url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85rdal | 2023-02-04 | Årdal | ['Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Årdal'] | Årdal er en kommune i Vestland. Kommunen ligger innerst i Sognefjorden og består av tettstedene Årdalstangen og Øvre Årdal (lokalt omtalt som Tangen og Øvre). I tillegg sogner tilstøtende daler til kommunen ( Seimsdalen, Utladalen, Ofredal, Fardalen og Naddvik).
Kommunen grenser i nord og vest til Luster, i øst til Vang (i Innlandet) og i sør til Lærdal. Skagastølstindane ligger på grensen mellom Luster og Årdal kommuner. Toppen av Storen (Store Skagastølstind), som er den sydligste av Skagastølstindene, markerer kommunegrensen.
| Årdal er en kommune i Vestland. Kommunen ligger innerst i Sognefjorden og består av tettstedene Årdalstangen og Øvre Årdal (lokalt omtalt som Tangen og Øvre). I tillegg sogner tilstøtende daler til kommunen ( Seimsdalen, Utladalen, Ofredal, Fardalen og Naddvik).
Kommunen grenser i nord og vest til Luster, i øst til Vang (i Innlandet) og i sør til Lærdal. Skagastølstindane ligger på grensen mellom Luster og Årdal kommuner. Toppen av Storen (Store Skagastølstind), som er den sydligste av Skagastølstindene, markerer kommunegrensen.
== Politikk ==
Arbeiderpartiet har dominert politikken i Årdal gjennom hele etterkrigstiden, med rent flertall for partiet i kommunestyret. Kommunen er den i landet med størst Ap-oppslutning. Ved stortingsvalget i 2013 ble oppslutningen til AP redusert til 62,6%, en tilbakegang på 7,5%. Høyre fikk nest størst oppslutning med 12,7% av stemmene, en fremgang på 7%.
Ved kommunestyrevalget 2015 mistet Ap sitt rene flertall, men gjenvant det i 2019:
== Nye tider for Årdal kommune - fra industri og grønn energi til turistkommune ==
Årdal kommune har etter krigen vært en kommune som man først og fremst forbinder med tungindustri, og Årdal har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til Årdal Kobberverk som ble startet alt i 1702, og sagbruket og mølla drevet av vannkraft ved fjorden i Indre Ofredal, som hadde sin storhetstid som handels- og næringssenter fra midten av 1800-tallet til andre verdenskrig. Fra Tyinfaldene AS ble opprettet av en tysk industrigruppe i 1908, var veien mot tungindustrien lagt, og i 1948 var aluminiumsproduksjonen ved Årdal Metallverk i gang. Det er også i dag stor satsing på industri i Årdal, med både produksjon av aluminium ved Hydro Aluminium, og solceller ved NorSun. I tillegg finnes det mange bedrifter i Årdal som er underleverandører til den etablerte industrien. I tillegg har det de siste årene blitt satset systematisk også på turisme og reiseliv, og i 2020 fikk Årdal status som nasjonalparkkommune. Det er altså ikke bare tungindustrien som kjennetegner Årdal i dag. Kommunen opplever en stor økning i turisme og arbeider aktivt med å legge til rette for turister som besøker kommunen. Kommunen og naturen har blitt godt eksponert gjennom flere fjernsynsserier de senere årene, og særlig Utladalen, Vetti med Vetti gard, Vettisfossen og turområdene i Jotunheimen er blitt attraktive blant turistene. Utsiktspunktet på Bøttejuv har også blitt et yndet turmål. I tillegg finnes det aktivitetsbedrifter som tilbyr ulike aktiviteter til besøkende som kajakkpadling og sykkelutleie, og friluftsbadene både i Øvre Årdal og på Årdalstangen er populære blant besøkende til Årdal. En virkelig perle er den gamle oppgangssaga og mølla som ligger ved overnattingsstedet Indre Ofredal ne`fø sjøen.
== Teknologi ==
Årdal er i forkant av en industriell teknologisk utvikling, både nasjonalt og internasjonalt. Tradisjoner bygger videre på store og teknologiske miljø i fagfelt innen primæraluminium, solcelleproduksjon og vannkraft.
Aluminiumsverket har vært hjørnestensbedriften i Årdal i over 50 år. Det var tyskerne som startet oppbyggingen av verket under andre verdenskrig. Etter at krigen tok staten over anleggene og fullførte verket som fikk navnet Årdal og Sunndal Verk (ÅSV). Senere ble ÅSV slått sammen med Norsk Hydro, og Hydro Aluminium ble dannet.
Norsk Hydros aluminiumsverk har betydd mye for kommunen og har sikret arbeidsplasser og inntekter i mange år. I 2006 besluttet Hydro å legge ned den eldste produksjonsteknologien ved verket – «Søderberganlegget» – fra sommeren 2007 . Vedtaket førte til usikkerhet for fremtiden til hele industrisamfunnet.
Regjeringen svarte med å gi Årdal ekstra omstillingsmidler gjennom Innovasjon Norge. Dette førte til at ny industri etablerte seg i Årdal. To nye industrietableringer var Dooria dørfabrikk og NorSun solcellefabrikk som var ment å skulle gi over 200 nye industriarbeidplasser. Særlig dørfabrikken var omstridt, blant annet fordi det ble hevdet at arbeidsplasser andre steder ville kunne bli skadelidende. Etter flere år med store underskudd, ble dørfabrikken i Årdal nedlagt i juli 2011.
== Infrastruktur ==
Kommunen har gjennom årene gjort betydelige investeringer i barnehager, skoler, eldreomsorg og idrettsanlegg. Det var tidligere lagt vekt på at de to tettstedene skulle ha en likevekt av tilbud og fasiliteter, men i de senere år har dette blitt endret. Kommunen har kino, innendørs og utendørs svømmebasseng, idrettshaller i Øvre og på Tangen, kunstgressbane og idrettsanlegg både på Tangen og Øvre.
Årdal kommune er en av få kommuner i området som har friluftsbasseng. Kommunen har to friluftsbasseng, bassenget på Årdalstangen ble renovert i 2019. Spillvarme fra produksjonsanleggene på Hydro brukes til oppvarming av vann til friluftsbadet i Øvre Årdal. Bassengene er godt likt spesielt blant turistene som kommer til bygda. Private investorer og kommunen arbeider også med planer om et saltvannsbad på Årdalstangen og det blir også arbeidet med fornying av båthavnen og kaiområdet på Årdalstangen.
== Natur og miljø ==
Årdal er plassert innerst i verdens nest lengste (og en av de dypeste med sine 1308m) fjord, Sognefjorden. Aluminiumsoksid, som brukes som råstoff i aluminiumsproduksjonen, blir fraktet med skip inn gjennom fjorden til Årdalstangen. Fjorden brukes også som transportvei når skipene returnerer til verdensmarkedet med ferdigprodusert metall fra samme havn.
Vannkraften som produseres ved Hydros egne kraftverk gir rimelig energi til både metallproduksjonen og innbyggerne. I tillegg til at krafta er rimelig forsyner den og industrien med rein og grønn energi.
En lang industrihistorie ga i mange år store skader på vegetasjon og luftkvalitet. På slutten av 80-tallet satte Hydro inn tiltak for å minske utslippene av støv og fluor. Tiltakene ga gode resultater bare etter noen få år og den flotta naturen fra fjord til fjell i kommunen har blitt eksponert gjennom ulike tv-serier de siste åra. Serier som 71 grader Nord, Monsen på tur har synt fram den spektakulære naturen i kommunen på en måte som har økt turiststrømmen til kommunen.
I dag er avanserte renseanlegg i drift ved verket, og skadene på naturen er redusert betraktelig. Etter at den mest forurensende produksjonen ble nedlagt i 2007 er det forventet at utslippene av støv og gasser blir redusert dramatisk. Støvutsleppet per time var 17,7 kilo og utsleppet af fluor var 8,7 kilo timen i 2010.Vettisfossen er Norges og Nord-Europas høyste uregulerte frie fossfall med 275 meter.
Fjelltopper i Årdal på over 2000 meter:
2405 Store Skagastølstinden, Årdal/Luster
2203 Store Austanbotntinden, Årdal/Luster
2157 Urdanostinden, Årdal/Vang/Luster
2124 Store Ringstinden, Årdal/Luster
2103 Søre Austanbotntinden, Årdal
2074 Stølsnostinden, Årdal
2072 Søre Dyrhaugstinden, Årdal/Luster
2067 Falketind, Årdal
2062 Nordre Midtmaradalstinden, Årdal/Luster
2056 Store Midtmaradalstinden Årdal
2037 Søre Urdanostinden, Årdal/Vang
2026 Stølsmaradalstinde, Årdal
2025 Midtre Ringstinden, Årdal/Luster
2017 Vesle Midtmaradalstinden, Årdal
2002 Austre Ringstinden, Årdal/Luster
2001 Austre Stølsnostinden, Årdal
== Trygt lokalsamfunn ==
Årdal ble tidlig medlem i WHO Safe Communities. Kommunen fikk fornyet sitt medlemskap i juni 2010. Merkevaren «Årdal Tenk Tryggleik» er et samarbeid mellom politi, kommune, Hydro, LO og Norsk Folkehjelp med fokus på kontinuerlig utvikling av et trygt nærmiljø. Årdal har et moderne og levende sentrum og fikk i 2004 Bymiljøprisen for sitt arbeid med tettstedsutvikling.
== Kultur ==
Årdal er kjent for å være en kommune der dugnadsånden står sterkt, noe folkeveien til Vetti er et godt eksempel på. Kommunen har et rikt og variert kulturtilbud med flere aktive korps, kor, kino mm. Idrett står fortsatt sterkt i kommunen og en har habile håndballag og fotballag på seniornivå. Ellers er det et aktivt turnmiljø i kommunen og friidrettsinteressen er igjen i sterk vekst i kommunen med utøvere som har levert solide resultat på juniornivå. Kommunen har eget bakeri, Tya bakeri, med utsalg i Øvre Årdal. Bakeriet er inspirert av Bakeriet i Lom. Du finner også et ølbryggeri i kommunen, Tya bryggeri. Målrock, en årlig musikkfestival, blir arrangert i spektakulære omgivelser ved sjøen på Årdalstangen og en har et eget øvinglokale for de musikkbandinteresserte med mulighet for å spille inn egne låter. Det finnes klatregrupper, skigrupper og kommunen har to flotte lysløypeanlegg dersom en vil gå på ski. Det er gode turmuligheter og mange varierte toppturer, merka og umerka, i kommunen. Biblioteket i kommune er aktive bidragsytere og arrangerer jevnlig arrangement både for stor og små, gjerne i samarbeid med Tya Kafe som har lokale i samme bygning. I samme bygg finner en og kulturhuset der det arrangeres teater og konserter. Kommunen har to kirker som også jevnlig blir brukt til kulturopplevelser og konserter.
== Kjente personer fra Årdal ==
James O. Davidson (1854-1922), norskamerikansk politiker, guvernør i Wisconsin
Olav Offerdahl (1857-1930), katolsk biskop
Sigurd Eldegard (1866–1950), skuespiller, dramatiker og teatersjef
Andreas Bjørkum (1932-2014), språkviter og professor ved UiO
Erling Lægreid (1939–2011), forfatter og journalist (NRK)
Kristin Hille Valla (f. 1944), politiker (Sp), fylkesmann i Oppland 2001-2014
Svein Dag Hauge (f. 1956), musiker, komponist og plateprodusent
Ingrid Dahl Hovland (f. 1959), sivilingeniør, vegdirektør fra 2019
Per Hillestad (f. 1959), musiker
Karl Seglem (f. 1961), musiker, komponist og plateprodusent
Anne Gine Hestetun (f. 1962) politiker (Ap) fylkesordfører Hordaland
Gunvor Eldegard (f. 1963), stortingsrepresentant (Ap) for Akershus 2005-2017
Håkon Høgemo (f. 1965), musiker
Tommy Øren (f. 1980), fotballspiller
Henrik Furebotn (f. 1986), fotballspiller
Siri Kleiven Strøm (f. 1987), journalist og nyhetsanker (TV2)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Årdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Visit Årdal
(no) Årdal i Store norske leksikon
(no) Skulane i Årdal
(no) Vettisriket
(no) Greateraardal Arkivert 2. desember 2018 hos Wayback Machine. MålRock – Norsk Rock festival
(no) Tindevegen
(no) Årdal Sogelag – lokalhistorie fra Årdal
(no) Porten – lokal nettavis | Hydro Aluminium Årdal er et aluminiumsverk for produksjon av aluminium i Årdal i Sogn og Fjordane. Verket er heleid av Hydro Aluminium. | 8,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnor | 2023-02-04 | Magnor | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Eidskog', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Magnor (skogfinsk: Mangnora) er et tettsted i Eidskog kommune i Innlandet. Tettstedet har 902 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger ikke langt fra grensen mot Sverige.
Magnor er et gammelt industristed med Magnor Glassverk, Hydro Extrusion Norway, H-vinduet og flere industribedrifter. Stedet har også barneskole og dagligvareforretning.
30. juni 2020 offentliggjorde den norske møbelprodusenten Vestre AS planer om å bygge en møbelfabrikk på Magnor. Investeringen er den største i norsk møbelindustri på flere tiår. Fabrikken «The Plus» er tegnet av BIG Bjarke Ingels Group i København og ble åpnet våren 2022.
| Magnor (skogfinsk: Mangnora) er et tettsted i Eidskog kommune i Innlandet. Tettstedet har 902 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger ikke langt fra grensen mot Sverige.
Magnor er et gammelt industristed med Magnor Glassverk, Hydro Extrusion Norway, H-vinduet og flere industribedrifter. Stedet har også barneskole og dagligvareforretning.
30. juni 2020 offentliggjorde den norske møbelprodusenten Vestre AS planer om å bygge en møbelfabrikk på Magnor. Investeringen er den største i norsk møbelindustri på flere tiår. Fabrikken «The Plus» er tegnet av BIG Bjarke Ingels Group i København og ble åpnet våren 2022.
== Se også ==
Magnor kirke
Magnor stasjon
== Referanser == | | befolkning = | 8,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trofors | 2023-02-04 | Trofors | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Grane', 'Kategori:Nordlandstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tettsteder i Nordland', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Nordland'] | Trofors (sørsamisk: Trovvegarse) er et tettsted og administrasjonssenter i Grane kommune på Helgeland i Nordland. Tettstedet har 838 innbyggere per 1. januar 2022. E6 passerer gjennom stedet, og her starter også riksvei 73, som går via Hattfjelldal til Sverige. Nærmeste flyplass er Mosjøen lufthavn, Kjærstad, som ligger 5 km sør for Mosjøen, ca 40 minutter med bil unna Trofors. Nordlandsbanen går også innom Trofors, ved Trofors stasjon.
Ved Trofors møtes Svenningdalselva som kommer fra sør og Vefsna som kommer fra Hattfjelldal i øst. Deler av Lomsdal-Visten nasjonalpark ligger i Grane kommune. Kommunen er rik på villmark og fiskemuligheter, og har over 2 000 fiskevann.
| Trofors (sørsamisk: Trovvegarse) er et tettsted og administrasjonssenter i Grane kommune på Helgeland i Nordland. Tettstedet har 838 innbyggere per 1. januar 2022. E6 passerer gjennom stedet, og her starter også riksvei 73, som går via Hattfjelldal til Sverige. Nærmeste flyplass er Mosjøen lufthavn, Kjærstad, som ligger 5 km sør for Mosjøen, ca 40 minutter med bil unna Trofors. Nordlandsbanen går også innom Trofors, ved Trofors stasjon.
Ved Trofors møtes Svenningdalselva som kommer fra sør og Vefsna som kommer fra Hattfjelldal i øst. Deler av Lomsdal-Visten nasjonalpark ligger i Grane kommune. Kommunen er rik på villmark og fiskemuligheter, og har over 2 000 fiskevann.
== Kjente personer fra Trofors ==
Marcus Gunnarsen og Martinus Gunnarsen (f. 2002), artister
Per Joar «Perry» Hansen (f. 1965), fotballtrener
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Friluftsliv i Trofors Arkivert 22. september 2010 hos Wayback Machine. | |befolkning = | 8,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toyota | 2023-02-04 | Toyota | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Etableringer i 1937', 'Kategori:Toyota'] | Toyota Motor Corp. (TMC) (1937–, japansk: トヨタ自動車株式会社) er en japansk bilfabrikant med hovedkontor i byen Toyota, som ligger i prefekturet Aichi i Japan.
Selskapet var i 2004 verdens største bilprodusent med en omsetning på 1 038 milliarder kroner. I 2008 passerte den General Motors i antall solgte (8,41 millioner kjøretøy). Toyota har fabrikker i alle verdensdeler med fabrikker i USA, Australia, Canada, Frankrike, England, Tyrkia, Bangladesh, Indonesia og Syd-Afrika.
Per juli 2020 hadde Toyota en markedsverdi på 203 milliarder amerikanske dollar, den nest største blant bilprodusentene.Toyota solgte 10,46 millioner biler i 2019, og hadde nettoinntekter på 281,20 milliarder amerikanske dollar.I 2021 ble de mestselgende i USA med totalt 2 332 261 lette kjøretøy, og passerte General Motors for første gang.
| Toyota Motor Corp. (TMC) (1937–, japansk: トヨタ自動車株式会社) er en japansk bilfabrikant med hovedkontor i byen Toyota, som ligger i prefekturet Aichi i Japan.
Selskapet var i 2004 verdens største bilprodusent med en omsetning på 1 038 milliarder kroner. I 2008 passerte den General Motors i antall solgte (8,41 millioner kjøretøy). Toyota har fabrikker i alle verdensdeler med fabrikker i USA, Australia, Canada, Frankrike, England, Tyrkia, Bangladesh, Indonesia og Syd-Afrika.
Per juli 2020 hadde Toyota en markedsverdi på 203 milliarder amerikanske dollar, den nest største blant bilprodusentene.Toyota solgte 10,46 millioner biler i 2019, og hadde nettoinntekter på 281,20 milliarder amerikanske dollar.I 2021 ble de mestselgende i USA med totalt 2 332 261 lette kjøretøy, og passerte General Motors for første gang.
== Historie ==
Toyoda Automatic Loom var et familieselskap grunnlagt av Sakichi Toyoda (1867–1930). Det produserte automatiske vevstoler, og fikk i gang en bilavdeling som konstruerte sin første motor Type A i 1934, den første personbilen, A1, i 1935 og den første lastebilen i 1936, da firmaet også debuterte AA.
Toyota Motor Co. ble etablert av sønnen Kiichiro Toyoda (1894–52) i 1937. Man valgte bevisst å forvanske skrivemåten på familienavnet (Toyoda) av tre grunner:
Tydeliggjøre skillet mellom grunnleggerens privatliv og yrkesliv
Forenkle uttalen
Gi virksomheten en heldig start; Toyota er et bedre navn enn Toyoda, fordi åtte er et lykketall og det kreves åtte bevegelser for å skrive Toyota på katakana, det enkleste av de fire japanske skriftspråkene.
Under Stillehavskrigen konstruerte firmaet enkle lastebiler for Den keiserlige japanske hær. Fabrikkene ble ikke bombet, og første modell var Toyopet SA i 1947. SUVen Toyota Land Cruiser (1950–) var etterligninger av Jeeper de fant under krigen, og ble en tidlig eksportmodell. Den lages fortsatt i 2016 og den eldste Toyota-modell.
Første eksport til Europa var to Toyota Tiara til Finland i 1962. Norsk import startet da Skoda-forhandler F. E. Dahl tok inn Toyota Crown i 1963 (via den danske importør) og Toyota Corona fra 1964.
De kjøpte seg i 1967 inn i småbilprodusenten Daihatsu (med 33 %) og lastebilprodusenten Hino, som fortsatte som egne merker. I 1980-årene ble det kjent for pålitelighet og god lønnsomhet, gjennom Toyota Production System, en logistikk basert på Lean (slankhet) og Kanban, fra 2000 kalt The Toyota Way.
For å unngå skatt på fjærfe, begynte Toyota produksjon i USA, blant annet i NUMMI (1984–2010) som i dag fremstiller Tesla. I USA ble luksusbiler fra 1989 solgt som Lexus, mens sportslige modeller som Scion fra 2003–16. Gjennom Fuji Heavy Industries Ltd. eier Toyota også bilmerket Subaru og firmaene deler på teknologi. Fra 2004 står Toyota selv for import til Norge.I 1997 ble Toyota Corolla (1966–2008) verdens mest solgte enkeltmodell. Den ble i Norge solgt 1967–2014 i over 156 000 eksemplar.De har sju seiere i rally-VM med Toyota Celica og Toyota Corolla, samt gode resultater i 24-timersløpet i Le Mans. Siden 2002 har de deltatt i Formel 1 med base i Köln i Tyskland.
Toyota har siden 1990-årene tatt i bruk Hybrid Synergy Drive på Toyota Prius, senere også Toyota Auris, Toyota Yaris, også som ladbar hybrid (PHEV, «plug-in»). I 2016 lanserte de hydrogencellebilen Toyota Mirai. Sent i 2017 meldte Toyota at de ville satse på elektriske biler.I april 2019 meldte Toyota at selskapet kommer til å frigi 23 740 teknologipatenter som et tiltak for å fremme global elektrifisering.Med en omsetning på 30,226 billioner yen (275 milliarder amerikanske dollar) i finansåret 2018, ble Toyota det første japanske firmaet som hadde større omsetning enn 30 billioner yen per år noensinne.
== Referanser ==
== Litteratur ==
75 years of Toyota fra toyota.com.
Per Arne Skramstad, Bil-eventyret – Toyota 50 år i Norge, 2004.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(ja) Offisielt nettsted
(en) Toyota – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Toyota – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Toyota Norge | Toyota Motor Corp. (TMC) (1937–, japansk: トヨタ自動車株式会社) er en japansk bilfabrikant med hovedkontor i byen Toyota, som ligger i prefekturet Aichi i Japan. | 8,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Le_Corbusier | 2023-02-04 | Le Corbusier | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byplanleggere', 'Kategori:Dødsfall 27. august', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Funksjonalisme (arkitektur)', 'Kategori:Fødsler 6. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra La Chaux-de-Fonds', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske arkitekter'] | Charles-Edouard Jeanneret (1887–1965), best kjent som Le Corbusier, var en sveitsisk-fransk arkitekt og byplanlegger. Han var en av pionerene innenfor modernistisk arkitektur.
Le Corbusiers karriere gikk over fem tiår. Med sine villaer i armert betong fikk han gjennombruddet sitt i 1920-årene, og senere i mellomkrigstiden arbeidet han blant annet i Sovjetunionen og med konsepter som Ville Radieuse. Etter andre verdenskrig stod han blant annet bak Unité d'habitation (der det mest kjente ligger i Marseille) og oppbyggingen av den helt nye delstatshovedstaden Chandigarh i indisk Punjab.
I 2016 ble Le Corbusiers arkitektoniske verker tatt opp i UNESCOs verdensarv.
| Charles-Edouard Jeanneret (1887–1965), best kjent som Le Corbusier, var en sveitsisk-fransk arkitekt og byplanlegger. Han var en av pionerene innenfor modernistisk arkitektur.
Le Corbusiers karriere gikk over fem tiår. Med sine villaer i armert betong fikk han gjennombruddet sitt i 1920-årene, og senere i mellomkrigstiden arbeidet han blant annet i Sovjetunionen og med konsepter som Ville Radieuse. Etter andre verdenskrig stod han blant annet bak Unité d'habitation (der det mest kjente ligger i Marseille) og oppbyggingen av den helt nye delstatshovedstaden Chandigarh i indisk Punjab.
I 2016 ble Le Corbusiers arkitektoniske verker tatt opp i UNESCOs verdensarv.
== Biografi ==
Charles-Edouard Jeanneret-Gris ble født i den lille sveitsiske byen La Chaux-de-Fonds. Han var sønn av en gravør i et av byens klokkefirmaer.
Fra 1901 studerte han på kunstskolen i hjembyen. Han studerte for å bli klokkegravør som faren, og i 1902 ble en av hans graverte klokker vist fram på en utstilling i Torino. Her utviklet han også en interesse for tegning. Overraskende nok var det ikke en lærer fra kunstskolen som overbeviste ham om å studere arkitektur. Ideen om dette kom nemlig fra en lokal maler ved navn Charles L'Eplattenier.
I 1905, rett etter attenårsdagen, fikk Le Corbusier sitt første oppdrag. Han fikk i oppgave å tegne og bygge en villa for en av lærerne på skolen. Innen utgangen av 1908 hadde han tegnet to villaer til i byen, men mesteparten av tiden mellom 1907 og 1911 gikk med til reiser. I Frankrike møtte han Auguste Perret, en pioner i arbeidet med armert betong. Og etter å ha møtt Peter Behrens i Tyskland, innså han hvor viktig industrien var. Årene etter brukte han i hovedsak på å være lærer på skolen.
Le Corbusiers første planer om Dominohus kommer fra 1914. Disse planene var en forklaring på mulighetene man hadde ved å arbeide med armert betong. Disse var ment for å rette opp skadene etter første verdenskrig. I 1917 flyttet Le Corbusier til Paris. Han og maleren Ozenfant startet magasinet L’Espirit Nouveau (den nye ånd). Det var i denne perioden han tok kunstnernavnet Le Corbusier.
=== Gjennombruddet (1922–1930) ===
I 1922 åpnet Le Corbusier sitt studio i Rue de Sèvres. Dette var begynnelsen på hans mest produktive periode. Han laget blant annet planen «Ville Contemporaine» (Samtidens by). I 1925 ble Le Corbusier invitert til å delta på Exibition des Arts Décoratifs i Brussel, men innholdet i hans paviljong var så kontroversielt at paviljongen ble plassert i utkanten av messeområdet.
To år senere deltok han på en utstilling for Deutscher Werkbund med to hus. Et av husene hadde navnet «Citrohan». Denne var typisk for tidlig interiørdesign av Le Corbusier, og måten han utformet dette huset på skulle følge Le Corbusier gjennom hele hans tid som arkitekt. Det andre bygget på Le Corbusiers fem punkter for arkitektur.
Le Corbusier gikk tilbake til renessansen for å finne et system for å få proporsjonene i det han gjorde til å bli riktige. Han studerte det gylne snitt, og fant ut at ting ville bli kjedelig hvis alt var likt. Han brukte det gylne snitt i produksjonene sine i tjue år. Da laget han proporsjonssystemet Modulor, som han brukte i alt videre arbeide. Dette proporsjonssystemet ble blant annet brukt til å bestemme fordelingen av vinduene I kirken Notre Dame du Haut i Ronchamp i Frankrike. På mange måter bryter denne kirken med tidlig Le Corbusier-arkitektur. Han bruker fortsatt store flater, men konstruksjonen er mye mindre praktisk, og mye mer monumental enn tidligere.
=== Byplanleggeren (1930–1965) ===
I starten av 1930-åra begynte Le Corbusier å interessere seg for byplanlegging. Han laget forslag til hvordan man burde bygge ut/om São Paulo, Rio de Janeiro og Montevideo (1929), Genève, Antwerpen og Stockholm (1933). Han begynte samtidig for alvor å interessere seg for møbeldesign, og designet flere møbler, blant dem flere kjente stoler, i samarbeide med Charlotte Perriand.
Under annen verdenskrig trakk Le Corbusier seg tilbake til Sør-Frankrike og gikk over til maling og skriving. Han ga blant annet ut Athencharteret, som skulle bli en av tidenes viktigste bøker om moderne byplanlegging. Le Corbusier arbeidet også for Vichy-regimet under andre verdenskrig. Han var venn av den franske fascisten Pierre Winter. Begge mente deler av Paris sentrum burde jevnes med jorden, den såkalte Plan Voisin, og de ga ut tidsskrift sammen der antisemittisme kom på trykk. I brev blant annet til sin mor ga Le Corbusier uttrykk for antisemittiske og antidemokratiske holdninger. Journalisten Xavier de Jarcy hevder Le Corbusier var «tvers gjennom fascist».Fra 1945 utviklet han en konseptet «unite d’habitation» (boenhet). Disse ble bygget først i Marseille og senere også i blant annet Nantes og i Berlin.
Mesteparten av 50-årene brukte Le Corbusier på å planlegge og bygge Chandigarh – Punjabs nye hovedstad. I tillegg til planlegging av selve byen, tegnet Le Corbusier også alle offentlige bygg. Samtidig med dette tegnet han også mange hus og et museum i Ahmadabad. I 1961–62 laget Le Corbusier en plan for sentrum av Berlin, men denne ble ikke gjennomført. Hans siste prosjekt – sykehuset i Venezia – ble aldri fullført fordi Le Corbusier døde av en hjertefeil den 27. august 1965.
== Tanker om arkitektur ==
Et gjennomsnittlig hus tegnet av Le Corbusier besto i utgangspunktet av bare et stort rom. Det ble delt inn i seksjoner ved hjelp av møblene. En stueseksjon tok ca. halvparten av grunnflaten, og var i full høyde. Resten av huset var delt i to etasjer, hvor den andre var åpen, tilsvarende en hems.
Le Corbusier hadde fem prinsipper han brukte flittig spesielt i tidlig husdesign:
Bruken av stolper av armert betong sammen med et gulv av samme materiale, slik at hagen kunne fortsette under huset.
Bruken av takterrasser for å minske arealet huset opptok.
Bruken av åpen løsning for å ha muligheten til fleksibel innredning og at man slapp å bruke plass på innvendige vegger.
Bruken av horisontale vinduer for å få en jevnere fordeling av lys.
Bruken av den slette fasaden som var mest funksjonell og estetisk.
== Tanker om byplanlegging ==
For Le Corbusier var det ingen tvil om at arkitektur i det 20. århundre ikke lenger ville handle om den isolerte bygningen. Byen som helhet; hvordan den var organisert og forholdene mellom områder var veldig viktig – faktisk viktigere enn hvilken stil som ble brukt.
Planen for Le Corbusiers idealby – Ville Contemporaine (samtidsbyen) – inneholder 4 grunnprinsipper:
Avlastning for sentrumsområdene.
Høyning av befolkningstettheten.
Mer effektiv transport.
Mer effektive grøntområder.
== Verdensarv ==
17 av hans bygninger på tre kontinenter ble i 2016 oppført på UNESCOs verdensarvliste under navnet Le Corbusiers arkitektoniske verker. Av de 17 ligger 10 i Frankrike, mens de øvrige ligger i Argentina, Belgia, India, Japan, Sveits og Tyskland.
== Se også ==
Le Corbusiers Samtidsby
Weissenhofsiedlung i Stuttgart
Le Corbusier-huset i Berlin
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Le Corbusier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Le Corbusier – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Le Corbusier på Internet Movie Database
(sv) Le Corbusier i Svensk Filmdatabas
(fr) Le Corbusier på Allociné
(en) Le Corbusier hos The Movie Database
(fr) Fondation le Corbusier
(en) Great Buildings
(no) Le Corbusier (video på YouTube produsert av Oslo Museum) | Le Corbusiers Samtidsby (fransk: Ville Contemporaine) var en plan for hvordan byer skulle bli mest mulig effektive for de som bodde der. For å få til dette ville Le Corbusier at alle byer skulle ha en stasjon i midten der man også kunne lande lufttaxier. | 8,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialantropologi | 2023-02-04 | Sosialantropologi | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Antropologi', 'Kategori:Antropologistubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Sosialantropologi (fra gresk anthropos = menneske, og logos = fornuft, og fra latin societas = samfunn) er et fag innen samfunnsvitenskapen som studerer de sosiale og kulturelle sidene ved menneskelige samfunn. Sentralt i antropologien står begrepene samfunn, kultur og symboler. Til forskjell fra for eksempel sosiologi baserer faget seg i stor grad på kvalitativ metode, feltarbeid, deltakende observasjon og etnisk perspektiv.
Betegnelsen sosialantropolog kan enten brukes om personer som er aktive innen sosialantropologisk forskning, eller om personer som minst har høyere grads eksamen i sosialantropologi.
| Sosialantropologi (fra gresk anthropos = menneske, og logos = fornuft, og fra latin societas = samfunn) er et fag innen samfunnsvitenskapen som studerer de sosiale og kulturelle sidene ved menneskelige samfunn. Sentralt i antropologien står begrepene samfunn, kultur og symboler. Til forskjell fra for eksempel sosiologi baserer faget seg i stor grad på kvalitativ metode, feltarbeid, deltakende observasjon og etnisk perspektiv.
Betegnelsen sosialantropolog kan enten brukes om personer som er aktive innen sosialantropologisk forskning, eller om personer som minst har høyere grads eksamen i sosialantropologi.
== Antropologiens opprinnelse ==
Aallerede de gamle grekere kan ha bedrevet antropologisk forskning. Herodot (ca. 484–420 f.Kr.) skrev ned detaljerte skildringer av fremmede folkeslag. I takt med opplysningstiden, vokste nye fag frem, som historie, filologi og sosiologi, fag som antropologien kan sies å være en del av.
Den moderne antropologi som fag oppsto i midten av det nittende århundre. Sammen med utbredelsen av de store vestlige imperier og kolonier i Afrika og Asia, ble det interessant med detaljerte beskrivelser av den innfødte befolkningen på samme måte som man studerte flora og fauna. I USA var situasjonen en annen, man ønsket å beskrive restene av den indianerkulturen man bare tiår tidligere var i ferd med å ødelegge. Lewis Henry Morgans Ancient society og Henry Maines Ancient Law regnes blant de første avhandlinger innen faget. Begge forfatterne utvikler teorier om primitive samfunn, og skaper dermed skillet mellom tradisjonelle og moderne samfunn. Morgan mener at man i utviklingen av samfunn kan se en sosial evolusjon. Med dette mener han at alle samfunn gjennomgår ulike stadier i utvikling, fra den ville tilstand, via barbariet til sivilisasjon. Sett i et slikt lys, ville ikke-vestlige samfunn være levende fossiler, modeller man kunne studere for å forstå egen fortid. Evolusjonistiske teorier var utbredte på 1800-tallet, og den kanskje mest kjente er Karl Marx' teori om samfunnsmessig utvikling gjennom klassekamp. Dessuten hadde Charles Darwin stor innflytelse med sin biologiske utviklingsteori.
== Den moderne antropologien ==
Franz Boas hadde stor innflytelse mot slutten av 1800-tallet, særlig teorien om kulturrelativisme regnes som sentral. Denne teorien går ut på at kulturer og samfunn bare kan forstås ut ifra sin egen logikk, og at de derfor ikke kan studeres evolusjonistisk. Dessuten hevder han at ethvert samfunn har sin egen historie og at det ikke finnes utviklingsfaser.
Bronislaw Malinowski (1884–1942) regnes gjerne som den som introduserte feltarbeidet i antropologien. Malinowski mente at for å forstå den indre sammenheng mellom de ulike delene av samfunnet måtte man lære seg det lokale språket og observere hvordan folk levde over flere måneder. Malinowskis tilnærming ble senere betegnet som funksjonalistisk. Med dette menes at et aspekt ved samfunnet, for eksempel religion, må ses i sammenheng med den funksjon det har i samspill med de andre sidene ved samfunnet, som økonomi og politikk. Malinowski vektla slik sett holisme, et perspektiv som stod sterkt i faget en tid, men nå bare er av faghistorisk interesse.
Alfred Radcliffe-Brown (1881–1955) regnes som utvikleren av strukturfunksjonalismen, et perspektiv som går ut på at man tror et aspekt ved samfunnet, for eksempel religion, kan forklares ved dets rolle i å skape stabilitet og integrasjon i samfunnet som helhet.
Claude Lévi-Strauss utviklet teorien om strukturalismen. Denne teorien tar utgangspunkt i troen på at den menneskelige bevissthet organiserer virkeligheten ut fra kontraster som han kalte binære opposisjoner. Han mener dette er felles for alle mennesker, men at organisasjonen av samfunnet er forskjellig ut ifra hvilke teknologiske forutsetninger man har.
Etter andre verdenskrig, og fram til midten av 80-tallet, utviklet antropologien seg i en mer naturvitenskapelig retning. Prosessorienterte studier ble utviklet av Fredrik Barth og Clifford Geertz, som prøvde å finne prosesser for hvordan nylig uavhengige stater kunne utvikles. Økologi ble et sentralt tema, og Julian Steward undersøkte hvordan samfunn tilpasset seg lokale økologiske forutsetninger. Økonomisk antropologi ble videreutviklet av Karl Polanyi og Marshall Sahlins, som fokuserte på hvordan økonomisk vitenskap ignorerte kulturelle og sosiale faktorer. Marxisme fikk økt innflytelse i antropologien på 1960- og 1970- tallet.
I likhet med de andre samfunnsfagene ble antropologien preget av 60-tallets motkulturelle strømninger, og særlig protestene i Europa og Nord-Amerika mot Amerikas forente staters krigføring i Vietnam. Her bør særlig nevnes en debatt som hadde utspring i et problem som kort sagt dreier seg om i hvor stor grad man skal ta stilling som forsker. I en artikkel fra 1968 beskriver den amerikanske antropologen Gerald Berreman hvordan den amerikanske antropologforeningen, AAA, håndterte denne debatten på et av sine møter, og hvorfor han selv støttet de som mente at antropologer har en plikt til å gripe inn mot urett. Et beslektet problem er det som ofte kalles universalisme-kulturrelativisme-debatten. Et ekstremt kulturrelativistisk standpunkt betyr at man tror en kultur bare kan forstås på sine egne premisser, mens universalisme innebærer at man tror det skal gå an å gjenfinne universelt sammenlignbare størrelser i alle kulturer. Denne debatten har blusset opp de seneste årene. Det som særlig har blitt heftig debattert, er om man skal gripe inn i mot for eksempel kjønnsdiskriminerende praksiser i muslimske land, eller om man skal anse slike praksiser som en naturlig del av den lokale kultur som bør godtas når de kvinnene som rammes ser ut til å trives under slike forhold.
På 1980- tallet ble studiet av makt sentralt i faget, sett i lys av tidligere vestlige koloniforhold, såkalte postkoloniale studier. Mange slike studier har vist hvordan koloniserte folk ofte har brukt metoder som likner på maktapparatets for å etablere en viss selvstendighet, såkalt mothegemoni. Seksualitet og kjønn blir stadig studert mer inngående. De seneste årene har mye av fokus vært rettet mot emner som globalisering, bioteknologi og urbefolkningenes rettigheter. Faget huser forøvrig et bredt spekter av temaer.
Utviklingen av norsk sosialantropologi har i stor grad vært dominert av en ruvende skikkelse, nemlig professor Fredrik Barth. I og med hans internasjonalt sterke posisjon og at han selv bygde opp fagmiljøet selv i Norge, har Barths innflytelse vært nærmest enerådende i mange år. Også fagdebatten i etterkant har vært preget av en stillingtagen til Barth, dog da i motsetning til hans tanker.
== Antropologiske begreper ==
Etnosentrisme
Kulturrelativisme
Universalisme
Etnisitet
Slektskap
Kjønn
Religion
Økonomi
== Se også ==
Sosiologi
Psykologi
American Anthropological Association
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av sosialantropolog
Norsk antropologisk tidsskrift Arkivert 18. juli 2014 hos Wayback Machine.
Research Methods in Indigenous Contexts | Sosialantropologi (fra gresk anthropos = menneske, og logos = fornuft, og fra latin societas = samfunn) er et fag innen samfunnsvitenskapen som studerer de sosiale og kulturelle sidene ved menneskelige samfunn. Sentralt i antropologien står begrepene samfunn, kultur og symboler. | 8,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_eldre_Edda | 2023-02-04 | Den eldre Edda | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eddadiktningen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For Snorre-Edda, se Den yngre Edda
Den eldre Edda, også kalt Den poetiske Edda, Sæmunds Edda, eddadikt, bare Edda og annet, er en samling dikt som handler om norrøne guder og helter og er bevart i islandske pergamenthåndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Hvem som har skapt diktene vet man ikke, men de antas å være overleveringer fra en muntlig fortellertradisjon som eksisterte i hundrevis av år.
Betegnelsen Edda var opprinnelig navn på Snorre Sturlasons lærebok i skaldskap fra omkring 1220. Etter at et manuskript med eldre norrøne gudedikt ble oppdaget i 1643, ble det nyfunne bokverket kalt Den eldre Edda for å skille det fra Snorres verk, som ble hetende Den yngre Edda. Hva selve ordet edda betyr, vet man ikke, men det antas enten å ha sammenheng med ordet oldemor, altså «historier fra oldemors tid», være en avledning av óðr («diktning») eller en form av det latinsk edo («jeg gir ut, framstiller»).
| For Snorre-Edda, se Den yngre Edda
Den eldre Edda, også kalt Den poetiske Edda, Sæmunds Edda, eddadikt, bare Edda og annet, er en samling dikt som handler om norrøne guder og helter og er bevart i islandske pergamenthåndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Hvem som har skapt diktene vet man ikke, men de antas å være overleveringer fra en muntlig fortellertradisjon som eksisterte i hundrevis av år.
Betegnelsen Edda var opprinnelig navn på Snorre Sturlasons lærebok i skaldskap fra omkring 1220. Etter at et manuskript med eldre norrøne gudedikt ble oppdaget i 1643, ble det nyfunne bokverket kalt Den eldre Edda for å skille det fra Snorres verk, som ble hetende Den yngre Edda. Hva selve ordet edda betyr, vet man ikke, men det antas enten å ha sammenheng med ordet oldemor, altså «historier fra oldemors tid», være en avledning av óðr («diktning») eller en form av det latinsk edo («jeg gir ut, framstiller»).
== Håndskriftene ==
I 1643 oppdaget håndskriftsamleren Brynjólfur Sveinsson på Island et gammelt pergament som inneholdt dikt om guder og sagnhelter, stoff som Snorres Edda var bygd på. Det nyoppdagede pergamentet fikk betegnelsen Edda Saemundar (eller Sæmundar Edda), det vil si «diktsamling av Sæmund Frode» fordi man feilaktig trodde teksten stammet fra ham. Bokverket fikk seinere navnet Den eldre Edda, mens Snorres versjon ble hetende Den yngre Edda. Fordi det gamle pergamentet ble innlemmet i Det kongelige biblioteks håndskriftsamling, kalles det også ofte Codex Regius («Den kongelige bok») av Den eldre Edda.
Kort tid etter fant Sveinsson et annet håndskrift som også inneholdt eddadikt. Dette fant senere veien til den store islandske håndskriftsamleren Árni Magnússon sine samlinger, og har katalognummeret AM 748 I 4to. I tillegg finnes en versjon av Voluspå i Hauksbok, og andre enkeltdikt finnes i ulike håndskrifter. Enkeltstrofer finnes blant annet i Volsungesagaen og altså i Snorres Edda. Dessuten ble det nydiktet eddadikt utover på 1200-tallet som deler av fornaldersagaer.
Når og hvor eddadiktene første gang ble nedskrevet, vet man ikke. Codex Regius er trolig nedskrevet omkring 1270; AM 748 på omtrent samme tid. Begge antas å være avskrifter av eldre nedtegnelser, som ikke lenger eksisterer. Sannsynligvis ble de skrevet tidlig på 1200-tallet, kanskje på Island, kanskje i Norge. Nokså sikkert er det at flere av diktene var kjent i muntlig form i Norge før tusenårsskiftet, og at de ble med over til Island da utvandringen dit fant sted. Fra utgravninger på bryggen i Bergen har man funnet en del runeinnskrifter fra 1100-tallet som inneholder strofer fra eddadiktene.
== Datering ==
Ingen vet hvor lenge eddadiktene kan ha levd i muntlig tradisjon før de er blitt skrevet ned, og heller ikke når de er blitt skrevet ned første gang. Et vesentlig poeng er at muntlig tradisjon ikke eksisterer i en endelig og ferdig versjon, men at hver ny gjenfortelling er en nyskaping av teksten. I middelalderens skrifttradisjon kan det samme til en viss grad sies å gjelde også for skrevne tekster, idet hver nedskriver kan ha følt seg fri til å gjøre endringer i forhold til forelegget etter eget ønske.
Det har vært diskutert om eddadiktene gjengir en genuint hedensk verdensoppfatning, eller om det er kristne dikteres bilde av den hedenske verden som formidles. For eksempel kan gudene i noen av gudediktene stilles i et komisk eller lite flatterende lys. Sikkert er det at eddadiktets form har vært kjent på germansk område lenge før kristendommen kom til Norden; det viser fragmentet av det tyske Hildebrandslied fra 800-tallet.
== Innhold ==
Codex Regius ser ut til å ha vært gjenstand for et bevisst redigeringsarbeid. Første delen består av 11 dikt om norrøne guder, de såkalte gudediktene. Boka åpner med det store verdensdiktet Voluspå. Deretter følger tre dikt med Odin som hovedperson, hvorav det første er Håvamål. Så følger ett dikt om Frøy (Skirnesmål), fire om Tor og til slutt to som er vanskelig å plassere. Diktene handler om situasjoner av avgjørende betydning i gudeverdenen. Deler av disse diktene antas å høre til en større indoeuropeisk kulturarv.
De 12 siste diktene i Codex Regius handler om jordiske helter og deres tragedie. Heltediktene er ingen samlet fortelling, men alle knytter den til den fellesgermanske sagnhelten Sigurd Fåvnesbane og ætten hans. Noen av personene i heltetediktene antas å være historiske personer fra folkevandringstiden. Hunerkongen Attila (død 453 e.kr.) møter vi på her under navnet Atle.
I gudediktene er innholdet oftest dominert av en enkelt gud: Odin, Tor, Frøy, Heimdall. Men i mange tilfeller opptrer gudene også som gruppe eller samfunn. Særlig i Torsdiktene pleier hovedpersonen Tor å være meget aktivt handlende (Trymskvadet Þrymskviða, Hymeskvadet Hymiskviða). Odinsdiktene er på den annen side oftest visdomsdiktning, hvor vi enten får kunnskap om allheimens skjebne (Voluspå Vǫluspá) eller verdens innretning (Vavtrudnesmål Vafþrúðnismál, Grimnesmål Grímnismál), mens Håvamål Hávamál gir leveregler, praktisk livsvisdom og runekunnskap. Innholdet i gudediktene kjennes ikke fra annen litterær overlevering enn den islandske. Vølundkvadet Vǫlundarkviða, som innholdsmessig står for seg selv, er i Codex Regius plassert blant gudediktene, enda hovedpersonen ikke er en vanlig gud, men en alv. Vølundssagnet om Vølund smed var kjent også utenfor Norden.
== Form ==
Hva angår innholdet, er eddadiktene fortellinger om guder og helter, og i Codex Regius er de nedskrevet uten linjedeling, altså på en måte som kan minne om prosa. Det er likevel åpenbart at fortellingene er gjengitt i et språk med bevisste, regelmessige, klanglige og rytmiske virkemidler som gjør dem til poesi.
Det grunnleggende formdannende prinsippet i eddadiktene er stavrimet. Stavrimet oppretter lydforbindelser mellom nærliggende trykktunge stavelser i det språklige forløpet. Til forskjell fra enderimet, som har lydlikhet fra trykktung vokal og ut, har stavrimet lydlikhet i framlyd i de trykktunge stavelsene:
Sól tér sortna, sígr fold í mar, / hverfa af himni heiðar stiornor; / geisar eimi við aldrnara, / leikr hár hiti við himin siálfan.Sol svartner, synker jord i hav, lyse stjerner slukner på himlen, ilder raser mot årens flamme; høyt leker brannen mot himlen selv.
(fra «Voluspå»)Her ser vi at stavrimene ordner det språklige forløpet i musikalske enheter på (stort sett) fire trykktopper. I første, andre og fjerde enhet er det konsonanter (s – s – s, h – h – h og h – h – h) som danner rim. I tredje enhet er det vokaler (ei – a) som rimer; i så tilfelle er vokalene som oftest ulike. Det viser seg videre at stavrimet er plassert på disse fire trykktoppene etter et bestemt mønster, idet enten én eller begge de to første trykkstavelsene har rim, den tredje nesten alltid har det, mens den fjerde aldri har rim. Den tredje (obligatoriske) trykkstavelsen kalles hovedstaven, mens første og andre kalles støttestaver. Mellom trykktoppene finnes et fritt vekslende antall trykksvake stavelser – ulikt seinere tiders poesi, som har en regelmessig veksling mellom trykktunge og trykklette stavelser.
Det har vært vanlig å gjengi eddadiktene på trykk med to og to trykkstavelser på linja, såkalte kortlinjer. En vanlig betraktning er å hevde at stavrimet binder to og to kortlinjer sammen til langlinjer.
Når en studerer diktene i sin helhet, viser det seg at de rimende sekvensene grupperer seg på måter som gjør det naturlig å snakke om ulike strofeformer eller versemål. De tre versemåla som gjenfinnes i eddadiktene, kalles fornyrdislag (som i «Voluspå»), ljodahått (som i «Håvamål») og målahått (som i «Atlamål»).
Enkelte forskere hevder imidlertid at inndelinga i kortlinjer og delvis også i strofer vitner om en skriftspråklig tilnærming til diktene som i liten grad tar hensyn til diktenes opprinnelige funksjon som muntlig framførte tekster.
== Klassifisering ==
=== Kunnskapsdikt ===
Noen av gudediktene har som hovedmål å sikre videreføring av gammel kunnskap. Det kan være rene oppramsinger, som dvergerekka i Voluspå, eller kunnskapen kan være innstøpt i ei fortelling, som ordstriden mellom jotnen Vavtrudne og Odin i Vavtrudnesmål. Både Voluspå og Håvamål kan sies å være rene kunnskapsdikt.
=== Fortellende dikt ===
Resten av dikta forteller ei historie som strekker seg over et kortere eller lengre tidsrom. Noen kan gjengi et handlingsforløp som går over lang tid eller som formidles gjennom flere scener som følger på hverandre, som f.eks. Volundkvadet eller Trymskvadet. Det er svært vanlig at diktene har innslag av replikker eller dialog. I noen dikt har dialogen tatt helt over, slik at fortellerstemmen forsvinner og framstillinga minner om drama. Det er tilfelle i f.eks. Loketretten og i Skirnesmål. Disse diktene gjengir da gjerne bare én dramatisk situasjon.
Situasjonsdikt med kvinnelig hovedperson – som de to første Gudrunkvadene og Oddruns gråt – har gjerne preg av en klagesang over en hard skjebne.
== Diktene ==
=== Gudedikt ===
Voluspå (Voluspá), Codex Regius nr. 1
Grimnesmål (Grimnismál), CR nr. 4
Vavtrudnesmål (Vafþrúðnismál), CR nr. 3
Hrafnagaldr Óðins, ikke i CR
Vegtamskvadet (Vegtamskviða) eller Baldrs draumar, ikke i CR
Håvamål (Hávamál), CR nr. 2
Loketretten (Lokasenna eller Ægisdrecka), CR nr. 8
Hårbardskvadet (Hárbarðslióð), CR nr. 6
Hymeskvadet (Hymiskviða), CR nr. 7
Trymskvadet (Þrymskviða) eller Hamarsheimt, CR nr. 9
Allvismål (Alvíssmál), CR nr. 10
Skirnesmål (Skírnismál), CR nr. 5
Grógaldr, ikke i CR
Fjolsvinnsmål, ikke i CR
Rigstula (Rigsþula), ikke i CR
Hyndluljod (Hyndlulióð), ikke i CR
=== Heltedikt ===
Volundkvadet (Volundarkviða), Codex Regius nr. 11
Kvadet om Helge Hjorvardsson (Helgakviða Hjǫrvarðssonar)
Det første kvadet om Helge Hundingsbane (Helgakviða Hundingsbana fyrri)
Det andre kvadet om Helge Hundingsbane (Helgakviða Hundingsbana ǫnnur)
Om Sinfjotles død (prosatekst)
Gripes spådom (Gripisspá eller Sigurdarkviða Fáfnisbana fyrsta)
Reginsmål (Sigurðarkviða Fafnisbana onnur)
Fåvnesmål (Fáfnismál)
Sigerdrivamål (Sigrdrífumál)
(Brynhildarkviða)
(Sigurdarkviða Fáfnisbana thridja)
Brynhilds helferd (Helreið Brynhildar)
Det første Gudrunkvadet (Guðrúnarkviða fyrsta)
Drapet på Nivlungene (Drap Niflunga )
Det andre Gudrunkvadet (Guðrunarkviða in ǫnnur)
Det tredje Gudrunkvadet (Guðrunarkviða in þriðja)
Oddruns gråt (Oddrúnargrátr)
Atlekvadet (Atlakviða)
(Altlamál in Groenlenzku)
Gudruns egging (Guðrúnarhvǫt)
Hamdesmål (Hamðismál)
Grottesangen (Grottasǫngr), ikke i Codex Regius
(Svipdagsmál)
== Se også ==
Den yngre Edda
== Litteratur ==
Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7
Knut Ødegård: Edda-dikt I-IV, Cappelen Damm 2013-2016
== Eksterne lenker ==
Den eldre Edda på norrønt
Den eldre Edda på norsk | Den eldre Edda, også kalt Den poetiske Edda, Sæmunds Edda, eddadikt, bare Edda og annet, er en samling dikt som handler om norrøne guder og helter og er bevart i islandske pergamenthåndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Hvem som har skapt diktene vet man ikke, men de antas å være overleveringer fra en muntlig fortellertradisjon som eksisterte i hundrevis av år. | 8,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dovrebanen | 2023-02-04 | Dovrebanen | ['Kategori:1921 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Lillehammer', 'Kategori:Byggverk i Nord-Fron', 'Kategori:Byggverk i Oppdal', 'Kategori:Byggverk i Ringebu', 'Kategori:Byggverk i Sel', 'Kategori:Byggverk i Sør-Fron', 'Kategori:Byggverk i Øyer', 'Kategori:Dovrebanen', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Dovre', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Eidsvoll', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Hamar', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Melhus', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Midtre Gauldal', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Ringsaker', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Stange', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Trondheim', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Innlandet', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge med persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Trøndelag', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Viken', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1921', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv15', 'Kategori:Referanser til Rv3', 'Kategori:Sider med kart'] | Dovrebanen er jernbanestrekningen mellom Eidsvoll og Trondheim over Dombås. Dovrebanen betegnet opprinnelig bare strekningen mellom Dombås og Støren, som ble åpnet 17. september 1921 under dramatiske omstendigheter (se Nidareid-ulykken). Den regnes for å være av de mest trafikkerte og lønnsomme banestrekningene i jernbanens rutenett. Hele strekningen betjenes av linje F6 som går mellom Oslo og Trondheim, denne linjen blir derfor ofte kalt Dovrebanen. Den sørligste delen av banen inngår i det såkalte InterCity-triangelet rundt Oslo.
| Dovrebanen er jernbanestrekningen mellom Eidsvoll og Trondheim over Dombås. Dovrebanen betegnet opprinnelig bare strekningen mellom Dombås og Støren, som ble åpnet 17. september 1921 under dramatiske omstendigheter (se Nidareid-ulykken). Den regnes for å være av de mest trafikkerte og lønnsomme banestrekningene i jernbanens rutenett. Hele strekningen betjenes av linje F6 som går mellom Oslo og Trondheim, denne linjen blir derfor ofte kalt Dovrebanen. Den sørligste delen av banen inngår i det såkalte InterCity-triangelet rundt Oslo.
== Historie ==
Allerede ved anleggsstart for Hovedbanen ble det i et leserinnlegg i Morgenbladet lagt frem et forslag om å føre jernbanen videre gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre til Trondheim. Dette ble raskt avfeid som helt utenkelig. Ved planleggingen av stambanen mellom sør og nord ble forslaget igjen tatt opp.
=== Viktige årstall ===
Byggingen av det som til slutt ble Dovrebanen gikk over 70 år. Noen av merkeårene:
1851 – Anleggsstart av Norsk Hoved-Jernbane (NHJ) 8. august.
1854 – Hovedbanen offisielt åpnet 1. september (med normalspor).
1864 – Trondhjem–Størenbanen åpnet 5. august (med smalspor).
1880 – Eidsvold-Hamarbanen åpnet 11. oktober.
1894 – Hamar-Selbanen åpnet til Tretten 25. september.
1896 – Hamar-Selbanen åpnet til Otta 29. oktober. Fra da av ble banen benevnt Eidsvold-Ottabanen (EOB).
1913 – Otta-Dombås åpnet 5. desember.
1919 – Støren-Oppdal (med normalspor). Trondheim-Støren utvidet til normalspor (3-skinnespor 1919–1921).
1921 – Dombås-Oppdal åpnet 17. september og togforbindelsen Oslo-Trondheim over Dovre etablert.
1927 – Oslo-Lillestrøm elektrifisert.
1953 – Lillestrøm-Hamar ferdig elektrifisert 14. juni.
1962 – Stortinget vedtar at Dovrebanen skal elektrifiseres.
1966 – Hamar-Fåberg elektrifisert.
1967 – Fåberg-Otta elektrifisert.
1968 – Otta-Hjerkinn elektrifisert.
1970 – Hjerkinn-Støren-Trondheim elektrifisert.
1998 – Gardermobanen åpnet.
2015 – Minnesund-Kleverud ombygget til dobbeltspor.
== Fremtid ==
Bane NOR planlegger å bygge ut Dovrebanen fra enkeltspor til dobbeltspor mellom Eidsvoll og Hamar, 60 km. Deler av strekningen er under bygging (2020). Dette vil gi en langt høyere kapasitet på strekningen og korte ned reisetiden med en halvtime.
I første omgang er delstrekningen på ca. 17 km, fra Langset (like etter Minnesund) og frem til Kleverud (eller Kleiverud i en del kart, 8 km sør for Tangen) ferdig utbygd. På denne strekningen er det tett samlokalisering mellom ny E6, eksisterende jernbane og ny jernbane, og derfor ble bane og vei bygget samtidig. Jernbaneverket og Statens vegvesen samorganiserte seg i Fellesprosjektet E6-Dovrebanen. Fellesprosjektet varslet reguleringsstart for strekningen Minnesund-Espa i april 2009, etter at traseen for strekningen Eidsvoll-Sørli ble avgjort av Miljøverndepartementet 24. februar 2009. Dovrebanen fikk med dette prosjektet tre nye tunneler: Molykkjatunnelen (620 m), Morstuatunnelen (190 m) og Ulvintunnelen (3,8 km).Det var byggestart for dobbeltsporet Minnesund-Kleverud i våren 2012, mens en del forberedende arbeider for å klargjøre kabler og adkomster til sporet skjedde i 2011. Parsellen åpnet for trafikk i begynnelsen av desember 2015.
Selv om det er regulert for dobbeltspor gjennom Espa samtidig med parsellen Minnesund-Kleverud, tilhører egentlig Espa-parsellen Kleverud-Steinsrud (ca. 13 km). I tillegg til en 3 km lang tunnel gjennom Espa (Hestnestunnelen), inkluderer parsellen også ny bro over Tangenbukta og ny Tangen stasjon. Strekningen er planlagt bygget i tidsrommet 2017/18-2023.
Eidsvoll-Langset (Minnesund) (ca. 7 km) er planlagt bygget samtidig med Kleverud-Steinsrud, og inkluderer ny bro over Vorma ved Minnesund. Samtidig som denne parsellen bygges ut, er det planlagt å utvide til dobbeltspor på Gardermobanen sør for Eidsvoll stasjon ned til Venjar, som ble bygget ut med enkeltspor på 1990-tallet.
Fra Sørli til Brumunddal er det igangsatt arbeid med kommunedelplan. Denne er planlagt vedtatt mot slutten av 2016, da trasevalg gjennom Hamar skal foreligge. Det er store uenigheter i Hamar hvorvidt Dovrebanen i hovedsak skal følge dagens trase gjennom Hamar, eller om den skal legges i helt ny korridor. I henhold til Nasjonal transportplan for 2014–2023 skal strekningen fra Sørli til Hamar være utbygd til dobbeltspor innen utgangen av 2024.
Videre er det fra politisk hold en ambisjon om å videreføre dobbeltsporet fra Hamar til Lillehammer innen 2030.
I Trøndelag er det skissert mulig linjeomlegging mellom Søberg sør for Melhus og Heimdal i forbindelse med bygging av ny godsterminal for Trondheims-regionen. Ved å legge Dovrebanen i tunnel under Vassfjellet vil man oppnå bedre stigningsforhold, kombinert med bedre horisontalkurvatur på denne strekningen, som vil redusere reisetiden, og øke fleksibiliteten på strekningen, da dagens linje gjennom Melhus opprettholdes for lokaltog-trafikk. En slik utbygging vil muligens øke behovet for utbygging av dobbeltspor mellom Heimdal og Marienborg, samt ombygging av signalanlegg og annen teknisk infrastruktur for å utnytte de to eksisterende sporene mellom Marienborg og Trondheim S til dobbeltsporet trafikk.
I forbindelse med anlegging av dobbelspor mellom Hamar og Eidsvoll bygger Bane NOR fra 2019 ny jernbanebro over Minnesund, Minnevika jernbanebru, litt sør for den gamle Minnesund jernbanebru og i rettere linje.
== Linjekart ==
Se Trondhjem–Størenbanen for detaljert historikk mellom Trondheim og Støren.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dovrebanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Dovrebanen hos Jernbanehistorisk forening
Linje 21 på openstreetmap.org
http://www.jernbaneverket.no/eidsvoll-hamar
http://www.e6-dovrebanen.no Arkivert 14. oktober 2016 hos Wayback Machine.
Jernbanebiblioteket - Network Statement
«Jernbanestatistikk 2008». Jernbaneverket. 31. desember 2008. Besøkt 27. februar 2019. | Dovrebanen er jernbanestrekningen mellom Eidsvoll og Trondheim over Dombås. Dovrebanen betegnet opprinnelig bare strekningen mellom Dombås og Støren, som ble åpnet 17. | 8,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Skagestad | 2023-02-04 | Bjørn Skagestad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Asylet'] | Bjørn Skagestad (født 5. september 1950 i Oslo) er en norsk skuespiller.Han debuterte i 1969 på Det Norske Teatret og spilte roller som Benjamin i August Strindbergs Påske og Konstantin i Anton Tsjekhovs Måken. Skagestad vant en stor seier i dobbeltrollen som keiser Julianus og mystikeren Maximus i den første fullstendige oppsetningen av Henrik Ibsens Kejser og Galilæer (1987). Siden 1988 er han ved Nationaltheatret der han har hatt en rekke betydelige roller, blant annet Helmer i Et dukkehjem, Hjalmar Ekdal og grosserer Werle i Vildanden og assessor Brack i Hedda Gabler av Ibsen, Sganarelle i Molières Don Juan, Don José i Prosper Mérimées Carmen, James Tyrone jr. i Eugene O'Neills Lang dags ferd mot natt, Lange i Bjørnstjerne Bjørnsons Paul Lange og Tora Parsberg, Trigorin i Tsjekhovs Måken og vennen i Jon Fosses Dødsvariasjonar.På film har Skagestad hatt hovedroller i Min älskade (1979), Liv og død (1980), Forfølgelsen (1981), Martin (1981) og Svarte fugler (1983). I Liv Ullmanns filmatisering av Kristin Lavransdatter (1995) spilte han Erlend. Skagestad hadde også en rolle i TV-serien Vestavind (1994–1995).Høsten 2016 spilte han rollen som Kåre Krogstad, faren til Pelle og Beate Krogstad i såpeserien Hotel Cæsar.
Bjørn Skagestad er sønn av teatersjef Tormod Skagestad.
| Bjørn Skagestad (født 5. september 1950 i Oslo) er en norsk skuespiller.Han debuterte i 1969 på Det Norske Teatret og spilte roller som Benjamin i August Strindbergs Påske og Konstantin i Anton Tsjekhovs Måken. Skagestad vant en stor seier i dobbeltrollen som keiser Julianus og mystikeren Maximus i den første fullstendige oppsetningen av Henrik Ibsens Kejser og Galilæer (1987). Siden 1988 er han ved Nationaltheatret der han har hatt en rekke betydelige roller, blant annet Helmer i Et dukkehjem, Hjalmar Ekdal og grosserer Werle i Vildanden og assessor Brack i Hedda Gabler av Ibsen, Sganarelle i Molières Don Juan, Don José i Prosper Mérimées Carmen, James Tyrone jr. i Eugene O'Neills Lang dags ferd mot natt, Lange i Bjørnstjerne Bjørnsons Paul Lange og Tora Parsberg, Trigorin i Tsjekhovs Måken og vennen i Jon Fosses Dødsvariasjonar.På film har Skagestad hatt hovedroller i Min älskade (1979), Liv og død (1980), Forfølgelsen (1981), Martin (1981) og Svarte fugler (1983). I Liv Ullmanns filmatisering av Kristin Lavransdatter (1995) spilte han Erlend. Skagestad hadde også en rolle i TV-serien Vestavind (1994–1995).Høsten 2016 spilte han rollen som Kåre Krogstad, faren til Pelle og Beate Krogstad i såpeserien Hotel Cæsar.
Bjørn Skagestad er sønn av teatersjef Tormod Skagestad.
== Filmografi (utvalg) ==
Hotel Cæsar (2016)
Øyevitne (2013)
Georg Von Trapp i Sound of Music (2008)
Kodenavn Hunter (2007 og 2008)
Vildanden (2005)
Jul på Månetoppen (2002)
Sejer - se deg ikke tilbake (2000) (TV-serie)
Livets dans (forteller) (1998)
Kristin Lavransdatter (1995)
Vestavind (1994)
Lakki (1992)
Adjø solidaritet (1985)
Jenny (1983) (TV-serie)
Svarte fugler (1983)
Forfølgelsen (1981)
Martin (1981)
Liv og død (1980)
Ungen (1974)
Edderkoppen (1973) (TV-episode)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bjørn Skagestad på Internet Movie Database
(no) Bjørn Skagestad hos Nationaltheatret
(sv) Bjørn Skagestad i Svensk Filmdatabas
(da) Bjørn Skagestad på Filmdatabasen
(en) Bjørn Skagestad hos The Movie Database | Skagestad er et norsk slektsnavn med opphav i stedet Skagestad i Mandal kommune. Stedet ligger i gamle Holum kommune og består av Østre Skagestad og Vestre Skagestad. | 8,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FSB_(Russland) | 2023-02-04 | FSB (Russland) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etterretningsorganisasjoner', 'Kategori:Russisk etterretning', 'Kategori:Statlige sikkerhetstjenester'] | FSB (russisk: Федера́льная слу́жба безопа́сности Российской Федерации - ФСБ России Federalnaja sluzjba bezopasnosti) er en føderal sikkerhetstjeneste i Russland internt. FSB utgjør den viktigste etterfølgeren til den sovjetiske Tsjekaen, KGB og NKVD. Hovedkvarteret ligger i Moskva, er direkte unerlagt Presidentembetet (Russland), og mye av virksomheten er hemmelig. FSB er hovedsakelig opptatt av rikets indre sikkerhet og kan sammenlignes med PST.
Direktøren i 2017 er Aleksandr Vasiljevitsj Bortnikov.
| FSB (russisk: Федера́льная слу́жба безопа́сности Российской Федерации - ФСБ России Federalnaja sluzjba bezopasnosti) er en føderal sikkerhetstjeneste i Russland internt. FSB utgjør den viktigste etterfølgeren til den sovjetiske Tsjekaen, KGB og NKVD. Hovedkvarteret ligger i Moskva, er direkte unerlagt Presidentembetet (Russland), og mye av virksomheten er hemmelig. FSB er hovedsakelig opptatt av rikets indre sikkerhet og kan sammenlignes med PST.
Direktøren i 2017 er Aleksandr Vasiljevitsj Bortnikov.
== Omorganisering ==
Organisasjonen gjennomgår stadig omorganisering og større reformer er underveis på disse områdene:
Den russiske grensevakten
Kontraspionasje
Kontraterrorisme
Kamp mot store former for kriminalitet
Etterretning
Informasjonssikkerhet
== Sammensetning ==
=== Spesialstyrker ===
FSBs enheter, inkludert den russiske grensevakten, omfatter:
«Alfa»
«Vympel»og tre enheter i tillegg.
=== Stabsapparat ===
Den nasjonale antiterroristkomiteens apparat (NAC)
Koordinering av kontraspionasje (CTR)
Institutt for militær kontraspionasje (spesielle avdelinger)
Tjeneste for vern av konstitusjonell orden og kamp mot terrorisme (SZKSiBT)
Det spesielle formålssenteret for FSB av Russland (CSN)
Administrasjon «A» («Alfa»)
Ledelse «B» («Vympel»)
Kontor for spesielle operasjonar
Økonomisk sikkerhetsstjeneste (SES)
Kontroll og koordinering av kontraspionasje
Støtte til industrielle foretak («P»)
Transport («T»)
Kreditt- og finanssystem («K»)
Det russiske innenriksdepartementet
EMERCOM i Russland (MChS]
Det russiske justisdepartementet («M»)
Kamp mot smugling, menneskehandel og narkotika («N»)Tjeneste for operativ informasjon og internasjonale forhold (SOIiMS)
Støtte av organisasjonspersonellarbeid (SOKR)
Støtte til forretninger
Personleg sikkerhetsadministrasjon
Grensevakt (FS)
Grensemyndighet
Regional grenseledelse
Faglig grensekontroll i grensevaktsstyrkene
Divisjoner og grupper i FSB
Vitenskaplig og teknisk teneste (NTS)
Kontrollfunksjoner
Undersøkelsesavdeling (etterforskning)
Forvalting av registrerings- og arkivfond (URAF)
== Eksempler på kontraspionasje ==
I 2006 ble Storbritannia anklaget for å ha plassert avansert opptaksutstyr og en liten radiosender i en pakke som så ut som en stein i nærheten av et sensitivt område.Den 5. desember 2017 Ble en tidligere norsk grenseinspektør, Frode Berg, pågrepet og siktet for spionvirksomhet i Moskva.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Структура ФСБ России на сайте Agentura.Ru.
Как растет бюджет российских спецслужб // Agentura.Ru.
Отчет ФСБ за 2011 год и критика Медведева // Agentura.Ru.
ФСБ России на сайте Razvedinfo.ru.
Историческая справка (1998 год) на сайте politika.su.
Символика Федеральной службы безопасности России. Знаки, награды, памятные медали.
Условия правомерности применения оружия и специальных средств сотрудниками органов ФСБ
[1] | FSB (russisk: Федера́льная слу́жба безопа́сности Российской Федерации - ФСБ России Federalnaja sluzjba bezopasnosti) er en føderal sikkerhetstjeneste i Russland internt. FSB utgjør den viktigste etterfølgeren til den sovjetiske Tsjekaen, KGB og NKVD. | 8,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Visa | 2023-02-04 | Visa | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Finansselskaper fra USA', 'Kategori:Kredittkort', 'Kategori:Næringsliv i California'] | Visa Inc. er et amerikansk selskap som er notert på New York-børsen.
Selskapet tilbyr betalingssystemer til finansinstitusjoner under Visa-navnet. Systemet ble etablert på 1970-tallet og 21 000 banker og finansinstitusjoner er i dag tilknyttet systemet.Visa var tidligere eiet av banker og finansinstitusjoner over hele verden, men ble børsnotert som et amerikansk selskap i mars 2008. Selskapets styreformann og administrerende direktør er Joseph Saunders. Visa Inc. har omkring 8 500 ansatte.
| Visa Inc. er et amerikansk selskap som er notert på New York-børsen.
Selskapet tilbyr betalingssystemer til finansinstitusjoner under Visa-navnet. Systemet ble etablert på 1970-tallet og 21 000 banker og finansinstitusjoner er i dag tilknyttet systemet.Visa var tidligere eiet av banker og finansinstitusjoner over hele verden, men ble børsnotert som et amerikansk selskap i mars 2008. Selskapets styreformann og administrerende direktør er Joseph Saunders. Visa Inc. har omkring 8 500 ansatte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Visa Inc. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Visa Arkivert 30. september 2009 hos Wayback Machine. | Visa Inc. er et amerikansk selskap som er notert på New York-børsen. | 8,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fyrsten | 2023-02-04 | Fyrsten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1532', 'Kategori:Italiensk litteratur', 'Kategori:Politiske teorier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fyrsten (Il Principe) er en bok skrevet av Niccolò Machiavelli (1469–1527), som levde i den norditalienske bystaten Firenze under renessansen. Boken ble skrevet rundt 1513, men ikke utgitt før 1532, fem år etter Machiavellis død.
Machiavelli var samtidig med flere store renessansekunstnere som Botticelli, Rafael, Michelangelo og Leonardo da Vinci. Machiavelli var en sentral skikkelse i Firenze, og virket i perioder som politisk rådgiver for byens leder. Hans samtid var preget av et politisk og menneskelig drama, strukturer som bystatene sto for fall, og stadige kriger så ut til aldri å ville ta slutt. Mot denne bakgrunn utviklet Machiavelli verket Fyrsten.
| Fyrsten (Il Principe) er en bok skrevet av Niccolò Machiavelli (1469–1527), som levde i den norditalienske bystaten Firenze under renessansen. Boken ble skrevet rundt 1513, men ikke utgitt før 1532, fem år etter Machiavellis død.
Machiavelli var samtidig med flere store renessansekunstnere som Botticelli, Rafael, Michelangelo og Leonardo da Vinci. Machiavelli var en sentral skikkelse i Firenze, og virket i perioder som politisk rådgiver for byens leder. Hans samtid var preget av et politisk og menneskelig drama, strukturer som bystatene sto for fall, og stadige kriger så ut til aldri å ville ta slutt. Mot denne bakgrunn utviklet Machiavelli verket Fyrsten.
== Både et fyrstespeil ... ==
Machiavellis hensikter med Fyrsten var dobbel. På overflaten og tilsynelatende var det et verk i fyrstespeilers tradisjon, for å forklare hvordan en leder kan gjenopprette en tilstand av sivilisert orden gjennom bruk av alle nødvendige midler. Han skriver at fysisk vold er all makts opphav, og at alle statsgrunnleggere bare har ett middel, nemlig vold. Uttrykket om at målet helliger midlene kan belyses fra debatten omkring Fyrsten. Grunnen til at det er slik, mener boken, er fordi menneskenaturen er korrumpert og i elendig forfatning, og at samfunnet trenger en sterk leder for å skape orden. Men for at en fyrste, eller makthaver skal kunne utøve legitim vold, er det en forutsetning at denne utøves i statens interesser, aldri personlig interesse. Machiavelli skiller således skarpt mellom den personlige moral, som må være upåklagelig, og den offentlige moral hvor handlingene er legitime når de tjener statens, eller fellesskapets interesser.
Boken ble skrevet som en praktisk veiledning for herskere, spesielt tilegnet Lorenzo de'Medici, fyrsten av Firenze, og bærer preg av å være en analyse av politiske prosesser. Machiavelli sier at han har som mål å diskutere tingene slik de virkelig er, og ikke nøye seg med å diskutere idealer. Han mener det ikke børe være noen sammenheng mellom politikk og etiske prinsipper. Dette gjør at han regnes som realpolitikkens far.
== ... og et undergravende skrift ==
Men Machiavellis egentlige hensikt med verket var ikke så åpenbar. Machiavelli var republikaner - han mente at det beste for de italienske bystater ikke var fyrsteveldet, men den republikanske styreform. Dette fremkommer ikke i boken. Men enkelte av hans sentrale råd til fyrsten av Firenze er egnet til å fremme det republikanske mål.
Han fraråder frikostighet og tilråder bedrag for å sikre folkets støtte. Men samtidig er Machiavelli klar over at et tidligere pro-republikansk kuppforsøk slo feil på grunn av befolkningens passivitet - noe som skyldtes fyrstens frikostighet.
Han går inn for at befolkningen bevæpnes, selv om han vet at florentinerne er klart pro-demokratiske og klart misfornøyd med fyrstesystemet.
Han oppfordret fyrsten å bosette seg i den by han erobrer. Dette var i strid med Medicis vanlige politikk om å residere utenfor byen. Bor man inne i byen, er faren for å bli styrtet av opprørere eller en borgermilitia større.
== Litteratur ==
Fyrsten utgitt i bokserien Bokklubbens Kulturbibliotek 1999, med innledning av Bjørn Qviller, oversatt fra italiensk av Jon Bingen ISBN 82-525-3728-6
Trond Berg Eriksen Machiavelli : reven i hønsegården Universitetsforlaget 2006 ISBN 8215010725
Discorsi; Om fyrster utgitt av Vidarforlaget 2013, med innlednig og oversettelse av Jon Bingen ISBN 9788279901075
== Eksterne lenker ==
Fyrsten på bokhylla.no
Il Principe [MetaLibri Digital Library]
Il Principe (HTML e-book) | Fyrsten (Il Principe) er en bok skrevet av Niccolò Machiavelli (1469–1527), som levde i den norditalienske bystaten Firenze under renessansen. Boken ble skrevet rundt 1513, men ikke utgitt før 1532, fem år etter Machiavellis død. | 8,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Redningstjeneste | 2023-02-04 | Redningstjeneste | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Redningstjeneste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Redningstjeneste (engelsk search and rescue, forkortet SAR), også kalt søk og redning, er søk etter og bistand til folk som er i nød eller overhengende fare. Søk og redning kan gjennomføres både på land og over hav, og med ulike metoder og fremkomstmidler, slik som helikopter, båt, landbaserte motoriserte fremkomstmidler eller til fots.
| Redningstjeneste (engelsk search and rescue, forkortet SAR), også kalt søk og redning, er søk etter og bistand til folk som er i nød eller overhengende fare. Søk og redning kan gjennomføres både på land og over hav, og med ulike metoder og fremkomstmidler, slik som helikopter, båt, landbaserte motoriserte fremkomstmidler eller til fots.
== Historie ==
En av verdens tidligste veldokumenterte redningsinnsatser fulgte 1656 havariet av det nederlandske handelsskipet Vergulde Draeck utenfor Australia. Overlevende sendt etter hjelp, og som respons ble tre forskjellige redningsoppdrag forsøkt, uten hell.
== Typer redningstjeneste ==
Fjellredning relatert til søk og redningsaksjoner spesielt i kupert og fjellterreng.
Landredning er å lete etter personer som er savnet eller er i nød på land eller i innlandsvassdrag. Tradisjonelt forbundet med villmarkssoner, landredningstjenester blir stadig mer nødvendig i urbane og forstadsområder for å finne personer med Alzheimer, autisme, demens eller andre forhold som fører til vandrende atferd. Landredningsoppdrag som oppstår i urbane områder må ikke forveksles med «Urban SAR», som i mange jurisdiksjoner refererer til leting og uthenting av folk fra kollapsede bygninger eller andre hindringer.
Urban livredning (USAR) er leting og redning av personer fra bygninger eller konstruksjoner som har falt sammen. På grunn av det spesielle arbeidet er de fleste lagene er tverrfaglige og omfatter personell fra politi, brannvesen og legevakt. I motsetning til tradisjonelle landredningsarbeidere, har de fleste urbane livreddere også grunnleggende opplæring i strukturell kollaps og farene forbundet med aktivte elektriske ledninger, ødelagte naturgasslinjer og andre farer. Mens jordskjelv har tradisjonelt vært årsak til urbane livredningsaksjoner, har terrorangrep og ekstremvær som tornadoer og orkaner har også resultert i bruk av disse ressursene.
Stridsredning er søk og redningaksjoner som utføres under krig og som utføres innenfor eller nær krigssoner.
Luft og sjøredning refererer til kombinert bruk av fly og overflatefartøyer for å lete etter og redde overlevende av fly som har gått ned på havet, samt sjøfolk og passasjerer på fartøy til sjøs i nød.
== Norge ==
Norsk redningstjenestes organisering er fastsatt i kongelig resolusjon «Organisasjonsplan for redningstjenesten» av 19. juni 2015. Redningstjenesten koordineres administrativt av Justis- og beredskapsdepartementet og omfatter land-, sjø- og luftredningstjeneste. Den utøves som et samvirke mellom offentlige, frivillige og private aktører under ledelse av to hovedredningssentraler (HRS) og underordnede lokale redningssentraler (LRS).Redningstjenesten i Norge er bygget på følgende grunnleggende prinsipper:
Samvirkeprinsippet: Redningstjenesten utøves som et samvirke mellom offentlige organer, frivillige organisasjoner, private virksomheter og personer. Alle offentlige organer som har kapasitet, informasjon eller kompetanse egnet for redningsformål, plikter å bidra i redningstjenesten med til enhver tid tilgjengelige kapasiteter, kompetanse og fullmakter. Samvirkeprinsippet innebærer at alle aktører har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke både i det forberedende arbeidet og under redningsaksjoner.
Ansvarsprinsippet: Det organet som har ansvar for funksjoner eller oppgaver til daglig, har også ansvaret for disse under en redningsaksjon, uavhengig av omfang og årsak til denne.
Prinsippet om integrert tjeneste: Redningstjenesten er en integrert tjeneste, noe som innebærer at den omfatter alle typer redningsaksjoner knyttet til land-, sjø- og luftredningstjeneste.
Koordineringsprinsippet: Redningstjenesten koordineres i forberedelser og innsats gjennom hovedredningssentralene og underlagte lokale redningssentraler.
=== Varsling ===
Redningstjenesten kan varsles på flere måter når personer har behov for akutt bistand.
Politiet kan varsles ved å bruke nødnummer 112.
Medisinsk nødmeldetjeneste kan varsles ved å bruke nødnummer 113.
Nødmeldesentral brann kan varsles ved å bruke nødnummer 110.
Kystradio kan varsles ved hendelser til sjøs (telefonnummer 120).
Hovedredningssentralene kan varsles direkte (telefonnummer 75 55 90 00 i Nord Norge / 51 51 70 00 i Sør Norge).Kun nødnummer 112 kan ringes fra låst mobiltelefon og uten SIM-kort. Andre nødnummer behandles som vanlige telefonnummer av mobilentelefonen.
== Litteratur ==
Evans Clayton: Rescue at Sea: An International History of Lifesaving, Coastal Rescue Craft and Organisations. Conway Maritime Press 2003, ISBN 978-0-85-177934-8.
Kristof Gombeer, Melanie Fink: Non-Governmental Organisations and Search and Rescue at Sea. Maritime Safety and Security Law Journal, 2018, No. 4.
Irini Papanicolopulu: The duty to rescue at sea, in peacetime and at war: A general overview. International Review of the Red Cross 2016, 98 (2).
Irini Papanicolopulu: International Law and the Protection of People at Sea. Oxford University Press 2018, ISBN 978-0-19-878939-0.
== Se også ==
Hovedredningssentralen
Redningssentral
Redningsmann
Redningshelikoptertjenesten
Redningsselskapet
Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum
Nødhjelp
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Justis- og politidepartementet
FORF – Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum | Redningstjeneste (engelsk search and rescue, forkortet SAR), også kalt søk og redning, er søk etter og bistand til folk som er i nød eller overhengende fare. Søk og redning kan gjennomføres både på land og over hav, og med ulike metoder og fremkomstmidler, slik som helikopter, båt, landbaserte motoriserte fremkomstmidler eller til fots. | 8,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valnesfjord_kirke | 2023-02-04 | Valnesfjord kirke | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor byggeår mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirker i Fauske', 'Kategori:Kirker i Salten prosti', 'Kategori:Kulturminner i Fauske', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norske kirker fra 1905', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Trekirker'] | Valnesfjord kirke er en langkirke i tre fra 1905 i Valnesfjord i Fauske kommune. Kirken betjener et sogn i den norske kirke med samme navn, og er del av Fauske prestegjeld i Salten prosti.
Byggverket har 250 sitteplasser og er tegnet av K. Tessem.
| Valnesfjord kirke er en langkirke i tre fra 1905 i Valnesfjord i Fauske kommune. Kirken betjener et sogn i den norske kirke med samme navn, og er del av Fauske prestegjeld i Salten prosti.
Byggverket har 250 sitteplasser og er tegnet av K. Tessem.
== Litteratur ==
Valnesfjord kirke 1905–1980. Menighetsrådet. 1980.
Alf Henry Rasmussen (1993). «Valnesfjord kirke, Valnesfjord». Våre kirker. Norsk kirkeleksikon. Kirkenær: Vanebo forlag. s. 171. ISBN 82-75-27022-7.
== Eksterne lenker ==
(no) «Valnesfjord kirke». Kirkesøk. Den norske kirke.
«Valnesfjord kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Fauske kirkelige fellesråd | | byline = | 8,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Larsen_Bakke | 2023-02-04 | Anders Larsen Bakke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 25. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1899', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1815', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Norske oppfinnere', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Re kommune', 'Kategori:Stubber 2020-02'] | Anders Larsen Bakke (født Anders Larsen Karlsrud 13. desember 1815, død 25. februar 1899) var en norsk sjømann, snekker, bonde, gründer, meieripionér og produktutvikler.
Etter at han i 1848 kjøpte gården Østre Bakke i Våle i Vestfold, skiftet han etternavnet fra Karlsrud til Bakke. På gården startet han med meieri- og ysteridrift. Og det var her han utviklet etter mange eksperimenter jarlsbergosten. Dette ble omtalt offentlig første gang i Amtsberetning 1855 for Jarlsberg og Larvik amt. På sine eldre dager flyttet han til Vestre Holm i Våle, og hans etterkommere tok derfor Holm som slektsnavn.
Imidlertid var den ægte Schweizerost kommet i handelen til gode priser, og Anders Bakke fik da den idé at fremstille en lignende vare. Det var først efter utallige mislykkede forsøg, der vidner om hans ubøielige energi og stempler ham som foregangsmanden, at det endelig lykkedes ham at fremstille en nogenlunde ensartet vare, den senere saa bekjendte Jarlsbergost. Da først byggede han eget lokale for ystingen og maatte kjøbe op melk fra en mengde gaarder i omegnen. Han var nu en navngjeten mand, og hans assistance paakaldtes for oprettelse af ysterier omkring i bygdene”.
| Anders Larsen Bakke (født Anders Larsen Karlsrud 13. desember 1815, død 25. februar 1899) var en norsk sjømann, snekker, bonde, gründer, meieripionér og produktutvikler.
Etter at han i 1848 kjøpte gården Østre Bakke i Våle i Vestfold, skiftet han etternavnet fra Karlsrud til Bakke. På gården startet han med meieri- og ysteridrift. Og det var her han utviklet etter mange eksperimenter jarlsbergosten. Dette ble omtalt offentlig første gang i Amtsberetning 1855 for Jarlsberg og Larvik amt. På sine eldre dager flyttet han til Vestre Holm i Våle, og hans etterkommere tok derfor Holm som slektsnavn.
Imidlertid var den ægte Schweizerost kommet i handelen til gode priser, og Anders Bakke fik da den idé at fremstille en lignende vare. Det var først efter utallige mislykkede forsøg, der vidner om hans ubøielige energi og stempler ham som foregangsmanden, at det endelig lykkedes ham at fremstille en nogenlunde ensartet vare, den senere saa bekjendte Jarlsbergost. Da først byggede han eget lokale for ystingen og maatte kjøbe op melk fra en mengde gaarder i omegnen. Han var nu en navngjeten mand, og hans assistance paakaldtes for oprettelse af ysterier omkring i bygdene”.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kiær, A. Th. (1916). Jarlsberg og Larviks amt: 1814-1914 : en oversigt over amtets økonomiske utvikling i de sidste hundrede aar. Tønsberg. s. 45.
Ånestad, Svein. Historien om Jarlsbergostens far, Anders Larsen Bakke 1815-1899. Kåseri på Våle Prestegård 26. august 2000, trykt manus 10 sider.
Skagestad, Odd Gunnar, «Et moderne folkeeventyr. Osten og æren i jubileumsåret», tidsskriftet Fortid nr. 2, 2008, s.55-69; https://web.archive.org/web/20120401024125/http://www.fortid.no/fortid_web/fort0208.pdf | Anders Larsen Bakke (født Anders Larsen Karlsrud 13. desember 1815, død 25. | 8,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Don_Quijote | 2023-02-04 | Don Quijote | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1605', 'Kategori:Bøker fra 1615', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Lanternebøkene', 'Kategori:Litterære figurer', 'Kategori:Satireromaner', 'Kategori:Spanske romaner'] | Don Quijote (på eldre spansk også skrevet Don Quixote), eller egentlig El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha («Den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Mancha»), er et prosaverk av spanjolen Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616). Verket består av to deler utgitt i 1605 og 1615. Det er kanskje det mest innflytelsesrike spanske litterære verket noensinne, og det la på mange måter grunnlaget for en moderne skrivemåte innen skjønnlitteraturen. Det regnes ofte som den første romanen i vestens litterære kanon.
Don Quijote er også navnet på hovedpersonen i fortellingen, der han omtales som «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». I overført betydning kan betegnelsen brukes spøkefullt om en latterlig idealist eller drømmer med manglende virkelighetssans.
| Don Quijote (på eldre spansk også skrevet Don Quixote), eller egentlig El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha («Den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Mancha»), er et prosaverk av spanjolen Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616). Verket består av to deler utgitt i 1605 og 1615. Det er kanskje det mest innflytelsesrike spanske litterære verket noensinne, og det la på mange måter grunnlaget for en moderne skrivemåte innen skjønnlitteraturen. Det regnes ofte som den første romanen i vestens litterære kanon.
Don Quijote er også navnet på hovedpersonen i fortellingen, der han omtales som «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». I overført betydning kan betegnelsen brukes spøkefullt om en latterlig idealist eller drømmer med manglende virkelighetssans.
== Handlingen ==
Boka ble utgitt som to separate verk, selv om det er vanlig å se dem som en enhet. Den første boka er i all hovedsak satirisk, og inneholder de fleste kjente historiene om Don Quijote. Han begynner historien som Alonso Quijano, en godseier fra et sted i La Mancha, som har lest for mange av datidens ridderromaner. Han bestemmer seg for å reise ut på eventyr som ridder. Med pedantisk nøyaktighet følger han de gyldne ridderregler. Historien drives fremover av kontrasten mellom ideal og virkelighet: Rustningen hans er rusten, hesten hans, Rocinante, er et slitent gammelt øk, hans skjønne jomfru, Dulcinea fra Toboso, er en vanlig bondepike og hans stolte væpner er hans venn og nabo, bonden Sancho Panza. Et kjent eksempel fra verkets første del er hvordan Don Quijote forveksler vindmøller med onde kjemper.
Bok nummer to er mørkere i tonen. Handlingen foregår noen år etter den første boka, og Don Quijote og Sancho Panza er nå kjente. Don Quijote forsetter sin skjeve ferd gjennom La Mancha. For å bevare sin herre og mester viser Panza seg som både snarrådig og smart. Han tvinges til å lure sin herre for å bevare ilusjonene, men til slutt gjenvinner Alonso Quijano forstanden. Uten illusjonene å holde seg til ender det med at han dør, fri fra galskapen, men ulykkelig.
== Historisk bakgrunn ==
Don Quijote ble utgitt i siste del av Siglo de Oro, på norsk Det gylne århundre, det vil si Spanias litterære og kulturelle gullalder. Det er skrevet som en satire over middelalderens ridderromaner, som var svært populære noen tiår tidligere. Mens Cervantes satt bøyd over skriverbordet med annen del, ble det utgitt en falsk del to med tittelen: Andre del av den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av La Mancha: av lisensiaten Alonso Fernández de Avellaneda fra Tordesillas. Det eksisterer mange teorier og ingen konsensus rundt Avellanedas identitet. Noen mener til og med at Cervantes selv kan ha skrevet den falske del to for å bruke det som et virkemiddel i det ekte verket. Avellanda håner Cervantes i forordet sitt, og Cervantes svarer på tiltale i den ekte del to.
== Tolkning ==
=== Tema ===
Virkelighet vs. diktning
Galskap vs. forstand
Krig vs. fred
Kjærlighet
Angst
Tapperhet?
=== Strukturelle virkemidler ===
Bruddstykker av gamle ballader har sneket seg inn i kriker og kroker av romanen og bidrar til å gi den et pittoreskt preg.
Ordspråk: Sancho renner over av gamle munnhell og ordtak, spesielt i annen del. Her går mye tapt ved oversettelse.
Ordspill: Bokstavrim, feilstavede ord o.l. Dette går også tapt under oversettelse.
Dialoger: Romanen er berømt for sine levende dialoger.
Tradisjonelle poetiske, eller pseudopoetiske, naturskildringer i notisform, som alltid holdes adskilt fra historien og dialogene.
Den oppdiktede historiker: Cervantes forteller oss at de åtte første kapitlene er skrevet av en anonym kronikør. Mot slutten av det åttende kapittelet fryser Cervantes bildet midt i kampen mellom Don Quijote og baskeren og påstår at manuskriptet ender der. I neste kapittel forteller han oss at han fant et gammelt arabisk manuskript på markedet i Toledo. Forfatteren er en spansk maurer, Cid Hamete Benengeli, tittelsiden sier en arabisk historiker, som har kronikert resten av historien til vår helt. Cervantes sier han får en spansktalende maurer til å oversette verket for ham til spansk på under en og en halv måned. Deretter fortsetter historien om Don Quijote med utgangspunkt i den fryste situasjonen, som vi finner igjen som et bilde i begynnelsen av det nye manuskriptet.
De innskutte decameronliknende novellene som Nysgjerrighet i utide og Krigsfangens historie.
Det arkadiske eller pastorale tema, inspirert av den italienske middelaldernovellen og ridderromansene.
Riddertemaet: Allusjoner til bøker om riddere, parodier på forskjellige situasjoner og virkemidler fra disse.
Mystifikasjonstemaet eller "den onde trollmannen": De ondsinnede narraktighetene som utspilles på våre venners bekostning. Hertugsparets bedrifter i annen del er eksempler på dette.
=== Forholdet mellom første og annen del ===
Verket består av to deler utgitt med et tiår imellom i 1605 og 1615. I annen del kommer det snart for en dag at eventyrene fra første del allerede er skrevet og publisert. Don Quijote og Sancho må dermed forholde seg til at de er omgitt av lesere fra sine tidligere katastrofer. I kapittel III og IV må de svare for feil og unøyaktigheter Cervantes begikk i første del, eksempelvis episoden med Sanchos frarøvede esel, som plutselig dukker opp igjen uten nærmere forklaring. I kapittel LIX introduserer også Cervantes den falske del to i historien, og våre helter må også snart forholde seg til at de har dobbeltgjengere der ute. I annen del synes det som om Don Quijote og hans væpner har modnet i forhold til sine tildelte skjebner som figurer i Cervantes verk.
== Cervantes' kilder ==
Eposet Tirant lo Blanch av den valenesiske ridderen Joanot Martorell, antatt fullført av Martí Joan de Galba og utgitt i Valencia i 1490, er en av de mest kjente verkene fra middelalderen på katalansk. Scenen med bokbålet i kapittel VI av Don Quijote gir oss kan hende en pekepinn på Cervantes litterære smak med presten som talerør. Her kaller han Tirant lo Blanch «verdens beste bok».
Amadis de Gaula, Don Quijotes store favoritt, er en portugisisk ridderromanse datert til annen halvdel av 1300-tallet. En spansk forfatter, Garci Rodríguez de Montalvo, redigerte og utga den første trykte og fullstendige utgaven i 1508.
Thomas Malorys Le Morte d'Arthur handler om kong Arthur og ridderne av det runde bord. En av episodene som kan ha inspirert Cervantes finnes i bok ni, kapittel 17, der Sir Tristram drar ut i ødemarken etter at han tror sin frue, Iseult la Belle, utro. Han spiller harpe, kler seg naken, sulter og får daglig mat av hyrder og gjetere. En parallell finnes i Don Quijote del 1, kapittel 24, om den gale Cardenio.
Cervantes hentyder gjentatte ganger til det italienske diktet Orlando furioso, som handler om den engelske ridderen Roland. I kapittel X, del 1, er Don Quijote ute etter Mambrinos magiske hjelm. Dette alluderer til en episode i Canto I i Orlando furioso og er igjen en referanse til Matteo Maria Boiardos Orlando Innamorato. Den innskutte historien i kapittel 51, del 2, er en parafrase over en historie fra canto 43 i Orlando furioso om en mann som ville sette sin kones troskap på prøve.
== Romanen i ettertid ==
Romanen har inspirert musikalen Mannen fra La Mancha, skrevet av Dale Wasserman, med sangtekster av Joe Darion og musikk av Mitch Leigh. Musikalen er filmet med Peter O'Toole og Sophia Loren. Sangen The impossible dream er den mest kjente fra stykket.De norske Bokklubbene inviterte i 2002 et utvalg av 100 forfattere fra hele verden til å stemme fram «Verdensbiblioteket». Don Quijote var boken som fikk flest stemmer med over 50% mer enn nummer to.Harold Bloom har inkludert verket i sin The Western Canon (no. Vestens litterære kanon) fra 1994, der han blant annet hevder: «Det finnes ikke to lesere av Don Quijote som synes å ha lest den samme boken, og de fremste kritikere har ikke kunnet bli enige om bokens dypeste aspekter.» For sin egen del trekker Bloom frem vennskapet som utvikles mellom Don Quijote og hans væpner Sancho Panza. Han hevder at Don Quijote hverken er en galning eller narraktig, men en som spiller at han er en omvandrende ridder. I denne sammenheng viser han til Johan Huizingas bok Homo Ludens (1944). Bloom kontrasterer Don Quijotes idealisme med hans fiende Ginés av Pasamontes' beregnende kynisme (Ginés møter vi igjen i del to som Mester Pedro). I Lectures on Don Quixote fremhever Vladimir Nabokov blant annet de ondsinnede grusomhetene Don Quijote og hans væpner blir utsatt for, «det såkalt morsomme i boken vår». Milan Kundera kommenterer verket i sine tre bøker om romankunsten: Romankunsten, Forrådte testamenter og Forhenget. Han trekker frem verket som den første romanen og legger vekt på hvordan Cervantes prosa er avkledd det som skilte livet fra skjønnlitteraturen: «Et magisk forheng som var vevet av legender, var hengt opp foran verden. Cervantes sendte don Quijote ut på reise og rev forhenget i stykker. Verden åpnet seg foran den vandrende ridderen i all sin prosas komiske nakenhet.»
== Don Quijote og norske lesere ==
Den danske forfatteren Charlotte Dorothea Biehl (1731–1788) oversatte romanen til dansk, og i datidens dansk-norske kongerike hadde også norske lesere tilgang til denne oversettelsen.I Norge oversatte Magnus Grønvold og Nils Kjær verket til norsk, første del kom i 1916 og annen del i 1918, begge på Alb. Cammermeyers Forlag.
I 2002 utga Aschehoug forlag en ny norsk utgave av verket, denne gang oversatt av Arne Worren.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Don Quixote – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Don Quixote – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Don Quijote (på eldre spansk også skrevet Don Quixote), eller egentlig El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha («Den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Mancha»), er et prosaverk av spanjolen Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616). Verket består av to deler utgitt i 1605 og 1615. | 8,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wedel-Jarlsberg | 2023-02-04 | Wedel-Jarlsberg | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Våpenførende slekter', 'Kategori:Wedel-Jarlsberg-slekten'] | Wedel-Jarlsberg eller Wedel Jarlsberg er en norsk adelsslekt og dansk adelsslekt. Slekten er en gren av den vidt forgrenede nordtyske slekten von Wedel/Wedell som kan føres tilbake til middelalderen, og som trolig har sitt navn fra Wedel rett utenfor Hamburg.
| Wedel-Jarlsberg eller Wedel Jarlsberg er en norsk adelsslekt og dansk adelsslekt. Slekten er en gren av den vidt forgrenede nordtyske slekten von Wedel/Wedell som kan føres tilbake til middelalderen, og som trolig har sitt navn fra Wedel rett utenfor Hamburg.
== Historie ==
Slekten antas å ha sin opprinnelse i Holsten og har blitt ført tilbake en klosterfogd ved navn Heinrich, som er nevnt i 1149 i Ottenbüttel, et stykke nordvest for Hamburg i dagens tyske delstat Schleswig-Holstein. Slekten er antatt å ha navnet fra landsbyen Wedel, en liten forstad til Hamburg. Slektsnavnet betyr kanskje vadested og er kjent som stedsnavn også andre steder.Fra 1400-tallet var slektsmedlemmer bosatt i Pommern. Slekten fikk første gang tilknytning til Norge på slutten av 1600-tallet da den pommerskfødte offiseren Gustav Wilhelm von Wedel-Jarlsberg (1641–1717) trådte i dansk tjeneste og ervervet eiendommer i Norge, men slektsmedlemmer bosatte seg ikke fast i Norge før langt senere. Gustav Wilhelm von Wedel var offiser i tjeneste i Fyrstbispedømmet Münster, som var alliert med Danmark i Den skånske krig. I 1678 satte biskopen av Münster 11 000 soldater inn i krigen mot svenskene, blant disse Wedel. Samme år døde biskopen og Wedel gikk da i dansk-norsk tjeneste. I 1681 ble han utnevnt til kommanderende general i Norge. Han kjøpte også godset og grevskapet Jarlsberg, som hadde blitt konfiskert fra den tidligere eier Peder Griffenfeld da han falt i unåde få år tidligere, og fikk 1684 patent som lensgreve av Jarlsberg. Gustav Wilhelm von Wedel bodde selv stort sett i den tyske byen Oldenburg og var også guvernør i de tyske grevskapene Oldenburg og Delmenhorst. Han bidro dermed til å forsterke fjernstyret av Norge som var typisk for perioden. Han ble stamfar for både en tysk slektsgren med navnet Wedel-Evenburg-Gödens og for en norsk slektsgren med navnet Wedel-Jarlsberg. Gustav Wilhelm von Wedels bror Wilhelm Friedrich von Wedell ble stamfar for en dansk slektsgren med navnet Wedel-Wedellsborg. Slekten er inntatt i Danmarks Adels Aarbog.
== Kjente medlemmer av slekten ==
Særlig på 1700-tallet og 1800-tallet hadde medlemmer av slekten fremtredende stillinger i det danske og norske samfunnet, hvorav ett av de mest kjente er lensgreve Herman Wedel-Jarlsberg.
Kjent er også baron Fritz Wedel Jarlsberg, som hadde en ledende rolle under kongevalget i 1905 og som hadde en stor del av fortjenesten for at Norge i 1920 oppnådde herredømme over Svalbard, grunnen til at Wedel Jarlsberg Land er oppkalt etter ham. Han er også kjent for å ha gitt en større del av gården Skaugum i Asker i gave til kronprins Olav da han giftet seg med prinsesse Märtha.
Peder Anker Wedel-Jarlsberg (1875–1954) var knyttet til hoffet som en av Haakon VIIs nærmeste fortrolige i mange tiår, og var blant annet hoffsjef. Han var gift med Hermine Egeberg, datter av industrimannen Einar Westye Egeberg, og har en rekke kjente etterkommere, herunder de tre siste stamhusbesitterne på Jarlsberg, sønnen Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1902–1970), sønnesønnen Gustav Wilhelm Wedel-Jarlsberg (1931–1999) og oldebarnet Carl Nicolaus Wedel Jarlsberg (f. 1973). Peder Anker Wedel-Jarlsberg var også morfar til de to investorene Christopher Paus og Peder Paus, og oldefar til designeren Pontine Paus.
== Slektsvåpen ==
Slektens gamle våpenskjold viser et tannhjul som etter hvert ble utvidet til å omslutte en halv eller mindre mannskikkelse med avhuggede armer, kardinalhatt og kledt i frakk. Ved utnevnelsen til greve ble dette våpenmotivet satt på hjerteskjoldets plass i et firedelt skjold av blått og gull, i 1. og 4. felt en borg med to tårn med hetter og med et flagg fra hvert av dem og alt av sølv, i 2. og 3. felt syv røde flagg (fire med rettskåren kant og tre med splitt) stukket gjennom en åpen gullkrone. På skjoldet en rangkrone og som skjoldholdere to opprette og tilbakeseende røde løver.
Slektens medlemmer har brukt rangkroner for grever eller friherrer. Flaggene i 2. og 3. felt er brukt med eller uten hvitt kors (Dannebrogsflagget), og de finnes også brukt med seks eller færre flagg. Skjoldholderne ses gjengitt stående på en gressbakke, på et postament eller på et bånd med valgspråket. De forekommer også som brune løver.
Slektens valgspråk (motto eller devise), som brukes sammen med våpenskjoldet, er 'Recte faciendo nihil timeas' – 'Gjør det rette, så har du intet å frykte'.
== Slektstre og galleri ==
== Andre med navnet ==
Det finnes en rekke personer og slekter i Tyskland og Danmark med navnet Wedel eller Vedel, uten tilknytning til adelsslekten. Vedel er også et gammelt dansk ord for vadested (fra wæthel) og et eldre navn på bl.a. byen Vejle, og flere ikke-adelige slekter fra dette området har tatt navnet Wedel. Wedel er en tysk by. Lignende navn med ulik etymologi forekommer også i flere andre land.
== Se også ==
Jarlsberg grevskap
Jarlsberg Hovedgård
Wedel (adelsslekt)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Danmarks Adels Aarbog
A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904
H. Storck: Dansk Vaabenbog, København 1910
Haagen Krog Steffens: Norske Slægter 1912, Gyldendalske Boghandel, Kristiania 1911
Peder Anker Wedel-Jarlsberg (1950). Lensgreve Herman Wedel Jarlsberg's etterslekt. Oslo: Cammermeyers boghandel.
Hans Cappelen:«Norske Serafimerridderes våpenskjold», Heraldisk Tidsskrift, hefte 15, bind 2, side 233-242, København 1965-1969
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976), side 41 (fargebilde av våpen på vogndør) og 222 (omtale og skjold)
Sven Tito Achen: Danske adelsvåbener, København 1973
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990, side 149
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens aner og andre slektsopplysninger, samt bilde med beskrivelse av seglet hans på Grunnloven 17. mai 1814
== Eksterne lenker ==
Slektsoversikt og dokumenter (på engelsk)
Grundig om Jarlsbergs historie
Terje Bratberg, Wedel-Jarlsberg i Store norske leksikon | Jarlsberg kan vise til: | 8,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Legering | 2023-02-04 | Legering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Legeringer', 'Kategori:Materialvitenskap', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | En legering er en kombinasjon av to eller flere grunnstoffer, hvorav minst ett skal være et metall. En legering er en jevn blanding av ulike metaller.
Legeringer er vanligvis utviklet for å få frem egenskaper som er gunstigere til et gitt formål enn i hvert enkelt grunnstoff alene. For eksempel er stål sterkere enn jern, mens messing er mer slitesterkt enn kobber og har finere glans enn sink.
En legering med to grunnstoffer kalles en binær legering, med tre grunnstoffer kaller man det en ternær legering, og med fire grunnstoffer kalles det en kvarternær legering.
| En legering er en kombinasjon av to eller flere grunnstoffer, hvorav minst ett skal være et metall. En legering er en jevn blanding av ulike metaller.
Legeringer er vanligvis utviklet for å få frem egenskaper som er gunstigere til et gitt formål enn i hvert enkelt grunnstoff alene. For eksempel er stål sterkere enn jern, mens messing er mer slitesterkt enn kobber og har finere glans enn sink.
En legering med to grunnstoffer kalles en binær legering, med tre grunnstoffer kaller man det en ternær legering, og med fire grunnstoffer kalles det en kvarternær legering.
== Smeltepunkt ==
Mens rene metaller vil ha et klart definert smeltepunkt, vil legeringer vanligvis ha et smelteområde hvor materialet er en blanding av fast og flytende fase. Temperaturen hvor smelting begynner kalles solidus og temperaturen hvor smeltingen er komplett kalles liquidus. I enkelte tilfeller kan man imidlertid ha legeringer med et definert smeltepunkt, disse legeringene kalles eutektiske.
== Navn på legeringer ==
I enkelte tilfeller vil man ha egne navn på legeringer, slik som for amalgam, bronse eller messing. I andre tilfeller vil grunnmaterialet være utgangspunkt for navnet, man snakker da om aluminiumlegeringer, magnesiumlegeringer eller sinklegeringer.
== Eksterne lenker ==
(en) Alloys – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | En legering er en kombinasjon av to eller flere grunnstoffer, hvorav minst ett skal være et metall. En legering er en jevn blanding av ulike metaller. | 8,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jarlsberg_(gods) | 2023-02-04 | Jarlsberg (gods) | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Finn Bryn', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Gårder i Tønsberg', 'Kategori:Herregårder i Norge', 'Kategori:Kulturminner i Tønsberg', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vestfolds historie', 'Kategori:Wedel-Jarlsberg-slekten'] | Jarlsberg, ofte omtalt som Jarlsberg hovedgård, er et gods og et stamhus like utenfor Tønsberg by i Vestfold. Det ble opprinnelig opprettet som et grevskap i 1673 for Peder Schumacher Griffenfeld under navnet Griffenfeldt Grevskab. Dette var Norges annet og siste grevskap. Ifølge adelsloven av 1821 opphørte Jarlsberg å være grevskap da den siste dansk-norske greve Peder Anker Wedel Jarlsberg døde i 1893 og tittelen greve gikk ut av bruk. Eiendommen brukes i dag av familien Wedel Jarlsberg. Gården omfatter et totalt areal på rundt 6 000 daa, hvorav drøyt halvparten er dyrket mark.
| Jarlsberg, ofte omtalt som Jarlsberg hovedgård, er et gods og et stamhus like utenfor Tønsberg by i Vestfold. Det ble opprinnelig opprettet som et grevskap i 1673 for Peder Schumacher Griffenfeld under navnet Griffenfeldt Grevskab. Dette var Norges annet og siste grevskap. Ifølge adelsloven av 1821 opphørte Jarlsberg å være grevskap da den siste dansk-norske greve Peder Anker Wedel Jarlsberg døde i 1893 og tittelen greve gikk ut av bruk. Eiendommen brukes i dag av familien Wedel Jarlsberg. Gården omfatter et totalt areal på rundt 6 000 daa, hvorav drøyt halvparten er dyrket mark.
== Historie ==
== I dag ==
I 1999 døde faren til den nåværende eieren. Jarlsberg er det eneste av Norges to grevskaper der etterkommerne etter de opprinnelige adelige eierne fortsatt forvalter og driver eiendommen. I dag kalles forvalterne stamhusbesittere. De har rett til å disponere eiendommen og råder over avkastningen, med eier den ikke. Eiendommen er selveiende. Nåværende stamhusbesitter, Carl Nicolaus Wedel Jarlsberg, ble den trettende generasjonen da at han tok over i 1996. Hans mor bor i kårboligen på stedet. Eiendommen er skattefri og inkluderer fire naturreservater og ett landskapsvernområde.
Gården består i 2010 av totalt 6 098 daa, som fordeler seg på 3 107 daa fulldyrket jord, 220 daa innmarksbeite, 2 197 daa produktiv skog, 420 daa annet markslag og 151 daa ikke klassifisert areal. I tillegg leier gården 97 daa fulldyrket jord.
Slottet står i hovedsak som fra 1812, men med diverse utbedringer. I første etasje i hovedbygningen finnes kolonnesalen som har vært benyttet til konserter. Riddersalen i andre etasje benyttes til private selskaper.
Det går ellers offentlige turløyper over eiendommen langs sjøen og gjennom skogsområdet Gullkronene der det også er en privat gravlund.
== Se også ==
Griffenfeldt Grevskab, opprettet 1673, inndratt til kronen i 1676.
Jarlsberg Grevskab, opprettet 1684, omgjort til Jarlsberg fogderi 1821
Wedel-Jarlsberg, adelsslekt av nordtysk opprinnelse
Sem hovedgård, Sem kongsgård og lensherreresidens der Jarlsberg hovedgård ligger nå
Jarlsberg skole
== Litteratur ==
Anne Merete Knudsen: «Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg og Jarsberg hovedgård» i Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 251- 256. ISBN 978-82-02-44564-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jarlsberg hovedgård – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kulturarv i Vestfold fylkeskommune om Jarlsberg hovedgård
Om Jarlsberg hovedgårds gårdshistorie i Sem og Slagen Bygdebok
Om Jarlsberg hovedgårds kulturhistorie i Sem og Slagen bygdebok
Mer om Jarlsbergs historie
Zoombart kart og luftfoto over Jarlsberg hovedgård
Skråfoto fra flere vinkler over Jarlsberg hovedgård
«Jarlsberg (gods)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | | navn = Jarlsberg hovedgård | 8,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinalderen_i_Norge | 2023-02-04 | Steinalderen i Norge | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Arkeologiske perioder', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges historie etter periode', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Steinalderen i Norge'] | Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1700 f.Kr.), mens steinalder generelt er betegnelsen som brukes på hele epoken. Navnet kommer av at mennesker i denne historiske epoken hovedsakelig brukte redskaper av stein, tre og bein fordi fremstilling og bruk av metaller ennå ikke var kjent. Steinalderen i Norge deles gjerne inn i tre perioder; paleolittisk (ca. 2 millioner–8000 f.Kr.), mesolittisk (ca. 8000–4000 f.Kr.) og neolittisk (4000–1700 f.Kr.). Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden.
| Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1700 f.Kr.), mens steinalder generelt er betegnelsen som brukes på hele epoken. Navnet kommer av at mennesker i denne historiske epoken hovedsakelig brukte redskaper av stein, tre og bein fordi fremstilling og bruk av metaller ennå ikke var kjent. Steinalderen i Norge deles gjerne inn i tre perioder; paleolittisk (ca. 2 millioner–8000 f.Kr.), mesolittisk (ca. 8000–4000 f.Kr.) og neolittisk (4000–1700 f.Kr.). Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden.
== Eldre steinalder (jegersteinalder) ==
Eldre steinalder i Norge (mesolitikum) deles av arkeologene i følgende faser:
Tidligmesolittisk tid (TM)
Fosnafasen (ca.10 000–8000 f.Kr. kalibrert, 10 500-8900 14C BP ukal.)Mellommesolittisk tid (MM)
Tørkopfasen (ca.8000–6500 f.Kr. kalibrert, 8900-7700 14C BP ukal.)Senmesolittisk tid (SM)
Nøstvetfasen (ca.6500–4800 f.Kr. kalibrert, 7700-5900 14C BP ukal.)
Tverrpilfasen (ca.4800–4000 f.Kr. kalibrert, 5900-5230 14C BP ukal.)
== Yngre steinalder (bondesteinalder) ==
Yngre steinalder (neolitikum) deles i tre faser:
Traktbegerfasen (ca.4000–3000 f.Kr. kalibrert, 5230-4470 14C BP ukal.)
Stridsøksfasen (ca.3000–2400 f.Kr. kalibrert, 4470-3900 14C BP ukal.)
Sen-neolitikum (ca.2400–1700 f.Kr. kalibrert, 3900-3500 14C BP ukal.)
== De eldste spor av mennesker ==
"Den eldste bosetningen i Norge betegnes uheldigvis oftest som de første nordmenn, et av innlysende grunner håpløst begrepsbruk fordi landet og menneskene trolig ikke ble norske før tidligst i eldre jernalder". (fra Fuglestvedt, "Pionerbosetningens Fenomenologi", 2005).
Oluf Rygh (1833-1899) var en av grunnleggerne av fagene arkeologi og stedsnavngranskning i Norge. Rygh ble professor i historie ved Universitetet i Oslo - faktisk den første professor i arkeologi ved noe skandinavisk universitet. Han ledet utgravningen av Tuneskipet i 1867, og hans verk Norske Oldsaker (1875) brukes fremdeles av arkeologer som referanselitteratur. Før 1909 var det ikke påvist funn fra eldre steinalder i Norge. I de siste hundre år er det stadig dukket opp nye spor etter de første menneskene som kom hit etter istiden. Erfaringen har vist at kunnskap om kvartærgeologi er viktig hjelpemiddel for å gjøre slike funn, ved siden av evne til å se for seg det landskapet steinaldermenneskene levde i.
"Senglasialtidens vekslinger mellom stadial og interstadial medførte forandringer i isutbredelse, havnivå og vegetasjon. I den siste kuldeperioden før istidens slutt – i Yngre Dryas, også kalt ”attpå-istiden” – sank temperaturen raskt [...]. Isbreene gjorde i denne perioden mindre framrykk i indre strøk av Rogaland. I Oslofjord-området gjorde iskanten et opphold i tilbaketrekningen, noe som er bakgrunnen for den sammenhengende israndavsetningen Ra-morenen. Jæren kan ha vært isfri så tidlig som 18 000–16 000 BP og ble heller ikke dekket av is i Yngre Dryas. Fra 10 400–9000 BP steg temperaturen betraktelig og forandringer i havnivå og isutbredelse skjedde raskt. Weichsel-istidens slutt settes internasjonalt til Yngre Dryas’ sluttpunkt, d.v.s. 10 000 BP [d.v.s. 9500-9700 f.Kr. kalibrert]. Samtidig defineres begynnelsen på den første holocene fasen, Preboreal tid. Tidspunktet 10 000 BP angir også det internasjonalt definerte skillet mellom paleolitikum (eldste steinalder eller istidssteinalder) og mesolitikum (mellomsteinalder)". (Fra Fuglestvedt, "Pionerbosetningens Fenomenologi", 2005).
=== Fosnakulturen og Komsakulturen ===
Den første som fant spor etter mennesker fra eldre steinalder i Norge var geolog og arkeolog Anders Nummedal. Han drev undersøkelser av strandlinjer da han i 1909 oppdaget noe han forsøksvis kalte en «flintplass» ved Woldvatnet på Nordlandet i Kristiansund. Arkeologer kunne konstatere at flintgjenstandene var bearbeidet av mennesker. Nummedal fant i årene som kom en rekke slike «flintplasser» på kysten av Nordmøre og Romsdal. I dag er gjengs term for slike funn steinalderboplasser, eventuelt steinalderlokaliteter. Nummedal ga funnkomplekset navnet Fosnakulturen etter det opprinnelige navn på byen Kristiansund - ladestedet Lille-Fosen. I 1925 fant Nummedal så de første spor av en lignende steinalderkultur i Nord-Norge som han kalte Komsakulturen, oppkalt etter fjellet Komsa nær Alta, på samisk Gurravàrri, like ved der det første funnet ble gjort.
Tidligere kjente man bare til Fosna-lokaliteter langs kysten, men de siste tiårenes undersøkelser {Linn Johannessen, "Ahrensburgkulturens Lokalitetsplassering" 2009} har vist at Fosna-folket tidlig beveget seg i innlandet og på høyfjellet (langs strendene til fjellvann). Mange bruker betegnelsen Fosna/Hensbacka-kulturen om den tidlige pionerbosetningen i Sverige og Norge (etter funnstedet Hensbacka ved Munkedal i Sverige). Et svært karakteristisk trekk for Fosna-boplassene langs kysten er at de er knyttet til strandlinjene, og jo høyere over dagens havnivå, jo eldre er boplassen (bl.a. fordi topografien tyder på at steinalderjegeren anla boplassen ved- eller i nærheten av strandlinjen, havets ressurser). I istiden var landet presset ned av isen, og etter at isen trakk seg tilbake har landet først raskt, senere saktere, hevet seg. De eldste Fosna-boplassene (10 000-8000 f.Kr.) finner man derfor høyere i terrenget enn de yngre boplassene fra f.eks. Nøstvet-tid. I et barskt miljø må steder som ga god ly mot været og fine havneforhold ha spilt inn for valg av sted å slå seg ned. Av funnene ser vi at noen har sittet ved et ildsted (bål) og arbeidet med stein, tre, bein eller skinn. Alt som er av skinn, tre og bein er som regel råtnet og borte. Likevel kan vi si at vi har funnet spor etter mulige telt og/eller levegger, ut ifra steiner i halvsirkelform på boplassflaten. Funn av skrapere, bor og andre redskaper av flint vitner om bearbeiding av skinn-, bein og tre, men alt organisk materiale er nå som regel borte.
Flinten var spesielt godt egnet som materiale i våpen og redskaper på grunn av hardheten og den skarpe kanten man får når steinen deles (den kan bli ufattelig skarp). Det finnes imidlertid gode alternativer til flinten i den norske naturen, som f.eks. bergkrystall, chert og finkornet kvartsitt, som også er funnet på lokaliteter fra eldre steinalder. Fosna-folket var et nomadisk folk som flyttet rundt i tråd med sesongens variasjon på ressurstilgang. I takt med at isen trakk seg tilbake, fulgte reinsdyra og mennesket etter, og i løpet av bare 1000- til 2000 år var hele Norges kyst befolket.
=== Lokaliteter fra tidligmesolittisk tid (TM) ===
Ca.10 000-8000 f.Kr. (kalibrert, virkelige kalenderår) eller ca.10 500-8900 14C BP (ukalibrert). 50 lokaliteter (funnsteder) sannsynligvis fra tidligmesolittisk tid er her ordnet etter fylke. Marin grense (MG) angir det høyeste nivået som havet nådde etter siste istid. Høyden avhenger av hvor man er i Norge og varierer mellom null og 220 meter over dagens havnivå. Landet var blitt presset ned av innlandsisen. Da isen smeltet, flommet havet innover det nedtrykte landet, og samtidig begynte landet å heve seg langsomt igjen (denne landhevingen pågår fortsatt, men er i dag så vidt merkbar). Forskerne understreker at usikkerheten for høyden av den marine grense generelt er mindre enn 10 meter. I Norge stiger landet fortsatt med flere millimeter per år i enkelte områder. Gjennom kvartær tid (siste 2,6 millioner år) har det faktisk vært 40-50 istider, som hver gang har bundet opp store mengder vann i enorme iskapper. Dette har hver gang medført et globalt (glasi-eustatisk) havnivåfall - ved siste istids maksimum for omtrent 20 000 år siden var vannstanden i verdenshavene hele 125 ± 5 meter lavere enn nåværende havnivå.
Dateringen for flere av lokalitetene ovenfor er antagelig eldste mulige datering (basert på nyere strandlinjekurver, funntype og i enkelte tilfeller forkullet materiale). Det er forøvrig også en viss usikkerhetsmargin ved C14-datering, og det har de siste tiårene blitt utarbeidet mer nøyaktige strandlinjekurver for ulike deler av Norge. Disse aller tidligste boplassene regnes nå å ha direkte sammenheng med Ahrensburgkulturen, og at det var mennesker fra det nåværende Nord-Tyskland og Nordsjøkontinentet («Doggerland») som vandret inn i det som nå regnes som Norge, jfr. pionerbosetningen.
"For 30 000 år siden var Finnmark dekket av en tykk iskappe. Denne var del av den store isbreen som dekket hele Skandinavia og det nordlige Tyskland. For 13 000- til 14 000 år siden (ca. 11 500 f.Kr.) hadde isen trukket seg såpass tilbake at kysten av Finnmark var isfri, og for rundt 11 000 år siden (9000 f.Kr.) var også fjordarmene isfrie. Mellom 9000 og 7000 f.kr. forsvant isen også fra innlandsområdene".Professor i arkeologi, Johannes Bøe (1891-1971) utmerket seg ved en usedvanlig rik produksjon, som spenner fra den tidligste steinalder til jernalderen. Det mest kjente verket, ved siden av doktoravhandlingen, er Le Finmarkien, som han skrev sammen med Anders Nummedal, der de etablerer Komsa-kulturen som en egen størrelse i norsk steinalder. Bøe ledet i 1930-årene utgravningene av steinalderboplassen Skipshelleren ved Straume nord for Dale i Hordaland.
Erling Johansen (1919-2000) var en arkeolog født og bosatt på Kråkerøy ved Fredrikstad. Han var rørlegger av utdannelse, og faktisk selvlært innen arkeologi. Etter stortingsvedtak ble Johansen i 1951 utnevnt til statsstipendiat tilknyttet Universitetets Oldsaksamling. På 1950-tallet påviste han hvordan store mengder flint nådde Norges steinalderbefolkning. Flint fra strender i Danmark og Skåne frøs fast i isflak og drev nordover med disse. Han sto også for viktige utgravninger ved Rødsmyra på Kråkerøy og Høgnipen i Rakkestad, Østfold. Boplassene på Høgnipen ble undersøkt av Erling Johansen i årene 1961-1974.
Ingrid Fuglestvedt (født 1964 i Mysen, Østfold) er en arkeolog som har skrevet svært interessante avhandlinger om den tidlige såkalte "pionertiden" i Norge og Skandinavia. Noen av hennes verk ligger på nettet i pdf-format (f.eks. "Pionerbosetningens Fenomenologi" 2005 og "The Ahrensburgian Galta 3 Site In SW Norway" 2007). Dette er svært interessant stoff for de som vil fordype seg i arkeologien rundt den tidligste befolkningsfasen i Norge.
Fuglestvedt antyder at det norske funnmaterialet fra Fosna-tid eldre enn 9500 BP kan defineres som Ahrensburg (tilknyttes Ahrensburg-kulturen) basert på en grundig gjennomgang av materiale fra lokaliteter i både
Norge og Tyskland. Fuglestvedt har selv arbeidet med materiale fra Galta 3.
=== C 14 ===
Alt levende (som mennesker, dyr og trær) inneholder noe radioaktivt karbon. Når så en levende ting dør, brytes mengden av karbon gradvis ned med en kjent hastighet. I løpet av 5730 år brytes halvparten av den opprinnelige karbonmengden ned, og organisk materiale (beinknokler eller trekull fra et ildsted) eldre enn 11 460 år (2 x 5730) må naturligvis inneholde så lite radioaktivt karbon at alderen vanskelig kan bestemmes, skulle man tro, men karbonet brytes nemlig ikke ned lineært. Etter 2400 år er 75 % av karbonet igjen i det organiske materialet, etter 5730 år 50 %, etter 11 460 år 25 %, etter 19 050 år 10 % og etter 38 100 år er bare én prosent av karbonet igjen i et organisk materiale. Likevel klarer man idag å måle ørsmå karbonrester - utfra mindre enn én prosent gjenværende karbonmengde - i organisk materiale som døde for opptil 50 000 år siden! Funn som er eldre enn dette lar seg rett og slett ikke C14-dateres, de er "overårige". Man finner altså alderen på det organiske materialet ved å måle mengden av gjenværende radioaktivt karbon, sammenlignet med den mengde vi idag vet finnes i levende eller «ferskt» organisk materiale.
Siden mengden av radioaktivt karbon i atmosfæren ikke har vært konstant opp gjennom tidene, har man laget et system for å kalibrere en nylig gjennomført C14-datering med bl.a. dendrokronologiske data (d.v.s. trering-datering). Før kalibrering er C14-dateringen ukalibrert og angir da ikke den nøyaktige alderen på funnet i kalenderår eller vanlige år. Ukalibrerte, råe C14-dateringer angis vanligvis i år (radiokarbonår) før nåtid (på engelsk BP; Before Present, ofte skrevet 14C BP) hvor nåtid oftest er satt til år 1950. Den virkelige alderen på et funn - den kalibrerte - er noe høyere enn den ukalibrerte. Innenfor de siste ca. 10 000 år (altså dateringer yngre enn 8000 f.Kr.) er forskjellen på ukalibrert- og virkelig alder 500-1500 år. Den virkelige alderen på et funn er altså opptil 1500 år eldre enn den ukalibrerte, råe C14-dateringen (jo høyere alder, jo høyere forskjell). Det vil uansett være en relativt stor usikkerhetsmargin ved svært gamle funn (pluss/minus noen hundreår).
Arkeolog Sveinung Bang-Andersen gir oss et holdepunkt i sin "Southwest Norway at the Pleistocene/Holocene Transition: Landscape Development, Colonization, Site Types, Settlement Patterns" (pdf-format) hvor han bl.a. skriver: "The chronological frame is the closing of the Pleistocene and the first millennium of the Postglacial, covering the period ca. 12,000-9000 yr BP. All dates are quoted uncalibrated, which means about 1200–1500 years younger than absolute calendar values (Becker & Kromer 1991, Gulliksen et al. 1998)".
== Hvor kom de fra? ==
Da det endelige nådestøtet for Weichsel-isen satte inn for 11 700 år siden (9700 f.Kr. kalibrert, virkelige kalenderår) markerte det slutten på en relativt kort kuldeperiode, og et bremfremstøt, kalt Yngre Dryas (og samtidig den endelige slutten på siste istid). Brefremstøtet i Yngre Dryas (maksimum ca. 10 500 f.Kr.) skapte det store raet (den største endemorenen) som strekker seg som en sammenhengende rygg rundt hele Skandinavia og Finland. Weichsel-isens enorme tykkelse hadde trykket landet ned med ulik effekt i hvert område av Skandinavia. Størst var effekten i Oslo-området (marin grense ca. 220 m) og i Bottenvika (marin grense ca. 285 m).
Folket som kom til det området som i dag heter Norge for rundt 11 000- til 12 000 år siden kom fra sør (enten nordover langs vestkysten av Sverige eller over isen vinterstid fra Nordsjølandet) eller fra øst (fra det nåværende Russland og Nord-Finland; for 13 000- til 14 000 år siden - ca. 11 500 f.Kr. - hadde isen trukket seg såpass tilbake at kysten av Finnmark var isfri). Det var naturlig nok et jegerfolk som fulgte villreinen og som også utnyttet havets ressurser. Antagelig hadde de skinnbåter av kajakk- og umiak-type. Dette var såkalte Fosna-jegere som kjennetegnes ved funn av skiveøkser av flint og tangespisser av flint. Et stort antall av tangespissene funnet på Galta 3-lokaliteten på Rennesøy (av Fuglestvedt datert til mellom 10 200- og 9800 BP) har karakteristiske trekk som forbindes med Ahrensburgkulturen lenger sør.
"Senere tids forskningsresultater og dateringer har avdekket eksistensen av en materiell kultur på Den skandinaviske halvøya som ikke i nevneverdig grad skiller seg fra gjenstandene i de klassiske Ahrensburg-funnene. Disse funnene har yngste datering i tidsrommet mellom 9800/9500 BP, og går fortsatt i stor grad under navnet Fosna- eller Hensbacka-kultur. I disse funnsammenhengene finnes blant annet skive- og kjerneøkser (Lerbergsøkser), tangepiler og lansettmikrolitter. Arkeologen Genot Tromnau har pekt på en interessant gruppe funn som muligens representerer Ahrensburg-kulturens båter. Det gjelder fragmenter av mulig rammeverk for skinnbåter. Kategorien finnes i materialet fra Stellmoor, og Tromnau setter funnene i forbindelse med drivfangsten på stedet, der funnforholdene indikerer at dyrene har vært drevet ut i den nå fossile innsjøen ved Stellmoor"."En forutsetning for innvandring til Norge etter siste istid var bruken av båt (Fischer 1996:169 & 2004:33,34), uavhengig av hvilken innvandringsrute som har blitt benyttet. I denne sammenhengen kan funn av båtrammer fra Stellmoor i Tyskland vise til at man har brukt båter bestående av en stiv ramme av treverk, bein eller gevir trukket med skinn (Tromnau 1987). Denne båttypens konstruksjon er basert på det samme prinsippet som inuittenes enmanns-kajakk og den større umiaq, eller kvinnebåt som den også kalles, med plass til ca. 10 mennesker (Fischer 1996:169; Morrison 2003:28). Dateringer fra undersøkte lokaliteter viser til at hele norskekysten ble tatt i bruk i løpet av kort tid. Den raske spredningen av mennesker langs norskekysten fører til at vi kan anta at Ahrensburg-kulturen har hatt båter. Vi kan derfor trygt anta at marin tilpasning hadde eksistert i lang tid på kontinentet og på Doggerland eller i det minste var utviklet i Yngre Dryas.Nordsjølandet, eller Doggerland, mellom Danmark og England var presset opp fordi enorme ismasser trykket ned landmassene lenger nord. Etter hvert som presset fra isen avtok, havet steg fordi ismassene smeltet, og Nord-Skandinavia hevet seg, så forsvant Nordsjølandet sakte, men sikkert i havet igjen.
Folket som holdt til her, måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land. Arkeologen Ingrid Fuglestvedt har lansert betegnelsen «Pionerbosetningen» for den aller første innvandringsfasen.
Andre teorier beskriver innvandring østfra, via Sverige, eller også fra øyene i vest, direkte til Vestlandet. Muligens er flere forskjellige innvandringsveier blitt benyttet samtidig. Uansett hvilken kant de kom fra, spredte folket seg raskt langs kysten.
I senglasial tid var store deler av Nordsjøen tørt land. Dagens konturer av den nordvesteuropeiske kysten, av Storbritannia og Danmark fantes ikke, og det var derfor landfast forbindelse mellom disse områdene. Coles (1998) har valgt å gi dette ”Nordsjølandet” navnet Doggerland. Det hersker en del usikkerhet til Doggerlands topografi og utbredelse. Det er således ingen tilfeldighet at Coles’ studie er kalt ”A Speculative Survey”. Et utvalg arbeider som tar for seg Nordsjøen i senglasial tid viser at det tross alt finnes en konsensus rundt Doggerlands omtrentlige flateinnhold, selv om de nøyaktige landkonturene ikke er klarlagt. Doggerland utgjorde ikke et ensidig flatt lavland, heller ikke kan det sammenlignes direkte med topografien på Nordsjøbunnen i dag. Likevel har det latt seg gjøre å identifisere noen av de mer betydelige høydedragene som nødvendigvis har eksistert. Doggerhøydene, så vel som Doggerland har i Coles’ terminologi fått navn etter fiskebanken med samme navn. Shetlands-høydene utgjør i dag Shetland. Omtrent midtveis mellom dagens Vest-Norge og Shetland fantes Viking- og Bergen-høydene, som også er oppkalt etter fiskebanker. Viking-Bergen-høydene hadde landfast forbindelse til Shetlandshøydene. Nord-nordvest for Doggerhøydene fantes tunneldalsystemer. Dette er samme geologiske fenomen som Ahrensburg tunneldal nord for Hamburg, som ellers er kjent for rike senpaleolittiske funn. Doggerland var dertil preget av elvesystemer, hvorav enkelte utgjorde fortsettelsen av elver som i dag er kjent under navnene Themsen, Rhinen og Elben.Doggerland var et landområde som eksisterte som en naturlig forlengelse av det nordvesteuropeiske kontinentet i Ahrensburg-reinjegernes samtid, men som nå ligger under vann. Området var tørt land til det ble fullstendig oversvømt for ca. 7800 år siden. Ved overgangen fra paleolitikum til mesolitikum var store deler av Nordvest-Europa befolket av Ahrensburg-kulturen. Denne kulturen er kjent som Nordvest-Europas siste reinjegere og har fått navnet sitt etter epi-boplassen Stellmoor i Ahrensburg tunneldal ved Hamburg i Tyskland. Stellmoor er 14C-datert til mellom 10130 ± 105 BP og 9810 ± 100 BP, noe som korresponderer med dateringer fra både norske og svenske lokaliteter.
== Klimaet ==
Den første tiden etter siste istid var klimaet fortsatt kjølig i Norge, men det var likevel varmt nok til at isen smeltet, og mer av landet ble bart. I perioden mellom 7 og 6 000 f.Kr. skjedde det store klimaendringer. Temperaturen steg kraftig, og gjennom eldre steinalder var den gjennomsnittlige sommertemperaturen hele 17–18 °C, mot dagens 15. Midt i yngre steinalder falt temperaturene noe, men klimaet var fortsatt gunstigere enn i dag. I den første tiden etter den kalde perioden kalt yngre dryas (12 800-11 700 år før nåtid) som markerer avslutningen på siste istid, var det så varme somre at
innlandsisen smeltet tilbake i fjordene, og mer av landet ble isfritt. I perioden
mellom 11 000 og 7000 år før nåtid [9000-5000 f.Kr.] skjedde det store klimaforandringer.
Gjennomsnittstemperaturen om sommeren steg noen grader, bare avbrutt av
kaldere perioder for om lag 10 100, 9700 og 8200 år før nåtid [8100, 7700 og 6200 f.Kr.].
Gjennom eldre steinalder [jegersteinalderen] var den gjennomsnittlige sommertemperaturen
1,5 - 2 grader varmere enn i normalperioden 1961-1990. I eldre steinalder var
de fleste breene i Norge helt bortsmeltet og skoggrensen var 200-300 meter
høyere enn i dag. Fra omtrent 6000 år siden, midt i yngre steinalder, falt den
gjennomsnittlige sommertemperaturen noe, men det var fremdeles varmere
enn i dag. De siste 6000 årene har det vært flere kjølige og milde perioder, men generelt
har sommertemperaturene falt og nedbøren økt frem mot ”den lille istiden”
midt på 1700-tallet.
Mer informasjon om klimaet i Norge ved istidens slutt:
Havbunnsedimenter utenfor Andøya viser at klimaet var ekstremt ustabilt ved slutten av siste
istid, med store og hyppige vekslinger i temperaturen ved havoverflaten. I perioder på 10-40
år kom ikke temperaturen om sommeren over 3 °C. De kalde periodene ble brått avløst av
varmere perioder med temperaturer på 10 °C. Denne vekslingen mellom varme eller kalde
perioder pågikk i nesten 300 år.
== De første plantene ==
Det første som vokste i Norge etter som isen trakk seg tilbake var alger, deretter kom mose og lav. Etter hvert som temperaturen steg kom også gress og urter, og de dannet igjen grunnlaget for at lyng og busker kunne slå rot og vokse her.
Det første treslaget som innvandret var bjørk, og så fulgte andre slag, som or, rogn, selje, furu og hassel. Selv om bjørka var først ute, så måtte den vike plassen når det ble varmere. Da tok eik, lind, ask og alm opp konkurransen, og resultatet ble ofte store eikeskoger eller tette blandingsskoger med mange slags løvtrær.
== De første dyrene ==
De første dyrene som kom hit var naturlig nok fuglene. Etter disse kom mindre rovpattedyr, med reven som det største. Isbreen trakk seg stadig lenger vekk, og vegetasjonen økte såpass at reinen fant den interessant. Etter den fulgte de større rovpattedyrene og menneskene. Reinsdyrfangst er blant de aller eldste næringene vi kjenner i Norden. I fjellet synes steinalderboplassene å være nokså ensidig plassert etter hvor reinsdyrene hadde sine trekkveier. Den høyfjells-boplassen som først ble undersøkt, er oppkalt etter stedet der den ligger, Sumtangen (sum = svømme), omtrent midt på Finnsbergvatnet nord på Hardangervidda, 1 190 moh. Her, på det smaleste stedet langs vannet, la reinen på svøm under sine trekk. Her kunne man lett legge seg på lur etter den.
"Siste del av Yngre Dryas og tidlig preboreal tid har vært karakterisert av et rikt dyreliv med arter som karakteriserer både tundra- og skogstundramiljø såvel som den lysåpne bjørkeskogen. Marine miljøer var også karakterisert ved et rikt dyreliv med både fisk, sjøpattedyr og sjøfugl (se for eksempel Jonsson 1995: Fig. 7). Blomvåg-funnet fra Blomøy, i Øygarden i Hordaland, inneholder en mengde ulike dyrearter. Funnet ble gjort i en morene, og datering av skjell og hvalbein fra avsetningen er datert til tidsrommet 12 670 ± 350 og 11 920 ± 80 (Lie 1990: 13). Det er mulig å tenke seg de samme artene representert i slutten av Yngre Dryas og begynnelsen av Preboreal. Artslisten er som følger: Reinsdyr, grønlandssel, grønlandshval, havhest, havlire, ærfugl, praktærfugl, svartand, sjøorre, havelle, gråmåke, svartbak, krykkje, alke, lomvi, polarlomvi, teist, geirfugl, ravn, torsk, sei, rødspette og ulke. For å fylle ut bildet av pionertidens dyreliv kan vi sammenligne Blomvåg-funnet med paleozoologiske funn fra henholdsvis Vest- og Sør-Sverige. Materiale fra Vest-Sverige viser følgende arter i senglasial og tidlig postglasial tid (Jonsson 1995: Tab.1): Urokse, rådyr, hjort, reinsdyr, villsvin, havert, ringsel, grønlandssel, blåsel, isbjørn, hvithval, kvitnos, nise, grønlandshval, teist, lomvi, geirfugl, alke, svartbak, sildemåke, tyvjo, småspove, kornkråke, orrfugl, ærfugl, kveite, uer, torsk, lange, sei, hvitting, hyse og sild. Zoologiske funn fra Skåne viser tilstedeværelsen av følgende landpattedyr i pionertiden: Reinsdyr (stort antall), elg, urokse og bison (Liljegren & Ekström 1996: Fig. 1)" (fra Fuglestvedt, "Pionerbosetningens Fenomenologi", 2005).
== Menneskene ==
I dag regnes den arkeologiske funnlokaliteten Pauler 1 i Larvik kommune som det eldste spor etter mennesker i det som i dag er Norge. Funnet er datert til 10400 år BP (9800 f.Kr. kal.) og ligger 127 m over dagens havnivå. Steinaldermennesket er av samme type menneske som vi er i dag. Det var ingen vesentlig forskjell i forhold til dagens mennesker, bortsett fra at de gjennomsnittlig var noe lavere.
Forventet levealder derimot var under det halve av hva den er i dag, men forbedret seg fra rundt 31 år i eldre steinalder, til over 38 i yngre steinalder. Man døde som regel ikke av alder, men av infeksjoner og sykdom. Var man heldig, kunne man altså likevel bli gammel. Norges eldste skjelettfunn, Søgnekvinnen, antas å ha vært 35–40 år gammel og ca. 155 cm høy da hun døde for ca. 8 600 år siden. Hun ble funnet utenfor Kristiansand i 1994. Norges best bevarte steinalderskjelett er Vistegutten, levingene etter en 15-åring som ble funnet i Vistehola i Randaberg kommune i 1907.Steinaldermenneskenes tilsynelatende enkle livsform og mangel på vesentlige tekniske framskritt gjennom flere tusen år må sees i lys av rikelig tilgang på mat, kombinert med et betraktelig mildere klima enn det vi har i dag. Anslagsvis trengte en steinaldermann kun å arbeide 2–3 timer om dagen for å dekke familiens behov. Steinalderkvinnen stelte nok for familiens beste fra morgen til kveld, mens hun drev matauk ved siden av, som sanking og fisking. De måtte også produsere alt av våpen, redskap og husgeråd, og barna måtte sikkert bidra med sitt, så snart de hadde lært å ta seg fram på egen hånd.
Men så lenge alle var mette og hadde gode klær på kroppen og tak over hodet, var det heller ikke behov for de helt store forandringene, verken når det gjaldt boliger, fangstmetoder eller arbeidsredskaper. Man kunne altså stort sett ta livet med ro, og det gjorde man derfor også i noen tusen år.
Vi kan anta at mye tid og tanker ble viet til datidens tro og rituelle tradisjoner. Man var jo helt avhengig av det naturen gav, og hadde nok derfor en mengde riter forbundet med fangst og overlevelse. Man henvendte seg da sikkert til forskjellige guder og naturens makter med sine bønner og ofringer.
=== Sang og musikk ===
I Nordland og Nord-Trøndelag finnes grotter som var i bruk i steinalderen. Særlig kjent er Kirkhelleren på Træna, der folk søkte ly for 6 000 år siden, og akustikken er på katedral-nivå. Hver sommer holdes det konserter her under Træna-festivalen. Ved undersøkelser av de bemalte steinalderhulene i Frankrike, hvorav Lascaux er den mest berømte, ble det oppdaget at de flittigst bemalte delene av hulene også var de stedene der akustikken var best. Å nynne inn mot krumninger av huleveggene der, frembrakte lyder som etterlignet lydene til dyrene som var avbildet der. Iegor Reznikoff som har spesialisert seg på oldtidens musikk, mener at steinalderfolkene festet sine malerier på huleveggene for å vise hvor lydkvaliteten var best. Han mener også at folk dengang brukte stemmen og dens ekko for å utforske nettverket av huler, siden fakler ikke kunne bringes inn i de snevreste passasjene. Små røde sirkler på huleveggene avmerker hvor resonansen er best. Fløyter av bein og annet materiale er blitt funnet inne i hulene.
Reznikoff nevner spesielt et sted i Provence kalt Lac des Merveilles, hvor en diger flat stein kjent som «altersteinen» og dekket med over tusen bilder, avmerker et sted der ekkoet sender tilbake hele melodier.
== Boplassene ==
Av mer enn åtti hellere og noen få huler hvor det er gjort boplassfunn i Norge, var bare et fåtall i bruk i eldre steinalder, og her kan nevnes Vistehola, Kirkhelleren, Sævarhelleren og Skipshelleren - og disse kom først i bruk mot slutten av perioden. Ingebjørg Njøs Storvik i sin masteroppgave i arkeologi våren 2011 (Universitetet i Bergen) ramser opp 20 hellere bare i Rogaland hvor de eldste kulturlagene kan dateres til eldre steinalder, og da helst mot slutten av perioden.
De eldste spor etter mennesker i Sævarhelleren i Herand i Hardanger er fra ca. 7000 f.Kr. Kirkhelleren i Nordland ble tatt i bruk fra ca. 7000 f.Kr., mens Vistehola ble først tatt i bruk av jegerfolk rundt 6000 f.Kr. og hulen var faktisk i bruk til langt inn i jernalderen (fram til 500-tallet). Det eldste laget med menneskelig aktivitet i Skipshelleren i Hordaland dateres til ca. 5200 f.Kr., og helleren var faktisk i bruk til langt inn i jernalderen (fram til 500-tallet). Dette er forunderlig, siden andre fangstfolk som lever i det samme barske klimaet nordmenn gjorde i den eldre steinalder, har reist til dels solide hus. Forklaringen kan være at den eldre steinalders nordmenn hadde med seg levevis og tradisjoner fra reinjegerne i Nord-Tyskland, som spesielt har satt spor etter seg langs motorveien mellom Hamburg og Lübeck. I dette flatlandsområdet finnes ingen naturgitte boliger, og fangstfolket benyttet seg bare av midlertidige leirplasser før de streifet videre. Lette teltfundamenter er alt de har etterlatt seg, og det tilsvarer funnene i Norge.Funn langs Lærdalsvassdraget viser også en nærmest ufattelig konservatisme. Gjennom to-tre tusen år søkte jegerne til de samme steder for fangst av rein, uten å endre redskap eller valg av boplass. Det virker som om folk levde totalt avskåret fra kontakter og impulser utenfra.
Menneskene i eldre steinalder hadde sine hovedboplasser ved havet, gjerne ved fjorder og vassdrag som kunne føre dem lengst mulig innover i landet. De eldste hustuftene i området ved Oslofjorden er funnet ved Svinesund, og dateres til 6000-7000 f.Kr. Med disse boplassene som utgangspunkt, foretok de jaktekspedisjoner innover i skogene og opp på høyfjellet. Her oppholdt man seg i lengre eller kortere tid om høsten og vinteren for å jakte på storvilt og pelsdyr. Menneskene i steinalderen levde ikke bare på ett sted, men holdt til i et landskap. I takt med skiftende årstider, og kanskje også grunnet konflikter med andre mennesker, flyttet folk rundt til der det var mat.En teori går også ut på at deler av stammen, kanskje kjernefamilier, har flyttet til innlandet for å drive jakt i vinterhalvåret. Når våren kom, flyttet de ut til kysten for igjen å delta i fellesskapet, og dra nytte av den rike mattilgangen i havet.
Utover i yngre steinalder ble man etter hvert noe mindre avhengig av havets ressurser. Hovedmengden av boplasser fantes kanskje fortsatt nær havet, men man bosatte seg nå også fast i innlandet. Herfra foretok man så ekspedisjoner både ut til havet og lenger innover i landet.
En typisk boplass lå på en lettdrenert sand- eller grusslette nær vannet, med lett tilgang til skog og trevirke. Hvis plassen lå ved havet, måtte det også være ferskvann i rimelig nærhet. Stedet skulle helst være sydvendt (mot solen), og ligge mest mulig i le for nordavinden. I begynnelsen var det lite folk og mange plasser, så det var nok bare å velge og vrake mellom de beste stedene.
Folk bodde ikke bare i huler eller telt, men også i hytter eller gammer laget av tre, dekket med never og torv. Inne i hytta var det et ildsted som ble brukt til både oppvarming og matlaging. Når en slikt hytte først var bygget, kunne den stå i 100 år. Det var vanlig å bygge nye hus på gamle tufter, i områder hvor natur og landskap holdt seg stabile.
== Husværet ==
Et stykke sørøst for Hardangerjøkulen ligger det funnrike stedet Sumtangen. Reinjegerne fra eldre steinalder har her etterlatt seg spor etter Norges eldste kjente bolig, en slags gamme med gulvet gravd ned som en grop. Ifølge tre karbondateringer er den minst 8 000 år gammel. Indre tverrmål er ca. tre meter. Veggene var kledd med gress, kanskje også med skinn. Grunnflaten er rund med et ildsted i midten. En annen bolig – telt eller gamme – er også funnet i Gamvik, på Tverrvik-raet ut mot havet.I eldre steinalder var det verken praktisk eller nødvendig med store solide byggverk. Man byttet ofte bosted, og klimaet var mye gunstigere enn i dag. Man klarte seg derfor godt med et skinntelt eller en enkel gamme. Hvis man, som antydet, hadde hovedboplasser ved havet, så kan det likevel være at husværene der var av en annen størrelse og kvalitet enn de på fangstboplassene i innlandet.
Man kom jo stadig tilbake til de samme stedene, så vi må anta at de faste oppholdsstedene var tilrettelagt slik at man raskt kunne få tak over hodet for kortere eller lengre tid. Sannsynligvis så sto teltstengene på plass, så det bare var å legge på skinnene, eller man satte kanskje i stand en gamme som hadde vært i bruk i mange år.
En fin heller var nok også et ettertraktet bosted, hvis den lå laglig til i forhold til de årvisse forflytningene. Utover i eldre steinalder bygde man etter hvert også «hus», først kanskje som større gammer, deretter mer solide og romslige konstruksjoner.
I yngre steinalder ble husene enda større og mer solide. Klimaet var ikke lenger fullt så mildt, og på grunn av husdyrhold og enkel åkerdrift ble man mer og mer bofaste. Men jakt og fiske dominerte fortsatt, og telt og jordhytter brukes fortsatt av fangstfolk den dag i dag.
== Næringsgrunnlaget ==
Jakt og fiske, sammen med sanking av spiselige ville vekster, var den eneste måten å livnære seg på de første 5–6 tusen årene i Norge. Mest ettertraktet var nok vilt som ga mye mat, slik som rein, elg, hjort og villsvin. Kanskje fantes også den nå utdødde uroksen i skogene her?
Bjørn, ulv, mår og gaupe var nok også ettertraktet for skinnets skyld. Dessuten var disse rovpattedyrene konkurrenter i matfatet og ofte en trussel mot menneskene, så man gikk nok ikke av veien for å felle disse når anledningen bød seg. I tillegg til storviltet fantes det bever, hare, storfugl og annet småvilt.
Fisk, sel, småhval (som f.eks. nise) og sjøfugl (for eksempel den nå utdødde geirfuglen) utgjorde en stor del av næringsgrunnlaget, og var også hovedgrunnen til at man i steinalderen var så bundet til havet. Dette var en lett tilgjengelig ressurs som sjeldent sviktet. Dessuten var muslinger, snegler og andre smådyr også ettertraktet mat. Tidevannsforskjellen og oksygenmengden i havet var større enn i dag, noe som ga enda bedre grunnlag for livet der.
Planter, røtter, bær og nøtter har vært et viktig og nødvendig tilskudd til kosten. Dessuten var klimaet så mildt at det godt kan ha fantes forskjellige ville frukter her. Trolig var det en overflod av alt, både på land og i vannet.I Sævarhelleren i Hardanger, hvor det eldste kulturlaget er fra ca. 7000 f.Kr., ble det funnet hovedsakelig rester fra fisk (blåstål, rødnebb, berggylt, torsk og makrell) og skalldyr (blåskjell og strandsnegl). Det ble og funnet beinrester fra elg, villsvin og bjørn.
Utgravningene av Skipshelleren i Hordaland resulterte i nesten 176 000 bein- og beinfragmenter fra dyr; hvorav 85 % fra pattedyr, 14 % fra fisk og 1 % fra fugl. Avfallsdyngen på denne boplassen var faktisk 1,7 m dyp på det meste. Avfallsdyngen i de eldre kulturlagene (det eldste fra ca. 5200 f.Kr.) avslørte at steinalderfolket her hovedsakelig fisket torsk, sei, lyr, lange og laks. Av pattedyr jaktet de hovedsakelig på hjort, fjordsel og villsvin (det ble og funnet en god del bein fra bjørn). De jaktet også på fuglearter som storfugl, rype og and (ender). Redskapsfunnene i Skipshelleren omfattet bl.a. 120 fiskekroker av bein, 18 harpun- og lysterspisser av bein, samt pilspisser av flint, kvarts og skifer.
I Vistehola ble det i avfallsdyngen funnet beinrester fra ca. 50 dyrearter (50 % fra fugl, 35 % fra pattedyr og 15 % fra fisk); mest fra villsvin, sel, elg, torsk, geirfugl og lomvi (fugl). Denne hulen var faktisk mer eller mindre i bruk fram til jernalderen (500-tallet; akkurat som Skipshelleren i Hordaland).
== Litt om fangstmetoder ==
Det fantes forskjellige metoder for fangst av de forskjellige artene, men hovedmetodene for fangst av større vilt kan vi tenke oss har vært følgende;
Snikjakt, hvor jegeren ventet på viltet bak et bogastelle, eller snek seg mot dette.
Klappjakt, hvor en gruppe jaget viltet mot ventende jegere.
Styrtjakt, hvor enkeltdyr eller hele flokker ble jaget utfor stup slik at de slo seg ihjel.
Fangstanlegg, hvor man ofte brukte stengsler som en «trakt» for å lede viltet mot disse.Til fangst av mindre vilt og fugl har man ganske sikkert brukt forskjellige feller og snarer, og pil og bue. I havet ble sel og småhval harpunert fra båt. Selen ble nok også ofte tatt ved å avskjære rømningssveien mot vannet mens den var på land, og på isen om vinteren.
Vi antar at fjordene og vassdragene sto stinne av fisk den gang, og at metodene for å fange disse var omtrent som i dag; stang eller håndsnøre, line med flere kroker, forskjellige ruser, og harpun til større fisk. Garn og annet flettverk har nok også vært brukt, særlig som stengsel for stimfisk.
== Redskapsmaterialer ==
Det aller meste av det som er funnet av etterlatenskaper fra steinalderen er – naturlig nok – rester etter våpen og redskap laget av flint eller annen stein, samt mengder av avslag på knakkeplassene hvor steinen ble bearbeidet. Ca 3 700 f.Kr hadde man på en strekning fra Varangerfjorden i nord til Rogaland i sør – ca. to tusen km – tatt i bruk skifer til redskaper, etter å ha utviklet slipeteknikk. Men etter ca. to tusen år ble det slutt på skiferbruken. En av steinalderens gåter er hvorfor man, over et så stort område og omtrent samtidig, opphørte å bruke skifer, som hadde frembrakt noen av de mest funksjonelle og vakre redskaper i nordisk steinalder.Flint finnes det mye av rundt Oslofjorden, langs sørlandskysten vestover til Boknafjorden og i noe mindre grad langs kysten av Sør-Trøndelag. Andre bergarter som vi finner i fast fjell i Norge, var imidlertid også mye brukt. Eksempler på bergarter som ble brukt er bergkrystall, røykkvarts og annen kvarts, finkornete kvartsitter, kalsedon, jaspis og rhyolitt. I yngre steinalder begynte man å lage økser av grønnstein, hornfels, amfibolitt, metarhyolitt og diabas og andre basalter. På enkelte steder fant steinalderens mennesker særlig viktige årer med godt råmateriale, og her drev man regulær gruvedrift. Råstoff ble sprengt ut av grunnfjellet ved hjelp av ild og vann.
Bruddstedene Stakaneset og Hespriholmen på Vestlandet er de to mest kjente, men mindre brudd er kjent fra mange andre steder i landet.Vi må likevel huske at hoveddelen av datidens redskaper og våpen faktisk var laget av annet og mer forgjengelig materiale. Steder hvor man har funnet mer nyanserte spor fra steinalderen, er bl.a. under hellere hvor etterlatenskapene har dynget seg opp gjennom årtusener og vært mer beskyttet mot forvitring. Funn fra slike steder viser at anslagsvis bare 10 % av redskapene var av stein, mens resten var av tre, bein, horn, skinn, plantefiber og annet som ikke så lett motstår tidens tann. Det vi finner i dag, er altså bare noen biter av et stort puslespill. Resten må vi bare prøve å tenke oss til.
Skinn må ha vært det viktigste materialet som fantes den gangen. Skinnet ble brukt både til klær, sengeleie, bolig, båter, tauverk og mye mye mer. Uten skinnene sine hadde nok ikke steinaldermennesket stor sjanse til å overleve. I tillegg til skinnet ble også alt annet på dyret utnyttet; Fett, marg, bein, horn, sener, magesekk og tarmer.
Av bein og horn lagde man en mengde forskjellige redskap og våpen. Senene ble til tynne liner, og magesekkene til vanntette beholdere. Fettet ble brukt i matlaging, til lampevæske og som forskjellig smøring.
Byttet de nedla var altså den viktigste «materialgiveren» for steinalderfolket, i tillegg til maten det ga.
== Båten og vannveien ==
Båten har vært en grunnleggende nødvendighet for befolkningen av Norge. Helt siden de første kom hit, trolig nettopp i båt, og langt opp i historisk tid, har den vært det eneste framkomstmiddelet som dugde hvis man ville komme seg noen vei.
Med en skinnkano, stokkebåt (laget av uthulte trestammer) eller flåte hadde man mye større rekkevidde og lastekapasitet enn om man skulle dra med seg ting over land. Havet, fjordene og innsjøene var datidens hovedveier, og det var rundt disse folket oppholdt seg. Her hadde de tilgang til alle havets goder, samtidig som de hadde lettest mulig tilgang til innlandet og de jaktmuligheter som fantes der. («Fjord» betyr rett og slett «der man farer».) Båten har vært viktigere enn noen annen oppfinnelse.
== «Bondesteinalderen» ==
Eldre og yngre steinalder kalles ofte henholdsvis «jegersteinalder» og «bondesteinalder». Det finnes ingen brå overgang mellom disse to epokene, men i Sør-Norge er skillet satt ved år 6 000 BP, som dermed markerer overgangen til et gryende husdyrhold og jordbruk.
Jegerne kan ha gått over til å bli bønder, men det kan også hende at jegerne ble fortrengt av innvandrere som var bønder.Det å holde husdyr og dyrke jorda var mye mer tidkrevende enn å hente det man trengte direkte fra naturen. Man kviet seg nok derfor i det lengste, og når disse nye næringsveiene likevel ble tatt i bruk, må det ha vært av ren og skjær nødvendighet. Hovedårsaken har nok vært at det var blitt mindre jaktbart vilt i skogene, samtidig som befolkningen hadde økt.
Nøyaktig når husdyrhold og korndyrking ble innført i de forskjellige deler av Norge vet vi ikke.
En datering av et tamoksebein fra Stangelandshelleren på Jæren viste at dette var fra 3255-2915 f.Kr, altså fra yngre steinalderen. Dette er det eldste spor av husdyr som er funnet i Norge.
Det er funnet et komplett gårdsanlegg ved Svinesund datert til ca. 2400 f.Kr. Her kunne man også avdekke åkersystemene slik de dengang ble brukt. Husdyrhold ble innført i begynnelsen av perioden, mens korndyrking ikke var utbredt før et par tusen år senere, ved overgangen til bronsealderen.
Husdyra var storfe, sau, geit og svin. Dyra var mindre av størrelse og mer robuste enn i dag, og klimaet var fortsatt mildere. Med unntak av grisen greide nok dyra seg stort sett selv gjennom vinteren uten noen særlig fôring, iallfall i lavlandet.
I lange perioder dominerte likevel sau og geit husdyrholdet, særlig i innlandet. Spesielt geita var mer hardfør og mindre krevende enn storfe, og greide seg derfor bedre gjennom eventuelt hardere vintre.
Av korn ble det dyrket bygg og hvete, og da antakeligvis i forholdet 70/30 (bygg/hvete). Utbredelsen av korndyrking markerte også slutten på steinalderen, og bronsealderen overtok.
== Se også ==
Steinalderen
Bronsealderen
Norges kulturlandskap
Pippi i steinen
Komsakulturen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Østfolds historie, bind 1 Øst for Folden, Ellen Anne Pedersen, Frans-Arne Stylegar og Per G. Norseng. Østfold fylkeskommune, 2003.
Pionerbosetningens Fenomenologi (pdf), Ingrid Fuglestvedt, 2005.
The Ahrensburgian Galta 3 Site In SW Norway (pdf), Ingrid Fuglestvedt, 2007.
E18 Brunlanesprosjektet (pdf), Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, 2008.
Ahrensburgkulturens Lokalitetsplassering (pdf), Linn Johannessen, UiO, 2009.
Å Slå Seg Ned - en regional analyse av tidligmesolittisk lokalisering med utgangspunkt i Østfold (pdf) Masteroppgave i arkeologi, UiO, Christan Westli (etter 2009).
== Eksterne lenker ==
Steinalderen i Norge, artikkel hos Store norske leksikon
9500–4000 f.Kr.: eldre steinalder, artikkel hos Norgeshistorie.no
4000–2400 f.Kr.: yngre steinalder, artikkel hos Norgeshistorie.no
De første som kom, artikkel hos Norgeshistorie.no
Steinalderen avsluttes, artikkel hos Norgeshistorie.no
Kvarts som materiale i steinalderen | Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr. | 8,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%A5l | 2023-02-04 | Stål | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stål'] | Stål er en legering der jern og karbon er de primære legeringselementene. En klassisk definisjon er at stål er jern-karbonlegeringer med opptil 2,1 prosent karbon.
| Stål er en legering der jern og karbon er de primære legeringselementene. En klassisk definisjon er at stål er jern-karbonlegeringer med opptil 2,1 prosent karbon.
== Legeringer ==
Stål kan legeres til med forskjellige egenskaper avhengig av hvilke og mengden legeringselementer som stålet inneholder.
=== Karbonstål ===
Den mest lettvinte legeringen av stål er legeringer som bare inneholder karbon og jern. Legeringselementene er forholdsvis billige og blir derfor ofte brukt i et stort antall sammenhenger slik som konstruksjonsstål.
=== Rustfritt stål ===
Ettersom vanlig karbonstållegeringer er svært sensitive for korrosjon, blir stål gjerne legert opp til rustfritt stål med formålet om å passivisere det. Passivisering vil si at stålet blir motstandsdyktig mot korrosjon under bestemte forhold ettersom det formes et oksidsjikt på stålets overflate, som motvirker korrosjonsprosessen.
Karbonet gjør stålet sterkere ved å legge seg interstitielt, det vil si mellom jernatomene, i krystallgitteret. Dermed hindrer karbonet jernatomene i å gli fra hverandre. Karbonatomene vil også påvirke fasetransformasjonene (endringen av krystallstrukturen) i metallet, slik at stålet blir mer herdbart. Herdbarhet er muligheten til å oppnå full hardhet med en gitt kjølingshastighet.
=== Legeringselementer ===
Andre legeringselementer kan være mangan, krom eller nikkel. Når karboninnholdet i jern overstiger 2,1 prosent, blir legeringen betegnet som støpejern.
Karbon brukes for å gjøre stålet sterkere, men reduserer seighet og sveisbarheten. Karbon er uten sammenlikning det som påvirker jernets egenskaper mest.
Silisium eller aluminium brukes for å unngå at smelten bobler og danner porer innvendig (engelsk killed). Videre øker silisium hardheten og herdbarheten, men mindre enn mangan.
Nitrogen.
Magnesium brukes på samme måte som karbon, men har mindre effekt. Det øker likevel hardheten i stålet.
Niob brukes for å øke styrken, formbarheten og duktiliteten.
Vanadium i små mengder øker styrken i karbonstål.
Nikkel gir sammen med krom økt herdbarhet, høyere slagstyrke og bedre utmattingsegenskaper. Om mye nikkel brukes er det fare for hydrogensprekker.
Krom forbedrer herdbarheten.
Molybden forbedrer herdbarheten mer enn krom, og brukes gjerne sammen med nikkel for å forbedre de mekaniske egenskapene.
Titan.
Mangan øker styrken, men er ikke så virkningsfullt som karbon. Det reduserer også duktivliteten og herdbarheten.
== Produksjon ==
I Norge produseres stål på Mo i Rana. Den største stålprodusenten i USA er Nucor Corporation.
== Krystallstruktur ==
Stållegeringer har flere typer mikrostrukturer som kan fremstilles ved varmebehandling. Hvilken mikrostruktur som fremkommer avhenger av legeringsgraden av karbon og avkjølingshastighet.
For varmebehandling av stål med karbonkonsentrasjoner mellom 0,022 % og 0,76 % karbon får vi en proeutektoid struktur. Ved 0,76 % karbon får vi eutektoid struktur. For stållegeringer mellom 0,76 % og 2,1 % får vi en hyperutektoid struktur. Ved konsentrasjon høyere enn 2,1 % karbon har man støpejern.
Avhenging av hastigheten som stålet kjøles ned med fra austenittisk fase vil strukturen inneholde forskjellige faser som deles inn i Widmanstätten ferritt, martensitt, øvre bainitt, nedre bainitt, perlitt og spheroditt. Hvilken fase som finnes og mengden av den enkelte fasen har svært stor innflytelse på egenskapene til stålet.
En legering av jern og karbon kan eksistere ved to krystallstrukturer i fast fase, kalt ferritt og austenitt. Hvilken struktur som er til stede avhenger av temperatur, hvilke legeringselementer som er i stålet samt deres konsentrasjon. Overgangen mellom ferritt og austenitt er svært viktig ved varmebehandling av stållegeringer, ettersom de to fasene har svært forskjellige evne til å løse opp karbon. Ved varmebehandling kan egenskapene til stålet raffineres videre til de ønskede egenskaper. Generelt inneholder ingen stål- eller støpejern-legeringer mer karbon enn 6,7 %.
=== Ferritt ===
Ved romtemperatur vil en karbon-stållegering ha en ferrittisk struktur. Ferritt har en krystallstruktur av typen BCC (Body-Centered Cubic). Den ferrittiske krystallstrukturen vil vedvare ved oppvarming frem til en temperatur på minimum (avhengig av legeringsgrad) 727 ℃, hvor ved videre oppvarming austenitt vil dannes. Ved en temperatur på over 1394 ℃ vil en ferrittisk fase igjen oppstå (avhengig av legeringsgrad) kalt deltafase.
Ferrittisk stål vil ved en legeringsgrad på over 0,022 % karbon inneholde en viss mengde cementitt. Cementitt er et svært hardt og sprøtt keram som har stor innvirkning for styrken til legeringen.
=== Austenitt ===
Austenitt formes for karbonstål ved temperaturer på over minimum 727 ℃. Dersom denne fasen er ønsket ved lavere temperaturer (slik som austenittisk rustfritt stål) må stålet legeres videre med andre legeringselementer. Austenitt har en krystallstruktur av typen FCC (Face-Centered Cubic). Austenitt er i motsetning til ferritt ikke magnetisk.
== Atmosfærisk forurenset stål ==
Det kreves mye uforurenset luft til produksjon av stål. Dette har den særegne følgen at alt stål produsert etter Hiroshima/Nagasaki og de over 2 000 påfølgende atomprøvesprengningene har spor av radioaktivitet. I spesielt følsomme strålingsmonitorer, f.eks i romskip, er man derfor helt avhengig av å ha tilgang til stål produsert før 1945.
Den viktigste kilden til slikt gammelt stål er restene av den keiserlige tyske krigsflåten, som etter første verdenskrig lå for anker i Scapa Flow på Orknøyene, og der ble senket av tyskerne selv. I de nærmeste tiårene ble store deler av flåten slept til dokkene i Firth of Forth, men fremdeles ligger noe av det gamle høykvalitetsstålet tilbake på få meters dyp. Utstyr som Apollo etterlot på månen, den del av Galileo-sonden som rakk frem til Jupiter, og Pioneer-sonden som nå har forlatt solsystemet inneholder rester av keiserens stolte marine.
== Referanser == | Stål er en legering der jern og karbon er de primære legeringselementene. En klassisk definisjon er at stål er jern-karbonlegeringer med opptil 2,1 prosent karbon. | 8,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helleristning | 2023-02-04 | Helleristning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergkunst', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Helleristninger er førhistoriske bilder, hugget, skåret eller slipt inn i stein og fjell. Helleristninger er den ene hovedtypen av bergkunst; den andre er hulemalerier.
Helleristninger har gjerne motiver fra jakt eller jordbruk, og antas å ha hatt en magisk betydning. Helleristninger finnes over nesten hele verden. Viktige felter finnes i Sahara og Sør-Afrika, Australia og Amerika, og over hele det nordlige taigabeltet fra Skandinavia til Stillehavet. I Europa finnes de på De britiske øyer, Den iberiske halvøy, Sicilia og de italienske alper. I Norden forekommer de relativt ofte i Norge og Sverige, men også noen ganger på steinblokker i Danmark. Det er ikke funnet helleristninger i Finland. I nordisk sammenheng skjelner man mellom veideristninger og jordbruksristninger.
| Helleristninger er førhistoriske bilder, hugget, skåret eller slipt inn i stein og fjell. Helleristninger er den ene hovedtypen av bergkunst; den andre er hulemalerier.
Helleristninger har gjerne motiver fra jakt eller jordbruk, og antas å ha hatt en magisk betydning. Helleristninger finnes over nesten hele verden. Viktige felter finnes i Sahara og Sør-Afrika, Australia og Amerika, og over hele det nordlige taigabeltet fra Skandinavia til Stillehavet. I Europa finnes de på De britiske øyer, Den iberiske halvøy, Sicilia og de italienske alper. I Norden forekommer de relativt ofte i Norge og Sverige, men også noen ganger på steinblokker i Danmark. Det er ikke funnet helleristninger i Finland. I nordisk sammenheng skjelner man mellom veideristninger og jordbruksristninger.
== Veideristninger ==
Veideristninger fremstiller som regel scener med jaktbart vilt som rein, elg, bjørn, hval og fisk. Figurene kan være tegnet bare som konturer av dyrene, eller figurene er fylt med mønster. Noen ganger kan man ane at den indre anatomien av dyret er avbildet, nesten som et slags «røntgenbilde». Figurene kan forekomme enkeltvis, eller de kan være satt inn i en større sammenheng. Iblant kan de sistnevnte oppfattes som reelle situasjoner, eksempelvis som jaktscener. Menneskefigurer forekommer iblant, men oftest meget abstraherte.
Det er nærliggende å tolke ristningene direkte som ledd i jaktmagi, og det kan godt hende at noen av dem har hatt en slik funksjon. Imidlertid finnes etter hvert en god oversikt over beinmateriale fra samtidige boplasser. Materialet forteller at ikke riktig alle av de avbildede dyrene var viktige matkilder. Samtidig viser det at mange dyr ble ofte jaktet på ganske intensivt, men uten at de ble avbildet på ristningene. I dag vil man derfor heller se dyrene som symboler for dypere strukturer i samfunn og tenkning.
På veideristningene opptrer også figurer av abstrakt eller geometrisk form som ikke kan tolkes som direkte avbildning av noe konkret. Disse har vært gjenstand for flere tolkninger. En som har vært framme i senere tid er at det kan være gjengivelse av opplevelser i transe eller rus, og at de henger sammen med sjamanisme.
Mange av disse ristningsfeltene ligger på steder som kan tolkes som liminale steder; «overgangssteder» i landskapet. Det kan være fosser og stryk i elver, ved karakteristiske landskapsformasjoner eller steder der vann, land og himmel møtes; steder som man kan tenke seg har hatt en form for rituell betydning.
Bildene på veideristningene er ikke mulig å datere direkte, og derfor har dette vært gjenstand for mye diskusjon forskere imellom. Nå er det for mange ristninger mulig å sette en antatt alder ved strandlinjedatering. Det er også mulig å anta tilknytning til daterbare boplasser i nærheten, og enkelte ganger går det an å kjenne igjen daterbare gjenstander på figurene. Da virker det som en tendens at de mest naturalistiske figurene tegnet med enkel kontur, kan være de eldste, og at de dateres til mesolitikum. Ristningene blir mer og mer abstrahert oppover i tid, men man regner med at samtlige hører hjemme i rene jeger/sankerkulturer.
I Norge finnes veideristningene i hovedsak på nordre del av Vestlandet, i Midt- og Nord-Norge. Veideristningsfeltene i Alta er tatt med på UNESCOs verdensarvliste for kulturarv.
== Jordbruksristninger ==
Jordbruksristningene dateres hovedsakelig til bronsealderen. Disse ristningene finnes over hele Sør-Norge og nordover til Helgeland, med konsentrasjoner bl.a. i Grenland, Lista i Vest-Agder, Rogaland, og indre deler av Trøndelag. Den ubestridt største konsentrasjonen finnes i Østfold. Denne henger sammen med et område på svensk side som strekker seg sørover hele Bohuslän. Her er også variasjon og mangfold i figurer størst. Sentrum i dette området er Tanum kommune sør for Strömstad, der helleristningsfeltene er oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Motivene på jordbruksristningene viser et betydelig større mangfold og variasjon enn ved veideristningene. Det mest karakteristiske er skipet, men man finner også våpen, hester, stridsvogner, sol- og/eller hjulfigurer, trær, fotsåler og ikke minst skålgroper. Disse er utvilsomt det vanligste motivet. Menneskefigurer er vanlige, og de kan finnes i sammenheng med skip, enkeltstående eller i samhandling med andre mennesker. Enkelte av disse menneskefigurene vises som større enn de andre, og tolkes da gjerne som en framstilling av en guddom.
Fotsålemotivet tolkes som et symbol på fruktbarhetsgudens nærvær eller snarlige komme. Avtrykkene ble antagelig tenkt å kunne lokke eller tvinge fruktbarhetsguden til å komme til nettopp deres åker. På Blindern er det funnet helleristninger fra bronsealderen med fotsålemotiv som er kommet under tak i Kjemiens hus.Tolkningene av jordbruksristingene har vært mange, og de har pekt i svært forskjellige retninger. Stort sett er man enige om at de har hatt religiøs og sosial betydning. De avbilder motiver som har hatt stor symbolsk og ideologisk betydning for datidens samfunn. Samtidig er det verd å merke seg at de avbilder deler av virkeligheten; flere ganger opptrer bilder av gjenstander som overensstemmer med arkeologiske funn. På den måten er det også at man kan tidfeste disse ristningene til bronsealderen.
Mange av motivene som opptrer på de skandinaviske jordbruksristningene, for eksempel stridsvognene, kan peke mot middelhavslandene, og det er muligens ikke tilfeldig at det finnes ristninger med parallelle motiver til de skandinaviske i Nord-Italia, i Val Camonica i Brescia, men så var da også bronsealdermenneskene motivert for å reise. Bronse er en legering av kobber og tinn, men disse metallene opptrer sjelden i samme område. Følgelig måtte datidens mennesker dra vidt omkring for å skaffe seg bronse ved varebytte, og dette medførte en utveksling av tanker og forestillinger. På denne bakgrunn kan man se jordbruksristningene som et uttrykk for mytologisk og kosmologisk tankegods felles for de indoeuropeiske områdene.
== Billedgalleri ==
== Se også ==
Bergkunst
Hulemaleri
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Petroglyphs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Helleristninger, artikkel hos Store norske leksikon
Helleristninger og veidekunst, artikkel om helleristninger i steinalderen hos Norgeshistorie.no
Bondens bilder, artikkel om helleristninger i bonsealderen hos Norgeshistorie.no
Miljøstatus i Norge; Bergkunst
Alta Museum – helleristningene i Alta
Riksantikvaren om bergkunst
Altarockart.no | Helleristninger er førhistoriske bilder, hugget, skåret eller slipt inn i stein og fjell. Helleristninger er den ene hovedtypen av bergkunst; den andre er hulemalerier. | 8,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frimureri | 2023-02-04 | Frimureri | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Frimureri', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Frimureri er den virksomhet som foregår i de sammenslutninger som kalles frimurerlosjer, det vil si lokale sammenslutninger som bygger på esoteriske læresystemer der medlemmene innvies gjennom ritualer.
Formålet med frimureriet er å fremme medlemmenes moralske sans ved etisk-religiøs oppdragelse, foruten å fremme forståelse og brodersinn mellom mennesker. Den første norske frimurerlosje ble stiftet 1749, den utgikk fra en dansk losje, stiftet 1743. Losjene er ifølge sitt lovverk upolitiske og det er forbudt å drøfte politikk samt sosiale eller religiøse stridsspørsmål innen losjene. Dessuten kreves at medlemmene bekjenner seg til troen på et Høyeste vesen og på sjelens udødelighet. I Norge er tilslutning til den kristne tro et krav. Bare menn kan opptas som medlemmer. Medlemmene har taushetsplikt vedrørende seremonier og symboler. De lokale losjene er organisert i ulike storlosjer.
| Frimureri er den virksomhet som foregår i de sammenslutninger som kalles frimurerlosjer, det vil si lokale sammenslutninger som bygger på esoteriske læresystemer der medlemmene innvies gjennom ritualer.
Formålet med frimureriet er å fremme medlemmenes moralske sans ved etisk-religiøs oppdragelse, foruten å fremme forståelse og brodersinn mellom mennesker. Den første norske frimurerlosje ble stiftet 1749, den utgikk fra en dansk losje, stiftet 1743. Losjene er ifølge sitt lovverk upolitiske og det er forbudt å drøfte politikk samt sosiale eller religiøse stridsspørsmål innen losjene. Dessuten kreves at medlemmene bekjenner seg til troen på et Høyeste vesen og på sjelens udødelighet. I Norge er tilslutning til den kristne tro et krav. Bare menn kan opptas som medlemmer. Medlemmene har taushetsplikt vedrørende seremonier og symboler. De lokale losjene er organisert i ulike storlosjer.
== Introduksjon ==
Det kan settes opp visse punkter som grunnleggende er like i mesteparten av de internasjonale frimurersystemer:
Sammenslutning av voksne menn med god vandel og økonomi. Lignende organisasjoner eksisterer også for kvinner.
Arbeider sammen i en organisasjon som har en pyramidal struktur.
Hvert medlem innvies. Man deltar så på møter og seremonier og blir en del av broderskapet. Etterhvert får man mulighet til å stige i gradene. Alle seremonier og dets innhold og formål er hemmelige, slik at opptak i en ny grad innebærer en opplevelse som er ukjent på forhånd.
Grunntanken i arbeidet er å bli bedre mennesker, ved å utvikle sin egen etikk og moral til det bedre.
Samler inn pengebeløp anonymt til nødlidende. Midlene gis videre til organisasjoner som Frelsesarmeen o.l., som forvalter midlene videre.
Ledes nasjonalt av en Stormester og Det høye råd. Hver enkelt losje ledes av en Ordførende Mester som høyeste leder under stormesteren.
Bygger tradisjonelt på historisk grunn (selv om oppfatning av alder og opphav innad i organisasjonene varierer mye).
Det er en esoterisk organisasjon med hensyn til ritualene.
I de øvrige nordiske land publiseres årlig en oversikt – matrikkel, over medlemmene, med oversikt over alle losjene med årets møtedatoer og andre opplysninger om Frimurerlosjen (de skandinaviske landene anses å praktisere større åpenhet og transparens overfor samfunnet enn øvrige losjer i Europa.). Inntil matrikkelen for 2018 publiserte også Den Norske Frimurerorden medlemslistene. I 2019 er medlemslistene tatt ut, for å ivareta den nye lovgivningen rundt personvern (GDPR). Matrikkelen viser fortsatt navn på de som har verv (embedsmenn) i logene og Ordenen.
Historisk har frimureriet i flere århundrer vært assosiert med overklassen, eliten, adelen og kongehusene. I dag speiler medlemmene i langt større grad den mannlige befolkningen som helhet. I Norge innehar medlemmene rundt 1500 ulike yrkesgrupper.Ingen internasjonal organisasjon styrer de lokale losjene. Det er imidlertid en del samarbeid over landegrenser, spesielt der losjene praktiserer det samme gradssystemet. Frimurere kan få et frimurerpass slik at de kan besøke samarbeidende losjer i andre land. Medlemmene instrueres gradvis i idealer av moralsk og metafysisk karakter gjennom en serie hemmelige ritualer. I de fleste grener av frimureriet har man en felles tro på et høyeste vesen. Frimureriet er en livslang skole – og i Norge, som praktiserer det svenske system, utgjør «normert» tjenestetid i de forskjellige gradene tilsammen 20 år for å bli en 10. grads broder. Gjennomsnittsalderen ved opptak i Norge er per i dag rundt 45 år.
I Det svenske frimurersystem, som praktiseres i Norge, finnes det 10 operative grader, samt en administrativ 11. grad for ordenens høyeste embedsmenn.
== Historie ==
=== Frimurerlosjer grunnlagt i Skottland 1599–1712 ===
Frimurerlosjer eksisterte i Skottland i 1590. Av ukjente årsaker oppstod det indre uenigheter der William Schaw utstedet to statutter, og prøvde å få støtte fra Kong Jakob VI av Skottland i å rettsforfølge og forby frimurerlosjer tilhørende «den andre side». Motparten bestod blant annet av losjen St. Mary's Chapel og losjen der Patrick Copland av Udoch var stormester i 1590.
Arkiver i Skottland dokumenterer opprettelsen av minst 25 frimurerlosjer mellom 1599 og 1712:
Aitchison’s Haven, 9. januar 1599 (1. Charter (1600–1601) av St Clair)
Edinburgh, 31. juli 1599 (2. Charter (1627–1628) av St Clair)
St Andrews, 27. november 1599 (1. 1600–1601 og 2. 1627–1628 charter av St Clair)
Kilwinning, Ayrshire, 28. desember 1599
Stirling, 28. desember 1599 (2. Charter (1627–1628) av St Clair)
Haddington, 1599 (1. Charter (1600–1601) av St Clair)
Dunfermline, 1600–1628 (Første (1600–1601) og andre (1627–1628) Charter av St Clair)
Glasgow, 31. desember 1613 (2. Charter (1627–1628) av St Clair)
Dundee, 1627–1628 (2. Charter (1627–1628) av St Clair)
Linlithgow, 2. mars 1654
Scone (Perth), 24. desember 1658
Aberdeen, 1670 ?
Melrose, 28. desember 1674
Canongate Kilwinning, 20. desember 1677
Inverness, 27. desember 1678
Dumfries, 20. mai 1687
Canongate and Leith, Leith and Canongate, 29. mai 1688
Kirkcudbright, ca. 1691 ?
Hamilton, 25. mars, 1695
Dunblane, april 1695
Kelso, 2. juni 1701
Haughfoot, 22. desember 1702
Banff, 1703
Kilmolymock (Elgin), 27. desember 1704
Edinburgh Journeymen, 1707–1712
Noen mener å se en sammenheng mellom frimureriet og Rosslyn-kapellet i Midlothian nær Edinburgh i Skottland. Steinkirken er tilegnet St. Matteus, og ble bygget av William Sinclair (1410–1484), 1. greve av Caithness og baron av Rosslyn. Byggingen startet i 1446, da kirken offisielt ble grunnlagt, og ble avsluttet i 1484, da taket ble ferdigstilt. William Sinclair skal være begravet her, men steinkisten er av nyere dato.
Kapellet er egentlig en av fire fløyer i en påbegynt korskirke, en av få som overlevde reformasjonen i Skottland. Kapellet er rikt utsmykket, med vanlige kirkelige motiver. I viktoriatiden på 1800-tallet ble det reist et tilbygg som i dag fungerer som inngang til selve kapellet. Krypten under kapellet fungerer som gravkapell for Sinclairfamilien. Man har lett etter andre underjordiske rom, men ingen har blitt funnet. [The Genealogy of the Saintclaires of Rosslyn 0 902324 63 2]
Den tidligere frimureren Arvid Ystad har i boka Frimurerne i vikingtiden (2016) lansert en ny teori om at frimureriet stammer fra den norrøne religionen som vikingene brakte med seg til De britiske øyer.
=== Den Engelske Storlosje 1717 ===
Det moderne frimureriet oppsto da fire losjer i London dannet den Engelske Storlosje den 24. juni 1717:
The Apple Tree Tavern (Eple-treets gjestgiveri), Charles Street
The Goose & Gridiron Ale-house (Gåsens og stekeristens pub), St. Paul katedralens kirkegård
Crown Ale House (Kronens pub), nær Drury Street
The Rummer & Grapes Tavern, (?) Channel Row, WestminsterStiftelsesmøtet ble holdt ved Goose & Gridiron i nærheten av St. Paul-katedralen. Anthony Sayer (* ca. 1672, † 1741 eller 1742) fungerte som Stormester, og storlosjen overtok våpenskjoldet som ble tildelt London-selskapet av Frimurere i 1473. Den 24. juni, eller Sankthans, er i dag tilegnet Johannes Døperen. I den Julianske kalender er det dagen for sommersolverv som ble feiret av før-kristne mysteriereligioner.
Flertallet av storlosjens første Stormestre var skotske. I 1723 ble storlosjens konstitusjon skrevet av den presbyterianske presten James Anderson. Anderson ble født i Aberdeen, Skottland, der faren var stormester i en Aberdeen-losje.
Kanskje var den Engelske Storlosje et resultat av det skotske Jakobittiske opprør i 1715. Siden de var vel vitende om at frimureriet ble bragt til England av Jakob I av Skottland, kan opprøret ha utløst nervøsitet blant Londons frimurere, som ble tvunget til å benekte sin skotske opprinnelse, skjule sin historie og strategisk skape en ny institusjon; en storlosje som var alliert med kongen av Hannover.
=== En rivaliserende engelsk Storlosje 1751 ===
Den 17. juli 1751 samlet representanter for fem losjer seg i Turk's Head Tavern, i Greek Street, Soho, London og opprettet «Det Aller Eldste og Ærværdige Samfunn av Frie og Anerkjente Murere» (The Most Ancient and Honourable Society of Free and Accepted Masons). Storlosjen bestod i hovedsak av irske frimurere som bodde og arbeidet i London: 72 av de 100 første navnene på medlemslisten var fra Irland. Skismet varte frem til 1813, da de slo seg sammen til Englands forente storlosje.
=== Grand Orient 1733 ===
De første frimurerlosjene i Frankrike ble etablert mellom 1726 og 1730, blant annet i Bordeaux og Dunkerque.
Storlosjen i Frankrike (Grand Orient) var den første som opptok kvinner som medlemmer. Etter opprettelsen av Adopsjonens Rite i 1774 ble det utstedt edikter som anerkjente kvinner. Hertuginnen av Bourbon ble første Grand Mistress av Frankrike. Grand Orient utviklet også prinsippet om Laïcité – adskillelse av kirke og stat og fraværet av religiøs innblanding i politikk. I 1877 tillot losjen personer uten tro på et Høyere Vesen (Gud) som medlemmer. I tillegg var Grand Orient den første til å anerkjenne høygrads-systemer. Grand Orient ble ikke anerkjent av Den Engelske Landslosje. Dette skismet har vart frem til i dag. Napoleon III ble Stormester av Grand Orient, og utnevnte prins Lucien Marat og senere Marshal Magnan til å lede losjene i Frankrike. Frimurerlosjene spilte en viktig rolle i den franske revolusjon i 1789 og seinere.
=== Den videre historie ===
I løpet av få årtier spredte virksomheten seg til alle deler av Europa og de europeiske koloniene. De lukkede frimurerlosjene ble mistenkt for å være arnesteder for politiske konspirasjoner. Spesielt den italienske P2-losjen (Propaganda Due) har vært omstridt. Denne losjen var knyttet til den italienske mafiaen og involvert i svindel av blant annet Vatikanbanken på 1990-tallet.
Mange losjer hevder at frimureriet stammer fra middelalderens Tempelridderorden. Da tempelridderne først på 1300-tallet ble undertrykt i Frankrike og andre steder på kontinentet, skal ordenens hemmelige tradisjoner ha blitt videreført av tempelriddere som flyktet til Skottland. Kildegrunnlaget for påstandene er imidlertid omstridte. En tradisjon sier at frimureriet påberoper seg røtter tilbake til oldtidens mysteriesamfunn og urkristendommens brorskap. Også her mangler troverdig dokumentasjon.
== Symbolikk ==
Gjennom innvielsene blir medlemmene instruert i et symbolsk kunnskapssystem. Murerfagets verktøy brukes som symboler – den rette vinkel og loddsnora betegner rettskaffen oppførsel, mens en uhugget stein representerer det uforedlede mennesket og en uthugget, kubisk byggestein det fullkomne mennesket.
Gud betegnes som Den Trefold Store Byggmester. Kandidaten får høre beretningen om hvordan byggmesteren Hiram Abiff ble drept under arbeidet med å bygge Kong Salomos Tempel i Jerusalem. De tilhørende håndgrep, ord og løsen og spesielle positurer bidrar dels til å forsterke ritualet i losjen og dels til at frimurere kan gjenkjenne hverandre utenfor losjene. Frimureriets symbolsystemer har inspirert mange kunstverk, blant annet Mozarts opera Tryllefløyten fra 1791, der et hovedtema er hvordan den maskuline mystikk seirer over den kvinnelige.
== Ritualer ==
Frimureriet er en lukket, rituell sammenslutning. For å bli medlem må man gjennomgå en innvielse.
Grunnlaget, som alle frimurersammenslutninger praktiserer, er de tre grunnleggende gradene som er forholdsvis like i de aller fleste retningene: Lærling, svenn og mester. Disse tre utgjør «Det blå frimureri» eller Johannes-gradene, det vil si første, andre og tredje grad. Utover dette tilkommer det en lang rekke tilleggsgrader, mellomgrader og høygrader. Antall grader varierer etter system. I det svenske systemet er det til sammen 10 rituelle og to administrative grader, og i AASR (Ancient and Accepted Scottish Rite of Freemasonry) praktiseres det 33 grader. I Misraim Rite-systemet er det 99 grader og i Det engelske system er de tre første gradene beholdt som de eneste. De systemer som har grader utover de tre første, kalles gjerne høygradssystemer (fra 7. grad i Norge).
Frimureriet i Norge følger «Det svenske system». Hertug Carl af Södermansland (født 7. oktober 1748, død 5. februar 1818), i Sveriges kongerekke Karl XIII, av fyrstehuset Holstein-Gottorp, var konge av Sverige fra 1809 og Norges konge fra 1814 frem til sin død i 1818. Han regnes som det svenske systemets far, og var den som tilpasset ritualsystemet til svenske forhold. Hertugen reiste i 1798–1800 til Wien og Praha, der han besøkte losjer og fikk lov til å lese i arkivene deres og ta kopi av spørsmålsbøkene, som han tok med hjem til Sverige. Han tilpasset lover og administrative bestemmelser etter lokale forhold, fastsatte hvordan gradene skulle utformes, og hvordan de ulike salene skulle innredes og utsmykkes. Han fullførte arbeidet i 1801, men redigerte det flere ganger frem til sin død.
Andre utbredte gradssystemer er som nevnt The Ancient and Accepted Scottish Rite of Freemasonry med 33 grader, og York Rite eller American Rite, som består av 10 grader organisert i tre forskjellige skifter, ikke ulikt det svenske system. En hovedforskjell er at en frimurer selv i disse systemene kan velge hvilket høygradssystem han vil gå inn i, etter å ha fullført de tre første gradene. Det finnes også en mulighet for å bytte høygradssystem og fullføre i et annet system, så lenge det hører til de legitime systemene som er godkjent av gradssystemet, mens det i det svenske system er en ubrutt sammenheng fra første til tiende grad.
Mange ulike organisasjoner har utviklet ritualer som bygger på frimureriet. Dette gjelder en rekke «vennskapelige samfunn», som Lions Clubs International og Rotary, og dessuten flere avholdsorganisasjoner som IOGT (International Order of Good Templars) og Tempelridderordenen, Ordo Templi Orientis, Odd Fellow, Rosenkorsordenen A.M.O.R.C., Mariaordenen, Ordenen Riddere av det hvite kors og Druidordenen. Le Droit Humain er en av flere andre losjer med ritualer som kan likne på dem vi finner i Det svenske frimurersystem som brukes i de Nordiske land, Norge, Sverige, Island, Danmark og Finland. I Danmark og Finland har de to Storlosjer, man har her tillatt flere ulike losjesystemer i landet. I tillegg er Det svenske frimurersystem utbredt i Tyskland. I likhet med i Danmark og Finland finnes det i Tyskland flere Storlosjer/Landslosjer.
== Losjer ==
Frimurere møtes ikke i en losje, men som en losje, på samme måte som kristne møtes som en menighet. I samme by kan det finnes flere losjer som normalt benytter de samme lokalene, på ulike dager. Lokale losjer er alltid underordnet overordnede gradslosjer.
I Norge, hvor det arbeides etter det svenske systemet, er rangstigen slik: St. Johanneslosjer, St. Andreaslosjer, kapitlet (Stewardslosjer, Provinciallosjer, Den Norske Store Landsloge). Landet er delt opp i fire provinser med hver sin Provincialloge. Landslogen i Oslo er rituelt den øverste som magistralkapitel. St. Johannesgradene er fra første til tredje grad, St. Andreasgradene er fjerde til sjette, og Kapitel- eller Stewardsgradene er fra syvende til ellevte.
== Medlemskap ==
Mens frimureriet i Norge bare aksepterer menn som bekjenner seg til den kristne tro som aktuelle kandidater, er det ulik praksis i andre losjesystemer. De fleste losjer i verden aksepterer menn fra ulike religioner, så som kristne, jøder, muslimer, buddhister, og så videre Dette varierer fra land til land og system til system, avhengig av hvilken gren av frimureriet losjen er underlagt.
Enkelte losjer tar inn ateister, men de fleste krever at en potensiell medlem tror på «et Høyeste Vesen». I det svenske systemet er det en forutsetning at man bekjenner seg til den kristne tro.
For å være aktuell som kandidat til å bli opptatt som frimurer i Norge må man:
Være mann.
Bekjenne seg til den kristne tro. Det stilles imidlertid ingen krav om tilslutning til særskilte dogmer eller bekjennelser.
Aldersgrensen for å komme i betraktning er 24 år, men unntak kan gjøres av Stormesteren personlig for kandidater eldre enn 21 år (gjennomsnittet i Norge ved opptak er 44 år).
Ha en ordnet økonomi. Med ette menes det at man kan ivareta sine økonomiske forpliktelser.
Være en vel ansett borger av samfunnet (d.v.s. ha en god vandel).
Ha en god moral.
Være fri (d.v.s. ikke være ubemyndiget).
Av egen fri vilje søke medlemskap gjennom to personer som er medlemmer og minimum innehar tredje grad (det er de siste årene også blitt mulig å henvende seg vedrørende medlemskap via Ordenens internettsider).Å diskutere religion og politikk i losjen er i Norge strengt forbudt, det samme gjelder sosiale stridsspørsmål. I losjen møtes direktør og medarbeider til arbeid, og losjene skal operere under et likhetsprinsipp.
== Høygradssystemer i frimureriet ==
Høygradssystemer i frimureriet er en fellesbenevnelse på en rekke ulike grads-systemer i frimureriet. Den Norske Frimurerorden praktiserer det svenske frimurersystem.Eksempler på høygrads-systemer er:
Den strikte observans (1751–1781) (7º)
Det svenske frimurersystem (12)
Den kongelige bue (Royal Arch)
York-riten
Riten av Perfeksjon (1758) (25º)
Den gamle og anerkjente skotske ritus (33º)
Den primitive Rite av Memphis-Misraim (95º)
Elus Coëns
== Kritikk mot frimureriet ==
Frimureriet har vært kontroversielt gjennom hele sin historie. Katolsk kirkerett forbyr katolikker å være medlem i frimurerlosjer.I kommunistiske og fascistiske stater har frimureriet vært forbudt og medlemmene forfulgt.Mens frimureriet, særlig i katolske land, har vært ansett som samfunnsnedbrytende, har det i protestantiske land utviklet seg til et ledd i overklassens selskapskultur. Kritikere hevder at medlemmene ofte er eldre, veletablerte menn, med viktige posisjoner i samfunnet som dommere, leger, prester og bedriftsledere. Frimurerordnene har blitt kritisert for å være et hemmelig nettverk der medlemmene hjelper hverandre. Den Norske Frimurerorden har ikke desto mindre lover som forbyr medlemmer å henvise til sitt medlemskap med den hensikt å oppnå fordeler foran andre (Lover for Den Norske Frimurerorden, 2010. 2. kap. § 20.) Forsvarere av frimureriet hevder på sin side at dette ikke er korrekt; medlemmene bekler alle stillinger og posisjoner på alle nivåer i samfunnet, fra håndverkere og lærere til selgere og bedriftsledere.Fiskeriminister Svein Ludvigsen i Kjell Magne Bondeviks 2. regjering var frimurer, noe som ble kritisert både av medier og av medlemmer av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Ludvigsen og Bondevik mente i utgangspunktet at medlemskapet ikke rokket ved statsrådens habilitet. Ludvigsen valgte likevel kort tid etter å melde seg ut av losjen. I 2007 søkte han på nytt om opptak; han var da fylkesmann i Troms. Da Ludvigsen i 2018 ble siktet for seksuelle overgrep ble hans medlemskap suspendert i påvente av dom. Da dommen ble rettskraftig i februar 2020 ble han ekskludert fra Den Norske Frimurerorden. Også daværende NRK-sjef John Gordon Bernander ble kritisert for sitt medlemskap i losjen.
== Frimureriet i Norge ==
Den første frimurerlogen i Norge var «St. Olai Loge». Mange loger i Den Norske Store Landsloge har «St. Olai Loge» som moder-loge. I 1780 skiftet den navn til «St. Olaus til den hvide Leopard».
St. Olaus til den hvide Leopard ble grunnlagt 24. juni (St. Hansdag) 1749 i Christiania av Grev Christian Conrad Danneskiold-Laurvig, sannsynligvis med den danske Kong Fredrik V tilstede. Logen er en avlegger av den danske logen «St. Martin», og var frem til 1814 underlagt Logedirektoriet i København. Før 1814 praktiserte St. Olaus til den hvide Leopard høygradssystemene «Den Strikte Observans» og «Det Rectifiserte System». I 1818 ble logen underlagt Den Svenske Store Landsloge da det svenske system ble innført i 1818.
=== Den Norske Store Landsloge (1891) ===
«Den X Frimurerprovins» ble opprettet i 1891 (fra 1937 «Den Norske Frimurerorden»), bestående av fire St. Johannesloger, én St. Andreasloge og en Stewardsloge.
=== Det norske frimureriet i dag ===
Den Norske Frimurerorden består i dag av 95 loger. 64 av disse er St. Johannesloger, 19 er St. Andreasloger, 8 Stewardsloger, 4 Provinciallosjer, Den Norske Store Landsloge og én forskningslosje. I tillegg har Ordenen 30 broderforeninger og 25 frimurergrupper. Ordenen har i 2013 i underkant av 20 000 medlemmer. Det svenske system, som praktiseres i Norge, resten av Norden og i deler av Tyskland, har en tydelig kristen profil i motsetning til de fleste andre retningene, som er mer eller mindre religionsuavhengige.
Den første norske stormesteren var legen Johan Gottfried Conradi (1905). Under unionen med Sverige var den svensk-norske kongen ordenens Stormester. Conradi overtok etter Oscar II i 1905. I annen halvdel av det 20. århundre var Bernhard Paus den mest betydelige stormester. Nåværende stormester er Ragnar Tollefsen, som ble valgt 15. november 2018.
== Se også ==
Den Norske Frimurerorden
Det svenske frimurersystem
Høygradssystemer i frimureriet
Den Norske Store Landsloge
St. Johannesloge
== Referanser ==
== Litteratur ==
David Stevenson: The Origins of Freemasonry – Scotlands century, 1590 – 1710, Cambridge University Press, 28. september 1990, ISBN 0-521-39654-9, ISBN 978-0521396547, 2. utgave 1998
W Fraser: Memorials of the Montgomeries, earls of Eglington, 2 bind, Edinburgh, 1859
The Earl of Rosslyn: Rosslyn Chapel, Rosslyn Chapel Trust, 1997
Domenico V. Ripa Montesano, Vademecum di Loggia, Edizione Gran Loggia Phoenix-Roma Italia 2009 ISBN 978-88-905059-0-4
Robert L. D. Cooper: An Account of the Chapel of Roslin, Grand Lodge of Scotland, 2000, ISBN 0-902324-61-6.
Robert L. D. Cooper: Genealogie of the Sainteclaires of Rosslyn, Grand Lodge of Scotland, 2002, ISBN 0-902324-63-2.
Robert L. D. Cooper: The Illustrated Guide to Rosslyn Chapel, Masonic Publishing Co., 2003, ISBN 0-9544268-1-9.
W. Kirk MacNulty: «Frimureri. Historie, ritualer og mysterier», Orion Forlag, 2. opplag 2006 (Norsk oversettelse)
Arvid Ystad: Frimurerne i vikingtiden. Oslo: Pax Forlag, 2016, ISBN 9788253038438
Roger K. Aase: «Frimurernes hemmeligheter. Fortalt fra Innsiden», Kagge forlag, 2009
== Eksterne lenker ==
(en) Freemasonry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den Norske Frimurerorden
Svenska Frimurareorden
Den Danske Frimurerorden
Den Islandske Frimurerorden
United Grand Lodge of England
Informasjon om frimureriets historie og symbolikk
Verdens største frimurerlink
Freemasonry.fm Arkivert 29. november 2020 hos Wayback Machine.
Liste over navn og yrke til norske frimurere 2016 | Frimureri er den virksomhet som foregår i de sammenslutninger som kalles frimurerlosjer, det vil si lokale sammenslutninger som bygger på esoteriske læresystemer der medlemmene innvies gjennom ritualer. | 8,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trabant | 2023-02-04 | Trabant | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmerker'] | Trabant (på folkemunne ofte kalt Pappe, Trabi eller Trabbi) er et bilmerke som ble produsert av den østtyske bilfabrikken VEB Sachsenring Automobilwerke Zwickau. Det var det vanligste kjøretøyet i DDR (Øst-Tyskland), og ble eksportert til andre østblokkland. Trabant ble også importert til Norge i perioden 1959–67.
| Trabant (på folkemunne ofte kalt Pappe, Trabi eller Trabbi) er et bilmerke som ble produsert av den østtyske bilfabrikken VEB Sachsenring Automobilwerke Zwickau. Det var det vanligste kjøretøyet i DDR (Øst-Tyskland), og ble eksportert til andre østblokkland. Trabant ble også importert til Norge i perioden 1959–67.
== Historie ==
Navnet Trabant, som betyr «drabant» eller «satellitt» på tysk, ble valgt i en intern konkurranse i 1957, samme år som satellitten Sputnik 1 ble skutt opp.
Det var to hovedvarianter av Trabant. Mest kjent er Trabant 601, som er en del av Trabant P 60-serien og ble produsert i perioden 1963–1991. Den eldre varianten er Trabant 500 (også kjent som Trabant P 50), produsert fra 1957 til 1963.
Felles for begge modellene er den tosylindrede totaktsmotoren og karosseriet laget av «duroplast», et plastprodukt forsterket med bomull resirkulert fra sovjetisk industri. En bensinmåler fantes ikke, man måtte åpne panseret og dyppe en målepinn ned i bensintanken.Mens den første Trabanten (P 50) hadde en motor på 18 hestekrefter og toppfart 90 km/t, hadde Trabant 601 en motor på 23 hestekrefter. I 1969 ble effekten økt til 26 hestekrefter, men en toppfart på 112 km/t. Denne motoren ble brukt i Trabant fram til 1990. Motoren var regna for å være umoderne allerede da den kom. Totaktsmotoren var i tillegg svært forurensende, noe som blant annet førte til at bilen ble forbudt solgt i Vest-Tyskland i 1980-årene. I 1989 kom det i stand en handelsavtale mellom DDR og Vest-Tyskland, slik at en lisensert Volkswagen Polo-motor erstattet totaktsmotoren.I 1990 kom en ny modell, Trabant 1.1, utstyrt med en firesylindret firetaktsmotor fra Volkswagen Polo. Siden andre biler ble tilgjengelige i Øst-Tyskland etter Berlinmurens fall, var modellen ingen salgssuksess, og Trabbi-produksjonen ble nedlagt i 1991, hvoretter samlebåndene i Zwickau ble solgt til Volkswagen.Totalt ble det laget 3 096 099 Trabant-biler. Gjennomsnittlig leveringstid var mellom tolv og 15 år. Det var derfor ikke uvanlig at DDR-borgere bestilte en Trabbi på attenårsdagen, så de kunne få bilen levert mens de ennå var tidlig i 30-årene. En brukt Trabant gikk for mer enn dobbelt pris av en ny.
== Modellene ==
Trabant P50 – senere kalt Trabant 500
Trabant 600
Trabant 601 (Nytt glassfiberkarosseri)
Trabant 601 S & Trabant 601 De Luxe
Trabant 601 Hycomat (Laget for sjåfører med skadet eller manglende venstreben. Bilen hadde et automatisk kløtsj-system.)
Trabant 1.1
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
[1] På Trabant-safari i Berlin
(en) Trabant – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trabant – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Trabant (på folkemunne ofte kalt Pappe, Trabi eller Trabbi) er et bilmerke som ble produsert av den østtyske bilfabrikken VEB Sachsenring Automobilwerke Zwickau. Det var det vanligste kjøretøyet i DDR (Øst-Tyskland), og ble eksportert til andre østblokkland. | 8,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%BCnter_Verheugen | 2023-02-04 | Günter Verheugen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europakommissærer', 'Kategori:FDP-politikere', 'Kategori:Fødsler 28. april', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bad Kreuznach', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Günter Verheugen (født 28. april 1944 i Bad Kreuznach, Rheinland-Pfalz) er en tysk politiker. Han var Barroso I-kommisjonen visepresident i Europakommisjonen og kommissær for næringsliv og industri. I kommisjonen til Romano Prodi var han EUs utvidelseskommissær.
Verheugen studerte historie, sosiologi og statsvitenskap ved universitetene i Köln og Bonn.
Han var generalsekretær i det tyske liberale partiet FDP fra 1978 til 1982, men forlot partiet dette året sammen med andre venstreorienterte medlemmer av partiet i protest mot at det trådte ut av den sosialdemokratiske regjeringen til Helmut Schmidt. Han ble samme år medlem av SPD.
I 1983 ble han innvalgt i det tyske parlamentet, og var medlem av utenrikskomitéen fra 1983 til 1998. Fra 1994 til 1997 var han parlamentarisk nestformann for SPD. Han var statssekretær i utenriksdepartementet fra 1998 til 1999; deretter ble han EU-kommissær for utvidelsen.
I november 2004 ble han utnevnt til visepresident og fikk ansvar for næringsliv og industri av den nye kommisjonens president José Manuel Durão Barroso.
| Günter Verheugen (født 28. april 1944 i Bad Kreuznach, Rheinland-Pfalz) er en tysk politiker. Han var Barroso I-kommisjonen visepresident i Europakommisjonen og kommissær for næringsliv og industri. I kommisjonen til Romano Prodi var han EUs utvidelseskommissær.
Verheugen studerte historie, sosiologi og statsvitenskap ved universitetene i Köln og Bonn.
Han var generalsekretær i det tyske liberale partiet FDP fra 1978 til 1982, men forlot partiet dette året sammen med andre venstreorienterte medlemmer av partiet i protest mot at det trådte ut av den sosialdemokratiske regjeringen til Helmut Schmidt. Han ble samme år medlem av SPD.
I 1983 ble han innvalgt i det tyske parlamentet, og var medlem av utenrikskomitéen fra 1983 til 1998. Fra 1994 til 1997 var han parlamentarisk nestformann for SPD. Han var statssekretær i utenriksdepartementet fra 1998 til 1999; deretter ble han EU-kommissær for utvidelsen.
I november 2004 ble han utnevnt til visepresident og fikk ansvar for næringsliv og industri av den nye kommisjonens president José Manuel Durão Barroso.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Günter Verheugen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Günter Verheugen (født 28. april 1944 i Bad Kreuznach, Rheinland-Pfalz) er en tysk politiker. | 8,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aluminiumlegering | 2023-02-04 | Aluminiumlegering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Legeringer'] | Aluminiumlegeringer er legeringer med aluminium som det primære legeringselement. I ren form er aluminium et metall med lav styrke. Styrken kan økes gjennom å tilsette små mengder av andre metaller, disse elementene introduserer spenninger i krystalligitteret. Dette hindrer bevegelse av dislokasjoner i materialet, og vil registreres som en styrkeøkning. Vanlige legeringselementer er kobber, magnesium, silisium, sink, mangan, titan og jern. Disse tilsatsene vil også påvirke andre egenskaper som korrosjonsmotstand, elektrisk ledningsevne, glans og seighet.
Aluminiumlegeringer kan grupperes etter
Anvendelsesområde. Man snakker da om støpelegeringer, som benyttes i støpte produkter, og knalegeringer, som bearbeides mekanisk gjennom smiing, valsing eller ekstrudering til et ferdig produkt. Knalegeringer vil imidlertid også gjennomgå støping under produksjonsprosessen.Herdemekanisme, dvs. måten materialet herdes på. Man snakker da om utherdbare legeringer, hvor legeringen herdes gjennom en varmebehandling, og ikke-utherdbare legeringer, hvor styrken kommer fra spenninger i materialet etter den mekaniske bearbeidingen, deformasjonsherding.Standarder for aluminiumlegeringer
Det finnes en rekke ulike standarder for å klassifisere aluminiumlegeringer. Den mest brukte er utviklet av The Aluminum Association og bruker bokstavene AA etterfulgt av et legeringsnummer. Støpelegeringer vil ha et tresifret nummer, mens knalegeringer vil ha et firesifret nummer. En vanlig støpelegering som brukes i motorblokker i biler er for eksempel AA356. En vanlig knalegering er AA6060 som brukes til dører og vinduer. I tillegg til AA er DIN-standarden også mye brukt.
AA1xxx – Rent aluminium
AA2xxx – Aluminium legert med kobber
AA3xxx – Aluminium legert med mangan
AA4xxx – Aluminium legert med silisium
AA5xxx – Aluminium legert med magnesium
AA6xxx – Aluminium legert med magnesium og silisium
AA7xxx – Aluminium legert med sink, kobber og magnesium
AA8xxx – Aluminium legert med litium og andre typer legeringmetallerI tillegg til dette, kan aluminiumslegeringer defineres videre med en bokstav- og tallkode. Denne koden angir hvilken tilstand som legeringen er i. Eksempelvis:
0 – Mykglødet
H - Herdet gjennom bearbeiding
T – Varmebehandlet (herdet gjennom en varmebehandling), tall angir herdetilstandHandelsnavn på aluminiumlegeringer
Alclad
Duraluminium
| Aluminiumlegeringer er legeringer med aluminium som det primære legeringselement. I ren form er aluminium et metall med lav styrke. Styrken kan økes gjennom å tilsette små mengder av andre metaller, disse elementene introduserer spenninger i krystalligitteret. Dette hindrer bevegelse av dislokasjoner i materialet, og vil registreres som en styrkeøkning. Vanlige legeringselementer er kobber, magnesium, silisium, sink, mangan, titan og jern. Disse tilsatsene vil også påvirke andre egenskaper som korrosjonsmotstand, elektrisk ledningsevne, glans og seighet.
Aluminiumlegeringer kan grupperes etter
Anvendelsesområde. Man snakker da om støpelegeringer, som benyttes i støpte produkter, og knalegeringer, som bearbeides mekanisk gjennom smiing, valsing eller ekstrudering til et ferdig produkt. Knalegeringer vil imidlertid også gjennomgå støping under produksjonsprosessen.Herdemekanisme, dvs. måten materialet herdes på. Man snakker da om utherdbare legeringer, hvor legeringen herdes gjennom en varmebehandling, og ikke-utherdbare legeringer, hvor styrken kommer fra spenninger i materialet etter den mekaniske bearbeidingen, deformasjonsherding.Standarder for aluminiumlegeringer
Det finnes en rekke ulike standarder for å klassifisere aluminiumlegeringer. Den mest brukte er utviklet av The Aluminum Association og bruker bokstavene AA etterfulgt av et legeringsnummer. Støpelegeringer vil ha et tresifret nummer, mens knalegeringer vil ha et firesifret nummer. En vanlig støpelegering som brukes i motorblokker i biler er for eksempel AA356. En vanlig knalegering er AA6060 som brukes til dører og vinduer. I tillegg til AA er DIN-standarden også mye brukt.
AA1xxx – Rent aluminium
AA2xxx – Aluminium legert med kobber
AA3xxx – Aluminium legert med mangan
AA4xxx – Aluminium legert med silisium
AA5xxx – Aluminium legert med magnesium
AA6xxx – Aluminium legert med magnesium og silisium
AA7xxx – Aluminium legert med sink, kobber og magnesium
AA8xxx – Aluminium legert med litium og andre typer legeringmetallerI tillegg til dette, kan aluminiumslegeringer defineres videre med en bokstav- og tallkode. Denne koden angir hvilken tilstand som legeringen er i. Eksempelvis:
0 – Mykglødet
H - Herdet gjennom bearbeiding
T – Varmebehandlet (herdet gjennom en varmebehandling), tall angir herdetilstandHandelsnavn på aluminiumlegeringer
Alclad
Duraluminium
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | thumb|right|180px|Støpte aluminiumlegeringer brukes i bilfelger. | 8,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyn | 2023-02-04 | Lyn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Atmosfærisk elektrisitet', 'Kategori:Meteorologi'] | Et lyn er en stor elektrisk utladning mellom sky og jord eller sky og hav, eller mellom sky og sky. Et lyn er en stor lysbue som ledes av jordens atmosfæriske luft. Lynet består av en kort serie elektriske strømpulser. Lynstrømmen løper gjennom luften ved at det dannes en elektrisk ledende kanal som strømmen kan løpe gjennom. Drivkraften er en elektrisk spenningsforskjell som oppstår ved at luftens molekyler omdannes til ioner. Mens lynstrømmen løper gjennom kanalen omdannes molekylene til plasma, og det er typisk 30 000 °C i lynkanalen.
Et typisk lyn varer i ca. 1/4 sekund og består av tre til fire hovedutladninger med ca. 0,04 sekunders tidsintervall. Det typiske lynet overfører kortvarig en strøm på ca. 10 000 ampere og en elektrisk ladning på i alt ca. 25 coulomb.
Typisk fronttid for en virkelig lynstrøm er 0.7-8 ms.
For at lynet skal starte skal det være et spenningsfelt på ca. 200-1000 volt per millimeter.
| Et lyn er en stor elektrisk utladning mellom sky og jord eller sky og hav, eller mellom sky og sky. Et lyn er en stor lysbue som ledes av jordens atmosfæriske luft. Lynet består av en kort serie elektriske strømpulser. Lynstrømmen løper gjennom luften ved at det dannes en elektrisk ledende kanal som strømmen kan løpe gjennom. Drivkraften er en elektrisk spenningsforskjell som oppstår ved at luftens molekyler omdannes til ioner. Mens lynstrømmen løper gjennom kanalen omdannes molekylene til plasma, og det er typisk 30 000 °C i lynkanalen.
Et typisk lyn varer i ca. 1/4 sekund og består av tre til fire hovedutladninger med ca. 0,04 sekunders tidsintervall. Det typiske lynet overfører kortvarig en strøm på ca. 10 000 ampere og en elektrisk ladning på i alt ca. 25 coulomb.
Typisk fronttid for en virkelig lynstrøm er 0.7-8 ms.
For at lynet skal starte skal det være et spenningsfelt på ca. 200-1000 volt per millimeter.
== Lynkanalens form ==
Lynets kanal er ikke en rett loddrett linje som man umiddelbart ville forvente, men derimot har den mange sidekanaler og knekker – faktisk er den beste modell for lynets form en fraktal.
Lyn er elektrisitet, men før det ble kjent ble lynet kalt " guds vrede".
== Avstandsmåling ==
En kan måle en omtrentlig avstand fra lynet nokså enkelt. Lysglimtet vil vi se så godt som øyeblikkelig (lysets hastighet er ca. 300 000 000 m/s), men lydens hastighet er langt lavere – ca. 330-340 m/s (hastigheten avhenger av lufttrykk og temperatur). For hvert sekund reiser altså lyden en tredels kilometer, så om man har talt til 9 sekunder før den første knitringen høres, så vil lyden ha reist 3 kilometer vekk fra lynkanalen.
== Sammenligning mellom lysstoffrør, neonrør og lyn ==
Et lysstoffrør og neonrør virker også ved at det løper en strøm gjennom henholdsvis kvikksølv-plasma og neon-plasma. Så lenge vi gir rørene strøm og spenning, så lyser de.
For å starte lysstoffrør og neonrør blir man også nødt til at lage et lite lyn gjennom den isolerende gassen. Lynet gjør at gassen får løsrevet elektroner og dermed blir til plasma. Lysstoffrørlynet lages i eldre lysstoffrørarmaturer av kombinasjonen av glimttenneren og (ballast-)spolen.
== Hyppighet ==
Hyppigheten av lynnedslag er generelt størst over, eller nær, landområder i tropiske- og subtropiske strøk. Norge ligger i en del av verden med forholdsvis få lynnedslag. Hyppigheten er størst i sør, hvor det årlig er i gjennomsnitt ca. 0,5 nedslag pr. km²., med store distriktsvise forskjeller. I 2003 ble det registrert 176 365 nedslag til bakken i hele landet, som er det høyeste antallet som til nå er registrert. På verdensbasis bryter det ut rundt 100 lyn i sekundet. Den 4.8.2014, året med en særs varm sommer, ble rekorden slått og det ble telt 178.663 lyn i løpet av 24 timer, 2298 flere enn den tidligere rekorden.
== Anbefalt oppførsel i tordenvær ==
Hvert år blir rundt 35 personer truffet av lyn i Norge. Langt over 90 % overlever. Dette er noen anbefalinger for å unngå å bli truffet og for å øke sjansen for overlevelse hvis man likevel blir truffet:
Ved tordenvær, gå inn i en bygning (moderne hus er godt jordet) eller en bil (som fungerer som et faradaybur).
Hold avstand til elektriske apparater, radiatorer og vannkraner. Koble gjerne ut sikringer.
Ikke stå utendørs nært høye strukturer som et alenestående tre, en telefonstolpe eller en flaggstang. Trygg avstand er det dobbelte av høyden til strukturen.
Unngå bakketopper og andre høyder. Unngå å være det høyeste punktet på en stor åpen flate.
Unngå metallgjerder, andre metallgjenstander og gjenstander av andre materialer som kan lede strøm. Legg bort paraply, golfkølle, fiskestang eller lignende.
Hvis du bader, kom deg opp og bort fra vannet.
Hvis håret reiser seg på hodet ditt, kan det være rett før du blir truffet av lyn. Gå ned på huk (eller stå på knærne), gjerne med samlede føtter, og bøy hodet ned. Ikke legg deg ned; da får du unødig god jording.Lynnedslag kan være dødelige, men en person som er rammet av lynnedslag kan ofte bli gjenopplivet gjennom rask førstehjelp, som munn-til-munn-metoden, hjertemassasje eller bruk av elektrisk hjertestarter. Hvis flere er truffet av lyn, prøv først å redde de som ser ut til å være døde; de som viser livstegn vil sannsynligvis overleve på egen hånd.
== Referanser ==
== Se også ==
Kulelyn
Meteorologi
Kornmo
== Eksterne lenker ==
SINTEFs lynsider
DMI: Lyn og torden)
dr.dk: Viden Om - Lyn
Roholt: vejrleksikon
DMI: Lyn og torden
DMI: Røde feer over Europa Sitat: "...dokumentere at røde feer også findes over Europa..."
Klimanyt 3/99: Forskere vil undersøge, hvordan lyn over skyerne påvirker klimaet (PDF)
31 January, 2003, BBC News: Lightning's X-ray zap Sitat: "...Lightning does emit X-rays, scientists have confirmed..."
Lightning Safety Page – National Weather Service Pueblo Colorado Sitat: "...This is know as a "side flash". Many people who are "struck" by lightning are not hit directly by the main lightning channel, but are affected by the side flash..."
Lightning Facts Arkivert 14. juni 2019 hos Wayback Machine.
Laser Beam Triggers Lightning Strike During Japanese Experiment
Colorado Lightning Resource Center
Webarchive: April 25,1997 Sandia-led research may zap old beliefs about lightning protection at critical facilities; Triggered lightning tests leading to safer storage bunkers
2003-11-06, ScienceDaily: Thunderstorm Research Shocks Conventional Theories; Florida Tech Physicist Throws Open Debate On Lightning's Cause "...scientists have searched inside thunderstorms for many years, looking for these large electric fields, only to come up empty handed..."Although everyone is familiar with lightning, we still don't know much about how it really works," said Dwyer...."
March 2, 1999, University of Houston: UH Physicists Pursue Lighting-Like Mysteries Qoute: "...Red sprites and blue jets are brief but powerful lightning-like flashes that appear at altitudes of 40-100 km (25-60 miles) above thunderstorms..."
Ground and Balloon-Borne Observations of Sprites and Jets
Austrian Lightning Detection and Information System Arkivert 6. mai 2019 hos Wayback Machine.
Europeen Cooperation of Lightning Detection
Hva er lyn og torden? - artikkel fra forskning.no 14.8.02 | Lyn er | 8,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alagoas | 2023-02-04 | Alagoas | ['Kategori:1817 i Sør-Amerika', 'Kategori:36°V', 'Kategori:9°S', 'Kategori:Alagoas', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1817'] | Alagoas er en delstat nordøst i Brasil. Den grenser mot delstatene Pernambuco, Sergipe og Bahia.Alagoas hadde i 2015 et beregnet folketall på 3 340 932.Den sørlige grensen mot Sergipe defineres av elva São Francisco. Delstaten har fått navnet sitt etter alle lagunene som finnes rundt delstatshovedstaden Maceió.
Andre byer i delstaten er Penedo, Arapiraca, Palmeira dos Índios, Marechal Deodoro, Maragogi og Piranhas.
| Alagoas er en delstat nordøst i Brasil. Den grenser mot delstatene Pernambuco, Sergipe og Bahia.Alagoas hadde i 2015 et beregnet folketall på 3 340 932.Den sørlige grensen mot Sergipe defineres av elva São Francisco. Delstaten har fått navnet sitt etter alle lagunene som finnes rundt delstatshovedstaden Maceió.
Andre byer i delstaten er Penedo, Arapiraca, Palmeira dos Índios, Marechal Deodoro, Maragogi og Piranhas.
== Geografi ==
Alagoas er dominert av lavland, hvor 90 % av delstaten ligger lavere enn 300 meter. Delstaten kan klimamessig deles inn i tre soner: Ved kysten finner et tropisk kystklima, lenger inn finner man en overgangssone som kalles agreste og lengst inne i landet finner man det halvtørre området sertão. Elva São Francisco er den nest største i Brasil, etter Amazonas.
Delstaten har tropisk klima.
== Økonomi ==
Landbruket er en svært viktig inntektskilde i Alagoas, med sukkerrør som det viktigste enkeltproduktet. Andre produkter er kokosnøtter, ris samt kvegdrift. Industrien er hovedsakelig produksjon av sukker og alkohol. Turisme er en vekstnæring, der man spiller på tropisk klima og mange sandstrender.
Alagoas er blant Brasils fattigste delstater, statistisk sett, hvor 47 % av befolkningen har en gjennomsnittsinntekt på under R$ 125,-- (tilsvarende snaut kr. 400,--) pr. måned.
== Historie ==
Den første omtale av det som i dag er Alagoas kjenner vi fra en ekspedisjon der Amerigo Vespucci var deltaker. I 1501 kom ekspedisjonen seilende sørover langs kysten, og de noterte da at de passerte São Francisco-elva. Området ble også utforsket av franskmenn før Portugal tok endelig kontroll, og begynte å anlegge plantasjer for sukkerrør.
Området ble også angrepet av nederlenderne i 1630, men sterk motstand gjorde at de ikke klarte å ta kontroll over området. Kolonimakten førte også en krig mot rømte slaver som hadde samlet seg i egne samfunn, quilombos, inne i landet. Etter en serie med angrep ble Quilombo des Palmares, den største quilomboen i Brasil, nedkjempet i 1694.
Som en følge av revolten i Pernambuco i 1817, ble Alagoas skilt ut fra Pernambuco senere samme år. Med oppdagelsen av mineraler lenger sør i Brasil samt etableringen av kaffeplantasjer, begynte en langsom men kontinuerlig nedgang i økonomien for delstaten.
== Politikk ==
På begynnelsen av 1900-tallet begynte en tradisjon med oligarkier i Alagoas. Fremdeles kan man se spor etter denne tradisjonen i delstaten, hvor politikken styres av noen få.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Alagoas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alagoas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
"Virtual Brazil," Informasjon om Alagoas Arkivert 4. desember 2004 hos Wayback Machine. | Alagoas er en delstat nordøst i Brasil. Den grenser mot delstatene Pernambuco, Sergipe og Bahia. | 8,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stridsvogn | 2023-02-04 | Stridsvogn | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner'] | Ei stridsvogn eller panservogn, noen ganger omtalt som tanks, er et beltedrevet militært kampkjøretøy utstyrt med kanon for å bekjempe pansrede kjøretøy. Kanonen er vanligvis montert i et dreibart tårn, som regel sammen med ett eller flere tunge maskingevær til bruk mot infanteri, fly eller upansrede kjøretøy.
Ifølge CFE-avtalen er en stridsvogn et selvdrevet, pansret kampkjøretøy, med evne til tung ildkraft, primært fra en hovedkanon for direkte ildgivning med høy munningshastighet nødvendig for å ta opp kamp med pansrede og andre mål, med høy terrenggående mobilitet, med et høyt nivå av egenbeskyttelse, og som ikke primært er konstruert og utstyrt for transport av tropper.
Stridsvognen ble utviklet under første verdenskrig, forsøksvis for å trenge gjennom piggtrådsperringer og skyttergraver. Storbritannia var den første nasjonen som brukte stridsvogner i kamp, under slaget ved Somme den 15. september 1916.
De fleste moderne stridsvogner har et mannskap på fire – vognkommandør, skytter, lader og vognfører. Noen stridsvogner, spesielt russiskproduserte vogner, er utstyrt med automatlader og har da et mannskap på tre.
Den norske hæren har stridsvogner av typene Leopard 2 (TMBN/ESK1 og PBN/ESK2). Tidligere har de brukt blant annet tyske Leopard 1, amerikanske M24 Chaffee lette stridsvogner, tyske Panzer III og amerikanske M48 Patton.
| Ei stridsvogn eller panservogn, noen ganger omtalt som tanks, er et beltedrevet militært kampkjøretøy utstyrt med kanon for å bekjempe pansrede kjøretøy. Kanonen er vanligvis montert i et dreibart tårn, som regel sammen med ett eller flere tunge maskingevær til bruk mot infanteri, fly eller upansrede kjøretøy.
Ifølge CFE-avtalen er en stridsvogn et selvdrevet, pansret kampkjøretøy, med evne til tung ildkraft, primært fra en hovedkanon for direkte ildgivning med høy munningshastighet nødvendig for å ta opp kamp med pansrede og andre mål, med høy terrenggående mobilitet, med et høyt nivå av egenbeskyttelse, og som ikke primært er konstruert og utstyrt for transport av tropper.
Stridsvognen ble utviklet under første verdenskrig, forsøksvis for å trenge gjennom piggtrådsperringer og skyttergraver. Storbritannia var den første nasjonen som brukte stridsvogner i kamp, under slaget ved Somme den 15. september 1916.
De fleste moderne stridsvogner har et mannskap på fire – vognkommandør, skytter, lader og vognfører. Noen stridsvogner, spesielt russiskproduserte vogner, er utstyrt med automatlader og har da et mannskap på tre.
Den norske hæren har stridsvogner av typene Leopard 2 (TMBN/ESK1 og PBN/ESK2). Tidligere har de brukt blant annet tyske Leopard 1, amerikanske M24 Chaffee lette stridsvogner, tyske Panzer III og amerikanske M48 Patton.
== Historie ==
Utdypende artikkel: Stridsvognens historie
=== Konseptet ===
Stridsvognen er det 20. århundres realisering av en gammel drøm, å kunne gi soldater mobil beskyttelse og ildkraft. Siden bibelsk tid har mennesker forestilt seg eller forsøkt å konstruere slike kjøretøy drevet av menneskers eller dyrs muskelkraft, av seil, eller mer nylig, av dampkraft. Bare når forholdsvis nye teknologier ble tilgjengelig kunne tanken bli en praktisk mulighet, nemlig forbrenningsmotor, pansring, og beltedrift.
Pansrede tog dukket opp på midten av det 19. århundre, og ulike pansret damp- og bensindrevne biler ble også foreslått. Den første panserbilen ble produsert i Østerrike i 1904. Imidlertid ble alle begrenset til skinner eller relativt framkommelig terreng. Det var utviklingen av en praktisk beltedrift som ga den nødvendige uavhengige mobiliteten i ulendt terreng.
Mange kilder antyder at Leonardo da Vinci og H.G. Wells på en måte forutså eller "oppfant" stridsvognen. Da Vincis tegninger fra det 15. århundre av hva enkelte beskriver som en "stridsvogn" viser et muskeldrevet kjøretøy omkranset av kanoner. Maskinene som er beskrevet i Wells novelle The Land Ironclads fra 1903 er et skritt nærmere, de var pansret, hadde en intern kraftkilde og kunne krysse grøfter. Noen aspekter av novellen forutså den taktiske bruken og innflytelsen stridsvogner etterhvert skulle få. Etter å ha sett britiske stridsvogner i 1916 nektet Wells for å ha "oppfunnet" dem. Han skriver: "Men la meg bemerke med en gang at jeg ikke var deres fremste opphavsmann. Jeg tok opp en idé, manipulerte den litt, og ga den videre." Det er imidlertid mulig at en av de britiske stridsvognspionerene, Ernest Swinton, bevisst eller ubevisst ble påvirket av Wells fortelling.Beltedriften oppsto ut fra forsøk på å forbedre mobiliteten til hjulgående kjøretøy ved å spre vekten, redusere marktrykket og øke grepet. Eksperimenter kan spores så langt tilbake som det 17. århundre, og ved slutten av det nittende eksisterte det i ulike gjenkjennelige og praktiske former i flere land. Nordmannen Odilon Baltazar Hannibal Hanneborg hadde med seg en beltedrevet grøftemaskin til Verdensutstillingen i 1905, men han søkte ikke patent på denne og det hevdes at britene stjal idéen til utviklingen av sine første stridsvogner.
=== Første verdenskrig ===
Winston Churchill hadde sett Rolls-Royce panserbiler i bruk i 1914, og hadde hørt om planer om å lage et beltegående kampkjøretøy. Han var på den tiden marineminister, og nedsatte Landskipskomitéen for å utvikle dette nye våpenet. Selv om stridsvogner opprinnelig ble kalt landskip av komiteen, ble det hetende tank på engelsk, etter en avledningsmanøver for å skjule hva som egentlig ble utviklet. Offisielt skulle de nemlig være fraktefartøy for vann, altså «vanntanker».
Den første stridsvognen var i operativ tjeneste da kaptein H. W. Mortimore fra Royal Navy ledet en Mark I i kamp ved Delville Wood under slaget ved Somme i 1916. I Frankrike utviklet de Schneider CA1 ut fra Holt beltegående traktorer, og de brukte dem første gang 16. april 1917. Den første bruken av stridsvogner i større sammenheng var ved slaget ved Cambrai, 20. november 1917.
Stridsvognen var med på å gjøre skyttergravskrigen umoderne, og tusener av stridsvogner i bruk av britiske og franske styrker var med å bidra til allierte seire. I begynnelsen var det blandede resultater ved bruk av stridsvogner, da de var svært upålitelige. Tyske styrker brukte stort sett et lite utvalg av erobrede styrker, da de bare produserte tyve av sitt eget design A7V.
=== Mellomkrigstiden og andre verdenskrig ===
I mellomkrigstiden ble britene ledende på utviklingen av stridsvogner. Dette var både på grunn av tilstanden til den franske og tyske økonomien, og på grunn av at USAs forsvar var kraftig bygget ned etter krigen.
Stridsvogner ble utviklet hovedsakelig i tre kategorier: Lette stridsvogner på ti tonn og mindre ble brukt til oppklaring og hadde våpen som stort sett bare var brukbare mot andre lette stridsvogner. Middelstunge, eller cruiser tank på engelsk, var tyngre, men raskere. Tunge stridsvogner, eller infantry tank på engelsk, var tungt pansret og hadde høy vekt.
Ideen var å bruke tunge stridsvogner sammen med infanteriet for å få til et gjennombrudd, og så ville grupper med middelstunge stridsvogner strømme gjennom gapet og operere bak fiendens linjer for å angripe forsyningslinjer og hovedkvarter. Dette var en stor del av britisk doktrine, og ble tatt opp av tyskerne som en del av Blitzkrieg-konseptet.
Amerikansk tankegang var at stridsvogner skulle være lette og mobile, og hvis de støtte på andre stridsvogner skulle de trekke seg tilbake og la tungt pansrede panserjagere ta seg av dem. I praksis ble det slik at etter hvert som det ble flere og flere stridsvogner på slagmarken så måtte hvert kampkjøretøy ha effektive våpen for å bekjempe stridsvogner. Dette utløste et rustningskappløp hvor stridsvognene fikk stadig tyngre pansring og kraftigere bevæpning. Der hvor stridsvognens oppgave før hadde vært utelukkende å forsere hindringer, måtte den nå inngå et kompromiss for å kunne bekjempe andre stridsvogner på en effektiv måte.
Den andre verdenskrig satte på alvor fart på utviklingen av stridsvogner. For eksempel startet Tyskland krigen med mange Panzer I med to maskingevær og Panzer II med 20 mm kanon. Den tyngste utgaven i operativ tjeneste var Panzer IV med en kortløpet 75 mm kanon og en vekt på under 20 tonn. På slutten av krigen var den dominerende tyske stridsvognen Panther, med en lang 75 mm kanon og vekt på 45 tonn, sett på som «bare» middelstung.
Under krigen ble også tårn vanlig på alle stridsvogner. Alle vogner ble utstyrt med radioer, noe som lettet stridsledningen av avdelinger. Kolossale vogner med flere tårn, slik som sovjetiske T-35, forsvant.
=== Den kalde krigen ===
Etter krigen så fortsatte utviklingen stort sett i samme retning. Lette stridsvogner ble henvist til oppklaring, i tillegg til luftlandsettinger med amerikanske styrker. Med årene så ble lette stridsvogner så å si borte.
Med utviklingen som hadde skjedd på hjuloppheng og motorer så ble middelstunge stridsvogner fra krigens siste år i stand til å få bedre ytelse enn tunge stridsvogner fra krigens begynnelse. Med litt tyngre panser og bedre motor så kunne middelstunge stridsvogner ta opp kampen med alt av panservernvåpen på slagmarken. Den britiske Centurion var i stand til å ta treff fra tyske 88 mm panservernkanoner, samtidig som L7-kanonen kunne slå ut fiendtlige stridsvogner og Rolls-Royce Meteor-motoren ga den en toppfart på 35 km/h. Centurion erstattet alle middelstunge stridsvogner i britisk bruk, og ble kalt universalstridsvogn. Begrepet main battle tank (hovedstridsvogn) fulgte kort tid etter.
Utviklingen av panservernmissiler var den siste spikeren i kista til tunge stridsvogner. Missilenes lange rekkevidde gjorde at stridsvognen ikke kunne ta opp kampen ute av skuddhold, men måtte manøvrere seg nærmere inn.
På samme tid så ble pansrede personellkjøretøyer og senere stormpanservogner utviklet for å bringe mobiliteten til infanteriet opp til stridsvognens nivå. Stormpanservognene tok også over flere av rollene til lette stridsvogner. Amerikanske M2 Bradley er et eksempel.
De fleste trekk ved moderne stridsvogner ble etablert under andre verdenskrig, og selv om utviklingen siden har gjort alle enkeltkomponentene mer kapable, så ville en stridsvognkommandør fra andre verdenskrig straks kjent igjen en moderne stridsvogn.
=== I dag ===
I dagens strategier blir kamper mellom stridsvogner mindre og mindre aktuelt. Tanks benyttes heller samkjørt med infanteri i urban krigføring ved å utplassere dem i forkant av troppene. Når fiendens infanteri er engasjert kan tanks gi støtteild på slagmarken. De kan også fronte angrep når infanteri er utplassert i personellkjøretøyTanks ble brukt til å gå i spissen for de innledende fasene av invasjonen av Irak. I 2005 var det 1100 amerikanske M1 Abrams i Irak, og selv om de viste seg å ha en uventet høy sårbarhet for veibomber viste de seg å være uvurderlige i kamper i byområdene, spesielt under slaget om Fallujah.
Israels Merkavastridsvogner har funksjoner som gjør dem i stand til å støtte infanteri lettere kamper og kontraterrorismeoperasjoner. Blant disse er en bakdør som muliggjør persontransport.
=== Forskning og utvikling ===
Fokus for dagens forskning og utvikling med hensyn til ildkraft ligger på bedre teknologi for å oppdage fiender, blant annet gjennom termokameraer, automatiserte ildstyringssystemer og økt utgangsenergi fra kanonen for å bedre rekkevidde, nøyaktighet og panserpenetrasjon. Den mest modne fremtidsteknologien er den elektrotermisk-kjemiske kanonen. En elektrotermisk-kjemisk stridsvognskanon med betegnelsen XM291 har gått gjennom flere vellykkede skytesekvenser på et modifisert M8-chassis.For å forbedre stridsvognens beskyttelse forskes det blant annet på teknologi som skal gjøre den usynlig for radar ved å tilpasse stealthteknologier opprinnelig konstruert for fly. Forbedringer av kamuflasje og forsøk på å gjøre kjøretøyet «usynlig» gjennom aktiv kamuflasje blir også gjennomført. Det pågår også forskning på elektromagnetiske forsvarssystemer for å spre eller avlede innkommende beskytning, samt ulike former for aktive beskyttelsessystemer for å hindre innkommende prosjektiler i å treffe stridsvognen.
Mobilitet kan forsterkes i fremtidige tanker ved bruk av dieselelektriske eller turbin-elektrisk hybridmotorer for å bedre drivstofføkonomi og redusere størrelse og vekt på motoren. Moderne stridsvogner får dessuten stadig mer avanserte elektronikk- og kommunikasjonssystemer.
== Teknisk ==
=== Stridsvognens komponenter ===
=== Pansring ===
Stridsvogner er de tyngst bepansrede kampkjøretøyer i moderne hærer. Pansringen er laget for å beskytte vognen og mannskapet mot mange forskjellige typer trusler. Vanligvis er beskyttelse mot panserbrytende ammunisjon avfyrt fra andre stridsvogner det viktigste momentet. Stridsvogner er sårbare for panservernmissiler avfyrt av andre panserkjøretøyer, infanteri, helikoptre eller fly. De er også utsatt i forhold til stridsvognminer, større bomber og direkte treff fra artilleri. De fleste moderne stridsvogner er nærmest usårbare i forhold til splinter fra artillerigranater og lettere panservernvåpen.
Den mengden panser som i teorien skal til for å gjøre vognen helt usårbar fra alle kanter ville vært for tung til å være praktisk, så utviklere av stridsvogner legger mye tankearbeid i å balansere mellom beskyttelse og vekt.
==== Typer pansring ====
Den vanligste typen panser er passivt panser, som består av lag med herdet stål, legeringer og keramiske materialer. Den mest kjente typen passivt panser er det britiske Chobham-panseret, som består av keramiske blokker satt inn i en plastkompositt mellom lag av konvensjonelt panser.
De fleste stridsvogner har siden andre verdenskrig blitt laget med skrånende overflate på panseret, vanligvis i front. Dette har to hensikter; det ene er at prosjektiler kan bli reflektert bort fra overflaten, og det andre er at tykkelsen på panseret i horisontalplanet er i effekt mye større.(Skrånende pansring vil dog ikke være i stand til å reflektere moderne pilammunisjon med ballistiske hetter) Se bildene under for to eksempler på stridsvogner fra samme periode med forskjellig geometri på panseret:
Motsatsen til passivt panser er reaktivt panser. Den eksplosive varianten av reaktivt panser består av en sprengladning som eksploderer ut mot innkommende prosjektiler. Dette er for å stoppe hulladninger, og har tidligere hatt mindre effekt mot kinetisk ammunisjon. Moderne eksplosiv reaktiv pansring har også en god beskyttende effekt mot kinetisk ammunisjon. Reaktivt panser henges på utsiden av stridsvognen i små utskiftbare pakker, og er en vanlig oppgradering av eldre stridsvogner.
==== Fordeling av panseret ====
Pansringen på en stridsvogn er ujevnt fordelt. De tykkeste delene er forrest på skroget og forrest på tårnet. Sidene har tynnere pansring, og bak er det oftest enda tynnere. Spesielt over motoren bak på dekket av vognen er det som regel lite pansring.
Beltene og hjulene på noen stridsvogner er delvis beskyttet av sideskjørt. Dette er fordi det er sårbare deler, og vognen blir immobilisert ved skade på drivverket. Noen ganger har stridsvogner som opprinnelig ikke har sideskjørt blitt oppgradert senere.
De som bekjemper stridsvogner søker å angripe de delene av vognen som er dårligst beskyttet. Stridsvogner er sårbare overfor flyangrep og andre skudd fra oven. For eksempel så søker infanteri med panservernvåpen å finne en skytestilling høyere opp enn stridsvognen, for eksempel i åssiden ved en fremrykningsvei for pansrede styrker. Stillestående stridsvogner er også sårbare overfor artilleri.
=== Bevæpning ===
Utdypende artikkel: StridsvognsbevæpningAlle moderne stridsvogner er bevæpnet med en kanon. Stridsvognkanoner er de mest grovkalibrede våpen i bruk i landstridsføring, hvis man ser bort fra noen artillerivåpen. Selv om kaliberet ikke har gått opp vesentlig siden andre verdenskrig, er moderne stridsvognkanoner teknisk overlegne. De vanligste kalibrene er 120 mm for vestlige stridsvogner og 125 mm for tidligere østblokk-materiell. De fleste stridsvognkanoner i dag er glattløpede, med kanonene til britiske og indiske styrker som nevneverdige unntak.
Kanonen kan fyre av flere forskjellige typer ammunisjon. De vanligste i dag er pilammunisjon og høyeksplosive granater. Pilammunisjon består av et prosjektil med mindre kaliber enn løpet, og et prosjektilhylster kalt drivspeil (engelsk sabot) rundt denne. Penetratoren består av et svært hardt stoff, vanligvis wolfram og i noen tilfeller utarmet uran, og er spiss og stabilisert i flukt av finner. Pilammunisjon omtales som regel som kinetisk ammunisjon eller APFSDS, en forkortelse for Armour-Piercing, Fin-stabilised, Discarding Sabot. Eksplosive granater deles som regel mellom HEAT (High Explosive Anti Tank), som bygger på hulladningsprinsippet, og HEP (High Explosive Plastic) som inneholder en mengde plastisk sprengstoff som detoneres ved treff. Sistnevnte brukes som regel mot harde mål som bunkere, som for det meste er laget av andre materialer enn metall.
Vanligvis bærer stridsvogner andre våpen for forsvar mot infanteri eller fly. Som oftest er dette en 7,62 eller 12,7 mm maskingevær montert koaksialt langs hovedvåpenet. Et par franske stridsvogner (AMX-30 og AMX-40) har brukt en 20 mm maskinkanon her. I tillegg har mange stridsvogner et maskingevær for vognkommandøren eller laderen på taket av tårnet. Amerikanske og russiske 12,7 mm eller 14,5 mm maskingevær er også i stand til å bekjempe lettpansrede kjøretøy på kort hold.
Noen stridsvogner har blitt bygget om til spesialroller og har hatt uvanlig bevæpning slik som flammekastere. (Se for eksempel Hobart's Funnies)
==== Ildledelse ====
I begynnelsen ble våpnene siktet gjennom enkle optiske sikter. Avstander ble i begynnelsen estimert, noen ganger med hjelp av siktet. Senere ble stereoskopiske avstandsmålere introdusert, og disse forble standard frem til laseravstandsmåler ble innført. Presisjonen var ikke så god, og skyting under bevegelse var praktisk umulig.
Moderne stridsvogner har en rekke systemer for å få til mer presis beskytning og kunne skyte mens vognen er i bevegelse. Gyroskoper stabiliserer løpet på kanonen, det vil si at det automatisk kompenseres for vognens bevegelser. For skytteren ser det ut som om kanonen ligger stille i forhold til målet, mens vognen beveger seg. Sensorer og datamaskiner hjelper til med avstandsmåling og sikting, med faktorer som lufttemperatur, luftfuktighet, kanonens temperatur, hastigheten til stridsvognen og hvor slitt løpet er. Moderne stridsvogner med "hunter-killer" kapasitet lar vognkommandøren søke etter mål med sitt sikte mens skytteren engasjerer sitt mål med sitt sikte. Når vognkommandøren ønsker det, trykker han på overstyringsbryteren sin, og tårnet dreier umiddelbart mot målet vognkommandøren sikter på med sitt sikte.
Nattsikter av forskjellig slag gjør også stridsvognen i stand til å kjempe om natten. Laserbelysere kan gjøre stridsvognen i stand til å dirigere ild fra andre.
=== Mobilitet ===
Det er hovedsakelig to typer mobilitet man snakket om i forbindelse med stridsvogner. Det ene er taktisk mobilitet, som er et mål på vognens evne til å forflytte seg på slagmarken. Dette er en konsekvens av vognens evne til å forsere terreng og i hvilken hastighet den kan forflytte seg. Det andre er strategisk mobilitet, som er et mål på hvor hurtig stridsvognavdelingen kan forflyttes lengre avstander. Det avhenger av rekkevidde, hva slags bruer som kan bære stridsvognen og hva slags transportmidler som kan anvendes.
En moderne stridsvogn er laget for å være veldig mobil og takle de fleste terrengtyper. Dette oppnås ved beltedrift med lavt marktrykk, god bakkeklaring og tilstrekkelig motorkraft. På tross av at den virker veldig solid, er stridsvognen relativt skjør. Mannskapet må kontinuerlig vurdere terrenget, for stridsvognen er tung og kan skades ved for hard kjøring. Et belte kan også glippe av, og kan ta fra noen minutter for et drillet mannskap til flere timers jobb å få det på igjen.
Hvor enkelt det er å flytte en stridsvogn mellom to punkter er avhengig av flere ting. For eksempel betyr den store vekten at stridsvognen sliter veldig både på underlaget og på beltene sine. I tillegg bruker stridsvogner store mengder drivstoff. Ved enhver anledning foretrekker militære planleggere å frakte stridsvognene på tungtransportlastebiler eller jernbane. Stridsvogner er som regel laget for å passe gjennom jernbanetunnelene eller bruene i det området den skal brukes.
På grunn av stridsvognens høye vekt, er også flytransport vanskelig. Som et eksempel kan det amerikanske tunge transportflyet C-5 Galaxy bare bære to M1 Abrams stridsvogner av gangen.
== Stridsvognen i aksjon ==
=== Vanskeligheter med å bruke stridsvogner ===
Stridsvogner er sårbare overfor mye forskjellig. Når en stridsvogn skal bevege seg, må det planlegges. Man må ta hensyn til terrengets utforming, og vognen skal helst ikke bli observert av fienden. Den er stor, og ruver derfor i terrenget. I tillegg kan både motoren og belteverket høres på lang avstand.
Stridsvogner kan ikke operere på egen hånd. Hvis det er ABC-våpen i bruk eller de blir beskutt, må mannskapet stenge alle luker. Da kan de bare se ut gjennom periskoper og små luker. På toppen av det hele bruker de mye av konsentrasjonen ganske enkelt på å betjene stridsvognen. En infanterist kan da lett snike seg inn på vognen. Vognkommandøren har som regel hodet sitt ute av luken sin, men dette gjør ham sårbar. Hvis stridsvognavdelingen ikke har med seg eget infanteri, så må de dekke hverandre under framrykning. Halve avdelingen står stille og observerer og er klare til å skyte, og andre halvparten av avdelingen rykker fram. Dette forsinker selvfølgelig framrykningen. Moderne ildledningssystemer gjør dette lettere.
Hvorvidt stridsvogner skal grupperes tett eller samlet avhenger av lendet og trussel. Stridsvogner tett sammen er gode mål for panservernvåpen og artilleri, men vil også kunne levere massiv ildkraft tilbake. De fleste stridsvognsavdelinger foretrekker å kjøre relativt tett, da dette letter ildledelsen i stor grad, samt ivaretar det viktige prinsippet om kraftsamling. Spredte formasjoner fungerer stort sett kun i svært åpne landskaper, for eksempel åpen ørken, hvor lendet ikke hindrer enkeltvogners innsyn i andres sektor.
Stridsvogner fungerer mest effektivt med godt trenede mannskaper. Et eksempel på dette er ved Golanhøyden under Jom kippur-krigen i 1973. Hundrevis av syriske kampkjøretøyer angrep et mindre antall israelske stridsvogner. Israelerne hadde bedre trening og gjorde få feil. Syrerne rykket fram i formasjon og utnyttet ikke terrenget og responderte heller ikke på israelske manøver. De israelske stridsvognene trakk seg bakover til bedre posisjoner en rekke ganger, og hver gang så slo de ut et par syriske kjøretøyer hver. På slutten av slaget hadde israelerne slått ut ti syriske kjøretøyer for hvert israelsk. Syrerne forbedret senere opplæringen sin, og i krigen i Sør-Libanon i 1982 var ikke forskjellen på langt nær så stor.
Stridsvogner kan ikke forflytte seg langt på egen hånd. Avhengig av tilstanden til vognene, typen terreng og hvor effektive verkstedavdelingene er, så vil en panserdivisjon miste 2-20% av vognene sine per time med framrykning. De fleste av disse vil bli reparert, men i mellomtiden vil avdelinger bli delt og mannskapene vil bli slitne. Resultatet er en mindre effektiv divisjon.
Stridsvogner krever mye vedlikehold. Åtte timeverk per dag er ikke uvanlig hvis vogna blir brukt intensivt. Mannskapet må gjøre det meste av dette selv, og jobben er vanligvis delt på fire. Hvis de har en automatlader på kanonen er det bare tre å dele jobben på.
=== Stridsvognavdelinger ===
Stridsvogner er noen ganger organisert i rene panserdivisjoner, men dette er vanligvis et rent administrativt grep. De opererer alltid sammen med infanteri. I Norge er den største panseravdelingen en bataljon, hvorav 1-2 underavdelinger (eskadroner) består av stridsvogner.
På laveste nivå har man tropper med tre til fem stridsvogner. En eskadron er tre til fem tropper, med et par ekstra kommandovogner for eskadronssjefen og staben hans. En bataljon har tre pansereskadroner, og gjerne et par stridsvogner til i stabseskadronen. Totalt er det typisk 33 til 60 stridsvogner i en bataljon.
Etter hvert som avdelingen får tap, så ender gjerne bataljonen med to eskadroner, organisert av de gjenværende vognene. Panserbataljonen har gjerne støttelementer med panservern-, oppklarings-, bombekaster- og trenavdelinger. I tillegg så er det gjerne vedlikeholdspersonell, og en panserbataljon er fort 50 til 300 menn flere enn stridsvognmannskapene.
=== Mannskapet ===
Moderne stridsvogner har mannskap på tre eller fire. Under andre verdenskrig var det vanlig med fem. Mannskapet tilbringer mindre enn 10% av tiden sin inne i kjøretøyet. Resten går med til vedlikehold, reparasjoner, spising, personlig hygiene og annet. Dog oppstår 25% av tapene deres mens de er på utsiden av kjøretøyet.
Vognkommandøren (VK) er øverste befal på vognen og sitter i tårnet. VK koordinerer mannskapet i strid, og har samband med resten av troppen. Vognkommandøren har et dilemma: Jo mer VK har hodet sitt ut av kjøretøyet, jo mer oversikt har han/hun over det som skjer i omgivelsene, noe som gjør det enklere å oppdage fiendtlige mål og om stridsvognen er i ferd med å gå inn i et bakholdsangrep. På den annen side er han/hun mer utsatt for fiendtlig ild, og hvis VK blir skadet eller drept, er resultatet en mindre effektiv stridsvogn, som dermed er mindre kampdyktig og mer utsatt. Denne problemstillingen gjelder i mindre grad for moderne stridsvogner med stabiliserte vognkommandørsikter, som for eksempel Leopard 2.
Vognføreren (VF) styrer vognen på ordrer fra vognkommandøren, og sitter foran i skroget.
Skytteren sikter inn kanonen og skyter på vognkommandørens ordre. Han/hun tilbringer mesteparten av tiden med ansiktet klemt mot siktemidlene, og hjelper i så måte med til observasjon av verdenen på utsiden av stridsvognen. Skytteren sitter også i tårnet.
Laderen lader kanonen mellom hvert skudd. Han/hun får ordre om typen ammunisjon av vognkommandøren. Laderen hjelper i også til med observasjon av utsiden og sitter i tårnet sammen med vognkommandøren og skytteren.
I eldre stridsvogner var det noen ganger et maskingevær foran i skroget, som ble betjent av en kombinert skytter og radiooperatør.
I tillegg til maskingevær har mannskapet sine egne håndvåpen, for eksempel pistoler eller maskinpistoler. Dette er for bruk ved vakthold eller i nærkamp med fiendtlige styrker.
== Se også ==
Liste over stridsvogner
== Referanser ==
== Litteratur ==
James F. Dunnigan: How to make war, tredje utgave, Quill, ISBN 0-688-12157-8
== Eksterne lenker ==
(en) Tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tank – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(engelsk) AFV Database - tekniske data for en del stridsvogner
Panserbataljonen (Hæren)
(engelsk) Norwegian Armour | Ei stridsvogn eller panservogn, noen ganger omtalt som tanks, er et beltedrevet militært kampkjøretøy utstyrt med kanon for å bekjempe pansrede kjøretøy. Kanonen er vanligvis montert i et dreibart tårn, som regel sammen med ett eller flere tunge maskingevær til bruk mot infanteri, fly eller upansrede kjøretøy. | 8,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Drevja | 2023-02-04 | Drevja | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drevja'] | Drevja er ei bygd i Vefsn kommune i Nordland. Den har navn etter elva Drevjo som renner gjennom Drevjadalen. Navnet kommer av drøv, som betyr avleiring.Drevjadalen strekker seg fra Holandsvika til Drevvatn, mellom fjellene Tovenfjellet i vest og Helfjellet og Blåfjellet i øst. Drevja kirke, Drevjamoen og Granmoen skole ligger alle i dalen. Dalen har veiforbindelse til Mosjøen og Sandnessjøen via fylkesvei 78, fv. 241, fv. 241 , fv. 252 og fv. 254 til Elsfjord, Ømmervatnet og Fustvatnet. Toventunnelen begynner i Drevjadalen, og er Nord-Norges lengste tunnel.
Norges eldste ski er funnet i Drevja. Karbondateringer viser at skien stammer fra mellom 3343 og 2939 f. Kr.
| Drevja er ei bygd i Vefsn kommune i Nordland. Den har navn etter elva Drevjo som renner gjennom Drevjadalen. Navnet kommer av drøv, som betyr avleiring.Drevjadalen strekker seg fra Holandsvika til Drevvatn, mellom fjellene Tovenfjellet i vest og Helfjellet og Blåfjellet i øst. Drevja kirke, Drevjamoen og Granmoen skole ligger alle i dalen. Dalen har veiforbindelse til Mosjøen og Sandnessjøen via fylkesvei 78, fv. 241, fv. 241 , fv. 252 og fv. 254 til Elsfjord, Ømmervatnet og Fustvatnet. Toventunnelen begynner i Drevjadalen, og er Nord-Norges lengste tunnel.
Norges eldste ski er funnet i Drevja. Karbondateringer viser at skien stammer fra mellom 3343 og 2939 f. Kr.
== Tidligere kommune ==
Drevja var en periode egen kommune. Drevja og Grane kommuner ble i 1927 skilt ut fra Vefsn. 1. januar 1962 ble Drevja, Elsfjord og Mosjøen slått sammen med Vefsn til nye Vefsn kommune.
== Kuriosa ==
Bygdenavnet Drevjo har en dativform, (i) Drevjen. Ettersom dativ holder på å gå ut av dagligtale vil dette sannsynligvis forsvinne om en tid. Dette gav anledning til å lett skille mellom bygda og elva i dagligtale.
== Se også ==
Liste over Drevjas ordførere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Drevja.com Arkivert 29. august 2005 hos Wayback Machine. | Drevja er ei bygd i Vefsn kommune i Nordland. Den har navn etter elva Drevjo som renner gjennom Drevjadalen. | 8,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ayerbe | 2023-02-04 | Ayerbe | ['Kategori:0°V', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Aragon', 'Kategori:Huesca (provins)', 'Kategori:Kommuner i Aragón', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spaniastubber', 'Kategori:Stubber 2021-12'] | Ayerbe er en by som ligger i provinsen Huesca i Spania. Nobelprisvinner i medisin Santiago Ramón y Cajal bodde i byen i 10 år, og det er laget et museum til minne om ham i Ayerbe.
| Ayerbe er en by som ligger i provinsen Huesca i Spania. Nobelprisvinner i medisin Santiago Ramón y Cajal bodde i byen i 10 år, og det er laget et museum til minne om ham i Ayerbe.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Ayerbe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
www.reinodelosmallos.com | Ayerbe er en by som ligger i provinsen Huesca i Spania. Nobelprisvinner i medisin Santiago Ramón y Cajal bodde i byen i 10 år, og det er laget et museum til minne om ham i Ayerbe. | 8,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raumabanen | 2023-02-04 | Raumabanen | ['Kategori:1924 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Lesja', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Dovre', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Rauma', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Innlandet', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Møre og Romsdal', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge med persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1924', 'Kategori:Raumabanen', 'Kategori:Referanser til Ev136', 'Kategori:Sider med kart'] | Raumabanen er en 114,2 km lang jernbanestrekning mellom Dovrebanen (Dombås stasjon) og Åndalsnes. Banen er ikke elektrifisert. Dette er den eneste jernbanen som har stoppested i Møre og Romsdal.
Til å begynne med var det tolv stasjoner og holdeplasser langs linjen, i dag er det seks, hvor Åndalsnes stasjon, som er siste stasjon, er betjent. Marstein, Verma, Bjorli og Lesja stasjoner kan gjøres betjente for kryssing av tog. Lesjaverk er holdeplass langs linjen. Åndalsnes, Bjorli, Lesjaverk, Lesja og Dombås er stoppesteder for av- og påstigning. Banen går gjennom kommunene Dovre og Lesja i Innlandet, og Rauma kommune i Møre og Romsdal. Traseen følger Gudbrandsdalens øverste del mellom Dombås og vannskillet ved Lesjaskogsvatnet og følger vest for vannskillet elven Raumas løp gjennom Romsdalen.
Sommerstid kjøres det egne turisttog med moderne motorvogner (type 93) og lok med vogner (Di 4 med type 5-vogner). Mellom 1993 og 2007 var disse turistavgangene betjent av et veterantog trukket av damplokomotiv. Jernbanen passerer rett under den velkjente fjellformasjonen Trollveggen og over den kjente Kylling bru som er et ingeniørmessig kunstverk. I sin tid hadde ingen andre jernbaneanlegg i Norge så mange store broer, noe som hovedsakelig skyldes kryssing av Rauma elv og andre elver som Jora med Jora bru.
| Raumabanen er en 114,2 km lang jernbanestrekning mellom Dovrebanen (Dombås stasjon) og Åndalsnes. Banen er ikke elektrifisert. Dette er den eneste jernbanen som har stoppested i Møre og Romsdal.
Til å begynne med var det tolv stasjoner og holdeplasser langs linjen, i dag er det seks, hvor Åndalsnes stasjon, som er siste stasjon, er betjent. Marstein, Verma, Bjorli og Lesja stasjoner kan gjøres betjente for kryssing av tog. Lesjaverk er holdeplass langs linjen. Åndalsnes, Bjorli, Lesjaverk, Lesja og Dombås er stoppesteder for av- og påstigning. Banen går gjennom kommunene Dovre og Lesja i Innlandet, og Rauma kommune i Møre og Romsdal. Traseen følger Gudbrandsdalens øverste del mellom Dombås og vannskillet ved Lesjaskogsvatnet og følger vest for vannskillet elven Raumas løp gjennom Romsdalen.
Sommerstid kjøres det egne turisttog med moderne motorvogner (type 93) og lok med vogner (Di 4 med type 5-vogner). Mellom 1993 og 2007 var disse turistavgangene betjent av et veterantog trukket av damplokomotiv. Jernbanen passerer rett under den velkjente fjellformasjonen Trollveggen og over den kjente Kylling bru som er et ingeniørmessig kunstverk. I sin tid hadde ingen andre jernbaneanlegg i Norge så mange store broer, noe som hovedsakelig skyldes kryssing av Rauma elv og andre elver som Jora med Jora bru.
== Utforming ==
På grunn av stor stigning ved Verma fikk banen en stor dobbelslyng med Kylling bru/Kylling tunnel i den ene slyngen og Stavem vendetunnel i den andre. Kylling tunnel går rett under E136. Bortsett fra Grønbogen vendetunnel ved Dombås var anlegget i sin tid enestående i Norge. Et lignende anlegg fantes bare på Gotthardbanen i Sveits. Dette vendesystemet ved Verma forlenger banen med 7,4 kilometer. Jernbanen krysser Rauma seks ganger mellom Bjorli og Åndalsnes, med Kylling bru som den største.Jora bru ved Dombås er en av de lengste steinhvelvbroene i landet, og er av samme type som Kylling bru og Stuguflåten bru. Mellom Dombås og Bjorli går banen nesten horisontalt og faller bare 85 meter over 57 km, og med unntak av kryssingen av Jora var det ingen spesielle tekniske utfordringer i anlegget. Strekningen Bjorli-Åndalsnes har stor variasjon i landskap og store tekniske utfordringer. Elven Rauma ble krysset første gang ved Bøvermo (ved Bjorli) med en jernbro på 42 meter. Vest for Bjorli er det store høydeforskjeller over en strekning på 20 km. Nedenfor Kylling bru går banen i bergsiden på vestsiden av Romsdalen inntil traseen flater ut ved Foss bru av jern i to spenn på 40 meter hver. Like nedenfor Vermefossen på et område kalt «Rensken» har fjellsiden over traseen blitt ryddet for løs stein for å sikre banen. Nedenfor Flatmark går banen gjennom «Kjerkjeura» et område med veldige kampesteiner som ligger strødd på dalbunnen.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
I 1869 ble det satt ned en komite som skulle se på mulighetene for å bygge jernbane til byene i Møre og Romsdal, og fem år senere ble det solgt aksjer for å bidra til byggingen. I Ålesund og indre Romsdal ønsket man bane gjennom Romsdalen, i Molde ønsket man bane gjennom Sunndalen og i Kristiansund ønsket man bane gjennom Surnadal. Ålesunderne regnet med at en bane gjennom Romsdalen ville bli forlenget til Ålesund. Amtmann Alexander Kielland gjennomførte en folkeavstemning om saken. I 1908 ble det vedtatt av Stortinget at det skulle bygges en jernbane frem til Romsdalsfjorden.
Romsdals amts største begivenhet utfolder seg i dag, idet fylket ved Raumabanens aapning fra nu av ved jernvei er fast knyttet til Norges samlede jernbanenett og til utlandet. Før har dette store jorddistrikt været at betrakte som en avkrok liggende mellem Dovrealpene og Nordsjøen. Med et slag er fylket nu forvandlet til et centrumsdistrikt i vort land med Raumabanen som korteste vei mellem Østlandet og Vesterhavet kortere enn mellem Bergen og Kristiania og kortere end mellem Trondhjem og Kristiania. I over 50 aar har Møre stridt og kjæmpet for denne bane og mangen stridsmann har i dette tidsrum lagt hodet ned, om dog enkelte av pionerene er saa lykkelige at opleve denne dag. Den mest fremtrædende forkjæmper for Raumabanens gjennomførelse, har vært statsraad og overingeniør Nils Hovdenak, som paa grund av sin tekniske kyndighet og indsigt i spørsmålet har vært kalt Raumabanens far. Uten ham har vi neppe havt Raumabanen endnu og kanske aldrig faat den.
Det var planer om å forlenge Raumabanen til en endestasjon ved Spjelkavik i Borgund.
=== Anlegg ===
Arbeidet begynte 12. januar 1912. Anlegget begynte på Dombås (med Jora bru) og banen ble åpnet parsellvis til Åndalsnes. Forarbeider ved Romsdalsfjorden tok til i 1909. Anleggsarbeiderne, rallar, kom fra mange kanter av landet og fra Sverige. Arbeiderne ble for en stor del innkvartert på gårdene, mens det i Øverdalen (omkring Verma) var så stor konsentrasjon av arbeidere at det måtte reises anleggsbrakker.Etter åpning av Stavem kraftverk i 1918 fikk anlegget i tunnelen elektriske vifter og boremaskiner. Mellom Kylling bru og Foss bru går banen i en 8 km lang skjæring langs bergveggen. Nederst i dalen inn mot Åndalsnes ble banen anlagt på sand og leire, og går til dels gjennom dype skjæringer i løsmasser. Ved Åk truet utglidning av leire traseen. Åndalsnes stasjon ble anlagt på fylling i langgrunt område ved fjorden. Nedenfor Vermafossen bru går skjæringen et stykke gjennom bratt og grov ur på svakt underlag av jord og denne mest utsatte strekningen på Raumabanen kalles av den grunn «Rensken». Mellom Fossbrua og Stuguflåten er det en høydeforskjell på 400 meter over en strekning på 23 km.
I 1921 ble banen åpnet for trafikk fra Dombås og frem til Bjorli, til Verma i 1923. På Bjorli ble installert en svingskive. Den 29. november 1924 ble banen offisielt åpnet av Kong Haakon, og dagen etter gikk det første ordinære rutetoget. Det hadde da gått med 14,5 millioner arbeidstimer til anlegget som kostet omkring 49 millioner kroner i 1924 (opprinnelig budsjett var 8 millioner kroner i 1908). Anleggsarbeidet ble for det meste utført med håndkraft, i tillegg ble hester, bensinlokomotiv og damplokomotiv brukt som trekkraft. Over 500 mann (tidvis 600) var sysselsatt mens arbeidet pågikk. Syv arbeidere omkom i anleggsperioden, en minnestein ble reist ved Stavemtunnelen. En del av arbeiderne reiste videre til anlegget av Flåmsbana som tok til i 1923.
==== Endringer ====
Banelegemet ble utbedret på 1970-tallet da tresvillene ble erstattet av betongsviller, og svillene lagt i pukket i stedet for den opprinnelige sanden. Utbedringen kostet 70 millioner kroner (kroneverdi for 1973).Bottheim stasjon var ubetjent stoppested fra 1964, senere revet. I 2006 ble E136 lagt utenom de opprinnelige jernbaneundergangene ved Vasstranda, og ny kulvert bygget ved Halsa. Den smale undergangen ved Skirimoen er den siste av de opprinnelige. Den nye traseen for E136 gikk gjennom stasjonsområdet for Romsdalshorn stoppested, stoppstedet ble samtidig nedlagt og stasjonsbygningen flyttet til Horgheimseidet.
==== Vendesystemet øverst i Romsdalen ====
En av de store utfordringene var det bratte og trange partiet ved Verma (mellom Bjorli/Stuguflåten og den flate dalbunnen) der stigningen ville være for stor for lokomotivene. Løsningen ble å bygge en vendetunnel som sammen med svingen ved Kylling bru utgjør en dobbelslyng som gjør strekningen 7,5 km lengre og som samtidig reduserte stigningen til 20 ‰. Det er 19 meter stigning i den 1400 meter lange tunnelen. Strekningen fra Bjorli til Foss utgjorde størstedelen av arbeidsinnsatsen på Raumabanen. Vendetunnelen alene tok ni år å bygge og kostet 1 million kroner, tunnelanlegget begynte i begge ender og møttes i midten med bare 4 cm avvik. I vendesystemet inngår også en kort tunnel (Kylling tunnel) under bebyggelsen på Verma og under E136, samt Kylling bru der jernbanen krysser dalen og fortsetter i motsatt retning.
=== Drift ===
De første 30 årene ble banen betjent av kullfyrte damplokomotiv. Vann til lokomotivet kom blant annet fra et eget høydebasseng ved Bjørmosen under Nesaksla. Høydebassenget ble også brukt til vannforsyning i Åndalsnes. Ved Bjorli stasjon er terrenget ved banen flatt og det manglet trykkvann, og det ble derfor bygget et vanntårn ved stasjonen (vannet ble pumpet fra elven opp i tårnet). På Flatmark ble det satt opp et vanntårn fordi bekker som kunne gitt trykkvann går tørre om vinteren. Diesellokomotiv ble tatt i bruk for passasjertogene i 1958, og i 1965 ble damplokomotiv tatt ut av bruk også for godstog. NSB tok i 2000 i bruk dieseldrevet vognsett med to vogner. Nattoget ble lagt ned i år 2000.Den første tiden hadde passasjervognene 1., 2. og 3. klasse, der 3. klasse bød på trebenker og dårlig oppvarming. Fra 1924 fram til 1970-årene var Raumabanen hovedkommunikasjonsåren for person- og posttrafikk mellom Møre og Romsdal og hovedstaden. Fra Åndalsnes var det bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund til og fra hver avgang og ankomst. Da Ålesund lufthavn på Vigra åpnet i 1960 og noen år senere flyplassene ved Molde og Kristiansund, fikk jernbanen konkurranse i reisetid til Oslo. Før Raumabanen gikk mye av persontrafikken fra Sunnmøre og Romsdal til Østlandet om Trondheim og videre med Rørosbanen. Fra 1908 gikk det rutebuss mellom Molde og Batnfjordsøra, der det var korrespondanse med rutebåt til Trondheim. Ruten ble betjent av Aarø Automobilselskap og var Norges første rutebilforbindelse. Med buss Molde-Batnfjordsøra unngikk reisende den værharde Hustadvika.I 1990 fraktet banen 117 000 passasjerer og 174 000 tonn gods, i 1994 var tallene 131 000 og 192 000Fra begynnelsen var bemanningen om sommeren på omkring 100 mann med banevoktere og ekstrahjelp. Banen hadde egen telefonlinje der alle telefonapparater var koblet til samme linje. Banen ble visitert to ganger daglig i tilfeller skader eller steinsprang.
=== Andre verdenskrig ===
Raumabanen spilte en viktig rolle ved kampene i april 1940. Møre og Romsdal var til forskjell fra Østlandet, Bergen og Trøndelag ikke besatt av tyske styrker og kunne mobilisere ufortstyrret. Oslo, Bergen og Trondheim ble besatt umiddelbart av den tyske invasjonsstyrken, mens Åndalsnes som eneste havn med jernbane mellom Trondheim og Bergen fortsatt var ubesatt. 800 soldater fra infanteriregimentet mobilisert på Setnesmoen ble 13. april sendt med tog mot Dombås der de dagen etter kom i kamp med tyske fallskjermstyrker. Omkring 150 tyske krigsfanger ble sendt med tog til Åndalsnes. Britiske styrker ble landsatt på Åndalsnes fra 17. april. De første britiske soldatene ble sendt med tog mot Dombås 19. april og fortsatte videre mot Øyer i Gudbrandsdalen for å støtte de norske forsvarsstyrkene. Raumabanen ble bombet av tyske fly, noen av bombeflyene kom helt fra den erobrede flyplassen i Ålborg. Norske sivile inspiserte stadig og reparerte raskt skadene. Jernbanens anlegg på Åndalsnes ble stadig bombet de to siste ukene i april, og fikk en del skader. Jernbanekaia med britiske krigsskipene, stasjonsbygningen og jernbanebroene i sentrum ble ikke skadet.Under den siste evakueringen av Dombås 30. april ble et stort togsett med fire lokomotiv, 14 passasjervogner og en antall godsvogner sendt mot Åndalsnes om natten. På dette tidspunktet hadde den siste biltransporten forlatt Dombås mens det fortsatt var omkring 1500 britiske og en del norske soldater igjen ved Dombås stasjon, disse skulle evakueres med siste togavgang. Noen kilometer fra Dombås ble flere norske soldater tatt ombord og på Lesja stasjon ytterligere 425 norske soldater. Toget sporet av i et bombehull ved Lesjaverk, elleve soldater ble drept og flere skadet i ulykken, ifølge Mølmen. Kynoch oppgir at toget forlot Dombås 29. april og at ulykken skjedde klokken 1 natt til 1. mai (etter at toget hadde blitt stående hele dagen på grunn av skinnebrudd lenger sør). De friskeste britiske soldatene fra det avsporede toget gikk videre til fots og nådde Verma formiddagen 1. mai der de søkte tilflukt i vendetunnelen der det også var et intakt togsett i beredskap. Togsettet fra vendetunnelen med soldater ombord kjørte til Åndalsnes i mørket kvelden 1. mai og soldatene ble evakuert fra Åndalsnes samme natt. Avsporingen ved Lesjaverk forsinket evakueringen med ett døgn.Da Norge ble invadert 9. april 1940, ble 3 000 gullbarrer (49 tonn) i all hast fjernet fra Norges Bank før den tyske invasjonsstyrken nådde frem til Oslo. Fra Oslo ble lasten sendt til Lillehammer i lastebiler, hvor den ble plassert på et godstog som tok den til Åndalsnes, der lastebiler overtok og fraktet gullbarrene til Molde hvor britiske krigsskip ventet for å frakte lasten ut av landet. Dette hadde vært umulig hvis ikke Blücher var blitt senket av Oscarsborg festning i Drøbaksundet. Kongen, kronprinsen, regjeringens medlemmer, noen sivile tjenestemenn og general Ruges overkommando flyktet også gjennom Romsdalen og videre til Molde og Tromsø.
På Bjorli stasjon ble det bygget en stor jernbanerestaurant mellom 1925 og 1927 med plass til 700 spisegjester. Den var hovedsakelig beregnet på turister som kom med turistskip til Åndalsnes og som ble fraktet videre til Bjorli med tog gjennom Romsdalen. Restauranten ble truffet av en bombe i april 1940 og brant ned. Den ble aldri bygget opp igjen.
Operasjon Fieldfare forsøkte å sprenge brua januar 1945 for å hemme tysk transport gjennom Romsdalen. Brua fikk mindre skader og ble åpnet etter tre uker.
== Linjekart ==
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 94–97. ISBN 82-90286-28-7.
Andreas Normann (1994). Raumabana. Åndalsnes: Rauma kulturstyre. ISBN 82-91317-01-1.
Aasmund Dahl, red. (1988). Bygningsregistrering: Hamar distrikt: Raumabanen. NSB Arkitektkontoret.
Sluttrapport fra Raumabanen – jernbaneanlegget Dombås–Åndalsnes – Åpnet for trafikk 29.11.1924. Norges statsbaner. 1958.
== Eksterne lenker ==
(en) Raumabanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Network Statement Bane NOR, vedlegg 3.3.2.3 Linjestigninger og fall». Bane NOR. 20. juni 2017. Besøkt 26. juni 2017. Eldre foto, blant annet fra anleggstiden, hos Digitalt museum
Raumabanen promotional site
Damplokomotiv øverst i dalen foto Normann 1950-1960
Verma stasjon med Kylling bru i bakgrunnen, foto Edvard Sæterbø 1924. | Raumabanen er en 114,2 km lang jernbanestrekning mellom Dovrebanen (Dombås stasjon) og Åndalsnes. Banen er ikke elektrifisert. | 8,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flytoget | 2023-02-04 | Flytoget | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flytoget'] | Flytoget er et hurtiggående flytogtilbud som forbinder Oslo lufthavn, Gardermoen med Oslo og Drammen. Trafikken har siden starten i 1998 vært utført av selskapet Flytoget AS med togmateriell av type 71, som fra sommeren 2021 suppleres av type 78. Strekningen mellom Oslo Lufthavn stasjon og Oslo sentralstasjon betjenes seks ganger i timen, og bruker mellom 19 og 22 minutter. Videre betjenes Stabekk stasjon to ganger i timen og Drammen stasjon tre ganger (inkludert mellomliggende stasjoner).
I 2019 reiste 6,7 millioner passasjerer med Flytoget, som utgjorde en markedsandel på 28,7 % av tilbringertransporten til flyplassen. 99,1 % av Flytogets planlagte avganger ble kjørt, og disse hadde en punktlighet på 94,3 % (forsinket maks fire minutter).
| Flytoget er et hurtiggående flytogtilbud som forbinder Oslo lufthavn, Gardermoen med Oslo og Drammen. Trafikken har siden starten i 1998 vært utført av selskapet Flytoget AS med togmateriell av type 71, som fra sommeren 2021 suppleres av type 78. Strekningen mellom Oslo Lufthavn stasjon og Oslo sentralstasjon betjenes seks ganger i timen, og bruker mellom 19 og 22 minutter. Videre betjenes Stabekk stasjon to ganger i timen og Drammen stasjon tre ganger (inkludert mellomliggende stasjoner).
I 2019 reiste 6,7 millioner passasjerer med Flytoget, som utgjorde en markedsandel på 28,7 % av tilbringertransporten til flyplassen. 99,1 % av Flytogets planlagte avganger ble kjørt, og disse hadde en punktlighet på 94,3 % (forsinket maks fire minutter).
== Ruter ==
F1 Oslo S – Oslo Lufthavn
Stabekk - Lysaker - Skøyen - Nationaltheatret - Oslo S – Oslo Lufthavn
Drammen - Asker - Sandvika - Lysaker - Skøyen - Nationaltheatret - Oslo S – Lillestrøm - Oslo LufthavnF1 kjøres én gang i timen, mens F1x kjøres to ganger, som gjør at F1/F1x til sammen kjøres hvert 20. minutt. F2 kjøres også hvert 20. minutt (tre ganger i timen). Dette gjør at Oslo Lufthavn og Oslo S betjenes hvert 10. minutt. Drammen, Asker, Sandvika og Lillestrøm betjenes hvert 20. minutt. Stabekk betjenes hvert 20./40. minutt, mens Lysaker, Skøyen og Nationaltheatret betjenes hvert 10. minutt med unntak av et opphold på 20 minutter hver time.På grunn av koronaviruspandemien ble F1 og F1x midlertidig innstilt i mars 2020, mens F2 kjøres som normalt. Dette betyr at samtlige stasjoner betjenes hvert 20. minutt, med unntak av Stabekk som ikke betjenes.
== Historie ==
Den 1. oktober 1996 vedtok Stortinget at NSB Gardermobanen, som fra før av var satt til å bygge og drifte Gardermobanen, også skulle stå for driften av flytogene. Togtrafikken ble satt i gang 27. september 1998 med høyhastighetstog av type 71, som har en topphastighet på 210 km/t, mens den nye flyplassen ble tatt i bruk 8. oktober samme år. På grunn av forsinkelsene med tunnelen Romeriksporten måtte man fram til 22. august 1999 kjøre den gamle og svingete Hovedbanen mellom Lillestrøm og Oslo, noe som førte til at toget brukte en del lengre tid enn planlagt.
Siden 2. september 2009 er Drammen Flytogets endestasjon i vest, med avganger hvert 20. minutt derifra.Det ble i 2015 bestilt åtte nye 4-vognstog fra den spanske produsenten CAF. Det første togsettet av type 78 ble satt inn i drift i juni 2021, men etter 19 dager ble togsettet tatt ut av drift etter at det ble oppdaga sprekker i understellet.
== Togmateriell ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Flytoget – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Flytoget er et hurtiggående flytogtilbud som forbinder Oslo lufthavn, Gardermoen med Oslo og Drammen. Trafikken har siden starten i 1998 vært utført av selskapet Flytoget AS med togmateriell av type 71, som fra sommeren 2021 suppleres av type 78. | 8,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tykktarm | 2023-02-04 | Tykktarm | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologisk transport', 'Kategori:Biologistubber', 'Kategori:Fordøyelsessystemet', 'Kategori:Gastroenterologi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-11', 'Kategori:Viktige stubber'] | Tykktarmen (latin colon) inngår i fordøyelsessystemet og er den delen av tarmkanalen som går mellom tynntarmen og endetarmen.
Hos mennesker er tykktarmen ca. 1,0–1,5 m lang og hesteskoformet. Tykktarmen består av de fire delene colon ascendens (første del, den oppadstigende tykktarmen), colon transversum (andre del, den tverrgående tykktarmen), colon descendens (tredje del, den nedadgående tykktarmen) og colon sigmoideum (siste del, den S-formede tykktarmen).
Ved tykktarmens start er det en utposning med et vedheng på 5–10 cm. Utposningen er den egentlige blindtarmen, men det er vedhenget (appendiks) som oftest kalles blindtarm på norsk. Det er en ringformet lukkemuskel mellom tynntarmen og tykktarmen, som hindrer tarminnholdet i å gå feil vei.
Tykktarmen tar ikke opp næringsstoffer, men hovedsakelig væske, og har derfor ikke tarmtotter. Tarmveggen inneholder kjertelceller som lager slim, særlig i den nederste delen av tykktarmen. Utenpå slimhinnen er det to lag med glatt muskelvev. Væske og elektrolytter som ikke blir absorbert i tynntarmen (~ 7 vol%) blir sugd opp i tykktarmen. Tarminnholdet blir derfor fastere og fastere i konsistensen mens det passerer gjennom tykktarmen. Innholdet i tykktarmen består likevel av to tredjedeler vann. De faste stoffene består av løse tarmepitelceller og ufordøyde fibre, men også et stort antall bakterier (for det meste kolibakterier). Det brune fargestoffet kommer fra galleblæren. Dersom absorpsjonen av væske hemmes, for eksempel av bakterier eller virus, får man diare. Vitamin K produseres i tykktarmen og er viktig for blodets koaguleringsevne. | Tykktarmen (latin colon) inngår i fordøyelsessystemet og er den delen av tarmkanalen som går mellom tynntarmen og endetarmen.
Hos mennesker er tykktarmen ca. 1,0–1,5 m lang og hesteskoformet. Tykktarmen består av de fire delene colon ascendens (første del, den oppadstigende tykktarmen), colon transversum (andre del, den tverrgående tykktarmen), colon descendens (tredje del, den nedadgående tykktarmen) og colon sigmoideum (siste del, den S-formede tykktarmen).
Ved tykktarmens start er det en utposning med et vedheng på 5–10 cm. Utposningen er den egentlige blindtarmen, men det er vedhenget (appendiks) som oftest kalles blindtarm på norsk. Det er en ringformet lukkemuskel mellom tynntarmen og tykktarmen, som hindrer tarminnholdet i å gå feil vei.
Tykktarmen tar ikke opp næringsstoffer, men hovedsakelig væske, og har derfor ikke tarmtotter. Tarmveggen inneholder kjertelceller som lager slim, særlig i den nederste delen av tykktarmen. Utenpå slimhinnen er det to lag med glatt muskelvev. Væske og elektrolytter som ikke blir absorbert i tynntarmen (~ 7 vol%) blir sugd opp i tykktarmen. Tarminnholdet blir derfor fastere og fastere i konsistensen mens det passerer gjennom tykktarmen. Innholdet i tykktarmen består likevel av to tredjedeler vann. De faste stoffene består av løse tarmepitelceller og ufordøyde fibre, men også et stort antall bakterier (for det meste kolibakterier). Det brune fargestoffet kommer fra galleblæren. Dersom absorpsjonen av væske hemmes, for eksempel av bakterier eller virus, får man diare. Vitamin K produseres i tykktarmen og er viktig for blodets koaguleringsevne. | Tykktarmen (latin colon) inngår i fordøyelsessystemet og er den delen av tarmkanalen som går mellom tynntarmen og endetarmen. | 8,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Munn | 2023-02-04 | Sigurd Munn | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgerkrigstiden', 'Kategori:Dødsfall i 1155', 'Kategori:Fødsler i 1133', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Norske monarker'] | Sigurd II Munn Haraldsson (norrønt: Sigurðr munnr Haraldssun) (født 1133, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som kvinneforfører.
| Sigurd II Munn Haraldsson (norrønt: Sigurðr munnr Haraldssun) (født 1133, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som kvinneforfører.
== Biografi ==
Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, på et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.
Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten. Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurringkunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.
Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurds side, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept i gården til Sigrid Sæta i Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.
To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge i et slag på isen utenfor Oslo i 1161.
Snorre beskriver kong Sigurd slik «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig». Den "stygge" munnen er av mange blitt tolket dit hen at han hadde hareskår.
== Referanser ==
== Stamtavle == | Munnhulen (latin cavum oris) er første del av fordøyelsessystemet. I munnhulen starter fordøyelsen gjennom at maten blir kuttet opp i mindre biter av tennene og tilsatt spytt fra spyttkjertlene. | 8,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amnesty_International | 2023-02-04 | Amnesty International | ['Kategori:Amnesty International', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1961', 'Kategori:Menneskerettighetsorganisasjoner', 'Kategori:Mottakere av Olof Palme-prisen', 'Kategori:Mottakere av prisen for ytringsfrihet (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ytringsfrihet'] | Amnesty International ble stiftet i 1961 av den engelske advokaten Peter Benenson på bakgrunn av en artikkel han skrev i avisen The Observer om to portugisiske samvittighetsfanger. Artikkelen fikk stor oppmerksomhet og førte til en brevskrivningskampanje for løslatelse av samvittighetsfanger i mange land.
Amnesty International er en verdensomspennende og medlemsstyrt organisasjon som jobber for at de grunnleggende menneskerettighetene skal være oppfylt for alle. Som følge av at de verken er politisk avhengige eller mottar noen form for statlig støtte står de fritt til å slå ned på menneskerettighetsbrudd uansett hvor de finner sted. Måten Amnesty jobber på er blant annet ved å aksjonere og få folk til å underskrive på appeller. Ved å få mennesker fra hele verden til å sette søkelyset på overgrep som finner sted, håper Amnesty at man får stoppet overgrepene.
I dag har organisasjonen rundt 7 millioner medlemmer, støttespillere og abonnenter i mer enn 150 land. Ved Amnesty Internationals internasjonale sekretariat i London arbeider over 400 personer.
I 1977 ble organisasjonen hedret med Nobels fredspris for arbeidet med å forsvare menneskerettigheter over hele verden.
| Amnesty International ble stiftet i 1961 av den engelske advokaten Peter Benenson på bakgrunn av en artikkel han skrev i avisen The Observer om to portugisiske samvittighetsfanger. Artikkelen fikk stor oppmerksomhet og førte til en brevskrivningskampanje for løslatelse av samvittighetsfanger i mange land.
Amnesty International er en verdensomspennende og medlemsstyrt organisasjon som jobber for at de grunnleggende menneskerettighetene skal være oppfylt for alle. Som følge av at de verken er politisk avhengige eller mottar noen form for statlig støtte står de fritt til å slå ned på menneskerettighetsbrudd uansett hvor de finner sted. Måten Amnesty jobber på er blant annet ved å aksjonere og få folk til å underskrive på appeller. Ved å få mennesker fra hele verden til å sette søkelyset på overgrep som finner sted, håper Amnesty at man får stoppet overgrepene.
I dag har organisasjonen rundt 7 millioner medlemmer, støttespillere og abonnenter i mer enn 150 land. Ved Amnesty Internationals internasjonale sekretariat i London arbeider over 400 personer.
I 1977 ble organisasjonen hedret med Nobels fredspris for arbeidet med å forsvare menneskerettigheter over hele verden.
== Amnesty i Norge ==
Amnesty Internationals norske avdeling ble stiftet på FNs menneskerettighetsdag 10. desember 1964. I begynnelsen ble organisasjonen drevet kun på frivillig basis, først i 1976 ble det besluttet av styret å opprette en halv stilling som daglig leder.
I 1977 ble Amnesty International tildelt Nobels fredspris av Det Norske Nobelinstitutt for å levendegjøre FNs menneskerettserklæring og for å trygge grunnlaget for frihet, rettferd og fred i verden. Prisen sørget for at den jevne veksten som hadde vedvart siden stiftelsen nå økte kraftig.
I dag har Amnesty International i Norge over 70 fast ansatte på hovedkontor i Oslo og fem distriktskontorer. I Oslo for region Øst, Stavanger for region Sør, Bergen for region Vest, Trondheim for region Midt og Tromsø for region Nord.Amnesty har i dag over 55 000 medlemmer og 60 000 sms-aktivister i Norge. I tillegg finnes det en rekke aktive Amnesty-grupper, som er student-grupper, ungdomsgrupper og lokalgrupper. Landsmøtet velger annet hvert år styret i Amnesty International i Norge. Styreleder er Thea Schjødt (2020-dags dato).
== Arbeidsmetoder ==
Amnesty Internationals arbeid går ut på å etterforske, å informere og å aksjonere. Amnesty har 300 etterforskere ved hovedkontoret i London som reiser rundt i verden for å dokumentere brudd på menneskerettighetene, og det Amnesty oppdager, blir formidlet videre gjennom en rekke kanaler. Sosiale medier brukes flittig for at medlemmer og andre interesserte kan følge med på arbeidet. Blant annet kan man følge Amnesty International i Norge på Facebook, Instagram, Twitter, Youtube og på organisasjonens nettside.
== Noen temaer ==
Amnesty har et bredt arbeidsfelt innenfor menneskerettighetsarbeid som spenner fra kamp mot dødsstraff og tortur til vold mot kvinner og fattigdom.
I 2011 vil for eksempel Amnesty arbeide for næringslivets samfunnsansvar og for at bedrifter skal slutte seg til UN Global Compact for etisk næringsvirksomhet.
Amnesty retter også dette året søkelyset på slumboeres rettigheter.
Generelt er Amnesty blant annet kjent for å bekjempe dødsstraff uavhengig av hvorfor eller hvordan straffen blir gjennomført.
Amnesty har dokumentert bruk av tortur i halvparten av verdens land, og kampen mot tortur har vært en av Amnestys kjernesaker siden grunnleggelsen.
Amnesty ser på vold mot kvinner som et omfattende menneskerettighetsproblem som rammer mennesker i alle land
Amnesty er også kritisk til norsk asyl- og flyktningspolitikk og måten norske myndigheter omtaler både politikken og asylsøkerne i offentligheten.
== Noen saker ==
=== Amnestys syn på OL-vertslandet Kina ===
Amnesty International utarbeidet en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008. I en rapport fra 2008 anslo Amnesty International - basert på offentlig tilgjengelig informasjon - at Kina henrettet 470 mennesker og dømte 1 860 til døden i 2007. Siden Kina ikke offentliggjør statistikk relatert til dødsstraff, kan tallene være høyere, og den USA-baserte organisasjonen Dui Hua Foundation anslår at det ble gjennomført 6 500 henrettelser i Kina i 2007.
=== Tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo ===
Den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010, noe som ble fordømt av kinesiske myndigheter. Xiaobo ble i 2009 dømt til 11 års fengsel for "undergravende virksomhet" etter å ha støttet Charter 08 som krever demokratiske reformer i Kina. Amnesty stilte krav til at han skulle løslates, og krevde at han i fangenskap ikke skulle tortureres eller mishandles, og at han skulle få treffe både familie og advokater. Amnesty arrangerte flere aksjoner og demonstrasjoner til støtte for Xiaobo, blant annet i tiden etter at han ble tildelt fredsprisen. Xiaobo ble løslatt 26. juni 2017 og døde av leverkreft 13. juli 2017.
=== Russlands invasjon av Ukraina 2022 ===
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 fant Amnesty International bevis på omfattende krigsforbrytelser.
Russiske styrker angrep sivile mål med upresise våpen som drepte og ødela vilkårlig
Russiske styrker brukte klaseammunisjon
Sivile ble beskutt under evakuering
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Amnesty International Norge
(en) Amnesty International | Amnesty International ble stiftet i 1961 av den engelske advokaten Peter Benenson på bakgrunn av en artikkel han skrev i avisen The Observer om to portugisiske samvittighetsfanger. Artikkelen fikk stor oppmerksomhet og førte til en brevskrivningskampanje for løslatelse av samvittighetsfanger i mange land. | 8,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gradering_(klatring) | 2023-02-04 | Gradering (klatring) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Klatring'] | I fjellklatring og andre relaterte klatregrener gis ruter en «grad» som en indikasjon på hvor vanskelig (og i noen graderingssystemer også hvor farlig) ruten er å klatre. Forskjellige former for klatring og forskjellige nasjoner/områder har forskjellige graderingssystemer.
Det er flere faktorer som bidrar til gradering av en klatrerute: teknisk vanskelighet i enkeltbevegelser, krav til styrke og utholdenhet, og hvor vanskelig det er å sikre klatreren. Forskjellige graderingssystemer vektlegger disse faktorene på forskjellig måte, så overføring fra et graderingssystem til et annet er ikke alltid mulig.
Gradering i klatring er ingen eksakt vitenskap, og ulike vanskeligheter oppleves subjektivt. Det er som regel førstebestiger av en rute som foreslår en grad, basert på egen erfaring og ferdighet. Deretter vil senere bestigere enten bekrefte eller opp- eller nedgradere ruta, slik at det etter hvert etableres en bred enighet om graden.
| I fjellklatring og andre relaterte klatregrener gis ruter en «grad» som en indikasjon på hvor vanskelig (og i noen graderingssystemer også hvor farlig) ruten er å klatre. Forskjellige former for klatring og forskjellige nasjoner/områder har forskjellige graderingssystemer.
Det er flere faktorer som bidrar til gradering av en klatrerute: teknisk vanskelighet i enkeltbevegelser, krav til styrke og utholdenhet, og hvor vanskelig det er å sikre klatreren. Forskjellige graderingssystemer vektlegger disse faktorene på forskjellig måte, så overføring fra et graderingssystem til et annet er ikke alltid mulig.
Gradering i klatring er ingen eksakt vitenskap, og ulike vanskeligheter oppleves subjektivt. Det er som regel førstebestiger av en rute som foreslår en grad, basert på egen erfaring og ferdighet. Deretter vil senere bestigere enten bekrefte eller opp- eller nedgradere ruta, slik at det etter hvert etableres en bred enighet om graden.
== Friklatring ==
Det finnes mange forskjellige graderingssystemer for friklatring, ofte avhengig av land:
=== Fransk graderingssystem ===
Det franske graderingssystemet tar for seg vanskeligheten til ruta som en helhet, og vektlegger vanskeligheten til bevegelsene og klatrelengden. Dette skiller seg ut fra de fleste graderingssystemene som graderer en rute etter det vanskeligste partiet (eller enkeltflytt). Gradene er numeriske, og starter fra 1 (veldig lett) og øker med vanskelighetsgraden. Hver numerisk grad kan deles inn ved å legge til en bokstav (a, b, eller c), for eksempel 2, 4, 4b, 6a og 7c. Et + kan brukes for ytterligere indikasjon av vanskelighet. Mange europeiske land bruker graderingssystemer med lignende grader, men ikke nødvendigvis sammenfallende vanskelighetsgrad.
Den vanskeligste ruta i verden er gradert 9c etter fransk skala: ruta Silence i Hanshelleren i Flatanger, gått av den tsjekkiske klatreren Adam Ondra i 2017.
=== Det norske systemet ===
Det norske systemet er basert på UIAAs graderingsystem. Opprinnelig var graderingen fra I – VI (skrevet som romertall). Senere førte utviklingen innen klatring til at skalaen ble utvidet oppover. Normalt skrives graderingen nå med tall. I tillegg til tallangivelsen brukes pluss og minus, og i den øvre halvdelen av skalaen også en blanding, som 7/7+, 7+/8- osv.
Korte ruter (opp til ca. 50 m) graderes som regel helhetlig. Lengre ruter (flere taulengder) graderes som regel pr passasje i Norge.
I dag brukes gradering mellom 1 og 10 i Norge, men stadig flere benytter den franske graderingsskalaen også på norske klatrefelt. Særlig i den øverste delen av graderingsskalaen er bruken av norske grader falt helt bort.
En kort forklaring av gradene:
Grad 1: En blanding av bratt gange og lett klyving
Grad 2: Veldig lett klyving i bratt terreng, med hyller og mange gode tak.
Grad 3: Litt færre tak, men fremdeles lett. Grad 3 innebærer reell klatring.
Grad 4: Antall tak begynner å bli begrenset og kan være bratt, men da er takene tilstrekkelig gode.
Grad 5: Kan sette styrken på prøve og krever balanse. Kan innebære overhengende veggklatring.
Grad 6: Krever som regel god styrke og dynamikk.
Grad 7: Ofte vedvarende vanskelige bevegelser, krever god styrke og regelmessig trening.
Grad 8: Ruter gradert 8 (fransk 7b+) innebærer gjerne flere kropps- eller fingertunge bevegelser etter hverandre og/eller balansekrevende og bevegelsesteknisk utfordrende passasjer man må trene spesifikt på for å mestre.
Grad 9: I det franske systemet tilsvarer dette grad 8b. Grad 9- (fransk 8a) ble tidligere regnet som inngangen til toppnivået i sportsklatring. Se [1]
Grad 10: Nå ligger det gjennomsnittlige toppnivået innen sportsklatring rundt denne graden (tilsvarende ca. fransk grad 9a). En ny norsk standard ble satt i februar 2008, med Magnus Midtbøs bestigning av ruta La Novena Enmienda i Santa Linya i Spania. Denne ruta er satt i fransk grad 9a+, noe som skulle tilsvare ca. norsk grad 10.
=== Ewbanksystemet ===
Ewbanksystemet, brukt i Australia, New Zealand, og Sør-Afrika, ble utviklet i miden av 1960-årene av John Ewbank. (Ewbank utviklet også et M-system for teknisk klatring.) Det numeriske Ewbanksystemet starter på 1, som en kan (i alle fall teoretisk) spasere opp, og øker med vanskelighetsgraden. I 2004 var 34 høyeste grad.
Opprinnelig var Ewbanksystemet tenkt å gradere det hardeste individuelle forflytningen på ruten, men vanlig praksis nå er å se på helhetlig opplevelse av ruten, og gradering i moderne klatreførere i Australia og New Zealand gjør ikke noe forsøk på å skille mellom forskjellige vanskeligheter – lengde, utsatthet, teknisk vanskelighet og sikring. Derfor kan dårlig sikrede- og vedvarende ruter bli gradert 17 selv om ingen enkeltflytt er hardere enn f.eks. 14, mens en annen rute med gode sikringer og hvilepunkter, men med noen flytt som har vanskelighetsgrad rundt 19 eller 20 kan få helheltig gradering 17. Fellesnevneren er at man, for å lede begge rutene, trenger et visst ferdighetsnivå.
=== Yosemite Decimal System ===
Yosemite Decimal System har sin opprinnelse i USA (etter klatringen i Yosemite-dalen i California) og spredte seg raskt til Canada og resten av Amerika.
Systemet består av fem kategorier. Kategori 1 er gange; kategori 2 til 4 er økende grader av bratt klatring, mens kategori 5 er vanlig, sikret friklatring med standplass- og mellomforankringer. Den opprinnelige hensikten var å la klassene fininndeles med desimaler, slik at en rute gradert 4.5 ville svare til klyving midt mellom klasse 4 og klasse 5, og slik at 5.10 ville svare til de hardeste klippeklatrerutene. Stadig økende klatreteknisk nivå har imidlertid gjort at ruter som ble gradert til 5.10 på 1960-tallet nå ligger langt under toppnivået vanskelighetsmessig. I stedet for å nedgradere gamle ruter hver gang nivået ble hevet, ble desimalsystemet i klasse 5 gjort om ved å følge på med nye grader i toppen, slik at 5.10 nå følges av 5.11, 5.12 og så videre. I tillegg ble bokstaver lagt til de nye gradene for å få en finere inndeling. Grader fra 5.10 og oppover kan nå underinndeles ved å legge til bokstavene a (lettest), b, c eller d (hardest), men forskjellen mellom hver bokstavgrad skal være den samme som forskjellen mellom tallgrader under 5.10. Eksempelvis skal det være like vanskelig å gå opp fra en rute gradert til 5.12a til en som er gradert 5.12b som å gå opp fra en 5.7 til en 5.8.
Pr 2018 er 5.15d den høyeste graden som er klatret.
Yosemitesystemet tar bare hensyn til de bevegelsestekniske vanskelighetene ved ruta, og ikke hvor lett eller vanskelig det er å sikre. Noen klatreførere legger til egne koder for å angi dette, for eksempel:
G – Gode, solide sikringsmuligheter hele vegen
PG – Relativt godt sikret, noen få partier med dårlige eller ingen muligheter
R – Lange utklatringer, noen sikringsmuligheter kan være svært langt fra hverandre
X – Ingen sikringsmuligheter, svært farlig.
== Teknisk klatring ==
Graderingsskalen for teknisk klatring inkluderer vanskelighetene med å plassere sikringene og konsekvensene ved fall. Ulikt graderingsskalaen for friklatring, er skalaen for teknisk klatring lukket: fra A0 til A5. Det betyr at nye ruter i den øverste delen av skalaen blir hardere og mer seriøse ettersom ferdighetsnivået blir høyere, og eldre ruter nedgraderes tilsvarende. En rute gradert A1 har tett med gode plasseringer, mens en rute med grad A5 typisk har lange partier med sikringer som er upålitelige eller ikke tåler mer enn klatrers kroppsvekt (A0 betyr i de fleste tilfeller at det angis et teknisk punkt på en rute/taulengde som i det øvrige klatres i fri).
== Buldring ==
For buldring finnes det flere graderingsystemer. I Norge er det vanlig å benytte seg av standarden som er utviklet for klatringen i Fontainebleau. Disse gradene ligner til forveksling det franske systemet for rutegrader (et tall og bokstavene a, b og c). For lettere å skille disse systemene skrives normalt gradene for buldring med store bokstaver. Et buldreproblem gradert f.eks. 7C innebærer betydelig hardere bevegelser enn en rute gradert 7c.
Det hardest graderte buldreproblemet som er klatret pr. 2019 er den finske klatreren Nalle Hukkataivals Burden of Dreams fra 2012, foreslått grad 9A. Det finnes et fåtall problemer i verden gradert 8C+. Tilsvarende for sportsklatring på tau er den hardeste ruta gradert 9c, og pr. november 2019 finnes det fire ruter med antatt grad 9b+ i verden. | Klatring er en aktivitet som innebærer kroppslig bevegelse i bratt terreng, vanligvis i fjell eller i innendørs klatrehaller. | 8,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flytoget | 2023-02-04 | Flytoget | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flytoget'] | Flytoget er et hurtiggående flytogtilbud som forbinder Oslo lufthavn, Gardermoen med Oslo og Drammen. Trafikken har siden starten i 1998 vært utført av selskapet Flytoget AS med togmateriell av type 71, som fra sommeren 2021 suppleres av type 78. Strekningen mellom Oslo Lufthavn stasjon og Oslo sentralstasjon betjenes seks ganger i timen, og bruker mellom 19 og 22 minutter. Videre betjenes Stabekk stasjon to ganger i timen og Drammen stasjon tre ganger (inkludert mellomliggende stasjoner).
I 2019 reiste 6,7 millioner passasjerer med Flytoget, som utgjorde en markedsandel på 28,7 % av tilbringertransporten til flyplassen. 99,1 % av Flytogets planlagte avganger ble kjørt, og disse hadde en punktlighet på 94,3 % (forsinket maks fire minutter).
| Flytoget er et hurtiggående flytogtilbud som forbinder Oslo lufthavn, Gardermoen med Oslo og Drammen. Trafikken har siden starten i 1998 vært utført av selskapet Flytoget AS med togmateriell av type 71, som fra sommeren 2021 suppleres av type 78. Strekningen mellom Oslo Lufthavn stasjon og Oslo sentralstasjon betjenes seks ganger i timen, og bruker mellom 19 og 22 minutter. Videre betjenes Stabekk stasjon to ganger i timen og Drammen stasjon tre ganger (inkludert mellomliggende stasjoner).
I 2019 reiste 6,7 millioner passasjerer med Flytoget, som utgjorde en markedsandel på 28,7 % av tilbringertransporten til flyplassen. 99,1 % av Flytogets planlagte avganger ble kjørt, og disse hadde en punktlighet på 94,3 % (forsinket maks fire minutter).
== Ruter ==
F1 Oslo S – Oslo Lufthavn
Stabekk - Lysaker - Skøyen - Nationaltheatret - Oslo S – Oslo Lufthavn
Drammen - Asker - Sandvika - Lysaker - Skøyen - Nationaltheatret - Oslo S – Lillestrøm - Oslo LufthavnF1 kjøres én gang i timen, mens F1x kjøres to ganger, som gjør at F1/F1x til sammen kjøres hvert 20. minutt. F2 kjøres også hvert 20. minutt (tre ganger i timen). Dette gjør at Oslo Lufthavn og Oslo S betjenes hvert 10. minutt. Drammen, Asker, Sandvika og Lillestrøm betjenes hvert 20. minutt. Stabekk betjenes hvert 20./40. minutt, mens Lysaker, Skøyen og Nationaltheatret betjenes hvert 10. minutt med unntak av et opphold på 20 minutter hver time.På grunn av koronaviruspandemien ble F1 og F1x midlertidig innstilt i mars 2020, mens F2 kjøres som normalt. Dette betyr at samtlige stasjoner betjenes hvert 20. minutt, med unntak av Stabekk som ikke betjenes.
== Historie ==
Den 1. oktober 1996 vedtok Stortinget at NSB Gardermobanen, som fra før av var satt til å bygge og drifte Gardermobanen, også skulle stå for driften av flytogene. Togtrafikken ble satt i gang 27. september 1998 med høyhastighetstog av type 71, som har en topphastighet på 210 km/t, mens den nye flyplassen ble tatt i bruk 8. oktober samme år. På grunn av forsinkelsene med tunnelen Romeriksporten måtte man fram til 22. august 1999 kjøre den gamle og svingete Hovedbanen mellom Lillestrøm og Oslo, noe som førte til at toget brukte en del lengre tid enn planlagt.
Siden 2. september 2009 er Drammen Flytogets endestasjon i vest, med avganger hvert 20. minutt derifra.Det ble i 2015 bestilt åtte nye 4-vognstog fra den spanske produsenten CAF. Det første togsettet av type 78 ble satt inn i drift i juni 2021, men etter 19 dager ble togsettet tatt ut av drift etter at det ble oppdaga sprekker i understellet.
== Togmateriell ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Flytoget – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Flytoget AS, tidligere NSB Gardermobanen AS (GMB), er et norsk statsaksjeselskap eid av Nærings- og fiskeridepartementet som driver Flytoget mellom Oslo lufthavn, Oslo og Drammen, og er ett av om lag 40 flytogselskap i verden. Selskapet ble opprinnelig etablert i 1992 for å bygge og drive Gardermobanen, men ble i 1996 også tildelt oppgaven med å kjøre flytogene. | 8,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Makrell | 2023-02-04 | Makrell | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fisk i Middelhavet', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Makrellfamilien', 'Kategori:Matfisk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Makrell (Scomber scombrus) er en pelagisk fisk som er vanlig i det nordlige Atlanterhavet og Middelhavet. Den har et karakteristisk utseende med svarte striper langs kroppsiden, og er blant de mest kjente fiskene i Sør-Norge, både som matfisk, til sportsfiske og som et tegn på sommer. Unge eksemplarer kalles for pir.
Den har en strømlinjeformet kropp tilpasset et liv der den svømmer raskt i de frie vannmasser. Arten foretar lange vandringer og kommer inn til norskekysten om sommeren. Fisket etter makrell har stor økonomisk betydning, og Norge er blant landene med størst fangst. Det tradisjonelle norske makrellfisket har foregått i Skagerrak og Nordsjøen.
| Makrell (Scomber scombrus) er en pelagisk fisk som er vanlig i det nordlige Atlanterhavet og Middelhavet. Den har et karakteristisk utseende med svarte striper langs kroppsiden, og er blant de mest kjente fiskene i Sør-Norge, både som matfisk, til sportsfiske og som et tegn på sommer. Unge eksemplarer kalles for pir.
Den har en strømlinjeformet kropp tilpasset et liv der den svømmer raskt i de frie vannmasser. Arten foretar lange vandringer og kommer inn til norskekysten om sommeren. Fisket etter makrell har stor økonomisk betydning, og Norge er blant landene med størst fangst. Det tradisjonelle norske makrellfisket har foregått i Skagerrak og Nordsjøen.
== Kroppsbygning ==
Kroppen er spoleformet og strømlinjet. Fargetegningene og småfinnene bak de to store ryggfinnene gjør at makrell ikke kan forveksles med andre vanlige fiskearter i Norge. Mellomrommet mellom fordypningen rundt første ryggfinne og andre ryggfinne er omtrent 1,5 ganger så langt som fordypningen.
Ryggen skinner i grønt eller blått og langs sidene er en rekke uregelmessige mørke bånd. Buksiden har aldri flekker eller striper. Skjellene er små, og kroppen føles myk når en tar på den.
Makrellen har ikke svømmeblære og kan derfor raskt endre dybde. Den må alltid være i bevegelse for at nok oksygenrikt vann skal strømme gjennom gjellene. Maksimal størrelse er en lengde på 66 cm og en vekt på 3,5 kg. Vanlig størrelse er opptil 40 cm og 700 g.
== Levevis ==
Makrellen er en utpreget stimfisk og stimene kan bli enorme. Det er rapportert om stimer som er 9 km lange, 4 km brede og 40 m dype. Av og til inngår andre arter, som hestmakrell, i stimene. Om sommeren lever makrellen pelagisk i de øvre vannlagene, mens den om vinteren oppholder seg på 200–250 m dyp. Den er hovedsakelig utbredt i kaldt og temperert vann over kontinentalsoklene. Arten foretrekker en vanntemperatur høyere enn 6 °C.
Den viktigste føden for makrell er plankton, for eksempel hoppekreps og krill, som siles ut av vannet ved hjelp av gjellene. Den tar også krabbelarver, pilormer, sildefisker og torskefisker. Kannibalisme er heller ikke uvanlig. Under overvintringen tar makrellen til seg liten eller ingen næring.Store makreller kan vandre flere tusen kilometer i løpet av et år. De sesongmessige forflytningene går fra gyteområdene om våren til gunstige sommerbeiter og videre til trygge og energibesparende overvintringsplasser. De største og mest erfarne individene vandrer lengst. Avkommet har større sjanse for å overleve på de sørligste gytefeltene. Forekomsten av byttedyr er derimot størst i nord, samtidig som konkurransen om byttet er mindre der.Det meste av gytingen skjer i nærheten av kystene. Hos den østlige populasjonen skjer gytingen i februar–mai utenfor Spania og Portugal, i mars–juli vest for Irland og Storbritannia, og i mai–juli i Nordsjøen og Skagerrak. En gjennomsnittlig hunn gyter mellom 200 000 og 450 000 egg i løpet av en sesong.Eggene svever fritt i vannet og klekkes etter 5–7 døgn. Larvene driver med havstrømmene til de er ca. 10 mm og går da over til et aktivt levevis. Ett år gamle makreller er omtrent 21 cm, og to år gamle makreller 28 cm. Kjønnsmodenhet inntreffer når den er rundt 30 cm lang. Makrellen kan bli over 20 år gammel.
== Utbredelse ==
Det er to adskilte populasjoner av makrell vest og øst i Nord-Atlanteren, og det er liten eller ingen utveksling av individer mellom dem. Den vestlige populasjonen finnes fra Labrador i Canada sørover til Cape Lookout i Nord-Carolina i USA. Gyteområdet til denne populasjonen strekker seg fra Chesapeake Bay til Newfoundland.Den østlige populasjonen er utbredt fra Nordvest-Afrika til Færøyene, Island og Murmankysten. Makrell finnes også i Middelhavet og Svartehavet, og om sommeren vandrer den inn i Østersjøen til Åland, og en sjelden gang helt nord til Haparanda.Makrellen øst i Atlanterhavet omfatter tre ulike bestander: nordsjømakrell som gyter sentralt i Nordsjøen og Skagerrak, vestlig makrell som gyter vest av De britiske øyer og sørlig makrell som gyter i spanske og portugisiske farvann. Bestandene kan ikke skilles i fiskerisammenheng og forvaltes samlet som nordøstatlantisk makrell.
Den vestlige og sørlige makrellen vandrer etter gyting til Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak, der den blander seg med nordsjømakrellen. Den sørlige og vestlige makrellen blir i disse områdene hele høsten og utover vinteren til desember–mars, før den vandrer tilbake til gyteområdene. Nordsjømakrellen overvintrer utenfor Vestlandet og i den ytre del av Norskerenna nord til Vikingbanken.Makrellen i det østlige Middelhavet er genetisk adskilt fra bestanden i den vestre delen. Det er derimot ingen klare genetiske forskjeller mellom bestandene vest i Middelhavet og øst i Atlanterhavet.
== Endringer i utbredelse ==
Global oppvarming ser ut til å påvirke makrellens vandringsmønster. Temperaturen har steget mye i det nordøstlige Atlanterhavet, og samtidig har det blitt mye mindre dyreplankton. Raudåte, krill og amfipoder er viktig føde for makrell, og de største konsentrasjonene av disse artene finnes nå i fronten mellom atlantisk og arktisk vann. Makrellen har utvidet utbredelsen nordover til Bjørnøya og vestover til Island og Jan Mayen. I 2009 ble det funnet gytende makrell helt nord til Sandnessjøen, og i 2013 ble det fisket makrell i Isfjorden på Svalbard.Biomassen av makrell i det nordøstlige Atlanterhavet har økt fra 1,96 millioner tonn i 2007 til 8,77 millioner tonn i 2014. I det samme tidsrommet har utbredelsesområdet økt fra 1,3 millioner km² til 2,9 millioner km².Populasjonen i det vestlige Atlanterhavet er også blitt påvirket av klimaendringene. I løpet av de siste 40 årene har utbredelsesområdet forskjøvet seg 250 km mot nord og øst. Det har også skjedd en forflytning fra dypt vann inn på kontinentalsokkelen.Enkelte norske havforskere mener at bestanden av makrell i Norskehavet er alt for stor og at makrellen tømmer havområdet for dyreplankton. Tidligere begrenset hval, makrellstørje og hai bestandene av pelagisk fisk som sild, makrell og kolmule, men det er nå for få av disse predatorene. Sjøfugl som krykkje og lunde og fisk som sild og laks er i tilbakegang på grunn av den store makrellbestanden.
== Fiske ==
Makrell er en svært ettertraktet art både i kommersielt fiske og i sportsfiske. Fisket etter makrell foregår hovedsakelig i sommerhalvåret. Deltakelsen av fartøy varierer fra båter som driver med garn og dorg på kysten, til store havgående ringnotsnurpere.
Norges Makrellag ble stiftet 19. januar 1939 i Kristiansand, med enerett til å omsette makrell visse deler av året. Fisket var særlig utbredt i Skagerrak og Nordsjøen, og midt på 1950-tallet lå avdelingskontorene i Haugesund, Langesund og Fredrikstad i tillegg til hovedkontoret i Kristiansand, som sentrum for fire store mottaksdistrikter.Da silda forsvant på 1960-tallet, gikk mange fiskere over til å fiske makrell, og i 1967 var den norske fangsten 868 588 tonn. Bestanden ble raskt redusert, og i 1981 ble det tatt bare 62 098 tonn. Fangstene tok seg så opp igjen og årlig fangst i perioden 1984–2007 lå mellom 120 000 og 260 000 tonn.I 2011 var den norske fangsten 207 954 tonn. Det meste av dette ble eksportert, og verdien av norsk makrelleksport var 3,5 milliarder kroner i 2011. Japan er det viktigste markedet for norsk makrell. Her selges fisken som lettsaltede fileter, som brukes i den populære retten shio saba.Også internasjonalt var det en sterk økning i makrellfisket på slutten av 1960-tallet. Mens det i 1961 i hele utbredelsesområdet bare ble tatt 157 977 tonn, ble det i 1967 ble det tatt 1 023 865 tonn. I 1975 var det en rekordfangst på 1 092 759 tonn. I ettertid har fangstene blitt redusert og lå i perioden 1980–2009 mellom 548 000 og 855 000 tonn. I 2010 ble det tatt 887 314 tonn og i 2011 ble fangsten 944 748 tonn. Storbritannia og Norge er landene med størst fangst.
== Forvaltning ==
Kvoter for nordøstatlantisk makrell ble inntil 2009 fordelt gjennom en trepartsavtale mellom EU, Norge og Færøyene. Island var ikke anerkjent som en kyststat for makrell, ettersom det var lite eller ingen makrell i islandsk økonomisk sone. Island og Russland hadde bare en liten kvote tildelt gjennom Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon. Islandske fartøyer startet makrellfiske i 2006, og i 2008 var denne fangsten kommet opp i 112 353 tonn.
Norge er uenig med Island og Færøyene om fordelingen av makrellkvotene. Norge og EU inngikk i 2010 en tiårig rammeavtale om forvaltning av makrellen. Avtalen gir Norge 28 prosent av anbefalt kvote og EU 62 prosent. Island krever 16 prosent av kvoten. I 2010 innførte Norge forbud mot ilandføring av makrell fra islandske og færøyske fartøyer. Dette ble gjort som en sanksjon mot det som etter norsk syn er et uforsvarlig fiske.I perioden 2010–2013 ble det holdt hele 13 forhandlingsrunder om forvaltning av makrell, uten at de fire partene ble enige. Norge og EU har derfor hvert år inngått bilaterale avtaler. Mange på Island og Færøyene mener at det norske synet er et utslag av grådighet. Ingen av partene er blitt enige om en avtale for 2014, og Norge har derfor ensidig fastsatt en kvote for 2014 på 150 000 tonn for norske fartøyer.
== Som mat ==
Makrell er en utmerket matfisk og spises både syltet, kokt, stekt, grillet og røkt. Makrell i tomat er et populært pålegg i Skandinavia og Storbritannia. I Norge har makrell tradisjonelt kun blitt spist på Øst- og Sørlandet. I andre deler av landet er makrell blitt regnet som en «ufisk», på linje med breiflabb og steinbit. Vandrehistorier om at makrellen er en liketer er svært utbredt.Makrell er kjent i middelhavsområdet fra før-romersk tid. Cádiz i Spania var et senter for salting, sylting og gjæring av fisk og produksjon av fiskesausen garum, som ble solgt blant annet til byer i det kartagiske riket, som varte fra ca. 650 til ca. 200 f.Kr. Makrell var ett av de syv mye brukte fiskeslagene i denne produksjonen. Romerne brukte mye saltet makrell. Den er en vanlig matfisk i dag og brukes både syltet, grillet, ovnsbakt i papir og pannestekt med saus.Fisk, blant annet makrell, var viktig i kostholdet til lenapeene, stammen som befolket nåværende New York City og områdene sørover da europeerne kom tidlig på 1600-tallet. Det polskjødiske brødet bialy med røkemakrell, rømme og grønt (eng. Mackerel Bialys) er tatt med som en av byens kultoppskrifter i en bok fra 2012.Innholdet av omega-3-fettsyrer er høyt, og makrell regnes som svært sunn mat. Andre steder i verden kan nærstående arter inneholde mye kvikksølv, så en må begrense inntaket, men makrell som selges i Norge er trygg. En undersøkelse foretatt av Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning viser at nordeuropeisk makrell inneholder svært lite av både kvikksølv, dioksiner, PCB og andre miljøgifter.
== Referanser ==
== Litteratur ==
P. Pethon (1998). Aschehougs store fiskebok (4 utg.). Aschehoug. ISBN 82-03-22260-9.
F.E. Moen og E. Svensen (2003). Dyreliv i havet: Nordeuropeisk marin fauna (3 utg.). Kristiansund N: KOM forlag. ISBN 82-90823-541.
B.B. Collette og C.E. Nauen (1983). FAO species catalogue: Vol.2. Scombrids of the world: An annotated and illustrated catalogue of tunas, mackerels, bonitos and related species known to date. FAO Fish.Synop. ISBN 92-5-101381-0.
N. Torsvik, S. Mortensen og K.H. Nedreaas, red. (1995). Fiskeribiologi. Landbruksforl. ISBN 82-529-1720-8.
== Eksterne lenker ==
(en) makrell – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) makrell i Encyclopedia of Life
(en) makrell i Global Biodiversity Information Facility
(no) makrell hos Artsdatabanken
(sv) makrell hos Dyntaxa
(en) makrell hos FishBase
(en) makrell hos Fossilworks
(en) makrell hos ITIS
(en) makrell hos NCBI
(en) Kategori:Scomber scombrus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Scomber scombrus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
«Makrell». Havforskningsinstituttet. Besøkt 31. oktober 2012.
(en) Scomber scombrus Linnaeus, 1758 Atlantic mackerel - FishBase
Marie Hauge (24. april 2010). «Makrellen – ein grenselaus vandrar». forskning.no. Besøkt 31. oktober 2012.
Asle Rønning (22. august 2011). «Amerikansk makrell mot nord». forskning.no. Arkivert fra originalen 24. januar 2013. Besøkt 31. oktober 2012.
Golf of Maine Research Institute - Mackerel | | rødlistereferanse= | 8,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A6b%C3%B8_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Sæbø (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Sæbø kan vise til
Sæbø – en tidligere kommune i Hordaland fylke
Sæbø på Sunnmøre – et tettsted i Ørsta kommune i Møre og Romsdal fylke
Sæbø – et norsk gårdsnavn som er vanlig fra Ryfylke til Romsdalen. Navnet betyr trolig «sjøbøen» (bøen – mark/slette) eller «sjøgarden». Sæbø kan altså være en gård eller del av en gård som ligger ved sjøen. | Sæbø kan vise til
Sæbø – en tidligere kommune i Hordaland fylke
Sæbø på Sunnmøre – et tettsted i Ørsta kommune i Møre og Romsdal fylke
Sæbø – et norsk gårdsnavn som er vanlig fra Ryfylke til Romsdalen. Navnet betyr trolig «sjøbøen» (bøen – mark/slette) eller «sjøgarden». Sæbø kan altså være en gård eller del av en gård som ligger ved sjøen. | Sæbø kan vise til | 8,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neil_Young | 2023-02-04 | Neil Young | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske gitarister', 'Kategori:Canadiske låtskrivere', 'Kategori:Canadiske sangere', 'Kategori:Filmmusikkomponister', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:MusiCares Person of the Year', 'Kategori:Neil Young', 'Kategori:Order of Canada', 'Kategori:Personer fra Toronto', 'Kategori:Personer fra Winnipeg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Neil Percival Young OC, OM (født 12. november 1945 i Toronto, Canada) er en canadisk-amerikansk musiker. Han er låtskriver, vokalist og gitarist, og har i over 40 år vært en av rockens mest kjente personligheter. Han er særlig kjent for sin karakteristiske lyse, litt nasale stemme, og for sitt energiske gitarspill. Gjennom karrieren har han gitt ut materiale innen de fleste sjangre, men har lykkes best i å nå ut til et stort publikum de gangene han har holdt seg til sine musikalske røtter, som er gitarbasert rock, elektrisk og akustisk gitar/visesang.
Han ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame både i 1995 og i 1997, siste gang med Buffalo Springfield. Fra 1992 er han æresdoktor ved Lakeshead University, Ontario, Canada og fra 27. mai 2006 ved San Francisco State University, California i USA, det siste doktoratet inkluderer hans ekskone Pegi Young. Han ble 14. juli 2006 tildelt Order of Manitoba for sitt fremragende bidrag innen musikk, og sine bidrag til trengende, herunder Bridge School Benefit Dette er den høyeste utmerkelsen i hans hjemprovins Manitoba i Canada 30. desember 2009 ble han utnevnt til offiser av Canadas høyeste orden, Order of Canada. På Rolling Stones over tidenes 100 beste gitarister er Young rangert på 17.-plass.Young bor på sin ranch mellom La Honda og Kings Mountain i San Mateo County sør for San Francisco i California. Til tross for at han har bodd i det nordlige California siden 1970-årene, har han opprettholdt sitt canadiske statsborgerskap. I 2020 ble han også amerikansk statsborger.Neil Young kan, sammen med Bob Dylan sies å ha vært svært toneangivende overfor særlig nordamerikansk rockemusikk, noe som kommer til uttrykk hos artister som Nirvana, Pearl Jam, Pixies og Sonic Youth. Young, som Dylan, er særlig kjent for sine særegne evner til å fornye og omstille sine musikalske uttrykk, kombinert med politisk «ukorrekte» og sarkastiske tekster. Karakteristisk er hvordan dette kommer fram gjennom to ulike musikalske uttrykk; akustisk folk- og countryrock på den ene side, og rå, massiv, og pumpende elektrisk rock på den andre. Young er karakterisert som grungens gudfar, og han kan oppfattes som å stå i en musikalsk linje med blant andre Beethoven hvor han gjennom sin uforutsigbarhet, produksjon i ulike sjangre og hans formidling av maskuline emosjoner har vist en stor musikalsk bredde.
| Neil Percival Young OC, OM (født 12. november 1945 i Toronto, Canada) er en canadisk-amerikansk musiker. Han er låtskriver, vokalist og gitarist, og har i over 40 år vært en av rockens mest kjente personligheter. Han er særlig kjent for sin karakteristiske lyse, litt nasale stemme, og for sitt energiske gitarspill. Gjennom karrieren har han gitt ut materiale innen de fleste sjangre, men har lykkes best i å nå ut til et stort publikum de gangene han har holdt seg til sine musikalske røtter, som er gitarbasert rock, elektrisk og akustisk gitar/visesang.
Han ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame både i 1995 og i 1997, siste gang med Buffalo Springfield. Fra 1992 er han æresdoktor ved Lakeshead University, Ontario, Canada og fra 27. mai 2006 ved San Francisco State University, California i USA, det siste doktoratet inkluderer hans ekskone Pegi Young. Han ble 14. juli 2006 tildelt Order of Manitoba for sitt fremragende bidrag innen musikk, og sine bidrag til trengende, herunder Bridge School Benefit Dette er den høyeste utmerkelsen i hans hjemprovins Manitoba i Canada 30. desember 2009 ble han utnevnt til offiser av Canadas høyeste orden, Order of Canada. På Rolling Stones over tidenes 100 beste gitarister er Young rangert på 17.-plass.Young bor på sin ranch mellom La Honda og Kings Mountain i San Mateo County sør for San Francisco i California. Til tross for at han har bodd i det nordlige California siden 1970-årene, har han opprettholdt sitt canadiske statsborgerskap. I 2020 ble han også amerikansk statsborger.Neil Young kan, sammen med Bob Dylan sies å ha vært svært toneangivende overfor særlig nordamerikansk rockemusikk, noe som kommer til uttrykk hos artister som Nirvana, Pearl Jam, Pixies og Sonic Youth. Young, som Dylan, er særlig kjent for sine særegne evner til å fornye og omstille sine musikalske uttrykk, kombinert med politisk «ukorrekte» og sarkastiske tekster. Karakteristisk er hvordan dette kommer fram gjennom to ulike musikalske uttrykk; akustisk folk- og countryrock på den ene side, og rå, massiv, og pumpende elektrisk rock på den andre. Young er karakterisert som grungens gudfar, og han kan oppfattes som å stå i en musikalsk linje med blant andre Beethoven hvor han gjennom sin uforutsigbarhet, produksjon i ulike sjangre og hans formidling av maskuline emosjoner har vist en stor musikalsk bredde.
== Biografi ==
=== Barndom i Canada ===
Young er sønn av den kjente canadiske forfatteren og sportsjournalisten Scott Young og Edna «Rassy» Ragland Young. Et livstruende polioutbrudd da han var seks år svekket hans venstre side slik at han fortsatt halter svakt. Foreldrene skilte seg da Neil var tolv år og etter skilsmissen flyttet Neil Young med moren til Winnipeg, Manitoba hvor han spilte i forskjellige high school-band. Den ene gruppen, The Squires (våpendragerne) hadde en hit med låten «The Sultan», men hovedsakelig dreide det seg om nokså amatørmessige fremføringer av coverlåter.
I dokumentarfilmen Neil Young: Heart of Gold fra 2005 forteller Young hvordan han på sommerleir da han var ung brukte alle lommepengene på en jukeboks for å spille Ian Tysons «Four Strong Winds» og hvordan Tyson inspirerte ham. Young spilte senere inn samme sang på albumet Comes a Time fra 1978.
Etter å ha forlatt The Squires, spilte Young på ulike klubber i Winnipeg, hvor han møtte Joni Mitchell første gang. Mitchell husker Young fra den tiden som sterkt påvirket av Bob Dylan. På denne tiden skrev han noen av side tidligste og varige sanger som «Sugar Mountain», om tapt ungdom, og Mitchell skrev sangen «The Circle Game» som et svar. Winnipeg-bandet The Guess Who, med Randy Bachman som gitarist hadde samtidig en listeplassering på Top 40 Canadian hit med Youngs sang «Flying on the Ground is Wrong», og dette var Youngs første vesentlige suksess som songwriter.
I 1965 var Young på turne i Canada som soloartist. Da han var i Toronto i 1966, sluttet han seg til Mynah Birds med Rick James som frontfigur. Bandet fikk en platekontrakt med Motown, men da deres første album var spilt inn, ble James arrestert for ulovlig fravær fra det militære. Etter at Mynah Birds ble oppløst, reiste Young og bassisten Bruce Palmer til Los Angeles. Young har medgått, blant annet i sein selvbiografi fra 2012 at han oppholdt seg ulovlig i USA fram til han fikk permanent oppholds- og arbeidstillatelse («Green Card») i 1970. I januar 2020 fikk han også amerikansk statsborgerskap.
=== Buffalo Springfield ===
Så snart de nådde Los Angeles, møtte Young og Palmer Stephen Stills, Richie Furay og Dewey Martin og dannet Buffalo Springfield. Gruppens lyduttrykk var en blanding av folk, country, psykedelisk og rock, og lente seg tungt på gitarspillet til Stills og Young, og dette gjorde at Buffalo Springfield ble tatt godt imot av kritikerne, og deres første album Buffalo Springfield (1966) solgte godt etter at Stills' protestsang «For What It's Worth» ble en hit, godt hjulpet av Youngs melodiske harmonier på elektrisk gitar. Gruppen ga også ut et andrealbum Buffalo Springfield Again i 1967, men to av Youngs tre bidrag var soloinnspillinger gjort uavhengig av de andre. Gruppen hadde både kommersiell og kunstnerisk suksess, men samarbeidsforholdene var vanskelige og gruppen ble oppløst allerede i mai 1968, særlig utløst av arrestasjonen og deportasjonen av Palmer. For å oppfylle sine kontraktsmessige forpliktelser, ble også albumet Last Time Around gitt ut sommeren 1968, og Youngs bidrag var «On the Way Home» og «I Am a Child», hvor han sang vokalen på den siste. Neil Young har siden hatt et vekslende samarbeid med Stephen Stills, men dette har vært kjennetegnet av konflikter og åpen krangel ved flere anledninger. Rusmisbruket kommer også fram i den selvbiografiske sangen The Hitchiker fra albumet Le Noise fra 2010.
Young eksperimenterte på denne tiden med ulike rusmidler, men ble etter hvert sterkt preget av skjebnen til mange av hans venner og kolleger, som gikk til grunne eller døde av rusmisbruk. Disse opplevelsene ledet til sterke sanger som «Needle and the Damage Done» fra Harvest og «Tonight's the Night» fra platen med samme navn. Disse sangene omhandler narkotikamisbruk og dødsfall, den første omhandler skjebnen til gitaristen Danny Whitten, den andre til crew-medlemmet Bruce Berry.
=== Familie og sykdom ===
Etter at han flyttet til California i 1966, har han bodd i delstaten, først i Topanga, deretter på Broken Arrow-ranchen mellom La Honda og Kings Mountain i San Mateo County sør for San Francisco. Young har hele livet slitt med ettervirkningene av både polioangrepet som barn og epilepsi. Han har fått tre barn, den eldste, sønnen Zeke fikk han med skuespilleren Carrie Snodgress i 1973. Zeke arbeider i dag som lydtekniker innen film og musikk, blant annet på enkelte av farens prosjekter. Zeke har en mild utgave av cerebral parese, men Youngs neste barn, sønnen Ben som han fikk med Pegi Young i november 1978, er sterkt rammet av den samme sykdommen og trengte stor oppfølging fra begge foreldrene. I tillegg ble Pegi på samme tid rammet av en hjernesvulst, og disse familiære påkjenningene tok for en periode Youngs fokus bort fra musikk. Sjansene for å få barn med cerebral parese er cirka 2,5 av 1000, og sannsynligheten øker ikke når man allerede har fått et barn med sykdommen. Neil Young var en periode plaget av forestillingen om at han hadde en forbannelse over seg, og dette har gitt næring til en oppfatning om at dette var bakgrunnen for de noe spesielle albumene han ga ut på denne tiden. Albumet Trans fra 1982 er kjennetegnet av at Neil Young fremfører flesteparten av sangene gjennom voicerecorderen han bruker for å kommunisere med sønnen Ben. Sangen «Transformer Man» handler direkte om denne kommunikasjonen, og er tilegnet sønnen. I 1984 fikk Young datteren Amber Jean som ikke er rammet av cerebral parese, men derimot epilepsi i likhet med faren.
=== Bridge School Benefit ===
Siden 1986 har Neil og Pegi Young arrangert Bridge School Benefit en årlig støttekonsert med en rekke internasjonale stjerner. Inntektene går til Bridge School, som er en skole for barn med alvorlige fysiske funksjonshemminger og omfattende behov for assistanse for å kunne kommunisere med omverdenen. For sine årlige konserter for Bridge School, ble Young i 2010 tildelt prisen MusiCares Person of the Year.Karrieren fikk et kraftig oppsving med albumet Freedom i 1989, som også inkluderte klassikeren «Rockin in the Free World». Han vant da tilbake mange fra sin gamle fanskare, og fikk samtidig mange nye. Særlig etter at grungeband som Nirvana og Pearl Jam ikke la skjul på at Young var dere fremste inspirasjonskilde og Pearl Jam opptrådte som backingband på Youngs album Mirror Ball og på den påfølgende turneen.
=== Hjerneoperasjon i 2005 ===
Young har slitt med flere helseplager, siden han holdt på å dø av polio som treåring. Han halter fortsatt svakt på venstrebenet etter dette. Videre er han plaget av epilepsi. I 2005 var han nær ved å dø i forbindelse med at han måtte gjennomgå en risikofylt operasjon som følge av en utposing av en blodåret i hjernen (se nedenfor). Samme sommer døde faren Scott, og både dette og de usikre prognosene for sin egen operasjon gjenspeiles på det reflektive albumet Prairie Wind som han spilte inn i denne perioden. Dette er tilegnet faren, med blant annet påskriften «For Daddy».
=== Andre interesser ===
Hans største hobby er samling av modelltog. Young er også kjent for å ha arvet sin fars interesse og engasjement for ishockey og innehar sesongkort sammen med sin sønn Ben hos den nærmeste NHL-klubben, San Jose Sharks. Videre er Young kjent for sin omfattende samling veteranbiler. og han eier også en 110 fot skonnert som er oppkalt etter hans morfar «W.N. Ragland».
== Karriere ==
Den musikalske debuten kom i slutten av 1960-årene med bandet Buffalo Springfield, der han innledet et musikalsk samarbeid med blant andre Stephen Stills. Youngs beslutning om å bli soloartist resulterte i albumet Neil Young i 1969. Senere samme år ble Everybody Knows This Is Nowhere utgitt, der Young innledet et livslangt samarbeid med gruppen Crazy Horse, og det karakteristiske rufsete soundet ble født. I 1969 innleder Young et samarbeid med gruppen «Crosby, Stills and Nash», og de ga i 1970 ut albumet Deja vu som «Crosby, Stills, Nash and Young» (CSNY). Umiddelbart etter skytingen på Kent State University, hvor fire studenter ble drept og 9 skadet, skrev han sangen «Ohio», som ble spilt inn og utgitt med «Crosby, Stills, Nash and Young» som single samme sommer, og inkludert på albumet 4 Way Street året etter.
I 1970 kom det svært kjente albumet After the Gold Rush. Dette markerte begynnelsen på en dyster periode som ble forsterket av overdosedødsfallene til gitaristen i Crazy Horse, Danny Whitten, og roadien Bruce Berry. På slutten av 1972 ga Young ut albumet Harvest, noe som ble det kommersielle gjennombruddet og som står som et av hans definitive høydepunkter. I etterkant har Young uttalt at han etter denne utgivelsen havnet «midt i veien, slik at jeg følte jeg måtte bevege meg ut mot grøftekanten.» Turnéen etter Harvest var preget av dette. Istedenfor å promotere Harvest, spilte Neil mye nytt materiale som var betydelig røffere enn Harvest materialet. Fra denne turnéen kom live albumet Time Fades Away (1973). Dette var begynnelsen på The Dich Triology. De neste albumene i trilogien var On the Beach (1974) og Tonight's the Night (1975) (spilt inn i 1973, men utgitt først to år senere på grunn av at plateselskapet ikke våget gi det ut før). I 1975 kom også Neils retur til Crazy Horse (med ny gitarist) med albumet Zuma.
Sangene «Southern Man» og «Alabama», hvor Young kritiserer behandlingen av den svarte befolkningen i sørstatene, var provoserende. Han fikk svar på kritikken gjennom sørstatsbandet Lynyrd Skynyrd et drøyt år senere på låten «Sweet Home Alabama». Det skal likevel nevnes at Young og Lynyrd Skynyrd med frontfigur Ronnie Van Zant respekterte hverandre, de er ofte avbildet med t-skjorte av hverandre, og dukket av og til uanmeldt opp på hverandres konserter – det blir til og med hevdet at Van Zant som omkom i en flystyrt i 1977 ble gravlagt i en svart «Tonight's the Night»-T-skjorte.
I 1976 var han med på en av 1970-årenes mest kjente rockekonserter, The Last Waltz som var avskjedskonserten til The Band. Her stilte flere andre betydelige artister som blant annet Eric Clapton, Neil Diamond, Ron Wood, Joni Mitchell og Bob Dylan. Neil stilte med den sangen «Helpless». Konserten ble filmet og er gitt ut både på VHS og DVD og er blitt kalt tidenes rockevideo.
Denne perioden var preget av misbruk av narkotika, uten at dette medførte at kvaliteten på albumene ble dårligere, da produksjonen fra disse årene regnes blant hans klassikere. Etter utgivelser som Long May You Run (1976) og American Stars 'N Bars (1977) som begge fikk lunkne mottakelser, fulgte Young opp med den store kommersielle suksessen Comes a Time (1978) som har et gjennomgående country-preg. Tiåret ble avsluttet med en ennå større suksess, Rust Never Sleeps (1979) som har en av de kraftigste elektriske uttrykkene, som slik sto i kontrast til Comes a Time.
1980-årene ble for Neil Young, som for så mange andre, en relativt svak periode. En viktig grunn til dette var overgangen fra Reprise Records til Geffen Records, et plateselskap med en helt annen agenda enn det foregående. Da Young følte at han ble fratatt sin musikalske frihet til fordel for et påtvunget ønske om topp 10-suksesser, svarte Young med å «sabotere» sine neste utgivelser. Mest kjent er nok utgivelsen Trans fra 1982, der han spiller en form for rockabilly-techno og albumet Everybody's Rockin'' (1983), der han og bandet stilte på cover og promotionvideoer i en rosa rockabilly-preget stil, med tilbakestrøket hår, og i 1950-årenes karikatur preget antrekk. Tiåret var allikevel ikke helt uten høydepunkter; This Note's for You (1988), en rendyrket Nashville blues-plate, samt Freedom (1989), en klassiker som på ny brakte Young opp i rampelyset, mye takket være singelen «Keep On Rockin' in the Free World». Med Freedom markerte Young sin overgang fra Geffen Records tilbake til sitt gamle plateselskap, Reprise.
I begynnelsen av 1990-årene samarbeidet Young igjen sammen med Crazy Horse, noe som førte til utgivelsen av Ragged Glory (1990), etterfulgt av en turné med Sonic Youth og livealbumet Weld (1991). Etter det skiftet Young på ny beite, og utga countryplaten Harvest Moon i 1992, noe han kalte en form for videreføring av stilen fra Harvest tyve år tidligere. Suksessen ble fulgt opp av MTV Unplugged fra 1993, et akustisk livealbum med låter fra hele hans karriere. I 1994 kom albumet Sleeps With Angels, et album delvis tilegnet da nylig avdøde Nirvana-sanger Kurt Cobain. I selvmordsbrevet til Kurt Cobain står sitatet «It's better to burn out than to fade away», en strofe fra låten «Hey Hey My My (Into the Black)» fra Rust Never Sleeps. I dagene før Kurt Cobains død skal Young angivelig ha forsøkt flere ganger å få tak i ham for å gi ham støtte i presset Kurt opplevde fra plateselskap og omverden.
I 1995 endret Young igjen uttrykk da han innledet et samarbeid med Pearl Jam, et band han gav mye av æren for sin suksess i 1990-årene. Dette ble fulgt opp med turneen Year of the Horse i 1996 med bandet Crazy Horse og Jim Jarmuschs dokumentarfilm med samme navn året, samt med en gjenforening med Crosby Stills & Nash i 1999, og til slutt Silver and gold (2000). I 2003 kom albumet Greendale.
I 2005 ble Young operert for en utposning på en blodåre i hjernen (aneurisme) etter at han begynte å se dobbelt under en prisutdeling. Operasjonen ble gjennomført mens Young spilte inn albumet Prairie Wind som ble utgitt i september 2005, tilegnet faren. Platen høstet gode kritikker og blir karakterisert som det tredje albumet i Harvest-trilogien. Parallelt ble dokumentarfilmen Neil Young: Heart of Gold. regissert av Jonathan Demme produsert, hvor Young under to konserter i Nashville 18. og 19. august 2005 framfører i filmens første halvdel sangene fra Prairie Wind, og i siste del andre sanger som han tidligere har spilt inn i Nashville.
I 2006 ga Young ut albumet Living with War, med sterk kritikk av president Bush og krigen i Irak.
=== Live ===
Neil Young har hatt en rekke live-opptredener, offisielt og uoffisielt festet til film eller plater. I 1970-årene fikk han en stadig voksende fanskare gjennom en plateproduksjon som inkluderer mesterverk som Harvest, After the Goldrush og Zuma. Livekonsertene var ikke alltid like populære da Youngs uforutsigbarhet gjorde at publikum aldri kunne vite hva de gikk til. Tidlig i karrieren kunne han opptre tydelig ruset på scenen, og brukte lang tid på å snøvle seg frem til en introduksjon av sangene, om han ikke snakket seg helt bort. Han kunne også finne på å trosse publikums piping og spille nye sanger ingen blant publikum hadde hørt før, sanger som siden har blitt klassikere på plater, som «Tonight's the Night» og «Rust Never Sleeps».
I 1980-årene endret Neil Young igjen konseptet og forlot både de akustiske konsertene med seg selv og gitaren, og de støyende, elektriske konsertene med Crazy Horse eller andre bandsammensetninger. I stedet fulgte han musikkstilen fra platene, med rockabilly, synth-pop, country, blues og forskjellige andre sjangre han ikke lyktes med. Likevel insisterte han på å spille stoff fra de nye platene, til stor skuffelse for et stadig mindre publikum.
Etter albumet Freedom i 1989 var Neil Young plutselig tilbake i den gamle musikkstilen som om ingenting var skjedd. Siden har publikum sett en stadig eldre Neil Young opptre like energisk og hardspillende som i glansdagene. De gamle sangene er på ny plukket frem, og han har også laget nye som holder høy kvalitet. Han er kjent for å bli på scenen lenge, og kan ha konserter som varer i opptil tre timer.
Young spilte alene under avslutningsseremonien av Vinter-OL 2010 i Vancouver den 28. februar 2010, hvor han fremførte «Long May You Run» mens den olympiske ild ble slukket.
Neil Young har flere ganger holdt konserter i Norge, blant annet:
Ekeberghallen, 15. mars 1976
Drammenshallen 7. oktober 1982
Kalvøyafestivalen med Booker T. & the M.G.'s 27. juni 1993
Kalvøyafestivalen med Crazy Horse 30. juni 1996
Oslo Spektrum med Crazy Horse 4. juli 2001
Grieghallen 25. april og Oslo Konserthus 23. april 2003
Oslo Spektrum og Koengen i Bergen med His Electric Band, bestående av Ben Keith (pedal steelgitar), Chad Cromwell (trommer), Rick Rosas (bass), Anthony Crawford (gitar) og Pegi Young (bakgrunnsvokal) 11. august og 26. august 2008
Norwegian Wood i Oslo med His Electric Band 11. juni 2009
Konsert med Crazy Horse i Oslo Spektrum 7. august 2013 Konserten på Koengen i Bergen 10. august ble avlyst sammen med resten av turneen, men ble videreført i 2014 med konsert på Koengen 1. august 2014.
Stavernfestivalen 2016 7. juli med Promise Of The Real
== Diskografi ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
James McDonough. Shakey: Neil Young's biography. London, 2002. ISBN 0-224-06914-4 / ISBN 0-099-44358-9
Scott Young. Neil and Me. London, 1997. ISBN 0-9529540-2-8 (Se også: Neil and Me i elektronisk versjon)
Johnny Rogan. Neil Young : zero to sixty : a critical biography. London, 2001. ISBN 0-95295-404-4Neil Young : the ultimate compendium of interviews, articles, facts and opinions from the file of Rolling stone. London, 1994. ISBN 0-283-06240-1 / ISBN 0-7868-8043-0
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Neil Young – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Neil Young – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Neil Young på Internet Movie Database
(sv) Neil Young i Svensk Filmdatabas
(da) Neil Young på Filmdatabasen
(da) Neil Young på Scope
(fr) Neil Young på Allociné
(en) Neil Young på AllMovie
(en) Neil Young hos The Movie Database
(en) Neil Young hos Internet Broadway Database
(en) Neil Young på Apple Music
(en) Neil Young på Discogs
(en) Neil Young på MusicBrainz
(en) Neil Young på SoundCloud
(en) Neil Young på Spotify
(en) Neil Young på Songkick
(en) Neil Young på Last.fm
(en) Neil Young på Genius — sangtekster
(en) Neil Young på AllMusic
Neil Young på Twitter
Neil Young på Facebook
Neil Young på Instagram
Neil Young på YouTube
Neil Young på YouTube
Neil Young på Myspace
Fanside
Sugar Mountain - Side med samtlige setlists og masse info om låter, tekster, konserter osv
Profil på Canandian Content
Kulturo.no – Gammelunge Young rocket spektrum (anmeldelse av Neil Youngs konsert i Spektrum den 26.august 2008) Wikiquote: Neil Young – sitater | Neil Percival Young (født 12. november 1945 i Toronto, Canada) er en canadisk-amerikansk musiker. | 8,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crack-kokain | 2023-02-04 | Crack-kokain | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Røyking'] | Crack-kokain, ofte bare kalt crack, er fribaseformen av kokain som kan røykes. Kjente kallenavn i Norge er «Coke», «Charlie», «Snow», «Flake», «Blow», «Snø» eller «Pudder». Crack gir en kort og intens rus og blir av mange regnet som den mest avhengighetsskapende formen for kokain.
Crack dukket først opp i fattige bystrøk i New York, Los Angeles og Miami sent i 1984 og i 1985. Tradisjonelt var crack et dyrt rusmiddel kun for de rike, og det som startet crack-epidemien i USA var storstilt smugling av kokain fra land i Sør-Amerika til USA kombinert med at doplangerne fant relativt enkle metoder for å fremstille crack kokain fra vanlig kokain ved hjelp av ammoniakk eller bakepulver og vann. I dag er crack et stort samfunnsproblem i USA, men i Norge er det derimot ikke så utbredt fordi kokain har lang reiserute og dermed er dyrt. I Norge og mange andre land blir i stedet metamfetamin og amfetamin brukt ettersom prisen på kokain ligger høyt og de andre stoffene gir mye av den samme effekten.
| Crack-kokain, ofte bare kalt crack, er fribaseformen av kokain som kan røykes. Kjente kallenavn i Norge er «Coke», «Charlie», «Snow», «Flake», «Blow», «Snø» eller «Pudder». Crack gir en kort og intens rus og blir av mange regnet som den mest avhengighetsskapende formen for kokain.
Crack dukket først opp i fattige bystrøk i New York, Los Angeles og Miami sent i 1984 og i 1985. Tradisjonelt var crack et dyrt rusmiddel kun for de rike, og det som startet crack-epidemien i USA var storstilt smugling av kokain fra land i Sør-Amerika til USA kombinert med at doplangerne fant relativt enkle metoder for å fremstille crack kokain fra vanlig kokain ved hjelp av ammoniakk eller bakepulver og vann. I dag er crack et stort samfunnsproblem i USA, men i Norge er det derimot ikke så utbredt fordi kokain har lang reiserute og dermed er dyrt. I Norge og mange andre land blir i stedet metamfetamin og amfetamin brukt ettersom prisen på kokain ligger høyt og de andre stoffene gir mye av den samme effekten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Crack cocaine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | En cracker kan være: | 8,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Gustaf_Mannerheim | 2023-02-04 | Carl Gustaf Mannerheim | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Den finske borgerkrigen', 'Kategori:Den oppadstigende sols orden', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Finlands løves orden', 'Kategori:Finlandssvensker', 'Kategori:Finner fra andre verdenskrig', 'Kategori:Finske generaler', 'Kategori:Finske presidenter', 'Kategori:Frihetskorsets orden', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire', 'Kategori:Mannerheimkorset', 'Kategori:Marskalker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer fra Masku', 'Kategori:Personer fra første verdenskrig', 'Kategori:Sankta Annas orden', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sverdordenen', 'Kategori:Æreslegionen'] | Carl Gustaf Mannerheim, egentlig baron Carl Gustaf Emil Mannerheim, (født 4. juni 1867 på Villnäs slott i Villnäs i landskapet Egentliga Finland i Storfyrstedømmet Finland, død 27. januar 1951 i Lausanne i Sveits) var en finsk, adelig offiser, riksforstander, president og oppdagelsesreisende. Han var Finlands riksforstander i syv måneder i 1919 og Finlands sjette president fra 1944 til 1946.
Mannerheim ble født i Storfyrstedømmet Finland, inn i en kjent finlandssvensk adelsfamilie som hadde emigrert til Finland fra Sverige. Hans forfedre kom opprinnelig fra Tyskland, hvoretter de emigrerte til Sverige på 1600-tallet. Mannerheim hadde svensk som morsmål og snakket dårlig finsk, han behersket russisk bedre enn finsk. Han var oldebarn av Carl Erik Mannerheim; og innledet sin militære karriere i den keiserlige russiske hæren og ble øverstkommanderende for Finlands hvite armé under den finske borgerkrigen i 1918 og Finlands forsvarssjef under andre verdenskrig. Han var sterkt antikommunistisk hele livet og mente at nazismen var brutal og primitiv. Mannerheim sørget for tysk støtte til fortsettelseskrigen i 1941.Da president Risto Ryti trakk seg i 1944 ble Mannerheim, som da var forsvarssjef, valgt til president av Riksdagen. Han tiltrådte 4. august, en uke før avslutningen av Fortsettelseskrigen, med oppdraget å «lede landet til fred».
| Carl Gustaf Mannerheim, egentlig baron Carl Gustaf Emil Mannerheim, (født 4. juni 1867 på Villnäs slott i Villnäs i landskapet Egentliga Finland i Storfyrstedømmet Finland, død 27. januar 1951 i Lausanne i Sveits) var en finsk, adelig offiser, riksforstander, president og oppdagelsesreisende. Han var Finlands riksforstander i syv måneder i 1919 og Finlands sjette president fra 1944 til 1946.
Mannerheim ble født i Storfyrstedømmet Finland, inn i en kjent finlandssvensk adelsfamilie som hadde emigrert til Finland fra Sverige. Hans forfedre kom opprinnelig fra Tyskland, hvoretter de emigrerte til Sverige på 1600-tallet. Mannerheim hadde svensk som morsmål og snakket dårlig finsk, han behersket russisk bedre enn finsk. Han var oldebarn av Carl Erik Mannerheim; og innledet sin militære karriere i den keiserlige russiske hæren og ble øverstkommanderende for Finlands hvite armé under den finske borgerkrigen i 1918 og Finlands forsvarssjef under andre verdenskrig. Han var sterkt antikommunistisk hele livet og mente at nazismen var brutal og primitiv. Mannerheim sørget for tysk støtte til fortsettelseskrigen i 1941.Da president Risto Ryti trakk seg i 1944 ble Mannerheim, som da var forsvarssjef, valgt til president av Riksdagen. Han tiltrådte 4. august, en uke før avslutningen av Fortsettelseskrigen, med oppdraget å «lede landet til fred».
== Bakgrunn ==
Mannerheims far, grev Carl Robert (1835–1914) skrev skuespill og var politisk sett frisinnet og radikal for sin tid. Som forretningmann var han imidlertid ikke så vellykket. Mannerheims mor, Hedvig Charlotta Helena (Hélène) von Julin (1842–1881) var datter av den rike industrieieren Johan Jacob von Julin, som eide Fiskars jernverk og landsby.
Carl Gustaf Mannerheim ble født hjemme på herregården Villnäs slott. Som tredje barn arvet han tittelen baron (finsk: Vapaaherra, svensk: Friherre), da kun den førstefødte fikk grevetittelen. Til tross for at faren tidligere hadde tjent en del penger, ble den økonomiske situasjonen vanskeligere mot slutten av 1870-årene. Faren kan ha hatt psykiske problemer da han i ettertid virker noe overoptimistisk i sine økonomiske disposisjoner. Hans spilleavhengighet svekket familieøkonomien ytterligere. Han gikk konkurs i 1880, og familiegodset Villnäs slott ble solgt, sammen med landeiendommer og kunstskatter, for å dekke den gjelden han hadde opparbeidet. Faren reiste imidlertid fra familien til Paris sammen med en elskerinne og endte opp som bohem der.Mannerheims mor, sterkt preget av ektemannens flukt, flyttet til sin tantes gods i Sällvik med sine syv barn, men døde allerede året etter av hjerteinfarkt, bare 39 år gammel. Skammen, depresjonen og den sosiale isolasjonen som følge av de påkjenninger hun ble utsatt for, skal ha vært medvirkende til hennes tidlige død. Hennes død førte til at barna måtte vokse opp under andres vergetilsyn, og Carl Gustavs onkel på morssiden, Albert von Julin, ble hans verge.
Alle familieproblemene førte til at den unge Carl Gustav ikke innordnet seg skoledisiplinen. Onkelen bestemte, da Mannerheim var 15 år, at han skulle sendes til det finske kadettkorpset i Fredrikshamn (Hamina) i 1882. Mannerheim fant seg imidlertid heller ikke til rette her, byen var liten med trange sosiale miljøer, han var fattig og fant det ydmykende å måtte spørre onkelen om penger for den minste utgift. Til slutt ble han utvist etter å ha vært på ulovlig permisjon.
Han dro da til onkelens svoger, Edvard Bergenheim, som bodde i Kharkov i Ukraina. Her tok Mannerheim undervisning i russisk. Deretter tok han studenteksamen i Helsingfors i juni 1887, og var da kvalifisert til å begynne på universitetet. Han hadde gjennom dette opparbeidet seg andre og bedre papirer enn den avbrutte skolegangen ved kadettkorpset. Mannerheim tok kontakt med sin gudmor, baronesse Alfhild Scalon de Coligny, som hadde gode forbindelser til det russiske hoffet. Mannerheim ønsket å komme inn i den keiserlige kavalerigarden, men dette var for kostbart. Han studerte russisk hele sommeren 1887, og fikk senere på sommeren melding om at han kunne møte til opptaksprøve ved Nicolas kavaleriskole, som han bestod. Målet var å bli tatt opp i tsarens elitestyrke chevaleriegarden. Han begynte ved kavaleriskolen 16. september og ble uteksaminert i 1889, som nest beste elev, og ble da forfremmet til kornett. Han ble deretter sendt til grenseområdene mot Tyskland, til byen Kalisz i dagens Polen.
== Karriere ==
=== Den keiserlige russiske hær ===
I januar 1891 ble Mannerheim overført til Maria Feodorovnas ridende garde i St. Petersburg. Alfhild Scalon de Coligny hadde igjen sørget for sin gudsønn og sammen med aristokratiet i St. Petersburg arrangert ekteskap for ham med Anastasia Arapova (1872–1936), noe som sikret ham økonomisk. De fikk tre barn, døtrene Anastasie (1893–1977) og Sophie (1895–1963), mens det tredje barnet, en sønn, var dødfødt. Anastasie konverterte senere til Den romersk-katolske kirke og ble nonne i karmelittordenen i London. Ekteskapet med Anastasia Arapova endte i en separasjon i 1902 og en formell skilsmisse i 1919.Mannerheim tjenestegjorde i Den keiserlige kavalerigarden fram til 1904, og han fikk etter hvert et stort kjennskap til hester. Men etter separasjonen fra sin hustru fikk han igjen dårlig økonomi. Denne ble forverret etter spilletap. Etter en depresjon prøvde han å forbedre situasjonen ved å skifte miljø og meldte seg til tjeneste i den russisk-japanske krig 1904-1905. I oktober 1904 ble han overført til 52. Nezhin dragonregiment i Mandsjuria, med grad av oberstløytnant. På grunn av utvist mot i slaget om Mukden i 1905, ble han utnevnt til oberst.Da han kom tilbake fra krigen, var han på en uoffisiell ferie hvor han besøkte familie i Sverige og Finland. Som baron representerte han adelen i den siste forsamlingen i Finlands Lantdager i 1905-1906.
Da han vendte tilbake til St. Petersburg, ble han overrasket over å bli forespurt om han ville reise som etterretningsoffiser gjennom Turkestan til Beijing, og slutte seg til den franske arkeologen Paul Pelliot på dennes ekspedisjon til Sentral-Asia. Han reiste sammen med Paul Pelliot i juli 1906, fra Tasjkent til Kashgar, hvor de ankom i oktober. Deretter reiste han alene til Mandsjuria og Kina fram til høsten 1908, og møtte blant andre den 13. Dalai Lama, Thubten Gyatso. Mannerheims dagbok og fotografier fra reisen er senere utgitt.
Etter denne reisen ble han i 1909 utnevnt til kommandant for 13. Vladimir Ułan-regimentet i Mińsk Mazowiecki i dagens Polen. Året etter ble han utnevnt til generalmajor og kommandant for Ułan-regimentet i Warszawa. I 1912 ble han en del av hærledelsen og året etter ble han sjef for en kavaleri-brigade.
Under første verdenskrig tjenestegjorde han ved fronten mot Østerrike-Ungarn og Romania. Han var blant annet utstasjonsert i Galicia i Polen, den gang en del av Russland. Etter å ha utmerket seg ved fronten fikk han i desember den russiske Sankt Georgsordenen av 4. klasse, en av de aller høyeste ordenene i det keiserlige Russland.
Da februarrevolusjonen brøt ut i Russland, var han på permisjon i St. Petersburg. Da han vendte tilbake til fronten, ble han utnevnt til generalløytnant, med tilbakevirkende kraft fra februar 1915. Men etter oktoberrevolusjonen så den nye regjeringen med skepsis på mange av de høyere offiserene, herunder Mannerheim. Da han ble sykmeldt etter å ha falt av hesten, ble han tatt ut av tjeneste og dro på rekonvalesens i Odessa. Her planla han å pensjonere seg og leve et sivilt liv i Finland. Han ankom Finland 18. desember 1917.
=== Den finske borgerkrigen ===
Utfyllende artikkel: Den finske borgerkrigenI januar 1918 utnevnte det finske senatet, under ledelse av Pehr Evind Svinhufvud, Mannerheim til forsvarssjef og øverstkommanderende av en praktisk talt ikke-eksisterende finsk hær. I begynnelsen bestod den av lokale paramilitære grupper. Oppgaven var å beskytte regjeringen under borgerkrigen, som brøt ut 27. januar. Mannerheims styrker ble kalt De hvite, i kontrast til de kommunistiske opprørsstyrkene de røde. Mannerheim aksepterte utnevningen, selv om han var svært skeptisk til regjeringens pro-tyske orientering.
Han etablerte et hovedkvarter i Seinäjoki og begynte å avvæpne de gjenværende 42 500 russiske soldatene som ennå ikke var trukket ut av landet, og som det ble fryktet skulle bli satt inn på De rødes side.
Da borgerkrigen var over, gikk han av som øverstkommanderende og i opposisjon til den stadig sterkere tyske innflytelsen i landet. Han fryktet at dette skulle få negative konsekvenser overfor de allierte landene etter krigen. For ytterligere å distansere seg fra den finske regjeringen, flyttet han midlertidig til familie i Sverige i juni 1918.
I Sverige hadde han utstrakt diplomatisk kontakt med representanter for de allierte, og i oktober 1918 reiste han til Storbritannia og Frankrike på vegne av den finske regjeringen for å få anerkjennelse av den finske uavhengigheten. I desember ble han kalt tilbake til Helsingfors da han var blitt valgt til såkalt riksforstander (finsk: Valtionhoitaja, svensk: Riksföreståndare), eller statsoverhode i Finland i syv måneder i perioden 1918–1919. Han stilte som kandidat til landets første presidentvalg for Samlingspartiet og Svenska folkpartiet, men tapte avstemningen i parlamentet til Kaarlo Juho Ståhlberg. Han trakk seg da tilbake fra det offentlige liv.
=== Mellomkrigstiden ===
I den første delen av mellomkrigstiden levde Mannerheim et tilbaketrukket liv, uten offentlige verv. Han ble sett som kontroversiell på grunn av sine uttalte anti-bolsjevikiste standpunkter. Han ble videre sett på med skepsis av finske sosialister, som en borgerlig general fra De hvite. Han konsentrerte seg i denne perioden om humanitære oppgaver og var blant annet president i det finske Røde Kors. Hans søster Sophie Mannerheim hadde i 1917 grunnlagt en forening for å hjelpe enslige mødre og deres barn. Mannerheim ble hedersformann i «Mannerheims barnskyddsförbund». Han gikk inn i disse oppgavene med stor iver og gjorde en rekke utenlandsreiser.
Under hans reise til Europa hadde kretser som beundret ham i Finland begynt å samle inn penger for ham. Innsamlingen gav 7,6 millioner mark (eller omtrent 28 millioner kroner omregnet til dagens kroneverdi). Han grunnla en kafé i Hangö som ble populær og ble besøkt av prominente gjester, blant annet kongelige fra Nederland.Da sosialistene tapte presidentvalget i 1931 og Svinhuvud ble ny president, åpnet det seg muligheter for nye offentlige oppgaver for Mannerheim. Først ble han leder for forsvarsrådet, og deretter utnevnt til feltmarskalk (sotamarsalkka, fältmarskalk) i 1933. På denne tiden hadde den offentlige oppfatningen av ham endret seg, også blant sosialistene, fra å være en borgerlig, «hvit» general til å være en mer samlende, nasjonal figur. Dette ble forsterket av hans mange offentlige uttalelser på denne tiden, hvor han tok til orde for forsoning mellom de tidligere motstanderne, og han ble talsmann for at de overordnete finske problemstillingene var viktigere enn indre konflikt. Han arbeidet for at landet skulle bli militært sterkere og prøvde forgjeves å få et forsvarssamarbeid med Sverige. Den militære utbyggingen gikk ikke helt som han ønsket, og han var svært bekymret for at Finland skulle havne i krig.
=== Andre verdenskrig ===
Utdypende artikler: Vinterkrigen, Fortsettelseskrigen, LapplandskrigenDa Sovjetunionen krevde store finske landavståelser og forhandlingene om dette brøt sammen i 1939, var det klart at Mannerheim igjen ville ble øverstkommanderende i tilfelle av krig. Formelt ble han det da Sovjetunionen angrep 30. november og dermed utløste vinterkrigen. Han var finsk forsvarssjef fra vinterkrigens utbrudd i 1939. I et brev til datteren Sophie skrev han at han ikke ønsket dette, alderen og helsen tatt i betraktning, men at han måtte gi etter for anmodningene fra presidenten og regjeringen, og han konstaterte at han var i krig for fjerde gang.
Han reorganiserte øyeblikkelig det militære hovedkvarteret i St. Michel, hvor han tilbrakte det meste av tiden, både under vinterkrigen og fortsettelseskrigen, foruten en rekke besøk ved fronten. Også i tidsrommet mellom disse to krigene oppholdt han seg hovedsakelig i hovedkvarteret og fortsatte som øverstkommanderende, til tross for at denne posisjonen egentlig skulle ha gått tilbake til presidenten etter freden i Moskva 1940. Før fortsettelseskrigen brøt ut, ble han av tyskerne tilbudt å overta kommandoen over de 80 000 tyske soldatene som stod i Finland, noe han avslo for ikke å bli knyttet enda sterkere til Tysklands krigsmål. Han hadde så nære bånd til den tyske krigsmakten som situasjonen krevde, men avslo forslaget om å inngå en formell allianse. Videre avslo han å stille finske tropper til disposisjon ved beleiringen av Leningrad.
Hans 75-årsdag 4. juni 1942 ble feiret som en nasjonal begivenhet, og han ble utnevnt, som den eneste i finsk historie, til Marskalk av Finland (finsk: Suomen Marsalkka, svensk: Marskalk av Finland). Et ikke varslet besøk av Adolf Hitler på denne dagen satte ham imidlertid i stor forlegenhet. Mannerheim ønsket verken å ta i mot Hitler i det militære hovedkvarteret i St. Michel eller i Helsingfors, da dette ville gjøre besøket til et statsbesøk. Til slutt mottok han Hitler på et sidespor av jernbanen ved en flyplass i det sørøstre Finland. Etter et fire timers besøk, som inkluderte en middag, vendte Hitler tilbake til Tyskland, uten å anmode om opptrapping av den finske deltakelsen i krigen, noe som var forventet at han ville gjøre da han først kom.4. august 1944 ble Mannerheim Finlands president. Man antok at bare Mannerheim kunne «lede landet til fred» mot slutten av andre verdenskrig. Han overtok vervet etter Risto Ryti, som hadde inngått en militær avtale med den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop etter at situasjonen hadde blitt vanskelig for Finland som følge av fortsettelseskrigen, og særlig etter slaget ved Tali-Ihantala. Mannerheim valgte å se bort fra denne avtalen og forsto at fortsettelseskrigen måtte avsluttes med en våpenhvile og ikke finsk kapitulasjon. De sovjetiske kravene var meget harde, men Mannerheim mente at landet ikke hadde noe valg om det skulle overleve som egen nasjon. Blant de sovjetiske kravene var også at finnene skulle gå til kamp mot de tyske soldatene i Nord-Finland, som der trakk seg tilbake fra Murmanskfronten og gjennom Finnmark i hva de kalte Operation Nordlicht. I den såkalte Lapplandskrigen falt imidlertid ikke mer enn rundt 1 000 finske soldater.
8. mars 1946 gikk Mannerheim av som finsk president, både av helsemessige årsaker og fordi han opplevde at oppdraget var fullført. Han ble etterfulgt av den konservative Juho Kusti Paasikivi.
=== Utmerkelser ===
Utdypende artikkel: Carl Gustaf Mannerheims ordener og utmerkelserCarl Gustaf Mannerheim ble dekorert med over 80 militære og sivile utmerkelser. Han ble blant annet dekorert med den franske Æreslegionen, det tyske Jernkorset og den danske Elefantordenen. I tillegg ble han dekorert med en rekke russiske, svenske og finske ordener. Han mottok utmerkelser fra i alt 18 land, både for militære, politiske og diplomatiske fortjenester, samt for utforskningsreisen i Sentral-Asia og for humanitært arbeid. Under både første - og andre verdenskrig mottok Mannerheim utmerkelser fra begge sider. Han fikk til og med svenske utmerkelser, selv om Sverige var nøytral under begge verdenskrigene.
Offiser av Frans Josef-ordenen, 1895
Sankta Annas orden av 3. klasse 1902, 2. klasse, 1906
Offiser av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, 1902
Ridder av Frelserens orden, 1902
Æreslegionen, ridder 1902, offiser 1912, storkors 1939
Sankt Stanislaus-ordenen av 2. klasse, 1905
Sankt Vladimirs orden av 4. klasse 1906, 2. klasse med sverd 1916
Ridder av 4. klasse av Sankt Georgsordenen, 1914
Frihetskorsets orden, 1. klasse med sverd 1918, 4. klasse med sverd 1918, storkors med sverd 1918, storkors med sverd og med diamanter 1940
Sverdordenen, kommandør 1918, storkors 1942
Jernkorset av 1. klasse, 1918
Jernkorset av 2. klasse, 1918
Finlands hvite roses orden, storkors med sverd 1919, storkors med kjede og med sverd og diamanter 1944
Ridder av Serafimerordenen, 1919
Ridder av Elefantordenen, 1919
Ørnekorsets orden, 1. klasse med sverd, 1930
Estlands Røde Kors' orden, 1. klasse, 1933
Storkorsridder av Order of the British Empire, 1938
Mannerheimkorset av 1. klasse og av 2. klasse, 1941
Storkors med sverd av Kong Zvonimirs kroneorden, 1942
Storkors av Den tyske ørns fortjenesteorden, 1942
Jernkorsets ridderkors, 1942
Storoffiser av Savoies militærorden, 1942
Storbånd av Den oppadstigende sols orden
Jernkorset ridderkors med ekeløv, 1944
Mikael den tapres orden av 1. klasse, 1941
Storkors av den ungarske Fortjenstordenen, 1942
Storkors med sverd av Finlands løves orden, 1944
=== Etter krigen og død ===
Da Mannerheim gikk av som president, hadde han til hensikt å pensjonere seg, i en alder av 79 år. Han kjøpte et gods i Lojo, men ble i juni samme år rammet av magesår. Tidlig i 1947 reiste han på et sanatorium i Montreux i Sveits, og bodde dels her, og dels i Finland resten av livet. Han døde på et sykehus i Lausanne, og ble begravet 4. februar 1951 på Sandudds gravlund (finsk Hietaniemen hautausmaa) i Helsingfors i en statsbegravelse.
Fra norsk side var det skepsis til Mannerheims tyskvennlighet, og Norge sendte ingen krans eller annen æresbevisning til hans begravelse. Mannerheim mottok heller aldri noen norsk orden.
== Ettermæle ==
Mannerheimvägen, en av hovedgatene i Helsingfors, ble oppkalt etter ham til hans 75-årsdag i 1942, allerede før han hadde vært president. En rytterstatue av ham står i denne gaten, utenfor samtidskunstmuseet Kiasma, og vis-à-vis Riksdagshuset.
En større film om Mannerheims liv, regissert av Renny Harlin, Heikki Vihinen som manusforfatter og Mikko Nousiainen i tittelrollen, var planlagt med premiere i mai 2011.Mannerheim blir husket som Finlands redningsmann under andre verdenskrig og fikk løst Finland fra samarbeidet med Hitlers Tyskland. Stalin uttalte at Finland hadde mye å takke Mannerheim for, Mannerheim var avgjørende for at Finland ikke ble okkupert, ifølge Stalin. Han blir også husket for brutaliteten under den finske borgerkrigen der han ledet nedkjempingen av de røde og den etterfølgende hevnen mot tusenvis av henrettede og døde i fangeleirene.
== Se også ==
Mannerheimkorset
Mannerheimlinjen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Gustaf Emil Mannerheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl Gustaf Emil Mannerheim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nettsted om Mannerheim
Finlands nasjonalbiografi
«Carl Gustaf Mannerheim». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4132-1416928956738.
Tihonen, Seppo: The Finnish Presidency as an Institution, 1999 | Carl Gustaf Mannerheim, egentlig baron Carl Gustaf Emil Mannerheim, (født 4. juni 1867 på Villnäs slott i Villnäs i landskapet Egentliga Finland i Storfyrstedømmet Finland, død 27. | 8,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ny_Tid | 2023-02-04 | Ny Tid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser i Oslo', 'Kategori:Konspirasjonsteorier om 11. september', 'Kategori:Norske nettaviser', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser', 'Kategori:Norske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1975', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ny Tid kan vise til flere aviser, se Ny Tid (andre betydninger)Ny Tid er et riksdekkende, kvartalsvis bokmagasin i tabloidformat. Magasinet som omtaler opptil 50 internasjonale bøker innen sakprosa legger vekt på konflikt/fredsarbeid, kontroll/overvåkning og økologi/livsrefleksjoner.
Avisen kom ukentlig fram til sommeren 2015, da det ble besluttet å gå over til månedlige utgivelser. Samtidig inngikk avisen en avtale med Klassekampen, slik at Ny Tid fra høsten 2015 ble distribuert som bilag til Klassekampen. Dette fungerte som et ekstraopplag, i tillegg til distribusjon til egne abonnementer. Avtalen ble sagt opp i september 2017, etter at Ny Tid fikk hva månedavisen fremdeles mener er en usaklig kritikk for en artikkel de publiserte om konspirasjonsteorier om 11. september 2001.
Bokmagasinet Ny Tid vedlegger 3 ganger i året det internasjonale dokumentarfilm-magasinet Modern Times Review, og har ellers tematiske aktuelle vedlegg, som totalt utgjør over 100 sider.
| Ny Tid kan vise til flere aviser, se Ny Tid (andre betydninger)Ny Tid er et riksdekkende, kvartalsvis bokmagasin i tabloidformat. Magasinet som omtaler opptil 50 internasjonale bøker innen sakprosa legger vekt på konflikt/fredsarbeid, kontroll/overvåkning og økologi/livsrefleksjoner.
Avisen kom ukentlig fram til sommeren 2015, da det ble besluttet å gå over til månedlige utgivelser. Samtidig inngikk avisen en avtale med Klassekampen, slik at Ny Tid fra høsten 2015 ble distribuert som bilag til Klassekampen. Dette fungerte som et ekstraopplag, i tillegg til distribusjon til egne abonnementer. Avtalen ble sagt opp i september 2017, etter at Ny Tid fikk hva månedavisen fremdeles mener er en usaklig kritikk for en artikkel de publiserte om konspirasjonsteorier om 11. september 2001.
Bokmagasinet Ny Tid vedlegger 3 ganger i året det internasjonale dokumentarfilm-magasinet Modern Times Review, og har ellers tematiske aktuelle vedlegg, som totalt utgjør over 100 sider.
== Historie ==
Ny Tid ga ut sitt første nummer 15. august 1975, med Audgunn Oltedal som første redaktør, og den var et resultat av partisamlingen på venstresiden og etableringen av Sosialistisk Venstreparti (SV) samme år. Avisen ble fristilt fra partiet i 1998 og helt uavhengig også eiermessig fra 2006. Ny Tid var en videreføring av det opphørte Orientering, som ble etablert i 1953, og fra august 1975 sto det «hvori opptatt Orientering» i kolofonen. Ny Tid overtok Orienterings rolle som venstrebevegelsens talerør i norsk politikk.Fra starten var Orienterings stil kollektiv og spartansk, men etter hvert presenterte redaksjonen artiklene signert. Avisen utviklet en selvstendig stil, dels frigjort fra partiet, og økte opplaget til mellom 17 000 og 19 000 i tidsrommet 1973–1975. Avisen ga journalistene spillerom og høstet flere priser for god design. Norsk sikkerhetspolitikk var fremdeles tema i avisen etter omleggingen i 1975, og høydepunktet var nok Listesaken, som førte til politibeslag og rettssak.
Fra begynnelsen på 1980-tallet falt imidlertid interessen for Ny Tid, samtidig som løsrivelsen fra partiet begynte. I 1986 kom Finn Gustavsen tilbake som redaktør i konkurranse med Erik Solheim. I 1998 ble Ny Tid formelt fristilt fra partiet.
I juli 2005 overtok Dag Herbjørnsrud som ansvarlig redaktør. På en ekstraordinær generalforsamling i avisen 24. januar 2006 ble det vedtatt å selge avisen til N.W.Damm & Søn AS og gjøre avisen helt partiuavhengig. Vedtaket var nesten enstemmig. Avisens største eier, Sosialistisk Venstreparti med omtrent 20 prosent av aksjene på generalforsamlingen, støttet forslaget. Den nye eieren bidro med økonomiske ressurser for å relansere avisen til å bli et ukentlig nyhetsmagasin med Newsweek som forbilde. Mottakelsen blant leserne var svært positiv og den fikk Gull i redesign under Årets Mediedager 2007, for en av de «aller mest vellykkede metamorfoser innen redaksjonell redesign i kongeriket». Ny Tid hadde i 2006 en økning på 117 prosent og rundt 5 000 eksemplarer - og ble årets opplagsvinner. Men suksessen var ikke like stor økonomisk, magasinet gikk samme år med millionunderskudd. Etter fusjonen mellom Damm og J.W. Cappelens Forlag høsten 2007 søkte forlaget etter nye eiere.
I januar 2014 ble Ny Tid igjen lansert i avisformat og alle aksjene ble overtatt av Dag Herbjørnsrud, Torild Skard, Tore Linné Eriksen og Einar Krog Grimstad.I januar 2015 overtok Truls Lie avisen fra hovedeier Dag Herbjørnsrud. Lie ble hovedeier, ansvarlig redaktør og daglig leder. Han relanserte avisen i fullformat 4. mars, med visjon om å være en uavhengig, anarkistisk betonet avis med fokus på fred & konflikt, migrasjon, makt & kontroll, miljø, medier, internasjonal dokumentarfilm & sakprosa.Avisen ble lagt om til månedsavis sommeren 2015, og er nå vedlagt Klassekampens distribusjon i tillegg, noe som har ført til et opplag på rundt 33 000, en spredning avisen aldri tidligere har oppnådd.
I 2017 trykte avisen konspirasjonsteorier om 11. september 2001 og fikk kritikk i andre medier for ukritisk publisere teorier uten faglig støtte.
== Eierskap ==
1. januar 2008 overtok Ad Fontes Medier (tidl. Mentor Medier) eierskapet i Ny Tid, omtrent samtidig som medieforlaget også tok over den norske utgaven av Le Monde diplomatique. Samtidig overtok Magne Lerø som utgiver og ansvarlig redaktør i Ny Tid etter Martine Aurdal 1. februar 2008. Det ble regnet som en styrke for ytringsfriheten med flere store aktører i mediemarkedet, og konsernet fikk med dette oppkjøpet en betydelig posisjon. Det knyttet seg også noe usikkerhet til avisens framtidige redaksjonelle linje. Redaktør Dag Herbjørnsrud, ansvarlig for avisens ledere, uttalte at han ønsket å «prøve å stå i tradisjonen til Orientering og dets første redaktør Sigurd Evensmo», mens ansvarlig redaktør Magne Lerø var mer tilbakeholden med å komme med en redaktørerklæring. 5. november 2009 avgjorde konsernstyret i Mentor Medier at Ny Tid og Le Monde diplomatique skulle driftes av Dagsavisen, som sammen med Vårt Land er de to største avisene i mediehuset, samt flytte inn i Dagsavisens lokaler på Sehestedts plass i Oslo. Magne Lerø gikk samtidig av som ansvarlig redaktør. Dag Herbjørnsrud ble konstituert som ansvarlig redaktør.Etter en budrunde i mars 2010 mellom Lerø og en gruppe rundt Herbjørnsrud og redaksjonen, vedtok Mentor Medier å selge Ny Tid til en internasjonal gruppering av tyrkisk-skandinaviske Bahar Media og amerikanske Hunter Image Media. Overtakelsen fant sted 1. mai. Ny administrerende direktør ble kurdiske Ramazan Ay med bakgrunn fra Oslo-baserte Zaman Norge, mens ny ansvarlig redaktør ble Herbjørnsrud. Herbjørnsrud viste til at eierne ikke ville ha innflytelse på innholdet.I mai 2010 ble det påstått at Ny Tid var «tatt over» av den norsk-venezuelanske menneskerettighetsforkjemperen Thor Halvorssen. Påstandene ble først trykket i Klassekampen 10. mai, som i likhet med Journalisten satte et kritisk lys på hva som ville skje med et tradisjonelt venstretidsskrift når en utenlandsk «høyreavviker» og kritiker av venstreorienterte regimer i Latin-Amerika kjøper det opp. Ny Tid avviste framstillingen i Klassekampen, og kalte påstandene for «usannheter om oppkjøpet» og beskrivelsene for «konspiratoriske og kontrafaktiske».Halvorssen, som selv blogger for den liberale amerikanske nettavisen The Huffington Post, viste til at bakgrunnen for oppkjøpet var å ivareta bladets lange tradisjon og at det ville vært synd om et tidsskrift med så lang historie ville forsvinne. Han avviste påstanden om at det dreiet seg om et høyreideologisk oppkjøp av en tradisjonell venstreside-avis.17. februar 2011 ble det på en pressekonferanse meddelt at fredsarbeideren Ivar Evensmo, sønn av avisas grunnlegger Sigurd Evensmo, gikk inn og ble medeier i Ny Tid, hvori opptatt Orientering, med 10 prosents andel. Også Antirasistisk Senter, Norges Fredsråd og personer tilknyttet miljøbevegelsen kjøpte mindre aksjeposter i avisa.Det ble på pressekonferansen sagt at den norsk-venezuelanske menneskerettighetsforkjemperen Thor Halvorssen aldri hadde «tatt over» eller kontrollert Ny Tid, slik flere hadde påstått i mai 2010. Halvorssen hadde maksimalt hatt ti prosent av aksjene, noe som nå ble redusert til en aksjepost på ni prosent. Bahar Media eide etter utvidelsen omtrent 77 prosent.Tidligere SV-politiker Rolf Reikvam ble ny talsperson for styret i Ny Tid & Orientering AS, mens forhenværende Orientering-skribent og Skolenes Landsforbund-leder Gro Standnes ble nytt styremedlem.
I Birgitte Kjos Fonns bok Orientering. Rebellenes avis (Pax Forlag, 2011) ble det hevdet at mediedekningen i mai 2010 ikke var korrekt, og at det allerede da var klart at en femdel av aksjene ville bli «tildelt tidligere bidragsytere til Orientering, herunder Ivar Evensmo, fredsbevegelse og idealistiske organisasjoner».Redaksjonen og eierne har økt betoningen av at avistradisjonen skal bevares, og i juni 2010 kom det inn i vedtektene at formålet med Ny Tid & Orientering AS er å utgi avisa «i forlengelsen av publikasjonens tradisjon siden grunnleggelsen i 1953».Etter en uenighet med de tyrkiske majoritetseierne overtok Dag Herbjørnsrud tilsammen 86 prosent av aksjene. I 2014 kom også Torild Skard og Einar Krog Grimsgaard inn på eiersiden. Fra januar 2015 har det kommet inn i vedtektene at ingen skal eie, direkte eller indirekte, mer enn 35 prosent av aksjene i Ny Tid & Orientering AS.Avisen eies i dag av Truls Lie, Trygve Natvig, John Y. Jones, Erling Bonnevie Hjort, Einar Krog Grimsgaard, Ivar Evensmo og flere.
== Listesaken ==
Ny Tid sto sentralt i den såkalte Listesaken som blant annet førte til opprettelsen av Forsvarergruppen av 1977. Avisa trykte en artikkel 20. juli 1977 hvor det ble hevdet at norsk etterretningstjeneste i årevis etter krigen hadde drevet omfattende spionasje- og sabotasjevirksomhet rettet mot Sovjetunionen. Ivar Johansen ble dømt til delvis betinget fengsel i ett år, hvorav han sonte 60 dager. Journalistene Ingolf Håkon Teigene og Jan Otto Hauge, samt informasjonssekretær i Club 7, Trond Jensen, fikk betingede dommer.
== Priser og utdelinger ==
Ny Tid delte fra 2007 til 2013 hver desember ut prisen Årets nordmann. Prisen har gått til Kohinoor (2007), Margreth Olin (2008), Randi Hagen Spydevold (2009), Maria Amelie (2010), Prableen Kaur, Marcel Gleffe og Synnøve Kvamme (2011), Bjønnulv Evenrud (2012) og Neda Ibrahim (2013).
Ny Tid vant gull i klassen for «Årets beste Redesign for 2006» under Årets Mediedager i mai 2007. I klassen for forsider vant Ny Tid sølv. Etter re-lansering som magasin ble Ny Tid årets opplagsvinner 2006 med en opplagsøkning på 114 prosent, opplaget har sunket siden.En medieundersøkelse fra medieanalysebyrået Retriever i januar 2011 viste at Ny Tid da var Norges mest siterte uke- og månedspublikasjon foregående tre år, 2008–2010.Hver uke publiserte Ny Tid «Uten Grenser»-kommentarer fra ulike ytringsfrihetsforkjempere, som Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada) og Martha Beatrice Roque (Cuba). Denne artikkelserien var til minne om tidligere Ny Tid-spaltist Anna Politkovskaja. Tekstene ble publisert på engelsk og/eller originalspråket på Ny Tids internasjonale nettsider Ny Tid International.
== Opplag ==
Kilde: Aviskatalogen, frem til 2013 bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2014 anslag. Etter at Ny Tid i 2015 ble månedlig bilag i Klassekampen og følger dennes lørdagsutgave er effektiv spredning over 30 000.
== Redaktører ==
Truls Lie 2015–
Dag Herbjørnsrud 2010–2015
Magne Lerø 2008–2009
Martine Aurdal 2006–2008
Dag Herbjørnsrud 2005–2006
Anders Horn 2001–2005
Anne Hege Simonsen 1998–2001
Runar I. Malkenes 1995–1998
Turid Grønlund 1994–1995
Gunnar Ringheim 1991–1994
Bernt Eggen 1989–1991
Finn Gustavsen 1986–1989
Ingolf Håkon Teigene 1982–1986
Steinar Hansson 1979–1982
Audgunn Oltedal 1975–1979
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Ny Tid er et riksdekkende, kvartalsvis bokmagasin i tabloidformat. Magasinet som omtaler opptil 50 internasjonale bøker innen sakprosa legger vekt på konflikt/fredsarbeid, kontroll/overvåkning og økologi/livsrefleksjoner. | 8,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystein_L%C3%B8nn | 2023-02-04 | Øystein Lønn | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kulturpris', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sørlandets litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av Kritikerprisen', 'Kategori:Vinnere av Nordisk råds litteraturpris'] | Øystein Lønn (født 12. april 1936, død 10. januar 2022) var en norsk forfatter bosatt i Kristiansand. Han fikk en rekke priser for sitt forfatterskap, blant annet Nordisk råds litteraturpris.
| Øystein Lønn (født 12. april 1936, død 10. januar 2022) var en norsk forfatter bosatt i Kristiansand. Han fikk en rekke priser for sitt forfatterskap, blant annet Nordisk råds litteraturpris.
== Liv og virke ==
Lønn debuterte i 1966 med novellesamlingen Prosesjonen og fulgte opp med romanen Kontinentene i 1967. Han var på den tiden påvirket av den franske nyromanen. Den franske påvirkningen er tydeligst i romanen Hirtshals, Hirtshals (1975), men kan også sees i Arkeologene (1971)
Fortellingen Lu fra 1977 markerer et skille i Lønns forfatterskap. Den handler om en mann som ikke har begått en forbrytelse, men tror han har sett en. Derfor må han flykte. Etter dette blir flukttemaet framtredende i mange av Lønns romaner. Kriminalsjangeren begynte han å leke med allerede når han skrev Hirtshals, Hirtshals og fortsatte gjennom 1980-tallet.
Lønn tilbragte store deler av de første årene som forfatter i Spania der også romanen Veien til Cordoba (1981) ble skrevet. Hovedpersonen Blakey reiser dit for å besøke en syk venninne. I løpet av denne reisen konfronteres han flere ganger med sin radikale fortid, og han begynner å lure på hvordan og hvorfor han har blitt så konform. Vanens makt og bedagelighetens tvang introduseres som tema, og Lønn skal bruke de neste 20 årene på å fundere på disse tingene.
Fra 1984 til 1991 ga Lønn ut tre romaner som i en slags trilogi: Bjanders Reise, Tom Rebers siste retrett og Thomas Ribes femte sak. Disse tre bøkene er alle lagt til Sørlandet.I 1993 fikk han Brageprisen for novellesamlingen Thranes metode og i 1996 Nordisk råds litteraturpris for novellesamlingen Hva skal vi gjøre i dag. Unni Straume filmatiserte tittelnovellen i denne Thranes metode med Petronella Barker og Bjørn Sundquist i hovedrollene i 1998. I 1999 kom romanen Maren Gripes nødvendige ritualer.
Etter tusenårsskiftet utga Lønn en ny romantrilogi: Ifølge Sofia (2001), Simens Stormer (2003) og Etter Sofia (2010). I disse introduseres tre, fire nye skikkelser som følges gjennom flere romaner. Hver roman har en ny hovedperson, men bipersonene dukker opp i flere av romanene.Lønn skrev 14 romaner, fem novellesaminger og to skuespill. Han er oversatt til femten språk, blant annet engelsk, tysk, fransk, nederlandsk, russisk og hindi.
== Bibliografi ==
=== Romaner ===
Kontinentene (1967)
Arkeologene (1971)
Hirtshals, Hirtshals (1975)
Lu (1977)
Veien til Cordoba (1981)
Bjanders reise (1984)
Tom Rebers siste retrett (1988)
Thomas Ribes femte sak (1991)
Maren Gripes nødvendige ritualer (1999)
Ifølge Sofia (2001)
Simens stormer (2003)
Etter Sofia (2010)
Fluktens nødvendige blindveier (2016)
Berners datter (2018)
=== Novellesamlinger ===
Prosesjonen (1966)
Historie (1973)
Olav Angell, Johan Fredrik Grøgaard, Ø. Lønn og Arild Nyquist: Der humlene suser. En i Norge ved fire av dem (1979)
Thranes metode og andre noveller (1993)
Hva skal vi gjøre i dag? og andre noveller (1995)
Plutselig landligge (2006)
=== Skuespill ===
Hva skal vi gjøre i dag? : en akt for fire personer (1998). (Sammen med Gerhard Knoop)
Quisling. Undersøkelsen (2005). (Sammen med Finn Skårderud)
== Priser ==
Aust-Agder fylkes kulturpris 1976; han bodde den gang i Evje i Aust-Agder.
Gyldendals legat 1988
Doblougprisen 1992
Kritikerprisen 1993, for Thranes metode og andre noveller
Brageprisen 1993, for Thranes metode og andre noveller
Nordisk råds litteraturpris 1996, for Hva skal vi gjøre i dag og andre noveller
Vest-Agder fylkes kulturpris 2009 for sitt forfatterskap og for arbeidet med Agder Litteraturlag.
Sørlandets litteraturpris hederspris 2020, for sitt store og viktige forfatterskap.
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Øystein Lønn i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
Øystein Lønn - Store norske leksikon
Øystein Lønn - Gyldendal/Forfattere
(en) Øystein Lønn på Internet Movie Database
(no) Øystein Lønn hos Nationaltheatret
(no) NRK: Lydfiler med Øystein Lønn
(no) Øystein Lønn i NRK Forfatter
(no) Digitaliserte bøker av Lønn og om Lønn hos Nasjonalbiblioteket. | Øystein Lønn (født 12. april 1936, død 10. | 8,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lothar_Rendulic | 2023-02-04 | Lothar Rendulic | ['Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 23. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer dømt for krigsforbrytelser', 'Kategori:Personer fra Wiener Neustadt', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tiltalte i Nürnbergprosessene', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Østerrikere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig', 'Kategori:Østerrikere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Østerriksk-ungarere fra første verdenskrig', 'Kategori:Østerrikske jurister', 'Kategori:Østerrikske offiserer'] | Lothar Rendulic (født 23. november 1887 i Wiener Neustadt i Østerrike, død 18. januar 1971 i Eferding) var en østerriksk nazist, general og diplomat som deltok på tysk side under andre verdenskrig. Rendulic gikk over til en tyske hæren like etter Tysklands og Østerrikes sammenslåing i 1938. I Norge gjorde han seg gjeldende som øverstkommanderende for Wehrmacht under tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms mot slutten av andre verdenskrig i Norge. Han hadde også oppdrag i Finland og Jugoslavia.
Rendulic ble etter krigen dømt til 20 års fengsel for krigsforbrytelser, men straffen ble i 1951 omgjort til 10 år og han ble løslatt allerede samme år.
| Lothar Rendulic (født 23. november 1887 i Wiener Neustadt i Østerrike, død 18. januar 1971 i Eferding) var en østerriksk nazist, general og diplomat som deltok på tysk side under andre verdenskrig. Rendulic gikk over til en tyske hæren like etter Tysklands og Østerrikes sammenslåing i 1938. I Norge gjorde han seg gjeldende som øverstkommanderende for Wehrmacht under tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms mot slutten av andre verdenskrig i Norge. Han hadde også oppdrag i Finland og Jugoslavia.
Rendulic ble etter krigen dømt til 20 års fengsel for krigsforbrytelser, men straffen ble i 1951 omgjort til 10 år og han ble løslatt allerede samme år.
== Militær karriere ==
Rendulic var av kroatisk herkomst. Han var sønn av en oberst i den østerrikske-ungarske hæren, og ble i 1907 tatt opp ved Theresianische Militärakademie. I august 1910 ble han utnevnt til løytnant.
Rendulic var med i den Den østerriksk-ungarske hær under første verdenskrig. Etter første verdenskrig studerte han juss ved Universität Wien, hvor han oppnådde tysk doktorgrad (dr.jur.) i faget i 1920. Han gjorde karriere i den østerrikske hær. I 1932 ble han medlem av det østerrikske nazi-partiet. Fra 1934 tjenestegjorde han i den østerrikske utenrikstjenesten som militærattaché i Frankrike og England, med stasjonering i Paris. Men hans medlemskap i det østerrikske nasjonalsosialistiske partiet DNSAP ble ansett som uheldig for en representant for Østerrike.
I 1938 ble Rendulic utnevnt til generalmajor, og da andre verdenskrig brøt ut tjenestegjorde han i Wehrmacht ved flere frontavsnitt, som Polen, Frankrike, Russland og Balkan. 26. juni 1944 ble han utnevnt til øverste sjef for den 20. bergarmé (20. Gebirgsarmee) i Finland og Norge etter generalløytnant Eduard Dietl. Samtidig ble han utnevnt til generaloberst. Etter at Finland trakk seg ut av krigen den 4. september 1944, ledet Rendulic den tyske tilbaketrekningen i Nord-Finland (Lappland) og Nord-Norge.
== Operasjon Nordlys ==
Den 4. oktober 1944 begynte den langvarige Operation Nordlicht («Operasjon Nordlys»). De tyske tropper var presset av russerne. I løpet av vinteren 1944–1945 trakk de seg tilbake til en linje på høyde ved Lyngen i Troms. Nord og øst for denne linjen ble «den brente jords taktikk» brukt. Alle mennesker nord for denne linje skulle evakueres, og alle hus brennes. De tyske styrkene prøvde å gjennomføre denne ordren blant annet med overraskelsesaksjoner. Likevel greide noen å gjemme seg i huler og gammer resten av krigen.
Den 18. desember 1944 ble Rendulic utnevnt til Wehrmachtbefehlshaber Norwegen (WBN). Det vil si øverstkommanderende for alle de tyske styrkene i Norge. Forgjengeren Nikolaus von Falkenhorst var blitt beordret tilbake til Tyskland.
Rendulic oppløste Falkenhorsts stab i Oslo og opprettet sin egen på Lillehammer. Fra Rundhaug i Troms og fra Lillehammer ledet han ødeleggelsen av Finnmark og Nord-Troms. Han var WBN fra 18. desember 1944 til 18. januar 1945. Som WBN ble han erstattet av general Franz Böhme.
Generaloberst Lothar Rendulic forlot Norge for å bli sjef for armégruppe Kurland på Østfronten, hvor han til slutt var med på sluttkampene om Praha.
== Etter andre verdenskrig ==
Deportering og brenning av en hel landsdel, uten at det foreligger militær nødvendighet, er ifølge Haagkonvensjonen en terrorhandling mot sivile, en krigsforbrytelse, og skal straffes deretter. Likevel ble Rendulic etter krigen frikjent for å ha nedbrent og rasert 1/5 av norsk område.
I 1948 han idømt 20 års fengsel for krigsforbrytelser i Jugoslavia og i Finland i den såkalte gisselprosessen under Nürnbergprosessene, men straffen ble i 1951 omgjort til 10 år og 1. februar samme år ble han løslatt fra Landsberg fengsel. Han arbeidet senere som skribent og ga blant annet ut tre bøker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lothar Rendulic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Lothar Rendulic (født 23. november 1887 i Wiener Neustadt i Østerrike, død 18. | 8,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herefoss | 2023-02-04 | Herefoss | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', "Kategori:Birkenes' historie", 'Kategori:Bosetninger i Birkenes', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1967', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Aust-Agder'] | Herefoss er en tidligere kommune i Aust-Agder, og et sted i dagens Birkenes kommune. Det ligger ved Herefossfjorden i Tovdalselva, og har navn etter en foss i elva. Området består av tettstedene Herefoss og Søre Herefoss.
Herefoss kommune ble slått sammen med Birkenes og Vegusdal i 1967. Navnet er dokumentert første gang i 1487, i formen Hegrafoss. I 1900 bodde det 610 personer i Herefoss, fordelt på 67 gårder.
Herefoss var i eldre tider sete for embetsmenn i distriktet. Futene holdt til her fra 1680 til 1820 og sorenskriverne fra 1724 til 1852. Herefoss ble opprettet som eget prestegjeld i 1875.
Herefoss kirke ble vigslet av biskop Jacob von der Lippe i 1865.
Herefoss stasjon på Sørlandsbanen ble åpnet 22. juni 1938. Den ligger 306 km fra Oslo. Stasjonen ble nedlagt i 1989, men stasjonsbygningen står fremdeles.
| Herefoss er en tidligere kommune i Aust-Agder, og et sted i dagens Birkenes kommune. Det ligger ved Herefossfjorden i Tovdalselva, og har navn etter en foss i elva. Området består av tettstedene Herefoss og Søre Herefoss.
Herefoss kommune ble slått sammen med Birkenes og Vegusdal i 1967. Navnet er dokumentert første gang i 1487, i formen Hegrafoss. I 1900 bodde det 610 personer i Herefoss, fordelt på 67 gårder.
Herefoss var i eldre tider sete for embetsmenn i distriktet. Futene holdt til her fra 1680 til 1820 og sorenskriverne fra 1724 til 1852. Herefoss ble opprettet som eget prestegjeld i 1875.
Herefoss kirke ble vigslet av biskop Jacob von der Lippe i 1865.
Herefoss stasjon på Sørlandsbanen ble åpnet 22. juni 1938. Den ligger 306 km fra Oslo. Stasjonen ble nedlagt i 1989, men stasjonsbygningen står fremdeles.
== Eksterne lenker ==
(no) Herefoss kommune på Arkivportalen | Herefoss er en tidligere kommune i Aust-Agder, og et sted i dagens Birkenes kommune. Det ligger ved Herefossfjorden i Tovdalselva, og har navn etter en foss i elva. | 8,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vegusdal | 2023-02-04 | Vegusdal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', "Kategori:Birkenes' historie", 'Kategori:Kommuner opphørt i 1967', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1877', 'Kategori:Tidligere kommuner i Aust-Agder', 'Kategori:Vegusdal'] | Vegusdal var en egen selvstendig kommune i Aust-Agder fra 1. januar 1877 med 935 innbyggere da den ble opprettet. Før dette, fra 1838, var området del av Evje og Vegusdal formannskapsdistrikt, senere herad. Kommunen ble slått sammen med Birkenes og Herefoss i 1967.
Den tidligere kommunen tilsvarer Vegusdal sogn av Herefoss prestegjeld (opprettet i 1875). Vegusdal er et skogdistrikt med kupert terreng og mange vann.
Vegusdal kirke ble innvigd i 1867 av biskop Jacob von der Lippe. Arkitekten var Conrad Fredrik von der Lippe.
Vegusdal hadde i 1900 985 innbyggere fordelt på 141 gårder.
| Vegusdal var en egen selvstendig kommune i Aust-Agder fra 1. januar 1877 med 935 innbyggere da den ble opprettet. Før dette, fra 1838, var området del av Evje og Vegusdal formannskapsdistrikt, senere herad. Kommunen ble slått sammen med Birkenes og Herefoss i 1967.
Den tidligere kommunen tilsvarer Vegusdal sogn av Herefoss prestegjeld (opprettet i 1875). Vegusdal er et skogdistrikt med kupert terreng og mange vann.
Vegusdal kirke ble innvigd i 1867 av biskop Jacob von der Lippe. Arkitekten var Conrad Fredrik von der Lippe.
Vegusdal hadde i 1900 985 innbyggere fordelt på 141 gårder.
== Eksterne lenker ==
Arkiver etter Vegusdal kommune på Arkivportalen | Vegusdal var en egen selvstendig kommune i Aust-Agder fra 1. januar 1877 med 935 innbyggere da den ble opprettet. | 8,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Etnosentrisme | 2023-02-04 | Etnosentrisme | ['Kategori:Antropologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Samfunn'] | Etnosentrisme (fra gresk/latin: «sentrert om sitt eget folk») betyr at man vurderer andre samfunn ut ifra sitt eget. Begrepet ble introdusert av antropologen William Graham Sumner. Eksempler på dette kan være levealder, BNP, demokrati, moralske vurderinger og lignende. | Etnosentrisme (fra gresk/latin: «sentrert om sitt eget folk») betyr at man vurderer andre samfunn ut ifra sitt eget. Begrepet ble introdusert av antropologen William Graham Sumner. Eksempler på dette kan være levealder, BNP, demokrati, moralske vurderinger og lignende. | Etnosentrisme (fra gresk/latin: «sentrert om sitt eget folk») betyr at man vurderer andre samfunn ut ifra sitt eget. Begrepet ble introdusert av antropologen William Graham Sumner. | 8,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V.U._Hammershaimb | 2023-02-04 | V.U. Hammershaimb | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske lutherske prester', 'Kategori:Dødsfall 8. april', 'Kategori:Dødsfall i 1909', 'Kategori:Færøyske forfattere', 'Kategori:Færøyske lingvister', 'Kategori:Færøyske lutherske prester', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sandavágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Venceslaus Ulricus Hammershaimb (født 25. mars 1819 i Sandavágur, død 8. april 1909 i København) var en færøysk prest, filolog og folklorist.
Hammershaimb regnes som grunnleggeren av det færøyske skriftspråket. Han baserte sin rettskrivning på det norrøne utgangspunktet, og til slutt ble det et kompromiss som var akseptabelt for alle de færøyske dialektene.
| Venceslaus Ulricus Hammershaimb (født 25. mars 1819 i Sandavágur, død 8. april 1909 i København) var en færøysk prest, filolog og folklorist.
Hammershaimb regnes som grunnleggeren av det færøyske skriftspråket. Han baserte sin rettskrivning på det norrøne utgangspunktet, og til slutt ble det et kompromiss som var akseptabelt for alle de færøyske dialektene.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hammershaimb ble født på lagmannsgården Steigargarður (dansk: Stegård) i Sandavágur på Vágar i 1819. Foreldre var tidligere lagmann Jørgen Frantz Hammershaimb og Armgard Marie Egholm. Faren døde da sønnen bare var ett år gammel.
Hammershaimb kom til København i 1832 og tok examen artium ved Borgerdydskolen på Christianshavn i 1839. Hammershaimb var cand.philol. fra Københavns Universitet fra 1840 og cand.theol. fra 1847.
=== Karriere ===
Han var lærer ved Frelsers Sogns Friskole i København, samt lærer i svensk ved Langkjærs Handels- og Sprogakademi, fra 1849. Hammershaimb var sogneprest på Norðurstreymoy 1855–1862, sogneprest på Eysturoy 1862–1878 og Færøyenes prost 1867–1878. Han flyttet så fra Færøyene til det danske Sjælland der han ble prest i Lyderslev 1878–1898.
Han var kongevalgt medlem av Landstinget 1866–1878, og møtte på Lagtinget mens han var prost. Han besøkte Færøyene for siste gang i 1893 og fikk en hjertelig mottakelse som prest og vitenskapsmann.
Hammershaimb var gift med Elisabeth Christiane «Jane» Augusta Gad (1829–1908), datter av sogneprest, og senere prost, Pram Gad (1801–1877) og Marie Elisabeth Olsen.
==== Lingvistisk arbeid ====
I 1846 ga Hammershaimb ut en bok om færøisk ortographie eller rettskriving. Denne boken har vært gjeldende for færøysk språkføring opp til våre dager. Skriftspråket la han sterkt opp til det norrøne utgangspunktet. Til slutt ble det et kompromiss som var akseptabelt for alle de færøyske dialektene. I tillegg ligger ikke skriftspråket altfor fjernt fra gamle tekster og andre skandinaviske språk.
Han er sammen med konen gravlagt ved Lyderslev kirke på Sjælland.
== Bibliografi ==
1848 – Meddelelser fra en rejse på Færøerne 1847–48
1851 – Færøske kvæder I (Les)
1855 – Færøske kvæder II
1884 – Føroyingasøga útløgd úr íslendskum
1891 – Færøsk Anthologi I–II
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bandle, Oskar og Braunmüller, Kurt: The Nordic languages: an international handbook of the history of the North Germanic languages (2005). (Les)
Brunstad, Endre: Nasjonalisme som språkpolitisk ideologi: om nynorsk, frisisk og færøysk målreising (1995). (Les)
Degn, Anton: «Hammershaimb, Venzel». I: Dansk biografisk leksikon, 9. bind (1936), s. 47–49. (Les)
Lockwood, W.B.: An Introduction to Modern Faroese (1977). (Les)
Kaalund, Kr.: «Hammershaimb, Venceslaus Ulricus». I: Dansk Biografisk Lexikon, 4. bind (1892). (Les)
Wylie, Jonathan: The Faroe Islands: interpretations of history (1987). (Les)
Løgtingið 150 – Hátíðarrit, 2. bind (2002), s. 280–281. (Les Arkivert 17. juli 2012 hos Wayback Machine.)
== Eksterne lenker ==
(en) Venceslaus Ulricus Hammershaimb – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Venceslaus Ulricus Hammershaimb – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
V.U. Hammershaimb på snar.fo | Venceslaus Ulricus Hammershaimb (født 25. mars 1819 i Sandavágur, død 8. | 8,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kulturrelativisme | 2023-02-04 | Kulturrelativisme | ['Kategori:Antropologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur'] | Kulturrelativisme er læren om at samfunn er kvalitativt forskjellige, og at de best kan forstås i lys av dette. Alle kulturer har sin egen logikk, og kulturen kan best forstås ut i fra dette. Et eksempel på dette er at et samfunn med mange skoler ikke er bedre enn samfunn uten slike institusjoner. Alle samfunn er forskjellige og at en ikke kan foreta en verdivurdering av en kultur opp mot en annen. Kritikere understreker at teorien, ved å relativisere alle parametre for evaluering til enkeltkulturen, utelukker muligheten for kritikk av holdninger og praksiser på tvers av kulturer. Det kan også hevdes at det er metodisk vanskelig å individuere kulturer på en måte som skiller en kulturrelativistisk forståelse fra en nihilistisk eller fullstendig subjektivistisk form for relativisme.
Det motsatte av kulturrelativisme vil være en monolittisk eller en etnosentrisk kulturforståelse. Den monolittiske innfallsvinkelen tar for gitt at det finnes kun ett sett av verdier som alle kulturer kan vurderes ut fra. Typisk for et slikt sett av verdinormer er at det hevdes å være universelt, for eksempel forankret i religiøse ideer. Menneskerettighetene er et eksempel på et sett av sekulære verdier som påstås å være allmenngyldige.
Kulturrelativismen vil derimot bestride at det finnes slike allmenngyldige verdier som kan anvendes på alle kulturer. Den vil fremheve at alle slike normsett er sprunget ut av historiske og politiske situasjoner som begrenser deres universalitet. Slik sett er kulturrelativismen en defensiv posisjon, den har innsett at den ikke sitter på sannheten om verden, den mangler det arkimediske punktet som gjør at man kan uttale seg med moralsk autoritet om forhold i andre kulturer. Metodologisk er den imidlertid offensiv, da den utøver en konstant kritikk av fundamentet for alle religioner og påståtte evige sannheter.
Kritikere påpeker derimot at en kulturrelativistisk forståelse selv nettopp er et forsøk på å innføre en universell forståelse som ikke er mindre dogmatisk enn teoriene relativismen kritiserer. Kulturrelativsme beskyldes også for å være en undertrykkende ideologi, da en kulturrelativistisk forståelse av normer og kulturelle forhold fort kan innebære at enkeltindivider per definisjon ikke kan være berettiget i å kritisere etablerte praksiser innenfor sin egen kultur, ettersom normene for hva som er berettiget eller ikke berettiget kritikk vil, ifølge kulturrelativismen, være definert nettopp av den kulturen vedkommende tilhører. Alle kulturelle og religiøse skikker vil kunne forsvares innenfor et rendyrket kulturrelativistisk perspektiv, forutsatt at disse var meningsfylte for dem som utførte dem. For eksempel: omskjæring, kannibalisme og spebarnsdrap. En ren kulturrelativistisk holdning er heller ikke mulig i praksis, da ville en vært ute av stand til å ta moralsk stilling til noe som (Eriksen 2012:47).
| Kulturrelativisme er læren om at samfunn er kvalitativt forskjellige, og at de best kan forstås i lys av dette. Alle kulturer har sin egen logikk, og kulturen kan best forstås ut i fra dette. Et eksempel på dette er at et samfunn med mange skoler ikke er bedre enn samfunn uten slike institusjoner. Alle samfunn er forskjellige og at en ikke kan foreta en verdivurdering av en kultur opp mot en annen. Kritikere understreker at teorien, ved å relativisere alle parametre for evaluering til enkeltkulturen, utelukker muligheten for kritikk av holdninger og praksiser på tvers av kulturer. Det kan også hevdes at det er metodisk vanskelig å individuere kulturer på en måte som skiller en kulturrelativistisk forståelse fra en nihilistisk eller fullstendig subjektivistisk form for relativisme.
Det motsatte av kulturrelativisme vil være en monolittisk eller en etnosentrisk kulturforståelse. Den monolittiske innfallsvinkelen tar for gitt at det finnes kun ett sett av verdier som alle kulturer kan vurderes ut fra. Typisk for et slikt sett av verdinormer er at det hevdes å være universelt, for eksempel forankret i religiøse ideer. Menneskerettighetene er et eksempel på et sett av sekulære verdier som påstås å være allmenngyldige.
Kulturrelativismen vil derimot bestride at det finnes slike allmenngyldige verdier som kan anvendes på alle kulturer. Den vil fremheve at alle slike normsett er sprunget ut av historiske og politiske situasjoner som begrenser deres universalitet. Slik sett er kulturrelativismen en defensiv posisjon, den har innsett at den ikke sitter på sannheten om verden, den mangler det arkimediske punktet som gjør at man kan uttale seg med moralsk autoritet om forhold i andre kulturer. Metodologisk er den imidlertid offensiv, da den utøver en konstant kritikk av fundamentet for alle religioner og påståtte evige sannheter.
Kritikere påpeker derimot at en kulturrelativistisk forståelse selv nettopp er et forsøk på å innføre en universell forståelse som ikke er mindre dogmatisk enn teoriene relativismen kritiserer. Kulturrelativsme beskyldes også for å være en undertrykkende ideologi, da en kulturrelativistisk forståelse av normer og kulturelle forhold fort kan innebære at enkeltindivider per definisjon ikke kan være berettiget i å kritisere etablerte praksiser innenfor sin egen kultur, ettersom normene for hva som er berettiget eller ikke berettiget kritikk vil, ifølge kulturrelativismen, være definert nettopp av den kulturen vedkommende tilhører. Alle kulturelle og religiøse skikker vil kunne forsvares innenfor et rendyrket kulturrelativistisk perspektiv, forutsatt at disse var meningsfylte for dem som utførte dem. For eksempel: omskjæring, kannibalisme og spebarnsdrap. En ren kulturrelativistisk holdning er heller ikke mulig i praksis, da ville en vært ute av stand til å ta moralsk stilling til noe som (Eriksen 2012:47).
== Se også ==
Etnosentrisme
Pluralisme (filosofi)
Postmodernisme
Relativisme
Verdirelativisme
Poststrukturalisme | Kulturrelativisme er læren om at samfunn er kvalitativt forskjellige, og at de best kan forstås i lys av dette. Alle kulturer har sin egen logikk, og kulturen kan best forstås ut i fra dette. | 8,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kritikerprisen | 2023-02-04 | Kritikerprisen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske litteraturpriser', 'Kategori:Norske musikkpriser'] | Kritikerprisen deles hvert år ut av Norsk Kritikerlag.
Prisene deles ut for:
Litteraturkritikerprisene
Kritikerprisen for beste voksenbok
Kritikerprisen for beste oversettelse
Kritikerprisen for beste barne- eller ungdomsbok
Kritikerprisen for beste sakprosabok (fra 2012)
Årets litteraturkritiker
Kritikerprisen for dans
Kritikerprisen for teater
Kritikerprisen i musikk
Kritikerprisen for kunstKritikerlaget deler også ut Dalgards kritikarpris.
| Kritikerprisen deles hvert år ut av Norsk Kritikerlag.
Prisene deles ut for:
Litteraturkritikerprisene
Kritikerprisen for beste voksenbok
Kritikerprisen for beste oversettelse
Kritikerprisen for beste barne- eller ungdomsbok
Kritikerprisen for beste sakprosabok (fra 2012)
Årets litteraturkritiker
Kritikerprisen for dans
Kritikerprisen for teater
Kritikerprisen i musikk
Kritikerprisen for kunstKritikerlaget deler også ut Dalgards kritikarpris.
== Litteraturkritikerprisene ==
=== Kritikerprisen for årets beste voksenbok ===
1950 – Torborg Nedreaas for Trylleglasset
1951 – Sigurd Evensmo for trilogien Grenseland, Flaggermusene og Hjemover
1952 – Ragnvald Skrede for I open båt på havet
1953 – Egil Rasmussen for Sonjas hjerte
1954 – Kåre Holt for Mennesker ved en grense
1955 – Johan Borgen for Lillelord
1956 – Tor Jonsson – Post Mortem
1957 – Emil Boyson for Gjenkjennelse
1958 – Harald Sverdrup for St. Elms ild
1959 – Gunnar Bull Gundersen for Martin
1960 – Rolf Jacobsen for Brev til lyset
1961 – Olav H. Hauge for På Ørnetuva
1962 – Bergljot Hobæk Haff for Bålet
1963 – Stein Mehren for Mot en verden av lys
1964 – Astrid Hjertenæs Andersen for Frokost i det grønne
1965 – Alfred Hauge for trilogien om Cleng Peerson
1966 – Peter R. Holm for Befrielser
1967 – Astrid Tollefsen for Hendelser
1968 – Finn Alnæs for Gemini
1969 – Dag Solstad for Irr! Grønt!
1970 – Hans Børli for Isfuglen
1971 – Gunvor Hofmo for Gjest på jorden
1972 – Paal Brekke for Aftenen er stille
1973 – Jens Bjørneboe for Stillheten
1974 – Edvard Hoem for Kjærleikens ferjereiser
1975 – Sigbjørn Hølmebakk for Karjolsteinen
1976 – Rolf Sagen for Mørkets gjerninger
1977 – Carl Fredrik Engelstad for Størst blant dem
1978 – Odd Eidem for Cruise
1979 – Bjørg Vik for En håndfull lengsel
1980 – Kjartan Fløgstad for Fyr og flamme
1981 – Herbjørg Wassmo for Huset med den blinde glassveranda
1982 – Åge Rønning for Kolbes reise
1983 – Kjell Askildsen for Thomas F's siste nedtegnelser til allmennheten
1984 – Jan Kjærstad for Homo Falsus
1985 – Tor Åge Bringsværd for GOBI barndommens måne
1986 – Carl Fredrik Engelstad for De levendes land
1987 – Odd Kvaal Pedersen for Narren og hans mester
1988 – Lars Saabye Christensen for Herman
1989 – Roy Jacobsen for Det kan komme noen
1990 – Paal-Helge Haugen for Meditasjonar over Georges de La Tour
1991 – Kjell Askildsen for Et stort øde landskap
1992 – Dag Solstad for Ellevte roman, bok atten
1993 – Øystein Lønn for Thranes metode og andre noveller
1994 – Torgeir Schjerven for Omvei til Venus
1995 – Lars Amund Vaage for Rubato
1996 – Bergljot Hobæk Haff for Skammen
1997 – Hans Herbjørnsrud for Blinddøra
1998 – Karl Ove Knausgård for Ute av verden
1999 – Dag Solstad for T. Singer
2000 – Jonny Halberg for Flommen
2001 – Ragnar Hovland for Ei vinterreise
2002 – Merete Morken Andersen for Hav av tid
2003 – Per Petterson for Ut og stjæle hester
2004 – Øyvind Rimbereid for Solaris korrigert
2005 – Thure Erik Lund for Uranophilia
2006 – Kjartan Fløgstad for Grand Manila og Trude Marstein for Gjøre godt
2007 – Carl Frode Tiller for Innsirkling
2008 – Per Petterson for Jeg forbanner tidens elv
2009 – Tomas Espedal for Imot kunsten
2010 – Beate Grimsrud for En dåre fri
2011 – Merethe Lindstrøm for Dager i stillhetens historie
2012 – Vigdis Hjorth for Leve posthornet!
2013 – Øyvind Rimbereid for Orgelsjøen
2014 – Ingvild H. Rishøi for Vinternoveller
2015 – Inger Elisabeth Hansen for Å resirkulere lengselen, avrenning foregår
2016 – Vigdis Hjorth for Arv og miljø
2017 – Cecilie Løveid for Vandreutstillinger
2018 – Mona Høvring for Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født
2019 – Matias Faldbakken for Vi er fem
2020 – Karoline Brændjord for Jeg vil våkne til verden
2021 – Jon Fosse for Eit nytt namn, Septologien VI-VII
=== Kritikerprisen for beste oversettelse ===
Prisen ble utdelt som et prøveprosjekt fra 2004.
2003 – Sverre Dahl for Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe
2004 – Geir Pollen for Austerlitz av Winfried Georg Max Sebald
2005 – Johannes Gjerdåker for Odar (andre samling) av Horats
2006 – Karin Gundersen for Henry Brulards liv av Stendhal
2007 – Stig Sæterbakken for Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen av Nikanor Teratologen
2008 – Steinar Lone for Orbitor. Venstre vinge av Mircea Cartarescu
2009 – Kristina Solum for Ville detektiver av Roberto Bolaño
2010 – Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness for Verden finnes ikke på kartet. Poesi fra hele verden
2011 – Merete Alfsen for Barnas bok av A.S. Byatt
2012 – Agnes Banach for Dagboken 1953-1958 av Witold Gombrowicz
2013 – Turid Farbregd for Jordmora av Katja Kettu
2014 – Hege Susanne Bergan for Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj
2015 – Anne Arneberg for Kaputt av Curzio Malaparte
2016 – Kristin Sørsdal for Historia om det tapte barnet av Elena Ferrante
2017 – Øystein Vidnes for Tre kvinner av Robert Musil
2018 – Gøril Eldøen for Vernon Subutex I av Virginie Despentes
2019 – Ove Lund for Seiobo der nede av László Krasznahorkai
2020 – Gunvald Axner Ims for Felâtun Bey og Râkim Efendi av Ahmet Mithat
2021 – Astrid Nordang for Familieleksikon av Natalia Ginzburg
=== Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok ===
Fyldigere liste med nominerte finnes i artikkelen Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris.
1978 – Einar Økland, for Sikk sakk
1979 – Tormod Haugen, for Joakim
1980 – Torill Thorstad Hauger, for Det kom et skip til Bjørgvin i 1349
1981 – Arnljot Eggen, for Den lange streiken
1982 – Per Knutsen, for Gull og sølv
1983 – Johan Fredrik Grøgaard, for Jeg, Wilhelm, 13 år
1984 – Vigdis Hjorth, for Jørgen + Anne er sant
1985 – Mette og Philip Newth, for Soldreperen
1986 – Tor Fretheim, for Engelene stanser ved Eventyrbrua
1987 – Arne Ruset, for Aldri åleine
1988 – Mathis Mathisen, for Ismael
1989 – Klaus Hagerup, for Landet der tiden var borte
1990 – Jostein Gaarder, for Kabalmysteriet
1991 – Helga Gunerius Eriksen, for Finn Inga!
1992 – Arne Berggren, for Stillemann- historien om et drap
1993 – Laila Stien, for Å plukke en smørblomst
1994 – Unni Lindell, for Sugemerket
1995 – Mette Newth, for Det mørke lyset
1996 – Rune Belsvik, for Dustefjerten og den store vårdagen
1997 – Rønnaug Kleiva, for Ikkje gløym å klappe katten
1998 – Erlend Loe, for Kurt – Quo vadis
1999 – Erna Osland, for Salamanderryttaren
2000 – Anne Grete Hollup, for Engel
2001 – Rune Belsvik, for Verdas mest forelska par
2002 – Hilde Hagerup, for Løvetannsang
2003 – Oskar Stein Bjørlykke, for Kom til dammen!
2004 – Arnfinn Kolerud, for Den som ikkje har gøymt seg no
2005 – Marianne Havdal, for Når traktoren kjem ut er det vår
2006 – Ragnar Hovland, for Fredlaus
2007 – Fam Ekman, for Kall meg onkel Alf
2008 – Bjørn Sortland for Alle har eit sultent hjerte
2009 – Maria Parr for Tonje Glimmerdal
2010 – Jo Nesbø for Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje
2011 – Karin Kinge Lindboe for Etterpå varer så lenge
2012 – Kari Stai for Jacob og Neikob. Tjuven slår tilbake
2013 – Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby for Førstemamma på Mars
2014 – Gro Dahle og Svein Nyhus for Akvarium
2015 – Øyvind Torseter for Mulegutten
2016 – Tyra Teodora Tronstad for Mørket kommer innenfra
2017 – Magnhild Winsnes for Hysj
2018 – Kaia Linnea Dahle Nyhus for Verden sa ja
2019 – Tyra Teodora Tronstad for Flaggermusmusikk
2020 – Ole Kristian Løyning for Min venn, Piraten
2021 – Hilde Hodnefjeld for Uppsa
=== Kritikerprisen for årets beste sakprosabok ===
2012 – Aage Storm Borchgrevink for En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya
2013 – Alf van der Hagen for Dag Solstad. Uskrevne memoarer
2014 – Tore Rem for Knut Hamsun. Reisen til Hitler
2015 – Morten Strøksnes for Havboka – eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
2016 – Marit Paasche for Hannah Ryggen, en fri
2017 – Anne Bitsch for Går du nå, er du ikke lenger min datter
2018 – Jan Grue for Jeg lever et liv som ligner deres
2019 – Anders Johansen for Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913
2020 – Bjørn Hatterud for Mjøsa rundt med mor
2021 – Liv Køltzow, Kaja Schjerven Mollerin og Hans Petter Blad for Køltzows Dagbøker i utvalg 1964–2018.
== Årets kritiker ==
Prisen Årets litteraturkritiker ble innstiftet i 1994 og tildeles en kritiker «som har utmerket seg gjennom sin litteraturkritiske virksomhet eller gjort en innsats for å styrke kritikken eller kritikernes kår […] Prisen skal synliggjøre kritikernes arbeid og stimulere faglig styrking innen alle former for kritikk, og bør favne kritikere av begge kjønn innen ulike media i ulike regioner og faglige miljøer som privilegerer ulike sjangrer og estetiske kriterier». Prisen er datert samme år som den blir tildelt.
1994 – Henning Hagerup
1995 – Atle Christiansen
1996 – Geir Vestad
1997 – Ingunn Økland
1998 – Tom Egil Hverven
1999 – Øystein Rottem
2000 – Nøste Kendzior
2001 – Kjell Olaf Jensen
2002 – Marta Norheim
2003 – Bjørn Gabrielsen
2004 – Ane Farsethås
2005 – Espen Stueland
2006 – Espen Søbye
2007 – Anne Schäffer
2008 – Anne Merethe K. Prinos
2009 – Steinar Sivertsen
2010 – Tor Eystein Øverås
2011 – Susanne Christensen
2012 – Kaja Schjerven Mollerin
2013 – Odd W. Surén
2014 – Bernhard Ellefsen
2015 – Guri Fjeldberg
2016 – Olaf Haagensen
2017 – Anne Cathrine Straume
2018 – Carina Elisabeth Beddari
2019 – Cathrine Krøger
2020 – Eivind Myklebust
2021 – Frode Helmich Pedersen
2022 – Bjørn Ivar Fyksen
== Dansekritikerprisen ==
1976/1977 – Marte Sæther
1977/1978 – Ellen Kjellberg
1978/1979 – Sissel Westnes
1979/1980 – Fredrik Rütter
1980/1981 – Indra Lorentzen
1981/1982 – Ketil Gudim
1982/1983 – Toni Herlofson
1983/1984 – Sølvi Edvardsen
1984/1985 – Kjersti Alveberg
1985/1986 – Gro Rakeng
1986/1987 – Cathrine Smith
1987/1988 – Brian Toney
1988/1989 – Lise Eger
1989/1990 – Judith Rowan Kongsgaard
1990/1991 – Ingen utdeling
1991/1992 – Jane Hveding
1992/1993 – Marius Kjos og Karsten Solli
1993/1994 – Nuri Ribera
1994/1995 – Ingun Bjørnsgaard
1995/1996 – Arlene Wilkes
1996/1997 – Line Alsaker
1997/1998 – Jo Strømgren
1998/1999 – Oslo Danse Ensemble v/Merete Lingjærde
1999/2000 – Richard Suttie
2000/2001 – Ingrid Lorentzen
2001/2002 – Christine Thomassen
2002/2003 – Henriette Slorer
2003/2004 – Therese Skauge
2004/2005 – Maiko Nishino
2005/2006 – Camilla Spidsøe
2006/2007 – ikke utdelt
2007/2008 – Ina Christel Johannessen
2008/2009 – Odd Johan Fritzøe
2009/2010 – Ingun Bjørnsgaard
2010/2011 – Kristian Ruutu
2011/2012 – Eugenie Skilnand
2012/2013 – Kjersti Kramm Engebrigtsen
2013/2014 – Ingri Fiksdal og Signe Becker
2014/2015 – Cina Espejord
2015/2016 – Sigurd Johan Heide og Kartellet
2016/2017 –
2017/2018 – Marie Bergby Handeland
2018/2019 – Ingri Fiksdal
2019/2020 – Helgebostad/Johannesdottir/Lauvdal/Floen/Theisen
== Teaterkritikerprisen ==
1939/1940 – Lars Tvinde og Olafr Havrevold
1940/1941 – Gerd Egede-Nissen
1940–1945 – ikke utdelt
1946/1947 – Knut Hergel og Hans Jacob Nilsen
1947/1948 – Ada Kramm
1948/1949 – Helen Brinchmann
1949/1950 – Aase Bye
1950/1951 – Gerda Ring
1951/1952 – Ragnhild Hald
1952/1953 – August Oddvar
1953/1954 – Ola Isene
1954/1955 – Espen Skjønberg
1955/1956 – Stein Grieg Halvorsen og Knut Wigert
1956/1957 – Kolbjørn Buøen
1957/1958 – Rønnaug Alten
1958/1959 – Claes Gill
1959/1960 – Ella Hval
1960/1961 – Per Aabel
1961/1962 – Tordis Maurstad
1962/1963 – Toralv Maurstad
1963/1964 – Liv Strømsted
1964/1965 – Wenche Foss
1965/1966 – Per Sunderland
1966/1967 – Georg Løkkeberg
1967/1968 – Lasse Kolstad
1968/1969 – Aud Schønemann
1969/1970 – Arne Walentin
1970/1971 – Henki Kolstad
1971/1972 – Bjarne Andersen
1972/1973 – Pål Løkkeberg
1973/1974 – Frank Robert
1974/1975 – Jack Fjeldstad
1975/1976 – Bjørn Endreson
1976/1977 – Tormod Skagestad
1977/1978 – Harald Heide Steen
1978/1979 – Lubos Hruza
1979/1980 – Ingebjørg Sem
1980/1981 – Britt Langlie
1981/1982 – Stein Winge
1982/1983 – Alexandra Myskova
1983/1984 – Kjersti Germeten
1984/1985 – Gisle Straume
1985/1986 – Rut Tellefsen (ønsket ikke å motta prisen)
1986/1987 – Bjørn Sundquist
1987/1988 – Terje Mærli og Christian Egemar
1988/1989 – Terje Strømdahl
1989/1990 – Nils Ole Oftebro
1990/1991 – Jorunn Kjellsby
1991/1992 – Jon Eikemo
1992/1993 – Lise Fjeldstad
1993/1994 – Helge Hoff Monsen
1994/1995 – Svein Tindberg
1995/1996 – Sverre Anker Ousdal
1996/1997 – Nils Sletta
1997/1998 – Even Stormoen
1998/1999 – Yngve Sundvor
1999/2000 – Kjetil Bang-Hansen
2000/2001 – Anders Hatlo
2001/2002 – Hildegunn Eggen
2002/2003 – Dennis Storhøi
2003/2004 – Lasse Kolsrud
2004/2005 – Henrik Rafaelsen
2005/2006 – Øystein Røger
2006/2007 – Sven Nordin
2007/2008 – Vegard Vinge og Ida Müller
2008/2009 – Eirik Stubø
2009/2010 – Thorbjørn Harr
2010/2011 – Heidi Gjermundsen Broch
2011/2012 – De Utvalgte
2012/2013 – Tore Vagn Lid
2013/2014 – Cecilie Løveid og Jon Tombre
2014/2015 – Verdensteatret
2015/2016 – Beaivváš Sámi Našunálateáhter - Det Samiske nasjonalteateret Beaivváš
2016/2017 –
2017/2018 – Johannes Holmen Dahl
2018/2019 – Susie Wang
2019/2020 – Gjertrud Jynge
== Musikkritikerprisen ==
1947/1948 – Eva Gustavson
1948/1949 – Eva Prytz
1949/1950 – Randi Helseth
1950/1951 – Ny norsk ballett (for dansekunst)
1951/1952 – Anne Brown
1952/1953 – Ingen utdeling
1953/1954 – Arne Hendriksen
1954/1955 – Waldemar Johnsen
1955/1956 – Ørnulf Gulbransen
1956/1957 – Robert Levin
1957/1958 – Det norske solistkor
1958/1959 – Alf Andersen
1959/1960 – Ingrid Bjoner
1960/1961 – Ragnar Ulfung
1961/1962 – Henny Mürer (for dansekunst)
1962/1963 – Ingen utdeling
1963/1964 – Kari Frisell
1964/1965 – Kjell Bækkelund (ønsket ikke å motta prisen)
1965/1966 – Arvid Fladmoe
1966/1967 – Bjarne Larsen
1967/1968 – Eva Knardahl
1968/1969 – Arve Tellefsen
1969/1970 – Robert Riefling
1970/1971 – Birgitte Grimstad
1971/1972 – Edith Thallaug
1972/1973 – Finn Ludt
1973/1974 – Jens Harald Bratlie
1974/1975 – Einar Steen-Nøkleberg
1975/1976 – Vessa Hanssen
1976/1977 – Den Norske Blåsekvintett
1977/1978 – Else Dehli
1978/1979 – Okko Kamu
1979/1980 – Terje Tønnesen
1980/1981 – Aage Kvalbein
1981/1982 – Knut Skram
1982/1983 – Mariss Jansons
1983/1984 – Truls Otterbech Mørk
1984/1985 – Oslo Trio
1985/1986 – Anne Gjevang
1986/1987 – Lars Anders Tomter
1987/1988 – Leif Ove Andsnes
1988/1989 – Håkon Austbø
1989/1990 – Solveig Kringlebotn
1990/1991 – Terje Kvam
1991/1992 – Elizabeth Norberg-Schulz
1992/1993 – Ole Kristian Ruud
1993/1994 – Grieg Trio
1994/1995 – Arild Helleland
1995/1996 – Vertavokvartetten
1996/1997 – Stein Winge
1997/1998 – Randi Stene
1998/1999 – Christian Eggen
1999/2000 – Oslo Strykekvartett
2000/2001 – Halgeir Schiager
2001/2002 – Peter Herresthal
2002/2003 – Toril Carlsen
2003/2004 – Rolf Lislevand
2004/2005 – Henning Kraggerud
2005/2006 – Rolf Gupta
2006/2007 – Terje Stensvold
2007/2008 – Stefan Herheim
2008/2009 – ikke utdelt
2009/2010 – Grete Pedersen
2010/2011 – Truls Mørk og Håvard Gimse
2011/2012 – Marita Kvarving Sølberg
2012/2013 – Jukka-Pekka Saraste
2013/2014 – Eir Inderhaug
2014/2015 – Oslo Sinfonietta og dirigent Christian Eggen
2015/2016 – Vilde Frang
2016/2017 – ikke utdelt
2017/2018 – Gisle Kverndokk og Bjørn F. Rørvik
2018/2019 – Nils Henrik Asheim
2019/2020 – Rolf Gupta, Peter Szilvay og Kristiansand symfoniorkester
== Kunstkritikerprisen ==
2008 – Bergen kunsthall
2009 - Michael Elmgreen og Ingar Dragset
2010 - Henie Onstad Kunstsenter
2011 - Per Inge Bjørlo
2012 - Kunstmuseene i Bergen og Stiftelsen 3,14
2013 - Nasjonalmuseet og Munchmuseet
2014 - Nordnorsk Kunstmuseum
2015 - Kari Brandtzæg
2016 - Nasjonalmuseet, avd. Museet for samtidskunst ved kurator Ingvild Krogvig
2017 - RiddoDuottarMuseat (RDM) og Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM)
2018 - Munchmuseet i bevegelse – samtidskunst, ved kurator Natalie Hope O’Donnell
2019 - Lofoten internasjonale kunstfestival
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kritikerprisene i Scenewebarkivet
Kritikerprisene – Kritikerlaget
Mottakere av Dansekritikerprisen – Kritikerlaget
Mottakere av Teaterkritikerprisen – Kritikerlaget
Mottakere av Musikkritikerprisen – Kritikerlaget
Mottakere av Kunstkritikerprisen – Kritikerlaget | Kritikerprisen deles hvert år ut av Norsk Kritikerlag. | 8,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Profil | 2023-02-04 | Profil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteraturtidsskrifter', 'Kategori:Nedlagte norske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1959', 'Kategori:Publikasjoner nedlagt i 1992'] | Profil var et norsk tidsskrift som ble utgitt fra 1959 til 1992 med artikler og tekster om litteratur og kultur.
| Profil var et norsk tidsskrift som ble utgitt fra 1959 til 1992 med artikler og tekster om litteratur og kultur.
== Historikk ==
Profil kom ut første gang i 1959. Tidsskriftet sprang ut fra Filologen (som er og var tidsskriftet for Det humanistiske fakultet på Universitetet i Oslo). Jan Erik Vold, Dag Solstad og Espen Haavardsholm overtok redaksjonen i 1966.Profil var et rent litterært tidsskrift. Det ble da drevet av den såkalte Profil-gjengen, som brukte tidsskriftet til litterære, modernistiske eksperimenter. I tillegg til egne tekster publiserte de intervjuer, artikler om litteraturteori og oversatt litteratur.
Tidsskriftet gikk mer eller mindre i oppløsning utover på 1970-tallet. Mange av forfatterne som var tilknyttet tidsskriftet begynte å skrive sosialrealistiske romaner med en klar politisk agenda, og tidsskriftet mistet sin betydning som en arena for modernistisk utprøvning.
I 1984 kom det postmoderne Profil med Arne Stav og Morten Søby som redaktører. Bruddet med tidligere Profil var totalt: layout, illustrasjoner og verdier. «Sentralperspektivet er oppløst» og «Politikken er out», konstaterte lederen i TRENDS-nummeret. Med base i Studentersamfundet introduserte det nye Profil Baudrillard og Lyotard. Med Are Eriksen som redaktør fra 1986 ble profilen teoretisk og tverrfaglig. Tidsskriftet endte i 1992 som et fagtidsskrift ved Det humanistiske fakultet på Universitetet i Oslo med Eivind Tjønneland som redaktør.
== Profil-medarbeidere ==
Jan Erik Vold
Dag Solstad
Eldrid Lunden
Einar Økland
Paal-Helge Haugen
Espen Haavardsholm
Liv Køltzow
Tor Obrestad
Gert Nygårdshaug
Bård Isdahl
Helge RykkjaI tillegg var Tor Åge Bringsværd, Øystein Lønn og Kjell Askildsen tilfeldige bidragsydere. Profil bidro også til å gjøre forfattere som Olav H. Hauge kjent.
== Referanser ==
== Kilder ==
Jan Thon (1995): Tidsskriftets forståelsesformer. Profil og profilister 1959-1989. Oslo: Cappelen.
== Eksterne lenker ==
Om Profil på 1960-tallet i Pål Steigans bok På den himmelske freds plass (nettutgave 2004) | Profil var et norsk tidsskrift som ble utgitt fra 1959 til 1992 med artikler og tekster om litteratur og kultur. | 8,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Askildsen | 2023-02-04 | Kjell Askildsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Mandal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sørlandets litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av Aschehougprisen', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Kritikerprisen', 'Kategori:Vinnere av Oktoberprisen'] | Kjell Askildsen (født 30. september 1929 i Mandal, død 23. september 2021) var en norsk forfatter.
Kjell Askildsen er kjent for sin kresne stil og regnes som en av de største novellister i den norske litteraturen. Han ble lenge sett på som en «forfatternes forfatter», men fikk en større leserkrets etter utgivelsen av den prisbelønte Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten i 1983. Askildsens noveller er oversatt til en rekke språk. Han skrev også romaner hvor særlig romanen Omgivelser (1969) fremstår som et høydepunkt innenfor den modernistiske romantradisjonen i Norge. Sommeren 2006 kåret Dagbladet novellesamlingen Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten til den beste norske skjønnlitterære bok de siste 25 årene.
| Kjell Askildsen (født 30. september 1929 i Mandal, død 23. september 2021) var en norsk forfatter.
Kjell Askildsen er kjent for sin kresne stil og regnes som en av de største novellister i den norske litteraturen. Han ble lenge sett på som en «forfatternes forfatter», men fikk en større leserkrets etter utgivelsen av den prisbelønte Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten i 1983. Askildsens noveller er oversatt til en rekke språk. Han skrev også romaner hvor særlig romanen Omgivelser (1969) fremstår som et høydepunkt innenfor den modernistiske romantradisjonen i Norge. Sommeren 2006 kåret Dagbladet novellesamlingen Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten til den beste norske skjønnlitterære bok de siste 25 årene.
== Stil ==
Askildsen skapte en særegen stil innen den norske novelletradisjonen og fikk, etter utgivelsene på 1980-tallet, ry som en av de fremste norske forfatterne innen denne sjangeren. I begynnelsen av forfatterskapet var det særlig Hemingway-skolen med sin karakteristiske, kjølige ordknapphet som inspirerte ham. Senere utviklet han seg gjennom den franske nyroman-tradisjonen. På 1980-tallet utviklet han sin særegne stil: ordknapp, nøktern og urovekkende med de store livsspørsmål som tema.
== Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten ==
Novellesamlingen fra 1983, Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten, er prisbelønt og sentral i forfatterskapet. Boken består av to noveller hvorav den ene, Thomas F…, er en syklus med underavdelinger. Den omhandler en folkesky oldings liv og betraktninger og er på grunn av sitt menneskesyn blitt sammenlignet med Beckett. Askildsen selv benektet imidlertid at Beckett eller Franz Kafka, to forfattere han selv har oversatt, var direkte kilder til verket. Han uttalte at «emnet har vært mennesket som nærmer seg et eksistensielt nullpunkt.» Det er et pessimistisk menneskesyn fritt for metafysiske spekulasjoner. Den andre novellen i samlingen, Carl Lange, er annerledes. Her er det en tilsynelatende uskyldig mann som blir anklaget for en overtredelse hvor etterforskningen etter hvert får alvorlige følger for ham. Novellen kretser rundt det totalitæres ødeleggelse av individets identitet og er blitt sett i sammenheng med Dostovjeskis Forbrytelse og straff, Kafkas Prosessen og løkscenen i Peer Gynt.
== Politikk ==
Askildsen sognet til norsk venstreside. Alt i gymnasdagene begynte han å kalle seg kommunist. Han var aktiv medlem av AKP(m-l) fra 1970-årene til midten av 1980-tallet.
== Familie og bakgrunn ==
Kjell Askildsen var sønn av lensmann og politiker Arne Askildsen (1898-1982). I sine yngre år drev han Furuholmen kafe ved Langdalstjønna i Vestre Moland og arbeidet som fabrikkarbeider, bryggesjauer. i Forlagssentralen, i Oslo Lysverker, i Kunstnerforbundet og som daglig leder i Norsk Forfattersentrum.
== Bibliografi ==
1953 – Heretter følger jeg deg helt hjem – Noveller
1955 – Herr Leonard Leonard – Roman
1957 – Davids bror – Roman
1966 – Kulisser – Noveller
1969 – Omgivelser – Roman (filmatisert i 1973 som Maria Marusjka)
1974 – Kjære, kjære Oluf – Roman
1976 – Hverdag – Roman
1982 – Ingenting for ingenting – Noveller
1983 – Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten – Noveller
1987 – En plutselig frigjørende tanke – Noveller
1991 – Et stort øde landskap – Noveller
1994 – Alt som før. Kjell Askildsen i utvalg – Noveller (15 noveller pluss romanen Omgivelser)
1996 – Hundene i Tessaloniki – Noveller
1999 – Samlede noveller – Noveller
2005 – Alt som før – Noveller i utvalg (34 noveller)
2015 – Vennskapets pris – Noveller
== Litteratur ==
Alf van der Hagen Kjell Askildsen : et liv Oktober 2014 ISBN 978-82-495-1526-4
== Priser (utvalg) ==
2010 - Sørlandets litteraturpris (hederspris)
2009 – Svenska Akademiens nordiska pris
2004 – Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl
1997 – Oktoberprisen
1996 – Brages hederspris
1995 – Doblougprisen
1991 – Kritikerprisen for Et stort øde landskap
1991 – Aschehougprisen
1987 – Riksmålsforbundets litteraturpris
1983 – Kritikerprisen for Thomas Fs siste nedtegnelser til allmennheten
1969 – Mads Wiel Nygaards legat
Ikaros-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kjell Askildsen - Store norske leksikon
NRK: Lydfiler med Kjell Askildsen
Kjell Askildsen Arkivert 20. april 2012 hos Wayback Machine. i Forlaget Oktober
Kjell Askildsen i NRK Forfatter
Kjell Askildsen i Dagbladet Forfatter
Digitaliserte bøker av Askildsen hos Nasjonalbiblioteket. | Kjell Askildsen (født 30. september 1929 i Mandal, død 23. | 8,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankfurt_am_Main | 2023-02-04 | Frankfurt am Main | ['Kategori:50°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Hessen', 'Kategori:Frankfurt am Main', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere tyske forbundsstater'] | Frankfurt am Main (hessisk: Frangford am Maa), ofte omtalt bare som Frankfurt, er den største byen i den tyske delstaten Hessen og den femte største byen i Tyskland, og ligger ved elven Main vest i Tyskland. Frankfurt lå innenfor Frankerriket og har i likhet med dette og det moderne Frankrike navn etter folkegruppen frankere; leddet ford eller furt betyr vadested. Fra tidlig middelalder var Frankfurt en av de viktigste byene innen det hellige romerske rike; byen var fra 1372 til 1866 en egen bystat, Fristaden Frankfurt, og et fullt suverent land da det mistet sin uavhengighet.
Frankfurt har et innbyggertall på i overkant av 730 000 (2015) innenfor kommunegrensene. Tettstedet går langt ut over kommunegrensene og har over 2,3 millioner innbyggere; Frankfurt er også sentrum i den større metropolregionen Rhein-Main med nærmere 6 millioner innbyggere og som er Tysklands største metropolregion etter Rhein-Ruhr. Frankfurt er kjennetegnet av kulturelt og etnisk mangfold; halvparten av befolkningen og majoriteten av yngre mennesker har innvandringsbakgrunn, og en fjerdedel av befolkningen er utenlandske statsborgere. Frankfurt var tradisjonelt en luthersk by og hadde en luthersk statskirke, Frankfurts kirke, fra 1533 til 1866, men ligger nær områder med katolsk majoritet, og som følge av tilflytting fra 1800-tallet utgjør protestanter og katolikker jevnstore grupper idag, med islam som den største minoriteten.
Frankfurt er den viktigste finansbyen på det europeiske kontinentet. Den europeiske sentralbank, Frankfurt-børsen, den tyske sentralbanken Deutsche Bundesbank og storbankene Deutsche Bank og Commerzbank har hovedsete i Frankfurt. Byen er også verdens største forlagsby og er sete for den årlige Bokmessen i Frankfurt. Frankfurt er kjent for sin skyline som er dominert av høye skyskrapere; den blir også kalt Mainhattan og Bankfurt.
Frankfurt er kjennetegnet av god infrastruktur og høy levestandard, og er Europas rikeste storby etter BNP pr. innbygger. Ifølge The Economists levekårsundersøkelse har Frankfurt det høyeste kostnadsnivået i Tyskland og det 10. høyeste i verden. Byen ble rangert som nummer syv av verdens byer etter livskvalitet i Mercers rangering i 2011. Byen regnes i Loughborough Universitys rangering som en «alfa-verdensby», den høyeste rangeringen for noen tysk by og foran Berlin.Frankfurt bruker store summer på kunst og kultur og er en av de tyske byene med flest museer. Det best kjente museet er Städelsches Kunstinstitut und Städtische Galerie, kort Städel, og Naturmuseum Senckenberg. Museum für moderne Kunst og Schirn Kunsthalle utmerker seg også. Frankfurt har dessuten en stor og berømt botanisk have, Palmengarten. Byen har fostret forfatteren Johann Wolfgang von Goethe og bankierfamilien Rothschild. Byens ledende sportsklubb heter Eintracht Frankfurt. Fotballaget spiller sine hjemmekamper på ny-restaurerte Commerzbank-Arena.
| Frankfurt am Main (hessisk: Frangford am Maa), ofte omtalt bare som Frankfurt, er den største byen i den tyske delstaten Hessen og den femte største byen i Tyskland, og ligger ved elven Main vest i Tyskland. Frankfurt lå innenfor Frankerriket og har i likhet med dette og det moderne Frankrike navn etter folkegruppen frankere; leddet ford eller furt betyr vadested. Fra tidlig middelalder var Frankfurt en av de viktigste byene innen det hellige romerske rike; byen var fra 1372 til 1866 en egen bystat, Fristaden Frankfurt, og et fullt suverent land da det mistet sin uavhengighet.
Frankfurt har et innbyggertall på i overkant av 730 000 (2015) innenfor kommunegrensene. Tettstedet går langt ut over kommunegrensene og har over 2,3 millioner innbyggere; Frankfurt er også sentrum i den større metropolregionen Rhein-Main med nærmere 6 millioner innbyggere og som er Tysklands største metropolregion etter Rhein-Ruhr. Frankfurt er kjennetegnet av kulturelt og etnisk mangfold; halvparten av befolkningen og majoriteten av yngre mennesker har innvandringsbakgrunn, og en fjerdedel av befolkningen er utenlandske statsborgere. Frankfurt var tradisjonelt en luthersk by og hadde en luthersk statskirke, Frankfurts kirke, fra 1533 til 1866, men ligger nær områder med katolsk majoritet, og som følge av tilflytting fra 1800-tallet utgjør protestanter og katolikker jevnstore grupper idag, med islam som den største minoriteten.
Frankfurt er den viktigste finansbyen på det europeiske kontinentet. Den europeiske sentralbank, Frankfurt-børsen, den tyske sentralbanken Deutsche Bundesbank og storbankene Deutsche Bank og Commerzbank har hovedsete i Frankfurt. Byen er også verdens største forlagsby og er sete for den årlige Bokmessen i Frankfurt. Frankfurt er kjent for sin skyline som er dominert av høye skyskrapere; den blir også kalt Mainhattan og Bankfurt.
Frankfurt er kjennetegnet av god infrastruktur og høy levestandard, og er Europas rikeste storby etter BNP pr. innbygger. Ifølge The Economists levekårsundersøkelse har Frankfurt det høyeste kostnadsnivået i Tyskland og det 10. høyeste i verden. Byen ble rangert som nummer syv av verdens byer etter livskvalitet i Mercers rangering i 2011. Byen regnes i Loughborough Universitys rangering som en «alfa-verdensby», den høyeste rangeringen for noen tysk by og foran Berlin.Frankfurt bruker store summer på kunst og kultur og er en av de tyske byene med flest museer. Det best kjente museet er Städelsches Kunstinstitut und Städtische Galerie, kort Städel, og Naturmuseum Senckenberg. Museum für moderne Kunst og Schirn Kunsthalle utmerker seg også. Frankfurt har dessuten en stor og berømt botanisk have, Palmengarten. Byen har fostret forfatteren Johann Wolfgang von Goethe og bankierfamilien Rothschild. Byens ledende sportsklubb heter Eintracht Frankfurt. Fotballaget spiller sine hjemmekamper på ny-restaurerte Commerzbank-Arena.
== Historie ==
=== Frankerriket ===
I området omkring rådhuset Römer ble det etablert romerske bosetninger, antagelig i det første århundre etter Kristi fødsel. Enkelte ruiner fra disse er bevart. Bydelen Bonames har et navn som antagelig daterer seg tilbake til romersk tid. Frankfurt var fra antikken befolket av frankere og alamannere og ble en del av Frankerriket i senantikken. Byen har navnet, opprinnelig Franconofurt, fra frankerne, som også gav navn til det moderne Frankrike. I 794 ledet Karl den store en riksforsamling der, hvor navnet tidligst nevnes.
=== Frankfurt i det hellige romerske rike ===
I det det hellige romerske rike var Frankfurt en av de viktigste byene. I 1372 ble Frankfurt en riksby, det vil si en selvstyrt by som bare var underlagt keiseren og i praksis en selvstendig byrepublikk.
Siden 855 ble de tyske kongene og tysk-romerske keiserne valgt i Frankfurt. Lothar II var den første, og han ble deretter kronet i Aachen. Fra 1562 ble kongene og keiserne også kronet i Frankfurt, med Maximilian II som den første. Tradisjonen opphørte etter 1792, da Franz II ble valgt som den siste tysk-romerske keiser. Han valgte, med vilje, å bli kronet den 14. juli, årsdagen for stormen på Bastillen i Frankrike, som en mektig markering mot den franske revolusjon. Valget og kroningen fant sted i katedralen Kaiserdom St. Bartholomäus i Frankfurt. I denne verdensberømte katedralen er 10 tysk-romerske keisere blitt kronet.
Frankfurt ble allerede i middelalderen etablert som sentrum for finans, utstillinger og forleggeri i det tysk-romerske rike. Frankfurter Messe nevnes første gang i 1150. I 1240 ga keiser Friedrich II dens besøkende keiserlig beskyttelse. Fra 1478 ble bokmessen, Frankfurter Buchmesse, holdt i Frankfurt. Den er idag fremdeles den viktigste bokmessen i verden.
Frankfurt holdt seg nøytral under tredveårskrigen, men led likevel på grunn av pesten som fulgte med flyktninger til byen. Etter krigen gjenvant Frankfurt sin rikdom.
=== Napoleonskrigene og Frankfurt som selvstendig stat ===
Under Napoleonskrigene ble Frankfurt okkupert eller bombardert av franske tropper flere ganger. Storhertugdømmet Frankfurt, en vasallstat av Frankrike, eksisterte kortvarig fra 1810 til 1813. Wienerkongressen oppløste denne staten, og Frankfurt ble en fullt suveren stat med republikansk styresett. Frankfurt ble i 1815 medlem av Det tyske forbund og var sete for denne organisasjonens øverste organ, Forbundsdagen. Etter den mislykkede 1848-revolusjonen var Frankfurt sete for den første tyske nasjonalforsamlingen, som møttes i Paulskirche og åpnet 18. mai 1848. Institusjonen mislyktes i 1849 da kongen av Preussen erklærte at han ikke ville akseptere en krone fra et parlament. Parlamentet hadde utarbeidet en konstitusjon for et forent Tyskland med den prøyssiske kongen som monark.
=== Tapet av uavhengigheten i 1866 ===
Frankfurt mistet sin uavhengighet i 1866. Den østerriksk-prøyssiske krig var over, og Preussen annekterte en rekke mindre stater, bl.a. byen Frankfurt. Frankfurt hadde vært nøytral i krigen, men byrepublikkens frie presse hadde irritert prøysserne og de brukte muligheten til å okkupere byen med makt og annektere den. Bismarck hadde tidligere vært ambassadør til Det tyske forbund og hadde hatt et anspent forhold til pressen i Frankfurt. Okkupasjonen og anneksjonen av Frankfurt ble sett på som et stort overgrep av frankfurterne og som primært basert på Bismarck og andre østlige prøyssiske politikeres personlige motvilje mot bystaten, og byen beholdt en distinkt urban, kosmopolitisk, liberal, republikansk og vesteuropeisk identitet som stod i kontrast til den østlige, agrare og mer autoritære staten Preussen. Den tidligere bystaten Frankfurt ble i 1868 innlemmet i den prøyssiske provinsen Hessen-Nassau sammen med det tidligere Kurfyrstedømmet Hessen og det tidligere Hertugdømmet Nassau.
=== Nyere historie ===
I 1914 grunnla Frankfurts borgere et universitet, senere kalt Johann Wolfgang Goethe-Universität. Dette er den eneste borgerlige grunnleggelsen av et universitet i Tyskland; universitetet i Frankfurt er idag et av Tysklands største.
Slutten på andre verdenskrig førte til at Frankfurt gjenvant betydning og ble en av de viktigste byene i Vest-Tyskland, kanskje den viktigste. Dette skyldtes dels at Preussen ble oppløst og at Frankfurt ble den klart største byen i den nye delstaten Hessen, dels at Frankfurt var den mest sentralt beliggende og en av de største byene i Vest-Tyskland, dels at Frankfurt gjenoppstod som Tysklands økonomiske sentrum og som kontinental-Europas viktigste finansby, hovedsakelig fordi Berlin mistet betydning som sentrum for finans og næringsliv, og dels at den politiske makten forflyttet seg vestover. Frankfurtdokumentene som dannet grunnlaget for etableringen av Vest-Tyskland har navnet etter byen, og Frankfurt var opprinnelig påtenkt som hovedstad i Vest-Tyskland. Imidlertid ble småbyen Bonn valgt i stedet, dels for å understreke at den var et provisorisk regjeringssete og ikke noen permanent hovedstad og dels fordi Konrad Adenauer ville legge regjeringssetet til sin egen landsdel Rhinland. Frankfurt var det viktigste senteret for det vesttyske økonomiske mirakelet, Wirtschaftswunder.
Frankfurt har etterhvert fått en stadig mer internasjonal befolkning; halvparten av befolkningen og majoriteten av yngre mennesker har innvandringsbakgrunn, og en fjerdedel av befolkningen er utenlandske statsborgere. De største innvandrergruppene er tyrkere, italienere og sentral- og østeuropeere. Frankfurt var allerede fra 1600-tallet et sentrum for italiensk innvandring til Europa nord for alpene, og hadde en for sin tid internasjonal befolkning.
== Arkitektur ==
Arkitektonisk var Frankfurts gamleby tradisjonelt en gotisk preget by dominert av bindingsverkshus og trange gater. Fra midten av 1800-tallet gjennomgikk Frankfurts bybilde store forandringer, og hele kvartaler ble revet for å gi plass til bredere gater og nyere arkitektur i klassisistisk og historistisk stil. Frankfurts middelalderske gamleby ble ødelagt av bombing under andre verdenskrig, men en mindre del har blitt gjenoppbygget i området rundt rådhuset Römer. Mange bygninger fra 1800-tallet og tidlig 1900-tall eksistererer fremdeles, særlig utenfor den innerste delen av sentrum; den fornemme sentrumsnære bydelen Westend er for eksempel preget av store klassisistiske villaer. På 1800-tallet flyttet de velstående i Frankfurt i stor grad til Westend, og gamlebyen var etter dette i stor grad et arbeiderstrøk.
I etterkrigsårene skjedde det en massiv utbygging i Frankfurt, som da hadde blitt det økonomiske senteret i Vest-Tyskland. Etterkrigstidens byplanleggere og arkitekter bygget i stor grad ut byen etter idealet om en Autogerechte Stadt, «bilvennlig by». Fra 1970-årene har mange gater i indre by blitt gjort om til fotgjengersoner og byutviklingen blitt preget av et mer miljøvennlig ideal. De to innerste sentrumsbydelene Altstadt og Innenstadt har gjennomgått en omfattende gentrifisering og i stor grad blitt forretningsstrøk.
Siden 1970-årene har det blitt bygget en rekke skyskrapere i Frankfurt som har satt et markant preg på byen og dens skyline, med et betydelig antall skyskrapere. Skyskraperne er konsentrert rundt det såkalte Bankkvartalet i den mest sentrale delen av byen, men det er også bygget noen skyskrapere utenfor dette området, bl.a. det nye hovedkvarteret for Den europeiske sentralbanken. En rekke skyskrapere har blitt bygget etter årtusenskiftet, og flere er planlagt eller under bygging. De tidlige skyskraperne huset stort sett bare kontorer for banker og lignende virksomhet. Nyere skyskrapere har blitt planlagt som skyskrapere med blandet bruk for å skape et mer variert og levende byliv, etter forbilde av New York. De skyskraperne som er bygget etter årtusenskiftet eller under bygging omfatter gjerne en blanding av kontorer, boliger, hotell og i de laveste etasjene butikker, restauranter/kafeer og andre utadvendte tilbud.
Frankfurt er omgitt av naturområder og koselige småbyer, med mange gamle slott, borger, kirker og vingårder. Frankfurt med sin storbyarkitektur og skyskrapere utgjør en lett synlig kontrast i landskapet.
== Religion ==
Frankfurt var en katolsk by frem til reformasjonen og gikk over til lutherdommen i 1533. Fra 1533 til 1866 hadde Frankfurt en luthersk statskirke, som var integrert i byregjeringen, og var en luthersk dominert by. Frankfurts lutherske kirke ble i 1866 slått sammen med den kalvinistiske kirken til en felles evangelisk kirke som omfatter både lutherske og kalvinistiske menigheter.
Frankfurt lå svært nær katolske områder og var sentrum for valg og kroninger av katolske tysk-romerske keisere, og hadde hele tiden en katolsk minoritet. Fra 1800-tallet økte andelen katolikker sterkt dels gjennom at tilgrensende områder med høyere andel katolikker ble innlemmet i byen og dels gjennom tilflytting fra katolske områder. På 1900-tallet utgjorde protestanter og katolikker omtrent jevnstore grupper, men den katolske kirken har i dag flere medlemmer enn den protestantiske kirken. Per 2013 tilhørte 22,7% av befolkningen offisielt den katolske kirken og 19,4% tilhørte den protestantiske kirken. Mange sekulære innbyggere tilhører ikke noe kirkesamfunn. Frankfurts nest største religion etter kristendommen er islam; rundt 12% ble estimert å være muslimer per 2006. Frankfurt har det nest største jødiske samfunnet i Tyskland etter Berlin; rundt 1% av befolkningen er jøder. Byens historiske jødekvarter, Frankfurter Judengasse, hadde i flere hundre år Tysklands største jødiske samfunn, og har bl.a. fostret den berømte Rothschild-familien.
== Kulturliv ==
=== Muséer ===
Achäologisches Museum
Deutsches Architektur Museum
Deutsches Filmmuseum
Dommuseum Frankfurt
Goethe-Museum
Historisches Museum Frankfurt
Ikonen-Museum
Institut für Stadtgeschichte (Karmeliterkloster)
Jüdisches Museum
Museum der Weltkulturen (museum for global kultur)
Museum für Angewandte Kunst Frankfurt (kunstindustrimuseum)
Museum für Kommunikation (tidligere Postmuseum)
Museum für Moderne Kunst
Museum Giersch (museum for regional kultur)
Städelsches Kunstinstitut
Städtische Galerie Liebighaus
=== Opera ===
Det gamle operahuset, Alte Oper, ble bygget i 1880 av arkitekten Richard Lucae. Det var et av de største operahusene i Tyskland før det ble ødelagt under krigen. Det ble restaurert i 1981 og er nå et konserthus. Frankfurt har dessuten en aktiv opera, bygget i 1951; denne operaen er planlagt revet og erstattet av en ny bygning.
== Kjente personer fra Frankfurt am Main ==
823, 13. juni, Karl II, tysk-romersk keiser
1743, 23. februar, Mayer Amschel Rothschild, død 19. september 1812 i Frankfurt am Main, finansmann (se Rothschild)
1749, 28. august, Johann Wolfgang von Goethe, død 22. mars 1832 i Weimar, forfatter
1779, 21. februar, Carl von Savigny, romantisk rettsteoretiker
1785, 4. april, Bettina von Arnim, død 20. januar 1859 i Berlin, forfatter
1879, 8. mars, Otto Hahn, død 28. juli 1968 i Göttingen, kjemiker (nobelpris i 1945), oppdaget kjernespaltningen, atomfysiker
1898, 26. juni, Willy Messerschmitt, død 15. september 1978 i München, flykonstruktør
1900, 23. mars, Erich Fromm, død 18. mars 1980 i Muralto, psykolog
1903, 11. september, Theodor W. Adorno, død 6. august 1969 i Visp, Kt. Wallis/Sveits, filosof og sosiolog
1917, 22. januar, Casimir Johannes Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg, død 21. februar 2010, politiker
1929, 12. juni, Anne Frank, død mars 1945 i Bergen-Belsen (KZ), jødisk holokaust-offer ("Anne Franks dagbok")
1958, 24. mars, Roland Koch, statsminister i Hessen (1999–2010)
1964, 17. juni, Michael Groß, svømmer (bla. Olympia-seier)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Frankfurt am Main – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frankfurt am Main – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frankfurt am Main hos Wikivoyage
Byplan over Frankfurt
Panoramabilder over Frankfurt
Flere bilder av Frankfurt
Oper Frankfurt
Alte Oper Frankfurt | Bokmessen i Frankfurt (tysk Frankfurter Buchmesse) finner årlig sted i Frankfurt am Main, i den tyske delstaten Hessen. Den er verdens største litteraturmesse og har røtter tilbake til 1400-tallet. | 8,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_arabiske_liga | 2023-02-04 | Den arabiske liga | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1945', 'Kategori:Internasjonale organisasjoner', 'Kategori:Permanente observatører i FN', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Den arabiske liga (جامعة الدول العربية) er et forbund av arabiske stater. Ligaen arbeider for samarbeid innen næringsliv, finansvesen, transport, kultur, helsevesen, hevdelsen av medlemslandenes uavhengighet og suverenitet og fremme av felles interesser. Den arbeider for anerkjennelsen av Palestina som selvstendig stat.
Den arabiske liga ble grunnlagt 22. mars 1945 i Kairo, hvor den har sitt sete, og består av 22 medlemsland: 21 nasjonalstater i Nord-Afrika og Midtøsten foruten Palestina. Den siste er ikke internasjonalt anerkjent og representeres uoffisielt gjennom PLO.
Ligaens generalsekretær er Nabil Elaraby, som avløste Amr Moussa i 2011.
Det bor over 300 millioner mennesker i ligaens medlemsland.
På slutten av 1970-tallet opprettet Den arabiske liga De kjente 3 nei. Det var en avtale mellom landene at de ikke skulle forhandle med staten Israel, Ikke anerkjenne den, og ikke ha fred med den. Da ble ordtaket "from the river to the sea, palestine will be free!" (Norsk: fra elven til havet, Palestina vil bli fritt!) til, som viser til at Palestina ville bli fritt fra jordanelven til middelhavet, som igjen viser til at målet er å utrydde Israel.
| Den arabiske liga (جامعة الدول العربية) er et forbund av arabiske stater. Ligaen arbeider for samarbeid innen næringsliv, finansvesen, transport, kultur, helsevesen, hevdelsen av medlemslandenes uavhengighet og suverenitet og fremme av felles interesser. Den arbeider for anerkjennelsen av Palestina som selvstendig stat.
Den arabiske liga ble grunnlagt 22. mars 1945 i Kairo, hvor den har sitt sete, og består av 22 medlemsland: 21 nasjonalstater i Nord-Afrika og Midtøsten foruten Palestina. Den siste er ikke internasjonalt anerkjent og representeres uoffisielt gjennom PLO.
Ligaens generalsekretær er Nabil Elaraby, som avløste Amr Moussa i 2011.
Det bor over 300 millioner mennesker i ligaens medlemsland.
På slutten av 1970-tallet opprettet Den arabiske liga De kjente 3 nei. Det var en avtale mellom landene at de ikke skulle forhandle med staten Israel, Ikke anerkjenne den, og ikke ha fred med den. Da ble ordtaket "from the river to the sea, palestine will be free!" (Norsk: fra elven til havet, Palestina vil bli fritt!) til, som viser til at Palestina ville bli fritt fra jordanelven til middelhavet, som igjen viser til at målet er å utrydde Israel.
== Historie ==
Den arabiske ligaen ble grunnlagt 22. mars 1945 i Kairo, hvor den har sete. Syv land var med på opprettelsen. I begynnelsen jobbet ligaen i særlig grad for å sikre selvstendigheten for landene med kolonistyre. Senere er hovedfokus rettet mot å fremme samarbeid mellom medlemslandene.
Ligaen har også spilt en rolle i Israel-Palestina-konflikten, og medlemslandene har flere ganger utkjempet kriger mot Israel. I 1948 gikk seks av medlemslandene (Irak, Syria, Libanon, Transjordan, Egypt, Saudi-Arabia og Nord-Jemen) til angrep mot den nyopprettete jødiske staten.
I 1956 ble ligaens antatte sterkeste medlem, Egypt, angrepet av Storbritannia, Frankrike og Israel. Mens britene og franskmennene raskt trakk seg tilbake, fortsatte Israel å okkupere Sinai ut på nyåret. I løpet av 1960-tallet eskalerte det en konflikt med Syria og Libanon på den ene siden, og Israel på den andre. Konflikten omhandlet kontrollen over ferskvannskildene til Jordanelva. Igjen gikk Israel seirende ut av konflikten. Under seksdagerskrigen i 1967 gikk Egypt, Syria, Jordan og Irak til krig mot Israel. I løpet av krigen, som ironisk nok egentlig varte i 7 dager, sendte flere medlemsland militær støtte til Egypt og Syria (Algerie, Marokko, Tunisia, Sudan, Kuwait, Saudi-Arabia). Etter det arabiske nederlaget var et faktum, utkjempet Egypt en lav-intensitets-krig med støtte fra Sovjetunionen, Jordan og PLO mot Israel, i et forsøk på å gjenerobre Sinai. Da dette ikke lykkes, valgte Egypt å gi opp krigen.
I 1973 gikk Egypt og Syria til et overraskende angrep på Israel. Egypt og Syria mottok militær støtte fra Irak, Jordan, Saudi-Arabia, Marokko, Libya og Kuwait, i tillegg til mindre støtte fra blant annet Nord-Korea, Cuba og Pakistan, som ikke var medlemmer i ligaen. De to første dagene hadde Egypt og Syria overtaket, men etter en israelsk mobilisering ble resultatet nok en gang arabisk nederlag. Dette førte til et egyptisk fredsinitiativ med Israel, som resulterte i Camp David-avtalen og Den egyptisk-israelske fredsavtalen, en permanent fredsavtale mellom Israel og Egypt. Som et resultat av dette ble Egypt ekskludert fra ligaen i en periode.
Den arabiske ligaen stod sammen om å støtte Irak økonomisk under Iran-Irak-krigen, som varte fra 1980 til 1988. Land som Saudi-Arabia og Kuwait støttet Irak med store lån, som Irak etter våpenhvilen ikke ønsket å betale. Irak krevde av Kuwait slettet gjelden, og truet med å invadere den oljerike nabostaten. Resultatet ble at Irak i 1990 invaderte Kuwait, og ensidig annekterte landet. Det oppstod nå en frykt for at Irak skulle fortsette å ekspandere, nå mot de oljerike områdene i Saudi-Arabia. Dette skapte en splittelse i ligaen, med Irak og noen andre arabiske land på den ene siden, og motstandere mot Iraks ekspansive politikk på den andre. En arabisk koalisjonsstyrke stilte opp i Saudi-Arabia, klar til å beskytte landets suverenitet. Disse mottok støtte fra spesielt USA, som fant situasjonen uakseptabel. Da Irak nektet å følge FNs krav om total tilbaketrekning fra Kuwait, angrep en blandet koalisjon av arabiske land og NATO-land Irak, som ganske snart led nederlag. Samarbeidet mellom Vesten og Den arabiske liga under Gulfkrigen skapte en ny tone i internasjonal politikk.
=== Medlemsutestengelser i 2011-2 ===
22. februar 2011 meldte Den arabiske ligas generalsekretær Amr Moussa at Libyas medlemskap i organisasjonen ville bli suspendert på grunn av libyske myndigheters overdrevne maktbruk mot demonstranter i det som skulle utvikle seg til å bli en borgerkrig. Medlemskapet ble tatt opp igjen 27. august 2011, men da med en representant fra Det nasjonale overgangsrådet som landets representant.12. november meldte ligaen at Syria ville bli suspendert med virkning fra 16. november, fordi landets myndigheter ikke viste tegn på å arbeide mot en fredelig løsning på borgerkrigen i landet.
== Medlemsland ==
De landene som opprinnelig var med på å grunnlegge Den arabiske liga i Kairo 1945 var Egypt, Irak, Libanon, Saudi-Arabia, Syria, Transjordan (Jordan etter 1946), samt Jemen. Antallet medlemsland økte jevnt i siste halvdel av 1900-tallet, ytterligere 15 arabiske stater og 3 stater med observatørsstatus ble anerkjent.
Egypts medlemskap opphørte i 1979 etter at de signerte den egyptisk-israelske fredsavtalen, og forbundets hovedkvarter ble flyttet fra Kairo til Tunis i Tunisia. I 1987 gjenopptok de arabiske landene sine diplomatiske relasjoner med Egypt og landet ble igjen tatt opp i Den arabiske liga i 1989 og forbundets hovedkvarter ble flyttet tilbake til Kairo. I september 2006 fikk Venezuela status som observatørland, det samme fikk India i 2007.
Israel er ikke medlem til tross for at 20 % av befolkning der har arabisk opprinnelse, og over halvparten av den jødiske befolkningen stammer fra jøder fra arabiske land og arabisk er et av Israels offisielle språk. Tsjad er heller ikke medlem, selv om arabisk er et av landets offisielle språk og morsmål for mange i landet.
De nåværende medlemmene og observatørene i Den arabiske liga er listet nedenfor.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ar) Offisielt nettsted
(en) Arab League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) League of Arab States – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Jāmiʻat ad-Duwal al-ʻArabiyya | 8,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Ernst_Schirmer | 2023-02-04 | Heinrich Ernst Schirmer | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1887', 'Kategori:Fødsler 27. august', 'Kategori:Fødsler i 1814', 'Kategori:Heinrich Ernst Schirmer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Leipzig', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Tyske arkitekter'] | Heinrich Ernst Schirmer (født 27. august 1814 i Leipzig, død 6. september 1887 i Giessen) var en tyskfødt arkitekt som virket i Norge fra 1838 til 1883.
Schirmer studerte ved kunstakademiet i Dresden 1831–1834 og kunstakademiet i München 1834–1837.
Han var engasjert i en rekke prosjekter i Norge, som ved Det kongelige slott i Christiania, byggingen av en rekke kirker og monumentale bygg i byen, og ikke minst ved restaureringen av Nidarosdomen i Trondhjem. Mari Hvattum beskriver Schirmer som den kanskje viktigste arkitekt i Norge på 1800-tallet.
| Heinrich Ernst Schirmer (født 27. august 1814 i Leipzig, død 6. september 1887 i Giessen) var en tyskfødt arkitekt som virket i Norge fra 1838 til 1883.
Schirmer studerte ved kunstakademiet i Dresden 1831–1834 og kunstakademiet i München 1834–1837.
Han var engasjert i en rekke prosjekter i Norge, som ved Det kongelige slott i Christiania, byggingen av en rekke kirker og monumentale bygg i byen, og ikke minst ved restaureringen av Nidarosdomen i Trondhjem. Mari Hvattum beskriver Schirmer som den kanskje viktigste arkitekt i Norge på 1800-tallet.
== Schirmer i og rundt Christiania ==
Etter en studiereise til Italia i 1837 kom Schirmer, på oppfordring av professor I.C. Dahl, til Norge og ble ansatt som slottsarkitekt Linstows assistent i Christiania i 1838 og medvirket blant annet til innredning og utsmykning av Det kongelige slott.
Da Schirmer kom til Christiania var det fortsatt en relativt liten by som «manglet en Characteer af Offentlighed» ifølge Schirmer. Hans arkitektur hadde ambisjon om å rette opp denne mangelen, byen skulle omskapes fra en provinsby til en moderne hovedstad. For å oppnå dette ville han bruke kjente europeiske former og nye offentlige bygg skulle oppføres i en verdig og monumental stil. Han var blant annet glad i tårn som på Botsfengselet og Gaustad asyl. Schirmer var en del av «Intelligenskretsen» rundt Welhaven.
Schirmer var uvanlig produktiv og medvirket til en rekke monumentale bygg i Christiania. Blant disse var det moderne Botsfengselet (1843–1851), hvor han fikk innført vannklosetter på alle cellene (Slottet fikk dette først i 1906). Schirmer medvirket også til Gaustad sykehus (1847–1855), St. Olavs kirke (som senere ble den katolske domkirken i Oslo, 1852–1856), Tangen kirke (1854) i Drammen, Vestre Aker kirke (1853–1855), Østre Aker kirke (1857–1860), Rikshospitalet (1874–1883), og hovedbygningen til Nasjonalgalleriet (sammen med sønnen Adolf Schirmer, 1879–1881).
Schirmer oppførte dessuten en rekke sveitservillaer, og bidro sterkt til å utbre sveitserstilen i Norge.
== Schirmer og Wilhelm von Hanno ==
Schirmer gikk i kompaniskap med arkitekten Wilhelm von Hanno i årene 1853–1864, og sammen utførte de blant annet Norges første jernbanestasjoner langs Hovedbanen (1853–1854) og Kongsvingerbanen (ferdig i 1863). Trestasjonene deres fikk stor innflytelse på trearkitekturen i distriktene. De utførte også en rekke andre oppdrag, blant annet en serie militære bygninger på Akershus festning (1858–1870).
Schirmer og von Hanno leverte forslag til bygning for Stortinget ved konkurransen i 1857. Forslaget hadde tårn som andre av Schirmers bygg og ble dårlig mottatt. Bjørnstjerne Bjørnson var ikke nådig mot Schirmers «Tydske Stiil» og ønsket et bygg uten tårn. Den senere kong Carl 15 mente forslaget lignet for mye en kirke og kunne komme til å overskygge slottet.Schirmer og von Hanno tegnet Trefoldighetskirken i Oslo etter et forelegg av Alexis de Chateauneuf, ferdig 1858. Kirkegata 24, forretningsbygg for Den Norske Creditbank, og en hotellbygning i Dronningens gate 13 sto ferdig i 1860. Schirmer og von Hanno tegnet i tillegg Reitgjerdet sykehus for spedalske, senere Reitgjerdet asyl i Trondheim som sto ferdig året etter. De tegnet også vinterhave og havesalong til Rød herregård ved Halden. Samarbeidet brøt sammen i 1864 da von Hannos utkast vant arkitektkonkurransen om Grønland kirke. Etter dette fortsatte Schirmer på egen hånd med en rekke byggverk i Christiania og andre byer i Norge. Blant annet tegnet han Hamar domkirke.
Schirmers arkitekturbegavelse, kombinert med en usedvanlig arbeidskapasitet og evne til å finne rasjonelle løsninger, gav originale bidrag til arkitekturhistorien og vakte internasjonal oppmerksomhet.
Hans siste prosjekt var Ullevål sykehus, som ble oppført etter hans anvisninger etter hans død 1887.
== Schirmer og Nidarosdomen ==
Den 27-årige Schirmer ble i 1841 engasjert for å utrede reparasjoner og restaurering av Nidarosdomen, som på dette tidspunkt var i en elendig forfatning. Schirmers første planer ble skrinlagt av kostnadshensyn, men han utviste et sterkt engasjement for saken over de neste tiårene. I 1859 utgav han sammen med historikeren Peter Andreas Munch et plansjeverk over Nidarosdomen, noe som førte til fortgang i saken og til endelig oppstart av restaureringen under Schirmers ledelse 1869. Imidlertid møtte hans kunstneriske tilnærming til restaureringen sterk kritikk fra antikvarisk hold, og han ble allerede i 1871 erstattet som domkirkearkitekt av Christian Christie.
== De siste årene ==
I 1883 var Schirmers oppdrag som arkitekt for den norske stat over. Han var da nærmere 70 år, hadde nedsatt syn og var uten muligheter til egen inntekt. Han søkte Stortinget om en mindre statspensjon, men dette ble avslått. Både regjeringen og flere enkeltpersoner forsøkte å påvirke Stortinget, men uten hell. Schirmer forlot derfor Norge og slo seg ned i Tyskland hvor han døde i Giessen noen år senere.
== Utmerkelser ==
Schirmer var æresmedlem av Christiania Kunstforening. Han ble utnevt til ridder av St. Olavs Orden i 1860. Schirmers gate på Kalvskinnet i Trondheim ble oppkalt etter han i 1899.
== Familie ==
Schirmer var gift to ganger, første gang i Christiania i 1843 med Sophie Ottilia Major (1821–1861), datter av Robert Gonsalvo Major og Benedicte Sophie Weidemann. De fikk sønnene Herman Major Schirmer og Adolf Schirmer. Han giftet seg andre gang i Tyskland i 1879 med Amalie Charlotte Louise Weber.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hvattum, Mari (2014): Heinrich Ernst Schirmer - Kosmopolittenes arkitekt. Oslo, Pax Forlag. ISBN 978-82-530-3747-9
== Eksterne lenker ==
(en) Heinrich Ernst Schirmer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Arc's sider om Schirmer
(no) Heinrich Ernst Schirmer i Store norske leksikon
(no) Heinrich Ernst Schirmer i Norsk biografisk leksikon
(no) Heinrich Ernst Schirmer i Norsk kunstnerleksikon
(no) Publikasjoner av Heinrich Ernst Schirmer i BIBSYS | Heinrich Ernst Schirmer (født 27. august 1814 i Leipzig, død 6. | 8,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_von_Hanno | 2023-02-04 | Wilhelm von Hanno | ['Kategori:Arkitekter innen historismen', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 12. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1882', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1826', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske frimerkekunstnere', 'Kategori:Norske grafikere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske grafikere', 'Kategori:Tyske malere', 'Kategori:Wilhelm von Hanno'] | Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (født 15. desember 1826 i Hamburg, død 12. desember 1882 i Christiania) var en tyskfødt norsk arkitekt, billedhugger, maler og grafiker som har tegnet en rekke viktige bygninger i Oslo, blant annet en del bygg på Akershus festning.
| Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (født 15. desember 1826 i Hamburg, død 12. desember 1882 i Christiania) var en tyskfødt norsk arkitekt, billedhugger, maler og grafiker som har tegnet en rekke viktige bygninger i Oslo, blant annet en del bygg på Akershus festning.
== Bakgrunn ==
Wilhelms far, musikklærer og bibliotekar Johann Carl Hübner (født 1790), var opprinnelig fra Königsberg og tok senere tilleggsnavnet von Hanno, muligens som et herkomstnavn som anga et sted han kom fra eller bare for å skille ham fra andre med det svært vanlige navnet Hübner, som betyr bonde. Han flyttet senere til Hamburg, der sønnen Wilhelm ble født. Wilhelm von Hanno ble stamfar for slekten von Hanno i Norge.
== Virke som arkitekt ==
Wilhelm von Hanno fullførte Trefoldighetskirken i 1853–1858, påbegynt av arkitekt Alexis de Chateauneuf. Han arbeidet i kompaniskap med sin landsmann Heinrich Ernst Schirmer i årene 1853–1864. Sammen utformet de mange sentrale bygg i Oslo. Deres forslag til bygning for Stortinget, i tysk-gotisk stil, vant opprinnelig anbudskonkurransen. Samarbeidet brøt sammen i forbindelse med utformingen av arkitekttegningene til Grønland kirke, en konkurranse von Hanno vant.Wilhelm von Hanno tegnet også obelisken som høsten i 1854 ble satt opp på Fuglenes i Hammerfest som det nordlige endepunkt for Den russisk-skandinaviske meridianbuen, i 2005 innskrevet i UNESCOs verdensarvliste som Struves meridianbue (The Struve Geodetic Arc). Meridianbuen strakte seg fra Hammerfest til Svartehavet, og målingene ble utført i tiden 1816–1855. I dagligtale kalles obelisken «meridianstøtten i Hammerfest».
På oppfordring fra I.C. Dahl kom Heinrich Ernst Schirmer til Norge og ble Linstows assistent, deretter gikk Schirmer i kompaniskap med von Hanno i årene 1853–1864. Sammen utførte de flere jernbanestasjoner og leverte forslag til bygning for Stortinget i 1857.Von Hanno er opphavsmannen til «Posthornfrimerkene», verdens eldste frimerkemotiv i kontinuerlig bruk, lansert første gang i 1872.
== Eksempler på bygg ==
== Tilknytning til Disenå ==
Wilhelm von Hannos svigerdatter Ingeborg Gjerdrum von Hanno var barnebarn av generalløytnant og statsråd Harald Nicolai Storm Wergeland og Anne Sophie Wergeland (Schøyen); hun var født og oppvokst på Skøyen gård på Disenå i Sør-Odal kommune. Von Hanno tegnet stasjonsbygningene på Disenå stasjon og Seterstøa stasjon, samt Kongsvinger stasjon, Sander stasjon, Skarnes stasjon, Årnes stasjon, Haga stasjon, Blaker stasjon, Fetsund stasjon og første stasjonsbygningen på Lillestrøm stasjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
artemisia.no om Wilhelm von Hanno | thumb|upright|Von Hanno tegnet også [[Struves meridianbue, meridianstøtten som ble satt opp i Hammerfest høsten 1854.]] | 8,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Friedrich_H%C3%A4ndel | 2023-02-04 | Georg Friedrich Händel | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Britiske komponister', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1759', 'Kategori:Fødsler 23. februar', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Halle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Georg Friedrich Händel (ifølge kirkeboken Georg Friederich Händel, anglisert George Frideric Handel), født 23. februarjul./ 5. mars 1685greg. i Halle an der Saale, hertugdømmet Magdeburg, død 14. april 1759 i London, England, var en tysk-britisk komponist berømt for sine operaer, oratorier og concerti grossi. Han representerer ved siden av Johann Sebastian Bach senbarokkens kulminasjon.
Händel var en sann kosmopolitt som etter oppveksten i Halle tilbrakte formative vandre- og læreår i Hamburg, Italia og Hannover. Han bodde mesteparten av sitt liv i England og fikk britisk statsborgerskap 22. januar 1727.Händel skapte en mesterlig musikalsk syntese av tysk, italiensk og engelsk tradisjon, og han skrev musikk i alle tidens sjangre. Musikken til de fleste av hans samtidige komponister ble hurtig glemt etterhvert som musikksmaken endret seg, men Händels verker har stått uavbrutt på repertoaret i mer enn 250 år, lengre enn musikken til noen annen komponist.
Hans mest spilte verk er oratoriet «Messias». Øvrige kjente verk er orkesterstykkene Water Music og Music for the Royal Fireworks. Händel var sterkt påvirket av teknikkene til de store komponistene i den italienske barokken, såvel som Englands egen Henry Purcell. Händels musikk ble flittig studert av komponister etter ham, for eksempel Haydn, Mozart og Beethoven.
| Georg Friedrich Händel (ifølge kirkeboken Georg Friederich Händel, anglisert George Frideric Handel), født 23. februarjul./ 5. mars 1685greg. i Halle an der Saale, hertugdømmet Magdeburg, død 14. april 1759 i London, England, var en tysk-britisk komponist berømt for sine operaer, oratorier og concerti grossi. Han representerer ved siden av Johann Sebastian Bach senbarokkens kulminasjon.
Händel var en sann kosmopolitt som etter oppveksten i Halle tilbrakte formative vandre- og læreår i Hamburg, Italia og Hannover. Han bodde mesteparten av sitt liv i England og fikk britisk statsborgerskap 22. januar 1727.Händel skapte en mesterlig musikalsk syntese av tysk, italiensk og engelsk tradisjon, og han skrev musikk i alle tidens sjangre. Musikken til de fleste av hans samtidige komponister ble hurtig glemt etterhvert som musikksmaken endret seg, men Händels verker har stått uavbrutt på repertoaret i mer enn 250 år, lengre enn musikken til noen annen komponist.
Hans mest spilte verk er oratoriet «Messias». Øvrige kjente verk er orkesterstykkene Water Music og Music for the Royal Fireworks. Händel var sterkt påvirket av teknikkene til de store komponistene i den italienske barokken, såvel som Englands egen Henry Purcell. Händels musikk ble flittig studert av komponister etter ham, for eksempel Haydn, Mozart og Beethoven.
== Biografi ==
=== Opphav og ungdom i Halle ===
Den eneste kilden til informasjon om Händels ungdom er teologen John Mainwarings biografi Memoirs of the life of the Late George Frederic Handel. Mainwaring forteller at han har opplysningene om komponistens tidlige liv direkte fra Händel. Nyere biografer har vist at kronologien i Mainwarings framstilling ikke kan være korrekt, og siden Händel selv fortalte lite om sin ungdom, er kunnskapen om denne tiden sparsom.
Händels far Georg (1622–1697) var barbér og sårlege i hertugdømmet Magdeburgs residensby Halle, senere ble han også livlege for den wettinske hertugen Johann Adolf I. av Sachsen-Weißenfels. Etter at Georgs første kone døde i 1682 giftet han seg snart på nytt med den 32-årige prestedatteren Dorothea Taust (1651–1730). Deres første barn døde under fødselen. Året etter ble Georg Friederich født og etter ham fikk paret to døtre, Johanna Christina (1690–1709) og Dorothea Sophia (1697–1718). Händel holdt kontakt med sine søstre og deres barn hele livet.
Ifølge biografen Mainwaring ønsket Händels far at sønnen skulle slå inn på en juridisk karrierevei og motsatte seg hans musikalske interesser. Dette endret seg først etter at faren og den åtteårige Händel avla et besøk hos hertugen i saksiske Weißenfels. Guttens orgelspill overbeviste hertugen om at han sto overfor et stort talent, og han overtalte faren som selv ikke hadde interesse for musikk, om å la sønnen få bli musiker.
I Halle ble Händel elev av Friedrich Wilhelm Zachow (1663–1712), komponist og organist i Marienkirche. Zachows komposisjonsstil utmerket seg på den ene siden med stor romlighet og på den andre (særlig i kantatekorene) med en frapperende tett kontrapunktisk tekstur. Händel tok senere tematisk materiale fra Zachow og bearbeidet det på kunstferdig vis, det samme gjorde J.S. Bach, som også søkte Zachows stilling etter dennes død. Hos Zachow fikk Händel grunnleggende komposisjons- og instrumentalutdanning. Mainwaring hevder at Händel begynte å komponere kantater allerede i sitt niende år. I læretiden skrev Händel også en harpestemme til Zachows kantate Herr, wenn ich nur dich habe.
I 1697 ble Händel ifølge Mainwaring sendt til det brandenburgske hoffet i Berlin. Magdeburgs hertug, kurfyrsten Friedrich III var Händels lensherre, og han ble så imponert av det 12-årige vidunderbarnet at han tilbød å finansiere musikkutdanning i Italia, og dersom utdanningen gikk som forventet skulle han senere få en stilling ved hoffet i Berlin. Händels far avviste tilbudet – fortsatt ifølge Mainwaring. Kong Fredrik Vilhelm I av Preussen, som gikk inn i historien som «Soldatkongen», ble senere en stor beundrer av Händels komposisjoner. Händel selv sto åpenbart i kontakt med prøysserkongen hele livet. Helt til han ble engelsk statsborger var jo Händels nasjonalitet borger av Magdebug og deretter av Preussen. I 1741 berettet pressen at Händel kort tid etter Fredrik II av Preussens kroning var reist til Berlin for å gjøre ham sin oppvartning. Kongen, som selv var komponist og dessuten en utmerket fløytist, forsøkte forgjeves å skaffe seg en autograf av Händel etter hans død.
Da Georg Philipp Telemann i 1701 reiste fra Magdeburg til Leipzig stoppet han i Halle for å bli kjent med «den allerede da viktige Georg Fr. Händel». Som Telemann beretter var dette bekjentskapet begynnelsen på et konstruktivt og produktivt samarbeid mellom komponistene: «[…] i melodiske satser […] og undersøkelsen av disse hadde Händel og jeg, gjennom hyppige besøk på begge sider, såvel som skriftlig, en stadig beskjeftigelse». Far Georg døde i 1697 og dette stoppet for en tid Händels framgang. For å etterkomme farens ønsker immatrikulerte Händel seg i 1702 ved det nyopprettede universitetet i Halle. Hensikten var å studere rettsvitenskap hos Christian Thomasius, men Händels juskarriere varte imidlertid ikke lenge: 13. mars 1702 avbrøt han studiene til fordel for organistposten ved Hallesche Dom.
=== Hamburg ===
Sommeren 1703 reiste Händel til Hamburg hvor Tysklands første operahus, Oper am Gänsemarkt, som åpnet i 1678, blomstret under ledelse av komponisten Reinhard Keiser. Händel spilte i operaorkesteret, først fiolin og senere cembalo. Her traff han Christoph Graupner og ble venn med komponisten, dirigenten og sangeren Johann Mattheson som senere skrev innflytelsesrike musikkteoretiske skrifter. Da det ble kjent at posten som organist ved Mariakirche i Lübeck var i ferd med å bli ledig fordi den berømte komponisten og organisten Dietrich Buxtehude begynte å dra på årene og ville pensjonere seg, reiste Händel og Mattheson i august 1703 til Lübeck. Det endte med at ingen av dem søkte på jobben på grunn av den tradisjonelle skikken med at den nye organisten måtte gifte seg med forgjengerens datter.
De to sterke personlighetene hadde et tidvis anstrengt forhold, og midt under en framføring av Matthesons opera Cleopatra kom det til en støyende konfrontasjon om den musikalske ledelsen av oppføringen. Konflikten førte til en kårdeduell ved Gänsemarkt-operaen. Ingen av dem ble skadet, men etter denne hendelsen var forholdet spent og reservert. Senere unnlot Händel tross forespørsler fra Mattheson å levere biografiske data til Matthesons Grundlage einer Ehrenpforte. Til gjengjeld flettet Mattheson hatefulle og nedsettende kommentarer inn i sin tyske oversettelse av John Mainwarings Händelbiografi.
Den 8. januar 1705 ble Händels første opera, Almira, med stor suksess uroppført i Hamburg. Få uker senere, 25. februar, fulgte uroppføringen av Nero. Mens Nero regnes som tapt, gir Almira med sin blanding av både tysk og italiensk operaform og språk et interessant eksempel på en tidstypisk operaform ved Gänsemarkt-operaen. Händel omarbeidet flere av temaene fra Almira i senere verk, for eksempel bygde han ved hjelp av åpningstemaet i tredje akt «Lebet beglückt, höchst seeliges Paar» noe senere det grandiose sluttkoret «Gloria Patri» i Dixit Dominus.
Händel komponerte ytterlige en opera i Hamburg, men den hadde et slikt omfang at den ble splittet i to verk, Daphne og Florindo. Også disse operaene regnes som tapt. Etter å ha avvist flere tilbud om en italiareise fra adelige meséner, reiste Händel sommeren eller høsten 1706 til Italia på egen bekostning. Tilbake i Hamburg lå to kister med komposisjoner, begge er tapt.
=== Italia ===
Händels studiereise gjennom Italia varte i fire år. Han stoppet blant annet i Firenze, Roma, Napoli og Venezia. De eksakte omstendighetene rundt oppholdene i disse byene er ikke kjent, men det er overlevert flere anekdoter fra møter med andre musikere, som Arcangelo Corelli, Antonio Lotti, og Alessandro og Domenico Scarlatti. Händel ble berømt under navnet Il Sassone («Sakseren»), og da cembalovirtuosen og komponisten Domenico Scarlatti hørte et forrykende cembalospill under en maskerade i Venezia skal han ha ropt ut: «Enten er dette den berømte sakseren, eller så er det djevelen». Mainwaring beretter at det kom til meningsutvekslinger mellom Corelli og Händel over framføringen av de dobbelte punkteringene i de langsomme yttersatsene av den opprinnelige overtyren til Il Trionfo del Tempo i del Disinganno. Händel, som hadde et hissig gemytt, skal ha revet fiolinen ut av Corellis hånd for å demonstrere hvordan han ønsket at punkteringene skulle utføres. Corelli på sin side var en elskverdig mann, og han kommenterte: «Min kjære sakser, denne musikken din er i fransk stil, og den forstår jeg ikke». Corelli gjorde Händel den tjenesten å komponere en ny overtyre i italiensk stil.
Händel produserte to operaer i Italia, Rodrigo (sommeren 1707) i Firenze og Agrippina (årsskiftet 1709-10) i Venezia, den siste med en libretto av kardinal og visekonge av Napoli, Vincenzo Grimani (1652–1710). Overtyren til Agrippina med det intense tremolo-baserte fugetemaet over en liten heksakord regnes som en av Händels ypperste operaovertyrer. I det hele tatt var Agrippina et enestående modent verk, og det ble en stor publikumsuksess med hele 27 forestillinger. Händel fant sin operastil og etablerte sitt ry som operakomponist med dette verket.
I Roma hadde det vært jordskjelv og det rådet krigstilstander, så pave Klemens XI la ned forbud mot operaoppføringer i byen. Händel skrev derfor to oratorier, den geistlige La Resurrezione (våren 1708) og den allegoriske Il Trionfo del Tempo e del Disinganno (våren 1707) med tekst av kardinal Benedetto Pamphili (1652–1730). Il trionfo ble sannsynligvis oppført hjemme hos kardinal Pietro Ottoboni(1667–1740), som i likhet med Pamphili var en viktig velgjører og mesén for Händel. Materialet i Il Trionfo bearbeidet Händel to ganger i London: 1737 og tilslutt i 1757 som The Triumph of Time and Truth. Videre komponerte Händel den berømte Dixit Dominus (over salme 110 i Salmenes bok ), serenataen Aci, Galatea e Polifemo (Napoli 1708), såvel som tallrike kor- og solokantater i Italia.
Händel hadde nå lagt grunnsteinen til sitt ry, og i 1709, mens han fremdeles var i Venezia, tilbød kurfyrst Georg Ludwig av Hannover ham posten som kapellmester ved hoffet i Hannover. Händel aksepterte tilbudet, men sikret seg først aksept for å kunne reise vekk for lengre tidsrom nå og da. Denne muligheten benyttet han seg av allerede etter få måneder; han tiltrådte offisielt 16. juni 1710, men reiste til London ved slutten av året.
Allerede 24. februar 1711 høstet han sin første suksess i England med uroppføringen av operaen Rinaldo ved Haymarket-Theatre. Operaen inneholder den berømte sarabande-arien «Lascia ch’io pianga» som sammen med Cleopatras «V’doro, pupille, seatte d’Amore» fra Giulio Cesare og «largoen» (egentlig en larghetto) fra Xerxes har hørt til standardrepertoaret på opera- og konsertscenene i århundrer. I begynnelsen av juni 1712, dvs mot slutten av operasesongen, vendte Händel tilbake til Hannover hvor han blant annet skrev en rekke vokalduetter, formodentlig for kurprinsessen, den senere dronning Caroline av Ansbach.
=== De første årene i London ===
I oktober 1712 reiste Händel tilbake til London, denne gangen slo han seg ned for godt. Først bodde han et år hos en rik musikkelsker i Barn Elms, Surrey, de neste tre årene hos Richard Boyle, jarlen av Burlington, i nærheten av London. Hovedverkene i denne perioden var to italienske operaer og Utrechter Te Deum. Verkene var skrevet på oppdrag av dronning Anne av Storbritannia, og etter oppføringene ga hun ham en livslang årlig pensjon på 200 pund.
Selv om Händels fravær fra hoffet i Hannover ble langt finnes det ikke belegg for at kurfyrst Georg minte ham på forpliktelsene han hadde i Hannover. Kurfyrsten ble kronet til Georg I av Storbritannia og Irland i Westminster Abbey oktober 1714. Händel skrev Water Music for kongen, og verket som består av tre suiter ble oppført under en fest på Themsen 17. juli 1717. Kongen skal ha vært så begeistret for musikken at han beordret musikerne til å spille den tre ganger og fordoblet Händels årspensjon. Senere ble Händel musikklærer for kongens døtre. I 1716 ledsaget han kongen på en kort reise på tysk grunn og komponerte der pasjonen «Der für die Sünde der Welt gemarterte und sterbende JESUS» etter en dengang omtykt tekst av Barthold Heinrich Brockes.
Etter at Händel vendte tilbake til Storbritannia ble han huskomponist hos jarlen av Carnavon, den senere hertugen av Chandos. Her var det samlet en framtidsrettet krets av litterater, blant annet John Gay og Alexander Pope. Verkene som Händel komponerte for hertugresidensen Canons i Edgware omfatter de tolv Chandos Anthems såvel som den første versjonen av operaen Esther og den nye engelske versjonen av Acis and Galatea med tekst av John Gay. Tersetten med Galateas, Acis og Polyphemus, The flocks shall leave the mountains, minner fra takt 5 av om åpningskoret i Bachs kantate Ich hatte viel Bekümmernis. I Canons fullførte Händel sannsynligvis også Suites de Pièces pour le Clavecin (publisert 1720), som blant annet inneholder de kjente variasjonene som senere fikk tilnavnet «The Harmonious Blacksmith».
Stedets navn «Canons» var samtidig programmatisk: Jarlen av Chandos og hans krets uttrykte på denne måten at det dreide seg om å etablere musikalske målestokker (latin canon/gresk kanón; kanon = målestokk, rettesnor, regel, anvisning).
=== Operaforetaket ved «kongens teater» i Canons ===
Händels opphold i Canons endte våren 1719, og han startet forberedelsene til et nytt operaforetak ved King’s Theatre under navnet «Royal Academy of Music» med Händel som musikalsk leder. For å skaffe sangere reiste Händel til Dresden hvor han fikk engasjert flere sangere, deriblant stjernekastraten Senesino.
Händels første operaoppsetning for det nye Operaakademiet, Radamisto med uroppføring 27. april 1720, ble særdeles vellykket. Ved siden av Händel benyttet akademiet seg tidvis av komponistene Giovanni Bononcini og Attilio Ariosti, og publikummet delte seg i partier som enten støttet Händel eller Bononcini. I begynnelsen var Bononcini mest framgangsrik – Händels dominans ble først merkbar etter den tredje sesongen. De påfølgende årene skrev han noen av sine mest betydelige operaer, Giulio Cesare, Tamerlano og Rodelinda. Disse hører også til de mest populære i vår tid.
Etter hva man vet i dag var operaakademiet underfinansiert allerede fra starten og bare lønnsom i sine beste perioder. Ledelsen forsøkte å øke publikummstilstrømmingen ved å kjøpe inn flere stjernesangere. I januar 1723 ble Francesca Cuzzoni engasjert, og i mai 1726 Faustina Bordoni. Primadonnaene var fiendtlig innstilt overfor hverandre og 6. juni 1727 fornærmet og slo de hverandre for åpen scene, kraftig oppfyrt av et høylytt publikum som støttet sine respektive favoritter. De høye gasjene deres var til sterk finansiell belastning for operaforetaket. I tillegg kom at publikums smak var i endring mot lettere politisk-satirisk engelskspråklig underholdning, og symptomatisk for denne tendensen var den dundrende suksessen til John Gays The Beggar’s Opera i 1728. Høydepunktet i denne operaen skal ha vært en parodi på Händels opera Rinaldo sunget av «tiggere», «tyver» og «kjeltringer». (The Beggar’s Opera var modell for Bertolt Brechts Tolvskillingsoperaen). Etter sesongen 1727/28 ble operaakademiet oppløst uten at det førte til noen problemer for Händel.
=== Nedgangstid ved «det andre operaakademiet» ===
Etter at operaakademiet var oppløst startet Händel et nytt foretak i kompaniskap med den sveitsiske impresarioen Johann Jacob Heidegger. I litteraturen betegnes dette som «det andre operaakademiet». De overtok det som var igjen av det første akademiet og leide King’s Theatre for fem år. Høsten 1728 reiste Händel til Italia for å rekruttere nye sangere. Det nye ensembet var gjennomgående beskjedent anlagt med Antonio Bernacchi som ny stjernesanger. På hjemturen sommeren 1729 besøkte Händel sin mor i Halle og stoppet i Hannover og Hamburg.
Det nye operaforetaket åpnet 2. desember 1729 med Lotario, men på grunn av lunken mottakelse ble kastraten Senesino engasjert som trekkplaster for neste sesong. Händels interesse ble i 1732 ganske tilfeldig styrt mot oratoriet da begge hans engelskspråklige maskespill fra Canons-tiden, Esther og Acis and Galatea, ble oppført uatorisert. Händel reagerte hurtig ved å omarbeide dem til oratorier, og oppførte dem med stor suksess.
Den neste sesongen, 1732/33, konkurrerte han for en stor del med oppføringer av oratorier, deriblant oratoriet Deborah som hovedsakelig besto av gammelt materiale. Om sommeren reiste Händel og ensemblet til Oxford hvor de med stor suksess oppførte oratoriet Athalia i universitetets festhall, «Sheldonian Theatre». Andre akt avsluttes av en «Halleluja» i d-moll som er en dobbeltfuge over de seks solmisasjonsstavelsene: UT-FA RE-SOL MI-La (i dag utvidet og omarbeidet til do-re-mi-fa-so-la-ti-(do)). Dette var Händels måte å hedre Guido av Arezzos (~992–1050) heksakordsystem. Som mottema til Arezzos seks stavelser valgte Händel en lett utbrodert utgave av et fugesubjekt fra sin åttende klaversuite i f-moll. Ifølge en beretning i pressen skal Universitetet ha tilbudt ham et æresdoktorat, men av ukjente grunner skal han ha avvist dette. Til tross for suksessen med oratoriene fortsatte Händel å oppføre operaer selv om den italienske operaformen ble stadig mindre populær i London.
I desember 1733 åpnet det rivaliserende operaelskapet Opera of the Nobility (ofte kalt «Adelsoperaen») i Lincoln’s Inn Fields Theater med Nicola Porpora som komponist. Tidligere hadde dette selskapet tatt over nesten hele det gamle sangerensemblet til Händel, inklusive Senesino. Det var ikke marked for to konkurrerende operahus i London, og det kom til en ruinerende tvekamp mellom dem. Situasjonen skjerpet seg da Händels leiekontrakt utløp mot slutten av sesongen og Heidegger leide ut King’s Theatre til Adelsoperaen. I tillegg lyktes det Adelsoperaen å engasjere den berømte italienske kastratsangeren Farinelli.
De to operaselskapene delte ikke bare Londons operapublikum i to leire, men også den kongelige familie. Prinsen av Wales, Fredrik Ludvig av Hannover støttet adelsoperaen, mens Händels mesterelev prinsesse Anne (1707–1759) var en lidenskapelig Händel-tilhenger. Mange år senere, året 1770 i Bologna, fortalte Farinelli den engelske musikkhistorikeren Charles Burney om første gang han skulle synge for kong Georg II: Prinsessen, som akkompagnerte ved klaveret, la fram to Händel-arier som var notert i en uvanlig nøkkel og skrivemåte, og forlangte at Farinelli sang dem fra bladet. Friedrich Wilhelm Marpurg fortalte i Kritischen Briefen über die Tonkunst (1763) at prinsessen var en usedvanlig dyktig generalbass-utøver, og Händel selv betrodde en gang organisten Jacob Wilhelm Lustig at for ham var prinsesse Anne «alle prinsessers blomst».Händel flyttet nå til det nybygde Covent Garden Theatre og ledet operaselskapet i egen regi. Til tross for at foretaket gikk dårlig komponerte han i denne tiden verk som Ariodante og Alcina. Sammen med Orlando regnes disse til hans mest betydningfulle operaer etter sammenbruddet av det første akademiet. Händel gikk konkurs i 1737 og fikk samtidig et slaganfall som lammet venstre arm for en tid. Han klaget dessuten over vanskeligheter med å fokusere synet. Et kuropphold i Burtscheid ved Aachen hjalp ham fort tilbake til hektene, og etter en tid spilte han orgel for det lokale publikum. Snart komponerte han like lett som før. Konkurransen mellom operahusene hadde vært så ødeleggende at også Adelsoperaen gikk over ende og ble oppløst.
=== Oratorienes tidsalder ===
Til tross for at Händel helt fram til sin siste opera, Deidamia (1741) gjorde tallrike forsøk på å fortsette operaen, trådte oratoriet mer og mer i forgrunnen (med oratoriene Saul og Israel i Egypt, begge fra 1739). Han tok også opp igjen tidligere verk, blant annet Alexander’s Feast som var skrevet i 1736. Teksten var John Drydens ode til den hellige Cecilia av Romas ære, en av mesterverkene i engelsk litteratur. Året etter, i 1740, skrev Händel oratoriet L’Allegro, il Penseroso ed il Moderato basert på en tekst av John Milton som Charles Jennens omarbeidet for å øke spenningen mellom karakterene i diktet. Jennens skrev også tekstene til Händels oratorier Saul, Messiah og Belshazzar.
I 1742 reiste Händel til Dublin for å oppføre oratoriet Messiah som et ledd i en serie veldedighetskonserter. Tilbake i London overlot han inntektene fra sine Messiah-oppføringer til veldedige formål. Bak utkastet til temaet for Amen-fugen noterte Händel en irsk dansemelodi som han kalte «Fattige irske ungdommers» «Ballet». En gang i året oppførte han Messiah til fordel for Londons Foundling-Hospital, et barnehjem for «[the] education and maintenance of exposed and deserted young children». Som takk for sin innsats ble han utnevnt til vise-æresdirektør ved siden av den sosialkritiske maler, grafiker og forfatter William Hogarth. Kort før tilbakereisen fra Dublin til London ble Händel kjent med forfatteren av Gullivers Reiser, Jonathan Swift.
Etter denne tiden komponerte ikke Händel flere operaer. I stedet produserte han fra 1743 til 1752 en kontinuerlig serie av én til to nye oratorier per sesong, de fleste med temaer fra Det gamle testamentet. I tillegg skrev han de verdslige musikkdramaene Hercules og Semele. Begge regnes med blant de mest betydelige engelske operaer selv om Händel ikke oppførte dem scenisk.
En tid forsøkte adelskretser å felle Händel, som på sin side nå stort sett syslet med oratorier. «Hele operaselskapet er rasende på Händel» skrev en samtidig kilde. Til forskjell fra tiden med Adelsoperaen hadde han som oratoriekomponist knapt noen konkurranse, men for å skade ham forsøkte motstanderne å arrangere ball og banketter på samme tid som Händels oppføringer. Händel nådde snart fram til brede befolkningslag med sine «Seiersoratorier» etter det jakobittiske opprøret i 1745. Av disse var Judas Maccabaeus hans aller mest poulære oratorium ved siden av Messiah. Til Judas Maccabaeus' arie «With honour let desert be crown’d» i tredje akt komponerte Händel en uvanlig solo for naturtrompet. Ved å ta i bruk naturtrompetens syvende overtone, som dengang ble regnet som «unaturlig», fikk han fram «trompetklangens dobbeltnatur». Händel dannet ved hjelp av den syvende overtonen en mollters som gjorde at trompetklangen hele tiden vekslet mellom en elegisk a-moll og en krigersk (dels også festlig) D-dur.
I 1745 fikk Händel æresmedlemskap i den musikkvitenskapelige foreningen Correspondierende Societät der musicalischen Wissenschaften. Andre medlemmer var blant annet G.P. Telemann og J.S. Bach. Det siste medlemmet som ble tatt opp var for øvrig Leopold Mozart. Dette skjedde rundt 1755, men selskapet ble oppløst kort tid etter.
Händel begynte å komponere på oratoriet Jephtha rundt 1751, og mens han skrev på dette begynte de første symptomene på en begynnende blindhet å vise seg. Med flere avbrudd og med store anstrengelser klarte han likevel å fullføre verket. Andre akt i Jephta sluttet med et kor med tekst av Alexander Popes maksime fra Essay on Man: «Whatever is, is right». Senere overtok Georg Wilhelm Friedrich Hegel Poes maksime med ordene «Alles was ist, ist vernünftig», dette omtolket Hegels elev Heinrich Heine til «Alles, was vernünftig ist, muss sein».
I 1754 kunne Händel endelig takke den botanikkinteresserte Telemann med en kiste kostbare blomsterløker. Gaven var forsinket fordi Händel hadde fått feilaktige opplysninger om at kollegaen i Hamburg var død. Gaven var Händels takk for at Telemann hadde sendt den forhåndsbestilte intervall-læren «Neues musikalisches System» (1752) som kom i Mizlers «Musikalischer Bibliothek». I denne delte Telemann hver tone, hvert intervall i fire: Minimum, Minor, Major og Maximum. Neues musikalisches System ble skarpt avvist av Telemanns samtidige fordi det nye hammerklaveret favoriserer temperert stemming. Denne firedelingen hadde Händel forøvrig allerede delvis brukt i sine Cantaten con strumenti (1706–1709) – 72 italienske kantater for sangstemme og basso continuo – såvel som i Il Trionfo (arien «Io sperai»).
Händel underla seg flere mislykkede øyeoperasjoner, hvorav en av den omstridte okulisten John Taylor som også opererte Bachs øyne. I Taylors History of the Travels and Adventures (London 1761) er det et avsnitt om de medisinske møtene med Bach og Händel hvor Taylor opplyser om at komponistene «opprinnelig var blitt oppdratt sammen». Dette utsagnet har Bach- og Händel-biografene tilbakevist i århundrer.
Det finnes bevis for at Händel tidvis kunne se igjen i sine siste år, men etter mai 1752 fikk han ikke synet tilbake. Til tross for dette fortsatte han å medvirke ved oppføringene av sine oratorier, og mellom aktene spilte han sine delvis improviserte orgelkonserter. Han komponerte også nye arier eller omarbeidet gamle. For Judas Maccabaeus skrev han duett- og korsatsen Sion now her head shall raise. Så kort tid som en uke før sin død satt Händel ved orgelet under en Messiah-oppføring.
Påskeaften morgen den 14. april 1759, 74 år gammel, døde Händel i sin bolig i 57 Brook Street (nå nr. 25). Han ble bisatt i Westminster Abbey 20. april.
== Musikk ==
=== Operaer ===
Händels 46 operaer er av typen dramma per musica, en musikkform som består av en serie secco-resitativ og da capo-arier. I tidens løp videreutviklet han operaen uten dermed å bryte med den etablerte formen. For å framstille spesielt intense følelser hos en scenefigur brukte Händel gjerne accompagnato-resitativ (dvs med orkesterakkompagnement). Eksempler er Bajazets store dødsscene i Tamerlano og den berømte vanvidds-scenen i Orlando.
Ved siden av arier skrev Händel duetter, sjeldnere tersetter eller kvartetter. Kor skrev han til å begynne med bare for finalene hvor de ble sunget av hovedpersonene. Først fra 1735 kan det se ut som han har hatt tilgang til et eget operakor. Samme år skrev han ballettnumre til operaene Alcina og Ariodante som ble oppført i Covent Garden der han kunne bruke prima ballerinaen og koreografen Marie Sallé og hennes ballettkompani. Händel komponerte prologen Terpsichore i andre versjon av Il Pastor fido spesielt for henne. Marie Sallé, som revolusjonerte scenedansen allerede før Jean-Georges Noverre, ble for øvrig utpepet for åpen scene under oppføringen av Händels Alcina fordi hun opptrådte som Cupido i mannsklær.
Händels opera-overtyrer fulgte den franske Lully-pregede formen: langsom-hurtig (en fuge)-langsom. Librettiene var ofte avledet av venetianske mønstre; til tross for Metastasios store popularitet brukte Händel tekster av ham bare tre ganger.
=== Oratorier ===
Allerede i sin tid som komponist av italienske operaer utviklet Händel en ny kunstform: det engelske oratorium. Fram til denne tid var oratoriet ukjent i England. På kontinentet ble de skrevet etter opera seriaens stivnede skjema med sin forslitte rekke av resitativer som drev handlingen framover og da-capo-arier hvor følelsene ble utspilt; ensembler og kor forekom nesten ikke. Händel skapte en ny musikkform i stort format ved å ta elementer fra de engelske plays, masques og anthems, fra de klassiske franske dramaer, fra de tyske kirkekantatene, og fra de karakteristiske musikkformene i den italienske operaen: resitativet, arien, ouverturen og inndelingen i tre akter. Dermed hadde et musikalsk drama uavhengig av scenen oppstått. Teateret danner fremdeles den ytre rammen, men den sceniske handlingen, kostymene, maskene og lignende er utelatt. Dette gir mulighet for brå skifter i scene og følelser. Handlingsforløpet skjer nå utelukkende i tilhørernes fantasi, dermed intensiveres det ideelle og følelsesmessige innholdet i verket. Koret er ikke bare integrert, men blir i vesentlig grad et element i og en bærer av handlingen. Oratoriet får dermed en episk-lyrisk karakter uten å miste det dramatiske aspektet.
Librettist og komponist tildeler koret to roller: På den ene siden deltar koret i handlingen, og på den andre fungerer det som betrakter og kommentator etter antikke forbilder. De handlende personenes skjebne og handlinger utspiller seg på bakgrunn av folkelivet. Hele folkeslag personifiseres, i Belshazzar blir sågar tre befolkningsgrupper satt opp mot hverandre. Heltekastraten forsvinner (så godt som) fullstendig, og opera seriaens overveiende skurkaktige figur, tenoren, tildeles nå helterollen. Händel tar selv regien i sine oratorier og åpner portene for et nytt publikum, det borgerlige.
=== Kirkemusikk ===
Händels kirkemusikk kan deles i noen salmemelodier på latinske språk som han skrev i Italia, og de engelskspråklige stykkene. Til de latinske verkene hører vespersalmene Dixit Dominus, Laudate pueri og Nisi Dominus. Chandos Anthems fra den tidlige tiden i London er av nokså intim karakter på grunn av det lille ensemblet han dengang hadde til rådighet. De andre kirkemusikalske verkene fra tiden i London ble stort sett skrevet for Chapel Royal i anledning spesielle, ofte statspolitiske anledninger. Te Deum og Jubilate til feiringen av freden i Utrecht er preget av Purcells innflytelse. Zadok the Priest, som er av de fire Coronation Anthems («kroningshymner») komponert til kroningen av Georg II. og dronning Caroline i Westminster Abbey 1727, er siden blitt spilt ved hver eneste britiske kroningsseremoni. Stykket er også kjenningsmelodi for Mesterligaen i fotball. Funeral Anthem – The ways of Zion do mourn komponerte Händel for dronning Carolines statsbegravelse i 1737, og Dettinger Te Deum med Dettingen Anthem 1743 til feiringen av seieren i Dettingen.
=== Orkestermusikk ===
En viktig del av Händels orkestermusikk ble skrevet som overtyrer, mellomakt-, pantomime- og ballettmusikk i operaene og oratoriene. Til de uavhengige konsertene hører de seks såkalt «obokonsertene» op. 3 som ble publisert i 1734, men skrevet vesentlig mye tidligere for ulike anledninger, såvel som de tolv Concerti grossi op. 6 fra 1739. Händels Concerti grossi op. 6 er orkesterverk med vekselspill mellom et fullt strykeorkester (ripieno) og en gruppe strykersolister (concertino). I sine konserter knytter Händel den italienske tradisjonen med de nye symfoniske utviklingene på 1700-tallet. Händel føyde i ettertid obopartier til noen av konsertene .
Händels orgelkonserter er hans egen oppfinnelse og ved siden av Bachs cembalokonserter representerer de starten på utviklingen av musikkformen konsert for klaviaturinstrument og orkester. Vanligvis spilte Händel selv sine orgelkonserter på et orgelpositiv i pausene i de store oratorie-oppføringene. Den trykte utgaven fra 1738 oppga også cembalo og harpe (op. 4, nr. 6) som mulige soloinstrumenter. I motsetning til de seks konsertene op. 4 (1738) utmerket de to fra «Second Series» (1740, den første under tilnavnet «The Cuckoo and the Nightingale») og de seks posthumt publiserte konsertene op. 7 ved at de på mange steder og over hele satser var markert med «ad libitum», det vil si at Händel improviserte partiene under oppføringene. For konsert op. 7 nr. 1, med en mektig ostinato-sats, foreskrev Händel et orgel med pedaler og to manualer («Organo a. 2 Clav. e Pedale»).
Årene 1747 og 1748 skrev Händel tre Concerti a due cori hvor han i praksis delte orkesteret i tre: To blåser«kor» (hver med 2 oboer, 1 fagott, 2 horn) og et strykerkor med continuo. Disse konsertene er for en stor del ikke frittstående komposisjoner, men arrangementer av kor fra oratoriene Esther, Belshazzar, Semele og Messiah beregnet på å oppføres under åpen himmel.
Friluftsmusikk var også den tredelte Water Music-suiten skrevet for oppføring i båt på Themsen, såvel som Music for the Royal Fireworks fra 1749. Den siste ble skrevet på oppdrag av Georg II i anledning freden i Aachen som ble sluttet 7. oktober 1748. Uroppførelsen skjedde 27. april 1749 i Londons Green Park. På forhånd kom det til motsetninger mellom kongen og Händel om orkestreringen av stykket. Kongen ville utelukkende vite av «militærinstrumenter» som oboer, fagotter, horn, trompeter og pauker. Händel ville derimot ha med strykeinstrumenter også. Hvem som tilslutt fikk viljen sin vet man ikke sikkert, for Händel utstyrte opprinnelig partituret med «militærinstrumenter», men noterte senere at strykere skulle doble obo- og fagottstemmene. Den offentlige prøven med 100 musikere foran 12 000 tilhørere ble en stor suksess, men den offisielle feiringen 27. april i Green Park endte i en katastrofe. På grunn av teknisk svikt i fyrverkeriet tok bygg og dekorasjoner som var reist i anledningen fyr og brant ned. Tre personer døde, blant annet en trompetist. Bare Händels musikk skal ha reddet dagen.
=== Kammermusikk ===
De seks triosonatene op. 2, for to fioliner og basso continuo ble først publisert av Roger i Amsterdam rundt 1722. Gjennomgående følger de den firesatsige italienske kirkesonateformen. De syv triosonatene op. 5, for to fioliner og basso continuo som ble publisert i London 1739 består av fra fem til syv satser, blant annet dansesatser som passacaille, sarabande, gavotte etc., slik at de nærmest er som suiter å regne. Ytterligere tre triosonater er overlevert i håndskrift. Også de 15 solosonaten op. 1, også utgitt første gang rundt 1722 av Roger, følger kirkesonateformen. De deler seg i tre sonater for traversa og basso continuo, fire sonater for flauto og basso continuo, to sonater for obo og basso continuo og seks sonater for fiolin og basso continuo. I den Hallensiske Händelutgaven er det også seks triosonater for to oboer og basso continuo, men det er usikkert om det er Händel som har skrevet disse sonatene.
Händels verk for cembalo ble stort sett skapt som lære- eller leilighetsverk. De åtte Suites de Pièces pour le Clavecin (HWV 426–433, 1720) regnes som de viktigste ved siden av en annen suitesamling (HWV 434–438, 1730) og seks fuger (HWV 605–610, 1735). Den andre suitesamlingen inneholder to bemerkelsesverdige chaconner (HWV 435 og HWV 442), variasjonsverk over et åttetakters ostinat-generalbasstema. Denne basso ostinatoen, som består av åtte fundamentale noter, anvendte også Bach til sine «Goldbergvariasjoner» såvel som for Canon triplex a. 6 Voc. som han holder i hånden på det kjente portrettet av Elias Gottlieb Haußmann.
I skriftet Der vollkommene Kapellmeister som Johann Mattheson ga ut i 1739 trykte han knapt 1 1/4 takter (takt 3–4) fra den fjerde satsen – sluttfugen – av Händels klaversuite nr. 2 i F-dur (fra Suites de Pièces fra 1720). Ved siden av notesitatet rettet Mattheson, som sikkert hadde dypere innsikt i Händels komposisjonsmåte, følgende spørsmål til sine lesere: «Hvem kunne vel tenke seg at i disse få notene gjemmer det seg – som om det var en kort, tykk gulltråd – en tråd som kan trekkes ut så den blir hundre ganger så lang» Med gulltråd mente Mattheson Händels fugetema med sitt mottema.
På Händels tid ble også vokal- og instrumentalstykker regnet som kammermusikk. Han skrev tallrike verdslige kantater: 72 kantater for solostemme og generalbass som består av en rekke arier og resitativer etter modell av Alessandro Scarlatti. I tillegg kommer «Cantaten con strumenti», også med selvstendige instrumentalstemmer. Til disse hører den lille spanske kantaten Cantata Spagnuola a voce sola e Chitarra som Händel noterte i gammel stil. De fleste av de verdslige kantatene stammer fra tiden i Roma da Händel møttes sammen med Scarlatti, Corelli og Pasquini i Accademia degli Arcadi.
Duetti e Terzetti for sangstemme og basso continuo skrev Händel i Italia eller Hannover, og mellom 1741 og 1745 i London.
Händel utvidet også sine oratorier for firstemmige kor med diverse duetter og tersetter.
== Ettermæle ==
I England ble Händel en klassiker allerede i sin levetid: det ble reist en statue i full størrelse over ham i fornøyelsesparken Vauxhall Gardens i 1738, og 15. juli 1762 ble Händels gravmonument avduket. Mainwarings Memoirs of the Life of the Late George Frederic Handel regnes som den første biografi over en musiker som kom ut i bokform. I motsetning til mange av tidens komponister, eksempelvis Johann Sebastian Bach og Georg Philipp Telemann i Tyskland, gikk ikke Händel i glemmeboken i England etter sin død, overveiende på grunn av oratoriene.
Ved siden av regelmessige oppføringer av utdrag fra oratoriene ble mye av Händels musikk satt sammen og spilt som pastisjer. På det man trodde var Händels hundreårsdag i 1784 ble det arrangert en tredagers minnefest i Westminster Abbey og i Pantheon. Over 500 musikere deltok i oppføringer av Messiah, av stykker fra oratoriene og av orkestermusikken hans. Oppføringen av Messiah ble en stor suksess og ble gjentatt to ganger. Dette skapte en tradisjon som varte til 1791.
Messiah-begeistringen nådde snart også Tyskland, og i 1772 ble oratoriet oppført i Hamburg med Michael Arne som dirigent, tre år senere av Carl Philipp Emanuel Bach, J. S. Bachs nest eldste sønn. Senere ble teksten oversatt og sunget på tysk.
Wolfgang Amadeus Mozart utvidet og forandret orkestreringen av flere av Händels oratorier for å tilpasse dem tidens smak. Dessuten brukte Mozart temaer og kontrapunktikk fra Händels Funeral Anthem og oratoriet Joseph and his Brethren i sitt ufullendte Rekviem fra 1791.
Haydn ble dypt berørt da han hørte Händels oratorier under sine opphold i London: «[Det var] som om han var blitt satt tilbake til begynnelsen av studietiden og ikke hadde lært noe fram til da». Med seg fra London hadde han en libretto til oratoriet the Creation som opprinnelig kan ha vært forfattet for Händel og fikk baron van Swieten til oversette den til tysk. Haydns musikk til Die Schöpfung («Skapelsen») viser en tydelig påvirkning fra Händel både i struktur og i korfugene.
Også Beethoven lot seg inspirere av Händel, og skrev Variationen für Cello und Klavier (1796) over «See the conqu’ring hero comes» fra Judas Maccabaeus, samt overtyren Die Weihe des Hauses hvor den store sentrale fugen bevisst er holdt i Händels stil. For Beethoven var Händel «den største blant oss alle... den største komponisten som noen gang har levd. Jeg ville blottet mitt hode og knele ved hans grav.» Beethoven la framfor alt vekt på enkelheten og publikumsappellen i Händels musikk da ha sa «Gå til ham og lær hvordan store virkninger kan oppnås med enkle virkemidler.»
I 1770-årene kom Messiah til USA hvor man i samsvar med den engelske tradisjonen overveiende oppførte stykket på arrangementer til inntekt for veldedige formål. Tradisjonen med å oppføre oratoriet i adventstiden oppsto på begynnelsen av 1800-tallet.
Fra og med 1842 utga den engelske musikkforleggeren Vincent Novello ut et lite utvalg oratorier i en rimelig klaverutgave og gjorde dermed musikken tilgjengelig for lokale korforeninger utenfor byene.
I årene fra 1859 til 1926 ble det hvert tredje år arrangert store Händelfestspill i Crystal Palace i London. På sitt største medvirket det ca. 4 000 korsangere og rundt 500 orkestermusikere og ble en demonstrasjon av britenes nasjonalfølelse.
Felix Mendelssohn Bartholdy trakk Johann Sebastian Bach frem fra glemselen med gjenoppføringen av «Matteuspasjonen» i 1829. Mendelssohn sørget også for at Händels oratorier ble oppført i Tyskland, og han tilpasset egenhendig noen av Händels oratorier til praktisk bruk. Georg Gottfried Gervinus oversatt samtlige av oratoriertekstene til tysk og gjorde at det ble mulig å innlemme dem i tyske korforeningers standardrepertoar. Johannes Brahms skrev for den første komplette tyske Händel-utgaven klaverstemmer til Duetti e Terzetti, for de mange som ikke lengre behersket generalbassnotasjon og -spill.
Idag blir Händels musikk spilt ved de tyske festspillene i Göttingen, Halle og Karlsruhe.
== Utgivelser ==
Händel foretok så mange endringer, utvidelser og arrangementer at det er flere versjoner å velge mellom av nesten hvert eneste verk han skrev. Den hallensiske Händel-utgaven har satt som mål å rekonstruere alle versjonene. For kammermusikken er problemet at Händel autoriserte flere utgivelser og at forleggerne iblant tok med forfalskninger.
Det første forsøket på en komplett Händel-utgave sto Samuel Arnold i London for mellom 1787 og 1797. Han fikk etterhvert problemer med finansieringen og måtte avbryte prosjektet slik at nesten alle operaene og en stor del av den vokale kammermusikken mangler.
Friedrich Chrysanders samlede Händel-verk i 94 bind regnes som en pionerbedrift idet Chrysander baserte seg på Händels dirigentpartiturer og dels på autografer.
== Verkliste ==
=== Operaer ===
=== Oratorier ===
=== Odes og masques (utvalg) ===
=== Te Deum ===
=== Instrumentalmusikk ===
6 Orgelkonserter Nr. 1–6 op. 4 (HWV 289–294)
6 Orgelkonserter Nr. 7–12 op. 7 (HWV 306–311)
4 Orgelkonserter Nr. 13–16 (HWV 295, 296a, 304, 305a)
6 Concerti grossi op. 3 (HWV 312–317)
12 Concerti grossi op. 6 (HWV 319–330)
3 Concerti a due cori (HWV 332–334)
Water Music (HWV 348–350)
Music for the Royal Fireworks (HWV 351)
Seks enkelståenede instrumentalverk (HWV 336, 338, 404, 337, 318 Alexanderfest-Konzert og HWV 424)
== Se også ==
Filmer med Händels musikk (utvalg)
== Litteratur ==
John Mainwaring: Memoirs of the Life of the Late George Frederic Handel, London 1760/på tysk: Johann Mattheson, Hamburg 1760.
George Frideric Handel, Hedwig Mueller von Asow, John Mainwaring: Biographie, Briefe und Schriften: Biographie, Briefe und Schriften, publisert av Georg Olms Verlag, 1977, ISBN 9783487063317 (også Google Books).
Friedrich Chrysander: G. Fr. Händel, Leipzig 1885–67, nyutgivelse 1966.
Romain Rolland: Haendel, ved F. Alcan, Paris 1910.
Johanna Rudolph: Händelrenaissance – Eine Studie, 2 bind, Aufbau-Verlag Berlin, 1960.
Alfred Mann: Georg Friedrich Händel – Composition lessons/Aufzeichnungen zur Kompositionslehre, Hallische Händel-Ausgabe, Supplement Band 1, Bärenreiter-Verlag, Kassel 1878.
Konrad Sasse: Händel-Bibliographie, Dt. Verl. für Musik, Leipzig 1963.
Walther Siegmund-Schultze: Georg Friedrich Händel, Dt. Verl. für Musik, Leipzig 1980.
Walter Eisen (Hrsg.): Händel-Handbuch, Bärenreiter-Verlag, Kassel,
1. – Lebens- und Schaffensdaten, 1983, ISBN 3-7618-0610-8.
2. – Thematisch-systematisches Verzeichnis. Oratorische Werke, vokale Kammermusik, Kirchenmusik, 1984, ISBN 3-7618-0715-5.
3. – Thematisch-systematisches Verzeichnis. Instrumentalmusik, Pasticci und Fragmente, 1986, ISBN 3-7618-0716-3.
4. – Dokumente zu Leben und Schaffen, 1985, ISBN 3-7618-0717-1.
Christopher Hogwood: Georg Friedrich Händel. Eine Biographie, Insel Verlag, Frankfurt/M. 2000, ISBN 3-458-34355-5.
Hans Joachim Marx: Händels Oratorien, Oden und Serenaden, Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1998, ISBN 3-525-27815-2.
Paul H. Lang: George Frideric Handel, Dover Publications, Mineola, N. Y. 1996, ISBN 0-486-29227-4.
Dean Winton, John Merrill Knapp: Handel’s Operas, 1704–1726, Clarendon, Oxford 1987, ISBN 0-19-315219-3.
Dean Winton: Handel’s dramatic oratorios and masques. Clarendon, Oxford 1990, ISBN 0-19-816184-0.
Werner Pieck: Leben Händels. Biographie, EVA, Hamburg 2001, ISBN 978-3-434-50455-9.
Michael Heinemann: Georg Friedrich Händel. Reinbek 2004, ISBN 3-499-50648-3.
Stefan Zweig: Georg Friedrich Händels Auferstehung. In: Sternstunden der Menschheit. Vierzehn historische Miniaturen. Fischer Taschenbuch Verlag, ISBN 3-596-20595-6.
Hans Joachim Marx: Das Händel-Handbuch in 6 Bänden, Laaber-Verlag, Laaber, 2008, ISBN 978-3-89007-684-3.
Bind 1: Händel und seine Zeitgenossen, ISBN 978-3-89007-685-0.
Bind 2: Händels Oper, ISBN 978-3-89007-686-7.
Bind 3: Händels Oratorien, Oden und Serenaten, ISBN 978-3-89007-687-4.
Bind 4: Händels Kirchenmusik und vokale Kammermusik, ISBN 978-3-89007-688-1.
Bind 5: Händels Instrumentalmusik, ISBN 978-3-89007-689-8.
Bind 6: Das Händel-Lexikon, ISBN 978-3-89007-552-5.
Peter Overbeck: Georg Friedrich Händel, Suhrkamp-Verlag, Frankfurt/M. 2009 (BasisBiographien 37), ISBN 978-3-518-18237-6.
Michael Wersin: Händel & Co. Die Musik der Barockzeit, Reclam, Stuttgart, 2009, ISBN 978-3-15-020181-7.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Georg Friedrich Händel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Georg Friedrich Händel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Georg Friedrich Händel på Internet Movie Database
(no) Georg Friedrich Händel hos Sceneweb
(sv) Georg Friedrich Händel i Svensk Filmdatabas
(da) Georg Friedrich Händel på Filmdatabasen
(fr) Georg Friedrich Händel på Allociné
(en) Georg Friedrich Händel hos The Movie Database
(en) Georg Friedrich Händel hos Internet Broadway Database
(en) Georg Friedrich Händel på Apple Music
(en) Georg Friedrich Händel på Discogs
(en) Georg Friedrich Händel på MusicBrainz
(en) Georg Friedrich Händel på Spotify
(en) Georg Friedrich Händel på Songkick
(en) Georg Friedrich Händel på Last.fm
(en) Georg Friedrich Händel på Genius — sangtekster
(en) Georg Friedrich Händel på AllMusic
(en) Georg Friedrich Händel på Facebook
=== Media ===
Voksrullopptak
Kunst der Fuge: MIDI files
Water Music, Organ Concertos op. 4, Tamerlano, etc. Creative Commons recordings
=== Primærkilder, biografier etc ===
(en) Händel-database
(en) The Handel House Museum i London
(de) Händel-Haus i Halle (Saale)
(en) Edward Dents Händelbiografi, Project Gutenberg
(en) Andre bind av Winton Dean "Handel's Operas", dekker årene 1726-1741 Arkivert 26. september 2009 hos Wayback Machine.
(de) Digitalisert tekst av Friedrich Chrysanders Händelbiografi
(de) Liste over Händel-Gesamtausgabe av Friedrich Chrysander Arkivert 16. januar 2022 hos Wayback Machine.
(de) Verk av og om Georg Friedrich Händel i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) «Georg Friedrich Händel» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL).
(en) Fullstendig verkfortegnelse (HWV).
(de) Tabellariske framstillinger (livsløp, verk et) om G. F. Händel.
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Georg Friedrich Händel på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Georg Friedrich Händel i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Georg Friedrich Händel i International Music Score Library Project
Gratis noter av Händel på Cantorion.org
Notesamling av Händels verk Arkivert 11. april 2013 hos Wayback Machine. | Georg Friedrich Ferdinand av Preussen (født 10. juni 1976 i Bremen; tysk Georg Friedrich Prinz von Preußen) er en tysk forretningsmann og overhode for huset Hohenzollern som eldste agnatiske og dynastiske etterkommer etter keiser Vilhelm II av Tyskland. | 8,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Hahn | 2023-02-04 | Otto Hahn | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-06', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske kjemikere', 'Kategori:Tyske nobelprisvinnere'] | Otto Hahn (født 8. mars 1879 i Frankfurt am Main, død 28. juli 1968 i Göttingen) var en tysk kjemiker. I 1944 fikk han nobelprisen i kjemi.
| Otto Hahn (født 8. mars 1879 i Frankfurt am Main, død 28. juli 1968 i Göttingen) var en tysk kjemiker. I 1944 fikk han nobelprisen i kjemi.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Otto Hahn var yngste sønn av glassmesteren og forretningsmannen Heinrich Hahn (1845–1922) og hans hustru Charlotte Hahn, født Giese (1845–1905). I 15-årsalderen ble han grepet av kjemien og foretok eksperimenter i morens vaskekjeller.
Etter å ha tatt Abitur begynte Hahn å studere kjemi ved Philipps-Universität Marburg i 1897. Senere studerte Hahn også ved Universität München. I 1901 tok han doktorgraden i Marburg med avhandlingen «Über Bromderivate des Isoeugenols».
=== Karriere ===
I 1904 dro Hahn til University College London, der han sammen med William Ramsay forsket innenfor radiokjemi. Der oppdaget han radiothorium, som han først trodde var et nytt radioaktivt element. Noen år senere viste det seg å være en isotop av thorium med massetall 228. I 1905 dro han til McGill-Universitetet i Montréal for å arbeide med Ernest Rutherford, men dro tilbake til Tyskland året etter, der han ble habilitert etter et år.
Ved Universitetet i Berlin begynte han et samarbeid med Lise Meitner. Hahn og Meitner greide i 1918 å fremstille den første stabile isotopen av grunnstoffet protactinium.
Senere samarbeidet Hahn med kjemikeren Fritz Straßmann, etter at Meitner i 1938 var blitt tvunget til å forlate landet etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse. Sent på høsten samme år klarte de å splitte uranatomer ved å bombardere dem med nøytroner og hadde dermed påvist for første gang at kjernefysisk fisjon var mulig. Hahn fortsatte å forske på dette i løpet av andre verdenskrig. Ved krigens slutt var han derfor i de alliertes søkelys og ble tatt til fange. Høsten 1945 visste han derfor ikke at han var tildelt nobelprisen i kjemi for 1944, da han satt internert i alliert fangenskap i England. Da Hahn i desember 1945 mottok prisen i Stockholm, kom han med en militær vokter.
Etter krigen ble Hahn president i Max-Planck-Gesellschaft. Denne posisjonen hadde han fra 1948 til 1960. Hahn engasjerte seg på denne tiden i arbeidet mot atomvåpen, etter å ha sett disses grusomme effekt i bombingene av Hiroshima og Nagasaki. Han var en av initiativtagerne til Mainau-eklæringen mot bruken av atomvåpen i 1955.
Hahn ble i 1952 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og i 1959 den østerrikske Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst.
Hahn-Meitner-Institut i Berlin er oppkalt etter Otto Hahn og Lise Meitner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Otto Hahn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Otto Hahn – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nobelprisen i kjemi 1944 hos Nobelprize.org
(en) Otto Hahn hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1944 | Otto Hahn (født 8. mars 1879 i Frankfurt am Main, død 28. | 8,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Commerzbank | 2023-02-04 | Commerzbank | ['Kategori:1870 i Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Frankfurt am Main', 'Kategori:Selskaper etablert i 1870', 'Kategori:Tyske banker'] | Commerzbank AG er en tysk storbank med sete i Frankfurt am Main. Den ble grunnlagt overveiende av hanseatiske handelsfolk og privatbankierer som Commerz- und Disconto-Bank i Hamburg den 26. februar 1870.
Etter ervervelsen av Dresdner Bank blir Commerzbank den nest største banken i Tyskland, målt etter forvaltningskapitalen som blir på 1,1 milliarder euro.Commerzbank får 68 000 ansatte, men 9 000 stillinger skal bort, hvorav 6 500 i Tyskland.
Bankens hovedkontor ligger i den høyeste bygningen i Tyskland, Commerzbank Tower.
| Commerzbank AG er en tysk storbank med sete i Frankfurt am Main. Den ble grunnlagt overveiende av hanseatiske handelsfolk og privatbankierer som Commerz- und Disconto-Bank i Hamburg den 26. februar 1870.
Etter ervervelsen av Dresdner Bank blir Commerzbank den nest største banken i Tyskland, målt etter forvaltningskapitalen som blir på 1,1 milliarder euro.Commerzbank får 68 000 ansatte, men 9 000 stillinger skal bort, hvorav 6 500 i Tyskland.
Bankens hovedkontor ligger i den høyeste bygningen i Tyskland, Commerzbank Tower.
== Litteratur ==
Commerzbank AG (Hrsg.), 100 Jahre Commerzbank 1870-1970; Frankfurt a.M. 1970
Commerzbank AG (Hrsg.), Die Bank – Dienstleister im Wandel. 125 Jahre Commerzbank; Frankfurt a.M. 1995
Detlef Krause, Die Anfänge der Commerz- und Disconto-Bank in Hamburg; in: Bankhistorisches Archiv 23 (1997), 20-55
ders., Das Historische Archiv der Commerzbank AG; in: Archiv und Wirtschaft 23 (1990), 52-56
ders., Die "Commerz- und Disconto-Bank" in Berlin. Von der Niederlassung zur Hauptverwaltung einer Großbank; in: Kristina Hübener, Wilfried G. Hübscher u. Detlev Hummel (Hrsg.), Bankgeschäfte an Havel und Spree. Geschichte – Traditionen – Perspektiven; Potsdam 2000, 157-189
Herbert Wolf, Das Ende privater Banktätigkeit in Mitteldeutschland – dargestellt am Beispiel der Commerzbank; in: Bankhistorisches Archiv, 16 (1990), 116-125
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(de) Offisiell blogg
(en) Commerzbank – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Commerzbank AG er en tysk storbank med sete i Frankfurt am Main. Den ble grunnlagt overveiende av hanseatiske handelsfolk og privatbankierer som Commerz- und Disconto-Bank i Hamburg den 26. | 8,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lise_Meitner | 2023-02-04 | Lise Meitner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fysikere på 1900-tallet', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Kjemikere på 1900-tallet', 'Kategori:Kjernefysikere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Migranter fra Nazi-Tyskland', 'Kategori:Migranter til Storbritannia', 'Kategori:Migranter til Sverige', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som inneholder lenker som krever abonnement', 'Kategori:Svenske fysikere', 'Kategori:Svenske kjemikere', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Stockholms universitet', 'Kategori:Østerrikske fysikere', 'Kategori:Østerrikske kjemikere'] | Lise Meitner (født 7. november 1878, død 27. oktober 1968) var en svensk kjernefysiker av østerriksk opphav. Fra 1907 arbeidet hun tett med den tyske kjemikeren Otto Hahn i Berlin i Det tyske keiserrike, og sammen gjorde de flere grunnleggende oppdagelser i sin utforskning av radioaktivitet; blant annet påviste de for første gang det 91. grunnstoffet protactinium i 1917.
Etter nazistenes maktovertakelse ble hennes liv og stilling i Berlin så truet at hun sommeren 1938 flyktet til Sverige. Kort etter ble hun, sammen med Otto Hahn og Fritz Strassmann, verdensberømt for å ha oppdaget kjernefysisk fisjon, men i motsetning til Hahn fikk hun ingen Nobelpris. De siste årene av sitt liv levde hun i England hvor hun også døde. For ettertiden er Meitner kjent for sin beskrivelse av kjernefysisk fisjon, et viktig bidrag til sivil og militær utnyttelse av energien i atomkjernen. Grunnstoffet Meitnerium er oppkalt etter henne.
| Lise Meitner (født 7. november 1878, død 27. oktober 1968) var en svensk kjernefysiker av østerriksk opphav. Fra 1907 arbeidet hun tett med den tyske kjemikeren Otto Hahn i Berlin i Det tyske keiserrike, og sammen gjorde de flere grunnleggende oppdagelser i sin utforskning av radioaktivitet; blant annet påviste de for første gang det 91. grunnstoffet protactinium i 1917.
Etter nazistenes maktovertakelse ble hennes liv og stilling i Berlin så truet at hun sommeren 1938 flyktet til Sverige. Kort etter ble hun, sammen med Otto Hahn og Fritz Strassmann, verdensberømt for å ha oppdaget kjernefysisk fisjon, men i motsetning til Hahn fikk hun ingen Nobelpris. De siste årene av sitt liv levde hun i England hvor hun også døde. For ettertiden er Meitner kjent for sin beskrivelse av kjernefysisk fisjon, et viktig bidrag til sivil og militær utnyttelse av energien i atomkjernen. Grunnstoffet Meitnerium er oppkalt etter henne.
== Oppvekst ==
Meitner var datter av advokaten Philipp Meitner (1840–1910) og hans kone Hedwig Meitner-Skowdan (1850–1927). Familien var jødisk.Hun var den tredje av åtte søsken i en liberal familie hvor kunst og kultur var verdsatt. Alle barna måtte som små lære seg å spille piano, og musikken kom til å bety mye for henne resten av livet. Sammen med sine to eldre søstre gikk hun i den vanlige folkeskolen og deretter på en offentlig borgerskole. Hun tok eksamen i 1892 med gode karakterer, uten å ha gjort seg spesielt utmerket. Hjemme fikk hun undervisning i fransk, latin og hebraisk av sin far, men hun hadde allerede da fattet en større interesse for fysikk og matematikk.
Videre skolegang var vanskelig, da kvinner i Østerrike-Ungarn på den tiden, rundt 1900, ikke hadde adgang til gymnasium. Foreldrene ønsket at hun skulle bli lærerinne, og hun tok lærerinneeksamen i fransk. Parallelt med dette begynte hun på egen hånd å lese gymnaspensum. Hun fikk privatundervisning i fysikk, kjemi og matematikk, og bestod abitureksamen («ekstern Matura») i 1901 ved Akademisches Gymnasium., slik at veien til et universitetsstudium var åpen.
== Universitetsstudier ==
Høsten 1901 begynte hun å studere fagene fysikk, matematikk og filosofi ved Universitetet i Wien, og fulgte også forelesninger i andre fag. Hun ble den andre kvinnen som oppnådde en doktorgrad i fysikk ved Universitetet i Wien i 1905. Hennes doktoravhandling var om varmeledning i en inhomogen medier. I fysikk kom Ludwig Boltzmann til å bety mye for henne. Hun var kjent med at Maxwell hadde utviklet en teori for elektrisk ledning i slike materialer. Ettersom elektrisk og termisk ledning er tett forbundet med hverandre, ville hun gjøre direkte målinger av varmeledningsevnen i inhomogene materialer som hun selv satte sammen og kjente egenskapene til. Gjennom disse eksperimentene fant hun god overensstemmelse med teorien til Maxwell, og arbeidet resulterte i at hun fikk sin doktorgrad tidlig i 1906.
Meitner var likevel usikker på i hvilken retning hun skulle fortsette. Etter at hun mottok sin doktorgrad avslo hun et tilbud om en jobb i gasslampefabrikk. Fra Paul Ehrenfest fikk hun vite at det kunne være av betydning å verifisere Lord Rayleighs beregning av refleksjon av elektromagnetiske bølger. Dette fant hun ut av, og resultatet ble presentert i vitenskapsakademiet i Wien høsten 1906. Dette var hennes første selvstendige, vitenskapelige arbeid.Etter Boltzmanns død søkte hun råd hos Stefan Meyer, som tidligere hadde vært assistent for Boltzmann og hadde startet opp utforskning av egenskapene til radioaktive stoffer. Dette fant hun interessant og gikk i gang med å studere egenskapene til α-stråling. På kort tid resulterte dette i to arbeider som hun fikk publisert. Oppmuntret skrev hun til Marie Curie om må få arbeide hos henne. Svaret var negativt. Men etter at Max Planck besøkte universitetet i forbindelse med at han prøvde å finne en etterfølger etter Boltzmann, forsto hun at hun kunne dra til Berlin hvor det var et større og mer aktivt miljø.
== Forskning i Berlin ==
Høsten 1907 dro Lise Meitner til Berlin og skrev seg inn ved Universitetet i Berlin for å følge forelesningene til Max Planck i teoretisk fysikk. Hun var den eneste kvinnen og slapp bare inn hvis det var ledig plass etter de mannlige studentene. Men hun ville også gjerne fortsette med å gjøre eksperimenter og henvendte seg derfor til Heinrich Rubens, som var professor i eksperimentell fysikk. Han hadde ingen plass for en kvinne, men introduserte henne i stedet for Otto Hahn, som akkurat var kommet tilbake etter ett års samarbeid med Ernest Rutherford i Montréal. Han var allerede blitt kjent, gjennom sine arbeider med radioaktivitet og ville gjerne knytte Lise Meitner til seg ved igangsettelsen av en ny forskningsaktivitet i dette feltet. Hahn var kjemiker og hadde fått en stilling ved det kjemiske instituttet som lå i en annen del av byen. Der var det ingen plass for kvinnelige forskere, men Hahn skaffet dem et tidligere snekkerverksted i kjelleren. Meitner fikk ikke bruke den vanlige inngangen til instituttet.
Sent høsten 1907 kunne de starte opp sine målinger. Kort tid etter skrev de sitt første arbeid sammen om absorpsjon av β-stråling. Det ble snart etterfulgt av en ny publikasjon, der de informerte om oppdagelsen av et nytt, radioaktivt element som de kalte actinium C. På den tiden kjente man til mer enn tyve slike element, og det var ikke plass til alle i det periodiske systemet. Først noen få år senere ble det klart at de fleste var isotoper av et lite antall grunnstoff. I denne perioden utviklet de også en ny metode basert på rekylen som oppstod ved utsendelse av radioaktiv stråling og som de kunne benytte til å sortere mer nøyaktig ut hva som skjedde i slike prosesser.
Meitner og Hahn hadde et tett og produktivt samarbeid ved det kjemiske instituttet, men de hadde liten privat omgang. Da Ernest Rutherford om høsten 1908 avla et besøk etter å ha mottatt Nobelprisen i kjemi i Stockholm, måtte Meitner underholde fru Rutherford, mens Hahn hadde vitenskapelige diskusjoner med ektemannen. Sosialt trivdes Lise Meitner bedre sammen med Max Planck, hans familie og hans unge medarbeidere i fysikk. Av disse ble James Franck og Max von Laue hennes venner resten av livet. Sommeren 1912 traff hun den svenske fysiker Eva von Bahr som var på et kort besøk ved universitetet. Hun var i 1908 blitt den første kvinnelige dosenten i fysikk ved Universitetet i Uppsala, og hadde senere undervist der. Disse to likte hverandre med en gang, og Eva von Bahr flyttet til Berlin på begynnelsen av 1913 for å arbeide ved universitetet og bo nær Lise Meitner. Selv om oppholdet ble kortvarig, skulle de forbli nære venner i lang tid.
=== Ansatt ved Kaiser Wilhelm-instituttet ===
Til nå hadde Lise Meitner arbeidet uten lønn. Men høsten 1912 fikk hun en stilling som assistent hos Max Planck hvor hun skulle hjelpe til med undervisningen og retting av oppgaver. Det var første gang i Preussen at en kvinne fikk en slik stilling. Lønnen var på 100 Reichsmark per måned. Samtidig kunne hun og Hahn flytte inn i det helt nye Kaiser Wilhelm-instituttet for kjemi i Dahlem like utenfor Berlin. Her fikk de bedre lokaler og utstyr, og Meitner fikk for første gang en fast jobb som vitenskapelig medarbeider. Våren 1914 tok Albert Einstein opp sitt virke i Berlin og skulle bestyre det planlagte Kaiser Wilhelm-instituttet for fysikk på samme sted.
=== Første verdenskrig ===
En av de første forskningsoppgavene hun og Hahn gikk i gang med på det nye instituttet, var å finne ut hvilket grunnstoff som lå mellom thorium og uran i det det periodiske systemet. Dette arbeidet ble avbrutt høsten 1914, da første verdenskrig brøt ut og Lise Meitner etter krigsutbruddet reiste tilbake til sin hjemby Wien. Etter en kort periode hvor hun tjenestegjorde i saniteten, reiste hun høsten 1914 tilbake til Berlin. Lise Meitner var tysk patriot og overbevist om at Tyskland og tyskere, som biologisk og moralsk overlegne, ville gå seirende ut av krigen. Dette ga hun sterkt og ofte ga uttrykk for i mange brev til venninnen Eva von Bahr.
Naturligvis må jeg ønske at vi seirer og håper på det ettersom vi er den sunnere, oppadstigende rasen. Dette viser seg ikke bare gjennom den bedre kroppslige kondisjonen, den større disiplinen og unektelig større påliteligheten hos tyskerne jevnført med franskmennene, men også gjennom deres bedre moralske tilstand.
Hahn gikk sammen med andre fysikere under Fritz Habers ledelse i gang med å utvikle giftgass til bruk i krigen. Meitner engasjerte seg på østerriksk side og arbeidet fra 1915 i saniteten som røntgentekniker på et sykehus i Lemberg (dagens Lviv i Ukraina), deretter i Lublin, på samme måte som Marie Curie arbeidet på fransk side. Likevel kunne Meitner og Hahn i korte perioder treffes i Berlin og fortsette sin forskning. Våren 1918 gjorde de kjent at de hadde funnet grunnstoff nr. 91, mellom thorium og uran, som de ga navnet protactinium.Etter Tyskland og Østerrikes nederlag i krigen endret Meitners innstilling seg. Hun mente nå at begge sider hadde begått feil, samtidig som hun var opprørt over det hun oppfattet som seierherrenes urimelige vilkår ved Versaillestraktaten.
== Mellomkrigstid ==
Da den normale aktiviteten startet opp igjen ved instituttet etter krigens slutt, var Meitner blitt utnevnt til leder av en ny avdeling for radioaktiv fysikk, mens Hahn ledet den tilsvarende avdelingen for radioaktiv kjemi. Begge hadde nå sine egne forskningsgrupper slik at det direkte samarbeidet ble mindre. Dessuten fikk Hahn interesser i mer anvendt retning og ble i større grad administrativt engasjert. Sommeren 1919 besøkte Meitner for første gang Sverige og bodde fire uker hos venninnen Eva von Bahr i Brunsvik i Dalarna. Meitner var svært fornøyd med oppholdet, og skrev entusiastisk til familie og venner om hvor mye hun la på seg.Sommeren 1921 besøkte Meitner Niels Bohr og hans nye institutt i København. Hun hadde møtt Bohr året før, under hans besøk i Berlin. Meitner ble en god venn av både Bohr og hans familie. Hun besøkte også Manne Siegbahn og hans gruppe ved Universitetet i Lund. Disse skandinaviske kontaktene skulle bli viktige for henne senere i livet.
=== Habilitasjon og professorat ===
I 1922 gjennomførte Meitner sin habilitasjon, slik at hun kunne forelese ved et universitet, og dermed hadde professorkompetanse. I den forbindelsen presenterte hun en avhandling om betastråling fra radioaktive stoffer. Det året hadde hun oppdaget Augereffekten, som tre år senere også ble påvist av den franske fysikeren Pierre Auger og som fikk sitt navn knyttet til han. Den har samme opprinnelse som karakteristisk røntgenstråling, bare med den forskjell at et elektron blir produsert i stedet for et foton. I de påfølgende årene skulle beta- og gammastråling fra radioaktive substanser bli et viktig forskningsområde for henne. Fra 1923 foreleste hun regelmessig ved Universitetet i Berlin, og hun ble i 1926 utnevnt til professor der. Hun var den dermed den første kvinne som fikk en slik stilling i Tyskland.
Et stort problem for forskerne ble etter hvert forståelsen av energifordeling til elektronene i betastråling. Det ble forventet at denne skulle være diskret på samme måte som for alfa- og gammastråling. I stedet viste målinger som Meitner gjorde, at den var kontinuerlig. I et brev til henne og andre forskere i slutten av 1930 foreslo Wolfgang Pauli at dette kunne forklares ved at en ny partikkel, nøytrinoet, opptrådte sammen med elektronet. Brevet ble gjort kjent ved et møte som ble avholdt i Tübingen og Paulis antagelse viste seg å være riktig.
=== Gammastråling og positroner ===
Ved spredning av høyenergetisk gammastråling var Compton-effekten blitt påvist i 1923. Absorpsjon av slik stråling i materie var gitt ved Klein-Nishina-tverrsnittet, som ble beregnet i 1928 basert på Diracs relativistiske kvantemekanikk for spredning av fotoner på elektronene i atomene. Året etter gikk Meitner i gang med å verifisere denne teorien eksperimentelt. For spredning på lette atomer, viste målingene god overensstemmelse med hva som var forventet, mens for tyngre atomer ga teorien et for lavt resultat. Dette var lenge et problem. Men i 1932 oppdaget Carl Anderson positronet, og det ble klart at uoverensstemmelsen skyldes pardannelse nær atomkjernen av elektroner og denne antipartikkelen. Uoverensstemmelsen var en direkte konsekvens av Diracs nye teori, som Meitner i utgangspunktet skulle verifisere med sine målinger. Grunnen til at hun gikk glipp av denne oppdagelsen, var at det i hennes målinger ikke ble gjort forsøk på å registrere andre partikler som måtte oppstå.
=== Max Delbrück ===
For å hjelpe til med teoretiske beregninger og følge med i hva som skjedde ved andre laboratorier, ble Max Delbrück i 1932 ansatt i hennes gruppe som husteoretiker, omtrent samtidig med at nøytronet ble oppdaget av James Chadwick. Da det i eksperimentene med gammastråling ble sett spredning uten energiforandring, foreslo han i 1933 at dette kunne skyldes spredning på virtuelle elektron-positron-par i nærheten av atomkjernen. Dette ble først verifisert flere tiår senere og kalles nå for Delbrückspredning. To år senere publiserte Delbrück og Meitner en av de aller første bøker om den nye kjernefysikken. Delbrück fattet etter hvert mer interesse for genetikk, og reiste i 1937 til USA hvor han fortsatte innen dette feltet.
=== Etter nazistisk maktovertagelse ===
Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Som jøder flest, fikk Meitner med en gang problemer, og hun var nødt til å fylle ut et formular hvor hun oppga til myndighetene at hennes foreldre var «ikke-ariske». Hun mistet samme året stillingen ved universitetet, og fikk heller ikke lov til å oppholde seg der, hverken ved forelesninger eller kollokvier. Men som østerriksk statsborger følte hun seg foreløpig noenlunde trygg og fortsatte arbeidet ved Kaiser Wilhelm-instituttet. Hun var flere ganger sammen med Hahn foreslått til Nobelprisen i fysikk, blant annet av Max Planck og Niels Bohr. Sommeren 1933 ble Meitner invitert på sommerferie til Danmark av Bohr. Hun traff også igjen Eva von Bahr, og reiste med henne til Sverige for noen ukers ferie der.Den italienske fysiker Enrico Fermi begynte i 1934 å bestråle uran med nøytroner. Dette resulterte i oppdagelsen av et stort antall nye, radioaktive element som Fermi mente måtte være transuraner, det vil si ha høyere atomnummer enn 92. Delbrück var blitt klar over dette, og Meitner ville starte opp en tilsvarende serie av eksperimenter. Hun ville at Hahn skulle delta i prosjektet, ettersom han hadde den nødvendige radiokjemiske bakgrunnen. Den nyansatte Fritz Strassmann hadde også denne kompetansen og gikk inn i prosjektet.I de følgende årene fortsatte disse eksperimentene uten at man kunne forklare hva slags element som ble produsert. Meitner og Hahn fant ut at de var i konkurranse med en tilsvarende gruppe i Paris, hvor lignende eksperimenter ble gjort under ledelse av Irène Curie og hennes mann Frédéric Joliot-Curie.
== Flukt til Sverige ==
Våren 1938 annekterte Hitler Østerrike og dermed ble Meitner plutselig statsløs. Som jøde fikk hun heller ikke tysk statsborgerskap etter å ha mistet sitt østerrikske. Hun visste at hennes liv var blitt usikkert, og allerede sommeren samme år planla hun å flykte. Dette skjedde i all hemmelighet, med hjelp fra Hahn og Paul Rosbaud. Videre hjalp den nederlandske fysiker Dirk Coster og Niels Bohr henne under dramatiske omstendigheter (Coster bløffet de tyske grensevaktene til å tro at hun hadde utreisetillatelse) å reise via Nederland til København.Meitner håpet på en stilling ved et engelsk universitet, helst ved Cavendish Laboratory, University of Cambridge, men det var ingen plass for henne der. Etter kort tid i Sverige, ble det klart at kolleger der kunne hjelpe henne over en lengre periode. Den 1. august 1938 kom hun til sin venninne Eva von Bahr i Kungälv, hvor hun hvilte ut etter flukten.En måned senere var hun i Stockholm, hvor hun hadde fått plass ved Manne Siegbahns nye institutt for eksperimentell fysikk. Etter kort tid ble det klart for henne at oppholdet der ville bli ganske annerledes enn forventet. I stedet for å bli mottatt med begeistring som en ny ressurs, fant hun seg plutselig i en fremmed kultur hvor hun ikke følte seg velkommen. Selv om hun var berømt verden over og ledende i sitt felt, ble hun i begynnelsen lønnet som en vanlig assistent, uten de arbeidsforhold og utstyr som hun trengte for å fortsette sitt vitenskapelige arbeid. Hun hadde det også økonomisk vanskelig, ettersom hun hadde etterlatt omtrent alt hun eide i Berlin.Eksperimentene som Meitner hadde satt i gang i Berlin, ble i mellomtiden videreført av Hahn og Strassmann. Via brev var hun i fast kontakt med Hahn om hva som kom ut av målingene og hva de kunne bety. Niels Bohr kom på besøk i oktober samme år, og hans støtte betydde mye. Måneden etter fylte Meitner seksti år, og feiret dagen sammen med fysikeren Oskar Klein og hans familie i Stockholm. Samme måned var hun en uke i København, hvor hennes nevø Otto Frisch, som også var fysiker, arbeidet ved instituttet til Bohr, etter å ha flyktet fra en stilling ved Universitetet i Hamburg. Hennes reise til Danmark krevde stor innsats fra hennes venner, da hun som statsløs var uten pass og i prinsipp var «fange» i Sverige. Under dette besøket hadde Meitner også et kort, hemmelig møte med Hahn, som kom fra Berlin.Den 10. desember ble Enrico Fermi overrakt Nobelprisen i fysikk i Stockholm for sine eksperimenter med produksjon av nye, radioaktive elementer ved nøytronbestråling. I sitt foredrag snakket han om hvordan nye transuraner kunne bli produsert. Han møtte Meitner og lot henne få vite at han og hustruen, som hadde jødisk bakgrunn, skulle reise direkte til USA etter prisutdelingen. De ville ikke vende tilbake til Italia, hvor Mussolini hadde tatt makten.
=== Uranspalting ===
Målingene i Berlin kunne tyde på at ved bestrålingen av uran med nøytroner, ble det også dannet isotoper av radium sammen med mulige transuraner. For å identifisere dette produktet, benyttet Hahn og Strassmann den vanlige metoden med å separere det kjemisk ut med barium som ligger i den samme gruppen i periodesystemet. I løpet av desember viste det seg mer og mer vanskelig å se noe skille mellom disse to grunnstoffene. Radium-isotopene oppførte seg som barium, som om barium virkelig var produsert. Hahn skrev til Meitner at han ville skrive en kort artikkel om dette før han tok juleferie. Det var implisitt forstått at Meitners navn ikke kunne bli tatt med som medforfatter, ettersom hun var jøde.Dette brevet hadde Meitner med til Kungälv, der hun ankom hos Eva von Bahr lille julaften for å feire jul. Nevøen Otto Frisch kom også for å feire julen med sin tante. Neste formiddag, julaften 1938, diskuterte de innholdet i brevet, og det ble klart at eksperimentene viste at uranatomet var blitt splittet i to deler, hvor den ene halvdelen var barium. Etter noen bekreftende beregninger, kalte de spaltningen for fisjon av atomkjernen og skrev sammen sine resultater i en kort artikkel som ble publisert i tidsskriftet Nature. En uke senere var Frisch tilbake ved instituttet i København, der han eksperimentelt påviste i et ionisasjonskammer de to fragmentene som urankjernen ble splittet opp i som med stor energi ble skutt ut. Fra da av var spalting av atomkjernen ikke lenger primært en del av kjernekjemien, men hovedsakelig en kjernefysisk prosess. Kort tid etter reiste Niels Bohr med nyheten til New York, og arbeidene til Hahn og Strassmann, Frisch og Meitner ble kjent verden rundt.
Våren 1939 kunne hun tilbringe fem uker ved Bohrs institutt, hvor hun fortsatte arbeidet sammen med Frisch. Kontakten med Hahn i Berlin var ikke lenger så god; derimot var det nå spesielt Max von Laue som holdt henne informert om hva som skjedde der. Ved hjelp av sine svenske venner lyktes hun i å få sin søster Gusti og hennes mann Jutz Frisch ut av Østerrike, og de bosatte seg sammen i en leilighet i Bragevägen 12. Sommeren 1939 var hun på besøk i England etter innbydelse fra William L. Bragg og John Cockcroft. De mente at hun burde flytte dit for å arbeide ved Cavendish Laboratory i Cambridge. Meitner syntes ikke hun kunne akseptere tilbudet. Den 1. september 1939 gikk tyske tropper inn i Polen og innledet andre verdenskrig. Frisch var da på et besøk ved University of Birmingham og ble værende i England.
Det var nå klart at ved spaltningen av uran ble det frigjort flere nøytroner slik at man kunne sette i gang en kjedereaksjon som kunne få militære anvendelser. Etter initiativ fra Leó Szilárd og Albert Einstein i USA ble det der satt i gang et større og mer organisert forskningsarbeid på spaltning av uran. Høsten 1939 var James Chadwick i Stockholm og prøvde å overtale Meitner til å flytte til England, sannsynligvis for å videreføre arbeidet med uranfisjon.
=== Andre verdenskrig ===
Under den tyske invasjonen av Danmark og Norge i april 1940 oppholdt Meitner seg i København, mens Bohr samtidig var i Oslo for å holde et foredrag om atomfysikk. Til tross for den tyske invasjonen klarte Meitner noen dager etter å komme seg i sikkerhet, tilbake til Sverige. Noen uker tidligere i England hadde Otto Frisch sammen med den emigrerte, tyske fysiker Rudolf Peierls skrevet et memorandum hvor de ved beregninger for første gang viste at byggingen av en atombombe var teknisk mulig. Alt som hadde med denne type kjernefysikk å gjøre, var fra da av hemmelig.
I Stockholm fortsatte Meitner sitt arbeid ved Manne Siegbahns institutt. Hun fikk faglig støtte av professorene Carl Wilhelm Oseen og Oskar Klein, men opplevde likevel at arbeidsforholdene ikke var tilfredsstillende. Sommeren 1943 (muligens også tidligere) fikk Meitner en forespørsel om hun kunne reise til USA og delta i Manhattanprosjektet, USAs arbeid med å lage en atombombe. Hun anså seg som pasifist, ønsket ikke å arbeide for våpenindustrien og takket nei til forespørselen fra de allierte. I løpet av 1943 avla både Max von Laue, Max Planck og Otto Hahn korte, offisielle besøk i Stockholm.
Jeg synes det er like ille om en tysk båt går ned som en engelsk. Og jeg blir forskrekket når jeg merker at til og med mennesker her har glemt menneskeligheten. De ser ikke det forferdelige i å ta liv, tenker bare på det som følgen av den sørgelige nødvendigheten.
På det tidspunktet hadde hun fått den norske fysikeren Njål Hole som assistent, og de var naturligvis i daglig kontakt. Etter at krigen var slutt ble det kjent at Meitner under krigen hadde begynte å informere den engelske etterretningstjenesten SIS om kontaktene hun hadde i Tyskland og hva som eventuelt skjedde med tysk utvikling av atomvåpen. Det ble senere også kjent at Hole hadde kommet til Siegbahns institutt på oppdrag fra SIS. I denne perioden kom også mye informasjon om tysk vitenskap til Stockholm fra Meitners venn Paul Rosbaud, som arbeidet som tysk-engelsk dobbelagent.
=== Etterkrigstid ===
Tidlig på høsten 1945 ble de første atombombene brukt i ødeleggelsen av Hiroshima og Nagasaki. Dette gikk sterkt inn på Lise Meitner, og hun ble etter hvert en overbevist pasifist.
Meitner var nå blitt verdensberømt og mottok anerkjennelse fra mange hold. I 1946 år tilbrakte hun flere måneder på en forelesningsturné i USA, hvor hun ble kåret til «Woman of the Year» og hadde middag med president Harry Truman. I årene som fulgte mottok hun stadig nye æresbevisninger.
Vennene er nedstemte og enda tror jeg ikke at de har forstått hvilken skjebne de har medvirket til i Tyskland, gjennom sin passivitet. [...] Disse tanker gjør meg ulykkelig. Hvordan skal verden stole på et nytt Tyskland når de beste og åndelig høytstående representantene ikke har noen innsikt og ikke noe brennende ønske om å gjøre opp for seg?
Hun ble bedt om å komme tilbake til Tyskland, noe hun ikke ville. Første gang hun besøkte Tyskland etter krigen, var i 1947, i forbindelse med et minnearrangement til ære for Max Planck i Göttingen. I Stockholm fikk hun endelig bedre lønn og arbeidsforhold i en ny stilling ved Kungliga Tekniska Högskolan, hvor hun arbeidet frem til 1953 da hun ble 75 år. Hun var da (i 1949) blitt svensk statsborger. Sammen med Otto Hahn mottok hun 1949 Max Planck-medaljen. I 1957 mottok hun ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste som er den høyeste, vitenskapelige pris i Tyskland, fra president Theodor Heuss. To år senere ble Hahn-Meitner-Institut opprettet i Berlin i det tidligere DDR. Det er nå en del av det større Helmholtz-Zentrum, som er blitt bygd opp etter den tyske gjenforeningen.
== Siste år ==
Hun ble værende i Sverige til 1960 da flyttet hun til Cambridge i England for å være nærmere sin nevø Otto Frisch og andre slektninger som hadde kommet dit. Båndene til Wien var fremdeles sterke, og i 1963 ble hun invitert dit på et offisielt besøk. Som mange ganger tidligere understreket hun her nødvendigheten av å hjelpe unge kvinner med utdannelse og deltagelse i det vitenskapelige liv. Hennes siste, lange reise gikk til USA i 1964. To år senere ble hun tildelt Enrico Fermi-prisen sammen med Hahn og Strassman, den høyeste utmerkelse i USA for vitenskapelig virke. Lise Meitner var den første kvinne som mottok den. Hun døde i Cambridge høsten 1968, et par måneder etter sin kollega Otto Hahn, og hun ble begravet i Bramley i Hampshire.Grunnstoff nr. 109 meitnerium ble i 1997 oppkalt etter henne. På samme måte har krater på Venus og Månen fått hennes navn.
Sommeren 2014 ble det avdekket en statue av Lise Meitner i forgården til Humboldt-universitetet i Berlin, hvor det fra før finnes statuer av Hermann von Helmholtz og Max Planck.
== Forskningen som banet vei til en annens Nobelpris ==
De mange hederstegn som Meitner mottok har lenge blitt overskygget av at hun ikke ble tildelt Nobelprisen for spalting av atomkjernen sammen med Otto Hahn.Den 15. november 1945 kunngjorde Kungliga Vetenskapsakademien at Hahn hadde mottatt Nobelprisen i kjemi for 1944 «for sin oppdagelse av spaltingen av den tunge atomkjernen». I ettertid har mange kritisert at Meitner ble ignorert, ettersom Hahns arbeid var et produkt av samarbeidet med Meitner.På den tiden skrev Meitner følgende i et brev: «Hahn fortjener selvfølgelig nobelprisen i kjemi. Det er virkelig ingen tvil om det. Men jeg tror at Otto Robert Frisch og jeg ga et ikke ubetydelig bidrag for å klargjøre prosessen om uranfisjon – hvordan det oppstår, og at det produserer så mye energi, og det var noe svært fjernt for Hahn». Carl Friedrich von Weizsäcker, Lise Meitners forhenværende assistent skrev likeledes senere at Hahn «selvfølgelig fortjente denne nobelprisen. Han ville ha fortjent den selv om han ikke hadde gjort denne oppdagelsen. Men alle anerkjente at delingen av atomkjernen fortjente en nobelpris». Otto Robert Frisch som samarbeidet med Meitner, skrev tilsvarende i et brev i 1955.Tildelingen av nobelprisen til Hahn var lenge forventet. Både han og Meitner hadde blitt nominert både for nobelprisen i kjemi og fysikk gjentatte ganger, også før oppdagelsen av kjernefysisk spalting. Lise Meitner ble første gang nominert til prisen i 1924, da i fysikk, for oppdagelsen av protaktinium. Forslaget var at hun og Otto Hahn skulle dele den. Gjennom årene ble hun i alt nominert 15 ganger uten å nå frem; blant de fremste som nominerte henne var nobelprisvinnerne Niels Bohr, Max Planck, Max von Laue, Werner Heisenberg, James Franck og Albert Einstein.I 1990-årene ble arkivene til det svenske vitenskapsakademiet åpnet, og i sin biografi om Meitner benyttet Ruth Lewin Sime arkivmaterialet for å vurdere Meitners manglende nobelpris for 1944. I en artikkel i 1997 i tidsskriftet Physics Today skrev Sime og hennes kolleger Elisabeth Crawford og Mark Walker følgende: «Det synes som Lise Meitner ikke delte prisen for 1944 fordi nobelkomiteens struktur var lite egnet til å vurdere tverrfaglig arbeid; fordi medlemmene av kjemikomiteen var ute av stand til eller uvillige til å rettferdig vurdere hennes bidrag; og fordi under krigen var de svenske vitenskapsmennene overlatt til sin egen begrensede ekspertise. Meitners utelukkelse fra kjemiprisen kan sammenfattes som en blanding av partiskhet overfor fagfelt, politisk treghet, uvitenhet og hastverk.».Max Perutz, som mottok nobelprisen i kjemi for 1962, kom til samme konklusjon: «Etter å ha vært låst ned i nobelkomiteens arkiv i femti år, viser dokumentene som førte til denne urettferdige prisen, at Nobelkomiteens langvarige vurderinger var hemmet av en manglende anerkjennelse både av den felles innsats som gikk forut for oppdagelsen, og av Meitners skriftlige og muntlige bidrag etter hennes flukt fra Berlin.»
== Verker (utvalg) ==
1906: Wärmeleitung in inhomogenen Körpern
1907: Über die Absorption von α- und β-Strahlen
1918: Die Muttersubstanz des Actiniums, ein neues radioaktives Element von langer Lebensdauer (sammen med Otto Hahn)
1919: Über das Protactinium und die Frage nach der Möglichkeit seiner Herstellung als chemisches Element
1922: Über der Entstehung der Betastrahl-Spektren radioaktiver Substanzen
1924: Über den Aufbau des Atominneren
1927: Der Zusammenhang von α- und β-Strahlen
1935: Der Aufbau der Atomkerne (med Max Delbrück)
1939: Disintegration of uranium by neutrons: a new type of nuclear reaction (med Otto Frisch)
1954: Atomenergie und Frieden
1960: The Status of Women in the Professions
1963: Wege und Irrwege der Kernenergie
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sime, R.L. (1996): A Life in Physics, University of California Press, Berkeley. ISBN 0-5200-8906-5
Rife, P. (1999): Lise Meitner and the Dawn of the Nuclear Age, Birkhäusser, Boston. ISBN 0-8176-3732-X
Dahl, P.F. (1999) Heavy Water and the Wartime Race for Nuclear Energy, Taylor & Francis, London. ISBN 978-0750-30633-1
Hedqvist, H. (2012): Kärlek och Kärnfysik, Albert Bonniers Forlag, Stockholm . ISBN 978-9100-12538-7
«Distinguished nuclear pioneer Lise Meitner», fra Journal of Nuclear Medicine
Kramish, Arnold (1987). Griffen: den største spionhistorien. Oslo: Cappelen. ISBN 8202107431.
== Eksterne lenker ==
(en) Lise Meitner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lise Meitner – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«Lise Meitner», fra Berkeley Nuclear Research Center
Meitner Lise, Physikerin. Universitetet i Wien.
Biographie: Lise Meitner. Deutsches Historisches Museum.
«Overlooked Achievement: The Life of Lise Meitner», fra YouTube (engelsk) | Lise Meitner (født 7. november 1878, død 27. | 8,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans-Georg_Gadamer | 2023-02-04 | Hans-Georg Gadamer | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Hundreåringer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Marburg', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske filosofer'] | Hans-Georg Gadamer (født 11. februar 1900 i Marburg, død 13. mars 2002 i Heidelberg) var en tysk filosof innenfor den kontinentalfilosofiske tradisjonen, best kjent for å ha utvidet hermeneutikken gjennom sitt verk Sannhet og metode (Wahrheit und Methode) i 1960. Gadamer var særlig påvirket av Martin Heidegger, som han var elev hos. Gadamer ble i 1971 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
Gadamers hermeneutikk har påvirket 1900-tallets tenkning i stor grad, og har vært med på å skape diskusjon i det offentlige rom. Debatten har stort sett blitt ført mellom Gadamer, Jürgen Habermas og Paul Ricoeur. Mye av kritikken fra Gadamers side har handlet om sannhet som konsept. Gadamer var særlig opptatt av den vitenskapelige metode, og kom blant annet med følgende kritikk; "vitenskapen kan bare anse betingelsene for sannhet som overholdt i den grad idealet om sikkerhet er det. Dette er den moderne vitenskapens vesen.
| Hans-Georg Gadamer (født 11. februar 1900 i Marburg, død 13. mars 2002 i Heidelberg) var en tysk filosof innenfor den kontinentalfilosofiske tradisjonen, best kjent for å ha utvidet hermeneutikken gjennom sitt verk Sannhet og metode (Wahrheit und Methode) i 1960. Gadamer var særlig påvirket av Martin Heidegger, som han var elev hos. Gadamer ble i 1971 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
Gadamers hermeneutikk har påvirket 1900-tallets tenkning i stor grad, og har vært med på å skape diskusjon i det offentlige rom. Debatten har stort sett blitt ført mellom Gadamer, Jürgen Habermas og Paul Ricoeur. Mye av kritikken fra Gadamers side har handlet om sannhet som konsept. Gadamer var særlig opptatt av den vitenskapelige metode, og kom blant annet med følgende kritikk; "vitenskapen kan bare anse betingelsene for sannhet som overholdt i den grad idealet om sikkerhet er det. Dette er den moderne vitenskapens vesen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans-Georg Gadamer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hans-Georg Gadamer at Stanford Encyclopedia of Philosophy
Kronologi | Hans-Georg Gadamer (født 11. februar 1900 i Marburg, død 13. | 8,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Gross | 2023-02-04 | David Gross | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Washington, D.C.', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | David Jonathan Gross (født 19. februar 1941 i Washington, D.C.) er en amerikansk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 2004 sammen med Frank Wilczek og David Politzer «for oppdagelse av asymptotisk frihet i teorien for fargekraften».
Gross ble født i Washington i en jødisk familie og han voks opp i USA. Hans far var Bertram Myron Gross (1912–1998). Gross fikk en bachelorgrad og mastergrad fra det hebraiske universitetet i Jerusalem, Israel, i 1962. Han tok videre en filosofisk doktorgrad ved University of California, Berkeley i 1966 under veiledning av Geoffrey Chew.
| David Jonathan Gross (født 19. februar 1941 i Washington, D.C.) er en amerikansk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 2004 sammen med Frank Wilczek og David Politzer «for oppdagelse av asymptotisk frihet i teorien for fargekraften».
Gross ble født i Washington i en jødisk familie og han voks opp i USA. Hans far var Bertram Myron Gross (1912–1998). Gross fikk en bachelorgrad og mastergrad fra det hebraiske universitetet i Jerusalem, Israel, i 1962. Han tok videre en filosofisk doktorgrad ved University of California, Berkeley i 1966 under veiledning av Geoffrey Chew.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) David Gross – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) David Gross – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nobelprisen i fysikk 2004 hos Nobelprize.org
(en) David Gross hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 2004 | David Jonathan Gross (født 19. februar 1941 i Washington, D. | 8,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Politzer | 2023-02-04 | David Politzer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikere fra USA', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kjernefysikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra New York City'] | Hugh David Politzer (født 31. august 1949 i New York) er en amerikansk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 2004 sammen med landsmennene David Gross og Frank Wilczek for «oppdagelsen av asymptotisk frihet i teorien for fargekraft».Politzer ble født i New York i en familie av slovakisk opphav. Han ble uteksaminert ved Bronx High School of Science i 1966 og fikk en Bachelor fra University of Michigan i 1969 og en filosofisk doktorgrad fra Harvard University under veiledning av Sidney Coleman.
| Hugh David Politzer (født 31. august 1949 i New York) er en amerikansk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 2004 sammen med landsmennene David Gross og Frank Wilczek for «oppdagelsen av asymptotisk frihet i teorien for fargekraft».Politzer ble født i New York i en familie av slovakisk opphav. Han ble uteksaminert ved Bronx High School of Science i 1966 og fikk en Bachelor fra University of Michigan i 1969 og en filosofisk doktorgrad fra Harvard University under veiledning av Sidney Coleman.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysikk 2004 hos Nobelprize.org
(en) David Politzer hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 2004
Hjemmeside ved Caltech Arkivert 27. august 2019 hos Wayback Machine.
(en) David Politzer på Internet Movie Database | | fsted = New York i USA | 8,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elsfjord | 2023-02-04 | Elsfjord | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Vefsn', 'Kategori:Elsfjord', "Kategori:Hemnes' historie", 'Kategori:Nordlandstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Nordland'] | Elsfjord er en tidligere kommune i Nordland. Den tilhørte Mo herred 1. januar 1838, og ble en del av Hemnes herred i Sør-Ranen sogn, da dette ble skilt ut 13. mars 1839. Den 15. april 1929 ble Elsfjord skilt ut fra Hemnes som en selvstendig kommune. Den ble innlemmet i Vefsn kommune 1. januar 1962, og har frem til idag utgjort en grend i Vefsn. Denne justeringen av kommunegrenser viser hvordan bygdene tidligere var knyttet sammen sjøveien, mens det i dag er nærhet til omverdenen ved hjelp av veinettet som betyr mest.
| Elsfjord er en tidligere kommune i Nordland. Den tilhørte Mo herred 1. januar 1838, og ble en del av Hemnes herred i Sør-Ranen sogn, da dette ble skilt ut 13. mars 1839. Den 15. april 1929 ble Elsfjord skilt ut fra Hemnes som en selvstendig kommune. Den ble innlemmet i Vefsn kommune 1. januar 1962, og har frem til idag utgjort en grend i Vefsn. Denne justeringen av kommunegrenser viser hvordan bygdene tidligere var knyttet sammen sjøveien, mens det i dag er nærhet til omverdenen ved hjelp av veinettet som betyr mest.
== Geografi ==
Elsfjord ligger i Vefsn kommune i bunnen av Elsfjorden, som er en fjordarm av Ranfjorden. Elsfjord grenser mot Hemnes kommune i nordvest på fjellet Toven, og i øst på fjellene; Selhornet, Grønfjellet og Korgfjellet. På vestsiden av fjorden ligger Elsfjorden naturreservat.
== Samferdsel ==
I Elsfjord lå frem til 1945 sluttpunktet for den ferjefrie strekningen av riksveien nordover fra Oslo (siste biten er idag fylkesvei 7316). I Elsfjord var det fra 1931 ferjeforbindelse til Hemnesberget og vei til Mo i Rana. Fergetrafikken ble avsluttet da veien over Korgfjellet åpnet. Nordlandsbanen passerer Elsfjord, men stasjonen i Elsfjord er nedlagt og stasjonen i Drevvatn lenger sør har bare et begrenset antall stopp.
== Annet ==
Elsfjord kirke er bygd i 1955.
I Elsjord finnes det enkelte forekomster av jernmalm, men det foregår ingen utvinning.
== Galleri ==
== Se også ==
Liste over Elsfjords ordførere
Kommunestyrevalg i Elsfjord
== Eksterne lenker ==
Elsfjord Bygdelag Arkivert 6. september 2007 hos Wayback Machine. | Elsfjord er en tidligere kommune i Nordland. Den tilhørte Mo herred 1. | 8,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wider%C3%B8e | 2023-02-04 | Widerøe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1934', 'Kategori:Næringsliv i Nordland', 'Kategori:Widerøe'] | Widerøes Flyveselskap AS er et norsk flyselskap etablert i 1934. Per 2020 er det Nordens største regionale flyselskap, og selskapet flyr til 41 destinasjoner i Norge, samt til 8 destinasjoner i utlandet. Seksti prosent av virksomheten er per 2020 rene kommersielle flyvninger. De resterende førti prosent er anbudsflygninger, nærmere bestemt FOT-ruter (forpliktelse til offentlig tjenesteyting) på oppdrag for staten til norske regionale lufthavner hvor det ikke er mulig å fly på kommersielt grunnlag.
Selskapet opererer en flåte med 41 Bombardier Dash 8 turbopropfly med 39–78 seter, og 3 Embraer E190-E2 med 110 seter.
Konsernet hadde 3 000 ansatte (årsverk) i 2016, etter at datterselskapet Widerøe Ground Handling AS (WGH), overtok bakketjenestene til SAS på alle lufthavner i Norge, med unntak av Oslo lufthavn på Gardermoen. Hovedkontoret ligger i Bodø, men flere sentrale, administrative funksjoner er lokalisert på Lysaker utenfor Oslo.
Widerøe Internet AS (WIAS) er et heleid datterselskap av Widerøes Flyveselskap. En av hovedoppgavene til WIAS er salg av flybilletter gjennom Widerøes nettsted.
| Widerøes Flyveselskap AS er et norsk flyselskap etablert i 1934. Per 2020 er det Nordens største regionale flyselskap, og selskapet flyr til 41 destinasjoner i Norge, samt til 8 destinasjoner i utlandet. Seksti prosent av virksomheten er per 2020 rene kommersielle flyvninger. De resterende førti prosent er anbudsflygninger, nærmere bestemt FOT-ruter (forpliktelse til offentlig tjenesteyting) på oppdrag for staten til norske regionale lufthavner hvor det ikke er mulig å fly på kommersielt grunnlag.
Selskapet opererer en flåte med 41 Bombardier Dash 8 turbopropfly med 39–78 seter, og 3 Embraer E190-E2 med 110 seter.
Konsernet hadde 3 000 ansatte (årsverk) i 2016, etter at datterselskapet Widerøe Ground Handling AS (WGH), overtok bakketjenestene til SAS på alle lufthavner i Norge, med unntak av Oslo lufthavn på Gardermoen. Hovedkontoret ligger i Bodø, men flere sentrale, administrative funksjoner er lokalisert på Lysaker utenfor Oslo.
Widerøe Internet AS (WIAS) er et heleid datterselskap av Widerøes Flyveselskap. En av hovedoppgavene til WIAS er salg av flybilletter gjennom Widerøes nettsted.
== Historie ==
Selskapet ble startet av seks flyentusiaster i 1934. En av dem var Viggo Widerøe. De øvrige var hans bror Arild, John Strandrud, Helge Skappel, Halvor Bjørnebye og Leiv Brun. Den gang holdt selskapet til på Ingierstrand utenfor Oslo. I vinterhalvåret hadde selskapet base på Bogstadvannet, nordvest i Oslo.
I de aller første årene var virksomheten knyttet til taxi-, ambulanse-, skole- og fotoflyvning. Det første flyet til selskapet var et Waco sjøfly. Flyet ble levert grønnlakkert fra fabrikken, og denne fargen har siden vært selskapets hovedfarge.
Widerøe opererte sin første ruteflyvning sommeren 1934 Oslo–Kristiansand–Stavanger–Haugesund med den nye Waco. Til denne ruten fikk selskapet statsstøtte på 5 000 kroner. Konsesjonen ble ikke forlenget påfølgende år da Det Norske Luftfartselskap (DNL) ble dannet.
I 1954 fikk selskapet en kontrakt på å utføre ruteflygninger med sjøfly for SAS i Nord-Norge. Disse flygningene ble utført med enmotors DHC-3 Otter-fly. Sommeren 1968 var selskapet med på starte flygninger på det nye regionale flyplassnettet, bedre kjent som kortbanenettet som ble etablert først på Helgeland og senere også i Lofoten, Vesterålen, i Nord-Troms og Finnmark og på Vestlandet. Disse flygningene ble utført med Twin Otter og etter hvert også Dash 7 fly. Disse flyene var spesialbygd for å ta av fra svært korte rullebaner. I løpet av 1990-tallet ble disse to flytypene byttet ut med Dash 8 turbopropfly.
På slutten av 1980-tallet kjøpte Widerøe opp flyselskapet Norsk Air, som hadde hovedbase på Torp ved Sandefjord. Dette markerte begynnelsen på de kommersielle flygningene til selskapet.
SAS meldte 3. mai 2013 at de hadde inngått avtale om salg av 80 % av aksjene i Widerøe. Kjøperne, WF Holding, var en investorgruppe bestående av Torghatten ASA, Fjord1 AS og Nordland fylkeskommune. I juni 2016 solgte SAS de resterende 20 % til WF Holding.Den 17. februar 2020 ble det kjent at selskapet ville kutte 4 000 avganger.I 2021 ble de 66% av aksjene som Torghatten ASA eide i WF Holding overført til selskapet Flyco før Torghatten ASA ble solgt til det svenske oppkjøpsfondet EQT.
== Flyflåte ==
Etter hendelser med landingshjulet på tre SAS De Havilland Dash 8-Q400 fly, høsten 2007, bestemte SAS-konsernet at alle Dash 8-Q400 i SAS-gruppen skulle settes på bakken for godt. Det ble bestilt syv av den nye versjonen av Dash 8-Q400 til Widerøe. Per juni 2021 har Widerøe 10 fly av denne typen.
Per august 2022 har Widerøe en flåte bestående av 45 fly, med en gjennomsnittsalder på 23 år.
=== Nye fly ===
Widerøe inngikk i januar 2017 kontrakt om levering av tre Embraer E-Jet E190-E2 med 114 seter i løpet av 2018. Selskapet har i tillegg sikret seg opsjon på levering av ytterligere 12 fly. Widerøe mottok sitt første Embraer-fly i mars 2018, og tok flyet i bruk kommersielt som det første flyselskapet i verden. De nye flyene har base på Bergen lufthavn, Flesland.
== Destinasjoner ==
Widerøes rutenett er Norges mest omfattende med over 40 destinasjoner. Rutenettet er konsentrert rundt kortere flyvninger til og fra lokale og regionale lufthavner langs kysten fra Oslo til Kirkenes.
Selskapet flyr også lengre direkteruter innenlands, som Bergen-Tromsø og Bergen-Bodø med selskapets største fly.
I tillegg til dette flyr Widerøe en del utenriksruter mellom Norge og Storbritannia, Sverige, Danmark, Færøyene og Spania. Flere av rutene flys også som codeshare med SAS, KLM og Air France.
== Drømmeflyet ==
Siden 2008 har ansatte i Widerøes Flyveselskap arrangert opplevelser for kreftsyke barn. Prosjektet er basert på frivillighet.
== Litteratur ==
Widerøe, Viggo: Pionertid. Oslo 1946
Arnesen, Odd: På grønne vinger over Norge. Oslo 1984
Watle, Per Arne: Oppdrift i Motvind. 2004
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Widerøe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | nettside = http://www.wideroe. | 8,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordlandsbanen | 2023-02-04 | Nordlandsbanen | ['Kategori:1962 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Bodø', 'Kategori:Byggverk i Grane', 'Kategori:Byggverk i Hemnes', 'Kategori:Byggverk i Inderøy', 'Kategori:Byggverk i Namsskogan', 'Kategori:Byggverk i Saltdal', 'Kategori:Byggverk i Snåsa', 'Kategori:Byggverk i Vefsn', 'Kategori:Byggverk i Verdal', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Fauske', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Grong', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Levanger', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Rana', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Steinkjer', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Stjørdal', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Nordland', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge med persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Trøndelag', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1962', 'Kategori:Nordlandsbanen', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Referanser til Ev14', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv12', 'Kategori:Referanser til Rv80', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Nordlandsbanen betegner fra 2008 jernbanestrekningen mellom Trondheim og Bodø. Før 2008 ble navnet brukt på strekningen Hell–Bodø.
| Nordlandsbanen betegner fra 2008 jernbanestrekningen mellom Trondheim og Bodø. Før 2008 ble navnet brukt på strekningen Hell–Bodø.
== Nordlandsbanen i dag ==
Banen er 729 km lang og er ikke elektrifisert. Strekningen mellom Trondheim og Steinkjer er en del av Trønderbanen, og er ganske sterkt trafikkert. Mellom Bodø og Rognan er det også en del lokaltogtrafikk. Banen er enkeltsporet i hele sin lengde med få og ofte korte krysningsspor. Fra Eiterstraum og nordover er det heller ikke moderne signalanlegg. Disse faktorene setter setter større begrensninger på antall tog som kan kjøres, særlig. Derfor er nesten hver stasjon betjent.
Persontrafikken på Nordlandsbanen kjøres med motorvogner av typene NSB type 92 (Trønderbanen) og NSB type 93, og med togsett trukket av lokomotivtype Di 4 med B5-vogner, samt to WLAB2 sovevogner på nattogene. Godstogene trekkes for det meste av lokomotiver av type CD 312 - unntaksvis av type Di 8.
== Utbygginger og planer på 2000-tallet ==
Gevingåsen tunnel åpnet i 2011. Det ble bygget dobbeltspor på deler av strekningen Hell–Værnes i 2015–2017, men ikke helt til Værnes holdeplass i påvente av utbygging for ERTMS. Nye Hell jernbanebru over Stjørdalselva åpnet i 2016 og erstattet den gamle brua fra år 1902.Sammen med Meråkerbanen ble det planlagt å elektrifisere Trondheim–Steinkjer med byggestart i 2017, helt med kontaktledning eller delvis med batteri. Det ble også planlagt dobbeltspor Trondheim-Stjørdal og tunnel gjennom Forbordsfjellet.Langs banens nordligste del jobbes det også med utbedringer i form av flere stasjoner og krysningsspor for å øke potensialet for lokaltrafikk på den såkalte Saltenpendelen.Jernbaneverkets signalplan fra 2015 hadde Nordlandsbanen ført opp blant de første strekningene til å få nye signalsystemet ERTMS og med innføring i 2022/2023. I Bane NORs signalplan 2020 ble det planlagt innføring av ERTMS på strekningen Grong–Bodø i 2022 og på strekningen Trondheim–Grong i 2027. Som følge av den globale forsyningskrisen ble utbygging av ERTMS forsinket og i mai 2022 ble det bestemt å utsette innføringen uten at en ny dato ble satt.
=== Utvidelse av strekningen til Tromsø ===
Forkjempere har arbeidet for en utvidelse av Nordlandsbanen videre nordover, men planene for Nord-Norgebanen ble lagt på is av Stortinget den 26. mai 1994. Deler av grunnen er den store kostnaden ved bygging gjennom det vanskelige terrenget mellom Fauske og Narvik, inkludert kryssing av Tysfjorden.
Den 24. mars 2017 bestilte Erna Solbergs regjering en utredning om utvidelse av banen fra Fauske til Tromsø (Nord-Norgebanen). Strekningen ble lagt inn i Nasjonal transportplan 2018-2029. Transportplanen ble lagt frem 5. april 2017 og enstemmig vedtatt av Stortinget den 20. juni 2017. Fra 24. til 25. januar 2018 foretok samferdselsminister Ketil Solvik Olsen en rundreise på Nordlandsbanen, og den 8. februar 2018 ble en framdriftsplan for utvidelsen av banen oversendt samferdselsdepartementet. Det tas sikte på at utredningen av jernbanelinjen Fauske-Narvik-Tromsø skal ut på høring 15. mai 2019.[trenger oppdatering]
== Historikk ==
Historisk består Nordlandsbanen av disse delstrekningene:
Den egentlige Nordlandsbanen ble vedtatt gjennom tre omganger i Stortinget, nemlig 1. mars 1894 (Hell-Sunnan), 10. juli 1908 (Sunnan-Grong) og 17. november 1923 (Grong-Bodø). Med "egentlige" Nordlandsbanen menes at Trondheim - Hell (del av Meråkerbanen) ble vedtatt i 1873 som en mellomriksbane østover, og ikke som et ledd i en bane mot Nord-Norge.
=== 2. verdenskrig ===
Mange forbinder Nordlandsbanen med Hitlers ambisjoner om en rask utbygging av jernbanen helt til Kirkenes, og at mye av dagens Nordlandsbane ble bygget under andre verdenskrig. Men våren 1940 var skinnegangen allerede lagt på det meste av strekningen Grong-Mosjøen (186 km). Etter invasjonen forlangte tyskerne åpning snarest. Åpningen ble forsert og skjedde 5. juli 1940.
Videre nordover var anleggsarbeidet allerede i full gang før invasjonen. Også på denne delen av jernbanestrekningen ønsket okkupasjonsmakten å få til en rask åpning og de forlangte toskiftsdrift. Anleggsarbeidet ble drevet med fokus på rask fremdrift. Banen ble åpnet frem til Elsfjord i mars 1941 og frem til Mo i Rana ett år senere, i mars 1942. Fra Gullsmedvik ved Mo i Rana og 23,7 km oppover Dunderlandsdalen til Storforshei fantes allerede den private industribanen Dunderlandsbanen. Denne ble etter okkupantenes forlangende driftsmessig innlemmet i Nordlandsbanen den 22. mai 1942 til tross for at den ikke holdt den tekniske standarden som var fastsatt for Nordlandsbanen. Tilkoblingen skjedde ved Tverrånes rett nord for Gullsmedvik. I april 1943 ble Nordlandsbanen forlenget 4,3 km til Grønnfjelldal.
I Dunderlandsdalen, over Saltfjellet og videre nordover mot Fauske satte tyskerne, i samarbeid med NSB, fra årsskiftet 1942-1943 inn krigsfanger i stort antall og anlegget ble et forferdelig slaveanlegg med krigsfanger fra Serbia, Ukraina og Russland. Byggherre var Organisation Todts Einsatzgruppe Wiking. Det ble arbeidet med minimalt mat under grusomme forhold. Arbeidet resulterte i rundt 2000 døde, av både henrettelser, utmattelse og sult.
Rett før freden i 1945 ble streknngen Grønnfjelldal-Dunderland (15,7 km) åpnet.
=== Åpningsdatoer for delstrekningene ===
Offisielle åpningsdatoer for delstrekningene som etter hvert ble til Nordlandsbanen.
Banestrekningen mellom Tverrånes og Storforshei ble bygd som privat gruvebane (Dunderlandsbanen) i 1904 og beslaglagt av de tyske okkupasjonsmaktene under krigen for innlemming i Nordlandsbanen.
Strekningen mellom Fauske og Bodø ble åpnet for godstrafikk 1. desember 1961 og for persontrafikk to måneder senere. Den offisielle åpningen av Nordlandsbanen ble foretatt av kong Olav 7. juni 1962.
=== Slavearbeid under andre verdenskrig ===
I juni 1945 ble det avduket en minnestein ved Storvoll i Rana kommune, over de omkring 5 000 sovjetiske krigsfangene som, gjennom slavearbeid for den tyske nazistiske okkupasjonsmakten, bygde Ranas del av Nordlandsbanen. I 2003 satte Rana museum opp en minnetavle ved Storvoll, for å hedre krigsfangene som bygde strekningene av Nordlandsbanen i Rana.
== Linjekart ==
(Åpningsår av stasjonene i parentes)
== Tilstøtende strekninger ==
Meråkerbanen fra Hell til Storlien i Sverige.
Namsosbanen fra Grong til Namsos, persontrafikk nedlagt 1977.
Sulitjelmabanen fra Finneid til Sulitjelma. Nedlagt 1972.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erling Svanberg (1990). Langs vei og lei i Nordland : samferdsel i Nordland gjennom 3000 år. Bodø: Nordland fylkeskommune. ISBN 8274160215.
Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 116–135. ISBN 82-90286-28-7.
Aasmund Dahl, red. (1992). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Hell-Sunnanbanen. NSB Arkitektkontoret.
Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. NSB Arkitektkontoret. [3 bind for strekningen Steinkjer–Bodø]
== Eksterne lenker ==
(en) Nordlandsbanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Network Statement Bane NOR, vedlegg 3.6.2.3 Havneterminaler». Bane NOR. 20. juni 2017. Besøkt 26. juni 2017. Nordlandsbanen hos Bane NOR
Nordlandsbanen med lydopptak fra Bodø i 1962 Arkivert 24. mai 2019 hos Wayback Machine. | Nordlandsbanen betegner fra 2008 jernbanestrekningen mellom Trondheim og Bodø. Før 2008 ble navnet brukt på strekningen Hell–Bodø. | 8,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ann-Kristin_Olsen | 2023-02-04 | Ann-Kristin Olsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesmenn i Vest-Agder', 'Kategori:Fødsler 29. mars', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn født i Sverige', 'Kategori:Norske politijurister', 'Kategori:Norske politimestere', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Sysselmenn på Svalbard'] | Ann-Kristin Olsen (født 29. mars 1945 i Stockholm) er en norsk jurist. Hun har vært fylkesmann i Vest-Agder fylkesmannsembete og nestleder i Teknologirådet.
Hun ble i 1983 utnevnt til Norge første kvinnelige politimester, med tjenestested i Halden.
Ann Kristin Olsen ble i 1995 utnevnt til den første kvinnelige sysselmannen på Svalbard.Hun ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for «embetsfortjeneste og samfunnsgagnlig virke» i 2006.
| Ann-Kristin Olsen (født 29. mars 1945 i Stockholm) er en norsk jurist. Hun har vært fylkesmann i Vest-Agder fylkesmannsembete og nestleder i Teknologirådet.
Hun ble i 1983 utnevnt til Norge første kvinnelige politimester, med tjenestested i Halden.
Ann Kristin Olsen ble i 1995 utnevnt til den første kvinnelige sysselmannen på Svalbard.Hun ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for «embetsfortjeneste og samfunnsgagnlig virke» i 2006.
== Faglig bakgrunn ==
Cand.jur. ved Universitetet i Oslo (1972)
Politifullmektig ved Oslo politikammer (1973–74)
Dommerfullmektig i Indre Follo sorenskriverembete (1975–76)
Politifullmektig/adjutant/inspektør i Follo politidistrikt (1977–83)
Politimester i Halden (1983–95)
Sysselmann på Svalbard (1995–98)
Fylkesmann i Vest-Agder (1998–2015)
== Andre verv ==
Styreleder Helse Sørøst (2016-2018)
Styreleder, Livsglede for Eldre (fra 2016)
Styremedlem, Senter for grunnforskning, DNVA
Nestleder, Gjenopptagelseskommisjonen for straffesaker
Leder, Kronprinsparets humanitære fond
Leder, Europarådets ekspertkomité mot barneprostitusjon m.m.
Nestleder, Kings Bay AS
Styreleder, Svalbards Miljøvernfond
== Referanser == | Ann-Kristin Olsen (født 29. mars 1945 i Stockholm) er en norsk jurist. | 8,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sink | 2023-02-04 | Sink | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-08', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller'] | For musikkinstrumentet: se sinkSink er et grunnstoff med atomsymbol Zn (av tysk Zink) og atomnummer 30.
| For musikkinstrumentet: se sinkSink er et grunnstoff med atomsymbol Zn (av tysk Zink) og atomnummer 30.
== Historie ==
Som en komponent i messing var sink allerede kjent av grekerne og romerne i tiden før Jesu fødsel og muligens tidligere. Messing ble fremstilt ved å varme opp sinkblende eller sinkspat med kull og kobber. Den første fremstilling av sink antas å ha funnet sted i Persia på 500-tallet, senere også i India og Kina ca. år 1000. Den første masseproduksjonen av sink er kjent fra India og Kina i 1750. I Europa ble sink først kjent på 15- til 1600-tallet. I 1746 fant den tyske kjemikeren Andreas Sigismund Marggraf at sink kan fremstilles ved å varme opp sinkspat uten at luft er til stede og destillere av sinken. Sinkproduksjonen startet på 1800-tallet i Europa.
Navnet sink kommer fra tysk zinke som betyr spiss (på grunn av sinks spisse krystaller).
== Egenskaper ==
Sink er et moderat reaktivt blågrått innskuddsmetall som korroderer i fuktig luft. Det brenner med en sterk blågrønn flamme og avgir sinkoksid-damper i prosessen. Det reagerer med syrer, baser og andre ikke-metaller. Mellom 100 og 210°C er sink formbart og kan lett smis i forskjellige former. Over 210°C blir det imidlertid sprøtt og vil pulveriseres hvis det blir forsøkt smidd. Sink er ikke magnetisk.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende sink består av 5 isotoper hvorav 4 er stabile: 64Zn (48,63%), 66Zn (27,9%), 67Zn (4,1%) og 68Zn (18,75%), og 1 er ustabil (og dermed radioaktiv): 70Zn (0,62%) med halveringstid 5 • 1014 år. I tillegg 25 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 65Zn med halveringstid 244,26 døgn, 72Zn med halveringstid 46,5 timer, 69m1Zn med halveringstid 13,76 timer, 62Zn med halveringstid 9,186 timer og 71m1Zn med halveringstid 3,96 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 1 minutt.CAS-nummer: 7440-66-6
== Forekomst ==
Sink er et uedelt metall og forekommer derfor aldri fritt i naturen.
Sink inntar 23.-plassen over de mest utbredte grunnstoffer på Jorden og finnes i form av en rekke mineraler, blant annet sinkblende, sinkspat (smithsonitt), hemimorfitt og franklinitt. I kommersiell sammenheng utvinnes sink hovedsakelig fra sinkblende som også inneholder omking 10 % jern. Sinkgruver finnes i alle deler av verden, men de største produsenter er Australia, Canada, Kina, Peru og USA.
== Anvendelse ==
Sink brukes i støpte komponenter, som offeranoder, særlig på skip og båter hvor det forekommer jern, kobber og aluminium. Fordi sink er det minst edle av disse metallene, angripes det i stedet for de andre av galvanisk korrosjon. Sink benyttes til galvanisering og varmforzinking av stål (korrosjonsbeskyttelse), og er også mye brukt som et element i legeringer, blant annet i messing (sink/kobber) og i aluminiumlegeringer. Ståltråder i ståltau er ofte belagt med sink.
Som utvalset i plateform har sink vært brukt til mange formål, som støtte for orgelpiper i kirkeorgel og som trykkplater i grafiske industri. I maling er sinkoksid brukt som hvitt pigment.
== Biologisk betydning ==
Sink er viktig i kostholdet, som mineral for kroppen. Og er en del av mange enzym. Sink finnes naturlig i kjøtt- og kornprodukter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om metallet sink
Bellona om sink
Lommelegen om sink | Sink er et grunnstoff med atomsymbol Zn (av tysk Zink) og atomnummer 30. | 8,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stamsund | 2023-02-04 | Stamsund | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Vestvågøy', 'Kategori:Fiskevær i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Kulturmiljøer av nasjonal interesse', 'Kategori:Nordlandstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tettsteder i Nordland'] | Stamsund er et tettsted i Vestvågøy kommune i Lofoten i Nordland. Tettstedet har 1 103 innbyggere per 1. januar 2022. Stamsund er et viktig fiskevær med Lerøy Seafoods as som viktigste bedrift. Nordland Havfiske A/S er det største trålselskapet i Nord-Norge.
Stamsund har et stort kulturliv med to frie teatergrupper Teaternor samt Figurteateret i Nordland, kunstgalleri og flere kunstnere, samt alpinbakke. Overnattingsmuligheter er flere rorbuanlegg og et vandrehjem. Hotellet i Stamsund var asylmottak fra 1. september 2009. Hotellet ble renovert og gjenåpnet i juni 2018 under navnet «Live Lofoten Hotel».Siste soloppgang før mørketida er 7. desember og første soloppgang etter mørketida er 5. januar.
| Stamsund er et tettsted i Vestvågøy kommune i Lofoten i Nordland. Tettstedet har 1 103 innbyggere per 1. januar 2022. Stamsund er et viktig fiskevær med Lerøy Seafoods as som viktigste bedrift. Nordland Havfiske A/S er det største trålselskapet i Nord-Norge.
Stamsund har et stort kulturliv med to frie teatergrupper Teaternor samt Figurteateret i Nordland, kunstgalleri og flere kunstnere, samt alpinbakke. Overnattingsmuligheter er flere rorbuanlegg og et vandrehjem. Hotellet i Stamsund var asylmottak fra 1. september 2009. Hotellet ble renovert og gjenåpnet i juni 2018 under navnet «Live Lofoten Hotel».Siste soloppgang før mørketida er 7. desember og første soloppgang etter mørketida er 5. januar.
=== Burekka ===
Burekka i Stamsund består av to rader av rorbuer. Buene fra omkring århundreskiftet, og har vært i bruk som egnerbuer og overnattingssted for tilreisende fiskere. Fra åttitallet ble buene pusset opp og brukt til utleie til turister. I dag er buene et sameie, der noen benytter buene privat, mens andre leier dem ut. Buene er et av de mest kjente motivene av Lofoten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Stamsund.no – Stamsund på nett
turliv.no informasjon og bilder fra Stamsund | |befolkning = | 8,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_39 | 2023-02-04 | Europavei 39 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 39', 'Kategori:Europaveier i Danmark', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Referanser til E16', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Referanser til Rv15', 'Kategori:Referanser til Rv5', 'Kategori:Referanser til Rv555', 'Kategori:Referanser til Rv70', 'Kategori:Referanser til Rv9', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Agder', 'Kategori:Veier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Vestland'] | E39 omdirigeres hit, for bilen se BMW E39.Europavei 39 er en europavei som går mellom Klett i Norge og Aalborg i Danmark. Veiens lengde er rundt 1 360 kilometer, inkludert ferjer. Veien starter i nord ved Klettkrysset, sør for Trondheim, der den møter europavei 6. Fra Klett løper den vestover gjennom Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland til den, på norsk jord, ender i Kristiansand. I Danmark fortsetter den fra Hirtshals via Hjørring til Aalborg, der den møter europavei 45. Europavei 39 har åtte ferjeoverfarter langs strekningen, flest av alle veier i Europa.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand … Hirtshals – Hjørring – Nørresundby – Aalborg. I Trondheim er E39 ikke skiltet mellom sentrum og Klettkrysset. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E39 mellom Antwerpen og Aachen.
| E39 omdirigeres hit, for bilen se BMW E39.Europavei 39 er en europavei som går mellom Klett i Norge og Aalborg i Danmark. Veiens lengde er rundt 1 360 kilometer, inkludert ferjer. Veien starter i nord ved Klettkrysset, sør for Trondheim, der den møter europavei 6. Fra Klett løper den vestover gjennom Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland til den, på norsk jord, ender i Kristiansand. I Danmark fortsetter den fra Hirtshals via Hjørring til Aalborg, der den møter europavei 45. Europavei 39 har åtte ferjeoverfarter langs strekningen, flest av alle veier i Europa.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand … Hirtshals – Hjørring – Nørresundby – Aalborg. I Trondheim er E39 ikke skiltet mellom sentrum og Klettkrysset. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E39 mellom Antwerpen og Aachen.
== Historikk ==
Strekningen Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand ble skiltet E39 i 2000. I perioden 1992–2000 var strekningen Kristiansund – Ålesund – Bergen – Stavanger riksvei 1 og strekningen Stavanger – Kristiansand var E18. Før 1992 var strekningen Ålesund – Bergen – Stavanger skiltet riksvei 14. Den danske veien mellom Hirtshals og Ålborg ble skiltet E39 i 1992 og var vei A14 før det. Det var tolv ferjer på strekningen i 1990, ni i 2000 og åtte i 2018.
== Standard ==
=== Norge ===
I Norge har E39 varierende standard og bredde. Fra Klett og vestover mot Orkdal er veien motortrafikkvei, men ellers landevei mot grensen til Møre og Romsdal. Gjennom vestlandsfylkene til Bergen har veien varierende standard, og mangler flere steder gul midtstripe på grunn av smal bredde. Mellom Trondheim og Bergen er det fem ferjestrekninger.
Mellom Bergen og Stavanger har veien gul midtstripe, og det er to ferjeforbindelser på denne strekningen. Det er motorvei på strekningene Bergen–Os, Stavanger–Sandnes og Mandal–Kristiansand. Ellers er det tofelts landevei på strekningen mellom Os og Kristiansand.
=== Danmark ===
Det er ferjeforbindelse mellom Kristiansand i Norge og Hirtshals i Danmark. I Danmark ble hele E39-strekningen mellom Hirtshals og Aalborg bygget ut til motorvei i perioden 1996–2004. Unntaket er en kortere avkjørselsfri strekning i havneområdet gjennom Hirtshals.
== Utbyggingsplaner i Norge ==
I Norge jobber Nye Veger og Statens vegvesen med å ruste opp og bygge om deler av den norske strekningen. Blant annet skal det bygges motorvei på strekningen mellom Mandal og Sandnes, samt strekningene Stavanger–Bergen og Ålesund–Molde. I tillegg jobber Statens vegvesen per 2022 flere steder på Vestlandet og Trøndelag med å utvide veien til to kjørefelt. Det pågår også et omfattende planleggingsarbeid – Ferjefri E39 – for å se på mulighetene for å fjerne de gjenværende ferjestrekningene på Vestlandet.
=== Kristiansand–Sandnes ===
Strekningen Kristiansand–Mandal er firefelts motorvei. Byggingen av parsellen Kristiansand vest–Mandal øst ble påbegynt i oktober 2018, mens strekningen videre til Mandal by startet høsten 2019. Sistnevnte åpnet for trafikk 22. desember 2021, mens Kristiansand vest–Mandal øst åpnet 24. november 2022.Det pågår plan- og byggearbeid på strekningen videre fra Mandal til Lyngdal vest. Strekningen Lyngdal øst–Lyngdal vest ble påbegynt i 2021 og skal åpne for trafikk sommeren 2025. Strekningen mellom Mandal og Lyngdal er delt i to parseller, der den østligste parsellen etter planen skal lyses ut på anbud i 2023. Videre fremdrift for den vestlige delen er fortsatt ikke klart.
På strekningen mellom Lyngdal og Sandnes har Statens vegvesen gjennomført planarbeidet for strekningen, mens Nye Veier har ansvaret for utbyggingen.Strekningen vestover til Sandnes planlegges utbygget som firefelts motorvei i løpet av 2020- og 2030-årene. Med fullførelsen av Rogfast og et par kortere strekninger i Stavanger-området, vil det være firefelts motorvei fra Kristiansand til Bokn, like sørøst for Haugesund.
=== Stavanger–Bergen ===
Ny tunnel under Boknafjorden, kalt Boknafjordtunnelen. Den blir 26,7 kilometer lang og 392 meter dyp, og den klart lengste undersjøiske veitunnelen i verden. Tunnelen er en del av Rogfast-prosjektet. Prosjektet er under bygging med estimert åpning i 2031.
=== Ferjefri E39 ===
Prosjektet Ferjefri E39 har som mål å erstatte samtlige syv ferjesamband på strekningen med broer og tunneler. En eventuell gjennomføring vil omfatte en rekke store og teknologisk krevende fjordkryssinger. Samlet kostnad ble i 2013 anslått til 150 milliarder kroner, senere anslag er på 340 milliarder. Med unntak av Rogfast er ingen av delprosjektene vedtatt av Stortinget.
Ferjefri E39 innebærer å erstatte alle ferjeforbindelser på Europavei 39 unntatt Skagerrak med bro eller tunnel. Det inkluderer:
Bru over Halsafjorden (Halsa/Tingvoll). Det foreslås en lang og avansert flytebru.
Tunnel under Romsdalsfjorden ved Molde eller ved Midsund.
Mellom Ålesund–Ørsta planlegges en bru over Sulafjorden, over 3 km lang flytebru.
E39 flyttes fra dagens trasé via Anda–Lote til konsept K10 som innebærer bygging av tunnel under Utvikfjellet og bru over Nordfjorden mellom Svarstad og Frøholm med vei videre til Hornindal og Volda via Kvivsvegen.
Ny vei mellom Bergen og Stord, kalt Hordfast. Hovedalternativet er verdens lengste flytebru over Bjørnafjorden og en av verdens lengste hengebruspenn over Langenuen.
== Knutepunkter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Color Line
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = VotedalenE39-1.jpg | 8,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Messing | 2023-02-04 | Messing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Legeringer', 'Kategori:Metaller', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | For talemåten, se Messing (talemåte)
Messing er en legering med kobber og sink som hovedelement. Den inneholder vanligvis 10-40% sink. Messingen kan også ha andre tilsatsmaterialer, som bly, tinn, aluminium, mangan og jern. Det er et slitesterkt materiale med gyllen overflate, og er mye brukt for dekorative anvendelser.
Kobberlegeringer med tinn som hovedtilsats i stedet for sink kalles bronse. Bronse har som oftest mer enn 90% kobber, mens messing gjerne har så lite som 50%. Tinn kan brukes som tilsats i messing, men de to legeringene skiller seg fra hverandre i hardhet og farge. Bronse er sprøtt og oftest orange i fargen, mens messing seigere og gulere enn bronse.
| For talemåten, se Messing (talemåte)
Messing er en legering med kobber og sink som hovedelement. Den inneholder vanligvis 10-40% sink. Messingen kan også ha andre tilsatsmaterialer, som bly, tinn, aluminium, mangan og jern. Det er et slitesterkt materiale med gyllen overflate, og er mye brukt for dekorative anvendelser.
Kobberlegeringer med tinn som hovedtilsats i stedet for sink kalles bronse. Bronse har som oftest mer enn 90% kobber, mens messing gjerne har så lite som 50%. Tinn kan brukes som tilsats i messing, men de to legeringene skiller seg fra hverandre i hardhet og farge. Bronse er sprøtt og oftest orange i fargen, mens messing seigere og gulere enn bronse.
== Referanser ==
== Se også ==
Bronse | Messing er en legering med kobber og sink som hovedelement. Den inneholder vanligvis 10-40% sink. | 8,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bronse | 2023-02-04 | Bronse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Legeringer', 'Kategori:Metaller', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Viktige stubber'] | Bronse er fellesbetegnelsen på en gruppe kobber-legeringer. Opprinnelig ble betegnelsen brukt på kobber-tinn-legeringer, men har etter hvert gått over til å bli brukt om en rekke legeringer hvor kobber inngår som hovedbestanddel. Smeltepunktet for bronsen avhenger av legeringen, men vil oftest ligge mellom 800 og 1 000 °C. Myntbronse (medaljebronse) inneholder omkring 1 % sink og 2–8 % tinn. Bronsen smeltes i en masovn, der er det 1 500 grader i bunnen og 500 grader i toppen. Når den er ferdig smeltet, tappes den ut i bunnen.
Tinn-innholdet i oldtidens bronse kunne variere fra fem til ti prosent. Jo mer tinn det er i bronsen, jo lavere er smeltepunktet, men til gjengjeld blir metallet mer sprøtt. Bronsealder-smeden benyttet seg ofte av en teknikk som kalles cire perdue (= tapt voks), der han benyttet bivoks. Støperen laget da først en modell av gjenstanden i leire. Dette ble dekket med et lag bivoks, og enda et lag leire pakket rundt. Formen ble så brent i en ovn, slik at bivoksen smeltet og fløt ut. Så ble smeltet bronse helt inn i hulrommet som voksen etterlot seg. Leiren ble fjernet, og bronsegjenstanden kom til syne, ferdig til finpuss. I Norge har man funnet rester etter en bronsesmie på Hunn i Østfold. Fra 1100 f.Kr ble bronsen imidlertid av tiltagende dårlig kvalitet, siden den tidligere hovedleverandøren av kobber, hovedgangen i Mitterberg ved Salzburg, gikk tom, slik at produksjonen gikk over til Sveits, der kobberforekomstene holdt dårligere kvalitet. Verkstedet i Hunn var aktivt i perioden fra 1300 til 700 f.Kr, altså i den perioden da bronsens kvalitet var for nedadgående.
| Bronse er fellesbetegnelsen på en gruppe kobber-legeringer. Opprinnelig ble betegnelsen brukt på kobber-tinn-legeringer, men har etter hvert gått over til å bli brukt om en rekke legeringer hvor kobber inngår som hovedbestanddel. Smeltepunktet for bronsen avhenger av legeringen, men vil oftest ligge mellom 800 og 1 000 °C. Myntbronse (medaljebronse) inneholder omkring 1 % sink og 2–8 % tinn. Bronsen smeltes i en masovn, der er det 1 500 grader i bunnen og 500 grader i toppen. Når den er ferdig smeltet, tappes den ut i bunnen.
Tinn-innholdet i oldtidens bronse kunne variere fra fem til ti prosent. Jo mer tinn det er i bronsen, jo lavere er smeltepunktet, men til gjengjeld blir metallet mer sprøtt. Bronsealder-smeden benyttet seg ofte av en teknikk som kalles cire perdue (= tapt voks), der han benyttet bivoks. Støperen laget da først en modell av gjenstanden i leire. Dette ble dekket med et lag bivoks, og enda et lag leire pakket rundt. Formen ble så brent i en ovn, slik at bivoksen smeltet og fløt ut. Så ble smeltet bronse helt inn i hulrommet som voksen etterlot seg. Leiren ble fjernet, og bronsegjenstanden kom til syne, ferdig til finpuss. I Norge har man funnet rester etter en bronsesmie på Hunn i Østfold. Fra 1100 f.Kr ble bronsen imidlertid av tiltagende dårlig kvalitet, siden den tidligere hovedleverandøren av kobber, hovedgangen i Mitterberg ved Salzburg, gikk tom, slik at produksjonen gikk over til Sveits, der kobberforekomstene holdt dårligere kvalitet. Verkstedet i Hunn var aktivt i perioden fra 1300 til 700 f.Kr, altså i den perioden da bronsens kvalitet var for nedadgående.
== Bruk ==
I bronsealderen brukte de velstående bronse for å vise sin rikdom (f.eks i smykker, armbånd og musikkinstrumenter som lurer). I tillegg var det et metall som kunne brukes til våpen og verktøy. Våpnene som ble brukt i tiden vi kaller den greske antikken, var av bronse.
Bronse ble etter hvert, sammen med marmor, foretrukket som materiale til statuer og andre minnesmerker, mens våpen- og verktøysbruken ble overtatt av jern og etter hvert stål. Bronse er kjent for å oksidere (irre) når det utsettes for frisk, fuktig luft med forurensning eller saltinnhold. Slik irr på statuer kalles verdigris («grønt fra Grekenland» på eldre fransk).
I dag brukes bronse fortsatt som utsmykning, men også til skipspropeller. Som myntmetall er den i bruk til småmynt over det meste av verden.
Bronsemedalje deles også ut til den som ble nr. tre i konkurranser, mens sølv gis til nr. to og gull til førsteplass, og er symbolsk for en av oldtidene i antikkens historieforståelse: gull-, sølv, bronsealderen og jernalderen.
== Se også ==
Messing
Kobber
Verdigris
Bryllupsdager
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Det første metallet, artikkel om bronse og bronsefunn i Norge hos Norgeshistorie.no
Bronse, artikkel hos Store norske leksikon | Bronse er fellesbetegnelsen på en gruppe kobber-legeringer. Opprinnelig ble betegnelsen brukt på kobber-tinn-legeringer, men har etter hvert gått over til å bli brukt om en rekke legeringer hvor kobber inngår som hovedbestanddel. | 8,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luft | 2023-02-04 | Luft | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordens atmosfære', 'Kategori:Meteorologi', 'Kategori:Termodynamikk'] | Luft er en samling gasser, partikler og dråper som utgjør atmosfæren rundt jorden. Menneskene er avhengig av luftens oksygen for å kunne puste, i likhet med andre pattedyr. Planter omsetter luftens karbondioksid i fotosyntese. For de fleste planter er dette den eneste kilden til karbon.
Da det samlede trykket av luften avtar jo høyere man er, er det nødvendig å forhøye trykket i flykabiner. I undervannsbåter og ved dykking blir det ofte anvendt trykkluft.
| Luft er en samling gasser, partikler og dråper som utgjør atmosfæren rundt jorden. Menneskene er avhengig av luftens oksygen for å kunne puste, i likhet med andre pattedyr. Planter omsetter luftens karbondioksid i fotosyntese. For de fleste planter er dette den eneste kilden til karbon.
Da det samlede trykket av luften avtar jo høyere man er, er det nødvendig å forhøye trykket i flykabiner. I undervannsbåter og ved dykking blir det ofte anvendt trykkluft.
== Sammensetning ==
Ved en temperatur av 40°C kan luft inneholde 0-7 % vanndamp. Andelen vanndamp avhenger av temperatur og tilgjengelig fuktighet begrenset oppad til vannets metningstrykk. Vanndampinnholdet og overgangen mellom vann i gassfase, væskefase og fast form er vesentlig for været.
Andelen karbondioksid varierer. I nærheten av vegetasjon vil det være en sterk døgnlig variasjon. Når den døgnlige variasjonen er midlet ut er variasjonen over året omkring 6,5 ppmV (milliondel av totalvolumet). Dessuten øker mengden med 1,2–1,4 ppmV årlig. Gjennomsnittlig konsentrasjon var nådd 410 ppmV (0,041 %) i 2019, fra førindustrielt nivå 278 ppmV, 315 ppmV i 1958, 330 ppmV i 1974 og 353 ppmV i 1990. Denne drivhusgassen er viktig for en global oppvarming av planeten.
Metan er en annen viktig drivhusgass som også øker: 0,800 ppmV i førindustriell tid, 1,585 ppmV i 1985, 1,676 ppmV i 1996 og 1,87 ppmV i 2019.
Sammensetningen av atmosfæren varierer med høyden. Luften sammensetning varierer spesielt ved respirasjon: luft som pustes ut har et høyere innhold av vanndamp og karbondioksid enn luft som pustes inn. Frostrøyk forekommer når metningstrykket er overskredet.
== Fysikalske egenskaper ==
=== Tetthet ===
I standardatmosfæren er tettheten ved havnivå 1,293 kg/m³ ved 0°C og 1,204 kg/m³ ved 20°C .
Tørr luft har molar masse (molmasse) 28,9644 g/mol (standardatmosfæren). Da molmassen av vanndamp bare er om lag 18 g/mol er fuktig luft lettere enn tørr.
=== Trykk ===
Vekten av en tenkt vertikal luftsøyle betegner i statikken lufttrykk. Lufttrykket varierer etter hvor på jordoverflaten det blir målt. Beskrivelsen av variasjonene i lufttrykk utgjør en viktig del av den meteorologiske forståelsen. Lufttrykket over en kvadratmeter av jordoverflaten tilsvarer en vekt av omkring 10 000 kg. Ved hjelp av Daltons lov kan partialtrykket
for hver av gasskomponentene i luften bestemmes.
=== Luftfuktighet ===
Målet på hvor mye vanndamp det er i luften kan angis enten som relativ luftfuktighet, absolutt luftfuktighet eller spesifikk luftfuktighet. Mengden vanndamp er begrenset av vannets damptrykk, slik at duggpunkt også kan benyttes for å tallfeste luftfuktigheten.
=== Varme ===
Spesifikk varmekapasitet
c
p
{\displaystyle c_{p}}
= 1,005 kJ/(kg K) = 0,279 kWh/(tonn K) (endring ved konstant trykk)
c
v
{\displaystyle c_{v}}
= 0,718 kJ/(kg K) = 0,199 kWh/(tonn K) (endring ved konstant volum)
=== Lyd ===
I standardatmosfæren er lydens hastighet 331,5 m/s.
=== Lys ===
Brytningsindeksen i luft er under normalforhold omtrent 1,00029 for synlig lys. Brytningsindeksen avhenger først og fremst av luftfuktigheten, og i mindre grad av trykket, temperaturen og luftens øvrige sammensetning.
== Luftforurensning ==
Forekomsten av skadelige eller uønskede stoffer utgjør forurensningen av luft. Begrepsmessig forekommer luftforurensning på ulike skalaer: Innendørs forurensning, lokal luftforurensning, regional eller langtransportert luftforurensning, global luftforurensning. På hver skala er det fokus på ulike stoffer, og det blir benyttet ulike virkemidler for å redusere forurensningene.
=== Eksempel på innendørs forurensning ===
Opphopning av radon fra lokale bergarter bekjempes best ved god utlufting.
Utskillelse av formaldehyd eller andre flyktige organiske forbindelser fra bygningsmaterialer og overflatebehandling som lakk og maling kan være akutt giftig.
=== Eksempel på lokal luftforurensning ===
Utslippene fra biltrafikken har ført til omfattende helseskader, ved blytilsetning i bensin, nitrogenoksider og partikler.
=== Eksempel på regional eller langtransportert luftforurensning ===
Utslippene av nitrogenoksider og flyktige organiske forbindelser danner sammen med sollys bakkenær ozon som i høye konsentrasjoner er helseskadelig og skader planter.
Utslippene av nitrogenoksider og svovel gir etter omdannelse i skydråpene sur nedbør som skader spesielt vannlevende organismer i områder som ikke har tilstrekkelig bufringskapasistet.
Utslippene av nitrogenoksider gir en gjødslingseffekt som i utsatte områder utgjør et bidrag til overgjødsling.
=== Eksempel på global luftforurensning ===
Utslipp av klorfluorkarboner har ført til nedbryting av stratosfærisk ozon og en tilhørende økt skadelig innstråling i de berørte områdene.
Utslipp av drivhusgasser har ved sitt strålingspådriv ført til en økning i jordens midlere temperatur ved overflaten og en tilhørende økt dynamikk i været.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Luftforurensning | Luft er en samling gasser, partikler og dråper som utgjør atmosfæren rundt jorden. Menneskene er avhengig av luftens oksygen for å kunne puste, i likhet med andre pattedyr. | 8,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bensin | 2023-02-04 | Bensin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brensel', 'Kategori:Petrokjemi', 'Kategori:Petroleum'] | Bensin er et drivstoff bestående av hydrokarboner, som oftest produsert ved raffinering av råolje. Bensin er sammen med diesel de vanligste drivstoffene i forbrenningsmotorer.
| Bensin er et drivstoff bestående av hydrokarboner, som oftest produsert ved raffinering av råolje. Bensin er sammen med diesel de vanligste drivstoffene i forbrenningsmotorer.
== Kjemisk sammensetning og karakteristikker ==
I motsetning til f.eks. diesel kan ikke bensin tas direkte ut av råoljen, den må foredles for å få de nødvendige karakteristikkene. Bensin består av hydrokarboner med mellom 4 og 12 karbonatomer. Bensin er meget brannfarlig, giftig og miljøfarlig. Den er en fargeløs væske med tetthet (egenvekt) på ca. 0,74 kg/l og er uløselig i vann. Bensin har en tenntemperatur på 400 °C og flammepunkt under −40 °C. Eksplosjonsområdet til bensindamp ligger mellom 0,6 og 8 volumprosent.
Bensinen inneholder en del aromater (maksimalt 35% i Norge), herunder benzen (maksimalt 1% i Norge).
=== Oktantall ===
Hovedartikkel Oktantall.Oktantallet sier noe om evnen bensinen har til å motstå selvantenning. Som referansestoff brukes 2,2,4-Trimetylpentan (også kalt iso-oktan) med et oktantall på 100 og n-Heptan, som har et oktantall på 0. En blanding mellom disse stoffene vil være lineær, så en blanding med 95% iso-oktan og 5% n-Heptan vil ha et oktantall på 95.
Det finnes to typer oktantall, kalt RON (Research Octane Number) og MON (Motor Octane Number). RON er en betegnelse for oktantallet på tomgangskjøring og lav belastning på motoren, MON karakteriserer bensinen ved tyngre belastning. I Norge selges bensinen ut fra RON, en 95 oktan bensin betyr at bensinen har et oktantall på minst 95 RON.
Hvis en motor kjøres på bensin med for lavt oktantall, kan bensindampen i forbrenningskammeret selvantenne av komprimeringsvarmen istedenfor av gnisten fra tennpluggen. Dette kalles tenningsbank eller motorbank.
En vanlig misforståelse er at oktantallet i bensinen sier noe om energimengden i drivstoffet eller at motoren leverer mer kraft jo høyere oktantall man benytter. Sannheten er at bensin har samme energimengde uansett oktantall (ca. 9,1 kWh pr. liter).
== Tilsetningsstoffer ==
For at bensinen skal ha de karakteristikker som en motor behøver, må den som regel tilsettes en del kjemikalier.
=== Bly ===
Bly, ofte i form av tetraetylbly (TEL), har blitt tilsatt bensinen siden 1920-tallet. Blyet ble tilsatt i bensinen for å motvirke motorbank. Samtidig sørget bly for smøring av ventilene og ventilsetene. Bly ble av miljømessige årsaker forbudt på 1980-tallet. Katalysatoren, som ble påbudt i 1989, tåler ikke bly. Samtidig er materialene i ventilsetene endret slik at de ikke lenger er avhengig av bly fra bensinen.
=== Oksygenater ===
Flere stoffer som inneholder oksygen kan tilsettes bensinen for å høyne oktantallet. Dette kan være metanol, etanol og MTBE (metyl-tertiær-butyl-eter).
== Se også ==
Diesel
Parafin
LPG
Cleanair
Jerrykanne
== Eksterne lenker ==
Gasoline FAQ (engelsk språk) | Bensin er et drivstoff bestående av hydrokarboner, som oftest produsert ved raffinering av råolje. Bensin er sammen med diesel de vanligste drivstoffene i forbrenningsmotorer. | 8,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colin_Archer | 2023-02-04 | Colin Archer | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske båtbyggere', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Seilbåtkonstruktører', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-05', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Colin Archer (født 22. juli 1832 på Tollerodden i Larvik, død 8. februar 1921 samme sted) var en norsk båtkonstruktør med både båtbyggeri og skipsverft.
Archer er særlig kjent for polarskipet «Fram» til Fridtjof Nansen, for sin forbedring av losskøytene og for å ha skapt redningsskøytene. I alt bygget han mer enn 200 båter, hvorav 70 var lystfartøyer, 60 var losbåter og 14 var redningsskøyter. Den første redningsskøyta, RS1, som bærer Archers navn, ble sjøsatt i 1893, og tjente i 40 år. Den tilhører nå Norsk Sjøfartsmuseum og er fremdeles i bruk.
| Colin Archer (født 22. juli 1832 på Tollerodden i Larvik, død 8. februar 1921 samme sted) var en norsk båtkonstruktør med både båtbyggeri og skipsverft.
Archer er særlig kjent for polarskipet «Fram» til Fridtjof Nansen, for sin forbedring av losskøytene og for å ha skapt redningsskøytene. I alt bygget han mer enn 200 båter, hvorav 70 var lystfartøyer, 60 var losbåter og 14 var redningsskøyter. Den første redningsskøyta, RS1, som bærer Archers navn, ble sjøsatt i 1893, og tjente i 40 år. Den tilhører nå Norsk Sjøfartsmuseum og er fremdeles i bruk.
== Biografi ==
=== Fødsel og oppvekst ===
Colin Archer ble født i Larvik av skotske foreldre. Han vokste opp på Tollerodden innerst i Larviksfjorden. Barndomshjemmet hans var bygget før år 1670, og dermed et av Larviks eldste hus. Skipsbygningslæren fikk Colin Archer på Jordfallen værft, hvor han gikk i lære i halvannet år i 1849-50.
=== Australia ===
18 år gammel reiste Colin Archer til Australia, der hans eldre brødre allerede befant seg. Der drev han farmen «Gracemere» og la seg opp penger, før han vendte hjem til Norge i 1861.
=== Ekteskap og barn ===
Han giftet seg i 1869 med Karen Sophie Wiborg fra Kragerø. Paret fikk to døtre og tre sønner: Julia (Lullul), Mary, William (Illam), Justus og yngstemann Colin som døde bare 10 år gammel. Bare William og Justus skulle med tiden få egne barn; en av etterkommerne er Tomas Colin Archer.
=== «Lilleodden» ===
Colin Archer og Karen Sophie bygde den flotte eiendommen «Lilleodden». Huset ligger ved siden av Larvik kirke, og har i dag adressen Kirkestredet 11. Colin Archer konstruerte nesten samtlige av sine fartøyer i arbeidsværelset i dette huset. Arbeidsværelset var intakt i huset helt fram til en modernisering ble foretatt i 2005. Familien Archer har sitt eget gravsted på «Lilleodden».
=== Samfunnsengasjement ===
I tillegg til sitt virke som båtkonstruktør var Archer en aktiv samfunnsborger som tok del i hjembyens politiske liv og i ulike foreninger.
=== Verv ===
Norsk Forening for Lystseilads stiftet 1883 (nå Kgl. Norsk Seilforening, KNS): Styremedlem 1883–1887. Viceformann 1887–1889. Formann 1889–1903.
Formann i Færderlosenes Forening 1891–1908
Medlem i det lokale distrikt av Redningsselskapet fra starten av 1891 til 1919.
Satt i formannskapet i Larvik mange år
Ordfører i Larvik 1889–1890
Medlem av havnestyret i Larvik
Styreverv i Laurvigs Sparebank
== Konstruktøren Colin Archer ==
Colin Archer kom inn i båtkonstruksjonsfaget i relativt voksen alder. Han studerte tegninger og leste det som fantes av internasjonale lærebøker, om teorier om skipskonstruksjon og om hva som foregikk på regattafronten.
=== Forløpere ===
Den svenske skipskonstruktøren Fredrik Henrik af Chapman (1721-1808) gjorde skipskonstruksjon til et ingeniørfag ved å utvikle matematiske beregninger som verktøy for skipenes egenskaper. Han beregnet skipets deplasement (vekt), stabilitet og seilbalanse. Chapman fant at en kurve kunne beskrive skrogets volumfordeling. Denne kurven ble sentral i «bølgeformteorien» som Colin Archer lanserte i 1876.
John Scott Russell (1808–1882) var en skotsk matematikklærer og sivilingeniør som spesialiserte seg på dampmaskiner. Han studerte vannbølgers matematikk midt på 1830-tallet. Samtidig utprøvde han skrogformer på 120 modeller, for å få lettdrevne kanalbåter. Scott Russell fant ut at det lønte seg å plassere midtspantet et godt stykke aktenfor midtskips. Dette var revolusjonerende. Han snudde skrogformen bak-fram, og dermed var den moderne formen skapt. I tillegg mente Scott Russell at vannlinjene skulle følge matematiske bølgekurver; den meget skarpe og hule sinuskurven forut, og vannbølgers fyldigere trokoidekurve akter.
Amerikanske loser konkurrerte, som de norske, om å komme først fram for å få jobbene, og de seilte også jevnlig regatta. For å teste Scott Russells teori ble loskutteren «Maria» i 1849 kappet av foran masten, og baugen ble forlenget med 18 fot. Endringen gjorde «Maria» til en klart bedre båt. Konstruksjonen ble ytterligere bearbeidet, og det ble bygget to nye båter. Den ene var den 100 fots store «America», som ble bygget helt etter Scott Russells anvisninger, med ekstremt skarpe og hule linjer i baugen. Båten ble rigget som skonnert, med karakteristisk svært hellende master. I 1851 ble «America» seilt til England for å promotere amerikansk båtbygging på Verdensutstillingen i London. Det ble arrangert en regatta rundt Isle of Wight, hvor «America» skulle delta. Morgenbladet omtalte 20. august 1851 båten som en «usædvanlige bygning», «skarp som en kniv» og skrev at «(d)en forestaaende Regatta skal nu afgjøre, om denne Bygningsmaade fortjener Fortrin for den alminnelige». «America» vant suverent over alle de britiske båtene; de britiske deltagerne hadde ignorert sin egen konstruktørs anbefalinger om den nye skrogformen. «America» ble båten som gjorde Scott Russells moderne linjer kjent, og etter denne seilasen var regattabåtenes skrogform endret for alltid. Pokalen som «America» vant, er den dag i dag grunnlaget for «America's Cup».
=== Archers konstruksjoner ===
Archer så at norske los- og bruksbåter ennå var av den gamle formen, meget fyldige i baugen og et slankere akterskip. Dette blir på engelsk kalt «Cod's head, Mackerel tail» (norsk: «hode som en torsk og hale som en makrell»). I tillegg var de norske båtene grunne med innvendig ballast, og mange losbåter kantret og forliste hvert år. Archer så at her var det stort forbedringspotensial.
Colin Archer tegnet også sine klinkbygde båter, mens andre båtbyggere brukte spantemaler eller forskjellige målemetoder på bordvinkler, slik at formen var et resultat av byggerens erfaring og øyemål. Archers tegneferdigheter skilte ham fra de fleste andre småbåtbyggere på den tiden, og det ga ham større muligheter til eksperimentering og endring.
For å komme inn på markedet bygget han i 1867 sin første seilbåt, som var en lystbåt til ham selv. Her ser man tydelig at han har brukt Scott Russells moderne linjer som rettesnor. Båten fikk navnet «Maggie» og var rigget som over omtalte «America»; en skonnert med svært hellende master, selv om den var under 1/3 av lengden. Scott Russells matematiske linjer var også utgangspunktet for «bølgeformteorien» som Archer lanserte i 1876.
I 1870 bygget Archer «Minnie», en engelskinspirert kutter med gaffelrigg og lanserte den som losbåt. Tegningen viser et raskt skrog med moderne linjer med midtspantet langt aktenfor midten. Med god fribordhøyde og god dybde, var dette også et sjødyktig skrog. «Minnie» ble lånt ut til loser, men Archer fikk ingen bestillinger. Kutterformen var nok for fremmed, samt at den nok var dyrere enn losskøytene i distriktet, som var Hvalerskøyter med lavt fribord og enkel, billig spririgg.
==== Tollkryssere ====
Samtidig som han fikk bygget de første lystkutterne fikk han bestilling på tre kryssbåter til tollvesenet; i 1869 bestilte tollvesenet en klinkbygget båt på 38 fot, og i 1870–1871 bestilte de to kravellbygde på 36 og 42 fot. De kravellbygde var tettspantet og kraftige med 2" (50mm) hud. Alle tre var fullt innredet og utstyrt, og hadde gaffelrigg. Hver av dem kostet, etter anbud, omtrent tre til fire ganger prisen av en losskøyte på 34 fot.
==== Første losskøyte ====
I 1872 bygde han sin første spissgattede losskøyte. Den var på 33 fot, og linjeføringen var moderne med midtspantet godt aktenfor midten slik at forskipet ble langt og skarpt og vannlinjen akter fyldigere enn forskipet. Linjene ble da helt motsatt av den gamle formen; skøyteformen var snudd bak/fram. Midtspantet var også dypt, som på de foregående båtene hans. For å gi losene noe av det de var vant til, hentet han stevnprofilene og den fyldige dekkslinjen fra Hvalerskøyta, samt dennes lave fribord og spririgg, noe som også gjorde dem billigere. Det ble en rask båt som vant losbåtregattaer, og flere loser bestilte slike båter fra ham.
==== Lystbåtene ====
Archer konstruerte også mange lystbåter. Dette var både skøyter og utenlandsk-inspirerte konstruksjoner med hekk og rett stevn, noen også med klipperbaug. Lystbåtene var mye smalere enn losbåtene. Mange ble også bygget etter hans tegninger i utlandet, særlig Finland og Sverige. Allerede de første i 1870-årene gjorde seg gjeldende på regattabanen.
I 1879 introduserte han kravellbygging og blykjøl på en slank kutter.
==== Losskøyter med jernkjøl, kravellbygget og gaffelrigget ====
I november 1881 forliste den kjente losen Ulabrand med en dekket losskøyte syd for Tjøme. Skøyta ble ikke funnet, men noe av cockpitdørken drev i land. Årsaken til forliset er ikke kjent, men en av teoriene var at skøyta var blitt lagt ned av en brottsjø og ballasten hadde forskjøvet seg slik at skøyta ikke rettet seg før den ble fylt av vann gjennom cockpit og luker. Hvert år led mange losbåter samme skjebne.
Archer introduserte jernkjøl og kravelbygging på losskøytene i 1882/1883, og dette ble et stort skritt fremover for sikre losskøyter. De ble nå kantrefrie og meget solide. Ved å gi båtene skarpere linjer, skrog som stakk dypere og generelt mer tyngde, gjorde Archer fartøyene meget lettere å manøvrere. Båtene han konstruerte ble kjent for alltid å komme rundt i bauten. Samtidig ble de raske og hevdet seg i losbåtregattaer, eksempelvis i en regatta i Arendal i 1886 hvor Archer-båter kom på de fire første plassene. Losene kappet om å nå ut først til skipene som skulle ha los, så det var viktig for dem å ha raske båter. I 1886 ble Archer utnevnt til ridder av St. Olavs orden for forbedringen av losbåtene.
===== Kravellbygging vs. klinkbygging =====
Større skip var som regel kravellbygd, mens mindre fartøy som regel var klinkbygget. Archer var først med å bygge losskøyter i kravel og ble alene om det i nesten 10 år. Kravellbygde båter ble bygget etter tegninger, mens for klinkbygde båter bruker båtbyggerne midlertidige spante maler eller etter byggerens notater på bordbredder og vinkler. Med klink settes spantene inn etterpå. Med kravell lages spantene først og man kan lettere benytte kraftigere dimensjoner da man slipper å felle spantene til den hakkede bordlegningen. Kravel kan derfor lettere bygges med kraftige spant.
==== Kunnskapsformidling ====
Archer skrev i 1872 en artikkelserie i «Polyteknisk Tidsskrift»; «Anvisning til konstruktion af lystfartöier og både». Artiklene er på til sammen 29 sider med tegninger og er en detaljert innføring i "den moderne form" og konstruksjon av denne. Archer anbefaler kystens båtbyggere å modernisere sine konstruksjoner i tråd med de moderne teorier. Men han talte for døve ører helt til redningsskøyta fikk vist hva den dugde til.
==== Redningsskøyta ====
I 1892 arrangerte Redningsselskapet en konkurranse for forbedrede losskøyter til redningstjeneste hvor bare to av syv innsendere hadde modernisert linjene. I rapporten skriver Archer: «Denne Model representerer nærmest den i Trakten om Arendal sædvanlige Baadform med forholdsvis betydelig Bredde og fyldige Former især i Forskibet».
Archer fikk derfor i oppdrag å konstruere en redningsskøyte som skulle sammenlignes med vinneren av konkurransen. Vel i bruk ble Archers konstruksjon foretrukket.
==== Fiskeskøytene i nord ====
I 1895 fikk Archer i oppdrag å komme med forslag til bedre fiskebåter for Nord-Norge. Han tegnet en skøyte på 44 fot som nærmest var en mindre versjon av redningsskøyta, noe lettere og grunnere, men med stor jernkjøl. Tre ble bygget med offentlig støtte og eierne var meget fornøyde og kunne fiske langt til havs mens de andre lå værfaste i havn. Jernkjølen og kravell hud i eik var imidlertid så dyrt for fiskernes økonomi, at det ikke ble bygget flere i første omgang. Men lokale båtbyggere lagde sine varianter som etter hvert ble gode trygge båter.
=== Bølgeformteorien ===
Nevnte Chapman fant at deplasements-kurven på mange av datidens skip tilnærmet fulgte en parabel. Etter John Scott Russells teori, skulle vannlinjene følge matematiske kurver; sinus-kurve forut og trokoide-kurve akterut, hvilket er tilnærmet likt kurvene for bølger i vann.
Colin Archer brukte Chapmans parabel på deplasementskurven til sine første konstruksjoner, men modifiserte den med Scott Russells midtspantplassering godt aktenfor midtskips og skarpere ender ved forlengelse av parabelen. I 1876 byttet han Chapmans parabel ut med Scott Russells bølgekurve-matematikk. Med dette hadde Archer skapt sin «Bølgeformteori» (ofte feilaktig kalt «Bølgelinjeteorien», som var navnet på Scott Russells teori).
Archer utarbeidet teorien på engelsk, og 13. april 1878 presenterte han den i den engelske institusjonen for skipskonstruktører, hvor han også var medlem. Scott Russell bifalt ikke Archers variant og sa at han selvfølgelig hadde testet dette under sine modellforsøk 45 år tidligere, men måtte forkaste det.
Av de tre teoriene høres Archers mest logisk ut, er lettest å forstå og anvende. «Bølgeformteorien» ga skrogformen de moderne linjer som gjorde datidens båter mer lettdrevne og raske. Teorien ble omtalt i mange tidsskifter i flere land og er også blitt referert til i bøker om båtkonstruksjon. Selv om det kanskje ikke var så mange båter som ble konstruert helt i samsvar med teorien, brukte mange den som en rettesnor for å få mer lettdrevne skrog.
«Bølgeformteorien» ga Archer stor internasjonal anerkjennelse.
Vi vet nå at ingen av de matematiske teoriene på noen måte er riktige. Men samtiden hadde stor tro på matematikk og teoriene ble et viktig middel for at konstruktører og båtbyggere så at de gamle båtformer kunne forbedres. Mange konstruktører og båtbyggere som var skeptiske til teorien, endret også linjene sine, men gjorde det med godt øyemål.
Archer hadde tatt den moderne form i bruk på sine første konstruksjoner, så linjene hans endret seg ikke nevneverdig pga. «Bølgeformteorien»; den kun stadfestet dem.
«Bølgeformteorien» skapte imidlertid også problemer for Archer da innføring av jernkjøl og kravellbygging gjorde båtene tyngre. Matematikken knytter vannlinjeformen til stevnprofilen og båtene ble for skarpe i baugen. Det skarpe forskipet fikk lite bæring og gjorde båtene våte i motsjø. Forskipet fikk også mye kjølvirking, («lubeit»), og de ble tunge på rorkulten. Archer fikk klager, og båtene ble beskrevet som fullblodshester; raske, men samtidig våte og vanskelig å holde i tømme. Én båt fikk byttet jernkjølen til en mindre i et forsøk på å bøte på dette. To ble tidlig solgt som lystbåter og det sier litt om hurtigheten at de gjorde det godt som regattabåter. Mange loser satte imidlertid stor pris på sikkerheten, manøvrerbarheten og hurtigheten, og lærte seg å leve med nykkene.
Archer justerte teorien sin ved å lage bølgeformkurven lengre enn vannlinjelengden. Sammen med et grunnere og mer underskåret forskip gjorde matematikken baugen fyldigere og med «Garibaldi» (3) i 1895 var han kvitt problemene. Mange loser oppgraderte sine båter til Archers forbedrede konstruksjoner.
For lystbåtene vare de skarpe linjene mest en fordel da de ble svært raske. Lettere båter har også mindre problem med skarpe linjer. Archer hadde flere kunder som bestilte nye båter med jevne mellomrom.
=== Innleie av tegnere ===
Etter hvert som produksjonen økte, engasjerte Colin Archer andre til rentegning av presentasjonstegninger til kunder og for publisering.
I 1884-90 engasjerte han skipskonstruktør Jens Brandi i Risør. Archer sendte sine konstruksjonstegninger med dampskip til Risør og fikk returnert fine rentegninger.
I 1890-94 engasjerte Archer en tegner ved Marinens Skibsbyggeri i Horten, Peder Iversen (f 1870), til rentegninger.
Axel (Hansen) Harman (1876-1909) ble ansatt hos Archer i 1892 og fra 1894 overtok han rentegningen og etterhvert også konstruksjonen. Harman omkom i 1909, og Archer la ned verftet.Mange av Archers rentegninger, flere publisert i bøker og tidsskrifter, er således ført i pennen av Brandi, Iversen og Harman, men de er ikke kreditert da dette ikke ble allment kjent før i 2008.
== Båtbyggingen ==
Colin Archer startet båtbyggingen sin med klinkbygde småbåter tidlig ca 1860. Den første større seilbåt ble bygget i 1867. Denne var ca 26 fot, klinkbygget og fikk navnet «Maggie». Dette var en lystbåt til seg selv og ble rigget som omtalte «America»; gaffelrigget skonnert med svært hellende master. På losbåtmarkedet kom han inn i 1872 med sin moderne versjon av Hvalerskøyta. Den fikk spririgg da losene i distriktet var mest vant til det og sprirgg er billigere. Deretter bygget han ca. en losbåt i året; noen flere etter at han begynte med kravellbygging i 1883.
I alt bygget han mer enn 200 båter, hvorav 70 var lystfartøyer, 60 var losbåter og 14 var redningsskøyter.
Flere av hans båter er fortsatt i bruk, noe som må sees som et uttrykk for deres kvalitet. Etter hans død har andre bygget båter etter Colin Archers tegninger, mange ganger flere enn CA bygde selv.
=== Losskøytene ===
I 1872 bygde han sin første spissgattede losskøyte til en Nøtterøylos som ga båten navnet «Pilen». Med moderne linjer ble det en rask båt. Etter eget utsagn, fikk den «Anerkjennelse her blant dristige Lodse baade for Seilads og Södygtighed» og han fikk bestillinger fra flere loser. Deretter fikk han bestilling på to losskøyter til hvorav den ene gikk til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn som ga den navnet «Garibaldi». I 1873 vant han losklassen i regattaen ved Jomfruland. Det ble bygget en til to losbåter i året de påfølgende år.
Colin Archer lanserte den første losskøyte med jernkjøl i 1883, en ny «Garibaldi» til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Båten ble også kravellbygd og Archer insisterte også på at den skulle ha gaffelrigg som han hadde brukt på sine første båter. Gaffelrigg var også vanlig på Sørlandets losskøyter og er mer letthåndterlig på større båter enn spririggen. Josephsen var skeptisk til alt det nye, men han fikk båten til gammel pris og full returrett om han ikke ble fornøyd.
Josephsen ble fornøyd, og flere bestillinger fulgte. I en regatta i Arendal i 1886 gjorde Archers båter seg sterkt gjeldende i losbåtklassen ifølge Nedenæs Amtstidende 18/8-1886. 1. «Amalie» Anders Andersen, Nøtterøy. 2. «Odin» Albrechtsen, Nøtterøy, 3. «Tvende Brødre» Mikkel Jensen, Arendal, 4. «Krabben» Søren Henrik Svendsen, Nevlunghavn, 6. «Lyn» A. Ellefsen, Tønsberg og 7. «Ulabrand» Thor Andersen, Ula.
Etter dette ble Archer beæret med utnevnelse til Ridder av St. Olavs orden.
I 1894, modifiserte Archer losbåtlinjene igjen med erfaringen med redningsskøyta bygget året før. Båten ble bygget til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn som fikk sin tredje Archerbåt med navnet «Garibaldi».
Alt i alt bygde han 50 losbåter, de siste med både seil og motor. Archers losbåter ble også eksportert til Sverige og Finland.
=== Redningsskøytene ===
Redningsskøyta er nok sammen med «Fram» det som har gjort Colin Archer mest berømt, særlig i utlandet. Archers redningsskøyte førte også til at hele kystens båtbyggere endret sine modeller til mer sjødyktige båter.
Under en fralandsstorm i Langesundsbukta 12. februar 1892 reddet flere Archer losbåter mange fiskere i havsnød. En av dem var CA’s første kravellbygde losbåt «Garibaldi» bygget i 1883 til los Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Med seg som mannskap hadde han Nicolai Anthonisen som året etter ble første skipper på RS 1 «Colin Archer». Det ble etter dette laget lokallag for redningssaken og samlet inn penger for bygging av såkalt forbedrede losbåter som losredningsskøyter. Langesund krets var først ute og bestilte i april 1892 en slik skøyte hos Thor Jensen i Porsgrunn etter CA losbåttegning (Thor Jensen hadde tidligere jobbet som formann på Archers verft og fikk med seg noen tegninger da han startet for seg selv i 1886). Skøyta ble ferdig rundt årsskiftet 1892/93, fikk navnet «Langesund» og satt i tjeneste lokalt. Bergens Krets bestilte samtidig en skøyte RS «Feie» hos Colin Archer etter en losbåttegning. Colin ga denne tegningen fra 1887 høyere fribord, større deplasement og større jernkjøl.
Colin Archer og Thor Jenssen hadde nå bestilling på hver sin losredningsskøyte til lokalforeningene. Redningsselskapet besluttet også å få bygget to skøyter. For å gi oppdrag til flere båtbyggere, utlyste de en konkurranse og Colin Archer ble forespurt om han ville lede en bedømmelseskomité for konkurransen, les mer under redningsskøyte.Komiteen fant at bare en av de innsendte modellene var verd å bygge. Den het «Stjernen» og var innsendt av Christian Lauritz Stephansen fra Arendal. Den var radikalt annerledes enn losbåtene, meget smal, men likevel meget tung, godt underskåren forut og med veldig høyt fribord. Komiteen på fem, som Colin Archer var leder av, ønsket å prøve denne nyskapningen. Over vann var skutesiden og stevner sterkt svinget inn. Komiteen mente innsvingingen ikke var vesentlig for båtens egenskaper, og Archer ble bedt om å modifisere dette. Han ga den samtidig større jernkjøl og dette ble til RS 5 «Liv». Stephansen hadde tegnet to master mot losbåtenes ene mast, så dette var mer en ren redningsskøyte. Stephansen ville ikke ha en mast for å tilpasses losing da han mente to master var viktig som redningsskøyte. Mesanen var veldig stor så båten skulle kunne seiles uten storseil og ha midtdekket åpent for redningsarbeid.
Archer fikk oppdraget med å bygge den andre skøyta. Mandatet var å bygge en kombinert los og redningsskøyte, større enn hans tidligere losskøyter. Da Archer tegnet sin, valgte han også en ren redningsskøyte med to master, men han laget mesanen veldig liten. Tegningen baserte han på sin siste losbåt «Straaholmen», men økte lengden med 10 fot, ga den vesentlig høyere fribord og større jernkjøl. Archers 2-master ble sjøsatt midt i juli 1893 og bemannet av loser da NSSR ønsket å prøve om den var egnet til losing. Losene var brødrene Wilhelm og Oluf Josephsen i Nevlunghavn, begge med hver sin Archerskøyte.Ved overrekkelsen til NSSR i Christiania i september, ble skøyta besiktiget «og fantes i alle dele tilfredsstillende.» og «Man besluttet å gi skøyta navnet «Colin Archer»». Båten var første skøyte i Redningsselskapets eie og fikk nr 1 i seilet.
Etter overrekkelsen av RS 1 «Colin Archer» fikk Archer fikk bestilling på en skøyte etter samme tegning som «RS 1». Men med negative tilbakemeldinger fra Nevlunghavnlosene på seilarealet, så NSSR at samarbeid med loser kunne bli vanskelig og anmodet ham derfor om større rigg så man; «vilde kunde faa istand en Kombination af en Redningssköite og en förste Rangs Lodsbaad. Forövrigt gir man dem som för sagt, frie hænder i saa Henseende.» Archer rigget skøyta identisk med RS 1; to master og samme seilføring. Den ble sjøsatt våren 1894, ble nr. 6 og fikk navnet «Havskaaren», senere omdøpt til «Nordland».Til daglig måtte redningsskøytene følge fiskebåtene ut på feltet. Man hadde ikke værmelding eller nødsignaler, så når vinden økte, måtte de være på stedet når uværet kom. De tre losredningsskøytene drevet av losene, kunne ikke ligge hele dagen på fiskefeltet og være slepe- og patruljebåt, så loskombinasjonen fungerte ikke. Losene trakk seg, og båtene ble gitt til Redningsselskapet. Som rene redningsskøyter ble losredningsskøyter ble funnet for små med liten slepekraft. Selv om de var billigere å bygge, var det verdt prisen å bygge de større skøytene.
«Liv» ble den raskeste båten og meget sjødyktig. Men «RS 1» hadde mer stabilitet fordi hun var bredere. Hun kunne derfor føre mer seil og fikk dermed mer kraft til å slepe inn fiskebåter – hun kunne gjerne slepe flere fiskebåter på en gang. Erfaringen viste også at mesan måtte være liten for manøvreringshjelp i hardt vær. «RS 1»s konstruksjon ble derfor den foretrukne konstruksjonen. «RS 1»s redningsbragd i mai 1894 i Hamningberg i Finnmark viste hvilket «syvmilsskritt» som redningsskøyta var og at man hadde gjort et riktig valg.
Archer bygget 14 av de 37 seilende redningsskøytene. Han bygget også to 52 fots redningsskøyter til Russland i 1902.
Colin Archer tegnet etter hvert to nye RS-tegninger. Svolværtypen «RS 12» ble introdusert i 1897. Den er én fot lenger og har litt mer stabilitet, men ellers var det mest praktiske og kosmetiske endringer i forhold til «RS 1».
I 1908 kom Solli/Vardø-typen RS 21/22. Lengden var den samme som Svolværtypen, men bredden ble økt 20 cm og baugen mye fyldigere. Solli/Vardø-typen var ikke like rask i moderat vind, men merkbart bedre i storm og med mer slepekraft.
Lå fiskebåtene inne og det kom en storm, seilte redningsskøytene ut for å se etter andre båter i vanskeligheter. På den tiden hadde ikke båter noen muligheter til å sende ut nødsignaler. Redningsskøytene seilte følgelig i alle stormer, og ble sagnomsuste båter.
=== Skipsbyggingen ===
Colin Archer tegnet og bygde også store seilskip. I alt tegnet han 23 store seilskip, og 19 av dem ble bygget. Fire av disse seilskipene ble bygget hos ham selv. De øvrige 14 ble bygget i Kristiania, Arendal, Grimstad og Sandefjord.
Hans første skipskonstruksjon ble bygget i Kristiania i 1873. Den målte 132 fot.
Allerede i 1874 etablerte han Laurvig Strandværft i Rekkevik i Larvik, og eide dette sammen med Larviks-rederne Knutsen & Herlofson inntil 1886 da sistnevnte firma gikk konkurs. Etter dette drev Archer verftet alene. Det første skipet, «Aries», ble bygget i 1875 og var en skonnert på 86 fot. Deretter bygget han følgende skip:
1880: skonnertbrigg «Leon», 108 fot
1891/1892 «Fram», 140 fot
1900: lystyacht «Ingeborg», 94 fotEn bark på 145 fot, som bar navnet Colin Archer, ble bygget i Arendal i 1880. Minst 10 seilskuter ble bygget i Arendal etter Archers tegninger. Noen skøyter ble også bygget i Rekkevik, blant andre Redningsskøyte RS 1 «Colin Archer».
=== Lystbåtene ===
Rundt en tredjedel av Colin Archers båter var lystbåter. Som lystbåter var skøytene smalere enn bruksbåtene. «Vinga», «Fantom» (nå «Velsia»), «Viking/Mars», «Marie» og «Wyvern» er eksempler på båter som var slankere utgaver av losbåtene, på tegningene noen ganger benevnt som «Lystlodsbaad».
«Venus», «Storegut» og «Grane» var ganske rettstevnede over vann sammenlignet med losbåtene, men mer underskåret under vann. Disse tre båtene ble spesielt kjent for sine regattaresultater.
Mange av lystbåtene var ikke av skøytetypen, men hekkbåter. De tidligste hekkbåtene var rettstevnede; «Maggie», «Glimt» «Hervor» og «Mignon» er eksempler på dette. Senere fikk de runde skøytebauger, men var mer utoverhengende; noen hadde til og med klipperbaug. Kutterne var dessuten veldig smale, med store jernkjøler. Noen eksempler er båtene «Betchen», «Storm», «Hela», «Utowana», «Titania» og «Hejmen». Noen av disse ble bygget i Finland. «Hejmen» er for øvrig bygget nøyaktig som «Marie», med unntak av hekken.
Ettersom andre konstruktørers båter var mye smalere, ble Colin Archers lystbåter i samtiden ansett som brede fartøyer. Han tegnet og bygde også såkalte «racere», det vil si fartøyer med lange overheng og ganske kort kjøl. Hans lystbåter hevdet seg godt på regattabanen før århundreskiftet, men senere valgte han å ikke følge utviklingen med stadig mer lettbygde båter som ikke var like holdbare som tidligere konstruksjoner.
== Betegnelsen Colin Archer-type ==
En ekte «Colin Archer» er en båt tegnet og bygget av Colin Archer, eller tegnet av ham og bygget etter hans tegninger uten for mye modifiseringer. I dag ofte enhver skøyte for en "Colin Archer". Siden Archer gjorde så store endringer på skøyteformen, ble også i Archers samtid andre båtbyggeres båter benevnt som av Archer-typen når de hadde opptatt hans forbedringer.
Ofte forveksles det at en skøyte er av Colin Archer-type med at det faktisk er en Colin Archer-konstruksjon. Én av de kjente båtene som ofte omtales som bygget av Colin Archer, er «HoHo», som antageligvis ble bygget av Risørs legendariske båtbygger Nils Eriksen Narviken i 1908 som losbåten «Rask», muligens konstruert av Jens Brandi, en kjent skipskonstruktør fra Risør. En annen er losskøyta «Rundø», som ble bygget og konstruert av Christensen & Moen i Risør i 1925. Begge disse båtene seilte rundt jorda, henholdsvis i 1933 og i 1958, og det er skrevet bøker om begge seilasene.
I utlandet har de ikke eget navn for skøyte, så da omtales alt av skøytelignende båter i alle materialer som Colin Archer eller "Colin Archer type". Det gjøres for å beskrive båttypen, dvs spiss akter i motsetning til hekk/akterspeil og at de besitter gode seilegenskaper og sjødyktighet. Ofte også i forsøk på å oppnå bedre pris ved salg eller for status. Sammen med redningsskøyta har dette gjort Colin Archer-navnet og den sør-norske skøyta til kanskje verdens mest kjente båttype.
== Internasjonalt kjente Colin Archere ==
Svært mange av Colin Archers båter er kjent og berømt i Norge for sin sjødyktighet, hurtighet og eleganse. Noen av båtene har også vunnet internasjonalt ry.
«Fram» – polarskuta som ble brukt av blant andre Fridtjof Nansen på ekspedisjoner kan sees på Frammuseet på Bygdøy i Oslo.
«Teddy» – en kjent Colin Archer skøyte som ble seilt på jordomseiling i 1928 av Erling Tambs. Tambs skrev boken Fribytterferd til fjerne farvann om denne seilasen. Boken ble også utgitt på engelsk. «Teddy» var bygget i 1895. Hun hadde tidligere vært losbåt under navnet «Garibaldi», som Wilhelm Josefsens tredje Colin Archer-skøyte og tredje «Garibaldi».
RS 28 «Sandefjord» – Erling Tambs seilte i 1936 ex. RS 28 «Sandefjord» over Atlanteren for å delta i det første Trans Atlantic Race. Turen har han beskrevet turen i boka Hard Seilas og her kullseilte «Sandefjord», dvs. hun tok forlengs salto i overhendig storm. De mistet en mann og de resterende fikk brudd og kuttskader, men båten klarte seg med mindre skader. De resterende kom seg trygt over Atlanteren, men de rakk ikke seilasen på grunn av reparasjoner på båten.
RS 14 «Stavanger» – Jul. Nielsen (1901–1958) var pioner i langturseiling med flere turer over Nordsjøen tidlig på 1930-tallet. I 1939 kjøpte han RS 14 «Stavanger» som det etter krigen ble seilt flere turer over Nordsjøen, bl. a. til Spania hvoretter han fikk KNS langdistansepokal og i 1949-50 over Atlanteren til Karibia. I 1955 deltok Nielsen som første norske deltager i Trans Atlantic Race fra New York til Marstrand i Sverige. Det ble lite vind på slutten og de kom sist, men «Stavanger» fikk mest presse av alle, ikke minst fordi Shetlands-Larsen var en del av mannskapet. «Stavanger» skulle etter planen bli museumsbåt på land i et museum som Redningsselskapet på 1990-tallet hadde til hensikt å etablere. Museumsplanen ble etter hvert oppgitt. I 2018 ble båten overført til Stiftelsen Tollerodden i Larvik, og båten ble fraktet dit i 2019.
I 2018 innførte Norges Bank nye 500 kronesedler med «Stavanger» som hovedmotiv.
«Asgard» ble bygget i 1900 som lystbåt og ble brukt til å frakte våpen til Irland under første verdenskrig. Disse våpnene ble brukt til å frigjøre Irland fra England. «Asgard» var på 1960-tallet en marin treningsbåt. Båten var museumsbåt på land i Kilmainham fengsel fra 1974, og befinner seg nå på National Museum of Ireland.
== Æresbevisninger ==
1886: Utnevnt 12. oktober 1886 til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for sine Fortjenester af den sidste Tids forbedrede konstruktion ved Lods- og Brugsbaade»
1896: Etter «Fram»s hjemkomst ble han 9. september 1896 forfremmet til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden «for Fortjeneste af Skibskonstruktionen og for Fremme af videnskabelig Opdagelsesreise»
1903: Utnevnt til Kgl. Norsk Seilforenings (KNS) første æresmedlem
1921: Utnevnt til Redningsselskapets første æresmedlem
== Ettermæle ==
=== Colon Archer-bukta i Karahavet ===
Colin Archer-bukta på Nabljudenijøya i Karahavet ble navngitt av baron Eduard Toll. Colin Archer bygde polarskipet hans, «Zarja», som han anvendte på ekspedisjoner i havområdene nord for Russland. Toll forsvant for øvrig med «Zarja» på en ekspedisjon i disse havområdene.
=== Frimerker ===
I anledning Redningsselskapets 50-årsjubileum i 1941 ble Colin Archer avbildet på to frimerker. Det ene frimerket har betegnelsen NK 255 og var et 10 øres grønt merke med et opplag på 500 000. Det andre har betegnelsen NK 256, og var et 15 øres olivenbrunt merke med et opplag på 400 000.
=== Gatenavn ===
Colin Archer er hedret med gatenavn i Larvik og på Hundvåg i Stavanger.
=== Colin Archer-dagene ===
«Colin Archer-dagene» ble arrangert første gang i 2002. Det er en hyllest til Colin Archer. Målgruppen er alle med seilskøyter fra alle båtbyggere, men spesielt de som er i besittelse av originale Colin Archer-båter.
Colin Archer-dagene arrangeres hver sommer i Larvik, og samler gjerne 10-20 båter. Siden 2008 har det vært et samarbeidsprosjekt mellom Svennerprosjektet, Tolleroddens Venner, Stiftelsen Tollerodden samt Frithjofs Venner, som er venneforeningen til losskøyta «Frithjof II».
Colin Archer-dagene går gjerne av stabelen i slutten av juli, helgen før Trebåtfestivalen i Risør. Båtene samles fredag på Svenner. Bryggene ved fyret reserveres skøytene og det dekkes til langbord på land. Denne havnen gir en fantastisk ramme for denne fine båtsamlingen.
Lørdag er det fellesseilas inn til Larvik, og på Tollerodden er molohavnen ryddet og reservert skøytene. På kvelden arrangeres hyggelig bespisning for mannskapene.
=== Barndomshjemmet i Larvik ===
Den gamle molohavnen er en flott havn som ligger rett ved Colin Archers barndomshjem, Colin Archers hus og verftet hans. Barndomshjemmet har blitt restaurert, og har en kafé som drives av en venneforening. Huset er således offentlig tilgjengelig, og det er omvisning for interesserte.
=== Spel på Tollerodden ===
Den 12. august 2021 hadde Larvik Teater urpremiere på forestillingen «Archerspelet» på Tollerodden i Larvik. Stykket handler om Colin Archer, hans søster Mary og øvrig familie, lokalbefolkningen og kjente venner som frekventerte Tollerodden. Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson inngikk alle i kretsen rundt Colin Archer. Konstruksjonen av Archers jernkjøl er en viktig del av handlingen, som er lagt til året 1883. Manuset var skrevet av Mona Windvik, og oppseningen ble regissert av Julie Ibenfeldt Lindvik. Åsmund Brede Eike hadde hovedrollen som Colin Archer, og Kjersti Elvik spilte søsteren Mary Archer. Hans Mathisen hadde komponert musikken.
== Se også ==
Redningsskøyte
Liste over norske redningsskøyter
Liste over redningsskøyter bygget i tre
Losskøyte
Tollerodden
== Referanser ==
== Kilder og litteratur ==
Sannes, Tor Bork; Colin Archer skipene, Norsk Maritimt Forlag, Oslo, 1978. ISBN 82-7205-026-9
Sannes, Tor Bork: Colin Archer skøytene og lystbåtene, Norsk Maritimt Forlag, Oslo, 1979 ISBN 82-90319-01-0 (Ebok fra bokhylla.no)
Sannes, Tor Borch: Båtbyggeren Colin Archer. Norsk maritimt forlag, 1984. 431 s. (Revidert ettbinds-utgave av: Colin Archer: skipene (1978) og Colin Archer: skøytene og lystbåtene (1979)) ISBN 82-90319-05-3
McDonald, Lorna. Magic ships: life story of Colin Archer, 1832–1921, and Sailing for pleasure. Central Queensland University Press, 1997. ISBN 1-875998-26-8
Jarle Georg Bjørklund og Arne Emili Christensen: Peder Norden Sølling – Den dekkede losbåtens far. Utgitt av Kystverkmusea 2012. ISBN 978-82-92994-02-3
Knut von Trepka: Colin Archer, Redningsskøyte nr 1. Hjemmet Mortensen Forlag as 1993. ISBN 82-527-1222-3
Bjørn Foss: Fra seil til vannjet. Norsk maritimt forlag 2002. ISBN 82-90319-34-7
Stiftelsen RS Risør II: Unn deg et eventyr. C&C Offset Printing co LTD 2008. ISBN 978-82-303-1127-1
Unni og Arne Smith: Det gjelder "Liv". Norsk maritimt forlag 1994. ISBN 82-90319-15-0
Jeppe Jul Nielsen: Colin Archer, Jens Brandi, Losbåter, Redningsskøyter, Lystbåter. Seilmagasinet 2013 nr. 2, 3 og 4.
Jeppe Jul Nielsen: Jens Brandi, Colin Archer og "Lodsbaad af den mere moderne form". Søndeled og Risør Historielag. Årbok 2015. ISBN 978-82-990967-8-2
Jeppe Jul Nielsen: "Lodsbaad af den mere moderne form" blir redningsskøyte. Søndeled og Risør Historielag. Årbok 2016. ISBN 978-82-690479-0-5
Jeppe Jul Nielsen & James Ronald Archer: Colin Archer. Den verdenskjente båtkonstruktøren på Tollerodden. Egen utgivelse av Stiftelsen Tollerodden november 2019. Spiralhefte 75 sider.
Denneche, Fredrik. Lystbåter og kappseilas. Grøndahl & søn forlag as, 1981 ISBN 82-504-0479-3
James Ronald Archer og Fredrik Lange-Nielsen: Losskøyta Frithjof. Utgitt av Stiftelsen Losskøyta Frithjof II. Larvik 1996. ISBN 82-993939-0-6
Colin Archer. Anvisning til konstruktion af lystfartöier og både. Polyteknisk tidsskrift 1872, 5. & 6. Hefte
Colin Archer. On the wave principle, applied to the longitudinal disposition on immersed volume. The Institution of Naval Architects, 13th April 1878
William P. Stephens. Traditions & memories of American yachting. International Marine Publishing Company 1981. ISBN 0-87742-132-3
John Leather. Colin Archer and the SEAWORTHY DOUBLE-ENDER. International Marine Publishing Company 1979. ISBN 0-87742-086-6
== Andre kilder ==
NSSR Resultat fra Komite Konkurranse Bedømmelse Modeller Redningsskøite, håndskrevet rapport 1892
Norsk Maritimt Museum. Colin Archer tegninger.
Vestfoldarkivet: Colin Archers arkiv, korrespondanse, regnskap m.m.
== Eksterne lenker ==
Liste over alle Colin Archers skøyter og lystbåter. Gjenværende båter er merket med gult.
Seilskøyteklubben Colin Archer(SSCA) Forening for alle seilskøyter, nye og gamle, uansett kontruktør, men bygget i tre.
Tollerodden, Colin Archers barndomshjem Nå restaurert og offentlig tilgjengelig med kafé og selskapslokale.
Merkevaren Colin Archer Artikkel i "Redningsskøyta" Nr 1 2005, her gjengitt av SSCA.
Colin Archer Memorial race Åpen regatta fra Nederland til Larvik. Nederlandsk side.
Gjenstander og bilder knyttet til Colin Archer på Digitaltmuseum.no
Thor Martin Jenssen. Thor M. Jenssen var formann hos Colin Archer 1879-1885 før han startet sitt eget båtbyggeri i Porsgrunn. TMJ bygde losskøyter av Archer-typen.
== Båter på nett; eksterne lenker ==
RS 1 «Colin Archer» – redningsskøyte bygget av Colin Archer 1893. Hjemmehavn Oslo.
RS 4 «Feie». – losredningsskøyte bygget 1893 av Colin Archer. Under restaurering fra 2021 av Bergen Seilskøyteklubb.
RS 5 «Liv» – redningsskøyte bygget 1894 av Thor Martin Jenssen i Porgrund. Hjemmehavn Sætre i Oslofjorden
RS 14 «Stavanger»s historie – skrevet av tildligere eier Jeppe Jul Nielsen. «Stavanger» skal nå bli museumsbåt i Larvik på Tollerodden der Archers verft lå.
RS 30 «Risør II» Hjemmeside «Risør II» drives av venneforening og er offentlig tilgjengelig.
RS 28 «Sandefjord» – hjemmehavn Oslo
Redningsskøyter medlem i Den Norske Veteranredningsskøyteforening.
Skonnertbrigg Leons historie. Bygget av Colin Archer i 1880.
«Kaisa» ex «Maagen» ex «Amalie» – losskøyte bygget av Colin Archer 1885. Ombygget til lystbåt av Colin Archer 1889 omdøpt til MAAGEN.
Losskøyta «West Wind» fra 1889 – hjemmehavn Oslo
«Velsia» ex «Fantom» – lystbåt bygget av Colin Archer 1890. Engelsk eier. Hjemmehavn Falmouth.
«Ioanna» ex «Ull» ex «Viking» – lystbåt bygget av Colin Archer 1891. Eid av Ire, seiler i Middelhavet.
«Per Ugland» – losskøyte bygget av Colin Archer 1891. Skjebne ukjent, men modell finnes i Risør.
«Leda» ex «Ceres» ex «Leda» ex «Normal» ex «Hans» – losskøyte bygget av Colin Archer 1891. Hjemmehavn Sandøya ved Tvedestrand.
«Nordsjø» ex «Sigrid» ex «Marta» – losskøyte bygget av Colin Archer 1893. Nå speiderbåt i Sandnes.
«Spenner». – losskøyte bygget 1893 av Nils Eriksen Narviken, Risør. Konstruert av Jens Brandi, Risør, som rentegnet for Colin Archer i perioden 1884–1890. Amerikansk eier. 2020-2022 på Færøyene.
«Frithjof II» – losskøyte bygget 1896/1897 av Thor M. Jenssen som var formann hos Colin Archer 1879-1885. Skøyta drives av Venneforening i Larvik og er offentlig tilgjengelig.
«Pitkäpaasi» – losskøyte bygget 1898 av Colin Archer som første av 8 til det finske losvesen. Nå seilende museumsbåt i Finnland.
Lystbåt «Marie» av 1899 – hjemmehavn Isegran, Fredrikstad
«Asgard» – lystbåt med kutterhekk bygget 1905 av Colin Archer. Nå i museum i Dublin, Irland. | Colin Archer (født 22. juli 1832 på Tollerodden i Larvik, død 8. | 8,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enzym | 2023-02-04 | Enzym | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biomolekyler', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Enzymer', 'Kategori:Prosesskjemikalier'] | Enzym (fra gr en zyme, i gjær) er en betegnelse på forskjellige biologiske katalysatorer som er virksomme i levende organismer. De spiller en avgjørende rolle i livsprosessene. Langt de fleste enzymer kan klassifiseres kjemisk som enkle eller sammensatte proteiner. Men noen få RNA-molekyler kalt ribozymer katalyserer også reaksjoner, og bør derfor også kunne kalles enzymer. Et viktig eksempel finnes i ribosomene. Syntetiske molekyler kalt kunstige enzymer viser også enzymlignende katalysatoreffekt.I denne artikkelen vil vi imidlertid i det videre begrense oss til enzymer av proteinnatur. Ofte har disse en lavmolekylær del, koenzymet, som skjelnes fra en proteindel, apoenzymet, og disse utgjør sammen i løs forbindelse det aktive holoenzym.
| Enzym (fra gr en zyme, i gjær) er en betegnelse på forskjellige biologiske katalysatorer som er virksomme i levende organismer. De spiller en avgjørende rolle i livsprosessene. Langt de fleste enzymer kan klassifiseres kjemisk som enkle eller sammensatte proteiner. Men noen få RNA-molekyler kalt ribozymer katalyserer også reaksjoner, og bør derfor også kunne kalles enzymer. Et viktig eksempel finnes i ribosomene. Syntetiske molekyler kalt kunstige enzymer viser også enzymlignende katalysatoreffekt.I denne artikkelen vil vi imidlertid i det videre begrense oss til enzymer av proteinnatur. Ofte har disse en lavmolekylær del, koenzymet, som skjelnes fra en proteindel, apoenzymet, og disse utgjør sammen i løs forbindelse det aktive holoenzym.
== Historie ==
I 1835 brukte svensken J.J. Berzelius ordet katalysator om et stoff som får en prosess til å gå raskere. Han beskrev hvordan en katalysator øker reaksjonsfarten uten at den blir forbrukt i reaksjonen. Berzelius forsto ikke hvordan en katalysator virker.
Kjemikere på 1800-tallet kjente til at magesaft kunne bryte ned mat, og Pasteur viste at gjær kunne omdanne sukker til alkohol. Det første kjente enzymet, som den gang ble kalt ferment (fra lat. gjæringsstoff), var pepsin fra magesekken. Kjemikerne trodde lenge at enzymene måtte være i levende celler for å virke, men i 1897 viste tyskeren E. Buchner at en ekstrakt av knuste gjærceller fikk gjæringen (fermenteringen) av sukker til alkohol til å skje.I 1917 bestemte amerikaneren J.B. Summer seg for å prøve å isolere og krystallisere enzymer. Ti år senere klarte han og hans medarbeidere å krystallisere enzymet urease, som spalter urea til karbondioksid og ammoniakk. Siden er mange andre enzymer krystallisert, og oppbygningen bestemt i detalj.
== Oppbygning ==
Et enzym kan bestå av bare et enkelt protein slik som urease. Mange enzymer må imidlertid ha et annet stoff bundet til proteinet for å kunne virke. Disse molekylene kaller vi kofaktorer. Dette stoffet kan være et komplisert organisk molekyl som er midlertidig bundet til proteinet og kalles da et koenzym. De fleste B-vitaminene fungerer som koenzymer. Stoffet kan også være fast bundet til proteinet og kalles da en prostetisk gruppe. Gruppen kan være et organisk molekyl som for eksempel hemmolekylet. Den prostetiske gruppen kan også bestå av uorganiske ioner. For eksempel er jern- og kobberioner fast bundet i mange enzymer. Mangan- og sinkioner er andre, vanlige, prostetiske grupper av enzymer. Et enzym kan bestå av følgende deler:
Kofaktor (nødvendig for enzymaktiviteten)
Koenzym (organisk kofaktor)
Prostetisk gruppe (kofaktor permanent assosiert med enzymet)
Holoenzym (katalytisk aktivt enzym)
Apoenzym (Enzym uten holoenzym)apoenzym (inaktivt) + kofaktor = holoenzym (aktivt)
== Oppgave og virkemåte ==
Enzymer gjør det mulig for cellene både å få energi fra næringsstoffene og å lagre energi som fett og karbohydrat. Enzymene gjør det også mulig å bygge opp alle de stoffene som en levende celle består av.
Et enzym virker som katalysator ved å senke aktiveringsenergien for den reaksjonen det katalyserer. Et enzym senker aktiveringsenergien mer effektivt enn en uorganisk katalysator. Dette kan illustreres med et naturlig eksempel. I kroppen blir det kontinuerlig dannet hydrogenperoksid (H2O2) som et biprodukt i stoffskiftet. Men hydrogenperoksid er en gift for cellene og må brytes ned fort. Det spaltes til vann og oksygengass. Reaksjonen har en aktiveringsenergi på 75 kJ per mol hydrogenperoksid. Med jernioner som uorganisk katalysator senkes aktiveringsenergien bare til 54 kJ/mol, men med enzymet katalase senkes aktiveringsenergien til 5–25 kJ/mol avhengig av organismen.
I 1902 foreslo Victor Henri en modell for enzymenes virkemåte. Det følgende er i alt vesentlig i tråd med hans modell: Enzymene er spesialisert med hensyn til hvilke typer reaksjoner de katalyserer, og hvilke stoffer de omdanner. Det stoffet et enzym omdanner, blir kalt substrat. Substratet reagerer med enzymet og danner et mellomprodukt. Dette enzym-substrat-komplekset, ES, spaltes så til produkter, og enzymet blir gjendannet.
E+S → ES → E+P1+P2enzym + substrat → enzym-substrat-kompleks → enzym + produkter
Et enzym kan også virke i en reaksjon der to eller flere substrater reagerer med hverandre og danner ett produkt:
E+S1+S2 → ES1S2 → E+Penzym + substrater → enzym-substrat-kompleks → enzym + produkt
Proteiner med spesifikke fysiologiske og metabolske funksjoner, slik som enzymer, er kveilet opp på en bestemt måte. Deres aktivitet bestemmes af den tredimensionelle strukturen. De fleste enzymer er langt større end de substratene de virker på, og bare en liten del av enzymet (omkring 3-4 aminosyrer) er direkte involvert i katalysen. Denne delen av enzymmolekylet kalles det aktive setet.
Når et enzymmolekyl er intakt, er det foldet slik at det aktive setet danner en grop på overflaten, som passer til det substratet det skal omdanne. Det er her ES-komplekset blir dannet. For at det aktive setet skal fungere trengs oftest et koenzym eller en prostetisk gruppe som bindeledd mellom substratet og proteindelen av enzymmolekylet. Det aktive setet utgjør bare en liten del, kanskje bare 5 %, av enzymoverflaten. Emil Fischer sammenlignet interaksjonen mellom et substrat og en enzym med en nøkkel som passer inn en lås. Men denne modellen er for statisk til å forklare selve omdannelsen av substratet
I 1958 foreslo Daniel Koshland en modifikasjon av denne modellen som han kalte induced fit (indusert tilpasning). Denne innebærer at det fleksible proteinmolekylet klapper om ved bindingen av substratet, slik at det oppstår spenninger i de kjemiske bindingene i substratet, noe som destabiliserer substratmolekylet og favoriserer dannelsen av ES-komplekset. "Induced fit"-modellen er enerådende i enzymologiske kretser i dag.
== Enzymaktivitet ==
Enzymer kan omsette opptil flere millioner substratmolekyler per sekund. For eksempel vil reaksjonen som katalyseres av enzymet orotidin 5'-fosfatdecarboxylase forbruke halvparten av en viss substratmengde på 78 millioner år hvis enzymet ikke er til stede. Når enzymet tilsettes øker hastigheten slik at halveringen av den samme substratmengden tar 25 millisekunder. Et annet eksempel på enzymenes effektivitet er enzymet karboanhydrase. I forbrenningen i cellene blir sluttproduktet CO2 dannet. Ved hjelp av karboanhydrase omdannes CO2-gassen til vannløselige ioner som kan fraktes med blodet til lungene.
CO2 + H2O ⇌ H+ + HCO3–Med ett enzymmolekyl kan millioner av CO2-molekyler bli omdannet per minutt. Uten enzymet blir bare ett molekyl CO2 omdannet i samme tidsrom.
Aktiviteten til enzymer kan studeres på laboratoriet. Det er flere faktorer som påvirker enzymaktiviteten. De viktigste er:
temperatur
pH
substratkonsentrasjon
enzymhemmer (inhibitor)
=== Temperatur ===
Ved lav temperatur går reaksjonen sakte. Hastigheten på reaksjonen øker med temperaturen. Dette fordi molekylene som deltar i reaksjonen har større bevegelsesenergi ved høy temperatur, og dermed også større potensiell energi som kan bli brukt til å danne produktet. Den temperaturen som reaksjonen går fortest ved, kalles optimumstemperaturen. Et enzym virker optimalt ved en bestemt temperatur. Temperatur høyere enn optimumstemperaturen vil føre til denautering (ødeleggelse) av enzymet og følgelig at reaksjonen stopper opp. De fleste enzymene i menneskekroppen, har naturlig nok, en optimumstemperatur rundt 37 °C. Enzymer i vaskemidler virker best ved 30-50 °C. Ved temperatur over 60 °C denauteres enzymene og har da ingen virkning.
=== pH ===
Det er vanligvis en bestemt pH som fører til størst reaksjonsfart i en enzymkatalysert reaksjon. Den optimale pH-verdien er oftest rundt 7 for de reaksjonene som skjer i kroppen til et menneske. Enzymet pepsin i magesekken virker likevel best ved lav pH, og den optimale pH-verdien er 1,7. Ved store pH-endringer skjer det en denaturering av de fleste enzymer. Pepsin bli denaturert ved pH > 5. De fleste enzymer har optimum pH mellom 4 og 10.
=== Substratkonsentrasjon ===
Konsentrasjonen av substratet har også betydning for enzymaktiviteten. Når det er mye enzym til stede, vil farten på reaksjonen øke med konsentrasjonen av substratet til et maksimum. Dette skyldes at det blir lettere for enzym- og substratmolekylene å binde seg sammen og reagere når det er mye substrat til stede. Fortsatt tilsetning av substrat etter at maksimumet er nådd vil ikke føre til økt fart fordi antallet enzymmolekyler da blir den begrensende faktoren.
==== Enzymkinetikk ====
Enzymkinetikk er studiet av reaksjonsforløpet og reaksjonshastigheten i enzymkatalyserte reaksjoner, og hvordan disse varierer med ulike betingelser. Dagens modeller for enzymkinetikk bygger på arbeidene til den tyske kjemikeren Leonor Michaelis og hans kanadiske student Maud Leonora Menten. De bygde videre på Henris modell (se ovenfor), som går ut på at enkle enzymreaksjoner kan uttrykkes på formen:
E
+
S
⇔
E
S
⇒
E
+
P
{\displaystyle E+S\Leftrightarrow ES\Rightarrow E+P}
der E er enzym, ES er et enzym-substrat-kompleks og P er produkt. Noen enzymer kan brukes på nytt etter å ha dannet produktet, mens andre blir inaktivert på grunn av forandringer i proteinstrukturen.
For denne reaksjonen kunne de bekrefte hans formel, som han ikke selv fikk til å stemme helt med dataene på grunn av manglende forståelse for den reaksjonen han studerte. Denne formelen som gir sammenhengen mellom reaksjonshastigheten v og substratkonsentrasjonen [S], kalles Henri-Michaelis-Menten-ligningen (eller bare Michaelis-Menten-ligningen). :
v
=
V
m
a
x
[
S
]
K
m
+
[
S
]
{\displaystyle v={\frac {V_{max}[S]}{K_{m}+[S]}}}
Her er Vmax den maksimale reaksjonshastigheten for enzymet, mens Km er Mikaelis-konstanten, som gir substratkonsentrasjoner ved halvparten av Vmax.
Les mer om enzymkinetikk på Universitetet i Oslo.
=== Regulering av enzymer ===
Enzymer kan binde til ulike molekyler i spesifikke bindingsseter som finnes i proteinet. Molekylene som bindes kalles ligander. Hvor sterkt liganden binder uttrykkes som ligandens affinitet. Høy affinitet betyr sterk binding. Regulering av slik binding gjøres gjerne ved strukturelle (allosteriske) forandringer i proteinet, slik at liganden ikke kan komme i kontakt med bindingssetet. Binding av ligand til ett sete kan også påvirke affiniteten for ligander til andre seter. Konsentrasjon av proteinet er en viktig type regulering.
Det finnes også kunstige metoder for å regulere proteiner. Man kan for eksempel begrense tilgangen på kofaktorer og derved senke aktiviteten. Under sterk varmepåvirkning vil de fleste enzymer denatureres og miste sin funksjon. Denatureringen er i de fleste tilfeller irreversibel og enzymet er ødelagt.
=== Enzymhemmere ===
En enzymhemmer, inhibitor, senker reaksjonsfarten. Den kan føre til en midlertidig hemning av enzymet, og når inhibitoren ikke er til stede lenger, virker enzymet som før. Dette kalles reversibel hemning. Det er to former for reversibel hemning: ’’kompetitiv’’ og ’’nonkompetitiv’’.
En ’’kompetitiv’’ inhibitor har de samme atomgruppene som substratet, og den konkurrerer da om plassen i det aktive setet. Hvis det er mye inhibitor til stede, vinner den i konkurransen, og enzymet blokkeres midlertidig.
En ’ukompetitiv’’ inhibitor virker uten å konkurrere om det aktive setet. I stedet fester inhibitoren seg da til et annet sted på enzymet. Det fører til deformering av enzymet og endring i det aktive setet slik at substratet ikke lenger passer helt inn.
Enkelte inhibitorer gir irreversibel hemning på enzymet. En slik inhibitor kalles en enzymgift. Enzymgiften binder seg fast til enzymet og blokkerer det aktive setet. Kvikksølv er en gift for mange enzymer, blant annet katalase som spalter hydrogenperoksid. En annen beryktet enzymgift er cyanid (CN-), som binder seg til det enzymet som katalyserer siste trinn i forbrenningen av glukose.
== Inndeling av enzymer ==
Over 3 000 forskjellige enzymer er blitt påvist og beskrevet. De første kjente enzymene, for eksempel pepsin, fikk spesielle navn. Etter hvert ble det vanlig å gi enzymet navn etter substratet og legge til endelsen -ase. Eksempler på noen enzymer som følger denne navnsettingsmetoden er urease, lipase og laktase. Lipase og laktase er fordøyelsesenzymer, der lipase spalter lipider og laktase spalter disakkaridet laktose.
Noen enzymer omdanner bare ett bestemt substrat og er dermed spesialiserte. Andre enzymer katalyserer en gruppe substrater. Enzymene deles derfor inn i flere hovedgrupper. Det første kriteriet er hvilken reaksjonstype enzymet deltar i. De to hovedgruppene er oksido-reduktaser (overfører oksygen, hydrogen eller elektroner) og isomeraser (omdanner en isomer til en annen).
Oksido-reduktaser katalyserer oksidasjoner og reduksjoner. Det er flere undergrupper, men oksidaser og dehydrogenaser er blant de viktigste. Oksidaser oksiderer en forbindelse (A-2H) ved at to H-atomer i forbindelsen blir overført til ett oksygenatom, og det blir dannet et vannmolekyl. Dehydrogenaser oksiderer en forbindelse ved å overføre to H-atomer fra et molekyl til et annet. Blant dehydrogenasene finnes alkoholdehydrogenase, som fjerner to H-atomer fra etanol.
Isomeraser katalyserer isomeriseringen av et molekyl, for eksempel omdanningen av fruktose til glukose - begge med strukturformelen C6H12O6. De fleste enzymene er spesifikke med henzyn til den romlige strukturen av et substrat, slik at speilbildeisomeren av substratet ikke kan omdannes.
Man har også spaltende enzymer. Disse spalter ulike molekyler under medvirkning av henholdsvis vann og fosforsyre.
I dag har hvert enzym et systematisk navn og et nummer etter hvilken reaksjonstype og hvilket substrat det katalyserer. Navnsettingen reguleres ved anbefalinger fra International Union of Biochemistry and Molecular Biology. Det er utviklet et nummersystem, de såkalte EC-numre; hvert enzym beskrives med en sekvens på fire tall som følger etter bokstavene "EC". Det første tallet klassifiserer enzymet basert på den type reaksjon det katalyserer:
Det øverste nivå i klassifiseringen er:
EC 1 Oxidoreduktaser: katalyserer oksidasjons/reduksjons-reaksjoner
EC 2 Transferaser: overfører en funksjonell gruppe (f.eks. en metyl- eller fosfatgruppe)
EC 3 Hydrolaser: katalyserer hydrolyse av forskjellige bindinger
EC 4 Lyaser: spalter forskjellige bindinger på annen måte enn hydrolyse.
EC 5 Isomeraser: katalyserer isomerisering innenfor et enkelt molekyl
EC 6 Ligaser: kobler sammen to molekyler med kovalente bindingerEn fullstendig oversikt over IUMBMBs anbefalinger kan finnes på deres hjemmesider.
== Katalytiske mekanismer ==
1) Syre-basekatalyse
2) Kovalent katalyse
3) Metallionkatalyse
4) Elektostatisk katalyse
== Viktige enzymer ==
Lysozym – ødelegger bakteriecellevegg
Proteolytiske enzymer = Serin Protease
Katalase – spalter hydrogenperoksid. 2H2O2 → 2H2O + O2
ATP-syntase – deltar i dannelsen av ATP
Urease – spalter urea til ammoniakk og karbondioksid
== Referanser == | Enzym (fra gr en zyme, i gjær) er en betegnelse på forskjellige biologiske katalysatorer som er virksomme i levende organismer. De spiller en avgjørende rolle i livsprosessene. | 8,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vefsn | 2023-02-04 | Vefsn | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Personer fra Vefsn kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vefsn'] | Vefsn (sørsamisk: Vaapste) er en kommune på Helgeland i Nordland fylke. Den grenser i nordvest mot Leirfjord, i nord og øst mot Hemnes, i sørøst mot Hattfjelldal, i sør mot Grane, og i vest mot Brønnøy, Vevelstad og Alstahaug.
De fleste innbyggerne bor i Mosjøen, som også er kommunens administrasjonssenter. Viktige næringsveier er handel, industri og landbruk.
| Vefsn (sørsamisk: Vaapste) er en kommune på Helgeland i Nordland fylke. Den grenser i nordvest mot Leirfjord, i nord og øst mot Hemnes, i sørøst mot Hattfjelldal, i sør mot Grane, og i vest mot Brønnøy, Vevelstad og Alstahaug.
De fleste innbyggerne bor i Mosjøen, som også er kommunens administrasjonssenter. Viktige næringsveier er handel, industri og landbruk.
== Geografi ==
Kommunen har fått sitt navn etter elva Vefsna som renner gjennom kommunen og ut i Vefsnfjorden. To andre store vassdrag er Fusta-vassdraget og Drevjo-vassdraget nord i kommunen. Fustvatnet er den største innsjøen. Andre innsjøer i Fustavassdraget er Mjåvatnet, Ømmervatnet og Luktvatnet. I Drevjovassdraget er Drevvatnet største innsjø. Foruten disse vassdragene finner vi innsjøene; Hundålvatnet, Grytåvatnet og Aunvatnet på Øyfjellplatået vest for Vefsnfjorden. Store deler av kommunen består av skog og fjellområder. Det høyeste fjellet er Geittinden på 1556 moh. Litt sør for Mosjøen finner man kalksteingrotta Øyfjellgrotta. På sørsiden av Vefsnfjorden ligger bygdene Vikdalen, Hundåla og Husvika. I nord finner man den lille bygda Elsfjord.
Kommunen har flere naturreservater. Drevjaleira og Herringbotn er viktige våtmarksområder, Andåsen har mye gråorskog mens Skjørlægda er et lite påvirket dalføre med relativt mye barskog.
== Bygder og gårder i Vefsn ==
Almlia, Almåsen, Andåsen, Angermoen, Bergsnevet, Bjørkremma, Blåfjellet (Vefsn), Blåfjelldalen, Brattbakken (Vefsn), Brattlia, Brækken, Båthola, Båtstrand, Digermulen, Drevland, Drevvatn, Elsfjord, Enget, Eriklia (Rundsvollen), Forsmoen, Granmoen, Granåsen (Vefsn), Gullmoen, Halsøya, Hatten (Vefsn), Helfjell, Herringen, Holand, Holandsvika, Hundåla (bygd), Husvika (Vefsn), Juvik, Kammen (Skogsmoen), Keggvika, Kommermoen, Kommerneset, Kulstad, Kulstadsjøen, Lamoen, Lindset, Myrmo, Neverveien, Nilsskogen (Breimoen), Nyland, Oppland, Perjorda, Rognryggen, Rokkåsen, Rynes, Sandbukta (Vefsn), Sandvik, Skaland, Slåttremma, Smalburemma, Smedseng, Steinhaugen, Stordalen (Vefsn), Straum (Vefsn), Straumsåsen, Stuvland, Søfting, Sørnes, Søttaren, Tuvneset, Ura (Trolldalsura), Utnes, Vasshøvet (Vatshaug),Vestvågan, Vikdalen, Ømmervassbukta, Åremma,
== Historie ==
Den første bosetningen i Vefsn kan spores tilbake til steinalderen. Blant annet er Norges eldste ski funnet i Drevja. Vefsn dukker også opp i historien om hvordan Torolv Kveldulvsson krevde «finnskatten» i Egils soga, og den dag i dag bærer veistykket mellom Storsmedseng og Litlsmedseng ved Fustvatnet navnet «Toraveien».
Dolstad har vært kirkested siden 1100-tallet hvor den første kirka var tilegnet St. Michael. Fra middelalderen var Vefsn en fjerding under Alstahaugsysla. Den nåværende Dolstad kirke ble bygget i 1735 og Vefsn ble eget prestegjeld i 1767.
Vefsn kommune ble opprettet i sin nåværende form 1837 som en følge av de nye formannskapslovene og omfattet også det som nå er kommunene Hattfjelldal og Grane. Disse ble skilt ut som egne kommuner i 1862 og 1927. Tettstedet Mosjøen vokste gradvis frem som sentrum i regionen og fikk derfor ladestedsrettigheter i 1874 og var egen bykommune i åra 1875-1961. I 1866/1867 ble det opprettet et engelsk eid sagbruk (Engelskbruket) på Halsøy som tok ut store tømmermengder fra distriktet. Sagbruket representerte den første industrialiseringen av kommunen. Uttak av store tømmermengder gjorde også at båtbygging var en viktig næringsgren i kommunen. I årene 1903 til 1921 bygget man heldekkede seilbåter ved Skandfers baadbyggeri ved Kulstadsjøen.
Under krigen var det en tysk krigsfangeleir i Drevja. Hovedsakelig ble det holdt russere i leiren. I tillegg arbeidet jugoslaviske krigsfanger på «Blodveien» over Korgfjellet. Den andre store bølgen med industrietablering kom etter 2. verdenskrig, med etableringen av Nord-Norges Salgslag i 1945 og aluminiumsverket Mosal, nå Elkem Aluminium og Mosjøen Veveri på 50-tallet. Samtidig pågikk det store vannkraftutbygginger i distriktet. Kommunen ble dannet i sin nåværende form i 1963 ved å slå sammen daværende Vefsn kommune (som omfattet den sørlige delen av dagens kommune) med kommunene Mosjøen, Drevja og Elsfjord.
Kommunikasjonsmessig ble Nordlandsbanen åpnet frem til Mosjøen sommeren 1940, mens veiforbindelsen til Leirfjord og Sandnessjøen ble åpnet på 1960-tallet. Før den tid var det sjøbussforbindelse mellom de to byene. Kommunen fikk egen kortbaneflyplass i 1987. Det er også verdt å nevne at Blodveien over Korgfjellet ble i 2005 erstattet med tunnel gjennom Korgfjellet. Korgfjelltunnelen er med sine 8555 meter lengste tunnel på E6. Det planlegges også ny E6 gjennom kommunen fra Korgfjellet til Mosjøen og ny fylkesvei 78 fra Mosjøen til Leirfjord åpnet senhøsten 2014.
== Næringsliv ==
Kilde SSB 2005
Tertiærnæringene er den viktigste næringsgrenen i kommunen, hvor både handel og offentlig tjenesteyting er viktig. Innenfor sekundærnæringene er store industribedrifter som Alcoa Mosjøen, Alcoa Mosjøen Anode, ISS Industrielt vedlikehold. Andre større bedrifter er Helgeland Sparebank og HelgelandsKraft. Kommunen har relativt lite landbruk. I 2008 åpnet en ny anodefabrikk i Mosjøen.
== Kultur ==
Vefsn har et rikt kulturliv, spesielt innenfor kunsthåndverk og musikk. Distriktsmusikerne i Vefsn-Ensemblet samt ansatte ved musikklinja ved den videregående skolen er viktige pådrivere innenfor musikklivet. Komponisten David Monrad Johansen (1888) er født og oppvokst i Mosjøen. Hvert år i september arrangeres det også Tiendebytte, som er et tradisjonsrikt handels- og kulturarrangement. Kippermocupen, som er en stor helgeturnering i fotball for barn og unge er også et årlig arrangement. Kommunen er deltaker i Skulpturlandskap Nordland med skulpturen «Tre Éldar» av den islandske kunsteneren Hulda Hákon. Målsaken står også ganske sterkt i kommunen, der Vefsn mållag er en aktiv forening.
Den nyrestaurerte Byparken i Mosjøen dokumenterer og beskriver byens og parkens utvikling gjennom mer enn 130 år og kan leses som en levende historiebok. Parkelementer eller delområder fra alle tidsepokene i parkens historie er gjenskapt. Den 8,5 dekar store parken består av 4 deler som representerer fire ulike tidsepoker: 1900-parken, Paviljongen fra byplanen av 1925, 1948-parken og 2000-parken.
Det er tre kirker i Vefsn kommune. Dolstad kirke, Elsfjord kirke og Drevja kirke.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Kommunevåpen ==
Vefsns kommunevåpen er en hane i sølv på svart bunn. Våpenet ble godkjent 13. november 1974, og er tegnet av Arthur Gustavsson.Våpenet er opprinnelig Mosjøens byvåpen og ble godkjent i 1960, og etter sammenslåinga og opprettelsen av Vefsn kommune tok den nye kommunen opp dette våpenet uten endringer eller nye tegninger.
Hanen står for årvåkenhet og kamplyst. hanen beskrives i våpenbeskrivelsen bare med sølv, men i tegningen har den også «bevæpningsfarge», det vil si rødt nebb, kam, hakeskjegg og føtter. Dette betyr at man i praktisk bruk har valgfrihet og kan gjengi hanen helt hvit, eller ta med rødfargen i de nevnte detaljer.
== Vennskapsavtaler ==
Lycksele, Lappland i Sverige
Volkhov, Leningrad i Russland (siden 1992)
Gornji Milanovac, Moravica i Serbia (siden 1975)
== Kjente vefsninger ==
Christian Fredrik Nergaard Havig (1855 -1927), stortingsrepresentant (1895 - 1909)
Thorolf Holmboe (1866–1935), maler
Andreas Haukland (1873–1933), forfatter
David Monrad Johansen (1888-1974), komponist
Jon Gunleiksrud (1909-1986). motstandsmann, medlem av Kompani Linge
Fredrik Orvin (1909-1992), ambassadør
Liv Grannes (1918-2004), motstandskvinner under 2. verdenskrig
Sveinulv Jarnæs (1919–1953), dikter
Kjell Eliassen (f. 1929), ambassadør
Inger Aufles (f. 1941), langrennsløper
Odd Eriksen (f. 1955), politiker (Ap), statsråd 2005-2006
Frode Fjellheim (f. 1959), musiker
Hallvard Holmen (f. 1966), skuespiller
Finn Guttormsen (f. 1968), musiker
Torbjørn Lien (f. 1968), serietegner
Anette Sagen (f. 1985), skihoppe
Eirin Maria Kvandal (f. 2001), skihopper
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vefsn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Vefsn i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Vefsn - Statistisk sentralbyrå
(no) mosjoen.com - Lokal portal for Mosjøen og Vefsn | | fjerneste_kilde = Simskardvatnet | 8,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inndyr | 2023-02-04 | Inndyr | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Gildeskål', 'Kategori:Nordlandstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tettsteder i Nordland'] | Inndyr er et tettsted og administrasjonssenteret i Gildeskål kommune i Nordland. Tettstedet hadde 629 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger ved riksvei 838. Inndyr sentrum ligger ved Inndyrsvågen, som på sommerstid er en mye brukt havn for turister og båtfolk.
I luftlinje ligger Inndyr om lag 35 km sørvest for Bodø. Langs Fylkesvei 17, også kalt kystriksveien, er distansen ca. 90 km.
Her finnes bank, restaurant og matbutikk, samt en anløpskai for hurtigbåt. Her ligger også basen til legeskyssbåten MS «Elias Blix».
I årene 2004-2005 gjennomførte man Tettstedsprosjektet på Inndyr, hvor man anla miljøgate og torg i sentrum av tettstedet.
Inndyr var allerede på begynnelsen av 1600-tallet et viktig sted i Nordland, med bl.a. lensherresete. Nordlandsmuseet på Gildeskål kirkested gir mer informasjon om Inndyrs og Gildeskåls historie. Museet har fra høsten 2009 kontor sammen med biblioteket ved nye Inndyr skole.
På grunn av den kalkrike grunnen har området rundt Inndyr en særlig stor forekomst av ulike typer orkidéer.
Inndyr har de siste årene vært preget av stor byggeaktivitet. Nytt syke- og aldershjem (Gibos) kom i 2003. Kulturhus med idrettshall, skytebane og klatrevegg sto ferdig sommeren 2009. Nye Inndyr skole ble tatt i bruk til skolestart høsten 2009.
Inndyrs lokale idrettslag heter Splint.
| Inndyr er et tettsted og administrasjonssenteret i Gildeskål kommune i Nordland. Tettstedet hadde 629 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger ved riksvei 838. Inndyr sentrum ligger ved Inndyrsvågen, som på sommerstid er en mye brukt havn for turister og båtfolk.
I luftlinje ligger Inndyr om lag 35 km sørvest for Bodø. Langs Fylkesvei 17, også kalt kystriksveien, er distansen ca. 90 km.
Her finnes bank, restaurant og matbutikk, samt en anløpskai for hurtigbåt. Her ligger også basen til legeskyssbåten MS «Elias Blix».
I årene 2004-2005 gjennomførte man Tettstedsprosjektet på Inndyr, hvor man anla miljøgate og torg i sentrum av tettstedet.
Inndyr var allerede på begynnelsen av 1600-tallet et viktig sted i Nordland, med bl.a. lensherresete. Nordlandsmuseet på Gildeskål kirkested gir mer informasjon om Inndyrs og Gildeskåls historie. Museet har fra høsten 2009 kontor sammen med biblioteket ved nye Inndyr skole.
På grunn av den kalkrike grunnen har området rundt Inndyr en særlig stor forekomst av ulike typer orkidéer.
Inndyr har de siste årene vært preget av stor byggeaktivitet. Nytt syke- og aldershjem (Gibos) kom i 2003. Kulturhus med idrettshall, skytebane og klatrevegg sto ferdig sommeren 2009. Nye Inndyr skole ble tatt i bruk til skolestart høsten 2009.
Inndyrs lokale idrettslag heter Splint.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Inndyr.com
Nordlandsmuseets nettsted | |befolkning = | 8,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikkel | 2023-02-04 | Nikkel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller'] | For den russiske byen med samme navn, se NikelNikkel er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ni og atomnummer 28.
| For den russiske byen med samme navn, se NikelNikkel er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ni og atomnummer 28.
== Historie ==
Bruk av nikkel kan spores tilbake til 3 500 år før Kristi fødsel. Gamle syriske bronselegeringer kunne inneholde opptil 2% nikkel, og metallet hvitt kobber (nysølv) nevnes i kinesiske skrifter fra år 1400 f.kr. Nikkelsalter ble tidlig brukt som grønt fargepigment i glassfremstilling.
Den svenske mineralogen Baron Axel Frederik Cronstedt forsøkte i 1751 å utvinne kobber av malm fra en koboltgruve i Hälsingland. Malmen så ut som kobbermalm, men han greide ikke å utvinne kobber av den. I stedet hadde han isolert et sølvhvitt metall som han i 1754 døpte nikkel. Malmen han hadde jobbet med var nikkelin også kalt rødnikkelkis eller kobbernikkel. I Tyskland var denne malmen døpt Kupfernickel av gruvearbeiderne som ikke greide å utvinne kobber av malmen, til tross for at den så ut til å inneholde rikelige mengder. Malmen gjorde dessuten folk syke, og en mente at den var forhekset av underjordiske Nickeln eller Kupfer-nickeln, underjordiske «kobbernisser» eller «kobberdjevler».Mange av datidens kjemikere var skeptisk til Cronstedts påstander om funnet av et nytt metall. Mange mente det bare var en blanding av tidligere kjente metaller. I 1775 – (10 år etter Cronstedts død) ble all tvil feid til side da Torbern Bergman fremstilte nikkel i tilnærmet ren form.
Det svenske navnet på malmen «kopparnickel» er avledet av det tyske navnet kupfernickel, og er også opphavet til navnet på grunnstoffet nikkel.
== Egenskaper ==
Nikkel er et sølvhvitt, glinsende transisjonsmetall med utmerket korrosjonsbestandighet og varmefasthet. Det er hardt, men formbart og reagerer hverken med luft eller vann. I svovelsyre løses det langsomt opp, mens i salpetersyre dannes et beskyttende oksidsjikt som hindrer videre angrep. Nikkel er ferromagnetisk med curiepunkt på 354 °C, og har i tillegg magnetostriktive egenskaper, noe som betyr at materialet forandrer lengde hvis det utsettes for et magnetfelt.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende nikkel består av 5 stabile isotoper: 58Ni (68,077%), 60Ni (26,223%), 61Ni (1,14%), 62Ni (3,634%) og 64Ni (0,926%). I tillegg finnes 26 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper. De mest stabile av disse er 59Ni med halveringstid 76 000 år, 63Ni med halveringstid 100,1 år, 56Ni med halveringstid 6,077 døgn, 66Ni med halveringstid 54,6 timer, 57Ni med halveringstid 35,6 timer og 65Ni med halveringstid 2,5172 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 minutt, og de fleste kortere enn 10 sekunder.CAS-nummer: 7440-02-0
== Forekomst ==
Rent nikkel forekommer bare i jordkjernen og i meteoritter. Nikkelholdige mineraler er forholdsvis utbredt, men inneholder som regel lave konsentrasjoner. De viktigste kommersielle forekomstene ligger i Russland (Nikel), Canada (Ontario), Australia og Cuba.
I 2005 var Russland den største produsenten av nikkel, med 23,4% av verdensproduksjonen.
== Anvendelse ==
Allerede i 1881 ble det i Sveits slått 20-centimes mynter av ren nikkel, og siden har hele 85 land utgitt 510 forskjellige mynter i ren nikkel. Under 2. verdenskrig var nikkel et ettertraktet metall til rustningsindustrien, noe som betydde at mynter ble laget av mindre viktige metaller.
I dag brukes nikkel hovedsakelig i mange forskjellige stållegeringer, som i rustfritt stål og panserstål. En spesiell jernlegering med presis 36 % nikkel kalles invar. Den utvider seg svært lite med økende temperatur, og brukes derfor blant annet i måleinstrumenter og presisjonsapparater.Nikkel brukes også som bestanddel i myntproduksjon og i smykker. Det brukes dessuten til overflatebehandling av andre metaller. Et tynt lag med nikkel påføres ved hjelp av elektrolyse, og gir en ripefast og korrosjonsbestandig overflate (fornikling).
Nikkel er dessuten en vesentlig bestanddel i nysølv.
== Se også ==
Nikkelallergi
Ringerikes Nikkelverk (i drift 1849–1920)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nickel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nickel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Nikkel er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ni og atomnummer 28. | 8,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/E6_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | E6 (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | E6 kan sikte til flere ting:
Europavei 6, en europavei
Europavei 6 (Norge), en norsk riksvei
Europavei 6 (Sverige), en svensk stamvei
Elephant Six, et amerikansk musikk-kollektiv
Electric Six, et band
Motstandsrekken E6, i elektroteknikken en rekke av seks normerte motstandsverdier
Flytypen Boeing E-6, en flygende militær kommandosentral
I fototeknikk den standardiserte metoden E-6 for å fremkalle dias | E6 kan sikte til flere ting:
Europavei 6, en europavei
Europavei 6 (Norge), en norsk riksvei
Europavei 6 (Sverige), en svensk stamvei
Elephant Six, et amerikansk musikk-kollektiv
Electric Six, et band
Motstandsrekken E6, i elektroteknikken en rekke av seks normerte motstandsverdier
Flytypen Boeing E-6, en flygende militær kommandosentral
I fototeknikk den standardiserte metoden E-6 for å fremkalle dias | E6 kan sikte til flere ting: | 8,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kobolt | 2023-02-04 | Kobolt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kobolt er et grunnstoff med kjemisk symbol Co (av latin: cobaltum) og atomnummer 27.
| Kobolt er et grunnstoff med kjemisk symbol Co (av latin: cobaltum) og atomnummer 27.
== Historie ==
Koboltforbindelser som blått fargepigment i glass og keramikk har vært kjent i årtusener. Stoffet har blitt funnet i egyptiske skulpturer og persiske smykker fra det 3. årtusen f.Kr. Kobolt er også funnet i ruinene av Pompeii (som ble ødelagt år 79 e.Kr.) og i Kina fra Tang-dynastiet (årene 618–907).
Det er den svenske kjemikeren Georg Brandt som er kreditert for oppdagelsen og isoleringen av kobolt i 1735. Han greide å bevise at blåfarven i glass kom fra kobolt og ikke fra vismut, som man tidligere hadde trodd.
De første forsøkene på å smelte kobolt slo feil, og ga kobolt(II)oksid i stedet. På grunn av at koboltmalm alltid inneholder arsen, ble arbeiderne også utsatt for den meget giftige gassen As4O6 under arbeidet.
I folketro er kobolt ofte assosiert med underjordiske og dverger som bor i fjell og undergrunnen. Det tyske ordet Kobold er en slags nisse eller husånd. Man tenkte seg at koboldene stjal verdifulle mineraler fra malmårene og erstattet dem med slike man anså som verdiløse, således «koboldmetall». Dette ble forklart med at gruvedriften forstyrret koboldene i deres underjordiske boliger. Første stavelse i Kobold er det samme som norrønt kofi (= alkove, kammers). På mellomhøytysk kan Kobold bety en voksfigur eller trefigur. I den heller upålitelige Fridtjofs saga berettes om bilder av Balder og andre guder som varmes ved ildstedet, smøres inn med fett og tørkes med klede.
== Egenskaper ==
Kobolt er et hardt skinnende grått transisjonsmetall med Atommassen (u) er 58,9. Smeltepunktet er 1 495 °C, og kokepunktet er 2 870 °C. Kobolt har ferromagnetiske egenskaper med curiepunkt på 1 121 °C. Kobolt er korrosjonsbestandig i luft på grunn av passivisering (et beskyttende oksidsjikt som raskt dannes), men løses opp av oksiderende syrer.
Kobolt har to allotrope former; alfa-formen har kubisk flatesentrert krystallstruktur og er stabil ved temperaturer fra 417 °C og opp til smeltepunktet. Beta-formen har heksagonal krystallstruktur og er stabil ved temperaturer under 417 °C.En uvanlig egenskap med kobolt er at det har større atommasse enn det neste grunnstoffet i periodesystemet (nikkel).
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende kobolt består utelukkende av den stabile isotopen 59Co. I tillegg finnes 28 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 60Co med halveringstid 5,2714 år, 57Co med halveringstid 271,79 døgn, 56Co med halveringstid 77,27 døgn og 58Co med halveringstid 70,86 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7440-48-4
== Forekomst ==
Kobolt er et relativt sjeldent metall, som utgjør bare 0,001 % av jordskorpens sammensetning, og er derfor dyrere enn f.eks. sølv. Rent kobolt finnes ikke naturlig, men det opptrer i mange kjemiske forbindelser. Små mengder av stoffet finnes i bergarter, jord, vann, planter og dyr. Kobolt utvinnes vanligvis som biprodukt fra nikkel-, sølv-, bly- og koppermalmer.
I 2005 var Den demokratiske republikken Kongo verdens største kobolt-produsent med ca. 40 % av verdensproduksjonen, fulgt av Canada, Zambia, Russland og Cuba.
== Anvendelse ==
Kobolt ble tidligere brukt som fargestoff ved glassering av keramikk, ved farving av glass og i papirindustrien. I Norge er Blaafarveværket på Modum mest kjent, som under Benjamin Wegners ledelse på 1800-tallet var verdens største produsent av koboltblå. Kobolt blir fortsatt brukt som fargestoff. I nyere tid er kobolt brukt som legering i stål som øker korrosjonsbestandigheten og slitestyrken.
== Koboltforekomster i Norge ==
Blaafarveverket på Modum var Norges største industribedrift på 1800-tallet, og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Virksomheten utgjør en viktig del av Norsk bergindustrihistorie. Kobolt ble også utvunnet ved Åsterudtjern i Holleia på Ringerike. Ved Glencore nikkelverk i Kristiansand ble det i 2012 fremstilt omkring 3 000 tonn kobolt med høy renhetsgrad.
== Referanser == | Kobolt er et grunnstoff med kjemisk symbol Co (av latin: cobaltum) og atomnummer 27. | 8,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teatret_V%C3%A5rt | 2023-02-04 | Teatret Vårt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kultur i Molde', 'Kategori:Kultur i Møre og Romsdal', 'Kategori:Norske teaterkompanier', 'Kategori:Teatre i Norge'] | Regionteatret i Møre og Romsdal, bedre kjent som Teatret Vårt, er Norges nest eldste regionteater, etablert i 1972. Det har base i Molde, men turnerer i hele Møre og Romsdal fylke. Teatret avvikler mellom 250 og 300 forestillinger hvert år. De siste årene har besøket ligget rundt 32–35 000. Fra 2000 til 2012 ble teatret ledet av Carl Morten Amundsen, da Thomas Bjørnager tok over som teatersjef.
Teatret Vårt startet opp som et alternativ til det første regionteatret i landet, Hålogaland Teater. Kretsen rundt Kjetil Bang-Hansen, Ola B. Johannessen m.fl. trodde på et kunstnerisk teater, et universelt teater, som sprang ut av utøverne selv. Teatret Vårt har stått i denne tradisjonen helt siden starten, selv om man utover 1970-årene også opplevde en politisering. Klassikere og samtidsdramatikk har utgjort repertoaret.
Mange markante teaterkunstnere har vært ved teatret opp gjennom årene. Fram til 1992 var Teatret Vårt allmøtestyrt. Morten Borgersen var teatersjef i årene 1992–98, Edvard Hoem var sjef 1998–2000. Fra 2000 til 2012 ble teatret ledet av Carl Morten Amundsen, da Thomas Bjørnager tok over som teatersjef. Kristian Lykkeslet Strømskag er nåværende teatersjef.
Teatret Vårt har siden 2021 harr base i huset i kulturbygget Plassen.
| Regionteatret i Møre og Romsdal, bedre kjent som Teatret Vårt, er Norges nest eldste regionteater, etablert i 1972. Det har base i Molde, men turnerer i hele Møre og Romsdal fylke. Teatret avvikler mellom 250 og 300 forestillinger hvert år. De siste årene har besøket ligget rundt 32–35 000. Fra 2000 til 2012 ble teatret ledet av Carl Morten Amundsen, da Thomas Bjørnager tok over som teatersjef.
Teatret Vårt startet opp som et alternativ til det første regionteatret i landet, Hålogaland Teater. Kretsen rundt Kjetil Bang-Hansen, Ola B. Johannessen m.fl. trodde på et kunstnerisk teater, et universelt teater, som sprang ut av utøverne selv. Teatret Vårt har stått i denne tradisjonen helt siden starten, selv om man utover 1970-årene også opplevde en politisering. Klassikere og samtidsdramatikk har utgjort repertoaret.
Mange markante teaterkunstnere har vært ved teatret opp gjennom årene. Fram til 1992 var Teatret Vårt allmøtestyrt. Morten Borgersen var teatersjef i årene 1992–98, Edvard Hoem var sjef 1998–2000. Fra 2000 til 2012 ble teatret ledet av Carl Morten Amundsen, da Thomas Bjørnager tok over som teatersjef. Kristian Lykkeslet Strømskag er nåværende teatersjef.
Teatret Vårt har siden 2021 harr base i huset i kulturbygget Plassen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Teatret Vårt sin hjemmeside | Regionteatret i Møre og Romsdal, bedre kjent som Teatret Vårt, er Norges nest eldste regionteater, etablert i 1972. Det har base i Molde, men turnerer i hele Møre og Romsdal fylke. | 8,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mangan | 2023-02-04 | Mangan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller'] | Mangan er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Mn og atomnummer 25.
| Mangan er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Mn og atomnummer 25.
== Historie ==
Manganforbindelser har vært i bruk siden prehistorisk tid. Maling med mangandioksid som fargepigment kan spores 17 000 år tilbake i tid. Både egypterne og romerne brukte manganforbindelser i glassfremstilling, enten for å fjerne eller for å tilsette farge i glasset. Mangan forekommer i jernmalmen som ble brukt av spartanerne, og det har vært spekulasjoner om den enestående hardheten i våpenstålet deres kom av at de uforvarende hadde laget jern-mangan-legeringer.
På 1600-tallet ble permanganat fremstilt av den tyske kjemikeren Johann Glauber til bruk i laboratorier. Ved midten av 1700-tallet var mangandioksid i bruk til fremstilling av klor (ved å blande mangandioksid i saltsyre blir klor frigjort).
Den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele var den første som forsto at mangan var et grunnstoff, og hans kollega Johan Gottlieb Gahn isolerte rent mangan i 1774 ved kjemisk reduksjon av mangandioksid med karbon. I begynnelsen av 1800-tallet hadde forskere begynt å utforske bruk av mangan som legeringsmateriale i stålproduksjon. I 1816 oppdaget man at mangan gjorde jern hardere uten å gjøre det sprøere.
Opphavet til navnet kommer fra fransk manganèse «svart Magnesia». Magnesia (et område i det som nå er Hellas) var funnstedet for magnes, to svarte mineraler hvorav det ene inneholdt mangan, og det andre magnesium.
== Egenskaper ==
Mangan er et gråhvitt, hardt og svært sprøtt tungmetall. Det tilhører transisjonsmetallene og kan av utseende minne om jern. Det oksiderer i luft, men det dannes raskt et beskyttende oksidsjikt som stopper videre oksidering. I vann og i svake syrer blir det angrepet under utvikling av hydrogen. I pulverform kan mangan antennes.
Mangan har paramagnetiske egenskaper, som betyr at det blir magnetisert i et magnetfelt, men kan ikke gjøres til permanentmagnet.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende mangan består utelukkende av den stabile isotopen 55Mn. I tillegg finnes 25 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 53Mn med halveringstid 3,74 • 106 år, 54Mn med halveringstid 312,3 døgn og 52Mn med halveringstid 5,591 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 3 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt.CAS-nummer: 7439-96-5
== Forekomst ==
På verdensbasis finnes det store manganforekomster. I jordskorpen finnes det ca. 900 ppm, noe som gjør det til det nest vanligste tungmetallet etter jern. Det utvinnes hovedsakelig fra mineralet pyrolusitt (MnO2), på norsk ofte kalt brunstein. Over 80 % av forekomstene finnes i Sør-Afrika og Ukraina. Andre viktige forekomster er i Kina, Australia, Brasil, Gabon, India, og Mexico.
Mangan finnes også som knoller på bunnen på store havdyp.
== Anvendelse ==
Mangan er uunnværlig for jern og stålproduksjonen på grunn av sine egenskaper som legeringsmateriale. Jern og stålproduksjon står for 85 – 90 % av etterspørselen på verdensmarkedet. Blant annet er mangan en viktig komponent i lav-kostnads rustfritt stål og også brukt i aluminiumlegeringer.
Metallet brukes også sporadisk i mynter, blant annet i 1 og 2 euro-myntene i EU.
== Biologisk betydning ==
Mangan er et viktig sporstoff i levende organismer. Men eksponering for manganholdig røyk kan påvirke nervesystemet og gi håndtremor (skjelving). Arbeidstilsynet har derfor satt grensen for innånding av respirabelt mangan i luft til 0.1 mg/m3. Arbeidere på manganverk og sveisere, særlig ved arbeid med harde stållegeringer, er ofte betydelig eksponert for mangan.
== Referanser == | Mangan er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Mn og atomnummer 25. | 8,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krom | 2023-02-04 | Krom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krom', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL'] | Krom er et grunnstoff med kjemisk symbol Cr (av gresk: chrôma) og atomnummer 24.
| Krom er et grunnstoff med kjemisk symbol Cr (av gresk: chrôma) og atomnummer 24.
== Historie ==
26. juli 1761 fant den tyske geologen Johann Gottlob Lehmann et orangerødt mineral i Uralfjellene. Han kalte det sibirsk rødt bly, og antok at det besto av blyforbindelser med selen og jern-komponenter. Mineralet var i virkeligheten blykromat med kjemisk formel PbCrO4. I 1770 besøkte Peter Simon Pallas stedet der Lehmann hadde gjort funnet sitt, og fant et rødt blymineral som hadde gode egenskaper som fargepigment. Han kalte det krokoitt (fra gresk krokos, safranfarget).
I 1797 utvant Louis Nicolas Vauquelin kromoksid (CrO3) ved å blande krokoitt og saltsyre. I 1798 oppdaget han at rent krom kunne isoleres ved å varme opp kromoksid med trekull. Han fant også spor av krom i edelstener som rubin og smaragd. Senere i 1798 greide han å isolere rent krom.
Krom fikk navnet sitt fra det greske ordet chrôma som betyr farge, på grunn av stoffets fargerike kjemiske forbindelser.
== Egenskaper ==
Krom er et sølvhvitt skinnende transisjonsmetall. Det er hardt, korrosjonsbestandig og smibart. Stoffet har et relativt høyt smeltepunkt (1 857 °C) og er smaks- og luktfritt.
Krom blir passivisert ved at et annet grunnstoff – gjerne nikkel og/eller jern – sammen med oksygen danner et tynt sjikt med oksider på overflaten (vanligvis noen få atomer tykt, og dermed usynlig for det blotte øye). Dette sjiktet hindrer at oksygen trenger videre inn og angriper stoffet. Krom er i motsetning til de fleste andre metallene (som jern og nikkel) ikke utsatt for hydrogensprøhet.
Krom inngår lett kjemiske forbindelser med andre stoffer, og mange av disse forbindelsene er tungt nedbrytbare og kan til en viss grad også akkumuleres i levende organismer.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende krom består av 4 isotoper, hvorav 3 er stabile: 52Cr (83,789%), 53Cr (9,501%), 54Cr (2,365%), og 1 ustabil (og dermed radioaktiv): 50Cr (4,345) med halveringstid 1,8 • 1017 år (denne isotopen har så lang halveringstid at den ofte blir betraktet som stabil). I tillegg finnes 22 kunstig fremstilte ustabile isotoper. De mest stabile av disse er 51Cr med halveringstid 27,7025 døgn, 48Cr med halveringstid 21,56 timer og 49Cr med halveringstid 42,3 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 minutter, og de fleste kortere enn 10 sekunder.CAS-nummer: 7440-47-3
== Forekomst ==
Krom finnes ikke i ren form i naturen, men er hovedbestandel i over 30 forskjellige fargerike mineraler. Det er det 20. mest vanlige grunnstoffet i jordskorpen. Av de forskjellige krom-mineralene er det bare kromitt (FeCr2O4) som blir brukt i kommersiell fremstilling.
De viktigste kromitt-forekomstene i verden er i Sør-Afrika som i 2003 sto for halvparten av verdensproduksjonen. Kasakhstan, Russland og Tyrkia har også store forekomster. Omkring 15 millioner tonn kromitt ble utvunnet i år 2000, og ble videreforedlet til ca. 4 millioner ferrokrom.
Krom blir utvunnet ved å varme opp kromitt-malmen sammen med aluminium og silisium.
== Anvendelse ==
På 1800-tallet ble krom hovedsakelig brukt i maling og garving av lær, men i våre dager har stoffet en rekke anvendelsesområder.
Det viktigste bruksområdet er imidlertid som legeringsmateriale i høykvalitets stål som rustfritt stål, syrefast stål og temperaturbestandig stål. Videre brukes krom til overflatebehandlig ved at et metall påføres et tynt sjikt med krom ved hjelp av elektrolyse. Forkromming som denne prosessen kalles, danner en ripefast og korrosjonsbestandig overflate, som i tillegg er dekorativ (særlig på kjøretøyer).
Tidligere bruksområder som maling og impregnering av trevirke er forbudt i Norge på grunn av den potensielle miljøtrusselen.
== Biologisk betydning ==
Krom i ren form har ikke betydning for menneskekroppen, men trivalent krom (Cr3+ ioner) blir betraktet som et viktig stoff for insulin og sukkerbalansen for mennesker. Krom finnes i utgangspunktet i tilstrekkelig mengde i et normalt kosthold, men raffinering og tilberedning fjerner ofte noe av matens krominnhold. Uorganisk kromsalt tas dårlig opp i kroppen, kun 1% mot 20% av organisk bundet krom fra kromgjær.
Betydningen av trivalent krom er omstridt, og USAs myndigheter reduserte anbefalt daglig inntak fra 50-100 µg til 35 µg for voksne menn og 25 µg for voksne kvinner i 2007.Heksavalent krom Cr(VI) er meget giftig og kreftfremkallende. Stoffet kan føre til genmutasjoner som vist i filmen Erin Brockovich.
Krom transporteres i blodet av Ferritin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Krom | Krom er et grunnstoff med kjemisk symbol Cr (av gresk: chrôma) og atomnummer 24. | 8,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vanadium | 2023-02-04 | Vanadium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer'] | Vanadium er et grunnstoff med kjemisk symbol V og atomnummer 23. Atommassen (u) er 50,9.
| Vanadium er et grunnstoff med kjemisk symbol V og atomnummer 23. Atommassen (u) er 50,9.
== Historie ==
Vanadium ble opprinnelig oppdaget i 1801 i Mexico by av den spanskfødte mineralogen Andrés Manuel del Río. Han undersøkte «brunt bly» (nå kjent som vanadinitt), et mineral som var funnet ved gruvebyen Zimapán i Mexico. Under eksperimentene minnet fargene ham om krom, og han ga det derfor navnet panchromium, men endret det senere til erythronium (av gresk for rød), siden de fleste saltene ble rødfarget under oppvarming. Den franske kjemikeren Hippolyte Victor Collet-Descotils erklærte feilaktig at del Rios nye grunnstoff i virkeligheten var urent krom. Disse påstandene ble støttet av del Rios venn Baron Alexander von Humboldt, og del Rio aksepterte at han måtte ha tatt feil.
I 1831 ble vanadium gjenoppdaget av den svenske kjemikeren Nils Gabriel Sefström. Han fant stoffet i et nytt oksid mens han arbeidet med jernmalm fra Taberg i Småland, og døpte det nye grunnstoffet vanadin etter skjønnhetsgudinnen i norrøn mytologi – Vanadis – som er et av navnene på Frøya. (I den engelskspråklige delen av verden ble endelsen -ium tilføyd, men stoffet heter fortsatt vanadin i Sverige og på Island.) Senere samme år ble del Rios oppdagelse i 1801 bekreftet av Friedrich Wöhler.
Rent metallisk vanadium ble isolert av Henry Enfield Roscoe i 1867 ved kjemisk reduksjon av vanadiumtetraklorid VCl3 med hydrogen.
== Egenskaper ==
Vanadium er et ikke-magnetisk transisjonsmetall som i ren form er sølvgrått metallisk av utseende. Det er mykt og formbart og har god korrosjonsbestandighet mot lut, svovelsyre og saltsyre. Ved temperaurer over 660 °C oksiderer det lett til vanadiumpentoksid (V2O5). Flere av vanadiumforbindelsene er giftige. Vanadiumstøv er brennbart, og kan medføre lungeskade ved innånding. Vanadium finnes i de fleste levende organismer.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende vanadium består av to isotoper, én stabil: 51V (99,75%), og én ustabil (og dermed radioaktiv): 50V (0,25%) med halveringstid 1,5 × 1017 år. I tillegg finnes 24 kunstig fremstilte isotoper, hvorav de mest stabile er 49V med halveringstid 330 døgn og 48V med halveringstid 15,9735 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 1 sekund.CAS-nummer: 7440-62-2
== Forekomst ==
Vanadium forekommer ikke naturlig i ren form, men er bestanddel i over 60 forskjellige mineraler som vanadinitt Pb5(VO4)3Cl og patronitt (VS4). Vanadium er litt vanligere enn nikkel og finnes i jordskorpen i ca. 170 ppm. Konsentrasjonen av stoffet er imidlertid vanligvis lav. Vanadium finnes også i råolje.
I 2007 ble det fremstilt 58 000 tonn vanadium på verdensbasis. De største produsentlandene var Sør-Afrika (23 000 tonn), Kina (18 500 tonn) og Russland (16 000 tonn). Verdens utvinnbare vanadiumreserver anslås til 13 millioner tonn. Kun små mengder vanadium blir gjenvunnet.
== Anvendelse ==
Vanadium er hovedsakelig brukt i legeringer. Den mest vanlige legeringen er ferrovanadium (FeV) som er sammensatt av 50 % vanadium og 50 % jern. Det brukes også i stållegeringer til verktøy og kirurgiske instrumenter. I legering med aluminium og titan brukes det i jetmotorer og høy-ytelsesfly.
Vanadiumpentoksid brukes i keramisk industri og som katalysator ved fremstilling av svovelsyre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Vanadium: The metal that may soon be powering your neighbourhood», fra BBC nettsider, 13. juni 2014 | Vanadium er et grunnstoff med kjemisk symbol V og atomnummer 23. Atommassen (u) er 50,9. | 8,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Titan_(grunnstoff) | 2023-02-04 | Titan (grunnstoff) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller'] | Titan er et grunnstoff med kjemisk symbol Ti og atomnummer 22. Titan har en atommasse på 47,9.
| Titan er et grunnstoff med kjemisk symbol Ti og atomnummer 22. Titan har en atommasse på 47,9.
== Historie ==
I 1791 i Cornwall, England fant amatørgeolog og pastor William Gregor svart sand i en bekk. Han merket seg at sanden ble tiltrukket av en magnet, og analyser av sanden viste at den inneholdt 2 metalloksider. Det ene var jernoksid, noe som forklarte magnetismen, og et hvitt metalloksid han ikke kunne identifisere. Gregor innså at det nye stoffets egenskaper ikke samsvarte med noen av de kjente grunnstoffene, og han konkluderte med at det måtte dreie seg om et hittil uoppdaget grunnstoff.
Omtrent samtidig fremstilte også Franz Joseph Müller det samme stoffet, men heller ikke han var i stand til å identifisere det.
Uavhengig av Gregor og Müller ble titan gjenoppdaget av Martin Heinrich Klaproth i 1795, og han ga også grunnstoffet navn.
Rent metallisk titan (99,9 %) ble først fremstilt i 1910 av Matthew A. Hunter, men ble ikke kommersielt tilgjengelig før i 1946. Da viste den luxembourgske metallurgen William Justin Kroll at det kunne fremstilles ved kjemisk reduksjon av titantetraklorid med magnesium i en prosess kjent som Kroll-prosessen. Selv om det stadig forskes på mer effektive fremstillingsmetoder er Kroll-prosessen fremdeles brukt i kommersiell titanproduksjon.
Navnet kommer fra gresk titan (barn av Jorden) eller latin titans (Jorden).
== Egenskaper ==
Titan er et lett, sterkt og fleksibelt innskuddsmetall med en sølvaktig glans. Det er nesten like korrosjonsbestandig som platina, og angripes ikke av vann, saltløsninger eller klorgass, men løses opp av sterke syrer. Det oksiderer ikke i romtemperert luft, men i varm luft dannes et oksidsjikt som bremser videre oksidasjon. Titan løses ikke opp av hverken fortynnet saltsyre eller fortynnet svovelsyre.
En av titans mest bemerkelsesverdige egenskaper er at det er sterkt som stål, men er omtrent 45 % lettere. Det er 60 % tyngre enn aluminium, men mer enn dobbelt så sterkt. Det mister imidlertid en del av styrken ved temperaturer over 430 °C. Titans kjemiske og fysiske egenskaper er veldig lik de til grunnstoffet Zirkonium.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende titan består av fem stabile isotoper, 46Ti (8,25 %), 47Ti (7,44 %), 48Ti (73,72 %), 49Ti (5,41 %) og 50Ti (5,18 %). I tillegg finnes 21 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 44Ti med halveringstid 63 år, 45Ti med halveringstid 184,8 minutter, 51Ti med halveringstid 5,76 minutter og 52Ti med halveringstid 1,7 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 minutt, og de fleste kortere enn 1 sekund.CAS-nummer: 7440-32-6
== Forekomst ==
Titan forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes blant annet i mineralet ilmenitt (FeTiO3), som er råstoff for titanproduksjon i Norge, som foregår ved Titania A/S i Sokndal kommune. Andre mineraler som inneholder titan er titanitt (CaTi[SiO4]O) og rutil (titandioksid TiO2).
Titan er også funnet i meteoritter og i månesteiner. Steinprøver brakt tilbake av Apollo 17 – ferden inneholdt opptil 12,1 % titandioksid.
De største kjente forekomstene finnes i Australia, Skandinavia, Nord-Amerika, Uralfjellene, Sør-Afrika og Malaysia. I 2007 ble det produsert 138 000 tonn titan på verdensbasis.
== Anvendelse ==
Titan har høy styrke i forhold til vekten, og brukes alene eller i legeringer som materiale til romraketter, jetfly, ubåter, verktøy samt tennis- og squash-racketer. Vanlige titanlegeringer inneholder jern og aluminium. Den mest brukte titanlegering er TiAl6V4, også kalt grade 5 som er tilsatt 6 % aluminium og 4 % vanadium. TiAl6V4 er dobbelt så sterk som vanlig titan og har dessuten lavere egenvekt.
Titans vanligste kjemiske forbindelse titandioksid har en stabil, hvit farge og brukes mye i maling.
Titan har også blitt brukt til bygninger som Guggenheim-museet i Bilbao. I Moskva er det 40 meter høye minnesmerket over Jurij Gagarin – det første menneske i verdensrommet – laget av titan på grunn av dets attraktive farger og dets rolle i romfartshistorien. Tromsø bibliotek og byarkiv flyttet inn i de gamle lokalene til Fokus Kino i 2004, som etter oppussingen hadde fått tak dekket med titan. Nordlyskatedralen i Alta er også dekket med titan.
Til medisinsk bruk egner titan seg godt som implantat-materiale, på grunn av at det ikke er giftig og ikke utløser frastøtningsreaksjon i kroppen.
== Referanser == | Titan er et grunnstoff med kjemisk symbol Ti og atomnummer 22. Titan har en atommasse på 47,9. | 8,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scandium | 2023-02-04 | Scandium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sjeldne jordmetaller'] | Scandium er et grunnstoff med kjemisk symbol Sc og atomnummer 21. Det er oppkalt etter det latinske navnet for Skandinavia.
| Scandium er et grunnstoff med kjemisk symbol Sc og atomnummer 21. Det er oppkalt etter det latinske navnet for Skandinavia.
== Historie ==
Dmitrij Mendelejev forutså i 1869 eksistensen av 3 ukjente grunnstoff, inkludert et han kalte eka-bor med atomnummer 21.
I 1879 fant den svenske kjemikeren Lars Fredrik Nilson et nytt grunnstoff ved spektralanalyse av mineralene euxenitt og gadolinitt. Han isolerte 2 gram med rent scandiumoksid (Sc2O3) fra 10 kg med euxenitt. Den svenske kjemikeren Per Teodor Cleve så at scandium svarte godt til Mendelejevs eka-bor, og underrettet ham om dette i august 1879.
I 1937 ble rent metallisk scandium fremstilt for første gang ved hjelp av elektrolyse. 99% rent scandium i større kvanta (ca. 500 gram) ble ikke fremstilt før i 1960.
Det nye grunnstoffet ble døpt scandium etter scandia som er det latinske navnet på Skandinavia.
== Egenskaper ==
Scandiums utseende er mørkt metallisk sølvaktig, men i kontakt med luft utvikler det et gulaktig eller rosa oksidsjikt. Det er et hardt transisjonsmetall som ikke er korrosjonsbestandig i ren form, og som løses opp ved langvarig kontakt med svake syrer. I likhet med andre reaktive metaller angripes det ikke av en 1:1 blanding av salpetersyre (HNO3) og flussyre (HF). Scandium regnes som lettmetall.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende scandium består utelukkende av den stabile isotopen 45Sc. I tillegg finnes 24 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper. Av disse er de mest stabile 46Sc med halveringstid 83,79 døgn, 47Sc med halveringstid 3,3492 døgn, 44m1Sc med halveringstid 58,6 timer, og 48Sc med halveringstid 43,67 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 4 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt.CAS-nummer: 7440-20-2
== Forekomst ==
Scandium er et sjeldent grunnstoff som bare finnes i et fåtall mineraler. I fremstillingen av rent scandium blir hovedsakelig thortveititt (oppkalt etter den norske ingeniøren og feltspatforhandleren Olaus Thortveit) brukt som råmateriale. Av thortveititten blir scandiumoksid utvunnet gjennom flere prosess-steg. Rent scandium utvinnes av scandiumoksid ved kjemisk reduksjon med fluor og kalsium.
== Anvendelse ==
Scandium brukes i aluminiumlegeringer. Det brukes også i høyytelses kvikksølvdamplamper, og sammen med holmium og dysprosium gir disse lampene et lys som er nært dagslys i fargetemperatur. Videre brukes scandium i fremstillingen av laserkrystaller. Magnetiske datalagringsmedier blir tilsatt scandiumoksid for å øke magnetiseringshastigheten.
== Referanser == | Scandium er et grunnstoff med kjemisk symbol Sc og atomnummer 21. Det er oppkalt etter det latinske navnet for Skandinavia. | 8,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lindesnes_(kapp) | 2023-02-04 | Lindesnes (kapp) | ['Kategori:57°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Halvøyer i Agder', "Kategori:Lindesnes' geografi", 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere øyer i Norge'] | Lindesnes regnes som Norges sydligste fastlandspunkt og et populært turistmål. Lindesnes ligger i Vest-Agder, 57°58'46"N. Avstanden til Kinnarodden, det nordligste punkt på det norske fastlandet, er 1 752 km.
Neset er hvert år utgangspunkt eller mål for en rekke private «ekspedisjoner» til fots, på ski, sykkel eller i bil mellom Lindesnes og Nordkapp eller vice versa.
| Lindesnes regnes som Norges sydligste fastlandspunkt og et populært turistmål. Lindesnes ligger i Vest-Agder, 57°58'46"N. Avstanden til Kinnarodden, det nordligste punkt på det norske fastlandet, er 1 752 km.
Neset er hvert år utgangspunkt eller mål for en rekke private «ekspedisjoner» til fots, på ski, sykkel eller i bil mellom Lindesnes og Nordkapp eller vice versa.
== Åtte måneder som øy ==
Fra litt over kl 09.00 den 21. juni 2007, da Spangereidkanalen var ferdig gravd ut, ble neset omdefinert fra en halvøy til en øy av Statens kartverk. Norges sydligste punkt på fastlandet ble nå Odden på nordsiden av Skjernøysund i Mandal kommune, ca. 4 km sørøst for Mandal by (58°00'12,599"N 07°30'47,689"Ø). Men i februar 2008 revurderte Statens kartverk sin første beslutning og omgjorde denne, slik at Lindesnes fortsatt er å regne for Norges sørligste punkt på fastlandet.
== Se også ==
Lindesnes (kommune)
Lindesnes (avis)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Endring i Norges ytterpunkter | Lindesnes regnes som Norges sydligste fastlandspunkt og et populært turistmål. Lindesnes ligger i Vest-Agder, 57°58'46"N. | 8,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hund%C3%A5la_(bygd) | 2023-02-04 | Hundåla (bygd) | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Grender i Vefsn', 'Kategori:Nordlandstubber', 'Kategori:Stubber 2018-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Hundåla er en av fjordbygdene i Vefsn og ligger på sørsida av Vefsnfjorden. Bygda har fergeforbindelse til Mosjøen. | Hundåla er en av fjordbygdene i Vefsn og ligger på sørsida av Vefsnfjorden. Bygda har fergeforbindelse til Mosjøen. | Hundåla er en av fjordbygdene i Vefsn og ligger på sørsida av Vefsnfjorden. Bygda har fergeforbindelse til Mosjøen. | 8,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinnarodden | 2023-02-04 | Kinnarodden | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:71°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gamviks geografi', 'Kategori:Halvøyer i Troms og Finnmark', 'Kategori:Lebesbys geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter'] | Kinnarodden (nordsamisk: Gidnegeahči) er det nordligste punktet på det norske og det europeiske fastlandet. Den ligger på Nordkinnhalvøya, på grensa mellom Lebesby og Gamvik kommuner, 71°08′N.Kinnarodden kan nås via en 23 kilometer lang fottur fra Mehamn, som tar 10-12 timer hver retning. Det finnes også båtturer fra Mehamn visse dager om sommeren.
Avstanden til Lindesnes, tilsvarende punkt i sør, er 1752 km.
| Kinnarodden (nordsamisk: Gidnegeahči) er det nordligste punktet på det norske og det europeiske fastlandet. Den ligger på Nordkinnhalvøya, på grensa mellom Lebesby og Gamvik kommuner, 71°08′N.Kinnarodden kan nås via en 23 kilometer lang fottur fra Mehamn, som tar 10-12 timer hver retning. Det finnes også båtturer fra Mehamn visse dager om sommeren.
Avstanden til Lindesnes, tilsvarende punkt i sør, er 1752 km.
== Se også ==
Oversikt over norske geografiske ytterpunkter
== Referanser == | | kommune = Lebesby, Gamvik | 8,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hole_in_one | 2023-02-04 | Hole in one | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Golfterminologi'] | Hole in one (hull-i-ett), også kalt ace (ess) mest på amerikansk, betegner i golf at ballen går rett i hullet med det første slaget fra utslagsstedet. Hole-in-one kan oversettes direkte til norsk, altså i hullet på ett slag.
Hole-in-one forekommer selv blant profesjonelle temmelig sjelden, og i store turneringer er det noen ganger en spesiell gevinst (for eksempel en bil) til en spiller som får hole-in-one. | Hole in one (hull-i-ett), også kalt ace (ess) mest på amerikansk, betegner i golf at ballen går rett i hullet med det første slaget fra utslagsstedet. Hole-in-one kan oversettes direkte til norsk, altså i hullet på ett slag.
Hole-in-one forekommer selv blant profesjonelle temmelig sjelden, og i store turneringer er det noen ganger en spesiell gevinst (for eksempel en bil) til en spiller som får hole-in-one. | Hole in one (hull-i-ett), også kalt ace (ess) mest på amerikansk, betegner i golf at ballen går rett i hullet med det første slaget fra utslagsstedet. Hole-in-one kan oversettes direkte til norsk, altså i hullet på ett slag. | 8,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mosj%C3%B8en | 2023-02-04 | Mosjøen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vefsn', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Mosjøen', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tettsteder i Nordland'] | Mosjøen (sørsamisk: Mussere) er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpstad, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune besto frem til 1961 og var fra 1962 igjen del av Vefsn kommune. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har 9 794 innbyggere pr. 1. januar 2022.
Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er tradisjonelt den fremste hjørnesteinsbedriften. Byen har dessuten et næringsliv som omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme.
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Veiavstanden til Bodø er 318 kilometer og 393 kilometer til Trondheim. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er en av de største i Nord-Norge.
Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen.
I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken, Helgelandstrappa, bystranda og aluminiumsverket.
| Mosjøen (sørsamisk: Mussere) er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpstad, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune besto frem til 1961 og var fra 1962 igjen del av Vefsn kommune. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har 9 794 innbyggere pr. 1. januar 2022.
Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er tradisjonelt den fremste hjørnesteinsbedriften. Byen har dessuten et næringsliv som omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme.
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Veiavstanden til Bodø er 318 kilometer og 393 kilometer til Trondheim. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er en av de største i Nord-Norge.
Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen.
I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken, Helgelandstrappa, bystranda og aluminiumsverket.
== Historie ==
=== Eierforhold før og nå ===
Storgården Mo, og herunder Mosjøen, var i hovedsak eid av St. Olavs Stol, det vil si erkestolen i Nidaros. Gården nevnes i erkebiskop Aslak Bolts (r. 1428–50) jordebok, der det fremgår at en mann med navn Jon Einarsson hadde betalt åtte spann til erkestolen da Trond (r. 1371–81) var erkebiskop.
Ved Reformasjonen i 1536 ble kirkens eiendommer krongods og underlagt kongen i København. Dermed også Mo-gården. Slik forble det frem til 1666, da kong Frederik III overdro all offentlig eiendom i Nord-Norge til Joachim Irgens.. Dette var den største samlede eiendomstransaksjonen og -privatiseringen i Norden noensinne, og med på kjøpet var Mo-gården, som deretter var del av Irgensgodset. Etter Irgens' død i 1675 ble storgodset stykket opp i flere små. Mo-gården gikk over til Angellgodset, som tilhørte rådmann Lorentz Mortensen Angell i Trondheim. Gården ble i 1690 overtatt av fogd og senere lagmann Peter Lorentzen Angell, som selv hadde opphold der.
Utover 1800-tallet ble Mo-gården stykket opp og solgt, særlig på strandstedet og senere ladestedet Mosjøen, der grunnen ble delt opp i hundrevis av gater og tomter. Kirken (Opplysningsvesenets fond) er fortsatt en stor jordeier i byen. Blant annet eier de grunnen som aluminiumsverket står på.
=== Frem til 1866 ===
Storgården Mo er kjent siden etter svartedauden. Fra sent på 1500-tallet til 1820-årene var det Mo-ætta, etterkommere av Ingebrigt skipper på Mo, som styrte og stelte der. De var jordeiende bønder (i en fjerding der 95 prosent var leilendinger), og de drev også handel, jektefart og sagbruk.
Mosjøen var opprinnelig navnet på noen husmannsplasser som lå under Mo. I begynnelsen hadde dette strandstedet bare et lite antall husstander, samt naust og kirkeboder som tilhørte bønder i soknet. Med sin beliggenhet på en flat landtunge innerst i Vefsnfjorden, som dessuten er isfri, var stedet velegnet for å sjøsette båter, noe som særlig synte seg i forbindelse med den årlige utfarten til Lofotfisket, da hundrevis var samlet der. Andre forhold som gjorde Mosjøen sentralt var kirkestedet Dolstad og uttaket av tømmer fra skogene i Vefsn, og vår og høst kom øyværinger innover fjorden med fisk for å bytte til seg blant annet båter, tømmer og kornvarer.
Det vites at Mosjøen var bebygd allerede omkring 1600. Den tidligste kjente innbyggeren var Svein strandsitter, som sammen med kone og to døtre bodde der i 1660. I den andre halvdelen av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet bodde det mange jemter på Mosjøen. På denne tiden opplevde Stor-Vefsn, det vil si dagens Vefsn, Grane og Hattfjelldal, nemlig stor tilflytting av folk fra Jemtland, særlig etter at dette landskapet i 1645 ble avstått til Sverige.
Mosjøen hadde på midten av 1700-tallet flere handelsknaper (nordnorske frihandlere), blant andre Sjur Bentsson fra Mo-ætta. Foruten handel hadde knapene ofte jekt, som de seilte til Bergen med. Stedet fikk sin første handelsmann (handelsmann med kongelig bevilling) med knapesønnen Erik Jørgen Sjursson fra Mo-ætta, som fra 1794 drev handel og gjestgiveri sør på strandstedet. Dessuten hadde stedet tolv år tidligere, i 1782, fått en handelsborger (handelsmann med borgerskap i Trondheim) med Peder Christian Bech fra det nærliggende borgerleiet Kulstadsjøen, som begynte med handel nord på strandstedet.
På 1800-tallet vokste Mosjøen til å bli et lite bysamfunn. De fleste som bodde der, var husfolk. De som ikke hadde et jordstykke å dyrke, måtte ofte gå i dagleie eller begynne som håndverkere. Slik ble det til at stedet fikk smeder, skomakere og andre yrkesutøvere. Stedet vokste sakte og jevnt til å få en småbyliknende bebyggelse med det nødvendigste av handel og håndverk. Frem til midten av 1800-tallet hadde stedet befestet sin stilling som distriktssentrum.
=== Den første industriperioden ===
Mosjøens utvikling fikk en brå oppgang i 1866, da Engelskbruket ble grunnlagt av tilflyttede engelskmenn som hadde kjøpt Vefsngodset, det vil si det meste av skogen i Stor-Vefsn. Etter noen år oppsto også Nes Trælastbrug, som hadde lokale eiere. Engelskbrukets tømmer- og sagbruksvirksomhet skapte det som betegnes som Klondyke-tilstander. Både folk fra Stor-Vefsn og søringer kom i flokk til strandstedet. Det var stort behov for arbeidskraft, og lønningene var etter datidens forhold meget gode.Innbyggertallet og bebyggelsen vokste. Sagbrukstiden var hovedårsaken til at Mosjøen, etter et knapt tiår, den 1. januar 1875 fikk losse- og ladestedsrettigheter. Den 1. januar 1876 ble Mosjøen utskilt fra Vefsn som egen bykommune. Dermed ble Mosjøen den første byen på Helgeland og etter Bodø. Med ladestedsrettigheter kunne Mosjøen blant annet eksportere varer direkte til utlandet.
I de første tiårene som ladested gikk Mosjøen gjennom store forandringer. Fra å være et strandsted med handelsmenn og håndverkere ble byen omformet til en moderne handels- og embetsby, til slutt også garnisonby. En rekke kommunale og statlige embeter ble lagt dit, blant andre fogd, magistrat, kommunekasserer og distriktslege.Fra denne tiden begynte også utviklingen av det bymessige næringslivet som Mosjøen i dag har. Byen fikk nye og fargerike innslag i form av bok- og papirforretninger, moteforretninger og spisesteder. På slutten av 1800-tallet hadde byen fått et vel av nye yrkesutøvere, blant andre apotekere, bladutgivere, fotografer, hattepyntersker og motehandlersker.Samtidig som byen hadde vokst i velstand og størrelse hadde sagbrukstiden skyggesider. Skogene i Stor-Vefsn bar tydelig preg av rovhugst og ødeleggelser av miljøet. Tømmeruttaket gjorde også at flere bønder valgte å oppgi eller lot seg friste til å selge sitt gårdsbruk og flyttet nedover til Mosjøen. Sagbrukstiden endte omkring 1899. Da lå Vefsn utarmet, men Mosjøen hadde vokst seg rikt på høykonjunkturen.
=== Utvikling av infrastruktur og kommunikasjon ===
På slutten av 1800-tallet og i de første tiårene på 1900-tallet sto utbygging av kommunal infrastruktur på dagsordenen. Blant annet ble det bygget elektrisitetsverk og vannforsyning. På det sosialpolitiske området var Mosjøen en nattvekterkommune. Enhver måtte klare seg selv, og kun noen eldre og syke fikk understøttelse fra kommunen.Kommunikasjon var et like viktig spørsmål. Mosjøen var opprinnelig et avsideliggende sted på Helgeland. Båt var det eneste motortransportmiddelet som kunne nå byen. Nordlandsveien sto ferdig i 1924. Da fikk Mosjøen veiforbindelse med ladestedet Steinkjer i Nord-Trøndelag og videre sørover til Trondheim og Oslo. Deretter fulgte Nordlandsbanen i 1940. I 1940-årene fikk byen også ny havn på Nervollan. Byens gamle havn ved Sjøgata var grunn og derfor vanskelig å anløpe etter hvert som dampskip erstattet seilskip, og frem til nyhavnen stod ferdig hadde dampskip måttet legge til på Halsøya nord for byen.
Telefon- og telegrafstasjonen i Mosjøen var et av de viktigste kommunikasjonsleddene mellom Nord- og Sør-Norge, og statsjonen hadde direkte forbindelse med Trondheim. Stasjonen hadde på det meste ca. 58 underordnede stasjoner.
Mosjøen postkontor hadde på det meste ca. tjue poståpnerier under seg.
=== Under krigen ===
Etter kamper sør for byen ble Mosjøen den 11. mai 1940 inntatt av tyske tropper, litt over en måned etter invasjonen den 9. april.
Tyskerne var opptatt av å sikre personell- og godstransporten for krigføring videre nordover. På kort tid ble søndersprengte broer i og utenfor byen satt i stand. Mosjøen stasjon, som Nordlandsbanen hadde nådd frem til lenge før tyskernes ankomst, ble den 5. juli åpnet av tyskerne med generaloberst von Falkenhorst til stede.
Som den største og viktigste byen på Helgeland ble Mosjøen tyskernes hovedkvarter. De bygget flere anlegg, blant annet en større militærleir på Olderskog, som da lå sør for byen. Mosjøen hadde en sentral rolle under evakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. De evakuerende kom med skip til byen, hvor noen ble fraktet videre og andre fikk opphold. Mosjøen var evakueringskontor, samt koordinerende samlested for den frivillige nødhjelpen.Mosjøen var en av de få byene i Nord-Norge som ikke ble utsatt for luftangrep.
=== Den andre industriperioden ===
Rett etter krigen kom den andre store bølgen av industrietablering. Nord-Norges Salgslag ble åpnet i 1946, og i 1953 startet Mosjøen Veveri og dagens Midt-Norsk Betong sine produksjoner. I 1950-årene var det klart at Elkem ønsket å bygge aluminiumsverk i Mosjøen. I sin industrifokuserte samtid var det planlagte verket noe som opptok hele landet og ikke minst riksavisene. Politisk var saken oppe på regjeringsnivå. Anleggsarbeidet begynte i 1956, og bare da var 1 100 mann sysselsatt. Da produksjonen gikk i gang hadde nesten like mange mennesker arbeid ved verket. Mosjøen Aluminiumsverk stod ferdig i 1958. Verket var den største industrietableringen noensinne i byen, samt en av de største i Norge.
Etter 2000 har Mosjøen mistet svært mye industri. Nord-Norges Salgslag ble flyttet ut av byen, og Mosjøen Veveri og Nes Trelastbruk ble avviklet. På den andre siden ble Mosjøen Anode opprettet i 2007. Denne fabrikken ble etablert for å produsere karbonanoder til aluminiumsindustrien i Norge og på Island.
=== Offisiell status ===
Mosjøen fikk den 1. januar 1875 losse- og ladestedsrettigheter. Allerede i 1868 henvendte Vefsn-ordfører Anders Persson Alsgaard seg til kongen, som da var Karl IV. Behandlingen av Lov om Losse- og Ladestedsrettigheder for Strandstedet Mosjøen i Nordlands Amt begynte tidlig i 1870-årene. Den 11. april 1874 ble loven undertegnet av Oscar II etter å ha blitt vedtatt av Lagtinget.Frem til kommunalreformen i 1960-årene var Mosjøen en av vel tjue ladestedskommuner i Norge. Med en grunnlovsforandring i 1952 forsvant det siste juridiske skillet mellom kjøp- og ladestedene på den ene siden og landherredene på den andre, og dermed gikk ordet ladested gradvis ut av praktisk bruk. Først i 1990-årene opphørte Mosjøen å være ladested, da loven fra 1874 ble opphevet.
Mosjøen gikk den 1. januar 1876 ut fra Vefsn som egen bykommune. Grunnen til at kommunestatusen kom ett år etter ladestedsrettighetene var at det først måtte avholdes valg. Mosjøen var da den første byen på Helgeland, og enestillingen som by kom den til å beholde i nesten et halvt hundreår inntil Brønnøysund og Mo i Rana i 1923 ble ladesteder. Mosjøens tid som bykommune endte den 31. desember 1961.Den 1. januar 1962 gikk byen tilbake til Vefsn kommune, som også kommunene Drevja og Elsfjord senere ble innlemmet i. Ved kongelig resolusjon av den 24. mai 1961 ble det fastsatt at «Mosjøen bykommune og Vefsn, Drevja og Elsfjord herredskommuner» skulle sammensluttes. Likevel beholdt Mosjøen noe av sitt særlige lovverk som by, nemlig håndverksloven av 1913, lærlingeloven av 1950, ildsfarlighetsloven av 1871 og brannloven av 1954.Siden 1998 har Mosjøen bystatus. Vedtaket fant sted den 10. mars i Vefsn kommunestyre.
=== Politikk ===
Som bykommune hadde Mosjøen borgerlig styre. I begynnelsen var byens ordførere partiuavhengige, men som handels- og embetsmenn hadde de likevel borgerlig samfunnsbakgrunn. Fra 1920-årene begynte Arbeiderpartiet gradvis å få innpass, men først i 1937-valget fikk de flertall.
=== Media ===
Gjennom tiden har byen hatt en rekke aviser. Byens første avis var Helgelands Tidende (1875–1936), et nyhets- og advertissementsblad som utviklet seg til å bli en Høyre-vennlig avis. Som motsvar oppstod Nordlands Folkeblad (1880–1955), som var en Venstre-vennlig avis. Andre aviser på denne tiden var Fjeldblomsten (kun i 1897) og Ansgar (1905). Langt senere kom Vefsna Arbeiderblad (1929), som i 1931 fikk navnet Helgeland Arbeiderblad, og i 2014 ble omdøpt til Helgelendingen. Andre aviser var Flodbølgen (kun i 1931) og Helgelandsposten (1930–1934). Under okkupasjonen gav tyskerne ut Helgeland Folkeblad (1942–1945). Som reaksjon mot Helgeland Arbeiderblads dominans kom Vefsn Tidende (kun i 1963), som var Høyre-vennlig. Det seneste tilskuddet var gratisavisen Avisa Mosjøen (2004–2006).
=== Samer ===
Sørsamer utgjør en del av Mosjøens historie. Årlig kom norske og svenske sørsamer nedover til strandstedet. De var kjent for sitt håndverk, duodji, og sine attraktive naturprodukter, som de omsatte på markedet. De kom også til Dolstad kirke for å døpe barn og inngå ekteskap. I tillegg til det sørsamiske navnet Mussere, har byen også et nordsamisk navn; Mussir.
En sameskole ble rundt 1720 opprettet i Mosjøen. Etter noen år ble skolen flyttet oppover til Hattfjelldal, for samene var mer tallrike der og i fjellområdene ved svenskegrensen.
== Demografi ==
=== Innbyggertall ===
Mosjøen har i nyere tid ikke opplevd betydelig tilflytting. I eldre dager vokste innbyggertallet jevnt. Mosjøens stilling gjorde byen aktuell som fylkeshovedstad i Helgeland fylke, som ble foreslått og drøftet i 1930-årene. Noen begivenheter som har ført til tilflytting er industrietableringene i 1860- og 1870-årene, bygrunnleggelsen i 1875, Nordlandsbanen i 1940 og industrietableringene i 1940- og 1950-årene. Også generell urbanisering og sentralisering av administrative funksjoner spiller inn.
=== Geografiske variasjoner ===
Innbyggerne i Mosjøen har forskjellig geografisk opphav. Mens mange mosjøværinger nedstammer fra bondefolk, samer eller begge deler i Stor-Vefsn, har byen alltid hatt vesentlig tilflytting av folk utenfra. På 1600-tallet og 1700-tallet kom mange mennesker flyttende fra Jemtland.
I senere tider er flere mosjøværinger etterkommere av folk som en gang kom til byen fra andre steder på Helgeland, samt fra Trøndelag, Bergen, Hertugdømmene og videre.
=== Sosiale variasjoner ===
Allerede før Mosjøen ble by hadde byen sosioøkonomiske variasjoner og klasseskiller. På den ene siden sto velstående handels- og embetsmenn, hvorav en stor del var trøndere. På den andre siden sto en bred gruppe av husmenn, arbeidere og håndverkere. Dette borgerskapet var ledende gjennom 1800-tallet og store deler av 1900-tallet, og de samarbeidet og inngikk ofte ekteskap med hverandre.
Det heter seg, halvt på skjemt og halvt alvorlig, at Mosjøen ble bygd av trøndere. Mange trøndere kom i den siste halvdelen av 1800-tallet nordover for å ta del i byveksten. Foruten de som slo seg opp som handelsmenn eller inntok embeter, kom også utøvere av teknisk avanserte profesjoner, blant andre byens første fotograf. Trøndere utgjorde dermed en betydelig del av byens borgerskap og øverste samfunnslag. Av byens handelsmenn i 1900 var de aller fleste fra Trøndelagsfylkene med Møre og Romsdal, og av samtlige var kun én født i Vefsn.Da Mosjøen Aluminiumsverk ble åpnet i 1958 inntok verksdirektøren stillingen som en av byens viktigste menn.Frem til 1980-årene var de fleste i Mosjøen arbeidstakere som tjente lite. Slik var forskjellene betraktelige mellom vanlige arbeidstakere og ledende personer og familier i byens næringsliv. Også dagens forskjeller går i stor grad på økonomi.
=== Politiske variasjoner ===
Mosjøen utgjør tre av Vefsn kommunes valgkretser: Mosjøen (krets 1), Olderskog (krets 2) og Halsøya (krets 4).
Ifølge resultatet av 2011-valget stemmer nærmere en av to velgere på Arbeiderpartiet (46 prosent), og deretter følger Fremskrittspartiet (14,5 prosent) på andreplass og Høyre (13 prosent) på tredjeplass.
=== Religiøse variasjoner ===
Mange kristne trosretninger er til stede i Mosjøen. Fremst er Den norske kirke, som etterfølges av blant andre Adventkirken, Frelsesarmeen (Mosjøen Korps), Normisjon, Misjonsforbundet, Pinsevennene og Den hellige Ånds kirke som tilhører den katolske kirke.
Av livssynsforeninger finnes Human-Etisk Forbund.
Den Norske Frimurerorden er representert med logene St. Johanneslogen St. Michael til den gyldne Stjerne og Kapittelogen Helgeland Stewardsloge, samt Helgeland kapittel broderforening. Begge er underlagt Trondhjems Provincialloge. Likeledes finnes Odd Fellow-losjen Øyfjell og rebekkalosjen Kilden.
=== Etniske variasjoner ===
Sørsamer og finner har lang tilstedeværelse i Mosjøen og utenfor.
Mange av dagens mosjøværinger levde opprinnelig i Vefsn, som tidligere også omfattet Grane og Hattfjelldal. Forsiktige anslag foreslår at hver 28. vefsning, og således litt færre mosjøværinger, har samisk opphav i en eller annen form. Det gjelder særlig de som har aner i skogene og fjellstrøkene på Helgeland.
== Samfunn ==
=== Offentlighet ===
Vefsn kommune har sin administrasjon i Mosjøen. En rekke fylkeskommunale og statlige etater har kontor i byen, blant annet Fylkesmannen i Nordland, Arbeidstilsynet, Mattilsynet, Statskog, Statens naturoppsyn, Statens vegvesen og Tolletaten.
Politimesteren på Helgeland hadde sete i Mosjøen fra 1910 frem til 2016. Alstahaug tingrett i Sandnessjøen og Hålogaland lagmannsrett i Tromsø gjennomfører rettsforhandlinger i byen. I byen sitter også Helgeland jordskifterett. Mosjøen fengsel ligger på Nyrud.
=== Samferdsel ===
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum og et geografisk midtpunkt på Helgeland. Europavei 6 (tidligere Riksvei 50) går gjennom byen. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Det er 271 kilometer til Steinkjer og 389 kilometer til Trondheim sørover og 325 kilometer til Bodø nordover. Byen ligger omtrent midt mellom Oslo og Tromsø, da avstanden er henholdsvis 881 og 754 kilometer. For den som på kortest mulig tid skal kjøre til Finnmark er det vanligst å kjøre gjennom Sverige og Finland via Hattfjelldal sørøst for byen.
Bybussen har fire linjer: Mosjøen–Kulstadlia (nord), Mosjøen–Olderskog (sør), Mosjøen–Skjervengan (øst) og Mosjøen–Åsbyen (nordøst). Fra Mosjøen rutebilstasjon er det bussforbindelse med nabobyene Brønnøysund, Sandnessjøen og Mo i Rana, samt med distriktskommuner.
Mosjøen stasjon, åpnet i 1940, har daglige avganger på Nordlandsbanen sørover til Trondheim og nordover til Bodø.
Mosjøen lufthavn, Kjærstad, åpnet i 1987, ligger fem kilometer sør for byen. Denne kortbaneflyplassen betjenes daglig av Widerøe.
Fra Mosjøen havn er det fergeforbindelse med flere bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er også anløpssted for gods- og frakteskip. Den har både offentlige og privateide kaier. Havnen er Nord-Norges største containerhavn, i tonnasje nesten dobbelt så stor som Bodøs, og derfra sendes skip til Island, kontinentale Europa og Sør-Amerika. Mosjøen Aluminiumsverk har egen havn. På Baustein finnes også småbåthavn med gjestebrygge. En flytebrygge for korttidsanløp ligger ved Sjøgata. Fru Haugans Hotel har egen brygge for sine gjester.
=== Barnehager og skoler ===
Mosjøen har pr. 2012 ti private og fire kommunale barnehager spredt over hele byen.Mosjøen har tre barneskoler: Mosjøen skole, som ligger på Byflata, Kulstad skole nord i byen og Olderskog skole sør i byen. Byen har også en ungdomsskole, Kippermoen ungdomsskole.
Mosjøen videregående skole omfatter tre avdelinger som tilbyr henholdsvis allmennfag og musikk, yrkesfag og landbruksfag. Disse avdelingene var opprinnelig egne skoler, nemlig Mosjøen videregående skole (Gymnaset) på Byflata og Vefsn videregående skole (Yrkesskolen) på Kippermoen, samt Vefsn landbruksskole i Marka, omtrent en mil øst for byen.
Frilynte Vefsn folkehøgskole ligger på Halsøytoppen. Folkeuniversitetet har avdeling i Mosjøen, som omfatter større deler av Helgeland. Byen har en kommunal musikkskole.
== Byområder ==
Mosjøens byområder har oppstått som følge av mange års vekst og utvidelser i byen. Mosjøen har ingen bydeler i storbyforstand.
Den første byutvidelsen skjedde i 1939. Da ble Vollan innlemmet. Senere fulgte blant andre Halsøya i nord og Olderskog i sør. Opprinnelig var det bare Byflata som var Mosjøen by.
=== Byflata ===
Byflata er selve hjertet av Mosjøen og svarer grovt sett til området som utgjorde Mosjøen bykommune i 1876. Byflata ligger på en flat landtunge mellom elvene Vefsna og Skjerva. De to elvene utgjør også Byflatas grenser i vest, nord og øst. Mathias Bruuns gate regnes tradisjonelt som grensen i sør.
Som tidligere by som har vokst uavbrutt siden 1800-tallet og som dessuten unngikk å bli bombet i 1940, har Byflata et bredt arkitektonisk spekter i sin bebyggelse. Ytterst på vestsiden av flaten finnes landskjente Sjøgata, som har Nord-Norges lengste sammenhengende bebyggelse av trehus og brygger fra 1800-tallet. Sentrum har en rekke bygg fra tiårene etter krigen, men også eldre hus. Videre østover er det hovedsakelig boligområder, hvor bebyggelsen varierer når det gjelder alder, størrelse og arkitektonisk stilart. Nordøst på flaten finnes Mosjøens villastrøk med byhus fra sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Flere av disse er rikt utsmykket med detaljer. Sørøst på flaten består bebyggelsen av blokker og rekkehus som opprinnelig ble bygget for å huse arbeidstakere. Byflata har dermed synlige spor etter fordums samfunnsforskjeller i byen.
=== Halsøya, Breimoen og Kulstadlia ===
Nord i byen ligger Halsøya. Dette området var tidligere en forstad til Mosjøen. Som følge av utvidet og tettere bebyggelse etter 1980-årene er Halsøya i dag en sammenhengende del av byen. Området har nesten bare dagligvareforretninger og forskjellige tjeneste- og håndverksbedrifter, herunder møbelforretning, ovnsforretning, frisør, kro, apotek og dyrlege. Halsøya betjener boligområdene Kulstadlia og Breimoen, samt folk som bor utenfor byen.
Halsøya var i sin tid et livlig handelssted, og der lå dessuten borgerleiet Kulstadsjøen, som ble drevet fra 1600-tallet og frem til etter 1900. Halsøya ligger ved storgårdene Kulstad og Hals og dessuten ikke langt fra den tidligere lensmannsgården Rynes. Før den store boligutbyggingen i 1970- og 1980-årene var det regnet som finere å bo på Halsøya, hvor godseier Brodtkorb, verftseier Skandfer, direktører, funksjonærer, handelsmenn og flere storbønder hadde sine hjem. Slik sto Halsøya i motsetningsforhold til blant annet Olderskog i sør, som etter krigen ble befolket av arbeidstakere.
Halsøya har sitt navn fra halvøya med det samme navnet. Denne halvøya har litt boligbebyggelse, og på dens topp, som heter Halsøytoppen (Toppen), ligger Vefsn folkehøgskole.
Ved Halsøya ligger boligområdene Kulstadlia (Lia) og Breimoen, hvor utbyggingen av boliger skjøt fart i 1970- og 1980-årene. Særegent ved Kulstadlia er det at nesten alle veier har navn etter fugler, herunder Falkvegen, Hubrovegen, Måsevegen, Svanevegen og Tjeldstia.
Bybussen har linje til Halsøya og Kulstadlia.
=== Mo, Nyrud, Kippermoen og Trudvang ===
Mo ligger sør for Byflata, og der finnes Helgelandssykehuset, avdeling Mosjøen og Elveparken.
Nyrud ligger sørøst for Byflata hvor det finnes nesten bare tyngre næringer og lettindustri.
Kippermoen ligger sørøst for Mo og Nyrud. Området er for det meste et boligområde, og der ligger Kippermoen ungdomsskole, Mosjøen videregående skole, avdeling Kippermoen og Kippermoen Idrettspark med Mosjøhallen.
Trudvang/Helvete ligger mellom Kippermoen og Olderskog.
=== Olderskog og Aspåsen ===
Sør i byen ligger Olderskog, som også kjennes som Gildevangen. Området var under den andre verdenskrig tilholdssted for en større tysk militærbase (hvorav områdets tilnavn Lille Berlin). Området ble deretter satt av til boligformål. Arbeidet med å reise boliger begynte, og det ble fart utbyggingen i forbindelse med anleggelsen av Mosjøen Aluminiumsverk i 1956. Arbeidstakere strømmet da til byen for å få ansettelse ved verket, og Olderskog, hvor det var blitt oppført rimelige og til dels dårlige boliger og rekkehus, ble raskt et arbeiderområde sør for Mosjøen.
Bybussen har linje til Olderskog.
=== Skjervengan ===
Skjervengan, som ligger på østsiden av elven Skjerva, er for det meste et boligområde. Også Skjervengan var opprinnelig et arbeiderstrøk. Bebyggelsen omfatter mange mindre hus og rekkehus, samt noen blokker. Vefsn Sanatorium ligger i området, og dette bygget huser i dag Helgelandssykehusets psykiatriske avdeling.
Bybussen har linje til Skjervengan.
=== Vollan, Nervollan og Baustein ===
Nord for Byflata, atskilt av elven Skjerva, ligger Vollan på østsiden og Nervollan på vestsiden av Nordlandsbanen.
På Vollan ligger Mosjøen stasjon, og derfra tar det omkring ti minutter å gå inn til sentrum. I området ligger også Dolstad kirke og Dolstad prestegård, samt kro, hoteller og en håndfull næringsvirksomheter. Utenom det er Vollan et boligområde.
Store deler av bebyggelsen på Nervollan ble i 1950-årene jevnet med jorden og flere gater forsvant for å gi plass til Mosjøen Aluminiumsverk. Verket dekker betydelige deler av området. Utenom det er Nervollan et boligområde. Mellom Nervollan og Baustein ligger Mosjøen havn.
På Baustein er det næringstomter, samt småbåthavn med gjestebrygge.
=== Øya ===
I motsetning til resten av byen ligger Øya på vestsiden av elven Vefsna. Som følge av politisk regulering har området nesten bare tyngre næringer og lettindustri. Området er tilknyttet resten av byen med to broer, som er Gamle Øybrua (i dag stengt for biltrafikk) og Nye Øybrua.
=== Åsbyen og Hals ===
I åssiden ovenfor Vollan ligger Åsbyen, som noen ganger bare kalles Åsen. Dette boligområdet ble utbygget med hus for direktører og funksjonærer ved Mosjøen Aluminiumsverk. Senere flyttet også arbeidstakere dit. Videre nordover og over en åskam kommer man over til Hals eller Halsåsen, som fra 1960-årene ble utbygget som boligområde. På Hals ser man ned mot Halsøya og utover Vefsnfjorden.
Bybussen har linje til Åsbyen og Hals.
=== Boligområder utenfor byen ===
De siste årene har det blitt populært å bo litt utenfor byen. Det gjelder først og fremst de bynære boligområdene Andås (en kilometer) og Søfting–Skaland (fem kilometer).
== Næringsliv og industri ==
Næringslivet i Mosjøen har et bredt utvalg av handel, kunst- og industrihåndverk, tjenester, fritidstilbud, finans, transport og turisme. Byen har det eldste bymessige næringslivet i landsdelen. Som handelsby tiltrekker Mosjøen seg forbrukere fra store deler av Helgeland, særlig ved Tiendebytte og juletider.
Mosjøen-regionen, det vil si Mosjøen, Vefsn, Grane og Hattfjelldal, er en av de mest lønnsomme regionene i Norge. Av Næringslivets Hovedorganisasjon rangeres regionen som den sjette mest lønnsomme i landet, rett bak oljebyen Stavanger, og i nærings-NM står regionen på 18.-plass av landets 83 regioner, noe som gjør Mosjøen til den ledende på Helgeland. Til sammenligning ligger Rana på 53.-plass.
Byen er kjent for å ha et større antall familier som i generasjoner har eid og drevet næringsforetak, såkalte familiebedrifter. Disse står bak vanlige kjøpmannsforretninger så vel som hoteller, industribedrifter og liknende. Flere har holdt på i over hundre år. Kanskje eldst er Fru Haugans Hotel, som er Nord-Norges eldste hotell og som har røtter tilbake til 1794.
Mosjøens bedrifter har ingen betydelig omsetning sammenlignet med næringslivet i større byer. De fleste omsetter fra én til tjue millioner kroner. Det er uvanlig at en bedrift omsetter for mer enn femti millioner kroner årlig, og disse har ofte regional utstrekning. I omsetning er Helgelandskraft overlegen med ca. 1,3 milliarder kroner. Alcoa Norway, som omsetter for ca. 5,7 milliarder kroner, har ikke forretningsadresse i Mosjøen, men en betydelig del av konsernets omsetning stammer fra aluminiums- og anodeproduksjonen i byen.
Regionalavisen Helgeland Arbeiderblad har sitt hovedkontor i Mosjøen. Avisen var tidligere et organ for Arbeiderpartiet og eies av A-pressen. En kjent og omtalt mosjøbedrift er Widerøe Internet.
Næringslivet, og særlig større bedrifter og industri, står for en stor andel av gavene til veldedighet, kultur og idrett i byen. Et kjent tilfelle er oppføringen av Mosjøhallen, som var avhengig av næringslivets støtte og som fikk pengebidrag på flere millioner kroner hovedsakelig fra et femtitalls større bedrifter. Storselskaper og industri gir mest, og ofte er de generalsponsorer for idrettslag. Likeledes har lokale prosjekter fått både små og store beløp fra Alcoa Foundation fordi byen har aluminiumsverket, blant annet 400.000 kroner til anleggelse av Marsøra-promenaden.Mosjøen Næringsforening, grunnlagt i 1882, er en interesseorganisasjon for over 150 medlemsbedrifter innenfor en rekke næringsgrener. Flere næringer, blant andre bilbransjen, har egne organisasjoner på lokalt og regionalt nivå.
Tidligere hadde Mosjøen ølmonopol i tillegg til vanlig vinmonopol. Det vil si at øl ble omsatt i egne forretninger som hadde slik tillatelse. Disse var kjent som ølutsalg eller ølagenturer. Etter vedtak i 2012 opphørte monopolet å eksistere den 1. januar 2013.
=== Finans ===
En rekke banker finnes i Mosjøen, og fremst er Helgeland Sparebank. Andre banker er DNB (tidligere Nordlandsbanken) og Sparebank1.
=== Industri ===
Tungindustrien i Mosjøen består i hovedsak av Mosjøen Aluminiumsverk og den tilhørende anodefabrikken Mosjøen Anode. Byen har også betongrørfabrikken Midt-Norsk Betong. Aluminiumsverket er vært avgjørende for Mosjøens utvikling etter den andre verdenskrig. Byen er fremdeles meget avhengig av verket, som direkte og indirekte sysselsetter flere hundre mennesker og som årlig overfører millioner til andre deler av samfunnet gjennom bestillinger, oppdrag, skatter og så videre. I tillegg har byen noe lettindustri.
Helgelandskraft har sitt hovedkontor i Mosjøen. ISS har base for industrielt vedlikehold i byen.
== Kultur ==
=== Navn ===
Mosjøen har sitt navn fra storgården Mo. Navnets betydning er «sjøen som ligger under Mo». Navnet er hankjønn. Det heter vanligvis på Mosjøen når det vises til det historiske strandstedet før 1875 og i Mosjøen om dagens by. Eldre stavemåter er Mosøen (1800-tallet) og Moesøen (1700-tallet). Nyere uttale er /'mo:sjøn/.
Mosjøens navn på sørsamisk er Mussere hvor u uttales kontinentalt, det vil si som norsk o.
=== Byvåpen ===
Mosjøens byvåpen er på sort bakgrunn en sølvfarget hane. Denne tegnes vanligvis med rødt nebb, skjegg, kam og klør. Hanen står for årvåkenhet og kamplyst. Dette våpenet har gitt navn til blant annet Haneprisen og Hanedagene, og øverst i Øyfjellet, som ruver over byen, er en større hanefigur malt på bergveggen.
Med 24 av 26 stemmer vedtok Mosjøens bystyre å anta hanevåpenet, og ved kongelig resolusjon av den 25. mars 1960 ble det godkjent. Da Mosjøen bykommune og senere kommunene Drevja og Elsfjord ble slått sammen med Vefsn overtok den nye storkommunen hanevåpenet i uforandret form. Det ble som sådant godkjent ved kronprinsregent Haralds resolusjon av den 13. september 1974. Våpenet var komponert av bildehugger Arthur Gustavsson.
=== Bysang ===
Mosjøens bysang er Mosjøsangen, som ble skrevet av Agathe Wibe og opprinnelig tonesatt av Johan Bech-Remnes.
=== Kino ===
Mosjøen Kino er en populær kulturinstitusjon. Den kommunale kinoen var opprinnelig eid og drevet av private. Forløperen til den permanente kinoen kom sent på 1800-tallet med omreisende lysbildefremvisere. En var tyskeren Paul Kräusslich.
=== Litteratur ===
Forfatteren Andreas Haukland (1873–1933) var fra byen. Det samme var Ragnhild Knagenhjelm (1916–1975), barnebokforfatter og vertinne i NRKs barnetime.
=== Musikk ===
Musikklivet i Mosjøen blir i hovedsak drevet av privat engasjement. På grunn av byens musikkliv ble Vefsn kommune i 2013 kåret til en av de beste musikkommunene i Norge.Helgeland Sinfonietta og distriktsmusikerne i Vefsn-ensemblet, samt ansatte ved Musikklinja ved Mosjøen videregående skole, er viktige pådrivere innenfor musikklivet. Hver sommer arrangeres Toppen Internasjonale Sommermusikkskole av Vefsn Unge Strykere, som er et ledende sommersymfonikurs for unge musikere fra hele landet.
Byen har fostret flere landskjente musikere. Mosjøens første popstjerne var Lise Botts, som hadde sin storhetstid i 1960-årene. Komponisten David Monrad Johansen (1888–1974) var født og oppvokst i byen.
Tremor er en svartmetallgruppe i byen.
=== Kunst ===
Byen har en kunstforening, Mosjøen Kunstforening. Foreningen regnes som konservativ.Frivillige står bak Galleria Kunstfestival, som er et utstillingstilbud med lav terskel og hvor både profesjonelle og amatørkunstnere viser frem sine arbeider i Sjøgata. Under Galleria arrangeres også filmfestivalen Filmeria.
Malerbrødrene Thorolf Holmboe (1866–1935) og Othar Holmboe (1868–1928) var tilknyttet byen. Maleren Nils Hyld Krantz (1886–1956) var født og oppvokst der.
I Elveparken finnes kunstverket Tre Éldar, del av Skulpturlandskap Nordland. I Byparken finnes en 22. juli-minnestein etter en byjente som mistet livet på Utøya.
Mosjøen er den første byen i Nord-Norge som får snublesteiner. Disse skal hedre minnet etter skinnhandler Moses Schapiro, arbeider Abraham Feidelmann og kjøpmann Isak Shotland, tre mosjøborgere som ble arrestert og deportert i 1942.
=== Arkitektur ===
Mosjøen er særlig kjent for den gamle og maleriske trehusbebyggelsen i Sjøgata. Dette er den lengste sammenhengende bebyggelsen av eldre trehus og -brygger i Nord-Norge. Arkitektonisk strekker byens bebyggelse seg ubrutt fra 1800-tallet og frem til i dag. En vesentlig grunn er at Mosjøen var en av få nordlandsbyer som ikke ble bombet under den andre verdenskrig. Dermed unngikk bebyggelse fra 1800-tallet og 1900-tallet å gå tapt.
Byparken ble anlagt i årene 1900–1905. Forandringer fulgte i 1925 og 1948. I årene etter 2000 er parken blitt restaurert slik at den viser elementer fra stilarten til hver av disse fire tidsepokene, og i 2010 ble den kåret til Årets grønne park.
Statusen som bykommune i 1876 og den forventede veksten i innbyggertall og bebyggelse gjorde det nødvendig med en reguleringsplan. Kontoret for private Opmaalinger i det Nordenfjeldske ble satt til å utarbeide denne. Reguleringsplanen fastsatte et gatenett som kan beskrives som et nett av rettvinklede ruter eller en kvadratur. Dette kom til å skape de velordnede gatene som byen er kjent for. Reguleringsplanen ble både i 1920-årene og senere forandret for å imøtekomme byens fortsatte vekst, men hadde likevel rukket å legge sterke føringer som har sørget for at bykjernen også i dag fremstår som velordnet.
=== Arrangementer ===
I februar hvert år arrangeres musikkfestivalen Sjøgata Live. Den arrangeres på serveringsstedene i vakre Sjøgata. Lokale musikere og band får vist seg frem for folket og her dukker stadig nye navn opp.
I mars arrangerer kinoen "Filmfråtsing", Nord-Norges største filmfest for barn og ungdom.
I april hvert år arrangeres Bysprinten. Norske og utenlandske profesjonelle langrennsutøvere deltar i skiløpet, som går gjennom bygatene. I tillegg er det barneskirenn og ungdomssprint for alle.
I juni hvert år arrangeres Hanedagene, som med torghandel, langåpne forretninger, en rekke musikk- og kulturarrangementer og andre festligheter tiltrekker seg nærmere 10 000 besøkende. Samtidig deltar rundt 5 000 på Kippermocupen.
I juli hvert år arrangeres Galleria Kunstfestival, hvor både amatører og profesjonelle stiller ut og selger kunst og håndverk. Dette skjer parallelt med Utflytterstevnet. Omtrent samtidig avholdes Toppen Internasjonale Sommermusikkskole, og filmfestivalen Filmeria. Festivaluka avsluttes med Byfesten der hele gata stenges og folket vandrer mellom serveringstedene og får med seg mange forskjellige band.
I september hvert år arrangeres Tiendebytte, som er et gammelt handelsmarked. Tiendebytte er en stor begivenhet både i byen og for folk som bor utenbys, og mange besøker byen mens markedet pågår. Tiendebytte byr på handel, kultur og tivoli. Sirkus Møller foregår i et stort sirkustelt hvor en kan oppleve nasjonale og internasjonale storheter innen musikk. Ofte arrangeres det andre arrangementer i tilslutning til Tiendebytte.
I samspill mellom kultur og næringsliv arrangeres hvert år Lydiadagen, som er et lokalt forankret samarbeidsarrangement med blant annet kjente foredragsholdere. Arrangementet har fått sitt navn etter forretningskvinnen og den kjente byprofilen Lydia Olsrud.
== Idrett og friluftsliv ==
=== Idrett ===
Mosjøen har tre idrettslag – Mosjøen IL, Halsøy IL nord i byen og Olderskog IL sør i byen – og en rekke foreninger, som blant annet omfatter boksing, golf, hundekjøring, håndball, kampidretter, klatring, petanque, ski, skyting, slalåm, sykling, tennis og volleyball.
Mosjøen IL spiller i 3. divisjon i herrefotball. Idrettslaget arrangerer årlig Kippermocupen for aldersbestemte lag. Rundt 5 000 spillere og trenere deltar.
I byen finnes en rekke parker og grønne områder, samt Kippermoen Idrettspark, som foruten Mosjøhallen rommer fotballbaner med både naturlig og kunstig gress, tennisbaner, løpebane og videre.
=== Friluftsliv ===
Byen har to offentlige parker, Elveparken og Byparken, og to promenader, Elvepromenaden langs Vefsna og Skjerva-promenaden. Ved bygrensen i vest begynner promenaden til Marsøra. Av private rekreasjonsområder nevnes Hotellhagen.
Byen har en rekke bynære friluftstilbud. Ved sørgrensen begynner det vidstrakte friluftsområdet Mosåsen. Ved østgrensen ligger Dolstadåsen med utsiktsposten Panorama, hvor man kan skue ut over store deler av byen. For erfarne folk er det mulig å gå opp Trongskardet og videre til Øyfjellet, som ligger vest for byen.
I tillegg finnes det tilbud et stykke utenfor byen, blant andre Helgeland Alpinsenter. Vefsn, Grane og Hattfjelldal, som er større enn Østfold og Vestfold fylker til sammen, har en rekke muligheter knyttet til fjell, skog og vann, herunder snøscooter, ski, tur, jakt og fiske. Vefsnfjorden åpner for båtliv.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Mosjøens areal er i dag 6,40 km². Opprinnelig var arealet 0,83 km² og etter byutvidelsen i 1939 noe større.
Mosjøens byflate og de vestlige, sørlige, østlige og nordøstlige byområdene ligger i enden av Vefsndalføret. Elvene Vefsna og Skjerva løper gjennom byen, som ligger i bunnen av Vefsnfjorden. Fjorden er isfri. I øst reiser Øyfjellet seg rakt 818 meter over havet. Fjellet skjermer byen mot havvinder, men samtidig skaper det bratte fallet fare for sneskred, som flere ganger har rammet byen – med påfølgende tap av menneskeliv og ødeleggelse av bygg og båter. I sør ligger byen åpen for det skogrike dalføret i Vefsn. I øst ligger skogkledte Dolstadåsen og Andåsen. Denne åsen er kjent for sin rike flora og gråorskogen. Se Andås naturreservat.
Mosjøen var tidligere kjent som Norges flateste by og byen med to solnedganger, det sistnevnte fordi solen på ettermiddagen forsvinner bak Øyfjellet i vest for om kvelden å dukke opp igjen over Vefsnfjorden før den til slutt går ned bak Toven i nord. Med henvisning til byens geografiske plassering markedsføres Mosjøen i dag som byen midt i Norge.
=== Klima ===
Som innlandsby har Mosjøen kaldere vintre enn kyststrøk på Helgeland. Sommeren har mild temperatur. Sensommeren og høsten preges av nedbør.
== Vennskapsbyer ==
== Kjente personer født eller bosatt i Mosjøen ==
Se utfyllende artikkel: Kjente personer med tilknytning til Mosjøen
Christian Møinichen Havig (1825-1912), stortingsrepresentant (V) og ordfører
Andreas Bech Jürgensen (1840-1895), handelsmann, Mosjøens første ordfører
Thorolf Holmboe (1866-1935), kunstmaler og illustratør
Andreas Haukland (1879-1933), forfatter
Carl Gustav Fleischer (1883-1942), generalmajor
David Monrad Johansen (1885-1974). komponist
Kjell Eliassen (f. 1929), ambassadør, utenriksråd
Anette Sagen (f. 1985), skihopperSe også:
Kjente personer med tilknytning til Mosjøen
Kjente vefsninger
Personer fra Vefsn kommune
== Referanser ==
== Lenkesamling ==
OffentlighetVefsn kommuneMedia og guiderHelgeland Arbeiderblad
mosjoen.com - lokal portal for Mosjøen og Vefsn
Lokalhistoriewiki.no
Lokalmagasinet.no Arkivert 16. desember 2009 hos Wayback Machine.NæringslivMosjøen Næringsforening – Mosjøen og Omegn NæringsselskapSkole og utdannelseMosjøen skole – Kulstad skole – Olderskog skole
Kippermoen ungdomsskole Arkivert 6. mai 2021 hos Wayback Machine.
Mosjøen videregående skoleIdrettMosjøen IL – Halsøy IL – Olderskog ILKultur og lokalhistorieMosjøen Kino
SjøgataDemografi og genealogiske ressurserVefsn Slektshistorielag
Folketellinger: 1875 – 1885 – 1891 – 1900 – 1910 Folketellinger før 1875 hører under Vefsn.
Kirkebøker: 1880–1903 – 1917–1952 Kirkebøker før 1880 hører under Vefsn.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mosjøen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vefsn kommunes hjemmeside
Mosjøen - Store norske leksikon
Mosjøen - turistinformasjon - visithelgeland.com | Mosjøen lufthavn, Kjærstad (IATA: MJF, ICAO: ENMS) er en lufthavn som eies og drives av Avinor, og ligger om lag fem kilometer sør for Mosjøen. Flyplassen er en 800 meter lang kortbaneflyplass som ble åpnet 18. | 8,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gambisk_dalasi | 2023-02-04 | Gambisk dalasi | ['Kategori:Afrikansk valuta', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gambias økonomi'] | Dalasi er myntenhet i Gambia i Vest-Afrika.
1 dalasi = 100 bututs.
Mynter finnes (i 2004) i 5, 10, 25 og 50 bututs, samt 1 dalasi.
Sedler er pålydende (i 2004) 5, 10, 25, 50 og 100 dalasi.
| Dalasi er myntenhet i Gambia i Vest-Afrika.
1 dalasi = 100 bututs.
Mynter finnes (i 2004) i 5, 10, 25 og 50 bututs, samt 1 dalasi.
Sedler er pålydende (i 2004) 5, 10, 25, 50 og 100 dalasi.
== Eksterne lenker ==
(en) Money of Gambia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder av gambisk valuta utenom 100 dalasi seddel
Kurser for gambisk valuta | | | 8,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gambia | 2023-02-04 | Gambia | ['Kategori:13°N', 'Kategori:15°V', 'Kategori:Afrikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Gambia', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1965', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber'] | Gambia (engelsk: The Gambia), offisielt Republikken Gambia (engelsk: Republic of The Gambia), er en republikk i Vest-Afrika. Det er den minste staten på det afrikanske kontinentet. Gambia er medlem av blant annet FN, Den afrikanske union, WHO, WTO, IMF, Organisasjonen for afrikansk enhet og ECOWAS.Landet består av en smal landsstripe langs Gambiaelva. Bortsett fra en 48 kilometer lang kystlinje mot Atlanterhavet er Gambia helt omgitt av staten Senegal. Viktige importvarer er maskiner og transportutstyr, forbruksvarer, brenselsstoffer, forskjellige råvarer og halvfabrikata, kjemikalier og tilhørende produkter. Viktige eksportvarer er peanøtter, peanøttolje, fisk og fiskeprodukter. Viktige handelspartnere er Kina, Storbritannia, Frankrike, Nederland og Hongkong.
| Gambia (engelsk: The Gambia), offisielt Republikken Gambia (engelsk: Republic of The Gambia), er en republikk i Vest-Afrika. Det er den minste staten på det afrikanske kontinentet. Gambia er medlem av blant annet FN, Den afrikanske union, WHO, WTO, IMF, Organisasjonen for afrikansk enhet og ECOWAS.Landet består av en smal landsstripe langs Gambiaelva. Bortsett fra en 48 kilometer lang kystlinje mot Atlanterhavet er Gambia helt omgitt av staten Senegal. Viktige importvarer er maskiner og transportutstyr, forbruksvarer, brenselsstoffer, forskjellige råvarer og halvfabrikata, kjemikalier og tilhørende produkter. Viktige eksportvarer er peanøtter, peanøttolje, fisk og fiskeprodukter. Viktige handelspartnere er Kina, Storbritannia, Frankrike, Nederland og Hongkong.
== Historie ==
=== Kolonitid (–1965) ===
Arkeologiske funn forteller at folkevandring både sørfra og nordfra førte til bosetting på begge sider av Gambiaelva cirka 400 år etter Kristus. På 1200-tallet ble området en del av det store Mali-riket. Da dette gikk i oppløsning, etablerte lokale høvdinger kontroll over deler av området og utropte seg selv til konger.
1455 – Portugal etablerer handelsstasjoner langs Gambiaelva.
1889 – Dagens grenser for Gambia blir fastlagt etter en avtale mellom Storbritannia og Frankrike.
1894 – Gambia blir en britisk koloni.
=== Selvstendighet (1965–1994) ===
18. februar 1965 – Gambia blir selvstendig med Dawda Jawara som statsminister.
1970 – Gambia blir republikk etter en folkeavstemning, Jawara blir valgt til president.
1981 – 500 mennesker blir drept da senegalesiske tropper hjelper med å slå ned et kuppforsøk.
1. februar 1982 – Gambia og Senegal former en løs konføderasjon med navnet Senegambia.
1989 – Senegambia konføderasjon kollapser.
1991 – Gambia og Senegal signerer en vennskapstraktat.
=== Kupp (1994–) ===
1994 – Jawara blir kastet i et militærkupp ledet av Yahya Jammeh.
1996 – Nye lover som tillater flerpartivalg blir vedtatt, men tre store politiske partier blir likevel forhindret fra å delta i valg. Jammeh blir valgt til president.
1998 – En britisk menneskerettighetsgruppe, Article Nineteen, anklager den gambiske regjeringen for å trakassere opposisjonen og journalister.
2000 -
Januar – Det sittende regimet sier det har hindret et militærkupp.
April – Minst 12 blir skutt og drept under student-demonstrasjoner som protesterer mot påstått tortur og drap på en student.
Juni – Ousainou Darboe, lederen av den største opposisjonsgruppen «United Democratic Party», samt 20 av hans tilhengere blir tiltalt.
2013 – Gambia melder seg ut av Samveldet av nasjoner
2014 – Natt til 30. desember gjør en gruppe mennesker et forsøk på statskupp ved å forsøke å ta seg inn i nasjonalforsamlingen og presidentpalasset i hovedstaden Banjul. President Yahya Jammeh er på reise i Frankrike og kuppforsøket mislykkes. President Jammeh kaller hendelsen for et terrorangrep fra en gruppe personer (gambiere) som oppholder seg i utlandet. Den tidligere sjefen for sikkerhetsstyrken, oblt. Lamin Sanneh, ble et år tidligere avsatt av presidenten og flyktet til USA. Mange gambiere blir også arrestert mistenkt for å ha vært med på planlegging og gjennomføring av forsøket.
2015 - 10. desember erklærte president Yahya Jammeh at Gambia nå er en islamsk republikk.
2017 - 19. januar rykker senegalesiske tropper inn i Gambia for å sikre at den valgte presidenten, Adama Barrow, blir innsatt som ny president. Den gamle presidenten, Yahya Jammeh, nekter å godta valgresultatet og gå av.
== Politikk og administrasjon ==
=== Politisk system ===
Gambia er en demokratisk republikk med et flerpartisystem. Presidenten velges ved direkte valg, for en periode på fem år. Nasjonalforsamlingen har ett kammer, med 58 representanter, hvorav 53 velges ved direkte valg, og 5 velges av presidenten. Presidenten utpeker visepresidenten og regjeringen.
=== Politiske partier ===
De viktigste politiske partiene og valglistene i Gambia er ifølge CIAs The World Factbook pr mai 2019:
Ved valget i 2017 fikk UDP 37,5% av stemmene, GDC 17,4% og APRC 16%.
=== Administrativ inndeling ===
Gambia er inndelt i lokale administrative regioner, Local Government Areas (LGA), med tilhørende distrikter og kommuner. Det er åtte Local Government Areas og 43 geografiske divisjoner. De åtte følgende LGA-ene ble etablerte i 2002:
=== Rettsvesen ===
Rettsvesenet er basert på britisk, islamsk og tradisjonell rett. Den islamske rett utøves av egen domstoler i sivile saker som angår muslimer. Disse domstolene ledes av kadier. Den tradisjonelle rett utøves av distriktstribunaler og gjelder både i sivile og strafferettslige saker. Domstolvesenet for øvrig omfatter en høyesterett, en appelldomstol, og magistrat-og områderetter.
=== Menneskerettigheter ===
Gambia har fengselsstraff inntil 14 år for homofili.
== Økonomi og næringsliv ==
Gambia er et lite og ressurssvakt land, og er sterkt avhengig av eksport av peanøtter. Selv med økte inntekter fra turisme, er landets økonomi derfor svært sårbar for svingninger i avlingene av peanøtter, og i prisene på verdensmarkedet. Tørke med tilhørende avlingssvikt førte fra midten av 1970-årene i flere år til en negativ utvikling i økonomien. For perioden fra 1984 til 1994 var veksten i gjennomsnitt 0,5%. Bortsett fra oljemøller finnes det nesten ingen industri i Gambia. Turisme har blitt en viktig del av gambisk økonomi. I motsetning til det øvrige næringslivet, som i stor grad eies av gambiere, er turistindustrien nesten helt kontrollert av utenlandske interesser, blant annet er skandinaviske interesser sterkt inne i bildet. For første gang siden 1970-årene var det en nedgang i antall besøkende i 1989 og 1990, men besøket tok seg deretter opp i igjen, før det nærmest stanset opp i 1994. Inntektene fra turisme svarer til omtrent 10% av Gambias økonomi.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Kunta Kinteh Island – ruiner fra slavehandel
Senegambias steinsirkler (felles med Senegal) – forhistorisk gravfeltMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Manndomsritualet «Kankurang»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 30. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 72. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Den gambiske presidentens offisielle nettsted Arkivert 28. januar 2016 hos Wayback Machine. Besøkt 23. januar 2016
BBC: Timeline: The Gambia Besøkt 24. januar 2016
Globalis.no - Gambia (Nettsted drevet av FN-sambandet). Besøkt 24. januar 2016 | «For The Gambia, Our Homeland» er nasjonalsangen til Gambia. | 8,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nettavisen | 2023-02-04 | Nettavisen | ['Kategori:1996 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1996', 'Kategori:Nettavisen', 'Kategori:Norske nettaviser'] | Nettavisen er en norsk nettavis, og var den første norske nettavisen som ble etablert uten en papiravis i ryggen da den ble lansert 1. november 1996. Nettstedet har hele tiden tatt mål av seg å dekke hele nyhetsbildet, men med hovedvekt på hendelsesnyheter, økonomi og sport. Ansvarlig redaktør er Gunnar Stavrum.
| Nettavisen er en norsk nettavis, og var den første norske nettavisen som ble etablert uten en papiravis i ryggen da den ble lansert 1. november 1996. Nettstedet har hele tiden tatt mål av seg å dekke hele nyhetsbildet, men med hovedvekt på hendelsesnyheter, økonomi og sport. Ansvarlig redaktør er Gunnar Stavrum.
== Historikk ==
Gründere var Odd Harald Hauge, Knut Ivar Skeid og Stig Eide Sivertsen. Hauge og Skeid hadde bakgrunn fra Kapital og Finansavisen. Odd Harald Hauge fikk ideen til Nettavisen under en tur til Sydpolen da han for første gang så Internett på en amerikansk militærbase.Startkapitalen kom i første rekke fra investorer i og rundt Schibsted-familien. Orkla kom senere inn som investor. I 1998 lanserte Nettavisen sammen med Dagbladet den første digitale rubrikksatsingen i Norge.Høsten 1999 kjøpte svenske Spray Network Nettavisen for 180 millioner kroner.Et snaut år senere kjøpte Lycos Europe hele det internasjonale Spray. Nettavisen kom da på tyske hender. En konsekvens av dette oppkjøpet var at Skeid og tidligere vaktsjef Olav Anders Øvrebø ble engasjert til å utvikle den tyske nettavisen Netzeitung. Den tyske utgaven varte fra 2000 til 2009. Samtidig fikk også Lycos betydelige problemer, og i 2008 stengte virksomheten ned betydelige deler av nettsatsningen sin.I 2001 var Nettavisen det første norske mediet som rapporterte direkte fra en rettssak, nærmere bestemt Orderud-saken.TV 2 Gruppen kjøpte Nettavisen i 2003 og døpte avisen om til TV 2 Nettavisen, noe som i 2006 ble endret tilbake til bare Nettavisen. Samtidig ble Gunnar Stavrum ansvarlig redaktør i avisen. I 2005 ble underholdnings- og livsstilsstoffet i Nettavisen og TV2.no flyttet over til publikasjonen Side2. Den 22. mars 2006 ble næringslivsavisen NA24 lansert. Senere ble Side3.no lansert som et magasin for menn. Nettavisen hadde den gangen også ansvaret for driften av nettsidene til TV 2.
TV 2 solgte Nettavisen til sine egne eiere i 2009, og Mediehuset Nettavisen har siden vært eid av Amedia og HMO Egmont. I 2012 kjøpte Nettavisen blogg.no. Nettavisen lanserte sitt eget content marketing-byrå i september 2016 med Pål Nisja-Wilhelmsen som leder. Tre år tidligere hadde avisen som første norske medie laget kommersiell oppfølging av black friday.
Våren 2017 lanserte Nettavisen sin satsing på podkast, og fikk blant annet over 100 000 lyttere på podkasten «Serieguiden».Nettavisen ble januar 2018 delt i to selskaper. Egmont Publishing tok over Side2, Side3 og blogg.no, mens Amedia tok over avisen Nettavisen. Ved overtagelsen ble salgsavdelingen lagt ned i Nettavisen. Avisen har senere gjenopprettet en egen salgsavdeling.
== Nettavisen-prisen ==
Nettavisen deler årlig ut ulike priser for å hedre den eller de som i positiv grad har utmerket seg i året som er gått. Prisen har fått navnet Nettavisen-prisen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | En nettavis, eller et nettmagasin, er betegnelsen på aviser som publiseres på Internett. Nettaviser finnes hovedsakelig i to varianter. | 8,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kortbaneflyplass | 2023-02-04 | Kortbaneflyplass | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser'] | Kortbaneflyplass er en flyplass med relativt kort rullebane, typisk 800-1500 meter, og begrensede systemer for instrumentert innflygning. Den korte rullebanen gjør at ikke alle flytyper kan ta av og lande på disse flyplassene. De kan kun betjenes av propellfly og mindre jetfly med STOL-egenskaper. Ellers kan de fleste småfly benytte dem.
I USA og Canada ble det bygd en rekke såkalte «STOLports» på 60- og 70-tallet. Hensikten med disse flyplassene var å legge til rette for flere direkteruter mellom byområder uten å måtte gå om de store flyplassene og det sentraliserte rutenettet. Disse flyplassene var ikke en særlig stor suksess, og er lite brukt i dag. I Nepal er det også et omfattende nettverk med kortbaneflyplasser som trafikkeres med Twin Otter. På Grønland er de fleste flyplasser kortbaneflyplasser, inkludert i hovedstaden Nuuk. Fly derifra kan ikke gå lenger enn til Island. Det er kun to flyplasser med normal bane, Kangerlussuaq og Narsarsuaq, og de er tidligere amerikanske flystasjoner som er plassert mitt i ødemarken, så bytte av fly vil alltid kreves ved reise fra Skandinavia til byer på Grønland.
På Skottlands øyer er det er del lufthavner med ned til 500 meter lange baner. På dem brukes fly av typen Britten-Norman Islander med ti plasser.
| Kortbaneflyplass er en flyplass med relativt kort rullebane, typisk 800-1500 meter, og begrensede systemer for instrumentert innflygning. Den korte rullebanen gjør at ikke alle flytyper kan ta av og lande på disse flyplassene. De kan kun betjenes av propellfly og mindre jetfly med STOL-egenskaper. Ellers kan de fleste småfly benytte dem.
I USA og Canada ble det bygd en rekke såkalte «STOLports» på 60- og 70-tallet. Hensikten med disse flyplassene var å legge til rette for flere direkteruter mellom byområder uten å måtte gå om de store flyplassene og det sentraliserte rutenettet. Disse flyplassene var ikke en særlig stor suksess, og er lite brukt i dag. I Nepal er det også et omfattende nettverk med kortbaneflyplasser som trafikkeres med Twin Otter. På Grønland er de fleste flyplasser kortbaneflyplasser, inkludert i hovedstaden Nuuk. Fly derifra kan ikke gå lenger enn til Island. Det er kun to flyplasser med normal bane, Kangerlussuaq og Narsarsuaq, og de er tidligere amerikanske flystasjoner som er plassert mitt i ødemarken, så bytte av fly vil alltid kreves ved reise fra Skandinavia til byer på Grønland.
På Skottlands øyer er det er del lufthavner med ned til 500 meter lange baner. På dem brukes fly av typen Britten-Norman Islander med ti plasser.
== Norge ==
Kortbaneflyplassene i Norge forbinder mindre byer og tettsteder med stamruteflyplassene, og ble bygget på
initiativ fra samferdselsminister Håkon Kyllingmark i perioden fra slutten av 60-tallet og fram til 1987. Hensikten var å bedre kommunikasjoner i distrikter som er vanskelig tilgjengelig med andre transportmidler, hovedsakelig på Vestlandet og i Nord-Norge. Siden de ble bygd i områder med lav befolkningstetthet og ofte vanskelig terreng, ble korte rullebaner og små fly brukt.I dag utføres ruteflygninger på kortbaneflyplassene på anbud for staten. Widerøe er en stor aktør på det norske kortbanenettet.
Det kommer til å være problem da dagens Dash 8-fly må erstattes etter 2025. Krav til lavere drivstofforbruk (lavere luftmotstand) fører til høyere landingshastighet og dermed krav på lengre bane. Enten må en plantype modifiseres eller må alle kortbaneflyplasser forlenges. Det snakkes om å legge ned noen kombinert med bedre veier, f.eks Mosjøen, Sandane, Vardø og Svolvær. Narvik har blitt nedlagt etter bygging av en stor bru. Avinor planlegger at de flyplasser med minste antall passasjerer må ha trafikk med små 19-seters fly. I Nasjonal transportplan 2022–2033 er det kun Mo i Rana som erstattes med en større lufthavn. I 2022 vil ATR tilby en modifisering av sitt ATR 42 plan med 48 seter som vil kunne bruke 800 meter rullebaner.Turistreisende (som reiser flere tilsammen) kjører ofte en lang strekke bil til en større flyplass med direkte rute til Oslo eller charter til Syden, fremfor å bruke deres kortbaneflyplass.
== Se også ==
Liste over norske kortbaneflyplasser
== Referanser == | Kortbaneflyplass er en flyplass med relativt kort rullebane, typisk 800-1500 meter, og begrensede systemer for instrumentert innflygning. Den korte rullebanen gjør at ikke alle flytyper kan ta av og lande på disse flyplassene. | 8,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Propellfly | 2023-02-04 | Propellfly | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Propeller', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Et propellfly er fly som bruker propeller som fremdriftsmiddel. Propellene kan være drevet av stempelmotorer eller turbinmotorer. Den siste typen benevnes også som turboprop motorer. Propellfly vil vanligvis fly med en lavere hastighet enn jetfly.
For privatflyging er propellfly det mest vanlige, men det benyttes også på en del transportfly samt på mindre passasjerfly. Noen produsenter av propellfly er selskapene Cessna, Piper og Bombardier Aerospace. | Et propellfly er fly som bruker propeller som fremdriftsmiddel. Propellene kan være drevet av stempelmotorer eller turbinmotorer. Den siste typen benevnes også som turboprop motorer. Propellfly vil vanligvis fly med en lavere hastighet enn jetfly.
For privatflyging er propellfly det mest vanlige, men det benyttes også på en del transportfly samt på mindre passasjerfly. Noen produsenter av propellfly er selskapene Cessna, Piper og Bombardier Aerospace. | thumb|ATR 72 propell under flyvning. | 8,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jetfly | 2023-02-04 | Jetfly | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fly', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Stubber 2020-04', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Jetfly er fly som bruker jetmotor som fremdriftsmiddel. Dette er den mest vanlige flytypen for jagerfly og for større passasjerfly og transportfly. De mest kjente produsentene av jetfly for passasjertransport er amerikanske Boeing, europeiske Airbus, brasilianske Embraer og kanadiske Bombardier Aerospace.
| Jetfly er fly som bruker jetmotor som fremdriftsmiddel. Dette er den mest vanlige flytypen for jagerfly og for større passasjerfly og transportfly. De mest kjente produsentene av jetfly for passasjertransport er amerikanske Boeing, europeiske Airbus, brasilianske Embraer og kanadiske Bombardier Aerospace.
== Eksterne lenker ==
Animasjon av jetmotor | Jetfly er fly som bruker jetmotor som fremdriftsmiddel. Dette er den mest vanlige flytypen for jagerfly og for større passasjerfly og transportfly. | 8,999 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.