url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Francium | 2023-02-04 | Francium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Francium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Fr og atomnummer 87. Atommassen (u) er 223.
| Francium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Fr og atomnummer 87. Atommassen (u) er 223.
== Historie ==
Francium ble oppdaget ved Curie Instituttet i Paris i 1939 av den franske kjemikeren Marguerite Perey. Stoffet ble funnet som et nedbrytningsprodukt av isotopen 227Ac (actinium). Hun identifiserte isotopen 223Fr og kalte det først actinium-K (AcK), før hun i 1946 ga det navnet «francium», etter hennes hjemland Frankrike. I 1949 ble navnet offisielt godkjent. Francium var det siste grunnstoffet som ble oppdaget i naturen i stedet for å bli fremstilt kunstig.
Før Pereys identifisering var det flere påståtte oppdagelser av grunnstoff nummer 87, som Dmitrij Mendelejev hadde forutsagt og kalt «eka-cesium» i 1871:
1914: I Wien undersøkte kjemikerne Stefan Meyer, Viktor F. Hess og Friedrich Adolf Paneth rent 227Ac (actinium) og observerte alfapartikler med rekkevidde på 3,4 cm i luft. De antok (helt korrekt) at denne svake strålingen kom fra grunnstoff nummer 87.1925: Dmitrij Dobroserdov offentliggjorde en teoretisk studie der han forutsa atomvekten samt kjemiske og fysiske egenskaper. Han kalte stoffet russium.1926: To engelske kjemikere observerte franciums spektrallinjer mens de undersøkte en prøve med mangansulfat. De kalte stoffet virginium.1937: Rumenske Horia Hulubei påsto å ha oppdaget grunnstoff nummer 87, og kalte det moldavium.
== Egenskaper ==
Francium er et meget tungt alkalimetall med kjemiske egenskaper som ligner cesiums. Det har den laveste elektronegativitet (0,7 Paulings skala) av de kjente grunnstoffene. Francium er som de andre alkalimetallene meget reaktivt, og vil reagere eksplosjonsartet i vann. Nesten alle francium-saltene er vannløselige. Francium er meget ustabilt, og er det minst stabile av de første 101 grunnstoffene.
Francium i veibare mengder har ikke vært isolert eller fremstilt, derfor vites lite om stoffets fysiske og kjemiske egenskaper.
=== Isotoper ===
Det finnes 34 kjente isotoper av francium, men bare én forekommer naturlig: 223Fr med halveringstid 21,8 minutter. Dette er også den mest stabile isotopen. Av de andre isotopene er de mest stabile 212Fr med halveringstid 20 minutter, 222Fr med halveringstid 14,2 minutter, 221Fr med halveringstid 4,9 minutter og 225Fr med halveringstid 4 minutter. Alle de andre isotopene har halveringstider kortere enn 4 minutter, og de fleste kortere enn 10 sekunder.CAS-nummer: 7440-73-5
== Forekomst ==
Francium forekommer naturlig i uranmalm som nedbrytningsprodukt fra 227Ac (actinium), men på grunn av den korte halveringstiden er det ekstremt sjeldent. Det anslås at det til enhver tid finnes omkring 30 gram francium i jordskorpen. Det kan også fremstilles kunstig ved å bombardere thorium med protoner.
== Anvendelse ==
På grunn av den korte halveringstiden har ikke francium noen kommersiell anvendelse, men francium har vært brukt i kreft-forskning.
== Referanser == | Francium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Fr og atomnummer 87. Atommassen (u) er 223. | 9,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radium | 2023-02-04 | Radium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Radium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Ra og atomnummer 88. Atommassen (u) er 226.
| Radium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Ra og atomnummer 88. Atommassen (u) er 226.
== Historie ==
Radium ble oppdaget i 1898 av forsker-ekteparet Marie Sklodowska-Curie og Pierre Curie i uranmalm fra Nord-Bøhmen i nåværende Tsjekkia. Under forsøkene fjernet ekteparet uran fra malmprøvene, men oppdaget at det gjenværende materiale fremdeles var radioaktivt. De utskilte så en radioaktiv blanding som for det meste bestod av barium som brant med grønn flamme, og som hadde spektrallinjer som var tidligere udokumenterte.
I 1902 ble radium isolert i ren metallisk form av Curie og André-Louis Debierne ved elektrolyse av rent radiumklorid.
Radium har – i likhet med radon – navnet sitt fra det latinske ordet radius, som betyr «stråle».
== Egenskaper ==
Radium er mykt og sølvglinsende, og det tyngste av jordalkalimetallene. Det har kjemiske egenskaper som minner om bariums. I kontakt med oksygen oksiderer det raskt, og det reagerer kraftig med vann. Radium er meget radioaktivt med en halveringstid er 1 590 år. Radium gløder blålig i mørket, men det er ikke selve metallet som avgir lys; det er nitrogen-atomer som blir eksitert av den intense alfastrålingen.
=== Isotoper ===
Alle radium-isotopene er ustabile (og dermed radioaktive). Naturlig forekommende radium består av 4 isotoper:
226Ra med halveringstid 1 590 år,
228Ra med halveringstid 5,75 år,
223Ra med halveringstid 11,435 døgn og
224Ra med halveringstid 3,66 døgn.I tillegg finnes 29 kunstig fremstilte isotoper hvorav de mest stabile er
225Ra med halveringstid 14,9 døgn,
230Ra med halveringstid 93 minutter,
227Ra med halveringstid 42,2 minutter,
232Ra med halveringstid 4,167 minutter,
229Ra med halveringstid 4 minutter, og
213Ra med halveringstid 2,74 minutter.Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 minutter, og de fleste kortere enn 1 sekund.CAS-nummer: 7440-14-4
== Forekomst ==
Radium er et av de sjeldneste grunnstoffene i jordskorpen, med en andel på omkring 7 · 10-12 %. Det er et nedbrytningsprodukt av uran. Radium finnes derfor i alle uran-holdige mineraler og bergarter, og radiummengden er proporsjonal med uranmengden (1 tonn av uranmalmen bekblende inneholder omkring 0,12 gram radium). Fra utvinningen av radium startet til den var avsluttet i 1960-årene, er det anslått at det totalt ble produsert bare noen få kilo rent radium.
De rikeste uranmalmene (og dermed radiumforekomstene) finnes i Den demokratiske republikken Kongo, Canada, USA og Australia. På grunn av lav etterspørsel og en kostbar og farlig raffineringsprosess blir ikke radium lenger utvunnet fra uranmalm.
== Anvendelse ==
På begynnelsen og midten av 1900-tallet ble radium brukt til selvlysende maling og forskjellige medisiner og medikamenter. Stoffet ble i svært små mengder brukt til en tidlig form for strålebehandling kalt teleterapi ved Radiumhospitalet.
I 1932 døde amerikaneren Eben Byers etter jevnlig inntak av Radithor, en radioaktiv oppløsning foreskrevet av lege, anbefalt som foryngelseskur så vel som en kur mot magekreft og sinnssykdom. Byers' kjeve gikk i oppløsning, og det dannet seg huller i kraniet hans.Dagens få praktiske bruksområdene for radium er basert på stoffets radioaktive egenskaper. Oppdagelsen av nyere radioaktive isotoper som 60Co (kobolt) og 137Cs (cesium) gjør at radium etterhvert er blitt erstattet av disse. I 2002 kunngjorde det amerikanske selskapet AlphaMed at de skulle starte utvikling av fremstillingsmetoder for blant annet isotopen 224Ra til medisinsk bruk.
Når radium blandes med beryllium blir det en nøytron-kilde som anvendes i forskningssammenheng.
== Bildegalleri ==
== Referanser == | Radium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Ra og atomnummer 88. Atommassen (u) er 226. | 9,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rutherfordium | 2023-02-04 | Rutherfordium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Rutherfordium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Rf og atomnummer 104.
| Rutherfordium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Rf og atomnummer 104.
== Historie ==
Den første framstillingen av rutherfordium ble rapportert i 1964 ved Joint Institute for Nuclear Research i Dubna, Sovjetunionen. Forskere der hadde bombardert 242Pu (plutonium) med 22Ne (neon), og hevdet at de, gjennom mikroskop, hadde oppdaget spor av kjernefysisk fisjon i spesialglass. Disse sporene indikerte eksistensen av et nytt grunnstoff.
I 1969 framstilte forskere ved Berkley-universitetet i California et grunnstoff gjennom partikkelkollisjoner av 249Cf (californium) og 12C (karbon). Gruppen med forskere fra universitetet slo også fast at de ikke var i stand til å gjenskape den tidligere framstillingen med metoden de sovjetiske forskerne hadde brukt.
Dette resulterte i en navnekontrovers; siden sovjeterne hevdet at grunnstoffet først ble framstilt i Dubna, var Dubnium (Db) foreslått, likeså kurchatovium (Ku) ble foreslått for grunnstoff nummer 104, til ære for Igor Vasilevich Kurchatov (1903–1960), tidligere sjef for sovjetisk atomforskning. Amerikanerne på sin side foreslo rutherfordium (Rf) til ære for Ernest Rutherford, som også er kjent som atomfysikkens «far». The International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC) tok i bruk navnet unnilquadium som en midlertidig løsning. Navnet er satt sammen av de latinske navnene på 1, 0 og 4. I 1997 ble enighet oppnådd, og det nåværende navnet ble tatt i bruk. (Grunnstoff 105 fikk i stedet navnet Dubnium.)
Rutherfordium er oppkalt etter den anerkjente britiske/newzealandske atomfysikeren Ernest Rutherford. Rutherfordium har også vært kalt «eka-hafnium».
== Egenskaper ==
Rutherfordium er et meget radioaktivt, kunstig framstilt transisjonsmetall. Kun meget små mengder av stoffet er fremstilt, og man vet derfor lite om de kjemiske og fysiske egenskapene. Rutherfordium er det første transaktinide grunnstoff, og man tror det har lignende kjemiske egenskaper som hafnium.
=== Isotoper ===
Rutherfordium har ingen kjente stabile isotoper. Hittil er 13 isotoper kjent, og de mest stabile er 267Rf med halveringstid 1,3 timer, 263Rf med halveringstid 10 minutter, og 261Rf med halveringstid 65 sekunder. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 5 sekunder, og de fleste kortere enn 1 sekund. Alle de kjente isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon).CAS-nummer: 53850-36-5
== Forekomst ==
Rutherfordium forekommer ikke naturlig, men blir fremstilt i laboratorier.
== Anvendelse ==
Det er per i dag ingen bruksområder for rutherfordium, bortsett fra i forskningssammenheng.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Los Alamos National Laboratory Rutherford
WebElements.com – Rutherfordium | Rutherfordium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Rf og atomnummer 104. | 9,302 |
null | 2023-02-04 | FM (andre betydninger) | null | null | null | FM, Fm, fM og fm har flere betydninger: | 9,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evjemoen | 2023-02-04 | Evjemoen | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Byggverk i Evje og Hornnes', 'Kategori:Nedlagte norske militærleirer', 'Kategori:Setesdal'] | Evjemoen var en militærleir som tilhørte Forsvaret fra 1912 til og med 2002. Leiren ligger sør for Evje i Evje og Hornnes kommune i Aust-Agder. Evjemoen ble fra 1953 til 1995 brukt som rekruttskole for Infanteriets øvingsavdeling nr. II (IØ2). Leiren hadde også flere tekniske verksteder. Siste funksjon før nedleggelsen 10. desember 2002 var som standkvarter for Agder regiment, med administrasjon og rekruttskole. Evjemoen ble utrangert 1. januar 2003 og overført til Forsvarsbygg. Forsvaret bruker per 2022 likevel fortsatt deler av Evjemoen til enklere øvelser for soldater tilhørende blant annet Luftforsvarets skolesenter Kjevik. I hovedsak er det skytefeltene som benyttes.
| Evjemoen var en militærleir som tilhørte Forsvaret fra 1912 til og med 2002. Leiren ligger sør for Evje i Evje og Hornnes kommune i Aust-Agder. Evjemoen ble fra 1953 til 1995 brukt som rekruttskole for Infanteriets øvingsavdeling nr. II (IØ2). Leiren hadde også flere tekniske verksteder. Siste funksjon før nedleggelsen 10. desember 2002 var som standkvarter for Agder regiment, med administrasjon og rekruttskole. Evjemoen ble utrangert 1. januar 2003 og overført til Forsvarsbygg. Forsvaret bruker per 2022 likevel fortsatt deler av Evjemoen til enklere øvelser for soldater tilhørende blant annet Luftforsvarets skolesenter Kjevik. I hovedsak er det skytefeltene som benyttes.
== Historie ==
Evjemoen ble etablert i 1912 som ny øvingsplass for Rogaland Infanteriregiment nr. 8 (IR8) i forbindelse med innføring av en ny hærordning i 1911. Leiren kom som en erstatning for Madlamoen der regimentet hadde møtt tidligere. Det ble bygget store vinterisolerte soldatkaserner på grunn av behovet for dette under 1. verdenskrig. Evjemoen viste seg imidlertid lite egnet for IR8, som trakk seg ut etter få år. Leiren ble brukt til skoler/opplæring og repetisjonsøvelser frem til 2. verdenskrig da tyskerne reetablerte leiren og bygget ut et større område i sør.
Jens Stoltenberg var blant dem som var inne til førstegangstjeneste på Evjemoen. Stoltenberg var inne 1979–1980.
== Fysisk miljø ==
Evjemoen ligger ved Evje i Setesdalen ca. 6 mil nord for Kristiansand. Selve leirområdet ligger på de relativt flate elvebankene på østsiden av elven Otra. Leiren består av to hovedområder, nordre og søndre leir.
Nordre leir, som ble anlagt i perioden 1912 til 1918, består blant annet av en gruppe magasinbygninger fra 1916 som har en høy grad av autentisitet. I tilslutning til disse ligger der også to tilflyttede magasinbygninger fra siste del av 1800-tallet. Et område med lager- og verkstedsbygg ligger inntil et sidespor til Setesdalsbanen. De fleste bygningene her har gjennomgått store endringer, men noen enkeltbygg er fortsatt godt bevart.
Søndre leir, som kom til i perioden 1940 til 1945. består blant annet av et sentralt forlegningsområde med kaserner, messebygning og offisersforlegninger. Her er også en rekke enkeltbygninger med spesielle funksjoner slik som f.eks. en avlusningsanstalt i tillegg til et bygningsmiljø med garasjer, staller, høyløer (låver) og verkstedbygninger. En tidligere tysk sykestue ligger utenfor stall- og garasjeområdet og er i dårlig forfatning.
Generelt er bygningene på Evjemoen for en stor del meget godt bevart med intakte eksteriørkvaliteter. En del bygninger har også originale interiørdetaljer som vegg- og takpaneler, dører, gerikter (dør- og vinduslister) og trapperekkverk. Det er også et forsvarsmuseum der nå, tilhørende Setesdalsmuseet.
== Tidslinje ==
1912–1918: Evjemoen etablert og bygd ut som øvingsplass for Rogaland infanteriregiment nr. 8. På grunn av stort behov for samlingsplasser med egnede vinterisolerte forlegninger ble leiren bygd ut med tre store kasernebygg. Det ble også anlagt et lagerområde langs et sidespor til Setesdalsbanen.
1921: IR 8 flyttet sine øvelser tilbake til Madlamoen ved Stavanger.
1921–1939: Evjemoen sporadisk brukt som skole/opplæringssenter og til repetisjonsøvelser.
1940–1945: Leiren okkupert av tyske styrker etter først å ha blitt bombet i april 1940. Store byggearbeider igangsatt med kaserner ferdig i 1943. I den opprinnelige norske leiren ble det satt opp brakker for russiske krigsfanger som deltok i byggearbeidene. Disse er revet.
1945–1953: Forsvaret overtok leiren. Brukt først som interneringsleir for tyske soldater og norske kvinner som var blitt gift med tyskere 1940-1945, og så brukt til opplæring av Tysklandsbrigaden.
1953: Som et resultat av ny hærordning ble Infanteriets øvingsavdeling (IØ2) flyttet fra Ulven til Evjemoen. Flere nybygg ble oppført.
1954–1969: Flere nybygg ble oppført, i tillegg til to boligfelt.
1995: IØ2 formelt nedlagt. Agder regiment opprettet på Evjemoen.
–2001: H.M. Kongens Garde rekrutterte sine soldater fra Evjemoen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Infanteriets øvingsavdeling nr 2, 25 år. IØ II. 1978.
== Eksterne lenker ==
(en) Evjemoen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Landsverneplan for Forsvaret (Evjemoen)
Historie | Evjemoen var en militærleir som tilhørte Forsvaret fra 1912 til og med 2002. Leiren ligger sør for Evje i Evje og Hornnes kommune i Aust-Agder. | 9,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juliana_av_Nederland | 2023-02-04 | Juliana av Nederland | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Leiden', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Kongelige nederlendere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mottakere av Nansenprisen', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nederlandske monarker', 'Kategori:Personer fra Haag', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Juliana Louise Emma Marie Wilhelmina (født 30. april 1909 i Haag, død 20. mars 2004 i Baarn) prinsesse av Oranien-Nassau, hertuginne av Mecklenburg, prinsesse av Lippe-Biesterfeld, var dronning av Nederland fra sin mors abdikasjon i 1948 til sin egen abdikasjon i 1980, og dronningmor fra 1980 til 2004 med tittelen prinsesse Juliana av Nederland.
Dronning Julianas mor var dronning Wilhelmina av Nederland, mens faren var prins Hendrik av Nederland, som tidligere var hertug Heinrich av Mecklenburg-Schwerin. Juliana var regentparets eneste barn, og ble fra tidlig alder opplært til dronningrollen som ventet henne.
Under OL i Bayern i 1936 møtte prinsesse Juliana den tyske prins Bernhard av Lippe-Biesterfeld. De to forelsket seg, og det ble straks arrangert en forlovelse, hvor prinsen måtte skrive under på et dokument forfattet av dronning Wilhelmina som blant annet opplyste om hva prinsen kunne og ikke kunne gjøre, og hvilke økonomiske privilegier han ville få. 7. januar 1937 giftet de seg i Haag, og gjorde Soestdijk slott i Baarn til sitt hjem.
Paret fikk fire døtre:
Dronning Beatrix av Nederland, født 31. januar 1938
Prinsesse Irene av Nederland, født 5. august 1939
Prinsesse Margriet Francisca, født 19. januar 1943
Prinsesse Christina av Nederland, født 18. februar 19474. september 1948 abdiserte dronning Wilhelmina, og prinsesse Juliana besteg tronen som dronning Juliana. Hun ble en populær og folkekjær monark, til tross for store familieproblemer i løpet av årene. Ektemannens mange sidesprang og utenomekteskapelige barn, samt døtrenes mer eller mindre kontroversielle valg av ektemenn var saker som fikk stor oppmerksomhet, men som dronningen behersket med stor ro.
På sin 71-årsdag, den 30. april 1980, abdiserte dronning Juliana, og hennes eldste datter etterfulgte henne på tronen som dronning Beatrix. Juliana selv tok tittelen prinsesse av Nederland, men trakk seg på ingen måte tilbake. Hun fortsatte å være en aktiv representant for kongehuset.
Fra midten av 1990-tallet slet Juliana med senilitet og Alzheimer, og i 2001 fortalte ektemannen pressen at hun ikke lenger gjenkjente sin egen familie. 20. mars 2004 sovnet hun stille inn hjemme på Soestdijk slott i Baarn, og ble begravet den 30. mars i Nieuwe Kerk i Delft. Ektemannen, prins Bernhard, døde knapt åtte måneder senere, den 1. desember 2004.
Juliana ble i 1946 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.
| Juliana Louise Emma Marie Wilhelmina (født 30. april 1909 i Haag, død 20. mars 2004 i Baarn) prinsesse av Oranien-Nassau, hertuginne av Mecklenburg, prinsesse av Lippe-Biesterfeld, var dronning av Nederland fra sin mors abdikasjon i 1948 til sin egen abdikasjon i 1980, og dronningmor fra 1980 til 2004 med tittelen prinsesse Juliana av Nederland.
Dronning Julianas mor var dronning Wilhelmina av Nederland, mens faren var prins Hendrik av Nederland, som tidligere var hertug Heinrich av Mecklenburg-Schwerin. Juliana var regentparets eneste barn, og ble fra tidlig alder opplært til dronningrollen som ventet henne.
Under OL i Bayern i 1936 møtte prinsesse Juliana den tyske prins Bernhard av Lippe-Biesterfeld. De to forelsket seg, og det ble straks arrangert en forlovelse, hvor prinsen måtte skrive under på et dokument forfattet av dronning Wilhelmina som blant annet opplyste om hva prinsen kunne og ikke kunne gjøre, og hvilke økonomiske privilegier han ville få. 7. januar 1937 giftet de seg i Haag, og gjorde Soestdijk slott i Baarn til sitt hjem.
Paret fikk fire døtre:
Dronning Beatrix av Nederland, født 31. januar 1938
Prinsesse Irene av Nederland, født 5. august 1939
Prinsesse Margriet Francisca, født 19. januar 1943
Prinsesse Christina av Nederland, født 18. februar 19474. september 1948 abdiserte dronning Wilhelmina, og prinsesse Juliana besteg tronen som dronning Juliana. Hun ble en populær og folkekjær monark, til tross for store familieproblemer i løpet av årene. Ektemannens mange sidesprang og utenomekteskapelige barn, samt døtrenes mer eller mindre kontroversielle valg av ektemenn var saker som fikk stor oppmerksomhet, men som dronningen behersket med stor ro.
På sin 71-årsdag, den 30. april 1980, abdiserte dronning Juliana, og hennes eldste datter etterfulgte henne på tronen som dronning Beatrix. Juliana selv tok tittelen prinsesse av Nederland, men trakk seg på ingen måte tilbake. Hun fortsatte å være en aktiv representant for kongehuset.
Fra midten av 1990-tallet slet Juliana med senilitet og Alzheimer, og i 2001 fortalte ektemannen pressen at hun ikke lenger gjenkjente sin egen familie. 20. mars 2004 sovnet hun stille inn hjemme på Soestdijk slott i Baarn, og ble begravet den 30. mars i Nieuwe Kerk i Delft. Ektemannen, prins Bernhard, døde knapt åtte måneder senere, den 1. desember 2004.
Juliana ble i 1946 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Juliana of the Netherlands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Juliana of the Netherlands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Juliana av Nederland på Internet Movie Database
(en) Juliana av Nederland hos The Peerage | Juliana Louise Emma Marie Wilhelmina (født 30. april 1909 i Haag, død 20. | 9,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernhard_av_Nederland | 2023-02-04 | Bernhard av Nederland | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem spesifisert som uten', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti spesifisert som uten', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Huset Lippe', 'Kategori:Kongelige nederlendere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Nansenprisen', 'Kategori:Personer fra Jena', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Bernhard Leopold Friedrich Eberhard Julius Kurt Karl Gottfried Peter zu Lippe-Biesterfeld (født 29. juni 1911 i Jena, Tyskland, død 1. desember 2004) var gift med dronning Juliana av Nederland og var som sådan også prinsgemal av Nederland. Han var sønn av prins Bernhard von Lippe og friherrinne Armgard von Sierstorpff-Cramm, og var far til tidligere dronning Beatrix av Nederland. Han døde av kreft 1. desember 2004. Han ligger gravlagt i Nieuwe Kerk i Delft.
Bernhard ble i 1946 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.
Prins Bernhard var styreformann for den internasjonale elitekonferansen Bilderberg fra oppstarten i 1954 frem til 1976 hvor han var involvert i Lockheedskandalen.
| Bernhard Leopold Friedrich Eberhard Julius Kurt Karl Gottfried Peter zu Lippe-Biesterfeld (født 29. juni 1911 i Jena, Tyskland, død 1. desember 2004) var gift med dronning Juliana av Nederland og var som sådan også prinsgemal av Nederland. Han var sønn av prins Bernhard von Lippe og friherrinne Armgard von Sierstorpff-Cramm, og var far til tidligere dronning Beatrix av Nederland. Han døde av kreft 1. desember 2004. Han ligger gravlagt i Nieuwe Kerk i Delft.
Bernhard ble i 1946 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.
Prins Bernhard var styreformann for den internasjonale elitekonferansen Bilderberg fra oppstarten i 1954 frem til 1976 hvor han var involvert i Lockheedskandalen.
== Referanser == | Bernhard Leopold Friedrich Eberhard Julius Kurt Karl Gottfried Peter zu Lippe-Biesterfeld (født 29. juni 1911 i Jena, Tyskland, død 1. | 9,306 |
null | 2023-02-04 | Simen Agdestein | null | null | null | | landslagår2 = 1988 | 9,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Egil_Storholt | 2023-02-04 | Jan Egil Storholt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge i sprint-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kongepokalvinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Meldal kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Oslo Skøiteklub', 'Kategori:Skøyteløpere for Sportsklubben Falken', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter'] | Jan Egil Storholt (født 1949) er en norsk tidligere skøyteløper som representerte Sportsklubben Falken.
Storholt vokste opp i Bjørnli på Løkken Verk. Han var meget lovende som ung løper og ble norgesmester for juniorer i 1969. En alvorlig arbeidsulykke i 1970 satte ham imidlertid sterkt tilbake, men han var fast bestemt på å gjøre comeback. Han kvalifiserte seg nesten for Vinter-OL 1972.
Storholt tilhørte verdenseliten på 1970-tallet og var en av de fire «S»-ene. (De øvrige var Sten Stensen, Amund Sjøbrend og Kay Stenshjemmet.) Han vant gull på 1 500 meter i OL i Innsbruck, Østerrike, etter et spennende samløp med sovjetiske Jurij Kondakov og ble europamester i 1977 og 1979 (sølv 1980, bronse 1976 og 1978). Tre år på rad (1977, 1978 og 1979) kom han på sølvplass i VM, bare slått av Eric Heiden. I sin siste internasjonale sesong (1981) tok han VM-bronse. Storholt var også en god sprinter, med fem medaljer i NM og en 10.-plass i sprint-VM 1976.
Storholt satte verdensrekord på 1 500 meter og sammenlagt (stor firkamp) i 1977 og var nr. 1 på Adelskalenderen til sammen 30 dager (i to perioder). Han tok i alt åtte distanseseire ved internasjonale mesterskap og var på pallen hele 30 ganger på enkeltdistanser.
Storholt satte ti norske rekorder (1 000 meter, 1 500 meter, 3 000 meter, sprintfirkamp, stor firkamp). Han ble norgesmester i allround 1979.
I 1976 ble Storholt tildelt Olavstatuetten. Han var norsk flaggbærer i vinter-OL 1980 i Lake Placid, USA.
I 1977 utgav han boka Gull og grønne laurbær.
En statue av Storholt ble avduket 11. august 2018 i sentrum av Løkken i forbindelse med Bergmannsdagene. De fire S-ene sto for avdukingen. Bronsestatuen er laget av billedhuggeren Bjørn Sørvang Hansen.
| Jan Egil Storholt (født 1949) er en norsk tidligere skøyteløper som representerte Sportsklubben Falken.
Storholt vokste opp i Bjørnli på Løkken Verk. Han var meget lovende som ung løper og ble norgesmester for juniorer i 1969. En alvorlig arbeidsulykke i 1970 satte ham imidlertid sterkt tilbake, men han var fast bestemt på å gjøre comeback. Han kvalifiserte seg nesten for Vinter-OL 1972.
Storholt tilhørte verdenseliten på 1970-tallet og var en av de fire «S»-ene. (De øvrige var Sten Stensen, Amund Sjøbrend og Kay Stenshjemmet.) Han vant gull på 1 500 meter i OL i Innsbruck, Østerrike, etter et spennende samløp med sovjetiske Jurij Kondakov og ble europamester i 1977 og 1979 (sølv 1980, bronse 1976 og 1978). Tre år på rad (1977, 1978 og 1979) kom han på sølvplass i VM, bare slått av Eric Heiden. I sin siste internasjonale sesong (1981) tok han VM-bronse. Storholt var også en god sprinter, med fem medaljer i NM og en 10.-plass i sprint-VM 1976.
Storholt satte verdensrekord på 1 500 meter og sammenlagt (stor firkamp) i 1977 og var nr. 1 på Adelskalenderen til sammen 30 dager (i to perioder). Han tok i alt åtte distanseseire ved internasjonale mesterskap og var på pallen hele 30 ganger på enkeltdistanser.
Storholt satte ti norske rekorder (1 000 meter, 1 500 meter, 3 000 meter, sprintfirkamp, stor firkamp). Han ble norgesmester i allround 1979.
I 1976 ble Storholt tildelt Olavstatuetten. Han var norsk flaggbærer i vinter-OL 1980 i Lake Placid, USA.
I 1977 utgav han boka Gull og grønne laurbær.
En statue av Storholt ble avduket 11. august 2018 i sentrum av Løkken i forbindelse med Bergmannsdagene. De fire S-ene sto for avdukingen. Bronsestatuen er laget av billedhuggeren Bjørn Sørvang Hansen.
== Personlige rekorder ==
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hyldmo, Endre (1992). «Jan Egil Storholt – Den målbevisste meldalingen (sidene 71–77)». Trøndergull : Trøndelags vinter-OL-historie. Melhus: Snøfugl. ISBN 8270831964. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
Storholt, Jan Egil (1977). Gull og grønne laurbær. Oslo: Cappelen. s. 102. ISBN 8202038960. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
== Eksterne lenker ==
(de) Jan Egil Storholt – Munzinger Sportsarchiv
(en) Jan Egil Storholt – Olympics.com
(en) Jan Egil Storholt – Olympic.org
(en) Jan Egil Storholt – Olympedia
(en) Jan Egil Storholt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jan Egil Storholt – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Jan Egil Storholt – Speedskatingbase.eu
(en) Jan Egil Storholt – SpeedSkatingNews.info
(en) Jan Egil Storholt – SpeedSkatingStats.com
(en) Jan Egil Storholt – TheSports.org
(en) Jan Egil Storholt på www.ISU.html.infostradasports.com
(en) Jan Egil Storholt på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
«Jan Egil Storholt» (engelsk). SkateResults.com. Arkivert fra originalen 19. desember 2007. Besøkt 4. januar 2013.
(no) Jan Egil Storholt i Store norske leksikon
(en) Jan Egil Storholt på Internet Movie Database | }} | 9,308 |
null | 2023-02-04 | H Press | null | null | null | H Press var et norsk forlag etablert av Jørn H. Sværen i 2004. | 9,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amund_Sj%C3%B8brend | 2023-02-04 | Amund Sjøbrend | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Kongepokalvinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Personer fra Sør-Odal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Aktiv Skøyteklubb', 'Kategori:Skøyteløpere for Hamar Idrettslag', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround'] | Amund Martin Sjøbrend (født 1. desember 1952 i Sør-Odal) er en norsk tidligere skøyteløper. Han var en av de sagnomsuste fire «S»-ene. (De øvrige var Sten Stensen, Jan Egil Storholt og Kay Stenshjemmet). Sjøbrend tilhørte landslagstroppen mellom 1974 og 1981. Han tok i alt sju distanseseire i internasjonale mesterskap og er en av de få løperne i nyere tid som har seire på alle de fire «klassiske» mesterskapsdistansene. Han representerte Slåstad IL, Hamar Idrettslag og ASK.
I sitt første internasjonale seniormesterskap – EM i Eskilstuna i 1974 – overraska han alle ved å vinne 500 og 1500 m og bli nr. 3 på 5000 m. På 10 000 ble svensken Göran Claeson for sterk og tok hjem tittelen med knappest mulig margin (0,023 poeng). I VM i Inzell senere på året fikk Sjøbrend problemer med den fuktige lufta og kollapset på 5000 m.
I 1975 ble Sjøbrend norgesmester, men i sesongene 1976 til 1980 kom han noe i skyggen av de andre S-ene selv om han tok flere distanseseire i internasjonale mesterskap. OL i 1976 ble ingen suksess, da de skiftende isforholda gjorde det umulig for ham å være med i medaljekampen på 5000 og 10 000 m. I OL-sesongen 1980 endte han med å bli overtrent og kvalifiserte seg ikke for deltakelse. Han kom imidlertid i form senere i sesongen og ble nr. 4 i VM.
Sesongen 1980/81 ble Sjøbrends beste sesong og den siste i den internasjonale eliten. I januar ble han europamester i Deventer, og 15. februar ble han den andre norske verdensmesteren på Bislett – i en stor tvekamp med Kay Stenshjemmet. Stenshjemmet lå lenge an til å ta tittelen, men sprakk på sisterunden på 10 000 m, og Sjøbrend ble mester med en margin på 2,1 10 000 m-sekunder.
Sjøbrend satte fire norske rekorder (1500 m, 3000 m, 5000 m).I 1981 ble Sjøbrend tildelt Oscarstatuetten for sesongens største skøytebragd.
Hans datter, Julie Berg Sjøbrend, ble tatt ut til å representere Norge under Vinter-OL for ungdom 2020 i hurtigløp på skøyter i Sveits med Lausanne som vertsby, men med den gamle OL-byen, St. Moritz som vertsby for skøyteøvelsene i hurtigløp.
| Amund Martin Sjøbrend (født 1. desember 1952 i Sør-Odal) er en norsk tidligere skøyteløper. Han var en av de sagnomsuste fire «S»-ene. (De øvrige var Sten Stensen, Jan Egil Storholt og Kay Stenshjemmet). Sjøbrend tilhørte landslagstroppen mellom 1974 og 1981. Han tok i alt sju distanseseire i internasjonale mesterskap og er en av de få løperne i nyere tid som har seire på alle de fire «klassiske» mesterskapsdistansene. Han representerte Slåstad IL, Hamar Idrettslag og ASK.
I sitt første internasjonale seniormesterskap – EM i Eskilstuna i 1974 – overraska han alle ved å vinne 500 og 1500 m og bli nr. 3 på 5000 m. På 10 000 ble svensken Göran Claeson for sterk og tok hjem tittelen med knappest mulig margin (0,023 poeng). I VM i Inzell senere på året fikk Sjøbrend problemer med den fuktige lufta og kollapset på 5000 m.
I 1975 ble Sjøbrend norgesmester, men i sesongene 1976 til 1980 kom han noe i skyggen av de andre S-ene selv om han tok flere distanseseire i internasjonale mesterskap. OL i 1976 ble ingen suksess, da de skiftende isforholda gjorde det umulig for ham å være med i medaljekampen på 5000 og 10 000 m. I OL-sesongen 1980 endte han med å bli overtrent og kvalifiserte seg ikke for deltakelse. Han kom imidlertid i form senere i sesongen og ble nr. 4 i VM.
Sesongen 1980/81 ble Sjøbrends beste sesong og den siste i den internasjonale eliten. I januar ble han europamester i Deventer, og 15. februar ble han den andre norske verdensmesteren på Bislett – i en stor tvekamp med Kay Stenshjemmet. Stenshjemmet lå lenge an til å ta tittelen, men sprakk på sisterunden på 10 000 m, og Sjøbrend ble mester med en margin på 2,1 10 000 m-sekunder.
Sjøbrend satte fire norske rekorder (1500 m, 3000 m, 5000 m).I 1981 ble Sjøbrend tildelt Oscarstatuetten for sesongens største skøytebragd.
Hans datter, Julie Berg Sjøbrend, ble tatt ut til å representere Norge under Vinter-OL for ungdom 2020 i hurtigløp på skøyter i Sveits med Lausanne som vertsby, men med den gamle OL-byen, St. Moritz som vertsby for skøyteøvelsene i hurtigløp.
== Personlige rekorder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Amund Sjøbrend – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Amund Sjøbrend – Olympics.com
(en) Amund Sjøbrend – Olympic.org
(en) Amund Sjøbrend – Olympedia
(en) Amund Sjøbrend – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Amund Sjøbrend – Speedskatingbase.eu
(en) Amund Sjøbrend – SpeedSkatingNews.info
(en) Amund Sjøbrend – SpeedSkatingStats.com
(en) Amund Sjøbrend – TheSports.org
(en) Amund Sjøbrend på www.ISU.html.infostradasports.com sine nettsider. (distanseresultater)
(en) Amund Sjøbrend på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
«Amund Sjøbrend» (engelsk). SkateResults.com. Arkivert fra originalen 19. juni 2007. Besøkt 3. august 2013.
Ole Peder Kjeldstadli (13. november 2008). «Amund Sjøbrend – en av de fire S-ene». Norges Skøyteforbunds hjemmesider for Allround-VM 2009. Arkivert fra originalen 6. mars 2016. Besøkt 9. januar 2020.
(en) Amund Sjøbrend på Internet Movie Database
(no) Amund Sjøbrend hos Filmfront | Slåstad, Sør-Odal | 9,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferrolegering | 2023-02-04 | Ferrolegering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Legeringer'] | Ferrolegering, legering med jern som et viktig element. Eksempler på ferrolegeringer er ferrosilisium, ferromangan og ferrokrom. Disse legeringene produseres ofte ved karbotermisk reduksjon, hvor malmer av det ønskede produktet reagerer med karbon ved høye temperaturer i en smelteovn.
Norge er en stor produsent av ferrolegeringer. Dette skjer blant annet gjennom selskapene Elkem, Fesil og Eramet | Ferrolegering, legering med jern som et viktig element. Eksempler på ferrolegeringer er ferrosilisium, ferromangan og ferrokrom. Disse legeringene produseres ofte ved karbotermisk reduksjon, hvor malmer av det ønskede produktet reagerer med karbon ved høye temperaturer i en smelteovn.
Norge er en stor produsent av ferrolegeringer. Dette skjer blant annet gjennom selskapene Elkem, Fesil og Eramet | Ferrolegering, legering med jern som et viktig element. Eksempler på ferrolegeringer er ferrosilisium, ferromangan og ferrokrom. | 9,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vebj%C3%B8rn_Rodal | 2023-02-04 | Vebjørn Rodal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett innendørs 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 1995', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 1997', 'Kategori:EM-sølvmedaljevinnere i friidrett for Norge', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Kongepokalvinnere i friidrett', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Norske økonomer', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Rennebu kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Telenor', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:VM-bronsemedaljevinnere i friidrett for Norge', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Vebjørn Rodal (født 16. september 1972 i Berkåk) er en norsk tidligere mellomdistanseløper, og olympisk mester. Han var medlem av Oppdal FIK.
Rodal er en av Norges fremste friidrettsutøvere gjennom alle tider. Han vant OL-gull på 800 meter i 1996 med ny norsk rekord på tiden 1.42,58. Dette var også olympisk rekord på distansen frem til David Rudisha fra Kenya løp inn til ny verdensrekord og olympisk rekord 9. august 2012 i Sommer-OL i London med tiden 1.40,91.
Rodal ble tildelt Olavstatuetten i 1995. I 1996 fikk han Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje, Fearnleys olympiske ærespris og Sportsjournalistenes statuett som «årets idrettsnavn» i Norge.
Han tok bronse på 800 meter i VM 1995, og sølv på samme distanse i EM 1994. Rodal er norsk mester åtte ganger, seks ganger på 800 meter og to ganger på 1500 meter. I 1992 ble han tildelt kongepokalen.
Han var norsk flaggbærer i sommer-OL 2000 i Sydney, hvor han også deltok. Der kom han på sjuendeplass i sin semifinale på 800 meter, og nådde ikke finalen.
Han la opp høsten 2000 grunnet fysisk slitasje og manglende motivasjon. Han uttalte også at han hadde nådd et metningspunkt og at det dårlige resultatet i OL i Sydney var en medvirkende årsak.Den 14. desember 2016 gikk han inn i trenergruppen i den norske fotballklubben Rosenborg Ballklub. Rodal jobbet med hurtighet, akselerasjon og respons hos spillerne. Han var engasjert av Rosenborg til 2019.Rodal er gift, far til tre, blant annet tvillinger og bosatt i Trondheim. Han er utdannet diplomøkonom fra Trondheim Økonomiske Høgskole og ansatt i Telenor. Fra 2010 er Rodal ekspertkommentator for NRK.Den 13. september 2019 ble det avduket en statue av Rodal på Berkåk, modellert av Bjørn Sørvang Hansen.
| Vebjørn Rodal (født 16. september 1972 i Berkåk) er en norsk tidligere mellomdistanseløper, og olympisk mester. Han var medlem av Oppdal FIK.
Rodal er en av Norges fremste friidrettsutøvere gjennom alle tider. Han vant OL-gull på 800 meter i 1996 med ny norsk rekord på tiden 1.42,58. Dette var også olympisk rekord på distansen frem til David Rudisha fra Kenya løp inn til ny verdensrekord og olympisk rekord 9. august 2012 i Sommer-OL i London med tiden 1.40,91.
Rodal ble tildelt Olavstatuetten i 1995. I 1996 fikk han Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje, Fearnleys olympiske ærespris og Sportsjournalistenes statuett som «årets idrettsnavn» i Norge.
Han tok bronse på 800 meter i VM 1995, og sølv på samme distanse i EM 1994. Rodal er norsk mester åtte ganger, seks ganger på 800 meter og to ganger på 1500 meter. I 1992 ble han tildelt kongepokalen.
Han var norsk flaggbærer i sommer-OL 2000 i Sydney, hvor han også deltok. Der kom han på sjuendeplass i sin semifinale på 800 meter, og nådde ikke finalen.
Han la opp høsten 2000 grunnet fysisk slitasje og manglende motivasjon. Han uttalte også at han hadde nådd et metningspunkt og at det dårlige resultatet i OL i Sydney var en medvirkende årsak.Den 14. desember 2016 gikk han inn i trenergruppen i den norske fotballklubben Rosenborg Ballklub. Rodal jobbet med hurtighet, akselerasjon og respons hos spillerne. Han var engasjert av Rosenborg til 2019.Rodal er gift, far til tre, blant annet tvillinger og bosatt i Trondheim. Han er utdannet diplomøkonom fra Trondheim Økonomiske Høgskole og ansatt i Telenor. Fra 2010 er Rodal ekspertkommentator for NRK.Den 13. september 2019 ble det avduket en statue av Rodal på Berkåk, modellert av Bjørn Sørvang Hansen.
== NM-medaljer ==
== Se også ==
Norske rekorder i friidrett
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Vebjørn Rodal – Munzinger Sportsarchiv
(en) Vebjørn Rodal – Olympics.com
(en) Vebjørn Rodal – Olympic.org
(en) Vebjørn Rodal – Olympedia
(en) Vebjørn Rodal – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Vebjørn Rodal – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Vebjørn Rodal – World Athletics
(en) Vebjørn Rodal – Track and Field Statistics | }} | 9,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Werner_Danielsen | 2023-02-04 | Jan Werner Danielsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Dødsfall 28. september', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Nord-Odal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Karolineprisen', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix'] | Jan Werner Danielsen (født 10. april 1976 i Nord-Odal, død 28. september 2006 i Oslo), også kjent under artistnavnet Jan Werner, var en norsk sanger. Han var særlig kjent for sine tolkninger av populære musikalsanger og sin stemme, som strakte seg over fire og en halv oktav. Han var både tenor og kontratenor.
| Jan Werner Danielsen (født 10. april 1976 i Nord-Odal, død 28. september 2006 i Oslo), også kjent under artistnavnet Jan Werner, var en norsk sanger. Han var særlig kjent for sine tolkninger av populære musikalsanger og sin stemme, som strakte seg over fire og en halv oktav. Han var både tenor og kontratenor.
== Liv og karriere ==
Jan Werner Danielsen ble født i Nord-Odal i 1976. Han begynte tidlig å synge sanger av sitt store idol, Barbra Streisand. Han debuterte fire år gammel som sanger, vant talentkonkurransen Talent'88 i 1988 og fikk sin første platekontrakt da han var tolv. Han ga ut singelen «Jeg ser en dag». Han hadde sin TV-debut da han sang i det populære ungdomsprogrammet Midt i smørøyet på NRK Fjernsynet i 1988, med «Somewhere» av Barbra Streisand. I årene mellom 1988 og 1993 sang han jevnlig med Hamar symfoniorkester. I 1992 fikk Jan Werner sin andre platekontrakt og ble samtidig inkludert i planer for de kulturelle begivenhetene rundt OL på Lillehammer i 1994.
Danielsen slo igjennom som rikskjendis og artist i 1994. Han deltok og vant den nasjonale talent-konkurransen Talentiaden på NRK Fjernsynet med sangen «The Right To Sing» og «Anthem» fra Chess. Han gikk til topps og mottok 100 000 kroner og den første OL-medaljen som ble utdelt under OL på Lillehammer i 1994. Jan Werners favorittprogram var Melodi Grand Prix, og samme år vant Elisabeth Andreassen og han den norske finalen med «Duett». I Eurovision Song Contest 1994, som ble holdt i Dublin, fikk de en sjetteplass med låten. I 2000 deltok Jan Werner igjen i den norske finalen i Melodi Grand Prix, denne gangen alene. Han kom på andreplass med sangen «One More Time», bare slått av Charmed og «My Heart Goes Boom».
Jan Werner debuterte som voksen plateartist i 1995 med albumet All By Myself som solgte til gull. Her tolket han sanger som Eric Carmens «All By Myself» og Cheap Tricks «Time Will Let You Know». Inner Secrets, hans andre album, kom to år senere i 1997. Det solgte 14 000 eksemplarer og inneholdt flere selvskrevne komposisjoner som «Find Your Way» og en duett med jazz-sangeren Karin Krog. Det tredje, Music of the Night, kom i 1999 med tolkninger av sanger fra musikalene Chess, West Side Story, og Les Misérables. Hans fjerde, Singer of Songs (2003), er bestselgende med over 120 000 eksemplarer. Femte og siste album, Stronger, ble gitt ut 13. november 2006.
Jan Werner har deltatt i mange musikalske sammenhenger, fra pop til klassisk, fra julesanger til musikalstoff. Han har tolket klassikere som Johann Sebastian Bach (han satte tekst til «Air»), og han har laget sine egne sanger og melodier. Han opptrådte sammen med Lisa Stokke og Kåre Conradi i suksess-showet Back to Broadway i 2002. Andre han har opptrådt med gjennom årene er Benedicte Adrian, Secret Garden, Sølvguttene, Tommy Körberg, Øivind Blunck, Ytre Suløens Jass-ensemble og sist, men ikke minst, svensken Robert Wells i Royal Albert Hall i 2003.I 2002 opptrådte han også på Fredspriskonserten sammen med blant andre Catherine Zeta-Jones og Michael Douglas. Han deltok også på Frelsesarmeens julekonsert i 2003. I tillegg var han kunstnerisk leder for Dissimilis i en årrekke og turnerte også med dem.
Elisabeth Andreassen og Jan Werner fortsatte å samarbeide etter duetten under Melodi Grand Prix i 1994. Fra 1997 holdt de julekonserter i Norge, og de spilte sommeren 1999 inn et album i Uranienborg kirke med utvalgte låter fra samme turné. På julekonsert-turneen i 2004 var han soloartist, og biskop Rosemarie Köhn var med på utvalgte konserter. Jan Werner har til sammen solgt over 800 000 plater og over 1 000 000 konsertbilletter.
En uke før Jan Werner Danielsens død var han og manageren i Canada for å legge forretningsplaner i forbindelse med Jan Werners internasjonale karriere. Dette inkluderte en vårturné med The Canadian Tenors i 2007. I mai 2007 holdt The Canadian Tenors en miniturné i Norge med en tributekonsert til Jan Werner. De ønsket å hylle Jan Werner og spilte også inn hans versjon av «Always There» (fra Stronger) på gruppas CD «The Canadian Tenors» i 2009.
== Rykter og kollaps ==
Jan Werners legning var gjennom hele hans karriere gjenstand for diskusjon og mange rykter. I boken Bare Werner utgitt i 2007 forteller far Thor-Egil Danielsen at Jan Werner hverken var bifil, homofil eller heterofil. «Werners uavklarte seksuelle legning preget livet hans. Det var problematisk for ham. Han tok aldri noen endelig valg mellom kvinner og menn, rett og slett fordi han ikke kunne. Det var sannheten, som pressen hele tiden var på jakt etter. Han sa til oss at det ikke hadde noe med kjønn å gjøre, men at han ble forelsket i mennesker», skriver faren i boken.
I løpet av 2003 og 2004 gikk det nedover med både helsa og økonomien. Jan Werner slet med prestasjonsangst og høye forventninger til seg selv.En av hendelsene som preget Jan Werner det siste året han levde, var kollapsen på julekonserten på Nøtterøy i desember 2005. Her fikk publikum for første gang innsyn i artistens personlige problemer. I et kapittel av boka, med tittelen «Sannheten om Nøtterøy», skriver faren om hvorfor alt gikk dårlig for sønnen på denne konserten. Etter å ha sunget bare noen få strofer av den andre sangen måtte han avbryte en julekonsert foran 500 publikummere i en fullsatt Nøtterøy kirke.
== Død ==
Jan Werner Danielsen ble funnet død av sin manager i sin leilighet på Frogner i Oslo 29. september 2006. Dødsårsaken ble i obduksjonsrapporten fastslått å være hjertesvikt.9. oktober 2006 var det minnegudstjeneste i Uranienborg kirke i Oslo. Elisabeth Andreassen sang ved Jan Werners kiste en duett til opptak av Jan Werner med sangen «You Raise Me Up» sammen med Ole Edvard Antonsen og Rolf Løvland på trompet og piano. Jan Werner Danielsen ble senere gravlagt ved Sand kirke i Nord-Odal.
== Utgivelser etter hans død ==
I november 2006 kom den kontroversielle biografien om Jan Werner Danielsen – Bare Werner, ført i pennen av hans far, Thor-Egil Danielsen. Julen 2007 ga hans familie i samarbeid med Frelsesarmeen ut julealbumet Eg Veit I Himmerik Ei Borg med tidligere ikke utgitte konsertopptak fra diverse konserter og tv-opptredener. Den solgte over 100 000.Høsten 2010 kom dobbelt-albumet One More Time – The Very Best Of med hittil ukjente opptak som ble funnet av Jan Werners familie etter hans død og gitt ut i samarbeid med Universal Music. Dette dobbeltalbumet fikk terningkast 5 i både VG og Aftenposten.
== Diskografi ==
=== Album ===
All By Myself (1995)
Inner Secrets (1997)
Music of the Night (1998)
Bettan & Jan Werners jul (1999)
Over the Rainbow and Other Musical Highlights (2000 med Bettan)
Singer of Songs (2003)
Stronger (2006)
Eg veit i himmelrik ei borg – Frelsesarmeens Juleplate 2007 (2007)
One More Time – The Very Best of Jan Werner (2010)
=== Singler ===
=== Annet ===
Synger den offisielle «Brannmann Sam» som en gave til sin nevø Filips fødselsdag (2004)
Han er også stemmen bak sangen «Han bor i deg», fra den norske versjonen av Disneys Løvenes konge 2
== Tv (utvalg) ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor-Egil Danielsen (2008). Bare Werner – den personlige historien om Jan Werner Danielsen. Juritzen Forlag. ISBN 9788282050159.
== Eksterne lenker ==
(en) Jan Werner Danielsen på Internet Movie Database
(en) Jan Werner Danielsen på Discogs
(en) Jan Werner Danielsen på MusicBrainz
(en) Jan Werner Danielsen på Songkick
(no) Øyvind Holen, Marta Breen, Bård Ose (et. al.) (2005). «Jan Werner». I Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Norsk pop- og rockleksikon – Populærmusikk i 100 år. Vega Forlag. ISBN 9788292489093. Arkivert fra originalen 5. mars 2017. Besøkt 10. mars 2013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) | }} | 9,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Palermo | 2023-02-04 | Palermo | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Palermo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | For fotballaget, se US Città di Palermo
Palermo (uttales /paˈlɛrmo/, siciliansk: Palermu, latin: Panormus, fra gresk: Πάνορμος, Panormos) er hovedsete for den italienske regionen Sicilia og Storbyområdet Palermo. Byens 676 100 innbyggere og det urbane byområdet rundt gir tilsammen 1 065 600, og dette gjør Palermo den 5. største byen i Italia etter Roma, Milano, Napoli og Torino.
Byen er kjent for sin rike historie, kultur, arkitektur og gastronomi, og har spilt en stor betydning i de rundt 2 700 årene byen har eksistert.
| For fotballaget, se US Città di Palermo
Palermo (uttales /paˈlɛrmo/, siciliansk: Palermu, latin: Panormus, fra gresk: Πάνορμος, Panormos) er hovedsete for den italienske regionen Sicilia og Storbyområdet Palermo. Byens 676 100 innbyggere og det urbane byområdet rundt gir tilsammen 1 065 600, og dette gjør Palermo den 5. største byen i Italia etter Roma, Milano, Napoli og Torino.
Byen er kjent for sin rike historie, kultur, arkitektur og gastronomi, og har spilt en stor betydning i de rundt 2 700 årene byen har eksistert.
== Geografi ==
Byen er plassert i det nordvestlige hjørnet av øya, og har havn ut mot Tyrrenhavet. Bukten ligger ved foten til det 606 moh høye fjellet Monte Pellegrino. Byen har et typisk middelhavsklima, med milde og våte vintre og varme somre.
== Historie ==
Palermo og Sicilia har vært underlagt flere herredømmer og har blitt influert av en rekke kulturer: Fønikere, grekere, romere, bysantinere, arabere, normannere og fyrstehus med fransk, spansk, østerriksk og piemontesisk opprinnelse.
Byen ble grunnlagt av fønikerne og forble fønikisk helt til første punerkrig (264–241 f.Kr.), da Sicilia ble erobret av romerne. Byen forble en del av Den romerske republikk, og etter hvert Østromerriket for over tusen år.
Som følge av De islamske erobringene ble byen under muslimsk styre i 831, og Palermo ble hovedsetet for et emirat. Den resterende del av øya kom under muslimsk styre i 965. Gjennom emiren fikk Palermo hovedstadsfunksjoner, på bekostning av Siracusa, hvor den har vært like til i dag. I den muslimske perioden var Palermo en viktig handelsby. Det skal ha vært mer enn 300 moskeer der, og byen var kjent i hele den arabiske verden. Det var en blomstrende og tolerant periode; kristne og jøder ble ikke forfulgt.
HerskereFram til Italias samling var Palermo, som resten av Sicilia under ulike herskere:
Fønikere, fra rundt 700-tallet f.Kr.
Romerriket, etter første punerkrig, fra 263 f.Kr.
Bysantinske riket fra 500-tallet
Arabiske erobrere fra 800-tallet
De normanniske Hauteville fra 1000-tallet
Huset Hohenstaufen fra slutten av 1100-tallet
Angevinerne 1200-tallet
Aragón fra slutten av 1200-tallet
Spania fra 1400-tallet
Huset Savoia tidlig 1700-tallet
Habsburg 1700-tallet
Bourbon 1700-tallet og fram til Italias samling i 1860
== Næringsliv ==
Som hovedstad i den autonome regionen Sicilia, gjør byen til regionens økonomiske, finansielle, turistmessige og handelsmessige knutepunkt. Byen har en internasjonal flyplass og byens økonomiske vekst de siste årene har ført til en omfattende etableringer av nye virksomheter. Byen er også en administrasjonsby, med stor grad av tjenesteytende næringer, og turisme er en viktig næringsvei.
Utenfor byen er det en rekke industriområder, med blant annet kjemisk industri, skipsverft, mekaniske verksteder, metall- og tekstilindustrier. Landbruket i byen omegn er hovedsakelig sitrusfrukter og ost.
== Demografi ==
Av befolkningen fra 2014 på 676 100 som bodde i Palermo, var 47,6 % menn og 52,4 % kvinner. Barn og unge fra 18 år og yngre utgjorde 21,64 % av befolkningen, mot 18,06 % for Italia under ett. 16,54 % var pensjonister, mot det italienske gjennomsnitt på 19,94 %.
Gjennomsnittsalderen er 37 år, sammenlignet med det italienske gjennomsnittet på 42. I de fem årene mellom 2002 og 2007 falt befolkningen med 2,92 %, noe som både skyldes utflytting til områdene omkring byen, men også utflytting til det nordlige Italia. Fødselsraten er på 10,75 fødsler pr 1 000 innbygger, mot det italienske gjennomsnitt på 9,45 %.
I 2006 var 97,79 % av befolkningen av siciliansk/italiensk bakgrunn. Den største innvandrergruppen som fra Sør-Asia, hovedsakelig fra Sri Lanka, med 0,80 %, andre europeiske land (hovedsakelig Albania, Romania,Serbia, Nord-Makedonia og Ukraina) med 0,3 %, og Nord-Afrika (hovedsakelig Tunisia) med 0,28 %.
== Klima ==
Kilde: Verdens meteorologiorganisasjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Palermo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Palermo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Palermo (uttales , siciliansk: Palermu, latin: Panormus, fra gresk: Πάνορμος, Panormos) er hovedsete for den italienske regionen Sicilia og Storbyområdet Palermo. Byens 676 100 innbyggere og det urbane byområdet rundt gir tilsammen 1 065 600, og dette gjør Palermo den 5. | 9,314 |
null | 2023-02-04 | Louis Armstrong | null | null | null | Louis Daniel Armstrong (født 4. august i New Orleans i Louisiana i USA, død 6. | 9,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rana_Gruber | 2023-02-04 | Rana Gruber | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gruvedrift i Norge', 'Kategori:Næringsliv i Rana', 'Kategori:Selskaper etablert i 1936', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum'] | Rana Gruber er en gruve- og oppredningsbedrift i Rana kommune i Nordland. Selskapet har gruver og administrasjonsbygg ved Ørtfjell og Storforshei, og oppredningsverk og kaianlegg i Gullsmedvik i Mo i Rana. Bedriften produserer hematitt til stålproduksjon og magnetitt til pulvermetallurgi og til vann- og kullvasking, samt mikronisert magnetitt til pigmenter.
| Rana Gruber er en gruve- og oppredningsbedrift i Rana kommune i Nordland. Selskapet har gruver og administrasjonsbygg ved Ørtfjell og Storforshei, og oppredningsverk og kaianlegg i Gullsmedvik i Mo i Rana. Bedriften produserer hematitt til stålproduksjon og magnetitt til pulvermetallurgi og til vann- og kullvasking, samt mikronisert magnetitt til pigmenter.
== Historikk ==
Områdets store forekomster av jernmalm hadde vært kjent siden 1799. og gruvedrift ble etter fire års anleggsperiode startet opp i 1906 av engelske Dunderland Iron Ore Company. DIOC avsluttet sin virksomhet i Rana i 1939, da Tyskland angrep England i begynnelsen av andre verdenskrig.
Selskapet Rana Gruber ble etablert i 1937 av A/S Sydvaranger, som hadde gruvedrift i Bjørnevatn ved Kirkenes i Finnmark, og tyske Vereinigte Stahlwerke, for å utnytte mutinger ved Kvitenget, Ørtfjellmo og oppe i nordre Dunderlandsdalen, som var ervervet fra Ole Tobias Olsens arvinger.
Etter andre verdenskrig eksproprierte den norske staten de tyskeide aksjene i selskapet. I 1951 ble selskapet fullt ut statseid. Etter en periode med prøvedrift fra 1958 til 1962 ble Rana Gruber innlemmet i det statseide Norsk Jernverk, og leverte malm dit frem til avviklingen av jernverket i 1988. Utvinningen av jernkonsentrat fra råmalm skjedde først i henhold til Humphreys flotasjons-baserte teknikk, som etter utprøving (1958–1961) ble funnet god nok, og igangsatt i Gullsmedvik ved Mo i Rana. Råmalmen ble da fraktet via jernbane fra Storforshei. På 1970-tallet ble Jones' magnetbaserte utvinning utprøvet og tatt i bruk.
En ny utviklings- og forskningsavdeling ble etablert i 1982. Dette ledet til vesentlig bedret gehalt i jernkonsentrater, samt nye anvendelser som i fremstilling av «Colorana»-produktene svart pigment (ferdig 1990) og røde pigment (1995), begge basert på mikronisert magnetitt. Andre nisjer var utvinning av magnetittslig for rensing av drikkevann (1991). Et statlig bidrag på 40 millioner sikret videreføring etter avviklingen av Norsk Jernverk i 1988.
Det nye Rana Gruber ble etablert 11. september 1989, og ble i 1991 overtatt av de ansatte. Dagbruddet i Ørtvatn er ikke lenger drivverdig, men gruven «Kvannevann» i Ørtfjell har siden 2000 vært drivverdig malmkilde.
Produksjonen i 2005 var 1,4 millioner tonn råmalm, 640 000 tonn slig (jernkonsentrat). Bedriften har rundt 200 ansatte.
Den 26. juni 2007 ble det fattet et investeringsvedtak som sikret driften av Rana Gruber frem til 2024.Den 22. februar 2008 ble 2/3 av aksjene i Rana Gruber oppkjøpt av selskapet Leonhard Nilsen & Sønner Eiendom AS fra Andøya.
== Børsnotering ==
Rana Gruber ble notert på børs 26. februar 2021. Det var da tilgjengelig for aksjehandel på markedsplassen Euronext Growth. Ved noteringen på Euronext Growth fikk selskapet med seg profilerte investorer som blant andre Øystein Stray Spetalen. Etter å ha vært et års tid på Euronext Growth søkte Rana Gruber om å bli tatt opp til handel ved hovedlisten til Oslo Børs. Selskapet ble notert på Oslo Børs den 28. mars 2022.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hans Jørgen Hansen (1995). Rana Gruberr AS, en historisk beretning. Rana Gruber. ISBN 82-993770-0-5.
Liv Petersen-Øverleir, Rana Gruber i omstilling – utvikling av nye produkter, Geonytt 4/92.
== Eksterne lenker ==
ranagruber.no gruveavdelingen
colorana.no pigmentproduksjonen | Rana Gruber er en gruve- og oppredningsbedrift i Rana kommune i Nordland. Selskapet har gruver og administrasjonsbygg ved Ørtfjell og Storforshei, og oppredningsverk og kaianlegg i Gullsmedvik i Mo i Rana. | 9,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norwegian_Air_Shuttle | 2023-02-04 | Norwegian Air Shuttle | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1993', 'Kategori:Norske flyselskaper', 'Kategori:Norwegian Air Shuttle', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Norwegian Air Shuttle ASA (OSE: NAS), oftest omtalt kun som Norwegian, er et norsk flyselskap som driver kommersielle ruteflygninger med utgangspunkt i 8 baser i Norge, Danmark, Finland og Spania. Norwegian har sin administrative base i Bærum og har sine operative baser i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, København, Helsingfors, Málaga og Alicante.
Norwegian er i 2017 Nordens største flyselskap og det åttende største flyselskapet i Europa i antall årlige transporterte passasjerer. Selskapet har over 5 700 ansatte og har omtrent 50 % markedsandel på destinasjonene selskapet dekker i Norge. Selskapet transporterte omtrent 37 millioner passasjerer i 2018, en oppgang på nesten tretten millioner fra 2014.
I desember 2020 fikk Norwegian konkursbeskyttelse i Irland og Norge.
| Norwegian Air Shuttle ASA (OSE: NAS), oftest omtalt kun som Norwegian, er et norsk flyselskap som driver kommersielle ruteflygninger med utgangspunkt i 8 baser i Norge, Danmark, Finland og Spania. Norwegian har sin administrative base i Bærum og har sine operative baser i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, København, Helsingfors, Málaga og Alicante.
Norwegian er i 2017 Nordens største flyselskap og det åttende største flyselskapet i Europa i antall årlige transporterte passasjerer. Selskapet har over 5 700 ansatte og har omtrent 50 % markedsandel på destinasjonene selskapet dekker i Norge. Selskapet transporterte omtrent 37 millioner passasjerer i 2018, en oppgang på nesten tretten millioner fra 2014.
I desember 2020 fikk Norwegian konkursbeskyttelse i Irland og Norge.
== Historie ==
=== Etablering (1993–2002) ===
Norwegian Air Shuttle (NAS) ble etablert 22. januar 1993 for å ta over Braathens S·A·F·Es kystruter på vestlandet, etter Busy Bees konkurs. Busy Bee ble etablert i 1966, som et datterselskap av Braathens og som drev med charterflyvninger med Fokker 50. De skulle også fly ruter mellom byene på vestlandet på wet lease for morselskapet. Etter konkursen, overtok Norwegian flåten bestående av tre Fokker 50-maskiner og startet med flyvninger fra Bergen lufthavn, Flesland til Haugesund lufthavn, Karmøy, samt fra Bergen til Molde lufthavn, Årø eller Kristiansund lufthavn, Kvernberget, og videre til Trondheim lufthavn, Værnes. Selskapet ble etablert og eies av tidligere Busy Bee-ansatte og hadde ved oppstarten 50 ansatte. Det nye selskapet hadde hovedbasen i Bergen, men opprettet senere en teknisk base i Stavanger.1. april 1994 begynte Norwegian også å fly mellom Bergen og Ålesund lufthavn, Vigra. I 1995 fikk selskapet sin fjerde Fokker 50, og hadde en omsetning på 86 600 000 kroner og et overskudd på 2,9 millioner kroner. Selskapet hadde 50 daglige flyvninger.I 1999, hadde selskapet vokst til en flåte på seks Fokker 50,og fløy 500 000 passasjerer. Selskapet hadde en omsetning på 172 millioner kroner og et overskudd på 13 millioner. 2. juni 2000 kjøpte de helikopteroperatøren Lufttransport fra Helikopter Service. I 2000 ble flyflåten utvidet til sju Fokker 50. 2. januar 2001 avsluttet Braathens flere flyruter, som ble operert av Norwegian, blant annet fra Kristiansund til Trondheim og Molde. Ruten mellom Bergen og Haugesund, og Bergen-Molde-Trondheim ble redusert.7. januar 2002 tok Norwegian over ansvaret for ruten mellom Stavanger og Newcastle, med to rundturer per dag. Dette var den første flyruta hvor selskapet ikke wet leaset flyet til Braathens, men i stedet opererte ruten selv. Etter at Braathens ble kjøpt av SAS i november 2001, mistet Norwegian alle rutene på Vestlandet som selskapet hadde fløyet for Braathens. SAS ville at datterselskapet SAS Commuter, skulle overta disse rutene. Norwegian hadde en 18-måneders angrefrist i kontrakten med Braathens, men dette ble ikke tatt hensyn til av SAS, som avsluttet kontraktene uten varsel. Norwegian Air Shuttle drev disse rutene frem til august 2002.
=== Ekspansjon (2002–) ===
Etter at SAS hadde kjøpt Braathens, og den påfølgende oppsigelse av kontraktene mellom Braathens og Norwegian, kunngjorde selskapet i april 2002 at de ville starte innenlandsruter som lavprisselskap. Fra 1. september 2002 endret flyselskapet profil til Norwegian. og sine første lavprisruter fra Oslo til Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø. Flyparken besto da av syv Boeing 737-300-maskiner, med 148 seter i hvert fly. Året etter startet Norwegian sine første utenriksruter, som gikk fra Oslo til Faro, Málaga og Murcia. Den 18. desember 2003 ble Norwegian registrert på Oslo Børs og gjennomførte en emisjon som tilførte 250 millioner kroner. Året etter fikk selskapet sitt første overskuddsresultat siden starten med Boeing 737-operasjoner i 2002. Selskapet hadde da totalt 11 fly i flåten.
Norwegian åpnet sin første base i utlandet i 2006, da de etablerte seg på Frédéric Chopin lufthavn i Warszawa i Polen. Denne basen skulle bestå av to Boeing 737 og betjene ruter til senstral-Europa og Skandinavia. Basen ble lagt ned i 2010, på grunn av manglende lønnsomhet. I 2007 kjøpte Norwegian opp selskapet flyNordic fra finske Finnair og ble dermed det største lavprisflyselskapet i Skandinavia. De overtok også en base på Arlanda lufthavn utenfor Stockholm. Som betaling for aksjene FlyNordic, fikk Finnair en 5 % eierandel i Norwegian. FlyNordic skiftet i 2008 navn til Norwegian.se.
Selskapet kunngjorde 29. oktober 2008 at det ville ta over deler av rutene det konkursrammede flyselskapet Sterling hadde betjent. Det ble kunngjort av Norwegian at 10 av selskapets fly vil bli basert på Københavns lufthavn, og totalt 11 nye ruter ut fra København ble kunngjort.I 2007 opprettet selskapet bonusordningen «Norwegian Reward», hvor kunder kan opparbeide seg bonuspoeng som kan brukes til kjøp av flybilletter og lignende.
I januar 2009 inngikk Norwegian sin desidert største avtale med StatoilHydro. I oktober 2009 kunngjorde Norwegian at selskapet også ville satse på interkontinentale flyvninger med lavpris. Først ute er ruter til New York og Bangkok. I november 2010 inngikk Norwegian leasingavtale med det amerikanske leasingselskapet ILFC om to stk Boeing 787-8 fly for levering høsten 2012 til langdistanserutene.I januar 2011 ble det kunngjort at Norwegian ville lansere trådløst Internett ombord i sine fly. Den 6. april 2011 ble det opplyst i en børsmelding at Norwegian har skrevet en LOI (Letter of Intent) med Rolls-Royce plc om levering av motorer, alt vedlikehold, reservedeler og servicepakke «TotalCare» for 18 Rolls-Royce Trent 1000 motorer for inntil ni stk Boeing 787-fly. Den 26. mai 2011 opplyste selskapet i en pressemelding at det hadde inngått avtale med Icelandair om rett til å kjøpe tre stk Boeing 787-8 som Icelandair har i bestilling hos Boeing. To av flyene leveres første halvår 2013, og det tredje i begynnelsen av 2015.Den 25. januar 2012 offentliggjorde Norwegian en pressemelding om en bestilling på 222 fly til en verdi av 127 milliarder kroner fra produsentene Boeing og Airbus med opsjoner på 150 ytterligere fly. Avtalen innebærer kjøp av 22 fly av typen Boeing 737-800 og 100 fly av typen Boeing 737 MAX 8 samt 100 fly av typen Airbus A320neo. Opsjonene er fordelt på 100 stk Boeing 737 MAX og 50 stk Airbus A320neo.I mai 2020 ble det kinesiske leasingsselskapet BOC Aviation, eid av det statlige Bank of China, medeier i Norwegian, med en eierandel på 12,67 prosent. Motivasjonen var å slette Norwegians gjeld på 1,6 mrd. kroner etter leasing av Dreamliner-fly fra BOC Aviation. Samtidig ble også irske Aercap medeier, med en eierandel på 15,9 %.
== Datterselskap ==
Den 24. april 2007 annonserte Norwegian via sine nettsider at det hadde inngått avtale om kjøp av FlyNordic. Oppkjøpet skjedde i løpet av mai og juni 2007 og ble godkjent av norske konkurransemyndigheter den 31. juli 2007.Finnair fikk 5 % av aksjene i Norwegian som betaling for FlyNordic.
4. mai 2007 annonserte Norwegian en satsing innen bank med BankNorwegian, som er et heleid datterselskap av Norwegian Finans Holdning. 19. september samme år fikk Norwegian konsesjon til å drive bank. Banken ble lansert i oktober. 17. oktober ble de planlagte synergiene kjent da Norwegian annonserte sitt nye kombinerte kreditt- og bonuskort «Norwegian Reward».
Norwegian Long Haul AS er et heleid norsk datterselskap til Norwegian Air Shuttle ASA. Dette selskapet opererer Norwegians flåte av langdistansefly på vegne av morselskapet, som står for salg og markedsføring av de interkontinentale rutene til Asia og Nord-Amerika. På grunn av politiske krav til bemanning, blir langdistanseflåten til Norwegian registrert i Irland.
Norwegian Air Norway ble opprettet i 2013, og de skandinaviske pilotene ble overført til dette selsapet. I 2015 ble det opprettet tre nye datterselskaper til Norwegian Air Norway, et for hver av de tre landene.Andre datterselskap er «Call Norwegian» og Norwegian Air Shuttle Polska Sp, men disse har enten ingen aktivitet eller er under avvikling.Den 20. april 2020 begjærte Norwegians datterselskaper Norwegian Pilot Services Sweden AB, Norwegian Pilot Services Denmark ApS, Norwegian Cabin Services Denmark ApS og Norwegian Air Resources Denmark LH ApS oppbud noe som førte til at 1571 piloter og 3134 kabinansatte mistet jobben.29. juni 2020 blir det klart at Norwegian kansellerer 97 fly fra Boeing, 92 stk. 737 MAX 8 og 5 stk. Dreamliner.
== Flyflåte ==
Norwegians flyflåte består i mars 2021 av 99 fly; 8 av typen Boeing 787-9, 3 av typen Boeing 787-8, 70 av typen Boeing 737-800W og 18 av typen Boeing 737 MAX 8. Selskapet har tatt levering på 100 nye Boeing 737-800W-maskiner i perioden august 2009–februar 2018. I tillegg til dette har selskapet leaset 4 nye Boeing 737-800W som ble levert i oktober 2011–desember 2014. Selskapet har også 42 Boeing 787 Dreamliner i ordre, 20 stk er leasingfly og 22 er selveide fly. Norwegian bestilte 25. januar 2012 22 Boeing 737-800, 100 Boeing 737 MAX 8 og 100 Airbus A320neo med opsjoner for ytterligere 100, respektive 50 fly av de to sistnevnte typene. Senere er 10 opsjoner av 737 MAX 8 omgjort til faste bestillinger slik at det totalt er 110 i fast ordre. Av disse er 18 fly levert siden juni 2017. I juli 2016 ble 30 av Airbus A320neo bestillingene omgjort til den større typen A321LR med lenger rekkevidde.
=== Tidligere historisk flåte ===
== Ulykker og hendelser ==
4. november 2016 En Boeing 737-800 med registrering LN-NII damp leased fra slovakiske Go2Sky skulle ta av fra Kristiansand lufthavn, Kjevik da det stoppet opp etter cirka 230 meter. Uten at Norwegians egen kabinbesetning hadde fått klarsignal valgte pilotene å ta av fra rullebanen. Flyet som skulle til Oslo lufthavn, Gardermoen skulle opprinnelig ha nådd en makshøyde på 30 000 fot, men på grunn av problemer med trykket i kabinen valgte pilotene å holde seg under 15 000 fot. Kabinbesetningen klarte ikke å få kontakt med pilotene når de hadde nådd cruisehøyde. Flyet landet på Gardermoen uten større tekniske problemer, men kabinbesetningen som angivelig skulle ha fløyet videre med pilotene valgte å forlate flyet på Gardermoen etter hendelsen. Etter hendelsen valgte Norwegian å droppe avtalen som var signert med Go2Sky etter mye kritikk i mediene.
== Destinasjoner ==
Norwegian har et rutenett som dekker en rekke større flyplasser og destinasjoner i Europa, samt to i Afrika og fire i Asia. Selskapet opererer også innenriksflyvninger i Norge, Sverige og Danmark, og fra april 2011 også i Finland som en del av selskapets operasjoner fra basen i Helsingfors.
=== Langdistanse ===
Sommeren 2013 startet Norwegian flyvninger til USA og Thailand i regi av datterselskapet Norwegian Long Haul AS. De første flyvningene gikk med innleide fly da selskapets Boeing 787 var forsinket grunnet tekniske problemer. Norwegian planlegger et omfattende rutenett og mener at langdistanse lavpris er økonomisk interessant med de nye B787.Den 14. januar 2021 opplyser selskapet at de legger ned sin langdistansesatsing og heller satser på hjemmemarkedet Norden.
== Se også ==
Bank Norwegian
Norwegian Reward
Norwegian Long Haul
FlyNordic
Norwegian Air Shuttles flyflåte
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Norwegian Air Shuttle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norwegian Air Shuttle – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | slagord = «Your Smart Move» | 9,317 |
null | 2023-02-04 | Oscar Mathisen | null | null | null | | fnavn = Oscar Wilhelm Mathisen | 9,318 |
null | 2023-02-04 | El Niño | null | null | null | El Niño, eller mer korrekt El Niño – sørlig oscillasjon (ENSO), er et globalt fenomen som oppstår i havet og atmosfæren. El Niño og La Niña er store temperatursvingninger i overflatevannet i den tropiske delen av det østlige Stillehavet. | 9,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sky | 2023-02-04 | Sky | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skyer', 'Kategori:Vann'] | For det britiske sykkellaget med samme navn, se Team Sky.
For det britiske bandet med samme navn, se Sky (band).
For det britiske kringkastingselskapet (sky.uk), se British Sky Broadcasting.
En sky er en synlig mengde kondenserte vanndråper eller iskrystaller i atmosfæren. Vanndråpene i skyer er vanligvis 10 µm store, og blir synlige når de samles i store mengder.
Skyer reflekterer og sprer alle bølgelengder av synlig lys likt og er som regel hvite, men de kan være grå eller til og med svarte dersom de er så tykke eller tette at sollys ikke kan passere gjennom dem. Dette skjer bare når der er store mengder fint støv og aske i atmosfæren, slik vi kan oppleve ved vulkanutbrudd. Sollys og dagslys som reflekteres fra bakke og hav, vil reflekteres i skyene. En kunstner vil derfor si at skyer aldri er grå.
| For det britiske sykkellaget med samme navn, se Team Sky.
For det britiske bandet med samme navn, se Sky (band).
For det britiske kringkastingselskapet (sky.uk), se British Sky Broadcasting.
En sky er en synlig mengde kondenserte vanndråper eller iskrystaller i atmosfæren. Vanndråpene i skyer er vanligvis 10 µm store, og blir synlige når de samles i store mengder.
Skyer reflekterer og sprer alle bølgelengder av synlig lys likt og er som regel hvite, men de kan være grå eller til og med svarte dersom de er så tykke eller tette at sollys ikke kan passere gjennom dem. Dette skjer bare når der er store mengder fint støv og aske i atmosfæren, slik vi kan oppleve ved vulkanutbrudd. Sollys og dagslys som reflekteres fra bakke og hav, vil reflekteres i skyene. En kunstner vil derfor si at skyer aldri er grå.
== Skydanning ==
Skyer dannes når usynlig vanndamp i luften kondenserer til synlige små vanndråper eller små iskrystaller. Det kan skje på to måter:
1. Luften blir avkjølt til sitt metningspunkt. Dette skjer når luft kommer i kontakt med en kald overflate eller en overfate som er avkjølt ved stråling, eller ved at lufta blir avkjølt ved adiabatisk heving. Dette kan skje:
langs en varm- eller kaldfront (frontal heving)
der luft blåser over et fjell (orografisk heving)
ved konvektive bevegelser forårsaket av oppvarming av overflaten (oppvarming om dagen).2. Luften endrer ikke temperatur, men absorberer mer vanndamp til luften blir mettet
Skyer er tunge. Vannet i en typisk sky kan ha en masse på flere millioner tonn. Men volumet er tilsvarende høyt og netto tetthet av vanndampen er faktisk lav nok til at luftstrømmer under og i skyen klarer å holde oppe de små dråpene. I tillegg er ikke forholdene inne i en sky statiske; små vanndråper blir konstant dannet og fordamper. En typisk skydråpe har radius i størrelsessorden 1 x1 10-51 m og en terminalfart på 1-21 cm/s. Dette gir disse små dråpene god tid til å fordampe når de faller ned i den varmere luften under skyen.
De fleste vanndråper blir dannet når vanndamp kondenserer rundt en kondensasjonskjerne, en liten partikkel av røyk, støv, aske eller salt. Under overmettede forhold kan vanndråpen også fungere som kondensasjonskjerne.
Vanndråper som er store nok til å falle til overflaten blir dannet på to måter. Den viktigste prosessen kalles Bergeronprosessen etter Tor Bergeron som la fram teorien. I denne prosessen kommer underkjølte vanndråper og iskrystaller i en sky i kontakt med hverandre og gir en rask vekst av iskrystaller, som så faller fra skyen og smelter på veien ned. Denne prosessen skjer vanligvis i skyer der skytoppen er kaldere enn -15°C. Den nest viktigste prosessen er kollisjons- og kjølvannprosesser, som skjer i skyer med varmere skytopper. Der kolliderer stigende og fallende smådråper og produserer større og større dråper som til slutt blir så store at luftstrømmene ikke lenger kan holde dem oppe, og de faller til bakken som regn. Når en dråpe faller gjennom et område med mindre dråper rundt, blir smådråpene dratt inn i «kjølvannet» av den større dråpen, kolliderer med den og øker med det størrelsen på dråpen. Denne metoden å produsere regndråper på skjer hovedsakelig i lave stratiformede skyer og små cumulusskyer i tropiske område. Regndråpene som blir produsert på denne måten er som regel smådråper som yr.
Hvilken type sky en får er avhengig av styrken på oppdriften og luftstabiliteten. Ved ustabile forhold er det konveksjon som dominerer, og det dannes skyer som kan ha stor vertikal utstrekking. Stabil luft produserer horisontalt homogene skyer. Oppdrift i forbindelse med fronter skaper ulike skyer alt etter om det er en varm- eller kaldfront. Orografisk heving kan også skape ulike skyer avhengig av stabiliteten til skyene, men skyer som «hetteskyer» (cap clouds) og bølgeskyer blir bare dannet pga. orografiske effekter.
== Skyklassifisering ==
Skyer er delt inn i to hovedkategorier: Lagdelte og konvektive. Lagdelte skyer blir kalt stratusskyer (eller stratiforme skyer, det latinske ordet stratus betyr 'lag') og er kjennetegnet ved å ha liten vertikal utstrekning, samtidig som de kan strekke seg horisontalt utover svært store områder. Konvektive skyer blir kalt cumulusskyer (cumulus betyr 'opptårnet' på latin), og er kjennetegnet ved å ha større vertikal utstrekning og mye mindre horisontal utstrekning enn lagdelte skyer. Disse to skytypene er igjen delt inn i fire eller flere grupper etter hvilken høyde de oppstår i. Skyer er klassifiserte ved hjelp av skybasen, ikke skytoppen. Dette systemet ble foreslått av Luke Howard i 1802 i et foredrag for Askesian Society.
=== Høye skyer (Type A) ===
Disse skyene dannes over 5 000 m (16 500 fot) i kalde områder av troposfæren. I polare områder kan de derimot oppstå så lavt som i 3 000 m høyde (10 000 fot). De angis med forstavelsen cirro- eller cirrus. I denne høyden er omtrent alt vann frosset til is, så skyene består av iskrystaller. Disse skyene er ofte tynne og gjennomsiktige.
Skyer av type A inkluderer:
Cirrus (Ci)
Cirrus uncinus (Ci)
Cirrus Kelvin-Helmholtz (Ci)
Cirrostratus (Cs)
Cirrocumulus (Cc)
Cumulus congestus pileus
Kondensstriper, en kondensstripe er lange tynne skyer som blir utviklet som følge av jetfly i høye luftlag.
=== Mellomhøye skyer (Type B) ===
Disse blir utviklet mellom 2 000 og 5 000 m (6 500 og 16 500 fot), og angis med forstavingen alto-. Skyene er dannet av vanndråper, og er ofte underkjølte.
Skyer av type B inkluderer:
Altostratus (As)
Altostratus undulatus (As)
Altocumulus (Ac)
Altocumulus undulatus (Ac)
Altocumulus makrellsky (Ac)
Altocumulus castellanus (Ac)
Altocumulus lenticularis (Ac)
=== Lave skyer (Type C) ===
Disse oppstår opp til 2000 m (6500 fot) og inkluderer stratusskyene (tette og grå). Når stratusskyer er i kontakt med overflaten kalles det tåke.
Skyer av type C inkluderer:
Stratus (St)
Orografisk stratus
Cumulus humilis (Cu)
Stratocumulus (Sc)
=== Moderat vertikale skyer (Type D1) ===
Stratiform skyer av denne typen form som midt skyer tykkere og avta i lavgir. Lav cumuliform skyer vil vokse oppover til moderat vertikal utstrekning hvis luften er tilstrekkelig ustabil.
Skyer av type D1 inkluderer:
Nimbostratus (Ns)
Cumulus mediocris (Cu)
=== Konvektive skyer (Type D2) ===
Disse skyene kan ha kraftige vertikale luftstrømmer og strekke seg langt over skybasen, og kan oppstå i flere ulike luftnivå.
Skyer av type D inkluderer:
Cumulonimbus (assosiert med kraftig nedbør og tordenvær) (Cb)
Cumulonimbus incus (Cb)
Cumulonimbus calvus (Cb)
Cumulonimbus med mammatus (Cb)
Cumulus congestus (TCu)
Pyrocumulus
=== Andre skyer ===
Enkelte skyer blir dannet over troposfæren, som perlemorskyer og lysende nattskyer. Perlemorskyene oppstår i stratosfæren, mens de nattlysende skyene oppstår i mesosfæren.
== Skyfarger ==
Fargen på en sky kan si mye om hva som foregår inne i skyen.
Skyer dannes når vanndamp stiger, blir avkjølt, kondenserer og danner mikrodråper. Disse små vannpartiklene er relativt tette, og sollys kan ikke trenge langt inn i en sky før det blir reflektert ut igjen. Dette gir skyene den karakteristiske hvite fargen. Når en sky blir eldre kan smådråpene slå seg sammen til større dråper, som igjen kan gå sammen og danne dråper store nok til å falle ned til overflaten som regn. I denne akkumuleringsprosessen blir avstanden mellom dråpene større og større, og lyset kan trenge lenger inn i skyen. Dersom skyen er stor nok, og dråpene inne i skyen har stor nok avstand, kan det hende at lite av lyset som går inn i skyen blir reflektert ut igjen før det blir absorbert. (Derfor kan man se mye lenger i kraftig regn enn i tåke). Denne refleksjons-/absorpsjonsprosessen er årsaken til at fargen i en sky kan variere fra hvit til grå og nesten svart. Dette er også årsaken til at undersiden av store skyer har ulike gråtoner og at overskyet vær er grått; lite lys blir reflektert og sendt tilbake til personen som oberverer.
Andre farger oppstår naturlig i skyer. Den blågrå fargen kommer av at lyset blir spredt inne i skyen. I det synlige spekteret er blå og grønn i den korte enden av den synlige bølgelengden til lyset, mens gul og rødt er i den lange enden. De korte strålene har lettere for å bli spredt av vanndråper og de lange strålene har lettere for å bli absorberte. Den blåaktige fargen viser at det er dråper store som regndråpar som sprer lyset.
En mer truende farge kan man ofte se i forbindelse med uværsskyer. Dersom en sky har en grønnaktig farge blir sollyset spredt av is. En cumulonimbus-sky med grønn farge er et sikkert tegn på at det snart kan oppstå kraftig regn, hagl, kraftig vind, og til og med tornadoer.
Gulaktige skyer er sjeldne, men kan oppstå sent på våren og tidlig på våren i område med stor skogbrannfare. Den gule fargen kommer av røyk.
Røde, oransje og lilla farger oppstår nesten bare ved soloppgang/solnedgang, og kommer av at spredngen av sollyset skjer i selve atmosfæren. Skyene i seg selv har ikke disse fargene, men rett og slett reflekterer (ikke sprer) solstrålene. Dette kan sammenlignes med å skinne et rødt lys på et hvitt laken. I kombinasjon med store og velutviklede tordenskyer, kan dette produsere blodrøde skyer. En kveld før en tornado traff byen Edmonton i Alberta i 1987, ble det observert en slik sky — helt svart på den mørke siden og med en intens rødfarge på solsiden.
== Skyenes påvirkning på klimaet ==
Skyer reflekterer en del av sollyset tilbake til verdensrommet, det er derfor mindre sollys som treffer jordoverflaten. Men det er ikke den eneste måten skyene påvirker klimaet på.
Skyene dekker til enhver tid ca. 50% av jordens overflate. Skyene absorberer stråling som sendes fra jordens overflate. Da blir en del av energien sendt ut i verdensrommet og en annen del tilbake til planeten vår. Når skyene absorberer blir det altså varmere på kloden. Om dagen blir jorden varmet opp av atmosfæren. Jo mindre skyer det er, jo mer varme blir igjen hos oss. Om natten blir det meste av den infrarøde strålingen sendt tilbake til jorden, det blir varmere enn det ville vært uten skyer...
Høye og tynne skyer(cirrusskyer) bidrar til oppvarming, mens avkjølings effekten skjer som oftest ved lave og tykke tratocumulusskyer.
=== Global dimming ===
Se hovedartikkel Global dimmingGlobal dimming, minket innstråling fra sola til jorda, er et fenomen som først har fått fokus den siste tiden. Man mener årsaken er endringer i reflektiviteten til skyer på grunn av en økning i tallet på kondensasjonskjerner og andre partikler i atmosfæren.
== Skyer på andre planeter ==
Alle planeter i solsystemet vårt som har en atmosfære, har også skyer. Skyene på Venus består av svovelsyredråper. Mars har høye, tynne skyer av vannis. Både Jupiter og Saturn har et ytre skylag som består av ammoniakk, et mellomliggende skylag av ammoniumhydrosulfid og et indre skylag av vanndråper. Uranus og Neptun har atmosfærer som er dominert av metanskyer.
Saturns måne Titan har skyer som man tror består av flytende metan. Romsonden Cassini-Huygens har oppdaget bevis på væskekretsløp på Titan, med blant annet flytende elver på overflaten av månen.
== Litteratur ==
Leif Wedøe: Hvorfor faller ikke skyene ned? (2006) ISBN 978-82-02-25529-9
== Eksterne lenker ==
(en) Clouds – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cloud – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | En sky er en synlig mengde kondenserte vanndråper eller iskrystaller i atmosfæren. Vanndråpene i skyer er vanligvis 10 µm store, og blir synlige når de samles i store mengder. | 9,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjalmar_Andersen | 2023-02-04 | Hjalmar Andersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 27. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norske humorister', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Norske skøytetrenere', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Rødøy kommune', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Sportsklubben Falken', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1956', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Hjalmar Johan «Hjallis» Andersen (født 12. mars 1923 på Nordværnes i Rødøy kommune i Nordland, død 27. mars 2013 på Ullevål sykehus i Oslo) var en norsk skøyteløper. Han representerte Trondheimsklubben Falken, og er mest kjent som vinner av tre gull under Vinter-OL i Oslo 1952.
| Hjalmar Johan «Hjallis» Andersen (født 12. mars 1923 på Nordværnes i Rødøy kommune i Nordland, død 27. mars 2013 på Ullevål sykehus i Oslo) var en norsk skøyteløper. Han representerte Trondheimsklubben Falken, og er mest kjent som vinner av tre gull under Vinter-OL i Oslo 1952.
== Biografi ==
Andersens foreldre var båtsmann Bjarne Johan Andersen (1899–1972) fra Hammerfest og Anne Matilde Kristensen (1898–1967) fra Rødøy. Familien flyttet tidlig til Trondheim, hvor Hjalmar Andersen vokste opp. Han giftet seg i 1945 med Gerd Aune (14. august 1921–8. april 2004).
Hjalmar Andersen debuterte på skøyter i 1946, og ble juniormester i 1947 (juniorklassen var frem til 1960-tallet avhengig av prestasjoner, ikke alder). Han var med kun som reserve i OL i 1948, og det store gjennombruddet kom med sølvmedalje sammenlagt (bak Sverre Farstad) og verdensrekord på 10 000 m i EM 1949. For sitt rekordløp mottok han Morgenbladets gullmedalje.
«Hjallis» vant NM, EM og VM i 1950, 1951 og 1952, og tok gull på 1 500, 5 000 og 10 000 m i OL 1952 i Oslo. Han satte verdensrekorder på 5 000 og 10 000 m, siste gang med 16.32,6 på Hamar i forkant av OL 1952 (en rekord som ble regnet som «uslåelig» frem til 1960). Han vant over 50 seire på rad på 5 000 m.
Andersen var norsk flaggbærer under vinter-OL 1952 i Oslo.
Etter et hvileår gjorde «Hjallis» comeback i 1954, og tok sølv i EM. Han la opp som topputøver etter sin tredje OL-deltagelse i 1956, men fortsatte med aktiv idrett, spesielt roing, utover 1960-årene.
Andersen var også en dyktig sykkelrytter, og ble tildelt Egebergs Ærespris i 1951. For sine prestasjoner under OL på hjemmebane i 1952 ble han den første mottaker av Fearnleys olympiske ærespris, som ble satt opp av skipsreder Thomas Fearnley (1880–1961) i forbindelse med lekene i Oslo. I 1976 ble han tildelt Olavstatuetten.
Hjalmar Andersen trente de svenske skøyteløperne før OL 1960.
== Etter karrieren ==
«Hjallis» var en av Norges mest populære idrettsutøvere gjennom tidene, og var en populær underholder etter at idrettskarrieren var over. Han ga ut flere bøker, både minner fra idrettskarrieren samt rene humorbøker. To titler er Harde løp (1951) og Siste runde (1952).
Det er reist tre statuer av Hjalmar Andersen: Utenfor Bislett stadion i Oslo, utenfor Vikingskipet på Hamar og i Kongens gate i Trondheim. På Rødøy er det satt opp en bauta i Solparken for å hedre sin antatt største sønnHjalmar Andersen finnes på et frimerke, utgitt i 1990. Frimerket har valør 4,00 kr, er flerfarget og kom ut i et opplag på 764 947 (NK 1102). Frimerket var en del av et miniatyrark med norske OL-vinnere på.
Under Idrettsgallaen 2013 ble Hjalmar Andersen sammen med Knut Johannesen tildelt «Hedersprisen».
Andersens dattersønn Fredrik van der Horst er en tidligere skøyteløper som deltok i vinter-OL 2010 og ble blant annet norgesmester på enkeltdistanse på 10 000 meter i 2014.
Han ble etter sin skøytekarriere ansatt som velferdssekretær for sjøfolk i handelsflåten.
== Død ==
Etter et fall i hjemmet sitt i Tønsberg 25. mars 2013, døde han natt til 27. mars på Ullevål universitetssykehus.Hjalmar Andersen ble vist en siste ære fra Norge ved å bli begravet på statens bekostning.
== Mesterskapsmedaljer ==
== Personlige rekorder ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske kjente idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hjalmar Andersen (1998). Norges OL-helter : Harde løp (Norsk (Bokmål)). Oslo: LibriArte. s. 168. [Gjenutgivelse av boken fra 1951 i en bokserie kalt Norges OL-helter. PS Boken var også med i en bokserie utgitt i 1977.]
Borge, Alf (1997). Hjallis sitt liv i ord og bilder : en epoke i norsk skøytehistorie (Norsk (Bokmål)). Voss: Eige forlag. s. 151. ISBN 8299434513.
Hyldmo, Endre (1992). «Hjalmar Andersen – Gladgutten og gullgrossisten (sidene 24–30)». Trøndergull : Trøndelags vinter-OL-historie. Melhus: Snøfugl. ISBN 8270831964. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
Olsen, Bjørn Gunnar (1942–1992) (1977). Hjallis: "Kong Glad". Oslo: Aschehoug. ISBN 8203093701. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
Bjørnsen, Knut (1932–2008); Jorsett, Per (1920–2019) (1971). «Hjalmar Andersen – Kong Glad den store». Skøytesportens stjerner. Oslo: Cappelen. s. 100–104. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(en) Hjalmar Andersen på Internet Movie Database
(no) Hjalmar Andersen hos Filmfront
(no) Hjalmar Andersen på Rockipedia
(en) Hjalmar Andersen – Olympics.com
(en) Hjalmar Andersen – Olympic.org
(en) Hjalmar Andersen – Olympedia
(en) Hjalmar Andersen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Hjalmar Andersen – databaseOlympics.com (arkivert)
(cn) Hjalmar Andersen – Kinas olympiske komité
(en) Hjalmar Andersen – Speedskatingbase.eu
(en) Hjalmar Andersen – SpeedSkatingNews.info
(en) Hjalmar Andersen – SpeedSkatingStats.com
«Hjallis - isens kong glad» (norsk). NRK TV. 25. februar 1983. Besøkt 13. mars 2022. Lengde: 48 minutter
«Dette er ditt liv : Hjallis» (norsk). NRK TV. 19. desember 1995. Besøkt 13. mars 2022. Lengde: 44 minutter
«Skøyteforbundet er i sorg» (norsk). www.n-s-f.no. 27. mars 2013. Arkivert fra originalen (.htm) 21. april 2013. Besøkt 23. juli 2014.
Dalby, Åge. «Minneord Hjalmar Andersen (1923 – 2013)» (PDF) (norsk). www.n-s-f.no. Arkivert fra originalen (.pdf) 21. april 2013. Besøkt 23. juli 2014.
(no) Publikasjoner av Hjalmar Andersen i BIBSYS
(no) Hjalmar Andersen i Store norske leksikon
(no) Hjalmar Andersen i Norsk biografisk leksikon | Hjalmar Johan «Hjallis» Andersen (født 12. mars 1923 på Nordværnes i Rødøy kommune i Nordland, død 27. | 9,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fransk_Guyana | 2023-02-04 | Fransk Guyana | ['Kategori:1946 i Sør-Amerika', 'Kategori:3°N', 'Kategori:52°V', 'Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Fransk Guyana', 'Kategori:Franske oversjøiske områder', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1946', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Fransk Guyana (fransk: Guyane eller Guyane française), tidligere kalt Cayenne, er et fransk oversjøisk departement og region med ca. 280 000 innbyggere. Det administrative senteret, Cayenne, har ca. 60 000 innbyggere. Fransk Guyana ligger ved den karibiske kysten i Sør-Amerika, og grenser til Surinam og Brasil.
I Fransk Guyana finner man blant annet Centre spatial guyanais og Djevleøya.
| Fransk Guyana (fransk: Guyane eller Guyane française), tidligere kalt Cayenne, er et fransk oversjøisk departement og region med ca. 280 000 innbyggere. Det administrative senteret, Cayenne, har ca. 60 000 innbyggere. Fransk Guyana ligger ved den karibiske kysten i Sør-Amerika, og grenser til Surinam og Brasil.
I Fransk Guyana finner man blant annet Centre spatial guyanais og Djevleøya.
== Styre ==
Administrasjonen består av en prefekt og et råd (Conseil Général) med 16 medlemmer. De blir valgt i direkte valg for seks år. Fransk Guyana sender en representant til Frankrikes nasjonalforsamling og en representant til Frankrikes senat. Det viktigste partiet er det sosialistiske partiet, Parti socialiste guyanais.
== Administrativ inndeling ==
Administrativt er Fransk Guyana delt inn i to arrondisementer, Cayenne og Saint-Laurent-du-Maroni, og 22 kommuner.
== Økonomi ==
== Se også ==
Kommuner i departementet Fransk Guyana
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) French Guiana – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) French Guiana – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | zoom = 5 | 9,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%86re_v%C3%A6re_Gud_i_det_h%C3%B8yeste | 2023-02-04 | Ære være Gud i det høyeste | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Liturgi'] | Ære være Gud i det høyeste, eller Gloria in Excelsis Deo på latin, er åpningslinjen, og dermed tittelen, på en av de viktigste liturgiske lovsanger i flere kristne kirker. Den omtales ofte som Gloria eller Gloria in Excelsis. I østlige kirker brukes en eldre form av samme lovsang.
Teksten begynner med ordene som ifølge Evangeliet etter Lukas (2, 14) ble sunget av englene ved Kristi fødsel. Dette følges av vers som dels lovpriser den treenige Gud, og dels har form av bønn. Referansen til Den hellige ånd er tydelig et senere tillegg, og finnes ikke i den greske versjonen.
Den eldste kjente versjonen er på gresk, og går tilbake minst til 2. århundre. Formen som brukes i østlige kirker i dag er datert til 4. århundre. Den latinske formen avviker noe fra denne; det er to ubetydelige tillegg, men først og fremst er det lengden som er forskjellige, da den greske formen har omkring ti ekstra vers.
| Ære være Gud i det høyeste, eller Gloria in Excelsis Deo på latin, er åpningslinjen, og dermed tittelen, på en av de viktigste liturgiske lovsanger i flere kristne kirker. Den omtales ofte som Gloria eller Gloria in Excelsis. I østlige kirker brukes en eldre form av samme lovsang.
Teksten begynner med ordene som ifølge Evangeliet etter Lukas (2, 14) ble sunget av englene ved Kristi fødsel. Dette følges av vers som dels lovpriser den treenige Gud, og dels har form av bønn. Referansen til Den hellige ånd er tydelig et senere tillegg, og finnes ikke i den greske versjonen.
Den eldste kjente versjonen er på gresk, og går tilbake minst til 2. århundre. Formen som brukes i østlige kirker i dag er datert til 4. århundre. Den latinske formen avviker noe fra denne; det er to ubetydelige tillegg, men først og fremst er det lengden som er forskjellige, da den greske formen har omkring ti ekstra vers.
== Historie ==
Den første pave som inkluderte sangen i messen var Telesforus (125 – 136), som innførte den i liturgien for julefeiringen. Dette er det mest naturlige stedet for den, ettersom den bruker tekst fra juleevangeliet. Pave Symmachus (498-514) innførte den som fast del av messen på alle søndager, unntatt i adventstiden.
Gloria er sammen med Te Deum de eneste bevarte oldkirkelige psalmi idiotici (privatsalmer), det vil si lovsanger utenom de bibelske fra Salmenes bok.
== Innhold ==
Her følger en oversettelse av det latinske messeleddet Gloria:
== Liturgisk bruk ==
I den katolske kirke synges (eller resiteres dersom det ikke er noen forsanger eller kor tilstede) lovsangen på alle søndager unntatt i fasten og adventstiden, på store festdager og på andre messer dersom det er en spesiell festdag.
I mange lutherske kirker, inkludert Den norske kirke, synges eller resiteres den også hver søndag og på andre spesielle dager. | Ære være Gud i det høyeste, eller Gloria in Excelsis Deo på latin, er åpningslinjen, og dermed tittelen, på en av de viktigste liturgiske lovsanger i flere kristne kirker. Den omtales ofte som Gloria eller Gloria in Excelsis. | 9,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apollo-programmet | 2023-02-04 | Apollo-programmet | ['Kategori:Apollo-programmet', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Månen', 'Kategori:Romkapsler', 'Kategori:Romutforskning i 1960-årene', 'Kategori:Romutforskning i 1970-årene'] | Apollo-programmet var samlebetegnelsen på en rekke bemannede romferder som den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA gjennomførte fra 1967 til 1972. Målet med programmet var å sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake til Jorden. Det lyktes gjennom ferden med Apollo 11. Astronauten Neil Armstrong tok menneskehetens første steg på månen 21. juli 1969 (norsk tid; i de amerikanske tidssonene skjedde dette den 20. juli). Forut for Apollo-programmet var Mercury-programmet og Gemini-programmet. Apollo-programmet ble ledet av den tyske rakettforskeren Wernher von Braun.
| Apollo-programmet var samlebetegnelsen på en rekke bemannede romferder som den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA gjennomførte fra 1967 til 1972. Målet med programmet var å sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake til Jorden. Det lyktes gjennom ferden med Apollo 11. Astronauten Neil Armstrong tok menneskehetens første steg på månen 21. juli 1969 (norsk tid; i de amerikanske tidssonene skjedde dette den 20. juli). Forut for Apollo-programmet var Mercury-programmet og Gemini-programmet. Apollo-programmet ble ledet av den tyske rakettforskeren Wernher von Braun.
== Oversikt ==
Ved inngangen til 1960-årene var det militære rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen på det høyeste. Satellittprogrammer og utforskningen av rommet ble del av dette, etter at Sovjetunionen hadde overrasket hele verden med sine Sputnik-satellitter. De amerikanske romprogrammene startet i 1961, og daværende president John F. Kennedy uttalte at USA innen utgangen av 1960-årene ville sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake. Det ble produsert en kjempemessig bærerakett, Saturn, for å frakte månelandingsmodulen og selve Apollo-kapselen ut i rommet og i bane til månen.
De tre astronautene Roger B. Chaffee, Virgil I. «Gus» Grissom og Edward H. «Ed» White II omkom i en brann under en test av systemet i 1967. I 1968 ble den første måneferden gjennomført med Apollo 8, men da uten å lande.
Etter ytterligere en test av månelanderen, ble det gitt klarsignal for den aller første månelandingen i juli 1969. Den i særklasse mest kjente av Apollo-ferdene er Apollo 11, som landsatte de første menneskene på månen. Sammen med Neil Armstrong forlot Edwin «Buzz» Aldrin månelandingsfartøyet og gikk ut på månens overflate, som henholdsvis første og andre mann på et annet himmellegeme, mens Michael Collins oppholdt seg i kommandoseksjonen som gikk i kretsløp rundt månen.
Apollo-programmet bestod av totalt elleve bemannede ferder, Apollo 7 til Apollo 17. På seks av disse romferdene lyktes det å landsette mennesker på månen: Apollo 11, 12, 14, 15, 16 og 17. Programmet ble avsluttet i desember 1972 med Apollo 17. Til sammen tolv personer har vært på månen, og ingen har vært der mer enn én gang.
Den tredje planlagte månelandingen, Apollo 13, endte nesten med katastrofe. Etter en eksplosjon i en oksygentank i serviceseksjonen mistet mannskapet både oksygen og strøm. Apollo 13 ble lagt i en nødbane, der det ble slynget tilbake mot Jorden etter at det hadde rundet månen. Å få det havarerte romfartøyet samt mannskapene tilbake igjen blir av mange betraktet som en kanskje like stor bragd som det å landsette mennesker på månen.
Etter Apollo 17 har ingen mennesker vært på månen, til tross for at teknologien har utviklet seg radikalt siden den gang.
Apollo-programmet fikk som tidligere amerikanske bemannede programmer navn inspirert fra de store sivilisasjonene i oldtiden.
== Liste over Apollo-ferdene ==
=== Ubemannede ferder ===
1967: Apollo 4 – Testing av den nye bæreraketten Saturn V.
1968: Apollo 5 – Testing av månemodulen som senere skulle frakte mennesker til månen.
1968: Apollo 6 – «Generalprøven» før de startet med bemannede ferder.
=== Bemannede ferder ===
1967: Apollo 1 – Mannskapet omkom i en brann i forbindelse med en CDT (Countdown Demonstration Test) som ble utført før oppskytningen.
1968: Apollo 7 – Første vellykkede bemannede ferd, og første bemannede ferd foretatt med Saturn IB.
1968: Apollo 8 – Første ferd rundt månen, og første bemannede ferd foretatt med Saturn V.
1969: Apollo 9 – Hele skipet, dvs. kommandomodulen og månelandingsfartøyet flyr bemannet for første gang.
1969: Apollo 10 – Hele skipet flyr rundt Månen.
1969: Apollo 11 – Første månelanding.
1969: Apollo 12 – Første månelanding på et nøyaktig planlagt sted. Like ved Surveyor 3
1970: Apollo 13 – En oksygentank eksploderer på vei til månen. Ferden blir avbrutt, og mannskapet overlever.
1971: Apollo 14 – Alan Shepard blir den eneste astronauten fra Mercury-programmet som går på Månen.
1971: Apollo 15 – Lunar Roving Vehicle, «månebilen», kjører på månen.
1972: Apollo 16 – Første landing i et fjellområde på månen.
1972: Apollo 17 – Siste Apolloferd.
=== Avlyste ferder ===
Apollo 18
Apollo 19
Apollo 20
== Se også ==
Artemis-programmet
== Eksterne lenker ==
NASA
NASA Apollo-programmet
NASA-historikk
NASA The moon
Den Europeiske Romfarstorganisasjonen Arkivert 21. desember 2007 hos Wayback Machine.
Norsk romsenter
Norsk Astronautisk forening
Konspirasjonsteorier om månelandingen | Apollo-programmet var samlebetegnelsen på en rekke bemannede romferder som den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA gjennomførte fra 1967 til 1972. Målet med programmet var å sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake til Jorden. | 9,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Big_Bang | 2023-02-04 | Big Bang | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Big Bang', 'Kategori:Kosmologi', 'Kategori:Universet'] | Denne artikkelen omhandler Big Bang-teorien. For det norske bandet, se Bigbang. For det koreanske bandet, se Bigbang (sørkoreansk band)
The Big Bang, også kalt det store smellet, er populærnavnet på en type modeller innen kosmologien som beskriver universets utvikling fra en tett, varm fase fram til i dag. Selve navnet «Big Bang» ble introdusert av den engelske astrofysikeren Fred Hoyle som en lett nedsettende betegnelse under et radioforedrag i 1949. Big Bang-modeller av universets historie ble studert allerede av den russiske matematikeren Aleksander Friedmann i begynnelsen av 1920-årene. Han påviste at Einsteins generelle relativitetsteori naturlig fører til ekspanderende modeller av universet. I 1927, uavhengig av Friedmann, kom den belgiske astronomen og fysikeren Georges Lemaître, en katolsk prest, fram til det samme resultatet.Modellene til Friedmann og Lemaitre ble først tatt alvorlig etter at den amerikanske astronomen Edwin Hubble i 1929 påviste at fjerne galakser beveger seg vekk fra oss, og med en hastighet som øker proporsjonalt med avstanden fra oss. De ekspanderende løsningene i generell relativitetsteori gir en naturlig tolkning av disse observasjonene som et resultat av at rommet mellom galaksene utvider seg. Lemaîtres artikkel fra 1927 ble oversatt til engelsk i 1931, men da uten konstanten vi nå kaller Hubbles konstant.At rommet utvider seg betyr ganske enkelt at den fysiske avstanden mellom to gitte objekter øker med tiden. Som en konsekvens av dette må alt innenfor den delen av universet som vi kan observere en gang for lenge siden ha vært samlet på et mye mindre område. Ekstrapolerer man modellene langt nok tilbake i tid, kommer man til et punkt hvor alle punktene innenfor det observerbare univers var samlet i et infinitesimalt område.
Nøyaktig hvor lenge siden universet var slik avhenger av parametre som for eksempel massetettheten i universet. Med de beste målingene av de relevante størrelsene man har tilgjengelig nå, finner man at dette var universets tilstand for omtrent 13,8 milliarder år siden. Det er imidlertid all grunn til å tro at modellen bryter sammen før vi kommer til dette punktet, blant annet fordi kvantegravitasjonseffekter blir viktige. Big Bang-modellene sier derfor strengt tatt ingenting om universets tilblivelse, men bør oppfattes som modeller for universets historie og utvikling fra en tett og varm fase fram til dagens situasjon.
Det viktigste empiriske grunnlaget for Big bang-modellene er den kosmiske mikrobølgebakgrunnen, mengdeforholdene av de letteste grunnstoffene, og det kosmologiske rødskiftet.
| Denne artikkelen omhandler Big Bang-teorien. For det norske bandet, se Bigbang. For det koreanske bandet, se Bigbang (sørkoreansk band)
The Big Bang, også kalt det store smellet, er populærnavnet på en type modeller innen kosmologien som beskriver universets utvikling fra en tett, varm fase fram til i dag. Selve navnet «Big Bang» ble introdusert av den engelske astrofysikeren Fred Hoyle som en lett nedsettende betegnelse under et radioforedrag i 1949. Big Bang-modeller av universets historie ble studert allerede av den russiske matematikeren Aleksander Friedmann i begynnelsen av 1920-årene. Han påviste at Einsteins generelle relativitetsteori naturlig fører til ekspanderende modeller av universet. I 1927, uavhengig av Friedmann, kom den belgiske astronomen og fysikeren Georges Lemaître, en katolsk prest, fram til det samme resultatet.Modellene til Friedmann og Lemaitre ble først tatt alvorlig etter at den amerikanske astronomen Edwin Hubble i 1929 påviste at fjerne galakser beveger seg vekk fra oss, og med en hastighet som øker proporsjonalt med avstanden fra oss. De ekspanderende løsningene i generell relativitetsteori gir en naturlig tolkning av disse observasjonene som et resultat av at rommet mellom galaksene utvider seg. Lemaîtres artikkel fra 1927 ble oversatt til engelsk i 1931, men da uten konstanten vi nå kaller Hubbles konstant.At rommet utvider seg betyr ganske enkelt at den fysiske avstanden mellom to gitte objekter øker med tiden. Som en konsekvens av dette må alt innenfor den delen av universet som vi kan observere en gang for lenge siden ha vært samlet på et mye mindre område. Ekstrapolerer man modellene langt nok tilbake i tid, kommer man til et punkt hvor alle punktene innenfor det observerbare univers var samlet i et infinitesimalt område.
Nøyaktig hvor lenge siden universet var slik avhenger av parametre som for eksempel massetettheten i universet. Med de beste målingene av de relevante størrelsene man har tilgjengelig nå, finner man at dette var universets tilstand for omtrent 13,8 milliarder år siden. Det er imidlertid all grunn til å tro at modellen bryter sammen før vi kommer til dette punktet, blant annet fordi kvantegravitasjonseffekter blir viktige. Big Bang-modellene sier derfor strengt tatt ingenting om universets tilblivelse, men bør oppfattes som modeller for universets historie og utvikling fra en tett og varm fase fram til dagens situasjon.
Det viktigste empiriske grunnlaget for Big bang-modellene er den kosmiske mikrobølgebakgrunnen, mengdeforholdene av de letteste grunnstoffene, og det kosmologiske rødskiftet.
== Observasjonelt bevis ==
=== Hubbles-Lemaîtres lov og kosmologisk ekspansjon ===
Observasjoner tyder på at alle galakser som er tilstrekkelig langt unna oss til at gravitasjonsvirkningen mellom galaksen og Melkeveien er neglisjerbar, beveger seg bort fra oss. Altså utvider universet seg. Vi kan vite det fordi lyset til mange objekter, som for eksempel galakser, er rødforskjøvet. Hastigheten galaksene beveger seg bort fra oss med er proporsjonal med avstanden til dem. Både farten og avstanden øker: v = H0 D, der:
v er hastigheten målt langs forbindelseslinjen mellom oss og galaksen som observeres,
H0 er Hubbleparameteren, målt til 70.4 +1.3−1.4 km/s/Mpc,
D er avstanden til galaksen som observeres.Denne lineære sammenhengen er kjent som Hubbles–Lemaîtres lov. Gitt antakelsen at universet er homogent og isotropt betyr denne observasjonen at hele det synlige universet må ha vært samlet i et svært lite området på et tidligere tidspunkt.
Egentlig er det selve rommet som utvider seg, og tar med seg galaksene som står stille. Hvis rommet utvider seg, betyr det at det må ha hatt en mye større tetthet før, for hvis universet utvider seg, synker temperaturen.
=== Kosmisk mikrobølgebakgrunn ===
Forutsigelsen om at universet tidligere har vært i en svært tett tilstand innebærer også at temperaturen må ha vært svært høy. Når temperaturen er så høy at en stor andel av fotonene i den termiske strålingen kan ionisere hydrogen vil midlere fri veilengde for et foton være kort. Når universet utvidet seg falt temperaturen, og når temperaturen var lav nok til at hydrogen ikke lenger ble ionisert ble universet gjennomsiktig. Ifølge Big Bang-teorien skal det ikke ha vært noen vesentlig absorpsjon av denne strålingen etter denne fasen. Den kritiske temperaturen der strålingen ble frigjort var ca. 3300 K og rødforskyvningen siden denne fasen er omkring z=1100. Dette betyr at Big Bang-teorien forutsier at universet har en homogen og isotrop bakgrunn av termisk stråling med en karakteristisk stråling omkring 3 K. Denne strålingen er observert i overensstemmelse med forutsigelsen og er målt i stor nøyaktighet av blant annet satellittene COBE og WMAP. Arno Penzias og Robert Wilson observerte bakgrunnsstrålingen i 1965.
Hvis vi kunne hente kunnskap fra flere typer stråling enn elektromagnetisk stråling, ville vi kanskje fått flere og nye svar.
=== Mengdeforhold av lette grunnstoffer ===
Den høye temperaturen og tettheten ved begynnelsen av Big Bang innebærer at i en kort periode kunne protoner og nøytroner fusjonere til tyngre kjerner. Denne prosessen er kjent som Big Bang-nukleosyntese. Gitt forholdet mellom antall nøytroner og antall protoner på dette tidspunktet forutsier Big Bang-modellen i hvilke mengder de ulike grunnstoffene ble laget. De grunnstoffene som ble dannet i nukleosyntesen er deuterium, helium-3, helium-4 og litium-7. Forutsigelsen fra modellen er i tilfredsstillende overensstemmelse med observasjoner.
== Inflasjonsepoken ==
De enkleste Big Bang-modellene har en rekke problemer, blant annet:
Horisontproblemet: På grunn av lysets endelige hastighet vil man forvente at ikke hele det observerbare univers har vært i kausal kontakt på noe tidspunkt. Dette står i motsetning til observasjonen at den kosmologiske bakgrunnsstrålingen er isotrop.
Flathetsproblemet: Universet vi observerer er flatt, det vil si at geometrien er euklidsk. I enkle Big Bang-modeller krever dette ekstrem finjustering av massetettheten i det tidlige univers, siden ekspansjonen driver geometrien bort fra flat geometri med mindre krumningen i utgangspunktet var eksakt null.Begge problemene løses hvis man antar at universet en gang like etter Big Bang hadde en fase med svært rask ekspansjon. En slik rask ekspansjon vil kunne drive områder i kausal kontakt så langt fra hverandre at de ennå ikke har kommet i kausal kontakt igjen. Dette forutsetter at rommet har ekspandert så raskt at avstanden mellom punkter økte mye raskere enn lyshastigheten. Flathetsproblemet løses ved at den raske ekspansjonen naturlig driver universets geometri mot en flat geometri uavhengig om det har positive eller negativ krumning. Dermed gir inflasjonshypotesen en naturlig forklaring på hvorfor universet ser ut til å startet i en tilstand om var svært nær flat geometri.
Det finnes ingen konsensus om hva som forårsaket den raske ekspansjonen i inflasjonsepoken.
== Kontroverser ==
Big Bang-teorien var i begynnelsen kontroversiell. Fred Hoyles «steady state»-teori var basert på en modell av Einstein fra 1917 med et sfærisk og statisk univers. Einstein møtte Lemaitre i 1927, men lot seg ikke overbevise. Hubbles observasjoner kunne ha alternative forklaringer, og Einstein arbeidet med en forening av et statisk univers og Hubbles observasjoner i 1931, et arbeid han gav opp. Han godtok, sannsynligvis motvillig, ideen om et ekspanderende univers.Hoyle reviderte sin teori for et statisk univers, og kom blant annet med en «quasi-steady state»-kosmologi i 1993. Hoyle var motstander av Big Bang-teorien hele sitt liv.
Behovet for fininnstilling, og da særlig Flathets-problemet, er en av teoriens gjenstående svakheter. Balansen mellom energi og masse må ha hatt en nøyaktighet på 10−62 for at universet ikke skulle bli en kule eller hyperbolsk.
Det faktum at teoriens far, Georges Lemaitre, var ordinert prest, førte til at enkelte avviste ham som ekte vitenskapsmann, mens andre avviste teorien som i strid med Bibelen.Ung jord kreasjonister avviser teorien fordi den forutsetter at universet er mye eldre enn det helt bokstavelige tolkninger av Bibelen kan gi inntrykk av.
Pave Pius XII uttalte, til Hoyles fryd og Lemaitres frustrasjon, at Big Bang-teorien kunne brukes til å bevise Gud. Pave Frans erklærte i 2014 at «...Big bang er virkelig, og Gud er ikke en magiker med en tryllestav.»Motstanden mot Big Bang-teorien har derfor stått sterkest i protestantiske miljøer, hvor man har støttet «vitenskapen» gjennom ideene til Hoyle og Einstein, har vært kritiske til paven, og ikke har hatt noe pavelig akademi som vitenskapelig autoritet. I 2017 mente 38 % av den amerikanske befolkningen at jorden var mindre enn 10 000 år gammel.
== Se også ==
Det observerbare universet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Big Bang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Big Bang i Unified Astronomy Thesaurus | thumb|right|Tradisjonell fremstilling av Big Bang-teorien | 9,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sten_Stensen | 2023-02-04 | Sten Stensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kongepokalvinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Lier kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Drammens Skøiteklub', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Sten Einar Stensen (født 18. desember 1947 i Lier) er en norsk tidligere skøyteløper som representerte Drammens Skøiteklub. Han er den eldste av de fire «S»-ene. De øvrige er Jan Egil Storholt, Amund Sjøbrend og Kay Stenshjemmet.
Stensen var en fremragende langdistanseløper og satte to verdensrekorder på 10 000 meter i 1976. 21. mars 1976 ble han den første som gikk under 14.40 – på Medeo-banen i Alma Ata.
Han ble verdensmester allround i 1974 (sølv 1973 og 1976, bronse 1977) og europamester i 1975 (sølv 1976 og 1978). Høyest rager kanskje OL-gullet på 5 000 meter fra Innsbruck i 1976. I de samme lekene tok han sølv på 10 000 meter. I 1972 tok han OL-bronse på begge langdistansene. Stensen har i alt tolv distanseseire ved internasjonale mesterskap.
Han ble norgesmester på skøyter i 1973 og 1974. I 1974 ble han tildelt Morgenbladets gullmedalje, og han fikk Oscarstatuetten både i 1974 og 1976. Etter OL-gullet i Innsbruck ble han tildelt Fearnleys olympiske ærespris.
Stensen satte sju norske rekorder (3 000 meter, 5 000 meter, 10 000 meter, stor firkamp).Stensen ble ansatt i Forsvaret i 1969, men har siden vært selvstendig næringsdrivende, bl. a. med Stensen Båt. Fra 1980 til 1998 var han skøytereporter i NRK.
| Sten Einar Stensen (født 18. desember 1947 i Lier) er en norsk tidligere skøyteløper som representerte Drammens Skøiteklub. Han er den eldste av de fire «S»-ene. De øvrige er Jan Egil Storholt, Amund Sjøbrend og Kay Stenshjemmet.
Stensen var en fremragende langdistanseløper og satte to verdensrekorder på 10 000 meter i 1976. 21. mars 1976 ble han den første som gikk under 14.40 – på Medeo-banen i Alma Ata.
Han ble verdensmester allround i 1974 (sølv 1973 og 1976, bronse 1977) og europamester i 1975 (sølv 1976 og 1978). Høyest rager kanskje OL-gullet på 5 000 meter fra Innsbruck i 1976. I de samme lekene tok han sølv på 10 000 meter. I 1972 tok han OL-bronse på begge langdistansene. Stensen har i alt tolv distanseseire ved internasjonale mesterskap.
Han ble norgesmester på skøyter i 1973 og 1974. I 1974 ble han tildelt Morgenbladets gullmedalje, og han fikk Oscarstatuetten både i 1974 og 1976. Etter OL-gullet i Innsbruck ble han tildelt Fearnleys olympiske ærespris.
Stensen satte sju norske rekorder (3 000 meter, 5 000 meter, 10 000 meter, stor firkamp).Stensen ble ansatt i Forsvaret i 1969, men har siden vært selvstendig næringsdrivende, bl. a. med Stensen Båt. Fra 1980 til 1998 var han skøytereporter i NRK.
== Personlige rekorder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sten Stensen – Olympics.com
(en) Sten Stensen – Olympic.org
(en) Sten Stensen – Olympedia
(en) Sten Stensen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sten Stensen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Sten Stensen – Speedskatingbase.eu
(en) Sten Stensen – SpeedSkatingNews.info
(en) Sten Stensen – SpeedSkatingStats.com
(en) Sten Stensen – TheSports.org
«Sten Stensen» (engelsk). Skateresults.com. Arkivert fra originalen 19. desember 2007. Besøkt 18. mai 2012.
(en) Profil på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
(no) Sten Stensen i Store norske leksikon
(no) Sten Stensen i Norsk biografisk leksikon
(en) Sten Stensen på Internet Movie Database | | fødested = Lier | 9,326 |
null | 2023-02-04 | Komet | null | null | null | En komet (fra , astēr komētēs, «hårstjerne», astronomisk symbol: ) er et mindre himmellegeme som kretser rundt en stjerne. Når den befinner seg tilstrekkelig nær stjernen, fremtrer en synlig koma (atmosfære) eller en hale som først og fremst skyldes påvirkningen fra stjernens stråling på kometkjernen. | 9,327 |
null | 2023-02-04 | Ferrosilisium | null | null | null | Ferrosilisium, ferrolegering bestående av jern og silisium. Legeringen produseres ofte ved karbotermisk reduksjon, hvor malmer av det ønskede produktet reagerer med karbon ved høye temperaturer i en smelteovn. | 9,328 |
null | 2023-02-04 | Knut Johannesen | null | null | null | }} | 9,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Regn | 2023-02-04 | Regn | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nedbør', 'Kategori:Vann'] | Regn er en form for nedbør, og kan opptre i andre former som snø, sludd, slaps (på bakken), hagl og dugg. Regn opptrer når vanndråper faller mot jordoverflaten fra skyer. Ikke alt regn når jordoverflaten, da noe fordamper når det faller gjennom tørr luft.
| Regn er en form for nedbør, og kan opptre i andre former som snø, sludd, slaps (på bakken), hagl og dugg. Regn opptrer når vanndråper faller mot jordoverflaten fra skyer. Ikke alt regn når jordoverflaten, da noe fordamper når det faller gjennom tørr luft.
== Regn i naturen ==
Regn har en stor rolle i vannets kretsløp, der fuktighet fra havet fordamper og kondenserer til skyer, for så å falle tilbake til jorden som nedbør, og til slutt renner tilbake igjen til havet via elver. En liten del av vanndampen i luften kommer også fra vegetasjon.
Regnmengden blir målt med en nedbørmåler, og vanligvis uttrykt i millimeter. Nedbøren blir målt i løpet av en tidsperiode, som regel 12 eller 24 timer (et nedbørdøgn). Dersom det kommer 1 mm regn på 1000 m² tilsvarer det 1 m³ eller 1 tonn vann. 1 mm regn fordelt på en kvadratmeter er altså 1 liter vatn. I Norge blir nedbørmålerne tømt til faste tider hver dag og vidareformidlet til Meteorologisk institutt. I tillegg har man automatiske nedbørmålere (Pluviometer) som registrerer nedbøren fortløpende.
Fallende regndråper blir ofte tegnet som en tåre — runde i bunnen og smalere på toppen — men dette er ikke riktig. Bare dråper som drypper fra et legeme er tåreformet i det de blir dannet. Små regndråper er nesten runde, mens større dråper er helt flate med samme form som en hamburger. Svært store regndråper har form som en fallskjerm. Philipp Lenard studerte formen på regndråper i 1898. Han fant ut at små regndråper (mindre enn 2 mm i diameter) var så godt som sfæriske, og jo større de ble (til omtrent 5 mm i diameter) jo flatere ble de. Ble de større enn 5 mm ble de ustabile og delte seg opp. I snitt er regndråper 1 til 2 mm i diameter. De største regndråpene som er registrert var så store som 10 mm. Det var i Brasil og på Marshalløyene i 2004. Dette ble forklart ved kondensasjon på store røykpartikler eller ved kollisjon mellom dråper i små områder med store mengder flytende vann.
Regndråper treffer bakken med sin terminalfart, som øker med dråpestørrelsen. I havnivå uten vind vil yr med dråpestørrelse på 0,5 mm ha en fart på omtrent 2 m/s, mens dråper på 5 mm har en fart på rundt 9 m/s.
Generelt har regn en pH like under 6. Dette kommer av at atmosfærisk karbondioksid blir løst opp i vanndråpene og danner små mengder med kullsyre, som senker pH-verdien. I enkelte ørkenområder kan støv i luften føre til kalsiumkarbonat i dråpene som nøytraliserer syren, slik at regndråpene kan bli nøytrale og til og med basiske. Regn med pH under 5,6 blir regnet som sur nedbør.
Av og til kan man merke at det regner kraftigere like etter et lynnedslag. Dette kommer av bipolaspektet i vannmolekylet. Det intense elektriske og magnestiske feltet som lynet genererer tvinger vannmolekylene i den nærliggende luften inn i rekker. Disse molekylene danner da tråder med vann, og når det elektriske og magnetiske feltet forsvinner, danner disse vanntrådene dråper som så faller som intenst regn.
=== Klassifisering ===
Vi kan klassifisere regn på forskjellige måter. Regndråper som er mindre enn 0,5 mm i diameter og har en fart på rundt 2 m/s eller mindre kalles yr. Yr kan igjen kategoriseres som lett, moderat eller kraftig, alt etter sikten. Større dråper, eller mindre dråper med stor avstand mellom seg, blir klassifisert som regn. Dette kan igjen kategoriseres som svakt, moderat eller kraftig, alt etter mengde og sikt.
I Norge, og i noen andre land, definerer man også nedbør etter hva slags skyer de faller fra. Regn faller da fra stratiformede skyer, særlig stratus og altostratus som da blir kalt nimbostratus om det faller regn fra dem. Disse skyene og regnet som kommer fra dem dekker ofte store områder, og kan være relativt langvarig. Regn som faller fra cumuliformede skyer kalles regnbyger. Regnbyger er ofte lokale og varer kanskje bare et par minutter. Enkelte byger kan derimot være svært kraftige, særlig i forbindelse med tordenvær. Ofte kan det være lange perioder med opphold mellom bygene, men med stor skytetthet kan bygene komme med korte mellomrom eller gå over i hverandre.
Vedvarende regn kan føre til flom over store områder, mens kraftige byger kan føre til brå, lokale flommer.
Av og til kan underkjølte vanndråper falle fra skyer som underkjølt regn. Når disse dråpene, som har temperatur under frysepunktet, treffer bakken vil de momentant fryse til is.
== Effekt på jordbruk ==
Nedbør, og særlig regn, har en stor effekt på jordbruk. Med få unntak trenger alle planter litt vann for å overleve. Både for mye og for lite regn kan derimot være skadelig og ødelegge avlinger. Tørke kan ta livet av store avlinger, mens svært vått vær kan føre til sykdom og skadelig sopp. Forskjellige planter trenger forskjellige mengder regn for å overleve. En kaktus trenger for eksempel svært lite vann, mens tropiske planter vanligvis trenger hundrevis av millimeter for å overleve.
== Menneskelig påvirkning ==
Forurensning fra menneskelige kilder, som for eksempel bileksos, danner små kondensasjonskjerner som kan føre til økt skydekke og dermed øke sannsynligheten for regn. Trafikk fører til økt forurensning gjennom en vanlig uke, og dette gjør at muligheten for regn også øker. I urbane strøk er derfor ofte lørdagen den dagen i uka det regner mest, fordi forurensningsmengden har samlet seg opp i løpet av de fem arbeidsdagene. Spesielt gjelder dette i kystnære områder. I store byer på østkysten av USA er det 22 % større risiko for regn på lørdager enn på mandager.
== Kunstig regn ==
Det har vært mye diskusjon om det er mulig å danne kunstig regn, en teknikk som blir kalt å så skyer. Ifølge denne teorien kan en sprøyte kjemikalier som sølvjodid eller tørris inn i skyer, og små vanndråper vil så fryse på disse partiklene. Disse vil så falle ned til jorden og smelte på veien.
== Kultur ==
Kulturelle holdninger til regn varierer rundt om i verden. I den tempererte vestlige verden har regn tradisjonelt en trist og negative konnotasjoner i motsetning til den lyse og glade solen. I tørre områder som India blir regn mottatt med glede.
Flere kulturer har utviklet metoder for å ta seg av regn, og har utviklet flere beskyttelsesinnretninger som paraplyer og regnklær, og avledningsinnretninger som avløpsrenne og overvannsrenne. Mange foretrekker også å være inne på regnfulle dager, særlig i tropiske klimaer der regn ofte er fulgt av tordenvær, eller der regnet er særlig kraftig (monsun).
Regn kan bli samlet opp som drikkevann. Store nedbørmengder, særlig der jordsmonnet har blitt forherdet etter en tørkeperiode og ikke kan absorbere vann, kan føre til flom.
Mange synes at duften i og rett etter et regnvær er god eller utpreget. Kilden til denne lukten er petrichor, en olje som blir produsert av plantene, så absorbert av steiner og jord og senere sluppet ut i luften når det regner.
== Regnrekorder ==
Se også: Norske værrekordera) Brekke har også rekorden for ett kalenderår. I 1990 falt det 5 596 mm nedbør her.
b) Tangert av Nøisomhed i Molde 1. august 1986.
== Se også ==
Nedbør
Klima
Sky
Sur nedbør
Vannets kretsløp
Vannkilder
Vær
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rain – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Regn er en form for nedbør, og kan opptre i andre former som snø, sludd, slaps (på bakken), hagl og dugg. Regn opptrer når vanndråper faller mot jordoverflaten fra skyer. | 9,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8ytron | 2023-02-04 | Nøytron | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Partikkelfysikk'] | Et nøytron er en subatomær hadronpartikkel med symbolet n eller n0, uten elektrisk ladning og med en masse som er marginalt større enn protonet. Med unntak av hydrogen består alle atomkjerner av både protoner og nøytroner, som kalles nukleoner. Antallet protoner i kjernen er atomnummeret og definerer hvilket grunnstoff atomet danner. Antallet nøytroner, som er nøytronnummeret, bestemmer hvilken isotop atomet er av grunnstoffet.
| Et nøytron er en subatomær hadronpartikkel med symbolet n eller n0, uten elektrisk ladning og med en masse som er marginalt større enn protonet. Med unntak av hydrogen består alle atomkjerner av både protoner og nøytroner, som kalles nukleoner. Antallet protoner i kjernen er atomnummeret og definerer hvilket grunnstoff atomet danner. Antallet nøytroner, som er nøytronnummeret, bestemmer hvilken isotop atomet er av grunnstoffet.
== Egenskaper ==
Utenfor atomkjernen er nøytroner ustabile og har en gjennomsnittlig levetid på 886 sekunder (ca. 15 minutter). De omdannes til et elektron, en antinøytrino og et proton. Nøytroner i denne ustabile formen er kjent som frie nøytroner. Denne formen for radioaktiv nedbrytning (betastråling) forekommer også i noen atomkjerner. Partikler i kjernen er vanligvis resonanser mellom nøytroner og protoner som omformes ved emisjon og absorpsjon av pioner.
Et nøytron er klassifisert som et baryon, og består av to nedkvarker og en oppkvark. Nøytronets antimaterieekvivalent er antinøytronet.
Antallet nøytroner bestemmer isotopen av et grunnstoff. For eksempel har karbon-12 6 protoner og 6 nøytroner, mens karbon-14 har 6 protoner og 8 nøytroner. Isotoper er atomer av samme grunnstoff med samme atomtall, men forskjellige masser på grunn av et forskjellig antall nøytroner.
== Vekselvirkninger ==
Nøytronet vekselvirker gjennom alle fire standardformer av fysisk vekselvirkning: elektromagnetisk kraft, svak kjernekraft, fargekraft og gravitasjonskraft.
Selv om nøytronet har null netto ladning, er det likevel sammensatt av elektrisk ladde kvarker, på samme måte som et nøytralt atom er sammensatt av ladde protoner og elektroner. Derfor påvirkes nøytronet gjennom elektromagnetisk vekselvirkning. Nettoladningen er null, slik at hvis man er så langt unna nøytronet at det synes å ikke ha volum, vil totaleffekten av den elektriske kraften bli null. Derimot vil ikke bevegelsen av ladninger inni nøytronene utlikne hverandre, og det er dette som gir nøytronet sitt magnetiske dipolmoment.
Gravitasjon omtales oftest ikke i forbindelse med nøytroner. Det skyldes at nøytroner vanligvis studeres med hensyn til subatomære vekselvirkninger. I den subatomære verden er gravitasjonen uvesentlig i forhold til de tre andre kreftene, som er mye sterkere over korte avstander.
Ladde partikler (som protoner, elektroner eller alfa-partikler) og elektromagnetisk stråling (som gammastråler) taper energi når de passerer gjennom materie. De utøver elektriske krefter som ioniserer atomer i materialet de passerer. Energien som tas opp gjennom ionisering er lik energien som tapes av den ladde partikkelen, som dermed taper fart eller, i gammastrålens tilfelle, blir absorbert eller spredt (se Comptoneffekten). Det nøytrale nøytronet skaper derimot ingen ionisering av atomer som det passerer.
Det samme er ikke tilfelle med kjernekrefter. De spiller stor rolle når nøytroner passerer gjennom vanlig materie. Et fritt nøytron vil fortsette på sin vei frem til det kolliderer med en atomkjerne.
Når dette skjer, kan nøytronene og kjernen spres (avbøyes eller saktnes ned), absorberes, eller transformeres til noe annet. For eksempel i reaksjonen n + 3He → 1H + 3H, ser det ut til at protonet og nøytronet har byttet plass, og kinetisk energi frigjøres. I mange tilfeller dannes sekundære partikler, og energi kan brukes opp eller frigjøres. (Tegnforklaring: n=nøytron; 3He = kjerne bestående av to protoner og et nøytron; 1H = kjerne bestående kun av et proton; 3H = kjerne bestående av et proton og to nøytroner.)
Nøytroner, likesom andre partikler, kan gjennomgå elastiske kollisjoner. En kollisjon er elastisk hvis summen av kinetisk energi bevares i alle retninger. For eksempel gjennomgår biljardkuler tilnærmet elastiske kollisjoner med hverandre. Bevaringsloven for bevegelsesmengde gjelder også, som i enhver kollisjon. Hvis kjernen som blir truffet i en elastisk kollisjon er tung, får den relativt liten fart, men hvis den kun består av et proton, med omtrent samme masse som nøytronet, kan det bli skutt fremover med en stor del av den opprinnelige farten til nøytronet, som selv mister fart.
== Påvisning av nøytroner ==
Den vanlige måten å påvise en ladet partikkel, ved å lete etter spor av ionisering, virker ikke direkte for nøytroner. Nøytroner som elastisk spres av et annet atom kan lage et spor av ionisering som er påviselig, men disse eksperimentene er vanskelige å utføre og andre metoder for å påvise nøtryoner, gjennom å tillate dem å vekselvirke med atomkjerner, brukes oftere.
En vanlig metode for å påvise nøytroner innebærer å omforme energien som frigjøres gjennom slike reaksjoner til elektriske signaler. Nuklidene 3He, 6Li, 10B, 233U, 235U og 239Pu er nyttige til dette.
== Anvendelse ==
Nøytronet spiller en viktig rolle i mange kjernereaksjoner,for eksempel nøytronaktivisering, som forårsaker radioaktivitet. Kunnskap om nøytroner og deres oppførsel har vært særlig viktig i utviklingen av kjernekraftverk og kjernevåpen.
Utviklingen av «nøytronlinser», basert på totalrefleksjon i hule kapillærrør av glass eller refleksjon fra bulkete aluminiumplater, har drevet pågående forskning innen nøytronmikroskopi og gammastråletomografiEn anvendelse av nøytronemittere er påvisningen av lette kjerner, spesielt hydrogenets i vannmolekyler. Når et raskt nøytron kolliderer med en lett kjerne, mister det en stor andel energi. Ved å måle mengden trege nøytroner som returnerer til sonden med etter å ha blitt reflektert av hydrogenkjerner, kan en nøytronsonde fastslå vanninnholdet i jord.
== Nøytronkilder ==
Siden frie nøytroner er ustabile, kan de kun skapes i kjernedesintegrasjon (nøytronstråling), kjernereaksjoner, og høyenergi-reaksjoner (slik som bakgrunnsstråling eller i akselerator). Frie nøytronstråler kommer fra nøytronkilder gjennom nøytrontransport.
Nøytronenes mangel på elektrisk ladning hindrer ingeniører og de som utfører eksperimenter i å styre eller akselerere dem. Ladde partikler kan akselereres, saktnes ned eller avbøyes ved å bruke elektriske eller magnetiske felt. Men disse metodene har nesten ingen virkning på nøytroner (på et fritt nøytron vil det ha en svak virkning på grunn av det magnetiske momentet).
== Oppdagelse ==
I 1930 fant Walther Bothe og H. Becker i Tyskland at hvis de meget energirike alfapartiklene som sendes ut fra polonium treffer enkelte av de lette grunnstoffene, særlig beryllium, bor eller litium, vil en form for uvanlig gjennomborende stråling oppstå. Til å begynne trodde en at dette var gammastråling, selv om den var mye mer gjennomborende enn noen kjent form for gammastråling, og tross at detaljene i eksperimentelle resultater ble svært vanskelige å tolke på dette grunnlaget. Det neste viktige bidraget ble rapportert i 1932 av Irène Joliot-Curie og Frédéric Joliot i Paris. De viste at hvis denne ukjente strålingen traff parafin eller en annen forbindelse som inneholdt hydrogen, ville det sendes ut protoner med meget høy energi. Dette var ikke i seg selv uoverensstemmende med antakelsen at det var gammastråling, men detaljerte kvantitative analyser av dataene ble vanskeligere å forene med en slik hypotese.
Endelig, senere i 1932, utførte fysikeren James Chadwick i England en rekke eksperimenter som viste at gammastråling-hypotesen var utilstrekkelig. Han foreslo at den nye formen for stråling bestod av partikler uten ladning, og med noenlunde lik masse som protonet. Han gjennomførte en rekke eksperimenter som bekreftet denne teorien. Slike uladde partikler ble etterhvert kalt «nøytroner», tydeligvis fra den latinske stammen for neutral og den greske endelsen -on (slik som i elektron og proton).
== Antinøytron ==
Antinøytronet er nøytronets antipartikkel. Det ble oppdaget av Bruce Cork i 1956 ett år etter antiprotonet.
Masseforholdet mellom nøytron og antinøytron tilsvarer én del i (9±5)×10-5.
== Se også ==
partikkelfysikk
kvarkmodell
kjemi
nøytronstjerne
nøytrontransport
tetranøytron
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om protoner og nøytroner, fra hyperphysics, Georgia State University (engelsk) | |- | 9,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elektromagnetisk_str%C3%A5ling | 2023-02-04 | Elektromagnetisk stråling | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektromagnetisk stråling', 'Kategori:Fysikkstubber', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-01', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Underlenkede artikler', 'Kategori:Viktige stubber'] | For oversikt over bølgelengdeområdet for de ulike typene, se elektromagnetisk spekter. For bølgelengdeområdene for de ulike fargene i det synlige området, se lys.
Elektromagnetisk stråling er stråling av energi i form av fotoner som strømmer med lysets hastighet fra en strålingskilde. Elektromagnetisk stråling kan oppfattes som bølger, derfor kalles det også «elektromagnetiske bølger».
Eksempler på elektromagnetisk stråling er:
gammastråling
røntgenstråling
ultrafiolett stråling (UV-stråling)
synlig lys
infrarød stråling (varmestråling)
mikrobølger
radiobølgerMaxwells likninger beskriver elektromagnetismen som interaksjonen mellom svingende elektriske og magnetiske felt. Disse to feltene står ikke stille, men endrer seg hele tiden og brer seg utover fra strålingskilden med lysets hastighet.
Elektromagnetisk stråling har forskjellige egenskaper og bruksområder avhengig av bølgelengden, eller frekvensen. Alt lys er elektromagnetisk stråling. Bølgelengdene for synlig lys strekker seg fra rundt 400 nm til rundt 800 nm (se tabellen).
Elektromagnetisk stråling har både bølge- og partikkelegenskaper. I den klassiske mekanikken ble strålingen beskrevet som bølger, og en slik beskrivelse gjør det mulig å beregne de vanligste egenskapene ved elektromagnetisk stråling. Ved inngangen til 1900-tallet ble det imidlertid klart at en slik beskrivelse ikke er fullstendig og at en fullstendig beskrivelse også innebærer en kvantemekanisk beskrivelse i form av partikler (fotoner). Et foton er den minste energimengden med lys det går an å sende i en bestemt bølgelengde.)
Til forskjell fra mekaniske bølger trenger ikke elektromagnetisk stråling noe medium å forplante seg (propagere) i. Dette aspektet ved elektromagnetisk stråling var lenge gjenstand for diskusjon, men ble vist ved Michelson-Morley-eksperimentet i 1887. Det ble hevdet at universet var fylt av et stoff man kalte eter, og at denne eteren fungerte som medium for den elektromagnetiske strålingen. Michelson-Morley ønsket i utgangspunktet å påvise denne eteren, men eksperimentet deres førte til en avvisning av noen mulighet for eter.
Elektromagnetisk stråling anvendes i mange menneskeskapte innretninger og teknologier – for eksempel til å overføre tv- og radiosendinger samt i trådløse datanett og mobiltelefoni. Elektromagnetisk stråling benyttes også for å varme mat i mikrobølgeovner.
Den kosmiske bakgrunnsstrålingen er nok et eksempel på elektromagnetisk stråling.
Energimengden til et foton er gitt ved formelen
E
=
h
f
=
h
c
λ
{\displaystyle E=hf=h{c \over \lambda }}
, der
f er frekvensen,
h er Plancks konstant,
c er lyshastigheten
og λ (lambda) er bølgelengden til strålingen. Jo kortere bølgelengde, desto mer energi. Grunnen til dette er at ettersom lyshastigheten (den elektromagnetiske strålingens hastighet) er konstant, må frekvensen økes når bølgelengden går ned. Energien i elektromagnetisk stråling ligger altså i frekvensen (bølgebevegelsen) og ikke i hastigheten.
| For oversikt over bølgelengdeområdet for de ulike typene, se elektromagnetisk spekter. For bølgelengdeområdene for de ulike fargene i det synlige området, se lys.
Elektromagnetisk stråling er stråling av energi i form av fotoner som strømmer med lysets hastighet fra en strålingskilde. Elektromagnetisk stråling kan oppfattes som bølger, derfor kalles det også «elektromagnetiske bølger».
Eksempler på elektromagnetisk stråling er:
gammastråling
røntgenstråling
ultrafiolett stråling (UV-stråling)
synlig lys
infrarød stråling (varmestråling)
mikrobølger
radiobølgerMaxwells likninger beskriver elektromagnetismen som interaksjonen mellom svingende elektriske og magnetiske felt. Disse to feltene står ikke stille, men endrer seg hele tiden og brer seg utover fra strålingskilden med lysets hastighet.
Elektromagnetisk stråling har forskjellige egenskaper og bruksområder avhengig av bølgelengden, eller frekvensen. Alt lys er elektromagnetisk stråling. Bølgelengdene for synlig lys strekker seg fra rundt 400 nm til rundt 800 nm (se tabellen).
Elektromagnetisk stråling har både bølge- og partikkelegenskaper. I den klassiske mekanikken ble strålingen beskrevet som bølger, og en slik beskrivelse gjør det mulig å beregne de vanligste egenskapene ved elektromagnetisk stråling. Ved inngangen til 1900-tallet ble det imidlertid klart at en slik beskrivelse ikke er fullstendig og at en fullstendig beskrivelse også innebærer en kvantemekanisk beskrivelse i form av partikler (fotoner). Et foton er den minste energimengden med lys det går an å sende i en bestemt bølgelengde.)
Til forskjell fra mekaniske bølger trenger ikke elektromagnetisk stråling noe medium å forplante seg (propagere) i. Dette aspektet ved elektromagnetisk stråling var lenge gjenstand for diskusjon, men ble vist ved Michelson-Morley-eksperimentet i 1887. Det ble hevdet at universet var fylt av et stoff man kalte eter, og at denne eteren fungerte som medium for den elektromagnetiske strålingen. Michelson-Morley ønsket i utgangspunktet å påvise denne eteren, men eksperimentet deres førte til en avvisning av noen mulighet for eter.
Elektromagnetisk stråling anvendes i mange menneskeskapte innretninger og teknologier – for eksempel til å overføre tv- og radiosendinger samt i trådløse datanett og mobiltelefoni. Elektromagnetisk stråling benyttes også for å varme mat i mikrobølgeovner.
Den kosmiske bakgrunnsstrålingen er nok et eksempel på elektromagnetisk stråling.
Energimengden til et foton er gitt ved formelen
E
=
h
f
=
h
c
λ
{\displaystyle E=hf=h{c \over \lambda }}
, der
f er frekvensen,
h er Plancks konstant,
c er lyshastigheten
og λ (lambda) er bølgelengden til strålingen. Jo kortere bølgelengde, desto mer energi. Grunnen til dette er at ettersom lyshastigheten (den elektromagnetiske strålingens hastighet) er konstant, må frekvensen økes når bølgelengden går ned. Energien i elektromagnetisk stråling ligger altså i frekvensen (bølgebevegelsen) og ikke i hastigheten.
== Helsevirkninger av elektromagnetiske felt/stråling ==
nervesystemet bruker elektriske signaler for kommunikasjon mellom celler i kroppen.
Sollys, radio, annen trådløs teknologi, stråling fra el-nettet og tordenvær er ikke-ioniserende. Det betyr at strålingen ikke har kraft nok til å sette fri ioner (i motsetning til for eksempel røntgenstråler og gammastråler). Men den ikke-ioniserende strålingen kan være sterk nok til å produsere varme der den treffer. Derfor har Norge etablert grenseverdier for menneskeskapt ikke-ioniserende stråling.
Forurensningsloven definerer stråling som en forurensning. Grenseverdiene bestemmes i strålevernforskriften. I 2016 var den på høring, og mange private høringsuttalelser ba om at grenseverdiene måtte skjerpes. Grenseverdiene ble imidlertid videreført, basert på ICNIRPs anbefalinger.
ICNIRP har etablert grenseverdier for termiske effekter som oppstår i løpet av noen minutter. Det er ikke etablert nasjonale grenseverdier for langtidseffekter, ikke-termiske effekter eller differensiering mellom for eksempel barn og voksne eller syke og friske. Men det lagt inn en sikkerhetsmargin mot termiske effekter, og det er differensiert mellom den generelle befolkning og arbeidere som jobber med ikke-ioniserende stråling (under relevant arbeid tillates mer stråling). For annet arbeid gjelder arbeidsmiljølovens forskrift, som også har regler om å minimere ikke-ioniserende stråling i kapittel 16.Til tross for at negative helseeffekter av ikke-ioniserende stråling ikke lar seg påvise, finnes det mange pasienter som hevder at de blir syke av denne type stråling. Disse definerer seg gjerne som el-overfølsomme, men diagnosen har ingen anerkjennelse innen medisinen.
== Referanser ==
== Se også ==
Elektromagnetisk spekter
Polarisering (elektromagnetisme)
El-overfølsomhet | For oversikt over bølgelengdeområdet for de ulike typene, se elektromagnetisk spekter. For bølgelengdeområdene for de ulike fargene i det synlige området, se lys. | 9,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Royal_Air_Force | 2023-02-04 | Royal Air Force | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Royal Air Force'] | Royal Air Force (det kongelige britiske luftforsvaret, RAF) er Storbritannias flyvåpen. RAF ble etablert 1. april 1918 da Royal Flying Corps og Royal Naval Air Service ble slått sammen.
| Royal Air Force (det kongelige britiske luftforsvaret, RAF) er Storbritannias flyvåpen. RAF ble etablert 1. april 1918 da Royal Flying Corps og Royal Naval Air Service ble slått sammen.
== Historie ==
=== Første verdenskrig ===
Royal Air Force ble opprettet som en selvstendig forsvarsgren i første verdenskrigs sluttfase i 1918, ved en sammenslåing av Royal Flying Corps og Royal Naval Air Service, dvs hærens og marinens flystyrker. Den ble understilt Air Ministry.
RAFs første fredsår ble kjennetegnet av knappe ressurser og kamp for å overleve som selvstendig våpengren. Stor betydning for det sistnevnde hadde RAFs effektive selvstendige operasjoner som flyvende kolonial «politistyrke» i blant annet i det nordvestre Britisk India og i Afghanistan.
=== Andre verdenskrig ===
Som militær formasjon er RAF trolig mest kjent for sin innsats under andre verdenskrig. På sensommeren og høsten 1940 utkjempet RAF det såkalte Slaget om Storbritannia, da RAFs tallmessig underlegne jagerflyformasjoner klarte å hindre Nazitysklands flyvåpen Luftwaffe den overlegenhet i luften som ville vært nødvendig for en tysk landstigningsoperasjon i sørlige England.
RAFs tallmessig personelt og ressursmessig største operasjon under andre verdenskrig var de nattlige bomboffensiver mot Tyskland, påbegynt i større skala i 1942. Da offensiven var på sitt mest intensive var angrep mot tyske byer med mer enn 1 000 tunge bombefly vanlige. RAFs bombeflykorps (Bomber Command) tapte over 50 000 mann flyvende personal i de tre år operasjonene pågikk.
Bombeoffensiven er et omdiskutert emne blant krigshistorikere. Den dårliige presisjon i den tidens radar och siktehjelpemiddel gjorde nattbombing temmelig upresis og forårsaket store lidelser hos den tyske sivilbefolkning. Den militære effekt, både på den tyske krigsindustri og den sivile moral, er også blitt diskutert.
== Etterkrigstiden ==
I etterkrigstiden deltok RAF i en mengde mer begrensede operasjoner, for eksempel mot rebellstyrker i Malaysia (daværende Malaya) på sent 1940- og tidlig 1950-tall, Suezkrisen 1956 og Falklandskrigen 1982. Senere har RAF-styrker operert både i Gulfkrigen 1991, i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, i Afghanistan 2000 og Irakkrigen 2003.
== Organisasjon ==
Øverste sjef for RAF, Chief of the Air Staff (CAS), er siden 2016 luftmarskalk Peter Hillier.
Grupper (groups') er den nåværende høyeste operative inndelingen i RAF. Etter nedleggelsen av 3 Group er det to aktive grupper:
1 Group eller Air Combat Group: Har ansvaret for alle kampfly, inkludert Joint Force Harrier, og har syv flyplasser i Storbritannia plus RAF Unit Goose Bay i Canada, som brukes utelukkende til trening.2 Group eller Air Combat Support Group: Har ansvaret for strategiske og taktiske transportfly, RAF-regimentet, tankfly og ISTAR og redningsoperasjoner.Mindre inndelinger er flystasjoner, vinger og skvadroner.
== Materiell ==
=== Dagens ===
Angrepsfly / jagerbombere
Panavia Tornado GR4 – britisk navn på oppgradert Tornado IDS (Interdicton/Strike)Multirolle kampfly
Eurofighter TyphoonEtterretning, overvåkning, ildledning og rekognosering (ISTAR)
Boeing Sentry AEW1
Boeing RC-135W Rivet Joint
Raytheon Sentinel R1 ASTOR
Beechcraft Shadow R1Tanker og transport
Boeing C-17 Globemaster
Lockheed Hercules C4 / C5
Airbus Voyager KC2 / KC3
Airbus A400M AtlasSmå transportfly
BAe 146 CC2Helikopter
CH-47 Chinook
Aérospatiale Puma
Bell Griffin HT1 / HAR2
AW109SP GrandNew
Airbus Squirrel HT1, fases ut i løpet av 2018 [trenger oppdatering]Treningsfly
BAe Hawk T1, T2
Beechcraft King Air B200, B200GT, fases ut i løpet av 2018 [trenger oppdatering]
Short Tucano, fases ut innen 2019
Grob 115E Tutor T1
Grob 120TP PrefectUAV
General Atomics MQ-9 Reaper
=== Fremtidig ===
F-35B
Boeing P-8 Poseidon
Beechcraft T-6C Texan II, treningsfly planlagt tatt i bruk 2019 [trenger oppdatering]
Embraer Phenom 100, treningsfly planlagt tatt i bruk 2018 som erstatning for King Air B200/B200GT
Airbus H135 Juno, treningshelikopter planlagt tatt i bruk januar 2018 [trenger oppdatering]
Airbus H145 Jupiter, treningshelikopter planlagt tatt i bruk januar 2018 [trenger oppdatering]
== Liste over britisk-produserte fly brukt av RAF ==
Observasjonsfly:
Jagerfly og jagerbombere
Sopwith «Camel»
Armstrong Whitworth Siskin
Supermarine «Spitfire»
De Havilland «Mosquito»
Hawker «Hunter»
English Electric «Lightning»Bombefly
Avro «Vulcan»
== Bildegalleri over flytyper ==
== Se også ==
Slaget om Storbritannia
RAF Bomber Command
RAF Fighter Command
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Royal Air Force – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Royal Air Force – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Royal Air Force (det kongelige britiske luftforsvaret, RAF) er Storbritannias flyvåpen. RAF ble etablert 1. | 9,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/New_Delhi | 2023-02-04 | New Delhi | ['Kategori:28°N', 'Kategori:77°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Delhi', 'Kategori:Hovedsteder i Asia', 'Kategori:Indiastubber', 'Kategori:New Delhi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Planlagte hovedsteder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | New Delhi (hindi: नई दिल्ली, punjabi: ਨਵੀਂ ਦਿੱਲੀ; urdu: نئی دلی) er hovedstaden i India. Byen har et areal på 42.7 km², og et innbyggertall på 249 998 (2011). New Delhi ligger i storbyområdet Delhi, og er et av elleve distrikter innenfor det nasjonale hovedstatsområdet Delhi. Det er hovedstaden for både den indiske regjeringen og myndighetene i Delhi.
Byen ble tegnet av de ledende britiske arkitektene Edwin Lutyens og Herbert Baker, og er kjent for sine mange landemerker. Lutyen la vekt på å legge gatenettet slik at de historiske minnesmerkene i gamlebyen er lette å oppsøke. En bred bulevard fører mellom ulike offentlige bygninger, blant annet India Gate, et minnesmerke over falne indere under den første verdenskrig og de anglo-afghanske krigene. Rashtrapati Bhavan er en bygning i rød sandstein og marmor, i sin tid visekongens, nå presidentens embetsbolig.
Nedleggelsen av grunnsteinen for byen ble lagt av kong Georg V av Storbritannia som keiser av India under Delhi Durbar («Delhis hoff») i 1911. Den nye hovedstaden ble innviet den 13. februar 1931 av Indias visekonge, lord Irwin.
| New Delhi (hindi: नई दिल्ली, punjabi: ਨਵੀਂ ਦਿੱਲੀ; urdu: نئی دلی) er hovedstaden i India. Byen har et areal på 42.7 km², og et innbyggertall på 249 998 (2011). New Delhi ligger i storbyområdet Delhi, og er et av elleve distrikter innenfor det nasjonale hovedstatsområdet Delhi. Det er hovedstaden for både den indiske regjeringen og myndighetene i Delhi.
Byen ble tegnet av de ledende britiske arkitektene Edwin Lutyens og Herbert Baker, og er kjent for sine mange landemerker. Lutyen la vekt på å legge gatenettet slik at de historiske minnesmerkene i gamlebyen er lette å oppsøke. En bred bulevard fører mellom ulike offentlige bygninger, blant annet India Gate, et minnesmerke over falne indere under den første verdenskrig og de anglo-afghanske krigene. Rashtrapati Bhavan er en bygning i rød sandstein og marmor, i sin tid visekongens, nå presidentens embetsbolig.
Nedleggelsen av grunnsteinen for byen ble lagt av kong Georg V av Storbritannia som keiser av India under Delhi Durbar («Delhis hoff») i 1911. Den nye hovedstaden ble innviet den 13. februar 1931 av Indias visekonge, lord Irwin.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Byron, Robert (1997): Architectural Review, New Delhi. London: Asian Educational Services; 2. utg, ISBN 978-8120612860.
Kapoor, Pramod; Malvika Singh; Rudrangshu Mukherjee (2009): New Delhi: Making of a Capital. Lustre Press. ISBN 978-81-7436-574-3.
Byron, Robert (1931): New Delhi. The Architectural Review, Westminster.
Johnson, David A. (desember 2008): «A British Empire for the twentieth century: the inauguration of New Delhi, 1931» i: Urban History 35 (3), s. 462–487
Volwahsen, Andreas (2003): Imperial Delhi: The British Capital of the Indian Empire. Prestel Publishing. ISBN 978-3791327884.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) New Delhi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) नई दिल्ली – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nettportal for regjeringen i New Delhi
Detaljert kart over New Delhi
Offisielt turistnettsted | New Delhi (hindi: , punjabi: ; urdu: ) er hovedstaden i India.Wells, John C. | 9,334 |
null | 2023-02-04 | Goa | null | null | null | Goa (konkani: गोंय, goṃya; marathi: गोवा, govā) er Indias minste delstat. Den ligger midt på Indias vestkyst, ved Indiahavet. | 9,335 |
null | 2023-02-04 | Trigonometri | null | null | null | Trigonometri (fra gresk trigonon = tre vinkler, og metro = måling) er en gren innen matematikken som studerer forholdet mellom vinkler og sider i en trekant. Trigonometri anvendes i matematikk, astronomi og landmåling, men også innen felter som ikke er direkte forbundet med dette, som numerisk analyse, mekanikk og frekvensanalyse (lyd, lys, optikk, kvantemekanikk). | 9,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Johannessen | 2023-02-04 | Knut Johannessen | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Knut Johannessen kan være:
Knut Johannessen (1944–), historiker og heraldiker
Knut Johannesen («Kupper'n»), skøyteløper, født 1933 | Knut Johannessen kan være:
Knut Johannessen (1944–), historiker og heraldiker
Knut Johannesen («Kupper'n»), skøyteløper, født 1933 | Knut Johannessen kan være: | 9,337 |
null | 2023-02-04 | Glass (materiale) | null | null | null | Glass er et materiale som vanligvis er gjennomsiktig, sterkt og ikke spesielt reaktivt, og på grunn av dette har mange bruksområder. Glass brukes for eksempel i vinduer, til å drikke av, til oppbevaring av væsker og matvarer, og innen kjemi. | 9,338 |
null | 2023-02-04 | Bermuda | null | null | null | Bermuda er et selvstyrt britisk oversjøisk territorium i Nord-Atlanteren utenfor kysten av Nord-Amerika. | 9,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plast | 2023-02-04 | Plast | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Plast'] | Plast er et syntetisk materiale (kunststoff) som lages gjennom polymerisasjon. Plast kan formes til fibre eller i filmer, og har mange bruksområder, fra industri til hverdagslige ting som skåler eller klær. Plast ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet, og produksjonsmetodene bedret seg mye utover århundret, særlig etter andre verdenskrig og utviklingen av oljeindustrien.
En metastudie har vist at hvert menneske tar inn rundt hundretusen partikler av mikroplast (svært små plastpartikler) i året.
| Plast er et syntetisk materiale (kunststoff) som lages gjennom polymerisasjon. Plast kan formes til fibre eller i filmer, og har mange bruksområder, fra industri til hverdagslige ting som skåler eller klær. Plast ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet, og produksjonsmetodene bedret seg mye utover århundret, særlig etter andre verdenskrig og utviklingen av oljeindustrien.
En metastudie har vist at hvert menneske tar inn rundt hundretusen partikler av mikroplast (svært små plastpartikler) i året.
== Bakgrunn ==
Det er to hovedkategorier av plast: termoplast og herdeplast. Termoplast kjennetegnes ved at den kan formes på nytt ved å varmes opp, mens herdeplast får endelig form når plasten er herdet. All plast er organisk og inneholder karbon. For eksempel er plasten polyeten bygd opp av enheter (monomerer) av molekylet eten – som har kjemisk formel C2H4.
Eksempler på termoplaster:
Polyamid (også kjent som nylon).
Polykarbonat (PC) (også kjent som lexan. Brukes i for eksempel skuddsikker plast).
Polyeten (PE) (plastposer er som regel laget av plasten polyeten, eller polyetylen).
Polyvinylklorid (PVC)
Polymetylmetakrylat (PMMA) (også kjent som akrylglass).
Polypropen (PP)
Polystyren (PS)Termoplast kan deles opp i to hovedtyper: amorfe og delkrystalinske. Eksempler på amorfe termoplaster er: PMMA (akryl), PC (Polykarbonat) og PVC. Eksempler på delkrystalinske termoplaster: PA (Polyamid el. Nylon), PE (Polyetylen) POM (Polyacetal el. Delrin)
En hovedregel er at amorfe materialer er lett å lime, er lite bestandige mot løsemidler og er gjennomsiktige mens det motsatte gjelder delkrystalinske.
Eksempler på herdeplast:
Polyester
== Forhistorien ==
Alt midt på 1800-tallet begynte en å fremstille stoffer med lignende egenskaper som de moderne plaststoffene. Enkelte av dem brukes fortsatt, men er til de fleste formål fortrengt av moderne plaststoffer.
=== Celluloid ===
Celluloid (cellulosenitrat) fremstilles av nitrocellulose og kamfer. Utviklet sist på 1860-tallet av John Wesley Hyatt fra New York i USA som erstatningsstoff for elfenben til produksjon av biljardkuler. Det er formbart ved 100 °C og var i den forstand et svært anvendelig plaststoff, egnet til billig masseproduksjon. Det ble brukt til mye av det vi nå bruker plast til: Hårbørster, leketøy, kunstige blomster, filmbase (nitratfilm) osv. Stoffet er imidlertid svært brannfarlig. Det tar fyr ved ca. 150 °C, brenner nærmest eksplosivt og utvikler en meget giftig røyk. Dette viste seg særlig farlig i lokaler hvor store menneskemengder var samlet, f.eks. kinoer, og særlig bruken av nitratfilm førte derfor til en rekke branner med mange omkomne.
I 1930-årene begynte en å erstatte celluloid med mindre brannfarlige plaststoffer, og i løpet av 1950-årene gikk stoffet av bruk til de fleste formål. Men ennå i 1954 viste brannstatistikken at leketøy av celluloid forårsaket fem branner årlig i England og Wales. Og kinofilm lagres i ruller, som igjen legges i lufttette bokser, og under slike forhold blir nitratfilm nedbrutt og etter hvert fullstendig ødelagt hvis den lagres ved romtemperatur. Ødelagt nitratfilm viste seg å kunne selvantenne helt ned til ca. 40 °C. Mange kinoer hadde stuet vekk slik film, til dels i store mengder, for kanskje så å ansette nye kinosjefer eller vaktmestere. Dette har ført til eksplosjoner eller at branner har utviklet seg eksplosivt når flammene har nådd lagrene med gammel film.
Celluloid brukes fortsatt til å fremstille gitarplektre og bordtennisballer. I tillegg har leketøy og andre gjenstander av celluloid fortsatt en viss utbredelse som samlerobjekter.
=== Ebonitt ===
Ebonitt er hard gummi, fremstilt ved vulkanisering med relativt store mengder svovel, 20-50 deler pr. 100 deler gummi (mot bare 2-3 deler svovel i vanlig myk gummi). Ebonitt kan nærmest klassifiseres som «herdeplast».
Den brukes fortsatt i bl.a. bilbatterikasser og korrosjonsbeskyttende belegg i tanker i kjemisk industri, samt munnstykker på klarinetter og saksofoner.
=== Bakelitt ===
Bakelitt er ble først fremstilt i årene 1907–1909 da kjemikeren Leo Hendrik Baekeland lot fenol og formaldehyd kondensere slik at fenolplast ble dannet. Fenolplast er syntetisk, ugiftig og lite brannfarlig. Bakelitt er dyrt å fremstille, men brukes fortsatt bl.a. til laminering og i elektriske apparater og stikkontakter.
=== Annet ===
Et japansk forskerteam opplyste i april 2020 at de hadde utviklet et plantebasert plastliknende materiale som løser seg opp i sjøvann.
== Plastindustri i Norge ==
Den norske plastindustrien deles inn i tre hovedgrupper:
råstoffindustri
plastbearbeidende industri
gjenvinningsindustriRåstoffindustrien består både av produsenter av plastråstoff og hjelpestoffer til plastmaterialene. I Norge er det fire betydelige produsenter av plastråstoff:
Ineos i Bamble kommune i Telemark er eneste produksjonssted for PEL plast i Norge.
Ineos lager også VCM (vinyl chloride monomer) av klor og etylen og polymeriserer VCM til PVC.
Reichhold produserer polyestere.
Br. Sunde polymeriserer styren til bruk i EPS.
== Norsk plastavfall ==
I Norge kaster vi over 540 000 tonn plast per år.
== Gjenvinning av plastemballasje ==
Hvert år går det om lag 209 000 tonn plastemballasje ut på det norske markedet. Vel halvparten av dette går til husholdninger, den andre til næringsliv. Om lag 90 % av Norges befolkning har kildesorteringsløsning i sin kommune, og for næringsliv finnes det returordninger over hele landet. Næringslivsplasten inndeles i følgende kategorier: PE-Folie, PP-sekk, EPS-emballasje, hardplastemballasje og emballasje som har inneholdt farlige stoffer. I 2009 ble 34 % av all ordinær plastemballasje materialgjenvunnet og 50 % energiutnyttet. Kildesortering og gjenvinning av plast fra husholdninger sparer 0,09 prosent av samlede norske klimagassutslipp. Gjenbruk av plast kan spare olje, men et SSB regnestykke viser at man maksimalt kan spare 0,04 prosent av norsk oljeutvinning på denne måten.Grønt Punkt Norge AS administrerer returordningen for plastemballasje.
== Spredning av mikroplast ==
En metastudie har vist at mikroplast (svært små plastpartikler) tas inn av mennesker, både ved spising og drikking og ved innånding. Studien anslo at om lag 50 tusen plastpartikler inntas ved mat og drikke og tilsvarende ved innånding, for hvert menneske, i året. De helsemessige konsekvensene ved dette er uvisse.
== Se også ==
Vinylpolymer
== Referanser == | thumb|Et [[Skjelett|skjelett i plast.]] | 9,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bali | 2023-02-04 | Bali | ['Kategori:115°Ø', 'Kategori:8°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bali', 'Kategori:Indonesias provinser', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Indonesia'] | Bali er en øy og provins i Indonesia. Provinsen inkluderer noen få tilliggende øyer til hovedøya Bali. Hovedstaden er Denpasar. Bali ligger i de vestligste av De små Sundaøyene, mellom Java i vest og Lombok i øst. Bali er en av Indonesias 34 provinser med provinshovedstaden mot sør på øya. Den er også det viktigste turistmålet i landet og er kjent for sin høyt utviklede kunst; inkludert dans, skulptur, malekunst, lærarbeider, metallarbeider og musikk.
| Bali er en øy og provins i Indonesia. Provinsen inkluderer noen få tilliggende øyer til hovedøya Bali. Hovedstaden er Denpasar. Bali ligger i de vestligste av De små Sundaøyene, mellom Java i vest og Lombok i øst. Bali er en av Indonesias 34 provinser med provinshovedstaden mot sør på øya. Den er også det viktigste turistmålet i landet og er kjent for sin høyt utviklede kunst; inkludert dans, skulptur, malekunst, lærarbeider, metallarbeider og musikk.
== Geografi ==
Bali ligger 3,2 km øst for Java og ca. 8 grader sør for ekvator. Mellom Bali og Java ligger Balistredet. Fra øst til vest er øya ca. 153 km bred og strekker seg ca. 112 km fra nord til sør. Landarealet er 5 416,4 km² (øya Bali).
Fjellene midt på øya strekker seg over 3 000 moh. Det høyeste er Gunung Agung (3 031 moh.) kjent som «moderfjellet» og er en aktiv vulkan.
Balis to største byer er hovedstaden Denpasar og den tidligere hovedstaden Singaraja.
== Historie ==
Bali ble befolket en gang rundt 2000 f.Kr. av folk som snakket austroasiatiske språk og som opprinnelige migrerte fra Sørøst-Asia og Oseania via maritime Sørøst-Asia. Kulturelt og språklig er balineserne nært beslektet med folk på den indonesiske halvøya, Malaysia, Filippinene, og Oseania. Steinredskaper som er datert fra denne tiden har blitt avdekket i nærheten av landsbyen Cekik vest på øya. Den førhistoriske tiden tok slutt rundt 100 f.Kr. da hinduer fra India kom til øya og tok med seg Brahmi-skriften, som er påvist på potteskår.
Majapahitriket på Øst-Java grunnla en koloni på Bali i 1343. Da riket falt kort tid før 1500 flyktet mange av innbyggerne til øya.
I 1597 kom den nederlandske oppdageren Cornelis de Houtman til Bali, og kort tid etter grunnla nederlenderne en handelsstasjon der. Nederland festet grepet på Bali i løpet av det neste århundret, og stod som klar hersker etter en rekke kolonikriger i perioden 1846–1849. Disse krigene hadde vært krevende nok til at koloniherrene lot øya holde på mye av selvstyret og de religiøse og kulturelle tradisjonene sine.
Den danske handelsmannen Mads Johansen Lange kom til øya i 1839, og fra midten av 1840-tallet til hans død i 1856 hadde han monopol på den utbytterike handelen med den kinesiske valutaen képéng og dominerte således valutamarkedet på Bali. Han sto også for mye av eksporten av kyr, tørt kjøtt, skinn, bomull, tobakk, kaffe, kokosolje og ris, hvor kokosoljen ble solgt til Singapore med en fortjeneste på 200–300 %, og han fungerte som fredsmegler mellom nederlenderne og de balinesiske rajahene under kolonikrigene i perioden 1846-1849.
Bali ble en del av den østindonesiske republikk etter å ha blitt erorbret av japanske styrker under andre verdenskrig, og ble en del av øyrepublikken Indonesia i 1948.
I oktober 2002 ble øya rystet av en bilbombe i turistområdet Kuta som drepte 202 mennesker. Tre år senere var det enda et terrorangrep på Kuta og Jimbaran i oktober 2005, der 20 mennesker ble drept.
== Transport ==
Ngurah Rai internasjonale flyplass ligger nær Jimbaran på eidet på sørsiden av øya. Lt.Col. Wisnu flyplass ligger nordvest på Bali.
Bilveiene er i stor grad trafikkert med scootere.
== Religion ==
Mens hinduene utgjør en minoritet på ca 2 % i Indonesia som helhet, er hinduene i solid flertall på Bali: om lag 90 % av balineserne er hinduister.Religionen påvirker all virksomhet på øya. Det finnes templer overalt og selv om man utelater familietemplene som hver familie har ved sitt bolighus, er antallet ca 20 000. På balinesisk kalles tempel pura. Alle templer er orientert mot fjellene midt på øya.
Et kastesystem med fire kaster praktiseres, men det er ikke så komplisert eller strikt som i India.
Shudras - er bønder og den største klassen, som 93 prosent av befolkningen tilhører.
Wesias - er klassen for handelsmenn og administratorer
Ksatrias er krigerklassen og adelen.
Brahminer er hellige menn og prester.Den balinesiske hinduismen - Agama Hindu Bali - skiller seg fra den indiske ved at den også har blitt influert av buddhismen. En gang var hinduismen den ledende religionen i hele Indonesia, og det finnes fortsatt store minnesmerker på de andre øyene. Men da islam spredte seg, døde hinduismen ut. Den siste hinduistiske kongen, Majapahit, flyktet over til Bali på 1500-tallet og tok med seg religionen, ritualene, kunsten og musikken. Balinesere har en lang tradisjon med å hver morgen legge en liten flettet stråkurv med frukt i utenfor døra som en offergave til gudene. Disse er et vanlig syn over hele øya.
== Kultur ==
Det er vanskelig å bevege seg på Bali uten å være omgitt av noen form av kunst. Templene og skulpturene er en del av religionen og i 1927 slo seg den tyske kunstneren Walter Spies ned på øya og to år senere kom den nederlandske kunstneren Rudolf Bonnet. De etablerte kunstnergruppen Pita Maha (stor vitalitet) og inspirerte balineserne til å male scener fra hverdagslivet istedenfor kun historier fra mytologien. Som mest på 1930-tallet hadde gruppen 100 medlemmer. Dette ble begynnelsen til en egen kunststil som siden har blitt kopiert og turistifisert.
== Turisme ==
Bali er et populært feriemål for mennesker fra de andre øyene i Indonesia og andre deler av verden. I 2012 besøkte tre millioner utenlandske turister Bali. Dessuten kom det fem millioner besøkende fra andre deler av Indonesia. Turistnæringen er Balis viktigste inntektskilde. Den begynte i Sanur, sørøst på øya, og i Nusa Dua hvor de mest luksuriøse hotellene ligger. Det meste av turismen foregår på den sørlige delen hvor man finner byen Kuta som er kjent for stranda og bølgene som egner seg for surfing og nattklubbene, samt de noe roligere byene Legian og Seminyak. I sentrum av øya i regnskogen ligger kunstnerbyen Ubud som også trekker mange turister. Nord på øya ligger Lovina som har strender med sort vulkansand.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Haer, Debbie Guthrie; Morillot, Juliette & Toh, Irene (2001): Bali, a traveller's companion. Editions Didier Millet. ISBN 978-981-4217-35-4.
Gold, Lisa (2005): Music in Bali: Experiencing Music, Expressing Culture. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-514149-0.
Taylor, Jean Gelman (2003): Indonesia: Peoples and Histories. New Haven and London: Yale University Press. ISBN 0-300-10518-5.
== Eksterne lenker ==
(en) Bali – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | plassering =Sørøst-Asia | 9,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fornybar_energi | 2023-02-04 | Fornybar energi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fornybar energi', 'Kategori:Klima', 'Kategori:Miljø og samfunn', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Økonomi'] | Fornybar energi er nyttbar energi produsert fra ressurser som på naturlig vis fornyes, eller etterfylles, i en hastighet som er lik eller overgår menneskelig bruk. Blant fornybare energikilder regnes karbonnøytrale kilder som vindkraft, vannkraft, solenergi, geotermisk energi, bioenergi og havenergi. Disse energikildene står i kontrast til fossilt brensel, som blir forbrukt langt raskere enn de blir oppfylt. De fleste fornybare energikilder er bærekraftige, med noen unntak. Fornybar energi distribueres som oftest til følgende formål: elektrisitet, romoppvarming, varmtvann, kjøling, transport og energibruk som ikke er knyttet til noe distribusjonsnett (for eksempel solcellepaneler for fritidshus).
I 2019 bidro fornybar energi med 11 % av det globale primære energiforbruket, av dette kom 60,3 % fra vannkraft, vind bidro med 20,2 %, 10,0 % kom fra solenergi og andre kilder stod for 9,4 %. I 2017 utgjorde verdens investeringer i fornybar energi 279,8 milliarder US dollar, der Kina stod for 45 %, mens USA og Europas bidrag var rundt 15 % for hver av dem. Globalt var det anslagsvis 10,5 millioner arbeidsplasser tilknyttet fornybar energi, med solcellebransjen som den største arbeidsgiveren. Fornybar energi utvikles raskt til å få høyere virkningsgrad, samtidig som kostnadene reduseres. Dens andel av totalt energiforbruk er økende. I 2019 ble mer enn to tredjedeler av ny elektrifisering utført med kilder fra fornybar energi. Per 2020 er solenergi og vindkraft de billigste former for nye energikilder i de fleste land.
Fornybare energiressurser finnes over et vidt geografisk område, i motsetning til fossilt brensel, som er konsentrert i et begrenset antall land. Økt bruk av fornybar energi og energieffektiv teknologi, gir mer energisikkerhet, reduksjon av klimaendringer, og økonomiske fordeler. Det er sider ved mange av de fornybare energikildene som gjør storskala energiutnyttelse komplisert. Varierende effekt gir ustabil energiproduksjon. For eksempel vil sol og vind variere i løpet av døgnet, i tillegg til å være væravhengig. Dermed kan en i perioder få mindre energiproduksjon enn det samfunnet etterspør. Et annet problem er at noen kilder kun tilbyr lavverdig energi.
| Fornybar energi er nyttbar energi produsert fra ressurser som på naturlig vis fornyes, eller etterfylles, i en hastighet som er lik eller overgår menneskelig bruk. Blant fornybare energikilder regnes karbonnøytrale kilder som vindkraft, vannkraft, solenergi, geotermisk energi, bioenergi og havenergi. Disse energikildene står i kontrast til fossilt brensel, som blir forbrukt langt raskere enn de blir oppfylt. De fleste fornybare energikilder er bærekraftige, med noen unntak. Fornybar energi distribueres som oftest til følgende formål: elektrisitet, romoppvarming, varmtvann, kjøling, transport og energibruk som ikke er knyttet til noe distribusjonsnett (for eksempel solcellepaneler for fritidshus).
I 2019 bidro fornybar energi med 11 % av det globale primære energiforbruket, av dette kom 60,3 % fra vannkraft, vind bidro med 20,2 %, 10,0 % kom fra solenergi og andre kilder stod for 9,4 %. I 2017 utgjorde verdens investeringer i fornybar energi 279,8 milliarder US dollar, der Kina stod for 45 %, mens USA og Europas bidrag var rundt 15 % for hver av dem. Globalt var det anslagsvis 10,5 millioner arbeidsplasser tilknyttet fornybar energi, med solcellebransjen som den største arbeidsgiveren. Fornybar energi utvikles raskt til å få høyere virkningsgrad, samtidig som kostnadene reduseres. Dens andel av totalt energiforbruk er økende. I 2019 ble mer enn to tredjedeler av ny elektrifisering utført med kilder fra fornybar energi. Per 2020 er solenergi og vindkraft de billigste former for nye energikilder i de fleste land.
Fornybare energiressurser finnes over et vidt geografisk område, i motsetning til fossilt brensel, som er konsentrert i et begrenset antall land. Økt bruk av fornybar energi og energieffektiv teknologi, gir mer energisikkerhet, reduksjon av klimaendringer, og økonomiske fordeler. Det er sider ved mange av de fornybare energikildene som gjør storskala energiutnyttelse komplisert. Varierende effekt gir ustabil energiproduksjon. For eksempel vil sol og vind variere i løpet av døgnet, i tillegg til å være væravhengig. Dermed kan en i perioder få mindre energiproduksjon enn det samfunnet etterspør. Et annet problem er at noen kilder kun tilbyr lavverdig energi.
== Begrepsavklaringer og definisjoner ==
Energikilder som brukes i verden kan klassifiseres i fornybare og ikke-fornybare. Energikilder som ikke er fornybare er særlig kull, råolje og naturgass. Det er ni hovedtyper av fornybare energikilder:
Solstråling, som også er driver for seks andre energikilder:Vannkraft
Vindkraft
Bølgekraft skapt av vind
Havstrømmer
Havvarmekraft, der en kan utnytte temperaturforskjeller mellom overflate og dyphav
Bioenergi, der en utnytter biomassens opplagrede energi fra fotosyntesenGeotermisk energi
TidevannskraftFornybar energi kan gi energikilder på en bærekraftig måte og begrense klimaendringer. Fornybar energi omfatter alle energiformer fra solen, geofysiske og biologiske kilder som fornyes, eller etterfylles, ved naturlige prosesser i en hastighet som er lik eller overgår menneskelig bruk. Bioenergi og geotermisk energi er det mulig å utnytte hurtigere enn de kan regenerere seg selv. Motsatt er solenergi som treffer jorden umulig å «bruke for mye av».Primærenergi er et begrep for energiformene slik en finner dem i naturen, før de på noen måte er benyttet ved energiomforming. Primærenergi blir omformet til energitjenester på forskjellige måter. Primærenergikilder er bioenergi, vannkraft eller geotermisk energi, disse blir så omgjort til energibærere, for eksempel biodiesel eller elektrisk kraft. Deretter konverteres de til varme- eller bevegelsesenergi for å bli energitjenester som fjernvarme, romoppvarming og belysning, elektrisitetsforsyning eller mekanisk energi.Tidligere brukte en begrepet alternative energikilder, som samlebetegnelse på energikilder som ikke utnyttes, eller i liten grad brukes. Begrepet kunne også omfatte kjernekraft og fossile energikilder. Begrepet er erstattet av nye fornybare energikilder, som er energikilder som støtter opp under en bærekraftig utvikling. Med det blir jordens ressurser forvaltet på en slik måte at livsbetingelsene ikke blir dårligere for fremtidige mennesker.Begreper som høyverdig og lavverdig energi brukes når forskjellige energiformer skal sammenlignes. Høyverdig energi kan lett omgjøres til mekanisk arbeid eller andre nyttige formål. Eksempler på høyverdig energi er elektrisk energi, stillingsenergi og kjemisk energi. Lavverdig energi, er energiformer med en liten andel nyttbar energi. Lavverdig energi er for eksempel varmeenergi med temperatur som avviker lite fra omgivelsene. En bruker også begreper som høy- og lavkvalitetsenergi.
Teknisk potensial er andelen av en energikilde som teknisk kan utnyttes. Økonomisk potensial er andelen av teknisk potensial som er økonomisk lønnsomt å utnytte.
== Fornybare energikilder ==
Fornybar energi og mulighetene for energieffektivisering finnes over det meste av jordkloden, i motsetning til andre energikilder, som er konsentrert i et begrenset antall land i verden. Rask overgang til fornybar energi og energieffektivisering, samt bruk av mange forskjellige energikilder, vil gi betydelig økt energisikkerhet og økonomiske fordeler. Det vil også redusere forurensning, for eksempel luftforurensning forårsaket av forbrenning av fossilt brensel, bedre folkehelsen og redusere barnedødelighet på grunn av mindre forurensning, og spare helsekostnader på flere hundre milliarder dollar årlig bare i USA. Flere analyser av amerikanske strategier for utfasing av fossile energikilder har funnet at helsefordelene i betydelig grad kan oppveie kostnadene med overgang til andre energikilder. Fornybare energikilder, som henter sin energi fra solen, enten direkte eller indirekte, som for eksempel vannkraft og vind, er forventet å være i stand til å forsyne menneskeheten med energi for én milliard år fremover i tid.Summen av alle fossile energikilder benyttet i 2015 var rundt 475 EJ (ExaJoule), tilsvarende en effekt på 15 TW (TerraWatt) avgitt over hele året. Solenergien inn mot biosfæren utgjør 3,8 YJ (YottaJoule) noe som tilsvarer 180 PW kontinuerlig (PetaWatt), eller omtrent 10 000 ganger mer enn årlig forbruk av fossile energikilder. Om en bare ser på energimengden som treffer landjorden og trekker fra polare og subpolare områder, samt arealer som er vanskelig tilgjengelig (som fjellsider og myr), er denne solinnstrålingen på rundt 474 ZJ (ZettaJoule) (tilsvarer en kontinuerlig effekt på 15 PW), eller 1000 ganger årlig forbruk av fossile energikilder.Det totale tekniske globale potensialet for fornybare energikilder er mye høyere enn dagens og prognosert fremtidig energibehov. Teknisk potensial for solenergi er det høyeste, men også de andre kildene har stort teknisk potensial.
=== Vindkraft ===
Vindkraft har vært brukt av mennesker langt tilbake i historien. Vinden ble utnyttet for å drive seilskip på lange reiser, kanskje så langt tilbake som for 3000 år siden. Vindmøller har senere blitt benyttet til maling av korn og til drift av pumper. Historikere har spekulert på om kineserne hadde oppfunnet vindmøller allerede rundt tidspunktet for Kristi fødsel.Moderne installasjoner for utnyttelse av vindkraft kalles vindturbiner. Fra 1970-årene av begynte man å benytte elektriske vindturbiner i større skala, og mengden energi generert på denne måten har siden vokst eksponensielt. Ved slutten av 2020 var kapasiteten i verdens samlede anlegg for vindkraft på 733 GW. Som enkeltland hadde Kina høyeste totale ytelse, nemlig 282 GW, dernest fulgte USA med 117 GW og Tyskland med 62 GW.Vindkraftsanlegg er per 2017 mye større enn solenergianlegg, og gir tilsvarende større ytelse per enhet, samlet ytelse per prosjekt og total energiproduksjon.
==== Vindturbiner ====
Et vindkraftverk består av én eller flere vindturbiner som omdanner vindens bevegelsesenergi til elektrisk kraft. Vindturbiner består som regel av et tårn, turbinhjul med blader og et maskinhus med gear og generator. Vinden driver turbinen rundt og bevegelsesenergien overføres til generatoren via akslingen og giret. Fra generatoren går det kabler og ledninger ut til overliggende kraftsystem. En vindturbin kan produsere energi når vindhastigheten er mellom 4 og 25 m/s, altså fra bris til full storm. I sterkere vind vil driften oftest stanses. Maksimal teoretisk virkningsgrad er rundt 60 %, men i praksis bygges anleggene for å ha en virkningsgrad på 0 %. Effekten produsert av en vindturbin er proporsjonal med vindhastigheten i tredje potens. Områder med høy gjennomsnittlig vindhastighet er derfor attraktive, for eksempel vil et område med årlig gjennomsnittlig vindhastighet på 8 m/s gi dobbelt så stor energiproduksjon som et område med 6 m/s. I 1990-årene var vindturbiner typisk i størrelsen 500–750 KW og har senere kommet opp i ytelser på over 1 MW (Mega eller 1 000 000). Per 2021 har verdens kraftigste vindturbin (GEs Haliade-X 12) en ytelse på 12 MW. Danmark var det første landet som bygde vindturbiner til havs.
==== Muligheter og begrensninger for vindkraft ====
Opp til 2 % av all innstrålt solenergi mot jorden går med til å sette atmosfærens luftmasser i bevegelse. For hele verden tilsvarer det en energimengde på 100 ganger mer enn all verdens energiforbruk (2007). Det er ikke enighet om en måte for å estimere verdens tekniske potensial for vindenergi. Anslagene spriker fra 180 EJ per år (50 PWh/år) for potensialet på landjorden, til 450 EJ per år (125 PWh/år) på land og nær kysten. Det laveste estimatet tilsvarer en produksjon tilsvarende hele verdens elektrisitetsproduksjon i 2008, og det høyeste seks ganger større. Estimatene for vindenergi til havs ligger i intervallet 15–130 EJ per år (4–37 PWh/år), forutsatt installasjoner nært land. Flytende installasjoner lengre til havs vil kunne ha et enda større teknisk potensial.Vindkraftpotensialet er ofte stort på avsidesliggende områder langt fra forbrukere og eksisterende kraftledninger. Det kan derfor bli nødvendig med bygging av nye linjer for slike prosjekter. Vindkraft på land kan også ha utfordringer med miljøproblemer og konflikter i forbindelse med arealbruk. Dessuten kan tilgjengelig vindkraft på land variere, der lange perioder med lite vind gir lav brukstid. En ser blant annet derfor også på muligheten for å utnytte vindkraft til havs, særlig i havområder grunnere enn 50 meter.Vindkraft er en moden teknologi som kan konkurrere med andre energikilder hva gjelder kostnad, miljøpåvirkning og anvendbarhet. Bare vannkraft er mer kommersielt lønnsomt enn vindkraft, når en sammenligner alle de forskjellige fornybare energikildene. Miljøpåvirkninger av vindkraftverk er vanligvis forbundet med arealbruksendringer, støy, synlige endringer i landskapet og virkning på dyrelivet. For eksempel kan fugler og flaggermus skades eller dø hvis de kolliderer med vindturbinene. Forskning tyder likevel på at det er et lite antall fugler som dør på denne måten, sammenlignet med andre konstruksjoner. 0,01–0,02 % av alle drepte fugler i USA døde etter kollisjon med vindturbiner i 2001, mens en andel på 55 % døde etter kollisjon med andre bygninger og vinduer. Vindkraft til havs fører også med seg usikkerhet omkring en rekke potensielle miljøproblemer som støy, vibrasjoner, elektromagnetiske felt, og fysisk ødeleggelse av leveområder. Positive virkninger kan også oppstå, for eksempel ved at nye installasjoner kan tilby ly og gode gyteforhold for fisk.Teknologien for å bygge ut vindkraftverk til havs er mindre utviklet enn den er for vindkraftverk på land. Kostnadene for vindkraft til havs er større, både når det gjelder investeringer og vedlikehold. Årsakene er utfordringer med logistikk (transport av personell og materialer) og vanskelig vedlikehold. Til tross for disse vanskene er det satt inn store ressurser på forskning og utvikling, motivert av mulighetene for større energiproduksjon, i form av energiressurser med høyere kvalitet. Fordeler med vindmøller til havs er at turbinbladene kan ha større diameter, samt at vindturbiner på land ofte er i konflikt med andre interesser. Selve vindturbinene som benyttes til havs er lik de på land, slik at den største forskjellen er fundamenteringen. Vindturbinene bygges stadig lengre fra land i takt med teknologiutviklingen. Konsepter med flytende vindturbiner blir også testet.
=== Vannkraft ===
Vannkraft har vært utnyttet i lang tid, blant annet kjenner en til at de gamle grekerne benyttet vannhjul til maling av korn før Kristi fødsel. I middelalderen spredte kunnskapen om vannhjul seg utover i Europa. Vannkraft var også en viktig drivkraft for den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet i Storbritannia. Rundt 1870 ble vannkraft tatt i bruk for elektrisitetsproduksjon, og frem til rundt 1950 var vannkraft den viktigste kilden til elektrisk kraftproduksjon. I 2006 stod vannkraft for rundt 16 % av verdens totale elektrisitetsproduksjon. For noen land i verden er vannkraft den dominerende kilden til elektrisk kraft, blant annet i Norge. Vannkraft er energikilden med høyest virkningsgrad, omtrent 90 % fra vanndam til kraftnett. Tilbakebetalingsgraden (avkastningen) er også høy, dessuten er levetiden for et vannkraftverk lang, normalt helt opp til 80 år.Solenergi driver vannets kretsløp på jorden, der solens oppvarming sørger for at vann fra havet og landjorden fordamper og driver inn over land som skyer. Når skyene driver inn over land, stiger de opp i høyere luftlag der vannet kondenserer og faller ned som nedbør. Gravitasjonen sørger for at vannet renner mot laveste punkt, via elver og bekker tilbake i havet.Ved utgangen av 2020 var hele verdens kapasitet for fornybar vannkraft 1332 GW. Kina hadde størst installert ytelse med 370 GW, dernest følger Brasil med 109 GW og USA med 103 GW. I 2005 ble en energimengde på 2645 TWh/år produsert i verdens vannkraftverk, noe som dekker 2,2 % av verdens energiproduksjon og 16 % av verdens elektriske energibehov. Dermed stod vannkraft for 90 % av verdens fornybare elektrisitetsproduksjon og 16,2 % av verdens totale fornybare energiproduksjon.
==== Vannkraftverk ====
Et vannkraftverk tar opp strømmende vann og benytter det til å drive vannturbiner. For å samle opp vann bygges det demninger, fra disse går det tunneler og rør som leder vannet til turbinene som igjen driver generatorer som produserer elektrisk kraft. Demningene former i noen tilfeller store vannmagasiner som kan lagre vannets energi til senere bruk. Mange av vannkraftverkene i Norge har magasiner som samler opp vann i løpet av sommer og høst, til bruk om vinteren når behovet er stort.Vannkraftverk deles inn i tre hovedkategorier: elve-, magasin- og pumpekraftverk. Den første kategorien kjennetegnes av en mindre inntaksdam uten lagringskapasitet. Kraftproduksjonen er dermed avhengig av vannføringen, men om elven er meget stor kan kraftverket levere elektrisk kraft for grunnlast (jevn produksjon). Magasinkraftverk kjennetegnes av store dammer som kan samle opp og lagre vann over lang tid. Disse kan levere elektrisk kraft for både grunn- og topplast (topplast betyr høy produksjon som stiger og avtar hurtig), samt lagre energi slik at kraftverket representerer en regulator for andre typer kraftverk. Pumpekraftverk er lik magasinkraftverk, men har i tillegg pumper slik elektrisk kraft kan tas fra nettet og lagres for senere behov. Hvis for eksempel vindkraftverkene i et kraftsystem produserer mye energi, men behovet er lite, kan pumpekraftverkene lagre energien til senere bruk.
==== Muligheter og begrensninger for vannkraft ====
Globalt er det anslått at det totale vannkraftpotensialet som teknisk er mulig å bygge ut, er rundt 1,8 TW (56 EJ), imidlertid er det økonomiske utbyggbare potensialet 8 PWh/år. Potensialet for videre utbygging finner en i Afrika, der uutnyttede resurser er estimert til 92 %, samt Asia og Sør-Amerika.Vannkraftverk har egenskaper som avhjelper utfordringer med noen av de fornybare energikilder har, som variabel produksjon. Et eksempel er Danmark, der mye energi produseres fra vindturbiner (rundt 20 % av årlig energibehov), men via sjøkabler mellom Norge og Danmark, kan vannkraft fra Norge delvis balansere ut over- og underskudd i forholdet mellom produksjon og forbruk.Vannkraft er en moden teknologi, det vil si at det ikke trengs noe videre forskning og utvikling for å ta den i bruk. Det er ingen skadelige utslipp fra vannkraftverk, men inngrepene i naturen kan være store om vide landarealer blir oppdemt, det kan bli endret vannføring i elver og det er nødvendig med annen infrastruktur som veier og kraftledninger. Oppdemning av landarealer kan skade det biologiske mangfoldet i området. Endret vannføring i elver kan påvirke fiskebestandene, faktorer som endret vannstand, vannhastighet, skjulesteder og mattilgang spiller inn, samt at gyteplasser kan bli dårligere.
=== Solenergi ===
Direkte eller indirekte er solenergi drivkraften bak alle andre fornybare energikilder, unntatt geotermisk energi og tidevann. De fossile energikildene er også lagret solenergi. Bruk av solenergi skjer ved produksjon og tørking av landbruksprodukter, romoppvarming, belysning, elektrisk kraftproduksjon og andre former.Øverst i jordens atmosfære er effekten av solinnstrålingen 1367 W/m² ± 3 %. Endringer skyldes jordens varierende bane rundt solen, samt indre prosesser i solen. Rundt 30 % av solstrålingen reflekteres i atmosfæren før den når bakken. I tillegg spres lyset, og enkelte bølgelengder dempes ned gjennom atmosfæren. For utnyttelse av solstråling nede på bakken spiller det stor rolle om en er nært eller langt fra ekvator. Det er dessuten store variasjoner for solinnstrålingen gjennom året når en kommer langt nord eller sør. For en horisontal flate i Norge utgjør den årlige energimengden i solinnstrålingen 600-1000 kWh/m². Som et gjennomsnitt for jorden sier en at solstrålingen er 1000 kWh/m² noen timer midt på dagen ved havnivå, med solen rett over bakken og klar himmel.Teknologier for solenergi defineres bredt som enten passiv solenergi eller aktiv solenergi, avhengig av måten en tar opp, konverterer og distribuerer energien på. Passiv solenergi kan utnyttes i bygninger som står slik at de får mye sollys, har massive materialer som varmes opp eller har lysspredende egenskaper. En tenker også på utforming av bygninger og rom som setter luften i naturlig sirkulasjon. Aktiv solenergi er teknologier som solfangere for oppvarming og utnyttelse av solenergi og konvertering av sollys til elektrisitet. Slik konvertering kan enten være enten direkte, ved å bruke solceller, eller indirekte, ved hjelp av termisk solkraft.
Ved slutten av 2020 var verdens installerte effekt for anlegg som fanger opp solenergi 714 GW. Kina med sine 254 GW var enkeltlandet med størst kapasitet, deretter kom USA med 76 GW og Japan med 67 GW.
==== Metoder for utnyttelse av solenergi ====
Systemer for passiv solenergi, er systemer der varmeenergi fanges opp naturlig. Det kan skje så enkelt som at sollyset varmer opp en bygningskropp ved absorpsjon. En typisk måte å utnytte sollyset på er at det skinner gjennom vinduer og absorberes av vegger, gulv, møbler og tak. Når disse flatene varmes opp avgis langbølget stråling som vinduene ikke slipper ut av bygningen.Systemer for aktiv solenergi går ut på at en «solfanger» varmer opp et medium som vann eller luft. Mediet kan sirkuleres slik at energien både kan transporteres og lagres. Typisk er det snakk om installasjoner for bygninger og hus, der solfangere er montert på taket og der rør, ventiler, pumper, tanker og andre innretninger transporterer energien for romoppvarming eller oppvarming av tappevann. Solfangere kan være en integrert del av taket på en bygning.
Solenergi kan brukes for å drive turbiner, som igjen driver generatorer for elektrisk kraftproduksjon, kjent som termisk solkraft. Dette kan sammenlignes med det som skjer i et varmekraftverk. Det meste av verdens elektriske kraftproduksjon foregår i varmekraftverk, der energikilden, ofte kull eller gass, produserer damp med høy temperatur og trykk, som driver en dampturbin, som igjen driver en generator. Vanligvis benyttes regulerbare speil og solfangere som varmer opp vann til damp. På en stor flate settes det opp speil som konsentrerer sollyset og sender det mot en såkalt solfanger. Solfangeren utformes for høy absorpsjonsevne, høy transmittans og høy varmeledningsevne.Kraftverk for å utnytte termisk solkraft har vært bygget, men få har greid å bli så vellykkede at de har kunnet produsere elektrisk kraft kommersielt. Etter at det ble opprettet offentlig støtte til slike kraftverk i 2007, har det blitt bygget 40 termisk solkraftverk i Spania og noen flere er også bygget i USA. Termisk solkraft har potensial til å levere store energimengder. Om bare 1 % av verdens potensial for termisk solkraft blir utnyttet, anslås det at klimamålene som FNs klimapanel (engelsk: Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC) anbefaler kan oppnås. Tilbakebetalingstiden for den energien som går med til å bygge et anlegg, er mindre enn ett år. Anleggene kan også bygges med lagringskapasitet for termisk energi, dermed kan de produsere elektrisitet selv i perioder uten sol. Konseptene bygger på energilagring i medier som smeltet salt, keramiske partikler, grafitt og betong som tåler høy temperatur.
Elektriske solceller omdanner solenergi direkte til elektrisk energi ved hjelp av fotoelektrisk effekt. Solcelleanlegg er robuste og krever lite vedlikehold. En annen fordel er at de kan være en integrert del av tak og vegger. Produksjonen av solceller øker hvert år, med en gjennomsnittlig årlig produksjonsøkning på 43 % per år fra 2000 til 2012. Virkningsgraden for solceller er lav, med en teoretisk beste virkningsgrad under 30 % (2016).
==== Muligheter og begrensninger for solkraft ====
Solenergi er tilgjengelig overalt på jorden, noe som ikke er tilfelle med andre fornybare energikilder. Solinnstrålingen på et gitt sted er imidlertid variabel, dermed vil systemer for lagring av energien forbedre mulighetene for utnyttelse av solenergi. Om bare 1 % av den innstrålte solenergien mot jordoverflaten ble omformet til elektrisk energi med en virkningsgrad på 10 %, ville det gitt en effekt på 105 TW i året. Dette tilsvarer en mye større energimengde enn noen prognoser for fremtidig energibehov, for eksempel for år 2040 med et behov på rundt 9 TW. Imidlertid er virkningsgraden mye bedre enn 10 % for moderne systemer for utnyttelse av solenergi.Det teoretiske potensialet for solenergi er anslått til 3,9 YJ per år. Det tekniske potensialet, estimert til 1575–49 837 EJ per år, er mer interessant. Denne energimengden er omtrent 3 til 100 ganger større enn hele verdens forbruk av primærenergi i 2008.Fremtidige konsepter for solkraft dreier seg om å unngå bruk av en varmekraftmaskin (dampturbin eller Stirlingmotor). En ser da på muligheter som utnyttelse av termoelektrisk, termionisk og magnetohydrodynamsiske effekter, kan gi. Solkraft fra verdensrommet har også blitt foreslått, der solfangere i verdensrommet sender mikrobølger ned mot en mottakerantenne på bakken.Miljøpåvirkningene fra utnyttelse av solenergi er beskjedne. Det kan oppstå konflikter rundt arealbruksendringer for installasjoner som krever stor plass. Et annet problem dreier seg om bruk av miljøskadelige stoffer ved produksjon av solceller, som må tas hånd om forsvarlig. Etter bruk må dessuten anleggene destrueres og gjenvinnes.
=== Geotermisk energi ===
Geotermisk energi er utnyttelse av termisk energi som både skapes og lagres i jordens indre. Jordens geotermiske energi stammer fra den tiden planeten ble dannet og fra radioaktiv nedbryting av mineraler (fordelingen er usikker, men muligens er andelen omtrent lik fra de to delene.) Temperaturforskjellen mellom jordens indre og overflaten fører til at det går en kontinuerlig varmestrøm opp til jordens overflate. Denne naturlige energiavgivelsen er anslått til 31 TW for hele jorden. Imidlertid er denne energistrømmen for liten til å kunne utnyttes kommersielt de fleste steder i verden.Gjennomsnittlig øker temperaturen med 25–30 °C per km innover fra jordoverflaten, dog kan temperaturstigningen i noen området være ti ganger større. For geotermiske kilder som avgir damp med temperatur over 175 °C kan energistrømmen benyttes direkte i en turbin for elektrisk kraftproduksjon. Om temperaturen er lavere kan det benyttes varmevekslere med et arbeidsmedium med lavt kokepunkt for å drive en turbin. I slike tilfeller kan en utnytte kilder med temperatur ned til 100 °C. For temperaturer i området 40–100 °C kan kilden benyttes direkte til oppvarmingsformål. For enda lavere temperaturer kan det benyttes varmepumper.Ved utgangen av 2020 var den totale ytelsen for geotermiske anlegg i verden 14 GW. USA med sine 2,6 GW var enkeltlandet med størst kapasitet, dernest følger Indonesia med 2,1 GW og Filippinene med 1,9 GW.
==== Metoder for utnyttelse av geotermisk energi ====
De mest høyverdige geotermiske ressursene er de som kan produsere tørr damp, som kan drive en dampturbin for kraftproduksjon. Det er to hovedtyper av slike kraftverk, der den ene typen kan utnytte naturlige varme kilder og den andre typen går ut på å lage kunstige vannstrømmer i undergrunnen. I en injeksjonsbrønn (borehull) pumpes vann ned mot det geotermiske reservoaret, damp stiger opp i en produksjonsbrønn i nærheten og denne utnyttes videre i en dampturbin. Produksjonsmønsteret for denne typen kraftproduksjon vil være stabilt, slik at den kan levere en jevn energimengde. Virkningsgraden er lav, men om spillvarmen kan benyttes til fjernvarme kan den termiske virkningsgraden bli høy, opptil 97 %.For å utnytte den geotermiske energien i et område, er permeabiliteten, altså hvor porøs berggrunnen er, viktig. Mange steder er ikke berggrunnen særlig porøs, men en har forsøkt å skape små åpninger i berggrunnen. En metode går ut på å lage en borebrønn, for deretter å pumpe ned vann med svært høyt trykk. Hensikten er å få fjellet til å sprekke opp slik at vann og damp kan trenge gjennom. Testene som har vært gjort har ikke vært lovende, men der berggrunnen var mer porøs fra før har utfallet vært mer heldig. Avhengig av lokale forhold kan det være nødvendig å bore ned til 3000–5000 m.
Grunnvarme er et begrep for utnyttelse av termisk energi i grunnen med lav temperatur. Denne energien hentes ut fra fjell, grunnvann, løsmasser eller jordsmonn, der kilden kan være både solenergi og geotermisk energi lagret i grunnen. En benytter varmepumper for dette formålet. Slike anlegg for oppvarmingsformål i bygninger kan bestå av en såkalt energibrønn 80–150 m ned i bakken (borehull). En rørsløyfe med væske som sirkulerer, overfører energi i en lukket krets mellom energibrønnen og varmepumpen. Anleggene kan skaleres opp til å forsyne store bygninger og industri, og desto større anlegg, desto bedre lønnsomhet.
==== Muligheter og begrensninger for geotermisk energi ====
Det globale potensialet for geotermisk energi er enormt, og et estimat er at 42 PWh per år er tilgjenngelig for fremtidig utvikling. Dog er mer detaljerte studier for å få sikrere estimater nødvendig (2010).Selv om geotermiske prosjekter har store investeringskostnader, er en motivasjon at driftskostnadene vil være små. En annen fordel er jevn energiproduksjon. For geotermisk kraftproduksjon (høytemperatur geotermisk energi) har en store forhåpninger om å lykkes med billig og meget stor energitilgang. Ved å bore så langt ned at vannet vil være i form av superkritisk væske kan kostnadene reduseres, samt at en kan forvente å produsere fem til ti ganger så mye energi som i konvensjonelle geotermiske brønner. Det foregår forskning der en forsøker å bore ned på dyp med temperatur på 500–600 °C og med svært høyt trykk. Under disse forholdene vil vannet være svært korroderende. Korrosjon skaper store vansker med å lage brønnvegger, vanligvis bestående av en foring (rør) av stål og betong. Brønnveggen skal beskytte brønnen og holde den stabil i mange år, samt at den skal beskytte utstyr (sensorer og boreutstyr).Geotermisk energi er generelt en miljøvennlig energikilde, med håndterbare utfordringer relatert til mulige farlige gasser og mineraler. Andre fordeler er jevn produksjon gjennom døgnet. På Island produseres rundt 17 % av all elektrisk kraft fra geotermiske kraftstasjoner, og hele 54 % av den totale produksjonen av primærenergi. Verdens totale installerte effekt av geotermisk energi var i 2020 på 14 GW. USA med 2,6 GW var enkeltlandet med størst installert ytelse. Et problem med geotermisk energi er at varmestrømmen reduseres over lang tid. En diskuterer derfor om energikilden virkelig er en fornybar og bærekraftig kilde. Dog kan energiutbytte være konstant i flere hundre år.
=== Bioenergi ===
Bioenergi er energiutnyttelse av biomasse fra døde organismer, opprinnelig fra celler som fikk sin energi fra sollys via fotosyntese. Som oftest menes planter, trær og alger, men også treavfall, papir, våtorganisk avfall og kloakkslam. Biomasse kan brukes som energikilde direkte via forbrenning for å produsere varme eller indirekte ved konvertering til ulike former for biodrivstoff. Konvertering til biodrivstoff kan oppnås ved ulike metoder som er grovt klassifisert i: termiske, kjemiske og biokjemiske metoder. Trevirke er fortsatt den største energikilden til biomasse (2012); eksempler er døde trær, grener og stubber, hageavfall og flis. Biomasse omfatter også plante- eller dyrerester som kan omgjøres til fibre eller industrielle kjemikalier, for eksempel biodrivstoff. Industriell biomasse kan dyrkes fra mange vekster, som gress, hamp, mais, poppel, vier, durra, sukkerrør og bambus, samt en rekke treslag som eukalyptus og oljepalme (palmeolje). Bioenergi kan også fås fra avlinger dyrket til bruk som drivstoff, hvor en benytter vekster som gir stor biomasseproduksjon per arealenhet med lav innsats. En stor fordel med bioenergi er at noen former av den kan benyttes i eksisterende teknologier, som bilmotorer og fyrkjeler.Ved utgangen av 2020 var verdens globale kapasitet for bioenergi 127 GW. Kina med sine 18,7 GW var enkeltlandet med størst kapasitet, dernest følger Brasil med 15,6 GW og USA med 12,3 GW.
==== Metoder for utnyttelse av bioenergi ====
Energien i biomasse benyttes til oppvarmingformål ved forbrenning (fyringsved). Varmeenergien kan brukes til en rekke formål som romoppvarming, tørkeprosesser og elektrisk kraftproduksjon, samt dampproduksjon for prosessvarme til industri. Biomasse brukt i form av fast brensel har ulemper som lavt energiinnhold og høyt fuktighetsnivå.Flytende brensel har store fordeler fremfor faste og gassformige. Årsaken er lettvint lagring, transport og omlastning, i praksis har de også større energitetthet. Typisk har utviklingen gått mot å finne alternativer til diesel og bensin, som ikke bidrar til global oppvarming. Viktige råstoffer er alkoholer, prosesserte vegetabilske eller animalske oljer, pyrolyseoljer og forskjellige syntetiske stoffer fra gassifisert biomasse. Alkoholer som benyttes som biodrivstoff, er etanol og metanol som fremstilles gjennom gjæring av sukkerarter. Det benyttes planter som sukkerrør, sukkerroer, poteter, mais, hvete og alle typer frukt. I mange land, inkludert USA og EU, benyttes biodrivstoff blandet inn i bensin.Ved anaerob gjæring av fuktige organiske materialer i en reaktor kan det utvikles gass, ved at mikroorganismer bryter ned materialet i fravær av oksygen. Gassen en da får, er kjent som biogass og kan brukes som drivstoff. Den består av metan (55–75 %) og andre gasser. Biogass kan benyttes som drivstoff i kjøretøyer.
==== Muligheter og begrensninger for bioenergi ====
Av den solenergien som slipper ned gjennom atmosfæren og ned til bakken er det bare en meget liten del som kan omgjøres til biomasse. Bioenergi er for tiden (2012) den største fornybare energikilden, noe den sannsynligvis vil fortsette å være frem til 2050. Det tekniske potensialet er estimert til 8–13 TW eller 270–450 EJ/år. Energiressurser fra biomasse er meget komplekse og gjør beregninger for totalt teknisk potensial vanskelige. Noen mener at det tekniske potensialet er null, fordi det ikke er noe biomasse tilgjengelig for energiproduksjon (fordi landarealer enten må brukes til matproduksjon eller må være uberørt natur), mens de mest optimistiske anslagene sier at det maksimale teoretiske potensiale for hele jorden er rundt 1500 EJ per år.Solcellepaneler og vindturbiner kan produsere 12–20 ganger mer energi enn den energien som ble brukt til å produsere dem. Avlinger for biodrivstoff gir derimot mye mindre energi tilbake. Etanol basert på dyrkning av mais fordrer gjerne bruk av fossile energikilder så vel som elektrisitet, med en energigevinst på knapt det dobbelte av det som brukes til dyrking og produksjon. Biodiesel baser på soyabønner gir 2,5 til 5,6 ganger mer tilbake enn den energi som ble brukt. Det har også blitt produsert rapsfrø til biodiesel med et netto energitap.Selv om det teoretisk er stort potensial for biomasseproduksjon, blant annet med hurtigvoksende trær eller andre vekster på ubrukte arealer, så må vanning, gjødsling og giftsprøyting kontrolleres nøye. Store plantasjer for biomasseproduksjon vil kunne redusere biodiversitet, føre til jorderosjon og kunne forsterke, heller enn redusere, klimaendringer. Andre utfordringer er press på land- og skogressurser og dermed stigende matvarepriser globalt. Fordeler og ulemper er vanskelige å vurdere, fordi økte priser på biomasse også kan gi muligheter for utviklingsland som kan eksportere slike ressurser. I tillegg kan land uten fossile energikilder tilgjengelig redusere sine importutgifter.Ved forbrenning av biomasse, biogass og biodrivstoff oppstår en del miljøskadelige utslipp. Stoffer som svovel- (SOx) og nitrogenoksider (NOx), nitrogen- og svoveloksider og svevestøv oppstår. Verdens helseorganisasjon anslår at 7 millioner mennesker dør for tidlig hvert år på grunn av luftforurensning. Særlig bruk av ved, møkk og avfall i primitive ildsteder for matlaging i fattige land er et stort problem.
=== Havenergi ===
Havenergi hentes fra havet i mange ulike former. Havet har et meget stort energiinnhold, tilført fra sollys, geotermisk varme og jordens rotasjon. Siden 1900 er det utviklet mange ideer for utnyttelse av havets energi, og det finnes over 1000 patenter på forskjellige systemer for energiutnyttelse. Bare et fåtall av disse patentene på tekniske installasjoner er blitt forsøkt bygget og testet. Havenergi omfatter utnyttelse av tidevann, havbølger, saltholdighet, havstrømmer og temperatur. Havvindkraft regnes ikke en egen form for havenergi, ettersom vindkraft er avledet fra vinden, selv om vindturbinen er plassert over vann.Ved utgangen av 2020 var verdens globale kapasitet for havenergi 0,527 GW. Sør-Korea med sine 0,256 GW og Frankrike med 0,214 GW har nesten halvparten av hver av dette, deretter følger Storbritannia 0,022 GW.
==== Metoder for utnyttelse av havenergi ====
Solen og månen påvirker verdenshavene slik at det dannes tidevann. På steder langs kysten der det er sund og streder kan store vannmasser få stor hastighet som kan utnyttes som tidevannskraft. Energipotensial kan være i området 500–1000 W/m² i tverrsnittet av strømmen. Et demonstrasjonsanlegg drives av Ocean Renewable Power Company på kysten av Maine og er koblet til kraftnettet, tidevannskraftverket i Bay of Fundy utnytter en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer.En annen mulighet er bølgekraft, der energien fra havdønninger tas opp. Utnyttelse av bølgekraft blir gjort på forskjellige måter, blant annet med en svingende vannsøyle i form av et tårn satt opp ved kysten, der bølgene fanges opp og ledes inn i tårnet. Når vannsøylen beveger seg opp og ned oppstår en kraftig luftstrøm inn og ut av tårnet, som driver en turbin som igjen driver en generator. Andre konsepter har også blitt satt i drift, blant annet flytende konstruksjoner festet på havbunnen. Når disse beveger seg opp og ned på vannflaten i takt med bølgene, kan energien utnyttes.Saltkraft går ut på at forskjellen i saltinnhold mellom sjøvann og ferskvann utnyttes for energiproduksjon. Om en anbringer en membran mellom to beholdere med saltvann og ferskvann, vil vannmolekyler trenge gjennom membranen og skape osmotisk trykk. Dette trykket mellom beholderne med sjøvann og ferskvann tilsvarer en vannsøyle på 270 m. Denne energien kan utnyttes i spesielle kraftverk i elvemunninger ved havet. Teoretisk kan hver 1 m³ med ferskvann som renner ut i havet generere en energimengde på 0,7 kWh.Havstrømkraft går ut på at de store havstrømmene utnyttes til energiproduksjon. Havstrømmene oppstår på grunn av jordrotasjon, solen og månens gravitasjon, samt termiske fenomener. For eksempel har Golfstrømmen en hastighet på fem knop enkelte steder, noe som kan utnyttes av turbiner.Havvarmekraft bruker temperaturforskjellen mellom kjøligere dyphav og varmere overflatevann, hvor temperaturforskjellen kan være oppimot 20 °C til energiproduksjon. Bare noen få forsøksinstallasjoner har blitt utviklet til kommersielle anlegg. Konseptene går i kortet ut på at varmenergien skal fordampe en gass for å drive en turbin, som igjen skal driver en generator for å produserer elektrisk kraft.
==== Muligheter og begrensninger for havenergi ====
Bølgene på alle verdens hav har en effekt på totalt 60 TW, men bare 3 TW slår inn mot verdens kyster. Den totale teoretiske energien fra bølger er estimert til 32 000 TWh/år (115 EJ/år), men det tekniske potensialet er betydelig mindre og vil være avhengig av utvikling av ny teknologi.Det teoretiske potensialet for saltkraft i hele verden er estimert til 1650 TWh per år (6 EJ/år). Effekten som utvikles av all verdens tidevann utgjør 3 TW, men bare 60 GW utvikles i kystområder. Alle verdens havstrømmer tilsvarer en effekt på 100 GW, men bare noen få GW kan utnyttes.Positive miljøkonsekvenser med anlegg for havenergi er at hav- og kystområder får være i fred for andre aktiviteter, noe som kan være gunstig for marint liv. Ulempen er at fiskere og andre brukere av havområdet stenges ute, dessuten mulig støy og forstyrrelse eller skader på habitater og andre lokale miljøproblemer.
== Integrering av fornybare energikilder i energisystemene ==
I mange land har infrastruktur for energiforsyning utviklet seg over mange år, slik at elektrisk kraft, gass, varme og drivstoff skal kunne distribueres på en kostnadsoptimal måte. En overgang til samfunn med lave utslipp av klimagasser kan bety at det må gjøres omfattende investeringer ikke bare i fornybare energikilder, men også i infrastruktur. Mer fleksible elektriske kraftsystemer (smart strømnett), utbygging av fjernvarme- og kjøleanlegganlegg, nye systemer for å distribuere fornybar gass og drivstoff er eksempler på dette. Nye anlegg for energilagring og utvikling av nye kollektive transportmidler, samt systemer for energidistribusjon og kontroll i bygninger, er andre mulige konsekvenser.Forskjellene mellom de ulike fornybare energikildene, kan i noen tilfeller gjøre innfasing av fornybare energikilder vanskelig og kostbart. Tilgang til sol- og havenergi finnes mange steder i verden, mens andre kilder som vannkraft, er geografisk ujevnt fordelt. Noen er høyst variable og ikke lette å predikere, mens andre igjen har lavere energiinnhold enn fossile kilder som kull, olje og gass.Dagens sentraliserte energisystemer drives oftest av fossile energikilder, og har blitt utviklet for å gi kostnadseffektiv energiforsyning ved hjelp av energibærere i fast form, væskeform, gassform, elektrisitet og varme. Med større anvendelse av fornybare energikilder i den eksisterende energiforsyningen må tekniske, økonomiske, miljømessige og sosiale barrierer brytes ned. I mange land og regioner vil overgang til elektriske kraftsystemer bli det mest passende for energioverføring, for eksempel ved bruk av elektrisitet til oppvarming og i transportsektoren.Det er to egenskaper med flere av de fornybare energikilder som gjør storskala energiutnyttelse komplisert: den varierende effekten som er tilgjengelig (intermitterende produksjon) og lav energitetthet. For eksempel vil sol og vind varierer i løpet av døgnet, i tillegg til å være væravhengig. En har to løsninger på dette problemet om energien omgjøres til elektrisk kraft – energioverføring over lange avstander med kraftledninger og energilagring. Med kraftledninger kan energien overføres mellom regioner med overskudd til områder der det er underskudd. Enda en utfordring med disse energikildene er at de må utvikles og integreres i de energisystemene som allerede finnes. Dermed kan det hende at de beste systemene i fremtiden, med mye høyere produksjon fra fornybare energikilder, er helt annerledes enn de en har ved inngangen i det 21. århundre.
=== Elektrisk energilagring ===
For å gjøre fornybar energi tilgjengelig, pålitelig og attraktiv, er det helt vesentlig at teknologi for energilagring blir utviklet. Dette trengs både for energilagring av elektrisitet og for å ha energibærere for transportsystemer. Energiproduksjon ved hjelp av vind- og solkraft som overføres via kraftnettet er blitt mer og mer vanlig, men tilgangen på billige systemer for lagring av store energimengder setter begrensinger for utnyttelsen av disse energikildene. På samme måte utgjør manglende energilagring begrensinger for transportsektoren. Store tekniske fremskritt må gjøres for å kunne utnytte fornybare energikilder i det omfanget som er ønskelig.Energi kan lagres som mekanisk energi, i form av legemer eller substanser som roterer, er komprimert eller plassert på en høyde, som termisk eller elektrisk energi som blir frigjort via kjemiske prosesser eller på andre måter. Elektrisk og mekanisk energi anses for å være høykvalitetsenergi, fordi disse enkelt kan konverteres til en av disse formene. Lagret varmeenergi derimot blir i de fleste sammenhenger ansett som lavkvalitetsenergi, fordi nytteverdien avhenger av temperatur og fordi den ikke kan omformes til elektrisk eller mekanisk energi i en prosess med høy virkningsgrad. Elektrisk energi har størst universell nytteverdi, fordi elektrisitet kan omformes til mekanisk- eller varmeenergi med høy virkningsgrad, noe som ikke er tilfelle for andre energiformer. I tillegg produserer de mest lovende fornybare energikildene (vind- og solkraft) elektrisitet avhengig av vind og vær, ikke nødvendigvis når behovet er størst.Pumpekraftverk har blitt benyttet for energilagring helt siden 1890-årene. Slike anlegg finnes med størrelser opp til 1000 MW. Typisk transporteres vann med pumper opp fra ett reservoar til ett som ligger høyere opp. Pumpene tar imot overskudd av elektrisk energi i kraftsystemet og drives av en elektrisk motor. Den elektriske motoren kan også gå som generator og er da tilknyttet en vannturbin drevet av vannet når det strømmer tilbake til det laveste reservoaret. Det finnes også slike anlegg i nedlagte gruver, der forskjellige nivåer i undergrunnen benyttes som vannreservoarer. Nye slike anlegg har en virkningsgrad på rundt 80 %.Andre tekniske prinsipper går ut på å lagre energi i form av komprimert luft i store tanker, svinghjul (roterende masse) og systemer for termisk energilagring. Biomasse, etanol, biogass og biodiesel er også eksempler på energilagring, disse er i tillegg energibærere som kan tas med i kjøretøy.I forbindelse med vindkraft har en vurdert forskjellige typer energilagring i kraftsystemet. En ser for seg at anvendelse av elektriske biler i stor skala kan by på en fordel, ved at batteriladning kan styres ut fra behov i kraftsystemet. Dermed kan kontrollert batteriladning gjøre at variabel energiproduksjon fra vindkraft kan dempes ut. Andre muligheter er at overskudd fra vindkraft brukes til drivstoffproduksjon eller oppvarming lokalt (for eksempel romoppvarming).
=== Energioverføring og energibærere ===
Om en hadde tilgjengelig teknologi for elektrisk energilagring med høy kapasitet, ville en enklere kunne utnytte vind og solenergi i stor skala, selv om disse energikildene har svært variabel produksjon. Når slike energilagre ikke er tilgjengelige må en heller satse på flere forskjellige og regulerbare energikilder, som vannkraft, bioenergi, geotermisk energi, samt et omfattende kraftoverføringsnett med høy kapasitet.Utnyttelse av fornybare energikilder i stor skala utfordrer de eksisterende kraftsystemene. Disse er bygget for å foredle høykvalitetsenergi i svært store kvanta fra noen få noder (knutepunkter), men må endres slik at de kan håndtere energi med lav kvalitet i små kvanta, fra mange steder og transporteres over store avstander. Disse energimengdene skal så konsentreres og distribueres i sentra med stor befolkning og tilsvarende stort energiuttak.Fjernvarmesystemer forventes å være gunstige for overgang til flere forskjellige fornybare energikilder, som avfallsforbrenning, fyrkjeler for biomasse, solenergi og geovarme, samt spillvarme fra industri. Mange slike energikilder er billige og flere kan kobles inn på samme system. Mange land på høyere breddegrader har allerede utbygd slike systemer, der 30–50 % av markedet er dekket (2012). Systemer for fjernvarme kan bygges ut videre med varmelagre som magasinerer varme til spesielle perioder på døgnet eller året, enten fordi varmebehovet- eller produksjonen er variabel. Sike vannbårne systemer kan også distribuerer kaldt vann for nedkjøling i varme strøk.Siden 1960-årene har det blitt bygget ut gassrørledninger i mange deler av verden. Disse nettverkene forsyner husholdninger og industri med gass for oppvarmingsformål. Disse kan brukes til å frakte fornybare gasstyper (biogass) istedenfor naturgass. Det er da snakk om gasser som metan, syntesegass og hydrogen. Rundt omkring i verden blir slike gassverk modifisert for å distribuere biogass.
=== Innføring av nye typer energi ===
Bioenergi i flytende form forventes å kunne være et velegnet drivstoff i transportsektoren. Typisk blir det mange steder i verden blandet inn 5–25 % etanol i bensinen, dessuten blandes biodiesel inn i diesel. Det er flere utfordringer med en overgang til drivstoff kun bestående av flytende bioenergi. En må utvide infrastrukturen med større tanker og rør, samt med større drivstofftanker i bilene, for å overføre samme energimengde. Årsaken er at for eksempel etanol bare har 2/3 så høyt energiinnhold som bensin.Elektrifisering av flest mulig sektorer og energisystemer blir sett på som avgjørende for en overgang til fornybare energikilder og redusert avhengighet av fossile energikilder. For noen industrisektorer anses elektrifisering som vanskelig, dette gjelder særlig produksjon av stål, sement og i deler av kjemisk industri. Det samme gjelder fly, der en trenger energibærere med svært høy energitetthet. Innenfor en del sektorer har en derfor stor tro på hydrogen som energibærer. Hydrogen danner ved forbrenning vann, og produseres tradisjonelt ved hjelp av kull eller naturgass. Dermed må det forskning og utvikling til for få en verdikjede basert på fornybar energi. Likeledes trengs en infrastruktur for transport av hydrogen og utvikling av prosesser der hydrogen erstatter fossile energikilder. Et eksempel på bruk er i biler der hydrogen og oksygen blandes i brenselceller og gir elektrisitet som driver en elektrisk motor. Det gjøres også forskning på hydrogendrevne jetmotorer i fly. En ulempe med hydrogen er at det er en svært reaktiv gass, slik at beskyttelse mot eksplosjoner er viktig.
=== Energiøkonomisering ===
Energiøkonomisering, i betydning energieffektivisering og energisparing, vil bety mye for fremtidige strategier for energibruk. Dette behøver ikke gå ut over velstanden blant folk. Et eksempel som trekkes frem er USAs høye energiforbruk per capita, som er opptil tre ganger høyere enn sammenlignbare land med samme velstandsnivå (Human Development Index). Med forbedringer innenfor energieffektivisering og endringer av infrastruktur, kan USA komme ned på samme energiforbruk som de europeiske OECD-landene. De rike samfunnene i Nord-Amerika, Europa og Asia har et årlig forbruk av energi på mer enn 300 GJ/capita, og i noen tilfeller mer enn 500 GJ/capita.Bare 37 % av verdens primærenergi går til nyttig energibruk, resten går tapt, for det meste som varme. I rapporten World Energy Assessment 2000 sies det at verden fra 2020 til 2040 sannsynligvis vil gjennomgå en energieffektivisering på 25–35 % i de fleste industriland og en forbedring på mer enn 40 % i utviklingslandene. Siden 1970-årene har sammenhengen mellom energibruk og økonomisk vekst i OECD-landene enten blitt svakere eller opphevet. Skatter og avgifter, energilovgivning og internasjonal handel med CO2-kvoter kan være med på å stimulere til energiøkonomisering, det samme kan harmonisering av internasjonale reguleringer for eksportprodukter.En rapport fra konsulentfirmaet McKinsey i 2010 sa at energieffektivisering utgjør rundt 40 % av potensialet for reduksjon av klimagassutslipp. Forbedringen av energisystemene vil også gi økonomiske besparelser.
=== Materialbruk ===
Produksjon av stål, sement, ammoniakk og plastikk førte til utslipp av 1,9 Gt karbon i 2015, noe som utgjorde rundt 20 % av de totale utslippene. Økende behov for disse materialene forventes å gi økt energibehov, fortrinnsvis med fossile energikilder, siden disse inngår delvis som energikilde og er del av den kjemiske prosessen. Spesielt forventes det stor økning i Asia og Afrika både på grunn av befolkningsvekst og økt levestandard. På grunn av de moderne industrisamfunnenes avhengighet av disse energiintensive materialene og utfordringer med andre produksjonsmåter, er det nødvendig å redusere bruken. Det kan skje ved redusert materialbruk i nye produkter, forbedring av virkningsgrad, økt gjenbruk og reduksjon av antall produkter basert på disse materialene. En ser for seg en fremtidig økonomi der en bruker materialer på en mer effektiv måte, og at det fremstilles mer holdbare varer, som i tillegg kan repareres og gjenbrukes. Slike tiltak er kjent som sirkulær økonomi.Overgang til fornybare energikilder vil også påvirke produksjon og avhengighet av fossile energikilder. Et eksempel er at om vindturbiner skal forsyne 25 % av verdens energibehov i 2030, så vil nye installasjoner med en samlet ytelse på 2,5 TW kreve 250 millioner tonn stål (stål til tårn og kraftledninger utelatt i overslaget). Dette stålet vil trenge 600 millioner tonn kull for å bli produsert. Produksjon av plast for selve turbinbladene vil ytterligere kreve 90 millioner tonn råolje.Storstilt utbygging av fornybare energikilder vil øke behovet for sjeldne jordarter og metaller som kobber og aluminium. Solcelleanlegg, vindturbiner og elektriske biler krever generelt mer mineraler enn tilsvarende enheter basert på fossil energi. En typisk elbil krever seks ganger så mye mineraler som en konvensjonell bil og et vindkraftverk på land krever ni ganger mer mineralressurser enn et gassfyrt anlegg. Det er særlig mineralene litium, nikkel, kobolt, mangan og grafitt, som trengs i store mengder.
=== Sluttbrukere av energi ===
Utvikling av fornybare energikilder har ført til at disse er tatt i bruk innen industri, transport, bygninger og i andre næringer. For å utnytte dette videre i større grad, står ulike bransjer ovenfor en rekke ulike utfordringer som må løses.
==== Industrisektorens energibruk ====
Industrisektoren er den største sluttbrukeren av energi, både når det gjelder energibehov og utslipp av klimagasser. I 2014 stod stål- og metallfremstilling, kjemikalie-, mineral-, pulp- og papirindustrien for omtrent 66 % av sluttbruken av energi og 72 % av industrisektorens klimagassutslipp. Det anbefales at industrisektorens begrensninger skjer ved redusert ressursbehov, energieffektivisering, økt elektrifisering, redusert bruk av fossile energikilder og ved utvikling av nye teknologier. I tillegg bør det anvendes karbonfangst og -lagring. For å oppnå målene kan en søke mot mer optimal ressursbruk, øke produktenes levetid og kvalitet og få til en større grad av gjenbruk.
==== Bygninger ====
Bygningssektoren stod for 31 % av den totale sluttbruken av energi i 2014, 54 % av sluttbruken av elektrisitet og 8 % av klimagassutslippene. Overgang til elektrisitet og energisparing for redusert behov for oppvarming og nedkjøling anses viktig, noe som i stor grad kan oppnås med forbedret isolasjon i bygninger, samt utstyr med større effektivitet. Andre viktige tiltak er installasjon av varmepumper og lysdioder. Forbrukernes valg og oppførsel, samt administrasjon av bygninger spiller også inn.
==== Transport ====
Transportsektoren har et stort energibehov og i 2013 var forbruket på 20 % av all primærenergi. Sektoren står for en stor del av utslippene av karbondioksid, i tillegg til andre luftbårne forurensninger. Hele 95 % av all energi til transport er oljebasert (2010). Det er forventet at fra 2008 til 2050 vil antallet motoriserte kjøretøyer i verden tredobles, samme økning forventes for luftfart. Fordi verdens oljeproduksjon antas å nå en topp rundt 2050, er det stort fokus på andre energikilder enn bensin og diesel for transport. Biler drevet av biodrivstoff eller elektrisitet (elbiler), samt hybridbiler, har oppnådd stor utbredelse noen steder i verden (2016).For å redusere klimagassutslipp er reduksjon av fossile energikilder i transportsektoren blitt sett på som helt avgjørende. I tillegg kan reisebehovet reduseres, kjøretøyene kan gjøres mer effektive, og en kan gå over til mindre energikrevende transportformer.Forbruket av bensin til biltransport reduseres år for år i OECD-landene og maksimalt forbruk oppstod sannsynligvis i 2005. Årsaken til denne reduksjonen er økonomisk aktivitet som ikke etterspør transport, lav økonomisk vekst og større effektivitet innenfor transportsektoren. Derimot forventes det økt etterspørsel i land som Kina og India.
== Marked og trender ==
Ønsket om å begrense global oppvarming er en av de viktigste årsakene til økt behov for fornybare energikilder. I 2019 kom omtrent 11 % av verdens forbruk av primærenergi fra fornybare kilder. Av dette stod vannkraft for 60,3 %, vind for 20,2 %, solenergi for 10,0 % og andre kilder for 9,4 %. I 2017 utgjorde verdens investeringer i fornybar energi 279,8 milliarder US Dollar, der Kina stod for 45 % av de globale investeringene, mens USA og Europa bidro med rundt 15 % hver. Globalt var det anslagsvis 10,5 millioner arbeidsplasser tilknyttet fornybar energi i 2020, med solcellebransjen som den største arbeidsgiveren. Fornybar energi utvikles raskt med hensyn til høyere virkningsgrad og kostnadsreduksjon. Bidraget til det totale energiforbruket er økende. Kostnadsreduksjon og kostnadssetting av eksternaliteter på grunn av energiproduksjon, forventes å forbedre konkurransedyktigheten til de fornybare teknologiene. I 2019 ble mer enn to tredjedeler av helt ny elektrifisering utført med fornybar energi. Per 2020 er solenergi og vindkraft på land de billigste typene av fornybar energi i de fleste land.På nasjonale nivå er det 17 land som får mer enn 20 % sitt primære energibehov dekket fra fornybare energikilder. De med høyest andel er Island (79 %), Norge (66 %), Brasil (45 %), Sverige (42 %) og New Zealand (35 %). Når det gjelder elektrisk kraftproduksjon er det 18 land som får mer enn 90 % dekket av fornybare kilder. Av disse er det fem land som dekker 100 % av sitt elektrisitetsforbruk med fornybare kilder (Albania, Nepal, Lesotho, Bhutan og Paraguay). Nasjonale markeder for fornybar energi er anslått å vokse sterkt i de kommende tiåret og utover. Rundt 120 land har forskjellige politiske mål for langsiktige økte andeler av fornybar energi, blant annet har den europeiske union et mål om at innen 2030 skal utslipp av klimagasser reduseres med 55 %. Utenfor Europa er det minst 20 forskjellige land som har som mål at fornybar energi i årene 2020–2030 skal dekkes fra 10 % til |50 % av forbruket. Det var per 2019 elleve land i verden som hadde tatt mål av seg til å få mesteparten eller all sin energi fra fornybare kilder: Sverige, Costa Rica, Nicaragua, Skottland, Tyskland, Uruguay, Denmark, Kina, Morocco, USA og Kenya.
=== Økende energibehov ===
Siden 1950-årene har verdens energiforbruk økt raskt og det forventes å øke frem frem til 2050. Økningen gjennom siste halvdel av 1900-tallet var kjennetegnet av billige fossile energikilder og rask industrialisering i Nord-Amerika, Europa og Japan. Det forventes at utviklingen de neste årene vil bli mer sammensatt. Kina og India har en kraftig økning av sitt energiforbruk. Disse landene har en tredjedel av verdens befolkning, og energibruken per capita er fremdeles (2016) meget liten. Samtidig forventes redusert tilgang på olje og uheldige konsekvenser av global oppvarming.I perioden 2002–2012 gikk den primære energibruken ned i Nord-Amerika og Europa, mens verdens energiforbruk økte gjennomsnittlig med 2,8 % per år. Mye av denne økningen skyldes Kinas økning med rundt 10 % per år i denne perioden.I 2011 bidro fossile energikilder med 82 % av verdens primære energibehov, der olje stod for 31 %, kull for 29 % og naturgass for 21 %. I 2000-årene gikk oljebruken ned fra 35 til 31 %, mens andelen kull gikk opp fra 23 til 29 % i den primære energibruken. Årsaken er Kinas raske utbygging av elektrisk kraftproduksjon basert på kull.Mesteparten av verdens elektrisitetsproduksjon skjer med fossile energikilder, med omtrent 66 % av all elektrisitet produsert i 2015, der kull utgjorde 60 % av de fossile kildene. De største forbrukerne er Kina, India, Russland og USA. I Kina og India er kull viktig for elektrisitetsproduksjon, mens i USA og Russland er kull viktigst for industriproduksjonen. Olje er verdens hovedkilde til energi i de fleste land, hvor den brukes som drivstoff innenfor transport, samt til industriproduksjon. Naturgass er viktig som energikilde i elektrisitetsproduksjon i mange land, i tillegg brukes gass i husholdningene til matlaging og oppvarming, samt i industrien.
=== Prognoser for fossile energikilder ===
Med dagens (2021) forbruk av olje vil verdens kjente reserver (2016) vare frem til rundt 2070. Det foreligger forskjellige scenarier for fremtidig oljeproduksjon, og IEA World Energy Outlook 2013 hadde to scenarier basert på forskjellige forutsetninger der maksimum for oljeproduksjonen (peak oil) vil oppstå i år 2020 eller i 2035. Stadig flere prognoser fra forskjellige byråer for energianalyse forventer et fall i oljeproduksjonen. En oppsummering fra 2020 viser at de fleste byråer forventer maksimal oljeproduksjon innen 2035, med OPECs prognose som den seneste, nemlig 2040. Enten vil verden innen denne tiden komme opp med alternative energikilder for transportsektoren, eller så vil drivstoffprisene øke drastisk, noe som vil få store sosiale og økonomiske konsekvenser.Verdens kjente reserver av naturgass (2017) er forventet å vare frem til omtrent 2070 forutsatt dagens (2021) forbruk, men maksimalproduksjonen vil komme mye før. Verdens reserver for kull var i 2020 estimert til å vare frem til år 2160 forutsatt dagens forbruk. Verdens kullforbruk hadde en markert nedgang i 2020, den første siden andre verdenskrig. Reduksjonen var på 4 % og hadde sammenheng med koronaviruspandemien og redusert økonomisk aktivitet. Det er forskjellige prognoser for når maksimal kullproduksjon vil oppstå, noen prognoser anslår et fall i forbruket for energiproduksjon fra midten av 2020-årene, andre estimater forutsetter en svak vekst frem til 2040, deretter reduksjon, avhengig av politikk og teknologisk utvikling.Begrenset vanntilgang kan gå ut over kraftproduksjonen fra fossile energikilder, noe som også er et problem for kjernekraft og biomasse. Klimaendringer har ført til tørkeperioder som har gitt betydelig redusert kraftproduksjon både fra kjerne- og kullkraftverk i USA og Frankrike. Konsekvensen av dette er svekket energisikkerhet.
De gjenværende reservene av fossile energikilder er store nok til å øke konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren så mye at det overgår alle scenariene for utslipp i klimapanelets rapporter.
=== Miljøpåvirkning fra fossile energikilder ===
Luftforurensning på grunn av forbrenning av fossile energikilder forårsaker omfattende skader på natur og svekker folkehelsen. Utvinning av fossile energikilder gir forurensning til jord, luft og vann, i tillegg til at spesielt kullutvinning i daggruver endrer landskapet i betydelig grad. Dette er såkalte eksterne kostnader, det vil si at de ikke er inkludert i prisen for energi, varer og tjenester (ikke avspeilet i markedspriser).Skadekostnadene er størst for kull og olje, og minst for gass. I henhold til Sternrapporten fra 2006 kan skadekostnadene fra fossile energikilder være så høye som 65 Euro per tonn CO2-ekvivalenter. Disse kostnadene gjelder fremtidige problemer på grunn av global oppvarming. Helseeffekten av bruk av fossile energikilder er svært vanskelige å beregne kostnadene av, det samme med konsekvensene på lang sikt for verdens økosystemer og naturmiljø. Noen av disse problemene er fotokjemisk smog, sur nedbør og høye konsentrasjoner av nitrogen. Dessuten utfordringene ved utvinning, som landsenkning, store hauger med gruveavfall og forurenset vann ved kullutvinning. Oljeutvinning har hele tiden vært heftet med forurensning og ulykker.Det er imidlertid påpekt at usikkerheten med beregninger av eksterne kostnader er svært store, med en faktor på 3 både i positiv og negativ retning. Forskerne mener allikevel at en usikkerhet med faktoren 3, er bedre enn om en skulle ha operert med uendelig store kostnader. Det ville vært tilfelle om en ikke gjør noen antagelser i det hele tatt.
== Politikk ==
Parisavtalen fra desember 2015 har som mål at de globale utslippene av klimagasser raskest mulig skal reduseres slik at den gjennomsnittlige globale temperaturøkningen på jorden skal komme under 2 °C, og helst ikke over 1,5 °C. Hvor stor total opplagret mengde med CO2 i atmosfæren dette tilsvarer, er ikke mulig å si sikkert, men alt etter forutsetningene er ett tall som brukes 1000 Gt C (forutsetter en konfidens på 66 %). Om også andre klimagasser tas med, reduseres mengden til 790 Gt C. Fra 1750 til 2015 var de samlede utslippene av CO2 på 550 Gt C, dermed kan det ikke slippes ut mer enn 240–450 Gt C. Om verden greide å stabilisere utslippene til 9,5 Gt C per år, som var det som ble sluppet ut i 2015, så må alle utslipp være stoppet innen 2040–2062 for at 2 °C-målet skal være oppnåelig. Imidlertid er energibehovet forutsatt å øke betydelig.Flere prognoser og målsetninger for nasjonal eller global langsiktig energiproduksjon fra fornybare energikilder har vært fremsatt og vist seg altfor optimistiske. Enten har de tatt feil innenfor en vis margin, eller vært fullstendig gale. Et eksempel er Sverige som i 1970-årene la en plan for hvordan landet innen 2015 skulle få all sin energi fra fornybare og innenlandske kilder. Andre prognoser har vært altfor pessimistiske, for eksempel ble det i 1981 estimert en produksjonsnedgang av olje utover i 1980- og 1990-årene som ville gi omfattende sosiale problemer. Isteden har råoljeprisene holdt seg lave og nokså stabile.
=== Anbefalinger fra FNs klimapanel ===
FNs klimapanel sier at for å nå målet om begrensning av gjennomsnittlig global oppvarming til 1,5 °C trengs «storstilt endring av de globale systemene for energi, landbruk, arealbruk og økonomi, noe som vil påvirke måten energi produseres på, landbruket organiseres på og hvordan mat, energi og materialer forbrukes.» Det finnes flere veier frem mot dette målet, og disse avhenger av underliggende utviklingsprosesser og samfunnsutvikling. Med dette menes valg av teknologi, omfanget av disse og om løsningene blir organisert globalt. Hvordan menneskeheten vil forbruke energi og landareal frem mot 2100 er grunnleggende usikkert, og vil avhenge av befolkningstall, trender for økonomisk vekst, endret adferd og teknologisk fremgang.Det er utviklet fem sosioøkonomiske veier (en: Shared Socioeconomic Pathways) (SSP1–SSP5), der den første (SSP1) er mot en bærekraftig verden der målet om 1,5 °C oppvarming nås, og utfordringene med både begrensning og tilpasning til klimaendringene blir lave. En slik vei kjennetegnes av en verden med lavt befolkningstall, stor økonomisk vekst og menneskelig utvikling per innbygger, store teknologiske fremskritt der miljøhensyn blir viktige, en livsstil med nøkternt mat- og energiforbruk per capita og internasjonalt samarbeid. Det er også laget scenarier for veier mot et 2 °C-mål. Scenarier for veier mot 1,5 °C- og 2 °C-målene er nokså like, men den første kjennetegnes av lavere energiforbruk, større grad av elektrifisering og hurtigere utfasing av fossile energikilder.Per 2019 har Det internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA) anslått at den totale delen av fornybar energi i energiforsyningen må vokse seks ganger raskere enn hva verdens myndigheter i dag har planer for, om en skal holde økningen av den globale gjennomsnittstemperaturen «godt under» 2,0 °C i 2100 (i forhold til før-industrielt nivå).Energiforsyningen for veiene mot 1,5 °C-målet går via energikilder med lave karbonutslipp, som fornybare energikilder, kjernekraft og fossile energikilder der en i størst mulig grad går over til karbonfangst og -lagring. Dessuten en rask reduksjon av elektrisitetsproduksjon med fossile energikilder og elektrifisering av sluttbrukernes energibruk. Rundt 2050 må verden ha fått til en overgang mot nesten bare fornybare energikilder og kjernekraft. Fordelingen mellom bioenergi, vind- sol- og vannkraft er forskjellige i de ulike veiene mot 1,5 °C-målet. Hvor stort innslaget av kjernekraft vil bli, avhenger mye av opinionens oppfatninger, men mange veier forutsetter utfasing av kjerneenergi eller begrenset bruk frem mot 2100. Kjernekraftverk har noen store fordeler, som at det ikke gir utslipp av klimagasser eller partikkelforurensning under normal drift, det er kjent teknologi og gir jevn energiproduksjon over døgnet og året. En annen fordel er at råstofftilgangen (uran) fremdeles er stor. En usikkerhet er svekket spisskompetansen innenfor kjernekraftteknologi siden 1970-årene.Innen 2050 forutsetter veiene mot 1,5 °C-målet, at elektrisitetsproduksjon øker fra 23 % fornybare energikilder i 2015 til 59–97 % i midten av århundret. Forbruket av fossile energikilder forutsettes derimot å falle til mellom 0–25 % innen 2050.Selv om energisektoren mot målene på 1,5 °C oppvarming, nesten ikke må bruke fossile energikilder innen 2050, er det store forskjeller mellom veiene frem mot målet for sluttbrukerne (industri, bygninger og transport). Energietterspørselen drives av transportbehov, bolig- og næringsvirksomhet og produksjon, og vil være avhengig av sosioøkonomiske forhold.
=== Skattelegging og kvoter ===
Forskjellige måter å skattelegge utslipp fra fossile energikilder (karbonprising) er innført flere steder i verden, blant annet i Norge. Hensikten er at eksternaliteter (forurensning) skal prissettes og at høyere kostnad for fossile energikilder skal få en konkurransevridende effekt mot andre energiformer. Til nå (2021) har ikke disse avgiftene vært så høye at det har fått noen stor virkning, men det antas at utslippene av klimagasser er noe redusert. Mange økonomer mener at slike avgifter er den viktigste veien mot en vridning mot fornybare energikilder, lavutslippsløsninger, karbonfangst og -lagring. Dog må slike avgifter være globale om det skal få stor nytte. På denne måten mener økonomene at verdens stater kan tvinge markedskreftene til å hensynta de indirekte kostnadene av fossile energikilder, uten å stole på idealisme eller bygge opp om et spesielt verdenssyn.Et kvotesystem for utslipp skal på samme måten som skattelegging, begrense bruken av fossile energikilder. I et kvotemarked deles det ut tillatelser, eller kvoter, for utslipp. I dette markedet kan kvoter kjøpes, selges og brukes, dermed vil antallet kvoter gå ned og etterspørselen, dermed også prisen, gå opp. En energiprodusent som skal kjøpe nye kvoter må dermed betale stadig mer etter som tiden går. I EU finnes et slikt kvotesystem, men prisen for kvotene er ikke høye nok til at effekten har blitt særlig stor.Andre tiltak som gjøres av det offentlige er å støtte forsking og utvikling, enten med billige lån, garantier eller annen økonomisk støtte. Det gis også redusert skatt for investering i anlegg for energiproduksjon eller -sparing. Motivasjon for å støtte utviklingen av fornybare teknologier er todelt og skyldes markedssvikt. Den første feilen skyldes at markedet ikke tar hensyn til kostnadene som utslipp av klimagasser fører med seg (eksternaliteter), det andre forholdet er at industribedrifter underestimerer de fremtidige fordelene (inntektene) som utvikling av fornybare teknologi vil gi dem.Samtidig med at det er skatter og avgifter på utslipp fra fossile energikilder, er det også store summer som brukes på subsidier. I 2021 brukte verdens land 440 milliarder US-dollar på subsidier til fossil energi. De landene som brukte mest penger på subsidier var i 2021: Iran, Kina, India, Saudi-Arabia og Russland.
=== Fornybare energikilder og bærekraftig utvikling ===
Fornybare energikilder og bærekraftig utvikling kan forklares som et hierarki av mål og begrensninger som innebærer både regionale og lokale vurderinger. Viktige mål for bærekraftig utvikling som fornybare energikilder bidrar til er:
Sosial og økonomisk utvikling
Tilgang til energi
Energisikkerhet
Begrensning av global oppvarming og skader på miljø og helseDet er sterk korrelasjon mellom bruttonasjonalprodukt (BNP)og energibruk, men allikevel har noen land høye inntekter per capita, selv med relativt lavt energiforbruk. Andre land er fattige selv om energiforbruket er høyt. En hypotese er at økonomisk vekst i stor grad kan være dekoblet fra stadig økende energiintensivitet. En annen teori er at utviklingsland kan gjøre store byks fremover og hoppe over noen av trinnene som utviklede land har vært gjennom. Med andre ord kan de ta i bruk de beste teknologier som utnytter energi effektivt.Rundt 1,4 milliarder mennesker har ikke tilgang til elektrisitet og 2,7 milliard har bare tilgang til tradisjonell biomasse for matlaging (2009). For disse fattige menneskene betyr dette omfattende helseproblemer (røyk innendørs) og at mye tid som går med til å lete etter fyringsved. Med tilgang til ren, pålitelig og billig energi vil det gi betydelig økt levestandard og mer bærekraftig utvikling.Overgang til fornybare energikilder betyr at en unngår avhengighet av fossile energikilder som verden får stadig mindre av. Mange fornybare energikilder er av en natur som ikke gjør det mulig å selge internasjonalt. Land som utnytter egne fornybare energikilder, vil slippe å være avhengig av import fra noen få olje- og gassproduserende land. De oppnår også at økonomien blir uavhengig av prisfluktuasjoner ved å satse på flere forskjellige fornybare energikilder nasjonalt. For utviklingsland er dette gunstig, fordi de ofte bruker store deler av sine eksportinntekter på import av drivstoff.Fornybare energikilder har også utslipp av klimagasser, særlig under fremstilling av komponenter og materialer. Dog er disse utslippene betydelig lavere enn for fossile energikilder. De fleste fornybare energikilder har på den andre siden mindre eller like stort behov for landarealer som de fossile energikildene, når en sammenligner hele livssyklusens behov. Et unntak er bioenergi fra plantasjer dedikert for slik produksjon, der nødvendige landarealer er større enn for alle andre energikilder. Vind- og bølgekraft er eksempler på energikilder som krever store arealer, men der annen bruk av landområdene er mulig, som jordbruk og fiske. Skadene som installasjoner for energiproduksjon gir, er endring av økosystemer og biodiversitet på grunn av direkte fysisk påvirkning på habitater.
=== Debatt ===
FNs klimapanel oppsummerer i sin spesialrapport Renewable Energy Sources and Climate Change Mitigation (2012) at beslutningstagere som ønsker å øke andelen av fornybare energikilder og samtidig begrense global oppvarming, står ovenfor betydelige utfordringer med å få til et strukturelt skifte i løpet av noen få tiår. Utfordringene er større enn den historiske overgangen fra vedfyring til kull og senere fra kull til olje, fordi den tilgjengelige tiden er så knapp.Den tsjekkisk-kanadiske forskeren Vaclav Smil mener det er en utbredt misoppfatning at overgang til fornybare energikilder kan skje like raskt som andre teknologiske invasjoner de siste tiårene. Innenfor datateknologi har mikroprosessorer blitt stadig raskere og billigere, i henhold til Moores lov. Sammenligner en med elektrisitetsproduksjon i varmekraftverk (som står for rundt 80 % av all kraftproduksjon i 2015), var forbedringen av virkningsgrad for dampturbiner og generatorer gjennomsnittlig 1,5 % hvert år i løpet av 1900-tallet. Imidlertid stoppet forbedringen nesten opp, og fra 1980 til 2015 var årlig økning bare 0,2 %. Ytelsen for turbiner har heller ikke økt siden 1970. Den samme forsiktige økningen kan en se for fornybare energikilder. For eksempel har årlig økning av virkningsgrad for solceller økt med 1,6 % og 3,8 % siden midten av 1970-årene, alt etter type. Et annet eksempel er ytelse for vindturbiner, med maksimal ytelse rundt 10 MW i 2014. Drastisk større ytelse for slike konstruksjoner har store utfordringer, blant annet at kostnadene øker med tredjepotensen av rotordiameteren, mens ytelsen øker kvadratisk. Et annet forhold er at virkningsgraden teoretisk sett uansett ikke kan komme over 59 %.En annen grunn til at sammenligning mellom utvikling av mikroprosessorer og fornybare energikilder ikke er holdbar, i henhold til Smil, er den meget omfattende infrastrukturen som trengs for å fange inn, utnytte, prosessere, transportere og omforme energi. På grunn av dette vil disse systemene ha en innebygget treghet. Det samme gjelder for organisering og administrasjon av disse globale systemene, der tidligere beslutninger får betydning for fremtidige valgmuligheter. Investeringene i energisystemene for fossile energikilder i hele verden gjennom 1900-tallet er estimert til å være 25 billioner US-dollar (i 1990-internasjonale dollar). Disse store investeringene vil eierne gjerne ha tilbakebetalt og helst få en gevinst av.Den amerikanske forretningsmagnaten Bill Gates har vært opptatt av energispørsmål, og har skrevet boken Hvordan unngå en miljøkatastrofe – teknologien vi har og gjennombruddene vi trenger (2021). Han mener at forskning på fornybare energikilder som er rene, billige og pålitelige, vil gi verden store fordeler. Verdens nasjoner vil få store gevinster av å være uavhengige av import av energi og få mer stabile priser, samt at utviklingsland kan forbedre sin levestandard. Han mener at innen 2030 vil en oppnå de store gjennombruddene som er nødvendig for å oppnå dette. Smil hevder slike prognoser er for optimistisk, blant annet at det neppe vil bli brukt store pengesummer på forskning og utvikling på energiforsyning. Smil mener at det i USA tradisjonelt har vært liten interesse for storstilt bruk av ressurser på energiforsyning. Pengebruken på energiforskning er bare en liten brøkdel av det som hvert år brukes på medisinsk forsking og mye mindre enn det som brukes på våpenutvikling.Situasjonen i USA er generelt slik at organisasjoner og konservative politiskere ønsker å holde fornybar energi vekk fra dagsordenen. De fleste republikanere støtter ikke investeringer i fornybar energi fordi rammeverket deres er bygget på å holde seg til dagens energikilder, samtidig som de fremmer nasjonal oljeutvinning for å redusere avhengigheten av import.I oktober 2021 sa EUs klimakommissær Frans Timmermans at «det beste svaret» på den globale energikrisen i 2021 er «å redusere vår avhengighet av fossilt brensel». Han sa at de som skyldte på European Green Deal gjorde det «kanskje av ideologiske grunner eller hadde økonomiske grunner for å beskytte sine egeninteresser.» Noen kritikere beskyldte European Union Emissions Trading System (EU ETS) og nedleggelse av atomkraftverk for å ha bidratt til energikrisen i 2021. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen sa at Europa er «for avhengig» av naturgass og -import. Ifølge Von der Leyen; – svaret er å diversifisere våre energikilder og, noe som er avgjørende, å fremskynde overgangen til ren energi.
== Se også ==
Menneskelig innvirkning på naturmiljøet
Antropocen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fossdal, Marit L. m.fl. (2007). Fornybar energi 2007. Norges vassdrags- og energidirektorat. ISBN 9788241006326.
Goswami, D. Yogi og Kreith, Frank, m.fl. (2016). Energy efficiency and renewable energy – Handbook (PDF) (2. utg.). Taylor & Francis Group, LLC. ISBN 978-1-4665-8509-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Smil, Vaclav (2017). Energi transitions: global and national perspectives (2. utg.). Santa Barbara, California: Praeger. ISBN 978-1-4408-5324-1.
Samset, Bjørn H (2021). 2070 – Alt du lurer på om klimakrisen, og hvordan vi kan komme oss forbi den (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-67739-8.
Arvizu, Dan m.fl. (2012). Renewable Energy Sources and Climate Change Mitigation – Special Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change – Technical Summary (PDF). Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-02340-6.
== Eksterne lenker ==
Produksjon og distribusjon av fornybar energi
Renewable energy, explained
How New Technology Is Making Wind Farms Safer for Birds
Renewable Energy
Renewable Energy Policy Network for the 21st Century
Oversikt over artikler om fornybar energi i the Guardian
Alternative Energy Systems and Applications (nedlastbare gratis bøker)
ElectricityMap kart med sanntidsdata for andel av elektrisitetsproduksjon som er fornybar | Fornybar energi er nyttbar energi produsert fra ressurser som på naturlig vis fornyes, eller etterfylles, i en hastighet som er lik eller overgår menneskelig bruk. Blant fornybare energikilder regnes karbonnøytrale kilder som vindkraft, vannkraft, solenergi, geotermisk energi, bioenergi og havenergi. | 9,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kay_Stenshjemmet | 2023-02-04 | Kay Stenshjemmet | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge i sprint-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Kongepokalvinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Sprint', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Skedsmo kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Rælingen Skøyteklubb', 'Kategori:Skøyteløpere for Sportsklubben Ceres', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter'] | Kay Arne Stenshjemmet (født 9. august 1953) er en norsk fotograf og tidligere skøyteløper. Han var den yngste av de fire «S»-ene i norsk skøytesport. (De øvrige var Sten Stensen, Jan Egil Storholt og Amund Sjøbrend).
| Kay Arne Stenshjemmet (født 9. august 1953) er en norsk fotograf og tidligere skøyteløper. Han var den yngste av de fire «S»-ene i norsk skøytesport. (De øvrige var Sten Stensen, Jan Egil Storholt og Amund Sjøbrend).
== Skøytekarrieren ==
Stenshjemmet ble europamester i 1976 og 1980 (sølv 1977 og 1979, bronse 1981) og tok OL-sølv på 1 500 meter og 5 000 meter i 1980, da Eric Heiden tok fem gullmedaljer av fem mulige. Han tok også VM-sølv i 1981 og bronse 1979. I alt tok han ni distanseseire ved internasjonale mesterskap. Stenshjemmet var også en god sprinter, og han tok en 5.-plass ved sprint-VM 1977.
19. mars 1977 satte Stenshjemmet verdensrekord på 5 000 meter med 6.56,9 på Medeo-banen i Alma Ata. Han var riktignok ikke den første i verden som gikk denne distansen under 7 minutter, for Sergej Martsjuk gikk på 6.58,88 i et tidligere par i samme stevne. Stenshjemmet tok i alt fire norgesmesterskap allround (1976-78, 1981) og ett i sprint (1976). Han gikk først for Sportsklubben Ceres, seinere for Rælingen Skøyteklubb.
Stenshjemmet satte ni norske rekorder (500 meter, 1 500 meter, 5 000 meter, stor firkamp).
=== Personlige rekorder ===
== Etter skøytekarrieren ==
Stenshjemmet jobbet som fotograf i Romerikes Blad fram til han i juni 2015 gikk av med pensjon. I 2011 var han med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Kay Stenshjemmet – Munzinger Sportsarchiv
(en) Kay Stenshjemmet – Olympics.com
(en) Kay Stenshjemmet – Olympic.org
(en) Kay Stenshjemmet – Olympedia
(en) Kay Stenshjemmet – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kay Stenshjemmet – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Kay Stenshjemmet – Speedskatingbase.eu
(en) Kay Stenshjemmet – SpeedSkatingNews.info
(en) Kay Stenshjemmet – SpeedSkatingStats.com
(en) Kay Arne Stenshjemmet på www.ISU.html.infostradasports.com sine nettsider. (distanseresultater)
(en) Kay Arne Stenshjemmet på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
(no) Kay Stenshjemmet i Store norske leksikon
(en) Kay Arne Stenshjemmet på The-Sports.org (noen resultater)
«Kay Arne Stenshjemmet» (engelsk). SkateResults.com. Arkivert fra originalen 19. desember 2007. Besøkt 29. juni 2012. | Lillestrøm | 9,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dal | 2023-02-04 | Dal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Daler', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En dal eller et dalføre er en langstrakt fordypning i landskapet. Daler kan være skapt av erosjon fra rennende vann eller isbreer (erosjonsdaler), eller av bevegelser i jordskorpen (brudd- og sprekkdaler). Alle daler har en elv i bunnen unntatt de som ligger i uttørkede områder. Begrepet dalføre brukes vanligvis om lengre eller sammenhengende daler, som f.eks. Gudbrandsdalen, Hallingdal eller Numedal. Det finnes tre typer erosjonsdaler (med mellomformer): såkalte «U-daler» og «V-daler», og daler som er delvis fylt opp av sedimenter slik at de har fått en delvis flat dalbunn.
| En dal eller et dalføre er en langstrakt fordypning i landskapet. Daler kan være skapt av erosjon fra rennende vann eller isbreer (erosjonsdaler), eller av bevegelser i jordskorpen (brudd- og sprekkdaler). Alle daler har en elv i bunnen unntatt de som ligger i uttørkede områder. Begrepet dalføre brukes vanligvis om lengre eller sammenhengende daler, som f.eks. Gudbrandsdalen, Hallingdal eller Numedal. Det finnes tre typer erosjonsdaler (med mellomformer): såkalte «U-daler» og «V-daler», og daler som er delvis fylt opp av sedimenter slik at de har fått en delvis flat dalbunn.
== Etymologi ==
Dal kommer av norrønt dalr som trolig stammer fra germansk *dala-. Ordet kan være beslektet med walisisk dol (eng, beite, dal), russisk dol (dal, underside) og serbokroatisk dolina (bekken, doliner er brukt i geologisk terminologi om fordypninger i karstlandskap blant annet i Rana
). «Dal» i forskjellige kombinasjoner og bøyninger er vanlig stedsnavn i Norge. Engelsk valley og fransk vallee er trolig ikke beslektet med ordet dal. Ordet dal er beslektet med engelsk dale (synonym for valley) og tysk Tal. Ordet dollar (myntenheten) har samme opphav ved at mynter preget i Böhmen ble kalt joachimsthaler, forenklet thaler eller daler. På engelsk sier man dalesman om innbyggere i dales nord i England.
== U-dal ==
Er en dal med bratte, parallelle sider, samt at den er jevnbred. Dalen har som oftest flat bunn. U-dalen er skapt ved erosjon av en strømmende isbre. Trolig ble U-dalene skapt av vekselvis breerosjon og elveerosjon, i isfrie perioder har elvene gravd dalene dypere og neste istid har igjen fordypet og omformet dalene. Hyller i dalsidene antas å være rester av tidligere dalbunn. De fleste store daler i Norge er skapt på denne måten. Navnet kommer fra at dalen kan ha en profil som minner om bokstaven U eller tilnærmet parabelform. Eksempler på U-daler er Hemsedal, Gudbrandsdalen og Adventdalen. Romsdalen er eksempel på en U-dal som er «overfordypet» i forhold til omgivelsene, den er dyp, har bratte dalsider og nokså flat dalbunn. Fjordene er U-daler fylt av havet. Sognefjorden er en druknet dal. U-dalene i Norge stammer fra isbreenes framrykk og tilbaketrekning i nedisingsperiodene i kvartærtida som startet for ca. to millioner år siden og varte fram til ca. 6500 f.kr. Iseroderte U-daler har ofte en veksling mellom åpne og trange parti der de åpne partiene er preget av bred og flat dalbunn og bratte dalsider, slike partier kalles dalbekken. Medalen mellom Røisheim og Flåklypa i Bøverdalen er et typisk dalbekken. Ved Flåklypa går elven i et trangt gjel og nedenfor har Bøverdalen tydelig U-profil. Ved Harpefoss har Gudbrandsdalen en tydelig terskel og Lågen har gravd et gjel i terskel og danner Harpefossen som utnyttes i Harpefossen kraftverk. Mellom to bekkener er dalen ofte trang og elven har gravd dype gjel gjennom terskler i dalbunnen, denne vekslingen gir de iseroderte dalene en typisk trinnvis lengdeprofil. De fleste dalbekkener er fylt opp av erosjonsmateriale. I noen tilfeller danner bekkenet en innsjø som Mjøsa, Gjende og Bandak og disse kalles for fjordsjøer (eller dalsjøer). De grunne Lesjavatna fylte store deler av dalbunnen i Lesja og ble tappet ned for å avdekke matjord.
Iseroderte U-daler har ofte U-formede sidedaler som «henger» ved at de munner ut et stykke oppe i hoveddalens dalside. Elven fra hengedalen går ofte i en foss som kan utnyttes til kraftproduksjon. Eksempel i Norge er Frydalen (Fryas dalføre) som henger over Gudbrandsdalen, elven har i fallet ned til Lågen gravd ut et dypt gjel og lagt opp en stor grusvifte i hoveddalen.Sidefjorder er ofte markert grunnere enn hovedfjorden og danner slik en undersjøisk hengedal. For eksempel er nesten alle sidefjordene til Sognefjorden hengende. Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens hovedfjorden er nær 1200 meter dyp like ved Fjærlandsfjordens munning. Vadheimfjordens munning er 400 meter dyp. Ikjefjordens munning er bare 50 meter dyp like ved der hovedfjorden er på sitt dypeste.
== V-dal ==
Er en dal med V-formet profil. Dalen er dannet ved elve-erosjon. Langs dalsidene er det gjerne mye løs stein som glir ned mot en elv hvor de males i stykker og fjernes med strømmen av elven. En slukt eller gjel er en smal V-dal med bratte sider, for eksempel Grand Canyon i USA der det er svært tørt og lite erosjon langs dalsidene.Tjårrisdalen, en liten sidedal til Junkerdalen, er V-formet mens hoveddalen er U-formet. Dette skyldes trolig at isen i hovedsak har beveget seg på tvers av Tjårrisdalen og ikke gravd nevneverdig. Mellom Aurdal og Bagn i Valdres har elven Begna gravd ut et gjel eller dyp V-dal i bunnen av den opprinnelige U-dal. Hovedveien E16 går langs berget i denne V-dalen.En liten V-dal i jord eller løse masser kalles også en ravine.
== Brudd- og sprekkdaler ==
En sprekkdal eller riftdal dannes der forkastninger lager en sprekke i jordskorpen. En stor og kjent riftdal er Riftdalen i Øst-Afrika.
En graben, dannet ved innsynking mellom to forkastninger i jordskorpen, vil ofte ha form av en dal. Den nedsunkne blokken av jordskorpen i en riftdal kalles en graben.Mellomformer og kombinasjoner av riftdal og graben finnes.
== Daler i Norge ==
Fjorder og daler er et av tre hovedtrekk ved landformene i Norge. Fjorder og daler er nedskåret i berggrunnen, skapt hovedsakelig av isbreer i Tertiærtiden. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. På Sørlandet og Østlandet er fallet fra høyfjellet slakt og dalene er tilsvarende lange og slake. For eksempel Gudbrandsdalslågen og Rauma har begge utspring fra Lesjaskogsvatnet 600 meter over havet, mens Rauma løper 65 km til utløp i havet har Gudbrandsdalslågen/Glomma omkring 500 km til havet. På Østlandet munner de lange dalene ut i sletteaktig landskap sør for Mjøsa. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning. På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene. På Vestlandet og i Nordland er det store høydeforskjellen over kort avstand blant annet i forbindelse med hengende daler. I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer.
De relativt bratte elvene særlig på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner agnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret. Dette er synlig blant annet i Raumas og Auras øvre løp der nedbørsfelt har blitt overtatt fra Gudbrandsdalslågen som har fått tilsvarende mindre vannføring.Noen store dalfører i Norge
Gudbrandsdalen
Hallingdal
Numedal
Setesdal
Valdres
Østerdalen
Namdalen
Pasvikdalen
Målselvdalen
== Se også ==
Gjennombruddsdal
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Valleys – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Valley – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Dalane er et distrikt i den sørligste delen av Rogaland fylke, mellom Jæren i nord og fylkesgrensen mot Vest-Agder i øst. Det omfatter de fire kommunene Bjerkreim, Eigersund, Lund og Sokndal med til sammen 24 333 innbyggere (1. | 9,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Formo | 2023-02-04 | Ivar Formo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 24. juni', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Birkebeinerrennet', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske idrettsledere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske orienteringsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Omkomne i ulykker', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Ivar Formo (født 24. juni 1951 i Oslo, død 26. desember 2006 i Nordmarka i Oslo) var en norsk langrenns- og orienteringsløper. Han var medlem av Ski- og Fotballklubben Lyn og ble olympisk mester på 50 km langrenn i 1976.
Etter sin idrettskarriere ble han en fremgangsrik forretningsmann og formann i langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet (FIS).
Formo var sønn av Ivar Odd Formo.
| Ivar Formo (født 24. juni 1951 i Oslo, død 26. desember 2006 i Nordmarka i Oslo) var en norsk langrenns- og orienteringsløper. Han var medlem av Ski- og Fotballklubben Lyn og ble olympisk mester på 50 km langrenn i 1976.
Etter sin idrettskarriere ble han en fremgangsrik forretningsmann og formann i langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet (FIS).
Formo var sønn av Ivar Odd Formo.
== Karriere ==
Formo hevdet seg godt i langrenn allerede som junior, i 1971 vant han junior-EM individuelt og i 1970 i stafett der han gikk sammen med Oddvar Brå og Iver Jønland.Formo vant OL-gull på 50 km i Innsbruck i 1976 og tok bronse på 15 km i OL i 1972 i Sapporo. Som stafettløper tok han to OL-sølv og to VM-bronser. Han vant den første uoffisielle verdenscupen i langrenn i 1974. Han vant seks norgesmesterskap fra 1973 til 1976, og han vant Birkebeinerrennet i 1975.
Som orienteringsløper tok han bronse i VM-stafetten 1974. Han ble tildelt Egebergs ærespris i 1973, Holmenkollmedaljen i 1975 og Morgenbladets gullmedalje i 1976.
Formo ble 26. desember 2006 funnet druknet i en råk i Store Sandungen i Nordmarka utenfor Oslo etter at han hadde lagt ut på en jogge- og skøytetur tidligere på dagen.
== OL-medaljer (langrenn) ==
1976 Innsbruck – gull på 50 km, sølv på 4 x 10 km stafett
1972 Sapporo – sølv på 4 x 10 km stafett, bronse på 15 km
== VM-medaljer (langrenn) ==
1974 Falun – bronse på 4 x 10 km stafett
1978 Lahtis – bronse på 4 x 10 km stafett
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ivar Formo – Olympedia
(en) Ivar Formo – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ivar Formo – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Ivar Formo – World Athletics
(en) Ivar Formo – FIS (langrenn) | Ivar Formo (født 24. juni 1951 i Oslo, død 26. | 9,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fred_Anton_Maier | 2023-02-04 | Fred Anton Maier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Dødsfall 9. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Færder kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Nøtterøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Tønsbergs Turnforening', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris'] | Fred Anton Maier (født 15. desember 1938 på Tømmerholt, Nøtterøy i Vestfold, død 9. juni 2015 samme sted) var en norsk skøyteløper og europa-, verdens- og olympisk mester. Han konkurrerte for Tønsbergs Turnforening (TT), og var en av verdens fremste langdistanseløpere i 1960-årene.
| Fred Anton Maier (født 15. desember 1938 på Tømmerholt, Nøtterøy i Vestfold, død 9. juni 2015 samme sted) var en norsk skøyteløper og europa-, verdens- og olympisk mester. Han konkurrerte for Tønsbergs Turnforening (TT), og var en av verdens fremste langdistanseløpere i 1960-årene.
== Sportskarriere ==
== Personlige rekorder ==
=== Verdensrekorder ===
Liste over verdensrekordnoteringer gjort av Fred Anton Maier.
Liste over norgesrekordnoteringer gjort av Fred Anton Maier (kunne bare settes på norske baner).
== Se også ==
Liste over norske kjente idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Maier, Fred A. (1968). Fred A. Maier forteller til Knut Bjørnsen. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). s. 120. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Bjørnsen, Knut (1932–2008) og Jorsett, Per (1920–2019) (1971). «Fred Anton Maier – 3-dobbelt i 1968». Skøytesportens stjerner. Oslo: Cappelen. s. 153–157. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(de) Fred Anton Maier – Munzinger Sportsarchiv
(en) Fred Anton Maier – Olympics.com
(en) Fred Anton Maier – Olympic.org
(en) Fred Anton Maier – Olympedia
(en) Fred Anton Maier – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Fred Anton Maier – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Fred Anton Maier – Speedskatingbase.eu
(en) Fred Anton Maier – SpeedSkatingNews.info
(en) Fred Anton Maier – SpeedSkatingStats.com
«Fred Anton Maier» (engelsk). SkateResults.com. Arkivert fra originalen 10. juni 2007. Besøkt 18. mai 2012.
Hyllest i Skøytesport til Fred Anton Maier i forbindelse med hans 70-årsdag
(no) Fred Anton Maier i Norsk biografisk leksikon
(no) Fred Anton Maier i Store norske leksikon
Kunnskapsforlagets idrettsleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1990. s. 189. ISBN 8257304085. | | høyde = | 9,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Stokken | 2023-02-04 | Martin Stokken | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagere i både vinter-OL og sommer-OL', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 1946', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 25. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Fødsler 16. januar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Kongepokalvinnere i friidrett', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Birkebeinerrennet', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske hinderløpere', 'Kategori:Norske langdistanseløpere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske langrennstrenere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra tidligere Snillfjord kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Martin Stokken (født 16. januar 1923 i Snillfjord, død 25. mars 1984 i Trondheim) var en norsk langrennsløper, friidrettsutøver, langrennstrener og skiskyttertrener. Han løp for Selsbakk IF.
Stokken var første nordmann under 31 minutter på 10 000 meter i 1947 og han brøt halvtimesgrensen i 1949, med tiden 29.59,6. Bare de finske løperne Taisto Mäki og Viljo Heino og den legendariske tsjekkiske løperen Emil Zatopek hadde klart dette før ham. Han dominerte langdistansene på nasjonalt nivå i perioden 1946–51 og vant hele nitten norske mesterskap i langdistanser og terrengløp.Etter dette konsentrerte han seg om langrennssporten. Han var med på laget som tok bronse i VM-stafetten i 1950 og sølv på stafetten i OL 1952 i Oslo. I tillegg til stafettsølvet fikk han 4.-plass i stafett i OL i 1956. Individuelt ble hans beste plasseringer to 6.-plasser i OL, først på 18 kilometer i Oslo i 1952, så på 15 km i Cortina d'Ampezzo fire år senere. Han vant fem norske mesterskap, fire på 30-km og ett på 50-km, og han vant femmila i Holmenkollen i 1954. Tre år på rad, i 1947, 1948 og 1949 vant han kongepokalen i friidrett. Han vant Birkebeinerrennet i 1960. Etter at han la opp som skiløper i 1960 var han trener for norske langrennskvinner. Han var også skiskyttertrener.Stokken deltok i fire OL, to sommer-OL (1948 og 1952) og to vinter-OL (1952 og 1956). Hans beste resultat i sommer-OL kom i London i 1948 med fjerdeplass på 10 000 m. Stokken var norsk flaggbærer i sommer-OL 1952 i Helsingfors.
Han ble tildelt Sportsjournalistenes statuett og Egebergs ærespris i 1949, Morgenbladets gullmedalje 1950, og i 1954 fikk han Holmenkollmedaljen.
I 2019 ble det avduket en statue av Stokken på Krokstadøra. Statuen viser Stokken som en ung gjetergutt som løper hjemover.
| Martin Stokken (født 16. januar 1923 i Snillfjord, død 25. mars 1984 i Trondheim) var en norsk langrennsløper, friidrettsutøver, langrennstrener og skiskyttertrener. Han løp for Selsbakk IF.
Stokken var første nordmann under 31 minutter på 10 000 meter i 1947 og han brøt halvtimesgrensen i 1949, med tiden 29.59,6. Bare de finske løperne Taisto Mäki og Viljo Heino og den legendariske tsjekkiske løperen Emil Zatopek hadde klart dette før ham. Han dominerte langdistansene på nasjonalt nivå i perioden 1946–51 og vant hele nitten norske mesterskap i langdistanser og terrengløp.Etter dette konsentrerte han seg om langrennssporten. Han var med på laget som tok bronse i VM-stafetten i 1950 og sølv på stafetten i OL 1952 i Oslo. I tillegg til stafettsølvet fikk han 4.-plass i stafett i OL i 1956. Individuelt ble hans beste plasseringer to 6.-plasser i OL, først på 18 kilometer i Oslo i 1952, så på 15 km i Cortina d'Ampezzo fire år senere. Han vant fem norske mesterskap, fire på 30-km og ett på 50-km, og han vant femmila i Holmenkollen i 1954. Tre år på rad, i 1947, 1948 og 1949 vant han kongepokalen i friidrett. Han vant Birkebeinerrennet i 1960. Etter at han la opp som skiløper i 1960 var han trener for norske langrennskvinner. Han var også skiskyttertrener.Stokken deltok i fire OL, to sommer-OL (1948 og 1952) og to vinter-OL (1952 og 1956). Hans beste resultat i sommer-OL kom i London i 1948 med fjerdeplass på 10 000 m. Stokken var norsk flaggbærer i sommer-OL 1952 i Helsingfors.
Han ble tildelt Sportsjournalistenes statuett og Egebergs ærespris i 1949, Morgenbladets gullmedalje 1950, og i 1954 fikk han Holmenkollmedaljen.
I 2019 ble det avduket en statue av Stokken på Krokstadøra. Statuen viser Stokken som en ung gjetergutt som løper hjemover.
== OL-medaljer ==
1952 Oslo - Sølv i langrenn, 4 x 10 km stafett, menn Norge
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Se også ==
Mestvinnende utøvere i NM i friidrett
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Martin Stokken forteller til Arne Hamre (1957). Med piggsko og ski. Oslo: Aschehoug.
Thor Gotaas (2003). Først i løypa: historien om langrenn i Norge. Oslo: Andresen og Butenschøn. ISBN 82-7694-139-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Martin Stokken – Olympedia
(en) Martin Stokken – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Martin Stokken – Track and Field Statistics
(en) Martin Stokken – FIS (langrenn)
Profil på klubbens nettsider
NRK: Martin Stokken | Martin Stokken (født 16. januar 1923 i Snillfjord, død 25. | 9,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Audun_Boysen | 2023-02-04 | Audun Boysen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 1954', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 1958', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 2. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:EM-bronsemedaljevinnere i friidrett for Norge', 'Kategori:EM-sølvmedaljevinnere i friidrett for Norge', 'Kategori:Friidrettsutøvere for IK Tjalve', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Kongepokalvinnere i friidrett', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Harstad kommune', 'Kategori:Personer fra Indre Fosen kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Rissa kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Audun Boysen (født 10. mai 1929 på Bjarkøy, død 2. mars 2000) var en norsk mellomdistanseløper, og blant verdens fremste 800-meterløpere. Han vokste opp i Rissa og har representert klubben Rissa i hjembygda, Freidig i Trondheim og IF Torodd og Tjalve i Oslo.
I 1955 satte han ny norgesrekord på 800 meter, en rekord som skulle bli en av friidrettens aller mest seiglivede, 1.45,9. Han ble slått med to tideler av belgieren Roger Moens, som i samme løp satte ny verdensrekord med tiden 1.45,7. Norgesrekorden ble stående i 37 år. 3. juli 1992 løp både Atle Douglas (1.45,15) og Vebjørn Rodal (1.45,33) på tider under Boysens rekord.
Boysen vant bronse i sommer-OL 1956 i Melbourne, sølv i EM 1958 og bronse i EM 1954. På 1000 meter satte han verdensrekord tre ganger, sist med 2.19,0 i 1955.
Han ble norsk mester 15 ganger: fire ganger på 400 meter, ni ganger på 800 meter og to ganger på 1500 meter. Han vant kongepokalen i 1954.
| Audun Boysen (født 10. mai 1929 på Bjarkøy, død 2. mars 2000) var en norsk mellomdistanseløper, og blant verdens fremste 800-meterløpere. Han vokste opp i Rissa og har representert klubben Rissa i hjembygda, Freidig i Trondheim og IF Torodd og Tjalve i Oslo.
I 1955 satte han ny norgesrekord på 800 meter, en rekord som skulle bli en av friidrettens aller mest seiglivede, 1.45,9. Han ble slått med to tideler av belgieren Roger Moens, som i samme løp satte ny verdensrekord med tiden 1.45,7. Norgesrekorden ble stående i 37 år. 3. juli 1992 løp både Atle Douglas (1.45,15) og Vebjørn Rodal (1.45,33) på tider under Boysens rekord.
Boysen vant bronse i sommer-OL 1956 i Melbourne, sølv i EM 1958 og bronse i EM 1954. På 1000 meter satte han verdensrekord tre ganger, sist med 2.19,0 i 1955.
Han ble norsk mester 15 ganger: fire ganger på 400 meter, ni ganger på 800 meter og to ganger på 1500 meter. Han vant kongepokalen i 1954.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Referanser ==
== Se også ==
Mestvinnende utøvere i NM i friidrett
== Bibliografi ==
Audun Boysen (1955). Fri-idrett i dag. Aschehoug.
== Eksterne lenker ==
(en) Audun Boysen – Olympics.com
(en) Audun Boysen – Olympic.org
(en) Audun Boysen – Olympedia
(en) Audun Boysen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Audun Boysen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Audun Boysen – World Athletics
(en) Audun Boysen – Track and Field Statistics | }} | 9,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vaktselskap | 2023-02-04 | Vaktselskap | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Sikkerhetsselskaper', 'Kategori:Snevre artikler'] | Ett politigodkjent vaktselskap er et firma som leier lovlig ut vektere/sikkerhetspersonell til sikkerhetsrelaterte oppdrag. De tilbyr også ofte alarmer, låssystem og andre sikkerhetstiltak for bygninger og eiendeler. I Norge reguleres vaktvirksomhet av vaktvirksomhetsloven. Selskap som kaller seg vaktselskap skal være godkjent av politiet.
Vaktselskap må ikke forveksles med sikkerhetsselskap som er en mer internasjonal samlebetegnelse som ikke innebærer noen offentlig godkjenning eller gir rettigheter eller plikter i Norge.
Vaktselskaper er hyppig i bruk på steder som trenger spesielt vakthold av verdier, som f.eks. muséer og banker. Vektere brukes også hyppig til butikkontroll, spesielt på kjøpesentre. De er oftest private, og fungerer som et tillegg til offentlige politistyrker.
Utstyret vektere bærer varierer ut fra den lokale lovgivningen. I land med liberal våpenlovgivning er det vanlig at vektere bærer skytevåpen, mens de andre steder har f.eks. slagvåpen, elektrosjokkvåpen og / eller pepperspray. I Norge er det forbudt for vektere å bruke våpen ut over hva vanlige borgere har tillatelse til.
| Ett politigodkjent vaktselskap er et firma som leier lovlig ut vektere/sikkerhetspersonell til sikkerhetsrelaterte oppdrag. De tilbyr også ofte alarmer, låssystem og andre sikkerhetstiltak for bygninger og eiendeler. I Norge reguleres vaktvirksomhet av vaktvirksomhetsloven. Selskap som kaller seg vaktselskap skal være godkjent av politiet.
Vaktselskap må ikke forveksles med sikkerhetsselskap som er en mer internasjonal samlebetegnelse som ikke innebærer noen offentlig godkjenning eller gir rettigheter eller plikter i Norge.
Vaktselskaper er hyppig i bruk på steder som trenger spesielt vakthold av verdier, som f.eks. muséer og banker. Vektere brukes også hyppig til butikkontroll, spesielt på kjøpesentre. De er oftest private, og fungerer som et tillegg til offentlige politistyrker.
Utstyret vektere bærer varierer ut fra den lokale lovgivningen. I land med liberal våpenlovgivning er det vanlig at vektere bærer skytevåpen, mens de andre steder har f.eks. slagvåpen, elektrosjokkvåpen og / eller pepperspray. I Norge er det forbudt for vektere å bruke våpen ut over hva vanlige borgere har tillatelse til.
== Se også ==
Områdesikring
Skallsikring | Ett politigodkjent vaktselskap er et firma som leier lovlig ut vektere/sikkerhetspersonell til sikkerhetsrelaterte oppdrag. De tilbyr også ofte alarmer, låssystem og andre sikkerhetstiltak for bygninger og eiendeler. | 9,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carolin_Sch%C3%A4fer | 2023-02-04 | Carolin Schäfer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under EM i friidrett 2022', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under VM i friidrett 2015', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under VM i friidrett 2017', 'Kategori:Friidrettstubber', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Tyske mangekjempere'] | Carolin Schäfer (født 5. desember 1991) er en tysk friidrettsutøver som konkurrerer i mangekamp. Hun representerte landet sitt under VM i friidrett 2015 i Beijing, der hun ikke fullførte sjukamp.
| Carolin Schäfer (født 5. desember 1991) er en tysk friidrettsutøver som konkurrerer i mangekamp. Hun representerte landet sitt under VM i friidrett 2015 i Beijing, der hun ikke fullførte sjukamp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Carolin Schäfer – Munzinger Sportsarchiv
(en) Carolin Schäfer – Olympics.com
(en) Carolin Schäfer – Olympic.org
(en) Carolin Schäfer – Olympedia
(en) Carolin Schäfer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(de) Carolin Schäfer – Tysklands olympiske komité
(en) Carolin Schäfer – World Athletics
(en) Carolin Schäfer – European Athletic Association | Carolin er et beskyttet slektsnavn som opprinnelig stammer fra hæren til Karl XII av Sverige, som ble kalt «karolinerne». En soldat fra denne hæren slo seg ned utenfor Boden i Sverige og kalte plassen for Karolin (Karolintorp). | 9,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Kristoffersen | 2023-02-04 | Eirik Kristoffersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges forsvarssjefer', 'Kategori:Personer fra Narvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Eirik Johan Kristoffersen (født 3. april 1969 i Bjerkvik ved Narvik) er en norsk general som 17. august 2020 tiltrådte som Norges forsvarssjef.
Kristoffersen er den første forsvarssjefen siden andre verdenskrig som har kamperfaring. For sin innsats i Afghanistan har han blitt dekorert med Krigskorset med sverd, den høyest rangerte militære utmerkelsen i Norge.
| Eirik Johan Kristoffersen (født 3. april 1969 i Bjerkvik ved Narvik) er en norsk general som 17. august 2020 tiltrådte som Norges forsvarssjef.
Kristoffersen er den første forsvarssjefen siden andre verdenskrig som har kamperfaring. For sin innsats i Afghanistan har han blitt dekorert med Krigskorset med sverd, den høyest rangerte militære utmerkelsen i Norge.
== Karriere ==
Kristoffersen startet i 1988 sin karriere i Forsvaret ved Ingeniørvåpenets befalsskole. Etter utdannelsen tjenestegjorde han ved Ingeniørbataljonen i Brigade Nord, og hadde siden flere stillinger i Fjernoppklaringseskadronen. I 1999 tok han over som eskadronsjef for avdelingen.I 2000 begynte han i Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK). Kristoffersen har tjenestegjort i Afghanistan i flere perioder, første gang i 2002 i Operasjon Anaconda. I 2003 og 2005 var han eskadronsjef, og i 2008 og 2009 tjenestegjorde han som operasjonsoffiser.Kristoffersen var først nestkommanderende (2008–2010) og deretter sjef (2010–2014) for FSK/HJK. Da han i 2014 ble nestkommanderende i Forsvarets spesialstyrker, ble han etterfulgt av sin bror Frode Arnfinn Kristoffersen i sjef FSK/HJK-jobben. I 2014 fikk han Forsvarets likestillingspris for arbeidet med å rekruttere kvinner til Forsvarets spesialkommando.
I november 2017 overtok han jobben som sjef Heimevernet, og i august 2019 ble han utnevnt til sjef Hæren.Kristoffersen ble i statsråd 12. mai 2020 forfremmet fra generalmajor til general, og samtidig utnevnt til forsvarssjef. Han etterfulgte Haakon Bruun-Hanssen 17. august 2020.
== Utmerkelser ==
Kristoffersen er en av de høyest dekorerte soldatene i aktiv tjeneste i Norge.Han er tildelt følgende dekorasjoner:
Krigskorset med sverd – overrekkelsen fant sted under en seremoni på Akershus festning 8. mai 2011. Under samme seremoni ble den samme medaljen også tildelt Trond André Bolle (post mortem) og Jørg Lian.
Forsvarets hederskors
Heimevernets fortjenstmedalje
Forsvarsmedaljen med laurbærgren
Forsvarsmedaljen med stjerne
Forsvarets innsatsmedalje med rosett, konvertert fra Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner med laurbærgren i gull
Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner med to stjerner
Forsvarets operasjonsmedalje for Afghanistan med romertall Ⅴ
Hærens vernedyktighetsmedalje med tre stjerner
UNIFIL-medaljen
NATO-medaljen for ISAF med 2-tall
Det frivillige Skyttervesens hederstegn
Brigadeveteranforbundets hederstegn
Hjemmeværnets fortjensttegn
Hemvärnets kungliga förtjänstmedalj i gull
Det tyske Forbundsforvarets æreskors i gull
Latviske spesialstyrkers æresmedalje, tredje grad
Forsvarets medalje for skyting
Forsvarets medalje for feltsport
KNBLO-medaljen
Navy Presidential Unit Citation
Order of Saint Maurice; denne ordenen tildeles av National Infantry Association og Chief of Infantry i USA
U.S. Army War College International Fellows Hall of Fame
== Bibliografi ==
Kristoffersen, Eirik; Stensønes, Malin (2020). Jegerånden. Gyldendal. s. 271. ISBN 9788205519749.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
CV Eirik Kristoffersen Arkivert 24. mai 2020 hos Wayback Machine.
«En lagspiller får Norges høyeste utmerkelse», Intervju med NRK Nordland | Eirik og Erik er mannsnavn med opprinnelse i norrøne Eiríkr, som igjen er dannet av urnordiske *Aina-rikiaR eller *Aiwa-rikiaR. Det første navneleddet er dannet av urnordiske *aina, «alene, en», eller *aiwa, «evig, alltid», og det andre navneleddet av rikiaR, «rik, mektig hersker». | 9,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nefertiti | 2023-02-04 | Nefertiti | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1330 f.Kr.', 'Kategori:Egyptere fra oldtiden', 'Kategori:Fødsler i 1370 f.Kr.', 'Kategori:Kongelige egyptere', 'Kategori:Kvinner'] | Nefertiti (på tysk Nofretete, født ca. 1370 f.Kr., død ca. 1330 f. Kr.) var en dronning i det gamle Egypt fra 1353 f.Kr. til 1336 f.Kr. Hun var den viktigste hustruen til faraoen Akhnaton. Fra Aknantons 13. regjeringsår forsvinner Nefertiti fra kildene. Nefertiti og ektemannen er særlig kjent for å gjennomføre en religiøs revolusjon i det gammelegyptiske samfunnet ved at de samlet seg om bare én guddom, nemlig Aton («solskiva»).
| Nefertiti (på tysk Nofretete, født ca. 1370 f.Kr., død ca. 1330 f. Kr.) var en dronning i det gamle Egypt fra 1353 f.Kr. til 1336 f.Kr. Hun var den viktigste hustruen til faraoen Akhnaton. Fra Aknantons 13. regjeringsår forsvinner Nefertiti fra kildene. Nefertiti og ektemannen er særlig kjent for å gjennomføre en religiøs revolusjon i det gammelegyptiske samfunnet ved at de samlet seg om bare én guddom, nemlig Aton («solskiva»).
== Biografi ==
Nefertitis opphav er ukjent. En hypotese er at hun var datter av Ay, som senere ble farao etter Tutankhamon. Det har også vært foreslått at hun kan ha vært av utenlandsk opprinnelse. Nefertiti og Akhnaton fikk seks døtre; Meritaten, Meketaten, Ankhesenpaaten (senere Ankhesenamun), Neferneferuaten Tasherit, Neferneferure og Setepenre. I løpet av Akhnatons regjeringstid ble det reist flere templer i Karnak i Teben, og ett av dem ble dedisert til Nefertiti. Her er Nefertiti avbildet på flere relieffer. Etterhvert forsvinner hun fra kildene. En teori er at hun falt i unåde og ble erstattet, enten av en av døtrene eller av en av Akhnatons andre hustruer. Det finnes også forskere som mener at hun kan ha blitt regent og opphøyd til kvinnelig farao, slik som blant annet Hatshepsut. Nefertitis grav har aldri blitt funnet. Et forslag går ut på at hun kan være den ene av to kvinnelige mumier i grav KV 35 i Kongenes dal, eller at graven hennes kan være gjemt bak gravkammeret i Tutankhamons klippegrav på samme sted. Et annet forslag er at Nefertiti kan være begravet i Amarna.
== Nefertiti-bysten i Berlin ==
Nefertiti er særlig kjent gjennom en berømt malt portrettbyste av kalkstein og gips som står i Egyptisk museum i nordfløyen av Neues Museum (Museumsinsel) i Berlin. Den ble funnet av tyske arkeologer i 1912 i Akhetaten, sammen med flere andre fragmenter og deler av statuer. Bysten ble gitt museet av forretningsmannen James Simon (1851–1932). Skulpturen mangler inskripsjoner, men viser dronningen med en høy, blå krone som opprinnelig og en bred ringkrave. Kronen var prydet med uraeusslange foran og trolig unik for dronningen. Bysten har blitt et ikonisk symbol både på det gamle Egypt og byen Berlin. Samtidig har dronningens levende, slanke og elegante ansiktstrekk og hennes bøtteformede krone blitt et «varemerke» for henne selv.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nefertiti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Levende historie om Nefertiti og dronningene i det gamle Egypt | Nefertiti (på tysk Nofretete, født ca. 1370 f. | 9,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alcoa_Norway | 2023-02-04 | Alcoa Norway | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Metallselskaper', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2009'] | Alcoa Norway, tidligere kalt Elkem Aluminium ANS, er et norsk industriselskap som driver aluminiumsverk på Lista og i Mosjøen.
| Alcoa Norway, tidligere kalt Elkem Aluminium ANS, er et norsk industriselskap som driver aluminiumsverk på Lista og i Mosjøen.
== Historie ==
Selskapet var inntil 2009 eid av Elkem og Alcoa (The Aluminium Company of America) i fellesskap. Hvert selskap hadde 50 % eierandel, hvor Elkem hadde det operative ansvaret. Seint i desember 2008 ble det bekjentgjort at Alcoa ønsket å overta Elkems eierandel og bli eneste eier. Den formelle overtakelsesdatoen var 1. april 2009, men ble utsatt til 15. april 2009. Etter overtakelsen rapporterer de tre enhetene Alcoa Mosjøen (AM), Alcoa Lista (AL) og Alcoa Mosjøen Anode (AMA) til selskapet Alcoa Norway, som er registeret i Oslo.
== Anlegget i Mosjøen ==
Aluminiumsverket i Mosjøen ble startet i 1958 av selskapene Elektrokemisk (seinere Elkem) og AIAG (Aluminium-Industrie-Aktien-Gesellschaft, seinere Alusuisse). Første ovnen ble startet i Mosjøen den 4. februar 1958 og produksjonen i 1959 var på 23 000 tonn. Alcoa tok over for AIAG allerede i 1963.
«Mosal», som verket i Mosjøen opprinnelig ble kalt, var basert på Søderberg-teknologi, men i 1987–88 ble halve ovnsparken modernisert til prebake-teknologi. Prebake-teknologi, dvs ovnsdrift basert på forbakte anoder, har bedre produktivitet og langt lavere miljøskadelige utslipp. I 2001–02 ble resten av ovnene bygd om til prebake, samt at antallet ovner ble økt fra 332 til totalt 404 stk. Verket i Mosjøen produserer i dag spesiallagede valseemner og lavjerns støpelegeringer. Produktene eksporteres i hovedsak til kunder i Europa og produksjonskapasiteten er i dag på ca. 193 000 tonn primærmetall per år. Omtrent 40% av alle øl og brusbokser på markedet i Europa har lokk som er valset ut av metall fremstilt i Mosjøen.
I 2007 startet Elkem Aluminium en anodefabrikk i Mosjøen, Mosjøen Anode. Mosjøen Anode var opprinnelig eid ca. 5/6 av Alcoa og 1/6 av Elkem og har en produksjonskapasitet på 280 000 tonn karbonanoder per år.
Alcoa kjøper strøm i 15 år fra en Nordex 400 MW vindpark som bygges ved Mosjøen.
== Anlegget på Lista ==
Anlegget på Lista ble startet i 1971 og det produseres i dag pressbolt for ekstruderingsformål, samt at det leveres flytende støpelegeringer til bildelprodusenten Aludyne Norway, som er lokalisert like ved verket. Lista er også i dag basert på Søderberg-teknologi, men Elkem Aluminium har videreutviklet teknologien slik at miljøutslipp og produksjonsresultater er sammenlignbare med det som oppnås med prebake-teknologi. Produksjonskapasiteten er i dag på ca. 95 000 tonn primærmetall per år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Alcoa Norway, tidligere Elkem Aluminium ANS er et norsk industriselskap som driver aluminiumsverk på Lista og i Mosjøen. | 9,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Advent | 2023-02-04 | Advent | ['Kategori:Adventstiden', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jul', 'Kategori:Kristne høytider'] | Advent er en kristen høytid som markerer forberedelse til juletiden. Navnet kommer fra latin adventus Redemptoris eller adventus Domini, «Frelserens ankomst» eller «Herrens ankomst». Høytiden markeres på forskjellige måter i ulike kirkesamfunn. I den lutherske og den romersk-katolske kirken omfatter advent de fire ukene før jul, og første søndag i advent er første dag i kirkeåret. Den ortodokse kirkens advent varer i seks uker, men i den reformerte kirken i Nederland og den anglikanske kirken markeres ikke adventstiden.Første søndag i advent er den søndagen som kommer nærmest 30. november og kan falle mellom 27. november og 3. desember. I 2023 er 3. desember første søndag i advent. Det er flere folkelige, sekulære skikker knyttet til advent, deriblant adventskrans, adventsstjerne og adventskalender.
| Advent er en kristen høytid som markerer forberedelse til juletiden. Navnet kommer fra latin adventus Redemptoris eller adventus Domini, «Frelserens ankomst» eller «Herrens ankomst». Høytiden markeres på forskjellige måter i ulike kirkesamfunn. I den lutherske og den romersk-katolske kirken omfatter advent de fire ukene før jul, og første søndag i advent er første dag i kirkeåret. Den ortodokse kirkens advent varer i seks uker, men i den reformerte kirken i Nederland og den anglikanske kirken markeres ikke adventstiden.Første søndag i advent er den søndagen som kommer nærmest 30. november og kan falle mellom 27. november og 3. desember. I 2023 er 3. desember første søndag i advent. Det er flere folkelige, sekulære skikker knyttet til advent, deriblant adventskrans, adventsstjerne og adventskalender.
== Tradisjoner og historie ==
I ortodokse kirker begynner advent 15. november, og varer i 40 dager. I andre kirker begynner den på søndagen som er nærmest festen for St. Andreas (30. november), og varer fram til jul. Fjerde søndag i advent kan da senest falle på julaften.
Det er usikkert når kristne begynte å markere adventstiden. Den tidligste referansen man har til at det er noe spesielt med tiden før jul, er fra et konsil i Zaragoza i 380, der det forbys å være fraværende fra kirken i de tre ukene mellom 17. desember og Herrens åpenbaring (Epifani), 6. januar. Den første helt sikre henvisningen er fra synoden i Lerida i 524. Advent ble da fastlagt som starten på kirkeåret.
Den ble tidligere markert som fastetid i alle kirker, men dette er ikke lenger universelt. I den katolske kirke er den fortsatt en faste- og botstid, men med mindre strenge regler enn fastetiden før påske. I ortodokse kirker er det strengere, og den kalles der ofte «vinterfasten». Protestantiske kirker og den anglikanske kirke markerer den i liten grad som faste- og botstid.
I kirker som bruker liturgiske farger er adventsfargen fiolett, som tradisjonelt er en botsfarge. I den katolske kirke kalles tredje søndag i advent Domenica Gaudéte, «Gled dere-søndagen», og denne dagen kan rosa brukes som liturgisk farge.
Tradisjonen med å markere adventstidens gang ved å tenne lys hver av de fire søndagene er gammel, men det er usikkert når den ble innført. En myte forteller om en tysk kvinne som ville lage en kalender for sin funksjonshemmede sønn, som gledet seg meget til jul. Hun fant opp adventstaken og tente lys for å telle ned til jul. Adventskransen består av fire lys (moderne adventsstaker har ofte fire lys ved siden av hverandre), hvor ett tennes første søndag, to andre søndag osv.
== Se også ==
Adventisme
Adventsfaste
Adventskalender, adventskrans (adventsstake), adventsstjerne
Jesu gjenkomst
Julemarked
Anklopfnächte
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Advent – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Advent – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Advent er en kristen høytid som markerer forberedelse til juletiden. Navnet kommer fra latin adventus Redemptoris eller adventus Domini, «Frelserens ankomst» eller «Herrens ankomst». | 9,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hemnesberget | 2023-02-04 | Hemnesberget | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Hemnes', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', "Kategori:Hemnes' historie", 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-12', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tettsteder i Nordland'] | Hemnesberget er et tettsted og en tidligere kommune i Hemnes kommune i Helgeland i Nordland. Tettstedet befinner seg ytterst på den vestlige delen av Hemneshalvøya, en halvøy som ligger på sørsiden av Ranfjorden 37 km sør for Mo i Rana. I øst knytter fylkesvei 808 stedet sammen med Finneidfjord, E6 og resten kommunen.
Hemnesberget ble et kirkested i 1536. Den nåværende Hemnes kirke ble bygd i 1872. Den 15. april 1929 ble tettstedet skilt ut som en egen kommune fra den daværende Hemnes kommune. Hemnesberget overtok da kommunenavnet Hemnes. Kommunen eksisterte frem til 1. januar 1964 da den ble innlemmet i den nye storkommunen Hemnes.
Hemnesberget var tidligere et viktig fergested og knutepunkt for mye av handelen og trafikken gjennom Nordland. Fra 1931 til 1945 utgjorde fergeforbindelsen mellom Elsfjord og Hemnesberget en del av sambandet på riksveg 50 (dagens E6). Åpningen av Nordlandsbanen frem til Bjerka og Mo i Rana i 1942 og ny E6 over Korgfjellet i 1946 endret dette trafikkgrunnlaget. Fergeforbindelsen mellom Leirvika og Hemnesberget ble fjernet i 2014 i forbindelse med åpningen av Toventunnelen.
Hemnesberget har god småbåthavn. Tettstedet har 1 252 innbyggere per 1. januar 2022.
| Hemnesberget er et tettsted og en tidligere kommune i Hemnes kommune i Helgeland i Nordland. Tettstedet befinner seg ytterst på den vestlige delen av Hemneshalvøya, en halvøy som ligger på sørsiden av Ranfjorden 37 km sør for Mo i Rana. I øst knytter fylkesvei 808 stedet sammen med Finneidfjord, E6 og resten kommunen.
Hemnesberget ble et kirkested i 1536. Den nåværende Hemnes kirke ble bygd i 1872. Den 15. april 1929 ble tettstedet skilt ut som en egen kommune fra den daværende Hemnes kommune. Hemnesberget overtok da kommunenavnet Hemnes. Kommunen eksisterte frem til 1. januar 1964 da den ble innlemmet i den nye storkommunen Hemnes.
Hemnesberget var tidligere et viktig fergested og knutepunkt for mye av handelen og trafikken gjennom Nordland. Fra 1931 til 1945 utgjorde fergeforbindelsen mellom Elsfjord og Hemnesberget en del av sambandet på riksveg 50 (dagens E6). Åpningen av Nordlandsbanen frem til Bjerka og Mo i Rana i 1942 og ny E6 over Korgfjellet i 1946 endret dette trafikkgrunnlaget. Fergeforbindelsen mellom Leirvika og Hemnesberget ble fjernet i 2014 i forbindelse med åpningen av Toventunnelen.
Hemnesberget har god småbåthavn. Tettstedet har 1 252 innbyggere per 1. januar 2022.
== Kultur ==
Det arrangeres hver sommer to festivaler på Hemnesberget; Hemnes Båt- og Fjordfestival, som er et samarbeid mellom Hemnes Dykkeklubb og Hemnes Båt & Sportsfiskeforening og Hemnes Jazz & Bluesfestival som har vært arrangert på Hemnesberget hvert år siden 1996. Hemnesberget har et aktivt idrettslag som omfatter blant annet fotball og håndball. Egen kunstgressbane ble offisielt åpnet i 2012.
== Næringsliv ==
Båtbygging har vært og er fremdeles en viktig næringsvei i tillegg til mekanisk industri og produksjon av bl.a møbler, vinduer og dører. Rana Plast AS produserte i mange år (konkurs i 2013) fritidsbåter i plast som er kjent over hele landet. Trenor Vinduer AS er Nord-Norges største vindusprodusent, som i tillegg produserer skyv-tett og balkongdører. Fabrikken er stedets største arbeidsplass med omkring 65 ansatte. Ved innkjøringen til Hemnesberget (Åsen) ligger møbelfabrikken Nordic Comfort Products (NCP) på høyre side. Her lager man ulike typer bord og stoler som fraktes videre til både inn- og utland. NCP har gjennom flere års samarbeid med møbeldesigner Tor-Gunnar Lundenes fra Mo i Rana, utviklet nye og patenterte møbler for både kontor-, hotell- og skolemarked. NCP er idag en av de ledende norske møbelprodusenter innenfor konferansemarkedet.
== Kommunikasjon ==
Det finnes radio- og TV-sender på Vettahaugen (693 m) på Hemneshalvøya.
Før byggingen av Nordlandsbanen var Hemnesberget et viktig fergested og knutepunkt for mye av trafikken gjennom Nordland. Hemnesberget ble tidligere regnet som handels- og kultursentrum på Helgeland, noe som kanskje gjenspeiler seg best i størrelsen på Hemnes kirke, også kalt Helgelandsdomen. Tilknytning til E6 ved Rv. 808 (14 km). Denne ble opprustet over nasjonal transportplan og ble gjenåpnet våren 2007. Korteste vei Mo i Rana-Sandnessjøen gikk via ferga Hemnesberget-Leirvika, som nå er fjernet.
Nordlands Avis startet på Hemnesberget i 1893 og har stort sett kommet ut to ganger pr. uke til den ble innstilt i 1978. Digitaliseringen av avisen er et samarbeid mellom Hemnes kommune og Nasjonalbiblioteket. Avisen inngår idag i Hemnes Museums samlinger. I denne tiden har avisen hatt tre forskjellige titler: Nordlands Avis (1893–1905), Ranens Tidende (1904–1914) og Nordlands Avis (1915–1978).
== Området rundt ==
Sundsbukta naturreservat ligger sør for Hemnesberget. Naturreservatet har et areal på 151 dekar, hvorav 136 dekar sjøareal. Området er vernet for å ivareta Nordlands kanskje mest interessante brakkvannsforstrand, og en av de mest verdifulle enkeltlokaliteter i fjordområdene sør for Saltfjellet.
== Historie ==
Fra 1536 ble Hemnesberget kirkested. Fra gammelt av var Hemnesberget også et handelssted og trakk til seg folk fra bygdene omkring. Det meste av Hemnesberget brant ned i 1923.
I felttoget i Norge i 1940 ble Hemnesberget bombardert av britiske krigsskip den 14. mai. I brannen som oppstod brant omtrent 110 hus ned.
Hemnesbergets historie preges i stor grad av at befolkningen har tatt mange og fruktbare initiativ for å skape sitt eget levebrød. Et utall arbeidsplasser innen liten og mellomstor industri har sett dagens lys nettopp på Hemnesberget.
Boka Hemnes i krig 1940-45 (ISBN 82-993491-0-9) ble i 1995 skrevet og redigert av journalist Torstein Finnbakk på oppdrag av Hemnes kommune. Boka skildrer daglige livet i okkupasjonstida gjennom intervjuer med primærkilder som forteller om dramatiske begivenheter fra andre verdenskrig.
=== En kort historisk oversikt over Hemnesberget ===
1536 – Hemnesberget blir kirkested
1735 – Stedet er bebodd av noen få husmenn samt prest og klokker med familie. Opprettelse av indre Ranen Sogneprestembete, Hemnes kirke blir hovedkirke for distriktet rundt Ranfjorden.
1800 – Noen få «strandsittere». Dette var husmenn som bodde ved sjøen.
1814 – Iver Ancher Heltzen blir sogneprest
1843 – Stedet får eget postkontor.
1850 – Første handelsforretning etableres. Økende omfang småbåtproduksjon rundt om på mange av gårdene.
1855 – 100 beboere
1860 – Stedet får dampskibsanløp
1875 – 405 beboere
1878 – Stedet får bank
1885 – Hemnesbruket (stort sagbruk) opprettes
1893 – Nordlands Avis startet opp
1895 – Helårsvei til Korgen
1900 – 837 beboere
1910 – 1130 beboere. Årlig produseres og utskipes ca. 1000 småbåter. I tillegg leverer stedets 6 båtbyggerier 30 større kravellbygde skøyter med motorer og lugarer.
1911 – Det Norske Spellaget besøker Hemnesberget med forestillingene “Ervingen” av Iver Aasen og “Rasjonert fjøsstell” av Hulda Garborg. For første gang blir det også vist folkevisedans på stedet.
1914 – 1367 beboere. Stedet får elektrisk strøm levert fra Bjerka kraftverk.
1921 – Deler av filmen Markens grøde blir spilt inn på Hemnesberget.
1921 - Hemnes Idrettslag blir startet.
1923 – Mer enn 120 hus og bygninger blir flammenes rov i en katastrofebrann 7. og 8. april
1926 – Lapphellbrannen. Flere brygger og hus gikk opp i røyk
1939 – Ved en pengeinnsamling blir det bygd ny sykestue med 12 senger på Hemnesberget.
1940 – Den 10. mai blir hurtigruteskipet Nord-Norge senket av engelske destroyere mens den ligger til kai på Hemnesberget. Tyskerne hadde rekvirert skipet til bruk for troppetransport, men mistet den altså fort. Det var harde kamphandlinger og mange mistet livet. Store deler av bebyggelsen ble lagt til aske i storbrannen som fulgte.
1947 – En 83 fot stor fiskebåt er inntil da det største fartøyet som er levert fra båtbyggerne på Hemnesberget – i dette tilfellet fra firmaet H. Stensen & Sønner.
1948 – En av de største trevarefabrikkene i Nord-Norge, Hemnes Trevarefabrikk, brenner ned til grunnen.
1959 – Storbrann. Rana Båtfabrikk, Hemnes Trevarefabrikk og Slipen blir flammenes rov.
1960 – Markert trafikkomlegging fra sjø til land, lokalbåtruter nedlegges.
1972 – Bare i januar måned blir det registrert sju tilfeller av kjønnsykdommen gonoré i Hemnes. Friere seksualomgang får skylda.
1972 – Formannskapet i Hemnes er tidlig ute da de allerede dette året innfører røykeforbud i sentralskolens aula også når det spilles bingo der.
1973 – Tre brygger / bolighus brenner ned i Odden
1978 – Nordlands Avis på Hemnesberget legges ned 29. juni etter 85 års drift.
1980 – 1390 innbyggere.
1981 – Rana Båtfabrikk leverer sin siste trebåt, med produksjonsnummer 55.240.
1983 – Lapphellas Venner blir stiftet av entusiaster for å ta vare på Hemnesbergets gamle bebyggelse, og spesielt bebyggelsen på Lapphella.
1986 – Stedet får idrettshall. Grunnarbeid og innvendig utført på dugnad av stedets innbyggere. Fabrikk for seriefremstilling av møbler etableres.
1994 – Hemnes Båt- og Fjordfestival blir for første gang arrangert.
1995 – En molo med småbåthavn innvies under Båt- og fjordfestivalen.
1995 – Hemnesjazz (en jazz & bluesfestival) blir første gang arrangert.
2005 – Båtstua med fasiliteter for besøkende båtfolk åpnes
2006 – Gjestebrygge på 40 meter tas i bruk ved Båtstua
2007 – Rv808 Hemnes-Finneidfjord, gjenåpner etter en massiv opprustning, nå fylkesvei 808.
2007 – Øystein Meier Johannessen advarer folk mot Terra-skandalen.
2012 – Avisa Hemnes starter opp og kommer ut hver torsdag. Avisa dekker hele kommunen og har hovedkontor i Korgen.
2014 – Turistforeningen tar i bruk Rabothytta som ligger på nordsida av Okstindbreen 16. august.
2014 – I november blir fergen mellom Hemnesberget og Leirvika fjernet.
2018 – Lokalavisa «Hemnesværingen» ble lagt ned etter nesten 17 år på nett.
== Attraksjoner på Hemnesberget ==
Persmedstua er et komplett våningshus fra en velstående familie på Hemnesberget. Navnet Persmedstua kommer av at en smed som het Per bodde der først. Huset er fra ca. 1860 og ble gitt i gave til Hemnes kommune i 1980 fra Anna Dalsbø. Hun var søster av den siste som bodde i huset, bankmannen Per Johannesen. Her kan du se mange gamle gjenstander – alt er slik Per forlot huset.
Hemnes Museum overtok Ranheimbrygga fra Snorre Ranheim i 1997. Dette er en gammel handelsbrygge som i 1. etasje har utstilling av båtmotorer, samt en gammel maritim butikk i 2. etasje. Du kan også se utstillinger av sjørettete gjenstander her. Ranheimbrygga ligger ved kaia på Hemnesberget.
Mange båtbyggere holdt til på Lapphella som ligger ved sjøen på Hemnesberget. I området ligger også Persmedstua og Kirkebua. Lapphella fremstår i dag som representativ og idyllisk, mye takket være interesseforeningen Lapphellas venner som tidlig på åttitallet så behovet for å bevare den gamle trehusbebyggelsen.
Den lille runde kiosken på Torvet er om sommeren betjent og utgangspunktet for omvisning på Nordlands Avis, Ranheimbrygga og Lapphella. Kiosken på torget ble overtatt etter Christian Christensen (også kalt «Krestian Kiosk» av Hemnesværinger) og er et av få gamle hus som er igjen i sentrum av Hemnesberget etter flere store branner. Kiosken er rund og omtrent 4 meter i diameter.
Hemnes kirke er relativt nylig restaurert. Dette er gjort så pietetsfullt som mulig og mange av de gamle detaljene i interiøret er brakt frem til heder og verdighet igjen. Kirken har også to orgel som begge er operative. Det eldste er godt over hundre år, mens hovedorgelet er bygd i 1972. Kirken har god akustikk og brukes tid om annen til konsertlokale.
== Kjente personer fra Hemnesberget ==
Erling Falk (1887–1940), aktivist – grunnlegger av bevegelsen «Mot Dag»
Gunvor Stornes (1924–2013), forfatter
Petter Rønning (1939–2012), historieforteller og humorist
Øystein Meier Johannessen (f. 1951), grunnleggeren av Samfunnspartiet
Ole Wiggo Bang (f. 1951), dirigent og orkesterleder
Reidar Sørensen (f. 1956), skuespiller, teatersjef ved Nordland Teater
Kenneth Slotterøy Elvebakk (f. 1966), filmregissør
Børge Petersen-Øverleir (f. 1967), musiker
Kjell-Idar Juvik (f. 1966), lokalpolitiker og stortingsrepresentant
Svein Hammer (f. 1967), forfatter og forsker
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hemnes Museum
Lapphellas Venner
Avisa Hemnes
Hemnes Jazzforum
Hemnes Båt- og Fjordfestival | |befolkning = | 9,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnar_Lundemo | 2023-02-04 | Magnar Lundemo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 1962', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske hinderløpere', 'Kategori:Norske langdistanseløpere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske langrennstrenere', 'Kategori:Personer fra Meråker kommune', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris'] | Magnar Lundemo (født 4. mars 1938 i Meråker, død 7. januar 1987 i Meråker) var en norsk langrennsløper, friidrettsutøver og langrennstrener. Han var medlem av IL Varden.
| Magnar Lundemo (født 4. mars 1938 i Meråker, død 7. januar 1987 i Meråker) var en norsk langrennsløper, friidrettsutøver og langrennstrener. Han var medlem av IL Varden.
== Idrettskarriere ==
Magnar Lundemo var eliteutøver i både langrenn og løp i mange år. Lundemo har flere NM-gull fra friidrett, med to 10 000 m løp (1961 og 1962), maraton i 1964, 8 km terrengløp i 1960 og fire gull på 25 km landeveisløp fra 1961–1964.
I langrenn gjorde Lundemo sin beste individuelle prestasjon i et internasjonalt mesterskap da han ble nr 4 på 15 km under VM i 1962 i Zakopane i Polen. Han ble norsk mester på 15 km året før. Lundemo deltok på de norske stafettlagene som ble nummer fire både i VM 1962 og OL 1964. Han ble nummer åtte på 15 km under OL 1964. Han vant det 60 km lange Engelbrektsloppet i Norberg i Sverige tre ganger; i 1970, 1972 og 1973 og han vant Marcialonga i Italia i 1974. I 1962 ble han tildelt Egebergs ærespris.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Trenerkarriere ==
Etter at han la opp som aktiv, fungerte han i mange år som skitrener på lokalt og nasjonalt plan. Han var trener for Østerrikes herrelandslag, og fra 1978 tok han over som norsk rikstrener. Han fikk sin topp som landslagstrener under VM på hjemmebane i Holmenkollen i Oslo i 1982.
Under OL i Sarajevo i 1984 gikk Lundemo ut med påstander om bloddoping i finsk langrenn. 17 år senere ble seks finske langrennsløpere tatt for bloddoping.
== Til minne om Lundemo ==
Magnar Lundemo har sin egen fotballcup, gjennom IL Vardens Magnar Lundemos Minnecup, og et eget minneløp gjennom Magnar Lundemos toppløp, som er et toppløp til Fonnfjellet i Meråker. Lundemo har forøvrig selv en sterk rekord på dette toppløpet, fra 1969.
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Magnar Lundemo – Olympedia
(en) Magnar Lundemo – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | | fødested = Meråker, Nord-Trøndelag | 9,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orkan | 2023-02-04 | Orkan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ord og uttrykk fra indianske språk', 'Kategori:Tropiske sykloner', 'Kategori:Vind'] | For andre orkaner som ofte opptrer i tropiske områder, se Tropisk syklon (ofte omtalt som orkan).
Orkan (fra spansk huracán, egentlig en vestindisk stormgud) er en kraftig vind med middelstyrke over 32,6 m/s (63 knop, 118 km/t), målt 10 m over bakken, over en periode på minst 10 minutter. På Beauforts vindskala er orkan vindstyrke 12, skalaens høyeste nivå. Orkan brukes både om selve vinden og om det intense lavtrykket som gir denne vinden – det siste også i tilfeller hvor orkan forekommer bare i en mindre del av lavtrykksområdet.
For tropiske orkaner i Nord-Atlanteren beregnes maksimal vindstyrke som høyeste gjennomsnitt over en periode på ett minutt, likeså i Saffir-Simpson-skalaen. En tropisk orkan etter denne skalaen er derfor litt «svakere» enn en av våre (ekstratropiske) orkaner med samme oppgitte vindhastighet.
«Orkanbyger» eller «orkan i kastene» brukes av og til hvis de sterkeste vindkastene overstiger 32,6 m/s. Hvis vinden er uvanlig byget, for eksempel i forkant av et kraftig tordenvær, kan det være nyttig å oppgi styrken i de sterkeste vindkastene i tillegg til eller istedenfor gjennomsnittsvinden. Det samme gjelder for tornadoer, som neppe gir sterk vind i minst ti minutter på samme sted.
| For andre orkaner som ofte opptrer i tropiske områder, se Tropisk syklon (ofte omtalt som orkan).
Orkan (fra spansk huracán, egentlig en vestindisk stormgud) er en kraftig vind med middelstyrke over 32,6 m/s (63 knop, 118 km/t), målt 10 m over bakken, over en periode på minst 10 minutter. På Beauforts vindskala er orkan vindstyrke 12, skalaens høyeste nivå. Orkan brukes både om selve vinden og om det intense lavtrykket som gir denne vinden – det siste også i tilfeller hvor orkan forekommer bare i en mindre del av lavtrykksområdet.
For tropiske orkaner i Nord-Atlanteren beregnes maksimal vindstyrke som høyeste gjennomsnitt over en periode på ett minutt, likeså i Saffir-Simpson-skalaen. En tropisk orkan etter denne skalaen er derfor litt «svakere» enn en av våre (ekstratropiske) orkaner med samme oppgitte vindhastighet.
«Orkanbyger» eller «orkan i kastene» brukes av og til hvis de sterkeste vindkastene overstiger 32,6 m/s. Hvis vinden er uvanlig byget, for eksempel i forkant av et kraftig tordenvær, kan det være nyttig å oppgi styrken i de sterkeste vindkastene i tillegg til eller istedenfor gjennomsnittsvinden. Det samme gjelder for tornadoer, som neppe gir sterk vind i minst ti minutter på samme sted.
== Kategorisering og sesong ==
Etter vindstyrken kategorisere orkaner etter Saffir-Simpson-skalaen (1–5). For å nå kategori 5 må orkanen ha en hastighet på 135 knop. Orkaner, særlig i de høyeste kategoriene 4 og 5, kan resultere i meget store skader på bygninger og på landskap.
=== Orkansesong ===
Der orkaner forekommer, er de vanligvis sesongebetont, for eksempel:
På den sørlige halvkule forekommer tropiske orkaner fra oktober til mai.
I Nord-Atlanteren og Mexicogolfen forekommer tropiske orkaner vesentlig fra juli til desember.
I Indiahavet forekommer tropiske orkaner ved monsunskiftene - særlig i november, men også om våren.
I Norge og i Nord- og Mellom-Europa for øvrig forekommer ekstratropiske orkaner i vinterhalvåret, særlig i desember og januar.
I norske farvann, særlig mellom Lofoten og Nordkapp, kan polare lavtrykk en sjelden gang gi vind av orkanstyrke, vesentlig om vinteren.
== Etymologi ==
«Orkan» kommer via spansk fra et arawakspråk, som også er kilden til det engelske «hurricane». og tilsvarende på flere andre europeiske språk. De tidlige europeiske sjøfarerne plukket opp ordet fra de innfødte tainoene på ferdene til Det karibiske hav og De karibiske øyer. Engelsk tempest og islandsk fárviðri («farevær») har lignende betydning. Tyfon og taifun er betegnelser på tropiske orkaner. Supertyfon brukes om tropiske kategori 4- og 5-orkaner.
== Navnsetting ==
I 1979 vedtok Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) at ekstreme uvær skulle få personnavn, og at det skulle brukes både mannsnavn og kvinnenavn. I Norge er det Meteorologisk institutt som varsler og setter navn på ekstremværene. Alle uvær som antas å gi orkan over et større område regnes som ekstremvær (men ikke alle ekstremvær er orkaner). Navnelistene er satt opp på forhånd i alfabetisk rekkefølge. Navnene skal være korte, lette å uttale og å holde fra hverandre, og de skal være annethvert mannsnavn og kvinnenavn. Irene følges av Jonny, deretter følger Kaja, Leo og Mia.
== Orkaner i Norge ==
=== Sjelden – men de forekommer ===
Stormer er vanlig langs mye av norskekysten, særlig i vinterhalvåret – men de færreste av dem når orkanstyrke, og orkan er registrert bare på de mest utsatte stedene langs kysten samt enkelte fjelltopper. Mest utsatt langs kysten er antagelig Kråkenes fyr ved Stad, med ca. 150 registrerte orkaner siden observasjonene begynte. Også i Europa for øvrig rammes enkelte ganger av ekstratropiske lavtrykk som gir vind av orkanstyrke. Disse lavtrykkene kan ha tropisk opphav, men orkaner som rammer Norge fødes ofte utenfor Newfoundland, passerer sør for Island og bøyer av mot nordøst når de treffer norskekysten. Våre lavtrykk kalles ekstratropiske sykloner; på engelsk også European windstorms. De er ikke like sine tropiske «søsken», men begge er avhengige av en høy havtemperatur for å dannes, og de kan rasere store områder. Over land mister stormen sin energi raskt ettersom uværet mister sin varmetilførsel fra havet. Dette gjelder særlig hvis de treffer på fjellkjeder og/eller snødekkede områder.
Det er registrert vindkast på 130 knop eller 240 km/t (67 m/s) på Shetland og 145 knop eller 270 km/t (75 m/s) på oljeplattformen Statfjord B i Nordsjøen.
=== Nyttårsorkanen ===
Den kraftigste orkan (kategori 3-orkan) som har rammet Norge de siste 200 år, er den såkalte nyttårsorkanen som rammet Nordvestlandet 1. januar 1992. Den skadet 50 000 – 60 000 bygninger, hvorav noen ble helt ødelagt. Det var også betydelige skader på infrastruktur, kulturminner, havbruksanlegg og ikke minst på skog. Rundt 2 millioner kubikkmeter tømmer ble slått i bakken. Samlet økonomisk skade ble anslått til vel 2 milliarder kroner. Egenandeler ved forsikringsskader og økonomiske tap ved driftsstans er ikke inkludert. Mangel på elektrisitet ga betydelig driftstap i næringslivet og kriselignede tilstander på institusjoner og i private hjem. Store områder ble mørklagt i flere dager og provisoriske energiløsninger var i bruk enkelte steder i lengre tid. Tilsvarende krisetilstander har man ikke opplevd i dette området siden den andre verdenskrig.
=== Tor ===
Ekstremværet Tor traff Norge 29. januar 2016. På Kråkenes fyr ble det målt middelvind på 48,9 m/s og vindkast på 61,7 m/s.
=== Dagmar ===
Ekstremværet Dagmar traff Norge natt til 26. desember 2011, med en lignende bane som Nyttårsorkanen. Middelvind på Kråkenes fyr var 46 m/s, som tilsvarte en Kategori 2-orkan.
=== Galnemåndagen 1822 ===
Orkanen av 11. mars 1822 - kjent som Galnemåndagen - var blant de mest dødbringende som har rammet Norge. Bakgrunnen for de store tap av menneskeliv var vesentlig fordi værvarsler ikke fantes på den tiden, og fordi fiskerne reiste ut i havgapet med små, åpne seil- og robåter.
== Orkaner i Europa ==
Også lenger sør i Vest- og Mellom-Europa er ekstratropiske sykloner svært vanlig, og noen få når orkanstyrke. Disse kan følge en sørligere bane, for eksempel Sør-England–Frankrike–Sør-Tyskland eller mot sørøst over England, Nederland, Belgia, Frankrike, Tyskland. De kan også ramme land lenger øst som Polen, Sverige og de baltiske statene.
Disse stormene kan forårsaker store ødeleggelser. Skadene etter orkanene Lothar og Martin i desember 1999 ble beregnet til 11,3 milliarder dollar, eller ca. 70 mrd. kr etter datidens pengeverdi. Den mest ødeleggende orkanen i Europa etter Lothar var Klaus som rammet store deler av det sentrale og sørlige Frankrike, nordlige Spania, Andorra og deler av Italia i januar 2009. Blant annet bedre varsling har imidlertid gjort at orkaner i Europa sjelden krever mange menneskeliv.
== Tropiske og ekstratropiske orkaner - likheter og forskjeller ==
Vind av orkans styrke oppstår oftest i tropiske strøk. Navnet på fenomenet er avhengig av hvor i verden det oppstår. Orkaner, spesielt de som oppstår i Stillehavet, er også kjent som sykloner og tyfoner. Slike stormer dannes over varmt hav, ved en havtemperatur må være på 26,5 °C. Fordamping fra havoverflaten fører til dannelse av små, intense tordensystemer. Etterhvert som disse systemene vokser, kan systemet utvikles til en tropisk storm, med vindstyrke på 63–117 km/t, det vil si mellom stiv kuling og sterk storm. Om det tilføres mer energi i form av varme fra havet, og stormen ikke møter landmasser, vil stormen kunne utvikle seg til en orkan.
=== Likheter ===
De representerer de kraftigste av henholdsvis tropiske og ekstratropiske sykloner (lavtrykk).
De kan medføre enorme ødeleggelser på grunn av ekstremt sterk vind, enorme bølger og stormflo.
De forårsakes av store temperaturforskjeller i atmosfæren.
De kan ha et øye – med moderat vind og skyfritt. Dette hadde nyttårsorkanen.
De kommer ofte i serier, selv om to påfølgende lavtrykk ikke nødvendigvis følger samme bane.
=== Forskjeller ===
De tropiske dannes hovedsakelig fordi luften tilføres varme og fuktighet fra svært varmt havvann (minst 26,5 °C). De ekstratropiske skyldes hovedsakelig motsetningen mellom kalde (polare) og varme og fuktige (subtropiske) luftmasser. De blir til orkaner bare hvis denne motsetningen er uvanlig stor, vesentlig i vinterhalvåret – og hvis havet er forholdsvis varmt.
De tropiske når høyere opp i atmosfæren. De høyeste skyene blir ofte 17 km eller enda høyere, mens skysystemene til lavtrykkene på våre bredder ikke når høyere opp enn 10–12 km.
De tropiske gir som regel langt mer intens nedbør, og nedbøren på utsatte steder kan bli mer langvarig fordi de beveger seg langsomt.
De ekstratropiske har gjerne større utstrekning.
De tropiske beveger seg gjerne langsomt. De ekstratropiske beveger seg meget hurtig, drevet av en meget sterk jetstrøm i øvre del av troposfæren. Nyttårsorkanen ble dannet øst for Newfoundland bare vel ett døgn før den traff norskekysten, etter å ha beveget seg med en fart på over 25 m/s (over 90 km/t)..
Tropiske Kategori 4- og 5-orkaner har sterkene vind enn noe som er registrert i ekstratropiske lavtrykk. De kraftigste vi kjenner av den sorten i Europa – for eksempel nyttårsorkanen og orkanene Lothar og Martin (som herjet Mellom-Europa i desember 1999) – har hatt vindstyrker tilsvarende Kategori 2- og 3-orkaner.
== Andre typer orkaner ==
Polare lavtrykk dannes ofte i visse farvann, for eksempel i det nordlige Norskehavet. De kan en sjelden gang nå orkanstyrke. De dannes når meget kald luft fra is- og snødekkede områder strømmer ut over åpent og forholdsvis varmt vann. Dermed tilføres luften varme og fuktighet. Den blir ustabil, det utvikles snøbyger, og under visse forhold kan bygeskyene begynner å rotere rundt hverandre. På den måten minner polare lavtrykk mye om tropiske orkaner.
== Se også ==
Beauforts skala
Syklon
Lavtrykk
== Referanser == | Orkan (fra spansk huracán, egentlig en vestindisk stormgud) er en kraftig vind med middelstyrke over 32,6 m/s (63 knop, 118 km/t), målt 10 m over bakken, over en periode på minst 10 minutter. På Beauforts vindskala er orkan vindstyrke 12, skalaens høyeste nivå. | 9,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Erik_Pedersen | 2023-02-04 | Dag Erik Pedersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Dopingsaker i sykling', 'Kategori:Fødsler 16. juni', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kongepokalvinnere i sykkelsport', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester', 'Kategori:Norgesmestere i fellesstart', "Kategori:Norske etappevinnere i Giro d'Italia", 'Kategori:Norske landeveissyklister', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Norske programledere', 'Kategori:Norske sportsjournalister', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dag Erik Pedersen (født den 6. juni 1959 i Skien) er en norsk fjernsynspersonlighet, programleder og tidligere proffsyklist.
| Dag Erik Pedersen (født den 6. juni 1959 i Skien) er en norsk fjernsynspersonlighet, programleder og tidligere proffsyklist.
== Sykkelkarriere ==
Han var profesjonell syklist i perioden 1982–1991. Han har blant annet tre etappeseire i Italia rundt og ble nummer 4 i VM fellesstart i 1981. I Norge syklet Dag Erik Pedersen for blant annet Grenland Sykleklubb, Larvik Sykleklubb og Birkenes IL. Han ble hentet inn til Bianchi Piaggio-laget av Knut Knudsen som avsluttet karrieren sin der. Pedersen har over 40 registrerte proffseire. Han var den første norske syklisten som ble tatt for doping da han i mai 1981 testet positivt på det forbudte stoffet efedrin under England Rundt. Dag Erik Pedersen, den gangen 21 år gammel, ble utestengt i én måned for episoden.Pedersens tiendeplass i Giro d‘Italia 1984 var beste sammenlagtplassering av en nordmann i en av de tre Grand Tours til Carl Fredrik Hagen ble nummer 8 i Vuelta a España 2019.
== TV-karriere ==
Etter at han la opp som aktiv, begynte han som journalist. Først hadde han en periode i TVNorge som programleder for sportssendinger. Han gikk til NRK i 1996, der han nå arbeider som programleder, reporter, og programskaper. Han har blant annet ledet NRKs sommer-OL-sendinger i 2000, 2004 og 2008 og vinter-OL-sendinger i 2002, 2006 og 2010. Dag Erik Pedersen har også ledet en rekke VM-sendinger fra skiskyting, nordiske grener og skøyter. Han har også kommentert sykling for NRK. Han har dessuten vært utegående reporter ved flere store idrettsarrangementer, der han har gjort seg bemerket for å være svært språkmektig. Foruten norsk, snakker han flytende engelsk, nederlandsk, tysk, italiensk, fransk og spansk.
Pedersen har ledet TV-aksjonen i NRK to ganger; i 2005 og 2006. Han har også laget TV-dokumentaren om kong Harald på NRK. Han ledet også Mesternes Mester i 12 sesonger.Dag Erik Pedersen har også samarbeidet med Nils Gaup. Sammen laget de Da Dylan kom til Langesund i 2002 og Deadline Torp i 2005 for NRK. Av personligheter Pedersen har portrettert i NRK, kan nevnes Paul McCartney, Andrea Bocelli, B.B. King, Mikael Persbrandt, Rod Stewart, Kronprins Haakon, Rigoberta Menchú og Bernard Kouchner.
Dag Erik Pedersen er fire ganger kåret til årets programleder i kategorien nyheter og sportsprogramledere i Norge. Han er i tillegg kåret til Norges beste ekspertkommentator av Aftenpostens lesere. I 2008 ble han utnevnt til ambassadør for fremmedspråk i Norge som en del av den europeiske kulturprisen i 2008. I 2009 ble han æresambassadør for Kreftforeningen, og Larvik kommune gav han Hedersprisen 2009.
== Musikkarriere ==
På begynnelsen av 1980-tallet hadde Pedersen en karriere som popsanger og utga to singler og et album. Han har skrevet flere låter med Jahn Teigen, blant andre «Gi meg fri», «Overalt» og «Wheels in Motion».
== Meritter som syklist ==
1981
GP Wilhelm Tell
nr. 4 VM fellesstart i Praha1982
Giro del Lazio1983
nr. 1 G.P.Scandinavia
nr. 1 1.etappe Giro di Sardegna
nr. 2 Giro del Veneto
nr. 3 Giro dell'Emilia
nr. 3 sammenlagt Tour of Americas
nr. 4 Giro del Lazio
nr. 4 sammenlagt Tour de Romandie1984
9. og 16. etappe i Giro d'Italia
3. etappe i Tour of Norway
nr. 1 sammenlagt Tour of Norway1986
nr. 1 15. etappe i Giro d'Italia
nr. 1 Olav Thon G.P
nr. 2 Giro dell'Emilia
nr. 3 Giro della Puglia
nr. 3 Liège Bastogne Liège1989
nr. 1 i Tour of Norway, sammenlagt
nr. 2 Milano-Torino
1991
nr. 1 på 3. og 6. etappe Postgirot Open i Sverige
nr. 1 Tour of Norway, sammenlagt1992
Norsk mester og kongepokal, 180 km landeveisritt, Lærdal
== Diskografi ==
AlbumGatelangs (1982, Talent)SinglerDet var du som så skyene komme/Bare gå (1981)
Gatelangs/Han er verdensmester i trailersko, han har tanta si på vei til by'n (1982)
=== Deltar på ===
VG: På gang 5 (1982)
Jahn Teigen: Gi meg fri (1992)
Jahn Teigen: Esilio paradiso (1992)
Nordre Sving: 20 beste (1993)
Francesco Baccini, Jahn Teigen ft. Eddy Merckx: Wheels in Motion (1993)
Jahn Teigen: Rondo (1993)
Nordre Sving: Vi er The Drillos (1993)
Posten: Postens sommerkassett (1993)
Jahn Teigen: Jahn Teigens beste (Litt av historien) (1994)
Jahn Teigen: Fra null til gull (2004)
Jahn Teigen: 40 største hits (2009)
Jahn Teigen: Jahn Teigen fra Tønsberg (2011)
Jahn Teigen: Til kongen (2014)
Jahn Teigen-hyllest: En hyllest til Jahn Teigen (2016)
== Familie ==
Pedersen er bosatt i Helgeroa i Larvik. Han er storebror til syklisten Atle Pedersen og sønn av sykkelpresident og skøytepresident Odd Pedersen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dag Erik Pedersen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dag Erik Pedersen på Internet Movie Database
(en) Dag Erik Pedersen hos The Movie Database
(de) Dag Erik Pedersen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Dag Erik Pedersen – ProCyclingStats
(en) Dag Erik Pedersen – Cycling Archives
(en) Dag Erik Pedersen – CycleBase
(en) Dag Erik Pedersen – TheSports.org
(no) Publikasjoner av Dag Erik Pedersen i BIBSYS | Landevei (1992) | 9,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knop_(m%C3%A5l) | 2023-02-04 | Knop (mål) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Båtliv', 'Kategori:Gamle måleenheter', 'Kategori:Hastighetsenheter', 'Kategori:Skipsterminologi'] | Én knop er en fart på én (internasjonal) nautisk mil (1852 m) per time.
| Én knop er en fart på én (internasjonal) nautisk mil (1852 m) per time.
== Bakgrunn ==
Den historiske årsaken til navnet er at man tidligere benyttet en line med knoper (knuter) til å måle fart. Linen ble lagt ut i den fart fartøyet beveget seg, og knoper på linen ble telt i tredve sekunder. Siden det er 120 «halvminutter» i én time, måtte avstanden mellom to knoper på linen være 15,43 m, fordi 1852 m/120 = 15,43 m.
== Omregninger ==
1 knop = 1,852 km/t
1 km/t ≈ 0,540 knop
1 knop ≈ 0,5144 m/s (ca. ½ m/s)
1 m/s ≈ 1,944 knop (ca. 2 knop)
== Se også ==
Meter per sekund
km/t
== Referanser ==
== Kilder ==
Ditlefsen, Reidar: Navigasjon: terrestrisk og astronomisk navigasjon, Aschehoug, Oslo, 1985 (Ebok fra bokhylla.no) | Én knop er en fart på én (internasjonal) nautisk mil (1852 m) per time.Ditlefsen 1985, s. | 9,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gitarist | 2023-02-04 | Gitarist | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Gitarister', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | Gitarist er en person som spiller musikkinstrumentet gitar, uavhengig av stil.
Det finnes ulike typer gitarer, som f.eks. klassisk gitar, elektrisk gitar, eller akustisk gitar. Noen gitarister kan akkompagnere seg selv med å synge eller spille, for eksempel, munnspill. Spillemåten varierer fra klassisk fingerspill til akkordspill med plekter og mye annet. Noen gitarister er solister, og opptrer uten band, men de aller, aller fleste spiller i band av ulike slag. I band finnes det så kompgitarister og sologitarister.
| Gitarist er en person som spiller musikkinstrumentet gitar, uavhengig av stil.
Det finnes ulike typer gitarer, som f.eks. klassisk gitar, elektrisk gitar, eller akustisk gitar. Noen gitarister kan akkompagnere seg selv med å synge eller spille, for eksempel, munnspill. Spillemåten varierer fra klassisk fingerspill til akkordspill med plekter og mye annet. Noen gitarister er solister, og opptrer uten band, men de aller, aller fleste spiller i band av ulike slag. I band finnes det så kompgitarister og sologitarister.
== Noen gitarister ==
== Se også ==
Rolling Stone Magazines liste over de 100 største gitarister gjennom tidene
== Litteratur ==
Tony Bacon, Dave Hunter: Totally Guitar – the definitive Guide. Gitarleksikon. Backbeat Books, London 2004, ISBN 1-871547-81-4.
== Eksterne lenker ==
(en) Guitarist – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The 10 Greatest Electric-Guitar Players, time.com 14. august 2009.
The 50 Greatest Guitarists... Ever!, gigwise.com 14. januar 2010
Eight Amazing Female Acoustic Guitar Players, guitarworld.com 24. august 2015 | mini|Gitarist [[Tony Iommi i London i 2007.]] | 9,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavanger | 2023-02-04 | Stavanger | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fergesteder i Rogaland', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavanger', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
| Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
== Natur og geografi ==
Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt sørvest i Stavanger (og i Sola kommune).
=== Topografi ===
Stavanger er en del av Låg-Jæren, et flatt landområde som hovedsakelig består av myr, sand, aur og stein. Stavanger grenser til havet i vest og Boknafjorden i nordøst. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, der den nordligste delen inkludert Stavanger kalles Nord-Jæren. Byen ligger i et kystlandskap hvor størsteparten av kommunens areal ligger mellom 0 og 50 moh. Landskapet har et karakteristisk utseende med knauser og hauger hvor det ikke er bebyggelse eller landbruk. Byen er nært knyttet til sjø og vann, med fem innlandsvann og tre fjorder (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden). Sjø og vann danner landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv.
Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., mens 7 % er 60 moh. Bandåsen på øya Ombo i Ryfylke er Stavanger kommunes høyeste fjell. Fjellet ligger helt nordøst på øya, like ved kommunegrensa mot Hjelmeland, og faller bratt ned mot sjøen i øst og nord. Toppen på Bandåsen ligger 513,9 moh. De høyeste punktene i Stavanger by er Ullandhaug (138,95 moh.), fulgt av Jåttånuten (137,87 moh.).
Byen har vokst frem på begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden ved Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom de to fjordtarmene.
=== Øyene ===
De bebodde delene av byen er på fastlandet og øyene Hundvåg, Buøy, Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy.
Ved kommunesammenslåing fra 2020 kommer disse øyene i tidligere Rennesøy og Finnøy kommuner i tillegg som bebodde øyer i Stavanger: Finnøy, Ombo, Helgøy, (Nord-) Talgje, Tjul, Kyrkjøy, Eriksholmen, Aubø, Bjergøy, (Nord-) Hidle, Fogn, Halsnøy, (Sør-) Bokn, Byre, (Sør-) Talgje, Brimse, Rennesøy, Mosterøy, Askje, Kloster, Fjøløy, Sokn og Bru.
=== Areal ===
Før kommunensammenslåingen i 2020 utgjorde daværende Stavanger kommune 54,19 km² og 67,67 km² inkludert øyene (13,48 km²). Innlandsvannene utgjorde samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Stavanger domkirke ligger Breiavatnet.
Av kommunens totale areal utgjør 43,23 km² (60,55 %) tettstedsbebyggelse. Dette er den høyeste andelen i landet. Resterende areal utgjør jordbruk og friområder.
=== Klima ===
Stavanger har et typisk atlanterhavsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennomsnittet. Vintertemperaturen er sjeldent under –4 °C, og om sommeren er den sjelden over 24 °C. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.
Kystklimaet ved Nord-Jæren er varmere enn geografiske forhold normalt skulle tilsi på grunn av Golfstrømmen, og dette gir byen et varm klima tross at Stavanger ligger litt under samme breddegrad som sørspissen av Grønland. På den lengste dagen i året går solen ned noen minutter før 23:00, mens mørket faller på ved ettiden og det lysner i tretiden. På vinterhalvåret er solen oppe fra 09:00 til 16:00 på den korteste dagen. Beliggenheten ved havet og så langt nord gir Stavanger det jærske lyset som er Norges motsvar til lyset på Skagen.
Gjennomsnittstemperaturen på årlig basis for Stavanger er 7,4 °C, og den gjennomsnittlige nedbørmengden er på 1 180 mm. Gjennomsnittstallene er fra målinger gjort over en trettiårsperioden fra 1961 til 1990 på Sola.
== Samfunn ==
=== Byutvidelser og kommunesammenslåinger ===
Stavangers bydannelse startet med bebyggelsen langs Vågen og innerst med Domkirken. Frem til 1800-tallet grodde byen sakte og uorganisert. Tradisjonelt regnet man området innenfor Skolebekken, Breiavatnet og langs Løkkeveien ned til Vågen og ut til Sandvigå som byen. Den første byutvidelsen ble besluttet ved lov den 12. juli 1848. Med virkning fra 1. januar 1849 ble de såkalte «Forstedene» overført fra Hetland kommune, det vil si Konventgrunnene, Pedersgjeret, Blåsenborg, Verket, Rosenkildehagen, Bergeland, Kannik og en mindre del av Bispeladegård (tilsvarer omtrent området fra Spilderhaug sørvestover til krysset Kongsteinsgata-Kikebakken og videre sør-sørvestover til Lagård gravlund og Kongsgata). Neste utvidelse kom ved lov av 25. januar 1866, da det ble bestemt at «Samtlige Stavanger By tilliggende Egenæsløkker og Øer» fra 1. januar 1867 skulle sortere under byens myndighet. Dette tilsvarer Sølyst og Grasholmen og området fra Kalhammerviken sørvest over til Byhaugen, deretter sørover til Mosvatnet i nærheten av Hjaltlandsgata, langs Mosvatnet mot øst til omtrent på midten på vannets østre bredde, deretter nordøst til Peder Klows gate/Erlands gate, videre sørøst til Kong Carls gate, langs Kong Carls gate til Vålandsgata og til slutt mot nord til Kongsgata.
Den 4. mai 1878 ble neste byutvidelse bestemt. Den 1. januar 1879 ble byen utvidet med deler av Hetlands prestegård (Storhaug) med blant annet Lervig og Kjelvene i øst, deler av gården Bispeladegård og deler av Våland i sør samt en stripe av Tasta langs sjøen i nord. I tillegg ble Buøy og Engøy innlemmet i Stavanger, mot byens protest. Det ble fra Stavangers side hevdet at disse øyene «aldrig har været og neppe nogensinde vil blive, hvad man kaller By». Den første byutvidelsen på 1900-tallet kom den 1. juli 1905. Fra 1. januar 1906 ble ytterligere enkelte deler av Hetland prestegård (Storhaug) og Våland innlemmet i byen. Ved lov av 29. juni 1923 ble deler av Tasta, Tjensvoll, Våland, Hillevåg og resten av Hetlands prestegård innlemmet i byen.
I tilknytting til Schei-komiteen ble det i 1964 fastslått at Hetland herredskommune, unntatt Riska sokn og Dale (som ble en del av Sandnes), fra 1. januar 1965 i sin helhet skulle slås sammen med Stavanger bykommune. Samtidig ble Madla kommune innlemmet i Stavanger. Sammenslåingen økte byens areal fra 11,31 km² til 70,04 km² og folketallet økte fra 52 164 til 78 435 innbyggere.
Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 42 969, fra folketallet på 78 356 i 1965.
=== Kommuneadministrasjon ===
Stavanger kommune har hovedadministrasjon i rådhuset, Olav Kyrres gate 19, Olav Kyrres gate 23 og Ny Olavskleiv 6. Administrasjonen er delt inn i tre tjenesteområder:
Oppvekst og levekår har ansvar for kommunens undervisningstilbud i barnehager og skoler, helse- og sosialtjenester, barnevern og offentlige fritidstilbud for barn og unge.
Bymiljø og utbygging har ansvar for alle tekniske tjenester som vann, avløp og renovasjon, alle kommunale gater og uterom, parker, og naturområder, idrettsanlegg og forvaltning og utvikling av alle kommunale bygg og eiendommer. Her finner vi også kommunens miljøseksjon.
Kultur og byutvikling har ansvar for å planlegge blant annet for boligbygging, flere arbeidsplasser, gode og fremtidsrettete transportløsninger og et godt kulturtilbud i Stavanger. Avdelingen har også ansvar for å ta vare på viktige deler av byens kulturhistorie.I tillegg består administrasonen av disse støttefunksjonene:
kommunikasjonsavdeling
økonomiavdeling
personal- og organisasjonsavdeling
kommuneadvokaten
politisk sekretariat
næringsavdelingStavanger kommune har skilt ut deler av driften i fire kommunale foretak:
Sølvberget KF bestyrer Stavangers kulturhus Sølvberget.
Stavanger Natur- og idrettsservice KF er driver og vedlikeholder kommunens idrettsanlegg, idrettshaller, turstier, badeplasser, lekeplasser, nærmiljøanlegg og skjøtter naturområder, kulturlandskap og parker. Viktigste oppdragsgivere er park- og veiavdelingen og idrettsavdelingen i kommunen.
Stavanger Parkering KF driver både offentlige og private parkeringsplasser i Stavanger.
Stavanger Byggdrift KF Arkivert 29. mars 2012 hos Wayback Machine. utfører drift, vedlikehold, prosjektkoordinering og renhold på kommunens bygningsmasse på over 500 000 m2. Foretaket driver også et storkjøkken som leverer mat til kommunale sykehjem. Viktigste oppdragsgiver er Stavanger eiendom.Selskapsformen kommunalt foretak innebærer at fortaket er skilt ut fra kommunens administrasjon og gitt en mer selvstendig stilling med eget styre og daglig leder. Foretakene er likevel en del av Stavanger kommune og ikke egne rettssubjekt – til forskjell fra stiftelser og aksjeselskap. Stavanger kommune har det økonomiske ansvar for foretakenes disposisjoner, som ikke kan ta opp lån eller på annet vis forplikte kommunen økonomisk. Foretakene er ikke egne arbeidsgiverområder, medarbeiderne er ansatt i Stavanger kommune og foretakene følger den kommunale tariffavtalen. Offentlighetslov og forvaltningslov gjelder også for kommunale foretak.
Stavanger kommune hadde til sammen 8 499 ansatte per mars 2012.
=== Politikk ===
Utfyllende artikkel: Stavanger - tidligere kommunestyrevalg
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Offentlige etater ===
Stavanger er sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt med hovedsete i Stavanger politistasjon og Stavanger fengsel på Finnestad nordvest i kommunen.
Stavanger regnes som sentrum for oljeindustrien i Norge og kalles ofte for «Oljehovedstaden». Dette på grunn av at flere statlige kontorer i tilknytning til oljen ligger her, slik som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og det statlige aksjeselskapet Petoro har sine hovedkontorer i Stavanger. Sjøkartverket holder også til i Stavanger.
Byens største helseinstitusjon er Stavanger universitetssjukehus som er Norges fjerde største sykehus i antall opphold og eies av helseforetaket Helse Stavanger. Gamle Stavanger Sykehus er en underavdeling av SUS, men brukes i liten grad til medisinske formål og huser også administrasjonen til Rogaland fylkeskommune.
=== Utdanning ===
Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2005, ved en oppgradering av Høgskolen i Stavanger. Universitetet har om lag 9 000 studenter og 1 000 ansatte og er organisert i tre fakulteter: humanistisk, samfunnsvitenskapelig og teknisk-naturvitenskapelig. Universitetet ligger på Ullandhaug. Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble etablert den 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte.
Misjonshøgskolen ble etablert i 1843, og har om lag 300 studenter fra ca. 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole. MHS er eid av Det norske misjonsselskap. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet misjonshøgskolen.
Kunstskolen i Stavanger ble etablert i 1978, med en forhistorie tilbake til 1957. Scandinavian School of Management tilbyr høgskolestudier i markedsføring og ledelse. Skolen er 92,5 % eid av John Bauer-konsernet. Solborg Folkehøgskole tar årlig imot vel 140 elever og eies av Normisjon. Andre private skoler er International School of Stavanger, The British International School of Stavanger og Stavanger franske skole som er i samme lokaler som Kampen skole.
Andre skoler i byen er Bedriftsfagskolen Stavanger, Noroff Instituttet Stavanger, Utdanningshuset Stavanger, Acta Bibelskole, BI Stavanger, Fjelltun Bibelskole, Folkeuniversitetet Stavanger, Imente Fagskole Stavanger, Nor Offshore Stavanger, Norges Kreative Fagskole Stavanger, Næringsakademiet Stavanger
Peteka – Stavanger, PNI Opplæringssenter og Stavanger Offshore Tekniske skole.
De videregående skolene sorterer inn under Rogaland fylkeskommune, men i Stavanger kommune ligger skolene St. Olav, St. Svithun, Stavanger katedralskole, Kongsgård, Hetland, Jåttå, Godalen og Bergeland.
=== Bydeler ===
Stavanger er delt inn i syv bydeler og har et bystyreutnevnt bydelsutvalg som skal være et bindeledd mellom bydelene og kommunen sentralt. Bydelene har liten beslutningsmyndighet direkte sett, men har uttalerett i de fleste saker som angår sitt område.
Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser.
Oppvekst- og levekårsstatistikk for kommunen er delt i fire områder uten avgrensning for bydeler. Områdene er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen.
Hundvåg bydel består av flere øyer som er forbundet med Storhaug og Stavanger via Bybrua som ble åpnet i 1978. Hundvåg er 6,41 kvadratkilometer stor, og har 12 631 innbyggere (2007). Bydelssenteret er Hundvågkrossen som ligger på øya Hundvåg. Av industri kan det tradisjonsrike Rosenberg Verft, som ligger på Buøy, nevnes.
Tasta bydel består av nordre del av tidligere Hetland herred. Bydelen utgjør nordre del av kommunen og omfatter området nord for Stokkavatnet og Byhaugen. Austre Åmøy, som har fastlandsforbindelse via Rennfast og Randaberg, inngår i Tasta bydel. Tastaveden, ca. 3 km nord for Stavanger sentrum, er bydelens største friområde og høyeste punkt (92 meter over havet), fulgt av Tastavarden (79 moh.)
Eiganes og Våland er vest i kommunen og deler av Stavanger sentrum ligger i denne bydelen. Bydelen har 20 126 innbyggere (2006). Eiganes og Våland bydel består av vestre del av bysenteret og området vestover til Stokkavatnet. Bydelens landareal er 7,01 km². Stavanger domkirke, Byparken, Breiavatnet og Kongsgård videregående skole ligger innenfor bydelens grenser.
Madla utgjør vestre del av kommunen og omfatter området vest for Stokkavatnet og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Bydelens landareal er 13,87 km². ``Madla var egen kommune i perioden 1930–1965. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965. Her ligger KNM Harald Haarfagre, også kjent som Madlaleiren.
Storhaug ligger nordøst i kommunen. Storhaug bydel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bro- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt bydelen sitt navn.
Hillevåg ligger midt i kommunen, med Mosvatnet i nord og Ullandhaug i vest, Gandsfjorden i øst og Sørmarka i sør. Hillevåg var en del av tidligere Hetland herred. Tjensvoll var egen bydel frem til 1987, da flere bydeler i kommunen ble sammenslått. Hillevåg huser viktige institusjoner som Stavanger universitetssjukehus og Universitetet i Stavanger.
Hinna er en av bydelene som har hatt størst vekst de senere årene. Bydelen grenser til Gandsfjorden i øst, Sandnes i sør, Sola i vest og Hillevåg i nord. Bydelens landareal er 15,00 km² og kommunens høyeste punktet er Jåttånuten, 139 moh. Det har tidligere vært mye offshore-industri i Jåttåvågen, men området er under ombygging og blant annet ligger Viking Stadion her.
=== Samferdsel ===
Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i undersjøiske tunnel og ferjesamband mot Haugesund. RV13 med Ryfast-tunnelen krysser Boknafjorden til Solbakk i Ryfylke
Veitrafikk på riksvei 44 går sørover gjennom bydelene Hillevåg og Hinna til Sandnes. Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen og hadde i 2001 en årsdøgntrafikk på 45 000 kjøretøyer, mens Motorveien langs E39 har en årsdøgntrafikk på nesten 65 000 kjøretøyer.
Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Rogaland Kollektivtrafikk RKT under merkenavnet Kolumbus, og bussene kjøres av Boreal. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med grønne farger. Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums knutepunkt for bussene.
Jernbanen mellom Egersund og Stavanger åpnet 27. februar 1878. Jærbanen fikk dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes i 2009.
Stavanger lufthavn, Sola ligger i Sola kommune ca. 14 km fra Stavanger sentrum. Flyplassen Sola ble åpnet i 1937. Flyplassen har betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Flyplassen har direkte forbindelse med Aberdeen, Alicante, Amsterdam, Bergen, Berlin/Schöenefeld, Billund, Esbjerg, Frankfurt, Fuerteventura, Graz, Göteborg, Hannover, Innsbruck, Kraków, Kristiansand, Kristiansund, København, Lanzarote, Las Palmas, London/Gatwick, London/Heathrow, Málaga, Murcia, Newcastle, Oslo, Paris/Orly, Praha, Riga, Rygge, Salzburg, Sandefjord, Skien, Tenerife, Trondheim, Warszawa og Ålesund. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som har cirka 25 daglige avganger.
Bilferge går fra Stavanger til befolkede øyer i Boknafjorden. Det går også hurtigbåter fra Stavanger til Ryfylke, i rutene til Finnøy, Strand, Suldal og Sauda. Flaggruten trafikkerer strekningen Stavanger – Kopervik – Haugesund – Stord – Bergen. Internasjonale ferger gikk tidligere fra utenriksterminalen ved Strandkaien i Vågen. Den siste ruten til DFDS Seaways mellom Stavanger og Newcastle ble nedlagt 1. september 2008. Den nye utenriksterminalen ved Risavika på Sola, som sto ferdig 1. oktober 2008, skal ta over utenlandstrafikken
==== Energi ====
Rådhuskvartalet og svømmehallen varmes mest av 500 kW varmepumpe og biogass fra kloakk.
=== Religiøse forhold ===
Den norske kirke har 64,9 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer eller tilhørige (2017). Den norske kirke er organisert i 17 menigheter, fra Vardeneset i nord til Gausel i Sør, fordelt på to prostier i kommunen: Ytre Stavanger prosti og Stavanger domprosti. Menighetene samarbeider i Stavanger kirkelige fellesråd.
Stavanger var bispesete fra 1120-årene til 1682 da det ble overført til Christianssand stift, men 1. januar 1925 ble Stavanger bispedømme gjeninnstiftet. Reinald var Stavangers første biskop og den første personen i Stavanger vi kjenner navnet til. Kong Magnus – kanskje Magnus Erlingsson, skrev et privilegiebrev til Stavangerbiskopen Eirik Ivarsson hvor han gav hele «bøen» (ordet betyr bosted, og har vært tolket både som by og gård) til biskopen.
Relikviet av St. Svithuns arm var i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Helgenene forsvant brått fra det kirkelige liv ved reformasjonen, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun videregående skole, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag. Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet.
Byen har vært kjent som «misjonsbyen» på grunn av sin misjonvirksomhet på 1800-tallet. Fra slutten av 1700-tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjon, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land. Det at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger og at en fikk etablert Misjonsskolen gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Byen har også blitt kjent for sitt sterke bedehusmiljø på 1800- og 1900-tallet. Den 11. november 1876 ble Stavanger Indremisjon stiftet etter initiativ fra 40 kristne menn (vesentlig haugianere) ledet av presten Lars Oftedal. Dette er i dag IMI Kirken som i dag holder til i nabolaget til Stavanger forum på Tjensvoll. Dette var et av flere bedehusmiljøer som etablerte seg i Stavanger, særlig i Bergelandsgata som etterhvert ble kjent på folkmunne som Bedehusgatå. Enda den dag i dag lyser Norge eldste lysskilt reklame med teksten: «Jesus verdens lys» opp Stavangers Skyline fra Bergelandsgata. Ved Asbjørn Klosters arbeid ble byen også godt kjent som totalavholdsbyen noe som preget byen frem til midten av 1900-tallet.
==== Andre trossamfunn ====
Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005
=== Forsvaret ===
Siden 2003 har NATOs Joint Warfare Centre vært lokalisert på Jåttå i Stavanger. Frem til 2009 var også Fellesoperativt hovedkvarter plassert her.
Rekruttskolen KNM Harald Haarfagre, ofte omtalt som Madlaleiren, ligger på Madla. Leiren ble etablert i 1871 som 'Madlamoen ekserserplass'.
Ulsnes er en nedlagt sjøforsvarsstasjon på Hundvåg. Heimevernets avdeling HV08 avfyrer salutter herifra blant annet på 17. mai. Selv om stasjonen ikke inngår i den nasjonale basestrukturen brukes den blant annet av JWC. Et NATO FORACS anlegg er også plassert her.Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08 har hovedkvarter i Vatneleiren i Sandnes, og har det militære ansvaret for Stavanger.
=== Befolkningsutvikling ===
Stavanger hadde en lav befolkningsvekst siden middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet. Siden 1800-tallet har det være en jevn befolkningsvekst. Siden 1950-årene har befolkningen doblet seg. Særlig etter at det ble funnet olje i slutten av 1960-årene har det vært en formidabel befolkningsvekst i kommunen. Dette er mye takket være en kraftig innflytting, blant annet fra utlandet. Befolkningsutvikling i Stavanger siden 1769 per 1. januar:
=== Innvandringen ===
Etter at det ble funnet olje i Nordsjøen har innvandringen til Stavanger økt kraftig. 1. januar 2000 var det 10 916 personer med innvandrerbakgrunn i Stavanger. 1. januar 2008 var tallet 16 636. Siden 1972 har innflyttingen vært på over 4 000 per år, og jevnt stigende. I 2008 var det 8 191 inflyttere til kommunen. Den totale befolkningsveksten per år har siden 2006 vært over 2 000 nye siddiser. Andelen innvandrere med vestlig bakgrunn er 4,3 prosent og andel personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er på 9,4 prosent. 13,7 prosent av kommunens innbyggere er førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre uten norsk bakgrunn.Innvandrere i Stavanger kommune, etter nasjonal bakgrunn (de 20 største gruppene), per 1. januar 2008:
Innvandrere i Stavanger kommune, etter kontinental bakgrunn, per 1. januar 2017:
=== Vennskapsbyer ===
Stavanger har vennskapssamarbeid med nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner.
Aberdeen
Antsirabe
Esbjerg
Eskilstuna
Estelí
Fjarðabyggð
Galveston
Houston
Harlow
Jyväskylä
Macaé
Massawa
Nablus
Netanya
Toulouse
== Næringsliv ==
På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsakelig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdel av det århundret kjent for hermetikk, og i 1950-årene var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt Norges «hermetikkhovedstad», med Christian Bjelland som grunnla Chr. Bjelland & Co A/S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002.
Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting.
Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknytning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra Jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis.
Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på næring i 2007 i prosent er 0,6 i primær, 27,4 i sekundær og 71,7 tertiærnæringer. Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på sektor i 2007 i prosent er 24,4 i offentlig forvaltning og 75,6 i privat sektor og offentlige foretakIndustrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer fire etter registrert flåte av landets byer etter Oslo, Bergen og Ålesund.For fjerde år på rad ble Stavanger-regionen i 2007 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer.
=== Jordbruk og mat ===
Byen ble først utvidet i 1849. Ved kommunesammenslåingen i 1965 kom betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av befolkningsveksten og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket.
Stavanger-regionen omtales ofte som Norges svar på den franske matregionen Lyon. Gastronomisk Institutt med hovedkontor på Ullandhaug var svært viktig for satsingen på mat i Stavanger. Etter at Gastronomisk Institutt gikk konkurs, blant annet på grunn av en feil satsing i Oslo den 4. juni 2008, ble Kulinarisk institutt opprettet av stiftelsen Rogaland kunnskapspark og Rogaland fylkeskommune. De skal videreføre deler av arbeidet til Gastronomisk Institutt og fikk etterhvert kjøpt tilbake navnet, logoen og merkevaren Gastronomisk Institutt fra konkursboet.Sommeren 2007 ble mataktørene i regionen tildelt tittelen «Norwegian Centres of Expertise in Culinoloy». Måltidets Hus som er under bygging på Ullandhaug skal fungere som en plattform og innovativ arena, ikke bare for regionens FoU miljø, men også mot andre kompetansemiljø, industri og det offentlige. I juli 2008 arrangerte Stavanger europamesterskapet som kvalifisering til Bocuse d’Or. Norge var i 2008 representert ved Geir Skeie som også vant gull. Hvert år arrangeres Gladmatfestivalen i sentrum av byen. Festivalen oppsto i nettverket Matfylket Rogaland da de ville formidle mattradisjoner fra regionen. Stavanger-regionen har som mål at man skal innen 2020 være den regionen nordmenn flest forbinder med matprodukter og matopplevelser.
=== Oljehovedstaden ===
I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap Equinor har hovedkontor på Forus i Stavanger. Statens oljeselskap Equinor ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble da lagt til Stavanger. I dag har Petoro som er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel hovedkontor i byen. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger.
Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.
Jåttåvågen ved Gandsfjorden var fra 1970-årene til 1990-årene et stort industriområde, da særlig for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her.
Offshore Northern Seas er verdens nest største utstilling i sitt slag, innen olje og gass. ONS finner sted i Stavanger siste uke av august annenhvert år. Det var 38 000 besøkende i 2008, hvorav halvparten kom fra utlandet
=== Reiseliv ===
Stavanger er en populær turistby, særlig om sommeren. I de senere årene har Stavanger også blitt en av Norges mest populære anløpssted for cruiseskip. Antallet har økt jevnt de siste årene, og Stavanger er en av Europas raskest økende anløpssted for cruiseskip nord for Middelhavet. I 2009 var 99 skip og 146 000 passasjerer innom byen og i 2010 var det totalt 111 cruiseskip med cirka 175 000 passasjerer som besøkt byen.
== Historie ==
Navnet Stavanger kommer fra norrønt Stafangr. Det er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. En nyere teori mener at ordet "stav" stammer fra en kampestein av granitt (Kongssteinen) som tidligere lå på toppen av Risberget ved Breiavatnet, godt synlig fra store deler av Stavanger omegn. I Norge ble ordet "stav" brukt som et fellesord for grensemerker, noe Kongssteinen blant annet fungerte som der den lå mellom ulike gårder.Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.
De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg.
I bronsealderen (1800–500 f.Kr.) vokste det frem en rik høvdingklasse, som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Fluberget, Sunde, Hafrsfjord og Rudlå.
På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Et større antall stolpehull vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 2–300 år før Kristus. De eldste sporene av jordbruk dateres tilbake til 2200 før Kristus. På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.
=== Vikingtid og maktsenter ===
På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers fremvekst.
Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til De britiske øyer. På Nord-Jæren er det funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel ved Storgården på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden.
=== Domkirken og byen omkring i middelalder ===
Stavanger er en av Norges eldste byer. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Midt på 900-tallet opphører norrøn gravskikk i Stavanger-området, i kong Håkon den godes styringsperiode. De eldste kristne gravene under domkirken er trolig fra 900-tallet, og det kan også ha vært en trekirke der domkirken står nå.
Hersen og lendmannen Erling Skjalgsson regjerte hele Vestlandet fra Lista til Møre. Det er ulike oppfatninger om han bodde i Stavanger eller Sola. Etter at han ble drept i 1028 ble det reist et minnekors ved Kongsgata, som var hovedinnfartsveien til Stavanger.
Domkirken ble trolig påbegynt omkring år 1100 og ferdigstilt omkring 1150. Stavanger bispedømme ble opprettet trolig en gang i 1120-årene. Det har vært antatt at bybyggelsen kan ha vært sentrert mellom de to parallelle gateløpene Kirkegata og Skagen, men på grunn av få arkeologiske utgravninger, vet en egentlig lite om hvordan bebyggelsen i Stavanger var på denne tiden. Kongsgård, som var bispebolig i andre halvdel av 1200-tallet, Olavsklosteret med Olavskirken, kanskje Persklosteret med kirke, flere kirker Martinskirken, Mariakirken, Bispekapellet og kanskje Treenighetskirken, samt Korbrødregården (som var korbrødrenes samlingssted) var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Vi hører i 1200-tallets kilder om en kongsgård i Stavanger, men det er ulike omfatninger om det var Kongsgård eller en annen bygning.
En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus ga "bæen" (det er ulike oppfatninger om ordet skal tolkes som byen eller gården Stavanger) til St. Svithun. Biskopen i Stavanger var helgenens representant på jorda. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger, oppfattet kongen allerede på midten av 1100-tallet bebyggelsen rundt domkirken som en by.
Bybrannen i 1271 eller 1272 la trolig store deler av byen og flere kirker herunder Domkirken i ruiner. Det romanske skipet på Domkirken ble bevart, med unntak av taket som brant opp. Vesttårnet og koret ble revet. En reiste et nytt, høygotisk kor.
Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkeby gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Domkirkens gods og eiendommer ble i 1537 ekspropriert. Domkirken ble plyndret og St. Svithuns skrin forsvant. Det er ulike kilde om biskop Hoskuld Hoskuldsson ble henrettet. Stavanger ble i et par år lagt under superintendenten i Bergen.
=== Etter reformasjonen ===
Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for stavangerrenessansen var den innflyttede, nordtyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith.
Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen. Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen.
=== Industriby ===
Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var frem til begynnelsen av 1950-årene en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. Den 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til USA.
Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Jæderbanen til Egersund ble satt i drift i 1878 og stasjonsbygningen ble bygget på Kannikåkeren ved Breiavatnet. Den 15. april 1883 gikk sceneteppet for første gang opp i Stavangers nybygde teater på Kannikplatået, som etter hvert blir kjent som Stavangers Akropolis. Her ble det i løpet av årene 1888 til 1897 bygget flere store institusjonsbygninger slik som Rogaland Teater, Stavanger Turnhall, Stavanger Museum og de eldre delene av Stavanger sykehus. Stavanger kommunebibliotek ble i 1885 åpnet og i 1887 ble Stavanger Turistforening stiftet. Byens fotballklubb ble etablert som Idrettslaget Viking i 1899. Rosenberg MekaniskeVerksted var i 1921 blant Skandinavias største skipsverft. Stavanger ble på ny bispeby i 1925, 800 år etter opprettelsen av bispedømmet og byggingen av domkirken.
=== Andre verdenskrig ===
Den 9. april 1940 ble Sola flyplass angrepet av 6 tyske Messerschmitt Bf 110 jagerfly litt før kl. 08:00. Etterhvert kom også bombefly. Bombardementet varte i omtrent en time, før ti saktegående Junkers Ju 52 transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Løytnant Thor Tangvold, som ledet det norske forsvaret av flyplassen, kapitulerte kl. 10:00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. Mellom 200 og 300 transportfly landet og tok av i løpet av invasjonsdagen. Kort etter kl 10:00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.
Tidlig 9. april innså oberst Gunnar Spørck, som var øverstkommanderende for Jegerbataljonen, at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen samme dag flyttet til Oltedal.
Den 8. april ankret den tyske lastebåten «Roda» (6780 brt.) opp ved Ulsnes, angivelig lastet med koks. Tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last, da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, besluttet å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene, skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Tidlig om morgenen 9. april ble flere Ju 88 bombefly, som var satt inn fra angrepet på Sola, dirigert videre mot «Æger». Etter massivt angrep, som også ga tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.
Omkring kl. 12.30 var de første tyske soldatene fremme i Stavanger sentrum. Byen ble fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var nå kommet under fremmed kontroll.
Byens havnekontor var et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene ved syv – åtte tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Kl. 14:00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Kl. 15:00 hadde tyskerne under kommando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse.
Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen sluttført ved at Flekkefjordbanen ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941.
=== Krigens slutt ===
Ved krigens slutt i 1945 fikk general Franz Böhme oppgaven å gjennomføre kapitulasjonen av Festung Norwegen. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Da var det rundt 15 000 tyske soldater i Rogaland i 1945. død lenke]Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske minefelt i Rogaland, med til sammen 480 000 miner. Det tyske Wehrmacht måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland død lenke].
I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn dømt til døden og henrettet: Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen og butikkeier Reidar Haaland fra Våland [3]. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen.
Andre eksisterende saker var den såkalte metanol affæren. Innen krigens utgang hadde noen brutt seg inn i et arbeidssted utenfor Stavanger, og stjålet metanolflasker. Tyvegodset så ut som vanlige spritflasker, og solgt videre som sådan. Før hendelsen hadde kvernet seg halvveis, var det fem døde og 70 på sykehus. To av byens mer kjente spritsmuglersker var satt under etterforskning for drap.
=== Oljeby ===
Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien var fortsatt de viktigste drivkreftene i byens økonomi i 1950- og 1960-årene, og i 1973 ble verdens største gasstanker «Norman Lady» sjøsatt fra Rosenberg Mekaniske Verksted. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser, og folketallet stagnerte. Stavanger var i 1965 en relativt fattig industriby, helt nede på 18.-plass blant landets byer når det gjaldt inntekt.Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet Phillips Petroleum Co. å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse. De fleste internasjonale oljeselskapene valgte å slå seg ned i Stavanger. Dette førte til økt innvandring og flere sårt trengte arbeidsplasser. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet Ocean Traveler ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rundt 180 km sørvest for Stavanger. Riggen Ocean Viking fant olje i brønnen på Ekofiskfeltet den lille julaften i 1969.Stavanger ble for alvor «oljehovedstaden» da statens oljeselskap Statoil (nå Equinor ) ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble lagt til Stavanger. Fra 1960-årene frem til i dag har flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i StavangerOljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.I Jåttåvågen ved Gandsfjorden opplevde man også fra 1970- til 1990-årene olje-eventyret da det ble anlagt et stort industriområde for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her. I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon. Stavanger hadde i 1970 en befolkning på vel 80 000 mennesker og i dag er innbyggertallet over 121 000. Folk strømmet til fra inn- og utland, og fra utlandet kom de aller fleste fra USA og Vest-Europa.I 1969 startet undervisningen ved den statlige Distriktshøgskolen i Stavanger. Høgskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag med ca. 7 000 studenter før den 1. januar 2005 fikk status som landets femte universitet, Universitetet i Stavanger. I mai 2004 besluttet EU-landenes kulturministre at Stavangerregionen og Liverpool skulle være europeiske kulturbyer 2008.
=== Gamle Stavanger ===
Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.
Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygd på slutten av 1600-tallet.
== Kultur ==
=== Byvåpen ===
Da Alexander Kielland var borgermester, fant han en gammel signet. Motivet stemte overens med eldre dokumenter, det eldste fra 1591. Signeten er laget av Hans Johanson Rise. Den samme signeten brukes i dag av ordføreren i Stavanger.
Hvilke blader og type grein som er avbildet på byvåpenet har vært heftig diskutert, der noen mente det var en eikegrein og noen en vingrein. Botanikere er imidlertid enige om at motivet er en vintrestubbe. Noen har ment at det ville vært mer naturlig å velge en eikestubbe – ettersom Stavanger skal ha hatt store eikeskoger, reflektert i navnet Eiganes. Andre mente det var usømmelig å bruke vintre i avholdsbyen Stavanger.
Dette førte til at man i en periode fra midten av 1800-tallet frem til begynnelsen av 1900-tallet brukte eikestubbe med spirende blad inne som byvåpen. Denne tolkningen av byvåpenet kan man finne igjen i blant annet logoen til Viking Fotballklubb og på et skilt over inngangsdøren til Valbergtårnet.
Hallvard Trætteberg fikk i oppdrag å utforme det offisielle byvåpenet for Stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Av de som i bystyret særlig kjempet for det gamle merket var Anders Bærheim. Trætteberg fikk til slutt et bundet mandat, da det ble bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Ved Kongelig resolusjon 11. august 1939 ble byvåpenet fast som: «På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder». Dette brukes også som byens våpen, flagg og segl.
=== Kulturliv ===
Se også: Stavanger2008 og Stavanger kommunes kulturpris. Stavanger var sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008.
I løpet av året arrangeres en rekke arrangementer på Stavanger konserthus og Rogaland Teater og det er i dag planer om et nytt konserthus for å dekke det økende behovet i området.
Broken Column er 23 statuer som er plassert på ulike steder i Stavanger. Statuene er plassert slik at de danner en søyle ved at de er plassert etter hverandre i høyde over havet. Alle statuene er vendt i samme retning, ut mot havet. Disse statuene er i mørk bronsefarge, og er formet som menn med glatte kurver. Kunstneren Antony Gormley har laget utstillingen og skulpturene er en avstøpning av Gormley sin kropp. En utstilling med tilsvarende statuer stod en periode som kunstverket «another place» på Solastranden.
Folken er studenthus og konsertlokale i Stavanger. Det opprinnelige navnet på huset er Folketeateret. Folken ble åpnet som studenthus i 1988 og drives av Stiftelsen Studentersamfunnet Folken. Som på de andre studentersamfunnene i Norge pågår det forskjellige aktiviteter på Folken, blant annet konserter, revy, filmklubb, kunstutstillinger og debatter. Hovedvekten av arbeidet blir utført av frivillige.
=== Museer i Stavanger ===
Byen har flere muséer og samlinger, som er både lokale og nasjonale. Byens mest besøkte museum er Norsk Oljemuseum, som har hatt ti år med besøkelses rekorder fra 1998 til 2008, da nesten 95 000 personer besøkte museet og som er det eneste petroleumsmuseet i Europa.
Byens eldste museum er Misjonsmuséet som ble etablert i 1864. Museet er lokalisert i underetasjen av fakultetsbygget på Misjonshøgskolen. Muséet har omtrent 5 000 gjenstander som består av flere gjenstander av etnografisk og misjonshistorisk interesse fra de forskjellige misjonsfeltene
Stavanger Museum ble grunnlagt i 1877 og er dermed et av landets eldste museer. Stavanger Museum er en institusjon som omfatter flere historiske bygg og samlinger. Stavanger Museum består av til sammen åtte anlegg: Stavanger Museum Muségata 16, Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Ledaal, Breidablikk museum, Den kombinerede Indretning, Norsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum. I hovedmuséet finnes nå en kulturhistorisk avdeling, en zoologisk samling, og et bibliotek.
Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger er det største museet i Stavanger, målt etter antall ansatte. AmS er et statlig museum med ansvar for fornminner i Rogaland som er en del av UiS. Museet driver også omfattende formidlingsvirksomhet, og har lokaler ganske nær Stavanger Museum.
Rogaland Kunstmuseum ligger ved Mosvannet og har blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider. Museet har malerier av norske kunstnere som Edvard Munch, Christian Krohg, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Rogalandskunstnere er også representert ved blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein.
Vestlandske Skolemuseum er et museeum i Stavanger. Skolemuseet holder i dag til på Kvaleberg skole det gamle 1920-bygget. Vestlandske Skolemuseum ble etablert i 1925 og er et spesialmuseum for skolehistorie i Rogaland.
Ved vågen ligger Det norske utvandrersenteret på den vestre siden og på den østre siden av vågen ligger Valbergtårnet med sitt vektermuseeum. Norsk Telemuseum har en avdeling i Stavanger ved Løkkeveien
=== Forfattere og bøker ===
Den mest kjente Stavanger-forfatteren er Alexander Kielland. Hoveddelen av Kiellands produksjon ble utgitt sent på 1800-tallet. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger, blant annet Gift, Garman & Worse, Skipper Worse og Jacob. Kieland kom med kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Hans sønn Jens Zetlitz Kielland skrev også om barndomsårene ved Breiavannet.
Sigbjørn Obstfelder er en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, på grunn av Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk. Henrik Steffens var født i Stavanger, men han regnes som en tysk filosof, vitenskapsmann og dikter.
Alfred Hauge var en profilert, kristen kulturpersonlighet, skribent i Stavanger Aftenblad i 30 år og forfatter av rundt 50 bøker, bl.a. Cleng Peerson-trilogien om utvandringen til Amerika. Fra tradisjonelle oppbyggelige romaner endret han etter hvert sitt litterære uttrykk, og hans samlede forfatterskap er et av de mest eksperimenterende og nyskapende i etterkrigstiden.
Hvis Stavanger skulle hatt en byforfatter burde det kanskje ha vært Andreas Jacobsen, også kjent som «Ajax». Han skrev flere fortellinger om Stavanger blant annet «Johanna, Broremann og frk. Sørensen», «Far og mor te an Marton», og «Gudlabadnet te na mor». Han skrev også flere sanger slik som «Sjynt å kjøra buss». Bøkene hans bruker tykk «Siddisdialekt,» slike som «Fru Grødaland e me å Vinne Krigen,» «Ongane i Gadå,» osv.
Gottfred Borghammer skrev i alt 17 bøker med utgangspunkt i lokalhistorie fra Stavanger. Flere av bøkene er selvbiografiske. Han ga de fleste av dem ut på eget forlag. Martin Nag er en forfatter og oversetter som har skrevt en del om Norden og Øst-Europa og litteratur, kulturhistorie og sosialhistorie fra Rogaland. Gunnar Bull Gundersen var en norsk forfatter, dramatiker og lyriker som skrev en rekke bøker fra 1950-årene til midten av 1980-årene.
Av samtidsforfattere kan nevnes Arild Rein som debuterte i 1998 med romanen Hundedagane og utkom med fortsettelsen Grisekoret i 2001. Siste bok i Stavangertrilogien, Kaninbyen, kom i 2004 og ble valgt som boken «alle» skulle lese i Stavanger i kulturhovedstads året 2008 som en del av Stavanger2008 prosjektet «Gjestfrihetens kunster».
Tore Renberg er en annen forfatter i samtidens Stavanger. Med sine bøker om Jarle Klepp, en ung mann som vokser opp i Stavanger. I bøkene Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen er handlingen lagt til Stavanger og skildrer miljøet i byen.
Den lille boken Pur morgen av stavangerforfatteren Rune Salvesen ble i 2005 nominert blant ti andre til tittelen årets beste bok i Dagbladet. Salvesen har siden gitt ut to bøker, hvor den siste, Vinden ved verdens ende har handling lagt til hjembyen.
Byen har vært vert for fribyforfattere siden 1995. I Stavanger kulturhus Sølvberget arrangeres den årlige internasjonale litteratur- og ytringsfrihetsfestivalen Kapittel. Hit kommer fremtredende lokale, nasjonale og utenlandske forfattere og artister. Hvert år har festivalen et internasjonalt fokus og gjester fra flere verdensdeler. Den årlige litteraturuken på Café Sting er populær og her leser norske forfattere høyt fra sine verker.
=== Film ===
Filmmiljøet i Stavanger har markert seg nasjonalt. Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland. Målsetting er å øke kompetansen blant filmarbeidere i regionen og stimulere til økt filmproduksjon. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune.
Stavanger kommune har siden 1997 hatt en tilskuddsordning med støtte til lokal filmproduksjon. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. I tillegg ønsker man å gi støtte til allerede ferdigstilte prosjekter – primært for å bidra til kinovisning av lokalprodusert film.
Spillefilmen Mongoland ble produsert utenom den tradisjonelle infrastrukturen for norsk spillefilm. Etablering av produksjonsselskapet Sydvest Film og Filmkraft Rogaland skal sikre langsiktige fondsavsetninger til filmproduksjoner. Arild Østin Ommundsen debuterte som regissør med spillefilmen Mongoland i 2000 og har i ettertid regissert og skrevet manuset til Hjemsøkt (2003) og Monstertorsdag (2005). Ommundsen var med på å starte den nye Stavangerbølgen som kom etter Mongoland hadde premiere. I 1999 vant også Ommundsen Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad med filmen Før solen står opp.
Fem spillefilmer kan definere som «stavangerfilmer»: Mongoland» fra 2000, Alt for Egil (2004), Monstertorsdag (2004), Mannen som elsket Yngve (2008) og Jernanger (2009). Høsten 2009 hadde spillefilmen Rottenetter debut på kino. Den 30. september 2010 hadde filmen Nokas permiere i Stavanger. Filmen handler om NOKAS-ranet i Stavanger den 5. april 2004 og handlingen er lagt til Stavanger.
=== Festivaler ===
Det arrangeres årlig flere festivaler i Stavanger. Blant de mer kjente festivalene er Gladmatfestivalen, Den store Norske Humorfestivalen, Kammermusikkfestivalen, litteraturfestivalen Kapittelfestivalen, MaiJazz, World Tour Sand-volleyball, NuArt Festival, Stavanger på skeivå (Stavanger Pride) og Xplosif Hiphop-festival.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken. Kommunen har som mål at området skal fungere som et fellesskapsområde og identifisere byens egenart og identitet.
Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om.
I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby.
=== Medier ===
Stavanger er dominert av fire medievirksomheter, det største er Stavanger Aftenblad. I tillegg har man Rogalands Avis, TV Vest og NRK Rogaland som sender radio og TV fra Ullandhaug.
Byens største dagsavis, Stavanger Aftenblad, kom ut med sin første utgave i 1893. Konkurrenten Rogalands Avis kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, og fra 1906 utkom avisa som dagsavis. Det ble forsøkt å etablere en ny dagsavis i 1987, Vestkysten, men den ble bare gitt ut i to måneder.
Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavangerske Adressecontoirs Efterretninger, en håndskrevet ukeavis som trolig kom ut i 1769 og 1770. Denne avisa var ikke en vanlig nyhetsavis, men en såkalt adresseavis med privilegium til å bringe bekjentgjørelser, små artikler og annonser. Den første trykte avis i Stavanger var Stavanger Adresseavis, som kom ut med første utgave fredag 4. oktober 1833.
Stavanger Avis utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavanger Avis var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der Stavanger Aftenblad og Stavangeren ble slått sammen av Pressedirektoratet.
Studentmagasinet SmiS kommer ut fire ganger i året.
NRK Rogaland sender radio og fjernsyn til hele fylket fra studio i Stavanger. Stavanger har én TV-stasjon, TV Vest som sender lokale nyheter og reportasjer. Viking TV er TV-kanalen til fotballaget Viking FK.
=== Sport ===
Stavanger har i dag nasjonale toppklubber innen flere idrettsgrener, blant annet fotball (Viking FK), ishockey (Stavanger Oilers) og håndball (Viking Håndball). Stavanger Basketballklubb spiller i 1. divisjon både for herrer og damer, og SIF spiller i 2. divisjon fotball for herrer i 2010 etter at de rykket ned fra Adeccoligaen i 2009.
VM i Sandvolleyball ble arrangert i Stavanger i 2009, etter fler år med World Tour Sandvolleyball.
I tillegg har kommunen en rekke breddeidrettslag som Idrettslaget Brodd, Madla Idrettslag og Stavanger Turnforening, som er kommunens største idrettslag.
==== Fotball ====
Viking Fotballklubb ble stiftet i 1899 som byens første fotballklubb. Klubben har fra 1950-årene vært en av de dominerende klubbene innen norsk fotball. Viking innehar førsteplass på maratontabellen regnet fra 1948, og andreplass på maratontabellen regnet fra 1963. Klubben har tatt 8 seriemesterskap og 5 cupmesterskap. Det siste seriemesterskapet kom i 1991 og det siste cupmesterskapet kom i 2001.
Stavanger Idrettsforening ble stiftet i 1905, og SIFs fotballag var det dominerende fotballaget både i Stavanger og på Vestlandet frem til 1945. Laget hadde sin storhetstid i 1920-årene. I 2007 rykket de igjen opp til 2.divisjon, og i 2008 til 1. divisjon.
Det finnes også en rekke andre fotballklubber i byen, blant annet Brodd, Buøy, Hinna Fotball, Madla, Sportsklubben Jarl, Vaulen, Vardeneset Ballklubb, Storhaug Fotballklubb og FK Vidar.
==== Ishockey ====
Da Siddishallen sto ferdig i 1968 fikk man et innendørs helårsalternativ for ishockey i Stavanger-regionen og Viking Ishockeyklubb ble stiftet samme år. Viking Ishockeyklubb ble lagt ned i 1997; i 1998 ble Viking Hockey etablert.
I 2000 startet den finske finansmannen Hartti Kristola klubben Stavanger Oilers, som spilte sin første kamp i 2001. Kristola eide og stod for finansieringen av klubben frem til han trakk seg i 2004. Per 2013 er Tore Christiansen Oilers-eier. Klubben ble serie og norgesmester i 2011–2012-sesongen. Klubben spilte sine hjemmekamper i siddishallen frem til 1. oktober 2012 da nye DNB Arena ble åpnet.
=== Idrettsanlegg i Stavanger ===
== Parker og grøntområder ==
Det finnes flere parker og grønntområder i Stavanger kommune, både i sentrum og utenfor. Sentralt i byen ligger Breiavatnet som er omgitt av Byparken, som ble anlagt som byens første bypark i 1866–1868. Mellom Breiavatnet og vågen i byparken ligger Kiellandshagen som fikk sitt navn fordi dikteren Alexander Kiellands hus i sin tid lå her. Kiellandsparken gikk gjennom en solid oppussing i 2007 som del av tusenårsstedet i Stavanger kommune. I motsatt ende av Breiavatnet ligger det en liten park ved Byterminalen. Der ligger Utvandrermonumentet, en gave fra de norske-emigrantene i USA til menn og kvinner av norsk ætt som bygget Amerika.
Bjergstedparken nord for Gamle Stavanger er et parkanlegg og her ligger Bjergsted Musikksenter med blant annet Stavanger Konserthus, og uteområdene brukes ofte til festivaler og utendørskonserter. Lendeparken ble anlagt til ære for byoriginalen Lars Lende, og ligger oppe i bakken på vestsiden av Vågen, som danner inngangen fra sør mot Gamle Stavanger. Kannikparken danner grensen mellom Stavanger sentrum og utfarten fra byen på E39. Nordover går Løkkeveien mot Bjergsted, vestover går Madlaveien mot teateret og Bergelandstunnelen, østover mot E39. Parken ligger ved siden av Gamle Stavanger sykehus, som også har et større parkområde rundt hovedbygget. Gjennom parken renner Kannikbekken, som kommer opp til overflaten ved Statuen av den lille havfruen i Parken og som renner ut i Breiavannet. Kannikkbekken renner stort sett i rør før den kommer frem til Kannikparken.
Utenfor sentrum ligger det parkanlegg sørlig i tilknytning til de store innlandsvannene slik som Mosvatnet, Store- og Lille Stokkavatnet og Vannassen. Mosvatnet er 0,46 km² stort og er dermed det tredje største i Stavanger etter Hålandsvatnet og Store Stokkavatn. Vannet som var byens drikkevann fra 1863 til 1931, er det suverent mest brukte friluftsområdet i Stavanger. Utvalgstellingene som ble foretatt i 1995 viste at anslagsvis 560 000 personer brukte turstien rundt Mosvatnet. Syklister og joggere bruker den fine stien rundt vatnet som er 3,2 km lang. Ved sørenden ligger Mosvangen Camping, Stavanger Svømmestadion Gamlingen og Vålandsskogen og på vestsiden finner vi Rogaland Kunstmuseum. Store Stokkavatnet er 2,19 km² stort – det største i Stavanger. Rett ved Stora Stokkavatnet ligger Litla Stokkavatnet (0,15 km² stort).Turenstien rundt vannet er 8,2 km lang. I vannet ligger en holme, Storeholmen. Store Stokkavatnet var Stavangers drikkevannskilde fra 1931 til 1959, og ble senere degradert til reserve-drikkevann. I 2009 ble det degradert enda engang, og det er nå lovlig å bade i vannet.
Vannassen er en liten innsjø med friområde og parkområde rundt, plassert ved Åsen mellom Hetland og Hillevåg. Vannassen var vannverk for Hetland kommune på begynnelsen av 1900-tallet. Løypen rundt vannet er belyst, og det er offentlig tursti fra Vannasen og ned mot Mariero. Det er skog rund hele vannet.Vassåsveien avgrenser parkområdet mot en stor åpen grusplass, hvor omreisende sirkus ofte slåropp telt. Det feirers Sankthansaften her med bål. Hvert år pleier også russen på Nord-Jæren å ha flere feiringer her.
Sørmarka er et stort grøntområde med et areal på ca. 1 500 dekar som ligger ca. 4 km sør for Stavanger sentrum. Det høyeste punktet er Ullandhaug (136 m over havet) som sørmarka liggere rundt. Det aller meste av trærne man ser er plantet. Allerede i 1910 ble det igangsatt treplanting i denne delen av Stavanger, og fra ca. 1930 til 1970 ble det meste av skogen plantet av Stavanger Skoglag og skoleelever fra byen. Det er også noe eng og beitemark. Det er et godt utbygd turveinett på til sammen ca. 8 km, herav lysløype ca. 3,7 km. Her er også ridestier og sykkelløyper. I nærheten finnes UiS, Ullandhaugtårnet, Jernaldergården og Stavanger Botaniske Hage. Botaniske Hage ligger i vestskråningen under Ullandhaugtårnet og den eldste delen er urtehagen som ble anlagt våren 1977. Fra skråningen ved Ullandhaug har den botaniske hagen en vakker utsikt utover Jæren, Hafrsfjord og Nordsjøen. Hagens ene bredside vender mot universitetet, den andre mot Sørmarka med et nettverk av stier. Rekreasjonsområde har flere benker der en kan nyte utsikten og store gressarealer.
== Stavanger-dialekt og talemål ==
Stavangerdialekten kjennetegnes ved blant annet bruken av bløte konsonanter (p, t, k → b, d, g i inn- og utlyd) og bruken av Skarre-ren. Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (Eksempler: sær → ser, hæl → hel, bær → ber). Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er segmentering, det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og «hytten» i stedet for «hyttå». Det mest kjente verket om Stavanger-dialekten er Stavanger bymål skrevet av rektor Mandius Berentsen og språkforsker Amund Larsen og utgitt i 1925. Boken "Ska sei!" av Erling Jensen ble utgitt i 2009 på Commentum Forlag AS. Boken inneholder 850 ord og uttrykk fra Stavanger.
=== Lydopptak av Stavanger-dialekt ===
== Kjente personer ==
Personer fra Stavanger by kalles ofte for siddiser, dette ordet stammer antakeligvis fra det engelske ordet «citizen», eller borger.
Alexander Kielland (1849–1906), forfatter, borgermester og amtmann
Thore Horve (1899–1990), norsk sjøoffiser og viseadmiral
Christian Bjelland (1858–1927), «hermetikk-konge»
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900), forfatter
Christian Lous Lange (1869–1938), norsk fredspolitiker og vinner av Nobels fredspris
Fartein Valen (1887–1952), komponist
Sigval Bergesen d.y. (1893–1980), skipsreder
Håkon Nilsen (1913–1976), krigshelt
Reidar Kvammen (1914–1998), fotballspiller
Andreas Cappelen (1915–2008), jurist, politiker (Ap), statsråd
Torolf Smedvig (1917–1977), skipsreder
Arne Rettedal (1926–2001), politiker (H), ordfører, statsråd
Gunnar Berge (1940–), stortingsrepresentant (Ap), statsråd, leder av Den Norske Nobelkomite
Per Fugelli (1943–2017), professor (sosialmedisin) ved Universitetet i Oslo
Olav «Viking» Nilsen (1942–), fotballspiller
Per Inge Torkelsen (1953–2021), komiker og skuespiller
Mia Gundersen (1961–), sanger og skuespiller
Erik Thorstvedt (1962–), fotballspiller
Kristoffer Joner (1972–), skuespiller
Pia Tjelta (1977–), skuespiller
Brede Hangeland (1981–), fotballspiller
Alexander Kristoff (1987–), syklist, mestvinnende syklist 2015, Katusha
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Litteratur ===
Arne Bang Andersen. Fra seil til damp : Stavanger sjøfarts historie. Dreyer bok, 1978. ISBN 82-7096-079-9
Alf Axelsen med flere: Stavanger - Bilder fra en svunden tid, 1973.
Mandius Berntsen: Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn, 1939.
Anton Wilhelm Brøgger. Stavangers historie i middelalderen. Dreyer, 1915
Johannes Elgvin. En by i kamp : Stavanger bys historie 1536–1814. Stabenfeldt forlag, 1956
Gerhard Fischer. Domkirken i Stavanger (1964)
Knut Helle. Stavanger – fra våg til by (1975)
Hans Eyvind Næss: Stavanger – Vekst og glede.
Karsten Skadberg: Stavanger – Vår egen by, 1975.
Rasmus Tveteraas og Anton Wilhelm Brøgger. Stavanger 1814–1914. Dreyer, 1914
Trygve Wyller og Knut Stahl. Av Stavangers historie under okkupasjonen 1940–1945. Stabenfeldt forlag, 1959–64. 3 bind
Erik S Gundersen: Minneboken om Stavanger, 1958.
Oluf Kolsrud med flere: Stavanger 1125–1425–1925, 1925.
Sandnes, Jørn; Stemshaug, Ola (1976). Norsk stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stavanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stavanger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stavanger i Store norske leksikon
(no) Region Stavanger
(no) Stavanger-Web
(no) Byhistorisk Forening Stavanger | Stavanger Adresseavis var en avis som kom ut i Stavanger fra 1833 til 1906. I 1841 skiftet navnet til Stavanger Amtstidende og Adresseavis. | 9,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bikini_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Bikini (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Bikini kan være en betegnelse på:
Bikini (klesplagg), todelt bade- eller soldrakt
Bikiniatollen, atoll i Stillehavet
BIKINI, beredskapsstatus i det britiske forsvaret
Bikini (tidsskrift), et tidligere norsk tidsskrift | Bikini kan være en betegnelse på:
Bikini (klesplagg), todelt bade- eller soldrakt
Bikiniatollen, atoll i Stillehavet
BIKINI, beredskapsstatus i det britiske forsvaret
Bikini (tidsskrift), et tidligere norsk tidsskrift | Bikini kan være en betegnelse på: | 9,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aftenavisen_Stavangeren | 2023-02-04 | Aftenavisen Stavangeren | ['Kategori:1852 i Norge', 'Kategori:1899 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1852', 'Kategori:Aviser etablert i 1916', 'Kategori:Aviser nedlagt i 1899', 'Kategori:Aviser nedlagt i 1968', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Nedlagte aviser i Rogaland', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05'] | Aftenavisen Stavangeren ble grunnlagt i 1852. Avisen kom ut i Stavanger, men opphørte i 1899. Avisen ble startet på nytt i 1916. Avisen endret fra aftenavis til morgenavis i 1965 under navnet Stavanger Morgenavis, som opphørte å utkomme allerede etter tre år, i 1968. | Aftenavisen Stavangeren ble grunnlagt i 1852. Avisen kom ut i Stavanger, men opphørte i 1899. Avisen ble startet på nytt i 1916. Avisen endret fra aftenavis til morgenavis i 1965 under navnet Stavanger Morgenavis, som opphørte å utkomme allerede etter tre år, i 1968. | Aftenavisen Stavangeren ble grunnlagt i 1852. Avisen kom ut i Stavanger, men opphørte i 1899. | 9,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nedlagte_norske_aviser | 2023-02-04 | Liste over nedlagte norske aviser | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avislister', 'Kategori:Nedlagte norske aviser', 'Kategori:Norske aviser', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Norske avistitler som er lagt ned.
| Norske avistitler som er lagt ned.
== A ==
ABC, (1932–1940)
Adressebladet, (1855–1892)
Adresse-tidende for Brevig, Stathelle, Langesund, Bamble og Eidanger, (1849–1898)
Adressetidende for Risør, Tvedestrand og omegn, (ca. 1863–1865)
Aftenavisen Stavangeren
Aftenbladet, (1855–1881)
Agder folkeblad (I), Arendal, (1937–1939)
Agder folkeblad (II), Flekkefjord, (1948–1955)
Agdesidens blad, (1903–1904)
Agdesidens budstikke (I), (1851)
Agdesidens budstikke (II), (1863–1865)
Agitatoren, (1908–1913)
Aker og lørenskog avis, (1926–1927)
Akers vel, (1931–1946)
Akershus (avis), (1886–1943, 1945–1966)
Akershus budstikke, (1907–1923)
Akershus Folkeblad (I), Oslo, (1903–1912)
Akershus Folkeblad (II), Drøbak, (1924)
Akershus folkeblad (III), Dal, (1932–1935)
Akershus folkeblad (IV), Lillestrøm, (1951–1963)
Akershus nyheds- og avertissements-blad, (1922)
Akershus social-demokrat, (1913–1922)
Akershus-budstikken, (1896–1902)
Akershusingen, (1902–1905)
Akershusposten (I), Lillestrøm, (1890)
Akershusposten (II), Lillestrøm, (1905–1919)
Akershusposten (III), Oslo, (1920–1943)
Aktuelt distrikts-nytt, (1961)
Alarm, (1919–1940)
Allemansblad, (1873)
Alles vel, (1912–1917)
Almubladet, (1875–1876)
Alta blad, (1959)
Altafjord, (1953–1955)
Amtsbladet for Nordre Throndhjems amt (1886–1890 (?))
Andvake (avis), (1884–1887)
Andøposten, (1913–1923)
Andøya Avis, (1925–1982)
Angrep, (1934–1935)
Annoncebladet, (1920–1921)
Annoncen, (1888)
Annonsen, (1938–1939)
Arbeideravisa
Arbeiderbonden, (1922)
Arbeider-demokraten, (1936)
Arbeideren (I), Oslo, (1884–1890)
Arbeideren (II), Oslo, (1894–1917)
Arbeideren (III), Larvik, (1910)
Arbeideren (IV), Hamar, (1923–1924)
Arbeideren (V), (Oslo 1929–1940)
Arbeideren (VI) (Brumunddal 1951–1953)
Arbeideren & Gudbrandsdalens arbeiderblad, (1924–1929)
Arbeiderens vilje, (1888)
Arbeideridrett, (1926–1930, 1933–1935)
Arbeidernes avis, (1909)
Arbeidernes blad, (1898)
Arbeider-politikken, (1920–1923)
Arbeider-sport, (1931–1933)
Arbeidervennen, (1885–1886)
Arbeiderviljen, (1929–1930)
Arbeidet, (1893–1940, 1945–1949)
Arbejdernes røst, (1890–1892)
The Arctic times, (1945)
Arendals avis, (1885–1887)
Arendalsposten, (1951)
Asker, (1933–1934)
Asker blad, (1931–1932)
Asker og Bærums arbeiderblad, (1926–1928)
Askim blad, (1930)
Askim budstikke, (1930)
Askim-pressen, (1945)
Áššu (1993–2008)
Aura tidende, (1914)
Austland, (1922–1965)
Avertissementstidende, (1879)
Avholds-avisen (I), (1910)
Avholds-avisen (II), (1913)
Avisa Trondheim (Arbeider-Avisa), (1924–1996)
Avis 1 (1998–2005)
Avisen (I), Harstad, (1890)
Avisen (II), Oslo, (1893–1929)
== B ==
Banketten
Baunen (I), Skien, (1898)
Baunen (II), Rjukan, (1945)
Baunevakt (1940)
Baut skib (1906–1911)
Bellona (1807–?)
Bergen (I) (1906)
Bergen (II) (1908)
Bergenhus (1904)
Bergenhus avis (1909)
Bergenhus folketidende (1982–1896)
Bergens adressecontoirs efterretninger (1765–1889)
Bergens aftenblad (I) (1880–1889)
Bergens aftenblad (II) (1889–1942)
Bergens Annonce-Tidende (1884–1922)
Bergens Annonce-Tidende: Vestenfjeldske ugeblad (1907–1919)
Bergens avis (1900)
Bergens folkeblad (1902–1904)
Bergens handels- og sjøfartstidende (1896–1897)
Bergens morgenavis (1874–1875)
Bergens social-demokrat (1922–1927)
Bergens stiftstidende (1840–1855)
Bergenseren (I) (1857)
Bergenseren (II) (1859–1860)
Bergenseren (III) (1889–1892)
Bergenske blade (I) (1848–1854)
Bergenske blade (II) (23. september–27. september 1919)
Bergenske blade (III) (22. juni–26. august 1920)
Bergenske blade (IV) (30. mai–10. juni 1921)
Den bergenske merkur (1833–1839)
Bergensposten (1854–1893)
Bergensposten : Fram (1892–1893)
Bergensposten : Sildebladet (1870–1873)
Berlevåg avis (1930–1931)
Bestillingsmanden (1899)
Bjørgvin (1892–1926)
Bladet Harstad (1996–2000)
Blue Beret
Bodø tidende (1881–1937)
Bondebladet (nedlagt avis) (1914–1935)
Bonden (I) (1896–1897)
Bonden (II) (1909–1922)
Den borgerlige arbeider (1915–1940)
Brann (avis) (1938–1939)
Bratsberg amts avertissementstidende (1859)
Bratsberg amtstidende (I) (1840–1842)
Bratsberg amtstidende (II) (1844–1863)
Bratsberg amtstidende (III) (Ca. 1870)
Bratsberg amtstidende (IV) (1884–1901)
Bratsberg amtstidende og correspondent (1843)
Bratsberg avholdsblad (1911–1912)
Bratsberg blad (1891–1924)
Bratsberg-amts correspondent (1844–1846)
Bratsberg-Demokraten (1908–1923)
Breidablik (1895–1900, 1907–1910, 1914–1920)
Brevduen fra Moss (1833–1843)
Breviksposten (1869)
Breviks avis (1878–1881)
Breviks dagblad (1924–1954)
Bruvik / lokalavis (1952–1975)
Bruvik nytt (1946)
Bruvik-ex-pressen (1956–1957)
Brønnøy folkeblad (1915–1917)
Brønnøyposten (1905–1915)
Budstikka, (1940)
Budstikken (I), Oslo (1808–1814)
Budstikken (II), Porsgrunn (1877–1878)
Budstikken (III), Oslo (1881–1887)
Budstikken (IV), Hønefoss (1890–1891)
Budstikken (V), Rakkestad (1900–1911)
Budstikken fra Frederikshald (1844–1845)
Buskerud blad (1875–1877)
Buskerud dagblad (1924–1940, 1952–1960)
Buskerud og Vestfold (1923–1937)
Buskerud socialdemokrat (1921–1925)
Buskerud-Arbeideren, Drammen (1923–1925)
Buskeruds amtstidende (I) Hokksund (ca. 1863–1875)
Buskeruds amtstidende (II) Drammen (1881–1920)
Buskeruds amtstidende og Drammens adresse (1840–1843)
Buskeruds blad (1883–1961)
Bygda (avis) (1962–1963)
Bygdabladet (I), Trondheim (1922)
Bygdabladet (II), Brattvåg (1931–1932)
Bygdabladet og Fiskaren (1922)
Bygdebladet (I), Naustdal (1925–1929)
Bygdebladet (II), Kvam
Bygdebladet (III), Skånevik (1939)
Bygdebladet (IV), Dimmelsvik (1940–1942)
Bygdebladet (V), Ytre Arna
Bygdebladet (VI), Hareid
Bygdefolket (I), Porsgrunn (1932–1935)
Bygdefolket (II), Trondheim (1945)
Bygdenes blad (1936–1966)
Bygdenes by (1955–1959)
Bærum (avis) (1923–1932)
Bærum og Askers blad (1918–1922)
Bærum-politikken (1932–1935)
Bærums blad (1909–1918)
Bærums vel (avis) (1924–1925)
Bøndernes blad (1933–1934)
== C ==
Christiania adresse-tidende (1842–1857)
Christiania avertissementsblad (1862–1864)
Christiania dagblad (1863–1864)
Christiania nyheds- og avertissements-blad (1864–1866)
Christiania-Posten (1848–1863)
Christianias almindelige adresse-tidende (1841–1842)
Christiania-telegrafen (1833)
Christiansandske uge-blade (1780–1788)
Christianssands adresse-contors efterretninger (1790–1838)
Christianssands Tidende (1883–1942, 1945–?)
Christianssands tidende : sørlændingen (1912–1918)
Christianssands tilskuer (1888–1889)
Christianssandsposten (1839–1847)
Christianssands-stifts correspondent (1848)
Christianssunds adresseavis (1857–1876)
Christianssunds handels-, søfarts- og adressetidende (1873–1876)
Christiansundsposten (1855–1856)
Christiansunds dagblad (1894–1896)
Christiansunds tidende (ca. 1872)
Den Constitutionelle (1836–1847)
Correspondenten (I), Skien (1846–1883)
Correspondenten (II), Tvedestrand (1899–1900)
== D ==
Dag (I), Haugesund (1905–1907)
Dag (II), Horten (1908)
Dag i norden (1889–1890)
Dagbladet Hedmark (1943–1945)
Dagbladet Sørlandet (1906–1990)
Dagbladet Rogaland
Dagen (I), Bergen (1875–1876)
Dagen (II), Oslo (1878–1888)
Dagen (III), Finnsnes (1907)
Dagens krav (1912)
Dagens kurs (1916)
Dagens liv (1913)
Dagens nyheder (1875–1877)
Dagens Nyheter, Harstad (1924–1931)
Dagens nyt (I), Narvik (1904)
Dagens nyt (II), Ålesund (1905–1907)
Dagens tanker (1925–1926)
Daggry (1912–1925)
Daglige nyheder (I), Oslo (1870)
Daglige nyheder (II) Bergen (1873–1875)
Dagrenning (1944–1945)
Dagsavisa (1945–1954)
Dagsavisen (1897–1911)
Dagsnytt (1947–1948)
Dagsposten (1877–1945)
Dagsposten : billednumer (1898–1909)
Dagsposten : trønderen (1887–1942)
Dale-Gudbrand (I), Lillehammer (1907–1909)
Dale-Gudbrand (II), Tretten (1935–1945)
Dalernes tidende (1885–1934)
Dania (Ca. 1884)
De bergenske Adressecontoirs-Efterretninger
Demokraten (Hedmark)
Den lille Trondhjemske Tilskuer
Den Nye Social-Demokraten (Arbeider-Politikken) (1920–1927)
Drammens Tidende (1815–1832)
DrammensAvisa Fremtiden (Fremtiden) (1905–2000)
Dølen (I) Oslo
Dølen (II) Larvik
Dølen (III) Risør
== E ==
Egersundsposten (1865–1940)
Eidsiva (1909–1936)
Eidsiva folkeblad (1906)
Eidsvold (1893–1901)
Eidsvoll (1927)
Eidsvoll arbeiderblad (1927–1942, 1945–1951)
Eidsværket (1906)
Eiendoms-, hotel- & leie-tidende for Christiania og omegn (1892)
Eiker Avis (1968)
Eikerposten (I), Hokksund (1930)
Eikerposten (II), Vikersund (1964–1968)
Ekers avis (1859–1863)
Ekstrabladet (I), Oslo (1913)
Ekstra-bladet (II), Moss (1920–1922)
Ekstrabladet (III), Oslo (1930–1932)
Ekstra-bladet (IV), Oslo (1939)
Elverums blad (1886)
Express (1915–1933)
== F ==
Farsundsposten (1874)
Fedraheimen (1877–1891)
Fellesavis. Hamar stiftstidende. Gudbrandsdølen. Laagen. (1931)
Fellesavisen (I), Lillehammer (1945)
Fellesavisen (II), Harstad (1945)
Fellesbladet Nordtrønderen og Namdalen (1944–1945)
Fellesutgaven (1940)
Finmark social-demokrat (1924–1925)
Finmarken (1899–1944)
Finmarkens amtstidende (I), Oslo (1832)
Finmarkens amtstidende (II), Hammerfest (1870)
Finmarkens amtstidende (III), Vadsø (1871–1944)
Finmarkens og Nordlands amtstidende (1832–1833)
Finnmark folkeblad (I), Vadsø (1923–1929)
Finnmark folkeblad (II), Hammerfest (1942–1945)
Finnmark framtid (1955–1960)
Finnmark Fremtid (1924–1940)
Finnmark Tidende (1947–1966)
Finnmarkingen (I), Vadsø (1875)
Finnmarkingen (II), Vadsø (1961)
Finnmarknytt (1929–1933)
Firda (I), Bergen (1890–1893)
Firda Folkeblad (1919–1992)
Firda- og sygnafylkets avis (1887–1889)
Firdanytt (1952)
Fiskaren (1923–2008)
Fisker-avisen (I), Kristiansund (1929)
Fisker-avisen (II), Trondheim (1930)
Fiskeribladet (1946–2008)
Fjeldposten (1868–1887)
Fjellposten (1906–1918)
Fjordaposten (1923–1940)
Fjordbuen (1930)
Fjordenes Blad (1874–1920)
Fjordguten (1901–1904)
Fjærlands tidende (1884–1885)
Flekkefjords budstikke (1874–1890)
Flekkefjords og Farsunds avertissementsblad (1865–1873)
Flekkefjordsposten (1893 – 1973)
Flodbølgen (1931)
Flyveblad (Ca. 1842)
Folden (1940–1943)
Folgefonn (1939–1941)
Folk og fedreland (1940)
Folkebladet (I), Notodden (1927)
Folkebladet (II), Kristiansund (1928–1935)
Folkebladet (III), Lillehammer (1936)
Folkebladet (IV), Sarpsborg (1939–1940, 1945–1946)
Folkebladet (V), Odda (1945)
Folkebladet for Sogn og Fjordane (1942–1945)
Folkedybet (1907–1920)
Folkerøsten (I), Skien (1899–1911)
Folkerøsten (II), Kirkenes (1928–1932)
Folket vaart (Ca. 1874)
Folketanken (I), Nes (1885)
Folketanken (II), Gjøvik (1889–1891)
Folketanken (III), Risør (1888–1945)
Folketidende (I), Mandal (1865–1879)
Folketidende (II), Trondheim (1878–1891)
Folketidende (III), Trondheim (1891–1922)
Folketidende (III) : landsudgaven, Trondheim (1891–1921)
Folkets avis (I), Oslo (1867)
Folkets avis (II), Moss (1875–1876)
Folkets avis (III), Oslo, se: Vestlands-Posten : folkets avis (III)
Folkets avis (IV), Bergen (1915–1920)
Folkets avis (V), Porsgrunn (1937)
Folkets blad (I), Bergen (Ca. 1876)
Folkets blad (II), Flekkefjord (1900)
Folkets blad (III), Moss (1923–1927)
Folkets blad (IV), Moss (1940–1941)
Folkets Dagblad (1921–1922)
Folkets Framtid (1946–2005)
Folkets frihet (I), Kirkenes (1918–1942)
Folkets frihet (II), Kirkenes (1944)
Folkets krav (I), Tynset (1905)
Folkets krav (II), Tromsø (1913–1916)
Folkets krav (III), Oslo (1921)
Folkets ret (1915–1920)
Folkets rett (1923–1927)
Folkets røst (I), Oslo (1850)
Folkets røst (II), Askim (1917–1959)
Folkets tidende (1891–1907)
Folkets vel (I), Voss (1887)
Folkets vel (II), Lærdal (1888–1890)
Folkets vel (III), Oslo (1892–1900)
Folkeviljen, Harstad (1911–1941, 1945–1956)
Folkevår (1939)
Folla (1965–1966)
Follo (I), Ski (1929–1940)
Follo (II), Ski (1953–1957)
Follo aftenavis (1929–1930)
Follo Arbeiderblad (I), Drøbak (1922–1924)
Follo arbeiderblad (II), Ski (1947–1953)
Follo avis (I) (1930–1931)
Follo socialdemokrat (1919–1922)
Follo tidende (1875–1883)
For by og land (1876–1877)
For ethvert hjem (1902–1922)
For frihet (1934–1935)
Forposten (1900–1905)
Forstadsposten (1929–1942)
Fosens blad (1918–1941)
Fosna-Arbeideren (1926–1929)
Framgang (avis) (1886–1896)
Framsteg (I), Namsos (1898)
Framsteg (II), Steinkjer (1906–1908)
Framstig (I), Volda (1910–1911)
Framstig (II), Volda (1913–1919)
Framsyn (1935–1936)
Freden (1913)
Frederikshalds budstikke (1846–1853)
Frederikshaldsposten (1842–1843)
Frederikshalds avis (1910–1935)
Frederikshalds tilskuer (1856–1910)
Fredriksstad (avis) (1886)
Fredriksstad og omegns tidende (1912–1916)
Fredriksstad tilskuer (1867–1912)
Fredriksstads avis (1887)
Fredrikstad blad og Folden (1943–1945)
Fredrikstad dagblad (1889–1941)
Fredrikstad tidende (1877–1878)
Fredrikstad-posten (1901–1902)
Fredrikstad-pressen (1945)
Fredrikstads tidende (1814)
Fredrikssten (avis) (1897–1903)
Fredriksten (avis) (1940–1941) – Se Halden Arbeiderblad
Fredriksværns adresse og Laurvigs correspondent (1847)
Fredriksværns-posten (1884–1886)
Fremad (I), Larvik (1892)
Fremad (II), Oslo (1894–1900)
Fremmedbladet (I), Oslo (1901)
Fremmedbladet (II), Oslo (1914)
Fremskridt (avis) (1885–1931)
Fremtid (avis) (1903)
Fremtiden, se DrammensAvisa Fremtiden (1905–2000)
Fri presse (I), Stabekk (1907–1908)
Fri presse (II), Stabekk (1929–1930)
Fridom (1945–1947)
Det frie ord (1913)
Den frie Rørospresse (1945)
Friheten (I), Svolvær (1923–1928)
Frihetskampen (avis) (1936)
Den frimodige (1848–1853)
Frisind og framsteg (1899)
Frisindet folkeblad (1924)
Frit ord (1907–1908)
Fritt arbeid (1932–1935)
Fritt Folk (I), Høyanger (1923–1928)
Fritt Folk, Oslo (1936–1945)
Fritt Norge (1945)
Fritt samfund (1926–1928)
Front und heimat (1944–1945)
Fronten (avis) (1932–1940)
Frøyavisa (1973–1988)
Fylkesavisen (1931–1954)
Fylkesavisen i Vestfold (1931)
Fylkestidene for Sogn og Fjordane (1930–1942, 1948–1957)
Fylket
Fylkingen (1935–1940)
Fædrelandet (I), Bergen (1843)
Fædrelandet (II), Oslo (1868–1892)
Fælles-avisen (I), Moss (1921)
Fællesavisen (II), Tønsberg (1923)
Færder (avis) (1908–1914)
Følg med (1909)
1ste mai (I), Stavanger (1895)
1ste mai (II), Stavanger (1899–1940, 1945–1955)
== G ==
Gaula (I), Trondheim (1929–1931)
Gaulardølen (1898–1902)
Gaudalens blad (I), Støren (1924–1935)
Gauldalens blad (II), Støren (1951)
Gauldals folkeblad (I), Trondheim (1933–1934)
Gauldals folkeblad (II), Trondheim (1936–1940)
Gauldals folkeblad og Strinda folkeblad (1934–1936)
Gauldølen (I), Orkdal (1906–1909)
Gauldølen (II), Orkdal (1916)
Germaneren (1942–1945)
Germania (1940)
Giv agt (1900–1909)
Gjallarhorn (avis) (1936–1940)
Gjøviks Blad (1884–1920)
Glomdalens Arbeiderblad (1923–1927)
Glomdalens tidende (1870–1873)
Glomdølen (1921–1923)
Glommen (1888–1941)
Glommendalen (1885–1914)
Glommendalens annonce-tidende (1926–1927)
Glommendalens frihetsblad (1919–1921)
Glommendalens social-demokrat (1915–1923)
Grannen (1943 – 1958) (nynorsk ca. ukentlig bilag til nåværende Agder)
Grenmar (1877–1954)
Grimstad & omegns arbeiderblad (1922)
Gry (1900–1901)
Grünerløkkens annoncetidende (1895–1897)
Grømstad-posten (1887–1940, 1945–1951)
Gudbrandsdal arbeiderblad (1953)
Gudbrandsdal bygdeblad (1934–1940)
Gudbrandsdal folkeblad (1930–1934, 1937–1942)
Gudbrandsdalens Arbeiderblad (1923–1924)
Gudbrandsdalens blad (1900–1904)
Gudbrandsdalens folkeblad (1909–1930)
Gudbrandsdalens Social-Demokrat (1919–1923)
Gula Tidend
Gaa paa (I), Oslo (1895–1899)
Gaa paa (II), Porsgrunn (1905)
== H ==
Hadelands tidende (1882–1888)
Hadelændingen (1873–1878)
Halden (1882–1941)
Halden Dagblad (2000–2009)
Halden-Pressen (1945)
Hallingdals tidend (1923)
Hallingen (I), Oslo (1914)
Hallingen (II), Oslo (1922–1924)
Hamar annonseblad (1927–1928)
Hamar frie presse (1945)
Hamar Stiftstidende (I), Hamar (1866–1916)
Hamar stiftstidende (II), Hamar (1929–1943, 1945–1959)
Hamar stiftstidende & Oplandenes avis (1916–1929)
Hamars adresse-tidende (1850)
Hamars Budstikke (1847–1859 (?))
Hamars budstikke og stiftstidende (1866)
Hammerø tidende (1907–1909)
Handelsbladet (1903–1926)
Handels- og industribladet (1898–1900)
Handels- og søfarts-tidende (1870–1873)
Hardanger Arbeiderblad (1923–1940, 1946–1949)
Hardanger bygdeblad (1931–1942, 1945–1967)
Hardanger folkeblad. Hardanger arbeiderblad (1945–1946)
Hardanger social-demokrat (1919–1923)
Hardangeren (I) (1871)
Hardangeren (II) (1873–1877)
Hardanger-nytt (1963)
Hardingen (avis) (1870-årene)
Harefoden (1870-årene)
Haugaland Arbeiderblad (1939–1941, 1945–1955)
Haugarland arbeiderblad (1931–1938)
Haugesunderen (1884–1912)
Haugesunds arbeiderblad (1926–1929)
Haugesunds budstikke (1880–1884)
Haugesunds dagblad (I) (1895–1896)
Haugesunds dagblad (II) (1912–1942, 1945–1973)
Haugesunds folkeblad (1910–1926)
Haugesunds Social-Demokrat (1921–1926)
Haugesunds-Pressen (1943–1945)
Haus bygdeblad (1946, 1949–1953)
Havgula (1915–1916)
Hedemarkens adresseavis (1904)
Hedemarkens amtstidende (1846–1941, 1948–1959)
Hedemarkingen (1943–1945)
Hedmark (1943)
Hedmark folkeblad (1949)
Hedmark fylkes social-demokrat (1922–1925)
Hedmark fylkesavis (1935)
Heimdal (1900–1905)
Heimebladet (1870-årene)
Heimhug (I), Time (1872)
Heimhug (II), Ørsta (1898–1901)
Heimkjær (1903–1920)
Heimskringla (1894)
Helgeland (1903–1957)
Helgeland folkeblad (1942–1945)
Helgelands tidende (1875–1936)
Helgelands-demokraten (1916–1919)
Helgelandsposten' (1930–1934)
Helgelenderen (1919–1920)
Helgelænderen (1872–1874)
Hermod (avis) (1895–1903)
Herredsposten (1928–1931)
Hirdmannen (1940–1945)
Holmestrand arbeiderblad (1932–1934)
Holmestrand blad (1906–1908)
Holmestrands tidende (1934)
Holmestrandsposten (1843–1902)
Homla (I), Trondheim (1898–1899)
Homla (II), Hommelvik (1912–1914)
Hommelviken (1907–1913)
Horda Tidend (1929–1941, 1949–?)
Hordabladet (1931–1932)
Hordalands avis (I) (1917–1918)
Hordalands avis (II) (1931–1940)
Hordalands budstikke (1906–1907)
Hordalands tidende (1912)
Horden (1910–1912)
Horten Arbeiderblad (1929–1940, 1945–1962)
Horten blad (1933–1937)
Horten dagblad (1927–1929)
Horten avis (1875–1926)
Hortens blad (I), Horten (1851)
Hortens blad (II), Horten (1893–1905)
Hortens tidende (1902)
Hortensposten (1903–1904)
Hotelavisen (1902–1941)
Hotel- & restaurantbladet (1915–1929)
Hotel-, restaurant- & turisttidende (1909–1915)
Hovedstaden (1899–1901)
Husmanden (1883–1887)
Hverdagen (1931–1932)
Høirebladet (1914–1915)
Hønefos tidende (1890–1898)
Hønefoss og Oplands socialdemokrat (1913–1927)
Hørdafylket (1912–1920, 1923–1924)
Høyanger Avis (1929–1940)
Haalogaland (avis) (1902–1941, 1949–1954)
== I ==
Idd og marker (1936–1942)
Idrettsbladet (I), Horten (1927)
Idrettsbaldet (II), Oslo (1933–1934)
Indhereds tidende (1888)
Inhereds-posten (1862–1924)
Indherred (1910–1919)
Indlandsposten (1897–1941, 1945)
Indre Akershus (1908–1928)
Indre Senjen (1909–1912)
Indre Østfold (1924–1926)
Indtrøndelagens socialdemokrat (1912–1923)
Indtrønderen (1883–1896)
Innfjordingen (1928–1929)
Innherad (1944)
Innherreds avis (1933–1934)
Innherreds folkeblad (1900–1944, 1951–1952)
Inntrøndelag tidend (1946–1947)
Inntrøndelagen (1897–1940)
== J ==
Jadar (1898)
Jan Mayen news (1961–1963)
Jarlsberg og Larviks amtstidende (1838–1940)
Jarlsberg og Laurvigs Amtstidende (1834–1836)
Jarlsberg tidende (1892–1893)
Jarlsbergeren (1874–1875)
Jarlsbergs fogderis og Tunsbergs bys adressetidende (ca. 1844–1854)
Jarlsbergs tidende (1868)
Jens Christensens Tronhjemske løverdagsaften (1819)
Jernbaneavisen (I), Oslo (1887–1910)
Jernbaneavisen (II), Oslo (1913)
Jernbanebladet (1902–1930)
Jernbane- & sporvognsavisen (1916)
Jernbanetidende (1911–1912)
Jordbrukeren (1899–1926)
Jæderens avis (1895)
== K ==
Kamerad im norden (1940–1941)
Karmsundsposten (1861–1915)
Karmøens tidende (1904–1916)
Karmøy-posten (1911–1939)
Kellneren (1907–1909)
Kirkenes (1943–1944)
Klassekampen (I) (1909–1940)
Kobben (avis) (1902)
Kommunebladet (1926–1928)
Kongelige privelegert adrese contoirs efterretninger udi Christiansands stift (1769–1770)
Kongsberg adresse (1842–1909)
Kongsberg blad (1887–1908)
Kongsberg dagblad (1908–1942, 1945–1960)
Kongsberg tidende (1913–1942, 1958–1967)
Kongsbergeren (1887–1888)
Kongsvinger Arbeiderblad (1926–1943)
Kongsvinger avis (1969-1971)
Kopervik tidende (1912–1931)
Kragerø adresse (1845–1860)
Kragerø avertissementsblad (1873–1874)
Krageø social-demokrat (1910)
Kragerø tidende (1882–1894)
Kragerøposten (1928–1932)
Kristiania (avis) (1898–1900)
Kristiania adresseavis for tjenestesøgende (1884–1885)
Kristiania nyheder (1893–1894)
Kristianiaposten (I), Oslo (1880)
Kristianiaposten (II), Oslo (1885–1896)
Kristians amts blad (1890)
Kristians amtstidende (I), Lillehammer (1855–1859)
Kristians amtstidende (II), Gjøvik (1861–1883)
Kristiansand social-demokrat (1921–1923)
Kristianssands dagblad (1902–1905)
Kristianssands stiftsavis og adressekontors-efterretninger (1839–1896)
Kristiansundsposten (I), Kristiansund (1882–1911)
Kristiansundsposten (II), Kristiansund (1936)
Kristiansundsposten (III), Kristiansund (1940)
Kritikken (1946)
Krydseren (1849–1854)
Kvinnefronten
Kysten (1901–1911)
== L ==
Laksevaags avis (Ca. 1874–1875)
Laksevågsposten (1937–1940)
Land (1923–1928)
Landboe-avisen (1833–1843)
Landhandleren (1904–1907)
Landhandleren (1934-?)
Landhandlerforeningens blad (1906–1908)
Landingen (1963)
Landmandsposten (1896–1918, 1923–1940)
Landmandspostens nationaløkonomiske kvartalstidende (1907)
Landsbladet (I), Oslo (1892–1911)
Landsbladet (II) Sørumsand (1913–1920)
Langesund (I) (1904–1905)
Langesund (II) (1950–1969)
Langesunds avis (1897–1898)
Langesunds blad (I) (1882–1883)
Langesunds blad (II) (1916–1950)
Langesundsposten (1906–1915)
Larvik Blad (1945–1946)
Larvik Dagblad (1943–1945)
Larvik Morgenavis (1947–1965)
Laurdagskvelden (1898–1901)
Laurvigs Blad (1858–1900)
Lauvsprett (1907–1914)
Laxeposten (Hordaland)
Leksværingen (1937–1941)
Lenviken avis (1904–1908)
Lenvikens avis (1894)
Levanger avis (I) (1903–1907)
Levanger avis (II) (1943–1944)
Lifjell (avis) (1954–1963)
Den lille fortæller (1829–1830)
Lillesanderen (1936–1938)
Lillesands avis (Ca. 1927–1928)
Lillesands tidende (I) (1882–1884)
Lillesands tidende (II) (1918–1921)
Lillesands tilskuer (1886–1918)
Lillestrøm avis (1933)
Lillestrøm blad (1934–1942, 1945–1949)
Lillestrømsposten (1921–1931)
Lista og Lyngdal tidend (1938)
Lister (1878–1881, 1883–1934)
Lister og Mandals amtstidende (I) (1843–1850)
Lister og Mandals amtstidende (II) (1914–1919)
Lister og Mandals amtstidende og adresseavis (1858–1914)
Lofoten (I), Kabelvåg (1895–1897)
Lofoten (II), Stamsund (1932)
Lofoten folkeblad (1933–1940)
Lofoten avis (1906–1907)
Lofotens budstikke (1895–1897)
Lofotens tidende (1880–1895)
Lofot-Tidende (1952–1958)
Lokal-avisen : lokalt blad for Bækkelaget, Nordstrand og Ljan (1917)
Lokalavisen Romerike
Lokalen, Askim (1959)
Lokalposten (I), Rakkestad (1930–1941)
Lokal-posten (II), Oslo (1956–1966)
Luren (1891–1894)
Lyngens nyheder (1894)
Lyngens tidende (1893–1894)
Lysingsbladet (1945)
Lyskasteren (avis) (1912)
Lødingen avis (1938–1939)
Lødingens tidende (1902–1903)
Lørenskog-Arbeideren (1926–1927)
Laagen (avis) (1924–1945)
== M ==
Mandals avis (1933–1940, 1947–1956)
Mandalsbladet (I) (1851)
Mandalsbladet (II) (1899–1901)
Marnar tidende (1936–1940)
Mauren (1907–1911)
Mea (1919–1921)
Meddelelser, Modum (1945)
Meldingsbladet for Tvedestrand og omegn (1945)
Menigmands blad (1875–1877)
Midhordaland (1955–1956)
Midhordland (1972–1990)
Midtfylkets avis (1929–1932)
Midthordlands avis (1925–1932)
Midt-Norge (1933–1934)
Min Áigi (1993–2008)
Mjølner (I) (1897–1900)
Mjølner (II) (1923)
Mjøsa (avis) (1925)
Mjøsbyenes socialdemokrat (1924–1925)
Mjøsposten (1884–1886)
Modums avis (1936)
Molde Annonceblad (1893–1928)
Molde blad (1884–1887)
Molde søndagsblad (1830-årene)
Morgenavisen (1902–1984)
Morgengryet (1883–1893)
Morgengryet : folkets talsmand (1890–1891)
Morgen-nyt (1914–1915)
Morgenposten (1866–1971)
Mosjøpressen (1945)
Moss aftenblad (1904–1922)
Moss arbeiderblad (I) (1922–1927)
Moss arbeiderblad (II) (1945–1957)
Moss blad (1899–1900)
Moss morgenblad (1933)
Moss og Follo blad (1957–1960)
Moss og omegns arbeiderblad (1927–1940, 1945)
Moss socialdemokrat (1912–1923)
Moss tidende (I) (1874–1875)
Moss tidende (II) (1895–1899)
Moss tilskuer (1843–1943, 1945–1960)
Mossingen (1926)
Motornytt (I) (1929–1933)
Motornytt (II) (1937)
Møre Arbeiderblad (I), Ålesund (1923–1931)
Møre arbeiderblad (II), Trondheim (1932)
Møre arbeiderblad (III), Kristiansund (1935)
Møre bygdeblad (1932–1940)
Møre dagblad, Kristiansund (1927–1943, 1945–1955)
Møre folkeblad (1924–1927)
Møre social-demokrat (1921–1931)
Møre tidend (1917–1921, 1926–1927)
Møre tidende (1898–1903)
Møre venstreblad (1922–1923)
Møringen (I), Ekset (1869–1873)
Møringen (II), Ålesund (1898)
Møringen (III), Ålesund (1923–1924)
== N ==
Namdalen (avis) (1920–1942)
Namdalens Blad (1889–1919)
Namdalens Folkeblad (1899–1942, 1945–1963)
Namdalens Socialdemokrat (1917–1923)
Namdals tidende (1864–1877)
Namdalsposten (I) (1876–1889)
Namdalsposten (II) (1947)
Nannestad og omegns budstikke (1938)
Narvik dagblad (1902)
Narvik tidende (1900–1910)
Narvikposten (1942–1943)
Nasjonal samling (avis) (1934–1936)
Nasjonalbladet (1922–1928, 1932–1942)
Nasjonaltidende (1931–1933)
Nationalbladet (I) (1852)
Nationalbladet (II) (1895–1907)
Nationalposten (I) (1912–1920)
Nationalposten (II) (1933)
Nationaltidende (1888–1890)
Nauma (1903–1904)
Nedenes amts landbotidende (1879–1903)
Nedenæs amtstidende (1867–1924)
Nedenæs og Robygdelagets amts-tidende (1853)
Nedenæs og Robygdelagets amtstidende og Arendals adresseavis (1857)
Nedenæs-posten (1890)
Nedre Romerike (1943–1945)
Nes og Helgøya (1957–1967)
Nesbuen (1949–1951)
Nesjar (1896)
Nesnaposten (1915–1917)
Nesodden (avis) (1926)
Nesodden Budstikke (1961)
Nesodden herredsavis (1933–1942)
Nidaros (1902–1941, 1945–1957, 1959–?)
Nor og syd (1879–1880)
Nordenfjeldsk tidende (1874–1921)
Nordenfjeldske handels-, sjøfarts- og industri-tidende (1902)
Norderhov (1897–1899)
Nordfjord (1896–1942)
Nordfjord Folkeblad (1933–1940, 1948–1952)
Nordhordland (1937–1942)
Nordhordlands avis (1899–1903)
Nordkapp (1884–1942, 1949–1954)
Nordland (1894–1943)
Nordland Arbeiderblad (1931–1940, 1945–1958)
Nordland fylkes social-demokrat (1926)
Nordlandet (1913)
Nordlands amtistidende (1862–1886)
Nordlands annonceblad (1902)
Nordlands avis (1893–1940, 1949–1978)
Nordlands bondeblad (I), Hemnesberget (1921–1922)
Nordlands bondeblad (II), Sandnessjøen (1923–1927)
Nordlands folkeblad (1880–1941, 1945–1955)
Nordlands Framtid (1922–1940, 1945–2002)
Nordlands nytt (1918–1940))
Nordlands og Finmarkens amtstidende (1837)
Nordlands Social-Demokrat (1914–1922)
Nordlands trompet (1909–1915, 1918)
Nordlandskysten (1914–1917)
Nordlandsposten (1886–2002)
Nordlendingen (1888–1922)
Nordlyset (1843–1847)
Nordmanden (I), Fredrikstad (1880)
Nordmanden (II), Oslo (1882–1883)
Nordmanden (III), Oslo (1882)
Nordmanden (IV), Oslo (1891)
Nordmanden (V), Oslo (1892–1901)
Nordmannen (I) (1888–1891)
Nordmannen (II) (1941–1942)
Nordmør (I) (1903–1921)
Nordmør (II) (1933–1940)
Nordmøre (avis) (1959–1960)
Nordmøringen (1915–1942, 1946–1959)
Nordmørsposten (I), Kristiansund (1903–1910)
Nordmørsposten (II), Kristiansund (1927–1930)
Nordmørsposten (III), Ålesund (1940)
Nordmørsposten (IV), Kristiansund (1986–1990)
Nord-Norge (I), Tromsø (1912–1913)
Nord-Norge (II), Narvik (1927–1929)
Nord-Norges avis (1916–1917)
Nordnorges bondeblad (1932–1935)
Nordnorges folkeblad (1936)
Nord-Norges idrettsblad (1924)
Nordposten (1885–1887)
Nordre Bergenhus amtstidende (1874–1930)
Nordre Bergenhus amtstidende : ved Arnen (1887–1892)
Nordre Bergenhus folkeblad (I) (1887)
Nordre Bergenhus folkeblad (II) (1906–1919)
Nordre Trondhjems amtstidende (1849–1940, 1945–1953)
Nordstjernen (1847–1851)
Nordstrands avis (1925–1939)
Nordstrand-Vellenes avis (1930–1931)
Nord-Trøndelag (1919–1922)
Nord-Trøndelag og Inntrøndelagen (1940–1952)
Nord-Trøndelag og Nordenfjeldske Tidende (1922–1940)
Nord-Trøndelag tidend (1950–1951)
Nordtrønderen (avis) (1883–1942)
Nordtrønderen og Namdalen (1942–1963)
Noreg (I), Skien (1934–1935)
Noreg (II), Oslo (1937–1944)
Noreg (III), Trondheim (1961)
Noregsposten (1960)
Norge (I) (1866)
Norge (II) (1877–1880)
Norge (IV) (1905)
Norge fritt (1938)
Norges blad (1899)
Norges fremtid (1924–1941)
Norges idrettsblad (1941–1944)
Norges Kommunistblad (1923–1929)
Norges vei (1936)
Norgesposten (1939–1940)
Norig (1909–1933)
Norsk arbeidsliv (1942–1945)
Norsk bestillingsmandsblad (1907–1920)
Norsk folkeblad (1939–1940)
Norsk forbundsblad (1912)
Norsk handels- og søfarts-tidende (1874–1888)
Norsk handels-tidende (I) (1825–1847)
Norsk handelstidende (II) (1865–1870)
Norsk hotel- & restaurantavis (1900–1902)
Norsk idrett (1936)
Norsk industri- og handels-tidende (1888)
Norsk jernbaneblad (1903–1905)
Norsk kunngjørelsestidende (1883–1937)
Norsk landboeblad (1810–1816)
Norsk sjøfartsblad (1909–1919)
Norsk søfartstidende (1886)
Den norske fisker (1915–1916)
Norske Intelligenssedler (1763–1920)
Det norske nationalblad (1815–1821)
Den norske rigstidende (1815–1882)
Den norske veiviser (Ca. 1870)
Notice fra addr.cont. i Stav. (1770)
Notodden blad (1931)
Notoddens nyheds- og avertissements-blad (1909–1910)
NS (1933)
Ny Dag (I), Gjøvik (1913–1925)
Ny dag (II), Kongsvinger (1937)
Ny post (1910)
Ny Tid (I), Trondheim (1899–1939, 1945–1947)
Ny Tid (II), Oslo (1954–1967)
Nybrot (avis) (1904–1907)
Nybrott (1911–1984)
Det nye Kingsbay (1956–1963)
Nye Luren (1914)
Det nye Møre tidend (1928–1932)
Det nye samfund (1954–1959)
Den nye social-demokraten (1923–1927)
Den nye statsborger (1837–1838)
Det nye system (1887–1896)
Den nye tid (I), Askim (1940–1941)
Den nye tid (II), Sarpsborg (1940–1943)
Nyhedsblad for almuen (1876)
Nyhedsblad for folket (1874–1875)
Nyheds- og avertissementsblad for Hamar og omegn (eller Oplandene) (1874–1876)
Nyheds- og avertissements-blad for Lillesand og omegn (1880)
Nyhetsbladet (1927–1928)
Nyt land (1919–1931)
Nytt fra Norge (flypostavis) (1954–?)
Nærbøposten (1891–1892)
== O ==
Odda nyhetsblad (1925–1940, 1945–1946)
Odda tidende (1908–1917)
Oddersjaa (1890)
Offentlige kunngjøringer (1942–1945)
Ofoten folkeblad (1922–1943, 1945–1955)
Ofotens dagblad (1902)
Ofotens Tidende (1899–2000)
Olsok (1915–1921)
Opdølen (1923–1930)
Opland, Gjøvik (1945)
Opland budstikke (1940)
Opland folkeblad (1926–1931)
Opland socialdemokrat (1921–1924)
Oplandenes avis, Hamar (1872–1916)
Oplandet, Gjøvik (1904–1923)
Oplandet & Glomdølen (1923–1928)
Oplandets budstikke (1856)
Oplandske tidende (I), Hamar (1869)
Oplandske tidende (II), Vikersund (1904–1923)
Oplands-posten (I), Hamar (1852–1856)
Oplandsposten (II) Randsfjord (1892–1893)
Oplandsposten (III), Hønefoss (1900–1915)
Oplandsposten (IV), Gjøvik (1930–1931, 1945)
Oplands-tidende (1837–1840)
Oplendingen (1942–1944)
Oplændingen (1893–1904)
Oppegaards budstikke (1917)
Oppegaardsposten (1921–1924)
Opplands tidende (1951–1959)
Organet (1966–1968)
Orientering (1952–1975)
Orka (1950–1951)
Orkanger avis (1924–1925)
Orkdølen (1891–1914)
Orkla avis (1926)
Orkladalens arbeiderblad (1923–1925)
Orkladølen (1945)
Orklas blad (1895–1898)
Orkmannen (1926–1945)
Os og Fanaposten (1952–1961)
Oslo (1924–1944)
Oslo-arbeideren (1934–1936)
Oslofjorden (1928–1930)
Oslo-nytt (1935)
Osloposten I (1907)
Osloposten II (1997–2002)
Oslo-Pressen (1945)
== P ==
Patrioten (1951–1953)
Patrouillen (1824–1831)
The Polar post (1945)
Polarkreis beobachter (1941)
Polarkreis. Nachtausgabe (1940–1945)
Polarkreis-echo (1940)
Polar-kurier (1944–1945)
Politiken (1896–1900)
Politisk folkeblad for alle stænder (1870–1871)
Pomor (ca. 1907)
Porsgrunds blad (1859(?)–1886)
Porsgrunds tidende (1899–1914)
Postbudet (1845–1868)
Posten (I), Skien (1888–1893)
Posten (II), Oslo (1905–1907)
Posttidende (1840)
Posttidenden (1852) (1849–1858?)
Prent (1940)
Prøven (1850–1854)
== R ==
Rakkestad avis (1912–1941)
Rakkestad Bygdeblad (2002–2008)
Ranafjord (1933–1934)
Ranens folkeblad (I) (1913–1918)
Ranens folkeblad (II) (1921–1922)
Ranens tidende (1904–1914)
Ranværingen (1909)
Rauma tidende (1920–1936)
Raumnesposten (1915–1919)
Reform (I), Fredrikstad (1883–1884)
Reform (II), Trondheim (1900–1901)
Reform (III), Halden (1907)
Reformator (1902)
Republiken (1893)
Retsbladet (1890–1892)
Rett vei (1936–1937)
Revolt (1914–1926)
Rigsforsamlings-tidende (1814)
Ringebo tidende (1884–1888)
Ringeriges ugeblad (1845–1879)
Risør arbeiderblad (1945–1952)
Rjukan (1911–1919)
Rjukan dagblad (1919–1967)
Rogalands Arbeiderblad (1926–1927)
Rogalands folkeblad (1888)
Rogalands Fremtid (1930–1931)
Rombaksbotns avis (1901–1902)
Romerike (1913–1966)
Romerikes folkeblad (1931–1932)
Romeriksposten (1931–1942)
Romsdal (1912–1927)
Romsdal bondeblad (I) (1936–1937)
Romsdal bondeblad (II) (1940)
Romsdal Folkeblad (1928–1940, 1947–1987)
Romsdalingen (avis) (1948–1950)
Romsdals amtstidende, Kristiansund (1837–1927)
Romsdals folkeblad (1905)
Romsdals tidende (1892–1916)
Romsdalsbladet (1947–1948)
Romsdalshorn (1910)
Romsdalsposten (1876–?)
Romsdalspressen (1945)
Romsdølen (avis) (1912–1915)
Ryfylke-posten (1919–1922)
Ryfylkets avis (1876)
Rygja tidend (1908–1918)
Rød Front (1932–1934)
Røsten (1932–1940)
== S ==
Ságat (1956–1957)
Salangens folkeblad (1908–1909)
Salten (1910–1960)
Saltens fremtid (1910–1914)
Saltværingen (I) (1903)
Saltværingen (II) (1907–1913)
Samarbeid (1935–1939)
Samarbeidet (1903–1904)
Sambygdingen (1953–1954)
Samfundet (I), Oslo (1880–1883)
Samfundet (II), Porsgrunn (1923)
Samfundet (III), Bergen (1916)
Samfundsbladet (1923)
Samfundsliv (1931–1940, 1945–1951, 1954)
Samfundsvennen (1890)
Samhold (I), Tønsberg (1871–1872)
Samhold (II), Gjøvik (1885–1920)
Samhold (III), Gjøvik (1945–1965)
Samholds Avis, Arendal (1887)
Samhold/Velgeren (1965–1998)
Samleren (1909–1960)
Samvirke (I), Tønsberg (1873)
Samvirke (II), Kristiansund (1902–1903)
Sandefjord-posten (1899)
Sandefjords og Sandherreds tidende (1862(1861?)–1873)
Sandefjords presse (1942–1945)
Sandefjords tidende (1874–1894)
Sandemanden (1859–1860)
Sandheden (1909–1910)
Sandnes (1929)
Sandnes og Jærens avis (1932–1940)
Sandnæs og Jæderens avis (1901)
Sandnæs og Jæderens nyheds- og annonceblad (1901)
Sandnæs-posten (1890–1894)
Sandsvær budstikke (1881–1882)
Sannheten (1933)
Sarpen (I) (1848)
Sarpen (II) (1854–1942, 1945–1991)
Sarpsborg dagblad (I) (1915)
Sarpsborg dagblad (II) (1943–1945)
Sarpsborg tidende (ca. 1842)
Sarpsborg-pressen (1945)
Sauda avis (1932)
Senjens folkeblad (1888–1893)
Senjens tidende (1887–1888)
Siste nytt (1928)
Den 7de juni (1906–1907)
Sjømandens blad (1909)
Sjømandsbladet Gaa paa (1899–1901)
Skiens adressetidende (1843–1864(?))
Skiensposten (I) (1842–1843)
Skiensposten (II) (1864–1884)
Skiensposten (III) (1897)
Skiensposten (IV) (2004–2005)
Skindfelden (avis) (ca. 1920)
Skjemt og alvor (1866)
Skjervø tidende (1883–1887)
Skotfos avis (I) (1901–1930)
Skotfos avis (II) (1951–1952)
Skuld (1899–1901)
Smaalenene (1889)
Smaalenenes amtstidende (1832–1975)
Smaalenenes amtstidende : maanedsudgave (1883)
Smaalenenes social-demokrat (1906–1940)
Smaaleningen (I), Sarpsborg (1902–1903)
Smaaleningen (II), Askim (1918)
Socialisten (I), Bergen (1894)
Socialisten (II), Ålesund (1913–1916)
Socialisten (III), Lillehammer (1918)
Sogn (1932–1936)
Sogn folkeblad (1938–1940, 1945–1965)
Sogn og Fjordane socialdemokrat (1921–1922)
Sognefjord (1913–1918)
Sogningen/Sogns Avis (S/SA) (1972–1993)
Sogns folkeblad (1912–1913)
Sogns social-demokrat (I) (1918)
Sogns socialdemokrat (II) (1919–1921)
Sogns tidend (1878–1942, 1945–1947)
Sokendals avis (1894)
Sola avis (1962)
Solidaritet (I) (1918–1919)
Solidaritet (II) (1945–1951, 1957–1960)
Solungen (1904–1914)
Solør-Arbeideren (1935)
Solørposten (1908–1913)
Songa (1946–1950)
Sosialdemokraten (1956–1962)
Spegjelen (1911–1915)
Spitsbergen gazette (1897–1898(?), 1911)
Sportsliv (1933)
Sportsmanden
Statsborgeren (1831–1837)
Stavanger Adresseavis (1833–1840)
Stavanger Amtstidende og Adresseavis (1841–1906)
Stavanger annonce-tidende (1893–1894)
Stavanger avis (I) (1889–1911)
Stavanger avis (II) (1943–1945)
Stavanger morgenavis (1965–1967)
Stavanger morgenblad (1911–1912)
Stavanger Socialdemokrat (1921–1927)
Stavanger tilskuer (ca. 1848)
Stavangeren (I) (1852–1899)
Stavangeren (II) (1916–1943, 1945–1964)
Stavern-posten (1936–1938)
Stenkjær avis (1894–1908)
Stenkjær nyheds- og avertissementsblad (ca. 1896)
Stjørdalens Avis (1898–1915)
Stjørdalens Tidende (1877–1897)
Stjørdalingen (1924–1985)
Stjørna blad (1956–1958)
Storfjordbladet (1938)
Stormposten
Stortings-Efterretninger
Strinda folkeblad (1931–1934)
Strømmen vell (1935–1938)
Strømmens tidende (1934–1935)
Straalen (ca. 1887–1889)
Størdalens tidende (1877–1886)
Sulaposten (1946–1967)
Sunnfjord tidend (1933–1935)
Sunnhordland arbeiderblad (1946–1947, 1951–1955)
Sunnhordlands kommunistblad (1927–1928)
Sunnhordlendingen (1917–1927)
Sunnmøre (1921–1926)
Sunnmøre Arbeideravis (1931–1940, 1945–1985)
Sunnmøre tidend (1932–1940)
Surnadølen (1899–1903)
Svelvigs organ (1864–1865)
Svelviksposten (I) (1902–1962)
Sydvaranger (1913–1941)
Sygna (1901–1903)
Sygnabladet (1966–1967)
Den 17de mai (1894–1935)
Sæbyggjen (1890–1892)
Søgne avis (1950–1953)
Sømandsbladet (ca. 1878)
Søndags-avisen (I) (1928)
Søndagsavisen (II) (1932–1934)
Søndenfjeldske avis (1892–1903)
Søndfjords avis (1898–1909)
Søndhordland (1902–1904, 1906–1918)
Søndhordlands tidende (1919–1931)
Søndmøre avis (1902–1921)
Søndmøre folkeblad (1892–1917)
Søndmøre folketidende (1896–1911)
Søndmørsposten (1882–1926)
Søndre Akershus (avis) (1917–1920)
Søndre Bergenhus amtstidende (I), Voss (1878–1891)
Søndre Bergenhus amtstidende (II), Bergen (1907–1908)
Søndre Bergenhus folkeblad (1878–1900)
Søndre Follo (1920–1923, 1925–1926)
Søndre Throndhjems amts avis (ca. 1883)
Søndre Throndhjems amtstidende (I), Røros (1883)
Søndre Throndhjems amtstidende (II), Orkdal (1908–1919)
Søndre Østfold (1927–1929)
Sørlandets social-demokrat (1906–1923)
Sør-Trøndelag socialdemokrat (1920–1923)
== T ==
Tambeskjelvar (1908–1912)
Tanahorn (1933–1934)
Telefolkets Fridom (1947–1950)
Telefon (1889–1890)
Telefylket (1909–1920)
Telegrafen (1883–1886)
Telegraphen (I), Sarpsborg (1844–1847)
Telegraphen (II), Tønsberg (1866–1870)
Telemark (1924–1926)
Telemark blad (1940)
Telemark bondeblad (1923–1924)
Telemark dagblad (1933–1934)
Telemark Kommunistblad (1924–1929)
Telemark social-demokrat (1922–1926)
Telemark tidend (1945–1956)
Telemarkposten (I), Skien (1888–1890)
Telemarkposten (II), Notodden (1920–1924)
Throndhjems aftenblad (1883–1886)
Throndhjems avertissements- og nyhedsblad (1879–1880)
Throndhjems nye stiftstidende (1855)
Throndhjems stiftsavis (1862–1883)
Throndhjems tidende (1867–1869)
Throndhjems-posten (1858–1861)
Thrønderen (1832–1834)
Tiden (I), Oslo (1808–1811, 1813–1814)
Tiden (II), Drammen (1832–1844)
Tiden (III), Oslo (1850)
Tiden (IV), Oslo (1885)
Tiden (V), Trondheim (1885–1888)
Tiden (VI) (1906–1941, 1945–197?)
Tidens gang (I), Voss (1886)
Tidens gang (II), Sunndalsøra (1914–1915)
Tidens krav (I) (1889–1898)
Tidens Tegn (1910–1941)
Til frihet (1909)
Tilskueren (1839–1843)
Tjeldsundingen (1933–1934)
Tjøme-nytt (1948–1952)
Tordenskjold (1904)
Torpingen (1881–1883) (1885?)
Toten-nytt (1967–1968)
Trangvik (avis) (1919)
Treskoposten (1870-årene)
Troms Arbeiderblad (1933–1934)
Troms Fylkes Kommunistblad (1923–1924)
Troms fylkes social-demokrat (1921–1923)
Troms og Finnmark folkeblad (1934)
Troms social-demokrat (I), Tromsø (1923–1925)
Troms social-demokrat (II), Finnsnes (1925–1926)
Tromsø amts folkeblad (1896–1898)
Tromsø amtstidende (1888–1900)
Tromsø Stiftstidende (1858–1940)
Tromsø tidende (1953–1954)
The Tromsø Times (1945)
Tromsøposten (1872–1915)
Tromsø-tidende (1838–1857)
Trondheimsavisa
Trondheims-Pressen (1945)
Trondhjemmeren (I) (1929–1931)
Trondhjemmeren (II) (1933–1934)
Trondhjems adresseavis (1767–1927)
Trondhjems arbeiderblad (1894)
Trondhjems avertissementstidende (1884–1885)
Trondhjems folkeblad (1886–1941)
Trondhjems løverdagsaften (1820–1838)
Trondhjems og Trøndelagens annonceblad (1905)
Trondhjems stiftstidende (1836–1854)
Trondhjems tidende (1885)
Trondhjemsavisen (1934–1935)
Trøndelag (avis) (1952–1957)
Trøndelag social-demokrat (1921–1927)
Trøndelagens avis (1901–1919)
Trøndelagens blad (1881–1882)
Trønderbladet (I) (1925–1929)
Trønderungdomen (1899–1903)
Tunsberg (avis) (1933–1937)
Tunsbergeren (1869–1926)
Tvedestrand og omegns avis (1902–1940, 1945–1948)
Tvedestrands tidende (1890)
Tænk selv (1904)
Tønsbergeren (1856–1868)
Tønsbergs mercur (1840–1843)
Tønsbergs tidende (1840–1852)
Tønsbergs ugeblad (1839–1840)
== U ==
Ugeblad for Frederiksstad, Sarpsborg og omegn (1843–1857)
Ugeblad for Fredriksstad og omegn (1872–1887)
Ugeblad for Fredriksstad og smaalenenes amt (1887–1888)
Ugeblad for Porsgrund og omegn (1846–1848)
Ugeblad for Skien og omegn (1830–1839)
Ugeblad for Skien, Skiens-fjord og omegn (1830)
Ugebladet (I), Volda (1818)
Ugebladet (III), Ekset (1888–1902)
Ugens nyheder (1890)
Ugeposten (1905)
Ukeavisen Nettopp (1961)
Ukens gang (1918)
Ukens nytt
Uke-nytt (1962–1963)
Ulefoss avis (I) (1940–1942(1943?))
Ulefoss avis (II) (1947–1950)
Ungdom (avis) (1896–1901)
Unge Agder (1919–1940)
Unge skud (1893–1898)
Unglyden (1899–1942, 1946–1967)
Utstillingsavisen (1914)
Uttrøndelagens socialdemokrat (1916–1920)
Uttrønderen (I), Løkken Verk (1914–1919, 1921–1923)
Uttrønderen (II), Orkanger (1924–1925)
== V ==
Valdres blad (1928–1929)
Valdres tidende (1926–1927)
Valdrissen (1903–1905)
Valget (avis) (1894–1895)
Vardø avis (1921–1924)
Vardø framtid (1949–1951)
Vardø tidende (1883–1885)
Vardø-posten (1883–1921)
Vardø-tidende (1924–1940)
Varna (avis) (1937–1938)
Vefsn tidende (1963)
Vefsna arbeiderblad (1929–1931)
Vegen fram (1949)
Velgeren (1904–1942, 1945–1965)
Venstre i Akershus (1948–1951)
Verdalingen (1945–1952)
Verdens Gang (1868–1923)
Vest-Agder (avis) (1934–1940, 1945–1963)
Vestbane-bladet (1932)
Vestby Avis (1974–1988)
Vesterålen arbeiderblad (1961)
Vesterålsposten (1950–1953)
Vestfinmarken (1914–1942, 1949–1958)
Vestfinmarkens socialdemokrat (1913–1923)
Vestfinnmark arbeiderblad (1923–1940, 1946–1960)
Vestfinnmark folkeblad (1940–1941)
Vestfold (I), Tønsberg (1865)
Vestfold (II), Sandefjord (1881–1942, 1945–1958)
Vestfole (III), Tønsberg (1962–19??)
Vestfold Arbeiderblad (1909–1925)
Vestfold Arbeiderblad (1930–1940, 1945–1962)
Vestfold Arbeiderblad (19??–1988)
Vestfold avholdsblad (1938)
Vestfold dagblad (1933)
Vestfold Fremtid, Sandefjord (1924–1940, 1945-?)
Vestfold presse (1937–1942)
Vestfold social-demokrat (1921–1929)
Vestkysten (I), Bergen (1933–1934)
Vestkysten (II), Stavanger (1987)
Vestland (avis) (1952–1953)
Vestlandet (I), Bergen (1902–1903)
Vestlandet (II), Stavanger (1906–1916)
Vestlandet (III), Bergen (1930–1935)
Vestlandet (IV), Haugesund (1966–1967)
Vestlandets avis (1934–1936)
Vestlandets ugeblad (1892–1893)
Vestlandsbonden (1911–1915)
Vestlandske folkeblad (1906–1919)
Vestlandske socialdemokrat (1909)
Vestlandske Tidende (1832–1943, 1945–1966)
Vestlands-posten (1878–1916)
Vestlands-posten : Folkets avis (III), Oslo (1887–1889)
Vestlandstidende (1889–1890)
Vestlendingen (avis) (1932–193?)
Vestlændingen (avis) (1886–1887)
Vestmannen (I), Tynset (1887–1890)
Vestmannen (II), Sogndal (1896)
Vestopland (avis) (1921–1945)
Vestoplændingen (1901–1919)
Vestre Akers blad (1942–1945)
Viken (I), Lillestrøm (1909)
Viken (II), Drammen (1912)
Vikværingen (1899–1904)
Vort arbeide (I) (1884–1885)
Vort arbeide (II) (1907–1917)
Vort land (II) (1888)
Vort land (III) (1890–1907, 1909–1918)
Voss avis (1906–1912)
Voss social-demokrat (1918)
Voss tidende (1912–1913)
Vossebladet (1883–1892)
Vossingen (I) (1869–1877)
Vossingen (II) (1900–1902)
Vossingen (III) (1925–1929)
Værdalens blad (1911–1917)
Værlen (1875)
Vøringen (avis) (1904–1905)
Vaagn op! (1905–1906)
Vaalebro avis (1897–1900)
Vår fremtid (1936)
Vår mening (1966–1969)
Vår vei (1934–1937)
Vaarbrud (avis) (1894–1895)
== W ==
Wacht im Norden (1943–1945)
Waren sardne (1910–1913, 1922–1927)
Westend (avis) (1916)
== Y ==
De yngre norske landmænds blad (1904–1910)
== Ø ==
Øieren (1908–1918)
Ørebladet (1891–1924)
Ørkedals tidende (1875–1876)
Ørlands avis (1891–1893)
Ørsta avis (1926–1941)
Østerdal arbeiderblad (1915–1932)
Østerdal Folkeblad (1930–1942)
Østerdalen (avis) (1896–1897)
Østerdalene (1924–1928)
Østerdalens avis (I), Hamar (1866–1869)
Østerdalens avis (II), Elverum (1911–1929)
Østerriisøers tidende (1848–1849)
Østerriisørs blad (1854–1861)
Østfinmark socialdemokrat (1916)
Østfinmarkens folkeblad (1912–1922)
Øst-Finnmark (I) (1945)
Øst-Finnmark (II) (1947–1951)
Østfold arbeiderblad (I) (1921–1929)
Østfold arbeiderblad (II) (1933–1937)
Østfold dagblad (1921–1931)
Østfold folkeblad (I), Askim (1953)
Østfold folkeblad (II), Fredrikstad (1959)
Østfold forretningsblad (1934–1939)
Østfold tidende (1925–1926)
Østfold-Posten (1959–1990)
Østhavet (I) (1931)
Østkanten (avis) (1912)
Østlandet (I) (1906–1908)
Østlandet (II) (1916–1943)
Østlandsk tidende (1878–1881)
Den Østlandske tidende (1861–1865)
Østlandske tidende (1893–1911)
Østre Aker (I) (1928–1931)
Østre Aker (II) (1948–1949)
Østre Aker vel-avis (1950–1957)
Østre Aker velforbund (avis) (1940–1942, 1945–1947)
Østre Akers avis (1942–1945)
Østre linje (avis) (1911–1915)
Øvre Romerike (avis) (1932–1947)
Øynytt (1981–1986)
== Å ==
Aalesunds avis (1917–1942, 1945–1957)
Aalesunds blad (1871–1895)
Aalesunds handels- og søfartstidende (1857–1904)
Aalesunds socialdemokrat (1908–1910)
Aalesunds tidende (I) (1872–1876)
Aalesunds tidende (II) (1927)
Aarvak (I), Oslo (1901–1904)
Aarvak (II), Ulsteinvik (1909–1912, 1916–1921)
Aasaneposten (1952)
Aasgaardsreien (avis) (1901)
== Litteratur ==
Norske aviser 1763–1969 : en bibliografi / redigert av Tom Arbo Høeg ; utgitt av Universitetsbiblioteket i Oslo. – Oslo, 1973–74. – 2 bd.Bd 1: Alfabetisk fortegnelse. – 1973. – 594 s.
Bd 2: Registerbind. – 1974. – 285 s. (topografisk register)
1. utg. 1924 med tittel: Norske aviser 1763–1920
== Eksterne lenker ==
Norske aviser 1763–1969
Nasjonalbibliotekets avissamling – Nesten komplett norsk avissamling fra 1763 og frem til i dag. Samlingen består av ca. 50 000 bind, og inneholder både riksaviser og lokalaviser. | Norske avistitler som er lagt ned. | 9,364 |
null | 2023-02-04 | Stavanger Avis | null | null | null | Stavanger Avis utkom i Stavanger fra 1888 og frem til 1911. Alexander L. | 9,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mule_Variations | 2023-02-04 | Mule Variations | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1999', 'Kategori:Tom Waits-album'] | Mule Variations er et musikkalbum av Tom Waits, gitt ut i 1999 på Epitaph Records. Det var hans første ordentlige studioalbum siden Bone Machine. Albumet ble støttet opp av en større turné i Europa og Nord-Amerika i løpet av sommeren og høsten 1999. Det var Waits første ordentlige turne siden 1987.
| Mule Variations er et musikkalbum av Tom Waits, gitt ut i 1999 på Epitaph Records. Det var hans første ordentlige studioalbum siden Bone Machine. Albumet ble støttet opp av en større turné i Europa og Nord-Amerika i løpet av sommeren og høsten 1999. Det var Waits første ordentlige turne siden 1987.
== Sporliste ==
Sangene er skrevet av Tom Waits og Kathleen Brennan om ikke annet er oppgitt.
«Big in Japan» – 4:05
«Lowside of the Road» – 2:59
«Hold On» – 5:33
«Get Behind the Mule» – 6:52
«House Where Nobody Lives» (Tom Waits) – 4:14
«Cold Water» – 5:23
«Pony» (Tom Waits) – 4:32
«What's He Building?» (Tom Waits) – 3:20
«Black Market Baby» – 5:02
«Eyeball Kid» – 4:25
«Picture in a Frame» – 3:39
«Chocolate Jesus» – 3:55
«Georgia Lee» – 4:24
«Filipino Box Spring Hog» (Tom Waits) – 3:09
«Take It With Me» – 4:24
«Come on Up to the House» – 4:36
== Den relaterte promo-cd-en ==
Som et promoterende begrenset tilbud ble mini-albumet Hold On gitt ut senere, med to spor fra Mule Variations og to tidligere uutgitte sanger.
«Hold On» (Tom Waits / Brennan)
«Buzz Fledderjon» (Tom Waits)
«Big in Japan» (Tom Waits / Brennan)
«Big Face Money» (Tom Waits / Casey X. Waits)
== Eksterne lenker ==
(en) Mule Variations på Discogs
(en) Mule Variations på MusicBrainz | lenke | 9,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordinasjon | 2023-02-04 | Ordinasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kristen teologi', 'Kategori:Seremonier'] | Ordinasjon er i en del kristne kirker den formelle innsettelsen av en diakon, prest eller biskop. I enkelte kirker finnes også mindre ordinasjoner til for eksempel lektor eller subdiakon. Ordinasjon omtales også som diakon-, preste- eller bispevigsel.
Noen kirker regner ordinasjonen som et sakrament. Det følger da gjerne en spesiell status, slik at kun ordinerte kan utføre visse oppgaver, som for eksempel feiring av nattverden. Andre kirker har ordinasjon som en kirkelig seremoni uten sakramental status.
| Ordinasjon er i en del kristne kirker den formelle innsettelsen av en diakon, prest eller biskop. I enkelte kirker finnes også mindre ordinasjoner til for eksempel lektor eller subdiakon. Ordinasjon omtales også som diakon-, preste- eller bispevigsel.
Noen kirker regner ordinasjonen som et sakrament. Det følger da gjerne en spesiell status, slik at kun ordinerte kan utføre visse oppgaver, som for eksempel feiring av nattverden. Andre kirker har ordinasjon som en kirkelig seremoni uten sakramental status.
== Ortodoks ordinasjon ==
I den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker er ordinasjonen et sakrament. Kun biskoper kan ordinere, og kun menn kan motta ordinasjonen.
Det finnes to mindre ordinasjoner, til lektor og subdiakon. De som mottar en eller begge av disse ordinasjoner regnes ikke med til kleresiet.
Gifte menn kan ordineres til diakon eller prest, men ordinerte menn kan ikke gifte seg. Kun ugifte kan ordineres til biskop.
Ortodokse kirker anerkjenner ikke ordinasjon fra andre kirker på en generell basis, men har i enkelttilfeller anerkjent katolsk ordinasjon når en prest eller diakon har konvertert.
== Katolsk ordinasjon ==
Den katolske kirke regner ordinasjon som et sakrament. Som i ortodokse kirker kan kun biskoper ordinere, og kun menn kan motta ordinasjonen. Det regnes som et pregende sakrament, hvilket betyr at man kun kan motta ordinasjon én gang for hver av gradene, og at det ikke er mulig å reversere ordinasjonen. En prest som blir avsatt slutter dermed ikke å være prest, men blir bare fratatt retten til å fungere i embetet.
Tidlligere fantes fire mindre ordinasjoner, samt den ikke-sakramentale ordinasjonen til subdiakon. Sistnevnte ble gitt til seminarister kort tid før diakonvigselen. De ble fjernet under pave Paul VI etter Andre Vatikankonsil.
Det finnes to typer diakonvigsel: Til permanent diakon, eller til midlertidig diakon som et skritt på vei mot prestevigselen.
I utgangspunktet kan kun ugifte menn ordineres i den romersk-katolske kirke. Det er to unntak fra dette: Gifte menn kan ordineres som permanente diakoner, og gifte prester i en annen kirke, som ikke har gyldig ordinasjon etter katolsk sakramentsteologi, kan ordineres dersom de konverterer til katolisismen og ønsker å bli katolske prester. I de orientalske katolske kirker kan gifte menn ordineres, men ordinerte menn kan ikke gifte seg. Kun ugifte kan ordineres til biskop.
Den katolske kirke anerkjenner som gyldig ordinasjon fra den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker, samt fra enkelte mindre kirker som har brutt ut fra den katolske. Kravet er at de har mottatt sakramental ordinasjon fra en biskop som står i apostolisk suksesjon, og at de har et tilnærmet likt syn på ordinasjon som den katolske kirke. Anglikansk ordinasjon anerkjennes ikke som autentisk, men det er akseptert at enkelte anglikanske prester allikevel har gyldig ordinasjon fra den gammelkatolske kirke.
== Anglikansk ordinasjon ==
I den anglikanske kirke varierer holdningen til ordinasjon. Blant høykirkelige, og spesielt anglokatolikker, regnes ordinasjonen som et sakrament. Blant de mer lavkirkelige regnes det som en kirkelig seremoni uten sakramental status.
Både menn og kvinner kan ordineres i de fleste anglikanske kirker, men det er vanlig at menighetene kan nekte å ta imot en kvinnelig sogneprest. Det pågår en debatt om hvorvidt kvinner kan ordineres som biskoper.
== Luthersk ordinasjon ==
I lutherske kirker regnes ordinasjonen ikke som et sakrament, men praktiseres som en kirkelig seremoni, først og fremst en forbønnshandling. I mange er det kun ordinerte prester som kan feire nattverdsgudstjenester. Dette gjelder blant annet Den norske kirke, som har signert en avtale om dette (Porvoo-avtalen), men til tider tillates der teologistudenter å vikariere også ved nattverdsgudstjenester.
== Unitarisk ordinasjon ==
Unitarkirkene verden over har forskjellige ordinasjonsriter, men felles for alle er bekreftelsen av det indre og ytre kall. For kristenunitariske kirker kommer dette til uttrykk i biskopens liturgiske forbønnshandling for den som skal ordineres. Ordinasjonen er altså ikke et sakrament. I Den norske unitarkirke foregår ordinasjonen i to ledd: først prestevelsignes kandidaten av biskopen i Den transilvanske unitarkirke (enten den ungarske eller den rumenske) eller den som biskopen utnevner til dette. Handlingen foregår alltid enten i Ungarn eller Romania. Slik videreføres de unitariske prinsipp som ble etablert ved dannelsen av de første unitarmenigheter i 1568. Slik sett er det en ordinasjonssuksesjon fra de første kristne menigheter og til i dag. Deretter fremstiller kandidaten seg til ordinasjon og tjeneste. Siden 2008 formidles ordinasjonen som hovedregel av unitarbiskop i Norge. Prestevelsignelse og ordinasjon kan enten finne sted i samme gudstjeneste eller på forskjellige dager. Innsettelsen i tjenesten foreligger ved fylkesmannens godkjenning. Etter norsk lov opphører innsettelsen senest når unitarpresten fyller 75 år. Unitarordinasjonen er derimot gitt evig.
== Eksterne lenker ==
Om ordinasjon, informasjon fra Oslo bispedømmeråd
Om ordinasjon, fra nettstedet katolsk.no | Ordinasjon er i en del kristne kirker den formelle innsettelsen av en diakon, prest eller biskop. I enkelte kirker finnes også mindre ordinasjoner til for eksempel lektor eller subdiakon. | 9,367 |
null | 2023-02-04 | Sysselmann | null | null | null | En sysselmann eller syslemann var kongens fremste ombudsmann i syslet (eller syslen) som fra annen halvpart av 1100-tallet var de administrasjonsenheter Norge ble oppdelt i. | 9,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordstr%C3%A5ler | 2023-02-04 | Jordstråler | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pseudovitenskap'] | Jordstråler betegner et «fenomen» som bare kan påvises ved hjelp av redskap som virker etter ønskekvist-prinsippet. Ifølge etablert vitenskapelig forkaring avhenger ønskekvistens utslag ikke av ytre påvisbare forhold, men av ideomotorisk respons, det vil si kvistgjengerens egen tankevirksomhet. Av den grunn er begrepet jordstråling ikke vitenskapelig akseptert, men betegnes som pseudovitenskap.
Til tross for dette hevder mange at jordstråling kan føre til sykdom og plager, oftest av diffus natur.
Som eksempel nevnes muskelsmerter, søvnproblemer, hodepine og slapphet. Jordstråling fremstilles ofte som forårsaket av vannårer i grunnen, men blir også påstått å opptre i nettverk av linjer som dekker hele jordoverflaten. Spesielt krysspunktene i disse nettene blir påstått å være farlige. Ifølge jordstråle-tilhengere bør en ikke ha sengen plassert over jordstrålekryss. Til beskyttelse mot jordstråling blir det solgt en rekke produkter som skal innvirke positivt på helsetilstanden. Denne innvirkningen er ikke vitenskapelig dokumentert.
Begrepet jordstråling kommer fra Tyskland og ble først introdusert i 1929 av den tyske amatørforskeren Gustav von Pohl. Utenom tysktalende land og Skandinavia er begrepet forholdsvis ukjent.Tre vitenskapelige studier av jordstråling utført ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen ble 2006 sammenfattet av Bærheim og medarbeidere. De viste (1) at fire erfarne kvistgjengere i uavhengige undersøkelser fant helt ulike jordstrålelinjer på det samme stedet, (2) at barn som hadde sengen plassert på et påstått jordstrålebelastet sted ikke var sykere enn andre barn og (3) at avskjerming av jordstråling med s.k. Tx-plater ikke hadde effekt utover placebo. Deres konklusjon er at jordstråler ikke kan påvises, men er et eksempel på pseudovitenskap.
| Jordstråler betegner et «fenomen» som bare kan påvises ved hjelp av redskap som virker etter ønskekvist-prinsippet. Ifølge etablert vitenskapelig forkaring avhenger ønskekvistens utslag ikke av ytre påvisbare forhold, men av ideomotorisk respons, det vil si kvistgjengerens egen tankevirksomhet. Av den grunn er begrepet jordstråling ikke vitenskapelig akseptert, men betegnes som pseudovitenskap.
Til tross for dette hevder mange at jordstråling kan føre til sykdom og plager, oftest av diffus natur.
Som eksempel nevnes muskelsmerter, søvnproblemer, hodepine og slapphet. Jordstråling fremstilles ofte som forårsaket av vannårer i grunnen, men blir også påstått å opptre i nettverk av linjer som dekker hele jordoverflaten. Spesielt krysspunktene i disse nettene blir påstått å være farlige. Ifølge jordstråle-tilhengere bør en ikke ha sengen plassert over jordstrålekryss. Til beskyttelse mot jordstråling blir det solgt en rekke produkter som skal innvirke positivt på helsetilstanden. Denne innvirkningen er ikke vitenskapelig dokumentert.
Begrepet jordstråling kommer fra Tyskland og ble først introdusert i 1929 av den tyske amatørforskeren Gustav von Pohl. Utenom tysktalende land og Skandinavia er begrepet forholdsvis ukjent.Tre vitenskapelige studier av jordstråling utført ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen ble 2006 sammenfattet av Bærheim og medarbeidere. De viste (1) at fire erfarne kvistgjengere i uavhengige undersøkelser fant helt ulike jordstrålelinjer på det samme stedet, (2) at barn som hadde sengen plassert på et påstått jordstrålebelastet sted ikke var sykere enn andre barn og (3) at avskjerming av jordstråling med s.k. Tx-plater ikke hadde effekt utover placebo. Deres konklusjon er at jordstråler ikke kan påvises, men er et eksempel på pseudovitenskap.
== Se også ==
Ønskekvist
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Anders Bærheim: Er jordstråling farlig? Fra nettsidene til Skepsis | Jordstråler betegner et «fenomen» som bare kan påvises ved hjelp av redskap som virker etter ønskekvist-prinsippet. Ifølge etablert vitenskapelig forkaring avhenger ønskekvistens utslag ikke av ytre påvisbare forhold, men av ideomotorisk respons, det vil si kvistgjengerens egen tankevirksomhet. | 9,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apostolisk_suksesjon | 2023-02-04 | Apostolisk suksesjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolsk teologi', 'Kategori:Kristen teologi', 'Kategori:Kristne begrep'] | Apostolisk suksesjon er en kristen doktrine som hevder at kirken er den åndelige etterfølger etter apostlene. Betydningen av dette tolkes på forskjellig måte av forskjellige kirkesamfunn.
Den katolske kirke, den ortodokse kirke, de orientalske ortodokse kirker, nestorianske kirker, den gammelkatolske kirke, den anglikanske kirke og enkelte lutherske kirker (særlig den svenske kirken), kort sagt hele den Nikeanske kristendommen, med unntak av den norske og den danske Kirken, mener at apostolisk suksesjon, sikret gjennom den ubrutte rekken av biskoper, hvor hver biskop og prest må bli ordinert av en annen biskop, fortrinnsvis en primas, slik at det går en rett linje tilbake til apostlene, er nødvendig for prestevielsens gyldighet. Det eksisterer dog forskjellige oppfatninger, både i henhold til viktighet og betydning. Etter katolsk og ortodoks teologi er selve den ubrutte rekke av stor betydning, fordi Jesus Kristus lovet at han skulle være med sine apostler inntil verdens ende. Dersom rekken brytes vil kirkens del av denne avtalen også være brutt. Læren om apostolisk suksesjon synes først å ha bli formulert av Ireneus av Lyon i det 2. århundre, som et svar på påstander fra gnostikere om at det fantes hemmelige apostler som kjente Kristi hemmelige og sanne lære.
| Apostolisk suksesjon er en kristen doktrine som hevder at kirken er den åndelige etterfølger etter apostlene. Betydningen av dette tolkes på forskjellig måte av forskjellige kirkesamfunn.
Den katolske kirke, den ortodokse kirke, de orientalske ortodokse kirker, nestorianske kirker, den gammelkatolske kirke, den anglikanske kirke og enkelte lutherske kirker (særlig den svenske kirken), kort sagt hele den Nikeanske kristendommen, med unntak av den norske og den danske Kirken, mener at apostolisk suksesjon, sikret gjennom den ubrutte rekken av biskoper, hvor hver biskop og prest må bli ordinert av en annen biskop, fortrinnsvis en primas, slik at det går en rett linje tilbake til apostlene, er nødvendig for prestevielsens gyldighet. Det eksisterer dog forskjellige oppfatninger, både i henhold til viktighet og betydning. Etter katolsk og ortodoks teologi er selve den ubrutte rekke av stor betydning, fordi Jesus Kristus lovet at han skulle være med sine apostler inntil verdens ende. Dersom rekken brytes vil kirkens del av denne avtalen også være brutt. Læren om apostolisk suksesjon synes først å ha bli formulert av Ireneus av Lyon i det 2. århundre, som et svar på påstander fra gnostikere om at det fantes hemmelige apostler som kjente Kristi hemmelige og sanne lære.
== Den katolske kirke ==
Den katolske kirke regner apostolisk suksesjon blant ortodokse som gyldig, men dette gjengjeldes ikke på generell basis. Årsaken til dette er ikke noen stor meningsforskjell om innholdet, men en forskjellig rettstenkning: I katolske kirkerett opererer man med at en handling kan være på samme tid gyldig og ulovlig, mens man i østlig tradisjon ikke skiller på dette. Et unntak er den armenske apostoliske kirke, som er en av de orientalske ortodokse kirker; denne har gjensidig anerkjennelse med den katolske kirke.
Flertallet av dagens katolske prester og biskoper kan spore sin suksesjon tilbake til kardinal Scipione Rebiba (død 1577). Det er vanskelig å komme lenger tilbake, fordi opplysningene ikke ble skrevet ned, men bare memorert av den enkelte prest.
Det er også kunnskap om en rekke eldre suksesjonsrekker, men de er enten utslukket, eller det er ikke kjent om og i tilffelle hvordan de knytter an til linjen Rebiba eller noen av den håndful andre linjer som finnes frem til i dag (2021).
== Den anglikanske kirke ==
Den anglikanske kirke mener selv å inneha apostolisk suksesjon. Det er ikke et enhetlig syn på dette innen kirken, da en del avviser tanken, mens andre er usikre på om linjen er ubrutt. Som en følge av tvilen omkring den anglikanske suksesjonslinjen har en del anglikanske prester valgt å la seg ordinere i Den gammel-katolske kirke i tillegg til sin egen kirkes ordinasjon.
Den anglikanske suksesjonslinjen bestrides av den katolske kirke, noe som ble formulert i pave Leo XIIIs bulle Apostolicae Curae fra 1896 der det benektes at anglikanerne har gyldig apostolisk suksesjon. Årsaken til denne uenigheten er først og fremst problemene i tiden rundt reformasjonen i England, da man i en periode avviste doktrinen. Dette har vært et vanskelig punkt i læresamtaler mellom de to kirkene.
== Lutherske kirker ==
Blant lutherske kirker varierer synet. Den sterkeste tilhengeren av doktrinen er Svenska kyrkan, som hevder å inneha apostolisk suksesjon. Den bestrides av andre, da det ved reformasjonen var et brudd med doktrinen; først en tid senere tok man opp igjen tanken om suksesjon. Den norske kirke fordi den første bispevielse etter reformasjonen ble utført av Johannes Bugenhagen som selv ikke var bispeviet.Den norske kirke har etter reformasjonen ikke hatt en ubrutt rekke av ordinasjoner utført av biskoper, men har etter at Porvoo-erklæringen ble skrevet under sammen med blant andre den anglikanske kirken jobbet for å komme inn i denne rekken igjen. Da biskop Ernst Baasland ble vigslet til biskop i Stavanger, var en anglikansk biskop med på vigslingen. Dette gjorde at Den norske kirke (ifølge dem selv) igjen fikk en biskop som stod i den uavbrutte rekken fra apostlene, mens dette bestrides av Den katolske kirke. Dette var en naturlig konsekvens av Porvoo-avtalen, der man sier at «tiden er kommet da alle våre kirker sammen kan stadfeste verdien i og bruken av den historiske bispesuksesjonens tegn.»
== De siste dagers hellige ==
De siste dagers hellige hevder at den apostoliske suksesjon ble brutt under det de kaller det store frafallet, men at den senere ble gjenopprettet i USA. De hevder at Gud, i Faderens og Sønnens skikkelser, åpenbarte seg for Joseph Smith i 1820, og kalte ham profet. Omkring 1830 viste Johannes Døperen og apostlene Peter, Jakob og Johannes seg for ham, og la hendene på ham for å overføre den apostoliske suksesjon.
== Referanser == | Apostolisk suksesjon er en kristen doktrine som hevder at kirken er den åndelige etterfølger etter apostlene. Betydningen av dette tolkes på forskjellig måte av forskjellige kirkesamfunn. | 9,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolas_av_Myra | 2023-02-04 | Nikolas av Myra | ['Kategori:Adventstiden', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Helgener', 'Kategori:Jul', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Antalya'] | St. Nikolas av Myra (også kjent som Nicolaus, Nicolas, Nikolai, Nicholas, Niklas, Nicola, Klaus, Claus, Klaes, Claes, Nils og Mikulas) var biskop i Myra i Lykia i det 4. århundre. Utover dette er de fleste opplysningene om ham svært usikre. Han er ansett som en av de viktigste helgener i både den katolske og den ortodokse kirken.
Han ble født ca. 280/286 i Patara i Lykia (nå Xanthos i Antalya i Tyrkia). Faren, som het Eufemius, var rik og kjent for sin velgjørenhet. Hans mor, Anna, var søster av biskopen av Myra, som også het Nikolas. Foreldrene hadde vært gift i mange år og hadde gitt opp å få barn da Anna ble gravid med Nikolas.
Som ung mann ble han ordinert til prest av onkelen. Kort tid etter døde foreldrene av pest, og Nikolas arvet farens formue. Han ga bort alt til fattige, men gjorde det i hemmelighet slik at ingen skulle rose ham for det. Onkelen bygde et kloster, der Nikolas ble innsatt som abbed.
I år 300 ble han valgt til biskop av Myra etter onkelens død. Bispedømmet var da i dårlig forfatning, men han fornyet det med sin glød og ifølge legende ved hjelp av mirakler.Under keiser Galerius Valerius Maximinus begynte kristenforfølgelser i området, og ca. 310 ble Nikolas fengslet og grovt mishandlet. I 325 skal han ha deltatt på konsilet i Nikea, der han skal ha hatt tydelige kroppslige spor etter mishandlingen.Han døde 6. desember et år mellom 345 og 351. Hans jordiske levninger ble flyttet fra Konstantinopel til Bari, Basilica di San Nicola. Han kalles derfor enkelte ganger Nikolas av Bari.
| St. Nikolas av Myra (også kjent som Nicolaus, Nicolas, Nikolai, Nicholas, Niklas, Nicola, Klaus, Claus, Klaes, Claes, Nils og Mikulas) var biskop i Myra i Lykia i det 4. århundre. Utover dette er de fleste opplysningene om ham svært usikre. Han er ansett som en av de viktigste helgener i både den katolske og den ortodokse kirken.
Han ble født ca. 280/286 i Patara i Lykia (nå Xanthos i Antalya i Tyrkia). Faren, som het Eufemius, var rik og kjent for sin velgjørenhet. Hans mor, Anna, var søster av biskopen av Myra, som også het Nikolas. Foreldrene hadde vært gift i mange år og hadde gitt opp å få barn da Anna ble gravid med Nikolas.
Som ung mann ble han ordinert til prest av onkelen. Kort tid etter døde foreldrene av pest, og Nikolas arvet farens formue. Han ga bort alt til fattige, men gjorde det i hemmelighet slik at ingen skulle rose ham for det. Onkelen bygde et kloster, der Nikolas ble innsatt som abbed.
I år 300 ble han valgt til biskop av Myra etter onkelens død. Bispedømmet var da i dårlig forfatning, men han fornyet det med sin glød og ifølge legende ved hjelp av mirakler.Under keiser Galerius Valerius Maximinus begynte kristenforfølgelser i området, og ca. 310 ble Nikolas fengslet og grovt mishandlet. I 325 skal han ha deltatt på konsilet i Nikea, der han skal ha hatt tydelige kroppslige spor etter mishandlingen.Han døde 6. desember et år mellom 345 og 351. Hans jordiske levninger ble flyttet fra Konstantinopel til Bari, Basilica di San Nicola. Han kalles derfor enkelte ganger Nikolas av Bari.
== Helgenkult ==
I det 5. århundre ble det reist en basilika over hans grav. Han hadde da blitt regnet som helgen i mange år. Kirken raste sammen i et jordskjelv i 529, men keiser Justinian beordret at en ny skulle reises. Det ble også anlagt et kloster der for å ta seg av de mange pilegrimene som kom til hans grav. Kulten spredde seg sterkt omkring 200 år etter hans død, og en St Nikolasbasilika ble bygget i Konstantinopel i det 6. århundre. Den første kirken viet til ham i Roma ble bygget i det 9. århundre. Den fikk navnet San Nicola in Carcere, St Nikolas ved fengselet, noe som ikke var tilfeldig: kirken lå ved et fengsel og prestene skulle gi sjelesorg til fangene, og mange av dem regnet St. Nikolas som sin fremste vernehelgen.
Siden den gang har mer enn 2000 kirker i Europa blitt viet til ham, og han er en av de mest populære helgenene ved siden av jomfru Maria, apostlene og St Laurentius.
På grunn av sin gavmildhet blir festdagen 6. desember mange steder feiret med at barna får gaver, og St. Nikolas regnes derfor som den som har gitt inspirasjon til Julenissen. I mange land identifiseres også julenissen med Nikolas' navn, f.eks. nederlandske Sinterklaas som har gitt opphavet til engelske Santa Claus.
== Se også ==
Sinterklaas
Nilsmesse
Julenissen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Saint Nicholas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Saint Nicholas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fra helgen til julenisse | St. Nikolas av Myra (også kjent som Nicolaus, Nicolas, Nikolai, Nicholas, Niklas, Nicola, Klaus, Claus, Klaes, Claes, Nils og Mikulas) var biskop i Myra i Lykia i det 4. | 9,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques_Derrida | 2023-02-04 | Jacques Derrida | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Alger', 'Kategori:Pieds-noirs', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jacques Derrida (født Jackie Élie Derrida 15. juli 1930 i El Biar ved Alger, død 9. oktober 2004 i Paris) var en fransk filosof og forfatter. Han er best kjent for utviklingen av en form for semiotisk analyse kjent som dekonstruksjon. Han er en av de fremste figurer tilknyttet poststrukturalisme og postmoderne filosofi. Hans mest kjente verk er De la grammatologie.
| Jacques Derrida (født Jackie Élie Derrida 15. juli 1930 i El Biar ved Alger, død 9. oktober 2004 i Paris) var en fransk filosof og forfatter. Han er best kjent for utviklingen av en form for semiotisk analyse kjent som dekonstruksjon. Han er en av de fremste figurer tilknyttet poststrukturalisme og postmoderne filosofi. Hans mest kjente verk er De la grammatologie.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Jacques Derrida kom fra Fransk Algerie og var født av fransk-jødiske (sefardiske) foreldre. På grunn av en forordning gitt av Vichyregimet fikk han ikke gå på skole, siden kvoten for jødiske elever var blitt senket fra 14 til 7 prosent.
Fra 1949 bodde han i Frankrike, og studerte der ved Lycée Louis-le-Grand i Paris, og fra 1952 til 1954 ved École Normale Supérieure, der han besøkte forelesninger av Louis Althusser og ble venn med Pierre Bourdieu. I 1956 fikk han studiestipend for et opphold ved Harvard University.
Under militærtjenesten (fra 1957 til 1959) underviste han i engelsk og fransk i Algerie, som fortsatt hørte til Frankrike. Fra 1960 til 1964 var han vitenskapelig assistent ved Sorbonne.
=== Akademisk virke ===
I løpet av sin karriere utga Derrida over 40 bøker, sammen med hundrevis av essayer, artikler, og offentlige presentasjoner. Han utøvet en betydelig innflytelse på humanistiske og samfunnsvitenskaper, i tillegg til filosofi, litteratur og jus, antropologi, historiografi, lingvistikk, psykoanalyse, politisk teori, feminisme, og queer-teori.
Hans verker har fortsatt betydelig innflytelse i de akademiske miljøer i Europa, og i andre land hvor kontinental filosofi er gjeldende, særlig i diskusjoner omkring ontologi, erkjennelseslære, etikk, estetikk, hermeneutikk og språkfilosofi. Jacques Derridas arbeid har også — i form av såkalt dekonstruktivisme — påvirket arkitektur, musikk, kunst, og kunstkritikk. Det er sagt at Derrida har «etterlatt seg en arv som 'opphavet' til dekonstruksjon».Særlig i senere skrifter tok han hyppig opp etiske og politiske temaer. Disse skriftene har påvirket ulike aktivister og politiske bevegelser. Derrida ble en velkjent og innflytelsesrik offentlig person, samtidig som hans tilnærming til filosofi og den notoriske vanskeligheten i å trenge inn i hans verker gjorde ham til en kontroversiell figur.
=== Ekteskap ===
I 1957 giftet han seg med psykoanalytikeren Marguerite Aucouturier (1932-2020).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Perniola, Mario; «Remembering Derrida», SubStance (Univ. of California), 2005, n.1, issue 106.
Jacques Derrida, fakultetsomtale ved European Graduate School
Lawlor, Leonard. Oppslag i Stanford Encyclopedia of Philosophy | litterær teori etikk ontologi | 9,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hallgeir_Brenden | 2023-02-04 | Hallgeir Brenden | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1956', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Dødsfall 21. september', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Friidrettsutøvere for IK Tjalve', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1956', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske hinderløpere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Trysil kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Hallgeir Brenden (født 10. februar 1929 i Trysil, død 21. september 2007 i Lillehammer) var en norsk langrennsløper og friidrettsutøver for Vestre Trysil IF og IK Tjalve.
Brenden kom fra grenda Tørberget i Vestre Trysil, og arbeidet som småbruker og skogsarbeider. En vei på Tørberget er oppkalt etter ham.
| Hallgeir Brenden (født 10. februar 1929 i Trysil, død 21. september 2007 i Lillehammer) var en norsk langrennsløper og friidrettsutøver for Vestre Trysil IF og IK Tjalve.
Brenden kom fra grenda Tørberget i Vestre Trysil, og arbeidet som småbruker og skogsarbeider. En vei på Tørberget er oppkalt etter ham.
== Langrenn ==
Brenden vant to OL-gull i langrenn (18 km i 1952 og 15 km i 1956), begge ganger med mer enn et halvt minutts margin til nummer to. Han vant sølv i langrennstafetten både under OL i 1952 og i 1960. Han tok tolv NM-titler i langrenn i perioden 1951–60, og han vant sprinten i Holmenkollen tre ganger.
=== Mesterskapsmedaljer ===
== Friidrett ==
Brenden tok sitt første norgesmesterskap i 1949, 5000 meter for juniorer. I seniorklassen vant han NM på 3000 meter hinder i 1953 og 1954, han tok i tillegg en sølvmedalje i 1952. Han var den første norske som løp på under ni minutter på denne distansen. Han hadde også seire i NM i 4 x 1500 meter stafett og i Holmenkollstafetten.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Annet ==
Han ble tildelt Egebergs ærespris i 1952, Morgenbladets gullmedalje 1952, Holmenkollmedaljen 1955 og Fearnleys olympiske ærespris etter OL-gullet i 1956. En statue av Brenden ble avduket foran Trysil rådhus 16. februar 2002. Statuen er utført av Skule Waksvik.
Brenden vakte internasjonal oppsikt da han etter sin seier under i OL i 1956 ble gratulert av den italienske skuespilleren Sophia Loren, blant annet ved at hun satte seg på fanget hans.
Personlige rekorder i friidrett
== Litteratur ==
Grønoset, Dagfinn. Gull i sporet. Hallgeir Brenden forteller til Dagfinn Grønoset. Aschehoug, 1956, 162 sider, (gjenutgitt 1977 og 1998)
Årbok for Trysil 1986 og 2002
Trysil før og nå (årbok) 1997, 1999, 2002
På ski i Hedmark i 100 år, utgitt i anledning av 100-årsjubileet til Hedmark skikrets i 1999. Trysilforlaget, 1999
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hallgeir Brenden – Olympedia
(en) Hallgeir Brenden – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Hallgeir Brenden – Track and Field Statistics
(en) Hallgeir Brenden – FIS (langrenn)
NRK Nett-TV Portrett Hallgeir Brenden | Hallgeir Brenden (født 10. februar 1929 i Trysil, død 21. | 9,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Ellefs%C3%A6ter | 2023-02-04 | Ole Ellefsæter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Dødsfall 18. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Birkebeinerrennet', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Vasaloppet', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske hinderløpere', 'Kategori:Norske langdistanseløpere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Ringsaker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Ole Martin Ellefsæter (født 15. februar 1939, død 18. oktober 2022) var en norsk langrennsløper, friidrettsutøver, visesanger og skogtekniker.
| Ole Martin Ellefsæter (født 15. februar 1939, død 18. oktober 2022) var en norsk langrennsløper, friidrettsutøver, visesanger og skogtekniker.
== Idrettskarriere ==
Ellefsæter var kjent for sine prestasjoner i langrennsløypa med to gull under OL 1968 i Grenoble (50 km og 4 x 10 km stafett) som høydepunkt. Under VM på ski i Oslo i 1966 vant han gullmedalje på 4x10 km stafett og sølvmedalje på 15 km.
I 1971 ble Ellefsæter første nordmann som vant Vasaloppet. Han var også den eneste nordmannen som hadde vunnet Vasaloppet fram til 2004 da Anders Aukland vant. Ellefsæter vant Birkebeinerrennet i 1961.
På friidrettsbanen tok han seks påfølgende NM-gull på 3 000 meter hinder fra 1960 til 1965. Den 27. juni 1962 løp han distansen på 8.43,8. Han er med det, nummer 26 gjennom alle tider i Norge per januar 2009. Han var med det rett bak Ernst Larsens norske rekord på 8.42,4.Ellefsæter ble tildelt Egebergs ærespris i 1965 og Holmenkollmedaljen i 1967. I 1968 fikk han Fearnleys olympiske ærespris for seierne på 50 km og 4 x 10 km stafett under OL i Grenoble.
== Platekarriere ==
Ellefsæter hadde en musikkarriere på 1960-tallet. Den første innspillingen var en singel med låten «Huldreslåtten», som nådde 5.-plass på VG-lista og lå inne i 19 uker. Den solgte ca. 25 000 eksemplarer. Singelen «Alle kluter til» («I Grenoble ska ve slå dekk...»), nådde en 4.-plass og lå ni uker på lista.
Ellefsæters innspillinger finnes på albumene «Viser og gamle takter» (Odeon/EMI, 1967, SMOCN 1004) og «I godt lag» (Odeon/EMI, 1969, E 062-38029).
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Yrkes- og familieliv ==
Han var utdannet skogtekniker fra Statens skogskole på Evenstad, og arbeidet i Furnes almenning frem til han avgikk med pensjon i 2001.Han giftet seg i 1962 med Ingveig, og sammen fikk de tre sønner.
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dalseng, Frode og Søgård, Tom (1986). «Ole Ellefsæter». Hedmarksidretten. Oslo: Universitetsforlaget. s. 87–98. ISBN 8200430820. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser]
== Eksterne lenker ==
(en) Ole Ellefsæter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ole Ellefsæter på Internet Movie Database
(en) Ole Ellefsæter hos The Movie Database
(en) Ole Ellefsæter på Discogs
(en) Ole Ellefsæter på MusicBrainz
(en) Ole Ellefsæter – Olympedia
(en) Ole Ellefsæter – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ole Ellefsæter – Track and Field Statistics
(en) Ole Ellefsæter – FIS (langrenn) | Ole Martin Ellefsæter (født 15. februar 1939, død 18. | 9,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyon | 2023-02-04 | Lyon | ['Kategori:45°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer ved Rhône', 'Kategori:Lyon', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Lyon'] | Lyon (utt: lijɔ̃) en by i det sydøstre Frankrike. Den er hovedstad i departementet Rhône og regionen Auvergne-Rhône-Alpes. Lyons storbyområde er med 1 648 216 innbyggere Frankrikes nest største tettsted.
Elvene Rhône og Saône møtes sør for bydelen Presqu'île («halvøya»). Presqu'île utgjør sammen med renessansebydelen Vieux Lyon, den opprinnelige romerske bosettingen Fourvière og Croix-Rousse, kjent for sine silkeveverier, Lyons historiske sentrum. Dette området med sine mange historiske bygninger og anlegg ble i 1998 oppført på UNESCOs verdensarvsliste.Organisasjonene Interpol, International Agency for Research on Cancer og selskapet Euronews har sine hovedkvarterer i Lyon.
| Lyon (utt: lijɔ̃) en by i det sydøstre Frankrike. Den er hovedstad i departementet Rhône og regionen Auvergne-Rhône-Alpes. Lyons storbyområde er med 1 648 216 innbyggere Frankrikes nest største tettsted.
Elvene Rhône og Saône møtes sør for bydelen Presqu'île («halvøya»). Presqu'île utgjør sammen med renessansebydelen Vieux Lyon, den opprinnelige romerske bosettingen Fourvière og Croix-Rousse, kjent for sine silkeveverier, Lyons historiske sentrum. Dette området med sine mange historiske bygninger og anlegg ble i 1998 oppført på UNESCOs verdensarvsliste.Organisasjonene Interpol, International Agency for Research on Cancer og selskapet Euronews har sine hovedkvarterer i Lyon.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt av romerne 43 f. Kr. og fikk det keltiske navnet Lugdunum. Den ble hovedstad for den romerske provinsen Gallia Lugdenensis. To romerske keisere ble født i Lyon, Claudius og Caracalla. Viktige minnesmerker fra romertiden er det romerske teateret i Fourvièreåsen, bygd i to faser: 15 f.Kr. og på 200-tallet, med plass til 10 000; og det mindre Odeonteateret i nærheten, med 3 000 plasser. Musée gallo-romain de Fourvière ligger i nærheten av teatrene. Museets nye bygning åpnet i 1975. Amphithéâtre des Trois Gaules ble trolig bygd i år 19, og hadde både kultiske og politiske funksjoner.
På 200-tallet var kirkefaderen Ireneus av Lyon biskop av Lyon. Etter romertiden mistet byen betydning før det ble hovedsetet for kirken i Gallien (Primat des Gaules) på 1100-tallet, en posisjon den har til i dag. Katedralen i Lyon ble bygget mellom 1100-tallet og 1476.
På slutten av 1400-tallet utviklet Lyon seg til det viktigste senter for bankvesenet og handel i Frankrike, særlig silkehandelen var sentral. Bydelen Vieux Lyon ved foten av Fourvièreåsen er et godt bevart bygningsmiljø fra renessansen. Bydelen omfatter 24 hektar, og ble vernet i 1954. De tre kvartalene Saint Jean, Saint Paul og Saint Georges var på 1400- og 1500-tallet senter for henholdsvis kirken, banker og silkevevere. Den gamle bydelen har mange fornemme borgervillaer (Hôtel particulier). En av dem, Hôtel de Bullioud ble tegnet av Philibert Delorme (1512–1570).
Under den franske revolusjonen holdt byen lenge seg til Girondens parti, og da de nye makthaverne til sist tok kontroll over byen i 1793 skjedde det med betydelige ødeleggelser og henrettelse av 2 000 personer.
Lyons plassering på UNESCOs verdensarvliste skyldes byens historie og rolle gjennom flere perioder, både romertiden, middelalderen og handelskvarterene fra renessansen. I UNESCOs begrunnelse på engelsk heter det at
«Lyon fremstår som et unikt eksempel på vedvarende bykultur over mer enn to årtusener, på et sted av stor næringsmessig og strategisk betydning. Kulturelle tradisjoner fra mange steder i Europa er blitt samlet her og har gitt grobunn for et velregulert og livskraftig samfunn».
== Geografi ==
Lyon domineres av elvene Rhône og Saône som fra nord løper gjennom byens historiske sentrum og fortsetter som Rhone helt i sør. Elvene former mellom seg en landtunge som også er en bydel, kalt Presqu'île, fransk for halvøy. I vest og nord reiser det seg to høyder som innrammer sentrum, mens en stor slette brer seg ut østover fra Rhone.
Fourvièreåsen i vest, gjerne kalt åsen som ber, preges av kirken Basilique Notre-Dame de Fourvière, en rekke klostre, erkebiskopens residens, Tour métallique formet etter modell av Eiffeltårnet i Paris og en kabelbane.
Den nordlige åsen Croix-Rousse ble kalt åsen som arbeider, en henvisning til de mange små silkeveverier som i sin tid gjorde byen kjent.
Place Bellecour finnes sentralt i bydelen Presqu'île som ligger mellom de to elvene, og er den tredje største offentlige plass i Frankrike. Den brede gågaten Rue de la République fører nordover fra Place Bellecour. Det 2. arrondissement inneholder mange av de fineste gamle bolighus i Lyon og området er kjent for de mange gamle katolske familier som holdt til her, særlig i Ainay.
Middelalderbyen Vieux Lyon ble bygget langs Saônes høyre (vestlige) bredd, under Fourvièreåsen. Sammen med Fourvièreåsen og deler av Presqu'île, samt det vesentlige av Croix-Rousse utgjør Vieux Lyon det område av Lyon som er oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Øst for Rhône er et stort flatt område hvor det moderne Lyon er bygget og hvor den største delen av Lyons befolkning bor. Sentralt i området Part-Dieu reiser bygningen Tour Part-Dieu seg, populært kalt blyanten. Her finnes også en av byens to jernbanestasjoner, Lyon Part-Dieu.
Nord for dette området finnes det relativt velstående 6. arrondissement, hvor man finner Parc de la Tête d'Or, en av Europas største byparker, med den prestisjefylte videregående skolen Lycée du Parc i sør og Interpols hovedkvarter i forlengelsen av Cité International i nord.
== Kultur ==
=== Gastronomi ===
Lyon regnes som Frankrikes gastronomiske hovedstad. Den verdensberømte kokken Paul Bocuse (1926-2018) kom fra Lyon, og drev restauranter i Lyon og omegn.
=== Filmhistorie ===
Brødrene Lumière vokste opp i Lyon; de regnes som oppfinnere av levende bilder, og har en viktig plass i filmhistorien.
=== Dukketeater ===
Teaterdukken Guignol og den tilhørende dukketeatertradisjonen ble skapt i Lyon av den arbeidsløse silkeveveren Laurent Mourguet. Man regner 1808 som året da Guignol-dukken første gang ble tatt i bruk av Mourguet; han hadde inntil da spilt dukketeater etter italiensk forelegg.
=== Opera ===
Operaen i Lyon stod ferdig i 1831, og ble renovert i 1993.
=== Museer ===
Kunstmuseet i Lyon på Place des Terreaux er et av de største kunstmuseene i Frankrike;
Musée gallo-romain de Lyon-Fourvière i Vieux Lyon viser en rekke kostbare gjenstander og kunstverk fra romertiden, da Lyon het Lugdunum;
Det afrikanske museet er et av de eldste afrikanske museene i Frankrike og et av de eldste museene i Lyon;
Centre d'histoire de la résistance et de la déportation er museet over motstandsbevegelsen og deportasjonen av jøder under annen verdenkrig;
Musée des Confluences er et museum for vitenskap og antropologi som åpnet dørene for første gang den 20. desember 2014. Museets navn kommer av beliggenheten ved sammenløpet (fransk: confluence) av elvene Rhône og Saône;
La Sucrière er et senter for samtidskunst;
Musée des Tissus et des Arts Décoratifs er et museum for dekorativ kunst;
Musée d'art contemporain de Lyon er Lyons samtidskunstmuseum;
Musées Gadagne er en institusjon i bydelen Vieux Lyon, og rommer to museumssamlinger:
Musée d'Histoire de Lyon, som er et museum over Lyons historie, og
Musée des Arts de la Marionnette, som er et figurteatermuseum som blant annet forteller historien om Lyons egen Guignol
=== Andre severdigheter ===
==== Fra antikken ====
Fourvière romerske teater, Odeon (Lyon) finnes på Fourvièrehøyden og Musée gallo-romain de Fourvière i Vieux Lyon. I bydelen Croix-Rousse finnes ruinene av Amphithéâtre des Trois Gaules.
==== Fra middelalderen og renessansen ====
Katedralen i Lyon er en middelalderkirke med arkitektoniske elementer fra det 13., 14. og 15. århundret. Den er byens hovedkirke og bispesete. Basilique Saint-Martin d'Ainay er en av de få kirkene i Lyon som er bygget som en basilika i romansk stil.
Église Saint-Paul er en romansk kirke fra det 12. og 13. århundret, med gotiske tilføyelser fra det 15. og 16. århundret. En annen kirke oppført i gotisk stil er Église Saint-Bonaventure fra det 14. og 15. århundret. Også Eglise Saint-Nizier fra det 15. århundret er et gotisk kirkebygg, med en kirkedør som ble laget i det 16. århundret av Philibert de l'Orme.
I Vieux Lyon finnes kvartaler fra middelalderen og renessansen, med stensatte gater, butikker og restauranter. I tillegg finnes det i denne bydelen mange såkalte hôtels particuliers, eksempelvis Hôtel de Bullioud i Rue Juiverie.
==== Fra det 17. og 18. århundret ====
Lyon rådhus kan ses på place des Terreaux. Der ligger også Musée des beaux-arts de Lyon, som også omfatter kirken Chapelle Saint-Pierre. Hôtel-Dieu de Lyon er et sykehus oppført i det 17. og 18. århundre; sykehuset har et kapell oppført i barokkstil. Temple du Change fra det 17. og 18. århundret er den tidligere børsen.
Place Bellecour er geografisk sentrum både i bydelen Presqu'île og i Lyon. Chapelle de la Trinité (1622) er den eldste barokkirken i Lyon, og var en del av skoleanlegget som tidligere het Ecole de la Trinité, og nå huser Collège-lycée Ampère.
Klassiske kirker er Église Saint-Polycarpe (1665–1670) og Église Saint-Just (16. til 18. århundre).
Kirken Saint-Bruno des Chartreux ble bygget i det 17. og 18. århundre, og er oppført i barokkstil. Église Notre Dame Saint-Vincent fra det 18. århundret er oppført i nyklassisistisk stil.
==== Fra det 19. århundret og senere ====
Operaen i Lyon stod ferdig i 1831 og ble renovert i 1993 av Jean Nouvel. Basilica of Notre-Dame de Fourvière, som er et av byens kjennemerker, ble oppført i det 19. århundret. Tour métallique de Fourvière er fra 1894.
La Mouche, eller Gerland, er et byområde sørøst for sentrum som ble tegnet mellom 1914 og 1928 av Tony Garnier. Le Corbusier tegnet i 1960 klosteret Sainte Marie de La Tourette
Flyplassen Lyon-Saint Exupéry Airport (tidligere Satolas Airport) er tegnet av Guillaume Gilbert, og jernbanestasjonen Gare de Lyon Saint-Exupéry av Santiago Calatrava i 1994.
Palais des congrès de Lyon, også kalt Cité International, av en gruppe bygninger tegnet av arkitekten Renzo Piano. Dette anlegget stod ferdig i 1998 og rommer ulike funksjoner. Kvartalet ligger ved Rhones venstre bredd litt nord for sentrum.
Av øvrige severdigheter fra det 20. århundret kan nevnes Tour Part-Dieu, Tour Oxygène og Tour Incity.
=== Parker ===
Parc de la Tête d'Or (norsk: Det gyldne hodets park) ligger sentralt i Lyon. Innenfor dette området finnes også den botaniske hagen, Jardin botanique de Lyon. Andre parker i byen er Parc de Gerland sør i byen, Parc des hauteurs i Fourvières, Parc de Miribel-Jonage, Parc de Lacroix-Laval og Parc de Parilly.
== Sport ==
=== Fotball ===
Byens fotballag Olympique lyonnais er et av Frankrikes beste lag, og har vunnet Ligue 1 flere ganger etter 2001/2002.
== Kjente personer født i Lyon ==
André-Marie Ampère, fysiker
Paul Bocuse, kokk
Éric Abidal, fotballspiller
Antoine de Saint-Exupéry, forfatter
Jean-Michel Jarre, musiker
Frédérique Bangué, friidrettsutøver
Claudius,romersk keiser
Caracalla, romersk keiser
Ireneus av Lyon, biskop
Karim Benzema, fotballspiller
Youri Djorkaeff, fotballspiller
Jean-Michel Jarre, musiker
Allan Kardec, fotballspiller
Katsuni, pornoskuespiller
Jérôme Kerviel, megler
Laurent Mourguet, skaperen av teaterdukken Guignol
Abbé Pierre, prest
Jean-Baptiste Say, økonom
Jean-Claude Trichet, sjef for Den europeiske sentralbankDen senere franske statsminister Raymond Barre var borgermester i Lyon fra 1995 til 2001.
== Utdanning ==
E-Artsup
École centrale de Lyon
École pour l'informatique et les nouvelles technologies
École pour l'informatique et les techniques avancées
EM Lyon
ESME Sudria
Institut polytechnique des sciences avancées
ISEG Marketing and Communication School
Institut Sup'Biotech de Paris
== Bilder fra byen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Lyon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lyon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
Byens turistinformasjon
Gallo-romerske museum | Ireneus av Lyon (født ca. 125 i Smyrna (nå Izmir i Tyrkia), død ca. | 9,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Farstad | 2023-02-04 | Sverre Farstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 27. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Journalister i Dagsavisen eller forløpere', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Norske vektløftere', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Sportsklubben Falken', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris'] | Sverre Melvin Farstad (født 8. februar 1920 i Trondheim, død 27. mars 1978 i Oslo) var en norsk skøyteløper som representerte Sportsklubben Falken, Trondheim. Han vant gull og satte olympisk rekord med 2.17,6 på 1 500 meter i OL 1948 i St. Moritz. Han ble europamester i Davos, Sveits 1949 og tok sølv i allround-VM på skøyter 1947 på Bislett stadion i Oslo.
Farstad hadde den første verdensrekorden anerkjent av ISU (Det internasjonale skøyteforbundet) sammenlagt med 188,958 poeng, etter serien 41,8 – 8.15,4 – 2.13,9 – 17.39,7. Det var nesten to poeng bedre enn den tidligere bestenoteringen i verden, satt av nordmannen Ivar Ballangrud i Davos elleve år tidligere.Han har NM-sølv både i vektløfting og roing.
Han ble tildelt Egebergs ærespris for skøyter og vektløfting i 1947.
Farstad var en av tidenes mest allsidige norske idrettsutøvere, med premier i bryting, boksing, sykling og pistolskyting, i tillegg til de tre grenene nevnt ovenfor.
Da han døde var Farstad sportsjournalist i Arbeiderbladet i Oslo. På slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet var han trener for det italienske skøytelandslaget, med løpere som i denne perioden tok steget opp i verdenseliten. Trenerjobben ble gjennomført under korte besøk mens han arbeidet som journalist i Oslo. Han var i en årrekke leder i Oslo Leieboerforening og i Norges Leieboerforbund. Før han slo gjennom som skøyteløper, var han sjømann i utenriksfart, arbeidet på skofabrikk, og var banemann på Øya stadion.
Sverre Farstad er storebror til norgesmester i vektløfting Albert Farstad.
| Sverre Melvin Farstad (født 8. februar 1920 i Trondheim, død 27. mars 1978 i Oslo) var en norsk skøyteløper som representerte Sportsklubben Falken, Trondheim. Han vant gull og satte olympisk rekord med 2.17,6 på 1 500 meter i OL 1948 i St. Moritz. Han ble europamester i Davos, Sveits 1949 og tok sølv i allround-VM på skøyter 1947 på Bislett stadion i Oslo.
Farstad hadde den første verdensrekorden anerkjent av ISU (Det internasjonale skøyteforbundet) sammenlagt med 188,958 poeng, etter serien 41,8 – 8.15,4 – 2.13,9 – 17.39,7. Det var nesten to poeng bedre enn den tidligere bestenoteringen i verden, satt av nordmannen Ivar Ballangrud i Davos elleve år tidligere.Han har NM-sølv både i vektløfting og roing.
Han ble tildelt Egebergs ærespris for skøyter og vektløfting i 1947.
Farstad var en av tidenes mest allsidige norske idrettsutøvere, med premier i bryting, boksing, sykling og pistolskyting, i tillegg til de tre grenene nevnt ovenfor.
Da han døde var Farstad sportsjournalist i Arbeiderbladet i Oslo. På slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet var han trener for det italienske skøytelandslaget, med løpere som i denne perioden tok steget opp i verdenseliten. Trenerjobben ble gjennomført under korte besøk mens han arbeidet som journalist i Oslo. Han var i en årrekke leder i Oslo Leieboerforening og i Norges Leieboerforbund. Før han slo gjennom som skøyteløper, var han sjømann i utenriksfart, arbeidet på skofabrikk, og var banemann på Øya stadion.
Sverre Farstad er storebror til norgesmester i vektløfting Albert Farstad.
== Andre OL-meritter ==
1948 St. Moritz – sjetteplass i hurtigløp på skøyter, 500 meter Norge
== Personlige rekorder ==
Hurtigløp på skøyter.
=== Verdensrekorder ===
Liste over verdensrekordnoteringer i hurtigløp på skøyter gjort av Sverre Farstad.
== Gatenavn ==
I Stavanger er Sverre Farstad hedret med Sverre Farstads vei på Tjensvoll.
== Litteratur ==
Bjørnsen, Knut (1932–2008); Jorsett, Per (1920–2019) (1971). «Sverre Farstad – Fighteren fra Lademoen». Skøytesportens stjerner. Oslo: Cappelen. s. 88–91. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Hyldmo, Endre (1992). «Sverre Farstad – Fighteren fra Lademoen». Trøndergull : Trøndelags vinter-OL-historie. Melhus: Snøfugl. s. 18–23. ISBN 8270831964. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Hasse Farstad (november 2020). Fri som Falken – historien om Sverre Farstad og Falken-trioen. ISBN 9788230347942.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sverre Farstad – Olympics.com
(en) Sverre Farstad – Olympic.org
(en) Sverre Farstad – Olympedia
(en) Sverre Farstad – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sverre Farstad – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Sverre Farstad – Speedskatingbase.eu
(en) Sverre Farstad – SpeedSkatingNews.info
(en) Sverre Farstad – SpeedSkatingStats.com
(en) Sverre Farstad – TheSports.org
Farstad.filene.no Nettsted dedikert til Sverre Farstad.
(en) Sverre Farstad på www.ISU.html.infostradasports.com
«Sverre Farstad» (engelsk). SkateResults.com. Arkivert fra originalen 19. juni 2007. Besøkt 8. desember 2014.
(no) Sverre Farstad i Store norske leksikon | }} | 9,376 |
null | 2023-02-04 | Biljard | null | null | null | Biljard er et samlenavn på forskjellige grener der man bruker en kø til å støte kuler: carambole, snooker og pool. Carambolebanen har ingen hull, mens de to andre har seks hull. | 9,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%B8ytemuseet | 2023-02-04 | Skøytemuseet | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1914', 'Kategori:Frogner (strøk)', 'Kategori:Museer etablert i 1910-årene', 'Kategori:Museer i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sport i bydel Frogner', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Skøytemuseet har sitt opphav fra 1914 og ligger ved Frogner stadion i Oslo. Museet oppsto i sin nåværende form i 1985. Skøytemuseet inneholder i dag store prissamlinger etter både Axel Paulsen og Oscar Mathisen. Museet har også et stort utvalg av forskjellige bilder og skriftlig dokumentasjon om historien til skøyteløp og kunstløp.
| Skøytemuseet har sitt opphav fra 1914 og ligger ved Frogner stadion i Oslo. Museet oppsto i sin nåværende form i 1985. Skøytemuseet inneholder i dag store prissamlinger etter både Axel Paulsen og Oscar Mathisen. Museet har også et stort utvalg av forskjellige bilder og skriftlig dokumentasjon om historien til skøyteløp og kunstløp.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skøytemuseet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | sted = Frogner stadion, Oslo | 9,378 |
null | 2023-02-04 | Ytterby gruve | null | null | null | Ytterby gruve ligger på Resarö i Vaxholm kommune utenfor Stockholm i Sverige. På slutten av 1700-tallet ble det funnet en rekke uvanlige mineraler i steiner fra gruven, som ikke hadde vært observert tidligere. | 9,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edelgass | 2023-02-04 | Edelgass | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Edelgasser', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Periodesystemet', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | En edelgass er et grunnstoff hvor alle elektronskallene er fylt opp, noe som gjør gassen inert. Gruppe 18 i det periodiske system kalles edelgassene.
Helium, grunnstoff nummer 2, har ett skall, og det skallet er fullt med 2 elektroner. Neste edelgass er neon som er grunnstoff 10, har to skall, det innerste har to elektroner og det ytterste har åtte.
De sju kjente edelgassene er helium, neon, argon, krypton, xenon, radon og oganesson.
Alle edelgassene er plassert helt til høyre i det periodiske system.
De ble tidligere kalt inerte gasser, for inntil da hadde man ikke fått dem til å reagere med andre stoffer. Senere har man fått dem til å reagere med andre stoffer, derfor brukes ikke dette navnet mer.
| En edelgass er et grunnstoff hvor alle elektronskallene er fylt opp, noe som gjør gassen inert. Gruppe 18 i det periodiske system kalles edelgassene.
Helium, grunnstoff nummer 2, har ett skall, og det skallet er fullt med 2 elektroner. Neste edelgass er neon som er grunnstoff 10, har to skall, det innerste har to elektroner og det ytterste har åtte.
De sju kjente edelgassene er helium, neon, argon, krypton, xenon, radon og oganesson.
Alle edelgassene er plassert helt til høyre i det periodiske system.
De ble tidligere kalt inerte gasser, for inntil da hadde man ikke fått dem til å reagere med andre stoffer. Senere har man fått dem til å reagere med andre stoffer, derfor brukes ikke dette navnet mer.
== Historie ==
Edelgassene ble oppdaget av John William Strutt og William Ramsay ved en sammenlikning av nitrogen fremstilt fra NH4NO2 og nitrogen fremstilt ved å fjerne karbondioksid, vanndamp og oksygen fra luft. Ved å fjerne nitrogenet fra luftprøven oppdaget de en ikke-reaktiv gass de kalte argon. Denne gassen fant man senere ut at var en blanding av edelgassene. Med dette fant de ut at en hel gruppe med gasser manglet i periodesystemet. Innføringen av Rutherfords og Bohrs atommodell i 1913 ga en klar forklaring av elektronfordeling i edelgassene og hvordan dette hadde innvirkning på deres reaktivitet og bindingsforhold. En av de første som kom ut med en teori som foreslo at edelgassene kan danne forbindelser, var W. Kossel. I hans artikkel fra 1916 foreslo han at xenon var den meste reaktive edelgassen. Dette var basert på ioniseringsenergien til edelgassene. Videre kom flere lignede teorier, slike som fra den tyske kjemikeren von Antropoff i 1924, hvor han hevdet at siden edelgassene har 8 valenselektroner burde de kunne danne 8 kovalente bindinger. I 1933 foreslo Linus Pauling flere edelgassforbindelser som var basert på trendene i periodesystemet. Det hadde vært mange kjemikere som hadde forsøkt å lage forbindelser med edelgassene på grunnlag av slike teorier. Så tidlig som i 1896 ble det utført et forsøk av Henri Moissan hvor målet var å danne argonfluorid. Det var ikke før 1962 at man med full sikkerhet kunne si at man hadde dannet en forbindelse med en edelgass. Det var da Neil Bartlett oppdaget at det sterke oksidasjonsmiddelet, platina(VI)fluorid, kunne reagere med O2 og danne O2+PtF6-. Han oppdaget at xenons ioniseringsenergi (first ionization potentials) var tilnærmet lik den for O2. Av hans syntese med Xe og PtF6 fikk han dannet et stoff han mente var Xe+PtF6-, men som senere viste seg å ha en mer komplisert formel. I årene fremover ble det oppdaget mange flere edelgassforbindelser.
== Generelle trender ==
Edelgassene er gruppe 18 i periodesystemet. Deres spesielle kjennetegn er at de er kjemisk lite reaktive. I tillegg består hele gruppen utelukkende av monoatomiske gasser, med lave koke- og smeltepunkter. De seks edelgassene er helium (He), neon (Ne), argon (Ar), krypton (Kr), xenon (Xe) og radon (Rn). Alle edelgassene har 8 valenselektroner (bortsett fra helium som bare har 2), og finnes i p-blokken i periodesystemet. Helium er det minste elementet og finnes i periode 2, så øker atomnummeret nedover i gruppen sammen med atommassen. Elektronkonfigurasjonen til edelgassene (unntatt helium) er 1s22s22p6, noe som tilsvarer fullt valensskall og er grunnen til at man lenge trodde at edelgassene var ureaktive.Den kovalente radiusen til edelgassene følger trendene i periodesystemet for øvrig. Det vil si at den øker nedover i gruppen, samt følger trenden med minking bortover i periodene. Dette er en egenskap som henger sammen med elementenes effektive kjerneladning.
== Reaktivitet ==
Edelgassene har lenge blitt sett på som ureaktive, men etter hvert har det blitt klart at dette ikke stemmer. De danner riktignok bare et svært begrenset antall forbindelser. På grunn av den høye elektronegativiteten til edelgassene må ligandene som skal binde seg til disse stoffene også være svært elektronegative. Det er i all hovedsak xenon, krypton og argon som danner forbindelser med andre stoffer med høy elektronegativitet som fluor, oksygen og klor. I tillegg må ligandene være relativt små for å kunne sørge for Coulombenergi i forbindelsen. Dersom vi kommer langt nok ned i gruppen (forbi neon), er det mulig å få dannet edelgassforbindelser. Grunnen til dette ligger i energinivåene til orbitalene. Forskjellene i energinivåene er såpass små når vi kommer utover til orbital 4 og 5 at elektronene lett kan eksiteres til en ledig orbital og på den måten danne stabile forbindelser med andre elementer.De vanligste forbindelsene er xenon-fluorider. Disse forbindelsene er også relativt stabile i motsetning til andre edelgassforbindelser. Særlig er xenonoksider ustabile og eksplosive. For eksempel er xenontrioksid en endoterm forbindelse som eksploderer kraftig ved den minste provokasjon. I vannløsning er det derimot stabilt, men sterkt oksiderende. Det finnes også eksempler på oksygenforbindelser som er overraskende stabile. Dette gjelder XeO64- (s), en forbindelse som er uløselig og ikke dekomponerer før det er varmet opp til over 200˚C.
Det er også observert følgende xenonfluoridion Xe2F+, XeF+, Xe2F3+, Xe2F5+, XeF3+ og Xe2F7+ ved hjelp av massespektrometri av xenonfluorider.
== Referanser == | En edelgass er et grunnstoff hvor alle elektronskallene er fylt opp, noe som gjør gassen inert. Gruppe 18 i det periodiske system kalles edelgassene. | 9,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thorium | 2023-02-04 | Thorium | ['Kategori:Aktinoider', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Thorium er et radioaktivt grunnstoff med atomnummer 90 og atomsymbol Th. Det er et actinoid.
| Thorium er et radioaktivt grunnstoff med atomnummer 90 og atomsymbol Th. Det er et actinoid.
== Historie ==
Thorium ble oppdaget i 1828 av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius i forbindelse med analyser av et nytt mineral som Morten Thrane Esmark hadde funnet på Løvøya ved Brevik i Langesundsfjorden. Thorium hadde ikke noe bruksområde før gasslamper med glødenett ble oppfunnet i 1885. I 1898 oppdaget Marie Curie og Gerhard Schmidt, hver for seg, at thorium er radioaktivt.
Grunnstoffet og mineralet (thoritt) ble oppkalt etter den norrøne «tordenguden» Tor. Thorium ble i 2019 kåret til Norges nasjonalgrunnstoff.
== Egenskaper ==
Thorium er et sølvhvitt radioaktivt metall som tilhører actinoidene. Helt rent thorium er mykt og formbart, og kan kaldvalses. Det beholder overflateglansen i opptil flere måneder, men ved kontakt med oksygen dannes thoriumdioksid og overflaten blir gradvis grå, så svart.
Thorium angripes langsomt av vann, og løses langsomt opp av fortynnede syrer (flussyre, salpetersyre og svovelsyre) og konsentrerte syrer (saltsyre og fosforsyre). I varm salpetersyre og kongevann løses det raskt opp. Thorium brenner i luft med en hvit lysende flamme.
Thoriumdioksid (ThO2) har et av de høyeste kokepunktene (3300 °C) blant oksidene.
=== Isotoper ===
Thorium har ingen stabile isotoper. Naturlig forekommende thorium består utelukkende av den ustabile (og dermed radioaktive) isotopen 232Th med halveringstid 1,405 × 1010 år. I tillegg er 29 kunstig fremstilte isotoper kjent. De mest stabile av disse er 230Th med halveringstid 75 380 år, 229Th med halveringstid 7 340 år, 228Th med halveringstid 1,9116 år, 234Th med halveringstid 24,10 døgn, 227Th med halveringstid 18,72 døgn, og 231Th med halveringstid 25,52 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 10 minutter.Atomvekten til thoriumisotopene varierer mellom 212 u (212Th) og 236 u (236Th).
CAS-nummer: 7440-29-1
== Forekomst ==
Thoriumreservene i verden er beregnet til (i tonn):
360 000 i India
300 000 i Australia
170 000 i Norge
160 000 i USA
100 000 i Canada
35 000 i Sør-Afrika
16 000 i Brasil
95 000 tonn i andre land.
Disse dataene er usikre fordi det i dag er begrenset kommersiell produksjon av thorium, og data varierer en del mellom forskjellige kilder. Enkelte kilder har vesentlig høyere anslag for for eksempel Brasil, Kasakhstan og Russland og fører til at norsk forekomst rangeres fra tredje- til syvendeplass.
Thorium forekommer i små mengder i de aller fleste berg- og jordarter. Det forekommer omtrent tre ganger så hyppig som uran og omtrent like hyppig som bly. De fleste jordarter har en thoriumtetthet på omtrent 6 ppm. Thorium forekommer også i flere mineraler, i hovedsak monazitt, som inneholder omtrent 12% thoriumoksid, og som forekommer i større mengder i flere land. Mineralet er svært motstandsdyktig mot forvitring og kan enkelte steder hentes løst sammen med sand, for eksempel Australia og India. Så lenge markedet er lite, dekker denne lett tilgjengelige forekomsten behovet.
Den norske forekomsten befinner seg i den østlige delen av gruvefeltet Fensfeltet i Nome kommune i Telemark, og flere andre mindre forekomster, fordelt i rødberg og en bergart som blir kalt «ferrokarbonatitt». Den gjennomsnittlige konsentrasjonen av thoriumoksid i Fensfeltet er rundt 0,2 %, og det er usikkert om dette i dag gir tilstrekkelig drivverdighet for utvinning av thorium til kjernekraft. De beste større forekomster internasjonalt har konsentrasjoner over 1 %. Leting i Norge har i stor grad vært foretatt fra luft og bakkenivå ved måling av gammastråling fra nedbrytningsprodukter av thorium. Disse målingene vil ikke finne forekomster som er overdekket for eksempel av tette marine avleiringer.
Thorium-232 brytes ned sakte, og har en halveringstid som tilsvarer tre ganger jordas alder, men andre isotoper forekommer i nedbrytingen av uran. De aller fleste av disse har mye kortere halveringstider enn Th-232 og er derfor mye mer radioaktive. I forhold til Th-232 er forekomstene av disse ubetydelige.
== Anvendelse ==
Oksidet blir brukt:
sammen med ceriumoksid i glødenett i transportable gasslamper. Disse nettinghettene gløder med et kraftig, blendende hvitt lys når de varmes av gassflamme (Auer-brenner og Petromax-lamper).
som legeringselement i aluminium, noe som gir økt styrke og motstand mot sliteskader over lengre tid og ved høy temperatur.
som belegg på wolframledninger i elektroniske apparat.
i sveiseelektroder og i keramikk som må tåle høy temperatur.
i laboratoriebeholdere for å gjøre dem motstandsdyktige mot høy temperatur.
for å lage glass som skal brukes i veldig nøyaktige linser og vitenskapelige instrumenter.
Thoriumoksid blir brukt som katalysator i
omdannelsen av ammoniakk til salpetersyre.
i krakking i petroleumsindustrien.
i svovelsyreproduksjon.
Uran-Thoriumdatering brukes for å datere hominidrester.
i produksjon av radioaktivt materiale. Blant annet ville man bruke thorium i energiforsterkeren. Thorium kan brukes i kjernekraftverk til helt eller delvis å erstatte uran som brensel. For å gjøre dette må det bygges en ny industri for å handtere thorium siden en ikke kan bruke dagens anlegg for uran til det.
Thoriumdioksid (Th02) er den aktive komponenten i Thorotrast, et kontrastmiddel som ble brukt i røntgendiagnostikk, men som man har gått vekk fra grunnet thoriums skadelige virkninger på kroppen.
=== Thoriumbasert kjernekraft ===
Fordi Norge har den fjerde (noen kilder oppgir tredje) største forekomsten av thorium i verden, og fordi forekomsten av thorium totalt er vesentlig høyere enn uran, har det vært interesse for å anvende thorium i kjernefysiske fisjonsreaktorer, også i Norge. Selv om stoffet i seg selv ikke er fissilt, absorberer Thorium-232 (Th-232) nøytroner i en prosess som til slutt danner Uran-233 (U-233), som kan brukes direkte i fisjon. Derfor er Thorium-232, i likhet med Uran-238 en god kilde til fissilt materiale.
I en såkalt formeringsreaktor kan nøytroner fra pågående fisjon av Uran-235 eller U-233 bestråle Thorium-232 for å fremstille ytterligere aktivt U-233 som kjernebrensel. Det er en markant forskjell mellom bruken av Th-232 og U-238 eller plutonium-239 i fremstillingen av fissilt materiale, i at Th-232 er en god del mer effektivt. Når Th-232 utsettes for en mindre mengde fissilt materiale (for eksempel -235), starter en reaksjon hvor thoriumet tar til seg et nøytron, for så å gjennomgå to steg betanedbrytning til protactinium-233, og videre til uran-233, som er fissilt. Uranet skilles så fra gjenværende thorium og kan settes direkte inn i fissilt energiproduksjon. Denne prosessen er lik som ved bruk av U-238 eller Pu-239, men er som sagt en god del mer effektiv.
Det er også mulig å fremstille fissilt U-233 direkte med en nøytronkilde som bestråler Th-232. Dette prinsippet betegnes ADR (Akselerasjons Drevet Reaktor). U-233 vil absorbere nøytroner og fisjonere og sende ut nye nøytroner. Det hevdes at dette er en sikrere prosess siden det kun er thorium som omformes til U-233 som kan fisjonere og at mengden fissilt materiale i reaktoren derfor vil være for lavt til å forårsake nedsmeltning ved uhell. Det er imidlertid en rekke praktiske løsninger som krever betydelige investeringer i forskning (foreslått 500 mill. € for første protoyp), og beholder risikoproblemer knyttet til radioaktivt avfall og fremstilling av U-233 for atomvåpen.Det er enkelte problemer med bruken av thorium som kilde til fissilt materiale, blant annet de høye kostnadene ved å rense U-233 for rester av det uegnede U-232, som alltid forekommer i en slik prosess. Thorium som har vært brukt i denne produksjonen inneholder også alltid rester av Th-228, som er mye mer radioaktivt og uegnet for prosessen. I teorien er det mulig å bruke U-233 i fisjonsvåpen, men prosessen med å fjerne isotopen U-232 er for komplisert til å opprike naturlig uran og lage en konvensjonell U-235-bombe. Det har også vist seg å være besværlig å gjenvinne thorium til gjenbruk. På grunn av disse problemene er thorium per i dag ikke velegnet for kommersiell energiproduksjon, og det vil være nødvendig med mye teknologisk utvikling innen feltet for å kunne ta i bruk thorium i stor skala. Så lenge man har tilstrekkelige forekomster av uran er det tvil om denne utviklingen kan forsvares økonomisk.På lang sikt har thorium et stort potensial. Påviste reserver av thorium tilsvarer omkring tre ganger mengden av uran, og på lang sikt kan nok thorium være et viktig ledd i fortsatt bruk av kjernefysisk energi. Anvendelsen har imidlertid mindre, men sammenlignbare problemer med radioaktive avfallsprodukter fra uranbasert fisjon og tilhørende fraskilling, transport og lagring. I et langsiktig globalt perspektiv er tilgang på råstoff også begrenset til noen hundre år ved satsing av thoriumbasert atomkraft. På enda lengre sikt blir det nødvendig å finne energiløsninger basert på kjernefysisk fusjon eller andre underliggende mekanismer.India har store thoriumforekomster, og planlegger en gradvis overgang fra bruken av uran til thorium i produksjon av fissilt materiale. Russland har også drevet forskning med thorium i forskningsreaktorer og ved tester i enkelte kjernekraftverk, ettersom flere russiske reaktorer er godt egnet for dette.
== Faremomenter og sikkerhetstiltak ==
Thoriummetall i pulverform kan selvantenne, og må håndteres forsiktig. Thorium brytes ned til thoron, som er en radonisotop (220Rn). Da radongass er radioaktiv og påvist skadelig for mennesker, er det viktig at oppbevaringslokaler og steder der thorium brukes eller håndteres er godt ventilerte.
Kontakt med thorium eksternt (på huden, i lungene) kan føre til økt fare for kreft i lungene, bukspyttkjertelen og blodet.
Kontakt med thorium internt (i fordøyelsessystemet) kan føre til leversykdommer. Thorium forekommer ikke naturlig i menneskekroppen, og har ingen kjent bruk i biologiske mekanismer.
Se Thorotrast.
== Se også ==
Grunnstoffliste
Isotoptabell
Periodesystemet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
International Thorium Energy Organisation - www.IThEO.org
Webelements.com – thorium
Thorium som kjernebrensel. En vurdering av tekniske muligheter og miljømessige utfordringer. Miljøstiftelsen Zero.
Det norske Thoriumutvalgets rapport 2008 (PDF)
Thoriumreaktoren - Interaktiv multimedia fra forskning.no 12.11.06
Thorium til massene - artikkel fra forskning.no 28.3.11 | Thorium er et radioaktivt grunnstoff med atomnummer 90 og atomsymbol Th. Det er et actinoid. | 9,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mato_Grosso | 2023-02-04 | Mato Grosso | ['Kategori:12°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Mato Grosso', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Mato Grosso er Brasils tredje største delstat, og ligger vest i landet. Nabostater er (fra vest med klokka) Rondônia, Amazonas, Pará, Tocantins, Goiás og Mato Grosso do Sul. Den grenser også til nabolandet Bolivia i sørvest. Mato Grosso hadde i 2015 et beregnet folketall på 3 265 486.Navnet betyr «tykt gress».Utenom delstatshovedstaden Cuiabá er det få byer. De viktigste er Várzea Grande,Cáceres og Rondonópolis.
| Mato Grosso er Brasils tredje største delstat, og ligger vest i landet. Nabostater er (fra vest med klokka) Rondônia, Amazonas, Pará, Tocantins, Goiás og Mato Grosso do Sul. Den grenser også til nabolandet Bolivia i sørvest. Mato Grosso hadde i 2015 et beregnet folketall på 3 265 486.Navnet betyr «tykt gress».Utenom delstatshovedstaden Cuiabá er det få byer. De viktigste er Várzea Grande,Cáceres og Rondonópolis.
== Geografi ==
Mato Grosso inneholder tre store naturlandskaper: våtmarksområdet Pantanal, slettelandskapet Cerrado samt deler av Amazonasregnskogen. Nasjonalparken Chapada do Guimarães ligger i delstaten. Transpantaneira-veien ble påbegynt i 1970-årene og var planlagt å krysse Pantanal. Den ble imidlertid aldri fullført og brukes nå mest for turisme. Mato Grosso er i hovedsak en jordbruksstat, med en økonomi basert på kveg-oppdrett.
== Historie ==
Mato Grosso ble delt i to i 1977, hvor Mato Grosso do Sul ble skilt ut som en egen delstat. Bororo-indianerne er bosatt i Mato Grosso.
Mato Grosso ble invadert og okkupert av Paraguay under trippelalliansekrigen. Brasil greide til slutt å gjenerobre området, men Paraguay hadde egentlig bare invadert området for å trekke krigen nordover når landet egentlig skulle slåss i Rio de la Plata-regionen, hvor Brasil hadde invadert Uruguay. Brasil og Argentina invaderte Paraguay, og Brasil overdrog større områder fra Paraguay til Mato Grosso. Disse landområdene er idag en del av Mato Grosso du Sul.
== Flagg ==
Flagget har samme farger som nasjonalflagget, med blå som symbol for himmelen, grønn for vegetasjonen og hvitt som symbol for fred. En gyllen stjerne symboliserer gullet som trakk til seg de første innbyggerne. Flagget ble utviklet 31. januar 1890, bare noen få dager etter fastsettelsen av Brasils flagg. Det ble vedtatt som offisielt delstatsflagg 8. oktober 1929.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mato Grosso – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mato Grosso – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Mato Grosso er Brasils tredje største delstat, og ligger vest i landet. Nabostater er (fra vest med klokka) Rondônia, Amazonas, Pará, Tocantins, Goiás og Mato Grosso do Sul. | 9,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birkebeinerrennet | 2023-02-04 | Birkebeinerrennet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Birkebeinerrennet'] | For sykkelrittet Birkebeinerrittet, se Birkebeinerrittet
Birkebeinerrennet er Norges mest tradisjonsrike turrenn på ski og går hvert år fra Rena til Lillehammer. Løyperekorden på herresiden har Petter Eliassen på 2:19:28,3 (2015) og på kvinnesiden Therese Johaug på 2:41:46,6 (2015).Birkebeinerrennet er 54 km og går i klassisk stil. Start er på Tingstadjordet på Rena, stiger opp til Raudfjellet, om lag flatt til Sjusjøen, og relativt bratte utforkjøringer til målgang på Birkebeineren skistadion, Lillehammer. Tilsammen byr løypa på ca. 1 000 meter stigning, men i all hovedsak er det slake stigninger.
Deltakerne må bære sekk som veier minst 3,5 kg fra start til mål. Aldersgrensen for deltakelse i hovedrennet er 16 år.
| For sykkelrittet Birkebeinerrittet, se Birkebeinerrittet
Birkebeinerrennet er Norges mest tradisjonsrike turrenn på ski og går hvert år fra Rena til Lillehammer. Løyperekorden på herresiden har Petter Eliassen på 2:19:28,3 (2015) og på kvinnesiden Therese Johaug på 2:41:46,6 (2015).Birkebeinerrennet er 54 km og går i klassisk stil. Start er på Tingstadjordet på Rena, stiger opp til Raudfjellet, om lag flatt til Sjusjøen, og relativt bratte utforkjøringer til målgang på Birkebeineren skistadion, Lillehammer. Tilsammen byr løypa på ca. 1 000 meter stigning, men i all hovedsak er det slake stigninger.
Deltakerne må bære sekk som veier minst 3,5 kg fra start til mål. Aldersgrensen for deltakelse i hovedrennet er 16 år.
== Historie ==
Birkebeinerrennet ble innstiftet i 1932 til minne om turen som birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka hadde med Håkon Håkonsson i 1206.
Fram til 1991 var start og mål annet hvert år på Lillehammer og Rena. Etter dette har Birkebeinerrennet hatt fast start på Rena og innkomst på Lillehammer. Det ble innført egen kvinneklasse fra 1976.
Erling Jevne er med sine syv seire den som har vunnet Birkebeinerrennet flest ganger. Han vant første gang i 1994, deretter seks år på rad fra 1996 til 2001. Anita Moen og Seraina Boner mestvinnende kvinne med fire seire hver. Anita Moen 1998–2001 mens Seraina Boner vant fire ganger i perioden 2012-2016.
I 2008 var det rekordraskt føre under Birkebeinerrennet. Tsjekkeren Stanislav Řezáč vant eliteklassen for menn på ny rekordtid – 2.24.33 – foran Anders Aukland. Hilde Gjermundshaug Pedersen vant eliteklassen for kvinner på 2.52.04, til tross for at hun startet løpet med glatte ski og måtte smøre om underveis. Den forrige rekorden på 3.03.21 ble satt av Anita Moen i 1998.
== Avlyste renn ==
l 1941-45 ble rennene avlyst pga andre verdenskrig, i 1948 ble rennet avlyst pga snømangel, i 2007 og 2014 ble rennene avlyst pga sterk vind, mens det i 2020 og 2021 ble avlyst pga covid-19.
== Vinnere ==
== Birkebeinerarrangement ==
Birkebeinerrennet er ett av flere skirenn som arrangeres av Birken AS.
Birkebeinerrennet 54 km
Inga-låmi 15/30 km
HalvBirken 28 km
StafettBirken 50 km
FredagsBirken 54 km
UngdomsBirken 15 km
BarneBirken
== Se også ==
Birkebeinerrittet
Birkebeinerløpet
UltraBirken
Johan Østvang
Birkebeinerne
Birkebeinerne (film)
Birkebeinerne (TV-program)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rolf Kjærnsli (1972). Birkebeinerrennet (1932-1971) : langs kongesporet over fjellet. Lillehammer. s. 355 sider.
Thor Gotaas: Birken - Historien om det seige slitet. Gyldendal 2015, 592 sider.
== Eksterne lenker ==
(en) Birkebeinerrennet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Birkebeinerrennet på NRK TV
(no) Birkebeinerrennets nettsider | thumb|Birkebeinerrennet ble innstiftet i 1932 til minne om [[birkebeinerne som fraktet den vesle prinsen Håkon Håkonsson i 1206. Maleri av Knud Bergslien fra 1869. | 9,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kyrks%C3%A6ter%C3%B8ra | 2023-02-04 | Kyrksæterøra | ['Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Heim', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tettsteder i Trøndelag', 'Kategori:Trøndelagstubber'] | Kyrksæterøra er et tettsted som er administrasjonssenter i Heim kommune i Trøndelag. Tettstedet har 2 484 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger ved utløpet til elva Søa ved Hemnfjorden, ca. 110 kilometer vest for Trondheim.
På tettstedet finnes hotell, dagligvarebutikker, klær- og sportsbutikker, elektro, frisør, verksted, trelast, camping- og hytteutleie, småbåthavn, bank og spisesteder. Av storindustri har tettstedet skipsverft, smelteverk, byggfirma, trevarefabrikk og avlsfabrikk for laks og regnbueørret.
Kyrksæterøra har 10-årig grunnskole og videregående skole med allmenne- og yrkesfag. Offentlige tjenester inkluderer lege og tannlege, samt helse- og eldresenter.
Stedet har et aktivt idrettsmiljø der fotball kanskje utgjør den største delen. Den organiserte idretten er underlagt Kyrksæterøra IL.
Hemne kirke ligger på toppen av endemorenen (Skeiet) mellom Rovatnet og Hemnfjorden.
| Kyrksæterøra er et tettsted som er administrasjonssenter i Heim kommune i Trøndelag. Tettstedet har 2 484 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger ved utløpet til elva Søa ved Hemnfjorden, ca. 110 kilometer vest for Trondheim.
På tettstedet finnes hotell, dagligvarebutikker, klær- og sportsbutikker, elektro, frisør, verksted, trelast, camping- og hytteutleie, småbåthavn, bank og spisesteder. Av storindustri har tettstedet skipsverft, smelteverk, byggfirma, trevarefabrikk og avlsfabrikk for laks og regnbueørret.
Kyrksæterøra har 10-årig grunnskole og videregående skole med allmenne- og yrkesfag. Offentlige tjenester inkluderer lege og tannlege, samt helse- og eldresenter.
Stedet har et aktivt idrettsmiljø der fotball kanskje utgjør den største delen. Den organiserte idretten er underlagt Kyrksæterøra IL.
Hemne kirke ligger på toppen av endemorenen (Skeiet) mellom Rovatnet og Hemnfjorden.
== Kjente navn ==
Noen kjente folk fra Kyrksæterøra er:
Ove Aunli – tidligere skiløper
Berit Aunli – tidligere skiløper
Vegard Forren – fotballspiller
Ardian Gashi – fotballspiller
Ole Runar Gillebo – vinner av Melodi Grand Prix Jr 2006
Pål André Helland – fotballspiller for Lillestrøm
Erik Hoftun – tidligere fotballspiller for Molde, Rosenborg og Bodø/Glimt
Mona Susanne Tetlie – Norges første prøverørsbarn
== Billedgalleri ==
== Referanser == | | befolkning = | 9,384 |
null | 2023-02-04 | Bronselaget | null | null | null | Bronselaget er betegnelsen på som i OL i Berlin i 1936 tok en overraskende tredjeplass den 3. august 1936. | 9,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mosj%C3%B8en | 2023-02-04 | Mosjøen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vefsn', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Mosjøen', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tettsteder i Nordland'] | Mosjøen (sørsamisk: Mussere) er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpstad, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune besto frem til 1961 og var fra 1962 igjen del av Vefsn kommune. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har 9 794 innbyggere pr. 1. januar 2022.
Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er tradisjonelt den fremste hjørnesteinsbedriften. Byen har dessuten et næringsliv som omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme.
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Veiavstanden til Bodø er 318 kilometer og 393 kilometer til Trondheim. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er en av de største i Nord-Norge.
Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen.
I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken, Helgelandstrappa, bystranda og aluminiumsverket.
| Mosjøen (sørsamisk: Mussere) er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpstad, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune besto frem til 1961 og var fra 1962 igjen del av Vefsn kommune. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har 9 794 innbyggere pr. 1. januar 2022.
Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er tradisjonelt den fremste hjørnesteinsbedriften. Byen har dessuten et næringsliv som omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme.
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Veiavstanden til Bodø er 318 kilometer og 393 kilometer til Trondheim. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er en av de største i Nord-Norge.
Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen.
I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken, Helgelandstrappa, bystranda og aluminiumsverket.
== Historie ==
=== Eierforhold før og nå ===
Storgården Mo, og herunder Mosjøen, var i hovedsak eid av St. Olavs Stol, det vil si erkestolen i Nidaros. Gården nevnes i erkebiskop Aslak Bolts (r. 1428–50) jordebok, der det fremgår at en mann med navn Jon Einarsson hadde betalt åtte spann til erkestolen da Trond (r. 1371–81) var erkebiskop.
Ved Reformasjonen i 1536 ble kirkens eiendommer krongods og underlagt kongen i København. Dermed også Mo-gården. Slik forble det frem til 1666, da kong Frederik III overdro all offentlig eiendom i Nord-Norge til Joachim Irgens.. Dette var den største samlede eiendomstransaksjonen og -privatiseringen i Norden noensinne, og med på kjøpet var Mo-gården, som deretter var del av Irgensgodset. Etter Irgens' død i 1675 ble storgodset stykket opp i flere små. Mo-gården gikk over til Angellgodset, som tilhørte rådmann Lorentz Mortensen Angell i Trondheim. Gården ble i 1690 overtatt av fogd og senere lagmann Peter Lorentzen Angell, som selv hadde opphold der.
Utover 1800-tallet ble Mo-gården stykket opp og solgt, særlig på strandstedet og senere ladestedet Mosjøen, der grunnen ble delt opp i hundrevis av gater og tomter. Kirken (Opplysningsvesenets fond) er fortsatt en stor jordeier i byen. Blant annet eier de grunnen som aluminiumsverket står på.
=== Frem til 1866 ===
Storgården Mo er kjent siden etter svartedauden. Fra sent på 1500-tallet til 1820-årene var det Mo-ætta, etterkommere av Ingebrigt skipper på Mo, som styrte og stelte der. De var jordeiende bønder (i en fjerding der 95 prosent var leilendinger), og de drev også handel, jektefart og sagbruk.
Mosjøen var opprinnelig navnet på noen husmannsplasser som lå under Mo. I begynnelsen hadde dette strandstedet bare et lite antall husstander, samt naust og kirkeboder som tilhørte bønder i soknet. Med sin beliggenhet på en flat landtunge innerst i Vefsnfjorden, som dessuten er isfri, var stedet velegnet for å sjøsette båter, noe som særlig synte seg i forbindelse med den årlige utfarten til Lofotfisket, da hundrevis var samlet der. Andre forhold som gjorde Mosjøen sentralt var kirkestedet Dolstad og uttaket av tømmer fra skogene i Vefsn, og vår og høst kom øyværinger innover fjorden med fisk for å bytte til seg blant annet båter, tømmer og kornvarer.
Det vites at Mosjøen var bebygd allerede omkring 1600. Den tidligste kjente innbyggeren var Svein strandsitter, som sammen med kone og to døtre bodde der i 1660. I den andre halvdelen av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet bodde det mange jemter på Mosjøen. På denne tiden opplevde Stor-Vefsn, det vil si dagens Vefsn, Grane og Hattfjelldal, nemlig stor tilflytting av folk fra Jemtland, særlig etter at dette landskapet i 1645 ble avstått til Sverige.
Mosjøen hadde på midten av 1700-tallet flere handelsknaper (nordnorske frihandlere), blant andre Sjur Bentsson fra Mo-ætta. Foruten handel hadde knapene ofte jekt, som de seilte til Bergen med. Stedet fikk sin første handelsmann (handelsmann med kongelig bevilling) med knapesønnen Erik Jørgen Sjursson fra Mo-ætta, som fra 1794 drev handel og gjestgiveri sør på strandstedet. Dessuten hadde stedet tolv år tidligere, i 1782, fått en handelsborger (handelsmann med borgerskap i Trondheim) med Peder Christian Bech fra det nærliggende borgerleiet Kulstadsjøen, som begynte med handel nord på strandstedet.
På 1800-tallet vokste Mosjøen til å bli et lite bysamfunn. De fleste som bodde der, var husfolk. De som ikke hadde et jordstykke å dyrke, måtte ofte gå i dagleie eller begynne som håndverkere. Slik ble det til at stedet fikk smeder, skomakere og andre yrkesutøvere. Stedet vokste sakte og jevnt til å få en småbyliknende bebyggelse med det nødvendigste av handel og håndverk. Frem til midten av 1800-tallet hadde stedet befestet sin stilling som distriktssentrum.
=== Den første industriperioden ===
Mosjøens utvikling fikk en brå oppgang i 1866, da Engelskbruket ble grunnlagt av tilflyttede engelskmenn som hadde kjøpt Vefsngodset, det vil si det meste av skogen i Stor-Vefsn. Etter noen år oppsto også Nes Trælastbrug, som hadde lokale eiere. Engelskbrukets tømmer- og sagbruksvirksomhet skapte det som betegnes som Klondyke-tilstander. Både folk fra Stor-Vefsn og søringer kom i flokk til strandstedet. Det var stort behov for arbeidskraft, og lønningene var etter datidens forhold meget gode.Innbyggertallet og bebyggelsen vokste. Sagbrukstiden var hovedårsaken til at Mosjøen, etter et knapt tiår, den 1. januar 1875 fikk losse- og ladestedsrettigheter. Den 1. januar 1876 ble Mosjøen utskilt fra Vefsn som egen bykommune. Dermed ble Mosjøen den første byen på Helgeland og etter Bodø. Med ladestedsrettigheter kunne Mosjøen blant annet eksportere varer direkte til utlandet.
I de første tiårene som ladested gikk Mosjøen gjennom store forandringer. Fra å være et strandsted med handelsmenn og håndverkere ble byen omformet til en moderne handels- og embetsby, til slutt også garnisonby. En rekke kommunale og statlige embeter ble lagt dit, blant andre fogd, magistrat, kommunekasserer og distriktslege.Fra denne tiden begynte også utviklingen av det bymessige næringslivet som Mosjøen i dag har. Byen fikk nye og fargerike innslag i form av bok- og papirforretninger, moteforretninger og spisesteder. På slutten av 1800-tallet hadde byen fått et vel av nye yrkesutøvere, blant andre apotekere, bladutgivere, fotografer, hattepyntersker og motehandlersker.Samtidig som byen hadde vokst i velstand og størrelse hadde sagbrukstiden skyggesider. Skogene i Stor-Vefsn bar tydelig preg av rovhugst og ødeleggelser av miljøet. Tømmeruttaket gjorde også at flere bønder valgte å oppgi eller lot seg friste til å selge sitt gårdsbruk og flyttet nedover til Mosjøen. Sagbrukstiden endte omkring 1899. Da lå Vefsn utarmet, men Mosjøen hadde vokst seg rikt på høykonjunkturen.
=== Utvikling av infrastruktur og kommunikasjon ===
På slutten av 1800-tallet og i de første tiårene på 1900-tallet sto utbygging av kommunal infrastruktur på dagsordenen. Blant annet ble det bygget elektrisitetsverk og vannforsyning. På det sosialpolitiske området var Mosjøen en nattvekterkommune. Enhver måtte klare seg selv, og kun noen eldre og syke fikk understøttelse fra kommunen.Kommunikasjon var et like viktig spørsmål. Mosjøen var opprinnelig et avsideliggende sted på Helgeland. Båt var det eneste motortransportmiddelet som kunne nå byen. Nordlandsveien sto ferdig i 1924. Da fikk Mosjøen veiforbindelse med ladestedet Steinkjer i Nord-Trøndelag og videre sørover til Trondheim og Oslo. Deretter fulgte Nordlandsbanen i 1940. I 1940-årene fikk byen også ny havn på Nervollan. Byens gamle havn ved Sjøgata var grunn og derfor vanskelig å anløpe etter hvert som dampskip erstattet seilskip, og frem til nyhavnen stod ferdig hadde dampskip måttet legge til på Halsøya nord for byen.
Telefon- og telegrafstasjonen i Mosjøen var et av de viktigste kommunikasjonsleddene mellom Nord- og Sør-Norge, og statsjonen hadde direkte forbindelse med Trondheim. Stasjonen hadde på det meste ca. 58 underordnede stasjoner.
Mosjøen postkontor hadde på det meste ca. tjue poståpnerier under seg.
=== Under krigen ===
Etter kamper sør for byen ble Mosjøen den 11. mai 1940 inntatt av tyske tropper, litt over en måned etter invasjonen den 9. april.
Tyskerne var opptatt av å sikre personell- og godstransporten for krigføring videre nordover. På kort tid ble søndersprengte broer i og utenfor byen satt i stand. Mosjøen stasjon, som Nordlandsbanen hadde nådd frem til lenge før tyskernes ankomst, ble den 5. juli åpnet av tyskerne med generaloberst von Falkenhorst til stede.
Som den største og viktigste byen på Helgeland ble Mosjøen tyskernes hovedkvarter. De bygget flere anlegg, blant annet en større militærleir på Olderskog, som da lå sør for byen. Mosjøen hadde en sentral rolle under evakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. De evakuerende kom med skip til byen, hvor noen ble fraktet videre og andre fikk opphold. Mosjøen var evakueringskontor, samt koordinerende samlested for den frivillige nødhjelpen.Mosjøen var en av de få byene i Nord-Norge som ikke ble utsatt for luftangrep.
=== Den andre industriperioden ===
Rett etter krigen kom den andre store bølgen av industrietablering. Nord-Norges Salgslag ble åpnet i 1946, og i 1953 startet Mosjøen Veveri og dagens Midt-Norsk Betong sine produksjoner. I 1950-årene var det klart at Elkem ønsket å bygge aluminiumsverk i Mosjøen. I sin industrifokuserte samtid var det planlagte verket noe som opptok hele landet og ikke minst riksavisene. Politisk var saken oppe på regjeringsnivå. Anleggsarbeidet begynte i 1956, og bare da var 1 100 mann sysselsatt. Da produksjonen gikk i gang hadde nesten like mange mennesker arbeid ved verket. Mosjøen Aluminiumsverk stod ferdig i 1958. Verket var den største industrietableringen noensinne i byen, samt en av de største i Norge.
Etter 2000 har Mosjøen mistet svært mye industri. Nord-Norges Salgslag ble flyttet ut av byen, og Mosjøen Veveri og Nes Trelastbruk ble avviklet. På den andre siden ble Mosjøen Anode opprettet i 2007. Denne fabrikken ble etablert for å produsere karbonanoder til aluminiumsindustrien i Norge og på Island.
=== Offisiell status ===
Mosjøen fikk den 1. januar 1875 losse- og ladestedsrettigheter. Allerede i 1868 henvendte Vefsn-ordfører Anders Persson Alsgaard seg til kongen, som da var Karl IV. Behandlingen av Lov om Losse- og Ladestedsrettigheder for Strandstedet Mosjøen i Nordlands Amt begynte tidlig i 1870-årene. Den 11. april 1874 ble loven undertegnet av Oscar II etter å ha blitt vedtatt av Lagtinget.Frem til kommunalreformen i 1960-årene var Mosjøen en av vel tjue ladestedskommuner i Norge. Med en grunnlovsforandring i 1952 forsvant det siste juridiske skillet mellom kjøp- og ladestedene på den ene siden og landherredene på den andre, og dermed gikk ordet ladested gradvis ut av praktisk bruk. Først i 1990-årene opphørte Mosjøen å være ladested, da loven fra 1874 ble opphevet.
Mosjøen gikk den 1. januar 1876 ut fra Vefsn som egen bykommune. Grunnen til at kommunestatusen kom ett år etter ladestedsrettighetene var at det først måtte avholdes valg. Mosjøen var da den første byen på Helgeland, og enestillingen som by kom den til å beholde i nesten et halvt hundreår inntil Brønnøysund og Mo i Rana i 1923 ble ladesteder. Mosjøens tid som bykommune endte den 31. desember 1961.Den 1. januar 1962 gikk byen tilbake til Vefsn kommune, som også kommunene Drevja og Elsfjord senere ble innlemmet i. Ved kongelig resolusjon av den 24. mai 1961 ble det fastsatt at «Mosjøen bykommune og Vefsn, Drevja og Elsfjord herredskommuner» skulle sammensluttes. Likevel beholdt Mosjøen noe av sitt særlige lovverk som by, nemlig håndverksloven av 1913, lærlingeloven av 1950, ildsfarlighetsloven av 1871 og brannloven av 1954.Siden 1998 har Mosjøen bystatus. Vedtaket fant sted den 10. mars i Vefsn kommunestyre.
=== Politikk ===
Som bykommune hadde Mosjøen borgerlig styre. I begynnelsen var byens ordførere partiuavhengige, men som handels- og embetsmenn hadde de likevel borgerlig samfunnsbakgrunn. Fra 1920-årene begynte Arbeiderpartiet gradvis å få innpass, men først i 1937-valget fikk de flertall.
=== Media ===
Gjennom tiden har byen hatt en rekke aviser. Byens første avis var Helgelands Tidende (1875–1936), et nyhets- og advertissementsblad som utviklet seg til å bli en Høyre-vennlig avis. Som motsvar oppstod Nordlands Folkeblad (1880–1955), som var en Venstre-vennlig avis. Andre aviser på denne tiden var Fjeldblomsten (kun i 1897) og Ansgar (1905). Langt senere kom Vefsna Arbeiderblad (1929), som i 1931 fikk navnet Helgeland Arbeiderblad, og i 2014 ble omdøpt til Helgelendingen. Andre aviser var Flodbølgen (kun i 1931) og Helgelandsposten (1930–1934). Under okkupasjonen gav tyskerne ut Helgeland Folkeblad (1942–1945). Som reaksjon mot Helgeland Arbeiderblads dominans kom Vefsn Tidende (kun i 1963), som var Høyre-vennlig. Det seneste tilskuddet var gratisavisen Avisa Mosjøen (2004–2006).
=== Samer ===
Sørsamer utgjør en del av Mosjøens historie. Årlig kom norske og svenske sørsamer nedover til strandstedet. De var kjent for sitt håndverk, duodji, og sine attraktive naturprodukter, som de omsatte på markedet. De kom også til Dolstad kirke for å døpe barn og inngå ekteskap. I tillegg til det sørsamiske navnet Mussere, har byen også et nordsamisk navn; Mussir.
En sameskole ble rundt 1720 opprettet i Mosjøen. Etter noen år ble skolen flyttet oppover til Hattfjelldal, for samene var mer tallrike der og i fjellområdene ved svenskegrensen.
== Demografi ==
=== Innbyggertall ===
Mosjøen har i nyere tid ikke opplevd betydelig tilflytting. I eldre dager vokste innbyggertallet jevnt. Mosjøens stilling gjorde byen aktuell som fylkeshovedstad i Helgeland fylke, som ble foreslått og drøftet i 1930-årene. Noen begivenheter som har ført til tilflytting er industrietableringene i 1860- og 1870-årene, bygrunnleggelsen i 1875, Nordlandsbanen i 1940 og industrietableringene i 1940- og 1950-årene. Også generell urbanisering og sentralisering av administrative funksjoner spiller inn.
=== Geografiske variasjoner ===
Innbyggerne i Mosjøen har forskjellig geografisk opphav. Mens mange mosjøværinger nedstammer fra bondefolk, samer eller begge deler i Stor-Vefsn, har byen alltid hatt vesentlig tilflytting av folk utenfra. På 1600-tallet og 1700-tallet kom mange mennesker flyttende fra Jemtland.
I senere tider er flere mosjøværinger etterkommere av folk som en gang kom til byen fra andre steder på Helgeland, samt fra Trøndelag, Bergen, Hertugdømmene og videre.
=== Sosiale variasjoner ===
Allerede før Mosjøen ble by hadde byen sosioøkonomiske variasjoner og klasseskiller. På den ene siden sto velstående handels- og embetsmenn, hvorav en stor del var trøndere. På den andre siden sto en bred gruppe av husmenn, arbeidere og håndverkere. Dette borgerskapet var ledende gjennom 1800-tallet og store deler av 1900-tallet, og de samarbeidet og inngikk ofte ekteskap med hverandre.
Det heter seg, halvt på skjemt og halvt alvorlig, at Mosjøen ble bygd av trøndere. Mange trøndere kom i den siste halvdelen av 1800-tallet nordover for å ta del i byveksten. Foruten de som slo seg opp som handelsmenn eller inntok embeter, kom også utøvere av teknisk avanserte profesjoner, blant andre byens første fotograf. Trøndere utgjorde dermed en betydelig del av byens borgerskap og øverste samfunnslag. Av byens handelsmenn i 1900 var de aller fleste fra Trøndelagsfylkene med Møre og Romsdal, og av samtlige var kun én født i Vefsn.Da Mosjøen Aluminiumsverk ble åpnet i 1958 inntok verksdirektøren stillingen som en av byens viktigste menn.Frem til 1980-årene var de fleste i Mosjøen arbeidstakere som tjente lite. Slik var forskjellene betraktelige mellom vanlige arbeidstakere og ledende personer og familier i byens næringsliv. Også dagens forskjeller går i stor grad på økonomi.
=== Politiske variasjoner ===
Mosjøen utgjør tre av Vefsn kommunes valgkretser: Mosjøen (krets 1), Olderskog (krets 2) og Halsøya (krets 4).
Ifølge resultatet av 2011-valget stemmer nærmere en av to velgere på Arbeiderpartiet (46 prosent), og deretter følger Fremskrittspartiet (14,5 prosent) på andreplass og Høyre (13 prosent) på tredjeplass.
=== Religiøse variasjoner ===
Mange kristne trosretninger er til stede i Mosjøen. Fremst er Den norske kirke, som etterfølges av blant andre Adventkirken, Frelsesarmeen (Mosjøen Korps), Normisjon, Misjonsforbundet, Pinsevennene og Den hellige Ånds kirke som tilhører den katolske kirke.
Av livssynsforeninger finnes Human-Etisk Forbund.
Den Norske Frimurerorden er representert med logene St. Johanneslogen St. Michael til den gyldne Stjerne og Kapittelogen Helgeland Stewardsloge, samt Helgeland kapittel broderforening. Begge er underlagt Trondhjems Provincialloge. Likeledes finnes Odd Fellow-losjen Øyfjell og rebekkalosjen Kilden.
=== Etniske variasjoner ===
Sørsamer og finner har lang tilstedeværelse i Mosjøen og utenfor.
Mange av dagens mosjøværinger levde opprinnelig i Vefsn, som tidligere også omfattet Grane og Hattfjelldal. Forsiktige anslag foreslår at hver 28. vefsning, og således litt færre mosjøværinger, har samisk opphav i en eller annen form. Det gjelder særlig de som har aner i skogene og fjellstrøkene på Helgeland.
== Samfunn ==
=== Offentlighet ===
Vefsn kommune har sin administrasjon i Mosjøen. En rekke fylkeskommunale og statlige etater har kontor i byen, blant annet Fylkesmannen i Nordland, Arbeidstilsynet, Mattilsynet, Statskog, Statens naturoppsyn, Statens vegvesen og Tolletaten.
Politimesteren på Helgeland hadde sete i Mosjøen fra 1910 frem til 2016. Alstahaug tingrett i Sandnessjøen og Hålogaland lagmannsrett i Tromsø gjennomfører rettsforhandlinger i byen. I byen sitter også Helgeland jordskifterett. Mosjøen fengsel ligger på Nyrud.
=== Samferdsel ===
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum og et geografisk midtpunkt på Helgeland. Europavei 6 (tidligere Riksvei 50) går gjennom byen. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Det er 271 kilometer til Steinkjer og 389 kilometer til Trondheim sørover og 325 kilometer til Bodø nordover. Byen ligger omtrent midt mellom Oslo og Tromsø, da avstanden er henholdsvis 881 og 754 kilometer. For den som på kortest mulig tid skal kjøre til Finnmark er det vanligst å kjøre gjennom Sverige og Finland via Hattfjelldal sørøst for byen.
Bybussen har fire linjer: Mosjøen–Kulstadlia (nord), Mosjøen–Olderskog (sør), Mosjøen–Skjervengan (øst) og Mosjøen–Åsbyen (nordøst). Fra Mosjøen rutebilstasjon er det bussforbindelse med nabobyene Brønnøysund, Sandnessjøen og Mo i Rana, samt med distriktskommuner.
Mosjøen stasjon, åpnet i 1940, har daglige avganger på Nordlandsbanen sørover til Trondheim og nordover til Bodø.
Mosjøen lufthavn, Kjærstad, åpnet i 1987, ligger fem kilometer sør for byen. Denne kortbaneflyplassen betjenes daglig av Widerøe.
Fra Mosjøen havn er det fergeforbindelse med flere bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er også anløpssted for gods- og frakteskip. Den har både offentlige og privateide kaier. Havnen er Nord-Norges største containerhavn, i tonnasje nesten dobbelt så stor som Bodøs, og derfra sendes skip til Island, kontinentale Europa og Sør-Amerika. Mosjøen Aluminiumsverk har egen havn. På Baustein finnes også småbåthavn med gjestebrygge. En flytebrygge for korttidsanløp ligger ved Sjøgata. Fru Haugans Hotel har egen brygge for sine gjester.
=== Barnehager og skoler ===
Mosjøen har pr. 2012 ti private og fire kommunale barnehager spredt over hele byen.Mosjøen har tre barneskoler: Mosjøen skole, som ligger på Byflata, Kulstad skole nord i byen og Olderskog skole sør i byen. Byen har også en ungdomsskole, Kippermoen ungdomsskole.
Mosjøen videregående skole omfatter tre avdelinger som tilbyr henholdsvis allmennfag og musikk, yrkesfag og landbruksfag. Disse avdelingene var opprinnelig egne skoler, nemlig Mosjøen videregående skole (Gymnaset) på Byflata og Vefsn videregående skole (Yrkesskolen) på Kippermoen, samt Vefsn landbruksskole i Marka, omtrent en mil øst for byen.
Frilynte Vefsn folkehøgskole ligger på Halsøytoppen. Folkeuniversitetet har avdeling i Mosjøen, som omfatter større deler av Helgeland. Byen har en kommunal musikkskole.
== Byområder ==
Mosjøens byområder har oppstått som følge av mange års vekst og utvidelser i byen. Mosjøen har ingen bydeler i storbyforstand.
Den første byutvidelsen skjedde i 1939. Da ble Vollan innlemmet. Senere fulgte blant andre Halsøya i nord og Olderskog i sør. Opprinnelig var det bare Byflata som var Mosjøen by.
=== Byflata ===
Byflata er selve hjertet av Mosjøen og svarer grovt sett til området som utgjorde Mosjøen bykommune i 1876. Byflata ligger på en flat landtunge mellom elvene Vefsna og Skjerva. De to elvene utgjør også Byflatas grenser i vest, nord og øst. Mathias Bruuns gate regnes tradisjonelt som grensen i sør.
Som tidligere by som har vokst uavbrutt siden 1800-tallet og som dessuten unngikk å bli bombet i 1940, har Byflata et bredt arkitektonisk spekter i sin bebyggelse. Ytterst på vestsiden av flaten finnes landskjente Sjøgata, som har Nord-Norges lengste sammenhengende bebyggelse av trehus og brygger fra 1800-tallet. Sentrum har en rekke bygg fra tiårene etter krigen, men også eldre hus. Videre østover er det hovedsakelig boligområder, hvor bebyggelsen varierer når det gjelder alder, størrelse og arkitektonisk stilart. Nordøst på flaten finnes Mosjøens villastrøk med byhus fra sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Flere av disse er rikt utsmykket med detaljer. Sørøst på flaten består bebyggelsen av blokker og rekkehus som opprinnelig ble bygget for å huse arbeidstakere. Byflata har dermed synlige spor etter fordums samfunnsforskjeller i byen.
=== Halsøya, Breimoen og Kulstadlia ===
Nord i byen ligger Halsøya. Dette området var tidligere en forstad til Mosjøen. Som følge av utvidet og tettere bebyggelse etter 1980-årene er Halsøya i dag en sammenhengende del av byen. Området har nesten bare dagligvareforretninger og forskjellige tjeneste- og håndverksbedrifter, herunder møbelforretning, ovnsforretning, frisør, kro, apotek og dyrlege. Halsøya betjener boligområdene Kulstadlia og Breimoen, samt folk som bor utenfor byen.
Halsøya var i sin tid et livlig handelssted, og der lå dessuten borgerleiet Kulstadsjøen, som ble drevet fra 1600-tallet og frem til etter 1900. Halsøya ligger ved storgårdene Kulstad og Hals og dessuten ikke langt fra den tidligere lensmannsgården Rynes. Før den store boligutbyggingen i 1970- og 1980-årene var det regnet som finere å bo på Halsøya, hvor godseier Brodtkorb, verftseier Skandfer, direktører, funksjonærer, handelsmenn og flere storbønder hadde sine hjem. Slik sto Halsøya i motsetningsforhold til blant annet Olderskog i sør, som etter krigen ble befolket av arbeidstakere.
Halsøya har sitt navn fra halvøya med det samme navnet. Denne halvøya har litt boligbebyggelse, og på dens topp, som heter Halsøytoppen (Toppen), ligger Vefsn folkehøgskole.
Ved Halsøya ligger boligområdene Kulstadlia (Lia) og Breimoen, hvor utbyggingen av boliger skjøt fart i 1970- og 1980-årene. Særegent ved Kulstadlia er det at nesten alle veier har navn etter fugler, herunder Falkvegen, Hubrovegen, Måsevegen, Svanevegen og Tjeldstia.
Bybussen har linje til Halsøya og Kulstadlia.
=== Mo, Nyrud, Kippermoen og Trudvang ===
Mo ligger sør for Byflata, og der finnes Helgelandssykehuset, avdeling Mosjøen og Elveparken.
Nyrud ligger sørøst for Byflata hvor det finnes nesten bare tyngre næringer og lettindustri.
Kippermoen ligger sørøst for Mo og Nyrud. Området er for det meste et boligområde, og der ligger Kippermoen ungdomsskole, Mosjøen videregående skole, avdeling Kippermoen og Kippermoen Idrettspark med Mosjøhallen.
Trudvang/Helvete ligger mellom Kippermoen og Olderskog.
=== Olderskog og Aspåsen ===
Sør i byen ligger Olderskog, som også kjennes som Gildevangen. Området var under den andre verdenskrig tilholdssted for en større tysk militærbase (hvorav områdets tilnavn Lille Berlin). Området ble deretter satt av til boligformål. Arbeidet med å reise boliger begynte, og det ble fart utbyggingen i forbindelse med anleggelsen av Mosjøen Aluminiumsverk i 1956. Arbeidstakere strømmet da til byen for å få ansettelse ved verket, og Olderskog, hvor det var blitt oppført rimelige og til dels dårlige boliger og rekkehus, ble raskt et arbeiderområde sør for Mosjøen.
Bybussen har linje til Olderskog.
=== Skjervengan ===
Skjervengan, som ligger på østsiden av elven Skjerva, er for det meste et boligområde. Også Skjervengan var opprinnelig et arbeiderstrøk. Bebyggelsen omfatter mange mindre hus og rekkehus, samt noen blokker. Vefsn Sanatorium ligger i området, og dette bygget huser i dag Helgelandssykehusets psykiatriske avdeling.
Bybussen har linje til Skjervengan.
=== Vollan, Nervollan og Baustein ===
Nord for Byflata, atskilt av elven Skjerva, ligger Vollan på østsiden og Nervollan på vestsiden av Nordlandsbanen.
På Vollan ligger Mosjøen stasjon, og derfra tar det omkring ti minutter å gå inn til sentrum. I området ligger også Dolstad kirke og Dolstad prestegård, samt kro, hoteller og en håndfull næringsvirksomheter. Utenom det er Vollan et boligområde.
Store deler av bebyggelsen på Nervollan ble i 1950-årene jevnet med jorden og flere gater forsvant for å gi plass til Mosjøen Aluminiumsverk. Verket dekker betydelige deler av området. Utenom det er Nervollan et boligområde. Mellom Nervollan og Baustein ligger Mosjøen havn.
På Baustein er det næringstomter, samt småbåthavn med gjestebrygge.
=== Øya ===
I motsetning til resten av byen ligger Øya på vestsiden av elven Vefsna. Som følge av politisk regulering har området nesten bare tyngre næringer og lettindustri. Området er tilknyttet resten av byen med to broer, som er Gamle Øybrua (i dag stengt for biltrafikk) og Nye Øybrua.
=== Åsbyen og Hals ===
I åssiden ovenfor Vollan ligger Åsbyen, som noen ganger bare kalles Åsen. Dette boligområdet ble utbygget med hus for direktører og funksjonærer ved Mosjøen Aluminiumsverk. Senere flyttet også arbeidstakere dit. Videre nordover og over en åskam kommer man over til Hals eller Halsåsen, som fra 1960-årene ble utbygget som boligområde. På Hals ser man ned mot Halsøya og utover Vefsnfjorden.
Bybussen har linje til Åsbyen og Hals.
=== Boligområder utenfor byen ===
De siste årene har det blitt populært å bo litt utenfor byen. Det gjelder først og fremst de bynære boligområdene Andås (en kilometer) og Søfting–Skaland (fem kilometer).
== Næringsliv og industri ==
Næringslivet i Mosjøen har et bredt utvalg av handel, kunst- og industrihåndverk, tjenester, fritidstilbud, finans, transport og turisme. Byen har det eldste bymessige næringslivet i landsdelen. Som handelsby tiltrekker Mosjøen seg forbrukere fra store deler av Helgeland, særlig ved Tiendebytte og juletider.
Mosjøen-regionen, det vil si Mosjøen, Vefsn, Grane og Hattfjelldal, er en av de mest lønnsomme regionene i Norge. Av Næringslivets Hovedorganisasjon rangeres regionen som den sjette mest lønnsomme i landet, rett bak oljebyen Stavanger, og i nærings-NM står regionen på 18.-plass av landets 83 regioner, noe som gjør Mosjøen til den ledende på Helgeland. Til sammenligning ligger Rana på 53.-plass.
Byen er kjent for å ha et større antall familier som i generasjoner har eid og drevet næringsforetak, såkalte familiebedrifter. Disse står bak vanlige kjøpmannsforretninger så vel som hoteller, industribedrifter og liknende. Flere har holdt på i over hundre år. Kanskje eldst er Fru Haugans Hotel, som er Nord-Norges eldste hotell og som har røtter tilbake til 1794.
Mosjøens bedrifter har ingen betydelig omsetning sammenlignet med næringslivet i større byer. De fleste omsetter fra én til tjue millioner kroner. Det er uvanlig at en bedrift omsetter for mer enn femti millioner kroner årlig, og disse har ofte regional utstrekning. I omsetning er Helgelandskraft overlegen med ca. 1,3 milliarder kroner. Alcoa Norway, som omsetter for ca. 5,7 milliarder kroner, har ikke forretningsadresse i Mosjøen, men en betydelig del av konsernets omsetning stammer fra aluminiums- og anodeproduksjonen i byen.
Regionalavisen Helgeland Arbeiderblad har sitt hovedkontor i Mosjøen. Avisen var tidligere et organ for Arbeiderpartiet og eies av A-pressen. En kjent og omtalt mosjøbedrift er Widerøe Internet.
Næringslivet, og særlig større bedrifter og industri, står for en stor andel av gavene til veldedighet, kultur og idrett i byen. Et kjent tilfelle er oppføringen av Mosjøhallen, som var avhengig av næringslivets støtte og som fikk pengebidrag på flere millioner kroner hovedsakelig fra et femtitalls større bedrifter. Storselskaper og industri gir mest, og ofte er de generalsponsorer for idrettslag. Likeledes har lokale prosjekter fått både små og store beløp fra Alcoa Foundation fordi byen har aluminiumsverket, blant annet 400.000 kroner til anleggelse av Marsøra-promenaden.Mosjøen Næringsforening, grunnlagt i 1882, er en interesseorganisasjon for over 150 medlemsbedrifter innenfor en rekke næringsgrener. Flere næringer, blant andre bilbransjen, har egne organisasjoner på lokalt og regionalt nivå.
Tidligere hadde Mosjøen ølmonopol i tillegg til vanlig vinmonopol. Det vil si at øl ble omsatt i egne forretninger som hadde slik tillatelse. Disse var kjent som ølutsalg eller ølagenturer. Etter vedtak i 2012 opphørte monopolet å eksistere den 1. januar 2013.
=== Finans ===
En rekke banker finnes i Mosjøen, og fremst er Helgeland Sparebank. Andre banker er DNB (tidligere Nordlandsbanken) og Sparebank1.
=== Industri ===
Tungindustrien i Mosjøen består i hovedsak av Mosjøen Aluminiumsverk og den tilhørende anodefabrikken Mosjøen Anode. Byen har også betongrørfabrikken Midt-Norsk Betong. Aluminiumsverket er vært avgjørende for Mosjøens utvikling etter den andre verdenskrig. Byen er fremdeles meget avhengig av verket, som direkte og indirekte sysselsetter flere hundre mennesker og som årlig overfører millioner til andre deler av samfunnet gjennom bestillinger, oppdrag, skatter og så videre. I tillegg har byen noe lettindustri.
Helgelandskraft har sitt hovedkontor i Mosjøen. ISS har base for industrielt vedlikehold i byen.
== Kultur ==
=== Navn ===
Mosjøen har sitt navn fra storgården Mo. Navnets betydning er «sjøen som ligger under Mo». Navnet er hankjønn. Det heter vanligvis på Mosjøen når det vises til det historiske strandstedet før 1875 og i Mosjøen om dagens by. Eldre stavemåter er Mosøen (1800-tallet) og Moesøen (1700-tallet). Nyere uttale er /'mo:sjøn/.
Mosjøens navn på sørsamisk er Mussere hvor u uttales kontinentalt, det vil si som norsk o.
=== Byvåpen ===
Mosjøens byvåpen er på sort bakgrunn en sølvfarget hane. Denne tegnes vanligvis med rødt nebb, skjegg, kam og klør. Hanen står for årvåkenhet og kamplyst. Dette våpenet har gitt navn til blant annet Haneprisen og Hanedagene, og øverst i Øyfjellet, som ruver over byen, er en større hanefigur malt på bergveggen.
Med 24 av 26 stemmer vedtok Mosjøens bystyre å anta hanevåpenet, og ved kongelig resolusjon av den 25. mars 1960 ble det godkjent. Da Mosjøen bykommune og senere kommunene Drevja og Elsfjord ble slått sammen med Vefsn overtok den nye storkommunen hanevåpenet i uforandret form. Det ble som sådant godkjent ved kronprinsregent Haralds resolusjon av den 13. september 1974. Våpenet var komponert av bildehugger Arthur Gustavsson.
=== Bysang ===
Mosjøens bysang er Mosjøsangen, som ble skrevet av Agathe Wibe og opprinnelig tonesatt av Johan Bech-Remnes.
=== Kino ===
Mosjøen Kino er en populær kulturinstitusjon. Den kommunale kinoen var opprinnelig eid og drevet av private. Forløperen til den permanente kinoen kom sent på 1800-tallet med omreisende lysbildefremvisere. En var tyskeren Paul Kräusslich.
=== Litteratur ===
Forfatteren Andreas Haukland (1873–1933) var fra byen. Det samme var Ragnhild Knagenhjelm (1916–1975), barnebokforfatter og vertinne i NRKs barnetime.
=== Musikk ===
Musikklivet i Mosjøen blir i hovedsak drevet av privat engasjement. På grunn av byens musikkliv ble Vefsn kommune i 2013 kåret til en av de beste musikkommunene i Norge.Helgeland Sinfonietta og distriktsmusikerne i Vefsn-ensemblet, samt ansatte ved Musikklinja ved Mosjøen videregående skole, er viktige pådrivere innenfor musikklivet. Hver sommer arrangeres Toppen Internasjonale Sommermusikkskole av Vefsn Unge Strykere, som er et ledende sommersymfonikurs for unge musikere fra hele landet.
Byen har fostret flere landskjente musikere. Mosjøens første popstjerne var Lise Botts, som hadde sin storhetstid i 1960-årene. Komponisten David Monrad Johansen (1888–1974) var født og oppvokst i byen.
Tremor er en svartmetallgruppe i byen.
=== Kunst ===
Byen har en kunstforening, Mosjøen Kunstforening. Foreningen regnes som konservativ.Frivillige står bak Galleria Kunstfestival, som er et utstillingstilbud med lav terskel og hvor både profesjonelle og amatørkunstnere viser frem sine arbeider i Sjøgata. Under Galleria arrangeres også filmfestivalen Filmeria.
Malerbrødrene Thorolf Holmboe (1866–1935) og Othar Holmboe (1868–1928) var tilknyttet byen. Maleren Nils Hyld Krantz (1886–1956) var født og oppvokst der.
I Elveparken finnes kunstverket Tre Éldar, del av Skulpturlandskap Nordland. I Byparken finnes en 22. juli-minnestein etter en byjente som mistet livet på Utøya.
Mosjøen er den første byen i Nord-Norge som får snublesteiner. Disse skal hedre minnet etter skinnhandler Moses Schapiro, arbeider Abraham Feidelmann og kjøpmann Isak Shotland, tre mosjøborgere som ble arrestert og deportert i 1942.
=== Arkitektur ===
Mosjøen er særlig kjent for den gamle og maleriske trehusbebyggelsen i Sjøgata. Dette er den lengste sammenhengende bebyggelsen av eldre trehus og -brygger i Nord-Norge. Arkitektonisk strekker byens bebyggelse seg ubrutt fra 1800-tallet og frem til i dag. En vesentlig grunn er at Mosjøen var en av få nordlandsbyer som ikke ble bombet under den andre verdenskrig. Dermed unngikk bebyggelse fra 1800-tallet og 1900-tallet å gå tapt.
Byparken ble anlagt i årene 1900–1905. Forandringer fulgte i 1925 og 1948. I årene etter 2000 er parken blitt restaurert slik at den viser elementer fra stilarten til hver av disse fire tidsepokene, og i 2010 ble den kåret til Årets grønne park.
Statusen som bykommune i 1876 og den forventede veksten i innbyggertall og bebyggelse gjorde det nødvendig med en reguleringsplan. Kontoret for private Opmaalinger i det Nordenfjeldske ble satt til å utarbeide denne. Reguleringsplanen fastsatte et gatenett som kan beskrives som et nett av rettvinklede ruter eller en kvadratur. Dette kom til å skape de velordnede gatene som byen er kjent for. Reguleringsplanen ble både i 1920-årene og senere forandret for å imøtekomme byens fortsatte vekst, men hadde likevel rukket å legge sterke føringer som har sørget for at bykjernen også i dag fremstår som velordnet.
=== Arrangementer ===
I februar hvert år arrangeres musikkfestivalen Sjøgata Live. Den arrangeres på serveringsstedene i vakre Sjøgata. Lokale musikere og band får vist seg frem for folket og her dukker stadig nye navn opp.
I mars arrangerer kinoen "Filmfråtsing", Nord-Norges største filmfest for barn og ungdom.
I april hvert år arrangeres Bysprinten. Norske og utenlandske profesjonelle langrennsutøvere deltar i skiløpet, som går gjennom bygatene. I tillegg er det barneskirenn og ungdomssprint for alle.
I juni hvert år arrangeres Hanedagene, som med torghandel, langåpne forretninger, en rekke musikk- og kulturarrangementer og andre festligheter tiltrekker seg nærmere 10 000 besøkende. Samtidig deltar rundt 5 000 på Kippermocupen.
I juli hvert år arrangeres Galleria Kunstfestival, hvor både amatører og profesjonelle stiller ut og selger kunst og håndverk. Dette skjer parallelt med Utflytterstevnet. Omtrent samtidig avholdes Toppen Internasjonale Sommermusikkskole, og filmfestivalen Filmeria. Festivaluka avsluttes med Byfesten der hele gata stenges og folket vandrer mellom serveringstedene og får med seg mange forskjellige band.
I september hvert år arrangeres Tiendebytte, som er et gammelt handelsmarked. Tiendebytte er en stor begivenhet både i byen og for folk som bor utenbys, og mange besøker byen mens markedet pågår. Tiendebytte byr på handel, kultur og tivoli. Sirkus Møller foregår i et stort sirkustelt hvor en kan oppleve nasjonale og internasjonale storheter innen musikk. Ofte arrangeres det andre arrangementer i tilslutning til Tiendebytte.
I samspill mellom kultur og næringsliv arrangeres hvert år Lydiadagen, som er et lokalt forankret samarbeidsarrangement med blant annet kjente foredragsholdere. Arrangementet har fått sitt navn etter forretningskvinnen og den kjente byprofilen Lydia Olsrud.
== Idrett og friluftsliv ==
=== Idrett ===
Mosjøen har tre idrettslag – Mosjøen IL, Halsøy IL nord i byen og Olderskog IL sør i byen – og en rekke foreninger, som blant annet omfatter boksing, golf, hundekjøring, håndball, kampidretter, klatring, petanque, ski, skyting, slalåm, sykling, tennis og volleyball.
Mosjøen IL spiller i 3. divisjon i herrefotball. Idrettslaget arrangerer årlig Kippermocupen for aldersbestemte lag. Rundt 5 000 spillere og trenere deltar.
I byen finnes en rekke parker og grønne områder, samt Kippermoen Idrettspark, som foruten Mosjøhallen rommer fotballbaner med både naturlig og kunstig gress, tennisbaner, løpebane og videre.
=== Friluftsliv ===
Byen har to offentlige parker, Elveparken og Byparken, og to promenader, Elvepromenaden langs Vefsna og Skjerva-promenaden. Ved bygrensen i vest begynner promenaden til Marsøra. Av private rekreasjonsområder nevnes Hotellhagen.
Byen har en rekke bynære friluftstilbud. Ved sørgrensen begynner det vidstrakte friluftsområdet Mosåsen. Ved østgrensen ligger Dolstadåsen med utsiktsposten Panorama, hvor man kan skue ut over store deler av byen. For erfarne folk er det mulig å gå opp Trongskardet og videre til Øyfjellet, som ligger vest for byen.
I tillegg finnes det tilbud et stykke utenfor byen, blant andre Helgeland Alpinsenter. Vefsn, Grane og Hattfjelldal, som er større enn Østfold og Vestfold fylker til sammen, har en rekke muligheter knyttet til fjell, skog og vann, herunder snøscooter, ski, tur, jakt og fiske. Vefsnfjorden åpner for båtliv.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Mosjøens areal er i dag 6,40 km². Opprinnelig var arealet 0,83 km² og etter byutvidelsen i 1939 noe større.
Mosjøens byflate og de vestlige, sørlige, østlige og nordøstlige byområdene ligger i enden av Vefsndalføret. Elvene Vefsna og Skjerva løper gjennom byen, som ligger i bunnen av Vefsnfjorden. Fjorden er isfri. I øst reiser Øyfjellet seg rakt 818 meter over havet. Fjellet skjermer byen mot havvinder, men samtidig skaper det bratte fallet fare for sneskred, som flere ganger har rammet byen – med påfølgende tap av menneskeliv og ødeleggelse av bygg og båter. I sør ligger byen åpen for det skogrike dalføret i Vefsn. I øst ligger skogkledte Dolstadåsen og Andåsen. Denne åsen er kjent for sin rike flora og gråorskogen. Se Andås naturreservat.
Mosjøen var tidligere kjent som Norges flateste by og byen med to solnedganger, det sistnevnte fordi solen på ettermiddagen forsvinner bak Øyfjellet i vest for om kvelden å dukke opp igjen over Vefsnfjorden før den til slutt går ned bak Toven i nord. Med henvisning til byens geografiske plassering markedsføres Mosjøen i dag som byen midt i Norge.
=== Klima ===
Som innlandsby har Mosjøen kaldere vintre enn kyststrøk på Helgeland. Sommeren har mild temperatur. Sensommeren og høsten preges av nedbør.
== Vennskapsbyer ==
== Kjente personer født eller bosatt i Mosjøen ==
Se utfyllende artikkel: Kjente personer med tilknytning til Mosjøen
Christian Møinichen Havig (1825-1912), stortingsrepresentant (V) og ordfører
Andreas Bech Jürgensen (1840-1895), handelsmann, Mosjøens første ordfører
Thorolf Holmboe (1866-1935), kunstmaler og illustratør
Andreas Haukland (1879-1933), forfatter
Carl Gustav Fleischer (1883-1942), generalmajor
David Monrad Johansen (1885-1974). komponist
Kjell Eliassen (f. 1929), ambassadør, utenriksråd
Anette Sagen (f. 1985), skihopperSe også:
Kjente personer med tilknytning til Mosjøen
Kjente vefsninger
Personer fra Vefsn kommune
== Referanser ==
== Lenkesamling ==
OffentlighetVefsn kommuneMedia og guiderHelgeland Arbeiderblad
mosjoen.com - lokal portal for Mosjøen og Vefsn
Lokalhistoriewiki.no
Lokalmagasinet.no Arkivert 16. desember 2009 hos Wayback Machine.NæringslivMosjøen Næringsforening – Mosjøen og Omegn NæringsselskapSkole og utdannelseMosjøen skole – Kulstad skole – Olderskog skole
Kippermoen ungdomsskole Arkivert 6. mai 2021 hos Wayback Machine.
Mosjøen videregående skoleIdrettMosjøen IL – Halsøy IL – Olderskog ILKultur og lokalhistorieMosjøen Kino
SjøgataDemografi og genealogiske ressurserVefsn Slektshistorielag
Folketellinger: 1875 – 1885 – 1891 – 1900 – 1910 Folketellinger før 1875 hører under Vefsn.
Kirkebøker: 1880–1903 – 1917–1952 Kirkebøker før 1880 hører under Vefsn.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mosjøen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vefsn kommunes hjemmeside
Mosjøen - Store norske leksikon
Mosjøen - turistinformasjon - visithelgeland.com | Mosjøen Veveri AS lå i Mosjøen, Nordland. Bedriften var en av Nordens største produsent av tekstil i metervare og produserte blant annet bevernylon. | 9,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Relikvie | 2023-02-04 | Relikvie | ['Kategori:Apostlenes gjerninger', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Mytologiske objekter', 'Kategori:Relikvie', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En relikvie (fra latin reliquiae, 'levning') er en kroppsdel fra eller gjenstand assosiert med en hellig person. Relikvier er viktige innen noen retninger innenfor kristendommen, og i buddhismen, hinduismen og enkelte andre religioner.
| En relikvie (fra latin reliquiae, 'levning') er en kroppsdel fra eller gjenstand assosiert med en hellig person. Relikvier er viktige innen noen retninger innenfor kristendommen, og i buddhismen, hinduismen og enkelte andre religioner.
== Kristne relikvier ==
Innenfor kristendommen er det i den katolske kirke, den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker at relikvier inngår i fromhetslivet. I de protestantiske kirker æres ikke relikvier, siden man ikke praktiserer noen helgendyrkelse. En av de første som kritiserte bruken av relikvier, var Jean Calvin som blant annet raljerte over hvordan den katolske kirke viste frem terninger som romerske soldater angivelig hadde brukt til å avgjøre hvem som fikk overta Jesu kappe etter korsfestelsen. Ikke bare ble Jesu kappe utstilt, men også terningene. En slik terning var i Trier og to andre i San Salvador i Spania. Calvin påpekte at evangeliene forteller at soldatene «trakk lodd», mens «disse tåpene har forestilt seg at soldatene kastet terning, som ikke var vanlig da, iallfall ikke i den form vi kjenner, for i stedet for sekseren og eneren og de andre tallene, hadde de tegn som de ga navn, slik som «Venus» og «Hunden»».I østkirkene ble bilder foretrukket, og utviklet seg til ikonene som er så karakteristiske for slaviske og greske kirkerom.Etter den totale ødeleggelsen som etterfulgte den romerske beleiringen av Jerusalem i år 70 e.Kr. er bare få gjenstander fra datidens Judea bevart, og det finnes få bevarte nedtegnelser om jødedommens historie for perioden mellom år 70 og 200. Margaret M. Mitchell skriver at selv om Evsebios forteller (Historia ecclesiastica III 5.3) at de tidligkristne forlot Jerusalem til fordel for Pella rett før Jerusalem falt, må vi godta at ingen kristne gjenstander fra den tidlige jerusalemkirken er bevart. Joe Nickell skriver at «som undersøkelse etter undersøkelse har vist, finnes det ikke én eneste troverdig bekreftet relikvie av Jesus.»Likevel er en rekke relikvier blitt tilskrevet Jesus, selv de har blitt betvilt. 1500-tallets katolske teolog Erasmus skrev sarkastisk om spredningen av relikvier, og om antallet bygninger som kunne oppføres fra splintene som ble hevdet å stamme fra korset brukt i korsfestelsen. Samtidig som eksperter er uenige om Jesus ble korsfestet med tre eller fire nagler, tilbes minst tretti hellige nagler som relikvier i Europa.Visse relikvier, som de angivelige restene av tornekransen, mottar kun et beskjedent antall besøkende, mens likkledet i Torino har mottatt millioner, inkludert pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI.
=== Historie ===
Bruk av relikvier omtales flere steder i Bibelen. I Andre kongebok 13,20-21 fortelles at en mann ble kastet ned i graven til profeten Elisja, og da den døde berørte Elisjas knokler, ble han vakt til live.I Det nye testamente regner mange henvisningen til Paulus' tørklær og klesplagg i Apostlenes gjerninger 19,11-12 som omtale av relikvier: «Gud gjorde helt uvanlige undere ved Paulus' hender. Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde åndene fór ut av dem.» Alle som rørte ved Jesus eller hans klesplagg ble friske (evangeliet etter Markus 6:56)
I en rent kristen sammenheng er fortellingen om Polykarp av Smyrnas martyrdød ca. år 155 det tidligst bevarte eksempel. Det fortelles der at de kristne bevarte hans jordiske levninger og regnet dem som dyrebare relikvier.
Gjennom oldkirkelig tid og i tidlig middelalder fremkom mange historier om mirakler i forbindelse med relikvier, som av denne grunn ble svært viktige for kirken i middelalderen. 800-tallet markerte et høydepunkt i raseringen av katakombene, der relikviejegere rasket til seg det de kunne av martyrenes levninger. De nybygde kirkene lenger nord i Europa, særlig i Tyskland, lot seg ikke lenger nøye med relikvier av 3. klasse (type «stykke av et klede som hadde rørt ved en gravstein/sarkofag»), men stilte krav om å få virkelige kroppsdeler fra martyrene. Denne geskjeften blomstret, komplett med relikvieoppkjøpere utstyrt med lisens. Raseringen av gravplasser og inskripsjoner forklarer katakombenes nåværende tilstand, og nådde et slikt omfang at pave Paschalis I så seg nødt til å gripe inn. Det ble sagt at han fikk flyttet relikviene etter over 2.000 martyrer i sikkerhet inne i kirkebygg.I den katolske kirke er det fortsatt slik at alle kirker må ha en relikvie nedfelt i alteret. På 1000-tallet ville lokalbefolkningen i fjellene i Umbria ta livet av eremitten Sankt Romuald, for ikke å gå glipp av knoklene hans. Da Thomas av Aquinas døde i klosteret Fossanuova i 1274, løsnet munkene hodet hans, kokte og preparerte det for ikke å gå glipp av en så dyrebar relikvie. Før Sankt Elisabeth av Thüringens begravelse skar og rev lokalbefolkningen biter av likkledet, håret og neglene hennes, og biter av ører og brystvorter. Karl VI av Frankrike (som i perioder led av psykose) delte ved en fest ut ribbeina fra Ludvig IX (med tilnavnet «den hellige») til Pierre d'Ailly og sine onkler av Berry og Burgund – mens prelatene fikk én knokkel på deling. Da jesuitten Johannes av Nepomuk var blitt druknet i Moldau, ble det påstått at kroppen hans fløt opp, og at sterkt lysende stjerner våket over drukningsstedet. Knoklene hans ble utstilt, og lenge ble også tungen hans vist frem og jevnlig fuktet for å bevare sitt livaktige utseende. Men da vitenskapen avslørte at det ikke dreide seg om tungen, men om en bit av hjernen, tonet Vatikanet ned feiringen av St. Johannes.Chartreskatedralen viser frem Sancta Camisa, den hellige tunikaen som jomfru Maria angivelig hadde på seg mens hun gikk gravid med Jesus. Mange pilegrimer kommer for å se tunikaen, som presenteres som gave til katedralen fra Karl den skallede i 876. Karls bestefar, Karl den store, skal ha fått tunikaen som gave fra keiserinne Irene, og på 1900-tallet ble det funnet pollen fra Palestina i det første århundre i kledet.Reformasjonen medførte en voldsom reaksjon mot relikvier. Noen steder, spesielt i England og steder med sterk kalvinistisk innflytelse, førte dette til at relikvier ble ødelagt. Andre steder unngikk man dette, fordi man så det som likskjending, men man begravde gjerne relikviene på hemmelige steder. Dette skjedde f.eks. med Olavsskrinet med levningene etter Olav den hellige.
=== Kristus-relikvier ===
En spesiell kategori av kristne relikvier er de som er knyttet til Jesus. Ettersom kirken lærer at han steg opp til himmelen med legeme og sjel, kan det ikke finnes kroppslige levninger – med unntak av forhuden som ble skåret av ved omskjæringen. Flere kirker hevder å ha denne relikvien. Den viktigste Kristus-relikvien er korset, og svært mange kirker har splinter som det hevdes stammer derfra. Erasmus av Rotterdam sa at det fantes nok splinter til å bygge et skip – dette er sterkt overdrevet, men det er nok for mange til at alle kan være ekte. I noen tilfeller kan det dreie seg om såkalte berøringsrelikvier – tresplinter som har vært lagt inntil en splint fra korset, og derved har noe hellig ved seg. Likkledet i Torino hevdes å være kledet Kristus ble svøpt i etter korsfestelsen. Den katolske kirke selv har ikke tatt noe offisielt standpunkt om likkledets ekthet etter at det i 1988 ble tidfestet til mellom år 1260 og 1390 ved hjelp av C14-datering. Det finnes også andre relikvier knyttet til korsfestelsen, som Veronikas svetteduk, spissen av Longinus' lanse, tornekronen og avrevne torner fra denne, og naglene Kristus ble festet med.
=== Den katolske kirkens klassifiseringer og regler ===
Den katolske kirken har laget et klassifiseringssystem for relikvier, basert på tre klasser:
1. klasse: Hele eller deler av kroppen til helgenen (inkludert hår).
2. klasse: En gjenstand som helgenen bar på seg eller brukte, som klesplagg eller redskaper.
3. klasse: Gjenstander som har berørt en helgens kropp (berøringsrelikvier), eller gjenstander som har blitt oppbevart i umiddelbar nærhet av en 1.klasses relikvie.Det er ikke tillatt å selge relikvier av første og andre klasse. Relikvier i tredje klasse kan selges, men med visse begrensninger – det er ikke tillatt å gjøre personlig profitt på dem, men kostnadene kan dekkes.Det er heller ikke tillatt å ødelegge relikvier, eller å behandle dem uærbødig.
=== Relikvarier ===
Kristne relikvier oppbevares normalt i skrin (dersom det ikke dreier seg om en kropp i en sarkofag), og disse kalles relikvarium eller relikviegjemme. De er ofte svært forseggjort og fremstilt av dyrebare materialer.
== Ikke-kristne relikvier ==
=== Relikvier i gresk mytologi ===
I Athen ble de antatte levningene etter Ødipus og Thesevs bevart, og det ble behandlet på en måte som antyder et religiøst innhold. Det finnes også andre eksempler på at lokale storhetspersoner ble gravlagt under spesielle omstendigheter, og at et seremoniell ble knyttet til gravene deres. Mange har knyttet paralleller mellom gresk heltekult og kristen helgenkult.
=== Buddhistiske relikvier ===
Relikvier av Buddha og forskjellige andre hellige personer æres. Etter Buddhas død ble hans legeme delt opp og relikvier sendt til forskjellige steder fordi flere konger kranglet om levningene hans. Det sies at en bramin delte relikviene i åtte like store deler, som igjen skal ha blitt fordelt. Buddhas relikvier deles i theravada-buddhismen inn i tre typer: Legemlige relikvier, bruksrelikvier og påminnere. De legemlige relikviene er alltid ben, tenner eller hår. Bruksrelikvier er Buddhas tiggerskål, klær, sandaler og fikentreet han satt under da han fikk sin opplysning. Påminnere om Buddha er for eksempel statuer av ham. Et buddhistisk relikvie skal normalt plasseres i en stupa, en bygning spesielt laget for dette formålet. Praksisen med å ære relikvier har hatt en sentral betydning for spredningen og opprettholdelsen av buddhismen. En av Buddhas hjørnetenner sies i dag å være på Sri Lanka i tempelet Dalada Maligava i Kandy.
=== Hinduistiske relikvier ===
I brahmanisme er relikviedyrkelse mindre uttalt, men Sati, Shivas ektefelle, er et unntak. Sati var datter av Brahmas sønn kong Daksha, som var svært misfornøyd med sin svigersønn og viste det tydelig. Til sist orket ikke Sati mer av konflikten og kastet seg i ilden. Shiva var knust over tapet av sin kone, og for å redde universet og Shiva selv, skar Vishnu Satis livløse kropp i 51 deler som falt til jorden på ulike steder og kalles shakti peeths. Alle disse 51 stedene regnes som hellig land som folk valfarter til.
== Kulturelle relikvier ==
Ordet relikvie brukes også om gjenstander med en stor kulturell eller nasjonal betydning, uten at det er knyttet noen religiøs dyrkelse til dem. Det kan også brukes om gjenstander som er av stor privat betydning, som en gjenstand fra en forlengst død slektning.
== Relikvier i videospill ==
I en del videospill brukes ordet relikvie (gjerne engelsk relic) om gjenstander fra gamle kulturer med en spesiell betydning og funksjon, spesielt om gjenstander som utløser magiske krefter.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Relikvier styrket troen, artikkel hos Forskning.no, hentet 18.12.16 | En relikvie (fra latin reliquiae, 'levning') er en kroppsdel fra eller gjenstand assosiert med en hellig person. Relikvier er viktige innen noen retninger innenfor kristendommen, og i buddhismen, hinduismen og enkelte andre religioner. | 9,387 |
null | 2023-02-04 | Reidar Kvammen | null | null | null | }} | 9,388 |
null | 2023-02-04 | Statistisk fysikk | null | null | null | Statistisk fysikk (statistisk mekanikk) er den grenen av fysikken som ved hjelp av statistiske modeller beskriver systemer med et stort antall partikler. Antallet partikler ligger gjerne fra noen hundre til noen tusen milliarder milliarder (1022) og stort sett er det lettere å beskrive svært store systemer enn de med noen hundre eller tusen partikler. | 9,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaltakonferansen | 2023-02-04 | Jaltakonferansen | ['Kategori:34°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:Internasjonale relasjoner i 1945', 'Kategori:Konferanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jaltakonferansen (også kalt Krimkonferansen) var et ukeslangt møte fra 4. til 11. februar 1945 – tre måneder før den andre verdenskrig var over i Europa – mellom statslederne i USA (Franklin D. Roosevelt), Storbritannia (Winston Churchill) og Sovjetunionen (Josef Stalin). Møtet var en fortsettelse av det tidligere møtet i Teheran (Teherankonferansen i 1943), og ble brukt til å koordinere de tre stormaktenes krigsinnsats mot Tyskland og Japan under andre verdenskrig.
| Jaltakonferansen (også kalt Krimkonferansen) var et ukeslangt møte fra 4. til 11. februar 1945 – tre måneder før den andre verdenskrig var over i Europa – mellom statslederne i USA (Franklin D. Roosevelt), Storbritannia (Winston Churchill) og Sovjetunionen (Josef Stalin). Møtet var en fortsettelse av det tidligere møtet i Teheran (Teherankonferansen i 1943), og ble brukt til å koordinere de tre stormaktenes krigsinnsats mot Tyskland og Japan under andre verdenskrig.
== Bakgrunn ==
Møtet fant sted i Livadiapalasset, tsarfamiliens tidligere sommerresidens, nær byen Jalta på Krim. Temaet for møtet var de alliertes videre krigføring inne i selve Tyskland og kampen mot Japan. Størst interesse knyttet det seg imidlertid til de avtaler og planer de tre lederne laget for etterkrigstiden. Konferansen og Jaltaavtalen ga noen av de første indikasjonene på det som senere ble den kalde krigen.Jaltaavtalen stadfestet at det okkuperte Tyskland skulle deles inn i fire okkupasjonssoner, som hver skulle styres av en av okkupasjonsmaktene; Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Videre ble man enige om prinsippet og utgangspunktet for hvordan Tyskland skulle betale krigserstatninger. De allierte ville ikke begå samme feil som ved Versaillesfreden etter første verdenskrig, derfor ble det bestemt at tyskerne skulle betale erstatninger i varer og ved å flytte tyske fabrikker til okkupasjonsmaktene. Disse krigserstatningene skulle hver okkupasjonsmakt i hovedsak ta ut fra sin respektive okkupasjonssone. Det ble gjort et unntak for Sovjetunionen, som skulle få prosenter fra de vestlige sonene, grunnet at ødeleggelsene i Sovjet hadde vært enorme, i tillegg til at det fantes lite industri i den sovjetiske okkupasjonssonen (de østlige delene av Tyskland). Det ble videre bestemt at Polen skulle få sine erstatninger fra Sovjetunionens sone, mens andre land som hadde erstatningskrav, skulle få dette fra de tre vestlige sonene.
Prinsippet for erstatningene ble klar på Jalta, men ikke hvordan selve fordelingen skulle forløpe. Dette var tema på Moskvakonferansen høsten 1945, men det ble ikke oppnådd enighet, og temaet ble utsatt. Dette førte til stor misnøye hos Stalin, som sannsynligvis så uenighetene fra Jalta som de første tegnene på noe han tolket som «de første vestlige tendenser til å danne en felles front mot Sovjetunionen».
Det ble bestemt at det skulle være demokratiske valg i Tyskland og de andre sentraleuropeiske land etter krigen. Stalin brøt dette løftet.
Det ble også bestemt at Sovjetunionen skulle gå til krig mot Japan etter at Tyskland hadde kapitulert, og ville få Kurilene i kompensasjon. Dette ble gjort.
== Referanser ==
== Kilder ==
Bell, P. M. H; Twelve Turning Points of the Second World War, Yale University Press, 2011, ISBN 978-0-300-18770-0
«Yalta casts its shadow 60 years on», fra BBC, 7. februar 2005
== Eksterne lenker ==
(en) Yalta Conference – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | (de jure) (de facto) | 9,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikkpedagogikk | 2023-02-04 | Musikkpedagogikk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkvitenskap', 'Kategori:Pedagogikk'] | Musikkpedagogikk er både en betegnelse på praktisk musikkundervisning og et fagområde i musikkvitenskap som behandler teoretiske og praktiske problemer knyttet til kunsten å undervise i musikk (jf. uttrykket pedagog og pedagogikk som også har to betydninger). En musikkpedagog er i ordets brede forstand en person som gir andre opplæring i vokale eller instrumentale ferdigheter, eller i musikkteoretiske fag. Musikkpedagoger kan gi undervisning i privat regi, være ansatt ved musikkonservatorier, kulturskoler, musikklinjer på videregående skoler, musikkhøyskoler e.l.
| Musikkpedagogikk er både en betegnelse på praktisk musikkundervisning og et fagområde i musikkvitenskap som behandler teoretiske og praktiske problemer knyttet til kunsten å undervise i musikk (jf. uttrykket pedagog og pedagogikk som også har to betydninger). En musikkpedagog er i ordets brede forstand en person som gir andre opplæring i vokale eller instrumentale ferdigheter, eller i musikkteoretiske fag. Musikkpedagoger kan gi undervisning i privat regi, være ansatt ved musikkonservatorier, kulturskoler, musikklinjer på videregående skoler, musikkhøyskoler e.l.
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av musikkpedagog
Nordisk ministerråds rapport om musikkundervisning i Norden, Praktisk-musiske fag i utdanningssystemene i Norden | Musikkpedagogikk er både en betegnelse på praktisk musikkundervisning og et fagområde i musikkvitenskap som behandler teoretiske og praktiske problemer knyttet til kunsten å undervise i musikk (jf. uttrykket pedagog og pedagogikk som også har to betydninger). | 9,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motstandsbevegelse | 2023-02-04 | Motstandsbevegelse | ['Kategori:Aktivisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Politikk'] | Motstandsbevegelse er et samlebegrep for organisert, aktivt eller passivt opprør mot innen- eller utenlandske maktapprater, for eksempel under okkupasjon. Passiv motstand omfatter blant annet bruk av symboler, streiker, sabotasje og demonstrasjoner. Motstanden kan også være mer voldelig, og ta i bruk likvidasjoner, sprengninger eller regulære kamphandlinger.
Makthaverne motstandsbevegelsen kjemper mot vil vanligvis prøve å stemple motstanderne som «terrorister». Selv om voldshandlinger blir utført mot militære mål, stemples handlingene som «terrorisme».
Betegnelser brukt i andre land på motstandsbevegelser inkluderer det engelske begrepet «resistance movement», det franske «La Résistance», og partisanene på Balkan. I nyere tid er begrepet «frigjøringsbevegelse» mye brukt.
For nordmenn er ordet «motstandsbevegelse» i sterk grad knyttet til norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig; ofte er denne bare omtalt som «Motstandsbevegelsen».
| Motstandsbevegelse er et samlebegrep for organisert, aktivt eller passivt opprør mot innen- eller utenlandske maktapprater, for eksempel under okkupasjon. Passiv motstand omfatter blant annet bruk av symboler, streiker, sabotasje og demonstrasjoner. Motstanden kan også være mer voldelig, og ta i bruk likvidasjoner, sprengninger eller regulære kamphandlinger.
Makthaverne motstandsbevegelsen kjemper mot vil vanligvis prøve å stemple motstanderne som «terrorister». Selv om voldshandlinger blir utført mot militære mål, stemples handlingene som «terrorisme».
Betegnelser brukt i andre land på motstandsbevegelser inkluderer det engelske begrepet «resistance movement», det franske «La Résistance», og partisanene på Balkan. I nyere tid er begrepet «frigjøringsbevegelse» mye brukt.
For nordmenn er ordet «motstandsbevegelse» i sterk grad knyttet til norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig; ofte er denne bare omtalt som «Motstandsbevegelsen».
== Internasjonale avtaler ==
I landkrigskonvensjonen av 1907 heter det at militser og frikorps (frivillige) skal stå under kommando av en ansvarlig person. For å bli omfattet av konvensjonen må de ha et emblem som er synlig på avstand og åpent bære våpen. Handlingene skal følge krigens lover og tradisjoner.
Konvensjonen presiserer imidlertid at personer som tar opp våpen mot invaderende styrker kan omfattes av krigens lover dersom de ikke har hatt tid til å organisere seg, og dersom de selv følger krigens lover.
== Se også ==
Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig
Gerilja
Partisan
Milits
Sivil ulydighet
Sabotasje
Terrorisme
== Eksterne lenker ==
Landkrigskonvensjonen | 200px|thumb|Medlem av FFI ([[Forces Françaises de L'Intérieur) med Bren gun 1944. FFI var en fransk motstandsbevegelse som ble dannet 1944 og samlet alle hemmelige militære motstandsgrupper i Frankrike mot slutten av andre verdenskrig. | 9,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Bye | 2023-02-04 | Erik Bye | ['Kategori:Akershus fylkes kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Lytterprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Fritt Ords Pris', 'Kategori:Musikere tilknyttet Kirkelig Kulturverksted', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske TV-personligheter', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangtekstforfattere', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Cappelenprisen', 'Kategori:Vinnere av Gullrutens hederspris', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisens hederspris'] | Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn i New York, død 13. oktober 2004 i Asker) var en norsk TV-personlighet, sanger og journalist. Han kom i 2005 på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann.
| Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn i New York, død 13. oktober 2004 i Asker) var en norsk TV-personlighet, sanger og journalist. Han kom i 2005 på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann.
== Liv og virke ==
Erik Bye var sønn av operasanger Erik Ole Bye og Rønnaug Dahl. Han gikk på Nordstrand høiere skole, hvor han var en av drivkreftene i skolens teatergruppe. Han var skuespiller og revysjef for Nordstrandrevyen i 1941.
Han tok graden master of arts i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi ved University of Wisconsin i 1953. Han var journalist i Associated Press (1953–1955), i BBCs norske avdeling (1955–1958) og siden i NRK.
Han var gift med politiker Tove Billington Jørgensen (1928–2008) fra 1953 til sin død. Han har omtalt henne som «mitt livs kompass, navigatøren ombord.»Han ble ansatt i NRK i 1958. Bye var involvert i flere av de tidlige fjernsynsprogrammene i NRK, hvor han var kjent for sin hjertevarme og sitt gode humør. I 1958 platedebuterte han på Brødrene Johnsens platemerke Rondo med «Vandringsvise», som var den første av flere innspillinger av Einar Skjæraasens viser. Da Brødrene Johnsen nedla sin grammofonplate-produksjon i 1959, fikk han kontrakt med Philips. I samarbeid med Willy Andresen skrev han en lang rekke melodier. Han har selv skrevet tekst og melodi til «Anna Lovinda».
Erik Bye var sentral i å legge grunnlaget for norsk TV-underholdning gjennom programmer som Vi går ombord og Lørdagskveld med Erik Bye. Han arbeidet blant annet tett med tv-produsenten og regissøren Johnny Bergh, som Bye kalte «sin høyre hånd og litt av venstre». Programmene på 1960- og 1970-tallet ble populære, og Bye vakte blant annet stor oppmerksomhet med Lørdagskveld med Erik Bye da han lot en gruppe psykisk utviklingshemmede barn og ungdommer opptre med Folk og røvere i Kardemomme by på norsk fjernsyn, noe som aldri var gjort tidligere. Han mottok i ettertid et brev fra en seer som selv var mor til et psykisk utviklingshemmet barn, og som takket ham fordi han fremstilte psykisk utviklingshemmede på en verdig måte. Hun skrev: «Nå tør jeg å ta med min psykisk utviklingshemmede datter i butikken.» Hans engasjement for de svake i samfunnet kom også til uttrykk i mange av sangene han skrev, blant annet visa Vår beste dag. Denne visa fikk på 2010-tallet stor oppmerksomhet da Marit Larsen lagde en versjon til en NRK-kampanje. Den ble utgitt av henne i 2011 og senere er den gitt ut av flere unge artister som Jan-Tore Saltnes (2018), Øystein Hegvik fra Idol (2018) og med Emma Wik fra the Voice (2022). Visa ble imidlertid opprinnelig skrevet til 100-årsjubileet til Hjemmet for Døve (nå Stiftelsen Signo), og ble første gang fremført med et orkester bestående av døve musikanter, noe som gjorde stort inntrykk på Bye.
Han gjorde en stor innsats for Redningsselskapet gjennom store deler av sitt liv og fikk noen år før han gikk bort oppleve at en av redningsskøytene ble oppkalt etter ham som en honnør for dette langvarige arbeidet.
I 1994 engasjerte Bye seg sterkt som motstander av norsk medlemskap i EU.Dokumentarfilmen Giganten (2005) skildrer Byes tre siste leveår og hans siste offentlige opptreden.
I 2005 ga Kirkelig Kulturverksted ut musikkalbumet En hildringstime - 16 artister hedrer Erik Bye, her finner vi artistene Anne Grete Preus, D'Sound, Lars Lillo-Stenberg, Åge Aleksandersen, Hellbillies, Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Rita Eriksen, Henning Kvitnes, Trond Granlund, Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, Henning Sommerro, Annbjørg Lien, Hans Fredrik Jacobsen som fremfører kjente viser av Erik Bye som «Vårherres klinkekule», «Vandringsvise», «Gå til onkel», «Anna Lovinda», «Skomværsvalsen», «Blå salme» og «Hildringstime».
== Utmerkelser ==
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1980)
Ridder av Den islandske falkeorden (1981)
== Priser ==
Norsk Lytterforenings pris 1964
Narvesenprisen 1965
Spellemannprisen 1972 i klassen mannlig artist
Årets Peer Gynt 1974
Juryens hederspris under Spellemannprisen 1981
Gammleng-prisen 1988
Årets verk (tekst) fra NOPA for «Utflaggingsvalsen» 1988
Fritt Ord-prisen 1989
Alf Prøysens ærespris 1989
Cappelenprisen 1993
Norsk kulturråds ærespris 1993
Kardemommestipendet fra NOPA i 1995
Tekstforfatterfondets ærespris i 1996
Gullrutens hederspris under Gullruten 1998
Skjæraasenprisen 2000
Spellemannprisen 2003 i klassen vise for albumet I dur og brott (med Marinemusikken)
Edvard-prisen 2004 i klassen tekst til musikk for teksten «Men når regnet en gang kommer»
== Bibliografi ==
Venners viser og egne vers – (1963) arrangert og illustrert av Odd Børretzen
Munnspill under åpen himmel (1966)
Spinn mitt hjul (1971)
Jeg vet en vind (1973) illustrert av Karl Erik Harr
Veien har ingen ende (1976) illustrert av Karl Erik Harr
Kompasset rundt – tekster i utvalg redigert av Odd Eidem (1980)
Å skyte en teddybjørn – erindringer (1987)
Fløyterens hjerte – dikt (1993) illustrert av Nils Aas
Tilbake til sangene – dikt og skisser (1994) illustrert av Nils Aas
Munnspill under åpen himmel (ny utgave) (1996)
Vinterlys (2001)
Byes beste – dikt, viser og fortellinger i utvalg (2004)
== Diskografi ==
Utdypende artikkel: Erik Byes diskografiStudioalbumVi går ombord (1960)
Erik Bye synger Skjæraasen (1966)
Jeg vet en vind (1972)
Gammel er min fjord (1974)
Blow, Silver Wind (1976)
En dobbel deylighet (1978) sammen med Birgitte Grimstad
Norske folketoner (1978)
Askøyarven vil vi verja: Erik Bye gjester Askøy (1978)
Ri ri på islandshest (1981), med barn fra Åssiden skolekor
Vandring på Vår Herres klinkekule (1985)
Langt nord i livet (1994)
Tilbake til sangene (1996)
I dur og brott (2003) sammen med Kongelige Norske Marines Musikkorps
Støv og stjerner (2003)SamlealbumGjensyn (1974)
En sang under skjorta (1995)
Hildringstimer (2004)
Høvdingen – de aller beste 1958–2004 (2005)
De beste (2012) samlealbumSingler/EP-platerVandringsvise/Pappas bånsull (1958)
Skomværsvalsen/Den glade hjemkomst (1958)
Skuffet ung herre med bil/Blåmanda blues/Frankie and Johnny/Calypso horn (1958) EP
Gå til onkel/Venezuela (1958)
Anna Lovinda/Kokken og båsen og fyrbøter Sam (1959)
Utrolig/Vandringsvise/Anekdote/Brev fra en sjømann (1959)
A-siden m.Odd Grythe/Tømmerkojevise/Det lufter lørda'n (1959)
Så lenge skuta kan gå/Den sorte seiler (1962)
Pa's gone to the market/Little Liza from stony valley (1962)
A-siden med Mercanto-Kvartetten/Jonsoknatt (1966)
Tømmerkojevise/Det lufter lørda'n (1968)
Jens Vankelmodig/Fløytespilleren (1969)
Kalle Petterson och Josefina/Rallar Kalle/Det går to svarte karer/Tømmerkoievise (1970) EP
Vesle Jente/Sank løv til et leie og kvist til et bål (1972)
A-siden med Josephine Baker/The climbers of tomorrows mountain (March of the 7th continent)
Kommer tid, kommer råd (1994)ReklamesinglerDette er Norge flexi-single utgitt av BP touring service/Norsk Brændselolje A/S
== Filmografi ==
1961 – I faresonen – Novellefilm
1966 – Reisen til havet – Hilmar, den farende fanten
2005 – Giganten – Dokumentar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Bye – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erik Bye på Discogs
(en) Erik Bye på MusicBrainz
(en) Erik Bye på Internet Movie Database
Erik Bye hos Sceneweb
Omtale i Norsk pop- og rockleksikon fra 2005
Erik Bye Arkivert 18. februar 2008 hos Wayback Machine. hos Cappelen Forlag
Erik Bye i NRKs forfatter-oversikt | Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn i New York, død 13. | 9,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_motstandsbevegelse_under_andre_verdenskrig | 2023-02-04 | Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Norsk motstand under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig, eller bare Motstandsbevegelsen, er en betegnelse på diverse grupperinger og organisasjoner som gjorde aktiv og passiv motstand mot det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon av Norge under andre verdenskrig. Et mer omfattende begrep er «Hjemmefronten».
| Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig, eller bare Motstandsbevegelsen, er en betegnelse på diverse grupperinger og organisasjoner som gjorde aktiv og passiv motstand mot det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon av Norge under andre verdenskrig. Et mer omfattende begrep er «Hjemmefronten».
== Aktiviteter ==
Den første kimen til en norsk motstandsbevegelse kom allerede sommeren og høsten 1940, da var Arendalsgruppen aktiv. Utover i 1941 ble den militære motstanden organisert i Milorg, mens sivil motstand i alle fall var tenkt organisert i Sivorg. Sommeren 1941 godkjente regjeringen Nygaardsvold i London Milorg som en del av det norske forsvaret. Kommunistene hadde sine egne motstandsgrupper, i tillegg til flere løst organiserte grupper. Disse fikk ikke støtte fra regjeringen i London, og ble kraftig motarbeidet fordi regjeringen ikke ønsket aktiv voldelig motstand i Norge – av frykt for represalier mot sivilbefolkningen.
Etter hvert ble motstandsbevegelsen bedre organisert, og fikk forsyninger fra Storbritannia. Tanken var at tyske styrker skulle bindes i Norge, slik at de ikke ble satt inn på andre frontavsnitt. Britiske raid mot kysten av Norge ga inntrykk av en forestående invasjon. På det meste var det 380 000 tyske soldater i Norge. De aller fleste av de sterkeste kampavdelingene ble mot slutten av krigen trukket ut av Norge, uten at motstandsbevegelsen klarte å gjøre noe mer enn å såvidt forsinke uttrekkelsen. Isteden ble det overført tyske avdelinger til Norge som bestod av soldater som var eldre eller som ikke var tyske.
Svære beløp fra eksilregjeringen krysset svenskegrensen for å støtte motstandsbevegelsene rundt om i Norge. Det meste av pengene havnet i Oslo, enda Bergen var senter for en av landets største motstandsorganisasjoner.Grupperingene under motstandsbevegelsen ble hovedsakelig brukt for å rapportere om tyskernes bevegelser i Norge. Særlig gjaldt dette bevegelser til tyske slagskip som «Bismarck» og «Tirpitz».
En viktig funksjon var å organisere fluktruter ut av landet, i tillegg til å hjelpe agenter inn i landet. Kommunikasjonen foregikk hovedsakelig med radio og kurerer. En av disse var ADRIAN/ADAM som kommuniserte med Stockholm. Logistikken gjorde at mye av forsyningene måtte orges både til personer med falske identiteter og i dekning før eller etter illegale operasjoner.
Tyskerne prøvde å kvele motstanden ved å utrope motstandsbevegelsen som «terrorister». En del motstandsfolk ble fengslet, og noen få torturert eller henrettet som straff eller gjengjeldelse. Vest-Tyskland vedgikk indirekte at denne behandlingen av norske motstandsfolk var brudd på folkeretten, da Vest-Tyskland i 1959 utbetalte erstatninger til tidligere overlevende fanger eller etterlatte av motstandsfolk.
== Kjente motstandsgrupper ==
Ledelsen i Milorg og Sivorg (med Kretsen og Koordinasjonskomiteen i spissen) dannet Hjemmefrontens ledelse.
=== Sivil motstand ===
Læreraksjonen i 1942
Idrettsstreiken
Illegal avis
Sivorg (samlet organisasjon for sivil motstand)Kretsen
Koordinasjonskomiteen
=== Militær motstand ===
Milorg (samlet organisasjon for militær/aktiv motstand)Osvald-gruppen
Oslogjengen
Torsvik-gruppen
Aks.13.000
Pelle-gruppenNordmenn i alliert tjeneste
XU
Kompani Linge
Frei II
== Etterspill ==
Landkrigsordningen definerer partisanvirksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform og ikke forkle seg som sivil. Haag-konvensjonen forbød med andre ord ikke væpnet motstand mot en okkupasjonsmakt, men satte regler for hvordan motstanden skulle foregå. Hensikten var å beskytte sivilbefolkningen. Landkrigsordningen pålegger også den sivile befolkningen innenfor visse rammer å adlyde en okkupasjonsmakt, som den faktiske makthaveren i landet. 11. mai 1940 sendte kommuneadvokaten i Bergen en redegjørelse om «hvilke ytelser den tyske krigsmakt folkerettslig sett kan forlange av den sivile befolkning i anl. anlegg av flyveplass på Bømoen». Her het det: «Spørsmålet om hvilke ytelser den tyske krigsmakt folkerettslig sett kan forlange av den sivile befolkning, er nærmere regulert ved den overenskomst om landkrigens love og sedvaner, inngått i Haagkonvensjonen 18.10.1907...tiltrått såvel av Tyskland som av Norge...Etter artikkel 52 kan «ytelser in natura og tjenester» alene fordres av kommuner og innvånere, når det er til okkupasjonshærens behov, hærens rent materielle behov for mat m.v. Under «ytelser og tjenester» kan derfor ikke arbeidet med anlegg for flyveplass henregnes. Dertil skal vel flyveplassen benyttes under krigsoperasjonene, og befolkningen er ikke forpliktet til å utføre arbeide som innebærer å ta del i krigsoperasjonene mot fedrelandet. Det må henregnes som deltagelse i krigsoperasjonene mot sitt eget land, hvis man utfører arbeide som setter fienden i stand til å bruke et krigsvåpen det ellers ikke, eller iallfall alene med vanskelighet, kunne benytte.»I ettertid har Milorgs virksomhet blitt rettferdiggjort med at tyske myndigheter heller ikke respekterte alle konvensjoner (i likhet med de allierte krigførende, enten det gjaldt de amerikanske atombombene over Hiroshima og Nagasaki med massedrap på sivilbefolkning, den britiske senkningen av det italienske hospitalskipet «Po» i mars 1941, eller tyske krigsfanger brukt til minerydning med store tap av menneskeliv, både i Norge og i Danmark).
=== Kommunistenes motstandsarbeid ===
Dokumentarfilmskaper Øystein Rakkenes, som står bak en film om den kommunistiske Pelle-gruppen som etter krigen fikk yrkesforbud og ble overvåket, uttaler at «elitene i Norge er så fåtallige, og når de snakker med hverandre og blir enige om en versjon, så blir det sånn», at historiske feil som påpekes, ikke blir korrigert i den «offisielle historien», og at «da jeg gikk på skolen, lærte vi at «Gunnar Sønsteby og Max Manus vant krigen». Og det lærer barna fortsatt». Harald Berntsen hevdet at hjemmefrontledelsen hadde fortiet kommunistenes aktive motstandskamp helt fra starten av – og som sto i motsetning til det han hevdet var hjemmefrontledelsens passive linje. Ifølge Stein Ugelvik Larsen fryktet okkupasjonsmakten den kommunistiske motstandsbevegelsen mer enn Milorg.
== Se også ==
Norge under andre verdenskrig
Kretsen
Koordinasjonskomiteen
Illegale aviser
Milorg
Motstandsbevegelse
Norsk okkupasjonsberedskap i etterkrigstiden
Hjemmefronten
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Resistance in Norway during World War II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sabotasje på Bergensbanen 1943 av Osvald-gruppa (Digitalarkivet)
Sabotasje mot Grensen 17, Oslo i 1944 av Oslo-gjengen (Digitalarkivet)
Motstand, artikkel hos Norgeshistorie.no | Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig, eller bare Motstandsbevegelsen, er en betegnelse på diverse grupperinger og organisasjoner som gjorde aktiv og passiv motstand mot det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon av Norge under andre verdenskrig. Et mer omfattende begrep er «Hjemmefronten». | 9,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orientering | 2023-02-04 | Orientering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Orientering'] | For avisa «Orientering», se Orientering (avis).
Orientering er en idrett som går ut på at man skal ta seg raskest mulig gjennom en løype i et bestemt terreng ved hjelp av kart, kompass og naturobservasjoner.
Mellom start og mål skal man besøke et antall poster. Disse er utstyrt med postflagg, og blir plassert på detaljer i terrenget, som for eksempel stein, stup eller gjerder.
På kartet er det inntegnet ei løype der postene er tegnet inn som nummererte sirkler, som angir rekkefølgen postene må besøkes i, og sirklene er bundet sammen med linjer. En slik sirkel er tegnet rundt detaljen som skal bli funnet, og denne detaljen er også definert i postbeskrivelsen.
| For avisa «Orientering», se Orientering (avis).
Orientering er en idrett som går ut på at man skal ta seg raskest mulig gjennom en løype i et bestemt terreng ved hjelp av kart, kompass og naturobservasjoner.
Mellom start og mål skal man besøke et antall poster. Disse er utstyrt med postflagg, og blir plassert på detaljer i terrenget, som for eksempel stein, stup eller gjerder.
På kartet er det inntegnet ei løype der postene er tegnet inn som nummererte sirkler, som angir rekkefølgen postene må besøkes i, og sirklene er bundet sammen med linjer. En slik sirkel er tegnet rundt detaljen som skal bli funnet, og denne detaljen er også definert i postbeskrivelsen.
== Historikk ==
Idretten oppstod i det svenske militæret på slutten av 1800-tallet. Det første sivile orienteringsløpet ble arrangert i 1897 i Nordmarka i Norge. Arrangør var IK Tjalve. I 1937 ble det første norgesmesterskapet arrangert, og den 1. oktober 1945 ble Norges Orienteringsforbund stiftet. Det internasjonale orienteringsforbundet (IOF) ble stiftet i 1961, og verdensmesterskap er arrangert siden 1966.
== Etymologi: Østvendt ==
Etymologisk er ordet orientering avledet fra fransk s'orienter (fra ca. 1727) "å peile (seg)", lit. "å vende mot øst". Det gammelfranske ordet orient (c. 11. århundre) betyr "øst", og kommer opprinnelig fra latinsk orientum "stigende, den stigende sol, øst, del av himmelen der solen stiger". I betydningen "bestemme retning" er attestert fra 1842.
== Orienteringskartet ==
I orientering brukes spesiallagde kart; detaljeringsgrad og utseende er bestemt i det internasjonale orienteringsforbundets kartnorm. Målestokken er normalt 1:15 000 eller 1:10 000, men flere og flere kart kommer med målestokk 1:5000. Ved noen anledninger brukes også kart i målestokken 1:7500. Ekvidistansen er 5 meter. (2,5 meter for kart i spesielt flatt terreng). Hvis vanlige høydekurver ikke er tilstrekkelig for å vise spesielt terreng, kan det brukes én stiplet hjelpekurve mellom de vanlige. På kartet er lett synlige detaljer og ledelinjer markert, i tillegg indikeres løpbarheten i terrenget med gultoner for åpne områder og grønntoner for bevokste områder. For sprintkart gjelder egen kartnorm, her er målestokken ofte 1:4000.
Orienteringskartet konstrueres fra flyfoto, her blir høydekurver, vegetasjonsgrenser, stier og andre synlige detaljer tegnet inn. En synfarer tar med seg dette grunnlaget ut i skogen og besøker alle deler av terrenget. Grunnlagskartet blir justert og detaljer som ikke ble sett i flybildene tegnes inn. Synfarerens konseptkart vektoriseres i et spesialprogram, før det ferdige kartet trykkes med 5-fargetrykk på tykt papir. Utskrifter fra fargeskrivere benyttes ofte til trening, men er foreløpig ikke godkjent for konkurranser. På grunn av endringer i terreng og vegetasjon må orienteringskartene revideres ofte, kart eldre enn et par år brukes sjelden til større løp. I motsetning til andre topografiske kart er orienteringskartet konstruert med magnetisk nord opp. Sidekanter på kartet og nord-syd-linjer er også orientert etter lokalt magnetisk nord, slik at man kan orientere etter kompass uten å ta hensyn til eventuell misvisning.
== Karttegn og kartfarger ==
I orientering benyttes IOFs kartnormer (https://web.archive.org/web/20110817102924/http://orienteering.org/resources/mapping/).
Kartfarger er helt enkelt fargene på kartet, men de ulike fargene betyr ulike ting.
blått er vått - altså bekker, elver, vann, myr og søkk
gult er åpent område - altså åpne plasser og jorder
hvitt er åpen skog
grønt er tettere skog
svart er hardt - altså hus, sti, stein, stup, skrent og grusvei
lysebrun er asfalt - altså asfaltert vei og parkeringsplasserbrun er høydekurverKarttegn er de forskjellige detaljene i naturen tegnet som et bestemt symbol på kartet.
svart prikk er stein
stor svart prikk er stor stein
svart stiplet linje er sti
tykk, svart, stiplet sti er stor sti eller traktorvei
svart figur ofte formet som firkant er hus
svart linje er grusvei
tykk og kort svart strek er skrent
tykk og kort svart strek med små streker ut på den ene siden(ser ut som en liten kam) er stup - jo flere streker ut jo høyere
tynn svart strek med skrå streker ut på den ene siden en id er gjerde
mange små svarte prikker er steinrøys
svart kryss er en spesiell menneskeskapt detalj
to parallelle linjer med strek mellom seg noen steder er kraftledninger - de små strekene som binder de to parallelle sammen er mastene
grønt kryss er enslig tre
gusjegrønn er privat eiendom, ofte hage
blå V er pytt
blå prikket linje er inntørket bekk
blå stripe er bekk
blå, tykk linje er elv
blått område er vann
mange blå parallelle linjer er myr
gult område med hvite prikker er åpent område med spredte trær
gult område er åpen plass
gult område med små svarte prikker er dyrka mark
brun prikk er liten kolle
brun sirkel er stor kolle
tynne brune streker er høydekurver - disse viser hvor bratt det er
tykke brune streker er tellekurve (hver femte høydekurve)
brunt område er asfaltert område, parkeringsplass
== Postbeskrivelse ==
Selv om postbeskrivelsen vanligvis er skrevet i klartekst i nybegynnerløyper, er postbeskrivelser i viderekomne og avanserte løyper gitt som symboler i en tabell. For den uinnvidde, kan dette se ut som rene hieroglyfer, men systemet er ganske enkelt å mestre og er mer presist og kompakt enn tekstlige beskrivelser, og har den fordelen i å bli forstått over hele verden.
Eksemplet vist her begynner med et par linjer som beskriver løpet. Den tredje linje viser først en klasse eller løype. Det andre feltet er løypelengden i (i kilometer eller meter), som alltid er målt som den korteste distanse en løper må bevege seg for å fullføre løpet. Med andre ord, i en rett linje unntatt når en hindring slik som en sjø eller forbudt område tvinger fram et avvik. Det tredje feltet er samlet stigning (helst bare for eliteklasser) målt langs en ideell rute (bestemt av løypelegger). De påfølgende linjer i postbeskrivelsen beskriver plassering av poster, og den siste linjen beskriver adkomst til mål fra siste post.
Postbeskrivelsens hensikt:
Den skal beskrive terrengdetaljen, samt postskjermens plassering, for løperen, mer presist enn det som framgår av kartet. Koden gjør at løperen kan kontrollere at han er ved rett post. En post kan inngå i flere løyper samtidig, slik at postkoden vanligvis ikke korresponderer med postens rekkefølgenummer.
De enkelte poster:
kolonne A: Postnummer (i dette tilfelle den sjette)
kolonne B: Koden – på eller i nærheten av flagget (her 56)
kolonne C: Hvilken detalj – hvis det er flere like
kolonne D: Postdetalj (her kampestein)
kolonne E: Detaljens karakter
kolonne F: Detaljens størrelse
kolonne G: Skjermens nøyaktige plassering i/på/ved detaljen (her på nordvestsiden)
kolonne H: Andre viktige opplysninger
== Konkurranseprogram ==
Ultralangdistanse er de aller lengste løpene, løypelengden er gjerne rundt 25 kilometer for menn, mellom 15 og 20 for kvinner. Det arrangeres norgesmesterskap hvert år, men foreløpig er det ikke verdensmesterskap i ultralangdistanse. Løpene arrangeres ofte med fellesstart, da benyttes gafling for å hindre henging (at en løper følger etter en annen, uten å orientere selv). Et tradisjonsrikt ultralangdistanseløp i Norge er Blodslitet.
Langdistanse erstattet den klassiske distansen. Løypelengden er rundt 12-17 km for herrer og 7-12 km for kvinner. Herrene skal ha en vinnertid på rundt 90 minutter, mens damene skal helst vinne på rundt 80 minutter. Langdistanse er på programmet i VM, EM og NM.
Mellomdistanse er en lengre versjon av forgjengeren kortdistanse. Vinnertidene skal være 30-35 minutter, løypelengden blir 4-6 km for menn, 3-5 km for kvinner. En god mellomdistanseløype skal ha variasjoner i strekklengde, ha retningsforandringer og sette høye krav til kartlesning. Mellomdistansen er ofte sett på som den mest krevende distansen orienteringsteknisk. Micr-O er en tv-tilpasset versjon av mellomdistansen. På enkelte poster er det mange postflagg, dersom løperen tar feil, må det løpes en straffeunde. Micr-O under det nordiske mesterskapet i 2005 ble sendt på TV 2. I 2006 skulle Micr-O også inngått i mellomdistansen i VM i Danmark, men dette ble stoppet av manglende finansiering. Mellomdistanse er på programmet i VM, EM og NM.
Sprint eller kortdistanse, er en relativt ny øvelse, første NM i sprint ble arrangert i 2000, første VM i 2001. Vinnertidene i sprint skal være rundt 12-15 minutter. Sprinten kan både inneholde skogsterreng og mer urbant terreng som parker og bebygde områder. Park World Tour er en uoffisiell verdenscup i park-sprint, arrangert siden 1998. Sprint er på programmet i VM, EM og NM.
Nattorientering utøves i mørke, ved hjelp av en hodelykt. Postene er her markert med refleks eller en lyskilde. Løypelengdene ligger som regel mellom langdistanse og mellomdistanse. Det arrangeres NM i nattorientering, men ikke VM.
Stafett
I mesterskapene løpes stafettene med tre etapper, hver med vinnertid på i underkant av en time. For å spre løperne benyttes gafling. Gafling går ut på at løpere underveis på samme etappe må innom ulike poster. Selv om man på de ulike etappene har vært innom forskjellige poster, skal det alltid være slik at alle lagene totalt sett har løpt de samme strekkene. Stafett er på programmet i VM, EM og NM.
Sprintstafett er den nyeste øvelsen i orienteringssporten. Dette er en stafett med fire etapper med mixede lag. Begge kjønn danner laget som stilles opp etter formelen D-H-H-D. Hver etappe tar rundt 15 minutter å løpe, noe som gjør at sprintstafetten avgjøres på ca. én time. I likhet med individuell sprint bruker løperne sprintkart for å orientere seg og øvelsen arrangeres gjerne i bymiljø. Sprintstafett kom med på programmet i VM og NM i 2014, og ble med i EM i 2016.
I tillegg til mesterskapsstafettene arrangeres det mange andre stafetter med opptil 25 etapper. Jukola-stafetten i Finland er den største, herreklassen samler på det meste over 1700 sjumannslag, mens dameklassen, Venla, teller drøye 1200 femmannslag. Tiomila er Sveriges største, i løpet av en natt løpes det over ti mil fordelt på ti etapper (herreklassen). Dameklassen løper rundt 35 km på 5 etapper.
== Utøvere ==
Aktive norske
Sigrid Alexandersen
Marianne Andersen
Andrine Benjaminsen
Ida Marie Næss Bjørgul
Magne Dæhli
Kasper Fosser
Silje Ekroll Jahren
Eskil Kinneberg
Olav Lundanes
Anne Margrethe Hausken Nordberg
Kamilla Olaussen
Gaute Hallan Steiwer
Håkon Jarvis Westergård
Øystein Kvaal ØsterbøTidligere aktive norske
Aktive utenlandske
Tidligere aktive utenlandske
== Verdensmesterskap, arrangørsted og land ==
For resultater, se VM i orientering.
== Andre former for orientering ==
Skiorientering utøves på langrennsski i et tett løypenett.
Sykkelorientering
Biathlon-orientering
Presisjonsorientering
Radiopeileorientering
Turorientering
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Orienteering – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norges Orienteringsforbund
Det internasjonale orienteringsforbundet
o-norge.no - Nettsted av og for o-løpere
Orienteering.is (Internasjonal O-avis på nett, følger verdenseliten)
Alternativet (Svensk nyhetsside)
Norges Orienteringsforbund, Presisjonsorientering
Radiopeileorientering
Lær orientering på internett | thumb|Poster i løypa. | 9,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Argyll_Robertsons_pupill | 2023-02-04 | Argyll Robertsons pupill | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Medisinske tegn'] | Argyll Robertsons pupill er en medisinsk tilstand som kan observeres i øyet i sjeldne tilfeller som et resultat av langkommet, ubehandlet syfilis.
Pupillene er små og kan være uregelmessige i formen. Pupillerefleksen er svakere eller borte, slik at det tar lengre tid for pupillene å trekke seg sammen når det sendes mer lys i øyet, eller pupillene trekker seg mye mindre sammen enn normalt.
Når pasienten ser fra fjernt hold til å se på noe nært, trekker pupillene seg sammen normalt. Denne refleksen er normal ved Argyll Robertsons pupill.
Tilstanden ble første gang beskrevet av Douglas Argyll Robertson i 1869. | Argyll Robertsons pupill er en medisinsk tilstand som kan observeres i øyet i sjeldne tilfeller som et resultat av langkommet, ubehandlet syfilis.
Pupillene er små og kan være uregelmessige i formen. Pupillerefleksen er svakere eller borte, slik at det tar lengre tid for pupillene å trekke seg sammen når det sendes mer lys i øyet, eller pupillene trekker seg mye mindre sammen enn normalt.
Når pasienten ser fra fjernt hold til å se på noe nært, trekker pupillene seg sammen normalt. Denne refleksen er normal ved Argyll Robertsons pupill.
Tilstanden ble første gang beskrevet av Douglas Argyll Robertson i 1869. | Argyll Robertsons pupill er en medisinsk tilstand som kan observeres i øyet i sjeldne tilfeller som et resultat av langkommet, ubehandlet syfilis. | 9,396 |
null | 2023-02-04 | Kleivstua | null | null | null | Kleivstua (372 moh.) er et gammelt gjestgiveri og skysstasjon som ligger på toppen av Krokkleiva i Hole, nærmere bestemt langs den bergenske kongevei på Krokskogen. | 9,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjemmefronten | 2023-02-04 | Hjemmefronten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk motstand under andre verdenskrig'] | Hjemmefronten er brukt som betegnelse både på organisert (Hjemmestyrkene med Milorg og Sivorg) og på uorganisert, generell motstand i Norge mot den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig.
Hjemmefronten inkluderte den organiserte Motstandsbevegelsen, men kunne også inkludere alle enkeltpersoner som hadde en patriotisk innstilling. For å føle seg som en del av hjemmefronten kunne det være nok med rent symbolsk motstand. Av slik motstand kan nevnes å gå med en spesiell type topplue, ha binders på jakkeslaget eller å motsette seg noen av de mange direktiver fra makthaverne. En betegnelse på slike patrioter var jøssinger.
Motstanden kunne også være mer aktiv, ved for eksempel å lytte på illegale radioapparater. Et skritt videre var å gi ut illegale aviser.
Ved enda mer organisert motstand kunne man si at man var en del av motstandsbevegelsen. Norge under andre verdenskrig var preget av ulike motstandsgrupperinger som arbeidet mer eller mindre koordinert. En av disse grupperingene som hadde stor innflytelse ble kalt «Kretsen» som er kjent for «Grimelundsmøtene» på Grimelund gård, en annen var «Koordinasjonskomiteen» (KK) som ledet den sivile holdningskampen sammen med Kretsen. Kommunistene var nesten de eneste som drev en med voldelig motstandskamp, men uten å samarbeide særlig med resten av Hjemmefronten. Dette fordi Hjemmefronten ikke ville at det skulle utføres voldelige aksjoner i Norge, av frykt for represalier mot sivilbefolkningen.
Størstedelen av krigen var det ingen enhetlig ledelse av Hjemmefronten, første gang uttrykket Hjemmefrontens Ledelse ble brukt var i 1943 da Koordinasjonskomiteen begynt å sende ut sine paroler over radio i dette navnet. Utover 1944 ble Kretsen svekket fordi noen ble tatt og andre flyktet til Sverige, og det viste seg nødvendig å få en formell ledelse på plass for å ta seg av viktige oppgaver etter hvert som krigen nærmet seg slutten. Høsten 1944 ble Hjemmefrontens Ledelse (HL) dannet, «Det øverste råd» bestod av en formann og 11 medlemmer fra Kretsen, KK, Hjemmestyrkene, Rikspolitiet, Faglig utvalg (FU). Bøndene som før var blitt holdt utenfor, fikk en representant, mens kommunistene ikke fikk være med.
Under hele okkupasjonen var det spenning mellom ledende grupperinger i Hjemmefronten og London-regjeringen, i november 1944 møttes representanter for regjeringen og den nye hjemmefrontledelsen i Stockholm til en rundebordskonferanse hvor de kunne avklare en del forhold, deriblant ordningen av den sivile sentraladministrasjonen i overgangstiden etter krigens slutt. Hovedproblemet var hvilken status Nygårdsvoldregjeringen skulle ha etter freden.
Hjemmefrontledelsen mente at det skulle dannes en Regjeringskommisjon med folk «hjemmefra», mens regjeringen mente at siden de var landets lovlige regjering, måtte de ta over. Kompromisset ble at regjeringen skulle sende over kronprins Olav sammen med fem representanter like etter frigjøringen. Likevel fortsatte konflikten mellom hjemmefrontledelsen og regjeringen utover sommeren 1945.
| Hjemmefronten er brukt som betegnelse både på organisert (Hjemmestyrkene med Milorg og Sivorg) og på uorganisert, generell motstand i Norge mot den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig.
Hjemmefronten inkluderte den organiserte Motstandsbevegelsen, men kunne også inkludere alle enkeltpersoner som hadde en patriotisk innstilling. For å føle seg som en del av hjemmefronten kunne det være nok med rent symbolsk motstand. Av slik motstand kan nevnes å gå med en spesiell type topplue, ha binders på jakkeslaget eller å motsette seg noen av de mange direktiver fra makthaverne. En betegnelse på slike patrioter var jøssinger.
Motstanden kunne også være mer aktiv, ved for eksempel å lytte på illegale radioapparater. Et skritt videre var å gi ut illegale aviser.
Ved enda mer organisert motstand kunne man si at man var en del av motstandsbevegelsen. Norge under andre verdenskrig var preget av ulike motstandsgrupperinger som arbeidet mer eller mindre koordinert. En av disse grupperingene som hadde stor innflytelse ble kalt «Kretsen» som er kjent for «Grimelundsmøtene» på Grimelund gård, en annen var «Koordinasjonskomiteen» (KK) som ledet den sivile holdningskampen sammen med Kretsen. Kommunistene var nesten de eneste som drev en med voldelig motstandskamp, men uten å samarbeide særlig med resten av Hjemmefronten. Dette fordi Hjemmefronten ikke ville at det skulle utføres voldelige aksjoner i Norge, av frykt for represalier mot sivilbefolkningen.
Størstedelen av krigen var det ingen enhetlig ledelse av Hjemmefronten, første gang uttrykket Hjemmefrontens Ledelse ble brukt var i 1943 da Koordinasjonskomiteen begynt å sende ut sine paroler over radio i dette navnet. Utover 1944 ble Kretsen svekket fordi noen ble tatt og andre flyktet til Sverige, og det viste seg nødvendig å få en formell ledelse på plass for å ta seg av viktige oppgaver etter hvert som krigen nærmet seg slutten. Høsten 1944 ble Hjemmefrontens Ledelse (HL) dannet, «Det øverste råd» bestod av en formann og 11 medlemmer fra Kretsen, KK, Hjemmestyrkene, Rikspolitiet, Faglig utvalg (FU). Bøndene som før var blitt holdt utenfor, fikk en representant, mens kommunistene ikke fikk være med.
Under hele okkupasjonen var det spenning mellom ledende grupperinger i Hjemmefronten og London-regjeringen, i november 1944 møttes representanter for regjeringen og den nye hjemmefrontledelsen i Stockholm til en rundebordskonferanse hvor de kunne avklare en del forhold, deriblant ordningen av den sivile sentraladministrasjonen i overgangstiden etter krigens slutt. Hovedproblemet var hvilken status Nygårdsvoldregjeringen skulle ha etter freden.
Hjemmefrontledelsen mente at det skulle dannes en Regjeringskommisjon med folk «hjemmefra», mens regjeringen mente at siden de var landets lovlige regjering, måtte de ta over. Kompromisset ble at regjeringen skulle sende over kronprins Olav sammen med fem representanter like etter frigjøringen. Likevel fortsatte konflikten mellom hjemmefrontledelsen og regjeringen utover sommeren 1945.
== Se også ==
Hjemmefrontens Ledelse
Kretsen
Koordinasjonskomiteen
Motstandsfolk
Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig
Hjemmefrontmuseet i Oslo
Hjemmefrontmuseet i Rakkestad
Hjemmefrontmuseet i Trondheim
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges hjemmefrontmuseum Arkivert 3. februar 2022 hos Wayback Machine.
Folk og Land: Okkupasjonstidens likvideringer (pdf)
«Likvidasjoner i motstandsarbeidet», artikkel hos Norgeshistorie.no | Hjemmefronten er brukt som betegnelse både på organisert (Hjemmestyrkene med Milorg og Sivorg) og på uorganisert, generell motstand i Norge mot den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. | 9,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Entropi | 2023-02-04 | Entropi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dynamiske systemer', 'Kategori:Fysikk', 'Kategori:Kjemi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Termodynamikk'] | Entropi ble definert av den tyske fysiker Rudolf Clausius i 1864 for å beskrive kvantitativt hvordan varme kan omgjøres til nyttig arbeid. Navnet han ga denne størrelsen, lagde han ut fra gammelgresk ἐν (med, evne til) og τροπή (forandring) på samme måte som at ordet energi fra ἐν-ἔργον har med evne til å utføre arbeid. Dette begrepet gikk inn i hans "mekaniske varmeteori" som i dag bærer navnet termodynamikk hvor det spiller en fundamental rolle. Entropi er et ekstensivt, termodynamisk potensial som antar en bestemt verdi for hver likevektstilstand systemet befinner seg i. Den kan derfor også betraktes som en tilstandsvariabel selv om den ikke kan bli direkte målt i laboratoriet slik man kan med trykk og temperatur.
I denne sammenheng formulerte Clausius termodynamikkens andre hovedsetning som sier at i et isolert system kan entropien aldri avta. Den kan bare forbli konstant eller øke. I det første tilfellet sier man da at systemet er i termisk likevekt. Hva dette skyldes, var ikke klart for Clausius, men han mente at det kunne ha noe å gjøre med mekaniske omstillinger av de indre bestanddelene man mente materien bestod av uten at man på den tiden hadde noen atomteori.
Det var først Boltzmann noen få år senere som ga en forklaring av fysikken som gir opphav til entropi, nettopp basert på en atomistisk beskrivelse av materien i systemet. Han viste at jo større uorden man har i systemet, desto større er dets entropi. Derfor henger entropiens økning direkte sammen med tendensen man ser i naturen til at mange prosesser bare går én vei. En isbit i et glass vann smelter ved at molekylene i isen overføres til vannet. Man ser aldri den omvendte prosessen at noen vannmolekyler spontant samler seg sammen til et stykke is. Ved smeltingen skapes det mer uorden mellom vannmolekylene som tidligere var delvis samlet i isbiten. Entropi kan derfor tilskrives en samling av et stort antall partikler. Man kan rent praktisk ikke lenger følge hver partikkel i dens bevegelse, men må nøye seg med en statistisk beskrivelse av alle partiklene. Det var i disse undersøkelsene at Boltzmann la grunnlaget for moderne, statistisk mekanikk som ble videreutviklet av Josiah Willard Gibbs. Først med den senere innføring av kvantemekanikken kan man si at entropi endelig ble fullt forstått.
| Entropi ble definert av den tyske fysiker Rudolf Clausius i 1864 for å beskrive kvantitativt hvordan varme kan omgjøres til nyttig arbeid. Navnet han ga denne størrelsen, lagde han ut fra gammelgresk ἐν (med, evne til) og τροπή (forandring) på samme måte som at ordet energi fra ἐν-ἔργον har med evne til å utføre arbeid. Dette begrepet gikk inn i hans "mekaniske varmeteori" som i dag bærer navnet termodynamikk hvor det spiller en fundamental rolle. Entropi er et ekstensivt, termodynamisk potensial som antar en bestemt verdi for hver likevektstilstand systemet befinner seg i. Den kan derfor også betraktes som en tilstandsvariabel selv om den ikke kan bli direkte målt i laboratoriet slik man kan med trykk og temperatur.
I denne sammenheng formulerte Clausius termodynamikkens andre hovedsetning som sier at i et isolert system kan entropien aldri avta. Den kan bare forbli konstant eller øke. I det første tilfellet sier man da at systemet er i termisk likevekt. Hva dette skyldes, var ikke klart for Clausius, men han mente at det kunne ha noe å gjøre med mekaniske omstillinger av de indre bestanddelene man mente materien bestod av uten at man på den tiden hadde noen atomteori.
Det var først Boltzmann noen få år senere som ga en forklaring av fysikken som gir opphav til entropi, nettopp basert på en atomistisk beskrivelse av materien i systemet. Han viste at jo større uorden man har i systemet, desto større er dets entropi. Derfor henger entropiens økning direkte sammen med tendensen man ser i naturen til at mange prosesser bare går én vei. En isbit i et glass vann smelter ved at molekylene i isen overføres til vannet. Man ser aldri den omvendte prosessen at noen vannmolekyler spontant samler seg sammen til et stykke is. Ved smeltingen skapes det mer uorden mellom vannmolekylene som tidligere var delvis samlet i isbiten. Entropi kan derfor tilskrives en samling av et stort antall partikler. Man kan rent praktisk ikke lenger følge hver partikkel i dens bevegelse, men må nøye seg med en statistisk beskrivelse av alle partiklene. Det var i disse undersøkelsene at Boltzmann la grunnlaget for moderne, statistisk mekanikk som ble videreutviklet av Josiah Willard Gibbs. Først med den senere innføring av kvantemekanikken kan man si at entropi endelig ble fullt forstått.
== Anvendelser i dag ==
Begrepet ble opprinnelig innført for å bedre forståelsen av omsetning av energi, og spesielt for bruk av varmeenergi i dampmaskiner til å utføre arbeid, men i tillegg til dette rent praktiske aspektet, har entropibegrepet fått en utbredelse langt utover slike praktiske anvendelser. Dette skyldes i stor grad de statistiske ideene fra Boltzmann og at termodynamikken er så generell at den også kommer til anvendelse i systemer som må beskrives kvantemekanisk. Dette ble spesielt klart etter at Planck utviklet sin teori for varmestrålingen som i utgangspunktet var basert på rene entropibetraktninger. I kjemi ble entropi av stor betydning for å forstå forskjellige, kjemiske reaksjoner og likevekter. Fra begynnelsen av var entropi en sentral størrelse innen statistisk fysikk og dens beskrivelse av materien omkring oss i alle faser. I dag benyttes begrepet i astrofysikk og utforskningen av stjerner og deres kollaps. I nyere tid har Stephen Hawking vist at også sorte hull kan tilordnes en entropi og derfor også en temperatur. Hele Universet kan betraktes som et isolert system med jevnt økende entropi og spiller dermed også en sentral rolle i moderne kosmologi.
Entropi i dag benyttes innen tre områder; termodynamikk, statistisk mekanikk og informasjonsteori.
I termodynamikken betyr entropi fordeling og likevekt over tid inntil ulikhetene er utjevnet. For eksempel vil et livløst objekt som er varmere eller kaldere enn omgivelsene etter hvert miste eller absorbere varme helt til objekt og omgivelser har samme temperatur, eller en saltløsning som tømmes i en beholder med ferskvann vil fordele seg i vannet inntil konsentrasjonen er den samme overalt.
I statistisk mekanikk handler det om sannsynlighet i forhold til antall mulige utfall. En mynt som knipses har to mulige utfall; mynt eller krone, og dermed 50% sjanse for å ende opp som det ene eller andre. Gjøres dette et fåtall ganger er det mulig å oppnå samme resultat hver gang. Men sannsynligheten blir mindre desto oftere det knipses. Jo flere forsøk, jo mer vil summen av resultatene nærme seg den statistiske sannsynligheten og dermed den maksimale entropi. Samme tendens gjelder om en terning kastes tilstrekkelig mange ganger, bare at fordelingen her er 1/6 i stedet for 1/2. Blant de minste bestanddelene innen kjemi (atomer og molekyler) vil antallet i en væske være så høyt at maks entropi så å si er oppnådd, og det oppstår lovmessighet; sannsynligheten for at summen av alle atomenes og molekylenes mulige utfall på noe som helst tidspunkt skal avvike fra det forventede er så mikroskopisk at den i praksis ligger på null.
I informasjonsteori er entropi det samme som uforutsigbarhet. En linje bestående av repetisjon av et eneste tegn etter hverandre vil være fullstendig forutsigbart, og entropi er dermed fraværende. En tekst som består av kjente ord og overholder de grammatiske regler vil være mer uforutsigbart, og med det mer entropisk, selv om det i stor grad er mulig å gjette seg til hvilket tegn som er det neste ut ifra informasjonen man har tilegnet seg fra de foregående ordene og setningene. Inneholder teksten skrivefeil og brudd på grammatikkreglene øker entropien mens forutsigbarheten minker, og sannsynligheten for tap av informasjon øker i takt med antall feil. En linje satt tilfeldig sammen av en samling helt tilfeldige tegn har ingen informasjon å vise til, forutsigbarheten er null og entropien total.
== Clausius og termodynamikk ==
Termodynamikkens andre hovedsetning om hvordan entropien S for et system forandres i en prosess, ble formulert matematisk av Clausius som
Δ
S
≥
Δ
Q
/
T
{\displaystyle \Delta S\geq {\Delta Q/T}}
Denne ulikheten bærer hans navn. Her er ΔQ en liten varmemengde om overføres til systemet, som har absolutt temperatur T, fra omgivelsene og ΔS er den resulterende økning i entropien til systemet. Måleenheten for entropi i SI-enheter er derfor J/K.I nesten alle sammenhenger snakker man som her om et system og dets omgivelser som er i termisk kontakt, det vil si de kan utveksle varme med hverandre. Til sammen definerer disse to kategoriene et univers. Kun når et system er termisk isolert fra omgivelsene, kan vi betrakte det alene for seg selv. Da vil per definisjon ΔQ = 0 og systemets entropi vil alltid øke eller forbli konstant, ΔS ≥ 0. Dette vil da også gjelde for vårt eget, fysiske univers.
Beregning av entropi er mulig fra Clausius' ulikhet i grensen hvor den varmemengden ΔQ er så liten og blir så forsiktig tilført til systemet at det hele tiden er i likevekt og med samme temperatur. Man sier da at varmen er tilført reversibelt. I denne grensen er
Δ
S
=
Δ
Q
r
e
v
/
T
{\displaystyle \Delta S={\Delta Q_{rev}/T}}
For å gjennomføre beregningen behøver man i tillegg en tilstandsligning for systemet samt at termodynamikkens første hovedsetning må oppfylles.
=== Smelting av is ===
Et klassisk eksempel på økende entropi i et lite univers er is som smelter i et glass vann. Her er systemet glasset med is og vann i termisk likevekt ved konstante temperatur 0 °C (273 K). Omgivelsene antar vi er rommet omkring med temperatur 20 °C (293 K). I dette universet vil litt varmeenergi ΔQ strømme fra de varme omgivelsene inn i glasset som forblir ved 0 °C så lenge det er is igjen i det. Dette er smeltetemperaturen for is og ΔQ er gitt ved smeltevarmen ΔH is = 334 J/g. Dermed vil entropien til systemet øke med ΔQ /273, mens omgivelsene taper entropien ΔQ /293. Netto-økningen av entropien i dette lille universet er dermed
Δ
S
=
Δ
Q
(
1
273
−
1
293
)
>
0
{\displaystyle \Delta S=\Delta Q\left({1 \over 273}-{1 \over 293}\right)>0}
Sålenge smeltingen foregår, forandres ikke temperaturen til systemet. Derimot vil temperaturen til omgivelsen avta bitte litt, men kan likevel helt neglisjeres da omgivelsene nesten alltid kan betraktes å være svært store.
Etter at smeltingen er over, øker temperaturen i systemet langsomt til vannet i glasset har fått samme temperatur som omgivelsene. Ser vi bort fra volumforandringer under oppvarmingen, vil tilført varme til glasset med vann være ΔQ = CV ΔT hvor CV er dets spesifikke varmekapasitet. Dette medfører en forandring i entropien til dette systemet med ΔS = CV ΔT/T som kan integreres opp til å gi
Δ
S
=
C
V
∫
T
i
T
f
d
T
T
=
C
V
ln
T
T
0
{\displaystyle \Delta S=C_{V}\int _{T_{i}}^{T_{f}}\!{dT \over T}=C_{V}\ln {T \over T_{0}}}
hvor T0 = 273 K er begynnelsestemperaturen. Entropien til omgivelsene vil nå også avta, men igjen mindre enn økningen av entropien til det oppvarmete glasset med vann.
=== Ideell gass ===
En ideell gass med temperatur T og bestående av n mol partikler i et volum V har et trykk p gitt ved tilstandsligningen pV = nRT der R er gasskonstanten. For en liten, reversibel volumforandring i gassen vil 1. hovedsetning på differensiell form TdS = dU + pV
forbinde de resulterende forandringene i indre energi dU og entropi dS. Nå er dU = CV dT hvor varmekapasiteten for n mol ideell gass er CV = (3/2)nR. Dermed er dS = CV (dT/T) + R (dV/V) slik at direkte integrasjon gir
S
(
V
,
T
)
=
3
2
n
R
ln
T
T
0
+
n
R
ln
V
V
0
{\displaystyle S(V,T)={3 \over 2}nR\ln {T \over T_{0}}+nR\ln {V \over V_{0}}}
hvor T0 og V0 er vilkårlige referanseverdier. De vil falle bort når vi regner ut entropidifferanser som er det som kan måles.
Dette resultatet for entropien for en ideell gass avhenger kun av tilstanden til gassen gitt ved temperaturen T og volumet V når den er i termisk likevekt. Hvis gassen befinner seg opprinnelig i venstre halvdel av en beholder som vist i figuren og skilleveggen plutselig fjernes, vil den spre seg irreversibelt over hele det nye volumet som er dobbelt så stort. Når den er kommet i likevekt igjen, er dermed dens entropi økt med ΔS = R ln 2 da temperaturen i gassen er uforandret. Dette skyldes at gassen er antatt ideell og det er derfor ingen vekselvirkninger mellom gasspartiklene. Omgivelsene forblir også dermed ved samme temperatur og entropiforandringen for hele universet er ΔStot = R ln 2.
Det er også mulig å komme frem til samme slutt-tilstand for gassen ved en reversibel prosess. Det kan gjøres ved at den midtre skilleveggen i gassbeholderen kan skli friksjonsløst til venstre, men blir holdt tilbake ved at den påtrykkes en motkraft som balanserer gasstrykket p hele tiden. Dermed sklir den langsomt slik at gassen hele tiden er i likevekt. Ved hver liten volumforandring ΔV, utfører gassen dermed et arbeid ΔW = pΔV på veggen. Denne energien kommer fra varmen ΔQ = - ΔW som strømmer fra omgivelsene og inn i gassen. Dermed avtar entropien til omgivelsene hele tiden like mye som entropien til gassen øker. På den måten blir derfor den totale entropiforandring nå ΔStot = 0.
=== Adiabatisk ekspansjon ===
Ved denne reversible utvidelsen kunne varme strømme inn i gassen fra omgivelsene. Hvis derimot veggene i gassbeholderen er isolerte slik at de ikke slipper varme gjennom, må den indre energien U til gassen avta for å kompensere arbeidet den utfører mot skilleveggen som langsomt presses mot høyre i beholdere. Da blir den differensielle entropiforandringen til gassen dS = 0 = (3/2)nR (dT/T) + nR (dV/V). Ved direkte integrasjon finnes da
T
V
2
/
3
=
k
o
n
s
t
{\displaystyle TV^{2/3}=konst}
Dette kalles en reversibel, adiabatisk ekspansjon. Etterhvert som volumet øker, avtar gassens temperatur fordi den må gjøre et arbeid mot omgivelsene. Men ingen varmeoverføring har funnet sted og den totale entropiforandring ΔStot er igjen lik null. Slike adiabatiske prosesser er av stor betydning i meteorologien ved dannelse av skyer og forandringer ved været.
Men der er et problem med det termodynamiske resultatet vi har funnet for entropien for en ideell gass. Entropien skal være en ekstensiv størrelse. Problemet oppstår ved igjen å betrakte situasjonen med gassen til venstre for den midtre skilleveggen i beholderen. Så fylles høyre halvdel med like mye ny gass og skilleveggen tas vekk. Da har vi den dobbelte mengde med gass i beholderen og entropien skulle også blitt dobbelt så stor. Men resultatet vi fant, sier derimot at entropien har økt med ΔS = R ln 2 da temperaturen hele tiden er den samme og volumet er blitt dobbelt så stort. Dette problemet går under navnet Gibbs paradoks og kan først løses ved bruk av Boltzmanns definisjon av entropi.
== Boltzmann og statistisk mekanikk ==
Arbeidene til Clausius innen kinetisk teori om hvordan partiklene i en gass beveget seg, ble videreført av Maxwell som i 1859 utledet sin formel for den statistiske fordeling av hastighetene til partiklene i en ideell gass. Dette inspirerte Boltzmann, som da var student, til å hengi seg til å utforske videre denne nye, statistiske beskrivelsen av egenskapene til et stort antall partikler som beveger seg under gjensidige vekselvirkninger og under gitte, ytre føringer som fiksert volum eller temperatur.
Et av de største resultatene av denne innsatsen var at han kunne sammenfatte beregningen av entropien for et system i den enkle formel
S
=
k
B
ln
W
{\displaystyle S=k_{B}\ln W}
hvor kB er Boltzmanns konstant. Her er størrelsen W et tall som angir sannsynligheten for å finne systemet i en gitt makrotilstand som oppfyller de ytre føringene. Hvis systemet f.eks. er slik at ved T = 0 grader kan det kun være i en tilstand, i.e. at W = 1, så er da entropien også null ifølge Boltzmann. Det går direkte på innholdet av den såkalte termodynamikkens tredje lov.
Men dette behøver ikke alltid være tilfelle. Hvis vi tenker oss et materiale som består av N lineære molekyler som kan fritt stille seg inn i to uavhengige retninger med samme energi, så er W = 2N og dermed S = N kB ln 2. Likedan har Linus Pauling vist at is ved T = 0 grader kan H - atomene i vannmolekylene H2O innta forskjellige posisjoner i forhold til nabomolekylene slik at det resulterer i en nullpunktsentropi S = N kB ln(3/2) i enkleste approksimasjon.
=== Andre hovedsetning ===
For et termodynamisk system beskrevet ved de termodynamiske variable volum V, trykk p og temperatur T, vil enhver infinitesemal forandring medføre en forandring i systemets indre energi E og entropi S som må oppfylle termodynamikkens andre hovedsetning. Matematisk betyr det at de tilsvarende differensialene er forbundet ved ligningen TdS = dE + pdV. Denne kan nå skrives som
d
S
=
1
T
d
E
+
p
T
d
V
{\displaystyle dS={1 \over T}dE+{p \over T}dV}
Dette gjør det naturlig å betrakte entropien som en funksjon av energien E og volumet V. Da vil den ha differensialet
d
S
=
(
∂
S
∂
E
)
V
d
E
+
(
∂
E
∂
V
)
E
d
V
{\displaystyle dS=\left({\partial S \over \partial E}\right)_{V}dE+\left({\partial E \over \partial V}\right)_{E}dV}
Ved å sammenligne disse to uttykkene, har man da de viktige resultatene
(
∂
S
∂
E
)
V
=
1
T
,
(
∂
S
∂
V
)
E
=
p
T
{\displaystyle \left({\partial S \over \partial E}\right)_{V}={1 \over T}\,,\;\;\;\;\;\;\;\left({\partial S \over \partial V}\right)_{E}={p \over T}}
Slike termodynamiske deriverte spiller en viktig rolle i alle anvendelser av alle termodynamiske lover. Sammen kan de for eksempel gi tilstandsligningen p = p(T,V) for systemet hvis entropien er beregnet med Boltzmanns formel for en gitt verdi av energien E og volumet V.
=== Maxwell-Boltzmann-statistikk ===
For en gass tenkte Boltzmann seg at partiklene til hvert tidspunkt kan befinne seg i et stort antall tilstander som i prinsippet kan angis ved deres posisjoner og hastigheter ved det tidspunktet. Ved å oppgi nøyaktig hvilken tilstand hver partikkel befinner seg i, sier man at systemet er i en bestemt mikrotilstand. Men de makroskopiske egenskapene til systemet er uavhengig av hvilke partikler som er i hver av disse tilstandene, kun hvor mange. Med totalt N partikler i systemet, kan det være N1 partikler i tilstand 1, N2 i tilstand 2 og så videre, Disse tallene kalles ofte for besetningstall eller okkupasjonstall og karakteriserer en bestemt makrotilstand. Antall måter å plassere alle partiklene i disse tilstandene på, er nå
W
=
N
!
∏
i
N
i
!
{\displaystyle W={N! \over \prod _{i}N_{i}!}}
Dette er antall mikrotilstander som tilsvarer makrotilstanden gitt ved besetningstallene N1, N2, ....Ni .... for hver tilstand i. Desto større W er, desto større er sannsynligheten for akkurat denne makrotilstanden. Hvis partiklene starter med en fordeling hvor W er liten, vil de med tiden bevege seg inn i fordelinger med økende W. Dette tilsvarer at entropien øker. Til slutt har de kommet inn i en fordeling hvor W har en maksimal verdi og kan ikke gjøres større. Da er systemet i termisk likevekt og entropien forandres ikke mer. Prinsipielt har systemet da muligheten for å gå over i en mindre sannsynlig fordeling, men det vil fort komme tilbake til den med maksimal sannsynlighet. Dette kalles en statistisk fluktuasjon og vil være neglisjerbar hvis systemet er stort nok.
Hvis en partikkel i tilstand i har energi εi , vil den mest sannsynlige makrotilstand ved temperatur T inneholde
N
i
=
N
Z
e
−
ε
i
/
k
B
T
{\displaystyle N_{i}={N \over Z}e^{-\varepsilon _{i}/k_{B}T}}
partikler i denne tilstand. Her er
Z
=
∑
i
e
−
ε
i
/
k
B
T
{\displaystyle Z=\sum _{i}e^{-\varepsilon _{i}/k_{B}T}}
og kalles partisjonsfunksjonen for en partikkel og betegnes med bokstaven Z er det tyske ordet Zustandssumme. Den kommer fra kravet at ∑i Ni = N. Dette fordelingen av partiklene kalles for Maxwell-Boltzmann-statistikk og spiller en fundamental rolle i statistisk fysikk. Den kan også benyttes i kvantemekanikken. Hva som Boltzmann i klassisk fysikk kalt en mulig tilstand, vil i kvantemekanikken tilsvare en energi-egentilstand for en partikkel. På samme måte vil en mikrotilstand da tilsvare en kvantetilstand for alle partiklene i systemet. Det er først med kvantemekanikk at entropi kan beregnes fullstendig.
Entropiens vekst i isolerte system blir ofte beskrevet som en utvikling mot stadig mer uorden. Dette kommer fra den statistiske begrunnelsen for begrepet gitt av Boltzmann. Men begrepet "uorden" er ikke alltid synonymt med en fordeling med maksimal sannsynlighet. For eksempel, når is smelter i et vannglass, er det kanskje naturlig å si at da er slutt-tilstanden mer ordnet enn begynnelsestilstanden. I denne siste er alle vannmolekylene jevnt fordelt over hele glasset og tilstanden ser "ordnet" ut. Mens begynnelsestilstanden har vann og isbiter om hverandre og ser mer "uordnet" ut. Men her er antall mikrotilstander og dermed W mindre enn i slutt-tilstanden fordi noen av vannmolekylene er bundet fast i isen og kan ikke bevege seg fritt over hele glasset som alle vannmolekylene kan i slutt-tilstanden.
=== Gibbs paradoks ===
Bruk av ren termodynamikk gir en entropi for ideell gass som ikke er ekstensiv. Det kommer tydelig frem ved å betrakte et volum V med gass ved temperatur T og så plassere et tilsvarende volum ved siden av. Når så skille mellom disse to gassene fjernes, har vi den dobbelte mengde med gass som befinner seg i det doble volum 2V. Temperaturen forblir den samme da gassen er ideell. Den termodynamiske entropiformelen sier nå at entropien dermed øker med ΔS = 2nR ln (2V - lnV) = 2nR ln 2. Men det kan ikke stemme da de to gassene er identiske og vi kan ikke se noen forskjell når de kommer sammen. Derimot ville dette resultatet være den korrekte økningen av entropien ved å la to forskjellige gasser blande seg sammen på denne måten. Dette kalles Gibbs paradoks.
Problemet ble undersøkt av Gibbs som påpekte at løsningen måtte ligge i akkurat det at partiklene i gassen er identiske og kan ikke skilles fra hverandre. Hadde man brukt Boltzmanns metode til å beregne entropien, skulle man derfor redusere antall mikrotilstander W med N!. Dette er antall måter som man kan bytte om på N forskjellige objekt og skulle ikke her ha noen konsekvens da partiklene er identiske.
Dermed reduseres entropien med kB lnN! = kB (N ln N - N ) når man bruker Stirlings formel for N!. Det er en meget god approksimasjon her da antall partikler N i volumet er antatt å være et meget stort tall. Dermed finner man den nye entropiformelen
S
(
V
,
T
,
N
)
=
N
k
B
[
3
2
ln
T
T
0
+
ln
V
N
V
0
+
1
]
{\displaystyle S(V,T,N)=Nk_{B}\left[{3 \over 2}\ln {T \over T_{0}}+\ln {V \over NV_{0}}+1\right]}
siden N kB = nR uttrykt ved antall mol n i gassen. Dobles nå både V og N, ser vi at entropien også dobles - som den skal for en ekstensiv variabel. Forholdet ρ = N/V er tettheten av partikler.
Denne modifiserte formelen løser også Gibbs paradoks. Ser vi bort fra de leddene som er konstante, er entropien før de to gassene blander seg, S1 = 2N kB ln (V/N ) da hver av dem med N partikler befinner seg i separate volum V. Etterpå har vi 2N partikler i et kombinert volum 2V og derfor med entropi S2 = 2N kB ln (2V/2N ) = S1. Derfor er det ingen økning av entropien og ikke lenger noe paradoks. I tilfelle at vi kan skille de to gassene, gir denne modifiserte formelen samme blandingsentropi som før.
=== Blandingsentropi ===
Når is smelter, får vannmolekylene i isen muligheten til å spre seg over et større område. Dermed øker entropien. På samme måte vil to forskjellige gasser eller væsker få større entropi når de blandes.
For ideelle gasser med tilstandsligning PV = NkBT er det lett å beregne denne økningen. La gass 1 bestå av N1 partikler i et volum V1 og gass 2 med N2 partikler i et volum V2 under samme trykk P og temperatur T. Når nå gassene slippes løs i det kombinerte volum V1 + V2, vil trykk og temperatur forbli de samme da gassene er ideelle. Dette kan betraktes som en ekspansjon av begge gassene med resulterende entropiøkning
Δ
S
=
N
1
k
B
ln
V
1
+
V
2
V
1
+
N
2
k
B
ln
V
1
+
V
2
V
2
{\displaystyle \Delta S=N_{1}k_{B}\ln {V_{1}+V_{2} \over V_{1}}+N_{2}k_{B}\ln {V_{1}+V_{2} \over V_{2}}}
Fra den ideelle tilstandsligningen er nå V1/(V1 + V2) = N1/N hvor = x1 er konsentrasjonen av 1-partikler og N = N1 + N2 det totale antall partikler. De to konsentrasjonene oppfyller x1 + x2 = 1. Dermed kan økningen av entropien skrives som
Δ
S
=
−
N
k
B
(
x
1
ln
x
1
+
x
2
ln
x
2
)
{\displaystyle \Delta S=-Nk_{B}(x_{1}\ln x_{1}+x_{2}\ln x_{2})}
Maksimalverdien ΔSmax = 2NkB ln 2 oppnås for x1 = x2 = 1/2 når blandingen er størst.
Dette resultatet kan også utledes fra Boltzmanns formel for entropiøkningen. Man må da tenke seg at de to gassene beveger seg på en bakgrunn slik at vi kan observere deres posisjoner. Alle N partiklene kan ombyttes på N! måter. Men dette tallet må reduseres med N1! da 1-partikler ikke kan skilles seg imellom. På som måte for 2-partiklene. Dermed inneholder blandingen W = N! /N1!N2! mikrotilstander. Bruker vi nå Boltzmann formel for entropi og Stirlings formel for N! da antall partikler av begge sortene antas meget store, får vi ΔS = kB [N ln N - N - N1 ln N1 + N1 - N2 ln N2 + N2]. Tre av leddene kansellerer og resten kan skrives som ΔS = kB [(N1 + N2) ln N - N1 ln N1 - N2 ln N2] og forenkles til ΔS = - kB [N1 ln (N1/N) + N2 ln (N2/N)]. Ved igjen å innføre konsentrasjonene x1 = N1/N og x2 = N2/N, kommer man frem til samme resultat som ved den termodynamiske utledningen over.
=== Sackur-Tetrode-formelen ===
Den fullstendige beregningen av entropien for en ideell gass med Boltzmanns statistiske metode - og hensynstagen til partiklenes identitet - ble gjort av den tyske fysiker Sackur og den nederlandske naturviter Tetrode i 1912 uavhengig av hverandre. Tetrode var da bare 17 år. Deres formel kan skrives som
S
(
V
,
T
,
N
)
=
N
k
B
[
5
2
−
ln
ρ
Λ
3
]
{\displaystyle S(V,T,N)=Nk_{B}\left[{5 \over 2}-\ln {\rho \Lambda ^{3}}\right]}
Her er ρ = N/V tettheten av partikler og størrelsen
Λ
=
h
2
2
π
m
k
B
T
{\displaystyle \Lambda ={\sqrt {h^{2} \over 2\pi mk_{B}T}}}
kalles deres termiske bølgelengde hvis hver av dem har massen m . Ved å sammenligne med den målte entropien for kvikksølvdamp, ble det klart at konstanten h som inngår her, kan identifiseres med Plancks konstant. Det var på den tiden ikke klart hvorfor denne skulle inngå i beregningen av entropien for en gass. Den var ti år tidligere blitt innført av Planck for å forklare egenskaper ved varmestråling, Bohrs atommodell var ennå ikke etablert og hvordan alt dette hang sammen, lå ennå ti år inn i fremtiden.
== Gibbs og ensembleteori ==
Et system av partikler kan være i mange forskjellige mikrotilstander selv om det makroskopisk ser ut til å være det samme. For å kunne beregne sannsynligheten for at systemet kunne befinne seg i en slik bestemt mikrotilstand, betraktet Josiah Willard Gibbs en samling av identiske systemer som alle oppfylte de ytre, makroskopiske kravene man kunne tillegge det. En slik samling av et stort antall identiske system kalte han et ensemble. Sannsynligheten Pi for at det ene systemet man betrakter, befinner seg i en bestemt mikrotilstand i, postulerte Gibbs skulle være proporsjonale med antall systemer i ensemblet som befant seg i denne tilstanden. Dette antallet var igjen avhengig av hastighetene og vekselvirkningene mellom partiklene i systemet. Dermed tillot denne beskrivelsen at systemet ikke lenger besto av frie partikler som i en ideell gass, men kunne også beskrive et reelt system med partikler som påvirket hverandre eller ble holdt sammen av hverandre.
Gibbs utviklet en statistisk teori for beskrivelsen av et slikt ensemble og kunne vise at entropien for et system i ensemblet kunne uttrykkes ved disse sannsynlighetene som
S
=
−
k
B
∑
i
P
i
ln
P
i
{\displaystyle S=-k_{B}\sum _{i}P_{i}\ln P_{i}}
hvor summen går over alle mikrotilstandene systemet kan befinne seg i. Da sannsynlighetene Pi < 1, vil dette gi en positiv entropi. Uttrykket har samme form som blandingsentropien for to ideelle gasser og kan også begrunnes ut fra lignende betraktninger.
=== Mikrokanonisk ensemble ===
Det grunnleggende ensemble er det mikrokanoniske. Dette opptrer når vi betrakter et system som har en fiksert energi E i tillegg til de vanlige, fikserte verdier for volum V og partikkeltall N. I dette tilfelle er derfor ikke temperaturen gitt, men vil bli en avledet størrelse. I tillegg må man gjøre bruk av den fundamentale hypotese i statistisk mekanikk at alle mikrotilstandene har samme sannsynlighet. Denne kan utledes fra kvantemekanikken og kan også godt begrunnes i klassisk fysikk. I tillegg kan man si at kun med den informasjon at uansett hvilken mikrotilstand systemet befinner seg i, så har det samme energi og det derfor ikke er noe annet som skiller mikrotilstandene, så er denne antagelse den enkleste og mest demokratiske.
Hvis nå det totale antall mikrotilstander betegnes med W = W(E,V), så er derfor Pi = 1/W slik at entropien blir
S
=
−
k
B
∑
i
=
1
W
1
W
ln
1
W
=
k
B
ln
W
{\displaystyle S=-k_{B}\sum _{i=1}^{W}{1 \over W}\ln {1 \over W}=k_{B}\ln W}
Derfor er Gibbs ensembleteori konsistent med Boltzmanns formulering. Entropien for en ideell gass kan forholdsvis lett beregnes på denne måten og derved gi resultatet til Sackur og Tetrode.
=== Kanonisk ensemble ===
Hvis systemet under betraktning har en fiksert temperatur T i stedet for energi E, viste Gibbs at sannsynligheten for mikrotilstand i med energi Ei er gitt som
P
i
=
1
Z
e
−
E
i
/
k
B
T
{\displaystyle P_{i}={1 \over Z}e^{-E_{i}/k_{B}T}}
hvor størrelsen Z foreløbig er ukjent . Den bestemmes fra kravet om at alle sannsynlighetene må oppfylle betingelsen ∑iPi = 1. Det gir at
Z
=
∑
i
e
−
E
i
/
k
B
T
{\displaystyle Z=\sum _{i}e^{-E_{i}/k_{B}T}}
som er partisjonsfunksjonen for hele systemet. Det er viktig å understreke at her er Ei energien for hele systemet i mikrotilstanden i. Derfor er dette resultatet også gyldig for vekselvirkende system og kalles Gibbs-fordelingen i det kanoniske ensemble.
Med denne sannsynlighetsfordelingen for systemet i termisk likevekt kan man beregne forskjellige egenskaper til systemet. For eksempel har det en midlere energi gitt som E = ∑i Ei Pi som vi kan identifisere med systemets indre energi U. Man kan også beregne hvordan den observerte energien fluktuerer rundt denne middelverdien på som måte som man kan regne ut hvordan den målte temperaturen i det mikrokanoniske ensemblet fluktuerer rundt den midlere temperaturen.
Entropien for et system beskrevet ved det kanoniske ensemblet kan nå finnes. Setter man inn i formelen til Gibbs at ln Pi = - Ei /kBT - ln Z, følger at
S
=
U
T
+
k
B
ln
Z
{\displaystyle S={U \over T}+k_{B}\ln Z}
Sammenligner man dette med uttrykket for Helmholtz fri energi F = U - TS, ser man at partisjonsfunksjonen Z kan uttrykkes direkte ved dette termodynamiske potensialet som
Z
=
e
−
F
/
k
B
T
{\displaystyle Z=e^{-F/k_{B}T}}
Partisjonsfunksjonen spiller en sentral rolle i all statistisk mekanikk og gir direkte tilgang til de termodynamiske egenskapene for systemene som betraktes.
== Informasjonsteori ==
Hvis man har fire oppgaver (A,B,C,D) foran seg og man skal utføre en av dem, trenger man to bits informasjon for å vite nøyaktig hvilken. En bit er her svaret på et ja/nei-spørsmål. Først må man få vite om oppgaven tilhører gruppen (A,B) eller gruppen (C,D). Det krever en bit informasjon. Når gruppen er bestemt, trenger man en bit til for å få vite hvilken oppgave av de to man skal gjøre.
Dette kan lett generaliseres til å plukke ut et objekt fra en samling med N objekter som alle er av samme betydning. Til det vil det behøves I = log2N bits hvor log2 er logaritmen med basis 2. Dette er den binære logaritmen som kan betegnes med lb. Så i dette tilfellet hvor alle objektene har samme sannsynlighet P = 1/N, kan vi skrive informasjonsinnholdet I = - lb P som er ekvivalent med I = - k ln P hvor konstanten k = 1/ln 2 = 1.44.
I det mer generelle tilfellet opptrer de forskjellige objektene med forskjellige sannsynligheter Pi. Hvis vi nå gjentar denne overleveringen av informasjon angående de samme objektene mange ganger, det vil si vi midler over mange ensembler i Gibbs' terminologi, vil det i gjennomsnitt behøves en informasjonsmengde som er den midlere verdi
I
=
−
∑
i
P
i
lb
P
i
=
−
k
∑
i
P
i
ln
P
i
{\displaystyle I=-\sum _{i}P_{i}\,{\mbox{lb}}P_{i}=-k\sum _{i}P_{i}\ln P_{i}}
Dette uttrykket for informasjonsinnholdet ble gitt av Claude Shannon i 1948, og har akkurat samme form som den termodynamiske entropien til Gibbs. Konstanten k spiller i informasjonsteori samme rolle som Boltzmanns konstant kB i statistisk mekanikk. Og man kan lett argumentere for at det skal være en slik direkte sammenheng som gjort allerede i 1927 av Szilard. Desto større entropien er for et termodynamisk system, desto mer informasjon må man angi for å beskrive systemets mikrotilstander.
Man kan bruke dette resultatet til å beregne informasjonsinnholdet i et kommunikasjonssystem som produserer en strøm med symboler som for eksempel kan være bilder, ord eller bokstaver. Hvert symbol opptrer med en bestemt sannsynlighet Pi. I et språk opptrer ikke alle ord like ofte. Bruker en person hovedsakelig bare et lite utvalg av kjente ord, det vil si noen få ord har større sannsynlighet enn andre, vil informasjonsinnholdet ifølge Shannon være mindre enn om alle ord opptrer like ofte. En apekatt som hamrer tilfeldig løs på en skrivemaskin vil skrive en tekst med større informasjonsinnhold enn en skrivekyndig person som kan sin rettskrivning og vet at bokstaver ikke kan opptre fritt etter hverandre for å danne meningsfylte ord.
I norsk tekst opptrer omtrent 32 = 25 tegn eller bokstaver. Hvis de hadde opptrådt fritt i en tekst, ville hver av dem opptre med en sannsynlighet 1/32 og med et tilsvarende informasjonsinnhold av 5 bits. Men sannsynlighetene for hver bokstav er ganske forskjellig og kan enkelt bestemmes ved å telle opp hvor mange bokstaver av hver sort man har i en større tekst. Da kommer man frem til et informasjonsinnhold på ca. 4 bits per bokstav. Hadde man i stedet talt opp ord må samme måte, ville informasjonsinnholdet bli enda mindre. Det skyldes at i mange ord vil bestemte bokstavkombinasjoner ikke opptre. For eksempel på norsk vil ikke en h kunne følge en j. På denne måten finner man at informasjonsinnholdet kommer ned under 3 bits per bokstav. Ved å se på større symboler med enda flere bokstaver, vil informasjonsinnholdet bli enda lavere. Shannon spekulerte om det kunne komme helt ned i en bit per bokstav eller tegn.
En tekstside i en bok har typisk 80 bokstaver eller tegn på hver linje og 50 linjer. Det er tilsammen 4000 tegn per side. Har boken 400 sider, så blir det ca. 16 ×105 bokstaver. Med 3 bits informasjon i hver bokstav, blir det tilsammen ca. 4,8 ×106 bits eller 5 Mb. Denne typiske størrelsen kjenner vi igjen fra nedlasting av bøker på Internet.
== Se også ==
Kuldedøden
== Referanser ==
== Litteratur ==
D. ter Haar and H. Wergeland, Elements of Thermodynamics, Addison-Wesley Publishing Co. (1966). | Entropi ble definert av den tyske fysiker Rudolf Clausius i 1864 for å beskrive kvantitativt hvordan varme kan omgjøres til nyttig arbeid. Navnet han ga denne størrelsen, lagde han ut fra gammelgresk ἐν (med, evne til) og τροπή (forandring) på samme måte som at ordet energi fra ἐν-ἔργον har med evne til å utføre arbeid. | 9,399 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.