url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Wilczek | 2023-02-04 | Frank Wilczek | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fysikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Mineola i New York', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Frank Wilczek (født 15. mai 1951 i Mineola, Nassau County, New York) er en amerikansk fysiker. Med H. David Politzer og David Gross fikk han Nobelprisen i fysikk i 2004 for deres oppdagelse av asymptotisk frihet i teorien for fargekraft.
| Frank Wilczek (født 15. mai 1951 i Mineola, Nassau County, New York) er en amerikansk fysiker. Med H. David Politzer og David Gross fikk han Nobelprisen i fysikk i 2004 for deres oppdagelse av asymptotisk frihet i teorien for fargekraft.
== Publikasjoner ==
Quark Description of Hadronic Phases [PDF]
Continuity of Quark and Hadron Matter [PDF]
High Density Quark Matter and the Renormalization Group in QCD with Two and Three Flavors [PDF]
Color-Flavor Locking and Chiral Symmetry Breaking in High Density QCD [PDF]
Fermion Masses, Neutrino Oscillations, and Proton Decay in the Light of SuperKamiokande [PDF]
Quantum Field Theory [PDF]
Riemann-Einstein Structure from Volume and Gauge Symmetry [PDF]
A Chern-Simons Effective Field Theory for the Pfaffian Quantum Hall State [PDF]
== Bøker ==
Fractional Statistics and Anyon Superconductivity, December 1990
Geometric Phases in Physics, December 1988
Longing for the Harmonies, April 1989
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysikk 2004 hos Nobelprize.org
(en) Frank Wilczek hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 2004
http://web.mit.edu/physics/facultyandstaff/faculty/frank_wilczek.html
https://web.archive.org/web/20030824073148/http://mitworld.mit.edu/video/78/
http://inspirehep.net/author/profile/F.A.Wilczek.1 | | alma_mater = University of ChicagoPrinceton University | 9,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_Adolf_von_Behring | 2023-02-04 | Emil Adolf von Behring | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 31. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1854', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysiologi eller medisin)', 'Kategori:Personer fra Iława fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske leger', 'Kategori:Tyske nobelprisvinnere'] | Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf - nå Ławice i Polen - i Preussen, død 31. mars 1917 i Marburg i Hessen-Nassau) var en tysk lege. Han ble som førstemann tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1901 for sin forskning om serumterapi, særlig mot difteri.
| Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf - nå Ławice i Polen - i Preussen, død 31. mars 1917 i Marburg i Hessen-Nassau) var en tysk lege. Han ble som førstemann tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1901 for sin forskning om serumterapi, særlig mot difteri.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Behring var sønn av læreren Georg August Behring (1819–1886) og hans annen hustru Augustine Zech (1828–1892). Han gymnasskolegang ble muliggjort av en prøyssisk statsstipend. Behring studerte mellom 1874 og 1878 medisin ved Akademie für das militärärztliche Bildungswesen i Berlin.
=== Karriere ===
Han var hovedsakelig militærlege. Etter å ha jobbet som assistent under Robert Koch fikk Behring tittelen professor i 1893 og ble kort tid etter utnevnt til professor i hygiene i Halle. Han ble deretter professor for hygienelære på det medisinske fakultet ved Universitetet i Marburg. I denne stillingen arbeidet han resten av sitt yrkesliv.
Behring og farmakologen Hans Horst Meyer hadde sine respektive laboratorier i samme bygning, og Behring stimulerte Meyers interesse for hvordan tetanustoksinet fungerte.Behring oppdaget at organismen kan danne motgift mot bakteriegifter. Hans oppdagelser var grunnlaget for immunitetslæren og de i dag viktige behandlingene med vaksine og antiserum. De ledet også til fremstillingen av antidifteriserum, der de første forsøkene på mennesker fant sted mot slutten av 1891.Hans Nobelpris befinner seg nå i Genève der den er på utstilling hos Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen.
== Privatliv ==
I desember 1896 giftet Behring seg med en 18-årige Else Spinola, datter av Bernhard Spinola, direktøren ved Charitésykehuset i Berlin, og en jødiskfødt mor som konverterte til kristendommen da hun giftet seg.. Behring og Spinola fikk seks sønner. De hadde bryllupsferien sin på Capri i 1897, hvor Behring eide et feriehus. I 1909 til 1911 bodde den russiske forfatteren Maksim Gorkij i feriehuset.
Behring døde i Marburg i Hessen-Nassau den 31. mars 1917.
== Publikasjoner ==
Behring skrev og ga ut en rekke publikasjoner.
Die praktischen Ziele der Blutserumtherapie (1892)
Das Tetanusheilserum (1892)
Die Geschichte der Diphtherie (1893)
Bekämpfung der Infektionskrankheiten (1894)
Allgemeine Therapie der Infektionskrankheiten (1900).
Beiträge zur experimentellen Therapie (1906)
E. v. Behring's Gesammelte Abhandlungen (1915) Digital versjon hos University and State Library Düsseldorf
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1901 hos Nobelprize.org
(en) Emil Adolf von Behring hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1901 | Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf - nå Ławice i Polen - i Preussen, død 31. | 9,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaus_von_Klitzing | 2023-02-04 | Klaus von Klitzing | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Personer fra Środa Wielkopolska fylke', 'Kategori:Tyske fysikere'] | Klaus von Klitzing (født 28. juni 1943 i Schroda, Posen) er en tysk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1985 for oppdagelsen av den kvantiserte Hall-effekten.
| Klaus von Klitzing (født 28. juni 1943 i Schroda, Posen) er en tysk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1985 for oppdagelsen av den kvantiserte Hall-effekten.
== Liv ==
Som barn av en flyktningfamilie kom han i 1945 til Lutten, og fra 1948 til 1951 bodde familien i Oldenburg. De flyttet til Essen i Oldenburg i 1951, hvor de frem til 1968 bodde på loftet over rådhuset. Han tok abitur (artium) i februar 1962 og studerte fysikk ved det tekniske universitetet i Braunschweig. Han fullførte hovedfaget i mars 1969.
Frem til november 1980 arbeidet han under Gottfried Landwehr ved Julius-Maximilians-Universität Würzburg, hvor han i 1972 skrev sin doktorgradsavhandling Galvanomagnetische Eigenschaften von Tellur in starken Magnetfeldern. I 1978 habiliterte han seg.
Han var også involvert i forskningsprosjekter ved Clarendon Laboratory i Oxford fra 1975 til 1978 og fra 1979 til 1980 i Grenoble, hvor han gjorde oppdagelsen som skulle gi ham Nobelprisen.
I 1980 ble han professor ved det tekniske universitetet i München, og våren 1985 ble han medlem av direktørkollegiet ved
Max-Planck-Institut für Festkörperforschung i Stuttgart. Samme år ble han honorærprofessor i Stuttgart.
Klitzing er jurymedlem for Deutsche Zukunftspreis og Innovationspreis
der deutschen Wirtschaft. Oppkalt etter ham er Klaus-von-Klitzing-Preis. Kitzinger engasjerer seg særlig for grunnforskningen og for å vekke nysgjerrighet og begeistring for fysikk. Han er medlem av tallrike vitenskapelige akademier og er æresdoktor ved universiteter i flere land.
I 2019 ble Klitzing opptatt i ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysikk 1985 hos Nobelprize.org
(en) Klaus von Klitzing hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1985
Nobel e-museum, Klaus von Klitzing – hos Nobelprize.org
Klaus von Klitzing – Biografi | |fødested = Schroda, Reichsgau Wartheland, Tyskland (dagens Polen) | 9,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Bergvoll | 2023-02-04 | Ove Bergvoll | ['Kategori:Ap-ordførere i Troms', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Ordførere i Ibestad', 'Kategori:Personer fra Ibestad kommune'] | Ove Valdemar Kristian Olsen Bergvoll (født 3. juni 1909 på Rollnes i Ibestad, død 21. februar 1979) var en norsk disponent, småbruker og politiker (Ap). Han var blant initiativtakerne til dannelsen av trålselskapet Ytre Rolløya Fiskarsamvirke (YRF), som ble stiftet 2. februar 1946. Bergvoll var disponent i YRF fra 1. juli 1950 til 31. desember 1976. Han var Ibestads ordfører fra 1. januar 1962 til 31. desember 1963.
| Ove Valdemar Kristian Olsen Bergvoll (født 3. juni 1909 på Rollnes i Ibestad, død 21. februar 1979) var en norsk disponent, småbruker og politiker (Ap). Han var blant initiativtakerne til dannelsen av trålselskapet Ytre Rolløya Fiskarsamvirke (YRF), som ble stiftet 2. februar 1946. Bergvoll var disponent i YRF fra 1. juli 1950 til 31. desember 1976. Han var Ibestads ordfører fra 1. januar 1962 til 31. desember 1963.
== Referanser == | Ove Valdemar Kristian Olsen Bergvoll (født 3. juni 1909 på Rollnes i Ibestad, død 21. | 9,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_arap_Moi | 2023-02-04 | Daniel arap Moi | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 4. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Kenyanske presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Baringo County i Kenya', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2020-12'] | Daniel Toroitich arap Moi (født 2. september 1924, død 4. februar 2020 i Nairobi) var Kenyas president fra 1978 til 2002.
Moi var en meget kontroversiell president og var utsatt for mye kritikk for brudd på menneskerettigheter, og korrupsjon. Moi var en populær leder. Ifølge The New York Times sikret han et stabilt Kenya i en urolig region og hans styre var autokratisk og demokratisk bare i navnet. Moi var utdannet skolelærer og etterfulgte Jomo Kenyatta som hadde ledet landet etter frigjøring fra Storbritannia. Moi ble populær i Vesten for sin antikommunistiske politikk. Han vant fem valg. I 1979, 1983 og 1988 stilte Kenya African National Union til valg uten motstandere. Etter et kuppforsøk tidlig på 1980-tallet strammet han inn styret.
| Daniel Toroitich arap Moi (født 2. september 1924, død 4. februar 2020 i Nairobi) var Kenyas president fra 1978 til 2002.
Moi var en meget kontroversiell president og var utsatt for mye kritikk for brudd på menneskerettigheter, og korrupsjon. Moi var en populær leder. Ifølge The New York Times sikret han et stabilt Kenya i en urolig region og hans styre var autokratisk og demokratisk bare i navnet. Moi var utdannet skolelærer og etterfulgte Jomo Kenyatta som hadde ledet landet etter frigjøring fra Storbritannia. Moi ble populær i Vesten for sin antikommunistiske politikk. Han vant fem valg. I 1979, 1983 og 1988 stilte Kenya African National Union til valg uten motstandere. Etter et kuppforsøk tidlig på 1980-tallet strammet han inn styret.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Daniel arap Moi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Daniel Arap Moi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Daniel Toroitich arap Moi (født 2. september 1924, død 4. | 9,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Michelsen | 2023-02-04 | Christian Michelsen | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 29. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1925', 'Kategori:Fedrelandslaget', 'Kategori:Frisinnede Venstre-politikere', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Høyre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Ordførere i Bergen', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sankta Annas orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1892–1894', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1904–1906', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Bergen', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Hordaland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Samlingspartiet', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Æreslegionen'] | Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen (født 15. mars 1857 i Bergen, død 29. juni 1925 på Gamlehaugen i Fana ved Bergen) var en norsk politiker (Høyre, Venstre, Samlingspartiet og Frisinnede Venstre), statsminister og skipsreder. I to perioder, først for Høyre, siden for Venstre, var Michelsen borgermester i Bergen, før han gikk inn i rikspolitikken.
| Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen (født 15. mars 1857 i Bergen, død 29. juni 1925 på Gamlehaugen i Fana ved Bergen) var en norsk politiker (Høyre, Venstre, Samlingspartiet og Frisinnede Venstre), statsminister og skipsreder. I to perioder, først for Høyre, siden for Venstre, var Michelsen borgermester i Bergen, før han gikk inn i rikspolitikken.
== Arbeid ==
=== Politikk ===
I 1909 var Christian Michelsen en av stifterne til partiet Frisinnede Venstre. Før dette representerte Michelsen Samlingspartiet. Han var stortingsrepresentant for Bergen fra 1892 til 1894 og for Søndre Bergenhus amt (Hordaland) fra 1904 til 1906.
Michelsen fikk sin første statsrådspost – i Francis Hagerups andre regjering, som tiltrådte høsten 1903. Her var han først ved statsrådsavdelingen i Stockholm. Fra 1. september 1904 ledet han Finansdepartementet.
Han var norsk statsminister fra 13. mars 1905 til 23. oktober 1907 (Christian Michelsens regjering). I tillegg til statsministerposten var han fra 25. november 1905 også sjef for Revisjonsdepartementet, fra 31. oktober 1905 til 27. november 1906 sjef for Finansdepartementet og fra 25. mai 1907 sjef for Forsvarsdepartementet.
Statsminister Michelsen var svært sentral i prosessen rundt unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Michelsen representerte Norge ved forhandlingene med Sverige i den svenske byen Karlstad, hans motpart var den svenske statsministeren Lundeberg og forhandlingene løste krisen ved undertegningen av Karlstadkonvensjonen.
I 1925 var han med på å stifte det konservative og antikommunistiske Fedrelandslaget.
=== Chr. Michelsens Institutt ===
Personlig rikdom var for Michelsen mer et middel enn et mål – et middel han kunne bruke i sin egen levetid, men som deretter burde gå tilbake til samfunnsfellesskapet. Det var tidlig klart at Michelsen tenkte i retning av forskning, og mange prøvde å få ham til å støtte opprettelsen av et universitet i Bergen, noe som imidlertid stred mot Michelsens tanker om betingelsene for «åndsfrihet». Michelsens ide var å skape et institutt hvor spesielt talentfulle enkeltpersoner kunne konsentrere seg om sin forskning i full frihet og ubundet av økonomiske bekymringer og pedagogiske plikter. Han testamenterte hoveddelen (5,5 mill. kr eller 120 mill. kr i dagens kurs) av sin store formue til Chr. Michelsens fond. Avkastningen skulle gå til opprettelse og drift av Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet. Instituttet skulle «virke for kulturelt eller vitenskapelig arbeid til fremme av fordragelighet i religiøs, sosial, økonomisk og politisk henseende mellom de forskjellige nasjoner og raser». Instituttet ble en realitet i 1930, fem år etter Michelsens død.
=== Gamlehaugen ===
I 1900 fikk Michelsen bygget Gamlehaugen, et stort praktbygg med et tilhørende parkanlegg. Etter Michelsens død i 1925 ble det organisert en nasjonal innsamlingsaksjon for å støtte en offentlig overtagelse av Gamlehaugen. Staten godtok å overta eiendommen mot at det samtidig ble opprettet et fond som kunne sørge for fremtidig drift og vedlikehold. Anlegget er i dag en offentlig park, og det slottslignende hovedbygget er offisiell kongebolig for Vestlandet.
=== Utmerkelser ===
Michelsen ble 25. november 1905 tildelt storkors av St. Olavs Orden og var fra samme dato kansler for de kongelige norske ridderordener. Han hadde da steget i gradene fra ridder av 1. klasse (1896) over kommandør av 2. klasse (1898) og til kommandør av 1. klasse fra 21. januar 1905. Michelsen var også innehaver av Borgerdådsmedaljen i gull, 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen 1906.
Michelsen mottok også en rekke utenlandske ordener. Han bar storkors av Dannebrogordenen, av Æreslegionen og av Den røde ørns orden (Preussen), var innehaver av 2. klasse av Sankta Annas orden (Russland), kommandør av 1. klasse av Nordstjerneordenen, og var innehaver av Den hellige skatts orden (Japan) og Den dobbelte drageorden (Kina).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Michelsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Christian Michelsen hos Norsk senter for forskningsdata
Politiske taler av Christian Michelsen, virksommeord.uib.no
Christian Michelsen, artikkel i Store norske leksikon | Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen (født 15. mars 1857 i Bergen, død 29. | 9,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motpave | 2023-02-04 | Motpave | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pavedømmet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Motpave (latin: antipapa) er en person som på ureglementert vis er valgt til pave, det vil si overhode for den katolske kirke, normalt i opposisjon til en eksisterende pave. Ved ulike perioder mellom 200- og midten av 1400-tallet ble antipaver støttet politisk av en større fraksjon av kardinaler på den ene siden, og av sekulære konger og kongedømmer på den andre siden. Personer som krevde eller hevdet å være paver, men som hadde liten støtte, slike som moderne konklavistiske antipaver, er ikke klassifisert som historiske antipaver.
| Motpave (latin: antipapa) er en person som på ureglementert vis er valgt til pave, det vil si overhode for den katolske kirke, normalt i opposisjon til en eksisterende pave. Ved ulike perioder mellom 200- og midten av 1400-tallet ble antipaver støttet politisk av en større fraksjon av kardinaler på den ene siden, og av sekulære konger og kongedømmer på den andre siden. Personer som krevde eller hevdet å være paver, men som hadde liten støtte, slike som moderne konklavistiske antipaver, er ikke klassifisert som historiske antipaver.
== Historie ==
Den første motpave, Hippolyt, ble valgt av en skismatisk gruppe i Roma i 217, i opposisjon til Callistus I. Enkelte av motpavene ble forsont med kirken, og Hippolyt er en av dem. Ettersom han døde i eksil på Sardinia, der han var satt til tvangsarbeid i gruvene av romerske myndigheter, blir han regnet som martyr og er derfor helgenkåret. En av de han var sammen med på Sardinia, som også døde der i 235, var pave Pontian.
Perioden hvor antipaver var mest tallrike var i under striden mellom paver og keisere fra det tysk-romerske rike på 1000- og 1100-tallet. De tysk-romerske keisere ble kronet av paven og fikk således autoritet fra Gud (via paven). Tittelen keiser (Imperator) innebar følgelig at man hadde en viktig rolle som beskytter av den katolske kirke. Keiserne fremmet jevnlig sine egne kandidater til Den hellige stol, for å sikre seg at paven fungerte i henhold til deres egen politikk. Pavene på sin side ga jevnlig støtte til en rivaliserende fordringshaver til den tysk-romerske tronen («anti-konge»; tysk: Gegenkönig) i Tyskland, for å bekjempe en særskilt keiser.
Det vestlige skismaet (splittelsen) begynte i 1378, da de franske kardinalene hevdet at valget av pave Urban VI ikke var gyldig. De valgte derfor i stedet Klements VII som pave. Det førte til at to, og til sist tre, rivaliserende linjer med fordringshavere til den hellige stol: Roma, Avignon (Klements VII hadde sete i franske Avignon) og Pisa. Pavesetet i Pisa ble dannet etter at kirkerådet i Pisa hadde valgt Alexander V som tredje fordringshaver og motpave. For å få en avslutning på skismaet avsatte konsilet i Konstanz i mai 1415 motpave Johannes XXIII fra Pisa. Pave Gregor XII i Roma gikk av i juli 1415. I 1417 avsatte rådet også formelt Benedictus XIII av Avignon, men han nektet å trekke seg. Pave Martin V ble valgt og ble akseptert overalt, unntatt i et lite og raskt minskende område som forble trofaste mot Benedictus XIII. Skandalen forbundet med det vestlige skismaet skapte en motstand og negative følelser mot pavedømmet som til sist bidro til den protestantiske reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet.
Den siste egentlige motpaven ble valgt i 1439. Senere har det dog vært andre som har tatt pavetittel, flere ganger etter å ha blitt valgt av skismatiske grupper. Dette er de såkalte sedevakantistene, også kalt konklavister, som mener at pavestolen står tom og at de dermed må velge en av sine egne til å fylle den. Vatikanet inkluderer i sine offisielle lister over paver også motpavene fram til Felix (V), som døde i 1449, men tar ikke med sedevakantistene. Årsaken til dette er at motpavene som er oppført på Vatikanets lister ble valgt av personer som befant seg innenfor den katolske kirke, mens sedevakantistenes paver er valgt av personer som befinner seg utenfor og har dannet egne kirkesamfunn. De anses derfor av Vatikanet som ledere av konkurrerende katolske eller katolskinspirerte grupper.
I katolsk kirkerett er det å la seg velge til motpave en skismatisk handling, som automatisk fører til ekskommunikasjon.
== Liste over motpaver ==
Se Liste over paver, der motpaver er satt i kursiv.
== Konklavistiske motpaver ==
De konklavistiske motpavene viser særlig til at pavene i Roma har forlatt den tridentinske (etter Konsilet i Trent) messe på latin til fordel for Novus Ordo-messen på folkespråkene.
Blant de meste fremtredende av dem er:
== Litteratur ==
Kelly, J.N.D. (1986): The Oxford Dictionary of Popes, Oxford University Press, USA, ISBN 0-19-213964-9.
Raspail, Jean (1994): 'L'Anneau du pêcheur, Paris: Albin Michel, ISBN 2-226-07590-9.
Bavoux, Gérard (1996): Le Porteur de lumière, Paris: Pygmalion, ISBN 2-85704-488-7.
== Eksterne lenker ==
«Antipope», Catholic Encyclopedia
«Antipope», The Pope Encyclopaedia: | Motpave (latin: antipapa) er en person som på ureglementert vis er valgt til pave, det vil si overhode for den katolske kirke, normalt i opposisjon til en eksisterende pave. Ved ulike perioder mellom 200- og midten av 1400-tallet ble antipaver støttet politisk av en større fraksjon av kardinaler på den ene siden, og av sekulære konger og kongedømmer på den andre siden. | 9,206 |
null | 2023-02-04 | Aquitaine | null | null | null | Aquitaine (eller Guyenne eller Guienne) er en historisk provins og en tidligere administrativ region i det sørvestlige Frankrike, ved Atlanterhavet og Pyreneene mot grensen til Spania. | 9,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auvergne | 2023-02-04 | Auvergne | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Auvergne', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Auvergne er en historisk provins og en tidligere administrativ region som ligger sentralt i Frankrike.
Regionen besto av departementene Puy-de-Dôme, Cantal, Haute-Loire og Allier. Den hadde i 2010 i overkant av 1,3 millioner innbyggere. Regionene Auvergne og Rhône-Alpes ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med navnet Auvergne-Rhône-Alpes.Auvergnes hovedstad er Clermont-Ferrand, og den er delt inn i 14 arrondissementer, 150 kantoner og 1310 kommuner.
| Auvergne er en historisk provins og en tidligere administrativ region som ligger sentralt i Frankrike.
Regionen besto av departementene Puy-de-Dôme, Cantal, Haute-Loire og Allier. Den hadde i 2010 i overkant av 1,3 millioner innbyggere. Regionene Auvergne og Rhône-Alpes ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med navnet Auvergne-Rhône-Alpes.Auvergnes hovedstad er Clermont-Ferrand, og den er delt inn i 14 arrondissementer, 150 kantoner og 1310 kommuner.
== Geografi ==
Auvergne ligger sentralt i Frankrike, og grenser i nord mot regionene Centre og Bourgogne, i øst mot Rhône-Alpes, i sør mot Languedoc-Roussillon og Midi-Pyrénées og i vest mot Limousin.
Arealet er 26 013 km², noe som tilsvarer 4,8% av Frankrikes totale areal. Auvergne er en av de mindre regionene i Frankrike.
Auvergne er kjent for sine fjellkjeder og sovende vulkaner. Tilsammen har Monts Dore og Chaîne des Puys omkring 80 vulkaner. Puy de Dôme er den høyeste vulkanen i regionen med sine 1465 moh. Puy de Sancy er det høyeste punktet i Auvergne med 1885 moh.Det er to hovedelver i Auvergne. Loire renner gjennom regionen i sørøst og danner grensen i nordøst, og Allier som renner fra sør til nord gjennom regionen og senere løper sammen med Loire. Gjennom mange år har Allier gravd ut dype kløfter. Auvergne har omkring 50 innsjøer, noen av dem i høyfjellet med vulkansk opphav. Lac de Guéry er den høyest beliggende innsjøen i Auvergne, den ligger 1243 moh.
== Se også ==
Auvergne (provins), den historiske provinsen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Auvergne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Auvergne – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Auvergne er en historisk provins og en tidligere administrativ region som ligger sentralt i Frankrike. | 9,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Te | 2023-02-04 | Te | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Te'] | Te er en drikk som lages ved å trekke blader, skudd og knopper fra tebusken Camellia sinensis i kokvarmt eller varmt vann. Mesteparten av te lages av denne planten. De fire basiskvalitene kalles hvit te, grønn te, oolong og sort te.
| Te er en drikk som lages ved å trekke blader, skudd og knopper fra tebusken Camellia sinensis i kokvarmt eller varmt vann. Mesteparten av te lages av denne planten. De fire basiskvalitene kalles hvit te, grønn te, oolong og sort te.
== Navnet ==
På vestlige språk er det gjennomgående to (eller tre) navnevarianter som går igjen, begge avledet av kinesiske ord/uttaler. På standardkinesisk heter det (kinesisk: 茶; pinyin: chá, [tʂʰɑ˧˥], og på Minnan-dialekt er uttalen «tê»). De primære handelsveiene til vesten, over land til Russland, eller utskipningshavnene i det sørlige Kina til andre vestlige land, forklarer langt på vei hvilken navnevariant som har slått gjennom i de respektive land.
Tsjai (som i tyrkisk çay og russisk чай) tyder på handelsveier via det nordlige Kina.
Derimot tyder te (norsk, fransk thé, spansk té, tysk Tee) og ti (engelsk Tea) på handelsruter fra havner i sør, særlig fra Fujian.
Formen tsja, med litt annet tonelag enn det nordkinesiske, er samtidig mer typisk for handelsvarens navn når den ble utskipet fra Guangzhou.
== Beskrivelse ==
Råvaren blir dampet, tørket og/eller fermentert etter plukking og kan smaksettes med urter, blomster som sjasmin, krydder eller frukt. Egentlig betegner «te» bare blader eller knopper fra tebusken, som tørkes og trekkes i vann.
Begrepet brukes utvidet for andre drikker som er laget ved å trekke tørkede frukter eller blader i kokende vann, som f.eks. kamillete, nypete, balsampærete o.l.
Te er en naturlig kilde på koffein. Te ble tidligere sett på som vanndrivende selv om nyere forskning viser at dette ikke er tilfelle . Hvit og grønn te har svært høyt innhold av antioksidanter, og brukes også i forbindelse med slanking. Det produseres årlig om lag tre millioner tonn te verden over. Bortsett fra vann er ingen drikk mer utbredt i verden enn te. Jordens befolkning drikker mer te enn de drikker kaffe, brus, kakao og alkohol til sammen.Den eldste boken som helt og holdent tar for seg kvaliteten av vannet som brukes ved tilberedelsen av te, ble skrevet av Zhang Youxin i 814 under tittelen Rapport om vann for å brygge te.
== Dyrking ==
Te lages av blader og knopper fra teplanten Camellia sinensis, en hardfør eviggrønn busk som trives under tropiske og subtropiske forhold opp til en høyde av 7000 fot. Planten trenger minst 1700 mm jevnt regn i året og en grunn som lett dreneres. Den gror godt i de fleste jordsmonn selv om de største avlingene kommer fra områder med sur jord slik som Assam. I høyereliggende områder vokser teen langsommere og blir derfor av en finere kvalitet. Tebuskene må være tre år gamle før de kan høstes, men de beskjæres fra de er to år for å sikre at de frembringer rikelig med blader samt at de skal få den rette formen og høyden for kommersiell plukking.
Plukking utføres for det meste av kvinner og krever stor dyktighet for å få frem den beste kvaliteten. Som regel blir de to første bladene og en knopp plukket samtidig og lagt i kurver som plukkerne bærer med seg på ryggen. Det endelige produkt er en fjerdedel av vekten av de nyplukkede bladene.
Produksjonen av sort te, som representerer størstedelen av forbruket i den vestlige verden, følger en rekke klart avgrensede trinn:
Bladene blir spredd utover hyller hvor de mister omtrent halvparten av sin fuktighet. Dette kalles tørking og tar fra tolv til 24 timer alt etter temperatur.
De grønne bladene blir så rullet for å bryte ned bladcellene og for å få dem til å krølle seg.
Deretter blir de plassert i gjæringsrommet for tørking, og her spres de ut ved en temperatur på ca 26 grader celsius.
Når bladene er blitt kobberbrune, blir de varmetørket for ytterligere tørking. Dette skjer på et transportbånd som går gjennom ovner hvor bladene utsettes for en varm luftstrøm slik at de forandrer farge til sort. Dette kontrolleres meget nøye da for høy eller for lav temperatur kan forringe kvaliteten.
Teen er nå klar for blanding, men først blir den sortert etter bladstørrelse ved at den går gjennom en sikt før den pakkes i de tradisjonelle tekassene for salg på auksjoner.Alle varianter av te, slik som grønn, oolong eller sort, kommer fra denne arten, men bearbeides forskjellig.
I naturen kan tebusken bli mellom fem og femten meter høy, men tebusker som plantes, klippes vanligvis ned på under to meter for å stimulere til bladvekst, og for å lette innhøsting.
Smittebærende insekter som tusenben og termitter er teplantens naturlige fiender.
== Blanding ==
Te er som vin - dens aroma er i høy grad avhengig av det jordsmonn og det klima den vokser i, selv klimatiske endringer mellom hver innhøsting. For å kunne oppnå jevn kvalitet må teen derfor blandes.
De små prøvene som agentene sender inn blir testet med hensyn til kvalitet, aroma og farge. En mann kan teste opp til 500 sorter på en dag. Deretter blir teen kjøpt inn fra de forskjellige markedene rundt om i verden.
Det kan bli kjøpt inn flere tusen kilo av en tesort på basis av en prøve som veier bare 60 gram.
Resultatet av hver blanding kontrolleres kontinuerlig for å sikre jevn kvalitet.
Blandingen av de store partiene skjer mekanisk, og den korrekte mengde av hver tesort helles ned i en langsomt roterende trommel. Etter nøyaktig blanding blir det tatt smaksprøver som må godkjennes før teblandingen sendes ut.
== Trekking ==
Når man skal trekke te på den tradisjonelle engelske måten gjøres følgende:
Kjelen fylles med kaldt friskt vann
Mens vannet koker opp, varmes kannen med varmt vann som slås ut igjen. Bruk ikke aluminiumskanner eller emaljekanner med skår da metallet kan ødelegge teen.
Ta så mye te at den blir passe sterk etter egen smak. En vanlig regel er en teskje pr person og en for kannen.
Så snart vannet når kokepunktet, helles det over tebladene i kannen.
Sett lokket på kannen og la teen trekke i tre til fem minutter alt etter størrelse på tebladene som brukes.
Rør rundt i kannen før teen skjenkes opp.
Bruk aldri tevarmer. Det forringer teen.De samme reglene gjelder ved bruk av teposer, men da legges ofte teen direkte i en kopp eller et glass.
== Se også ==
Tekannevarmer
Samovar
Infusjon
Kaffe
Mate
Matcha
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tea – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Forskjellen mellom de forskjellige tetypene | Te er en drikk som lages ved å trekke blader, skudd og knopper fra tebusken Camellia sinensis i kokvarmt eller varmt vann. Mesteparten av te lages av denne planten. | 9,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Normandie | 2023-02-04 | Normandie | ['Kategori:0°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Normandie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
| Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
== Navnet ==
Normandies navn er fra bosetningen i dette området av hovedsakelig danske og norske nordboere, eller vikinger, fra 800-tallet og bekreftet ved avtale på 900-tallet mellom kong Karl III av Frankrike og den norrøne jarl Rollo. I det halvannet hundreåret som fulgte den normanniske erobringen av England i 1066, var Normandie og England knyttet sammen av anglo-normanniske herskere. Normannere er den betegnelse som er gitt til innbyggerne i Normandie, og regionen er hjemland til normannisk språk. Normandie på normannisk er Normaundie, avledet fra gammelfransk Normanz, bokstavelig nordboer.
== Historie ==
=== Før det franske herredømme ===
Normandie og Frankrike forøvrig ble i vikingtiden herjet av vikinger som med tiden helt overtok området, fordi Frankrike var svekket av borgerkrig. I 841 gikk det meste av landets krigsmakt til i et internt oppgjør, og landet kom ikke på full styrke før omkring 940. Allerede i 858 fikk Berno (Bjørn Jernside? (en sønn av Ragnar Lodbrok)) et len ved Seinens munning, imot at han holdt de andre vikinger unna, noe han ikke kunne klare særlig lenge, ettersom hans egne folk deserterte.
Senere fikk de en formell overdragelse av hele området mot å holde de andre vikinger vekk. Det skjedde da Rollo ble hertug av Normandie i 911. Det oppstod et nytt folkeferd, normannerne, som vikingerne kalte seg selv etter at de var blitt franske og kristne.
Rollos bakgrunn er sterkt omdiskutert. Den ikke spesielt etterrettelige normanniske historieskriveren Dudo av Saint-Quentin, som er hovedkilden, mener at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik»Skriftlige kilder i kristne Europa skilte ikke mellom de nordiske rikene slik at denne påstanden om opprinnelsessted bør kanskje betviles. Uansett har den ikke spesielt etterrettelige norske og islandske sagaoverlevering knyttet ham til Ragnvald Mørejarls sønn Gange-Rolv. Det er ikke bevart noen levninger etter Rollo, men høsten 2010 skal forskere genteste to av hans etterkommere for å slå fast hvor han har sitt opphav.Rollo døde omkring 932 og ble etterfulgt av sin sønn og medregent Vilhelm Langsverd, som imidlertid ble myrdet i 942.
Rollos oldebarn, hertug Richard II av Normandie, tilbød kong Æthelred av England sin søster som hustru. Dette ekteskap dannet senere bakgrunnen for det krav som en senere etterkommer, Vilhelm Erobreren, reiste på den engelske trone. Han var blitt hertug av Normandie i 1035 og i 1066 inntok han England derfra.
For et og et halvt århundre etter den normanniske erobringen av England i 1066 var England og Normandie knyttet sammen over Den engelske kanal.
==== Tidlige regenter ====
Rollo, død cirka 932
Rollos sønn Vilhelm Langsverd, død 942
hans sønn Richard I av Normandie, født 933, død 996
hans sønn: Richard II av Normandie, død 1027
hans sønn: Richard III av Normandie, død 1027
hans yngre bror: Robert I av Normandie, død 1035
hans sønn: Vilhelm II av Normandie, Vilhelm Erobreren
=== Under Frankrike ===
Etter 1204 ble Normandie del av Frankrike, men ikke uomstridt. Senere kjempet Frankrike og England meget om området, inntil ca. 1450, da Frankrike slo England ut af området. (Kanaløyene var og er imidlertid fortsatt len under den engelske krone.)
Normandie hadde også en selvstendig lovgivning frem til den franske revolusjon.
I løpet av slaget om Normandie under den andre verdenskrig ble Normandie landingssted for invasjonen og frigjøringen av Frankrike og siden Europa fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Dette har blitt anerkjent som et vendepunkt i krigen i Vest-Europa.
Gjenoppbyggingen i departementet Calvados skjedde delvis med svensk bistand i form av «les suédoises», trehus i byggeelementer.
== Beskrivelse ==
Det kontinentale området som er under fransk overherredømme dekker 30 627 km² og danner overveiende andelen av Normandie og bortimot fem prosent av Frankrikes totale landområde. Normandie var tidligere delt i to regioner: Basse-Normandie (vest) og Haute-Normandie (øst). Kanaløyene (kalt Îles Anglo-Normandes på fransk) dekker 194 km² og består av to juridiske områder, Guernsey og Jersey, som begge er underlagt den britiske kronen.
Befolkningsandelen i Normandie består av rundt 3,45 millioner mennesker. Den kontinentale befolkningen på rundt 3,26 millioner utgjør rundt 5,5 prosent av Frankrikes totale befolkning (i 2005).
Basse-Normandie er et overveiende jordbruksområde med avl av kyr som den viktigste sektoren (skjønt med en nedgang fra 1970- og 1980-tallets høydepunkt). Bocage (småskogen) er et lappeteppe av mindre marker med høye hekker som er typisk for områdene i vest.
Haute-Normandie består av en høyere konsentrasjon av industri. Normandie er et område som framstiller betydelige mengder av sider (en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra eple), og produserer også Calvados, en destillert eplebrennevin. Andre aktiviteter av økonomisk betydning er meieriprodukter, lin (60 prosent av den franske produksjonen), hesteavl (inkludert to franske nasjonale avlsgårder), fisking, sjømat og turisme.
Normandie er også kjent for osten Camembert.
Regionen har også tre franske kjernekraftstasjoner.
== Bilder fra Normandie ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Normandie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Normandie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Normandie Héritage, kulturarven i Normandie (fransk)
The Norman Worlds, de normanniske verdener
Gallery of photos of Normandy, galleri av foto fra Normandie
New Normandy Commemorative Project Cauquigny, nye Normandies jubileumsprosjekt Cauquigny
Normandy official tourism board Arkivert 6. mars 2010 hos Wayback Machine., Normandies offisielle turistsenter
A History of Normandy, Normandies historie, – inneholder en nyttig liste og detaljer av de historiske herskerne i Normandie.
Western France Tourist Board, turistinformasjon for Normandie | Basse-Normandie var en region i Frankrike. Den ble opprettet i 1956, da den tradisjonelle regionen Normandie ble delt opp i Haute-Normandie og Basse-Normandie. | 9,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bourgogne | 2023-02-04 | Bourgogne | ['Kategori:47°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bourgogne', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere provinser i Frankrike'] | Bourgogne er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Frankrikes innland.
Historisk besto regionen av provinsen Burgund, som dog var mindre enn den administrative regionen. Regionhovedstaden var Dijon. Regionen hadde i 2010 noe over 1,6 millioner innbyggere. Regionene Bourgogne og Franche-Comté ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med navnet Bourgogne-Franche-Comté.
| Bourgogne er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Frankrikes innland.
Historisk besto regionen av provinsen Burgund, som dog var mindre enn den administrative regionen. Regionhovedstaden var Dijon. Regionen hadde i 2010 noe over 1,6 millioner innbyggere. Regionene Bourgogne og Franche-Comté ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med navnet Bourgogne-Franche-Comté.
== Geografi ==
Den tidligere administrative regionen lå sentralt i det franske innlandet med de tidligere regionene Champagne-Ardenne og Île-de-France i nord, Centre i vest, Auvergne i sørvest, Rhône-Alpes i sør og Franche-Comté i øst. Den besto av departementene Yonne, Côte-d'Or, Nièvre og Saône-et-Loire. Regionens sentrum var elven Saône.
Høydeforskjellene i landskapet er ganske store med høyplatåer i øst og elvedaler langs Saône. Gjennom Dijon går Canal de Bourgogne. Større byer i Bourgogne er Autun, Auxerre, Dijon, Macon, Chalon-sur-Saône, Sens, og Nevers.
== Historie ==
Se hovedartikkel: Burgund
Riket Burgund ble grunnlagt av burgunderne på 400-tallet og strakte seg da fra Dijon og til Middelhavet. Frankerne erobret landet og delte det opp på 800-tallet i øvre og nedre Burgund. I 933 ble Burgund underlagt kongedømmet Arles (Arelat), og hundre år senere det tysk-romerske riket. Senere ble hertugdømmet Burgund opprettet under huset Capet og siden under huset Valois.
Hertug Filip II av Burgund grunnla på 1300-tallet et burgundisk rike med Flandern hvor selve Burgund utgjorde et frigrevskap. Den tiden var en gullalder for Burgund som ble et sentrum for kultur, blant annet innom musikk og billedkunst, klosterinstitusjoner som Cluny og Cîteaux, og handel.
Riket Burgund ble oppløst i 1477 da Karl I av Burgund ble beseiret og drept av sveitserne i slaget ved Morgarten. Det området som i dag utgjør Bourgogne tilfalt da Frankrike mens Franche-Comté ble gitt til Maximilian I. Bourgogne fikk stor militærstrategisk betydning da det lå nær den tyske grensen.
== Økonomi ==
I Bourgogne produseres bl.a. bourgogneviner, sennep og kjøtt. Kjøttproduksjonen drives først og fremst i høylandene og vitikulturen i dalene. Industrialiseringen har påvirket den demografiske situasjonen i regionen på negativt vis, og Bourgogne er ett av de områder i Frankrike som blitt avbefolket.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bourgogne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bourgogne – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Tourisme Bourgogne
Les Vins de Bourgogne
Ecran de veille bourgogne
Photographies "partageables" de Bourgogne
Centre d'histoire de la vigne et du vin
Netbourgogne Arkivert 15. september 2014 hos Wayback Machine. | Bourgogne er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Frankrikes innland. | 9,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burgund | 2023-02-04 | Burgund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Burgund', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa'] | Burgund er en historisk region, først et kongedømme og senere hertugdømme, i dagens Frankrike og Sveits. Den omfatter delvis dagens Bourgogne, bestående av departementene Côte-d'Or, Nièvre, Saône-et-Loire og Yonne. Som hertugdømme ble Burgund i senmiddelalderen en mektig aktør på den europeiske scene i direkte konkurranse med den franske konge i Paris.
I regionen produseres burgundervin, sennep, korn og kjøtt.
| Burgund er en historisk region, først et kongedømme og senere hertugdømme, i dagens Frankrike og Sveits. Den omfatter delvis dagens Bourgogne, bestående av departementene Côte-d'Or, Nièvre, Saône-et-Loire og Yonne. Som hertugdømme ble Burgund i senmiddelalderen en mektig aktør på den europeiske scene i direkte konkurranse med den franske konge i Paris.
I regionen produseres burgundervin, sennep, korn og kjøtt.
== Historie ==
Burgund ble først bosatt av gallere, deretter av romere (gallo-romere), og da den germanske stammen burgunderne befant seg på 200-tallet ved elven Main og i det maktvakuumet som oppsto etter at Romerriket kollapset krysset de Rhinen i år 411 og slo seg ned i området mellom Genfersjøen og Middelhavet. Her dannet de et kongedomme i Worms. Til tross for gjentatt strider med romerne og hunere dannet kongedømmet til slutt det området som i dag er grenselandet mellom Sveits, Frankrike og Italia, og området fikk etterhvert navn etter dem. I år 534 ble Godmar, den siste burgundiske kongen, beseiret av frankerne og Burgund ble absorbert i frankernes voksende rike.
Burgunds moderne eksistens har røtter i oppløsningen av frankernes rike. Da den dynastiske etterfølgen ble avgjort på 880-tallet var det fire burgundiske områder:
Det øvre kongedømmet, Transjuranske Burgund rundt Genfersjøen
Det nedre kongedømmet, Nedre Burgund i Provence
Hertugdømmet Burgund vest for Saône
Grevskapet Burgund øst for SaôneDe to kongedømmene Burgund, øvre og nedre, ble forent i 937 og ble deretter opptatt i tysk-romerske riket under Konrad II av det tysk-romerske rike i 1032 som kongedømmet Arles. Hertugdømmet Burgund ble annektert av den franske tronen i 1477. Grevskapet Burgund forble løslig tilknyttet det tysk-romerske riket (periodisk uavhengig, derav navnet «Franche-Comté»), og endelig opptatt i Frankrike i 1678 med traktatene i Nijmegen.
I løpet av middelalderen var Burgund sete for flere av de viktigste kirker og klostre i Vest-Europa, blant annet Cluny, Cîteaux, og Vézelay.
På 1300- og 1400-tallet ble Burgund igjen samlet til ett stort rike som i tillegg til hertugdømmet Burgund blant annet omfattet Lorraine, Luxembourg, Brabant og Holland. Dette skjedde ved at hertug Filip II av Burgund, kalt for «den dristige» (fransk Philippe Le Hardi) i 1369 giftet seg med grevinnen av den mektige franske lenet Flandern. Han og hans etterfølgere fikk samlet de nederlandske provinser til et sammenhengende område som grovt sett tilsvarer dagens nåværende Benelux. Hoffet ble flyttet fra Dijon til Brugge og senere til Brussel, hvor det gjorde seg bemerket over hele Europa for sin kunst og kultur, blant annet da brødrene Hubert van Eyck og Jan van Eyck markerte realismen innenfor malerkunsten.
Hertug Karl I av Burgund (fransk Charles le Téméraire) forsøkte å skape et sammenhengende rike, noe som utfordret den franske kongen Ludvig XI. Etter flere seirer ble han drept i et slag ved Nancy i 1477, og Frankrikes konge overtok hertugdømmet. Da trusselen fra Frankrike også omfattet de nederlandske provinsene ble hertug Karl Is datter, Maria av Burgund, nødtvunget til å gifte seg med den mektige østerrikske erkehertug, senere Maximilian I, som kom i besittelse av den burgundiske arven etter hennes død. Hans sønnesønn Karl V tok tilbake hertugdømmet i 1526, men måtte oppgi det tre år senere. Han fortsatte likevel å bruke tittelen Hertugen av Burgund. Det samme var tilfellet med hans søster, den danske dronning Elizabeth av Habsburg som var gift med kong Christian II av Danmark, Norge og Sverige.
Etter den franske revolusjon ble hertugdømmet oppløst og delt opp i fire departementer. I 1956 ble regionen Bourgogne som i dag består av fire departementer.
== Eksterne lenker ==
FWP – Internet Gateway to France | Burgund er en historisk region, først et kongedømme og senere hertugdømme, i dagens Frankrike og Sveits. Den omfatter delvis dagens Bourgogne, bestående av departementene Côte-d'Or, Nièvre, Saône-et-Loire og Yonne. | 9,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bretagne | 2023-02-04 | Bretagne | ['Kategori:3°V', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bretagne', 'Kategori:Halvøyer i Frankrike', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Se også: Bretagnes historie
Bretagne er en region i det nordvestlige Frankrike, og omfatter departementene Côtes-d'Armor, Finistère, Ille-et-Vilaine og Morbihan. Bretagne utgjør i alt 27 208 km² og har (2010) om lag 3,2 millioner innbyggere. Hovedby er Rennes. Landskapet har et mildt klima.
Området het opprinnelig Armorica, av keltisk ar (= på) og môr (= hav), for øvrig samme konstruksjon som navnet Pommern. På 400-tallet kom mange briter til området på flukt fra invaderende og bosettende anglere og saksere fra nordlige Europa. Etter hvert bodde så mange briter i regionen at den fikk navnet Bretagne etter dem.
Religionen har og har hatt stor innflytelse på bretonerne. Bretagne er også et historisk landskap, se Bretagne (historisk region), der det keltiske språket bretonsk brukes av 260 000 personer (1999). Mange av disse lever av fiske og sommerturisme.
Regionen ble kalt «Lillebritannia» da folk fra Storbritannia kom og bosatte seg der. Det var ikke før den franske revolusjon at Bretagne ble en del av det franske riket.
| Se også: Bretagnes historie
Bretagne er en region i det nordvestlige Frankrike, og omfatter departementene Côtes-d'Armor, Finistère, Ille-et-Vilaine og Morbihan. Bretagne utgjør i alt 27 208 km² og har (2010) om lag 3,2 millioner innbyggere. Hovedby er Rennes. Landskapet har et mildt klima.
Området het opprinnelig Armorica, av keltisk ar (= på) og môr (= hav), for øvrig samme konstruksjon som navnet Pommern. På 400-tallet kom mange briter til området på flukt fra invaderende og bosettende anglere og saksere fra nordlige Europa. Etter hvert bodde så mange briter i regionen at den fikk navnet Bretagne etter dem.
Religionen har og har hatt stor innflytelse på bretonerne. Bretagne er også et historisk landskap, se Bretagne (historisk region), der det keltiske språket bretonsk brukes av 260 000 personer (1999). Mange av disse lever av fiske og sommerturisme.
Regionen ble kalt «Lillebritannia» da folk fra Storbritannia kom og bosatte seg der. Det var ikke før den franske revolusjon at Bretagne ble en del av det franske riket.
== Geografi ==
Bretagne ligger på en stor halvøy nordvest i Frankrike. I nord ligger Den engelske kanal og i sør ligger Biscayabukta. Regionen har grense mot Normandie i øst og Pays de la Loire i sørøst. De største byene er Rennes, Brest, Quimper, Lorient, Vannes, Saint-Malo og Saint-Brieuc.
== Området ==
Bretagne utgjør 80 prosent av det tidlige hertugdømmet og provinsen Bretagne. De gjenværende 20 prosent er departementet Loire-Atlantique som ligger innenfor regionen Pays de la Loire med hovedstaden Nantes som også var den historiske hovedstaden av hertugdømmet Bretagne.
En grunn til at Bretagne ble delt mellom de to moderne regionene var for å unngå rivalisering mellom byene Rennes og Nantes. Selv om Nantes hadde vært hovedstaden under hertugdømmet fram til 1500-tallet var Rennes setet for høyesterett i Bretagne mellom 1560 og 1789. Rennes hadde også vært den administrative hovedstaden av Bretagnes intendant mellom 1689 og 1789. Disse var de mest betydningsfulle administrative enheter i kongedømmet Frankrike på 1600- og 1700-tallet.
De provinsielle statene Bretagne som opprinnelige møttes hvert andre år i ulike byer i Bretagne. De møttes kun i Rennes i tiden mellom 1728 og 1789, skjønt med unntakene i 1730, 1758, og 1760. Til tross for dette forble «Chambre des comptes» i Nantes fram til 1789. Merk at Vannes (Gwened på bretonsk) pleide å være den fremste administrative hovedstaden i hertugdømmet fra 1381 og fram til slutten av 1400-tallet og holdt setet til «Chambre des comptes» fram til årene 1491/1499, og var «parlament» fram til 1553 og mellom 1675 og 1689.
Da de franske regioner ble dannet ble det besluttet i 1941 da det meste av Frankrike var okkupert av Tyskland, og det gjenværende under marionettstyret Vichy-regimet til å skape en region av Bretagne med Rennes som hovedstad og en annen region skapt spesifikt for Nantes og som ble kalt Pays de la Loire (= «landene til Loire»). Sistnevnte var dannet av en del av Bretagne, men også av flere andre historiske provinser (Anjou, Maine, og videre).
En del mennesker i Bretagne har klaget på den nåværende inndelingen av Bretagne og vil heller se Loire-Atlantique bli slått sammen med regionen av Bretagne for å forene Bretagne. Imidlertid skaper en slik forening flere spørsmål: først, hva skal man gjøre med resten av regionen Pays de la Loire, og for det andre, hvilken by skal bli valgt til hovedstad for denne gjenforente regionen Bretagne.
== Språk og kultur ==
I motsetningen til resten av Frankrike har Bretagne beholdt en særskilt keltisk identitet. Navnet er avledet fra det faktum at store deler av områdets befolkning er etterkommere av bosettere fra Storbritannia som flyktet til kontinentet da angelsaksere erobret og innvandret til England i tiden mellom 400- og 600-tallet. Bretonsk, et keltisk språk på lik linje med kornisk og walisisk, var det dominerende språket i den vestlige delen av Bretagne (grovt sett vest går grensen fra St Brieuc til Vannes) inntil midten av 1900-tallet. Språket har blitt gitt regional språkstatus.
I den østlige delen av Bretagne har det tradisjonelle språket vært gallo, et av språkene innenfor Langues d'oïl, det vil si et gallisk-romansk språk slik fransk er det. Det er noe uenighet om gallo er en dialekt eller et eget språk, men tilhengerne kjemper for språklig anerkjennelse og fornyelse.
De franske myndighetene tillater i dag at en del bretonsk og gallo blir brukt i regionen og i dens kommuner på trafikkskilt og bynavn, ved siden av de offisielle franske versjonene. De to språkene blir også delvis undervist i enkelte skoler, og mange foreninger tilknyttet folkeminne kjemper for dem.
Bretagne har historisk sett vært et sterkt område for den katolske kirke, og andelen kirkegjengere har hatt en tendens til å være langt større enn det nasjonale gjennomsnittet. Imidlertid har kirkens innflytelse i de siste år vært dalende.
== Økonomi ==
Bretagne har en meget stor IT-industri, særlig konsentrert til Rennes. Mer enn 50 000 mennesker jobber i IKT-sektoren i Bretagne. I alt 59 utenlandske og 800 franske IT-selskaper er lokalisert med utviklingsavdelinger eller hovedkvarter i Bretagne. Tilsammen 25 høyere utdanningsinstitusjoner forsker og underviser innen teknologi og IKT, deriblant de nasjonale universitetene for hhv telekommunikasjon (ENSTB) og forsvarsindustri (ENSIETA). Selskapet Bretagne-International arbeider for å tiltrekke utenlandske investeringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr-gallo) Offisielt nettsted
(en) Région Bretagne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bretagne - Breizh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bretagne-International hjemmeside
Bretagne turistinformasjon | Bretagne er en region i det nordvestlige Frankrike, og omfatter departementene Côtes-d'Armor, Finistère, Ille-et-Vilaine og Morbihan. Bretagne utgjør i alt 27 208 km² og har (2010) om lag 3,2 millioner innbyggere. | 9,213 |
null | 2023-02-04 | Centre-Val de Loire | null | null | null | Centre-Val de Loire (før 2016 bare Centre) er en fransk region. Regionen består av departementene Cher, Eure-et-Loir, Indre, Indre-et-Loire, Loir-et-Cher og Loiret. | 9,214 |
null | 2023-02-04 | Champagne-Ardenne | null | null | null | Champagne-Ardenne er en tidligere administrativ region i Frankrike. Regionen besto av departementene Ardennes, Aube, Haute-Marne og Marne. | 9,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Normandie | 2023-02-04 | Normandie | ['Kategori:0°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Normandie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
| Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
== Navnet ==
Normandies navn er fra bosetningen i dette området av hovedsakelig danske og norske nordboere, eller vikinger, fra 800-tallet og bekreftet ved avtale på 900-tallet mellom kong Karl III av Frankrike og den norrøne jarl Rollo. I det halvannet hundreåret som fulgte den normanniske erobringen av England i 1066, var Normandie og England knyttet sammen av anglo-normanniske herskere. Normannere er den betegnelse som er gitt til innbyggerne i Normandie, og regionen er hjemland til normannisk språk. Normandie på normannisk er Normaundie, avledet fra gammelfransk Normanz, bokstavelig nordboer.
== Historie ==
=== Før det franske herredømme ===
Normandie og Frankrike forøvrig ble i vikingtiden herjet av vikinger som med tiden helt overtok området, fordi Frankrike var svekket av borgerkrig. I 841 gikk det meste av landets krigsmakt til i et internt oppgjør, og landet kom ikke på full styrke før omkring 940. Allerede i 858 fikk Berno (Bjørn Jernside? (en sønn av Ragnar Lodbrok)) et len ved Seinens munning, imot at han holdt de andre vikinger unna, noe han ikke kunne klare særlig lenge, ettersom hans egne folk deserterte.
Senere fikk de en formell overdragelse av hele området mot å holde de andre vikinger vekk. Det skjedde da Rollo ble hertug av Normandie i 911. Det oppstod et nytt folkeferd, normannerne, som vikingerne kalte seg selv etter at de var blitt franske og kristne.
Rollos bakgrunn er sterkt omdiskutert. Den ikke spesielt etterrettelige normanniske historieskriveren Dudo av Saint-Quentin, som er hovedkilden, mener at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik»Skriftlige kilder i kristne Europa skilte ikke mellom de nordiske rikene slik at denne påstanden om opprinnelsessted bør kanskje betviles. Uansett har den ikke spesielt etterrettelige norske og islandske sagaoverlevering knyttet ham til Ragnvald Mørejarls sønn Gange-Rolv. Det er ikke bevart noen levninger etter Rollo, men høsten 2010 skal forskere genteste to av hans etterkommere for å slå fast hvor han har sitt opphav.Rollo døde omkring 932 og ble etterfulgt av sin sønn og medregent Vilhelm Langsverd, som imidlertid ble myrdet i 942.
Rollos oldebarn, hertug Richard II av Normandie, tilbød kong Æthelred av England sin søster som hustru. Dette ekteskap dannet senere bakgrunnen for det krav som en senere etterkommer, Vilhelm Erobreren, reiste på den engelske trone. Han var blitt hertug av Normandie i 1035 og i 1066 inntok han England derfra.
For et og et halvt århundre etter den normanniske erobringen av England i 1066 var England og Normandie knyttet sammen over Den engelske kanal.
==== Tidlige regenter ====
Rollo, død cirka 932
Rollos sønn Vilhelm Langsverd, død 942
hans sønn Richard I av Normandie, født 933, død 996
hans sønn: Richard II av Normandie, død 1027
hans sønn: Richard III av Normandie, død 1027
hans yngre bror: Robert I av Normandie, død 1035
hans sønn: Vilhelm II av Normandie, Vilhelm Erobreren
=== Under Frankrike ===
Etter 1204 ble Normandie del av Frankrike, men ikke uomstridt. Senere kjempet Frankrike og England meget om området, inntil ca. 1450, da Frankrike slo England ut af området. (Kanaløyene var og er imidlertid fortsatt len under den engelske krone.)
Normandie hadde også en selvstendig lovgivning frem til den franske revolusjon.
I løpet av slaget om Normandie under den andre verdenskrig ble Normandie landingssted for invasjonen og frigjøringen av Frankrike og siden Europa fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Dette har blitt anerkjent som et vendepunkt i krigen i Vest-Europa.
Gjenoppbyggingen i departementet Calvados skjedde delvis med svensk bistand i form av «les suédoises», trehus i byggeelementer.
== Beskrivelse ==
Det kontinentale området som er under fransk overherredømme dekker 30 627 km² og danner overveiende andelen av Normandie og bortimot fem prosent av Frankrikes totale landområde. Normandie var tidligere delt i to regioner: Basse-Normandie (vest) og Haute-Normandie (øst). Kanaløyene (kalt Îles Anglo-Normandes på fransk) dekker 194 km² og består av to juridiske områder, Guernsey og Jersey, som begge er underlagt den britiske kronen.
Befolkningsandelen i Normandie består av rundt 3,45 millioner mennesker. Den kontinentale befolkningen på rundt 3,26 millioner utgjør rundt 5,5 prosent av Frankrikes totale befolkning (i 2005).
Basse-Normandie er et overveiende jordbruksområde med avl av kyr som den viktigste sektoren (skjønt med en nedgang fra 1970- og 1980-tallets høydepunkt). Bocage (småskogen) er et lappeteppe av mindre marker med høye hekker som er typisk for områdene i vest.
Haute-Normandie består av en høyere konsentrasjon av industri. Normandie er et område som framstiller betydelige mengder av sider (en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra eple), og produserer også Calvados, en destillert eplebrennevin. Andre aktiviteter av økonomisk betydning er meieriprodukter, lin (60 prosent av den franske produksjonen), hesteavl (inkludert to franske nasjonale avlsgårder), fisking, sjømat og turisme.
Normandie er også kjent for osten Camembert.
Regionen har også tre franske kjernekraftstasjoner.
== Bilder fra Normandie ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Normandie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Normandie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Normandie Héritage, kulturarven i Normandie (fransk)
The Norman Worlds, de normanniske verdener
Gallery of photos of Normandy, galleri av foto fra Normandie
New Normandy Commemorative Project Cauquigny, nye Normandies jubileumsprosjekt Cauquigny
Normandy official tourism board Arkivert 6. mars 2010 hos Wayback Machine., Normandies offisielle turistsenter
A History of Normandy, Normandies historie, – inneholder en nyttig liste og detaljer av de historiske herskerne i Normandie.
Western France Tourist Board, turistinformasjon for Normandie | Haute-Normandie var en region i Frankrike. Regionen besto av departementene Eure og Seine-Maritime. | 9,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%8Ele-de-France | 2023-02-04 | Île-de-France | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Tidligere provinser i Frankrike', 'Kategori:Île-de-France'] | Île-de-France er både en historisk provins og siden 1961 en av de franske administrative regionene. Den er med sine nesten 12 millioner innbyggere landets økonomiske og befolkningsmessige sentrum, og her ligger Frankrikes hovedstad Paris. Regionen består av de fire indre departementene Hauts-de-Seine, Paris, Seine-Saint-Denis og Val-de-Marne, samt de fire ytre departementene Val-d'Oise, Essonne, Seine-et-Marne og Yvelines.
Navnet betyr direkte oversatt «Frankrikes øy» og henspiller på hvordan området ligger omgitt som en øy av vannet i fire elver: Seine, Marne, Oise, og Beuvronne. Île-de-France ble som region opprettet i 1961. På folkemunne kalles området oftest Région Parisienne – «Paris-regionen».
Geografisk er Île-de-France en topografisk forsenkning rundt elven Seine der denne møtes av sideelven Marne. Nede i forsenkningen brer Paris og dens forsteder utover, og på slettelandet ligger byens tre hovedflyplasser.
| Île-de-France er både en historisk provins og siden 1961 en av de franske administrative regionene. Den er med sine nesten 12 millioner innbyggere landets økonomiske og befolkningsmessige sentrum, og her ligger Frankrikes hovedstad Paris. Regionen består av de fire indre departementene Hauts-de-Seine, Paris, Seine-Saint-Denis og Val-de-Marne, samt de fire ytre departementene Val-d'Oise, Essonne, Seine-et-Marne og Yvelines.
Navnet betyr direkte oversatt «Frankrikes øy» og henspiller på hvordan området ligger omgitt som en øy av vannet i fire elver: Seine, Marne, Oise, og Beuvronne. Île-de-France ble som region opprettet i 1961. På folkemunne kalles området oftest Région Parisienne – «Paris-regionen».
Geografisk er Île-de-France en topografisk forsenkning rundt elven Seine der denne møtes av sideelven Marne. Nede i forsenkningen brer Paris og dens forsteder utover, og på slettelandet ligger byens tre hovedflyplasser.
== Historie ==
Navnet Île-de-France er kjent siden 1387, som en videreutvikling av det eldre navnet Pays-de-France. Historisk har dette området vært direkte len under kongen, i motsetning til andre franske områder som i middelalderen var len under andre føydalherrer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Île-de-France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Île-de-France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Île-de-France er både en historisk provins og siden 1961 en av de franske administrative regionene. Den er med sine nesten 12 millioner innbyggere landets økonomiske og befolkningsmessige sentrum, og her ligger Frankrikes hovedstad Paris. | 9,217 |
null | 2023-02-04 | Limousin | null | null | null | Limousin er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Frankrike. | 9,218 |
null | 2023-02-04 | Isfjorden (bygd i Rauma) | null | null | null | | befolkning = | 9,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5ndalen | 2023-02-04 | Måndalen | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bosetninger i Rauma', 'Kategori:Daler i Møre og Romsdal', 'Kategori:Raumas geografi', 'Kategori:Sider med kart'] | Måndalen er ei bygd i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Bygda har om lag 900 innbyggere og er senteret på sørsiden av Romsdalsfjorden i kommunen.
Bygda omfatter Voll, Samset, Bruaset, Skare, Venås, Bø, Moen, Raknem, Skeide, Sæbø, Sauset, Oterholm, Søvika og Hovde. Sentrum i bygda ligger på Voll som har en frisørsalong, dagligvarebutikk med post, småbåthamn, kai med stupetårn, campingplass, badeplass og bensinstasjon. Hadde tidligere flere kolonialer et bakeri, kaffer, bank og postkontor.
| Måndalen er ei bygd i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Bygda har om lag 900 innbyggere og er senteret på sørsiden av Romsdalsfjorden i kommunen.
Bygda omfatter Voll, Samset, Bruaset, Skare, Venås, Bø, Moen, Raknem, Skeide, Sæbø, Sauset, Oterholm, Søvika og Hovde. Sentrum i bygda ligger på Voll som har en frisørsalong, dagligvarebutikk med post, småbåthamn, kai med stupetårn, campingplass, badeplass og bensinstasjon. Hadde tidligere flere kolonialer et bakeri, kaffer, bank og postkontor.
== Samfunn ==
I tillegg til tradisjonelt jordbruk har bygda lang tradisjon med konfeksjon og trevare. Mest kjent er Wenaas og Måndalen trevare.
Bygda har flere bygg- og anleggsfirma i tillegg til transportfirma. Investeringsselskapet Wenaasgruppen har sitt hovedkontor på Voll. Det er et av Norges største innafor hotelleiendom.
Tidligere hadde bygda en sportsfiskeredskapsindustri. De mest kjente produktene var Møre-Silda, Søvik-svivel og Oterlinen Record.
Bygda har en skole Måndalen skule med skoletrinna 1 - 10 og barnehage, aldersheim med 22 plasser, et bakeri og en frisørsalong, dagligvarebutikk med post, småbåthavn, kai med stupetårn, kafe, campingplass, badeplass og bensinstasjon.
Nede ved fjorden ligger Voll kyrkje, en trekirke fra 1896.
== Sport ==
Måndalen Idrettslag (MIL) har ei aktiv fotballgruppe. Laget spilte i 3. divisjon i sesongene 2007-2009.
Laget bygde i 2009 Måndalshallen som er en idrettshall med kunstgress.
For den som er tur/fjell-interesserte, er det mange muligheter for flotte turer både sommer og vinter.
Turgruppa i Måndalen idrettslag selger turorienteringskart på den lokale butikken(mai-oktober). Den viser kartreferanser til aktuelle fjellvann, fjelltopper og setrer. Stier er merket i kartet.
== Forsamlingslokaler: ==
- Måndalen ungdomshus – Råkjè,
- Måndalen bedehus,
- Idrettshuset (tidl. Go`bit`n kafe)
Måndalen har egen brannstasjon underlagt Rauma Brannvesen.
== Elver ==
Elva Måna renn gjennom bygda og ut i Vollabukta ved Måna camping. Den viktigste sideelva er Vemora. Det går laks både i Måna og til tider i nedereste del av Vemora.
Tørla vassverk er det lokale vassverket. Drikkevannet kommer fra Svartevatnet og inntaket er i elva Tørla. Det blir distribuert i nesten heile bygda inklusive Hovde og Søvika.
== Historie ==
Voll var en tidligere kommune. Fra 1837 var Voll del av Eid og Voll formannskapsdistrikt.
Herredsstyret (kommunestyret) i Eid og Voll vedtok 11. desember 1865 enstemming at kommunen skulle deles, slik at de to delene skulle bli egne herreder (kommuner). Men delingen ble endelig fastsatt først ved kongelig resolusjon 11. januar 1873, slik at Voll og Eid ble egne kommuner 1. januar 1874. Ved delingen hadde Voll 695 innbyggere og et areal på 260 km². 1. januar 1964 ble Voll slått sammen med Eid, Grytten, Hen og det meste av Veøy kommuner til den nye Rauma kommune. Ved sammenslåingen hadde Voll 1163 innbyggere.
Ved unionsoppløsningen i 1905 stemte alle for oppløsing av unionen med Sverige og 171 for at prins Carl skulle bli Noregs konge og 60 imot. Europavei 136 krysser bygda og i mai 1993 åpnet Måndalstunnelen den er 2 080 meter lang. 19. februar 2006 mistet fire ungdommer, to jenter og to gutter, livet i en kollisjon mellom en trailer og en personbil på Europavei 136 mellom Tresfjord og Daugstad i Møre og Romsdal. Alle ungdommen var tilhørerne Måndalen.
== Kjente personer ==
Bygda har fostret flere nasjonalt kjente personer:
Knut Samset (1879-1937), misjonær
Ingvald Raknem (1910-1980), professor
Oddgeir Bruaset (f. 1944), programleder (NRK)
Nils Harald Nikolaisen (f. 1949), programleder og redaktør
Lars Wenaas (f. 1951), hotelleier og investor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Måndalen vel | Måndalen er ei bygd i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Bygda har om lag 900 innbyggere og er senteret på sørsiden av Romsdalsfjorden i kommunen. | 9,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veblungsnes | 2023-02-04 | Veblungsnes | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Rauma', 'Kategori:Sider med kart'] | Veblungsnes (Rauma kommune, Møre og Romsdal) ligger innerst i Romsdalsfjorden ved utløpet av elva Rauma og var tidligere et viktig handelssted og trafikknutepunkt i indre Romsdal.
Grytten kirke på Veblungsnes er sognekirke for nedre del av Romsdalen med Åndalsnes. Det bor per 2014 rundt 400 personer på stedet som omfatter gard nr 1-5, som er naturlig å regne med til Veblungsnes, fra Grytten til Innholmen. Europavei 136, hovedveien mellom Dombås og Ålesund, går gjennom stedet.
| Veblungsnes (Rauma kommune, Møre og Romsdal) ligger innerst i Romsdalsfjorden ved utløpet av elva Rauma og var tidligere et viktig handelssted og trafikknutepunkt i indre Romsdal.
Grytten kirke på Veblungsnes er sognekirke for nedre del av Romsdalen med Åndalsnes. Det bor per 2014 rundt 400 personer på stedet som omfatter gard nr 1-5, som er naturlig å regne med til Veblungsnes, fra Grytten til Innholmen. Europavei 136, hovedveien mellom Dombås og Ålesund, går gjennom stedet.
== Historie ==
Gården Veblung tok navn etter en moreneåsrygg som lener seg mot et lite fjell lokalt kjent som Nuken, som igjen lener seg mot Setnesfjellet. Gårdsbrukere hadde på 1700-tallet sjøboder nede ved stranden, som senere ble konvertert til boliger, i tillegg til flere bosteder som ble oppført på vestsiden mot fjorden og på begge sider av kongeveien. Den første dokumenterte bruken av bygdenavnet er fra et dokument signert av Amtmannen i Romsdal med "Weblungsnesset 18. juni 1763 Niels Collin".
De skotske leiesoldatene som kom inn Romsdalsfjorden i 1612 gikk ifølge sagnet i land på nordsiden av fjorden og marsjerte rundt Isfjorden, i stedet for å gå i land på Veblungsnes. Skottene skal på denne måten ha blitt en dag forsinket og folk på nordsiden rodde over til Veblungsnes og varslet at landet var invadert. Gården Setnes ved Veblungsnes skal ha blitt plyndret av de skotske soldatene.
Strandstedet Veblungsnes vokste særlig da Romsdalsmarkedet ble flyttet dit fra Devold i 1820 (forslaget om å flytte markedet til Veblungsnes kom opp i 1707 da markedsbodene på Devold brant). Devold var ikke lenger egnet som marked fordi elven Rauma var blitt for grunn at større fartøy kunne gå helt opp til Devold. Veblungsnes var på 1800-tallet det største ladestedet i distriktet, og var blant annet vertskap for det store Romsdalsmarkedet. Veblungsnes var nærmeste havn for øvre Gudbrandsdal og varer fra Lesja jernverk ble skipet ut her.Etableringen av jernverket på Lesja i 1660 var en medvirkende grunn til at Veblungsnes vokste frem. Jernverket satte opp lagerhus på Neset og ansatte etterhvert egen gjestgiver. Frakten fra Lesja foregikk lenge bare på vinterføre. I 1710 ble det avholdt ting på Veblungsnes, og fra 1717 skal det vært gjestgiveri på stedet. I 1809 ble Onsums gjestgiveri etablert og dette regnes gjerne som opphavet til tettstedet. Veblungsnes fikk poståpneri i 1822 samtidig med Lesja og posten til Molde gikk fra da av gjennom Romsdalen i stedet for over Trondheim. Det er spor etter bosetning fra de tidligste tider. Veblungsnes ligger nederst i Romsdalen like ved Åndalsnes som er det nåværende sentrum i distriktet. Navnet «Veblungsnes» er trolig svært gammelt og kan komme av en fjellformasjon eller høyde på stedet. Verbet «vevle» og substantivet «vevl» (et mangletre) kan være opphav til stammen i navnet. Lokalt ble stedet lenge bare omtalt som «Nes» eller «Neset», muntlig aller helst «Næsa» som motstykke til «Næs», som var Åndalsnes.Stedet utviklet seg med vekst til 1940, da ble stedet sammen med Åndalsnes brukt som landgangshavn for britiske styrker som deltok i felttoget i Norge etter det tyske angrepet på Norge. Tyske fly bombet britiske skip på fjorden og selve stedet, og store deler av bebyggelsen brant ned. Etter krigen ble ikke stedet helt bygd opp igjen, og fikk aldri den betydning det hadde tidligere. Selv om større boligfelt kom i 1970, 1980 og 1990-årene, har utviklingen vært negativ med nedleggelse av skole, butikk og postkontor.
== Næringsliv ==
Bedrifter på stedet er blant annet Rauma Ullvarefabrikk, Veblungsnes Sandtak med ferdigbetong, HV11 på den gamle ekserserplassen Setnesmoen, Norgestribunen AS og Åndalsnes Vandrerhjem (tidligere Setnes Undomsherberge) på Setnes.
== Bilder ==
== Kjente personer fra Veblungsnes ==
Eli Rygg, barnebokforfatter, sanger og programleder i NRK
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
home.weblung.org Lokalhistorie for Veblungsnes
www.veblungsnes.no | Veblungsnes (Rauma kommune, Møre og Romsdal) ligger innerst i Romsdalsfjorden ved utløpet av elva Rauma og var tidligere et viktig handelssted og trafikknutepunkt i indre Romsdal. | 9,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lorraine | 2023-02-04 | Lorraine | ['Kategori:48°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Lorraine', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Lorraine (fransk uttale: [lɔʁɛn], tysk Lothringen) er en historisk provins og en tidligere administrativ region i det nordøstre Frankrike. Språklig og historisk er området et bufferområde mellom fransk og tysk språk og statlig innflytelse.
Regionen besto av departementene Meurthe-et-Moselle, Meuse, Moselle og Vosges. Regionen hadde i 2010 i overkant av 2,35 millioner innbyggere. Byen Metz var hovedstad. Regionene Alsace, Champagne-Ardenne og Lorraine ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Grand Est, et navn som også ble offisielt vedtatt.
| Lorraine (fransk uttale: [lɔʁɛn], tysk Lothringen) er en historisk provins og en tidligere administrativ region i det nordøstre Frankrike. Språklig og historisk er området et bufferområde mellom fransk og tysk språk og statlig innflytelse.
Regionen besto av departementene Meurthe-et-Moselle, Meuse, Moselle og Vosges. Regionen hadde i 2010 i overkant av 2,35 millioner innbyggere. Byen Metz var hovedstad. Regionene Alsace, Champagne-Ardenne og Lorraine ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Grand Est, et navn som også ble offisielt vedtatt.
== Geografi ==
Lorraine var den eneste regionen i Frankrike som har grense mot tre andre land; i nord grenset den mot Belgia, Luxembourg og Tyskland, i øst mot regionen Alsace, i sør mot Franche-Comté og i vest mot Champagne-Ardenne.
== Historie ==
843 etter keiser Ludwig Is død blir frankerriket ved traktaten i Verdun delt mellom keiserens sønner. Midtriket kommer med keiserverdigheten under Lothar I og får dermed det nye navnet Lotharii Regnun (Lotharingien). Det strekker seg fra Nederlandene over Burgund til keiserbyen Roma i Italia.
855 blir riket delt på nytt. Lothar II. får delen mellom Maas og Rhinen, nordsjøkysten og Besançon, eller Lotharingia. Innenfor dette riket oppstår langs Rhinen og Maas hertugdømmet Lothringen.
Under kong Heinrich I. blir hertugdømmet Lothringen som femte stamhertugdømme en del av Østfrankerriket (det senere Tyskland).
959 blir hertugdømmet inndelt i de to hertugdømmene Nieder- og Oberlothringen; bare Oberlothringen beholder navnet, det nordligere Niederlothringen blir i tiden som følger underlagt andre herskere og er idag del av det nåværende Luxembourg, Belgia, Nederland og Frankrike.
6. januar 1412 Jeanne d’Arc blir født i Lorraine.
1542 blir Lothringen tilknytning til det tysk-romerske riket løsnet gjennom traktaten i Nürnberg av hertug Anton den gode, som årene før hadde klart å forhindre at reformasjon spredte seg til Lothringen.
Som følge av den franske borgerkrigen, Fronde, på midten av 1600-tallet, blir Lothringen okkupert av Richelieu.
Ved freden i Westfalen i 1648 blir det uavklart og først ved freden i Vincennes i 1661 blir byen avstått til franskmennene.
Den tyskspråklige delen av Lothringen er på 1700-tallet slik som de tilgrensende tyske områdene utgangspunkt for utvandring til Øst-Europa. I Batsch-Sentiwan ble det frem til fordrivelsen av folketyskerne fra Jugoslavia etter annen verdenskrig talt en dialekt beslektet med lothringsk.
1871 blir de tyskspråklige områdene i det nordøstlige Lothringen og Metz sammen med Alsace erobret av Preussen og hennes forbundsfeller og innlemmet i det tyske riket. De blir til Reichsland Elsass-Lothringen.
1914–1918 i den «store krigen» (første verdenskrig) er Lothringen skueplass for fryktelige slag, bl.a. slaget ved Verdun.
1918 Etter den tapte krigen blir den nordøstlige delen av Lothringen i Versaillestraktaten avstått til Frankrike. Det franske språket blir deretter det eneste offisielle- og skolespråket for den overveiende tyskspråklige befolkningen.
1940 Etter den franske kapitulasjonen blir Lothringen tysk igjen.
1944–1945 Lothringen blir besatt av de vestallierte
1945 Lothringen blir med Elsass overført til Frankrike igjen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lorraine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lorraine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Lorraine (fransk uttale: , tysk Lothringen) er en historisk provins og en tidligere administrativ region i det nordøstre Frankrike. Språklig og historisk er området et bufferområde mellom fransk og tysk språk og statlig innflytelse. | 9,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Randers_Heen | 2023-02-04 | Arne Randers Heen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Medaljen for edel dåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Personer fra Rauma kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arne Randers Heen (født 4. april 1905 på Hen i Isfjorden, død 7. februar 1991 på Åndalsnes i Romsdal) var en norsk skredder, fjellklatrer og motstandsmann under andre verdenskrig. Han besteg 1 555 meter høye Romsdalshorn hele 233 ganger og fikk tilnavnet «Kongen av Romsdalshorn». Han var landets ledende fjellklatrer fra 1920-tallet til omkring 1960, men en outsider i forhold til miljøet i Norsk Tindeklub på Kolsås og Turtagrø.Hans mor Sofie Heen kom fra Isfjorden i Romsdal. Faren var ingeniøren Gunnar Randers (1877–1963) som også var far til Gunnar Randers. Kristofer Randers var en slektning. Heen vokste opp i Isfjorden og bodde senere på Åndalsnes der han arbeidet som skredder. Moren Sofie arbeidet en tid som stuepike i Ålesund og ble der kjent med ingeniøren Gunnar Randers som arbeidet gjennoppbygging av byen etter brannen i 1904. Sofie Heen var også skredder og sydde blant annet til nordlandshandlere. Arne Randers Heen gikk på gymnas (latinartium) i Volda.Han var gift med Bodil Roland (1917–2007), også hun en ivrig tindebestiger. Isfjorden blir kalt «konfeksjonens vugge» i Norge og Heen lærte seg tidlig skredderfaget. Senere deltok han i den årlige Nordlandshandelen til Lofoten, der skreddere fra Romsdal solgte sko og klær til fiskere .
| Arne Randers Heen (født 4. april 1905 på Hen i Isfjorden, død 7. februar 1991 på Åndalsnes i Romsdal) var en norsk skredder, fjellklatrer og motstandsmann under andre verdenskrig. Han besteg 1 555 meter høye Romsdalshorn hele 233 ganger og fikk tilnavnet «Kongen av Romsdalshorn». Han var landets ledende fjellklatrer fra 1920-tallet til omkring 1960, men en outsider i forhold til miljøet i Norsk Tindeklub på Kolsås og Turtagrø.Hans mor Sofie Heen kom fra Isfjorden i Romsdal. Faren var ingeniøren Gunnar Randers (1877–1963) som også var far til Gunnar Randers. Kristofer Randers var en slektning. Heen vokste opp i Isfjorden og bodde senere på Åndalsnes der han arbeidet som skredder. Moren Sofie arbeidet en tid som stuepike i Ålesund og ble der kjent med ingeniøren Gunnar Randers som arbeidet gjennoppbygging av byen etter brannen i 1904. Sofie Heen var også skredder og sydde blant annet til nordlandshandlere. Arne Randers Heen gikk på gymnas (latinartium) i Volda.Han var gift med Bodil Roland (1917–2007), også hun en ivrig tindebestiger. Isfjorden blir kalt «konfeksjonens vugge» i Norge og Heen lærte seg tidlig skredderfaget. Senere deltok han i den årlige Nordlandshandelen til Lofoten, der skreddere fra Romsdal solgte sko og klær til fiskere .
== Andre verdenskrig ==
Heen og andre nordlandsfarere var i Lofoten under invasjonen 9. april. Da han kom hjem var huset nedbrent etter bombingen og av isøksen forært av Carl Hall var bare metallet uskadet. Under krigen var Heen aktiv i heimefronten. På eget initiativ laget han kart over tyske militære anlegg i Romsdalen og da han fikk kontakt med motstandsbevegelsen ble det overlevert til rette vedkommende. Heen fikk usynlig blekk slik at han kunne sende beskjeder kamuflert i annen korrespondanse. Han tok også bilder av de tyske anleggene. Blant annet fotograferte han fra toppen av Romsdalshorn og i London ble de imponert over det de antok var flyfoto. Heen hjalp rømte russiske fanger å holde seg i skjul og senere komme seg over fjellet til Valldal der de ble skjult av lokalbefolkningen til krigen var over. Heen hjalp også Sven Sømme, som var på flukt, over fjellet til Eikesdalen og der Sømme tok seg videre til Sverige. Våren 1944 var Heen arrestert i fire uker fordi han hadde hatt kontakt med en rømt polsk fange. Han fikk opplæring i våpenbruk og sabotasje, og lagret en del utstyr. Heen bisto også Joachim Rønneberg og de andre som lå i dekning i Tafjordfjella med mat og andre forsyninger.Etter frigjøringen 8. mai var han sjef for hjemmestyrkene på Åndalsnes og omegn. Heen ville bidra til forbrødring 3. juni og inviterte personer fra alle nasjoner som var representert på Åndalsnes den dagen (Frankrike, Polen, Tsjekkoslovakia, Belgia, Nederland, Italia, Sovjetunionen, Østerrike og Tyskland) til fjelltur. De tyske soldatene gikk i uniform og en av dem noterte i boken på toppen av Romsdalshorn: «Mögen sich Nationen Europas in Zukunft genau so friedlich zusammenfinden wie wir bei dieser Bergtour.» (Måtte alle de europeiske nasjonene i fremtiden leve i fred akkurat som vi på denne fjellturen.)
=== Harry Wood ===
På Åndalsnes arbeidet kartingeniøren Harry Wood fra Estland for Organisation Todts hovedkontor. Wood stjal detaljerte kart og 130 foto over tyske befestninger mellom Stad og Trondheim, og Heen formidlet dette til XU. XU tvilte på om kartene var ekte og om Wood kunne være dobbeltagent. John M. Turner tvilte på om materialet fra Wood var ekte og om han var til å stole på. Wood var redd for hva som ville skje med ham når krigen var over og ville komme seg til Sverige eller et alliert land og bestemte seg i 1944 for å skifte side. Etterretningsmateriellet byttet Wood mot hjelp til å flykte til Sverige. Med hjelp fra Heen og kurerer kom han seg over til Sverige. Mistanken mot Wood hadde ikke gitt seg og britiske etterretning vurderte å likvidere ham i Stockholm for sikkerhets skyld. Dersom Wood virkelig var dobbeltagent ville Heen og andre motstandsfolk i området være i livsfare. Heen ble advart, men trodde ikke noe på advarslene. Wood hadde gitt sin private dagbok til Heen før han flyktet til Sverige og dagboken viste at Wood hadde arbeidet for tyskerne mens Sovjetunionen okkuperte landet på begynnelsen av krigen. Materiellet fra Wood beskrives som et kupp og en sensasjon for etterretningen. Fra Wood fikk XU blant annet detaljert kart over flyplassen på Gossa med omliggende befestninger.
== Tindebestiger ==
Heen begynte å klatre på slutten av 1920-årene. Han ble spesielt kjent for sine vinterbestigninger av blant annet Romsdalshorn (1930), Juratind, Kongen og Store Vengetind (1931), Bispen (1932), Kvanndalstind (sammen med Torbjørn Krohn, 1933) og Lille Vengetind (1933). Påsken 1956 gikk han sammen med Alf Bækkelund og Bjarne Ugelvik til topps på Store Styggedalstind. Trolig hadde han i sin tid flere førstebestigninger vinterstid enn noen annen i Norge.Han klatret i 1931 som den første opp til Trolltindene fra selve Romsdalen («Fivaruta» sammen med fetteren Eirik Heen, Fivaruta går til høyre for selve Trollveggen sett fra dalbunnen). Sammen med Ralph Høibakk klatret han som den første opp «Trollryggen» i 1958 (ved Trollveggen). Trollryggen er den lengste (78 taulengder og over 3000 meter klatring), bratteste og vanskeligste av de tre store pilarene i Romsdalen, og er trolig en av de lengste klatrerutene i Europa. I 1958 var det også den klart vanskeligste klatringen som var gjennomført i Romsdalen. Klatringen ble utført med enkelt klatreutstyr og en overnatting. Han hadde 233 bestigninger av Romsdalshorn i perioden 1928–1985, siste gang da han var 80 år gammel. På grunn av dette fikk han tilnavnet «Kongen av Romsdalshornet». Mange av turene til toppen av «Hornet» var som fører for turister. På toppen av Romsdalshorn bygde han en steinhytte. Han gikk i 1964 den første ruten fra Romsdalen til Breitinden.Arne Randers Heen var også på Svalbard, Grønland, i Alpene, og i Himalaya, der han rekognoserte Tirich Mir (med Arne Næss i 1949). Heen tålte ikke de store høydene særlig godt. Han var opptatt som medlem i Norsk Tindeklub. Heen var med på flere førstebestigninger. Andrebestiger av Reka i Vesterålen (1930).
I 1939 ble Heen tildelt Medaljen for edel dåd for å ha reddet en fjellklatrer som satt fast i fjellet Dronninga.Han ble aldri skadet på sine mange turer.
== Arne Randers Heen sine samlingar ==
I 1990 åpnet Norsk Tindemuseum – Arne Randers Heen sine samlingar på Åndalsnes, her er også en samling krigsminner. Museet er en stiftelse og utgjør, sammen med selve huset, en gave fra Arne og Bodil. Museet var kombinert museum og bolighus for familien Heen. Etter Arne Randers Heens død i 1991, bodde fortsatte Bodil i huset, hun døde i 2007.
I 2007 besluttet styret for Norsk Tindemuseum å selge museumsbygget. Salget ble godkjent av Stiftelsetilsynet og huset ble omgjort til barnehage. Samlingens skjebne var uviss noen år . Den 13. mai 2016 åpnet Norsk Tindemuseum en helt ny og moderne utstilling i Norsk Tindesenter i sentrum av Åndalsnes .
== Priser og utmerkelser ==
1963 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnemedalje
1973: Kongens fortjenstmedalje i gull som «fjellkonsulent».
Æresmedlem i Norsk Tindeklub
1980: Rauma kommunes kulturpris
1990: Sparebanken Møres ærespris
== Skribent ==
Heen var skribent og bidrog blant annet med
Romsdalshorn (historikk), Norsk Tindeklub, bok 6, 1933
Nyklatring i Romsdalen i de siste femten år, artikkel i Norsk Tindeklub, bok 7, 1948.
Fører for fjellklatringer i Romsdalen, Norsk Tindeklub, 1949
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gjelstenli, Iver (1988). Arne Randers Heen. Oslo: Samlaget. ISBN 8252132723.
Bryhn, R. og Tvedt, K. A. (hovedred.) Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990
Grimeland, G. Vor sport. Klatring i Norge 1900–2000 (hovedoppgave ved Norges idrettshøgskole), 2000
Goksøyr, Matti. Arne Randers Heen. I Norsk biografisk leksikon. 2009.
Nebell, Anne Grete og Bjarte Bø (1999). Klatring i Romsdal. Sogge fjellsport. | Arne Randers Heen (født 4. april 1905 på Hen i Isfjorden, død 7. | 9,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Pas-de-Calais | 2023-02-04 | Nord-Pas-de-Calais | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Nord-Pas-de-Calais', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Nord-Pas-de-Calais var en administrativ region i Nord-Frankrike. Regionen besto av departementene Nord og Pas-de-Calais.
Regionsentret Lille er et senter for fransk kullindustri, og regionen slet på 1980- og 1990-tallet med fraflytting og store økonomiske problemer. Dagens næringsliv sentrerer rundt industri, havnevirksomhet og handel knyttet til ferje- og tunneltrafikken over Den engelske kanal.Regionene Nord-Pas-de-Calais og Picardie ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Nord-Pas-de-Calais-Picardie. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Hauts-de-France, et navn som også ble vedtatt.
| Nord-Pas-de-Calais var en administrativ region i Nord-Frankrike. Regionen besto av departementene Nord og Pas-de-Calais.
Regionsentret Lille er et senter for fransk kullindustri, og regionen slet på 1980- og 1990-tallet med fraflytting og store økonomiske problemer. Dagens næringsliv sentrerer rundt industri, havnevirksomhet og handel knyttet til ferje- og tunneltrafikken over Den engelske kanal.Regionene Nord-Pas-de-Calais og Picardie ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Nord-Pas-de-Calais-Picardie. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Hauts-de-France, et navn som også ble vedtatt.
== Byer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nord-Pas-de-Calais – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nord-Pas-de-Calais – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Nord-Pas-de-Calais var en administrativ region i Nord-Frankrike. Regionen besto av departementene Nord og Pas-de-Calais. | 9,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Poitou-Charentes | 2023-02-04 | Poitou-Charentes | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Poitou-Charentes', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Poitou-Charentes er en tidligere administrativ region i det vestlige Frankrike. Hovedby var Poitiers. Regionen besto av departementene Charente, Charente-Maritime, Deux-Sèvres og Vienne.
I regionen lå den eldgamle byen og regionhovedstaden Poitiers, samt havnebyen La Rochelle som var et viktig senter for fransk fiskeri og saltproduksjon i middelalderen. Regionen hadde i 2010 i underkant av 1,8 millioner innbyggere.Regionene Aquitaine, Limousin og Poitou-Charentes ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Nouvelle-Aquitaine, et regionnavnet som også ble offisielt vedatatt.
| Poitou-Charentes er en tidligere administrativ region i det vestlige Frankrike. Hovedby var Poitiers. Regionen besto av departementene Charente, Charente-Maritime, Deux-Sèvres og Vienne.
I regionen lå den eldgamle byen og regionhovedstaden Poitiers, samt havnebyen La Rochelle som var et viktig senter for fransk fiskeri og saltproduksjon i middelalderen. Regionen hadde i 2010 i underkant av 1,8 millioner innbyggere.Regionene Aquitaine, Limousin og Poitou-Charentes ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Nouvelle-Aquitaine, et regionnavnet som også ble offisielt vedatatt.
== Geografi ==
Poitou-Charentes ligger vest i Frankrike, med kystlinje mot Biscayabukta. I nord grenser regionen mot Pays de la Loire, i øst mot Centre og Limousin og i sør mot Aquitaine.
== Økonomi ==
Et kjent produkt fra området er Cognac, ved kysten foregår produksjon av østers. Tjenesteyting og turisme er også viktige næringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Poitou-Charentes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Poitou-Charentes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Poitou-Charentes er en tidligere administrativ region i det vestlige Frankrike. Hovedby var Poitiers. | 9,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpene | 2023-02-04 | Alpene | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alpene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
| Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
== Avgrensning og geografi ==
Alpenes vanligste definisjoner tar utgangspunkt i geologien og topografien:
Geologisk er Alpene kjennetegnet ved bergarter som i større eller mindre grad har gjennomgått en metamorfose under orogenesen (fjelldannelsen).
Topografisk er Alpene kjennetegnet ved større høyder og et brattere relieff enn de omkringliggende landskapene.Alpenes begrensning er imidlertid ikke skarp, siden de mange steder uten entydig skille går over i åslandskap. Derfor kan grensene for Alpene trekkes på noe forskjellige måter.
=== Tilstøtende landskap ===
Den beste måten å avgrense Alpene på er kanskje ved å vise til de tilstøtende landskapene. Skillelinjene er sjelden skarpe, men ofte mer eller mindre vilkårlig definert:
Helt i syd går De liguriske Alpene over i De liguriske Appenninene, slik at Appenninene kan ses på som en fortsettelse av Alpene. Grensen trekkes vanligvis ved Cadibonapasset mellom Mondovi og Savona, som er det laveste punktet (459 moh.) i Alpe/Appennin-kammen.
De sydvestlige Alpenes østgrense og de sentrale Alpenes sydgrense mot den om lag 200 moh. høye Posletta er relativt skarp, og går omtrent langs (dvs. umiddelbart vest/nord for) linjen Cuneo–Pinerolo–Ivrea–Verbania–Como–Bergamo–Brescia–Verona–Vittorio Veneto–Gemona.
De sydvestlige Alpenes vestgrense er mindre tydelig, siden Alpene her erstattes av et åslandskap mot Rhônedalen. Kalksteinsfjellene i Provence regnes f.eks. ikke til Alpene, uten at man kan trekke et skarpt skille.
I nordvest skilles Alpene gjennom Rhône, Genèvesjøen og Sveits' Mittelland fra Jurafjellene. Grensen mellom Mittelland og Alpene er imidlertid flytende.
I nord går Alpene over i For-Alpene, som er et 400–600 moh. høyt bakkelandskap uten skarpt skille mot Alpene. Grensen trekkes her noe syd for linjen Lindau–Füssen–Bad Tölz–Salzburg–Steyr–St. Pölten.
I sydøst danner de såkalte Dinariske alper fortsettelsen av Alpene. Grensen trekkes vanligvis fra Gorizia i Italia via de slovenske byene Ajdovšcina, Postojna og Vrhnika til Ljubljana.
Helt i øst kan Karpatene ses på som Alpenes fortsettelse østover (via Leithafjellene). Det såkalte Wiener Becken («Wien-bekkenet») med Donau utgjør her imidlertid en forholdsvis klar grense.Det forekommer også strengere og videre definisjoner enn den ovennevnte avgrensningen:
Ifølge den strengeste definisjonen omfatter Alpene bare slike områder som ikke forekommer i andre landskap i nærheten, nemlig bare selve høyfjellet (dvs. den alpine og nivale høyderegionen over tregrensen).
Ifølge videre definisjoner kan også regioner regnes til Alpene som direkte eller indirekte påvirkes eller har blitt påvirket av Alpenes høyfjell. I så fall går grensen omtrent langs elvene Po i syd, Rhône i vest og Donau i nord. Påvirkningene innenfor dette området kan være geologiske (sedimenter som stammer fra Alpene), geomorfologiske (morener fra Alpenes istidsbreer), hydrologiske (vannføringen i elvene bestemmes av nedbøren i Alpene) og/eller klimatiske (f.eks. fønvind).I tillegg til slike naturgeografiske definisjoner opererer myndighetene i alpelandene og EU med økonomiske/politiske definisjoner på Alperommet. Det som står sentralt i slike definisjoner er vanligvis kompensasjonen for de økonomiske ulempene ved å utøve landbruk eller annen næring i et fjellandskap. Den vanligste definisjonen (som f.eks. brukes i Alpekonvensjonen) er nesten sammenfallende med den naturgeografiske, bare at grensen trekkes ved kommune- eller kretsgrenser. Dermed blir Alpene noe større, siden definisjonen også omfatter det ikke-alpine arealet av kommuner med andel i Alpene.
=== Stater i Alpene ===
Avhengig av definisjonen har sju eller åtte land andel i Alpene:
I tillegg regnes av og til Monaco til Alpene. Landet ligger utenfor Alpene i egentlig forstand, men er delaktig i bakkelandskapet som danner fortsettelsen av De maritime Alpene. Monaco er også det åttende landet som har undertegnet Alpekonvensjonen.
=== Statsgrenser i Alpene ===
I dag følger statsgrensene i store trekk Alpenes hovedkam eller andre alpine fjellkjeder. Således er Alpenes hovedkam stort sett sammenfallende med Italias vestgrense mot Frankrike resp. nordgrense mot Sveits og Østerrike, men flere unntak forekommer, hvorav den sveitsiske kantonen Ticino er det største. Grensen mellom Frankrike og Sveits går gjennom Chablais. Grensen mellom Sveits og Østerrike følger kammene til Rätikon og Silvretta. Også grensen mellom Østerrike og Tyskland ligger delvis på fjellkammer, nemlig til hhv. Allgäu-Alpene, Wetterstein og Berchtesgaden-Alpene. Til slutt følger grensen mellom Østerrike og Slovenia Karavankene, mens grensen mellom Italia og Slovenia ligger på De juliske Alpene.
Det har ikke alltid vært slik at Alpenes hovedkam utgjorde en statsgrense. Dagens situasjon er i et historisk perspektiv nokså ung (se under). Fra den tidlige middelalderen til midten av 1800-tallet eksisterte det en rekke passtater, som kontrollerte sammenhengende territorier på begge sider av Alpenes hovedkam. De største av disse var Savoie, Det sveitsiske edsforbund, Graubünden og Tirol. I disse statene var ikke Alpenes hovedkam noe skille, men passene dens var tvert imot passtatenes livsårer. Med unntak av Sveits ble passtatene ofret i de europeiske stormaktenes kamp om å opprette territorialstater. Disse var ikke interessert i de kulturhistoriske enhetene, men i formålstjenlige grenselinjer. Den siste grensejusteringen i så måte skjedde i 1920, da Østerrike måtte avstå de sydlige delene av Tirol (Syd-Tirol og Trentino) til Italia.
=== Byer i Alpene ===
De største byene som ligger i Alpene, er
Grenoble (158 000 innbyggere, mer enn 400 000 i byregionen, dvs. inkl. forsteder; Rhône-Alpes, Frankrike),
Innsbruck (118 000 innbyggere, ca. 250 000 inkl. forsteder; Tirol, Østerrike),
Trento (112 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Trentino, Italia),
Bolzano (101 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Syd-Tirol, Italia).I tillegg kommer flere storbyer som grenser til Alpene, og som ifølge noen definisjoner ligger innenfor, ifølge andre definisjoner utenfor Alpene. De største av disse er:
Graz (253 000 innbyggere, 320 000 inkl. forsteder; Steiermark, Østerrike),
Brescia (190 000 innbyggere, 400 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
Genève (186 000 innbyggere, 780 000 inkl. forsteder; Genève, Sveits),
Salzburg (150 000 innbyggere, 300 000 inkl. forsteder; Salzburg, Østerrike).Videre ligger tre millionbyer i umiddelbar nærhet av Alpene:
Wien (1 680 000 innbyggere, 2 300 000 inkl. forsteder; Østerrike),
Milano (1 304 000 innbyggere, 7 500 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
München (1 295 000 innbyggere, 3 000 000 inkl. forsteder; Bayern, Tyskland).Også disse storbyene og deres byregioner påvirker Alpene i stor grad på grunn av bl.a. helgeturisme, arbeidspendling, ferieleiligheter og energi- og vannbehovet.
=== Elver, innsjøer og vannskiller ===
Flere av de store sentraleuropeiske elvene får vann fra Alpene. Avløpet fra Alpene summerer seg til rundt 216 km³ per år. Dette vannet fordeler seg på de følgende tilsigsfeltene:
Donau (og dermed Svartehavet) mottar 73 km³ per år fra Alpene. De viktigste bielvene er Inn, Drau (Drava), Mur, Salzach og Enns.
Rhône (Middelhavet) mottar 49 km³ per år. Viktigste bielver: Isère og Durance.
Po (Adriaterhavet) mottar 39 km³ per år. Viktigste bielver: Adda, Ticino og Dora Baltea.
Flere mindre elver som drenerer til Adriaterhavet, mottar til sammen 31 km³ per år. De viktigste er Adige (Etsch) og Piave.
Rhinen (Nordsjøen) mottar 24 km³ per år. Viktigste bielver: Reuss og Aare.De viktige vannskillene følger i store trekk Alpenes hovedkam, nemlig i vest mellom Rhône og Po; fra Witenwasserenstock til Piz Lunghin mellom Rhinen og Po (Det europeiske hovedvannskillet); så mellom Inn og Adige. I de østlige Øst-Alpene blir vannskillene mer kompliserte og følger ikke alltid hovedkammene.
Felles for elvene i Alpene er at de har store årstidsforskjeller i vannføringen med et vinterminimum. Maksimumet ligger på våren (snøsmelting) og/eller sommeren (smeltevann fra isbreer). På grunn av brattheten og hastigheten er vannet rikt på oksygen og leire eller sand, men fattig på næring. De fleste elvene har blitt påvirket gjennom reguleringer eller kraftverk, slik at under 10 % av vassdragene kan betegnes som naturlige – derav en eneste på Alpenes nordside (Lech).
Alpenes største innsjøer ligger ved eller i Alperanden:
Alle disse sjøene er avlange og dype og ligner i formen på fjorder. Denne likheten er ikke tilfeldig, men skyldes dannelsen gjennom istidens bretunger, som grov dype og trange daler der de forlot Alpene. Etter istiden ble dalene fylt med vann. Bortsett fra disse om lag 40 store alperandsjøene forekommer flere tusen høyfjellsinnsjøer, som er mye mindre, stort sett veldig grunne og ligger i større høyder. Også disse går tilbake på istiden, men i andre beliggenheter (i botner, ved pass eller endemorener o.l.), der isbreene hadde mindre kraft. Samtlige alpesjøene er næringsfattige og har klart og kaldt vann.
Alpesjøene har vært uten eller av marginal betydning for alpebefolkningen (til dels noe fiske). Derimot har mange av innsjøene blitt viktige for turismen. De store alperandsjøene har blitt attraktive for brettseiling og til dels seiling. Mange av de mindre høyfjellssjøene er yndete turmål for sommerturister, til dels med turisthytter.
Alpene er viktig som drikkevannsreservoar for flere europeiske storbyer (deriblant Wien og Torino). Også Alpenes største kunstige innsjø, Lac de Serre-Ponçon (46 km²) i Durancedalen, er anlagt med tanke på å levere vannings- og drikkevann.
=== Isbreer ===
Nest etter Island og Norge har Alpene Europas største isbreer. De største av disse er:
Størrelsen har sunket drastisk siden midten av 1800-tallet bl.a. grunnet global oppvarming: Arealet som er dekket av isbreer i Alpene, har blitt halvert fra 1850 til 2000. Noen av de ovennevnte tallene kan derfor allerede være foreldet.
=== De høyeste fjellene i Alpene etter primærfaktor ===
Tabellen viser de ti fjellene i Alpene med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i Øst-Alpene, mens fire ligger i Vest-Alpene.
=== Toppgalleri ===
Et lite utvalg av kjente alpetopper:
== Fjellkjeder og inndeling ==
Alpene kan inndeles på mange måter, avhengig av om kriteriene som legges til grunn er geologiske, geomorfologiske, klimatologiske, historiske, politiske eller alpinistiske. Det fins m.a.o. ikke noen anerkjent «riktig» inndeling, men ulike inndelinger med ulike formål.
=== Grovinndeling (Vest- og Øst-Alpene m.m.) ===
En veldig utbredt grovinndeling deler Alpene i to områder, Vest-Alpene og Øst-Alpene. Skillelinjen trekkes vanligvis fra Bodensjøen langs Rhinen (via Vaduz og Chur til Tamins, derfra langs Hinterrhein til Splügen), Splügenpasset og Valchiavenna til Comosjøen. Geologisk sett kan denne inndelingen rettferdiggjøres ved at de østalpine fjelldekkene (se under) slutter noen kilometer øst for denne linjen. At denne inndelingen likevel er nokså vilkårlig, blir også tydelig når man ser at Italia og Frankrike ofte opererer med en avvikende tredeling i stedet.Øst-Alpene deles på sin side i tre langsgående områder: De nordlige Kalk-Alper, Sentral-Alpene og De sydlige Kalk-Alper. Denne inndelingen er nokså akseptert, siden den i grove trekk er sammenfallende med viktige geologiske, geomorfologiske og økologiske skillelinjer.
Vest-Alpene deles likeledes av og til i tre områder: I nord, nordvest og vest ligger også her et belte der kalkstein dominerer (se De vestlige Kalk-Alpene). Syd for de østlige Vest-Alpene og øst for de (syd)vestlige Vest-Alpene ligger en gneissone, som tilsvarer Sentral-Alpene i Øst-Alpene. Mellom disse to områdene finner man et usammenhengende bånd med varisciske dypbergarter, som mangler i Øst-Alpene. Vest-Alpene syd for Mont Blanc betegnes ofte som Sydvest-Alpene.«Nord-» og «Syd-Alpene» er derimot ikke noen entydige begreper. Klimatisk og biogeografisk kan de nordlige Alpene betraktes som en enhet. Den utgjøres i så fall av en stripe langs Alpenes nordside, som strekker seg fra Genèvesjøen i vest til Wien i øst. I geologien brukes sydalpin om en tektonisk enhet som er tydelig avgrenset fra resten av Alpene (se under, geologisk inndeling). Mesteparten av dette området hører geografisk til De sydlige kalkalper (og dermed ifølge ovennevnte definisjon til Øst-Alpene).
=== Fininndelingen i fjellkjeder ===
Alpenes delgrupper omtales ofte som navngitte fjellkjeder. Selv om mange av disse navnene er kjente, er ikke definisjonene naturgitte eller entydige. Bern-Alpene betegner f.eks. både en fjellkjede og en politisk avgrensning. Den førstnevnte (vanlig alpinistisk definisjon) ligger i kantonene Wallis og Bern, den sistnevnte (offisiell sveitisisk definisjon) omfatter derimot bare andelen som ligger i Bern. Zillertal-Alpene er en fjellkjede som er velkjent blant alpinister; men mens grensen mot Stubai-Alpene i vest og Dolomittene i syd er godt begrunnet gjennom brede daler, er avgrensningen mot Tux-, Kitzbühel-Alpene og Hohe Tauern i høyeste grad vilkårlig.
Navnene på fjellkjedene er nokså nye, og har stort sett oppstått i løpet av de siste hundre år. Før den tid var det få fjellkjeder som hadde egne navn, siden det vanligvis var dalførene som utgjorde folks fokus, ikke høyfjellet. Benevnelsen av fjellkjeder gjenspeiler altså til en viss grad overgangen fra et beboer- til et turistperspektiv på Alperommet, der dalene så å si bare fungerer som skillelinjer.
Når det gjelder Øst-Alpene, har de tysktalende alpeforeningene blitt enige om en noenlunde anerkjent inndeling i fjellkjeder (se under De nordlige, sydlige Kalk- og Sentral-Alpene). I Vest-Alpene er benevnelsene noe mer flytende (se under Vest-Alpene).
== Dannelse og geologi ==
Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet fjellfolding, men også overskyvningen av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent foldefjell, men et «dekkefjell». I tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende tektoniske, sedimentologiske og mineralogiske forhold og et høyt geologisk mangfold.
=== Alpenes orogenese ===
Alpenes fjelldannelse (orogenese) var en del av den såkalte alpine fjellkjedefoldingen. Den begynte med en langvarig ansamling av marine sedimenter: Gjennom at den afrikanske og den europeiske plate drev fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte Tethyshavet bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: helvetikum, penninikum, østalpin og sydalpin). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100 millioner år (i trias, jura og kritt).
For 100 millioner år siden (i krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved Det franske sentralmassiv, Vogesene, Schwarzwald og Böhmerwald, noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og paleogenperioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.
For 20 millioner år siden (i begynnelsen av neogen) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120 km. I tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker. De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest metamorfose (stor andel av bl.a. gneis og skifer) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av sedimentære bergarter er bevart, slik som flysch og kalkstein). Gjennom en dreiebevegelse av den adriatiske plate oppstod den periadriatiske sømmen, en forkastning som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.
Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den varisciske (ca. 400–300 millioner år siden) eller den kaledonske fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter (granitt og gneis, delvis med kullfløtser). De respektive fjellmassivene er Mercantour-, Pelvoux-, Belledone-, Aiguilles Rouges-, Mont Blanc-, Tavetsch-, Gotthard- og Aaregruppa.
Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der erosjonens nedbrytende effekt var sterkere enn tektonikkens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte vinduer. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. Mont Blanc av varisciske bergarter, mens Tauern ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.
Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt molasse. I senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som konglomerater kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.
Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.
=== Geologisk inndeling ===
De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:
Helvetikum ligger i dagen i store deler av Sveits (latin Helvetia).
Penninikum utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk Alpi Pennine for Wallis-Alpene).
Østalpin ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
Sydalpin ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.
Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske forkastningen danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste jordskjelv i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte Ivrea-sonen, kommer f.eks. bergarter fra den nedre jordskorpen frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.
Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.
Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. Chablais (samt de nordvestlige delene av Bern-Alpene) er det største av disse. I tillegg kommer en rekke mindre såkalte klipper (Stanserhorn, Buochserhorn, Mythen m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.
Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen geologiske vinduer i Øst-Alpene (Tauern-vinduet, Unterengadin-vinduet, tre mindre vinduer i Silvretta og Rätikon samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved Wechselpasset). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. flysch). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner De nordlige kalkalper, mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av Sentral-Alpene.
For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte Dent Blanche-dekken omfatter bl.a. Matterhorn.
Noen steder har magmatiske bergarter (plutonitter) trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i Adamello, Val Bregaglia, nord for Brixen og vest for Maribor.
De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som Jurafjellene, og hører derfor tektonisk sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel geomorfologisk til Alpene. Også de geologiske grensene til både Appenninene og De dinariske alper er forskjellig fra de respektive geografiske grensene: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til Genova, dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved Cadibonapasset. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av Belluno.
=== Istidene ===
Alpene opplevde en rekke istider, der fjellene var dekket av en sammenhengende isbre. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her Biber- (for rundt to millioner år siden), Donau- (770–680 tusen år siden), Günz- (640–540 tusen år siden), Haslach- (500–400 tusen år siden), Mindel- (480–370 tusen år siden), Riß- (230–130 tusen år siden) og Würm-istiden (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom glasial erosjon, dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte fjellpassene skyldes isbreene: Såkalte transfluenspass oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden.
Dalene som isbreene etterlot seg, var U-daler, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte hengende daler: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn.
=== Holocen ===
Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. Frostforvitring sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.
Flytende vann grov på sin side ut V-daler i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod fosser, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale gjel ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.
Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at stein, grus, sand og delvis leire kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene (Durance, Isère, Rhône, Rhinen, Inn, Salzach, Enns, Adda, Adige, Rienz, Drau, Mur) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700 meter i Unterinntal. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige myrer og sumpskogsmark.
Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner kubikkmeters volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.
Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.
=== Jordsmonn ===
På grunn av den korte vegetasjonsperioden i høyfjellet foregår de jordsmonnsdannende prosessene veldig sakte i Alpene. Dette resulterer i at råjordtyper med mindre enn 2 cm humus (syrosem) er veldig vanlige i de høye regionene. Den videre utviklingen av jordsmonnet er avhengig av utgangsbergartene:
På kalkbunn oppstår rendzina (uten B-horisont, og med en få centimeter opptil én meter tykk A-horisont bestående av mold). Denne kan under gunstige vilkår videreutvikle seg til brunjord.
På silikatisk bunn heter det første stadiet ranker (uten B-horisont, ofte med råhumus som A-horisont), som også vanligvis etterfølges av brunjord. Ved tilstrekkelig nedbør – og/eller under barskog (dvs. i den subalpine høyderegionen) – vil denne videreutvikle seg til podsol.
Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I fuktige områder uansett høyde utvikles gley. I dalbunnene, der det tidligere vokste flommarksskoger, finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive landbruket.
Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter jordpyramider. Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede jordarter med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i morener). I Alpene finner man jordpyramider i bl.a. Euseigne (Valais) og Serfaus (Tirol). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på Ritten (Syd-Tirol).
=== Geomorfologisk inndeling ===
Alpenes geomorfologiske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens geologiske inndeling. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon.
Kalksteinsfjellene i bl.a. De nordlige og sydlige Kalk-Alpene og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I helvetikum overveier cuestas, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige kalkalper og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I de østlige delene av De nordlige kalkalper (bl.a. Dachstein) finner man derimot platåfjell bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige kalkalper viser en blanding av de ulike kalksteinsformene.
Områder der flysch og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige Graubünden, ved overgangen mellom de nordlige Alpene og For-Alpene, ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom Martigny og De maritime Alpene, og i de vestlige Alpes-de-Haute-Provence.
De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra holocen. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens morener.
=== Naturkatastrofer ===
Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike stein-, jord- og snøras betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer.
Også jordskjelv er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på Richters skala. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var 1976 i De karniske og juliske Alpene i Friuli.
== Klima og værforhold ==
Klimaet i Alpene kan beskrives gjennom fire gradienter:
Høyde over havet. – Den viktigste enkeltfaktoren for klimaet i Alpene er høyden over havet. Med økende høyde synker temperaturen (ca. 1 °C per 200 m), mens nedbøren stiger.
Syd–nord. – Alpene danner skillet mellom mediterrant og temperert klima. Dermed er Alpenes nordside betraktelig kaldere og fuktigere enn sydsiden (der sommerne kan være veldig tørre).
Perifer–sentral. – De sentrale områdene i Alpene er utpreget tørre og ofte varmere enn periferien. Dette kommer av at skyene «regner av» på de høye fjellsidene før de kommer frem til de mer sentralt beliggende områdene (se under). De sentrale områdene har derfor færre skyer, noe som medfører mindre nedbør og mer solskinn.
Vest–øst. – Til slutt opplever Alpene også skiftet fra oseanisk klima i vest til mer kontinentalt klima i øst.De ulike gradientene påvirker også hverandre. Således synker temperaturen generelt sett med høyden, men den synker f.eks. mindre i sentrale enn i perifere strøk. Også forskjellen mellom Alpenes nord- og sydside er sterkere utpreget i lavere enn i større høyder.
I tillegg til de store klimagradientene er mikroklimaet påvirket av topografien. Det er f.eks. stor forskjell på nord- og sydvendte fjellsider. Disse forskjellene øker med høyden, og er til dels avgjørende faktorer både for ville plante- og dyrearter og for landbruket.
=== Spesielle værforhold i Alpene ===
Det fins flere værfenomener som er begrenset til høye fjellkjeder. De viktigste er:
Orografisk regn. – Det er et kjent fenomen at losiden av fjell er fuktigere enn lesiden. Grunnen er at fjellene tvinger luften til å stige opp i høyden, at luften avkjøles jo høyere den kommer, og at kald luft kan holde på mindre fuktighet. Luftfuktigheten «regner av» som såkalt orografisk regn. Av denne grunn har de nordvestlige delene av Alpene mest nedbør: I bl.a. Bern-, Uri-, Glarus-Alpene og Rätikon er årsnedbøren på over 2000 mm.
Føn. – Fønvind oppstår når vinden blåser fuktig luft over fjellet. På vei opp fjellsiden synker temperaturen, og fuktigheten regner av som orografisk regn. På vei ned fjellet på den andre siden, blir luften igjen varmere jo lenger ned den kommer. Effekten av høyde på luftens temperatur er imidlertid større for tørr enn for fuktig luft. Derfor blir vinden varmere på fjellets leside enn den var på losiden. Fønvind er i Alpene vanligst i de nordlige For-Alpene ved sønnavind, men det fins også «motsatt føn», der Alpenes sydside mottar varm nordavind.
Inversjon. – Om vinteren kan det oppstå «kuldesjøer» i dalene. Den kalde luften blir da liggende i dalbunnen, slik at temperaturen øker med høyden. Derfor kalles dette fenomenet temperaturinversjon. Det oppstår om vinteren når solen står så lavt at den ikke når (eller rekker å varme opp) dalbunnen og/eller når landskapets topografi stenger inne den kalde luften. Inversjonene er ganske stabile, siden kald luft er tyngre enn den varme luften som ligger over. Fenomenet opphører først når vind blander luftmassene igjen.
Berg- og dalvind. – Ved godt vær kan man ofte legge merke til en bris som stryker oppover fjellsidene på dagtid, mens luften strømmer motsatt vei på kvelden. Dette fenomenet er en spesiell form for solgangsvind og er dermed beslektet med land- og sjøvind med kysten. Det oppstår når solen varmer opp luften over bakken på dagtid, slik at den strømmer oppover fra de lave dalinngangene mot de høye dalavslutningene. På natten avkjøles luften raskere i større høyder, og begynner da å synke nedover igjen.
== Plante- og dyreliv ==
Vegetasjonen i Alpene gjenspeiler i stor grad de fire nevnte klimagradientene, men også jordsmonnet, som i sin tur er avhengig av de dominerende bergartene. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. Dyrelivet er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger under, er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet.
Alpenes flora og fauna ligner i flere henseender på Nordens, både når det gjelder artene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. hjort, noen store rovdyr), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i Mellom-Europa. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. Øst-Europa og Pyreneene). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende geografisk bredde. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den subalpine høydesonen på den subarktiske regionen, og den alpine på den arktiske. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere.
=== Biologisk mangfold ===
Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100 km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den mellomalpine gressonen, der det fins minst 350 endemiske arter.
Menneskelig aktivitet har gjennom det tradisjonelle landbruket bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har kulturplanter (og medfølgende «ugress») blitt introdusert til åkerne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har seterdriften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene.
=== Den kolline regionen ===
Plante- og dyrelivet i den kolline høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600 moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran (se under).
Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er sommereik og agnbøk i nord, men frynseeik (Quercus cerris) lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved flommarksskogsmarker og sumpskogsmarker. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til middelalderen fantes det elg i disse skogene.
En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er skallet ibis (Geronticus eremita). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i Kärnten, og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat (insekter m.m.) helt oppe i den alpine regionen.
=== Den mediterrane regionen ===
Den egentlige mediterrane regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600 moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som steineik (Quercus ilex) og oliventrær.
Regionen over dette, som heter supramediterran og tilsvarer den kolline regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100 meters høyde. Her finner man duneik (Quercus pubescens) i (syd)vest og europahumlebøk (Ostrya carpinifolia) i (syd)øst.
Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en maquis (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det tradisjonelle landbruket har blitt gitt opp.
=== Den montane regionen ===
Den opprinnelige vegetasjonen i den montane sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er bøk og edelgran i Alpenes perifere områder, men gran og furu i de sentrale områdene. I sydvest (Provence-Alpene) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500 moh. i nord, 1500–1700 moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900 moh. i sentrale strøk.
Siden den største delen av Alpenes befolkning lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk.
Hjort og villsvin påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for jerpe og tiur. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. spurvefugler og spetter.
=== Den subalpine regionen ===
De høyeste fjellskogene utgjør den subalpine høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med tregrensen. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800 moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100 moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400 moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at seterdriften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300 meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer.
Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av gran (i Alpenes perifere områder) eller furu, lerk og cembrafuru (i de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er bergfuru (Pinus mugo ssp. uncinata) vest for Gotthard-massivet og buskfuru (Pinus mugo ssp. mugo) øst for dette. Store kratt med grønnor er også vanlig ved tregrensen.
I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne rådyr og f.eks. alpespissmus (Sorex alpinus), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er orrfugl, nøttekråke, brunsisik (Carduelis cabaret) og sitronirisk (Serinus citrinella).
=== Den alpine regionen ===
Den alpine høyderegionen strekker seg fra tregrensen til den permanente snøgrensen. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500 og 2700 moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900 moh. på Alpenes sydside og opptil 3100 moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom seterdriften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i Kalk-Alpene og de sentrale krystallinske (silikatrike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes endemister finnes i den alpine sonen.
Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved lyng og dvergbusker, slik som alperoser (Rhododendron ferrugineum på gneis- og granittbunn; Rhododendron hirsutum på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. starr, svingel og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom slått) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller steinurer. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. Sildrer og søter er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens edelweiss er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. arver og smeller forekommer i større tall. Soldanella vokser ofte i snøleier.
Blant pattedyrene er steinbukk, gemse og alpemurmeldyr de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i Gran Paradiso-massivet, men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30 000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne hare (som erstattes av sørhare i de lavere regionene) og snømarkmus (Chionomys nivalis).
Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter ravn, den etter hvert svært sjeldne alpekråka (Pyrrhocorax pyrrhocorax, nå bare få individer i Engadin), den desto vanligere nære slektningen alpekaie (Pyrrhocorax graculus), fjellrype, vannpiplerke, svartrødstjert og fjellspurv (Montifringilla nivalis). På grunn av den rike jordfaunaen tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også hønsehauk, vandrefalk, lerkefalk, spurvehauk og spurveugle jakter jevnlig i denne regionen.
Vekselvarme virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte (hoggorm; alpesalamander, Salamandra atra) eller er begrenset til de sydlige Alpene (aspishuggorm, Vipera aspis; sandviper, Vipera ammodytes).
Av det høye mangfoldet blant leddyr er dagsommerfuglene mest påfallende. Vanlige arter er alpehvitvinge (Pontia callidice), den gule Colias phicomone, svalestjerten Parnassius phoebus og mange ulike arter av rutevinger, perlemorvinger og ringvinger.
=== Den nivale regionen ===
Den nivale høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig lav (rundt 200 arter) og alger (100 arter). Noen alger, som kalles kryoplankton, vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som sildrer og issoleie, overlever på snøfrie flekker (såkalt nunatakkflora).
Faunaen er begrenset til et fåtall leddyr. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man bjørnedyr, spretthaler (gletsjerloppe, Isotoma saltans, og snøloppe, Isotoma nivalis) og snønebbfluer. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.).
=== Store rovdyr ===
Store rovdyr streifer ofte over store avstander og kan ikke knyttes til enkelte høyderegioner. Nesten samtlige større rovdyr ble utryddet i Alpene rundt 1900, men forekommer nå igjen i ulik antall:
Brunbjørn har overlevd i de slovenske Alpene og i Adamello (Italia). Fra Slovenia har enkelte individer spredt seg til Steiermark og Niederösterreich (Østerrike), fra Adamello til Tirol (Italia/Østerrike) og Val Müstair (Sveits), men ser så langt ikke ut til å ha etablert seg på permanent grunnlag.
Ulven har på 1980-tallet gjeninnvandret fra Appenninene via De liguriske Alpene, og klarte så langt å spre seg langs Alpenes hovedkam helt til Sveits. Det er imidlertid snakk om veldig få individer, og ikke noen bærekraftig bestand.
Gaupen ble gjenutsatt siden 1970-tallet, og har etablert seg i Sveits og Østerrike.
Lammegribben ble gjeninnført siden 1970-tallet, og forekommer nå igjen i Hohe Tauern, Sesvenna, Vanoise og De maritime Alpene.
Gåsegribben gjeninnvandret til Øst-Alpene fra Slovenia. I tillegg ble den utsatt i Frankrike og Sveits.
Kongeørnen var aldri helt utryddet, og bestanden har tatt seg opp igjen til om lag 1200 par.For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa.
== Befolkning og kulturhistorie ==
Selv om Alpene ofte oppfattes som et naturlandskap, er det mer korrekt å betegne dem som et kulturlandskap. Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av menneskelige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den nivale høyderegionen (gjennom turisme, luftforurensning og global oppvarming) er av nyere dato.
De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes historie, språk, befolkningsutvikling og bosetningsmønstre, næringsliv og kultur samt truslene som Alpene i dag står overfor.
=== Historie ===
Rundt 100 000 år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000 meters høyde viser at allerede neandertalmenneskene tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom Riß- og Würm-istiden. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10 000&nbså;år før nåtid; steinalderen) har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på Sellapasset (2244 moh.) og ikke minst Ötzis 5300 år gamle ismumie (3210 moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som fjellbeiter.
Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i bronsealderen, siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike kopperforekomster. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige fjellpass (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet
Golasecca-kulturen i den nordvestlige Posletta og angrensende fjellpartier;
Este-kulturen øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket veneterne);
Laugen-Melaun-kulturen i Graubünden/Tirol (identifisert med reterne).Med jernalderen sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene (Kärnten, Steiermark, Krain), som hadde betydelige jernlagre. I tillegg begynte oppgangen for områdene med saltforekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet Hallstatt (Salzburg) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både Hallstatt-kulturen og Hallstatt-tiden (1200–475 f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra Böhmen i nordøst og Slovenia i sydøst til Øst-Frankrike i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for Donau, Inn og Wipptal) med sine typiske langsverd har – som også den senere La Tène-kulturen – blitt identifisert med kelterne. Mellom 500 og 200 f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (Gallia Cisalpina) og så langt øst som Niederösterreich (Noricum). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-indoeuropeisk opphav.
Mellom 25 og 13 f.Kr. ble samtlige alpefolkene innlemmet i Romerriket. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke passveier. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De romerske provinsene som ble opprettet i Alpene, var Alpes Maritimae, Alpes Cottiae, Alpes Graiae, Vallis Poeninae (disse områdene heter den dag i dag De maritime Alpene, De cottiske Alpene, De grajiske Alpene og Wallis), Raetia (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og Noricum (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene Gallia Narbonensis, Belgica, Gallia Transpadana og Venetia et Histria hatt andeler i For-Alpene.
I folkevandringstiden trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:
Burgunderne kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet 457 et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i Genève og Lyon. Selv om de var et germansk folk, overtok de snart det latinske språk, som i tidens løp ble til frankoprovençalsk. Burgund, som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet Savoie.
Alemannerne var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk (alemannisk).
Langobardene var et germansk folk som kom fra Den pannonske slette og erobret i 568 Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet Lombardia.
Slaverne innvandret østfra og bosatte seg i løpet av 500-tallet i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i Pustertal, der de rundt 610 ble stoppet av bajuvarene.
Bajuvarerne i dagens Bayern nevnes for første gang i 551. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs Donau og sydover via Brennerpasset, der de rundt 680 nådde Bozen, som inntil da hadde vært langobardisk.
Frankerne innlemmet etter hvert alle disse områdene i riket sitt. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under Karl den store (806–814) og igjen under de første tysk-romerske keiserne (1033–1349).Gjennom middelalderen var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater. De større områdene var:
Savoie oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass (store og lille St. Bernhard samt Mont Cenis) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra Chambéry til Torino i 1560, forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den italienske statsdannelsen.
Det sveitsiske edsforbund oppstod på 1200-tallet etter at Schwabens herskerhus Zähringerne hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom kantonene Schwyz, Uri og Unterwalden mot habsburgerne. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med Gotthardpasset et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i freden i Westfalen (1648).
Tirol løsrev seg fra Bayerns herredømme i løpet av 1200-tallet. Fyrstegrevskapets sterke posisjon var begrunnet i at det med Brenner- og Reschenpasset kontrollerte Det tysk-romerske rikets to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse Margrete, som til slutt overlot landet til habsburgerne.
Habsburgerne stammet fra Aargau i Sveits, men ble i 1276 hertuger av (Nedre) Østerrike og Steiermark. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg Kärnten, Krain (1335), Tirol (1363), Vorarlberg (1363–1814) og Salzburg (1805). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.
I middelalderens varmeperiode opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og klostrene og fyrstene belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. Walservandringene, schwaig-gårder, de zimbriske bosetningene og Dolomittenes kolonialisering var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter årtusenskiftet. De store febesetningene på setrene førte til utviklingen av fellesseterdrift og løpe-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde ost til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene (St. Gallen, Chur, Trento, Meran, Innsbruck, Salzburg) hadde i datidens Europa. Med den lille istiden begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, epidemier hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.
Befolkningen hadde i mange alpestater større friheter enn i middelalderens Europa for øvrig. Det sveitsiske edsforbund hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også Tirols by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, Briançon-forbundet). Noen av disse områdene ble også anerkjent som riksumiddelbare av den tysk-romerske keiseren (urkantonene, Urseren). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder (Graubünden, Tirol) utviklingen av livegenskapen, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at lavadelen aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier (riksumiddelbarhet) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) fribyene i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I løpet av absolutismens tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.
Under Napoleonskrigene ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat (Den helvetiske republikk), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. Wienkongressen i 1815 reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot Lombardia og la grunnsteinen for den italienske samlingen i 1861. Etter første verdenskrig kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at sydfronten passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900 moh.
Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende økonomiske omveltninger: Nedgangen i det alpine landbruket begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble transporten gjennom Alpene mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (montes horribiles – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som belle epoque («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for alpeturismen. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I dag er Alpene delt i avfolkningsområder i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og befolkningen fortsetter å vokse.
=== Språk i Alpene ===
I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske språkgruppene.
Romanske språk tales i syd og vest. Disse går tilbake på folkelatinen som ble talt i Alperommet.
De retoromanske språkene utgjorde på 900-tallet et sammenhengende språkområde i Øst-Alpene. Språket ble etter hvert fortrengt av tysk og assimilert av italiensk, og forekommer i dag som tre isolerte språkøyer:
retoromansk i Graubünden,
ladinsk i Dolomittene,
friulisk i Friuli.
Frankoprovençalsk ble en gang talt i et stort område på begge sider av Alpenes hovedkam. Vestgrensen fulgte omtrent linjen Fribourg–Ivrea, mens sydgrensen var linjen Grenoble–Torino. I Sveits og Frankrike har språket stort sett blitt fortrengt gjennom fransk i løpet av 1800-tallet, i Italia først gjennom italieniseringen på 1900-tallet. I Aostadalen og Valais taler fremdeldes et mindretall frankoprovençalsk.
Fransk var opprinnelig representert ved (dialekten/språket) oksitansk, som også ble talt på begge sider av Alpenes hovedkam. Oksitansk ble lenge undertrykt i Frankrike; i Italia har det i stor utstrekning veket for italiensk som førstespråk. Siden 1800-tallet gjennomgikk oksitansk en kulturell gjenoppliving, som startet i Frankrike, men spredte seg til Italia. Språket står dermed sterkere enn frankoprovençalsk. Standardfransk har imidlertid større utbredelse i dag, inkludert status som offisielt anerkjent minoritetsspråk i Piemonte og Aostadalen.
Italiensk oppstod i Posletta og spredte seg i den tidlige middelalderen nord- og vestover i Alperommet. Her er språket representert ved de følgende dialektene:
ligurisk mellom De maritime/liguriske Alpene og middelhavskysten;
piemontesisk rundt Torino;
lombardisk mellom Maggioresjøen og Gardasjøen, inkludert Ticino og enkelte daler i Graubünden;
venetiansk øst for Gardasjøen.
Av de germanske språkene tales:
tysk i nord og øst. Tysken spredte seg nordfra fra 500-tallet og nådde sin nåværende sydgrense omtrent rundt det første årtusenskiftet. Dialektmangfoldet er stort mellom de tyskspråklige alpedalene, og kan deles i to store dialektgrupper:
alemannisk i vest (Sveits, Liechtenstein, Vorarlberg, Allgäu) med enkelte walsertyske språkøyer i bl.a. Italia og Tirol;
bairisk i øst (mesteparten av Østerrike, Bayern og Syd-Tirol) med enkelte zimbriske språkøyer i Italia.
Av de slaviske språkene tales:
slovensk i sydøst. Slovensken spredte seg østfra fra 600-tallet og nådde sin maksimale utbredelse på 800-tallet. Etterpå ble den trengt tilbake av tysken, og tales i dag i Slovenia, de østlige delene av Friuli-Venezia Giulia og de sydlige delene av Kärnten og Steiermark.Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med Alpenes hovedkam – og nesten aldri med dagens statsgrenser. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte passtater).
=== Bosetning ===
Mens befolkningstallet i de sju landene med andel i Alpene har økt med 105 % fra 1870 til 1990, har Alpenes befolkning bare vokst fra ca. 7 til om lag 11 millioner mennesker (57 %). Denne befolkningen fordeler seg på følgende måte over de ulike høyderegionene:
I seks områder har bosetningen nådd 2000 moh.:
Queyras (De cottiske Alpene, Hautes-Alpes, Frankrike)
Oisans (De grajiske Alpene, Hautes-Alpes/Isère, Frankrike)
Val d'Anniviers (Valais-Alpene, Valais, Sveits)
Avers (Platta-Alpene, Graubünden, Sveits)
Trepalle (Livigno-Alpene, Lombardia, Italia)
Ötztal/Schnalstal (Ötztal-Alpene, Nord-Tirol/Syd-Tirol, Østerrike/Italia)
De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en befolkningsnedgang, mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning.
De tradisjonelle bosetningsformene har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, passfotsteder). I den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer.
Bosetningsstedene kan også grupperes etter noen foretrukne landskapsformer:
De kjegleformede sedimentene ved munningen av bekker i større daler og
naturlige terrasser utgjorde ofte førstevalget;
skråninger var noe sjeldnere;
dalbunnene ble generelt unngått på grunn av flomfare;
høyder (bakketopper, passer, åsrygger) er typiske plasseringer for nesten borgaktige tettsteder (såkalte villages perchés) i De liguriske og maritime Alpene, men blir gradvis sjeldnere mot nord.Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje for stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder.
=== Næringsliv i Alpene ===
Den tradisjonelt viktigste næringsgrenen i Alpene var landbruk (se eget avsnitt under). I løpet av 1900-tallet har mange steder turismen tatt over som den dominerende næringen (se eget avsnitt under). Andre næringer har fått noe mindre oppmerksomhet, men har vært og er av delvis stor betydning, i det minste lokalt:
Tertiærnæringer har i dag størst betydning i Alpene.
Handel hører til næringene som har langt tradisjon i Alpene, men som fremdeles er av stor betydning. Som møteplass og forbindelse mellom kulturer har Alpene frembragt mange historisk viktige handelsbyer (Bolzano, Chur, Bellinzona, Aosta, Grenoble, Susa).
Transport er i Alpenes sammenheng en viktig næringsgren (se under). Dagens transportsituasjon er imidlertid kjennetegnet ved at mesteparten av transitten gjennom Alpene skjer gjennom aktører som ikke har tilhold i Alpene. Inntil utbyggingen av passveiene (som skjøt fart etter Wienkongressen i 1815) var transporten av varer derimot en viktig inntektskilde for den lokale befolkningen, som lesset varer fra vogner over på hester eller muldyr, førte disse over fjellpassene og sørget for ny omlessing på passets andre side.
Forskning og utvikling.
Banker og forsikringer.
Turisme (se under).
Sekundærnæringer har i en kort overgangsperiode (ca. 1965–1980) vært den viktigste næringssektoren i Alpene.
Industri spilte en økende rolle i nesten alle de større alpedalene fra midten av 1800-tallet, men kom igjen i krise rundt 1980. Grunnen til krisen er infrastrukturproblemene som følger med en beliggenhet i Europas periferi. De vanligste industrigrenene i Alpene er:
tekstilindustri, som gikk frem av den protoindustrielle hjemmeproduksjonen på 1800-tallet;
tungindustri ved malmforekomster;
energikrevende industri (bl.a. aluminiumproduksjon, elektrokjemi) ved vannkraftverk (siden 1890-tallet).
Energiforsyning er en viktig næringsgren. Grunnet Alpenes store nedbørs- og avløpsmengder (se over) dekker alpelandene store deler av sitt energibehov ved hjelp av vannkraft. Den totale installerte effekten av vannkraftverkene i Alpene er rundt 40 GW, derav 10 GW i Sveits, 9,5 GW i Italia, 9 GW i Østerrike, 7,5 GW i Frankrike og 4 GW i Slovenia.
Vannforsyning av alpebefolkningen, men også av flere stor- og millionbyer i Alpenes periferi er likeledes avhengig av Alpenes vannrikdom.
Byggenæringen har ikke minst profittert på turismens gode kår.
Håndverk er i dag ofte bregrenset til produksjon for turister, men hadde tidligere en viktig rolle i det tradisjonelle næringslivet. Det fantes både desentral hjemmearbeid, som bønder bedrev i vinterhalvåret, og protoindustriell produksjon for det europeiske markedet, der ofte en hel dal spesialiserte seg på det samme produktet. Eksempler på det sistnevnte er:
steinprodukter (kar, tavler);
stråhatter, kurver;
treprodukter (treskjæring, fioliner, møbler);
tøy (toving, veving, strikking, brodering);
metallprodukter (bruksgjenstander og verktøy av kopper og jern).
Primærnæringene har mistet mesteparten av betydningen de i årtusener har hatt.
Landbruk er fremdeles viktig i noen områder, men har til dels store omstillingsproblemer (se under).
Jakt og sanking har vært viktige tilleggsnæringer, mest for å sikre selvforsyning (matauk). Jakt hadde størst betydning frem til senmiddelalderen, sanking av bær, sopp m.m. helt frem til 1900-tallet.
Gruvedriften har sett flere blomstringstider i Alpene fra bronsealderen til 1800-tallet (se over), men de fleste gruvene er nå nedlagt.
=== Landbruk ===
Siden den tidligere middelalderen har landbruk preget Alpene helt opp til den alpine vegetasjonssonen, dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert seterbruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av kulturkretsene. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:
Eng/seter-drift er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens åkre bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier enger. Terrasselandbruk forekommer ikke. I større høyder (vårsetre og setre) fins bare beiter og slåtter. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren kjøttproduksjon eller ren melkeproduksjon.
Åker/seter-drift har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest rug), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man transhumans i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også vinberg i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og Ticino, mens noe er igjen i Italia, Valais og Graubünden.
Åker/kastanje-drift er en variant av åker/seter-drift som suppleres av kastanjer. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900 moh. Etter at kastanjekreften ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
Eng/skog-drift kombinerer storfehold med skogdrift. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av De nordlige og sydlige Kalk-Alpene. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
«Flatmarksjordbruk», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, se over) ty til utstrakt vanning. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt coltura mista, dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: grønnsaker i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene frukttrær. I dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er epleplantasjene i Vinschgau, vinbergene i Valtellina eller grønnsaksåkerne i Unterinntal.
Ekstensiv sauehold er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene (transhumans). I dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):
Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for allmenningens tragedie.
Reproduksjon var like viktig som produksjon, dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som dugnadsarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.
=== Turisme ===
Alpene er ett av jordens mest besøkte områder: Med over 100 millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at turismen i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for sommerturister. Vinterturismen er det lagt til rette for med minst 20 000 kilometer alpine skiløyper, som til sammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også byturisme, kuropphold, gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt.
Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av alpinismen var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod den gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. Alpeforeninger hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene (Belle Epoque-perioden) frem til første verdenskrig var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28.
Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder.
Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter (trekking, konkurranse- og ekstremklatring, terrengsykling, snøbrett, rafting, paragliding, basehopping, brettseiling, tennis, golf, bungee-jumping osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine problemene, ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet.
=== Transport ===
Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I romertiden var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden (Tenda-, Montgenèvre-, lille St. Bernhards-, Settimo-, Julier-, Reschen-, Brenner- og Radstädter Tauern-passet). I den tidlige middelalderen lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av Det tysk-romerske rike. Den vanligste ruten som keiserne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i Roma, gikk via Brennerpasset. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500 tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over Gotthardpasset.
I dag er ikke betydningen av alpetransitten blitt mindre. Ikke minst gjennom EUs indre marked har transporten gjennom Alpene opplevd en jevn økning. Noen av de viktigste passveiene har blitt erstattet av jernbane- og/eller veitunneler (først ute var Mont Cenis-tunnelen i 1871, Gotthard- og Tendatunnelen i 1882). Nesten halvparten av trafikkmengden over Alpenes hovedkam er transitt, dvs. ikke transport til eller fra Alpene, men transport gjennom Alpene. Tabellen gir en oversikt over de viktigste fjellovergangene, sortert fra sydvest til nordøst etter plasseringen på Alpenes hovedkam:
Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. trusler mot Alpene).
=== Kultur og tradisjoner ===
Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller språkregioner), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, alpehorn, tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser (Sveits' urkantoner, Tirol, Bayern) og/eller liten faktisk betydning.
Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke fjellslåttenes høy på, avtalene som regulerer bruk av fjellbeiter, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er sagn om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den lille istiden!), og sagn om dverger eller underjordiske som røpet ystingens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede karnevalstradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner (bufardagen m.m.).
Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder bosetningsmønstre (grender vs. småbyer), landbruksformer (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), arverett (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene.
=== Trusler mot Alpene ===
Gjennom de politiske og økonomiske omveltningene som Alpene har opplevd gjennom de siste 100–200 år (jf. historie), har Alpene på flere måter blitt til et problemområde. Problemene oppstår på minst tre områder: økonomisk, økologisk og kulturelt. De ulike regionstypene i Alpene strever imidlertid med veldig forskjellige problemer:
Sentrumsregioner (S) er byer og bynære områder i de større dalene (Isère, Rhône, Inn, Mur, Adige) med høy befolknings-, nærings- og infrastrukturtetthet.
I pendlerregioner (P) dagpendler store deler av befolkningen til arbeidsplasser utenfor Alpene (München, Salzburg, Wien, Genève, Torino, Milano m.fl.) eller til Alpenes sentrumsregioner.
Landlige regioner (L) driver landbruk og profitterer på turisme, men har få eller ingen andre næringsgrener.
I avfolkningsregioner (A) har så godt som all næringsaktivitet, inkludert landbruket, brutt sammen, og den unge generasjoner flytter ut (hovedsakelig i de fransk-italienske Sydvest-Alpene og de italiensk-slovenske Øst-Alpene).Problemene kan sammenfattes slik (regionstypene forkortes med forbokstavene, U står for ubebodd):
At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et historisk perspektiv til og med et nokså nytt fenomen: Fra bronsealderen og frem til det 19. århundre utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under absolutismen; dagens statsgrenser er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den lille istiden rammet Alpenes landbruk ytterlig.
Alpene kunne være et foregangsområde for bærekraftige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk (se over). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at allmenningens tragedie ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for økologisk reproduksjon (se over), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene.
=== Alpepolitikk ===
Alpene har i Alpekonvensjonen fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetting er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.
Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.
== Navnet ==
Alpenes navn (slovensk Alpe; tysk Alpen; fransk, ladinsk og latin Alpes; italiensk Alpi; friulisk, oksitansk og retoromansk Alps; frankoprovençalsk Arpes; bairisk Oipm) går tilbake på en indoeuropeisk eller muligens førindoeuropeisk ordrot *alp, som sannsynligvis betød «fjellbeite». Opprinnelig betegnet navnet altså ikke fjellkjeden som helhet. Betydningsforskyvningen skjedde gradvis, sannsynligvis i nyere tid (etter middelalderen). På alemannisk brukes ordet Alpen fremdeles i begge betydningene, dvs. kan betegne både setre og fjellkjedene.
Teorien om at Alpene er beslektet med den indoeuropeiske roten *albhos = «hvit» (kanskje på grunn av de snødekte fjelltoppene), må sannsynlivis betraktes som en folkeetymologi. Den har i hvert fall ikke funnet noen støtte fra lingvistisk hold.
== Se også ==
alpin
alpinisme
For-Alpene
Vest-Alpene
Øst-Alpene
Lister:
viktige fjelltopper i Alpene
fjellkjeder i Alpene
fjellpass i Alpene
daler i Alpene
== Referanser og noter ==
== Kilder ==
Denne artikkelen står i stor gjeld til Werner Bätzings bøker:
Bätzing, W. (1991). Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft. München: Beck.
Bätzing, W. (1997). Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur. München: Beck.
== Eksterne lenker ==
(en) Alps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alps – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Alpevernkommisjonen
Alpekonvensjonen Arkivert 10. juni 2004 hos Wayback Machine.
Statistikk og beskrivelser av 101 alperegioner (tysk) | Rhône–Alpes var en av Frankrikes 27 regioner. Den lå sørøst i landet. | 9,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankrikes_departementer | 2023-02-04 | Frankrikes departementer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrike-relaterte lister', 'Kategori:Frankrikes departementer'] | Frankrikes departementer (fransk: département) er en administrativt inndeling av territorielle enheter (collectivité territoriale) i Frankrike. Frankrike er inndelt i 101 departementer. Et departement ledes av en folkevalgt forsamling (conseil général). En prefekt representerer sentralstaten i hvert departement.
Departementene er gruppert i 18 regioner hvorav fem er oversjøiske regioner. Departementene er oppdelt i 334 arrondissementer og 35 971 kommuner (2016).
| Frankrikes departementer (fransk: département) er en administrativt inndeling av territorielle enheter (collectivité territoriale) i Frankrike. Frankrike er inndelt i 101 departementer. Et departement ledes av en folkevalgt forsamling (conseil général). En prefekt representerer sentralstaten i hvert departement.
Departementene er gruppert i 18 regioner hvorav fem er oversjøiske regioner. Departementene er oppdelt i 334 arrondissementer og 35 971 kommuner (2016).
== Historikk ==
Departementene oppsto som forvaltningsenhet ved vedtak i den grunnlovgivende forsamlingen 9. desember 1789. Forsamlinga vedtok en helt ny forvaltningsorganisasjon, der landet ble delt i 83 departementer, som skulle ledes av en valgt generalkonsul. På det lokale nivået ble kommunen ny administrativ enhet.
== Liste over departementene ==
Av Frankrikes 101 departementer ligger 96 i Europa og 5 i andre verdensdeler (markert med 1 i tabellen under). Estimert folkemengde 1. januar 2019 er totalt 66 992 699 innbyggere, herav 64 812 052 i Europa.
1Oversjøiske departementer (fransk: département d'outre-mer eller DOM) er gjenværende franske besittelser i andre verdensdeler som i dag har status som både departement og region, og som utgjør deler av både Frankrike og EU.
== Tidligere departementer ==
=== Departementer nedlagt etter 1790 ===
Rhone-et-Loire (fra 1793 delt opp i nåværende Rhone og Loire)
Meurthe (fra 1871 del av Meurthe-et-Moselle og Moselle)
Seine (fra 1968 delt opp i nåværende Paris, Hauts-de-Seine, Seine-Saint-Denis og Val-de-Marne)
Seine-et-Oise (fra 1968 delt opp i nåværende Essonne, Hauts-de-Seine, Yvelines og Val-d'Oise)
Corse (fra 1976 delt opp i nåværende Haute-Corse og Corse-du-Sud)
=== Departementer opprettet etter 1790 ===
1793: Rhone
1793: Loire
1793: Vaucluse
1808: Tarn-et-Garonne
1860: Alpes-Maritimes
1860: Haute-Savoie
1860: Savoie
1871: Meurthe-et-Moselle
1922: Territoire de Belfort
1946: Guadeloupe
1946: Guyane
1946: Martinique
1946: Réunion
1968: Paris
1968: Seine-Saint-Denis
1968: Val-de-Marne
1968: Essonne
1968: Hauts-de-Seine
1968: Yvelines
1968: Val-d'Oise
1976: Corse-du-Sud
1976: Haute-Corse
1976: Saint-Pierre og Miquelon (ikke lenger departement fra 1985)
2011: MayotteNapoléon Bonapartes departementer i annekterte områder (1792–1815) og departementer opprettet i Algerie (1848–1962) er utelatt, da disse områdene ikke er franske i dag og heller ikke var det i 1790.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Departments of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Départements de France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Frankrikes departementer (fransk: département) er en administrativt inndeling av territorielle enheter (collectivité territoriale) i Frankrike. Frankrike er inndelt i 101 departementer. | 9,227 |
null | 2023-02-04 | Bourg-en-Bresse | null | null | null | Bourg-en-Bresse er en kommune i departementet Ain i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sørøst i Frankrike. Bourg-en-Bresse er hovedstad i departementet. | 9,228 |
null | 2023-02-04 | Laon | null | null | null | | arrondissement = Laon | 9,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moulins | 2023-02-04 | Moulins | ['Kategori:Pekere'] | Moulins eller Moulin (fransk for mølle) kan vise til:
| Moulins eller Moulin (fransk for mølle) kan vise til:
== Steder ==
Frankrike
Moulin-Mage, i Tarn département
Moulin-Neuf, Ariège, i Ariège département
Moulin-Neuf, Dordogne, i Dordogne département
Moulin-sous-Touvent, i Oise département
Moulins bispedømme
Moulins (Allier), i Allier département (the largest Moulins)
Moulins, Ille-et-Vilaine, i Ille-et-Vilaine département
Moulins (Aisne), i Aisne département
Moulins-Engilbert, i Nièvre département
Moulins-en-Tonnerrois, i Yonne département
Moulins-la-Marche, i Orne département
Moulins-le-Carbonnel, i Sarthe département
Moulins-lès-Metz, i Moselle département
Moulins-Saint-Hubert, i Meuse département
Moulins-sur-Céphons, i Indre département
Moulins-sur-Orne, i Orne département
Moulins-sur-Ouanne, i Yonne département
Moulins-sur-Yèvre, i Cher départementSkottlandMoulin (Skottland), et tettsted utenfor PitlochryOppdiktete stederMoulinsart, et oppdiktet sted i Tintin-universet.
== Andre ==
Moulin (geologi)
Moulin Rouge, et kabaretteater i Paris. | Moulins eller Moulin (fransk for mølle) kan vise til: | 9,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Digne-les-Bains | 2023-02-04 | Digne-les-Bains | ['Kategori:44°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', "Kategori:Byer i Provence-Alpes-Côte d'Azur", 'Kategori:Kommuner i Alpes-de-Haute-Provence', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Digne-les-Bains, eller bare Digne er en kommune i departementet Alpes-de-Haute-Provence i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Digne er hovedstad i departementet. Handlingen i Victor Hugos De elendige begynner i Digne.
| Digne-les-Bains, eller bare Digne er en kommune i departementet Alpes-de-Haute-Provence i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Digne er hovedstad i departementet. Handlingen i Victor Hugos De elendige begynner i Digne.
== Vennskapsbyer ==
Bad Mergentheim, Tyskland
Borgomanero, Italia
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Digne
== Se også ==
Germanwings Flight 9525
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Digne-les-Bains – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Digne-les-Bains, eller bare Digne er en kommune i departementet Alpes-de-Haute-Provence i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Digne er hovedstad i departementet. | 9,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gap_(Hautes-Alpes) | 2023-02-04 | Gap (Hautes-Alpes) | ['Kategori:44°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', "Kategori:Byer i Provence-Alpes-Côte d'Azur", 'Kategori:Kommuner i Hautes-Alpes', 'Kategori:Sider med kart'] | Gap er en kommune i departementet Hautes-Alpes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur i det sørøstlige Frankrike. Den ligger ca. 100 km sør for Grenoble og 150 km nord for Aix-en-Provence. Gap er hovedstad i departementet Hautes-Alpes, og har ca. 39 000 innbyggere. Byen er kjent for sin ost, le gapençais.
I romertiden ble Gap kalt Vapincum.
Utvikling i folketallet:
1990 – 33 444
1999 – 36 262
2006 – 39 557
| Gap er en kommune i departementet Hautes-Alpes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur i det sørøstlige Frankrike. Den ligger ca. 100 km sør for Grenoble og 150 km nord for Aix-en-Provence. Gap er hovedstad i departementet Hautes-Alpes, og har ca. 39 000 innbyggere. Byen er kjent for sin ost, le gapençais.
I romertiden ble Gap kalt Vapincum.
Utvikling i folketallet:
1990 – 33 444
1999 – 36 262
2006 – 39 557
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Gap
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Gap (Hautes-Alpes) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gap – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Gap er en kommune i departementet Hautes-Alpes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur i det sørøstlige Frankrike. Den ligger ca. | 9,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Privas | 2023-02-04 | Privas | ['Kategori:44°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Auvergne-Rhône-Alpes', 'Kategori:Kommuner i Ardèche', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Privas er en kommune i departementet Ardèche i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sør i Frankrike. Privas er hovedstad i departementet.
| Privas er en kommune i departementet Ardèche i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sør i Frankrike. Privas er hovedstad i departementet.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Privas
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Privas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Privas er en kommune i departementet Ardèche i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sør i Frankrike. Privas er hovedstad i departementet. | 9,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charleville-M%C3%A9zi%C3%A8res | 2023-02-04 | Charleville-Mézières | ['Kategori:1966 i Frankrike', 'Kategori:49°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Grand Est', 'Kategori:Dukketeater i Frankrike', 'Kategori:Figurteater', 'Kategori:Kommuner etablert i 1966', 'Kategori:Kommuner i Ardennes', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Charleville-Mézières er en kommune i departementet Ardennes i regionen Grand Est nord i Frankrike. Charleville-Mézières er hovedstad i departementet, og ligger ved elven Meuse.
| Charleville-Mézières er en kommune i departementet Ardennes i regionen Grand Est nord i Frankrike. Charleville-Mézières er hovedstad i departementet, og ligger ved elven Meuse.
== Historie ==
Kommunen Charleville-Mézières ble dannet i 1966 ved administrativ sammenslåing av fem tidligere kommuner som allerede hadde et samarbeid. Disse kommunene var: Charleville, Étion, Mézières (tidligere préfecture), Mohon og Montcy-Saint-Pierre. En annen kommune, Le Theux, hadde allerede blitt innlemmet i Mézières i 1965. Totalt folketall i kommunen er ca. 51 000.
== Kultur ==
=== «Figurteaterbyen» ===
Myndighetene i Charlevile-Mézières kaller stolt byen sin for «La capitale de la marionnette» – «Figurteaterbyen». En rekke organisasjoner og institusjoner innen scenekunstfeltet figurteater ligger i byen.
==== Figurteaterskolen ESNAM ====
Utdanningsinstitusjonen Ecole Nationale Supérieure des Arts de la Marionette (ESNAM), som ble opprettet i 1987 av Jacques Félix og Margareta Niculescu, ligger i Charleville-Mézières. Elevene ved denne skolen får en treårig utdannelse i figurteater. Yngvild Aspeli er en norsk figurteaterkunstner som har studert ved ESNAM.
ESNAM er samlokalisert med Institut Internationale de la Marionette (IIM).
==== UNIMAs hovedkontor ====
Den internasjonale interesseorganisasjonen for figurteater, Union Internationale de la Marionette (UNIMA), har siden 1981 hatt sitt hovedkontor i Charleville-Mézières.
==== Internasjonal figurteaterfestival ====
Annethvert år arrangeres en stor, internasjonal figurteaterfestival i byen. Festivalen kalles på fransk Le Festival Mondial des Théâtres de Marionnettes, og arrangeres av en sammenslutning som kaller seg Les Petits Comédiens de Chiffons (PCC). Også denne organisasjonen holder til i Charleville-Mézières, og den har hatt ansvaret for festivalen siden 1961.
=== Musée Rimbaud ===
I Charleville-Mézières ligger også et museum viet poeten Arthur Rimbaud, som ble født i denne byen. Museet holder til i en gammel mølle i sentrum.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Charleville-Mézières
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Charleville-Mézières – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Charleville-Mézières er en kommune i departementet Ardennes i regionen Grand Est nord i Frankrike. Charleville-Mézières er hovedstad i departementet, og ligger ved elven Meuse. | 9,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foix | 2023-02-04 | Foix | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Midi-Pyrénées', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Frankrike', 'Kategori:Kommuner i Ariège', 'Kategori:Sider med kart'] | Foix er en kommune i departementet Ariège i regionen Occitanie sør i Frankrike. Foix er hovedstad i departementet.
Foix ligger ved foten av Pyreneene. Den er den nest største byen i departementet Ariège, etter Pamiers.
De fremste severdighetene er den lokale grevens borg, den tidligere abbedikirken Saint Volusien, og de pittoreske smale gatene Rue de Labistour og Rue des Marchands.
Antagelig vokste Foix frem rundt et kapell bygd under Karl den store og som senere utviklet seg til et kloster. Opprinnelig tilhørte området (pays de Foix) hertugdømmet Aquitania. Senere ble det del av grevskapet Carcassonne. På 1000-tallet ble Foix selv et grevskap. Pays de Foix utgjorde sammen med Couserans og Donézan et kathar-område. Foix' murer kunne motstå angrep fra kortsridderne. I dette område raste albigenserkrigene særlig kraftig. I 1229 var krigen over, og greven av Foix ble vasall under den franske krone. Ved arv ble imidlertid byen del av Béarn, som varvasall under Navarra. Men i 1607 ble også Béarn igjen understilt den franske konge.
Greven av Foix utøvet sammen med den katolske biskop av Urgell myndighet som fyrster av Andorra. Men Foix måtte så overdra sin del av dobbeltmyndigheten til den franske konge (senere videre overdratt til den franske president).
| Foix er en kommune i departementet Ariège i regionen Occitanie sør i Frankrike. Foix er hovedstad i departementet.
Foix ligger ved foten av Pyreneene. Den er den nest største byen i departementet Ariège, etter Pamiers.
De fremste severdighetene er den lokale grevens borg, den tidligere abbedikirken Saint Volusien, og de pittoreske smale gatene Rue de Labistour og Rue des Marchands.
Antagelig vokste Foix frem rundt et kapell bygd under Karl den store og som senere utviklet seg til et kloster. Opprinnelig tilhørte området (pays de Foix) hertugdømmet Aquitania. Senere ble det del av grevskapet Carcassonne. På 1000-tallet ble Foix selv et grevskap. Pays de Foix utgjorde sammen med Couserans og Donézan et kathar-område. Foix' murer kunne motstå angrep fra kortsridderne. I dette område raste albigenserkrigene særlig kraftig. I 1229 var krigen over, og greven av Foix ble vasall under den franske krone. Ved arv ble imidlertid byen del av Béarn, som varvasall under Navarra. Men i 1607 ble også Béarn igjen understilt den franske konge.
Greven av Foix utøvet sammen med den katolske biskop av Urgell myndighet som fyrster av Andorra. Men Foix måtte så overdra sin del av dobbeltmyndigheten til den franske konge (senere videre overdratt til den franske president).
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Foix
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Foix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Foix er en kommune i departementet Ariège i regionen Occitanie sør i Frankrike. Foix er hovedstad i departementet. | 9,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troyes | 2023-02-04 | Troyes | ['Kategori:48°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Grand Est', 'Kategori:Kommuner i Aube', 'Kategori:Sider med kart'] | Troyes er en kommune i departementet Aube i regionen Grand Est nord i Frankrike. Troyes er hovedstad i departementet. Byen er naboby til Pont-Sainte-Marie og ligger ved elven Seine.
| Troyes er en kommune i departementet Aube i regionen Grand Est nord i Frankrike. Troyes er hovedstad i departementet. Byen er naboby til Pont-Sainte-Marie og ligger ved elven Seine.
== Historie ==
Troyes har eksistert siden romertiden. I middelalderen vant byen seg et navn som sentrum for handel og det er den fremdeles. Ludvig den stamme ble kronet i byen i 878 av pave Johannes VII. Fyrsten i Champagne valgte Troyes som sete. I 1285, da Filip den smukke forente Champagne med kongeriket, hadde byen en rekke privilegier.
Johan den fryktløse, hertug av Burgund og alliert med England, ville gjøre byen til hovedstad i Frankrike i 1417. Han kom til enighet med Isabella av Bayern, kona til Karl VI av Frankrike, om at byen skulle ha hoff, råd og folkeforsamling med kontrollerende organer. I Troyes ble Henrik V av England 21. mai 1420 forlovet med Catherine, datter til Karl VI. Hun skulle etterfølge ham som dauphin. Fredsavtalen i Troyes fra 1420 skulle få slutt på hundreårskrigen. I 1429 vant Jeanne d’Arc byen tilbake fra engelsk herredømme.
== Næringsliv ==
Lacoste har sitt hovedkontor i byen. Det er også annen tekstil- og gummiindustri i byen. Ettersom den er en del av Champagne-distriktet, er det stor vinproduksjon her.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Troyes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Troyes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Troyes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
Bilder fra Troyes | Troyes er en kommune i departementet Aube i regionen Grand Est nord i Frankrike. Troyes er hovedstad i departementet. | 9,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carcassonne | 2023-02-04 | Carcassonne | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Languedoc-Roussillon', 'Kategori:Festninger i Frankrike', 'Kategori:Kommuner i Aude', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Verdensarven i Frankrike'] | Carcassonne (oksitansk: Carcassona) er en befestet by i den sydfranske regionen Occitanie og er administrasjonssentrum (préfecture) i departementet Aude. Carcassonne tilhørte tidligere den historiske provinsen Languedoc. Byen er delt i to av elven Aude. På elvens høyre bredd ligger den øvre befestede Cité de Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine dobbelte bymurer, som gir et bilde av befestningskunsten helt fra 500-tallet til 1300-tallet. Den nedre bydelen på venstre bredd, Bastide Saint-Louis eller Ville Basse (nedre by), er sterkest befolket og ekspanderende. De to bydelene er forbundet med to broer, Pont vieux og Pont neuf.
Festningsbyen i Carcassonne ble satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1997.
| Carcassonne (oksitansk: Carcassona) er en befestet by i den sydfranske regionen Occitanie og er administrasjonssentrum (préfecture) i departementet Aude. Carcassonne tilhørte tidligere den historiske provinsen Languedoc. Byen er delt i to av elven Aude. På elvens høyre bredd ligger den øvre befestede Cité de Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine dobbelte bymurer, som gir et bilde av befestningskunsten helt fra 500-tallet til 1300-tallet. Den nedre bydelen på venstre bredd, Bastide Saint-Louis eller Ville Basse (nedre by), er sterkest befolket og ekspanderende. De to bydelene er forbundet med to broer, Pont vieux og Pont neuf.
Festningsbyen i Carcassonne ble satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1997.
== Geografi ==
Carcassonne ligger nord for Pyreneene, 53 km vest for Narbonne, 90 km sydøst for Toulouse og 800 km syd for Paris. Byen ligger på sletten mellom Pyreneene og det franske Sentralmassivet, og to store trafikkruter har krysset Carcassonne siden antikken: Den historiske veien mellom Garonnedalen ved Atlanterhavet og Middelhavet, og ruten mellom Sentralmassivet og Spania langs kanten av Pyreneene. Canal du Midi, som forbinder Middelhavet og Atlanterhavet, går igjennom den nedre bydelen i Carcassonne. Kanalen ble satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1996.
=== Klima ===
Carcassonne har middelhavsklima med tørr, varm sommer, mild høst og vinter og vår uten mye regn. Nedbør i form av snø er sjeldent, det snør i gjennomsnitt kun sju dager per år, mellom desember og mars. Dager med frost er også sjeldne. Sterkest nedbør kommer i oktober om høsten og i april om våren. Om sommeren kommer nedbøren stort sett under tordenvær. Uværet kan bli ganske voldsomt, med nedbør i form av hagl, noe som kan være ødeleggende for vingårdene. Carcassonne har også en del vind, gjennomsnittlig mer enn 117 dager per år med vindstyrke over 55 km/h.
Byen ble rammet av flom fra elven Aude flere ganger i 1872 og 1875. En av de kraftigste flommene var i 1891, da økte vannstanden med 8 m og de lavere områdene av byen ble oversvømt. I august 1912 ble byen rammet av en tornado som forårsaket store skader.
== Historie ==
Første tegn på bosetting i området er datert til rundt 3500 f.Kr. På 500-tallet f.Kr. ble en befestet by (oppidum) med det keltiske stedsnavnet Carsac etablert to kilometer syd for dagens Carcassonne. Den hadde trolig en iberisk befolkning. Byen ble et viktig handelssted for områdene fra Aude til Middelhavet.
=== Gallo-romersk periode ===
Det galliske folket Volcae Tectosages fra Sentral-Europa tok over byen rundt 300 f.Kr. De bekjempet byens befolkning, og slo seg ned der Carcassonne ligger i dag.
Rundt 120 f.Kr. ble byen en del av den romerske provinsen Gallia Transalpina, senere omdøpt til Gallia Narbonensis. Byens strategiske beliggenhet førte til at romerne befestet bakketoppen og gjorde byen til colonia av Julia Carsaco, senere Carcasum. De eldste murene i Carcassonne og mesteparten av de nederste steinrekkene på bymuren mot nord dateres til galloromersk tid.
Denne perioden karakteriseres av murer som strekker seg mellom ganske tett plasserte runde eller kvadratiske tårn. Begge deler er laget for å motstå angrep. Murene mellom tårnene går i «sikksakk», fordi rette murer var mer sårbare. Av over 30 gallo-romerske tårn, er kun tre bevart: Moulin du Connétable, Moulin du Vieulas og Marquière. Disse tårnene dominerer nordfasaden. Marquière-tårnet er mest autentisk, de to andre tårnene fikk de øverste delene ombygd på 1200-tallet.
=== Vestgotisk periode ===
I 462 overga romerne offisielt den vestre delen av Gallia Narbonensis, Septimania, til den vestgotiske kong Teoderik II, som hadde beleiret Carcasum siden 453. Han fortsatte utbyggingen av festningsverkene i byen, nå kalt Carcasona, som forble en grenseby mot nord. Vestgoterne kopierte den gallo-romerske arkitekturen, og det er vanskelig å skille deres byggearbeider fra de eldre konstruksjonene. Mye av det de bygde står fremdeles. Teoderik skal også ha påbegynt byggingen av basilikaen som nå er viet til St. Nazarius. Tidlig på 500-tallet, antagelig i 533 eller kort tid etter, ble Carcasona bispesete sammen med Agde og Maguelone. Det skal ha blitt bygget en vestgotisk katedral, men den fins det ikke spor etter i dag. Den første biskopen hvis navn er bevart kjent for ettertiden, var Sergius (kildebelagt 589).
=== Sarasensk og frankisk periode ===
I 508 slo vestgoterne tilbake angrep fra den frankiske kong Klodvig I. I 725 inntok imidlertid muslimske sarasenere fra Barcelona Carcassonne, og byen fikk navnet Carchachouna. Den frankiske kong Pipin den yngre drev sarasenerne bort i 759. I 760 hadde Pipin tatt mesteparten av Syd-Frankrike, men han var ikke i stand til å innta den ugjennomtrengelige festningen i Carcassonne.
Legenden om Dame Carcas oppsto under disse begivenhetene: Enken etter saraseneren Balaak brukte krigslist for å forsvare Carcasona mot Karl den stores tropper. Hun ga ordre om å kaste en velfødd gris ut fra ringmuren, for å gi inntrykk av at byen hadde masse mat og velfylte lagre. Det sies at angriperne skal ha gitt opp og forlatt byen umiddelbart etter dette. For å kunngjøre og spre disse gode nyhetene, ringte (fransk: sonner) Dame Carcas med byklokkene. Legenden sier at det er slik bynavnet Carcas sonne har oppstått. Legenden har imidlertid en kronologisk feil, siden Karl den store (Pipins sønn) overtok tronen lenge etter disse begivenhetene.
=== Middelalderen ===
==== Trencaveldynastiet ====
Etter Karl den stores død tok føydalsystemet over i det oppstykkede landet. I 1067 ble eiendommen Carcassonne overført til Ermengard, vicomtesse av Agde og Béziers. Hun var gift med Raimond Bernard Trencavel, vicomte av Albi og Nîmes (vicomt er egentlig vicecomte, det vil si visegreve på norsk, også kalt borggreve). I 1082 ble Trencavel myrdet, og sønnen, Bernard Aton Trencavel, utropte seg selv til vicomte av Carcassonne i tillegg til Albi, Nîmes og Béziers. Carcassonne var underlagt Trencaveldynastiet fram til 1209, og denne perioden var fylt med velstand og stor innflytelse. Skatter fra handel førte med seg gode inntekter for byen og vicomten. Byen ble delt inn i 16 châtellenies med hver sin vasall som hadde ansvar for forsvar av sin del av byen. Trencavelfamilien var hele tiden utsatt for rivalisering mellom de to mektige naboene, Barcelona og Toulouse, og inngikk allianser med hver av dem etter tur.
Denne perioden ble det satt opp flere nye bygninger og mange av de eldre konstruksjonene ble restaurert. Grunnsteinene til katedralen St. Nazarius ble velsignet av Pave Urban II i 1096. Paven hadde da reist til Carcassonne for å overbevise Bernard de Trencavel om å slutte seg til det korstog som på den tid ble organisert.
Katedralen skulle være en bastion mot byens mange kjettere (ordet kjetter kommer fra ordet kathar av gresk katharos, som betyr ren). Trencavelfamilien bygde også slottet Château Comtal, som ble påbegynt i 1130. De vestgotiske tårnene og de gallo-romerske murene, som var i dårlig forfatning etter mange angrep opp igjennom århundrene, ble restaurert og tårnene ble forhøyet.
==== Den katolske kirke og katarene ====
På 1100-tallet ble katarismen sterkt utbredt i områdene i og rundt Carcassonne. Katarismen var en religiøs bevegelse basert på dualistisk kristen tro. På begynnelsen av 1200-tallet var Carcassonne preget av velstand og var sterkt befolket, den hadde rundt 4000 innbyggere. Det var flere forsteder utenfor murene, St. Vincent og St. Michel, med sitt jødiske samfunn. Den unge vicomte Raymond Roger Trencavel (1185 – 10. november 1209) beskyttet katarene i sine landområder. Det var der de ble kjent som albigensere, etter byen Albi.
Den katolske kirke var meget urolig over denne utviklingen. I 1204 utnevnte pave Innocens III tre pavelige legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under abbed Arnaud Amaury av Cîteaux. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. En av de fire, cisterciensermunken Pierre de Castelnau tok denne delen av oppgaven så alvorlig at han var fryktet og hatet i sør. Men den spanske prest Dominikus (dominikanerordenens grunnlegger) overtalte legatene til heller å ta i bruk kjetternes metoder, som var langt mer effektive. Ved å gi avkall på all pomp og prakt som hittil hadde omgitt dem og heller være et eksempel på evangelisk fattigdom, oppnådde de straks langt større resultater.
Carcassonne ble kjent for sin skjebne under albigenserkorstoget, beordret av pave Innocens III. Det kom i stand foranlediget av at en tjener av grev Raymond VI av Toulouse (Raymond Trencavels onkel) på grevens ordre skal ha drept legaten Pierre de Castelnau den 15. januar 1208.
Innocens III beordret militær makt satt inn mot albigenserne og deres fører, grev Raymond, og erklærte i juli 1209 hellig krig eller kjetterkorstog mot dem etter å ha erklært katarene som satanister. Etter å ha inntatt Béziers og massakrert de 20 000 innbyggerne der, tvang korstogshæren til Simon de Montfort innbyggerne i Carcassonne til å overgi seg 15. august 1209, etter to ukers beleiring av byen. Da hadde nesten alle innbyggerne kommet seg unna gjennom underjordiske ganger og gjemt seg i skogene rundt. Av de gjenværende 500 innbyggere (gamle, syke, barn), fikk hundre forlate byen nakne, «kun medbringende sine synders last», og de øvrige 400 ble brent eller hengt.
Etter å ha tatt Trencavel til fange og latt ham dø i sitt eget fengsel kort tid etter, tok Montfort selv over byen og vicomtetittelen. Han forsterket festningsverkene og Carcassonne ble nå en grenseby mellom Frankrike og Aragón.
==== Underlagt den franske kronen ====
I 1240 forsøkte Trencavels sønn å gjenerobre sine eiendommer, men det var nytteløst. Han ble tvunget til å gi avkall på sin rett til eiendommen i 1246. Året etter ble Trencavels eiendommer, deriblant Carcassonne, konfiskert og underlagt den franske kongen, Ludvig IX. Han og etterfølgeren Filip III forsterket festningen kraftig, sammen med fem andre festninger langs grensen mot Aragón (i dagens Spania). Disse festningene kalles Cascassonnes fem sønner. Byggingen av en ytre ringmur med tårn ble igangsatt i 1248. Filip fikk laget en hovedport i den indre muren i Cité, Narbonnaiseporten, i tillegg til St. Nazariusporten med innhegning, Trésautårnet og et vakttårn på slottet som ikke finnes i dag. Han fikk også restaurert flere av de gallo-romerske tårnene.
Et opprør mot kronen i 1262 ble straffet med at en del av Carcassonnes innbyggere ble drevet ut av byen. Disse fikk etterpå lov til å bosette seg på Audes venstre bredd, og kong Ludvig IX grunnla den nedre bydelen «Bastide Saint-Louis», som nå er en del av Ville Basse.
Festningen ble på denne tiden ansett som uangripelig. I 1355, under hundreårskrigen mislyktes Edward, den svarte prinsen, å ta byen, selv om troppene hans ødela og brente den lavereliggende bydelen. Den ble gjenoppbygget etter hvert.
=== 1500–1800 ===
I 1531 spredte den kalvinistiske protestantisme seg i området. Cité forble katolsk, mens den nedre bydelen konverterte til protestantismen, noe som førte til en blodig konflikt mellom de to bydelene i Carcassonne. I 1582 ble den nedre bydelen tildelt tittelen «Ville» av Languedocstatene. Den sterke rivaliseringen fortsatte, med åndelig og politisk makt (biskopen og kongens representanter) i Cité på bakketoppen, og økonomisk makt og velstand i den nedre bydelen.
Ved Pyreneene-traktaten i 1659 ble grenseprovinsen Roussillon overført til Frankrike, og Carcassonnes militære betydning ble redusert. Dette var begynnelsen på slutten for det stolte Cité. Festningsverkene ble forlatt på 1700-tallet og stein ble tatt fra festningen til bygging av nye konstruksjoner og reparasjoner av gamle. Takene raste sammen, og festningen forfalt kraftig.
Den nedre bydelen blomstret imidlertid, på grunn av tekstilindustri med produksjon av ull. En kongelig fabrikk ble etablert i 1694 på «la Trivalle», denne kan fremdeles ses i dag. Byen ble et økonomisk sentrum og velstanden kan ses på bygårdene som ble oppført på 1700-tallet. Etter hvert foretrakk borgerne og autoritetene bydelen Ville Basse i stedet for Cité. Tekstilindustrien gjennomgikk imidlertid sin første krise i 1783.
I 1800 ble bydelene slått sammen, og året etter ble det religiøse setet flyttet fra St. Nazariuskatedralen til St.Michelkirken i den nedre bydelen. Napoleon I nedgraderte festningen tre år etter. Etter dette fikk festningen minimalt med vedlikehold av krigsministeriet.
I 1810 ble Canal du Midi lagt om og endelig fløt den gjennom sentrum av den nedre bydelen. Gjennom første halvdel av 1800-tallet gikk det bedre for tekstilindustrien igjen, men den nådde ikke det høye nivået den hadde før 1780-tallet. Ville Basse utviklet seg videre, mens Cité sank sakte ned i vanstell, med en fattig og arbeidsløs befolkning og forfall av den gamle festningen. Forfallet var så stort at den franske regjeringen besluttet at alt skulle rives i 1849. Denne beslutningen satte i gang en reaksjon som reddet Cité fra total utslettelse. Byen ble klassifisert som et historisk monument, og et omfattende restaureringsarbeid ble påbegynt, ledet av arkitekten Eugene Viollet-le-Duc.
I 1857 fikk Carcassonne jernbane, og fra 1870 ble tekstilindustrien sterkt redusert. Vindyrking ble mer og mer vanlig i Carcassonne og omegn, og vingårder vokste opp over alt rundt byen.
== Restaurering ==
Da den franske regjeringens beslutning om riving ble offentliggjort i 1849, førte det til rabalder. Carcassonnes antikvar og borgermester, Jean-Pierre Cros-Mayrevieille, og forfatteren Prosper Mérimée, som var oppsynsmann for historiske monumenter, ledet en kampanje for å bevare festningsverkene som et historisk monument. Senere samme år fikk arkitekten Eugene Viollet-le-Duc oppdraget med å renovere festningen. Han hadde da allerede jobbet med restaureringen av St. Nazariusbasilikaen siden 1844,
I 1853 startet restaureringsarbeidene på murene mot vest og sydvest, etterfulgt av tvillingtårnene på Narbonnaiseporten på østsiden, som er hovedinngang til cité. Festningsbygningene ble slått sammen her og der, og hovedvekten av arbeidet ble lagt på å restaurere takene på tårnene og ringmurene. Arkitekten, Viollet-le-Duc, beordret riving av strukturer som stod inn mot ringmurene, noen av dem var betydelig gamle. Arkitekten etterlot seg rikelig med notater og tegninger da han døde i 1879. Eleven hans, Paul Boeswillwald, fortsatte restaureringsarbeidet på Carcassonne, og senere fortsatte arkitekten Nodet. Restaureringen var først ferdig på 1960-tallet.
Restaureringen ble sterkt kritisert da Viollet-le-Duc levde. Han hadde tidligere jobbet i Nord-Frankrike, og gjorde den feilen at han brukte skifer og ga tårntakene kjegleform, når den lokale byggeskikken tradisjonelt hadde benyttet takstein og lave skråtak. Men til tross for at ikke strukturene er autentiske etter restaureringen, er det enighet om at Viollet-le-Duc har utført et genialt restaureringsarbeid på Carcassonne.
== Festningsbyen ==
De mest severdige bygningene i Cité de Carcassonne foruten ringmuren, er slottet fra 1100-tallet og St. Nazariusbasilikaen fra 1000-tallet. Kirken har interessante glassmalerier og gravmæler. I den nedre bydelen utmerker kirkene St. Michel og St.Vincent fra 1300-tallet, samt rådhuset, justispalasset og torvhallene seg.
=== Ringmuren ===
Festningsanlegget i Carcassonne har en dobbel ringmur og 53 tårn. Den indre muren har bygningsdeler fra gallo-romersk tid (200- og 300-tallet) og løper mer enn 1000 meter rundt bakken. Mesteparten av dagens indre mur er imidlertid resultat av rekonstruksjon, derav to tredjedeler på slutten av 1200-tallet og i begynnelsen av 1300-tallet. To hovedseksjoner står igjen fra gallo-romersk periode: det sydøstre hjørnet og muren til Marquièretårnet, Vieulastårnet og Connétabletårnet i nordfasaden. Disse gallo-romerske tårnene har hesteskoformet grunnflate. Marquièretårnet, som er det mest autentiske av dem, har romanske buede vindusåpninger. På østfasaden er det også rester av et tårn fra denne perioden, St.Sernintårnet. Dette ble delvis gjenoppbygget på 1200- og 1400-tallet.
Den 1600 meter lange ytre ringmuren følger den indre muren og er bygget mellom 1228 og 1245. 5 vakttårn og 14 runde tårn deler muren inn i seksjoner. Ett av tårnene, Vadetårnet, er et av festningsverkets største, og inneholder både brønn, ildsted, brødovn og latriner. Dette sirkelformede tårnet sto ferdig i 1245, og er det eneste tårnet i den ytre muren som har skulpturell dekorasjon. Mellom den ytre og indre muren er en ryddet gang, smal mot vest og videre mot nord, syd og øst.
=== Narbonnaiseporten ===
Narbonnaiseporten, eller Narbonneporten, er den mest imponerende konstruksjonen fra 1200-tallet. Porten er festningens inngang mot øst, og er flankert av to svære tårn med spisse tak og et dobbelt vakttårn. Portbygningene er godt utstyrt med monumentale ildsteder, saltkar og vanntanker, og kunne huse mange soldater i lengre perioder under beleiring. Porten var også utformet med tanke på prestisje i tillegg til sin militære funksjon. Rommene er plassert over hverandre på forskjellige nivåer, og bygningen er et elegant eksempel på gotisk arkitektur. Inngangen var stengt av en kjetting, og porten hadde doble lås. I krigssituasjoner kunne trebjelker monteres over porten og på toppen av tårnene for å forsterke forsvaret. I dag er porten den eneste inngangen til Cité med bilvei.
=== St. Nazariusbasilikaen ===
St. Nazariusbasilikaen ble først nevnt som kirke i 925. 12. juni 1096 kom pave Urban II til Carcassonne der han velsignet bygningssteinene til en katedral viet de hellige Nazarius og Celsus, to martyrer fra Milano-området under det første århundre e.Kr. Katedralen ble bygget som en korskirke, med et bredt romansk hovedskip der hvelvingen støttes av to sideganger med romanske buer. Byggearbeidene skal ha vært ferdig i første halvdel av 1100-tallet. Av den romanske katedralen, er kun hovedskipet og sideskipene intakt i dag. Apsiden ble ødelagt under den gotiske rekonstruksjonen mellom 1269 og 1320. Den nye gotiske apsiden er polygonisk, og den har glassmalerier med Kristus som tema. Katedralen fikk også tverrskip under rekonstruksjonen, og et kor med seks kapeller ble satt opp på tuftene etter det romanske koret. Kapellene på nord- og sydsiden har glassmalerier med «Jesse tre» (Jesu stamtre) og «Livets tre» som motiv. På hovedskipet erstattet 22 vinduer veggene mellom de smale hvelvribbene for å hylle lysets åndelighet. Deriblant er to store rosevinduer, med jomfru Maria og Kristus som tema. Katedralen ble også dekorert med mange skulpturer. Inngangen til hovedskipet i katedralen er på nordsiden. Den består av et våpenhus med skulpturelle dekorasjoner.
St. Nazarius mistet katedralverdigheten til St. Michelkirken i den nedre bydelen i 1801, men den fremstår fremdeles som en katedral. I 1898 innvilget Pave Leo XIII kirken tittelen basilika og den fikk i tillegg navnet Pave Leo XIIIs basilika.
=== Slottet Château Comtal ===
Vicomte Bernard Aton Trencavel av Carcassonne startet byggingen av slottet, det såkalte «palatium», inn mot østsiden av muren på 1100-tallet. Det skulle erstatte et eldre primitivt slott som skal ha stått der tårnene på Narbonnaiseporten er i dag. Det romanske slottet besto av to hovedgrupper enetasjes bygninger plassert vinkelrett mot hverandre, dominert av et kvadratisk midttårn. Taket på bygningene var krenelert (brystvern med skyteskår). Nordsiden av bygningene sto ferdig i 1150, sammen med et slottskapell viet til jomfru Maria. Det eneste som finnes av kapellet i dag er apsiden. Bygningene og kapellet dannet da en U-form rundt en gårdsplass.
Etter Trencavels fall fikk slottet nye forsvarsverk. I perioden 1228–1239 ble det bygget en mur med brystvern og runde tårn med skyteskår rundt hovedbygningene. Etter 1242 ble det bygget en ekstra etasje på de romanske bygningene, og en ny bygning til ble satt opp mot den søndre muren. Rester av dette kan ses på søndre gårdsplass («cour du midi»). Rundt 1300 ble det hvelvede kammeret i midttårnet dekorert med veggmalerier med dyre- og slagmotiver.
Slottets befestning er blant Europas best bevarte strukturer fra middelalderen. Slottet er ombygd flere ganger opp igjennom århundrene, og det er vanskelig å se for seg hvordan det kan ha sett ut da det var bolig for vicomtefamilien.
== Ville Basse ==
Den nyere delen av Carcassonne kalles også Bastide St. Louis, som var navnet på bydelen da den ble grunnlagt i 1262. Den eldste delen av byen var omgitt av en 2 800 meter lang ringmur bygget mellom 1355 og 1359 av greven av Armagnac. Muren hadde en bastion i hvert hjørne, St.Martial i nordvest, la Figuières i nordøst, Montmorency i sydøst og la Tour Grosse eller les Moulins i sydvest (denne kalles nå du Calvaire). På slutten av 1700-tallet hadde byen fire porter. Muren ble revet sammen med tårn og bastioner i 1806. Den eldste delen av Ville Basse er i dag rammet inn av boulevarder som ble bygget på 1700- og 1800-tallet over de gamle vollgravene. Byplanen har en stram form, som et sjakkbrett rundt et hovedtorg, Place Carnot, med en Neptunfontene fra 1770. Hver tirsdag, torsdag og lørdag er det marked rundt fontenen på Place Carnot.
=== St. Michelkatedralen ===
Da kong Ludvig IX grunnla den nedre bydelen i 1247, ga han ordre om å bygge to kirker, en på hver side av den nye byen. De skulle vies til St. Michel og St. Vincent. St. Michel har et bredt skip og en stor apside og apsidekapeller i østenden. Det romanske tverrskipet og koret ble senere erstattet med gotiske strukturer, men hovedskipet består. Kirkens glassmalerier er fra 1300-tallet fram til 1500-tallet. Kirken fikk hvelvtak på 1700-tallet. St. Michel fikk katedralstatus i 1803. Kirken ble rammet av brann i 1849, og restaureringsarbeidene etter brannen varte nesten 20 år.
=== St. Vincentkirken ===
St. Vincentkirken har et bredt hovedskip og hvelvtak, og er et godt eksempel på den gotiske arkitekturen som utviklet seg i Languedoc. Kirken har et oktogonisk klokketårn med 47 klokker, rosevindu og glassmalerier fra 1400-tallet. Inne i kirken står fire statuer av St. Vincent, St. Louis og to apostler fra 1300-tallet som tidligere har stått i nisjer ved inngangen.
=== Pont Vieux ===
Broen Pont Vieux over elven Aude har knyttet Cité og Ville Basse sammen siden 1300-tallet. Steinbroen var trolig ferdigbygget i 1320, og har 12 halvsirkelformede buer som varierer i størrelse med en diameter fra 10 til 14 meter. Omtrent midt på broen er et medtatt metallkrusifiks som markerer punktet der den gamle og nye byen møtes. Broen ble endret noe under restaurering i 1820.
=== Canal du Midi og Pont Marengo ===
Kanalen som forbinder Atlanterhavet med Middelhavet, Canal du Midi, løper gjennom Carcassonne like nord Bastide St. Louis. Kanalen er byens andre verdensarvsted. Den ble bygget på 1600-tallet av Pierre-Paul Riquet, men ble ikke anlagt gjennom Carcassonne før på slutten av 1700-tallet. Da den opprinnelige kanalen var ferdig i 1681, var løpet lagt to kilometer fra byen. Dette ble fort sett som en stor ulempe for Carcassonne, og forskjellige planer ble lagt den neste tiårene for å endre løpet på kanalen. Arbeidet med å legge om løpet av kanalen ble påbegynt i 1787, og hele anlegget ble åpnet 31. mai 1810 sammen med havnebassenget, Pont Marengo, Pont de la Paix og Pont D'Iéna.
Pont Marengo («Marengo bro») krysser Canal du Midi og forbinder Carcassonne med den lokale jernbanestasjonen. Det er stor trafikk i slusene her, og kanalbåtene som ferdes på kanalen er blitt en turistattraksjon. Broen er oppkalt etter slaget i Marengo, der Napoleon beseiret Østerrike i 1800.
== Økonomi ==
Ville Basse har fremdeles tekstilindustri, i tillegg til produksjon av sko og gummi. Bydelen er også blitt et sentrum for vinproduksjon. Men store deler av Carcassonnes inntekter kommer fra turismen knyttet til middelalderbyen og båter som seiler på Canal du Midi. Rundt 3 millioner turister besøker Carcassonne hvert år. På slutten av 1990-tallet startet flyplassen i Carcassonne å betjene økonomireiser til og fra andre europeiske flyplasser, for eksempel fra Dublin, London (Stansted) og Brussel.
I juli hvert år arrangeres to av Carcassonnes mest populære festivaler av stabelen, «Festival de La Cite» og «Festival de la Bastide». Festival de La Cite foregår i Cité og ble første gang arrangert i 1957, men festivalens kulturelle røtter går tilbake til 1908. Festivalen har både konserter, opera, dans- og teaterforestillinger, med nasjonale og internasjonalt kjente artister. De historiske omgivelsene gir festivalen en unik stemning. Festival de la Bastide foregår i den nedre bydelen, og er en musikk- og teaterfestival med rundt 70 gratis arrangementer bestående av moderne musikk, worldmusic og jazz.
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Engelsk ===
Catlos, Brian: The Rough Guide to Languedoc Roussillon. Rough Guides, first edition (engelsk)
Graham-Leigh, Elaine: The Southern French Nobility and the Albigensian Crusade: The Trencavel Viscounts of Carcassonne and Beziers. The Boydell Press 2005. ISBN 1-84383-129-5 (engelsk)
McConnell, Jean: The legend of Carcassonne. University of London P 1962. ASIN: B0000CLEPA (engelsk)
Panouillé, Jean-Pierre: Carcassonne, History & Architecture. Ouest France 1999. ISBN 2-7373-2497-1. (engelsk)
Paterson, Linda: The world of the Troubadours, medieval occitan society. Cambridge University Press, 1995 (engelsk)
=== Fransk ===
Bruand, Yves: La cité de Carcassonne: les enceintes fortifiées. I Congrès archéologique de la France, Paris, 1973, pp. 496– 515. (fransk)
Bruand, Yves: La cité de Carcassonne: la citadelle ou château comtal. I Congrès archéologique de la France, Paris, 1973,pp. 516– 532. (fransk)
Débax, Hélène: La féodalité languedocienne: XIe – XIIe siècles: serments, hommages et fiefs dans le Languedoc des Trencavel. Presses Universitaires du Mirail 2003. ISBN 2-85816-651-X (fransk)
Dovetto, J.: Carcassonne. Éditions APA-POUX 1996. ISBN 2-907380-68-0. (fransk)
Girou, Jean: La cité de Carcassonne. Challamel 1948. (fransk)
Panouillé, Jean-Pierre: Carcassonne. Le temps des sièges. Paris, CNMHS/Presses du CNRS, 1992. ISBN 2-87682-067-6. (fransk)
Quilaine, Jean & Fabre, Daniel: Histoire de Carcassonne. Toulouse, Privat, 1984, 323 p. ISBN 2-7089-8234-6. (fransk)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Carcassonne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carcassonne – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
Cité de Carcassonne. Historie, restaurering, virtuell tur.
Artikkel om Carcassonne i Salmonsens konversationsleksikon (Prosjekt Runeberg).
Carcassonnes sider på virtualtourist.com. Arkivert 16. juli 2006 hos Wayback Machine.
Visiting Carcassonne – Guide på engelsk med fotogalleri.
Uoffisielt nettsted for Carcassonne.
Videoklipp med presentasjon av Carcassonne | Carcassonne (oksitansk: Carcassona) er en befestet by i den sydfranske regionen Occitanie og er administrasjonssentrum (préfecture) i departementet Aude. Carcassonne tilhørte tidligere den historiske provinsen Languedoc. | 9,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rodez | 2023-02-04 | Rodez | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Midi-Pyrénées', 'Kategori:Kommuner i Aveyron', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Rodez er en kommune i departementet Aveyron i regionen Occitanie sør i Frankrike. Rodez er hovedstad i departementet, og innbyggerne kalles for ruthénois.
| Rodez er en kommune i departementet Aveyron i regionen Occitanie sør i Frankrike. Rodez er hovedstad i departementet, og innbyggerne kalles for ruthénois.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Rodez
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rodez – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rodez – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Rodez er en kommune i departementet Aveyron i regionen Occitanie sør i Frankrike. Rodez er hovedstad i departementet, og innbyggerne kalles for ruthénois. | 9,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marseille | 2023-02-04 | Marseille | ['Kategori:43°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', "Kategori:Byer i Provence-Alpes-Côte d'Azur", 'Kategori:Kolonier i antikkens Hellas', 'Kategori:Marseille', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | For fotballaget, se Olympique de MarseilleMarseille er en by ved Frankrikes middelhavskyst. Den er landets nest største med 855 393 innbyggere (2013). I nærområdet bor over 1,5 millioner mennesker. Marseille er Frankrikes viktigste havn og hovedstad i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur og i departementet Bouches-du-Rhône. Med sitt greske opphav regnes Marseille som Frankrikes eldste by.
| For fotballaget, se Olympique de MarseilleMarseille er en by ved Frankrikes middelhavskyst. Den er landets nest største med 855 393 innbyggere (2013). I nærområdet bor over 1,5 millioner mennesker. Marseille er Frankrikes viktigste havn og hovedstad i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur og i departementet Bouches-du-Rhône. Med sitt greske opphav regnes Marseille som Frankrikes eldste by.
== Geografi ==
Marseille ligger i en stor bukt med en uregelmessig, steinete kystlinje med miniatyrfjorder, og er derfor en naturlig plass for en havn. Munningen til elven Rhône ligger cirka 20 km vest for byen. I bukten ligger fire mindre øyer. En av dem er øya If, der det gamle fengselet Château d'If ligger; fengselet og øya er kjent fra Alexandre Dumas roman Greven av Monte Cristo. Mot nord og øst stiger terrenget og når en høyde på 1,147 m ved fjellet Sainte-Baume litt øst for byen. Mot nordvest ligger den store brakkvannssjøen Étang de Berre, der også flyplassen, Marseille Provence lufthavn, ligger. Byen har et typisk middelhavsklima.
== Historie ==
Det var greske kolonisatorer fra Phokaia som grunnla byen Massalia (gresk: Μασσαλία) omkring 600 f.Kr. Da moderbyen Fokaia ble ødelagt av perserne i 545 f.Kr., kom det ytterligere grekere til Massalia, og av den grunn snakker man om «byens andre grunnleggelse». Historisk kilde for dette er boken Peloponneserkrigen av Thukydides (rundt 400 f.Kr.).
Marseille ble en gresk koloni og en av de største og rikeste greske byer utenfor Hellas. Denne rikdommen og økende makt gjorde byen utsatt for angrep fra lokale keltiske stammer, men også av etruskere og karthagere. Problemene med de lokale keltiske stammene førte til at man trengte hjelp fra romerne rundt 125 f.Kr. Dette førte til at hele dagens Sør-Frankrike ble til den romerske provinsen Gallia Narbonensis, men det var først under borgerkrigen mellom Julius Cæsar og Gnaeus Pompeius 49 f.Kr. at også Marseille mistet sin uavhengighet og ble del av Romerriket. Etter tradisjonen var det Maria Magdalena og hennes bror Lasarus som først misjonerte for kristendommen i Marseille, der det ble etablert biskopsete i det første århundre.
Etter Romerrikets fall på 400-tallet ble Marseille erobret gjentatte ganger av vestgoterne, østgoterne, frankere og Kongeriket Burgund. Etter at karolingerne gav byrettigheter til det nedkjørte Marseille, begynte den å ta seg opp igjen. Erobring gjennom maurerne og normannerne på 800-tallet var tilbakeslag. Da byen kom under greven av Provence på 900-tallet fortsatte oppgangen, selv om Marseille alltid bevarte sin trang til uavhengighet. Marseilles strategiske posisjon gjorde den ofte til utgangspunkt og mål for militæraksjoner utover århundrene. Pesten rammet havnebyen hardt, særlig i 1348-1361 og 1720/1721.
Marseille støttet den franske revolusjon entusiastisk og sendte 500 soldater til Paris i 1792. Deres sang under marsjen til Paris, Marseillaisen, ble fransk nasjonalsang i 1795.
Den franske kolonialiseringen av Nord-Afrika og Indokina økte Marseilles betydning på 1800-tallet, særlig etter at Suezkanalen ble åpnet i 1869. Under den andre verdenskrig ble byen bombet gjentatte ganger, av tyske og italienske fly i 1940 og av allierte i 1944 etter at byen hadde kommet under tysk okkupasjon 1942.
Etter stor fremgang etter den andre verdenskrig fikk Marseille betydelige problemer med kriminalitet, forurensning og integrasjon av store antall innvandre, spesielt fra Nord-Afrika. Det førte til nedgangstider der byen mistet 10% av sine innbyggere på 1990-tallet. Etter store anstrengelser ser det ut som om denne trenden har snudd.
== Kultur ==
=== Museer ===
Per 2020 har byen 21 museer av ulike slag.
=== Film ===
Filmskaperen Robert Guédiguian er født i Marseille. De mange filmene han selv har regissert, har handling som utspiller seg i og omkring Marseille. Guédiguian er gift med skuespilleren Ariane Ascaride, som også er født i Marseille. Hun spiller som regel en av hovedrollene i filmene hans.
== Utdanning ==
EPITECH
IPSA, école d’ingénieurs de l’air et de l’espace
Kedge Business School
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Marseille – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marseille – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
(en) Marseille hos Wikivoyage
Turistbyrå Marseille | Marseille er en by ved Frankrikes middelhavskyst. Den er landets nest største med 855 393 innbyggere (2013). | 9,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caen | 2023-02-04 | Caen | ['Kategori:0°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Normandie', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Kommuner i Calvados', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-02'] | Caen (fransk uttale: [kɑ̃]) er hovedstad i det franske departementet Calvados.
Caen har rundt 120 000 innbyggere og er hjembyen til Vilhelm Erobreren. Byen opplevde en stor økonomisk oppgang under hans erobring av England. Få bygninger har overlevd fra denne tiden på grunn av bombingen under andre verdenskrig. I sentrum av byen finner man tre markante monumenter fra Vilhelm erobrerens tid, restene av borgen hans og de to katedralene Abbaye aux Hommes og Abbaye aux Dames.
Under andre verdenskrig ble Caen kraftig nedbombet av amerikanske og britiske bombefly, da byen var sentral i de alliertes strategi for Operasjon Overlord, og det tyske forsvaret ble langt sterkere enn hva som var forventet.
| Caen (fransk uttale: [kɑ̃]) er hovedstad i det franske departementet Calvados.
Caen har rundt 120 000 innbyggere og er hjembyen til Vilhelm Erobreren. Byen opplevde en stor økonomisk oppgang under hans erobring av England. Få bygninger har overlevd fra denne tiden på grunn av bombingen under andre verdenskrig. I sentrum av byen finner man tre markante monumenter fra Vilhelm erobrerens tid, restene av borgen hans og de to katedralene Abbaye aux Hommes og Abbaye aux Dames.
Under andre verdenskrig ble Caen kraftig nedbombet av amerikanske og britiske bombefly, da byen var sentral i de alliertes strategi for Operasjon Overlord, og det tyske forsvaret ble langt sterkere enn hva som var forventet.
== Historie ==
Vilhelm Erobreren var hertug av Normandie i 1035–1087 og konge av England i 1066–1087. Han regnes som grunnleggeren av Caen og bidro til å bygge slottet Château de Caen rundt år 1060. Dette var sentralt i forsvaret av Caen mot danske og skotske invasjonsforsøk, samt mot opprør fra normanniske aristokrater. Byen ble likevel erobret av Filip III av Frankrike i 1204, sammen med resten av Normandie. Ved starten av Hundreårskrigen inntok den engelske kongen Edvard III Frankrike via Den engelske kanal, hvor Caen var ett av de første målene. Byen ble erobret i 1346.Etter en kamp mellom Bretagne og Normandie fra 1449-1450, dro Arthur de Richemont, militærkommandant og hertug av Bretagne, mot Caen sammen med franske tropper under ordre av Jean de Dunois. Angrepet på Caen i 1450 var del av den fjerde fasen av hundreårskrigen, da dets territorier ble gjenerobret av det franske kongeriket.Under den franske revolusjon (1789-1799) var Caen et viktig støttepunkt for girondinerene.Caen ble en viktig havneby efter at det på 1800-tallet ble konstruert en 14 km lang skipskanal som forbandt byen med Den engelske kanal. Den største delen av havnetrafikken besto av brenselsimport og ståleksport, ettersom byens stålindustri fikk store forsyninger fra jernmalmgruvene i Orne-dalen.Mange fra Caen deltok i den første verdenskrig, og 1427 soldater fra Caen omkom fra 1914-1918.
Caen spilte en viktig rolle under andre verdenskrig. Slaget om Caen varte fra juni til august 1944. Dette var et slag mellom vestallierte, hovedsakelig briter, canadiere og tyske tropper under Operation Overlord. Caen var et avgjørende mål av flere årsaker. For det første ligger byen langs Orne-elven og Caen-kanalen. De to vannhindrene kunne styrke en tysk forsvarsstilling om de ikke ble krysset. For det andre var Caen et veiknutepunkt. om tyskerne fikk kontroll ville det gi fienden mulighet for å flytte styrker langt vekke fra et punkt til et annet. For det tredje var området omkring Caen forholdsvis åpent. Dette området var et ettertraktet område fordi det kunne brukes til flyplasser, grunnet at det er så flatt.
Arbeidet etter andre verdenskrig omfattet gjenoppbyggingen av alle distriktene i Caen og universitetsområdet. Det tok 14 år (1948-1962) og førte til den nåværende urbaniseringen av Caen. Byen mistet mange av sine historiske kvartaler og universitetsområdet i krigen.
Den 6. juni 1988 innviet François Mitterrand Mémorial de Caen, et stort museum om krigene og viktige hendelser i det 20. århundre. Det fungerer som et observatorium for fred og menneskerettigheter.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Caen
Referens: INSEE
Caen har en negativ befolkningsvekst, hovedsakelig grunnet høye huskostnader. Det er stort sett familier som reiser fra byen, og flytter til forstaden. I byens sentrum bor folk tett og det er få ledige tomter. Når en tomt blir ledig, er det private investorer som er først ute, for å bruke tomten til egen vinning.
== Utdanning ==
École de management de Normandie
== Kultur og serverdigheter ==
Cháteau de Caen er et av de største fortene fra middelalderen i vest-Europa. Borgen ble brukt som brakker under 2. verdenskrig, men ble bombet i 1944 og ble alvorlig skadet. I dag huser borgen et kunst- og historiemuseum, samt kirke og botanisk hage med planter dyrket under middelalderen.SM Caen er den lokale fotballklubben, hvor blant annet N'golo Kante spilte 75 kamper fra 2013 til 2015.
== Se også ==
Kommuner i departementet Calvados
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Caen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Caen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Caen (fransk uttale: ) er hovedstad i det franske departementet Calvados. | 9,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aurillac | 2023-02-04 | Aurillac | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Cantal', 'Kategori:Sider med kart'] | Aurillac er en kommune i departementet Cantal i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sentralt i det sørlige Frankrike. Aurillac er hovedstad i departementet Cantal.
| Aurillac er en kommune i departementet Cantal i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sentralt i det sørlige Frankrike. Aurillac er hovedstad i departementet Cantal.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Aurillac
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Aurillac – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aurillac – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Aurillac er en kommune i departementet Cantal i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sentralt i det sørlige Frankrike. Aurillac er hovedstad i departementet Cantal. | 9,241 |
null | 2023-02-04 | Angoulême | null | null | null | Angoulême er en bykommune i departementet Charente i regionen Nouvelle-Aquitaine sør i Frankrike. Angoulême er hovedstad i departementet Charente. | 9,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Rochelle | 2023-02-04 | La Rochelle | ['Kategori:1°V', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Nouvelle-Aquitaine', 'Kategori:Kommuner i Charente-Maritime', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | La Rochelle er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Nouvelle-Aquitaine sørvest i Frankrike. La Rochelle er hovedstad i departementet Charente-Maritime. Den har omkring 125 000 innbyggere, og er en viktig handelsby.
Byen er en havneby ved Biscayabukta, og ligger rett ved øya Île de Ré. Verftsindustri, fiskeindustri og kjemisk industri er hovednæringsveiene.
La Rochelle var et av hugenottenes viktigste støttepunkter; i kong Ludvig XIIIs tid ble byen beleiret av Kardinal Richelieu og inntatt (1628).
I 1844 skrev Alexandre Dumas romanen «De tre musketerer», der en del av handlingen er lagt til La Rochelle.
Under den annen verdenskrig var byen en av basene for den tyske ubåtflåte.
| La Rochelle er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Nouvelle-Aquitaine sørvest i Frankrike. La Rochelle er hovedstad i departementet Charente-Maritime. Den har omkring 125 000 innbyggere, og er en viktig handelsby.
Byen er en havneby ved Biscayabukta, og ligger rett ved øya Île de Ré. Verftsindustri, fiskeindustri og kjemisk industri er hovednæringsveiene.
La Rochelle var et av hugenottenes viktigste støttepunkter; i kong Ludvig XIIIs tid ble byen beleiret av Kardinal Richelieu og inntatt (1628).
I 1844 skrev Alexandre Dumas romanen «De tre musketerer», der en del av handlingen er lagt til La Rochelle.
Under den annen verdenskrig var byen en av basene for den tyske ubåtflåte.
== Vennskapsbyer ==
Essaouira (Marokko)
Lübeck (Tyskland)
New Rochelle (USA)
Petrozavodsk (Russland)
Santiago de Figueiró (Portugal)
== Utdanning ==
La Rochelle Business School
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen La Rochelle
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) La Rochelle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) La Rochelle – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | La Rochelle er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Nouvelle-Aquitaine sørvest i Frankrike. La Rochelle er hovedstad i departementet Charente-Maritime. | 9,243 |
null | 2023-02-04 | Bourges | null | null | null | Bourges er en kommune i departementet Cher i regionen Centre-Val de Loire sentralt i Frankrike. Bourges er hovedstad i departementet. | 9,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tulle | 2023-02-04 | Tulle | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Corrèze', 'Kategori:Sider med kart'] | Tulle er en kommune i departementet Corrèze i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Tulle er hovedstad i departementet.
François Hollande var ordfører i Tulle fra 2001 til 2008.
| Tulle er en kommune i departementet Corrèze i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Tulle er hovedstad i departementet.
François Hollande var ordfører i Tulle fra 2001 til 2008.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Tulle
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tulle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Tulle er en kommune i departementet Corrèze i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Tulle er hovedstad i departementet. | 9,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ajaccio | 2023-02-04 | Ajaccio | ['Kategori:41°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer på Korsika', 'Kategori:Kommuner i Corse-du-Sud', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Havnebyen Ajaccio (korsikansk: Aiacciu) ligger på Korsika og er hovedstad i det franske departementet Corse-du-Sud. Byen hadde i 1999 52 880 innbyggere.
Ajaccio ble grunnlagt i 1492 av genoveserne. Den fikk ingen større betydning før på 1600- og 1700-tallet. Etter at Korsika ble fransk i 1768, ble Ajaccio i 1793 hovedstaden for departementet Liamone og i 1811 departementet Corse (Korsika). Den korsikanske nasjonalforsamling, Assemblée nationale corse, som er det korsikanske regionalparlament, har holdt til her helt siden det ble opprettet i 1982.
Napoléon Bonaparte ble født i Ajaccio i 1769.
| Havnebyen Ajaccio (korsikansk: Aiacciu) ligger på Korsika og er hovedstad i det franske departementet Corse-du-Sud. Byen hadde i 1999 52 880 innbyggere.
Ajaccio ble grunnlagt i 1492 av genoveserne. Den fikk ingen større betydning før på 1600- og 1700-tallet. Etter at Korsika ble fransk i 1768, ble Ajaccio i 1793 hovedstaden for departementet Liamone og i 1811 departementet Corse (Korsika). Den korsikanske nasjonalforsamling, Assemblée nationale corse, som er det korsikanske regionalparlament, har holdt til her helt siden det ble opprettet i 1982.
Napoléon Bonaparte ble født i Ajaccio i 1769.
== Turisme ==
Ajaccio har en lang historie som turistmål. Allerede tidlig på 1900-tallet var Ajaccio og hele Korsika generelt et ettertraktet turistmål for rike franskmenn. Derimot ble denne turismen bremset ned av både første og andre verdenskrig, samt en del motstand mot frank administrasjon av øya som oppstod på 70-tallet og varte de neste tretti årene. Derimot oppstod en stor strøm av italienske turister på slutten av 1990-tallet og franske turister tok opp igjen sine besøk på øya tidlig på 2000-tallet. Utover på 2000-tallet ble også Korsika og Ajaccio sett på som en bortglemt europeisk perle og flere nasjoner viste interesse for Ajaccio som reisemål. Ajaccio har i mange år hatt forbindelse med både båt og fly til Italia og Frankrike, og fra sommeren 2012 har man også direkte forbindelse med fly til Oslo lufthavn. Denne flyruten har oppstått ettersom skandinaviske turister har besøkt byen mer og mer som følge av den hyppige cruise-turismen har lagt til kai i det nye havnebassenget siden det stod ferdig på slutten 90-tallet.
== Transport ==
Ajaccio – Napoléon Bonaparte Airport er flyplassen for Ajaccio og behandler 13 flyselskaper som forbinder Ajaccio med 6 nasjoner og over 15 destinasjoner, hvorav de fleste av disse destinasjonene er sesongbasert. Flyplassen har også forbindelse til Oslo med flyselskapet Norwegian (oppstart juni 2012).Ajaccio er også forbundet med Spania, Frankrike og Italia gjennom ferger som holder til i Ajaccio sitt havnebasseng. Ajaccio har avganger til Porto Torres, Nice, Marseille, Toulon daglig. Havnen er også brukt til hyppige besøk av criuse-skip.
== Severdigheter i Ajaccio ==
Casa Buonaparte, barndomshjemmet til Napoleon
Musėe Fesch, museum med et større antall malerier samt eiendeler fra Napoleon og hans familie
Saint-Roch-katedralen
Place Foch, fontene/statue av Napoleon midt i gamlebyen
Place d'Austerlitz, byens største hyllest til Napoleon i form av en flere meter høy statue rett ved Napoleons grotte
Museè A Bandera, miniatyrmuseum nord i byen
Citadelle Ajaccio, ligger vest i gamlebyen og brukes av den franske Fremmedlegionen
== Personer fra Ajaccio ==
Napoléon Bonaparte (1769-1821),
Irène Bordoni (1895-1953), sanger
Jean-Michel Cavalli (1959-), fotballtrener
Joseph Fesch (1763-1839), kardinal
Alizée Jacotey (1984-), sangerinne
Achille Peretti (1911-1983), politiker
Tino Rossi (1907-1983), sanger og skuespiller
== Galleri ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Fondation Napoléon: The history of Ajaccio Besøkt 25. mai 2014
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ajaccio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ajaccio – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Havnebyen Ajaccio (korsikansk: Aiacciu) ligger på Korsika og er hovedstad i det franske departementet Corse-du-Sud. Byen hadde i 1999 52 880 innbyggere. | 9,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SC_Bastia | 2023-02-04 | SC Bastia | ['Kategori:1905 i Frankrike', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1905', 'Kategori:Fotballag i Frankrike', 'Kategori:Haute-Corse'] | Sporting Club bastiais, også kjent som bare SC Bastia, er en fransk fotballklubb basert i byen Bastia på øya Korsika. Klubben ble grunnlagt i 1905, og lagets draktfarger er mørkeblå med hvite detaljer, mens bortedraktene er helhvite med blå detaljer. Bastia spiller sine hjemmekamper på Stade Armand Cesari.
| Sporting Club bastiais, også kjent som bare SC Bastia, er en fransk fotballklubb basert i byen Bastia på øya Korsika. Klubben ble grunnlagt i 1905, og lagets draktfarger er mørkeblå med hvite detaljer, mens bortedraktene er helhvite med blå detaljer. Bastia spiller sine hjemmekamper på Stade Armand Cesari.
== Historie ==
Klubbens største sportslige suksess kom da Bastia nådde finalen under UEFA-cupen 1977/78, hvor de til slutt tapte 3–0 sammenlagt mot den nederlandske storklubben PSV Eindhoven. I hjemlandet har klubben blant annet vunnet Ligue 2 i 1967/1968-sesongen, samt Coupe de France i 1981.
Klubben spilte seg frem til finalen i UEFA Intertoto Cup 1997, som de vant sammen med AJ Auxerre og Olympique lyonnais. Bastias største rival er for øvrig den lokale klubben AC Ajaccio.
På slutten av 2016-2017 sesongen, klarte klubben sist i Ligue 1 og ble henvist til Ligue 2. Men på grunn av økonomiske problemer blir korsikanerne først demotert til National 1, tredje divisjon, før må filen for konkurs og gå tilbake til National 3, den femte divisjonen.
== Meritter ==
Ligue 2: (2) 1968, 2012
Coupe de France: (1) 1981
UEFA Intertoto Cup: (1) 1997
UEFA-cupen: Andreplass 1977/1978
== Kjente spillere med tilknytting til klubben ==
Pascal Chimbonda
Christian Karembeu
Alexandre Song
Roger Milla
Bjørn Tore Kvarme
Michael Essien
Johnny Rep
== Trenere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(co) Offisielt nettsted
(en) SC Bastia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bastia er en by på Korsika. Den er hovedstad i det franske departementet Haute-Corse. | 9,247 |
null | 2023-02-04 | Dijon | null | null | null | Dijon er en by og kommune i departementet Côte-d'Or i regionen Bourgogne-Franche-Comté sentralt i Frankrike. Dijon ble grunnlagt i 1722, og er hovedstad både i regionen Bourgogne-Franche-Comté og i departementet Côte-d'Or. | 9,248 |
null | 2023-02-04 | Saint-Brieuc | null | null | null | Saint-Brieuc (bretonsk: Sant-Brieg) er en by og kommune i departementet Côtes-d'Armor i regionen Bretagne nordvest i Frankrike. Den er préfecture (administrasjonsstad) i departementet og har om lag 45 000 innbyggere, som blir kalt briochins eller briochains. | 9,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gu%C3%A9ret | 2023-02-04 | Guéret | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Nouvelle-Aquitaine', 'Kategori:Kommuner i Creuse', 'Kategori:Sider med kart'] | Guéret er en kommune i departementet Creuse i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Guéret er hovedstad i departementet Creuse. Byen, som er den største i departementet, ligger om lag 72 km nordøst for Limoges hvor veiene D942, D940 og N145 krysser hverandre. I Guéret drives småindustri, i utkanten av den er det skog og bondegårder. Byen omfatter 26,21 kvadratkilometer, og ved inngangen til 2006 bodde det 14 729 mennesker i byen. Befolkningen har vært økende, i 1962 hadde byen 11 384 innbyggere.
| Guéret er en kommune i departementet Creuse i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Guéret er hovedstad i departementet Creuse. Byen, som er den største i departementet, ligger om lag 72 km nordøst for Limoges hvor veiene D942, D940 og N145 krysser hverandre. I Guéret drives småindustri, i utkanten av den er det skog og bondegårder. Byen omfatter 26,21 kvadratkilometer, og ved inngangen til 2006 bodde det 14 729 mennesker i byen. Befolkningen har vært økende, i 1962 hadde byen 11 384 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Guéret – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Guéret er en kommune i departementet Creuse i regionen Nouvelle-Aquitaine sentralt i Frankrike. Guéret er hovedstad i departementet Creuse. | 9,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A9rigueux | 2023-02-04 | Périgueux | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Nouvelle-Aquitaine', 'Kategori:Kommuner i Dordogne', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Périgueux er en kommune i departementet Dordogne i regionen Nouvelle-Aquitaine i det sørvestlige Frankrike. Périgueux er hovedstad i departementet.
| Périgueux er en kommune i departementet Dordogne i regionen Nouvelle-Aquitaine i det sørvestlige Frankrike. Périgueux er hovedstad i departementet.
== Historie ==
Périgueux' historie begynner med grunnleggelsen av den gallisk-romerske byen Vesunna. Fra denne tid er misjonæren, helgenet og biskopen Fronto (Front de Périgueux) som kristnet Périgord på 100-tallet. Stedet var omgitt av en bymur og det hadde blant annet et amfiteater. De fleste av Vesunnas bygninger ble revet på 200-tallet, men enkelte rester finnes forsatt.
Omkring 900 ble det bygd en kirke på en høyde utenfor Vesunna ved elven Isle til den hellige Frontos ære. Rundt kirken oppstod en bosetning, Puy-Saint-Front, som vokste i betydning, ikke minst ettersom denne bosetningen lå langs pilegrimsveien, Jakobsleden, til apostelen Jakobs grav i Santiago de Compostela.
På 1100-tallet begynte den store Saint Front-katedralen å reise seg i Puy-Saint-Front. På samme tid fikk byen en bymur med 28 tårn. I 1240 ble Vesunna og Puy-Saint-Front sammenslått til Périgueux som samtidig ble hovedstad i grevskapet Périgord. Det gamle Vesunna ble en bydel som kom til å bli kalt La Cité og middelalderens Puy-Saint-Front kom til å bli kalt Le Bourg. Dette ble en blomstringstid for byen, ikke minst med båttrafikken på Isle og handelen med Bordeaux. Under hundreårskrigen ble Périgueux militært viktig, ikke minst ettersom grensen mellom engelsk og fransk territorium gikk 50 kilometer sør for byen, ved elven Dordogne. På 1400-tallet fikk byen nye bymurer.
En andre blomstringsperiode kom i samband med at handelen over Atlanterhavet ble utviklet etter oppdagelsen av Amerika i 1492. Bordeaux var atter blitt fransk, og fikk en særstilling i handelen med blant annet slaver mellom Europa, Afrika og Amerika. Périgueux fikk prektige hus i renessansestil, som fortsatte preger byens eldre deler.
Deretter fulgte en periode med stagnasjon og nedgang. Religionskrigen ledet til at mange forlot Périgord, og i Ludvig XIVs regjeringstid mistet den regionale adelen sin politiske betydning. Dette bidro til regionens minskende økonomiske og militære betydning.
Mot slutten av 1700-tallet ble departementet Dordogne opprettet. En økonomisk oppgang inntraff i 1800-tallets andre halvdel da Périgueux ble knyttet til jernbanenettet. På denne tiden rev man bymurene, og de ble erstattet av en boulevard mellom den gamle bykjernen og de bydeler som ble bygd ved jernbanestasjonen. Den romanske Saint Front-katedralen gjennomgikk en svært omfattende restaurering. Arkitekten Paul Abadie anla blant annet kupler på katedralen for å forsterke dens bysantinske karakter. Senere ble Saint Front-katedralen inspirasjon for byggingen av kirken Sacré-Cœur i Paris.
Ved århundreskiftet 1900 ble regionen rammet av vinlusen og en krise for jordbruksproduksjonen i Périgord.
På 1900-tallet falt befolkningstallet. På 1970-tallet ble Périgueux' bykjerne kulturminnesmerke og en omfattende sanering ble påbegynt. I dag er Périgueux en av Frankrikes best bevarte byer og Saint Front-katedralen en del av Unescos verdensarv, Jakobsleden.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Périgueux
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Périgueux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Périgueux – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Périgueux er en kommune i departementet Dordogne i regionen Nouvelle-Aquitaine i det sørvestlige Frankrike. Périgueux er hovedstad i departementet. | 9,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Besan%C3%A7on | 2023-02-04 | Besançon | ['Kategori:47°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Besançon', 'Kategori:Kommuner i Doubs', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Besançon er en kommune i departementet Doubs i regionen Bourgogne-Franche-Comté øst i Frankrike. Besançon er hovedstad både i regionen Franche-Comté og i departementet Doubs.
| Besançon er en kommune i departementet Doubs i regionen Bourgogne-Franche-Comté øst i Frankrike. Besançon er hovedstad både i regionen Franche-Comté og i departementet Doubs.
== Kjente personer fra Besançon ==
Charles Fourier
Pierre-Joseph Proudhon
Brødrene Lumière
Victor Hugo
== Utdanning ==
École nationale supérieure de mécanique et des microtechniques
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Besançon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Besançon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Besançon er en kommune i departementet Doubs i regionen Bourgogne-Franche-Comté øst i Frankrike. Besançon er hovedstad både i regionen Franche-Comté og i departementet Doubs. | 9,252 |
null | 2023-02-04 | Valence (Drôme) | null | null | null | Valence er en kommune i departementet Drôme i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sørøst i Frankrike. Valence er hovedstad i departementet. | 9,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89vreux | 2023-02-04 | Évreux | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Normandie', 'Kategori:Kommuner i Eure', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Évreux er en kommune i departementet Eure i regionen Normandie nord i Frankrike. Évreux er hovedstad i departementet.
Navnet er avledet av navnet på den galliske stammen Eburovices. Tidligere var byen sete for en greve. Eveux har vært et katolsk bispesete i uminnelige tider, muligens helt siden 200-tallet.
Under annen verdenskrig ble byen hardt rammet og sterkt ødelagt.
| Évreux er en kommune i departementet Eure i regionen Normandie nord i Frankrike. Évreux er hovedstad i departementet.
Navnet er avledet av navnet på den galliske stammen Eburovices. Tidligere var byen sete for en greve. Eveux har vært et katolsk bispesete i uminnelige tider, muligens helt siden 200-tallet.
Under annen verdenskrig ble byen hardt rammet og sterkt ødelagt.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Évreux
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Évreux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Évreux er en kommune i departementet Eure i regionen Normandie nord i Frankrike. Évreux er hovedstad i departementet. | 9,254 |
null | 2023-02-04 | Chartres | null | null | null | Chartres er hovedstad i det franske departementet Eure-et-Loir. Byen er mest kjent for den gotiske Chartreskatedralen som ble inntatt på UNESCOs verdensarvliste i 1979. | 9,255 |
null | 2023-02-04 | Quimper | null | null | null | Quimper (bretonsk: Kemper) er hovedstad i det franske departementet Finistère (fra finis terrae, "verdens ende") i regionen Bretagne helt vest på Bretagnehalvøya. I hadde Quimper }} innbyggere. | 9,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%AEmes_Olympique | 2023-02-04 | Nîmes Olympique | ['Kategori:1937 i Frankrike', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1937', 'Kategori:Fotballag i Frankrike'] | Nîmes Olympique (også kalt Nîmes) er en fransk fotballklubb som holder til i byen Nîmes.
| Nîmes Olympique (også kalt Nîmes) er en fransk fotballklubb som holder til i byen Nîmes.
== Spillerstall ==
Oppdatert 31. januar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Nîmes Olympique – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nîmes er en by og kommune i departementet Gard i regionen Occitanie sør i Frankrike. Nîmes er hovedstad i departementet. | 9,257 |
null | 2023-02-04 | Toulouse | null | null | null | Toulouse er hovedstad i det franske departementet Haute-Garonne og i regionen Occitanie. Byen ligger ved elven Garonne og kanalen canal du Midi. | 9,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auch | 2023-02-04 | Auch | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Midi-Pyrénées', 'Kategori:Kommuner i Gers', 'Kategori:Sider med kart'] | Auch er en kommune i departementet Gers i regionen Occitanie sør i Frankrike. Auch er hovedstad i departementet.
| Auch er en kommune i departementet Gers i regionen Occitanie sør i Frankrike. Auch er hovedstad i departementet.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Auch
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Auch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Auch – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Auch er en kommune i departementet Gers i regionen Occitanie sør i Frankrike. Auch er hovedstad i departementet. | 9,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bordeaux | 2023-02-04 | Bordeaux | ['Kategori:0°V', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-05', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bordeaux', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bordeaux er en havneby ved Garonne i departementet Gironde sørvest i Frankrike.
Storbyområdet Bordeaux-Arcachon-Libourne har ca. 1,2 million innbyggere, og er det sjette største storbyområdet i Frankrike. Bordeaux er hovedstad i regionen Nouvelle-Aquitaine, samt prefektur i departementet Gironde. Innbyggerne kalles bordelais.
Bordeaux er hovedstad for verdens største vinindustri. Verdens viktigste vinmesse, Vinexpo, arrangeres her, mens vinindustrien i området har en omsetning på 14,5 milliarder euro i året. Bordeaux-vin har blitt produsert i regionen siden det 8. århundre.
Havneområdet, Port de la Lune, er siden 2007 et verdensarvminne. Havnebygningene skriver seg fra opplysningstiden på 1700-tallet, og utgjør sammen med byplanen et godt bevart eksempel på nyklassisistisk arkitektur. I alt finnes det 347 fredede bygninger i byen. Havneområdet ble fredet i 1988.
| Bordeaux er en havneby ved Garonne i departementet Gironde sørvest i Frankrike.
Storbyområdet Bordeaux-Arcachon-Libourne har ca. 1,2 million innbyggere, og er det sjette største storbyområdet i Frankrike. Bordeaux er hovedstad i regionen Nouvelle-Aquitaine, samt prefektur i departementet Gironde. Innbyggerne kalles bordelais.
Bordeaux er hovedstad for verdens største vinindustri. Verdens viktigste vinmesse, Vinexpo, arrangeres her, mens vinindustrien i området har en omsetning på 14,5 milliarder euro i året. Bordeaux-vin har blitt produsert i regionen siden det 8. århundre.
Havneområdet, Port de la Lune, er siden 2007 et verdensarvminne. Havnebygningene skriver seg fra opplysningstiden på 1700-tallet, og utgjør sammen med byplanen et godt bevart eksempel på nyklassisistisk arkitektur. I alt finnes det 347 fredede bygninger i byen. Havneområdet ble fredet i 1988.
== Historie ==
Allerede rundt 300 f.Kr. var det en bosetting av keltere (gallere) på stedet. Byen Bordeaux ble først grunnlagt som Burdigala av romerne, som var dem som tok med vindruene til Sørvest-Frankrike. Byen ble grunnlagt på grunn av sin strategiske beliggenhet, området rundt besto på denne tiden av pestbefengte sumper. På 400-tallet ble byen plyndret av vandaler, vestgotere og frankere, i 732 av araberne (maurerne) og på 800-tallet av vikingene.
I perioden 1154-1453 hørte Bordeaux til England, og var en rik havneby med store markeder for sin vin i England. Byen var også et utgangspunkt for engelske militære felttog nord- og østover i Frankrike, spesielt under Den Svarte Prinsens (The Black Prince) styre på slutten av 1300-tallet. I 1441 ble universitetet i Bordeaux grunnlagt. Bordeaux-borgerne var slett ikke glad for å bli franske i 1453, fordi de mistet markedene sine i England. Derfor ble det bygd sterke befestninger etter den franske overtakelsen.
På 1700-tallet var Bordeaux involvert i handelen med de franske koloniene, inkludert slavehandelen. Etter nedgangen som følge av Napoleonskrigene kom det til ny oppgang på grunn av oppdyrkingen av myrer og sumper i Les Landes-området rett sør for byen på 1800-tallet.
Under første verdenskrig ble Bordeaux en viktig «frukt» for torpederte mannskaper som kom inn fra Den engelske kanal og Biscayabukta.
== Språk ==
Byens opprinnelige språk er gascon, en dialekt av det sørfranske språket langue d'oc. På gascon heter byen Bordeu. Imidlertid går språkgrensen mellom langue d'oc og langue d'oeil, altså dialekter av fransk, like nord for byen. I løpet av 1800-tallet gikk imidlertid bruken av gascon tilbake, og i dag er dette språket ukjent for de fleste. De fleste snakker dermed fransk med en sørvestfransk dialektfarge, hvor man blant annet utelater nasallydene.
== Attraksjoner ==
Place des Quinconces, stor, åpen plass på ca. 126 000 m2 brukt til parader og lignende.
Grand Théâtre de Bordeaux ligger ved Place de la Comédie, innviet 17. april 1780. Huser i dag blant annet l’Opéra National de Bordeaux.
Place de la Bourse, symmetrisk bebygd plass ved bredden av Garonne.
Miroir d'eau, vannspeilet, åpen plass ved Place de la Bourse som har en vannflate på 3850 m2 oppå steinheller og varierende dybde på bare få cm. Vannstanden endres i sykluser på få minutter.
Pont de pierre, bro over Garonne, bygd 1819-1822.
Rue Sainte-Catherine, 1,2 km lang gågate med butikker, restauranter og kafeer.
== Viner fra Bordeaux ==
Helt siden romertiden har vin fra Bordeaux hatt godt rykte på seg. Men det var først på 1300-tallet at Bordeaux fikk sin storhetstid. Det var alliansen med engelskmennene som fikk handelen i gang, noe som også gjorde godt for Bordeaux' viner.
På den tiden kom vinene fra Bordeaux fra et område lenger syd, som i dag heter Sud-Ouest. Médoc som vi kjenner til i dag, var ikke en gang kultivert. I godt over 300 år dominerte engelskmennene handelen av vin i Bordeaux. Selv kalte de vinene for «clariet» – senere kom termen «claret», en term som brukes den dag i dag.
Bordeaux er spesielt kjent for sine røde viner som har en unik lagringsdyktighet. Røde viner fra Bordeaux skiller seg grovt sett i to, hvor «rive gauche» («venstre elvebredd») er viner fra vestsiden av elven Garonne og «rive droite» («høyre elvebredd») er viner fra områdene til øst. Viner fra områder eller kommuner på vestsiden av elven er hovedsakelig basert på Cabernet sauvignon i tillegg til Merlot, Cabernet franc og Petit verdot. På østsiden av elven finner vi noe mer elegante viner, med hovedvekt på Merlot-druen. Kommunene St. Emilion og Pomerol regnes å være de som produserer de beste vinene øst for Gironde, mens vest preges av Margaux, St. Julien, Pauillac og St-Estèhe.
== Utdanning ==
E-Artsup
École pour l'informatique et les nouvelles technologies
ESME Sudria
Kedge Business School
Universitetet Bordeaux I
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Bordeaux
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Bordeaux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bordeaux – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
arkitekturhistorie.no Arkitektur i Bordeaux | Bordeaux er en havneby ved Garonne i departementet Gironde sørvest i Frankrike. | 9,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montpellier | 2023-02-04 | Montpellier | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Hérault', 'Kategori:Montpellier', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Montpellier er hovedstad (fransk: préfecture) i det franske departementet Hérault. Den ligger i regionen Occitanie. Byen ble grunnlagt i 985 e.Kr. og er en kontrastfylt universitetsby med gammel og ny arkitektur om hverandre. Den er den åttende største byen i Frankrike og den tredje største middelhavsbyen, etter Marseille og Nice.
| Montpellier er hovedstad (fransk: préfecture) i det franske departementet Hérault. Den ligger i regionen Occitanie. Byen ble grunnlagt i 985 e.Kr. og er en kontrastfylt universitetsby med gammel og ny arkitektur om hverandre. Den er den åttende største byen i Frankrike og den tredje største middelhavsbyen, etter Marseille og Nice.
== Geografiske forhold ==
Montpellier ligger omtrent ti kilometer fra kysten av Middelhavet. Byen ligger mellom to elver, Lez (le Lez), som forsyner byen med vann, og Mosson (la Mosson). Landskapet består av mange høyder, som også kan ha gitt sitt navn til byen. De største nabobyene er i vestlig retning Toulouse (ca. 244 km), mot øst Nîmes (ca. 55 km) og Marseille (ca. 170 km), og mot nord Lyon (ca. 302 km) og Paris (ca. 760 km). Det nærmeste fjellet er Le Mont Aigoual som ligger 75 km fra Montpellier.
== Klima ==
Gjennomsnittstemperatur: 15,2 °C (Frankrike: 12,2 °C)
Antall soltimer per dag: 7 timer og 22 minutter (Frankrike: 4 timer og 46 minutter)
Antall soldager i året: 300
== Historie ==
I år 985 dukket navnet Montpellier opp i et dokument. Fra 1204 til 1349 lå byen under Kong Aragóns krone. Etter dette ble den en del av kongeriket Frankrike.
Produksjon og salg av vin på 1800-tallet akselererte byens vekst, hvor det ble konstruert bygninger i haussmansk stil. Men vinen var ikke nok til å holde byen i vekst, og fra begynnelsen av 1900-tallet og 50 år videre stagnerte den som en liten provinsby uten særlig omfang...
Men med 60-årene kom store bedrifter som skulle transformere Montpellier til en europeisk teknopol.
=== Kirker og katedraler ===
Katedral Saint Pierre ble opprinnelig bygget som en kirke i gotisk stil, ved siden av klosteret Saint-Benoît. Det var først i 1536 at kirken ble en katedral. (Klosteret ble omgjort til det kjente medisinfakultetet etter den franske revolusjonen.)
Église Sainte Anne ligger midt i écusson og har huset et galleri for samtidskunst, le carré Sainte Anne, siden 1991.
Église Saint Roch ble bygget til ære for Saint Roch, pilegrimenes skytshelgen, og er en etappe på pilegrimsruta mot katedralen Santiago de Compostela, nordvest i Spania.
=== Toponymi/etymologi ===
Ingen vet med sikkerhet hva navnet Montpellier betyr. Dette har ledet til mange forskjellige teorier, men etter den mest anerkjente hypotesen betyr stedsnavnet «pastellblåhøyden» («mont» betyr høyde eller ås, og «pellier» er et gammelt ord for pastellblå). Bykjernen Écusson, som har eksistert siden middelalderen, ligger på en høyde hvor den den korsblomstrede planten Isatis tinctoria (vaid) vokste før byen ble til. Denne planten trives i høyereliggende strøk og ble før i tiden brukt for å lage blått fargestoff.
Ifølge andre teorier kommer navnet fra den strategiske posisjonen til høyden kalt Mont du verrou («verrou» betyr lås eller bolt). Det originale navnet er Monspessulanus. Ut fra dette navnet kommer teoriene om mont pelé som betyr «den nakne høyden», på grunn av den sparsomme vegetasjonen, eller le mont de la colline som betyr «høyden av haugen».
== Bydeler, plasser og parker ==
Montpellier er som alle andre franske byer delt opp i kvarterer/bydeler. Det er 23 av dem, og de ligger i tre ringer rundt bysenteret Écusson. Lengst inn mot midten ligger Les Beaux Arts, La Pompignane, Antigone, Gares, Gambetta og Les Arceaux. Utenfor disse ligger Aiguelongue, Millénaire, Port Marianne, Prés d'Arènes, Croix d'Argent, Pas du Loup, La Chamberte, Les Cevennes og Hôpitaux Facultés. Helt i ytterkant av byen finner man Parc Agropolis, Odysseum, La Martelle, Celleneuve, Mosson, Hauts de Massane, Malbosc og Parc Euromédicine.
=== Écusson ===
Écusson er det historiske bysenteret i Montpellier. Det har eksistert siden middelalderen, og navnet har det fått etter formen på området sett fra lufta, og at byen før var omringet av en festning. ”Écusson” kommer nemlig av det gammelfranske ordet for femkant, og betyr våpenskjold. Av festningen står svært lite igjen. Bare to av de 25 tårnene: la tour des pins og la tour de la Babotte, samt noen porter og små rester av selve festningen.
=== Antigone ===
Antigone er et kvarter i Montpellier bygget etter ønske fra den daværende ordføreren av Montpellier, Georges Frêche. Byggingen ble påbegynt i 1978, og avsluttet i 2000. De fleste av bygningene er bygget i neo-gresk stil og hovedarkitekten er spanske Ricardo Bofill.
Kvarteret befinner seg sørøst for Montpelliers middelaldersentrum Écusson, i området ”polygone” som i sin tid var militærbase. I dag er Polygone et kjøpesenter som markerer begynnelsen av kvarteret som strekker seg 900 meter, helt til elven le Lez. På den andre siden av elven finnes rådhuset for den tidligere regionen Languedoc-Roussillon som også er tegnet av Ricardo Bofill i samme stil som Antigone.
Området omfatter tre store bygninger; la Piscine Olympique (det olympiske svømmebasseng), la médiathèque centrale Émile Zola (bibliotek), og krysses av både trikkelinje nummer 1 og 2. Bygningene i Antigone er boliger (bl.a. trygdeboliger), butikker og diverse firmaer som lege, tannlege osv. Sett fra lufta har kvarteret form som en nøkkel, fulgt av et stort amfiteater, en halvsirkelformet bygning som tilsvarer Bofills båge ved Medborgarplatsen på Södermalm i Stockholm.
=== Place de la Comédie ===
Place de la Comédie er den største og mest sentrale plassen i Montpellier, faktisk en av de største fotgjengerplassene i hele Europa. Plassen er lokalisert sørøst for middelalderbyens sentrum, Écusson. Esplanaden Charles de Gaulle er forlengelsen av plassen på nordsiden og strekker seg til Corum, en stor bygning som er konstruert av Claude Vasconi og som brukes til konferanser, opera med videre.
Plassen nevnes først i 1755 og er oppkalt etter teateret som ligger der. På midten av 1900-tallet ble hovedjernbanestasjonen Gare Saint Roch bygget ca. 200 meter sør for Place de la Comédie, og det nå nedlagte lille toget Le Petit Train, som gikk til stranden (Palavas-les-Flots), hadde endeholdeplass på plassen, noe som gjorde Place de la Comédie til den mest sentrale plassen i byen.
På plassen finnes fontenen Les Trois Grâces (de tre gratier) som forestiller Aglaé, Euphrosyne og Thalie. Den ble konstruert i 1790 av skulptøren Étienne d’Antoine. Originalen ble satt på Fabre-museet i 1989, men ble under oppussingsarbeidet flyttet til operaen Comédie som også befinner seg på plassen.
=== Le Parc du Peyrou ===
”Grunnlagt” i 1689 og ligger midt i hjertet av Montpelliers historiske sentrum. Før inngangen til parken står en triumfbue, bygget på slutten av 1600-tallet på byens høyeste punkt til ære for Ludvig XIV. Midt i parken står en statue av ham, reist på 1700-tallet.
I den andre enden, også fra det 18. århundre, ligger et ”vannslott” (Château d’eau) og ut fra dette strekker det seg en lang akvedukt, akvedukt Saint Clément, gjennom kvarteret Les Arceaux (”buene”, etter buene i akvedukten).
=== Jardin des plantes ===
Ligger ikke langt fra medisinfakultetet og katedralen, på boulevard du Peyrou. Det er den eldste botaniske hagen i Frankrike, opprettet i 1593 etter lovbestemmelse fra Henrik IV, i forbindelse med medisinstudiet. Her fantes planter for bruk i medisiner og undervisning av leger og farmasøyter.
=== Zoo du Lunaret ===
Nord i Montpellier ligger dyrehagen Zoo du Lunaret. Parken har gratis inngang, og 52 forskjellige innhengninger langs til sammen 11 km med sti. Der finner man over 400 dyr av 90 forskjellige arter fra hele verden.
== Utdanning i Montpellier ==
Montpellier er en studentby med tre store universiteter. Universitetet i Montpellier ble formelt grunnlagt av pave Nikolas IV i 1289, men dets historie strekker seg lenger tilbake i tid enn som så, uten at man vet eksakt når universitetet oppsto. Det regnes for å være et av de eldste universitetene i Frankrike. Blant dem som har studert ved universitetet er Nostradamus og François Rabelais. Montpellier er kjent for å ha særlig mange internasjonale studenter. Det totale studenttallet, rundt 70 000, utgjør ¼ av byens befolkning, og av disse er 10-12% utenlandske.
E-Artsup
École pour l'informatique et les nouvelles technologies
École nationale de l'aviation civile
Montpellier Business School
Université Montpellier 1 er fakultetet for jus, økonomi, farmasi, medisin og odontologi, som huser 21 226 studenter.
Université Montpellier 2 er det tekniske og naturvitenskapelige fakultetet som har et studenttall på 12 190.
Université Paul Valéry, Montpellier 3 er fakultetet for språk og litteratur, humaniora og kunst og har 18 501 studenter.
=== Medisinfakultetet ===
Medisinfakultetet (Faculté de Médecine) har eksistert siden 1220 og er det eldste medisinske fakultetet i verden som fremdeles eksisterer. I 1340 åpnet et anatomistudium som gjorde universitetet kjent over hele Europa. Dette var viktig for byen da det førte til at mange studenter fra hele Europa bosatte seg i Montpellier. I tilknytning til universitetet var det en botanisk hage med planter til medisinsk bruk og forskning. Denne hagen, Jardin de Plantes, eksisterer den dag i dag. Mange kjente leger og kirurger har sin utdanning fra dette universitetet, som også i dag er et svært anerkjent medisinfakultet.
== Kultur ==
=== Musée Fabre ===
Bygget i 1828 etter ønske fra den neoklassissistiske maleren François-Xavier Fabre. Museet var stengt på grunn av oppussing, utbygging og reorganisering fra 2003 til 2007. Arbeidene kostet 62,7 millioner euro. Det er 9200 kvadratmeter stort, over 3 etasjer, og regnes som et av de vakreste i Frankrike og resten av Europa. Museets samling består av nærmere 1800 malerier, 4000 tegninger, 1500 graveringer og flere hundre skulpturer. Etter gjenåpningen er utstillingskapasiteten på rundt 800 verker; 300 mer enn før.
=== Operaen ===
Det første teateret Opéra Comédie i Montpellier stod ferdig i 1755, men brant ned i 1785. Det samme gjaldt for dets etterfølger som stod fra 1787 til 1881, før det ble totalskadd i brann. Bygningen som i dag står på Place de la Comédie stod ferdig i 1888. I 2001 ble Operaen i Montpellier også Opéra National.
Corum huser både et konferansesenter med 6000 kvadratmeter plass, og den andre operaen, Opéra Berlioz som har plass til 2010 personer. Bygningen er designet av Claude Vasconi, dekket av rosa marmor og åpnet i 1988.
=== Festivaler ===
Festival International du Cinéma Méditerrannéen – kinofestival 10 dager i slutten av oktober/begynnelsen av november.
Festival Attitude – festival dedikert til hiphop-kulturen, med graffiti, dans og musikk. I midten av mai.
Festival des sports extrêmes FISE – femdagers festival med de beste utøverne innen wake board, ski, snow board, roller, skate og BMX.
Festival international Montpellier Danse – 15 dager med alle former for dans på forskjellige steder i Montpellier.
Montpellier Swing Festival – 4 dager i begynnelsen av februar. Konserter, helaftener og demonstrasjoner med swing, lindy-hop, boogie-woogie osv.
Festival de Radio France et Montpellier – ca. 2 uker midt i juli. Et hundretall konserter med all mulig forskjellig musikk.
Festival international de musique sacrée – i april. Musikk i forbindelse med de store religionene som har sine utspring rundt Middelhavet: kristendommen, jødedommen og islam.
Les Internationales de la Guitare – et par uker i oktober, med forskjellig gitarmusikk. Jazz, flamenco, klassisk gitar, tango, chanson francaise osv.
Printemps des Comédiens – teaterfestival i juni.
Saperlipopette, voila enfantillages! – i mai. Teater, musikk, danse, sirkus og gateartister – alt for barn.
=== Idrett ===
Fotballklubben Montpellier Hérault Sport Club ble dannet i 1919 og spiller i Ligue 1, det øverste nivå i fransk fotball. Hjemmekampene spilles på Stade de la Mosson, som har plass til 32 939 tilskuere. Klubbens mest meritterte spiller er Laurent Blanc som spilte 251 kamper for klubben mellom 1983 og 1991.
== Transport ==
=== Trikken ===
Montpellier fikk sin første trikkelinje (eller tramway) i slutten av 1897, og allerede i begynnelsen av 1898 var ytterligere fire linjer på plass. Men bilens utvikling og opprettelsen av rutebusser utkonkurrerte disse første trikkene som ble lagt ned 31. januar 1949.
I juli 2000 åpnet den første av de nye trikkelinjene, linje 1, som går mellom Mosson i nordvest og Oddysseum i sørøst. Linjen er 15,2 km lang og har 27 stasjoner, med en gjennomsnittsavstand på 560 meter mellom hver stasjon. Trikkene går fra klokken fem om morgenen til klokken ett om natten, og transporterer mer enn 100 000 reisende hver dag.
Linje 2 åpnet i desember 2006. Den strekker seg fra Jacou i nordøst til Saint Jean de Védas i sørvest. Linjen er 19 km lang og har 33 stasjoner.
Planene er allerede klare for en tredje trikkelinje som skal gå fra Juvignac i vest til kysten (Lattes og Pérols) i sørøst. Den skal etter planen åpnes i 2010, og vognene er designet av moteskaperen Christian Lacroix.
Alle tre linjene vil møtes utenfor togstasjonen Gare Saint Roch.
Se også : Trikken i Montpellier
== Vennskapsbyer ==
Montpellier har per i dag (2007) seks vennskapsbyer fordelt over hele verden:
Louisville (Kentucky, USA), siden 1955.
Heidelberg (Baden-Württemberg, Tyskland), siden 1961.
Barcelona, Spania), siden 1963.
Chengdu (Sichuan, Kina), siden 1981.
Tiberias (Israel), siden 1983.
Fez (Marokko), siden 2003.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Montpellier
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Montpellier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Montpellier – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Montpellier er hovedstad (fransk: préfecture) i det franske departementet Hérault. Den ligger i regionen Occitanie. | 9,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rennes | 2023-02-04 | Rennes | ['Kategori:1°V', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Kommuner i Ille-et-Vilaine', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Rennes', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Rennes er hovedstad i det franske departementet Ille-et-Vilaine og regionen Bretagne. Byen hadde ca 210 000 innbyggere (2012), og 690 000 innbyggere i det utvidede byområdet. Rennes opprinnelse går tilbake til Romertiden og det latinske navnet på byen var Condate. Byen ligger der de to elvene Ille og Vilaine møtes. Den eldste bebyggelsen ligger nordsiden på høyre bredd av elven på en ås som strekker seg en par kilometer østover fra den tidligste bebyggelsen. På denne åsen ligger også en stor park, Thabor-parken med utendørs scener og der er stor aktivitet i sommerhalvåret. Universitetet i Rennes er fra 1735.
| Rennes er hovedstad i det franske departementet Ille-et-Vilaine og regionen Bretagne. Byen hadde ca 210 000 innbyggere (2012), og 690 000 innbyggere i det utvidede byområdet. Rennes opprinnelse går tilbake til Romertiden og det latinske navnet på byen var Condate. Byen ligger der de to elvene Ille og Vilaine møtes. Den eldste bebyggelsen ligger nordsiden på høyre bredd av elven på en ås som strekker seg en par kilometer østover fra den tidligste bebyggelsen. På denne åsen ligger også en stor park, Thabor-parken med utendørs scener og der er stor aktivitet i sommerhalvåret. Universitetet i Rennes er fra 1735.
== Økonomi ==
Rennes har en meget stor IT-industri, og forskningsparken Rennes-Atalante rommer laboratorier og forskningsavdelinger for en rekke franske og globale teknologiselskaper. Byen har også en viktig bilindustri. (Citroën Peugeot)
== Sport ==
Fotballaget Stade Rennais FC er den viktigste klubben i Rennes.
== Universiteter ==
Rennes er den åttende franske universitetsbyen med over 63.000 studenter i 2012, fordelt på flere skoler og to universiteter :
CentraleSupélec
École pour l'informatique et les nouvelles technologies
École pour l'informatique et les techniques avancées
École supérieure d'électricité
E-Artsup
Paris School of Business
Rennes School of Business
Universitetet i Rennes 1 : 26 000 studenter (2012)
Universitetet i Rennes 2 : 22 000 studenter (2012)
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rennes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rennes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Rennes er hovedstad i det franske departementet Ille-et-Vilaine og regionen Bretagne. Byen hadde ca innbyggere (2012), og innbyggere i det utvidede byområdethttp://www. | 9,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ch%C3%A2teauroux | 2023-02-04 | Châteauroux | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Centre-Val de Loire', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Kommuner i Indre', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Stubber 2020-02'] | Châteauroux er hovedstad i det franske departementet Indre.
| Châteauroux er hovedstad i det franske departementet Indre.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Châteauroux
Referens:INSEE
== Referanser ==
== Se også ==
Kommuner i departementet Indre
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Châteauroux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Châteauroux – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Châteauroux er hovedstad i det franske departementet Indre. | 9,263 |
null | 2023-02-04 | Tours | null | null | null | Tours er hovedstad i det franske departementet Indre-et-Loire i regionen Centre-Val de Loire og ligger i den nedre delen av elven Loire, mellom Orléans og atlanterhavskysten sentralt i Frankrike. Touraine, området rundt Tours er et kjent vindistrikt, og området er også kjent for den lokale franske dialekten og det kjente slaget ved Tours i 732. | 9,264 |
null | 2023-02-04 | Turbin | null | null | null | thumb|right|300px|En dampturbin under montering med huset tatt av. | 9,265 |
null | 2023-02-04 | Pervez Musharraf | null | null | null | Pervez Musharraf (født 11. august 1943 i Delhi i Britisk India) var Pakistans president, til han ble presset til å trekke seg i august 2008. | 9,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gassturbin | 2023-02-04 | Gassturbin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Energiteknologi', 'Kategori:Gassturbiner', 'Kategori:Naturgass', 'Kategori:Norske oppfinnelser'] | En gassturbin er en forbrenningsmotor med kontinuerlig forbrenning. Den består av tre deler: kompressor, forbrenningskammer og turbin.
Et lukket gassturbinsystem kan gi større gassturbinytelser. Her benyttes trykkluft, eller andre egnede gasser under trykk. Gassen oppvarmes og avkjøles i en lukket prosess. Maskiner av denne typen kan yte opp til 1000 MW. Variasjon av gasstrykket i systemet gir gode reguleringsforhold (trykket senkes ved lavere belastning). Det lukkede gassturbinsystemet er velegnet for høytemperatur gasskjølte atomreaktorer.
Effekten og den termiske virkningsgraden til gassturbinen er avhengig av hvor høy temperatur arbeidsmediet (gassen) har. Men temperaturen kan ikke velges høyere enn det turbinhjulet tåler, og utviklingen har derfor vært avhengig av materialteknologien. Dagens høytemperaturlegeringer muliggjør temperaturer på 850-900 ℃ i industri-gassturbiner og betydelig høyere temperaturer for jetmotorer. Med luft-, damp- eller vannkjølte skovler kan temperaturer opptil 1150-1200 ℃ tillates. Dette forutsetter at brenselet er gass, for eksempel naturgass.
| En gassturbin er en forbrenningsmotor med kontinuerlig forbrenning. Den består av tre deler: kompressor, forbrenningskammer og turbin.
Et lukket gassturbinsystem kan gi større gassturbinytelser. Her benyttes trykkluft, eller andre egnede gasser under trykk. Gassen oppvarmes og avkjøles i en lukket prosess. Maskiner av denne typen kan yte opp til 1000 MW. Variasjon av gasstrykket i systemet gir gode reguleringsforhold (trykket senkes ved lavere belastning). Det lukkede gassturbinsystemet er velegnet for høytemperatur gasskjølte atomreaktorer.
Effekten og den termiske virkningsgraden til gassturbinen er avhengig av hvor høy temperatur arbeidsmediet (gassen) har. Men temperaturen kan ikke velges høyere enn det turbinhjulet tåler, og utviklingen har derfor vært avhengig av materialteknologien. Dagens høytemperaturlegeringer muliggjør temperaturer på 850-900 ℃ i industri-gassturbiner og betydelig høyere temperaturer for jetmotorer. Med luft-, damp- eller vannkjølte skovler kan temperaturer opptil 1150-1200 ℃ tillates. Dette forutsetter at brenselet er gass, for eksempel naturgass.
== Virkemåte ==
Kompressor og turbin er forbundet med en aksling. Drivstoff tilføres i forbrenningskammeret og blandes med luft under trykk fra kompressoren. De varme avgassene som har høyt trykk føres forbi turbinbladene og driver både turbinen og kompressoren. I flymaskiner supplerer også gassturbinen elektrisk kraft, hydraulisk kraft og lufttilførsel.
== Turbintyper ==
Det er fire forskjellige gassturbiner i bruk. Avhengig av bruksområdet så benyttes disse forskjellige gassturbinene til hvert sitt formål. Hovedsakelig i flyindustrien brukes det turbofan turbiner fordi disse er mest effektive mot de store vektene som skal akselereres. For mindre formål i flyindustrien som propellfly benytter vi oss av turboprop turbiner. Turbojet turbiner brukes ikke så mye lengre fordi deres effektivitet, levetid og vekt er store negativer og benyttes dermed lite i flyindustrien. Den minste turbinen som kalles for Auxilary Power Unit, forkortet APU, er den mest brukte turbinen på platform, mens i flymaskiner brukes den for å frigjøre maskinen mer og mer fra nødvendig bakkeutstyr.
== Historie ==
Jens William Ægidius Elling gjennomførte verdens første, vellykkede testen av sin egenkonstruerte gassturbin på verkstedet i Kristiania i en liten halvtime på formiddagen den 27. juni 1903.Imidlertid var Elling for tidlig ute; materialteknologien var ikke kommet langt nok til at turbinen kunne kommersialiseres. Behovet for anvendelser var heller ikke så stort. Det skulle gå tre tiår før sir Frank Whittle videreutviklet gassturbinen og oppfant jetmotoren, mens den første industrialiserte gassturbinen kom så sent som i 1939. Ellings turbin, som han selvsagt patenterte, var en aksialtype. Den første radialturbinen ble patentert av en tysk konstruktør på førtitallet.
I sin aller første gassturbin brukte Elling ulegert støpestål i turbinskiven. Allerede da brukte han vanndamp for å avkjøle gasstrømmen, en metode som er vanlig i turbinaggregater i dag. Temperaturen på Ellings turbinblader kom derfor aldri over 500 grader celsius. I dag er temperaturene på gasstrømmene i gassturbiner og jetmotorer opp mot 800 grader celsius.
Dokumentene fra forsøkene viser at Ellings turbin ga et netto overskudd ved 17 000 o/min på 11 hk. Turbinhjulet var kun 27 centimeter i diameter.
Ideen om gassturbiner er gammel. De eldste opptegnelsene på en maskin som drives av en gasstrøm stammer fra begynnelsen av 1700-tallet, og i 1791 leverte engelskmannen John Barber inn den første patentsøknaden på en gassturbin. Turbinen forble imidlertid en teori i lang tid. Opp gjennom 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet (lenge etter Elling) gjorde mange konstruktører en rekke mislykkede forsøk på å konstruere et aggregat som produserte mer kraft enn hva kompressoren slukte.
I 1924 patenterte Elling en ny genistrek: En flertrinns kompressor med dampavkjøling mellom trinnene. Dette prinsippet er i dag vanlig i de fleste turbinaggregater.
Sir Frank Whittle – som oppfant jetmotoren på grunnlag av gassturbinen – skal ha hedret Elling ved å omtale Ægidius Elling som «gassturbinens far».
== Referanser == | En gassturbin er en forbrenningsmotor med kontinuerlig forbrenning. Den består av tre deler: kompressor, forbrenningskammer og turbin. | 9,267 |
null | 2023-02-04 | Dampturbin | null | null | null | En dampturbin er en turbin som drives av overhetet damp som føres inn gjennom turbinen slik at den termiske energien i dampen omdannes til rotasjonsenergi for turbinen. Både trykk og temperatur reduseres i passasjen gjennom turbinen. | 9,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannturbin | 2023-02-04 | Vannturbin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Turbiner', 'Kategori:Vannkraft'] | En vannturbin er en maskin som omformer energien i strømmende vann til roterende kinetisk energi. Vannturbiner ble utviklet på 1800-tallet, og ble mye brukt til industriell energiforsyning før elektriske kraftsystemer ble oppfunnet. Nå brukes turbiner praktisk talt kun for å generere elektrisk energi via en generator. Vannturbiner installeres som regel i kraftstasjoner med tilknytning til en demning. Termen vannkraftmaskin brukes akademisk i Norge.
Turbinen i et vannkraftverk transformerer energien i vannets strømning over til rotasjonsenergi, og generatorens rotor som turbinen driver, induserer et varierende magnetfelt som gir elektrisk energi. Enkelt sagt har alle turbiner et løpehjul (eller skovl) som vannet strømmer mot, og det skapes dermed en resulterende kraft på hjulets periferi. Ordet turbin henspiller på at maskinene er konstruert for å gi vannet en rotasjonsbevegelse. Selve energioverføringen skjer på grunn av vannets bevegelse og kraft på løpehjulet når det dreier rundt.
Turbintype og ytelse er begge bestemt av vannmengde og fallhøyde. Karakteristiske størrelser for en vannturbin er effekt [MW], vannmengde (slukeevne) [m3/s], turtall [rpm] og fallhøyde [m]. Flere andre parametre finnes også, og tilpasning av turbin og kraftverk til vassdraget er en kompleks teknisk-økonomisk optimalisering.
Det er opp gjennom tidene utviklet mange forskjellige turbintyper, men bare noen få av disse har blitt utviklet til å oppnå en virkningsgrad over 90 %. Det er tre turbintyper som i dag er nesten enerådende, og hver av disse dekker hvert sitt intervall for fallhøyde. Disse tre turbintypene er kaplanturbin (lave fall og stor vannmengde), francisturbin (mellomstore fall) og peltonturbin (store fall og lav vannmengde). Med disse tre typene dekkes en variasjon i fallhøyde fra noen få meter til godt over 1000 meter. Men her er det også store overlappinger i begge ender av intervallene. Det er spesielt for småkraftverk og minikraftverk at noen av de andre turbintypene som er utviklet brukes.
Vannturbiner utmerker seg ved å kreve lite vedlikehold og ha meget lang driftstid. Imidlertid er suspendert materiale (finkornet sand) i vannet en trussel for vannturbinen. Dette fordi selv stål av høy kvalitet slipes av en konstant strøm av små partikler, og en turbin kan bli fullstendig ødelagt av dette. I Norge er det spesielt vann fra isbreer som kan slite turbinene hurtig, men i andre land der elevene har med seg mye mer oppløst stoff kan dette være et enda større problem.
Et vannkraftverk utnytter en del av vannets kretsløp som igjen drives av solen. Vannkraft er dermed en evigvarende energikilde.
| En vannturbin er en maskin som omformer energien i strømmende vann til roterende kinetisk energi. Vannturbiner ble utviklet på 1800-tallet, og ble mye brukt til industriell energiforsyning før elektriske kraftsystemer ble oppfunnet. Nå brukes turbiner praktisk talt kun for å generere elektrisk energi via en generator. Vannturbiner installeres som regel i kraftstasjoner med tilknytning til en demning. Termen vannkraftmaskin brukes akademisk i Norge.
Turbinen i et vannkraftverk transformerer energien i vannets strømning over til rotasjonsenergi, og generatorens rotor som turbinen driver, induserer et varierende magnetfelt som gir elektrisk energi. Enkelt sagt har alle turbiner et løpehjul (eller skovl) som vannet strømmer mot, og det skapes dermed en resulterende kraft på hjulets periferi. Ordet turbin henspiller på at maskinene er konstruert for å gi vannet en rotasjonsbevegelse. Selve energioverføringen skjer på grunn av vannets bevegelse og kraft på løpehjulet når det dreier rundt.
Turbintype og ytelse er begge bestemt av vannmengde og fallhøyde. Karakteristiske størrelser for en vannturbin er effekt [MW], vannmengde (slukeevne) [m3/s], turtall [rpm] og fallhøyde [m]. Flere andre parametre finnes også, og tilpasning av turbin og kraftverk til vassdraget er en kompleks teknisk-økonomisk optimalisering.
Det er opp gjennom tidene utviklet mange forskjellige turbintyper, men bare noen få av disse har blitt utviklet til å oppnå en virkningsgrad over 90 %. Det er tre turbintyper som i dag er nesten enerådende, og hver av disse dekker hvert sitt intervall for fallhøyde. Disse tre turbintypene er kaplanturbin (lave fall og stor vannmengde), francisturbin (mellomstore fall) og peltonturbin (store fall og lav vannmengde). Med disse tre typene dekkes en variasjon i fallhøyde fra noen få meter til godt over 1000 meter. Men her er det også store overlappinger i begge ender av intervallene. Det er spesielt for småkraftverk og minikraftverk at noen av de andre turbintypene som er utviklet brukes.
Vannturbiner utmerker seg ved å kreve lite vedlikehold og ha meget lang driftstid. Imidlertid er suspendert materiale (finkornet sand) i vannet en trussel for vannturbinen. Dette fordi selv stål av høy kvalitet slipes av en konstant strøm av små partikler, og en turbin kan bli fullstendig ødelagt av dette. I Norge er det spesielt vann fra isbreer som kan slite turbinene hurtig, men i andre land der elevene har med seg mye mer oppløst stoff kan dette være et enda større problem.
Et vannkraftverk utnytter en del av vannets kretsløp som igjen drives av solen. Vannkraft er dermed en evigvarende energikilde.
== Historie ==
Vannhjul har blitt brukt i hundrevis av år som drivkraft i industrien. Deres største ulempe er størrelsen, som begrenser både nyttbar vannmengde og fallhøyden. Overgangen fra vannhjul til moderne turbiner tok om lag hundre år. Utviklingen skjedde under den industrielle revolusjon, ved hjelp av vitenskapelige oppdagelser og metoder. De har også gjort utstrakt bruk av nye materialer og produksjonsmetoder som ble utviklet på den tiden.
=== Forskjellen på en turbin og et vannhjul ===
Ordet turbin ble introdusert av den franske ingeniøren Claude Burdin tidlig på 1800-tallet og er avledet fra det latinske ordet for «hvirvlende» eller «strømning». Hovedforskjellen mellom tidlig vannturbiner og vannhjul, er at en virvelkomponent (i matematikken brukes det engelske ordet «curl», som også brukes på norsk) av det strømmende vannet overfører energi til en rotor. På grunn av denne ekstra bevegelseskomponent tillates turbinen å være betydelig mindre enn et vannhjul med samme ytelse. Da turbinene ble introdusert kunne de utnytte en større vannmengde ved å rotere raskere, samt at de kunne utnytte mye større fallhøyder. (Senere ble impulsturbiner utviklet som ikke benytter seg av virvel-prinsippet).
=== Tidslinje ===
De tidligste kjente vannturbiner som er funnet stammer fra Romerriket. To møller med helix-turbin av nesten identisk konstruksjon ble funnet på Chemtou og Testour, i dagens Tunisia, datert til slutten av 300-tall eller tidlig 400-tall eKr. Et horisontalstilt vannhjulet med skråstilte blader ble installert på bunnen av en vannfylt sirkulær formet sjakt. Det strømmende vannet kom inn i sjakten tangentielt via en kanal, og skapte dermed en virvlende vannmasse som fikk det helt nedsenket hjulet til å opptre som en virkelig turbin Johann Segner utviklet en reaktiv vannturbin (Segner hjul) i midten av det 1700-tallet i Kongedømmet Ungarn. Den hadde en vannrett akse, og var en forløper til dagens moderne vannturbiner. Dette er en veldig enkel maskin som fortsatt produseres i dag for bruk i minikraftverk. Segner jobbet sammen med Euler på noen av de tidligste matematiske teorier om turbindesign. På 1700-tallet hadde en viss Dr. Barker oppfunnet en lignende reaksjonshydraulisk turbin som ble brukt under demonstrasjoner i forelesninger. Den eneste kjente overlevende eksempel på denne type maskin som brukes i kraftproduksjon stammer fra 1851,og er funnet på Hacienda Buena Vista i Ponce, Puerto Rico.I 1820 utvikler Jean-Victor Poncelet en turbin for innoverstrøm.
I 1826 utvikler Benoit Fourneyron en turbin for utoverstrøm. Dette var en maskin med høy virkningsgrad (omtrent 80%) som sendte vann gjennom et løpehjul med bladene buet i samme plan som hjulet. De stasjonære utløpetsskovlene var også buede.
I 1844 utviklet Uriah A. Boyden en turbin for utoverstrøm som forbedret ytelsen til Fourneyronturbinen. Løpehjulet til denne var formet som en francisturbin.
I 1849, James B. Francis forbedret reaksjonsturbinen med innoverstrøm med en virkningsgrad over 90 %. Han gjennomførte også avanserte tester og utviklet tekniske metoder for konstruksjon av vannturbiner. Francisturbinen er oppkalt etter ham, og er den første moderne vannturbin. Dette er fortsatt det mest brukte vannturbin i verden i dag. Francisturbin kalles også en radialstrømnings turbin, ettersom vannet strømmer fra den ytre omkretsen mot sentrum av løpehjulet.
Vannturbiner med innoverstrøm har en bedre mekanisk arrangement og alle moderne reaksjon vannturbiner er konstruert på denne måten. Fordi vannet virvler innover, akselererer det, og overfører energi til løpehjulet. Vannets trykk reduseres til atmosfærisk trykk, eller i noen tilfeller under atmosfærisk trykk, når vannet passerer gjennom bladene og mister sin energi.
Rundt 1890 ble det moderne glidelager (lager med oljefilm mellom de bevegelig og faste deler av stål) oppfunnet, nå brukes disse til å holde oppe tunge løpehjul i vannturbiner. Per 2002, ser det ut til et glidelager har en MTBF på mer enn 1300 år.
Rundt 1913 oppfant Viktor Kaplan turbinen som bærer hans navn, nemlig kaplanturbinen, som er en propell-lignende maskin. Det var en videreutvikling av francisturbinen, men revolusjonert muligheten til å utvikle vannfall med liten fallhøyde.
Forbedring av turbiners virkeområde og virkningsgrad har vært av stor viktighet helt frem til nå. Det er ønskelig at turbintypene skal kunne tilpasses innenfor størst mulige variasjonsområder både når det gjelder fallhøyde og vannmengde. Her er det både design og materialvalg (stållegeringer) som byr på utfordringer. Ved vannkraftlaboratoriet ved Norges tekniske høyskole i Trondheim greide professor Gudmund Sundby på tidlig 1920-tall, sammen med Kværner Brug, å utvikle en francisturbin med en virkningsgrad på nesten 95 %. Dette var flere prosentpoeng over hva som på denne tiden var vanlig. Selv i dag er dette omtrent det høyeste som kan oppnås for en vannturbin av denne typen. Dette mener historikere er starten på norsk turbinindustris verdensledende posisjon.
=== Nytt konsept ===
Alle vanlige vannkraftmaskiner inntil slutten av 1800-tallet (inkludert vannhjulet) var i utgangspunktet reaksjonsmaskiner; vanntrykket skapt av fallhøyden virket på maskinen og produsert mekanisk arbeid. En reaksjonsturbin har behov for å fullt ut å inneholde vann for at energioverføringen skal kunne skje.
I California i I 1866 hadde mølleren Samuel Knight oppfunnet en maskin som tok impulssystem til et nytt nivå. Inspirert av høytrykks vannspylesystemer som ble bruket i såkalt hydraulisk gruvedrift for gullutvinning, utviklet Knight et hjul med påmonterte skåler som fanget energien som en fri vannstråle dannet. Vannstrålen hadde han fått fra et vertikalt rør (eller rørgate) som var flere hundre meter høyt og som omdannet potensiell energi til kinetisk energi. Dette kalles en impuls- eller tangentialturbin. Vannet kommer inn med en hastighet som er omtrent det dobbelte av hastigheten til skålene på periferien av hjulet, tar en «u-sving» i skålene og faller ut med lav hastighet.
Lester Pelton (1829-1908) eksperimentere i 1879 med et hjul av samme typen som Knight hadde utviklet, men han utviklet et hjul påmontert en type doble skåler, som sendte vannet ut til sidene. Disse doble skålene hadde i midten en kvass egg som kløyver vannstrålen. Dermed ble virkningsgraden høyere fordi noe av energitapet som hjulet til Knight hadde, ble eliminert. Knights hjul hadde nemmelig den svakheten at noe av vannet som ble sent ut av skålene havnet tilbake mot midten av hjulet. William Doble forbedret rundt 1895 Peltons turbinhjul med halvsylindriske skåler, med å bytte disse ut med elliptisk skåler. Denne nye elliptiske skålene ga han i tillegg et kutt, slik at vannstrålen skulle få et bedre innløp. Forbedringen innebærer at strålen får anledning til å treffe rett på eggen i midten av skålen, uten at noe av strålen blir avskåret av skålen rett foran. Dette er den moderne form av en peltonturbin, og disse oppnår i dag over 90 % virkningsgrad. Pelton hadde vært en ganske effektiv formidler av sitt design, og selv om Doble overtok Peltons selskap, endre han ikke navnet på selskapet til Doble fordi dette merkenavnet allerede var anerkjent.
Turgoturbinen (med halve skåler og vannstråle inn fra siden) og Bankiturbinen (vannstråle gjennom en rottor av vertikalt stilte lameller) var senere oppfinnelser basert på impulsturbin-typen.
== Teori for virkemåten ==
Meget enkelt sagt er prinsippet for en vannturbin at strømmende vann ledes til bladene på et løpehjul, og det strømmende vannet resulterer i en kraft på bladene. Siden løpehjulet roterer, virker kraften over en distanse. Kraft som virker over en distanse er selve definisjonen av arbeid, W= F·s, der F er kraft og s er distanse. På denne måte blir energien overført fra vannstrømmen til turbinen. Vannet ledes gjennom et rør fra en dam til turbinen, og den vertikale høydeforskjellen mellom dammen og turbinen kalles for fallhøyden. En turbin omformer vannets potensielle energi til kinetisk energi.
Vannturbiner er delt inn i to grupper; reaksjonsturbiner og impulsturbiner.
Formen på vannturbinbladene er avhengig av trykket til vannet, og den type løpehjul som blir valgt. Derfor kan det være et stort variasjonsområdet for utformingen innenfor hver av turbintypene.
=== Reaksjonsturbiner ===
I reaksjonsturbiner skjer hele energioverføringen når vannet strømmer gjennom turbinen, noe som gjør at trykket endrer seg etter som vannet beveger seg gjennom turbinen og gir fra seg sin energi. Disse må være innkapslet for å motstå vanntrykket (eller sug), eller de må være fullstendig neddykket i vannstrømmen. Newtons tredje lov beskriver overføring av energi for reaksjonsturbiner.
De mye bruket turbintypene francisturbin og kaplanturbin er konstruert ved at løpehjulet er plassert i senter av en spiraltromme. Spiraltrommen har form lik et sneglehus, altså med jevnt nedtrappende diameter. Vannet ledes inn der diameteren er størst. I senter av spiraltrommen er det en åpning der løpehjulet plasseres. Selve sirkelformen og ledeskovlene skaper vannets rotasjonsbevegelse. Vannet forsvinner ut av et rør i senter spiraltrommen som står normalt på spiraltrommens plan. På den motsatte siden er det satt inn en aksling som holder løpehjulet i posisjon. Akslingen dras rund av løpehjulet og er tilkoblet generatoren. Ledeskovlene nevnt over kan reguleres, og med det kan vannstrømmen inn på løpehjulet reguleres og dette igjen bestemmer ytelsen som generatoren gir.
Kaplanturbinen og francisturbinene har altså det til felles at spiraltrommen for begge typene har veldig lik utforming. Derimot er løpehjulene vesentlig ulike. Kaplanturbinens løpehjul likner en skipspropell, mens fransisturbinen har løpehjul som best kan forstås av å se på illustrasjonene på siden. Kaplanturbinen er konstruert for små fall og svært store vannmengder, mens francisturbinen er vanlig for medium fallhøyde og vannmengde.
De fleste vannturbiner i bruk er reaksjonsturbiner, og brukes ved lave (< 30 m) og medium (30-600 m) fallhøyder. I en reaksjonsturbin oppstår trykkfall i både faste og bevegelige skovler. De er i stor grad brukt i forbindelse med demninger og store kraftverk.
=== Impulsturbiner ===
Impulsturbiner endrer hastigheten (her må en være klar over at i fysikken gjøres det forskjell på fart og hastighet, da hastighet beskrives både av fart og retning) av en vannstråle. Strålen virker med en kraft på turbinens krumme skovler (skåler i en peltonturbin) noe som endrer retningen på strømningen. Den resulterende endring i fart (impuls) fører til en kraft på turbinbladene. Ettersom turbinen roterer, vil kraften virker over en distanse (arbeid) og vannstrømmen ut har redusert energi. I en impulsturbin er trykket i vannet som strømmer over rotorbladene konstant, og alt arbeidet skjer på grunn av forandring i den kinetisk energi til vannet. Vannet er i kontakt med skovlene til løpehjulet i svært kort tid.
Før vannet treffer turbinskovlene på løpehjulet, er vanntrykket (potensiell energi) konvertert til kinetisk energi av en (eller flere) dyser som er rettet inn mot hjulet. Ingen trykkendring skjer på turbinbladene, og turbinen krever egentlig ikke å stå i en kapsling for å fungere. Likevel brukes alltid en kapsling over løpehjulet fordi vannspruten fra turbinen ikke kan tillates å fare fritt omkring. Vannet faller mer eller mindre dødt ut av turbinen og ledes ut av kraftverket i en kanal.
Endring av pådraget og derved effekten som turbinen yter, reguleres ved at vannstrålen(e) som går inn på løpehjulet kan reguleres. I dysen(e)s senter er det en nål, og ved å justere denne inn eller ut kan diameteren på vannstrålen varieres. Justeres nålen helt inn mot dyseåpningen stenger nålen helt for vannet.
Newtons andre lov beskriver overføring av energi til impulsturbiner. Impulsturbiner brukes ofte for svært høye trykk (fallhøyde over 1000 m) og mindre vannmengde enn francis- og kaplanturbinen.
=== Effekt og driftsforhold ===
==== Sammenheng mellom fallhøye vannmengde og effekt ====
Den effekt som er tilgjengelig i en strøm av vann til en vannturbin er:
P
=
η
⋅
ρ
⋅
g
⋅
h
⋅
q
{\displaystyle P=\eta \cdot \rho \cdot g\cdot h\cdot \ q}
der:
P
=
{\displaystyle P=}
effekt [J/s] eller [W]
η
=
{\displaystyle \eta =}
turbinvirkningsgraden (ønskes elektrisk effekt må også virkningsgraden for generator og eventuelt transformator også inkluderes)
ρ
=
{\displaystyle \rho =}
konstant for tettheten av vann [1000 kg/m3]
g
=
{\displaystyle g=}
konstant for tyngdeakselerasjonen [9,81 m/s2]
h
=
{\displaystyle h=}
fallhøyde [m]. Her menes netto fallhøyde og falltap på grunn av rørfriksjon må trekkes fra.
q
{\displaystyle q}
= strømningshastighet [m3/s], for turbiner brukes ofte termen slukeevne.For et gitt anlegg med turbin og kraftverk er det bare strømningshastigheten som kan endres. Fallhøyden vil riktig nok variere med fyllingsgraden i dammen, men alle de andre størrelsene vil være konstante. Dermed kan effekten som en turbin yter, som forklart over, kun reguleres med vanngjennomstrømningen. Dette på forskjellige måter alt etter turbintypen. Dette kan i motsetning til for eksempel i et dampkraftverk, gjøres hurtig.
==== Sammenheng mellom turtall moment og vannhastighet ====
Den basale sammenhengen mellom effekt P [W], turtall n [radianer/sek] og dreiemoment T [Nm] er slik:
P
=
T
⋅
ω
{\displaystyle P=T\cdot \omega }
der
ω
=
2
π
n
60
{\displaystyle \omega ={2\pi n \over 60}}
, der igjen n er omdreiningstallet [rpm]
Om en tenker seg at rotoren holdes helt fast og turbinen har fullt pådrag, vil vannet strømme gjennom turbinen, men uten at det utvikles effekt. Vannstrålen vil i for eksempel en peltonturbin kastes tilbake i en 180°-kurve, men omtrent med samme hastighet som det hadde inn på skålene. Turtallet er null, og selv om det virker er vridemoment blir P lik null i formelen over. Den andre ytterligheten er at turbinen får løpe helt fritt. Vannstrålen i en peltonturbin går da bare rett frem, og løpehjulets periferihastighet blir nesten identisk med vannstrålens hastighet. Nå er det dreiemomentet i formelen over som blir lik null, og det utvikles ingen effekt nå heller. Dette kalles rusehastighet.
Det som gir optimal effekt ut av en peltonturbin er at periferihastigheten er halvparten av vannstrålens hastighet. Peltonturbiner er konstruert med dette for øye, og vannet vil ideelt falle ned fra løpehjulet med svært redusert hastighet. De andre turbintypene vil prinsipielt oppføre seg på samme måte ved disse ytterpunktene, og må også ha en bestemt hastighet i forhold til vannhastigheten for å gi full effekt.
Når en turbin tilknyttes en trefaset synkrongenerator for vekselstrømsnett vil en kreve at frekvensen i nettet er tilnærmet konstant. Da gjelder følgende formel for turtallene som kan oppstå og som er bestemt av generatorkonstruksjonen:
n
=
120
f
p
{\displaystyle n={120f \over p}}
der:
n [rpm] er turtallet
f [Hz] som er bestemt av kraftsystemet og er konstant lik 50 Hz
p er poltallet og er et heltall fra 1 og oppover.Ved å sette inn i denne formelen finner en at generatorens turtall kan være 3000, 1500, 1000, 750, 600, 500,... rpm. Imidlertid er det vanlige for vannturbiner et turtall mellom 1000 og 100 rpm. I et kraftsystem er praktisk talt alle generatorer av typen synkrongenerator. Dermed blir forholdet mellom frekvens i kraftsystemet, generatorens og turbinens omdreiningstall, helt eksakt korrelerte.
==== Turbinregulatoren ====
Det er viktig at summen av effekten levert fra alle generatorene i kraftsystemet er nøyaktig lik summen av forbruket (i husholdninger og industri). Samtidig må turtallet til turbin og generator, og dermed frekvensen i kraftsystemet være noenlunde konstant. Turbinregulatoren sørger for at dette skjer automatisk ved å måle turbinens turtall og sørge for at dette holdes konstant ved å regulere pådraget (vannstrømmen) til turbinen. I et kraftsystem med mange tilknyttede generatorer skjer denne reguleringen samtidig for alle turbiner ved forbruksendringer.
Om det i kraftsystemet skjer en lastreduksjon (forbrukerne reduserer sitt energiforbruk) vil ikke turbinenes regulatorer respondere momentant, dessuten kan ikke vannet i en tilførselstunnel som kanskje er flere kilometer lang kunne redusere hastighet momentant. Dette blir analogt med et stort godstog, det kan veie mange tusen tonn og selv om det har stor bremsekraft tar det lang tid å redusere hastigheten. Det samme er tilfelle med lastøkning i kraftsystemet, vannet kan ikke plutselig øke hastighet. Dermed vil en lastreduksjon føre til at hastigheten til aggregatene øker og frekvensen i nettet går opp. Dette fordi alle de tilknyttede generatorene har konstant dreiemoment (T) gitt av turbinene, samtidig som effekten (P) reduseres. Dermed må turtallet (n) og frekvensen (f) gå opp. De to formlene rett over viser sammenhengen matematisk. Motsatt vil en lastøkning føre til redusert omdreiningstall og frekvens. Dette fordi dreiemomentet i første omgang er konstant, effekten øker og turtallet må da gå ned. I aller første omgang er det turbinene og generatorenes samlede opplagrede kinetiske energi i de roterende masser (treghetsmoment) som tar opp eller leverer ut energi. Siden disse tilsammen i et stort kraftsystem veier mange hundretusen tonn vil en liten hastighetsendring kunne bety mye opptatt eller frigjort energi.
I gamle dager da turbinregulatorene ikke var særlig raske, og kanskje bare en eller noen få kraftverk var tilknyttet samme kraftnett, ble det gjerne behov for å sette på store svinghjul på turbinene for å stabilisere turtallet og frekvensen i nettet.
==== Turbinens motsatte reaksjon på turbinregulatorens pådragsendring ====
En spesiell egenskap med vannturbiner er at de i første omgang responderer motsatt på turbinregulatorens hensikt med endring av pådraget. Igjen kan peltonturbinen analyseres. Dysen (eller dysene) gir ut en vannstråle med en gitt diameter som øver et visst moment på løpehjulet. Ved lastreduksjon vil regulatoren sørge for at pådraget reduseres ved at dysen minker åpningen og strålen får mindre diameter. I første omgang vil ikke vannet i tilførselstunnelen endre hastigheten, som forklart over. Vannstrømmen i tilførselstunnelen er altså konstant, mens dysen reduserer åpningen. Dette resulterer i større vannhastighet ut av dysen. Turbinens løpehjul får dermed økt turtall og effekt, selv om kraftsystemet etterspurte det motsatte. Motsatt respons skjer ved en lastøkning i nettet, turbinene responderer med lavere turtall og effekt. Disse forløpene har gjerne kort varighet, bare noen sekunder. De roterende masser i generatorene demper ut virkningene, samtidig som turbinregulatorene har dempefunksjoner. Likevel vil frekvensen variere noe opp og ned med lastendringer i den tiden dette tar.
Vannvei, turbin, generator, turbinregulator og kraftsystem danner til sammen et kompleks dynamisk system, der responsen på en endring gjerne er avhengig av endringens hurtighet. En kaller kunnskapen om slike systemer for teknisk kybernetikk, og en definerer et kraftsystem som et dynamisk elektromekanisk system.
Ikke alle turbiner trenger turbinregulator, er generatoren liten og tilknyttet et stort kraftsystem er det vanlig å la turbinen gå med et fast pådrag som kan justeres manuelt.
=== Pumpekraftverk ===
Noen vannturbiner er designet for å brukes i pumpekraftverk. Disse kan reversere vannstrømmen og fungere som en pumpe for å fylle en høyereliggende reservoar, deretter kan de gå tilbake til turbin-modus for kraftgenerering. Fyllingen av reservoaret skjer gjerne når kraftbehovet er lite, og kraftverket genererer strøm når etterspørsel er stor. Denne typen turbin er vanligvis en deriazturbin eller francisturbin. I seg selv er en francisturbin ikke så ulik en sentrifugalpumpe, men trykkendringen og energiretningen er motsatt.
=== Virkningsgrad ===
Store moderne vannturbiner operere med virkningsgrad større enn 90 %. Peltonturbinen kan ha en virkningsgrad på 92–93 %, Francisturbinen 95–96 % og Kaplanturbinen kan oppnå 92–93 %.Francisturbinen utmerker seg altså med en høy virkningsgrad, men virkningsgraden er ikke like høy over hele pådragsområdet. Peltontubinen har en virkningsgradskurve (kurve som viser virkningsgrad som funksjon av pådrag) som holder seg flatere enn francisturbinen, og den er dermed godt egnet for varierende belastning. En flerstrålet peltonturbin kan ha en virkningsgrad over 90 % med pådrag varierende fra 25 til 150 % av nominell effekt. Det som er gunstig med en flerstrålet peltonturbin er at antallet stråler som benyttes kan varieres fra bare én og oppover. Kaplanturbinen har både ledeskovler og løpehjulskolver som kan reguleres, det gjør at denne turbintypen også har stor virkningsgrad over et stort pådragsområde og ved varierende fallhøyde.
== Typer av vannturbiner ==
Reaksjonsturbiner:
VLH-turbin Turbin for meget små fall (Very Low Head)
Francisturbin
Kaplan-, propell-, rørturbin-, straflo-turbin
Tysonturbin
GorlovspiralturbinImpulsturbiner:
Vannhjul
Peltonturbin
Turgoturbin
Crossflow (også kjent som Michell-Banki eller Ossberger-turbin)
Jonvalturbin
Omvendt overfallsvannhjul
Arkimedes' skrueturbin
Barkhturbin
== Design og anvendelse ==
Turbinvalg er hovedsakelig basert på den tilgjengelige fallhøyde, og i mindre grad vannmengde (slukeevne). Generelt brukes impulsturbiner for høy fallhøyder, og reaksjonsturbiner brukes til små fallhøyder. Kaplanturbiner med regulerbar bladstigning (vinkel på bladene) er godt tilpasset til store variasjonsområder av vannmengde- eller fallforhold, siden deres maksimale virkningsgrad kan oppnås over et vidt område av vannmengde.
Små turbiner (for det meste under 10 MW) kan ha horisontal aksling, og unntaksvis kan store rørturbiner opp til 100 MW eller så være horisontale. Svært store francis- og kaplanmaskiner har vanligvis vertikal aksling fordi dette gjør best mulig bruk av tilgjengelige fallhøyde, og gjør installasjon av generatoren mer økonomisk. Peltonturbiner kan ha vertikal eller horisontal aksel helt uavhengig av fallhøyden, på grunn av at størrelsen på maskinen uansett er så mye mindre enn det tilgjengelige fallet. Noen impulsturbiner bruke som nevnt flere vannstråler per løpehjul for å øke spesifikk vannhastighet og for å balansere kreftene på akselen.
=== Typisk variasjonsområde for fallhøyde ===
Fallhøyden som en turbin kan benyttes for er blant annet avhengig av renheten av vannet. Suspendert sand sliter turbinen og betyr at den må repareres hyppigere, eller at deler må skiftes ut. Utviklingen av turbiner har derfor dreid seg mye om materialvalg som kan motstå erosjonen som vannet kan gi. En francisturbin kan brukes til fallhøyder i området 700–800 m uten problemer med slitasje og kavitasjon om den dykkes (turbinen plasseres under vannspeilet til bassenget der vannet løper ut) og vannet er stor renthetsgrad. Peltonturbiner brukes til de aller største fallene.
=== Hovedligningen for turbiner ===
Hovedligningen for en vannturbin uttrykker sammenheng mellom netto (effektiv) fallhøyde og vannets hastighet ved innløp og utløp av turbinens løpehjul:
H
n
g
η
=
(
u
1
c
1
u
−
u
2
c
2
u
)
{\displaystyle H_{n}g\eta =(u_{1}c_{1u}-u_{2}c_{2u})}
der:
Hn = netto fallhøyde [m]
g = tyngdens akselerasjon 9,81 m/s2
η
{\displaystyle \eta }
= virkningsgraden (tall fra 0 til 1)
u = rotores periferihastighet ved innløp u1 og u2 ved utløp [m/s].
c = projeksjoner av vannets hastighetskomponenter normalt på radius til løpehjulet ved innløp c1u og utløp c2u [m/s].Denne lignignen er vesentlig ved konstruksjon av såvel vannturbiner som andre typer turbiner.
=== Spesifikk hastighet ===
Den spesifikke hastigheten
n
s
{\displaystyle n_{s}}
for en turbin karakteriserer dens form på en måte som ikke er relatert til størrelsen. Dette gjør at et nytt turbindesign som kan skaleres opp fra en eksisterende design av kjente ytelse. Den spesifikke hastigheten er også det viktigste kriteriene for å tilpasse et bestemt vannfall til riktig turbintype. Den spesifikke hastighet er den hastighet som turbinen roterer med for en bestemt vannmengde, q, for én enhet fallhøyde og derved er i stand til å produsere én enhet effekt.
=== Affinitetslovene ===
Skaleringslovene, som også kalles affinitetslovene, gjør at ytelsen til en turbin kan bli estimert basert på modellforsøk. En miniatyrmodell av en foreslått turbin, som kan være omtrent 0,3 m i diameter, kan testes i et laboratorium. Målingene kan anvendes til den endelige konstruksjonen med høy grad av sikkerhet. Affiniteslovene er utledet ved å kreve formlikhet mellom testmodell og den virkelige turbinen.
Strømningen gjennom turbinen styres enten av en stor ventil, eller ved at ledeskovler er anordnet rundt periferien på utsiden av løpehjulet. Trykkforskjellen og gjennomstrømning for turbinen kan plottes for forskjellige verdier av ledeskovelåpning for derved å lage et diagram som viser virkningsgraden for turbinen under varierende forhold.
=== Rusehastighet ===
Rusehastigheten for en vannturbin er dens hastighet ved full gjennomstrømnig av vann når den ikke har noen belastning. Turbinen må utformes til å overleve de mekaniske krefter som oppstår ved denne hastighet. Produsenten skal dokumentere rusehastighetsklasse.
== Vedlikehold ==
Turbiner er laget for å kjøre i flere tiår med svært lite vedlikehold av hoveddelene, og overhalingsintervaller er i størrelsesorden av flere år. Vedlikehold av løpehjulet og deler som utsettes for vann omfatter utskifting, inspeksjon og reparasjon av slitte deler.
Normal slitasje omfatter groper fra kavitasjon, utmattingssprekker, og slitasje fra suspendert stoff i vannet. Stålelementer kan repareres ved sveising, vanligvis med rustfritt stål. Skadede områder kuttes eller gravdes ut, deretter sveiset det over slik at opprinnelig form oppnås, eller eventuelt en forbedret profil. Gamle turbiner kan ha en betydelig mengde av rustfritt stål lagt på ved slutten av sin levetid. Omfattende sveiseprosedyrer må gjerne brukes til å oppnå høy nok kvalitet etter utført reparasjon.Andre elementer som krever inspeksjon og reparasjon under overhalinger inkluderer lagre, tettinger og akselhylser, servomotorer, kjølesystem for lagrene og generatorviklinger, tetningsringer, ledeskovler og alle overflater
== Se også ==
Francisturbin
Kaplanturbin
Peltonturbin
Vannkraft
Vannkraftverk
Vannhjul
== Referanser ==
== Kilder ==
Donners, K.; Waelkens, M.; Deckers, J. (2002), «Water Mills in the Area of Sagalassos: A Disappearing Ancient Technology», Anatolian Studies 52: 1–17
Wikander, Örjan (2000), «The Water-Mill», i: Wikander, Örjan, Handbook of Ancient Water Technology, Technology and Change in History, 2, Leiden: Brill, ss. 371–400,
Wilson, Andrew (1995), «Water-Power in North Africa and the Development of the Horizontal Water-Wheel», Journal of Roman Archaeology 8: 499–510
== Eksterne lenker ==
(en) Water turbines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Introductory turbine math
"Selecting Hydraulic Reaction Turbines", US Bureau of Reclamation publication, 48 MB pdf
"Vannkraftlaboratoriet", NTNU (Trondheim) | En vannturbin er en maskin som omformer energien i strømmende vann til roterende kinetisk energi. Vannturbiner ble utviklet på 1800-tallet, og ble mye brukt til industriell energiforsyning før elektriske kraftsystemer ble oppfunnet. | 9,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fristr%C3%A5leturbin | 2023-02-04 | Fristråleturbin | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Energistubber', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Turbiner', 'Kategori:Veldig små stubber'] | En fristråleturbin, eller partialturbin og impulsturbin, har skovler. Vann blir ledet i flere stråler (1 til 6) mot skovlene i turbinen. Peltonturbinen er den typen fristråleturbin som er mest brukt i norske vannkraftverk. | En fristråleturbin, eller partialturbin og impulsturbin, har skovler. Vann blir ledet i flere stråler (1 til 6) mot skovlene i turbinen. Peltonturbinen er den typen fristråleturbin som er mest brukt i norske vannkraftverk. | En fristråleturbin, eller partialturbin og impulsturbin, har skovler. Vann blir ledet i flere stråler (1 til 6) mot skovlene i turbinen. | 9,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liv_Bernhoft_Osa | 2023-02-04 | Liv Bernhoft Osa | ['Kategori:Amanda for beste kvinnelige hovedrolle', 'Kategori:Amandaprisen 2016', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Osa (slekt)', 'Kategori:Personer fra Voss kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Nationaltheatret', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Vinnere av Heddaprisen', 'Kategori:Vinnere av Kanonprisen'] | Liv Bernhoft Osa (født 3. mars 1957 på Voss) er en norsk skuespiller.
Hun er utdannet ved Statens teaterhøgskole, og har vært tilknyttet Nationaltheatret fra 1979. Hun har også jobbet for Det norske teatret og Torshovteatret. Hun har også spilt i flere filmer og er en mye benyttet oppleser av lydbøker. Hun har lest inn bl.a. Kjærlighet av Toni Morrison og Is-slottet av Tarjei Vesaas for Lydbokforlaget.
I 2011 vant hun Heddaprisen for beste kvinnelige birolle for for rollen som Fru Fåttnok i Uskyld, regissert av Victoria Meirik på Nationaltheatret. For sin rolle i filmen Pyromanen fra 2016 vant hun både Amandaprisen 2016 og Kanonprisen 2016 i klassen beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle. Hun var også nominert til Amandaprisen 1991 i klassen beste kvinnelige hovedrolle film/fjernsyn for TV-serien Fedrelandet.
| Liv Bernhoft Osa (født 3. mars 1957 på Voss) er en norsk skuespiller.
Hun er utdannet ved Statens teaterhøgskole, og har vært tilknyttet Nationaltheatret fra 1979. Hun har også jobbet for Det norske teatret og Torshovteatret. Hun har også spilt i flere filmer og er en mye benyttet oppleser av lydbøker. Hun har lest inn bl.a. Kjærlighet av Toni Morrison og Is-slottet av Tarjei Vesaas for Lydbokforlaget.
I 2011 vant hun Heddaprisen for beste kvinnelige birolle for for rollen som Fru Fåttnok i Uskyld, regissert av Victoria Meirik på Nationaltheatret. For sin rolle i filmen Pyromanen fra 2016 vant hun både Amandaprisen 2016 og Kanonprisen 2016 i klassen beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle. Hun var også nominert til Amandaprisen 1991 i klassen beste kvinnelige hovedrolle film/fjernsyn for TV-serien Fedrelandet.
== Familie ==
Hun er datter av Sigbjørn Bernhoft Osa (1910–90) og Anne Heggtveit (1920–2011). Hun var først gift med regissøren Pål Løkkeberg (1934–98). Hun ble siden gift med skuespiller Per Gørvell. Hun er mor til skuespiller Gina Bernhoft Gørvell (f. 1996)
== Filmer ==
1983: Hockeyfeber .... Vera
1984: Snart 17 .... Ekspeditrise
1994: Trollsyn .... Mor
1998: Madeline (amerikansk)
2004: Uno .... Mona
2007: Svein og Rotta og UFO-mysteriet .... Dora
2013: Detektiv Downs .... Rita Stjernen
2016: Pyromanen .... Alma
2021: HAN
== Tv-serier ==
1977: Lykkespill .... Unge Wenche Foss
1987: Pilen flyttebyrå .... Anita
1990: Den svarta cirkeln (svensk)
1991: Fedrelandet .... Rakel
1994: Vestavind .... Emma Engan Nedrebø
1996: Familiesagaen de syv søstre .... Charlotte Zimmermann
2002: Tiden før Tim .... Ninas mor
2002: Jul på Månetoppen .... Nissemamma
2008-2009: Honningfellen .... Åsa Nymann
2011: Taxi .... Annes mor
2014: Mammon .... Advokat Runa Torgersen
2015: Kampen for tilværelsen .... Fastlege Schreiner
== Kortfilm ==
2000: Fly
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liv Bernhoft Osa på Internet Movie Database
(sv) Liv Bernhoft Osa i Svensk Filmdatabas
(fr) Liv Bernhoft Osa på Allociné
(en) Liv Bernhoft Osa på AllMovie
(en) Liv Bernhoft Osa hos The Movie Database
Biografi hos Nationaltheatret | Sigbjørn Bernhoft Osa (født 3. mai 1910 i Ulvik i Hardanger, død 2. | 9,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fullturbin | 2023-02-04 | Fullturbin | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Turbiner'] | En fullturbin kjennetegnes ved at hele vannveien er fylt med vann. Flere turbintyper kan være aktuelle, og valget av turbin avgjøres blant annet av fallhøyde og vannmengde;
Francisturbinen brukes ofte ved lave og middels fallhøyder, dvs. fra 30–50 til 600–650 meter. Francisturbinen har skovler på samme måte som peltonturbinen, men i francisturbinen går alt vannet samlet inn på skovlene og ikke via strålerør.
Kaplanturbinen blir ofte brukt ved fallhøyder opp til 30 meter, og ved store vannmengder som i elvekraftverk. Kaplanturbinen har ikke skovler, men en «propell» som blir drevet rundt av vannføringen. | En fullturbin kjennetegnes ved at hele vannveien er fylt med vann. Flere turbintyper kan være aktuelle, og valget av turbin avgjøres blant annet av fallhøyde og vannmengde;
Francisturbinen brukes ofte ved lave og middels fallhøyder, dvs. fra 30–50 til 600–650 meter. Francisturbinen har skovler på samme måte som peltonturbinen, men i francisturbinen går alt vannet samlet inn på skovlene og ikke via strålerør.
Kaplanturbinen blir ofte brukt ved fallhøyder opp til 30 meter, og ved store vannmengder som i elvekraftverk. Kaplanturbinen har ikke skovler, men en «propell» som blir drevet rundt av vannføringen. | En fullturbin kjennetegnes ved at hele vannveien er fylt med vann. Flere turbintyper kan være aktuelle, og valget av turbin avgjøres blant annet av fallhøyde og vannmengde; | 9,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turbo | 2023-02-04 | Turbo | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Motordeler'] | Kan også være: musikkalbumet Turbo av Judas Priest
Turbo, kortord for turbolader, er et system for å øke effekten i en forbrenningsmotor. Den består av kompressorhjul og turbin: Turbinen sitter i eksosanlegget og er avgassdrevet. Turbinen driver et kompressorhjul i innsuget som presser luft under trykk inn i motoren, såkalt ladeluft. Når sylinderen mates med mer luft, kan den også tilføres mer drivstoff, og dermed blir effekten høyere enn i en motor uten turbo. Turbo er et akronym dannet av de engelske ordene turbine og booster («turbinforsterker»).
| Kan også være: musikkalbumet Turbo av Judas Priest
Turbo, kortord for turbolader, er et system for å øke effekten i en forbrenningsmotor. Den består av kompressorhjul og turbin: Turbinen sitter i eksosanlegget og er avgassdrevet. Turbinen driver et kompressorhjul i innsuget som presser luft under trykk inn i motoren, såkalt ladeluft. Når sylinderen mates med mer luft, kan den også tilføres mer drivstoff, og dermed blir effekten høyere enn i en motor uten turbo. Turbo er et akronym dannet av de engelske ordene turbine og booster («turbinforsterker»).
== Kompressorlading ==
Man skiller gjerne mellom turbolading og kompressorlading. På norsk er det vanlig å si at turboladede motorer har turbo og kompressorladede motorer har kompressor (engelsk supercharger). En kompressor drives direkte av veivakselen via en kompressorreim/viftereim, i motsetning til turboen, som blir drevet av trykket på eksosen fra motoren.
== Bruk ==
Turboer brukes både på fly, båt, motorsykler og biler, særlig europeiske, moderne biler.
Kompressorlading finnes på alle Mercedes-biler med betegnelsen «Kompressor» på bakluka. Volkswagen har sin firesylindrede G60-motor med kompressor, i eldre Golf- og Passat-modeller.
Kombinasjonen turbo og diesel er spesielt vanlig, blant annet fordi dieselmotorer har dårlig dreiemoment på høye turtall, mens turboer har tendenser til å gi motorer motsatt karakteristikk; dermed kan man lage motorer med godt dreiemoment over et bredere turtallsområde.
Mange biler har en naturlig aspirert motor (NA), men når bilprodusentene ønsker å få mer effekt av en forbrenningsmotor, har man to alternativer: Turbo eller kompressor.
Mest utbredt er turbo, fordi en da utnytter trykk i avgassen som ellers bare vil gå tapt. Ved kompressordrift vil en stjele litt effekt fra veivaksel, og drivstofforbruket vil være litt høyere enn tilsvarende med turbo.
En turbolader eller kompressor gir økt effekt uten at det er nødvendig å øke slagvolum eller foreta omfattende modifiseringer av motoren, og med lite ekstra motorvekt. Audi er en bilprodusent som har hatt stor suksess med sine turboladede motorer, nettopp fordi en motor med samme motorvolum kan ha ulik effekt uten å måtte modifisere motoren, men kun justere ladetrykket til turboen. Dette gjør at en motor med 1,8 l motorvolum kan ha fra 150 – 225 hestekrefter originalt fra fabrikk.
== Størrelsebenevning ==
For å beskrive størrelsen og karakteristikken på en turbo brukes ofte AR-mål og trim.
AR-mål (fra engelsk: Area/Radius) beskriver den geometriske karakteristikken for alle turbinhus og kompressorhus. AR-målet er definert som arealet ved innløpet (utløpet på kompressorhus) dividert på radiusen fra turboens senterlinje. En kan ut fra dette bedømme størrelsen på et hus, men det sier ingenting uten at en har kunnskap om størrelsen på kompressorhjulet eventuelt turbinhjulet for det aktuelle huset.
Trim er forholdet mellom den minste diameteren på kompressorhjulet/turbinhjulet og den største diamenteren. Regnes ut slik:
T
r
i
m
=
(
L
i
l
l
e
d
i
a
m
e
t
e
r
2
S
t
o
r
e
d
i
a
m
e
t
e
r
2
)
∗
100
{\displaystyle Trim=\left({\frac {Lillediameter^{2}}{Storediameter^{2}}}\right)*100}
To turbinhjul/kompresorhjul av helt forskjellig geometrisk størrelse kan da ha samme trim.
F.eks vil både forholdet mellom 37,6mm og 52,2mm, i likhet med 48,3mm og 67,0mm gi svaret 52-Trim.
Mange turbofabrikanter bytter gjerne ut svaret en får med bokstaver. 52-Trim kan da gjerne kalles P-trim i stedet.
== Historie ==
Den første eksosdrevne turbolader ble utviklet av dr. Alfred J. Buchi fra Sveits. Buchi jobbet som overingeniør ved Sulzer Brothers forskningsavdeling, og i 1915 lanserte han idéen om en turbo-diesel, men dette konseptet ble ikke umiddelbart godt mottatt.
Under andre verdenskrig ble turboer brukt i stor utstrekning på propellfly, for eksempel amerikanske B-17. Porsche var den første bilfabrikanten som brukte turbo på en sportsbil i masseproduksjon. Den første personbilen med turbolader var en A-Body Chevrolet Corvair sammen med Oldsmobile Cutclass Jetfire i 1962 med en 6-sylindret boxer. Saab i Sverige var også blant de første til å lansere en vanlig personbil med turbolader på bilutstillingen i Frankfurt i 1977. En Saab 99 ble vist med 23% høyere effekt og 45% høyere dreiemoment enn motoren normalt hadde. Produksjonsmodellene av Saab 99 Turbo ble solgt fra 1978. Samme år ble Saab 900 lansert, og ble tilbudt med en betydelig mer raffinert turbomotor fra 1980. Innen racing ble for eksempel Formel 1-biler utstyrt med turbo. BMW M12/13 tc fra 1986 var en 4-sylindret motor på 1,5 liter med hele 850 hestekrefter. Etter hvert ble det forbud mot turbo i denne sporten på grunn av for høy ytelse på motorene. (BMW utviklet en motor på 1500cc, kalt M12B15 som produserte rundt 1350 hestekrefter.)
== Turbotilbehør ==
Noen ganger skiller man mellom lavtrykksturbo og høytrykksturbo. Lavtrykksturbo innebærer omtrent bare de to ovennevnte turbinene, mens høytrykk, betydelig høyere enn atmosfæretrykket, krever eller gjør det gunstig med visse tilpasninger, først og fremst ved hjelp av ladeluftkjøler og wastegate.
=== Ladeluftkjøler ===
En ladeluftkjøler (engelsk intercooler) kan være en luft/luft-radiator eller luft/vann (vannavkjølt) som har til oppgave å senke temperaturen på motorens inntaksluft, for igjen å oppnå høyere motoreffekt. Kjøleren plasseres etter kompressorturbinen og før gasspjeldet. Når man forandrer volumet til en gass, er temperaturen proporsjonal med trykket. Når man ved hjelp av en turbolader øker trykket på inntaksluften, øker lufttemperaturen betraktelig. Ved å kjøle ned luften, tar den mindre plass, slik at man får mer luft per romenhet inn i motoren. Det er også vanlig å montere en til to elektriske vifter på ladeluftkjøleren.
=== Wastegate ===
En wastegate er en trinnløs ventil som slipper eksos forbi turboladeren. Denne ventilen blir åpnet og lukket avhengig av turbotrykket i innsugsmanifolden, og blir vanligvis styrt av en trykkfjær eller motorens styringsenhet. Dersom man fjerner wastegate-ventilen blir ikke overtrykket turboen lenger begrenset. Dette vil føre til veldig høy motoreffekt, men vil mest sannsynlig skade både motoren og turboladeren etter veldig kort tid.
=== Dumpventil ===
Også kjent som "Pop-off" (selv om dette egentlig er noe helt annet. En sikkerhetsventil som åpner seg når trykket stiger til det den er satt til som man som regel bare finner på løpsbiler) eller "Blow-off" (BOV). Denne ventilen slipper ut ladeluft når gasspjeldet lukkes etter at turboen har ladet, og gir ofte en karakteristisk blåselyd. Hensikten med dette er å unngå "Surging" (ustabilt flow-område for kompressordelen). "Surging" oppstår når luft som kompressordelen pumper ut blir blokkert og lufta må returnere igjennom kompressordelen for å komme ut. Dette fører til trykksvingninger som vil bremse kompressorhjulet og virke på kompressorhjulet med store aksialkrefter frem og tilbake, som kan føre til tidlig havari av turboladeren. Man vil også oppnå raskere respons ved neste gasspådrag da turboen bremses mindre når dumpventilen åpner, og vil i stor grad opprettholde sin hastighet. Dumpventilen åpnes av vakuumet som oppstår bak gasspjeldet når det lukkes. Det er ikke mulig å montere dumpventil på denne måten på turbodieselmotorer da de ikke har noe gasspjeld som det kan oppstå vakuum bak. Derimot kan man for eksempel benytte en elektrisk dumpventil som ikke styres av vakuum, men av en bryter på gasspedalen som registrerer at denne beveger seg utover. Det kan også være mulig å koble opp dumpventilen på det elektroniske motorstyresystemet på biler som har slike. En mer avansert form for dumpventil kalles synkronisk BOV. Denne står åpen når turboen ikke lader, og tilfører luft direkte til innsuget. Dette gir noe bedre gassrespons og motoren vil puste bedre når det ikke er noe særlig ladetrykk fordi luften ikke må gå den lange veien via turbosystemet med den motstand det medfører, men tas direkte fra luftfilteret.
=== Turbotimer ===
En turbotimer brukes til å kjøle ned turboen etter kjøring, slik at den ikke kokser olja i senterdelen av turboen, eller materialet sprekker/bøyer seg grunnet for rask nedkjøling. Etter kjøring kan turboen være så varm at den er rødglødende, og når man stopper bilen, ligger olja inni turboen og «koker». Dette kan føre til avleiringer og at olja må skiftes hurtigere. Turbotimeren lar bilen gå noen minutter på tomgang etter kjøring, selv om man har slått av tenningen. Saab løste i sin tid dette problemet med en sylinder som inneholdt et fjærbelastet stempel som ble presset ned i sylinderen av oljetrykket. Når trykket opphørte fortsatte sylinderen å levere oljetrykk til turboen en liten stund.
== Eksterne lenker ==
How Turbochargers Work (engelsk) | Turbo, kortord for turbolader, er et system for å øke effekten i en forbrenningsmotor. Den består av kompressorhjul og turbin: Turbinen sitter i eksosanlegget og er avgassdrevet. | 9,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torben_Lund | 2023-02-04 | Torben Lund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Danske helseministre', 'Kategori:Danske jurister', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Socialdemokratiet', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vejle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Socialdemokratiet-ministre'] | Torben Lund (født 6. november 1950 i Vejle) er en dansk fjernsynsjournalist og tidligere sosialdemokratisk politiker.
Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Vejle på Jylland, og ble leder for DSU i byen som 17-åring. Lund har juridisk embedseksamen fra Aarhus Universitet fra 1976, og var advokatfullmektig 1976–1979 og advokat 1979–1982 i hjembyen.Lund var medlem av Vejle kommunestyre 1978–1981, hvoretter han ble valgt til Folketinget for Socialdemokraterne. Han var medlem av Folketinget frem til 1998. I mellomtiden satt han i blant annet Folketingets helseutvalg og som partiets politiske ordfører 1994–1998. Fra 1986 var han medlem av Socialdemokratiets hovedstyre, i periodene 1987–1992 og 1994–1998 som medlem av forretningsutvalget. Han tilhørte partiets venstrefløy og kretsen rundt partilederen Svend Auken.Lund var helseminister i Poul Nyrup Rasmussens første regjering 1993–1994. Han prioriterte å redusere ventetidene i helsevesenet og øke kapasiteten for hjertekirurgi og psykiatri, tillegg til informasjonsarbeid om hiv og aids. I 1996 ble han kritisert av overlege Palle Juul-Jensen for angivelig å ha latt sin homofile legning styre prioriteringene som minister. Lunds seksualitet hadde ikke vært offentlig kjent før dette, og han hadde barn fra to tidligere ekteskap. Kritikken fikk hans etterfølger, Yvonne Herløv Andersen, til også å stå frem som homofil.
Etter å ha avsluttet sin tid i Folketinget i 1998, var Lund valgt til Europaparlamentet med 84 208 personlige stemmer for perioden 1999–2004. Han har vært programleder på fjernsynskanalen dk4 siden 2003 og politisk redaktør siden 2004. Lund har også vært kritisk til Helle Thorning-Schmidt og den øvrige ledelsen i Socialdemokraterne, og meldte seg ut av partiet ved årsskiftet 2006/2007.
| Torben Lund (født 6. november 1950 i Vejle) er en dansk fjernsynsjournalist og tidligere sosialdemokratisk politiker.
Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Vejle på Jylland, og ble leder for DSU i byen som 17-åring. Lund har juridisk embedseksamen fra Aarhus Universitet fra 1976, og var advokatfullmektig 1976–1979 og advokat 1979–1982 i hjembyen.Lund var medlem av Vejle kommunestyre 1978–1981, hvoretter han ble valgt til Folketinget for Socialdemokraterne. Han var medlem av Folketinget frem til 1998. I mellomtiden satt han i blant annet Folketingets helseutvalg og som partiets politiske ordfører 1994–1998. Fra 1986 var han medlem av Socialdemokratiets hovedstyre, i periodene 1987–1992 og 1994–1998 som medlem av forretningsutvalget. Han tilhørte partiets venstrefløy og kretsen rundt partilederen Svend Auken.Lund var helseminister i Poul Nyrup Rasmussens første regjering 1993–1994. Han prioriterte å redusere ventetidene i helsevesenet og øke kapasiteten for hjertekirurgi og psykiatri, tillegg til informasjonsarbeid om hiv og aids. I 1996 ble han kritisert av overlege Palle Juul-Jensen for angivelig å ha latt sin homofile legning styre prioriteringene som minister. Lunds seksualitet hadde ikke vært offentlig kjent før dette, og han hadde barn fra to tidligere ekteskap. Kritikken fikk hans etterfølger, Yvonne Herløv Andersen, til også å stå frem som homofil.
Etter å ha avsluttet sin tid i Folketinget i 1998, var Lund valgt til Europaparlamentet med 84 208 personlige stemmer for perioden 1999–2004. Han har vært programleder på fjernsynskanalen dk4 siden 2003 og politisk redaktør siden 2004. Lund har også vært kritisk til Helle Thorning-Schmidt og den øvrige ledelsen i Socialdemokraterne, og meldte seg ut av partiet ved årsskiftet 2006/2007.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Torben Lund hos Europaparlamentet
(en) Torben Lund hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(da) Torben Lund hos Folketinget
«Torben Lund». Den Store Danske Encyklopædi. | Torben Lund (født 6. november 1950 i Vejle) er en dansk fjernsynsjournalist og tidligere sosialdemokratisk politiker. | 9,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_E._Kydland | 2023-02-04 | Finn E. Kydland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske professorer i økonomi', 'Kategori:Personer fra Gjesdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel'] | Finn Erling Kydland (født 1. desember 1943 i Gjesdal) er en norsk økonom. Han er professor ved University of California, Santa Barbara. Han er også professor II ved Norges handelshøyskole og forsker tilknyttet Federal Reserve Bank of Dallas. Han har også vært professor ved Carnegie Mellon University, forsker tilknyttet Federal Reserve Bank of Cleveland og professor II ved Universitetet i Stavanger.Sammen med Edward C. Prescott ble Kydland i 2004 tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel for «sine bidrag til dynamisk makroøkonomisk teori: den økonomiske politikkens tidskonsistens og konjunkturenes drivkrefter».Forskningen til Kydland har blant annet dreid seg om hvordan politikerne og byråkrater bør handle på en forutsigbar og etterrettelig måte. Om politikere og byråkrater opptrer på måte som er forutsigbar og etterrettelig, vil folk få større tillit til de politiske institusjonene, samhandling og samarbeid blir enklere, og de økonomiske utfallene vil bli bedre.
| Finn Erling Kydland (født 1. desember 1943 i Gjesdal) er en norsk økonom. Han er professor ved University of California, Santa Barbara. Han er også professor II ved Norges handelshøyskole og forsker tilknyttet Federal Reserve Bank of Dallas. Han har også vært professor ved Carnegie Mellon University, forsker tilknyttet Federal Reserve Bank of Cleveland og professor II ved Universitetet i Stavanger.Sammen med Edward C. Prescott ble Kydland i 2004 tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel for «sine bidrag til dynamisk makroøkonomisk teori: den økonomiske politikkens tidskonsistens og konjunkturenes drivkrefter».Forskningen til Kydland har blant annet dreid seg om hvordan politikerne og byråkrater bør handle på en forutsigbar og etterrettelig måte. Om politikere og byråkrater opptrer på måte som er forutsigbar og etterrettelig, vil folk få større tillit til de politiske institusjonene, samhandling og samarbeid blir enklere, og de økonomiske utfallene vil bli bedre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 2004 hos Nobelprize.org
(en) Finn E. Kydland hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 2004
(no) Publikasjoner av Finn E. Kydland i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Finn E. Kydland i BIBSYS
Biografiske opplysninger på hjemmesiden til Carnegie Mellon School of Business | Finn Erling Kydland (født 1. desember 1943 i Gjesdal) er en norsk økonom. | 9,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turboprop | 2023-02-04 | Turboprop | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flymotorer', 'Kategori:Gassturbiner', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Turboprop betegner en turbinmotor hvor den produserte energien tas ut i form av dreiemoment til en propell i stedet for som skyvekraft. Dreiemomentet tas enten ut direkte fra gassturbinen som i tillegg til kompressoren også driver en girboks som igjen driver en propell. Senere turbopropmotorer tar ut dreiemomentet via en friturbin som sitter rett bak gassturbinen. Kraftoverføringen til propellen skjer på tilsvarende måte. Girboksen sitter som en integrert del av motorinstallasjonen og bidrar til at propellen roterer med optimal hastighet.
Fly som har slike motorer betegnes ofte som turbopropfly, og er i alminnelig bruk i passasjerflyging og militær luftfart.
Eksempler på fly med turboprop er:
Twin Otter,Bombardier Dash 8, ATR 42, ATR 72, BAe Jetstream 31, Embraer EMB-120 Brasilia, Saab 340, Lockheed P-3 Orion og Lockheed Martin C-130 Hercules
| Turboprop betegner en turbinmotor hvor den produserte energien tas ut i form av dreiemoment til en propell i stedet for som skyvekraft. Dreiemomentet tas enten ut direkte fra gassturbinen som i tillegg til kompressoren også driver en girboks som igjen driver en propell. Senere turbopropmotorer tar ut dreiemomentet via en friturbin som sitter rett bak gassturbinen. Kraftoverføringen til propellen skjer på tilsvarende måte. Girboksen sitter som en integrert del av motorinstallasjonen og bidrar til at propellen roterer med optimal hastighet.
Fly som har slike motorer betegnes ofte som turbopropfly, og er i alminnelig bruk i passasjerflyging og militær luftfart.
Eksempler på fly med turboprop er:
Twin Otter,Bombardier Dash 8, ATR 42, ATR 72, BAe Jetstream 31, Embraer EMB-120 Brasilia, Saab 340, Lockheed P-3 Orion og Lockheed Martin C-130 Hercules
== Eksterne lenker ==
Skjematisk fremstilling av turboprops virkemåte | Turboprop betegner en turbinmotor hvor den produserte energien tas ut i form av dreiemoment til en propell i stedet for som skyvekraft. Dreiemomentet tas enten ut direkte fra gassturbinen som i tillegg til kompressoren også driver en girboks som igjen driver en propell. | 9,276 |
null | 2023-02-04 | Edward C. Prescott | null | null | null | Edward Christian Prescott (født 26. desember 1940 i Glens Falls i Warren County i New York, død 6. | 9,277 |
null | 2023-02-04 | Turbojet | null | null | null | Turbojet er den mest opprinnelige formen for en jetmotor, hvor motoren trekker luft gjennom inntaket. Trykket økes vesentlig gjennom kompressoren. | 9,278 |
null | 2023-02-04 | Tempelridderordenen | null | null | null | Tempelridderordenen var en katolsk klosterorden med militære funksjoner. Ordenen ble opprettet av paven i 1128 og nedlagt i 1312. | 9,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oktoberfest | 2023-02-04 | Oktoberfest | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Høytider og helligdager', 'Kategori:Kultur i München', 'Kategori:Oktober'] | Oktoberfest, lokalt også kalt Wiesn, er en stor ølfestival som holdes over 16 dager sist i september og først i oktober hvert år i den tyske byen München i Bayern. Den regnes for å være verdens største folkefest.
| Oktoberfest, lokalt også kalt Wiesn, er en stor ølfestival som holdes over 16 dager sist i september og først i oktober hvert år i den tyske byen München i Bayern. Den regnes for å være verdens største folkefest.
== Historikk ==
Den ble arrangert første gang 12. oktober 1810 til ære for ekteskapet mellom Bayerns kronprins Ludwig og prinsesse Therese, da Bayerns kongelige innbød Münchens borgere til hesteløp, øl og andre fornøyelser, og ble raskt gjort til en årlig foreteelse. I dag er den verdens største folkefest.
Festivalen pågår i 16 dager før den første søndagen i oktober på et område som heter Theresienwiese, oppkalt etter prinsesse Therese. I anledningen festen brygges et eget Oktoberfestøl. Det serveres i en type énliterskanner som kalles «Maß», og er alkoholsterkt og smakrikt. Det får bare produseres av lokale bryggerier. Ølserveringen skjer i store telt som rommer 3-10 000 mennesker og tar inntil to måneder å reise.
I de senere år har Oktoberfesten spredt seg til andre deler av verden, spesielt til byer i USA og Canada med stor tysk befolkning.
== Bilder ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oktoberfest – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oktoberfest – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Oktoberfest, lokalt også kalt Wiesn, er en stor ølfestival som holdes over 16 dager sist i september og først i oktober hvert år i den tyske byen München i Bayern. Den regnes for å være verdens største folkefest. | 9,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langerhanske_%C3%B8yer | 2023-02-04 | Langerhanske øyer | ['Kategori:Anatomistubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Det endokrine systemet', 'Kategori:Histologi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12'] | De langerhanske øyer er en gruppe av celler i pankreas, (bukspyttkjertelen), som er ansvarlig for at hormoner utsondrer i blodet. De består av 50 mosjonelle celler, og de består av tre celletyper: alfaceller, som produserer glukagon, betaceller ( de cellene det er flest av), som utsondrer insulin, og deltaceller, som utsondrer somatostatin. De ble beskrevet i 1869 av den tyske patologen Paul Langerhans. | De langerhanske øyer er en gruppe av celler i pankreas, (bukspyttkjertelen), som er ansvarlig for at hormoner utsondrer i blodet. De består av 50 mosjonelle celler, og de består av tre celletyper: alfaceller, som produserer glukagon, betaceller ( de cellene det er flest av), som utsondrer insulin, og deltaceller, som utsondrer somatostatin. De ble beskrevet i 1869 av den tyske patologen Paul Langerhans. | De langerhanske øyer er en gruppe av celler i pankreas, (bukspyttkjertelen), som er ansvarlig for at hormoner utsondrer i blodet. De består av 50 mosjonelle celler, og de består av tre celletyper: alfaceller, som produserer glukagon, betaceller ( de cellene det er flest av), som utsondrer insulin, og deltaceller, som utsondrer somatostatin. | 9,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barium | 2023-02-04 | Barium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Barium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ba og atomnummer 56. Atommassen (u) er 137,3.
| Barium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ba og atomnummer 56. Atommassen (u) er 137,3.
== Historie ==
Bariumholdige mineraler ble først undersøkt av den italienske skomakeren og hobbyalkymisten Vincenzo Casciarolo i 1602. Han fant noen skinnende steiner, som lyste i mørket når de ble varmet opp. Lyset var fosforescens (en form for luminescens) fra bariumsulfid. Fenomenet vakte oppsikt, og steinene ble kalt «Bologna-steinene».Barium ble først identifisert av den tysk-svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele i 1774, og isolert av den britiske kjemikeren Humphry Davy i 1808 ved hjelp av elektrolyse.
Navnet kommer fra gresk βαρύς barys, som betyr «tung».
== Egenskaper ==
Barium er et sølvhvitt (i uoksidert tilstand) jordalkalimetall som har kjemiske likhetstrekk med kalsium og de andre jordalkalimetallene. En forskjell er at barium er mer reaktivt enn de andre. Det oksiderer lett i luft og reagerer kraftig i vann under dannelse av hydrogen. I luft dannes bare et tynt oksidsjikt, og i fuktig luft kan stoffet selvantenne. Barium løses opp av de fleste syrer med unntak av konsentrert svovelsyre. I svovelsyre dannes et passiviserende sulfatsjikt og dette stopper reaksjonen. Barium er blant de mest reaktive metallene og i ren form må det oppbevares i beskyttende væske eller gass, for eksempel parafin eller argon. Overflaten blir mattgrå når barium kommer i kontakt med luft. Det brenner med en grønn flamme med karakteristiske spektrallinjer fra 524,2 nm til 513,7 nm.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende barium består av syv stabile isotoper:
I tillegg er 33 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er:
Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 3 timer, og de fleste kortere enn 20 minutter.CAS-nummer: 7440-39-3
== Forekomst ==
På grunn av sin høye reaktivitet finnes ikke barium i ren form naturlig. Det er det 14. vanligste grunnstoffet i jordskorpen med 0,042%. I sjøvann finnes barium i 10-20 ppm. Barium finnes i flere mineraler. Rent barium fremstilles ved elektrolyse av smeltet bariumklorid.
I 2003 ble det produsert 6,7 millioner tonn på verdensbasis og de viktigste produsentlandene er Kina, Mexico, India, Tyrkia, USA, Tyskland, Tsjekkia, Marokko, Irland, Italia og Frankrike.
== Anvendelse ==
Bariumnitrat og bariumklorid brukes i fyrverkeri for å fremskaffe grønt lys. På grunn av sin ugjennomtrengelighet for røntgenstråler brukes bariumsulfat som kontrastmiddel i røntgenfotografering. Baritt (BaSO4) absorberer også radioaktiv stråling og benyttes derfor i betong både i kjernekraftverk og i veggene på røntgenundersøkelses-rom. Bariumsulfat anvendes også som hvitt fargepigment. I oljeboring brukes baritt for å øke boreslammets egenvekt. Bariumkarbonat brukes til rottegift. Bariumoksid benyttes i spesialglass med høy lysbrytningsindeks.
== Referanser == | Barium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ba og atomnummer 56. Atommassen (u) er 137,3. | 9,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thallium | 2023-02-04 | Thallium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gift', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller'] | Thallium er grunnstoff med kjemisk symbol Tl og atomnummer 81. Atommassen (u) er 204,4.
| Thallium er grunnstoff med kjemisk symbol Tl og atomnummer 81. Atommassen (u) er 204,4.
== Historie ==
Thallium ble oppdaget i 1861 av den britiske kjemikeren William Crookes. Han arbeidet med spektroskopiske undersøkelser av tellur i rester fra svovelsyre-produksjon da han oppdaget de lysegrønne spektrallinjene fra thallium. I 1862 isolerte både Crookes og Claude-Auguste Lamy metallet uavhengig av hverandre.
Navnet kommer fra gresk θαλλός, thallos, som betyr «grønn kvist», etter fargen på spektrallinjene.
== Egenskaper ==
Thallium er et mykt og formbart metall som kan skjæres i med kniv. Det har en metallisk glans, men når det kommer i kontakt med luft dannes det raskt et blågrått overflatesjikt som gir et utseende som kan minne om bly. Et tykt sjikt med thalliumoksid bygger seg opp hvis det lagres i luft (det bevarer glansen hvis det oppbevares i olje). Ved kontakt med vann dannes thalliumhydroksid. Thallium brenner med en grønnlig flamme.
=== Giftighet ===
Thallium er meget giftig. Dødelig dose er 15-20 mg per kilo kroppsvekt, eller ca. 800 mg for et voksent menneske. Enverdig thallium har likhetstrekk med grunnstoffet kalium, og tar kaliums plass i celleprosesser. Thallium kan komme inn i kroppen ved hudkontakt, inhalering eller via fordøyelsessytemet. Thalliumforgiftning fører til en svært smertefull polynevropati (skader nervene i det perifere nervesystemet). Andre symptomer kan være sløvhet, uklar tale, synsforstyrrelser og generell kraftløshet. Avhengig av dosen kan det ta flere dager før symptomene melder seg, men ved inntak av dødelig dose vil svake symptomer komme allerede første dag. Håravfall begynner etter omkring 10 dager.
Thallium har vært benyttet av giftmordere – både i litteraturen og virkeligheten.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende thallium består av 2 stabile isotoper: 203Tl (29,524%) og 205Tl (70,476%). I tillegg finnes 35 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 204Tl med halveringstid 3,78 år, 202Tl med halveringstid 12,23 døgn, 201Tl med halveringstid 72,912 timer og 200Tl med halveringstid 26,1 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7440-28-0
== Forekomst ==
Thallium forekommer ikke i ren form naturlig, og finnes bare i noen få mineraler som crookesitt (Sverige og Russland), loranditt (USA), huntchinsonitt og svovelkis. Thallium er et forholdsvis vanlig grunnstoff med anslått andel i jordskorpen på 0,7 ppm. Thallium finnes oftest i kaliumholdig leire og i granitt, men den viktigste kommersielle kilden er som biprodukt av kobber- , bly- og sink-produksjon. Det produseres årlig omkring 10 tonn thallium på verdensbasis.
== Anvendelse ==
Rent thallium har ingen praktiske bruksområder, men krystaller av thalliumoksid brukes i optisk glass på grunn av den høye lysbrytningsindeksen.
Thalliumsulfat er et lukt- og smaksløst stoff som tidligere ble brukt i rottegift. Siden 1975 er det blitt forbudt i mange land grunnet helsefare. Thalliumsulfat endrer elektrisk motstand når det utsettes for infrarødt lys, og det brukes derfor i fotoceller.
== Referanser == | Thallium er grunnstoff med kjemisk symbol Tl og atomnummer 81. Atommassen (u) er 204,4. | 9,283 |
null | 2023-02-04 | Vismut | null | null | null | Vismut er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Bi og atomnummer 83. Atommassen (u) er 209,0. | 9,284 |
null | 2023-02-04 | Germanium | null | null | null | Germanium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ge og atomnummer 32. Atommassen (u) er 72,64. | 9,285 |
null | 2023-02-04 | Arsen | null | null | null | Arsen er et grunnstoff med kjemisk symbol As og atomnummer 33. Atommassen (µ) er 74,9. | 9,286 |
null | 2023-02-04 | Antimon | null | null | null | Antimon er et grunnstoff med kjemisk symbol Sb (av latin: stibium) og atomnummer 51. | 9,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seler | 2023-02-04 | Seler | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Karl Wilhelm Illiger', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1811', 'Kategori:Seler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For lese om bukseseler, se det eller sele
Seler, seldyr eller pinnipedier (Pinnipedia) er klade (infraorden) med kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr som har fått de fremre lemmene omdannet til effektive svømmeredskaper, kalt luffer. Gruppen inkluderer 33 nålevende arter, fordelt i tre familier; selfamilien (Phocidae), øreselfamilien (Otariidae) og hvalrossfamilien (Odobenidae).
| For lese om bukseseler, se det eller sele
Seler, seldyr eller pinnipedier (Pinnipedia) er klade (infraorden) med kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr som har fått de fremre lemmene omdannet til effektive svømmeredskaper, kalt luffer. Gruppen inkluderer 33 nålevende arter, fordelt i tre familier; selfamilien (Phocidae), øreselfamilien (Otariidae) og hvalrossfamilien (Odobenidae).
== Beskrivelse ==
Seler er en gruppe med kortlemmede sjøpattedyr som oppsto for cirka 33 millioner år siden. Gruppen er klassifisert som rovpattedyr (Carnivora). Artene er usedvanlig gode svømmere og dykkere, som tilbringer store deler eller mesteparten av livet i vann. Pinnipedia betyr finne-fotinger.
Seldyr har en strømlinjeformet (hydrodynamisk), langstrakt (torpedolignende) kropp med et tykt isolerende spekklag og en varierende grad av behåret hud. Behåringen varierer også i utfarging. Hannene, som kalles okse, blir ofte betydelig større enn hunnene, som kalles ku.
Hos selene har lemmene blitt omdannet til svømmeredskaper, kalt luffer (noen sier også sveiver). Seler i gruppen Phocidae (ekte seler) bruker framluffene som styreredskaper og bakluffene til å skape framdrift i vannet. Disse selene må humpe seg fram med en buktende bevegelse på buken og med hjelp av framluffene når de beveger seg på land. Seler i gruppen Otariidae (øreseler) bruker framluffene til å skape framdrift (fly) med i vann og bakluffene som styreredskap. Bare seler i gruppen Otarioidea (øreseler og hvalrosser) kan bruke baklemmene mer eller mindre effektivt til å gå med på land, gjennom at bakluffene kan bøyes inn under bakkroppen. Seler i gruppen Odobenidae (hvalross) er således en mellomting, som kan bruke bakluffene både som framdriftmiddel i vann og til å gå med på land.
Seler har et relativt lite hode i forhold til resten av kroppen, og snutepartiet er typisk utstyrt med kraftige værhår. Værhårene er i praksis et svært følsomt sanseapparat som er nyttig når dyra leter etter mat på bunnen, der det ofte er bekmørkt eller grumset på grunn av leteaktiviteten i bunnslammet. Seler i gruppen øreseler har visuell ørebrusk. Noen av artene har store øyne og usedvanlig godt syn, men ikke alle.
Seldyr kan lagre store mengder oksygen i blodet, slik at de kan være neddykket i vann lenge. Hvor lenge avhenger av både art og individ.
== Utbredelse ==
Seldyrene har kolonisert nesten alle havområdene på kloden, unntatt de stor åpne havstrekningene i Stillehavet, Atlanterhavet og Indiahavet. De pelagiske selartene finnes først og fremst i de kalde havstrøkene i Arktis og Antarktis. Og de få artene som finnes i tropiske farvann lever først og fremst i tilknytning til de kalde og næringsrike havstrømmene.
I norske farvann finnes det sju selarter. Hvalross (Odobenus rosmarus) ved Jan Mayen og Svalbard, og noen streifdyr sør langs Finnmarkskysten. Steinkobbe (Phoca vitulina) langs hele kysten. Ringsel (Phoca hispida) ved Jan Mayen og Svalbard, og noen streifdyr sør til Mørekysten. Grønlandssel (Phoca groenlandica) ved Jan Mayen og Svalbard. Storkobbe (Erignathus barbatus) hovedsakelig Barentshavet, men noen streifdyr langs Finnmarkskysten. Havert (Halichoerus grypus) fra Rogaland til Finnmark, tettest i Sør-Trøndelag og på Helgeland. Klappmyss (Cystophora cristata) i Vestisen.
== Habitat ==
Seler lever i en marin tilværelse, enten langs kysten, på øyer eller i drivisen eller ved iskanten i polområdene. Det finnes arter som har tilpasset seg alt fra arktisk- til tropisk klima. Kun en art, bajkalsel, lever utelukkende i ferskvann, i Bajkalsjøen. En annen art, kaspisel, er også stedegen for en enorm innsjø, Kaspihavet, men der er det brakkvann. I tillegg lever også to underarter av ringsel utelukkende i ferskvannsinnsjøer. Disse selene er nære slektninger. Alle andre arter har tilgang til havet og er tilpasset sjøvann.
Artene livnærer seg nesten utelukkende av andre marine arter, som fisk, blekkspruter, krepsdyr, muslinger og mollusker som de fanger. Det hender også at enkelte arter tar fugl som dykker eller svømmer i vannflaten. Ungene fødes enten på land eller direkte på isen.
== Fylogeni ==
=== Evolusjon ===
Det antas at gruppen med seler oppsto på det nordamerikanske kontinentet for omkring 60–35 millioner år siden, da dyra forlot et terrestrisk habitat til fordel for en marin tilværelse. Siden har disse rovpattedyrene i stadig større grad tilpasset seg marine forhold, både fysisk og anatomisk. Forskere har antydet at den basale linja med pinnipedier delte seg mellom Phocidea og Otarioidea (Otariidae og Odobenidae) for cirka 33 millioner år siden, noe som utdaterer det eldste fossile beviset man har for seler (cirka 28 millioner år gammelt) med cirka 5 millioner år. Dette beviset stammer fra et funn nær Charleston, Sør-Carolina, USA (ved Atlanterhavet). Likeledes at Otariidae og Odobenidae separerte i ulike linjer like etter.Tidligere ble seler klassifisert som en egen «orden» av pattedyr. I dag vet man imidlertid at seler er en delgruppe innen hundelignende rovpattedyr (Caniformia). Seler er således nært beslektet med både hundedyr, bjørnedyr og mårdyr med flere.
Det har eksistert to hypoteser om den videre utviklingen. Den første av disse hypotesene var at Otarioidea (øreseler og hvalrosser) utviklet seg fra bjørnelignende forfedre og Phocidea (ekte seler) fra oterlignende forfedre (såkalt difyletisk utvikling). Denne utviklingen skal ha skjedd i det nordlige Stillehavet, langs vestkysten av Nord-Amerika. Den andre hypotesen tilsier en felles opprinnelse (monofyletisk utvikling) av begge linjene, som skal ha funnet sted i det nordlige Stillehavet.
I dag vet vi at den først hypotesen var feil, og at seler (Pinnipedia) faktisk er ei monofyletisk gruppe og søstergruppen til de mårlignende rovpattedyrene (Musteloidea), som altså er selenes nærmeste nålevende slektninger. Seler og otere (Lutrinae) har da også mange fellestrekk hva uttrykk og atferd angår.
=== Slektstre ===
Fylogenien i kladogrammet under viser gruppens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005)- Den viser dessuten at øreseler (Otariidae) og hvalross (Odobenidae) er søstergrupper.
=== Etterkommertre ===
Kladogrammet over viser slektskapet mellom ulike pinnipedier.
== Seljakt og selfangst ==
=== Våpen ===
Seljakt har pågått i uminnelige tider og kan best defineres som ikkekommersiell jakt på sel med mer eller mindre primitive redskaper, som håndholdt håndharpun (stikkvåpen) og slagkøller (slagvåpen). Den kommersielle jakten, som tok til på et senere tidspunkt, kalles gjerne selfangst og var i sin tid storstilt. Rifle og hakapik ble benyttet til avliving, men også i noen grad håndharpun og slagkøller i den innledende fasen. Hakapik er et slagvåpen, som består av et 110–130 cm langt treskaft med en smidd jernsko (minst 400 g tung) i enden. Jernskoen har en cirka 4 cm lang hammertapp i den ene enden og en buet, spiss 12–18 cm lang pigg i den andre.
=== Norsk selfangst ===
Det er gjort funn av selbein i Vistehola ved Randaberg på Jæren, som viser at det ble jaktet sel der alt i eldre steinalder, for mellom 6 000 og 8 000 år siden. Ved Vadsø/Varangerfjorden er det funnet selbein etter grønlandssel fra Barentshavet som dateres til år 4 300–4 500 f.Kr. Helleristninger på Rødøy i Nordland viser at det ble jaktet på sel for over 4 000 år siden, men forskerne regner med at kystsel har vært beskattet siden de første veidemenn innvandret etter siste istid. Selbein er også funnet i Skipshelleren ved Bolstadfjorden i Vaksdal kommune, fra perioden 5 200 år f.Kr. til 500 e.Kr. På Helganeset ved Haugesund lufthavn i Karmøy kommune er det gjort funn fra jernalderen (100 f.Kr.–100 e.Kr.) som tyder på at sel har blitt fanget for mye mer enn kjøttet. Det ble gjort selolje av spekket, som kan ha vært et viktig substitutt i det daglige kostholdet for å dekke diverse behov for vitaminer, som sink og jern. Oljen har også vært et kjent middel til impregnering av tauverk og båter, og som olje til oppvarming. Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov av 1276 slår fast at retten til seljakt og kobbeveide tilhører landeieren.Den første selfangeren man kjenner til i Norge fra historiske kilder var vikinghøvdingen Ottar fra Hålogaland, som i år 892 fanga sel som han hadde med seg som gave ved et besøk til England. Hollenderne hadde stordrift på sel i Nordishavet på 1600-tallet, men i tiden før år 1700 var tradisjonell seljakt med primitive våpen den vanligste formen. På 1700-tallet endret imidlertid jaktformen seg. Norge kom med i selfangsten fra 1795, da den første norske skuta la ut fra Hammerfest. Regulær fangsting ble det imidlertid først fra 1819. På denne tiden var det hvalross det ble jaktet på. I 1846 kom Svend Foyn med i selfangsten. Han tegnet og fikk bygget ishavsskuta «Haabet». I årene 1848–1852 var Foyn eneste «søring» som fangstet i Vestisen. «Haabet» ble en slags mønsterskute for andre selfangstskuter, men skuta forliste i 1871 og gikk under, men hele mannskapet ombord. Fra 1910 og framover ble skutene bygd spesielt for selfangst. Den første norske selfangstskuta fikk motor i 1904. I 1918 var det 321 skuter med på fangsten.Til å begynne med var det kun nordnorske skuter som jaktet på hvalross ved Bjørnøya og Spitsbergen, men etter hvert ble det også jaktet etter hvalross i Vestisen, og skuter fra Nordvestlandet og Sør-Norge kom med i fangsten. Da hvalrossbestanden kulminerte ble jakten rettet mot andre arter, som grønlandssel og klappmyss, og jaktområdet ble utvidet til også å gjelde Østisen. Fra 1937 ble det også fanget sel utenfor Newfoundland. Første norske skute der var "D/S Ora" fra Arendal. Toktet gav dårlig resultat og endte i anklager om mytteri. Året etter gjorde M/K «Polarbjørn», god fangst der og i 1939 var det åtte norske skuter der.
Seljakt i norske farvann foregår fortsatt i begrenset omfang etter havert, steinkobbe og ringsel. Fangst av de kystlevende bestandene av havert og steinkobbe ble kvoteregulert fra 1997. Fangst av de pelagiske artene grønlandssel og klappmyss er nå kvotebestemt og foregår i områdene utenfor Kvitsjøen i Russlands økonomiske sone (Østisen), og i Vestisen (mellom Grønland og Jan Mayen).
=== Betydning ===
Selskinn til pelsverk har hatt stor økonomisk betydning. De norske fangstkvotene for sel fastsettes etter anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon og Havforskningsinstituttet. I toppåret 1925 fangstet norske skuter 400 000 sel, i 1970 cirka 163 000 sel, i 1980 cirka 60 000 sel, og i 1990 cirka 15 000. I 2014 fikk næringen cirka 12 millioner kroner i støtte, og den fangstet snaut 12 000 sel (tre skuter var involvert). Fra 2015 nyter ikke lenger norsk selfangst økonomisk støtte (subsidier) fra Regjeringen. Kvoten for 2015 er på drøyt 28 000 sel, hvorav 21 000 sel i Vestisen og 7 000 i Østisen. Vilkårene for å fangste er også ytterligere skjerpet.
=== Motstand ===
Selfangst har siden 1970-tallet møtt massiv og eskalerende internasjonal motstand. Spesielt fangst av kvitunger med hakapik, men etter hvert også andre selunger og fangsten og fangstmetodene i seg selv. At enkelte arter ble jaktet nesten til utryddelse forsterket motstanden og resulterte i en rekke reguleringer, begrensninger og forbud. Derfor har et stadig økende antall nasjoner valgt å avstå fra selfangst. Mange tar dessuten avstand fra formen og dimensjonene denne fangstingen har hatt. Flere celebriteter har også engasjert seg imot fangsting av sel, blant andre den verdenskjente franske filmskuespillerinnen Brigitte Bardot, men også musikalske celebriteter som Paul McCartney med flere.
I dag er Canada den mest betydningsfulle selfangstnasjonen, men flere land, Norge inkludert, driver fortsatt med fangsting, til tross for den massive internasjonale kritikken. For Norges del har fangsting blitt ei stadig mer marginal næring, som bare har kunnet overleve med statsstøtte. I 2014 var næringen 80 prosent statsstøttet. For 2015 er imidlertid statsstøtten borte, og såvidt kjent dro det bare ei skute ut på fangsting - «Havsel» av Alta. Gamle selfangere regner derfor med at næringen nå vil dø ut av seg selv for Norges del.
== Se også ==
Liste over pattedyr i Norge
Selfangst
Seljakt
Odd F. Lindberg
== Referanser ==
== Litteratur ==
Haug, Tore. 1998. Sjøpattedyr - om hval og sel i norske farvann. ISBN 978-82-00-22729-8
== Eksterne lenker ==
(en) seler – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) seler i Encyclopedia of Life
(en) seler i Global Biodiversity Information Facility
(en) seler hos Fossilworks
(en) seler hos Fossilworks
(en) seler hos ITIS
(en) Kategori:Pinnipedia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Pinnipedia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pinnipedia – detaljert informasjon på Wikispecies
Selar - elegante i vatn og klumsete på land. Forskning.no. Besøkt 2015-05-02 | Selen er et grunnstoff med kjemisk symbol Se og atomnummer 34. | 9,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brom | 2023-02-04 | Brom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Brom er et grunnstoff med kjemisk symbol Br og atomnummer 35. Atommassen (u) er 79,904.
| Brom er et grunnstoff med kjemisk symbol Br og atomnummer 35. Atommassen (u) er 79,904.
== Historie ==
Brom ble oppdaget i asken fra sjøgress av den franske kjemikeren Antoine-Jérôme Balard i 1826, men ble ikke fremstilt i større mengder før 1860. 2 år før Balards oppdagelse hadde den tyske kjemikeren Justus von Liebig fremstilt brom, men han trodde stoffet var jodklorid, og ikke et nytt grunnstoff.
Den franske kjemikeren og fysikeren Joseph-Louis Gay-Lussac foreslo navnet «brom» på grunn av den karakteristiske lukten (av gresk βρῶμος (brômos) «Stank av geitebukk»).
== Egenskaper ==
Brom er en tung rødbrun væske som tilhører halogenene, og er sammen med kvikksølv det eneste grunnstoffet som er flytende ved romtemperatur. Rent brom opptrer som et diatomisk molekyl Br2, og avgir en stikkende rødlig damp som er giftigere enn klor. Brom er delvis oppløselig i vann, men løses lett i karbondisulfid, metanol og eddiksyre. Det danner lett forbindelser med andre grunnstoffer.
Brom er en sterk oksidant og reagerer sterkt med metaller (unntatt platina og tantal), spesielt sammen med vann.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende brom består av to stabile isotoper: 79Br (50,69 %) og 81Br (49,31 %). I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 77Br med halveringstid 57,036 timer, 82Br med halveringstid 35,3 timer, 76Br med halveringstid 16,2 timer, 80m1Br med halveringstid 4,4205 timer, 83Br med halveringstid 2,4 timer, og 75Br med halveringstid 1,61 time. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 1 minutt.CAS-nummer: 7726-95-6
== Forekomst ==
Brom i ren form finnes ikke naturlig. Det finnes bare som bromid-salter i varierende mengder i forskjellige bergarter. På grunn av utvasking har bromid-salter akkumulert seg opp i sjøvann (85 ppm). Brom utvinnes av saltlake fra saltgruver, sjøvann og fra Dødehavet (som inneholder 50 000 ppm bromid). For å utvinne rent brom blir de bomid-rike saltlakene behandlet med klorgass og gjennomluftet. I denne prosessen oksiderer bromid-anionene til brom ved hjelp av klorgassen.
I 2007 ble det på verdensbasis produsert omkring 556 000 tonn brom, med USA (235 000 tonn) og Israel (200 000 tonn) som de største produsentene. Verdens utvinnbare brom-reserver er tilnærmet ubegrenset. Den årlige brom-produksjonen er seks-doblet siden 60-tallet.
== Anvendelse ==
Brom brukes blant annet i flammehemmende stoffer til tross for miljøtrusselen, siden en god erstatning ikke er funnet. Brom ble tidligere brukt som tilsetningsstoff i blyholdig bensin, men siden flere og flere land har forbudt blybensin, er dette bruksområdet nesten forsvunnet. Metylbromid brukes som plantevernmiddel og til impregnering av trevirke, men på grunn av stoffets skadlige effekt på ozonlaget fases det ut (Jfr. Montrealprotokollen).
Sølvbromid anvendes til den lysfølsomme emulsjonen i fotografisk film og papir.
== Se også ==
Bromerte flammehemmere
Fotografisk film
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Bromerte flammehemmere | Brom er et grunnstoff med kjemisk symbol Br og atomnummer 35. Atommassen (u) er 79,904. | 9,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christopher_Reeve | 2023-02-04 | Christopher Reeve | ['Kategori:Alumni fra Cornell University', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 25. september', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Princeton', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Christopher Reeve (født 25. september 1952, død 10. oktober 2004) var en amerikansk skuespiller, regissør, filmprodusent og dramatiker. Han er mest kjent for rollen som Supermann (Clark Kent) i fire filmer fra 1978 til 1987.
I 1995 ble Reeve lam etter en rideulykke, og tilbrakte resten av livet med rullestol. Han ble en talsmann for funksjonshemmede og for stamcelleforskning.
| Christopher Reeve (født 25. september 1952, død 10. oktober 2004) var en amerikansk skuespiller, regissør, filmprodusent og dramatiker. Han er mest kjent for rollen som Supermann (Clark Kent) i fire filmer fra 1978 til 1987.
I 1995 ble Reeve lam etter en rideulykke, og tilbrakte resten av livet med rullestol. Han ble en talsmann for funksjonshemmede og for stamcelleforskning.
== Karriere ==
Reeve fikk sitt gjennombrudd som skuespiller i 1975, da han spilte mot Katharine Hepburn i Broadway-teaterstykket A Matter Of Gravity. Stykket gikk i ett år, Reeve fikk gode kritikker, og han ble en nær venn av Hepburn.
Reeve fortsatte å spille teater, og var med i en såpeserie på TV. I 1977 spilte han sin første rolle i en Hollywood-film, og året etter ble han valgt til å fremstille Supermann på filmlerretet. Den første Superman-filmen ble en kjempesuksess, og gav inspirasjonen til tre oppfølgere; Superman II, Superman III og Superman IV: The Quest for Peace.
Reeve har også hatt flere opptredener i TV-serien Smallville (TV-serie) som millardæren dr. Virgil Swann.
I årene som kom, spilte Reeve i flere storfilmer. Han hadde også et politisk engasjement, og dro i 1987 til Chile, som ble styrt av diktatoren Augusto Pinochet, for å vise sin solidaritet med flere skuespillere og forfattere som var blitt truet med dødsstraff på grunn av sitt venstreorienterte, politiske syn. Han fikk dem om bord på flyet sitt og brakte dem i sikkerhet.
Reeve har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
== Etter karrieren ==
27. mai 1995 ble Reeve lam fra nakken og ned etter å ha falt av hesten under en ridekonkurranse i Virginia. Sammen med sin kone Dana Reeve åpnet han et treningssenter for lammede pasienter, og drev lobbyvirksomhet mot regjeringens begrensninger på stamcelleforskning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Christopher Reeve – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christopher Reeve – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Christopher and Dana Reeve Paralysis Resource Center
(en) Christopher Reeve på Internet Movie Database
(sv) Christopher Reeve i Svensk Filmdatabas
(da) Christopher Reeve på Filmdatabasen
(da) Christopher Reeve på Scope
(fr) Christopher Reeve på Allociné
(en) Christopher Reeve på AllMovie
(en) Christopher Reeve hos Turner Classic Movies
(en) Christopher Reeve hos Rotten Tomatoes
(en) Christopher Reeve hos The Movie Database
(en) Christopher Reeve hos Internet Broadway Database
(en) Christopher Reeve på Internet Broadway Database
Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata
CNNs nekrolog
BBCs nekrolog | Christopher Reeve (født 25. september 1952, død 10. | 9,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krypton | 2023-02-04 | Krypton | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Edelgasser', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Krypton er et grunnstoff med kjemisk symbol Kr og atomnummer 36. Atommassen (u) er 83,798.
| Krypton er et grunnstoff med kjemisk symbol Kr og atomnummer 36. Atommassen (u) er 83,798.
== Historie ==
Grunnstoffet ble oppdaget 30. mai 1898 av William Ramsey og assistenten hans, Morris William Travers i det som var igjen etter at nesten alle bestanddelen i flytende luft var fordampet. William Ramsey fikk nobelprisen i kjemi i 1904 for sine oppdagelser av flere edelgasser, deriblant krypton.
Fra 1960 til 1983 var definisjonen på en meter bølgelengden til en av spektrallinjene til kryptonisotopen 86Kr.
Navnet kommer fra gresk κρυπτός kryptos som betyr «skjult».
== Egenskaper ==
Krypton er en ikke-giftig edelgass med karakteristiske grønne og orange spektrallinjer. I gass- og væske-form er den fargeløs, men i fast form er krypton hvit med kubisk flatesentrert krystallstruktur, noe som er en vanlig egenskap for edelgassene. Ved kunstig fremstilling kan krypton sammen med fluor danne den ustabile forbindelsen kryptondifluorid (KrF2), som er det sterkeste kjente oksidasjonsstoffet.
Forskere ved Helsingfors universitet har forsket på edelgass-kjemi, og greide i 2001 å fremstille flere krypton-forbindelser som er stabile i temperaturer opp til 40 °K (-233 °C)
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende krypton består av 6 stabile isotoper: 78Kr (0,35%), 80Kr (2,28%), 82Kr (11,58%), 83Kr (11,49%), 84Kr (57,%) og 86Kr (17,3%). I tillegg er 26 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 81Kr med halveringstid 2,293 × 105 år, 85Kr med halveringstid 10,756 år og 79Kr med halveringstid 35,04 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7439-90-9
== Forekomst ==
Krypton inngår ikke naturlige stabile kjemiske forbindelser med noen andre stoffer, og den finnes derfor kun i ren form i atmosfæren. Konsentrasjonen i luft er 1,12 ppm, og krypton fremstilles ved destillasjon av flytende luft.
== Anvendelse ==
Krypton brukes sammen med argon i lysstoffrør. Krypton brukes også i spesiallamper for høyhastighetsfotografering og som fyllgass i litt dyrere glødelamper (kryptonlamper).
== Referanser == | Krypton er et grunnstoff med kjemisk symbol Kr og atomnummer 36. Atommassen (u) er 83,798. | 9,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tellur | 2023-02-04 | Tellur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Halvmetall'] | Tellur er et grunnstoff med kjemisk symbol Te og atomnummer 52. Atommassen (u) er 127,6.
| Tellur er et grunnstoff med kjemisk symbol Te og atomnummer 52. Atommassen (u) er 127,6.
== Historie ==
Tellur ble oppdaget i 1782 av ungareren Franz-Joseph Müller von Reichenstein i Transilvania. Til å begynne med trodde Müller at det dreide seg om antimonsulfid, men videre undersøkelser viste at det inneholdt hverken antimon eller svovel. Han kom etterhvert fram til at det måtte være en kjemisk forbindelse mellom gull og et hittil ukjent grunnstoff. Hans landsmann, vitenskapsmannen Pál Kitaibel oppdaget samme grunnstoff i 1789, uavhengig av Reichenstein. Den tyske kjemikeren Martin Heinrich Klaproth som senere isolerte stoffet, navngav det i 1798 etter tellus, det latinske navnet på Jorden.
Da Dmitrij Mendelejev jobbet med sitt periodesystem var tellurs atomvekt et problem. Tellurs atomvekt var høyere enn det neste stoffet i tabellen, jod. Han plasserte tellur på rett plass, men konkluderte med at atomvektene måtte være feil. Først 50 år senere ble forklaringen på atomvekten funnet. Årsaken er at tellurs vanligste isotop var tyngre enn jods vanligste isotop.
Det kjemiske symbolet Te ble foreslått av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius i 1814.
== Egenskaper ==
Tellur er et halvmetall som i ren metallisk form er sølvhvitt med en metallisk glans. Av utseende kan metallisk tellur minne om tinn og antimon. Det er mykt og sprøtt, og kan lett knuses til et grått pulver. Det tilhører kalkogenene, gruppe 16 i periodesystemet, sammen med svovel, oksygen, selen og polonium. Krystallinsk tellur løses ikke i vann, men løses langsomt opp i saltsyre, svovelsyre og lut. I salpetersyre løser det seg raskt opp. Smeltet tellur er rødt og angriper kobber, jern og rustfritt stål. I gassform får tellur en gulaktig farge. I luft brenner det med en grønnblå flamme under dannelse av telluroksid (TeO2).
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende tellur består av åtte isotoper, hvorav fem er stabile: 120Te (0,09%), 122Te (2,55%), 124Te (4,74%), 125Te (7,07%) og 126Te (18,84%), og tre er ustabile (og dermed radioaktive): 123Te (0,89%) nedbrytes til 123Sb (antimon) ved røntgenstråling og med halveringstid 5,993 × 1014 år. 128Te med halveringstid 2,19 × 1024 og 130Te med halveringstid 7,896 × 1020 nedbrytes ved utsendelse av betastråling til henholdsvis 128Xe og 130Xe (xenon). I tillegg er 30 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 121m1Te med halveringstid 154 døgn, 123m1Te med halveringstid 119,7 døgn, 127m1Te med halveringstid 109 døgn, 125m1Te med halveringstid 57,4 døgn, og 129m1Te med halveringstid 33,6 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 17 døgn, og de fleste kortere enn 1 døgn.CAS-nummer: 13494-80-9
== Forekomst ==
Tellur er et meget sjeldent grunnstoff med omkring 0,002 ppm i jordskorpen. Det kan finnes i ren form i naturen, men finnes oftest i kjemisk forbindelse med gull, og er det eneste grunnstoffet som naturlig binder seg med gull. Tellur kan også inngå forbindelser med andre stoffer.
Den viktigste kilden (90%) til tellur er anodeslam fra elektrolyse-raffinering av kobber og i biprodukter fra raffinering av bly. Tellur fremstilles hovedsakelig i USA, Canada, Peru og Japan. Det leveres normalt i pulverform, men fås også som plater, barrer, stenger eller klumper.
I 2007 ble det fremstilt 135 tonn tellur på verdensbasis (USAs produksjon er ikke offentliggjort og derfor ikke medregnet). De største produsentlandene var Canada (75 tonn), Peru (35 tonn) og Japan (25 tonn). Verdens utvinnbare tellur-reserver anslås til 21 000 tonn. Det gjenvinnes lite tellur. I Europa og Japan gjenvinnes små mengder fra eldre kopimaskiner. Prisen på 99,95% rent tellur lå i 2007 omkring 80 USD per kg.
== Anvendelse ==
Tellur anvendes hovedsakelig i legeringer sammen med andre metaller. Bly kan gjøres sterkere og mere korrosjonsbestandig mot svovelsyre ved tilsetting av tellur, og tilsvarende gjør tellur rustfritt stål og kobber lettere å bearbeide. Videre anvendes tellur i halvleder-industrien og i gummiproduksjon. Et voksende marked for tellur er i produksjonen av kadmium-tellur baserte solceller.
== Referanser == | Tellur er et grunnstoff med kjemisk symbol Te og atomnummer 52. Atommassen (u) er 127,6. | 9,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jod | 2023-02-04 | Jod | ['Kategori:ATC D08A', 'Kategori:ATC V08A', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Jod er et grunnstoff med kjemisk symbol I (av fransk: iode) og atomnummer 53.
| Jod er et grunnstoff med kjemisk symbol I (av fransk: iode) og atomnummer 53.
== Historie ==
Den fysiologiske betydningen av jod var kjent allerede 1 500 år før Kristus, og struma ble behandlet med aske fra brent tang.
Jod ble oppdaget av franskmannen Bernard Courtois i 1811. Dette var under Napoleonskrigene, og Frankrike trengte salpeter til svartkruttproduksjon. For å fremstille salpeter var det nødvendig med natriumkarbonat som ble utvunnet ved å brenne tang og vaske asken i vann. Restavfallet ble ødelagt med svovelsyre, og en dag tilsatte Courtois for mye syre. Det resulterte i en lilla gassky som luktet ubehagelig. Han registrerte at dampskyen krystalliserte seg på kalde overflater og formet mørke krystaller. Courtois hadde mistanker om at det kunne være et hittil ukjent grunnstoff, men manglet penger til videre undersøkelser. Han ga imidlertid prøver av stoffet til sine venner Charles Bernard Desormes og Nicolas Clément for at de skulle forske videre. Den 29. november 1813 offentliggjorde Clément og Desormes oppdagelsen Courtois hadde gjort. 6. desember kunngjorde de at det enten var et nytt grunnstoff, eller en oksygen-forbindelse. Joseph Gay-Lussac gav grunnstoffet navnet iode på fransk, fra det greske ioeides, som betyr fiolettfarget.
I England hadde Humphry Davy mottatt en prøve fra André-Marie Ampère og skrev i et brev til Royal Society i London at han hadde identifisert et nytt grunnstoff. Dette resulterte i en stor diskusjon om hvem som hadde identifisert jod først, selv om begge partene var enige om at det var Courtois som først hadde isolert stoffet.
Navnet kommer fra gammelgresk: ιωδης iodes, «fiolett» etter fargen på jod-dampen.
== Egenskaper ==
Jod er et mørklilla eller mørkebrunt krystallinsk fast stoff som tilhører halogenene. I likhet med de andre halogenene former rent jod diatomiske molekyler. Det inngår kjemiske forbindelser med mange andre stoffer, men er ikke like reaktivt som de andre halogenene. Jod har halvleder-egenskaper. Ved romtemperatur sublimerer jod til en lilla gass, men væskeformen eksisterer allikevel ved atmosfæretrykk hvis stoffet blir varmet opp raskt. Jod blir brunt og løses dårlig opp i vann, men løses lett opp i kloroform og karbontetraklorid hvor det får en fiolett farge. I ammoniakk oppstår det en eksplosjonsartet reaksjon.
Rent jod (I2) er giftig, og en dose på 2-3 gram kan være dødelig.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende jod består utelukkende av den stabile isotopen 127I. I tillegg er 36 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 129I med halveringstid 1,57 × 107 år, 125I med halveringstid 59,408 døgn, 126I med halveringstid 13,11 døgn, 131I med halveringstid 8,0207 døgn, og 124I med halveringstid 4,176 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 5 timer.CAS-nummer: 7553-56-2
== Forekomst ==
Jod finnes ikke naturlig i ren form, men opptrer som jodsalter, særlig i sjøvann som inneholder 0,05 gram per tonn. Det utvinnes også som biprodukt av nitrat-produksjon i Atacamaørkenen i Chile. Den tradisjonelle måten å fremstille jod på er å brenne tang. Moderne fremstilling foregår ved elektrolyse av sjøvann og som biprodukt av salpeterproduksjon.
I 2007 ble det produsert 26 800 tonn jod på verdensbasis (unntatt USA som hemmeligholder produksjonstallene av konkurranse-hensyn). De to største produsentlandene var Chile (16 500 tonn) og Japan (8 800 tonn). Andre produsentland er Kina (570 tonn), Russland (300 tonn), Aserbajdsjan (300 tonn), Turkmenistan (270 tonn), Indonesia (75 tonn) og Usbekistan (2 tonn). Verdens utvinnbare jod-reserver er anslått til 15 millioner tonn hvorav 9 millioner tonn er i Chile. I tillegg anslås jod-mengden i sjøvann til 34 millioner tonn. Kun små mengder jod blir gjenvunnet. Prisen i 2007 var litt over 20 USD per kg. Alle tall er for 2007.
== Anvendelse ==
Jod brukes i legemiddelindustrien, og som antiseptisk middel (bl.a. Lugols løsning) på grunn av sine bakteriedrepende egenskaper. Det anvendes som kontrastmiddel ved røntgen-fotografering siden jod absorberer røntgenstråler. I fotografisk film brukes sølvjodid, og wolframjodid brukes for å stabilisere trådene i glødelamper.
== I kosthold ==
Jod er det tyngste stoffet som er livsnødvendig for levende organismer. Hos mennesker fører jodmangel til mangelsykdommen struma som fører til at skjoldbruskkjertelen hovner opp. Befolkningsgrupper uten tilgang på fisk og sjømat er ekstra utsatt, og i utviklingsland som ikke har tilgang på bordsalt med jodtilsetning, er sykdommen fortsatt et problem. Jodmangel kan også føre til mental utviklingshemming hos små barn, og øker også barnedødeligheten og risikoen for svangerskapsavbruddDet kan også være skadelig å få i seg for mye jod. En studie har vist at veganere som tar kosttilkudd basert på tang og tare kan være i risikosonen for å ha for høye verdier av jod i kroppen. Der ble det lagt merke til at nivået var langt over det anbefalte nivået hos tre av deltakerne i studien som brukte slike kosttilskudd, og det antas en sammenheng med at det er vanskelig å standardisere doseringen under produksjonen. Ni andre deltakere i studien hadde også noe høyere enn anbefalt nivå av jod i kroppen, og i deres tilfelle ble det antatt en sammenheng med høyt inntak av melk. Høydose-jod kan tas forebyggende mot radioaktiv jod, men kan også gi for høye verdier av jod i kroppen om det tas forkert.Det norske mattilsynet erkjenner at tang og tare kan komme til å bli en viktig matressurs i framtiden, men på bakgrunn av begrenset kunnskap om eventuelle negative virkninger råder de befolkningen til forsiktig bruk av disse ressursene og ikke innta store mengder.
== Referanser == | Jod er et grunnstoff med kjemisk symbol I (av fransk: iode) og atomnummer 53. | 9,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xenon | 2023-02-04 | Xenon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Edelgasser', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Xenon er et ikke-metallisk grunnstoff med atomnummer 54 og kjemisk symbol Xe. Det er en tung, farge- og luktfri edelgass som forekommer i mindre mengder i jordens atmosfære. Selv om gassen sjelden reagerer med andre stoffer, kan xenon inngå i et lite antall kjemiske reaksjoner, som for eksempel under dannelsen av Xenonhexafluorplatinat, som også var den første edelgassforbindelsen som ble fremstilt.I naturlig tilstand er det ni isotoper av xenon. Det finnes også et 40-talls radioisotoper av xenon. Isotopsammensetningen av xenon er et viktig verktøy i studiet av solsystemets tidlige historie. Xenon-135 blir dannet som et resultat av fisjon, og anvendes som nøytronabsorbent i kjernereaktorer.Xenon blir brukt i blitzlamper, til å eksitere det aktive mediet i lasere slik at det avgis koherent lys; og av og til i bakteriedrepende lamper. Den første fastfase- laseren, oppfunnet i 1960, ble aktivert av en xenonlampe, og lasere som gir energi til forsøksreaktorer for fusjon blir også aktivert slik. Xenon brukes også i buelamper, og som anestetikum. Den første excimerlaseren brukte xenondimermolekylet (Xe2) som aktivt lasermedium, og i de tidligste utgavene av laser ble xenonblitzlamper benyttet som laserpumper. Xenon brukes også i søken etter hypotetiske WIMP svakt interagerende massive partikler, og som drivstoff for ionemotorer innen romfart.
| Xenon er et ikke-metallisk grunnstoff med atomnummer 54 og kjemisk symbol Xe. Det er en tung, farge- og luktfri edelgass som forekommer i mindre mengder i jordens atmosfære. Selv om gassen sjelden reagerer med andre stoffer, kan xenon inngå i et lite antall kjemiske reaksjoner, som for eksempel under dannelsen av Xenonhexafluorplatinat, som også var den første edelgassforbindelsen som ble fremstilt.I naturlig tilstand er det ni isotoper av xenon. Det finnes også et 40-talls radioisotoper av xenon. Isotopsammensetningen av xenon er et viktig verktøy i studiet av solsystemets tidlige historie. Xenon-135 blir dannet som et resultat av fisjon, og anvendes som nøytronabsorbent i kjernereaktorer.Xenon blir brukt i blitzlamper, til å eksitere det aktive mediet i lasere slik at det avgis koherent lys; og av og til i bakteriedrepende lamper. Den første fastfase- laseren, oppfunnet i 1960, ble aktivert av en xenonlampe, og lasere som gir energi til forsøksreaktorer for fusjon blir også aktivert slik. Xenon brukes også i buelamper, og som anestetikum. Den første excimerlaseren brukte xenondimermolekylet (Xe2) som aktivt lasermedium, og i de tidligste utgavene av laser ble xenonblitzlamper benyttet som laserpumper. Xenon brukes også i søken etter hypotetiske WIMP svakt interagerende massive partikler, og som drivstoff for ionemotorer innen romfart.
== Historie ==
Xenon ble oppdaget i England av de britiske kjemikerne William Ramsay og Morris Travers 12. juli 1898, kort tid etter deres oppdagelse av grunnstoffene krypton og neon. Med en maskin som kunne fremstille flytende luft forsøkte de to forskerne å ekstrahere en tyngre gass ved hjelp av destillasjon fra flytende krypton. Ramsey foreslo navnet xenon for gassen, basert på det greske ordet ξένον [xenon], nøytrum-singularis-formen av ξένος [xenos], som betyr fremmed, annerledes, eller gjest. I 1902 beregnet Ramsey konsentrasjonen av xenon i atmosfæren til en del av 20 millioner.
På 1930-tallet gjorde den amerikanske ingeniøren Harold Edgerton oppdagelser rundt stroboskopet, en tidlig teknologi brukt for høyhastighetsfotografering. Dette førte til oppdagelsen av xenonblitzlampen, hvor lys blir generert ved å sende en elektrisk ladning gjennom et rør fylt med xenongass. I 1934 var Edgerton i stand til å generere blitzer så korte som ett mikrosekund ved hjelp av denne metoden.I 1939 innledet Albert R. Behnke Jr. forskning på årsaken til «berusning» hos dyphavsdykkere i den amerikanske flåten. Han undersøkte effekten av ulike innåndingsblandinger hos testpersonene, og oppdaget at dette var årsaken til dykkernes følelse av dybde. Ut fra sine resultater så han at xenon kunne brukes som anestetikum. Selv om den russiske forskeren Lazharev tilsynelatende hadde utført studier av xenon som anestetikum i 1941, ble de første rapportene om xenon som anestetikum offentliggjort i 1946 av J. H. Lawrence, som utførte eksperimentene på mus. Xenon ble først brukt til anestesi innen kirurgi i 1951 av Stuart C. Cullen, som brukte det i vellykkede operasjoner på to pasienter.I 1960 oppdaget John Reynolds at enkelte meteoritter inneholdt et isotopisk avvik i form av en overrepresentering av xenon-129. Han kom fram til at dette var et nedbrytingsprodukt av radioaktiv jod-129. Isotopen dannes sakte ved kosmisk stråling og kjernefysiske fisjoner, men blir bare produsert i større mengder i supernovaeksplosjoner. Da halveringstiden for jod-129 er relativt kort i kosmisk sammenheng, bare 16 millioner år, demonstrerer dette at kun kort tid hadde gått mellom tidspunktet for supernovaen og tidspunktet for da jod-129 ble desublimert og fanget opp i meteoritten. Disse to hendelsene (supernovaen og desublimeringen av gasskyen) er påvist å ha funnet sted tidlig i solsystemets historie, da isotopen jod-129 mest sannsynlig ble dannet før solsystemet ble dannet, men ikke lenge før (...)Xenon og de andre edelgassene var i lang tid ansett som kjemisk ureaktive og ikke i stand til å danne kjemiske forbindelser. Mens han underviste ved University of British Columbia, oppdaget imidlertid Neil Bartlett at gassen platinaheksafluorid (PtF6) var så sterkt oksiderende at den kunne oksidere oksygengass (O2), slik at forbindelsen dioksygenylheksafluorplatinat (O2+[PtF6]−) ble dannet. Han satte derfor Xenon, som har omtrent samme første ioniseringsenergi som oksygen, i forbindelse med platinaheksafluorid og fikk dannet et rødt, fast stoff. Bartlett trodde at den nye forbindelsen var Xe+[PtF6]−, selv om senere studier viser at det sannsynligvis var en blanding av ulike xenonsalter.Siden den gang har mange andre xenonforbindelser blitt oppdaget, og man har også funnet forbindelser for edelgassene argon, krypton og radon, inkludert argonfluorohydrid (HArF), kryptondifluorid (KrF2) og radonfluorid.
== Egenskaper ==
Xenon er en sjelden, luktfri, smaksløs og fargeløs edelgass. Den er tyngre enn luft, og løser seg bedre opp i vann enn oksygen. Xenon er som de andre edelgassene svært lite reaktiv (reaksjonsvillig), og ved normal temperatur og trykk danner den ikke kjemiske forbindelser med andre grunnstoff. I 1962 greide imidlertid den engelskfødte kjemikeren dr. Neil Bartlett ved University of British Columbia i Vancouver, Canada på kunstig vis å fremstille en forbindelse av xenon, platina og fluor: xenon platina heksafluorid (Xe+[PtF6] - ). Xenon kan i likhet med de andre edelgassene trenge gjennom gummi og PVC.
== Isotoper ==
Naturlig forekommende xenon består av 9 isotoper, hvorav 7 er stabile: 126Xe (0,09%), 128Xe (1,92%), 129Xe (26,44%), 130Xe (4,08%), 131Xe (21,18%), 132Xe (26,89%), og 134Xe (10,44%), og 2 er ustabile (og dermed radioaktive): 124Xe (0,09%) med halveringstid 1,6 • 1014 år og 136Xe (8,87%) med halveringstid 2,36 • 1021 år. I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 127Xe med halveringstid 36,4 døgn, 131m1Xe med halveringstid 11,84 døgn, 129m1Xe med halveringstid 8,88 døgn, 133Xe med halveringstid 5,243 døgn, 133m1Xe med halveringstid 2,19 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.Xenonisotopene 133Xe og 135Xe dannes ved uran- og plutoniumsfisjon og de er farlige avfallsprodukter fra atomsprengninger. Begge disse isotopene er radioaktive.
CAS-nummer: 7440-40-6
== Forekomst ==
Xenon er en sporgass i jordens atmosfære, hvor den utgjør ca. 0,087±0,001 milliondeler (ppm eller μL/L). Det er også forekomster av xenon i gasser som avgis fra naturlige vannkilder. Enkelte radioaktive varianter av xenon, for eksempel 133Xe og 135Xe, dannes gjennom nøytronbestråling av spaltbar materie i kjernereaktorer.
Kommersielt tilgjengelig xenon er et biprodukt av oksygenfremstilling fra flytende luft.
== Anvendelse ==
Xenon brukes i lamper, lasere og lysrør (sammen med krypton). Xenon-lyset kjennetegnes ved at det har en blåhvit farge. Xenon brukes også som narkosemiddel, men metoden er kostbar. Den radioaktive isotopen 133Xe brukes ved bildediagnostikk i undersøkelsesmetoden SPECT. Xenon-laser brukes i hudbehandling. Xenon brukes også i stroboskop-lamper.
== Kjemiske forbindelser ==
Xenonhexafluorplatinat ble, som første kjente Xenonforbindelser, framstilt i 1962. I ettertid har flere xenonforbindelser blitt oppdaget og framstilt. Eksempler på slike er xenondifluorid (XeF2), xenontetrafluorid (XeF4), xenonhexafluorid (XeF6), xenontetroksid (XeO4) og natriumperxenat (Na4XeO6). Også en høyeksplosiv forbindelse, xenontrioksid (XeO3), har blitt framstilt. De fleste av de over 80 man har oppdaget så langt, inneholder sterkt Elektronegative fluor- eller oksygenatomer. Når andre atomer inngår i forbindelsen (eksempelvis hydrogen eller karbon), er det fordi de er en del av et molekyl som inneholder fluor eller oksygen. Enkelte xenonforbindelser er farget, men de fleste er fargeløse.
== Referanser == | Xenon er et ikke-metallisk grunnstoff med atomnummer 54 og kjemisk symbol Xe. Det er en tung, farge- og luktfri edelgass som forekommer i mindre mengder i jordens atmosfære. | 9,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polonium | 2023-02-04 | Polonium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gift', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Halvmetall'] | Polonium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Po og atomnummer 84. Atommassen (u) er 209,98.
| Polonium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Po og atomnummer 84. Atommassen (u) er 209,98.
== Historie ==
Polonium ble oppdaget av Marie og Pierre Curie i 1898 mens de undersøkte strålingen fra uran-mineralet bekblende. Etter å ha fjernet både uran og thorium var mineralet fortsatt mer radioaktivt enn uranet og thoriumen de hadde fjernet. Dette ansporet ekteparet til å lete etter flere grunnstoff, og funnet av polonium ble etterfulgt av oppdagelsen av radium noen år senere.
Det nye grunnstoffet ble oppkalt etter polonia, det latinske navnet på Maries hjemland Polen. Marie Curie fikk i 1911 nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av radium og polonium.
== Egenskaper ==
Polonium er et sølvhvitt glinsende halvmetall, kjemisk beslektet med tellur og vismut. Det er et meget radioaktivt og ekstremt giftig grunnstoff uten spesiell smak eller lukt. I mørket avgir polonium en blåaktig glød på grunn av at den intense alfastrålingen eksiterer gasser i luften. Polonium løses opp av syrer som saltsyre, svovelsyre og salpetersyre, men løses bare langsomt opp av basiske løsninger.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende polonium består utelukkende av ustabile isotoper. De er fisjons-produkter fra radioaktivt henfall av blant annet:238U (uran): 210Po (halveringstid 138,376 døgn),214Bi (vismut): 214Po (halveringstid 164,3 µs) og 222Rn (radon): 218Po (halveringstid 3,10 minutter).
Av disse er 210Po den mest vanlige.
I tillegg er 30 ustabile isotoper kjent, hvorav de mest stabile er 209Po med halveringstid 102 år, 208Po med halveringstid 2,898 år og 206Po med halveringstid 8,8 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 6 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt.CAS-nummer: 7440-08-6
== Forekomst ==
Polonium er et meget sjeldent grunnstoff, og finnes bare i svært små mengder i naturen, hovedsakelig i uranmalm. På grunn av de små mengdene som finnes blir 210Po vanligvis produsert ved nøytronbombardement av 209Bi i partikkelakseleratorer. Russland er verdens største produsent av polonium med omtrent 85 gram årlig, noe som utgjør 97% av verdensproduksjonen. Produksjonen foregår ved Avangard atomreaktor ved elven Volga, 700 km sør for Moskva.
== Anvendelse ==
Den sterke radioaktiviteten utvikler mye varme, noe som gjør at 210Po kan brukes som energikilde i termoelektriske kretser i satellitter. Polonium brukes i antistatiske materialer som for eksempel linsebørster.
== Helsefare ==
Isotopen 210Po er en meget sterk alfakilde som stråler 5000 ganger kraftigere enn radium, og er ekstremt giftig – 250.000 ganger giftigere enn blåsyre. Det må derfor håndteres med stor forsiktighet og strenge forholdsregler. Alfastrålingen stoppes av huden, men hvis polonium kommer inn i kroppen ødelegges cellenes DNA, slik at cellene dør eller blir til kreftceller. Symptomene er hårtap, nedsatte kroppsfunksjoner og nedbrytning av de indre organene. Døden inntreffer etter én-tre måneder. Så lite som et hundretusendels gram kan være dødelig.
Russeren Aleksandr Litvinenko døde i 2006 av polonium-forgiftning. Det er spekulert i om den tidligere palestinske presidenten Yasir Arafat ble drept av Polonium etter at det ble foretatt prøver fra hans grav og klær av franske myndigheter.
I desember 2013 konkluderte imidlertid franske eksperter med at Arafat døde av naturlige årsaker og utelukket forgiftning.
Et institutt i Russland kom til samme konklusjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Det blåglødende stoffet - artikkel fra forskning.no 6.12.06 | Polonium er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Po og atomnummer 84. Atommassen (u) er 209,98. | 9,295 |
null | 2023-02-04 | Astat | null | null | null | Astat er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol At og atomnummer 85. Atommassen (u) er 210. | 9,296 |
null | 2023-02-04 | Radon | null | null | null | Radon er et radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Rn og atomnummer 86. Atommassen (u) er 222. | 9,297 |
null | 2023-02-04 | Rubidium | null | null | null | Rubidium er et grunnstoff med kjemisk symbol Rb og atomnummer 37. Atommassen (u) er 85,4678. | 9,298 |
null | 2023-02-04 | Cesium | null | null | null | Cesium er et grunnstoff med kjemisk symbol Cs og atomnummer 55. Atommassen er 132,9 u. | 9,299 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.