url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Borgarting_lagmannsrett | 2023-02-04 | Borgarting lagmannsrett | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i Oslo', 'Kategori:Domstoler i Norge', 'Kategori:Kulturminnesok'] | Borgarting lagmannsrett er en av seks lagmannsretter i Norge. Lagmannsretten er ankedomstol i så vel sivile saker som straffesaker og lagdømmet omfatter Oslo og vestre deler av Viken. Oslo tingrett, Buskerud tingrett, og Ringerike, Asker og Bærum tingrett sogner til Borgarting.
Borgarting lagmannsrett har sete i Oslo i deler av Munchkvartalet. Det er den største av lagmannsrettene både i antall saker og antall dommere (62).
| Borgarting lagmannsrett er en av seks lagmannsretter i Norge. Lagmannsretten er ankedomstol i så vel sivile saker som straffesaker og lagdømmet omfatter Oslo og vestre deler av Viken. Oslo tingrett, Buskerud tingrett, og Ringerike, Asker og Bærum tingrett sogner til Borgarting.
Borgarting lagmannsrett har sete i Oslo i deler av Munchkvartalet. Det er den største av lagmannsrettene både i antall saker og antall dommere (62).
== Historie ==
Tidligere var det Eidsivating lagmannsrett som hadde sete i Oslo og den omfattet det meste av Østlandet. I 1995 ble domstolen delt ved at det ble opprettet en ny lagmannsrett med sete på Hamar og dens område er Hedmark, Oppland og de nordre deler av Akershus fylke (Romerike). Siden den nye domstolens rettskrets omfatter området for det gamle Eidsivatinget, er det denne domstolen som fører navnet videre. Den resterende (og største) delen av lagmannsretten fikk derfor navn etter Borgartinget som var navnet på det gamle tinget som ble holdt i Sarpsborg.
=== Bygningen ===
Bygningskomplekset i Keysers gate sto ferdig i 2005 og er tegnet av DARK Arkitekter i samarbeid med Solheim Jacobsen Arkitekter og Zinc AS. Den inneholder rettssaler i de nederste fire etasjene, kontorer i de neste seks og et stort møterom og kantine for de ansatte i toppetasjen.
Den forrige bygningen i Munchs gate 4 ble opprinnelig bygget for Oslo handelsgymnasium. Den er nå restaurert og ombygd til rettssaler.
== Avdelinger og oppgaver ==
Domstolen ledes av en førstelagmann (i 2016 Ola Dahl), og er delt i tre dømmende avdelinger som hver har to lagmenn hvorav den ene er avdelingsleder. Hver avdeling har et avdelingssekretariat med en egen seksjonsleder. I tillegg har domstolen en fjerde avdeling – en ankeavdeling – med eget avdelingssekretariat. Det er ingen dommere som er knyttet fast til denne avdelingen, de øvrige avdelingen avgir dommere etter en bestemt turnus. Ankeavdelingen foretar ankeprøving i både sivile saker og straffesaker og behandler dessuten anker over kjennelser og beslutninger – det som tidligere het kjæremål. Domstolen har også en administrativ fellesavdeling som ledes av en direktør.
Lagmannsretten behandler alle anker over avgjørelser i de tingretter som hører til lagdømmet – både i straffesaker og sivile saker. Lagmannsrettens avgjørelser kan – i noe begrenset utstrekning – ankes til Høyesterett.
=== Dommere per 1. juli 2016 ===
==== Avdeling 1 ====
==== Avdeling 2 ====
==== Avdeling 3 ====
==== Avdeling 4 ====
=== Tidligere dommere ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Borgarting lagmannsrett
DARK Arkitekter om bygningen
«Borgarting lagmannsrett». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | , https://lovdata.no/forskrift/2021-01-22-163/§15 | 9,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lagmannsrett | 2023-02-04 | Lagmannsrett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Domstoler i Norge'] | Lagmannsretten er andre nivå i det norske domstolssystemet og ankedomstol for saker fra tingretten, i så vel sivile saker som straffesaker. Hver lagmannsrett dekker sitt lagdømme. Lagdømmene er igjen inndelt i lagsogn, som omfatter en eller flere tingretter og jordskifteretter. For hvert lagsogn er det fastsatt et rettssted. Begrepet rettskrets kan brukes om lagdømme og lagsogn.Det er seks lagmannsretter i Norge:
Agder, i Skien, omfatter Agder med unntak av Sirdal, og Vestfold og Telemark.
Borgarting, i Oslo, omfatter Oslo (med Bouvetøya) og vestre deler av Viken.
Eidsivating, på Hamar, omfatter Innlandet og østre deler av Viken fylke.
Frostating, i Trondheim, omfatter Trøndelag og Møre og Romsdal.
Gulating, i Bergen, omfatter Vestland og Rogaland samt Sirdal i Vest-Agder.
Hålogaland, med kontor i Tromsø, omfatter Troms og Finnmark (med Svalbard) og Nordland (med Jan Mayen).De største lagmannsretter har en egen ankeavdeling som behandler hastesaker, så som anke over varetektsfengsling og midlertidige forføyninger, og andre saker som behandles skriftlig. Ankeutvalget tar også stilling til om sivile anker og straffeanker skal tillates fremmet eller ikke. Deltakelse i slike ankeutvalg går på omgang mellom dommerne. Disse behandles som hovedregel bare skriftlig. Der det ikke er egne ankeutvalg, går slike saker på omgang mellom alle dommerne.
| Lagmannsretten er andre nivå i det norske domstolssystemet og ankedomstol for saker fra tingretten, i så vel sivile saker som straffesaker. Hver lagmannsrett dekker sitt lagdømme. Lagdømmene er igjen inndelt i lagsogn, som omfatter en eller flere tingretter og jordskifteretter. For hvert lagsogn er det fastsatt et rettssted. Begrepet rettskrets kan brukes om lagdømme og lagsogn.Det er seks lagmannsretter i Norge:
Agder, i Skien, omfatter Agder med unntak av Sirdal, og Vestfold og Telemark.
Borgarting, i Oslo, omfatter Oslo (med Bouvetøya) og vestre deler av Viken.
Eidsivating, på Hamar, omfatter Innlandet og østre deler av Viken fylke.
Frostating, i Trondheim, omfatter Trøndelag og Møre og Romsdal.
Gulating, i Bergen, omfatter Vestland og Rogaland samt Sirdal i Vest-Agder.
Hålogaland, med kontor i Tromsø, omfatter Troms og Finnmark (med Svalbard) og Nordland (med Jan Mayen).De største lagmannsretter har en egen ankeavdeling som behandler hastesaker, så som anke over varetektsfengsling og midlertidige forføyninger, og andre saker som behandles skriftlig. Ankeutvalget tar også stilling til om sivile anker og straffeanker skal tillates fremmet eller ikke. Deltakelse i slike ankeutvalg går på omgang mellom dommerne. Disse behandles som hovedregel bare skriftlig. Der det ikke er egne ankeutvalg, går slike saker på omgang mellom alle dommerne.
== Saksbehandlingen av sivile saker ==
I sivile ankesaker settes retten med tre fagdommere, en av disse kan være en tilkalt tingrettsdommer eller en ekstraordinær dommer (som regel en pensjonert dommer), de to andre må være fast utnevnte lagdommere. Meddommere deltar bare i sivile saker hvor dette er lovbestemt (for eksempel i barnevernssaker eller arbeidsrettstvister) eller hvis en av partene krever det.
== Saksbehandlingen av straffesaker ==
Behandlingen av straffesaker varierer ut fra sakstype.
=== Anke over kjennelse i straffesak ===
Ved anker over tingrettens kjennelser i straffesaker, slik som spørsmål om varetektsfengsling, besøksforbud, førerkortbeslag mv. behandler lagmannsretten disse kun ved skriftlig behandling. Det er da tre lagdommere som deltar på avgjørelsene.
=== Anke over straffedom, ankesiling ===
Når lagmannsretten mottar en anke over straffedom fra tingretten, avgjøres først om anken skal tillates fremmet til behandling i lagmannsretten. Dette skjer ved en skriftlig beslutning av tre dommere i ankeutvalget. For å nekte en anke, eller deler av denne, må beslutningen være enstemmig.
=== Anke over straffedom, behandling i retten ===
Når (deler av) en anke er tillatt fremmet, behandles saken i retten med en ankeforhandling. Da varierer sammensetningen i retten ut fra hva som skal behandles:
Anke over skyldspørsmål: Ankesaken settes med to fagdommere og fem meddommere. For domfellelse kreves minst fem stemmer, hvorav minst én må være en fagdommer. Det erAnke over straffutmåling: Der strafferammen er over seks år fengsel, settes retten med to fagdommere og fem meddommere. Der strafferammen er seks år fengsel eller lavere, settes retten med tre fagdommere.Anke over tingrettens saksbehandling eller lovanvendelse: Retten settes med tre fagdommere.Straffedommer fra lagmannsretten kan ankes til Høyesterett via Høyesteretts ankeutvalg. Adgangen til anke er begrenset til lagmannsrettens straffutmåling, saksbehandling og lovanvendelse. Det er lagmannsretten som i siste instans behandler bevisvurderingen under skyldspørsmålet, så det kan ikke ankes til Høyesterett.
=== Anke over straffedom frem til 2018 ===
Tidligere, frem til 2018, var det ikke mulig å nekte fremmet til ankebehandling saker med strafferamme over seks år fengsel. Sammensetningen i retten ved ankebehandling var også annerledes enn i dag:
Anke over skyldspørsmål, strafferamme mer enn seks år: Retten ble satt med tre juridiske fagdommere og en lagrette – en jury – bestående av ti legmedlemmer (meddommere), fem av hvert kjønn. Lagretten alene avgjorde skyldspørsmålet i en kjennelse. Det var nødvendig med syv eller flere stemmer for at tiltalte skal kunne domfelles. Var det seks stemmer for domfellelse og fire for frifinnelse, blir resultatet frifinnelse. Stemmetallet ble ikke oppgitt og lagretten begrunnet ikke sin avgjørelse – den svarte bare ja eller nei på de spørsmål som ble stilt. Før lagretten foretok sin rådslagning og avstemning i enerom holdt rettens leder en rettsbelæring. Ble tiltalte kjent skyldig av lagretten, ble det trukket ut tre lagrettemedlemmer som sammen med lagrettens ordfører og de tre fagdommerne tok stilling til straffeutmålingen. Ble tiltalte frifunnet, ville retten avsi frifinnelsesdom. Etter loven kunne fagdommerne tilsidesette lagrettens kjennelse (både frifinnende og fellende), men dette skjedde sjelden. Når det skjedde, ble saken behandlet på ny i lagmannsretten som meddomsrett (den gangen med tre fagdommere og fire lekdommere, ikke som i dag med to fagdommere fem lekdommere). Juryordningen ble i 2017 avskaffet med virkning fra 31. desember 2017. Saker innkommet til lagmannsretten før denne datoen, skulle likevel behandles med jury der vilkårene for dette var til stede, dog ikke etter 31. desember 2018. Saken mot Eirik Jensen ble den siste der en jury vurderte skyldspørsmålet.Anke over skyldspørsmål, strafferamme seks år fengsel eller lavere: Retten ble satt med tre juridiske fagdommere og fire meddommere (to av hvert kjønn).Anke over straffutmåling, strafferamme mer enn seks år fengsel: Retten ble satt med tre juridiske fagdommere og fire meddommere (to av hvert kjønn).Anke over straffutmåling, strafferamme seks år fengsel eller lavere: Retten ble satt med tre juridiske fagdommere.
== Referanser == | Lagmannsretten er andre nivå i det norske domstolssystemet og ankedomstol for saker fra tingretten, i så vel sivile saker som straffesaker. Hver lagmannsrett dekker sitt lagdømme. | 9,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jostedalsbreen | 2023-02-04 | Jostedalsbreen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Breer i Innlandet', 'Kategori:Breer i Luster', 'Kategori:Breer i Sogndal', 'Kategori:Breer i Stryn', 'Kategori:Breheimen', 'Kategori:Fjærland', 'Kategori:Jostedalsbreen', 'Kategori:Severdigheter i Sogndal', 'Kategori:Severdigheter i Stryn', 'Kategori:Severdigheter i Sunnfjord', 'Kategori:Severdigheter i Vestland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sunnfjords geografi'] | Jostedalsbreen er en isbre i Vestland fylke, i kommunene Luster, Sogndal, Sunnfjord og Stryn, samt en liten del i Skjåk kommune i Innlandet. Isbreen dekker et areal på 487 km² og er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Jostedalsbreen nasjonalpark ble opprettet i 1991 og dekker et areal på 1310 km².
Jostedalsbreen er en temperert bre, det vil si en bre som det renner vann under og breen ligger på trykksmeltepunktet. Siden den er temperert eroderer den på underlaget og kan bevege seg.
Jostedalsbreen er den største fastlandsisen i Europa, med et samlet areal på over 480 km². Det høyeste punktet på breen er Høgste Breakulen 1952 moh. Det høyeste fjellet nær breen er Lodalskåpa 2083 moh. Flere brearmer går langt ned i dalene, bl.a. Bøyabreen i Fjærland og Nigardsbreen, begge til ca. 300 moh. På det tykkeste er breen ca. 600 meter. Jostedalsbreen strekker seg over et stort platå i over 1600 moh. Jostedalsbreen har en sammenhengende lengde på vel 60 km og dekker nesten halvparten av nasjonalparken.
| Jostedalsbreen er en isbre i Vestland fylke, i kommunene Luster, Sogndal, Sunnfjord og Stryn, samt en liten del i Skjåk kommune i Innlandet. Isbreen dekker et areal på 487 km² og er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Jostedalsbreen nasjonalpark ble opprettet i 1991 og dekker et areal på 1310 km².
Jostedalsbreen er en temperert bre, det vil si en bre som det renner vann under og breen ligger på trykksmeltepunktet. Siden den er temperert eroderer den på underlaget og kan bevege seg.
Jostedalsbreen er den største fastlandsisen i Europa, med et samlet areal på over 480 km². Det høyeste punktet på breen er Høgste Breakulen 1952 moh. Det høyeste fjellet nær breen er Lodalskåpa 2083 moh. Flere brearmer går langt ned i dalene, bl.a. Bøyabreen i Fjærland og Nigardsbreen, begge til ca. 300 moh. På det tykkeste er breen ca. 600 meter. Jostedalsbreen strekker seg over et stort platå i over 1600 moh. Jostedalsbreen har en sammenhengende lengde på vel 60 km og dekker nesten halvparten av nasjonalparken.
== Brearmer og utløpere ==
Jostedalsbreen har 28 navngitte brearmer. Fra nordøst og sydover er de største:
Austdalsbreen i Jostedalen
Stigaholtbreen i Jostedalen
Lodalsbreen og Småttene i Jostedalen
Fåbergstølsbreen i Jostedalen
Nigardsbreen i Jostedalen
Tuftebreen i Krundalen i Jostedalen
Baklibreen i Krundalen i Jostedalen
Bergsetbreen i Krundalen i Jostedalen
Vetledalsbreen i Krundalen i Jostedalen
Tunsbergdalsbreen i Jostedalen
Austerdalsbreen med Torsbreen, Odinsbreen og Lokebreen ved Veitastrond
Langedalsbreen i Langedalen i Veitastrond
Bjørnakyrkjebreen i Langedalen i Veitastrond
Nystølsbreen i Langedalen i Veitastrond
Vetle Supphellebreen i Fjærland
Supphellebreen med Flatbreen i Fjærland
Bøyabreen i Fjærland
Vetlebreen i Fjærland
Marabreen i Jølster
Lundabreen i Jølster
Befringsbreen i Stardalen i Jølster
Breen ved Kaldakari i Stardalen i Jølster
Melkevollbreen i Olden
Tjøtabreen i Olden
Briksdalsbreen i Olden
Brenndalsbreen i Olden
Ruteflottbreen ved Loen
Kjenndalsbreen ved Loen
Krunebreen i Loen
Bødalsbreen i Loen
Bohrsbreen i Loen
Erdalsbreen i Stryn
Vesledalsbreen i Stryn
Sygneskarsbreen i Stryn
== Turisme og friluftsliv ==
Briksdalsbreen og Nigardsbreen er de mest kjente delene av Jostedalsbreen og besøkes årlig av titusener turister. Det er bygget tre museer og sentre rundt breen; i Jostedalen ligger Breheimsenteret, i Fjærland Norsk Bremuseum og i Stryn ligger Jostedalsbreen nasjonalparksenter.
Det er en rekke kjente breturer på Jostedalsbreen. Kryssingen fra Tungestølen opp Austerdalsbreen og Kvitesteinsvarden over breen ned til Kattenakken og Briksdal, er blant de mest klassiske breturer i Norge. Turen ble først gått i 1894 av to grupper som ikke kjente til hverandre: William Cecil Slingsby og hans følge, og Kristian Bing og Daniel Sygnesand.
Josten på langs er en moderne klassiker på ski, gjerne gjennomført i mai måned. Den starter gjerne i Erdalen i Stryn eller på Sota seter i Skjåk og følger breen til Flatbrehytta og Fjærland i sør i løpet av ca. tre dager.
Skiturene Loen rundt og Olden rundt er også klassiske skiturer som tar ca. tre dager.
== Litteratur ==
L. Ryvarden og B. Wold: Norges isbreer. Universitetsforlaget 1991.
== Eksterne lenker ==
Jostedalen
Norsk Bremuseum
Turforslag til Breheimen med Jostedalsbreen på DNT og NRKs nettsted ut.no
Briksdalsbreen
Jostedalsbreen nasjonalparksenter | Jostedalsbreen er en isbre i Vestland fylke, i kommunene Luster, Sogndal, Sunnfjord og Stryn, samt en liten del i Skjåk kommune i Innlandet. Isbreen dekker et areal på 487 km² og er den største isbreen på det europeiske fastlandet. | 9,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grenland_friteater | 2023-02-04 | Grenland friteater | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kultur i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Norske teaterkompanier'] | Grenland Friteater er en frittstående teatergruppe med base i Porsgrunn. Grenland Friteater arrangerer hvert år Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival. Teatret arbeider i en fysisk skuespillertradisjon og bruker gjerne akrobatikk og klovneri i uttrykket sitt.
| Grenland Friteater er en frittstående teatergruppe med base i Porsgrunn. Grenland Friteater arrangerer hvert år Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival. Teatret arbeider i en fysisk skuespillertradisjon og bruker gjerne akrobatikk og klovneri i uttrykket sitt.
== Oppstart og medlemmer ==
Grenland Friteater ble stiftet i 1976 av Trond Hannemyr, Lars Steinar Sørbø, Lars Vik og Tor Arne Ursin og er en av norges eldste aktive friteatergrupper. Lars Steinar Sørbø ble senere den første norske friteaterskuespiller som gikk til institusjonsteaterne da han ble hentet til Den Nationale Scene i Bergen av Kjetil Bang-Hansen. Hannemyr, Vik og Ursin er fortsatt en del av teatret.
Tidlig på 80-tallet ble Grenland Friteater forsterket av skuespillerne Geddy Aniksdal og Anne Erichsen og produsent Hans Petter Eliassen. Fra tidlig på 90-tallet og fram til i dag har gruppen også arbeidet mye med yngre talenter som har eller har hatt en kortere tilknytning til teatret.
Grenland Friteater sprang ut av det lokale Porsgrunn Amatørteater. ble tidlig dradd inn i en fysisk tradisjon med Odin Teatrets Torgeir Wethal og Institutet för Scenkonsts Ingmar Lindh som viktige lærere. De første femten årene var teatrets voksenforestillinger preget av en fysisk dominert spillestil og arbeid med poesi og ikke-aristotelisk oppbygde forestillinger, med Tor Arne Ursin som regissør og kreativ leder. Barneforestillingene var akrobatiske og humoristiske, og både forestillingen Sjakk og Ludo med Trond Hannemyr og Lars Vik i rollene, og Lars Viks soloforestilling Fridtjof Fomlsen ble til barne-tv på NRK.
== Videre utvikling ==
På 90-tallet la teatret om til en flat struktur uten en kreativ leder. Flere av gruppens medlemmer begynte å regissere. Det fysiske og poetiske arbeidet er videreført blant annet i et utstrakt samarbeid med dikteren Georg Johannesen, og flere forestillinger basert på hans arbeider. Akrobatisk barneteater etter modell av Sjakk og Ludo ble videreført blant annet i Lars Viks Fritjof Fomlesen. Samtidig begynte teatret i større grad å gjøre aristotelisk oppbygde dramaer for både barn og voksne – parallelt med at Lars Vik etablerte seg som dramatiker. Store og påkostede utendørsforestillinger som "Smuglere" og "Harde Tak", og oppsetninger som Gro Dahles drama for barn "En rosenkål for mye" kan regnes som uttrykk for utvidelsen i repertoaret.
Tidlig på 90-tallet begynte teatret også å arrangere teaterfestivalen "En Sommernattsdrøm" (nå Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival). Grenland Friteater har i alle år turnert mye internasjonalt, og nå inviterte de det beste av det de så ute hjem til Porsgrunn. Resultatet var en teaterfestival med nysirkus, komedier og fysisk friteater i ypperste verdensklasse. Festivalen har sterk støtte i lokalbefolkningen og har etterhvert blitt en del av byens identitet.
Grenland Friteater mottok Telemark fylkeskommunes kulturpris 1996.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside
Porsgrunn Internasjonale teaterfestival
En stamme i Hydrolandskapet, mellomfagsoppgave om Grenland Friteater på studiet Flerkulturell forståelse, skrevet av Grethe J. Knudsen
Grenland Friteater i Scenewebarkivet | Grenland Friteater er en frittstående teatergruppe med base i Porsgrunn. Grenland Friteater arrangerer hvert år Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival. | 9,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Galdh%C3%B8piggen | 2023-02-04 | Galdhøpiggen | ['Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Lom', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Jotunheimen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL'] | Galdhøpiggen er Fastlands-Norges, Skandinavias og Nord-Europas høyeste fjell. Det har en høyde på 2 468,8 meter over havet. Fjellet ligger i Jotunheimen i Lom kommune i Innlandet fylke, på Jotunheimplatået på ca. 2 000 moh., og selve piggen stikker 420 meter over. Fjellet er også nr. 10 på listen over europeiske fjell med størst primærfaktor (prominence).
| Galdhøpiggen er Fastlands-Norges, Skandinavias og Nord-Europas høyeste fjell. Det har en høyde på 2 468,8 meter over havet. Fjellet ligger i Jotunheimen i Lom kommune i Innlandet fylke, på Jotunheimplatået på ca. 2 000 moh., og selve piggen stikker 420 meter over. Fjellet er også nr. 10 på listen over europeiske fjell med størst primærfaktor (prominence).
== Geologi ==
Geologisk sett hører Galdhøpiggen til Den kaledonske fjellkjede, i likhet med de fleste fjellkjeder i det sydlige Norge. Fjellet består hovedsakelig av den magmatiske bergarten gabbro, som finnes i store deler av Jotunheimen. Det var i istidene at fjellet fikk sin nåværende form, ettersom den var dekket av isbreer. Noen geologer har nå gått vekk i fra teorien om at de høyeste toppene i Norge sto opp av isen som nunataker.
Selv om Galdhøpiggen er landets høyeste fjell er det langt fra det mest ruvende fjellet vi har. Før nøyaktige høydemålinger kom på plass, ble andre topper som f.eks. Snøhetta (2 286 moh.) og Knutsholstinden (2 341 moh.) regnet for å være høyere.
== Historie ==
Smelting av Juvfonne (nær Juvvatnet) og andre isfelt har avdekket mange gjenstander fra reinjakt fra steinalderen.Galdhøpiggen ble besteget første gang i 1850 av gårdbruker Steinar Sulheim, kirkesanger Ingebrigt N. Flotten og lærer Lars Arnesen, alle fra Lom. I 1932 kjørte racerbilisten Erik Cederwall-Larsen til toppen i en Austin Seven montert med belter.
== Adkomst ==
De vanligste rutene til toppen er fra Spiterstulen (1 104 moh.) (mye stigning) og fra Juvasshytta (1 841 moh.) (krysser Styggebreen). Ruten fra Juvasshytta tar om lag tre timer opp (med ca. 45 minutter med forberedelser for kryssing av Styggebreen, én time på toppen og omtrent to timer ned. Å kjøre til Juvasshytta tar om lag 40 minutter fra Lom sentrum (15 minutter langs fylkesvei 55 og så 20 – 25 minutter opp bomveien til Juvasshytta.) Dette er Norges høystliggende bilvei. Det finnes også bussturer fra Lom med Innlandstrafikk.
Turen fra Spiterstulen tar ca. fem timer opp og tre timer ned. I hovedsesongen er det også føring fra Spiterstulen opp på Galdhøpiggen via Eventyrisen på Svellnosbreen.
I dag står det ei solid steinhytte på toppen av Galdhøpiggen, den fjerde i rekken (de tre første ble tatt av uvær). Her er det om sommeren en liten kiosk.
== Se også ==
Liste over Norges høyeste fjell
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Galdhøpiggen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Detaljert beskrivelse av Galdhøpiggen på peakbook.org
Utsikten fra Galdhøpiggen på PeakVisor.com
juvasshytta.no
Spiterstulen.no | | sf = 1 568,3 | 9,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frigg_Oslo_Fotballklubb | 2023-02-04 | Frigg Oslo Fotballklubb | ['Kategori:1904 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1904', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1904', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Tidligere ishockeyklubber i Norge'] | Frigg Oslo Fotballklubb (stiftet som Sportsklubben Frigg den 17. mai 1904 i Oslo) er gjennom sine fotball, håndball- og bandylag et av Norges mestvinnende idrettslag. Andre idretter har vært ishockey, hopp, ski og tennis. Klubben fusjonerte med Sportsklubben Varg (stiftet 14. mars 1920) i 1954. Sitt nåværende navn har de hatt siden 1990.
| Frigg Oslo Fotballklubb (stiftet som Sportsklubben Frigg den 17. mai 1904 i Oslo) er gjennom sine fotball, håndball- og bandylag et av Norges mestvinnende idrettslag. Andre idretter har vært ishockey, hopp, ski og tennis. Klubben fusjonerte med Sportsklubben Varg (stiftet 14. mars 1920) i 1954. Sitt nåværende navn har de hatt siden 1990.
== Fotball ==
Klubben startet som en gutteklubb i Herman Foss' Gate i 1904 og ble medlem i Kristiania fotballkrets i 1908. Laget vant cupen i 1914, 1916 og 1921. De var tapende finalist i 1919 og 1920. Fram til 1925 vant de også syv kretsmesterskap under den skotske trener Wylie. I Prøveligaen i Kristiania 1914/16 lå de som nummer 2 da den ble avblåst. De spilte i landsdelsserien (1925–54) og Hovedserien (1954–57). Til 50-årsjubileet i 1954 tapte laget 3-15 mot ungarske Honved, der Ferenc Puskás spilte.
Blant annet med Harald Hennums hjelp, rykket de opp til 1. divisjon i 1961 og kom på fjerdeplass i 1962, 64, 66 og 67. I cupen i 1965 var de igjen tapende cupfinalist, etter to omkamper, og året etter tapte de 1-3 mot skotske Dunfermline i cupvinnercupen. Deres siste sesong i toppen var 1. divisjon fotball for herrer 1973, med spillere som Per Pettersen og Egil Olsen, der sistnevnte blant annet scoret da laget vant 1-0 i privatkamp mot Arsenal FC i 1973. De var på nest øverste nivå sist i 1991, i 2005 rykket de ned fra 2. divisjon, og etter et intermezzo i 3. divisjon, rykket klubben opp i 2. divisjon igjen høsten 2009.
Klubbens toppscorer gjennom tidene er Odd Nilsen, med 219 mål.
I 2015 vant Frigg hele 14-1 mot Gruner i OBOS-cup, dette er den største seieren i Friggs historie i obligatorisk kamp.
Se også artikler om enkeltspillere fra Frigg.
== Tabellen ==
== Ishockey ==
Ishockeylaget har én sesong i norsk ishockeys øverste divisjon - dengang 1. divisjon - i 1963/64 (7.plass).
== Bandy ==
Frigg Bandy var sammen med Ready og Trygg sentral da bandy ble en gren innen Norges Fotballforbund (1913). Senere etablerte de Norges Ishockeyforbund (1920), som igjen ble til Norges Bandyforbund (1929), samt Kristiania Ishockeykrets (1922). Frigg spilte på Bislett stadion.
Frigg har spilt og tapt fire NM-finaler: 7-21 mot Ready i NM i bandy 1917, 1-6 mot Ready i NM i bandy 1923, 1-3 mot Mjøndalen ved NM i bandy 1947 og 0-1 mot Drafn i NM i bandy 1948. Etter 1964 har bandyavdelingen kun hatt sporadisk aktivitet (1975-77, 1997-), helt frem til A-laget startet opp i juni 2005.
A-laget gjenoppstod sesongen 05/06 etter 28 års fravær i serien. Initiativtaker og ildsjel for å etablere og drifte A-laget har vært den tidligere Ready-spilleren Knut A. Grundvig som er lagets kaptein og fortsatt aktiv. Sammen med Tor Audun Sørensen og lagets trener Kjell A. Moe i perioden 2008 til 2011, har Frigg klart å etablere et velfungrende A-lag.
== Håndball ==
Frigg vant NM i håndball for damer i 1962 (7-2 mot Grefsen) og i 1964 (5-4 mot Sørskogbygda), samt
sølv i 1963. Klubben vant junior-NM for damer i 1961.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Frigg Oslo FK – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Frigg Oslo Fotballklubb (stiftet som Sportsklubben Frigg den 17. mai 1904 i Oslo) er gjennom sine fotball, håndball- og bandylag et av Norges mestvinnende idrettslag. | 9,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A6r%C3%B8ysk | 2023-02-04 | Færøysk | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøysk', 'Kategori:Germanske språk', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Danmark', 'Kategori:Språk på Færøyene'] | «Færøysk» kan også referere til færøyinger og Færøyene.
Færøysk (føroyskt, uttales [ˈføːɹɪst] eller [ˈføːɹɪʂt]) er en del av den vestnordiske språkfamilien, som omfatter færøysk, islandsk, det utdødde språket norn og til dels vestnorske dialekter. Den nordiske språkfamilien tilhører den germanske gruppen av de indoeuropeiske språkene. Som islandsk har færøysk utviklet seg fra de gammelnorske dialektene som landnåmsmennene i vikingtiden hadde med seg fra det vestlige Norge og fra norrøne bosetninger i vesterled.
Færøysk snakkes av anslagsvis 75–80 000 mennesker, i første rekke de 50 000 innbyggerne på Færøyene, hvor det har vært offisielt språk siden 1937. Den siste andelen av færøysktalende er utflyttede færøyinger, hvorav rundt 25 000 i Danmark, dernest mange på Island. I Norge bor det mellom 500 og 1 000 etniske færøyinger.
Færøysk og islandsk er ikke uten videre innbyrdes forståelige, men mange færøyinger forstår skriftlig islandsk. Færøysk utviklet sitt eget skriftspråk på 1800-tallet. Ettersom det færøyske skriftspråket bygger på den norrøne skrifttradisjonen, kan de med god kjennskap til nynorsk langt på vei forstå skriftlig færøysk. Som en del av Kongeriket Danmark gis det fortsatt opplæring i dansk som nabospråk i den færøyske grunnskolen. Den mest karakteristiske uttalen kalles gøtudansk.
| «Færøysk» kan også referere til færøyinger og Færøyene.
Færøysk (føroyskt, uttales [ˈføːɹɪst] eller [ˈføːɹɪʂt]) er en del av den vestnordiske språkfamilien, som omfatter færøysk, islandsk, det utdødde språket norn og til dels vestnorske dialekter. Den nordiske språkfamilien tilhører den germanske gruppen av de indoeuropeiske språkene. Som islandsk har færøysk utviklet seg fra de gammelnorske dialektene som landnåmsmennene i vikingtiden hadde med seg fra det vestlige Norge og fra norrøne bosetninger i vesterled.
Færøysk snakkes av anslagsvis 75–80 000 mennesker, i første rekke de 50 000 innbyggerne på Færøyene, hvor det har vært offisielt språk siden 1937. Den siste andelen av færøysktalende er utflyttede færøyinger, hvorav rundt 25 000 i Danmark, dernest mange på Island. I Norge bor det mellom 500 og 1 000 etniske færøyinger.
Færøysk og islandsk er ikke uten videre innbyrdes forståelige, men mange færøyinger forstår skriftlig islandsk. Færøysk utviklet sitt eget skriftspråk på 1800-tallet. Ettersom det færøyske skriftspråket bygger på den norrøne skrifttradisjonen, kan de med god kjennskap til nynorsk langt på vei forstå skriftlig færøysk. Som en del av Kongeriket Danmark gis det fortsatt opplæring i dansk som nabospråk i den færøyske grunnskolen. Den mest karakteristiske uttalen kalles gøtudansk.
== Historie ==
Senest på 900-tallet skal språket ha vært relativt likt i hele Norden, selv om visse dialektvariasjoner fantes. Disse ble videre mer og mer distinkte, og man kunne begynne å dele dialektene inn i to hovedretninger innen nordiske språk; vestnordisk i Norge, på Island og de øvrige øyene i Nord-Atlanteren; og østnordisk i Danmark, Sverige, på Gotland og i visse områder på østsiden av Østersjøen. Overgangen mellom de to gruppene etter geografi var ikke klart markerte og fulgte ikke de politiske grensene.
Det gamle norske skriftspråket gikk under og ble lenge erstattet av dansk, og også færøysk ble i mange hundre år bevart kun gjennom muntlig tale. Húsavíksbrevet (se Húsavík), datert til år 1407, er den siste færøyske skriften på over 300 år. Historisk er færøysk en mellomting av islandsk og vestnorske dialekter, og som fra midten av 1800-tallet ble utviklet til et skriftspråk. Under den første halvdelen av 1000-tallet ble Færøyene underlagt den norske kronen som et len. I 1380 ble Færøyene innlemmet i Danmark-Norge. Dansk ble ganske snart administrasjonsspråket. Færøysk forble en talt dialekt, mens skriftspråket forble dansk. I mangel på skriftlige kilder vet man ikke riktig hvordan færøysk utviklet seg i denne perioden, men man vet at språket begynte å skille lag fra det norske språket, og dermed bli mer distinkt.
Da Jens Christian Svabo (1746–1824) fra 1770-tallet og utover gjorde sine nedtegninger av færøyske kvad og skrev et utkast til en ordbok, fantes det ikke noe skriftlig materiale mellom årene før Svabos arbeid og 1407. I nasjonalromantikken som startet like etter, begynte man, som på mange andre steder i Norden, å samle inn den lokale folkekulturen, som på Færøyene bestod av kvad, folkesanger og sagn. Viktige navn i denne perioden var Johan Henrik Schrøter (1771–1851) og V.U. Hammershaimb (1819–1909). Ortografien ble forbedret, og en språklære ble skapt. Et færøysk kvad ble trykt i et svensk tidsskrift i 1814. Det var den første gangen en færøysk tekst kom på trykk, tidligere opptegninger av færøysk var håndskrevne.
Skoleplikten som ble innført i 1844, svekket det færøyske språkets stilling ytterligere, og det var fortsatt mangel på færøysk materiale.
=== Som skriftspråk ===
V.U. Hammershaimb utgav en skriftlig standard for færøysk i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskriving, valgte han å legge fram en rettskriving sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne språket. For eksempel er bokstaven «ð» ikke knyttet til noe fonem (den er stum). Og selv om bokstaven «m» hører til den bilabiale nasale konsonanten, som den gjør på norsk, så hører den i dativendingen -inum til den alveolare nasale konsonanten «n» på grunn av fonologisk assimilasjon (bortfall av enkelte bokstaver på slutten av et ord i talespråket, for eksempel som blad og fjord på norsk).
Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innviklet, og en rivaliserende rettskriving ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.
På 1880-tallet krevde færøyske studenter i København at færøysk skulle være hovedspråk på øygruppen i Atlanteren.
Utgivningen av den første færøyske avisen startet i 1890-årene. Dikt og skuespill ble skrevet, til og med antologier, men den første romanen ble ikke utgitt før 1909. Et godt eksempel på moderne færøysk er kvadet Ormurin langi.
=== I nyere tid ===
1900-tallets første halvdel innebar at færøysk vant terreng som myndighetsspråk ved siden av dansk. I skolene og kirkesamfunnet merket man godt at hjemmestyret ble innført i 1948, da språkene ble likestilt. Færøysk ble hovedspråk, men dansk var fortsatt utstrakt i bruk. Færøysk ble likestilt med dansk som kirkespråk. Samme år fjernet man bestemmelsen om at undervisningsspråket skulle være dansk.
Nasjonalfølelsen vokste sakte, men sikkert, og fikk et oppsving på 1920-tallet, men politisk begynte løsrivelsesprosessen først i årene 1940–1945, da Færøyene var under britisk okkupasjon (i avtale med Lagtinget for å beskytte øyene mot Tyskland), og Lagtinget hadde ansvar for alle lokale anliggender. I 1948 ble Færøyene en autonom del av det danske riket.
Kampen for at færøysk skulle bli et akseptert språk var tidvis bitter, også etter innføringen av hjemmestyret. På grunn av en alvorlig færøysk motstand mot de danske myndighetene i konflikten om en legestilling i Klaksvík, sendte Danmark i 1955 en særskilt politistyrke til øyene. Senere har færøysk som språk vunnet mer og mer terreng. Færøysk radio fikk man i 1957, og TV på hele øygruppen kom i 1984 (sist i Europa), selv om Tórshavnsområdet hadde sendninger allerede fem år tidligere. Hele Bibelen var oversatt i 1961, og færøysk ble offisielt språk ved domstolene i 1987.
Den kulturelle imperialismen synes i mange nye, danske lånord. Gjennom bevisst språkarbeid forsøker man på Færøyene å lage erstatningsord for disse. I praksis er slike endringer lite effektive, særlig når de fleste færøyinger er tospråklige med meget gode kunnskaper i dansk. Færøyingenes stolthet over kulturen sin, samt øyenes avsides beliggenhet, gjør at man i dag har store forhåpninger om at færøysk som språk kommer til å overleve.
== Alfabet ==
Verdt å merke seg:
Ð/ð brukes aldri som første bokstav i et ord, men majuskelen kan oppstå i logoer på kart, som f. eks. SUÐUROY.
Ø/ø kan også skrives som Ö/ö i poetisk språk, som Föroyar. I håndskrift og på en del skilt kan man se Ő/ő.
Visse utenlandske familienavn som har vært lenge på Færøyene, er for eksempel Lützen, Müller, Winther, eller det kristne navnet Zacharias. Til og med x var med i Hammershaimbs ortografi, som Saxun for Saksun.
Ettersom et færøysk tastatur gjør det mulig å skrive latin, engelsk, dansk, svensk, norsk og finsk, da finnes ikke den norrøne og islandske bokstaven þ. I beslektede færøyske ord er bokstaven skrevet som t eller som h, men man pleier helst å transkribere bokstaven til th.
I prinsippet kan alle vest- og nordeuropeiske språk skrives på et færøysk tastatur. For visse tegn kreves det at Alt-funksjonen anvendes, for eksempel for å skrive islandske þ, tyske ß, franske œ, samt finske og estiske š og ž (som dog bare forekommer i russiske lånord).
I tillegg finnes også diftongene ei, ey og oy, som i ordbøker står sammen med e og o. Når de blir regnet med i alfabetet står de sist.
== Fonologi ==
=== Vokaler ===
Det er verdt å merke seg diftongene i færøysk: ei, ey og oy. Andre digrafer som er verdt å merke seg er eksempelvis ge, som f. eks. gentur («jenter»), som dermed uttales [dʒɛntʊɹ]. Et annet eksempel er digrafen ógv, som kombinert med regelen om at gj i begynnelsen av et ord skal uttales j, gjør at stedsnavnet Gjógv uttales [ʤɛgv], og at det svært vanlige færøyske mannsnavnet Jógvan uttales [ˈjɛgvan].
Det er verdt å merke seg at /v/ blir /f/ foran stum vokal.
=== Konsonanter ===
Verdt å merke seg om ord som ender på -skt:
[st] i flerstavelsesord: føroyskt [ˈføːɹɪst] («færøysk»; også [ˈføːɹɪʂt]) russiskt [ˈɹʊsːɪst] («russisk»), íslendskt [ˈʊʃlɛŋ̊kst] («islandsk»).
[kst] i énstavelsesord: enskt [ˈɛŋ̊kst] («engelsk»), danskt [ˈdaŋ̊kst] («dansk»), franskt [ˈfɹaŋ̊kskt] («fransk»), spanskt [ˈspaŋ̊kst] («spansk»), svenskt [svɛŋ̊kst] («svensk»), týskt [ˈtʊkst] («tysk»).
Unntaket [ʂt] i: írskt [ʊʂt] («irsk»), norskt [nɔʂt] («norsk»)
== Dialekter ==
Grunnet Færøyenes lille befolkning og areal, har ikke færøysk noen vesentlige dialektforskjeller, og få dialekter med egne ord som avviker fra standardspråket. Det eksisterer dog noen merkbare forskjeller i uttale av enkelte lyder. Det meste av Streymoy, samt Eysturoy og øyene lengst mot nord (Norðoyar), utgjør ett dialektområde, Vágar og Tórshavnsområdet (inkludert Hestur, Mykines og Koltur) et annet, og et siste utgjøres av Sandoy, Skúvoy, Stóra Dímun, Nólsoy og Suðuroy.
Innenfor disse områdene eksisterer det flere uttaleforskjeller; den lille øya Nólsoy (med omtrent 250 innbyggere) utgjør eksempelvis et eget område hvor bokstaven ó uttales au.
I Hamershaimbs ortografi ble de færøyske dialektene delt inn i Nordenfjordsdialekt og Søndenfjordsdialekt, hvor skillet gikk ved Skopunarfjørður. I dag er det vanlig å også ta med dialekten i Tórshavnsområdet og Vágar som en egen dialekt, og det er nettopp denne som er mest vanlig på f. eks. fjernsynet (Sjónvarp Føroya).
== Grammatikk ==
Færøysk er, sammen med islandsk, det eneste nordiske målet som ennå har fire kasus: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Genitiv blir for det meste kun brukt i faste uttrykk. Språket har en relativt fri ordstilling, men bruker ofte SVO-rekkefølge, mens VSO-rekkefølge er mest brukt i spørrende setninger.
=== Substantiv ===
Ikke helt uventet er den færøyske grammatikken ganske lik den islandske og norrøne.
Les:
hvør, hvat?, interrogativpronomen, «hvem, hva?»
ein, artikkel, «en»
stórur, adjektiv, «stor»
bátur, substantiv, «båt»
ein stórur bátur – «en stor båt» (maskulinum, hankjønn)
ein vøkur genta – «en vakker jente» (femininum, hunkjønn)
eitt gott barn – «ett bra/dyktig barn» (neutrum, intetkjønn)I flertall kommer du til å se hvordan tallet tvey (2) anvendes.
Les:
(tann/hin) stóri báturin – «den store båten»
(tann/hin) vakra gentan – «den vakre jenta»
(tað/hitt) góða barnið – «det gode/dyktige barnet»
==== Personlige pronomen ====
Personlige pronomen i færøysk er:
Entall
1. person: eg [eː] – jeg, meg [meː] – meg (akk.), mær [mɛaɹ] – meg (dat.), mín [mʊin] – min
2. person: tú [tʉu] – du, teg [teː] – deg (akk.), tær [tɛɹ] – deg (dat.), tín [tʊin] – din (gen.)
3. person maskulinum: hann [hanː] – han, ham (nom. akk.), honum [ˈhoːnʊn] – ham (dat.), hansara [ˈhansaɹa] – hans (gen.)
3. person femininum: hon [hoːn] – hun, hana [ˈhɛana] – henne (akk.), henni [hɛnːɪ] – hun (dat.), hennara [ˈhɛnːaɹa] – hennes (gen.)
3. person neutrum: tað [tɛa] – det (nom., akk.), tí [tʊi] – det (dat.), tess [tɛsː] – dets (gen.)Flertall
1. person: vit [viːt] – vi, okkum [ɔʰkːʊn] – oss (akk., dat.), okkara [ˈɔʰkːaɹa] – vår (gen.)
2. person: tit [tiːt] – dere (fler.), tykkum [ˈtɪʰkːʊn] – dere (akk., dat., fler.), tykkara [ˈtɪʰkːaɹa] – deres (gen., pl.)
3. person maskulinum: teir [taiɹ]/[tɔiɹ] – de (m., nom., akk.), teimum [ˈtaimʊn]/[ˈtɔimʊn] – dem (dat.), teirra [ˈtaiɹːa]/[ˈtɔiɹːa] – deres (gen.)
3. person femininum: tær [tɛaɹ] – de (f., nom., akk.)
3. person neutrum: tey [tɛi] – de (n., nom., akk.)Den tredje personen i plural neutrum tey anvendes i tilfeller hvor man snakker om begge kjønn, som f. eks.:
teir eru onglendingar – «de er engelskmenn» (om menn)
tær eru føroyingar – «de er færøyinger» (om kvinner)
tey eru fólk úr Evropa – «de er folk fra Europa» (begge kjønn)
=== Verb ===
==== Svak bøyning ====
Svake verb i færøysk kan deles inn i fire hovedklasser og har i tradisjonell grammatikk vært nummerert fra 1 til 4. Hvilken klasse det svake verbet tilhører avgjør hvilket bøyningssystem de faller inn under, som gjør at disse fire hovedklassene kan være viktige å identifisere. Disse fire hovedklassene nummerert fra 1 til 4 korresponderer historisk til de samme fire hovedklassene man finner for svake verb i nynorsk i dag, kalt a-verb, j-verb, e-verb og kortverb. Klasse 1 korresponderer til det man i nynorsk ville kalt a-verb (å kasta, å kalla, å elska), klasse 2 korresponderer til j-verb (å selja, å velja, å krevja), klasse 3 korresponderer til e-verb (å døma, å kjøpa, å leva) og klasse 4 korresponderer til kortverb (å ro, å bu, å tru). Klassesystemet er i stor grad det samme som ved nynorsk, men bøyningsendelsene er selvsagt ulike. I bokmål er dette klassesystemet i stor grad borte.
Nedenfor er fire eksempler fra hver sin ulike klasse.
kalla – kalle på/rope (klasse 1)
selja – selge (klasse 2)
døma – dømme (klasse 3)
rógva – ro (klasse 4)
==== Sterk bøyning ====
bíta – bite
bróta – bremse
svimja – svømme
bera – bære
koma – komme
fara – fare/dra
fáa – få
==== Hjelpeverb ====
vera – være
hava – ha
verða – være/bli
blíva – være/bliVera og verða er homonymer.
=== Andre viktige verb ===
Andre viktige færøyske verb, som man ofte får bruk for:
kunna – kunne
munna – ville
mega – få lov til
skula – skulle
vita – vite
vilja – ville
=== Adjektiv ===
De fleste adjektiver bøyes i samsvar med kjønn, antall, kasus, ubestemt og for bestemt form, såvel som i formene positiv, komparativ og superlativ:
Maðurin er stórur – Mannen er stor
Konan er stór – Damen er stor
Barnið er stórt – Barnet er stortAdjektiver er på færøysk bøyd etter:
(An)tall:ein stórur maður – en stor mann
fleiri stórir menn – mange store mennKasus:ein stórur maður sat har – en stor mann satt der
eg sá ein stóran mann – jeg så en stor mann
eg møtti einum stórum manni – jeg møtte en stor mannKjønn:ein stórur maður – en stor mann
ein stór kona – en stor dame
eitt stórt barn – et stort barnVidere bøyes også adjektiv i formene positiv, komparativ og superlativ:stórur – størri – størstur
(stor – større – størst)Adjektiver har sterk bøyning foran et substantiv i ubestemt form:ein sjúkur maður – en syk mann
ein sjúk kona – en syk dame
eitt sjúkt barn – et sykt barnAdjektiver har, derimot, svak bøyning foran et substantiv i bestemt form:hin sjúki maðurin – den syke mannen
hin sjúka konan – den syke damen
hitt sjúka barnið – det syke barnetAdjektiver kan også stå i bestemt form:gamli Andras – gamle Andreas
Eirikur Reyði – Eirik Raude
==== Adverb ====
Mange adverb bøyes i positiv, komparativ og superlativ, men ikke alle. Her følger noen eksempler med færøyske adverb:
Man kan spørre: Hvar er hon? – Hvor er hun?
Og svare: Hon er har. – Hun er der.Man kan spørre: Nær fer hann? – Når drar han?
Og svare: Hann fer nú. – Han drar nå.Man kan spørre: Hvussu livir barnið? – Hvordan har barnet det?
Og svare: Barnið livir væl. – Barnet har det bra.Disse ordene, har, nú and væl, er adverb.
Adverb kan brukes til å gi en mer detaljert beskrivelse, og etterfølger et verb:
Når noe skjer: Eg fari tíðliga upp. – Jeg står tidlig opp.Hvor noe er: Bólturin er her. – Ballen er her.Hvor noe finner sted: Fundurin var har inni. – Møtet var der inne.Hvor noe skal: Hann fór hagar. – Han dro derover.Hvordan noe er: Skipið er óføra stórt. – Dette skipet er veldig stort.Hvordan noe skjer: Óhappið hendi knappliga. – Ulykken skjedde plutselig.Hvorfor noe skjer: Tí fór hann avstað. – Derfor dro han avsted.Når man vurderer noe: Hon dugir ivaleyst betur enn hann. – Hun er uten tvil mye flinkere enn ham.Når man godtar: Jú, eg komi. – Ja (jo), jeg kommer.Når man avslår: Nei, ikki fert tú. – Nei, du drar ikke.
== Miniparlør og tallord ==
Ja [jæa] – ja
Nei [nai] eller [noi] – nei
Jú [jyu] – jo, da vel
Takk fyri [takk firi] – takk (for...)
...seinast [sainast] – ...sist
...í kvøld [ui kvøld] – ...i aften
...vitjanina [vitsjanina] – ...besøket
...hjálpina [jålpina] – ...hjelpen
Stóra tøkk [stoura tøkk] – mange takk
Orsaka ['åsjæaka] – unnskyld
Eingin orsøk ['åndsjin 'åsjø:k] – ingen årsak
Ger so væl,... [dsjesjo væal] – vær så vennlig,... / vær så god
Versgu [væsjgu] – vær så god
Góðan morgun [gouwan morgun] – god morgen
Góðan dag [gouwan dæa] – god dag
Gott kvøld [gott kvøld] – god kveld
Hey [hei] – hei
Halló [hallou] – hallo
Væl gagnist [væal gaggnist] – vel bekomme (svar på manga takk etter måltider, og brukes alltid som hilsen hvis man kommer inn et sted hvor folk sitter og spiser)
Hvussu gongur (gongst)? [kvussu gongur (gongst)] – hvordan har du / De / det?
Tað gongur væl, takk, og tygum / tær? [tæa gongur væal takk o tijun / tæar] – takk, godt, og De / du?
Farvæl – farvel
Góða ferð [gouwa fer] – god reise
Vit síggjast [vit suddsjast] – vi ses
Kanska [kanska] – kanskje
Hvar er...? [kvæar er] – hvor er...?
Kunnu tygum vísa mær tað á kortinum? [kunnu tijun vuisa mæar tæa åa kåsjtinun] – kan De vise meg det på kartet?
Lat meg fáa hetta [læat me fåa hætta] – la meg få dette
Eg vildi fegin havt... [e vildi fæjin haft] – jeg vil gjerne ha...
Hvussu nógv kostar hetta? [kvussu negv kåstar hætta] – hvor mye koster det?
Hvussu eita tygum / eitur tú? [kvussu aita tijun / aitur tyu] – Hva heter De /du?
Eg eiti... [e aiti] – jeg heter...
Veðrið er ringt [vægri er ringt] – været er dårlig
Tað er fitt [tæa er fitt] – det er veldig bra, positivt
Tað er í lagi [tæa er ui læaji] – det er i orden
Tað veit eg ikki [tæa vait e ihtsj] – det vet jeg ikke
Eg skilji ikki [e sjilji ihtsj] – jeg forstår ikke
Hvat siga tygum? [kveat sija tijun] – hva sier De?
Ha? [ha:] – hva? hva behager? unnskyld?
Hvat heitur ... á føroyskum, donskum, enskum? [kvæat aitur ... åa føriskun, dånskun, ænskun] – hva heter ... på færøysk, dansk, engelsk?
Eg eri úr Danmørk / Noregi / Svøríki [e eri yur danmørk / noregi / svøruitsji] – jeg er fra Danmark / Norge / Sverige
Eg búgvi í Keypmannahavn [e bigvi ui tjeipmannahaun] – jeg bor i København
Ert tú føroyingur? [esjt tyu føringur] – er du færøying?
Eg tosi eitt sindur føroyskt [e tosi ait sindur førist] – jeg snakker litt færøysk
Eg eri fyrstu (aðru, triðju, fjórðu, fimtu) ferð í Føroyum [e eri fistu (æaru, triju, fjouru, fimtu) fer ui førjun] – jeg er på Færøyene for første (andre, tredje, fjerde, femte) gang.
Føroyskt er vakurt, men torført at læra (skilja) [førist er væakusjt mænn torføsjt æt læara (sjilja)] – Færøysk er pent, men vanskelig at lære (forstå)Eksempler fra Richard Kölbls bok Färöisch Wort für Wort (2004).
=== Geografiske ord og uttrykk ===
== Teksteksempler ==
=== Fader vår ===
Matteusevangeliet 6:9-16, moderne færøysk etter Jákup Dahl og Kristian Osvald Viderø, 1961:
Faðir vár, tú sum ert í himlunum! Heilagt verði navn títt;komi ríki títt, verði vilji tínsum í himli so á jørð;gev okkum í dag okkara dagliga breyð;og fyrigev okkum skuldir okkara,so sum vit fyrigeva skuldarum okkara;og leið okkum ikki í freistingar; men frels okkum frá tí illa.Tí at um tit fyrigeva monnum misgerðir teirra,so skal himmalski faðir tykkara eisini fyrigeva tykkum;men fyrigeva tit ikki monnum,so skal faðir tykkara ikki heldur fyrigeva misgerðir tykkara.Amen!
=== Menneskerettighetene ===
FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 1–3, på færøysk:
Øll menniskju eru fødd fræls og jøvn til virðingar og mannarættindi. Tey hava skil og samvitsku og eiga at fara hvørt um annað í bróðuranda.Øll hava krav um rættindi og frælsi, sum eru nevnd í hesi yvirlýsing, uttan mun til ættarslag (rasu), húðarlit, kyn, mál, átrúnað, politiska ella aðra sannføring, tjóðskaparligan ella samfelagsligan uppruna, ognarviðurskifti, føðing ella aðra støðu.Somuleiðis skal eingin mismunur vera orsakað av politiskari, rættarligari ella millumtjóða støðu hjá tí landi, sum ein persónur hoyrir til, sama um landið er sjálvstøðugt, undir tilsjónarvaldi, ella fullveldi tess á annan hátt er skert.Ein og hvør hevur rætt til lív, frælsi og persónliga trygd.
Norsk versjon:
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.Enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kronologisk liste over fortsatt tilgjengelige bøker om færøysk:
V.U. Hammershaimb: Færøsk Anthologi. Copenhagen 1891 (to bind, utgitt på nytt i 1991) (dansk)
M.A. Jacobsen, Chr. Matras: Føroysk – donsk orðabók. Tórshavn, 1961 (færøysk–dansk ordbok)
W.B. Lockwood: An Introduction to Modern Faroese. Tórshavn, 1977 (utgitt på nytt i 2002)
Eigil Lehmann: Føroysk-norsk orðabók. Tórshavn, 1987 (færøysk–nynorsk ordbok)
Tórður Jóansson: English loanwords in Faroese. Tórshavn, 1997 (ISBN 99918-49-14-9) (engelsk)
Johan Hendrik W. Poulsen: Føroysk orðabók. Tórshavn, 1998 (ISBN 99918-41-52-0) (færøysk)
Annfinnur í Skála: Donsk-føroysk orðabók. Tórshavn 1998 (ISBN 99918-42-22-5) (dansk–færøysk ordbok)
Michael Barnes: Faroese Language Studies Studia Nordica 5, Supplementum 30. Tórshavn, 2002 (ISBN 99918-41-30-X) (engelsk)
Höskuldur Thráinsson (Þráinsson), Hjalmar P. Petersen, Jógvan í Lon Jacobsen, Zakaris Svabo Hansen: Faroese. An Overview and Reference Grammar. Tórshavn, 2004 (ISBN 99918-41-85-7) (engelsk)
Richard Kölbl: Färöisch Wort für Wort. Bielefeld 2004 (tysk)
Gianfranco Contri: Dizionario faroese-italiano = Føroysk-italsk orðabók. Tórshavn, 2004 (ISBN 99918-41-58-X) (færøysk–italiensk ordbok)
Hjalmar Petersen, Marius Staksberg: Donsk-Føroysk orðabók. Tórshavn, 1995 (ISBN 99918-41-51-2) (dansk–færøysk ordbok)
Jón Hilmar Magnússon: Íslensk-færeysk orðabók. Reykjavík, 2005 (ISBN 99796-61-79-8) (islandsk–færøysk ordbok)
Annfinnur í Skála / Jonhard Mikkelsen: Føroyskt / enskt – enskt / føroyskt, Vestmanna: Sprotin 2008 (færøysk–engelsk/engelsk–færøysk ordbok, 2 bind)
== Eksterne lenker ==
«Málráðið – språknormerende organ for færøysk» (færøysk).
«Ordbøker mellom færøysk og flere språk» (færøysk). Sprotin.
«Språkverktøy for færøysk» (norsk). Utgitt av Giellatekno, forskingsgruppe for samisk språkteknologi. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.
«Rettskrivningsverktøy for Microsoft Office og LibreOffice» (engelsk). Utviklet av Divvun. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. | | antall = 75–80 000Basert på folketall og flyttestatistikk fra Hagstova Føroya. Ethnologue anslår 69 000 som et samlet antall brukere av færøysk i sin katalog fra 2015. | 9,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oppl%C3%B8sningsrett | 2023-02-04 | Oppløsningsrett | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske ord og uttrykk'] | Oppløsningsrett er retten til å oppløse et parlament og skrive ut nyvalg. Man skiller mellom oppløsningsrett i den lovgivende makts hånd og oppløsningsrett i den utøvende makts hånd. Den siste varianten er den mest utbredte, og betegner den muligheten en president eller en regjering har til å oppløse den lovgivende makt, parlamentet, og skrive ut nyvalg. Oppløsningsrett i den lovgivende makts hånd betegner muligheten et parlament har til å oppløse seg selv slik at nyvalg må skrives ut.
Bruken av oppløsningsinstituttet er som regel knyttet til politiske kriser, der nyvalg sees på som en mulighet til å komme seg ut av uføret. Det er imidlertid vel så ofte at trusler om bruk av oppløsningsinstituttet blir fremmet av den part som besitter retten til å bruke det. Dette for å få gjennomslag for politiske mål som rettighetshaver måtte ha.
Det er betydelig forskjell fra land til land når det gjelder hvordan oppløsningsretten kan benyttes. I en del land er den knyttet til parlamentariske kriser og er begrenset (f.eks. Sverige), andre land, som Storbritannia og Danmark, har en oppløsningsrett som statsministeren fritt kan benytte når han/hun måtte ønske. Siste variant gir betydelig makt til en regjering, og det er påpekt at oppløsningsretter som denne kan misbrukes.
Et annet moment for oppløsningsrettens utforming er hvilken innvirkning det får på valgperiodene i et land. I Sverige har man et fast Riksdagsvalg hvert fjerde år som ikke påvirkes av eventuelt nyvalg midt i valgperioden. I Danmark og Storbritannia derimot fungerer det slik at det må holdes folketings- og parlamentsvalg senest fire år (Danmark) og fem år (Storbritannia) etter det forrige, dvs. at fristen for neste valg forskyves ved utskriving av nyvalg.
I Norge er det ingen form for oppløsningsrett til nasjonalforsamlingen, Stortinget, men opp igjennom årene har en del krefter tatt til orde for at det bør innføres, og fremmet grunnlovsforslag som vil kunne innføre dette
| Oppløsningsrett er retten til å oppløse et parlament og skrive ut nyvalg. Man skiller mellom oppløsningsrett i den lovgivende makts hånd og oppløsningsrett i den utøvende makts hånd. Den siste varianten er den mest utbredte, og betegner den muligheten en president eller en regjering har til å oppløse den lovgivende makt, parlamentet, og skrive ut nyvalg. Oppløsningsrett i den lovgivende makts hånd betegner muligheten et parlament har til å oppløse seg selv slik at nyvalg må skrives ut.
Bruken av oppløsningsinstituttet er som regel knyttet til politiske kriser, der nyvalg sees på som en mulighet til å komme seg ut av uføret. Det er imidlertid vel så ofte at trusler om bruk av oppløsningsinstituttet blir fremmet av den part som besitter retten til å bruke det. Dette for å få gjennomslag for politiske mål som rettighetshaver måtte ha.
Det er betydelig forskjell fra land til land når det gjelder hvordan oppløsningsretten kan benyttes. I en del land er den knyttet til parlamentariske kriser og er begrenset (f.eks. Sverige), andre land, som Storbritannia og Danmark, har en oppløsningsrett som statsministeren fritt kan benytte når han/hun måtte ønske. Siste variant gir betydelig makt til en regjering, og det er påpekt at oppløsningsretter som denne kan misbrukes.
Et annet moment for oppløsningsrettens utforming er hvilken innvirkning det får på valgperiodene i et land. I Sverige har man et fast Riksdagsvalg hvert fjerde år som ikke påvirkes av eventuelt nyvalg midt i valgperioden. I Danmark og Storbritannia derimot fungerer det slik at det må holdes folketings- og parlamentsvalg senest fire år (Danmark) og fem år (Storbritannia) etter det forrige, dvs. at fristen for neste valg forskyves ved utskriving av nyvalg.
I Norge er det ingen form for oppløsningsrett til nasjonalforsamlingen, Stortinget, men opp igjennom årene har en del krefter tatt til orde for at det bør innføres, og fremmet grunnlovsforslag som vil kunne innføre dette
== Se også ==
Parlamentarisme
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dokument nr. 12:2 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Jens Stoltenberg (A), Jørgen Kosmo (A), Carl I. Hagen (FrP), Berit Brørby (A) og Kjell Engebretsen (A) om endringer i Grunnloven §§ 15 (ny), 20, 23, 82 (ny), 86 og 87 med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur).
Saksopplysninger | Oppløsningsrett er retten til å oppløse et parlament og skrive ut nyvalg. Man skiller mellom oppløsningsrett i den lovgivende makts hånd og oppløsningsrett i den utøvende makts hånd. | 9,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ESSRs_hymne | 2023-02-04 | ESSRs hymne | ['Kategori:Estland'] | Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks hymne eller ESSRs hymne var Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks hymne, dvs. sovjetrepublikkens «nasjonalsang», frem til 1991, da den gamle, Mu isamaa, mu õnn ja rõõm, nasjonalsang fra 1920, overtok som ESSRs hymne. Sistnevnte sang ble også Estlands nasjonalsang etter friheten fra Sovjetunionen i 1990/91.
Komponist var Gustav Ernesaks, og tekstforfatter var Johannes Semper.
Hymnen ble første gang fremført i ESSRs øverste sovjet den 21. juli 1956.
| Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks hymne eller ESSRs hymne var Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks hymne, dvs. sovjetrepublikkens «nasjonalsang», frem til 1991, da den gamle, Mu isamaa, mu õnn ja rõõm, nasjonalsang fra 1920, overtok som ESSRs hymne. Sistnevnte sang ble også Estlands nasjonalsang etter friheten fra Sovjetunionen i 1990/91.
Komponist var Gustav Ernesaks, og tekstforfatter var Johannes Semper.
Hymnen ble første gang fremført i ESSRs øverste sovjet den 21. juli 1956.
== Tekst ==
Jää kestma, Kalevite kange rahvas,
ja seisa kaljuna, me kodumaa!
Ei vaibund kannatustes sinu vahvus,
end läbi sajanditest murdsid sa
ja tõusid õitsvaks sotsialismimaaks,
et päikene su päevadesse paista saaks.
Nüüd huuga, tehas, vili, nurmel vooga,
sirp, lõika, alasile, haamer, löö!
Nõukogu elu, tuksu võimsa hooga,
too õnne rahvale, me tubli töö!
Me Liidu rahvaste ja riike seas
sa, Eesti, sammu esimeste kindlas reas!
Sa kõrgel leninlikku lippu kannad
ja julgelt kommunismi rada käid.
Partei me sammudele suuna annab
ja võidult võitudele viib ta meid.
Ta kindlal juhtimisel kasva sa
ja tugevaks ning kauniks saa, me kodumaa!
== Eksterne lenker == | Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks hymne eller ESSRs hymne var Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks hymne, dvs. sovjetrepublikkens «nasjonalsang», frem til 1991, da den gamle, Mu isamaa, mu õnn ja rõõm, nasjonalsang fra 1920, overtok som ESSRs hymne. | 9,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tallinn | 2023-02-04 | Tallinn | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-09', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Estland', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tallinn', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Verdensarven i Europa'] | Tallinn (tidligere også Reval, gammelsvensk: Lindanäs, gammeldansk: Lyndanisse) er hovedstaden og den største havnebyen i Estland. Byen har 434 562 innbyggere (1. januar 2019) og ligger helt nord på den baltiske halvøy, 80 km sør for Helsingfors. Den ble erobret av danskene i 1219 og solgt til Den tyske orden i 1346. Byen ble erobret av svenskene under Livlandskrigen i 1561 og var under svensk kontroll til svenskene tapte sine besittelser i Baltikum til Russland i 1710 under den store nordiske krig. Den var hovedstad i det selvstendige Estland fra 1918 frem til den sovjetiske okkupasjonen under og etter andre verdenskrig og ble hovedstad på ny etter Estlands selvstendighet i 1991. Byen har norsk ambassade.
Tallinn er en av Nord-Europas best bevarte middelalderbyer. Byens gamleby, Vanalinn, ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1997. I 2011 var Tallinn europeisk kulturhovedstad.
| Tallinn (tidligere også Reval, gammelsvensk: Lindanäs, gammeldansk: Lyndanisse) er hovedstaden og den største havnebyen i Estland. Byen har 434 562 innbyggere (1. januar 2019) og ligger helt nord på den baltiske halvøy, 80 km sør for Helsingfors. Den ble erobret av danskene i 1219 og solgt til Den tyske orden i 1346. Byen ble erobret av svenskene under Livlandskrigen i 1561 og var under svensk kontroll til svenskene tapte sine besittelser i Baltikum til Russland i 1710 under den store nordiske krig. Den var hovedstad i det selvstendige Estland fra 1918 frem til den sovjetiske okkupasjonen under og etter andre verdenskrig og ble hovedstad på ny etter Estlands selvstendighet i 1991. Byen har norsk ambassade.
Tallinn er en av Nord-Europas best bevarte middelalderbyer. Byens gamleby, Vanalinn, ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1997. I 2011 var Tallinn europeisk kulturhovedstad.
== Bakgrunn for navnet (etymologi) ==
Bakgrunn for navnet «Tallinn(a)» kommer med sikkerhet fra estisk språk, men ordets opprinnelige betydning er omdiskutert. Den mest brukte forklaringen er at ordet stammer fra Taani-linn(a), som på estisk betyr «Danskebyen». Men ordet kan også komme av tali-linna («Vinterbyen») eller talu-linna («Husbyen»).
Endelsen -linna (-burg på tysk og -grad på slavisk) betydde opprinnelig borg, men er i dag brukt som endelse på bynavn.
Tallinna erstattet det tidligere offisielle tyske navnet Reval i 1918, da Estland oppnådde selvstendighet fra Russland. I begynnelsen av 1920-årene ble byens navn endret fra Tallinna til Tallinn. På finsk heter byen fortsatt Tallinna, og a-en vises også når ordet bøyes i kasus, for eksempel er i Tallinn på estisk Tallinnas.
=== Historiske navn ===
Det tyske og svenske navnet Reval (latin: Revalia, gammelsvensk: Räffle) oppstod på 1200-tallet, avledet av det estiske fylkesnavnet Rävala. Andre kjente historiske navn på Tallinn er Lindanise (se slaget ved Lyndanisse), Lyndanisse på dansk, Lindanäs på svensk, Kesoniemi på finsk og Kolyvan (Колывань) og Ledenets på gammelt østslavisk.
=== Legenden bak navnet Reval ===
Ett av forsvarstårnene i bymuren som går rundt Tallinns gamleby heter Kiek in de Kök (lavtysk for En titt inn på kjøkkenet). På veggen til dette tårnet er det en skulptur som skildrer en hjortejakt på Toompea (Domberg), og ifølge legenden var det denne hjortejakten som ga Reval sitt navn.
Den danske kong Valdemar II var på hjortejakt på Toompea, hvor han fikk øye på en kronhjort. Kongen likte dyret og beordret at det skulle fanges levende. Uheldigvis for kongen stakk hjorten av og ramlet ned fra en klippe og brakk nakken. På tysk betyr Reh-fall Hjortefall. Navnet Reval er ifølge legenden avledet av Reh-fall.
Hjortefall-teorien bestrides av mange historikere, som mener Revel kommer fra det gamle estiske fylket Revalia. I tillegg er navnet Reval belagt i flere skriftlige kilder fra før den danske kongens første besøk i Estland i 1219.
== Historie ==
Sørkysten av Finskebukta antas å ha blitt befolket av stammer som snakket Østersjøfinsk omkring 2. årtusen f.Kr.
I 1154 var Tallinn angitt på et verdenskart som ble tegnet av den arabiske kartografen al-Idrisi på oppdrag fra kong Roger II av Sicilia.
=== Slaget ved Lyndanisse og påfølgende dansk styre ===
Som en viktig havn for handel mellom Russland og Skandinavia ble Tallinn sentral i ekspansjonsplanene til Den tyske orden og Danmark under De nordlige korstogene i begynnelsen av 1200-tallet, hvor kristendommen ble påtvunget lokalbefolkningen.
Etter å ha samlet en meget stor hær dro kong Valdemar II av Danmark mot Estland med 1 500 langskip i et korstog mot det danskene så på som de hedenske estlenderne. Flåten nådde Estlands nordlige provins Revele i begynnelsen av juni 1219. Med i flåten var, utover kongen, erkebiskop Anders Sunesen og biskop Theoderik av Estland. I hæren var også flere av kongens vasaller, tyskere under grev Albert og sorbere under Vitslav I av Rügen.
Korsfarerne slo seg ned ved Lyndanisse (dagens Tallinn) og begynte å oppføre en borg, Castrum danorum, «danskeborgen», som senere på estisk ble til Tallinn. Under byggingen av borgen kom flere estiske forhandlere på besøk for å trekke ut tiden, mens de selv samlet sin hær.
Kvelden 15. juni 1219 angrep esterne danskene og deres allierte fra fem kanter i det som i dag er kjent som slaget ved Lyndanisse. Biskop Theoderik ble drept av esterne, som trodde de hadde drept kongen. Alt tydet på et katastrofalt nederlag for korsfarerne. Imidlertid ble ikke sorberne oppdaget av den estiske angrepsstyrken. Vitslav gjennomførte et hurtig motangrep som stanset den estiske fremrykningen. Dette ga de øvrige korsfarerne tid til å samle seg og omgruppere, hvor de etterpå i fellesskap klarte å drive den estiske hær på flukt. Tallinn og store deler av dagens Estland ble etter dette underlagt Danmark.
Ifølge sagnet knelte erkebiskop Anders Sunesen i bønn på en bakketopp under slaget. Når han rakte armene mot himmelen, rykket danskene frem, når armene ble senket på grunn av tretthet, trakk de seg tilbake. Hjelpere kom til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Da kampen var på sitt mest intense sendte Gud hjelp. Tegnet var et rødt flagg med et hvitt kors som falt ned fra himmelen. Dette oppmuntret de danske soldatene ytterligere og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at det korsflagget som ga danskene seieren, heretter skulle være det danske flagget, i dag kjent som Dannebrog.
På 1200-tallet tillot den danske kongen at bystyret i Reval (som byen den gang het) å benytte hans personlige våpenskjold, tre blå løver med kroner på gyllen bakgrunn.
=== Hansaforbundet og tysk dominans ===
I byen ble det stort sett snakket tysk, og tysk var det offisielle språket, men estisk kultur ble tatt vare på fortrinnsvis av bønder utenfor bymurene. Fra 1285 var byen medlem av Hansaforbundet, en handelsorganisasjon med utspring i den tyske byen Lübeck på 1200-tallet.
I 1343 var det et opprør mot kirken, og danskene solgte Tallinn sammen med sine andre fastlandsbesittelser i Nord-Estland til Den tyske orden. Dette innledet en langvarig tysk dominans.
Etter den Livlandskrigen mellom Russland, Polen og Sverige, kapitulerte Tallinn for Sverige i 1561. Byen forble svensk i nærmere 200 år. Den svenske perioden omtales av estlendere som «den gode, gamle svensketiden».
=== Den store nordiske krig ===
De svenske troppene stasjonert i Tallinn kapitulerte under den store nordiske krig og overga byen til Russland under freden i Nystad 30. august 1721. Mens svenskene hadde søkt å begrense tyskernes innflytelse, gjenopprettet den russiske tsaren Peter I alle deres rettigheter.
=== Estlands selvstendighet i 1918 ===
24. februar 1918 ble uavhengighetserklæringen proklamert i Tallinn og byen hovedstad i den uavhengige staten Estland, og det gamle våpenskjoldet fra Valdemar IIs tid ble innført som statens nasjonalsymbol. I sovjettiden ble symbolet forbudt, men gjeninnført ved selvstendigheten i 1991. Uavhengighetserklæringen ble etterfulgt av en tysk okkupasjon og en frigjøringskrig mot Russland. 2. februar 1920 inngikk Estland en fredsavtale med Russland (Sovjetunionen) i Tartu, hvor Russland for alltid lovte å anerkjenne Estlands uavhengighet.
=== Andre verdenskrig ===
Under andre verdenskrig ble Estland først okkupert av Sovjetunionen i 1940–41, deretter av Tyskland 1941–44 og igjen av Sovjetunionen i 1944. Estland ble etter krigens slutt annektert av Sovjetunionen, og Tallinn ble hovedstaden i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk.
=== Estlands selvstendighet i 1991 ===
Estland har siden 1869 arrangert nasjonale sangfestivaler. Her kombineres mange av de estiske sang- og musikktradisjonene med nasjonale sanger. Sangfestivalen har gjennom sin 130-årige historie fungert som estisk nasjonal opposisjon mot tsarherredømmet og sovjetstyret, feiret estisk selvstendighet (1920–1940 og 1991–) og vært en arena for estisk nasjonalisme og sangtradisjoner.
Den estiske løsrivelsesprosessen fra Sovjetunionen kalles Den syngende revolusjonen, og den første protestperioden ble blant annet utløst av Tsjernobylulykken og sovjetiske planer om massiv utnytting av de estiske fosforittforekomstene. Glasnost gjorde det mulig å gjennomføre en fjernsynsserie som åpnet øynene på folk og skapte en bevissthet om hva sovjetisk styre hadde betydd i form av rovdrift og forurensing. Det oppstod ønske om å få kontroll over egne ressurser.
Den syngende revolusjonen startet i forbindelse med nattsangfestivalen i Tallinn sommeren 1988, hvor sovjetpatriotiske sanger i løpet av natten ble byttet ut med forbudte sanger med nasjonalt innhold. I september samme år ble en ny sangfestival arrangert, og ytringsfriheten strukket enda mer. I 1990 sang 30 000 korsangere for 450 000 tilhørere i parken Lauluväljak. Den syngende revolusjonen varte i fire år, til Estland oppnådde selvstendighet i 1991.
=== Tallinn i dag ===
Foruten danske og tyske innslag, bærer Tallinn også preg av at den har vært underlagt Sverige og Russland. Tsaren bygget bl.a. Aleksandr Nevskij-katedralen til minne om en person som estlenderne ser på som en undertrykker.
I dag utgjør Tallinn et dynamisk vekstsenter i Østersjøregionen, og byen har på mange måter lykkes etter omveltningene som fulgte Sovjetunionens fall på en relativt vellykket måte.
== Politikk ==
Tallinn styres etter en parlamentarisk styringsmodell, på linje med Oslo og Bergen. Dette innebærer at et byråd (byregjering) står ansvarlig overfor bystyret, på samme måte som en regjering står ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.
Bystyret er Tallinns øverste organ og velges av byens stemmeberettigede befolkning for fire år. Bystyret ledes av Tallinns ordfører, som er Toomas Vitsut (2005), og består av 63 bystyremedlemmer. Siste kommunevalg var 16. oktober 2005.
Byrådet er Tallinns regjering og består av syv personer, byrådslederen (Jüri Ratas, valgt i 2005) og seks byråder.
Etter valget i 2005 består bystyret av fem partier:
== Administrative bydeler ==
Tallinn er inndelt i åtte administrative bydeler (estisk: linnaosad, entall: linnaosa).
Mustamäe i vest i byen er et høyhusområde, hovedsakelig bygd i sovjettiden. Byens tekniske høyskole og en fremvoksende teknologipark ligger i bydelen.
Pirita helt i øst er et fritids- og villaområde. Her ligger byens gjestehavn, den største badestranden, den botaniske hagen og flere parker. Elven Pirita jõgi, som er den største i området, går gjennom bydelen.
== Befolkningsutvikling ==
Tallinn har 441 357 innbyggere (august 2016).
Ifølge Eurostat, EUs statistikkbyrå, er Tallinn den hovedstaden i unionen som har den største andelen av ikke-EU-borgere bosatt. 27,8 % av innbyggerne kommer fra land utenfor EU. Dette skyldes hovedsakelig immigrasjon fra andre sovjetrepublikker under den sovjetiske perioden (1944–1991). Mange av disse immigrantene og deres etterkommere kvalifiserer ikke til estisk statsborgerskap.
Ifølge Estlands offisielle statistikkbyrå utgjør estlendere 53,7 % av Tallinns befolkning i 2006, mens etniske russere utgjør 36,5 %.
== Geografi ==
Tallinn ligger på sørsiden av Finskebukten i det nordlige sentrale Estland.
Tallinns største innsjø er Ülemistesjøen (9,6 km²) ved flyplassen, som er byens største drikkevannskilde. Sør for sjøen ligger landbruksområdet og -landsbyen Assaku, som den stedlige maleren Olav Maran (født 1933) har beskrevet i impresjonistisk stil. I nyere tid har industri- og boligfelt også strukket seg sørover fra innsjøen og fortrenger landbruksmark. I jernalderen begynte menneskene å hogge ned skogen for å dyrke opp Assaku og skaffe ved til jern-ovner. Området har også helleristninger. I sovjet-perioden ble gamle landskapsformer ødelagt under jordbruksprogrammer hvor det ble anlagt kollektivbruk på disse slettene sør for Ülemistesjøen.
Harkusjøen er Tallinns nest største innsjø og er på 1,6 km². Den ble beskrevet i landskapsmaleriene til Paul Burman (1888–1934). Innsjøen er nå omgitt av forstadsblokker, men fortsatt populær for bading og fritid.
Den eneste elven av betydning for Tallinn kommune, ulikt mange andre byer, ligger i en forstad til byen, Pirita.
Tallinns høyeste punkt er 64 moh. og ligger i Nõmme, i den sørvestlige delen av byen.
Kystlinjen er 46 km og omfatter tre halvøyer: Kopli, Paljassaare og Kakumäe.
== Økonomi ==
I tillegg til å være hovedstad og landets største havn, har Tallinn hatt en positiv utvikling innenfor informasjonsteknologibransjen (IT). 13. desember 2005 karakteriserte den amerikanske avisen The New York Times Estland og Tallinn som «et slags Silicon Valley i Baltikum». Skype er en av de mest kjente IT-bedriftene som har tilknytning til byen: selskapets programvare ble utviklet i Tallinn. Mange av byens IT-bedrifter holder til i det tidligere sovjetiske Institutt for kybernetikk, et institutt som har fått mye av æren for Estlands fremgang innenfor IT.
Andre viktige næringsveier i Tallinn er tekstil- og matindustri, samt servicenæring og offentlig sektor.
Like øst for kommunen ligger Iru kraftverk, som leverer elektrisitet til hovedstadsregionen basert på forbrenning av skiferolje (oil shale).
== Demografi ==
Som følge av den sovjetiske okkupasjonen etter annen verdenskrig og en bevisst russisk koloniseringspolitikk, utgjør russere i dag en svært stor andel av byens befolkning.
== Religion ==
== Severdigheter ==
=== Toompea ===
Toompea (Domberg) var tidligere stedet hvor Estlands sentralmyndigheter hadde sitt sete. Først holdt biskopene til her, deretter Den tyske orden, deretter det baltisk-tyske adelskapet. Den estiske regjeringen holder til her i dag, sammen med mange ambassader.
Hovedattraksjonene er:
Muren med bastioner.
Den russisk-ortodokse Aleksandr Nevskij-katedralen. Katedralen ble bygd i perioden 1894–1900, da bestrebelsene på russifisering var på sitt høyeste, og er oppkalt etter en russisk storfyrste som vant over svenskene i et slag ved elven Neva i 1240. Under kuppelens kors er den islamske halvmånen, et symbol på det ortodokse Russlands seier over det islamske Tyrkia i 1878.
Den lutherske katedralen Toomkirik. Katedralen er Estlands lutherske hovedkirke og er byens eldste kirke, sannsynligvis påbegynt av danskene i 1219. Omtalt for første gang i 1233 i forbindelse med et klageskrift fra prestene til paven i Roma over de blodige sammenstøtene mellom den danske kongens menn og Den tyske orden.
Toompea loss (Dombergets Slott). Slottet er bygd på restene av en festning anlagt av estiske stammer på begynnelsen av 900-tallet, og 20. august 1991 utropte Estland sin selvstendighet her. Nå sete for det estiske parlamentet.
=== Gamlebyen ===
Tallinns gamleby var tidligere en hansaby og senter for regionens handel i middelalderen og opplevde en storhetstid. På tross av at gamlebyen opp gjennom tidene har blitt angrepet, plyndret, rasert og bombet, anses den som en av de best bevarte gamlebyene i Europa. Gamlebyen ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999. Myndighetene har satt i gang et omfattende restaureringsarbeid etter flere år med manglende vedlikehold.
Hovedattraksjoner
Rådhusplassen (estisk: Raekoja plats) med verdens eldste fremdeles fungerende apotek fra 1422.
Rådhuset (estisk: Raekoda). Tallinns rådhus er det eneste uberørte rådhuset i gotisk stil i hele Nord-Europa. Bygd i 1404 og feiret i 2004 600 år.
Bymuren med tårnene (spesielt «Tykke Margaret» med Estlands maritime museum og «Kiek in de Kök»).
Olavskirken (estisk: Oleviste kirik). Kirken er oppkalt etter kong Olav den hellige. Fra 1549 til 1625 var den verdens høyeste bygning med sin høyde på 159 meter (i dag 124 meter). Den går tilbake til førreformatorisk tid, da Estland var katolsk. Nå er den kirke for metodistene, men også byens baptister får benytte den til gudstjenester. I 2005 var det katolsk bispevigsel der – den lokale katolske kirke var altfor liten til det store oppbudet en bispevigsel innebærer.
=== Kadriorg ===
Bydelen har en stor trehusbebyggelse fra 1800-tallet, hvor et større restaureringsarbeid er satt i gang etter mange års forfall.
Det tidligere sommerpalasset som Peter den store fikk oppført til sin andre kone dronning Katarina I, ligger i Kadriorg, bygd like etter den store nordiske krig av Niccolo Michetti. Palasset brukes i dag av Estlands kunstmuseum og som presidentbolig. Kadriorg ligger 2 km øst for bysentrum.
=== Pirita ===
Pirita (tysk: Marienthal) ligger to kilometer nordøst for Kadriorg. Her ble det i 1407 opprettet et birgittakloster – på estisk kalt Pirita klooster. Det var i virksomhet til 1577.
=== Museer i Tallinn ===
Estlands friluftsmuseum ligger 8 km vest for sentrum.
Kumu kunstmuseum er et stort moderne kunstmuseum der Estlands kunsthistorie vises.Hovedattraksjoner:
Marinaen som ble bygd i forbindelse med Sommer-OL 1980 for regattaøvelsene.
Den botaniske hagen.
Tallinns fjernsynstårn (estisk: Tallinna teletorn) ble bygd i forbindelse med Sommer-OL 1980 og er 312,6 meter høyt. Grunnsteinen ble lagt ned 30. september 1975, og tårnet ble innviet 11. juli 1980. I tårnets 21. etasje er et utkikksrom som er åpent for turister, 170 meter over bakkenivå. På klare dager kan man se helt til Finland.
== Transport ==
=== Transport innad i byen ===
Tallinn by har et omfattende nettverk av offentlig transport, fordelt på buss, trikk og trolleybuss. Billettprisene anses som rimelige (7 EEK), og det er én pris uansett avstand. Billetter kan kjøpes på forhånd eller hos sjåfør; det sistnevnte er dyrere. Reiser innad i byen er gratis for innbyggere av Tallinn. Gratis offentlig transport ble innført etter finanskrisen i 2008 da byens fattigste innbyggere ikke hadde råd til å løse billett. Byen var også preget av sterk økning i antall privatbiler. Ordningen ble lansert av bystyret og til slutt avgjort ved folkeavstemning. Biltrafikken i sentrum falt med 10 % og antall passasjerer på offentlig transport økte tilsvarende.
=== Fly ===
Lennart Meri Tallinn lufthavn ligger 4 km sørøst for Raekoja plats (Rådhusplassen). I 2007 startet en utvidelse av flyplassen; arbeidet ble ferdig i 2008. Flyplassen ble utvidet av midler for det meste gitt av EU og fremstår nå som en moderne flyplass. Transport inn til sentrum betjenes av en bussrute eller drosje.
=== Helikopter ===
Inntil august 2005 var det en helikopterrute med avgang hver time til Helsingfors. Ruten ble drevet av Copterline, som reklamerte med at ruten var den raskeste hovedstad-til-hovedstad-ruten i verden. Helikopteret tok av fra Linnahall på utsiden av gamlebyen og ikke fra flyplassen. Den 10. august 2005 styrtet helikopteret etter å ha tatt av fra Tallinn, og alle 14 om bord ble drept.
=== Tog og vei ===
Tallinn var terminus på Den baltiske jernbane til St. Petersburg, men den fikk snart en rekke forgreninger.
Togselskapet Elron, som ble stiftet i 1998, opererer tre jernbanestrekninger ut fra Tallinn:
Tallinn – Viljandi – Pärnu
Tallinn – Tartu
Tallinn – Tartu – Valga
Tallinn – Tartu – Koidula
Tallinn – NarvaTallinn har pendlertogruter fra sentralstasjonen (Balti jaam), som stopper blant annet i følgende byer:
Aegviidu
Pääsküla
Keila
Riisipere
Paldiski
Klooga)Togene er elektriske og opereres av togselskapet Elron. Togsettene er en blanding av moderniserte eldre EMU-tog fra sovjettiden og nybygde togsett. Den første elektriske togstrekningen i Tallinn ble åpnet i 1924 og var på 11,2 km til Pääsküla.
Rutebusser er også tilgjengelig til disse byene, samt andre destinasjoner som blant annet St. Petersburg i Russland og Riga i Latvia. Selskapet EVR Ekspress opererer nattogsruten til Moskva.
Motorveien Via Baltica (del av E 67 fra Helsingfors til Praha) forbinder Tallinn med landene sørover (Latvia, Litauen, Polen).
=== Ferge ===
Flere fergeselskaper har ruter til og fra Tallinn:
Eckerö Line
Viking Line
Silja Line, kjøpt av Tallink i mai 2006.
Tallink
Linda Line ExpressFergedestinasjoner:
Helsingfors (Finland)
Stockholm (Sverige)
Åland (Finland)
St. Petersburg (Russland)
Rostock (Tyskland)Den mest brukte strekningen for passasjerferger er ruten til Helsingfors, som ligger omtrent 80 km nord for Tallinn. Turen tar 1 time og 20 minutter med hydrofoil, og 4 timer med vanlig konvensjonell ferge.
== Klima ==
Vått og moderate temperaturer om vinteren. Nordisk klima om sommeren, med gjennomsnittlig dagtemperatur på 15–20 °C. Stort sett som Sørøst-Norge, men noe mer omskiftende. Moderate nedbørsmengder gjennom hele året, men stigende om våren og sommeren.
== Utdanning ==
Flere høyere utdanningssteder holder til i Tallinn, deriblant:
Tallinns teknologiske høyskole
Universitetet i Tallinn
Det estiske musikkakademiet
Det estiske kunstakademiet
Det estiske luthersk evangeliske teologiinstitutt
Estlands handelshøyskoleDet største utdanningsstedet for høyere utdanning i Tallinn er Tallinns teknologiske høyskole (estisk: Tallinna Tehnikaülikool – TTÜ) med 11 000 studenter. Etablert i 1918.
Universitetet i Tallinn (estisk: Tallinna Ülikool) med røtter tilbake til 1919, er et av de største utdanningsstedene for høyere utdanning i Estland med sine 6 640 studenter.
== Vennskapsbyer ==
Annapolis, Maryland, USA
Gent, Belgia
Hangzhou, Kina
Kiel, Schleswig-Holstein, Tyskland
Kotka, Finland
Malmö, Sverige
Moskva, Russland
Liverpool, Storbritannia
Los Gatos, California, USA
Odessa, Ukraina
Riga, Latvia
Schwerin, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland
Venezia, Italia
== Tidslinje ==
1154 – Tallinn angitt på et verdenskart av den arabiske kartografen al-Idrisi.
1219 – Den danske kongen Valdemar II tok kontroll over byen.
1346 – Danmark solgte Tallinn sammen med sine andre fastlandsbesittelser i Nord-Estland til Den tyske orden.
1561 – Etter Livlandskrigen mellom Russland, Polen og Sverige, kapitulerer Tallinn for Sverige
1721 – De svenske troppene stasjonert i Tallinn kapitulerte under Store nordiske krig og overga byen til Russland
1918 – Byens navn ble endret fra Reval til Tallinna
1918 – 24. februar ble uavhengighetserklæringen proklamert i Tallinn og byen hovedstad i den uavhengige staten Estland
1918 – Tallinns teknologiske høyskole blir opprettet
1919 – Universitetet i Tallinn blir opprettet
1920-årene – Byens navn ble endret fra Tallinna til Tallinn
1924 – Den første elektriske togstrekningen i Tallinn ble åpnet og var på 11,2 km til Pääsküla.
1975 – 30. september blir grunnsteinen til Tallinns fjernsynstårn lagt ned
1980 – 11. juli blir Tallinns fjernsynstårn innviet
1980 – Tallinn er vertsby for regattaøvelsene under Sommer-OL 1980
1991 – 20. august utroper Estland seg som selvstendig stat i slottet på Domfjellet (Toompea loss)
1997 – Tallinns gamleby, Vanalinn, ble oppført på UNESCOs verdensarvliste.
== Litteratur ==
=== Bøker ===
(en) Sulev Maèvali: Historical and architectural monuments in Tallinn. ASIN B0007AUR60
(en) Elena Tannu: The living past of Tallinn. ISBN 5-7979-0031-9
(en) Dmitri Bruns: Tallinn: Architectural landmarks, places of interest. ASIN B0006E6P9K
(en) Karl Helemäe: Tallinn, Olympic Regatta city. ASIN B0006E5Y24
=== Reiseguider ===
Peter Kyhn, Aschehoug: Turen går til Estland, Latvia og Lituauen. ISBN 82-03-22941-7
(en) Clare Thomson, Footprint Publishing: Tallinn. ISBN 1-904777-77-5
(en) Neil Taylor, Bradt City Guide: Tallinn. ISBN 1-84162-096-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tallinn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tallinn – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tallinn hos Wikivoyage
=== Offisielle sider ===
(en) (de) Estlands turistmyndigheter
(en) (de) Tallinns turistmyndigheter
(en) Tallinns lufthavns hjemmesider
(en) Tallinn havn
=== Turistsider ===
(en) Hoteller i Tallinn
(en) Bildegalleri
(en) Bildegalleri oldtallinn.com
(en) Værmelding for Tallinn
=== Artikler om Tallinn ===
Ta en weekend i Tallinn (VG)
Fra kuleramme til kule kafeer i postkommunistiske Tallinn (VG)
Tallinn – en middelalder-perle (Adresseavisen) | Tallinn (tidligere også Reval, gammelsvensk: Lindanäs, gammeldansk: Lyndanisse) er hovedstaden og den største havnebyen i Estland. Byen har innbyggere (1. | 9,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Pacius | 2023-02-04 | Fredrik Pacius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1891', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1809', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Fredrik Pacius eller Friedrich Pacius (født 19. mars 1809 i Hamburg, Tyskland, død 8. januar 1891) var en tysk komponist og dirigent.
Pacius levde størstedelen av sitt liv i Finland, og han ble kalt «den finske musikkens far». Fra 1834 var han lærer i musikk på Helsingfors universitet. I 1848 satte Pacius musikk til Johan Ludvig Runebergs dikt «Vårt land» som innleder Fänrik Ståls sägner. På Florafesten den 13. mai 1848 ble dette uroppført på Gumtäkts äng i Helsingfors. Sangen ble fremført av Akademiska Sångföreningen til akompangement av Gardets Musikkår under Pacius' ledelse. Diktet og tonesettingen er idag Finlands nasjonalsang. Musikken brukes også i den estiske nasjonalsangen, «Mu isamaa, mu õnn ja rõõm», men med annen tekst.
Fredrik Pacius har også skrevet en opera i samarbeid med forfatteren og historikeren Zacharias Topelius.
| Fredrik Pacius eller Friedrich Pacius (født 19. mars 1809 i Hamburg, Tyskland, død 8. januar 1891) var en tysk komponist og dirigent.
Pacius levde størstedelen av sitt liv i Finland, og han ble kalt «den finske musikkens far». Fra 1834 var han lærer i musikk på Helsingfors universitet. I 1848 satte Pacius musikk til Johan Ludvig Runebergs dikt «Vårt land» som innleder Fänrik Ståls sägner. På Florafesten den 13. mai 1848 ble dette uroppført på Gumtäkts äng i Helsingfors. Sangen ble fremført av Akademiska Sångföreningen til akompangement av Gardets Musikkår under Pacius' ledelse. Diktet og tonesettingen er idag Finlands nasjonalsang. Musikken brukes også i den estiske nasjonalsangen, «Mu isamaa, mu õnn ja rõõm», men med annen tekst.
Fredrik Pacius har også skrevet en opera i samarbeid med forfatteren og historikeren Zacharias Topelius.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tomi Mäkelä, Fredrik Pacius, kompositör i Finland, Svenska litteratursällskapet i Finland, Helsingfors 2009; ISBN 978-951-583-192-7; 268 s.
Tomi Mäkelä, Der Pionier. Fredrik Pacius, Opernwelt, 11, 2009, 36-44.
== Eksterne lenker ==
(en) Fredrik Pacius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fredrik Pacius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fredrik Pacius på Internet Movie Database
(en) Fredrik Pacius på Discogs
(en) Fredrik Pacius på MusicBrainz
(en) Fredrik Pacius på Spotify | Fredrik Pacius eller Friedrich Pacius (født 19. mars 1809 i Hamburg, Tyskland, død 8. | 9,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storen | 2023-02-04 | Storen | ['Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Luster', 'Kategori:Fjell i Årdal', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Hurrungane', 'Kategori:Severdigheter i Vestland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Storen, også kalt Store Skagastølstind, er et fjell i Luster og Årdal kommune i Vestland. Det har en høyde på 2 405 meter over havet og er Norges tredje høyeste fjell. Fjellet er den sørligste toppen av Skagastølstindane. I tillegg til å være Norges tredje høyeste fjell er den også landsdelen Vestlandets høyeste fjell. Storen er det eneste av Norges tre høyeste fjell som krever klatring for å nå toppen den enkleste vei.
Storen er en del av Norges høyestliggende fjellrygg, Styggedals- og Skagastølsryggen. Fjellområdet heter Hurrungane og ligger sørvest i Jotunheimen. Det er et utpreget alpint terreng, og av de villeste fjellområdene i Jotunheimen.
| Storen, også kalt Store Skagastølstind, er et fjell i Luster og Årdal kommune i Vestland. Det har en høyde på 2 405 meter over havet og er Norges tredje høyeste fjell. Fjellet er den sørligste toppen av Skagastølstindane. I tillegg til å være Norges tredje høyeste fjell er den også landsdelen Vestlandets høyeste fjell. Storen er det eneste av Norges tre høyeste fjell som krever klatring for å nå toppen den enkleste vei.
Storen er en del av Norges høyestliggende fjellrygg, Styggedals- og Skagastølsryggen. Fjellområdet heter Hurrungane og ligger sørvest i Jotunheimen. Det er et utpreget alpint terreng, og av de villeste fjellområdene i Jotunheimen.
== Historie ==
Storen ligger lett synlig fra den gamle ferdselsveien over Sognefjellet og ble dermed tidlig kjent og beskrevet. I 1820-årene ble det utgitt flere reiseskildringer fra områdene rundt, der fjellenes forrevne utseende ble beskrevet. Spekulasjonene gikk også om Storen kunne være Norges høyeste fjell. Fjellets høyde ble målt fra nærliggende fjell i 1836 av Theodor Broch og av Harald Nicolai Storm Wergeland i 1842, noe som slo fast at Galdhøpiggen var høyere.
Storen hadde frem til begynnelsen av 1870-årene ry som ubestigelig, og det ble ikke gjort forsøk på bestigning. I 1872 ble den engelske klatreren William Cecil Slingsby oppmerksom på fjellet, under en reise i Norge. Han vendte tilbake både i 1874 og 1875 med den hensikt å forsøke å klatre fjellet, men uten å få gjort et seriøst forsøk på grunn av dårlig vær.
I 1876 vendte Slingsby tilbake til Norge, og hadde da fått med Emanuel Mohn. Knut Lykken fra Valdres ble engasjert som fjellfører, og etter en meget vellykket tur gjennom Jotunheimen med mange førstebestigninger, startet de fra Vormeli 21. juli, etter å ha førstebesteget Gjertvasstind dagen i forveien. Etter en strabasiøs tur gjennom Midtmaradalen og opp det som nå kalles Slingsbybreen, var det bare Slingsby som fortsatte fra skaret mellom Storen og Vetle Skagastølstind, som nå heter Mohns skar. Fjellet var islagt og nordmennene var slitne og ikke på langt nær så erfarne som Slingsby på klatring under vanskelige forhold. Han lyktes med å nå toppen alene, og gjennomførte dermed den største klatreprestasjon i Norge til da.
Etter denne bragden økte oppmerksomheten om Storen ytterligere. Det var mange som følte at det sto om nasjonens ære at en nordmann gjentok bedriften. Harald Petersen var en ung kunststudent som tok utfordringen og etter et mislykket forsøk i 1877, gjennomførte han andrebestigningen via Slingsbys rute i 1878.
Johannes Heftye, sønn av Tho. Joh. Heftye, hadde ført en opphetet offentlig debatt med Slingsby om vanskelighetene på Storen i forhold til Knutsholstinden, som Heftye hadde førstebesteget i 1875. I 1880 ville han bevise at Storen var enkel å bestige, og sammen med Jens Klingenberg og Peder Melheim fra Årdal finner de ved en feiltakelse en enklere vei til toppen. Heftyes rute har senere blitt normalveien ved bestigning av Storen.
Også senere har Storen vært viktig innen norsk klatrehistorie. Førstebestigningen av sørveggen fra Slingsbybreen (som egentlig vender mest mot øst) i 1927 av Ola H. Furuseth, Asbjørn Gunneng og Boye Schlytter åpnet en lang og komplisert rute som ble en milepæl i Norge før Arne Næss innførte bolteklatringen ca. ti år senere.
I senere år har ruta opp vestveggen i 1976 av Ulf Geir Hansen og Hans Petter Fernander satt en ny standard for klatring i Jotunheimen, med vedvarende vanskelig klatring i høyfjellet.
== Klatreruter på Storen ==
Det fins en rekke klatreruter og varianter av disse på Storen. De viktigste er:
Slingsbys rute
Heftyes rute
Andrews rute
Nordvestveien
Sørveggen
Vesteggen
== Se også ==
Liste over Norges høyeste fjell
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arne Larsen Storen: historien om menneskene og klatringen på Store Skagastølstind i Jotunheimen Fri flyt 2014 ISBN 978-82-93090-24-3
Klatrefører for Jotunheimen, NTK, 1996.
Ben Johnsen: Jotunheimens stortopper, NTK 1991.
== Eksterne lenker ==
Detaljert beskrivelse av Storen på peakbook.org
Utsikten fra Storen på PeakVisor.com
Video fra Storen, YouTube
Turtagrø | | høyde = 2 405,6 | 9,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hurghada | 2023-02-04 | Hurghada | ['Kategori:27°N', 'Kategori:33°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Egypt', 'Kategori:Rødehavsguvernementet', 'Kategori:Sider med kart'] | Hurghada (arabisk: الغردقة, al-ġurdaqa, lokal dialekt: il-ġurdaga) er en by i Egypt og ligger ved kysten av Rødehavet. Den er Egypts tredje største by langs Rødehavet, etter Suez og Ismailia. Den er hovedstaden i Rødehavsguvernementet (Al-Bahr al-Ahmar). Byen er en av Egypts fremste turistsentre langs kysten av Rødehavet. Den hadde en befolkning på 160 901 i 2006, beregnet til 191 511 i 2017.
| Hurghada (arabisk: الغردقة, al-ġurdaqa, lokal dialekt: il-ġurdaga) er en by i Egypt og ligger ved kysten av Rødehavet. Den er Egypts tredje største by langs Rødehavet, etter Suez og Ismailia. Den er hovedstaden i Rødehavsguvernementet (Al-Bahr al-Ahmar). Byen er en av Egypts fremste turistsentre langs kysten av Rødehavet. Den hadde en befolkning på 160 901 i 2006, beregnet til 191 511 i 2017.
== Turisme ==
Byen og dets omkringliggende forsteder, flere som er bygd opp som rene turistmaskiner, er et populært reisemål for turister og egyptiske badegjester. Turisme er også byens hovednæringsvei. Byen regnes for å være et eldorado for sports- og fritidsdykkere.
Det finnes to bysentrum, El Dahar og Sekalla (eller Sakkala, Siqala), et par kilometer fra hverandre, samt en langstrekt rekke med hoteller langs kysten. I nørheten ligger Hurghadaa flyplass med flyforbindelse til Midtøsten og Europa. Hele området strekker seg 30-40 km langs kysten.
Frem til begynnelsen av 1980-årene var Hurghada et lite fiskesamfunn.
== Russiske Hurghada ==
Hurghada er preget av russisk tilstedeværelse. Byen har hele fire skoler for russiske barn: Созвездие (Galakse), Наши Традиции (Våre tradisjoner), Дина (Dina) og Мир знаний (Verdens kunnskap, eller Den russiske skole i Hurghada); foruten også nyhetsbrevet MK. Mye av skiltingen i byen, per 2015, er på russisk. I juni 2015 hevdet utgiveren av MK, Yulia Shevel, at det var rundt 20 000 russere i Hurghada, noe som gjorde den til Egypts største russiske befolkning, men kun rundt 3000 er offisielt dokumentert. En del russiske kvinner i Hurghada har giftet seg med egyptiske menn via en 'urfi-prosess (ikke-sharia). I 2017 åpnet Russland konsulat i Hurghada.
== Transport ==
Offentlige kommunikasjon er dårlig utbygget, men mulighetene til å komme seg frem er likevel gode med et stort omfang av minibusser og drosjer. Hurghada er også base for et godt utbygget tilbud av turistbusser som har forbindelser til Kairo, Luxor og Aswan. Vegforbindelsen til disse byene er god. Hurghada har også ferjeforbindelse til Sharm el-Sheikh og Saudi-Arabia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hurghada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) الغردقة – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Hurghada (arabisk: الغردقة, al-ġurdaqa, lokal dialekt: il-ġurdaga) er en by i Egypt og ligger ved kysten av Rødehavet. Den er Egypts tredje største by langs Rødehavet, etter Suez og Ismailia. | 9,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannpipe | 2023-02-04 | Vannpipe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Piperøyking'] | Vannpipe er et instrument for røyking, og er særlig utbredt i den arabiske verden. I Egypt blir den kalt for «shisha», og den er også kjent som «hookah» eller «narghile».
Konstruksjonen består av en skål (typisk av keramikk, men kan også bestå av metall eller glass) som tobakken plasseres i og et rør som går ned i en beholder fylt med væske (vanligvis vann, derav navnet, men ofte brukes også ting som melk eller vin). Beholderen er ofte av glass, slik at en kan se bobler og bevegelse i vannet. Slangen kan være stiv, som illustrasjonen viser, eller av et elastisk lufttett materiale. Det kan være flere utganger på røret, slik at flere slanger kan kobles til. Disse tettes typisk igjen ved hjelp av en ventil når de ikke er i bruk.
Tobakken som brukes er ikke spesielt sterk, og er ofte tilsatt store mengder fruktsirup (eple, appelsin, melon og lignende) og glyserin. For å få fyr i tobakken, legges en preparert kullbrikett på toppen. Det finnes både naturkull og såkalt «quick lite»-kull, som tennes ved hjelp av en lighter. Førstnevnte foretrekkes vanligvis av kjennere, både fordi «quick lite» typisk avgir en distinktiv smak og inneholder diverse kjemikalier (for at selvoppvarmingen etter varmekontakt skal fungere). Røken som kommer ut av en vannpipe er gjerne nikotinsvak, men sterk på smak. Vannet i beholderen skifter ofte farge, litt avhengig av hvilken tobakk man røyker.
| Vannpipe er et instrument for røyking, og er særlig utbredt i den arabiske verden. I Egypt blir den kalt for «shisha», og den er også kjent som «hookah» eller «narghile».
Konstruksjonen består av en skål (typisk av keramikk, men kan også bestå av metall eller glass) som tobakken plasseres i og et rør som går ned i en beholder fylt med væske (vanligvis vann, derav navnet, men ofte brukes også ting som melk eller vin). Beholderen er ofte av glass, slik at en kan se bobler og bevegelse i vannet. Slangen kan være stiv, som illustrasjonen viser, eller av et elastisk lufttett materiale. Det kan være flere utganger på røret, slik at flere slanger kan kobles til. Disse tettes typisk igjen ved hjelp av en ventil når de ikke er i bruk.
Tobakken som brukes er ikke spesielt sterk, og er ofte tilsatt store mengder fruktsirup (eple, appelsin, melon og lignende) og glyserin. For å få fyr i tobakken, legges en preparert kullbrikett på toppen. Det finnes både naturkull og såkalt «quick lite»-kull, som tennes ved hjelp av en lighter. Førstnevnte foretrekkes vanligvis av kjennere, både fordi «quick lite» typisk avgir en distinktiv smak og inneholder diverse kjemikalier (for at selvoppvarmingen etter varmekontakt skal fungere). Røken som kommer ut av en vannpipe er gjerne nikotinsvak, men sterk på smak. Vannet i beholderen skifter ofte farge, litt avhengig av hvilken tobakk man røyker.
== Helse ==
All røyking er helseskadelig, og røyking med vannpipe er intet unntak. Det har vært forsket relativt lite på helseeffektene av vannpiperøyking, men en WHO-rapport konkluderer at vannpiperøyking gir økt risiko for hjerte-kar sykdom, kreft og andre tobakksrelaterte sykdommer.Vannpipetobakk inneholder nikotin og tjære og bruken av kull tilfører et skadeelement som også er omstridt. Nikotininnholdet overstiger meget sjelden 0,05 %, mye av nikotinen er fordampet av kullet som løser det opp i varmen. Å røyke vannpipe med frukttobakk kan være avhengighetsskapende.Såkalt «herbal shisha», urteblandinger, er helseskadelig å røyke, men gir ikke risiko for fysisk avhengighet.
== Se også ==
Røyking
Piperøyking
TobakkTobakkspipe
== Eksterne lenker ==
(en) Hookahs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
TobReg – Advisory Note Waterpipe Tobacco Smoking: Health Effects, Research Needs and Recommended Actions by Regulators
Hookah smoking and cancer: carcinoembryonic antigen (CEA) levels in exclusive/ever hookah smokers
Water-Pipe (Narghile) Smoking: An Emerging Health Risk Behavior
What You Don’t Know Can Kill You
A critique of the WHO TobReg's «Advisory Note» report entitled: «Waterpipe tobacco smoking: health effects, research needs and recommended actions by regulators» | Vannpipe er et instrument for røyking, og er særlig utbredt i den arabiske verden. I Egypt blir den kalt for «shisha», og den er også kjent som «hookah» eller «narghile». | 9,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spiro_Agnew | 2023-02-04 | Spiro Agnew | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Guvernører i Maryland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Towson', 'Kategori:Personer fra USA av gresk opphav', 'Kategori:Personer fra USA under Vietnamkrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs visepresidenter'] | Spiro Theodore Agnew (født Spiro Anagnostopoulos 9. november 1918, død 17. september 1996) var USAs 39. visepresident, etter å ha vært guvernør i Maryland. Han var visepresident for Richard Nixon, men gikk av etter korrupsjonsanklager i 1973 og ble erstattet av Gerald Ford.
Agnew var kjent som Nixons angrepshund overfor den liberale pressen og antikrigsdemonstranter og ble kjent for å ordlegge seg med rare ord. Han omtalte pressen som «nattering nabobs of negativism» og «effete corps of impudent snobs». Taleskriverne Pat Buchanan og William Safire var personene bak dette språket. Etter valget i 1972 ble imidlertid dette tonet sterkt ned.
Agnew er den eneste gresk-amerikaner som har vært visepresident.
| Spiro Theodore Agnew (født Spiro Anagnostopoulos 9. november 1918, død 17. september 1996) var USAs 39. visepresident, etter å ha vært guvernør i Maryland. Han var visepresident for Richard Nixon, men gikk av etter korrupsjonsanklager i 1973 og ble erstattet av Gerald Ford.
Agnew var kjent som Nixons angrepshund overfor den liberale pressen og antikrigsdemonstranter og ble kjent for å ordlegge seg med rare ord. Han omtalte pressen som «nattering nabobs of negativism» og «effete corps of impudent snobs». Taleskriverne Pat Buchanan og William Safire var personene bak dette språket. Etter valget i 1972 ble imidlertid dette tonet sterkt ned.
Agnew er den eneste gresk-amerikaner som har vært visepresident.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Spiro Agnew – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Spiro Agnew – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Spiro Agnew på Discogs
(en) Spiro Agnew på MusicBrainz
(en) Spiro Agnew på Songkick
(en) Spiro Agnew hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Spiro Agnew hos American National Biography | Spiro Theodore Agnew (født Spiro Anagnostopoulos 9. november 1918, død 17. | 9,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radar | 2023-02-04 | Radar | ['Kategori:Akronymer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Digital signalbehandling', 'Kategori:Radar', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Radar (et akronym for radio detection and ranging) er en anordning som bruker radiobølger for å måle retning og avstand til andre objekter. Retningen bestemmes av antennen som er meget retningsbestemt, det vil si den sender sitt signal ut i en smal stråle (beam) og mottar kun signaler fra samme retning.
Den tradisjonelle oppfattelsen av en radar er den roterende radioantennen, selv om det også finnes mange andre radartyper og antennekonstruksjoner. Spesielt kan det nevnes elektronisk styrte antenner som er uten bevegelige deler, og radarer hvor en eller flere sendeinstallasjoner er plassert separat i forhold til en eller flere mottakerinstallasjoner.
Grunnprinsippet i en radar er at et radarsignal (kort impuls med en høy frekvens, typisk 1–40 GHz) utsendes fra antennen i en retning. Hvis radarstrålen rammer en gjenstand (for eksempel et fly), reflekteres en liten del av strålen og oppfanges av mottakeren gjennom antennen. Signalet forsterkes og ender som et «blipp» på skjermen. Retningen til målet (flyet) kjennes ut fra antennens retning, og avstanden beregnes ut fra den tiden det tok fra pulsen ble utsendt til ekkoet kom tilbake.
Jo lenger vekk et fly er fra radaren, desto vanskeligere blir det å detektere det. Det er flere grunner til dette:
Jordens krumming (man kan sette antennen på et høyere antennetårn eller for eksempel i et AWACS-fly)
Tap av signalstyrke over store avstander (man kan konstruere radaren med større utgangseffekt).
Hvis ekkoet ikke rekker å komme tilbake før neste puls sendes (tiden mellom pulsene kan settes opp (lavere PRF).Pulsens lengde ligger i størrelsesordenen en milliontedel av et sekund, PRF (Pulse Repetition Frequency) i størrelsesordenen 400-2000 Hz (radarpulser pr. sekund), og effekten varierer med radarens størrelse og formål. I store radarer tilknyttet f.eks. militæret kan pulsen være på en megawatt (en million watt) eller mer. Det reflekterte signalet kan være i størrelsesordenen en milliontedel Watt eller mindre. Det stiller store krav til den delen av radaren (T-R-boksen), som veksler mellom den høye utgangseffekten og det svake retursignalet.
Flygekontrolltjenesten (Avinor) har tidligere benyttet primær-radarer (PSR) med høy effekt, men har de senere årene faset de ut til fordel for radarer som kun dekker det umiddelbare området til flyplassen (ASR) og som sender på langt lavere effekt, eksempelvis rundt 2-20 kilowatt . Dette kan Avinor gjøre fordi de i dag stort sett baserer seg på sekundær-radar (SSR) samt ADS-B. Sekundær-radar bruker typisk 1-2 kilowatt og kan dekke et langt større område med lavere effekt enn primær-radar fordi transponder boksene i fly sender med 100 watt i stedet for et passivt radiobølge ekko.
I tillegg til Avinor og militæret har også Meteorologisk Institutt dopplerradarer på utvalgte steder i Norge som de bruker for å danne seg et bilde av nedbøren i sanntid. For eksempel dekker dopplerradaren i Rissa hele Trøndelag fylke.
Typisk navigasjonsradar til sjøs har mellom 3 og 10 Kw pulseffekt.
Energirike pulser er vanskelig å generere, samtidig som de er lette å observere. Det har medført at det brukes teknikker for å trekke dem ut i tid, slik at kravene til sendeutrustningen blir mindre. Dette har så ført til radarer basert på continuous wave, ofte i form av løsninger basert på spredt spektrum.
De første radarene ble utviklet like før og under andre verdenskrig, først som en stasjonær radar, som kun så i én retning. Senere, når man teknisk kunne komme så høyt opp i frekvens at antennen ble mindre, kunne man konstruere den roterende antennen, og enda senere ble det laget elektronisk styrte antenner basert på phased array.
En radar behøver ikke å kun se i det horisontale planet. I en høyderadar svinger parabolen i en kompassretning, men med vannrett og loddrett som ytterpunkter. På denne måten finner den flyhøyden til målet.
En GCA-radar (Ground Controlled Approach) har to antenner, som 'ser' ut langs landingsbanen mot flyet som lander. Antennene beveger seg i en smal vinkel i hhv. vannrett og loddrett plan. På denne måten kan flygelederen finne flyets posisjon helt nøyaktig og dirigere piloten ned i dårlig vær ved hjelp av radiokommunikasjon.
På de roterende radarantennene (områderadarer) ser en ofte en mindre, ekstra antenne. Det er IFF/SIF-antennen (Identification Friend or Foe/ Selective Identification Feature), som sender et spørresignal ut i samme retning som radarantennen. Alle større fly og de fleste småfly og mikrofly er utstyrt med transponder. I seilfly er det liten mulighet for sterk elektrisk kraftforsyning, så det er sjelden med transponder i seilfly. Transponderen detekterer spørresignalet, og svarer tilbake med opplysninger om identitet, heading (retning), høyde, m.m. Disse opplysningene kobles sammen med målet i radarens datamaskin og vises sammen med ekkoet på skjermen. I fredstid er dette nyttig informasjon for avvikling av lufttrafikken, men det var opprinnelig utviklet for krigstid, hvor egne fly sendte tilbake med dagens kode, og dermed kunne identifiseres på skjermen.
| Radar (et akronym for radio detection and ranging) er en anordning som bruker radiobølger for å måle retning og avstand til andre objekter. Retningen bestemmes av antennen som er meget retningsbestemt, det vil si den sender sitt signal ut i en smal stråle (beam) og mottar kun signaler fra samme retning.
Den tradisjonelle oppfattelsen av en radar er den roterende radioantennen, selv om det også finnes mange andre radartyper og antennekonstruksjoner. Spesielt kan det nevnes elektronisk styrte antenner som er uten bevegelige deler, og radarer hvor en eller flere sendeinstallasjoner er plassert separat i forhold til en eller flere mottakerinstallasjoner.
Grunnprinsippet i en radar er at et radarsignal (kort impuls med en høy frekvens, typisk 1–40 GHz) utsendes fra antennen i en retning. Hvis radarstrålen rammer en gjenstand (for eksempel et fly), reflekteres en liten del av strålen og oppfanges av mottakeren gjennom antennen. Signalet forsterkes og ender som et «blipp» på skjermen. Retningen til målet (flyet) kjennes ut fra antennens retning, og avstanden beregnes ut fra den tiden det tok fra pulsen ble utsendt til ekkoet kom tilbake.
Jo lenger vekk et fly er fra radaren, desto vanskeligere blir det å detektere det. Det er flere grunner til dette:
Jordens krumming (man kan sette antennen på et høyere antennetårn eller for eksempel i et AWACS-fly)
Tap av signalstyrke over store avstander (man kan konstruere radaren med større utgangseffekt).
Hvis ekkoet ikke rekker å komme tilbake før neste puls sendes (tiden mellom pulsene kan settes opp (lavere PRF).Pulsens lengde ligger i størrelsesordenen en milliontedel av et sekund, PRF (Pulse Repetition Frequency) i størrelsesordenen 400-2000 Hz (radarpulser pr. sekund), og effekten varierer med radarens størrelse og formål. I store radarer tilknyttet f.eks. militæret kan pulsen være på en megawatt (en million watt) eller mer. Det reflekterte signalet kan være i størrelsesordenen en milliontedel Watt eller mindre. Det stiller store krav til den delen av radaren (T-R-boksen), som veksler mellom den høye utgangseffekten og det svake retursignalet.
Flygekontrolltjenesten (Avinor) har tidligere benyttet primær-radarer (PSR) med høy effekt, men har de senere årene faset de ut til fordel for radarer som kun dekker det umiddelbare området til flyplassen (ASR) og som sender på langt lavere effekt, eksempelvis rundt 2-20 kilowatt . Dette kan Avinor gjøre fordi de i dag stort sett baserer seg på sekundær-radar (SSR) samt ADS-B. Sekundær-radar bruker typisk 1-2 kilowatt og kan dekke et langt større område med lavere effekt enn primær-radar fordi transponder boksene i fly sender med 100 watt i stedet for et passivt radiobølge ekko.
I tillegg til Avinor og militæret har også Meteorologisk Institutt dopplerradarer på utvalgte steder i Norge som de bruker for å danne seg et bilde av nedbøren i sanntid. For eksempel dekker dopplerradaren i Rissa hele Trøndelag fylke.
Typisk navigasjonsradar til sjøs har mellom 3 og 10 Kw pulseffekt.
Energirike pulser er vanskelig å generere, samtidig som de er lette å observere. Det har medført at det brukes teknikker for å trekke dem ut i tid, slik at kravene til sendeutrustningen blir mindre. Dette har så ført til radarer basert på continuous wave, ofte i form av løsninger basert på spredt spektrum.
De første radarene ble utviklet like før og under andre verdenskrig, først som en stasjonær radar, som kun så i én retning. Senere, når man teknisk kunne komme så høyt opp i frekvens at antennen ble mindre, kunne man konstruere den roterende antennen, og enda senere ble det laget elektronisk styrte antenner basert på phased array.
En radar behøver ikke å kun se i det horisontale planet. I en høyderadar svinger parabolen i en kompassretning, men med vannrett og loddrett som ytterpunkter. På denne måten finner den flyhøyden til målet.
En GCA-radar (Ground Controlled Approach) har to antenner, som 'ser' ut langs landingsbanen mot flyet som lander. Antennene beveger seg i en smal vinkel i hhv. vannrett og loddrett plan. På denne måten kan flygelederen finne flyets posisjon helt nøyaktig og dirigere piloten ned i dårlig vær ved hjelp av radiokommunikasjon.
På de roterende radarantennene (områderadarer) ser en ofte en mindre, ekstra antenne. Det er IFF/SIF-antennen (Identification Friend or Foe/ Selective Identification Feature), som sender et spørresignal ut i samme retning som radarantennen. Alle større fly og de fleste småfly og mikrofly er utstyrt med transponder. I seilfly er det liten mulighet for sterk elektrisk kraftforsyning, så det er sjelden med transponder i seilfly. Transponderen detekterer spørresignalet, og svarer tilbake med opplysninger om identitet, heading (retning), høyde, m.m. Disse opplysningene kobles sammen med målet i radarens datamaskin og vises sammen med ekkoet på skjermen. I fredstid er dette nyttig informasjon for avvikling av lufttrafikken, men det var opprinnelig utviklet for krigstid, hvor egne fly sendte tilbake med dagens kode, og dermed kunne identifiseres på skjermen.
== Radarens historie ==
Hans Christian Ørsted oppdaget elektromagnetismen, som danner grunnlag for bruk av radiobølger, allerede i 1820. Ørsted viste i et eksperiment at når man sender strøm gjennom en ledning oppstår det magnetisme rundt om ledningen. 20 år senere viste Michael Faraday at det motsatte også er mulig, magnetisme kan generere strøm.
Først etter ytterligere 30 år hevdet James Clerk Maxwell i 1873 en teori at elektromagnetiske kraftfelt kan transporteres trådløst, men ingen aksepterte teorien før Heinrich Hertz beviste det noen år senere. Brandly videreutviklet Hertz' eksperimenter, men først i 1910 fikk Marconi sendt en radiobølge fra England til Newfoundland. Norge var imidlertid tidligere ute. Allerede i 1901 drev en med trådløs telegrafi i den norske marine i Ytre Oslofjord. Nord-Europas første faste trådløse telegrafiforbindelse ble etabler mellom Sørvågen og Røst i Lofoten i 1906. Etter det tok utviklingen av.
Radaren ble utviklet mellom de to verdenskrigene. I 1920 klarte man å sende en retningsbestemt radiobølge og få en målbar refleksjon tilbake fra et skip en nautisk mil unna. Etter dette fikk man øynene opp for radarens bruksområder og i starten av 1930-årene hadde USA, England, Tyskland og Italia operative radarstasjoner på land. På slutten av 1930-årene tok utviklingen av på grunn av krigsfaren og ønsket om radar til luftvarsling.
Problemet med radar på skip var mye større, de første radarene var meget store og tunge og derfor uegnet til skipsbruk. Men i 1939 ble de første radarene installert på to store krigsskip.
Under andre verdenskrig var det stort sett ubegrensede midler til utvikling og radaren ble derfor raskt forbedret. Ved avslutningen av andre verdenskrig hadde stort sett alle skip (krigsskip) og mange fly installert radarutstyr. Skipene brukte radar til navigasjon og enkel styring av kanoner.
I dag brukes radar på svært mange områder, stort sett alle skip (til og med mange småbåter) er utstyrt med radar til navigasjon, og daglig kan man se regnvær på meteorologenes radarbilder. Militært brukes radaren stort sett over alt til varsling, målutvelgelse og målfølging, og selv missiler er ofte utstyrt med radar for å finne målet.
== Litteratur ==
Robert BUDERI, The invention that changed the world: the story of radar from war to peace (Simon & Schuster, 1996). ISBN 0-349-11068-9
R.V. JONES, Most Secret War. ISBN 1-85326-699-X.
François LE CHEVALIER, Principles of Radar and Sonar Signal Processing (Artech House, Boston, London, 2002). ISBN 1-58053-338-8.
Merrill I. SKOLNIK, Introduction to Radar Systems (McGraw-Hill, 1st ed., 1962; 2nd ed., 1980; 3rd ed., 2001). ISBN 0-07-066572-9.
Merrill I. SKOLNIK, Radar Handbook. ISBN 0-07-057913-X.
George W. STIMSON, Introduction to Airborne Radar (SciTech Publishing, 2nd edition 1998). ISBN 1-891121-01-4.
== Referanser ==
== Se også ==
sonar, LORAN, lidar, Global Positioning System, radioantenne, radiofoni.
radarpar, Yagi (antenne)
Transponder
== Eksterne lenker ==
Radar Teknologi Website | Radar (et akronym for radio detection and ranging) er en anordning som bruker radiobølger for å måle retning og avstand til andre objekter. Retningen bestemmes av antennen som er meget retningsbestemt, det vil si den sender sitt signal ut i en smal stråle (beam) og mottar kun signaler fra samme retning. | 9,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koptisk_kristendom | 2023-02-04 | Koptisk kristendom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Koptisk kristendom'] | Koptisk kristendom tilhører kristendommens aller første troende og dens kirke ble i henhold til tradisjonen etablert av evangelisten Markus i Egypt på midten av det 1. århundre (rundt år 42 e.Kr.).
Den egyptiske kirke, nå mer enn 1900 år gammel, tilhører de orientalske ortodokse kirker, og den koptiske kristendoms sete i Alexandria har eksistert siden kirkemøtet i Kalkedon i 451. Kirkens leder er titulert «Pave av Alexandria og Patriark av St. Markus' Hellige Stol». Mer enn 95 % av Egypts kristne, koptere, tilhører Den koptiske ortodokse kirke.
I tillegg til de koptisk ortodokse eksisterer også andre koptiske kirker, som Den koptiske katolske kirke og Den koptiske protestantiske kirke.
| Koptisk kristendom tilhører kristendommens aller første troende og dens kirke ble i henhold til tradisjonen etablert av evangelisten Markus i Egypt på midten av det 1. århundre (rundt år 42 e.Kr.).
Den egyptiske kirke, nå mer enn 1900 år gammel, tilhører de orientalske ortodokse kirker, og den koptiske kristendoms sete i Alexandria har eksistert siden kirkemøtet i Kalkedon i 451. Kirkens leder er titulert «Pave av Alexandria og Patriark av St. Markus' Hellige Stol». Mer enn 95 % av Egypts kristne, koptere, tilhører Den koptiske ortodokse kirke.
I tillegg til de koptisk ortodokse eksisterer også andre koptiske kirker, som Den koptiske katolske kirke og Den koptiske protestantiske kirke.
== Historie ==
Egypt er identifisert som det sted som den hellige familie, jomfru Maria, Josef og Jesusbarnet, tok sin tilflukt i da de rømte fra Judea: «Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.» (Matteus 2:12-23).
Josef og Maria tilbrakte fire år i landsbyen Babylon, navngitt etter en romersk festning hvor restene av murene fortsatt kan ses og som nå er en del av det gamle Kairo. I den første kristne tiden ble det oppført kirker, klostre og hellige samlingssteder til minne om disse hendelsene, og helt frem til vår tid har dette vært et kjerneområde for Egypts koptiske kirke. St. Sergius-kirken (Abu Serga) er i henhold til legenden bygget på det sted hvor den hellige familie bodde i Egypt. Vegg i vegg ligger en annen kirke som også hevder det samme.
Egypt var gjenstand for mange profetier i Det gamle testamentet, profeten Jesaja slo fast at det ville bli et alter for Herren i midten av landet Egypt og en søyle for Herren ved dets grenser.
De første kristne i Egypt var hovedsakelig jøder i byen Alexandria, slike som Theophilus som Sankt Lukas nevner i begynnelsen av Lukasevangeliet. Da kirken ble grunnlagt av Markus i løpet av regimet til den romerske keiser Nero var det et stort antall innfødte egyptere (i motsetning til egyptiske grekere og jøder) som omfavnet den kristne tro. Kristendommen spredde seg over hele landet i løpet av et halvt århundre etter at Markus kom til Alexandria. Det viser de skrifter fra Det nye testamentet som er funnet i Bahnasa i Midtre Egypt og som kan dateres til rundt år 200. Tilsvarende er et fragment av Johannesevangeliet, skrevet på koptisk, blitt funnet i Øvre Egypt og kan dateres til første halvdel av 200-tallet. I det andre århundre spredde kristendommen seg til utenfor byene og på landet. Samtidig ble bibelskrifter oversatt til det lokale koptiske språket.
== Alexandriaskolen ==
Den kateketiske skolen i Alexandria er den eldste skole av sitt slag i verden og ble grunnlagt rundt år 190 av den lærde Pantanaeus. Skolen ble en viktig institusjon for religiøs læring, og studentene ble undervist av lærde som Athenagoras, Klemens av Alexandria, Didymus, og ikke minst den store Origenes, som er ansett som teologiens far og som var aktiv i å kommentere og drive sammenlignbare bibelstudier. Origenes skrev over 6 000 kommentarer til Bibelen i tillegg til sine berømte Hexapla Mange lærde som Hieronymus besøkte skolen for å utveksle ideer og tanker med dens lærde. Skolen var likevel ikke begrenset til kun teologiske studier. Også vitenskap, matematikk og humanistiske studier ble lært her. Metoden med spørsmål og svar ble utviklet på denne skolen, og 15 århundrer før Louis Braille ble det benyttet en teknikk med å skjære bokstaver i treplater for å hjelpe blinde lærde å lese og skrive.
Den teologiske skolen i Alexandria ble reetablert i 1893. Den nye skolen har for tiden forgreininger til Kairo, New Jersey og Los Angeles, hvor kommende koptiske prester og andre kvalifiserte menn og kvinner studerer kristen teologi, historie, koptisk språk og kunst, inkludert messing, musikk, ikonografi og billedteppeveving.
== Egyptisk opprinnelse til korssymbolet ==
For over 2 500 år var det oldtidens egyptiske ankh eller hankekors det allestedsnærværende symbol på åndelig liv. I kontrast til de fleste hellige bilder var ankh-korset et rent abstrakt symbol på helligdom. Ankh-symbolet, som kanskje er avledet fra en sandalreim, representerte for de gamle egyptere ulike meninger; liv, død og udødelighet, det kvinnelige og mannelige, og balanse. På latin er det kalt crux ansata (kors-med-et-håndtak). Ankh-symbolet ble holdt som et septer av mange egyptiske guddommer, spesielt Atum, solguden i Heliopolis («Solbyen») og av den sittende Sekhmet, Memfis' krigsgudinne med løvehodet. På veggene i templene ga ankh-symbolet hellig beskyttelse for de døde.
De første egyptiske kristne overtok dette gamle symbolet og knyttet det til den tro som representerte kristendommen ved at Jesus hadde blitt henrettet på lignende kors. De koptiske kristne kalte dette korset for ansate (hadde et håndtak). For det øvrige Romerriket var korset en representasjon av en henrettelseform med konnotasjoner til ydmykelse og slaveri. Fra ankh-korset skulle korset som symbol utvikle seg i mange ulike former og symboler.
== Kloster og misjon ==
Mange egyptiske kristne drev ut i ørkenen i løpet av det tredje århundre og ble der for å be og arbeide og dedikere sine liv til Gud. Det ble begynnelsen på klosterbevegelsen som ble organisert av Antonius den store og Pachomios i det fjerde århundre. På slutten av århundret var det flere hundre klostrer og flere tusen celler og grotter spredt over det egyptiske fjellandsskapet. Et stort antall av disse klostrene blomstrer den dag i dag.
De egyptiske klostrene fikk oppmerksomhet hos kristne fra andre deler av verden på besøk i Egypt og brakte deretter med seg klostertanken tilbake til sine hjemland. Slik spredte klosterbevegelsen seg over hele den kristne verden. Basilios den store, som organiserte klosterbevegelsen i Midtøsten, besøkte Egypt rundt år 357 og hans eksempel ble fulgt av de østlige kirker. Hieronymus, på veg til Jerusalem, stoppet i Egypt og etterlot detaljer fra sine erfaringer i sine brev. Benedikt av Nursia grunnla klostrer på 500-tallet etter modell av Pachomius, men i strengere utgave.
== Troens utvikling ==
=== Kirkemøtet i Nikea ===
På 300-tallet startet en libysk prest ved navn Arius en teologisk debatt om Jesus’ natur som spredde seg over hele den kristne verden (rundt Middelhavet). Konsilet i Nikea (325) ble dannet av Konstantin den store for å løse og avklare debatten og ledet til slutt til formuleringen om Troens symbol, også kalt for Den nikenske trosbekjennelse, som nå blir sitert over hele den kristne verden, og som ble autorisert av Athanasius av Alexandria, pave og patriark av Alexandria.
=== Kirkemøtet i Konstantinopel ===
I år 381 presiderte Sankt Timoteus I av Alexandria over det andre kirkemøtet, kjent som Konsilet i Konstantinopel, og som fullførte Den nikenske trosbekjennelse med bekreftelsen av Den hellige ånd.
=== Kirkemøtet i Efesos ===
Se også: Konsilet i EfesosEn annen teologisk debatt skjedde på 400-tallet over den lære som Nestorius, en patriark i Konstantinopel, sto for. Hans lære sa at ordet Gud ikke var guddommelig forent med menneskelig natur, men bodde i mannen Jesus. Som en konsekvens av dette benektet han tittelen «Mor av Gud» (Theotokos) for jomfru Maria, og erklærte at hun i stedet var «Mor av Kristus» (Christotokos). Da dette nådde den aposteliske trone til Sankt Matteus, det vil si den koptiske pave Kyrillos av Alexandria, reagerte han hurtig for å korrigere bruddet med ortodoksien, og ba Nestorius angre seg. Da denne nektet å endre sin lære, møtte de geistlige i Alexandria til et hastemøte og deres enstemmige enighet ble meddelt pave Kyrillos som sendte et brev til Nestorius.
Brevet, som siden blitt kjent som Det tredje epistel av Sankt Kyrillos til Nestorius, støttet seg tungt på de etablerte kirkefedrenes forfatninger og inneholdt den mest berømte artikkel fra den alexandrianske ortodoksi: De tolv bannlysninger fra Sankt Kyrillos hvor Kyrillos bannlyste alle som fulgte Nestorius’ lære: «Alle som tør å nekte den hellige jomfru tittelen ‘theotokos’ er bannlyst!» Nestorius ville likevel ikke angre seg og det ledet til dannelsen av den Første økumeniske konsilet av Efesos (431) hvor Kyrillos hadde forsete.
Det første økumeniske konsilet av Efesos bekreftet undervisningen til Sankt Athanasius av Alexandria og slo fast at til tittelen til den hellige og evige jomfru Maria var «Mor av Gud». Møtet fastslo at alle som delte Kristus i to «hypostases» (hellig natur) var bannlyst. Athanasius hadde sagt at der var «en natur og en ‘hypostasis’ inkarnert i ordet Gud» (Mia Physis kai Mia Hypostasis tou Theou Logou Sasarkomeni). Introduksjonen av trosbekjennelsen var formulert som følgende (her i engelsk oversettelse):
We magnify you O Mother of the True Light and we glorify you O saint and Mother of God (Theotokos) for you have borne unto us the Saviour of the world. Glory to you O our Master and King: Christ, the pride of the Apostles, the crown of the martyrs, the rejoicing of the righteous, firminess of the churches and the forgiveness of sins. We proclaim the Holy Trinity in One Godhead: we worship Him, we glorify Him, Lord have mercy, Lord have mercy, Lord bless us, Amen.Det var det ortodokse synet som var fremtredende på kirkemøtet. Ulykkeligvis døde Sankt Kyrillos rett etter. Sankt Dioscorus, erkediakon i Alexandria, som ble valgt som Kyrillos’ erstatter. Motstanderne grep anledningen ved Kyrillos’ død til skape en kampanje mot den nye paven.
=== Konsilet i Kalkedon ===
Se også: Konsilet i KalkedonPå den tiden hvor kirkemøtet i Kalkedon (451) skjedde hadde styrelsesmaktene begynt å delta i kirkens anliggender. Da keiser Markian blandet seg inn i trosspørsmål var svaret til Dioscorus, pave i Alexandria, klart og ikke til å misforstå: «Du har ingenting med kirken å gjøre!» Keiseren skulle få sin hevn for pavens freidighet ved Kalkedon.
Konsilet i Kalkedon forbød Kyrillos’ terminologi og erklærte at Kristus var «hypostasis» i to naturer. Den nikenske trosbekjennelse fastslo at «Kristus ble utgått fra den hellige ånd og av jomfru Maria». I henhold til kristologien i den orientalske forståelse at Kristus er «en natur av både menneskelig og guddommelig natur. Den bysantinske forståelsen var at Kristus er i to naturer, både menneskelig og guddommelig.
Det orientalske og bysantinske var uenige i en lingvistisk forskjell mellom ordet av og i, men i det aramaiske språket var forskjellen enda mindre: kun én bokstav – dolath i motsetning til beth. Forskjellen ble uttrykt mellom de to i en liten strek på bunnen og en prikk i midten av bokstaven. Disse subtile forskjellene inneholdt forskjellen mellom sannhet og diktning. De orientalsk ortodokse, det vil si kopterne, fulgte den tradisjonelle terminologi med preposisjonen av, mens de bysantinske ortodokse benyttet proposisjonen i.
Den nikenske læresetning sa at Kristus var gitt av den hellige ånd og av jomfru Maria, mens den koptiske forståelse var at Kristus er en natur (Logos Incarnate) i menneskelighet og i guddommelighet.
Akkurat som vi alle er av vår mor og far og ikke i vår mor og far, slik er også Kristus' natur. Om Kristus er i mennekelighet og i guddommelighet er han logisk sett delt i to personer.
Kirkemøtets bestemmelser ble avvist av mange kristne i utkanten av Det bysantinske rike, inkludert koptiske kristne i Egypt, Syria, Armenia og andre steder. Fra dette punktet og framover fikk Alexandria to patriarker: den ikke-kalkedonske, nasjonstro, nå kjent som den koptiske pave og patriark av Alexandria og aposteliske sete til Sankt Matteus, og på den andre side den keiserlige patriark, nå kjent som den greskortodokse patriark av Alexandria. Bortimot hele den egyptske befolkningen forkastet begrepene til konsilet i Kalkedon og forble trofast til den nasjonale egyptiske kirken (nå kjent som Den koptiske ortodokse kirke). De som støttet de kalkedonske definisjoner forble i kontakt med de ledende kirker i Roma og Konstantinopel. Det ikke-kalkedonske partiet ble det som i dag kalles for den orientalske ortodokse kirke.
Den koptiske kirke betraktet seg selv som misforstått av konsilet i Kalkedon. Noen koptere mener at konsilet forsto dem korrekt, men ønsket å forvise kirken for å isolere og forby den egyptiske og uavhengige paven av politiske grunner. Paven i Alexandria hadde fastholdt at kirke og stat skulle være delt. Den koptiske kirken anså at fortrengningen av pave Dioscorus på konsilet i Kalkedon var delvis grunnet rivaliseringen mellom Alexandria og Roma. De anså at pave Leo av Roma var influert av Nestorius’ tanker. Samtidig skal det bemerkes at pave Dioscorus aldri ble kalt kjetter av konsilet. Kopterne trodde også at paven i Alexandria var med vilje forhindret til møte ved det tredje møtet hvor han ble fortrengt, noe som åpenbart var et resultat av en konspirasjon av de romerske delegatene.
Kalkedonere kalte noen ganger ikke-kalkedonere for «monofysitter» (en natur), skjønt den koptiske kirke benekter at den står for monofysittisme – noe den alltid har betraktet som kjetteri. De har noen ganger kalt kalkedonerne for «dyofysittere» – et begrep som er nærmere den koptiske doktrine «miafysitt», som viser til Kristus’ forente natur, både menneskelig og guddommelig, forent og udelt i Incarnate Logos. Den koptiske kirke tror at Kristus er perfekt i sin guddommelighet og han er perfekt i sin menneskelighet, men hans guddommelighet og hans menneskelighet er forent i en natur kalt «naturen av det inkarnerte ord», og dette synet var fastholdt av pave Kyrillos av Alexandria. Koptere tror på to naturer, «menneskelig» og «guddommelig» som er forent i en ‘hypostasis’ uten å være blandet, uten forvirring, og uten konflikt. Disse to naturer ble ikke delt selv ved et øyeblikks blunk med øyet.
== Fra Kalkedon til den arabiske erobring av Egypt ==
Kopterne hadde harde tider under styret til de østromerske herskerne. Melkite-patriarkene, som ble utpekt av keiserne som både åndelige og politiske guvernører, massakrerte befolkningen ettersom de ble sett på som kjettere. Mange egyptere ble torturert og endte i martyrdom framfor å akseptere beslutningen fra Kalkedon. En av de mest berømte egyptiske martyrer fra denne perioden er Sankt Samuel bekjenneren.
I år 639 ble en arabisk hær på 4 000 mann sendt mot Egypt, og året etter ble den forsterket med ytterligere 12 000 mann, og beseiret en bysantinsk hær i slaget om Heliopolis. Araberne marsjerte deretter nordover mot den viktige havnebyen Alexandria som ble overgitt ved en fredsavtale signert den 8. november 641. Ved utgangen av året var hele Egypt besatt av arabere. En del av befolkningen var i begynnelsen ikke fiendtlig innstilt til de fremmede, ettersom de ikke hadde gode erfaringer med de østromerske styremaktene. Under arabisk styre fikk befolkningen lov til å fortsette å være kristne under beskyttelse av den islamske Shari'a-loven. I bytte mot penger og mat var egypterne fritatt militærtjeneste, og kunne praktisere sin religion.
Det var få som konverterte til islam i begynnelsen, men høyere skatt på kristne, utestengelse fra politiske og administrative embeter og andre praktiske ulemper førte etter hvert til at flere og flere konverterte. Etter å ha vært et overveiende kristent land ble Egypt gradvis omdannet til et overveiende muslimsk land mot 1200-tallet. Prosessen med konvertering av befolkningen økte i omfang under kristenforfølgelsene som ble iverksatt under regimet til Fatimid-kalifen Al-Hakim bi-Amr Allah, fra 996 til 1021, og i korsfarertiden.
Kopternes posisjon begynte å bedre seg tidlig på 1800-tallet under stabiliteten og den økte toleransen under dynastiet til Muhammad Ali. Det koptiske samfunnet ble ikke lenger sett på av den islamske staten som en administrativ enhet og i 1855 ble Jizya-skatten fjernet. Kort tid etter begynte kristne å tjenestegjøre i den egyptiske hæren. Revolusjonen i 1919, den første framvisningen av en egyptisk identitet på grasrotnivå i løpet av flere århundrer, var det første tegn på Egypt som et moderne samfunn med både muslimer og kristne enkeltdeler.
== Den etiopiske kirke ==
Den etiopiske ortodokse tewahedokirken oppstod utenfor den koptiske kristendom på 300-tallet, men ble underlagt den koptiske patriarken i Alexandria (Egypt) på 600-tallet. Etter islams framvekst fra 600-tallet ble imidlertid den etiopiske kirken i stor grad isolert fra de øvrige kristne kirkene rundt Middelhavet, og i 1959 ble kirkesamfunnet anerkjent som selvstendig av den koptiske patriarken. Den etiopiske Bibelen inneholder apokryfe jødiske skrifter som Enoks Bok, og flere skrifter som lenge var ukjent i Europa, heriblant Kebra Negast.
Kebra Negast skildrer de etiopiske folks historie, herunder hvordan jødiske folk bosatte seg i landet, og hvordan de etiopiske kongene stammer fra Kong Salomo og Dronningen av Saba. Kebra Negast ble gitt ut på engelsk i begynnelsen av 1900-tallet og vakte stor interesse hos de første rastafarianerne på Jamaica, som fant støtte for sine teorier om Haile Selassies guddommelighet i den.
== Koptisk kristendom i dag ==
Overhodet for den koptiske ortodokse kirke bærer tittelen Pave av Alexandria og Patriark av St. Markus' Hellige Stol. (Den koptiske paven må ikke forveksles med den romersk-katolske paven.) Den 4. november 2012 ble Tawadros II utpekt som etterfølgeren til pave og patriark Shenouda III, som døde i mars 2012.
Den koptisk katolske kirke (orientalsk katolsk) er liten. Den blir ledet av en patriark av Alexandria. Theodoros II ble valgt til patriark av Alexandria og hele Afrika den 9. oktober 2004. Den katolske kirke har generelt liten tilstedeværelse i Egypt, og blir ledet av patriarkene i Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Det er også en gresk-ortodoks patriark av Alexandria. En liten protestantisk og anglikansk menighet eksisterer også.
Noen beregninger anslår at det finnes 50 millioner koptisk ortodokse kristne i verden (om man medregner tewahedokirken i Etiopia og Eritrea): de er først og fremst i Egypt (grovt regnet 8 millioner), Etiopia (grovt regnet 38 millioner, som er halve befolkningen i Etiopia), og Eritrea (bortimot 2 millioner), men der er også et betydelig antall i Nord-Amerika, Europa, Australia, Sudan og Israel, anslagsvis 3 til 4 millioner. Imidlertid, i henhold til Den etiopiske ortodokse tewahedokirken som fikk sin egen patriark i 1959 av den koptiske pave Kyrill VI av Alexandria, kan ordet koptisk være en forvirrende og misvisende benevnelse ettersom det egentlig betyr egyptisk. Den eritreiske ortodokse tewahedokirken ble tilsvarende uavhengig i løpet av 1990-tallet. Disse tre kirkene er uansett i kommunion med hverandre og med alle andre orientalske ortodokse kirker.
Siden 1980-tallet har teologer fra de orientalske ortodokse og kalkedonske ortodokse kirkene vært i møter i et forsøk på å løse deres teologiske forskjeller, og de har konkludert med at mange av forskjellene består i at de to gruppene benytter ulik terminologi for å beskrive de samme tingene. I løpet av sommeren 2001 ble den koptisk-ortodokse og den gresk-ortodokse patriarken av Alexandria enige om at de gjensidig skulle akseptere hverandres dåp, altså i praksis gjøre gjendøping unødvendig, og at de skulle anerkjenne hverandres ekteskapssakrament. Tidligere måtte en koptisk-ortodoks og gresk-ortodoks som ønsket å gifte seg, utføre bryllupsseremoniene to ganger, altså i begge kirker, for å bli anerkjent av dem begge.
I henhold til den kristne tradisjon og kirkelov ordinerer den koptiske kirke kun menn, og om disse ønsker å gifte seg må det ha skjedd før de blir ordinert. Det er den samme praksis som man finner i den østlige ortodokse kirke. Gifte menn kan imidlertid ikke bli biskop i den koptiske ortodokse kirke.
Tradisjonelt har det koptiske språk blitt benyttet i kirketjenesten, og Den hellige skriften ble skrevet med det koptiske alfabetet, men på grunn av arabiseringen av Egypt har kirken i økende grad benyttet arabisk. Utenfor Egypt benyttes det lokale språket, men ofte sammen med både koptisk og arabisk.
Koptiske kristne feirer jul eller kristmesse den 7. januar, som siden 2002 er en offisiell nasjonal helligdag i Egypt.
Mange koptere i Egypt har et lite kors tatovert på undersiden av høyre arm.
== Drapet på en koptisk biskop i 2018 ==
I juli 2018 ble den koptiske biskopen Epiphanius funnet drept i en blodpøl i et ørkenkloster nordvest for Kairo. To tidligere koptiske munker ble dømt til døden for drapet. Kopternes pave, Tawadros II av Alexandria, innførte en rekke tiltak for å gjenopprette disiplinen. I ett år ble det ikke tatt inn noviser, og munkene pålagt å stenge ned sine kontoer på sosiale medier.
== Referanser ==
== Se også ==
Koptere
koptisk språk
antologien Koptiske skrifter
== Eksterne lenker ==
Offisielle nettstedet til den koptiske pave Shenouda III (engelsk)
The hub of the Coptic Media Network
The Official Website of the Heritage of the Coptic Orthodox Church
Official Website of St. Macarius the Great's Monastery in Scetis (Egypt)
An Overview of the Coptic Christians of Egypt by Lara Iskander and Jimmy Dunn
Holy Virgin Mary Apparitions over the domes of Her Coptic Orthodox Church in Zeitun, Cairo, Egypt, 1968 – seen by millions
The late Pope Kyrillos VI (Cyril the Sixth), 116th Pope of Alexandria and See of St. Mark (Coptic Orthodox Patriarch, 1959-1971)
St. Mina (Menas) Coptic Orthodox Monastery in Mariut, near Alexandria, Egypt
Coptic Church History at www.St-Takla.org
More Information on the Coptic Church, its Beliefs, Practices, and Liturgical Life
CoptNet – The Christian Coptic Orthodox Church Of Egypt Arkivert 20. januar 2022 hos Wayback Machine.
Historien om patriarkene ved den koptiske kirken i Alexandria fram til år 849 (engelsk)
Coptic Midnight Praises
The MA Program in Coptic Studies at Macquarie University, Sydney, Australia | Den koptisk-ortodokse kirke er en av de orientalsk-ortodokse kirker. Kopter er gresk for egypter, og det er Egypt som er kirkens kjerneområde. | 9,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saab | 2023-02-04 | Saab | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Etableringer i 1947', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Svenske bilprodusenter'] | Denne artikkelen omhandler bilmerket Saab. For selskapet som produserer jagerfly og annen militær teknologi, se Saab (teknologiselskap).Saab er et svensk bilmerke som opprinnelig ble produsert av selskapet Svenska Aeroplan AB fra 1947. Navnet SAAB er et akronym på basis av dette selskapsnavnet. Fra 1990 ble bilene produsert av selskapet Saab Automobile AB i Trollhättan i Sverige. Saab Automobile AB slo 19. desember 2011 seg selv konkurs. Konkursboet har solgt eiendeler til det kinesiske selskapet NEVS, som startet opp igjen produksjonen.
| Denne artikkelen omhandler bilmerket Saab. For selskapet som produserer jagerfly og annen militær teknologi, se Saab (teknologiselskap).Saab er et svensk bilmerke som opprinnelig ble produsert av selskapet Svenska Aeroplan AB fra 1947. Navnet SAAB er et akronym på basis av dette selskapsnavnet. Fra 1990 ble bilene produsert av selskapet Saab Automobile AB i Trollhättan i Sverige. Saab Automobile AB slo 19. desember 2011 seg selv konkurs. Konkursboet har solgt eiendeler til det kinesiske selskapet NEVS, som startet opp igjen produksjonen.
== Historie ==
Saab-fabrikken startet som flyprodusent i 1937 og det tok ti år før man startet bilproduksjon. Etter at andre verdenskrig var slutt, slet selskapet siden det var overkapasitet innen flyproduksjon, og situasjonen krevde nytenkning. Selskapets ingeniører ble derfor beskjeftiget med å utvikle en personbil som etter hvert fikk navnet Saab 92.
Prototypen var klar for presentasjon i 1947, men det tok ytterligere ett år før regulær produksjon kunne ta til. Bilen hadde aerodynamiske linjer, klart inspirert av flytenkningen. Den hadde dessuten forhjulsdrift, noe som var uvanlig på den tiden. Bilen var enkel, den hadde for eksempel ikke bagasjeromsluke, men selskapet hadde likevel en viss suksess.
I løpet av 1950-tallet ble Saab 92 utviklet videre til Saab 93 og man kunne til og med lansere en kombiversjon som fikk navnet Saab 95. En tidlig modell, Saab 96, med to-taktsmotor og frihjul, oppnådde gode resultater i rally med Erik Carlsson «på taket» som den mest kjente føreren, både i billøp i Norge og fra Rally Monte-Carlo.
1968-modell Saab 96 ble den siste Saaben med totaktsmotor. (Fra flere kilder skrives det at Saab også brukte totaktsmotor i 1968, til USA i 1968 ble Saab levert med en 820cc.) Etter en stor salgssvikt, ble Saab tvunget til å utstyre bilene sine med en moderne firetaktsmotor. Valget falt på en V4 levert av Ford i Köln. Det virkelig store løftet for Saab kom med lanseringen av Saab 99 som var den første store og moderne bilen.
I 1969 ble Saab en del av Saab-Scania, og Saabs personbildivisjon og Scanias lastebildivisjon etablerte nære forbindelser.
I løpet av 1970-årene stagnerte bilproduksjonen på grunn av dårlig lønnsomhet og liten vilje til å satse på nye modeller. Det handlet i første rekke om videreutviklinger av Saab 99 og Combi Coupé-versjonen.
I 1978 ble Saab 99 erstattet av Saab 900, en større bil som med introduksjonen av turbomotorer gav selskapet et løft på begynnelsen av 1980-tallet. Saab 9000 ble så lansert i 1984, og Saab gikk med denne bilen inn i det såkalte premiumsegmentet.
Saab 900 som cabriolet ble et lykketreff for Saab. Modellen oppnådde svært godt salg i det viktige USA-markedet. Mot slutten av 1980-tallet ble imidlertid økonomien igjen svakere, og etter blant annet samtaler med japanske Mazda om samarbeid, besluttet Saab-Scania i 1990 å selge personbildivisjonen til GM med navnet Saab Automobile.
På 1990-tallet ble denne virksomheten eid både av Investor og GM, men nå ble GM eneeier. Disse årene svingte Saab-produksjonen mellom 80 000 og 120 000 enheter. Med vedvarende finansielle problemer ble også 2010 et vanskelig år for Saab. Kun 31 696 biler ble solgt.
18. desember 2009 meldte GM at Saab Automobile legges ned. Avgjørelsen om å legge ned Saabs virksomheter ble tatt etter at samtalene med nederlandske Spyker Cars om et salg av Saab brøt sammen. Det var punkter i forhandlingene som begge parter mente det ikke var mulig å bli enige om, melder GM.
Etter at forhandlingene med den nederlandske superbilprodusenten Spyker kollapset før jul, ble det bestemt å legge ned Saab. Kun få dager etter kom det et nytt bud fra Spyker, og 26. januar 2010 ble det annonsert at nederlandske Spyker likevel skal kjøpe Saab for 350 millioner euro, eller ca. 2,9 milliarder norske kroner. Størstedelen av kjøpssummen dekkes av aksjer i det nye selskapet Saab Spyker Automobiles.. 16. juni 2009 ble det kunngjort at Koenigsegggruppen ønsket å ta over Saab fra det konkursrammede bilkonsernet General Motors. En intensjonsavtale ble inngått med General Motors europeiske divisjon og prosessen var ventet å vare til høsten. Men den 24. november kunngjorde Koenigsegg at de trekker seg fra videre forhandlinger, grunnet at prosessen har tatt for lang tid. 18. desember 2009 ble det annonsert at Saab legges ned, men den 26. januar 2010 ble det annonsert at nederlandske Spyker likevel skal kjøpe Saab for 350 millioner euro, eller ca. 2,9 milliarder norske kroner. Størstedelen av kjøpssummen dekkes av aksjer i det nye selskapet Saab Spyker Automobiles. Saab Spyker Automobiles stoppet samlebåndet igjen medio 2011.
Den 19. desember 2011 slo Saab seg selv konkurs med to datterselskaper. Det var Victor Muller som styrte skuten, og etter en lang drakamp måtte gi slipp på drømmen. Juni 2012 ble Saab solgt fra konkursboet til National Electric Vehicle Sweden, NEVS. Kjøpesummen anslås å være 1,8 milliarder svenske kroner.. NEVS kjøpte rettigheter til å bruke merkenavnet Saab, og hadde planer om å starte opp produksjonen av Saab 9-3 i Trollhättan fra august 2013. Målet var 8.000 biler i 2013 og 60.000 i 2014. I første omgang skulle bilene utstyres med konvensjonelle motorer, men på sikt skulle 9-3 også komme med elektrisk motor.
== Bilmodeller ==
SAAB Exp. vogn 001 (1947)
SAAB 92 (1950) Antall pr. 20128 Tosylindret totakter. Vol 764 cm³ og 25 hk (28 hk i 1954). Motoren er tverrstilt. I 1952 kom bagasjelokket.
SAAB 93 (1956) Antall pr. 52731 Tre-sylindret to-takter. Vol 748 cm³ og 33 hk. Samme bakpart som 92, men med nytt utsende foran.
SAAB 94 Sonett "Super Sport" (1956) Antall pr. 6
SAAB 95 (1959) Herregårdsvogn (stasjonsvogn) Antall pr. 110527. Tresylindret totakter. Vol 841 cm³. Effekt 38 til 42 hk. I 1967 Fords V4 1498 cm³ (USA versjon 1698 cm³ i 1970). Samme effekt (73 hk SAE) i USA versjon og standard. Samme motor i Saab 96 to-takter og V4. Saab Sport og Monte Carlo-modellene hadde høyre effekt og mer påkostet interiør og eksteriør.
SAAB 96 (1960) Antall pr. 547221Av Saab modellene 92,93,95,96 som alle har tydelige drag av Exp. vogn 001, er det produsert 730607 stk.
SAAB 97 Sonett II (1966) Toseters sportsbil som ikke ble særlig stor suksess, mye grunnet svak motor.
SAAB 98 var en konseptbil basert på 95 og 96, som var ment å erstatte 95 og 96, men dette skjedde ikke.
SAAB 99 (1968 – 1984) Under utviklingen gikk den under kodenavnet Gudmund. Bilen kom i en rekke varianter i de seksten årene den ble produsert. Først med en firesylindret, engelsk Triumph, firetakters rekkemotor, overliggende kamaksel i to utgaver, 1709 cm³ og 1850 cm³. Effekt 80 hk. Både som forgasser- og innsprøytningsmotor (87 hk). Senere (1972), kom den med en tilsvarende firesylindret motor, nå svenskbygget og forøvrig på 1985 cm³, basert på Triumphmotoren (GL og L, hadde 100hk med enkel forgasser, GLS hadde 108hk med to enkle forgassere, LE med sine 110hk hadde elektronisk innsprøytning fra Bosch og EMS og GLE med 118hk hadde mekanisk innsprøytning fra Bosch). I 1977 videreførte man 99 EMS som til da hadde vært flaggskipet. Man skapte med dette dessuten bilhistorie, med å montere turbo på denne bilen. Bilhistorie fordi man med Saab 99 turbo på 145 hk klarte det hverken BMW, Porsche, eller for den del diverse amerikanske bilprodusenter helt tilbake på sekstitallet, hadde klart. Disse hadde alle tidligere forsøkt å få turbo til å fungere i en personbil uten hell. Man hadde store problemer med å få motorene til å holde, på grunn av at ladetrykket ble for høyt. Hos Saab fant man derimot ut at med å bruke en overtrykks ventil, så fikk man regulert ladetrykket slik at det var mulig å mate motoren med et moderat turbotrykk. Og man fikk til å styre turboen til å yte det ladetrykket man ønsket. Denne ventilen har fått navnet "wastegate", og finnes i dag på de aller fleste turbomotorer. Den første motoren hadde 8:1 i kompresjonsforhold og 0,65 bar ladetrykk. Saab 99 turbo regnes for å verdens første serieproduserte personbil med turbo. Bilen ble kun solgt i Sverige i 1977, verdenslandseringen kom året etter.
SAAB 97 Sonett III (1970)
SAAB Lancia 600 (ca. 1980) Skulle erstatte 96en som ble sluttet å produsert som 1980 årsmodell
SAAB 90 (1984)
SAAB 900 (1978), ny (1993)
SAAB 9000 (1985), CD (1988), CS (1992) Saab 9000 er også ett samarbeidsprodukt mellom Saab, Fiat, Alfa Romeo og Lancia Denne bilen kom i Guinness rekordbok etter at den satte verdensrekord på Talladega Superspeedway i Talladega city, Alabama, USA. Verdensrekorden gikk ut på at man i løpet av tjue dager sommeren 1986, klarte å kjøre tre standard 9000 16v turbo med 175 hk, over 100000 km i en gjennomsnittsfart på over 200 km/t sammenhengende. Den beste bilen hadde en gjennomsnittsfart på 213,2 km/t inklusive stopp. Det eneste man stoppet for var å bytte sjåfør og å fylle bensin/foreta oljeskift. Saab sluttet å produsere denne modellen i 1998.
SAAB 9-5 (1997) Levert både som kombi og sedan, gjør stor suksess som Biopowerutgave i Sverige.
SAAB 9-3 (1998) I bunn og grunn en Saab 900, men i forbindelse av ansiktsløftning og modifiseringer byttet den navn til 9-3. Ny modell, 9-3 Sport Sedan (2003) basert på GM Epsilon-plattformen.
SAAB 9-2X (2004) Liten, sporty bil ment for det amerikanske marked. Basert på Subaru Impreza.
SAAB 9-3 Sport-Combi (2005) Stasjonsvognutgave av 9-3.
SAAB 9-4X (2008) Ny crossover av SAAB som blir vist på Detroit Auto Show. Saab 9-4X skal ha det nyutviklede XWD(Cross Wheel Drive), som for første gang skal debutere i 9-3 modellene.
SAAB 9-7X (2005)En SUV ment for det amerikanske marked basert på Chevrolet Trailblazer.
== Konseptbiler ==
SAAB EV-1 (1985)
SAAB 9X (2001)
SAAB 9-3X (2002)
SAAB 9-3 Sport-Combi Concept (2003)
SAAB 9-7X (2006)
SAAB AERO X (2006)
== Produksjonsanlegg ==
Trollhättan, Sverige:
SAAB 9-3
SAAB 9-5Graz, Østerrike:
SAAB 9-3 CabrioletMexico:
SAAB 9-4x
Saab har tidligere hatt produksjon på Valmetfabrikkene i Nystad, Finland (som også produserer Porsche Boxster og Porsche Cayman)..
== Se også ==
Saab-Scania
Scania
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Saab Automobile – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Saab er et svensk bilmerke som opprinnelig ble produsert av selskapet Svenska Aeroplan AB fra 1947. Navnet SAAB er et akronym på basis av dette selskapsnavnet. | 9,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_bilmerkers_produksjonsland | 2023-02-04 | Liste over bilmerkers produksjonsland | ['Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Lister over teknikk'] | Liste over bilmerkers produksjonsland inneholder en oversikt over ulike historiske og nåværende bilmerkers historiske opprinnelsesland, uavhengig av lisensproduksjon utenfor dette opprinnelseslandet. I realiteten produseres mange bilmerker på lisens eller egeneide fabrikker utenfor det opprinnelige utspringslandet - ofte for å spare fraktkostnader. Eksempelvis produseres Toyotamodeller for det europeiske bilmarkedet i Storbritannia, Frankrike, Portugal, Russland, Tsjekkia og Tyrkia, enkelte modeller av Volkswagen produseres ved Škoda-fabrikken i Tsjekkia, Mini produseres av BMW i Østerrike, Fiat i Serbia, og så videre. Det er også en gjennomgående trend at europeiske og japanske biler for USA-markedet produseres i Nord-Amerika.Listen er ikke komplett.
| Liste over bilmerkers produksjonsland inneholder en oversikt over ulike historiske og nåværende bilmerkers historiske opprinnelsesland, uavhengig av lisensproduksjon utenfor dette opprinnelseslandet. I realiteten produseres mange bilmerker på lisens eller egeneide fabrikker utenfor det opprinnelige utspringslandet - ofte for å spare fraktkostnader. Eksempelvis produseres Toyotamodeller for det europeiske bilmarkedet i Storbritannia, Frankrike, Portugal, Russland, Tsjekkia og Tyrkia, enkelte modeller av Volkswagen produseres ved Škoda-fabrikken i Tsjekkia, Mini produseres av BMW i Østerrike, Fiat i Serbia, og så videre. Det er også en gjennomgående trend at europeiske og japanske biler for USA-markedet produseres i Nord-Amerika.Listen er ikke komplett.
== Australia ==
Holden
== Belgia ==
Minerva
== Danmark ==
Zenvo
== Frankrike ==
Aixam
Alpine
Berliet
Bugatti
Citroën
DS
Facel Vega
Gardner-Serpollet
Matra
Panhard
Peugeot
Simca
Renault
Unic
Venturi
Le Zèbre
== India ==
Hindustan
Mahindra
Tata
== Italia ==
Alfa Romeo
Auto-Bianchi
Bremach
De Tomaso
Ferrari
Fiat
Lamborghini
Lancia
Maserati
Pagani
SCAM
== Japan ==
Acura
Daihatsu
Datsun
Honda
Infiniti
Kawasaki
Lexus
Mitsubishi
Mazda
Nissan
Scion
Subaru
Suzuki
Toyota
== Kina ==
Brilliance
BYD
Chery
Dongefeng
Geely
Lifan
Nanjing
Roewe
== Malaysia ==
Perodua
Proton
== Nederland ==
DAF
Spyker
== Norge ==
Bjering
Buddy
Fossum
Geijer
Kewet
Mobile
Norsk Automobil og Vognfabrik A/S
Norsk Bilproduksjon AS
Paxster
Pivco
Stabil
Staværn
Strømmen
TFK
Th!nk
TrollSe også: Bilmerker produsert i Norge
== Polen ==
FSO
FSO Warszawa
Polski-Fiat
== Romania ==
Dacia
== Russland ==
Kamaz
Lada
Moskvitch
Pobeda
VAZ
Volga
== Spania ==
Santana
SEAT
== Storbritannia ==
Aston Martin
Austin
Bentley
Commer
Daimler Motor Company
Hillman
Humber
Jaguar
Jensen
Land Rover
Leyland
Lotus
McLaren
MG
Morgan
Morris
Rolls-Royce
Rover
Singer
Sunbeam
Triumph
Vauxhall
Wolseley
== Sveits ==
Monteverdi
== Sverige ==
Koenigsegg
NEVS
Polestar
Saab
Scania
Volvo (personbiler)
Volvo (lastebiler, busser, anleggsmaskiner, båtmotorer)
== Sør-Korea ==
Daewoo
Hyundai
Kia
SsangYong
== Tsjekkia ==
Jawa
Škoda
Tatra
== Tyskland ==
Audi
BMW
Loremo
Maybach
Mercedes-Benz
Opel
Porsche
Smart
Trabant
Volkswagen
Wartburg
== USA ==
Buick
Cadillac
Chevrolet
Chrysler
Dodge
Ford
Jeep
Plymouth
Pontiac
Tesla
== Se også ==
Liste over bilmerker
Bilmerker produsert i Norge
== Referanser == | Liste over bilmerkers produksjonsland inneholder en oversikt over ulike historiske og nåværende bilmerkers historiske opprinnelsesland, uavhengig av lisensproduksjon utenfor dette opprinnelseslandet. I realiteten produseres mange bilmerker på lisens eller egeneide fabrikker utenfor det opprinnelige utspringslandet - ofte for å spare fraktkostnader. | 9,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Region | 2023-02-04 | Region | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Geografiske inndelinger', 'Kategori:Regioner', 'Kategori:Undernasjonale områder'] | En region (av latin regio, himmelretning, strøk) brukes oftest om et distrikt, et større avgrenset område, som er større enn lokalsamfunnet (kommunen eller byen) og mindre enn nasjonen. En slik region vil som regel være flere kommuner, men kan også være en landsdel. Mange land bruker begrepet region på en administrativ underinndeling av landet – større enn kommunen, mindre enn nasjonen – som alternativ til for eksempel provins, fylke eller amt.
Regionbegrepet kan brukes om administrative enheter, men det brukes også om geografiske områder som fungerer sammen økonomisk og sosialt, uten at det nødvendigvis er administrative bånd som knytter dem sammen. Slike regioner kalles ofte funksjonelle eller økonomiske regioner. Funksjonelle regioner kan falle sammen med de administrative regionene, og det er ofte et politisk ønske om at de skal gjøre det. Men funksjonelle regioner kan like ofte deles av kommunegrenser og landegrenser.
Et felles arbeidsmarked brukes ofte som kriterium for inndeling i funksjonelle regioner. Byenes pendlingsomland definerer byregioner, et annet begrep som ofte brukes i denne sammenheng. Stor-Osloregionen er en typisk funksjonell region av denne type.
De funksjonelle regioner er dynamiske av natur; det betyr at de stadig er i endring. Utviklingen av kommunikasjoner har endret og utvidet de funksjonelle regionene geografisk, noe som igjen har ført til behov for å justere de administrative regionene i takt med dette. Sammenslåing av administrative regioner på ulike nivåer er resultatet av dette. Kommunesammenslåinger og den pågående debatt om nye regioner i Norge må sees i et slikt aspekt. I global sammenheng er EU en administrativ region som har oppstått nettopp fordi de enkelte nasjoner på 1900-tallet ble for små til å kunne fungere som økonomiske regioner.
| En region (av latin regio, himmelretning, strøk) brukes oftest om et distrikt, et større avgrenset område, som er større enn lokalsamfunnet (kommunen eller byen) og mindre enn nasjonen. En slik region vil som regel være flere kommuner, men kan også være en landsdel. Mange land bruker begrepet region på en administrativ underinndeling av landet – større enn kommunen, mindre enn nasjonen – som alternativ til for eksempel provins, fylke eller amt.
Regionbegrepet kan brukes om administrative enheter, men det brukes også om geografiske områder som fungerer sammen økonomisk og sosialt, uten at det nødvendigvis er administrative bånd som knytter dem sammen. Slike regioner kalles ofte funksjonelle eller økonomiske regioner. Funksjonelle regioner kan falle sammen med de administrative regionene, og det er ofte et politisk ønske om at de skal gjøre det. Men funksjonelle regioner kan like ofte deles av kommunegrenser og landegrenser.
Et felles arbeidsmarked brukes ofte som kriterium for inndeling i funksjonelle regioner. Byenes pendlingsomland definerer byregioner, et annet begrep som ofte brukes i denne sammenheng. Stor-Osloregionen er en typisk funksjonell region av denne type.
De funksjonelle regioner er dynamiske av natur; det betyr at de stadig er i endring. Utviklingen av kommunikasjoner har endret og utvidet de funksjonelle regionene geografisk, noe som igjen har ført til behov for å justere de administrative regionene i takt med dette. Sammenslåing av administrative regioner på ulike nivåer er resultatet av dette. Kommunesammenslåinger og den pågående debatt om nye regioner i Norge må sees i et slikt aspekt. I global sammenheng er EU en administrativ region som har oppstått nettopp fordi de enkelte nasjoner på 1900-tallet ble for små til å kunne fungere som økonomiske regioner.
== EU-regioner ==
I en EU-sammenheng blir de enkelte nasjoner administrative regioner. Mens de funksjonelle regionene ofte krysser landegrensene. Et eksempel er Øresund-regionen.
EU har en standard for regional inndeling som heter NUTS (Nomenclature des Unites Territoriales Statistiques).
NUTS 0 – Nasjonsnivå.
NUTS 1 – Makroregionsnivå. F.eks. er Norge en region.
NUTS 2 – Landsdelsnivå. F.eks. Østlandet, Sørlandet, Vestlandet.
NUTS 3 – Fylkesnivå. F.eks. Akershus, Hedmark osv.
NUTS 4 / LAU 1 – Økonomiske regioner. F.eks. arbeidsmarked, varehandel. Norge er inndelt i 90 NUTS 4-regioner. Grensene for NUTS 4-regionene skal ikke bryte fylkesgrensene og passer dermed ikke med hensyn til dagens bo- og arbeidsmarked.
== Regioner i Norge ==
I Norge valgte man for nærmere hundre år siden fylke som begrep på denne type administrative region på nivå mellom stat og kommune, den gang som erstatning for det tidligere amt, et begrep vi arvet fra unionen med Danmark. Når Norge nå i 2017 vurderer å avskaffe fylkene og erstatte dem med et mindre antall regioner, sannsynligvis 10, velges begrepet fra den allmeneuropeiske språklige kulturarv.
I den pågående politiske diskusjonen legges det vekt på at regionenes størrelse må være i forhold til hvilke ansvarsområde regionfunksjonen skal ha. Det diskuteres antall mellom 5 og opp mot å beholde fylkesgrensene som de er i dag, eventuelt justere antall fylker noe ned. Andre ønsker ikke å ha regioner i det hele tatt; de ønsker kun to administrative nivåer, kommuner og stat, og kommunenes størrelse kan da økes.
Samfunnsgeografene deler landet i arbeidsmarkedsregioner som også kan kalles byregioner eller funksjonelle regioner. Noen av disse funksjonelle regionene overlapper hverandre geografisk. Stor-Osloregionen f.eks. har arbeidstakere som bor såpass langt unna som Hamar (125km), Kongsvinger (93km), Tønsberg (102km) og Fredrikstad (93km). Avstand sentrum-sentrum i parentes.
Kommunaldepartementet har også delt inn landet i 159 bo- og arbeidsmarkedsregioner. Disse benyttes i økonomiske analyser der det er behov for
funksjonelle regioner på et nivå mellom kommuner og fylker.De administrative og de funksjonelle regionene faller ikke overens. Os kommune tilhører den administrative regionen Innlandet fylke, men hører funksjonelt til Røros-regionen i Trøndelag.Staten har i noen sammenhenger delt landet i regioner. Det gjelder drift av veivesen og helseforetak. Helsevesenet i Norge driftes av regionale helseforetak.
Bispedømmene er kirkelige administrative regioner, på nivå mellom kirkesogn og stat.
== Se også ==
Regioner i Norge
Distrikter i Norge
Vannregion
== Referanser == | En region (av latin regio, himmelretning, strøk) brukes oftest om et distrikt, et større avgrenset område, som er større enn lokalsamfunnet (kommunen eller byen) og mindre enn nasjonen. En slik region vil som regel være flere kommuner, men kan også være en landsdel. | 9,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frukt | 2023-02-04 | Frukt | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formering', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Plantemorfologi'] | Frukt i dagligtale sikter vanligvis til en saft- og kjøttrik plantedel som kan spises. En frukt i botanisk sammenheng er et omdannet fruktemne hos dekkfrøete planter.
| Frukt i dagligtale sikter vanligvis til en saft- og kjøttrik plantedel som kan spises. En frukt i botanisk sammenheng er et omdannet fruktemne hos dekkfrøete planter.
== Terminologi ==
Innen biologi (botanikk) har frukt klar definsjon: Det er blomsterplantenes organ for spredning av frø. Dette organet er laget fra fruktemnet. Inne i fruktemnet finnes det en fruktknute med ett eller flere frøemner (ovuler) som befruktes etter pollinering. Befruktede frøemner utvikles til små "plantefostre" med opplagsnæring og tette skall, et frø. Fruktknuteveggen utvikles samtidig til et spredningsorgan, og dermed oppstår en frukt. Spredningen av frø kan foregå ved at frøene sendes ut enkeltvis, hele frukta spres, eller ved at frukten vokser sammen med andre plantedeler og spres ved hjelp av dem. En slik spredningsenhet kalles en diaspore uavhengig av hvilket organ det er som blir spredt sammen med frøet.
Noen frukter vil falle inn under to ulike definisjoner. For eksempel har planten jordbær hjelpefrukter (som er det røde gode) hvor det sitter nøtter (som er de som sitter utenpå og som setter seg fast i tennene). Et annet eksempel er bringebær som er en samfrukt som består av sammenvokste steinfrukter.
I dagligtale har begrepet mange ulike betydninger som avhenger av kontekst. I matmessig sammenheng, f.eks., betyr frukt vanligvis de frøholdige delene som er søte og spiselige i frisk (rå, ubehandla) tilstand og som finnes hos noen planter. Eksempler er epler, appelsiner, jordbær, druer og bananer. Også lignende strukturer hos andre planter kalles frukt i denne konteksten selv om de ikke er spiselige rett-fra-planta, eks.: oliven, sitron. Plantestrukturer med frø som ikke passer i disse, uformelle, definisjonene kalles normalt grønnsaker (eks. bønner, nøtter, agurk, tomat).
Fruktkjøtt (eller pulpa) er kjernen eller vevet i frukt og bær. Ordet er som regel brukt om den spiselige delen.
== Ulike frukttyper ==
Belgkapsel er en tørr frukt dannet fra ett fruktblad og som åpner seg for å spre frøene.
Kapsel er en tørr frukt dannet fra to eller flere fruktblad og som åpner seg for å spre frøene.
Nøtt er en tørr frukt som ikke åpner seg for å spre frøet.
Bær er en frukt med (som oftest) mange ubeskyttede frø spredt i fruktkjøttet.
Steinfrukt er en frukt med (oftest) et beskyttet frø midt i fruktkjøttet.
Hjelpefrukter («Falske frukter») er spredningsenheter (diasporer) som inneholder andre typer vev enn bare fruktvev. Selve frukten kan sitte inne i eller utenpå dette vevet.
Skulpe er en tørr frukt som åpner seg med to langsgående sprekker for å spre frø. Frøene sitter på en indre skillevegg og selve frukten er dannet fra et fruktemne fra to fruktblader.
Belg er en frukt som åpner seg med to langsgående sprekker for å spre frø. Frøene sitter på fruktveggen og selve frukten er dannet fra et fruktemne fra ett fruktblad.
== Forskjellige frukter ==
Ananas Appelsin Aprikos
Bananer Barlind Bitterappelsin Bjørnebær Blodappelsin Blokkebær Blåbær Bringebær Brødfrukt
Cherimoya
Drue Dvergmispel
einerbær Eple
Fersken Fiken
Granateple Grapefrukt Guava
Jordbær
Kaktusfiken Kirsebær Kiwi Klementin Kumquat
Lime Litchi
Mango Melon Moreller Multe
Nektarin Nype
Papaya Pasjonsfrukt Plomme Pomelo Pære
Rips Rogn
Sitron Solbær Stikkelsbær Stjernefrukt Svartsurbær
Tranebær Tyttebær Tomat
Vannmelon
== Referanser == | Frukt i dagligtale sikter vanligvis til en saft- og kjøttrik plantedel som kan spises. En frukt i botanisk sammenheng er et omdannet fruktemne hos dekkfrøete planter. | 9,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elfriede_Jelinek | 2023-02-04 | Elfriede Jelinek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Franz Kafka-prisen', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Georg Büchners pris', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Bezirk Bruck-Mürzzuschlag', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Østerrikske dramatikere', 'Kategori:Østerrikske forfattere'] | Elfriede Jelinek (født 20. oktober 1946 i Mürzzuschlag i Steiermark) er en østerriksk forfatter delvis av jødisk-tsjekkisk opprinnelse, som bor i München og Wien. I 2004 fikk hun Nobelprisen i litteratur for den «musikalske strøm av stemmer og motstemmer i romaner og skuespill som med ekstraordinær språklig nidkjærhet avslører absurditetene i samfunnets klisjeer og deres undertvingende makt».
| Elfriede Jelinek (født 20. oktober 1946 i Mürzzuschlag i Steiermark) er en østerriksk forfatter delvis av jødisk-tsjekkisk opprinnelse, som bor i München og Wien. I 2004 fikk hun Nobelprisen i litteratur for den «musikalske strøm av stemmer og motstemmer i romaner og skuespill som med ekstraordinær språklig nidkjærhet avslører absurditetene i samfunnets klisjeer og deres undertvingende makt».
== Bibliografi ==
=== Romaner ===
bukolit. hörroman (Wien 1979)
wir sind lockvögel baby! (Reinbek 1970)
Michael. Ein Jugendbuch für die Infantilgesellschaft (Reinbek 1972)
Die Liebhaberinnen (Reinbek 1975). – På norsk som Elskerinnene, oversatt fra tysk og med etterord av Elisabeth Beanca Halvorsen (Gyldendal, 2006)
Die Ausgesperrten (Reinbek 1980)
Die Klavierspielerin (Reinbek 1983). – På norsk som Pianolærerinnen, oversatt fra tysk av Elisabeth Beanca Halvorsen og Mons Andreas Finne Vedøy (Gyldendal, 2005)
Oh Wildnis, oh Schutz vor ihr (Reinbek 1985)
Lust; (Reinbek 1989). – På norsk som Lyst, oversatt fra tysk av Mons Andreas Finne Vedøy (Gyldendal, 2007)
Die Kinder der Toten (Reinbek 1997)
Gier (Reinbek 2000)
=== Drama ===
Was geschah, nachdem Nora ihren Mann verlassen hatte (1977). – På norsk som Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann?, oversatt fra tysk av Alf B. Glad (Solum, 2006)
Clara S.; 1981
Burgtheater; 1983
Krankheit oder Moderne Frauen; 1984
Präsident Abendwind; 1987
Wolken.Heim; 1988
Totenauberg; 1991
Raststätte; 1994
Stecken, Stab und Stangl; 1996
Ein Sportstück; 1998
er nicht als er; 1998
In den Alpen; 2002
Das Werk; 2003
Prinzessinnendramen (Der Tod und das Mädchen I-V). – På norsk som Prinsessedrama: døden og piken, oversatt av Matilde Holdhus og Torgeir Skorgen. (Trøndelag teater, 2012)
Bambiland; 2003
Ulrike Maria Stuart. 2006. – På norsk som Ulrike Maria Stuart: dronningdrama, oversettelse/gjendiktning ved Elisabeth Beanca Halvorsen; bearbeidet av Melanie Mederlind. (Nationaltheatret, 2007)
Die Kontrakte des Kaufmanns. Eine Wirtschaftskomödie. 2009. – På norsk som Kjøpmannens kontrakter, oversatt av Mons Andreas Finne Vedøy. (Rogaland teater, 2011)
=== Oversettelser ===
Die Enden der Parabel Roman av Thomas Pynchon; 1976
Herrenjagd Drama av Georges Feydeau; 1983
Floh im Ohr Drama av Georges Feydeau; 1986
Der Gockel Drama av Georges Feydeau; 1986
Die Affaire Rue de Lourcine Drama av Eugène Labiche; 1988
Die Dame vom Maxim Drama av Georges Feydeau; 1990
Der Jude von Malta Drama av Christopher Marlowe; 2001
Ernst sein ist alles Drama av Oscar Wilde; 2004
Lyrikk og noveller av (latin-)amerikanischer forfattere
== Priser og utmerkelser ==
Stig Dagermanprisen 2004
Nobelprisen i litteratur 2004
Georg Büchners pris 1998
Heinrich Böll-prisen 1987
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pia Janke & StudentInnen: Werkverzeichnis Elfriede Jelinek. Wien: Edition Praesens 2004. ISBN 3-7069-0212-5
Gürtler, Christa (red): Gegen den schönen Schein: Texte zu Elfriede Jelinek. Verlag Neue Kritik 1990. ISBN 3-8015-0235-X
Janz, Marlies: Elfriede Jelinek. Metzler-Verlag 1995. ISBN 3-476-10286-6
Bartens, Daniela (Hrsg.): Elfriede Jelinek: die internationale Rezeption. Literaturverlag Droschl 1997. ISBN 3-85420-452-3
Müller, Sabine und Cathrine Theodorsen (Hrsg.): Elfriede Jelinek – Tradition, Politik und Zitat. Praesens Verlag 2008. ISBN 978-3-7069-0410-0
Halvorsen, Elisabeth Beanca: Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap. Gyldendal 2010. ISBN/EAN: 9788205399945
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Elfriede Jelinek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elfriede Jelinek på Internet Movie Database
(sv) Elfriede Jelinek i Svensk Filmdatabas
(da) Elfriede Jelinek på Scope
(fr) Elfriede Jelinek på Allociné
(en) Elfriede Jelinek på AllMovie
(en) Elfriede Jelinek hos The Movie Database
(en) Elfriede Jelinek på Discogs
(en) Elfriede Jelinek på MusicBrainz
(de) Verk av og om Elfriede Jelinek i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Elfriede Jelinek på Internet Movie Database
(sv) Elfriede Jelinek i Svensk Filmdatabas
(da) Elfriede Jelinek på Scope
(fr) Elfriede Jelinek på Allociné
(en) Elfriede Jelinek på AllMovie
(en) Elfriede Jelinek hos The Movie Database
(de) Elfriede Jelinek i Perlentaucher
(de) Forlaget Rowolt
(no) Aftenposten.no | Mürzzuschlag, Steiermark, Østerrike | 9,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_grunnstoffer | 2023-02-04 | Liste over grunnstoffer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Kjemilister', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Dette er en liste over kjemiske grunnstoffer sortert etter atomnummer og fargekodet etter kjemisk serie i periodesystemet. Med relativt få unntak er listen også sortert etter atommasse. (Unntakene er: 18 Ar, 28 Ni, 32 Ge, 52 Te, 72 Hf, 91 Pa, 93 Np, 104 Rf.)
| Dette er en liste over kjemiske grunnstoffer sortert etter atomnummer og fargekodet etter kjemisk serie i periodesystemet. Med relativt få unntak er listen også sortert etter atommasse. (Unntakene er: 18 Ar, 28 Ni, 32 Ge, 52 Te, 72 Hf, 91 Pa, 93 Np, 104 Rf.)
== Merknader ==
Navn og kjemisk symbol er ikke endelig fastsatt for alle de tyngste grunnstoffene. Dette er en pågående prosess, og enkelte navn og symboler kan endres. En oppdatert navneliste kan man finne hos IUPAC.
Atommassene for stabile grunnstoffer er oppgitt som snittet av de isotopene som forekommer på jorda. Massetallene for radioaktive grunnstoffer, f.eks. [227] for actinium, er oppgitt for den vanligste (eller eneste) kjente isotopen. På bakgrunn av nye data kan også atommasser og massetall endres.
== Se også ==
Atom
Grunnstoff
Periodesystemet
Isotoptabell
== Eksterne lenker ==
IUPAC – periodic table | __NOTOC__ | 9,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Birkeland | 2023-02-04 | Kristian Birkeland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 15. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fysikere', 'Kategori:Norske oppfinnere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Æresdoktorer'] | Olaf Kristian Bernhard Birkeland (født 13. desember 1867 i Christiania (dagens Oslo), død 15. juni 1917 i Tokyo i Japan) var en norsk professor i fysikk ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Oslo. Han gjorde banebrytende arbeid innenfor forståelsen av fenomener i verdensrommet, både rundt nordlys (latin: aurora borealis), og andre forhold.
I årene 1897–1903 ledet han tre ekspedisjoner til Finnmark, Island, Svalbard og Novaja Semlja for å studere nordlys og jordmagnetisme, og en mulig innvirkning på været. Birkelands nordlysforskning var forut for sin tid, og ikke før moderne satellitter og romsonder kunne brukes til målinger, ble hans teorier bekreftet. Magnetosfærens eksistens rundt jorden er også en av Birkelands tidlige teorier. Birkeland beskrev solstormer, og at en stor del av universet er usynlig interstellar masse, teorier som også er bekreftet i nyere tid. I dag betraktes Birkeland som den første romforsker, men i hans samtid ble hans teorier tilbakevist av mange ledende vitenskapsmenn.
Birkeland var sentral for utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen for fremstilling av salpeter til bruk som kunstgjødsel, et arbeid finansiert av ingeniøren og finansmannen Sam Eyde (1866–1940). Denne industriutviklingen dannet grunnlaget for Norsk Hydro. I tillegg hadde han patenter på en rekke forskjellige tekniske innretninger, som en strømbryter, komponenter for radiosending, fettherding, høreapparat, lysbueovn og avfallsbehandling. Birkelands motivasjon for anvendt forskning var industribygging og økonomisk utvikling, så vel som finansiering av grunnforskningen.
Han ble nominert fire ganger til Nobelprisen i kjemi og fire ganger til nobelprisen i fysikk, uten å få noen av dem. Birkeland bodde de siste årene av sitt liv i Egypt. I sine siste år var han mentalt ustabil; han var utslitt etter mange år med mye arbeid, lite søvn, motgang og alkoholmisbruk. Han døde i Tokyo i 1917, sannsynligvis etter en overdose med Veronal, et medikament brukt mot søvnløshet. Det er flere merkelige omstendigheter rundt hans død, og det er usikkert om han døde for egen hånd.
Birkeland var en stor inspirator, og mange av hans unge assistenter ble senere fysikkprofessorer. Flere av dem arbeidet innenfor astrofysikk, slik at disse akademiske miljøene utviklet seg videre etter hans død. I 2004 opprettet Universitetet i Oslo, inspirert av Kristian Birkelands arbeid, Birkeland Innovasjon, som skal hjelpe forskere med å patentere forskningsresultater.
| Olaf Kristian Bernhard Birkeland (født 13. desember 1867 i Christiania (dagens Oslo), død 15. juni 1917 i Tokyo i Japan) var en norsk professor i fysikk ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Oslo. Han gjorde banebrytende arbeid innenfor forståelsen av fenomener i verdensrommet, både rundt nordlys (latin: aurora borealis), og andre forhold.
I årene 1897–1903 ledet han tre ekspedisjoner til Finnmark, Island, Svalbard og Novaja Semlja for å studere nordlys og jordmagnetisme, og en mulig innvirkning på været. Birkelands nordlysforskning var forut for sin tid, og ikke før moderne satellitter og romsonder kunne brukes til målinger, ble hans teorier bekreftet. Magnetosfærens eksistens rundt jorden er også en av Birkelands tidlige teorier. Birkeland beskrev solstormer, og at en stor del av universet er usynlig interstellar masse, teorier som også er bekreftet i nyere tid. I dag betraktes Birkeland som den første romforsker, men i hans samtid ble hans teorier tilbakevist av mange ledende vitenskapsmenn.
Birkeland var sentral for utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen for fremstilling av salpeter til bruk som kunstgjødsel, et arbeid finansiert av ingeniøren og finansmannen Sam Eyde (1866–1940). Denne industriutviklingen dannet grunnlaget for Norsk Hydro. I tillegg hadde han patenter på en rekke forskjellige tekniske innretninger, som en strømbryter, komponenter for radiosending, fettherding, høreapparat, lysbueovn og avfallsbehandling. Birkelands motivasjon for anvendt forskning var industribygging og økonomisk utvikling, så vel som finansiering av grunnforskningen.
Han ble nominert fire ganger til Nobelprisen i kjemi og fire ganger til nobelprisen i fysikk, uten å få noen av dem. Birkeland bodde de siste årene av sitt liv i Egypt. I sine siste år var han mentalt ustabil; han var utslitt etter mange år med mye arbeid, lite søvn, motgang og alkoholmisbruk. Han døde i Tokyo i 1917, sannsynligvis etter en overdose med Veronal, et medikament brukt mot søvnløshet. Det er flere merkelige omstendigheter rundt hans død, og det er usikkert om han døde for egen hånd.
Birkeland var en stor inspirator, og mange av hans unge assistenter ble senere fysikkprofessorer. Flere av dem arbeidet innenfor astrofysikk, slik at disse akademiske miljøene utviklet seg videre etter hans død. I 2004 opprettet Universitetet i Oslo, inspirert av Kristian Birkelands arbeid, Birkeland Innovasjon, som skal hjelpe forskere med å patentere forskningsresultater.
== Tidlige år og utdanning ==
=== Familiebakgrunn og skolegang ===
Olaf Kristian Bernhard Birkeland ble født i Christiania som sønn av Reinert Tønnesen Birkeland (1838–99) og Inger Susanne Ege (1841–1913). Hans foreldre skrev fornavnet «Christian», men i voksen alder skrev han alltid «Kristian», og i publikasjoner «Kr. Birkeland» Farens slekt kom fra gården Birkeland i dagens Flekkefjord kommune, Agder . Birkelands far hadde solgt gården og flyttet til Christiania, og for pengene hadde han startet et firma for eksport og import, drev skipsfart, og etablerte en butikk. Firmaet gikk godt de første 20 årene, helt til myndighetene innførte handelssanksjoner.Birkeland hadde en to år eldre bror som het Tønnes Gunnar Birkeland (1865–1951). De vokste opp i en bygård i krysset mellom Langes gate og Nordal Bruns gate. Tønnes var atletisk og interessert i alle typer aktiviteter og sport gjennom hele livet. Kristian derimot var liten av vekst, ofte syk og måtte ha briller i ung alder. Han var en bygutt med lite kontakt med slektningene ute på landet. Kristian var interessert i kunnskap og spesielt matematikk, fysikk og kjemi. Foreldrene stimulerte interessene hans og kjøpte bøker. Lommepengene brukte han på verktøy og materialer, for å drive med eksperimenter. Blant annet ble han tidlig interessert i magnetisme, og kjøpte derfor magneter. Allerede som barn hadde han vitenskapelig intuisjon og sa at magnetisme kunne være noe han ville studere senere i livet.Da faren Reinerts forretninger begynte å gå dårlig, ble faren svært deprimert, og etter dette hadde han liten kontakt med Kristian og resten av familien. Reinert Birkeland døde i 1899 i en alder av 61 år. De siste ti årene av Reinerts liv var det Kristians mor, Inger, som måtte skaffe familien inntekter ved å drive mannens forretning videre.Et annet kjent familiemedlem var Kristians fetter, Richard Birkeland (1879–1928), som ble utnevnt til professor i matematikk. Senere i livet fikk Kristian hjelp av Richard til å beregne Saturns ringer.Både Kristian og Richard ble elever ved Aars og Voss Latin- og Realskole. Dette var en av få skoler i Norge hvor ungdommene kunne lese realfag, og lære moderne språk istedenfor latin. Ved Aars og Voss skole hadde han matematikeren Elling Holst (1849–1915) som lærer. Som gymnasiast fikk han publisert to artikler i Tidsskrift for Matematik, som ble utgitt i Danmark. Allerede som 18-åring sendte han noen små artikler til Videnskabsselskabet i Kristiania; en av dem bar tittelen «Om en antall-geometrisk metode». Denne fikk Birkeland utgitt i 1914 sammen med matematikeren Thoralf Skolem (1887–1963), som første del av et større verk med tittel Une méthode énumérative de la géométrie.Birkeland gjorde skolegangen raskt unna, og ble ferdig ved Aars og Voss skole i 1885, ett år tidligere enn broren. Han fikk toppkarakter i alle realfagene.Siden Birkeland ikke på noe stadium i livet skrev dagbok, har hans biografer holdt seg til brev, andres dagboknotater og intervjuer med hans assistenter. Det en kjenner til fra hans barndom og skolegang, studier, ekteskap og privatliv er informasjon satt sammen av disse kildene.
=== Universitetsstudier ===
Den 2. september 1885, i en alder av 18 år, ble han immatrikulert ved Det Kongelige Fredriks Universitet. Etter de obligatoriske kursene i latin, gresk og filosofi, studerte han kjemi med kjemiprofessoren Peter Waage (1833–1900) som foreleser. Waage trodde først at Birkeland var en doven student, siden han så raskt gjorde ferdig arbeidet sitt, men fant senere ut at han var usedvanlig effektiv. Waage kontaktet foreldrene hans for å få dem til å påvirke sønnen til å studere kjemi.Birkeland fortsatte imidlertid med matematikkstudier påfølgende år, med sin gamle lærer Holst som foreleser. Holst var da blitt utnevnt til professor, og han ansatte Birkeland som assistent. For å finansiere studiene og understøtte familien, tok Birkeland også ekstraarbeid som ekstralærer ved flere skoler og som privatlærer. Birkeland fikk den beste karakteren (preseterist) på sin reallærereksamen i 1890, som den eneste i sitt kull. Han fikk et anbefalingsbrev fra Holst, der hans uvanlige begavelse innenfor matematikk ble fremhevet. Holst trodde at Birkeland kunne bli en ny Niels Henrik Abel (1802–1829).Da han begynte som student ved Det Kongelige Fredriks Universitet, hadde han professor Oskar Emil Schiøtz (1846–1824) som foreleser i fysikk. Birkeland hadde under studiene mest kontakt med matematikeren Carl Anton Bjerknes (1825–1903). Han ble også påvirket av astronomen Hans Geelmuyden (1844–1920) og meteorologen Henrik Mohn (1835–1916).Birkeland fattet stor interesse for den britiske fysikeren James Clerk Maxwells (1831–1879) teorier om elektromagnetiske bølger og de såkalte Maxwells ligninger. Han interesserte seg også for laboratorieforsøkene som den tyske fysikeren Heinrich Rudolf Hertz (1857–1894) hadde beskrevet. Selv om fysikkundervisningen ved universitetet manglet elektromagnetisme i pensumet, valgte han å studere fysikk fremfor matematikk. Dette fordi han regnet det som lettere å studere matematikk på egen hånd.Birkeland hadde i forbindelse med eksperimenter med elektromagnetisk stråling sett en type stråler som gjorde at han kunne se sine egne knokler i hånden. Dette var noen måneder før Wilhelm Röntgen (1845–1923) annonserte at han hadde oppdaget denne typen stråler i 1885. Kort tid etter at Röntgen hadde publisert sin oppdagelse, bygget Birkeland et røntgenapparat som han demonstrerte som den første i Norge.Fra sommeren 1890 til slutten av 1892 var han lærer ved sin gamle skole Aars og Voss. Ved siden av var han assistent for professorene Holst og Schiøtz, i tillegg til at han gjorde eksperimenter med radiobølger.
=== Giftermål med Ida Charlotte Hammer ===
Birkeland giftet seg med lærerinne Ida Augusta Charlotte Hammer i mai 1905. Han hadde blitt kjent med henne under private middager og selskaper. Bryllupet vakte oppsikt fordi hennes religiøse familie ikke hadde møtt hennes tilkommende ektemann, han var yngre enn henne, hadde oppfunnet en kanon – og var i tillegg ateist. Hennes far, som var prest, ble spurt om å forrette, noe han nektet å gjøre. Ingen fra hennes nærmeste familie kom i bryllupet. De ble gift den 15. mai 1905. Birkeland, som ikke brukte å skrive ned avtaler, hadde den samme dagen gjort en avtale om å holde et foredrag for inviterte gjester. Dette oppdaget han ikke før det var for sent å avlyse arrangementet. Dermed måtte han etter endt foredrag hurtig komme seg fra universitetet til Frogner kirke der seremonien fant sted.Det var ikke tid til noen bryllupsreise, men Birkeland tok med sin nygifte kone til Notodden, der han ledet arbeidet med å sette opp en prøvefabrikk for kunstgjødsel.Ekteskapet ble ikke lykkelig. De ble separert i 1909, men de hadde sluttet å leve sammen lenge før det. I et brev til sin advokat skriver Birkeland at det var han selv som hadde skylden for at ekteskapet gikk i oppløsning. Birkeland satte av et fond slik at hans fraskilte kone skulle få utbetalt et beløp på 5000 kroner i året så lenge hun levde og var ugift. Dette tilsvarte årslønnen for en professor på denne tiden. Hun forble ugift resten av livet og døde i 1926.
== Forskning og vitenskapelig arbeid ==
=== Starten på en akademisk karriere ===
I januar 1893 ble Birkeland ansatt ved Det Kongelige Fredriks Universitet som stipendiat. Etter kort tid ble han tildelt et stipend for å studere i utlandet. Han var interessert i å studere de teoretiske sidene ved Maxwells ligninger, samt radiobølgeutbredelse. Først dro han til Paris og fikk en forskerstilling under fysikeren og matematikeren Henri Poincaré (1854–1912). Poincaré holdt han kontakt med helt til hans død i 1912.Birkeland var begeistret for Paris, og lærte seg snart fransk. Han leide en liten leilighet hvor vertinnen tok godt vare på ham. Hun klagde på at han arbeidet for mye og sov for lite. I et brev til sin venn Vilhelm Bjerknes (1862–1951) fortalte Birkeland at «jeg har vært i seng i fire dager uten å få sove etter et forferdelig fryseanfall på grunn av for mye arbeid».Senere tilbrakte han noen måneder i Genève, hvor han arbeidet sammen med fysikerne Edouard Sarasin (1843–1917) og Lucien de la Rive (1834–1924). Spesielt arbeidet han med elektriske utladninger under dette oppholdet. Disse fysikerne hadde han senere i livet både faglig og vennskapelig kontakt med. Birkeland og Sarasin utga sammen to vitenskapelige artikler. Etter dette hadde han et kort studieopphold hos Hertz, som da var en berømt pioner innenfor radiobølgefysikk. Imidlertid døde Hertz kort tid etter at Birkeland kom til Bonn. Birkeland traff litt senere den tyske fysikeren Philipp von Lenard (1862–1947). Samarbeidet mellom dem førte til at Birkeland laget noe han kalte ferrum reductum, som bestod av små jernbiter i parafinolje. Han oppdaget at jernbitene vibrerte i fase med påtrykte radiobølger og fullstendig absorberte deres energi. Birkeland var også et halvt år i Leipzig, hvor han var sammen med den norske matematikeren Sophus Lie (1842–1899), som var professor der.I 1894 og 1895, mens Birkeland studerte i utlandet, publiserte han ni vitenskapelige artikler. To av disse artiklene om elektromagnetisme fikk stor oppmerksomhet. Hans matematikkunnskaper hjemmefra var et viktig grunnlag, særlig for å løse Maxwells ligninger. Han var spesielt opptatt av hvordan elektromagnetiske bølger brer seg i ledere og i rommet. I 1895 fikk han publisert artikkelen «Solution génerale des Equations de Maxwell pour un milieu absorbent homogéne et isotrope», om løsning av Maxwells ligninger for homogene isotropiske medier. Denne løsningen viste at han på denne tiden var en av de få fysikere som behersket disse ligningene og fant løsningen på et viktig problem. Birkeland fant også et generelt uttrykk for den såkalte Poynting vector, relatert til energioverføring.I løpet av de to og et halvt årene Birkeland var i utlandet, ble han kjent med noen av datidens mest betydningsfulle fysikere. Birkeland støttet senere i livet unge vitenskapsfolk som ville ha studieopphold i utlandet. Han mente også at det var viktig at unge kandidater arbeidet sammen med forskere i forskjellige grupper.I oktober 1898 ble han utnevnt til professor i fysikk. Han var den yngste vitenskapelig ansatte ved Det naturvitenskapelige og matematiske fakultet ved Universitetet i Kristiania.Universitetet i Kristiania var en svært konservativ institusjon på slutten av 1800-tallet. Blant annet hadde universitetet i 1880-årene støttet den svenske kongens rett til å utpeke regjering, uavhengig av hvilket politisk parti som vant valgene. Etter dette ble universitetet ansett som antidemokratisk og elitistisk, og Stortinget kuttet ned bevilgningene. Birkeland var sammen med rektoren Waldemar Brøgger (1851–1940) blant de professorer som ville reformere universitetet. Birkeland hadde etter sine tre år i utlandet forstått at undervisningen i naturvitenskap var provinsiell. Da Birkeland ble professor i fysikk, var det første gangen at universitetet hadde to professorer i dette faget samtidig. Birkelands energi og store arbeidskapasitet virket utmattende og irriterende på mange av hans kolleger. Mange av disse hadde forsonet seg med universitetets svake anseelse. Birkeland var ukomfortabel med universitetets formelle strukturer, men hadde fortrolige venner blant sine kolleger, spesielt professorene Waldemar Brøgger og Fridtjof Nansen (1861–1930).Birkeland ble i begynnelsen kalt «gutteprofessoren» på grunn av sin unge alder og barnlige utseende. Hans forelesninger var populære og godt besøkt. Mellom ti og tyve fysikkstudenter ble uteksaminert hvert år i Birkelands tid som professor, noe som på denne tiden var et høyt antall. Han ble ansett som en god foreleser, og spesielt likte studentene demonstrasjonene hans. Fra 1903 til 1913 hadde han liten tid til forelesninger, og betalte selv for vikarer.Han spiste uregelmessig, og hans venner inviterte ham på middag, slik at han skulle få nok mat. Han arbeidet ofte på flere prosjekter samtidig, noe som fikk ham til å arbeide både dag og natt i perioder. Helsen sin brydde han seg lite om. Han hadde en kreativ forestillingsevne, og et sterkt instinkt for å syntetisere store mengder informasjon for å løse vitenskapelige eller tekniske oppgaver.På mange måter fremstod han også som barnslig naiv. Han fikk økonomisk støtte fra Stortinget for sine forskningsprosjekter, noe som gjorde noen av hans akademiske kolleger misunnelige. Men for Birkeland var det vanskelig å holde på hemmeligheter, og selv de innerste tankene sine kunne han si høyt. Han publiserte også forskningsresultater før han hadde tenkt over konsekvensene. Ofte ble han spurt av journalister om kommentarer på dagsaktuell forskning og teknologi, og da kunne han aldri la være å uttale seg, selv om han da kom i sentrum for offentlige kontroverser. I det daglige var han uorganisert og fraværende, men til tross for dette hadde han mange venner og likte godt selskap med andre.
=== Forskning på katodestråler ===
I 1895 ble radioaktivitet og røntgenstråler oppdaget, noe som ga Birkeland inspirasjon til å finne ut implikasjoner av Maxwells ligninger på utladninger i små vakuumkammere. I forbindelse med dette fikk han frem lysfenomener som lignet på nordlys. Han arbeidet med dette vinteren 1895–1896, da han var tilbake i Kristiania, og kom frem til en ny teori om nordlys. Dette resulterte i fire artikler i 1896, der Birkeland for første gang foreslo at nordlys hadde sitt opphav fra katodestråler, altså ladede partikler, ut fra solflekker. Disse skyldtes prosesser inne i solen. Noen av disse ladede partiklene mente han vil komme inn i jordens magnetfelt og bli ledet mot polarområdene. Dermed skjer det utladninger når partiklene kommer inn i jordens atmosfære, noe som gir synlige lysfenomener. Imidlertid brukte han ikke ordet katodestråler før i 1908, men ut fra hvordan deres baner avbøyes i magnetiske felt, forstod han at de måtte være negativt elektrisk ladet. Med denne utgivelsen i 1896, var det første gang noen kom opp med en slik teori om nordlyset. Han kalte disse partiklene for «en fjerde tilstand for materien». Senere, i 1920-årene, ga Irving Langmuir (1881–1957) denne fjerde tilstanden navnet «plasma».Katodestråler var første gang frembrakt i laboratorier rundt 1850, i flasker der luften var pumpet ut. Birkeland anvendte også slike flasker og brukte mye tid på dette rundt 1895. På denne tiden var det fortsatt et uavklart spørsmål om katodestrålene var elektromagnetiske bølger eller partikler. Siden elektromagnetiske bølger ikke lar seg påvirke av magnetiske eller elektriske felt, ville Birkeland studere katodestråler i magnetiske felt. Han konstaterte at katodestråler ledes mot magnetiske poler. Denne oppdagelsen ble publisert i artikler på fransk, tysk og engelsk, og ble ansett som svært viktig.Mellom 1896 og 1898 publiserte Birkeland seks artikler om katodestråler som utsettes for magnetfelter. Blant annet var han den første til å finne ut at graden av avbøyning bare er avhengig av elektrodespenningen, altså spenningen mellom positiv og negativ elektrode, forutsatt konstant magnetisk felt. Birkeland var også i denne tiden opptatt av katodestråler i verdensrommet. Han søkte Stortinget om finansiering av et forsøk på å sende prøveballonger med fotografiske plater opp i atmosfæren for å finne ut hvor dypt ned i atmosfæren disse strekker seg. Dette ble ikke innvilget.Under disse eksperimentene med katodestråler i 1896 lagde han også kunstige nordlys. Disse artet seg som gassutladninger i katodestrålerør. Han fikk laget et slikt lite rør eller flaske, som han kalte «nordlyskrukke».Fra 1899 til 1910 fikk han Jørgen Dietrichson (1867–1911) som frivillig assistent. Han var pensjonert gymnasrektor og var svært dedikert til disse praktiske laboratorieundersøkelsene. Blant annet utviklet han metoder for å utvikle mer effektive metoder for å lage katodestråler.Da Birkeland drev med sine katodestråleksperimenter i 1890-årene, var det ingen som visste hva disse strålene egentlig var. Heller ikke elektrisitet kunne en forklare hva var. Birkeland konkluderte med at katodestrålene måtte være negative ladninger, men han gjorde ikke noe for å måle deres ladning. Joseph John Thomson (1856–1940) holdes for å være den som oppdaget elektronet i 1897. Det finnes imidlertid historikere som argumenterer for at Birkeland og den tyske fysikeren Emil Wiechert (1861–1926) også skulle ha blitt kreditert for denne oppdagelsen.
=== Nordlysforskningen ===
Nordlysforskningen er det som Birkeland er mest kjent for. Innenfor dette feltet gjorde han nye oppdagelser og fremsatte banebrytende teorier.
==== Kunnskap om nordlyset på Birkelands tid ====
I tidligere tider hadde den norske skipperen Johan Heitman (1664–1740) skrevet en bok der det forklares hvordan nordlyset kan brukes som værvarsel. Dette var forøvrig noe fiskere i Nord-Norge i lange tider hadde anvendt.Den britiske astronomen Edmond Halley (1656–1742) mente nordlyset skyldtes en magnetisk væske som lekket ut fra jorden ved polarområdene. Denne fulgte så jordens magnetfelt opp i atmosfæren, der den lyste opp.En fransk ekspedisjon ledet av Joseph Paul Gaimard (1796–1858) hadde foretatt målinger ved Kåfjord vinteren 1838–1839. Gruppen hadde bygget fem små hytter for å observere nordlys, måle geomagnetiske felter, samt gjøre meteorologiske og astronomiske målinger. Til tross for at de hadde gjort mange målinger, ble disse aldri analysert. De gjorde samtidig målinger av nordlyset fra to observasjonsteder som befant seg 50 kilometer fra hverandre. Ut fra dette bestemte de nordlysets høyde til 150 km. Men de hadde allikevel større tiltro til målinger foretatt av Jean-Jacques d'Ortous de Mairan (1678–1771), som hadde estimert høyden til 1000 km. Dermed publiserte ikke Gaimard sine målinger.Langt inn i den moderne tid var nordlyset sett på som et uløst mysterium for naturvitenskapen. Den første som hadde forsøkt å komme opp med en vitenskapelig teori, var den østerrikske polarforskeren Karl Weyprecht (1838–1881), som gjorde forsøk på samtidige observasjoner fra forskjellige observasjonssteder. Mellom 1882 og 1883 ble tolv stasjoner i Arktis og to i Antarktis bemannet, der forskerne både observerte nord- og sørlys samtidig med geomagnetiske målinger. Imidlertid ble målingene foretatt av forskjellige land, slik at systematiske sammenligninger mellom målingene ikke ble utført. Dermed ble det ikke utgitt noen forskningsrapport basert på disse kostbare målingene.På slutten av 1800-tallet hadde en funnet ut at nordlyset ikke var polarisert, og det kunne dermed ikke dreie seg om et reflektert lys. Dette betydde at selve lyskilden måtte være i atmosfæren. Helt på slutten av århundret var det også blitt utført statistiske analyser som viste at nordlyset vanligvis opptrådte i en sone rundt 2500 km fra magnetpolen. Tidligere hadde en antatt at det var sterkere desto nærmere polen en kom.
==== De første nordlysmålingene på Halddetoppen ====
Birkeland ledet de første nordlysobservasjonene i 1897 da han var 30 år. Disse ble utført ved Altafjorden, men forskergruppen ble ved et tilfelle utsatt for så sterk snøstorm at de knapt overlevde. Etter å ha holdt på i to uker med bare en eneste observasjon av nordlys, avsluttet Birkeland denne ekspedisjonen. Neste sommer reiste han tilbake til Finnmark for å planlegge den neste ekspedisjonen. Han valgte seg da ut Halddetoppen og Talvik vest for Kåfjord i Finnmark.
I oktober 1899 startet Birkeland innflyttingen i det enkle nordlysobservatoriet han hadde fått bygget på Halddetoppen. Opp til toppen ble det transportert bygningsmaterialer, utstyr og forsyninger med en samlet vekt på 40 tonn. De første deltakerne var studentene Bjørn Helland-Hansen (1877–1957) og Elisar Boye, fysikeren Sem Sæland (1874–1940) og telegrafingeniøren Kristoffer Knudsen. Imidlertid forfrøs Helland-Hansen fingrene sine i uvær på veg opp til Halddetoppen. Han måtte derfor amputere fingrene og ble ikke med på målingene. Boye døde etter at ekspedisjonen var over, da han ble tatt av et snøskred under transport av utstyret ned fra fjellet. Ved denne hendelsen døde også en annen mann som var med fra Kåfjord.Målingene startet den 1. november 1899, og fortsatte hele vinteren. Stedet ble valgt fordi nordlys forekommer oftere her enn andre steder i landet. Det barske klimaet gjorde stedet farlig, men Birkeland ville underbygge en teori om nordlyset som ville forkaste etablerte teorier om solsystemet og jorden. Haldetoppen hadde blitt valgt fordi den var høytliggende, nærmere 1000 meter over havet, utsikten var uhindret av vegetasjon og bygninger, og det var ikke elektrisk belysning i nærheten eller luftforurensning. Fra observatoriet kunne de se 1000 km fra horisont til horisont. For å kunne anslå nordlysets høyde var det også anlagt en annen hytte på fjellet Talvik, rundt 3,4 km unna. Med en observatør på dette stedet kunne de måle nordlyset i forhold til stjernene fra to punkter, slik at enkle geometriske beregninger kunne gi dem høyden. Det var satt opp en telefonlinje mellom de to observatoriene for å få synkrone målinger.
De hadde med seg en vindmåler for å finne ut om spesielle værforhold var knyttet til nordlyset. De bragte også med seg et elektrometer (en mer avansert utgave av et elektroskop) for å studere elektriske forhold i atmosfæren. Elektriske forhold var tidligere blitt studert i forbindelse med tordenvær, men ikke under nordlysaktivitet. Et annet instrument var et termometer, for å bekrefte eller avsanne om nordlyset er mer intenst ved kaldere vær. Dette var det på denne tiden mange folkelige oppfatninger om. Videre hadde de et barometer og et hygrometer, samt en værballong for å måle vindstyrken opptil 2000 meter over bakken. De hadde også et kamera i hvert av observatoriene som kunne ta bilder synkront. Det viktigste instrumentet var et såkalt magnetometer som kunne registrere endringer av jordens magnetfelt både i styrke og retning. Magnetometret kunne måle feltets styrke i vertikale og horisontale retninger (x-, y- og z-retning). Målingene skulle gjøres flere ganger i døgnet, men når nordlyset viste seg, ble det foretatt kontinuerlige observasjoner.En av de mange tingene de skulle undersøke, var om den finske geologen Selim Lemström (1838–1904) hadde rett i sitt utsagn om at nordlyset reiser seg opp fra spisse fjelltopper, samt at det kan gå helt ned til bakken. Ut fra dette skulle Birkeland kunne se nordlys også nedenfor observatoriet på Haldde. Målingene skulle videre prøve omstridte oppfatninger, som at nordlyset avgir en knitrende lyd, at det får håret til å reise seg, at det forårsaker hodepine og om det forekommer på dagtid.
==== Offentlige finansieringer ====
Nordlys ble nordpå kalt for vindlys eller værlys, fordi det var en utbredt oppfatning av man at det kunne spå været. Birkeland var interessert i å finne ut om det virkelig var en sammenheng mellom nordlysaktivitet og kommende vær, fordi dette kunne være nyttig kunnskap. I sin søknad til Stortinget forklarte han at dette var en viktig del av de vitenskapelige undersøkelsene. Han mente nok ikke at det var av stor vitenskapelig betydning for teorien hans om nordlysets natur, men regnet med at det var viktig å legge til for å få finansieringer. Dermed kalte han studien for «Ekspedisjon for å studere nordlys, jordmagnetisme og skydannelse». I tillegg spilte han på nasjonalfølelsen i søknaden til Stortinget: «Det er selvsagt mulig å samarbeide med utenlandske forskere og videreføre ekspedisjonen uten ytterligere finansiering fra den norske stat. Men jeg nøler med å gå til det skritt, da jeg anser undersøkelsene som så viktige at jeg helst skulle sett at de var norske.»
Birkeland fikk bevilget 12 000 kroner til ekspedisjonen, inkludert bygninger og utstyr. Dette var det dobbelte av årslønnen hans. Imidlertid ignorerte han økonomioppfølgingen i prosjektet. Han mistet papirlappene der han hadde summert kostnader for utstyr, men hadde stadig behov for mer utstyr. Dermed fikk han mange purringer om å oppgi eksakte regnskaper, men istedenfor sendte han søknader om mer penger. Biografen Jago mener at han sannsynligvis aldri sendte noe regnskap, men at han håpet på mer penger til ekspedisjonen ved å distrahere departementet og lokke Stortinget til å bevilge mer penger, ved å sende meldinger om fremskritt i forskningen innenfor værvarsling. Biografene Egeland og Burke mener at ekspedisjonen heller ikke var godt planlagt finansielt. Den samlede summen for ekspedisjonen kom på 38 297 kroner, tre ganger mer enn det opprinnelige estimatet. Myndighetene var imidlertid fornøyd med det vitenskapelige utbyttet av ekspedisjonen.Birkeland håpet at nordlysobservatoriet skulle bli permanent, noe det også ble. Birkeland brukte delvis egne midler for å få et stort observatorium bygget. Fra 1912 til 1926 var det permanent bemanning på Haldde.
==== Teorien for nordlyset tar form ====
Birkeland og hans assistenter fikk snart bekreftet at nordlyset ikke berører bakken, men at de laveste delene kommer ned til rundt 100 km over bakken. De konstaterte dessuten at det ikke svir håret eller kroppsdeler, samt at det heller ikke forårsaker hodepine. De bekreftet den gamle oppfatningen om at nordlyset er mest aktivt i lave temperaturer.I lange perioder hadde de svært dårlig vær, slik at de ikke kunne gjøre noen observasjoner. Det ble dermed god tid for Birkeland til å studere resultatene de allerede hadde fått. Han satt oppe natt etter natt, og arbeidet med dette. Samtidig var de andre deltagerne i dårlig humør av å være innesperret i den mørke hytten dag etter dag. En ting de hadde klare observasjoner av, var at jordens magnetfeltet alltid ble tydelig forstyrret, samtidig med at det var nordlysaktivitet. Flere år tidligere hadde han fått en idé om at det var en sammenheng mellom solflekkaktivitet og nordlys. Han hadde publisert en artikkel med tittelen «Solpletter og Nordlys. Et bud fra Solen» Imidlertid var det flere andre forskere som avviste dette fordi nordlys forekom uten solflekkaktivitet, og omvendt. Dessuten mente mange at elektriske partikler fra solen ikke kunne nå jorden over en så stor distanse.Birkeland og hans medhjelpere hadde feiret jul hos gruvedirektør Anders Quale nede i Kåfjord. Her hadde han sett på kraftstasjonen som var satt opp, og ga elektrisk lys. Quale fortalte om utfordringen med elektriske brytere i forbindelse med elektrisitetsproduksjon, spesielt ulykker når bryterne skulle bryte store strømmer.Birkeland tenkte på kraftstasjonen og på ting han hadde lest, til han ble helt utmattet i stormnettene i januar. Plutselig en kveld slo en tanke ned i hodet hans, og han ble overbevist om at hans opprinnelige tanke var riktig: Nordlyset dannes ved at elektroner slynges ut fra solen som konsentrerte stråler i tilfeldige retninger. Det er dette som kalles katodestråler. Disse treffer av og til jordens magnetfelter, og følger dens feltlinjer mot nord. Her kommer elektronstrømmene ned i lavere deler av atmosfæren hvor de kolliderer med atomer. Energien fra kollisjonene skaper lysemisjon, altså nordlys. Dette forklarer også hvorfor jordens magnetfelt blir forstyrret: Forstyrrelsene skjer ved at elektronene, som kommer i stor hastighet, skaper egne magnetfelt som påvirker jordmagnetismen. At katodestrålene fra solen sendes ut som konsentrerte stråler, forklarer også hvorfor det kan være solflekkaktivitet uten at det er nordlys: Ofte vil slike katodestråler fare ut i verdensrommet uten å treffe jorden.
==== Formidling av teorien om nordlysets opphav ====
Etter ekspedisjonen på Haldde var motviljen mot Birkeland hardnet til blant flere av de andre professorene. Det kom kritikk mot det som ble omtalt som en dumdristig ekspedisjon der en talentfull ung mann hadde omkommet. Noen eldre professorer mente at Birkeland var for ung til å lede så kostbare ekspedisjoner. Dessuten var hans vidløftige prosjekter kostbare, og tappet budsjettene for store pengesummer. Til tross for dette hadde han også flere beundrere, blant andre den eksentriske geologen og politikeren Amund Helland (1846–1918). Helland var også en nær venn av Birkeland.
Sem Sæland ble ansatt som forskningsassistent for Birkeland, for at han skulle analysere måledataene. De to utga en artikkel med tittelen «Nordlysekspedisjonene» i Elektroteknisk tidsskrift i oktober 1900. Senere publiserte Birkeland en mer detaljert artikkel i et fransk tidsskrift. Resultater fra målingene i Nord-Norge ble presentert, i tillegg til noen samtidige magnetfeltmålinger fra Potsdam i Tyskland. Her ble også opphavet til de magnetiske stormene forklart.Birkeland bosatte seg på denne tiden på Lysaker, hvor flere intellektuelle også bodde. Blant disse var det mange som arbeidet for en ny norsk identitet og løsrivelse fra unionen med Sverige. Det dreide seg blant andre om Fridtjof Nansen, som mente at også en liten nasjon som Norge, måtte hevde seg kulturelt på flest mulig felter. Også Birkeland ivret for Norges uavhengighet, og var overbevist om at hans nordlysforskning kunne bane vei for større nasjonal ære.Birkeland mente at det var viktig både for andre forskere og det alminnelige publikum å få presentert resultatene fra forskningen på nordlyset. Han fikk dermed en avtale med sjefsredaktør Jacob Dybwad (1823–1899), som på denne tiden var en av noen få forleggere som hjalp til med vitenskapelige utgivelser. De ble enige om å utgi en bok om ekspedisjonen, med tittelen Den norske aurora borealis ekspedisjonen 1899–1900. Fordi en anså det norske publikummet som kunne vært interessert i boken til å være begrenset, ble boken utgitt på fransk. Dette var i tillegg et språk Birkeland behersket. Boken inneholdt de første kartlegginger av elektriske strømmer i polarområdene, basert på bakkemålinger av magnetfelter. Birkeland skrev at nordlys og de tilhørende elektriske strømmene best kunne beskrives ved hjelp av et koordinatsystem som forholdt seg relativt til solen. Han hadde utarbeidet et kart som viste hvordan nordlyset oppstår i et mønster, med to celler. I nyere tid har satellitt- og bakkemålinger påvist at den ioniserte strømmen virkelig følger et slikt to-cellemønster.Boken ble utgitt våren 1901. Dette ble fulgt opp av avisene i Norge, som skrev artikler om at nordlysgåten var løst. Birkeland selv skrev avisartikler, som på en popularisert måte forklarte fysikken bak fenomenet. Hans anseelse økte, og han holdt flere vitenskapelige forelesninger om nordlyset. Imidlertid ble boken og hans teori dårlig mottatt i Storbritannia. Det britiske Royal Societys tidsskrift Philosophical Transactions of the Royal Society angrep boken og mente at teoriene var fundamentalt feilbegrunnet. Britiske forskere mente nemlig at verdensrommet var tomt vakuum.Royal Society hadde i mange år hatt den fremstående matematikeren, fysikeren og ingeniøren Lord Kelvin (1824–1907) som sin leder. Kelvin hadde nærmest som en slengbemerkning i 1892, avfeid at det skulle være noen som helst forbindelse mellom jordens magnetisme og solflekker, eller andre aktiviteter på eller i nærheten av solen. På grunn av Kelvins store anseelse ville få forskere komme med innvendinger mot hans tidligere uttalelser. Birkeland var svært skuffet over denne avvisningen fra britisk side. Motvillig måtte han innse at britene vurderte hans forskning som ubetydelige aktiviteter i et beskjedent fysikkinstitutt, ved et ordinært universitet i en liten svensk koloni.
=== En ny forskningsekspedisjon ===
==== Observasjoner fra fire lokasjoner ====
Birkeland tok raskt opp en ide om en ny og større forskningsekspedisjon. Denne gangen ville han ha fire observatorier på forskjellige steder i polarområdene. En av dem skulle være et stykke nord for nordlyssonen, de andre spredt og langsetter sonen. Han ble oppslukt av denne ideen, men til tross for at boken hans hadde gitt han et godt ry i Norge, var nå Stortinget blitt meget skeptisk. Hans håpløse håndtering av finansene ved den første ekspedisjonen var ikke glemt. Han skjønte også selv at dette ryktet ikke var ufortjent, han var uvøren med både egne penger og universitetets verdier. Av og til brukte han sin egen lønn til å kjøpe instrumenter til universitetet, uten å tenke videre over det.Via kontaktene til Helland, hadde han fått rede på at mange politikere ikke forstod eller verdsatte hans arbeid. Birkeland innså derfor at han ble nødt til å finanser den neste ekspedisjonen selv. Han tenkte at utvikling av en elektrisk bryter for bryting av store strømmer kunne være meget innbringende om han kunne finne opp og patentere den. Vennen Sæland ble kontaktet for om mulig å finne et passende sted for den nye nordlysekspedisjonen, mens han selv tilbrakte tiden ved Christiania Elektricitetsværk for å eksperimentere med en mekanisme for en strømbryter.I 1902 søkte Birkeland Regjeringen om et beløp på 38 000 kr for en ny forskningsekspedisjon for: «Å studere magnetiske forstyrrelser, dannelse av cirrusskyer, nordlyset og dets forhold til det enorme systemet av elektriske strømmer som løper parallelt med jordens overflate, i stor høyde.» Med søknaden fulgte det en liste over noen av verdens fremste geofysikere som støttet den planlagte ekspedisjonen. Navn som Wilhelm von Bezold (1837–1907) og Georg von Neumayer (1826–1909) var oppgitt som støttespillere. Nansen og flere norske vitenskapsmenn støttet også ekspedisjonen. Stortinget støttet ekspedisjonen, men mange representanter hadde motforestillinger, både på grunn av Birkelands dårlige pengestyring, og fordi de tvilte på nytteverdien. Det ble besluttet at staten skulle støtte ekspedisjonen med 20 000 kr. Det resterende beløpet ble gitt av private støttespillere.Ekspedisjonen ble planlagt med fire observasjonsposter langs polarsirkelen med en avstand på 1000 km mellom dem. Siden den første ekspedisjonen hadde vist at nordlyset oppstår i svært stor høyde, ble det ikke satset på målestasjoner på høye fjelltopper, men på eksisterende bygninger. Målestasjonen i Finnmark skulle brukes, men mange oppgaver kunne uansett gjøres nede ved fjorden i Kåfjord og i Bossekop. Det andre observatoriet skulle være på Dýrafjörður på Island, et tredje sted var Akseløya ved Spitsbergen på Svalbard, og den fjerde lokasjonen var Matochkin Shar på Novaja Semlja i Russland. På disse stedene var det fra før bygninger og etablerte aktiviteter. På Novaja Semlja fikk Birkeland en avtale om å benytte huset til kunstneren Aleksandr Borisov (1866–1934).Målestasjonene ble utstyrt med blant annet magnetiske måleinstrumenter, elektrometre, instrumenter for å måle jordstrømmer, forskjellige meteorologiske instrumenter, fotoapparater og målekikkerter.
Ved disse målingene ble det også sendt ut anmodninger til observatorier rundt om i verden, om å bistå med målinger av magnetisk aktivitet i jordatmosfæren. Disse målingene skulle gjøres på visse datoer og tidspunkter.
==== Gal hund ====
I juli 1902 reiste Birkeland mot Novaja Semlja for å se på observasjonsposter der. Videre skulle han reise med båt forbi Kolahalvøya til Varanger og Kåfjord, hvor han selv skulle lede observasjonene. I Arkhangelsk møtte Birkeland ekspedisjonsmedlemmene som skulle utstasjoneres på Novaja Smelja. Det var den nyutdannede fysikeren Hans Riddervold, naturforskeren Hans Thomas Lange Schaanning (1878–1956) og polarforskeren Johan Koren (1879–1919). Ekspedisjonen ble vist stor velvilje fra guvernøren i Arkangelsk som blant annet sørget for fri frakt av utstyr og personell med skip ut til observatoriet, og dessuten tillatelse til å benytte seg av et deponi for havarister.Under sitt opphold i Arkhangelsk ble Birkeland angrepet av en løshund som bet ham i leggen. Guvernøren mente at i tilfelle hunden hadde rabies kunne dette være meget farlig. Derfor ble det til at Birkeland måtte forlate gruppen for å komme seg til Moskva hvor det var opprettet en filial av Pasteurinstituttet.Behandlingen i Moskva ga flere bivirkninger som tretthet og kvalme, og tok mange dager. Han fikk dermed tid til å tenke og arbeide. Han begynte å fundere over om det kunne være mulig å studere nordlys mer inngående i et laboratorium. Det skulle senere vise seg at også målingene denne gangen ble forstyrret av ekstreme værforhold. Under kontrollerte forhold innendørs kunne slike problemer unngås.
=== Verdensrommet i vakuumkammer ===
Fordi Birkeland ble svært opptatt med å utvikle en prosess for gjødselproduksjon fra luftens nitrogen, ble det ikke anledning til å analysere måleresultatene fra Aurora Polaris-ekspedisjonen før i 1906. På den annen side hadde engasjementet i utviklingen av den såkalte Birkeland-Eyde-prosessen, skaffet ham penger nok til å lønne assistenter og bygge et eget laboratorium. Fra før var Sæland involvert, og videre ble fysikkstudentene Ole Andreas Krogness (1886–1934) og Lars Vegard (1880–1963) engasjert. Birkeland hadde store ambisjoner for publiseringen av forskningsresultatene, og ønsket å få materialet utgitt som et trebinds bokverk. I tillegg til de målingene som ble foretatt av hans ekspedisjon, hadde det i løpet av de senere årene kommet inn målinger i form av over 600 magnetogrammer, fra 23 observatorier verden over. Bokverket skulle beskrive en stor sammenstilling av disse dataene.Birkeland bestemte seg nå for å gjøre alvor av å bygge en stor modell av verdensrommet for å gjenskape nordlys i laboratoriet. Dette gjorde han for å overbevise sine kritikere. For å få plass til utstyret tok han i bruk kjelleren under sitt kontor, hvor han fikk installert en generator. I tillegg forklarte han til universitetets administrasjon: «Jeg har tatt halvparten av forelesningssalen for å gjøre den om til laboratorium. Hvis studentene sitter tettere sammen, blir det plass nok i den reduserte salen.» Dette ble godtatt, men under betingelse av at han selv bekostet alle endringer og innkjøp av utstyr. Imidlertid var disse rommene for små, slik at også hans eget kontor ble tatt i bruk. Han fikk også en tredje assistent til eksperimentet, nemlig Olaf Devik (1886–1987).For å gjøre eksperimentet fikk Birkeland og Dietrichson laget en liten kule som skulle representere jorden. Denne var laget av en kjerne av jern, omviklet med kobbertråd som kunne føre elektrisk strøm. Dermed dannet dette en liten elektromagnet. Denne ble så innkapslet av en tynn messingkule. Utenpå denne var det bariumplatinaoksid, et fosforescerende stoff som lyser opp ved påvirkning av en elektronstråle. Han kalte denne modellen for terrella til ære for den engelsk fysikeren William Gilbert (1544–1603), som hadde utført lignende eksperimenter med en modell av jordklode 300 år tidligere som han kalte «terrella». Terrellaen ble plassert i et vakuumkammer med glassvegger. I denne var det en elektrisk katode som sendte ut elektroner med høy hastighet, altså en katodestråle. Disse ble igjen fanget opp av terrellaen som var positivt ladet, altså var anoden.Da dagen for å teste ut nordlyset i dette «miniatyruniverset» kom, hadde flere professorer og studenter hørt ryktene om det forestående. De samlet seg rundt vakuumkammeret på laboratoriet, hvor også direktøren for Det astronomiske observatorium var invitert. Birkeland lukket lemmene for vinduene for å få det mørkt, og forklarte hvordan modellen var bygget opp. Når strømmen ble slått på, glødet katoden som representerte solen, men «jorden» lå fortsatt i mørke. Så skrudde han på strømmen som magnetiserte terrellaen, og etter en kort stund ble det dannet en purpurfarget glødende ring rundt «ekvator». Han økte strømmen gjennom terrellaen enda mer, og ringen delte seg i to deler som vandret mot hver sin pol. Et glødende fosforescerende lys kretset rundt nord- og sørpol på terrellaen. De tilstedeværende «opplevde et flyktig øyeblikk av ærefrykt da de fikk se jorden utenfra, som fra verdensrommet.» Birkeland drev med elektriske eksperimenter for å studere elektriske utladninger på kosmisk nivå fra 1895 til 1913, ved Universitetet i Kristiania. Ingen andre laboratorier drev på denne tiden med så omfattende studier av dette. Han utviklet også forskjellige apparater for undersøkelsene, blant annet vakuumpumper. I 1910 ansatte han brødrene Karl og Olaf Devik. Karl hjalp Dietrichson under eksperimentene, og tok over etter Dietrichson, da han døde. Olaf Devik ble også en personlig assistent for Birkeland, og tok seg blant annet av hans avtaler og finanser. Birkelands kontor ble så overfylt med utstyr at bare de som var involvert i laboratoriearbeidet, fikk lov til å komme inn. Studenter som ville spørre Birkeland om noe, kunne ikke komme lengre enn til døren for å fremsi sine spørsmål. Dessuten hadde alle som arbeidet for Birkeland, en regel om å alltid ha en hånd i lommen for å unngå farlige elektriske sjokk. Under disse forsøkene hadde Birkeland på seg en fez, noe som fikk flere til å tro at han hadde konvertert til islam.Det nye vakuumkammeret var formet som et akvarium, med helt rette glassveger. Dette i motsetning til de tidligere kamrene, som var både sylindriske og sfæriske. En stor fordel med dette var at han unngikk optiske forstyrrelser gjennom krummede glassvegger. Spesielt var dette et problem ved fotografering. Det første kammeret av denne typen var på 22 liter, og i 1913 brukte han et kammer på hele 1000 liter. Tykkelsen av glasset var da økt fra 2 til 5 centimeter for å kunne motstå det store atmosfæriske presset på de store veggene.
Birkeland lot den elektriske spolen som frembrakte magnetfeltet inne i terrellaen ha en helning på 23,5º i forhold til den geografiske jordaksen. Han brukte blant annet mye tid på å utforske sesongmessige variasjoner i nordlyset basert på simuleringene i vakuumkammeret. Han kunne beskrive hvordan nordlyset og sørlyset varierer på morgen- og kveldsiden av «jordkloden». Hans tro på at nordlyset var forårsaket av negative partikler fra solen ble stadig sterkere.Carl Størmer (1874–1957) ble professor i matematikk i 1902. Han og Birkeland hadde møttes flere år før dette, og de hadde et omfattende samarbeid. Fra 1902 til 1914 hadde Størmer registrert 18 000 arbeidstimer for Birkelands nordlysforskning. Størmer bidro med beregning av elektronenes trajektorbaner i jordens magnetfelt. Disse beregningene var vesentlige for å bygge bro mellom laboratorium- og feltobservasjoner, og var en type beregninger som Birkeland ikke kunne finne tid til å utføre selv.
=== Den store boken om nordlyset – The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903 ===
Det første bindet av Birkelands verk om nordlysekspedisjonen ble utgitt i begynnelsen av 1908. Det fikk navnet The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903. I boken ble det fortalt utførlig om alle strabasene og de ekstreme værforholdene. Målingene og forsøkene med terrellaen ble analysert og sammenlignet. Det var også mange ligninger og tegninger som blant annet viste magnetfeltene over jordkloden.På grunn av Birkelands omfattende kunnskaper om elektromagnetisme og Maxwells ligninger, var han overbevist om at elektriske strømmer i atmosfæren var årsaken til de magnetiske forstyrrelsene som ble målt på bakken. Men han var usikker på årsaken til de sterke strømmene. I bokverket viste han på et kart hvordan hver av forstyrrelsene av magnetfeltmålingene på bakken var forårsaket av en strøm. Dette var markert med piler med lengde og retning. Birkeland observerte mange østvest rettede strømmer, disse kalles i dag for elektrojet.På grunnlag av hundrevis av målinger delte Birkeland de geomagnetiske forstyrrelsene inn i tre kategorier: Polar elementærstorm, ekvatorial elementærstorm, og syklomediane stormer. De to første opptrer som positive og negative, alt etter som den nordsørlige komponenten av jordens magnetfelt forsterkes eller svekkes. Birkeland hadde en spesiell evne til å se mønstre i store datamengder, å se sammenheng mellom observasjoner i laboratoriet og målinger i felt. Dette kom godt med for disse analysene.Birkeland foretrakk forklaringen om at de polare elementærstormene var forårsaket av sterke horisontale strømmer over nordlyssonen. Han anslo at disse strømmene var på opptil en million ampere, og oppstod i høyder over 100 km. På grunn av styrken av disse strømmene, som greide å forstyrre jordens magnetfelt og skape nordlys, konkluderte han med at bare solen kunne greie å skape de elektromagnetiske kreftene som trengs for dette. Kontroversene om denne hypotesen varte i mer enn 50 år. Ikke før i 1966 ble Birkelands teori om eksistensen av disse tredimensjonale strømmene bekreftet med satellittmålinger. Den internasjonale astronomiske union bestemte i 1967 at disse strømmene skulle kalles for birkelandstrømmer. I bind 2 av The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903 argumenterte han for at elektromagnetiske krefter er like viktige som gravitasjon for å forstå universet.Birkeland brukte ordet «aurora polaris» (polarlys) istedenfor det mer vanlige «aurora borealis» (nordlys) for å understreke at fenomenet oppstår på begge polene. Boken ble skrevet på engelsk, i motsetning til de fleste av hans tidligere publikasjoner, som ble skrevet på fransk. Sidetallet var på 400. Han var meget stolt av denne boken, spesielt fordi en så pen vitenskapelig avhandling aldri før var trykket i Norge. Hovedvekten ble lagt på feltmålingene, mens laboratoriesimuleringene av nordlys var vist på fotografier. Fordi forlaget forventet å få solgt bare noen få hundre eksemplarer dekket Birkeland selv de fleste kostnadene. Den andre utgaven ble utgitt i 1913 og var på nesten 450 sider. Senere ble bokverket slått sammen til ett bind. Et tredje bind var planlagt, men ble aldri ferdig.Den mest kontroversielle påstanden i boken, var at solen var kilden til elektroner som ble fanget opp av jordens magnetfelt og skapte nordlyset. Om solen sender ut elektroner, og disse tas opp av jorden, skulle ikke da solen bli positivt ladet?Boken ble lest og godt mottatt i Frankrike, men ikke i England. Spesielt var Royal Society svært negative. Birkeland ergret seg mye over dette, siden britene hadde stor innflytelse i forskerverden. Uten gjennomslag her, ville teoriene hans heller ikke få noe særlig utbredelse. Fysikeren Arthur Schuster (1851–1934) uttalte: «Grensene for hva som er tillatt av heterodoksi innen vitenskap, er snart nådd.»Birkeland planla også å utgi en publikasjon om en mulig sammenheng mellom nordlys, magnetiske stormer, og været. Dette ble heller aldri noe av, og senere i livet tvilte han på sin opprinnelige hypotese om at det kunne være noen sammenheng mellom cirrusskyer og nordlys.
=== Videre romforskning ===
Etter 1906 hadde Birkeland hatt hatt flere rolige år med utvikling av sine nordlysteorier. Våren 1910 hadde han arbeidet en intens periode for Norsk Hydro, der det gjaldt å forbedre den såkalte kunstgjødselsovnen. Dette året hadde hans kone forlatt ham, noe som fikk ham til å arbeide enda mer intenst enn før. Forsøkene på laboratoriet lot ham stenge problemene ute. Det ble ofte til at han ikke gikk hjem etter endt arbeidsdag, men sov på kontoret etter å ha drukket whisky og inntatt noen korn Veronal. Han fikk ansatt flere assistenter for å bearbeide resultatene fra nordlysekspedisjonen 1902–03 for å utgi annet bind i serien Aura Polaris. Et annet lyspunkt var at Stortinget hadde bevilget midler slik at observatoriet på Haldde ble en permanent stasjon for nordlysobservasjoner og meteorologi.
==== Forklaringer på andre fenomener i universet ====
Et viktig prosjekt var å få laget en enda større terrellamodell med et stort vakuumkammer, for å studere andre fenomener i verdensrommet enn bare nordlys. Under utviklingen av dette oppsettet, fikk han ideen om at kulen i senter ikke nødvendigvis bare kunne brukes til å etterligne jordkloden, men også solen. Dette arbeidet startet i 1908. Ved å anbringe en såkalt leidnerflaske i den elektriske kretsen oppstod lange lysstråler som ble bøyd i det magnetiske feltet. Katodestråler fra de simulerte solflekkene, kunne ledes av det magnetiske feltet inne i terrellaen.Ved en solformørkelse tok han bilder av solens korona, og ut fra disse bildene så han mønstre som lignet mye på det han så via simuleringene i vakuumkammeret. Dermed konkluderte han med at solen måtte ha et magnetfelt, og at dette hadde en styrke på minst 100 ganger jordens.Med det nye vakuumkammeret kunne han gjenskape solens korona, de lysende lagene i solens ytre atmosfære og solflekker som beveger seg over dens overflate. Han utviklet en teori om at solen slynget ut store mengder ladede partikler i rommet, som både var kilde til magnetstormene, nordlyset og zodiakallyset. Den nye terrellamodellen kunne også brukes til å etterligne Saturns ringer, zodiakallyset og komethaler.Birkeland eksperimenterte med kometer i sitt vakuumkammer, noe som førte til flere forskjellige teorier om hvordan komethaler oppstår. En av disse teoriene var at katodestråler ladet opp kometene til høye potensialer. Dermed avga de lysene utladninger.For øvrig har Birkeland antydet eksistensen av solflekker, solens magnetfelt, solvinden, jordens magnetosfære, bidratt til forståelse av komethaler og sammenheng mellom jordens klima og solaktivitet.
==== Offentlig forelesning om verdensrommet ====
Birkeland arrangerte en åpen forelesning om sine teorier om verdensrommet i januar 1913. I denne forelesningen ble terrellaen demonstrert offentlig for første gang. Blant annet ble solflekker, solens korona, zodiakallyset, Saturns ringer og komethaler vist. Forelesningen ble annonsert under tittelen «Skapelsen av vårt solsystem og andre verdener i universet», og Kong Haakon (1872–1957) var til stede. Birkeland hadde først tenkt å inkludere avansert fysikk for å forklare sin kosmogoni basert på elektromagnetisme. Etter å ha tenkt seg om, kom han i siste liten frem til at dette ville bli for komplisert, dermed endret han manuset. Isteden ville han gi tilhørerne en reise rundt i kosmos og gi noen forenklede forklaringer.I tillegg til denne forelesningen, holdt han en annen offentlig forelesning i mars samme år med tittelen «Andre verdener i universet».
For å fatte de dimensjoner som jeg har bygget inn i denne beholderen, må man tenke seg at vår sol bare er et sandkorn på en millimeter i diameter. Da vil jorden være et usynlig støvfnugg ti centimeter unna. Og den nærmeste stjernen, Alpha Centauri, vil da være tjue kilometer unna. Det er i dette enorme, grenseløse rommet at alle himmellegemer blir til. All materie vi ser, det være seg våre egne kropper, vår jordklode, andre planeter, solen, vårt solsystem, andre solsystemer, all materie er sammensatt av flygende atomer som hele tiden slynges ut fra vår sol og andre soler av elektriske krefter som fortettes og danner partikler. Disse fortettes i sin tur og danner store sfærer, til slutt planeter og alt som finnes på dem. Av dette følger at all materie, alle levende vesener i universet er knyttet sammen.
Forelesningene fikk god omtale i Norge, men den trykte utgaven som ble utgitt i vitenskapelige tidsskrifter på flere språk, fikk få kommentarer.Sommeren 1913 ble andre bind av The Norwegian Aurora Polaris Expedition utgitt. I dette var det flere fotografier av terrellaen. Birkeland var stolt over bredden i stoffet og ideenes originalitet. Ingen hadde tidligere utgitt en så omfattende beskrivelse av jordens magnetisme. Imidlertid kom det andre vitenskapelige publikasjoner på denne tiden, som fikk enda større oppmerksomhet. Spesielt ble den danske fysikeren Niels Bohrs (1885–1962) kvantefysikk og atommodell viktig. Tidligere hadde Birkelands teorier blitt møtt av motargumenter fra mange hold, men nå ble hans teorier møtt av stillhet.Birkeland var likevel optimistisk og mente at alt arbeidet han hadde lagt ned var verdifullt. Dette til tross for at han på denne tiden hadde skrantende helsetilstand etter alle anstrengelsene med å finansiere forskningen, med problemer som drikke- og medikamentmisbruk, et havarert ekteskap, utstøtelse fra Norsk Hydro som han hadde vært med på å skape, kritikk og bitterhet fra kollegene ved universitetet og manglende vitenskapelig anerkjennelse.På tross av all motgangen var han interessert i å komme videre med forskningen. I 1913 kunne han ikke holde ut tanken på enda en vinter i Kristiania. Hans bror hadde rådet han til å reise til et varmere land, og slutte med Veronal og whisky. Dermed bestemte han seg for å reise til Egypt. En medvirkende årsak til at Egypt ble valgt, var at han ville utforske zodiakallyset. Han hadde fått en ide om at zodiakallyset var et fjernt, men synlig bevis på at solen sendte ut katodestråler som kunne bre seg ut i hele solsystemet.
=== Utforskingen av zodiakallyset ===
==== Observasjoner i Egypt ====
Før han reiste til Egypt informerte han sine kolleger på Halddeobservatoriet om at han skulle sende et telegram med instruksjoner til dem når han kom frem. Dette for at de to forskningsgruppene skulle kunne gjøre magnetiske målinger på de samme tidspunktene. Med seg til Egypt fikk han sin assistent Karl Devik og den unge matematikeren Thoralf Skolem (1887–1963). Noe som kunne tyde på at Birkeland planla å bli lenge borte, var at han donerte alle sine instrumenter og maskiner til universitetet. Han gikk også til apoteket og kjøpte to poser med Veronal. Apotekeren advarte mot bivirkningene som nå var begynt å bli kjent.Birkeland og Krogness hadde tidligere vært i Sudan i 1910 for å studere zodiakallyset i to måneder.I oktober 1913 ankom de tre forskerne Alexandria i Egypt. De fikk sine instrumenter fraktet til Khedivial observatorium i Helwan, mens de selv reiste direkte til Omdurman i Sudan. Birkeland mente at dette stedet var best egnet til å studere zodiakallyset, fordi himmelen ble tidligere mørk etter solnedgang enn lengre nord.Zodiakallyset var første gang beskrevet av den italienske astronomen Giovanni Cassini (1625–1712), som omtalte dette som en lysende kjegle som strakte seg fra horisonten langs ekliptikken over himmelsfæren. Altså over dyrekretsens stjernetegn, eller zodiakaltegnene, derav navnet. Hans forklaring var at fenomenet skyldtes lysrefleksjon av små støvpartikler som gikk i bane rundt solen. Cassinis forklaring var fremdeles den rådende, da Birkeland dro ned til Egypt. Birkelands hypotese var at zodiakallyset skyldes ioner, atomer og molekyler som ble utsatt for elektroner fra solen og dermed lyste opp, altså et lysfenomen likt nordlyset.Birkelands plan var å kartlegge zodiakallyset utbredelse ved hjelp av enkle håndlagede skisser. Utfordringen var å få angitt yttergrensene i relasjon til en målestokk. Dette ble forsøkt gjort ved at Karl Devik og Birkeland tegnet zodiakallyset samtidig, men fra to forskjellige steder. Så sammenlignet de tegningene etterpå. Senere var planen at de skulle utføre tegningene samtidig, men slik at Birkeland var i Egypt og Devik helt nede i Rhodesia eller Sør-Afrika. Samtidig med de visuelle observasjonene ble det gjort målinger med magnetometer for å se om det var noen sammenheng mellom lysets styrke og magnetfeltet.Sammen med Solem lagde Birkeland kalkulasjoner og modeller av zodiakallysets tetthet, for å forsøke å beskrive form og struktur på det de oppfattet som en skive. De fikk da også bekreftet via målingene at lyset var skiveformet og strakte seg forbi jorden. Tettheten av støvpartikler i skiven greide de ikke å fastslå, men de antok at de var svært små og med en meget liten tetthet, rundt 0,8 gram per kubikkmeter. Lyset ble videre vurdert til å være en million ganger svakere enn månen og 10 000 ganger svakere enn sterkt nordlys. Birkeland mente at han kunne sanse at lyset pulserte, men det greide de ikke å måle. De greide heller ikke å få tatt fotografier av det.I Egypt fikk Birkeland adgang til det Khedivialske astronomiske observatorium i Helwan, som ble ledet av den engelske astronomen Harold Knox-Shaw (1885–1970). Knox-Shaw mente at dette kunne være til hjelp for å måle variasjoner i zodiakallysets styrke. Birkeland tok da i bruk en fotocelle, en oppfinnelse som på denne tiden var helt ny. Fordelen med fotocellen var dens følsomhet, som var 100 ganger sterkere enn fotografiske plater. Birkeland fortalte at hans egentlige hensikt var å bevise at solen sendte ut elektroner som igjen forårsaket magnetstormer, nordlys og zodiakallys. Knox-Shaw stilte seg tvilende til at solen virkelig sendte ut elektroner, noe som forarget Birkeland. Heller ikke i Egypt, fjernt fra England og Royal Society, slapp han unna disse oppfatningene. Heldigvis var Knox-Shaw ung, hadde et åpent sinn og hadde god greie på elektromagnetisme, siden han hadde forsket på stjernetåker.Samarbeidet med Knox-Shaw ble meget godt, og Birkeland eksperimenterte med forskjellige kikkerter for å studere zodiakallyset. De greide også å måle variasjoner i lyset, samt at de påviste svake magnetfeltvariasjoner mens zodiakallyset var synlig.
==== Alene i Egypt ====
Da første verdenskrig brøt ut, reiste Solem så raskt han kunne tilbake til Norge, mens Birkeland bestemte seg for å bli værende. Etter at Solem reiste, ble det kun Karl Devik og Birkeland som arbeidet sammen. Når de var oppe om natten, ble det til at Devik sov helt frem til lunsj, men da var allerede Birkeland i aktivitet. Birkeland var utålmodig og ville at Devik skulle arbeide like hektisk som han selv gjorde. Når Birkeland var riktig irritabel ble hans assistent beskyldt for å være ubehjelpelig og vanskelig med vilje.Birkeland kjøpte i 1915 «Villa Mea»; han ville både bo og arbeide der. Han brukte mye tid og penger på å sette det i stand. I februar 1916 ble Karl Devik kalt hjem til Norge for å gjøre militærtjeneste. Deretter ble Birkeland alene i Egypt.Han skrev mange brev hjem til sine venner for å få rede på hva som skjedde. I et brev til Amund Helland fortalte han om en idé om å bygge et lite museum «til minne om oppdagelsen av jordmagnetismens opprinnelse, solflekkenes natur og planetenes dannelsesprosess.» Over dette ville han få bygget en stor kuppel av forgylt kobber som skulle dekke over et vakuumkammer på 1000 kubikkmeter. Her tenkte han at folk skulle få se Saturns ringer med en diameter på 10 meter, solflekker, nordlys og zodiakallys. Videre skrev han i dette brevet at han da kunne skryte: «Nest etter Gud har jeg det største vakuumkammeret i verden».I dag anses Birkelands bidrag til å forstå zodiakallys til å være lite. Derimot var det et viktig bidrag innenfor astronomien at han introduserte fotocellen for å måle svakt lys. I dag vet man at fenomenet er forårsaket av lysspredning i støvpartikler i bane rundt solen nært det ekliptiske planet. Imidlertid tror forskerne at det kan være en kobling mellom zodiakallys og nordlys.
== Industriutvikling ==
Birkelands bakgrunn og interesse for eksperimentelt arbeid, ledet til at han deltok i industriell utvikling. Han følte stor glede i å utvikle tekniske innretninger som kunne gjøre livet lettere. En annen motivasjon var at landet på denne tiden sårt trengte industriell utvikling og vekst. Enda en årsak var utsiktene til å kunne få inntekter for å finansiere nordlysforskningen.
=== Utvikling av en elektrisk bryter ===
Etter at Birkeland kom tilbake til Kristiania etter nordlysekspedisjonen i 1900, hadde regjeringen henvendt seg til ham og spurt om han ville delta i en komité for industrireising. Komiteen skulle særlig se på mulighetene for å utvikle industri basert på vannkraft. Han takket ivrig ja til å være med i dette arbeidet, og reiste deretter rundt i landet på befaring i vannkraftverk. På grunn av dette engasjementet oppstod vennskap med elektroingeniør og direktør ved Christiania Elektricitetsværk, Thomas Norberg Schulz (1866–1950). Disse to utførte mange eksperimenter sammen, der Schulz' praktiske kunnskap ble forent med Birkelands teoretiske innsikt. En stor utfordring som Birkeland hadde blitt oppmerksom på, var vanskene med å bryte store elektriske strømmer. Han begynte derfor å tenke på ideer for hvordan bedre elektriske brytere kunne konstrueres.Høsten 1901 mente Birkeland at han hadde greid å lage en elektrisk bryter med kapasitet til å bryte store strømmer. En komité som han ledet for å finne løsninger på utfordringer i forbindelse med kraftproduksjon, ble invitert for å overvære et eksperiment i Hammeren kraftverk i Maridalen. Imidlertid eksploderte bryteren og en stor lysbue oppstod, spaken som Birkeland holdt i ble spenningssatt slik at han selv fikk et elektrisk sjokk som kastet ham av gårde. I tillegg ble kraftstasjonen mørklagt og det oppstod brann. Komitemedlemmene løp for livet ut av kraftstasjonen, mens Birkeland selv satt igjen på gulvet og lo. Til sin venn Sæland sa han dagen etter at «det var det gledeligste øyeblikk i mitt liv».Med denne uttalelsen mente Birkeland at han hadde funnet svaret på sine spørsmål. Han innså at mekanismen bak bryteren kunne ha helt andre bruksmuligheter. I sin konstruksjon hadde han anvendt en solenoide, altså en vikling av en elektrisk leder. Han la merke til at da strømmen ble skrudd på ble to skruer av stål trukket inn i solenoiden, og da strømretningen ble snudd ble disse kastet ut med stor kraft. Skruene ble slynget ut så kraftig at han hadde fått blåmerker på hendene. I 1902 tok han ut en patent på en elektrisk brytermekanisme og stiftet selskapet Strømbryterkompaniet .
=== Den elektriske kanonen ===
Etter det mislykkede forsøket med strømbryteren, hadde Birkeland fått en idé om at solenoidene kunne benyttes til å slynge ut prosjektiler i stor fart, med andre ord kunne dette utnyttes i en elektromagnetisk kanon. Han gikk i gang med eksperimenter med dette på sitt kontor. Med Sæland som assistent arbeidet han i ti intense dager. Han sa ikke et ord om hva slags hensikt han hadde med sin oppfinnelse, før han en ettermiddag i midten av september 1901 gikk til Alfred Bryns patentkontor med en patentsøknad. Birkelands patent på en elektrisk kanon ble registrert den 16. september 1901 med patentnummer 11201, og med tittelen «Birkelands Elektromagnetiske Kanon». Med dette øynet han store muligheter for å utvikle en industri som ville gi ham alle de inntekter nordlysforskningen kunne trenge.Prinsippet bak den elektriske kanonen var at prosjektilet selv på sin vei gjennom løpet skulle slutte strømmen i solenoiden foran det, og bryte strømmen i solenioden bak. Dermed ville prosjektilet selv virke som en bevegelig bryter slik at det fikk en akselererende kraft forover. Imidlertid var det flere utfordringer med å bryte strømmen, slik at flere nye konstruksjoner måtte gjøres.Etter at patentet var registrert gikk Birkeland tilbake til kontoret og skrev fire invitasjoner til deltagelse på en hemmelig demonstrasjon. De som ble invitert var to høyere militære offiserer, samt Nordberg-Schultz og politikeren og industrimannen Gunnar Knudsen (1848–1928). Knudsen meldte forfall, men de andre innfant seg på Birkelands kontor etter at studentene hadde gått hjem for kvelden. Strømmen ble slått på og Birkeland avfyrte en kanon som sendte et prosjektil tvers over gulvet og inn i en planke oppstilt på en stol. Planken og stolen ble slengt i veggen med stor kraft da prosjektilet traff. Birkeland forklarte at dette våpenet kunne ha stor rekkevidde, potensielt større enn andre våpen, at det kunne betjenes kun ved å skru på en bryter, at det var lydløst og kunne koordineres med andre kanoner koblet til samme generator. De inviterte gjestene gratulerte med den vellykkede demonstrasjonen, og ville garantere for finansiell støtte.Aksjeselskapet Birkeland Skydevaaben ble dannet i november 1901. Forskjellige prototyper ble demonstrert for interesserte fra inn- og utland det neste året. I 1902 ble det konstruert en utgave som kunne avfyre et prosjektil på 10 kg med en mulig rekkevidde på 100 km. Denne utgaven hadde det kostet 10 000 kr å få utviklet, nærmere to ganger Birkelands årslønn. Den ble demonstrert i Berlin for en rekke våpeneksperter, og omtalt i utenlandske aviser. Birkeland fikk her flere tilbud om salg av rettighetene. Tidsskriftet English Mechanics mente at oppfinnelsen ville revolusjonere moderne krigføring. Styret i selskapet besluttet imidlertid at det skulle settes av midler for videre utvikling.På ettermiddagen den 6. mars 1903 innkalte Birkeland et stort publikum fra næringsliv, finansinstitusjoner, politikk og statsforvaltning til en gallaforestilling i universitetets Gamle Festsal. Blant gjestene var Gunnar Knudsen og Nansen, samt representanter fra våpenprodusentene Krupp og Armstrong. Dette var første gang den elektriske kanonen ble demonstrert for et stort publikum. Han håpet å få samlet inn en kapital på 50 000 kr for å utvikle et enda større våpen som kunne sende ut missiler på opptil to tonn. Den ville da fungere som en torpedo som kunne installeres på skip der det var mulig med tilgang på store generatorer til å drive den. Med bakgrunn i det stadig mer intense våpenkappløpet mellom stormaktene, spesielt Storbritannia og Tyskland, anså han at interessentene ville være mange.Birkeland så ut over forsamlingen og forsikret om at det ville være totalt lydløst, men da han ga signal om avfyring oppstod et øredøvende smell. En stor flamme stod ut av kanonens munning, det oppstod en sterk visling,og en lysbue stod ut mot publikum. Den panikkslagne forsamlingen løp ut fra salen, selv om Birkeland prøvde å si at det ikke var noen grunn til panikk. Som han senere sa: «Det var det mest dramatiske øyeblikket i mitt liv – med det ene skuddet skjøt jeg mine aksjer fra 300 kroner ned til null. Men prosjektilet satt midt i blinken!» På grunn av Norges kamp for å komme ut av unionen med Sverige, var det høyst upassende med en slik skandale som kunne utsette landet for spott og spe.Birkeland kunne etter dette ha gjort noe modifikasjoner av kanonen for å unngå kortslutninger, men han begynte istedenfor å tenke på en annen bruksmulighet, nemlig elektrokjemisk industri. Ulempen var at utvikling innenfor dette feltet ville være mer tidkrevende.
=== Kunstgjødselproduksjon ===
==== Møte med Sam Eyde ====
I februar 1903 hadde Birkeland vært gjest i et middagsselskap hos statsminister Knudsen, her hadde han møtt ingeniøren og forretningsmannen Sam Eyde. Eyde hadde stiftet et selskap som kjøpte opp fossefall sammen med svenske finansfolk. Hensikten var å utvikle elektrokjemisk industri med vannkraft som billig innsatsfaktor. Blant annet hadde han kjøpt Rjukanfossen og Vammafossen. Eyde hadde i forbindelse med dette drevet en del med elektriske ovner for foredling av jern og aluminium.Under middagen oppstod en diskusjon mellom industrilederne og politikerne, om den forestående gjødselkrisen i Europa. Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde den engelske fysikeren og kjemikeren William Crookes (1832–1919) forutsett «en nært forestående uttømming av verdens ressurser av fiksert nitrogen». Kun et naturlig natriumnitrat som ble utvunnet i Chile var tilgjengelig, den såkalte chilesalpeteren. Forskere mente på slutten av 1800-tallet at verden snart kom til å bruke opp sine reserver av bundet nitrogen: Crookes hadde estimert at salpeterreservene bare ville vare i ytterligere 30 år. Dermed ville det bli vanskelig å fø verdens økende befolkning.På grunn av disse prognosene hadde forskere verden over gjort eksperimenter med å fremstille kunstig gjødsel. Det var kjent at det i luft finnes nitrogen og oksygen, som ved svært høye temperaturer kunne reagere sammen og danne hovedbestanddelen i kunstgjødsel. Birkeland var interessert i temaet, dermed kunne han fortelle at alle forsøk på industriell fremstilling hadde feilet. Da han nevnte at en spesiell type ovner var nødvendig for slik produksjon, fikk Eyde interesse for diskusjonen. Birkeland forklarte da at det var behov for en spesiell ovn som kunne etterligne lyn, slik at oksidering av nitrogen kunne finne sted. Eyde skjønte straks at en løsning på gjødselkrisen ville gi enorm økonomisk suksess. Senere på kvelden fortalte Birkeland at han hadde løsningen: Dersom den store lysbuen i den elektriske kanonen ble kortsluttet, kunne den utnyttes sammen med sterke magnetiske felter for å lage en ovn for produksjon av kunstgjødsel.Etter diskusjonen med Eyde gikk Birkeland i gang med å tenke ut hvordan en slik ovn kunne konstrueres. Rundt en elektrisk lysbueovn ville han plassere sterke elektromagneter for å få lysbuen til å utvides i halvsirkelform. Han måtte også tenke ut en mekanisme for å slippe luft inn og ut av ovnen. De britiske fysikerne Joseph Priestley (1733–1804) og Henry Cavendish (1731–1810) hadde allerede i 1780 greid å produsere små mengder salpetersyrling ved hjelp av elektriske gnister. Senere i 1902 hadde amerikanerne Bradly og Lovejoy forsøkt å bygge en fabrikk ved Niagara for å produsere salpeter, men mislyktes på grunn av lav produktivitet.Eyde og Birkeland inngikk kontrakt om å samarbeide om utvikling av en metode for «fremstilling av nitrogenforbindelser eller andre kjemiske forbindelser av luft eller andre gassblandinger, ved hjelp av flate elektriske lysbuer.» Denne metoden skulle det tas patent på, noe som ble gjort i februar 1903. Eyde hadde sine grunner til å få inngått dette samarbeidet så raskt som mulig, for hans bygningsfirma var i krise. Han hadde bygget opp et ingeniørfirma med 30 ansatte ingeniører, men etter Kristianiakrakket i 1899 måtte han si opp alle ansatte. Imidlertid var de to partene skeptiske til hverandre. Birkeland var spesielt skuffet over at Eyde ville at de to skulle ha delte patentrettigheter. På den ene siden visste Birkeland at Eyde var i stand til å finansiere utviklingen, men Birkeland visste også at han lett kunne bli satt ut på sidelinjen når hans ekspertise ikke lenger var nødvendig.
==== Utvikling av en lysbueovn ====
Etter at samarbeidet med Eyde ble innledet i februar, arbeidet Birkeland intenst med utviklingen av en prototyp for en gjødselovn. Fra før arbeidet Birkeland dag og natt med å utvikle den elektriske kanonen og en effektiv strømbryter, samt at han også skulle undervise sine studenter. I slutten av februar ble selskapet Birkelands Interessentskab stiftet. Eyde tok seg av finansene, og Birkeland startet de første eksperimentene på sitt kontor. Da kontoret utpå våren ble for lite og varmt å arbeide i, flyttet han utstyret til et enkelt lokale på en skraphandlertomt i Frognerkilen. Med seg fikk han ingeniøren Eivind Bødtker Næss, en av Eydes tidligere ansatte.Virkemåten til ovnen var at den skulle tilknyttes 50 Hz vekselstrøm for å få en hurtig varierende lysbue. Mellom to elektroder inne i ovnen, ble det dannet en lysbue som ved hjelp av kraftige elektromagneter ble dratt ut i en halvsirkel. Fordi elektrodene ble tilknyttet vekselstrøm ble lysbuene hurtig dannet og spredd ut til siden, før de ble brutt. Men på grunn av den raske vekslingen så det for det blotte øyet ut som en jevnt, lysende skive. Lysbuen oppnådde en temperatur på 3000 °C. Disse forholdene fikk luftens nitrogenmolekyler (N2) til å hurtig kollidere og binde seg til oksygenmolekyler (O2), slik at nitrogenoksid (NO2) ble dannet. Videre ble denne gassen ledet ut for å reagere med vann, slik at salpetersyre (HNO3) oppsto; i neste trinn ble syren ledet over på kalkstein for å danne kalsiumnitrat (Ca(NO3)2) eller salpeter.Næss arbeidet systematisk og testet nøye ut hver eneste idé for ovnens oppbygging. Dette førte han inn i laboratorieprotokollen. Birkeland på sin side var mer entusiastisk, og hadde hver morgen nye ideer han ville ha testet ut. Mens de arbeidet med utviklingen, la Eyde stort press på Birkeland om å arbeide raskt. Eyde hadde nemlig via sine kontakter fått rede på at det tyske storkonsernet Badische Annilin und Soda Fabrikk (BASF) også holdt på med utvikling av en lignende prosess. Dette hadde ingeniøren Otto Schönherr (1861–1926) holdt på med helt siden 1897. Birkeland arbeidet så intenst med utviklingen av ovnen at han ikke hadde tid til å ta i mot ekspedisjonsmedlemmene som kom tilbake fra nordlysobservasjonene i juli. Det ble til at Sæland selv oppsøkte Birkeland for å fortelle at alle var kommet hjem i godt behold. Den 7. august 1903 kom Birkeland inn i laboratoriet, der så han Næss som satt og rørte rundt i en melkehvit oppløsning i en kjele. Han skjønte da at de for første gang hadde greid å produsere salpeter, hvoretter han utbrøt: «Godt! Nå blir vi rike.»
==== Finansiering og videre utvikling ====
Det første Eyde gjorde da han fikk nyheten om at Birkeland hadde lyktes med å fremstille salpeter, var å kontakte sine bekjentskaper innenfor finansmiljøene.Han var særlig interessert i å få direktør i Stockholms Enskilda Bank, Marcus Wallenberg (1864–1943) til å fatte interesse for utviklingen. Ingen var imidlertid særlig interessert, heller ikke BASF i Tyskland.I begynnelsen av september 1903 hadde Eyde greid å få etablert et selskap med navn Det Norske Kvælstofkompagni. Her hadde svenske investorer, inkludert Wallenberg, kjøpt aksjer. Birkeland hadde ikke sitt navn i selskapet, men eide 1/5-del av aksjene. For å få bygget en ny og større prototyp, ble forsøkene flyttet til transformatorstasjonen ved Ankerløkken, nordvest i Kristiania. Nå hadde de enda større press på seg for å få ferdig en fungerende ovn, for også de tyske konkurrentene var kommet langt i sin utvikling. Med seg hadde Birkeland kjemikeren Claus Riiber (1867–1936), i tillegg til Næss. De arbeidet alle dager i uken, også søndager. Hele høsten 1903 holdt de på slik, uten annen fri enn to dager i forbindelse med julen.Birkeland ble under dette arbeidspresset plaget med søvnløshet, migrene og rastløshet. I tillegg måtte han tåle Eydes stadige utålmodige kritikk. Eyde forhørte seg om Birkelands helsetilstand og fikk høre at han var belemret med «nervøse fryseanfall». Dermed begynte Eyde å planlegge hvordan Birkeland kunne presses ut på sidelinjen når de mest teoretiske delene av utviklingen var utført. Han kontaktet sin samarbeidspartner i Sverige for å finne en ingeniør som kunne ta over utviklingen, dersom Birkeland måtte erstattes. Det gikk heller ikke så bra med samarbeidet mellom Næss og Birkeland. Deres arbeidsmetoder og tilnærming til oppgaven var svært forskjellig. Birkeland begynte å forestille seg at Næss var en «spion» for Eyde.Ved Wallenbergs hjelp, ble den svenske ingeniøren Arvid Lindström (1866–1944) involvert i utviklingen i februar 1904. Birkeland ble svært oppbrakt over at en ukjent ingeniør var engasjert, uten hans samtykke. Wallenberg og Lindström kom sammen med Eyde for å inspisere utviklingen av anlegget, uten at Birkeland kunne annet enn svare høflig på spørsmålene som ble stilt. To dager etter dette besøket kollapset Birkeland. Han ble sengeliggende og snakket i villelse. I henhold til biografen Jago var det nå at hans bror, Tønnes, fikk tak i den nye medisinen Veronal. Veronal frembrakte søvn og dempet depresjon. Birkeland inntok medisinen sammen med whisky.Eyde tok nyheten om Birkelands sammenbrudd som en lettelse. Han tenkte at da kunne ikke Birkeland stå i veien for den svenske ingeniøren. Birkeland fikk også mistanke om at dette var Eydes plan. Eyde skrev til Wallenbergs bror at Birkelands medvirking i utviklingen etter dette var helt overflødig. Utpå våren 1904 var Birkeland blitt frisk nok til å delta videre med utviklingen av ovnen. Han hadde innsett at han måtte finne seg i å arbeide sammen med Eydes ansatte. Samtidig fikk han mer tid til overs, som han benyttet til å se på resultatene fra nordlysmålingene.I april 1904 ble selskapet Det Norske Aktieselskap for Elektrokemisk Industri (ELKEM) stiftet. Dette ble stiftet med Wallenbergbrødrene som garantister, med en kapital på fem millioner kroner. ELKEM overtok aksjemajoriteten i Det norske Kvælstofkompagni, samt rettighetene til Eydes vannkraftressurser. Det nye selskapet besluttet at en ny prøvefabrikk skulle bygges på Notodden. Birkeland fikk det overordnede ansvar for planleggingen av denne fabrikken.Eyde la igjen stort press på sine ingeniører og arbeidsfolk, for å få fabrikken på Notodden ferdig raskest mulig. Den franske storbanken Paribas var blitt forespurt om å investere i foretaket, men hadde meldt at de bare var interessert dersom en ekspertkomité ville uttale at produksjonsmetoden var effektiv nok til å gi overskudd. Om det skulle vise seg at den ovnen som BASF utviklet, produserte mer salpeter per tilført energimengde, ville det bety at metoden til Birkeland ville bli lagt til side. Dette ville bety at det norske selskapet gikk konkurs. Eyde bestemte seg for at en dag i juni 1905 skulle settes av til inspeksjon av en ekspertkomité. Birkeland på sin side var redd for noe annet, nemlig at konfliktene rundt unionsoppløsningen skulle utløse krig. I så fall ville de svenske investorene ikke kunne overføre penger til prosjektet.
==== Ekspertkomiteens vurdering ====
Utover våren ble ingeniørene på testfabrikken mer og mer desperate jo nærmere datoen for ekspertkomiteens besøk kom. For et elektrisitetsforbruk på 1 kWår (8760 kWh) produserte ikke prosessen mer enn 450 kg kunstgjødsel. Dette betydde at dersom ovnen gikk under kontinuerlig drift i et helt år, ville den bare produsere nok gjødsel til noen få hundre gårdsbruk. Eyde hadde på sin side lovet investorene i Paribas at den var i stand til å produsere 600 kg per kWår. Dessuten hadde han lovet at produksjonen etter forbedringer, skulle økes til 900 kg per kWår. Et annet forhold som gjorde seg gjeldende, var frykten for krig med Sverige. Dette ville både bety problemer med å få overført utstyr fra kontinentet, samt at både norske og svenske ingeniører ville bli utskrevet som soldater.Ekspertkomiteen ankom Notodden den 20. juni 1905 og ble ledet av den britiske fysikeren Silvanus Thompson (1851–1916). For øvrig var Wallenberg, direktøren for utenlandske lån i Paribas, samt kjemikerne Otto Nikolaus Witt (1853–1915) og Alphonse Theophile Schloesing (1856–1930) med. Da komiteen så på anlegget, var produksjonen på 500 kg per 1 kWår, men de ville ikke gi noen endelig beskjed om dette var tilstrekkelig.Ekspertkomiteen ga senere på året en sjenerøs omtale av produksjonsmetoden. De mente videre at en produksjon på 500 kg kunstgjødsel per kWår var godt nok. Paribas støttet da foretaket, og flere internasjonale patenter på metoden ble tatt ut. Dermed ble selskapet Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab stiftet den 2. desember 1905.At Norge, gjennom Birkeland–Eyde-prosessen, spilte en avgjørende rolle i å avverge en verdensomspennende hungerkatastrofe, ble en populær fremstilling i samtiden.Før stiftelsen av selskapet var det heftig krangling mellom Birkeland og Eyde, om patentrettigheter og sammensetning av det nye selskapets styre. Det ble til at Birkeland fikk eierskap til tolv patenter. Han ble fornærmet over å ikke være med i selskapet styre, men etter en stund tenkte han at det var det beste, fordi han da ikke trengte å se så mye til Eyde.
==== Birkeland trekker seg ut av industriforetaket ====
I juni 1906 reiste Birkeland til Berlin for å holde et foredrag om gjødselovnen for BASF. Schönherr som nå var blitt direktør i BASF, så for seg at et samarbeid med Norsk Hydro ville gi god tilgang til vannkraft. Denne billige krafttilgangen hadde de ikke i Tyskland. Dessuten var konsesjonslovene innført i Norge, slik at et utenlandsk selskap ikke lenger ville ha noen enkel mulighet for selv å kjøpe norske fossefall. Det ble også vurdert samarbeid om den tekniske utviklingen.Birkeland fikk en avtale med Eyde, der han skulle få en engangsutbetaling på 135 000 kroner for å gi fra seg aksjene i ELKEM, Norsk Hydro og Det Norske Kvælstofkompagni. Han skulle videre få et årlig konsulenthonorar på til sammen 10 000 kr, fra ELKEM og Norsk Hydro. I avtalen skulle han heller ikke starte noe eget konkurrerende selskap, men han skulle være tilgjengelig for konsulentbistand. Selv om utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen hadde tappet ham for krefter de siste tre årene, måtte han finne seg i å se at han ikke lenger ville få noen innflytelse over selskapet. Imidlertid innså han at «makt kom av rikdom og eierskap. Intelligens var nødvendig, men ble alltid utmanøvrert av den innflytelsen som penger ga.»I desember 1906 inngikk Norsk Hydro en kontrakt med BASF om utbygging av Rjukanfossen. Nå var derimot Eyde svært interessert i å knytte til seg Birkeland. Det ble inngått en avtale om at han skulle være konsulent, med et årlig honorar på 12 000 kroner på livstid.
==== Enda en ny konkurranse for Birkeland–Eyde-prosessen ====
Birkeland hadde etter 1906 flere rolige år da han arbeidet med nordlysforsking. Våren 1910, mens Birkeland arbeidet i sitt laboratorium, kom Eyde overraskende og uanmeldt på besøk.Eyde fortalte at BASF var misfornøyd med ovnen Birkeland hadde utviklet, og heller ville satse på sin egen ovn. Aksjonærene på sin side hadde bare interesse av at den mest effektive ovnen ble brukt. Det var derfor bestemt at det skulle settes opp en konkurranse om hvilken ovn som kunne produsere mest salpeter i løpet av 24 timer. Før konkurransen kunne hver av partene, altså Hydro og BASF, optimalisere utforming av sine respektive ovner. Den beste ovnstypen skulle velges til den nye fabrikken på Rjukan. For Birkeland ville det bety at han ville miste sitt konsulenthonorar, om hans ovnstype ble vraket. Dermed ville hans nordlysforsking miste sin viktigste finansieringskilde. Et annet moment var at om dette skjedde, ville ikke Norsk Hydro ha noe annet norsk i seg enn selve navnet. Birkeland bestemte seg raskt for at han ikke hadde noe annet valg enn å reise opp til forsøksfabrikken på Notodden. Der måtte han og Eydes ingeniører på nytt arbeide dag og natt med å utvikle prosessen.Birkeland og Eydes unge ingeniører arbeidet i én måned med forbedring av ovnskonstruksjonen, uten å komme noen vei. På slutten av disse dagene orket Birkeland ikke å forlate sengen, eller han ble bare sittende og se ut i luften. En slik dag satt han inntil peisen i Hydros administrasjonsbygning, og la på en stor vedkubbe i glørne. Da slo en tanke ned i ham: Ovnen måtte skaleres opp for å bli mer effektiv, kanskje to til tre ganger større enn den konstruksjonen de til da hadde benyttet. Etter dette satt han oppe hele resten av dagen og natten med sine regnestykker for prosessen. Da han neste dag møtte ingeniørene i fabrikken, sa han at det de måtte gjøre var å øke størrelsen på ovnen fra 1000 kW til 3000 kW. Ingeniørene var til å begynne med avventende, de kjente til at Næss var svært skeptisk til Birkelands eksentriske ideer. Men de lot de seg overtale av Birkelands entusiasme og innsikt, selv om det bare var seks uker til den måtte være ferdig.Under testen var også de tyske ingeniørene ankommet for å teste sin ovnskonstruksjon. De to gruppene av ingeniører holdt seg for seg selv, også under måltidene. Slik som konkurransen var satt opp, var det tillatt at maskinene ble justert eller reparert under testen. Konkurransen startet klokken fire på ettermiddagen og det var alltid noen til stede, av frykt for sabotasje fra det konkurrerende laget. Neste morgen ankom Eyde med noen aksjonærer og styremedlemmer, samt to uavhengige observatører. Observatørene stilte tekniske spørsmål, men var ellers avmålte. Klokken fire ble testen avsluttet, deretter ble mengden salpeter målt og elektrisitetsforbruket avlest. Senere på kvelden kom resultatet fra observatørene, deres vurdering var at testen var uavgjort. Birkelands ovn var litt mer effektiv enn den tyske, men den tyske ovnens såkalte absorberingssystem var noe bedre.Imidlertid viste det seg at de tyske ingeniørene var rasende over at Birkeland hadde økt størrelsen på ovnen. Birkeland på sin side mente at dette var det ikke satt noen regler for. Avgjørelsen ble at 4/5-deler av ovnene i den nye salpeterfabrikken skulle være av den tyske typen, og de resterende av Birkelands type. Birkeland ble svært forbauset og krevde en forklaring. Eydes forklaring var at Birkeland ikke hadde gjort noen feil med å øke ovnsstørrelsen i siste liten, men at dette var en etisk feil. Birkeland forstod etter dette at Eyde hele tiden hadde forventet at den norske ovnen ville gå tapende ut av konkurransen. At Eyde hadde valgt å la Birkeland lede forsøket, og ikke Næss, betydde at han ville gi Birkeland skammen over at hans ovn ble utkonkurrert. Birkeland ble nedslått da han forstod at han egentlig var blitt tilkalt for å arbeide dag og natt, bare for å bli syndebukk for Eyde.
På grunn av de storpolitiske forholdene ble Birkeland–Eyde-prosessen valgt til de nye produksjonsanleggene på Rjukan. Birkeland visste derfor at han ikke kunne ta så stor personlig ære for valget, men han fikk uansett sitt konsulenthonorar øket til 22 000 kroner per år. Han fikk også over 200 000 kroner etter at han solgte aksjene i Norsk Hydro. Dette utgjorde mer enn 40 ganger hans årlige professorgasje. Uansett kunne han glede seg over at valget av Birkeland-ovnen ble omtalt i avisene og forsterket æresfølelsen til den unge norske nasjonen. Samtidig med at Roald Amundsen (1872–1928) vant kappløpet om Sørpolen, var også Birkeland en fremtredende figur nasjonalt.Norsk Hydro hadde innen 1912 investert over 100 millioner kroner i sine fabrikker i Telemark, like mye som Norges statsbudsjett på denne tiden. Gjødselen ble kalt norgessalpeter og takket være store vannkraftressurser kunne dette produseres i store mengder og eksporteres.Birkeland–Eyde-prosessen var relativt ineffektiv med hensyn til energiforbruk. Derfor ble den gradvis erstattet i Norge av Haber–Bosch-prosessen, og rundt 1940 var Birkeland–Eyde-prosessen ikke lenger i bruk.
=== Andre ideer og oppfinnelser ===
Selv om Birkeland arbeidet svært mye, fortalte assistentene hans om at han kunne returnere til laboratoriet etter en luftetur, med hatten bak i nakken og oppglødd over nye ideer eller oppfinnelser. Spesielt under uttesting av fettherding klaget de andre professorene på den grusomme stanken som spredde seg ut over universitetet. Dessuten var de ikke fornøyd med at han hadde tatt en halv forelesningssal til sin forskningsvirksomhet.Birkeland sendte i 1906 to brev til Wallenberg-brødrene, hvor han foreslo at de skulle investere i et forsøksprosjekt som skulle lede til praktisk bruk av kjernekraft. Dette var før den newzealandske fysikeren Ernest Rutherford (1871–1937) hadde vist at atomer består av en kjerne med elektroner som kretser rundt den. Det var også flere år før Niels Bohr (1885–1962) hadde kommet frem til sin teori om atomenergi, og før Albert Einstein (1879–1955) hadde publisert sin teori om sammenhengen mellom energi og masse. Birkeland håpet at Wallenberg-brødrene ville finansiere hans prosjekt med 100 000 kroner, i tillegg til en årlig lønn på 20 000 kroner til ham selv. Marcus Wallenberg innså at Birkelands idé var gigantisk, men han avslo å gi noen finansiell støtte til dette, før han fikk noen avkastning fra prosjektet med kunstgjødselproduksjon.
Birkeland og Olav Devik gjorde noen forsøk sommeren 1912, med et mulig system for fremdrift av romfartøyer. I franske aviser var det på denne tiden artikler om hvordan fremtidige romfartøyer kunne drives frem i det tomme verdensrommet, når det ikke finnes noe som kan skyves på. Birkeland mente at dette ikke kunne være noe problem, det var bare å anvende reaksjonskraften fra en elektrode som sender ut en katodestråle. Han var fornøyd med eksperimentet, og mente at fremtidige romfartøyer ville bruke dette konseptet. I dag er det kjent som ionemotorer.Rundt 1906 ble Birkelands interessert i telegraf- og telefonsystemer. Han mente at den elektriske lysbueovnenen som han hadde utviklet, kunne benyttes som del av en senderkrets for radiobølger. Han tok ut syv patenter relatert til dette, og fikk tillatelse til å montere en antenne på 15 meter på taket av universitetet. En mottager som ble montert opp i Frognerkilen, tok imot signaler. Eksperimentene ble omtalt i utenlandsk presse, men Birkeland var misfornøyd med resultatene. Han ville fortsette eksperimentene, men døde innen det var mulig.Margarin kan produseres med utgangspunkt i hvalolje, noe som Norge hadde rikelig tilgang til via hvalfangst. En stor fabrikk ble planlagt i Sandefjord, men en utenlandsk investor kjøpte opp selskapets aksjer før byggingen skulle startes; han nektet bruk av Birkelands patent for produksjon.Birkeland hadde fra 30-årsalderen alvorlig hørselstap som utviklet seg til det verre. Han hadde eksperimentert med utvikling av høreapparater, og søkt om patent.Vinteren 1915–1916, da han var i Egypt, fikk han en idé om at torskeegg kunne brukes til å fremstille kaviar. Han fikk ideen da han fikk en oppskrift på tyrkisk kaviar som han modifiserte. Et norsk firma ble interessert i ideen, men på grunn av første verdenskrig ble videre samarbeid vanskelig.Under sitt opphold i Egypt la Birkeland merke til turister som solte seg, og mente at solstrålene var helsebringende. Han tenkte at stråling fra radioaktive materialer ville være enda mer effektivt. Dermed kontaktet han kjemikeren Ellen Gleditsch (1879–1968) som hadde arbeidet med den polske kjemikeren og fysikeren Marie Curie (1867–1934) i Paris. Gleditsch var ekspert på radioaktiv stråling, og tidligere hadde Birkeland arbeidet for at hun skulle få et professorat i Norge, noe hun også fikk. Birkeland sendte brev til henne om et samarbeid om mulige metoder for strålebehandling i medisinsk sammenheng, men på grunn av verdenskrigen ble kommunikasjonen dem imellom nærmest umulig.
== Senere år ==
Birkelands helse ble mye dårligere rundt 1910, han fikk blant annet hjerteproblemer. I tillegg var han delvis døv på grunn av støyende eksperimenter med radiobølger.En har spekulert på om Birkeland led av kronisk kvikksølvforgiftning. Vakuumpumpene som ble brukt i forbindelse med terrellaforsøkene, brukte kvikksølv som tettinger. Biografene Egeland og Burke har fått Birkelands håndskrift fra forskjellige faser av livet undersøkt av en lege. Det har ikke resultert i noen klar bekreftelse av kvikksølvforgiftning.Birkelands plutselige død i Tokyo er omgitt av uklarheter. Hans biografer har bare noen få brev å forholde seg til, og spesielt Olaf Deviks arkiv, i tillegg til en japansk professor som skrev et lite notat med tittelen Death of Professor B.(«Professor B's død»)
=== Oppholdet i Egypt ===
Da Birkeland var i Egypt, skrev han et brev til de britiske fysikerne Lord Rayleigh (1842–1919) og Richard Glazebrook (1854–1935), som var medlemmer av komiteen for undersøkelser av oppfinnelser til bruk i krig. Disse hadde han møtt tidligere, og nå ville han igjen spørre om det var interesse for den elektriske kanonen han hadde patentert. Imidlertid var Birkeland nå bekymret for den militære tilspissingen mellom de europeiske maktene. Han var redd for at han selv kunne bli betraktet som en trussel, fordi han fritt kunne tilby sin oppfinnelse til den nasjonen han ville. Imidlertid hadde han vurdert at det var minst risiko for at våpenet kunne bli anvendt mot Norge ved å selge patentene til Storbritannia. Tross alt var Norge tilknyttet Storbritannia via dronning Maud.Birkeland fikk svar på brevene, der Rayleigh og Glazebrook lovet å huske den elektriske kanonen, men de ville ikke inngå noen konkret avtale. De skrev at våpenet var for avansert, eksperimentelt og kostbart å utvikle. Dessuten hadde det ikke vært en større krig mellom de europeiske landene på over 100 år, og de våpnene en hadde, var tilstrekkelige.Til tross for at oppholdet i Egypt bød på varmt klima og interessante oppgaver, ble Birkelands helse stadig verre. På grunn av at målingene av zodiakallyset måtte skje om natten ble han søvnløs, nervøs og oppfarende. I tillegg drakk han stadig mer, spesielt whisky. Nå ble hans fra før utydelige håndskrift, nesten uleselig. Veronal hadde han heller ikke greid å slutte å bruke. Birkeland skyldte på sitt tidligere arbeid hos Norsk Hydro som årsaken til lidelsene. Birkeland fikk også nyheter hjemmefra om at Eyde arbeidet hardt for å få Nobelprisen i kjemi. Birkelands bror refererte i et brev til rykter om at Eyde egentlig gjorde dette for å blokkere muligheten for at Birkeland skulle få prisen. Eyde holdt i tillegg en rekke foredrag i Sverige der han presenterte seg selv som oppfinner av Birkeland–Eyde-prosessen.
Eyde fikk også anledning til selvros i en artikkel i en bok som ble utgitt i 1915 med tittelen Opfindernes liv. Denne artikkelen fikk Birkeland tilsendt hjemmefra, og han ble forbitret over å se at Eyde fremstilte det slik at hans prosjekter ble «en suksess fordi han brukte unge ingeniører uten erfaring», mens Birkelands bidrag til Norsk Hydro var utelatt. Som motsvar på Eides forsøk på å ta æren for Birkelands bragder fikk han publisert et innlegg i Aftenposten.Birkeland ble alene i Egypt etter at Karl Devik måtte reise tilbake til Norge. Devik var på denne tiden blitt hans fortrolige venn. For å lette hjemlengselen skrev han mange brev, men på grunn av verdenskrigen ble postgangen problematisk. Han ble allikevel mistenksom fordi han fikk så få svar. Han ble også mer og mer mistenksom overfor sitt tjenerskap og andre mennesker rundt seg. På grunn av krigen og hans patent på den elektriske kanonen, ble han overbevist om at han kunne være mål for spionasje, og at sikkerheten hans var i fare.Noen forespørsler fikk han også i løpet av 1916, men ingen konkrete spørsmål om kjøp av rettigheter. Fordi han trodde at engelskmennene vil stjele patentene og tegningene, fikk han installert en safe i villaen. I tillegg skaffet han seg vakthunder og to pistoler. Mistenksomheten til bygningsarbeiderne som bygde om villaen ble så stor at han avskjediget disse. På høsten 1916 fant han ut at han heller ikke kunne stole på tjenerne sine, så de ble også oppsagt.Birkeland fikk uventet et brev i november 1916 fra britiske militære myndigheter, der de uttrykte ønske om å få forklart prinsippene om den elektriske kanonen. Etter dette arbeidet han iherdig med å få utarbeidet tegninger, samt med å finne noen som kunne lage en demonstrasjonsmodell. Om nettene arbeidet han med å forbedre utstyret for å studere zodiakallyset. Han arbeidet intenst og alene i det store halvferdige huset han hadde kjøpt, og økte inntaket av whisky, kaffe og Veronal. Fødselsdagen da han fylte 49 år tilbrakte han alene, og det kom heller ingen brev eller telegrammer i anledning dagen. Dagen etter sendte han et telegram til Karl Devik der det stod: «Birkeland vil Karl skal komme til Tokyo». Ingen videre forklaring ble gitt, og det hadde heller aldri vært diskutert noen reise til Det fjerne østen. På slutten av året var Birkeland blitt for syk til å bo alene, og han reiste til Kairo. Her fikk han bo hos den danske konsul Eriksens familie, som han var blitt kjent med. De hadde tatt hånd om ham etter at han var blitt helt søvnløs, og ikke spiste.Etter at Birkeland kom blant venner i Kairo, begynte han å få humøret tilbake, og han tok til seg mat og fikk nok søvn. Han begynte der å tenke på å dra hjem til Norge, til sin femtiårsdag. Han skrev til Helland i desember 1916: «Uavhengig av hva som hender vil jeg ikke tilbringe en sommer til i Egypt». Imidlertid var det for farlig å reise via Storbritannia, så Eriksen overtalte ham til å reise via Asia og Russland med den transsibirske jernbane. Eriksen tilbød seg også å reise sammen med ham. Den 10. mars 1918 dro de av gårde.
=== Siste dager i Japan ===
Birkeland og Eriksen ankom Tokyo 3. april 1917. Planen var å bli der i ti dager, men plutselig endret Birkeland mening. Eriksen måtte reise videre, og frarådet Birkeland å bli igjen i Japan. Birkeland sa at han heller ville bli i Japan enn å reise til kulden og mørket i Norge.Birkeland fant det nødvendig å låne en utgave av sin bok The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–03 for å slå opp noen tall. Han dro til Tokyo keiserlige universitet (i dag Universitetet i Tokyo), men biblioteket hadde ennå ikke fått noe eksemplar. Ved en tilfeldighet oppdaget fysikkprofessoren Torahiko Terada (1878–1935) at Birkeland uventet var på universitetet. Terada hadde ti år tidligere vært i Kristiania og truffet Birkeland, derfor kjente Terada ham øyeblikkelig igjen. Birkeland var svært skuffet over at boken hans ikke var i samlingen, men Terada tilbød ham å låne utstyr ved universitetet. Dessuten ble han introdusert for fysikerne Hantaro Nagaoka (1865–1950) og Tanakadate Aikitsu (1856–1952). Teradas forskningsfelt var raske geomagnetiske variasjoner, et felt som ikke var langt unna det Birkeland arbeidet med. Birkeland ble smigret over å finne ut at de japanske vitenskapsmennene var godt kjent med hans forskning. Terada la merke til at Birkeland hadde endret seg mye siden han traff ham første gang i Kristiania. Terada beskrev ham som sløv og apatisk.Birkeland fant ut at han kunne drive med interessante studier i Japan, dessuten ble han kjent med den norske konsulen Anker som bodde i Hakone. Allerede da Eriksen og Birkeland ankom Tokyo hadde de kontaktet den norske ambassaden. Eriksen hadde snakket med Anker om Birkelands helsetilstand og at han kunne trenge at noen tok seg av ham. Birkeland tok inn på Hotell Seiyoken i Tokyo. Herfra kunne han gå til universitetet hver dag. Han snakket mye med Terada om sin komplette kosmogoni. Terada beskrev senere at «...det ble tydeligere og tydeligere for meg at Birkeland på et eller annet vis var melankolsk og svært nervøs. Han virket febrilsk, og mens han snakket, tørket han stadig bort svette fra pannen...»
Sommeren 1917 var Birkeland i rundt to uker nesten hele tiden inne på sitt hotellværelse. Han skrev som besatt på en avhandling, og kollapset til slutt på sengen. Da han kom til seg selv, tilkalte han Terada med beskjed om at han hadde noe å fortelle som ville ta lang tid. Birkeland lå i sengen med pyjamas da Terada ankom, og unnskyldte seg for det, men sa at han var utslitt. Så fortalte Birkeland Terada at han hadde oppfunnet en elektrisk kanon, men at videre utvikling av den hadde blitt avslått av både franske og britiske myndigheter. Etter det hadde han følt seg forfulgt av britiske spioner. Birkeland fortalte endog at noen hadde prøvd å skyte ham ute i ørkenen i Egypt. Etter dette hadde han bestemt seg for å dra hjem til Norge via orienten, men på skipet hadde han følelsen av at det var en spion som fulgte med. Også i Japan følte han seg skygget, og at hotellet var det eneste stedet han slapp unna, enn så lenge. Etter at Birkeland hadde fortalt Terada sin historie, lukket han øynene utmattet. Terada visste ikke om han skulle ta dette bokstavelig, men det var krig, og at en fysikkprofessor kunne bli forfulgt var kanskje ikke så merkelig. Men om noen ville drepe ham, hvorfor skulle de forfølge ham helt til Japan, i Egypt ville det tross alt vært enklere?Terada lurte på om Birkeland var syk og hadde ubegrunnet frykt, eller om han virkelig var forfulgt. Han kontaktet derfor en venn som var lege. Legen undersøkte Birkeland og oppdaget hans skadelige inntak av Veronal. Legen ga ham kaliumbromid i stedet for Veronal, men senere insisterte Birkeland på at han måtte få en liten dose Veronal, noe han også fikk.Den 16. juni fikk Terada beskjed om at Birkeland var alvorlig syk, han fikk med seg sin legevenn, og de dro straks for å se til Birkeland. På hotellrommet fant de Birkeland død. På nattbordet lå en pistol og et glass med rester etter et hvit pulver. En ung tjener forklarte til politiet at han hadde blitt sendt ut av Birkeland for å skaffe Veronal, til tross for at tjeneren hadde advart mot at det var helseskadelig. Birkeland insisterte uansett. Det ble forsøkt gjenopplivning, men «alt var forgjeves og vi klarte ikke å vekke den verdensberømte professoren fra sin søvn.»Terada beskrev det som videre skjedde: «På bordet i hjørnet lå en bunke papirer som lignet utkast til en avhandling; så, det var her han hadde sittet hver dag og skrevet på dette manuskriptet, tenkte jeg, og tok opp et ark for å se på det. Da professor Nagaoka merket det, løp han bort til meg, rev arket ut av hendene mine, og ropte på tjeneren om å pakke det sammen. Så ga han pakken til konsulen og bad ham høytidelig om å forsegle det og få det sendt til det norske universitetet.»Den offisielle dødsårsaken ble registrert som hjerteinfarkt. Biografene Egeland og Burke mener at Birkelands mentale tilstand, og om han eventuelt begikk selvmord, er umulig å fastslå. Under sitt opphold i Japan hadde han kjøpt flere kostbare ting, blant annet pyntegjenstander, en dress og en frakk. Han arbeidet også meget intenst, noe som ikke indikerte planer om selvmord. Overdosen av Veronal kunne like godt være en feilberegning.Det kom beskjed fra Birkelands bror om at Birkelands lik skulle kremeres og asken sendes til Kristiania, når krigen var over. Det ble foretatt en obduksjon som fastslo at Birkeland hadde tatt en dose på 10 gram Veronal, mens den anbefalte dosen bare var 0,5 gram.Nagaoka overlot Birkelands papirer til kapteinen på DS «Peking». Det svenske dampskipet forlot sørspissen av Japan den 31. august 1919 med kurs for Hull i England. Det ble mottatt en melding fra skipet den 2. september, mens det var nord for Korea, i stormfylt hav. Etter dette hadde ingen kontakt med skipet, og det ble meldt savnet i oktober.På grunnlag av beskrivelser Birkeland ga til Krogness og Olaf Devik om sitt arbeid den siste tiden, er det sannsynlig at dette var like betydningsfullt som de tidligere bøkene og artiklene han skrev.
=== Et spark til spiritistene ===
Den 15. juni sendte Birkeland et telegram til sin advokat Johan Bredal: «Please remember Mrs. Wriedt's committee» («Vennligst husk Mrs. Wriedt's komite»). Bredal forstod ikke hva Birkeland egentlig mente.Bredal skjønte imidlertid ifølge biografen Jago, hva det betød da han fikk telegram om at Birkeland var død. Birkeland måtte ha visst at han snart kom til å dø, og etter sin død ville han gjennomføre et eksperiment: Han hadde tidligere i sitt liv avslørt spiritistiske medier som falsknere, men nå etter sin død ville han teste ut om det var noe i spiritisme. Birkeland ville derfor at advokaten skulle kontakte et medium for å undersøke om det var mulig for ham å ta kontakt fra det hinsidige. For øvrig var Birkeland ateist.
Birkeland ble begravet den 22. september 1919 på Vestre Gravlund i Kristiania, på universitetets bekostning.Advokat Bredal fortalte Olaf Devik om det merkelige telegrammet fra Birkeland. De bestemte seg for å kontaktet den britiske legen Oliver Lodge (1851–1940) som var en kjent spiritist. Birkeland ga imidlertid ikke noen meldinger fra det hinsidige.Biografene Egeland og Burke mener at det er merkelig at Birkeland skulle ha skrevet telegrammet til sin advokat på engelsk, ettersom advokaten ikke kunne engelsk. Dermed er hensikten med dette telegrammet uklart.
== Hedersbevisninger ==
I oktober 1896, bare 28 år gammel, ble Birkeland opptatt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Bare Nansen er blitt medlem i yngre alder. I 1906 ble han valgt til medlem av Faraday Society. Han ble også utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og innehadde æresdoktorater ved flere universiteter.Birkeland ble nominert fire ganger til Nobelprisen i kjemi mellom 1907 og 1913. Nomineringene ble foreslått av Max Bamberg (1907), W.C. Brøgger, J. H. Vogt og Heinrich Jacob Goldschmidt (1909 og 1913), Schönherr (1912). Direktør for Nobelinstituttet på denne tiden, Ragnar Sohlman (1870–1948), har i et brev antydet at om Birkeland var blitt nominert uten at Eyde hadde vært med, ville han sannsynligvis fått prisen. På grunn av Eydes svake faglige bakgrunn ville en delt pris være upassende.Fire ganger ble han nominert til Nobelprisen i fysikk. Han ble foreslått av Vilhelm Carlheim-Gyllensköld (1915, 1916 og 1917), O. Pauersson (1916) og i 1918 av norske professorer, men dette forslaget ble ikke sendt inn på grunn av Birkelands død i 1917. Noe av problemet med nominasjonen i fysikk var at kosmisk fysikk ble vurdert som en del av astronomien, og dermed falt utenfor kriteriene for Nobelprisen. En annen ting var at få medlemmer av Nobelkomiteen mente at de var kvalifisert til å vurdere en nominasjon innenfor dette feltet. Selv om det var tradisjon for dette faget også ved svenske universiteter, hadde dette ikke noen formell status ved noen av universitetene.I oktober 1917 ble det opprettet et fond til minne om Birkeland med tittelen «Professor Kr. Birkelands fond for geofysisk forskning». Dette mottok 300 000 kr i donasjoner.
== Ettermæle ==
=== Gjennombrudd for Birkelands forskning 50 år etter hans død ===
Birkelands vitenskapelige arbeid forsvant sakte inn i glemselen de første 50 årene etter hans død. Spesielt var den britiske matematikeren og geofysikeren Sydney Chapman (1888–1970) en sterk kritiker. Etter første verdenskrig ble han den ledende eksperten på jordmagnetisme. Chapman mente at Birkelands ekspedisjoner for å studere nordlyset var anakronistiske, og at teoriene hans var «for kuriøse» til å bli tatt alvorlig. Spesielt mente han at Birkelands viktigste hypotese om at solen sender ut katodestråler som fanges opp av jordens magnetfelter og deretter skaper nordlys og magnetstormer, var feil. Birkeland hadde imidlertid skrevet en artikkel i 1916, der han understreket at solen sender ut både positive- og negative partikler. Biografen Jago har påpekt at Chapman var hyklersk da han senere ble talsmann for denne teorien, uten å referere til Birkeland. Jago skriver at Chapman hadde en generell forakt for skandinaviske vitenskapsmenn, og gjorde hva han kunne for å bagatellisere Birkelands bidrag til romforskningen.Chapman selv mente at nordlyset ikke hadde noe med solen å gjøre, men at det måtte være et lokalt strømsystem i jordens atmosfære som skapte fenomenet. Etter Birkelands død ble hans teorier knapt nevnt i fysikkundervisningen, ikke engang i Norge. Det var Chapmans oppfatning av nordlyset som var fremherskende de første tiårene etter Birkelands død, og som var studentenes pensum.Birkeland visjon av det som nå er kjent som birkelandstrømmer, ble kilden til en kontrovers som fortsatte i over et halvt århundre, fordi deres eksistens ikke kan bekreftes fra bakkebaserte målinger alene. Hans teori var omstridt og ble latterliggjort som marginalvitenskap av etablerte forskere. Teoriene til Birkeland ble imidlertid støttet av den svenske plasmaforskeren Hannes Alfvén, men Alfvéns arbeid ble i sin tur også diskutert av Chapman.
I 1960-årene ble det gjort målinger fra romsonder som underbygget Birkelands teori om elektrisk ladede partikler i verdensrommet. Romsonden Mariner 2 på veg til Venus, målte i 1962 elektriske partikler på veg gjennom verdensrommet, med hastigheter mellom 300 og 700 kilometer i sekundet. Sovjetiske sonder hadde også gjort lignende observasjoner. Etter hvert som flere sonder ble sendt ut i verdensrommet, ble det målt elektrifiserte gasser med temperaturer på flere millioner grader som beveger seg med flere hundre kilometer i sekundet. De utgjøres av likt antall negative og positive partikler, henholdsvis elektroner og protoner, som gjør at de til sammen danner en nøytralt ladet plasma. Ofte kaller en dette for astrofysisk plasma. Birkeland hadde forutsett denne typen partikler i verdensrommet mer enn 60 år tidligere, men begrepet «plasma» fantes ikke på hans tid.I 1966 ble det via en amerikansk navigasjonssatellitt, målt magnetiske forstyrrelser hver gang den passerte polarområdene. Det var først med dette at en virkelig forstod at Birkeland måtte ha vært inne på noe viktig med sin forskning. Satellittmålinger har siden 1966 vært brukt til å måle forholdene ved nordlys. Dermed er Birkelands teorier bekreftet. Han blir i dag kreditert for å være den første som kom frem til en korrekt forklaring på fenomenet nordlys. Birkeland ga også en romlig beskrivelse av strømmene som danner såkalte polare substormer, eller polare elementærstormer. Hans teori var at dette magnetiske fenomenet, var forårsaket av horisontale strømmer som beveget seg langs nordlyssonen, og opprettholdt av «en konstant tilførsel av elektrisitet utenfra.» Disse ble i artikler på slutten av 1960-årene kalt «birkelandstrømmer».Den første fullstendige statistiske kartleggingen av forekomst av birkelandstrømmer i jordens polare regioner, ble utviklet i 1974 av A. J. Zmuda, J. C. Armstrong og T. A. Potemra.Birkelands verk The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903 beskrev flere teorier som først ble bekreftet 50 år etter hans død. Det gjelder tilstedeværelsen av magnetosfæren: «Jordens magnetisme vil føre til at det blir et hulrom rundt jorden der [sol] partikler så å si blir feid bort». I tillegg til teorien om solvinder påpekte han eksistensen av stellar materie: «Det må være en naturlig konsekvens av vårt synspunkt å anta at hele verdensrommet er fylt av elektroner og flygende ioner av alle slag. Vi antar at ethvert stjernesystem i utvikling slynger elektriske partikler ut i rommet. Derfor er det ikke usannsynlig å tenke seg at mesteparten av materien i universet ikke befinner seg i solsystemene eller i stjernetåken, men i det 'tomme rom'.» Interstellar materie regnes i dag som hovedkomponenten i universet.Birkeland forsøkte også å beskrive hvordan komethaler oppstår.
I dag er plasmafysikerne enige om at birkelandstrømmene er årsaken til nordlyset, elektrojet (nordlyselektrojeten), såkalte magnetosfæriske inverterte-V strukturer og flukstråder i atmosfæren på Venus. En regner med at birkelandsstrømmene gir andre fenomener som koronastrømmene fra solens overflate, komethaler, interstellar masse og stjerneskyer, plasma i galakser og galaktiske jetstrømmer. Selv om Birkelands nordlysteorier har fått nesten universell aksept, er hans kosmologi lite debattert.Solvinden består av hydrogenioner, noe som ble målt første gang i 1959 av den sovjetiske satellitten «Lunik». Dagens forståelse av plasmafysikken bygger opprinnelig på studier utført av Langmuir, som i 1920-årene utførte en rekke eksperimenter. Teorien går ut på at solen sender ut væskelignende plasma. Denne blir ved en viss avstand fra solen supersonisk, og brer seg ut i rommet. Birkeland antok at prosessen var drevet av elektrostatiske mekanismer, men i dag sees dette på som en magnetohydrodynamisk mekanisme.I dag betraktes Birkeland som den første romforsker. Han vurderes også som en av historiens ledende eksperimentalfysikere.
=== Etablering av et varig akademisk miljø ===
Birkeland fikk stor betydning for vitenskapelig utdannelse i Norge, samt for moderne romforskning. Han fikk etablert det første permanente observatoriet for geomagnetisme og nordlysobservasjoner på Haldde. Her ble etterhvert også gjort meteorologiske målinger. Birkeland øvet påtrykk for å få etablert et teknisk universitet i Norge, noe som ble realisert i 1910 ved åpningen av Norges tekniske høgskole.Innenfor fysikkundervisningen introduserte han en metodikk basert på grundig teoretisk innsikt, laboratoriestudier og koordinerte feltstudier.Et annet viktig bidrag fra Birkeland var at mange av hans assistenter fortsatte med vitenskapelig arbeid. Sem Sæland ble professor og rektor ved Norges tekniske høyskole, senere professor og rektor ved Universitetet i Oslo. Richard Birkeland (fetter) ble professor i anvendt matematikk. Lars Vegard ble professor innenfor nordlysforsking. Ole Krogness og Olaf Devik ble ledere ved det permanente observatoriet på Haldde, senere ble begge professorer i fysikk. De to opprettet senere et geofysisk institutt i Tromsø. Thoralf Skolem ble professor i matematikk i 1938. Thorstein Wereide (1882–1969), en kollega ved universitetet, ble amanuensis i fysikk og Carl Størmer (1874–1957), en annen kollega, utviklet ligninger for ladede partiklers bevegelse i topolte magnetfelter. Han målte også høyden av nordlyset nøyaktig.Fremdeles er kosmisk geofysikk, også omtalt som kosmisk plasmafysisk, et stort forskningsfelt i Norge, noe Birkeland la grunnlaget for.Videre ble Claus Riiber, som var med på kunstgjødselprosjektet, professor i kjemi ved Norges tekniske høgskole. Bjørn Helland-Hansen, som ødela fingrene under nordlysobservasjonene på Haldde, ble professor i oseanografi og fikk internasjonal anerkjennelse.
=== Norsk Hydros videre utvikling ===
Norsk Hydro som Birkeland var med på å etablere, er i dag et stort internasjonalt konsern. Gjødselproduksjonen ble i 2004 skilt ut i et eget selskap kalt Yara International. Dette selskapet har rundt 28 fabrikker og 15 000 ansatte over hele verden. Selskapet er i dag verdens største kunstgjødselprodusent.Norsk Hydro fikk i 1968 bygget et skip med navn MT «Kristian Birkeland».
Yara skal bygge verdens første autonome skip (et fartøy som kan seile uten besetning) som skal drives elektrisk. Skipet skal gå mellom fabrikkanlegget i Porsgrunn og havnene i Brevik og Larvik og skal hete «Yara Birkeland».
=== Minnesmerker og minnemarkeringer ===
I 1967 ble det arrangert et internasjonalt symposium i Sandefjord, til minne om Birkelands 100 års fødselsdag. Siden 1987 holdes det en årlig forelesningsserie ved Universitetet i Oslo. Her blir forskjellige sider av Birkelands forsking og teknologi belyst.En statue av Birkeland finnes utenfor Hydros bedriftshistoriske samling på Notodden, og en byste er også plassert ved forskningssenteret til Norsk Hydro i Porsgrunn. I Nordlysparken i Alta ble det avduket en byste av Birkeland i 2015, laget av Henning Olav Espedal. Oscar Castbergs byste av Birkeland, som ble avduket på Universitetet i Oslo i 1908, finnes i kopi ved Universitetet i Tokyo.Den norske 200 kroner-seddelen som var i bruk fra 1994 til 2017, bærer portrettet av Birkeland. Ringen rundt den magnetiske polen er avbildet på baksiden, samt andre symboler relatert til hans forskning. I 1966 og 1999 ble det utgitt frimerker med temaer fra Birkelands nordlysforskning.Flere gater i Norge har navn etter Birkeland. Birkeland ble hedret av Google i 2017 med en såkalt doodle.Et krater på Månen er oppkalt etter Birkeland. Navnet ble tildelt av den Den internasjonale astronomiske union i 1970.
== Bibliografi ==
Birkeland publiserte 88 vitenskapelige artikler, for det meste skrevet på fransk, men også på tysk, norsk og engelsk. I tillegg utga han tre bøker og noen populærvitenskapelige artikler. Her er et utvalg av hans artikler og bøker:
1886 «Antallet af frie bevægelser i et leddet stangsystem», Tidsskrift for Mathematik (Kbh.), R. 5, Årg. 4, s. 174–176.
1887 «En generalisation af Sylvester skjæve pantograf», Tidsskrift for Mathematik (Kbh.), R. 5, Arg. 5, s. 17–18.
1890 «Ein Satz über algebraische Curven», Naturwissenschaftliche Monatshefte für Mathematik und Physik, Jg. 1, s. 417–424.
1892 «Electrische Schwingungen in Drähten, directe Messungen der fortschreitenden Welle», Annalen der Physik und Chemie. N.F., Bd. 47, s. 583–612.
1893 «Ondes électriques dans des fils; la dépression de l’ondes qui se propage dans des conducteurs», Comptes Rendus Hebdomadaires des Séances de l’Académie des Sciences, T. 116, s. 93–96.
1894 «Über die Strahlung electromagnetischer Energie im Raume», Annalender Physik und Chemie. N.F., Bd. 52, s. 357–380.
1894 «Über die Reflexion und Resonanz der Hertz’schen electrischen Schwingungen, Erklärung der Hagenbech-Zehnder’schen Versuche», Annalen der Physik und Chemie, N.F., Bd. 52, s. 468–495.
1894 «Om krafttransmission, særlig i et elektromagnetisk Felt», Tidsskrift for Physik og Chemi, 3. bind, s. 353–373.
1895 «Solution générale des équations de Maxwell pour un milieu absorbant homogéne et isotrope», Comptes Rendus Hebdomadaires des Seances del’Academie des Sciences, T. 12, s. 1046–1050.
1895 «Sur la transmission de l’énergie», Archives des Sciences Physiques et Naturelles, 3ème période, T. 33, s. 297–309.
1895 «Sur l’aimantation produite par des courants hertziens, Un diélectrique magnétique», Comptes Rendus Hebdomadaires des Seances de l’Académie des Sciences, T. 120, s. 1320–1324.
1896 «Sur les Rayons Cathodiques sous l’action de forces magnetiques intenses», Archives des Sciences Physiques et Naturelles, 4ème période, T. 1, Geneva, s. 497–512.
1896 «Om kathodestraaler under paavirkningaf stærke magnetiske kræfter», Elektroteknisk Tidsskrift, Kristiania,Vol. 9, s. 104–110.
1896 «Om indsugning af katodestraaler mod en magnetpol», i Archiv for mathematik og naturvidenskab.
1896 «Über Katoestrahlen unter Einwirknung von intensiven magnetiscen Kräften», Zeischrift fur Elektrotechnik, Wien, Vol. XIV, s. 448–450 og s. 475–482.
1898 «Et Bud fra Solen», i Verdens Gang 16. september .
1899 «Über die Strahlung electromagnetischer Energie», Wied. Ann., Leipzig.
1900 «Underlige Tegn i Sol og Stjerner», Aftenposten 13. januar.
1901 «Courants électriques dans l’athmosphère polaire et aurores boréales (Communication sur les résultats obtenus par l’expédition Norvégienne de 1899–1900. Pour l’étude des aurores boréales)», Archives des Sciences Physiques et Naturelles, 4ème période, T. 12, Geneva, s. 480–488.
1901 «Résultats des recherches magnéthiques faites par l’expedition Norvégienne de 1899–1900. Pour l’étude des aurores boréales», Archives des Sciences Physiques et Naturelles. 4ème période, T. 12, Genève, s. 565–586.
1901 «Expedition Norvegienne de 1899–1900 pour l’etude des auroras boréales: Résultats des recherches magnéthiques», Videnskabsselskabets skrifter I, Mat.-naturv. klasse, Kristiania, no. 1.
1901 The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903. Vol. 1 Section 1 : On the cause of magnetic storms and the origin of terrestrial magnetism
1901 «Les taches du Soleil et les planétes, Comptes Rendus Hebdomadairesdes», Séances de l’Académie des Sciences, T. 133, s. 726–729.
1902 «On a new electric current breaker,» Videnskabsselskabets skrifter, Mat.-naturv. klasse, Kristiania, no. 11.
1902 «On a new electric current breaker», Videnskapsselskabets skrifter I, Mat.-naturv. Klasse, Kristiania no. 11
1905 «Norsk salpeterindustri pa grundlag af Birkeland–Eyde’s elektrokemiske proces», Kr. Birkeland and S. Eyde, Norsk Tidsskrift for Haandverk og Industri
1906 «On the oxidation of atmospheric nitrogen in electric arcs, To the Faraday Society»», July 2, 1906, Transactions of the Faraday Society, Vol.2
1908 The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903. Vol. 1, On the Cause of Magnetic Storms and the Origin of Terrestrial Magnetism, Kristiania, Aschehoug; (Lpz.: Barth London, New York: Longmans; Paris.Klincksieck.)
1910 «Magnetiske storme og nordlys», Eletroteknisk Tidsskrift, Aarg. 23, s. 235–245, og i Teknisk Ugeblad TT, s. 604–607.
1911 «Les Anneaux de Saturne sont-ils dus à une radiation électrique de la panète?» Comptes Rendus Hebdomadaires des Séances de l’Académie des Sciences, T. 153, s. 375–377.
1911 «The simultaneity of certain abruptly-beginning magnetic disturbances», Lecture at Congress International de Physique, Paris, Nature, Vol. 87, s. 483–484.
1913 «The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903», Vol. 1, «On thecause of magnetic storms and the origin of terrestrial magnetism», Sec. 2, Aschehoug; Kristiania, s. 319–801.
1913 «Om verdnernes tilblivelse», artikkel i Aftenposten, 1. februar
1914 «On a possible method of photographically registering the intensity of the ultraviolet light from the sun and stars – preliminary note», The Cairo scientific journal, Vol. 8, no. 99, s. 287–194.
1915 «On a possible crucialtest of the theories of auroral curtains and polar magnetic storms», Videnskaps-selskapets skrifter. I, Mat.-naturv. Klasse, Kristiania, no. 6.
1916 «Are the solar corpuscle rays that penetrate into the earth’s atmosphere negative or positive rays?» Videnskapsselskapets skrifter. I, Mat.-naturv.klasse, Kristiania, no. 1
== Patenter ==
Birkeland tok ut 60 patenter, 10 sammen med Eyde og 5 sammen med Olaf Devik. Noen utvalgte patenter er listet opp her:
1901 patent nr. 11,201 New method to fire projectiles using electromagnetic forces.
1901 patent nr. 11,445 A method to avoid electric arcs with current-braking switches.
1903 patent nr. 13,052 Electromagnetic cannon systems.
1903 patent nr. 12,961 New approach to produce electric discharges with maximum surfaces to decompose atmospheric gasses in the atmosphere.
1904 patent nr. 14585 Furnaces for hard-to-melt metals and minerals.
1904 patent nr. 13,705 New methods to accelerate electric reactions in gasses by large-arc discharges.
1907 patent nr. 17,559 Methods to produce radiowave oscillations.
1907 patent nr. 17,974 An instrument to generate radiowave oscillations.
1909 patent nr. 24,385 A new approach to obtain higher yields and increased concentrations of nitric acid with furnaces using larger arcs generated by magnetic fields.
1912 patent nr. 24,371 Method to refine and use whale oil.
1912 patent nr. 23,542 Methods to produce ammonium nitrat.
1912 patent nr. 23,446 New method to treat organic waste products, such as garbage, and cadavers of different animals.
1913 patent nr. 24,470 Methods to transform oil to fat with higher melting-point oils using hydrogen under pressure.
== Se også ==
Anders Jonas Ångström
Kosmisk stråling
Heliosfæren
Stjernemagnetfelt
Koronamasseutbrudd
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jago, Lucy (2002). Nordlysets gåte – Beretningen om Kristian Birkeland. Gyldendal. ISBN 82-05-30071-2.
Egeland, Alv og Burk, William J. Burke (2005). Kristian Birkeland – The First Space Scientist. Springer. ISBN 1-4020-3293-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Brekke, Pål (2017). Historien om Kristian Birkeland – Nordlysets far. Oslo: Solarmax. ISBN 978-82-999401-7-7.
Egeland, Alv (1994). Kristian Birkeland – Mennesket og forskeren. Oslo: Norges bank.
Brundtland, Terje (1994). The laboratory work of professor Kristian Birkeland. Tromsø: Faculty of Science, Auroral Laboratory.
== Eksterne lenker ==
«Kristian Birkeland», fra Norsk biografisk leksikon
Mulig elektriske fenomener i solenergi-systemer og stjernetåker, Utdrag fra Den norske Aurora Polaris Ekspedisjonen 1902-1903
The laboratory work of professor Kristian Birkeland, utgitt av Universitetet i Tromsø (Engelsk) | Olaf Kristian Bernhard Birkeland (født 13. desember 1867 i Christiania (dagens Oslo), død 15. | 9,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strontium | 2023-02-04 | Strontium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Strontium er et grunnstoff med kjemisk symbol Sr og atomnummer 38. Atommassen (u) er 87,62.
| Strontium er et grunnstoff med kjemisk symbol Sr og atomnummer 38. Atommassen (u) er 87,62.
== Historie ==
Strontium har fått navnet sitt fra mineralet strontianitt som igjen er oppkalt etter landsbyen Strontian på den skotske vestkysten. Det var i blygruvene her at mineralet ble funnet første gang i 1787. I 1790 la den irske kjemikeren Adair Crawford merke til at mineralet var annerledes enn andre bariummineraler. Han konkluderte med at det måtte inneholde et hittil ukjent grunnstoff. Grunnstoffet ble oppdaget i 1798 av den skotske kjemikeren Thomas Charles Hope i Edinburgh, og metallisk strontium ble første gang isolert av Humphry Davy i 1808 ved hjelp av elektrolyse.
10. oktober 1957 var Strontiumisotopene 89Sr og 90Sr blant de radioaktive stoffene som ble sluppet ut ved brannen i Windscalereaktoren i Cumbria, England (der Sellafield-anlegget ligger i dag).
== Egenskaper ==
Strontium er et sølvhvitt jordalkalimetall som er mykere og mer reaktivt i vann enn kalsium. Strontium brenner i luft med dannelse av strontiumoksid og strontiumnitrat, men siden det ikke reagerer med nitrogen i temperaturer under 380°C er det bare oksidet som dannes ved romtemperatur.
Rent strontium oksiderer raskt i luft og får et gulaktig oksidsjikt. Det oppbevares derfor i parafin eller edelgass-atmosfære. Fint strontiumpulver vil selvantenne i luft. Strontiumsalter gir rødfarge hvis de brennes, og dette blir utnyttet i pyrotekniske produkter.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende strontium består av 4 stabile isotoper: 84Sr (0,56%), 86Sr (9,86%), 87Sr (7%) og 88Sr (82,58%). I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 90Sr med halveringstid 28,79 år, 85Sr med halveringstid 64,84 døgn, 89Sr med halveringstid 50,53 døgn, 82Sr med halveringstid 25,55 døgn og 83Sr med halveringstid 1,35 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 timer, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7440-24-6
== Forekomst ==
På grunn av sin ekstreme reaktivitet i luft forekommer ikke strontium naturlig i ren form, men finnes i kjemiske forbindelser med andre stoffer. Det er det 15. vanligste stoffet på Jorden og finnes hovedsakelig i karbonatmineralet strontianitt (SrCO3) og sulfatmineralet celestin (SrSO4). De mest drivverdige forekomstene finnes som celestin.
Det ble i 2007 produsert 600 000 tonn strontium på verdensbasis. Spania var den største produsenten (200 000 tonn) fulgt av Kina (190 000 tonn) og Mexico (125 000 tonn). Verdens utvinnbare strontium-reserver anslås til 6,8 millioner tonn.
== Anvendelse ==
Ulike strontiumsalter brukes som rødt fargestoff i fyrverkeri. Strontiumkarbonat brukes mye i keramikk. Strontium brukes også som tilsetning i glasset i billedrør. Strontiumtitanat-krystaller (SrTiO3) har større lysbrytningsindeks enn diamant, men siden det ikke er på langt nær så hardt, er bruken begrenset.
== Referanser == | Strontium er et grunnstoff med kjemisk symbol Sr og atomnummer 38. Atommassen (u) er 87,62. | 9,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Felix_Lazarsfeld | 2023-02-04 | Paul Felix Lazarsfeld | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. august', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosiologer', 'Kategori:Østerrikere', 'Kategori:Østerrikske professorer'] | Paul Felix Lazarsfeld (født 13. februar 1901, død 30. august 1976) var en østerriksk sosiolog. Han studerte og arbeidet ved universitetet i Wien, blant annet innen sosialpsykologi. Lazarsfeld emigrerte til USA i 1933. Han arbeidet som professor i sosiologi ved Columbia University. Lazarsfeld er mest kjent for å ha utviklet krysspresshypotesen og tostegshypotesen. I 1946 var han gjesteforeleser ved Universitetet i Oslo og ble en av veilederne for oppstart av det sosiologiske miljøet ved universitetet.
| Paul Felix Lazarsfeld (født 13. februar 1901, død 30. august 1976) var en østerriksk sosiolog. Han studerte og arbeidet ved universitetet i Wien, blant annet innen sosialpsykologi. Lazarsfeld emigrerte til USA i 1933. Han arbeidet som professor i sosiologi ved Columbia University. Lazarsfeld er mest kjent for å ha utviklet krysspresshypotesen og tostegshypotesen. I 1946 var han gjesteforeleser ved Universitetet i Oslo og ble en av veilederne for oppstart av det sosiologiske miljøet ved universitetet.
== Referanser == | Paul Felix Lazarsfeld (født 13. februar 1901, død 30. | 9,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikkvitenskap | 2023-02-04 | Musikkvitenskap | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkvitenskap'] | Musikkvitenskap er læren om musikk som kunstart, dens klingende struktur, tilblivelsesprosess, historie og plass i samfunnet. Universitetet i Bergen definerer musikkvitenskap som akademisk fag som følgende: «studiet av musikk og lyduttrykk i vid betydning, uten avgrensinger når det gjelder sjanger, repertoar, historisk epoke, geografi, eller den sosiale posisjonen til de som produserer eller konsumerer musikken.»Viktige fagområder i musikkvitenskapen er
musikkteori er forsøk på å beskrive teorier om hvordan musikk «virker», og hvordan de harmoniske strukturene er
verkanalyse er således musikkteoretisk analyse av enkelte verker
musikkhistorie befatter seg med musikkens historie og med framføringens historie og med utviklingen av ulike sjangre og metoder
etnomusikologi er fagfeltet som søker å forstå musikkens rolle i samfunnet og forholdet mellom samfunn og musikk
musikksosiologi er et begrep som delvis overlapper sistnevnte
musikkpedagogikk er studiet av hvordan mennesker tilegner seg musikk og lærer musikk og hvordan musikk kan brukes i læring
musikkteknologi er et fagfelt som dekker alle teknologiske aspekter med musikk. Akustikk og kognitiv musikk hører gjerne inn under musikkteknologi.
musikkterapi er et fagfelt som ser på sammenhenger mellom musikk og helse og hvordan disse kan utnyttes terapeutisk.
| Musikkvitenskap er læren om musikk som kunstart, dens klingende struktur, tilblivelsesprosess, historie og plass i samfunnet. Universitetet i Bergen definerer musikkvitenskap som akademisk fag som følgende: «studiet av musikk og lyduttrykk i vid betydning, uten avgrensinger når det gjelder sjanger, repertoar, historisk epoke, geografi, eller den sosiale posisjonen til de som produserer eller konsumerer musikken.»Viktige fagområder i musikkvitenskapen er
musikkteori er forsøk på å beskrive teorier om hvordan musikk «virker», og hvordan de harmoniske strukturene er
verkanalyse er således musikkteoretisk analyse av enkelte verker
musikkhistorie befatter seg med musikkens historie og med framføringens historie og med utviklingen av ulike sjangre og metoder
etnomusikologi er fagfeltet som søker å forstå musikkens rolle i samfunnet og forholdet mellom samfunn og musikk
musikksosiologi er et begrep som delvis overlapper sistnevnte
musikkpedagogikk er studiet av hvordan mennesker tilegner seg musikk og lærer musikk og hvordan musikk kan brukes i læring
musikkteknologi er et fagfelt som dekker alle teknologiske aspekter med musikk. Akustikk og kognitiv musikk hører gjerne inn under musikkteknologi.
musikkterapi er et fagfelt som ser på sammenhenger mellom musikk og helse og hvordan disse kan utnyttes terapeutisk.
== Referanser == | Musikkvitenskap er læren om musikk som kunstart, dens klingende struktur, tilblivelsesprosess, historie og plass i samfunnet. Universitetet i Bergen definerer musikkvitenskap som akademisk fag som følgende: «studiet av musikk og lyduttrykk i vid betydning, uten avgrensinger når det gjelder sjanger, repertoar, historisk epoke, geografi, eller den sosiale posisjonen til de som produserer eller konsumerer musikken. | 9,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Golfforbund | 2023-02-04 | Norges Golfforbund | ['Kategori:1948 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Golf i Norge', 'Kategori:Golfforbund', 'Kategori:Norske idrettsforbund', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1948', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Norges Golfforbund (NGF) er sammenslutningen av norske golfklubber, og er det fjerde største særforbundetet underlagt Norges idrettsforbund og olympiske komité.
NGF ble stiftet 28. mai 1948, opprinnelig med navnet Norsk Golfforbund. Grunnleggende medlemmer var Oslo GK, Høsbjør GK, Bergen GK og Borregaard GK.President i Norges Golfforbund siden 2019 er Egil Hatling.
Forbundets formål er å fremme golfidretten på vegne av klubbene, samt å legge forholdene til rette for at golfklubbene kan skape flere og bedre golfspillere.
Golfidretten i Norge har hatt en stabil medlemsmasse de siste årene. Ved utgangen av 2009 var det knyttet 125 000 medlemskap til norske golfklubber tilknyttet Norges Golfforbund. Det er ca. 190 golfklubber i Norge, med ca. 60 fullverdige 18-hullsbaner og drøyt 100 ni- og sekshullsbaner.
Norges Golfforbund utgir bladet Norsk Golf i samarbeid med SPORTMEDIA AS. Med et opplag på 75 000 og åtte årlige utgivelser er Norsk Golf et av landets største magasiner.
| Norges Golfforbund (NGF) er sammenslutningen av norske golfklubber, og er det fjerde største særforbundetet underlagt Norges idrettsforbund og olympiske komité.
NGF ble stiftet 28. mai 1948, opprinnelig med navnet Norsk Golfforbund. Grunnleggende medlemmer var Oslo GK, Høsbjør GK, Bergen GK og Borregaard GK.President i Norges Golfforbund siden 2019 er Egil Hatling.
Forbundets formål er å fremme golfidretten på vegne av klubbene, samt å legge forholdene til rette for at golfklubbene kan skape flere og bedre golfspillere.
Golfidretten i Norge har hatt en stabil medlemsmasse de siste årene. Ved utgangen av 2009 var det knyttet 125 000 medlemskap til norske golfklubber tilknyttet Norges Golfforbund. Det er ca. 190 golfklubber i Norge, med ca. 60 fullverdige 18-hullsbaner og drøyt 100 ni- og sekshullsbaner.
Norges Golfforbund utgir bladet Norsk Golf i samarbeid med SPORTMEDIA AS. Med et opplag på 75 000 og åtte årlige utgivelser er Norsk Golf et av landets største magasiner.
== Presidenter ==
1948 - 1953: A. Monrad Aas
1953 - 1956: Ragnar Stoud Platou
1956 - 1962: Johan S. Horn
1962 - 1965: Otto Grieg Tidemand
1965 - 1967: Torolf Smedvig
1967 - 1971: Arild Wahlstrøm
1971 - 1975: Fredrik Munthe
1975 - 1978: Jan H. Bentzon
1978 - 1981: Lars Ø. Lund
1981 - 1983: Birger Wist
1983 - 1986: Jan Aaseth
1986 - 1988: Knut Kloster
1988 - 1996: Carl Semb
1996 - 2000: Morten Erichsen
2000 - 2009: Christian Anker-Rasch
2009 - 2011: Jon Kåre Brekke
2011 - 2015: Finn H. Andreassen
2015 - 2019: Marit Wiig
2019 - : Egil Hatling
== Se også ==
Golf i Norge
== Referanser ==
== Kilder ==
Om NGF
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Norges Golfforbund (NGF) er sammenslutningen av norske golfklubber, og er det fjerde største særforbundetet underlagt Norges idrettsforbund og olympiske komité. | 9,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pfizer | 2023-02-04 | Pfizer | ['Kategori:1849 i USA', 'Kategori:40°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Farmasøytiske selskaper', 'Kategori:Industriselskaper fra USA', 'Kategori:Næringsliv i New York (delstat)', 'Kategori:Selskaper etablert i 1849', 'Kategori:Sider med kart'] | Pfizer Inc. er et verdensomspennende amerikansk legemiddelfirma med hovedsete i New York. Det er verdens største legemiddelselskap og ifølge Forbes verdens 4. største selskap overhodet. Det ble grunnlagt av den tyske kjemikeren Charles Pfizer (1824–1906) som begynte å produsere kjemiske produkter i en bygning i Williamsburg i Brooklyn i 1849.
Selskapet produserer og markedsfører verdens mest omsatte legemiddel, Lipitor (atorvastatin), som brukes mot dyslipidemi (høyt kolesterol). Pfizer markedsfører også Viagra (sildenafil), som brukes mot impotens (erektil dysfunksjon). Selskapet har forøvrig fått kritikk i sosiale medier for å legge skylden på impotens på aldrende kvinner.
Den 2. september 2009 kunngjorde USAs justisdepartement at man var kommet til et forlik som tildels skjermet Pfizer for rettslig forfølgelse av uredelig markedsføring. Pfizer ga med på å betale en bot på 2,3 milliarder dollar i det som frem til da var det økonomisk mest omfattende strafferegimet i departementets historie.
| Pfizer Inc. er et verdensomspennende amerikansk legemiddelfirma med hovedsete i New York. Det er verdens største legemiddelselskap og ifølge Forbes verdens 4. største selskap overhodet. Det ble grunnlagt av den tyske kjemikeren Charles Pfizer (1824–1906) som begynte å produsere kjemiske produkter i en bygning i Williamsburg i Brooklyn i 1849.
Selskapet produserer og markedsfører verdens mest omsatte legemiddel, Lipitor (atorvastatin), som brukes mot dyslipidemi (høyt kolesterol). Pfizer markedsfører også Viagra (sildenafil), som brukes mot impotens (erektil dysfunksjon). Selskapet har forøvrig fått kritikk i sosiale medier for å legge skylden på impotens på aldrende kvinner.
Den 2. september 2009 kunngjorde USAs justisdepartement at man var kommet til et forlik som tildels skjermet Pfizer for rettslig forfølgelse av uredelig markedsføring. Pfizer ga med på å betale en bot på 2,3 milliarder dollar i det som frem til da var det økonomisk mest omfattende strafferegimet i departementets historie.
== I Norge ==
Pfizer AS er Norges største legemiddelfirma med en omsetning på ca. 1,5 milliarder kroner (2004). Selskapet markedsfører legemidler innenfor en rekke terapiområder, for eksempel hjerte-karsykdommer, kreft, nevrologiske lidelser, urologiske lidelser, øyesykdommer og psykiske lidelser. Pfizer AS er det norske datterselskapet av Pfizer Inc.
Adm. dir. er Sissel Andresen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Pfizer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Pfizer Norge | Pfizer Inc. er et verdensomspennende amerikansk legemiddelfirma med hovedsete i New York. | 9,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hoffmann-La_Roche | 2023-02-04 | Hoffmann-La Roche | ['Kategori:47°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1898', 'Kategori:Farmasøytiske selskaper', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sveitsiske industriselskaper'] | F. Hoffmann-La Roche AG er et sveitsisk legemiddelfirma med hovedkvarter i Basel.
Det ble grunnlagt i 1898 av Fritz Hoffmann-La Roche.
Legemiddelfirmaet har blant annet utviklet Benzodiazepinene, Diazepam (Valium), Klonazepam (Rivotril) og Flunitrazepam (Rohypnol). Stoffet Flunitrazepam (Rohypnol) er for tiden utgått i Norge og i mange andre land etter produsentens eget ønske på grunn av det store misbrukspotensiale. Men man kan få stoffet dersom man har et «spesielt godkjenningsfritak.». Dette fritaket er veldig strengt, og det er veldig få som får det innvilget.
| F. Hoffmann-La Roche AG er et sveitsisk legemiddelfirma med hovedkvarter i Basel.
Det ble grunnlagt i 1898 av Fritz Hoffmann-La Roche.
Legemiddelfirmaet har blant annet utviklet Benzodiazepinene, Diazepam (Valium), Klonazepam (Rivotril) og Flunitrazepam (Rohypnol). Stoffet Flunitrazepam (Rohypnol) er for tiden utgått i Norge og i mange andre land etter produsentens eget ønske på grunn av det store misbrukspotensiale. Men man kan få stoffet dersom man har et «spesielt godkjenningsfritak.». Dette fritaket er veldig strengt, og det er veldig få som får det innvilget.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hoffmann-La Roche – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | F. Hoffmann-La Roche AG er et sveitsisk legemiddelfirma med hovedkvarter i Basel. | 9,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GlaxoSmithKline | 2023-02-04 | GlaxoSmithKline | ['Kategori:0°V', 'Kategori:2000 i Storbritannia', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske industriselskaper', 'Kategori:Farmasøytiske selskaper', 'Kategori:Koronavirus vaksinearbeid', 'Kategori:Selskaper etablert i 2000', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vaksineprodusenter'] | GlaxoSmithKline (GSK) er et britisk farmasøytisk selskap med hovedsete i London som jobber innenfor tre forretningsområder: reseptpliktige medisiner, vaksiner og handelsvarer.
GSK er et av verdens største forskningsbaserte legemiddelfirmaer med over 100 000 ansatte i over 150 land.Selskapet ble dannet i desember 2000 ved en fusjon mellom Glaxo Wellcome og SmithKline Beecham.
| GlaxoSmithKline (GSK) er et britisk farmasøytisk selskap med hovedsete i London som jobber innenfor tre forretningsområder: reseptpliktige medisiner, vaksiner og handelsvarer.
GSK er et av verdens største forskningsbaserte legemiddelfirmaer med over 100 000 ansatte i over 150 land.Selskapet ble dannet i desember 2000 ved en fusjon mellom Glaxo Wellcome og SmithKline Beecham.
== GlaxoSmithKline Norge ==
GSK Norge har ca. 90 ansatte og omsetter for 700 millioner kroner. Selskapet har lokaler på Lysaker i Oslo.
== Forskning- og terapiområder ==
==== Reseptpliktige medisiner og vaksiner ====
GSKs satsningsområder er vaksiner, lunge-medisiner for astma og kols, samt hiv/aids.
==== Reseptfrie legemidler og handelsvarer ====
I Norge leverer GSK Consumer Healthcare en rekke produkter innenfor kategoriområdene: smerte, tannpleie og hudpleie.
== Koronavaksinearbeide ==
GlaxoSmithKline har sammen med Sanofi en vaksinekandidat som i september 2020 var i fase 1-utviklingsstadium. Av type dreier det den om en subenhetsvaksine. EUhar signert en avtale om 300 millioner doser til alle EU-land + Norge, hvis vaksinen er trygg og effektiv mot Covid-19. USA har investert i prosjektet gjennom Operation Warp Speed, med 100 millioner doser og mulighet til å utvide til 500 millioner doser. Det er også en av vaksinene Storbritannia satser på.GlaxoSmithKline støtter også opp om Clover Biopharmaceuticals og det amerikanske selskapet Dynavax i samarbeide om en koronavaksinekandidat. Dette er en av vaksinene Norge kan få tilgang til gjennom den globale COVAX-alliansen, dersom vaksinen faktisk lykkes.
== Referanser ==
no.gsk.com
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) GlaxoSmithKline – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | GlaxoSmithKline (GSK) er et britisk farmasøytisk selskap med hovedsete i London som jobber innenfor tre forretningsområder: reseptpliktige medisiner, vaksiner og handelsvarer. | 9,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caritas_Norge | 2023-02-04 | Caritas Norge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Caritas', 'Kategori:Den katolske kirke i Norge', 'Kategori:Norske humanitære organisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1964'] | Caritas Norge er en hjelpeorganisasjon med utspring fra den katolske kirken i Norge og driver nødhjelpsarbeid og langsiktig bistandsarbeid i Asia, Afrika og Latin-Amerika – og integreringsarbeid i Norge.
Caritas Norges visjon er en verden uten sult og fattigdom, hvor alle mennesker kan leve i verdighet.
| Caritas Norge er en hjelpeorganisasjon med utspring fra den katolske kirken i Norge og driver nødhjelpsarbeid og langsiktig bistandsarbeid i Asia, Afrika og Latin-Amerika – og integreringsarbeid i Norge.
Caritas Norges visjon er en verden uten sult og fattigdom, hvor alle mennesker kan leve i verdighet.
== Organisering ==
Organisasjonen ble etablert i 1952 under navnet Norsk katolsk flyktninghjelp. I 1964 ble Caritas Norge en selvstendig stiftelse, først under Oslo katolske bispedømme, deretter under Norsk katolsk bisperåd – som omfatter Oslo katolske bispedømme og Tromsø- og Trondheim stift.
Organisasjonen samarbeider internasjonalt gjennom partnerskap med et nettverk av nasjonale Caritas-organisasjoner i Caritas Internationalis og Caritas Europa. Caritas arbeider for å nå de mest vanskeligstilte verden over med utgangspunkt i kirkens sosiallære, humanitære prinsipper og de universelle menneskerettighetene.
All hjelp gis uavhengig av mottakernes tro, kjønn og etniske tilhørighet. I Norge samarbeider Caritas blant annet med Caritas-grupper i lokale menigheter, ulike diasporagrupper, Norges Unge Katolikker og de to katolske bispedømmene.
I Oslo driver Caritas Norge et ressurssenter og samarbeider tett med ressurssentre drevet av lokale Caritas-organisasjoner i Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø og Drammen. Caritas Norge driver også au pair-sentre i de største byene på oppdrag fra Utdanningdirektoratet (UDI).
Organisasjonen utgir magasinet CaritasINFO.
== Arbeidsområder ==
Matsikkerhet er en hovedprioritet for Caritas Norges utviklingsarbeid, både når det gjelder programarbeid i samarbeidsland og påvirkningsarbeid i Norge.
Organisasjonen startet sine første internasjonale hjelpeprosjekter i 1956 og arbeider for en økt satsing på bærekraftig og klimarobust matproduksjon med økt støtte til småbønder og kvinner. De driver også med nødhjelp og langsiktig landbruksstøtte til mennesker i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Caritas Norge arbeider også med langsiktig utvikling, fred og forsoning, demokratibygging, godt styresett og utdanning.
=== Ressurssenter for arbeidsinnvandrere og flyktninger ===
I Norge driver organisasjonen ressurssenter i Oslo for arbeidsinnvandrere og flyktninger for bedre integrering, aktiviteter i asylmottak og er anerkjent som nasjonalt ressursmiljø på integreringsfeltet over statsbudsjettet. Målet er å løfte innvandrere og deres familier ut av fattigdom og inn i aktiv samfunnsdeltakelse og arbeid. Det gjøres gjennom å tilby norskundervisning, samfunns- og arbeidsmarkedskunnskap, juridisk rådgivning og generell rådgiving og veiledning.
=== Caritas-sentre ===
Katolske menighetene drifter også Caritas-sentre i byene Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Arendal og Drammen med støtte fra Caritas Norge. Fra 2017 har Caritas Norge også drevet au pair-sentre i de største norske byene på oppdrag fra UDI.
== Økonomi ==
Caritas Norge får økonomisk støtte fra private og offentlige institusjoner. Inntektene til Caritas Norge har økt jevnt og organisasjonen har siden 2018 hatt en omsetning på over 100 millioner kroner. 96 prosent av inntektene i 2018 gikk til formålet, 1,6 prosent til administrasjon og 2,5 prosent til innsamling.
Caritas Norge er medlem av Innsamlingskontrollen og registrert i Innsamlingsregisteret.
== Referanser == | Caritas (latin den forbarmende kjærlighet) er Den katolske kirkes nødhjelpsorganisasjon som hjelper alle uavhengig av religiøs tilknytning. Den er organisert i 162 nasjonale avdelinger, som er aktive i mer enn 200 land og territorier. | 9,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caritas_Norge | 2023-02-04 | Caritas Norge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Caritas', 'Kategori:Den katolske kirke i Norge', 'Kategori:Norske humanitære organisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1964'] | Caritas Norge er en hjelpeorganisasjon med utspring fra den katolske kirken i Norge og driver nødhjelpsarbeid og langsiktig bistandsarbeid i Asia, Afrika og Latin-Amerika – og integreringsarbeid i Norge.
Caritas Norges visjon er en verden uten sult og fattigdom, hvor alle mennesker kan leve i verdighet.
| Caritas Norge er en hjelpeorganisasjon med utspring fra den katolske kirken i Norge og driver nødhjelpsarbeid og langsiktig bistandsarbeid i Asia, Afrika og Latin-Amerika – og integreringsarbeid i Norge.
Caritas Norges visjon er en verden uten sult og fattigdom, hvor alle mennesker kan leve i verdighet.
== Organisering ==
Organisasjonen ble etablert i 1952 under navnet Norsk katolsk flyktninghjelp. I 1964 ble Caritas Norge en selvstendig stiftelse, først under Oslo katolske bispedømme, deretter under Norsk katolsk bisperåd – som omfatter Oslo katolske bispedømme og Tromsø- og Trondheim stift.
Organisasjonen samarbeider internasjonalt gjennom partnerskap med et nettverk av nasjonale Caritas-organisasjoner i Caritas Internationalis og Caritas Europa. Caritas arbeider for å nå de mest vanskeligstilte verden over med utgangspunkt i kirkens sosiallære, humanitære prinsipper og de universelle menneskerettighetene.
All hjelp gis uavhengig av mottakernes tro, kjønn og etniske tilhørighet. I Norge samarbeider Caritas blant annet med Caritas-grupper i lokale menigheter, ulike diasporagrupper, Norges Unge Katolikker og de to katolske bispedømmene.
I Oslo driver Caritas Norge et ressurssenter og samarbeider tett med ressurssentre drevet av lokale Caritas-organisasjoner i Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø og Drammen. Caritas Norge driver også au pair-sentre i de største byene på oppdrag fra Utdanningdirektoratet (UDI).
Organisasjonen utgir magasinet CaritasINFO.
== Arbeidsområder ==
Matsikkerhet er en hovedprioritet for Caritas Norges utviklingsarbeid, både når det gjelder programarbeid i samarbeidsland og påvirkningsarbeid i Norge.
Organisasjonen startet sine første internasjonale hjelpeprosjekter i 1956 og arbeider for en økt satsing på bærekraftig og klimarobust matproduksjon med økt støtte til småbønder og kvinner. De driver også med nødhjelp og langsiktig landbruksstøtte til mennesker i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Caritas Norge arbeider også med langsiktig utvikling, fred og forsoning, demokratibygging, godt styresett og utdanning.
=== Ressurssenter for arbeidsinnvandrere og flyktninger ===
I Norge driver organisasjonen ressurssenter i Oslo for arbeidsinnvandrere og flyktninger for bedre integrering, aktiviteter i asylmottak og er anerkjent som nasjonalt ressursmiljø på integreringsfeltet over statsbudsjettet. Målet er å løfte innvandrere og deres familier ut av fattigdom og inn i aktiv samfunnsdeltakelse og arbeid. Det gjøres gjennom å tilby norskundervisning, samfunns- og arbeidsmarkedskunnskap, juridisk rådgivning og generell rådgiving og veiledning.
=== Caritas-sentre ===
Katolske menighetene drifter også Caritas-sentre i byene Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Arendal og Drammen med støtte fra Caritas Norge. Fra 2017 har Caritas Norge også drevet au pair-sentre i de største norske byene på oppdrag fra UDI.
== Økonomi ==
Caritas Norge får økonomisk støtte fra private og offentlige institusjoner. Inntektene til Caritas Norge har økt jevnt og organisasjonen har siden 2018 hatt en omsetning på over 100 millioner kroner. 96 prosent av inntektene i 2018 gikk til formålet, 1,6 prosent til administrasjon og 2,5 prosent til innsamling.
Caritas Norge er medlem av Innsamlingskontrollen og registrert i Innsamlingsregisteret.
== Referanser == | Caritas Norge er en hjelpeorganisasjon med utspring fra den katolske kirken i Norge og driver nødhjelpsarbeid og langsiktig bistandsarbeid i Asia, Afrika og Latin-Amerika – og integreringsarbeid i Norge. Organisasjonen ble etablert i 1952 under navnet Norsk katolsk flyktninghjelp. | 9,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rognaldsv%C3%A5g | 2023-02-04 | Rognaldsvåg | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Kinn', 'Kategori:Fiskevær i Vestland', 'Kategori:Kultur i Kinn', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Vestlandstubber'] | Rognaldsvåg ligger på øya Reksta rett vest for Florø, i Kinn kommune i Vestland, og hadde 1. januar 2012 ca. 80 innbyggere. Fiskeværet har en sjelden bygningsmasse med våningshus, naust og buer.
Stedet har to havner med en særpreget kanal mellom dem hvor naustene står tett i tett. Rognaldsvåg er rik på atmosfære og kulturminner som gravplasser og hustufter fra vikingtiden.
Sommeren 2009 ble skolen på øya lagt ned og skolehuset brukes nå til festlokale, samlingssted, klubblokale(4H) og en kan leige det til overnatting.
Det høyeste fjellet på øya heter Harefjellet og måler 218 moh (meter over havet). Øya er knyttet til fastlandet via båt.
| Rognaldsvåg ligger på øya Reksta rett vest for Florø, i Kinn kommune i Vestland, og hadde 1. januar 2012 ca. 80 innbyggere. Fiskeværet har en sjelden bygningsmasse med våningshus, naust og buer.
Stedet har to havner med en særpreget kanal mellom dem hvor naustene står tett i tett. Rognaldsvåg er rik på atmosfære og kulturminner som gravplasser og hustufter fra vikingtiden.
Sommeren 2009 ble skolen på øya lagt ned og skolehuset brukes nå til festlokale, samlingssted, klubblokale(4H) og en kan leige det til overnatting.
Det høyeste fjellet på øya heter Harefjellet og måler 218 moh (meter over havet). Øya er knyttet til fastlandet via båt.
== Dialekt ==
Lydopptak av dialekt fra Rognaldsvåg: | Rognaldsvåg ligger på øya Reksta rett vest for Florø, i Kinn kommune i Vestland, og hadde 1. januar 2012 ca. | 9,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ausevika | 2023-02-04 | Ausevika | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergkunst i Vestland', 'Kategori:Bygder i Vestland', 'Kategori:Kultur i Kinn', 'Kategori:Kulturminner i Kinn', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Setergrender i Vestland', 'Kategori:Severdigheter i Vestland', 'Kategori:Sider med kart'] | Ausevika (bestemt form av bygdenavnet Ausevik) er mest kjent som et helleristningsfelt i Kinn kommune. Feltet har Riksantikvarens ID nr. 25845. Det er et av Norges største og ligger på nordsiden av Skålefjellet som reiser seg til 765 meters høyde. Fjellet danner enden på et fjellområde som strekker seg helt inn til Jotunheimen. Det har sannsynligvis vært et viktig jaktområde så lenge der har bodd folk i Ausevik.
Feltet består av flere bergpaneler, som dekker tilsammen i overkant av 1 500 m². Her er det registrert mer enn 300 figurer. I tillegg mener man at det kan finnes flere figurer som ennå ikke er avdekket. Motivene kan være lett gjenkjennbare, som dyr og mennesker, men også mer vanskelig tolkbare abstrakte figurer, men det er hjort som er oftest avbildet. Det er tydelig at dette dyret hadde en viktig plass i jaktkulturen her for ca. 4 000 år siden.
Feltet er nylig oppdatert med informasjonstavler, plattformer for publikum, parkeringsplass, toalett og gangveier.
| Ausevika (bestemt form av bygdenavnet Ausevik) er mest kjent som et helleristningsfelt i Kinn kommune. Feltet har Riksantikvarens ID nr. 25845. Det er et av Norges største og ligger på nordsiden av Skålefjellet som reiser seg til 765 meters høyde. Fjellet danner enden på et fjellområde som strekker seg helt inn til Jotunheimen. Det har sannsynligvis vært et viktig jaktområde så lenge der har bodd folk i Ausevik.
Feltet består av flere bergpaneler, som dekker tilsammen i overkant av 1 500 m². Her er det registrert mer enn 300 figurer. I tillegg mener man at det kan finnes flere figurer som ennå ikke er avdekket. Motivene kan være lett gjenkjennbare, som dyr og mennesker, men også mer vanskelig tolkbare abstrakte figurer, men det er hjort som er oftest avbildet. Det er tydelig at dette dyret hadde en viktig plass i jaktkulturen her for ca. 4 000 år siden.
Feltet er nylig oppdatert med informasjonstavler, plattformer for publikum, parkeringsplass, toalett og gangveier.
== Bygda Ausevik ==
Bygda ligger på sørsiden av Høydalsfjorden, og var tidligere (eks. på 1960-tallet) stoppested for lokale båtruter i kommunen. Navnet Ausa kommer av den karakteristiske ause-formen på den lille vika like vestenfor helleristningsfeltet. Stedet kan ha vært bebodd kontinuerlig etter steinalderen, og det finnes fantastiske muntlig overleverte historier fra storgården i Ausevika. Tor Grønevik kjente disse historiene og nyttet noen ganger anledningen til å fortelle.
I dag inkluderes Ausevika geografisk i bygdelagene Store- og Likkje-Høydal.
== Ausevikstølen ==
En halv times gange rett sørover og oppover mot Skålefjell ligger Ausevikstølen. Denne stølen var aktiv lenge etter 1930, men i dag står bare de gamle stølsmurene igjen. Imidlertid er stien opp til stølen i meget god stand etter nyrestaurering. Stien fortsetter derfra vestover til den felles gjeterhytta som sauebøndene i området har reist. Beiteområdet fra Ausevikstølen og oppover på Skålefjellet er utmerket.
== Litteratur ==
Anders Hagen: Studier i Vestnorsk bergkunst. Ausevik i Flora. UiB. 1970
== Se også ==
Helleristninger
== Eksterne lenker ==
Anders Hagen: Studier i Vestnorsk bergkunst. Ausevik i Flora. 1970.
Intervju med Tor Grønevik; mannen som oppdaget helleristningsfeltet.
«Ausevika». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | thumb | 9,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Airbus | 2023-02-04 | Airbus | ['Kategori:1970 i Frankrike', 'Kategori:1970 i Spania', 'Kategori:1970 i Storbritannia', 'Kategori:1970 i Vest-Tyskland', 'Kategori:1°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Airbus', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Britiske industriselskaper', 'Kategori:Flyprodusenter', 'Kategori:Franske industriselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1970', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Spanske selskaper', 'Kategori:Tyske flyprodusenter'] | Airbus SE er en europeisk produsent av passasjer- og militærfly, helikoptere, innretninger innen romfart og diverse forsvarsutstyr, blant annet raketter samt radarutstyr.
Selskapet har virksomhet med produksjon i Spania, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Finland. Det ble stiftet 10. juli 2000 som European Aeronautic Defence and Space Company (EADS), og skiftet navn til Airbus Group i 2014.
Videre produserer Airbus Group Ariane-raketten (EADS Astrium), Galileo-satellittsystemet, militære fly (Airbus Military), kommunikasjonsutstyr, nødnettsutstyr for politi- og beredkapsstyrker, grenseovervåkingsutstyr, osv. Airbus Group utvikler og produserer nettverk og terminaler for personlig radiokommunikasjon (PRM), basert på den franske Tetrapol-standarden, og den finske Tetra-standarden.
Av rene militære produkter kan nevnes Eurofighter kampfly, en rekke helikoptre, og ulike våpensystemer for særlig det franske forsvaret.
I 2007 hadde selskapet en omsetning på €39,1 milliarder (tilsvarende 312,8 milliarder norske kroner).
Airbus' hovedaktivitet er produksjon av kommersielle fly (opprinnelig med selskapsnavnet Airbus Industrie), med hovedkontor i Toulouse i Frankrike. Fra 2004 er Noël Forgeard leder av selskapet.
Airbus har omkring 40 000 ansatte i flere europeiske land. Selskapet har seksten fabrikker i Europa: Tre i Spania, to i Storbritannia, fire i Frankrike samt syv i Tyskland. Sluttmonteringen av flyene skjer i Toulouse, Frankrike og i Hamburg, Tyskland, mens vinger, skrog og andre komponenter produseres på forskjellige steder.
| Airbus SE er en europeisk produsent av passasjer- og militærfly, helikoptere, innretninger innen romfart og diverse forsvarsutstyr, blant annet raketter samt radarutstyr.
Selskapet har virksomhet med produksjon i Spania, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Finland. Det ble stiftet 10. juli 2000 som European Aeronautic Defence and Space Company (EADS), og skiftet navn til Airbus Group i 2014.
Videre produserer Airbus Group Ariane-raketten (EADS Astrium), Galileo-satellittsystemet, militære fly (Airbus Military), kommunikasjonsutstyr, nødnettsutstyr for politi- og beredkapsstyrker, grenseovervåkingsutstyr, osv. Airbus Group utvikler og produserer nettverk og terminaler for personlig radiokommunikasjon (PRM), basert på den franske Tetrapol-standarden, og den finske Tetra-standarden.
Av rene militære produkter kan nevnes Eurofighter kampfly, en rekke helikoptre, og ulike våpensystemer for særlig det franske forsvaret.
I 2007 hadde selskapet en omsetning på €39,1 milliarder (tilsvarende 312,8 milliarder norske kroner).
Airbus' hovedaktivitet er produksjon av kommersielle fly (opprinnelig med selskapsnavnet Airbus Industrie), med hovedkontor i Toulouse i Frankrike. Fra 2004 er Noël Forgeard leder av selskapet.
Airbus har omkring 40 000 ansatte i flere europeiske land. Selskapet har seksten fabrikker i Europa: Tre i Spania, to i Storbritannia, fire i Frankrike samt syv i Tyskland. Sluttmonteringen av flyene skjer i Toulouse, Frankrike og i Hamburg, Tyskland, mens vinger, skrog og andre komponenter produseres på forskjellige steder.
== Selskapsstruktur ==
Airbus Group har følgende avdelinger og datterselskap:
EADS International
Airbus
Airbus Military
Airbus Defence and Space (tidligere EADS Astrium)
EADS Defence and Communication
EADS Socata
Airbus Helicopters (tidligere Eurocopter)
Eurofighter GmbHSelskapet er dannet ved fusjon den 10. juli 2000 av franske Aérospatiale-Matra, tyske Dornier/DaimlerChrysler Aerospace AG (DASA) og spanske Construcciones Aeronáuticas SA (CASA). EADS blir eid av 22,5 prosent av tyske Daimler Benz, 22,5 prosent av det franske statsselskapet Sogeade og 5,5 prosent av et spansk, statlig holdingselskap. 49,5 prosent av aksjene har spredt eierskap.
Airbus Group har 122 000 ansatte (2010) ved 70 anlegg verden over. Selskapet er juridisk lokalisert til Amsterdam, men hovedkvarteret ligger i Ottobrunn, syd for München i Tyskland.
== Historie ==
Airbus Industrie startet som et sammenslutning av europeiske flyprodusenter i den hensikt å konkurrere med amerikanske Boeing og McDonnell Douglas. Selskapet ble etablert i 1970 etter at franske Aerospatiale og tyske Deutsche Aerospace inngikk en avtale om å utvikle flyet Airbus A300, som var på vingene første gang i 1972. Den spanske flyprodusenten CASA sluttet seg til samarbeidet i 1971.
I starten gikk det svært mye opp og ned for selskapet, men i 1979 var 81 Airbus-fly satt i trafikk. British Aerospace (nå BAE Systems) gikk inn i sammenslutning i slutten av 1979. På dette tidspunktet hadde de franske og tyske interessene 38 % hver, de engelske 20 %, og det spanske selskapet 4 %.
Alliansen var ganske løst formet, men dette ble endret i 2000 da DASA, Aerospatiale og CASA fusjonerte og dannet EADS, og i 2001 da BAE og EADS sammen dannet et integrert selskap for å utvikle det nye flyet Airbus A380, en maskin som rommer opptil 853 passasjerer og dermed ble verdens største kommersielle passasjerfly da det ble satt i trafikk i 2007.
== Sivile produkter ==
Airbus-produksjonen startet med A300, verdens første to-motors fly med to midtganger. En kortere variant er kjent som A310. A320 vakte oppsikt med sitt innovative fly-by-wire kontrollsystem. A320 ble en stor kommersiell suksess. A318 og A319 er kortere utgaver. Av sistnevnte er enkelte under bygging for det eksklusive business-jet markedet (Airbus Corporate Jet). En forlenget versjon kalt A321 er konkurransedyktig i forhold til de siste utgavene av Boeing 737.
For lengre strekninger tilbyr Airbus A330 som har to motorer og A340 med fire. Disse flyene har svært effektive vingeprofiler. A340-500 har en rekkevidde på 13 921 km, og var når det ble introdusert det kommersielle passasjerflyet i verden som hadde størst rekkevidde, før det tidlig i 2006 ble forbigått av Boeings 777-200LR «Worldliner» som kan fly opptil 16 000 km. Airbus-flyene har vist seg som svært sterke konkurrenter for de større Boeing-flyene og kan delvis forklare hvorfor Lockheed valgte å stoppe produksjon av kommersielle fly i 1983 og at Boeing, den gjenværende amerikanske produsenten av langdistanse passasjerfly, overtok McDonnell Douglas i 1996/97.
Fly-by-wire teknologi, kontrollsystemer og cockpitutforming er felles for samtlige Airbus-fly, og dette gjør det svært enkelt å lære opp mannskapene som skal operere flyene.
== Militære produkter ==
I januar 1999 startet Airbus et eget selskap, Airbus Military, for å ta seg av utviklingen og produksjonen av et militært transportfly med turboprop (Airbus Military A400M). A400M utvikles av flere NATO-land – Belgia, Frankrike, Tyskland, Luxembourg, Spania, Tyrkia og Storbritannia – som et alternativ til C-130 Hercules. Ekspansjon på markedet for militære fly vil redusere, men ikke eliminere, Airbus' eksponering for effektene av sykliske nedgangsperioder i den sivile luftfarten.
== Airbus A3x-serien ==
Airbus A3x-serien er Airbus' nåværende kommersielle flyserie, og tilsvarer konkurrenten Boeings 7x7-serie. Følgende modeller er i produksjon, eller har vært produsert i denne serien:
== Konkurranse med Boeing ==
Boeing har gjentatte ganger protestert mot statsstøtte til Airbus fra partnernes regjeringer, sist gang i juli 2004. Boeings administrerende direktør Harry Stonecipher beskyldte Airbus for å bryte en avtale fra 1992 om lanseringsbidrag. Airbus låner risikokapital fra europeiske regjeringer som bare skal tilbakebetales dersom den aktuelle modellen gir lønnsomhet. Airbus på sin side mener praksisen er i tråd med avtalen fra 1992 og WTO-regler. Avtalen tillater opptil 33% offentlig lånekapital i et program som så må betales tilbake innen 17 år med rente og royalty.
Airbus argumenterer også med at enkelte av militærkontraktene som er gått til Boeing virker litt for skreddersydde og i virkeligheten innebærer subsidiering (se mer om skandalen omkring den militære kontrakten på Boeing KC-767). Boeing svarer at Airbus tjener mer enn dem på dette, siden eierne av Airbus og deres øvrige selskaper er Europas største leverandør til det militære. Airbus er også i ferd med å gå inn på markedet for militærfly. Airbus trekker også frem at de store skattelettelsene som er gitt Boeing i virkeligheten er subsidier og dermed i strid med 1992-avtalen og WTO-reglene.
Den siste runden med bråk mellom Airbus og Boeing gjelder det amerikanske selskapets nyeste modell som er kalt Boeing 787 «Dreamliner». EUs tjenestemenn setter spørsmålstegn ved finansieringen som er skaffet til veie av den japanske regjering og japanske selskaper. 787 er Boeings svar på A350. Boeing mener at veksten i lufttrafikken i fremtiden vil komme ved direkteflyvninger mellom mindre byer fremfor å presse enda flere passasjerer inn i stor fly på storflyplasser som Heathrow i London eller Frankfurt internasjonale lufthavn. Airbus har lansert flyet Airbus A350XWB (Extra Wide Body) som vil ta opp konkurransen med 787.
For første gang i sin 33-årige historie leverte Airbus i 2003 flere fly enn Boeing. Etter at Europa mistet overtaket i kampen om de kommersielle passasjerflyene på 1950- og 1960-tallet, ser det ut til at styrkeforholdet er snudd nok en gang. Analytikere mener dette skyldes Airbus' moderne produkttilbud med høy standard sammenliknet med Boeing, som har en rekke foreldede fly. For eksempel har 737 fortsatt komponenter som ble utviklet på 1950-tallet. Boeing 747 ble utviklet sent på 1960-tallet mens 757 og 767 er barn av det sene 1970-tallet. Boeing hevder at 777 selger bedre enn sin europeiske konkurrent og teller antall A340. Airbus regner A330/A340 som «søsken» (samme skrog, samme systemer og samme produksjonslinje, eneste forskjell er antall motorer (2/4)) og da er Boeing forbigått med klar margin.
Det er per i dag omtrent 3 850 Airbus-fly i trafikk og Airbus har de senere år vunnet over halvparten av bestillinger av nye fly. For eksempel foreligger det ordrer fra 15 flyselskaper på til sammen 151 stk. A380, i tillegg til 15 stk. av fraktversjonen A380F. Av fly i trafikk er forholdet 6:1 i Boeings favør. Bare av 737 er det over 4 000 i trafikk. Men dette regnestykket tar ikke hensyn til at Airbus kom inn på markedet i 1972 (Boeing i 1958), samt at Airbus nesten utelukkende selger sivile fly (mens det er tallrike Boeing-maskiner i trafikk for det militære så vel i USA som i andre land).
== Internasjonal verdiutveksling ==
Nord-Amerika er viktig for Airbus både når det gjelder salg av fly og kjøp av komponenter. Om lag 2 000 av de 4 600 Airbus-flyene som er levert eller i bestilling verden over, har kjøpere i Nord-Amerika. Det gjelder hele modellutvalget, fra A318 med 107 seter til A380 som har standard 555. Leverandører i USA med anslagsvis 120 000 ansatte hadde leveranser til Airbus verd 5,5 milliarder USD i 2003. Når det gjelder verdien av arbeidskraft, vil for eksempel 51% av A380 være amerikansk.
== Nedbemanning ==
Det er vedtatt at 10 000 stillinger skal vekk: 3 700 i Tyskland, 4 300 i Frankrike, 1 600 i Storbritannia samt 400 i Spania. En skal innen 2011 spare 2,1 milliarder euro, som tilsvarer 8,8 milliarder norske kroner.
== Se også ==
Airbus UK Broughton FC
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Airbus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Airbus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Airbus SE er en europeisk produsent av passasjer- og militærfly, helikoptere, innretninger innen romfart og diverse forsvarsutstyr, blant annet raketter samt radarutstyr. | 9,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bob_Dole | 2023-02-04 | Bob Dole | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Kansas', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av spesialprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Personer fra Russell County i Kansas', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Senatorer fra Kansas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert Joseph «Bob» Dole (1923–2021) var en amerikansk politiker. Han var medlem av Representantenes hus i åtte år og medlem av USAs senat i 27 år. Han var republikanernes visepresidentkandidat ved presidentvalget i 1976 og presidentkandidat ved valget i 1996.
| Robert Joseph «Bob» Dole (1923–2021) var en amerikansk politiker. Han var medlem av Representantenes hus i åtte år og medlem av USAs senat i 27 år. Han var republikanernes visepresidentkandidat ved presidentvalget i 1976 og presidentkandidat ved valget i 1996.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Bob Dole kom fra en arbeiderfamilie bosatt i Russell i Russell County i Kansas. Han var sønn av Bina M. (née Talbott; 1904–1983) og Doran Ray Dole (1901–1975). familien bodde i et hus med adresse 1035 North Maple i Russell, og det forble hans offisielle residens under hele hans politiske karriere.
=== Utdannelse, militærtjeneste ===
Bob Dole begynte å studere ved University of Kansas i 1941, men året etter vervet han seg til den amerikanske hæren. Han deltok i andre verdenskrig i Italia som fenrik i 10. fjelldivisjon. Han ble hardt skadet to ganger under invasjonen av og kampene i Italia under andre verdenskrig, og var innlagt på sykehus i 39 måneder. Hans høyre arm var nesten ubrukelig på grunn av krigsskadene mens venstre arm fungerte delvis. Han klarte ikke å knytte skolissene eller ta håndskrevne notater. Han mottok to Purple Hearts og en Bronze Star Medal.
Skadene vedvarte resten av livet i en viss grad, og gav ham begrenset førlighet i høyre arm og nummenhet i den venstre.Etter en kort periode ved University of Arizona vendte han tilbake til Kansas og tok en jusgrad i 1952 fra Washburn University. Allerede året før hadde han imidlertid blitt valgt inn i Kansas State Assembly.
=== Politisk karriere ===
Han var medlem av Representantenes hus fra 1961 til 1969 og av USAs senat fra 1969 til 1996, altså med mange gjenvalg. Han representerte delstaten Kansas. Han var republikanernes leder i Senatet fra 1985 til 1996.
Ved presidentvalget i 1976 var han Gerald Fords visepresidentkandidat. Ford tapte valget mot Jimmy Carter.
Etter en intensiv primærvalgkampanje imot fremfor alt Pat Buchanan og Steve Forbes, ble det han som stilte som republikanernes kandidat i presidentvalget i 1996 mot den sittende presidenten Bill Clinton. Som visepresidentkandidat utså han seg Jack Kemp. Men han tapte valget med klar margin. Hadde han vunnet, 73 år gammel, ville han blitt den til da eldste som hadde blitt valgt til president for første gang. Etter nederlaget trakk han seg fra politikken. Han var gift med Elizabeth Dole, som ble eget godt likt under den tapte presidentvalgkampen; hun ble senere valgt til senator for Nord-Carolina.
Den 17. januar 1997 mottok han Presidentens frihetsmedalje av president Bill Clinton.
I begynnelsen av 2021 ble Dole diagnostisert med lungekreft. Han døde den 5. desember 2021, 98 år gammel.
== Litteratur ==
Ceaser, James W.; Busch, Andrew E. (1997). Losing to Win: The 1996 Elections and American Politics. Lanham: Rowman & Littlefield. ISBN 0-8476-8405-9.
Clinton, Bill (2005). My Life. New York: Vintage Books. ISBN 1-4000-3003-X.
Denton, Robert E. Jr. (1998). The 1996 Presidential Campaign: A Communication Perspective. Westport: Praeger. ISBN 0-275-95681-4.
Elovitz, Paul (1996). «Work, Laughter and Tears: Bob Dole's Childhood, War Injury, the Conservative Republicans and the 1996 Election». Journal of Psychohistory. 24 (2): 147–162.
Immelman, Aubrey. "The political personalities of 1996 U.S. presidential candidates Bill Clinton and Bob Dole." Leadership Quarterly 9.3 (1998): 335-366. online
Shenk, Joshua Wolf (juli 1996). «The Best and Worst of Bob Dole». Washington Monthly. 28.
Tymchuk, Kerry; Wertheimer, Molly Meijer; Gutgold, Nichola D. (2004). Elizabeth Hanford Dole: Speaking from the Heart. Westport: Praeger. ISBN 0-275-98378-1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Bob Dole – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bob Dole på Internet Movie Database
(en) Bob Dole hos The Movie Database
(en) Bob Dole på Twitter
(en) Bob Dole på Facebook (en) Biografi hos Amerikas forente staters kongress’ biografiske kartotek
(en) Stemmegivingsoversikt vedlikeholdt av The Washington Post
(en) Profil, nyheter og kommentarer hos The New York Times | Robert Joseph «Bob» Dole (1923–2021) var en amerikansk politiker. Han var medlem av Representantenes hus i åtte år og medlem av USAs senat i 27 år. | 9,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesta | 2023-02-04 | Mesta | ['Kategori:2003 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Norske entreprenørselskaper', 'Kategori:Norske statlige selskaper', 'Kategori:Næringsliv i Viken', 'Kategori:Selskaper etablert i 2003'] | Mesta AS er et av Norges største entreprenørkonsern innen drift og vedlikehold av vei og veielektro. Selskapet utfører anleggs- og vedlikeholdsoppdrag for statlige, kommunale og private kunder over hele landet. Det er den norske stat (ved Nærings- og fiskeridepartementet) som eier Mesta, men regjeringen påbegynte privatisering av selskapet i 2014.Mesta er organisert i tre landsdekkende forretningsområder: drift og vedlikehold, anlegg og spesialproduksjon og elektro.
| Mesta AS er et av Norges største entreprenørkonsern innen drift og vedlikehold av vei og veielektro. Selskapet utfører anleggs- og vedlikeholdsoppdrag for statlige, kommunale og private kunder over hele landet. Det er den norske stat (ved Nærings- og fiskeridepartementet) som eier Mesta, men regjeringen påbegynte privatisering av selskapet i 2014.Mesta er organisert i tre landsdekkende forretningsområder: drift og vedlikehold, anlegg og spesialproduksjon og elektro.
== Historie ==
Mesta ble etablert 1. januar 2003, da produksjonsvirksomheten i Statens vegvesen ble skilt ut som et eget aksjeselskap og konkurranseutsatt. Konsernnavnet Mesta er et assosiativt navn og er en konstruksjon av å mestre.Mesta sitt største forretningsområde er drift og vedlikehold av vei, og selskapet har driftskontrakter for store deler av veinettet over hele Norge. Statens vegvesen er selskapets største kunde, men selskapet utfører også drifts– og vedlikeholdsoppdrag i andre markeder, overfor kommuner, havner, flyplasser og større bedrifter.
== Elektro ==
Mestas Elektro sin virksomhet er i hovedsak knyttet til elektroteknisk installasjon langs vei og infrastruktur. Mesta Elektro har drifts- og vedlikeholdsavtaler for Statens Vegvesen og kommuner over hele landet. Mesta Elektro har en stor, landsdekkende prosjektavdeling som gjennomfører nybygg- og rehabiliteringsprosjekter.
== Anlegg og spesialproduksjon ==
Mesta Anlegg og Spesialproduksjon er en landsdekkende totalleverandør som dekker hele spekteret fra komplekse, tverrfaglige anleggsprosjekter til svært spesialiserte tjenester som sikring av fjell og tunnel, til rehabilitering av broer og kaier. Fagområder:
Fjellsikring
Tunnelsikring
Rekkverk
Betongarbeider
Bruvedlikehold og -rehabilitering
Kaivedlikehold og -rehabilitering
== Mestas administrerende direktører ==
Marianne B. Røren (1 September 2019- )
Arne Roald Larssen (Konstituert) (1. Januar - 1. September 2019)
Kurt Opseth (2016– 31. Desember 2018)
Harald Rafdal (2008–2016)
Kyrre Olaf Johansen (2003–2008)
== Mestas styreledere ==
John Nyheim (2015-)
Mari Skjærstad (2013-2015)
Børge Brende (2010–2013)
Frode Alhaug (2003–2010)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Mesta AS | | antall_ansatte = 1 300 (2015) | 9,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peugeot | 2023-02-04 | Peugeot | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilprodusenter', 'Kategori:Lastebilprodusenter', 'Kategori:Peugeot', 'Kategori:Peugeot-modeller', 'Kategori:Selskaper etablert i 1810', 'Kategori:Selskaper etablert i 1889'] | Peugeot er en fransk bilprodusent, grunnlagt i 1889. Firmaet startet med produksjon av sykler, men kan spore sin historie tilbake til den gang brødrene Jean-Pierre og Jean-Frédéric Peugeot bygget om en mølle til en smie i Sous-Cradet i det nordvestlige Frankrike i 1810.I 1889 viste Peugeot frem en dampdrevet trehjuling på Verdensutstillingen i Paris, og i 1913 produserte Peugeot halvparten av alle biler i Frankrike. I 1952 rullet bil nummer 1 million av samlebåndet.
I 1976 fusjonerte Peugeot og Citroën. Peugeot overtok 90% av aksjekapitalen i Citroën. Det nye selskapet fikk navnet PSA Peugeot Citroën. Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Peugeot en del av konsernet Stellantis.Peugeots suksessmodell 504 ble kåret til Årets Bil i Europa i 1969. Senere har modellene 405 (1988), 307 (2002), 308 (2014), 3008 (2017) og 208 (2020) også blitt kåret til Årets Bil i Europa. To modeller fra Peugeot har kommet på andreplass på listen, 205 (1984) og 406 (1996). Det har også blitt to tredjeplasser på listen med 505 (1980) og 206 (1999).
| Peugeot er en fransk bilprodusent, grunnlagt i 1889. Firmaet startet med produksjon av sykler, men kan spore sin historie tilbake til den gang brødrene Jean-Pierre og Jean-Frédéric Peugeot bygget om en mølle til en smie i Sous-Cradet i det nordvestlige Frankrike i 1810.I 1889 viste Peugeot frem en dampdrevet trehjuling på Verdensutstillingen i Paris, og i 1913 produserte Peugeot halvparten av alle biler i Frankrike. I 1952 rullet bil nummer 1 million av samlebåndet.
I 1976 fusjonerte Peugeot og Citroën. Peugeot overtok 90% av aksjekapitalen i Citroën. Det nye selskapet fikk navnet PSA Peugeot Citroën. Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Peugeot en del av konsernet Stellantis.Peugeots suksessmodell 504 ble kåret til Årets Bil i Europa i 1969. Senere har modellene 405 (1988), 307 (2002), 308 (2014), 3008 (2017) og 208 (2020) også blitt kåret til Årets Bil i Europa. To modeller fra Peugeot har kommet på andreplass på listen, 205 (1984) og 406 (1996). Det har også blitt to tredjeplasser på listen med 505 (1980) og 206 (1999).
== Modeller ==
=== Nummerert ===
104, 106, 107, 108
201, 202, 203, 204, 205, 206, 207, 208
301, 302, 304, 305, 306, 307, 308, 309
401, 402, 403, 404, 405, 406, 407, 408 (Russland, Kina, Argentina...)
504, 505, 508
601, 604, 605, 607
806, 807
905, 907
1007
2008
3008
4002
4007, 4008
5008
=== Andre ===
Boxer
Expert
Partner
Quark
P4Peugeot har også produsert Mercedes-Benz Geländewagen under navnet Peugeot P4 på lisens for det franske forsvaret.
=== Personbil modeller i Norge, januar 2021 ===
208 kombi - bensin- eller elbil-motor
2008 SUV - bensin- eller elbil-motor
308 kombi eller stasjonsvogn - bensin-, diesel- eller ladbar hybridmotor
3008 SUV - bensin-, diesel- eller ladbar hybridmotor
508 sedan eller stasjonsvogn - bensin-, diesel- eller ladbar hybridmotor
508 & 508 SW Sport Engineered - ladbar hybridmotor
5008 SUV - bensin- eller diesel-motor
== I Norge ==
Fra 1929 har Bertel O. Steen hatt agenturet i Norge. Den første bilen som ble importert var en 201 som kom til Norge 23. oktober 1929, som ble brukt som demonstrasjonsvogn inntil den ble solgt samme år. I løpet av 1930 solgte Bertel O. Steen 8 eksemplarer av 201.
Per 2005 var Peugeot det 3. største bilmerket i Norge.
Den riktige uttalen av Peugeot er "pøsjå", ikke "pysjå" som enkelte feilaktig sier.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Peugeot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Peugeot – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Den norske importøren
Norsk Peugeot Klubb (sic)
Peugeot-Sport-Club Norge Arkivert 23. november 2020 hos Wayback Machine. | Peugeot er en fransk bilprodusent, grunnlagt i 1889. Firmaet startet med produksjon av sykler, men kan spore sin historie tilbake til den gang brødrene Jean-Pierre og Jean-Frédéric Peugeot bygget om en mølle til en smie i Sous-Cradet i det nordvestlige Frankrike i 1810. | 9,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Offside_(fotball) | 2023-02-04 | Offside (fotball) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Fotballregler'] | For andre typer offside, se Offside.Offside i fotball oppstår når en spiller er på banehalvdelen til motstanderlaget og nærmere mållinjen enn ballen og nest siste motstander. En spiller i offsideposisjon skal kun straffes for offside hvis han eller hun, i det øyeblikket ballen berøres eller spilles av medspiller, etter dommerens oppfatning, deltar aktivt i spillet eller oppnår en fordel av sin posisjon.Det er ikke mulig for en spiller å bli straffet for offside på egen banehalvdel, eller når vedkommende mottar ballen direkte etter hjørnespark, innkast eller målspark.Opprinnelig ble det blåst offside når en angripende spiller var nærmere motstanderens mål enn den tredje bakerste forsvarsspilleren, men regelen ble endret til sin nåværende form i 1925. En annen endring av offsideregelen kom i 1990. Før 1990 ble det blåst offside hvis spilleren på det angripende lag var på linje med nest bakerste spiller på det forsvarende lag. Nå heter det at den angripende spilleren må være «nærmere» målet enn forsvarsspilleren idet ballen blir spilt.
Offsideregelen er den eneste fotballregelen som setter taktiske begrensinger på utøvelsen av fotballspillet. I praksis ser man dette ved at forsvarende lag etter å ha erobret ballen flytter sine spillere fremover, for på den måten å hindre motstanderne i å plassere laget høyt på banen.
Når en spiller blir avblåst for offside, blir det forsvarende lag tildelt indirekte frispark fra der forseelsen fant sted.
| For andre typer offside, se Offside.Offside i fotball oppstår når en spiller er på banehalvdelen til motstanderlaget og nærmere mållinjen enn ballen og nest siste motstander. En spiller i offsideposisjon skal kun straffes for offside hvis han eller hun, i det øyeblikket ballen berøres eller spilles av medspiller, etter dommerens oppfatning, deltar aktivt i spillet eller oppnår en fordel av sin posisjon.Det er ikke mulig for en spiller å bli straffet for offside på egen banehalvdel, eller når vedkommende mottar ballen direkte etter hjørnespark, innkast eller målspark.Opprinnelig ble det blåst offside når en angripende spiller var nærmere motstanderens mål enn den tredje bakerste forsvarsspilleren, men regelen ble endret til sin nåværende form i 1925. En annen endring av offsideregelen kom i 1990. Før 1990 ble det blåst offside hvis spilleren på det angripende lag var på linje med nest bakerste spiller på det forsvarende lag. Nå heter det at den angripende spilleren må være «nærmere» målet enn forsvarsspilleren idet ballen blir spilt.
Offsideregelen er den eneste fotballregelen som setter taktiske begrensinger på utøvelsen av fotballspillet. I praksis ser man dette ved at forsvarende lag etter å ha erobret ballen flytter sine spillere fremover, for på den måten å hindre motstanderne i å plassere laget høyt på banen.
Når en spiller blir avblåst for offside, blir det forsvarende lag tildelt indirekte frispark fra der forseelsen fant sted.
== Offsidefelle ==
For at en offsideposisjon skal være straffbar, må spilleren som er i offside kunne anses å være delaktig i spillet. I internasjonal fotball er dette en relativt ny tolkning, og tidligere kunne man ofte se offsideregelen bli utnyttet av det forsvarende lag ved bruk av såkalt offsidefelle, der man like før motstanderen spilte ballen fremover ville sørge for at minst én motspiller ble offsideplassert, for eksempel ved å stoppe en tilbaketrekning eller gjøre en forflytning av forsvaret fremover. Delaktighetstolkningen, og særlig de strenge krav man stiller til delaktighet i dagens fotball for at en offside skal være straffbar, har imidlertid gjort denne taktikken svært risikabel, og den er derfor nærmest forsvunnet fra fotballen.
== Referanser == | Offside er et regelbrudd i fotball, rugby, ishockey, landhockey, bandy, og amerikansk fotball. | 9,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfgang_Petry | 2023-02-04 | Wolfgang Petry | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Köln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2019-03', 'Kategori:Tyske musikere', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Wolfgang Petry (født Wolfgang Remling 22. september 1951) er en tysk musiker. Har vært en bestselger i tyskspråklige land i over 25 år. Mest kjente slagere: «Alles», «Wahnsinn», «Geil Geil Geil» og «Verlieben verloren».
| Wolfgang Petry (født Wolfgang Remling 22. september 1951) er en tysk musiker. Har vært en bestselger i tyskspråklige land i over 25 år. Mest kjente slagere: «Alles», «Wahnsinn», «Geil Geil Geil» og «Verlieben verloren».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Wolfgang Petry på Internet Movie Database
(en) Wolfgang Petry hos The Movie Database
(en) Wolfgang Petry på Apple Music
(en) Wolfgang Petry på Discogs
(en) Wolfgang Petry på MusicBrainz
(en) Wolfgang Petry på Spotify
(en) Wolfgang Petry på Songkick
(en) Wolfgang Petry på Last.fm
(en) Wolfgang Petry på Genius — sangtekster
(en) Wolfgang Petry på AllMusic
Wolfgang Petry på Facebook
Wolfgang Petry på Instagram
Wolfgang Petry på YouTube
Wolfgang Petry på TikTok | Wolfgang Petry (født Wolfgang Remling 22. september 1951) er en tysk musiker. | 9,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rgen_Juve | 2023-02-04 | Jørgen Juve | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 12. april', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Finnmark 1944-45', 'Kategori:Fotballspillere for Lyn Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Urædd FK', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Fotballtrenere for Bodø/Glimt', 'Kategori:Fotballtrenere for Molde FK', 'Kategori:Fødsler 22. november', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Journalister i Dagbladet', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medlemmer av Brigaden i Skottland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske journalister under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Porsgrunn kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1938'] | Jørgen Juve (1906–1983) var en norsk fotballspiller. Han er Norges mestscorende landslagsspiller i fotball gjennom tidene med sine 33 mål. Han spilte totalt 45 A-landskamper, men var spiss i bare 24 av dem – noe som gjør statistikken enda mer imponerende.Utenfor fotballbanen jobbet han som journalist i Dagbladet og Tidens Tegn. Juve var gift to ganger, andre gang med psykologen Eva Røine.
| Jørgen Juve (1906–1983) var en norsk fotballspiller. Han er Norges mestscorende landslagsspiller i fotball gjennom tidene med sine 33 mål. Han spilte totalt 45 A-landskamper, men var spiss i bare 24 av dem – noe som gjør statistikken enda mer imponerende.Utenfor fotballbanen jobbet han som journalist i Dagbladet og Tidens Tegn. Juve var gift to ganger, andre gang med psykologen Eva Røine.
== Fotballkarriere ==
Juve begynte sin karriere i Urædd, men spilte mesteparten av karrieren i Lyn. Han debuterte på det norske landslaget i 1928 som høyreback. I sin fjerde landskamp, en vennskapskamp mot Nederland, ble Juve flyttet opp som spiss. Han takket for tilliten med å score tre mål, og var deretter norges førstevalg som spiss. I løpet av de sju neste landskampene scoret han utrolige 16 mål.
I 1934 ble Juve flyttet ned i forsvaret igjen, som senterhalf i en trebackslinje. I 1936 var han kaptein på det berømte «Bronselaget» som tok bronse i OL i Berlin. Etter at den aktive karrieren tok slutt virket Juve som instruktør for en rekke klubber. Han trente Lyn i flere perioder, og Skeid i 1939 og 1940. Han var dessuten en kort periode instruktør for Bodø/Glimt i 1939, og for Molde FK noen uker i 1948.
== Andre verdenskrig ==
Under andre verdenskrig deltok Juve i Brigaden i Skottland. I 1944 fulgte han brigadens andre bergkompani i frigjøringen av Finnmark i Operasjon Crofter.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Bronse i fotball (Norge)
== Bibliografi ==
Øyeblikk (1978)
Våre menn i Gaza (1965)
Ole Reistad skildret av venner (1959)
Nordmenn i eventyr og virkelighet (1952)
Mange jern i ilden En samling artikler (1947)
Alt om fotball (1934)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jørgen Juve – Olympedia
(en) Jørgen Juve – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jørgen Juve – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Jørgen Juve – FIFA
(en) Jørgen Juve – Transfermarkt
(en) Jørgen Juve – national-football-teams.com
(en) Jørgen Juve – WorldFootball.net
(en) Jørgen Juve – FootballDatabase.eu
(en) Jørgen Juve – EU-Football.info
(no) Jørgen Juve – Norges Fotballforbund
(no) Jørgen Juve i Norsk biografisk leksikon | –1926 | 9,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gisle_Grimstad | 2023-02-04 | Gisle Grimstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Frigg Oslo FK', 'Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Islandske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-09'] | Gisle Grimstad (født 15. januar 1978) er en norsk-islandsk fotballspiller. Grimstad er oppfostret i fotballklubben Frigg, som han nå igjen spiller for etter et skadepreget opphold i Skeid. Grimstad er naturlig venstre-ving, men kan også spille offensiv midtbane og spiss. Han har sin styrke i teknikk og en presis pasningsfot.
| Gisle Grimstad (født 15. januar 1978) er en norsk-islandsk fotballspiller. Grimstad er oppfostret i fotballklubben Frigg, som han nå igjen spiller for etter et skadepreget opphold i Skeid. Grimstad er naturlig venstre-ving, men kan også spille offensiv midtbane og spiss. Han har sin styrke i teknikk og en presis pasningsfot.
== Eksterne lenker ==
Profil hos altomfotball.no | Gisle Grimstad (født 15. januar 1978) er en norsk-islandsk fotballspiller. | 9,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pastis | 2023-02-04 | Pastis | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brennevin'] | Pastis er navnet på en type fransk brennevin smaksatt med anis. Det inneholder vanligvis 40–45 volumprosent alkohol. Ordet pastis kommer fra provençalsk oksitansk og betyr «deig» eller «blanding». Det kan også ha betydningen ergrelse, kjedelig, forvirret situasjon, som i uttrykket quel pastis!.
| Pastis er navnet på en type fransk brennevin smaksatt med anis. Det inneholder vanligvis 40–45 volumprosent alkohol. Ordet pastis kommer fra provençalsk oksitansk og betyr «deig» eller «blanding». Det kan også ha betydningen ergrelse, kjedelig, forvirret situasjon, som i uttrykket quel pastis!.
== Beskrivelse ==
Pastis framstilles ved gjæring av fennikel og lakris, men fennikel har blitt erstattet av stjerneanis som er langt rikere på anetol. Den drikkes som aperitiff, vanligvis blandet med isvann i et forhold mellom 5 og 7 deler til 1.Når pastis blandes ut skifter den farge og konsisens fra en nokså klar gyllen væske til en gul og melkeaktig. Dette skyldes en reaksjon som kalles opalisering. Anetol er lite løselig i vann og felles ut.
Den gyldne fargen til pastis skyldes en tilsatt fargestoff, vanligvis karamell. Det finnes også helt klare typer og spesielle typer tilsatt andre farger.
I middelhavsområdet finnes det flere typer tilsvarende brennevin:
Hellas, Bulgaria og øvrige Balkan: ouzo
Tyrkia: rakı
Libanon: arak
Italia: sambuca
Spania: aguardiente, chinchon, cazalla.Kjente merker er: Ricard, Pernod og Pastis 51. Ricard er på grunn av det store hjemmemarkedet blant verdens mestselgende brennevinsmerker.Pastis inneholdt opprinnelig også malurt, men dette ble forbudt i Frankrike i 1915.
== Litteratur ==
Stevan Paul: Bernstein zu Nebelwolken: Pastis, der elegante Rausch für Grenzenkenner, s. https://nutriculinary.com/2009/04/02/bernstein-zu-nebelwolken-pastis-der-elegante-rausch-fur-grenzenkenner/ (Letzter Aufruf am 6. August 2018) | Pastis er navnet på en type fransk brennevin smaksatt med anis. Det inneholder vanligvis 40–45 volumprosent alkohol. | 9,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apokope | 2023-02-04 | Apokope | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lingvistikk'] | Apokope (fra gresk ἀποκοπή, «avkutting») betegner i språkvitenskapen bortfall av lyder eller stavelser sist i ord. Ofte skyldes bortfallet at stavelsen tidligere var trykksvak. Hvis en for eksempel sammenligner latin lup[us] (ulv) med fransk loup, ser en at den siste stavelsen i latin har falt helt bort i dagens fransk.
I norske dialekter er det to kjerneområder for apokope: Trøndelag og Nordland. I Nordland er apokopen på sitt sterkeste, hvor så godt som alle trykksvake e-er er forsvunnet. I Trøndelag er det ikke apokope i såkalte jamvektsord.
Her er et eksempel på ulik grad av apokope i infintiv:
Apokope er ikke et fenomen som er begrenset til infinitiver. En mye brukt eksempelsetning for å illustrere apokope i dens kjerneområde er:
E sku' te Fausk' å kjøp' kak' førr ei kron'.Her vises apokopen til fulle i:
Preteritum (sku')
Infinitiv (kjøp')
Substantiv (kak' og kron')
Stedsnavn (Fausk')Andre norske dialekter har ikke apokope i stavelsen nærmest trykkstavelsen, men i stavelser lenger bak, f.eks. båtan (båtane).
| Apokope (fra gresk ἀποκοπή, «avkutting») betegner i språkvitenskapen bortfall av lyder eller stavelser sist i ord. Ofte skyldes bortfallet at stavelsen tidligere var trykksvak. Hvis en for eksempel sammenligner latin lup[us] (ulv) med fransk loup, ser en at den siste stavelsen i latin har falt helt bort i dagens fransk.
I norske dialekter er det to kjerneområder for apokope: Trøndelag og Nordland. I Nordland er apokopen på sitt sterkeste, hvor så godt som alle trykksvake e-er er forsvunnet. I Trøndelag er det ikke apokope i såkalte jamvektsord.
Her er et eksempel på ulik grad av apokope i infintiv:
Apokope er ikke et fenomen som er begrenset til infinitiver. En mye brukt eksempelsetning for å illustrere apokope i dens kjerneområde er:
E sku' te Fausk' å kjøp' kak' førr ei kron'.Her vises apokopen til fulle i:
Preteritum (sku')
Infinitiv (kjøp')
Substantiv (kak' og kron')
Stedsnavn (Fausk')Andre norske dialekter har ikke apokope i stavelsen nærmest trykkstavelsen, men i stavelser lenger bak, f.eks. båtan (båtane).
== Se også ==
Kløyvd infinitiv
Jamvekt
== Fotnoter == | Apokope (fra gresk ἀποκοπή, «avkutting») betegner i språkvitenskapen bortfall av lyder eller stavelser sist i ord. Ofte skyldes bortfallet at stavelsen tidligere var trykksvak. | 9,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Islay | 2023-02-04 | Islay | ['Kategori:55°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Argyll and Bute', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Indre Hebridene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med feil i referanser', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Islay (skotsk-gælisk: Ìle) er den aller sørligste av øyene i Indre Hebridene i Skottland. Poetisk kjent som «Dronningen av Hebridene» ligger Islay i Argyll rett sørvest for Jura og rundt 40 km nord for kysten av Irland. Øyas hovedstad er landsbyen Bowmore (860 innbyggere) hvor den særegne runde sognekirken Kilarrow og et destilleri er lokalisert. Øyas hovedhavn er Port Ellen (810 innbyggere).Islay er den femte største skotske øya og den åttende største øya rundt Storbritannia med et totalt areal på bortimot 620 km. Det er rikelig med spor etter forhistorisk bosetning på Islay og den første skriftlige referansen kan ha kommet på 100-tallet e.Kr. Øya ble en del av det gælisk kongedømmet Dál Riata i tidlig middelalder før det ble absorbert i det norrøne Man og øyene.
Den senere middelalderperioden markerte et «kulturelt høydepunkt» med overføringen av Hebridene til kongeriket Skottland og framkomsten av klan MacDonalds herredømme over øyene (Lord of the Isles), opprinnelig sentrert i Finlaggan. I løpet av 1600-tallet ble herredømmet til klan MacDonald svekket, men bedringer i jordbruket og bedre transport førte til en befolkningsøkning som toppet seg på midten av 1800-tallet. Det ble fulgt med en betydelig tvangsflytting og nedgang i befolkning.
I dag har øya over 3000 innbyggere og den fremste sysselsettingen er jordbruk, produksjon av maltwhisky og turisme. Islay er en av fem lokaliseringer og regioner i Skottland for destillering av whisky hvor dets identitet er beskyttet juridisk. Øya har en lang historie med religiøs andektighet og skotsk-gælisk er snakket av rundt en fjerdedel av befolkningen. Dets landskap har blitt hyllet via ulike kunstformer og det er en voksende interesse for fornybar energi som bølgekraft. Det er mange fuglearter som bosetter seg på Islay, blant annet vinterpopulasjonen fra Grønland av tundragås og hvitkinngås, og er derfor et populært mål for fugletittere året rundt. Øya er særlig kjent for å ha en liten bestand av den sterkt truede arten alpekråke. Klimaet er mildt og forbedret av Golfstrømmen.
| Islay (skotsk-gælisk: Ìle) er den aller sørligste av øyene i Indre Hebridene i Skottland. Poetisk kjent som «Dronningen av Hebridene» ligger Islay i Argyll rett sørvest for Jura og rundt 40 km nord for kysten av Irland. Øyas hovedstad er landsbyen Bowmore (860 innbyggere) hvor den særegne runde sognekirken Kilarrow og et destilleri er lokalisert. Øyas hovedhavn er Port Ellen (810 innbyggere).Islay er den femte største skotske øya og den åttende største øya rundt Storbritannia med et totalt areal på bortimot 620 km. Det er rikelig med spor etter forhistorisk bosetning på Islay og den første skriftlige referansen kan ha kommet på 100-tallet e.Kr. Øya ble en del av det gælisk kongedømmet Dál Riata i tidlig middelalder før det ble absorbert i det norrøne Man og øyene.
Den senere middelalderperioden markerte et «kulturelt høydepunkt» med overføringen av Hebridene til kongeriket Skottland og framkomsten av klan MacDonalds herredømme over øyene (Lord of the Isles), opprinnelig sentrert i Finlaggan. I løpet av 1600-tallet ble herredømmet til klan MacDonald svekket, men bedringer i jordbruket og bedre transport førte til en befolkningsøkning som toppet seg på midten av 1800-tallet. Det ble fulgt med en betydelig tvangsflytting og nedgang i befolkning.
I dag har øya over 3000 innbyggere og den fremste sysselsettingen er jordbruk, produksjon av maltwhisky og turisme. Islay er en av fem lokaliseringer og regioner i Skottland for destillering av whisky hvor dets identitet er beskyttet juridisk. Øya har en lang historie med religiøs andektighet og skotsk-gælisk er snakket av rundt en fjerdedel av befolkningen. Dets landskap har blitt hyllet via ulike kunstformer og det er en voksende interesse for fornybar energi som bølgekraft. Det er mange fuglearter som bosetter seg på Islay, blant annet vinterpopulasjonen fra Grønland av tundragås og hvitkinngås, og er derfor et populært mål for fugletittere året rundt. Øya er særlig kjent for å ha en liten bestand av den sterkt truede arten alpekråke. Klimaet er mildt og forbedret av Golfstrømmen.
== Stedsnavnet ==
Islay ble sannsynligvis nedtegnet av Klaudios Ptolemaios som Epidion, [16] bruken av «p» antyder et brittonsk eller piktisk stammenavn. På 600-tallet refererte Adomnán til øya som Ilea og navnet forekommer i tidlige irske opptegnelser som Ile og som Íl på norrønt. Roten er ikke gælisk og av ukjent opprinnelse.På kart fra 600-tallet vises skrivemåten som Yla eller Ila, en form som fortsatt brukes i navnet til whiskyen Caol Ila. Poetisk er Islay kjent som Banrìgh Innse Gall, eller Banrìgh nan Eilean,
vanligvis oversatt som «Dronningen av Hebridene» og Eilean uaine Ìle – «den grønne øya Islay». En innfødt av Islay kalles en Ìleach, [ˈiːləx].Før-norrøne navn er nesten total utslettet og nåværende stedsnavn på øya er en blanding av norrøn og senere gælisk og engelsk påvirkning. Port Askaig er fra norrøne ask-vík og den vanlige endelsen -bus er fra norrøne bólstaðr i betydning «gård».Gæliske navn, eller deres anglifiserte versjoner som Ardnave Point, fra Àird an Naoimh, «Helgenens høyde» er svært vanlige.Flere av landsbyene ble utviklet på 1700- og 1800-tallet og som et resultat har engelsk hatt en sterk innflytelse på stedsnavnene. Port Charlotte ble for eksempel oppkalt etter Lady Charlotte Campbell, datter av 5. hertug av Argyll, og hustru av øyas daværende eier, oberst John Campbell (1770–1809) av Shawfield og Islay.
== Forhistorie ==
De eldste nybyggerne på Islay var nomadiske jegere og samlere som kan ha ankommet først i løpet av den mesolittiske perioden etter tilbaketrekningen av iskappene fra pleistocenepoken. En pilspiss av flint, som ble funnet på et felt nær Bridgend i 1993 og stammer fra 10 800 f.Kr., er blant de eldste bevisene på menneskelig tilstedeværelse som er funnet så langt i Skottland. Steinredskaper fra Ahrensburgkulturen har blitt avdekket ved Rubha Port an t-Seilich nær Port Askaig, det ble oppdaget av en tilfeldighet i forbindelse med å fôre griser skogsområde i 2015. Steinredskaper stammer sannsynligvis fra en sommerleir brukt av jegere som reiste rundt kysten i små båter. Mesolittiske funn har blitt datert til 7000 f.Kr. ved bruk av karbondatering av skjell og rusk fra kjøkkenmøddinger. Ved yngre steinalder (neolittisk tid)var bosetningene blitt mer permanente, som muliggjorde bygging av flere fellesmonumenter.Den mest spektakulære forhistoriske strukturen på øya er Dun Nosebridge. Denne festningen på 375 km2 fra jernalderen har en fremtredende fjellknaus og har imponerende utsikt over det omkringliggende landskapet. Navnets opprinnelse er sannsynligvis en blanding av gælisk og norrønt: Dun er gælisk for festning og knaus-borg i det siste betyr «festningen på klippen». Det er ingen bevis for at Islay noen gang var underlagt romersk militær kontroll, selv om et lite antall funn som en mynt og en brosje fra 200-tallet e.Kr. antyder koblinger av noe slag med den periodiske romerske tilstedeværelsen på fastlandet. Ruinene av en broch (rundhus) ved Dùn Bhoraraic sørøst for Ballygrant og restene av en rekke atlantiske rundhus indikerer påvirkningen fra Nord-Skottland, hvor disse byggeformene har sin opprinnelse. Det er også forskjellige crannóger (spissformet trehus på påler i vann) på Islay, inkludert steder i Loch Ardnave, Loch Ballygrant og Loch Allallaidh i sørøst hvor en steinbro som fører ut til to tilstøtende øyer er synlig under vannoverflaten.
== Whisky ==
Islay er en av fem lokaliteter for destillering av whisky og regioner i Skottland hvis identitet er beskyttet ved lov. Det er ni aktive destillerier og ett inaktivt, og planer om å begynne byggingen den ellevte. Denne industrien er øyas nest største arbeidsgiver etter landbruket. De på den sørlige delen av øya produserer malt med en veldig sterk torvsmak, ansett for å være den mest intense smaken av alle whiskyer. Islay-whiskyer kjennetegnes ved en sterk røyksmak. Fra øst til vest er de Ardbeg, Lagavulin, og Laphroaig, , Bruichladdich og Kilchoman. På den nordlige delen av øya produseres Bowmore, Bunnahabhain, Caol Ila, Bunnahabhain og Ardnahoe, som er vesentlig lettere på smak. Kilchoman åpnet i 2005 mot vestkysten av Rinns.Den eldste registreringen av et lovlig destilleri på øya refererer til Bowmore i 1779 og på en gang var det opptil 23 destillerier i drift. For eksempel opererte Port Charlotte-destilleriet fra 1829 til 1929 og Port Ellen-destilleriet er også stengt selv om det fortsatt er i virksomhet som et maltverk. I mars 2007 kunngjorde Bruichladdich at de ville gjenåpne Port Charlotte-destilleriet ved å bruke utstyr fra Inverleven-destilleriet.Generelt er whiskyene fra denne øya kjent for «stikkende torvaktige, røykaktige og oljeaktige smaker, med bare et snev av salt sjøluft og tang» på grunn av bruken av torv og det maritime klimaet, ifølge en rapport. Øyas egen nettsted er mer spesifikk. Destillerier i sør lager whisky som er «middels fyldig ... mettet med torv-røyk, saltlake og jod» ettersom de bruker malt som er tung med torv samt torvholdig vann. Whisky fra nordområdet er mildere fordi den er laget ved bruk av kildevann for en «lettere smak, moseaktig (i stedet for torv), med litt tang, noen nøtter ...» karakteristikk.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Caldwell, David H. (2011): Islay, Jura and Colonsay: A Historical Guide. Edinburgh: Birlinn. ISBN 978-1-84158-961-9.
Gammeltoft, Peder (2007): «Scandinavian Naming-Systems in the Hebrides—A Way of Understanding how the Scandinavians were in Contact with Gaels and Picts?» i: Ballin-Smith, Beverley; Taylor, Simon; Williams, Gareth (red.): West over Sea: Studies in Scandinavian Sea-Borne Expansion and Settlement Before 1300. Leiden: Brill.
Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
Jennings, Andrew; Kruse, Arne (2009a): «One Coast-Three Peoples: Names and Ethnicity in the Scottish West during the Early Viking period» i: Woolf, Alex (red.): Scandinavian Scotland – Twenty Years After: The Proceedings of a Day Conference held on 19 February 2007. St John's House Papers No 12. St. Andrews: University of St. Andrews, Committee for Dark Age Studies. s. 75–102. ISBN 978-0-9512573-7-1.
Jennings, Andrew; Kruse, Arne (2009b): "From Dál Riata to the Gall-Ghàidheil". Viking and Medieval Scandinavia. 5: 123–149. doi:10.1484/J.VMS.1.100676. hdl:20.500.11820/762e78fe-2a9c-43cf-8173-8300892b31cb.
Jupp, Clifford (1994): The History of Islay: From earliest times to 1848. Port Charlotte: Museum of Islay Life. ASIN B0000COS6B.
Keay, John; Keay, Julie, red. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland (1. utg.). Hammersmith, London: HarperCollins. ISBN 978-0-00-255082-6.
King, Jacob; Cotter, Michelle (2012): Place-names in Islay and Jura. Perth: Scottish Natural Heritage.
Mac an Tàilleir, Iain (2003): "Ainmean-àite" (Placenames: Faddoch – Jura) (PDF). www.scottish.parliament.uk/gd/visitandlearn/40900.aspx (på gælisk og engelsk). Pàrlamaid na h-Alba / Parliament of Scotland.
MacDonald, R. Andrew (2007): Manx kingship in its Irish Sea setting, 1187–1229: King Rognvaldr and the Crovan dynasty. Dublin: Four Courts Press. ISBN 978-1-84682-047-2.
Martin, Martin (1703): A Description of The Western Islands of Scotland (1. utg.). London: Andrew Bell.
Mithen, Steven (2006): After the ice: a global human history, 20,000–5000 BC. Cambridge: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-01570-8.
Newton, Norman (1995): Islay. Devon: David & Charles PLC. ISBN 0-907115-90-X.
Omand, Donald (red.) (2006): The Argyll Book. Edinburgh. Birlinn. ISBN 978-1-84158-480-5
Watson, W.J. (1994): The Celtic Place-Names of Scotland. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-84158-323-5. Første gang utgitt 1926.
Woolf, Alex (2012): «Ancient Kindred? Dál Riata and the Cruthin». St Andrews University. Academia.edu.
== Eksterne lenker ==
(en) Islay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Islay hos Wikivoyage
«Isle of Islay». Islay Info. 2014. Gir tilleggsinformasjon om demografien og kulturen til Islay og Hebridene.
«The Islay Natural History Trust». Port Charlotte, Islay: The Natural History Centre. Arkivert fra originalen den 27. august 2019. Gir ytterligere detaljert informasjon om terrenget og artene som bor i nisjer på Islay. | Skottland | 9,045 |
null | 2023-02-04 | Mojito | null | null | null | Mojito er en rombasert drink. Hvem som lagde den første mojito er omdiskutert, men baren La Bodeguita del Medio i Havanna på Cuba gjorde den kjent. | 9,046 |
null | 2023-02-04 | Bogstad Camping | null | null | null | Bogstad Camping i Oslo er en campingplass i Oslo som ligger inntil Nordmarka, nær Bogstadvannet nedenfor Holmenkollen. Den er åpen året rundt. | 9,047 |
null | 2023-02-04 | TCP | null | null | null | Transmission Control Protocol (TCP) er en nettverksprotokoll for forbindelsesorientert, pålitelig overføring av informasjon, og opererer på transportlaget i OSI-modellen for datanett. | 9,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Airbus_A340 | 2023-02-04 | Airbus A340 | ['Kategori:Airbus', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bredbuksfly', 'Kategori:Firemotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Introduksjoner i 1993', 'Kategori:Passasjerfly'] | Airbus A340 er et passasjerfly for langdistanseruter produsert av Airbus. Flyet har samme konstruksjon som A330, men med fire motorer.
| Airbus A340 er et passasjerfly for langdistanseruter produsert av Airbus. Flyet har samme konstruksjon som A330, men med fire motorer.
== Historie ==
Konseptet for A340 ble etablert tidlig på 1970-tallet som TA11, en fire-motors variant av A300. Da oljekrisen kom, ble prosjektet lagt på is på ubestemt tid. Det ble ikke igangsatt igjen før på midten av 1980-tallet, da det ble videreutviklet til det moderne A340.
Det nye flyet ble lansert i 1987 som et supplement til mellomdistanseflyet A300 og kortdistanseflyet A320. På det tidspunktet hadde det nyeste langdistanseflyet på markedet, Boeing 767, en ulempe på grunn av internasjonale regler om langdistanseflyvninger med to-motors fly (ETOPS). Med sine fire motorer var A340 et forsøk på å skape et fly av en ny generasjon som kunne konkurrere med Boeing 747.
Airbus utviklet A340 og A330 parallelt. Begge flyene har samme vinger og skrog og låner mye fra de avanserte elektroniske systemene (avionics) som ble utviklet for A320.
Opprinnelig hadde man til hensikt å bruke nye motorer fra International Aero Engines (IAE) i A340, men IAE stoppet utviklingsarbeidet og valget falt derfor på CFM56-5C4 fra det fransk-amerikanske selskapet CFMI. Da flyet første gang var på vingene i 1991, oppdaget man en potensiell konstruksjonsfeil ved at vingene ikke var sterke nok til å bære de ytterste motorene ved marsjhastighet uten å bøye seg og vibrere. For å rette opp dette utviklet man et skjold som ble plassert under vingene slik at luftstrømmene rundt motorfestene ikke skapte problemer.
Det modifiserte A340 startet kommersiell trafikk for Lufthansa og Air France i 1993. Den siste A340 ble produsert i Toulouse i 2010.
== Teknologi ==
A340 byr på mye avansert teknologi, blant annet:
Heldigitalisert «fly-by-wire» kontrollsystem.
Sideplassert kontrollstikke i stedet for konvensjonell konsoll.
Felles utsjekk av piloter for A340 og A330.
CRT-monitorer med glass i cockpiten; flate LCD-monitorer i 500- og 600-variantene.
Primærstrukturer i komposittmaterialer.
== Varianter ==
Opprinnelig var det to varianter av A340, A340-200 og A340-300. 200 er kortere enn 300 og har mindre setekapasitet, men den kan fly lenger og den ble derfor populær blant flyselskaper som har veldig lange ruter. I 1997 lanserte Airbus to forlengede varianter, 500 som prioriterte rekkevidde, og 600 som først og fremst bød på kapasitet. Begge kom i trafikk i 2002.
=== A340-200 ===
A340-200 har en variant med 261 passasjerer i tre-klasse konfigurasjon har en rekkevidde på 7 450 nautiske mil (13 000 km), og i en 239 seters variant med en rekkevidde på opp til 8 000 nautiske mil. (14 800 km). Som en forkortet versjon av A340-300 drives flyet av fire CFMI CFM56-5C motorer. A340-200 ble lansert i 1987 og var på vingene første gang 1. april 1992.
Boeing har ingen tilsvarende maskin, og A340-200 er ikke lenger i produksjon.
=== A340-8000 ===
En variant basert på A340-200 med ekstra drivstoffkapasitet og en maksimalvekt ved avgang (MTOW) på 275 tonn. Med 232 passasjerer i tre klasser er rekkevidden 8 100 nautiske mil. (15 000 km). Flyet drives av fire CFM56-5C4 motorer som 300E. Et fly av denne typen ble kjøpt av sultanen av Brunei. Dette et det eneste fly av A340 8000 som er produsert.
=== A340-300 ===
A340-300 tar 295 passasjerer i et typisk tre-klasse oppsett inntil 6 700 nautiske mil. (12 400 km). Dette er den opprinnelige versjonen som var på vingene 25. oktober 1991, og ble satt i trafikk av Lufthansa og Air France i mars 1993. Fire CFMI CFM56-5C motorer som i 200-varianten.
Boeing har et tilsvarende tilbud i 777-200ER.
SAS har 7 A340-300-fly i sin flåte, med plass til 245 passasjerer (46 business-seter, 28 economy extra-seter og 171 economy-seter). Utgaven benyttes for det meste på flygninger til Asia. SAS har også 4 A330-300, som for det meste benyttes på flygninger til USA.
=== A340-300E ===
A340-300E er tungvektsversjonen av 340 og ble første gang levert til Singapore Airlines i april 1996. Maksimal startvekt er mellom 271 og 275 tonn med typisk rekkevidde mellom 7 100 og 7 300 nautiske mil. (13 100-13 500 km) med 295 passasjerer. Motorene er av typen CFMI CFM56-5C4.
=== A340-500 ===
For tiden er dette det sivile ruteflyet som har nest lengst rekkevidde. Det tar 313 passasjerer i tre klasser på strekninger opp til 8 650 nautiske mil. (16 000 km). Det betyr at det kan fly non-stop fra Newark-flyplassen utenfor New York til Singapore. Flyet var første gang på vingene 11. februar 2002 og ble sertifisert 3. desember 2002 for de første leveringer til Emirates Airline.
500-varianten er 3,3 meter lenger enn 300, har større vingeflater, langt større drivstoffkapasitet (+50% i forhold til 300), noe høyere marsjhastighet, større horisontal stabilisator og mindre vertikale flater på høyderoret. Flyet har kamera som hjelper pilotene å manøvrere sikrere på bakken. Flyet har fire Rolls-Royce Trent 553-motorer
Boeings tilsvarende fly er 777-200LR.
=== A340-600 ===
Utviklet for å kunne erstatte de eldste Boeing 747 som skal fases ut. A340-600 tar 380 passasjerer fordelt på tre klasser inntil 7 500 nautiske mil. (13 900 km). Flyet har altså samme passasjerkapasitet som 747, men dobbelt så stort lastevolum og lavere kostnader pr. tur og pr. sete. Flyet gikk på vingene første gang 23. april 2001 og Virgin Atlantic satte det i regulær trafikk for første gang i august 2002.
600 er over 10 meter lenger enn 300 og verdens nest lengste passasjerfly, mer enn 4 meter lenger enn 747-400. Flyet har fire Rolls-Royce Trent 556-motorer. Det har også et ekstra understell med fire hjul i skrogets senterlinje for å bære den økte maksimalvekten ved avgang.
De første syv A340-600 ble levert med vinger som var for tunge. Da kunden (Virgin Atlantic) valgte å få levert nye fly, ble disse solgt til Iberia Airlines med redusert pris.
Boeings tilsvarende fly er 777-300ER.
== Spesifikasjoner ==
== Eksterne lenker ==
(en) Airbus A340 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Airbus A340 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Airbus A340 er et passasjerfly for langdistanseruter produsert av Airbus. Flyet har samme konstruksjon som A330, men med fire motorer. | 9,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lule-Vilela | 2023-02-04 | Lule-Vilela | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Isolerte språk', 'Kategori:Språk i Argentina', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Lule-Vilela er et indiansk språk som snakkes av 5 familier i Argentina, nær grensen til Paraguay. Språket er nesten utdødd ettersom de fleste av brukerne til daglig bruker et annet indiansk språk. Lule-Vilela er ikke i slekt med noe annet språk. | Lule-Vilela er et indiansk språk som snakkes av 5 familier i Argentina, nær grensen til Paraguay. Språket er nesten utdødd ettersom de fleste av brukerne til daglig bruker et annet indiansk språk. Lule-Vilela er ikke i slekt med noe annet språk. | Lule-Vilela er et indiansk språk som snakkes av 5 familier i Argentina, nær grensen til Paraguay. Språket er nesten utdødd ettersom de fleste av brukerne til daglig bruker et annet indiansk språk. | 9,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flair_bartending | 2023-02-04 | Flair bartending | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Drikke'] | Flair bartending er kunsten å lage drinker med stil. Det kalles flair når bartenderen bruker drinkingredienser, barutstyr eller flasker til å lage show rundt produksjonen av en drink, eksempelvis ved å sjonglere med flaskene. Flair bartending har blitt mer utbredt etter filmen Cocktail med Tom Cruise. | Flair bartending er kunsten å lage drinker med stil. Det kalles flair når bartenderen bruker drinkingredienser, barutstyr eller flasker til å lage show rundt produksjonen av en drink, eksempelvis ved å sjonglere med flaskene. Flair bartending har blitt mer utbredt etter filmen Cocktail med Tom Cruise. | Flair bartending er kunsten å lage drinker med stil. Det kalles flair når bartenderen bruker drinkingredienser, barutstyr eller flasker til å lage show rundt produksjonen av en drink, eksempelvis ved å sjonglere med flaskene. | 9,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andoque | 2023-02-04 | Andoque | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Isolerte språk', 'Kategori:Språk i Colombia', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Andoque er et indiansk språk som forstås av ca. 500 mennesker i Colombia, nær grensen til Peru. Bare ca. 50 mennesker bruker det daglig. Andoque er trolig ikke beslektet med noe annet språk. | Andoque er et indiansk språk som forstås av ca. 500 mennesker i Colombia, nær grensen til Peru. Bare ca. 50 mennesker bruker det daglig. Andoque er trolig ikke beslektet med noe annet språk. | Andoque er et indiansk språk som forstås av ca. 500 mennesker i Colombia, nær grensen til Peru. | 9,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gioachino_Rossini | 2023-02-04 | Gioachino Rossini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. november', 'Kategori:Dødsfall i 1868', 'Kategori:Fødsler 29. februar', 'Kategori:Fødsler i 1792', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pesaro', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gioacchino Rossini (født 29. februar 1792 i Pesaro i Italia, død 13. november 1868 i Passy ved Paris i Frankrike) var en italiensk komponist.
Han er kjent først og fremst for sine 39 operaer, men han skrev også kirkemusikk, kammermusikk, sanger, instrumental- og pianomusikk. Som operakomponist regnes han blant de mest betydelige innen belcantostilen, og operaene Barberen i Sevilla og La Cenerentola («Askepott») er på standardrepertoaret for operahus verden over.
| Gioacchino Rossini (født 29. februar 1792 i Pesaro i Italia, død 13. november 1868 i Passy ved Paris i Frankrike) var en italiensk komponist.
Han er kjent først og fremst for sine 39 operaer, men han skrev også kirkemusikk, kammermusikk, sanger, instrumental- og pianomusikk. Som operakomponist regnes han blant de mest betydelige innen belcantostilen, og operaene Barberen i Sevilla og La Cenerentola («Askepott») er på standardrepertoaret for operahus verden over.
== Liv ==
Gioacchino Rossini var den eneste sønnen til hornisten Giuseppe Rossini (1758–1839) og sangerinnen Anna Guidarini (1771–1827). Egentlig ble han døpt Giovacchino, men Rossini selv skrev nesten alltid navnet som Gioachino, og derfor er det denne uvanlige navneformen han er kjent under.Rossini lærte tidlig å spille fiolin og cembalo og hadde dessuten en god sangstemme. Etter at familien flyttet til Lugo i 1802 ble han kjent med den velhavende Giuseppe Malerbi som hadde et bibliotek hvor Rossini fikk gjøre seg kjent med verk av Haydn og Mozart. Rossinis første offentlige opptreden skjedde 22. april 1804 da han sammen med sin mor sto på scenen i det kommunale teateret i Imola. Samme år skrev Rossini sine første komposisjoner, Sei sonate a quattro for to fioliner, cello og kontrabass. De ble utgitt som urtekst i 1954.I 1805 flyttet familien til Bologna, hvor Rossini opptrådte som sanger. Fra april 1806 gikk han på Liceo Musicale sammen med blant andre Francesco Morlacchi og Gaetano Donizetti. Her fikk han undervisning i komposisjon og cellospill. Rossini forlot skolen i 1810 uten avsluttende eksamen og reiste til Venezia. På dette tidspunktet hadde han komponert sin første opera, Demetrio e Polibio og noen andre stykker. I Venezia trådte han i 1810 fram i offentligheten som komponist med sin første «modne» opera, Il Cambiale di Matrimonio («Ekteskapskandidaten»).
De neste årene skrev Rossini flere operaer, men ingen av disse ble spesielt kjent. Først med Tancredi (1813) komponerte han sin første virkelige suksess-opera. Etter ytterligere noen operaer, blant annet L’Italiana in Algeri («Italierinnen i Algerie»), ble han i 1815 leder av begge operahusene i Napoli. Dermed var han forpliktet til årlig å skrive en opera for hver av de to institusjonene, men han kunne fortsatt arbeide for operahus i andre byer. Ikke alle hans operaer ble umiddelbare suksesser: både uroppføringen av Barberen i Sevilla og La Cenerentola i Roma var mislykkede, det var først etter senere oppføringer verkene ble populære. I Napoli ble Rossini kjent med messosopranen Isabella Colbran som han var gift med fra 1823 til 1836. Etter et fem måneder langt og svært lukrativt opphold ved King's Theatre i London ble Rossini i 1824 leder av den italienske opera i Paris. To år senere ble han kongelig hoffkomponist i Frankrike. Her omarbeidet han blant annet Moîse og Maometto II til henholdsvis Mosé et Pharaon og Le Siége de Corinth i samsvar med den rådende franske operastilen.
Rossini skrev sin siste opera, Wilhelm Tell, i 1829. I alt skrev han 39 operaer og opparbeidet seg et ry som en mester innen Opera buffa, selv om han også skrev opera seria-verk. Julirevolusjonen i 1830 førte til at Rossini mistet sine embeter, men det lyktes ham å få rettslig gjennomslag for en livsvarig pensjon.
Fra 1836 til 1848 var Rossini i Bologna og skrev der kirke- og kammermusikk, blant annet Stabat Mater (1832 / 1841). Isabella Colbran, Rossinis tidligere hustru, døde i 1845, og året etter giftet han seg med franske Olympe Pélissier, et ekteskap som varte livet ut. På grunn av den politiske uroen i Bologna i 1848 flyktet Rossini til Firenze i 1848. I 1855 flyttet han tilbake til Paris og bodde der resten av sitt liv.
Til Rossinis mest kjente verk etter tiden som operakomponist regnes Stabat mater og Petite messe solennelle. Sistnevnte er tross navnet «Liten messe» et nittiminutters verk. Rossinis komposisjoner er kjent for sin humor, enkelte av dem avslører det allerede i tittelen, eksempelvis Péchés de vieillesse («alderdomssynder»), «Torturerte valser», «Astmatisk etyde», «Kromatisk dreiebenk» og «Abortert polka-masurka».
Rossini led av depresjoner, spesielt i andre halvdel av livet. Årsaken kan ha vært gonoré som han pådro seg i ungdommen. Han døde som følge av en tarmoperasjon og ble opprinnelig bisatt ved Père Lachaise. I 1887 ble levningene overført til Santa Croce-basilikaen i Firenze.
Jeg innrømmer å ha grått tre ganger i livet: da min første opera floppet, da jeg for første gang hørte Paganini spille fiolin, og da en fylt kalkun falt over bord under en båtutflukt
== Utvikling som operakomponist ==
Rossinis utvikling som operakomponist kan på sett og vis deles inn i tre faser. Den første perioden strekker seg fram til 1816, og her bygger han i hovedsak på impulsene fra sine forgjengere; primært Domenico Cimarosa (1749–1801), men også Wolfgang Amadeus Mozart. Men allerede i de tidlige verkene aner vi at noe nytt er i ferd med å skje – rytmikken er mer pulserende og orkestreringen langt mer sammensatt. De to mest kjente av de tidligste verkene er nok Tancredi og L'Italiana en Algeri fra 1813, men La Pietra del Paragone fra 1812 fortjener samtidig å nevnes. Det er bemerkelsesverdig at en ungdom på 20 år kunne skrive et så modent verk og samtidig gi flere signaler om hva som skulle komme de neste 17 årene.
Il Barbiere di Siviglia markerer slutten på denne fasen, og inneholder samtidig mange elementer som i stor grad peker framover.
Den andre perioden innledes med Otello, som kan sies å markere romantikkens inntreden i italiensk opera. Allerede i Elisabetta lot Rossini orkesteret akkompagnere resitativene, i motsetning til cembaloet som hadde vært tradisjon i italiensk opera tidligere.
Det neste store verket i denne fasen er La Cenerentola, en romantisk komedie som bygger på eventyret om Askepott. Musikalsk sett viderefører denne tråden fra Il Barbiere di Siviglia, og er et oppkomme av iørefallende melodier og briljant orkestrering.
Mens La Cenerentola på mange vis har røtter i tradisjonell italiensk Opera Buffa, bringer La Gazza Ladra bud om Vincenzo Bellinis og Gaetano Donizettis sentimentale verker i opera semiseria-stilen. Operaen handler om en ung tjenestejente som ved en misforståelse anklages for å ha stjålet sølvtøy fra herskapet, mens det i virkeligheten er en skjære som har stukket bort gjenstandene. Landsbydommeren, som har blitt avvist av jenta når han har gjort kur til henne, tar hevn ved å føre henne til retten, og der blir hun dømt til døden for tyveriet. I øyeblikket før henrettelsen skal skje, blir imidlertid tyvegodset gjenfunnet i et skjærerede, og operaen ender lykkelig til slutt. Tre numre skiller denne operaen særskilt fra de foregående, nemlig en brindisi (drikkevise) med innlagte pantomimeinnslag; rettsscenen og marsjen mot skafottet. De to siste scenene viser hvor Donizetti og Bellini kunne hente sin dramatikk og lidenskap fra.
Når La Gazza Ladra fortjener å nevnes spesielt, er dette fordi denne operaen la mye av grunnlaget for de resterende operaene Rossini skrev i Italia, og forsåvidt også for de to operaene han omarbeidet for Paris. Slik sett er utviklingen i Rossinis musikk relativt beskjeden de 12 årene som fører fram til Guglielmo Tell (italiensk for Wilhelm Tell), men da tok han definitivt igjen det forsømte og skrev en dramatisk opera av stort format og med en musikk som virkelig markerte et solid skritt framover. Rossinis tredje fase kan dermed sies kun å bestå av dette siste, monumentale verket.
== Annen musikk ==
Etter å ha skrevet Guglielmo Tell trakk Rossini seg tilbake som operakomponist; dels av helbredsgrunner, men også fordi han følte at hans samtidige var i ferd med å passere ham når det gjaldt nyvinninger og dristig eksperimentering. Ikke desto mindre tilførte han kirkemusikken en ny dimensjon med Stabat Mater (1832; omarbeidet i 1840-årene), som på mange måter nærmer seg operaen i dramatisk uttrykksfullhet.
I sine siste 10 leveår skrev Rossini en lang rekke klaververker under samlebetegnelsen Les Péchés de Vieillesse, samt det høyst originale kirkemusikalske verket Petite Messe Solennelle.
Et av klaververkene fortjener å nevnes spesielt, ettersom det skildrer en dramatisk togreise som ender med en ulykke. Dette transportmiddelet skremte forøvrig Rossini slik at han kun reiste med jernbane én gang i sin levetid.
== Komponisten som plagierte seg selv ==
Rossini unnlot sjelden å benytte vellykkede musikalske temaer om igjen. Den overturen vi i dag forbinder med Il Barbiere di Siviglia og intet annet, ble faktisk benyttet ved to tidligere anledninger – henholdsvis Aureliano in Palmira og Elisabetta, Regina d'Inghilterra. Overturen til Il Turco in Italia ble likeledes i en lettere omarbeidet form brukt til Otello.
Ballettmusikken Rossini skrev til Armida i 1817, finner vi også fragmenter fra i senere verker. Deler av den finner vi som ballettinnslag i Mosé et Pharaon, og så å si hele ble benyttet til samme formål da han omarbeidet Otello for Parisoperaen i 1840-årene. En særskilt sats fra ballettmusikken til Le Siége de Corinth omtales dessuten som overture til den bredt anlagte enakteren Il Viaggio a Reims fra 1825 – et formål den imidlertid aldri har blitt anvendt til, skal vi tro kildene. Som en forstår, skaper slik gjenbruk lett problemer når en skal fastslå hvilke verk enkeltnumre egentlig har blitt skrevet til.
== Ettertidens vurdering av Rossini ==
Det er hevet over enhver tvil at Rossini betydde svært mye for utviklingen av musikkdramatikken i det 19. århundre. Med utgangspunkt i forgjengerne framstår han som skaperen av det nye århundrets italienske opera, og leverer den videre til etterfølgerne Bellini og Donizetti i 1829. På samme måte legger han med Guglielmo Tell grunnlaget for den veien Daniel-François Auber, Giacomo Meyerbeer og Jacques Fromental Halévy skulle følge videre.
Det faktum at Rossini tjente seg rik på sine komposisjoner og endatil ble en etter forholdene gammel mann, har nok gjort ham undervurdert i enkelte sammenhenger. Hans livsløp harmonerte nemlig dårlig med det romantiske ideal om en fattig, sykelig kunstner som dør ung, og i tillegg er en gripende, dyptloddende patos stort sett fraværende i hans verker. Det betyr ikke dermed at Rossini ikke var i stand til å skrive virkelig vakker musikk: Allerede i 1. akt av Il Signor Bruschino (1813) forekommer en duett med en instrumental innledning av stor skjønnhet, og hans virtuose behandling av treblåserrekken finnes det utallige eksempler på.
I 1822, fem år før Ludwig van Beethoven døde, avla Rossini og Carl Maria von Weber et besøk hos den gamle mester. Beethoven lovpriste da Il Barbiere di Seviglia, og rådet Rossini til fortsatt å konsentrere seg om komiske operaer. Ettertiden har nok også kunnet slutte seg til dette, ettersom komponisten utvilsomt er på sitt mest umiddelbare og oppriktige i den komiske genren.
== Betydningsfulle operaer ==
La Pietra del Paragone (1812)
Tancredi (1813)
L’Italiana in Algeri (1813)
Il Turco in Italia (1814)
Elisabetta, Regina d’Inghilterra (1815)
Il Barbiere di Siviglia (1816)
Otello (1816)
La Cenerentola (1817)
La Gazza Ladra (1817)
Moïse (1818)
La Donna del Lago (1819)
Maometto II (1820)
Semiramide (1823)
Il Viaggio en Reims (1824)
Le Comte Ory (1828; for en stor del basert på musikken til Il Viaggio en Reims)
Guglielmo Tell (1829)
== Kirkemusikk ==
Messa (Bologna 1808)
Messa (Ravenna 1808)
Messa (Rimini 1809)
Laudamus
Quoniam (1813)
Miserere
Messa di Gloria (1820) Soli, kor, orkester
Deh tu pietoso cielo (1820)
Tantum ergo (1824)
Stabat mater (1832/42)
Trois Choeurs religieux (1844)
Tantum ergo (1847)
O salutaris hostia (1857)
Laus Deo (1861)
Petite messe solennelle (1863)
== Litteratur ==
Fisher, Burton D., The Barber of Seville (Opera Classics Library Series). Grand Rapids: Opera Journeys, 2005.
Gossett, Philip, "Rossini, Gioachino" i Grove Music Online (Oxford Music Online, 17. november 2009)
Osborne, Richard, Rossini: His Life and Works (Oxford: Oxford University Press, 2007)
Osborne, Richard, "Rossini" i The Musical Times, Vol. 127, No. 1726 (desember 1986), 691 (Musical Times Publications Ltd.) http://www.jstor.org/stable/964669
Steen, Michael, The Lives and Times of the Great Composers (NY: Oxford University Press, 2004)
Weinstock, Herbert, Rossini: A Biography (New York, 1968),
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gioachino Rossini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gioachino Rossini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gioacchino Rossini på Internet Movie Database
(no) Gioacchino Rossini hos Sceneweb
(sv) Gioacchino Rossini i Svensk Filmdatabas
(da) Gioacchino Rossini på Filmdatabasen
(en) Gioacchino Rossini hos Internet Broadway Database
(en) Gioacchino Rossini hos Internet Broadway Database
(en) Gioacchino Rossini på Apple Music
(en) Gioacchino Rossini på Discogs
(en) Gioacchino Rossini på MusicBrainz
(en) Gioacchino Rossini på Spotify
(en) Gioacchino Rossini på Songkick
(en) Gioacchino Rossini på AllMusic
(de) Werke von und über Gioachino Rossini i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Rossini på Das Opernproject
(it) Rossini Opera Festival Pesaro
(de) Belcanto opera festival
(de) Deutsche Rossini-Gesellschaft
(it) Fondazione G. Rossini
(it) Informasjon om museet i huset Rossini ble født iNoter(en) Fritt tilgjengelige noter av Rossini i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Gioachino Rossini i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Gioachino Rossini på Mutopia-prosjektet | Gioacchino Rossini (født 29. februar 1792 i Pesaro i Italia, død 13. | 9,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ainoer | 2023-02-04 | Ainoer | ['Kategori:Aino', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Japan', 'Kategori:Etniske grupper i Russland'] | Ainoer er et urfolk på øya Hokkaido i Japan og omegn, og i de russiske områdene Kurilene og Sakhalin. Ingen vet helt sikkert hvor mange ainoer det er som lever i Japan i dag. Mange skjuler at de er aino for å unngå diskriminering. Tall som blir nevnt, varierer fra 15 000 til 150 000. Aino er også betegnelsen på deres språk, som kun hadde 15 talere igjen i 1994, alle eldre mennesker. Det anses for å være et isolert språk, uten kjente slektninger. Ainoene var opprinnelig jegere og fiskere, og tilbad naturguder.6. juni 2008 ble ainoene, etter flere hundre år med diskriminering, anerkjent av det japanske parlamentet som en egen etnisk minoritet i Japan med eget språk, religion og kultur.
| Ainoer er et urfolk på øya Hokkaido i Japan og omegn, og i de russiske områdene Kurilene og Sakhalin. Ingen vet helt sikkert hvor mange ainoer det er som lever i Japan i dag. Mange skjuler at de er aino for å unngå diskriminering. Tall som blir nevnt, varierer fra 15 000 til 150 000. Aino er også betegnelsen på deres språk, som kun hadde 15 talere igjen i 1994, alle eldre mennesker. Det anses for å være et isolert språk, uten kjente slektninger. Ainoene var opprinnelig jegere og fiskere, og tilbad naturguder.6. juni 2008 ble ainoene, etter flere hundre år med diskriminering, anerkjent av det japanske parlamentet som en egen etnisk minoritet i Japan med eget språk, religion og kultur.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ainu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Ainu Museum
Ainoutstilling, Smithsonian Institution Arkivert 18. desember 2007 hos Wayback Machine.
Lenkesamling om ainoene (større oversikt)
«Indigenous Japanese suffer from racism, discrimination» (AP, 7. juni 1994) | Tidligere også | 9,054 |
null | 2023-02-04 | Bill Shankly | null | null | null | | landslagår = 1938–1939 | 9,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milligram | 2023-02-04 | Milligram | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Masseenheter', 'Kategori:Multipler av SI-enheter'] | Milligram er en SI-enhet for måling av masse.
Symbolet for milligram er mg.
Et milligram er lik en tusendel av et gram, som er lik en milliondel av et kilogram.
Et milligram er omtrent vekten av en kubikkmillimeter (en mikroliter) vann.
Milligram er en vanlig enhet for måling av masse. Milligram brukes blant annet til å angi mengder av vitaminer og andre næringsstoffer i matvarer, ofte pr. 100 gram vare.
1 milligram er lik:
1 000 mikrogram
0,1 centigram
0,01 desigram
0,001 gramOg motsatt:
1 mikrogram = 0,001 milligram
1 centigram = 10 milligram
1 desigram = 100 milligram
1 gram = 1 000 milligram | Milligram er en SI-enhet for måling av masse.
Symbolet for milligram er mg.
Et milligram er lik en tusendel av et gram, som er lik en milliondel av et kilogram.
Et milligram er omtrent vekten av en kubikkmillimeter (en mikroliter) vann.
Milligram er en vanlig enhet for måling av masse. Milligram brukes blant annet til å angi mengder av vitaminer og andre næringsstoffer i matvarer, ofte pr. 100 gram vare.
1 milligram er lik:
1 000 mikrogram
0,1 centigram
0,01 desigram
0,001 gramOg motsatt:
1 mikrogram = 0,001 milligram
1 centigram = 10 milligram
1 desigram = 100 milligram
1 gram = 1 000 milligram | Milligram er en SI-enhet for måling av masse. | 9,056 |
null | 2023-02-04 | Gram | null | null | null | Gram (symbol: g) er en avledet SI-enhet for masse. Ett gram er definert som en tusendel av ett kilogram, SI-enheten for masse. | 9,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leiv_Eiriksson | 2023-02-04 | Leiv Eiriksson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1020', 'Kategori:Dødsfall i 1022', 'Kategori:Fødsler i 970', 'Kategori:Fødsler i 973', 'Kategori:Grønlendere', 'Kategori:Islendinger fra vikingtiden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske oppdagere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Leiv Eiriksson (norrønt Leifr Eiríksson), også kalt Leiv den hepne (dvs. heldige) (født ca. 973, død ca. 1020), var en norrøn oppdagelsesreisende som huskes for å være den første europeeren som oppdaget Nord-Amerika via Atlanterhavet rundt år 1000. Leiv Eiriksson og hans mannskap var således trolig de første europeere som gikk i land i Amerika, nærmere bestemt det området som senere har blitt identifisert som Newfoundland. Hans ekspedisjoner resulterte i flere bosetninger, men ingen som ble langvarige.
| Leiv Eiriksson (norrønt Leifr Eiríksson), også kalt Leiv den hepne (dvs. heldige) (født ca. 973, død ca. 1020), var en norrøn oppdagelsesreisende som huskes for å være den første europeeren som oppdaget Nord-Amerika via Atlanterhavet rundt år 1000. Leiv Eiriksson og hans mannskap var således trolig de første europeere som gikk i land i Amerika, nærmere bestemt det området som senere har blitt identifisert som Newfoundland. Hans ekspedisjoner resulterte i flere bosetninger, men ingen som ble langvarige.
== De første årene ==
Leiv Eiriksson ble født på Island ca. 973 som sønn av nordmannen Eirik Raude fra Jæren og hans hustru Tjodhild. Faren Eirik var en stridbar mann og ble gjort fredløs på Island. Eirik var selv sønn av en norsk fredløs, Torvald Åsvaldsson.
Som ung ble Leiv satt bort til fostring hos en germansk mann på Island ved navn Styrkar eller Tyrke, øyensynlig en klok mann som lærte Leiv både runeskrift og fremmede språk, handel og kunnskaper om planter, fortellinger fra fornalderen og håndtering av våpen. Tolv år var han gammel nok til å flytte tilbake til farens gård. Det er mulig at denne Tyrke er en litterær oppfinnelse ved at han senere i sagaen blir benyttet som et slags sannhetsvitne på at Leiv Eiriksson og mennene hans finner vinranker i Nord-Amerika, og således gir en forklaring til navnet Vinland (se nedenfor).
Leiv hadde to brødre, Torvald Eiriksson og Torstein Eiriksson, og en stridbar halvsøster, Frøydis Eiriksdatter.
Eirik Raude grunnla i år 986 to norrøne bosetninger på Grønland da han ikke lenger kunne oppholde seg på Island på grunn av nok et drap. Han kalte det ene bygdelaget, som lå lengst syd, for Austerbygd og noen dagsreiser lenger nord lå Vesterbygd, tilsvarende en sjøreise mellom Bergen og Bodø. Eirik Raude selv slo seg ned helt sydvest i Eiriksfjord på en gård han kalte for Brattalid. Han ga også navn til landet, Grønland, noe han håpet skulle trekke til seg flere folk.
== I Norge ==
I en alder av tyve år fikk Leiv sitt eget skip og mannskap for å kunne seile til Norge. Underveis driver han av og blir værende på Suderøyene (Hebridene) nordvest for Skottland mens han venter på bør til Norge, og sommeren går. En grunn til at tiden går er at han treffer en kvinne der, Torgunna, som han får et intimt forhold til. Da han igjen vil reise videre vil Torgunna være med, men det ønsker ikke Leiv. Hun forteller ham da at hun er med barn, og det er sikkert en sønn.
Sagaen forteller at hun på den ene siden er av høy byrd, men på den annen side at «Leiv merket at hun visst skjønte seg på trolldom». Hennes trolldomskunster blir ikke utdypet, og er nok en litterær forklaringskonstruksjon på at han en stund er forelsket i henne, og deretter svikter henne. En mann som forlater en gravid kvinne er en niding, men kanskje ikke hvis hun er trolldomskyndig.
Han vil ikke ta henne med for det ville være bruderov, sier Leiv. Hun lover ham at når barnet blir født skal hun få sendt ham til Grønland, og før eller siden skal hun nok selv komme etter. Leiv ga henne en ring, en grønlandsk vadmelskappe og et tannbelte som avskjedsgave. Sagaen nevner at gutten faktisk kom til Grønland, han het Torgils og at Leiv godkjente ham som sin sønn. Torgunna blir derimot ikke nevnt senere.
Om høsten i 999 kommer Leiv fram til Norge hvor den kristne Olaf Tryggvason var konge. Leiv ble vinteren over i Norge. Leiv lot seg kristne og døpe, noe som nok var en nødvendighet for å kunne få avsetning på handelsvarene han hadde med seg. Etter sigende skal kongen ha likt den langveisfarende farmannen. Om våren 1000 var Leiv klar for tilbakefarten. Olav Tryggvason hadde ikke bare en bønn til Leiv om å ta med seg en prest til Grønland, men også et vanskelig oppdrag: Han skulle kristne befolkningen på Grønland. Kong Olav Tryggvason skulle derimot bli drept i slaget ved Svolder senere det samme året. Vel tilbake på Grønland gikk kristningen sin gang, unntatt Eirik Raude som var for gammel til å endre det han trodde på.
Leiv kjøpte skipet til Bjarne Herjolvsson. Denne hadde i 986 kommet ut av kurs på seilasen til Grønland og sett nytt land i vest. Bjarne hadde derimot ikke gått i land på nye og ukjente stedet, men det aktet Leiv Eiriksson noen år senere å gjøre.
== Utforskning av land vest for Grønland ==
=== Leiv Eirikssons seilas ===
Det er to kilder til hva vi vet om Leiv Eiriksson, Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga som begge forteller om de samme hendelsene, men med noen mindre ulikheter. Den førstnevnte sagaen forteller at Leiv kom ut av kurs og kom til Vinland. Sistnevnte saga forteller at Leiv satte seil fra Brattalid omtrent år 1000 for å følge Bjarne Herjolvssons rute med et mannskap på 35 mann, men i motsatt rekkefølge.
Grønlendingenes saga forteller at Leiv ville ha far sin med som leder på turen. Eirik Raude lot seg overtale, men da han skulle ri ned til skipet, snublet hesten og Eirik falt av og skadet seg. Det tok han som et varsel om at han skulle bli hjemme. Således ble Leiv leder for ekspedisjonen.Etter å ha seilt nordover langs kysten av Grønland ved å følge Bjarnes rute i omtrent 965 km kom han til et land dekket av isbreer og flate steinheller. Han kalte det derfor for «Helleland». Det var sannsynligvis dagens Cape Aston på 70° nordlig bredde på Baffinøya. Lenger mot syd var det neste landet han kom til flatt og skogkledd og med hvite sandstrender, men uten beitemarker. Han kalte det for «Markland», og det var antagelig dagens Labrador på østkysten av Canada.
=== Vinland ===
Etter Markland seilte de ytterligere sørover i to dager og kom atter over nytt land hvor de gjorde landgang. Dette landet virket svært innbydende. Selv duggen på gresset virket søtt som honning. Leiv fikk bygget noen buer, men landet var så rikt at han fikk deretter bygget seg et skikkelig langhus for vinteren. Det var nok ørret i elvene, torsk i sjøen og klimaet var mildt med lite frost om vinteren og gresset holdt seg grønt året rundt. Det var gode marker for krøtter og det var rike skoger som dekket landet. De ble på dette stedet over vinteren.
Grønlendingenes saga gir følgende beskrivelse:
Da de var ferdige med husbyggingen, sa Leiv til dem som var med ham; «Nå vil jeg dele mannskapet i to flokker. Jeg vil la landet utforske, og den ene flokken skal være hjemme ved husene, den andre skal gjøre seg kjent med landet, men ikke dra lenger bort enn at de kommer hjem om kvelden, og ikke skilles at.» Så gjorde de det slik en stund. Leiv skiftet slik at han var stundom med dem ute og stundom hjemme ved husene. Leiv var stor og sterk, riktig en staskar å se til, og en klok mann som visste å holde måte i allting.Mens de er der blir Leivs fosterfar Tyrke borte og Leiv sørget over ham, men så dukker han likevel opp igjen:
Leiv sa til ham: «Hvorfor ble du så sen, fosterfar, og hvorfor holdt du ikke følge med de andre?» Tyrke snakket først lenge på tysk, og han vendte øynene hit og dit og gliste og lo, men de skjønte ikke hva han sa. Da det hadde gått en stund, sa han på norrønt mål: «Jeg gikk ikke stort lenger enn dere. Jeg kan fortelle nytt; jeg har funnet vinstokker og druer.» – «Er det sant, fosterfar?» spurte Leiv. «Ja visst er det sant,» sa han, «for jeg er født et sted hvor det verken mangler vinstokker eller druer.»
=== Helge Ingstad ===
Lenge visste man ikke hvor i Nord-Amerika Leiv Eiriksson gikk i land, men i 1960 fant den norske oppdageren Helge Ingstad arkeologiske spor på nordsiden av provinsen Newfoundland og Labrador i Canada, på et sted som i moderne tid heter L'Anse aux Meadows.
«Det var noe besnærende, nesten trolsk over disse tuftene», fortalte Helge Ingstad senere til NRK. «De var knapt synlige over bakken, men liknet nøyaktig på dem jeg hadde sett på Grønland. De lå høyt oppe på en slette med utsikt over gressgangene og havet. Det grep meg med en gang. Jeg følte det. Dette var sagaens Vinland. Men bare utgravninger kunne bevise det.»
Etter åtte år med utgravninger ledet av Ingstads kone, arkeologen Anne Stine Ingstad, kom sannheten for dagen: Det overgrodde viste seg å være restene av en norrøn bosetning. Sannsynligvis Leiv Eirikssons boplass i den nye verden. I 1968 fant man det endelige beviset. En grønn ringnål av bronse – en ringnål av norrøn type. Det ble funnet åtte hus, pluss noe som kan ha vært et niende hus. Den største bygningen var på 24 meter. Det har også vært et naust der og ei smie med en stor jordfast ambolt. Beinrester tyder på at gris har vært en del av dyreholdet. Radiologiske dateringer av kull, bein og torv dateres tilbake til rundt år 1000, og viser at den norrøne oppdagelsen av Nord-Amerika er et historisk faktum.
Det vokser derimot ikke vindruer her. Antagelig er forklaringen i Grønlendernes saga, som ikke nevnes i Eirik Raudes saga, et senere tillegg. Innslaget med sydlendingen Tyrke synes å være en litterær konstruksjon som er satt inn som et sannhetsvitne. Den kritiske norske historikeren Claus Krag mener at vinrankene er en idyllisk referanse til nyoppdagede «lykkelandet» som «Vinland hit Goda», og sier seg således enig med Helge Ingstad og andre norske historikere som mener at «vin» her betyr «naturlige åpne gressmarker», altså områder som ikke trenger å ryddes for skog, tilsvarende som de norrøne navnene Bjørgvin og Granvin. Vin-navnet er også mye brukt på Jæren hvor Eirik Raude kom fra.Den nordnorske forfatteren Ståle Botn skriver «Når en ser drivisen ute mot Labrador-havet, er det ikke mye som minner om land med vinstokker og druer. Derimot kan en lett forestille seg ordet ‘vin’ knyttet til beitemarkene, altså Vinland i betydningen ‘Gresslandet’.»Om våren drar Leiv Eiriksson og mannskapet hans tilbake mot Grønland. Med seg har de en tømmerlast. På et skjær utenfor Grønland ser Leiv noe de andre ikke ser, at et mannskap med norrøne menn har forlist. «Er det folk som trenger oss og er i nød, da må vi hjelpe dem», lar sagaen Leiv si. Således berger Leiv 15 mann og en del av utstyret deres. Han ble siden kalt Leiv den hepne, det vil si at han hadde hell med seg. Den samme vinteren dør Eirik Raude.
== Ettermæle ==
Overraskende nok var det svært få som gjorde nye ekspedisjoner til Vinland. Leivs søster Frøydis og en mindre gruppe mennesker forsøkte å bo der, men fikk problemer med den lokal befolkningen, skrælinger som de norrøne kalte dem. På grunn av dette forble Europa ukjente med oppdagelsen av den nye verden inntil italieneren Christofer Columbus gjenoppdaget Nord-Amerika flere århundrer senere.
Sagaen forteller at Leiv Eiriksson seilte enda en tur til Norge i 1003. Reisen kan ha hatt flere grunner, at det var en handelsreise, at han skulle rapportere til norskekongen om kristningen av Grønland og at han ville hente sønnen sin Torgils til seg. Hvorom allting er, Leiv døde en gang før 1025. Da rådde sønnen Torgils Leivsson på Brattalid og var høvding i Eiriksfjord. Den sparsomme norrøne bosettingen i Vinland fikk ikke varig betydning som koloni eller handelsstasjon. Avstanden til Grønland, Island og Norge ble nok for stor. I tillegg døde den norrøne bosetningen på Grønland ut på 1400-tallet da klimaet forverret seg.
I Canada lærer kanadiere at vikingene gjenoppdaget Canada (og Nord-Amerika) og Canadas Museum of Civilisation i Gatineau i provinsen Québec har en utstilling som viser vikingenes historie i Canada.
I 1964 erklærte den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson den 9. oktober for å være «Leif Erikson Day» i De forente stater, men i dag lærer amerikanere fremdeles at Christofer Columbus gjenoppdaget Nord-Amerika.
Det har vært en del stridigheter i spørsmålet om Leiv Eirikssons nasjonalitet, var han norsk eller islandsk? Hans far Eirik Raude var født i Norge, mens Leiv Eiriksson ble født på Island, men både far og sønn slo seg ned på Grønland hvor de levde til de døde.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Eirik Raudes saga (Eiríks saga rauða)
Grønlendingenes saga (Grænlendingas sögu)
Ingstad, Helge: Landet under Leidarstjernen (Oslo, 1959), 253–272.
Both, Ståle: Vesterled. Havbrua mellom to kontinenter. Landbruksforlaget 2000. ISBN 82-529-2446-8
Müller, Rolf: Altnordische Eyktmarken und die Entdeckung Americkas, Greinar, II, no.3 (1949), 33–82. Oleson, Early voyages, 22–23, 32.
Reeves, A. M.: The finding of Wineland the Good (London, 1890).
Swanton, J. R.: The Wineland voyages (Smithsonian Misc. Coll., CVII, no.12, 1947).
Makoto Yukimura: Vinland Saga (Japansk: ヴィンランド・サガ Hepburn: Vinrando Saga) (2005 – present)
== Eksterne lenker ==
Reportret Et rekonstruert portrett av Leiv Eiriksson av Marco Bakker
Leif Ericson – et nettsted til flere engelskspråklige artikler om Leiv Eiriksson
Eirik Raudes saga/Sagaen om Vinland, fulltekst, oversatt av Gustav Storm, hos Heimskringla.no | Leiv Eiriksson (norrønt Leifr Eiríksson), også kalt Leiv den hepne (dvs. heldige) (født ca. | 9,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinland | 2023-02-04 | Vinland | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Canada', 'Kategori:Historisk geografi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vikingtiden'] | Vinland er navnet Leiv Eiriksson ga et landområde han oppdaget da han ca. år 1000 seilte fra Grønland til dagens østkyst av Nord-Amerika.
Ifølge sagaene lå Vinland sør for Helluland og Markland. Det finnes flere spekulasjoner på hvor Vinland lå. Det er funnet sikre arkeologiske bevis for norrøn bebyggelse på L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland i Canada. I geografi og klima samsvarer disse stedene lite med sagaenes fortellinger om Vinland. Sagaene sier at vikingene besøkte flere steder i det nyoppdagede landet. Hvor det eventuelt har vært andre norrøne bosetninger på det amerikanske kontinent, gjenstår å påvise med arkeologiske funn.
| Vinland er navnet Leiv Eiriksson ga et landområde han oppdaget da han ca. år 1000 seilte fra Grønland til dagens østkyst av Nord-Amerika.
Ifølge sagaene lå Vinland sør for Helluland og Markland. Det finnes flere spekulasjoner på hvor Vinland lå. Det er funnet sikre arkeologiske bevis for norrøn bebyggelse på L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland i Canada. I geografi og klima samsvarer disse stedene lite med sagaenes fortellinger om Vinland. Sagaene sier at vikingene besøkte flere steder i det nyoppdagede landet. Hvor det eventuelt har vært andre norrøne bosetninger på det amerikanske kontinent, gjenstår å påvise med arkeologiske funn.
== Ordet «vin» ==
Det har gjennom årene vært diskutert om ordet vin viser til vindruer, enger eller lykke.
Adam av Bremen mente ordet vin viste til vindruer. Dersom tolkningen er rett, tyder det på at Vinland var sør for Canada. Det kan også ha vært andre bær enn vindruer en har vist til, som gullrips, en hardfør type ripsbær som finnes i nordøst Canada.
Sven Söderberg mente at 'vin'-leddet i Vinland-navnet kom fra norrøne ordet for 'gressmarker'. Vi finner også ordet vin på tysk og i det utdødde språket gotisk. Ordet forekommer i en rekke norske stedsnavn, som det gamle navnet for Bergen, «Bjørgvin». Stedsnavn på vin har ofte endret seg til endinger med «-e» eller «-n». For eksempel kan ordet Sandvin ha blitt til Sandve, Sandum, Sande eller Sander. Problemet med tolkningen av Vinland som eng-land, er at ordet vin i hovedsak er knyttet til gårdsnavn som kan føres tilbake til eldre jernalder, og at ordet var gått ut av bruk i vikingtiden. Vin-navn ble blant annet ikke brukt i de norrøne bosetningene på Island.
William Schipper mente at navnet kan forklares ved å gå veien om det gammel-engelske ordet wyn. Det har med lykke eller glede å gjøre, og gjenfinnes i et dikt fra 900-tallet der det beskriver et land uten sorger og bekymringer, der maten er rikelig og været behagelig. Den norske historikeren Claus Krag mener likeså at vinrankene er en idyllisk referanse til det nyoppdagede «lykkelandet» - det gode Vinland.
== Skriftlige kilder ==
=== Kildegrunnlaget ===
Vinland ble først omtalt av Adam av Bremen i boka Descriptio insularum Aquilonis i 1075. Han fikk opplysninger fra den danske kongen Svein Estridsson, om at det er «kalt Vinland fordi vindruer som gir utmerket vin gror der» ... «Forbi øya, sa han (Svein Estridsson) er det ikke funnet noe beboelig land, men hvert sted er full av ugjennomtrengelig is og intenst mørke.»Hovedkilden til vikingferdene til Vinland er de to islendingesagaene Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga. Disse sagaene ble skrevet ned omtrent 250 år etter at Grønland ble bosatt, og er innbyrdes selvmotsigende og åpne for tolkninger. Forfatterne forteller om noen få enkeltstående forsøk på å bosette seg på Vinland, men ingen av dem varte i mer enn to år. Grunnen skulle ha vært krangel og strid mennene i mellom, blant annet om de få kvinnene som var med på reisen. Det var også strid med de innfødte, som de norrøne omtalte som skrælinger.
Den islandske annalen Annalis Regii forteller at i 1121 dro biskop Erik Gnupsson på Grønland for å lete etter Vinland.To av de islandske annalene forteller at i 1347 ble et lite grønlandsk fartøy med tømmerlast, som hadde vært i Markland, drevet av stormen til Island.
=== Bjarne Herjolvssons reise ===
Grønlendingenes saga forteller at handelsmannen Bjarne Herjolvsson, som var på vei fra Island til Grønland, kom inn i en storm og oppdaget østkysten av Nord-Amerika ved et uhell, trolig omkring 985 eller 986.
Eirik Raudes saga nevner derimot ikke Bjarne Herjolvsson, men gir all ære til Leiv Eiriksson.
Hva som er rett kan vi ikke avgjøre i dag.
=== Leiv Eirikssons reiser og bosetting på Vinland ===
Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga forteller begge om reisene til Vinland, men med noen forskjeller. Den førstnevnte sagaen forteller at Leiv kom ut av kurs og kom til Vinland. Grønlendingenes saga forteller at Leiv satte seil fra Brattalid omtrent år 1000 for å følge Bjarne Herjolvssons rute med et mannskap på 35 mann, men i motsatt rekkefølge.
Leiv Eiriksson seilt etter Grønlendingenes saga nordover langs kysten av Grønland ved å følge Bjarnes rute i omtrent 965 km kom han til et land dekket av isbreer og flate steinheller. Han kalte det derfor for «Helleland». Det var sannsynligvis dagens Cape Aston på 70° nordlig bredde på Baffinøya. Lenger mot sør var det neste landet han kom til flatt og skogkledd og med hvite sandstrender, men uten beitemarker. Han kalte det for «Markland», og det var antagelig dagens Labrador på østkysten av Canada.
Etter Markland seilte de ytterligere sørover i to dager og kom atter over nytt land hvor de gjorde landgang. Leiv fikk bygget noen buer, men landet var så rikt at han fikk deretter bygget seg et skikkelig langhus for vinteren. Det var nok ørret i elvene, torsk i sjøen og klimaet var mildt med lite frost om vinteren og gresset holdt seg grønt året rundt. Det var gode marker for krøtter og det var rike skoger som dekket landet. De ble på dette stedet over vinteren.
Leiv Eiriksson ble der ikke lenge, men oppdaget at det nye landet hadde mye skog. Nettopp skog var det lite av på Grønland, og lysten til å utforske det nye landet var derfor stor. Leiv kom senere tilbake, og lagde en liten, kortvarig koloni på en del av kysten som han kalte Vinland.
== Kart ==
Det er to gamle kart som viser Vinland, og som forteller noe om hvordan den norrøne verden kan ha oppfattet Vinland.
=== Skálholtkartet ===
Kartet er laget på Skálholt av Sigurd Stefánsson i 1570. Originalen er tapt, men en kopi fra 1680 er i Det kongelige bibliotek i København.Kartet viser nordøstkysten av Canada delt opp fra nord i Helleland, Markland, Skrellingeland og Vinlandsneset. Det har vært tolket som Helleland er dagens Baffinøya, Markland og Skrellingeland er Labrador og Vinlandsneset (fra latin Promontorium Vinlandiæ) er Newfoundland. Siden L'Anse aux Meadows ligger på nordspissen av kartets Promontorium Vinlandiæ, har det vært gjettet på at det var Leiv Eirikssons boplass på Vinland.
=== Vinlandskartet ===
Det såkalte Vinlandskartet tilhører Yale University. Bygd på kartografiske, palaeografiske og språklige analyser, ble kartet antatt å være tegnet med grunnlag i to forskjellige prototyper omkring år 1440. Det har vært gjettet på at kartet kan ha blitt tegnet i Basel i Sveits under den katolske kirkens konsil, da prester fra hele den kristne verden møttes.Flere mener at kartet er en senere forfalskning. Kartet har vært undersøkt vitenskapelig av flere forskere, som gir ulike konklusjoner. Det er blant annet gjort undersøkelser av blekket og C-14-dateringer av pergamentet for å bestemme alderen.
C-14-dateringer utført av Douglass Donahue, Jacqueline Olin og Garman Harbottle plasserte pergamentet til år 1434 med et standardavvik på 11 år. Det er da 95% sannsynlighet at pergamentet er fra perioden 1412-1456. Det ble funnet forurensing i prøven fra nedfall fra prøvesprengninger i perioden 1950-1963, men dette ble fjernet. De understrekte at dateringen var av pergamentet og ikke av kartet.Blekket er undersøkt av Walter C. McCrone. Blekket inneholder betydelige mengder titanoksid (TiO2 - anatase) og de svarte fargepigmentene besto i det vesentlige av karbon fra sot. Anatasen ble vist å ha en partikkelstørrelse (ca. 0,15 μm) og en svært smal partikkelstørrelsesfordeling som er karakteristisk for syntetiske produkter fra ca. 1920 og framover, og ikke i naturlige utvalg. Tilstedeværelsen av betydelige mengder av anatase i blekket ble bekreftet senere av andre forskere. En av diskusjonene siden, har vært om det finnes steder der denne fordelingen av titanoksid opptrer i naturen. Det er også vist til at titanoksidkrystallene i blekket er mer avrundede enn det som finnes i kommersielle produkter.På kartet står det i øvre venstre hjørne i oversettelse: «Ved Guds vilje, etter en lang reise fra øya Grønland sørover mot de mest fjerntliggende deler av det vestlige havet, ved seiling sørover i isen, oppdaget Bjarni og Leif Eriksson et nytt land, ekstremt fruktbar endog med vinstokker, ... øya kalte de Vinland». Kartet viser helt i vest et landområde oppdelt av to fjorder. Det kan være Baffinøya, Labrador og Newfoundland som er vist.
== Arkeologi ==
=== L'Anse aux Meadows på Newfoundland ===
I 1960 fant Helge Ingstad bosetningspor på nordsiden av Newfoundland på et sted som i dag heter L'Anse aux Meadows.
Etter åtte år med utgravninger ledet av arkeologen Anne Stine Ingstad, fant de restene av en norrøn bosetning. I 1968 fant de en ringnål av bronse av norrøn type. Det ble funnet åtte tufter hvorav seks var langhus av norrøn type og to grophus. Den største bygningen var på 24 meter. Det ble blant annet funnet en håndteinsnelle av kleberstein, et fragment av en beinnål av norrøn type og en ringnål av bronse av norrøn eller keltisk type. Det ene grophuset viste seg å ha vært smie. Her ble det funnet amboltstein, jernfragmenter og en del slagg. Sporene etter jernvinne er kanskje de sikreste bevis på at her har bodd europeere, for jernfremstilling var ukjent for lokalbefolkningen.13 prøver av trekull, ett hvalbein og to torvprøver er C-14-datert. De ga samlet med 95% sannsynlighet, at bosetningen var en gang i perioden 986-1022.Det har vært mye diskusjon om hvor Vinland lå. Sagaenes beskrivelse av blant annet druer og selvsådd hvete stemmer dårlig med klimaet på Newfoundland. I vikingruinene på L'Anse aux Meadows har man funnet en type nøtter (butternut) og nøttetre som kun vokser mye lenger sør. Mats Larsson antar at vikingene må ha brakt det dit. Dette styrker ifølge Larsson antagelsen om at Vinland muligens kan lokaliseres til et sted i dagens New Brunswick eller Maine
=== Point Rosee på Newfoundland ===
I 2015 fant arkeologen Sarah Parcak mulige spor etter norrøn bosetning på neset Point Rosee sørvest på Newfoundland. Point Rosee er 650 km sørvest fra L'Anse aux Meadows. Basert på tolkninger av satellittbilder, gjorde en gruppe arkeologer testutgravinger sommeren 2015. De fant rester etter torv-vegger, et ildsted og til sammen 13 kg slagg. Funn av slagg etter jernframstilling ble tolket som en indikasjon på nordboere. C-14-dateringer tilsier at funnene er fra perioden 800-1300. Slagget viste seg etter hvert å være naturlige avsetninger.Det er tvilsomt om dette er en norrøn bosetning. Det var ikke spor etter norrøne gjenstander. Torv-veggene avviker også fra det som er funnet i norrøne områder.
=== Baffinøya ===
Patricia D. Sutherland ble først oppmerksom på flere mulige norrøne boplasser i 1999, da hun oppdaget to uvanlige biter av tau som hadde blitt gravd ut på Baffinøya av en annen arkeolog. Sutherland la merke til at trådene ikke var laget slik lokale jegere vridde tauverk. Tauet viste seg å være fagmessig spunnet garn, identisk i teknikk til garn produsert av norrøne kvinner som lever på Grønland på 1300-tallet. Hun undersøkte videre og fant flere tau av norrøne garn, tre telleapparatpinner for registrering av handelstransaksjoner til dusinvis av norrøne bryner i arkivene. Gjenstandene kom fra fire steder, fra nord på Baffinøya til nordlige Labrador, en avstand på 1 600 kilometer. At lokale jegere kjent som Dorsetfolket hadde slått leir ved hvert av områdene, økte muligheten for at de hadde gjort vennlig kontakt med norrøne folk.Sutherland gjenåpnet så utgravningene på det mest lovende området fra 2001 til 2012. Det var et sted kjent som Tanfielddalen på sørøstkysten av Baffinøya. I 1960 hadde amerikanske arkeologen Moreau Maxwell utgravde deler av et stein- og torvhus. Han beskrev funnstedet som «svært vanskelig å tolke.» Sutherland mistenkte at norrøne sjøfolk hadde bygget dem. De har oppdaget en rekke tegn på norrøne sjøfolk, som reinskinnsfragmenter fra Europa, rotter, en hvalbardespade lik de som ble brukt av nybyggere på Grønland for å kutte torv, store steiner som synes å ha blitt kuttet og formet av noen som var kjent med europeiske steinmurer, garn og bryner. Ruinene bar en slående likhet med noen bygg på Grønland. De fleste C14-datering av tidligere arkeologer, hadde vist at Tanfielddalen var bebodd lenge før. Men en av C14-datoene indikerer at dalen var bosatt på 1300-tallet, samtidig med at norrøne folk bodde langs kysten av Grønland.De undersøkte også slitasjesporene på mer enn 20 bryner, og oppdaget mikroskopiske striper av bronse, messing, og smeltet jern, som var klare bevis på europeisk metallurgi. Sutherland spekulerte i om norrøne sjøfolk reiste hit for å søke etter verdifulle ressurser. I Nord-Europa var hvalrosselfenben og myke arktiske pelsverk luksusvarer. Dorsetjegere og -fangstmenn kunne lett framskaffe slike produkter.I 2014 ble en beholder som var funnet på Cape Tanfield, sør på Baffinøya, undersøkt. Den er fra om lag år 1000. Den hadde fragmenter av bronse og glass. Den ble brukt til å støpe metaller.Shannon Lewis-Simpson påpekte at flere av disse tolkningene er basert på en tro på at lokalbefolkningen hadde manglende kunnskaper til å produsere selv. Det har vist seg å ikke stemme. Så langt er det ikke vist til spor etter norrøne bosettinger på Baffinøya som ikke kan forklares på annen måte.
=== Funn i USA ===
Flere funn er gjort i USA, men de kan ha vært lagt der eller mistet i nyere tid, eller er forfalskninger. Alder og opprinnelse av runesteinene er omdiskutert, og ingen er funnet i sammenheng med andre tegn på norrøn tilstedeværelse.Av funnene er:
en norsk sølvmynt fra Olav Kyrres regjeringsperiode (1067-1093) med et hull for å tre på et kjede, er funnet i Brooklin i Maine i 1957. Svein Harald Gullbekk konkluderte med at mynten i seg selv var ekte.
Kensingtonrunesteinen som ble funnet i 1898 på Solem utenfor Kensington i Douglas County i Minnesota. Denne regnes som en forfalskning,
Spirit Pond-runesteinen fra Phippsburg i Main,
Heavener- og Shawnee-runesteinene i Oklahoma
Verendrye-runesteinen i Nord-Dakota.
== Genetikk ==
I 2010 ble det påvist at en på Island hadde folk med mitokondrie DNA fra haplogruppe C1e, som viser til urinnvånere i Canada eller Sibir. Gensporene hos dagens islandske befolkning indikerer at en kvinne av indiansk eller asiatisk avstamning har fått døtre på Island. DNA-et har vært minst 300 år på Island, og mest sannsynlig ytterligere flere hundre år tilbake i tid. Kontakten vestover til og fra Island var begrenset i århundrene før år 1700.Forskerne Sigríður Sunna Ebenesersdóttir et al. hellet mest mot at genene kom fra Canada, mens Bergsveinn Birgisson argumenterte for at Geirmund Heljarskinn fikk med seg folk fra Bjarmeland til Island omkring år 900. Så hvor genene kom fra, er ikke avklart.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fridtjof Nansen (1861–1930) (1911). Nord i tåkeheimen: utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. Kristiania: Dybwad.
Helge Ingstad (1899–2001) (1978). Fridtjof Nansen and Vinland research. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200126528.
Anne Stine Ingstad (1918–1997) (1985). The Norse discovery of America. Oslo: Norwegian University Press. ISBN 8200070395.
Jon Bojer Godal (2012). Kor låg landet som bar namnet Vinland?. Eget forlag. ISBN 978-82-303-1980-2. | Vinland er navnet Leiv Eiriksson ga et landområde han oppdaget da han ca. år 1000 seilte fra Grønland til dagens østkyst av Nord-Amerika. | 9,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Popgruppa_Asbj%C3%B8rn | 2023-02-04 | Popgruppa Asbjørn | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – band', 'Kategori:Band etablert i 1977', 'Kategori:Norske popgrupper', 'Kategori:Norske visegrupper'] | Popgruppa Asbjørn var en pop- og visegruppe bestående av Trond Halle og Hans Løkken.
| Popgruppa Asbjørn var en pop- og visegruppe bestående av Trond Halle og Hans Løkken.
== Bakgrunn ==
De var gamle skolekamerater fra ungdomsskolen på Harpefoss fra midten av 1960-tallet, og hadde holdt kontakten i årene etter. Løkken hadde begynt å skrive egne sanger, og han oppfordret Halle til å skrive tekster på dialekt også. Halle hadde flyttet hjem til Harpefoss etter noen år i Oslo, og var i ferd med å reetablere bandet Baksia. Hans Løkken hadde flyttet fra Oslo til Ringebu og spilte i Villmannslaget. Han hadde lagt tiden med Vømmøl Spellmannslag bak seg, og Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken var ikke blitt den suksessen de håpet på etter at Vømmøl Spellmannslag ble oppløst.
Vinteren 1977/1978 foreslo Løkken at han og Halle skulle starte en duo. Halle var med på dette, og de begynte å øve sammen. Hans Løkken sang, spilte mandolin og basstromme, mens Trond Halle sang, spilte gitar og munnspill. Duoen kalte seg Popgruppa Asbjørn. Flere har lurt på hvorfor akkurat det navnet ble valgt, noe Halle svarer med: «Namn må ei popgruppe nødvendigvis ha, og det eine kan vera like bra som det andre.» Et mulig svar kan være at de hentet inspirasjon fra den kommunistiske motstandsgruppen Osvald-gruppen, startet opp av Asbjørn Sunde under andre verdenskrig.
Hans Løkken var en kjent musiker fra Vømmøl og Arbeidslaget, noe som nok banet vei for Popgruppa Asbjørn. De fikk en del oppdrag på radio, en gang direktesendt fra jernbanestasjonen på Otta. Det var få spillejobber utenom radiospillingen, men når Baksia og Villmannslaget delte scene noen ganger ble det gjerne til at Løkken og Halle spilte noen Asbjørn-låter sammen også. Popgruppa Asbjørn opptrådte blant annet i «Musikalsk Gjestebud» på NRK, et opptak som ble gjort på Lillehammer Hotell. Popgruppa Asbjørn spilte tre melodier i TV-programmet: «Shang Hai o Hoi», «Kom så tek oss ein dans» og «Shine on ruby mountain - Folkets hus på Harpefoss».
Ikke lenge etter opptredenen på NRK ble sendt, fikk bandet tilbud om platekontrakt fra Gunnar Hordvik i Arctic Records, som fra før hadde navn som Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Hans Rotmo i stallen. Løkkens bakgrunn fra Vømmøl og Arbeidslaget var nok medvirkende til dette. Platen «Dølalåt» ble utgitt før jul i 1979, og solgte i flere tusen eksemplarer. Popgruppa Asbjørn kom på Norsktoppen utpå vinteren, og duoen fikk bra kritikk. Spesielt i Trøndelag og Gudbrandsdalen solgte den bra.
Både Baksia og Villmannslaget bidro på platen, og Svein Ivar Sæther fra Ringebu var gjestemusiker bak trommene for Popgruppa Asbjørns melodier. «Dølalåt» inneholdt sanger med svært lokalt tilsnitt, og mange kjente seg igjen i tekstene. Løkken var på den tiden inspirert av arrangementene til ABBA, og jobbet mye med det musikalske uttrykket på «Dølalåt». Det ble lagt på flere lag med syntetiske klaviaturinstrumenter, saksofoner og fyldige kor.
== Etter «Dølalåt» ==
Popgruppa Asbjørn spilte på «Høsttakkefest» i Studentersamfundet i Trondhjem sammen med de andre artistene i Arctic Records, blant andre Terje Tysland og Åge Aleksandersen. Løkken og Halle spilte et par melodier, og etter det skjedde det ikke så veldig mye mer med Popgruppa Asbjørn.
Baksia reiser fortsatt rundt og spiller til stadig økende popularitet, og på repertoaret står også sanger utgitt på «Dølalåt» fra 1979. Baksia har gitt ut flere plater de siste årene, sist «Baksia Laiv» mot slutten av 2008. Baksia deltok også i TV-programmet Route E6 på NRK i januar 2009.
Hans Løkken har også gitt ut noen soloplater, deriblant «Augun Dine». Hans har mer eller mindre lagt sceneopptreden på hylla, men deltar fra tid til annen med sin saksofon på forskjellige kirkekonserter, eller i bryllup, sammen med en organist. | | periode = 1977–1979 | 9,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smeltepunkt | 2023-02-04 | Smeltepunkt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Materialegenskaper', 'Kategori:Termodynamikk'] | Smeltepunkt er den temperaturen hvor et stoff endrer fase fra faststoff til væske.
Hvis fasen endres motsatt vei (fra væske til faststoff) brukes betegnelsene størkningspunkt om den samme temperaturen. For vann og enkelte andre stoffer brukes betegnelsen frysepunkt istedenfor størkningspunkt.
Smeltepunkt er i motsetning til kokepunkt relativt uavhengig av trykk.
Frysepunktet for vann ved 1 bar er definisjonen av null grader celsius (0 ℃).
For de fleste stoffer er smeltepunkt og størkningspunkt like. Vann har smeltepunkt og frysepunkt på 0 ℃. Det finnes imidlertid noen unntak, for eksempel enkelte typer agar smelter ved 85 ℃ og størkner mellom 32 og 40 ℃. Dette fenomenet kalles hysterese. Jod har den særegenheten at det ikke går til flytende form, men fra krystallinsk til gassform. Dette kalles å sublimere. | Smeltepunkt er den temperaturen hvor et stoff endrer fase fra faststoff til væske.
Hvis fasen endres motsatt vei (fra væske til faststoff) brukes betegnelsene størkningspunkt om den samme temperaturen. For vann og enkelte andre stoffer brukes betegnelsen frysepunkt istedenfor størkningspunkt.
Smeltepunkt er i motsetning til kokepunkt relativt uavhengig av trykk.
Frysepunktet for vann ved 1 bar er definisjonen av null grader celsius (0 ℃).
For de fleste stoffer er smeltepunkt og størkningspunkt like. Vann har smeltepunkt og frysepunkt på 0 ℃. Det finnes imidlertid noen unntak, for eksempel enkelte typer agar smelter ved 85 ℃ og størkner mellom 32 og 40 ℃. Dette fenomenet kalles hysterese. Jod har den særegenheten at det ikke går til flytende form, men fra krystallinsk til gassform. Dette kalles å sublimere. | Smeltepunkt er den temperaturen hvor et stoff endrer fase fra faststoff til væske. | 9,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yttrium | 2023-02-04 | Yttrium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: redaktørliste', 'Kategori:Metaller', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sjeldne jordmetaller'] | Yttrium er et grunnstoff med kjemisk symbol Y og atomnummer 39. Grunnstoffet er et sølvaktig transisjonsmetall, med kjemiske fellestrekk med lantanoidene, og blir ofte klassifisert som en sjelden jordart. Nesten alle funn av yttrium er gjort i kombinasjon med funn av mineraler som inneholder sjeldne jordarter, og yttrium er aldri funnet naturlig i fri tilstand. Yttriums eneste stabile isotop, 89Y, er også den eneste av grunnstoffets isotoper som eksisterer i naturlig tilstand.
Carl Axel Arrhenius oppdaget i 1787 et nytt mineral i nærheten av Ytterby i Sverige, og kalte mineralet ytterbitt, etter funnstedet. Johan Gadolin oppdaget yttriumoksid i Arrhenius prøve i 1789, og Anders Gustaf Ekeberg gav det nye oksidet navnet yttria. Yttrium i fri tilstand ble første gang framstilt i 1828 av Friedrich Wöhler.Yttriums viktigste bruksområde er til framstilling av lysstoff, som benyttes i katodestrålerør (CRT) og i LED-lys. Yttrium benyttes også i framstilling av elektroder, elektrolytter, elektroniske filter, lasere og superledere, samt i ulike medisinske instrumenter, og som sporstoff i enkelte materialer for å endre deres egenskaper. Yttrium har ingen kjente biologiske funksjoner. Yttriumsforbindelser kan imidlertid føre til lungelidelser hos mennesker.
| Yttrium er et grunnstoff med kjemisk symbol Y og atomnummer 39. Grunnstoffet er et sølvaktig transisjonsmetall, med kjemiske fellestrekk med lantanoidene, og blir ofte klassifisert som en sjelden jordart. Nesten alle funn av yttrium er gjort i kombinasjon med funn av mineraler som inneholder sjeldne jordarter, og yttrium er aldri funnet naturlig i fri tilstand. Yttriums eneste stabile isotop, 89Y, er også den eneste av grunnstoffets isotoper som eksisterer i naturlig tilstand.
Carl Axel Arrhenius oppdaget i 1787 et nytt mineral i nærheten av Ytterby i Sverige, og kalte mineralet ytterbitt, etter funnstedet. Johan Gadolin oppdaget yttriumoksid i Arrhenius prøve i 1789, og Anders Gustaf Ekeberg gav det nye oksidet navnet yttria. Yttrium i fri tilstand ble første gang framstilt i 1828 av Friedrich Wöhler.Yttriums viktigste bruksområde er til framstilling av lysstoff, som benyttes i katodestrålerør (CRT) og i LED-lys. Yttrium benyttes også i framstilling av elektroder, elektrolytter, elektroniske filter, lasere og superledere, samt i ulike medisinske instrumenter, og som sporstoff i enkelte materialer for å endre deres egenskaper. Yttrium har ingen kjente biologiske funksjoner. Yttriumsforbindelser kan imidlertid føre til lungelidelser hos mennesker.
== Historie ==
Yttrium ble oppdaget av den finske kjemikeren og fysikeren Johan Gadolin i 1794. Han fant yttriumoksidet yttria (Y2O3) i en prøve med gadolinitt. Rent yttrium ble isolert av Friedrich Wöhler i 1828 ved kjemisk reduksjon av yttriumklorid (YCl3) med kalium.
I 1843 viste svenske kjemikeren Carl Gustaf Mosander at yttria kunne deles i oksider fra tre forskjellige grunnstoff. Yttria ble beholdt som navn på det opprinnelige oksidet, mens de to nye fikk navnet erbia og terbia.
Yttrium har navnet sitt fra stedet hvor mineralet yttria først ble funnet, i Ytterby gruve i Stockholms skjærgård, Sverige. Hele 4 grunnstoff er oppkalt etter Ytterby; yttrium, erbium, terbium og ytterbium.
== Egenskaper ==
Yttrium er et sølvfarget, metallisk skinnende transisjonsmetall som er relativt stabilt i luft. Av utseende ligner det på scandium, og kjemisk minner det om lantanoidene. Det kan få et rosa skjær når det belyses, og spon av yttrium kan selvantenne i luft når temperaturen overstiger 400 °C. I romtemperert luft dannes det raskt et passiviserende oksidsjikt som hindrer videre oksidasjon. Oppdelt i små biter er stoffet relativt ustabilt i luft. Yttrium reagerer med vann og syrer under dannelse av hydrogen.
Yttrium tilhører periodesystemets gruppe 3 (sjeldne jordmetall) sammen med scandium, lantan og de 14 lantanoidene. Den vanligste oksidasjonstilstanden er +3. Yttrium regnes for å være giftig.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende yttrium består utelukkende av den stabile isotopen 89Y. I tillegg er 33 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse isotopene er 88Y med halveringstid 106,65 døgn, 91Y med halveringstid 58,51 døgn, 87Y med halveringstid 3,322 døgn, og 90Y med halveringstid 2,66 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7440-65-5
== Forekomst ==
Yttrium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i nesten alle sjeldne jordmineraler og i uranmalm. Andelen av yttrium i jordskorpen er omkring 30 ppm. Eksempler på sjeldne jordmineraler er fosfatet monazitt som inneholder opptil 3% yttrium, og xenotim som inneholder opptil 50% yttriumfosfat (YPO4). Kommersiell fremstilling foregår ved kjemisk reduksjon av yttriumfluorid (Y3F) med kalsium.
Steinprøver fra månen inneholder relativt høye konsentrasjoner av yttrium.
I 2007 ble det fremstilt 8 900 tonn yttriumoksid på verdensbasis. Kina sto alene for 8 800 tonn. Andre land som India, Malaysia og Brasil produserte tilsammen 100 tonn. Kun små mengder yttrium blir gjenvunnet. Verdens yttriumoksid-reserver er anslått til 540 000 tonn.Rent yttrium koster omkring 220 USD for 100 gram.
== Anvendelse ==
Yttrium anvendes som en av komponentene i lysstoffet som gir rødfargen i billedrør. Videre brukes yttrium i forskjellige legeringer. Yttrium-aluminium-granat (YAG) er et kunstig krystall som brukes i lasere. Det brukes også i lambdasonder.
Yttrium blir brukt i YBCO (Yttrium Barium Copper Oxide) som er en keramisk superleder ved temperaturer over nitrogens kokepunkt på 77 K.
== Referanser == | Yttrium er et grunnstoff med kjemisk symbol Y og atomnummer 39. Grunnstoffet er et sølvaktig transisjonsmetall, med kjemiske fellestrekk med lantanoidene, og blir ofte klassifisert som en sjelden jordart. | 9,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zirkonium | 2023-02-04 | Zirkonium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller'] | Zirkonium er et grunnstoff med kjemisk symbol Zr og atomnummer 40. Atommassen er 91,224 (u).
| Zirkonium er et grunnstoff med kjemisk symbol Zr og atomnummer 40. Atommassen er 91,224 (u).
== Historie ==
Det zirkonium-holdige mineralet zirkon er nevnt i bibelske tekster. Man var imidlertid ikke klar over at zirkon inneholdt et ukjent grunnstoff før zirkonium ble oppdaget i 1789 av den tyske kjemikeren Martin Heinrich Klaproth. Det ble isolert i uren form i 1824 av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius, og fremstilt i ren metallisk form i 1925 av Anton Eduard van Arkel og Jan Hendrik de Boer.
Navnet er avledet av navnet på mineralet zirkon som igjen har fått navnet fra arabisk zarkûn som betyr «gullignende».
== Egenskaper ==
Zirkonium er et skinnende gråhvitt transisjonsmetall som er mykt og formbart. Det er lettantennelig i pulverform, men ikke i fast form. Zirkonium er svært korrosjonsbestandig mot baser, syrer og saltvann. Det løses derimot opp av saltsyre og svovelsyre, spesielt hvis fluor er til stede. I luft dannes et passiviserende oksidsjikt. Legeringer med sink blir magnetiske under 35 K.
Zirkonium er en dårlig elektrisk leder, men leder godt varme.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende zirkonium består av 5 isotoper hvorav 4 er stabile: 90Zr (51,45%), 91Zr (17,15%), 92Zr (17,15%), 94Zr (17,38%), og én ustabil (og dermed radioaktiv): 96Zr (2,8%) med halveringstid 2,41 × 1019 år. I tillegg er 28 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. Av disse er de mest stabile 93Zr med halveringstid 1,532 × 106 år, 88Zr med halveringstid 83,4 døgn, 95Zr med halveringstid 64,02 døgn, og 89Zr med halveringstid 3,2674 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 10 minutter.CAS-nummer: 7440-67-7
== Forekomst ==
Zirkonium finnes ikke naturlig i ren form. Det fremstilles hovedsakelig fra mineralet zirkon (ZrSiO4) som finnes i Australia, Brasil, India, Russland, Sør-Afrika, og USA. 80 % av zirkon-gruvene ligger i Australia og Sør-Afrika. Zirkonium opptrer alltid sammen med hafnium i zirkon, og de to kjemisk like stoffene er vanskelig å separere. Zirkonium fremstilles også som et biprodukt av titan-produksjon.
I 2007 ble det produsert 1,24 millioner tonn zirkonium på verdensbasis. De største produsentlandene var Australia (550 000 tonn), Sør-Afrika (405 000 tonn) og Kina (170 000 tonn). Verdens utvinnbare zirkonium-reserver er anslått til 38 millioner tonn.
== Anvendelse ==
Zirkonium brukes blant annet i legeringer til kjernereaktorer, romfart, kirurgisk utstyr og flyindustri.
== Referanser == | Zirkonium er et grunnstoff med kjemisk symbol Zr og atomnummer 40. Atommassen er 91,224 (u). | 9,063 |
null | 2023-02-04 | Zirkon | null | null | null | | gruppe = Enkeltsilikater | 9,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niob | 2023-02-04 | Niob | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller'] | Niob er et grunnstoff med kjemisk symbol Nb og atomnummer 41. Atommassen (u) er 92,9.
| Niob er et grunnstoff med kjemisk symbol Nb og atomnummer 41. Atommassen (u) er 92,9.
== Historie ==
Grunnstoffet ble oppdaget i 1801 av den britiske kjemikeren Charles Hatchett som navngav det columbium. Han fant dette grunnstoffet i mineralet kolumbitt som var sendt til England fra Connecticut på 1750-tallet. Siden niob oftest opptrer sammen med et annet grunnstoff, tantal (oppdaget i 1802), var det en del forvirring om disse to grunnstoffene var identiske. Forvekslingen ble ikke oppklart før Heinrich Rose og Jean Charles Galissard de Marignac gjenoppdaget niob i 1844. Rose kjente ikke til Hatchetts arbeid og døpte det niobium. I 1864 isolerte Christian Blomstrand niob i ren metallisk form ved å varme opp niobklorid i hydrogenatmosfære.
Navnet «columbium» med kjemisk symbol Cb ble forkastet av International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC) og navnet niobium ble offisielt godkjent i 1950 etter 100 år med navnekontrovers.
I USA bruker mange fremdeles navnet columbium om grunnstoffet.
Navnet kommer fra gresk mytologi: Niobe, hvilket er datter av Tantalos.
== Egenskaper ==
Niob er et mykt og smidig transisjonsmetall som lett kan valses og smis. Det er skinnende grått og får et blålig, passiviserende oksidsjikt etter en tid i romtemperert luft. Niob begynner å oksidere i luft ved 200 °C. De kjemiske egenskapene er nesten identiske med tantals. Det er motstandsdyktig overfor de fleste syrer, men angripes av flussyre og varm svovelsyre. I varme baser korroderer niob, fordi det beskyttende oksidsjiktet løses opp.
Mekanisk bearbeiding må foregå i beskyttende atmosfære. Niob blir superledende ved 9,3 K, høyest blant superledende grunnstoffer.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende niob består utelukkende av den stabile isotopen 93Nb. I tillegg er 32 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 92Nb med halveringstid 3,49 × 107 år, 94Nb med halveringstid 2,033 × 104 år, 91Nb med halveringstid 680 år, 93m1Nb med halveringstid 16,13 år, 91m1Nb med halveringstid 60,86 døgn, 95Nb med halveringstid 34,975 døgn, 92m1Nb med halveringstid 10,15 døgn og 95m1Nb med halveringstid 3,6 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7440-03-1
== Forekomst ==
Niob finnes ikke naturlig i ren form og er et relativt sjeldent metall (24 ppm i jordskorpen) som finnes i mineralene pyrokloritt og columbitt. Niobmineraler brytes i dag i Brasil, Canada, Nigeria, Kongo, Australia og Russland. 88% av reservene finnes i Brasil.
I Norge ble niob produsert av Norsk Hydro ved Herøya basert på dolomitt og søvitt fra Søve gruver. I perioden 1953 til 1963 sto produksjonen på 350 – 400 tonn niob per år for 15-20 % av verdensproduksjonen og produktet gikk vesentlig til USAs atomindustri.
I 2007 ble det på verdensbasis fremstilt 45 000 tonn niob, og det største produsentlandet var Brasil (40 000 tonn), fulgt av Canada (4 200 tonn). Verdens utvinnbare niob-reserver anslås til å være 2,7 millioner tonn.
== Anvendelse ==
Det brukes i mange stållegeringer, og ved sveising, i elektronikk, optikk og smykker. Niob har lavt tverrsnitt for nøytronbestråling og har derfor stor motstandskraft mot termiske nøytroner fra kjernereaksjoner. Niob og nioblegeringer brukes derfor i utstyr for kjernefysisk industri og eksperimenter, blant annet som tilsetning i legeringer for kapsling av brenselselementer i kjernereaktorer. Som tilsetningsstoff i legeringer gir niob høy temperaturstabilitet og har blant annet vært brukt i romprogrammer som Apollo og romfergen. Andre anvendelser er:
Medisinsk utstyr som ikke skal gi noen allergiske reaksjoner, for eksempel i pacemakere.
Optisk utstyr der niob tilsettes i glass for å øke lysbrytningsindeksen, noe som tillater tynnere og lettere linser.
== Referanser == | Niob er et grunnstoff med kjemisk symbol Nb og atomnummer 41. Atommassen (u) er 92,9. | 9,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Molybden | 2023-02-04 | Molybden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller'] | Molybden er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Mo og atomnummer 42. Atommassen er 95,9 (u).
| Molybden er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Mo og atomnummer 42. Atommassen er 95,9 (u).
== Historie ==
Det var lenge en utbredt oppfatning at mineralet molybdaena besto av bly. I 1754 undersøkte Bengt Qvist mineralet og slo fast at det egentlig var snakk om to forskjellige mineraler som var nesten identiske av utseende. Det ene var grafitt, og det andre var molybdenglans (molybdenitt).
Den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele påviste i 1778 at molybdenglans var et sulfidmineral som inneholdt molybden. I 1782 ble rent metallisk molybden isolert av en annen svensk kjemiker, Peter Jacob Hjelm.
Navnet molybden kommer fra gresk Μόλυβδος molybdos (som betyr bly), og betegnet opprinnelig forskjellige blyholdige substanser. Senere omfattet begrepet visse blyglanslignende mineraler som grafitt, brunstein, molybdenglans osv.
== Egenskaper ==
Molybden er et sølvhvitt transisjonsmetall som er hardt, men lettere formbart enn wolfram. Det reagerer ikke med hverken luft eller vann ved romtemperatur, men ved høyere temperaturer oksiderer det og danner molybdentrioksid. Av grunnstoffene er det bare tantal, osmium, rhenium og wolfram som har høyere smeltepunkt. Molybden brenner i temperaturer over 600 °C og har den laveste termiske utvidelseskoeffisienten av alle metaller i kommersiell bruk.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende molybden består av 7 isotoper, hvorav 6 er stabile: 92Mo (14,84 %), 94Mo (9,25 %), 95Mo (15,92 %), 96Mo (16,68 %), 97Mo (9,55 %), og 98Mo (24,13 %), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 100Mo (9,63 %) med halveringstid 8,56 × 1018 år. I tillegg er 26 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 93Mo med halveringstid 4 120 år, 99Mo med halveringstid 65,94 timer, 93m1Mo med halveringstid 6,85 timer, og 90Mo med halveringstid 5,56 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 20 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt.CAS-nummer: 7439-98-7
== Forekomst ==
Molybden finnes ikke i ren metallisk form i naturen. Vanlig forekomst er som sulfidmalm sammen med andre tungmetaller som bly, sink osv. Molybdenglans (MoS2) er relativt vanlig i slike malmer. Sjeldne mineraler som wulfenitt (PbMoO4) har økonomisk betydning på grunn av at de ofte forekommer sammen med andre spormetaller som wolfram.
Fram til etter andre verdenskrig ble det brutt molybden i Knaben gruver i kommunen Kvinesdal i Vest-Agder.
I 2007 ble det fremstilt omtrent 187 000 tonn molybden på verdensbasis. De største produsentlandene var USA (59 400 tonn), Kina (46 000 tonn), Chile (41 100 tonn) og Peru (17 500 tonn). Andre land med molybdenproduksjon er Armenia, Canada, Iran, Kasakhstan, Kirgisistan, Mexico, Russland, Mongolia og Usbekistan. Verdens utvinnbare molybden-reserver er anslått til 8,6 millioner tonn. Gjenvinning av stållegeringer medfører at mye av molybdenet blir brukt om igjen, selv om rent molybden ikke blir gjenvunnet.
== Anvendelse ==
Molybden brukes blant annet i stållegeringer for å øke smeltepunktet og for å gjøre det mer robust. Under den andre verdenskrig var det et ettertraktet metall for bruk i stålet på panservogner. De allierte bombet molybdengruvene på Knaben i Kvinesdal, Vest-Agder for å forhindre at den tyske okkupasjonsmakten skulle få tak i forekomstene. Molybden brukes også i skismøring for å gjøre skiene mer skittavstøtende og at de glir bedre. Det gjør også at smørningen holder lenger. Molybden brukes kun som topping under svært skitne snøforhold.
== Referanser == | Molybden er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Mo og atomnummer 42. Atommassen er 95,9 (u). | 9,066 |
null | 2023-02-04 | Kadmium | null | null | null | Kadmium er et grunnstoff med kjemisk symbol Cd (av latin: cadmia) og atomnummer 48. Atommassen (u) er 112,4. | 9,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Palladium | 2023-02-04 | Palladium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Edelmetaller', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Palladium er et grunnstoff med kjemisk symbol Pd og atomnummer 46. Atommassen (u) er 106,42.
| Palladium er et grunnstoff med kjemisk symbol Pd og atomnummer 46. Atommassen (u) er 106,42.
== Historie ==
Palladium ble oppdaget av William Hyde Wollaston i 1803 i platinamalm fra Sør-Amerika. Han løste opp malmen i kongevann, nøytraliserte løsningen med natronlut og felte ut platina ved hjelp av salmiakk (ammoniumklorid). Han satte så til kvikksølvcyanid og fikk palladiumcyanid, som ble varmet opp for å isolere palladium i metallisk form.
Palladiumklorid ble tidligere brukt som tuberkulosemedisin. På grunn av mange bivirkninger ble den erstattet av andre mer effektive medisiner.
I 1804 døpte Wollaston grunnstoffet Palladium etter den nylig oppdagede asteroiden Pallas.
== Egenskaper ==
Palladium er et mykt sølvhvitt transisjonsmetall som minner om platina. Det oksiderer ikke i luft ved normal romtemperatur, men blir angrepet av svovelsyre, saltsyre og salpetersyre. Hvis oppvarmet til 800 °C dannes et sjikt med palladiumoksid (PdO). Palladium oksiderer svakt i fuktig svovelholdig atmosfære.
Ved romtemperatur er palladium i stand til å absorbere hydrogen i opp til 900 ganger sitt eget volum. Når det har absorbert store mengder hydrogen vil volumet øke litt.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende palladium består av seks stabile isotoper: 102Pd (1,02%), 104Pd (11,14%),
105Pd (22,33%), 106Pd (27,33%), 108Pd (26,46%) og 110Pd (11,72%). I tillegg er 21 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 107Pd med halveringstid på 6,5 millioner år, 103Pd med halveringstid 16,991 døgn og 100Pd med halveringstid 3,63 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7440-05-3
== Forekomst ==
Palladium kan finnes naturlig i metallisk form legert med gull eller andre platina-metaller. Kommersiell utvinning foregår kobber-nikkelmalm i Sør-Afrika, Ontario (Canada) og Russland (Sibir). På grunn av lave konsentrasjoner av palladium i disse mineralene, må store mengder behandles. Palladium utvinnes også av brukt brensel fra kjernefysiske reaktorer, men denne mengden er ubetydelig. Palladium finnes også i de sjeldne mineralene cooperitt (som er funnet i Finnmark) og polaritt.
På verdensbasis ble det i 2007 produsert omkring 232 tonn palladium. Verdens største enkeltstående produsent er Nornickel som produserer fra Norilsk-Talnakh-forekomstene i Sibir. I 2007 var det største produsentlandet Russland med 95 tonn (41% av verdensproduksjonen), etterfulgt av Sør-Afrika med 93 tonn (40%). Andre palladium-produserende land er USA, Canada og Zimbabwe.
== Anvendelse ==
Palladium brukes særlig til katalysatorer. Andre bruksområder er:
Tannteknikk
Armbåndsur
Tennplugger til fly
Kirurgiske instrumenter
Smykker
== Referanser == | Palladium er et grunnstoff med kjemisk symbol Pd og atomnummer 46. Atommassen (u) er 106,42. | 9,068 |
null | 2023-02-04 | Gallium | null | null | null | Gallium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ga og atomnummer 31. | 9,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tinn_(grunnstoff) | 2023-02-04 | Tinn (grunnstoff) | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Tinn er et grunnstoff med kjemisk symbol Sn (av latin: stannum) og atomnummer 50.
| Tinn er et grunnstoff med kjemisk symbol Sn (av latin: stannum) og atomnummer 50.
== Historie ==
Etter gull, kobber og sølv er tinn det tidligst kjente metallet. I Egypt er det funnet tinngjenstander som er nesten 6000 år gamle. Så tidlig som 3 500 år før kristus ble tinn legert med kobber til bronse. De eldste tinngruvene antas å ligge i Cornwall og Devon i England og gruvedrift her startet for 4 000 år siden.
Det kjemiske symbolet kommer fra det latinske navnet på tinn, stannum. Det norske navnet stammer antageligvis fra gammeltysk zin.
== Egenskaper ==
Tinn er et mykt sølvgrått metall. Hvis rent tinn bøyes gir det fra seg en knitrende lyd på grunn av at krystallene sprekker. Det er korrosjonsbestandig i både ferskvann og saltvann, men angripes av sterke syrer, baser og noen salter. I romtemperatur er tinn formbart, men blir sprøtt ved lavere temperaturer.
Tinn har to allotrope former ved normalt atmosfæretrykk, gråsvart α-tinn som er stabilt ved temperaturer lavere enn 13,2 °C og sølvhvitt β-tinn som er stabilt over 16 °C. Ved overgang fra β-tinn til α-tinn forandrer krystallstrukturen seg og forvandler tinnet til et grått pulver i en reaksjon som kalles tinnpest. Dette fenomenet forutsetter høy renhetsgrad og tar forholdsvis lang tid. Tinn er ikke giftig.
Ved temperaturer under 3,72 K blir tinn superledende. En legering av tinn og niob blir brukt kommersielt som superledermateriale.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende tinn består av 10 stabile isotoper, det høyeste antallet av alle grunnstoffene: 112Sn (0,97%), 114Sn (0,66%), 115Sn (0,34%), 116Sn (14,54%), 117Sn (7,68%), 118Sn (24,22%), 119Sn (8,59%), 120Sn (32,58%), 122Sn (4,63%) og 124Sn (5,79%). I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 126Sn med halveringstid 100 000 år, 121m1Sn med halveringstid 55 år, 119m1Sn med halveringstid 293,1 døgn, 123Sn med halveringstid 129,2 døgn, 113Sn med halveringstid 115,09 døgn, 117m1Sn med halveringstid 13,60 døgn, 125Sn med halveringstid 9,64 døgn, og 121Sn med halveringstid 27,06 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7440-31-5
== Forekomst ==
Tinn er et relativt sjeldent metall som forekommer i omkring 2 ppm i jordskorpen. De viktigste forekomstene finnes i mineralet kassiteritt (SnO2) som er det eneste mineralet som benyttes i kommersiell fremstilling.
Verdens tinnproduksjon i 2007 var 300 000 tonn. De største produsentlandene var Kina (130 000 tonn), Indonesia (85 000 tonn) og Peru (38 000 tonn). Det ble i 2007 gjenvunnet 15 000 tonn, hovedsakelig fra smelteverk. Verdens utvinnbare tinn-reserver er anslått til 6,1 millioner tonn, hvorav 1,7 millioner tonn er i Kina, og 1 million tonn er i Malaysia. Den høyeste månedlige gjennomsnittsprisen i 2007 var omkring 15,20 USD per kg.
== Anvendelse ==
Tinn brukes som beskyttende sjikt for å hindre at jern ruster (fortinning). Kokekar av kobber blir også fortinnet for å hindre forgiftning og irrdannelse. Kopper og kar har også vært laget av tinn.
Loddetinn
Det skilles her mellom bløtlodding og slaglodding / hardlodding. For kobber- og blikkenslagere er bløtlodding mest brukt. Dette gjøres med varm loddebolt og loddetinn.
Loddetinn består som regel av 50% tinn og 50% bly. Dette gir en smeltetemperatur på 200 grader. Det brukes loddebolt av kobber, siden kobber er et materiale som leder varme godt, og det er hardt og syrebestandig nok til denne bruken.
Smeltetemperaturer:
25% tinn 75% bly = 257 grader C
30% tinn 70% bly = 250 grader C
33% tinn 67% bly = 240 grader C
40% tinn 60% bly = 230 grader C
50% tinn 50% bly = 200 grader C
60% tinn 40% bly = 185 grader C
98% tinn 2% bly = 220 grader C
== Se også ==
Bryllupsdager
== Referanser == | Tinn er et grunnstoff med kjemisk symbol Sn (av latin: stannum) og atomnummer 50. | 9,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indium | 2023-02-04 | Indium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller'] | Indium er et grunnstoff med kjemisk symbol In og atomnummer 49. Atommassen (u) er 114,8.
| Indium er et grunnstoff med kjemisk symbol In og atomnummer 49. Atommassen (u) er 114,8.
== Historie ==
Indium ble oppdaget av de tyske kjemikerne Ferdinand Reich og Theodor Richter ved Bergakademie Freiberg i 1863. De lette etter thallium i mineralet sinkblende ved hjelp av spektrografi, da de i tillegg til spektrallinjene fra thallium fant en linje i den indigofargede delen av spekteret. Denne linjen stammet fra indium, og ga også navnet til det nye grunnstoffet. Rent indium ble isolert av Richter i 1867, og metallet ble senere samme år vist ved verdensutstillingen i Paris.
== Egenskaper ==
Indium er et sølvhvitt skinnende metall som er mykt og formbart og som lett kan skjæres i med kniv. I likhet med gallium væter flytende indium glass. Indium oksiderer i romtemperert luft, men danner raskt et passiviserende oksidsjikt. Ved høyere temperaturer oksiderer det imidlertid, og danner indiumoksid. Indium løses opp av de fleste mineralsyrer som salpetersyre og svovelsyre, men er korrosjonsbestandig i varmt vann, saltvann, baser og i de fleste organiske syrer.
Indium blir superledende ved 3,41 K. Indium avgir en strek hvis det dras over papir og helt rent indium vil gi fra seg en skrikende lyd hvis det bøyes.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende indium består av 2 isotoper. Den ene er stabil: 113In (4,29%), og den andre er ustabil (og dermed radioaktiv): 115In (95,71%) med halveringstid 4,408 × 1014 år (den lange halveringstiden gjør at strålingen er meget svak og regnes som ufarlig). I tillegg er 37 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse isotopene er 114m1In med halveringstid 49,51 døgn og 111In med halveringstid 2,8047 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 5 timer, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7440-74-6
== Forekomst ==
Indium er det 61. vanligste grunnstoffet i jordskorpen med omkring 0,05 ppm. Det er dermed litt vanligere enn sølv og kvikksølv. Indium i ren form er hittil funnet bare én gang i Øst-Sibir. Det finnes noen få kjente indium-mineraler som alle er sulfider; inditt (FeIn2S4) og roquesitt (CuInS2). Disse er imidlertid sjeldne og har ingen kommersiell betydning. De viktigste forekomstene er i sinkblende og annen sinkmalm.
Indium fremstilles derfor hovedsakelig av rester fra sink-produksjon, men finnes også i jern-, bly-, og kobbermalm. De største forekomstene finnes i Kina og Peru.
I 2007 ble det produsert 510 tonn indium på verdensbasis, og det største produsentlandet var Kina med 250 tonn. Andre viktige produsenter var Sør-Korea (85 tonn), Canada og Japan (50 tonn hver). Verdens utvinnbare indium-reserver anslås til 11 000 tonn hvorav Kina alene har 8 000 tonn. Gjenvinning av indium er ubetydelig.Etterspørselen er stigende, men svinger opp og ned, noe som har ført til voldsomme prissvingninger fra 100 USD til nesten 1 000 USD per kg i løpet av siste tiår.
== Anvendelse ==
Indium så sin første anvendelse i stor skala som overflatebelegg for lager i høy-ytelses fly under andre verdenskrig. Det har siden vært mye brukt i elektronikkomponenter, og siden 80-tallet har bruk i flytende krystall-skjermer (LCD) økt. Etter 1992 har dette vært det viktigste bruksområdet.
Andre bruksområder er i forskjellige legeringer. Legeringen gallium, indium og tinn har smeltepunkt på -19 °C, og brukes som kvikksølv-erstatning i medisinske termometre. Legeringen kalles «Galinstan» etter Gallium, indium, stannum (tinn).
== Referanser == | Indium er et grunnstoff med kjemisk symbol In og atomnummer 49. Atommassen (u) er 114,8. | 9,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Technetium | 2023-02-04 | Technetium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Technetium er et grunnstoff med kjemisk symbol Tc og atomnummer 43. Det er det letteste av grunnstoffene uten stabile isotoper. De kjemiske egenskapene for dette sølvgrå overgangsmetalleter en mellomting mellom Rhenium og Mangan, men ligner mest på egenskapene til Rhenium.
Før grunnstoffet ble oppdaget, var mange av dets egenskaper forutsagt av Dmitrij Mendelejev. Mendelejev hadde merket seg et hull i sitt periodiske system, og kalte selv det manglende grunnstoffet for eka-mangan. I 1937 ble technetium det første grunnstoffet som ble oppdaget ved kunstig framstilling ved hjelp av kjernekjemi. Det er også fra sin kunstige opprinnelse det har sitt navn, som stammer fra det greske ordet for kunstig, technetos (τεχνητος). I dag vet vi at technetium også finnes i små, men målbare mengder som et resultat av naturlige fisjonsprosesser i uranmalm, og fra nøytronoppfanging i molybdenmalm. Det meste av technetiumet som produseres på jorden i dag er et biprodukt fra fisjonsprosesser av Uran-235, og det blir trukket ut fra brenselstavene som blir benyttet i atomreaktorer. De lengstlevende isotopene av technetium har en halveringstid på 4,2 millioner år, så da det ble oppdaget technetium i røde kjemper i 1952, støttet det opp under teorien om at stjerner kan produsere tyngre grunnstoffer.
| Technetium er et grunnstoff med kjemisk symbol Tc og atomnummer 43. Det er det letteste av grunnstoffene uten stabile isotoper. De kjemiske egenskapene for dette sølvgrå overgangsmetalleter en mellomting mellom Rhenium og Mangan, men ligner mest på egenskapene til Rhenium.
Før grunnstoffet ble oppdaget, var mange av dets egenskaper forutsagt av Dmitrij Mendelejev. Mendelejev hadde merket seg et hull i sitt periodiske system, og kalte selv det manglende grunnstoffet for eka-mangan. I 1937 ble technetium det første grunnstoffet som ble oppdaget ved kunstig framstilling ved hjelp av kjernekjemi. Det er også fra sin kunstige opprinnelse det har sitt navn, som stammer fra det greske ordet for kunstig, technetos (τεχνητος). I dag vet vi at technetium også finnes i små, men målbare mengder som et resultat av naturlige fisjonsprosesser i uranmalm, og fra nøytronoppfanging i molybdenmalm. Det meste av technetiumet som produseres på jorden i dag er et biprodukt fra fisjonsprosesser av Uran-235, og det blir trukket ut fra brenselstavene som blir benyttet i atomreaktorer. De lengstlevende isotopene av technetium har en halveringstid på 4,2 millioner år, så da det ble oppdaget technetium i røde kjemper i 1952, støttet det opp under teorien om at stjerner kan produsere tyngre grunnstoffer.
== Egenskaper ==
=== Fysiske egenskaper ===
Technetium er et sølvgrått, radioaktivt metall, med et utseende som minner om platina. Det opptrer imidlertid vanligvis som grått pulver når det anskaffes. Det har karakteristiske spektrallinjer ved 363 nm, 403 nm, 410 nm, 426 nm, 430 nm og 485 nm.
Dets plassering (vertikalt) i det periodiske system er mellom mangan og rhenium, og i henhold til den periodiske lov er technetiums egenskaper forutsagt å være en mellomting av egenskapene til disse grunnstoffene. Både smeltepunkt og kokepunkt ligger i området mellom tilsvarende verdier for henholdsvis mangan og rhenium.
Dette grunnstoffet er, i likhet med promethium, uvanlig blant de lettere grunnstoffene, da det kun er disse to grunnstoffene som ikke har noen stabile isotoper, og samtidig er etterfulgt av grunnstoffer med stabile isotoper. Technetium er derfor ekstremt sjeldent på jorden. Technetium spiller ingen naturlig rolle biologisk sett, og man finner vanligvis ikke technetium i menneskekroppen.
=== Kjemiske egenskaper ===
Metallisk technetium oksiderer sakte i fuktig luft. Dets oksider er TcO2 og Tc2O7. Vanlige oksidasjonstilstander for technetium inkluderer 0, +2, +4, +5, +6 og +7. I pulverform vil technetium kunne brenne i oksygen. Det lar seg løse opp i kongevann, salpetersyre (HNO3) og konsentrert svovelsyre (H2SO4), men det er ikke løselig i saltsyre (HCl(aq)) og flussyre (HF(aq)).
CAS-nummer: 7440-26-8
== Bruksområder ==
=== Innen nukleærmedisin ===
Den kortlivede isotopen technetium-99m (99mTc (halveringstid: 6,02 timer)) er en mye brukt tracer innen nukleærmedisin. Ettersom techentium kan bindes kjemisk til mange biologiske aktive molekyl, og 99mTc sender ut gammastråling, kan man ta bilder av indre organer ved hjelp av gammascintigrafi og finne ut hvor i kroppen technetium-99m blir konsentrert. Slik kan blant annet kreftsvulster oppdages.
=== Industrielt ===
=== Kjemisk ===
Akkurat som rhenium og palladium kan technetium brukes som en katalysator i kjemiske prosesser. I enkelte kjemiske prosesser, for eksempel til dehydrogenisering av isopropanol, er technetium en langt mere effektiv katalysator enn både rhenium og palladium. Stoffets radioaktivitet er selvsagt et stort problem når det gjelder å finne sikre bruksområder.
Under enkelte omstendigheter kan små konsentrasjoner (5×10−5 mol/l) av pertechnetationer tilsettes vann som en effektiv rustbeskytter for stål.
== Historie ==
=== Søken etter grunnstoff 43 ===
Mendelejevs utgivelse av det periodiske system i 1869 skjøt fart i oppdagelsen av nye grunnstoffer. I sitt periodiske system merket han av åpninger i tabellen, og forutså at noen til da uoppdagede grunnstoff hadde de egnede egenskapene til å fylle hullene. Blant grunnstoffene som ble oppdaget med hjelp av det periodiske system, var gallium (1875), scandium (1879) og germanium (1882).
I en rekke år var det fortsatt en åpen plass i det periodiske system mellom molybden (grunnstoff 42) og ruthenium (grunnstoff 44). Mange forskere ivret etter å oppdage det nye grunnstoffet, som etter plasseringen i periodesystemet å dømme, skulle være tilsynelatende lettere å oppdage enn andre uoppdagede grunnstoff.
=== Påståtte oppdagelser ===
Det kom stadig rapporter om oppdagelsen av grunnstoff nummer 43, men rapportene kunne ikke bekreftes. I 1877 rapporterte den russiske kjemikeren Serge Kern om oppdagelsen av et nytt grunnstoff fra platinamalm. Kern navnga det nye grunnstoffet 'davyum', etter den britiske kjemikeren Humphry Davy, men det viste seg å være en blanding av iridium, rhodium og jern. Lucium ble "oppdaget" i 1896, men ble etterhvert fastslått å være yttrium.
I 1908 fant den japanske kjemikeren Masataka Ogawa det han trodde var bevis for at grunnstoff 43 befant seg i mineralet thorianitt. Ogawa gav mineralet navnet 'nipponium' etter Nippon (det japanske navnet på Japan).
I 1925 kunne de tyske kjemiskerne Walter Noddack, Otto Berg og Ida Tacke (senere Noddack) rapportere om oppdagelsen av grunnstoff nummer 75 og grunnstoff nummer 43. De ga grunnstoff nummer 43 navnet 'masurium'. Forskerteamet bomarderte mineralet columbitt med en elektronstråle, og konkluderte med eksistensen av grunnstoff 43 ut fra diffraksjonen fra prøven. Bølgelengden av røntgenstrålen som oppstår ved bombardering av elektroner har sammenheng med atomnummer, noe som framgår av en formel avledet av Henry Moseley i 1913. Forskningsteamet hevdet at de oppdaget en svak røntgenstråle med en bølgemengde som tilsvarer det grunnstoff 43 ville ha sendt ut. Samtidige forskere kunne ikke gjenta forsøket, så oppdagelsen ble ansett som feilaktig i mange år.
I 1998 kjørte John T. Armstrong ved National Institute of Standards and Technology datasimuleringer av forsøket i 1925, og oppnådde resultater lik de det tyske forskerteamet oppnådde. Han hevdet likhetene ble ytterlige bekreftet av arbeid publisert av David Curtis og kolleger fra Los Alamos National Laboratory, som kunne måle mindre mengder naturlige forekomster av technetium i uranmalm.
Resultatene fra det tyske forskerteamets forsøk har imidlertid aldri blitt gjentatt, og de var ikke i stand til å isolere noe av grunnstoff 43. Det pågår fortsatt en debatt om hvorvidt grunnstoffet faktisk ble oppdaget i 1925. Det er lite sannsynlig at grunnstoffet skulle skifte navn på et så sent tidspunkt, selv om oppfatningen av at de oppdaget grunnstoffet skulle få en bredere aksept.
=== Oppdagelsen ===
Oppdagelsen av grunnstoff 43 ble endelig bekreftet i 1937 gjennom et eksperiment gjennomført av Carlo Perrier og Emilio Segrè, ved å bombardere molybden med deuteron.
== Isotoper ==
Technetium er et av de to grunnstoffene blant de 82 første i det periodiske system som ikke har noen stabile isotoper. Det er også det letteste (det med lavest atomnummer) av alle grunnstoffene uten stabile isotoper. De mest stabile isotopene er 98Tc, med en halveringstid på 4,2 mill. år, 97Tc med en halveringstid på 2,6 mill. år og 99Tc med en halveringstid på ca. 211100 år.
22 andre isotoper har blitt beskrevet, med atommasse fra 87,933 for 88Tc til 112,931 for113Tc. De fleste av disse har en halveringstid på mindre enn en time. Unntakene er, med halveringstiden i parentes, 93Tc (2,75 timer), 94Tc (4,883 timer), 95Tc (20 timer) og 96Tc (4,28 dager).
Technetium innehar også en rekke metatilstander. 97mTc er den mest stabile, med en halveringstid på 90,1 dager (0,097 MeV), fulgt av 95mTc (61 dager; 0,038 MeV) og 99mTc (6,01 timer; 0,143 MeV). 99mTc utstråler kun gammastråling, og brytes etterhvert ned til 99Tc.
== Litteratur ==
Schwochau, Klaus, Technetium, Wiley-VCH (2000), ISBN 3-527-29496-1
== Eksterne lenker ==
WebElements.com – Technetium
Artikkel av American Chemical Society som omhandler muligheten for at technetium ble oppdaget allerede i 1925 | Technetium er et grunnstoff med kjemisk symbol Tc og atomnummer 43. Det er det letteste av grunnstoffene uten stabile isotoper. | 9,072 |
null | 2023-02-04 | Ruthenium | null | null | null | Ruthenium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ru og atomnummer 44. Atommassen (u) er 101,1. | 9,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhodium | 2023-02-04 | Rhodium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Edelmetaller', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Rhodium er et grunnstoff med kjemisk symbol Rh og atomnummer 45. Atommassen (u) er 102,9.
| Rhodium er et grunnstoff med kjemisk symbol Rh og atomnummer 45. Atommassen (u) er 102,9.
== Historie ==
Rhodium ble oppdaget i 1803 av den engelske kjemikeren William Hyde Wollaston like etter hans oppdagelse av palladium. Han oppdaget rhodium i en prøve av platinamalm som antagelig stammet fra Sør-Amerika.
Navnet rhodium kommer fra gresk rhodeos «rosenrød» etter fargen til mange rhodium-forbindelser.
== Egenskaper ==
Rhodium er et hardt, sølvhvitt transisjonsmetall, er svært bestandig mot korrosjon og er ekstremt reflekterende. Det danner normalt ingen oksider, ikke en gang under oppvarming. Over smeltepunktet absorberer det oksygen, men ved overgangen tilbake til fast stoff frigjøres oksygenet igjen. Rhodium er motstandsdyktig overfor de fleste syrer unntatt kongevann som delvis løser det opp, og svovelsyre som reduserer rhodium til pulver. Rhodium regnes som edelmetall.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende rhodium består utelukkende av den stabile isotopen 103Rh. I tillegg er 33 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 101Rh med halveringstid 3,3 år,102m1Rh med halveringstid 2,9 år, 102Rh med halveringstid 207 døgn, 99Rh med halveringstid 16,1 døgn, 101m1Rh med halveringstid 4,34 døgn og 105Rh med halveringstid 1,473 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7440-16-6
== Forekomst ==
Industriell fremstilling av rhodium er komplisert, siden metallet opptrer i platinamalm blandet med andre metaller som palladium, sølv, platina og gull. De viktigste forekomstene er i Sør-Afrika, i elvesand fra Uralfjellene og i Canada.
Verdens største rhodium-eksportør er Sør-Afrika (over 80%), fulgt av Russland. Årlig produksjon på verdensbasis er bare omkring 25 tonn, og i oktober 2007 kostet rhodium 8 ganger mer enn gull. Prisen for 1 kg rhodium var i mars 2003 omkring 8 700 euro, og i mars 2008 var den omtrent 200 000 euro.
== Anvendelse ==
Rhodium benyttes til reflekterende sjikt på smykker, speil og søkelamper. Det brukes også i elektriske kontakter, og legert med platina benyttes det i turbinmotorer på fly. Annen bruk er framstilling av salpetersyre og bruk ved hydrogenering av organiske stoffer. Bruken av rhodium domineres av anvendelse i bilkatalysatorer hvor det sammen med platina og palladium benyttes til å rense eksos fra forbrenningsmotorer. Rhodium brukes til galvanisering av smykker i sølv, hvitt gull og platina (rhodinering) for å gi en blank, skinnende og beskyttende overflate.
== Referanser == | Rhodium er et grunnstoff med kjemisk symbol Rh og atomnummer 45. Atommassen (u) er 102,9. | 9,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jetmotor | 2023-02-04 | Jetmotor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Energiomforming', 'Kategori:Flymotorer', 'Kategori:Gassturbiner'] | Jetmotor er en form for reaksjonskraftmotor. Jet er engelsk for stråle (med vann, luft eller andre bevegelige partikler.) Den består av en sylinder der luft og brennstoff blandes og forbrennes slik at eksosgassen utvider seg kraftig, for å bli skjøvet ut i bakre ende. Inntaket for ny luft sitter slik at den blir drevet inn til forbrenningskammeret, det vil si foran på motoren. Resultatet er at det som motoren er festet til, settes i bevegelse.
Den enkleste flymotoren kalles ramjet. Der oppstår skyvekraften ved at innsugningsluften fungerer som en fremre «vegg» i motorrøret sammen med forbrenningsflammen. Eksosen kan bare slippe ut en vei. Ramjeten er den mest effektive i store høyder, men virker først når luftgjennomstrømmingen har nådd en viss hastighet.
Pulsjeten har luftinntak som fungerer som tilbakeslagsventil, og dermed fremre vegg i motoren. Den er lukket mens brennstoff og luft eksploderer, åpner seg lenge nok til å slippe inn ny luft, og stenger seg når eksplosjonstrykket blir større enn trykket fra luften som skal inn. Eksosluften blir drevet ut bak og effekttapet blir lite siden det bare er små hindre for gjennomstrømming av luft. Den tyske V-1 flygende bombe var utstyrt med en pulsjetmotor.
Turbojeten er mest vanlig fordi den er mer driftsikker og fungerer også ved lave hastigheter, selv om effekten tildels må brukes til andre formål. Den består av to viftesystemer som står på samme aksling. Den fremre vifta, kompressoren, driver inn og komprimerer luft til brennkammeret som sitter mellom viftene. Skyvekraften får dermed fokus i forbrenningskammeret. Det bakre viftesystemet (kalt kraftturbinen) sitter i eksosstrømmen og brukes til å drive den forreste. En slik motor kalles også en gassturbin. Hvis akselen forlenges, kan der monteres propell på enten foran eller bak drivverket (turboprop). Prototyper med åpen rotor jetmotor (en: open rotor) er under uttesting i 2009.
Den norske ingeniøren Ægidius Elling regnes av mange som oppfinneren av den første brukbare gassturbinen.
I fanjetmotorer er første innsugningsturbin større enn jetmotoren slik at det strømmer luft i kanaler på utsiden av motoren og utenfor utblåsningsstrålen. Dette demper betydelig støyen som skapes ved at utblåsningsstrålen treffer relativt rolig luft bak motoren, siden det blir et luftlag med en middels rask hastighet mellom utblåsningsstrålen og rolig luft rundt.
Turboshaft-motorer ligner turbojetmotorer, men det er montert en ekstra turbinseksjon (kalt friturbin) i eksosstrømmen bak kraftturbinen. Kraften fra motoren tas dermed ut som dreiemoment fra friturbinen på en egen aksling i stedet for skyvekraft som i en turbojet. Denne type motor brukes i propellfly, helikoptre, skip, stridsvogner, kraftproduksjon etc.
Ytelsen til en turbojetmotor ble tidligere ofte angitt i kilogram eller tonn; den tiden skilte man ikke mellom masse (kilogram) og kraft (kilopond) og brukte gjerne kilo (og tonn) om begge deler. (En kp er definert som tyngden av en kg på jordoverflaten). Ytelse til turboshaft motorer oppgis i kW eller hestekrefter.
En motor som har en nedoverrettet skyvekraft på 40 000 kp, vil klare å holde 40 000 kg svevende i luften (hover). EKSEMPELVIS for at et fly skal kunne fly rett opp, må flyet veie mindre enn skyvkraften til motoren. Jetjagere kan ofte akselerere når de flyr rett oppover. For å få ekstra skyvekraft kan de bruke etterbrennere. Det vil si at drivstoff og luft pumpes inn bakerst i jetmotoren slik at eksosutløpet også virker som en rakettmotor.
Nå brukes SI-enheten for statisk skyvekraft – kilonewton – som for all annen kraft. Omregningen er: 1 kp = 9,81 N; og 1 N = 0,102 kp.
| Jetmotor er en form for reaksjonskraftmotor. Jet er engelsk for stråle (med vann, luft eller andre bevegelige partikler.) Den består av en sylinder der luft og brennstoff blandes og forbrennes slik at eksosgassen utvider seg kraftig, for å bli skjøvet ut i bakre ende. Inntaket for ny luft sitter slik at den blir drevet inn til forbrenningskammeret, det vil si foran på motoren. Resultatet er at det som motoren er festet til, settes i bevegelse.
Den enkleste flymotoren kalles ramjet. Der oppstår skyvekraften ved at innsugningsluften fungerer som en fremre «vegg» i motorrøret sammen med forbrenningsflammen. Eksosen kan bare slippe ut en vei. Ramjeten er den mest effektive i store høyder, men virker først når luftgjennomstrømmingen har nådd en viss hastighet.
Pulsjeten har luftinntak som fungerer som tilbakeslagsventil, og dermed fremre vegg i motoren. Den er lukket mens brennstoff og luft eksploderer, åpner seg lenge nok til å slippe inn ny luft, og stenger seg når eksplosjonstrykket blir større enn trykket fra luften som skal inn. Eksosluften blir drevet ut bak og effekttapet blir lite siden det bare er små hindre for gjennomstrømming av luft. Den tyske V-1 flygende bombe var utstyrt med en pulsjetmotor.
Turbojeten er mest vanlig fordi den er mer driftsikker og fungerer også ved lave hastigheter, selv om effekten tildels må brukes til andre formål. Den består av to viftesystemer som står på samme aksling. Den fremre vifta, kompressoren, driver inn og komprimerer luft til brennkammeret som sitter mellom viftene. Skyvekraften får dermed fokus i forbrenningskammeret. Det bakre viftesystemet (kalt kraftturbinen) sitter i eksosstrømmen og brukes til å drive den forreste. En slik motor kalles også en gassturbin. Hvis akselen forlenges, kan der monteres propell på enten foran eller bak drivverket (turboprop). Prototyper med åpen rotor jetmotor (en: open rotor) er under uttesting i 2009.
Den norske ingeniøren Ægidius Elling regnes av mange som oppfinneren av den første brukbare gassturbinen.
I fanjetmotorer er første innsugningsturbin større enn jetmotoren slik at det strømmer luft i kanaler på utsiden av motoren og utenfor utblåsningsstrålen. Dette demper betydelig støyen som skapes ved at utblåsningsstrålen treffer relativt rolig luft bak motoren, siden det blir et luftlag med en middels rask hastighet mellom utblåsningsstrålen og rolig luft rundt.
Turboshaft-motorer ligner turbojetmotorer, men det er montert en ekstra turbinseksjon (kalt friturbin) i eksosstrømmen bak kraftturbinen. Kraften fra motoren tas dermed ut som dreiemoment fra friturbinen på en egen aksling i stedet for skyvekraft som i en turbojet. Denne type motor brukes i propellfly, helikoptre, skip, stridsvogner, kraftproduksjon etc.
Ytelsen til en turbojetmotor ble tidligere ofte angitt i kilogram eller tonn; den tiden skilte man ikke mellom masse (kilogram) og kraft (kilopond) og brukte gjerne kilo (og tonn) om begge deler. (En kp er definert som tyngden av en kg på jordoverflaten). Ytelse til turboshaft motorer oppgis i kW eller hestekrefter.
En motor som har en nedoverrettet skyvekraft på 40 000 kp, vil klare å holde 40 000 kg svevende i luften (hover). EKSEMPELVIS for at et fly skal kunne fly rett opp, må flyet veie mindre enn skyvkraften til motoren. Jetjagere kan ofte akselerere når de flyr rett oppover. For å få ekstra skyvekraft kan de bruke etterbrennere. Det vil si at drivstoff og luft pumpes inn bakerst i jetmotoren slik at eksosutløpet også virker som en rakettmotor.
Nå brukes SI-enheten for statisk skyvekraft – kilonewton – som for all annen kraft. Omregningen er: 1 kp = 9,81 N; og 1 N = 0,102 kp.
== Eksterne lenker ==
(en) Jet engines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Animasjon.Jetmotor | Jetmotor er en form for reaksjonskraftmotor. Jet er engelsk for stråle (med vann, luft eller andre bevegelige partikler. | 9,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/London_SS | 2023-02-04 | London SS | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1975', 'Kategori:Britiske rockegrupper'] | London SS var et rockeband fra London som ble startet i mars 1975 og oppløst i januar 1976. Den eneste innspillingen deres var en demoinnspilling, gjort rundt årsskiftet 1975-76. Bandet spilte ingen konserter, men de er kjent som en rugekasse for punk-musikere.
| London SS var et rockeband fra London som ble startet i mars 1975 og oppløst i januar 1976. Den eneste innspillingen deres var en demoinnspilling, gjort rundt årsskiftet 1975-76. Bandet spilte ingen konserter, men de er kjent som en rugekasse for punk-musikere.
== Medlemmer ==
Kjernen i bandet forble Mick Jones (gitar og vokal), senere i The Clash og Big Audio Dynamite og Tony James (bass), senere i Billy Idols Chelsae og Generation X, samt i Sisters of Mercy.Andre som knyttes til bandet:
Bryan James (gitar). Senere i The Damned.
Paul Simonon (vokal). Senere bassist i The Clash sammen bl. a. Joe Strummer og Jones.
Roland Hot (trommer). Var trommeslager på bandets demoinnspilling.
Tory Crimes (trommer). Senere i The Clash (han spilte bare på bandets første album). Crimes har også i korte perioder vært trommis i Generation X, The Heartbreakers, Hanoi Rocks, Black Sabbath og Cherry Bombz.
Nicky "Topper" Headon (trommer). Senere i The Clash som erstatning for Crimes.
Rat Scabies (eg. Chris Miller) (trommer), som parallelt spilte i et band ved navn Rot. Senere i The Damned.
Matt Dangerfield (gitar) og Casino Steel (eg. Stein Groven) (keyboards). De to kom fra bandet Hollywood Brats og spilte senere i The Boys.
Chrissie Hynde (vokal). En musikkjournalist som senere ble kjent som frontfigur i The Pretenders.
Viv Albertine (gitar). Senere i The Slits.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) London SS på MusicBrainz | London SS var et rockeband fra London som ble startet i mars 1975 og oppløst i januar 1976. Den eneste innspillingen deres var en demoinnspilling, gjort rundt årsskiftet 1975-76. | 9,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan-Derek_S%C3%B8rensen | 2023-02-04 | Jan-Derek Sørensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for BV Borussia 09 Dortmund', 'Kategori:Fotballspillere for FK Bodø/Glimt', 'Kategori:Fotballspillere for Lyn Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Juniornorgesmestere i fotball', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jan-Derek Sørensen (født 28. desember 1971 på Romsås i Oslo) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller.
Med Lyns juniorlag vant han Junior-NM i 1990.
Sørensen begynner i 2008 sin andre periode i Bodø/Glimt, og har tidligere spilt for Lyn, Rosenborg, Borussia Dortmund og Vålerenga. Sørensen er en rutinert angrepsspiller, med landskamper og spill både i Mesterligaen og tysk toppfotball bak seg.
Sørensen kom til Bodø/Glimt som bosman-spiller fra Vålerenga 21. desember 2007. Sist Sørensen skiftet klubb var høsten 2005, da han gikk som Bosman-spiller fra Lyn til byrivalen Vålerenga. Hans forrige periode i Bodø/Glimt var fra 1995 til 1997 hvor han spilte 69 kamper og scoret 19 mål. Han fikk med seg seriebronse med Glimt i 1995-sesongen og gikk videre til Rosenborg i 1998.
I 2000 bestemte Sørensen seg for ikke å forlenge kontrakten med Rosenborg, for å prøve lykken i utlandet. Han skrev under for to tyske klubber – før han egentlig hadde lov 1. juli, nemlig Borussia Dortmund i mai og 1860 München i juni. Dermed brøt han overgangsreglene til FIFA. Det hele endte med bøter til både spilleren og Dortmund, som i tillegg måtte kjøpe spilleren fri fra kontrakten med Bundeligakonkurrenten fra Bayern.Sørensen annonserte at han kom til å legge opp etter 2009-sesongen. Avgjørelsen tok han fordi han ikke lenger følte at han klarer å holde høyt nok nivå til å spille i Tippeligaen, og fordi han ønsket å tilbringe mer tid med familien.
Fra 2015 har Sørensen vært trener i Bærum Sportsklubbs junioravdeling.Høsten 2021 ble Sørensen hedret som del av veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» på Romsås senter, sammen med 12 andre kjente lokale helter.
| Jan-Derek Sørensen (født 28. desember 1971 på Romsås i Oslo) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller.
Med Lyns juniorlag vant han Junior-NM i 1990.
Sørensen begynner i 2008 sin andre periode i Bodø/Glimt, og har tidligere spilt for Lyn, Rosenborg, Borussia Dortmund og Vålerenga. Sørensen er en rutinert angrepsspiller, med landskamper og spill både i Mesterligaen og tysk toppfotball bak seg.
Sørensen kom til Bodø/Glimt som bosman-spiller fra Vålerenga 21. desember 2007. Sist Sørensen skiftet klubb var høsten 2005, da han gikk som Bosman-spiller fra Lyn til byrivalen Vålerenga. Hans forrige periode i Bodø/Glimt var fra 1995 til 1997 hvor han spilte 69 kamper og scoret 19 mål. Han fikk med seg seriebronse med Glimt i 1995-sesongen og gikk videre til Rosenborg i 1998.
I 2000 bestemte Sørensen seg for ikke å forlenge kontrakten med Rosenborg, for å prøve lykken i utlandet. Han skrev under for to tyske klubber – før han egentlig hadde lov 1. juli, nemlig Borussia Dortmund i mai og 1860 München i juni. Dermed brøt han overgangsreglene til FIFA. Det hele endte med bøter til både spilleren og Dortmund, som i tillegg måtte kjøpe spilleren fri fra kontrakten med Bundeligakonkurrenten fra Bayern.Sørensen annonserte at han kom til å legge opp etter 2009-sesongen. Avgjørelsen tok han fordi han ikke lenger følte at han klarer å holde høyt nok nivå til å spille i Tippeligaen, og fordi han ønsket å tilbringe mer tid med familien.
Fra 2015 har Sørensen vært trener i Bærum Sportsklubbs junioravdeling.Høsten 2021 ble Sørensen hedret som del av veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» på Romsås senter, sammen med 12 andre kjente lokale helter.
== Meritter ==
Seriemester 1998-2000 med Rosenborg
Seriemester i Bundesliga 2001/02 med Borussia Dortmund
Seriebronse 1995 med Bodø/Glimt
Seriebronse 2005 med FC Lyn Oslo
Seriebronse 2006 med Vålerenga Fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jan-Derek Sørensen – Transfermarkt
(en) Jan-Derek Sørensen – national-football-teams.com
(en) Jan-Derek Sørensen – WorldFootball.net
(de) Jan-Derek Sørensen – fussballdaten.de
(en) Jan-Derek Sørensen – EU-Football.info
(no) Jan-Derek Sørensen – Norges Fotballforbund
(en) Jan-Derek Sørensen – FBref
Bodø/Glimt – Biografi
Altomfotball.no – Biografi | | fødtsted = Romsås | 9,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympique_de_Marseille | 2023-02-04 | Olympique de Marseille | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1899', 'Kategori:Fotballag i Frankrike', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Mesterliga-vinnere', 'Kategori:Sport i Marseille', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-02'] | Olympique de Marseille (L'OM) er en fransk fotballklubb.
Herreklubben ble grunnlagt i 1899, med tilhold på Stade Vélodrome (67 394 plasser) i Marseille. Klubbens største bragd er triumfen i Mesterligaen i 1993 med seier over Milan i finalen, en turnering klubben også kom til finalen av i 1991. Ingen annen fransk klubb har verken før eller siden vunnet Mesterligaen. L'OM har ni ganger vunnet serien og ti ganger vunnet cupen i Frankrike.
Kvinnelaget Olympique de Marseille (kvinner) startet opp i 2011 og har gjort det godt i toppdivisjonen.
Marseille er medlem av lobbyen G-14, som organiserer de mektigste lagene innen europeisk fotball.
| Olympique de Marseille (L'OM) er en fransk fotballklubb.
Herreklubben ble grunnlagt i 1899, med tilhold på Stade Vélodrome (67 394 plasser) i Marseille. Klubbens største bragd er triumfen i Mesterligaen i 1993 med seier over Milan i finalen, en turnering klubben også kom til finalen av i 1991. Ingen annen fransk klubb har verken før eller siden vunnet Mesterligaen. L'OM har ni ganger vunnet serien og ti ganger vunnet cupen i Frankrike.
Kvinnelaget Olympique de Marseille (kvinner) startet opp i 2011 og har gjort det godt i toppdivisjonen.
Marseille er medlem av lobbyen G-14, som organiserer de mektigste lagene innen europeisk fotball.
== Meritter ==
=== Seriemesterskap (9) ===
1937, 1948, 1971, 1972, 1989, 1990, 1991, 1992 og 2010.
=== Cupmesterskap (10) ===
1924, 1926, 1927, 1935, 1938, 1943, 1969, 1972, 1976 og 1989.
=== Ligacupen (3) ===
2010, 2011, 2012.
=== Europacup (3) ===
UEFA Champions League: 1993.
UEFA Intertoto Cup: 2005, 2006.
== Spillerstall ==
Oppdatert 1. februar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Kjente spillere som tidligere har spilt for klubben ==
Klaus Allofs
Manuel Amoros
Sonny Anderson
Gunnar Andersson
Jocelyn Angloma
André Ayew
César Azpilicueta
Fabien Barthez
Joey Barton
Michy Batshuayi
Hatem Ben Arfa
Laurent Blanc
Alen Boksic
Basile Boli
Lorik Cana
Éric Cantona
Cédric Carrasso
Tony Cascarino
Bernard Casoni
Djibril Cissé
Marcel Desailly
Didier Deschamps
Alou Diarra
Souleymane Diawara
Didier Drogba
Christophe Dugarry
Mathieu Flamini
Karlheinz Förster
Enzo Francescoli
William Gallas
André-Pierre Gignac
Alain Giresse
Lucho González
Gabriel Heinze
Klas Ingesson
Jairzinho
Andreas Köpke
Frank Leboeuf
Jordan Letsjkov
Roger Magnusson
Steve Mandanda
Stéphane Mbia
Carlos Mozer
Samir Nasri
Mamadou Niang
Jean-Pierre Papin
Paulo Cézar Caju
Dimitri Payet
Abedi Pelé
Robert Pires
Fabrizio Ravanelli
Loïc Rémy
Franck Ribéry
Franck Sauzée
Josip Skoblar
Dragan Stojković
Taye Taiwo
Jean Tigana
Mathieu Valbuena
Daniel Van Buyten
Rudi Völler
Chris Waddle
Boudewijn Zenden
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Olympique de Marseille – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(fr) OhaiMe-Passion Arkivert 12. januar 2008 hos Wayback Machine. | | | 9,078 |
null | 2023-02-04 | Antocyanin | null | null | null | Antocyaniner (Etymologi: gr. anthos = blomst, kyáneos = purpur) er vannløselige vakuolære flavonoid-pigmenter som reflekterer det røde til og med det purpurfargede fargespektret, avhengig av den omgivende løsnings pH. | 9,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folk_og_r%C3%B8vere_i_Kardemomme_by | 2023-02-04 | Folk og røvere i Kardemomme by | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1955', 'Kategori:Norske barnebøker', 'Kategori:Norske musikaler', 'Kategori:Thorbjørn Egner'] | Folk og røvere i Kardemomme by er en barnebok av Thorbjørn Egner. Boken utkom i 1955, etter at historien først var sendt i radioprogrammet Barnetimen.
Et teaterstykke basert på historien hadde premiere i 1956, en filmet teaterversjon regissert av Bente Erichsen kom i 1988 og Qvistens animerte versjon i 2022.
Boka ble svært populær allerede i 1950-årene, med egne sanger, plateutgivelse og radioopplesninger, og betraktes som en av de viktigste norske barnebøkene.
Egner komponerte alle melodiene til sangene selv, unntatt Barbermestervise skrevet av Bjarne Amdahl.
| Folk og røvere i Kardemomme by er en barnebok av Thorbjørn Egner. Boken utkom i 1955, etter at historien først var sendt i radioprogrammet Barnetimen.
Et teaterstykke basert på historien hadde premiere i 1956, en filmet teaterversjon regissert av Bente Erichsen kom i 1988 og Qvistens animerte versjon i 2022.
Boka ble svært populær allerede i 1950-årene, med egne sanger, plateutgivelse og radioopplesninger, og betraktes som en av de viktigste norske barnebøkene.
Egner komponerte alle melodiene til sangene selv, unntatt Barbermestervise skrevet av Bjarne Amdahl.
== Handling ==
Folk og røvere i Kardemomme by handler om den fredelige byen Kardemomme og de som bor der. Noen få skaper vanskeligheter; det er de tre røverne, Kasper, Jesper og Jonatan som lever utenfor byen og ofte går inn til byen for å røve det de trenger. Til slutt blir røverne arrestert, men de blir godt behandlet i fengselet hos politimester Bastian, og i siste kapittel blir de dagens helter når de slukker brannen i tårnet til Tobias.
En av inspirasjonskildene til miljøskildringene av Kardemomme by er inntrykk fra Egners stipendiereise i 1949 til Italia, Sør-Frankrike, Alger og Marokko. Særlig skal medinaene i Fez og Marrakech i Marokko være viktige inspirasjonskilder. Kardemomme er en urt i ingefær-familien som opprinnelig kommer fra India, men blir ofte brukt av arabere i kaffen.
== Figurer ==
Noen av de viktigste figurene i boka er:
Røverne Kasper, Jesper og Jonatan – høylytte, tilbøyelig til å krangle med hverandre, og har det veldig rotete. De lever i et merkelig hus, med en snill løve som beskytter dem.
Politimester Bastian – en munter politimann som vil sørge for at alle har det bra. Han representerer myndighetene i byen, og all politisk makt ligger hos han.
Tante Sofie – en middelaldrende kvinne som er tanten til den unge piano-spillende Kamomilla. Sofie er streng, og den eneste sangen hun synger ved siden av "Tante Sofies vise", hvor hun uttrykker forferdelse over hvor skrekkelig det står til med byen og menneskene som bor der, er «Sofies Sinte Vise».
Tobias i tårnet – en gammel, vis mann med langt skjegg. Han spår om været fra balkongen i tårnet der han bor.
Barberer Sørensen – en ivrig klarinettspiller.
== Se også ==
Kardemommeloven
Filmen Folk og røvere i Kardemomme by fra 1988
Temaparken Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark, som stod ferdig i 1991.
== Eksterne lenker ==
Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark Arkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine. | Folket var en Oslo-basert avis for personer som jobbet på rusfeltet eller ønsket å holde seg oppdatert om behandling, forebygging politikk og forvaltning. | 9,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkets_Framtid | 2023-02-04 | Folkets Framtid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1945', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2005', 'Kategori:Nedlagte aviser i Oslo', 'Kategori:Nedlagte aviser i Sør-Trøndelag'] | Folkets Framtid var en ukeavis, eid og utgitt av Kristelig Folkeparti hver fredag i Oslo.
Avisa ble etablert i Trondheim i 1945 under navnet Dagsavisa med utgangspunkt i de lokaler og teknisk utstyr Dagsposten disponerte. Dagsposten hadde frivillig latt seg nazifisere under andre verdenskrig og 8. mai 1945 ble den derfor lagt ned av Hjemmefronten og norske myndigheter. Planene til Dagsavisa var ekspansive med to daglige utgaver. Avisa var størst i 1947, da opplaget nådde 9 000.
Den senere kjente KrF-politikeren Egil Aarvik var journalist i avisa i 1947 til 1950. I 1950 ble avisa KrF-organ, samtidig som Aarvik ble avisas redaktør.
Riksutgaven av Dagsavisa ble etablert som ukeavis i 1950 og gitt ut under navnet Folkets Framtid. Da Dagsavisa ble lagt ned i 1954 fortsatte utgivelsen av riksutgaven, med Aarvik som redaktør. I 1958 ble utgivelsen av Folkets Framtid flyttet fra Trondheim til Oslo.
De siste årene var avisa avhengig av økonomisk støtte fra KrF for å komme ut. Partiet valgte å kutte avisa fra budsjettet etter Stortingsvalget høsten 2005 som var heller dårlig for partiet, og som førte til en halvering av partistøtten.
Folkets Framtid ble lagt ned 16. desember 2005 etter nesten 60 års drift.
| Folkets Framtid var en ukeavis, eid og utgitt av Kristelig Folkeparti hver fredag i Oslo.
Avisa ble etablert i Trondheim i 1945 under navnet Dagsavisa med utgangspunkt i de lokaler og teknisk utstyr Dagsposten disponerte. Dagsposten hadde frivillig latt seg nazifisere under andre verdenskrig og 8. mai 1945 ble den derfor lagt ned av Hjemmefronten og norske myndigheter. Planene til Dagsavisa var ekspansive med to daglige utgaver. Avisa var størst i 1947, da opplaget nådde 9 000.
Den senere kjente KrF-politikeren Egil Aarvik var journalist i avisa i 1947 til 1950. I 1950 ble avisa KrF-organ, samtidig som Aarvik ble avisas redaktør.
Riksutgaven av Dagsavisa ble etablert som ukeavis i 1950 og gitt ut under navnet Folkets Framtid. Da Dagsavisa ble lagt ned i 1954 fortsatte utgivelsen av riksutgaven, med Aarvik som redaktør. I 1958 ble utgivelsen av Folkets Framtid flyttet fra Trondheim til Oslo.
De siste årene var avisa avhengig av økonomisk støtte fra KrF for å komme ut. Partiet valgte å kutte avisa fra budsjettet etter Stortingsvalget høsten 2005 som var heller dårlig for partiet, og som førte til en halvering av partistøtten.
Folkets Framtid ble lagt ned 16. desember 2005 etter nesten 60 års drift.
== Opplag ==
2001: 7 150
2002: 6 055
2003: 5 243
2004: 4 466
== Redaktør ==
Josef Norberg og Ingar Hagen 1945
Ingar Hagen 1945-1947
Josef Norberg 1947-1950
Egil Aarvik 1950-1965
Martin Ski 1965-1966
Ivar Grimsmo 1966-1971
Reidar Øvensen 1972-1975
Ivar Grimsmo 1976-1985
Odd Hagen 1986-2005
== Eksterne lenker ==
KrF-avis stoppes (Død lenke, Nettavisen 9. november 2005) | Folkets Framtid var en ukeavis, eid og utgitt av Kristelig Folkeparti hver fredag i Oslo. | 9,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klar_Tale | 2023-02-04 | Klar Tale | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1990', 'Kategori:Aviser i Oslo', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser'] | Klar Tale er en norsk lettlest-avis. Avisen prøver å gjøre nyhetene forståelige for alle. Språket er enkelt, og bokstavene er større enn i andre aviser.
Papiravisen Klar Tale kommer ut hver uke med åtte sider nyheter og annet stoff fra Norge og verden. Avisen har også utgaver innlest på CD og som podcast. I tillegg utkommer nettavisen klartale.no, som ble kåret til årets nisjenettsted i 2018.
Lettlest Media AS har det redaksjonelle ansvaret for avisen, som er politisk og religiøst uavhengig. Ansvarlig redaktør og daglig leder er Gøril Huse. Hun overtok rollen formelt i 2017, etter ni år i ulike roller i avisa. Før henne var Kristin Steien Bratlie redaktør. Avisen gis ut av Lettlest Media AS i Mentor Medier på oppdrag for Stiftelsen Klar Tale og støttes av Bufdir. Den ble tidligere produsert av Norsk Telegrambyrå for stiftelsen.
| Klar Tale er en norsk lettlest-avis. Avisen prøver å gjøre nyhetene forståelige for alle. Språket er enkelt, og bokstavene er større enn i andre aviser.
Papiravisen Klar Tale kommer ut hver uke med åtte sider nyheter og annet stoff fra Norge og verden. Avisen har også utgaver innlest på CD og som podcast. I tillegg utkommer nettavisen klartale.no, som ble kåret til årets nisjenettsted i 2018.
Lettlest Media AS har det redaksjonelle ansvaret for avisen, som er politisk og religiøst uavhengig. Ansvarlig redaktør og daglig leder er Gøril Huse. Hun overtok rollen formelt i 2017, etter ni år i ulike roller i avisa. Før henne var Kristin Steien Bratlie redaktør. Avisen gis ut av Lettlest Media AS i Mentor Medier på oppdrag for Stiftelsen Klar Tale og støttes av Bufdir. Den ble tidligere produsert av Norsk Telegrambyrå for stiftelsen.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 13 294
2007: 13 090
2008: 11 637
2009: 12 472
2010: 12 823
2011: 12 228
2012: 12 244
2013: 12 021
2014: 11 920
2015: 10 978
2016: 10 750
2017: 10 670
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Klar Tale
Klar Tale som podcast | Klar Tale er en norsk lettlest-avis. Avisen prøver å gjøre nyhetene forståelige for alle. | 9,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ceres_(dvergplanet) | 2023-02-04 | Ceres (dvergplanet) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Asteroider gitt navn fra romersk mytologi', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dvergplaneter', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 1801', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | Ceres (symbol: ), formelt 1 Ceres, er den eneste dvergplaneten i det indre solsystemet, og den største asteroiden. Den består av stein og is og har en diameter på ca. 950 km, og selv om den er den minste identifiserte dvergplaneten, utgjør den en tredjedel av massen i asteroidebeltet.Ceres ble oppdaget 1. januar 1801 av Giuseppe Piazzi og var da den første asteroiden som ble identifisert – selv om den ble klassifisert som en planet på den tiden. Den er oppkalt etter Ceres, den romerske gudinnen for fruktbarhet, jordbruk og moderlig kjærlighet.
Overflaten på Ceres er sannsynligvis en blanding av vannis og ulike hydratmineraler som karbonater og leire. Den har tilsynelatende en differensiert kjerne av stein og en isete mantel. Det er også mulig at det finnes et hav av flytende vann under overflaten. Fra jorden går den tilsynelatende størrelsesklassen fra 6,7 til 9,3, og selv på det mest lyssterke er den for svak til kunne ses med det blotte øye – med unntak av ved ekstremt mørk nattehimmel. Den ubemannede romsonden Dawn, som ble skutt opp av NASA 27. september 2007, nådde Ceres i mars 2015, og gikk i bane rundt dvergplaneten fra 6. mars. Romsonden gikk i bane rundt asteroiden 4 Vesta fra juli 2011 til september 2012, før den satte kursen mot Ceres.
| Ceres (symbol: ), formelt 1 Ceres, er den eneste dvergplaneten i det indre solsystemet, og den største asteroiden. Den består av stein og is og har en diameter på ca. 950 km, og selv om den er den minste identifiserte dvergplaneten, utgjør den en tredjedel av massen i asteroidebeltet.Ceres ble oppdaget 1. januar 1801 av Giuseppe Piazzi og var da den første asteroiden som ble identifisert – selv om den ble klassifisert som en planet på den tiden. Den er oppkalt etter Ceres, den romerske gudinnen for fruktbarhet, jordbruk og moderlig kjærlighet.
Overflaten på Ceres er sannsynligvis en blanding av vannis og ulike hydratmineraler som karbonater og leire. Den har tilsynelatende en differensiert kjerne av stein og en isete mantel. Det er også mulig at det finnes et hav av flytende vann under overflaten. Fra jorden går den tilsynelatende størrelsesklassen fra 6,7 til 9,3, og selv på det mest lyssterke er den for svak til kunne ses med det blotte øye – med unntak av ved ekstremt mørk nattehimmel. Den ubemannede romsonden Dawn, som ble skutt opp av NASA 27. september 2007, nådde Ceres i mars 2015, og gikk i bane rundt dvergplaneten fra 6. mars. Romsonden gikk i bane rundt asteroiden 4 Vesta fra juli 2011 til september 2012, før den satte kursen mot Ceres.
== Navn ==
Giuseppe Piazzi foreslo opprinnelig å kalle det nyoppdagede himmellegemet for Cerere Ferdinandea. Navnet Cerere henspillet på Ceres, den romerske gudinnen for fruktbarhet, jordbruk, korn (latin: cereale) og morskjærlighet. Ferdinandea henspillet på Kong Ferdinand III (1751–1825), som var konge av de to Sicilier – bestående av kongedømmet Sicilia og kongedømmet Napoli. Delnavnet Ferdinandea ble ikke godtatt av andre nasjoner som et internasjonalt navn, og Piazzi endte derfor til slutt med å bare kalle himmellegemet for Ceres.
Ceres ble også kalt Hera for en kort periode i Tyskland. I Hellas går den under navnet Demeter (Δήμητρα) etter den greske guden som tilsvarer den romerske Cerēs; på norsk er det navnet brukt for asteroiden 1108 Demeter.
Adjektivformen av navnet er cererisk, som er avledet fra den latinske genitivet Cerēris. Det gamle astronomiske symbolet for Ceres er en sigd (), tilsvarende Venus' symbol , men med et gap i den øvre sirkel. Det fantes også en alternativ variant () med påvirkning av den initielle «C», men denne ble senere erstattet av den nummererte skiven ①.Grunnstoffet cerium, som ble oppdaget i 1803, ble oppkalt etter asteroiden. Samme år ble også et annet grunnstoff oppdaget og oppkalt etter Ceres, men oppdageren endret senere navnet til palladium – etter den andre asteroiden 2 Pallas – siden cerium alt var oppkalt etter Ceres.
== Oppdagelse ==
Idéen om en uoppdaget planet mellom banene til Mars og Jupiter ble foreslått av Johann Elert Bode i 1772, men Johannes Kepler hadde også i 1596 bemerket seg gapet mellom Mars og Jupiter. Bodes betraktninger var basert på Titius–Bodes lov – en diskreditert hypotese som først ble foreslått av Johann Daniel Titius i 1766 – da han observerte at det var et regulært mønster i den store halvaksen til de kjente planetene, bare avveket av gapet mellom Mars og Jupiter.Mønsteret antydet at den manglende planeten burde ha hatt en store halvakse nær 2,8 AE. Da William Herschel oppdaget Uranus (1781) nær den anslåtte avstanden for det neste legemet utenfor Saturn, økte troen på Titius-Bodes lov, og i 1800 ble det sendt ut forespørsel til tjuefire erfarne astronomer om de sammen kunne begynne et systematisk søk etter den forventede planeten. Gruppen ble ledet av Franz Xaver von Zach, redaktør for Monatliche Correspondenz. Selv om de ikke fant Ceres, oppdaget de imidlertid flere store asteroider i ettertid.
En av astronomene som ble valgt ut til dette søket var Giuseppe Piazzi ved akademiet i Palermo på Sicilia. Før han mottok invitasjonen om å bli med i gruppen oppdaget han Ceres 1. januar 1801. Han lette opprinnelig etter «den 87. [stjernen] i Mr la Cailles stjernekatalog for Dyrekretsen», men fant at «det var innledet av en annen». I stedet for en stjerne hadde Piazzi oppdaget et stjernelignende objekt som beveget seg, og han trodde først at det var en komet.Piazzi observerte Ceres totalt 24 ganger – siste gang 11. februar 1801 da observasjonene ble avbrutt på grunn av sykdom. Han annonserte oppdagelsen 24. januar 1801 i brev som han sendte til kun to andre astronomer – landsmannen Barnaba Oriani i Milano og Bode i Berlin. Han rapporterte den som en komet, men «siden bevegelsen er så sakte og ganske ensartet, har det slått meg flere ganger at det kan være noe bedre enn en komet». I april sendte Piazzi de komplette observasjonene til Oriani, Bode og Jérôme Lalande i Paris. Informasjonen ble senere publisert i septemberutgaven av Monatliche Correspondenz.På dette tidspunktet hadde den tilsynelatende posisjonen til Ceres endret seg – hovedsakelig på grunn av jordens banebevegelse – og den var nå for nær solens gjenskinn til at andre astronomer kunne bekrefte Piazzis observasjoner. Mot slutten av året skulle Ceres igjen ha blitt mulig å se, men etter så lang tid var det vanskelig å forutse den nøyaktige posisjonen. For å finne igjen Ceres utviklet Carl Friedrich Gauss, som da var 24 år gammel, en effektiv metode for å fastsette baner. Og i løpet av et par uker fastslo han banen til Ceres og sendte resultatene til von Zach. 31. desember 1801 fant von Zach og Heinrich Olbers Ceres nær den forutsagte posisjonen.De tidlige observatørene var bare i stand til å beregne Ceres' størrelse innenfor én størrelsesklasse. Herschel underestimerte størrelsen til 260 km i 1802, mens Johann Hieronymus Schröter overestimerte den til 2 613 km i 1811.
== Status ==
Klassifiseringen av Ceres har endret seg flere ganger, og den har vært gjenstand for noe uenighet. Johann Elert Bode trodde Ceres var den «manglende planeten» han hadde foreslått at eksisterte mellom Mars og Jupiter, et sted rundt 419 millioner km (2,8 AE fra solen. Ceres ble tildelt et planetarisk symbol og forble listet som en planet i astronomiske bøker og tabeller – sammen med 2 Pallas, 3 Juno og 4 Vesta – i ca. femti år.Etter hvert som andre objekter ble oppdaget i samme området ble det innsett at Ceres representerte den første av en klasse med mange like legemer. I 1802 innførte William Herschel begrepet asteroider («stjernelignende») for slike legemer, og han skrev at «de ligner små stjerne så mye at de knapt kan skilles fra dem, selv med svært gode teleskoper». Siden Ceres var det første av denne typen legemer som ble oppdaget, ble den gitt den offisielle betegnelsen 1 Ceres i det moderne systemet for asteroidenavn.I 2006 pågikk det en debatt rundt Pluto og hva som utgjør en 'planet', og i denne forbindelse ble også Ceres vurdert omklassifisert til en planet. Et forslag til en planetdefinisjon i forkant av Den internasjonale astronomiske unions generalforsamling gikk ut på at en planet var «et himmellegeme som (a) ar tilstrekkelig masse til at dens egengravitasjon overkommer det rigide legemets krefter slik at det antar en hydrostatisk likevekt (nær kuleformet), og (b) er i en bane rundt en stjerne og samtidig ikke er en stjerne eller en satellitt til en planet». Hadde denne resolusjonen blitt akseptert ville Ceres ha blitt den femte planeten fra solen.Denne definisjonen ble ikke akseptert, og i stedet ble en alternativ definisjon tatt i bruk fra 24. august 2006 med et tilleggskrav om at en «planet» må ha «ryddet nabolaget rundt sin bane». Etter denne definisjonen er ikke Ceres en planet fordi den ikke dominerer banen sin som den deler med tusenvis av andre asteroider i asteroidebeltet. Den utgjør også bare en tredjedel av den totale massen. I stedet er den nå klassifiert som en dvergplanet.
Det legges noen ganger til grunn at Ceres har blitt omklassifisert som en dvergplanet, og at den derfor ikke lengre anses som en asteroide. For eksempel snakkes det av og til om «Pallas, den største asteroiden, og Ceres, dvergplaneten tidligere klassifisert som en asteroide». En «spørsmål-og-svar-seksjon» hos IAU fastslår imidlertid at «Ceres er (eller nå kan vi si den var) den største asteroiden», selv om det da snakkes om «andre asteroider» som krysser Ceres bane og ellers impliserer at Ceres fortsatt er en av asteroidene. Minor Planet Center bemerker at slike legemer kan ha flere betegnelser.Avgjørelsen fra 2006 om å klassifisere Ceres som en dvergplanet sier ingenting om den er en asteroide eller ikke – faktisk har IAU aldri definert ordet 'asteroide' i det hele siden de foretrakk begrepet 'småplanet' frem til 2006 og 'smålegemer i solsystemet' og 'dvergplanet' etter 2006. Lang (2011) kommenterer, «[IAU har] lagt til en ny betegnelse for Ceres hvor den klassifiseres som en dvergplanet. [...] Ved [dens] definisjon, Eris, Haumea, Makemake og Pluto, så vel som den største asteroiden 1 Ceres, er alle dvergplaneter», og beskriver det andre steder som «dvergplanet-asteroiden 1 Ceres». NASA fortsetter å referere til Ceres som en asteroide, og sier i en presseuttalelse fra 2011 at «Dawn vil gå i bane rundt to av de største asteroidene i hovedbeltet», og dette gjør også flere ulike akademiske lærebøker.
== Fysiske egenskaper ==
Ceres er det største objektet i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Massen er fastsatt ut ifra analyser av påvirkningen Ceres utøver på mindre asteroider, men resultatene varierer noe mellom forskerne. Gjennomsnittet for de tre mest presise verdiene er per 2008 9,4×1020 kg. Med denne massen utgjør Ceres ca. en tredjedel av den estimerte massen på totalt 3,0 ± 0,2×1021 kg i asteroidebeltet, noe som tilsvarer ca. 4 % av massen til månen. Massen til Ceres er tilsrekkelig høy til at den har en nesten sfærisk form i hydrostatisk likevekt. I motsetning er andre store asteroider som 2 Pallas, 3 Juno og spesielt 10 Hygiea kjent for å være noe uregelmessige i formen.
=== Indre struktur ===
Ceres' flattrykthet er uforenlig med et udifferensiert legeme, noe som indikerer at det består av en steinete kjerne omgitt av en iskald mantel. Den 100 km tykke mantelen (23–28 % av Ceres masse; 50 % av volumet) inneholder anslagsvis 200 millioner kubikkilometer med vann – noe som er mer ferskvann enn på jorden. Dette resultatet støttes av observasjoner utført av Keck-teleskopet i 2002 og evolusjonær modellering. Også overflateegenskapene og historien (slik som avstanden fra solen) peker mot tilstedeværelsen av volatile materialer i Ceres' indre.Alternativt kan formen og dimensjonene til Ceres kunne forklares av et indre som er porøst og enten delvis differensiert eller fullstendig udifferensiert. Tilstedeværelsen av et lag av bergarter over is ville vært gravitasjonelt ustabilt. Hvis noe av bergartene sank ned i et lag med differensiert is ville saltavleiringer blitt dannet. Slike avleiringer har ikke blitt oppdaget. Derimot er det mulig at Ceres ikke inneholder et stort isskall, men i stedet ble dannet fra en asteroide med en vannholdig komponent. Henfallet av radioaktive isotoper kan kanskje ha vært utilstrekkelig i forhold til differensiering.
=== Overflate ===
Sammensetningen av overflaten ligner på C-type-asteroider, men noen avvik finnes. De utbredte formasjonene i det cereriske IR-spekteret kommer fra hydratmineraler, som indikerer tilstedeværelsen av betydelige megnder vann i det indre. Andre mulige overflatebestanddeler inkluderer jernrike leirer (kronstedtitt) og karbonatmineraler (dolomitt og jernspat) som er vanlige mineraler i karbonholdige kontriddmeteoritter. Spektralegenskapene til karbonater og leire er uvanlige i spektre av andre C-type-asteroider. Enkelte ganger klassifiseres Ceres også som en G-type-asteroide.Overflaten er relativ varm. Maksimaltemperaturen når solen står rett over ble ut fra målinger estimert til å være 235 K (ca. –38 °C) den 5. mai 1991.
Bare noen få overflateformasjoner har blitt entydig oppdaget. Høyoppløselige ultrafiolette bilder tatt av Hubble-teleskopet i 1995 viste en mørk flekk på overflaten. Denne fikk tilnavnet «Piazzi» etter oppdageren. Man trodde først dette var et krater, men senere nær-infrarøde bilder med høyere oppløsning viste flere lyse og mørke formasjoner som beveget seg med dvergplanetens rotasjon.To mørke formasjoner hadde sirkulære former, og er antageligvis kratre; et av dem har en lys sentralregion, mens et annet ble identifisert som «Piazzi»-formasjonen. Nyere bilder fra Hubble-teleskopet fra 2003 og 2004 (i synlig lys) viste 11 gjenkjennbare overflateformasjoner med ukjent opphav. En av disse formasjonene «Piazzi»-formasjonen observert tidligere.Disse siste observasjonene fastslo også at nordpolen peker i retning av rektascensjon 19t 24m 0s (291°) og deklinasjon +59° i stjernebildet Dragen, og at aksehelningen bare er ca. 3°.
=== Atmosfære ===
Det finnes indikasjoner på en svak atmosfære og frossent vann på overflaten. Vannis på overflaten er ustabil ved avstander mindre enn 5 AE fra solen, så den forventes å sublimere hvis den utsettes direkte for solstråling. Vannis kan migrere fra dype lag i Ceres og opp til overflaten, men den vil forsvinne etter svært kort tid. Som et resultat er det vanskelig å oppdage fordamping av vann. Vann som fordampet fra polområdene ble muligens observert tidlige på 1990-tallet, men dette har ikke blitt entydig bevist.
Det kan være mulig å oppdage vann som fordamper fra området rundt et ferskt nedslagskrater eller fra sprekker i lagene under overflaten. Ultrafiolette observasjoner av IUE-sonden oppdaget statistisk betydelige mengder hydroksidioner nær den cereriske nordpolen, og som er et produkt av vanndampdisosiasjon fra ultrafiolett solstråling.
== Potensial for utenomjordisk liv ==
Selv om det ikke har blitt diskutert like mye om potensialet for utenomjordisk liv på Ceres som på Mars og Europa, har den potensielle tilstedeværelsen av vannis ført til spekulasjoner om at liv kan eksistere der, og at beviser for dette kan finnes i utkastet materiale som har kommet fra Ceres til jorden.
== Bane ==
Ceres følger en bane mellom Mars og Jupiter, innenfor asteroidebeltet, med en periode som tilsvarer 4,6 år på jorden. Banen har en moderat inklinasjon – i = 10,6° sammenlignet med 7° for Merkur og 17° for Pluto – og har også en moderat eksentrisitet – e = 0,09 sammenlignet med 0,09 for Mars.Figuren illustrerer Ceres' bane (blå) sammenlignet med flere planeters (hvite og grå). De delene av banene som ligger under ekliptikken vises med mørkere farger og det oransje plusstegnet er solens beliggenhet. Figuren oppe til venstre er fra en polar synsvinkel som viser beliggenheten til Ceres i gapet mellom Mars og Jupiter. Det oppe til høyre er et nærbilde som viser beliggenhetene til Mars' og Ceres' perihelium (q) og aphelium (Q). Mars' perihelium ligger på den motsatte siden av solen i forhold til Ceres og flere av de store hovedbelteasteroidene, inkludert 2 Pallas og 10 Hygiea. Den nederste figuren er sett fra siden og viser inklinasjonen til Ceres' bane sammenlignet med Mars' og Jupiters baner.
Tidligere ble Ceres ansett å være et medlem av en asteroidefamilie. Disse grupperingene av asteroider deler lignende baneegenskaper, noe som kan indikere et felles opphav gjennom en asteroidekollisjon en eller annen gang i fortiden. Ceres ble funnet å ha spektralegenskaper som var annerledes enn de øvrige medlemmene av familien, og denne grupperingen kalles nå Gefion-familien – oppkalt etter det nest laveste nummererte familiemedlemmet 1272 Gefion. Ceres ser ut til bare å være en inntrenger i sin egen familie og har tilfeldige lignende baneelementer, men ikke noe felles opphav.Rotasjonsperioden til Ceres (en cererisk dag) er 9 t og 4 min.Ceres er i en nær 1:1 gjennomsnittlig baneresonans med Pallas (baneperiodene avviker med 0,3 %). En sann resonans mellom disse to ville imidlertid være usannsynlig; på grunn av de små massene relativt til de store separasjonene, er slike forhold mellom asteroider svært sjeldne.
=== Planetpassasjer fra Ceres ===
Både Merkur, Venus, jorden og Mars kan tilsynelatende krysse solen, eller passere den, sett fra et utkikkspunkt på Ceres. De mest vanlige passasjene er Merkurs som vanligvis skjer med få års mellomrom – senest i 2006 og 2010. Tilsvarende tidspunkt er 1953 og 2051 for Venus, 1814 og 2081 for jorden og 767 og 2684 for Mars.
== Opprinnelse og utvikling ==
Ceres er sannsynligvis en overlevende protoplanet (planetembryo) som ble dannet i asteroidebeltet for 4,57 milliarder år siden. Mens størstedelen av protoplanetene i det indre solssystemet (inkludert alle legemer på størrelse fra månen til Mars) slo seg sammen og dannet terrestriske planeter eller ble slynget ut av solsystemet av Jupiter, antas det at Ceres overlevde relativt intakt. En annen teori foreslår at Ceres ble dannet i Kuiperbeltet og at den senere forflyttet seg til asteroidebeltet. En annen mulig protoplanet, Vesta, er mindre enn halvparten så stor som Ceres; den gjennomgikk et kraftig nedslag like etter at den hadde blitt fast og mistet ~1 % av massen.Den geologiske utviklingen til Ceres var avhengig av varmekildene som var tilgjengelig under og etter dannelsen: friksjon fra akkresjon av planetesimaler og nedbrytning av ulike radionuklide – muligens inkludert kortlevde grunnstoff som 26Al. Det antas at det har vært tilstrekkelig av disse til at Ceres ble differensiert til en steinete kjerne og en isete mantel like etter dannelsen. Denne prosessen kan ha forårsaket en fornyelse av overflaten som følge av at vulkanisme og tektonikk slettet gamle geologiske formasjoner. På grunn av den lille størrelsen ville Ceres ha kjølnet tidlig i sin eksistens, slik at alle geologiske overflatefornyende prosesser ville ha opphørt. Alt av is på overflaten ville gradvis ha sublimert og eterlatt ulike hydratmineraler som leire og karbonater.I dag ser Ceres ut til å være geologisk inaktiv, med en overflate preget av kratre. Tilstedeværelsen av betydelige mengder vannis i sammensetningen øker muligheten for at Ceres har eller har hatt et lag av flytende vann i det indre. Dette hypotetiske laget kalles ofte et hav. Dersom et slikt lag av flytende vann eksisterer, antas det at det ligger mellom den steinete kjernen og ismantelen slik det også er teoretisert at det gjør på Europa. Eksistensen av et hav er mer sannsynlig dersom løsninger (salter), ammoniakk, svovelsyre eller andre kjølevæsker er oppløst i vannet.
== Observasjoner ==
Når Ceres har en opposisjon nær perihelium kan den nå en tilsynelatende størrelsesklasse på +6,7. Dette anses generelt å være for svakt til å kunne ses med det blotte øye, men under eksepsjonelt gode forhold og med et svært godt syn, kan en person være i stand til å se dvergplaneten. Ceres vil være på sitt lyseste (+6,73) 18. desember 2012. De eneste av de øvrige asteroidene som kan nå en tilsvarende størrelsesklasse er 4 Vesta, og, under sjeldne opposisjoner nær perihelium, 2 Pallas og 7 Iris. Under en konjunksjon har Ceres en størrelsesklasse på ca. +9,3, noe som tilsvarer de svakeste objektene som er synlige med kikkerter med forstørrelse på 10×50. Den kan dermed ses med kikkerter så lenge den er over horisonten på en helt mørk himmel.
Noen notable observasjonsmilepeler for Ceres inkluderer:
Ceres' okkultasjon av en stjerne ble observert i Mexico, Florida og rundt Karibia 13. november 1984.
Ultrafiolette Hubble-bilder med en oppløsning på 50 km tatt 25. juni 1995.
Infrarøde bilder med 30 km oppløsning tatt av Keck-teleskopet i 2002 ved bruk av adaptiv optikk.
Bilder i synlig lys med 30 km oppløsning (de beste til dato) tatt ved bruk av Hubble-teleskopet i 2003 og 2004.
== Utforskning ==
Romfartøyet Dawn ankom Ceres i 2015, som ble første gang et romfartøy gikk inn i bane rundt en dvergplanet. Romfartøyet gjorde observasjoner fram til 2018, da det gikk tomt for drivstoff.
Romsonden Dawn som ble skutt opp av NASA i 2007, og som gikk i bane rundt asteroiden 4 Vesta fra 15. juli 2011 til 5. september 2012, er ventet å nå frem til Ceres i 2015 – fem måneder før New Horizons ventes å nå frem tl Pluto. Dawn vil dermed bli det første oppdraget som studerer en dvergplanet på nært hold.
Dawn skal etter planen gå i bane rundt Ceres i en høyde av 5 900 km. Romsonden vil redusere høyden til 1 300 km etter ca. fem måneder før den går ned til 700 km etter ytterligere fem måneder. Instrumentene på romsonden inkluderer et kamera, et visuelt og infrarødt spektrometer og en gammastrålings- og nøytrondetektor. Disse instrumentene vil brukes til å utforske dvergplanetens form og sammensetning.
== Noter ==
== Referanser ==
Litteraturhenvisninger
Øvrige referanser
Efemerider
Hilton, James L. (1999). «U.S. Naval Observatory Ephemerides of the Largest Asteroids». The Astronomical Journal (engelsk). 117 (2). Bibcode:1999AJ....117.1077H. doi:10.1086/300728. Arkivert fra originalen 23. juli 2011. Besøkt 9. september 2012.
Yeomans, Donald K. «Horizons system» (engelsk). NASA/JPL. Besøkt 9. september 2012. — Horizons kan brukses for å finne gjeldende efemeride
== Litteratur ==
ArtiklerA'Hearn, Michael F.; Feldman, Paul D. (1992). «Water vaporization on Ceres». Icarus (engelsk). 98 (1). Bibcode:1992Icar...98...54A. doi:10.1016/0019-1035(92)90206-M. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Barucci, M. (2002). «10 Hygiea: ISO Infrared Observations». Icarus (engelsk). 156 (1). Bibcode:2002Icar..156..202B. doi:10.1006/icar.2001.6775.
Carry, Benoit (2007). «Near-Infrared Mapping and Physical Properties of the Dwarf-Planet Ceres» (PDF). Astronomy & Astrophysics (engelsk). 478 (1). Bibcode:2008A&A...478..235C. doi:10.1051/0004-6361:20078166. Arkivert fra originalen (PDF) 30. mai 2008.
Carry, B.; Kaasalainen, M.; Dumas, C. (2007). «Asteroid 2 Pallas Physical Properties from Near-Infrared High-Angular Resolution Imagery» (PDF). ISO (engelsk). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Castillo-Rogez, J.C.; McCord, T.B.; Davis, A.G. (2007). «Ceres: evolution and present state» (PDF). Lunar and Planetary Science (engelsk). XXXVIII. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Chamberlain, Matthew A.Sykes, Mark V.; Esquerdo, Gilbert A. (2007). «Ceres lightcurve analysis – Period determination». Icarus (engelsk). 188 (2). Bibcode:2007Icar..188..451C. doi:10.1016/j.icarus.2006.11.025. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Christou, A.A. (april 2000). «Co-orbital objects in the main asteroid belt». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 356. Bibcode:2000A&A...356L..71C.
Forbes, Eric G. (1971). «Gauss and the Discovery of Ceres». Journal for the History of Astronomy (engelsk). 2. Bibcode:1971JHA.....2..195F.
Gould, B. A. (1852). «On the symbolic notation of the asteroids». Astronomical Journal (engelsk). 2 (34). Bibcode:1852AJ......2...80G. doi:10.1086/100212.
Hogg, Helen Sawyer (1948). «The Titius-Bode Law and the Discovery of Ceres». Journal of the Royal Astronomical Society of Canada (engelsk). 242. Bibcode:1948JRASC..42..241S.
Hughes, D. W. (1994). «The Historical Unravelling of the Diameters of the First Four Asteroids» (PDF). R.A.S. Quarterly Journal (engelsk). 35 (3). Bibcode:1994QJRAS..35..331H.
Kaasalainen, M.; Torppa, J.; Piironen, J. (2002). «Models of Twenty Asteroids from Photometric Data» (PDF). Icarus (engelsk). 159 (2). Bibcode:2002Icar..159..369K. doi:10.1006/icar.2002.6907. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kelley, M.S.; Gaffey, M.J. (1996). «A Genetic Study of the Ceres (Williams #67) Asteroid Family». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 28. Bibcode:1996BAAS...28R1097K. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kovačević, A.B.; Kuzmanoski, M. (2007). «A New Determination of the Mass of (1) Ceres». Earth, Moon, and Planets (engelsk). 100 (1–2). Bibcode:2007EM&P..100..117K. doi:10.1007/s11038-006-9124-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kovačević, A.B. (2011-12-05). «Determination of the mass of Ceres based on the most gravitationally efficient close encounters». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 419 (3). Bibcode:2012MNRAS.419.2725K. arXiv:1109.6455 . doi:10.1111/j.1365-2966.2011.19919.x.
Li, Jian-Yang; McFadden, Lucy A.; Parker, Joel Wm. (2006). «Photometric analysis of 1 Ceres and surface mapping from HST observations». Icarus (engelsk). 182 (1). Bibcode:2006Icar..182..143L. doi:10.1016/j.icarus.2005.12.012. Arkivert fra originalen (PDF) 24. september 2015. Besøkt 29. oktober 2018. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
McCord, Thomas B. (2005). «Ceres: Evolution and current state». Journal of Geophysical Research (engelsk). 110 (E5). Bibcode:2005JGRE..11005009M. doi:10.1029/2004JE002244.
McKinnon, William B. (2008). «On The Possibility Of Large KBOs Being Injected Into The Outer Asteroid Belt». American Astronomical Society (engelsk). Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. –
Millis, L.R.; Wasserman, L.H.; Franz, O.Z. (1987). «The size, shape, density, and albedo of Ceres from its occultation of BD+8 deg 471». Icarus (engelsk). 72 (3). Bibcode:1987Icar...72..507M. doi:10.1016/0019-1035(87)90048-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Parker, J.W.; Stern, Alan S.; Thomas Peter C. (2002). «Analysis of the first disk-resolved images of Ceres from ultraviolet observations with the Hubble Space Telescope». The Astrophysical Journal (engelsk). 123 (1). Bibcode:2002AJ....123..549P. arXiv:astro-ph/0110258 . doi:10.1086/338093. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Petit, Jean-Marc; Morbidelli, Alessandro (2001). «The Primordial Excitation and Clearing of the Asteroid Belt» (PDF). Icarus (engelsk). 153 (2). Bibcode:2001Icar..153..338P. doi:10.1006/icar.2001.6702. Arkivert fra originalen (PDF) 21. februar 2007. Besøkt 16. september 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Pitjeva, E.V. (2004). «Precise determination of the motion of planets and some astronomical constants from modern observations». Proceedings of IAU Colloquium No. 196: Transits of Venus: New Views of the Solar System and Galaxy (engelsk). doi:10.1017/S1743921305001419. Arkivert fra originalen 18. januar 2010. –
Pitjeva, E.V. (2005). «High-Precision Ephemerides of Planets—EPM and Determination of Some Astronomical Constants» (PDF). Solar System Research (engelsk). 39 (3). Bibcode:2005SoSyR..39..176P. doi:10.1007/s11208-005-0033-2. Arkivert fra originalen (PDF) 31. oktober 2008.
Rivkin, A.S.; Volquardsen, E.L.; Clark, B.E. (2006). «The surface composition of Ceres:Discovery of carbonates and iron-rich clays» (PDF). Icarus (engelsk). 185 (2). Bibcode:2006Icar..185..563R. doi:10.1016/j.icarus.2006.08.022. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Russel, C.T.; Capaccioni, F.; Coradini, A. (2006). «Dawn Discovery mission to Vesta and Ceres: Present status». Advances in Space Research (engelsk). 38 (9). Bibcode:2006AdSpR..38.2043R. doi:10.1016/j.asr.2004.12.041. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Saint-Pé, O.; Combes, N.; Rigaut F. (1993). «Ceres surface properties by high-resolution imaging from Earth». Icarus (engelsk). 105 (2). Bibcode:1993Icar..105..271S. doi:10.1006/icar.1993.1125. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Thomas, P.C.; Parker, J.Wm.; McFadden, L.A. (2005). «Differentiation of the asteroid Ceres as revealed by its shape». Nature (engelsk). 437 (7056). Bibcode:2005Natur.437..224T. PMID 16148926. doi:10.1038/nature03938. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Thomas, Peter C.; Binzel, Richard P.; Gaffey, Michael J. (1997). «Impact Excavation on Asteroid 4 Vesta: Hubble Space Telescope Results». Science (engelsk). 277 (5331). Bibcode:1997Sci...277.1492T. doi:10.1126/science.277.5331.1492. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Zolotov, M. Yu. (2009). «On the Composition and Differentiation of Ceres». Icarus (engelsk). 204 (1). Bibcode:2009Icar..204..183Z. doi:10.1016/j.icarus.2009.06.011. BøkerAngelo, Joseph A., Jr (2006). Encyclopedia of Space and Astronomy (engelsk). New York: Infobase. ISBN 0-8160-5330-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Cellino, A.; Bottke, William F.; Paolicchi, Paolo; Binzel, Richard P. (2002). «Spectroscopic Properties of Asteroid Families». Asteroids III (PDF) (engelsk). University of Arizona Press. ISBN 0816522812. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Cunningham, Clifford J. (2001). The first asteroid: Ceres, 1801–2001 (engelsk). Star Lab Press. ISBN 978-0-9708162-1-4.
de Pater, (2010). Planetary Sciences (engelsk) (2 utg.). Cambridge University Press. ISBN 9780521853712.
Foderà Serio, G.; Manara, A.; Sicoli, P. (2002). «Giuseppe Piazzi and the Discovery of Ceres». I Bottke Jr., W.F; Cellino A.; Paolicchi, P.; Binzel, R.P. Asteroids III (PDF) (engelsk). Tucson, Arizona: University of Arizona Press. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hoskin, Michael (1999). The Cambridge Concise History of Astronomy (engelsk). Cambridge University press. ISBN 978-0-521-57600-0.
Menzel, Donald H.; Pasachoff, Jay M. (1983). A Field Guide to the Stars and Planets (engelsk) (2 utg.). Boston, MA: Houghton Mifflin. ISBN 978-0-395-34835-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lang, Kenneth (2011). The Cambridge Guide to the Solar System (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0521813069.
Mann, (2009). Small bodies in planetary systems (engelsk). Springer-Verlag. ISBN 9783540769347.
Martinez, Patrick (1994). The Observer's Guide to Astronomy (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0521379458.
Rüpke, Jörg (2011). A Companion to Roman Religion (engelsk). John Wiley and Sons. ISBN 978-1-4443-4131-7.
Schmadel, Lutz (2003). Dictionary of minor planet names (engelsk) (5 utg.). Germany: Springer. ISBN 978-3-540-00238-3.
Simpson, D. P. (1979). Cassell's Latin Dictionary (engelsk) (5 utg.). London: Cassell Ltd. ISBN 978-0-304-52257-6.
Space Telescope Science Institute (2009). Hubble 2008: Science year in review (engelsk) (1 utg.). NASA Goddard Space Flight Center. ISBN 0160838304.
== Eksterne lenker ==
(en) Ceres (dwarf planet) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) (1) Ceres – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ceresʼ baneparametre hos JPL Small-Body Database
(en) Ceresʼ oppføring hos Minor Planet Center
(en) Ceres i Unified Astronomy Thesaurus
(en) Movie of one Ceres rotation (processed Hubble images)
(en) How Gauss determined the orbit of Ceres Arkivert 14. april 2008 hos Wayback Machine. fra keplersdiscovery.com
(en) A simulation of the orbit of Ceres
(en) An up-to-date summary of knowledge about Ceres, plus an Earth-Ceres size comparison (the Planetary Society) Arkivert 17. september 2008 hos Wayback Machine. | Ceres (symbol: [symbol (bold).svg|16px|⚳]), formelt 1 Ceres, er den eneste dvergplaneten i det indre solsystemet, og den største asteroiden. | 9,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%B8drene_Wright | 2023-02-04 | Brødrene Wright | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Flyvere fra USA', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oppfinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Dayton', 'Kategori:Personer fra Henry County i Indiana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Viktige stubber'] | Brødrene Wright – Wilbur (født 16. april 1867, død 30. mai 1912) og Orville (født 19. august 1871, død 30. januar 1948) – var to amerikanske luftfartspionerer som gjennomførte den første dokumenterte vellykkede flygning i et motorfly.
I begynnelsen drev brødrene sykkelverksted og sykkelproduksjon, før de begynte med modellglideforsøk i årene før 1900. Deres første motordrevne fly, kalt Flyer 1, utstyrte de med en 8,8 kW motor og to skyvepropeller. 17. desember 1903 foretok de fire flygninger med dette flyet, hvor den lengste varte i 59 sekunder.Tre dager senere fløy de for første gang i en hel sirkel, med den sterkere Flyer 2. I 1904 fløy de i 5 minutter, mens i 1905 over 30 minutter i Flyer 3.
Brødrene designet sine egne propeller og skar dem ut i tre. Disse hadde en virkningsgrad på over 80 %. Til sammenligning har moderne propeller (2016) en virkningsgrad rundt 90 %
Orville ble i 1908 hardt skadet i en flyulykke, men han overlevde.
En modell av brødrene Wrights fly finnes i Norsk Teknisk Museums samlinger.
| Brødrene Wright – Wilbur (født 16. april 1867, død 30. mai 1912) og Orville (født 19. august 1871, død 30. januar 1948) – var to amerikanske luftfartspionerer som gjennomførte den første dokumenterte vellykkede flygning i et motorfly.
I begynnelsen drev brødrene sykkelverksted og sykkelproduksjon, før de begynte med modellglideforsøk i årene før 1900. Deres første motordrevne fly, kalt Flyer 1, utstyrte de med en 8,8 kW motor og to skyvepropeller. 17. desember 1903 foretok de fire flygninger med dette flyet, hvor den lengste varte i 59 sekunder.Tre dager senere fløy de for første gang i en hel sirkel, med den sterkere Flyer 2. I 1904 fløy de i 5 minutter, mens i 1905 over 30 minutter i Flyer 3.
Brødrene designet sine egne propeller og skar dem ut i tre. Disse hadde en virkningsgrad på over 80 %. Til sammenligning har moderne propeller (2016) en virkningsgrad rundt 90 %
Orville ble i 1908 hardt skadet i en flyulykke, men han overlevde.
En modell av brødrene Wrights fly finnes i Norsk Teknisk Museums samlinger.
== Referanser ==
== Litteratur ==
David McCullough: The Wright Brothers
== Eksterne lenker ==
History of Flight - The Wright Brothers (engelsk)
Historien om bröderna Wright (svensk)
Who Flew First? (Engelsk) | | fsted = Dayton, Ohio | 9,084 |
null | 2023-02-04 | Nordstrands Blad | null | null | null | Nordstrands Blad er en avis som utgis i Oslo. Første utgave ble utgitt 3. | 9,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koherens | 2023-02-04 | Koherens | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bølger', 'Kategori:Fysikkstubber', 'Kategori:Kvantemekanikk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Optikk', 'Kategori:Stubber 2016-02'] | Koherens betyr «sammenheng». Koherente bølger er samstemte bølger som svinger i takt.
Koherente bølger er bølger som har samme frekvens (monokromatisk) og samme fase (alle bølgemaksima i samme punkt). Eksempel på koherente bølger er laserlys.
Koherens er ikke det samme som at bølgelengden er monokromatisk. Det røde lyset kan f.eks. være monokromatisk, men likevel inkoherent, ettersom bølgene kan ha forskjellig fase. Egentlig har alle inkoherente bølger en meget smal dispersjon i fouriertransformen, men den kan likevel ikke være for smal, da lyset i så fall ville være koherent. Hvitt lys er alltid inkoherent, dels fordi bølgenes faser er ulike, dels for at hvitt lys består av stråling av mange ulike bølgelengder.
a) Bølgene har samme fase og frekvens (koherent monokromatisk)
b) Bølgene har samme frekvens, men ulike faser (monokromatisk)
c) Bølgene har ulik frekvens og ulike faser (inkoherent) | Koherens betyr «sammenheng». Koherente bølger er samstemte bølger som svinger i takt.
Koherente bølger er bølger som har samme frekvens (monokromatisk) og samme fase (alle bølgemaksima i samme punkt). Eksempel på koherente bølger er laserlys.
Koherens er ikke det samme som at bølgelengden er monokromatisk. Det røde lyset kan f.eks. være monokromatisk, men likevel inkoherent, ettersom bølgene kan ha forskjellig fase. Egentlig har alle inkoherente bølger en meget smal dispersjon i fouriertransformen, men den kan likevel ikke være for smal, da lyset i så fall ville være koherent. Hvitt lys er alltid inkoherent, dels fordi bølgenes faser er ulike, dels for at hvitt lys består av stråling av mange ulike bølgelengder.
a) Bølgene har samme fase og frekvens (koherent monokromatisk)
b) Bølgene har samme frekvens, men ulike faser (monokromatisk)
c) Bølgene har ulik frekvens og ulike faser (inkoherent) | Koherens betyr «sammenheng». Koherente bølger er samstemte bølger som svinger i takt. | 9,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tips | 2023-02-04 | Tips | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1947', 'Kategori:Aviser i Oslo', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser'] | Tipsbladet (tidligere Tips) er Norges eneste spesialavis for fotball og spill, som ble grunnlagt høsten 1947. Avisen ble grunnlagt av familien H. M. Hauge, og utkom før Norsk Tipping ble etablert i mars 1948. Det første halvåret ble spaltene brukt til en «tippeskole» da det nye fotballtippespillet startet. Den første tiden hadde Tips også travservice for Bjerke travbane.
Ansvarlig redaktør er Kim Lauritz Marki (2020).
| Tipsbladet (tidligere Tips) er Norges eneste spesialavis for fotball og spill, som ble grunnlagt høsten 1947. Avisen ble grunnlagt av familien H. M. Hauge, og utkom før Norsk Tipping ble etablert i mars 1948. Det første halvåret ble spaltene brukt til en «tippeskole» da det nye fotballtippespillet startet. Den første tiden hadde Tips også travservice for Bjerke travbane.
Ansvarlig redaktør er Kim Lauritz Marki (2020).
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 6 523
2007: 3 828
2008: 4 729
2009: 3 646
2010: 3 248
2011: 2 306
2012: 2 266
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(no) Tips på Twitter
(no) Mediebedriftenes landsforening (Opplagstall) | Tipsbladet (tidligere Tips) er Norges eneste spesialavis for fotball og spill, som ble grunnlagt høsten 1947. Avisen ble grunnlagt av familien H. | 9,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ullern_Avis/Akersposten | 2023-02-04 | Ullern Avis/Akersposten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser eid av Amedia', 'Kategori:Aviser etablert i 2006', 'Kategori:Bydel Ullern', 'Kategori:Gratisaviser i Oslo', 'Kategori:Lokalavisene Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Akersposten er en nettavis for bydelene Vestre Aker og Ullern. Tidligere var avisen en abonnementsavis på papir, senere en gratisavis. Avisen er en videreføring av de to avisene Akers-Posten og Ullern Avis, begge med en lang historie. Avisens redaktør er Fredrik Eckhoff.
| Akersposten er en nettavis for bydelene Vestre Aker og Ullern. Tidligere var avisen en abonnementsavis på papir, senere en gratisavis. Avisen er en videreføring av de to avisene Akers-Posten og Ullern Avis, begge med en lang historie. Avisens redaktør er Fredrik Eckhoff.
== Historie ==
=== Avis for jordbruksbygdene ===
Akers-Posten ble grunnlagt i 1905 som en avis for Aker, den gang en rik jordbruks- og skogsbrukskommune som kranset hovedstaden i vest, nord og øst. Avisens første redaktør var Thorstein Diesen, som senere ble kjent som sjefredaktør i Aftenposten.
I utgangspunktet var avisen uten klar politisk tilknytning, men i det skjerpede politiske miljøet som vokste fram utover 1900-tallet endte den snart opp med å støtte interessene til Akers storbønder, skogeiere og industrieiere. Avisen støttet opp om Høyre og Frisinnede Venstre, med front mot arbeiderbevegelsens framvoksende partier.
=== Lokalaviser for vestkanten ===
Etter hvert som hovedstaden vokste i geografisk omfang fikk avisen mer og mer preg av å være en lokalavis for byens forsteder, først og fremst for villastrøkene i vest og nord. I nordøst og sydøst møtte den konkurranse fra nye lokalaviser, både i Groruddalen og på Nordstrand.
I det vestlige Aker stilte sognets 13 velforeninger seg imidlertid bak en ny lokal avis: I 1933 kom Ullern Avis med sitt første prøvenummer, og året etter ble det etablert ordinær drift.
De to avisene delte etter hvert distriktet, og ble utgitt som to separate publikasjoner med felles redaktør, redaksjon og trykkeriforbindelse. I praksis dekket Ullern Avis området fra Bygdøy, Lilleaker, Ullern og Røa østover til og med Ris, mens Akers-Posten dekket området fra og med Ris østover til og med Grefsen og Kjelsås. Stoff om begivenheter i strøket rundt Ris ble trykket i begge avisene.
=== Oppkjøp på oppkjøp ===
Avisenes sterke tradisjoner som Høyre-konservative vestkantpregede lokalaviser ble utfordret da de ble kjøpt opp i 1975. De ble da tatt over av interessenter med tilknytning til Det Nye Folkepartiet – et nytt parti med utspring i ja-siden i partiet Venstre som var blitt splittet i kjølvannet av EF-striden i 1972. Avisens redaktører i denne perioden, først Sigmund O. Norlund, senere Harald Borgen Eliassen, begge Høyre-medlemmer, førte imidlertid videre avisens konservative linje uten innvendinger fra de nye eierne.To år etter overtagelsen ble avisene slått sammen med felles avishode; Akers-Posten/Ullern Avis. I denne perioden flyttet avisens redaksjonslokaler fra Akersgata til Prinsens gate.
Ti år etter tok Dagbladet over som eier, da dette avishuset i en kort periode gjennomførte en større satsing på lokalaviser. I 1992 ble avisen overtatt av Terje Tronstad.
I 2002 ble den videresolgt til Avis Holding, og navnet ble endret til Akersposten. Bak denne overtagelsen sto Orkla Media (50%) og Asker og Bærum Budstikke (50%). Avisen inngikk nå i en gruppe på ni lokalaviser. Ansvarlig redaktør i Avis Holding AS ble Ivar Brynildsen mens søsteravisene på østkanten fra 2005 ble organisert i Nordstrands Blad AS under ansvarlig redaktør Tore Bollingmo. Fra 1. januar 2007 tok Edda Media over (100%) og fusjonerte de to selskapene under navnet Lokalavisene Oslo. Avisene fortsatte med hver sin ansvarlige redaktør for titlene på vestkanten og østkanten i det fusjonerte selskapet frem til sommeren 2009, da alle avisene fikk felles ansvarlig redaktør.
=== Inn i gratisavis-kjede ===
I 2006 etablerte Orkla Media en gratisaviskjede i Oslo, der Ullern Avis/Akersposten inngikk. I flere år ble avisene spredt som gratisaviser til husstandene i Oslos vestlige utkanter; Ullern, Vinderen og Røa.
Avisene ble utgitt av et eget selskap, Lokalavisene Oslo AS, som tilsammen fulldistribuerte seks avistitler i tolv ulike bydelsversjoner i et opplag på 286 800 hver uke. De seks avistitlene hadde hvert sitt nettsted. Selskapet holdt til på tre ulike steder i Oslo og sysselsetter 74 personer. Felles ansvarlig redaktør for alle Lokalavisene Oslos publikasjoner var Tore Bollingmo. Han ble ansatt av Orkla Media som ansvarlig redaktør for titlene i øst 1. oktober 2005, og fra 1. juni 2009 overtak han også redaktøransvaret i vest da Ivar Brynildsen trakk seg fra sin stilling som sidestilt ansvarlig redaktør i selskapet.
I kjeden inngikk avisene Nordstrands Blad (med egne utgaver for Søndre Nordstrand, Nordstrand og Østensjø), dittOslo (tidligere Østkantavisa) (med egne utgaver for Gamle Oslo og Grünerløkka/Sagene), Lokalavisen Groruddalen (med egne utgaver for Grorud/Stovner og Alna/Bjerke), dittOslo (tidligereLokalavisen Frogner/St. Hanshaugen) (med egne utgaver for Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke og Ullern Avis og Akersposten (med egne utgaver for Ullern og Vestre Aker).
Selskapet sto også bak flere nettsteder i Oslo. I tillegg til lokale nettsteder knyttet til de ulike utgavene sto Lokalavisene Oslo bak nettstedene dittOslo.no, skjeriOslo.no, dinlokalavis.no, eiendomiOslo.no og biliOslo.no.
=== Lagt ned og relansert som nettavis ===
I desember 2014 ble flere av lokalavisene, blant andre Akersposten og Ullern Avis, lagt ned av Amedia, som da eide avisene.
I mars 2016 ble avisene relansert som en nettavis under navnet Akersposten. Akersposten Media AS eier avisen, som eies av Fredrik Eckhoff (daglig leder og redaktør), Vidar Bakken (styremedlem og redaksjonssjef) og Hanne Bae Ottho (styremedlem og salgs- og markedssjef.
Akersposten har sitt kontor på Røa og dekker bydelene Vestre Aker og Ullern. Tilsammen bor rundt 83.000 mennesker (2020) i dette området.
Akersposten har hatt en solid vekst siden relanseringen i 2016. Tall fra de første månedene av 2020 viser et snitt på 33.000 unike lesere og 88.000 sidevisninger pr. uke.
I desember 2021 ble Akersposten igjen en del av Amedia.
== Opplag (abonnement) papirutgave ==
1932: 2000
1974: 2332
1977: 7510
1986: 5790
1996: 4946
2002: 2677Kilde til tallene fra 1932 – 1996 er Norsk presses historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ullern Avis/Akersposten | Akersposten er en nettavis for bydelene Vestre Aker og Ullern. Tidligere var avisen en abonnementsavis på papir, senere en gratisavis. | 9,088 |
null | 2023-02-04 | Hægebostadtunnelen | null | null | null | Hægebostadtunnelen er Norges sjette lengste jernbanetunnel. Den ble åpnet i 1943 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk frem til Moi. | 9,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stjernen_Hockey | 2023-02-04 | Stjernen Hockey | ['Kategori:1960 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1960', 'Kategori:Idrettslag i Fredrikstad', 'Kategori:Ishockeyklubber i Norge'] | Stjernen Hockey er en ishockeyklubb fra Fredrikstad, som spiller sine hjemmekamper i Stjernehallen. Stjernen ble stiftet i 1960. A-laget til Stjernen spiller i Eliteserien i ishockey for menn siden 1974. Klubben har blitt Norgesmester to ganger 1981, 1986 og seriemestere en gang i 1986/87. A-laget til Stjernen har slitt med å komme helt tilbake til toppen, men i sesong 2021/22 var Stjernen nærmeste utfordre til seriegull.
| Stjernen Hockey er en ishockeyklubb fra Fredrikstad, som spiller sine hjemmekamper i Stjernehallen. Stjernen ble stiftet i 1960. A-laget til Stjernen spiller i Eliteserien i ishockey for menn siden 1974. Klubben har blitt Norgesmester to ganger 1981, 1986 og seriemestere en gang i 1986/87. A-laget til Stjernen har slitt med å komme helt tilbake til toppen, men i sesong 2021/22 var Stjernen nærmeste utfordre til seriegull.
== Tabellen ==
== Spillerstall 2021/22 ==
=== Støtteapparat ===
Hovedtrener: Anders Olsson
Assistenttrener: Lasse Fjeldstad
Assistent og videotrener: Brandon Treloar
Keepertrener: Bjørge Josefsen
Administrerende direktør: Darren Treloar
== Historien ==
=== Begynnelse ===
Stjernen Hockey ble etablert 18. november 1960 som en ishockeygruppe under Idrettslaget Stjernen. Dette var en direkte oppfølger av gutteklubben «The Stars» som var etablert et år tidligere. Den første tiden startet Stjernen en gateserie hvor lag fra alle deler av byen ble samlet for å spille kamper. Dette førte til å skape aktivitet i klubben igjennom vinteren.Klubben spilte sin første obligatoriske kamp på Jordal Amfi 20. desember 1960 mot Skeid i en cup for småguttelag. Kampen endte med tap 2-0. Stjernen startet sin første sesong i 3. divisjon avdeling Østfold i 1962 og rykket videre opp til 2. divisjon i 1966. I disse første årene foregikk all trening og kamper ute på Tollbodplassen. Fra 1963 fikk laget også lov til å trene i Sparta Amfi i Sarpsborg.
Det ble også startet en egen junioravdeling, og allerede i 1967 spilte Stjernens juniorlag finale i Canada Cup (NM for juniorlag), hvor de tapte mot Vålerengen.2. oktober 1970 ble Stjernehallen åpnet av byens ordfører.
Med en god ungdomsorganisasjon til å gå med de nye fasilitetene, begynte Stjernen snart å klatre i ligaer.
=== 1974- Norges øverste divisjon ===
1974 nådde de første divisjon for første gang i klubbens historie, der de er i dag.
1981 var klubbens første store sesong da Stjernen slo Vålerengen 2-1, i best av tre i finalen. Dette var første gang et lag utenfor Oslo klarte å heise «bøtta».
Da laget returnerte til Fredrikstad ble de møtt av en stor folkemengde på flere tusen mennesker som bar fakler, og jublet for de nylig kronete vinnerne.
Laget som var med på å slå igjennom på 1980-tallet huset stjernespillere som Ørjan Løvdal, Rune Gulliksen, Hans Edlund, Pål Gjermundsen, Chris St. Cyr og senere også Morten Finstad.
I 1986 ble Stjernen norgesmestere for andre gang da Stjernen slo Frisk Asker i finalen.
I 1986/87 sesongen kom klubbens første seriemesterskap med 51 poeng – to poeng foran rivalene Vålerengen. Stjernen tapte imidlertid NM-finalen mot Vålerengen samme året. Året etter ble det en skuffende 7.-plass i serien. I 1988/1989 ble det en 3.-plass foran Sparta IL.1989/1990 ble det igjen en 3.-plass på Stjernen, og det samme året etter.
I 1992 ble det 2.-plassen men tap i finalen mot Vålerenga. 1992/1993 ble det en 3.-plass. 1993/94 4.-plass. 1994/95 ble det en 5.-plass med finale etter de slo ut Lillehammer, men tapte mot Storhamar IL som tok sitt første NM-gull. Dette er siste gangen Stjernen var i en finale. 1995/96 ble det igjen en 2.-plass foran Storhamar og bak Vålerenga. 1996/97 ble det en 5.-plass, og 3.-plass i 1997/98 og røk ut mot Storhamar i sluttspill, 3.-plass 1998/99. På slutten av nittitallet falt klubben inn i en resesjon på grunn av økonomiske vanskeligheter og svakheter i ungdoms avdelingen.
Mellom 1999 og 2004 ble det to 6.-plasser, 8.-plass, 5.-plass, 7.-plass. men i sesong 2004–2005 ble det 4.-plass i UPC Ligaen og semifinale tap mot Vålerenga Ishockey. I UPC-ligaen 2005/06 ble det en sølvmedalje i serien på Stjernen men tapt 1-2 i den 5. Periode i 7. semifinale og avgjørende semifinale mot Stavanger Oilers som gikk til finalen for første gang, der tapte Stavanger finalen mot Vålerenga, året etter en 6.-plass.
I 07/08 sesong ble det en 9.-plass og Stjerne måtte spille kvalifisering for eliteseriespill der de berget plassen sin. 14. september 2008 ble Morgan Andersen ny sportssjef og assistenttrener i Stjernen hockey, senere bare hovedtrener.
I 08/09 sesong ble det en 6.-plass, egentlig en 5.-plass, men ishockeyforbundet trakk Stjernen 15 poeng for økonomisk rot, men Stjernen slo likevel ut Lillehammer Ishockeyklubb i kvartfinalen, men ble slått ut av semifinalen mot Vålerenga Hockey.
I 2010 feiret klubben 50-årsjubileum.
I sesongen 2021/22 ble det bronse på Stjernen etter en satsing som brakte blant andre Patrick Newell, Tyler Coulter, Austin Cangelosi, Ole Einar Engeland Andersen og Riley Brace til Fredrikstad for å spille ishockey. Men Stjernen røk ut i semifinalen mot Storhamar Hockey.
== Meritter ==
Norgesmesterskap (2 ganger):
1981 og 1986Tapende finalist (4 ganger):
1979 (fikk andreplass i sluttspills gruppespillet), 1987, 1992 og 1995.Seriemestere:
1986/87Gullpuckvinnere
Morten Johansen (1974) og (1987)
== Kjente tidligere spillere ==
Morten Finstad
Ørjan Løvdal
Trond Magnussen
Bjørge Josefsen
Tore Vikingstad
René Hansen
Rolf Kirkvaag Jr.
Svein Harald Arnesen
David Hnat
Pål Grotnes
Fredrik Jacobsen
Henrik Buskoven
Rune Gulliksen
Pål Gjermundsen
Erik Pedersen
Reidar Andreassen
Terje Pedersen
Ketil Martinsen
Martin Friis
Lars Håkon Andersen
Anders Helgesen
Vidar Andersen
Knut Egil Hansen
Johnny Hansen
Oldřich Válek
André Manskov Hansen
Thomas Hansen
Jon Brynildsen
Lars Erik Jacobsen
Magnus Selvaag
Magnus Christoffersen
Pål Kristian Eggen
Pål Raab Lien
Anders Fredriksen
Vladimír Bednář
Andrew O’Brien
David Hallström
== Trenere ==
1961–1963: Rolf Eriksen
1963–1964: Inge Asheim
1964–1966: Tore Jernberg
1966–1967, 1969–1970: Tom Garshol
1967–1968: Per Moe
1968–1969: Thor Martinsen
1969: Øystein Mellerud
1970–1973: Leif Flingtorp
1973–1974: Jan Georg Lund og Øyvind Kvaleng
1974–1976, 1978, 1981–1983: Rolf Kirkvaag jr.
1976–1977: Sven Olle Strandberg
1978–1979: Barry Clarke
1979–1980: Lasse Bäckmann
1983–1984, 1987–1988: Alf Petter Green (ikke 1987–1988), Terje Pedersen og Trygve Skøyen
1984–1987, 2007–2009: Ulf Weinstock
1987: Bernie Carlsson
1988–1990: Jan Åke Andersson
1990–1992: Pavel Soudsky
1992–1995: Staffan Tholsson
1995–1996: Matti Heikkilä
1996–1997: Clark Singer
1997–1998, 2002, 2006–2007, 2011: Ørjan Løvdal
1998–2000: Håkan Nordin
2000–2001: Ketil Heidenberg
2002–2003, 2018: Darren Treloar
2004: Geir Myhre
2004–2005: Per Lundell
2005–2006: Enio Sacilotto
2006: Pasi Lahtela
2009–2011: Morgan Andersen
2011: Trond Magnussen
2011–2015: Magnus Sundquist
2015–2017: Jarmo Toivanen
2017: Leif Strömberg
2018–2019: Bengt-Åke Gustafsson
2019: Rune Gulliksen
2019–2020: René Hansen
2020–2022: Lasse Fjeldstad
2021–2022: Anders Olsson
== Stjernen 2 ==
Var et ishockeylag på seniornivå underordnet Stjernen hockey som eksisterer fra 2006-2012 og som var i 1. divisjon. Opprette i hovedsakelig for å videre utvikle spillere i Stjernen systemet, slik at de som ikke hadde fått spilletid i GET-ligaen kunne spille i 1. divisjon og for å få opp spillere til GET-ligaen. Resultatet messing så ble det en fiasko. Beste plassering var en 11. plass i 1. divisjon ishockey for menn 2011/12 laget tok 28 poeng på 34 kamper.
== Stjernens damelag ==
Var et ishockeylag som hørte til Stjernen hockey som eksisterte fra 1990-1996. Da laget ble stifta i 1990, hadde de 25 spillere. Året etter var tallet sunket til 15. Spillerne selv forklarte dette med at de bare fikk tildelt treningstider som krasja med jobb og skole, noe som gjorde det vanskelig å rekruttere nye spillere. Lederen for klubbens ungdomsavdeling, Edgar Hansen, forklarte dette med at: "Stjernen prioriterer ikke damene. Faktisk har de lavest prioritet i klubben. Med den tiden som er til vår rådighet, må de ta til takke med ugunstige tidspunkter." Annie Friis i Norges ishockeyforbund gikk ut og kritiserte klubben for denne prioriteringa, men klubben fortsatte likevel å stå på sitt. Sesongen 96/97 stilte Stjernen og Sparta lag sammen. Etter dette ble spillerne fra Stjernen værende i Sparta Sarpsborg. Sesongen 96/97 stilte Stjernen og Sparta lag sammen.
== Stjernehallen ==
I 1963 ble det nedsatt en kunstiskomité som skulle jobbe for etablering av en hall med kunstfrossen is i Fredrikstad. Etter mye krangel om tomtevalg, ble det til slutt besluttet at det skulle skulle bygges ishall i Fredrikstad. 2. oktober 1970 ble Stjernehallen åpnet av byens ordfører. Stjernehallen har blitt et utdatert og økonomisk belastende anlegg, skal etter planen rives og erstattes av Arena Fredrikstad. Som er en ny ishall bygging av «Arena Fredrikstad» startet 2020, å vil ligge på Værste-området i Fredrikstad som skal bli Stjernen nye hjemmebane.
== Supportere ==
Stjernehallen er omtalt som «Løvenshule» av mange hockeyspillere og supportere. Det har siden 1970-årene vært et stort supportertrykk på hjemmekampen. Supporterklubber som har fulgt Stjernen hockey siden 1970-årene er: «Red Army» fra 1980 til 1990, «Red Beavers» fra 1991 til 2009 og «Red Stars» fra 2009. Red Stars hadde i 2013 ca 75 medlemmer. I 2016 ble den tidligere kjente supportergruppen Red Beavers gjenopprettet og er fortsatt til dags dato.
== Rivaler ==
De største rivalene er Sparta Sarpsborg fra Sarpsborg, Vålerenga Ishockey og Storhamar Hockey. I 1978 måtte Stjernehallen tømmes for folk på grunn av at Stjernen supporterne kastet flasker på isen, i Sparta Amfi måtte alle fra Fredrikstad ut av hallen på grunn av flaskekasting og bråk.
=== Æresmedlemmer ===
Æresmedlem er den høyeste utmerkelse som kan oppnås i Stjernen Hockey og æresmedlemskap gis til medlemmer som har gjort en ekstraordinær innsats for klubben gjennom flere tiår. Personen skal ha hatt stor betydning for klubbens og ishockeyen´s utvikling gjennom arbeid i ungdomsavdelingen og/eller for A-laget. Lederskap og representasjon på forbundsplan og i de fora det er naturlig for klubben å være representert, bør vektlegges.
Personer med utmerkelsen (august 2004)Bjørn Tindlund
Thor Westmark
Jan Georg Lund
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stjernen Hockey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | drakt = | 9,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5rt_Land | 2023-02-04 | Vårt Land | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Aviser etablert i 1945', 'Kategori:Aviser i Oslo', 'Kategori:Norske kristne tidsskrifter', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Vårt Land er en riksdekkende kristen dagsavis som utkommer i Oslo. Den ble etablert 1945 av blant andre forfatteren Ronald Fangen.
Vårt Land skal (2004) være «en uavhengig avis for mennesker som ønsker å lese om det vesentligste som skjer, og om troens rolle i dette. Avisen skal forvalte kristen tro og tanke, og bidra til at dette får prege samfunnet og menneskers liv og valg».
Vårt Land har også debattforumet verdidebatt.no som i 2009 som pioner-innførte nettdebatt under fullt navn. Større mediehus har senere fulgt etter.
Vårt Land eies og gis ut av Mentor Medier.
Vårt Land er blant de avisene som mottar mest statsstøtte, men støtten har gått betydelig ned de siste årene. For 2015 var produksjonstilskuddet mer enn 43 millioner, for 2016 vel 41, for 2017 vel 39, for 2018 36,9, for 2019 33,1. Pressestøtten for 2020 var på 31,7 millioner kroner.
| Vårt Land er en riksdekkende kristen dagsavis som utkommer i Oslo. Den ble etablert 1945 av blant andre forfatteren Ronald Fangen.
Vårt Land skal (2004) være «en uavhengig avis for mennesker som ønsker å lese om det vesentligste som skjer, og om troens rolle i dette. Avisen skal forvalte kristen tro og tanke, og bidra til at dette får prege samfunnet og menneskers liv og valg».
Vårt Land har også debattforumet verdidebatt.no som i 2009 som pioner-innførte nettdebatt under fullt navn. Større mediehus har senere fulgt etter.
Vårt Land eies og gis ut av Mentor Medier.
Vårt Land er blant de avisene som mottar mest statsstøtte, men støtten har gått betydelig ned de siste årene. For 2015 var produksjonstilskuddet mer enn 43 millioner, for 2016 vel 41, for 2017 vel 39, for 2018 36,9, for 2019 33,1. Pressestøtten for 2020 var på 31,7 millioner kroner.
== Redaktører ==
Bjarne Høye (1945 - 1967)
Håkon Fredrik Breen (1969 - 1973)
Thor Bjarne Bore og Gisle Hollekim (1974 - 1983)
Hans Erik Matre og Gisle Hollekim (1983 - 1985)
Hans Erik Matre og Helge Kjøllesdal (1985 - 1989)
Åge Petter Christiansen og Helge Kjøllesdal (1989 - 1990)
Åge Petter Christiansen og Erling Rimehaug (konst.) (1990 - 1991)
Helge Simonnes og Helge Kjøllesdal (konst.) (1991 - )
Helge Simonnes og Jon Magne Lund
Helge Simonnes ( - 2016)
Åshild Mathisen (2016-2018)
Alf Gjøsund (konst.) (2018-2019)
Bjørn Kristoffer Bore (2019–)
== Opplag ==
Netto opplagstall for Vårt Land:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Voksø: I strid siden freden : historien om Vårt Land 1945-1995, Oslo: Vårt Land, 1994. ISBN 82-90021-40-2
== Eksterne lenker ==
Vårt Lands nettavis: Vårt Land
Vårt Lands blogg- og debattside, lansert april 2009: Verdidebatt.no
Vårt Lands kundesenters nettsider: «Historien om Vårt Land» | Vårt Land er en riksdekkende kristen dagsavis som utkommer i Oslo. Den ble etablert 1945 av blant andre forfatteren Ronald Fangen. | 9,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sparta_Sarpsborg | 2023-02-04 | Sparta Sarpsborg | ['Kategori:1958 i Norge', 'Kategori:1995 i Norge', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1958', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1995', 'Kategori:Idrettslag i Sarpsborg', 'Kategori:Ishockeyklubber i Norge', 'Kategori:Opphør i 1995'] | Ishockeyklubben Sparta Sarpsborg er en ishockeyklubb fra Sarpsborg. Klubben er en del av Idrettslaget Sparta. Klubben vant Norgesmesterskapet i 1984, 1989 og 2011, og seriemesterskapet i 1983/84-, 1985/86-, 2008/09- og 2010/11-sesongen.
| Ishockeyklubben Sparta Sarpsborg er en ishockeyklubb fra Sarpsborg. Klubben er en del av Idrettslaget Sparta. Klubben vant Norgesmesterskapet i 1984, 1989 og 2011, og seriemesterskapet i 1983/84-, 1985/86-, 2008/09- og 2010/11-sesongen.
== Historie ==
=== Hallpionérer og heislag (1959–1979) ===
Fra Idrettslaget Sparta ble stiftet i 1928 til klubben etablerte ishockeygruppe i 1959, hadde klubbens fotballag vunnet én cupfinale, tre arbeidermesterskap og spilt i eliteserien fra den startet opp i 1947 og fram til 1958, kun avbrutt av én sesong på lavere nivå. I starten ble ishockeykampene spilt på en håndballbane ved Albert Moeskaus vei, og bilistene fortvilte fordi sprøyting av vann på banen rant ut i veien og skapte blank is på veien. I 1963 sto Sparta Amfi ferdig. Hallen var Norges første innendørshall, og ble bygget på dugnad. Sparta Amfi står som en bauta over hva et idrettslag kan få til av store løft når medlemmene løfter i flokk. Med ishall bedret resultatene seg, og etter to strake opprykk debuterte Sparta i øverste divisjon i 1967, som første lag utenfor Oslo. Fram til 1979 ble det seks sesonger i eliten, men Sparta vant aldri mer enn 3-4 kamper i hver av disse sesongene og klarte ikke å etablere seg som noe mer enn et heislag.
=== Storhetstiden (1980–1989) ===
Sparta hadde akkurat rykket opp i eliten for femte gang, da svenske Lasse Beckman i 1980 kom inn som trener og gjorde Sparta til et vinnerlag. I 1983 gikk Sparta til NM-finale for første gang, men tapte mot Furuset. Året etter vant Sparta "The Double", med både seriegull og NM-gull, etter seier mot Vålerengen i finalen. Sesongen 1985–1986 ble Sparta seriemestere igjen, men hadde pådratt seg gjeld etter spillerkjøp og holdt på å gå konkurs. Tune kommune overtok alle aksjene i Sparta Amfi. I 1989 vant Sparta overraskende sin andre NM-finale etter å ha slått Trondheim 4-2 i Sparta Amfi i avgjørende kamp med over 5000 tilskuere. Denne sesongen var Sparta tippet langt nede på tabellen, og sluttspillplassen ble sikret først i siste serierunde.
=== Konkurs og retur (1990–1997) ===
Utover 1990-tallet endte Sparta litt lavere på tabellen for hvert år. To år på rad tapte klubben i semifinalen av sluttspillet mot Vålerenga. I 1995 var det kun gjennom kvalifiseringsspill at klubben klarte å beholde plassen i eliteserien. Sommeren 1995 gikk IL Sparta som første norske idrettslag konkurs, med en gjeld på 2 millioner. En ny klubb ble etablert under navnet IHK Sparta Sarpsborg. Akkurat i 1995 valgte forbundet å kjøre med 3 divisjoner i stedet for 4., og etter opprykk var Sparta dermed klar for 1. divisjon i 1996. Etter et nytt opprykk på første forsøk var Sparta klar for eliten igjen fra høsten 1997.
=== Ørkenvandring (1998–2006) ===
I comebacksesongen i eliteserien var Sparta bare ett poeng fra seriebronse, vant 23 seriekamper og gikk til semifinalen i sluttspillet. Det skulle imidlertid viset seg at gapet opp til storklubbene Storhamar Dragons og Vålerenga Ishockey var blitt enormt. De neste ni sesongene ble en ørkesløs ørkenvandring midt på tabellen. Sparta endte mellom 4.-plass og 7.-plass, vant mellom 15 og 21 kamper og røk ut av sluttspillet før NM-finalen hvert eneste år.
=== Publikumslaget (2007–2011) ===
De mange årene som middelhavsfarer hadde redusert tilskuersnittet i Sparta Amfi ned mot 1 000. Sesongen 2006–2007 hadde sarpingen Jonas Andersen imidlertid blitt poengkonge i eliteserien for Sparta, og året etter hadde laget en hel stamme av lokale spillere. 5 av de 11 beste poengplukkerne i Sparta var Sarpinger. Én av disse var backen Jonas Holøs, som kun to år senere debuterte for Colorado i NHL. Sesongen ble en liten opptur da Sparta tok seriebronse, men desto større nedtur da det ble et sensasjonelt tap mot lillebror Comet i kvartfinalen av sluttspillet. Publikum var imidlertid tilbake på tribunene, og året etter ble de belønnet med Spartas første seriegull på 23 år, godt hjulpet av Henrik Malmström, som ble hentet som vikar, men som endte opp med å spille ni sesonger i Sparta. I sluttspillet var Malmström skadet, og det ble finaletap mot Vålerenga. I en årrekke hadde Sparta nå høyest tilskuersnitt i serien. Flere klubber hadde nå tatt igjen forspranget til Vålerenga og Storhamar, og sesongen 2009–2010 vant Stavanger Oilers sitt første NM-gull etter seier over Sparta i semifinalen. Dette året slo Sparta ut naborival Stjernen i kvartfinalen, og det er faktisk eneste gangen siden 1987 at de to rivalene har møttes i et sluttspill. Sesongen 2010–2011 var det Spartas tur til å lykkes. Anført av trener Lenny Eriksson ble det seriegull med 108 poeng, før Stavanger ble slått i Sparta Amfi, med over 3 500 tilskuere i den siste kampen da kongepokalen ble sikret. I denne epoken har Sparta også gjort store anleggsinvesteringer, med treningshallen Hafslund idrettshall vegg-i-vegg med Sparta Amfi, som på sin side har blitt ombygd og nå har en kapasitet på 3 900.
=== Storhamar-årene (2013–2017) ===
Etter NM-gullet fikk Sparta en reaksjon og økonomisk nedtur, og endte helt nede på 5. plass det påfølgende årene. De påfølgende årene ble preget av en negativ spiral på publikumssiden, og at de lokale nøkkelspillerne forsvant. Allerede i 2013 var laget i en situasjon der ingen av de 12 beste poengplukkerne var fra Sarpsborg. Denne epoken huskes likevel best for at Sparta møtte Storhamar i sluttspillet hele fem år på rad. Samlet sett ble det over 50 kamper mot Storhamar på 5 år, hvorav den som huskes best er kampen 12. mars 2017, i det som ble tidenes lengste ishockeykamp i verden. Den varte hele 217 minutter og 14 sekunder. Kampen ble avgjort i ellevte periode og endte med at Storhamar vant 2–1. Sparta snudde likevel kvartfinaleserien, men røk rett ut mot Stavanger Oilers i neste runde, og satte en annen rekord: Over 30 perioder uten scoringer i samme sluttspill.
== Klubblegender ==
Lasse Beckman (1943–), trener den første gangen Sparta tok "The Double"
Siwert Andersson (1959-), norgesrekord med 110 poeng på én sesong i 1985/1986
Geir Myhre (1954–2016), vant Gullpucken i 1982 som første Sparta-spiller noensinne
Tore Jobs (1956–), trener når Sparta tok seriegull i 1986 og klubbdirektør under neste seriegull
Harald Lückner (1957–), trener når Sparta vant andre Norgesmesterskap i 1989
Stephen Foyn (1959–), verdensrekorden for raskeste mål (4 sekunder ut i kampen) og Gullpucken i 1990
Igor Misjukov (1961–), første sovjetrusser i norsk ishockey
Per Christian Knold (1968–), over 600 poeng i en 20 år lang karriere for Sparta
Per-Åge Skrøder (1978–), den lokale Sparta-spilleren med flest landskamper og poengkonge i svensk eliteserie
Henrik Malmström (1978–), 2010-tallets beste poengplukker i norsk ishockey
Jonas Solberg Andersen (1981–), poengkonge i norsk eliteserie i 2006/2007
Jonas Holøs (1987–), Sarpsborgs første NHL-spiller, og Norges sjette
Jorid Dagfinnrud Øiestad (1989–), første kvinne som noen gang har vært meldt opp til en eliteseriekamp på herresiden
== Blue Warriors ==
«Blue Warriors» er en supporterklubb for Sparta Warriors. Gjennom historien har Sparta hatt flere supporterklubber: alle med base i den legendariske ståplasseksjonen «Apeberget» i Sparta Amfi. Blue Warriors ble stiftet 10. mai 2005, omtrent samtidig som Tore Jobs tok over som daglig leder i Sparta. Både i 2008 og 2009 ble Blue Warriors kåret til Årets norske supporterklubb av Elitehockey.
== Musikk om Sparta ==
De to mest kjente Sparta-sangene er "Spartas nasjonalsang" «Sparta - Blå bobler» som brukes til mål-sang, innspilt med egen tekst av Kai Robert Johansen & Silwer Stars i 1981, etter den amerikanske sangen «I'm Forever Blowing Bubbles» fra 1919. «Spartasangen - Vi er hvite, vi er blå,» av Ole K. Karlsen fra 1990, blir ofte spilt rett for en periode. I tillegg er det laget en rekke andre sanger, blant annet:
«Sparta Warriors - Stolt Som Vikingær» - av badet «Trøkk».
«Sparta - Her kommer Sparta hockey team» laget av storbandet Silwer Stars fra 1980.
«Sparta - Spartagutt» fra 1997
«Sparta - Kom til Sparta Amfi»
«Sparta - Sparta swing»
«Sparta - Spartatæl»
«Sparta - Sparta samba» Tore Jobs på vokal.
«Sparta - Vi er Sparta Warriors, Norges Elite»
== Tabellen ==
== Sesonger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Sparta Warriors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Blue Warriors – Supporterklubb Arkivert 26. mars 2019 hos Wayback Machine. | Idrettslaget Sparta Sarpsborg (stiftet 23. november 1928) er et idrettslag fra Sarpsborg i Viken, som driver med fotball og ishockey. | 9,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storhamar_Hockey | 2023-02-04 | Storhamar Hockey | ['Kategori:1957 i Norge', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1957', 'Kategori:Ishockeyklubber i Norge', 'Kategori:Mottakere av Hamarprisen', 'Kategori:Storhamar Hockey'] | Storhamar Hockey (kjent under navnet Storhamar Dragons fra 1998 til 2015) er en ishockeyklubb underordnet Storhamar Idrettslag som spiller i Fjordkraftligaen. Klubben fra Hamar ble grunnlagt 18. mars 1957, og har vunnet åtte seriemesterskap og syv norgesmesterskap på A-lagsnivå. Storhamar spiller sine hjemmekamper i CC Amfi. De spilte tidligere i Storhamar Ishall, som ligger vegg i vegg.
Draktfargene er gult og blått. Klubben har ca. 700 medlemmer, hvorav rundt 450 er aktive.
| Storhamar Hockey (kjent under navnet Storhamar Dragons fra 1998 til 2015) er en ishockeyklubb underordnet Storhamar Idrettslag som spiller i Fjordkraftligaen. Klubben fra Hamar ble grunnlagt 18. mars 1957, og har vunnet åtte seriemesterskap og syv norgesmesterskap på A-lagsnivå. Storhamar spiller sine hjemmekamper i CC Amfi. De spilte tidligere i Storhamar Ishall, som ligger vegg i vegg.
Draktfargene er gult og blått. Klubben har ca. 700 medlemmer, hvorav rundt 450 er aktive.
== Tabellen ==
== Klubbens historie ==
=== 1950-årene ===
Grunnlaget til klubben ble lagt etter OL i 1952, som inspirerte unge gutter fra Hamar Vest. I 1955 var den første rinken på plass, i det området hvor Storhamar Ishall ligger i dag. Den første hjemmekampen ble spilt i 1956, mot guttelaget til Vålerenga og endte med et 4–9 tap. Klubben ble innmeldt i Norges Ishockeyforbund (NIHF) dette året, og spilte sin første offisielle kamp i junior-NM mot Bækkelaget. Den 18. mars 1957 ble ishockeyavdelingen av Storhamar Idrettslag offisielt grunnlagt. Dette året kom også en bedre rink på plass.
=== 1960-årene ===
Storhamar etablerte seg som det ledende laget i Hedmark og Oppland Ishockeykrets, hvor de vant Hedmarksserien og Kretsmesterskapet i 1960. De overrasket alle med å ta seg til 2. divisjon som første lag utenfor Oslo og etablerte seg der ved å blant annet ta flere andreplasser. Klubben fikk stor aktivitet og produserte flere spillere til aldersbestemte landslag. Storhamar arrangerte også landskamp på Storhamarbana vinteren 1962.
=== 1970-årene ===
i 1971 vant guttelaget NM-gull i gutteklassen.
Klubben bet seg fast i toppen av norsk hockey til tross for dårlig infrastruktur og naturisbane. A-laget var nedom 3. divisjon i 1971/1972, men situasjonen var likevel optimistisk på grunnlag av alle talentene som dukket opp på guttelaget. I mars 1977 sikret klubben opprykk til 1. divisjon for første gang, med flere unge lokale egenproduserte spillere på laget.Med dette opprykket måtte fasilitetene utbedres, og ved sesongstarten i 1978 sto kunstisbanen klar. Dette takket være en enorm dugnadsinnsats som har preget klubben hele veien. I denne sesongen debuterte også den kommende ishockeylegenden Erik Kristiansen på a-laget, kun 16 år gammel. Storhamar rykket likevel ned i etter 2 år i den øverste divisjonen.
=== 1980-årene ===
Neste steg i utviklingen av klubben var å få bygget inn banen. I 1981 sto Storhamar Ishall med publikumskapasitet på 1500 ferdig. Prosjektet påførte klubben en økonomisk knekk, men det var uvurderlig for den videre utviklingen. Under byggingen av ishallen spilte Storhamar hjemmekampene sine ute på Børstad, hvor fotballklubben Ham-Kam har sin treningsbane av kunstgress i dag. Våren 1982 rykket klubben opp igjen til 1. divisjon. Treneren ble svenske Hans Westberg. 4–3 over Vålerenga og 5–2 over Furuset i comeback-sesongen i 1. divisjon var en av de få Høydepunktene.
Våren 1983 ble Per Arne Kristiansen og Erik Kristiansen med på Norges lag til B-VM i Japan, og ble dermed klubbens første representanter i et VM. Sammen med spillerimportene Åge Ellingsen og Øivind Løsåmoen var disse også klubbens første representanter i OL 1984.
I 1984–85 fikk Storhamarhockeyen sitt endelige gjennombrudd i norsk topphockey. Ledet av den karismatiske svenske treneren Lasse Beckman og med flere gode spillere som den finske keeperen Jorma Virtanen, Erik Kristiansen samt Arne og Lars Bergseng ble klubben et topplag. Arne Bergseng kom forøvrig til klubben etter et initiativ av treneren Beckman til å starte en innsamlingsaksjon for å kjøpe ham fri for 70 000 kr fra Furuset. Klubben tok seriesølv dette året, og publikumssnittet ble mer enn doblet fra året før. Storhamar var nå etablert i toppen, men dårlig økonomi og salg av storspillerne Erik Kristiansen og Åge Ellingsen gjorde at laget slet mer. De fikk riktignok flere sølvmedaljer etter dette, før Kristiansen kom tilbake og en ny optimistisk periode kunne begynne.
=== 1990-årene ===
I en treningskamp i 1992 ble Storhamar det første norske laget som kunne notere seg seier mot et svensk eliteserielag da de slo Västra Frölunda HC 8–6.
I forbindelse med OL på Lillehammer ble det bestemt at Hamar skulle få en av ishallene, etter iherdig jobbing og lobbyvirksomhet fra klubben og lokale politikere. Klubben fikk nærmest en gedigen gave da det ble vedtatt at Hamar OL-Amfi skulle bygges. Den 6. desember 1992 flyttet klubben over i den nye hallen med 8–4 seier over Stjernen. Fremgangen sportslig sett var bra, og flere gode spillere kom til klubben takket være gode sponsoravtaler. Klubben ble for første gang Eliteseriemester i 1993, Seriemester i 1994 og vant «The Double» i 1995. Det samme året ble det satt stadige publikumsrekorder, det med et snitt på 3 700 tilskuere som så lagets kamper. Etter dette dominerte Storhamar stort i serien, og pokalen ble nok en gang gitt til klubben. Høsten 1995 fikk suksesstreneren Göran Sjöberg sparken etter internt bråk, og Petter Thoresen tok over treneransvaret, noe som førte til kongepokal etter fire måneder. Klubben sikret seg også den russiske verdensmesteren Alexander Smirnov.
Sesongen 1996/1997 ble klubbens største rent sportslig. Forsterket med den andre russiske verdensmesteren Juri Leonov gjorde at laget tok 67 av 72 mulige poeng i serien, hvilket var rekord. De satte også rekord med 30 kamper uten tap. Det samme året vant klubben også NM for tredje gang på rad. Denne suksessen kostet, så man var nødt til å satse på et litt lavere nivå slik at de neste årene var preget av tørke på tittelfronten. Det kom riktignok noen høydepunkter internasjonalt hvor klubben avanserte i Europaligaen. I 1998 la Erik Kristiansen opp som spiller etter 21 sesonger (20 sesonger i Storhamar. Draktnummeret hans 20 ble fredet etterpå), med tall som 509 mål og 406 assist for 915 poeng. Det samme året tok klubben tilnavnet Dragons til Storhamar Dragons, og fikk en ny layout på både logo og drakter.
=== 2000–årene ===
Arvtakeren etter Kristiansen, Pål Johnsen, var en av de viktigste bidragsyterne til at klubben dro hjem med sin fjerde kongepokal i 2000 (3–1 i kamper over Vålerenga). Han ble etterpå belønnet med gullpuck og proffkontrakt i den svenske klubben Leksand. I etterkant sluttet Petter Thoresen som trener og Petter Salsten som spiller. På grunn av dette avskrev mange Storhamar Dragons foran den neste sesongen, men med Alexander Smirnov og Rune Gulliksen som trenere, og et mer åpent regelverk for import av spillere, tok laget overraskende seriegull. Men, en økonomisk rengjøring som var nødvendig for klubbens videre eksistens førte til mange tunge stunder for klubben. En tilleggssatsing på forretningsdrift skulle sikre dette. 2001 ble et godt år sportslig sett for juniorlagene og guttelaget, som vant de første titlene på dette nivået. A-laget ble også norgesmester og seriemester i 2004 hvor laget vant med knappe to poeng foran Vålerenga. Finalen mot samme lag ble den mest dramatiske i norsk hockey foran 7 405 tilskuere, noe som er tilskuerrekord i Hamar OL-Amfi.I sesongen 2004/2005 endte Storhamar på en 3.-plass på tabellen. Etter fire tap på rad, ble den siste dråpen for Storhamars trenerteam. Tross forsterkninger fra lockouten i NHL, hentet Storhamar inn Chris Clark fra (Calgary) og Mike Wilson fra (NY Rangers), samt den klubbløse Brent Gauvreau, Etter kampen mot Lillehammer trakk Petter Salsten seg og inn kom Petter Thoresen. Det ble også Semifinaletapp i NM mot TIK 3–0 i kamper.
I sesongen 2005/2006 sikret Storhamar sitt syvende seriemesterskap allerede i 29. serierunde, med syv gjenstående kamper, med 9–1-seier over Manglerud Star, men ble slått ut i semifinalene av Vålerenga.
I sesongen 2006/2007 feiret klubben sitt femtiårsjubileum, Storhamar tok en andreplass i serien bak Vålerenga og tapte finalen 4–1 sammenlagt mot Vålerenga. Christian Larrivée endte sluttspillet med rekordsifrene 13 mål, 19 ass og 32 poeng på 17 kamper. Til tross for at han var på det tapende laget var det ingen innvendinger mot at han ble kåret til sluttspillets beste spiller.
I sesongen 2007/2008 endte laget på fjerdeplass i serien, men vant norgesmesterskapet etter å ha vunnet 4–2 i kamper over Frisk Asker i finalen. De slo ut Stavanger Oilers og Vålerenga i kvartfinalen og semifinalen. Året etter ble det 5.-plass i serien og stopp i semifinalen mot Sparta Warriors etter at Stavanger Oilers ble slått i kvartfinalen for andre år på rad. Igjen i 2009 fikk Dragons økonomiske problemer og kom ut med tre millioner i minus.,
Før 2009/10-sesongen ble det utskiftninger i administrasjonen. Carl Oscar Bøe Andersen, også kjent som COBA i hockeykretser, ble ansatt som daglig leder, mens trener Alexander Smirnov og manager Torbjørn Orskaug forsvant ut av trenerteamet. Rune Gulliksen tok over som hovedtrener sommeren 2009, men sa opp stillingen ved sesongslutt. Storhamar ble fratatt fem poeng for å ha benyttet en ikke-berettiget spiller (Andreas Gröndahl), uten dette poengtrekket ville laget ha endt på en sjetteplass. Og endte på en 8.-plass i serien og siste sluttspillplass. Med slo Lørenskog 4–1 i kamper og kom til semifinalen der ble det stopp mot Vålerenga, og Vålerenga gikk til finale med 4–1 i kamper der tapte de for Stavanger Oilers som tok sin første NM-tittel.
=== 2010–årene ===
Svenske Peter Johansson ble ansatt som hovedtrener før 2010/11-sesongen, mens den gamle Storhamarhelten Michael Smithurst ble ny assistenttrener. Den kjente friidretts- og sykkeltreneren Johan Kaggestad ble samme år valgt inn i klubbens styre. Sportslig sett var Storhamar tippet igjen som en outsider men over rasket med en 4.-plass men det ble kvartfinaletapp mot Lillehammer (1–4 i kamper). Det var første gang på tjue år at Storhamar var uten en semifinale plass og Lillehammers første på semifinale på ni år, men ble slått ut av serievinner og senere norgesmester Sparta Warriors.
I april 2011 takket Peter Johansson for seg som hovedtrener og gikk til Sparta, og Michael Smithurst ble ny hovedtrener og ble nye styreleder Eskil Ervik (som senere gikk av) da Tore Tomter takket for seg etter 12 år i klubbens styre, de seneste som leder. Ut av styre gikk også Micky Bjerke, Johan Kaggestad og Jan Larsen.Høsten 2011 var Storhamar konkurstruet. Storhamar skylde sitt eget AS 3,4 millioner kroner. Totalt skulle gjelden i klubben og aksjeselskapet være på 8–9 millioner kroner. Storhamar fikk nytt styre og Erik Kristiansen ble ny styreleder, i november besluttet formannskapet i Hamar kommune å gi Storhamar et lån på 3 millioner kroner Storhamar ble reddet fra konkurs. Sportslig sett var Storhamar tippet på kvalik plass, men overrasket tross skader med en 6.-plass og kvartfinale tap mot ustabile Vålerenga 3–4 i kamper.For Storhamar i 2013/14-sesongen var Storhamar sjanseløse i GET-ligaen og hadde fem millioner kroner i gjeld. Midt i sesongen ved januar, sa Michael Smithurst og Jonas Norgren opp som trenere for og redde klubben, og Rune Gulliksen og Tom Erik Olsen tok over som trenere. For klubbens økonomi var så dårlig at Storhamar kunne endt i konkurs. Storhamar skylde 90.000 kroner til selskapet Grønnegata 54 AS i husleie for tidligere klubblokaler i Hamar sentrum, huseierne hadde bjøert Storhamar Dragons konkurs. Men Storhamar ble likevel reddet fra konkurs men ble trekk 15 poeng av forbundet.Men Storhamar kom til semifinalen tross skader med en semifinale tap mot Serievinner Vålerenga 3–4 i kamper. Dette resultere til at klubben fikk økonomisk hjelp av inntekter fra publikum og diverse dugnader.
Derimot var U20 trener Børre Østvang og A-lagspiller Eirik Salsten som tok hjem pokalen. Etter en tredje strake seier i finalespillet mot Lørenskog ga NM-gull i tillegg til seriemesterskapet. Dette var andre gang i historien Storhamar ble Norgesmester på dette nivået. Forrige gang var i 2001. I sesongen 2014/2015 gjorde Aleksander Smirnov comeback som Storhamar-trener, det var starten på det store comebacket til Storhamar som toppklubb i Norsk hockey. Klubben kuttet alle kostander som ikke er sportslig relatert. A-Laget var billigere enn 2013/14 sesongen, noe som innebærer et tak på spillerlønninger.
Klubben hadde lavere utstyrsbudsjetter og spillerne bruker utstyret lenger. . Storhamar var en outsider men tok allikevel en andreplass i serien bak Stavanger Oilers og tapte i den sjuen finalen 4–3 sammenlagt mot Stavanger Oilers. Våren 2015 byttet Storhamar Dragons navn tilbake til Storhamar, styret begrunnet at de gikk tilbake til røttene sine. Klubblegenden Pål Johnsen la opp sin lange hockey karriere etter 964 A-lagskamper for klubben, da hadde Johnsen spilt siden 1992.
I sesong 2015/2016 kvalifisert seg Storhamar seg til Champions Hockey League 2015/2016, vant Storhamar gruppe M foran Sparta Praha og Genève-Servette HC. Å ble det første norske laget som kom seg til en åttendedelsfinale etter og ha slått ut Red Bull Salzburg. Men måtte se seg slått av finske TPS.
Storhamar Hockey vant tidenes lengste ishockeykamp 2–1 mot Sparta 12. mars 2017 etter hele 217 minutter og 14 sekunder. Kampen ble avgjort i den ellevte perioden, og målet ble scoret av Joakim Jensen.Nå var Storhamar i toppen igjen, og foran 2017/18-sesongen var dem stor favoritt med god økonomi å gode publikumstall. Svenske Fredrik Söderström ble ny trener for Storhamar samt Ishockeyprofilen Patrick Thoresen kom tilbake til Storhamar sammen med lillebroren Steffen Thoresen. Med seg hadde de Kodie Curran Storhamar veteranene Christian Larrivée og Eirik Skadsdammen på laget Storhamar ble Seriemestere med 108 poeng og norgesmester mot derbylagt Lillehammer 4–1 i kamper. Kodie Curran ble kåret til sluttspillets viktigste spiller. Eirik Skadsdammen la opp etter 19 år og 907 kamper i Storhamar.
Foran 2018/19-sesongen var Storhamar tippet som stor favoritter med kom på en skuffene andre plass bak Vålerenga som overrasket med seriegull. I sluttspilte så gikk Storhamar lett til finalen der de møtte Frisk Asker Frisk Asker vant overraskende etter finaledrama. Joakim Jensen la opp etter 12 Storhamar-sesonger.
Samme året la også Storhamar-backen Lars Løkken Østli opp.
=== 2020–årene ===
Foran 2018/19-sesongen ble tidligere NHL-spillere Miika Elomo ansatt som Hovedtrener og tidligere Storhamar-spiller Petteri Nummelin som assistenttrener. Elmo ble bare en sesong en, men Nummelin ble med videre. Mange nye spillere kom til klubben, Toppscoreren til Vålerenga Rasmus Ahlholm ble hentet. Storhamar ente på en andreplass etter Stavanger Oilers. Storhamar skulle ha spilt kvartfinale mot Stjernen Hockey, men sluttspillet ble avlyst grunnet koronavirusutbruddet i 2019–2020.
== Tidligere navn ==
1957–1998 Storhamar IL
1998–2015 Storhamar Dragons
2015– Storhamar Ishockey
== Sesong for sesong ==
1. divisjon var øverste nivå i norsk ishockey fra 1962 til 1990.Sluttspill i form av utslagsrunder ble introdusert til norsk ishockey i 1980.
== Spillerstall ==
== Meritter ==
Norgesmester (7 ganger):
1995, 1996, 1997, 2000, 2004, 2008 og 2018Tapende finalist (9 ganger):
1994, 1998, 1999, 2002, 2003, 2007, 2015, 2019 og 2022Seriemester (8 ganger):
1993 (Eliteseriemester), 1994, 1994/1995, 1996/1997, 2000/2001, 2003/2004, 2005/2006 og 2017/2018Norgesmester Eldre junior/U20 (2 gang):
2001 og 2014Seriemester Eldre junior/U20 (4 ganger):
2000/2001, 2003/2004, 2013/2014 og 2015/2016Norgesmester Yngre junior (1 gang):
2000/2001Seriemester Yngre junior/Seriemester U17 (3 ganger):
1999/2000, 2000/2001 og 2009/2010Gullpuckvinnere
Øyvind Løsåmoen (1984), Erik Kristiansen (1985), Ole Eskild Dahlstrøm (1996), Petter Salsten (1997), Pål Johnsen (2000)Viktigste sluttspill-spiller
/ Christian Larrivée (2007, 2015), Ruben Smith (2008), Kodie Curran (2018)Hamarprisen
2003
== Årets lag ==
1984–1985: Åge Ellingsen og Erik Kristiansen
1985–1986: Åge Ellingsen
1988–1989: Åge Ellingsen
1992–1993: Petter Salsten og Nikolai Davydkin
1994–1995: Jim Marthinsen, Petter Salsten og / Martin Åhlberg
1995–1996: Jim Marthinsen, Petter Salsten, Ole Eskild Dahlstrøm og Tom Erik Olsen
1996–1997: Petter Salsten, / Alexander Smirnov og Ole Eskild Dahlstrøm
1997–1998: Mika Rautio og Petter Salsten
1999–2000: Pål Johnsen
2001–2002: Ole Eskild Dahlstrøm
2002–2003: Ole Eskild Dahlstrøm
2003–2004: Antti Rahkonen
2005–2006: / Jonas Norgren, Mads Hansen og Patrick Yetman
2009–2010: Trevor Koenig
2017–2018: Kodie Curran
== Pensjonerte trøyenumre ==
20: Erik Kristiansen (1977–1987, 1988–1998)
18: Pål Johnsen (1992–2000, 2002–2015)
11: Steinar Johansen (1957–1984)
37: Lars Løkken Østli (2005–2019)
6: Jon-Hroar Nordstrøm (1984–1999)
== Hedrede trøyenumre ==
9: Tom Erik Olsen (1990–2006)
15: / Jonas Norgren (1997–2009)
8: Eirik Skadsdammen (1999–2018)
21: Joakim Jensen (2007–2019)
85: Lars Erik Hesbråten (2003–2004, 2006–2011, 2013–2019)
23: / Christian Larrivée (2006–2007, 2010–2021)
== Testimonialkamper ==
20: Erik Kristiansen (1999)
9: Tom Erik Olsen (2005)
15: / Jonas Norgren (2009)
18: Pål Johnsen (2015)
8: Eirik Skadsdammen (2018)
21: Joakim Jensen (2019)
37: Lars Løkken Østli (2019)
85: Lars Erik Hesbråten (2019)
23: / Christian Larrivée (2022)
== Klubbrekorder ==
Statistikken gjelder kun for seriespill.
– spilleren er fortsatt aktiv
Per 10. mai 2019.
=== Individuelle rekorder ===
Inkluderer sluttspillskamper.
Flest kamper: 964, Pål Johnsen
Flest poeng: 915, Erik Kristiansen
Flest mål: 509, Erik Kristiansen
Flest assist: 585, Pål Johnsen
Flest utvisningsminutter: 1201, Geir Svendsberget
Flest sesonger: 27, Steinar Johansen (1957–1984)
Mål i flest kamper på rad: Patrick Yetman (14)
Største seier i toppserien: 20–0 over Sparta i 1994
Største seier: 25–1 over Hjellum Hockey i 1960 borte
Flest mål totalt: 19–2 over Asker Hockey i 1993
Største tap: 0–12 mot Frisk i 1978
Publikumsrekord: 7405 mot Vålerenga, NM-finalen 2004
Eldste aktive spiller: 44 år og 69 dager Petteri Nummelin
Yngste debutant: 15 år og 335 dager, Patrick Thoresen (september 1999)
Yngste målscorer: 15 år og 363 dager, Patrick Thoresen(november 1999)
Flest poeng i én kamp: 10, Erik Kristiansen
Flest mål i én kamp: 6, Erik Kristiansen og Tom Erik Olsen
Flest klubbpoeng i én sesong: 108 (2005–2006, 2017–2018)
Flest målpoeng ett sluttspill: 33 / (Christian Larrivée, 2007, 17 kamper)
Flest mål i ett sluttspill: 13 / (Christian Larrivée, 2007, 17 kamper)Etter kampen mot Vålerenga 2. februar 2006 hadde Storhamar holdt nullen i tre kamper på rad, og for ellevte gang i sesongen. Begge deler var nye klubbrekorder.
== Trenere ==
1977–1978: Per Ragnar Pettersen
1978–1980: Svenn Rakstad–Larsen
1980–1981: Mats Axelsson
1981–1983: Hans Westberg
1983–1984: Kåre Syversen
1984–1987: Lasse Beckman
1987–1990: Lenny Eriksson
1990–1991: Lenny Eriksson, Ole-Roberth Holmen / Morten Lillehagen
1991–1994: Lennart Åhlberg
1994–1995: Göran Sjöberg
1995–2000: Petter Thoresen
2000–2001: / Aleksander Smirnov / Rune Gulliksen
2001–2002: Rune Gulliksen / Petter Salsten
2002–2003: Lars Molin
2003–2005: Petter Salsten / Tommy Larsen / Torbjørn Orskaug
2005–2007: Petter Thoresen.
2007–2009: / Aleksander Smirnov, Torbjørn Orskaug
2009–2010: Rune Gulliksen / Ole Eskild Dahlstrøm
2010–2011: Peter Johansson / Michael Smithurst
2011–2014: Michael Smithurst, / Jonas Norgren
2014–2014: Rune Gulliksen / Tom Erik Olsen
2014–2015: / Aleksander Smirnov / Anders Kolbuholen
2015–2016: / Aleksander Smirnov / Pål Johnsen
2016–2017: Sjur Robert Nilsen / Pål Johnsen
2017–2018: Fredrik Söderström / Jeff Jakobs
2018–2019: Fredrik Söderström / Alexander Sundström
2019–2020: Miika Elomo / Petteri Nummelin
2020–2021: Anders Gjøse / Petteri Nummelin
2021–2022: Anders Gjøse / Petteri Nummelin
2022–2023: Petter Thoresen / Mattias Livf
== Storhamars kapteiner siden 1982 ==
Per Arne Kristiansen (1982–1986)
Åge Ellingsen (1986–1987)
Harald Bastiansen (1987–1988)
Øystein Tronrud (1988–1989)
Åge Ellingsen (1989–1990)
Peter Madach (1990–1991)
Åge Ellingsen (1991–1994)
Petter Salsten (1994–1998)
Ole Eskild Dahlstrøm (1998–1999)
Carl Oscar Bøe Andersen(1999–2000)
Michael Smithurst (2000–2003)
Mikael Tjälldèn (2003–2006)
Mattias Livf (2006–2010)
Pål Johnsen (2010–2013)
Mads Hansen (2013–2015)
/ Christian Larrivée (2015–2017)
Patrick Thoresen (2017)
Kodie Curran (2017–2018)
Patrick Thoresen (2018–)
== Kjente utøvere med tilknytning til klubben ==
Erik Kristiansen
Steinar Johansen
Jim Marthinsen
Ole Eskild Dahlstrøm
Terje Kojedal
Geir Østberg
Petter Salsten
Tom Erik Olsen
Pål Johnsen
Petter Thoresen
Patrick Thoresen
Steffen Thoresen
Marius Holtet
Patrick Yetman
Chris Clark
Jouri Leonov
Michael Smithurst
Tommy Larsen
Åge Ellingsen
Carl Oscar Bøe Andersen
Aleksander Smirnov
Cato Ørbæk
Eirik Skadsdammen
Svein Harald Arnesen
Magnus Østeraas
Marthe Østeraas
Jonas Norgren
Tommy Marthinsen
Robert Hestmann
Jon-Hroar Nordstrøm
Jørgen Salsten
Eirik Salsten
Mads Hansen
Anders Myrvold
Linus Stensson
Hans Gardli Stubrud
Geir Svendsberget
Snorre Hallem
Per Arne Kristiansen
Klas Forfang
Peter Madach
Ole-Roberth Holmen
Lars Erik Hesbråten
Erik Svendby
Martin Blakseth Huse
Ruben Smith
Patrick Eide
Fredrik Möller
Arne Bergseng
Sjur Rakstad-Larsen
Morten Rakstad-Larsen
Antti Rahkonen
Eerikki Koivu
Mikael Tjälldèn
Lenny Eriksson
Simen Saxrud
Christian Larrivée
Johan Åström
Håkan Åhlund
Jorma Virtanen
Johnny Bruun
Teemu Kohvakka
Stig Johansen
== Bredde ==
=== Wang Toppidrett ===
Storhamar Samarbeider tett med Wang Toppidrett på Hamar. Består av tre elitelag: U21 Elite, U19 Elite og U16 Elite.
=== Storhamar IL Ishockey Yngres ===
Storhamar IL Ishockey Yngres også kjent som Storhamar YA. Har åtte aldersbestemte guttelag og har tre jentelag bestående av: jenter U16, jenter U13 og jenter U10.
I 3. divisjon ishockey for herrer spiller Storhamar Yngres tidligere Storhamar 2 er et seniorlag for herrer. De spilte også i 1. divisjon ishockey for herrer fra 2006 til 2012 og igjen sesong 2018/19. Storhamar IL avholder det årlig Dargons Cup som er en aldersbestemt turnering for ishockeyklubber i Norge.
Storhamar YA tilbyr vinterhockeyskole og har hockeycamp.
Storhamar Kvinner Senior stiftet i 2018, spiller i Eliteserien i ishockey for kvinner siden sesong 2021/22. Før det spilte de i 1. divisjon ishockey for kvinner. Det har vært bedrevet med kvinne-hockey i Storhamar IL før 2018, som i 1990-årene.
== Annet ==
=== Storhamar Hockeymuseum ===
Storhamar Hockeymuseum åpnet lørdag 16. mars 2019 og er dermed Norges første og eneste ishockeymuseum. Museet ligger i Storhamar Ishall.
=== Musikk ===
Den mest kjente Storhamar-sangen er «Storhamar sang, vi er Storhamar» laget av storbandet Eau de vill fra 1994. 2016 kom en ny version av «Storhamar sang, vi er Storhamar».
I tillegg er det laget en rekke andre sanger, blant annet:
«Storhamar, vårt Storhamar» – vokal av Frode Johnsen, tekst av Remo Martinsen.
«Tannløse Vikinger» laget av storbandet Hagle & Kånnjakk
«Storhamar – Vi er gule, vi er blå i drakta vår»
«Storhamar – Tid for deng (Vålerenga versjon)» av Geir Aasen og Kjetil Grøsland
«Storhamargutt» av Jarl Paulsen.
== Se også ==
Storhamar Idrettslag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Storhamar Hockey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Klubben Online | | drakt = | 9,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svalbardposten | 2023-02-04 | Svalbardposten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Aviser etablert i 1948', 'Kategori:Longyearbyen', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser', 'Kategori:Selskaper på Svalbard', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Svalbardposten er en ukeavis og ble etablert i november 1948. Avisa utgis i Longyearbyen på Svalbard og kommer ut hver torsdag. Svalbardposten er verdens nordligste avis og har et opplag som er høyere enn tallet på husstander på Svalbard.
| Svalbardposten er en ukeavis og ble etablert i november 1948. Avisa utgis i Longyearbyen på Svalbard og kommer ut hver torsdag. Svalbardposten er verdens nordligste avis og har et opplag som er høyere enn tallet på husstander på Svalbard.
== Avisa i dag ==
Avisformatet er A4, som har sitt utspring fra da avisa ble trykket på Svalbard i egen presse. Siden 1996 er avisa trykket på fastlandet, men i samme format som tidligere. I dag trykkes Svalbardposten i Tromsø. Avisa har fem ansatte, hvorav tre jobber i redaksjonen. Svalbardposten har fått utmerkelsen Årets lokalavis tre ganger, senest i 2010.
== Historie ==
Svalbardposten oppsto som en veggavis med normalt fire sider som ble slått opp på brakkene med Velferdsrådet på Svalbard som utgiver. Den beskrives som «til tider artig», men med «ganske lite informasjon og seriøsitet» og svært lite lokalstoff. Avisa kom ut en gang hver uke mellom september og mai. Svalbardrådet ble etablert i 1971 og overtok som utgiver av avisa, noe som også bidro til profesjonalisering av driften med mer og tyngre journalistisk stoff, bilder og annonser. Utgivelsesdagen var annenhver lørdag. Redaktørstillingen tilsettes på åremål.
Siden 1986 har Svalbardposten kommet ut hver fredag hele året. Etter økonomiske vansker mot slutten av 1980-tallet ble det gjort flere omorganiseringer for å berge driften. Justisdepartementet ble i realiteten ansvarlig utgiver, en rolle som ble endret i 1992 da Stiftelsen Svalbardposten ble etablert for å ha rollen som utgiver. Justisdepartementet skøt imidlertid inn grunnkapitalen til stiftelsen. Fra 1996 ble driften omorganisert igjen, denne gangen til aksjeselskap ved opprettelsen av Svalbardposten AS for å gjøre det mulig for avisa å motta pressestøtte. Svalbardposten AS har utstedt én aksje pålydende 500 000 kroner. Aksjen eies av Stiftelsen Svalbardposten. I 1997 lanserte Svalbardposten en egen nettutgave, og i september 2012 ble nettutgaven lagt om med betaling for nettnyheter.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
== Redaktører ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Svalbardposten
Opplagstall fra 1990
Tidligere utgaver (Nasjonalbiblioteket) | Svalbardposten er en ukeavis og ble etablert i november 1948. Avisa utgis i Longyearbyen på Svalbard og kommer ut hver torsdag. | 9,094 |
null | 2023-02-04 | Friheten | null | null | null | Friheten er en avis som eies og utgis av Norges Kommunistiske Parti. Utgiversted er Oslo og utgivelsesfrekvens er annenhver uke. | 9,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hasle-L%C3%B8ren_Idrettslag | 2023-02-04 | Hasle-Løren Idrettslag | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1911', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1911', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Innebandyklubber i Norge', 'Kategori:Ishockeyklubber i Norge', 'Kategori:Landeveissykling', 'Kategori:Løren', 'Kategori:Skiklubber i Norge', 'Kategori:Sport i bydel Bjerke', 'Kategori:Sykkellag i Norge', 'Kategori:Tidligere bandyklubber i Norge'] | Hasle-Løren Idrettslag (stiftet 1. juli 1911 som Hasle Fotballklub) er et norsk idrettslag fra Løren i Oslo. Idrettslaget har i dag grupper for fotball, håndball, innebandy, ishockey, skiidrett og sykling. Hasle-Lørens ishockeylag vant norgesmesterskapet tre ganger på 1970-tallet, og klubben ble dessuten norgesmester i bandy for damer seks år på rad fra 1989 til 1994. Damelaget i ishockey er Norgesmestere 2022.
Hasle-Løren holder til på Refstad i et grøntområde, som har et større anlegg (Løren Idrettspark) med innebandyhall, kunstgressbane, volleyballbane, baskettbane og klubbhus.
| Hasle-Løren Idrettslag (stiftet 1. juli 1911 som Hasle Fotballklub) er et norsk idrettslag fra Løren i Oslo. Idrettslaget har i dag grupper for fotball, håndball, innebandy, ishockey, skiidrett og sykling. Hasle-Lørens ishockeylag vant norgesmesterskapet tre ganger på 1970-tallet, og klubben ble dessuten norgesmester i bandy for damer seks år på rad fra 1989 til 1994. Damelaget i ishockey er Norgesmestere 2022.
Hasle-Løren holder til på Refstad i et grøntområde, som har et større anlegg (Løren Idrettspark) med innebandyhall, kunstgressbane, volleyballbane, baskettbane og klubbhus.
== Historie ==
Hasle Fotballklub ble stiftet 1. juli 1911 i krysset mellom Økernveien og Ulvenveien. Klubben drev fotball fra begynnelsen, og fra 1914 også ski. Senere kom bandy, håndball og ishockey på programmet. Hasle Ski- og Fotballklubb var med på å stifte Norges Bandyforbund (i 1920) og Norges Ishockeyforbund (i 1934). Skiløperen Einar Judén representerte Hasle da han i 1930 vant kongepokal.I 1921 ble Økern Sport- og Atletklub stiftet, også dette i Økernveien. Denne klubben meldte seg i 1924 inn i Arbeidernes Idrettsforbund. I 1934 gikk Økern IF sammen med Lille Tøyen IF og Risløkken IF og tok navnet Hasle Arbeideridrettslag.Etter krigen ble arbeideridrettsforbundet og Norges Landsforbund for idrett (der Hasle FK var med) slått sammen til Norges idrettsforbund. Forbundet kunne ikke ha to medlemsklubber fra samme strøk med så like navn, så Hasle AIL måtte derfor endre navn, siden den var den yngste klubben. Det nye navnet ble Løren Sportsklubb. I 1963 slo Hasle og Løren seg sammen og tok navnet Hasle-Løren Idrettslag.
== Fotball ==
=== Tabell ===
== Hasle-Lørens styre ==
Viggo Anthonsen (leder)
Stian Langeli (nestleder)
Elin Ruhlin Gjuvsland (styremedlem)
Roar Thomassen (styremedlem)
Rune Fjellvang (styremedlem)
Simen Ridar (styremedlem)
== Ishockey ==
Ishockeylaget spiller sine hjemmekamper i Lørenhallen, som har plass til ca. 1 000 tilskuere. A-laget til klubben har siden 97/98 hatt laget i 1. divisjon.
Klubbens Damer Elite Spiller i Bambusa-ligaen (Eliteserien i ishockey for kvinner). Damelaget ble Norgesmestere 27. mars 2022 i Grünerhallen, etter å ha slått seriemester og storfavoritt Stavanger Oilers 4-1.
Klubbens Junior avdeling består av følgene: U21-laget, U18-laget,U13,U12,U11,U10,U9,U8 og en skøyte og hockeyskole.
== Tabellen (2022-23) ==
=== Ishockeylagets historie ===
Hasle-Løren er en av de eldste ishockeyklubber i Norge helt tilbake til 1935 under navet «Hasle». «Hasle» spilte sin første NM-finale NM i ishockey 1940 mot Grane. Klubben hadde sin storhetstid midt på 70-tallet da klubben tok tre kongepokaler og ble serievinnere tre ganger. Hasle/Løren rykket ned i 2. div i 1983 og rykket opp igjen før 1984/85-sesongen.
I 1986 ble en ny ishall på Løren åpnet, Lørenhallen, med tilskuerkapasitet på 1500. Før dette hadde ishockeylaget spilt på Jordal Amfi. Ny hall ga ingen umiddelbar suksess for A-laget, og Hasle-Løren rykket ned i 1987. Klubben var igjen i eliteserien fra 1990 til 1992 og rykket opp på ny til øverste divisjon før 1996/97-sesongen. Hasle-Løren var tilbake igjen i 1.divisjon fra 1997, der klubben også er i dag. Fra våren 2011 og ut 2013/14-sesongen var Tommy Lund hovedtrener.Damelaget ble for første gang i klubbens historie Norgesmestere den 27. mars 2022 i Grünerhallen, etter å ha slått seriemester og storfavoritt Stavanger Oilers 4-1.
=== Meritter ===
Norgesmestre: 1972, 1974, 1976Seriemestre: 1971/72, 1972/73, 1974/75
=== Gullpuckenvinnere ===
1980: Geir Myhre1976: Svein Pedersen1974: Jan Kinder1961: Egil Bjerklund
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Hasle-Løren Idrettslag (stiftet 1. juli 1911 som Hasle Fotballklub) er et norsk idrettslag fra Løren i Oslo. | 9,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Woodrow_Wilson | 2023-02-04 | Woodrow Wilson | ['Kategori:Alumni fra Johns Hopkins University', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 3. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Guvernører i New Jersey', 'Kategori:Medlemmer av Det demokratiske parti (USA)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Augusta i Georgia', 'Kategori:Personer fra Staunton', 'Kategori:Professorer ved Princeton', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter'] | Thomas Woodrow Wilson (født 28. desember 1856, død 3. februar 1924) var en amerikansk jurist, statsviter og politiker (demokrat) som var USAs president fra 1913 til 1921. Han var guvernør i New Jersey fra 1911 til 1913. Wilson var både som professor og politiker kjent for sine talegaver og særlig sine ferdigheter til tydelig redegjørelse og for sine gode forelesninger.Som president forsøkte han å redusere storbankenes og trustenes makt ved lovgivning. Under Wilson ble det innført progressiv inntektsskatt og Federal Reserve Act ble vedtatt i 1913 (loven regulerer fortsatt bankvesenet i USA). Han videreførte USAs imperialistiske linje i Mellom-Amerika (blant annet ved militær intervensjon i Mexico i 1914). Wilsons opprinnelige plan var å holde USA utenfor første verdenskrig. Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig førte til at han endret standpunkt, og tok landet inn i krigen. Samtidig presenterte han en fjortenpunkts plan for fred. Han gikk inn for selvstyre for undertrykte nasjoner, en forsonende holdning overfor krigens tapere og et «nasjonenes forbund» for å sikre freden etter krigens avslutning.Wilson mottok Nobels fredspris i 1919 for sin innsats som grunnlegger av Folkeforbundet. Prisen ble overrakt i 1920. USA ble ikke selv med i Folkeforbundet, sluttet seg ikke til Versaillestraktaten og inngikk egen fredsavtale med Tyskland i 1921. Av Wilsons ideer var det først og fremst nasjonenes selvbestemmelse (engelsk: selfdetermination of the people) og demokratiske forfatninger som ble virkeliggjort etter første verdenskrig.Tidsskriftet The Atlantic Monthly kåret Wilson til den tiende mest innflytelsesrike personen i USAs historie. Per 2022 er han den eneste amerikanske presidenten med doktorgrad.
| Thomas Woodrow Wilson (født 28. desember 1856, død 3. februar 1924) var en amerikansk jurist, statsviter og politiker (demokrat) som var USAs president fra 1913 til 1921. Han var guvernør i New Jersey fra 1911 til 1913. Wilson var både som professor og politiker kjent for sine talegaver og særlig sine ferdigheter til tydelig redegjørelse og for sine gode forelesninger.Som president forsøkte han å redusere storbankenes og trustenes makt ved lovgivning. Under Wilson ble det innført progressiv inntektsskatt og Federal Reserve Act ble vedtatt i 1913 (loven regulerer fortsatt bankvesenet i USA). Han videreførte USAs imperialistiske linje i Mellom-Amerika (blant annet ved militær intervensjon i Mexico i 1914). Wilsons opprinnelige plan var å holde USA utenfor første verdenskrig. Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig førte til at han endret standpunkt, og tok landet inn i krigen. Samtidig presenterte han en fjortenpunkts plan for fred. Han gikk inn for selvstyre for undertrykte nasjoner, en forsonende holdning overfor krigens tapere og et «nasjonenes forbund» for å sikre freden etter krigens avslutning.Wilson mottok Nobels fredspris i 1919 for sin innsats som grunnlegger av Folkeforbundet. Prisen ble overrakt i 1920. USA ble ikke selv med i Folkeforbundet, sluttet seg ikke til Versaillestraktaten og inngikk egen fredsavtale med Tyskland i 1921. Av Wilsons ideer var det først og fremst nasjonenes selvbestemmelse (engelsk: selfdetermination of the people) og demokratiske forfatninger som ble virkeliggjort etter første verdenskrig.Tidsskriftet The Atlantic Monthly kåret Wilson til den tiende mest innflytelsesrike personen i USAs historie. Per 2022 er han den eneste amerikanske presidenten med doktorgrad.
== Liv og familie ==
Thomas Woodrow Wilson ble født i Staunton, Virginia, 28. desember 1856. Faren Joseph Ruggles Wilson var en presbyteransk prest som var feltprest under den amerikanske borgerkrigen. Moren var Janet «Jessie» Woodrow. Woodrow Wilson leste dårlig og sakte som barn og han ble oppfattet som lite oppvakt. Det antas at han led av en form for dysleksi og strevet med lesing også som voksen. Wilson kompenserte trolig for funksjonshemmingen ved intens konsentrasjon, nærmest fotografisk hukommelse og begrenset, inngående lesing. I tenårene lærte han en form for stenografi som han brukte til notater og dagbok; han skaffet seg tidlig skrivemaskin. Wilson utarbeidet tekst og taler i hodet og holdt taler basert på noen stikkord snarere enn manus. Av natur var han noe sjenert og reservert. Etter utdanning ved College of New Jersey (senere Princeton University) og juss University of Virginia tok Woodrow Wilson doktorgraden ved Johns Hopkins University. I 1885 giftet han seg med Ellen Louise Axson. Han arbeidet noen måneder som advokat før han gikk inn i en akademisk karriere. Woodrow Wilson forble en overbevist protestantisk kristen hele livet. På 1870-tallet begynte han å sløyfe Thomas (eller Tommy) fra navnet og kalte seg bare Woodrow Wilson noe som gledet moren.Han døde i Washington DC 3. februar 1924 etter å ha vært sterkt hemmet av et hjerneslag fra 1919.
== Akademisk karriere ==
Wilson arbeidet etter 1885 noen år ved Bryn Mawr College og Wesleyan University, før han i 1890 ble professor i offentlig rett og statsvitenskap ved Princeton University. Han gjorde en rask karriere som professor i statsvitenskap og ble rektor (president) ved Princeton University i 1902. Som rektor spilte Wilson en viktig rolle ved omdanning av et gammelt college til et moderne universitet. Han gjennomførte omfattende undervisningsreformer. Han var rektor til han begynte i politikken i 1910.
== Politisk karriere ==
Wilson var en outsider da han gikk inn i politikken og kjente knapt til de demokratiske lederne i hjembyen. Han satset som politiker på en progressiv linje og ble i 1912 nominert som demokratenes presidentkandidat på et program kalt New Freedom. Dette programmet vektla individualisme og delstatenes rettigheter. Ved valget var det tre kandidater og han fikk 42 % av stemmene med stort flertall av valgmannsstemmene. Wilson vant overraskende guvernørvalget og ble valgt til USAs president bare 22 måneder etter at han begynte som politiker. Han ble gjenvalgt i 1916 med slagordet "han holdt oss utenfor krigen".
== Agenda ==
For å opprettholde en forsonlig linje til Tyskland under første verdenskrig, stilte Wilson sin private telegraflinje til tyske diplomaters disposisjon. Den tyske viseutenriksministeren Arthur Zimmermann brukte denne linjen til å sende et telegram der han forhørte seg om Mexico kunne tenkes å angripe USA om tyskerne støttet Mexico i tilbakeerobringen av tapte områder i USA? Britisk marines etterretningstjeneste avlyttet linjen, og hadde brutt tysk kode etter å ha beslaglagt en kodebok de fant hos en tysk ekspedisjon til Iran. I slutten av mars 1917 ble den amerikanske ambassadøren i London presentert for telegrammet. Zimmermann-telegrammet havnet i kongressen, og 6. april erklærte Wilson krig mot Tyskland. Han ivret senere for en fredsavtale som var fordelaktig for Tyskland, og fikk opprettet Folkeforbundet. Kongressen forhindret USA fra å være medlem der.
Det var under Wilson at raseskille ble innført i Washington, D.C.. Den første filmfremvisningen i Det hvite hus var «En nasjons fødsel», en stumfilm fra 1915. Filmen førte til fornyet fremvekst av Ku Klux Klan, selv om klanens fiendtlighet nå var like mye rettet mot katolikker og jøder som mot svarte. Wilson sa etter fremvisningen at å se filmen var som å se «historien skrevet med lynskrift».
== Internasjonal politisk teori ==
Wilson dro opp hovedlinjene for sin idealistiske tenkning i sin tale om rikets tilstand den 2. desember 1913. Wilsons idealisme kan karakteriseres som internasjonalistisk og intervensjonistisk. Dette til forskjell fra isolasjonistiske og ikke-intervensjonistiske strømninger, som hadde vært toneangivende i amerikansk utenrikspolitikk siden avslutningen på borgerkrigen i 1865. Slik må Wilsons idealisme forstås som et vendepunkt i amerikansk utenrikspolitikk. Sammenlignet med for eksempel Alexander Hamiltons «hamiltonianisme» la Wilson vekt på universelle verdier som menneskeretter og demokrati. Ifølge Walter Russell Mead har denne hovedretningen innenfor amerikansk utenrikspolitisk tenkning preget senere perioder blant annet fra 1990.Idealismen skulle bygge på den universalistiske tanken om naturretten og troen på en amerikansk eksepsjonalisme. Idealismen innebar en moralsk forpliktelse til å spre ideer om demokrati og markedsøkonomi. Dette ble begrunnet med folkesuverenitetsprinsippet og demokratiet som uttrykk for selve folkeviljen, noe som medførte at demokratiers utenrikspolitikk var moralsk overlegen. Idealismen kan leses som et uttrykk for Wilsons protestantiske tro, og som et instrument for å realisere kristne idealer. Det moralske aspektet, til forskjell fra realpolitikkens egennytte, ble definert slik at «utenrikspolitikken skulle reflektere de samme moralske standardene som den personlige etikken.» Til forskjell fra Theodore Roosevelt så avviste Wilson maktbalanse som et utenrikspolitisk siktemål.Den 8. januar 1918 presenterte han sine 14 punkter for fred for Kongressen. Dette var idealisme anvendt som utgangspunkt for fredsforhandlinger i Europa etter den første verdenskrig. Varig fred skulle oppnås «gjennom statenes felles ansvar for den kollektive sikkerheten, bekreftet i Folkeforbundet og voktet over av den allmenne opinion.»
== Nobels fredspris ==
Wilson mottok Nobels fredspris i 1919 for sin innsats som grunnlegger av Folkeforbundet. Fredskonferansen i Paris ble en skuffelse for Wilson. Han var i mot de harde vilkår som Frankrike og Storbritannia stilte til den tapende part, Tyskland. Senatet ønsket ikke å gå inn i Folkeforbundet. Dette førte til diskusjon i Nobelkomiteen om Wilsons kandidatur til Nobelprisen. Et flertall gikk til slutt inn for å gi Wilson prisen.
== Sykdom de siste årene ==
I oktober 1919, under en foredragsturne, ble Wilson rammet av et invalidiserende hjerneslag, og han sluttet i praksis å fungere i embedet. Hans kone Edith (født Bolling) spilte en sentral politisk rolle fra kulissene det gjenværende halvannet året av presidentperioden, og hun er blitt kalt «USAs første kvinnelige president». Presidentens tilstand ble holdt skjult for offentligheten, og ingen fikk treffe ham personlig. Han klarte så vidt å signere de dokumentene som ble lagt foran ham. Ved å gjøre dette, styrte hun faktisk den utøvende makt i USA, resten av presidentperioden, til mars 1921. Denne funksjonen utøvde hun sammen med presidentens sekretær Joseph P. Tumulty og legen Cary T. Grayson. Legen Grayson kom med vage forklaringer på presidents lange sykefravær blant annet «fordøyelsesbesvær». Legen Grayson avslo å erklære Wilson som for svak til å fungere. Wilson skal ha hatt flere slag tidligere blant annet i 1906 og 1913, disse slagene påvirket synet på et øye og hans venstre hånd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Woodrow Wilson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Woodrow Wilson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Woodrow Wilson på Internet Movie Database
(en) Woodrow Wilson hos The Movie Database
(en) Woodrow Wilson på Discogs
(en) Woodrow Wilson på MusicBrainz
(en) Woodrow Wilson hos American National Biography
(en) Woodrow Wilson hos The Peerage
=== Video === | Thomas Woodrow Wilson (født 28. desember 1856, død 3. | 9,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Whisky | 2023-02-04 | Whisky | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Whisky'] | Whisky (skotsk) eller whiskey (irsk og amerikansk engelsk) er brennevin som er destillert fra brygg av korn. Whisky produseres nå i flere land hvor de mest kjente er Irland og Skottland.
| Whisky (skotsk) eller whiskey (irsk og amerikansk engelsk) er brennevin som er destillert fra brygg av korn. Whisky produseres nå i flere land hvor de mest kjente er Irland og Skottland.
== Historikk ==
Destillasjonskunsten startet i Babylonia i Mesopotamia (nå Irak) så tidlig som det 2. årtusen f.Kr., med destillasjon av parfymer og aromater lenge før sprit. Destillasjonsprosessen ble brakt fra Afrika til Europa av maurere, hvor den ble brukt av klostre, primært for medisinsk bruk som behandling av for eksempel kolikk og kopper.
Mellom 1100 og 1300 spredte kunnskapen om destillasjon seg i Irland og Skottland, ved hjelp av irske klosterdestillerier. Siden De britiske øyer har lite druer til vinproduksjon ble øl brygget av bygg brukt i stedet, noe som resulterte i utviklingen av whisky.
Det første skriftlige dokument som nevner whisky er fra 1494 i "Scottish Exchequer Rolls" hvor det står å lese "Eight bolls of malt to Friar John Cor wherewith to make aquavitae".
Fordi navnet whisky ikke er bundet opp mot noe spesielt sted (som for eksempel tilfellet er for cognac og tequila), produseres whisky i dag i en rekke land verden over. Omsetningen av whisky er økende i Norge. Whisky skal lagres på trefat (tradisjonelt eikefat) i minimum tre år for å kunne kalles whisky, men vanligst er rundt fire til seks år, mens de dyrere og bedre merkene ofte fatlagres i 12–20 år, og i enkelte tilfelle enda lengre, for å oppnå sin karakter – og sin pris.
Old Bushmills Distillery i Nord-Irland har blitt oppgitt til å ha lisens for destillering av irsk whisky fra 1608 og blir dermed det eldste lisensierte whisky-destilleriet i verden. Dette er imidlertid kanskje ikke helt riktig, i 1608 ga den engelske kongen James I jordeieren Thomas Phillips tillatelse til å fremstille whiskey. Det er imidlertid ikke bevist at dette gjaldt Bushmills, det kan ha vært Coleraine eller et annet destilleri i grevskapet. Men Busmills er eldre enn fra 1743 når det først er omtalt skriftlig.
I moderne tid er det Skottland som er mest kjent for sin whiskyproduksjon.
== Ordets opprinnelse og stavemåter ==
Ordet «whisky» er en kortform av uisge beatha eller uisce beatha (formen uisgebaugh har også vært brukt), fra henholdsvis skotsk-gælisk og irsk, et uttrykk som, i likhet med blant annet eau de vie og akevitt, betyr «livets vann». Whisky er den skotske stavemåten. Whiskey (med ey til slutt) er den opprinnelige irske stavemåten. Denne brukes også i USA. Språkrådet har normert stavemåte på norsk til «whisky».
== Produksjon ==
Produksjonen deles inn i 4 hovedprosesser; malting, mesking, fermentering og destillering.
=== Malting ===
Malten framstilles i et malteri. Første trinn i maltingen er bløtlegging av kornet, mellom 24-36 timer er vanlig. Vann helles over kornet i to til tre omganger og siles ifra, mens det ligger i store kar. Spiringen av kornet starter når vannet forlater karene. Ved spiring omdannes kornets stivelse til sukker. Deretter skal kornet tørke og spres ut over store gulvflater som tradisjonelt var av stein, men nå brukes også betonggulv. Byggkornene må vendes for å få en jevn tilførsel av oksygen, slik at spiringen blir optimal. Dette var en tidkrevende prosess som før ble gjort for hånd, men idag foregår mekanisert. Det er noen få destillerier som fremdeles gjør dette for hånd, deriblant hos Balvenie. Gulvmaltingen pågår i fem til ni dager avhengig av temperaturen, lenger hvis det maltes manuelt, normalt ti til tolv dager. Kornet kalles nå for grønnmalt, og må tørkes før videre behandling. Dette gjøres ved at grønnmalten spres utover et perforert gulv med en varmekilde, som kalles for «The Kiln», i etasjen under.
Det kan også brennes torv under rista grønnmalten ligger på mens den tørker for å tilsette røyksmak. Hvor mye torv som brennes og hvor lenge vil være med på å bestemme røyksmaken. Typen torv, og hvor den hentes fra, vil også kunne sette andre typer smak i bygget, som da vil bli bragt videre inn i whiskyen. Ett godt eksempel på dette er saltsmaken man kan finne i whiskyer fra Islay. Enkelte produsenter tilsetter tang eller sjøvann i prosessen i ett forsøk på å kopiere denne saltsmaken
=== Mesking ===
Mesking er prosessen som trekker ut sukker fra det maltede kornet. Det er enzymer i bygget som omdanner stivelsen i kornet til oppløselig sukker. Kornet som er maltet knuses i en kvern, for å åpne det, og dermed gjøre det lettere å trekke ut sukkeret. Det knuste kornet kalles for «grøpp» eller «grist» på engelsk. Grøppet blandes i et stort meskekar «mash tun» med vamt vann og omdanningen av stivelse til sukker går av seg selv. De skotske destilleriene mesker gjerne i tre eller fire omganger. I den første runden med vann som normalt holder 64 °C. Forholdet vann og korn er gjerne fire ganger vekten av kornet, men dette kan variere fra destilleri til destilleri. Etter en halvtimes tid siles vannet av og kalles for «vort» eller vørter. Dette taes vare på i en stor tank og grøppet får nå en ny runde med vann, ca. halvparten av mengden i første runde. Vannet som nå brukes er noe varmere, 70-75 °C er normalt.
=== Fermentering ===
Vørteren blir ført videre inn i store tønner og tilsatt gjær slik at sukkeret skal utvikle seg til alkohol. Etter ca. 5 – 7 dager har vørteren blitt til ett brygg, kalt wash, med ca. 5 % alkohol.
=== Destillering ===
Brygget blir ført over i destilleringsprosessen. Dette skjer enten i flere runder gjennom egne destilleringspotter, eller i en Coffey Still. For mer informasjon om den spesifikke destillasjonsprosessen se enten maltwhisky eller grain whisky
== Lagring ==
Den viktigste faktoren for hvilken smak en whisky har når den nytes er hvor, hvordan, og hvor lenge, whiskyen lagres.
Siden en tønne "puster" ifølge trykk og temperatur i miljøet tønna lagres i, vil faktorer som nærhet til sjø, skog, og byer ha en innvirkning på smak. En tønne lagret i nærheten av sjø vil, for eksempel, ha en saltaktig tone. Tradisjonelt lagres tønnene i lagerrom med tykke steinvegger og gulv av jord eller stein. Dette for å gi et så stabilt lagringsmiljø som mulig.
Smaken påvirkes også av hvilke fat whiskyen lagres på, som regel brukes fat som tidligere er blitt brukt til produksjon/lagring av bourbon og disse fatene er laget av amerikansk hvit eik Quercus alba, og gir søtlige lukter og smaker som for eksempel kokos og vanilje. Det brukes også fat som har blitt brukt til produksjon/lagring av sherry, og disse fatene er laget av europeisk eik, vanligvis Quercus robur. Disse gir en fruktig og frisk lukt og smak. Slik whisky merkes ofte med sherry cask. I de senere år er en del destillerier begynt å levere både single malt og blended som har vært lagret på madeira-vinfat eller helt nye eikefat.
Hvor lenge en tønne lagres vil ha innvirkning på smak ved at whiskyen over tid vil få en bedre mulighet til å trekke ut de ønskede smakene fra treverket i tønna, samt selvfølgelig restsmak fra innhold lagret i tønna tidligere. Det er en viss grense for hvor lenge en whisky kan lagres på tønne før den får en ganske tørr og treaktig smak. Denne grensa ligger som regel på ca. 35 år, men dette er helt avhengig av tønnetypen og miljøfaktorer. Det finnes tønner som er lagret langt over 40 år, mens flertallet lagres kun i ca. 6 til 12 år.
=== Alkoholstyrke før og etter lagring ===
Whisky blir destillert til en alkoholstyrke på mellom 68 og 70 %. Noen destillerier vanner spriten ned til 63,5 % alkohol før den blir tappet på fat, mens andre tapper den på fat med den styrke den kommer ut av destillasjonsprosessen med. Bruichladdich er et eksempel på et destilleri som destillerer opp til 70%, for så å legge rett på tønne i denne styrken.
Alkoholstyrken synker med ca. 3-4 % i året, samtidig som innholdet i tønnene reduseres med ca. 2 % så lenge whiskyen fortsatt modnes på fat. Dette kalles englenes andel. Det endelige produktet har som regel en styrke på et sted mellom 49 og 60 % avhengig av lagringstiden. Ardbeg sin «Supernova 2010» holder for eksempel 60,1 % styrke. Når whiskyen tappes på flaske stopper modningsprosessen, i motsetning til vin og øl som fortsetter gjærings- og modningsprosessen også etter tapping. Dette medfører at en whisky tappet etter for eksempel tolv års lagring fortsatt kun vil være en tolv år gammel whisky selv om flasken er lagret videre i lang tid.
== Betegnelser ==
Maltwhisky er whisky produsert med kun maltet bygg.
Grain whisky er whisky produsert med en blanding av kornsorter som blant annet mais, hvete og rug.
Single malt er en whisky fra ett enkelt destilleri som er destillert av maltet bygg i en pot still.
Single Barrel er en whisky fra en enkelt tønne.
Double/triple barrel er en whisky som etter å ha nådd sitt modningspunkt modnes ytterligere noen måneder på ett eller flere andre typer fat. Dette gjøres for å modifisere den endelige smaken til en whisky. Det vil ofte være whisky modnet på tidligere bourbonfat som legges noen måneder på sherry, vin eller andre typer fat.
Cask Strength er whisky som ikke er tilsatt vann for å nå en fastsatt alkoholprosent. Som oftest benyttes dette om whiskyer fra kun en tønne, men det hender også at blends blandes i cask strength.
Blends er en blanding av forskjellige whiskyer for å gi en ønsket smaksopplevelse. Siden lagring og enkelttønner påvirker whiskyer på forskjellig vis vil det være ulikheter i smak mellom hver tønne innenfor hver enkelt whiskytype. Felles for alle blends er at de har en utvalgt smak de ønsker å beholde. Det er da en Master blender sin oppgave å blande de forskjellige whiskyene til en smak som er lik for hver type blend. Merkes en blend med alder, skal det være den yngste whiskyen som oppgis.
Blended Malt er en blanding av flere single malt whiskyer. Dette kan også gå under betegnelsene vatted malt eller pure malt.
Blended whisky er en blanding av en eller flere singel malt whiskyer med grain whisky. Forholdet mellom malt og grain whisky starter på rundt 10 % maltwhisky og går opp til 80-90 %. de fleste ligger på mellom 10-20% maltwhisky. Johnnie Walker Red Label har rundt 10 %, Black Label har rundt 35 %, Chivas Regal har rundt 50 % og Upper Ten har 47 %.
Cream whisky er et annet navn på Blended Whisky med tilsetning av mye sherryfatlagrede bestanddeler etter hovedleveransen av sherryfatene: Harvey's (med «Bristol Cream»). De mest kjente av disse er King's Legend (minst tre års lagring), Teacher's (noe lengre) og Johnnie Walkers «Black Label» (tolv år).
== Skotsk whisky ==
Skotsk whisky produseres i overkant av 120 aktive destillerier i Skottland. Dette er nesten en halvering fra 1960- årene, men representerer samtidig totalt 35 000 arbeidsplasser. Skotsk whisky destilleres vanligvis to ganger. Skotsk whisky er spesielt kjent (beryktet) for røyksmaken i whisky fra enkelte destillerier, selv om flertallet av maltwhiskyer ikke har røykpreg. Denne kommer av at kornet som brukes i produksjonen tørkes ved bruk av varmluft fra ovner hvor det brennes torv. Torvrøyken setter smak i kornet, som igjen gjenspeiles i smaken på whiskyen. Mest markant røyksmak er det i whiskyer fra øya Islay. Skotsk whisky lagres (nesten) alltid på eikefat som har vært brukt i alkoholproduksjon tidligere. Vanligvis er dette fat som har vært brukt til å lagre Bourbon eller sherry, men de senere år er eksperimentering med andre typer fat f.eks vintønner blitt stadig mer vanlig. De eikefatene som havner i Skottland brukes gjerne tre-fire ganger til skotsk whiskyproduksjon før de ender sitt liv som flis til røyking av fisk eller som hagemøbler.
Etter avtale med den britiske dronningen en gang på slutten av 1800- tallet, fikk tre destillerier lov å bruke prefikset «The» foran fabrikknavnet på flasker som inneholdt det ypperste en kunne lage. «The Famous Grouse» er ikke fabrikknavn, mens «The Macallan», «The Balvenie» og «The Glenlivet» er det.
== Irsk whiskey ==
Irsk whiskey er vanligvis uten røyksmak, og kornet tørkes i lukkede kjeler. I den grad malten røstes, brukes fyring med antrasittkull. Dette gir knapt røksmak til det ferdige produktet. Mesteparten av irsk whiskey er trippel-destillert, med noen få unntak. Mesteparten av det som selges er av typen blended whiskey. Kun tre destillerier står nå for all innenlands produksjon, mens det i irsk whiskys storhetstid eksisterte 2000 destillerier.
Irsk whisky produseres ofte også som «vatted malts whiskey», det vil si at det er flere «single malts» som er blandet.
== Amerikansk whiskey ==
Immigranter fra Irland, Skottland og Wales brakte kunsten å lage whisky til Amerika, der den første whiskeyen ble produsert på slutten av 1600-tallet. En stor forskjell på whiskey fra USA og skotsk eller irsk whisky, er at de amerikanske vanligvis produseres med utgangspunkt i mais, mens rug brukes som hovedbestanddel i visse typer som rye whiskey. De mest amerikanske whiskeytypene er bourbon og Tennessee Whiskey. I begge disse typene er det mais (minst 51 %) som er hovedråstoffet, og etter lovpåbud må bourbon lagres på nye fat av amerikansk hvit eik (quercus alba). Det finnes også amerikansk single malt, men denne er vanskelig å få tak i.
== Norsk whisky ==
Det er i de senere årene også noen som har begynt med produksjon av whisky i mindre skala i Norge.
Her er noen av de norske produsentene:
Arcus med merkevaren Gjoleid
Aurora Spirit med merkevaren Bivrost
Berentsens Brygghus (whisky under produksjon, 2021)
Buran Norsk Whisky (whisky under produksjon, 2021)
Det Norske Brenneri med merkevarene Audny og Eiktyrne
Egge gård med merkevaren Aass & Egge
Feddie Ocean Destilleri med merkevaren Nine Sisters'
Myken Destilleri med merkevaren Myken Arctic
OSS Craft (whisky under produksjon, 2021)
Smyl Brenneri (planlagt whisky produksjon, 2021)
Trondhjem Mikrobryggeri (whisky under produksjon, 2021)
== Annen whisky ==
Whisky produseres også i land som Canada, Australia, Thailand, Spania, Sverige, Danmark, Nepal, Tyrkia, India, Frankrike, Pakistan, Japan osv.
Kanadisk whisky bygde seg opp en sterk posisjon i USA i forbudstiden som resultat av utstrakt smugling, og har siden vært populær i USA. Dette er vanligvis den letteste og minst karakteristiske whiskyen.
Japansk whisky har både stort særpreg og karakter, svært mange forskjellige typer produseres og populariteten er sterkt økende.
I Thailand kalles nesten all sprit som produseres for whisky, samme hva det egentlig er. Uttrykket «Me-Kong Whisky» er da også slang for virkelig luguber whisky.
India liker å titulere seg som verdens største whiskyprodusent, men som i Thailand kan whiskyen være så mangt. De fleste flaskene det står whisky på i India er basert på melasse og vil derfor i de fleste deler av verden defineres som rom.
== Produsenter ==
I dag er de fleste av destilleriene eid av store multinasjonale selskaper. Blant de største er det amerikanske selskapet Beam Suntory, som i 2021 eier 34 destillerier. Også det franske selskapet Pernod Ricard er en stor aktør, i 2021 eier de 32 destillerier.
Men det finnes fremdeles også små destillerier som for eksempel Kilchoman.
== Whiskyglass ==
I dag benyttes tulipanformede glass til whisky. Denne fasongen på glasset hvor det er brede på midten, og smalner på toppen, slik at luft kommer til væsken, frigjør aromaene og konsentrerer dem på toppen av glasset. Det finnes utallige varianter av tulipanformede whiskyglass. Hva som fungerer best vil nok være avhengig av smak og behag. Glassene går enkelte ganger også under navnet smaksglass, det kommer av at denne glasstypen i mange år har blitt benyttet på destilleriene, hvor de ble benyttet til å smake på whiskyen.I serier med glass er det ofte glass som heter whiskyglass, eller maltwhiskyglass, disse er som oftest ikke tulipanglass men er tradisjonelle whiskytumbler.
Whiskytumbler egner seg ikke spesielt bra til å få optimal opplevelse av en whisky. Dette gammeldagse glasset var ofte et krystallglass som ble brukes til servering av brennevin, som whisky, ublandet («neat»), med litt vann eller med isbiter («on the rocks»).
== Se også ==
Maltwhisky
Single malt
Blended whisky
Grain whisky
Cream-whisky
Skotsk whisky
Irsk whiskey
Bourbon
Whisky likør
Liste over skotske whiskydestillerier
Liste over irske whiskydestillerier
Classic Malts of Scotland, se Skotsk whisky
Skotske whisky regioner, se Single malt
Kategori: Single malt whisky
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Whiskywiki
Norsk MaltWhiskyLag | Whisky (skotsk) eller whiskey (irsk og amerikansk engelsk) er brennevin som er destillert fra brygg av korn. Whisky produseres nå i flere land hvor de mest kjente er Irland og Skottland. | 9,098 |
null | 2023-02-04 | Oscar Wilde | null | null | null | Oscar Fingal O’Flahertie Wills Wilde (født 16. oktober 1854 i Dublin, død 30. | 9,099 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.