url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Wangari_Maathai | 2023-02-04 | Wangari Maathai | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. september', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Kenyanske politikere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Personer fra Nyeri', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æresdoktorer ved Københavns Universitet'] | Wangari Muta Maathai (født 1. april 1940 i Nyeri, Kenya, død 25. september 2011) var en kenyansk miljøvernforkjemper og politiker. Hun mottok Nobels fredspris i 2004.
Maathai fikk et stipendium som muliggjorde et studium i biologi i USA og i Tyskland, og tok i 1971 som første kenyanske kvinne doktorgraden. I 1977 startet hun Grønt belte-bevegelsen, etter å ha registrert den faretruende forørkningen som preget Kenya. Frem til 1993 ble 30 millioner trær plantet av bevegelsen.I 1990-årene kom Maathai i opposisjon til landets diktator Daniel arap Moi på grunn av sitt engasjement for miljøvern og kvinners rettigheter, og ble flere ganger fengslet.
I desember 2002 ble Maathai innvalgt i det kenyanske parlamentet. Fra januar 2003 til november 2005 var hun landets visemiljøvernminister.
Maathai har fått sterk, men feilaktig kritikk i internasjonal presse på grunn av en misforstått uttalelse om at det er vestlige vitenskapsmenn som har laget hiv/aids-epidemien for å utrydde den sorte befolkningen.I 2005 deltok Maathai på ISFiT, under festivaltittelen «Education. Why?».
UNESCO har inkludert Wangari Maathai i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.
| Wangari Muta Maathai (født 1. april 1940 i Nyeri, Kenya, død 25. september 2011) var en kenyansk miljøvernforkjemper og politiker. Hun mottok Nobels fredspris i 2004.
Maathai fikk et stipendium som muliggjorde et studium i biologi i USA og i Tyskland, og tok i 1971 som første kenyanske kvinne doktorgraden. I 1977 startet hun Grønt belte-bevegelsen, etter å ha registrert den faretruende forørkningen som preget Kenya. Frem til 1993 ble 30 millioner trær plantet av bevegelsen.I 1990-årene kom Maathai i opposisjon til landets diktator Daniel arap Moi på grunn av sitt engasjement for miljøvern og kvinners rettigheter, og ble flere ganger fengslet.
I desember 2002 ble Maathai innvalgt i det kenyanske parlamentet. Fra januar 2003 til november 2005 var hun landets visemiljøvernminister.
Maathai har fått sterk, men feilaktig kritikk i internasjonal presse på grunn av en misforstått uttalelse om at det er vestlige vitenskapsmenn som har laget hiv/aids-epidemien for å utrydde den sorte befolkningen.I 2005 deltok Maathai på ISFiT, under festivaltittelen «Education. Why?».
UNESCO har inkludert Wangari Maathai i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.
== Wangarĩ Maathai pris for skogforkjempere (Forest Champion Award) ==
I 2012, CPF (Collaborative Partnership on Forests), et internasjonalt konsortium med 14 organisasjoner som arbeider med internasjonale skogspørsmål, hedret Wangarĩ Maathai ved å lansere den første Wangarĩ Maathai Forest Champion Award. Den første vinneren av prisen var Narayan Kaji Shrestha.Andre vinnere inkluderer:
2014 Martha Isabel Pati Ruiz Corzo med en hederlig omtale til Chut Wutty2015 Gertrude Kabusimbi Kenyangi2017 Maria Margarida Ribeiro da Silva, en brasiliansk skogbruksaktivist, for sine prestasjoner i å fremme skogforvaltning og forbedre livskvaliteten for mange Amazonas-samfunn
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1984: Right Livelihood Award (også kjent som Den alternative fredsprisen)
2004: Petra-Kelly-Preis fra Heinrich-Böll-Stiftung (april 2004)
2004: Sofieprisen, internasjonal miljøutmerkelse delt ut i Norge
2004: Nobels fredspris
2007: Indira Gandhi-prisen
2007: Livingstonemedaljen
2010: Æresdoktor ved Københavns Universitet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wangari Maathai – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wangari Maathai – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wangari Maathai på Internet Movie Database
(en) Wangari Maathai hos The Movie Database
(en) Wangari Maathai – Olympedia
(en) Nobels fredspris 2004 hos Nobelprize.org
(en) Wangari Maathai hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 2004
(no) «Wangari Maathai – Den gærne kjerringa som ikke var så gæren», artikkel fra nrk.no | Wangari Muta Maathai (født 1. april 1940 i Nyeri, Kenya, død 25. | 9,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Praha | 2023-02-04 | Praha | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Praha', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tsjekkias regioner', 'Kategori:Verdensarven i Tsjekkia'] | Praha (tsjekkisk: Praha (uttale , tysk: Prag) er hovedstaden og den største byen i Tsjekkia. Den ligger ved elven Vltava i Böhmen, som siden 1993 sammen med Mähren og litt av Schlesien utgjør Tsjekkia. Siden 1992 har byens historiske sentrum stått på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Böhmen var opprinnelig et selvstendig kongerike, men gjennom forskjellige giftemål ble landet en del av habsburgernes område (se 1275). På den måten ble landet en østerriksk provins. Fremtredende tyske forfattere og diktere, som Franz Kafka og Rainer Maria Rilke, ble født i Praha.
Byens universitet, grunnlagt i 1348 av kong Karl IV, var det første universitet i Sentral-Europa.
Byen blir første gang nevnt skriftlig i 965 av en jødisk kjøpmann fra al-Andalus, Ibraham Ibn Jakob, som skriver om «denne vakre by av sten». Han nevner også at jøder drev handel fra sin bosetning under borgen. Før Praha ble grunnlagt, lå bebyggelsen Mezigradi («Mellom borgene») plassert mellom elvene Vltava og Botic. I 973 ble Praha bispedømme, og i 1172 ble Judithbroen – en av de første stenbroer i Europa – bygget. Praha har gjennom historien vært sete for de tsjekkiske fyrster og kongehuset.
I dag er Praha særlig kjent for sine vakre og imponerende bygninger, som representerer alle stilarter. Byens historiske sentrum er oppdelt i flere områder: Den gamle bydel (fra 1200-tallet), Den nye bydel (fra 1300-tallet), Den jødiske bydel og Malá Strana. Hradčany med sine katedraler og slottsområdet har vært sete for konger, keisere og presidenter siden det 9. århundre. Noe sør for Hradčany ligger Vyšehrad, også en gammel kongeby. Det som særlig slår en, er de mange tårn og spir som rager opp alle steder. I begynnelsen av 1800-tallet talte man dem til 103. I dag anslås antallet til å være mer enn 500.
| Praha (tsjekkisk: Praha (uttale , tysk: Prag) er hovedstaden og den største byen i Tsjekkia. Den ligger ved elven Vltava i Böhmen, som siden 1993 sammen med Mähren og litt av Schlesien utgjør Tsjekkia. Siden 1992 har byens historiske sentrum stått på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Böhmen var opprinnelig et selvstendig kongerike, men gjennom forskjellige giftemål ble landet en del av habsburgernes område (se 1275). På den måten ble landet en østerriksk provins. Fremtredende tyske forfattere og diktere, som Franz Kafka og Rainer Maria Rilke, ble født i Praha.
Byens universitet, grunnlagt i 1348 av kong Karl IV, var det første universitet i Sentral-Europa.
Byen blir første gang nevnt skriftlig i 965 av en jødisk kjøpmann fra al-Andalus, Ibraham Ibn Jakob, som skriver om «denne vakre by av sten». Han nevner også at jøder drev handel fra sin bosetning under borgen. Før Praha ble grunnlagt, lå bebyggelsen Mezigradi («Mellom borgene») plassert mellom elvene Vltava og Botic. I 973 ble Praha bispedømme, og i 1172 ble Judithbroen – en av de første stenbroer i Europa – bygget. Praha har gjennom historien vært sete for de tsjekkiske fyrster og kongehuset.
I dag er Praha særlig kjent for sine vakre og imponerende bygninger, som representerer alle stilarter. Byens historiske sentrum er oppdelt i flere områder: Den gamle bydel (fra 1200-tallet), Den nye bydel (fra 1300-tallet), Den jødiske bydel og Malá Strana. Hradčany med sine katedraler og slottsområdet har vært sete for konger, keisere og presidenter siden det 9. århundre. Noe sør for Hradčany ligger Vyšehrad, også en gammel kongeby. Det som særlig slår en, er de mange tårn og spir som rager opp alle steder. I begynnelsen av 1800-tallet talte man dem til 103. I dag anslås antallet til å være mer enn 500.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt på slutten av det 9. århundre, og ble raskt setet for kongene av Böhmen, hvorav noen senere også var keisere av det tysk-romerske rike. Byen blomstret i Karl IVs regjeringstid i det 14. århundre, blant annet med byggingen av bydelen Nové Město, Karlsbroen, St. Vitus-katedralen – den eldste gotiske katedral i Sentral-Europa, og Karlsuniversitetet, Sentral-Europas eldste universitet nord for Alpene. På denne tiden var Praha Europas tredje største by.
Da dynastiet Habsburg befestet stillingen som innehavere av keiserverdigheten i Det tysk-romerske riket, ble deres arveland Böhmen og dermed også hovedstaden Praha fastere integrert i keiserriket, som fra 1806 ble kalt Østerrike. Landet besto i navnet som et separat kongedømme, men ble i realiteten styrt fra rikshovedstaden Wien. De fire uavhengige kommunene som tidligere utgjorde Praha, ble slått sammen til én by i 1784. Disse fire var Hradčany, (slottsdistriktet, vest og nord for slottet), Malá Strana (den mindre byen, sør for slottet), Staré Město (gamlebyen, på østsiden av elva) og Nové Město (den nye byen, lenger sør og øst). Byen vokste videre med annekteringen av Josefov i 1850 og Vyšehrad i 1883, og i begynnelsen av 1922 ble ytterligere 37 kommuner innlemmet i byen, som dermed økte sitt innbyggertall til 676 000. Byen hadde også etter at den i 1918 ble hovedstad i den nye staten Tsjekkoslovakia en stor tyskspråklig befolkning, særlig jødisk (bl.a. Franz Kafka), og et rikt tysk kulturliv. Mesteparten av byens 50 000 jøder ble drept under holocaust under andre verdenskrig, noe som også i stor grad førte til slutten på byens tyske preg.
I august 2002 opplevde byen en alvorlig oversvømmelse der deler av byen måtte evakueres. Flommen gjorde store skader, men ingen av de viktige landemerkene, slik som Karlsbroen, ble ødelagt.
== Severdigheter ==
Praha er et populært turistmål. Der er store mengder gamle bygninger, mange av dem har vakre veggmalerier. Byen har en av verdens best bevarte og varierte samlinger av arkitektur, fra jugendstil til barokk, samt kubisk, gotisk, neoklassisk og ultramoderne arkitektur.
Blant turistattraksjonene kan nevnes:
Staré Město (gamlebyen)
Ymse steder forbundet med Franz Kafka
Malá Strana
Hradčany med Borgen i Praha og St. Vitus-katedralen
Karlsbroen
John Lennon-muren
Torget i gamlebyen og den astronomiske klokken
Jødekvarteret
Wenzelsplassen
Nasjonalmuseet
Vyšehrad slott
== Klima ==
== Kultur ==
Praha har historisk vært et av Europas viktigste kulturelle senter med mange teatre, operahus, konserthus, gallerier og musikklubber. Til byens mange kjente kunstnere hører Franz Kafka, Antonín Dvořák, Milan Kundera, Ivan Klima og mange andre.
== Høyskoler og universiteter ==
I tillegg til Karlsuniversitetet har byen sju andre universiteter og høyskoler, inkludert Det Tsjekkiske Tekniske Universitet grunnlagt i 1707. Film kan studeres ved FAMU, den tsjekkiske filmhøyskolen siden 1950-tallet.
== Transport ==
Offentlig transport i Praha består av tre undergrunnslinjer samt en rekke trikkelinjer og busslinjer.
Utenfor byen ligger Ruzyně International Airport, som er hovedflyplass for det nasjonale selskapet ČSA Czech Airlines.
== Diverse ==
Praha er også sete for de fleste viktige kontor og institusjoner i Tsjekkia, inkludert presidenten, regjeringen og parlamentet, som består av to deler.
== Befolkningsutvikling ==
1230: ca. 3-4 000 innbyggere 1
1370: ca. 40 000 2
1600: ca. 60 000 2
1804: 76 000
1837: 105 500
1850: 118 400 (157 200 inkl. forsteder)
1880: 162 300 (314 400 inkl. forsteder)
1900: 201 600 (514 300 inkl. forsteder)
1925: 718 300
1950: 931 500
1980: 1 182 800
1998: 1 193 300
2001: 1 169 100
2007: 1 212 100
2012: 1 241 664Noter:
1 Kun Staré Město
2 Staré Město, Nové Město, Malá Strana og Hradčany
Tallene er for befolkningen som til ehver tid har vært innenfor Prahas administrative grenser (og befolkning inkludert nåværende bydeler i parentes).
== Se også ==
Defenestrasjonene i Praha
Tsjekkias historie
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Prague – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Praha – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Praha hos Wikivoyage
The Prague Post (dagsavis)
Metro, trikker og busser opereres av Dopravni podnik hl.m Prahy, a.s.
digital Prague
Statsoperaen
Unesco - Tsjekkia | Defenestrasjonene i Praha (tsjekkisk: Pražská defenestrace; tysk: Prager Fenstersturz) var hendelser i historien til Böhmen hvor flere mennesker ble kastet ut gjennom et vindu, en handling som kalles for defenestrasjon. Den første defenestrasjon skjedde i 1419 og den andre 1618. | 9,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romsdalsfjorden | 2023-02-04 | Romsdalsfjorden | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Molde', 'Kategori:Fjorder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Fjorder i Rauma', 'Kategori:Fjorder i Vestnes'] | Romsdalsfjorden i Møre og Romsdal er 94 kilometer lang medregnet Midfjorden innenfor Dryna og Langfjorden-Eresfjorden.I snever forstand strekker fjorden seg fra om lag ved øya Tautra utenfor Tomrefjorden sør for Otrøya forbi Julsundet og Tresfjorden. Mellom Tautra og Isfjorden er det om lag 70 km. Kartverket oppgir 110 km regnet fra havgapet (Lyroddan) til Eresfjord.Innover mot Molde går armen Moldefjorden mellom Romsdalshalvøya og øyene sør for Molde. Moldefjorden går over til å hete Fannefjorden mellom Skålahalvøya og Romsdalshalvøya øst for Årø. Hovedarmen går på sørsiden av Sekken inn til Åndalsnes. En lengre sidearm, Langfjorden går inn til Eidsvåg og fortsetter som Eresfjorden til bygda Eresfjord. Innenfor Åndalsnes kalles den innerste delen for Isfjorden. Det brede området mellom Moldeholmene (øyene rett sør for Molde sentrum) og Vestnes kalles også Storfjorden. Romsdalsfjorden i vid betydning omfatter Midfjorden og alle strekninger og forgreninger innenfor. Midfjorden omtales også som en del av Moldefjorden. Romsdalsfjorden i vid betydning er fjordsystemet i distriktet Romsdal. Oluf Rygh regner opp fjordene i Romsdal fogderi, inkludert Julsundet og Frænfjorden, som grener av Romsdalsfjorden
Hovedfjorden (Midfjorden-Romsdalsfjorden), forgreninger regnet nordfra medurs
Moldefjorden-Fannefjorden
Storfjorden
Karlsøyfjorden
Veøyfjorden
Langfjorden
Eidsvågen
Eresfjorden
Vistdalsbukta
Rødvenfjorden
Isfjorden
Innfjorden
Tresfjorden
Tomrefjorden
Vestrefjorden
VatnefjordenFannefjorden er relativt grunn (67 meter), mens Langfjorden har største dyp på 360 meter. Største dyp er 507 meter i Julsundet, og mellom Hjertøya og Vestnes går dybden ned til 480 meter. Fjorden er skilt fra havet av flere øyer og grunner (terskelen er 180 meter på det grunneste). Saltinnholdet er litt lavere i overflaten enn på dypet.Langs fjorden er det eksempler på hengende daler, blant annet Sjølbotn ved Innfjorden.
| Romsdalsfjorden i Møre og Romsdal er 94 kilometer lang medregnet Midfjorden innenfor Dryna og Langfjorden-Eresfjorden.I snever forstand strekker fjorden seg fra om lag ved øya Tautra utenfor Tomrefjorden sør for Otrøya forbi Julsundet og Tresfjorden. Mellom Tautra og Isfjorden er det om lag 70 km. Kartverket oppgir 110 km regnet fra havgapet (Lyroddan) til Eresfjord.Innover mot Molde går armen Moldefjorden mellom Romsdalshalvøya og øyene sør for Molde. Moldefjorden går over til å hete Fannefjorden mellom Skålahalvøya og Romsdalshalvøya øst for Årø. Hovedarmen går på sørsiden av Sekken inn til Åndalsnes. En lengre sidearm, Langfjorden går inn til Eidsvåg og fortsetter som Eresfjorden til bygda Eresfjord. Innenfor Åndalsnes kalles den innerste delen for Isfjorden. Det brede området mellom Moldeholmene (øyene rett sør for Molde sentrum) og Vestnes kalles også Storfjorden. Romsdalsfjorden i vid betydning omfatter Midfjorden og alle strekninger og forgreninger innenfor. Midfjorden omtales også som en del av Moldefjorden. Romsdalsfjorden i vid betydning er fjordsystemet i distriktet Romsdal. Oluf Rygh regner opp fjordene i Romsdal fogderi, inkludert Julsundet og Frænfjorden, som grener av Romsdalsfjorden
Hovedfjorden (Midfjorden-Romsdalsfjorden), forgreninger regnet nordfra medurs
Moldefjorden-Fannefjorden
Storfjorden
Karlsøyfjorden
Veøyfjorden
Langfjorden
Eidsvågen
Eresfjorden
Vistdalsbukta
Rødvenfjorden
Isfjorden
Innfjorden
Tresfjorden
Tomrefjorden
Vestrefjorden
VatnefjordenFannefjorden er relativt grunn (67 meter), mens Langfjorden har største dyp på 360 meter. Største dyp er 507 meter i Julsundet, og mellom Hjertøya og Vestnes går dybden ned til 480 meter. Fjorden er skilt fra havet av flere øyer og grunner (terskelen er 180 meter på det grunneste). Saltinnholdet er litt lavere i overflaten enn på dypet.Langs fjorden er det eksempler på hengende daler, blant annet Sjølbotn ved Innfjorden.
== Samferdsel ==
Kyststamveien E39 krysser fjorden gjennom ferjesambandet Molde–Vestnes. Statens vegvesen utreder og Romsdalsaksen AS utreder forskjellige veikryssinger av fjorden som kan erstatte ferjesambandet (E39 Romsdalsfjorden). En ny, ferjefri E39 planlegges med en 16 kilometer lang undersjøisk tunnel fra Vik i Vestnes kommune til Nautneset i Midsund kommune. Deretter følger en rundt 2 kilometer lang hengebru fra Nautneset til Julbøen i Molde kommune. Prosjektet er godkjent og omtalt i Nasjonal transportplan, og byggestart er planlagt til perioden 2024–2029. Kostnaden er anslått til 14,5 milliarder kroner.Andre ferjesamband:
Mellom Molde sentrum og Sekken går det bilferje.
Julsundet krysses av bilferje.
I munningen av Romsdalsfjorden/Midfjorden har Dryna ferjeforbindelse med Brattvåg.
Langfjorden krysses bilferje mellom Åfarnes og Sølsnes.Ferjesambandet Våge–Norvik var i drift fra 1930 til veien Veblungsnes-Innfjorden åpnet (E136). Ferjesambandet Lønset–Grønnes ble nedlagt i 1991. Fra 1939 til 1993 inngikk Vikebukt som ledd i ferjesambandet Vestnes-Molde slik at noen ferjer også krysset Tresfjorden. De første bilferjene gikk mellom Vestnes og Åndalsnes fra 1921 før det sammenhengende vei langs fjorden. Fra 1925 gikk bilferjen i trekant Molde-Vestnes-Åndalsnes. Etter at det kom sammenhengende vei Åndalsnes-Åfarnes ble det satt i gang bilferje Molde-Åfarnes fra 1930.Ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 ble Bergen og Trondheim med omland raskt kontrollert av tyske styrker. Romsdalsfjorden forble imidlertid fri og ble brukt av britiske styrker som gikk i land på Åndalsnes. Norske skip deltok i vaktholdet i fjorden. Under tilbaketrekningen fra Østlandet reiste kongen, regjeringen med deler av sentraladministrasjonen, utenlandske diplomater og den norske overkommandoen via Åndalsnes og Molde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Romsdalsfjorden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Satellittbilde som viser Romsdalsfjorden øverst og [[Sunnmøre-fjordene nederst. Sunndalsfjorden i øverste høyre hjørne, Stad i nederste venstre hjørne. | 9,102 |
null | 2023-02-04 | Hovedminne | null | null | null | I datamaskiner er hovedminne, også kalt arbeidsminne eller primærminne, den delen av minnet i en datamaskin hvor prosesser ligger klare for kjøring av et program eller en prosess i maskinen. De lagrede dataene hentes fram i vilkårlig (engelsk: random) rekkefølge, derav det engelske navnet random access memory (RAM). | 9,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sirkel | 2023-02-04 | Sirkel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sirkler'] | En sirkel er en plan lukket kurve der alle kurvepunktene ligger like langt fra et fast punkt, kalt sentrum. Alternativt brukes begrepet også for å omtale arealet innenfor en slik kurve.Alternativt kan en sirkel defineres som det geometriske sted for punkt i planet som ligger i en konstant avstand fra et gitt punkt. Sirkelen er også et spesialtilfelle av en ellipse, der de to brennpunktene i ellipsen er lokalisert i ett og samme punkt. Som ellipsen tilhører derfor sirkelen kjeglesnittene.
Sirkelen har vært betraktet som en perfekt matematisk figur og har vært gjenstand for oppmerksomhet og beundring helt fra oldtiden. Matematiske arbeid med sirkelen finner en så tidlig som i Babylonia og i gamle Egypt. Etter tradisjonen skal den greske filosofen og matematikeren Arkimedes ha latt falle utsagnet «Ikke rør mine sirkler» like før han ble drept av en romersk soldat. Sirkler har gjennom tidene også vært brukt i ritualer knyttet til religion, trolldom og magi.
Ordet sirkel blir i dagligtale brukt i mange sammenhenger der noe har egenskaper som minner om den matematiske sirkelen. Eksempler på dette er «lesesirkel», «sirkeltrening» og «politikkens innerste sirkler».
| En sirkel er en plan lukket kurve der alle kurvepunktene ligger like langt fra et fast punkt, kalt sentrum. Alternativt brukes begrepet også for å omtale arealet innenfor en slik kurve.Alternativt kan en sirkel defineres som det geometriske sted for punkt i planet som ligger i en konstant avstand fra et gitt punkt. Sirkelen er også et spesialtilfelle av en ellipse, der de to brennpunktene i ellipsen er lokalisert i ett og samme punkt. Som ellipsen tilhører derfor sirkelen kjeglesnittene.
Sirkelen har vært betraktet som en perfekt matematisk figur og har vært gjenstand for oppmerksomhet og beundring helt fra oldtiden. Matematiske arbeid med sirkelen finner en så tidlig som i Babylonia og i gamle Egypt. Etter tradisjonen skal den greske filosofen og matematikeren Arkimedes ha latt falle utsagnet «Ikke rør mine sirkler» like før han ble drept av en romersk soldat. Sirkler har gjennom tidene også vært brukt i ritualer knyttet til religion, trolldom og magi.
Ordet sirkel blir i dagligtale brukt i mange sammenhenger der noe har egenskaper som minner om den matematiske sirkelen. Eksempler på dette er «lesesirkel», «sirkeltrening» og «politikkens innerste sirkler».
== Terminologi ==
Sirkelens diameter er et linjesegment gjennom sentrum mellom to punkter på sirkelen, men «diameter» blir også brukt for å betegne lengden av dette linjesegmentet. Tilsvarende er en radius et linjesegment fra sentrum til et punkt på sirkelen, eventuelt lengden av dette linjesegmentet.
En del av en kurve karakteriseres som en (sirkel)bue. En halvsirkel er en sirkelbue mellom to punkt som ligger på samme diameter. En kvartsirkel er en fjerdedel av en sirkel. En enhetssirkel er en sirkel med radius lik 1.
En korde er et linjesegment mellom to punkt på sirkelen, mens en sekant er en linje gjennom to punkt på sirkelen. Området mellom sirkelbuen og en korde kalles for et sirkelsegment. En tangent har ett og kun ett punkt felles med sirkelen.
En sirkelsektor er et område i planet, avgrenset av to radier og en sirkelbue.
Ordet sirkelflate brukes når en ønsker å poengtere arealet innenfor sirkelkurven. Når «sirkel» brukes for å omtale arealet innenfor kurven, så omtales selve kurven som omkretsen eller periferien. «Omkretsen» blir også brukt for å betegne lengden av sirkelkurven.
En sentralvinkel er en vinkel som har topp-punktet i sentrum av en sirkel, med vinkelbein som går ut til sirkelperifierien. En periferivinkel har topp-punktet liggende på perifierien og vinkelbein som også går ut til sirkelperiferien.
== Omkrets og areal ==
Forholdet mellom omkretsen i en sirkel og diameteren er lik π (pi), et irrasjonalt tall tilnærmet lik 3,141592654. Lengden av omkretsen O kan derfor uttrykkes som
O
=
π
D
=
2
π
R
,
{\displaystyle O=\pi D=2\pi R,\,}
der D er diameteren og R radien.
Arealet A av området innenfor sirkelen er gitt ved formelen
A
=
π
R
2
.
{\displaystyle A=\pi R^{2}.\,}
== Ligning for en sirkel ==
Det eksisterer en lang rekke former for ligningen til en sirkel.
=== Kartesiske koordinater ===
I et kartesisk koordinatsystem (x,y) er ligningen for en sirkel med sentrum i (a,b) og radius R gitt ved
(
x
−
a
)
2
+
(
y
−
b
)
2
=
R
2
.
{\displaystyle \left(x-a\right)^{2}+\left(y-b\right)^{2}=R^{2}.}
Ligningen følger fra Pythagoras’ læresetning, som vist på figuren til høyre: Radien er hypotenusen i en rettvinklet trekant der katetene har lengde henholdsvis x − a og y − b.
Ved å definere to vektorer i planet r = (x,y) og r0 = (a,b), så kan ligningen for sirkelen skrives på formen
d
(
r
,
r
0
)
=
R
{\displaystyle d(r,r_{0})=R\,}
der d( , ) er den euklidske metrikken.
Med sentrum i origo (0,0) blir formelen for sirkelen
x
2
+
y
2
=
R
2
.
{\displaystyle x^{2}+y^{2}=R^{2}.\,}
=== Sirkel gjennom gitte punkt ===
For å konstruere en sirkel, behøver man i alminnelighet tre gitte punkter. Et av punktene kan velges som sentrum, mens avstanden mellom de to andre kan tas som radius.
Alternativt kan man konstruere en sirkel som går gjennom disse tre punktene såfremt de ikke ligger på en linje. Forbindes punktene med to linjestykker, vil disse da være korder i sirkelen. Konstruerer man så midtnormalen til hvert av linjestykkene, vil disse skjære hverandre i et punkt som er sirkelens sentrum.
Likedan kan en sirkel konstrueres ut fra kun to gitte punkt. For eksempel kan det ene punktet velges som sentrum i sirkelen, mens linjestykket som forbinder dem, tas som radius. Men hvis sirkelen skal gå gjennom begge disse to punktene A = (xA,yA) og B = (xB,yB) og samtidig være entydig bestemt, må de være endepunktene til en diameter i sirkelen. For et vilkårlig punkt P = (x,y) på den, vil da linjestykkene AP og BP stå vinkelrett på hverandre. Dette følger fra Tales’ halvsirkelteorem. Produktet av stigningstallene for de to linjestykkene må da være -1, det vil si
y
−
y
A
x
−
x
A
⋅
y
−
y
B
x
−
x
B
=
−
1
{\displaystyle {y-y_{A} \over x-x_{A}}\cdot {y-y_{B} \over x-x_{B}}=-1}
Skrevet ut, gir dette ligningen (x - xA)(x - xB) + (y - yA)(y - yB) = 0 for sirkelen med linjestykket AB som diameter. Ved å omforme den til standardformen (x - a)2 + (y - b)2 = r 2, kan koordinatene for sirkelens sentrum C = (a,b) og dens radius r finnes uttrykt ved koordinatene til punktene A og B.
=== Polarkoordinater ===
I polarkoordinater får ligningen for en sirkel med sentrum i origo en spesielt enkel form:
r
=
R
{\displaystyle r=R\,}
For et mer generelt sentrum (r0,θ0) er formelen mer komplisert:
r
2
−
2
r
r
0
cos
(
θ
−
θ
0
)
+
r
0
2
=
R
2
{\displaystyle r^{2}-2rr_{0}\cos(\theta -\theta _{0})+r_{0}^{2}=R^{2}\,}
=== Parameterformer ===
For en sirkel med sentrum i origo kan man bruk vinkelen φ som radius danner med x-aksen, som en parameter for hvert punkt (x,y) som ligger på sirkelen. Setter man radius r = 1 og bruker de vanlige trigonometriske funksjonene, gir derfor x = cosφ og y = sinφ en parameterfremstilling av sirkelen. Parameteren φ varierer fra 0 til 2π når man går rundt sirkelen.
En annen parametrisering finner man ved å trekke en rett linje fra punktet (-1,0) til (x,y) på sirkelen. Den skjærer y-aksen i punktet (0,t ) hvor t kan betraktes som en ny parameter. Fra setningen om periferivinkler vet vi at denne linjen danner vinkelen φ/2 med x-aksen. Ved å bruke Pythagoras' læresetning ser man fra figuren at
sin
ϕ
2
=
t
1
+
t
2
,
cos
ϕ
2
=
1
1
+
t
2
,
{\displaystyle \sin {\phi \over 2}={t \over {\sqrt {1+t^{2}}}},\;\;\;\cos {\phi \over 2}={1 \over {\sqrt {1+t^{2}}}},}
Benytter man nå de trigonometriske relasjonene for sinus og cosinus uttrykt ved den halve vinkel, er
sin
ϕ
=
2
sin
ϕ
2
cos
ϕ
2
=
2
t
1
+
t
2
cos
ϕ
=
cos
2
ϕ
2
−
sin
2
ϕ
2
=
1
−
t
2
1
+
t
2
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}\sin \phi &=2\sin {\phi \over 2}\cos {\phi \over 2}={2t \over 1+t^{2}}\\\cos \phi &=\cos ^{2}{\!\phi \over 2}-\sin ^{2}{\!\phi \over 2}={1-t^{2} \over 1+t^{2}}\\\end{alignedat}}}
Dette gir en alternativ parametrisering av sirkelen uten bruk av trigonometriske funksjoner,
x
=
a
+
R
1
−
t
2
1
+
t
2
y
=
b
+
R
2
t
1
+
t
2
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}x&=a+R{\frac {1-t^{2}}{1+t^{2}}}\\y&=b+R{\frac {2t}{1+t^{2}}}\end{alignedat}}}
når man plasserer den med sentrum i (a,b) og med radius r = R.
=== Naturlige ligninger ===
Ifølge fundamentalteoremet for romkurver kan en kurve defineres ved hjelp av begrepene krumning κ og torsjon τ, og definisjonen er entydig bortsett fra posisjon og orientering i rommet. De såkalte naturlige ligningene for en sirkel i rommet er
κ
=
1
R
τ
=
0
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}\kappa &={\frac {1}{R}}\\\tau &=0\\\end{alignedat}}}
Sirkelen er altså den eneste romkurven med konstant positiv krumning og null torsjon.
=== Sirkler i det komplekse plan ===
I det komplekse planet vil en sirkel med sentrum i z = c og radius R ha ligningen
|
z
−
c
|
2
=
R
2
{\displaystyle |z-c\,|^{2}=R^{2}\,}
.På parameterform kan denne ligningen skrives som
z
=
R
e
i
t
+
c
{\displaystyle z=Re^{it}+c\,}
.
== Tangent til sirkelen ==
I et punkt P = (x0,y0) på sirkelen x2 + y2 = r2 står tangenten vinkelrett på radius til dette punktet. Dens stigningstall er derfor k = - x0/y0. Ligningen for linjen gjennom dette punkt og langs tangenten er y - y0 = k(x - x0) som dermed blir
x
x
0
+
y
y
0
=
r
2
{\displaystyle xx_{0}+yy_{0}=r^{2}}
etter å ha brukt at koordinatene x0 og y0 oppfyller sirkelligningen.
Samme ligning beskriver også polaren til et vilkårlig punkt P = (x0,y0) med hensyn på samme sirkel. Da er dette punktet polen for denne rette linjen. Når punktet ligger på sirkelen, faller tangenten sammen med polaren.
== Sirkler i rommet ==
På en kuleflate er en storsirkel en sirkel som har samme radius som kuleflata og som også deler sentrum med kuleflata. Storsikelen vil ligge på et plan gjennom sentrum i kuleflata. Den korteste avstanden mellom to punkt på en kuleflate vil være langs storsirkelen som går gjennom begge punktene. En slik kurve kalles generelt en geodetisk kurve.
Tilsvarende er en småsirkel en sirkel på kuleflata, definert med en radius mindre enn kuleflata. Polarsirklene er småsirkler.
På jordkloden vil en meridian følge en storsirkel gjennom Nordpolen og Sydpolen.
== Koordinatsystem basert på sirkler ==
Sirkelen danner grunnlaget for flere koordinatsystem i planet, blant annet polarkoordinater og bipolare koordinater. I disse systemene vil en eller begge koordinater være konstant på en sirkel omkring et fokuspunkt. Polarkoordinater har ett fokuspunkt, bipolare koordinater to. Disse koordinatsystemene har mange anvendelser i matematikk, blant annet til løsning av differensialligninger. De todimensjonale sirkelbaserte koordinatsystemene er igjen utgangspunkt for flere koordinatsystemer i rommet, som for eksempel sylinderkoordinater.
== Punkts potens med hensyn på en sirkel ==
I plangeometri er et punkts potens med hensyn på en sirkel et mål for avstanden fra punktet til sirkelen. Dersom en sekant gjennom punktet P skjærer sirkelen i de to punktene M og N, så er punktets potens med hensyn på sirkelen lik produktet av lengdene PM og PN.
Et punkt som ligger utenfor sirkelen har positiv potens, mens et punkt innenfor har negativ potens. Potensen til et punkt på sirkelen er lik null.
Potensen til et punkt med hensyn på en sirkel er uavhengig av valg av sekant. Med referanse til illustrasjonen til venstre er
P
T
2
=
P
M
⋅
P
N
=
P
A
⋅
P
B
=
(
s
−
r
)
⋅
(
s
+
r
)
=
s
2
−
r
2
{\displaystyle PT^{2}=PM\cdot PN=PA\cdot PB=(s-r)\cdot (s+r)=s^{2}-r^{2}}
Her er r radien i sirkelen og s er avstanden fra punktet P til sentrum i sirkelen. Linja gjennom PT er en tangent til sirkelen.
== Etymologi ==
Ordet «sirkel» har opphav i det latinske «circulus», en diminutiv form av «circus» som betydde «ring». Opprinnelig var ordet knyttet til fysiske objekt, men etter hvert ble «circulus» brukt om både reelle og abstrakte objekt som lignet en ring.
«Diameter» kan føres tilbake til gresk, fra forstavelsen «dia» = «gjennom, over» og substantivet «metron» = «mål».
Også «radius» er et latinsk ord, med betydning «stav». Det moderne ordet radio har samme opphav: radiobølgene stråler ut fra et senter tilsvarende som i radien i en sirkel.
== Se også ==
Ekliptikken, sirkelbanen til sola
Episyklus, en form for sirkelbevegelse
Sirkeldiagram, også kalt sektordiagram eller kakediagram
Sirkelmodellen, modell for bystruktur
== Referanser ==
== Litteratur ==
D.J.Struik (1961). Lectures on classical differential geometry. New York: Dover Publications. ISBN 0-486-65609-8.
Steven Schwartzman (1994). The words of mathematics. An etymological dictionary of mathematical terms used in English. Washington, DC: The Mathematical Association of America. ISBN 0-88385-511-9. | En sirkel er en plan lukket kurve der alle kurvepunktene ligger like langt fra et fast punkt, kalt sentrum. Alternativt brukes begrepet også for å omtale arealet innenfor en slik kurve. | 9,104 |
null | 2023-02-04 | Kvadrat | null | null | null | Et kvadrat er en sammenhengende geometrisk figur som består av fire like lange linjestykker/sider som er parvis parallelle og der vinkelen mellom linjestykker som ikke er parallelle er 90°. De kan defineres enten som en regulær firkant eller et rektangel med to like lange tilstøtende kanter. | 9,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rektangel | 2023-02-04 | Rektangel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Firkanter'] | Et rektangel er et spesialtilfelle av parallellogrammet hvor alle vinklene er 90°. Derav følger at:
Begge de to parene av motstående linjestykker er parallelle
Begge de to parene av motstående linjestykker er like lange
Diagonalene mellom motstående hjørner deler hverandre på midten.Parallellogrammets krav om at motstående vinkler er like store vil også være tilfredsstilt i og med at alle vinkler er 90°.
I Euklides "Elementa" (Bok 1, Definisjon 22) beskrives et rektangel enten som et "oblong" eller et kvadrat, der et "oblong" er et rektangel som ikke er et kvadrat.
| Et rektangel er et spesialtilfelle av parallellogrammet hvor alle vinklene er 90°. Derav følger at:
Begge de to parene av motstående linjestykker er parallelle
Begge de to parene av motstående linjestykker er like lange
Diagonalene mellom motstående hjørner deler hverandre på midten.Parallellogrammets krav om at motstående vinkler er like store vil også være tilfredsstilt i og med at alle vinkler er 90°.
I Euklides "Elementa" (Bok 1, Definisjon 22) beskrives et rektangel enten som et "oblong" eller et kvadrat, der et "oblong" er et rektangel som ikke er et kvadrat.
== Areal ==
A
=
a
⋅
b
{\displaystyle A=a\cdot b}
== Omkrets ==
O
=
a
+
a
+
b
+
b
=
a
⋅
2
+
b
⋅
2
=
2
(
a
+
b
)
{\displaystyle O=a+a+b+b=a\cdot 2+b\cdot 2=2(a+b)}
== Se også ==
Firkant
Kvadrat
Parallellogram
Rombe | Et rektangel er et spesialtilfelle av parallellogrammet hvor alle vinklene er 90°. Derav følger at: | 9,106 |
null | 2023-02-04 | Rombe | null | null | null | En rombe er en sammenhengende plan geometrisk figur som består av fire like lange linjestykker, der hvert linjestykke har en motstående parallell side. | 9,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pot_still | 2023-02-04 | Pot still | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Brennevin'] | Pot still er et løk-formet destilleringsapparat som brukes i produksjonen av brennevin som Tequila, cognac og whisky. Å produsere brennevin ved hjelp av en pot still er både mer komplisert og mer tidkrevende enn å benytte en coffey still, men gir et produkt som beholder mer av aromaen fra råstoffet. | Pot still er et løk-formet destilleringsapparat som brukes i produksjonen av brennevin som Tequila, cognac og whisky. Å produsere brennevin ved hjelp av en pot still er både mer komplisert og mer tidkrevende enn å benytte en coffey still, men gir et produkt som beholder mer av aromaen fra råstoffet. | Pot still er et løk-formet destilleringsapparat som brukes i produksjonen av brennevin som Tequila, cognac og whisky. Å produsere brennevin ved hjelp av en pot still er både mer komplisert og mer tidkrevende enn å benytte en coffey still, men gir et produkt som beholder mer av aromaen fra råstoffet. | 9,108 |
null | 2023-02-04 | Coffey still | null | null | null | Coffey still er et destilleringsapparat som brukes i produksjon av relativt nøytralt brennevin. En coffey still produserer brennevin både hurtigere og enklere enn en pot still, og benyttes hovedsakelig til produksjon av vodka, lys rom og til sprit som skal brukes i likørproduksjon. | 9,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bloemfontein | 2023-02-04 | Bloemfontein | ['Kategori:1846 i Afrika', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:29°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bloemfontein', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1846', 'Kategori:Sider med kart'] | Bloemfontein (sotho: Mangaung) er den sjette største byen i republikken Sør-Afrika og hovedstad for provinsen Freistata. Den er også en av Sør-Afrikas tre hovedsteder, ettersom landets høyeste domstol ligger her. Bloemfontein er Sør-Afrikas juridiske hovedstad. De to andre hovedstedene i Sør-Afrika er Cape Town, som er den lovgivende hovedstaden, og Pretoria, som er den administrative hovedstaden.
Navnet er afrikaans og betyr «blomsterkilden». På sotho kalles den Mangaung som betyr «gepardenes by». Byen har også et universitet, grunnlagt 1904, med ca. 20 000 studenter.
| Bloemfontein (sotho: Mangaung) er den sjette største byen i republikken Sør-Afrika og hovedstad for provinsen Freistata. Den er også en av Sør-Afrikas tre hovedsteder, ettersom landets høyeste domstol ligger her. Bloemfontein er Sør-Afrikas juridiske hovedstad. De to andre hovedstedene i Sør-Afrika er Cape Town, som er den lovgivende hovedstaden, og Pretoria, som er den administrative hovedstaden.
Navnet er afrikaans og betyr «blomsterkilden». På sotho kalles den Mangaung som betyr «gepardenes by». Byen har også et universitet, grunnlagt 1904, med ca. 20 000 studenter.
== Historie ==
Den opprinnelige befolkningen i området tilhører san-, griquas- og sotho-stammene. Europeiske innvandrere kom fra rundt 1836, for det meste voortrekker, altså ikke-engelske europeere som var uenige med den britiske politikken i Kappkolonien, særlig avkaffelsen av slaveri.
En lokal farm, opprettet rundt 1840, het Bloemfontein. Byen ble grunnlagt som et engelsk fort i 1846, selv om de fleste europeere i området var boere.
Ved proklamasjonen av republikken Oranjefristaten i 1854 ble Bloemfontein hovedstad og fikk en betydelig utvikling i årene etter det. Mange regjeringsbygninger fra denne tiden er ennå å finne i byen. En jernbanelinje ble bygget i 1890 for å forbinde Bloemfontein med Cape Town. Under den andre boerkrigen ble byen okkupert av britene den 13. mars 1900. Ti år senere ble byen del av Den sørafrikanske union, og Bloemfontein ble den juridiske hovedstaden.
== Fotball-VM 2010 ==
I 2010 bruktes Free State Stadium til VM i fotball. Fem gruppespillkamper og en åttendedelsfinale ble spilt her. Den historiske åttendedelsfinale der Tyskland slo England 4–1 ble spilt her.
== Kjente personer fra Bloemfontein ==
J.R.R.Tolkien – født i Bloemfontein, forfatter av Hobbiten, Ringenes Herre og Silmarillion.
Ryk Neethling - Neethling tok gull på 4 x 100 m fri (stafett) i svømming under Sommer-OL 2004.
Shaun Morgan - en musiker som var med på å grunnlegge bandet Seether.
Willem Jackson - en sørafrikansk fotballspiller.
Leon Schuster - filmskaper, skuespiller, programleder og sanger.
Hansie Cronje - cricketspiller og kaptein for det sørafrikanske nasjonale cricketlaget i 1990-årene.
== Eksterne lenker ==
University of the Free State hjemmeside | Bloemfontein (sotho: Mangaung) er den sjette største byen i republikken Sør-Afrika og hovedstad for provinsen Freistata. Den er også en av Sør-Afrikas tre hovedsteder, ettersom landets høyeste domstol ligger her. | 9,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krig | 2023-02-04 | Krig | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Krig'] | Krig er væpnet konflikt mellom to eller flere parter, for eksempel mellom stater, befolkningsgrupper, stammer eller lignende. Den nøyaktige definisjonen av når en spent konfliktsituasjon eller væpnet kamp kan kalles krig, kan likevel variere, blant annet av hensyn til internasjonal rett og politisk retorikk. Det motsatte av krig blir vanligvis kalt fred.
Krig som en væpnet kamp mellom grupper, ser ut til å være noe som oppstår med jevne mellomrom der det finnes mennesker, og ifølge Platon er det i det hele tatt en nødvendighet for at vi kan utvikle en sivilisasjon; vi må ta ressurser fra andre. Fordi krig praktisk talt alltid fører til enorme materielle ødeleggelser og menneskelige lidelser, er imidlertid synet på krig som nødvendig for et samfunn, sterkt omstridt.
Fysisk styrke og våpen har i uminnelige tider vært brukt som et maktmiddel i konflikter mellom mennesker. Et organisert militærvesen av et eller annet slag har derfor vært et viktig del av maktapparatet til herskerne i et samfunn. De første stående hærstyrker ble opprettet av bystatene og keiserriket i Mesopotamia. Organisasjon og struktur har siden spilt en stor rolle i krigføring, for eksempel de høyt disiplinerte styrkene til Romerriket.
Utvikling av effektive teknikker og redskap for vold, terror, massedrap og hærverk såvel metoder og innretninger for å beskytte og forsvare seg mot slikt, har vært høyt prioritert i mange kulturer og store sivilisasjoner. Militær forskning og teknologi for krigføring har derfor ofte ledet an i den generelle teknologiutviklingen. Oppfinnelser som i utgangspunktet skal ødelegge og skade mest mulig, har således indirekte kunnet påvirke samfunnet positivt. Et av utallige eksempler er datamaskiner som opprinnelig ble utviklet for å beregne kulebaner for artilleri og knekke kryptering under andre verdenskrig, den hittil mest omfattende krigen i verdenshistorien.
| Krig er væpnet konflikt mellom to eller flere parter, for eksempel mellom stater, befolkningsgrupper, stammer eller lignende. Den nøyaktige definisjonen av når en spent konfliktsituasjon eller væpnet kamp kan kalles krig, kan likevel variere, blant annet av hensyn til internasjonal rett og politisk retorikk. Det motsatte av krig blir vanligvis kalt fred.
Krig som en væpnet kamp mellom grupper, ser ut til å være noe som oppstår med jevne mellomrom der det finnes mennesker, og ifølge Platon er det i det hele tatt en nødvendighet for at vi kan utvikle en sivilisasjon; vi må ta ressurser fra andre. Fordi krig praktisk talt alltid fører til enorme materielle ødeleggelser og menneskelige lidelser, er imidlertid synet på krig som nødvendig for et samfunn, sterkt omstridt.
Fysisk styrke og våpen har i uminnelige tider vært brukt som et maktmiddel i konflikter mellom mennesker. Et organisert militærvesen av et eller annet slag har derfor vært et viktig del av maktapparatet til herskerne i et samfunn. De første stående hærstyrker ble opprettet av bystatene og keiserriket i Mesopotamia. Organisasjon og struktur har siden spilt en stor rolle i krigføring, for eksempel de høyt disiplinerte styrkene til Romerriket.
Utvikling av effektive teknikker og redskap for vold, terror, massedrap og hærverk såvel metoder og innretninger for å beskytte og forsvare seg mot slikt, har vært høyt prioritert i mange kulturer og store sivilisasjoner. Militær forskning og teknologi for krigføring har derfor ofte ledet an i den generelle teknologiutviklingen. Oppfinnelser som i utgangspunktet skal ødelegge og skade mest mulig, har således indirekte kunnet påvirke samfunnet positivt. Et av utallige eksempler er datamaskiner som opprinnelig ble utviklet for å beregne kulebaner for artilleri og knekke kryptering under andre verdenskrig, den hittil mest omfattende krigen i verdenshistorien.
== Definisjon ==
PRIO og Uppsala Conflict Data Program (UCDP) ved Universitetet i Uppsala definerer krig som væpnet konflikt mellom statlige aktører (eller minst en statlig aktør) med minst 1000 drepte på ett år (tilfeller av 25 drepte på ett år regnes som væpnet konflikt). Øyvind Østerud mener at denne definisjonen ikke fanger mange voldelige konflikter for eksempel der stater bryter sammen eller omfattende voldshandlinger mellom kriminelle bander. Østerud definerte i boka Hva er krig? krig som «organisert, kollektiv vold i større skala». Stein Tønnesson skriver at krig skiller seg fundamentalt fra annen voldsbruk ved at den organisert og institusjonalisert: I krig blir vold og drap, som ellers er uønsket atferd, tillatt, oppmuntret og premiert innenfor et organisert fellesskap. For at noe skal være krig må det ifølge Tønnesson være minst to parter som utøver volden slik at statlig vold mot en gruppe for eksempel massakrer og folkemord ikke kan regnes som krig. Ensidig vold som folkemordene i Rwanda og Holocaust skjer ofte i ly av krig. Vanlig kriminalitet kan skje i ly av krigshandlinger og vinningskriminalitet kan brukes til å finansiere krig. Definisjonen brukt i Uppsala-databasen er grunnlaget for mye av den kvantitative forskningen internasjonalt. For å gjøre kvantitative analyser av krig er empiriske definisjoner utfordrende, feks om man skal telle opp antall måneder to land har vært i krig.Small og Singer definerte borgerkrig som med væpnet konflikt mellom parter internt i statens territorium og der den ene parten er den nasjonale regjeringen. De la også til grunn at voldsutøvelsen vedvarte (med minst 1000 døde) og partne skulle yte voldelig motstand. En viss grad av organisering kreves for å skille borgerkrig fra ensidig, statlig voldsutøvelse.
== Moralske betraktninger rundt krig ==
Gjennom idéhistorien har det ofte blitt stilt spørsmål ved krigens moral. Selv om mange gamle og noen moderne sivilisasjoner har sett på krigen som noe høyverdig, så har tendensen vært at moralske spørsmål om krig får mer og mer oppmerksomhet.
I dag blir krig oftest sett på som uønsket og moralsk problematisk - at krig er siste utvei. St. Augustin av Hippo var en av de tidligste filosofer som argumenterte for at en krig kunne forsvares som å være rettferdig, så sant en rekke strenge kriterier var oppfylt. Pasifister mener at krig i seg selv er umoralsk, og at det ikke finnes noen unnskyldning for å gå til krig. Det siste synspunktets mest kjente forfekter er inderen Mahatma Gandhi.
Krig har hatt sine forsvarere, både historisk og i dag. Mange tenkere, slik som Heinrich von Treitschke, så krigen som menneskehetens høyeste syssel, hvor mot, ære og ferdigheter var mer nødvendig enn i noen andre aktiviteter. Ved utbruddet av første verdenskrig sa forfatteren Thomas Mann: «Er ikke fred et element av forfall og krigen en renselse, en frigjøring, et enormt håp?» Denne innstillingen var også kjennetegnet til mange sivilisasjoner, fra Sparta og romerriket i antikken til de fascistiske statene på 1930-tallet. Siden har militær heltedyrkelse og voldspropaganda fortsatt inn i moderne tid, både blant politiske opprørsbevegelser, i krigerske diktaturer og demokratiske supermakter.
Blant krigens motstandere er de mange organisasjonene som jobber for å minske krigens lidelser eller driver fredsarbeid. Mest kjent av den førstnevnte kategorien er Røde Kors, stiftet i 1863 av den sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant, etter at han personlig hadde sett lidelsene på slagmarken ved slaget ved Solferino i 1859. Den folkelige fredsbevegelsen på 1900-tallet skapte et bredt engasjement blant folket, og etableringen av først Folkeforbundet i 1919 og senere De forente nasjoner i 1945 var hovedsakelig motivert av å unngå krig.
== Juridiske betraktninger rundt krig ==
Krigføring er regulert av et sett med internasjonale regler. De mest allment anerkjente av disse er FN-paktens regler, Genève-konvensjonene fra midten av 1800-tallet og framover og Haag-konvensjonene fra rundt 1900 og framover. Disse regulerer blant annet hva som er krig, hvordan de stridende partene skal forholde seg til hverandre, hvordan man skal behandle sivile og krigsfanger samt hvilke typer våpen som er tillatt.
Noen av de sentrale prinsippene for krigføringens regler er:
At krigen skal begrenses til å oppnå de politiske motiv som satte krigen i gang (for eksempel kontroll over et landområde) og at den ikke skal føre til unødig ødeleggelse.
At krigen skal opphøre så snart som mulig.
At mennesker og eiendom som ikke bidrar til krigføringen skal beskyttes mot unødig ødeleggelse og lidelse.
== Årsaker til krig ==
Krigssituasjoner oppstår når en eller begge parter foretrekker å løse en konflikt gjennom krig framfor med andre midler. Noen årsaker til konflikter er vanligere enn andre. Eksempler er:
Regionale maktkamper, altså rivalisering om å dominere et område
Etniske konflikter, altså mellom forskjellige folkegrupper
Økonomiske konflikter, altså konflikter om fordeling av ressurser som vann, olje, beitemark og lignende
Religiøse konflikter
Ideologiske konflikterDen norske forskeren Evelin Gerda Lindner ved Universitetet i Oslo mener i tillegg at følelse av ydmykelse er en drivkraft i flere konflikter. Hun begrunner dette ved undersøkelser rundt folkemordet i Rwanda, hvor to etnisk og religiøst svært like grupper ble satt opp mot hverandre av makthaveren. Når de undertrykkende og de undertrykte byttet plass, ble resultatet folkemord.Før det utvikler seg en krig har ofte andre forsøk på å finne en løsning mislyktes. Den norske fredsforskeren Johan Galtung tar utgangspunkt i at en ikke bør se på flernasjonale konflikter som en tap-vinn-situasjon: Det er ikke nødvendigvis slik at den ene parten vinner og den andre parten taper. Han mener at man heller bør lete etter måter å skape en vinn-vinn-situasjon, hvor begge parter har fordeler av en løsning.
== Krigføringens historie ==
Utfyllende artikler: Prehistorisk krigføring, krigføring i antikken, krigføring i middelalderen, tidlig moderne krigføring, krigføring på 1800-tallet, krigføring på 1900-tallet og moderne krigføringNår krigføringen tok til er fremdeles et emne under debatt. Man har funnet neandertalere med spydspisser fast i skjelettet, men ingen indikasjoner på at det var annet enn drap. Ikke før buen var oppfunnet finner man hulemalerier som viser grupper av mennesker i kamp med hverandre.
I antikken ble krigføringen organisert, blant annet av Romerriket.
I middelalderen i Europa forandret teknologiske, kulturelle og sosiale endringer krigføring fra antikkens dager, spesielt taktikk og rollen til kavaleriet og artilleriet. Lignende endringer kunne sees i andre deler av verden. I Kina rundt 400-tallet ble arméene gjort om fra infanteri til kavaleri, etter mønster av nomadene på steppene. I Midtøsten og Nord-Afrika ble det brukt lignende, om ikke mer avansert, teknologi som Europa. I Japan ble krig etter middelaldermodell ført helt til 1800-tallet.
Det kanskje viktigste teknologiske framskrittet i middelalderen var innføringen av stigbøylen, som kom til Europa på 900-tallet, på en tid hvor den allerede var i bruk i Kina og Midtøsten. Stigbøylen, sammen med hesteavl og bedre metallurgi, gjorde det mulig med kraftigere kavaleri. Tidligere, som for eksempel i romerriket, ble kavaleri primært brukt til oppklaring og som støttetropper. Ridende soldater kom nå til sin rett, med mulighet til å effektivt bruke våpen fra hesteryggen. I Europa ble tungt pansrede riddere sentrale, mens lettpansrede bueskyttere ble viktige i Mongolia. I Kina og Midtøsten lå man midt i mellom.
Kruttet og våpen basert på krutt var egentlig en kinesisk oppfinnelse fra 800-tallet. I løpet av senmiddelalderen kom kruttet også i bruk i Europa, noe som gjorde at kanonen ble den viktigste artilleritypen utover på 1400-tallet. Kanoner ble imidlertid på denne tiden hovedsakelig brukt til beleiringer, da størrelsen og vekten hindret deres bruk i feltslag. Denne begrensningen gjaldt generelt for kruttvåpen, noe som hindret kruttet i å dominere europeiske slagmarker.
Senere kom kruttvåpen til å dominere, både for håndvåpen og artilleri. Fra tiden rundt Napoleonskrigene vokste det fram store folkehærer som møtte hverandre på slagmarken. På slutten av 1800-tallet ble piggtråden og maskingeværet oppfunnet, og krigføringen stagnerte i skyttergravskrig fram til ny taktikk og stridsvognen gjorde sitt inntog. Krigenes omfang nådde i samme periode nye, uante dimensjoner med to verdenskriger, hvor nasjoner på alle kontinenter var involvert. På samme tid ble også sivilbefolkningen sterkt skadelidende under såkalt total krig.
Etter andre verdenskrig levde menneskeheten i en balanse kalt den kalde krigen, hvor både øst og vest hadde store mengder atomvåpen, men uten å bruke dem. Krigføringen ble igjen begrenset til lokale konflikter, hvor de krigførende ofte hadde skjult eller åpen støtte fra stormaktene. På begynnelsen av 1990-tallet falt Sovjetunionen og Warszawapakten fra hverandre, og verden ble stående med USA som eneste supermakt.
== Typer ==
Verdenskrig
Borgerkrig
Uavhengighetskrig eller frigjøringskrig
Religionskrig eller hellig krig
Krigen mot terror
== Velkjente kriger ==
Hundreårskrigen
Den engelske borgerkrigen
Den amerikanske uavhengighetskrigen
Den amerikanske borgerkrigen
Den fransk-prøyssiske krig
Første verdenskrig
Den russiske borgerkrigen
Den spanske borgerkrigen
Andre verdenskrig
Koreakrigen
Vietnamkrigen
Den afghansk-sovjetiske krig
Falklandskrigen
Gulfkrigen
Krigen i Afghanistan (2001-)
Irakkrigen
== Se også ==
Militærhistorie
Krigsrett
Fred
Våpenhvile
Krigserklæring
Norges forsvar
Krigsskolen
Kriger
Pasifisme
Ikke-vold
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
apollon.uio.no Definisjon, typologi og mindre krig i verden artikkel om hvordan definere "krig" av Stein Tønnesson 31.05.2010
Artikler på Forskning.no om krig og fred
Institutt for fredsforskning i Oslo (på engelsk)
Norsk fredssenter i Oslo
Forsvarsmuseet på Akershus festning i Oslo Wikiquote: Krig – sitater | Krig er væpnet konflikt mellom to eller flere parter, for eksempel mellom stater, befolkningsgrupper, stammer eller lignende. Den nøyaktige definisjonen av når en spent konfliktsituasjon eller væpnet kamp kan kalles krig, kan likevel variere, blant annet av hensyn til internasjonal rett og politisk retorikk. | 9,111 |
null | 2023-02-04 | Pretoria | null | null | null | Pretoria er den administrative hovedstaden i Sør-Afrika. Pretoria ligger i provinsen Gauteng om lag 70 kilometer nord for Johannesburg. | 9,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_sydafrikanske_republikk | 2023-02-04 | Den sydafrikanske republikk | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1856', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1902', 'Kategori:Sør-Afrikas historie', 'Kategori:Tidligere land i Afrika'] | Den sydafrikanske republikk (afrikaans: Zuid-Afrikaansche Republiek, ZAR), ikke å forveksle med Republikken Sør-Afrika, utgjorde en statsdannelse sammenfallende med det området som både tidligere og senere har vært kjent som Transvaal, først fra 1857 til 1877, og igjen, etter et vellykket boeropprør mot det britiske overherredømmet, fra 1881 frem til den ble okkupert av britene i 1900 under boerkrigen. Den første presidenten i Den sydafrikanske republikk var Marthinus Wessel Pretorius. Han ble først valgt i 1857. Den andre og mest kjente presidenten var Paul Kruger, som blant annet grunnla Kruger nasjonalpark.
Hovedstaden var Pretoria (grunnlagt 1855), selv om Nelspruit en kort periode tjente som sete for regjeringen. Parlamentet, Volksraad (folkerådet), hadde 24 medlemmer.
| Den sydafrikanske republikk (afrikaans: Zuid-Afrikaansche Republiek, ZAR), ikke å forveksle med Republikken Sør-Afrika, utgjorde en statsdannelse sammenfallende med det området som både tidligere og senere har vært kjent som Transvaal, først fra 1857 til 1877, og igjen, etter et vellykket boeropprør mot det britiske overherredømmet, fra 1881 frem til den ble okkupert av britene i 1900 under boerkrigen. Den første presidenten i Den sydafrikanske republikk var Marthinus Wessel Pretorius. Han ble først valgt i 1857. Den andre og mest kjente presidenten var Paul Kruger, som blant annet grunnla Kruger nasjonalpark.
Hovedstaden var Pretoria (grunnlagt 1855), selv om Nelspruit en kort periode tjente som sete for regjeringen. Parlamentet, Volksraad (folkerådet), hadde 24 medlemmer.
== Presidenter ==
Marthinus Wessel Pretorius: 1857-1863
Willem Cornelis Janse van Rensburg: oktober1863 – mai 1864
Marthinus Wessel Pretorius: mai 1864-1871
Thomas Francois Burgers: 1871-1877
(britisk styre 1877-1881)
triumvirat: Pretorius, Kruger and Petrus Jacobus Joubert): 1881-1883
Stephanus Johannes Paulus Kruger: 1883-1902
== Se også ==
Liste over historiske stater
Liste over Den sydafrikanske republikks presidenter | Den sydafrikanske republikk (afrikaans: Zuid-Afrikaansche Republiek, ZAR), ikke å forveksle med Republikken Sør-Afrika, utgjorde en statsdannelse sammenfallende med det området som både tidligere og senere har vært kjent som Transvaal, først fra 1857 til 1877, og igjen, etter et vellykket boeropprør mot det britiske overherredømmet, fra 1881 frem til den ble okkupert av britene i 1900 under boerkrigen. Den første presidenten i Den sydafrikanske republikk var Marthinus Wessel Pretorius. | 9,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agenda_21 | 2023-02-04 | Agenda 21 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FN-traktater', 'Kategori:Internasjonale relasjoner i 1992', 'Kategori:Miljøpolitikk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Politikk i 1992', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Agenda 21 er en handlingsplan for miljø- og utviklingsspørsmål som ble vedtatt under FNs konferanse for miljø og utvikling i Rio de Janeiro, 14. juni 1992 (Rio-konferansen). Planen var en utfordring til alle verdens lokalsamfunn om å handle lokalt – til å lage sin «Lokal Agenda 21» handlingsplan (LA 21). Agenda 21 ble videreført i Norge gjennom Fredrikstaderklæringen.
Agenda 21 fokuserte på fire hovedområder:
Fattigdom, forbrukermønstre og andre sosiale og økonomiske spørsmål
Forvaltning av miljø og naturressurser
Nasjonal og internasjonal styrking av den rolle sosiale grupper og frivillige organisasjoner spiller
Finansielle og teknologiske tiltak for å gjennomføre handlingsplanenHandlingsplanen Agenda 21 har ikke lenger praktisk relevans, men andre initiativ som arbeidet med FNs bærekraftsmål har tatt en lignende funksjon. Flere kommuner i Norge legger i dag FNs bærekraftsmål til grunn for sin samfunns- og politikkutvkling, deriblant Asker kommune.
| Agenda 21 er en handlingsplan for miljø- og utviklingsspørsmål som ble vedtatt under FNs konferanse for miljø og utvikling i Rio de Janeiro, 14. juni 1992 (Rio-konferansen). Planen var en utfordring til alle verdens lokalsamfunn om å handle lokalt – til å lage sin «Lokal Agenda 21» handlingsplan (LA 21). Agenda 21 ble videreført i Norge gjennom Fredrikstaderklæringen.
Agenda 21 fokuserte på fire hovedområder:
Fattigdom, forbrukermønstre og andre sosiale og økonomiske spørsmål
Forvaltning av miljø og naturressurser
Nasjonal og internasjonal styrking av den rolle sosiale grupper og frivillige organisasjoner spiller
Finansielle og teknologiske tiltak for å gjennomføre handlingsplanenHandlingsplanen Agenda 21 har ikke lenger praktisk relevans, men andre initiativ som arbeidet med FNs bærekraftsmål har tatt en lignende funksjon. Flere kommuner i Norge legger i dag FNs bærekraftsmål til grunn for sin samfunns- og politikkutvkling, deriblant Asker kommune.
== Se også ==
Bærekraftig utvikling
FNs mål for bærekraftig utvikling
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Agenda 21 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Agenda 21 er en handlingsplan for miljø- og utviklingsspørsmål som ble vedtatt under FNs konferanse for miljø og utvikling i Rio de Janeiro, 14. juni 1992 (Rio-konferansen). | 9,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fornyings-,_administrasjons-_og_kirkedepartementet | 2023-02-04 | Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Opphør i 2013', 'Kategori:Tidligere norske departementer'] | Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) var et norsk departement. Det ble opprettet som Moderniseringsdepartementet (MOD) 1. oktober 2004 med oppgaver fra det tidligere Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Senere ble navnet endret til Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Fra 1. januar 2010 ble navnet endret for siste gang. Departementet fikk samtidig ansvar for kirkesaker som ble overført fra Kultur- og kirkedepartementet, og same- og minoritetspolitiske saker som tidligere sorterte under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. 1. januar 2014 ble departementet lagt ned og de fleste ansvarsområder overført til det nyfusjonerte Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
| Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) var et norsk departement. Det ble opprettet som Moderniseringsdepartementet (MOD) 1. oktober 2004 med oppgaver fra det tidligere Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Senere ble navnet endret til Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Fra 1. januar 2010 ble navnet endret for siste gang. Departementet fikk samtidig ansvar for kirkesaker som ble overført fra Kultur- og kirkedepartementet, og same- og minoritetspolitiske saker som tidligere sorterte under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. 1. januar 2014 ble departementet lagt ned og de fleste ansvarsområder overført til det nyfusjonerte Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
== Ansvarsområde ==
Departementet hadde ansvar for nasjonal IKT-politikk, generell konkurransepolitikk, kirkesaker, statlig arbeidsgiverpolitikk, same- og minoritetspolitikk, og koordinering av regjeringens moderniseringsarbeid i offentlig sektor.
Statsbudsjettet listet opp følgende ansvarsområder:
utvikling av den sentrale arbeidsgiverpolitikken
Samordne fornyingsarbeidet i offentlig sektor og den overordnede forvaltningspolitikken
iverksetting av statlig sektorpolitikk gjennom fylkesmannsembetene
helhet, kvalitet og kostnadseffektivitet på det administrative tjenesteområdet i departementsfellesskapet
Politikken overfor den samiske befolkningen og de nasjonale minoritetene
Konkurransepolitikk
strategi og politikkutforming for bruk av IKT i samfunnet og samordning av IKT-politikken
Overordnede ansvar personvern
Statlig politikk på bygge- og eiendomsområdet
Forvaltning av Den norske kirke
== Ledelse ==
Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner fra Høyre var statsråd, Paul Chaffey (H), Per-Willy Amundsen (Frp), Jardar Jensen (H) og Anders Bals (H) statssekretærer. Rikke Sjøberg (H) var Sanners politiske rådgiver.
I Regjeringen Stoltenberg II var Rigmor Aasrud statsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Hun var da også nordisk samarbeidsminister. Tone Toften (Ap) var statssekretær. Ragnhild Vassvik Kalstad (Ap) var statssekretær med ansvar for samiske saker, nasjonale minoriteter, fylkesmennene, personvern og Statsbygg. Jon Reidar Øyan (Ap) er konstituert statssekretær. Øyvind Grøslie Wennesland er politisk rådgiver.
Morten Meyer (Høyre) var den første moderniseringsministeren. Første sjef for Fornyings- og administrasjonsdepartementet var Heidi Grande Røys (SV).
Øverste administrative leder for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er departementsråd Ingelin Killengreen.
== Underliggende etater ==
Datatilsynet
Konkurransetilsynet
Norge.no, nedlagt som selvstendig enhet pr. 1. januar 2008
Departementenes servicesenter
Statens pensjonskasse
Statsbygg
Statskonsult
Direktoratet for forvaltning og informasjons- og kommunikasjonsteknologi
Det praktisk-teologiske seminar
Kirkerådet
Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond
Den norske kirkes biskoper og bispedømmeråd
== Navn ==
Da Jens Stoltenbergs regjering tok over etter Kjell Magne Bondeviks koalisjonsregjering høsten 2005, ble det kunngjort at departementet skulle hete Fornyelsesdepartementet. Aktivistnettstedet nynorsk.no kritiserte 18. oktober 2005 departementets navn for ikke å være nynorskvennlig. Den nynorskspråklige statsråden Heidi Grande Røys bestemte dagen etter at det offisielle navnet isteden skulle være Fornyings- og administrasjonsdepartementet på begge målformer. Hun oppgav at hensikten med navneendringen var «å velge et navn som fungerer på nynorsk».Hun uttalte at fornying er «hovedform» på både bokmål og nynorsk. Dette ble senere tilbakevist av professor Finn-Erik Vinje, som viste til at skillet mellom hovedformer og sideformer er opphevet på bokmål, slik at alle former som står i ordboken, også svært lite brukte former som fornying, forelsking, forferdiging, forloving eller fornøying, er «hovedformer». Han påpekte videre at fornyelse er syv ganger mer brukt enn fornying på norsk. Vinje mener denne navngivningen føyer seg inn i et mønster der suffikset -else blir forsøkt utradert på grunn av en tanke om at det er «unasjonalt». Heidi Grande Røys hevder på sin side at navnet ble valgt på bakgrunn av en anbefaling fra Språkrådet. Navneendringen trådte i kraft 1. januar 2006.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pressemeldingen om navneendringen 2006 | }} | 9,115 |
null | 2023-02-04 | Skjervo (Vefsn) | null | null | null | | munning = Vefsna ved Skjervosen | 9,116 |
null | 2023-02-04 | Minas Gerais | null | null | null | Minas Gerais er en delstat i den sørøstlige regionen av Brasil. Delstaten hadde i 2015 et beregnet folketall på Estimativas da população residente no Brasil e Unidades da federação com data de referência em 1º de julho de 2015, Instituto Brasileiro de Geografia e Estatística, 2015. | 9,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belo_Horizonte | 2023-02-04 | Belo Horizonte | ['Kategori:1701 i Sør-Amerika', 'Kategori:1897 i Minas Gerais', 'Kategori:19°S', 'Kategori:43°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med IBGE referanse', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Belo Horizonte', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1701', 'Kategori:Kommuner i Brasil etablert i 1897', 'Kategori:Kommuner i Minas Gerais', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Belo Horizonte (av portugisisk Vakker Horisont) er hovedstad og kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil.Belo Horizonte er den trettende største byen i Brasil. Storbyen har om lag 2,35 millioner innbyggere (2004) og er hovedstaden i delstaten Minas Gerais. Belo Horizonte var den første byen i Brasil som ble planmessig bygget opp fra nær ingenting i moderne tid. Den ble grunnlagt i 1890 for å erstatte Ouro Preto som delstatshovedstad.
Byen ligger ca. 850 m. over havet og har et behagelig klima. På begynnelsen av det 20. århundre fikk byen tilnavnet Hagebyen på grunn av sine tallrike plasser, parker og trær. I gamle dager pleide legene i hele landet å anbefale Belo Horizonte til tuberkuløse som måtte unngå ekstreme temperaturforandringer.
| Belo Horizonte (av portugisisk Vakker Horisont) er hovedstad og kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil.Belo Horizonte er den trettende største byen i Brasil. Storbyen har om lag 2,35 millioner innbyggere (2004) og er hovedstaden i delstaten Minas Gerais. Belo Horizonte var den første byen i Brasil som ble planmessig bygget opp fra nær ingenting i moderne tid. Den ble grunnlagt i 1890 for å erstatte Ouro Preto som delstatshovedstad.
Byen ligger ca. 850 m. over havet og har et behagelig klima. På begynnelsen av det 20. århundre fikk byen tilnavnet Hagebyen på grunn av sine tallrike plasser, parker og trær. I gamle dager pleide legene i hele landet å anbefale Belo Horizonte til tuberkuløse som måtte unngå ekstreme temperaturforandringer.
== Historie ==
Hovedstaden ble grunnlagt den 12. desember 1897. Belo Horizonte var Brasils første planlagt by og ble bygd for å bli Minas Gerais' nye hovedstad siden den gamle hovedstaden, Ouro Preto (Svart Gull), hadde blitt for liten. Ettersom Ouro Preto lå midt i fjellene var det umulig at den kunne vokse i forhold til befolkningsøkinga. I tillegg syntes delstatens myndigheter at Minas Gerais, som er Brasils nest rikeste delstat, trengte en moderne og imponerende ny hovedstad.
Byen hadde om lag 200 000 innbyggere på 1930-tallet men vokste alfor fort, og har i dag mange storbyproblemer som forurensning, arbeidsløshet og fattigdom.
== Økonomi ==
Byen er et meget viktig handels- og industrisentrum i Brasil, men også service-næringene spiller en betydelig rolle for byens økonomi. Stålindustrien og metallindustrien har alltid vært betydningsfulle deler av Belo Horizontes økonomiske grunnlag. Tekstil-, petrokjemisk- og prosessindustriene bidrar også til hovedstadens styrke i sekundærnæringen. Store globale selskap som Fiat, Toshiba og ArcelorMittal har fabrikker i Belo Horizonte.
I Belo Horizonte ligger også mange universiteter, inkludert den nest største og viktigste institusjonen i landet, Universidate Federal de Minas Gerais (UFMG). Mange kommer til byen for å studere videre eller for å få bedre livsmuligheter.
== Kultur ==
Belo Horizonte er berømt i Brasil for sitt store utvalg av barer og diskoteker, og det finnes svært mange teatre og kinoer i byen. Hvert år eller annethvert år foregår det internasjonale musikk-, danse- og teaterfestivaler hvor det deltar tusenvis av mennesker fra hele landet.
Delstaten Minas Gerais regnes for å være Brasils mest tradisjonelle delstat. Hovedstaden Belo Horizonte blir derfor et sted der gammel og ny kultur møtes. Der kan man oppleve både de gamle tradisjonene og det mest moderne angånde kunst og kultur. Kulturlivet i Belo Horizonte omfatter blant annet det verdensberømte dansekompaniet Grupo Corpo, figurteaterensemblet og -museet Giramundo og teaterkompaniet Grupo Galpão, som er kjent for sine revolusjonære tolkninger av både utenlandske og brasilianske klassiske teaterstykker.
Fotball er den mest populære sporten i Belo Horizonte. Storklubbene Cruzeiro og Atlético Mineiro hører hjemme her. De to klubbene er begge blant de mest populære i Brasil.
=== Turistattraksjoner ===
Belo Horizonte er omgitt av en imponerende fjellkjede som er en av byens mest populære turistattraksjoner. Fra svært mange punkter i byen kan man nyte det vakre Serra do Curral-landskapet.
Fra Praça do Papa (Pavens Torg), et torg som ble bygd for å feire besøket av pave Johannes Paul II til Belo Horizonte i 1982, har man utsikt mot byen og fjella.
Omkring Praça da Liberdade (Frihetsplassen) ligger flere gamle, store, offentlige bygg fra begynnelsen av det 20. århundre. Etter å ha huset kontorene til byadministrasjonen ble det bestemt at bygningsmassen skulle renoveres opp og tas i bruk som kunst- og kultursenter. I bygningskomplekset inngår en bygård tegnet av den verdensberømte arkitekten Oscar Niemeyer. Plassen er også et meget populært sted for barnefamilier og andre som går dit for å se på hagene, leke med hundene og bare slappe av.
Den mest kjente turistattraksjonen i Belo Horizonte er Pampulha, en kunstig innsjø omgitt av vakre parker, hus og trær. Ved innsjøen ligger også mange av Oscar Niemeyers byggverk.
== Administrasjon og bydeler ==
Belo Horizonte er delt i 9 regioner, som har hver en viss grad selvstendighet. Byen består av regionene Centro-Sul, Zona Leste, Zona Oeste, Zona Norte, Pampulha, Barreiro, Venda Nova, Noroeste og Nordeste. Regionen Centro-Sul (Sentrum-Syd) er den mest utviklet bydelen, der man finnes de fleste teatrene, barene og kinoene. Zona Norte (Nord) er det fattigste området, med store problemer angående sikkerhet, helse og skolesystemet.
Byrådet er det viktigste styrende organet, men hver bydel har selvråderett hva gjelder saker knyttet til bydelen selv. Byrådsmedlemmene velges av Belo Horizontes innbyggere hvert fjerde år, og de har ansvar for ulike fagfelt.
== Klima ==
Belo Horizonte har et subtropisk klima, med middeltemperaturer over 25 varmegrader om sommeren (desember–mars) og 15 varmegrader om vinteren (juni–juli).
Byens høyde over havet gjør at den har et mildere klima enn andre steder som ligger på samme breddegrad.
Det regner ofte i løpet av sommermånedene, særlig i desember og januar. Vinteren er oftest en tørr periode, og den blå himmelen uten skyer bidrar til en meget behagelig sesong midt i året.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Belo Horizonte – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Belo Horizonte – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Belo Horizonte (av portugisisk Vakker Horisont) er hovedstad og kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. | 9,118 |
null | 2023-02-04 | Vitória | null | null | null | Vitória er hovedstad og en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Byen ble etablert i 1551 og er nå en viktig eksporthavn for gruveindustrien i Minas Gerais. | 9,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bahia | 2023-02-04 | Bahia | ['Kategori:12°S', 'Kategori:1823 i Sør-Amerika', 'Kategori:41°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bahia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1823'] | Bahia er en delstat nordøst i Brasil. Delstatshovedstad er Salvador. Bahia hadde i 2015 et beregnet folketall på 15 203 934.Bahia mottok mesteparten av slavene som kom fra Afrika. Dette har gjort at delstaten i dag er den mest afrikansk-pregede i Brasil, både kulturelt og sosialt. Dette inkluderer både religionen candomblé, kampsporten capoeira, afrikansk-preget musikk, og en mattradisjon med sterke bånd til Vest-Afrika. Bahia har den største befolkningen av afro-brasilianere i Brasil.
| Bahia er en delstat nordøst i Brasil. Delstatshovedstad er Salvador. Bahia hadde i 2015 et beregnet folketall på 15 203 934.Bahia mottok mesteparten av slavene som kom fra Afrika. Dette har gjort at delstaten i dag er den mest afrikansk-pregede i Brasil, både kulturelt og sosialt. Dette inkluderer både religionen candomblé, kampsporten capoeira, afrikansk-preget musikk, og en mattradisjon med sterke bånd til Vest-Afrika. Bahia har den største befolkningen av afro-brasilianere i Brasil.
== Geografi ==
Geografisk kan Bahia deles inn i flere regioner. Ute ved kysten finnes rester av mata atlântica, skogsbeltet som tidligere fantes ute ved Atlanterhavet. Lenger inn kommer man til recôncavo-regionen, hvor man dyrker sukkerrør og kaffe, før man kommer til planalto lengst inne i landet. Dette siste området inkluderer også den halvtørre landskapet sertão.
Elva São Fransisco, som er den nest største i Brasil, renner nordvest i delstaten.
Byer i Bahia: Feira de Santana
== Økonomi ==
Bahia er Brasils viktigste produsent og eksportør av kakao. Delstaten har også en omfattende produksjon av andre landbruksprodukter, blant annet sukker. I tillegg finnes det feler store reserver av ulike mineraler samt olje og gass. En annen viktig inntektskilde er turisme. Bahias lange kyst med mange strender samt den unike kulturen som finnes i delstaten, gjør at regionen er et viktig turistmål i Brasil.
== Historie ==
Den portugisiske erobreren Pedro Álvares Cabral gikk i land ved det som i dag er Porto Seguro, og erklærte området som portugisisk territorium i 1500. Byen Salvador ble etablert i 1549, og fungerte som hovedstad for de portugisiske koloniene i Sør-Amerika frem til 1763. Bahia var under nederlandsk kontroll fra mai 1624 til april 1625.
Bahia var også den siste delstaten som sluttet seg til den uavhengige konføderasjonen Brasil. Området forble lojal mot den portugisiske kronen to år etter at resten av Brasil var erklært selvstendig.
Bahia var et hovedsenter for sukker-industrien fra det 16- til det 18. århundre, og har en rekke historiske byer som stammer fra denne perioden. Slaveri var en viktig del av sukkerøkonomien, og 37 % av de afrikanske slavene ble sent til Brasil. De fleste av disse havnet i Bahia, før de eventuelt ble sendt videre til plantasjer andre steder i landet.
== Den atlantiske urskogen ==
Tidligere var store deler av Bahia dekt av atlantisk urskog, der det bodde mange ulike urfolksgrupper. I urskogen vokste det store mengder av brasiltreet, som de portugisiske koloniherrene straks fraktet over til Portugal, der de brukte væsken i treet som fargestoff. Senere ble store deler av den atlantiske urskogen hugget ned til fordel for beitemarker for storfe. Dette har ført til at mange urfolksgrupper har blitt drevet fra sine områder. I dag er størstedelen av jorda som tidligere var atlantisk urskog beitemarker, eukalyptusplantasjer eller sukkerplantasjer. Urfolksgrupper, som pataxó, tar i dag tilbake områder som de mener de har historisk krav på, der de igjen vil dyrke områdene med frø fra den atlantiske urskogen.
== Musikk ==
Mye av den brasilianske musikken har sitt utspring i Bahia. Dette gjelder både samba, afoxé og axé samt mer motepregede danser som lambada. Delstaten er også fødested for kjente brasilianske musikere som Dorival Caymmi, João Gilberto, Gilberto Gil, Caetano Veloso med flere. I tillegg har grupper som Olodum, Ara Ketu og Ilê Aiyê hjemsted i Bahia.
== Urbefolkning ==
Det finnes fortsatt litt igjen av urbefolkningen i Bahia, slik som pataxó-folket, som bor enten langs kysten sør i delstaten eller i det indre av Bahia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bahia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bahia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Guide til Salvador.
Brasil em Fotos
Geographicguide Brasil | Bahia er en delstat nordøst i Brasil. Delstatshovedstad er Salvador. | 9,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vitoria | 2023-02-04 | Vitoria | ['Kategori:2°V', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 1100-tallet', 'Kategori:Byer i Baskerland', 'Kategori:Europeiske miljøhovedsteder', 'Kategori:Kommuner i Baskerland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spaniastubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Álava'] | Vitoria (spansk) eller Gasteiz (baskisk) er hovedstaden i provinsen Álava og den autonome regionen Baskerland i Spania.
Byen ble grunnlagt i 1181 av Sancho VI av Navarra.
| Vitoria (spansk) eller Gasteiz (baskisk) er hovedstaden i provinsen Álava og den autonome regionen Baskerland i Spania.
Byen ble grunnlagt i 1181 av Sancho VI av Navarra.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vitoria-Gasteiz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vitoria-Gasteiz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Álava | 9,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Garbarek | 2023-02-04 | Jan Garbarek | ['Kategori:Anders Jahres Kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. mars', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Musikaliska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Willy Brandt-prisen', 'Kategori:Musikere tilknyttet ECM', 'Kategori:Nordmenn av polsk opphav', 'Kategori:Norske jazzsaksofonister', 'Kategori:Personer fra Eidsberg kommune', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Jan Garbarek (født 4. mars 1947 på Momarken utenfor Mysen i Østfold, vokst opp på Årvoll i Oslo) er en norsk jazzmusiker som spiller på en rekke forskjellige musikkinstrumenter, men har sopran- og tenorsaxofon som hovedinstrument. Han betraktes av mange som det mest utpregede eksempel på det som kalles «en nordisk tone», og er en av opphavsmennene til det som kalles «fjelljazz». Han er far til musikeren Anja Garbarek.
| Jan Garbarek (født 4. mars 1947 på Momarken utenfor Mysen i Østfold, vokst opp på Årvoll i Oslo) er en norsk jazzmusiker som spiller på en rekke forskjellige musikkinstrumenter, men har sopran- og tenorsaxofon som hovedinstrument. Han betraktes av mange som det mest utpregede eksempel på det som kalles «en nordisk tone», og er en av opphavsmennene til det som kalles «fjelljazz». Han er far til musikeren Anja Garbarek.
== Biografi ==
Garbarek ble født i en leir på Mysen for såkalte «displaced persons». Den tyske SS-Sonderlager Mysen ble overtatt av norske myndigheter og drevet av UNRRA. Hans polske far var i tysk fangenskap under annen verdenskrig og arbeidet på jernbanen i Trøndelag da han møtte Kari Nordbø fra Rennebu, Jan Garbareks mor.Som 15-åring deltok han i NM for amatør-jazzmusikere og vant førstepris både som solist og orkesterleder. I 1960-årene spilte han blant annet sammen med Karin Krog, Jon Christensen, Arild Andersen, Terje Rypdal og George Russell. Dette hadde stor betydning for hans musikalske utvikling. Hans første soloalbum heter Til vigdis og kom i 1967. Året etter ble han tildelt Buddyprisen. I 1970 innledet Garbarek et samarbeid med den tyske produsenten Manfred Eicher og hans plateselskap ECM, et samarbeid som gjorde musikken hans kjent i hele verden og førte til en lang rekke utgivelser. Garbarek, som allerede var en etablert jazzmusiker i Europa med sin egen kvartett (med Bobo Stenson, Palle Danielsson og Jon Christensen), oppnådde verdensberømmelse for sin medvirkning i Keith Jarretts europeiske kvartett med Jon Christensen og Palle Danielsson. Deretter begynte han å gjøre seg bemerket på egen hånd.
Foruten sin lett gjenkjennelige personlige klang er han også kjent for å ha brukt inspirasjon fra mange forskjellige musikalske stilarter i sin musikk. Han har også laget mye musikk til film, teater og ballett. Han har også samarbeidet med lyrikeren Jan Erik Vold på flere album.
== Priser ==
Garbarek mottok i 1978 Oslo bys kunstnerpris. Under Spellemannprisen 1978 ble han tildelt en spesialpris. I 1982 fikk han Gammleng-prisen, i 1986 Paul Robeson-prisen, i 1991 Lindemanprisen og i 1995 Anders Jahres kulturpris. I 1998 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 2004 ble han tildelt Norsk kulturråds ærespris. Han er medlem av Kungliga Musikaliska Akademien.Han ble i 2015 innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Høsten 2021 ble Garbarek hedret som del av veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» på Romsås senter, sammen med 12 andre kjente lokale helter.
== Samarbeid ==
Blant de mange musikere som Garbarek har spilt sammen med kan nevnes:
== Diskografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Jan Garbarek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jan Garbarek – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jan Garbarek på Internet Movie Database
(no) Jan Garbarek hos Nationaltheatret
(sv) Jan Garbarek i Svensk Filmdatabas
(da) Jan Garbarek på Filmdatabasen
(da) Jan Garbarek på danskefilm.dk
(da) Jan Garbarek på Scope
(fr) Jan Garbarek på Allociné
(en) Jan Garbarek på AllMovie
(en) Jan Garbarek hos The Movie Database
(en) Jan Garbarek på Discogs
(en) Jan Garbarek på MusicBrainz
(en) Jan Garbarek på Spotify
(en) Jan Garbarek på Songkick
(en) Jan Garbarek på Last.fm
(en) Jan Garbarek på AllMusic
Jan Garbareks hjemmeside (på tysk eller engelsk)
Biografi fra Jazzbasen.
Diskografi fra Jazzbasen.
Wikiquote: Jan Garbarek – sitater | }} | 9,122 |
null | 2023-02-04 | Sergipe | null | null | null | Sergipe er den minste delstaten i Brasil og ligger i den nordøstre regionen i landet. Den grenser til nabodelstatene Alagoas og Bahia, hvor elva São Francisco definerer grensen mot Alagoas. | 9,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aracaju | 2023-02-04 | Aracaju | ['Kategori:10°S', 'Kategori:1850-årene i Sergipe', 'Kategori:37°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med IBGE referanse', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Brasilianske kommunestubber', 'Kategori:Kommuner i Brasil etablert i 1855', 'Kategori:Kommuner i Sergipe', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Aracaju er hovedstad og en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Byen har 490 000 innbyggere (2004) og byen dekker et areal på av 174 km². Aracaju ble etablert i 1592 som en portugisisk koloni og ble delstatshovedstad fra 1855. Navnet sies å være sammensatt av Ara (papegøye) og Cajú (frukten cashew).
| Aracaju er hovedstad og en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Byen har 490 000 innbyggere (2004) og byen dekker et areal på av 174 km². Aracaju ble etablert i 1592 som en portugisisk koloni og ble delstatshovedstad fra 1855. Navnet sies å være sammensatt av Ara (papegøye) og Cajú (frukten cashew).
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Aracaju – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aracaju – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.visitearacaju.com.br Arkivert 3. mai 2019 hos Wayback Machine.
http://www.orladeatalaia.com.br Arkivert 23. februar 2019 hos Wayback Machine. | Aracaju er hovedstad og en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Byen har 490 000 innbyggere (2004) og byen dekker et areal på av 174 km². | 9,124 |
null | 2023-02-04 | Pernambuco | null | null | null | Pernambuco er en delstat nordøst i Brasil. Nabodelstater er Paraíba og Ceará i nord, Piauí i vest samt Alagoas og Bahia i sør. | 9,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Australia | 2023-02-04 | Australia | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Australia', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1901'] | Australia (offisielt Samveldet Australia, engelsk Commonwealth of Australia) er et land i Oseania sør for Indonesia og Papua Ny-Guinea. Det er verdens sjette største land regnet etter areal, og opptar mesteparten av den verdensdelen det er del av. Den østlige siden av landet ligger ved Stillehavet, den vestlige ved Indiahavet. Det bor i overkant av 25 millioner mennesker i Australia (2020). Navnet «Australia» er avledet fra det latinske ordet Australis, som betyr «sydlig» eller «sørlandsk».
| Australia (offisielt Samveldet Australia, engelsk Commonwealth of Australia) er et land i Oseania sør for Indonesia og Papua Ny-Guinea. Det er verdens sjette største land regnet etter areal, og opptar mesteparten av den verdensdelen det er del av. Den østlige siden av landet ligger ved Stillehavet, den vestlige ved Indiahavet. Det bor i overkant av 25 millioner mennesker i Australia (2020). Navnet «Australia» er avledet fra det latinske ordet Australis, som betyr «sydlig» eller «sørlandsk».
== Etymologi ==
Navnet Australia kommer av det latinske ordet australis, som betyr «sørlig». Legender om et ukjent sørlig land, Terra Australis, sirkulerte allerede under Romerriket, og var vanlig i middelalderens geografi, men de var ikke basert på noen faktisk kunnskap om dette kontinentet. Det nederlandske adjektivet australische, i betydningen «sørlig», ble først brukt av nederlandske politikere i Batavia som en referanse til det nyoppdagede landet i sør så tidlig som i 1638. Den første skribenten som brukte ordet «Australia» på engelsk var Alexander Dalrymple i An Historical Collection of Voyages and Discoveries in the South Pacific Ocean, som ble utgitt i 1771. Med begrepet mente han hele det sørlige stillehavsområdet, ikke spesifikt kontinentet Australia. I 1793 utga zoologen George Shaw og botanikeren James Edward Smith Zoology and Botany of New Holland, der de skrev om «den store øya, eller egentlig kontinentet, Australia, Australasia eller Nye Holland».
Navnet «Australia» ble popularisert i boken A Voyage to Terra Australis av Matthew Flinders (1814). Guvernør Lachlan Macquarie for New South Wales brukte senere ordet i sine rapporter til Storbritannia. I 1817 anbefalte han at ordet skulle bli offisielt, og i 1824 gikk forslaget gjennom.
== Geografi ==
Australias 7 686 850 km² store landmasse ligger på den Indo-Australske plate, og er omgitt av Det indiske hav, Sørishavet og Stillehavet. Det er separert fra Asia av Arafurasjøen og Timorsjøen, har en kystlinje på 25 760 km, og gjør krav på en økonomisk sone på 8 148 250 km², ikke inkludert det australske antarktiske territoriet.
Verdens største korallrev, Great Barrier Reef, strekker seg 2 000 km langs den nordøstre kysten. Verdens største monolitt, Mount Augustus, ligger i Vest-Australia. Det høyeste punktet i Australia er Mount Kosciuszko på 2228 meter.
=== Klima ===
Australia er det tørreste bebodde kontinentet, det flateste, og har den eldste og minst fruktbare jorden. Kun det sørøstre hjørnet av kontinentet har et temperert klima, og mesteparten av befolkningen bor langs den tempererte og subtropiske kysten i sørøst. Den nordlige delen av landet har et tropisk klima, og vegetasjon som består av regnskog, skog, slettelandskap, mangrove sumper, og ørken. Klimaet er sterkt påvirket av havstrømmer, og spesielt El Niño-fenomenet som fører til periodisk tørke, og tropiske lavtrykkssystemer som lager sykloner i det nordlige Australia.
Selv om Australia er tørr på overflaten er det enorme vannansamlinger i grunnen. Under den uttørkede jordskorpen finnes 19 store grunnvannsmagasiner. Det største, Det store artesiske basseng, ligger under en femtedel av kontinentet og dekker et areal på 1,7 millioner kvadratkilometer. Det strekker seg fra spissen av Kapp York-halvøya i nord til Eyresjøen i Sør-Australia og rommer 8 700 kubikkilometer vann.
=== Tidssoner ===
Australia har tre tidssoner: «Eastern Standard Time» er UTC pluss 10 timer, «Central Time» er UTC pluss 9,5 timer, og «Western Time» er UTC pluss 8 timer.
=== Flora og fauna ===
De mest utbredde naturtypene i Australia er savanne og ørken. Utover dette finnes også en stor variasjon av ulike naturtyper av mindre omfang, alt fra alpine sletter til tropiske regnskoger. På grunn av kontinentets høye alder, dets svært varierende værmønster, og dets lange geografiske isolering er mye av Australias flora og fauna unik og inneholder mange svært ulike organismer. Rundt 85 prosent av plantene, 84 prosent av pattedyrene, mer enn 45 prosent av fuglene og 89 prosent av de kystnære fiskene er endemiske. Australia har blant annet flest reptilarter av alle verdens land med totalt 765 arter. Mange av Australias økologiske regioner, og artene innen disse regionene, trues av menneskelig aktivitet og importerte plante og dyr. Den føderale Environment Protection and Biodiversity Conservation Act 1999 er et sett lover som er vedtatt for å beskytte truede arter. Mange naturreservater og beskyttede områder har blitt laget for å beskytte og bevare Australias flora og fauna.
De fleste av de australske plantene er grønne året gjennom og mange er tilpasset ild og tørke, inklusive eukalyptusen og akasien. Australia har et stort antall endemiske belgvekster som kan vokse i næringsfattig jord takket være deres symbiose med rhiozobiabakterien og mykorrhizasopper. Velkjent australsk fauna inkluderer koalaen, kenguruen, vombaten og fugler som emuen, kakaduen og andre fugler samt kookaburraen. Australia er hjem til flere av jordens giftigste ormer. Dingoen ble introdusert av austronesiske folkeslag som handlet med aboriginene rundt 4000 f.Kr. Mange planter og dyr døde ut etter at menneskene slo seg ned i Australia, inklusive den australske megafaunaen, og mange flere døde ut etter at europeerne slo seg ned i Australia, for eksempel pungulven.
== Demografi ==
Hoveddelen av Australias 24,6 millioner innbyggere stammer fra kolonitidens bosettere og den etterfølgende immigrasjonen fra Europa, først og fremst fra Storbritannia og Irland. Befolkningen har firedoblet seg siden slutten av andre verdenskrig, godt hjulpet av et ambisiøst immigrasjonsprogram, noe som har innebåret at nesten hver fjerde australier (23,1 prosent) ikke er født i Australia. De fleste immigrantene er godt utdannet, men til innvandrerne hører også familiemedlemmer til arbeidsinnvandrere samt flyktninger. Av den fjerdedelen som er født i andre land kommer de fem største gruppene fra Storbritannia, New Zealand, Italia, Vietnam og Kina. Siden politikken White Australia ble avskaffet 1973 har flere initiativ av staten blitt gjennomført for å oppmuntre sameksistens mellom ulike raser i samfunnet i en ny policy basert på multikulturalisme.
I 2008–2009 økte Australia kraftig sin innvandring til omtrent 300 000 per år, det høyeste nivået siden immigrasjonsmyndighetene ble dannet etter andre verdenskrig. Tilsvarende tall for 2006-2007 var 131 000 invandrere.Urbefolkningen, aboriginene fra fastlandet og øyboere på Torres Strait Islands, var i 2001 på totalt 410 000(2,2 prosent av den totale befolkningen), noe som er en kraftig økning fra folketellingen i 1976 som viste på en urbefolkning på cirka 116 000. Urbefolkningen har blitt rammet av en høyere andel arbeidsløshet og fengselsdommer, lavere utdanningsnivå og en forventet levealder som er omtrent 17 år kortere enn den øvrige befolkningen.På samme måte som i mange andre utviklede industriland, opplever Australia en dreining mot en stadig eldre befolkning, med flere pensjonister og færre i arbeidsfør alder. I 2004 var snittalderen i befolkningen 38,8 år. En stor del av australierne (759 849 under 2002–2003) bor utenfor Australia.
=== Urbanisering ===
Australia er i dag et av de mest urbaniserte land i verden – omkring 75 prosent av befolkningen bor i urbane strøk. Flesteparten av disse bor i de 8 største byene: Sydney, Melbourne, Brisbane, Perth, Adelaide, Gold Coast, Newcastle og Canberra.
=== Språk ===
Australia har ikke et offisielt språk de jure, men engelsk anses for å være det de facto offisielle og nasjonale språket. Australsk engelsk er den lokale varianten av det engelske språket med en egen uttale og vokabular (noen særaustralske ord har senere blitt overført til andre varianter av det engelske språket). Lokale forskjeller innen den australske engelsken er likevel mindre enn for både britisk og amerikansk engelsk. Grammatikk og staving bygger for en stor del på den britiske engelsken. Ifølge folketellingen i 2001, er engelsk det eneste språket som tales i hjemmet for 80 prosent av befolkningen. De vanligste språkene etter dette er kinesisk (2,1 prosent), italiensk (1,9 prosent) og gresk (1,4 prosent). En stor del av de senere innvandrerne er tospråklige.
Det anses å ha vært mellom 200 og 300 australske språk før den europeiske koloniseringen. Bare omkring 70 av disse språkene har overlevd, og samtlige, unntatt 20, anses for å være truet. Ulike australske språk er i dag første språk for omtrent 50 000 (0,25 prosent) av befolkningen. Australia har et eget tegnspråk kalt auslan som er førstespråk for omkring 6 500 døve.
=== Religion ===
Australia har ingen statsreligion. Ifølge folketellingen i 2016 var rundt 52,1 % av befolkningen kristne. Av disse var 22,6 % katolikker og 13,3 % anglikanere. 30,1 % oppgav at de ikke tilhørte noen religion, mens 9,6 % ikke svarte på spørsmålet. Bare rundt 8,2 % tilhørte ikke-kristne trossamfunn. Den raskest voksende og nest største religionen i Australia er buddhisme, etterfulgt av islam og hinduisme. Totalt bekjente knapt 8,2 prosent seg til ikke-kristne religioner.Undersøkelser har vist at Australia er et av de minst religiøse landene, og religion anses ikke som en viktig del av mange australiernes liv. Som i mange vestlige land besøker få innbyggere gudstjenester og denne andelen minker. I 2004 besøkte i gjennomsnitt 1,5 millioner (7,5 prosent av befolkningen) gudstjenester ukentlig.
=== Utdanning ===
Skolebarn begynner sin utdanning når de er 5-6 år gamle. Australia har en allmenn skoleplikt på totalt 11 år, med unntak av South Australia og Tasmania som har 10 år, etterfulgt av 2 valgfrie år. Dette har ført til en andel lese- og skrivedyktige på 99 prosent. PISA (Programme for International Student Assessment), koordinert av OECD, har rangert Australias utdanning som den åttende beste av de 30 medlemmene i OECD. Staten har bidratt økonomisk til opprettelsen av Australias 38 universiteter og også flere av de private universitetene som har blitt etablert mottar statlig finansiering. Det finnes også et system av yrkes- og fagutdanninger kalt TAFE Institutes. Rundt 58 prosent av australierne i alderen 25 til 64 år har en aller annen form for yrkes- eller universitetsutdanning. Andelen utenlandske studenter i australske universiteter og høgskoler er den høysete av alle OECD-land.
== Historie ==
Det er antatt at de første innbyggerne i Australia kom fra Indonesia for mer enn 50 000 år siden, og spredde seg ut over hele kontinentet. Den første europeer til å utforske litt av Australia var nok den spanske kapteinen Luis Vaez de Torres som seilte gjennom stredet som ligger mellom Australia og Papua Ny-Guinea. Dette heter nå Torresstredet og har fått navn etter han. Deretter dukket nederlandske oppdagere og navigatører som Abel Janszoon Tasman opp og kartla nesten hele den lange nordkysten. Første engelskmann var eventyreren og piraten William Dampier som utforsket Australias kyster i 1699. 71 år etter kom James Cook som erklærte at det nye landet tilhørte Storbritannia og at det skulle hete New South Wales.
=== Kolonisering ===
Den europeiske koloniseringen startet for fullt i 1787 da elleve skip fulle av fanger forlot Storbritannia med kurs sydover. Det var en av deltagerne på James Cooks ekspedisjon som hadde foreslått at det nyoppdagete landet kunne bli et avlastingssted for de overfylte britiske fengslene. Etter den første tvungne koloniseringen kom det også flere og flere frie mennesker til Australia, men det var først etter det ble oppdaget gull i 1850 at strømmen av immigranter økte for alvor. Import av sauer fra Storbritannia og Sør-Afrika la et mer solid grunnlag for den økonomiske utviklingen, og Australia utviklet seg til å bli en nasjon. Transport av fanger fra Storbritannia sluttet i 1868, da hadde totalt mer enn 160 000 kriminelle funnet veien over havet til den andre siden av kloden.
=== Selvstyre ===
Siden Australia var så enormt stort og Storbritannia lå så langt unna gikk det ikke så lang tid før immigrantene følte et behov for lokalt selvstyre. New South Wales var den første kolonien i Australia som fikk en viss grad av selvstyre i 1823 og laget i 1855 sin egen grunnlov. I 1859 hadde alle koloniene/områdene, bortsett fra Vest-Australia, selvstyre. Australia ble en nasjon 1. januar 1901, da alle koloniene slo seg sammen. Landet var fortsatt en del av Det britiske samveldet, og beholdt mange kulturelle og rettslige bånd til Storbritannia, men var nå et selvstendig land med eget styre. Australia hadde på dette tidspunkt en befolkning på 1 795 873 mennesker.
Den voldsomme tilstrømming av folk til Australia, og behovet for jordbruksprodukter og mineraler i Storbritannia gikk sterkt ut over den opprinnelige aboriginale befolkningen, som ofte ble drept eller fortrengt fra sine boplasser og sitt land.
=== Verdenskrigene og etterkrigstiden ===
Under både den første og den andre verdenskrig kjempet Australia sammen med de allierte, men det at USA beskyttet landet mot japansk invasjon under den siste krigen, kom til å bety at Australia endret politisk kurs og fulgte USA både i Koreakrigen og Vietnamkrigen. De to byene Darwin og Broome, nord i landet, var de eneste byene i Australia som ble bombet (av japanerne) under andre verdenskrig.
Immigrasjonen til landet etter verdenskrigene økte nesten proporsjonalt med behovet på verdensmarkedet etter råvarer.
Etter andre verdenskrig ble det et emigrasjonsprogram etablert og administrert av den australske regjeringen. Programmet omfattet over en million britiske emigranter (kalt Ten Pound Poms) og var det siste store systematiske migrasjonsprogrammet fra Storbritannia til Australia. I 1980-årene opplevde man nesten en befolkningseksplosjon hvor man tok i mot store mengder flyktninger fra Asia, spesielt Vietnam. I dag er flyktningpolitikken langt mer restriktiv og det å søke lykken «down under» er ikke lenger lett.
== Politikk og administrasjon ==
=== Styresett ===
Australia er et selvstendig land, som deler statsoverhode med en rekke andre såkalte samvelderiker, medlemsland i Samveldet av nasjoner som har felles statsoverhode med Storbritannia. Kong Charles III har tittelen konge av Australia.
Landet er også delt inn i 6 delstater og 10 territorier. Alle delstatene og de to folkerikeste territoriene er selvstyrte, mens de øvrige territoriene administreres av den føderale regjeringen.
Australia har parlamentarisme, med «House of Representatives (Lower House)» og «Senate (Upper House)». Antall seter i «House of Representatives» er 150, og de er delt mellom statene etter befolkningstall:
50 fra New South Wales
37 fra Victoria
26 fra Queensland
14 fra Vest-Australia
12 fra Sør-Australia
5 fra Tasmania
3 fra Australian Capital Territory (ACT)
2 fra Nordterritoriet (NT).Representantene velges hvert tredje år.
=== Monarkiet i Australia ===
Den 6. november 1999 gikk Australias 12,5 millioner stemmeberettigede til urnene i en folkeavstemning som i praksis ville avgjøre om landet skulle fortsette å være et monarki med Dronning Elisabeth 2 som overhode eller om det skulle bli en republikk. Opptellingene viste at 55 % av velgerne stemte mot å endre statsformen til republikk. Det ble flertall mot republikken i alle delstater og i Nordterritoriet, men flertall for å skifte statsform i Australian Capital Territory rundt hovedstaden Canberra.
Folkeavstemningen var en betydelig seier for statsminister John Howard, som hadde engasjert seg sterkt på monarkistenes side. Republikanerne erklærte med en gang at de ville fortsette kampen og mente at de tapte på grunn av spørsmålsstillinga. Et klart flertall av befolkningen ønsket direkte valg på president, ikke at valget skulle foretas av nasjonalforsamlingen.
=== Internasjonale relasjoner og forsvar ===
I de siste tiårene har Australias internasjonale relasjoner vært preget av et nært samarbeid med USA gjennom ANZUS-pakten og av et sterkt ønske om å utvikle relasjonene med Asia og stillehavslandene, først og fremst gjennom ASEAN og Pacific Islands Forum. I 2005 fikk Australia et gjestemedlemskap i East Asia Summit (EAS) og siden er det undertegnet en avtale om vennskap og samarbeid. Australia er medlem av Commonwealth (tidligere Det britiske samveldet) der møtene mellom medlemsstatenes ledere skaper et forum for samarbeid. Det har blitt arbeidet intensivt for en økt liberalisering innen internasjonal handel og Australia ledet dannelsen av Cairnsgruppen samt Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC). Australia er medlem av OECD og WTO og har der arbeidet for opprettelsen av flere frihandelsavtaler, sist en frihandelsavtale mellom USA og Australia (AUSTFA) samt en avtale om nærmere økonomiske relasjoner med New Zealand. Australia forhandler også om en frihandelsavtale med Japan som de har nære økonomiske forbindelser med.Som et av de grunnleggende medlemmene av FN har Australia arbeidet energisk for multilateralisme sammen med blant andre Canada og de nordiske statene, samtidig som man opprettholder et internasjonalt hjelpeprogram til om lag 60 ulike land. I budsjettet for 2005-06 lå 2,5 milliarder dollar avsatt til hjelpeinnsatser. Regnet i prosent av BNP er dette mindre enn det som er anbefalt i FNs tusenårsmål.
Australias forsvarsmakt, Australian Defence Force (ADF) består av Royal Australian Navy (RAN), Australian Army og Royal Australian Air Force (RAAF), med totalt omkring 51 000 ansatte. Alle deler av Australias forsvarsmakt har deltatt i ulike fredsinnsatser i FNs regi og regionalt (sist i Øst-Timor, Salomonøyene og Sudan), katastrofeinnsatser og væpnede konflikter, inklusive invasjonen av Irak 2003. Regjeringen utnevner en forsvarssjef, Chief of the Defence Force, fra en av de tre forsvarsgrenene. Mens generalguvernøren teknisk sett er øverstkommanderende for forsvaret har han eller hun ingen aktiv rolle i praksis. Isteden kontrolleres forsvaret av den valgte australske regjeringen. I budsjettet for 2006-07 ble det brukt 22 milliarder dollar på forsvaret. Australia fikk i 2008 27.-plass på fredsindeksen, først og fremst på grunn av nærværet i krigen i Afghanistan.
=== Administrativ inndeling ===
Australia er en forbundsstat som består av seks delstater og diverse territorier. Delstatene er New South Wales, Queensland, Sør-Australia, Tasmania, Vest-Australia og Victoria. De to største territoriene er Nordterritoriet og Australian Capital Territory.
Australia har også flere befolkede eksterne territorier (Norfolkøya, Christmasøya og Kokosøyene) og diverse ubebodde eksterne territorier (Coral Sea Islands Territory, Heard Island and McDonald Islands og Australian Antarctic Territory).
== Økonomi ==
Australia benytter seg av en fremgangsrik vestlig markedsøkonomi, med en BNP per capita noe høyere enn i Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Landets BNP var 795 milliarder USD i 2008, som tilsvarer 37 300 USD per capita. Landet lå på andreplass på FNs HDI-liste for 2016, og på sjetteplass i The Economists indeks over livskvalitet, også denne fra 2005.
Den australske økonomien har ikke lidt av resesjon siden det tidlige 1990-tallet. Den økonomiske veksten har i snitt vært 3-4 % per år. Under den internasjonale finanskrisen i 2008-2009 var det bare Australia av OECD-landene som kom seg igjennom krisen uten å havne i resesjon.
=== Australias økonomiske utvikling ===
Mye av Australias økonomiske forandring og utvikling har skjedd etter andre verdenskrig. Under krigen ble handelen avbrutt over havet og Australia behøvde å skaffe seg et selvstendig næringsliv. Industrien i landet vokste og ble mangfoldig samtidig som industrialiseringen ble framskyndet da Australia hadde behov for krigsmateriell. Etter krigen kom den internasjonale handelen igang igjen og Australias handelsmønster og dets rolle i det globale næringslivet forandret seg. I begynnelsen av 1970-tallet gikk Storbritannia inn i det vesteuropeiske handelssamarbeidet og Australias handel med Storbritannia ble svekket. USA ble i stedet Australias viktigste handelspartner blant industrilandene og når land i Øst- og Sørøst-Asia begynte sin industrielle gjenoppbygging etter krigen ble Australias markeder ytterligere utvidet.På 1980-tallet startet arbeiderpartiet, ledet av Australias statsminister Bob Hawke, en reform som gikk ut på å la den australske dollaren flyte fritt fra og med 1983, sammen med en avregulering av det finansielle systemet. Handelshindrene ble minsket ettersom man ville at industrien skulle få konkurranse utenfra for å kunne utvikles og bli mer effektiv og senere kunne konkurrere globalt. Howard-regjeringen fulgte opp med mikroøkonomiske reformer, inklusive en avregulering av arbeidsmarkedet og en privatisering av statlig eide foretak, noe som først og fremst gjorde utslag innen den australske telekombransjen. Skattesystemet ble reformert i juli 2000 med innføringen av en skatt på varer og tjenester på 10 prosent. Etter reformene på 1980-tallet ble industrien i landet omstrukturert og enklere produksjoner ble flyttet til land i Sørøst-Asia og Kina med lavere lønninger og dermed ble produksjonskostnadene lavere. Når produksjonen ble flyttet økte importen av halvfabrikater.Eksporten av mineraler og energiråvarer vokste i raskt tempo og på midten av 2000-tallet sto denne varegruppen for litt i overkant av 35 % av hele landets vareeksport. Vekten av gruveindustrien har fortsatt å øke. Budsjettåret 2010/11 sto industrien for cirka 55 % av hele landets eksportverdi.I januar 2007 var 10 033 480 mennesker i arbeid med en åpen arbeidsløshet på 4,6 prosent. Økonomines tjenestesektor, inklusive turisme, utdanning og finansielle tjenester, utgjør 69 prosent av landets BNP, mens jordbruket og ulike naturresurser bare utgjør tre respektive fem prosent av BNP, men står for en stor del av landets eksport.Den australske dollaren er valutaen i Australia, inklusive Christmasøya, Kokosøyene og Norfolkøya, samt i de uavhengige statene Kiribati, Nauru og Tuvalu. De største aksjebørsene i Australia er Australian Securities Exchange og Sydney Futures Exchange. Den australske dollaren har vært svært sterk de siste årene og ettersom den australske dollaren står høyt i kurs har landets varer blitt dyrere på verdensmarkedet og det har også blitt dyrere for turister å besøke landet. Samtidig er det en konkurranse fra nyere industriland med lavere produksjonskostnader.
=== Mineraler, energi, fiske og skogbruk ===
Mineraler og energiråvarer er viktig for Australias eksport og står for drøyt halvparten av den. Jernmalmeksporten til Kina er veldig viktig og har blitt motoren for landets økonomiske vekst og stabilitet. I Australia er de fleste energiråvarene tilgjengelige og to tredjedeler av de energiråvarene som utvinnes eksporteres. Hverken skogsindustrien eller fiske spiller noen større rolle for landets økonomi. Sysselsettingen innen de to områdene er lav. Importen av skogsprodukter er betydelig større enn eksporten
=== Eksport og import ===
Australia er et eksportinnrettet land og landets viktigste eksportvarer er jernmalm (cirka 24 % av eksportinntektene), kull (cirka 18 %), gull, naturgass, bauxitt, aluminium og råolje. Tidligere var jordbrukets råvarer viktigst i landets eksport. Eksportinntektene fra mineraler og energiråvarer har økt mens industriproduktene har minket. Australias største eksportmarknader inkluderar Japan, Kina, USA, Sør-Korea og New Zealand.De viktigste importvarene er råolje (cirka 9 % av importkostnadene), personbiler (cirka 7 %), telekomutrustning og legemidler. De viktigste importmarkedene er Kina, USA, Japan, Singapore og Thailand (DFTA).82 % av utenrikshandelen omfatter handel med varer og 18 % omfatter handel med tjenester. Penger fra utenlandske studenter, forretningsfolk og turister som besøker landet er det som står for de fremste inntektene fra tjenestehandelen. Utgiftene i tjenestehandelen er fremfor alt kostnader for utenlandsreiser og godstransporter samt kjøp av forretningstjenester. I de siste årene har tjenestehandelen hatt et underskudd mens varehandelen i årene 2012-12 hadde et overskudd, mest på grunn av at mineralprisene steg på verdensmarkedet. Da hadde Australia en positiv handelsbalanse.
== Kultur ==
Hulemalerier som minst er 30 000 år gamle tyder på at aboriginene sto for verdens eldste sivilisasjon. Det er i dag kun 380 000 aboriginer og Torresstred-øyboere igjen, og selv om lovvedtaket av 1993, Native Title Act, ble vedtatt, kjemper Australias opprinnelige innbyggere i dag for sin identitet og sitt levebrød.
Den opprinnelige kulturen er så godt som død, på grunn av innflytelsen fra de europeiske immigrantene og britisk styre, bare noen slangord og -vendinger har blitt overtatt.
Sport og utendørsaktiviteter er i dag veldig populært i Australia ved at man har et klima som gjør man kan ferdes ute året rundt. Videre gjenspeiler matkulturen det kulturelle mangfoldet landet har fått ved de ulike kulturene tatt med av immigranter fra ulike deler av verden.
=== Sport ===
Sport og utendørsaktiviteter er veldig populært i Australia ved at man har et klima som gjør man kan ferdes ute året rundt. Store sporter i Australia er hestekappløp, surfing, australsk fotball og rugby, hvor det australske landslaget er et av de mest fremgangsrike i verden. Også cricket og svømming er populære sporter. Siden 1996 har Formel 1-sesongen begynt i Australia, med unntak av i 2006, da den begynte i Bahrain.
Innen tennis holdes turneringen Australian Open i begynnelsen av hvert år i Melbourne.
=== Musikk ===
Musikken i Australia er, med unntak for urbefolkningen, klassifisert som vestlig. Band og artister som AC/DC, Architecture in Helsinki, Cut Copy, INXS, Men at Work, John Farnham, Bee Gees, Nick Cave, S.P.K., Midnight Oil, Savage Garden, Wolfmother, 5 Seconds of Summer, Natalie Imbruglia og Kylie Minogue, Tina Arena og Olivia Newton-John, kommer fra Australia.
Australia har også en folkemusikkarv, med kjente sanger som «Waltzing Matilda» som til og med ble foreslått som nasjonalsang. Australias nasjonalsang er «Advance Australia Fair».
=== Verdensarven ===
Kakadu nasjonalpark
Great Barrier Reef
Willandrasjøene
Den tasmanske villmark
Lord Howe-øyene
Gondwana-regnskogen
Uluru-Kata Tjuta nasjonalpark
Tropeområdene i Queensland
Shark Bay i Vest-Australia
Fraser Island 1992
De australske funnsteder for fossiler av pattedyr (Riversleigh/ Naracote)
Heard- og McDonaldøyene
Macquarieøya
Blue Mountains området
Purnululu nasjonalpark
Royal Exhibition Building og Carlton Gardens
Operahuset i Sydney
Australske fangeleireNingaloo Coast
Budj Bim kulturlandskap
== Annet ==
Den kriminelle lavalderen i Australia er ti år, med unntak av Australian Capital Territory, der den er 14 år.
== Se også ==
Oseania
Aboriginer
Liste over flyplasser i Australia
Den katolske kirke i Australia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Australia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Australia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Om Australia (Australias UD)
(no) Statistikk og andre data om Australia i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Australia | «Advance Australia Fair» er Australias nasjonalsang. Den ble endelig innført i 1984, men ble komponert i 1878 av Peter Dodds McCormick. | 9,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Recife | 2023-02-04 | Recife | ['Kategori:1537 i Sør-Amerika', 'Kategori:34°V', 'Kategori:8°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med IBGE referanse', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1537', 'Kategori:Brasilianske kommunestubber', 'Kategori:Recife', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Recife er hovedstad og en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Recife ligger i den tropiske klimasonen. Byen har om lag 1,6 millioner innbyggere og er Brasils niende største by. Byen er en viktig havneby.
Nær Recife ligger Olinda, som er på UNESCOs verdensarvsliste.
| Recife er hovedstad og en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Recife ligger i den tropiske klimasonen. Byen har om lag 1,6 millioner innbyggere og er Brasils niende største by. Byen er en viktig havneby.
Nær Recife ligger Olinda, som er på UNESCOs verdensarvsliste.
== Historie ==
Recife ble etablert av hollendere i ca. 1630 under navnet Mauritsstad. Byen ble bygget i et deltaområde, noe som gjorde at man måtte ta i bruk hollandske teknikker med å bygge kanaler og demme opp områder. Denne etableringen flyttet det politiske fokus fra Olinda til Mauritsstad. Selv om Portugal fikk tilbake kontrollen over Pernambuco i 1654 og flyttet hovedstaden tilbake til Olinda, forble Recife den viktigste byen for handel og eksport.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Recife – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Recife – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Recife er hovedstad og en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Recife ligger i den tropiske klimasonen. | 9,127 |
null | 2023-02-04 | Boeing | null | null | null | }} | 9,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Embraer | 2023-02-04 | Embraer | ['Kategori:1969 i Brasil', 'Kategori:1969 i São Paulo', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Embraer', 'Kategori:Etableringer i 1969'] | Empresa Brasileira de Aeronáutica S.A. (forkortelse: Embraer) er en brasiliansk flyprodusent med hovedkontor i São José dos Campos i delstaten São Paulo.
Selskapet ble grunnlagt i 1969 som statsbedrift. I 1994 ble det privatisert og har i dag (2008) rundt 23 000 ansatte og er en av Brasils største produsenter for eksportmarkedet. Embraer produserer fly for både sivile og militære formål og har de senere år gjort et relativt stort innhugg i markedet til de etablerte flyprodusentene i USA og Europa. Embraer er i dag den tredjestørste sivile flyprodusenten i verden etter Airbus og Boeing. En kombinasjon av høy kvalitet og lav pris er en av årsakene til selskapet suksess, samt at produktene deres retter seg mot kjøpesterke organisasjoner på det internasjonale markedet. Embraer produserer i hovedsak relativt små kort- til mellomdistansefly, hvor de kommersielle har en størrelse som varierer fra ca. 35 til 110 seter.
Embraer eier flyplassen Embraer Unidade Gavião Peixoto lufthavn i Gavião Peixoto, São Paulo i Brasil, som hovedsakelig brukes av selskapet selv og til noe militærtrafikk. Rullebanen er den lengste i Sør-Amerika og den tredje lengste i verden.
| Empresa Brasileira de Aeronáutica S.A. (forkortelse: Embraer) er en brasiliansk flyprodusent med hovedkontor i São José dos Campos i delstaten São Paulo.
Selskapet ble grunnlagt i 1969 som statsbedrift. I 1994 ble det privatisert og har i dag (2008) rundt 23 000 ansatte og er en av Brasils største produsenter for eksportmarkedet. Embraer produserer fly for både sivile og militære formål og har de senere år gjort et relativt stort innhugg i markedet til de etablerte flyprodusentene i USA og Europa. Embraer er i dag den tredjestørste sivile flyprodusenten i verden etter Airbus og Boeing. En kombinasjon av høy kvalitet og lav pris er en av årsakene til selskapet suksess, samt at produktene deres retter seg mot kjøpesterke organisasjoner på det internasjonale markedet. Embraer produserer i hovedsak relativt små kort- til mellomdistansefly, hvor de kommersielle har en størrelse som varierer fra ca. 35 til 110 seter.
Embraer eier flyplassen Embraer Unidade Gavião Peixoto lufthavn i Gavião Peixoto, São Paulo i Brasil, som hovedsakelig brukes av selskapet selv og til noe militærtrafikk. Rullebanen er den lengste i Sør-Amerika og den tredje lengste i verden.
== Etableringen ==
Brasil hadde siden 1940-tallet planlagt å opprette en brasiliansk flyprodusent eid av staten. Et samarbeid mellom flere brasilianske bedrifter og den brasilianske stat ble opprettet, og etter kort tid ble forløperen til Embraer, Instituto de Pesquisas e Desenvolvimento (IPD) dannet den 1. januar 1954. IPD utviklet de neste årene flere forskjellige fly og helikopter, blant annet Beija-Flor helikopteret. Selv om ingen av selskapets prosjekter hadde nevneverdig suksess kommersielt, var de viktige for Brasil, da prosjektene bidro til å kunne utvikle bedre flyteknologi hos selskapet.
Etter å ha vært en liten, lokal produsent i lengre tid, skulle IPD snart få muligheten til å nå nye markeder. I mars 1965 mottok selskapet et forslag om utvikling av en ny flytype fra den franske flyingeniøren Max Holste. Flyet skulle være en turboprop-transportmaskin. Forslaget ble satt i praksis, men i en større skala enn først tenkt, noe som resulterte i Bandeirante-flyet, som fløy for første gang den 26. oktober 1968. IPD hadde stor tro på denne flytypen, og ønsket å få i gang en serieproduksjon av flyet. Problemet var at det private markedet ikke svarte på forespørselen. Det ble snart etter dette klart et behovet for å etablere et statlig eid selskap var nødvendig for at IPD skulle kunne leve videre.
Dette resulterte i at Embraer ble stiftet den 29. juli 1969, delvis av den brasilianske stat. På den tiden hadde selskapet 500 ansatte, deriblant flere ingeniører som hadde jobbet tidligere med Bandeirante-prosjektet. Disse var sentrale i å utvikle lønnsom produksjon av flytypen, og fant ut at Embraer kunne produsere to fly i måneden.
== Gradvis vekst ==
=== Bandeirantes suksess ===
Embraers første store kunde var det brasilianske flyvåpenet, som la inn ordre på tre Bandeirante-maskiner. Disse ble levert i februar 1973. Embraer hadde tidligere dette året bestemt seg for å satse på en sivil versjon av flytypen, og den samme måneden som selskapet leverte sine første militære fly til det brasilianske flyvåpenet, la flyselskapet Transbrasil inn den første ordren på den sivile versjonen. Selskapet mottok sitt første fly den 16. april 1973, og salgstallene bare fortsatte å stige kraftig. Totalt ble rundt 500 fly solgt til 36 land.
=== Videre utvikling ===
Dette ga mersmak både for selskapet og for den brasilianske staten. Landets transportminister gjorde store anstrengelser for å bidra til Embraers vekst. To eksisterende flyprosjekt, "Urupema-glideren" og «Ipanema-flyet», som ble fremmet av mindre brasilianske produsenter ble overført til Embraer. Selskapet ble også forespurt om å bidra i monteringen av det italienske militærtreningsflyet Aermacchi MB-326. (også kjent som T-26 Xavante) Produksjonen av disse flyene gikk også meget bra for Embraer. Ipanema-flyet produseres den dag i dag, og totalt er 1000 enheter blitt solgt. Embraer produserte også MB-326/T-26 Xavante-flyet i 11 år, med totalt 186 solgte enheter.
Embraer etablerte i 1974 et samarbeid med den amerikanske flyprodusentetn Piper, hvor Embraer fikk montere GA-fly på lisens fra Piper Aircraft. Dette inkluderte flytypene PA-28 Cherokee, PA-34 Seneca og PA-31 Navajo. Denne lisensen ble videreført til Embraers datterselskap, Indústria Aeronáutica Neiva i mars 1980, da Embraer selv ville fokusere på å produsere egne fly av en større størrelse.
En ny flytype produsert av Embraer gjorde sin første flygning den 22. oktober 1975. EMB-121 Xingu var produsentens første fly med trykkabin. Dette flyet var mindre enn sin forgjenger, Bandeirante, og oppnådde heller ikke de samme salgstallene. De fleste flyene som ble produsert ble solgt til det franske forsvaret.
=== Militære fly ===
Embraer startet utviklingen av sitt første ordentlige kampfly på slutten av 70-tallet, på anmodning fra den brasilianske stat. I 1980 fløy Embraer EMB 312 Tucano for aller første gang. Flyet skulle vise seg å bli det mest vellykkede militære turbopropflyet noen gang bygget, med 650 enheter solgt totalt, blant annet til Royal Air Force.
=== Ny suksess ===
På slutten av 70-tallet ønsket Embraer å produsere et regionalt rutefly, som kunne ta over for Bandeirante. Man ønsket først kun å oppdatere Bandeirantes design, men selskapet besluttet etter kort tid å designe en helt ny modell. Resultatet ble en ny turbopop-maskin med kapasitet til rundt 30-40 passasjerer, nemlig EMB-120 Brasilia. Denne flytypen ble meget populær blant de regionale flyselskapene i Sør- og Nord-Amerika, og 350 enheter ble totalt solgt frem til 2002, da Embraer stoppet produksjonen av flytypen.
== 1990-krisen ==
=== Nedgang ===
I 1990 opplevde Embraer sin første virkelige krise. Selskapet tok del i utviklingen av en ny regional flytype, utviklet i samarbeid med den argentinske flyprodusenten FMA. Flyet het CBA 123 Vector, og fløy for første gang den 30. juli 1990.Flyet ble dog ikke akseptert på markedet, blant annet på grunn av den høye prisen i forhold til tilsvarende modeller. Flyet var også spesielt dyrt både for Embraer og FMA, da mye ny teknologi måtte utvikles spesielt for flyet. Dette førte til at ikke ett eneste fly ble solgt.
Som et resultat av en endring i den brasilianske grunnloven i 1988 minket statsstøtten Embraer mottok betraktelig. Dette, i tillegg til en oljepris som steg kraftig på starten av 90-tallet, førte til at Embraer gikk inn i en dyp økonomisk krise, og antall ansatte i selskapet ble redusert fra 12 600 til bare 3200. Til tross for alt dette ble det i 1990 besluttet å satse stort på et nytt segment, nemlig en serie av regionale jetfly, nemlig Embraer ERJ 140-serien.
=== Privatisering ===
For at Embraer skulle bestå, ble det bestemt at selskapet skulle privatiseres. Dette ble også støttet av den nyvalgte regjeringen i landet. Etter mye om og men fant selskapet endelig nye investorer, og den 7. desember 1994 ble Maurício Botellho utnevnt til ny direktør i selskapet. Botellho klarte å få selskapet på rett kjøl igjen, blant annet ved å inngå avtaler med firma som Allison Motor Company og Honeywell. Dette var også firma som kunne bidra med teknologi og produksjonsdeler til den nye Embraer ERJ 140-serien.
== Jet-alderen ==
=== ERJ ===
Til tross for dårlige økonomiske kår bestemte Embraer seg på slutten av 80-tallet for å satse på nytt, og denne gang på regionale jetfly. Utviklingen av Embraer ERJ 140-serien, selskapets til da aller største og dyreste prosjekt ble satt i gang. Den første utgaven, Embraer ERJ 145, blir introdusert på flystevnet i Paris i 1989, og har sin første flytur den 11. august 1995. Flyet ble en umiddelbar suksess, og solgte meget bra. Den største operatøren av flytypen i dag, ExpressJet Airlines, har totalt 244 fly av denne typen i sin flypark, og selskapet er langt fra det eneste med en stor ERJ 145-regionalflåte. To andre versjoner av flyet ble også laget, henholdsvis Embraer 135 og Embraer 140. Disse har, som navnet tilsier, en noe mindre setekapasitet enn sin storebror. Dette flysegmentet har i mange år vært det aller viktigste for Embraer, og totalt er 1000 fly fra denne serien blitt solgt mellom 1994 og 2007.
=== E-Jet ===
I 1999 annonserte Embraer at de vil starte utviklingen av nok et nytt jetflykonsept. Konseptet ble kalt E-Jet-serien, og består av Embraer 170, 175, 190 og 195, og avanserte da med å bli med i kampen på 70-110 setersmarkedet. Embraer utførte den førsteflygningen med sin prototype av Embraer 170 den 19. februar 2002.
Embraer var veldig spent på hvordan markedet ville motta det nye segmentet. Ganske overraskende var det polske LOT Polish Airlines som ble det første flyselskapet som tok flytypen i bruk. Senere fulgte Air Canada og FlyBe. I dag finnes det Embraer 170/190-operatører på alle verdens kontinenter.
For tiden utvikler Embraer en ny familie av kort- og mellomdistanse passasjerfly fra E-Jet-familien. Denne er kjent som E-Jet E2-familien og er foreløpig planlagt å foreta sin første kommersielle flyvning i 2018.
=== Embraers business-segment ===
Selskapet hadde nå seilt opp blant de viktigste flyprodusentene i verden. Man ønsket nå å videreførte suksessen selskapet hadde med ERJ 140-serien, og utviklet en rekke nye business jet-fly. Deres første businessfly, Embraer Legacy 600, er myntet på ERJ 140-seriens design, og er i realiteten en forkortet versjon av ERJ 135. Flyet fløy for første gang i 2001, og totalt 126 fly har blitt solgt (2008).Også en serie mindre businessjetfly ble satt i produksjon. Planene for det superlette businessflyet Embraer Phenom 100 ble annonsert av Embraer den 3. mai 2004. I tillegg til disse har Embraer også utviklet enda et flysegment i denne klassen. Embraer Lineage 1000, som er en businessversjon av den større ERJ 190-serien var klar til levering i midten av 2008. Selskapet har forøvrig flere nye businesskonsept på tegnebordet, men ingen av disse er ferdig utviklet enda. (2008)
== Salg ==
Embraer har hatt en voldsom økning i antall salg etter at ERJ-170/190 og Embraer ERJ 140-serien kom på markedet. Mange store amerikanske og europeiske flyselskaper kjøper inn disse flytypene for å bruke de på kortdistanse- og innenriksflygninger. American Airlines' underdivisjon, American Eagle er blant de selskapene som opererer store Embraer-flåter. Embraer 170 var også en av alternativene til SAS, da selskapet våren 2008 skulle finne en erstatter til sine Bombardier Dash 8-Q400 fly.
== Flyoversikt ==
=== Kommersielle ===
=== Militære ===
=== Andre ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Embraer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Embraer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Empresa Brasileira de Aeronáutica S.A. | 9,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bombardier_CRJ900 | 2023-02-04 | Bombardier CRJ900 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Canada', 'Kategori:Smalbuksfly', 'Kategori:Tomotors jetdrevne luftfartøy'] | Bombardier CRJ900 er et tomotors jetfly som produseres av Bombardier Aerospace i Canada. Flytypen er basert på CRJ100/200-serien, og er som forgjengeren konstruert for regional passasjertrafikk.
| Bombardier CRJ900 er et tomotors jetfly som produseres av Bombardier Aerospace i Canada. Flytypen er basert på CRJ100/200-serien, og er som forgjengeren konstruert for regional passasjertrafikk.
== Design ==
Etter den store suksessen de hadde med CRJ100/CRJ200-serien bestemte Bombardier seg for å starte produksjon av større varianter av samme design for å konkurrere med flytyper som Boeing 717, Boeing 737-600 og Embraer E-Jet-serien. CRJ900 ble utviklet sammen med CRJ700. Finnes i utgavene CRJ550, -700, -900 og -1000.
CRJ900 er beregnet på 86–90 passasjerer i en en-klasse konfigurasjon. Flyet er utstyrt med GE CF-348C5 jetmotorer som hver yter 59,4 kN, og er også utstyrt med slats. Flyet er løst basert på CRJ200-serien, men med betydelige forbedringer. Flytypen har fått et betydelig forbedre klimakontroll. Motorene er digitalt styrt istedenfor en kombinasjon av mekanisk og justeringer av drivstofftilgangen. Kabingulvet har blitt senket 5 cm, noe som gir bedre utsikt for passasjeren i kabinen, ettersom vinduene nå er nærmere øyenhøyde. Vingespennet er lenger og halen har blitt redesignet og har en større flate og er allotriomorf. Marsjhøyden er typisk 8–10 000 fot høyere enn for forgjengeren, med en littegranne større drivstofforbruk, og en marsjfart på 450–500 knop – en betydelig forbedring over forgjengeren.
I Nord-Amerika flys CRJ900 av Mesa Airlines, SkyWest, Northwest Airlink (Mesaba Airlines) og Delta Connection (Comair). Det første CRJ900-flyet (N901FJ) var faktisk et modifisert CRJ700, som hadde blitt forlenget to steder – framme og bak på skroget. Flyet er permanent parkert i Tucson i Arizona, og har kun blitt flydd for testformål.
CRJ900 konkurrerer delvis med Embraer 175, og i henhold til Bombardier er CRJ900 mer økonomisk å fly per setekilometer, mens Embraer på sin side har større lastekapasitet, rekkevidde og en større kabin.
I juni 2007 var det totalt 62 CRJ900-fly i tjeneste med forskjellige flyselskap, i tillegg til 49 bestilte. De største brukerne inkluderer Mesa Airlines (38 fly), SkyWest Airlines (17) og Mesaba Airlines (13).
Comair, som flyr under navnet Delta Connection, har bestilt 14 CRJ900-fly, og minst 6 av disse var i drift i november 2007. Disse er av spesiell interesse da de er i en to-klasse-konfigurasjon, med 12 førstklasse-seter og 64 øknonomiklasse-seter. Dette skyldes en begrensning i Delta's kontrakt med pilotene, som begrenser regionale flygninger til 76-seters fly.
I mars 2008 bestilte Estonian Air 3 nye CRJ900 NG 90-seters fly. Samme måned bestilte også SAS 13 av disse.
== Varianter ==
CRJ900 produseres i 3 varianter: Standardutgaven CRJ900 i tillegg til CRJ900 ER (Extended Range) og CRJ900 LR (Long Range). | Bombardier Inc. er et kanadisk selskap med hovedkontor i Montréal som produserer fly og tog. | 9,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Joleik | 2023-02-04 | Albert Joleik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. april', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 14. mars', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kongofarere', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Norske lokalhistorikere', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Flora kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsstipendiater'] | Albert Joleik (født Albert Sigvard Andersen 14. mars 1880, død 1968) var en redaktør, nynorskforkjemper, lokalhistoriker og statsstipendiat. Han endret sitt navn til Joleik i 1905.
Han var fra Florø, men bodde i Bergen og på Kleppstølen i Naustdal, der han hadde en gård. Han fullførte examen artium 16 år og 3 måneder gammel i 1896, som den yngste noensinne. Han hadde universitetsstudier i geografi, naturfag, norsk og tysk, og ble i 1901 den første student som innleverte embetseksamen på nynorsk.
Mellom 1905 og 1908 var han offiser i Kongo. Senere var han redaktør for Spegjelen i Trondheim, Gula Tidend og sitt eget blad Fjordaposten i Bergen fram til 9. april 1940.
Som statsstipendiat og lokalhistoriker skrev han flere lokalhistoriske verk, blant annet Sunnfjordsoga, Soga um Jølst og Soga om Flora, og bygdebok for Bremanger. Joleik var en kjent radiokåsør og festtaler. Han var gift med Olava Hjulstad fra Inderøy, og var dermed svoger til gårdbruker og ordfører Hans Hjulstad.
| Albert Joleik (født Albert Sigvard Andersen 14. mars 1880, død 1968) var en redaktør, nynorskforkjemper, lokalhistoriker og statsstipendiat. Han endret sitt navn til Joleik i 1905.
Han var fra Florø, men bodde i Bergen og på Kleppstølen i Naustdal, der han hadde en gård. Han fullførte examen artium 16 år og 3 måneder gammel i 1896, som den yngste noensinne. Han hadde universitetsstudier i geografi, naturfag, norsk og tysk, og ble i 1901 den første student som innleverte embetseksamen på nynorsk.
Mellom 1905 og 1908 var han offiser i Kongo. Senere var han redaktør for Spegjelen i Trondheim, Gula Tidend og sitt eget blad Fjordaposten i Bergen fram til 9. april 1940.
Som statsstipendiat og lokalhistoriker skrev han flere lokalhistoriske verk, blant annet Sunnfjordsoga, Soga um Jølst og Soga om Flora, og bygdebok for Bremanger. Joleik var en kjent radiokåsør og festtaler. Han var gift med Olava Hjulstad fra Inderøy, og var dermed svoger til gårdbruker og ordfører Hans Hjulstad.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norhild Joleik, hovudoppgåve: "Identitet, nasjon, profesjon : Albert Joleik si redaktørrolle i eit motkulturelt og profesjonssosiologisk perspektiv" | Albert Joleik (født Albert Sigvard Andersen 14. mars 1880, død 1968) var en redaktør, nynorskforkjemper, lokalhistoriker og statsstipendiat. | 9,131 |
null | 2023-02-04 | Britisk Columbia | null | null | null | Britisk Columbia (fransk la Colombie-Britannique, engelsk British Columbia) er en kanadisk provins som grenser mot Stillehavet. Viktige byer er blant annet hovedstaden Victoria som ligger på Vancouver Island, og Vancouver. | 9,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mari_Boine | 2023-02-04 | Mari Boine | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. november', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mari Boine', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mari Boine, tidligere Mari Boine Persen, (født Mari Brit Randi Boine 8. november 1956 i Karasjok) er en norsk-samisk sanger, musiker og utøver av «verdensmusikk». Hun har fornyet joik og modernisert samisk musikk ved å oppta elementer fra blant annet jazz, rock og folkemusikalske tradisjoner fra en rekke forskjellige kulturer. Hun har vunnet totalt fire Spellemannpriser og en rekke andre priser. I 2018 mottok hun Spellemannprisens hederspris.
| Mari Boine, tidligere Mari Boine Persen, (født Mari Brit Randi Boine 8. november 1956 i Karasjok) er en norsk-samisk sanger, musiker og utøver av «verdensmusikk». Hun har fornyet joik og modernisert samisk musikk ved å oppta elementer fra blant annet jazz, rock og folkemusikalske tradisjoner fra en rekke forskjellige kulturer. Hun har vunnet totalt fire Spellemannpriser og en rekke andre priser. I 2018 mottok hun Spellemannprisens hederspris.
== Bakgrunn ==
Mari Boines foreldre var småbruker og snekker Josef Olsen Boine (1922–90) og Kirsten Vuolab (1924–91). Hun tok lærerutdanning ved Distriktshøgskolen i Alta, og arbeidet noen år som lærer ved Billefjord skole i Porsanger. Hun ga seg senere som lærer, for å ofre seg mer for musikken. Allerede i sitt første album, Jaskatvuođa Maŋŋá (1985), tar hun kraftig oppgjør både med det læstadianske miljøet hun vokste opp i og det norske samfunnets overgrep mot samene.
Engasjementet for den samiske kulturen og opprør mot undertrykkelse og fornorskingspolitikk har i stor grad preget både Boines liv og kunst. Læstadiansk salmesang og joik var hennes første musikalske påvirkninger, som senere er utviklet i kombinasjon med andre folkemusikalske elementer, rock og jazz. Kritikk av norske myndigheter og kirken utgjør sentrale elementer i Boines tekster og budskap. Gjennombruddsalbumet Gula Gula preges av en moderne uttrykksform med elektriske instrumenter, kombinert med tradisjonelle elementer fra både samiske og andre musikkformer.
Hun var professor II i musikk ved Høgskolen i Nesna fra 2008 til 2010.
== Priser og utmerkelser ==
Mari Boine har mottatt flere priser, slik som Ole Vig-prisen, Finnmark fylkes kulturpris (1991), Samerådets ærespris (1992), Pillarguriprisen i 2002, og Nordisk råds musikkpris i 2003. Hun har vunnet fire spellemannpriser: Spellemannprisen 1989 for Gula Gula, Spellemannprisen 1993 for Goaskinviellja og Spellemannprisen 1996 for Eallin, alle i åpen klasse, og hedersprisen under Spellemannprisen 2017. I tillegg vant hun Gammleng-prisen i åpen klasse i 1993.
Det kongelige hoff kunngjorde 18. september 2009 at kong Harald V hadde utnevnt Boine til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes allsidige kunstneriske virke.»Hun kom ut på frimerke 16. september 2011 da Posten utga en serie med fire frimerker med tema «Norsk populærmusikk III – Kvinnelige artister».
I statsbudsjettet for 2013 ble Boine utnevnt til statsstipendiat. I 2015 ble hun innlemmet i Rockheim Hall of Fame.
I juryens begrunnelse for tildelingen av Anders Jahres kulturpris i 2009 heter det:
«Ved å tildele Mari Boine Anders Jahres Kulturpris ønsker Stiftelsen å hedre en kunstner som med en unik skaperkraft, integritet og formidlingsevne har skapt grensesprengende musikalske uttrykk med den samiske tradisjonen som klangbunn. Hun skal ha en stor del av æren for at den samiske musikken ikke lenger betraktes som en etnisk kuriositet, men som en levende del av verdens musikkarv. Mari Boines musikk tilhører noe av det fremste som er skapt i vår del av verden i løpet av de siste desennier.»
I 2018 mottok hun Spellemannprisens hederspris. I begrunnelsen for tildelingen het det blant annet:«– Hedersprisen går til en formidler av musikk i verdensklasse. En modig artist som ikke har vært redd for å ta oppgjør med diskriminering. Hun har gitt plass til musikk og artister fra urfolk verden over» Hun ble i 2018 utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.
== Diskografi ==
See the woman (2017)
Today starts now
Chasing myself into reality
See the woman
Some sai I got Devil
Happily ever after
2-4-6-7-8-9 in one
Yes
Teepee rom
This is my heart
Twin soul
Adine & Isak - My treasures
Crowded streets of blueGilve gollát – Sow Your Gold (2013)
Live album, Mari Boine med KringkastingsorkestretTrilobihta lávlla (Song from a trilobite)
Gula Gula (Hear the voices of the foremothers)
Goaskinviellja (Eaglebrother)
Dutnje (To you)
Jearrat biekkas (To ask the wind)
Boađan nuppi bealde (I come from the other side)
Beaivelottáš (Butterfly)
Elle
Mu váibmu vádjul doppe (Hymn)
Gilvve gollát (Sow your gold)
Alla Hearrá guhkkin Osllos – Høye Herre langt der nede i OsloČuovgga Áirras / Sterna Paradisea (2009)Lene Májjá
Ipmiliin hálešteapmi (Conversation with God)
Soagŋosilbbat (Courting Jewellery)
Soria Moria Palássa (Soria Moria Palace)
Čuovgga áirras (Sterna Paradisea)
Claudiinna lávlla (Claudine's Song)
Skealbma (The Mischievous)
Iđitveiggodettin (Dawn)
De mana, ráhkásan (For My Daughter)
Lihkahusat (Entranced)
Go idja nuossala (When Night Is Almost Done)Kautokeino-opprøret (2008)Soundtrack from the film Kautokeino-opprøret.
Elen Skum
Válddi vuoigna (The Spirit of Power)
Deaivideapmi (Confrontation)
Doaivut ja vuoimmehuvvat (Hope and Defeat)Idjagieđas / I Nattens Hand / In the Hand of the Night (2006)Vuoi Vuoi Mu (Vuoi Vuoi Me)
Idjagieđas (In the Hand of the Night)
Suoivva (The Shadow)
Gos Bat Munno Čiŋat Leat? (Where Did All Our Colours Go?)
Mu Ustit, Eŋgeliid Sogalaš (My Friend of Angel Tribe)
Davvi Bávttiin (On the Fells of the North)
Lottáš (Little Bird)
Diamántta Spáillit (Reindeer of Diamond)
Geasuha (Irresistible)
Áfruvvá (The Mermaid)
Uldda Nieida (Uldda Girl)
Big Medicine (Fápmodálkkas)Gávcci Jahkejuogu / Eight Seasons (2002)Boađan Nuppi Bealde (I Come From The Other Side)
Song For The Unborn (Reagákeahtes)
Sáráhka Viina (Sáráhka's Wine)
Guovssahasaid Ájagáttis (By The Source Of Aurora B)
Sielu Dálkkas (Soul Medicine)
Mu Váibmu Vádjul Doppe (Hymn)
Butterfly (Beaivelottáš)
Liegga Gokčas Sis' (In A Blanket Of Warmth)
It Dieđe (You Never Know)
Duottar Rássi (Tundra Flower)
Silba Várjala (Let Silver Protect)
Bottoža Dáhtun (Give Me A Break)Winter in Moscow (2001) (nylansering fra 1992)(Mari Boine with Inna Zhelannaya and Sergey Starostin)
Dás Áiggun Cuožžut (Here Will I Stand)
Pjesna Ljesorubov (Song Of The Lumberjacks)
Korridorsangen (The Corridor Song)
Sjestra Maja Notsj (The Night Is My Sister)
Vozlje Tvojej Ljobvi (Near Your Love)
Odinotsjestvo-Sestritsa (Sister Loneliness)
Roahkkadit Rohtte Luodi, Mánázan (Joik With Pride, My Child!)
Balada O Gorje (Ballad Of Grief)Bálvvoslatjna / Room of Worship (1998)Eallin (Life)
Beaivvi Nieida (Daughter Of Sun)
Risten
Eagle Man / Changing Woman (Girdi Olmmái / Geaidi Nissun)
Álddagasat Ipmilat (Gods Of Nature)
Oarjjabeal Beaivvi Ja Mánu (West Of Moon And Sun)
Mu Váhkar Lásse (My Youngest)
Alit Go Buot Várit (Higher Than All Mountains)
Don It Galgan (Thou Shalt Not)
Etno Jenny (Ethno Jenny)Eallin / Life (1996) Boine vant åpen klasse under Spellemannprisen 1996 for denne.(recorded live)
Mielahisvuohta (State of Mind Where Your Intellect Is Disconnected)
Dás Áiggun Čuožžut (Within Myself)
Orbina (The Orphan)
Gula Gula (Hear The Voices of the Foremothers)
Modjás Katrin (Katrin Who Smiles)
Eco (Echo)
Skádja (Reverberation)
Vuolgge Mu Mielde Bassivárrái (Come with Me to the Sacred Mountain)
It Šat Duolmma Mu (Free)
Dutjne (To You)Radiant Warmth (1996)(Compilation from 'Goaskinviellja' and 'Leahkastin')
Goaskinviellja (Eagle Brother)
Ale Sat (No More)
Cuovgi Liekkas (Radiant Warmth)
Skádja (Reverberation)
Cuvges Vuovttat, Duodalas Calbmi (Hair of Light, Solemn Eye)
Modjás Kátrin (Katrin Who Smiles)
Mielahisvuohta (Lunacy, Lunacy)
Gilvve Gollát (Sow Your Gold)
Gulan Du (Hearing You)
Vuolgge Mu Mielde Bassivárrái (Come with Me to the Sacred Mountain)
Ráhkesvuodain (Feather the World)
Mu Ahkku (Grandma)
Ale Ale Don (Don't Go... Not You)Leahkastin / Unfolding (1994)Gumppet Holvot / Ulvene hyler (The Wolves Howl)
Ále Šat / Ikke met (No More)
Čuovgi Liekkas / Strålende varme (Radiant Warmth)
Áhččai / Til min far (To My Father)
Maid Áiggot Muinna Eallin / Hva vil du meg liv (What Do You Want Life?)
Mielahisvuohta / Vannvidd vannvidd (Lunacy Lunacy)
Gilvve Gollát / Så dirt gull (Sow Your Gold)
Gulan Du / Jeg hører deg (Hearing You)
Vuolgge Mu Mielde Bassivárrái / Bli med meg til det hellige fjell(Come with Me to the Sacred Mountain)
Mun Da'han Lean Oaivámuš / Men det er jo jeg som er sjefen (But remember, I am the boss)
Dá Lean Mun / Her er jeg (Here I Am)Goaskinviellja / Ørnebror / Eagle Brother (1993) Boine vant åpen klasse under Spellemannprisen 1993 for denne.Čuvges Vuovttat, Duođalaš Čalbmi (Hair of Light, Solemn Eye)
Sámi Eatnan Duoddarat (Samilands Rippling Tundra)
Modjás Kátrin (Katrin Who Smiles)
Dás Áiggun Čuožžut (Within Myself)
Dolgesuorbmagežiiguin (A Feathered Touch)
Skádja (The Reverberation)
Goaskinviellja (Eagle Brother)
Ráhkesvuođain (Feather the World)
Mu Áhkku (My Grandma)
Ále Ále Don (Don't Go... Not You)Gula Gula / Hør stammødrenes stemme / Hear the Voices of the Foremothers (1989) Boine vant åpen klasse under Spellemannprisen 1989 for denne plata.Gula Gula (Hear the Voices of the Foremothers)
Vilges Suola (White Thief)
Balu Badjel Go Vuoittán (When I Win Against Fear)
Du Lahka (Near You)
It Šat Duolmma Mu (Free at Last)
Eadnán Bákti (To Woman)
Oppskrift For Herrefolk (Recipe for a Master Race)
Duinne (To You)Bonusspor på 2003 remastered:
Oarbbis Leat
Čuovgi Liekkas
Gula Gula – Chilluminati MixJaskatvuođa maŋŋá / Etter stillheten / After the Silence (1985)
1. Alla Hearra Guhkkin Oslos
2. Oktavuohta
3. Ceavlas Galbma Garvvuid Sis(te)
4. Mearrasapmelazzii
5. Sii Navccahuhttet Mu
6. Idja Lea Mannan
7. Anuheapmi
8. Koffor E Det Sa Stille
9. Na Darvanii Jahkku *
10. Oainnat Go Mo Cuvggoda Dal
* Mari Boine (first) tekster, satt til John Lennon's Working Class Hero musikk
=== Fins også på ===
Nordic Woman (2012)
Beginner's Guide to Scandinavia 3-CD set (2011)
One World One Voice (1990)Med Jan Garbarek
Twelve Moons (ECM, 1992)
Visible World (ECM, 1995)With Future Prophecies
Warlords Rising (Beatservice Records, 2005)
Mari Boine har også vært med på plater for andre artister, f.eks. Jan Garbarek.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Mari Boine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mari Boine på Internet Movie Database
(sv) Mari Boine i Svensk Filmdatabas
(da) Mari Boine på Filmdatabasen
(fr) Mari Boine på Allociné
(en) Mari Boine på Discogs
(en) Mari Boine på MusicBrainz
(en) Mari Boine på SoundCloud
(en) Mari Boine på Spotify
(en) Mari Boine på Spotify
(en) Mari Boine på Songkick
(en) Mari Boine på Last.fm
(en) Mari Boine på Genius — sangtekster
(en) Mari Boine på AllMusic
Mari Boine på Facebook
Mari Boine på Instagram
Mari Boine på YouTube
(en) Mari Boine på Myspace
(no) Omtale som kandidat til NRKs program Store Norske Historie og annen bakgrunnsinfo. | Mari Boine, tidligere Mari Boine Persen, (født Mari Brit Randi Boine 8. november 1956 i Karasjok) er en norsk-samisk sanger, musiker og utøver av «verdensmusikk». | 9,133 |
null | 2023-02-04 | Dolstad kirke | null | null | null | , Arkitekturguide Nord-Norge, UiT, besøkt 1. desember 2015. | 9,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Andreas_Meyer | 2023-02-04 | Morten Andreas Meyer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Høyre-politikere i Hedmark', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Lokalpolitikere i Hamar', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arbeidsministre', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet First House', 'Kategori:Personer tilknyttet IBM', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik II', 'Kategori:Statssekretærer fra Høyre', 'Kategori:Tillitsvalgte i Unge Høyre'] | Morten Andreas Meyer (født 20. oktober 1959 i Sarpsborg) er en norsk forretningsmann og politiker (H) fra Hamar.
| Morten Andreas Meyer (født 20. oktober 1959 i Sarpsborg) er en norsk forretningsmann og politiker (H) fra Hamar.
== Yrkesliv ==
=== Bedriftsleder og -rådgiver ===
Etter avgangseksamen ved Hamar katedralskole i 1978 måtte Meyer på kort varsel overta ledelsen for seks ansatte i familiebedriften Meyer Kontorservice, som solgte kontorrekvisita, fordi faren ble syk av kreft og senere døde. Etter å ha fullført en omstilling i bedriften, solgte han den. Han var produktsjef i Emo Engros 1983–1984 og administrerende direktør i Caribonum Norway 1984–1995. Deretter arbeidet han som bedriftsrådgiver for kunder som Storebrand Bank og Notabene.
=== Lokalpolitiker ===
Ved siden av sitt virke i næringslivet hadde Meyer politiske verv. Han var medlem av Hamar kommunestyre 1980–1983 og medlem av Unge Høyres sentralstyre 1982–1984. Han var varaordfører i Hamar kommune i perioden 1999–2001.
=== Statsrådposter ===
Han var statssekretær for statsråd Erna Solberg i Kommunal- og regionaldepartementet 2001–2004, og ble deretter statsråd i Arbeids- og administrasjonsdepartementet da Victor Norman gikk av. Departementet ble samme år omdannet til Moderniseringsdepartementet. Sommeren 2005 la Meyer frem stortingsmeldingen «eNorge – det digitale spranget», som krevde at nye offentlige IT-systemer skulle bruke åpne standarder innen 2009, samt at offentlige IT-tjenester skulle kunne brukes av alle.
Meyer var statsråd frem til Bondevik-regjeringen gikk av høsten 2005.
Meyer var også medlem av Høyres sentralstyre 2004–2008.
=== Tilbake til næringslivet ===
Meyer ledet konsulentvirksomheten i IBM Norway 2006–2012, så var han partner og seniorrådgiver i First House 2012–2017. Han var også styreleder i fotballklubben Hamarkameratene 2009–2010. I 2017 ble Meyer ansatt som generalsekretær i Huseiernes Landsforbund.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Morten Andreas Meyer på Internet Movie Database
(no) Morten Andreas Meyer hos Stortinget
(no) Morten Andreas Meyer hos Norsk senter for forskningsdata | Morten Andreas Meyer (født 20. oktober 1959 i Sarpsborg) er en norsk forretningsmann og politiker (H) fra Hamar. | 9,135 |
null | 2023-02-04 | Objektorientert programmering | null | null | null | Objektorientert programmering (OOP) er et paradigme for programmering av datamaskiner. | 9,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinnaspelet | 2023-02-04 | Kinnaspelet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Kinn', 'Kategori:Kultur i Vestland', 'Kategori:Norske friluftsskuespill'] | Kinnaspelet er et historisk spel som hvert år siden 1985 har blitt framført mellom bergveggen og steinkirken Kinn kirke på den øya Kinn i Flora kommune i Sunnfjord i Sogn og Fjordane lengst vest i Norge. Under Kinnaspelet blir skuespillet Songen ved det store Djup, skrevet av Rolf Losnegård, satt opp og vist med deltakelse av både profesjonelle aktører og amatører.
| Kinnaspelet er et historisk spel som hvert år siden 1985 har blitt framført mellom bergveggen og steinkirken Kinn kirke på den øya Kinn i Flora kommune i Sunnfjord i Sogn og Fjordane lengst vest i Norge. Under Kinnaspelet blir skuespillet Songen ved det store Djup, skrevet av Rolf Losnegård, satt opp og vist med deltakelse av både profesjonelle aktører og amatører.
== Bakgrunnen for Kinnaspelet ==
Sokneprest Odd Stubhaug i Florø fikk i 1980 ideen om å lage et historisk skuespill basert på myter knyttet til middelalderkirken på Kinn. Han kontaktet Sogn og Fjordane teater med ideen, og et samarbeid kom i stand.
I den første Kinnaspel-komiteen satt Odd Stubhaug, Else Nydal, Liv Sørebø Ellingsen, Kirsti Grindheim, Jostein Molde, Renate Svardal, Randi Holsen, Grete Heggelund, Arne Færøyvik og Jon Ådnøy. Stykket hadde urpremiere 5. juli 1985. I årene etter har stykket blitt spilt i slutten av juni.
== Handlingen i stykket ==
Rammen rundt dramaet er innføringen av reformasjonen i Norge i 1537. Kongens fut kommer med bud om de religiøse endringene til Kinn. Samtidig gjør han det kjent at Norge er blitt lagt under Danmark som et lydrike. I et «teater i teateret» fortelles også historien om den irske helgenen Sunnivas flukt fra hedenske vikinger.
Sagnet forteller nemlig at St. Sunniva (kjent i forbindelse med Selje kloster) var en av tre søstre. De flyktet fra vikingene i hver sin båt. Båtene drev inn til hver sin øy på Vestlandet og til Kinn kom Borni. Hun skal ha bodd i en heller i fjellet bak kirken. Kinnaspelet er bygget på denne historien.
Legender og historie danner miljø og bakgrunn. Men spelets nerve ligger likevel i allmenne konflikter: Tro og tvil, håp og mismot, kjærlighet og svik, opprør og undertrykking.
== Aktører ==
Songen ved det store Djup er skrevet av Rolf Losnegård, som også måtte steppe inn som skuespiller det første året, etter at Gerald Pettersen ble syk like før premieren i 1985. Anne Gullestad hadde den opprinnelige regien på stykket, men det har siden blitt regissert av instruktørene Trond Lie, Mette Brantzeg, Agnete Haaland og Trond Birkedal (2007). Musikken er skrevet av Per Janke Jørgensen. Skuespillere som har hatt bærende roller i stykket, er blant annet Agnete Haaland, Gro Ann Uthaug, Per Christian Ellefsen og Morten Røhrt. Kinnaspelet blir fremført i samarbeid med Sogn og Fjordane Teater og hundre og femti amatører.
== Eksterne lenker ==
Kinnaspelet
wwww.firda.no med bilder fra spelet
NRK-produksjon fra 1985 | Kinnaspelet er et historisk spel som hvert år siden 1985 har blitt framført mellom bergveggen og steinkirken Kinn kirke på den øya Kinn i Flora kommune i Sunnfjord i Sogn og Fjordane lengst vest i Norge. Under Kinnaspelet blir skuespillet Songen ved det store Djup, skrevet av Rolf Losnegård, satt opp og vist med deltakelse av både profesjonelle aktører og amatører. | 9,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauen | 2023-02-04 | Litauen | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990'] | Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
| Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
== Geografi ==
Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.
Litauen grenser til følgende land:
Latvia (landgrense: 610 km)
Belarus (landgrense: 724 km)
Polen (landgrense: 110 km)
Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.
Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.
=== Litauen på tvers ===
Litauen består av følgende landskap:
Lavlandet ved kysten,
Høylandet i Samogitia,
Lavlandet ved Venta i innlandet,
Høylandet i Suduva,
Høylandet i Dzūkija,
Høylandet i Aukštaitia,
Slettene i sørøst,
Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
Aukštaitija er høylandet i sørøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis og Kalvarija.
Dzūkija er det nordøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.
=== Klima ===
Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen.
Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene.
Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006.
Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende:
== Demografi ==
Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne.
Av befolkningen i dag er 85 % litauere, 6 % polakker og 5 % russere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert.
Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende.
BNP pr. person: USD 23,433
=== Endringer i befolkningens størrelse etter 1994 ===
Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)
=== Religion ===
Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende religionen, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke.
Katolisisme har spilt en betydelig rolle i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961.
== Historie ==
Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.
I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.
Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.
Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.
Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.
Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.
Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen.
I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk.
=== Selvstendighet fra Russland ===
16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.
Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.
=== Andre verdenskrig ===
I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.
=== Oppløsing av Sovjetunionen ===
Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig, og natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.
4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.
Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU.
== Politikk ==
Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.
Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen (Seimas), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut ved proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen.
Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.
=== Administrativ inndeling ===
Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).
Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.
Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.
De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.
Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Litauens økonomi
=== Olje i Litauen ===
Den europeiske energikrisen har skapt behov for oljeletingen også langs Østersjøens østkyst. Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.
Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter.
De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija.
Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet.
Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.
Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater.
Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel.
=== Infrastruktur ===
Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen.
Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport.
Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden.
Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel.
Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt.
Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett.
== Samfunn ==
=== Helligdager ===
Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.
=== Merkedager ===
13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253
== Utdanning ==
Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts.
=== Helse ===
Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Bortsett fra det er spedbarnsdødeligheten like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI.
=== Største byer ===
Tall fra 1. januar 2004
Vilnius: 541 082
Kaunas: 368 913
Klaipėda: 190187
Šiauliai: 131 181
Panevėžys: 117 593
Alytus: 70 717
Marijampolė: 70 305
Mažeikiai: 66 773
Kėdainiai: 65 049
Telšiai: 56 735Se også: Liste over byer i Litauen
== Kultur ==
=== Musikk ===
Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės).
Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter).
RockemusikkPå 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas.
Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis.
Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse.
=== Kunst og museer ===
Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker.
Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31]
Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75.
Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden.
=== Mat ===
Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre.
=== Kino og teater ===
Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29]
Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29]
Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill.
=== Sport ===
Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007.
Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Gamlebyen i Vilnius
Kuršių Nerija (delvis i Russland)
Kernavé
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk
2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger
== Se også ==
Foreningen Norge Litauen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Lithuania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lietuva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Litauen i FN-sambandets nettsted Globalis.noJan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold
Foreningen Norge Litauen
Den norske klubb i Litauen | Litauens fylker er 10 i tallet og omfatter 9 byer, 43 gamle og 8 nye kommuner. Kommunene er inndelt i roder. | 9,138 |
null | 2023-02-04 | V.S. Naipaul | null | null | null | Vidiadhar Surajprasad «V.S. | 9,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85ndalsnes | 2023-02-04 | Åndalsnes | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Rauma', 'Kategori:Byer i Møre og Romsdal', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Møre og Romsdal'] | Åndalsnes er en by og er administrasjonssenter for Rauma kommune i Møre og Romsdal. Byen har 2 388 innbyggere per 1. januar 2022. Postadressen er 6300 Åndalsnes. Sentrum ligger på en stor sandbanke på høyre (østlige) side av Raumas utløp.
Byen ligger nederst i Romsdalen, ved utløpet av elva Rauma i Romsdalsfjorden. Ved Åndalsnes går Romsdalsfjorden over Isfjorden. Byen er omkranset av høye fjell på opptil 1800 m, med Trolltindan, Vengetindan og Romsdalshornet som de mest markante.
Åndalsnes har betydelig turisttrafikk og har cruisehavn med rundt 30 årlige anløp. Stedet er et senter for fjellsport i Norge og blir av kommunen markedsført som «Norges tindehovedstad». I juli hvert år arrangeres Norsk Fjellfestival. Samt flere musikkfestivaler blant annet Trollblues og RaumaRock.
Det er tre skoler på Åndalsnes, Rauma videregående skole, Åndalsnes barneskole og Åndalsnes ungdomsskole.
Rauma kulturhus ble innviet 14. september 2007. Der er det kinosal, bibliotek, forestillingssal og øvingslokaler.
Norsk tindesenter åpnet i 2016 i sentrum av Åndalsnes og formidler tindesportens utvikling. Norske tindemuseum basert på Arne Randers Heens samlinger åpnet i 1991. Romsdalsgondolen fra Åndalsnes sentrum til Nesaksla på 700 m.o.h. åpnet i mai 2021.
| Åndalsnes er en by og er administrasjonssenter for Rauma kommune i Møre og Romsdal. Byen har 2 388 innbyggere per 1. januar 2022. Postadressen er 6300 Åndalsnes. Sentrum ligger på en stor sandbanke på høyre (østlige) side av Raumas utløp.
Byen ligger nederst i Romsdalen, ved utløpet av elva Rauma i Romsdalsfjorden. Ved Åndalsnes går Romsdalsfjorden over Isfjorden. Byen er omkranset av høye fjell på opptil 1800 m, med Trolltindan, Vengetindan og Romsdalshornet som de mest markante.
Åndalsnes har betydelig turisttrafikk og har cruisehavn med rundt 30 årlige anløp. Stedet er et senter for fjellsport i Norge og blir av kommunen markedsført som «Norges tindehovedstad». I juli hvert år arrangeres Norsk Fjellfestival. Samt flere musikkfestivaler blant annet Trollblues og RaumaRock.
Det er tre skoler på Åndalsnes, Rauma videregående skole, Åndalsnes barneskole og Åndalsnes ungdomsskole.
Rauma kulturhus ble innviet 14. september 2007. Der er det kinosal, bibliotek, forestillingssal og øvingslokaler.
Norsk tindesenter åpnet i 2016 i sentrum av Åndalsnes og formidler tindesportens utvikling. Norske tindemuseum basert på Arne Randers Heens samlinger åpnet i 1991. Romsdalsgondolen fra Åndalsnes sentrum til Nesaksla på 700 m.o.h. åpnet i mai 2021.
== Kommunikasjon ==
Åndalsnes er et kommunikasjonssenter med industri, og er handels,- og servicesenter i indre Romsdal. Stedet er et trafikknutepunkt der fylkesvei 64 til Molde tar av fra europavei 136 mellom Ålesund og Dombås, og Åndalsnes stasjon er dessuten endestasjonen på Raumabanen, den eneste jernbanestrekningen i Møre og Romsdal.
I perioden fra Raumabanen åpnet til de tre byene i fylket fikk hver sin flyplass var Åndalsnes fylkets kommunikasjonssenter. De tre byene hadde alle sine korresponderende rutebusser til og fra togene på Raumabanen. Det går fremdeles busser fra Ålesund og Molde, som korresponderer med tog til/fra Åndalsnes.
== Historikk ==
Navnet Åndalsnes er sammensatt av gårdsnavnene Åndal og Nes, sammensatt første gang da poststedet Aandalsnæs åpnet i 1888. Poststempelet ble endret til «Åndalsnes» i 1921. Tolkningen av Åndal er usikker, kanskje egentlig Åmdal etter gammelnorsk amr for rustrød eller mørk. Stedet ble kalt Nes (Næs) frem til moderne tid og brukes fortsatt i dagligtalen lokalt. Ifølge Sandøy skyldes ikke navnet at Nes var et gårdsbruk under Åndal. Gården Nes er trolig den eldste bosetningen og navnet er kjent fra skriftlige kilde i 1354 som «Nese j Raumsdale» da gården lå under Giskegodset. Navnet «Åndal» dukker opp i en jordebok for Reinsklosteret fra omkring 1550 da Inger til Austrått hadde godset i len av kongen. Både «Affuendal» og «Neessze» er nevnt i jordeboka fra 1550. Senere har skrivemåtene «Andall», «Offuendal» og «Aandahl» vært brukt. Sandøy har også dokumentasjon for formene «Omdal» og «Aamdahl». Tolkningen av «Åndal» er usikker, men Sandøy konkluderer med gammelnorsk «amr» (rustrød, mørk etter jordsmonn) som mulig opphav.I 1860 ble gården Næs (dagens Åndalsnes) på høyre bredd valgt som endepunkt for kjøreveien, i stedet for det gamle strandstedet og endepunkt Veblungsnes. Begrunnelsen for Åndalsnes fremfor Veblungsnes som endepunkt var at Åndalsnes ga bedre mulighet for forbindelse via Isfjorden og Åfarnes til Molde, at Åndalsnes hadde mulighet for større havneanlegg og dessuten at Åndalsnes var bedre egnet for et fremtidig byanlegg. I 1860-åra ble veien ned Romsdalen til gårdene Åndal og Nes ferdig, og det nye stedet Åndalsnes vokste fram. Turistskipene valgte etterhvert Åndalsnes som havn og i løpet av 1880-åra vokste stedet fram som det nye turistsenteret i Romsdal.
Åndalsnes ble virkelig sentrum i indre Romsdal etter at Raumabanen ble åpnet i 1924.
Rauma kommunestyre vedtok i 1996 at Åndalsnes kan benytte betegnelsen by.
=== Andre verdenskrig ===
Tidlig i den andre verdenskrig, spilte Åndalsnes en viktig rolle, under felttoget i Norge 1940. Her ble britiske styrker landsatt 12–18. april. Åndalsnes ble ødelagt etter tyske bombeangrep ved den tyske invasjonen, også Veblungsnes og Setnesmoen (infanteriets forlegning) samt britiske stillinger og skip ble bombet. Tyske fly begynte bombing av Åndalsnes kvelden 20. april. Samme dag ankom seks jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning. Bombingen var særlig intens 23. april og de neste tre dagene. Bombingen fortsatte til 30. april og 1. mai, på det meste ble det sluppet 400 bomber på den dag. Krysserne «Carlisle» og «Curacoa» hadde luftvernkanoner og ble liggende ved Åndalsnes, mens «Manchester» og «Galatea» forlot Åndalsnes 19. april etter landsetting av soldater og materiell. Den norske torpedobåten «Trygg» og britiske «Curacoa» ble truffet av bomber. Både militære og sivile personer omkom i bombingen. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og etterlot seg mye ødelagt krigsutstyr. Tyske hærstyrker inntok Åndalsnes 2. og 3. mai. Deler av gullbeholdning ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, resten av gull- og kontantbeholdningen ble 25. april sendt videre til Molde med lastebiler.
Planen var å evakuere de britiske styrkene i Gudbrandsdalen fra Åndalsnes med skip natten mellom 30. april og 1. mai. Ved evakueringen av Dombås 30. april ble et stort togsett med fire lokomotiv, 14 passasjervogner og en antall godsvogner sendt mot Åndalsnes om natten. Toget sporet av i et bombehull ved Lesjaverk, elleve soldater ble drept og flere skadet i ulykken. Avsporingen ved Lesjaverk forsinket evakueringen med ett døgn. De britiske styrkene ble evakuert mens Veblungsnes brant etter bombing tidligere på dagen. Brannen på Veblungsnes var så intens at de høyeste fjelltoppene lyste rødt i nattemørket.Martin Linge forlot Oslo med tog 9. april og deltok som vernepliktig løytnant i kampene ved Åndalsnes, og fungerte blant annet som liasonoffiser mellom norske og britiske styrker. Linge ledet blant annet arbeid med landsetting av britiske styrker. Linge ble såret i arbeidet med den provisoriske flyplassen på Setnesmoen og ble som en av de første evakuert til Storbritannia 30. april. Etterretningsoffiseren Eric Welsh bodde i Norge og meldte seg på Åndalsnes, og evakuerte 29. april.Ministrene Anders Rasmus Frihagen, Trygve Lie, Birger Ljungberg og Oscar Torp hadde ankommet Åndalsnes 18. april. Kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen til Åndalsnes kvelden 22. april. Kongen og kronprinsen dro fra Åndalsnes til Molde 23. april med båt fra Åfarnes.De fem gjenværende Gloster Gladiator flyene fra Lesjaskogsvatnet ble 26. april flyttet til Setnesmoen (der det var ryddet en liten flystripe på ekserserplassen) og fløy tokt derifra. Gladiatorflyene manglet oskygenutrustning og de tyske bombeflyene over Åndalsnes gikk opp i så stor høyde at Gladiator-flyene ikke kunne følge etter.Arvid S. Kapelrud kom ned Romsdalen natten 30. april og da var brannen på Åndalsnes så intens det ga gjenskinn i de snøkledde Trolltindene. Det så ut som selve fjellet brant skrev Kapelrud.Etter krigshandlingene i april 1940 var det stort sett bare grunnmurene igjen av bebyggelsen i Åndalsnes. Jernbanens stasjonsbygning og et par hus overlevde. Befolkningen ble innkvartert i brakker eller de bygde tak over grunnmurene og bodde i kjellere. Okkupasjonsmakten var sterkt til stede resten av krigen. Åndalsnes var en av 24 ødelagte byer som ble underlagt reguleringsarbeidet utført av Brente Steders Regulering, under ledelse av Sverre Pedersen og under tilsyn av planleggingsminister Albert Speer.Høsten 1944 rømte seks sovjetiske krigsfanger fra leirer på Åndalsnes og på Marstein over fjellet til Valldal, der de ble skjult av lokalbefolkningen til krigen var over.
=== Tidslinje 1940 ===
fra 9. april Martin Linge til Setnesmoen for å melde seg
17-18. april: Britiske styrk ilandsatt, ekteparet Gleditsch med «Overkommandoens opplysningskontor»
18. april: statsrådene Frihagen, Lie, Ljungberg og Torp til Åndalsnes på rekognosering
20. april kl 4:30: Gulltransporten til Åndalsnes
23. april:
Kongen og medlemmer av regjeringen til Molde med båten DS «Romsdal» fra Åfarnes til Molde om natten.
Åndalsnes ble bombet, ingen personer ble skadet, små materielle skader.
Passasjerfartøyene DS «Sigurd Jarl» og DS «Rauma» ble bombet og sank.
natt til 24. april: Deler av gullet sammen med Øivind Lorentzen og Arne Sunde til Storbritannia med krysseren HMS «Galatea»
25. april: Resten av gullet med lastebil til Molde
26. april: Fem Gloster Gladiator flyttet fra Lesjaskogsvatnet til Setnesmoen
30. april: Britiske styrker evakuerte Dombås retning Åndalsnes
1. mai: Veblungsnes brant etter tysk luftangrep
2. mai: Siste britiske styrker evakuert fra Åndalsnes, tyske styrker ledet av Richard Pellengahr rykket inn
=== Falne ===
Jens Fløttum (født 1903 i Singsås), tjenestegjorde i ingeniørvåpenet, omkom under bombing 30. april
Tord Høivik (født 1915 i Øvre Eiker), løytnant i flyvåpenet deretter infanteriet, omkom under bombing 29-30. april
Karl Vilnes Jørgensen (født 1919 i Skodje), frivillig lastbilsjåfør på Setnesmoen, omkom under bombing i Romsdalen 25. april
Knut Myking (født 1913 i Herefoss) løytnant i ingeniørvåpenet, døde 30. april etter å ha blitt såret på Setnesmoen
Harald Martin Olsen (født 1917 på Lillehammer) tjenestegjorde i hærens sanitet, omkom da Setnesmoen ble bombet natt til 1. mai.
Martin E. Sylte (født 1907 på Ringebu), såret under bombing av Setnesmoen, evakuert til Orknøyene, der han døde 8. mai
Johan Arnulf Tandsæther (født 1910 i Kolbu), omkom da Setnesmoen ble bombet 29. april.
Jonas Monrad Uri (født 1897 i Norddal), omkom da Setnesmoen ble bombet 30. april.
== Media ==
Åndalsnes Avis blir gitt ut på Åndalsnes.
Radio Rauma FM tidligere nærradio, hadde opprinnelig navnet Radio Rauma.
== Sport ==
Åndalsnes IF
== Annet ==
Sommeren 2009 ble Norges speiderforbunds landsleir holdt her. Landsleiren, med rundt 8000 deltakere, bar navnet Utopia. Leiren hadde fokus på klima.
== Bildegalleri ==
== Referanser == | | befolkning = | 9,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anicetus | 2023-02-04 | Anicetus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 166', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Homs'] | Den hellige Anicetus (født ukjent dato, død ca. 166), ble valgt til pave ca. 155. Ifølge Liber Pontificalis var han fra Emesa i Syria. Ingenting er kjent om hans familie utover at hans far het Johannes.
Det er under hans pontifikat at det første gang er kjent stridigheter som datering av påsken. De fleste østlige kristne feiret påsken den 14. nisán uansett hvilken dag datoen falt på, mens de vestlige og enkelte østlige kristne feiret den første søndag etter denne datoen. Biskop Polykarp av Smyrna hadde vært disippel av Evangelisten Johannes, og ville følge skikken han hadde lært fra ham, nemlig feiring 14. nisán. Denne skikken hadde også belegg i tradisjonen fra St. Filip. Mot dette sto tradisjonen fra St. Peter og St. Paulus med feiring på søndag. Polykarp besøkte Anicetus kort tid etter han var valgt. Paven gjorde det klart at han følte seg forpliktet til å følge sin forgjenger Peters tradisjon. De to klarte ikke å løse problemet, men skiltes som venner. En større strid om påskefeiringen oppsto omkring 270, og det ble Anicetus' syn som vant fram og ble vedtatt som bindende ordning på konsilet i Nikea i 325.
Kirkehistorikeren Hegesippus besøkte også Anicetus, og de to besøkene har ofte blitt regnet blant de tidligste tegn på pavens høye rang blant biskopene.
Han skal ha vært den første pave som fordømte et heresi, nærmere bestemt montanismen. Han var også sterk motstander av gnostisismen og markionismen.
Liber Pontificalis nevner også at Anicetus skal ha pålagt kirkens menn å ha annen frisyre enn verdslige menn. Dette var en skikk som holdt seg lenge; i enkelte katolske ordener er det fortsatt skikk og bruk at de som slutter seg til ordenen får den spesielle frisyren tonsur.
Historikere mener nå at det antagelig var Anicetus som først reiste et kapell over St. Peters grav på Vatikanhøyden. Man har tidligere ment, slik Liber Pontificalis hevder, at det var Kletus (Anaklatus) som gjorde dette, men man mener at dette er en for tidlig datering, og at det nok har vært en navneforvirring.
Tradisjonelt har Anicetus vært regnet som martyr, men det finnes ikke beviser for dette. Hans minnedag er 17. april. | Den hellige Anicetus (født ukjent dato, død ca. 166), ble valgt til pave ca. 155. Ifølge Liber Pontificalis var han fra Emesa i Syria. Ingenting er kjent om hans familie utover at hans far het Johannes.
Det er under hans pontifikat at det første gang er kjent stridigheter som datering av påsken. De fleste østlige kristne feiret påsken den 14. nisán uansett hvilken dag datoen falt på, mens de vestlige og enkelte østlige kristne feiret den første søndag etter denne datoen. Biskop Polykarp av Smyrna hadde vært disippel av Evangelisten Johannes, og ville følge skikken han hadde lært fra ham, nemlig feiring 14. nisán. Denne skikken hadde også belegg i tradisjonen fra St. Filip. Mot dette sto tradisjonen fra St. Peter og St. Paulus med feiring på søndag. Polykarp besøkte Anicetus kort tid etter han var valgt. Paven gjorde det klart at han følte seg forpliktet til å følge sin forgjenger Peters tradisjon. De to klarte ikke å løse problemet, men skiltes som venner. En større strid om påskefeiringen oppsto omkring 270, og det ble Anicetus' syn som vant fram og ble vedtatt som bindende ordning på konsilet i Nikea i 325.
Kirkehistorikeren Hegesippus besøkte også Anicetus, og de to besøkene har ofte blitt regnet blant de tidligste tegn på pavens høye rang blant biskopene.
Han skal ha vært den første pave som fordømte et heresi, nærmere bestemt montanismen. Han var også sterk motstander av gnostisismen og markionismen.
Liber Pontificalis nevner også at Anicetus skal ha pålagt kirkens menn å ha annen frisyre enn verdslige menn. Dette var en skikk som holdt seg lenge; i enkelte katolske ordener er det fortsatt skikk og bruk at de som slutter seg til ordenen får den spesielle frisyren tonsur.
Historikere mener nå at det antagelig var Anicetus som først reiste et kapell over St. Peters grav på Vatikanhøyden. Man har tidligere ment, slik Liber Pontificalis hevder, at det var Kletus (Anaklatus) som gjorde dette, men man mener at dette er en for tidlig datering, og at det nok har vært en navneforvirring.
Tradisjonelt har Anicetus vært regnet som martyr, men det finnes ikke beviser for dette. Hans minnedag er 17. april. | Den hellige Anicetus (født ukjent dato, død ca. 166), ble valgt til pave ca. | 9,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joachim_Nielsen | 2023-02-04 | Joachim Nielsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske rockemusikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Joachim «Jokke» Nielsen (født 8. september 1964, død 17. oktober 2000) var en norsk musiker som var mest kjent som komponist, pianist, vokalist, gitarist og frontfigur i de norske rockebandene Jokke & Valentinerne og Jokke med Tourettes.
Han var bror av tegneserieskaperen Christopher Nielsen og sønn av kunstneren John David Nielsen (som tegnet omslaget til Trygge Oslo).
| Joachim «Jokke» Nielsen (født 8. september 1964, død 17. oktober 2000) var en norsk musiker som var mest kjent som komponist, pianist, vokalist, gitarist og frontfigur i de norske rockebandene Jokke & Valentinerne og Jokke med Tourettes.
Han var bror av tegneserieskaperen Christopher Nielsen og sønn av kunstneren John David Nielsen (som tegnet omslaget til Trygge Oslo).
== Historie ==
Nielsen dannet Jokke & Valentinerne i 1982, og bandet ble raskt et av de mest populære bandene i Oslos rockemiljø. I 1985 ble låtene «Spenn» og «Alt kan repareres» gitt ut på en samlekassett med nye norske band, og året etter gav Jokke & Valentinerne ut sitt første album, Alt kan repareres.Tekstene til Nielsen handler ofte om mennesker på livets skyggeside, enten det gjelder sosiale forhold, økonomi eller rusproblematikk. Nielsen fikk Spellemannprisen i 1991 for albumet Frelst!. Joachim Nielsens tekster er blitt betegnet som personlige uten å bli private, og fulle av ironi både over seg selv, musikkbransjen og det «vellykkede samfunnet», og da de «hippe» og «kule» især.Musikalsk hadde han ofte et bredt, fyldig, energisk og gitarbasert lydbilde, kombinert med visesang. I Valentinerne var Jokke eneste gitarist, men i Tourettes spilte i tillegg Petter Baarli fra Backstreet Girls og bidro til et fyldigere og en mer klassisk rockesound.
I løpet av 1990-årene økte bruken av rusmidler. Han var flere ganger innlagt på avrusingsklinikker for sin heroinavhengighet. Det beskrives i «Bestevenner» fra 1997 at han hadde sluttet med heroin – han «vendte hjem til Kong Alkohol». På permisjon fra Tyrilikollektivet for å lage et nytt album døde han av en overdose heroin hjemme hos en venn den 17. oktober 2000, 36 år gammel.I november 2005 ble Nielsens låt «To Fulle Menn» kåret til tidenes norske låt i en avstemning gjort av NRK P3 og magasinet Spirit.Samme måned kom det opp et forslag i bydel Gamle Oslo om at han skulle få en gate i den nye bydelen Bjørvika i Oslo oppkalt etter seg. Dette ble i desember 2005 nedstemt. Navnekomiteen ble i stedet enig om et annet sted, en 50 meter lang gatestump på Grønland i Oslo, ved Det åpne teater. Gaten heter Joachim Nielsens gang, ble skiltet i september 2006 og hadde en Statoil-bensinstasjon og et boligkvartal som nærmeste nabo. Det ble også foreslått at det skulle bli satt opp en statue av ham, men dette møtte motstand fra familien.I 2011 ble Jokke & Valentinerne innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Wenche Myhre og Alf Prøysen.
== JEPS ==
JEPS er forkortelsen for «Jokkes Eget PlateSelskap». Joachim Nielsen brukte denne forkortelsen på noen av cd-ene han ga ut.
== Diskografi ==
=== Jokke & Valentinerne ===
Alt kan repareres (1986)
Et hundeliv (1987)
III (1990) (#4 NO)
Frelst! (1991) (#11 NO)
Alt kan repeteres (1994) (#8 NO)
Levende (så lenge det varer)... (2009)
=== Soloalbum ===
Nykter (1996) (#16 NO)
=== Jokke med Tourettes ===
==== Album ====
Trygge Oslo (1997) (#14 NO)
Billig lykke (1999) (#22 NO) – remastret og gjenutgitt i 2006
==== EP ====
Tomgang (EP) (2005) (#2 NO)
=== Samleplater ===
Spenn! (1995) (#12 NO)
Prisen for popen (2002) (#4 NO)
Stopp! (Siste skive fra graven) (2014)
=== Hyllester ===
Det Beste Til Meg Og Mine Venner, diverse artister (2005)
== Referanser ==
== Litteratur ==
GUTTA – På veien med Jokke & Valentinerne, Damm 2005 – Fotografier av May-Irene Aasen. Tekster av Mode Steinkjer, Guttorm Nordø og Anders Giæver. ISBN 82-04-11133-9
== Eksterne lenker ==
(en) Joachim Nielsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Joachim Nielsen på Internet Movie Database
(no) Joachim Nielsen hos Nationaltheatret
(no) Joachim Nielsen hos Sceneweb
(en) Joachim Nielsen på Discogs
(en) Joachim Nielsen på MusicBrainz
(en) Joachim Nielsen på Genius — sangtekster
(no) Jokke diskografi – En komplett diskografi
(no) Jokke er død – Nekrolog i Dagbladet 18. oktober 2000
(no) Biografi og diskografi - Rockipedias samleside om Jokke
(no) Biografi - Norsk pop- og rockleksikon | Nielsen er et vanlig etternavn i Danmark, og er også blant de 100 mest brukte etternavnene i Norge. I 2006 hadde 6 160 nordmenn etternavnet Nielsen. | 9,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mont_Blanc | 2023-02-04 | Mont Blanc | ['Kategori:45°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Aostadalen', 'Kategori:Fjell i de franske Alpene', 'Kategori:Fjell over 4000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Mont Blanc (fransk: Mont Blanc; italiensk: Monte Bianco, begge i betydningen «det hvite fjell») er Vest-Europas høyeste fjell med sine 4 808,73 moh., ifølge målingen av 13. september 2017, og ligger i de franske Alpene, på grensen mot Italia og nær grensen til Sveits. Høyden varierer noe fra år til år med den vekslende snømengden på toppen. Isbreen på toppen er opptil 23 meter høy.
Den første som besteg Mont Blanc var ved Jacques Balmat og Michel-Gabriel Paccard, den 8. august 1786. Mont Blanc er Vest-Europas høyeste fjell, men Elbrus i Kaukasusfjellene (Russland) er med sine 5 642 moh det høyeste fjellet i Europa.
Italienere og franskmenn strides om dette fjellet. På italienske kart ligger toppen på grensen mellom de to landene, mens den på franske kart ligger klart inne i Frankrike.
Mont Blanc-tunnelen, mellom Chamonix i Frankrike og Courmayeur i Italia, ble påbegynt i 1957 og sto ferdig i 1965. Den er 11,6 km lang.
Sammenlagt har om lag 300 klatrere omkommet i Alpene siden 1. juni 2008, hvorav om cirka 200 på Mont Blanc.
24. januar 1966 krasjet en Air India Boeing 707 i fjellet, og 117 mennesker omkom.
| Mont Blanc (fransk: Mont Blanc; italiensk: Monte Bianco, begge i betydningen «det hvite fjell») er Vest-Europas høyeste fjell med sine 4 808,73 moh., ifølge målingen av 13. september 2017, og ligger i de franske Alpene, på grensen mot Italia og nær grensen til Sveits. Høyden varierer noe fra år til år med den vekslende snømengden på toppen. Isbreen på toppen er opptil 23 meter høy.
Den første som besteg Mont Blanc var ved Jacques Balmat og Michel-Gabriel Paccard, den 8. august 1786. Mont Blanc er Vest-Europas høyeste fjell, men Elbrus i Kaukasusfjellene (Russland) er med sine 5 642 moh det høyeste fjellet i Europa.
Italienere og franskmenn strides om dette fjellet. På italienske kart ligger toppen på grensen mellom de to landene, mens den på franske kart ligger klart inne i Frankrike.
Mont Blanc-tunnelen, mellom Chamonix i Frankrike og Courmayeur i Italia, ble påbegynt i 1957 og sto ferdig i 1965. Den er 11,6 km lang.
Sammenlagt har om lag 300 klatrere omkommet i Alpene siden 1. juni 2008, hvorav om cirka 200 på Mont Blanc.
24. januar 1966 krasjet en Air India Boeing 707 i fjellet, og 117 mennesker omkom.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mont Blanc – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mont Blanc – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | fjellrekke = Mont Blanc-massivet i Alpene | 9,143 |
null | 2023-02-04 | Eleuterius | null | null | null | Eleuterius (født ukjent dato, død 24. mai 189) var av illyrisk avstamning, og var ifølge Liber Pontificalis født i Nikopolis i Epirus, i dagens Hellas. | 9,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke | 2023-02-04 | Den katolske kirke | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doktriner', 'Kategori:Katolisisme'] | Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.Den består av 23 særkirker, hvorav Den latinske kirke er den største med omkring 1 272 000 000 medlemmer (2014). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker).
| Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.Den består av 23 særkirker, hvorav Den latinske kirke er den største med omkring 1 272 000 000 medlemmer (2014). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker).
== Historisk bakgrunn ==
Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken.
I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv, senere kjent som reformasjonen. Dette førte til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England.
=== I Norge ===
Hovedartikkel: Den katolske kirke i NorgeDen katolske kirke ble etablert i Norge i det 10. århundre. De første kristne i Norge var antagelig fra De britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.
Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem.
Med Olav den hellige ble katolisisme eneste tillatte religion i Norge. Ved tingmøtet i 1024 fikk Norge en riksomfattende kirke, rettsordning og forbud mot all annen religionsutøvelse. I årene etter Olav den helliges død i 1030 ble denne nye troen den dominerende også i praksis, og i 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete. Dette innebar at Norge ble en egen kirkelig provins.
I nesten 400 år var så den katolske kirke den eneste tillatte i Norge. Med reformasjonen i 1537 ble katolisismen forbudt. I dansketiden var det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Dissenterloven kom i 1845. Grunnlovsforbudet mot jøder (i den beryktede §2) ble opphevet i 1851, munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, da Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettskonvensjon. I 1964 ble Grunnlovens §2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble eksplisitt uttrykt: «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse».
Det er i dag ca. 98 000 registrerte katolikker i Norge, det vil si omtrent 2 % av befolkningen. Flertallet av disse, minst halvparten, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopiere, kaldeere og ukrainere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. På samme måte som for nesten 1000 år siden har Norge i dag tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø. Tilsammen har disse 35 menigheter, samt et kapelldistrikt som med tiden kan bli egen menighet. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirke i Norge om lag 200 000 katolikker. Den mottar statstilskudd for de 98 000 katolikkene som har norsk personnummer.
== Oppbygning og struktur ==
Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode i lærespørsmål. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Bispedømmene er kirkens grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin, samt administrasjon av den delen av kirken som omfattes av bispedømmet. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962–1965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.
Den katolske kirke har både en liturgisk, en hierarkisk og en regional struktur:
Den katolske kirkens liturgiske struktur består av 23 særkirker med ulike riter og liturgier, hvorav imidlertid den romersk-katolske uten sammenligning er den største.
Den katolske kirkens hierarkiske struktur refererer til de kirkelige jurisdiksjonene og titlene, som har en tradisjonell rangorden.
Den katolske kirkens geografiske struktur består av bispedømmer eller lignende jurisdiksjoner i så godt som alle av verdens land.
== Troslære ==
Katolsk tro er oppsummert i den nikenske trosbekjennelse og er nøyere detaljert i katekismen til den katolske kirke. Basert på løftene til Jesus Kristus i Evangeliene, mener kirken at den ledes gjennom Den hellige ånd og at kirkens dogmatiske ufeilbarlighet derfor er beskyttet fra vranglære. Den katolske kirke lærer at Den hellige ånd åpenbarer Guds sannhet gjennom De hellige skrifter, Den hellig tradisjon og Magisteriet.De hellige skriftene er de 73 bøkene i den katolske bibelen. Den består av de 46 bøkene funnet i den eldgamle greske versjonen av Det gamle testamentet - kjent som Septuaginta- og de 27 skriftene i Det nye testamentet som først ble funnet i Codex Vaticanus og listet opp i påskebrevet til Athanasius. Den hellige tradisjon består av den læren som stammer fra apostlenes tid. De hellige skriftene og Den hellige tradisjon blir sammen sett på som «depositumet av tro» (depositum fidei). Disse blir igjen tolket av Magisteriet (fra magister, latin for "lærer"), den lærende autoriteten i kirken, bestående av biskopene sammen med paven, som er biskopen av Roma.Sentralt i troslæren er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold.
Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. venerare) som essensielt helt annerledes enn den som tilkommer Gud alene (lat. adorare).
== Økumenikk og samfunnsmessige spørsmål ==
Økumenikk (fra gresk oikoumenikos, «som berører den bebodde verden») er en betegnelse for den kristne enhetstanken, og er relatert til religionsdialog. Den katolske kirke mener å være identisk med den kirke som ble grunnlagt av Kristus. Den økumenikk som den svenske teologen og Nobels fredsprisvinner, Nathan Söderblom, sto for, innebar at hver kirkesamfunn er likestilte, er derfor uforenelig med den katolske lære. Fram til 1950-tallet ble denne økumenikk avvist.
Pave Johannes XXIII og Andre Vatikankonsil innførte en ny praksis som heller skulle fremme gode forhold til medkristne framfor å stå fast på ulikheter i læren. Bønn med ikke-katolikker ble tillatt i motsetningen til tidligere kirkelover.
Den 29. juni 2007 ble det utgitt et dokument av Vatikanets Troskongregasjonen som berørte det økumeniske samarbeidet med de protestantiske og ortodokse kirkene. Dokumentet, benevnt som Responsa ad quaestiones, bar kardinal William Joseph Levadas signatur, henviste til hva som ble besluttet ved Andre Vatikankonsil og deretter slo atter fast av Vatikanet gjentatte ganger, senest i dokumentet Dominus Iesus (2000). Dokumentet slår fast at, i henhold til den katolske kirke, kan kirker utenfor den katolske kirke, ikke bli ansett for være kirker i egentlig mening. Unntaket er de ortodokse kirker, noe som opprettholder det katolske synet på sakramentet og presteembetet.
Det ble også slått fast at i henhold til den katolske kirke har de protestantiske kirkesamfunnene ikke de riktige sakramentet. Når det gjelder økumeniske diskusjoner skrives det i dokumentet at «dialog er bare konstruktivt om deltagerne viser troskap til den katolske identiteten».
Den katolske kirke ønsker fortsatt ikke å ha felles nattverdfeiring med protestantiske kirkesamfunn på grunn av ulike syn på hva denne innebærer; den katolske kirke betoner transsubstansiasjonen, mens de lutherske kirkene ser på nattverdens mer som en symbolsk handling. Den katolske kirken ønsker ikke bruk av prevensjon, da den mener at muligheten for nytt liv ikke skal hindres på kunstig måte, og godtar bare seksuell avholdenhet som virkemiddel for ikke å få barn. «Barn er viktig» sa paven under et mediaopptak fra messen jula 2008. Paven mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot kan gjøre situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt, og mener problemet primært er et fattigdomsproblem som de vestlige landene ikke er villige til å ta opp og erkjenne. Kirkens kondomforbud er kontroversielt, og enkelte innen kirken hevder at dette gir store belastninger for verdens fattige ved manglende familieplanlegging, setter unge kvinners liv i fare og øker faren for hiv-smitte.Den katolske kirke er konsekvent imot bruk av abort, og mener at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle og at livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, Det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneske og et befruktet egg. Medlemmer som utfører abort blir bannlyst.
Den katolske kirken, som de protestantiske kirkene, har også strid med spørsmålet om homofili. Kirken regner homofili som et brudd på den naturlige orden, og pave Benedikt XVI sammenlikner kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogene, ettersom også homoseksuelle forhold er en ødeleggelse av skaperverket. Den katolske kirken er motstander av homofile og lesbiske ekteskap og ser på homofile handlinger som en synd.
== Statistikk ==
Tall pr 2010:
Medlemmer: 1 196 000 000 (2010) (økning på 15 000 000 fra 2009)
Prester
Totalt 412 236, hvoravsekularprester: 227 009
ordensprester: 135 227Endinger fra 2009:
Asia: +1 695
Afrika: +765
Oseania: +52
Amerika: +42
Europa: -905Seminarister
114 439 (+2 449 fra 2005)OrdensmedlemmerKvinner: 721 935 (-7 436)
Menn: 0054 665 (+436)
== Se også ==
Den hellige stol
Vatikanstaten
Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vårt Land 040308
Den katolske kirke i Norge
Vatikanet | Den katolske kirke i Norge (Katolsk tid i Norge) ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Roma. | 9,145 |
null | 2023-02-04 | Vidar Kleppe | null | null | null | Vidar Sveinung Kleppe (født 16. september 1963 i Bergen) er en norsk politiker som var en sentral politiker for Fremskrittspartiet frem til 2001. | 9,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gregory_Bateson | 2023-02-04 | Gregory Bateson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske biologer', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 9. mai', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet South Cambridgeshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialantropologer'] | Gregory Bateson (født 9. mai 1904, død 4. juli 1980) var en britisk sosialantropolog, biolog, systemteoretiker og kommunikasjonsteoretiker. Bateson regnes som en av grunnleggerne av kybernetikken. Bateson er også en av de viktigste teoretikerne som danner bakgrunn for systemisk familieterapi.
| Gregory Bateson (født 9. mai 1904, død 4. juli 1980) var en britisk sosialantropolog, biolog, systemteoretiker og kommunikasjonsteoretiker. Bateson regnes som en av grunnleggerne av kybernetikken. Bateson er også en av de viktigste teoretikerne som danner bakgrunn for systemisk familieterapi.
== Biografi ==
Gregory Bateson var sønn av William Bateson som var professor i biologi i Oxford. Bateson senior introduserte Gregor Mendels tekster i Storbritannia, og regnes som en av grunnleggerne av genetikken,. Han vokste opp i en familie som var levende opptatt av naturen. Gregory, oppkalt etter Mendel, studerte derfor først biologi, men skiftet til sosialantropologi, angivelig under en togreise til Cambridge sammen med antropologen A. C. Haddon. I 1930-årene hadde han lengre feltopphold på Ny-Guinea og Bali. På Ny-Guinea møtte han den kjente amerikanske antropologen Margaret Mead, som han giftet seg med i 1936. Sammen fikk de datteren Mary Catherine Bateson (1939 -). De ble skilt i 1950, men bevarte et godt faglig vennskap med Margaret Mead resten av livet. Han ble amerikansk statsborger i 1956, og fram til sin død i 1980 bodde Bateson i USA. I 1951 giftet han seg med Eliabeth Sumner, og sammen fikk de sønnen John (1951–2015). Ekteskapet varte til 1957, og kort etter giftet Bateson seg på nytt, med Lois Bateson. De fikk en datter, Nora Bateson (f. 1969).
Etter krigen underviste Bateson i antropologi i New York og Massachusetts. Under krigen arbeidet han for OSS, CIAs forløper. Mot slutten av 40-årene ble han også interessert i psykiatri. Sammen med psykiateren Jurgen Ruesch skrev han i 1951 Communication: The Social Matrix of Psychiatry.
I 1949 begynte han å jobbe som etnolog ved Veteran´s Administration Hospital i Palo Alto. Her hadde Bateson et forskningsprosjekt sammen med Jay Haley, antropologen John Weakland og psykiateren Don Jackson. De var opptatt av å studere kommunikasjon i familier der et av medlemmene var psykotiske (Palo Alto-gruppen). I perioden (1952 til 1962) jobbet de med å introdusere kommunikasjonsteori som forståelsesramme for en rekke sosiale fenomener. I 1956 skrev de en artikkel “Toward a theory of schizophrenia” der de formulerte Double bind-hypotesen. Denne gruppens arbeid har vært en viktig inspirasjonskilde for familieterapi og særlig det man kaller systemisk familieterapi. I 1960-årene arbeidet Bateson ved delfinlaboratoriene på Jomfruøyene og på Hawaii. Mot slutten av sin yrkeskarriere underviste Bateson ved University of California at Santa Cruz. De aller siste årene bodde han på Esalen Institute, i Big Sur, California.
Hans mest kjente bøker er artikkelsamlingen Steps to an Ecology of Mind, 1972, Mind and Nature, 1979 og hans uferdige verk Angels Fear som hans datter Mary Catherine gjorde ferdig i 1987. Mens Steps viser bredden i Batesons intellektuelle engasjement, fra antropologi til epistemologi, fra systemteori til biologi, dreier Mind and Nature seg om hva det innebærer at noe har ‘mind’ – bevissthet, eller kanskje sinn. Angels Fear er en ateists forsøk på å nærme seg det hellige.
Mary Catherine Batesons biografi om sine berømte foreldre, With A Daughter's Eye, utkom i 1984, mens hans yngste datter Nora Bateson har laget en film med tittelen An Ecology of Mind (2010), som er en datters portrett av sin far, hans liv og virke.
== Antropologi og tverrfaglighet ==
Allerede i sin første bok viste Bateson sin originalitet og manglende vilje til å innordne seg under rådende paradigmer i sosialantropologien. Monografien Naven (1936), basert på feltarbeid hos iatmul-folket i Sepik-regionen på Ny-Guinea, har fokus på et ritual der kjønnsroller og maktforhold blir snudd på hodet, og hvor rolleadferd kommer til uttrykk på overdrevne, karikerte måter. Han viser hvordan dette ritualet gjør deltagerne i stand til å innta et metaperspektiv på eget samfunn, samtidig som den overdrevne adferden fungerer selvforsterkende; i en relasjon definert ved at den ene part opptrer ekshibisjonistisk, mens den andre underkaster seg, vil økt ekshibisjonisme føre til forsterket underkastelse og omvendt. For bedre å kunne eskalere slike eskalerende prosesser, utviklet Bateson begrepet skismogenese. Han skiller mellom to typer skismogenese, symmetrisk og komplementær. I symmetriske prosesser opptrer partene likt, som i et rustningskappløp. I komplementære prosesser opptrer de gjensidig forsterkende ved å utføre ulike handlinger, som i ekteskapelige uoverensstemmelser.
Bateson innførte begrepet skismogenese allerede i 1935, i artikkelen "Culture contact and schismogenesis", der han viser at denne typen prosess er utbredt og kan gjenfinnes i mange kontekster og skalanivåer.
Naven skiller seg fra annen antropologi i mellomkrigstiden ved å innta et metaperspektiv på seg selv: Bateson viser hvordan iatmulenes ritual kan analyseres troverdig på minst tre forskjellige måter. Dermed bidrar han ikke bare til kunnskapsproduksjon om kulturell variasjon, men til epistemologi. Gjennom hele sitt liv bidro Bateson til epistemologisk refleksjon, og advarte konsekvent mot å forveksle "menyen med maten". Idet han siterte Alfred Korzybski, sa han ofte at "karet er noe annet enn terrenget". Bateson er også kjent for fyndordet "Information is a difference that makes a difference" – informasjon er en forskjell som gjør noe fra eller til.
Batesons aktiviteter etter annen verdenskrig viser tydelig hans tverrfaglighet og vedvarende interesse for grunnlagsspørsmål. I slutten av 1940-årene deltok han i The Macy Conferences, der kybernetikk og moderne systemvitenskap ble utviklet. Senere forsket han blant annet på delfiners kommunikasjon på Hawaii og schizofreni (se nedenfor), og har vært en vesentlig inspirasjonskilde i familieterapien, også i Norge.
Batesons intellektuelle innflytelse etter hans død har vært betydelig i mange disipliner, fra antropologi og filosofi til biologi og generell systemvitenskap.Til tross for sin tverrfaglighet og sin antropologiske utdannelse, regnet Bateson seg primært som biolog. På dette feltet blir hans arv videreført blant annet av biologer som Jesper Hoffmeyer og Terrence Deacon, som begge studerer natur og evolusjon som semiotiske systemer, altså tegnsystemer.
== Batesons kommunikasjonsteori ==
=== Metakommunikasjon ===
Bateson er inspirert av denne teorien om logiske typer når han utvikler kommunikasjonsteorien sin og beskriver metakommunikasjonsbegrepet. Han definerer metakommunikasjon som kommunikasjon om kommunikasjon. Begrepet viser til det som innrammer kommunikasjonsinnholdet; både kommunikasjonssituasjonen og relasjonen mellom kommunikasjonspartene. Det sentrale poeng er at ikke alle kommunikative budskap er på samme logiske nivå. Det vil alltid være til stede kommunikasjon om kommunikasjon, der metakommunikasjon viser til et abstraksjonsnivå som utgjør forholdet mellom de som snakker sammen. I den menneskelige kommunikasjon vil vi bruke forskjellige metakommunikative budskap til å ramme inn den meningsfylte utvekslingen av signaler. Slike budskap kan for eksempel være at nå leker vi sammen eller nå er vi vennlig innstilt overfor hverandre. Denne rammen klassifiserer kommunikasjonen. Disse budskapene forblir gjerne implisitte gjennom ikke-verbale uttrykk som positur, fakter, ansiktsuttrykk og intonasjon.
=== Analog og digital kommunikasjon ===
Slike ikke-verbale uttrykk blir definert som analogt kodet kommunikasjon. Den analoge kommunikasjonen er viktig for å kommunisere om relasjoner. Analog informasjon kan bli mottatt via gester, fakter, lydnivå, stemmeleie og ansiktsuttrykk. Alt ved kommunikasjonen som ikke er verbalisert blir betraktet som analog kommunikasjon. Dette inkluderer tolkninger av den andres bevegelser og handlinger. Kodingsmåten kan karakteriseres som samsvarende. Det er en korrespondanse eller sammenheng mellom tegn og det som tegnet betegner. Hvis et stønn betegner misnøye, kan man tenke seg at det er et samsvar mellom stønnets styrke og misnøyens styrke.
I digital kommunikasjon vil et spesifikt antall av konvensjonelle tegn (for eksempel 1,2,3,X,Y) bli flyttet omkring i henhold til regler kalt algoritmer. Tegnene i seg selv har ingen enkel forbindelse til det de betegner. For eksempel er tallet 5 ikke i seg selv større enn tallet 3. Et navn har en helt konvensjonell forbindelse med den navngitte klasse. Det verbale språk vil nesten alltid fungere som digital kommunikasjon. Mens den analoge kommunikasjonen er kjennetegnet av kommunikasjon gjennom ikke-verbale interaksjonsmønstre, er den verbale kommunikasjonen kjennetegnet av forsøk på å navngi ting og helheter i miljøet.
I diskusjoner rundt mellommenneskelige forhold fungerer ikke den verbale kommunikasjonen alltid like godt som den analoge kommunikasjonen. Hvis man sier: ”jeg er glad i deg”, vil mottakeren etter all sannsynlighet rette mer oppmerksomhet mot senderens kroppsspråk og stemmeleie enn mot ordene i seg selv. Den som forsøker å etterligne slike relasjonelle uttrykk nærer vi også gjerne mistillit til. Likeledes kan vi bli veldig ukomfortable hvis noen begynner å kommentere faktene våre i forhold til hvordan vi oppfører oss. Helst foretrekker vi at den analoge kommunikasjonen forblir skjult. Ofte er man heller ikke selv klar over hvilken psykologisk ramme man opererer innenfor. Et problem da blir at det lett oppstår misforståelser. Mottakeren vil for eksempel kunne forveksle sjenerthet med forakt. Vi kan også bevisst forsøke å forfalske den analoge kommunikasjonen. Eksempler kan være den kunstige latteren eller den påtatte vennligheten.
== Se også ==
Double bind-hypotesen
Batesons læringsteori
Metakommunikasjon
Verbal metakommunikasjon
== Bibliografi ==
Ruesch, Jurgen og Gregory Bateson (1951) Communication: The Social Matrix of Psychiatry. New York: W. W. Norton.
Bateson, Gregory (1958 [1936]). Naven: A Survey of the Problems suggested by a Composite Picture of the Culture of a New Guinea Tribe drawn from Three Points of View, 2nd edition. Stanford University Press. ISBN 0-8047-0520-8.
— og Margaret Mead (1942) Balinese Character: A Photographic Analysis. New York: New York Academy of Sciences
— (1972) Steps to an Ecology of Mind. New York: Ballantine.
— (1979) Mind and Nature: A Necessary Unity. Glasgow: Fontana.
— og Mary Catherine Bateson (1987) Angels Fear: Towards an Epistemology of the Sacred. Chicago: University of Chicago Press.
— og Rodney E. Donaldson, red. (1991) A Sacred Unity: Further Steps to an Ecology of Mind. New York: HarperCollins.
— (2014 [1979]) Ånd og natur : en nødvendig enhed innledende essay av Lars Risan oversatt til dansk av Harry Mortensen sluttord oversatt til norsk av Bjørn A. Herrman utgitt i serien Bokklubbens kulturbibliotek 2014 ISBN 9788252583717
== Referanser ==
== Kilder ==
Baltzersen, Rolf K (2008). Å samtale om samtalen. Bergen: Fagbokforlaget
Bateson, Mary Catherine. 1984. With a Daughter’s Eye: A Memoir of Margaret Mead and Gregory Bateson. New York: Harper.
Bateson, Nora (2010). An Ecology of Mind; Nora Bateson - http://www.anecologyofmind.com/index.html
Eriksen, Thomas Hylland (2010) "Bateson and the North Sea Ethnicity paradigm", https://web.archive.org/web/20171227035520/http://hyllanderiksen.net/Batesonethnicity.html
Harries-Jones, Peter (1995) A Recursive Vision: Ecological Understanding and Gregory Bateson. University of Toronto Press.
Lipset, David (1980) Gregory Bateson: Legacy of a Scientist. New York: Prentice-Hall.
Ulleberg, Inger (2004). Kommunikasjon og veiledning. Oslo: Universitetetsforlaget. | Gregory Bateson (født 9. mai 1904, død 4. | 9,147 |
null | 2023-02-04 | Inger-Marie Ytterhorn | null | null | null | Inger-Marie Ytterhorn (født 18. september 1941 i Oslo, død 30. | 9,148 |
null | 2023-02-04 | Veldig høy frekvens | null | null | null | Veldig høy frekvens (VHF) er elektromagnetisk stråling i området 30 til 300 MHz. | 9,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ultrah%C3%B8y_frekvens | 2023-02-04 | Ultrahøy frekvens | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Radiospekter', 'Kategori:Radioteknikk'] | Ultrahøy frekvens (UHF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 300 MHz og 3 GHz. Øvre del av UHF ligger i mikrobølgeområdet.
Bølgelengde: 0,1 – 1 meter.
| Ultrahøy frekvens (UHF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 300 MHz og 3 GHz. Øvre del av UHF ligger i mikrobølgeområdet.
Bølgelengde: 0,1 – 1 meter.
== Teknologi ==
UHF band III og IV skal brukes for det nye Digitalt bakkenett (TV). Frekvensområdet for disse er 470–790 MHz.
Nordisk mobiltelefon (NMT) benyttet et bånd nær 450MHz, og hadde lengre rekkevidde enn dagens mobiltelefoner med GSM-kommunikasjon på 900 og 1800 MHz.
IEEE 802.11 b og g "wi-fi" (se Trådløst lokalt datanett) er også innenfor UHF. Frekvensen på disse er 2,4 GHz.
== Mikrobølgeområdet ==
Øvre del av UHF ligger i mikrobølgeområdet. En vanlig mikrobølgeovn ligger som regel rundt 2450 MHz.
Det er her viktig å legge merke til at det er kun L-båndet og halve S-båndet som ligger innenfor UHF. Resten ligger i SHF eller EHF.
== Referanser == | Ultrahøy frekvens (UHF) er elektromagnetisk stråling i området mellom 300 MHz og 3 GHz. Øvre del av UHF ligger i mikrobølgeområdet. | 9,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaunas | 2023-02-04 | Kaunas | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Kaunas', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere hovedsteder'] | Kaunas er Litauens nest største by, etter hovedstaden Vilnius. Byen fungerte som hovedstad fra 1922 til 1940, Vilnius var i denne perioden okkupert av Polen. Den ligger ved sammenløpet av landets to største elver, Nemunas og Vilia. Kaunas er den byen i landet som har flest innbyggere tilhørende den litauiske folkegruppe.
Gjennom byens hovedgate ligger den 2 km lange Laisves alėja («Frihetsavenyen»), og i dens forlengelse den lille gamlebyen med katedral og rådhus.
Like nord for byen ligger Kaunas internasjonale lufthavn i Karmėlava.
| Kaunas er Litauens nest største by, etter hovedstaden Vilnius. Byen fungerte som hovedstad fra 1922 til 1940, Vilnius var i denne perioden okkupert av Polen. Den ligger ved sammenløpet av landets to største elver, Nemunas og Vilia. Kaunas er den byen i landet som har flest innbyggere tilhørende den litauiske folkegruppe.
Gjennom byens hovedgate ligger den 2 km lange Laisves alėja («Frihetsavenyen»), og i dens forlengelse den lille gamlebyen med katedral og rådhus.
Like nord for byen ligger Kaunas internasjonale lufthavn i Karmėlava.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Kaunas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kaunas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kaunas fylke er et av ti fylker i Litauen. Det ligger i sentrum av landet, og administrasjonssenter er Kaunas, landets nest største by. | 9,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moldepanoramaet | 2023-02-04 | Moldepanoramaet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Moldes geografi', 'Kategori:Møre og Romsdalstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-03'] | Moldepanoramaet er fjellrekken man fra Molde kan se på sørsiden av Romsdalsfjorden. Fra utsiktspunktet Varden kan man se 222 topper, de fleste over 1000 meter høye, men tidligere har panoramaet vært regnet for å bestå av 87 topper, som alle er synlige fra byens sentrum.
| Moldepanoramaet er fjellrekken man fra Molde kan se på sørsiden av Romsdalsfjorden. Fra utsiktspunktet Varden kan man se 222 topper, de fleste over 1000 meter høye, men tidligere har panoramaet vært regnet for å bestå av 87 topper, som alle er synlige fra byens sentrum.
== Eksterne lenker ==
Montasjer av Moldepanoramaet sett fra Varden
Moldepanoramaet sett fra Nordbyen | Moldepanoramaet er fjellrekken man fra Molde kan se på sørsiden av Romsdalsfjorden. Fra utsiktspunktet Varden kan man se 222 topper, de fleste over 1000 meter høye, men tidligere har panoramaet vært regnet for å bestå av 87 topper, som alle er synlige fra byens sentrum. | 9,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monoplan | 2023-02-04 | Monoplan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fly', 'Kategori:Konfigurasjoner av luftfartøy'] | Et monoplan eller enkeltdekker er et fly med ett par vinger. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to par vinger) og triplan (med tre par vinger). Fly med et enkelt vingepar fantes helt fra flygningens barndom, men ble først vanlig på 1930-tallet. I begynnelsen ble vingene bygget som en sammenhengende konstruksjon som gikk tvers gjennom flykroppen, slik som hos Hawker Hurricane.
I løpet av andre verdenskrig kom monocoque-konstruksjon for fly på alvor, hvor flykroppen var bygget uten indre avstivere og vingene uten midtseksjon. Ved utgangen av krigen var fly med flere vingepar nesten fullstendig faset ut. Moderne fly bygges nesten utelukkende som enkeldekkere, med unntak av enkelte spesialfly for luftakrobatikk. | Et monoplan eller enkeltdekker er et fly med ett par vinger. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to par vinger) og triplan (med tre par vinger). Fly med et enkelt vingepar fantes helt fra flygningens barndom, men ble først vanlig på 1930-tallet. I begynnelsen ble vingene bygget som en sammenhengende konstruksjon som gikk tvers gjennom flykroppen, slik som hos Hawker Hurricane.
I løpet av andre verdenskrig kom monocoque-konstruksjon for fly på alvor, hvor flykroppen var bygget uten indre avstivere og vingene uten midtseksjon. Ved utgangen av krigen var fly med flere vingepar nesten fullstendig faset ut. Moderne fly bygges nesten utelukkende som enkeldekkere, med unntak av enkelte spesialfly for luftakrobatikk. | Et monoplan eller enkeltdekker er et fly med ett par vinger. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to par vinger) og triplan (med tre par vinger). | 9,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biplan | 2023-02-04 | Biplan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Biplan'] | Biplan (også kalt todekker og dobbeltdekker) er et fly med to sett vinger. Dette er en eldre måte å bygge fly på. Alternativer er monoplan (med ett sett vinger) eller triplan (med tre sett vinger).
Et biplan med to sett vinger, det ene over det andre, ble benyttet av den første motoriserte flymaskin, Wright Flyer tilhørende brødrene Wright, slik som mange flymaskiner i de første årene med luftfart. Mens biplanets vingestruktur har en strukturell fordel over et monoplan, har det mer luftmotstand enn et tilsvarende uavstivet, frittbærende eller uthengende vinger til monoplan. Forbedrede strukturelle teknikker, materialer og bestrebelsene etter større hastighet gjorde konfigurasjonen med biplan foreldet for de fleste formål på slutten av 1930-årene.
| Biplan (også kalt todekker og dobbeltdekker) er et fly med to sett vinger. Dette er en eldre måte å bygge fly på. Alternativer er monoplan (med ett sett vinger) eller triplan (med tre sett vinger).
Et biplan med to sett vinger, det ene over det andre, ble benyttet av den første motoriserte flymaskin, Wright Flyer tilhørende brødrene Wright, slik som mange flymaskiner i de første årene med luftfart. Mens biplanets vingestruktur har en strukturell fordel over et monoplan, har det mer luftmotstand enn et tilsvarende uavstivet, frittbærende eller uthengende vinger til monoplan. Forbedrede strukturelle teknikker, materialer og bestrebelsene etter større hastighet gjorde konfigurasjonen med biplan foreldet for de fleste formål på slutten av 1930-årene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Biplanes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Historisk samling av bilder av biplan
Hayes, Jacqui: «Bird wings evolved from biplane dinosaurs», Cosmos magazine
«Octave Chanute biplane hang glider», Spicerweb.org | Biplan (også kalt todekker og dobbeltdekker | 9,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Triplan | 2023-02-04 | Triplan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fly', 'Kategori:Konfigurasjoner av luftfartøy'] | Et triplan, tredekker eller trippeldekker er et fly med tre sett vinger. Dette er en eldre måte å konstruere fly på. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to sett vinger), som var vanlig i flyvingens barndom – og monoplan (med ett vingesett).
Fordelen med tre vingepar er at arealet av hver enkelt vinge kan være smalere. Dette gir økt utsyn for piloten enn i et biplan. Vingene kan også være kortere, noe som gjør at flyet fortere kan foreta en roll. Vingeparene og vaierene som holder vingene stive fører imidlertid til høy luftmotstand, og triplan er gjerne mindre raske enn tilsvarende biplan. Det ble bygget to svært kjente triplanmodeller under første verdenskrig: Det engelske Sopwith Triplane og dets tyske moststykke Fokker Dr.I (Fokker Triplane), berømt for å ha blitt brukt av den «Røde Baron» Manfred von Richthofen. Enkelte tunge transportfly ble bygget som triplan, og det fantes et italiensk triplan bombefly, Caproni Ca.4.
Etter første verdenskrig forsvant triplanene ganske raskt. På begynnelsen av 1920-tallet ble det laget et triplan racerfly som tok andreplassen i Publizer-løpet i 1922, men designet skapte ingen trend. Et, Catron & Fisk CF-10 ble bygget for Dole Air Race, men det havarerte i San Francisco og kunne ikke delta. I løpet av 1930-årene ble monoplan (ett vingepar) praktisk talt enerådende for alle slags fly. | Et triplan, tredekker eller trippeldekker er et fly med tre sett vinger. Dette er en eldre måte å konstruere fly på. Alternative flykonstruksjoner er biplan (med to sett vinger), som var vanlig i flyvingens barndom – og monoplan (med ett vingesett).
Fordelen med tre vingepar er at arealet av hver enkelt vinge kan være smalere. Dette gir økt utsyn for piloten enn i et biplan. Vingene kan også være kortere, noe som gjør at flyet fortere kan foreta en roll. Vingeparene og vaierene som holder vingene stive fører imidlertid til høy luftmotstand, og triplan er gjerne mindre raske enn tilsvarende biplan. Det ble bygget to svært kjente triplanmodeller under første verdenskrig: Det engelske Sopwith Triplane og dets tyske moststykke Fokker Dr.I (Fokker Triplane), berømt for å ha blitt brukt av den «Røde Baron» Manfred von Richthofen. Enkelte tunge transportfly ble bygget som triplan, og det fantes et italiensk triplan bombefly, Caproni Ca.4.
Etter første verdenskrig forsvant triplanene ganske raskt. På begynnelsen av 1920-tallet ble det laget et triplan racerfly som tok andreplassen i Publizer-løpet i 1922, men designet skapte ingen trend. Et, Catron & Fisk CF-10 ble bygget for Dole Air Race, men det havarerte i San Francisco og kunne ikke delta. I løpet av 1930-årene ble monoplan (ett vingepar) praktisk talt enerådende for alle slags fly. | Et triplan, tredekker eller trippeldekker er et fly med tre sett vinger. Dette er en eldre måte å konstruere fly på. | 9,155 |
null | 2023-02-04 | Hafnium | null | null | null | Hafnium er et grunnstoff med kjemisk symbol Hf og atomnummer 72. Atommassen (u) er 178,5. | 9,156 |
null | 2023-02-04 | Tantal | null | null | null | Tantal er et grunnstoff med kjemisk symbol Ta og atomnummer 73. Atommassen (u) er 180,9479. | 9,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhenium | 2023-02-04 | Rhenium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller'] | Rhenium er et grunnstoff med kjemisk symbol Re og atomnummer 75.
| Rhenium er et grunnstoff med kjemisk symbol Re og atomnummer 75.
== Historie ==
Eksistensen av grunnstoffet rhenium ble forutsagt av Dmitrij Mendelejev i 1871. Han kalte det uoppdagede grunnstoffet dwi-mangan, siden det hørte til 2 perioder over mangan. Dette ble støttet av Henry Moseley i 1914, og i 1925 rapporterte de tyske kjemikerne Walter Noddack, Ida Tacke og Otto Berg at de hadde funnet spor av rhenium i platina-malm og i mineralet columbitt ved hjelp av røntgenspektroskopi. I 1928 greide de å isolere 1 gram rhenium ved å bearbeide 660 kg med molybden-malm.
Navnet kommer fra Rhenus, det latinske navnet på elva Rhinen.
== Egenskaper ==
Rhenium er et hardt og blankt sølvhvitt transisjonsmetall som har det tredje høyeste smeltepunktet av grunnstoffene (3 186 °C), bare overgått av wolfram og karbon. Av grunnstoffene er det bare platina, iridium og osmium som har høyere tetthet. I ren metallisk form er det svært formbart, og kan bøyes, valses og smis. Det kan sveises uten at det av den grunn blir sprøtt.
Selv om rhenium med sitt negative elektronpotensial ikke regnes som edelmetall, er det ikke reaktivt ved romtemperatur, og er stabilt i luft. Når det varmes opp til omkring 400 °C reagerer det med oksygen og danner rhenium(VII)oksid. Rhenium reagerer også med ikke-metallene fluor, klor og svovel når det er oppvarmet. Det løses ikke opp av ikke-oksiderende syrer som saltsyre og flussyre, men løses lett opp av de oksiderende syrene svovelsyre og salpetersyre. I likhet med mange andre metaller er rhenium lettantennelig i pulverform.
Rhenium blir superledende ved temperaturer under 1,7 K.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende rhenium består av to isotoper, én stabil: 185Re (37,4%) og én ustabil (og dermed radioaktiv): 187Re (62,6%) med halveringstid 4,12 × 1010 år. I tillegg er 33 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 186mRe med halveringstid 2 × 105 år, 184mRe med halveringstid 169 døgn, 183Re med halveringstid 70 døgn, 184Re med halveringstid 38 døgn og 182Re med halveringstid 64 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 25 timer, og de fleste kortere enn 1 time.Atommassen for isotopene varierer fra 159,982115 u for 160Re til 193,97042 u for 194Re.CAS-nummer: 7440-15-5
== Forekomst ==
Rhenium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes sammen med molybden i molybdenglans MoS2 og i mineralene columbitt, gadolinitt og alvitt. I 1994 publiserte det vitenskapelige tidsskriftet Nature en artikkel som beskrev oppdagelsen av et rent rhenium-mineral bestående av rheniumsulfid i en fumarole ved den russiske vulkanen Kudriavy på Kurilene. Dette funnet er imidlertid ikke kommersielt drivverdig. Rhenium er et sjeldent grunnstoff, og andelen i jordskorpen er omkring 1 ppm
Chile har verdens største rhenium-reserver, og var den ledende produsenten i 2007 med 22,9 tonn. Andre forekomster finnes i USA, Kasakhstan, Armenia, Peru, Canada og Russland. I 2007 var verdensproduksjonen på 49,5 tonn. Verdens utvinnbare rhenium-reserver anslås til 2 500 tonn. I 2007 varierte kiloprisen på rhenium fra 5 000 USD i januar, til 9 000 USD i september. Små mengder av molybden-rhenium og wolfram-rhenium legeringer samt mesteparten av platina-rhenium katalysatorer blir gjenvunnet. Kommersielt tilgjengelig rhenium leveres som regel i pulverform.
== Anvendelse ==
Rhenium brukes i såkalte superlegeringer som tåler høye temperaturer. Disse legeringene brukes i jetmotorer. Legert med wolfram benyttes det til temperatursonder for temperaturer opp til 2 200 °C. Rhenium tilsettes legeringer med molybden og wolfram for å øke formbarheten. Rhenium-platina-legering blir brukt som katalysator ved fremstilling av høyoktan blyfri bensin.
== Referanser == | Rhenium er et grunnstoff med kjemisk symbol Re og atomnummer 75. | 9,158 |
null | 2023-02-04 | Osmium | null | null | null | Osmium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Os og atomnummer 76. Atommassen (u) er 190,2. | 9,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Platina | 2023-02-04 | Platina | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katalysatorer', 'Kategori:Platina'] | Platina er et grunnstoff med atomsymbol Pt og atomnummer 78. ISO 4217 koden er XPT. Atommassen (u) er 195,1.
| Platina er et grunnstoff med atomsymbol Pt og atomnummer 78. ISO 4217 koden er XPT. Atommassen (u) er 195,1.
== Historie ==
Platina (fra spansk platina, et diminutiv av plata «sølv») var kjent av de innfødte i Sør-Amerika før de første europeerne kom til kontinentet. Det er også funnet spor av platina i 3000 år gamle egyptiske smykker. De første europeiske nedtegnelser om stoffet kom fra den italienske humanisten Julius Caesar Scaliger. Han beskrev i 1557 et mystisk hvitt metall som ikke lot seg smelte med datidens teknologi.
I 1748 offentliggjorde den spanske admiralen Antonio de Ulloa en utførlig rapport om egenskapene til dette metallet. Ulloa var på en geografisk ekspedisjon til Peru da han undersøkte metallet platina del pinto som forekom sammen med gull i Ny-Grenada. På hjemreisen ble han tatt til fange av britiske kaperskip og tatt med til England som fange. Selv om han ble godt behandlet, og til og med ble medlem av the Royal Society i London, var han forhindret fra å publisere rapporten sin før han ble løslatt i 1748. 7 år tidligere (1741) hadde Charles Wood isolert grunnstoffet platina, uavhengig av Ulloa. I 1819 ble store platina-forekomster oppdaget i Russland, som frem til århundreskiftet sto for 90% av verdensproduksjonen.
Fra 1875 til 1960 ble lengden av en meter definert av en stang med legering av 90% platina og 10% iridium målt ved 0° C.
== Egenskaper ==
Platina er et mykt, smibart, formbart, sølvhvitt transisjonsmetall som er svært korrosjonsbestandig. Det oksiderer ikke i luft men angripes av cyanider, halogener, svovel og lut, men løses ikke opp av hverken saltsyre eller salpetersyre. Varmt kongevann løser imidlertid opp platina. Det tåler høye temperaturer og har stabile elektriske egenskaper. Platina har katalytiske egenskaper og er paramagnetisk (magnetiseres i et magnetfelt, men kan ikke gjøres til permanentmagnet). I pulverform er platina lettantennelig.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende platina består av 6 isotoper, hvorav 5 er stabile: 192Pt (0,782%), 194Pt (32,967%), 195Pt (33,832%), 196Pt (25,242%) og 198Pt (7,163%), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 190Pt (0,014%) med halveringstid 6,501 × 1011 år. I tillegg finnes 31 kunstig fremstilte ustabile isotoper, hvorav de mest stabile er: 193Pt med halveringstid 50 år, 188Pt med halveringstid 10,2 døgn, 193m1Pt med halveringstid 4,33 døgn, 195m1Pt med halveringstid 4,02 døgn, 191Pt med halveringstid 2,802 døgn og 202Pt med halveringstid 44 timer. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn ett døgn, og de fleste kortere enn én time.CAS-nummer: 7440-06-4
== Forekomst ==
Platina forekommer i ren form naturlig, men finnes oftest sammen med andre metaller i forskjellige mineraler som sperrylitt (PtAs2) som forekommer sammen med nikkel-malm i Sudbury-regionen i Ontario, Canada, og platinasulfidet cooperitt i Gauteng-provinsen i Sør-Afrika. Platina finnes også i sedimentære bergarter og avsetninger i Witwatersrand i Sør-Afrika, Uralfjellene i Russland og i Montana, USA. I Norge finnes platina blant annet i ultrabasiske bergarter på Leka og som spredte korn i gullførende elvesand i Finnmark.
Platina er meget sjeldent – det fins omkring 0,003 ppb (parts per billion; det vil på norsk si per milliard) i jordskorpen, noe som gjør det sjeldnere enn gull. I 2007 var Sør-Afrika verdens største produsent av platina med nesten 80% av verdensproduksjonen. Metallet utvinnes også i Russland, Canada, Zimbabwe, USA og Colombia. Årsproduksjonen på verdensbasis i 2006 var 221 tonn.
== Anvendelse ==
Platina blir ofte brukt i smykker (stemplet Pt). Disse er ikke hardere enn gullsmykker, men metallet har en seigere kvalitet og høyere egenvekt.
På grunn av utmerket motstandsdyktighet mot korrosjon, høyt smeltepunkt og stor katalytisk effekt, har platina og platinalegeringer mange viktige anvendelser i industrien. Platina brukes for eksempel i den elektriske industrien til fremstilling av temperatursensorer (Pt100, Pt1000), elektriske kontakter og elektroder til forskjellig bruk.
Det brukes i glassindustrien til utstyr ved glass-smelting.
I den kjemiske industri brukes platina i katalysatorer (for eksempel i fremstilling av salpetersyre). Det brukes også i katalysatorer i bensinmotorers eksossystem.
I flyindustrien brukes platina til tenningsutstyr i gassturbiner. Platina anvendes også til elektroder for tennplugger i forbrenningsmotorer.
== Se også ==
Meterkonvensjonen
Bryllupsdager
== Referanser == | Platina er et grunnstoff med atomsymbol Pt og atomnummer 78. ISO 4217 koden er XPT. | 9,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvikks%C3%B8lv | 2023-02-04 | Kvikksølv | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Edelmetaller', 'Kategori:Gift', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tradisjonell kinesisk medisin'] | Kvikksølv er et kjemisk grunnstoff med symbol Hg og atomnummer 80. Grunnstoffets symbol er en forkortelse av hydrargyrum, etter hydr, vann, og argyros, sølv. Kvikksølv er eneste metall som er flytende ved standard trykk og temperatur; det eneste av de andre grunnstoffene som er flytende under disse betingelsene, er brom. Med et frysepunkt på -38,83 °C og et kokepunkt på 356,73 °C, er kvikksølv et av metallene med minst differanse mellom frysepunkt og kokepunkt, og har således et av de minste spekter for temperaturforskjeller i flytende tilstand av alle metaller. Som et sølvfarget metall med høy massetetthet, og tilhørende i periodesystemets d-blokk, er kvikksølv et av de fem metalliske grunnstoffene som er flytende ved eller i nærheten av romtemperatur og atmosfærisk trykk, hvor de andre er cesium, francium, gallium og rubidium.
På verdensbasis er naturlige kvikksølvforekomster vanligvis bundet i sinober (kvikksølvsulfid). Det røde fargepigmentet vermilion blir vanligvis framstilt ved utvinning fra sinober. Sinober er meget giftig ved inntak eller innånding av dets støv. Kvikksølvforgiftning kan også forårsakes av eksponering av vannløselige kvikksølvforbindelser (som kvikksølvklorid og metylkvikksølv), innånding av kvikksølvdamp, eller inntak av sjømat forurenset med kvikksølv.
Kvikksølv har blitt benyttet i termometre, barometre, manometre, blodtrykksmålere, flottører brukt til nivåregulering, enkelte elektriske brytere, og andre vitenskapelige instrumenter. Bekymringer i forbindelse med grunnstoffets toksisitet har ført til at kvikksølvbaserte termometre og blodtrykksmålere i stor grad er faset ut for bruk i kliniske omgivelser til fordel for alkoholfylte, digitale eller termistor-baserte instrumenter. Kvikksølv er fortsatt i bruk i vitenskapelige forskningsapplikasjoner og i amalgam brukt til tannfyllinger, samt til elektrisk belysning: elektrisitet som passerer kvikksølvdamp i et fosforrør, slik det gjør i lysrør, produserer kortbølget ultrafiolett lys som gjør at fosforet sender ut lys i synlig bølgelengde.
| Kvikksølv er et kjemisk grunnstoff med symbol Hg og atomnummer 80. Grunnstoffets symbol er en forkortelse av hydrargyrum, etter hydr, vann, og argyros, sølv. Kvikksølv er eneste metall som er flytende ved standard trykk og temperatur; det eneste av de andre grunnstoffene som er flytende under disse betingelsene, er brom. Med et frysepunkt på -38,83 °C og et kokepunkt på 356,73 °C, er kvikksølv et av metallene med minst differanse mellom frysepunkt og kokepunkt, og har således et av de minste spekter for temperaturforskjeller i flytende tilstand av alle metaller. Som et sølvfarget metall med høy massetetthet, og tilhørende i periodesystemets d-blokk, er kvikksølv et av de fem metalliske grunnstoffene som er flytende ved eller i nærheten av romtemperatur og atmosfærisk trykk, hvor de andre er cesium, francium, gallium og rubidium.
På verdensbasis er naturlige kvikksølvforekomster vanligvis bundet i sinober (kvikksølvsulfid). Det røde fargepigmentet vermilion blir vanligvis framstilt ved utvinning fra sinober. Sinober er meget giftig ved inntak eller innånding av dets støv. Kvikksølvforgiftning kan også forårsakes av eksponering av vannløselige kvikksølvforbindelser (som kvikksølvklorid og metylkvikksølv), innånding av kvikksølvdamp, eller inntak av sjømat forurenset med kvikksølv.
Kvikksølv har blitt benyttet i termometre, barometre, manometre, blodtrykksmålere, flottører brukt til nivåregulering, enkelte elektriske brytere, og andre vitenskapelige instrumenter. Bekymringer i forbindelse med grunnstoffets toksisitet har ført til at kvikksølvbaserte termometre og blodtrykksmålere i stor grad er faset ut for bruk i kliniske omgivelser til fordel for alkoholfylte, digitale eller termistor-baserte instrumenter. Kvikksølv er fortsatt i bruk i vitenskapelige forskningsapplikasjoner og i amalgam brukt til tannfyllinger, samt til elektrisk belysning: elektrisitet som passerer kvikksølvdamp i et fosforrør, slik det gjør i lysrør, produserer kortbølget ultrafiolett lys som gjør at fosforet sender ut lys i synlig bølgelengde.
== Historie ==
Kvikksølv har blitt funnet i egyptiske gravsteder datert til 1500 f.Kr.I Kina og Tibet ble kvikksølv benyttet i den hensikt å forlenge livet, lege benbrudd og opprettholde en generelt god helsetilstand. Qin Shi Huang Di, som var første keiser for et forent Kina, ble angivelig gravlagt i et gravkammer med elver av flytende kvikksølv, lagt til i en modell av landet han regjerte over, hvor de skulle representere Kinas elver. Keiseren selv døde etter å ha drukket kvikksølv og spist en pulverblanding av blant annet knust jade, noe som angivelig skulle gi ham evig liv.Antikkens grekere brukte kvikksølv i salver; Oldtidens egyptere og romerne brukte det i kosmetikk, som noen ganger kunne forårsake deformasjoner i ansiktet. I Lamanai, som en gang var en av de større byene i Maya-sivilisasjonen, er det gjort funn av kvikksølv under en markør i en meso-amerikansk ballhall. Omtrent 500 f.Kr. var kvikksølv i bruk til framstilling av amalgamer (Middelalderlatin amalgama, «kvikksølvlegering») sammen med andre metaller.Alkymister trodde at kvikksølv var «prima materia», basis for alle stoff. De mente at ulike metaller kunne dannes ved å tilsette ulik kvalitet og kvantitet av svovel. Det edleste av disse var gull, og kvikksølv ble benyttet i forsøkene på å forvandle uedle (eller ikke rene) metaller til gull, noe som også var mange alkymisters store mål.Hg er det moderne kjemiske symbolet for kvikksølv. Det stammer fra hydrargyrum, en latinisering av det greske ordet ὑδράργυρος, hydrargyros, som er en kombinasjon av ordene vann og sølv - siden det er flytende som vann og har et utseende som ligner sølv. Grunnstoffets engelske navn mercury, kommer fra den romerske guden Merkur, budbringeren. Det er også forbundet med planeten Merkur. Det astrologiske symbolet for planeten er det samme som det alkymistiske tegnet for kvikksølv, og et indisk ord for alkymi er Rasavātam, som betyr «kvikksølvet vei» (eller måte). Kvikksølv er det eneste metallet hvis alkymiske, planetariske navn ble det vanligvis brukte navn, men imidlertid bare i deler av verden.Ordet «kvikksølv» stammer fra norrønt, kviksilfr Dette ordet har den samme betydningen som gresk ὑδράργυρος (hydrargyros, betyr flytende sølv) og latin argentum vivum (betyr levende sølv).
== Egenskaper ==
=== Fysiske egenskaper ===
Kvikksølv er et sølvhvitt metall med høy massetetthet. Sammenlignet med andre metaller, har det dårlige varmeledningsevne, men leder elektrisitet relativt bra.
=== Kjemiske egenskaper ===
Kvikksølv har et uvanlig lavt smeltepunkt for et d-blokkmetall å være. En komplett forklaring på dette vil kreve en dypere redegjørelse ved hjelp av kvantefysikk, men kan forklares slik: kvikksølv har en unik elektronkonfigurasjon, hvor underskallene 1s, 2s, 2p, 3s, 3p, 3d, 4s, 4p, 4d, 4f, 5s, 5p, 5d og 6s er fylt opp med elektroner. Da en slik konfigurasjon motstår fjerning av elektroner, opptrer kvikksølv på lignende måte som edelgassene, som former svake bindinger og dermed smelter lett. Stabiliteten av 6s-skallet skyldes at 4f-skallet allerede er fylt opp. Et f-skall forhindrer i liten grad atomladingen som oppstår som et resultat av samspillet mellom 6s-skallet og atomkjernen. Fraværet av et fylt f-skall er årsaken til at kadmium har et betydelig høyere smeltepunkt. Metaller som gull har et elektron mindre i 6s-skallet enn man finner i kvikksølv. Elektronene i gull faller lettere bort, slik at det dannes relativt sterke metallbindinger.Ved smeltepunktet (−38.86 °C) har kvikksølv en massetetthet på 13,534 g/cm³.
=== Reaksjonsevne og forbindelser ===
Kvikksølv løses opp og danner amalgamer med gull, sink, og mange andre metaller. Da jern er et unntak, har flasker av jern tradisjonelt blitt brukt til oppbevaring av kvikksølv. Andre metaller som ikke danner amalgamer i kontakt med kvikksølv, er tantal, wolfram og platina. Når varmet opp, reagerer kvikksølv med oksygen i luften, slik at kvikksølvoksid dannes, en forbindelse som kan dekomponeres ved videre oppvarming.Da kvikksølv ligger over hydrogen i den elektrokjemiske spenningsserien, reagerer ikke kvikksølv med de fleste syrer, som fortynnet svovelsyre, men kvikksølv løses opp i konsentrerte, oksiderende, sterke syrer som konsentrert svovelsyre, salpetersyre og kongevann, hvor det dannes salter av kvikksølv og henholdsvis sulfater, nitrater og klorider. Som med sølv, reagerer kvikksølv med hydrogensulfid under normaltrykk. Kvikksølv reagerer også med svovel i pulverform, som brukes blant annet i sett for bruk ved kvikksølvsøl for å absorbere kvikksølvdamp (settene inneholder også aktivt kull og sinkpulver).Viktige kvikksølvsalter inkluderer:
Kvikksølv(I)klorid, også kalt kalomel, er fortsatt i bruk til medisinske formål, akustopptiske filtre og som standard i elektrokjemi;
Kvikksølv(II)klorid er en meget etsende, lett sublimerende og giftig forbindelse;
Kviksølvfulminat, også kalt knallkviksølv, er en detonator tidligere hyppig brukt i forbindelse med eksplosiver;
Kvikksølv(II)oksid, ofte bare omtalt som kvikksølvoksid;
Kvikksølv(II)sulfid, finnes naturlig i sinober, og i foredlet tilstand som fargepigmentet vermilion;
Kvikksølv(II)selenid, kvikksølv(II)tellurid, kvikksølv-kadmiumtellurid og kvikksølv-sinktellurid blir brukt i halvledere og infrarøde detektorer.I disse forbindelsene finner man kvikksølv med oksidasjonstilstandene +1 og +2. Oksidasjonstilstanden +1 involverer det dimeriske kationet Hg22+. Løsninger med Hg22+ er i likevekt med Hg2+ og metallisk kvikksølv:
Hg2+ + Hg ⇌ Hg22+Denne likevekten betyr at løsninger med Hg22+-ioner også har en liten andel Hg2+. Ved å la Hg2+ inngå i en annen reaksjon, som ved danning av komplekse forbindelser med sterke ligander eller ved felling av et ikkeløselig salt, vil likevekten forskyves slik at Hg22+ blir omdannet til Hg2+ og kvikksølv i ren tilstand.Foruten Hg22+ kan kvikksølv også inngå i andre komplekse ioner, som Hg32+.Høyere oksidasjonstilstander for kvikksølv ble bekreftet i september 2007, da kvikksølv(IV)fluorid (HgF4) ble framstilt ved hjelp av matrix isolasjonsteknikker.Laboratorieforsøk har vist at elektriske utladninger får edelgasser til å inngå forbindelser med kvikksølvdamp. Disse forbindelsene holdes sammen av van der Waalske krefter, med henholdsvis Hg·Ne, Hg·Ar, Hg·Kr og Hg·Xe som resultat (se excimer). Organiske kvikksølvforbindelser er også viktige. Metylkvikksølv er en farlig forbindelse som ofte inngår som forurensning i innsjøer og elver.
=== Kvikksølv og aluminium ===
Kvikksølv lar seg lett kombinere med aluminium i dannelsen av kvikksølv-aluminiumamalgam, når metallene i ren tilstand kommer i kontakt. Dersom aluminiumamalgamen kommer i kontakt med luft, okisderer imidlertid aluminiumen, og ren kvikksølv blir dannet igjen. Oksidet flakes av, og ny aluminiumamalgam eksponeres i kontakt med luft, og prosessen gjentas. Prosessen fortsetter inntil all kvikksølvamalgamen er oppløst. Fordi prosessen frigjør kvikksølv, kan en liten mengde kvikksølv tære gjennom et større stykke aluminium over tid, ved progressivt å danne amalgam, for så å tære av aluminiumen som oksid.Aluminium i kontakt med luft er vanligvis beskyttet av et molekyltynt lag med sin egen oksid, som hindrer oksygen i å reagere med selve metallet. Kvikksølv i kontakt med oksidet er ikke skadelig, men dersom ren aluminium skulle være eksponert, kan kvikksølvet blande seg med dette, og aluminiumen kan skades. Det er derfor restriksjoner på bruk og håndtering av kvikksølv i nærheten av aluminium. Kvikksølv er i særdeleshet ikke tillatt medbragt på fly under de fleste omstendigheter, på grunn av faren for at det skal danne amalgam med eksponerte flydeler av aluminium.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende kvikksølv består av 7 stabile isotoper: 196Hg (0,15%), 198Hg (9,97%), 199Hg (16,87%), 200Hg (23,1%), 201Hg (13,18%), 202Hg (29,86%) og 204Hg (6,87%). I tillegg finnes 33 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 194Hg med halveringstid 444 år, 203Hg med halveringstid 46,612 døgn, 197Hg med halveringstid 64,14 timer og 195m1Hg med halveringstid 41,6 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7439-97-6
== Forekomst ==
Kvikksølv kan i sjeldne tifeller forekomme i ren form naturlig, men finnes hovedsakelig i mineralet sinober (HgS). Dette mineralet forekommer vanligvis i områder med tidligere vulkansk aktivitet. Andelen av kvikksølv i jordskorpen er omtrent 0,08 ppm. Forekomster finnes blant annet i Serbia, Italia, Kina, Algerie, Kirgisistan og Spania. Fordi Italia og Spania omtrent ikke produserer kvikksølv, har disse to landene 2/3 av all verdens forekomster. De rikeste kvikksølv-malmene kan inneholde opptil 2,5% kvikksølv.
Den vanligste fremstillingsmetoden av kvikksølv er ved kjemisk reduksjon av mineralet Sinober med oksygen (O2). I 2007 var Kina verdens ledende produsent med 1 100 tonn fulgt av Kirgisistan med 250 tonn. På verdensbasis er det anslått at verdensproduksjonen i 2007 var 1 500 tonn.Mer enn 100 000 tonn kvikksølv ble utvunnet i Huancavelica i Peru i over 300 år etter oppdagelsen av forekomstene i 1563; kvikksølv fra Huancavelica var avgjørende for sølvproduksjonen i de spanske koloniene i Sør-Amerika.
== Anvendelse ==
=== Historisk anvendelse ===
Impregnering av trevirke
Innenfor metallurgi benyttet grekere og romere kvikksølv til å ekstrahere gull. Dette kan forklare at alkymister senere håpet å kunne forvandle kvikksølv til gull.
Fremkalling av tidlige fotografier (daguerreotypi)
Forsølving av speil
Grohemmende maling (før 1990)
Soppmiddel (før 1995) (metoksyetylkvikksølvacetat)
Kvikksølv ble en gang brukt som rensemiddel for geværløp.
Rengjøring
Kvikksølvforbindelser har blitt brukt som antiseptika, avføringsmiddel, antidepressiva, og mot syfilis.
Alexander Calder bygde en kvikksølvfontene for den Spanske Paviljong ved Verdensutstillingen (året 1937) i Paris. Fontenen er nå utstilt ved Fundació Miró i Barcelona.
I hattemaker-yrket ble kvikksølvnitrat benyttet, noe som førte til at hattemakere ofte ble kvikksølvforgiftet. De psykologiske symptomene forbundet med kvikksølvforgiftning kan ha vært opprinnelsen til det engelske uttrykket «(as) mad as a hatter» norsk: «gal som en hattemaker» som betyr «sprøyte gal». Isaac Newton ble på sine eldre dager svært opptatt av alkymistiske eksperimenter, og analyser av hår har påvist kvikksølvforgiftning hos ham – noe som kan forklare hans eksentriske oppførsel.
Medisinsk bruk. Kvikksølv og kvikksølvforbindelser var tidligere brukt i medisiner, men nå som de giftige virkningene er mer kjent og forstått, har denne bruken nesten opphørt.
Kvikksølvklorid, Hg2Cl2, (også kjent som kalomel) ble brukt tradisjonelt som vanndrivende middel, desinfeksjonsmiddel, og avføringsmiddel.
Kvikksølvklorid, HgCl2, (også kjent som korrosiv sublimat) ble brukt for å behandle syfilis (også sammen med andre kvikksølv forbindelser)
Blue mass, en tablett eller sirup som hadde kvikksølv som hovedbestanddelen, ble gitt på resept gjennom hele det 19. århundre mot flere problemer som forstoppelse, depresjon, fødsel, og tannpine.
I begynnelsen av 20. århundre ble kvikksølv gitt til barn som avføringsmiddel og middel mot innvollsorm.
=== Anvendelser under utfasing ===
Produksjon av klor og natriumhydroksid (natronlut) ved hjelp av den såkalte «Castner-Kellner prosessen».
Tannfyllinger av amalgam. Norge har fra 1. januar 2008 innført forbud mot all bruk av kvikksølv i produkter, herunder kvikksølvamalgam som tannfyllingsmateriale.
Antiseptikumet merbromin, som inneholder kvikksølv, brukes fremdeles, men er forbudt i flere land.
I noen vaksiner har konserveringsmiddelet thimerosal (som inneholder etylkvikksølv) vært benyttet siden 1930-årene. Imidlertid er mengden kvikksølv man får i seg gjennom en vaksine mye mindre enn det man får i seg gjennom normalt sunt kosthold. I tillegg har etyl-kvikksølv den egenskapen at kroppen skiller det ut etter et par dager i motsetning til kvikksølv man får i seg gjennom mat som lagres i kroppens fettvev for resten av livet. Vaksinemotstandere gir ofte kvikksølvforbindelsen skylden for autoimmune sykdommer og autisme hos barn, men medisinsk forskning har ikke kunnet påvise noen sammenheng.
Kvikksølvmalmen sinober er fremdeles en viktig del av tradisjonell kinesisk og tibetansk medisin. Siden mange land forbyr disse medisinene, blir mindre giftige alternativer produsert.
Kvikksølv har vært brukt i gull- og sølvutvinning. Denne forurensende praksisen er fremdeles brukt av los garimpeiros (gullgruvarbeiderne) rundt Amazonas i Brasil.
Flytende kvikksølv har vært brukt som kjølevæske for atomreaktorer. På grunn av kvikksølvs høye egenvekt er det energikrevende å sirkulere det, og derfor har natrium vært foreslått som erstatning.
=== Anvendelse i dag ===
Kvikksølv blir brukt i termometre, barometre, manometre, blodtrykksmålere, flottørbrytere og andre vitenskapelige instrumenter. Bekymringer knyttet til kvikksølvets giftighet, har ført til en utfasing av bruken av grunnstoffet til fordel for alkoholfylte, digitale eller termistorbaserte instrumenter. Et alternativ til kvikksølv i medisinske termometre er legeringen «Galinstan» (etter Gallium, Indium, Stannum (tinn)) som har smeltepunkt på -19 °C.
Kvikksølv har imidlertid fortsatt en rekke bruksområder, spesielt innen forskning og til vitenskapelige instrumenter.
Kvikksølv er brukt hovedsakelig ved produksjon av industrikjemikalier og i elektriske og elektroniske produkter. Det blir brukt i noen termometre, særlig de som brukes for å ta mål av høye temperaturer.
Blodtrykksapparat.
Barometre, diffusjonspumper, coulometre, og flere andre laboratorieinstrumenter. Som ugjennomsiktig væske med høy tetthet og nesten lineær varmeutvidelse er kvikksølv ideelt for disse brukene.
I noen gassfylte elektronrør og lysbuelikerettere.
Kvikksølv brukes i kvikksølvdamp-lamper, neonlys, og lysrør/sparepærer.
Kvikksølvbryter, elektrisk bryter i gamle brannvarslere, bryter i termostater, bevegelsesbrytere
Elektroder i noen slags elektrolyse, akkumulatorceller, i produksjon av natriumhydroksid og klor
Alkaliske akkumulatorer
Katalysatorer
Insektdrepende middel
Flytende speil i teleskoperEt nytt atomur, som benytter kvikksølv istedenfor cesium, har blitt utviklet. Nøyaktighet er ventet å være omkring et sekund pr 100 000 000 år.
== Miljøskade og utslipp ==
Kvikksølvforbindelser finnes i atmosfæren og i vann som følge av både industrielle og naturlige utslipp. Som mange andre tungmetall akkumuleres det i levende organismer, noe som fører til at konsentrasjonen øker jo høyere i næringskjeden det kommer. Predatorer på toppen av de marine næringskjedene, som for eksempel isbjørn, sel, hai, makrellstørje og sverdfisk er, sammen med muslinger, særlig utsatt.
=== Naturlige utslipp ===
Naturlige utslipp har hovedsakelig kommet som følge av vulkanutbrudd. Disse utslippene står for omtrent halvparten av atmosfærisk kvikksølv.
=== Menneskeskapte utslipp ===
Menneskeskapte utslipp kommer fra kullkraftverk, raffinering av gull og andre industrielle virksomheter. Avsig fra søppelfyllinger er også en kilde til forurensing av grunnvann og vassdrag.
==== Minamata-ulykken ====
Et av de verste tilfellene av kvikksølvrelaterte helseskader var dumpingen av kvikksølv i Minamata-bukten i Japan. Chisso Corporation, en petrokjemisk industribedrift, ble funnet skyldig i å ha dumpet 27 tonn kvikksølv i perioden fra 1932 til 1968. Det er anslått at over 3 000 mennesker fikk det som ble kalt Minamata-sykdom i form av varige misdannelser, alvorlige symptomer på kvikksølvforgiftning eller døde, i det som senere ble kjent som Minamata-ulykken.
==== «U 864» utenfor Fedje ====
Utenfor kysten av Fedje i Hordaland ligger vraket av den tyske ubåten «U 864» fra andre verdenskrig. Den ble senket i februar 1945, og ifølge tyske historiske kilder hadde den en last på mellom 65 og 70 tonn kvikksølv. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har undersøkt havbunnen rundt vraket, og funnet ut at det er forurenset av kvikksølv.
==== Oak Ridge-utslippet ====
Et av historiens største industri-utslipp av kvikksølv var fra Colex-anlegget, et litiumisotop separasjonsanlegg i Oak Ridge i Tennessee, USA. Anlegget var i drift på 1950- og 1960-tallet. Opptegnelsene er ufullstendige, men regjeringskommisjoner har anslått at omkring 900 tonn kvikksølv ikke er gjort rede for.
== Kvikksølvforgiftning ==
Kvikksølvforgiftning kan være både akutt og kronisk. Symptomer omfattet skjelving, følelsesmessig ustabilitet, søvnløshet, demens, og hallusinasjon. Undersøkelser har vist at akutt eksponering (4-8 timer) for rent kvikksølv i konsentrasjoner fra 1,1 til 44 mg/m³ førte til brystsmerter, dyspné, hoste, blodspytting, problemer med lungefunksjon, og bevis på lungebetennelse.Eksponering for kvikksølvsdamper kan føre til alvorlige problemer med sentralnervesystemet, inklusivt psykotiske reaksjoner som delirium, hallusinasjoner, og tendens til selvmordstanker.
Akutt kvikksølvforgiftning kan føre til funksjonelle forstyrrelser, som omfatter irritabilitet, opphisselse, blyghet, og søvnløshet. Ved fortsatt eksponering utvikles en muskelskjelving som kan forverres til voldsomme muskelkramper. Skjelvingen starter først i hender og senere i øyelokkene, leppene, og tungen. Langtidseksponering av lavere konsentrasjoner kvikksølv har blitt forbundet med svakere symptomer av tretthet, irritabilitet, hukommelsessvikt, sterke drømmer, og depresjon.
=== Behandling ===
Forskning på behandling av kvikksølvforgiftning er begrenset. Medisiner som er tilgjengelig for akutt kvikksølvforgiftning omfatter chelater N-acetyl-D, L-penicillamin (NAP), dimercaprol (britisk anti-Lewisite (BAL)), dimerkaptopropansulfonsyre (DMPS), og dimerkaptoravsyre (DMSA).
== Restriksjoner ==
På grunn av de helseskadelige effektene av kvikksølveksponering, er industri- og handelsbruk av stoffet regulert i mange land. Verdens helseorganisasjon, USAs Occupational Safety and Health Administration og NIOSH (blant andre) anser kvikksølv som yrkesrisiko, og har satt grenser for kvikksølvkonsentrasjonen i arbeidsmiljøet.
I Norge ble det fra 1. januar 2008 innført et generelt forbud mot bruk og import av kvikksølv, med mindre spesiell tillatelse foreligger.EU vedtok i 2003 RoHS-direktivet (Restriction of Hazardous Substances Directive). Dette direktivet begrenser (blant annet) kvikksølvinnholdet i salgsvarer til 0,01%.
Regjeringen i USA vedtok i 1990 «Clean Air Act», en lov som setter kvikksølv på en liste over miljøgifter som krever ekstra streng kontroll. Som en følge av loven måtte industribedrifter som slipper ut mye kvikksølv, gå med på å montere utstyr for utslippsovervåking (maximum achievable control technologies (MACT)). I mars 2005 ble kraftverk føyd til listen over virksomheter som skulle kontrolleres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Kvikksølv og kvikksølvforbindelser | Kvikksølv er et kjemisk grunnstoff med symbol Hg og atomnummer 80. Grunnstoffets symbol er en forkortelse av hydrargyrum, etter hydr, vann, og argyros, sølv. | 9,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kokepunkt | 2023-02-04 | Kokepunkt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Materialegenskaper', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Termodynamikk'] | Kokepunkt er den temperaturen hvor et stoff går over fra flytende fase til gassfase. Denne temperaturen avhenger av det ytre trykket. Som regel oppgis kokepunktet som koketemperaturen ved atmosfærisk trykk ved havets overflate, 1013,25 hPa.
Kokepunktet til et stoff avhenger av type sterke og svake bindinger stoffet har. Et salt (som har ionebinding) har høyt kokepunkt.
Stoffer med kovalente bindinger som oksygen har lavt kokepunkt, og det er derfor oksygen (O2) er i gassform på jorden. Det er bare svake van der Waalske bindinger mellom O2-molekylene.
Hydrogenbinding mellom molekylene gir også høyere kokepunkt enn normalt, uten hydrogenbinding ville vann (H2O) hatt et mye lavere kokepunkt.
| Kokepunkt er den temperaturen hvor et stoff går over fra flytende fase til gassfase. Denne temperaturen avhenger av det ytre trykket. Som regel oppgis kokepunktet som koketemperaturen ved atmosfærisk trykk ved havets overflate, 1013,25 hPa.
Kokepunktet til et stoff avhenger av type sterke og svake bindinger stoffet har. Et salt (som har ionebinding) har høyt kokepunkt.
Stoffer med kovalente bindinger som oksygen har lavt kokepunkt, og det er derfor oksygen (O2) er i gassform på jorden. Det er bare svake van der Waalske bindinger mellom O2-molekylene.
Hydrogenbinding mellom molekylene gir også høyere kokepunkt enn normalt, uten hydrogenbinding ville vann (H2O) hatt et mye lavere kokepunkt.
== Se også ==
Aggregattilstand
Faseovergang | thumb|Vann som koker | 9,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Uspaskikh | 2023-02-04 | Viktor Uspaskikh | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Litauiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lena rajon', 'Kategori:Russiske forretningsfolk', 'Kategori:Russiske økonomer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Viktor Uspaskikh (russisk: Виктор Успаских og litauisk: Viktoras Uspaskichas; født 24. juli 1959 i Urdoma, Arkhangelsk oblast, Russland) er en litauisk politiker og tidligere næringsminister i Algirdas Brazauskas' regjering. Han er født i bygda Urdoma i Arkhangelsk-regionen i Russland, sønn av en russisk skogsarbeiderfamilie.
| Viktor Uspaskikh (russisk: Виктор Успаских og litauisk: Viktoras Uspaskichas; født 24. juli 1959 i Urdoma, Arkhangelsk oblast, Russland) er en litauisk politiker og tidligere næringsminister i Algirdas Brazauskas' regjering. Han er født i bygda Urdoma i Arkhangelsk-regionen i Russland, sønn av en russisk skogsarbeiderfamilie.
== Yrkesbakgrunn ==
Uspaskikh ankom Litauen i 1985 i forbindelse med gassledningsarbeider i Panevezys fylke. Etter et kort opphold i Finland kom han tilbake til Litauen, og slo seg ned der. Da Litauen ble selvstendig i 1990/91 fikk han litauisk statsborgerskap.
Han stiftet selskapet UAB Efektas i Kedainiai (1990), direktør i firmaet UAB Vikonda (1993–93), fra 1996 styreformann i samme firma inntil han ble innvalgt i parlamentet. I 2000 hadde firmaet 4000 ansatte.
Han er leder av Kedainiai Rotaryklubb, og har stiftet økonomistudiet ved Atzalyno skole i samme by.
Fra 1997 var han styreformann i Litauens arbeidsgiverforbund. Stifter (2003) og leder for det populistiske høyreorienterte Arbeiderpartiet (Darbo partija). Gjorde det meget godt ved første valgomgang i oktober 2004, og lå lenge an til å bli Litauens neste statsminister. Men etter valget fikk han i stedet den viktige posten som næringsminister i Algirdas Brazauskas' koalisjonsregjering.
== Politikk ==
Uspaskikh er av jussprofessor Valentinas Jarusevicus blitt beskyldt for korrupsjon i forbindelse med fordeling av EUs strukturfondsmidler som fordeles av næringsministeriet, og der næringsministeren personlig tar de avgjørende beslutningene. Jarusevicius tilhørte ledelsen i Uspakhikhs eget Arbeiderparti, men trakk seg i februar 2005 «for ikke å bli innblandet i kriminelle aktiviteter».
I juli 2005 gikk Viktor Uspaskikh av som næringsminister etter at president Valdas Adamkus hadde uttrykt mistillit mot ham og Vilnius' ordfører Arturas Zuoka. Uspaskikh ble erstattet av Kestutis Daukšys som overtok samme ministerium. Det kom videre frem at Uspakikh ikke kunne fremvise diplom fra høyere utdanning i Russland som han hadde oppført på sitt rulleblad, tross at han angivelig hadde reist til Russland for å fremskaffe en kopi. Flere politikere trakk seg sommeren 2005 i protest fra Arbeiderpartiet. Senere fremviste han et diplomutskrift de fleste toneangivende litauiske politikere antok var en forfalskning.
I desember 2005 mistet Uspaskikh sin sikkerhetsklarering og kan derfor ikke være i befatning med statshemmeligheter. Bakgrunnen er blant annet hans nære kontakter med tvilsomme russiske personer og den antatte forfalskningen av sitt diplom.
== Utdannelse og familie ==
Uspaskikh er utdannet økonom ved Plechanov folkeinstitutt i Moskva (1993), Kaunas tekniske universitet (1999), og doktorstudier ved sistnevnte universitet fra 2000.
Han har mottatt St. Vladimirs orden, St. Danils orden og St. Mikalsstatuetten. Han har vunnet Santarve-prisen. Viktor Uspaskikh er opptatt av forholdene for media, kommunene og i internasjonale forhold. Fritidsinteresser er sport, særlig tennis. Han taler bortsett fra litauisk og litt finsk, morsmålet sitt som er russisk.
Hans kone er Jolanta Blazyte, som er salgssjef i UAB Vikonda. Han har fire barn. Datteren Laura har studert i USA. Han har en sønn, Edvard.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Viktor Uspaskich – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Viktor Uspaskikh på Twitter
Viktor Uspaskikh på Facebook
(en) Viktor Uspaskikh hos Europaparlamentet
(en) Viktor Uspaskikh hos Europarådets parlamentarikerforsamling | Viktor Uspaskikh (russisk: Виктор Успаских og litauisk: Viktoras Uspaskichas; født 24. juli 1959 i Urdoma, Arkhangelsk oblast, Russland) er en litauisk politiker og tidligere næringsminister i Algirdas Brazauskas' regjering. | 9,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iridium | 2023-02-04 | Iridium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Edelmetaller', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Iridium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ir og atomnummer 77. Atommassen (u) er 192,2.
| Iridium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ir og atomnummer 77. Atommassen (u) er 192,2.
== Historie ==
Iridium ble oppdaget i 1803 av den engelske kjemikeren Smithson Tennant i London. Han forsøkte sammen med William Hyde Wollaston å finne en fremgangsmåte for å fremstille rent platina ved å løse opp platina-malm i kongevann. Et biprodukt av prosessen var et svart pulver som ikke løste seg opp. Tennant konsentrerte seg om det uoppløste pulveret, og i 1803 identifiserte han 2 nye grunnstoff, nemlig osmium og iridium. Funnet ble dokumentert i et brev til the Royal Society i juni 1804.
Tennant døpte det nye grunnstoffet iridium etter gresk ίρις, iris – «regnbue», på grunn av stoffets fargerike salter.
== Egenskaper ==
Iridium er et hardt sølvhvitt transisjonsmetall, og er det mest korrosjonsbestandige av de kjente grunnstoffene. Det angripes ikke av noen syrer, ikke en gang kongevann, men løses opp av flytende salter. Hvis iridium glødes oksiderer det og danner svartfarget IrO2. På grunn av sin hardhet og sprøhet er det vanskelig å forme og maskinere rent iridium. Ved temperaturer under 0,11 K blir iridium superledende.
Iridium er regnet som det nest tyngste grunnstoffet etter osmium, men isotopen 193Ir er den tyngste av alle kjente stabile isotoper med 22 650 kg/m³. Hvilket grunnstoff som har høyest tetthet er derfor et spørsmål om definisjon, selv om osmium med 22 610 kg/m³ generelt regnes som det tyngste.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende iridium består av 2 stabile isotoper: 191Ir (37,3%) og 193Ir (62,7%). I tillegg finnes 34 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav de mest stabile er 192m2Ir med halveringstid 241 år, 194m2Ir med halveringstid 171 døgn og 192Ir med halveringstid 73,83 døgn.CAS-nummer: 7439-88-5
== Forekomst ==
Iridium er sjeldnere enn både gull og platina, og forekommer naturlig i ren form som små korn i platina-malm og elvesand. Sammen med osmium danner det to mineraler: osmiridium, hvor halvparten består iridium, og resten består av osmium, platina, ruthenium og rhodium, og iridosmium som består av 55-80% osmium og 20-45% iridium. Iridium finnes ofte i meteoritter. Iridium er også et biprodukt av nikkelfremstilling.
De viktigste forekomstene ligger i Sør-Afrika, Ural i Russland, Nord- og Sør-Amerika, Borneo og Japan.
Iridium er 20 000 ganger mer vanlig i verdensrommet enn i jordskorpen – trolig fordi mesteparten av det som fantes på Jorden, sank innover i kjernen da planeten var ung.
== Anvendelse ==
Iridium brukes i blant annet kirurgiske instrumenter, tennrør og elektroder. Det inngår i legeringer med osmium. Isotopen 192Ir er radioaktiv og benyttes som kilde ved strålebehandling av kreft.
== Se også ==
Periodesystemet
Osmium
== Referanser == | Iridium er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ir og atomnummer 77. Atommassen (u) er 192,2. | 9,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brasil | 2023-02-04 | Brasil | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1820-årene i Brasil', 'Kategori:1822 i Sør-Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brasil', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1822', 'Kategori:Tidligere monarki i Sør-Amerika', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier'] | Brasil, offisielt Forbundsrepublikken Brasil, er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden.Brasil var en portugisisk koloni fra Pedro Alvares Cabrals ankomst i 1500 fram til 1815, da landet fikk status som kongedømme og Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve ble dannet. Det koloniale båndet ble i realiteten brutt i 1808, da hovedstaden i det portugisiske koloniimperiet ble overført fra Lisboa til Rio de Janeiro etter Napoleons invasjon av Portugal. Uavhengigheten ble oppnådd i 1822 ved dannelsen av keiserdømmet Brasil, en enhetsstat styrt som et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system.
Landet ble republikk i 1889 da et militært statskupp proklamerte republikk, selv om tokammersystemet – som i dag heter Kongressen – dateres tilbake til ratifiseringen av den første grunnloven i 1824. Den nåværende grunnloven, utformet i 1988, definerer Brasil som en forbundsrepublikk. Forbundet er dannet av et føderalt distrikt og 26 delstater.Brasils økonomi er verdens sjette største etter nominell BNP og syvende største etter kjøpekraft (pr. 2011). Brasil er en av verdens raskest voksende store økonomier og økonomiske reformer har gitt landet ny internasjonal anerkjennelse. Brasil er en av grunnleggerne av FN, G20, CPLP, Den latinske union, Organisasjonen av ibero-amerikanske stater, Organisasjonen av amerikanske stater, Mercosul og De søramerikanske lands union, og er også et av BRIClandene.
Brasils kystlinje mot Atlanterhavet strekker seg over 7 491 km, og landet deler grenser med andre land over en strekning på 16 885 km. I nord grenser det mot Guyana, Venezuela, Surinam og Fransk Guyana, i nordvest mot Colombia, i vest mot Bolivia og Peru, i sørvest mot Argentina og Paraguay og i sør mot Uruguay. De eneste søramerikanske landene som ikke grenser mot Brasil er Chile og Ecuador. Landets hovedstad er Brasília. Andre større byer er São Paulo, Rio de Janeiro, Fortaleza, Salvador og Belo Horizonte. Landet er i areal nesten på størrelse med USA.
| Brasil, offisielt Forbundsrepublikken Brasil, er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden.Brasil var en portugisisk koloni fra Pedro Alvares Cabrals ankomst i 1500 fram til 1815, da landet fikk status som kongedømme og Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve ble dannet. Det koloniale båndet ble i realiteten brutt i 1808, da hovedstaden i det portugisiske koloniimperiet ble overført fra Lisboa til Rio de Janeiro etter Napoleons invasjon av Portugal. Uavhengigheten ble oppnådd i 1822 ved dannelsen av keiserdømmet Brasil, en enhetsstat styrt som et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system.
Landet ble republikk i 1889 da et militært statskupp proklamerte republikk, selv om tokammersystemet – som i dag heter Kongressen – dateres tilbake til ratifiseringen av den første grunnloven i 1824. Den nåværende grunnloven, utformet i 1988, definerer Brasil som en forbundsrepublikk. Forbundet er dannet av et føderalt distrikt og 26 delstater.Brasils økonomi er verdens sjette største etter nominell BNP og syvende største etter kjøpekraft (pr. 2011). Brasil er en av verdens raskest voksende store økonomier og økonomiske reformer har gitt landet ny internasjonal anerkjennelse. Brasil er en av grunnleggerne av FN, G20, CPLP, Den latinske union, Organisasjonen av ibero-amerikanske stater, Organisasjonen av amerikanske stater, Mercosul og De søramerikanske lands union, og er også et av BRIClandene.
Brasils kystlinje mot Atlanterhavet strekker seg over 7 491 km, og landet deler grenser med andre land over en strekning på 16 885 km. I nord grenser det mot Guyana, Venezuela, Surinam og Fransk Guyana, i nordvest mot Colombia, i vest mot Bolivia og Peru, i sørvest mot Argentina og Paraguay og i sør mot Uruguay. De eneste søramerikanske landene som ikke grenser mot Brasil er Chile og Ecuador. Landets hovedstad er Brasília. Andre større byer er São Paulo, Rio de Janeiro, Fortaleza, Salvador og Belo Horizonte. Landet er i areal nesten på størrelse med USA.
== Etymologi ==
Landet er oppkalt etter brasiltre som er et treslag som ble høyt verdsatt av de portugisiske kolonistene. På portugisisk kalles brasiltre pau-brasil, og ordet brasil sies vanligvis å bety «rødt som en glo», dannet fra det latinske brasa («glo») og suffikset -il (fra-iculum eller-ilium). Brasiltre produserer et dypt rødt fargestoff, og det var dette som ble så høyt verdsatt av Europas klesindustri og var det tidligste kommersielt utnyttede produktet fra Brasil. Gjennom det 16. århundre ble enorme mengder brasiltre høstet av urbefolkningen (for det meste tupier) langs kysten av Brasil, som solgte tømmeret til europeiske handelsmenn (for det meste portugisere, men også franskmenn) i bytte mot diverse europeiske forbruksvarer.Det offisielle navnet på landet i tidlige portugisiske dokumenter var «Det hellige korsets land» (Terra da Santa Cruz), men europeiske sjømenn og handelsmenn kalte det ofte rett og slett «Brasillandet» (Terra do Brasil) på grunn av handelen med brasiltre. Den populære betegnelsen overskygget og fortrengte etterhvert det offisielle navnet. Tidlige sjøfarere kalte noen ganger også landet for «Papegøyelandet» (Terra di Papaga).
På guarani, et offisielt språk i Paraguay, kalles Brasil «Pindorama». Dette var navnet urfolk i Brasil ga til regionen, og betyr «landet med palmer».
== Geografi ==
Brasil dekker et stort område langs den østlige kysten av Sør-Amerika og omfatter mye av kontinentets indre. Den 16 885 km lange landegrensen deles mellom ti land, og det lengste avsnittet er den nesten 3000 km lange grensen mot Peru i vest. Landet deler grense med alle land i Sør-Amerika med unntak av Ecuador og Chile. Langs den 7 491 km lange kystlinjen ligger også en rekke øygrupper, som for eksempel Fernando de Noronha, Rocasatollen, St. Peter og St. Paul-øyene og Trindade og Martim Vaz.
Brasils størrelse, terreng, klima og naturressurser gjør landet geografisk mangfoldig.
Brasil er det femte største landet i verden, etter Russland, Canada, Kina og USA, og tredje største i Amerika, med et totalt areal på 8 514 876 km²
inkludert 55455 km² vann.
Landet spenner over tre tidssoner, fra UTC-4 i de vestlige statene, til UTC-3 i de østlige statene (dette er den offisielle tiden i Brasil) og UTC-2 på atlanterhavsøyene.
Brasil er det eneste landet i verden som ligger på ekvator, samtidig som det har sammenhengende områder utenfor tropene.
Brasiliansk topografi er også variert og inkluderer åser, fjell, sletter, høyland og krattskoger. Mye av terrenget ligger mellom 200 og 800 meters høyde.
Det viktigste høyereliggende området opptar mesteparten av den sørlige halvdelen av landet. De nordvestlige delene av platået består av bredt, bølgende terreng brutt av lave, avrundete åser.
Den sørøstlige delen er mer robust, med en kompleks masse av rygger og fjellkjeder som kan nå høyder på opptil 1 200 m. Disse områdene inkluderer Mantiqueirafjellene og Espinhaçofjellene, samt Serra do Mar.
I nord danner Guayanaskjoldet et viktig vannskille som skiller elver som renner sørover inn i Amazonas fra elver som tømmes i Orinocosystemet i Venezuela mot nord. Det høyeste punktet i Brasil er Pico da Neblina på 2994 m, og det laveste er Atlanterhavet.
Vest i landet ligger store og relativt flate områder samt våtmarksområdet Pantanal.
Brasil har et tett og komplekst system av elver, et av verdens mest omfattende, med åtte store nedslagsfelt, som alle renner ut i Atlanterhavet.
De største elvene er Amazonas, Paraná med de imponerende Iguazúfallene, samt Negro, São Francisco, Xingu, Madeira og Tapajós.
=== Klima ===
Klimaet i Brasil omfatter et bredt spekter av værforhold over et stort område med en variert topografi, men mesteparten av landet er tropisk.
Ifølge Köppens klimaklassifisering dekker Brasil fem store klimatiske subtyper: tropisk regnskogklima, tropisk, halvtørt klima, highland tropisk, temperert klima og subtropisk klima. De ulike klimatiske forholdene produserer naturmiljøer som spenner fra ekvatoriale regnskoger i nord og halvtørre ørkener i nordøst, til temperert barskog i sør og tropiske savanner i det sentrale Brasil.
Mange regioner har tydelig ulike mikroklima.
Selv om det meste av Brasil ligger i tropene, bor mer enn 60 prosent av befolkningen i områder som er kjøligere, enten på grunn av høyde, vind fra havet eller polare fronter. Mens de kystnære byene Rio de Janeiro, Recife og Salvador kan bli ekstremt varme, kan byer på platået, som São Paulo, Brasília og Belo Horizonte ha mildere klima, og de sørlige byene Porto Alegre og Curitiba har milde vintre.
Til tross for det populære bildet av Amazonas som en region med voldsom varme er temperaturer på mer enn 32 ℃ faktisk sjeldne. Den årlige middeltemperaturen i regionen er 22–26 ℃, med lite variasjon mellom de varmeste og kaldeste månedene. Den varmeste delen av Brasil er i nordøst, hvor temperaturer på mer enn 38 ℃ er hyppig registrert i den tørre årstiden mellom mai og november. Langs atlanterhavskysten fra Recife til Rio de Janeiro varierer gjennomsnittlig temperatur fra 23 til 27 ℃. I innlandet på større høyder er temperaturene lavere, 18–21 ℃. Sør for Rio er årstidene mer definerte og omfanget av temperatursvingningene betydelig bredere, med et årsgjennomsnitt på mellom 17 og 19 ℃.
Brasils mest intense regn faller rundt munningen av Amazonas nær byen Belém, og også i de øvre delene av Amazonas, der mer enn 2 000 millimeter regn faller hvert år. Mesteparten av Brasil har moderate nedbørsmengder på mellom 1 000 og 1 500 millimeter i året, det meste av dette kommer mellom desember og april. Den tørreste delen av landet er i nordøst, der nedbøren er uberegnelig og fordampningshastigheten meget høy, noe som gjør det vanskelig å dyrke avlinger.
=== Flora og fauna ===
Brasils store territorium består av flere forskjellige økosystemer, for eksempel Amazonasregnskogen, kjent for å ha det største biologiske mangfoldet i verden,
hvor skogbeltet Mata atlântica og savannen Cerrado stikker seg særlig ut. I sør vokser skoger av Araucaria i tempererte forhold. Det rike dyrelivet i Brasil gjenspeiler mangfoldet av naturlige habitater. Forskere anslår at det totale antallet plante- og dyrearter i Brasil kan være nærmere fire millioner.
Større pattedyr inkluderer puma, jaguar, ozelot, sjeldne bushhunder og rever; navlesvin, tapirer, maurslukere, dovendyr, pungrotter og beltedyr finnes i store antall. Det er rikelig med hjortedyr i sør, og mange arter av vestaper holder til i nord. Bekymring for miljøet har vokst i takt med den globale interessen for miljøspørsmål.
=== Miljø ===
Naturarven i Brasil er sterkt truet av kvegdrift og jordbruk, hogst, gruvedrift, olje- og gassutvinning, overfiske, handel med dyr, demninger og infrastruktur, vannforurensning, klimaendringer og branner.
I mange områder av landet er det naturlige miljø truet av utbygging.
Bygging av motorveier har åpnet opp tidligere avsidesliggende områder for landbruk og bosetting, dammer har oversvømt daler og dyrehabitater, og gruvedrift har forurenset landskapet både visuelt og kjemisk
Minst 70 dammer er sagt å være planlagt for Amazonas-regionen, inkludert den kontroversielle Belo Monte-dammen.
Over 80 % av elektrisiteten produseres av vannkraft.
== Demografi ==
I hovedsak er Brasil befolket langs kysten. Innover i landet er befolkningen mer sparsom. Befolkningssammensetningen er veldig heterogen og mange ulike kulturer er representert. I sør er befolkningen dominert av folk med europeisk avstamming. Dette inkluderer folk fra blant annet Portugal, Polen, Ukraina, Tyskland og Italia. Andre immigranter er folk fra Japan og Sør-Korea. I nord og nordøst er befolkningen sammensatt av urinnvånere og folk med afrikansk eller europeisk avstamming.
Om lag 26 % av befolkningen er i alderen 0–14 år. 68 % er i alderen 15–64 år og 6 % er 65 år eller eldre. Medianalderen er 28 år. Årlig forekommer det om lag 17 fødsler og 6 dødsfall per 1 000 innbyggere, noe som gir en befolkningsvekst på 1,06 %. Forventet levealder er på 72 år.
Brasilianerne er verdens største portugisisktalende nasjon.
=== Religion ===
Brasilianerne har historisk bekjent seg til den romersk-katolske kirke. Ved folketellingen i 2010 tilhørte 64,6 % av befolkningen Den katolske kirke. Forskjellige protestantiske kirkesamfunn har vært i sterk vekst og i 2010 sognet 22,2 % av befolkningen til slike. I 2010 tilhørte 13,3 % pinsekirker, der Assembléia de Deus var den største med 12,3 millioner medlemmer (6,5 % av befolkningen). 2 % oppga i 2010 å være spiritister, mens 8 % av befolkningen rapporterte at de ikke tilhørte noen religion.Andre religioner i landet er blant annet de afrikanskinspirerte candomblé og umbanda. Befolkningen med japansk bakgrunn bekjenner seg ofte til shintoismen.
== Historie ==
Brasil hadde vært bebodd av urbefolkningsgrupper i minst 25 000 år, da det ble oppdaget av den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Álvares Cabral i år 1500. I de følgende tre århundrene bosatte portugiserne seg i landet og administrerte det som en kommersiell koloni, som i stor utstrekning var basert på slaveri. På 1600-tallet kjempet de mot De forente Nederlandene og Frankrike om kontrollen over kolonien. I 1808 flyttet Kong João VI av Portugal, som var på flukt fra Napoleon, til Brasil sammen med den kongelige familie og regjeringen. Selv om de vendte tilbake til Portugal i 1821, medførte oppholdet deres et stigende ønske blant brasilianerne om å få selvstyre. I 1822 opprettet den daværende prinsregent Dom Pedro I et uavhengig Brasil, den uavhengige staten fikk navnet Keiserdømmet Brasil. Riket besto inntil den neste keiseren, Dom Pedro II, ble avsatt i 1889 og en republikanskbasert føderasjon ble opprettet.
I slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre kom mer enn fem millioner europeiske og asiatiske immigranter til Brasil. I dette tidsrommet ble Brasil også industrialisert og begynte å utnytte større deler av sine landområder. Det brasilianske demokratiet har vært erstattet av et diktatur tre ganger; 1930–1934 og 1937–1945 under Getulio Vargas, samt 1964–1985 under en rekke generaler utnevnt av militæret. Den nåværende grunnloven stammer fra 1988.
I presidentvalget i 2002 seiret Luiz Inácio Lula da Silva etter at han hadde stilt til valg fire ganger tidligere. Han ble gjenvalgt i 2006 med 60,8 prosent av stemmene. Han ble 1. januar 2011 etterfulgt av Dilma Rousseff, landets første kvinnelige president.
== Politikk og administrasjon ==
Den nåværende grunnloven stammer fra 1988 og gir omfattende fullmakter til de føderale myndighetene. Landet har direktevalg på president og visepresident, som velges på samme stemmeseddel og som sitter i fire år. Presidenten har omfattende makt, og er både statssjef og regjeringssjef. Det er også han som utpeker regjeringen.
Parlamentet (Congresso Nacional) består av to kammer. Senatet, Senado Federal, har 81 seter med tre medlemmer fra hver av de 27 delstatene. Senatorene velges med flertallsvalg for en periode på åtte år. Man bytter ut ⅓ av senatorene etter fire år og de resterende ⅔ etter nye fire år. Det andre kammeret heter Câmara dos Deputados og har 513 seter. I dette kammeret er det proporsjonal representasjon, og medlemmene sitter i fire år.
=== Administrativ inndeling ===
Brasil er delt inn i 27 føderale enheter hvorav 26 er delstater (estados, singular: estado) og det siste er et føderalt distrikt (Distrito Federal), som beskriver hovedstaden. Hver delstat er videre inndelt i municípios (kommuner).
Acre, Alagoas, Amapá, Amazonas, Bahia, Ceará, Distrito Federal, Espírito Santo, Goiás, Maranhão, Mato Grosso, Mato Grosso do Sul, Minas Gerais, Pará, Paraíba, Paraná, Pernambuco, Piauí, Rio de Janeiro, Rio Grande do Norte, Rio Grande do Sul, Rondônia, Roraima, Santa Catarina, São Paulo, Sergipe, Tocantins
Instituto Brasileiro de Geografia e Estatistica har gruppert delstatene inn i 5 store regioner: Nord, Nordøst, Sentralt-Vest, Sørøst og Sør.
== Næringsliv ==
Brasil er velutviklet innenfor jordbruk, gruvedrift og produksjons- og servicenæringer. Landet er rikt på naturressurser og har god tilgang på arbeidskraft, noe som gjør det til det økonomisk ledende landet i Sør-Amerika. På slutten av 1990-tallet forårsaket den finansielle krisen i Asia at også Brasils økonomi fikk en nedgang. I 1998 fikk det økonomisk hjelp Det internasjonale pengefondet og i 1999 besluttet Brasils sentralbank at landets valuta real ikke lengre skulle ha en fast valutakurs mot amerikansk dollar. Samtidig gjennomførte man en devaluering. Disse tiltakene førte til en svak vekst i økonomien i begynnelsen av 2000-tallet, men for å styrke økonomien ytterligere har president «Lula» da Silva satt i verk flere reformer. Brasil er et BRIC-land.
Om lag 20 % av husstandene i Brasil lever under fattigdomsgrensen, og det er store forskjeller i inntekter. Brasil er medlem av det søramerikanske frihandelssamarbeidet Mercosul.
=== Landbruk i Brasil ===
Landbruk i Brasil og beslektede sektorer som skogbruk, treforedling og fiskeri utgjorde 5,1 % av BNP i 2007.
=== Industri i Brasil ===
Industri i Brasil — fra bil, stål og petrokjemisk industri til PC, fly og varige goder— utgjorde 30,8 % av BNP. Industrien er vesentlig høyteknologisk og ligger i storbyer som São Paulo, Rio de Janeiro, Campinas, Porto Alegre og Belo Horizonte.
=== Energi i Brasil ===
Brasil er blant verdens ti største energikonsumenter med høy andel av fornybar energi, spesielt vannkraft og etanol. Brasil produserer 2,4 millioner fat råolje per dag.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
== Kultur ==
Karnevalet samt musikk- og dansestiler som blant annet samba, bossa nova og forró er noen av de mest kjente delene av Brasils kulturliv. Innenfor sport har landet sikret seg fem verdensmesterskapstitler i fotball. Kampsporten capoeira stammer også fra Brasil. Innenfor litteratur er kanskje Paulo Coelho den mest kjente, mens Oscar Niemeyer er en internasjonalt anerkjent arkitekt.
== Byer ==
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Sentrumsområdet i Salvador, hovedstad i delstaten Bahia
Ouro Preto, historisk by i Minas Gerais
Sentrumsområdet i Olinda i Pernambuco
Ruiner av Sao Miguel das Missoes, Jesuitt misjonsstasjon
Jesuitt misjonsstasjonene i Guaranis: San Ignacio Mini, Santa Ana, Nuestra Señora de Loreto
Reservatet Bom Jesus do Congonhas
Iguaçu nasjonalpark
Brasília
Det historiske sentrum i São Luís
Det historiske sentrum i Diamantina
Discovery Coast, atlantisk skogsreservat
Amazon Conservation Complex
Pantanal, myr/sumplandskap i Mato Grosso og Mato Grosso do Sul
De atlantiske øyene Fernando de Noronha og Rocas-atollen
Vernede områder i Cerrado: nasjonalparkene Chapada dos Veadeiros og Emas
Det historiske sentrum i Goiânia
Fornminner i nasjonalparken Serra da Capivara, Piauí
São Francisco-torvet i byen São Cristóvão
Sítio Roberto Burle MarxAtlantic Forest South-East reservatet
Rio de Janeiro, Carioca landskap mellom fjellet og havet
Pampulha moderne ensemble
Valongo Wharf arkeologiske område
Paraty og Ilha Grande - Kultur og biologisk mangfoldMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – De muntlige og grafiske uttrykkene (Kusiwa) i Wajapi
2005 – «Samba de Roda», samba-dans fra Recôncavo Baiano i Bahia
2011 – Yaokwa, Enawene Nawe-folkets ritual
2013 – Círio de Nazaré, Belém, Pará
2014 – Capoeira sirkel, kampdans
2019 – Kulturkomplekset Bumba-meu-boi fra Maranhão
== Se også ==
Liste over brasilianske flyplasser
Liste over kriger Brasil har deltatt i
Brasils herrelandslag i fotball
Liste over Brasils høyeste bygninger
== Litteratur ==
Arne Halvorsen Brasil : i sol og skygge, 2014 ISBN 9788253036380
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt-BR) Offisielt nettsted
(en) Brazil – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brasil – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Utenriksdepartementets informasjonssider om Brasil
(no) Statistikk og andre data om Brasil i FN-sambandets nettsted Globalis.no
Norgesportalen i Brasil
de Carvalho, J.F., Sauer, I.L. (23. desember 2008). «Does Brazil need new nuclear power plants? Energy Policy (2009)» (PDF) (engelsk). doi:10.1016/j.enpol.2008.12.020. Arkivert fra originalen (PDF) 8. oktober 2010. Besøkt 24. januar 2010. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Power Magazine – «Brazil: Latin America’s Beacon» (1. januar 2010), besøkt 24. januar 2010. | Acre er en delstat nordvest i Brasil og grenser til Peru i vest og Bolivia i sør. I tillegg grenser den til nabodelstatene Amazonas og Rondônia. | 9,165 |
null | 2023-02-04 | Rio Branco | null | null | null | Rio Branco er delstatshovedstad og en kommune i delstaten Acre som ligger nordvest (nordregionen) i Brasil. Byen ligger ved elva Rio Branco og ble etablert i 1882. | 9,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hurtigruten | 2023-02-04 | Hurtigruten | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigruten', 'Kategori:Kollektivtrafikk i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Turisme i Norge'] | Hurtigruten, nå formelt kystruten Bergen–Kirkenes, er en skipsrute langs norskekysten fra Bergen til Kirkenes, med gods, post og passasjerer. Totalt 34 havner anløpes, og en rundtur Bergen–Kirkenes–Bergen tar i underkant av elleve døgn. Etter en anbudsavtale med staten startet ruten 2. juli 1893 på strekningen Trondheim–Hammerfest, og det første året var DS «Vesteraalen» fra Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) det eneste hurtigruteskipet.
Driften har alltid foregått med statsstøtte. I 1893 var tilskuddet 70.000 kroner, og 731,5 millioner i 2016. EFTAs overvåkningsorgan konkluderte i 2017 med at statsstøtten ikke var ulovlig etter EØS-regelverket fordi «EØS-avtalen tillater kompensasjon til tjenester av allmenn økonomisk betydning når markedet selv ikke leverer dem – slik tilfellet er for kystruten mellom Bergen og Kirkenes».I 2004 ba Samferdselsdepartementet om anbud for drift av hurtigruten fra 1. januar 2005 til 31. desember 2012. Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) og Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) var de eneste som leverte inn anbud. I desember 2004 ble det inngått avtale om at staten skal betale hurtigruteselskapene 1,9 milliarder kroner for å drive en helårsrute med daglige seilinger på strekningen Bergen–Kirkenes frem til 2012. På grunn av svake driftsresultat vedtok de to rederiene OVDS og TFDS den 1. november 2005 å fusjonere for å kunne få til en mer rasjonell drift, med OVDS som det overtagende selskap. Som følge av fusjonen endret OVDS navn til Hurtigruten Group ASA. Fusjonen ble endelig gjennomført den 19. desember 2005 og trådte i kraft 1. mars 2006. 26. april 2007 ble selskapsnavnet fornorsket og forenklet til Hurtigruten ASA.
I 2017 og 2018 utlyste Samferdselsdepartementet delkontrakter med til sammen elleve ruter, og innstilte de to rederiene Havila Kystruten AS og Hurtigruten AS til å levere hurtigrutetjenestene fra og med 2021.
| Hurtigruten, nå formelt kystruten Bergen–Kirkenes, er en skipsrute langs norskekysten fra Bergen til Kirkenes, med gods, post og passasjerer. Totalt 34 havner anløpes, og en rundtur Bergen–Kirkenes–Bergen tar i underkant av elleve døgn. Etter en anbudsavtale med staten startet ruten 2. juli 1893 på strekningen Trondheim–Hammerfest, og det første året var DS «Vesteraalen» fra Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) det eneste hurtigruteskipet.
Driften har alltid foregått med statsstøtte. I 1893 var tilskuddet 70.000 kroner, og 731,5 millioner i 2016. EFTAs overvåkningsorgan konkluderte i 2017 med at statsstøtten ikke var ulovlig etter EØS-regelverket fordi «EØS-avtalen tillater kompensasjon til tjenester av allmenn økonomisk betydning når markedet selv ikke leverer dem – slik tilfellet er for kystruten mellom Bergen og Kirkenes».I 2004 ba Samferdselsdepartementet om anbud for drift av hurtigruten fra 1. januar 2005 til 31. desember 2012. Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) og Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) var de eneste som leverte inn anbud. I desember 2004 ble det inngått avtale om at staten skal betale hurtigruteselskapene 1,9 milliarder kroner for å drive en helårsrute med daglige seilinger på strekningen Bergen–Kirkenes frem til 2012. På grunn av svake driftsresultat vedtok de to rederiene OVDS og TFDS den 1. november 2005 å fusjonere for å kunne få til en mer rasjonell drift, med OVDS som det overtagende selskap. Som følge av fusjonen endret OVDS navn til Hurtigruten Group ASA. Fusjonen ble endelig gjennomført den 19. desember 2005 og trådte i kraft 1. mars 2006. 26. april 2007 ble selskapsnavnet fornorsket og forenklet til Hurtigruten ASA.
I 2017 og 2018 utlyste Samferdselsdepartementet delkontrakter med til sammen elleve ruter, og innstilte de to rederiene Havila Kystruten AS og Hurtigruten AS til å levere hurtigrutetjenestene fra og med 2021.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
Statens dampskipskonsulent August Kriegsman Gran i Indredepartementet lanserte i 1891 et forslag om å opprette en ekspressrute sjøveien mellom Trondheim og Hammerfest. Formålet var å sørge for rask og effektiv transport av passasjerer, gods og post. På denne tiden tok det tre uker å sende et brev fra Trondheim til Hammerfest sommerstid, om vinteren kunne det ta fem måneder. Med en ekspressrute kunne tiden reduseres til syv dager, sommer som vinter. Konseptet ble omtalt som hurtigrute og ville bety en kommunikasjonsmessig revolusjon for Nord-Norge. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) og Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) ble forespurt, men rederiene anså vinterseilinger i dårlig vær og mørke som altfor risikabelt. I 1891 fantes det bare 28 fyrlykter nordom Trondheim, og kun to hydrograferte kart var tilgjengelig. Høsten 1891 sendte Indredepartementet ut anbudsinnbydelse for å få opprettet en hurtigrute to ganger ukentlig, Trondheim–Vadsø om sommeren og Trondheim–Hammerfest om vinteren. Noe anbud ble imidlertid ikke innlevert.
21. september 1892 sendte departementet ut en ny innbydelse med justert innhold. Det var nå tale om en postførende hurtigrute mellom Trondheim og Finnmark en gang pr uke i hver retning. Ruten skulle gå til Hammerfest om sommeren og til Tromsø om vinteren. Rammene for det nye opplegget var skissert av Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS), og 18. mai 1893 signerte staten en fireårs kontrakt med VDS som ga rederiet finansiell støtte til ukentlige seilinger året rundt.
=== Den første rundturen ===
2. juli 1893 gikk DS «Vesteraalen» fra Trondheim på sin første tur i Hurtigruten. Ruten hadde ni anløpsteder mellom Trondheim og Hammerfest: Rørvik, Brønnøy, Sandnessjøen, Bodø, Svolvær, Lødingen, Harstad, Tromsø og Skjervøy.
Skipet nådde Svolvær mandag 3. juli klokken 20.00 (35,5 timer) og ankom Hammerfest onsdag 5. juli, en halv time før oppsatt anløpstid. Den første reisen Trondheim–Hammerfest med hurtigruten ble gjennomført på 67 timer. Kaptein ombord var Richard With, som i ettertid regnes som Hurtigrutens far.
I 2011 var reisetiden Trondheim–Svolvær 33 timer, og Trondheim–Hammerfest 65 timer 15 min.
=== Forberedelser og erfaringer ===
Mange mente at det var hasardiøst å trafikkere denne ruten med en stram ruteplan som forutsatte at man skulle tilbakelegge strekningen Trondheim-Hammerfest på under tre døgn også i den mørke årstid. Selskapet hadde imidlertid gjort et grundig arbeid før ruten ble etablert. Tidsplan og seilingsled var gjennomgått i detalj av kaptein Richard With og los Anders Holte. Kurser, seilingsdistanser og passeringstider var systematisk notert. De utarbeidet kurstabeller som gjorde det mulig å seile etter klokke og kompass under de fleste værforhold.
Etter den første vinteren viste det seg at DS «Vesteraalen» hadde omtrent samme punktlighet som om sommeren. Dermed ble det sommeren 1894 gitt klarsignal til å sette inn et skip til i hurtigruten – DS «Sirius» fra Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS).
=== Reisetid ===
Hurtigruten var selvsagt tenkt som en hurtig rute, først og fremst for passasjerer og post. Skipene ble etter hvert raskere. MS «Finnmarken» var i 1912 raskeste skip med sine 14,5 knop. Skipet beholdt «kystens blå bånd» frem til 1926.
På grunn av at flere anløpssteder kom til og at ferskfisken etter hvert ble en av Nord-Norges store eksportvarer, snek det seg inn et godsrutepreg, og reisetiden ble forlenget. I 1928 brukte hurtigruten fremdeles 40 timer på strekningen Trondheim–Svolvær.
DS «Prinsesse Ragnhild» var ferdig i desember 1931 og DS «Lofoten» i februar året etter. Sommeren 1932 gjennomførte de kappseilaser over Vestfjorden til Svolvær. DS «Prinsesse Ragnhild» satte først rekord fra Bodø til Svolvær på 3 timer og 56 minutter. Noen dager etter tok DS «Lofoten» samme turen på 3 timer og 51 minutter. Men DS «Prinsesse Ragnhild» erobret til slutt det uoffisielle «Vestfjordens blå bånd» med tiden 3 timer og 44 minutter.
Sommeren 1939 tok reisen Trondheim–Svolvær 33 timer – 2,5 timer raskere enn på hurtigrutens jomfrutur i 1893.
Etter andre verdenskrig kom nye skip med dieselmotorer og toppfart på 17 knop. Våren 1950 seilte «Erling Jarl» strekningen Bodø–Svolvær på 3 timer og 35 minutter og var dermed innehaver av «Vestfjordens blå bånd».
=== Lang vei til daglige anløp etter felles plan ===
Den tredje hurtigruten var den første som hadde avgang fra Bergen. En egen Finnmarkhurtigrute (Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS)) betjente strekningen Tromsø-Hammerfest-Vadsø fra 1898 til 1907.
Fra 1907 ble det drevet sammenhengende rute to ganger per uke mellom Bergen og Vadsø. Fra 1914 var det fem ukentlige turer, alle med utgangspunkt i Bergen og med Kirkenes som endepunkt.
Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) ble Hurtigruterederi i 1919 og deres skip startet i Stavanger. Også i mellomkrigstiden ble strekningen Bergen–Stavanger betjent av hurtigruten en til to ganger per uke.
Fra 1928 ble det seks ukentlige seilinger, og fra 1936 ble det daglige seilinger hver vei.
Utgangspunktene for rutene var fortsatt forskjellige. Fem startet i Bergen, en i Stavanger og en i Trondheim. Først i 1953 ble det opprettet daglig forbindelse på alle anløpssteder mellom Bergen og Kirkenes.
=== Ved et veiskille ===
Det var før krigen ikke mulig å kjøre bil fra Sør-Norge til og gjennom Nord–Norge (åpnet til Elsfjord ved Ranfjorden i 1924 og med bilferjer til Fauske i 1937). Hurtigruten var eneste reisemåte. Etter krigen ble kommunikasjonsmuligheten til hurtigrutens anløpsteder gradvis forbedret. Stedene fikk veiforbindelse og en god del av stedene fikk også en flyplass i rimelig nærhet. Dette gjorde at passasjertallet og godsmengden gradvis sank. På slutten av 1970-tallet var de eldste av skipene rundt 40 år gamle, og en fornyelse av flåten var derfor påkrevet. Hurtigruten sto nå ved et veiskille.
Skulle man fokusere på passasjerer, skulle man fokusere på gods eller skulle man legge ruten ned? Etter flere år med diskusjoner om fremtiden til hurtigruten, vedtok Stortinget at det skulle bygges tre nye skip som skulle ha hovedvekt på frakt av gods. Disse skipene ble tatt i bruk i 1982. Etter noen få år ble disse skipene imidlertid bygget om slik at de kunne ta flere passasjerer. Samtidig så Hurtigruteselskapene at ruten hadde et potensial som turistrute, og satte i gang planlegging for å bygge skip der passasjerkomfort var prioritert fremfor godsmengde.
=== TV-produksjonen i 2011 ===
I juni 2011 viste NRK2 en løpende produksjon kalt Hurtigruten minutt for minutt, som ikke bare skulle være «verdens lengste uavbrutte direktesendte TV-dokumentar», men også en mulighet for menigmann til å oppleve reisen mellom Bergen og Kirkenes omtrent slik de ville gjort om de hadde vært ombord. NRK viste også produksjonen på web-TV. NRKs nettsted hadde følgende egenomtale:
Helt siden 1893 har passasjerer reist langs Norskekysten med Hurtigruten. Turen blir kalt ”Verdens vakreste sjøreise”. Nå kan alle reise med – samtidig - i verdens lengste TV-program! Spektakulære fjorder, midnattssol og ekte norsk natur danner rammen rundt den fem og et halvt døgn lange turen fra Bergen til Kirkenes. Vi sender hele turen, direkte, minutt for minutt i 134 timer!
=== Kontrakter fra 2021 ===
I 2017 og 2018 utlyste Samferdselsdepartementet delkontrakter med til sammen elleve ruter, og innstilte de to rederiene Havila Kystruten AS og Hurtigruten AS til å levere hurtigrutetjenestene fra og med 2021. Havila Kystruten AS vant én av tre anbudspakker og skal bygge fire nye skip. De fire skipene er nyutviklede design fra Havyard Group ASA. De er 125 meter lange og 20 meter brede, og kan ta omtrent 700 passasjerer. Miljøregnskapet blir betydelig bedre som følge av strengere krav i de nye kontraktene. CO2-utslippene fra tjenesten blir en fjerdedel lavere enn i dag. Havila Kystrutens nye skip «Havila Capella» startet seilinger på Kystruten Bergen–Kirkenes 12. desember 2021.Hurtigruten AS, som er innstilt til kontrakter med til sammen sju skip, planlegger å bruke skip de allerede har, men som bygges om, slik at utslippene blir lavere og miljøkravene nås.
== Reisetid og anløpssteder ==
En seiling (rundtur) Bergen–Kirkenes–Bergen tar 10 døgn og 16 timer om vinteren og strekker seg over 12 døgn. Nordgående seiling tar 5 døgn og 11,5 timer om vinteren. Sørgående seiling tar 5 døgn og 2,25 timer. Skipene ligger i havn 24 timer i forbindelse med julaften. Bortsett fra julaften og innstillinger grunnet planlagte verkstedopphold, har alle havnene daglige anløp av både nordgående og sørgående hurtigrute. Unntaket er Vadsø som bare anløpes på nordgående. I sommerhalvåret (fra midten av april til midten av september) går nordgående hurtigrute inn Geirangerfjorden. Skipet legger ikke til, men passasjerer kan stige av og på ved hjelp av en ekspedisjonsbåt. Sørgående hurtigrute går inn i Trollfjorden i sommerhalvåret, unntatt ved dårlig vær eller forsinkelser. Her er det ingen av- eller påstigning.
På dagtid signaliserer skipene vanligvis sin ankomst med fløytesignaler. Nordgåendes signal er et langt, et kort, og et langt støt i fløyten (morsesignalet for bokstaven K). Sørgåendes signal er to lange, et kort, og et langt støt (morsesignalet for bokstaven Q). Omkring 5 minutter før avgang varsles passasjerer og gjester med et kort støt i fløyten. Når to hurtigruteskip møtes i leia, hilser de hverandre med fløytesignaler om dagen, og lyssignal om natten. Nordgående hilser først.
=== Tidligere anløpssteder ===
Gamvik, anløpssted mellom 1911 og 1990 (tidligere det nordligste anløpet)
Finnkongkeila (Gamvik)
Kongsfjord, til 1975
Alta
Gibostad, til 1939
Havnvik
Hasvik, anløpssted mellom 1950 og 1979
Grønøy, anløpssted mellom 1914 og 1957
Indre Kvarøy
Evenskjer
Kabelvåg
Narvik, anløpssted mellom 1936 og 1953
Lødingen
Melbu
Vikholmen
Beian
Bessaker
Haugesund, anløpssted mellom 1919 og 1940
Stavanger, anløpssted mellom 1919 og 1940
== Gjeldende seilingsplan (2014) ==
=== Nordgående ===
=== Sydgående ===
Hurtigruten markedsføres som «verdens vakreste sjøreise». Et annet varemerke er at den seiler selv om været er så dårlig at andre fartøy søker havn. I boken «Hurtigruta» (Cappelen 1992) skriver forfatteren Pål Espolin Johnson om nyttårsorkanen i 1992:
Til havs utløste orkanen dramatiske redningsaksjoner. Flere skip gikk på grunn, lystbåter og fiskefartøyer ble til vrak i fjøresteinene. Ved Ålesund ble den tusen tonn tunge tråleren "Atlantic" kastet opp på tørt land. Fly- og båtavganger innstilt, het det i nyhetsmeldingene. Og folk ble bedt om å holde seg innendørs. Om hurtigruta sto det ingenting. For den gikk.
== Hurtigruterederier gjennom tidene ==
Denne oversikten viser hvilke rederier som har hatt skip i hurtigrutetrafikk, hvilket år de gikk inn i trafikken, og når de (eventuelt) gikk ut igjen.
Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) (fra 1893) (fusjonert inn i ODS 1987 (til OVDS)
Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) (fra 1894, solgte hurtigruteskipene til TFDS i 1979)
Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) (fra 1894, selskap og skip overtatt av TFDS 1988/1989)
Det Stavangerske Dampskipsselskap (DSD) (fra 1919 til 1978)
Det Nordlandske Dampskibsselskab (NDS) (fra 1945 til 1958)
Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR) (fra 1988 til 1996) (opprinnelig Finmarkens Amtsrederi stiftet i 1916)
Ofotens Dampskibsselskab (ODS) (stiftet 1912) (fra 1936 . siden endret navn flere ganger og er nå Hurtigruten AS)
Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) (opprinnelig Troms Amts Dampskipsselskap) (fra 1979 ved at skipene til Bergenske ble kjøpt. Innfusjonert i OVDS fra 2006)
Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab, OVDS (etablert ved fusjon av VDS og ODS, med ODS som det overtagende selskap som samtidig skiftet navn)
Hurtigruten Group ASA (etablert ved fusjon av TFDS og OVDS, med OVDS som det overtagende selskap som samtidig skiftet navn 1. mars 2006)
Hurtigruten ASA (endret selskapsnavn, 26. april 2007)
Hurtigruten AS og Havila Kystruten AS (fra 1. januar 2021)
== Hurtigruteskipene ==
Se også Liste over hurtigruteskip.De første skipene var dampskip som tidligere hadde gått i lokalruter eller som turistskip. De var innredet med tre passasjerklasser og hadde åpen bro. Det første skipet som var spesialbygd for hurtigrutetrafikk var Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs DS «Erling Jarl» fra 1895. Komforten for både mannskaper og passasjerer ble gradvis forbedret med bygging av nye skip. De første hurtigruteskipene som hadde dieselmotorer i stedet for dampmaskiner kom etter andre verdenskrig med byggingen av de såkalte «Italiaskipene».
=== Etterkrigsflåten ===
Under andre verdenskrig gikk flere av hurtigruteskipene tapt, og ved krigens slutt var bare tre ordinære hurtigruteskip fortsatt i drift: DS «Sigurd Jarl» (1942), DS «Lofoten» (1932) og DS «Finmarken» (1912). Rutetilbudet var redusert til én ukentlig seiling mellom Trondheim og Tromsø. Noen få andre hurtigruteskip hadde også overlevd krigsårene, men disse trengte reparasjoner for å komme i sjødyktig stand. En fornyelse av flåten var nødvendig dersom rutetilbudet skulle opprettholdes, og nye skip ble derfor kontrahert. For å opprettholde ruten i påvente av nye skip ble en rekke reserve- og avløserskip satt i trafikk.
De fire første skipene ble bygget i Ancona i Italia og levert mellom 1949 og 1950. Disse skipene ble finansiert ved eksport av klippfisk og fikk derfor kallenavn som «Klippfiskskipene» eller «Italiaskipene». Dette var de siste hurtigruteskipene som ble bygget med såkalt poop-dekk. Italiaskipene var:
MS «Erling Jarl» (1949 – NFDS)
MS «Midnatsol» (1949 – BDS)
MS «Vesterålen» (1950 – VDS)
MS «Sanct Svithun» (1950 – DSD)De tre neste skipene ble bygget ved Aalborg værft i Danmark, og fikk kallenavnet «Ålborg-skipene». Disse skipene ble levert i perioden 1951 til 1952, og ble døpt:
MS «Nordlys» (1951 – BDS)
MS «Håkon Jarl» (1952 – NFDS)
MS «Polarlys» (1952 – BDS)Etter at de tre Ålborgskipene ble levert var rutetilbudet fra før krigen gjenopprettet. Fremdeles besto hurtigruteflåten av flere eldre dampskip, og kontrahering av nybygg fortsatte. I 1956 ble tre skip levert fra verftet Blohm & Voss A/G i Hamburg, Tyskland. Disse skipene var:
MS «Nordstjernen» (1956 – BDS)
MS «Finnmarken» (1956 – VDS)
MS «Ragnvald Jarl» (1956 – NFDS).Ytterligere fire skip ble levert fra norske verft i perioden 1960 til 1964. Disse var:
MS «Harald Jarl» (1960 – NFDS)
MS «Lofoten» (1964 – VDS)
MS «Kong Olav» (1964 – DSD)
MS «Nordnorge» (1964 – ODS)Da MS «Nordnorge» ble levert i juni 1964, var fornyelsen av hurtigruteflåten fullført. Alle de 13 skipene var nå dieseldrevne og hadde omtrent samme form, med lasterom foran og overbygg plassert midt og akter.
=== Mellomgenerasjonen ===
Etter vedtak i Stortinget ble det bygget tre nye skip i 1982 og 1983. Det var MS «Midnatsol» (BDS), MS «Narvik» (ODS) og MS «Vesterålen» (VDS) og de var nesten identiske. De var opprinnelig bygget med hovedvekt på frakt, og hadde overbygningen foran. Fokuset på gods gjorde at man hadde et stort, åpent dekk bak, der det også var plassert en kraftig kran. Disse skipene ble bygget om på slutten av 1980-tallet. Kranen ble fjernet og lasterommet ble kledd igjen. Det ble også bygget på en stor passasjerseksjon bak, og «Narvik» og «Vesterålen» fikk en utsiktssalong helt øverst slik «Midnatsol» hadde hatt siden leveringen. Ombyggingen av de tre skipene var en del av "Hurtigruteprosjektet-86". For å forbedre lønnsomheten og gi økonomisk mulighet for å bygge nye skip måtte de gamle skipene konverteres fra passasjerførende lasteskip til lasteførende passasjerskip. Tanken var at turistene i større grad skulle betale det det kostet å opprettholde Hurtigruten.
=== De nye skipene ===
Den siste generasjonen med skip ble bygget i perioden 1993–2003. Disse er alle bygget med fokus på passasjertransport og turisme. En midtplassert lasteport på babord side, og en brukbar lastekapasitet gjør at Hurtigruten fortsatt kan regnes som en kombinert gods- og passasjerrute. Personbiler kan ved hjelp av en løfterampe kjøres rett ombord.
=== Skip under bygging ===
Havila Kystruten har tre skip under bygging som skal inn i Hurtigruten, alle med lengde på 124 meter og bredde på 22 meter. Lastekapasitet blir ni biler og 190 paller, der 40 av pallene kan fraktes med kjøling eller frysing. Skipene får et mannskap på 76, en lugarkapasitet til 468 passasjerer, samt plass til 172 dagreisende. De fire skipene vil få navnene «Havila Capella», «Havila Castor», «Havila Polaris» og «Havila Pollux». Skipene er designet av Havyard og har betegnelsen Havyard 923. Rolls-Royce skal levere fremdriftssystem, basert på LNG og batteridrift.
== Dagens hurtigruteflåte ==
Etter en omfattende modernisering, inngår åtte skip bygget i tiden fra 1983 til 2021 i Hurtigruten. Skipene er:
Hurtigruten bruker landstrøm på noen skip i noen havner for å redusere lokal forurensning.
== Se også ==
«Sanct Svithun»-forliset
== Referanser ==
== Litteratur ==
Berit Liland: Verdens vakreste sjøreise. Hurtigruten. 11 dagers turbeskrivelse. Natur – kultur – historie – sagn. Forlaget 67N 2008. ISBN 978-82-997206-6-3
Die schönste Seereise der Welt. Hurtigruten. Beschreibung der 11tägigen Reise. Natur – Kultur – Geschichte – Sagen. Forlaget 67N 2007. ISBN 978 82 997206 3 2
The Norwegian Coastal Voyage. Hurtigruten. Detailed 11-day voyage guide. Nature – culture – history – legends. Forlaget 67N 2008. ISBN 978 82 997206 4 9
Pål Espolin Johnson: Hurtigruta. J.W. Cappelens forlag. ISBN 82-02-04053-1 (1978), ISBN 82-02-13294-0 (1992), ISBN 978-82-02283810 (2008)
Mike Bent: Coastal Express: The ferry to the top of the world (engelsk). Conway Maritime Press Limited 1987. ISBN 0-85177-446-6
Dag Bakka jr.: Hurtigruten: Sjøveien mot nord. Seagull Publishing 1997/2003. ISBN 82-91258-17-1
Gaute Myhre: Blå horisont: jubileumsbok NFDS 150 år 1857-2007 ISBN 978-82-997019-1-4 (norsk) ISBN 978-82-997010-2-1 (engelsk)
Bjørn Tore Pedersen: Hurtigruten minutt for minutt - Jubelferden - Folkefesten - Landskapet, Pax forlag, Oslo 2011. ISBN 978-82-530-3475-1
== Eksterne lenker ==
(no) Hurtigruten AS sin nettside
(en) Hurtigruten AS sin internasjonale nettside
(no) Hurtigruten AS sine skip
(no) Hurtigrutemuseet
(no) yr.no: Værvarsel for Hurtigruten
(no) Bergen byleksikon på nett, om Hurtigruten
(no) Bjørnar Lungas hjemmeside om hurtigruten | Hurtigruten, nå formelt kystruten Bergen–Kirkenes, er en skipsrute langs norskekysten fra Bergen til Kirkenes, med gods, post og passasjerer. Totalt 34 havner anløpes, og en rundtur Bergen–Kirkenes–Bergen tar i underkant av elleve døgn. | 9,167 |
null | 2023-02-04 | Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha | null | null | null | | fsted = Sofia, Bulgaria | 9,168 |
null | 2023-02-04 | Troms Fylkes Dampskibsselskap | null | null | null | Troms Fylkes Dampskibsselskap ASA (TFDS ASA) er et norsk rederi som ble stiftet i 1866 under navnet Tromsø Amts Dampskibsselskap. Med utgangspunkt i Nord-Norge utviklet rederiet seg til å bli en nasjonal og internasjonal aktør innenfor transport og reiseliv, med Hurtigruten som den største virksomheten. | 9,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantinopel | 2023-02-04 | Konstantinopel | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Istanbul', 'Kategori:Konstantinopel', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østromerske byer'] | Konstantinopel (gresk: Κωνσταντινούπολις, tyrkisk Konstantinyé) var fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Den første bebyggelsen på stedet var den antikke byen Byzantion som ble grunnlagt av greske kolonister fra Megara rundt 657 f.Kr. Byen fikk navnet Konstantinopel da keiser Konstantin den store i 324 bestemte å flytte Romerrikets hovedstad fra Roma. Byen fikk i 330 navnet Constantinopolis og ble hovedstad.
| Konstantinopel (gresk: Κωνσταντινούπολις, tyrkisk Konstantinyé) var fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Den første bebyggelsen på stedet var den antikke byen Byzantion som ble grunnlagt av greske kolonister fra Megara rundt 657 f.Kr. Byen fikk navnet Konstantinopel da keiser Konstantin den store i 324 bestemte å flytte Romerrikets hovedstad fra Roma. Byen fikk i 330 navnet Constantinopolis og ble hovedstad.
== Historie ==
Etter delingen av Romerriket i et øst- og et vestrike i 395 ble Konstantinopel hovedstad i Østromerriket, senere også betegnet som Det bysantiske rike. For grekerne var den bare «i Poli» eller «Byen», sentrum i grekernes verden og lenge den største byen i Europa. Blant nordboere i vikingtiden var byen kjent som Miklagard.
Konstantinopel ble erobret av korsfarerne i Det fjerde korstog i 1204 og var sentrum for Det latinske riket inntil 1261, da bysantinerne gjenerobret byen. Etter mer enn 1 000 år som hovedstad for et kristent rike ble byen i 1453 erobret av de muslimske styrkene fra Det osmanske rike. Det osmanske rike gikk i oppløsning på slutten av første verdenskrig, området ved Bosporos ble okkupert av de allierte styrkene, og i 1922 ble byen en del av det nyopprettede Tyrkia som fikk Ankara som hovedstad. Byen skiftet i 1930 navn til Istanbul.
Konstantinopel har siden 381 vært hovedsete for Den økumeniske patriark av Konstantinopel, overhodet for Den ortodokse kirke. Den nåværende (2019) økumeniske patriark er Bartholomeos I.
== Hippodromen ==
Inne i byen med flere hundre tusen innbyggere, dominerte Hippodromen med plass til 100 000 tilskuere. Den var det østromerske rikets seremoni- og festplass. Herfra proklamerte keiseren sine beslutninger og forordninger. Over inngangen var det plassert fire hester i forgylt kobber som antydet hva Hippodromen egentlig var bygget for, hesteveddeløp. Dette symbolet på bysantinsk makt ble tatt som krigsbytte av venetianske styrker da korsfarerne plyndret byen i 1204, og ble plassert som utsmykning i Markuskirken i Venezia. (Hestene er i dag byttet ut med kopier.)
== Hagia Sofia ==
Like ved lå verdens største kirkebygning, Hagia Sofia – «den hellige visdoms kirke». Den sto ferdig i år 537. Kuppelen rager 56 meter over bakken. Det finnes flere spor etter middelalderens nordboere fra Norden i dagens Istanbul, blant annet runer i Hagia Sofia, som kan ha vært risset av væringer. På en av søylene oppe på galleriet, kan man fortsatt lese «Halvdan var her», innrisset med runer i marmoren. I juli 2020 tok Tyrkia under president Erdogan Hagia Sofia i bruk som moské.
== Den theodosianske mur ==
Den theodosianske muren er et 22 km langt forsvarsverk som ble bygget fordi byen hadde vokst utover den tidligere muren bygget under keiser Konstantin. Nybygget ble anlagt under keiser Theodosius II og ferdigstilt før 450. Byen er omgitt av havet på tre sider og muren beskyttet den på den fjerde siden. Forsvarsverket ble oppfattet som ugjennomtrengelig frem til kanoner ble tatt i bruk under angrepet mot byen i 1453.
== Senat ==
I senatsbygningen var det plass til 2000 senatorer og sammen med prakten i det keiserlige palass, var det ikke underlig at norrøne nordboere fra Norden omtalte byen som Miklagard – «den store byen».
== Se også ==
Istanbul
== Referanser == | Konstantinopel (gresk: Κωνσταντινούπολις, tyrkisk Konstantinyé) var fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Den første bebyggelsen på stedet var den antikke byen Byzantion som ble grunnlagt av greske kolonister fra Megara rundt 657 f. | 9,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fortaleza | 2023-02-04 | Fortaleza | ['Kategori:1726 i Sør-Amerika', 'Kategori:38°V', 'Kategori:3°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med IBGE referanse', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1726', 'Kategori:Brasilianske kommunestubber', 'Kategori:Fortaleza', 'Kategori:Kommuner i Ceará', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Fortaleza er hovedstad og en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil.Fortalezas historie går tilbake til 1649, da nederlenderne bygde festningen Schoonenbosch på stedet. Senere fordrev portugiserne nederlenderne fra stedet og gav festningen det nye navnet Forte de Nossa Senhora da Assunção. Rundt festningen, som fremdeles er godt bevart, vokste det frem en liten landsby som nå er blitt til Brasils femte største by. Mottoet til Fortaleza, som vises i våpenskjoldet, er det latinske ordet Fortitudine, som betyr "styrke, verdi, mot".
Byen ligger langs Atlanterhavskysten, i en gjennomsnittlig høyde på 16 meter, med 34 km strender. Fortaleza har et areal på 313 140 km² og 2 643 247 innbyggere (2018), i tillegg til den høyeste demografiske tettheten blant landets hovedsteder, med 8 390,76 innbyggere/km². Det er den største byen i Ceará i befolkning og den femte største i Brasil. Storbyområdet som omfatter Fortaleza er det sjette mest folkerike i Brasil og det største i Nord- og Nordøst-Brasil, med 4 051 744 (2017) innbyggere.
| Fortaleza er hovedstad og en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil.Fortalezas historie går tilbake til 1649, da nederlenderne bygde festningen Schoonenbosch på stedet. Senere fordrev portugiserne nederlenderne fra stedet og gav festningen det nye navnet Forte de Nossa Senhora da Assunção. Rundt festningen, som fremdeles er godt bevart, vokste det frem en liten landsby som nå er blitt til Brasils femte største by. Mottoet til Fortaleza, som vises i våpenskjoldet, er det latinske ordet Fortitudine, som betyr "styrke, verdi, mot".
Byen ligger langs Atlanterhavskysten, i en gjennomsnittlig høyde på 16 meter, med 34 km strender. Fortaleza har et areal på 313 140 km² og 2 643 247 innbyggere (2018), i tillegg til den høyeste demografiske tettheten blant landets hovedsteder, med 8 390,76 innbyggere/km². Det er den største byen i Ceará i befolkning og den femte største i Brasil. Storbyområdet som omfatter Fortaleza er det sjette mest folkerike i Brasil og det største i Nord- og Nordøst-Brasil, med 4 051 744 (2017) innbyggere.
== Samferdsel ==
=== Luftfart ===
Fortalezas hovedflyplass heter Pinto Martins internasjonale lufthavn (FOR), og den ligger i byens geografiske sentrum. Den gjennomgikk en total ombygning i 1998 hvorpå den ble klassifisert som internasjonal. Etter ombygningen har den en kapasitet til å håndtere 6.2 millioner passasjerer i året.
=== Kollektivtransport ===
Et nytt t-banenett, kjent som Metrofor ble påbegynt i 1999 og ble åpnet 15.06.12.
== Nabolag ==
Aerolândia
Aeroporto
Alagadiço
Alagadiço Novo
Aldeota
Alto da Balança
Álvaro Weyne
Amadeu Furtado
Ancuri
Antônio Bezerra
Autran Nunes
Barra do Ceará
Barroso
Bela Vista
Benfica
Bom Futuro
Bom Jardim
Bom Sucesso
Cais do Porto
Cajazeiras
Cambeba
Canindezinho
Carlito Pamplona
Castelão
Centro
Cidade 2000
Cidade dos Funcionários
Coaçu
Cocó
Conjunto Ceará
Conjunto Cearazinho
Conjunto Esperança
Conjunto Palmeiras
Couto Fernandes
Cristo Redentor
Curió
Damas
Demócrito Rocha
Dendê
Dionísio Torres
Dias Macedo
Dom Lustosa
Dunas
Édson Queiroz
Eng Luciano Cavalcante
Farias Brito
Fátima
Floresta
Genibaú
Granja Lisboa
Granja Portugal
Guajeru
Guararapes
Henrique Jorge
Itaoca
Itaperi
Jacarecanga
Jangurussu
Jardim América
Jardim Cearense
Jardim das Oliveiras
Jardim Guanabara
Jardim Iracema
João XXIII
Joaquim Távora
Jóquei Clube
José Bonifácio
Lagoa Redonda
Manuel Sátiro
Maraponga
Mata Galinha
Meireles
Messejana
Mondubim
Monte Castelo
Montese
Moura Brasil
Mucuripe
Padre Andrade
Panamericano (Fortaleza)
Papicu
Parangaba
Parque Araxá
Parque Dois Irmãos
Parque Iracema
Parque Manibaú
Parquelândia
Parreão
Passaré
Paupina
Pedras
Pici
Pirambu
Praia de Iracema
Praia do Futuro
Prefeito José Válter
Presidente Kennedy
Presidente Vargas
Quintino Cunha
Rodolfo Teófilo
Sabiaguaba
Salinas
Santa Rosa
São Gerardo
São João do Tauapé
São José
Sapiranga
Serrinha
Siqueira
Varjota
Vicente Pinzón
Vila Elery
Vila Pery
Vila União
Vila Velha
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt) Offisielt nettsted
(en) Fortaleza – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fortaleza – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fortaleza Travel Guide | Fortaleza er hovedstad og en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. | 9,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Che_Guevara | 2023-02-04 | Che Guevara | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Argentinske drapsofre', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Che Guevara', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprørsledere', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Rosario', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Che Guevara (døpenavn Ernesto Guevara, født 14. juni 1928, død 9. oktober 1967) var en argentinsk marxistisk revolusjonær og geriljaleder. Han deltok i den kubanske revolusjonen, og ble senere minister i den kubanske regjeringa som ble dannet etter revolusjonen.
I studietiden var han lite politisk aktiv, men deltok i studentdemonstrasjoner mot president Juan Perón. I 1951, mens han ennå studerte medisin, reiste den 23-årige Guevara og hans 29-årige kamerat, Alberto Granado, gjennom deler av Sør-Amerika, en reise som tok flere måneder og formet hans politiske synspunkter. Den førte Guevara, som stammet fra middelklassen, i umiddelbar kontakt med fattigdommen, utnyttingen og undertrykkelsen som et stort flertall av befolkningen – landarbeidere, urbefolkning, arbeidere og fattigbønder – ble utsatt for, og som fortsatt preger flere land i Latin-Amerika.
Opplevelsene på turen overbeviste ham om at kun en revolusjonær omveltning kunne fjerne de økonomiske ulikhetene og skape sosial rettferdighet. Med denne overbevisningen begynte han å lese marxistisk litteratur og engasjere seg i Guatemalas revolusjon under president Jacobo Arbenz Guzmán.
Senere ble han medlem av Fidel Castros 26. juli-bevegelse. Castro utnevnte ham til kommandant, den eneste ved siden av ham selv til å inneha denne stillingen. Han ble senere utnevnt til industriminister, sjef for Nasjonalbanken, og fungerte som instruksjonsleder for Cubas væpnede styrker, foruten å reise verden rundt som diplomat på vegne av den kubanske sosialisme. Slike posisjoner plasserte ham i en sentral rolle i å trene militæret som slo tilbake invasjonen i Bahía de Cochinos (Grisebukta), og var ansvarlig for utplasseringen av sovjetiske kjernefysiske missiler på Cuba, noe som framskyndet Cubakrisen i 1962. Han sto også i spissen for utføringen av landreformer på Cuba, og for en vellykket alfabetiseringskampanje som førte til at analfabetismen ble redusert fra 24 % til 3,9 %. Han var også ansvarlig for å gjennomgå ankene til dem som ble dømt som krigsforbrytere ved de revolusjonære domstolene, og for gjennomføringen av henrettelser av dem som var blitt dødsdømt.
I 1965 forlot han Cuba, for å delta i revolusjoner i andre deler av verden. Ferden gikk først til Kongo-Kinshasa (senere Den demokratiske republikken Kongo) og deretter til Bolivia, der han ble tatt til fange i en CIA-ledet operasjon sammen med den bolivianske hæren.
Mens Che Guevara satt i fangenskap i landsbyen La Higuera i Bolivia, ble han 9. oktober 1967 henrettet av Mario Terán, en boliviansk offiser.
| Che Guevara (døpenavn Ernesto Guevara, født 14. juni 1928, død 9. oktober 1967) var en argentinsk marxistisk revolusjonær og geriljaleder. Han deltok i den kubanske revolusjonen, og ble senere minister i den kubanske regjeringa som ble dannet etter revolusjonen.
I studietiden var han lite politisk aktiv, men deltok i studentdemonstrasjoner mot president Juan Perón. I 1951, mens han ennå studerte medisin, reiste den 23-årige Guevara og hans 29-årige kamerat, Alberto Granado, gjennom deler av Sør-Amerika, en reise som tok flere måneder og formet hans politiske synspunkter. Den førte Guevara, som stammet fra middelklassen, i umiddelbar kontakt med fattigdommen, utnyttingen og undertrykkelsen som et stort flertall av befolkningen – landarbeidere, urbefolkning, arbeidere og fattigbønder – ble utsatt for, og som fortsatt preger flere land i Latin-Amerika.
Opplevelsene på turen overbeviste ham om at kun en revolusjonær omveltning kunne fjerne de økonomiske ulikhetene og skape sosial rettferdighet. Med denne overbevisningen begynte han å lese marxistisk litteratur og engasjere seg i Guatemalas revolusjon under president Jacobo Arbenz Guzmán.
Senere ble han medlem av Fidel Castros 26. juli-bevegelse. Castro utnevnte ham til kommandant, den eneste ved siden av ham selv til å inneha denne stillingen. Han ble senere utnevnt til industriminister, sjef for Nasjonalbanken, og fungerte som instruksjonsleder for Cubas væpnede styrker, foruten å reise verden rundt som diplomat på vegne av den kubanske sosialisme. Slike posisjoner plasserte ham i en sentral rolle i å trene militæret som slo tilbake invasjonen i Bahía de Cochinos (Grisebukta), og var ansvarlig for utplasseringen av sovjetiske kjernefysiske missiler på Cuba, noe som framskyndet Cubakrisen i 1962. Han sto også i spissen for utføringen av landreformer på Cuba, og for en vellykket alfabetiseringskampanje som førte til at analfabetismen ble redusert fra 24 % til 3,9 %. Han var også ansvarlig for å gjennomgå ankene til dem som ble dømt som krigsforbrytere ved de revolusjonære domstolene, og for gjennomføringen av henrettelser av dem som var blitt dødsdømt.
I 1965 forlot han Cuba, for å delta i revolusjoner i andre deler av verden. Ferden gikk først til Kongo-Kinshasa (senere Den demokratiske republikken Kongo) og deretter til Bolivia, der han ble tatt til fange i en CIA-ledet operasjon sammen med den bolivianske hæren.
Mens Che Guevara satt i fangenskap i landsbyen La Higuera i Bolivia, ble han 9. oktober 1967 henrettet av Mario Terán, en boliviansk offiser.
== Liv og virke ==
=== Familie og oppvekst ===
Ernesto Guevara de la Serna ble født i Rosario i Argentina. Han var den eldste av fem søsken i en familie av spansk, baskisk og irsk opphav. Fødselsattesten viser at han ble født 14. juni 1928, men noen mener at han ble født 14. mai 1928, og at fødselsattesten ble forfalsket for ikke å avsløre at moren hadde vært gravid i tre måneder før bryllupet.Guevaras foreldre var politisk venstreorientert, og onkelen Jorge Iturburru var kommunist og hadde kjempet mot fascismen i den spanske borgerkrig. Allerede som ungdom ga Guevara uttrykk for radikale holdninger. Til tross for astmaen som plaget ham hele livet og som også forårsaket at han ble erklært udyktig for militærtjeneste, var han en røff rugbyspiller i ungdomsårene og fikk tilnavnet «Fuser» for sin aggressive spillestil. «Fuser» er en kobling mellom «El Furibundo» («den rasende») og morens etternavn, «De la Serna».
Faren lærte Guevara å spille sjakk, og fra tolvårsalderen deltok han i flere lokale turneringer. I tenårene ble han også interessert i poesi, især i diktene til den chilenske poeten Pablo Neruda. Som vanlig var for folk i Latin-Amerika med Guevaras middelklassebakgrunn, skrev han også dikt gjennom hele livet. I tillegg var han en entusiastisk leser med interesser som strakk seg fra de lettere bøkene til forfattere som Jack London og Jules Verne til essays av Sigmund Freud og filosofi av Bertrand Russell. Han utviklet også en interesse for fotografi, og brukte mange timer på å fotografere folk og steder.
I 1948 påbegynte Guevara sine medisinstudier på Universitetet i Buenos Aires. Etter noen avbrudd fullførte han studiene i mars 1953, men han tok aldri den kliniske praksisen som krevdes for å kunne praktisere som lege. I 1951 foreslo vennen og biokjemikeren Alberto Granado (29 år) at han og Guevara (23 år) skulle virkeliggjøre reisen rundt i Sør-Amerika som de hadde snakket om i mange år. Guevara og Alberto startet reisen fra sin hjemby Alta Gracia på en gammel Norton 500 kubikk motorsykkel med tilnavnet La Poderosa II («Den mektige» II) i 1951. Målet for reisen skulle være å tilbringe noen uker som frivillige medhjelpere på San Pablo lepra-sykehus ved Amazonas i Peru. Reisen gikk gjennom Argentina, Chile, Peru, Colombia og Venezuela. Che skrev om reisen i Motorsykkeldagbøkene, som ble oversatt til norsk i 1995, og som i 2004 var utgangspunkt for innspillingen av en film med samme navn.
På motorsykkelturen fikk Che førstehåndskunnskap til fattigdommen, maktesløsheten og utbyttingen som det store flertallet av befolkningen ble utsatt for av rikfolk og nordamerikanske konsern. Særlig gikk det hardt ut over urbefolkningen, indianerne, samt småbønder og venstreradikale arbeidere. Disse opplevelsene satte han i sammenheng med det han hadde lest av marxistisk litteratur, og han konkluderte med at en revolusjon var det eneste som kunne fjerne den økonomiske og sosiale urettferdigheten i Latin-Amerika.
Under begynte han å se på Latin-Amerika som en enhet, og ikke som en samling av separate nasjoner. Å frigjøre Latin-Amerika fra den økonomiske og sosiale urettferdigheten ville derfor kreve en strategi som omfattet hele kontinentet. Dette var også grunnen til at han begynte å se for seg et forent Ibero-Amerika uten grenser og knyttet sammen av en mestis-kultur, en idé som senere kom til å stå sentralt i hans revolusjonære tenkning og praksis. Etter at han hadde vendt tilbake til Argentina fra motorsykkelturen, fullførte han medisinstudiene så raskt han kunne. Han ville snarest mulig besøke flere land i Sør- og Mellom-Amerika.
=== Guatemala ===
Etter fullførte studier ved Universitetet i Buenos Aires i 1953 la han nok en gang ut på en reise - denne gangen gjennom Bolivia, Peru, Ecuador, Panama, Costa Rica, Nicaragua, Honduras og El Salvador, og endte til slutt opp i Guatemala. Der ledet president Jacobo Arbenz Guzmán en folkevalgt regjering, som gjennom en jordreform forsøkte å redusere den økonomiske urettferdigheten i landet. Jordreformen gikk ut på å dele ut ikke-oppdyrket jord til fattige og jordløse. Arbenz ga selv 680 hektar av familiens eiendom til jordreformen. Like villig var ikke Guatemalas største jordeier, USA-selskapet United Fruit Company. Selskapet følte seg sterkt truet av jordreformen, og arbeidet derfor aktivt for å få USAs myndigheter – og dermed også CIA – til å motarbeide Arbenz.
På denne tida fikk Guevara sitt berømte tilnavn «Che» fordi han ofte brukte det argentinske ordet Che (slang for «hei, kompis»). Den peruanske sosialisten Hilda Gadea var Guevaras hovedkontakt i Guatemala, og introduserte ham for flere toppolitikere i Arbenz’ regjering. I Guatemala kom Guevara også i kontakt med kubanske flyktninger som hadde sterke bånd til Fidel Castro. Blant disse var Antonio «Ñico» López, som senere introduserte Guevara for Castro i Mexico. López ble senere drept av Batistas soldater i 1956 etter at Granma ankom Cuba med Fidel Castro og 81 andre revolusjonære, herunder også Che Guevara og Ñico López, om bord.
Den 15. mai 1954 la det svenske skipet «Alfhem» til kai i Guatemala. Skipet var lastet med håndvåpen og lett artilleri som Arbenz’ regjering hadde kjøpt fra Tsjekkoslovakia. CIA mente det dreide seg om 2 000 tonn våpen og ammunisjon mens andre hevder at det dreide seg om kun 2 tonn. USA mente at våpenforsendelsen beviste at Arbenz var en kommende alliert av Sovjetunionen. Arbenz på sin side forsvarte seg med at ingen andre enn Øst-Europa – trolig etter press fra USA – ønsket å selge våpen til Guatemala. Våpenkjøpet i Tsjekkoslovakia ga imidlertid USA påskuddet de trengte for å iverksette et kupp.
Da kuppet brøt ut, var Che Guevara i El Salvador for å få et nytt visum. Da han returnerte til Guatemala, var det CIA-støttede kuppet i full utvikling under ledelse av Carlos Castillo Armas. Guevara kjempet i flere dager sammen med en bevæpnet gruppe ledet av Guatemalas kommunistiske ungdomsorganisasjon. Han ble imidlertid oppfordret til å behandle sårede og ikke delta direkte i kampene. Like etter anmodet Arbenz-regjeringen sine utenlandske tilhengere om å forlate landet, og etter at Hilda var blitt arrestert, tok Guevara tilflukt i det argentinske konsulatet og kom seg deretter over til Mexico by der han i en periode arbeidet ved sykehuset Hospital General.
Den 27. juni 1954 tvang kuppmakerne Arbenz til å si fra seg presidentembetet og innsatte den USA-vennlige Carlos Enrique Díaz som president. Arbenz flyktet til Mexico og deretter til Sveits.
Gjennom sine reiser og besøk i ulike land i Sør- og Mellom-Amerika hadde Che Guevara tilegnet seg mye informasjon om USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Det CIA-støttede kuppet i Guatemala og de amerikanske storselskaps formidable makt i Guatemala og i resten av regionen, styrket derfor bare Guevaras syn på USA som en imperialistisk stat som bekjempet alle forsøk på fjerne økonomisk utbytting og sosial urettferdighet. I sin tur bidro dette til å styrke hans overbevisning om at revolusjoner og innføring av sosialisme var eneste løsning.
=== Cuba under revolusjonen ===
I Mexico by bidro Antonio Ñico López, Guevaras venn fra Guateamala, til at han ble kjent med Fidel Castro, som levde der i eksil. Like etter sluttet Che Guevara seg til Castros 26. juli-bevegelse (M-26-7), som tok sikte på å styrte den kubanske diktatoren Fulgencio Batista. Selv om meningen var at Guevara skulle være de revolusjonæres lege, deltok han i den militære treningen i Mexico sammen med de andre i 26. juli-bevegelsen. Oberst Alberto Bayo, en kubaner som hadde kjempet i frigjøringskrigen mot Spania og som var de revolusjonæres instruktør, omtalte gjerne Guevara som gruppens beste til tross for Guevaras astmalidelse. I mellomtiden var Hilda Gadea blitt løslatt fra Guatemala og møtte Guevara i Mexico. Sommeren 1955 ble hun gravid og Guevara foreslo at de burde gifte seg. Bryllupet fant sted 18. august 1955, og datteren fikk navnet Hilda Beatríz.
Den 25. november 1956 la båten Granma ut fra Tuxpan, Veracruz i Mexico, med Che Guevara som eneste ikke-kubaner om bord. Granmas ankomst til Cuba skulle etter planen skje samtidig med at 26. juli-bevegelsenes leder i Oriente-regionen, Frank Pais, organiserte et opprør i Santiago de Cuba, nærmere bestemt 30. november 1956. Dårlig vær og dårlig sjømannskap hos de revolusjonære gjorde imidlertid at Granma ble forsinket. Dermed ble også Frank Pais’ opprør raskt slått tilbake av politiet, som drev País' unge student-revolusjonære på flukt.
Først 2. desember 1956 ankom Granma til et sumpområde i provinsen Oriente (i dag omdøpt til Granma), mange mil sør om det planlagte landingsstedet, landsbyen Niguero, der Celia Sánchez ventet på dem med lastebiler, jeeper, våpen og en styrke på vel 50 mann. Tre dager etter landkjenningen ble de revolusjonære fra Granma angrepet av Batistas tropper ved Alegria de Pio. Vel halvparten ble drept eller skutt da forsøkte å overgi seg. Til slutt var den revolusjonære styrken redusert til vel 20 personer, som trakk seg tilbake til fjellene i Sierra Maestra for å omgruppere, få kontakt med troppen til Celia Sánchez og føre geriljakrig mot Batista-regimet. Che Guevara skrev om kampene ved Alegria de Pio i sin dagbokAv de 82 som hadde vært ombord på Granma var det bare 12 som nådde fram til Sierra Maestra. Disse var Fidel Castro, Raúl Castro, Che Guevara (skadd og blødende), Camilo Cienfuegos, Juan Almeida, Efigenio Amejeiras, Ciro Redondo, Julio Díaz, Calixto García, Luis Crespo, Jose Ponce og Universo Sanchez. «Vi skal vinne denne krigen,» skal Fidel Castro ha sagt til dem, «vi er bare så vidt kommet i gang».
I januar 1957 fikk geriljaen sin første seier der de sikret seg mat, våpen og ammunisjon etter overfallet på den militære utposten La Plata i Sierra Maestra. Ifølge New York Times hadde geriljaen på dette tidspunktet vel 50 menn under våpen. I februar 1957 rapporterte Time at Castro hadde vel 500 geriljasoldater. To år senere, i januar 1958, oppga New York Times korrespondent at Castro hadde en geriljahær på vel 2000 mann, og at geriljahæren hadde bygd provisoriske skoler og sykehus for innbyggerne i Sierra Maestra.Che Guevara ble raskt en av de øverste lederne, en comandante, respektert for sitt mot og fryktet for det enkelte har beskrevet som brutalitet. Han var ansvarlig for henrettelsen av mange mennesker som ble funnet skyldig i å være torturister, spioner, desertører eller informanter for Batistas tropper. Fidel Castro krevde imidlertid at de revolusjonære alltid skulle behandle skadde Batista-soldater, sivile og bønder som ikke samarbeidet med fienden, så humant som overhodet mulig.
Resultatet ble at geriljaen fikk et bedre rykte enn de brutale regjeringstroppene, og sympatien for dem vokste i befolkningen og blant Batistas egne soldater. Dette bidro til at stadig flere rekrutter dukket opp og ville slutte seg til Castros «skjeggete menn» i Sierra Maestra. I motsetning til Batistas hær løslot Castro alle tilfangetatte soldater uskadet og beholdt bare våpnene deres. Et eksempel på dette er angrepet på Estrada Palma. Etter hvert nektet også flere soldater å vende tilbake til sine egne når de ble sluppet løs, og sluttet seg heller til Castros voksende geriljahær.
Che Guevara førte også forhandlinger med det kubanske kommunistpartiet (Partido Sosialista Popular) og rivaliserende geriljagrupper som for eksempel «Det Revolusjonære Direktorat» (El Directorio Revolucionario), og fikk dem til å samarbeide med 26. juli-bevegelsen. Dette fikk uten tvil stor betydning for Fidel Castros ledende rolle etter Batistas fall. Det Revolusjonære Direktorat med sin nye leder Faure Chomón var også blitt mer samarbeidsvillig med Castros 26. juli-bevegelse etter at Direktoratets første generalsekretær José Antonio Echeverría var blitt skutt og drept av politiet i Havanna 13. mars 1957.
Under revolusjonen ledet Guevara den «fjerde kolonne» med Camilio Cienfuegos som kaptein og nestkommanderende. I april 1958 ble Camilo gitt ledelsen av «den andre kolonne» eller mer presist: den andre Antonio Maceo-kolonne.
Sommeren 1958 iverksatte Batista Verano-offensiven for å knuse geriljaen i Sierra Maestra. General Eulogio Cantillo ledet offensiven. Den fikk en dårlig start da Che Guevaras 4. kolonne slo Cantillos angrep tilbake 28. juli 1958. I alt 86 Batista-soldater ble drept i kampene mens Guevaras tropp kun mistet 3 mann. For Guevara var dette nok et bevis på at små og godt organiserte geriljatropper kunne overvinne større og langt bedre utstyrte hæravdelinger. For andre i 26. juli-bevegelsen ble det nok et bevis på Guevaras evner som geriljakommandant.
I slutten av desember 1958 angrep styrker under Che Guevaras kommando Santa Clara, det regionale senteret i provinsen Las Villas, vel 30 mil sørøst for Havanna (I dag heter provinsen Villa Clara). Geriljaen erobret et pansret tog med forsyninger og forsterkninger til Batista-styrkene i Santa Clara mens Camilo Cienfuegos gerilja-tropper vant slaget om Yaguajay, øst for Santa Clara. Erobringen av Santa Clara i slutten av desember 1958 førte til at regjeringshærens kampvilje nærmest kollapset, og 1. januar 1959 flyktet Batista og hans nærmeste medarbeidere fra Cuba. Fulgencio Batista endte til slutt opp i Spania, som på den tiden ble styrt av diktatoren Francisco Franco. 6. januar 1959 kunne Castro og hans geriljahær marsjere inn i Havanna uten kamphandlinger. I stedet ble de revolusjonære og deres allierte mottatt av jublende folkemasser.
=== Cuba etter revolusjonen ===
I 1959 ble Guevara utnevnt til «en kubaner av fødsel» av den nye regjeringen med Fidel Castro i spissen. I samme måned tok han ut skilsmisse fra Hilda Gadea, som han ikke hadde møtt siden han forlot Mexico i november 1956. Den 2. juni 1959 giftet han seg med et kubanskfødt medlem av 26. juli-bevegelsen, Aleida March, som han i praksis hadde levd sammen med siden høsten 1958.
Guevara ble omtrent samtidig utnevnt til direktør for fengselet «La Cabaña-fortet», og gjennom seks måneders tjeneste (2. januar til 12. juni 1959) overvar han rettssaker og henrettelser av toppledere i det tidligere Batista-regimet, medlemmer av det hemmelige politiet BRAC (Buró de Represión de Actividades Comunistas – «Byrået for undertrykkelse av kommunistisk aktivitet»), torturister og militante politiske motstandere.
Den 7. oktober 1959 ble Guevara utnevnt til leder i det nasjonale institutt for jordreform, og 26. oktober 1959 til president i Den kubanske nasjonalbanken. Det virker noe ironisk at Guevara, som bare hadde forakt for penger og materielle goder, ble utnevnt til president i nasjonalbanken. Che Guevara viste da sin misnøye med å signere pengesedlene med kun sitt tilnavn, Che.
Senere tjenestegjorde han som industriminister (utnevnt 23. februar 1961), og det var i denne rollen at han gjorde mye for å formulere innholdet i den kubanske sosialismen. I boken «Guerrilla Warfare» tar han til orde for den kubanske modellen for revolusjon. I denne blir revolusjonen initiert av en liten gruppe geriljakrigere som ikke er avhengig av større militære enheter. Denne strategien skulle senere få katastrofalt resultat for Che Guevara i Bolivia.
Som sentralbanksjef og industriminister var han delaktig i å nasjonalisere økonomien på Cuba.
I tiden som sjef for Nasjonalbanken og industriminister fant han tilbake til sin gamle forkjærlighet for sjakk. I 1962 organiserte han den første Capablanca Memorial på Cuba, en internasjonal sjakkturneringen som har vært arrangert nesten hvert år siden. Cubas nasjonalbank var hovedsponsor, og turneringen kunne han lokke med store pengepremier.Så tidlig som i 1959 sies det at Guevara bidro til å organisere revolusjonære aktivitet i utlandet, først i Panama og deretter i Den dominikanske republikk (ledet av Henry Fuerte «El Argelino» og Enrique Jiménez Moya), som ble styrt av en av datidens blodigste diktator i Latin-Amerika, Rafael Leónidas Trujillo. I et av disse revolusjonsforsøkene omkom Camilo Cienfuegos’ rådgiver, Ramón López (Nené). Noen mener derfor at revolusjonsforsøkene må ha blitt initiert eller støttet av folk som stod Camilo Cienfuegos svært nært, og at Che Guevara nok spilte en mer tilbaketrukket rolle.
I 1960 losset det franske skipet La Coubre ammunisjon i havnen i Havanna. En eksplosjon om bord i skipet skadet mange mennesker og Guevara – som var på vei til sin jobb i Nasjonalbanken – kom til og ga førstehjelp. Like etter inntraff en ny og langt mer voldsom eksplosjon. I alt 75 mennesker ble drept og over 200 skadd. Det er uklart om eksplosjonene var et uhell eller en terroraksjon. De som hevder at eksplosjonene skyldtes en terroraksjon, legger ansvaret på CIA og deres agent William Alexander Morgan.
=== Grisebukta og Cuba-krisen ===
Che Guevara deltok ikke i kampen mot invasjonsstyrkene i Grisebukta (Bahia de Cochinos) 17. – 19. april 1961. Han var blitt beordret av Fidel Castro til Pinar del Rio langt vest for Grisebukta, og ble der involvert i avvisningen av en mindre invasjonsstyrke som CIA håpet ville trekke de kubanske styrkenes oppmerksomhet vekk fra hovedinvasjonen i Grisebukta.
Invasjonen i Grisebukta nørte ytterligere opp om Che Guevara oppfatning av USA som en imperialistisk stat som ønsket å knuse alle forsøk på å skape økonomisk og sosial rettferdighet i Latin-Amerika. Derfor spilte han også en nøkkelrolle for å få sovjetiske atomraketter utplassert på Cuba, noe som i sin tur forårsaket rakettkrisen eller den såkalte Cuba-krisen i oktober 1962. Etter krisen var over og i et intervju med den engelske avisen Daily Worker, sa Guevara at hvis rakettene hadde vært under kubansk kontroll – og ikke sovjetisk kontroll – ville de ikke nølt med å avfyre dem mot amerikanske byer.
I artikkelen «Socialism and Man in Cuba» (1965) tar Guevara til orde for behovet for å skape et «nytt menneske» (hombre nuevo) i sammenheng med det sosialistiske samfunnet. Dette nye mennesket var også noe han selv prøvde å leve opp til, ved å delta i frivillig arbeid i bygg- og anleggssektoren og i landbruket, avvise alle personlige materielle goder og sette samfunnets mål foran egne personlige mål. Noen oppfattet også Guevara som en modell for det «nye og uselviske menneske», mens andre igjen oppfattet ham som en drømmer.
Guevaras andre hovedanliggende var sosialistisk internasjonal solidaritet, og i 1964 og 1965 kom han med flere sterke utfall mot Sovjetunionen som han mente manglet slik solidaritet. Dette vakte oppsikt så vel på Cuba som i utlandet, og mange mener at nettopp kritikken av Sovjetunionen var en årsak til at Guevara ble mindre synlig i kubansk politikk etter 1965.
Et tredje hovedanliggende for Guevara var overgangen fra kapitalistisk til sosialistisk økonomi, og på dette feltet var han en sterk talsmann for økonomisk planlegging og sentralisme. Økonomien måtte bevisst styres og utvikles fra sentralt hold, og ikke overlates til det han oppfattet som tilfeldigheter i et marked.
I perioden 1961–65 ble han ansett som Cubas fremste diplomat, og han foretok en rekke reiser til Asia, Afrika, land i Latin-Amerika, Sovjetunionen, USA og Kina. I desember 1964 dro han til New York som leder av en kubansk delegasjon for å tale i FNs generalforsamling. Han deltok også i CBS Sunday News og møtte blant annet senator Eugene McCarthy, flere medarbeidere av Malcolm X og den canadiske radikaleren Michelle Duclos. Den 17. desember 1964 fløy han til Europa og startet en tre måneders rundreise der han besøkte Folkerepublikken Kina, Den Forente Arabiske Republikk (Egypt), Algerie, Ghana, Guinea, Mali, Dahomey (Benin), Kongo-Brazzaville og Tanzania, med stopp i Irland, Frankrike og Tsjekkoslovakia.
På den afroasiatiske konferansen i Algerie den 24. februar 1965 ga han det som skulle bli hans siste offentlige tale på den internasjonale arenaen: «Det finnes ingen nasjonale grenser i denne kampen. Vi kan ikke stille oss likegyldige til hva som skjer i andre deler av verden. Enhver seier som et land har mot imperialismen, er også vår seier, på samme måte som et lands tap mot imperialismen også er vårt tap.» Deretter vakte han oppsikt med følgende utsagn: «De sosialistiske land har et moralsk ansvar for å fjerne sin stilltiende servilitet overfor utbyttingen som de vestlige land står bak.» Han fortsatte med å angi en rekke mål som de kommunistiske landene i øst burde sette seg fore å avvikle det han mente var en uakseptabel utenrikspolitikk.Etter å ha åpent kritisert Sovjetunionen, som var Cubas viktigste økonomiske støttespiller, returnerte Che Guevara til Cuba 14. mars. Han ble mottatt på flyplassen av Fidel og Raúl Castro som begge hadde en alvorlig mine. To uker etter forsvant han ut av det offentlige rampelyset. Hvor han befant seg var det store mysteriet i resten av 1965, ikke minst fordi han ble regnet for å være den med nest mest innflytelse og makt på Cuba etter Fidel Castro.
Guevaras forsvinning ble dels tillagt fiaskoer i industrialiseringsprogrammet som han hadde vært talsmann for i tida som industriminister. Dels ble det tillagt press fra Sovjetunionen, som mislikte Guevaras pro-kinesiske holdninger etter hvert som splittelsen mellom Kina og Sovjet økte. I Guevaras øyne var Kina et u-land som hadde blitt brutalt utbyttet av vestlige land over mange år, og som nå hadde frigjort seg. Og for det tredje ble Guevaras forsvinning tilskrevet uenighet mellom Guevara og det øvrige kubanske lederskapet om Cubas økonomiske utvikling og ideologiske linje.
Guevaras pro-kinesiske holdninger var blitt et økende problem etter hvert som Cubas økonomi ble mer avhengig av Sovjetunionen. Siden de tidligste dagene av den kubanske revolusjonen ble Guevara av mange oppfattet som tilhenger av maoistisk strategi, ikke minst fordi Guevara tilla bønder og distrikter i Latin-Amerika en langt større rolle enn byer og industriarbeidere i en revolusjons første faser (Sinclair, 2002). I tillegg hadde han vært talsmann for en rask industrialisering av Cuba på en måte som kunne minne om Mao Zedongs strategi i «det store spranget». At Guevara avviste mens Castro var villig til å akseptere mange betingelser som Sovjetunionen stilte for sin bistand til Cuba, kan også ha vært en medvirkende grunn til at Guevara forsvant ut av rampelyset.
Det var iallfall tydelig at Guevara fikk mindre og mindre til overs for Sovjetunionen, men hans kritikk rammet også i økende grad Kina. I første rekke fordi uoverensstemmelsene mellom de to store i den sosialistiske leiren, ga USA langt større spillerom. Det kommer tydelig til syne i en artikkel som Guevara trolig skrev i 1966, men som først ble utgitt i april 1967. Om Fidel Castro av mer realpolitiske hensyn ikke ville følge Guevara i kritikken av Sovejetunionen, er det imidlertid hevet over tvil at både han og Guevara var opptatt av at Kina og Sovjetunionen skulle komme til enighet, og de gjorde også flere mislykkete forsøk på å få dette i stand.
=== Ut av rampelyset ===
I kjølvannet av Cubakrisen og det Guevara oppfattet som Sovjetunionens svik da Nikita Khrusjtsjov uten å konsultere Fidel Castro trakk tilbake atomrakettene fra kubansk territorium etter avtale med USA, ble Guevara mer skeptisk til Sovjetunionen. Som han avslørte i sin siste tale i Algerie, begynte han å se på den nordlige halvkule, ledet av USA i vest og Sovjetunionen i øst, som utbyttere av u-landene på den sørlige halvkule. Ikke minst derfor var han en sterk talsmann og støttespiller for det kommunistiske Nord-Vietnam i Vietnam-krigen, og oppfordret også folk i andre utviklingsland på den sørlige halvkule til å gripe til våpen og skape «mange nye Vietnam-er».
Presset av nasjonale og internasjonale spekulasjoner omkring Guevaras skjebne, slo Fidel Castro 16. juni 1965 fast at informasjon ville komme når Guevara selv ønsket å gi den. Mange rykter var i omløp både i og utenfor Cuba om hva som hadde skjedd. Den 3. oktober 1965 avslørte Castro et udatert brev som Guevara hadde skrevet til ham. I brevet ga Guevara uttrykk for sin usvikelige solidaritet med den kubanske revolusjonen, men at han hadde besluttet å forlate Cuba for å bidra i revolusjoner i andre land. I brevet trekker Guevara seg fra alle formelle posisjoner i den kubanske regjeringen samt i partiet og i hæren. I tillegg frasa han seg sitt kubanske statsborgerskap som han hadde fått i 1959 som anerkjennelse for sin innsats i den kubanske revolusjonen.I et intervju med fire utenlandske korrespondenter 1. november 1965 fortalte Castro at han visste hvor Guevara befant seg. Han avviste også ryktene om at Guevara var død, og sa at han var ved god helse. Til tross for Castros forsikringer forble Che Guevaras skjebne et mysterium. Hva han gjorde og hvor han befant seg fortsatte å være en hemmelighet i store deler av både 1966 og 1967.
=== Kongo-Kinshasa ===
I løpet av et langt møte (14.–15. mars 1965) ble Guevara og Castro enige om at Guevara personlig skulle lede Cubas første militære aksjon i Afrika. Én versjon er at Che Guevara overtalte Castro til å gi ham denne rollen. En annen versjon er at Castro overbeviste Guevara om at han var den rette til å påta seg denne oppgaven. Castro skal ha argumentert for at situasjonen i andre latinamerikanske land ikke lå til rette for geriljaorganiserte revolusjoner, og at Cuba derfor måtte bistå nasjoner som var mer mottakelige for hjelp fra Cuba. Den kubanske aksjonen skulle derfor iverksettes i Afrika for å støtte tilhengerne av den myrdede Patrice Lumumba i Kongo-Kinshasa (tidligere Belgisk Kongo, senere Zaïre og i dag Den demokratiske republikk Kongo). Denne siste versjonen blir for øvrig bekreftet av Fidel Castro i Oliver Stones film Comandante, innspilt i 2003.
Høsten 1965 fungerte Guevara som rådgiver i Kongo-Kinshasa for geriljalederen Laurent-Désiré Kabila, som hjalp tilhengerne av Lumumba i et opprør mot kuppmakerne Mobutu Sese-Seko og Joseph Kasavubu, som hadde stått sentralt bak mordet på Lumumba. I sin dagbok fra Kongo gir Guevara uttrykk for liten tillit til Kabilas evner som geriljaleder og en verdig arvtaker etter Lumumba. «Ingenting får meg til å tro at han er den rette mannen», skrev Guevara.Det gikk imidlertid ikke lenge før USA igjen var på banen. En gruppe av US Green Berets, leiesoldater fra apartheidstaten Sør-Afrika og eksilkubanere fra USA, var under ledelse av Green Berets-oberst Craig Lowell, som samarbeidet med den kongolesiske hæren for å svekke Guevaras og Kabilas framgang og støtte til Lumumba-tilhengerne.Oberst Lowell frarådet den kongolesiske hæren å drepe Guevara og dermed gjøre ham til martyr. Det beste ville være å trette ut geriljaen, og slik ydmyke kubanerne og få dem til å trekke seg ut av Kongo. Ut fra denne strategien begynte Green Beret-gruppen å overvåke kommunikasjonslinjer og angripe straks geriljaen forberedte seg til et angrep.Guevaras mål var å eksportere den kubanske revolusjonen ved å lære Kabila-troppene og lokale Lumumba-tilhengere geriljastrategier og kommunistisk ideologi. Guevara så raskt at dét var nytteløst. Sammenliknet med entusiasmen han hadde møtt fra folk på Cuba under revolusjonen, ble han her møtt med uvilje eller passivitet. I sin dagbok «The African Dream» sier han at dette var årsaken til at den kongolesiske revolusjonen ikke ville lykkes.Senere i 1965, syk, plaget av astma og frustrert etter sju måneders slit til ingen nytte, forlot han Kongo sammen med andre kubanske overlevende. I alt seks kubanere hadde mistet livet i kamper med kongolesiske tropper og gruppen ledet av Green Berets. På et tidspunkt ønsket han å sende de andre hjem til Cuba, og selv bli igjen og kjempe til slutten. Håpet var at det kanskje kunne vekke kongoleserne og være et eksempel til etterfølgelse. Han slo imidlertid fra seg denne planen etter å ha møtt sterk motbør hos sine kubanske feltkamerater og to utsendinger fra Castro.
Siden Castro hadde offentliggjort Guevaras avskjedsbrev der han takket nei til alle bånd til Cuba og valgte å forplikte seg til revolusjonære aktiviteter i andre deler av verden, følte Guevara at han ikke kunne vende tilbake til Cuba med æren i behold. Derfor tilbrakte han de seks neste månedene i skjul i Dar-es-Salaam, Praha og DDR. I denne tida fullførte han nedtegnelsene av sine erfaringer fra Kongo og skrev utkastene til to nye bøker, en om filosofi og en om økonomi. Hele tida prøvde Fidel Castro å overtale han til å reise «hjem» til Cuba. Guevara aksepterte til slutt, men stilte to klare krav. Hans tilbakekomst skulle være av helt midlertidig karakter. Hensikten skulle være å forberede en aksjon et sted i Latin-Amerika. Det andre kravet var at hans tilbakekomst og opphold på Cuba måtte bli strengt hemmeligholdt.
=== Bolivia ===
Spekulasjonene om Guevaras tilholdssted fortsatte i 1966 og inn i 1967. Representanter fra FRELIMO (Den mosambikiske frigjøringshær) fortalte at de hadde hatt møter med Guevara sent i 1966 og tidlig i 1967 i Dar-es-Salaam der de hadde avslått hans tilbud om å bistå i deres revolusjon. I en 1. mai-tale i 1967 i Havanna, fortalte Cubas forsvarsminister Juan Almeida at Guevara «tjente revolusjonen et sted i Latin-Amerika». Kort tid etter kom det for dagen at Guevara ledet oppbyggingen av en gerilja i Bolivia.
På Fidel Castros forespørsel hadde bolivianske kommunister kjøpt et fjerntliggende område som Guevara kunne benytte til treningsområde og hovedleir. Mye tyder på at området som lå i Ñancahuazú regionen, var et lite heldig valg for Guevara og kubanerne som var sammen med han. De kom lite i kontakt med den spredte lokalbefolkningen, mestret ikke det lokale indianske språket og hadde store vansker med å danne en geriljahær med utgangspunkt i bolivianske opposisjonelle fra byene (Ramírez, 1997).
Den tidligere Stasi-agenten Haydée Tamara Bunke Bider, kjent som «Tania», var Che Guevaras agent i La Paz. Senere kom det for dagen at hun også rapporterte til KGB. Spekulasjoner går ut på at KGB i neste omgang lekket informasjon til bolivianske myndigheter. Grunnen skulle ha vært at Guevara ble oppfattet som en trussel mot Sovjetunionens ønske om fredelig sameksistens mellom sosialistiske og kapitalistiske land. Dette er imidlertid ikke blitt bekreftet i ettertid.
Fotografiene som geriljagruppen ble tvunget til å etterlate seg i hovedleieren etter sammenstøtet med den bolivianske hæren i mars 1967, ga president og general René Barrientos det endelige bevis på Che Guevaras tilstedeværelse i Bolivia. Barrientos erklærte at han ville se Guevaras hode på en stake i La Paz, og ga hæren ordre om å nedkjempe Guevara og hans geriljakrigere.
Che Guevaras gerilja bestod av vel 50 personer som gikk under navnet «ELN» (Ejército de Liberación Nacional de Bolivia / Bolivias nasjonale frigjøringshær). De var godt utstyrt og ga de bolivianske troppene flere tilbakeslag i Camiri-regionens vanskelige fjellterreng. I september 1967 klarte imidlertid USAs spesialenheter og bolivianske tropper å nedkjempe geriljaen etter at Guevara hadde delt mennene inn i to enheter. Til tross for kampenes voldsomhet ga Guevara førstehjelp til sårede bolivianske soldater som geriljaen tok til fange og deretter slapp fri. Che fulgte dermed samme praksis som Fidel Castros gerilja praktiserte under revolusjonen på Cuba. Til og med i Guevaras siste kamp i Quebrada del Yuro og der han selv ble såret, tilbød han sårede soldater førstehjelp ifølge utsagn fra tidligere bolivianske soldater. Tilbudet skal imidlertid ha blitt avslått av en boliviansk offiser.
Guevaras plan for en boliviansk revolusjon syntes å bygge på minst tre feilslutninger:
Han forventet at geriljaen ville bli konfrontert av Bolivias dårlig trente og utstyrte hær. I virkeligheten ble de møtt også av CIA og andre operative enheter som USA hadde sendt til Bolivia. Den bolivianske hæren ble trent og fikk direkte assistanse av rådgivere fra Green Berets, inklusive en nylig organisert elitebataljon av US Army Rangers som var eksperter på jungelkrigføring.
Han hadde forventet assistanse fra bolivianske opposisjonelle. Det fikk han ikke. Det bolivianske kommunistpartiet (Partido Comunista de Bolivia), som mer var orientert mot Moskva enn Havanna, kom ham ikke til unnsetning, til tross for at noen partimedlemmer sluttet seg til geriljaen og således brøt med partiets ønsker. Blant disse var blant annet Rodolfo Saldana, Serapio Aquino Tudela og Antonio Jimenez Tardio.
Han hadde forventet å ha radiokontakt med Havanna. Det viste seg imidlertid at de to kubanske kortbølgesenderne sviktet og gjorde det umulig å oppnå kontakt. Båndopptakeren som Guevara brukte for å ta opp og dekode budskap i ordinære radiosendinger fra Havanna, gikk også tapt da geriljakrigerne måtte krysse en elv.Ifølge Gary Prado Salmon, som fanget Guevara i jungelen og hadde en lang samtale med ham før han ble henrettet, havnet Guevara i Bolivia fordi han ikke hadde noen steder å dra. Castro ønsket å få Guevara bort fra Cuba der han var et problem for Castro. Ifølge Salmon ble Guevaras forsyninger og kommunikasjon med Cuba kuttet med vilje av Castro. Guevara gjorde mange feil som geriljaleder i Bolivia, han gjorde det motsatte av det han selv argumenterte for i boken sin, ifølge Salmon.
=== Tilfangetakelse og henrettelse ===
De bolivianske troppene og USAs spesialstyrker ble informert om Guevaras hovedleir av en desertør. Den 8. oktober 1967 ble leiren omringet og Guevara tatt til fange mens han ledet en patrulje i nærheten av La Higuera. Han overga seg etter at han var blitt truffet i beina og armen, og fått geværet ødelagt av en kule. Che Guevara skal deretter ha ropt: «Ikke skyt! Jeg er Che Guevara, og jeg er mer verdt for dere som levende enn jeg er som død!» President Barrientos ga straks ordre om at Guevara skulle henrettes. Allikevel hadde Félix Rodríguez foreslått å la Guevara leve, for å «bruke eventuell informasjon han hadde til å felle Fidel Castro og for å studere psykologien til terrorister».Guevara ble båret til La Higuera og lagt i en falleferdig skolebygning der han ble holdt over natten. Neste ettermiddag ble han skutt mens han satt fastbundet og svak etter blodtapet. Bøddelen var Mario Terán, en sersjant i den bolivianske hæren som hadde trukket det korteste strå, og som dermed ble den som måtte henrette Guevara. Ifølge Gary Prado Salmon meldte alle soldatene seg til å skyte Guevara. Oberst Zeneno valgte deretter en tilfeldig.Kaptein Gary Prado Salmón ledet jakten på gerilja i Yuro-ravinen. Salmon og hans mannskap tilhørte en elitebatalljon opplært av USAs Rangers. Salmon forteller til Financial Times at soldatene 8. Oktober 1967 hadde tatt to fanger, den ene identifiserte seg som Guevara noe som ble bekreftet ved et arr. Guevara så ut som en uteligger og var knapt gjenkjennelig, han var svært uflidd og hadde bare skinnfiller på føttene. Han var såret i en legg. «Dette er slutten. Det er over,» sa han. Soldatene hjalp Guevara til landsbyen La Higuera omtrent 2 km unna og der ble de to fangene holdt i et skolebygg over natten. Dagen etter kom oberst Joaquin Zenteno og CIA-agenten Felix Rodriguez med helikopter fra provinshovedsteder Vallegrande. I dagslys returnerte Salmon til jungelen for å jakte på gerilja. Ifølge Salmon ble Guevara drept av soldaten Mario Teran mens Salmon var ute. Ordren om å drepe Guevara kom fra presidenten og den militære overkommandoen. Soldatene meldte seg frivillig til å skyte Guevara og han ble da straks drept med en skuddsalve fra M2-geværet. Liket ble fraktet til Vallegrande, vasket og vist frem for omkring 30 journalister. For en sikker identifisering ønsket myndighetene også å sammenligne med fingeravtrykk fra arkivet i Argentina, men lang reisetid gjorde det umulig å bevare liket og derfor ble Guevaras hender lagt i formaldehyd og resten av liket begravet. Fingeravtrykkene ble bekreftet av den argentinske etterforskerne og hendene havnet etterhver hos Fidel Castro som ga dem videre til Guevaras familie. Ifølge Salmon ble Guevara drept for å unngå en pinlig rettssak og for å unngå en langvarig fengsling. Salmon ble senere statsråd i Bolivia, og ambassadør til Storbritannia og Mexico. Salmon tok vare på en av Guevaras Rolex-klokker som han i 1985 sendte til familien.Det finnes flere versjoner av det som skjedde. Noen sier at sersjanten var nervøs og måtte tvinges inn i skolebygningen. Andre sier at sersjanten nektet å se Guevara i øynene, og at han deretter skjøt Guevara i halsen. Versjonen som får mest støtte er at Guevara ble skutt flere ganger i beina og i kroppen for å unngå skader i ansiktet som kunne forhindre identifisering. Det sies også at Che Guevara hadde noen siste ord til sin bøddel. Det påstås at han skal ha sagt: «Jeg ser at du er kommet hit for å drepe meg. Men så skyt da, din kujon, du kommer bare til å drepe en mann». Mario Terán har allikevel aldri bekreftet dette utsagnet, og var attpåtil alene med Che Guevara under henrettelsen.
Che Guevaras lik ble fløyet i helikopter til Vallegrande. Der ble liket lagt på et vaskebord i det lokale hospitalet og vist fram for pressen. Fotografiene som ble tatt av Guevaras døde kropp ga støtet til flere religiøse legender som for eksempel «El Cristo de Vallegrande» (Vallegrandes Kristus). Dette fordi mange innfødte mente at Guevaras ansikt liknet Kristus og at han var blitt forrådd av desertøren, på samme måte som «desertøren» Judas hadde forrådd Jesus.
Etter møtet med pressen tok bolivianske offiserer liket til et hemmelig sted. I ettertid nektet de å si noe om Guevara var blitt begravd eller kremert.
Jakten på Che Guevaras gerilja i Bolivia ble ledet av Félix Rodríguez, en kubansk CIA-agent som tidligere hadde arbeidet på Cuba i kontakt med anti-Castro-elementer i Havana forut for invasjonen i Grisebukta. Under høringen om Che Guevaras tilfangetakelse fortalte Rodríguez at han hadde støttet seg på informasjon fra CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia, som han mottok via CIA-avdelinger i ulike søramerikanske land. Etter henrettelsen tok Rodríguez Guevaras Rolex-klokke og andre personlige eiendeler, som han stolt viste fram til journalister i de påfølgende år. Blant Guevaras eiendeler var også en diktsamling av Pablo Neruda.
Den 15. oktober 1967 offentliggjorde Fidel Castro at Che Guevara var blitt myrdet i Bolivia, og proklamerte tre dagers landesorg på Cuba. Guevaras død ble positivt mottatt av USAs myndigheter. De så på Guevaras død som et nyttig og kraftig slag mot sosialistiske bevegelser i Latin-Amerika og i resten av den tredje verden.
I 1997 ble skjelettet av Che Guevara funnet under en flystripe i nærheten av Vallegrande. Levningene ble DNA-identifisert og sendt til Cuba. Den 17. oktober 1997 ble Che Guevara og seks andre falne fra Bolivia-kampanjen stedt til hvile i Santa Clara under full militær honnør.
Mens bildene av Guevaras døde kropp og omstendighetene rundt hans død ble spredt over hele verden, begynte reaksjonene å komme. Protestdemonstrasjoner brøt ut, artikler ble skrevet, hylningskonserter avholdt og sanger og dikt ble skrevet om hans liv og virke. Til og med liberale med liten sympati for Che Guevaras radikale sosialistiske idealer, ga uttrykk for beundring for at han ikke bare argumenterte iherdig for sine ideer, men også etterlevde dem konsekvent i praksis. Han framstod som en helt for mange, også fordi han hadde takket nei til en behagelig tilværelse på Cuba, og valgt å kjempe for underprivilegerte som var fratatt all politisk makt og økonomisk sikkerhet.
Særlig på slutten av 60-tallet ble han et forbilde for revolusjon og sosialistiske idealer hos ungdom i vestlige land og i Midtøsten. Det ikoniske bildet av Che Guevara (Guerrillero Heroico) som fotografen Alberto Korda tok under en minneseremoni i mars 1960 ble ikke publisert internasjonalt før etter henrettelsen av Che Guevara i 1967. Det ble da raskt et av århundrets mest berømte bilder, og ble forenklet og reprodusert på en lang rekke kommersielle produkter som for eksempel T-skjorter, plakater, kaffekrus og postkort.I alt 205 832 personer besøkte Guevaras mausoleum i Santa Clara i 2005, deriblant 127 597 utlendinger. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre besøkte Cuba i 1960 og møtte Che Guevara. De hadde lange filosofiske samtaler, og Sartre kalte senere Che Guevara for «det mest fullendte menneske i vår tid».Guevaras tilhengere mener at han langt på vei er den viktigste tenkeren og aktivisten i Latin-Amerika siden Simón Bolívar, lederen av den søramerikanske uavhengighetsbevegelsen, forkjemperen for pan-Amerikanismen og helten for generasjoner av uavhengighetsforkjempere i hele Latin-Amerika. Sammen med Bolívar regnes Che Guevara av sine tilhengere som en av de største frigjøringshelter fra Latin-Amerika.
=== Familie ===
Guevara etterlot seg seks barn.
Med Hilda Gadea (gift 8. august 1955, skilt 22. mai 1959):
en datter, Hilda Beatriz Guevara Gadea, født 15. februar 1956 i Mexico by, død 21. august 1995 i Havanna, CubaMed Aleida March (gift 2. juni 1959)
Aleida Guevara March, født 17. november 1960 i Havanna
Camilo Guevara March, født 20. mai 1962 i Havanna
Celia Guevara March, født 14. juni 1963 i Havanna
Ernesto Guevara March, født 24. februar 1965 i HavannaMed Lidia Rosa López (utenom ekteskap):
en sønn, Omar Pérez, født 19. mars 1964 i Havanna
=== Bolivia-dagboka ===
Guevaras dagbok dokumenterer geriljakampene i Bolivia. Første opptegnelse er 7. november 1966, kort etter at han ankom Ñancahuazú, og den siste er gjort 7. oktober 1967, dagen før han ble tatt til fange. Dagboka forteller hvordan geriljakrigerne ble tvunget til å improvisere etter at hovedleiren ble oppdaget av bolivianske tropper. Det forklarer også Guevaras beslutning om å dele den revolusjonære gruppen inn i to mindre avdelinger. Det førte imidlertid til at de ble ute av stand til å kommunisere med hverandre, noe som i sin tur nok bidro til at de ble nedkjempet.
Dagboka forteller også om konfliktene mellom Guevara og det bolivianske kommunistpartiet, som førte til at Guevara fikk betydelig færre geriljakrigere enn han opprinnelig hadde antatt. Dagboka viser også at Guevara hadde store vansker med å rekruttere fra urbefolkningen i området. En vesentlig årsak var at geriljagruppen kun behersket quechua og ikke det lokale tupí-guaraní-språket. En annen årsak var trolig den indianske befolkningens mistenksomhet overfor hvite utlendinger. Dessuten ble Guevara syk etter hvert som geriljakampanjen dro ut i tid. Astmaen forverret seg, og de siste geriljaoffensivene gikk dels ut på å få tak i medisiner.
== Arv og ettermæle ==
Che Guevaras liv og arv forblir omstridt. De motsetningene som ble oppfattet ved hans livssyn og etos ved ulike tidspunkter i hans liv har skapt en kompleks dualistisk figur, en som var «i stand til bruke pennen og maskinpistol med samme dyktighet,» mens han profeterte at «den aller viktigste revolusjonære ambisjon var å se mennesket frigjort fra sin fremmedgjøring.» Like så udogmatisk som han var engasjert, var hans visjon av frigjøringen på samme tid romantisk, poetisk, medfølende, og hensynsløs.Guevaras paradoksale posisjon er ytterligere komplisert av hans oppstilling av tilsynelatende diametralt motsatte kvaliteter. En sekulær humanist og medfølende lege som ikke nølte med å skyte sine fiender, en feiret internasjonal leder som var talsmann for vold for å gjennomføre en utopisk filosofi om det kollektive gode, en idealistisk intellektuell som elsket litteratur, men nektet å tillate avvikende meninger, en antiimperialistisk marxistisk opprør som var radikalt villig til smi et samfunn uten fattige i en ny verden på den apokalyptiske asken av den gamle verden, og til sist, en uttalt antikapitalist hvis bilde har blitt eksproprierert og kommersialisert; Che Guevaras historie fortsetter å bli skrevet på nytt, bli omskrevet, og redefinert på ny måte.Sosiologen Michael Löwy har forfektet at de mange fasetter i Guevaras liv (som doktor og økonom, revolusjonær og bankmann, militær teoretiker og ambassadør, tenksom intellektuell og politisk agitator) belyser framveksten av «myten Che Guevara». Det har gjort det mulig for ham å bli stadig krystallisert i hans mange metafortalte roller som en «rød Robin Hood, kommunismens Don Quijote, den nye Garibaldi, den marxistiske Saint-Just, Cid Campeador av Jordens fordømte, tiggernes ridder Galahad... og den bolsjevikiske djevel som hjemsøker de rikes søvn, [mens han] nører opp under fyrfatet for ødeleggelse verden over.»Ulike kjente enkeltindivider har berømmet Guevara som en helt; eksempelvis refererte Nelson Mandela til ham som «en inspirasjon for hvert menneskelig vesen som elsker friheten,» mens Jean-Paul Sartre beskrev ham som «ikke bare en intellektuell, men også det mest fullstendige mennesket i vår tid.» Andre som har uttrykt sin beundring er blant annet forfatterne Graham Greene, som bemerket at Guevara «representerte ideen om galanteri, verdighet og opplevelser,» og Susan Sontag, som antok at «[Ches] mål var ingenting mindre formålet menneskehetens selv.» I det svarte samfunnet erklærte filosofen Frantz Fanon at Guevara var «verdens symbol på mulighetene i et enkelt menneske,» mens Black Power-lederen Stokely Carmichael slo fast at «Che Guevara er ikke død, hans ideer er med oss.» Lovprisning har blitt reflektert gjennom hele det politiske spektrum. Den liberalistiske teoretikeren Murray Rothbard berømmet Guevara som en «heroisk figur», beklaget at etter hans død at «mer enn noen annen mann i vår epoke eller selv i vårt århundre, [Che] var den levende legemliggjøringen av revolusjonens prinsipp,» mens journalisten Christopher Hitchens kommenterte at «[Ches] død betød mye for meg og tallrike andre som meg på den tiden, han var en rollemodell, om enn en umulig for oss borgerlige romantikere for så vidt som han dro og gjorde hva revolusjonære var ment å gjøre — å kjempe og dø for sin overbevisninger.» Den britiske historikeren Hugh Thomas mente at Guevara var en «tapper, oppriktig og besluttsom mann som også var gjenstridig, trangsynt og dogmatisk.» Mot slutten av sitt liv, i henhold til Thomas, «han synes å ha blitt overbevist om voldens fortreffelighet for sin egen del,» mens «hans innflytelse over Castro på godt og vondt» vokste etter hans død da Fidel tok opp mange av hans synspunkter. I Thomas' bedømmelse, «Som i tilfellet med Martí, eller med Lawrence av Arabia, mislykkethet har blankpusset, ikke forsmusset legenden.»Omvendt avviser Jacobo Machover, en opposisjonell forfatter i landflyktighet, heltedyrkelsen av Guevara og portretterer ham som en ufølsom bøddel. Landflyktige tidligere kubanske fanger har uttrykt tilsvarende meninger, blant dem Armando Valladares, som har erklært at Guevara er «en mann fylt med hat» og som «henrettet dusinvis uten rettssak,» og Carlos Alberto Montaner, som hevdet at Guevara «besatt med mentalitet som Robespierre,» hvori ondskap mot revolusjonens fiender var en dyd. Alvaro Vargas Llosa fra Independent Institute (amerikansk konservativ tenketank) har antatt hypotetisk at Guevaras samtidige tilhengere har «narret seg selv ved å klamre seg til en myte», og beskrev Guevara som en «marxistisk puritaner» som benyttet sin rigide makt til å undertrykke meningsmotstandere, samtidig som han også opererte som en «kaldblod mordermaskin». Llosa rettet også anklager mot Guevaras «fanatiske disposisjon» for å være luntestikken for «sovjetiseringen» av den kubanske revolusjon, og spekulerte om han eide en «total virkelighetsunderordning for blind ideologisk ortodoksi.» Andre har forsøkt å demonstrere at Che Guevara-inspirerte revolusjoner i store deler av Latin-Amerika hadde det praktiske resultat av å gjennomføre en brutal militarisme og gjensidig ødeleggende konflikt i årevis. William Ratliff, forsker ved Hoover Institution (en amerikansk offentlig tenketank) vurderer Guevara som et produkt av sitt historiske miljø, og betegner ham som en «fryktløs» og «stri Messias-lignende figur,» en «krigføringens helgen», som sprang ut av en martyrelskende latinsk kultur som fikk folk «til å søke og følge patriarkalske mirakelgjørere». Ratliff har spekulert i om de økonomiske forholdene i regionen lå til bunn for Guevaras oppgave å «skaffe rettferdighet til de underkuede ved å knuse århundregamle tyrannier»; han beskrev Latin-Amerika som hjemsøkt av hva Moisés Naím kalte en mangfoldig og «legendarisk ondskapen» av ulikhet, fattigdom, politikk og dysfunksjonelleinstitusjoner.I mellomtiden har Guevara forblitt en nasjonalhelt på Cuba, hvor hans bilde smykker bankseddelen for 3 peso, og skolebarn begynner hver morgen ved å love «Vi vil bli som Che!» I hans hjemland Argentina er skoler oppkalt etter ham, tallrike museer dedisert Che Guevara er spredt over landet, og i 2008 ble en nær fire meter høy statue avduket i hans fødeby. I tillegg har Guevara blitt helliggjort av en del bolivianske campesinos (bønder) som «sankt Ernesto» og ber til ham for støtte. I kontrast til denne hyllesten har Guevara forblitt en hatet figur blant mange kubanske landflyktige og i det kubansk-amerikanske samfunnet i USA, som betrakter ham som «slakteren fra La Cabaña». Til tross for denne polariserte statusen er et grafisk bilde med forsterket kontrast av Guevaras ansikt, skapt i 1968 av den irske kunstneren Jim Fitzpatrick, blitt både et revolusjonært symbol og samtidig utnyttet kommersielt. Det er gjengitt på talløse produkter, deriblant T-skjorter, hatter, postere, og bikinier og som tatovering. Likevel har han forblitt en grenseoverskridende skikkelse, både for en særskilt politisk kontekst og som et populært ikon for ungdommelig opprør.
== Se også ==
Tidslinje for Che Guevaras liv
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Che Guevara (1967/2004): The Motorcycle Diaries (Movie Tie-in Edition): Notes on a Latin American Journey, Ocean Press, ISBN 1-920888-10-1 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen «Motorsykkelsdagbok : fra en reise i Latin-Amerika», Cappelen, 1995)
Che Guevara (1965/1999): Socialism and Man in Cuba, Pathfinder Press, ISBN 964-90458-2-1
Che Guevara (1967/1989): Man and socialism in Cuba', Pathfinder, ISBN 0-87348-577-7
Che Guevara (1961/2006): Guerrilla Warfare : The Authorized Edition, Ocean Press, ISBN 1-920888-28-4 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen Gerilja, Pax, 1968)
Che Guevara (1968/2005): Reminiscences of the Cuban Revolutionary War : The authorized and revised edition (Che Guevara Publishing Project), Ocean Press, ISBN 1-920888-33-0 (Oversatt til svensk og utgitt under tittelen «Minnen från det revolutionæra kriget på Kuba», Wahlstrøm & Widstrand, 1968)
Che Guevara (1972/2000): Che Guevara Speaks: Selected Speeches and Writings, Pathfinder Press (NY); 2nd edition, ISBN 0-87348-910-1
Che Guevara (1968/2001): The African Dream: The diaries of the Revolutionary War in the Congo, Grove Press, ISBN 0-8021-3834-9
Che Guevara (1968/2005): Bolivian Diary, Ocean Press, ISBN 1-920888-24-1 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen Boken om Che : Che Guevaras dagbok : 7. november 1966 – 7. oktober 1967, Gyldendal, 1968)
Che Guevara (2003): Che Guevara Reader: Writings on Guerrilla Strategy, Politics and Revolution, Ocean Press, ISBN 1-876175-69-9
Che Guevara (2005): Latin America : Awakening of a Continent, Ocean Press, ISBN 1-920888-38-1
Che Guevara (2000): Che Guevara Talks to Young People, Pathfinder; 1st edition, ISBN 0-87348-911-X
Che Guevara (2002): Che Guevara on Global Justice, Ocean Press, ISBN 1-876175-45-1
Che Guevara (2003): Self Portrait Che Guevara, Ocean Press, ISBN 1-876175-82-6
== Litteratur ==
Alarcón Ramírez, Dariel («Benigno») (1997): Memorias de un Soldado Cubano: Vida y Muerte de la Revolución. Tusquets Editores S.A. Barcelona, ISBN 84-8310-014-2
Alarcón Ramírez, Dariel dit «Benigno» (1997): Le Che en Bolivie, Éditions du Rocher, ISBN 2-268-02437-7
Anderson, Jon Lee (1997): Che Guevara: A Revolutionary Life, New York: Grove Press, ISBN 0-8021-1600-0
Bonachea, Rolando E. and Nelson P. Valdés (ed.) (1969) Selected Works of Ernesto Guevara, Cambridge, MA: MIT Press. ISBN 0-262-52016-8
Bravo, Marcos (2005): La Otra Cara Del Che, Editorial Solar. Bogotá, Colombia.
Castañeda, Jorge G. (1998): Che Guevara: Compañero. New York: Random House, ISBN 0-679-75940-9
Camiller, Patrick (2002): Back on the Road: A Journey to Central America, The Harvill Press, ISBN 1-86046-972-8
Castro, Fidel (editors Bonachea, Rolando E. and Nelson P. Valdés (1972) Revolutionary Struggle 1947-1958, MIT Press Cambridge, Massachusetts and London, ISBN 0-262-02065-3
del Carmen, Garcia and Salado (ed.) (2005) Our America and Theirs : Kennedy and the Alliance for Progress – The Debate on Free Trade (Che Guevara Publishing Project), Ocean Press, ISBN 1-876175-81-8
Estrada, Lescaille og Suarez, Luis (2005): Tania the Guerrilla Leader: And The South American Epopee of Che, Consortium Book Sales, ISBN 1-920888-21-7
Feldman, Allen (2003): Political Terror and the Technologies of Memory: Excuse, Sacrifice, Commodification, and Actuarial Moralities, Radical History Review 85, 58-73
Fuentes, Norberto (2004): La Autobiografía De Fidel Castro, Mexico D.F: Editorial Planeta, ISBN 84-233-3604-2, ISBN 970-749-001-2
George, Edward (2005): The Cuban Intervention In Angola, 1965-1991: From Che Guevara To Cuito Cuanavale, London & Portland, Oregon: Frank Cass Publishers, ISBN 0-415-35015-8
Kellner, Douglas (1989): Ernesto 'Che' Guevara (World Leaders Past & Present). Chelsea House Publishers (Library Binding edition). ISBN 1-55546-835-7.
Holland, Max (2005): Private Sources of U.S. Foreign Policy. William Pawley and the 1954 Coup d'État in Guatemala i Journal of Cold War Studies 7.4
James, Daniel (2001): Che Guevara, Cooper Square Press, ISBN 0-8154-1144-8
Matos, Huber (2002): Como llegó la Noche, Barcelona: Tusquet Editores, SA. ISBN 84-8310-944-1.
McLaren, Peter (2000): Che Guevara, Paulo Freire, and the Pedagogy of Revolution. Rowman & Littlefield. ISBN 0-8476-9533-6.
Morán Arce, Lucas (1980): La revolución cubana, 1953-1959: Una versión rebelde. Ponce, Puerto Rico: Imprenta Universitaria, Universidad Católica, ISBN B0000EDAW9.
Oppslag i Pax Leksikon, bind 2. (1979), Pax forlag, Oslo
Peña, Emilio Herasme (2004): La Expedición Armada de junio de 1959 i Listín Diario (Den dominikanske republikk), 14 June 2004
Rodriguez, Felix I. and John Weisman (1989): Shadow Warrior/the CIA Hero of a Hundred Unknown Battles, Simon&Schuster, ISBN 0-671-66721-1
Rojo del Río, Manuell (1981): La Historia Cambió En La Sierra. San José, Costa Rica: Editorial Texto.
Ros, Enrique (2003): Fidel Castro y El Gatillo Alegre: Sus Años Universitarios, Miami, Ediciones Universal, ISBN 1-59388-006-5
Sinclair, Andrew (2006) [1968]: Viva Che!: The Strange Death and Life of Che Guevara. Sutton publishing.
Sinclair, Andrew (2002): Che Guevara, Damms biografiserie, ISBN 82-496-0165-3
Taibo, Paco Ignacio II (1999): Ernesto Guevara, también conocido como el Che, Editorial Planeta. ISBN 84-08-02280-6
Waters, Mary Alice (1996): Episodes of the Cuban Revolutionary War 1956-1958. New York: Pathfinder. ISBN 0-87348-824-5
== Eksterne lenker ==
(en) Che Guevara – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Che Guevara – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Che Guevara på Internet Movie Database
(sv) Che Guevara i Svensk Filmdatabas
(da) Che Guevara på Scope
(fr) Che Guevara på Allociné
(en) Che Guevara på AllMovie
(en) Che Guevara hos The Movie Database
(en) Che Guevara Internet Archive: Ches nedtegnelser om kampene ved Alegria de Pío (engelsk) Besøkt 25. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Ches nedtegnelser om geriljaens første lille seier, erobringen av militærleiren La Plata (engelsk) Besøkt 25. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Che Guevaras tale til FNs Generalforsamling 11. desember 1964 (engelsk) Besøkt 24. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Che Guevaras tale i plenumsmøte på FNs handels- og utviklingskonferanse UNCTAD i Genève 25. mars 1964 (engelsk) Besøkt 24. mai 2014
(en) Che Guevara Internet Archive: Ches artikkel «Message to the Tricontinental», trolig skrevet i 1966, men først utgitt i 1967 Besøkt 25. mai 2014
(es) Biblioteca Virtual de Filosofia - Kubansk internettbibliotek (søk på Guevara de la Serna, Ernesto) (spansk) Besøkt 25. mai 2014
(en) historyofcuba.com: Invasion at Bay of Pigs (engelsk) Besøkt 25. mai 2014 Wikiquote: Ernesto Guevara – sitater | Che Guevara (døpenavn Ernesto Guevara, født 14. juni 1928, død 9. | 9,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grafteori | 2023-02-04 | Grafteori | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grafteori', 'Kategori:Informatikk'] | Grafteori er en gren i matematikk og informatikk der man studerer egenskapene til grafer. Grafer er matematiske strukturer som brukes til å lage modeller for parvise relasjoner mellom objekter. I informatikken regnes graf som en abstrakt datastruktur, en teoretisk struktur som kan implementeres på ulike måter. Studier av algoritmer som behandler grafer er en viktig disiplin med mange praktiske anvendelser, i dag er dette i stor grad knyttet mot moderne datateknikk, men slike algoritmer var også utviklet før den digitale tidsalderen. Grafer og behandling av grafer er viktige verktøy i mange hverdagslige problemstillinger som f.eks. ruteplanlegging, datanettverk og design av mikrobrikker.
Opprinnelsen til grafteori ansees for å være en artikkel publisert av Leonhard Euler i 1736, som tok for seg problemet Broene i Königsberg.
| Grafteori er en gren i matematikk og informatikk der man studerer egenskapene til grafer. Grafer er matematiske strukturer som brukes til å lage modeller for parvise relasjoner mellom objekter. I informatikken regnes graf som en abstrakt datastruktur, en teoretisk struktur som kan implementeres på ulike måter. Studier av algoritmer som behandler grafer er en viktig disiplin med mange praktiske anvendelser, i dag er dette i stor grad knyttet mot moderne datateknikk, men slike algoritmer var også utviklet før den digitale tidsalderen. Grafer og behandling av grafer er viktige verktøy i mange hverdagslige problemstillinger som f.eks. ruteplanlegging, datanettverk og design av mikrobrikker.
Opprinnelsen til grafteori ansees for å være en artikkel publisert av Leonhard Euler i 1736, som tok for seg problemet Broene i Königsberg.
== Grafteoretiske begreper ==
En graf består av en mengde noder (også kalt hjørner), og en mengde kanter, der hver kant forbinder to noder med hverandre. Figuren ovenfor viser et eksempel på en graf med ti noder og femten kanter, kjent som Petersen-grafen.
Formelt defineres en graf
G
{\displaystyle G}
som et par
(
V
,
E
)
{\displaystyle (V,E)}
, der
V
{\displaystyle V}
er en ikke-tom mengde med noder og
E
{\displaystyle E}
er en mengde med nodepar
{
u
,
v
}
,
u
,
v
∈
V
{\displaystyle \{u,v\},u,v\in V}
der
{
u
,
v
}
{\displaystyle \{u,v\}}
angir at grafen inneholder en kant mellom nodene u og v. Dette er en urettet graf. I en rettet graf går kantene bare en vei. Hvis en rettet graf inneholder kanten
(
u
,
v
)
{\displaystyle (u,v)}
angir at det er en kant fra node u til node v, men ikke nødvendigvis den andre veien. Slike grafer blir gjerne tegnet med piler mellom nodene.
En graf er simpel, hvis det aldri er mer enn én kant mellom to gitte noder, og hvis ingen kanter forbinder en node med seg selv. En slik kant kalles en løkke (loop). En graf som inneholder en løkke, eller noder som er forbundet med mer enn en kant, kalles en multigraf.
En planar graf er en graf som kan tegnes i planet (eller ekvivalent, på en kuleoverflate) slik at ingen kanter krysser hverandre. Grafer som ikke er planare, er
K
3
,
3
{\displaystyle K_{3,3}}
og
K
5
{\displaystyle K_{5}}
.
To noder er naboer hvis de er forbundet med en kant. En kant er insident til nodene den forbinder.
En vei i en graf består av en mengde kanter i rekkefølge, slik at to på hverandre følgende kanter alltid har en node felles. En sti er en vei hvor hver node besøkes høyst én gang. En sykel er en vei hvor det første og det siste noden er det samme, men hvor alle andre noder opptrer høyst én gang.
En graf er sammenhengende hvis ethvert par av noder er forbundet til hverandre av en sti.
To grafer er isomorfe hvis det finnes en avbildning fra nodene til den ene grafen til nodene i den andre grafen, slik at to noder er naboer i den første grafen hvis og bare hvis de korresponderende nodene er naboer i den andre grafen.
Graden til en node er antall kanter som starter eller slutter i denne noden. Vanligvis er dette antall naboer til denne noden, men en løkke øker graden med 2. For rettede grafer skiller vi mellom inngrad, som er antall kanter som går til denne noden, og utgrad, som er antall kanter som går fra denne noden.
I en regulær graf av grad n, har alle nodene grad n.
I en komplett graf, er alle nodene direkte forbundet med hverandre. Hvis grafen har N noder, er dette en regulær graf av grad N-1.
== Korteste vei ==
Å finne korteste vei i en graf er en grunnleggende operasjon som trengs i mange sammenhenger f.eks. for å planlegge en reiserute.
I en uvektet graf kan man finne korteste vei fra en bestemt node ved å merke alle nodene avstand 1. Deretter tar man alle de umerkede nodene som har avstand 2 og så videre. Alle nodene blir da merket med korteste tilgjengelige rute. Tidsbruken til denne algoritmen øker eksponensielt med antall noder. En mer effektiv metode er å bruke en "kø" der man først setter inn den noden man starter på. Så lenge køen ikke er tom tar man ut første node og legger nodene som kommer etter denne sist i køen. Nodene kommer da i riktig rekkefølge med en lineær tidsbruk.Dijkstras algoritme er en grådig algoritme som kan brukes for å finne korteste vei i en vektet graf uten negative kanter. Algoritmen er mye brukt i transport-, tele- og datanettverk.
Fremgangsmåten er at alle noder merkes med en avstand og en peker til noden man kom fra for å få denne avstanden. I tillegg merkes hver node med kjent eller ukjent. Man begynner med å sette alle nodene til avstand uendelig og "ukjent". Noden man begynner med får avstand 0. Først merkes alle nodene rundt startnoden med avstand og deretter tar man utgangspunkt i den noden med lavest avstand til start. Denne merkes som kjent og kan deretter ikke endres. Man merker så avstand til start på nodene rundt den nye kjente og det merkes hvilken node man kom fra. Hvis algoritmen finner en ny og kortere vei til en node må den merkes om med ny avstand og ny bakoverpeker. Når alle nodene er merket kjent er hele grafen kartlagt.Dijkstras algoritme øker eksponensielt med antall noder. Dette gir god ytelse for grafer med mange kanter og få noder. I grafer med få kanter og mange noder kan ytelsen økes ved å legger noder under behandling i en prioritetskø.Algoritmen kan håndtere negative kanter hvis man håndterer noder som oppdateres med en kø istedenfor å merke noder med kjent og ukjent. Dette minker imidlertid algoritmens effektivitet vesentlig. Man må også gardere seg mot negative sykler i grafen (som fører til evige løkker).
== Minimalt spenntre ==
Et minimalt spenntre er en sammenbinding av alle nodene i en graf med minimal lengde på kantene. Et praktisk eksempel kan være å legge kabel mellom hus i et boligområde – hvor skal kablene gå for at den samlede strekningen skal bli så kort som mulig?
Prims algoritme er en grådig algoritme som begynner i en tilfeldig node og fortsetter med å velge veien til den noden som er nærmest en valgt node helt til alle noder er valgt.Kruskals algoritme er en grådig algoritme som tar utgangspunkt i de kantene i grafen som har lavest vekt. Først knytter den sammen nodene som det er kortest mellom, deretter nodene som er nest kortest og så videre. Algoritmen må hele tiden sjekke at det ikke oppstår sykler, hvis det allerede finnes en vei fra en node til en annen skal den ikke knyttes sammen på flere måter.
== Fargelegging av grafer ==
Man fargelegger en graf når man tilegner hver node i grafen en farge slik at ingen nabonoder har samme farge. Gitt en graf er det et mål å bruke så få farger totalt som mulig slik at det fortsatt går an å fargelegge grafen. Det er enkelt å vise at det alltid går an å fargelegge en planar graf med maksimalt 5 farger totalt. Et kjent problem kalt 4-fargeteoremet sier at det alltid går an å fargelegge en planar graf med maksimalt 4 farger totalt. Dette er blitt bevist ved hjelp av datamaskiner som har tatt for seg alle mulige typer planare grafer, men er aldri blitt bevist med enklere metoder og regnes derfor idag fortsatt av noen som et uløst problem.
== Topologisk sortering ==
Topologisk sortering vil si å lage en lovlig rekkefølge av alle elementer i en graf med rettede kanter. En svært enkel algoritme for å gjøre dette er å finne en node med null inn-kanter, føre den opp i lista/utskriften, fjerne den og oppdatere inngraden til nodene den peker mot for så å gjenta til det ikke er flere noder igjen. Dette er imidlertid svært lite effektivt, man risikerer eksponensiell økning i tidsbruken med økende datamengde. En forbedret algoritme tar ut alle nodene med inngrad null og setter dem i en "boks". Den tar så en node fra boksen, registrerer noden i utskriften, fjerner den fra grafen og oppdaterer inngraden til nodene rundt. Den sjekker så om noen av nodene rundt har fått inngrad null, og hvis de har det settes de inn i boksen. Så tar den for seg neste node i boksen.
== Referanser == | Grafteori er en gren i matematikk og informatikk der man studerer egenskapene til grafer. Grafer er matematiske strukturer som brukes til å lage modeller for parvise relasjoner mellom objekter. | 9,173 |
null | 2023-02-04 | Adelskalenderen (skøyter) | null | null | null | Adelskalenderen er i hurtigløp på skøyter en sentral og objektiv rangering av skøyteløperne basert på personlige rekorder. Rangeringen er etter det samme prinsippet som brukes i allroundmesterskap på skøyter som består av 500, , og meter for kvinner og 500, , og meter for menn. | 9,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Jackson | 2023-02-04 | Michael Jackson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 25. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Michael Jackson', 'Kategori:Musikere tilknyttet Motown Records', 'Kategori:Personer fra Gary', 'Kategori:Plateprodusenter fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Michael Joseph Jackson (1958–2009) var en amerikansk artist, danser, låtskriver og filantrop. Jackson er anerkjent som den mest suksessrike artisten gjennom tidene av Guinness World Records og er blitt betegnet som «kongen av pop». Hans bidrag til musikk, dans og mote, sammen med et mye omtalt privatliv, gjorde ham til en global figur i populærkulturen i over fire tiår. Som det åttende barnet i Jackson-familien, debuterte han på den profesjonelle musikkfronten sammen med sine brødre som medlem av The Jackson 5 i midten av 1960-årene, og han begynte sin solokarriere i 1971.
I begynnelsen av 1980-årene ble Jackson en dominerende skikkelse i populærmusikken. Musikkvideoene for hans sanger, inkludert «Beat It», «Billie Jean» og «Thriller», ble kreditert med å ha forvandlet mediet til en kunstform og et salgsfremmende verktøy, og populariteten til disse videoene bidro til å bringe den relativt nye tv-kanalen MTV til berømmelse. Videoer som «Black or White» og «Scream» gjorde ham til en «magnet» på MTV i 1990-årene. Gjennom liveopptredener og musikkvideoer populariserte han en rekke danseteknikker, slik som robotdans og moonwalk. Hans særegne musikalske lyd- og vokalstil har påvirket mange hiphop-, pop-, moderne R&B- og rockartister.
Jacksons Thriller-album fra 1982 er verdens mest solgte album gjennom tidene. Hans andre plater, blant annet Off the Wall (1979), Bad (1987), Dangerous (1991) og HIStory (1995), er også rangert blant verdens mest solgte album. Jackson er en av få artister som har blitt innsatt i Rock and Roll Hall of Fame to ganger. Noen av hans andre utmerkelser inkluderer flere Guinness World Records, 13 Grammy Awards (i tillegg til Grammy Legend Award og Grammy Lifetime Achievement Award), 26 American Music Awards (mer enn noen annen artist, inkludert «Århundrets artist»), 13 nummer én-singler i USA i sin solokarriere (mer enn noen annen mannlig artist på Hot 100-hitlisten) og et beregnet salg på over 750 millioner plater verden over. Jackson vant hundrevis av priser, noe som har gjort ham til plateartisten med flest pristildelinger i musikkens historie. Han var også en fremstående humanitær og filantrop og donerte og samlet sammen hundrevis av millioner dollar for veldedighet samtidig som han støttet mer enn 39 veldedighetsorganisasjoner.
Aspekter ved Jacksons personlige liv, inkludert hans endrede utseende, personlige relasjoner og adferd, har skapt kontrovers. I 1993 ble han anklaget for overgrep mot barn, men saken ble henlagt, og samtlige formelle anklager ble avvist. I 2005 ble han stilt for retten og frikjent for ytterligere anklager om seksuell mishandling av barn og flere andre anklager etter at juryen fant ham ikke skyldig på alle punkter. Jackson døde etter å ha fått hjertestans 25. juni 2009 under forberedelsene til sin konsertserie This Is It. Han hadde før sin død angivelig blitt gitt stoffer som propofol og lorazepam. Los Angeles County Coroner forklarte hans død som et drap, men hans personlige lege erklærte seg ikke skyldig i anklagene om uaktsomt drap. Jacksons død satte fans verden over i dyp sorg, og så mange som en milliard mennesker verden rundt fulgte angivelig med på hans offentlige minnestund på direktesendt fjernsyn. I mars 2010 inngikk Sony Music Entertainment en avtale med Jacksons bo verdt 250 millioner amerikanske dollar for å beholde distribusjonsrettigheter for hans musikk frem til 2017 og for å utgi syv posthume album over tiåret etter hans død. Hans første posthume album med nytt materiale, simpelthen kalt Michael, ble utgitt 10. desember 2010.
| Michael Joseph Jackson (1958–2009) var en amerikansk artist, danser, låtskriver og filantrop. Jackson er anerkjent som den mest suksessrike artisten gjennom tidene av Guinness World Records og er blitt betegnet som «kongen av pop». Hans bidrag til musikk, dans og mote, sammen med et mye omtalt privatliv, gjorde ham til en global figur i populærkulturen i over fire tiår. Som det åttende barnet i Jackson-familien, debuterte han på den profesjonelle musikkfronten sammen med sine brødre som medlem av The Jackson 5 i midten av 1960-årene, og han begynte sin solokarriere i 1971.
I begynnelsen av 1980-årene ble Jackson en dominerende skikkelse i populærmusikken. Musikkvideoene for hans sanger, inkludert «Beat It», «Billie Jean» og «Thriller», ble kreditert med å ha forvandlet mediet til en kunstform og et salgsfremmende verktøy, og populariteten til disse videoene bidro til å bringe den relativt nye tv-kanalen MTV til berømmelse. Videoer som «Black or White» og «Scream» gjorde ham til en «magnet» på MTV i 1990-årene. Gjennom liveopptredener og musikkvideoer populariserte han en rekke danseteknikker, slik som robotdans og moonwalk. Hans særegne musikalske lyd- og vokalstil har påvirket mange hiphop-, pop-, moderne R&B- og rockartister.
Jacksons Thriller-album fra 1982 er verdens mest solgte album gjennom tidene. Hans andre plater, blant annet Off the Wall (1979), Bad (1987), Dangerous (1991) og HIStory (1995), er også rangert blant verdens mest solgte album. Jackson er en av få artister som har blitt innsatt i Rock and Roll Hall of Fame to ganger. Noen av hans andre utmerkelser inkluderer flere Guinness World Records, 13 Grammy Awards (i tillegg til Grammy Legend Award og Grammy Lifetime Achievement Award), 26 American Music Awards (mer enn noen annen artist, inkludert «Århundrets artist»), 13 nummer én-singler i USA i sin solokarriere (mer enn noen annen mannlig artist på Hot 100-hitlisten) og et beregnet salg på over 750 millioner plater verden over. Jackson vant hundrevis av priser, noe som har gjort ham til plateartisten med flest pristildelinger i musikkens historie. Han var også en fremstående humanitær og filantrop og donerte og samlet sammen hundrevis av millioner dollar for veldedighet samtidig som han støttet mer enn 39 veldedighetsorganisasjoner.
Aspekter ved Jacksons personlige liv, inkludert hans endrede utseende, personlige relasjoner og adferd, har skapt kontrovers. I 1993 ble han anklaget for overgrep mot barn, men saken ble henlagt, og samtlige formelle anklager ble avvist. I 2005 ble han stilt for retten og frikjent for ytterligere anklager om seksuell mishandling av barn og flere andre anklager etter at juryen fant ham ikke skyldig på alle punkter. Jackson døde etter å ha fått hjertestans 25. juni 2009 under forberedelsene til sin konsertserie This Is It. Han hadde før sin død angivelig blitt gitt stoffer som propofol og lorazepam. Los Angeles County Coroner forklarte hans død som et drap, men hans personlige lege erklærte seg ikke skyldig i anklagene om uaktsomt drap. Jacksons død satte fans verden over i dyp sorg, og så mange som en milliard mennesker verden rundt fulgte angivelig med på hans offentlige minnestund på direktesendt fjernsyn. I mars 2010 inngikk Sony Music Entertainment en avtale med Jacksons bo verdt 250 millioner amerikanske dollar for å beholde distribusjonsrettigheter for hans musikk frem til 2017 og for å utgi syv posthume album over tiåret etter hans død. Hans første posthume album med nytt materiale, simpelthen kalt Michael, ble utgitt 10. desember 2010.
== Oppvekst ==
Michael Joseph Jackson ble født den 29. august 1958 i Gary i Indiana i USA.
Det hevdes at Jackson hadde en veldig tøff oppvekst med en far som ofte var hard mot ham. Det har også blitt sagt at faren til Michael Jackson var medlem av Jehovas vitner, men det var gjennom moren han hadde tilknytning til denne religionen da han var barn. Han ble intervjuet av Oprah Winfrey i 1993, der han fortalte at han og brødrene ble tvunget av faren til å øve. Gjorde de et feil dansetrinn ble de straffet med belter og andre verktøy. De fikk ikke lov til å være ute med andre barn og leke.
== Jackson 5 ==
Faren, Joseph Jackson, ville at barna skulle bli popstjerner og startet The Jackson 5. Bandet besto av Michael og fire av hans åtte søsken. Michael var bare fem år da bandet ble startet. Joseph kjørte dem hardt i årevis, og etter mye slit og hardt arbeid ble de til slutt stjerner som han ønsket. Etter å ha vunnet flere lokale talentkonkurranser fikk de kontrakt med Motown, og de fire første singlene ble alle nummer en på Billboard. I 1974 signerte de en ny kontrakt med Epic Records, men de kunne ikke beholde navnet The Jackson 5 ettersom Motown eide rettighetene til det navnet. De skiftet derfor navn til The Jacksons.
Mange var kritiske til at Michael var mye med barn på fritiden sin. Han selv begrunnet det med at han ikke hadde noen barndom hvor han kunne leke og være sammen med andre barn. Michael og brødrene hadde enten opptredener, intervjuer, foto-sessions osv og fikk ikke lov til å leke. Så da Michael var voksen sa han at når han var med barn og så hvordan de lekte, så følte han at han opplevde det han ikke fikk oppleve i sin egen barndom.
== Begynnelsen på en solokarriere ==
Tidlig i 1970-årene startet Michael sin solokarriere. Plateselskapet ønsket at han skulle spille inn eget materiale, og i 1972 kom hans første solosingel ut: «Got to be There». Michael fortsatte allikevel i The Jacksons. I 1977 spilte Michael i filmen The Wiz sammen med Diana Ross. I forbindelse med innspillingen kom Michael i kontakt med plateprodusenten Quincy Jones, som skulle få stor betydning for hans videre karriere. I 1979 lagde de albumet Off the Wall, som solgte hele 20 millioner (8. mai 2006) eksemplarer og hadde fire topp 10-hits. Dette ble hans store gjennombrudd.
== Suksess ==
Michael fikk en Grammy for låten «Don't Stop 'Til You Get Enough», men han syntes platen fortjente mer honnør og var ikke fornøyd med responsen. Derfor bestemte han seg for å gjøre en oppfølger som var mye bedre, og det var selvsagt at Quincy Jones skulle produsere den også. De fleste trodde nok det var vanskelig å gjøre en etterfølger til Off the Wall, men da Michael Jackson ga ut platen Thriller i 1982 tok det helt av. Thriller slo alle rekorder og solgte et sted mellom 51-65 millioner på verdensbasis. Platen lå på listen i hele 37 uker i strekk. Jackson mottok imponerende åtte Grammyer for platen. Thriller er den eneste platen som har ligget på førsteplass både ved inngangen og utgangen av samme år. Sju av de ni låtene nådde topp 10 på Billboard listene, noe som slo nok en rekord (som ble holdt av ham selv med fire).
I så måte var trolig Michael Jackson også verdens nest mestselgende soloartist. Han solgte over 750 millioner plater, Michael Jacksons «Moonwalk» ble hans signatur etter at han avslørte sine nyskapende dansetrinn på NBC-TV foran 50 millioner seere under låten «Billie Jean» 12. mai 1983. Med sorte bukser til anklene, sølvglitrende sokker, fedorahatt og én hanske, laget av rhinstein, skapte han både ny mote og en ny dansetrend.
I 1985 skrev Michael «We Are The World» sammen med Lionel Richie. Platen ble belønnet med fire Grammypriser. Jacksons følgende album fikk navnet «Bad» (1987). Michael fikk nok en rekord med å være den første artisten med hele seks #1 singler fra ett og samme album. I tillegg fikk han fem Grammy-nominasjoner, men vant bare en. Bad var det siste albumet som ble produsert av Quincy Jones. I 1991 slapp han albumet Dangerous, som toppet Billboard-listen. På Dangerous fikk Michael Jackson Guns N' Roses-gitaristen Slash til å spille gitar på to av sporene; («Black or White» og «Give in to Me»). Albumene solgte henholdsvis 35 og 30 millioner eksemplarer. I 1992 la Michael ut på en omfattende verdensturne; The Dangerous Tour, hvor Norge sto på listen med konsert på Valle Hovin stadion for 35 000 tilskuere. Kritikerne var enige om at konserten ikke bydde på noen musikalske overraskelser, men showet hadde utrolige effekter og illusjoner. Konserten hadde et strømforbruk på 250 000 watt og varte i 2,4 timer. Michaels Dangerous tour var den største turneen noen artist har gjort i historien, og han slo dermed sin egen rekord fra Bad Tour. Den utrolige scenen tok nesten tre dager å sette opp. 20 lastebiler med utstyr ble fraktet med lastefly. Dangerous tour inkluderte 69 konserter, som brakte sammenlagt et publikum på 3,5 millioner mennesker. 1. oktober ble konserten Live in Bucharest vist på TV og radio i over 60 land og senere utgitt på DVD.
Uansett hvor Jackson befant seg, så var det som om en kongelig skulle komme. Det var politisperringer i gatene og en hel haug med mennesker. Dette gjorde at Michael ikke kunne oppleve hvordan normaliteten er. Det var grunnen til at han bygde Neverland. Ettersom han sjelden gjorde intervjuer og lignende, så folk på ham som rar. Han ble da et offer for mediarykter. Uansett hvor han gikk ble han fulgt av paparazzi, og det ble skrevet en del falske rykter om han, for eksempel at han hadde operert inn elefantmannens ben i kroppen.
== Anklager og nedtur ==
I 1990-årene skrev Michael Jackson under ny platekontrakt med Sony. Kontrakten var verdt hele 890 millioner USD (6,7 milliarder norske kroner). Men i 1993 ble Michael Jackson anklaget for å ha antastet den 13 år gamle gutten Jordy Chandler. Dette førte til at Pepsi, som han hadde sponsoravtale med, sa opp kontrakten. Men Jackson hevdet hele tiden sin uskyld og ble aldri dømt for utuktig omgang med barn. Juryen trodde ikke på Jordy Chandler på grunn av hans forskjellige versjoner som ikke stemte. Ifølge en dokumentar der et lydklipp ble lekket ut av faren til Chandler, ble det avslørt at Jordy Chandler aldri ble misbrukt av Michael Jackson.Forfatteren Geraldine Hughes skrev en bok med tittelen Redemption: The Truth Behind the Michael Jackson Child Molestation Allegations. Hughes avslørte i boken fakta som aldri har vært kjent for offentligheten, og konkluderer med at Jackson må ha vært uskyldig i anklagene som ble rettet mot ham i 1993. I 1994 stilte han til intervju hos Oprah Winfrey, hvor han snakket om sin karriere som musikkartist. Ifølge nettstedet Mjoai.com ble programmet sett av over 100 millioner mennesker over hele verden. Samme år ble det bekreftet at Michael hadde giftet seg med Lisa Marie Presley, rockelegenden Elvis Presleys eneste barn. Ekteskapet varte bare i 18 måneder. Lisa Marie dukket også opp i Michael Jackson-videoen «You Are Not Alone».
== Helse, hudsykdom og endret utseende ==
Uansett hvor Michael Jackson gikk, så ble han omringet med masse folk. Hans popularitet gjorde at det var mye rykter om ham. Fra 1980-årene ble det hevdet og alminnelig antatt at Jackson bleket huden sin hvit. I 1993 hevdet Michael Jackson at han hadde hudsykdommen Vitiligo, noe som ble bekreftet av hudlegen hans i et intervju med Larry King i 2009. Legen sa dessuten at han også led av Lupus. Vitiligo er en hudsykdom som 1–2 % av verdens befolkning lider av. Den gjør at pigmentene i huden flekkevis forsvinner og at huden der får en lys farge. Jackson sa i et intervju med Oprah Winfrey i 1993 at han fikk denne sykdommen litt før innspillingen av Thriller, men at han dekket til den lyse fargen med brun sminke. Med årene ble sykdommen verre, ifølge Jackson, og 85 % av kroppen hans skal angivelig ha vært dekket av lys hud. Han sa at han sminket seg heller hvit enn å bruke tid på å sminke seg brun.I boken Moonwalk innrømmet Michael å ha operert nesen to ganger og ha laget en liten grop på haken. Men han nektet for at alt det andre som var skrevet om hans utseende. Det er imidlertid kjent at Jackson hadde minst fire neseoperasjoner innen 1990. Ansiktsstrukturen hans har blitt betydelig endret, og plastiske kirurger har antatt at Jackson har gjennomgått et stort antall plastiske operasjoner.Jackson og noen av hans søsken sa de hadde blitt fysisk og emosjonelt misbrukt av faren, og i 2003 innrømmet faren å ha pisket Michael Jackson som barn. Jackson snakket sjelden om barndommen, men når han gjorde det ble han svært preget av det og sa han kastet opp før han skulle møtte faren sin. Eksperter på mental helse sa at Jackson mentalt var som et ti år gammelt barn og led av regresjon. Andre leger har ment at Jackson hadde dysmorfofobi. Dr. Deepak Chopra, en venn av Jackson gjennom tyve år, sa: «Det som utviklet seg til hans sykelige opptatthet av kosmetisk kirurgi, var et uttrykk for selv-lemlestelse, en total mangel på respekt for seg selv»Som andre pionerer, ble Jackson et offer for metoder og teknologi som var på et tidlig utviklingsstadium, og mange spekulerte på om nesen hans holdt på å falle av på grunn av den omfattende kosmetiske kirurgien. Jacksons hudlege Arnold Klein uttalte at han hadde bygget opp Jacksons nese helt på nytt etter at andre leger hadde skrapt den helt bort.
I løpet av 1990-årene skal Jackson ha blitt avhengig av reseptbelagte medisiner, hovedsakelig smertestillende og sterke sedativer, og hans helse ble stadig dårligere.
Andre personlige plager, som smerter i rygg, ben o.l, og stort press på grunn av anklagene mot ham i 1993, skal også være grunner til avhengigheten av reseptbelagte medikamenter.
== Tilbakekomst ==
I 1995 kom Michael Jackson med albumet HIStory - Past, Present and Future, Book I, et dobbeltalbum som inneholdt 15 nye sanger og en greatest hits-CD. Den første singelen, «Scream», var en duett med søsteren Janet Jackson. Han fikk sin 13. #1 hit i 1995 med «You Are Not Alone», skrevet og produsert av R&B-stjernen R. Kelly. Albumet startet helt øverst på hitlistene og solgte 20 millioner på verdensbasis. Samme år la han ut på en omfattende turne, The History Tour. I 1996 skapte han overskrifter ved å skille seg fra Lise Marie Presley. I 1997 skapte han nye overskrifter, ettersom han angivelig fikk barn med sykepleieren Debbie Rowe, og det ble mange spekulasjoner om hvorvidt Michael var faren, hvor mye han hadde betalt Debbie for å føde, og om hun ville se barnet sitt igjen. Det har siden blitt klart at barna er hvite og at Jackson derfor er helt usannsynlig som far. Kritikerne kalte Michael for en «Pudret Frelser» på grunn av hans humanitære arbeid for å redde verden. Temaet dukket opp mange ganger i løpet av konsertene.
The History Tour gikk for fulle hus. De tre scenene som ble brukt, veide hver 750 tonn. Etter at han var ferdig med konserten i København, stod scenen klar i Göteborg. Samtidig ble scenen som sto i Tyskland, demonterte for så å bli sendt til Norge, hvor han skulle opptre på Valle Hovin stadion for 32 000 fans. I løpet av konserten i København ble han overrasket med en 2 meter høy kake, ettersom det var hans 39-årsdag. The History Tour ble avsluttet på Valladolid i Spania. Etter denne turnéen hadde fem millioner mennesker sett ham opptre.
I oktober 2001 utkom et nytt album fra Michael Jackson – Invincible. Det nye albumet inneholdt 16 sanger, deriblant singlen «You Rock My World» og radiohiten «Butterflies». I produksjonen av albumet hadde Michael Jackson jobbet med navn som Rodney Jerkins, Teddy Riley, Dr Freeze og R. Kelly. Carlos Santana bidro også på albumet. «Speechless» er en av mange sanger som Jackson ikke fikk gitt ut på single fordi Sony satte foten ned. Kritikerne var ikke sene med å si at albumet ikke holdt mål, selv om det solgte bra. Invincible har siden 2001 solgt tolv millioner eksemplarer på verdensbasis (desember 2006).
Michael ble offisielt erklært legende og har betydd mye for dagens musikk.Michael var den første som fikk to stjerner på Hollywood Walk of Fame; først i 1979 som medlem av The Jackson Five, så i 1984 som soloartist. Siden en filmpremiere på samme tid som Michaels dødsfall hadde lagt beslag på fortauet med stjernen hans, samlet fans seg isteden ved stjernen til hans navnebror, radioverten Michael Jackson.
== Beskyldninger om pedofili ==
13. juni 2005 ble Michael Jackson frikjent i en straffesak anlagt i Santa Barbara, hvor han var anklaget for seksuelle overgrep mot barn og servering av alkohol til mindreårige. Han var anklaget for å ha misbrukt en gutt. Moren til gutten hadde gjeldsbrev og fortalte forskjellige versjoner i retten. Det samme gjorde gutten. De hadde ingen beviser på at Michael Jackson hadde misbrukt gutten, og han ble frikjent. Ifølge VG ble det avslørt en telefonsamtale mellom faren til offeret og offerets advokat der det sies at moren kun ville ha pengene til Michael Jackson. I november 2003 utgav Michael Jackson og Sony en samleplate med hans nummer 1 hits på CD og DVD med tittelen Number Ones. Albumet inneholdt en ny sang av Michael, «One More Chance». Samme dag som platen ble lansert ble det utlevert en ordre om arrestasjon av Jackson. Michael var da i gang med innspillingen av musikkvideoen til «One More Chance», som til dags dato ikke er utgitt på grunn av rettssaken. Jackson hevdet alltid sin uskyld. Han uttalte etter arrestasjonen at han ikke kunne tenke seg å bo i Neverland lenger. På grunn av politirazziaen var det ikke lenger et hjem for ham, og fra da av ville han bare besøke Neverland. 13. juni 2005 ble han frifunnet på alle ti tiltalepunkter.
I 2009, rett etter hans død, kom dokumentarfilmen The Untold Story of Neverland. Filmen inneholder intervjuer av familien som anklaget Jackson, politiets film av ransakelsen av Neverland og opptak fra politiets avhør av gutten.I dokumentarfilmnen Leaving Neverland fra mars 2019 fremsetter flere av Jacksons tidligere omgangsvenner beskyldninger om at de i ung alder var blitt seksuelt misbrukt av musikeren. Filmen vakten betydelig oppsikt, og førte blant annet til at Jacksons musikk og andre innslag ble fjernet fra en lang rekke radiospillelister.
== Betydning for dagens artister og musikk- og mote-industrien ==
Chris Brown, Beyonce, Ne-Yo, Lil Wayne, P. Diddy, The Game, 50 Cent, Snoop Dogg, R. Kelly, Chris Tucker, Michael Jordan, Akon, Justin Timberlake, Slash, Evan Ross og flere andre artister er fans av Michael Jackson. Han påvirket også moderne dansemiljøer med blant annet «Jackson-trinn» som «moonwalk».
Michael Jackson har i tillegg inspirert mange av dagens moteprodusenter.Etter hans død kom USAs president Barack Obama med en uttalelse der han beskriver Jackson som det største mennesket innen musikkbransjen, og at han har vært til inspirasjon for andre innen bransjen.
== This is it! ==
5. mars 2009 kunngjorde Sony Music og Michael Jackson at han skulle avholde 50 farvel-konserter i Londons The O2 fra juli 2009 til mars 2010. Konsert-serien fikk tittelen «This is it!».
Men disse konsertene rakk han ikke, da han døde 18 dager før han skulle avholde den første konserten.
AEG Live (Anschutz Entertainment Group Live) opplyste tidlig i september samme år at Michael Jackson's This Is It skulle komme på kino. Det er en us-amerikansk dokumentar- og konsert-film regissert av Kenny Ortega, og den dokumenterer Michael Jacksons forberedelser og repetisjoner før den planlagte serien med konserter.
Filmen hadde verdenspremiere i 99 land den 28. oktober 2009 og gikk også i Norge. Adressa rapporterte om rekordsalg av kinobilletter og utsolgte forestillinger over hele verden en måned før filmen hadde premiere.Filmen viste klipp der Jackson gjorde dansetrinn, sang, lærte, fortalte og lo med de andre. Han stod bak mesteparten av ideene og styrte alt fra kommandoer til gitaristene til andre tekniske ting.
Michael Jackson og hans team hadde et prosjekt kalt «The Dome Project». Scener ble filmet foran «green screen», og skulle vises under konsertene, og Jacksons musikkvideo Thriller ble spilt inn på nytt, mens de laget en kortfilm der han spilte en spion som skulle være introen til «Smooth Criminal».
Filmen fikk blandet kritikk fra terningkast 3 til 5, og generelt ble det sagt at filmen var mest for fans, dansere og musikkinteresserte. Helt i begynnelsen av filmen introduseres den da også som en film «For the fans...».
== Diskografi ==
Utdypende artikkel: Michael Jacksons diskografi
== Filmer ==
The Wiz (1977)
Moonwalker (1988)
Men in Black II (2002)
Miss Cast Away and the Island Girls (2004)
This Is It (2009)
== Turnéhistorie ==
Bad World Tour (1987–1989)
Dangerous World Tour (1992–1993)
HIStory World Tour (1996–1997)
== I Norge ==
15. juli 1992, Valle Hovin stadion
19. august 1997, Valle Hovin stadion
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Michael Jackson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Michael Jackson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Michael Jackson på Internet Movie Database
(sv) Michael Jackson i Svensk Filmdatabas
(da) Michael Jackson på Filmdatabasen
(da) Michael Jackson på Scope
(fr) Michael Jackson på Allociné
(en) Michael Jackson på AllMovie
(en) Michael Jackson hos Rotten Tomatoes
(en) Michael Jackson hos TV Guide
(en) Michael Jackson hos The Movie Database
(en) Michael Jackson hos Internet Broadway Database
(en) Michael Jackson på Apple Music
(en) Michael Jackson på Boomplay
(en) Michael Jackson på Discogs
(en) Michael Jackson på MusicBrainz
(en) Michael Jackson på SoundCloud
(en) Michael Jackson på Spotify
(en) Michael Jackson på Songkick
(en) Michael Jackson på Last.fm
(en) Michael Jackson på Genius — sangtekster
(en) Michael Jackson på AllMusic | Michael Joseph Jackson (født 29. august 1958 i Gary i Indiana i USA, død 25. | 9,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gyro | 2023-02-04 | Gyro | ['Kategori:Pekere'] | Gyro kan sikte til:
| Gyro kan sikte til:
== Biologi ==
Gyrodactylus, fiskeparasitter
Gyrodactylus salaris, lakseparasitt
== Mat ==
Gyros, gresk matrett
== Teknologi ==
Gyroskop, innretning som utnytter treghet
Autogyro, luftfartøy
Gyrokompass, flyinstrument
Kunstig horisont, flyinstrument | Gyro kan sikte til: | 9,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bomring | 2023-02-04 | Bomring | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bomveier', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Skatt', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Transportpolitikk'] | En bomring består av flere bomveier inn mot et avgrenset område, som oftest et bysentrum og er et bilistfinansiert betalingssystem for samferdsel. Verdens eldste bomring befinner seg i øy- og bystaten Singapore og ble åpnet i 1975. Innføringen av bompenger medførte omkring 45% redusert biltrafikk inn i byen. Europas tre eldste bomringer er norske.
| En bomring består av flere bomveier inn mot et avgrenset område, som oftest et bysentrum og er et bilistfinansiert betalingssystem for samferdsel. Verdens eldste bomring befinner seg i øy- og bystaten Singapore og ble åpnet i 1975. Innføringen av bompenger medførte omkring 45% redusert biltrafikk inn i byen. Europas tre eldste bomringer er norske.
== Bomringer i Norge ==
Bergen åpnet bomring i 1986, Oslo i 1990 og Trondheim i 1991. Etter år 2000 er det etablert en rekke bomringer rundt i landet, og det kommer stadig nye. En del områder har rushtidsavgift på bomringene, blant annet Trondheim (innført i 2010), Kristiansand (innført i 2013), Bergen (innført i 2016), Grenland og Oslo (innført i 2017). Den 16. juni 2017 vedtok Stortinget lovendringer til fordel for miljødifferensierte bomsatser. Lovendringene trådte i kraft 1. oktober 2017. Miljøfifferensierte bomsatser ble umiddelbart innført i Oslo. I bomringen i Bergen ble miljødifferensierte bomsatser innført 1. juni 2018.Formålet med bomringene har i utgangspunktet vært kronerulling til ymse samferdselsprosjekter. Den positive bieffekten er redusert biltrafikk og bedret luftmiljø. I senere år er redusert biltrafikk og positive miljøkonsekvenser løftet fram som stadig viktigere argumenter; argumentet om behov for inntekter er nedtonet. Bompenger og bomringer har vært (og er) omdiskutert, men aksepteres av stadig flere. Viktige suksessfaktorer er de mange veg- og kollektivutbygginger som bomringene har vært (og skal være) delaktige i å finansiere, samt de heldige konsekvensene for miljøet. I Norge har nedlegging av bomringer skjedd i Trondheim i 2006 og i Tønsberg i 2016. I Trondheim ble bomringen gjenåpnet i 2010 og i Tønsberg er den så kalte Bypakke Tønsberg-regionen nå i en planleggingsfase.
=== Askøy ===
==== Askøypakken ====
Askøypakken har til sammen sju delprosjekt
Fv. 563 Strømsnes–Hop.
Fv. 562 Lavik–Haugland.
Fv. 562 Fromreide–Kjerrgarden x fv.222.
Fv. 562 Fauskanger sør.
Fv. 212 Lindhaugen–Slettebrekka.
Fv. 212 Slettebrekka-Hetlevik.
Fv. 213 Skiftesvik-Marikoven.Den 1. januar 2019 blir det i Askøypakken innført bompengeavgift for nullutsleppskjøretøy i takstgruppe 1, som tilsvarer 50 pst. av ordinær bompengetakst etter rabatt. Nullutsleppskjøretøy i takstgruppe 2 skal inntil videre ikke betale bompenger.
=== Bergen ===
Bergen har lange tradisjoner for bompengeinnkreving. Før dagens bomring ble etablert var det bompengeinnkreving på Puddefjordsbroen (åpnet 1956), Eidsvågtunnelen (åpnet 1956) og Løvstakktunnelen (åpnet 1968). Bommen på sistnevnte ble inkludert i bomringen da den ble satt i drift 2. januar 1986.Ringen bestod opprinnelig av 8 bomstasjoner: Sandviken, Nygårdsbroen, Florida, Gyldenpris, Straume, Kalfaret, Gravdal og Fyllingsdalen. Den ble utvidet med 5 bomstasjoner 11. juli 2007: Damsgårdsveien, Michael Krohns gate, Storetveitvegen, Nattlandsveien og Fjøsanger.
Den 2. februar 2004 gikk Bergen over til automatisk driftsløsning bestående av blant annet AutoPASS. Dermed ble de manuelle bomstasjonene nedlagt og fjernet.
I 2016, under opptakten til forhandlingene om ny bymiljøavtale (bymiljøpakke), ble ideen om en ny ytre bomring i tillegg til den gamle løftet fram. Bakgrunnen er behovet for finansiering av nye tiltak, blant annet ytterligere utbygging av Bybanen.I bomringen i Bergen innføres miljødifferensierte bomsatser 1. juni 2018. Samtidig endres takstene og rabattsystemet. Rabattstrukturen endres til ny standard rabattordning som gir 20 % rabatt for passeringer i takstgruppe 1 med gyldig brikke. Det gis ingen rabatt for kjøretøy i takstgruppe 2.Det skal bygges 15 nye bomstasjoner i Bergen, og med de 14 eksisterende bomstasjonene vil det til sammen være 29 bomstasjoner i Bergen. Statens vegvesen startet bygging av de nye bomstasjonene sommeren 2018. De skulle etter planen starte innkreving 01.01.2019, men ble forsinket til 06.04.2019. Bompengetakstene i Bergen ble indeksregulert 1. januar 2019 i tråd med veksten i konsumprisindeksen. Batterielektriske kjøretøy skal betale bomavgift når nullutslippskjøretøyene utgjør mer enn 20 prosent av kjøretøyene som passerer i bomringen i Bergen. Det antas at elbil-andelen vil nå 20 prosent innen utgangen av 2018 og 06.04.2019 ble det innført bompenger for nullutslippskjøretøy i bomringen.
Ferde AS utfører den daglige driften av bomringen i Bergen.
==== Bergensprogrammet ====
I utgangspunktet gikk alle inntektene fra bomringen til utbygging av vegnett. Ingen ressurser ble avsatt av til kollektivtransport, sykkel eller fotgjengere. I Bergensprogrammet (vedtatt av Stortinget i 2002), som finansieres av blant annet inntektene fra bomringen, er både kollektivtrafikk og myke trafikanter ivaretatt. Det mest omfattende enkeltprosjektet innen Bergensprogrammet er utviklingen av Bybanen.
==== Miljøløftet ====
Ved årsskiftet 2017-2018 ble Bergensprogrammet avløst av Miljøløftet. Miljøløftet er samlebetegnelsen på den nye byvekstavtalen i Bergen og bypakke Bergen, og er i praksis en videreføring av Bergensprogrammet. Byvekstavtalen for Bergen ble inngått mellom Staten, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune i juni 2017. Bypakke Bergen sikrer finansieringen av Miljøløftet, og ble vedtatt i stortinget i desember 2017. De neste 20 årene skal Miljøløftet investere for drøye 29 milliarder.
=== Bodø ===
Bomringen har 7 bomstasjoner rundt Bodø sentrum, med innkreving i begge retninger, hele døgnet.
==== Bypakke Bodø ====
Bypakke Bodø er den største samferdselssatsingen i regionen noensinne. Pakken har mer enn hundre tiltak og inneholder blant annet ny riksvei 80, bedre kollektivtilbud og nye gang- og sykkelveier. Dette løftet skal betales i et spleiselag mellom det offentlige og bilistene.
=== Fredrikstad og Sarpsborg ===
I november 2019 ble bomringen i Fredrikstad tatt i bruk. Det ble i februar 2022 vedtatt å innføre bomring i Sarpsborg.
=== Førde ===
I Førde er det fem bomstasjoner langs alle innfartsveiene til sentrum.
==== Førdepakken ====
Bomstasjonene er del av Førdepakken som skal finansiere veitiltak i Førde for 1650 millioner kroner.
=== Grenland ===
Innkrevingen i Grenlands-bomringen starter 3. oktober 2016. Totalt er det 13 automatiske bomstasjoner. Det er forhøyete takster i rushtidene (7-9 og 15-17).
==== Bypakke Grenland ====
Bypakken inkluderer to vegprosjekter, Rv36 Skyggestein – Skjelbredstrand og Fv32 Gimleveien – Augestadveien, i tillegg til tiltak for trafikksikkerhet, bymiljø, kollektivtransport, gåing og sykling. Målet for Bypakke Grenland fase 1 er at veksten i persontransporten skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange samt at forholdene for næringslivets transporter skal forbedres.
=== Harstad ===
Bomringen i Harstad består av i alt 8 bomstasjoner. Trafikantene skal betale bompenger for passeringer i begge retninger, hele døgnet.
==== Harstadpakken ====
Harstadpakken skal løse trafikale utfordringer gjennom tiltak for alle trafikanter, og skal sikre at Harstad i fremtiden har et transportsystem som gir god og sikker fremkommelighet.
=== Haugesund ===
Bompengeinnkreving i den såkalte Haugalandspakken startet 1. juli 2008. Det var stor lokal motstand mot Haugalandspakken. Ca. 30 000 Haugalendinger protesterte mot planene om å finansiere prosjektene med bompenger. Kommunestyret i Karmøy sa først nei, men ombestemte seg senere.
==== Haugalandspakken ====
Haugalandspakken omfatter prosjekter på E39, E134 og frem til 2013 Rv47 (i dag del av E134). Karmøy ble innlemmet i pakken i juni 2008. Innkrevingen skal skje fra 13 automatiske bomstasjoner (AutoPass). Bomstasjonene er plasserte sentralt på vegene i Haugesund og Karmøy og på E39 og E134. Innkrevingen vil foregå i 15 år. Det skal kreves inn 1940 millioner kroner. Av disse går 485 millioner med til å bygge og drifte bomstasjonene. Satsen er 14 kr for liten bil og 28 kr for stor bil. Ved å inngå avtale med bomselskapet og kjøpe bombrikke kan man få opptil 50% rabatt. Man må da forskuddsbetale 700 passeringer. Driften av bomringen foretas av Ferde AS.
=== Kristiansand ===
Det er bomring rundt Kristiansand. Opprinnelig bygget for å finansiere den nye Varoddbroa. Siden er flere nye prosjekter finansiert av bomringen.
1. juli 2010 ble bommene helautomatiske og taksten gikk opp til 21 kroner for personbiler. Det er også lagt inn et rushtidselement. Bomringen i Kristiansand har følgende fem bomstasjoner(2021):
E18 Bjørndalssletta
E39 Vesterveien
Rv.9 Grim
Presteheia
Fv.482 SødalNord: 58°09′43″N 008°01′19″Ø (kun sørvestfeltet).
==== Samferdselspakke for Kristiansandsregionen ====
Pengene går til Samferdselspakke for Kristiansandsregionen, som blant annet skal finansiere ny Fv456. Bompengeinnkrevingen i Samferdselspakke for Kristiansandsregionen fase 1 gjaldt ut året 2020. Bompengeinnkrevingen ble stanset midlertidig fra 1. januar 2021 mens det ble arbeidet med Samferdselspakke fase 2, men gjeninnført 1. september 2021.
=== Namsos ===
Namsos, verdens minste bomring, ble åpnet i januar 2003. Den ble avsluttet i 31. mars 2019.
==== Namdalsprosjektet ====
Bomringen rundt Namsos finansiererte Namdalsprosjektet, en vegpakke for å forbedre innfartsvegene til Namsos. Det største prosjektet er Namsosbrua, som sto ferdig i 2005. Se [1] Arkivert 26. oktober 2005 hos Wayback Machine.
=== Nord-Jæren ===
Bomringen på Nord-Jæren åpnet 20. april 2001. Det er en bomring rundt Stavanger og nordgående rundt Sandnes, Klepp og Sola. Se [2] Det skal settes opp 38 nye bomstasjoner i området, for å hindre trafikkøkning, bedre luftmiljøet og for å finansiere nye samferdselsprosjekter. Til sammen seks områder omringes av bommer.
==== Bypakke Nord-Jæren ====
Bomringen finansierer Bypakke Nord-Jæren. Kollektivtrafikk og vegnett skal utvikles. Det skal bli enklere å ta seg fram med sykkel og til fots.
==== Bymiljøpakken ====
Innkrevingen av bompenger i Bymiljøpakken startet klokken 00.00 natt til mandag 1. oktober 2018, og på samme tidspunkt stoppet innkrevingen av bompenger i de gamle bomstasjonene. Bymiljøpakken skal bidra til bedre framkommelighet og bymiljø på Nord-Jæren, målet er at flere skal reise kollektivt, sykle og gå.
Det skal bygges for over 30 milliarder kroner de neste 15 årene, og de største prosjektene er Bussveien, Sykkelstamvegen, Transportkorridor vest, firefelts E39 fra Tasta til Harestad, og Hove til Ålgård.
=== Oslo ===
I 1986 ble bomringen vedtatt av bystyret i Oslo og fylkestinget i Akershus. I 1988 godkjente Stortinget innkreving av penger i en Oslo-bomring; inntekten skulle gå til utbygging av veger og kollektivtrafikk i Oslo og Akershus. Bomringen åpnet i 1990 og skulle etter planen avvikles i 2007. Avviklingen ble imidlertid avviklet. En undersøkelse i 2006 viste at to tredeler av hovedstadens innbyggere var positive til bomringen. Dessuten var det behov for ordningen til finansiering av nye samferdselsprosjekter.
Den 2. februar 2008 ble bomringen helautomatisert. Automatiseringen innebærer at bilen fotograferes og registreres ved passering og faktura sendes i etterkant. Brukere med abonnement og AutoPASS-brikke belastes som vanlig. For utgående trafikk fra byen betales ingen avgift.
Fra 1. oktober 2017 økte avgiften i Oslo-ringen, samtidig som det ble innført tids- og miljødifferensierte bomsatser.
Fra 1. mars 2019 blir det etter planen en kraftig økning i antall bommer i Oslo: 1) En ytre bomring, det vil si bommer langs grensa mot Akershus, næmere bestemt på grensesnittene mot Follo, Romerike og Bærum (Bærums-snittet er stort sett dekket allerede). 2) En midtre bomring, det vil i prinsippet si en videreføring av dagens bomring. 3) En indre bomring med armer, det vil si bommer langs hele Ring 2 samt på to armer via Grefsen og Bryn. Bommenes plassering er på høring sommeren 2017. Argumentasjonen for den kraftige økningen av antall bomstasjoner, er behov for redusert biltrafikk inklusive omsorg for miljøet, samt at bompengebyrden fordeles på flere (økt inntektsgrunnlag).Innføringen av flere bomstasjoner og endret takstsystem i Oslo og Akershus er blitt utsatt i inntil tre måneder. Fra 1. juni 2019 blir det lavere pris per passering, men det blir flere passeringer per biltur. Det blir innført rushtidsavgift og miljødifferensierte takster i alle tre bomringer, og elbiler begynner å betale i bomringen. Rabatten med AutoPASS-avtale økes fra 10 til 20 % og faller bort for tunge kjøretøy.Selskapet Fjellinjen er ansvarlig for bomringen i Oslo.
==== Oslopakkene ====
Oslopakke 1 ble helfinansiert av bominntekter. Pakkens hovedagenda var utbedring/utbygging av hovedveisystemet i Oslo. Her nevnes Europavei 18 (inklusive Ekebergtunnelen med mer) og ringveisystemet (inklusive Tåsentunnelen med mer). 20 % av inntekten gikk til kollektivtrafikk og myke trafikanter.
Oslopakke 2 ble delfiansiert av bompenger. Pakken hadde utbedring av kollektivnettet som hovedfokus. Her nevnes T-baneringen, Sinsen-Storo og dobbeltspor på jernbanestrekningen Asker–Lillestrøm.
Oslopakke 3 finansieres også for en stor del av bominntekter. I sær kollektivtrafikk, men også veier skal utvikles og utbedres. Mellom prosjektene som ligger inne er Fornebubanen, Romeriksbanen (Ahusbanen) og forlenging av Sinsenlinjen til Tonsenhagen (Tonsenhagen-trikken).
=== Tromsø ===
I januar 2023 åpner den første bomringen i Tromsø. Det blir 15 stasjoner på Tromsøya. Det blir rushtidsvagift med 36 kr i rushtiden og 12 kr ellers. Dette skal finansiere en ny veitunnel Breivika–Langnes og en bybussterminal.
=== Trondheim ===
I oktober 1991 åpnet den første bomringen i Trondheim, for å finansiere Trondheimspakken. Ved åpningen bestod ringen av 12 bomstasjoner rundt det sentrale Trondheim. Innkrevingen foregikk gjennom elektroniske bomstasjoner, det vil si at det ikke var bemannede bomstasjoner; man betalte enten ved å skaffe seg en «køfri-brikke» eller man betalte til en automat. Systemet var svært likt dagens AutoPASS-system. Allerede ved åpningen hadde 80 % av bilistene som passerte bomringen skaffet seg køfri-brikke. Med denne kunne de passere bomstasjonene uten å stoppe for å betale. Andelen bilister som hadde køfri-brikke steg senere til nærmere 95 %. Innkrevingen av bompenger foregikk fra starten av mandag-fredag 06-17, og basisavgiften var 10 kroner. I 1998 innførte man avgiftssoner, og antallet bomstasjoner ble økt til 22. Basisavgiften gikk opp til 15 kroner, og innkrevingen ble utvidet med en time, slik at innkrevingen foregikk mandag-fredag 06-18. I 2001 og 2002 økte man takstene ytterligere. I november 2003 innførte man i tillegg en sentrumssone, med 5 nye bomstasjoner. Bomringen ble avviklet 31. desember 2005, men startet opp igjen i 2010 som Miljøpakke Trondheim.
==== Miljøpakke Trondheim ====
De første bomstasjonene i Miljøpakken, det man kan omtale som «den andre bomringen», åpnet 31. mars 2010. Bompengesystemet er utformet med tre snitt: Sør (Klett, to bomstasjoner), midt (Sluppen-området, fire bomstasjoner) og øst (Være, en bomstasjon). I tillegg er det etablert en bomstasjon i Fossestuveien for å hindre uheldig gjennomkjøring. Disse bomstasjonene er helautomatiske og faktura blir sendt i etterkant. Det innebærer at bilen fotograferes og registreres ved passering. Brukere med abonnement og AutoPASS-brikke belastes som vanlig. Innkrevingen foregår hele døgnet, syv dager i uken. Prisen dobles i periodene 07-09 og 15-17 mandag til fredag. Dette gjelder ikke ved bomstasjonen E6 Kroppanbrua, der prisen er lavere både i og utenfor rushtid i forhold til de andre bomstasjonene. Dette gir følgende priser:
Ordinær pris: 11 kr
Hverdager kl 07-09 og 15-17: 22 kr
E6 Kroppanbrua: 5 kr
Dobbel pris for kjøretøy over 3,5 tonn.
I 2014 er ytterligere 14 bomstasjoner satt i drift i og rundt sentrum av Trondheim, som gir tilsammen 22 bomstasjoner i Miljøpakken. I tillegg kommer to bomstasjoner på veiene mot nabokommunen Klæbu, én på fylkesvei 704 ved Torgård og en på fylkesvei 885 i Bratsbergveien sør for Tillerbrua. Midlene fra disse to bomstasjonene skal finansiere ny fylkesvei 704 til Klæbu.
=== Tønsberg ===
Bomringen rundt Tønsberg kom i drift 2. februar 2004 Bomringen hadde, som den første i Norge, helautomatisk drift og ordinær pris var 15 kr for hver passering.
Motstanden mot bomringen var stor, noe som blant annet manifisterte seg i Folkeaksjonen for Tønsberg uten bomring. Det ble gjennomført folkeavstemning om bomringen 12. juni 2005 i kommunene Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. Avstemningen ga nei-resultat i alle kommunene. Dette medførte at bomingen ble nedlagt 20. november 2016. Det er imidlertid mye som tyder på at det igjen vil bli bomring i Tønsberg innen overskuelig framtid.Driften av bomringen ble foretatt av Tønsbeg Hovedvegfinans.
==== Tønsbergpakken ====
Tønsbergbakken ble planlagt i to faser. Første fase ble gjennomført som planlagt. Andre fase ble stanset av folkeavstemningen i 2016. Dermed ble den planlagte byggingen av ny bru mellom Tønsberg og Nøtterøy, kansellert.
==== Bypakke Tønsberg-regionen ====
Bypakke Tønsberg-regionen er i planleggingsfasen. Dersom bompengeinnkreving starter når alle anlegg og tiltak er åpnet tilsier det en oppstart omkring 2024-2025. Bomsatsen er beregnet til 25 kroner.
=== Ålesund ===
I august 2022 ble bomringen i Ålesund tatt i bruk. Det 12 stasjoner i sentrum og ved E39.
== Bomringer i Norden utenfor Norge ==
=== Stockholm ===
I Stockholm ble det i januar 2006 innført en forsøksordning med bomring. Bomringen ble permanent fra 1. august 2007. Avgiften kalles «trängselskatt» og er utformet som en rushtidsavgift; prisen varierer på forskjellige tider av døgnet, og høyest er avgiften i rushtiden. Det er gratis på kveld og natt, mellom klokken 18 og 06 påfølgende morgen. Passeringer i helgene fra fredag klokken 18 til mandag klokken 06 er gratis.
Løsningen er lik bomringene i Norge, uten fysiske skiller mellom kjørebanene. Alt utstyr for å detektere kjøretøyene, kommunisere med kjøretøyenes brikker og for å identifisere kjøretøy uten brikke (video) er montert i portaler over veibanen. Det er ikke noen bommer eller betalingsmulighet ved ringgrensen, all betaling skjer på etterskudd. Etter forsøksperioden gikk man bort fra å bruke brikker, og systemet baserer seg nå på automatisk skiltgjenkjennelse. Fra 2015 må også utenlandske kjøretøy betale. E4 er inkludert fra 2016 (kun én betaling).
=== Göteborg ===
I Göteborg ble det innført en bomring/trängselsskatt i januar 2013. Passeringer forbi byen på E6 (Tingstadstunnelen), E20, Älvsborgsbron, og veien langs nordsiden av elva ved sentrum, der det er stor trengsel, har også avgift. En del veier som potensielt kunne få mye trafikk på grunn av bilister som ønsker å unngå passering av de nevnte strekningene er også avgiftsbelagt. Pengene brukes til ny Tingstadstunnel og til ny togtunnel under sentrum (Västlänken).
Kjøring gjennom bomringen er gratis mellom klokken 18 og klokken 06 påfølgende morgen, samt fri hele helgen fra fredag klokken 18 til mandag klokken 06.
== Bomringer i Europa utenfor Norden ==
=== London ===
I London har man siden 2003 betalt «Congestion charges» (rushtidsavgift, for å kjøre inn i sentrum av byen mellom 7 og 18 mandag til fredag. Satsen er i dag minimum 9 pund (ca. 100 kroner) per dag. En forskjell fra de norske bomringene, foruten at satsen er langt høyere, er at man må betale også for å kjøre internt i sentrum. Alle biler som befinner seg innenfor området må ha et bevis på at avgiften er betalt. Se artikkelen Londons rushtrafikkavgift. Det er mange unntak og rabattordninger for biler med lavt- eller nullutslipp (for eksempel hybridbiler og elbiler). Avgiften er også sterkt rabattert for de som bor innenfor sonen.
=== Bologna ===
I Bologna i Italia er det avgift for å kjøre inn i sentrum av byen.
=== Riga ===
Latvias hovedstad Riga har i mange år hatt en avgift på 5 lati (ca. 50 kroner) for å kjøre inn i Gamlebyen.
== Bomringer utenfor Europa ==
=== Singapore ===
Singapore har hatt avgift for å kjøre inn i sentrum siden 1975, gjennom et system kjent som ERP. Denne forkortelsen står for "Electronic road pricing". Ellers finnes og et mer tradisjonelt system som omfatter manuelle bomstasjoner, der oppgjør skjer på stedet.
=== Dubai ===
I Dubai er det flere "tollgates" på hovedveien i byen, Sheikh Zayed Road. Tollgates er plassert i området mellom Burj Khalifa og Dubai Marina, og på denne 15 minutts rette strekningen er det fire automatiserte bommer, og hver bompassering koster 5 Dhs (ca. 8 kroner) hver vei.
== Fremtidlige bomringer ==
Det vurderes å innføre avgiftsring i:
Budapest
Hanoi
Praha
Wien
== Se også ==
Bompengefinansierte veier i Norge
== Referanser == | En bomring består av flere bomveier inn mot et avgrenset område, som oftest et bysentrum og er et bilistfinansiert betalingssystem for samferdsel. Verdens eldste bomring befinner seg i øy- og bystaten Singapore og ble åpnet i 1975. | 9,177 |
null | 2023-02-04 | Ivar Ballangrud | null | null | null | | fødested = Lunner | 9,178 |
null | 2023-02-04 | Aswan | null | null | null | Aswan (, Aswān; koptisk: ⲥⲟⲩⲁⲛ, Souan; gresk: Συήνη, Syene; tidligere stavet Assuan) er en by i sørlige Egypt, provinshovedstad i guvernementet Aswan. Byen ligger på Nilens østlige bredde ved Nilens første katarak. | 9,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nilen | 2023-02-04 | Nilen | ['Kategori:0°N', 'Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:31°N', 'Kategori:31°Ø', 'Kategori:33°Ø', 'Kategori:3°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Elver i Egypt', 'Kategori:Elver i Etiopia', 'Kategori:Elver i Sudan', 'Kategori:Elver i Sør-Sudan', 'Kategori:Elver i Uganda', 'Kategori:Nilen', 'Kategori:Nilens vassdragsområde', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nilen (arabisk: النيل) er ei stor elv i den nordøstlige delen av Afrika, og anses i alminnelighet som verdens lengste elv, selv om noen hevder at Amazonas er lengre. Fra Victoriasjøens utløp er Nilen 5 760 km,. Nilens fulle lengde har vært oppgitt til mellom 6 300 og 7 200 km, avhengig av hvilket oppslagsverk som konsulteres. En ekspedisjon i 2006 målte Nilens lengde til 6 719 km, basert på det de mente var den lengste tilløpselva, Kagera, som har utspring i fjellene i Rwanda. Nilen flommer ofte over sine bredder i lavlandet, noe som ble utnyttet allerede i oldtidens Egypt. De sådde korn der, og når det regnet ble sidene gjødslet og det vokste raskere enn vanlig. Mesteparten av Egypts befolkning, og alle Egypts byer bortsett fra de nær kysten, ligger ved Nilen nord for Aswan, og nesten alle kulturelle og historiske områder fra oldtidens Egypt ligger ved Nilens elvebredd. Fra Victoriasjøen flyter Nilen gjennom Uganda Sør-Sudan, Sudan og Egypt før den sprer seg i Nildeltaet og munner ut i Middelhavet. På sin ferd nordover rekker den å motta tilsig fra en rekke sideelver, hvorav den viktigste er Den blå Nil, som har sitt utspring i Etiopia og som forener seg med Den hvite Nil nær Sudans hovedstad Khartoum. Vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet.
| Nilen (arabisk: النيل) er ei stor elv i den nordøstlige delen av Afrika, og anses i alminnelighet som verdens lengste elv, selv om noen hevder at Amazonas er lengre. Fra Victoriasjøens utløp er Nilen 5 760 km,. Nilens fulle lengde har vært oppgitt til mellom 6 300 og 7 200 km, avhengig av hvilket oppslagsverk som konsulteres. En ekspedisjon i 2006 målte Nilens lengde til 6 719 km, basert på det de mente var den lengste tilløpselva, Kagera, som har utspring i fjellene i Rwanda. Nilen flommer ofte over sine bredder i lavlandet, noe som ble utnyttet allerede i oldtidens Egypt. De sådde korn der, og når det regnet ble sidene gjødslet og det vokste raskere enn vanlig. Mesteparten av Egypts befolkning, og alle Egypts byer bortsett fra de nær kysten, ligger ved Nilen nord for Aswan, og nesten alle kulturelle og historiske områder fra oldtidens Egypt ligger ved Nilens elvebredd. Fra Victoriasjøen flyter Nilen gjennom Uganda Sør-Sudan, Sudan og Egypt før den sprer seg i Nildeltaet og munner ut i Middelhavet. På sin ferd nordover rekker den å motta tilsig fra en rekke sideelver, hvorav den viktigste er Den blå Nil, som har sitt utspring i Etiopia og som forener seg med Den hvite Nil nær Sudans hovedstad Khartoum. Vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet.
== Etymologi ==
På egyptisk het Nilen Ḥ'pī eller iteru, som betyr «mektig elv», representert ved hieroglyfene på bildet til venstre. På koptisk kommer ordene piaro eller phiaro, som betyr «elva», fra det samme egyptiske navnet fra oldtiden.
Navnet «Nilen» kommer av det greske ordet Neilos (Νεῖλος), som betyr elvedal, og det latinske Nīlos med samme betydning. Opprinnelsen til disse er omstridt, en mulig kilde er det semittiske Nahal i betydningen elv.
== Elveløpet ==
Fram til Khartoum er Nilen også kjent som Den hvite Nil, et begrep som i enkelte sammenhenger også brukes for å beskrive strekningen mellom Nosjøen og Khartoum. Ved Khartoum renner elven sammen med Den blå Nil Den hvite Nil starter i ekvatorialt Øst-Afrika, og Den blå Nil har sin kilde i Etiopia.
Nilens nedbørfelt dekker 3 254 555 km², omtrent 10% av Afrikas samlede areal. Nilbassenget er sammensatt, og på grunn av dette avhenger tilstrømningen på et gitt punkt langs elvens hovedløp av mange faktorer som vær, fordampning og evapotranspirasjon og grunnvannsflyt.
=== Kilder ===
Nilens kilde regnes ofte for å være Victoriasjøen, men denne sjøen har flere tilløpselver av betydelig størrelse. Kageraelven, som renner ut i Lake Victoria nær den tanzanianske byen Bukoba, er den lengste tilløpselven, selv om det ikke er enighet om hva som er den lengste sideelven til Kagera og dermed den fjerneste kilden til Nilen. Det er enten Ruvyironzaelven, som starter i Bururiprovinsen i Burundi, eller Nyabarongoelven, som renner fra Nyungweskogen i Rwanda. De to tilløpselvene møtes nær Rusumofossen på grensen mellom Rwanda og Tanzania.
En nylig oppdagelsesreise i 2011 gikk til et sted beskrevet som kilden til Nyabarongo, og ved å hogge en sti opp bratte jungeldekte fjellsider i Nyungweskogen fant de (i den tørre årstiden) en merkbar strøm av overflatevann i mange kilometer oppstrøms. De hevdet med dette å ha funnet en ny kilde til Nilen og at elvens lengde nå måtte oppgis å være 6758 km.
==== En tapt kilde ====
Tidligere ble Tanganyikasjøen drenert mot nord langs Riftdalen ut i Den hvite Nil, og Nilen var på denne tiden 1400 km lengre. Dette løpet ble blokkert i miocen av Virungavulkanene.
=== I Uganda ===
Nilen forlater Victoriasjøen i Riponfossen nær Jinja i Uganda under navnet Victorianilen. Det renner omtrent 500 km, blant annet gjennom Kyogasjøen, til den når Albertsjøen. Når den så renner ut av Albertsjøen er elva kjent som Albertnilen.
=== I Sør-Sudan ===
Elven renner så inn i Sør-Sudan, hvor den er kjent som Bahr al Jabal («Fjellets sjø», muligens fra Nahr al Jabal, «Fjellets elv»). Elven Bahr el Ghazal, som er 716 km lang, renner sammen med Bahr al Jabal i en liten lagune kalt Nosjøen, hvoretter Nilen blir kjent som Bahr al Abyad, eller Den hvite Nil, etter den hvitaktige leiren som flyter med i vannet. Når Nilen flommer over sine bredder etterlater den et rikt siltlag som beriker jordsmonnet.
Vannføringen i Bahr al Jabal ved Mongalla er nesten konstant gjennom hele året og er i gjennomsnitt på 1048 m³/s. Etter Mongalla renner Bahr Al Jabal gjennom de enorme sumpområdene i Suddregionen i Sør-Sudan. Mer enn halvparten av Nilens vann går tapt i denne sumpen gjennom fordampning og transpirasjon. Gjennomsnittlig vannføring i Den hvite Nil i enden av sumpen er på om lag 510 m³/s. Herfra renner den videre til den møter elven Sobat ved Malakal. På årsbasis bidrar Den hvite Nil før Malakal med omtrent femten prosent av den totale vannføringen i Nilen.Den gjennomsnittlige vannføringen i Den hvite Nil ved Malakal, like nedenfor Sobatelven, er 924 m³/s, mens den på sitt største kan komme opp i 1218 m³/s i oktober og minimumsgjennomstrømning er rundt 609 m³/s i april. Denne svingningen er på grunn av den betydelige variasjonen i vannføringen til Sobat, som har en minste gjennomstrømning på omtrent 99 m³/s i mars og en topp i vannføringen på over 680 m³/s i oktober. I den tørre årstiden (januar - juni) bidrar Den hvite Nil mellom 70 prosent og 90 prosent av det totale utslippet fra Nilen.
=== I Sudan ===
Rett sør for Renk i Sør-Sudan renner Den hvite Nil inn i Sudan, hvor den renner nordover til Khartoum og møter Den blå Nil.
Elveløpet gjennom Sudan er særegent. Det renner gjennom seks katarakter (stryk), fra den første ved Aswan til den sjette på Sabaloka like nord for Khartoum, og snur deretter til å renne sørover før den igjen snur tilbake til å renne nordover.
Nord i Sudan går elva inn i Nassersjøen (kjent i Sudan som Nubiasjøen), en stor kunstig innsjø som krysser grensen mot Egypt.
=== I Egypt ===
Nedenfor Aswandammen, ved den nordlige bredden av Nassersjøen, fortsetter Nilen sin historiske kurs.
Nord for Kairo deler Nilen seg i to grener som tømmes i Middelhavet, Rosetta i vest og Damietta i øst, som sammen danner danner Nildeltaet.
== Historie ==
=== Oldtidens Egypt ===
Nilen har vært livslinjen i egyptisk kultur siden steinalderen. I en periode 11 000 – 8 000 f.Kr. var det et nesten fullstendig opphold i bosettingen, på grunn av vanskelige flom- og klimaforhold knyttet til ustabilitet i klimasystemene i Det indiske hav. Denne såkalte «ville» perioden medførte at Egypt ikke gjennomgikk den samme urbaniserings- og jordbruksutvikling som man samtidig så i fruktbare halvmåne. Derimot var fiske og nomadisk fedrift utbredt i Øvre Nilen, det vil si lengst sør i dagens Egypt.Klimaendring eller overbeiting kanskje så tidlig som 8000 f.Kr. førte deretter til at beitemarkene tørket ut og dannet Sahara. Det antas at befolkingen da flyttet til elva, hvor de utviklet et mer sentralisert jordbrukssamfunn. Mesteparten av byene i oldtidens Egypt befant seg i Nildalen nord for Aswan.
Nilen flommet over årlig, og gjorde jorden i nærheten svært fruktbar. I oldtidens Egypt ble vannstanden i Nilen grundig dokumentert, nettopp fordi den dannet grunnlaget for all økonomisk vekst og nedgang i området. Dersom vannstanden økte, kunne faraoen kreve høy skatt, og omvendt.
Religionen ble også påvirket av Nilen, og man trodde at både faraoen og gudene sørget for den årlige flommen. Alle gravstedene fra oldtidens Egypt, blant annet pyramidene, befinner seg på vestsiden av Nilen. Fordi solen går ned i vest, antas det at Nilens vestbredde ble et symbol på livet etter døden.
Nilens rolle og betydning for Egypt og alle de 10 andre landene i regionen er beskrevet i mange bøker, også på norsk. Etter 2000-tallet har spørsmålet om hvordan elven skal brukes mellom de 11 landene blitt stadig viktigere.
== Bilder og media ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nile – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nile – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | fjerneste_kilde = Fjellet Luvironza i Burundi | 9,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alytus_fylke | 2023-02-04 | Alytus fylke | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Alytus (fylke)', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Alytus fylke er et av ti fylker i Litauen. Det er det sørligste, og grenser til Belarus i sør og Polen i sørvest. I nordvest grenser Alytus fylke til Marijampole fylke, i nord til Kaunas fylke og i nordøst til Vilnius fylke. Fylket har 149 879 innbyggere (2014).Fylket ligger i landskapet Dzukija, og store deler ligger i furuskoger. Elva Nemunas kommer inn fra Belarus like sørvest for kurbyen Druskininkai.
I fylket ligger Grutas' museumspark ved Druskininkai som beskriver hvordan det var å leve i Sovjetunionen. Parken er blitt en av landets best besøkte turistattraksjoner. Parken har samlet mange av de mest kjente sovjetiske skulpturene i Litauen.
| Alytus fylke er et av ti fylker i Litauen. Det er det sørligste, og grenser til Belarus i sør og Polen i sørvest. I nordvest grenser Alytus fylke til Marijampole fylke, i nord til Kaunas fylke og i nordøst til Vilnius fylke. Fylket har 149 879 innbyggere (2014).Fylket ligger i landskapet Dzukija, og store deler ligger i furuskoger. Elva Nemunas kommer inn fra Belarus like sørvest for kurbyen Druskininkai.
I fylket ligger Grutas' museumspark ved Druskininkai som beskriver hvordan det var å leve i Sovjetunionen. Parken er blitt en av landets best besøkte turistattraksjoner. Parken har samlet mange av de mest kjente sovjetiske skulpturene i Litauen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Alytus County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Alytus fylke er et av ti fylker i Litauen. Det er det sørligste, og grenser til Belarus i sør og Polen i sørvest. | 9,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaip%C4%97da | 2023-02-04 | Klaipėda | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Litauen', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Klaipėda (fylke)', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider med kart'] | Klaipėda (tysk Memel eller Memelburg, samogitisk Klaipieda) er Litauens eneste havneby, den ligger ved Østersjøen ved munningen av Nemunas-elven. Byen var tidligere tysk. I 2002 hadde byen 194 400 innbyggere (i 1989 hadde den 202 900 innbyggere). Dagens Klaipėda er en viktig fergehavn med forbindelser til Sverige, Danmark og Tyskland. Utenfor byen ligger det to populære badebyer Nida og Palanga.
I Klaipėda finner man flere bindingsverkhus, slik som i Tyskland, Danmark og England.
| Klaipėda (tysk Memel eller Memelburg, samogitisk Klaipieda) er Litauens eneste havneby, den ligger ved Østersjøen ved munningen av Nemunas-elven. Byen var tidligere tysk. I 2002 hadde byen 194 400 innbyggere (i 1989 hadde den 202 900 innbyggere). Dagens Klaipėda er en viktig fergehavn med forbindelser til Sverige, Danmark og Tyskland. Utenfor byen ligger det to populære badebyer Nida og Palanga.
I Klaipėda finner man flere bindingsverkhus, slik som i Tyskland, Danmark og England.
== Historie ==
Det var baltiske stammer som først bodde i området, og balterne anla en borg ved navn Klaipėda der tidlig på 1200-tallet. Men den lå slik til at den lå i veien for en sammenhengende forbindelse mellom Den tyske ordens områder i sør og Sverdbrødrenes i nord. Dette var katolske ridderordener som i Baltikum hadde til formål å kristne de baltiske folkene. Dermed gikk Den tyske orden til angrep og erobret den i 1252. Samme år ble selve byen grunnlagt, av denne tyske ridderordenen, som stod for kristningen av store deler av det baltiske område på denne tiden. Den tyske orden overdro straks borg og by til den livlandske Sverdbroderordenen. I 1254 ble den hansestad, og i 1257 fikk den bystatus etter lybekker-rett. Byen ble da kalt Castrum Memele (tysk Memelburg eller Mimmelburg).
I 1348 ble borg og by del formelt overdratt til Den tyske orden.
I 1422 ble Litauen og Preussen enige om en grense som gjorde at Memelland tilfalt Øst-Preussen og gjorde Den kuriske bukten til en tysk innlandsbukt, denne grensen ble ikke endret før i 1919 og er kanskje en av Europas mest lengstlevende grenser.
Albrecht av Brandenburg-Ansbach var den første verdslige hertug av Preussen, i 1525 erklærte han landet og byen protestantisk. Dette ble begynnelsen på byens storhetstid; det var beliggenheten ved en elvemunning i nærheten av grensen til Litauen som gjorde dette mulig. Byen ble angrepet og okkupert av Sverige mellom 1629 og 1635 og den måtte bygges opp flere ganger. 75 år senere døde et stort antall innbyggere av pest.
Da Tyskland ble samlet i 1871 ble Memel den nordøstligste byen i det tyske riket. Etter første verdenskrig ble byen og området rundt skilt ut fra Tyskland og satt under fransk og japansk okkupasjon under Folkeforbundets administrasjon. Byen Memel var hovedsakelig tysk, mens området omkring hadde hovedsakelig litauiske innvandrere fra Samogitia og senere fra det øvrige Litauen. Den lokale dialekten skilte seg ut fra det øvrige litauiske, da den var sterkt preget av både kurlandsk, gammelprøyssisk, samogitisk og latvisk.
10. januar 1923 gikk litauiske styrker i ly av Ruhrokkupasjonen til angrep i det såkalte Klaipėdaopprøret og tok byen. På 20- og 30-tallet var den et viktig stridstema mellom Tyskland og Litauen. Seiersmaktene garanterte at tyskerne i Memelland skulle få autonomi under litauisk forvaltning, men det ble forhindret. Valgresultater viste klart tysk flertall. Da Litauen tok initiativ til forhandlinger, ble det holdt en folkeavstemning i 1938, hvor 88 % stemte for å bli en del av Tyskland og 12 % for Litauen. 22. mars 1939 reannekterte Tyskland Memelland, etter en avtale med den litauiske regjeringen, der de lovet litauerne hjelp mot Polen, som holdt den litauiske hovedstaden Vilnius okkupert.
Ved slutten av andre verdenskrig flyktet en stor del innbyggere fra krigshandlingene, byen ble inntatt av Den røde armé i januar 1945 og overført til den litauiske sovjetrepublikken. Mange av de gjenværende innbyggerne ble deportert til Sibir eller Tyskland vest for Oder- og Neisse-elvene. I 1947 ble bynavnet Memel strøket og Klaipėda byens offisielle navn.
Etter at Litauen ble uavhengig igjen i 1990 har det blant annet blitt opprettet en tospråklig litauisk-tysk skole i byen.
== Transport i Klaipėda ==
Klaipeda by lokal kollektivtransport myndighet er ansvarlig for kollektivtrafikken i Klaipėda.
Gasstankskipet FSRU «Independence» blir operativt i havnen fra høsten 2014 og vil da åpne for import av naturgass fra andre land, så Litauen ikke lenger er bundet til import fra Russland.
Nermeste internasjonal flyplass er Palanga internasjonale lufthavn som ligger ca 30 km nord fra Klaipeda.
== Sport ==
Basketballklubben Neptūnas Klaipėda debuterte i Euroleague i 2014.
== Kjente folk fra Klaipėda/Memel ==
Simon Dach (1605–1659), dikter
Michael Wohlfahrt (1687–1741), amerikansk kirkeleder
Johan Daniel Berlin (1714–1787) tysk-dansk barokkmusiker
Friedrich Wilhelm Argelander (1799–1875), astronom
George Adomeit (1879–1967), amerikansk maler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Klaipėda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Klaipėda – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Klaipėda fylke er et av ti fylker i Litauen. Det ligger i den vestligste delen av landet som er den eneste med en kystlinje. | 9,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A6rsk | 2023-02-04 | Jærsk | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jæren', 'Kategori:Norske dialekter', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04'] | Jærsk er navnet på talemålet eller dialekten på Jæren. Det hører til de sørvestlandske dialektene. Jærsk tales i kommunene Klepp, Time, Hå, Gjesdal og Bjerkreim. I tillegg består Sandnes-dialekten (Gaugamål) av betydelige særtrekk felles med Jærsk.
Jærsk kan deles i et nordlig og et sørlig område. Den største forskjellen er pronomenet «oss», som nord for Hå-elva er «osse», mens det sør for elva er «okke».
Skarre-r er et trekk ved med jærsk. Personlig pronomen entall (eg/jeg) er påvirka av vokalsenkning og er derfor ikke «eg» som på Stavanger-dialekten og Sandnes-dialekten, men «æg».Andre særtrekk er sammentrekning av flere ord når de skal uttrykkes muntlig. "det er ikke mange" ville blitt "dæ æ'kje'mange".
Å ta (å ta – tar – tok – har tatt) bøyes slik på jærsk: å ta – tæge – tog – he toge.
| Jærsk er navnet på talemålet eller dialekten på Jæren. Det hører til de sørvestlandske dialektene. Jærsk tales i kommunene Klepp, Time, Hå, Gjesdal og Bjerkreim. I tillegg består Sandnes-dialekten (Gaugamål) av betydelige særtrekk felles med Jærsk.
Jærsk kan deles i et nordlig og et sørlig område. Den største forskjellen er pronomenet «oss», som nord for Hå-elva er «osse», mens det sør for elva er «okke».
Skarre-r er et trekk ved med jærsk. Personlig pronomen entall (eg/jeg) er påvirka av vokalsenkning og er derfor ikke «eg» som på Stavanger-dialekten og Sandnes-dialekten, men «æg».Andre særtrekk er sammentrekning av flere ord når de skal uttrykkes muntlig. "det er ikke mange" ville blitt "dæ æ'kje'mange".
Å ta (å ta – tar – tok – har tatt) bøyes slik på jærsk: å ta – tæge – tog – he toge.
== Kjente brukere av dialekten ==
Kaizers Orchestra er et jærsk rockeband som bruker jærsk når de synger. 11. desember 2007 mottok de Rogaland fylkeskommune sin Bragdpris 2007. I begrunnelsen heter det: Kaizers Orchestra har opparbeidet seg et renommé som et av Norges beste konsertband. De er kjent både nasjonalt og internasjonalt, og har markedsført Rogaland og jærdialekten på en god måte.
Arne Garborg skrev et landsmål med sterkt innslag av jærsk.
== Grammatikk ==
=== Substantiv ===
==== Hankjønn ====
Hovedregel:
En gutt – gutten – fleire gutta – adle guttane
==== Hunkjønn ====
Hovedregel:
Ei jenta – jentå – fleire jente – adle jentene
Ei dør – dørå – fleire døre – adle dørene
==== Intetkjønn ====
Hovedregel:
Ett hus – huse – fleire hus – adle huså
Ett eple – eple – fleire eple – adle eplene
=== Verb ===
Alle verb har a-ending i infinitiv, som for eksempel i «å skriva», bortsett fra i nå-verb som «å gå» og «å nå».
==== Sterke verb ====
A-verb:
Å hiva - hive - heiv - he heve
Å snofla – snofle – snofla – he snofla (å snofla = å snuble)
E-verb:
Å spæla – spæle – spælte – he spælt
Å prøva – prøve – prøvde/-te – he prøvd-/t
Nå-verb:
Å nå – når – nådde – he nådd
Å spy – spyr – spudde – he spudd
Å slida – slide – sleid – he slede
Å kryba – krybe – kraob/krøyb – he krøbe
=== Pronomen ===
==== Personlige pronomen ====
Subjektsformer:
Entall: Æg, du, han, hu, dæ
Flertall: Me, de/dåkke, dei
Objektsformer:
Entall: Mæg, dæg, (h)an, (hen)na, det
Flertall: Osse/Okke, dåkke, dei
==== Eiendomspronomen ====
Entall:
Hankjønn: Min, din, (h)ans, (hen)nas
Hunkjønn: Mi, di, (h)ans, (hen)nas
Intetkjønn: Mitt, ditt, (h)ans, (hen)nas
Flertall:
Vår(t)/Okka, dåkka/as, deira/as
=== Spørreord ===
Bokmål – jærsk
Hva – kæ
Hvor – kor
Hvem – kem/kenn
Hvorfor – keffår/koffår
Hvordan – koss/kossen
Når – korti/koti/kæ ti
Hvilken/hvilke/hvilket – kæ for ein/kæ for nogen/kæ for et/kæ for ei | Jærsk er navnet på talemålet eller dialekten på Jæren. Det hører til de sørvestlandske dialektene. | 9,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rlandet | 2023-02-04 | Sørlandet | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Agder', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sørlandet', 'Kategori:Undernasjonale områder i Norge'] | Sørlandet er en landsdel og en region som omfatter Agder fylke. Det er den sørligste og minste av Norges fem landsdeler. Agder ble historisk regnet som en del av Vestlandet.
| Sørlandet er en landsdel og en region som omfatter Agder fylke. Det er den sørligste og minste av Norges fem landsdeler. Agder ble historisk regnet som en del av Vestlandet.
== Navnet Sørlandet ==
Agder er et eldre navn på omtrent det samme området, men Agder var aldri en landsdel, det var et grenseland mellom Østlandet og Vestlandet. Vestlandet begynte ved Telemarks grense, ved Rygjarbit. Spesielt var det kyststripa og skipsleia med rekken av uthavner og små fjordarmer som var viktige. Navnet Agder er ca. 1 500 år gammelt, og betyr noe tilsvarende det engelske edge (= kant), altså kanten på landet mot sjøen, jfr Agde og Cap d'Agde på Frankrikes middelhavskyst.
På folkemunne kan navnet Sørlandet ha vært i bruk langt tilbake i tid. I forbindelse med «Fiskeriudstillingen i Bergen» i 1865 omtaler avisen Den Norske Rigstidende i en artikkel 1. september 1865 regattaen og bruker betegnelsen «Sørlands Baadeform» og «Sørlandsform» som en av de østlandske båttyper. I postlister trykket i Bergens Tidende lenge før 1900 var navnet Sørlandet brukt. I forbindelse med jernbaneutbyggingen skrev Dagbladet 18. juni 1889 at med den nye jernbanen vil Gudbrandsdalen «kunde forsyne hele Sørlandet» med skiferstein. På 1800-tallet ble nemlig «Sørlandet» brukt som motsetning til «Nordlandet», dvs. betegnelser for Sør-Norge og Nord-Norge.
Omkring 1900 ble ikke Sørlandet oppfattet som en egen landsdel, men som en del av Vestlandet. Avisen Vestlandske Tidende kom ut i Arendal, den gamle hovedveien gjennom landsdelen het Vestlandske hovedvei, og jernbanen som var planlagt fra Oslo via Kristiansand til Stavanger skulle kalles Vestlandsbanen. Det kystnære området langs Skagerrak ble gjerne kalt Agdesiden.
Vilhelm Krags forslag i Morgenbladet 16. mars 1902 gikk ut på at det området som dekket Agder, skulle bli kalt Sørlandet, gå ut av Vestlandet og bli en selvstendig landsdel.I kronikken skrev Krag: «Men om de unge Mennesker kaldte sig Sørlændinger? Og om de kaldte sin Hjemstavn Sørlandet? Blev først Navnet brugt, og fik først Vanen slidt bort den uvante Smag, der altid hænger ved Ord, der laves og ikke laver sig selv, da vilde sikkerlig Navnet vise sig praktisk, og Sørlandet vilde ligesaalidt forvexles med Syden, som Østlandet nu forvexles med Østerland.» I et intervju trykt i Verdens Gang 17. mai 1903, uttalte han: «Vi har jo Nordlandet, Vestlandet og Østlandet, hvorfor skulde vi ikke da have Sørlandet?»Da han utga Vestlandsviser i 1898, innledet han med verslinjen «O, Vestland, du min Moderjord -». Denne verslinjen endret han straks han kunne til «O, Sørland -», og dermed var Vestlandets grense flyttet fra rundt Arendal til nord for Lista.Ifølge en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, er det egentlige Sørlandet kun en kyststrime som strekker seg fra Åna-Sira i vest til Oksefjorden ved Tvedestrand i øst, og som i nord har en grense som bukter seg opp og ned fra 30 til 50 km inn i landet. Dette er ifølge Scott «den bløde kyststribe», hvor dialekten særpreges av bruken av stemte konsonanter. Området han refererer til, het fra gammelt av Agdesiden. I nord går grensen for Agdesiden ifølge Scott mot området som i gammel tid hadde navnet Råbyggelaget. I dag omfatter Sørlandet et område som er betraktelig større enn Gabriel Scotts betegnelse. Sørlandslaget i Oslo hadde stor betydning for hvordan navnet etterhvert fikk øket utbredelse.«Sørlandet» som oppslagsord dukket første gang op i Illustreret norsk konversationsleksikon i 1913. Samme år vedtok Stortinget med 83 mot 40 stemmer å omdøpe den planlagte jernbanestrekningen Oslo–Kongsberg–Kristiansand–Stavanger fra Vestlands- til Sørlandsbanen. Folk i Stavanger - som var endestasjon - hisset seg opp over dette, og ville «afstaa den Ære der er os tiltænkt, at bli en Provins under den digterisk anløbne Skjærgaard, som Vilhelm Krag har døpt Sørlandet».I 1925 vedtok Rogaland fylkeskommune offisielt at de fortsatt ikke var noen del av Sørlandet. Innlandsbygdene identifiserte seg ikke med kystidyllen som var skapt. Befolkningen der foretrakk navnet Agder, ikke Sørlandet. De sjablongaktige sørlandsvisene kom ikke fra noen gammel kultur.
== Landets yngste landsdel ==
Landsdel er i dag ikke et anerkjent nivå i norsk offentlig administrasjon og statistikk. Inndelingen av Norge i landsdeler er derfor hverken statisk eller strengt objektivt begrunnet og fundamentert. Men de såkalte landsdelshovedstedene er å sammenlikne med et nest øverste nivå for tjenesteyting der hovedstaden er det øverste nivå. Landsdelene defineres i stor grad av sine landsdelshovedsteder. Avstander, kommunikasjonsforhold, utbygging av veier, og overgang fra sjøtransport til veitransport avgjør i stor grad tilhørigheten til landsdelshovedstedene: Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Kristiansand. Historisk har disse byene vært stiftsstader.
Sørlandet er Norges yngste landsdel, og den fremkom som begrep kort tid etter Nord-Norge. Trolig er det her en sammenheng. Betegnelsen Sørlandet passer språklig godt sammen med andre norske landsdeler i nord, øst og vest.I 2002 feiret Sørlandet hundre år som landsdel. De to tidligere Agder-fylkene en omfattende markering av sitt 100-årsjubilum som landsdel, ni måneder til ende, med en rekke kulturarrangement og mye festivitas. Arrangementet ble kalt Sørlandet i 100.
== Natur ==
Sørlandet er den sørligste landsdel i Norge. Om sommeren kommer lavtrykkene som regel inn over Norge lenger vest og lenger nord. Nærheten til kysten gjør likevel at vintrene blir relativt milde, mens somrene heller ikke blir veldig varme, landsdelen har et typisk kystklima. Sørlandet er en populær landsdel om sommeren. Mange fra hovedstadsområdet og fra nabofylket i vest, Rogaland, har fritidseiendommer i landsdelen.
Landsdelen Sørlandet dekker 16 435 kvadratkilometer, med til sammen 285 184 innbyggere (1. oktober 2011) fordelt på 30 kommuner. Dette gjør også Sørlandet til den desidert minste landsdelen, med 5,7 % av befolkningen og 5,1 % av fastlandsarealet i Norge. Befolkningstettheten er 17,4/km².
Arendal (ladested fra 1500-tallet), Risør (ladested fra 1630) og Mandal (ladested fra 1632) er landsdelens eldste bysamfunn, mens Kristiansand har vært den viktigste og største byen siden den ble opprettet i 1641. Sørlandet har tilsammen ti byer.
De andre landsdelene i Norge er Østlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.
=== Befolkning ===
Sørlandets andel av Norges befolkning var på sitt historisk høyeste nivå i 1769 med 8,8 %, og på sitt laveste nivå i 1950 med 5,3 %. Sørlandet hadde 5,4 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009.
9,0 % av befolkningen er per 1. januar 2009 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 24 709 mennesker. Disse utgjør 4,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 5,8 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen.
== Landsdelshovedstaden ==
Det viktigste var at Christian IV hadde ambisjoner om å gjøre Kristiansand til landsdelshovedstad, på linje med Bergen, Trondheim og Tromsø. Etter flere befaringer i området bestemte kongen hvor byen skulle ligge i 1641. I 1682 ble Christiansand stift opprettet da bispesetet ble flyttet fra Stavanger til Kristiansand. Byen ble da stiftsstad. Forut for dette hadde handels- og borgerprivilegiene vært todelt siden høymiddelalderen: Handelsborgerne i Tønsberg hadde generelt enerettigheter til eksport i store deler av Agder, mens byborgerne i Landskrona siden 1300-tallet hadde hatt tilsvarende rettigheter i deler av Vest-Agder. Arendal hadde ikke bystatus, men med grunnleggelsen av Kristiansand fikk Agder sin egen privilegieby som alle eksportører og byborgere måtte bosette seg i.
Kristiansand og Arendal er i nyere tid landsdelens eneste større byer. De er begge administrasjonsbyer for Agder fylke, og oppfatter seg tidvis som rivaler i ulike sammenhenger. Da kongen i 1641 bestemte at alle borgere i landsdelen skulle flytte til byen Kristiansand, nektet kjøpmennene i ladestedet Arendal å flytte, og slapp unna med å betale en årlig avgift til den nye byen ved Otra. Selv etter at Arendal i 1723 fikk egen bystatus måtte denne avgiften betales. Det området som i dag er storkommunen Arendal hadde helt fram til ca. 1950 et større folketall enn Kristiansand. Fylkessammenslåing, plassering av sykehus og kulturell rivalisering knyttet til musikkfestivaler har vært aktuelle temaer for striden i perioden 2005 – 2010.
== Ett eller to fylker på Sørlandet ==
Agder fylke ble opprettet da Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen 1. januar 2020 etter vedtak i Stortinget 8.juni 2017. Spørsmålet har vært debattert heftig i mange år.
Ved kommunevalget i 2011 ble det arrangert en spesiell rådgivende folkeavstemning i Aust-Agder. Befolkningen i fylket ble bedt om å stemme ja eller nei til å slå sammen fylkene Aust-Agder og Vest-Agder. Avstemningen var en foreløpig kulminasjon i en lang debatt om hva regionen og de enkelte kommunene er best tjent med: Ett eller to fylker. Noen hevder – og mange av dem er fra Vest-Agder – at de to fylkene er for svake til å tale landsdelens sak utad og hevde Sørlandets plass i det norske samfunn. Dessuten er det tilfeller der en ikke har de samme interesser. Vest-Agder fylkesting har med klart flertall gått inn for at de to fylkene slåes sammen. Andre hevder at to fylker veier mer i debatten enn ett, og at særlig den østlige del av regionen trenger Arendal som fylkeshovedstad. I god tid før valgkampen i 2011 ble det organisert to frivillige organisasjoner, en for og en mot sammenslåing. Etter at mer enn 60% av befolkningen i Aust-Agder stemte nei til sammenslåing er dette uaktuelt for fylkespolitikerne fram til 2015.
I Lillesand kommune ble det i tillegg arrangert en kommunal rådgivende folkeavstemning, der befolkningen ble spurt: Dersom flertallet i Aust-Agder stemmer nei til fylkessammenslåing, skal da Lillesand søke om overflytting fra Aust-Agder til Vest-Agder? Flertallet i Lillesand ønsket at det skulle sendes en slik søknad. I oktober 2011 søkte fire grensekommuner i Aust-Agder: Lillesand, Iveland, Birkenes og Evje og Hornnes, om å bli overflyttet fra Aust-Agder til Vest-Agder som et resultat av denne problemstillingen. Disse kommunene har ca. 19 000 av Aust-Agders 110 000 innbyggere. For ytterligere å understreke problematikken for ett Agder-fylke vil møte har Gjerstad kommune søkt om overflytting til Telemark fylke.
== Aviser og handelsomland ==
Avisenes abonnementsdekning er et kriterium på hvor langt byenes handelsomland strekker seg. Kristiansands største avis, Fædrelandsvennen, dekker på ingen måte hele Sørlandet, slik f.eks. Adresseavisen dekker Trøndelag, Bergens Tidene dekker Vestlandet eller Aftenposten Østlandet. Fædrelandsvennens grense mot øst går mellom Lillesand og Grimstad, ved Kaldvellfjorden i Lillesand, der Agderposten overtar som største regionavis, og hvor Aftenposten har en større andel av markedet enn avisen fra Kristiansand. I vest er Fædrelandsvennen den dominerende avis i kommunene til og med Farsund. De vestligste kommuner i Vest-Agder har nær kontakt med Rogaland.Det finnes også lokalaviser i de fleste kommuner, f.eks. Lillesands-Posten, Setesdølen og Grimstad Adressetidende
== Sørlandet og levekårstatistikken ==
Deler av Sørlandet var fra slutten av 1800-tallet en tung industriregion, spesielt innenfor prosessindustri. De senere årene har omstilling og effektivisering ført til store nedbemanninger. Dette er en av årsakene til at landsdelen i dag har store utfordringer på en rekke ulike områder, og at man ikke bare kan tegne et glansbilde av Sørlandet.
Levekårsstatistikken til Helsedirektoratet og Statistisk sentralbyrå (SSB) som kom ut høsten 2008, viser at levekårsutfordringene er store i Aust- og Vest-Agder. 25 av de 30 kommunene i de to fylkene ligger over landsgjennomsnittet for sosialhjelp, dødelighet, uføretrygd og attføring. 21 av kommunene er blant de 20 prosent kommunene i landet med høyest antall personer på uføretrygd. I Tvedestrand er hele 31 prosent av den yrkesaktive befolkningen på ulike stønader.De to sørlandsfylkene hadde en verdiskapning på 66 mrd kroner i 2006, 4,8% av Norges totale verdiskapning. Bruttonasjonalprodukt per innbygger i landsdelen er 278 815 kroner, litt under landsgjennomsnittet på 336 667 kroner (2006).
== Kunstnere fra Sørlandet ==
En del kunstmalere født i landsdelen kom stadig tilbake til naturen og lysforholdene, kanskje spesielt i skjærgården. Mest kjent som sørlandskunstner er kanskje Amaldus Nielsen fra Mandal. Hans Morgen i Ny-Hellesund hører til blant de mest populære malerier fra «gullalderen» i norsk malekunst. Hans noe eldre kollega Johan Martin Nielssen fra Kristiansand var den første som skildret sørlandskysten i norsk kunsthistorie. Gustav Vigeland og broren Emmanuel stammet fra flinke treskjærere, og tok gjerne opp motiver fra sørlandshistorien. Det meste av det de laget er av mer universell karakter. Av nyere dato er kristiansanderen Kjell Nupen som har skildret sørlandsnaturen i karakteristiske nyanser av blått.
Få har beskrevet sørlandsnaturen mer inngående enn Gabriel Scott gjorde i Kilden eller «Evangeliet om fiskeren Markus». En annen kjent skikkelse i Gabriel Scotts forfatterskap er fantasifiguren Pider Ro. Flere andre sørlandsforfattere har knyttet sine bøker til lokale myter, sagn og historiske hendelser. Henrik Ibsen startet sitt forfatterskap som apotekerlærling i Grimstad, og han har gjort den stridbare og hardt arbeidende sørlendingen udødelig gjennom diktet «Terje Vigen».
== Politikk ==
=== Stortingsvalget 2013 ===
Regionale valgresultater ved stortingsvalget i 2013:
Fylkesvise valgresultater og resultat for landsdelen samlet:
Agders 10 stortingsrepresentanter ble for perioden 2013–2017 fordelt slik på partiene:
=== Lokalpolitikk ===
Etter kommunestyrevalget i 2011 bor 64,6 % av innbyggerne på Sørlandet i en kommune med ordfører fra Høyre (jfr. tabelloversikten Norges kommuner).
Vest-Agder fylkeskommune styres i perioden 2011-2015 av en koalisjon av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Aust-Agder fylkeskommune styres av en koalisjon av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Pensjonistpartiet.
== Sørlandsdialekt ==
=== Aust-Agder ===
=== Vest-Agder ===
== Se også ==
Tettsteder i Agder
Lister
Lindesnesregionen
Kristiansandregionen
Setesdal
Østre Agder
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jostein Andreassen: Begrepet Sørlandet; En historisk oversikt. Kristiansand 1994. Begrepet Sørlandet. Bokhylla.no
Bjørg Seland (red.): Regionen. Historiske perspektiver, aktuelle utfordringer. Agderseminaret 2008. Kristiansand 2009. ISBN 978-82-7634-836-1.May-Brith Ohman Nielsen: Mennesker, makt og mikrober – epidemibekjempelse og hygiene på Sørlandet 1830-1880 i Europeisk perspektiv. Bergen 2008.
== Eksterne lenker ==
Sørlandets offisielle reiselivsportal
Reiselivsportal til Kristiansand | | befolkning = 300 452Statistisk sentralbyrå: Kvartalsvise befolkningsendringer 1. oktober 2016 | 9,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hovedkort | 2023-02-04 | Hovedkort | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Hovedkort'] | Hovedkort er det viktigste kretskortet i en datamaskin. Alle større komponenter i datamaskinen må kobles til hovedkortet. Den viktigste enheten som kobles til er prosessoren. Det finnes flere fabrikanter av prosessorer, hvorav AMD og Intel regnes som de største for bruk i IBM-kompatible PC-er, dog VIA begynner å tre inn på markedet med laveffektsprosessorer for tynnklienter. Andre typer komponenter kan være minne, skjermkort, lydkort, USBkontroller, harddiskkontroller, osv., etter som maskinvare utvikles. På hovedkortet finnes BIOS-en som er ansvarlig for oppstart av datamaskinen, og generell konfigurasjon maskinvaresmessig.
| Hovedkort er det viktigste kretskortet i en datamaskin. Alle større komponenter i datamaskinen må kobles til hovedkortet. Den viktigste enheten som kobles til er prosessoren. Det finnes flere fabrikanter av prosessorer, hvorav AMD og Intel regnes som de største for bruk i IBM-kompatible PC-er, dog VIA begynner å tre inn på markedet med laveffektsprosessorer for tynnklienter. Andre typer komponenter kan være minne, skjermkort, lydkort, USBkontroller, harddiskkontroller, osv., etter som maskinvare utvikles. På hovedkortet finnes BIOS-en som er ansvarlig for oppstart av datamaskinen, og generell konfigurasjon maskinvaresmessig.
== Formfaktorer ==
Hovedkort fås i flere formfaktorer. For stasjonære datamaskiner er de mest vanlige per 2020:
ATX (305 × 244 mm)
Mikro-ATX (244 × 244 mm) – Basert på ATX, men mindre. Dagens mest populære formfaktor.
Mini-ITX (maksimalt 170 × 170 mm) – Hovedkortet skal ikke være større enn 170 × 170 mm.Det har de siste årene vært en trend å gå mot mindre hovedkort (ATX til mikro-ATX, og nå til mini-ITX), men PC-er i de mindre formfaktorene kan være vanskeligere å bygge ettersom det kan være utfordrende å få plass til alle delene i kabinettet.
Eksempler på andre notable formfaktorer er:
AT – Den første populære størrelsen på hovedkortet. Var en de facto standard fra 1984 til 1995 da ATX ble innført.
BTX – Forslag til ny standard på 2000-tallet, men som ikke slo gjennom.
== Prosessorsokkel ==
Alle hovedkort benytter en prosessor for å utføre arbeid. Sokkelen denne sitter i (engelsk “socket”) varierer mellom hver prosessorprodusent og hvilken generasjon eller type benyttes, f.eks., ZIF PGA 370 typen (zero insertion force pin-grid array – null innsettingspress bensmatrise – 370 ben). Hver enkelt prosessor passer kun inn i sin sokkeltype, og kan ikke benyttes i andre. Noen få hovedkort har plass til flere prosessorer, og har derfor flere prosessorsokler. Disse er da av samme type. Praktisk talt alle hovedkort som har plass til to prosessorer, er til tjenerbruk (også kalt servere). I den siste tiden har slike hovedkort blitt utdanket ettersom flerkjernesprosessorer har trådt inn på markedet og fjernet slike hovedkort fra det vanlige tjenermarkedet.
== North/Southbridge ==
Det er brikkesett som behandler inn/ut data.
== Skjermbrikke eller -kort ==
De fleste hovedkort har dedikert (integrert) brikke for skjerm. Ellers brukes tilleggskort for det, eller kan man skru av kortets brikke og bruke erstatningtilleggskort for bedre ytelse, osv. I den tidligere dataalder kunne prosessoren takle oppgaver for bildevisning, men I den nyere dataalder har dette blitt umulig for prosessoren, ettersom oppgavene blir for store. Dermed har datamaskiner fått skjermprosessorer montert i egen brikke (engelsk GPU, for “graphical processor unit” – grafisk prosessorenhet), eller man bruker separat tilleggskort som har denne. Nesten alle hovedkort utenom de til tjenerbruk har et slik, dersom det ikke har integrert GPU.
For skjermkort er de mest vanlige tilkoblingsstandardene
PCI-Express – det mest vanlige nå, finnes i 1,0 og 2,0 versjoner
AGP – Finnes i eldre PC-er. Standarden dør ut nå til fordel for PCI-Express, slik CGA, EGA, og XGA ble foreldet av AGP.
== Tilleggkortskontakter ==
Flere andre kortstasjoner er tilgjengelig for å utvide datamaskinens maskinvare.
== BIOS ==
Én til viktig brikke er BIOS-brikken, som har hovedkortets lavt-nivås oppstartsprogramvare. Nær brikken er et mynt-batteri som gir støttende spenning til brikken for å opprettholde innstillingene når strømmen er avskrudd.
== Minnestasjonen ==
Dette er et område som holder minnemodulene i kantstasjoner med klyper.
== Strømkontakter ==
Ledninger fra strømforsyningsanlegg plugges inn i riktige kontakter på hovedkortet for å forsyne det med strøm. Feil plugging kan føre til at hovedkortet brenner opp og blir ødelagt. Men de fleste er designet slik at kun riktig plugging er mulig.
== Eksterne lenker ==
Hovedkort – en praktisk guide
Hvordan fungerer hovedkortet | Hovedkort er det viktigste kretskortet i en datamaskin. Alle større komponenter i datamaskinen må kobles til hovedkortet. | 9,185 |
null | 2023-02-04 | Skorgedalen | null | null | null | Skorgedalen er et hytte- og friluftsområde i Rauma kommune. | 9,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverd_i_fjell | 2023-02-04 | Sverd i fjell | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Stavanger', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Minnesmerker i Norge', 'Kategori:Norske skulpturer', 'Kategori:Severdigheter i Rogaland'] | «Sverd i fjell» er et monument innerst i Hafrsfjord i Stavanger kommune. Monumentet er laget av skulptøren Fritz Røed fra Bryne og ble avduket av Kong Olav i 1983. Det er tre store sverd som er satt ned i svaberget til minne om slaget i Hafrsfjord i 872, da Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Neset der sverdene er reist heter Mølleberget.
Det største sverdet representerer den seirende kongen, mens de to andre symboliserer de tapende småkongene. Minnesmerket er også et fredssymbol, sverdene er satt ned i fjellet for at de aldri mer skal brukes. Sverdene er opptil 9,2 m høye, og er utformet over tre typer vikingtidssverd som er temmelig vanlige å finne over hele landet.I forbindelse med Stavanger2008, Stavanger som europeisk kulturhovedstad, ble et utsnitt fra kunstverket gjengitt på et norsk frimerke.
| «Sverd i fjell» er et monument innerst i Hafrsfjord i Stavanger kommune. Monumentet er laget av skulptøren Fritz Røed fra Bryne og ble avduket av Kong Olav i 1983. Det er tre store sverd som er satt ned i svaberget til minne om slaget i Hafrsfjord i 872, da Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Neset der sverdene er reist heter Mølleberget.
Det største sverdet representerer den seirende kongen, mens de to andre symboliserer de tapende småkongene. Minnesmerket er også et fredssymbol, sverdene er satt ned i fjellet for at de aldri mer skal brukes. Sverdene er opptil 9,2 m høye, og er utformet over tre typer vikingtidssverd som er temmelig vanlige å finne over hele landet.I forbindelse med Stavanger2008, Stavanger som europeisk kulturhovedstad, ble et utsnitt fra kunstverket gjengitt på et norsk frimerke.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sverd i fjell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | «Sverd i fjell» er et monument innerst i Hafrsfjord i Stavanger kommune. Monumentet er laget av skulptøren Fritz Røed fra Bryne og ble avduket av Kong Olav i 1983. | 9,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gottfried_Ignatius_Montz | 2023-02-04 | Gottfried Ignatius Montz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1868', 'Kategori:Fødsler 22. mai', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kreis Heinsberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske katolske prester'] | Gottfried Ignatius Montz (i Norge også kalt Gudfred Johan Montz, født 22. mai 1813 i Randerath nær Heinsberg i den napoleoniske franske satelittstat Grand-Duché de Berg et de Clèves, død 19. januar 1868 i Lay nær Koblenz i kongedømmet Preussen) var den første katolske sognepresten i Norge etter reformasjonen.
| Gottfried Ignatius Montz (i Norge også kalt Gudfred Johan Montz, født 22. mai 1813 i Randerath nær Heinsberg i den napoleoniske franske satelittstat Grand-Duché de Berg et de Clèves, død 19. januar 1868 i Lay nær Koblenz i kongedømmet Preussen) var den første katolske sognepresten i Norge etter reformasjonen.
== Biografi ==
Han ble født i 1813, i en tid da europakartet var preget av omveltninger. Etter Napoleons endelige fall var fødebyen Randerath en tysk landsby som lå like ved grensen til Nederland.
Etter studier i Louvain ble Montz presteviet i 1839, og like etter reiste han til Stockholm for å virke der.
Den 7. juli 1842 kom han til Christiania for å døpe datteren til den franske generalkonsulen. Det var på dette tidspunkt ikke tillatt med noen religionsutøvelse utenfor statskirken, men kong Karl Johan av Sverige og Norge hadde gitt tillatelse av diplomatiske hensyn. De 60 katolikkene som var til stede ved dåpen søkte kongen om tillatelse til å opprette en menighet i Christiania, og den 12. september 1842 flyttet Montz dit. Tillatelsen var enda ikke gitt, men signalene var gode, og han ønsket å begynne å få praktiske ting på plass.
I april 1843 hadde kongen gitt tillatelse til etablering av en katolsk menighet i Norge, og Montz ble første sogneprest for St. Olav menighet (da St. Olaf, nå St. Olav domkirkes menighet). Han feiret menighetens første messe i et provisorisk kapell viet til St. Olav, som lå i en bygård på hjørnet av Youngs gate og Storgaten. Tomten som menighetens nye, permanente kirke skulle oppføres på, ble ikke innkjøpt før etter at Montz hadde forlatt Norge.
I 1846 ga Montz ut den første norskspråklige, katolske katekismen, med tittelen Religionsunderviisning for den katholske Ungdom : efter Canisii Katechismus.
Han vendte tilbake til det som nå var Rhinprovinsen i kongedømmet Preussen i april 1848, og gjorde tjeneste som sogneprest først i Aachen, og senere i Prümm (nær Trier) og Lay (nær Koblenz). Embetet i Lay hadde han til sin død 19. januar 1868.
== Referanser == | Gottfried Ignatius Montz (i Norge også kalt Gudfred Johan Montz, født 22. mai 1813 i Randerath nær Heinsberg i den napoleoniske franske satelittstat Grand-Duché de Berg et de Clèves, død 19. | 9,188 |
null | 2023-02-04 | Rauma (elv) | null | null | null | | nedbørfelt_ref = | 9,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storhaug | 2023-02-04 | Storhaug | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bydeler i Stavanger', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | For storhaug som et gravsted av jord, grus og stein, se GravhaugStorhaug er en kommunedel som ligger nordøst i Stavanger kommune. Storhaug kommunedel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bru- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt kommunedelen sitt navn.
| For storhaug som et gravsted av jord, grus og stein, se GravhaugStorhaug er en kommunedel som ligger nordøst i Stavanger kommune. Storhaug kommunedel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bru- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt kommunedelen sitt navn.
== Geografi ==
Kommunedelens landareal er 6,436 km² (landareal øyene unntatt er 3,04 km²). Vassøy er 0,73 km² stor, Kalvøy 0,648 km², Langøy 0,412 km², Hellesøy 0,405 km² og Lindøy 0,295 km². De største ubebodde øyene er Store Marøy, Litla Marøy, Sandøy, Egerøy og Tunsøy. Kommunedelen består av tre valgkretser: Vassøy, Storhaug og Varden.
Varden er kommunedelens høyeste punkt (57 meter over havet). En del av Stavanger sentrum ligger innenfor kommunedelens grenser. I sentrum rager Valberget høyest, med sine 21 meter over havet. Her finner vi Valbergtårnet. Langøys høyeste punkt er 23 moh., mens Sandøy kun stikker 15 meter over havflaten på det meste. Lindøy når 30 meter på Høgstahaug.
=== Grenser ===
To av grunnkretsene i sentrumskjernen ligger innenfor grensene til Storhaug kommunedel (Sentrum øst og Sentrum vest 1). I nordvest går grensen fra Skagenkaien over Domkirkeplassen til Klubbgata og videre langs Kongsgata og riksvei 444. Den krysser deretter Kirkegårdsveien. I sørvest ligger den østlige delen av Hillevågsvatnet innenfor det territorium som tilhører kommunedelen.
== Historie ==
Storhaug har fått sitt navn fra to gravhauger som ligger på Storhaugmarkå. Den ene stammer sannsynligvis fra 700-tallet, og den andre fra bronsealderen. Dette antyder at det en gang var en stor gård på dette området.
Det det var en stor gård som omfattet Hetland, Eikanes eller Eiganes. Man vet at denne gården ble delt i minst to, en vestlig og en østlig del - Eikanes og Eiganes. Noen mener at tunet lå nært Stavanger sentrum, mens andre mener den lå nærmere Paradis, eller i nærheten av gravhaugen på Storhaugmarkå.Gården grenset til Lagård, som gikk langs vestsiden av Hillevågsvatnet, fra Breiavatnet til Hillevåg.
Den eldste betegnelsen man har funnet for halvøya er Hetland. Navnet kommer fra det gammelnorske ordet hesli, som betyr hassel. Ut fra navnet på gården kan man dømme at den var til rundt 1500 år siden, ettersom at gårder på den tiden ofte endte på -land. I middelalderen var denne gården eid av kirken.
De første skriftlige spor etter Hetlandsgården stammer fra like etter reformasjonen. Omtrent hundre år senere ble den omtalt i sammenheng med en tvist mellom amtmann og sokneprest.Under Hetlandsgården ble det bygd en rekke husmannsplasser.
Store endringer kom først i 1848, da Hetland ble et eget prestegjeld, og presten fikk tillatelse til å selge deler av den gamle gården, fra Kirkedepartementet.
== Befolkning ==
Det bor 17597 mennesker i kommunedelen (2021), inklusive de bebodde øyene Vassøy (642 innbyggere), Langøy (27) og grunnkretsen Lindøy, Hellesøy og Kalvøy med 30 personer. Folketallet i kommunedelen har økt med 10,5 % siden år 2000 (1 176 personer). Folketettheten i kommunedelens fastlandsdel er høyest i Stavanger, med 3832 innbyggere per km² (2006). Storhaug kommunedel hadde 1. januar 2017 et innbyggertall på 16 789. Folkevekts per år i 2016 var på 1,5 prosent.
== Samferdsel ==
En 705 meter lang tunnel under Bergeland åpnet i 1989 (Bergelandstunnelen). Den, sammen med Storhaugtunnelen som åpnet den 22. mai 2001, har minsket biltrafikken gjennom sentrum og Storhaug.
== Delområder og grunnkretser ==
Grensene for delområdene i Stavanger følger ikke helt grensene for kommunedelene. Storhaug er inndelt i disse fem delområdene :
Johannes
Nylund
Varden
Bergjeland
ØyaneDet er 29 grunnkretser i kommunedelen..
== Kommunedelsutvalg ==
Storhaug kommunedelsutvalg er et politisk utvalg som skal være bindeledd mellom kommunedelens og byens sentrale organer. Det skal ta initiativ i saker som gjelder kommunedelen og har uttalerett i en rekke kommunale saker. Utvalget tildeler også midler til det frivillige organisasjonslivet i kommunedelen.
Utvalget består av 11 medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret.
Sammensetning 2015 – 2019Ap 3, V 2, KrF 1, H 2, FrP 2, Rødt 1
Leder: Roar Houen (V)
Nestleder: Erlend Jordal (H)
== Referanser == | Storhaug er en kommunedel som ligger nordøst i Stavanger kommune. Storhaug kommunedel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bru- eller tunneltilknytning til fastlandet. | 9,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rn_H._Sv%C3%A6ren | 2023-02-04 | Jørn H. Sværen | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske forleggere', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ulver-medlemmer'] | Jørn Henrik Sværen (født 12. november 1974) er en norsk forfatter, forlegger, oversetter og musiker. Han drev forlaget H Press i perioden 2004-2009, og han har utgitt egne bøker på England Forlag siden 2007. Han har vært medlem av bandet Ulver siden 2000.
Sværen debuterte på et etablert forlag med samlingen Dronning av England (Kolon Forlag 2011), et utvalg av hans tidligere utgitte tekster. Sværen var også redaktør for den årlige poesiantologien Den engelske kanal, utgitt av Kolon Forlag i perioden 2013-2019. I 2020 startet han et nytt utgivelsesprosjekt, Gresshoppene har ingen konge, et poesitidsskrift som utgis med ujevne mellomrom i forskjellige nordiske tidsskrifter.
| Jørn Henrik Sværen (født 12. november 1974) er en norsk forfatter, forlegger, oversetter og musiker. Han drev forlaget H Press i perioden 2004-2009, og han har utgitt egne bøker på England Forlag siden 2007. Han har vært medlem av bandet Ulver siden 2000.
Sværen debuterte på et etablert forlag med samlingen Dronning av England (Kolon Forlag 2011), et utvalg av hans tidligere utgitte tekster. Sværen var også redaktør for den årlige poesiantologien Den engelske kanal, utgitt av Kolon Forlag i perioden 2013-2019. I 2020 startet han et nytt utgivelsesprosjekt, Gresshoppene har ingen konge, et poesitidsskrift som utgis med ujevne mellomrom i forskjellige nordiske tidsskrifter.
== Bibliografi ==
En kirke (England Forlag, Oslo, 2007)
Et barn eller en bok (England Forlag, Oslo, 2008)
London (England Forlag, Oslo, 2009)
Tre bøker (England Forlag, Oslo, 2010)
Dronning av England (Kolon Forlag, Oslo, 2011; ISBN 9788205411937)
Det ferdige verkets skjønnhet (Chateaux, Stockholm, 2013)
Vi er tiggere (England Forlag, Oslo, 2014)
Håndtak (England Forlag, Oslo, 2015)
Bordkort (England Forlag, Oslo, 2016)
Et barn bærer (England Forlag, Oslo, 2016)
Dronningburet (England Forlag, Oslo, 2018)
Klokkene (England Forlag, Oslo, 2019)
Britisk museum (Kolon Forlag, Oslo, 2020; ISBN 9788205538948)
To bøker (England Forlag, Oslo, 2021; ISBN 9788293511021)
Heraldisk nøkkel (England Typografisk Verksted, Oslo, 2022; ISBN 9788269291704)
== Oversatt til andre språk ==
As figuras (overs. Øyunn Rishøi Hedemann og Emilio Araúxo, Amastra-n-Gallar, Santiago de Compostela, Spania, 2011)
Trois livres (overs. Jørn H. Sværen, à la Pension Victoria, Corbières, Frankrike, 2011)
Dronning af England (overs. Andreas Vermehren Holm, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2013)
Ord og handling (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2013)
La Beauté de l’œuvre finie (overs. Jørn. H. Sværen, supplement, L'usage 5, Corbières, Frankrike, 2013)
Vi er tiggere (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2015)
Det færdige værks skønhed (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2016)
Bordkort (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2016)
Håndtag (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2016)
Queen of England (overs. Jørn H. Sværen, Black Square Editions, New York, USA, 2017; ISBN 9780989810333)
Dronningeburet (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2018)
Hvidt og sort (overs. Andreas Vermehren Holm, Bestiarium, Forlaget Virkelig, København, Danmark, 2018)
Fyra väggar (overs. Jørn H. Sværen, Chateaux, Stockholm, Sverige, 2019; ISBN 9789198429336)
Drottning av England (overs. Oscar Rossi, Bokförlaget Faethon, Stockholm, Sverige, 2019; ISBN 9789198514858)
Blanc et noir (overs. Emmanuel Reymond, Vies Parallèles, Brussel, Belgia, 2020; ISBN 9782931057032)
Reine d'Angleterre (overs. Emmanuel Reymond, Éric Pesty Éditeur, Marseille, Frankrike, 2020; ISBN 9782917786628)
Britisk museum (overs. Andreas Vermehren Holm, Rue Lord Byron, København, Danmark, 2021; ISBN 9788793499645)
== Gjendiktninger til norsk ==
Emmanuel Hocquard: En prøve på ensomhet (H Press, Oslo, 2006)
Claude Royet-Journoud: Omveltningen; Begrepet hindring; Objektene inneholder det uendelige; De udelelige naturer (H Press, Oslo, 2009)
Emmanuel Hocquard: Lysforhold (Forlaget Oktober, Oslo, 2012)
Keith Waldrop: Vitruvius' lodd (Kolon Forlag, Oslo, 2013)
Claude Royet-Journoud: De enkle legemers endelighet (Kolon Forlag, Oslo, 2018)
Andreas Vermehren Holm: Alle tegn i samme natt (H//O//F, Moss, 2018)
Mei-mei Berssenbrugge: Hallo, rosene (Kolon Forlag, Oslo, 2019)
Claude Royet-Journoud: Preposisjonenes teori (Kolon Forlag, Oslo, 2021)
Andreas Vermehren Holm: Metanoia-trilogien (H//O//F, Moss, 2022; ISBN 9788284170237)
Claude Royet-Journoud: Hjertets attributter og bruk (Kolon Forlag, Oslo, 2022; ISBN 9788205578050)
== Tidsskrifter ==
Mazdak Shafieian og Jørn H. Sværen (red.): Teologi (Sola scriptura, Oslo, 2012)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2013; ISBN 9788205452756)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2014; ISBN 9788205468030)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2015; ISBN 9788205484023)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2016; ISBN 9788205494596)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2017; ISBN 9788205505155)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2018; ISBN 9788205515222)
Jørn H. Sværen (red.): Den engelske kanal (Kolon Forlag, Oslo, 2019; ISBN 9788205526136)
Jørn H. Sværen (red.): Gresshoppene har ingen konge (2020–)
== Diskografi ==
Silence teaches you how to sing (Jester Records 2001)
Silencing the singing (Jester Records 2001)
Teachings in Silence (Black Apple 2002 / Jester Records 2003)
Lyckantropen Themes (Jester Records 2002)
A Quick Fix of Melancholy (Jester Records 2003)
Svidd Neger (Jester Records 2003)
Blood Inside (Jester Records 2005)
Shadows of the Sun (Jester Records 2007)
Wars of the roses (Jester Records / Kscope 2011)
The Norwegian National Opera (Jester Records / Kscope 2011)
Childhood's end (Jester Records / Kscope 2012)
Messe I.X-VI.X (Jester Records 2013)
Terrestrials (med Sunn O))), Southern Lord 2014)
ATGCLVLSSCAP (House of Mythology 2016)
Riverhead (House of Mythology 2016)
The Assassination of Julius Caesar (House of Mythology 2017)
Sic transit gloria mundi ep (House of Mythology 2017)
Drone Activity (House of Mythology 2019)
Flowers of Evil (House of Mythology 2020)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jørn H. Sværen på Discogs
(en) Jørn H. Sværen på MusicBrainz
(en) Jørn H. Sværen på Encyclopaedia Metallum
H Press
England Forlag
Kolon Forlag - forfatterside for Jørn H. Sværen
Kolon Forlag - presentasjon av Dronning av England
Kolon Forlag - presentasjon av Britisk museum
Kolon Forlag - presentasjon av Den engelske kanal
Chateaux - presentasjon av Det ferdige verkets skjønnhet
"Punk og Platon" - samtale mellom Audun Lindholm og Jørn H. Sværen i Vinduet 4/2008 | Jørn Henrik Sværen (født ) er en norsk forfatter, forlegger, oversetter og musiker. Han drev forlaget H Press i perioden 2004-2009, og han har utgitt egne bøker på England Forlag siden 2007. | 9,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sv%C3%A6ren | 2023-02-04 | Sværen | ['Kategori:Pekere'] | Sværen kan vise til:
| Sværen kan vise til:
== Stedsnavn ==
Sværen (Sogndal) – ei grend i Sogndal kommune i Vestland fylke.
== Personer ==
Jørn H. Sværen – en norsk musiker og forfatter | Sværen kan vise til: | 9,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8re_og_Romsdal | 2023-02-04 | Møre og Romsdal | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek', 'Kategori:Møre og Romsdal', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder URL-feil', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for
fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
| Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for
fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
== Geografi ==
Fylket består tradisjonelt av tre deler som svarer til historiske fogderier: Sunnmøre (fra Stad til Romsdalsfjorden), Romsdal (landet omkring Moldefjorden/Romsdalsfjorden med forgreninger og dalfører) og Nordmøre (kystområdet fra Hustadvika til og med Smøla, og landet omkring Halsafjorden og Tingvollfjorden med forgreninger og dalfører innenfor). Store dalfører er blant annet Sunndal (med elven Driva) og Surnadal på Nordmøre, og Romsdalen (med elven Rauma) og Eikesdalen (med Eira-Aura-vassdraget) i Romsdal. Drivas øvre del er i Oppdal kommune i Trøndelag. Rauma har utspring i Lesjaskogsvatnet i Innlandet fylke. Aura har utspring i Aursjøen som ligger delvis i Lesja kommune i Innlandet. Surna flyter fra Rindal kommune (i Trøndelag fylke siden 2019) til Surnadal. Deler av Tafjordvassdraget ligger i Skjåk og i tillegg overføres noe vann fra østsiden av vannskillet til kraftverkene i Tafjord.En stor del av bosetningen, særlig på Sunnmøre og Nordmøre, er på øyer. Nordøyane, øyene nord for Ålesund by og utenfor munningen av Romsdalsfjorden, regnes som del av Sunnmøre, sammen med Sørøyane Hareidlandet og Gurskøya. I Romsdal er Otrøya og Gossa store øyer, mens Smøla er fylkets største øy.
=== Klima ===
Klimatisk ligner fylket på de andre vestlandsfylkene og Trøndelag. Nærheten til Atlanterhavet og Golfstrømmen fører til relativt liten forskjell mellom temperaturene sommer og vinter. Vekstsesongen er lang, men temperaturen er ikke spesielt høy. Middeltemperaturen for sommersesongen er 1–2 ℃ høyere i indre strøk sammenlignet med ytre. Det faller mest nedbør i ytre strøk med 1200–2500 mm i gjennomsnitt, mens det i indre strøk ligger rundt 1000 mm eller lavere. Det er minst nedbør om sommeren særlig mai–juli. De ytterste øyene (som Ona) har mindre nedbør enn «midtre» strøk som Skodje og Ørsta, dette skyldes at mest nedbør faller der den fuktige lufta fra havet presses opp av fjellene. Det er litt mindre nedbør i Møre og Romsdal enn lenger sør på Vestlandet. På grunn av vekslende temperatur og mange lavtrykk er det lite stabilt vintervær. På indre og høyere strøk kan det bli store snømengder.De fleste målestasjoner ved sjønivå har middeltemperatur over 0°C også om vinteren. Ved kysten er middeltemperaturen om vinteren 10-20°C høyere enn det som er vanlig på denne breddegraden noe som særlig skyldes Golfstrømmen. På øyene er middeltemperaturen i januar omkring 3 ℃. Et særtrekk for enkelte fjordbygder i Møre og Romsdal er perioder med svært høye temperaturer i vinterhalvåret, noe som skyldes kombinasjonen av høye fjell og fønvind. Dette forholdet har resultert i at de høyeste temperaturene som er målt i Norge i månedene fra oktober til februar alle er målt i Møre og Romsdal. Høyeste oktober-temperatur i Norge er målt i Molde (25,6 ℃), høyeste november-temperatur er målt i Tafjord (21,8 ℃), tilsvarende for desember Sunndalsøra (18,3 ℃), januar Sunndalsøra (19,0 ℃ i 2020) og februar Sunndalsøra (18,9 ℃). I månedene september til januar har Tafjord den høyest registrerte døgnmiddeltemperaturen for et enkeltdøgn. I 2005 var det 10 «nordiske sommerdager» i oktober (der maksimumstemperaturen er lik eller større enn 20,0 ℃). Høyeste temperatur i Tafjord er 33,8°C målt 16. juli 1945 og er den høyeste temperaturen målt i Møre og Romsdal.Møre og Romsdal ligger nord for værskillet Stad og særlig ved lavtrykk fra sørvest kan det være vanskelig å varsle været. Fjell og fjorder skaper store lokale forskjeller i vær og klima. Stad og Hustadvika er lite skjermet mot vind og bølger fra havet. Ved nordlig vind kan det av og til danne seg små sterke lavtrykk som er vanskelig å varsle og som er særlig farlig for fiskere. På 1950-tallet ble det derfor opprettet et en egen stasjon i Ålesund med varslingstjeneste for fiskefeltene. Været varsles ofte separat for indre og ytre strøk, for eksempel om sommeren kan det være surt vær med tåke på kysten og varmt vær med sol på indre fjordstrøk. Linge i Valldal dyrker frukt og har et høyt antall soltimer. Solgangsvind om sommeren, kalt «utrøne» i Romsdal, fører ofte med seg fuktig og kjølig luft fra havet. Tafjordfjella er på grensen til det svært tørre innlandsklimaet i Skjåk og det fuktige vestlandsklimaet. På varme sommerdager med stor forskjell på temperaturen i sjøen og på land forekommer kraftige tordenvær med regnbyger om ettermiddagen på indre strøk. Om sommeren kan temperaturen på Svinøy fyr noen dager ligge 10 ℃ under temperaturen i de indre bygdene. For månedene mai til juli ligger Svinøy 2 ℃ under Tafjord i gjennomsnitt, mens for desember–februar ligger Svinøy 2°C over Tafjord. Variasjonen mellom natt og dag, og mellom sommer og vinter er størst på indre strøk.Det er mest vind i vinterhalvåret. Svinøy har omkring halvparten av dagene i vinterhalvåret med minst liten kuling, tre ganger så ofte som Tafjord, Svinøy har vind av storm styrke 3–4 ganger hver måned om vinteren. Om sommeren har indre strøk sjelden vind over bris styrke. Daler med utløp mot vest (særlig i fra sørøst mot nordvest) for eksempel Romsdalen eller Tafjord er i kaldt vintervær utsatt for østavinden «skjelle» - «… en skarp, kold Vind, som jævnlig blæser frå Dalstrøgene mod søen i Frostveir» ifølge Ivar Aasens ordbog. Innerst i Romsdalsfjorden kan denne østavinden komme opp til storms styrke.
=== Geologi og landformer ===
Ytterst mot Atlanterhavet er landformene preget av småknudrete berg med vide torvmyrer og en rad lave øyer, den såkalte strandflaten. Øyene Smøla, Gossa og Vigra hører til denne bremmen. Etter den postglasiale landhevingen har store sandhjeller eller sandflater kommet mange meter eller titalls meter over havflaten, og gir opphav til flyvesand som på Sandblåst i Farstad. Under istiden strakk trolig innlandsisen seg et stykke ut på kontinentalsokkelen, og bare de høyeste tindene inne i landet stakk opp som nunataker. Samtidig kan deler av kysten i ha vært helt isfri slik funn av lapprosen (Norges eneste ville rhododendron) i Tafjord og Lesja tyder på. Lapprose finnes ellers bare på Grønland og i Nord-Amerika.Under den store israndavsetningen for vel 10 000 år siden, da raene ved Oslofjorden ble avsatt, nådde isbreen i Møre og Romsdal trolig bare de indre fjordstrøkene der det finnes store morener og sandrygger. Den marine grensen er omkring 50 meter ved kysten og 150 meter på indre strøk. På indre Nordmøre er det leire opp til 100 meter over havnivå, mens ut ved kysten når leiren opp til bare et par meter. På Gjermundnes mer enn 50 meter over havet er det funnet et stort antall steiner av flint og hornfels som ikke finnes i den lokale berggrunnen og har trolig vært fraktet med isfjell som har fulgt havstrømmer nordover fra Oslofeltet og fra Danmark. Også langs kysten finnes flint og andre steiner fra Oslofeltet. Store elvesletter, dannet før landhevingen, er synlige i dag som grus- og sandterrasser i dalene og langs fjordene. Særlig store og synlige terrasser finnes der Romsdalen og Isterdalen munner ut i fjorden ved Åndalsnes. Sandflatene i Grødalen ble trolig dannet i en bredemmet innsjø. Da breen i Sunndalen minket brøt innsjøen gjennom og grov ut dype gjel ved Jenstad.På Sunnmøre og i Romsdal har botnbreer gravd seg inn i fjellsidene og dannet et stort antall egger og spisse tinder. De lange fjordene skjærer dypt inn i landet. Geirangerfjordens ende ved Geiranger er bare 6 km fra vannskillet til Østlandet og Glommavassdraget. Alle kommunene i fylket har kontakt med havet. Generelt er det lite høytliggende vidder. Det er noe mindre nedbør enn områdene lenger sør på Vestlandet. Ålesund, Molde og Kristiansund har 1200-1400 millimeter årlig nedbør i gjennomsnitt, mens indre strøk som Sunndal og Tafjord har 700-800 millimeter. Ålesund har 7°C i årlig middeltemperatur.
De store fjordene og dalene som dominerer landskapet ble trolig gravd ut av elver og breer i svakhetssoner i berggrunnen. Fjorder med retning vest/sydvest-øst/nordøst går på langs av skifrighet og bånd i bergartene. På indre strøk går noen landformer rett nord-sør blant annet Sunnylvsfjorden, Eikesdalsvatnet og Litledalen. De mest tydelige landformene er spor av isbreenes arbeid i nyere geologisk tid, for eksempel de bratte fjellsidene, u-formede daler, botner og hengende daler. De høye fossene på indre strøk kommer nesten alltid fra hengende daler eller botner. Noen hundre små isbreer i botner gnager fortsatt på berggrunnen. Disse botnbreene finnes på indre strøk og særlig i nord- og østvendte hellinger og holdes ved like av snøfall og vindtransportert snø. De eksisterende breene ble dannet noen hundre år før vår tidsregning og har variert med klimaet, særlig i en periode rundt 1750 rykket de frem og gjorde stor skade på gårder og dyrket mark. Myrene er blant de yngste geologiske fenomen i Møre og Romsdal, og særlig på strandflaten er det store og dype myrer. Myrene langs havet kan være flere meter dype og inneholder rester av trestubber som viser at strandflaten en gang har vært dekket av stor skog. Disse myrene langs havet kan ha et rikt fugleliv. Noen områder langs kysten fikk innlagt elektrisk strøm etter andre verdenskrig og torv ble lenge brukt til brensel. De store myrene er bare delvis oppdyrket.
Kjell Steinsvik og hans «Ytre Romsdalshalvøyas Jorddyrkings- og Jernbanekomite» arbeidet omkring 1950 for å dyrke opp de store myrene ute ved havet. De mente at 200 000 dekar myr i Hustad-området (i Fræna) kunne dreneres til åkerjord (fylket er i alt omkring 500 000 dekar jordbruksareal hvorav omkring 5 % er åker). Kalkforekomsten i området skulle brukes til å gjøre den sure myrjorda grøderik. Dette var bakgrunnen for Hustadmarmor der Hustad Bruk ble stiftet i 1948 med datterselskapene Hustadjord AS og Hustad Kalk og Marmor AS.En av de største naturkatastrofene i landet skjedde i 1934 da et fjellparti raste ut i Tafjorden og flodbølgen tok livet av 40 personer. Tjelle-skredet skapte i 1756 en flodbølge i Langfjorden og 32 personer omkom. Et ustabilt fjellparti ved Åkerneset ventes å rase ut i Sunnylvsfjorden og skape en flodbølge. Myndighetene har der utviklet et system for overvåkning og varsling. Ved Mannen (fjell i Romsdal) overvåkes også et fjellparti som ventes å falle ned i dalbunnen.
==== Berggrunn ====
Fjellgrunnen i fylket er dominert av hard gneisbergarter, med til dels næringsfattig sammensetning. Strukturen i berggrunnen skaper de mange sørvest/nordøstgående landskapsformene. I Eide og Fræna finnes den kalkrike bergarten marmor. Denne marmoren består et enkelt mineral, kalkspat. Ved Larsnes, på Hustad og i Eide brytes marmor som brukes til jordbrukskalk, som tilslag ved produksjon av tremasse og papir, og som dekorativ stein ved husbygging. Giske kirke og Borgund kirke ble oppført med marmor fra området.
På Sunnmøre er det forekomster av eklogitt og olivin. Peridot, en variant av olivin, er den mest verdifulle edelstein i Norge. Olivinstein er et verdifullt materiale og den knuses til sand til bruk i stålstøperier og til varmemagasinering. Stein utvinnes i Åheim og i Norddal, den eksporteres og utgjør størstedelen av den olivinproduksjonen i Europa. Synlig olivinstein omdannes til serpentinitt som har en rød-brun farge og er ofte opphav til stedsnavn med «raud» eller «rød». I Bjørkedal finnes asbest sammen med olivinstein og i Åheim var det en periode kommersiell drift av asbestgruver. Kleberstein finnes ofte i tilknytning til de mest omdannede olivinforekomstene. Kleber har vært brukt blant annet til gryter og mange forekomster har vært utnyttet fra forhistorisk tid. Eklogitt finnes blant annet ved Ulsteinvik. I tilknytning til olivin finnes også bergarten anorthositt (som er nesten ren kalknatron-feltspat), blant annet ved Åheim. Det har vært drevet utvinning av jerntitan i liten skala flere steder, blant på Fiskå, på Rødsand og i Tafjord. Rødsand Gruber har vært i drift fra før 1900 og malmen er relativt fattig på jern, men med stort innslag av vanadium som er nyttig i visse legeringer. På Sjøholt ble det i 1873 brutt 1500 tonn jernmalm, og på Solnør antas det å være en reserve på 6 millioner tonn malm. På Averøya og Smøla ble kobber forsøkt utvunnet på 1700-tallet. Holmene i Moldefjorden består i stor grad av en skiferaktig bergart som ellers finnes i mest i Trondheimsfeltet og forekomsten ved Molde antas å henge sammen med Trondheimsfeltet gjennom folding. Surnadal er dominert av næringsrik grønnstein og glimmerskifer.
=== Verneområder ===
Ved årsskiftet 2012/13 var 215 områder vernet i Møre og Romsdal. 15 områder har artsfredning av dyr eller planter og 4 enkeltrær er vernet som naturminner. To nasjonalparker ligger delvis i Møre og Romsdal og fylket har 13 landskapsvernområder, noen av disse er tilknyttet nasjonalparkene.
Trollheimen landskapsvernområde (opprettet 1987) og Innerdalen landskapsvernområde (1967)
Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. På Gjøra ligget Sunndal Nasjonalparksenter.
Reinheimen nasjonalpark. I vest ligger Trollstigen landskapsvernområde. Den nasjonale turistvegen Geiranger-Trollstigen går gjennom dette verneområdet.
Geiranger – Herdalen. Sammen med Nærøyfjorden utgjør dette landskapsvernområdet verdensarvområdet Vestnorsk fjordlandskap. I Geiranger ligger Norsk Fjordsenter med utstilling og informasjon om verdensarvområdet.
Raudøya. En forekomst med kristtorn er verna som reservat.
Veøy. Et historisk kulturlandskap med særpreget naturmiljø rundt Veøy kyrkje
Sør-Smøla et egenartet, vakkert og internasjonalt verneverdig natur- og kulturlandskap. Kystlynghei.
Haverøya
=== Areal ===
Produktiv skog 2.800 km² (19 % av totalarealet)
Skrapskog 800 km² (5 % av arealet)
Myr 800 km² (5 % av arealet)Jordbruksarealet utgjør 4,3 % av fylkets areal, mot 3,5 % for Norge samlet (Trøndelag og Innlandet har 4,2 % og Vestland fylke 3 %), og 2,2 % av arealet er bebygd. Skog dekker 31 % av fylket og åpen fastmark utgjør 41 %. Bart fjell og blokkmark dekker 13,5 % av arealet mot 7,4 % for hele landet. Det er 3,8 % myr, mot 10,8 % i Trøndelag. Andelen produktivt land (jordbruksareal og produktiv skog) er det høyeste på Vestlandet. De indre strøkene består for en stor del av fjell. Av arealet ligger 42 % mellom 600 og 2000 meter over havet. Øyene i havet utgjør 12 % av det fylkets areal. Eikesdalsvatnet er største innsjø.
=== Største tettsteder ===
De største tettstedene i fylket er, rangert etter innbyggertall 1. januar 2019 (kommune i parentes):
Ålesund – 54 983 (Sula, Ålesund)
Molde – 21 417 (Molde)
Kristiansund – 18 047 (Kristiansund)
Ørsta – 7 252 (Ørsta)
Volda – 6 891 (Volda)
Ulsteinvik – 5 936 (Ulstein)
Sykkylven – 4 314 (Sykkylven)
Nordstrand – 4 083 (Giske)
Sunndalsøra – 3 907 (Sunndal)
Fosnavåg – 3 466 (Herøy)
Hareid – 3 467 (Hareid)
Stranda – 2 898 (Stranda)
Surnadalsøra – 2 809 (Surnadal)
Rensvik – 2 484 (Kristiansund)
Elnesvågen – 2 625 (Fræna)
Skodje – 2 491 (Skodje)
Brattvåg – 2 450 (Haram)
Vestnes – 2 471 (Vestnes)
Åndalsnes – 2 388 (Rauma)
Vatne – 2 457 (Haram)Ålesund, Molde, Kristiansund, Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes har bystatus. For en oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Møre og Romsdal.
== Kommuner ==
Møre og Romsdal er fra 1. januar 2020 inndelt i 26 kommuner:
=== Endringer i 2020 ===
Ålesund, Haram, Sandøy, Skodje og Ørskog ble slått sammen til nye Ålesund kommune med virkning fra 1. januar 2020.
Norddal og Stordal ble slått sammen til Fjord kommune.
Hornindal i Nordfjord (Sogn og Fjordane) ble slått sammen med Volda til Volda kommune.
Molde, Midsund og Nesset ble slått sammen til nye Molde kommune.
Eide og Fræna ble slått sammen til Hustadvika kommune.
Halsa ble overført til Trøndelag og inngår i Heim kommune
=== Tidligere endringer ===
Rindal kommune ble 1. januar 2019 overført til Trøndelag fylke.
== Administrative inndelinger ==
Møre og Romsdal svarer til Møre bispedømme, Sunnmøre politidistrikt og Nordmøre og Romsdal politidistrikt samt Sunnmøre domssogn, Romsdal domssogn og Nordmøre domssogn. Regionalt er fylket en del av Frostating lagdømme, Helse Midt-Norge, Statens vegvesen region Midt, og møter i Vestlandsrådet.
Regionråd:
Sunnmøre regionråd: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Romsdal regionråd: Aukra, Eide, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes.
Ordfører- og Rådmannskollegiet for Nordmøre (ORKidé): Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.
Næringsregioner:
Søre Sunnmøre næringsregion: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta.
Storfjord næringsregion: Norddal, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog.
Ålesund næringsregion: Giske, Haram, Sandøy, Skodje, Sula, Ålesund.
Romsdal næringsregion: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes.
Nordmøre næringsregion: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.
Prostier, under Møre bispedømme i Den norske kirke:
Søre Sunnmøre prosti: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta.
Austre Sunnmøre prosti: Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog.
Nordre Sunnmøre prosti: Giske, Haram, Sula, Ålesund.
Molde domprosti: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Sandøy.
Indre Romsdal prosti: Nesset, Rauma, Vestnes.
Ytre Nordmøre prosti: Aure, Averøy, Eide, Halsa, Kristiansund, Smøla.
Indre Nordmøre prosti: Gjemnes, Rindal, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Tingretter, under Frostating lagdømme:Møre og Romsdal tingrett med rettssted i Kristiansund, Molde, Ålesund og Volda dekker hele fylket. Inntil 26. april 2021 var det fire tingretter:
Søre Sunnmøre tingrett: Herøy, Sande, Vanylven, Volda, Ørsta.
Sunnmøre tingrett: Giske, Haram, Hareid, Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Ørskog, Ålesund.
Romsdal tingrett: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes.
Nordmøre tingrett: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Politidistrikter:
Sunnmøre politidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Nordmøre og Romsdal politidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Helsedistrikter, under Helseregion Midt-Norge:
Helse Møre og Romsdal: Alle kommuner i fylket.Veidistrikter, under Veiregion Midt-Norge:
Sunnmøre veidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Nordmøre og Romsdal veidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll, Vestnes.Tidligere Fogderier:
Søndmør fogderi: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Romsdal fogderi: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes.
Nordmør fogderi: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Økonomiske regioner:
Molde: Aukra, Eide, Fræna, Gjemnes, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes
Kristiansund: Aure, Averøy, Kristiansund, Smøla
Ålesund: Giske, Haram, Norddal, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ørskog, Ålesund
Ulsteinvik: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven
Ørsta/Volda: Volda, Ørsta
Sunndalsøra: Sunndal, Tingvoll
Surnadal: Halsa, Rindal, Surnadal
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015–2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 47 representanter.Jon Aasen (Ap) er fylkesordfører og Gunn Berit Gjerde (V) er fylkesvaraordfører.
Se også Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 i Møre og Romsdal.
=== Stortingsrepresentanter ===
Møre og Romsdal har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2021-2025:
Se også Stortingsvalget 2017 i Møre og Romsdal. For tidligere representanter se Stortingsvalget 2013 i Møre og Romsdal.
Historisk representasjon på Stortinget fra Møre og Romsdal siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Møre og Romsdal siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
=== Sittende statsråder fra fylket ===
=== Ungdomspolitikk ===
Ungdommen i Møre og Romsdal har sitt eget politiske organ som er partipolitisk nøytralt; Ungdomspanelet i Møre og Romsdal.
== Samferdsel ==
Møre og Romsdal har fire flyplasser med sivil rutetrafikk. Langs kysten og i fjordene går det en rekke båtruter. Fylket har også jernbane.
Joakim Anderssen fra Ålesund satt i juryen ved verdensutstillingen i Philadelphia der Alexander Graham Bell viste frem oppfinnelsen sin. Anderssen kjøpte to telefonapparater som han sendte hjem til sin 16 år gamle sønn Jens. Norges første telefonsamtale ble trolig gjennomført i Ålesund i 1876. Jens Anderssen tok telegrafkurs i juli 1877 og startet telefonsentral i Ålesund i 1883. Anlegget i Ålesund ble solgt til telegrafbestyrer Edv. Endresen i 1885 da Jens Anderssen reiste til England for å studere. Det er usikkert om telefoner ble brukt eller vist offentlig i Ålesund før 1884.
=== Flyplasser ===
På øya Gossa anla okkupasjonsmakten under andre verdenskrig en flyplass. En av tre planlagte rullebaner ble ferdige. Okkupasjonsmakten hadde opprinnelig sett seg ut området Moa ved Spjelkavik i Borgund øst for Ålesund. Lokale myndigheter hadde før krigen prosjektert en flyplass på Moa, også Vigra ble på 1930-tallet vurdert som egnet sted. Etter krigen ble det vurdert å satse på videre utbygging av Gossa, men i stedet ble det utbygging på Vigra. Utbyggingen på Vigra var dels et resultat av at næringslivet raskt stilte kapital til rådighet. Senere ble det anlagt flyplasser på Kvernberget ved Kristiansund og på Årø i Molde.
Kristiansund lufthavn, Kvernberget
Molde lufthavn, Årø
Ørsta/Volda lufthavn, Hovden
Ålesund lufthavn, Vigra
=== Jernbane ===
Raumabanen åpnet i 1924 er fylkets eneste jernbanestrekning, Den går mellom Dovrebanen ved Dombås og endestasjonen på Åndalsnes. Forlengelse av Raumabanen til kysten og byene var lenge et politisk stridstema. Fra 1924 fram til 1970-årene var Raumabanen hovedkommunikasjonsåren for person- og posttrafikk mellom Møre og Romsdal og hovedstaden. Fra Åndalsnes var det bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund til og fra hver avgang og ankomst. Da Ålesund lufthavn på Vigra åpnet i 1960 og noen år senere flyplassene ved Molde og Kristiansund, fikk jernbanen konkurranse i reisetid til Oslo. Før Raumabanen gikk mye av persontrafikken fra Sunnmøre og Romsdal til Østlandet om Trondheim og videre med Rørosbanen. Fra 1908 gikk det rutebuss mellom Molde og Batnfjordsøra, der det var korrespondanse med rutebåt til Trondheim. Ruten ble betjent av Aarø Automobilselskap var Norges første rutebilforbindelse. Med buss Molde-Batnfjordsøra unngikk reisende den værhard Hustadvika. Post og passasjerer fra Ålesund kom med båt til Hjelset og ble der kjørt med over Fursetfjellet. Da Raumabanen i 1921 var ferdig til Bjorli ble det satt inn større båt Ålesund-Molde-Åndalsnes og mer av trafikken gikk gjennom Romsdalen.Politikerne vurderte også «Sunndalslinjen» med tilknytning til Dovrebanen på Oppdal og forbindelse til Molde. Etter mange års diskusjon valgte Stortinget i 1908 Raumalinjen med mulighet til forlengelse til Ålesund. På Nordmøre var det også ønske om linje Meldal-Surnadal.
=== Vei ===
Europaveiene E39 og E136 går gjennom fylket, som ikke har noen motorveistrekninger. Da tunnelene mellom Innfjorden og Veblungsnes ble tatt i bruk etter andre verdenskrig (dagens E136) fikk Ålesund og omland sammenhengende veiforbindelse til Østlandet og til jernbanestasjonen på Åndalsnes. Åpningen av Geirangervegen 1889 ga kjørevei fra Geiranger til Skjåk, Otta og Stryn. I 1822 ble det opprettet postvei mellom Tofte (Dovre) og Veblungsnes (samme trase som E136), og i 1825 klassifisert som hovedvei. Omkring 1850 skal veien ha vært fullt kjørbare gjennom hele Romsdalen, var da sammen med veien over Filefjell til Lærdalsøra de eneste kjøreveiene mellom Østlandet og Vestlandet.
=== Båt og ferje ===
Da jernbane og biltrafikk kom i første halvdel av 1900-tallet ble det investert i nye båter for å betjene nye strekninger. Møre og Romsdal fylkesbåtar hadde tre såkalte sjøbusser der den ene gikk i rute helt fra Syvde til Åndalsnes, en annen gikk ruten Ålesund-Molde-Åndalsnes og den tredje gikk fra Kristiansund til Trondheim. Dampskipene ble etterhvert erstattet av motorfartøyer. På 1950-tallet kom den store utbyggingen av bilferjer.Sjøen er stadig viktig for kommunikasjonen i Møre og Romsdal. Fylkets tre store byer, Ålesund, Molde og Kristiansund er viktige havnebyer, med anløp av Hurtigruten to ganger daglig. Hurtigruten anløper også Torvik i Herøy. Fylket er stadig et stort fergefylke.
Tre av landets ti mest trafikkerte ferjestrekninger er i fylket: Sykkylven–Magerholm, Molde–Vestnes og Ferjesambandet Hareid–Sulesund. I 2012 var det 24 ferjesamband i drift, bare Nordland med 28 har flere. MF «Glutra» ble i 2000 satt inn på Sølsnes-Åfarnes som den første gassdreven bilferjen i verden.
Etter Vardøtunnelen som den første i Norge kom Valderøytunnelen i 1987 og den inngikk i ferjeavløsning for Vigra og Valderøya. Sambandet ble videreført til Giske og Godøya i 1989. Eiksundtunnelen avløste ferja mellom Volda/Ørsta og øyene utenfor, det er verdens dypeste undersjøiske tunnel. Atlanterhavsvegen går over en rekke øyer og skjær, den åpnet i 1989 og avløste ferjesamband Ørjan-Tøvik (mellom Averøya og Eide). Fannefjordtunnelen og Bolsøybrua avløste ferjesambandet Lønset–Grønnes. Krifast består av en tunnel og to broer, ga fastlandsforbindelse til Kristiansund og Frei, og avløste flere ferjer. Krifast er et av de mest kompliserte veiprosjektene gjennomført i fylket. Bergsøysundbrua var den første flytebroen i Norge.
=== Busstrafikk ===
Fylkeskommunen har ansvar for busstrafikken i fylket som organiseres under navnet Fram. Fram selger billetter. All operativ drift blir utført av ulike operatørselskap som kjører på kontrakt for Fram innenfor samme billett- og prissystem.
== Næringsliv ==
=== Jordbruk ===
Møre og Romsdal har 548 806 dekar jordbruksareal av dette er 449 438 fulldyrket (tall for 2012). Omkring 22 000 dekar brukes til åker og resten til slått og beite. Surnadal er den største jordbrukskommunen i fylket og med de beste forholdene for korndyrking. En god del av jordbruket foregår på øyene og på land helt ute ved kysten.
=== Kraftverk ===
Av Norges samlede kraftproduksjon på 144000 GWh (2015) ble 6200 GWh produsert innenfor fylket. Av dette kom omkring 5600 GWh fra vannkraft og 400 GWh fra vindkraft (Norge hadde i 2015 en samlet vindkraftproduksjon på 2500 GWh).
Ålesund fikk sin første elektriske strøm fra dampkraftverk (1896). O.A. Devold fikk strøm fra eget vannkraft til sin fabrikk i Langevåg i 1883. Hovednak stolfabrikk satte opp et eget verk i 1903 utenfor daværende Moldes grenser. De først vannkraftverkene var små og leverte strøm lokalt. Molde by anla vannkraftverk i Molde-elva med en effekt på 200 kW. Hotelleier Karl Mjelva i Geiranger satte i 1906 opp vannkraftverk for å forsyne Hotel Union. Mjelva begynte deretter lage elektriske varmeovner og komfyrer, denne virksomheten havnet etter hvert i Ørsta under navnet Grepa og Mjelva Fabrikker under ledelse av Havtor Hovden. I Ørsta ble det bygget kraftverk i 1908 i tilknytning til ullvarefabrikken og i 1914 sto et kommunalt verk på 340 hestekrefter klart, mens nabobygda fikk kommunalt verk på 800 kW i 1917. Stranda fikk et lite vannkraftverk i 1912 og en liten tønnefabrikk ble satt i gang i tilknytning til verket. På Dyrkorn ble det satt opp et lite vannkraftverk for redskapsfabrikken på stedet. Den første store utbyggingen var det A/S Aura (med britisk kapital i ryggen) som sto for, firmaet kjøpte fallretter i Romsdal og på Nordmøre, og fikk konsesjon til å bygge ut 200 000 hestekrefter på Sunndalsøra. I forbindelse med utbyggingen økte folketallet på Sunndalsøra fra 1500 til 5000. Første byggetrinn, Dalen 1, ble satt i drift i 1914 og i 1916 stanset utbyggingen opp. Den neste store utbyggingen var i Tafjord der Ålesund og landkommunene rundt kjøpte fallretter og fikk i gang kraftproduksjon i 1923. Samtidig var det satt opp overføringslinjer over fjellet helt til Ålesund.Aura kraftverk ble satt i produksjon i 1953 og leverer omkring 1600 GWh av fylkets samlede produksjon på 5600 GWh. Den elektriske kraften går særlig til Norsk Hydros aluminiumsverk på Sunndalsøra (tidligere Årdal og Sunndal Verk).
Senere store vannkraftverk er blant annet Tussa i Ørsta/Volda, Driva kraftverk i Sunndal og elven Bøvra og Surna er også utnyttet. Utbyggingen Grytten kraftverk med overføring av vann fra Mardalsfossen utløste en av de første store naturvernaksjonene i Norge.
=== Olje og gass ===
Ormen Lange-feltet er den nest største gassforekomsten i drift på norsk sokkel. Feltet ligger utenfor kysten av Nordmøre og gassen føres i land og prosesseres i Nyhamna i Aukra.
Gass fra Heidrunfeltet føres i land og prosesseres på Tjeldbergodden i Aure på Nordmøre.
=== Industri ===
Etter Rogaland og Hordaland hadde Møre og Romsdal i 2013 flest sysselsatte i tradisjonell industri i Norge.Møre og Romsdal er Norges største fiskerifylke målt i eksportverdi. I 2016 ble det eksportert fisk for rundt 17 milliarder kroner. Oppdrettsnæringen sto i 2016 for omkring 4,8 milliarder kroner i salgsverdi for slaktet fisk. Innenfor oppdrett har Hordaland og Nordland hver minst dobbel så stor produksjon. I 1950 gikk 37 % av landets fiskeeksport gjennom fylkets tre tollstasjoner, og størstedelen av eksporten (målt i verdi) fra fylket var da fisk. Fylket hadde da 90 % av landets eksport av klippfisk og saltet fisk.Møre og Romsdal er et betydelig industrifylke, særlig innen maritime industrier og møbelproduksjon. Petroleumsindustrien har også etterhvert fått et fotfeste i fylket, og Kristiansund er baseby for operasjonene i Norskehavet. Sunndalsøra har Nord-Europas største aluminiumsverk. Okkupasjonsmakten hadde arbeidet med utbyggingen av Aura kraftverk under krigen og den ble vedtatt av Stortinget i 1947. Olav Oksvik var en pådriver for det store prosjektet. Aluminiumsverket begynte produksjonen i 1954 og verket med de store hallene dominerer Sunndalsøra. Stedet har blitt en liten industriby med 5000 innbyggere.Deler av industrien hadde i naturlige forutsetninger, for eksempel møbelindustrien på Sunnmøre eller konfeksjonsindustrien i indre Romsdal. P.I. Langlo på Stranda var en foregangsmann i møbelindustrien. I 1947 var det omkring 1300 årsverk i møbelindustrien i fylket, av i alt 8000 årsverk i hele landet. I 1940 var det 120 møbelprodusenter på Sunnmøre. Mange av disse hadde lært faget av Langlo og etablerte møbelbedrifter i Sykkylven, Ørsta, Stordal og Borgund. I 1950 var møbel- og innredningsproduksjon konsentrert i Sykkylven (omkring 600 årsverk) samt Stranda, Ørsta og Borgund med omkring 300 årsverk hver; ialt hadde fylket 26 % av landets sysselsetting i bransjen. Møbelbedriften var stort sett små og omkring halvparten av sysselsettingen var i bedrifter med under 20 ansatte.I 1950 var sysselsettingen i skotøy- og bekledningsbransjen konsentrert i Hen, Grytten, Vestnes og Molde i Romsdal. Kristiansund, Ålesund, Borgund og Stranda hadde også en del sysselsetting i bransjen. I 1950 sto bedriftene i fylket for 30 % av landets produksjon av herreklær og arbeidsklær. Tekstilindustrien sysselsatte mange i Borgund (10 bedrifter med omkring 1000 ansatte til sammen, Borgund omfattet på den tiden Sula) og Ørsta. 25 % av landets fiskevegn ble produsert i fylket. På den tiden var næringsmiddelindustrien (inkludert sildeoljefabrikker og trandamperier) konsentrert i Ålesund (som på den tiden ikke omfattet Borgund), Kristiansund og Herøy. Fylket sto for 30 % av landets produksjon av tran og av frossen fisk. Verftsindustrien var konsentrert i Ålesund, i tillegg var det en del virksomhet i Bolsøy, Kristiansund og Ulstein.
=== Turisme ===
I 1820-1830 ble kystrøkene med Molde beskrevet i engelske reiseskildringer, mens indre strøk av Romsdal første gang ble beskrevet av den engelske marineoffiseren W. Breton etter en reise i 1834 (Scandinvian Sketches, or a Tour in Norway). Breton ble svært imponert og brukte en tegning av Vengetindene på tittelbladet. Den tyske forfatteren Theodor Mügge besøkte Romsdal omkring 1840 og skrev poetiske beskrivelser av opplevelsen. Thomas Bennett ga i 1858 ut en engelsk reisehåndbok for Norge og han opprettet ruter med vognskyss blant annet Oslo-Lillehammer-Gudbrandsdalen-Romsdalen der trafikken begynte i 1868 eller tidligere.
Den tidlig turisttrafikken besto blant annet av velstående engelske laksefiskere særlig i elven Rauma på 1800-tallet. Vinprodusenten Sandeman fisket i Surnadal og var fast gjest på Gulla gård. Arne Mjelva på Åndalsnes hadde vært i USA og lært seg engelsk, han ble agent for Thomas Cook. Norges første golfbane skal ha blitt anlagt i 1905 ved Hølgenes hotel (senere Park hotel) ved Åndalsnes av den daværende engelske innehaveren. Keiser Wilhelm besøkte Romsdalen åtte ganger. Keiseren bidro til å gjøre Romsdalen kjent og hans besøkt alene var et stor bidrog til turisttrafikken. Særlig Romsdalen har tiltrukket fjellturister. William Cecil Slingsby besøkt Romsdalen rundt 1875 og senere. Fra slutten av 1800-tallet var Molde en viktig destinasjon for utenlandske cruiseskip og yachter. De første turistskipene til Veblungsnes var «Ceylon» og «Chimborazo» i 1883. Cruiseturistene ble fraktet opp Romsdalen med hest og vogn til Flatmark og Ormem.Fylket har noen av landets mest kjente turistmål med Trollstigvegen og Atlanterhavsveien. Geiranger er en av landets største cruiseskipdestinasjoner og Geirangerfjorden står på UNESCOs verdensarvliste. Geiranger har årlig besøk av 150–200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen. I 2012 var tallet oppe i 312 000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn. I 2013 var det 159 anløp (med knapt 300 000 passasjerer) til Oslo mot 206 anløp til Geiranger. I 1906 var det totalt 12 600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel besøkte Geiranger. Sommeren 1869 seilte yachten «Nereid» til Norge som en av de første, utenlandske turistbåtene som besøkte landet. Ombord var blant andre båtens eier, bankmannen og kvekeren Edward Backhouse (1808-1879). De besøkte blant annet Ålesund og Geiranger, i tillegg til Stavanger og Ryfylke.I 1953 hadde Sunnylven (inkludert Geiranger) med 260 senger størst hotellkapasitet i fylket, dernest Molde, Grytten og Ålesund. I alt var det 1150 senger ved hotellene og like mange ved andre overnattingssteder.Hjørundfjorden er omkranset av fjellene som regnes som Sunnmørsalpenes kjerneområde, hvor nesten urørt natur innbyr til
toppturer både til fots og på ski, så vel som aktiviteter på fjorden. Her finner du også Hotel Union Øye, bygget i 1881, som blant annet har hatt besøk av Dronning Wilhelmina av Nederland, Keiser Wilhelm II av Tyskland, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon VII.
== Fylkets navn ==
Navnet Møre kommer av den gammelnorske dativsformen Mǿri av et ikke belagt *Mǿrr. Substantivet mǿrr er kjent fra skaldediktingen, i betydningen «(flatt) land», og har trolig sammenheng med marr, som betyr «hav». Mǿrr er antatt å kunne bety «myr» eller «bløtland». Dette har gitt to ulike tolkninger av navnet Møre – «landet ved havet» og «myrlandet» (kan hende etter myrlendte områder som Hustad og Smøla). Navnet var brukt om hele kyststrekningen fra Stad nesten til Namdalen i tidlig middelalder, men kan være så mye som 2000 år gammelt. Den sørlige delen av området gikk under navnet Sunnmǿri (gjengitt i kildene som Sunnmœri) og hørte til Gulatinget, mens den nordlige delen gikk under navnet Norðmǿri og hørte til Trøndelag. Innbyggernavnet er møring (på gammalnorsk mǿrir, flertall) og preposisjonen er på («på Møre»).Hans Strøm mente at navnet kunne komme av gården Muri i Valldal. Han viste til at gården ifølge Snorres saga om Olav den hellige tidligere ble kalt Møre. Den ligger ved munningen av den største elven på Sunnmøre, og Strøm holdt det derfor ikke urimelig at navnet Møre for distriktet kunne ha oppstått av denne slik navnet Romsdalen for nabofogderiet gjorde av Rauma.Området som stort sett utgjør dagens Møre og Romsdal fylke gikk under navnet Romsdals amt fra 1689, oppkalt etter Romsdalen, det største dalføret i området, og delt inn i de tre fogderiene Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Ved innføringen av fylkene i 1919 ble Romsdals amt videreført som Møre fylke, og i 1935 fikk det sitt nåværende navn, Møre og Romsdal fylke.
== Heraldikk ==
Møre og Romsdal fylkesvåpen består av tre stiliserte vikingskip, ett for hvert fogderi. Våpenet er imidlertid ikke formelt godkjent av Kongen, da skipene ses forfra og dette er i strid med heraldikkens regelverk.
== Kultur ==
Møre og Romsdal tilhører dels det vestlandske og dels det trønderske med hensyn til dialekt og tradisjoner. Nordmøre kan regnes til den trønderske hovedgruppen av dialekter, mens sunnmørsdialekt regnes som til den vestnorske hovedgruppen. Romsdalsdialekt har trekk av både østnorsk og vestnorsk. På søre Sunnmøre finnes fortsatt rest av gammelnorsk stungen d som i «sauð», mens det lenger nord på Sunnmøre heter «saud» og i Romsdal og på Nordmøre «sau» som ellers i landet. En øy som Midøy har en dialektgrense tvers over. Historisk falt disse grensene sammen med bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete.
Tradisjonell byggeskikk på Nordmøre og indre Romsdal minner om den trønderske lån, mens våningshusene på Sunnmøre tradisjonelt er lavere som en røykstove også etter at skorstein ble tatt i bruk.Fylket har tre bevarte stavkirker: Grip, Kvernes og Rødven. Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner». Ifølge Lorentz Dietrichson var de yngste stavkirkene av «Møretypen» de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes stavkirke. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser. Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer.
Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig Møre-typen. I de grindbygde uthusene sto imidlertid stavene rett på steinfundamentet, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene tildels for «staver» og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales også som «stavløer». Roar Hauglid pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer/grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at stavkirker med forhøyet midtrom er avhengig av sideskipene for avstiving til forskjell fra grindløene der midtrommet står av seg selv.Fra middelalderen er det bevart steinkirker: Borgund, Giske, Veøy, Edøy og Tingvoll. Sankt Jetmund kirke ble revet og gjenreist etter 100 år. Ulstein gamle kirke var i stein og ble revet. I Borgundkaupangen var det flere steinkirker som er forsvunnet. Steinkirkene var i de regionale sentra eller ute ved kysten, ingen inne i fjordbygdene.Den oktogonale kirkeformen som ble vanlig på 1700-tallet fikk størst utbredelse i Møre og Romsdal. Av de 20 åttekantede kirkene som ble reist står 16 fortsatt.
== Historie ==
=== Møre og Romsdal som administrativ enhet ===
I 1671 ble Norge inndelt i fire stiftamt med åtte underamt og 56 fogderi (fogdene ble også kalt futer). Romsdals amt bestående av de tre fogderiene ble da opprettet under Trondhjems stiftamt. Samtidig var Sunnmøre fogderi under Bergen stiftamt og futen på Sunnmøre forholdt seg til stiftamtskontoret i Bergen. Fra 1774 forholdt futen på Sunnmøre seg til Trondheim i økonomiske saker, mens på det rettslige, geistlige og militære området var Sunnmøre fortsatt knyttet til Bergen. Fra 1815 var Sunnmøres infanteri sammen med Nordfjord en del av infanteribrigaden for Bergensområdet, mens Nordmøre og Romsdal militært var knyttet til infanteriregimentet i Trøndelag. Fra 1910 var Sunnmøre militært administrert av Trondheim. Den siste futen for Sunnmøre døde i 1914 og embetet ble avskaffet i 1917. Fra og med 1918 var Sunnmøre del av Romsdals amt på alle saksområder (politimesteren i Ålesund hadde fortsatt ansvar som svarte til det gamle Sunnmøre fogderi).Med formannskapslovene i 1837 ble fylkeskommunen opprettet i form av amtsformannskap som omfattet landkommunene i amtet. Til 1940 hadde fylkeskommunen begrenset betydning. Etter andre verdenskrig fikk fylkeskommunen flere oppgaver og i I 1964 kom bykommunene med i fylkeskommunen.
=== Forhistorie ===
Den første spor av Fosnakulturen i Norge ble funnet i Kristiansund i 1909. I Sunndal og i Rauma (Holm, Sandnes og Seljevold) er det påvist boplasser nær den marine grense (havets nivå like etter istiden) og disse antas derfor å være svært gamle. Det er påvist fangstboplasser fra steinalderen i fjellet i blant annet i Ulvådalen og Sandgrovbotnen. I Kvalsund i Herøy kommune er det funnet deler av en båt fra 600-700-tallet. Dette «Kvalsundskipet» ble rekonstruert og en kopi i full størrelse på 1970-tallet. Kvalsundskipet er trolig eksempel på første trinn mot havgående fartøyer.
=== Middelalder ===
Navn på noen som utvandret til Island før år 1000 er kjent, blant andre Torbjørn Sur sønn av Torkjell Skjerauke i Surnadal. Det var utvandring også fra Romsdal og Sunnmøre.I middelalderen var Borgundkaupangen og Veøya de eneste bydannelsene mellom Bergen og Trondheim. Disse forsvant senere som handelssteder og Veøya er nå ubebodd. Byen Ålesund vokste frem i nærheten av Borgund et par hundre år senere. Bud var etter middelalderen et vesentlig handelssted mellom Bergen og Trondheim. Ålesund fikk fulle byretter i 1848 og er den yngste av tre hovedbyene i fylket. Molde og Kristiansund fikk full bystatus i 1742. Hele Ålesund brant ned i 1904 og byen ble gjenreist i karakteristisk murbebyggelse, vesentlige deler av Molde sentrum ved elven brant ned i 1916 (Molde brant på nytt under krigshandlingen i april 1940).Et par år på 1600-tallet var dette grensa også riksgrense. Det ble da bygd et solid steingjerde tvers over Midøy.
=== Andre verdenskrig ===
==== Invasjonen ====
Da Norge ble invadert av Tyskland i april 1940 ble Oslo, Bergen og Trondheim raskt besatt. Ingen byer eller havner i Møre og Romsdal ble besatt (til tross for at det ikke var noen befestninger og stående styrker) og fylket forble fritt område mens kamper pågikk i Trøndelag og på Østlandet. Falkenhorst forklarte etter krigen at mangel på skip var grunnen til Åndalsnes og Møre-byene ikke ble besatt umiddelbart (i likhet med Bodø og Namsos). Falkenhorst anså dette som viktige havnebyer, men de ble ikke prioritert ved invasjonen på grunn av for få skip til å transportere soldater og materiell. Dagen før invasjonen kunngjorde britiske myndigheter at Stad og Hustadvika (ved Bud) var minelagt. Mineleggingen på Mørekysten viste seg å være en bløff eller avledningsmanøver.Infanteriregiment nummer 11 mobiliserte uhindret på Setnesmoen ved Åndalsnes, og soldater fra fylket deltok i slaget ved Dombås og i kamper nedover i Gudbrandsdalen. KNM «Sleipner» (1936) kom til Molde 11. april og opererte på Romsdalsfjorden før den gikk til Shetland 26. april. Britiske krigsskip kom til Molde 13. april og 15. april ble havnen bombet av tyske fly første gang (målet for bombingen var særlig torpedobåten Trygg). Frivillig evakuering av byen hadde begynt 11. april og da bombingen tiltok ble det tvungen evakuering av barn, syke og gamle. Den britiske marine satt opp en marinekommando i Molde 18. april og det norske sjøforsvarets overkommando kom til byen 21. april. Britiske styrker ble landsatt på Åndalsnes fra 18. april og sendt østover med tog. Tyske fly begynte bombing av Åndalsnes og Veblungsnes 20. april. Jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning kom på denne tiden til Åndalsnes. Martin Linge ble såret ved Åndalsnes og ble evakuert til Storbritannia der han senere medvirket til oppbygging av en norsk styrke under britisk kommando. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og tyske styrker inntok Åndalsnes straks. Deler av gullbeholdningen ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, mens resten av gull- og kontantbeholdningen ble 25. april sendt videre til Molde. Den norske regjeringen, den militære overkommandoen, kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen via Åndalsnes og videre til Molde 23. april. Da deler av sentraladministrasjonen også var på plass var Molde i realiteten landets hovedstad. En hektisk aktivitet kom igang for å sikre kommunikasjonslinjer for den sivile og militære ledelsen.Da Ålesund kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og Vigra kringkaster bombet av tyske fly. Britene sendte noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator som opererte fra Lesjaskogsvatnet. På Setnesmoen ved Åndalsnes ble det i løpet av et par dager fra 21. april opparbeidet en provisorisk flyplass med hjelp fra lokale sivilister. Til slutt var det bare fem brukbare Gloster-fly igjen på Lesjaskog og disse opererte 26. april fra Setnesmoen leir ved Veblungsnes.Etter den britiske landgangen på Åndalsnes ble vei og jernbane mellom Åndalsnes og Lillehammer bombet intensivt for å hindre de britiske styrkene å nå hovedfronten på Østlandet. Opptil 60-70 bombefly deltok i de daglige toktene. De tyske flyene opererte uten særlig fare for antiluftskyts og ble bare truffet av sporadiske geværkuler. Britiske Blackburn Skua fra et hangerskip bidro med sikring av luftrommet over Åndalsnes 24. april, og 25. april var flystripen på Lesjaskogsvatnet klar. Tyske fly rekognoserte over og bombet Sunndalsøra av frykt for at en britisk landgang der ville true Trondheim.Statsrådene, kongen og kronprinsen oppholdt seg noen dager i Molde der det også franske og britiske diplomater. Byen fungerte da som landets hovedstad. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt. Forsvaret av Sør-Norge ble oppgitt i slutten av april og britiske styrker ble trukket ut via Åndalsnes og Molde. Halvdan Koht kommenterte etter krigen at bombingen var folkerettslig akseptabel i og med at den norsk sjøkommandoen og andre militære myndigheter holdt til i byen. De utenlandske diplomatene som holdt til i byen kritiserte den omfattende bombingen som de mente bare delvis var militært begrunnet. Den mest omfattende bombingen skjedde 29. april da spreng- og brannbomber ble droppet over byen og det brant overalt. En brannbombe traff kirketårnet som brant ned og tok kirken med seg (en del av inventaret ble reddet ut). Kongen og regjeringen ble informert om at britiske styrker skulle evakueres fra Romsdalen. Den britiske sendemannen Cecil F. J. Dormer inviterte kongen, kronprinsen, regjeringen og andre det var plass til ombord i krysseren «Glasgow» og frakte dem til det frie Nord-Norge. Siste statsråd ble holdt på «Knausen» klokken 21:00 den 29. april. Deler av gullbeholdningen ble lastet om bord. Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen, og utenlandsk diplomater ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april ble evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø. Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig. Deler av gullbeholdningen og en del tjenestemenn reiste med dampbåten «Driva» under ledelse av Einar Gerhardsen.Åndalsnes, Molde og Kristiansund ble ødelagt av bombing og brann i slutten av april 1940. Molde ble bombet første gang 15. april og hardt bombet fra 25. april, hele sentrum og noen boligstrøk ble ødelagt. Ingen omkom under bombingen av Kristiansund etter at 12000 innbyggere ble evakuert. Innbyggerne flyttet tilbake og bodde i brakker, kjeller og provisoriske bosteder resten av krigen. Byen var offisielt gjenreist i 1964. Sunndalsøra ble bombet og 60 eiendommer rasert. Kringkasteren på Vigra ble bombet og ødelagt fra 14. april. Ålesund ble bombet fra 21. april uten brannbombene gjorde særlig skade på murbebyggelsen, mens Kristiansund i stor grad var bygget i treverk. Da den britiske marinen forlot Molde med konge og regjering var krigshandlingene over i Møre og Romsdal stort sett over. Fra 15. til 29. april falt rundt 300 sprengbomber over Molde, seks personer omkom og 217 bygninger ble helt ødelagt (over 90 % av Molde sentrum). I Molde ellers ble 34 bolighus totalskadet. Nesten samtlige av øvrige bygninger hadde mindre skader. Byen ble bombet på nytt 30. april og 1. mai og traff særlig Confectionsfabrikken, Solemdals Møbelfabrikk og Brunvolls Motorfabrikk. Mange av de norske soldatene evakuert fra Åndalsnes kom til Molde. De britiske skipene forlot Åndalsnes 2. mai og ble forsøkt bombet av tyske fly.Fylkesforsyningsnemnda hadde satt i verk rasjonering av mel og brød i april. Evakueringen fra Kristiansund, Molde og Åndalsnes hadde doblet folketallet i bygdene rundt og forsyningssituasjonen var vanskelig fordi forsyningslinjen over både land og sjø lenge var sperret. Sjøveien til Bergen var sperret til ut på sommeren 1940. Forsyningene av mel ble bedre da krigshandlingene tok slutt, men mangel på transportmidler hemmet tilførsel. I april trykket Romsdals fellesbank pengesedler, «nødsedler», etter ordre fra fylkesmann Trygve Utheim. En tysk styrke kom til Molde 14. mai for å besette byen. Molde ble tildelt 53 ferdighus fra Sverige som et bidrag til gjenreisingen, husene ble reist og står i «Svenskebyen». Kristiansund fikk 70 hus, mens Åndalsnes og Sunndalsøra fikk 50 hus til sammen.
==== Krigsårene ====
I mars 1942 ble jøder i Møre og Romsdal arrestert (etter aksjonene mot englandsfarten fra distriktet). Disse ble overført til Falstad eller Trandum. Blant annet ble Israel Steinfeld (Ålesund), Abraham Borøchstein og Herman Fischer (begge fra Kristiansund) holdt fengslet i Ålesund, før de sommeren 1942 ble sendt til Trondheim. Herman Fischers eiendom i Kristiansund ble overtatt av en frontkjemper. Interneringen av Herman Fischer førte til protester i Kristiansund, og et brev undertegnet av 104 av byens innbyggere gikk til justisminister Riisnæs. Flere av de som signerte, var fremstående borgere av byen, blant dem en NS-ordfører, og personlige bekjente av Riisnæs fra hans tjenestetid i byen. Riisnæs svarte at han vanskelig kunne gjøre noe med saken. I alt ble 30 jøder fra Møre og Romsdal deportert til Auschwitz og de fleste drept der. Blant de overlevende fra Norge var Otto Eisler, Leo Eitinger, og brødrene Fritz og Hans Lustig som oppholdt seg på Nesjestranda etter å ha flyktet fra Tsjekkoslovakia. Ephraim Wolff Koritzinsky ble arrestert i 1941 og døde av kreft våren 1942. Resten av familien ble boende i Selbu til de ble kastet ut i 1944 fordi Rinnanbanden skulle ha huset. Moren og barna, blant dem den senere SV-lederen Theo Koritzinsky, overlevde krigen. De tre Borøchstein-brødrene ble etter ordrer fra Sverre Riisnæs tatt ut av køen ved ombordstigning på «Donau» 26. november fordi de var «halvjøder». De tre og en fjerde bror ble sluppet fri og sendt hjem.Joachim Rønneberg og en gruppe sabotører lå i skjul i Tafjordfjella i forbindelse med Operasjon Fieldfare. Operasjon Fieldfare forsøkte å sprenge Stuguflåtbrua i januar 1945 for å hemme tysk jernbanetransport gjennom Romsdalen. Brua fikk mindre skader og ble åpnet etter tre uker.Størstedelen av øya Gossa ble brukt til flyplass av tyske styrker og det var opp mot 2000 soldater, 850 krigsfanger, 1500 utskrevne nordmenn og 600 sivile i tillegg til 1200 fastboende. Flyplassen skulle etter planen ha tre rullebaner i stjerneform og bli en av de største i landet. Der ble Sven Sømme i august 1941 vervet som fylkesleder for etterretningsorganisasjonen XU. Samtidig som Sven Sømme begynte oppbygging av et omfattende agentnett på deler av Nordmøre og Sunnmøre samt alle kommuner i Romsdal startet han utgivelse av den hemmelige avisen Q-posten Mot slutten av 1941 hadde Sømme fått et agentnett på vel 60 personer på Møre-kysten og i Romsdalen, For å beskytte innseilingen til Molde og Åndalsnes anla okkupasjonsmakten stillinger på hver side av Otrøya, først ved Julsundet (mai 1940) og deretter på Klauset ved Midjforden. Ved Julsundet var det både kanoner (fra den tyske båten «Albatros» som ble skadet ved Horten i aprildagene) og torpedobatteri. Sømme ble i juni 1944 avslørt da han fotograftet torpedobatteriet ved Klauset på Otrøya. Han fryktet dødsom og unnslapp på Åndalsnes fangetransporten. Med hjelp fra blant Arne Randers Heen kom Sømme seg over fjellet til Eikesdal og Aursjøen og derifra videre til Sverige etter 40 dager på flukt.Stasjonen Frey II var bemannet av brødrene Ole Snefjellå og Tore Snefjellå. Det var en alliert observasjonspost og radiostasjon på Gurskøya fra april 1944 til januar 1945. De to agentene opererte for Secret Intelligence Service og rapporterte om okkupasjonsmaktens flåtebevegelser i skipsleia på Møre-kysten. Deres lokale medhjelpere ble avslørt, torturert og internert på Falstad.
==== Gjenreising ====
Skadene på bebyggelsen etter krigshandlingene fordelte seg slik etter areal:
Kristiansund 290000 m2
Molde 80600 m2
Åndalsnes 32900 m2
Veblungsnes 11800 m2
Bud 6180 m2Til 1953 var det bygget 700 000 m2 bolighus og en del av dette var rene nybygg. Gjenreisingen innebar en del standardheving. I 1953 var det fortsatt noen som bodde i brakker i Kristiansund og på Åndalsnes, og en del næringsvirksomhet holdt til i brakker lenge etter krigen. Samtidig pågikk det stort anleggsarbeid i Sunndal med kraftverk og aluminiumsfabrikk, dette arbeidet sysselsatte opp mot 2000 personer omkring 1950.
== Lydopptak av dialekter i Møre og Romsdal ==
==== Sunnmøre ====
==== Romsdal ====
==== Nordmøre ====
== Se også ==
Distrikter i Norge
Statsforvalteren i Møre og Romsdal
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borøchstein, Ove (2000). J: historien om kristiansundsjødene. Kristiansund: Ibs forl. ISBN 8299574404.
Pio Larsen, red. (1977). Møre og Romsdal. Gyldendal. ISBN 8205091617 utgivelsessted = Oslo. CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek (link)
Torvik, Arne Inge (2000). Om samferdsel i Møre og Romsdal: Møre og Romsdal fylkesbåtar 1920-1995. [Molde]: Møre og Romsdal fylkesbåtar. ISBN 8279550208.
== Eksterne lenker ==
Møre og Romsdal fylke
Om enhetsfylkeforsøket i Møre og Romsdal
Om Ungdomspanelet i Møre og Romsdal
Turistinformasjon for Møre og Romsdal
https://www.fylkesmannen.no/nb/More-og-Romsdal/Nyheter/2019/02/Rigmor-Broste-ny-fylkesmann-i-More-og-Romsdal/ Arkivert 27. mars 2019 hos Wayback Machine. | thumb|upright=1.9|Panorama over nedre del av Romsdalen med [[Trolltindan|Trolltindmassivet i mot og Rauma i forgrunnen. | 9,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linda_B._Buck | 2023-02-04 | Linda B. Buck | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Biologer fra USA', 'Kategori:Fødsler 29. januar', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysiologi eller medisin)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Seattle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Linda B. Buck (født 29. januar 1947) er en amerikansk biolog. Hun fikk i 2004 Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Richard Axel.
| Linda B. Buck (født 29. januar 1947) er en amerikansk biolog. Hun fikk i 2004 Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Richard Axel.
== Biografi ==
Buck tok bachelorgrad i psykologi og mikrobiologi i 1975 ved University of Washington i Seattle og tok doktorgrad i mikrobiologi ved University of Texas i Dallas i 198. Deretter arbeidet hun for Richard Axel ved Columbia University i New York City. Hun begynte senere ved Fred Hutchinson Cancer Research Center med tilknytning til University of Washington og Howard Hughes Medical Institute.
Buck og Axel skrev det banebrytende arbeidet som åpnet veien for å analysere luktemekanismene på genetisk og molekylært nivå i 1991. De påviste at luktreseptorer tilhørte de G-proteinkoblede reseptorer. Ved å analysere rotte-DNA slo de fast at det finnes rundt tusen forskjellige gener for luktreseptorer i pattedyrenes genom.Hennes forskningsinteresse er hvordan nesen oppfatter lukter og feromoner, og hvordan hjernen tolker dem. Hun ser også på mekanismene bak aldring ved å studere puberteten hos mus og livsløpet til rundormen Caenorhabditis elegans.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2004 hos Nobelprize.org
(en) Linda B. Buck hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2004
(en) Kort biografi på Howard Hughes Medical Institute | Linda B. Buck (født 29. | 9,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Axel | 2023-02-04 | Richard Axel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Leger fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nevrologer fra USA', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysiologi eller medisin)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Richard Axel (født 2. juli 1946 i New York) er en amerikansk lege og nevrolog som fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Linda B. Buck i 2004.
| Richard Axel (født 2. juli 1946 i New York) er en amerikansk lege og nevrolog som fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Linda B. Buck i 2004.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2004 hos Nobelprize.org
(en) Richard Axel hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2004
Homepage of Axel's research group at Columbia University
Webpage at Howard Hughes Medical Institute | Richard Axel (født 2. juli 1946 i New York) er en amerikansk lege og nevrolog som fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Linda B. | 9,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aaron_Ciechanover | 2023-02-04 | Aaron Ciechanover | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Israelske leger', 'Kategori:Israelske nobelprisvinnere', 'Kategori:Medlemmer av Academia Europaea', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Personer fra Haifa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Prof. Aaron Ciechanover (født 1. oktober 1947 i Haifa, Palestinamandatet) er en israelsk biolog og lege som fikk Nobelprisen i kjemi i 2004 sammen med Avram Hershko og Irwin Rose.
| Prof. Aaron Ciechanover (født 1. oktober 1947 i Haifa, Palestinamandatet) er en israelsk biolog og lege som fikk Nobelprisen i kjemi i 2004 sammen med Avram Hershko og Irwin Rose.
== Priser (utvalg) ==
2000 – Albert Lasker Basic Medical Research Award
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i kjemi 2004 hos Nobelprize.org
(en) Aaron Ciechanover hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 2004 | Prof. Aaron Ciechanover (født 1. | 9,196 |
null | 2023-02-04 | Raabyggelaget | null | null | null | Raabyggelaget (norrønt: Rábyggjalo̧g, moderne skrivemåte: Råbyggelaget) er fra gammelt av navn på et distrikt i indre Aust-Agder . Raabyggelaget har gjennom tidene vært knyttet til historiske forvaltningsområder som syssel og len, senere fogderi og prosti. | 9,197 |
null | 2023-02-04 | Avram Hershko | null | null | null | Prof. Avram Hershko (født 31. | 9,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irwin_Rose | 2023-02-04 | Irwin Rose | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Kjemikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Irwin Rose (født 16. juli 1926 i Brooklyn i New York i USA, død 2. juni 2015 i Deerfield, Massachusetts) var en amerikansk biokjemiker. Med Aaron Ciechanover og Avram Hershko fikk han Nobelprisen i kjemi i 2004.
| Irwin Rose (født 16. juli 1926 i Brooklyn i New York i USA, død 2. juni 2015 i Deerfield, Massachusetts) var en amerikansk biokjemiker. Med Aaron Ciechanover og Avram Hershko fikk han Nobelprisen i kjemi i 2004.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i kjemi 2004 hos Nobelprize.org
(en) Irwin Rose hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 2004 | Irwin Rose (født 16. juli 1926 i Brooklyn i New York i USA, død 2. | 9,199 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.