url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Liberius | 2023-02-04 | Liberius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 366', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Liberius (død 24. september 366 i Roma) var pave fra 352 til sin død. Selv om han til tider har blitt æret som helgen, er han aldri formelt akseptert som det; han er den første pave som ikke oppnådde helgenstatus.
| Liberius (død 24. september 366 i Roma) var pave fra 352 til sin død. Selv om han til tider har blitt æret som helgen, er han aldri formelt akseptert som det; han er den første pave som ikke oppnådde helgenstatus.
== Liv og virke ==
Ingenting er kjent om hans liv før han ble valgt bortsatt fra at hans far muligens het Augustus, at han muligens var født i Roma, og at han antagelig var diakon i Roma.Liberius ble valgt til pave 17. mai 352, og skal ha blitt innsatt i embetet 22. mai. Den første handlingen som er kjent fra hans pontifikat er at han skrev til keiser Konstantius II, som i 353 og 354 holdt til i Arles. Paven ønsket å samle et konsil i Aquileia for å vurdere tiltakene mot Athanasius av Alexandria, som hadde falt i unåde etter striden med arianerne. Keiseren, som selv hadde sterke arianske sympatier, ønsket å forene alle kristne i riket, og krevde da at hans form for kristendom skulle ligge til grunn for dette. Pavens sendebud, Vincent av Capua, ble av keiseren tvunget til å akseptere fordømmelsen av patriarken av Jerusalem.
I 355 nektet Liberius, sammen med blant andre Eusebius av Vercelli, Dionysius av Milano, Hilarius av Poitiers og Lucifer av Cagliari, å skrive under på fordømmelsen av Athanasius etter et konsil i Milano hvor keiseren tvang gjennom sin vilje. Keiseren forviste Liberius til Thrakia, og erkediakonen Felix II ble valgt til ny pave. Det var lenge tvil rundt hvilken status de hadde, men man kom med tiden til at Liberius var ulovlig avsatt, og at Felix dermed var ulovlig valgt og må regnes som motpave. Felix fikk ingen støtte fra folket i Roma, hvilket gjorde hans oppgave vanskelig.Etter to år i eksil gikk Liberius med på å skrive under på en erklæring hvor han oppga ordet 'homoousius' ('av samme vesen') i den nikenske trosbekjennelse, han sluttet å støtte Athanasius og han aksepterte kommunion med arianerne. Dette var klart i strid med vedtakene fra konsilet i Nikea, og Liberius ble i ettertid sterkt klandret for dette. Erklæringen er den viktigste grunnen til at han ikke regnes som helgen. Det er ingen tvil om at det må ha skjedd under sterkt press, men kirken stilte på denne tiden svært strenge krav til sine hyrder. Han ble tilbakekalt til Roma, men kom ikke dit før et år senere av hensyn til Felix II. Keiserens intensjon var at de to skulle styre kirken sammen, men da Liberius kom tilbake ble Felix jaget ut til en av Romas forsteder av folket. Liberius og Felix klarte å komme fram til en avtale som gjorde det mulig å få kirkens styre til å fungere.I 359 ble det avholdt et konsil i Rimini, der verken Liberius eller Felix var til stede. Etter Konstantius IIs død i 361 annullerte Liberius dekretene som var gitt av dette konsilet. Det var nå ikke lenger noen innblanding fra keiseren i teologiske spørsmål – den nye keiseren, Julian den frafalne var ikke kristen. De biskopene som hadde signert men senere trukket tilbake sin støtte til dekretene fikk beholde sine embeter. Han valgte også å modifisere kommunionen med arianerne, slik at bare de mer moderate fikk adgang.Liberius sto bak byggingen av Santa Maria Maggiore, en av de fire patriarkalbasilikaene i Roma. Den ble opprinnelig kalt Basilica Liberiana etter ham. En legende forteller at kirken ble bygget etter et overraskende snøfall 15. august (i den varmeste måneden i Roma), da snøen tegnet opp grunnplanen til en kirke på en åpen tomt i byen. Hendelsen, enten den er sann eller ikke, feires fortsatt som festen for Vår Frue av Snøen og som vigselsfest for basilikaen.Liberius' navn er også knyttet til den liberianske katalog, en liste over paver som begynner med Peter og slutter med Liberius.
Han døde av naturlige årsaker 24. september 366. Etter hans død brøt det ut opptøyer i Roma, og skylden for dette er i stor grad lagt på Liberius, som var for svak til å holde den romerske menighet samlet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Ekkart Sauser: «Liberius, Papst» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 13–15.
Hans Lietzmann: Liberius 3. I: «Paulys Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft» (RE). Band XIII,1, Stuttgart 1926, Sp. 98–101. | Liberius (død 24. september 366 i Roma) var pave fra 352 til sin død. | 9,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philipp_Melanchthon | 2023-02-04 | Philipp Melanchthon | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. april', 'Kategori:Dødsfall i 1560', 'Kategori:Filippister', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1497', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Karlsruhe', 'Kategori:Reformatorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lutherske teologer', 'Kategori:Tyske renessansehumanister', 'Kategori:Tyske salmediktere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Philipp Melanchthon, egentlig Philipp Schwarzerdt (gresk μέλας = «svart» (tysk: schwarz), og χθών = «jord» (tysk: Erde), (født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, død 19. april 1560 i Wittenberg) var en tysk reformatorisk teolog og forfatter. Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede 19 år gammel fikk han utgitt en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Martin Luthers gode venn og støttespiller.
| Philipp Melanchthon, egentlig Philipp Schwarzerdt (gresk μέλας = «svart» (tysk: schwarz), og χθών = «jord» (tysk: Erde), (født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, død 19. april 1560 i Wittenberg) var en tysk reformatorisk teolog og forfatter. Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede 19 år gammel fikk han utgitt en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Martin Luthers gode venn og støttespiller.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Philipp Melanchthon var sønn av Barbara Reuter og smeden Georg Schwartzerd. Etter Georgs død i 1507 flyttet bestemoren Elisabeth med barnebarna til sin hjemby Pforzheim, der hennes bror
Johannes Reuchlin var blitt boende. Reuchlin øvet stor innflytelse på Melanchthons tankegang og dannelse. Melanchthon studerte i Heidelberg og Tübingen, blant annet under Reuchlin.
=== Karriere ===
Reuchlin oversatte hans tyske slektsnavn Schwarzerdt (= Svartjord) til gresk Melanchton, etter humanistisk skikk, og anbefalte ham til professorstillingen i gresk ved det nydannede Wittenberg-universitetet, der han tiltrådte 21 år gammel i 1518. Fra 1519 underviste han også ved det teologiske fakultet.
Melanchthon var liten av vekst - 1,50 meter og tynn - og Luther var urolig for at han ikke skulle klare Wittenbergs klima. Melanchthon satte seg imidlertid raskt i respekt på universitetet, hans innsettelsestale var engasjerende og imponerende. Melanchthon spilte en fremtredende rolle ved universitetet, først som professor og senere som rektor.Luther vant ham snart for reformasjonen, og i 1521 publiserte Melanchthon det første evangelisk-protestantiske dogmatiske verk, Loci Communes. Melanchthon skrev også Den augsburgske bekjennelse (1530) og andre reformatoriske bekjennelsesskrifter.
Melanchthons virksomhet som kirke- og utdannelsesreformator gav ham tilnavnet Praeceptor Germaniae («Tysklands lærer»). Blant annet bygde han opp det protestantiske systemet av Landeskirchen, og reformerte Wittenbergs universitet og andre tyske universiteter og latinskoler. I dette øyemed skrev han aristotelisk orienterte lærebøker i logikk, retorikk, psykologi, etikk og fysikk. Dessuten utarbeidet han en verdenshistorie, Den carionske krønike. Hans utdannelsesinteresse kan kontrasteres mot Luthers sterkt anti-skolastiske holdning, og han anses derfor å ha betydd mye for kulturlivets utvikling i de protestantiske land: «Melanchthons stora och förblivande insats är att ha försonat reformationen med det klassiska bildningsarvet och i den andan ha lagt grunden till den protestantiska lärdomsskolan.»Melanchthon var altså ikke alltid på linje med Luther i alle teologiske og politiske spørsmål, men han bestrebet seg på at de fremvoksende konfesjonene skulle nærme seg hverandre. Melanchthon hadde for eksempel et lysere menneskesyn enn Luther, og tok avstand fra de tanker om predestinasjon som fantes hos Luther.
I hans hjemby Bretten ble fem innbyggere brent som hekser i 1504, og datidens overtro gjorde ham til en overbevist tilhenger av astrologi, drømmetydning og djevletro. Astrologi var for Melanchton beviset for Guds virke gjennom planetene, og han ville derfor aldri besøke Danmark, siden det stod i hans fødselshoroskop at han ville komme ut for skipbrudd i Østersjøen.
== Referanser == | Philipp Melanchthon, egentlig Philipp Schwarzerdt (gresk μέλας = «svart» (tysk: schwarz), og χθών = «jord» (tysk: Erde), (født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, død 19. | 9,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venture_Cup | 2023-02-04 | Venture Cup | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: vis-forfattere', 'Kategori:Næringslivsorganisasjoner'] | Venture Cup er verdens største forretningsidékonkurranse, og arrangeres nå i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Konkurransen har vært arrangert i Norge hvert år siden 1999. Hvert år deltar mange hundre team i konkurransen om å lage den beste forretningsplanen for en virksomhet.
I Norge har Venture Cup blitt arrangert av Start Norge i samarbeid med norske universiteter, høgskoler og McKinsey & Company, som eide konseptet siden 2004. Målsetningen for Venture Cup er å bidra til at nye virksomheter etableres i Norge. Venture Cup skal være den ledende, årlige forretningsidékonkurransen i Norge.
| Venture Cup er verdens største forretningsidékonkurranse, og arrangeres nå i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Konkurransen har vært arrangert i Norge hvert år siden 1999. Hvert år deltar mange hundre team i konkurransen om å lage den beste forretningsplanen for en virksomhet.
I Norge har Venture Cup blitt arrangert av Start Norge i samarbeid med norske universiteter, høgskoler og McKinsey & Company, som eide konseptet siden 2004. Målsetningen for Venture Cup er å bidra til at nye virksomheter etableres i Norge. Venture Cup skal være den ledende, årlige forretningsidékonkurransen i Norge.
== Opprinnelse ==
Venture Cup var opprinnelig en konkurranse for studenter i å lage den beste forretningsplanen. Konseptet ble først utarbeidet av McKinsey & Company, og en nasjonal finale ble første gang arrangert i Norge i 1999. Konkurransen var da allerede etablert i Danmark, Sverige og Finland. På det meste ble konkurransen arrangert i 30 land.
Venture Cup startet som et prosjekt i samarbeid med en rekke utdanningsinstitusjoner, men ble fra 2001 organisert som en stiftelse med fire sentralt ansatte. Den fikk etterhvert problemer med finansiering på grunn av kapitaltørke i det private markedet. Tross iherdige redningsforsøk ble Venture Cup nedlagt i august 2003..
Både studentorganisasjonen Start Norge i samarbeid med Senter for entreprenørskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Senter for entreprenørskap ved Universitetet i Oslo (UiO) ønsket å videreføre satsningen i egen regi. McKinsey satt imidlertid fortsatt på rettighetene til navnet Venture Cup, og stilte krav til at konkurransen skulle videreføres som et samarbeidsprosjekt mellom universitetene..
Venture Cup gjenoppsto allerede i januar 2004, da Start Norge, NTNU Senter for entreprenørskap, UiO Senter for entreprenørskap og McKinsey & Company kom til en felles enighet om at lærestedene skulle ha ansvaret for regionale konkurranser, mens Start Norge skulle ha ansvaret for Venture Cup Nasjonal Finale.Start Norge har hatt ansvaret for den nasjonale finalen siden 2004, og har etterhvert også tatt en større rolle lokalt. Venture Cup har utviklet seg til å bli Norges største forretningsplankonkurranse for studenter. Nordisk sett er det verdens største, og er nå et kompetansehevingsprogram som har som formål å motivere, stimulere og gi kompetanse i entreprenørskap og det å starte egen virksomhet.
== Format ==
Konkurransen er bygd opp i to faser.
FASE 1 – Regional finale:
De lokale vinnerne møtes for å konkurrere om de to plassene (fra hver region) til den nasjonale finalen, i tillegg til å konkurrere om et større pengebeløp.
FASE 2 – Nasjonal finale:
Et storslått arrangement, som arrangeres samtidig med Start Norge sin Høstsamling. Det betyr at alle lokallagene er samlet denne helgen og følger begivenheten der flere hundre tusen kroner deles ut til de gruppene med de beste forretningsplanene.
== Regionene ==
Det er lokallagene som har ansvar for å gjennomføre lokale og regionale finaler. Nasjonal Venture Cup koordinator i Start Norge har ansvar for at den nasjonale konkurransen blir gjennomført og skal sørge for å holde alle lokale og regionale koordinatorer oppdatert.
Venture Cup er delt opp i fire regioner: Nord, Midt, Sør-Vest og Øst.
Hver region må hvert år finne en regional koordinator i ett av lokallagene som er ansvarlig for å koordinere gjennomføringen av den regionale delen av Venture Cup.
== Venture Cup Nasjonal Finale ==
== Samarbeid med utdanningsinstitusjonene ==
Venture Cup arrangeres i samarbeid med læresteder for høgere utdanning. I 2013 deltok følgende læresteder i Venture Cup:
Region Nord
UiT - Universitetet i Tromsø
UiN - Universitetet i NordlandRegion Midt
HiNT - Høgskolen i Nord-Trøndelag
HiST - Høgskolen i Sør-Trøndelag
NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
BI-Trondheim - Handelshøyskolen BI, avdeling Trondheim
HiAls - Høgskolen i ÅlesundRegion Sør-Vest
UiB - Universitetet i Bergen
HiB - Høgskolen i Bergen
NHH - Norges handelshøyskole
UiS - Universitetet i Stavanger
UiA - Universitetet i AgderRegion Øst
HiT - Høgskolen i Telemark
NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
UiO - Universitetet i Oslo
CK
BI-Oslo - Handelshøyskolen BI, avdeling Oslo (Nydalen)Region Innlandet
LHMR - Høgskolen i Innlandet
Gjøvik - NTNU Gjøvik
== Venture Cup som studietilbud ==
En del læresteder integrerer Venture Cup i studietilbudet, ved å gi deltakelse i konkurransen status som eget entreprenørskapsfag (7,5 studiepoeng).
Start Norge jobber aktivt for at flere skoler skal få dette tilbudet.
Følgende læresteder tilbyr i 2013/14 Venture Cup som eget fagtilbud med undervisning:
NTNU - TIØ4250 - Entreprenørskap - Venture CUP
== Venture-finansierte bedrifter som har deltatt i Venture Cup ==
Mange norske bedrifter som har deltatt i Venture Cup har seinere klart å tiltrekke seg venture-finansiering:
Falanx (vant som Malaik 3D i 1999) - finansiert av Selvaag Venture Capital og Alliance Venture - kjøpt av ARM i 2006 for 200 millioner kroner
Optinose (vant i 2000) - finansiert av Avista Capital Partners med over 250 millioner kroner
Boost Communications (deltok i 2001) - finansiert av Investinor og Norsk Innovasjonskapital 3
New Index (deltok i 2003) - finansiert av ProVenture Seed - kjøpt av Seiko Epson i 2011
Aptomar (vant som DeAmp i 2005) - finansiert av ProVenture Seed, Statoil Technology Invest og Investinor
Verdande (deltok som Volve i 2006) - finansiert av Energy Capital Partners, ProVenture Management, Investinor og Statoil
Chapdrive (deltok i 2007) - finansiert av Northzone Ventures, Hafslund Venture, StatoilHydro Venture (Energy Capital Management), Viking Venture og Investinor
Hoopla (vant i 2011) - Leiv Eriksson Nyskaping, Adresseavisen AS og Bergens Tidende AS
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Venture Cup er verdens største forretningsidékonkurranse, og arrangeres nå i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Konkurransen har vært arrangert i Norge hvert år siden 1999. | 9,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1976 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1976 | ['Kategori:1976 i Østerrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Østerrike', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1976'] | Vinter-OL 1976 var de 12. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 4. til 15. februar 1976 i Innsbruck i Østerrike. Opprinnelig var lekene blitt tildelt Denver i Colorado, USA, men bekymringer omkring kostnadsøkninger og miljøproblemer fikk innbyggerne til å stemme mot OL-planene. Dermed bad Den internasjonale olympiske komité vertsbyen for Vinter-OL 1964 om å ta over lekene.
Sovjetunionen ble beste nasjon med hele tretten gullmedaljer. Norge tok tre gullmedaljer. Sten Stensen og Jan Egil Storholt vant henholdsvis 5000 og 1500 meter på skøytebanen, og Ivar Formo vant femmila i langrenn.
| Vinter-OL 1976 var de 12. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 4. til 15. februar 1976 i Innsbruck i Østerrike. Opprinnelig var lekene blitt tildelt Denver i Colorado, USA, men bekymringer omkring kostnadsøkninger og miljøproblemer fikk innbyggerne til å stemme mot OL-planene. Dermed bad Den internasjonale olympiske komité vertsbyen for Vinter-OL 1964 om å ta over lekene.
Sovjetunionen ble beste nasjon med hele tretten gullmedaljer. Norge tok tre gullmedaljer. Sten Stensen og Jan Egil Storholt vant henholdsvis 5000 og 1500 meter på skøytebanen, og Ivar Formo vant femmila i langrenn.
== Valg av vertsby ==
Denver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 70. sesjon i Amsterdam i Nederland 13. mai 1970.
I november 1972 ble det avholdt en folkeavstemning i Denver, der flertallet stemte mot å arrangere vinterlekene i byen. 12. november 1972 valgte Denver å trekke seg som arrangør. Innsbruck i Østerrike, Tammerfors i Finland, Lake Placid i USA og Mont Blanc i Frankrike meldte alle straks sin interesse for å ta over arrangementet. Etter et møte i IOKs Executive Board i Lausanne i Sveits 4. februar 1973, ble Innsbruck valgt som ny vertsby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1976
Jorsett, Per: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer)
Gade, Kari Ellen (oversetter) (1976). «De XII Vinterlekene i Innsbruck». De Olympiske leker 1976: Montreal-Innsbruck. Oslo: Bokhandlerforl. s. 278–302. ISBN 8272050110. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.] | Østerrike | 9,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metulla | 2023-02-04 | Metulla | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Israel'] | Metulla er en nordisraelsk grenselandsby på grensen mot Libanon med 1600 innbyggere. Mellom Metullah og Kfar Kila på libanesisk side lå den israelske grensestasjonen Fatimah, og grenseområdet med kallenavnet på israelsk side «Det gode gjerdet» (The Good Fence).
Metulla har for tiden mange fremmedarbeidere fra Thailand, selv om stedet tradisjonelt har hatt mange ansatte fra libanesisk side av grensen.
| Metulla er en nordisraelsk grenselandsby på grensen mot Libanon med 1600 innbyggere. Mellom Metullah og Kfar Kila på libanesisk side lå den israelske grensestasjonen Fatimah, og grenseområdet med kallenavnet på israelsk side «Det gode gjerdet» (The Good Fence).
Metulla har for tiden mange fremmedarbeidere fra Thailand, selv om stedet tradisjonelt har hatt mange ansatte fra libanesisk side av grensen.
== Eksterne lenker ==
Radio Norge: Blue Beret nr 2 (januar), 1986 | Metulla er en nordisraelsk grenselandsby på grensen mot Libanon med 1600 innbyggere. Mellom Metullah og Kfar Kila på libanesisk side lå den israelske grensestasjonen Fatimah, og grenseområdet med kallenavnet på israelsk side «Det gode gjerdet» (The Good Fence). | 9,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justus_Jonas | 2023-02-04 | Justus Jonas | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1555', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1493', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nordhausen', 'Kategori:Reformatorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske lutherske prester', 'Kategori:Tyske lutherske teologer', 'Kategori:Tyske salmediktere'] | Justus Jonas (født 5. juni 1493 i Nordhausen, død 9. oktober 1555 i Eisfeld; egentlig Jodocus Koch) var en tysk reformator og teolog, nær medarbeider til Martin Luther. Han var Luthers følgesvenn i Worms og den som holdt liktalen over ham. Overfor Philipp Melanchthon var Justus Jonas en forkjemper av en strikt «lutherdom».
| Justus Jonas (født 5. juni 1493 i Nordhausen, død 9. oktober 1555 i Eisfeld; egentlig Jodocus Koch) var en tysk reformator og teolog, nær medarbeider til Martin Luther. Han var Luthers følgesvenn i Worms og den som holdt liktalen over ham. Overfor Philipp Melanchthon var Justus Jonas en forkjemper av en strikt «lutherdom».
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Justus Jonas vlew født i Nordhausen og var sønn av borgermesteren der. Han het opprinnelig Jodokus (Jobst) Koch, noe han endret i pakt med den utbredte prakasis blant tyske lærde på 1500-tallet i forbindelse med sin universitetsimmatrikulering.
Justus Jonas studerte fra 1506 jus og teologi ved universitetet i Erfurt, studerte jus og humaniora, og ble magister artium derfra i 1510. I 1511 fortsatte han ved Universitetet i Wittenberg, der hsn yok bakkalaureat i rettslære.
=== Prest, reformator ===
Han vendte tilbake til Erfurt, og der ble han presteviet enten i 1514 eller i 1515.I 1518 ble han utnevnt til kannik i Severikirche i Erfurt, en kollegiatskirke. I 1519 ble han rektor for Universitetet i Erfurt. I 1521 ble han utnevnt til prost av Aallehelgenskirken (Schlosskirche) i Wittenberg og professor i kirkerett ved universitetet i Wittenberg. Fra 1541 til 1546 var han superintendent og hovedpastor i Halle. Han fulgte Luther til Worms i 1521 og på visitasjonene i Sachsen i 1529. Han var også med på religionssamtalene i Marburg og ved riksdagen i Augsburg.
Han bidro vesentlig til den kirkenpolitiske reformering av Leipzig, Halle, Naumburg og Zerbst med Anhalt. Han ledsaget Luther ved hans siste reise til Eisleben. Jonas var for tiden predikant i Coburg. Etter Luthers død forfulgte han konsekvent konfesjonaliseringen og hjalp til med denne i Hildesheim, Coburg, Regensburg og som superintendent i Eisfeld.
=== Verker ===
Justus Jonas assisterte Martin Luther da han oversatte Bibelen fra gresk til tysk. Han oversatte flere skrifter av Luther og Philipp Melanchthon, og skrev dessuten kommentarer til apostelhistorien. Blant hans øvrige verker er Discussio pro conjugio sacerdotali ("argumenter for presteekteskap", 1523). Han oversatte også apologien til Confessio Augustana, som ble en del av konkordieboken i 1580.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Briefwechsel des Justus Jonas, gesammelt und bearbeitet von G. Kawerau (2 vols., Halle, 1884–1885).
«Justus Jonas" & Apology of the Augsburg Confession». Encyclopædia Britannica Online. Retrieved on January 13, 2007.
G. Kaweraus artikkel i Herzog-Hauck, Realencyklopadie, ed. 3, med bibliografi.
== Eksterne lenker ==
Biographisch-Bibliographischen Kirchenlexikon | Justus Jonas (født 5. juni 1493 i Nordhausen, død 9. | 9,905 |
null | 2023-02-04 | Mosel | null | null | null | | munning = Rhinen ved Koblenz | 9,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avignon | 2023-02-04 | Avignon | ['Kategori:43°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Avignon', 'Kategori:Byer ved Rhône', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Frankrike'] | «Avignon» er også en kommune i Canada, se Avignon (Quebec).Avignon (provençalsk Avignoun) er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Selve byen har omkring 88 300 innbyggere (2004), mens Stor-Avignon har omkring 155 500. Det ligger på østre bredd av Rhône, omkring 640 km sør-sørøst for Paris og 80 km nord-nordvest for Marseille. Byen er mest kjent for sin historiske rolle som sete for flere paver i det 14. århundre.
| «Avignon» er også en kommune i Canada, se Avignon (Quebec).Avignon (provençalsk Avignoun) er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Selve byen har omkring 88 300 innbyggere (2004), mens Stor-Avignon har omkring 155 500. Det ligger på østre bredd av Rhône, omkring 640 km sør-sørøst for Paris og 80 km nord-nordvest for Marseille. Byen er mest kjent for sin historiske rolle som sete for flere paver i det 14. århundre.
== Politisk status ==
Avignon er hovedstad i departementet Vaucluse. Byen utgjør kjernen i et område som kalles Stor-Avignon, som består av tolv kommuner fordelt på begge sider av Rhône: Les Angles, Rochefort-du-Gard, Saze et Villeneuve-lès-Avignon i departementet Gard og Avignon, Caumont-sur-Durance, Jonquerettes, Morières-lès-Avignon, Le Pontet, Saint-Saturnin-lès-Avignon, Vedène et Velleron i departementet Vaucluse.
== Tidlig historie ==
En høyde ved nordenden av byen, Rocher les Doms, har spor etter en festning eller befestet landsby som er datert til keltisk tid. I romersk tid var byen et viktig senter i Gallia Narbonensis, men med unntak av noen få rester av et forum ved Rue Molière er det lite spor etter denne tiden. Under invasjonene i det 5. århundre ble byen sterkt skadet, og i 737 ble den ødelagt av frankerne under Karl Martell etter at borgerne hadde tatt maureres (arabernes) side. Etter dette hørte byen først til kongedømmet Burgund og siden til kongedømmet Arles.
Mot slutten av 12. århundre erklærte byen seg som selvstendig republikk. Denne perioden tok slutt i 1226, da Ludvig VIII av Frankrike tok byen og ødela festningsverkene som straff for at de hadde støttet katarene. Avignon ble først gitt til greven av Provence, og så videre til greven av Toulouse.
== Gamlebyen - et verdensarvsted ==
Gamlebyen i Avignon ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005. Den historiske bykjernen inneholder pavepalasset i Avignon, den gotiske katedralen Notre-Dame des Doms d'Avignon og den gamle broen Pont d’Avignon fra 1100-tallet, kjent fra sangen Sur le pont d’Avignon.
Pavepalasset er en av de største bygningene fra europeisk middelalder. I sin største utstrekning omfattet det 11 000 m². Det ble bygget i to faser, fra 1335–1364, har vegger som er mer enn 5 meter tykke, og ligger på en naturlig klippe som gjør den vanskelig å angripe. Murene som ble bygget av pavene i årene før 1348 er godt bevart. De utgjør ikke spesielt sterke festningsverker, da pavene i stedet satte sin lit til å befeste selve pavepalasset.
Etter revolusjonen ble palasset i mange år brukt som militærforlegning, og er nå et museum.
== Kirkelig historie ==
Avignon ble bispesete svært tidlig, ifølge enkelte kilder så tidlig som år 70. Mer sikre belegg for et bispesete i byen finnes først fra 4. eller 5. århundre. I 1475 ble dette oppgradert til metropolitterkebispedømme. Fra 1801 var det igjen et vanlig bispedømme, men i 1822 ble det igjen opphøyet til metropolitterkebispedømme. Siste endring så langt var i 2002, da det ble erkebispedømme uten suffraganer.
I 1303 opprettet pave Bonifatius VIII et universitet i byen, som ble berømt for sine jusstudier. Universitetet var blant Frankrikes beste i dette faget fram til den franske revolusjon.
Klemens V valgte i 1309 å bosette seg i Avignon. I 1348 solgte grevinne Jeanne av Provence byen til pave Klemens VI for 80 000 gullgylden. Selv om byen etter at Gregor XI flyttet til Roma i 1377 var sete for flere motpaver tilhørte den Den Hellige Stol fram til 1791, da den ble innlemmet i Frankrike. Da Kirkestaten og de tilhørende pavelige biland ble restituert under Wienerkongressen i 1815, var Avignon blant unntakene – sammen med det omliggende Venaissin forble områder på franske hender.
Pavene som hadde sete i byen var:
Klemens V (1305, i Avignon fra 1309 – 1314)
Johannes XXII (1316–1334
Benedikt XII (1334-1342)
Klemens VI (1342-1352)
Innocens VI (1352-1362)
Urban V (1362-1370)
Gregor XI (1370-1377, i Roma til 1378)Perioden hvor pavene hadde sitt sete i Avignon, fra 1309 til 1377, har blitt kalt pavenes «babylonske fangenskap». Det pavelige hoff var preget av korrupsjon og en livsstil som var mer løssluppen enn den man venter av paver. Blant kritikere av korrupsjonen i byen finner man blant annet Francesco Petrarca, som bidro til å gjøre pavene oppmerksomme på hvor pinlig situasjonen begynte å bli. Denne italienske humanisten og dikteren bodde i lange perioder i Avignon. Det var også to kvinner som spesielt markerte seg i arbeidet for å på pavene tilbake til sitt egentlige bispesete, Roma, nemlig Katarina av Siena og den svenske Birgitta av Vadstena.
Pavens avreise til Roma i 1377 utløste det store vestlige skisma. To motpaver, Klemens (VII) og Benedikt (XIII) hadde tilhold i byen inntil 1408, da Benedikt flyktet til Aragón.
Etter at skismaet hadde endt ble Avignon styrt av pavelige legater som en del av Pavestatene. Byen var hele tiden truet av franske styrker, som holdt til i en stor garnison i Villeneuve-les-Avignon på den andre siden av elven.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Avignon
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Avignon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Avignon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
Pavepalasset
world-heritage-tour.org | Avignon (provençalsk Avignoun) er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Selve byen har omkring 88 300 innbyggere (2004), mens Stor-Avignon har omkring 155 500. | 9,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moselle | 2023-02-04 | Moselle | ['Kategori:Pekere'] | Moselle kan vise til:
Mosel (fransk Moselle), elvi i Frankrike, Luxembourg og Tyskland
Moselle (departement), undernasjonalt område i Frankrike | Moselle kan vise til:
Mosel (fransk Moselle), elvi i Frankrike, Luxembourg og Tyskland
Moselle (departement), undernasjonalt område i Frankrike | Moselle kan vise til: | 9,908 |
null | 2023-02-04 | Religionssamtalene i Marburg | null | null | null | Religionssamtalene i Marburg (tysk: Marburger Religionsgespräche) fant sted fra 1. oktober til 4. | 9,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marburg | 2023-02-04 | Marburg | ['Kategori:50°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Hessen', 'Kategori:Marburg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Marburg an der Lahn eller Universitätsstadt Marburg er den ene av Tysklands fire store universitetsbyer. Den ligger i delstaten Hessen ved elven Lahn, og er hovedstad for Marburg-Biedenkopf. Byen har 78 117 innbyggere (bysentret 48 923) (2002). Overborgermester er Dietrich Möller (CDU).
I tillegg til sitt universitet, Philipps-Universität, som er det eldste protestantiske universitet i verden, grunnlagt 1527, er Marburg kjent for sine middelalderkirker, særlig Elisabethkirche, en av de tre eller fire første rene gotiske kirker nord for alpene utenfor Frankrike, for det vakre slottet og for den godt bevarte gamle bykjernen. Byen lå isolert fra rundt 1600 til 1850, og svært mange middelalderbygninger er derfor bevart, simpelthen fordi ingen brukte penger på å bygge nytt. Da romantikken fikk utbredelse i Tyskland i det 19. århundre ble byen igjen interessant, og mange av den romantiske bevegelsens fremste representanter levet, underviste eller studerte i den sjarmerende byen. De utgjorde et nettverk av venner som hadde stor betydning, særlig innen litteratur, filologi, folklore og jus. Gruppen inkluderte Friedrich Karl von Savigny, den mest fremtredende jurist i sin samtid og hovedmann bak innføringen av romersk lov i Tyskland; dessuten Achim von Arnim og Clemens von Brentano. Mest berømte var imidlertid brødrene Grimm, som samlet mange av sine eventyr her — Rapunzeltårnet står i Marburg, og på andre siden av Lahnhøydene, i området kalt Schwalm, inkluderte småpikers klesdrakt i gamle dager en rødhette. På 1970-tallet var byens borgermester en foregangsmann i å bevare og restaurere gamle bygninger i den tid der mange andre ønsket å rive dem ned og bygge nytt, og byen har fått mange internasjonale priser for dette. Marburg er derfor en i høy grad uspolert, romantisk by i gotisk- og renessansestil, beliggende på en høyde, preget av sine mange spir og dominert av sitt universitet.
| Marburg an der Lahn eller Universitätsstadt Marburg er den ene av Tysklands fire store universitetsbyer. Den ligger i delstaten Hessen ved elven Lahn, og er hovedstad for Marburg-Biedenkopf. Byen har 78 117 innbyggere (bysentret 48 923) (2002). Overborgermester er Dietrich Möller (CDU).
I tillegg til sitt universitet, Philipps-Universität, som er det eldste protestantiske universitet i verden, grunnlagt 1527, er Marburg kjent for sine middelalderkirker, særlig Elisabethkirche, en av de tre eller fire første rene gotiske kirker nord for alpene utenfor Frankrike, for det vakre slottet og for den godt bevarte gamle bykjernen. Byen lå isolert fra rundt 1600 til 1850, og svært mange middelalderbygninger er derfor bevart, simpelthen fordi ingen brukte penger på å bygge nytt. Da romantikken fikk utbredelse i Tyskland i det 19. århundre ble byen igjen interessant, og mange av den romantiske bevegelsens fremste representanter levet, underviste eller studerte i den sjarmerende byen. De utgjorde et nettverk av venner som hadde stor betydning, særlig innen litteratur, filologi, folklore og jus. Gruppen inkluderte Friedrich Karl von Savigny, den mest fremtredende jurist i sin samtid og hovedmann bak innføringen av romersk lov i Tyskland; dessuten Achim von Arnim og Clemens von Brentano. Mest berømte var imidlertid brødrene Grimm, som samlet mange av sine eventyr her — Rapunzeltårnet står i Marburg, og på andre siden av Lahnhøydene, i området kalt Schwalm, inkluderte småpikers klesdrakt i gamle dager en rødhette. På 1970-tallet var byens borgermester en foregangsmann i å bevare og restaurere gamle bygninger i den tid der mange andre ønsket å rive dem ned og bygge nytt, og byen har fått mange internasjonale priser for dette. Marburg er derfor en i høy grad uspolert, romantisk by i gotisk- og renessansestil, beliggende på en høyde, preget av sine mange spir og dominert av sitt universitet.
== Historie ==
I 1138 nevnes første gang Marcburg (Marburger Schloss) som en besittelse under landgreven av Thüringen. Byen Marburg kjennes siden 1222. Fra 1248 til 1604 var Marburg residens for landgrevene av Hessen. I 1527 grunnla landgreve Phillip I av Hessen det berømte Phillips-universitetet. De såkalte religionssamtalene mellom Martin Luther og Ulrich Zwingli (Marburger Religionsgespräche) fant sted her i 1529. I 1604 ble Marburg en del av hertugdømmet Hessen-Kassel. Mellom 1806 og 1813 var byen underlagt det napoleonske kongeriket Westfalen. I 1866 ble Marburg en del av Preussen.
I Elisabethkirche hviler rikspresident Paul von Hindenburg med frue. Også de prøyssiske kongene Friedrich Wilhelm I og Friedrich II var begravet i Marburg fra slutten av andre verdenskrig frem til begynnelsen av 1990-tallet.
I tillegg til det hessiske statsarkivet huser Marburg en rekke betydningfulle arkiver, bl.a. Deutsches Adelsarchiv.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Marburg, Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Philipps-Universität Marburg
Informasjon om studier i Marburg fra ANSA
Das jüngere Soziokulturzentrum Marburgs (Trauma)
Homepage des Hessischen Landestheaters Marburg
Gegenstandpunkt! Meinungen zu Marburg und dem ganzen Rest in Radio Unerhört Marburg | Philipps-Universität Marburg (Alma Mater Philippina) er universitetet i Marburg, og ble grunnlagt i 1527 av landgreve Philipp av Hessen. Det er verdens eldste protestantiske universitet, og har omkring 19 000 studerende. | 9,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marburger_Schloss | 2023-02-04 | Marburger Schloss | ['Kategori:50°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Marburg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i Hessen'] | Marburger Schloss er et slott i Marburg i Hessen. Det ble anlagt som en borg i det 11. århundre og er ved siden av sin historiske betydning som den første residensen for landgrevene av Hessen av stor kunst- og arkitekturhistorisk interesse.
Marburger Religionsgespräche mellom Luther og Zwingli fant sted her i 1529. | Marburger Schloss er et slott i Marburg i Hessen. Det ble anlagt som en borg i det 11. århundre og er ved siden av sin historiske betydning som den første residensen for landgrevene av Hessen av stor kunst- og arkitekturhistorisk interesse.
Marburger Religionsgespräche mellom Luther og Zwingli fant sted her i 1529. | Marburger Schloss er et slott i Marburg i Hessen. Det ble anlagt som en borg i det 11. | 9,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulrich_von_Wilamowitz-Moellendorff | 2023-02-04 | Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. september', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Fødsler 22. desember', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mogilno fylke', 'Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske klassiske filologer', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff (født 22. desember 1848 i Markowitz, død 25. september 1931 i Berlin) var en tysk klassisk filolog.
Wilamowitz ble ansett som en av sin tids fremste klassiske filologer og særskilt som en av de fineste, dypeste og mest mangesidige kjennere av gresk språk og litteratur, i særdeleshet poesi.
I det akademiske året 1915–1916 var han rektor ved Humboldt-universitetet.
| Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff (født 22. desember 1848 i Markowitz, død 25. september 1931 i Berlin) var en tysk klassisk filolog.
Wilamowitz ble ansett som en av sin tids fremste klassiske filologer og særskilt som en av de fineste, dypeste og mest mangesidige kjennere av gresk språk og litteratur, i særdeleshet poesi.
I det akademiske året 1915–1916 var han rektor ved Humboldt-universitetet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Familien Wilamowitz-Moellendorff stammet fra generalfeltmarskalk Wichard von Möllendorff (1724–1816), som selv var barnløs og i høy alder adopterte de tre sønnene til den prøyssiske majoren Theodor von Wilamowitz. Hugo, Ottokar og Arnold bar fra 1815 dobbeltnavnet Wilamowitz-Moellendorf.
Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff var andre sønn av godseieren Arnold von Wilamowitz-Moellendorf (1813–1888) og Ulrike von Calbo (1820–1874). Han var bror av den senere overpresident i Posen-provinsen, Hugo von Wilamowitz-Moellendorf (1840–1905) og den senere major Georg Wichard von Wilamowitz-Moelledorf (1852–1910).
Han var gift med Maria Mommsen, datter av den store kjenner av romersk historie og nobelprisvinner Theodor Mommsen.
=== Studier ===
Etter å ha tatt sin Abitur på den renommerte kostskolen Schulpforta i 1867, studerte Wilamowitz klassisk filologi ved universitetet i Bonn. I 1869 flyttet han til Berlin, der han tok doktorgraden i 1870.
Etter krigstjeneste i den fransk-prøyssiske krig dro han på studiereise til Italia og Hellas.
=== Akademisk karrière ===
I 1876 ble han utnevnt til professor i klassisk filologi ved universitetet i Greifswald. I 1883 fulgte utnevnelsen til professor ved Georg-August-Universität i Göttingen. I det akademiske året 1891–1892 var han prorektor ved universitetet. Han ble også utnevnt til medlem av det kongelige vitenskapsakademiet i Göttingen.
I 1897 ble han professor ved Humboldt-universitetet i Berlin.
Wilamowitz var gjesteprofessor ved University of Oxford (1908) og Uppsala universitet (1912), og var bl.a. korresponderende medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (1909). I 1911 ble han utnevnt til æresdoktor ved Det Kgl. Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo).
== Arbeider ==
Av Wilamowitz' viktigste arbeider må nevnes
Homerische Untersuchungen (1884),
Isyllos von Epidauros (1886), med viktige metriske undersøkelser, samt
Die Textgeschichte der griechischen Bukoliker (1906)Alle utgitt i verket Philologische Untersuchungen, som han utgav sammen med A. Kiessling.
Med forkjærlighet har Wilamowitz behandlet det attiske drama, som i sin utgave av Evripides' Herakles, med utførlig innledning og kommentarer (1889; 2. opplag 1895), og i Einleitung in die griechische Tragödie (1910), der opprinnelse og utvikling av det greske dramaet settes i et nytt lys. Han utga en kritisk utgave av Aischylos' tragedier 1914, og i tilknytning til den, Aischylos. Interpretationen (samme år).
Videre har Wilmamowitz utgitt
Bucolici graeci (1906),
Callimachi hymni et epigrammata (1882, andre upplag 1897) samt behandlet
Die Textgeschichte der griechischen Lyriker (1900).
Sappho und Simonides. Untersuchungen über griechische Lyriker utkom 1913.
== Referanser == | Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff (født 22. desember 1848 i Markowitz, død 25. | 9,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_von_Hase | 2023-02-04 | Paul von Hase | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. august', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Henrettede tyskere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militære opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Personer fra Hannover', 'Kategori:Personer henrettet ved hengning', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Paul von Hase (født 24. juli 1885 i Hannover i Tyskland, død 8. august 1944 i Berlin) var en tysk offiser. Han var generalløytnant og kommandant i Berlin, og ble dømt til døden og henrettet for sin delaktighet i 20. juli-attentatet mot Hitler.
| Paul von Hase (født 24. juli 1885 i Hannover i Tyskland, død 8. august 1944 i Berlin) var en tysk offiser. Han var generalløytnant og kommandant i Berlin, og ble dømt til døden og henrettet for sin delaktighet i 20. juli-attentatet mot Hitler.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hase var sønn av den prøyssiske oberstabslege og major Paul von Hase (1840–1918) og hans hustru Friederike (Frieda) Sperber (1849–1943), og barnebarn av teologen og kirkenhistorikeren Karl von Hase (1800–1890). En av hans oldeforeldre var forleggeren Gottfried Christoph Härtel (Breitkopf & Härtel); en av hans nevøer teologen Dietrich Bonhoeffer.
Hase giftet seg 14. desember 1921 i Neustrelitz (Mecklenburg-Strelitz) med Margarethe Baronesse von Funck (* 27. april 1898 i Mitau i Latvia; død 25. november 1968 in Vilafranca del Penedès ved Barcelona i Spania), datter av den russiske stabskaptein Carl Baron von Funck, Kreis-Chef i Friedrichstadt, Mitau og Bauske i Latvia, og av Ella Kassack.
=== Studier ===
Etter abitur i 1904 begynte han på et studium innen rettsvitenskap ved Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin. I 1905 trådte Hase inn som ettårings-frivillig i Kaiser Alexander Garde-Grenadier-Regiment Nr. 1 og fullførte her en offisersutdannelse som 27. januar 1907 munnet ut i at han ble forfremmet til løytnant.
=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
Under første verdenskrig innehadde von Hase flere kommandoer som hørfører og ved generalstab. Ved krigsslutt hadde han graden hauptmann.
Han gikk over i Reichswehr, og var fra mai 1920 kompanisjef i Infanterieregiment 51; senere i Infanterie-Regiment 9 i Potsdam. Fra oktober 1926 til mars 1931 var von Hase kommandant for skytefeltet Kummersdorf. Den 1. april 1928 ble han major, den 1. februar 1933 oberstløytnant. I februar 1934 ble ghan kommandør for II. Bataillon des Infanterieregiments 5.
Han fikk kommandoer i infanteriet i Frankfurt ved Oder og i Landsberg an der Warthe. Han ble den 1. april 1938 generalmajor. Senere i 1938 ble han artillerikommandør i Guben.
=== Annen verdenskrig ===
Etter att ha deltatt i felttogene mot Polen i 1939 og Frankrike i 1940 ble von Hase syk høsten 1940 og kunne ikke lengre delta i aktiv stridstjeneste. Han ble utnevnt til bykommandant for Berlin og kunne da intensivere sine kontakter med blant andre Ludwig Beck og andre høyere offiserer som planla å rydde Adolf Hitler av veien.
Paul von Hase kom til å bli en av lederne for sammensvergelsen mot Hitler og tok aktivt del i 20. juli-attentatet. Han lot omringe regjeringskvartalet i Berlin. Han ble imidlertid arrestert allerede på kvelden den 20. juli. Han ble den 8. august stilt for Folkedomstolen med Roland Freisler som dommer. Von Hase ble dømt til døden for høyforræderi og henrettet ved hengning senere samme dag i Plötzensee i Berlin.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Roland Kopp: Paul von Hase. Von der Alexander-Kaserne nach Plötzensee. Eine deutsche Soldatenbiographie 1885–1944. Dissertation an der Universität Paderborn von 1999. (Geschichte, Bd. 30). LIT, Münster/ Hamburg/ London 2001, ISBN 3-8258-5035-8.
Heinrich Bücheler: Paul von Hase. Der Wehrmachtkommandant von Groß-Berlin 1940–1944. In: Damals. Juli 1984, S. 611 ff.
Genealogisches Handbuch des Adels, Adelige Häuser B. Band 22, Band 115 der Gesamtreihe, C. A. Starke, Limburg (Lahn) 1998, ISSN 0435-2408, S. 164.
20. Juli 1944. Ein Drama des Gewissens und der Geschichte. Dokumente und Berichte. Herder, Freiburg 1961, OCLC 3506079.
Klaus Mlynek: Hase, Paul von. In: Hannoversches Biographisches Lexikon. S. 154. (online auf: books.google.de)
Ines Reich: Potsdam und der 20. Juli 1944. Auf den Spuren des Widerstandes gegen den Nationalsozialismus. Begleitschrift zur Ausstellung des Militärgeschichtlichen Forschungsamtes und des Potsdam-Museums. Rombach, Freiburg im Breisgau 1994, ISBN 3-7930-0697-2, S. 78 f.
== Eksterne lenker ==
(en) Paul von Hase – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Paul von Hase i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Paul von Hase (født 24. juli 1885 i Hannover i Tyskland, død 8. | 9,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_du_Bois-Reymond | 2023-02-04 | Emil du Bois-Reymond | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forskere'] | Emil Heinrich du Bois-Reymond (født 7. november 1818 i Berlin, død 26. desember 1896 samme sted) var en tysk fysiolog. Han forsket på elektriske fenomener i dyrevev og betraktes som elektrofysiologiens opphavsmann.
| Emil Heinrich du Bois-Reymond (født 7. november 1818 i Berlin, død 26. desember 1896 samme sted) var en tysk fysiolog. Han forsket på elektriske fenomener i dyrevev og betraktes som elektrofysiologiens opphavsmann.
== Liv og virke ==
=== Familiebakgrunn og utdanning ===
du Bois-Reymond var sønn av en klokkemaker fra Neuchâtel i Sveits, som takket være begavelse og hardt, målrettet arbeid ble statstjenestemann i Berlin. Moren, Minette Henry, var datter av en predikant i Berlins franske diaspora. Både moren og faren kom fra velansette hugenottslekter.
du Bois-Reymond studerte teologi, filosofi og psykologi ved Universitetet i Berlin fra 1837, og mellom 1838 til 1839 logikk, metafysikk, antropologi, botanikk, geologi, geografi og meteorologi ved Universitetet i Bonn. Deretter vendte han tilbake til Berlin for å studere medisin.
=== Vitenskapelig virke ===
Fra 1841 arbeidet du Bois-Reymond under Johannes Müller. I 1843 avla han doktorgrad i fysiologi ved Universitetet i Berlin. Sammen med Ernst Wilhelm von Brücke og Alfred Wilhelm Dove etablerte han i 1845 Physikalische Gesellschaft. Da Müller døde i 1858, etterfulgte du Bois-Reymond ham i lærestolen for fysiologi.du Bois-Reymond er kjent for sin forskning på elektrisk aktivitet i nervesystemet og i muskelfibrene. Han oppfant instrumenter til bruk i denne forskningen, blant annet et nervegalvanometer. Sammen med Carlo Matteucci regnes han som grunnlegger av elektrofysiologi, studiet av den elektriske aktiviteten i organismen. Fra 1877 ledet han et nyopprettede fysiologisk institutt i Berlin.Videre ble du Bois-Reymond kjent for sitt syn på migrene. Han brukte sin egen erfaring som utgangspunkt for en forklaring som i dag ikke regnes som helt korrekt, selv om årsakene til lidelsen fremdeles ikke er fullstendig forstått.du Bois-Reymond var forkjemper for observasjon og eksperimentering, og å bygge opp kunnskap om naturfenomener trinn for trinn. Han kjempet rasende mot metafysikere og naturfilosofer, «denne kollegaen som startet med metaller og som endte med nattverden» dvs skrivebordstenkere som konstruerte sin forståelse av naturen ut fra a priori forutsetninger, og som ikke så det som nødvendig å gå ut for å studere naturfenomenene. Særlig lot han vitalister og neovitalister få gjennomgå.Fra 1876 var han Det prøyssiske vitenskapsakademis faste sekretær.
== Utmerkelser ==
I 1877 ble du Bois-Reymond ble innvalgt i ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Grete Ronge: «Du Bois-Reymond, Emil Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 146–148 (digitalisering).
(de) P. Grützner: «Du Bois-Reymond, Emil Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 48, Duncker & Humblot, Leipzig 1904, s. 118–126.
== Eksterne lenker ==
(en) Emil DuBois-Reymond – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emil du Bois-Reymond – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (de) Verk av og om Emil du Bois-Reymond i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Emil du Bois-Reymond i Deutsche Biographie
Kortbiografi, Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte (Virtual Laboratory)
Tekster, Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte (Virtual Laboratory)
Über die Grenzen des Naturerkennens
Die sieben Welträtsel
Forfatterprofil, zbmath.org | Emil Heinrich du Bois-Reymond (født 7. november 1818 i Berlin, død 26. | 9,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Wilhelm_Hermann_von_Abich | 2023-02-04 | Otto Wilhelm Hermann von Abich | ['Kategori:Alumni fra Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1886', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1806', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske geologer'] | Otto Wilhelm Hermann von Abich (født 11. desember 1806 i Berlin, død 1. juli 1886 i Wien) var en tysk geolog. Han var professor ved Dorpats universitet 1842 og medlem av det russiske vitenskapsakademi 1853. Abich foretok særlig undersøkelser av de italienske vulkaner, og tilbrakte ellers mye tid i Kaukasus, hvor han grunnla den kaukasiske geologi.
| Otto Wilhelm Hermann von Abich (født 11. desember 1806 i Berlin, død 1. juli 1886 i Wien) var en tysk geolog. Han var professor ved Dorpats universitet 1842 og medlem av det russiske vitenskapsakademi 1853. Abich foretok særlig undersøkelser av de italienske vulkaner, og tilbrakte ellers mye tid i Kaukasus, hvor han grunnla den kaukasiske geologi.
== Bibliografi ==
Vues illustratives de quelques phénomènes géologiques, prises sur le Vésuve et l'Etna, pendant les années 1833 et 1834 (Berlin, 1836);
Über die Natur und den Zusammenhang der vulcanischen Bildungen (Braunschweig, 1841);
Geologische Forschungen in den Kaukasischen Ländern (3 vol., Wien, 1878, 1882 og 1887).
== Referanser == | Otto Wilhelm Hermann von Abich (født 11. desember 1806 i Berlin, død 1. | 9,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tovdalselva | 2023-02-04 | Tovdalselva | ['Kategori:58°N', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', "Kategori:Birkenes' geografi", 'Kategori:Elver i Agder', 'Kategori:Elver i Froland', 'Kategori:Elver i Kristiansand', 'Kategori:Ivelands geografi', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Tovdalsvassdraget', 'Kategori:Åmlis geografi'] | Tovdalselva, Topdalselva eller Tovdalsåna er en 143 km lang elv, og den lengste elva på Sørlandet som fortsatt renner fritt i hele sitt løp. Elva har sitt utspring i Telemark, renner blant annet gjennom bygda Tovdal i Åmli kommune i Agder og møter havet i Kristiansand kommune. I Topdalsfjorden mellom Hamresanden og Kristiansand lufthavn, Kjevik har elva på høyre bredd bygget opp en veldig sandbanke som flyplassen ligger på. Gjennomsnittlig vannføring ved utløpet er 65 m³/sek.
| Tovdalselva, Topdalselva eller Tovdalsåna er en 143 km lang elv, og den lengste elva på Sørlandet som fortsatt renner fritt i hele sitt løp. Elva har sitt utspring i Telemark, renner blant annet gjennom bygda Tovdal i Åmli kommune i Agder og møter havet i Kristiansand kommune. I Topdalsfjorden mellom Hamresanden og Kristiansand lufthavn, Kjevik har elva på høyre bredd bygget opp en veldig sandbanke som flyplassen ligger på. Gjennomsnittlig vannføring ved utløpet er 65 m³/sek.
== Vassdragets ulike deler ==
Elva har et østlig og et vestlig utspring som løper sammen i Herefossfjorden.
Den østlige delen, Tovdalsgreina, er smal og langstrakt og har sitt utspring i fjelltraktene mellom Valle i Agder og Fyresdal i Telemark. Øvre deler av vassdraget har mange innsjøer, med Straumsfjorden (757 moh.) som den største.
Den vestlige greina, Uldalsgreina, har tre tilførselselver: Skjeggedalsåna, Vatnedalsåna og Hovlandsåna. Her er det også en kraftstasjon, Hanefoss kraftverk. Det er også et mindre elvekraftverk, i elvas nedre del.
Elva får også tilførsel fra et tredje, noe mindre sidevassdrag, med innsjøen Ogge i sentrum. Ogge har to utløp. Det største av disse er Rettåna, som går nordover til Uldalsgreina. Dikeelva renner ut i Flakksvann i Birkenes langt nede i vassdraget.
I vassdragets nedre del ligger Boenfoss i bygda Tveit ved Topdalsfjorden. Dette er foss som har hatt industriell betydning, bl.a. for Boenfoss bruk. Her ligger Boen kraftverk.
Nedbørsfeltet er ca. 1 800 km² og høyeste punkt ligger på 1 101 moh. Følgende kommuner har deler av dette feltet: Fyresdal, Valle, Bygland, Evje og Hornnes, Åmli, Froland, Grimstad, Birkenes, Iveland, Lillesand og Kristiansand.
== Kulturminner langs vassdraget ==
Ved Tovdalsvassdraget er det registrert en rekke fornminner, blant annet steinalderboplasser og jernvinneplasser. Ved Straumsfjorden er det registrert hele 32 boplasser og ved Topsæ 10.
Tovdalsvassdraget går gjennom store skogsområdet og var viktig for tømmerfløting. En rekke kulturminner knyttet til denne virksomheten finnes fortsatt langs hovedelva og sideelvene.
En rekke bruer over elva er å betrakte som kulturminner, blant annet Slettene bru i Birkenes.
== Kraftutbygging eller vern ==
På 1970-tallet ble det vurdert om deler av vassdraget skulle bygges ut for vannkraftproduksjon. Det ble den gangen fremhevet at Sørlandet er en av de hardest belastede landsdeler når det gjelder vassdragsutbygging, og at i vernemessig henseende var landsdelen en hvit flekk på kartet.
Vassdraget nord for Rjukanfossen ble vernet gjennom Verneplan IV for vassdrag. I supplering av Verneplan for vassdrag i 2005 ble vernet utvidet ned til Heresfossfjorden. I juni 2009 ble også den nedre delen av vassdraget tatt inn i verneplanen, og med det er hele Tovdalsvassdraget unntatt den allerede utbygde Uldalsgrenen vernet mot kraftutbygging.
== Laksefiske ==
Elva var lenge ei av de beste lakseelvene i landet. I årene 1880-83 var den nummer tre i landet, regnet både etter vekt og verdi. Sur nedbør begynte å få betydning for elva allerede ved inngangen til 1900-tallet. Omkring 1970 var laksebestanden i elva tapt.
Det ble startet kalking i 1997, og dette ga resultater for fiskebestanden. I 2003 ble det tatt ca. 300 kg laks. Dette er likevel svært beskjedent i forhold til toppårene på 1880-tallet da fangsten var over 12 tonn. Laksen kan i dag vandre opp til Herefossfjorden, en strekning på ca. 45 km. Tidligere gikk den noe høyere, til Storefoss ovenfor Gauslåfjorden.
Nå (2012) er laksen på full fart tilbake i vassdraget. De senere år har fangstene økt, takket være rognutsetning, laksetrapper og kalking. Elva leverer meget gode resultater på lakseyngel og utvandrende smolt til havet.
De siste års fangster har vært som følgende:
2008 1,5 tonn
2009 1,6 tonn
2010 1,2 tonn (kvoten ble redusert fra 3 til 1 laks pr. fisker pr. døgn)
2011 3,0 tonn (fremdeles 1 laks pr. fisker pr. døgn)
2012 1,9 tonn (fremdeles 1 laks pr. fisker pr. døgn og en svært vannfattig sommer med lav vannstand og vanskelige fiskeforhold)
2013 1,5 tonn (fremdeles 1 laks pr. fisker pr. døgn og en svært vannfattig sommer med lav vannstand og vanskelige fiskeforhold)
2014 1,2 tonn
2015 1,7 tonn
2016 1,9 tonn
2017 1,9 tonn
2020 1,9 tonn
Gleden over å få laksen tilbake i elva er stor.
== Offisielle navn på elva ==
5. juni 2015 gjorde Klagenemnda for stedsnavnsaker et endelig vedtak på at for elven fastsettes skrivemåten Tovdalselva for den øverste delen, og Topdalselva og Tovdalselva sidestilt for den aller nederste delen.
== Bilder ==
== Litteratur ==
Tovdalsvassdraget. Et nasjonalt ansvar å bevare det uberørt. Redaktør Torbjørn Torkildsen. Utgitt av Tovdal-Ogge-utvalget. Arendal 1977.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
GRIDs side om elva
NVEs kart over vernede vassdrag i Aust-Agder | | nedbørfelt_ref = | 9,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Friedrich_Justus_Thibaut | 2023-02-04 | Anton Friedrich Justus Thibaut | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1840', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1772', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hameln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske jurister'] | Anton Friedrich Justus Thibaut (født 4. januar 1772 i Hameln, død 28. mars 1840 i Heidelberg) var en tysk jurist.
Han tok i 1796 den juridiske doktorgrad, ble i 1798 ekstraordinær og 1801 ordinær professor i Kiel. I 1802 ble han kalt til professor i Jena, og 1806 i Heidelberg, hvor han virket til sin død. Hans viktigste vitenskapelige verk var System des Pandektenrechts (I-II, 1803). Han var også redaktør for tidsskriftet Archiv für die civilistische Praxis, og en ivrig forkjemper for en felles sivil lovbok for Tyskland. Denne tanken argumenterte han blant annet for i Über die Nothwendigkeit eines allgemeinen bürgerlichen Rechts für Deutschland (1814) og kom dermed også til å stå som representant for den filosofiske skole innen rettsvitenskapen, i motsetning til Gustav Hugo og Friedrich Karl von Savigny som representerte den historiske skolen. Han var også en fremragende kjenner av klassisk musikk, noe som fremgår av hans arbeide Über Reinheit der Tonkunst.
| Anton Friedrich Justus Thibaut (født 4. januar 1772 i Hameln, død 28. mars 1840 i Heidelberg) var en tysk jurist.
Han tok i 1796 den juridiske doktorgrad, ble i 1798 ekstraordinær og 1801 ordinær professor i Kiel. I 1802 ble han kalt til professor i Jena, og 1806 i Heidelberg, hvor han virket til sin død. Hans viktigste vitenskapelige verk var System des Pandektenrechts (I-II, 1803). Han var også redaktør for tidsskriftet Archiv für die civilistische Praxis, og en ivrig forkjemper for en felles sivil lovbok for Tyskland. Denne tanken argumenterte han blant annet for i Über die Nothwendigkeit eines allgemeinen bürgerlichen Rechts für Deutschland (1814) og kom dermed også til å stå som representant for den filosofiske skole innen rettsvitenskapen, i motsetning til Gustav Hugo og Friedrich Karl von Savigny som representerte den historiske skolen. Han var også en fremragende kjenner av klassisk musikk, noe som fremgår av hans arbeide Über Reinheit der Tonkunst.
== Referanser == | Anton Friedrich Justus Thibaut (født 4. januar 1772 i Hameln, død 28. | 9,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herbert_Marcuse | 2023-02-04 | Herbert Marcuse | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 19. juli', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Revolusjonteoretikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer'] | Herbert Marcuse (født 19. juli 1898 i Berlin i Tyskland, død 29. juli 1979 i Starnberg) var en tysk-amerikansk marxistisk filosof og sosiolog, som tilhørte den såkalte Frankfurterskolen. Hans bok Der eindimensionale Mensch (norsk tittel: Det endimensjonale menneske) fra 1964 fikk en betydelig innflytelse i Europa i USA i studentopprøret i slutten av 1960-årene.
| Herbert Marcuse (født 19. juli 1898 i Berlin i Tyskland, død 29. juli 1979 i Starnberg) var en tysk-amerikansk marxistisk filosof og sosiolog, som tilhørte den såkalte Frankfurterskolen. Hans bok Der eindimensionale Mensch (norsk tittel: Det endimensjonale menneske) fra 1964 fikk en betydelig innflytelse i Europa i USA i studentopprøret i slutten av 1960-årene.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Herbert Marcuse var sønn av en jødisk tekstilfabrikant fra Pommern. I 1916, etter sitt «Notabitur», en forenklet for for examen artium som var blitt innført under første verdenskrig, ble han innkalt til den tyske keiserlige hær. I 1917 ble han medlem av Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Etter Tysklands militære sammenbrudd ble han i 1918 valgt inn i et Soldatenrat i Reinickendorf. Han trådte etter egen fremstilling ut av dette fordi også tidligere generaler ble innvalgt.
=== Studieår ===
I 1918 begynte Marcuse på studier i germanistikk og nyere tysk litteratur som hovedfag, og filosofi og nasjonaløkonomi som bifag, først fire semester i Berlin, så fire semester i Freiburg. Etter mordene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg forlot Marcuse SPD i 1919. Han promoverte i 1922 og arbeidet en tid i en forlagsbokhandel i Berlin.
=== Forfatterskap ===
Marcuse var i en periode elev av filosofen Martin Heidegger. Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 ble han nødt å flykte fra Tyskland. Sammen med blant annet Max Horkheimer, Friedrich Pollock og Erich Fromm dro han til Columbia-universitetet i New York, der han skrev flere bøker som vakte oppmerksomhet. Under krigen var Marcuse ansatt i det amerikanske utenriksdepartementet. I 1950 kom han tilbake til Columbia som lektor i statsvitenskap før han i 1952 ble ansatt ved Brandeis universitetet i Massachusetts.
I 1955 skrev han Eros og sivilisasjonen – en sivilisasjonskritisk studie som tok utgangspunkt i Sigmund Freuds psykoanalytiske teori. Han argumenterte i boken blant annet for seksuell frigjøring. Hans bok Der eindimensionale Mensch fra 1964 spilte en rolle i USA og Europa for studentopprørene på slutten av 1960-årene. Det fremvoksende vesterlandske konsumsamfunnet utøvet en myk, lite synlig manipulativ makt over menneskene, mente han. Han argumenterte i dette skrift blant annet for at arbeiderklassen hadde tapt sin samfunnsendrende, revolusjonære rolle i de moderne vestlige velferdsstatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Herbert Marcuse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Herbert Marcuse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Herbert Marcuse arkivet (Texter på svenska) | Herbert Marcuse (født 19. juli 1898 i Berlin i Tyskland, død 29. | 9,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mandalselva | 2023-02-04 | Mandalselva | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Agder', 'Kategori:Elver i Bygland', 'Kategori:Elver i Lindesnes', 'Kategori:Elver i Lyngdal', 'Kategori:Mandalsvassdraget', 'Kategori:Åserals geografi'] | For elva i Telemark, se Mandalselvi.
Mandalselva, også kalt Marna, er ei elv i Agder. Den har sine kilder i fjellene mellom Ose i Setesdal og Øvre Sirdal. Selve Mandalselva har utspring fra Ørevatn (260 moh.) og renner mot sør gjennom kommunene Åseral, Lyngdal v/ Sveindal (inntil 2020 Audnedal) og Lindesnes (inntil 2020 Marnardal og Mandal), til den munner ut i Skagerrak ved Mandal. Mandalsvassdraget er 115 kilometer langt, men 137 kilometer regnet med den lengste tilførselselva Logna.. De største tilløpselvene er Monn, Logna, Skjerka, Kosåni, Logåna og Røyselandsbekken. Skjerka, Monn og Logna renner alle ut i vannet Øre i Åseral.
Nedbørfeltet er 1 816 km² stort. Middelvannføringen i elva er 84 m³/s. I flomperiodene vår og høst kan vannføringen være langt større. Høyeste vannføring (per 2003) ble målt i oktober 1987, da det gikk ca. 675 m³/s forbi målestasjonen på Kjølemo i Holum. Som med de fleste lavlandselver i Agder, er vannføringen minst om sommeren og størst om høsten og vinteren. Høstregn og snøsmelting er viktigste flomfaktorer.
| For elva i Telemark, se Mandalselvi.
Mandalselva, også kalt Marna, er ei elv i Agder. Den har sine kilder i fjellene mellom Ose i Setesdal og Øvre Sirdal. Selve Mandalselva har utspring fra Ørevatn (260 moh.) og renner mot sør gjennom kommunene Åseral, Lyngdal v/ Sveindal (inntil 2020 Audnedal) og Lindesnes (inntil 2020 Marnardal og Mandal), til den munner ut i Skagerrak ved Mandal. Mandalsvassdraget er 115 kilometer langt, men 137 kilometer regnet med den lengste tilførselselva Logna.. De største tilløpselvene er Monn, Logna, Skjerka, Kosåni, Logåna og Røyselandsbekken. Skjerka, Monn og Logna renner alle ut i vannet Øre i Åseral.
Nedbørfeltet er 1 816 km² stort. Middelvannføringen i elva er 84 m³/s. I flomperiodene vår og høst kan vannføringen være langt større. Høyeste vannføring (per 2003) ble målt i oktober 1987, da det gikk ca. 675 m³/s forbi målestasjonen på Kjølemo i Holum. Som med de fleste lavlandselver i Agder, er vannføringen minst om sommeren og størst om høsten og vinteren. Høstregn og snøsmelting er viktigste flomfaktorer.
== Natur og geologi ==
Nedbørfeltet er dominert av småkupert skogsterreng med barskog. I øst overtar nedbørfeltet til Otra og i vest elva Audna.
Elveløpet går i nedslitt, mer enn 1 milliard år gammelt grunnfjell som tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose i den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning.
== Bruk av vassdraget ==
Kraftutbygging i vassdraget i større målestokk startet i 1930. Det er i alt 11 kraftverk i vassdraget hvorav seks større – Logna (19 MW, 105 GWh), Smeland (23 MW, 119 GWh), Skjerka (177 MW, 612 GWh), Håverstad (47 MW, 282 GWh), Bjelland (52 MW, 312 GWh) og Laudal (26 MW, 146 GWh) – og fem mindre: Lognavann kraftverk, Høylandsfoss (7,5 MW, 77,8 GWh), Færåsen (1,43 MW, 5,7 GWh), Kvinesdal (1,3 MW, 5,7 GWh) og Tryland (5,5 MW, 25 GWh). Det er i alt bygd ut nærmere 370 MW effekt med en normal årsproduksjon på 1 700 GWh.
=== Nasjonalt laksevassdrag ===
Den opprinnelige laksestammen er utryddet som følge av forsuring. Men utstrakt kalking har ført til et bedre miljø i elva, og en ny laksebestand er blitt etablert.
Laks og sjø-ørret kan gå helt opp til Kavfossen nord for Bjelland, en strekning på om lag 48 km. Laks kan også vandre et stykke opp i Kosåni.
Det ble fanget 11,9 tonn laks og 675 kg sjøørret i Mandalselva i 2006. Dette er ny fangstrekord i moderne tid. Største laks var på 13,9 kg. Elva ble det 6. beste laksevassdraget i Norge i 2006 og har med dette vist en fantastisk utvikling etter at kalkingen startet i 1997.Også en annen rekord er satt i denne elva. Den største bekkerøya tatt på sporstfiskeredskap veide 2,268 kg og ble tatt her 19. august 2001. Bekkerøya er imidlertid ansett som fremmed i norsk fauna, og står på den norske svartelista.
15. desember 2006 besluttet miljøvernminister Helen Bjørnøy å gi Mandalselva status som nasjonalt laksevassdrag. Det betyr bl.a. at vassdraget får et spesielt vern mot inngrep. I vedtaket er det også inkludert å gjøre havområdet utenfor Mandal til nasjonal laksefjord. Av hensyn til villaksen vil det bli forbud mot å etablere oppdrettsanlegg i Mannefjorden, som er havområdet mellom Kristiansand og Lindesnes kommune.
== Referanser == | | vannstreng = Bekker uten navn–Monn–Ørevatn–Mandalselva | 9,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georgius_Agricola | 2023-02-04 | Georgius Agricola | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Dødsfall 21. november', 'Kategori:Dødsfall i 1555', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1494', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Metallurger', 'Kategori:Mineraloger', 'Kategori:Personer fra Landkreis Zwickau', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske borgermestere', 'Kategori:Tyske geologer'] | Georgius Agricola (latinisering av Georg Bauer («Bonde») eller Georg Pawer) (født 24. mars 1494 i Glauchau, død 21. november 1555 i Chemnitz) var en tysk humanist og den første, tyske mineralogen og metallurgen.
| Georgius Agricola (latinisering av Georg Bauer («Bonde») eller Georg Pawer) (født 24. mars 1494 i Glauchau, død 21. november 1555 i Chemnitz) var en tysk humanist og den første, tyske mineralogen og metallurgen.
== Utdannelse og forskning ==
Georg Agricola studerte i Leipzig og foretok deretter en dannelsereise til Italia. Fra 1527 var han lege i Sankt Joachimsthal (idag: Jáchymov) i nordvestlige Böhmen. Han viste også stor interesse for gruvedrift, og var den som først utforsket fossiliseringens natur. I tillegg fant han nye metoder i legevitenskapen, drev historiegranskning og utgav skrifter om myntvesenet.
== Lærebok i bergverksdrift ==
Verket De Re Metallica er Agricolas mest kjente utgivelse. Dette er en systematisk gjennomgang av bergverksdrift og metallurgi slik den ble praktisert på 1500-tallet. Praksisen han hadde var midt i bergverksområdet Joachimsthal, som har gitt opphav til myntbetegnelsene dollar og daler.
Agricola beskrev i detalj bergverksdrift fra utstikking av aktuelle områder, administrasjon, bruk av vannkraft, og hvordan malm blir transportert for foredling. Han er også den første til å beskrive hvordan salpetersyre og salpeter ble brukt for fremstilling av krutt for bruk i bergverksdrift. Det tok ham 25 år å skrive boken. Her forteller han hvordan malmforekomstene i Rammelsberg i Goslar i Harz ble oppdaget for tusen år siden av hesten Ramelus, som sparket i jorden så en åre av blyglans kom til syne. Han forteller også hvilke sorter tre som er best skikket som ønskekvist for å finne metaller: Hassel for å finne sølv, helst fra en hasselbusk som vokser over en malmåre. Ask for å finne kobber, furu for bly og tinn, og ønskekvister av jern og stål for å finne gull. Selv hadde Agricola liten tro på ønskekvister, og skriver at en klok bergmann forstår «at en gaffelgrenet kjepp ikke er til noen nytte for ham». Derimot tror han at malmleteren kan smake seg frem til forekomster ut fra salter oppløst i vannet fra nærliggende mineralforekomster.Boken nevner en rekke bergverk i Oslofeltet; Akersberg gruver på Aker og kobberforekomstene i Telemark. Han beskriver 20 nye mineraler i tillegg til de 60 som var kjent fra før, og han var den første som beskriver antimon og vismut som egne grunnstoffer. Videre forklarer han hvordan mineralforekomster dannes av oppløste salter som sirkulerer i varme løsninger inne i berget.Som doktor hadde Agricola førstehåndskjennskap til hvordan drivingen av tunneler foregikk, og dermed også hva effekter dette hadde på gruvearbeidernes helse.
Boken er illustrert med 292 store tresnitt som illustrerer bergverksdriften. Boken ble trykt opp i nye opplag flere ganger, og ble et klassisk oppslagsverk for de neste 100 år.
== Embeteder ==
I 1531 ble Agricola utnevnt til bylege i Chemnitz. Hertug Moritz av Sachsen sørget for at han ble byens borgermester. Dette embete hadde Agricola i årene 1546, 1547, 1551 og 1553.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Dialog Bermannus
De natura fossilium (libri X) (1546)
De re metallica (libri XII) (1550/56)
== Eksterne lenker ==
(en) Georgius Agricola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Georgius Agricola (1494–1555) hos University of California, Museum of Paleontology
Georgius Agricola, Wer ist Georgius Agricola? hos Agricula institute, Chemnitz
Agricola: De Re Metallica Oversatt til engelsk av Herbert Hoover, The Mining Magazine, 1912 | Georgius Agricola (latinisering av Georg BauerEtternavn i henhold til University of California, Museum of Paleontology («Bonde») eller Georg PawerAgricula institute in Chemnitz and the german diskussion site) (født 24. mars] [[1494 i Glauchau, død 21. | 9,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Cantor | 2023-02-04 | Georg Cantor | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1845', 'Kategori:Logikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske matematikere', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | Georg Ferdinand Ludwig Philipp Cantor (født 19. februarjul./ 3. mars 1845greg. i St. Petersburg, død 6. januar 1918 i Halle) var en tysk matematiker; professor i Halle. Hans far var født i Danmark, og moren var østerriksk.
Han er grunnleggeren av mengdelæren og er kjent for Cantors teorem som sier at uansett hvilken mengde vi betrakter, finnes det en mengde som er større. Dette er trivielt hvis vi tenker på endelige mengder, men ikke hvis vi tenker på uendelige mengder.
Cantor ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902.
| Georg Ferdinand Ludwig Philipp Cantor (født 19. februarjul./ 3. mars 1845greg. i St. Petersburg, død 6. januar 1918 i Halle) var en tysk matematiker; professor i Halle. Hans far var født i Danmark, og moren var østerriksk.
Han er grunnleggeren av mengdelæren og er kjent for Cantors teorem som sier at uansett hvilken mengde vi betrakter, finnes det en mengde som er større. Dette er trivielt hvis vi tenker på endelige mengder, men ikke hvis vi tenker på uendelige mengder.
Cantor ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902.
== Priser (utvalg) ==
1904 – Sylvestermedaljen
== Referanser == | Georg Ferdinand Ludwig Philipp Cantor (født i St. Petersburg, død 6. | 9,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Opel | 2023-02-04 | Opel | ['Kategori:49°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Lastebilprodusenter', 'Kategori:Opel', 'Kategori:Sider med kart'] | Opel Automobile GmbH (bedre kjent som Opel) er et tysk bilmerke som ble stiftet den 21. januar 1862 og startet bilproduksjon i 1899. Opel ble i 2017 en del av Groupe PSA som i 2021 fusjonerte til Stellantis. Selskapet var fra 1929 til 2017 en del av General Motors.
Selskapets hovedkvarter ligger i Rüsselsheim am Main og Opel har fabrikker i Eisenach og Kaiserslautern i Tyskland, i tillegg til i Belgia, Spania og Polen. Opel-modeller produseres også i Vauxhalls fabrikk Ellesmere Port i Storbritannia.
| Opel Automobile GmbH (bedre kjent som Opel) er et tysk bilmerke som ble stiftet den 21. januar 1862 og startet bilproduksjon i 1899. Opel ble i 2017 en del av Groupe PSA som i 2021 fusjonerte til Stellantis. Selskapet var fra 1929 til 2017 en del av General Motors.
Selskapets hovedkvarter ligger i Rüsselsheim am Main og Opel har fabrikker i Eisenach og Kaiserslautern i Tyskland, i tillegg til i Belgia, Spania og Polen. Opel-modeller produseres også i Vauxhalls fabrikk Ellesmere Port i Storbritannia.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Selskapet Adam Opel AG ble stiftet i Tyskland den 21. januar 1862 av Adam Opel, og produserte først husholdningsartikler. Selskapet var en stor produsent av symaskiner. I 1895 døde stifteren, da selskapet var størst i Europa på produksjon av symaskiner, og med et salg på over 2000 sykler i året. Deres første bil ble produsert i 1898, etter at Opel kjøpte rettighetene til Lutzmann og solgte dem under navnet Opel-Patentmotorwagen System Lutzmann. To år senere, etter at partnerskapet opphørte, signerte Opels sønn en lisensavtale med franske Automobiles Darracq S.A., om å produsere kjøretøy under navnet «Opel-Darracq». Bilene var Opel-karosseriet montert på et chassis fra Darracq, og var utstyrt med en tosylindret motor.
I 1906 begynte de å produsere sine egne biler, som første gang hadde blitt presentert i 1902 på bilutstillingen i Hamburg. I 1907 sluttet Opel å produsere Opel-Darracq. I 1909 ble Opel Doktorwagen introdusert. Den ble en stor suksess.
I 1911 ble fabrikken ødelagt i en brann, og en ny ble bygget med nytt maskineri. Samtidig ble symaskinproduksjonen stoppet. Produksjonen besto nå av sykler, biler og motorsykler. I 1913 ble Opel den største bilprodusenten i Tyskland. Den forble størst frem til etter 2. verdenskrig.
Tidlig i 1920-årene begynte Opel, som første tyske bilprodusent, å produsere sine biler på samlebånd.
=== Under General Motors 1929–2017 ===
I mars 1929 kjøpte General Motors 80 % av selskapet og økte til 100 % eierskap i 1931. Opel-familien tjente 66 millioner dollar på transaksjonen. Oppkjøpet kom i kjølvannet av at Opel på bilutstillingen i Berlin i 1928 nettopp hadde presentert sin nye luksusbil, Regent, for verdenspressen. Opel Regent veide 2 tonn og hadde en 6,0 liters 8-sylindret motor utviklet av Opel selv. Den hadde 110 hestekrefter og hadde 130 km/t som topphastighet. Regenten ble av GM betraktet som en konkurrent til Cadillac og Buick. Produksjonen av Regenten ble derfor nedlagt, og alle utgavene som hadde blitt produsert til da ble kondemnert. De som allerede hadde blitt solgt ble kjøpt tilbake og kondemnert.
Frem til 2. verdenskrig var Opel likevel det ledende bilmerket i Tyskland, med en dominerende markedsandel. Ved den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen endret dette seg. Hitler realiserte sin drøm om en folkevogn, "ein volkswagen", som var godt tilpasset samfunnsforholdene i Tyskland på den tiden. Han så nok også på amerikanske GMs oppkjøp av suksessfulle Opel som et uttrykk for nok et tysk nederlag (i tillegg til 1. verdenskrig og de harde betingelsene for Tyskland i etterkant av den).
Da Hitler startet 2. verdenskrig trengte han hjelp fra bilindustrien. Volkswagen støttet naturligvis Hitler, men det da amerikansk-eide Opel nektet å hjelpe den tyske krigsmakten. Etter hvert måtte imidlertid Opel oppgi sin motstand. Opel ble derfor en ledende leverandør av lastebiler og andre tunge kjøretøyer til den tyske hæren. Som en følge av Tysklands deling etter krigen ble produksjonen av Opel Kadett liggende i den kommunistiske østsonen som frem til 1990 kalte seg DDR. Russerne flyttet Kadett-produksjonen til Sovjetunionen, som et ledd i krigserstatningen, og kalte sin modell Moskvitch 400-420. Også BMW ble offer for delingen av Tyskland etter 2. verdenskrig, ved at fabrikkens produksjon i Eisenach (EMW) ble rammet.
Etter krigen har Opel hatt stor suksess på racerbanen. På 1960- og 70-tallet hadde selskapet stor suksess med Rekord, Commodore, Kadett og senere Ascona. I denne perioden ble selskapets salgs- og markedsføringsdivisjon ledet av Bob Lutz. Under hans ledelse fikk merket et mer sportslig image, og den kjente Walther Röhrl vant flere mesterskap med Ascona A. På denne tiden konkurrerte også Niki Lauda for Opel i en Opel Rekord C. De er også med i den tyske racing-cupen DTM (Deutsche Tourenwagen Meistershaft). Gjennom ulike firmaer, som Irmscher, Rieger med mer, har Opel også produsert diverse spesialmodeller.
Opel var første bilmerke med selvbærende karosseri, allerede i 1935. Opel var også det første bilmerket som innførte katalysator som standard i alle modeller, i 1989. Hovedfabrikken ligger i den tyske byen Bochum. Opel eksporterer biler til de fleste land i verden, men har bare i begrenset grad eksportert til USA og Canada. Dette skyldes at Nord-Amerika-markedet er blitt betjent av Opels søstermodeller Cadillac, Chevrolet og Buick. Det var Opel, gjennom sin legendariske GT, som inspirerte Chevrolets lignende utforming av Corvette. Nå som PSA har overtatt eierskapet av Opel synes muligheten for å eksportere biler med Opel-emblem til Nord-Amerika å være store.
Mange mener at det var Opels introduksjon av Opel Ascona B i 1975 som reddet fremtiden til den britiske bilprodusenten Vauxhall Motors, som gav "sin" Ascona modellnavnet Cavalier. Den ble svært populær.
Opel var GMs største merke i Europa, og dannet GMs kjernevirksomhet i Europa sammen med Vauxhall Motors.
=== GM Europa ===
Mange modeller som ble solgt av General Motors over hele verden var Opel-modeller, inkludert blant andre Corsa, Astra, Vectra og Omega. Opel-modeller ble også solgt som Chevrolet i Latin-Amerika og som Saturn i USA. Opels Zafira ble solgt i Japan som Subaru Traviq, mens Omega også ble solgt i USA som Cadillac Catera. Andre modeller i salg i USA, som er lett modifisert, er Saturn L-Series, Chevrolet Malibu og Chevrolet Cobalt. Majoriteten av fremtidige Saturn-modeller forventes å være enten identiske, som Saturn Sky, eller basert på, som Saturn Aura, de europeiske Opel-modellene. Pontiac LeMans (1989–1994), som var den første modellen produsert av Daewoo i Sør-Korea for eksport til Nord-Amerika, var basert på Opel Kadett (senere Astra) og den større Rekord (senere Omega). Opel ble også solgt under sine egentlige navn i USA på 1960-tallet, gjennom Buick-forhandlere. Det var i første rekke Ascona og Manta, som i Nord-Amerika ble levert med 1,9 E-motor.
Opel var lenge General Motors sterkeste merke i Japan, med et salg helt opp mot 38 000 eksemplarer i 1996. Etter den gang sank salget til bare 1800 eksemplarer i 2005.
Opel var GMs viktigste merke i Europa, bortsett fra i England, hvor GMs andre europeiske selskap, Vauxhall Motors, fortsatte å bruke sitt eget merkenavn. Vauxhall-modeller var helt egne modeller frem til 1970-tallet. Opel-navnet forsvant fra England i 1981, da Vauxhall- og Opel-forhandlerne slo seg sammen, med unntak av modellene Manta og Monza, som ble solgt under Opel-navnet frem til de gikk ut av produksjon i 1987 (Monza) og 1988 (Manta).
Vauxhall begynte å adoptere Opels navn for sine modeller, med unntak av Kadett, i 1991. I andre høyrestyrte markeder i Europa, som Irland, Kypros og Malta, ble GM-modellene solgt under Opel-navnet, og i mange år sponset Opels avdeling i Irland landslaget i fotball.
Det ble foreslått å droppe Vauxhall-navnet også i Storbritannia, til fordel for Opel, og dermed harmonisere GMs markedsstrategi over hele Europa. Dette nektet Vauxhall, på grunnlag av at merket var velkjent, og flåtekjøpere, som var merkets største kunder, insisterte på at Opels modeller ble omdøpt til Vauxhall.
=== Groupe PSA og Stellantis fra 2017 ===
Den 6. mars 2017 ble det kunngjort at Groupe PSA ville kjøpe opp Opel / Vauxhall Motors fra GM for 18 milliarder kroner (2,2 milliarder euro). Kjøpet ble godkjent av konkurransemyndighetene og ble gjennomført 1. august 2017.Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Opel en del av konsernet Stellantis.
== Modeller ==
Opel har også laget konseptbilen Opel Slalom.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Opel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Opel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Offisielle norske nettsider
DMOZ.org Open Directory Project: Opel
Biltesten.nos tester av Opel | Adam Opel (født 9. mai 1837 i Rüsselsheim i storhertugdømmet Hessen, død 8. | 9,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Hilbert | 2023-02-04 | David Hilbert | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Matematisk analytikere', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Königsberg', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske matematikere', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | David Hilbert (født 23. januar 1862 i Königsberg i Øst-Preussen, død 14. februar 1943 i Göttingen) var en tysk matematiker, og professor i Göttingen 1895–1930. Han skrev sin doktoravhandling, Über invariante Eigenschaften specieller binärer Formen, insbesondere der Kugelfunctionen, i Königsberg i 1885. På den internasjonale matematikkongressen i Paris i 1900 presenterte han en liste på 23 uløste problemer.
Hilbert ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902.
| David Hilbert (født 23. januar 1862 i Königsberg i Øst-Preussen, død 14. februar 1943 i Göttingen) var en tysk matematiker, og professor i Göttingen 1895–1930. Han skrev sin doktoravhandling, Über invariante Eigenschaften specieller binärer Formen, insbesondere der Kugelfunctionen, i Königsberg i 1885. På den internasjonale matematikkongressen i Paris i 1900 presenterte han en liste på 23 uløste problemer.
Hilbert ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ernst Hilbert kom fra Königsberg i det daværende Preussen, der han også studerte på gymnasiet og senere universitetet. Han skrev sin doktorsavhandling, Über invariante Eigenschaften specieller binärer Formen, insbesondere der Kugelfunctionen, for Carl Louis Ferdinand von Lindemann i 1885. Her traff han også Hermann Minkowski, en annen doktorand på Königsbergs universitet.
=== Akademisk virke ===
I 1920 startet Hilbert sitt berømte program som hadde som siktemål å aksiomatisere hele matematikken. Den filosofi som dette program markerer starten på kalles formalisme. Gödels ufullstendighetsteoremer, først vist i 1931, anses imidlertid av de fleste å innebære dødsstøtet for Hilberts program i sin fulle utstrekning.
==== Matematisk arbeide ====
Funksjonalanalyse: Rundt 1909 konsentrerte Hilbert seg om studiet av differensial- og integralligninger; hans arbeide hadde direkte konsekvenser i mange deler av moderne funksjonalanalyse. For å kunne utføre disse studier innførte Hilbert begrepet Hilbertrom. Senare generaliserte Stefan Banach begrepet til Banachrom. Hilbertrom er viktige i funksjonalanalyse, spesielt i spektralteorien av selvadjunkte lineære operatorer som ble utviklet på 1900-tallet.
Tallteori: Hilbert Zahlbericht (1897) inneholdt viktige bidrag til algebraisk tallteori. Han løste senere det viktige tallteoretiske problemet Warings problem av 1770.
Hilbert kom med en rekke innflytelserike formodninger i klassekroppsteori, der begrepene Hilbert-klassekropp og Hilbertsymbolet er oppkalte etter ham.
Hilbert arbeidet ikke med analytisk tallteori, men hans navn er assosiert med Hilbert–Pólyas formodning.
=== Hilbertproblemene ===
Hilbertproblemene er en liste på 23 da uløste problem innen matematikken som ble fremlagt av Hilbert i 1900 ved en konferanse i Paris. Forsøkene på å løse flere av dem skulle senere vise seg å ha stor innflytelse på 1900-tallets matematikk.
== Litteratur ==
Georg von Wallwitz: Meine Herren, dies ist keine Badeanstalt. Wie ein Mathematiker das 20. Jahrhundert veränderte. Berenberg Verlag, Berlin, 2017, ISBN 978-3-946334-24-8.
Dietmar Dath (2003). Höhenrausch. Die Mathematik des 20. Jahrhunderts in zwanzig Gehirnen. Frankfurt a. M.: Eichborn. s. 29–48. «biographischer Essay»
Apostolos Doxiadis, Christos H. Papadimitriou: Logicomix – Eine epische Suche nach der Wahrheit, Süddeutsche Zeitung Bibliothek, 2012, ISBN 978-3-86497-004-7
(de) Hans Freudenthal: «Hilbert, David.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 115–117 (digitalisering).
Rudolf Larenz: Der Wille zum widerspruchsfreien Wissen. Zum 150. Geburtstag von David Hilbert In: Die Tagespost, Würzburg, 21. Januar 2012, Seite 10.
Jules Leveugle: La Relativité, Poincaré et Einstein, Planck, Hilbert. Paris 2004
Hermann Minkowski: Briefe an David Hilbert. Herausgegeben von L. Rüdenberg und H. Zassenhaus. Springer-Verlag, Berlin & Heidelberg 1973, ISBN 3-540-06121-5
Constance Reid: Hilbert. Springer Verlag, Berlin 1970; 2. Aufl. 1972, ISBN 0-387-04999-1, ISBN 3-540-04999-1
Constance Reid: Hilbert. Copernicus Books, New York 1996, ISBN 0-387-94674-8 (maßgebliche Hilbert-Biographie).
Kurt Reidemeister (utg.): Hilbert – Gedenkband. Springer, Berlin, Heidelberg & New York 1971, ISBN 3-540-05292-5
Klaus P. Sommer: Wer entdeckte die Allgemeine Relativitätstheorie? Prioritätsstreit zwischen Hilbert und Einstein. In: Physik in unserer Zeit. Band 36(5), S. 230–235, 2005.
Pawel Sergejewitsch Alexandrow (utg.), Hannelore Bernhardt, Walter Purkert (Red. der deutschen Ausgabe): Die Hilbertschen Probleme. (Übersetzung aus dem Russischen). Akademische Verlagsgesellschaft Geest und Portig, Leipzig 1971, 2. Auflage 1979, 3. Auflage 1983. Harri Deutsch 1989
== Referanser == | David Hilbert (født 23. januar 1862 i Königsberg i Øst-Preussen, død 14. | 9,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Wolfgang_D%C3%B6bereiner | 2023-02-04 | Johann Wolfgang Döbereiner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1780', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hof', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01', 'Kategori:Tyske kjemikere'] | Johann Wolfgang Döbereiner (født 1780, død 1849) var en tysk kjemiker.
Döbereiner var fra 1810 professor i Jena. Han oppfant Döbereinerlampen i 1823..
| Johann Wolfgang Döbereiner (født 1780, død 1849) var en tysk kjemiker.
Döbereiner var fra 1810 professor i Jena. Han oppfant Döbereinerlampen i 1823..
== Referanser == | Johann Wolfgang Döbereiner (født 1780, død 1849) var en tysk kjemiker. | 9,924 |
null | 2023-02-04 | Otra | null | null | null | | vannstreng = Bekk uten navn – Skyvatn – Kaldsåi – Sæsvatn – Breidvatn – Otra | 9,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalliberalisme | 2023-02-04 | Nasjonalliberalisme | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Liberalisme', 'Kategori:Nasjonalisme', 'Kategori:Nasjonalkonservatisme', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Nasjonalliberalisme er en politisk ideologi som forener nasjonalisme og liberalisme. Nasjonalliberalismens store epoke var fra 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, da den spilte en stor rolle i mange europeiske land.
Røttene til nasjonalliberalismen finnes i 1800-tallet, da nasjonalliberalisme (også kalt konservativ liberalisme) var blitt den politiske elitens fremherskende ideologi i mange europeiske land, en liberalisme i europeiske monarkier. Den nasjonalliberale politikken ville med dagens øyne oppfattes som konservativ.
Nasjonalliberalismen stod sterkest i Tyskland. Ledere eksponenter for ideologien var Rudolf von Bennigsen, Johannes von Miquel, Ludwig Bamberger, Eduard Lasker, Friedrich Hammacher, Gustav Haarmann og Arthur Johnson Hobrecht på 1800-tallet, og Ernst Bassermann, Robert Friedberg, Gustav Stresemann og Alexander von Stahl på 1900-tallet. | Nasjonalliberalisme er en politisk ideologi som forener nasjonalisme og liberalisme. Nasjonalliberalismens store epoke var fra 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, da den spilte en stor rolle i mange europeiske land.
Røttene til nasjonalliberalismen finnes i 1800-tallet, da nasjonalliberalisme (også kalt konservativ liberalisme) var blitt den politiske elitens fremherskende ideologi i mange europeiske land, en liberalisme i europeiske monarkier. Den nasjonalliberale politikken ville med dagens øyne oppfattes som konservativ.
Nasjonalliberalismen stod sterkest i Tyskland. Ledere eksponenter for ideologien var Rudolf von Bennigsen, Johannes von Miquel, Ludwig Bamberger, Eduard Lasker, Friedrich Hammacher, Gustav Haarmann og Arthur Johnson Hobrecht på 1800-tallet, og Ernst Bassermann, Robert Friedberg, Gustav Stresemann og Alexander von Stahl på 1900-tallet. | Nasjonalliberalisme er en politisk ideologi som forener nasjonalisme og liberalisme. Nasjonalliberalismens store epoke var fra 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, da den spilte en stor rolle i mange europeiske land. | 9,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Braun | 2023-02-04 | Karl Braun | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1893', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1822', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hadamar', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske advokater', 'Kategori:Tyske politikere'] | Karl Braun (født 20. mars 1822 i Hadamar, Nassau, død 14. juli 1893 i Freiburg im Breisgau) var en tysk politiker, advokat og forfatter.
Han tilhørte 1848–1866 Nassaus andrekammer, 1858-1863 som dets president, og 1867-1887 den nordtyske forbundsdagen og tyske riksdagen, der han en tid var en av lederne av det nasjonalliberale partiet, men sluttet seg senere til de tyskfrisinnede. Braun var en ivrig tilhenger av frihandel, deltok i stiftelsen av den nasjonaløkonomiske kongressen og var fra 1859 dens president. Blant hans mange arbeider må nevnes Bilder aus der deutschen Kleinstaaterei (2 bd 1869; 3. oppl. i 5 bd 1881) og Die Wisbyfahrt (1882). Fra 1888 utgav han Vierteljahrsschrift für Volkswirthschaft.
| Karl Braun (født 20. mars 1822 i Hadamar, Nassau, død 14. juli 1893 i Freiburg im Breisgau) var en tysk politiker, advokat og forfatter.
Han tilhørte 1848–1866 Nassaus andrekammer, 1858-1863 som dets president, og 1867-1887 den nordtyske forbundsdagen og tyske riksdagen, der han en tid var en av lederne av det nasjonalliberale partiet, men sluttet seg senere til de tyskfrisinnede. Braun var en ivrig tilhenger av frihandel, deltok i stiftelsen av den nasjonaløkonomiske kongressen og var fra 1859 dens president. Blant hans mange arbeider må nevnes Bilder aus der deutschen Kleinstaaterei (2 bd 1869; 3. oppl. i 5 bd 1881) og Die Wisbyfahrt (1882). Fra 1888 utgav han Vierteljahrsschrift für Volkswirthschaft.
== Referanser == | Karl Braun (født 20. mars 1822 i Hadamar, Nassau, død 14. | 9,927 |
null | 2023-02-04 | United States Marine Corps | null | null | null | United States Marine Corps (forkortet USMC; norsk: De forente staters marinekorps) er den nest minste av USAs fem forsvarsgrener, med 182 000 i aktiv tjeneste og 40 000 i reservetjeneste (per 2009). Korpsets opprinnelige oppgaver besto i å tjenestegjøre som marineinfanteri på krigsskip og å gjennomføre amfibiske operasjoner fra havet opp på land. | 9,928 |
null | 2023-02-04 | Georg Simmel | null | null | null | Georg Simmel (født 1. mars 1858 i Berlin, død 28. | 9,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Notke | 2023-02-04 | Bernt Notke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1509', 'Kategori:Fødsler i 1440', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tallinn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske billedhuggere', 'Kategori:Tyske malere'] | Bernt Notke (født ca. 1440, død 1509) var en nordtysk maler og billedhugger.
Den første gang Bernt Notke omtales i noe dokument er i Lübeck 14. april 1467, hvor han klaget til byrådet over at malerlauget sjikanerte hans svenner, fordi han ikke var medlem av lauget. I den forbindelse fremviste Notke et fødselsbrev (ikke en fødselsattest), utstedt av byrådet i Lassan i Pommern.
Dette betyr ikke nødvendigvis at Notke var født i Lassan, men kun at han kjente folk i Lassan som kunne gå god for ham. Det er mere sannsynligt at han er født i Tallinn, da navnet Notke ikke er uvanlig der. Dessuten antyder et brev fra 23. august 1468 at Notke var i familie med presten i Tallinn, Diderik Notken.
Fra 1483 tilbrakte han noen år i Sverige og var en tid myntmester i Stockholm. I 1505 ble han uynevnt til kirkeverge for St. Petri i Lübeck, en stilling som bl.a. innebar å lede kirkens teglverk, som solgte murstein til hele Norden. I 1509 omtales han som død.
Av de verker som stadig finnes, og som med sikkerhet kan tilskrives Notke, er der kun 3 stykker:
Altertavlen i Århus domkirke:
Altertavlen i Helligåndskirken i Tallinn:
Deler av Triumfkorset i domkirken i Lübeck:Blant verker som ofte tilskrives Notke er:
Dødsdansen i Marienkirche i Lübeck ("Døden fra Lübeck", nå forsvunnet)
Gregorsmessen i Mariakirken i Lübeck (nå forsvunnet)
Dødsdansen i Nikolajkirken i Tallinn
«Sankt Georg og dragen» i Storkyrkan i Stockholm
Skånefarer-alteret (St. Annen Museum i Lübeck)
Hovedalteret i Trondenes kirke i Harstad
Alterskapet fra Andenes som nå oppbevares på Tromsø Museum
| Bernt Notke (født ca. 1440, død 1509) var en nordtysk maler og billedhugger.
Den første gang Bernt Notke omtales i noe dokument er i Lübeck 14. april 1467, hvor han klaget til byrådet over at malerlauget sjikanerte hans svenner, fordi han ikke var medlem av lauget. I den forbindelse fremviste Notke et fødselsbrev (ikke en fødselsattest), utstedt av byrådet i Lassan i Pommern.
Dette betyr ikke nødvendigvis at Notke var født i Lassan, men kun at han kjente folk i Lassan som kunne gå god for ham. Det er mere sannsynligt at han er født i Tallinn, da navnet Notke ikke er uvanlig der. Dessuten antyder et brev fra 23. august 1468 at Notke var i familie med presten i Tallinn, Diderik Notken.
Fra 1483 tilbrakte han noen år i Sverige og var en tid myntmester i Stockholm. I 1505 ble han uynevnt til kirkeverge for St. Petri i Lübeck, en stilling som bl.a. innebar å lede kirkens teglverk, som solgte murstein til hele Norden. I 1509 omtales han som død.
Av de verker som stadig finnes, og som med sikkerhet kan tilskrives Notke, er der kun 3 stykker:
Altertavlen i Århus domkirke:
Altertavlen i Helligåndskirken i Tallinn:
Deler av Triumfkorset i domkirken i Lübeck:Blant verker som ofte tilskrives Notke er:
Dødsdansen i Marienkirche i Lübeck ("Døden fra Lübeck", nå forsvunnet)
Gregorsmessen i Mariakirken i Lübeck (nå forsvunnet)
Dødsdansen i Nikolajkirken i Tallinn
«Sankt Georg og dragen» i Storkyrkan i Stockholm
Skånefarer-alteret (St. Annen Museum i Lübeck)
Hovedalteret i Trondenes kirke i Harstad
Alterskapet fra Andenes som nå oppbevares på Tromsø Museum
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erik Moltke, Bernt Notke's Altertavle i Århus Domkirke og Tallinntavlen, bind I + II.
Erik Moltke, "Lübeck domkirkes triumfkrucifixgruppe er tilskrevet Bernt Notke, – men hvad siger den selv?" Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie, 1976, s. 124-139
== Eksterne lenker ==
(en) Bernt Notke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Døden fra Lübeck
Altertavlen i Århus Domkirke | (født ca. 1440, død 1509) var en nordtysk maler og billedhugger. | 9,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gesandt | 2023-02-04 | Gesandt | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Diplomati', 'Kategori:Tyske ord og uttrykk'] | En gesandt (fra tysk) er et eldre uttrykk for en diplomatisk utsending med rang under ambassadør, det som idag kalles ministerråd.
| En gesandt (fra tysk) er et eldre uttrykk for en diplomatisk utsending med rang under ambassadør, det som idag kalles ministerråd.
== Se også ==
Gesandtskap | En gesandt (fra tysk) er et eldre uttrykk for en diplomatisk utsending med rang under ambassadør, det som idag kalles ministerråd. | 9,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gesandtskap | 2023-02-04 | Gesandtskap | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Diplomati', 'Kategori:Tyske ord og uttrykk'] | Et gesandtskap (fra tysk) er en stats offisielle representasjon i en annen stat med henblikk på ivaretagelse av hjemlandets politiske og økonomiske interesser.
| Et gesandtskap (fra tysk) er en stats offisielle representasjon i en annen stat med henblikk på ivaretagelse av hjemlandets politiske og økonomiske interesser.
== Se også ==
Ambassade
Legasjon
Gesandt | Et gesandtskap (fra tysk) er en stats offisielle representasjon i en annen stat med henblikk på ivaretagelse av hjemlandets politiske og økonomiske interesser. | 9,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferdinand_von_Zeppelin | 2023-02-04 | Ferdinand von Zeppelin | ['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1838', 'Kategori:Kroneordenen (Preussen)', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1870)', 'Kategori:Personer fra Konstanz', 'Kategori:Personer fra den amerikanske borgerkrigen', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske oppfinnere', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Ferdinand von Zeppelin (født 8. juli 1838 i Konstanz i storhertugdømmet Baden, død 8. mars 1917 i Berlin) var en tysk adelsmann, offiser og luftskipskonstruktør.
| Ferdinand von Zeppelin (født 8. juli 1838 i Konstanz i storhertugdømmet Baden, død 8. mars 1917 i Berlin) var en tysk adelsmann, offiser og luftskipskonstruktør.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ferdinand Zeppelin ble født på Dominikanerinsel i Konstanz i det som senere ble Inselhotel. Han var sønn av den tidligere fyrstelig hohenzollernske hoffmarskalk og bomullsfabrikant greve Friedrich Jerôme Wilhelm Karl von Zeppelin (1807 – 1886) og hans hustru Amélie Françoise Pauline (født Macaire d’Hogguèr) (1816 – 1852). Hennes far David Macaire d’Hogguèr (1775 – 1845) skjenket familien von Zeppelin slottet Girsberg i Emmishofen (Sveits), der Ferdinand vokste opp sammen med sine søsken Eugenia og Eberhard og hvor han bodde helt til sin død.
Ferdinand fikk en huslærer som tok seg av ham i skoleårene. Fra sin onkel Kaspar Macairé, eier av et indigo-farveri på Konstanz' Dominikanerinsel, fikk han i 1846 hans naturalisamling, som han opp gjennom årene på Schloss Girsberg nyorganiserte og forøkte Fra 1853 gikk han på realskole og så på Polytechnikum i Stuttgart. Ferdinand skrev dagbok fra barnealder og nesten hele sitt liv.
=== Militær ===
Zeppelin var elev på militærskolen i Ludwigsburg og ble i 1858 utnevnt til løytnant. I 1859 ble han kalt til ingeniørkorpset og han deltok fra 1863 som observatør i den amerikanske borgerkrigen og senere – i 1866 – som generalstabsoffiser i den østerriksk-prøyssiske krig og i den fransk-tyske krig 1870 – 1871. Fra 1882 til 1885 var Zeppelin kommandør for ułanregimentet Ulmanschliessend og Württembergs gesandt i Berlin. I 1891 tok han som generalløytnant sin avskjed, men ble i 1906 utnevnt til general av kavaleriet.
=== Ingeniør ===
Fra 1880-årene beskjeftiget Zeppelin seg med problemene i forbindelse med styrbare ballonger og begynte i 1899 byggingen av sin første styrbare ballong, som i 1900 foretok tre flyvninger over Bodensjøen. De stadig bedre resultatene førte til at det ble gjennomført en nasjonal innsamling hvor halvdelen av de innbetalte over 6 millioner mark ble satt i Luftschiffbaugesellschaft Zeppelin GmbH.
I 1908 kjøpte militæret det fullt funksjonsdyktige luftskipet Z3. Inntil 1914 befordret Deutsche Luftschiffahrgesellschaft (DELAG) henved 35 000 personer på mer enn 1 500 flyvninger uten uhell. I løpet 1. verdenskrig ble det klart at zeppelinere ikke var egnede i krigsøyemed, da de utgjorde en alt for stor angrepsflate. Men de ble likevel brukt frem til krigens siste år.
Zeppelinfjellet ved Ny-Ålesund på Spitsbergen er oppkalt etter ham.
== Se også ==
LZ 127 «Graf Zeppelin»
== Referanser == | Ferdinand von Zeppelin (født 8. juli 1838 i Konstanz i storhertugdømmet Baden, død 8. | 9,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans-Gert_P%C3%B6ttering | 2023-02-04 | Hans-Gert Pöttering | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CDU-politikere', 'Kategori:Europaparlamentets presidenter', 'Kategori:Fødsler 15. september', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Osnabrück', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hans-Gert Pöttering (født 15. september 1945 i Bersenbrück, Niedersachsen i Tyskland) er en tysk konservativ politiker (CDU), som fra januar 2007 til juli 2009 var Europaparlamentets president.
| Hans-Gert Pöttering (født 15. september 1945 i Bersenbrück, Niedersachsen i Tyskland) er en tysk konservativ politiker (CDU), som fra januar 2007 til juli 2009 var Europaparlamentets president.
== Utdannelse og yrke ==
Pöttering studerte jus, statsvitenskap og historie ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn, ved Institut des Hautes Études Internationales i Genève og ved Columbia University i New York. Han tok sin første juridiske statseksamen i 1973, ble dr. phil. i statsvitenskap/historie i 1974 med en avhandling om den tyske regjeringens forsvarspolitikk mellom 1955 og 1963 med et særlig blikk på USAs militærstrategi, og tok sin andre juridiske statseksamen i 1976. Fra 1976 til 1979 var han vitenskapelig medarbeider ved universitetet i Osnabrück. Han ble utnevnt til honorarprofessor ved dette universitetet i 1995.
== Politisk karriere ==
Han ble innvalgt i Europaparlamentet i 1979, og er en av bare 14 parlamentarikere som har sittet sammenhengende i parlamentet siden det første valget.
Fra 1984 til 1994 var han formann for sikkerhets- og forsvarskomitéen, og fra 1994 til 1996 ledet han EPP og EPP-EDs arbeidsgruppe som forberedte konferansen som vedtok EPPs holdning til Amsterdam-traktaten.
Mellom 1994 og 1999 var han nestleder for den konservative fraksjonen, og mellom 1999 og 2007 var han EPP-EDs fraksjonsleder.
Han ble innvalgt som toppkandidat for CDU i Europavalget i 2004. Pöttering er medlem av sentralstyret i CDU.
=== President for Europaparlamentet ===
Etter Europavalget i 2004 avtalte Det Europeiske Sosialdemokratiske Partiet og EPP-ED å dele vervet som parlamentspresident, slik at den spanske sosialisten Josep Borrell Fontelles var president i første halvdel av valgperioden og EPP-ED fikk vervet i andre halvdel.
Den 16. januar 2007 ble Pöttering valgt til president med 450 av 689 gyldige stemmer. Hans motkandidater var den italienske grønne politikeren Monica Frassoni, den danske euroskeptikeren Jens-Peter Bonde og den franske kommunisten Francis Wurtz.
== Politisk plattform ==
Hans-Gert Pöttering regnes som en ivrig europeisk føderalist, og som en alliert av Angela Merkel.
Ved sin tiltredelse som president for det europeiske parlamentet gikk han inn for en mer intensiv kulturell dialog særlig med den islamske og arabiske verden. Dessuten fremholdt han at USAs fangeleir på Guantanamobasen ikke var forenlig med «vår europeiske rettsordning».
Pöttering har videre gjort kjent at gjenopplivningen av Traktaten om en forfatning for Europa vil være et hovedanliggende for ham i tiden fremover.
På det sosiale område gjelder han som en sterk motstander av «homo-ekteskap», eutanasi, embryoforskning og omdefinering av den biologiske familie. Han mener også at Europa må bygge på kristne verdier og ha en referanse til dette i forfatningstraktaten.
Foran utvidelsen av EU med en rekke mellom- og østeuropeiske stater hadde Pöttering stemt imot og i stedet gått inn for en fordypning av EU.
== Privatliv ==
Han bor i Bad Iburg ved Osnabrück, er katolikk og har to sønner.
== Publikasjoner ==
Adenauers Sicherheitspolitik 1955 – 1963. Ein Beitrag zum deutsch-amerikanischen Verhältnis, Droste Verlag 1975, ISBN 3-7700-0412-4
Europas Vereinigte Staaten, Edition Interfrom 2000, ISBN 3-7201-5237-5, med Ludger Kühnhardt
Weltpartner Europäische Union, Edition Interfrom 2001, ISBN 3-7201-5252-9, med Ludger Kühnhardt
Kontinent Europa. Kern, Übergänge, Grenzen, Edition Interfrom 2002, ISBN 3-7201-5276-6, med Ludger Kühnhardt
Von der Vision zur Wirklichkeit. Auf dem Weg zur Einigung Europas, Bouvier 2004, ISBN 3-416-03053-2
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans-Gert Pöttering – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hans-Gert Pöttering – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hans-Gert Pöttering hos Europaparlamentet
Presentasjon på CDUs hjemmeside | Hans-Gert Pöttering (født 15. september 1945 i Bersenbrück, Niedersachsen i Tyskland) er en tysk konservativ politiker (CDU), som fra januar 2007 til juli 2009 var Europaparlamentets president. | 9,934 |
null | 2023-02-04 | Johann Gottfried Galle | null | null | null | Johann Gottfried Galle (født 9. juni 1812, død 10. | 9,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_von_Wrangel | 2023-02-04 | Friedrich von Wrangel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. november', 'Kategori:Dødsfall i 1877', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1784', 'Kategori:Generalfeltmarskalker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Personer fra Szczecin', 'Kategori:Personer fra andre slesvigske krig', 'Kategori:Personer under første slesvigske krig', 'Kategori:Prøyssisk militærpersonell', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske arméoffiserer'] | Friedrich Heinrich Ernst greve von Wrangel (født 13. april 1784, død 2. november 1877 i Berlin) var en prøyssisk generalfeltmarskalk, født i Stettin.
Tolv år gammel ble han innrullert i et prøyssisk dragonregiment. Allerede som 14-årig ble han utnevnt han til sekondløytnant.
Han deltok i Napoleonskrigene sammen med bl.a. nordmennene Olaf Rye, Hans Helgesen og Schleppegrell. Senere kom de til å kjempe mot hverandre, da Wrangel førte de tyske forbundstropper mot Danmark under treårskrigen 1848–50.
Han ble utnevnt til generalfeltmarskalk i 1856 og ble øverstkommanderende for den prøyssisk-østerrikske hær under andre slesvigske krig mot Danmark inntil februar 1864. Han var på det tidspunkt 80 år gammel, og ble tilsidesatt av sjefen for den tyske generalstaben, Helmuth von Moltke som den reelle øverstkommanderende, etter at Wrangel hadde ignorert Moltkes direktiver og oversett rådene fra egne stabsoffiserer.
| Friedrich Heinrich Ernst greve von Wrangel (født 13. april 1784, død 2. november 1877 i Berlin) var en prøyssisk generalfeltmarskalk, født i Stettin.
Tolv år gammel ble han innrullert i et prøyssisk dragonregiment. Allerede som 14-årig ble han utnevnt han til sekondløytnant.
Han deltok i Napoleonskrigene sammen med bl.a. nordmennene Olaf Rye, Hans Helgesen og Schleppegrell. Senere kom de til å kjempe mot hverandre, da Wrangel førte de tyske forbundstropper mot Danmark under treårskrigen 1848–50.
Han ble utnevnt til generalfeltmarskalk i 1856 og ble øverstkommanderende for den prøyssisk-østerrikske hær under andre slesvigske krig mot Danmark inntil februar 1864. Han var på det tidspunkt 80 år gammel, og ble tilsidesatt av sjefen for den tyske generalstaben, Helmuth von Moltke som den reelle øverstkommanderende, etter at Wrangel hadde ignorert Moltkes direktiver og oversett rådene fra egne stabsoffiserer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Friedrich von Wrangel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich von Wrangel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Friedrich Heinrich Ernst greve von Wrangel (født 13. april 1784, død 2. | 9,936 |
null | 2023-02-04 | Friderich Adolph Schleppegrell | null | null | null | | født = | 9,937 |
null | 2023-02-04 | Olaf Rye | null | null | null | thumb|[[Herman Wilhelm Bissens bronsebyste av Olaf Rye på Garnisons Kirkegård i København.]] | 9,938 |
null | 2023-02-04 | Ludwig Beck | null | null | null | | troskap = Tyske keiserriket til 1918 Weimarrepublikken til 1933 Tyskland til 1944 | 9,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justus_von_Liebig | 2023-02-04 | Justus von Liebig | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 1873', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1803', 'Kategori:Landbruk', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra Darmstadt', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske kjemikere'] | Justus friherre von Liebig (født 12. mai 1803 i Darmstadt i landgrevskapet Hessen-Darmstadt, død 18. april 1873 i München) var en tysk kjemiker.
| Justus friherre von Liebig (født 12. mai 1803 i Darmstadt i landgrevskapet Hessen-Darmstadt, død 18. april 1873 i München) var en tysk kjemiker.
== Liv ==
Justus von Liebig ble født i Darmstadt som sønn av en urtekremmer og fargehandler. Allerede som barn eksperimenterte han med stoffer som han fant i sin fars verksted, og på den måten oppstod hans interesse for kjemi. Hans interesse ble også vekket av kjemiske eksperimenter som markedsklovner viste frem. Det var der han opplevde fyrverkeri og fikk kjennskap til knallkvikksølv (kvikksølv(II)fulminat).
Han avsluttet gymnasiet i 2. klasse, og han avbrøt også sin apotekerlære før han var ferdig fordi han var utilfreds. Han vendte i stedet hjem til Darmstadt og hjalp sin far i verkstedet. I fritiden gikk han på storhertugens bibliotek for å videreutdanne seg som autodidakt innenfor kjemie ved hjelp av bøker og egne undersøkelser.
I 1819 ble Liebig med sin fars hjelp tatt opp på kjemistudiet ved universitetet i Bonn hos professor Karl Wilhelm Gottlob Kastner. Professoren oppdaget raskt den unge mannens talent og brukte ham som assistent i sitt laboratorium. Da Kastner i 1821 fikk ansettelse ved universitetet i Erlangen, fulgte Liebig med og innledet der arbeidet på sin doktoravhandling, Angående forholdet mellom mineralenesog plantenes kjemi. I 1822 deltok Liebig sammen med andre studenter i demonstrasjoner mot makthaverne. Han ble ettersøkt av politiet og måtte flykte hjem. Hans lærer, professor Kastner, fikk dog kort etter rosende omtale hos Ludwig 1. av Hessen-Darmstadt ordnet det slik at storhertugen ga Liebig et stipend til studier ved Sorbonne i Paris, som den gang var sentrum for kjemisk forskning. Her mottok han datidens mest moderne kjemiundervisning hos professorene Joseph Louis Gay-Lussac, Thénard und Vauquelin.
Kort etter offentliggjorde han egne undersøkelser over knallkvikksølv, og det gjorde den berømte naturforskeren Alexander von Humboldt oppmerksom på ham. På bakgrunn av Humboldts anbefalinger hos storhertugen av Hessen fikk den kun 21-årige Liebig i 1824 en midlertidig stilling som professor i kjemi og farmakologi ved universitetet i Giessen, og allerede året etter ble han fast ansatt som professor. Arbeidsvilkårene var kummerlige i begynnelsen. Lønnen var dårlig, og han fikk kun minimale tilskudd til utstyr, kjemikalier, oppvarming osv. Derfor måtte han betale mange absolutt nødvendige apparater og materialer selv for overhodet å kunne undervise. Allikevel oppnådde han stor interesse og suksess hos studentene på grunn av sine undervisningsmetoder.
For å skaffe penger drev han mellom 1827 og 1833 ved siden av professoratet et privat institutt for farmakologi og tekniske erverv. Der utdannet han sammen med professorene Umpfenbach, Wernekink og Schmidt apotekerlærlinger og fremtidige ledere i de tekniske erverv.
Hans undervisningsmetoder, hans oppdagelser og hans skrifter gjorde ham snart kjent og berømt over hele Europa. Tallrike utlendinger kom til Giessen, blant dem 84 engelskmenn og 18 amerikanere, som ville høre hans forelesninger i kjemi og farmakologi. I 1845 ble han adlet på grunn av sine fortjenester og fikk tittelen friherre.
Han avviste tilbud om ansettelse ved universiteterne i Reval 1827, Göttingen 1835, St. Petersburg 1839, Wien 1841, London 1845 og Heidelberg 1851, men kunne hver gang forbedre sin finansielle og ansettelsesmessige situasjon ved nye lønnsforhandlinger. Men da universitetet i München forhørte seg hos Liebig gjennom professor Max von Pettenkofer vedrørende en ansettelse, og da kong Maximilian 1. av Bayern inviterte ham personlig og tilbød seg å bygge et nytt kjemisk institutt med tilhørende embetsbolig, og da kongen ytterligere lovet ham stor frihet til undervisning og forskning, kunne han ikke stå imot: Han aksepterte ansettelsen og underviste i München fra 1852. Her ble han utnevnt til æresmedlem eller korresponderende medlem av mange vitenskapelige foreninger i inn- og utland, og han mottok tallrike æresbevisninger og ordener fra regjerende herskere i hele verden. Den 15. desember 1859 ble han utnevnt til president for det bayerske vitenskapsakademi. Dette embetet beholdt han til sin død. I 1870 ble han gjort til æresborger i byen München.
Liebig døde den 18. april 1873 i München etter en lungebetennelse og ble begravet den 21. april under stor deltakelse fra befolkningen på Münchens skogkirkegård. I de følgende år reiste man minnesmerker for ham i mange tyske byer, blant annet i München og Giessen.
Universitetet i Giessen ble senere kalt «Justus-Liebig-Universitet».
== Liebigs viktigste oppdagelser ==
== Priser (utvalg) ==
1851 – Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste
1840 – Copleymedaljen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liebigmuseet
Justus-Liebig-Universitetets netsted | Justus friherre von Liebig (født 12. mai 1803 i Darmstadt i landgrevskapet Hessen-Darmstadt, død 18. | 9,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erich_Ludendorff | 2023-02-04 | Erich Ludendorff | ['Kategori:Anti-frimureri', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Kappkuppet', 'Kategori:Deltakere i Ølkjellerkuppet', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt før 1925)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militär-Max-Joseph-Orden', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors', 'Kategori:Personer fra Poznań fylke', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Erich Friedrich Wilhelm Ludendorff (født 9. april 1865 i Kruszewnia ved Posen i Tyskland – i dag Swarzędz i Polen, død 20. desember 1937 i München i Bayern) var en tysk general og nasjonalistisk politiker tilknyttet Völkisch-bevegelsen. Han hadde en sentral rolle under første verdenskrig.
Fra 1916 hadde han sammen med Paul von Hindenburg den faktiske makten i Tyskland. Etter første verdenskrig ble han en av opphavsmennene til den såkalte Dolkestøtlegenden. Han deltok på ølkjellerkuppet, men unngikk straff.
Han var medlem av NSDAP på begynnelsen av 1920-tallet, men ble aktiv i andre nasjonalistiske partier etter det mislykkede «ølkjellerkuppet».
| Erich Friedrich Wilhelm Ludendorff (født 9. april 1865 i Kruszewnia ved Posen i Tyskland – i dag Swarzędz i Polen, død 20. desember 1937 i München i Bayern) var en tysk general og nasjonalistisk politiker tilknyttet Völkisch-bevegelsen. Han hadde en sentral rolle under første verdenskrig.
Fra 1916 hadde han sammen med Paul von Hindenburg den faktiske makten i Tyskland. Etter første verdenskrig ble han en av opphavsmennene til den såkalte Dolkestøtlegenden. Han deltok på ølkjellerkuppet, men unngikk straff.
Han var medlem av NSDAP på begynnelsen av 1920-tallet, men ble aktiv i andre nasjonalistiske partier etter det mislykkede «ølkjellerkuppet».
== Bakgrunn, tidlig virke ==
Han var sønn av godseieren Wilhelm Ludendorff. Fra 1877 til 1882 var han kadett i Plön og deretter tok han Abitur ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Berlin-Lichterfelde.
Ludendorff innledet sin offiserskarriere i 1882 ved infanteriet. I 1895 ble han generalstabsoffiser, i 1906 lærer ved krigsakademiet og i 1908 oberstløytnant og sjef for operasjonsavdelingen i generalstaben. Han giftet seg samme år med Margarete Schmidt.
I generalstaben gikk han i 1911 inn for oppsetningen av tre nye armékorps, noe han ikke vant gehør for hos regjeringen. Dermed forlot han generalstaben. Han ble så utnevnt til oberst og til regimentssjef i stedet. I april 1914 ble han generalmajor og sjef for den 85e infanteribrigade i Strassburg.
== Første verdenskrig ==
Ved første verdenskrigs utbrudd i 1914 ble Ludendorff overkvartermester (stabssjef) ved 2. armé (Karl von Bülow) og fulgte som forbindelsesoffiser Maas-arméen (Otto von Emmich) ved dennes innmarsj i Belgia. Ved erobringen av den belgiske festningsby Liège viste Ludendorff stort initiativ, da han den 5. august 1914 tok kommandoen over en infanteribrigade der sjefen var falt i kamp, og trengte gjennom fortenes mellomrom og inn i byen. Fulgt av bare en adjutant begav han seg til citadellet, og tok besetningen til fange. Denne bragden ble lagt merke til, og Ludendorff godt kjent i den tyske allmenhet.
Da den tyske motgangen i Østprøyssen fikk generalstabssjef von Moltke til å se seg rundt etter et nytt lederskap for den 8. armé, valgte han Ludendorff som stabssjef under generaloberst Paul von Hindenburg, som ble hentet tilbake fra sin pensjonisttilværelse. Den 22. august 1914 begynte deres samarbeid, som skulle fortsette etter Hindenburg ble øverstkommanderende på den tyske østfronten. I november 1914 ble Ludendorff forfremmet til generalløytnant. Ved Hindenburgs utnevnelse til generalstabssjef i august 1916 ble Ludendorff, som samtidig ble forfremmet til general av infanteriet, hans første generalkvartermester og forble i denne stilling til den 26. oktober 1918.
Ludendorff og Hindenburg ankom til den 8. armé i Østprøyssen i tide til å lede styrkene i slaget ved Tannenberg den 31. august 1914, der en hel russisk armé ble nedkjempet. Seieren ble fulgt opp med slaget ved de masuriske sjøer.
Erich von Falkenhayn ble tvunget til å fratre som sjef for generalstaben, Oberste Heeresleitung (OHL), i november 1916, etter det strategiske feilslaget i slaget ved Verdun. Parhestene Hindenburg og Ludendorff tok over det fulle ansvar for krigføringen. De hadde en betydelig sterkere stilling enn forgjengerne von Falkenhayn og von Moltke.
Etter at Ludendorffs våroffensiv slo feil i 1918, og under trykket fra den store tyske motgang på vestfronten høsten samme år, snudde Ludendorff og krevde plutselig den 29. september 1918 at Tyskland umiddelbart skulle innlede forhandlinger om våpenhvile. For å komme den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons fredsvilkår for Tyskland i forkjøpet, foranstaltet han også at en ny regjering skulle dannes etter parlamentaristiske grunnprinsipper. Kravet om våpenhvileforhandlinger ble etterkommet av den nydannede regjeringen, under den liberale prins Max von Baden, samtidig som en økende mistro mot Ludendorff våknet i regjeringskretser da han den 25. oktober like bestemt krevde at forhandlingene skulle avbrytes, og et opprop om total krig offentliggjøres. Regjeringens svar ble avvisende. Derfor gikk Ludendorff av den 26. oktober.
== Mellomkrigstiden ==
Etter Tysklands nederlaq flyktet Ludendorff den 11. november 1918 - samme dag som våpenstillstanden - til Sverige med falskt pass. Han bodde i Hässleholm som gjest hos Ragnar Olson på Hässleholmsgården. Der skrev Ludendorff sin krigsmemoarer.Etter trusler om voldshandlinger fra venstreaktivisters side ble Ludendorff tvunget til å forlate Sverige. I samband med dette skrev Hjalmar Branting et brev til aktivistene, der partiformannen mante til besinnelse. I februar 1919 vendte Ludendorff hjem til Tyskland.
Ludendorff ble en av opphavsmennene til den såkalte dolkestøtslegenden, det vil si legenden om at de tyske stridskrefter i virkeligheten var ubeseiret, og at det tyske nederlaget skyldtes upatriotiske og sosialistiske krefter på hjemmebane, ved et forrædersk «dolkestøt» i hærens rygg. Antagelig var nok Ludendorff klar over at Tyskland ikke lenger kunne vinne krigen, og at det bare var et tidsspørsmål når nederlaget ville komme. Derimot mente han at Tyskland ved å holde ut noe lenger, kunne ha forhandlet seg til en bedre fred. Han utviklet disse tankene i boka Der totale Krieg (1935). Ludendorff mente Tyskland måtte mobilisere hele samfunnet til å stå sammen mot sin fiende. Dette skulle gjøres ved å fjerne dissidenter og ved å overbevise befolkningen ved bruk av propaganda. Ludendorff oppfatter første verdenskrig som en innledning til en ny og større krig der Tyskland måtte seire for å overleve. Boka kan regnes som en oppsummering av tenkingen på tysk høyreside i mellomkrigstiden, og flere av momentene i boka inngikk i Nazi-Tysklands ideologi.
I 1920-årene gikk Ludendorff inn i politikken og kom i kontakt med Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), og sammen med dets leder Adolf Hitler forsøkte han å gjennomføre et statskupp den 9. november 1923, det såkalte ølkjellerkuppet i München. Han ble frikjent under den påfølgende rettssaken fordi han lyktes i å fremstille sin rolle som ubetydelig. Året etter ble Ludendorff 1924 innvalgt i riksdagen for Nationalsozialistische Freiheitspartei, sammen med blant andre Gregor Strasser og Ernst Röhm, og ble leder for de tysk-folkelige i partiet.
Ved presidentvalget i Tyskland 1925 stilte han som presidentkandidat, men fikk bare 285.793 stemmer (ca 1 prosent) og ble slått ut i første runde. Hans tidligere overordnede Paul von Hindenburg vant valget.
Senere ble hans forhold til Hitler kjøligere, og hans organisasjon Tannenbergbund ble forbudt i 1933 etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen.Ludendorff var tilknyttet den tyske Völkisch-bevegelsen, og utviklet i tråd med denne en konspirasjonsteori som forklaring på Tysklands nederlag i 1918, hvor nederlaget tilskrives jødenes, frimureriets, de katolske prestenes og okkultistenes renkespill, publisert i hans bok Frimureriets avsløring (Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse utgitt på norsk i 1928 av antisemitten Eugen Nielsens mikroforlag Antiforlag).Etter først å ha samarbeidet med Hitler så Ludendorff ved 1930-årenes begynnelse denne som den aller største fare for Tyskland, og advarte sin gamle sjef, rikspresident Hindenburg, mot å utnevne Hitler til rikskansler. Men senere knyttet han igjen bånd til Hitler. I 1939, posthumt, utkom Die Judenmacht: ihr Wesen und Ende skrevet av ekteparet Ludendorff. Erich Ludendorff døde i München 20. desember 1937.
== Esoterisk tenkning ==
I 1910 giftet Ludendorff seg med Margarethe Schmidt (1875–1936). I 1926 skilte han seg fra Margarethe for å gifte seg med Mathilde von Kremnitz (1877–1966), en lege med spesialisering innenfor psykiatri. Hun hadde tidlig interessert seg for kvinnebevegelsen, men kombinerte snart feminisme med völkische og nyhedenske tanker. I 1917 utga hun første gang Das Weib und seine Bestimmung (= Kvinnen og hennes bestemmelse), senere utgitt i mer ideologisk tilspisset versjon, bygget på idealbildet av «den urgermanske høyaktelse av kvinnen», der kvinnen hadde en religiøs betydning som jødene etter von Kremnitz' oppfatning fratok henne ved en skapelsesmytologisk kjøndsordning som satte kvinnen nederst. Fru Ludendorff ønsket kvinnens opprinnelige stilling gjenopprettet, slik den beskrives i Tacitus' Tacitus. Også Snorres beskrivelse av norner og volver i Edda styrket hennes oppfatning av dette. I 1934 utga hun og Walter Löhde (1890–1965) pamfletten Christliche Grausamkeit an deutschen Frauen (= Kristen grusomhet mot tyske kvinner), et sterkt antisemittisk propagandaskrift med en helt urimelig påstand om at kristendommen under jødisk påvirkning hadde ni millioner «heksers» liv på samvittigheten. Dette tallet er tatt ut av luften og savner ethvert grunnlag.Mathilde Ludendorffs tenkning var styrt av esoteriske og antisemittiske konspirasjonsteorier, men generalen ble sterkt påvirket av sin kone, som i boken Triumph des Unsterblichkeitswillens hevdet at alle av germansk rase har mulighet for «selvfrelse». Hun benektet en personlig gud, men mente det fantes en guddomskraft som først når frem til selvbevissthet i nordiske mennesker. Fru Ludendorff inndelte menneskeheten i lys- og skyggeraser, hvor særlig jødene er onde og hele tiden prøver å holde den germanske lysrasen nede i uvitenhet. Kristendommen anses som et bevisst jødisk forsøk på å hindre germanernes selvforståelse. Ekteparet ville grunnlegge en ny, anti-kristen og tysk-tro religion, basert på germanske heksers antatte kultus. Sånt interesserte ikke Hitler seg for, men Himmler var svært interesseret i alt okkult. For ham var hekseprosessene en forbrytelse rettet mot det tyske folk, der den katolske kirke - som del av en jødisk sammensvergelse - ønsket å tilintetgjøre den gammelgermanske kulturarven. Himmler iverksatte alt i 1935 sitt H-Sonderauftrag (= hekse-særoppdrag), og frem til 1944 lette 14 medarbeidere gjennom mer enn 260 arkiver og biblioteker etter dokumenter fra hekseprosessene. Resultatet, 33.846 A4-sider, konkluderte med at «den biologiske påvirkningen» av heksebrenningene var minimal, da de fleste henrettede angivelig var eldre kvinner. Dokumentsamlingen er kjent under navnet «heksekartoteket» og oppbevares i arkivene i Poznan.
== Verker ==
=== Bøker ===
Meine Kriegserinnerungen 1914–1918. Berlin 1919, 1936.
Urkunden der Obersten Heeresleitung über ihre Tätigkeit 1916–1918. Ludendorffs Verlag, München 1922.
Kriegführung und Politik. Mittler, Berlin 1923.
Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse. Ludendorffs Verlag, München 1927, 1940.
Kriegshetze und Völkermorden in den letzten 150 Jahren. Ludendorffs Verlag, München 1928, 1939.
Ludendorff, Erich, u. Mathilde Ludendorff Das Geheimnis der Jesuitenmacht und ihr Ende. Ludendorffs Verlag, München 1929, 1934. online
Weltkrieg droht auf deutschem Boden. Ludendorffs Verlag, München 1930.
Mein militärischer Werdegang. Blätter der Erinnerung an unser stolzes Heer. Ludendorffs Verlag, München 1933.
Eine Auswahl aus den militärischen Schriften. Quelle & Meyer, Leipzig 1935.
Der totale Krieg Ludendorffs Verlag, München 1935.
mit Mitarbeitern: Mathilde Ludendorff – ihr Werk und Wirken. Ludendorffs Verlag, München 1937.
Auf dem Weg zur Feldherrnhalle. Lebenserinnerungen an die Zeit des 9.11.1923. Ludendorffs Verlag, München 1937.
mit Mathilde Ludendorff: Die Judenmacht, ihr Wesen und Ende. Ludendorffs Verlag, München 1939.
Vom Feldherrn zum Weltrevolutionär und Wegbereiter deutscher Volksschöpfung. (Lebenserinnerungen, 3 Bände) Ludendorffs Verlag, München 1940.
=== Småskrifter, periodika ===
Wie der Weltkrieg 1914 „gemacht“ wurde. Völkischer Verlag, München 1934.
Die Revolution von oben. Das Kriegsende und die Vorgänge beim Waffenstillstand. Zwei Vorträge. Karl Rohm, Lorch 1926
Gefesselte Arbeitskraft. Ludendorffs Verlag, München 1931
Der Rettungsweg; Weg mit Goldwährung und Börse. Ludendorff-Buchhandlung, Hamburg 1931.
Meine Kampfziele. Ludendorffs Verlag, München 1932
Schändliche Geheimnisse der Hochgrade. Ludendorffs Verlag, München 1932.
mit Mathilde Ludendorff: Weihnachten im Lichte der Rasseerkenntnis. Ludendorffs Verlag, München 1933.
Das Marne-Drama. Der Fall Moltke-Hentsch. Ludendorffs Verlag, München 1934.
Des Volkes Schicksal in christlichen Bildwerken. Ludendorffs Verlag, München 1934.
„Tannenberg“. Zum 20. Jahrestag der Schlacht. Ludendorffs Verlag, München 1934.
Die politischen Hintergründe des 9. November 1923. Ludendorffs Verlag, München 1934.
„Dirne Kriegsgeschichte“ vor dem Gericht des Weltkrieges. Ludendorffs Verlag, München 1934.
Deutsche Abwehr. Antisemitismus gegen Antigojismus. Ludendorffs Verlag, München 1934.
Über Unbotmäßigkeit im Kriege. Ludendorffs Verlag, München 1935.
Französische Fälschung meiner Denkschrift von 1912 über den drohenden Krieg. Ludendorffs Verlag, München 1935.
Judengeständnis: Völkerzerstörung durch Christentum. Ludendorffs Verlag, München 1936.
mit Mathilde Ludendorff: Das große Entsetzen. Die Bibel nicht Gottes Wort. Ludendorffs Verlag, München 1936.
(Hrsg. & Autor) Abgeblitzt! Antworten auf Theologengestammel über „Das große Entsetzen“. Ludendorffs Verlag, München 1936
Tannenberg. Geschichtliche Wahrheit über die Schlacht. Ludendorffs Verlag, München 1939.
Feldherrnworte. Ludendorffs Verlag, München 1938–40.
als Hrsg.: Ludendorffs Volkswarte, Wochenzeitung, erschienen 1929 bis zum Verbot 1933 in München
Am heiligen Quell Deutscher Kraft 1930 bis 1939, München
== Litteratur om Ludendorff utgitt under hans samtid ==
Margarethe Ludendorff: Als ich Ludendorff's Frau war. Drei Masken Verlag, München 1929.
Karl Tschuppik: Ludendorff. Die Tragödie des Fachmanns. Verlag Hans Epstein, Wien und Leipzig 1931
Ludendorff und der drohende Weltkrieg. Das nat.-soz. Problem. Rohm, Lorch 1931.
Kurt Fügner: General Ludendorff im Feuer vor Lüttich und an der Feldherrnhalle in München 1935.
Mathilde Ludendorff und Mitarbeiter: Erich Ludendorff – Sein Wesen und Schaffen. Ludendorffs Verlag, München 1938.
Ludendorff, Erich s. Geburtstag, Zum 75., des Feldherrn Erich Ludendorff am 9. Ostermonds. 1940.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erich Ludendorff – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erich Ludendorff på Internet Movie Database
(sv) Erich Ludendorff i Svensk Filmdatabas
(en) Erich Ludendorff hos The Movie Database | Erich Friedrich Wilhelm Ludendorff (født 9. april 1865 i Kruszewnia ved Posen i Tyskland – i dag Swarzędz i Polen, død 20. | 9,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Linde | 2023-02-04 | Carl von Linde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. november', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 11. juni', 'Kategori:Fødsler i 1842', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Kulmbach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Carl Paul Gottfried Linde (født 11. juni 1842 i Berndorf (Oberfranken), i dag Thurnau, død 16. november 1934 i München) var en tysk ingeniør som oppfant mekanisk kjøling (1876). Oppfinnelsen av mekanisk kjøling ble først utprøvet på et bryggeri i München, hvoretter øl ikke lenger var en sesongvare. I 1879 grunnla han selskapet Gesellschaft für Lindes Eismaschinen Aktiengesellschaf (konsernet Linde AG).
| Carl Paul Gottfried Linde (født 11. juni 1842 i Berndorf (Oberfranken), i dag Thurnau, død 16. november 1934 i München) var en tysk ingeniør som oppfant mekanisk kjøling (1876). Oppfinnelsen av mekanisk kjøling ble først utprøvet på et bryggeri i München, hvoretter øl ikke lenger var en sesongvare. I 1879 grunnla han selskapet Gesellschaft für Lindes Eismaschinen Aktiengesellschaf (konsernet Linde AG).
== Lindeprosessen ==
Linde utviklet i 1895 en metode for fremstilling av flytende luft, også kalt lindeprosessen. Lindes kuldemaskin utnyttet Joule–Thomson-effekten, oppdaget av James Prescott Joule i 1853. For å komme ned i lave temperaturer anvendte Linde en trinnvis og syklisk avkjøling. Luften ble satt under høytrykk (4 MPa) og deretter lot man den ekspandere hurtig slik at kjølingen oppsto. Eksempelvis blir luft på 20 °C som ekspander fra et trykk på 50 atm til 1 atm, avkjølt til 9 °C. Denne effekten ble kombinert med en varmeveksler som brukte den kalde luften fra ekspansjonen til å kjøle ny luft som gikk inn i kuldemaskinen. Ved gjentatte sykluser ble luften etterhvert flytende ved ca. -190 °C.
Linde utviklet i 1902 teknologi for kommersiell produksjon av nitrogen og oksygen fra luft. Dette ble gjort ved at luften først ble gjort flytende, og deretter ble oksygen og nitrogen skilt fra hverandre med sakte oppvarming. Dette er en destillasjonsprosess som utnytter at gassene kondenserer ved forskjellig temperaturer (fraksjonell destillasjon).
Oksygenproduksjon ble tidlig på 1900-tallet først og fremst brukt i forbindelse med oksygenskjæring og acetylensveising. I 1901 hadde det første kommersielle acetylensveiseapparatet blitt utviklet i Frankrike. Når acetylen brennes med oksygen i stedet for luft kunne flammetemperaturen økes fra 1900 til 3000 grader celsius.
Nitrogengass ble brukt i produksjon av kunstgjødsel framstilt etter Frank-Caro-prosessen. Lindeanlegget ved kalsiumcyanamidfabrikken i Odda (senere Odda Smelteverk) var i sin tid verdens største. I 1915 ble det daglig produsert 100 tonn flytende luft som ble destillert til 77 tonn nitrogen.
I 1910 hadde kollegaer, inkludert Carls sønn Friedrich, utviklet en dobbelkolonneprosess, som fremdeles er i bruk i dag.
== Referanser == | Carl Paul Gottfried Linde (født 11. juni 1842 i Berndorf (Oberfranken), i dag Thurnau, død 16. | 9,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolaus_August_Otto | 2023-02-04 | Nikolaus August Otto | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 26. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1891', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rhein-Lahn-Kreis', 'Kategori:Personer fra Rheingau-Taunus-Kreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Nikolaus August Otto (født 10. juni 1832 i Holzhausen an der Haide i hertugdømmet Nassau, død 26. januar 1891 i Köln i Preussen i keiserriket Tyskland) var en tysk autodidakt ingeniør som oppfant 4-takts forbrenningsmotoren, det første alternativ til dampmaskinen. Ottos motor («Der Ottomotor») muliggjorde konstruksjonen av automobiler, motorbåter, motorsykler og fly.
| Nikolaus August Otto (født 10. juni 1832 i Holzhausen an der Haide i hertugdømmet Nassau, død 26. januar 1891 i Köln i Preussen i keiserriket Tyskland) var en tysk autodidakt ingeniør som oppfant 4-takts forbrenningsmotoren, det første alternativ til dampmaskinen. Ottos motor («Der Ottomotor») muliggjorde konstruksjonen av automobiler, motorbåter, motorsykler og fly.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Otto kom fra Holzhausen an der Haide i landskapet Einrich i det lavere Taunus i Hertugdømmet Nassau. Han var det yngste av seks barn. Familien drev vertshus. Hans far døde i 1832. Han begynte på skolen i 1838. Etter seks år med gode resultatet fortsatte han på gymnasium i Langenschwalbach og gikk der til 1848. Han fullførte ikke til slutteksamenene, men fikk papir på gode resultater.Hans hovedinteresser på skolen var vitenskap og teknologi, man han gikk så i tre års lære i et lite handelsforetak.
=== Tidlig karriere ===
Etter læretiden flyttet han til Frankfurt der han arbeidet for Philipp Jakob Lindheimer som salgsmann av kolonialprodukter og jordbruksprodukter. Otto arbeidet deretter for en rekke selskaper, først for IC Alpeter og så i 1860 for Carl Mertens. Han reiste rundt omkring i det vestlige Tyskland og solgte kolonialvarer — kaffe, te, ris og sukker.
==== Ottomotoren ====
Otto begynte å eksperimentere med gassmotorer sammen med to venner i 1864, da de etablerte selskapet N A Otto & Cie. Selskapet skulle senere ved sammenslåinger endre navn til Deutz AG. Sammen med Eugen Langen konstruerte Otto fra mai 1867 en motor med en virkningsgrad på 11 %, som var et skritt fremover i motorutviklingen. Motoren ble solgt i omkring 5 000 eksemplarer.Fem år senere kom Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach til selskapet, og dammen med dem utviklet han den bensindrevne firetaktsmotoren, også kalt Ottomotor, som de presentert i 1876 og tok patent på året efter. Takten, første gang beskrevet i 1867 av Otto, er en opp- eller nedadgående bevegelse hos et stempel i en sylinder. Firetaktsmotoren arbeidet i fire momenter, takter:
ned - «innsugingstakten»: bensin og luft suges inn i forbrenningrommet ovenfor stempelet.
opp - «kompresjonstakten»: stempelet komprimerer blandingen.
ned - «forbrenningstakten»: blandingen antennes med gnist fra tennstift.
opp - «avgasstakten»: slipper ut avgassene fra sylinderen.Idéen til motoren var blitt fremlagt av franskmannen Alphonse Beau de Rochas i et patent i 1862, og da det patentet ble gjenoppdaget i 1884, førte dette til at Ottos patent ble ugyldigerklært i Tyskland.Senere forskning har påvist at de italienske oppfinnerne Eugenio Barsanti og Felice Matteucci patenterte den første funksjonelle motoren med intern forbrenning allerede i 1854 i London (patentert i 1872). Ottomotoren har klare likheter med italienernes motor. Uavhengig av de øvrige fikk Carl Benz i 1879 patent på en egen firetaktsmotor som han satte i en trehjulsbil, og den fikk han også fikk patent på.
I 1926 ble Carl Benz' og Gottlieb Daimlers selskaper sammenslått til Mercedes-Benz.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arnold Langen. Nicolaus August Otto. Der Schöpfer des Verbrennungsmotors. Stuttgart: Franckh.
Arnold Langen: Nikolaus August Otto (1832–1891). In: Rheinisch-Westfälische Wirtschaftsbiographien, BandV. Aschendorff, Münster 1953, S. 79–101.
(de) Hans Christoph Graf von Seherr-Thoß: «Nikolaus August Otto.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 19, Duncker & Humblot, Berlin 1999, ISBN 3-428-00200-8, s. 700–702 (digitalisering).
Hans Leo Sittauer. Nicolaus August Otto, Rudolf Diesel (4. utg.). Leipzig: Teubner. | Nikolaus August Otto (født 10. juni 1832 i Holzhausen an der Haide i hertugdømmet Nassau, død 26. | 9,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Benz | 2023-02-04 | Carl Benz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Karlsruhe', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Carl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. april 1929 i Ladenburg) var en tysk ingeniør som regnes som oppfinneren av den bensindrevne bilen. Flere andre, blant andre Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, jobbet med samme type oppfinnelse på samme tid, men Benz tok patent på sitt arbeide først, og patenterte så alle hovedkomponentene som gjør en stempelmotor passende for bruk i biler. I 1879 fikk Benz patent på sin første motor, som han bygget i 1878.
I 1885 bygget han Motorwagen, verdens første bil, som ble drevet av en gassmotor. Den hadde tre hjul, ble styrt via forhjulet mens bakhjulene bar passasjerer og motor. Benz oppfant også forgasseren, tennpluggen, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
I 1896 designet og patenterte Benz den første boksermotoren med horisontale stempler, som fortsatt er et prinsipp som brukes av blant andre Subaru og Porsche.
Benz stiftet Benz & Cie., forgjengeren til Daimler Benz, Mercedes-Benz og DaimlerChrysler. Før han døde fikk han oppleve at bilbruken eksploderte i 1920-årene takket være hans oppfinnelser.
| Carl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. april 1929 i Ladenburg) var en tysk ingeniør som regnes som oppfinneren av den bensindrevne bilen. Flere andre, blant andre Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, jobbet med samme type oppfinnelse på samme tid, men Benz tok patent på sitt arbeide først, og patenterte så alle hovedkomponentene som gjør en stempelmotor passende for bruk i biler. I 1879 fikk Benz patent på sin første motor, som han bygget i 1878.
I 1885 bygget han Motorwagen, verdens første bil, som ble drevet av en gassmotor. Den hadde tre hjul, ble styrt via forhjulet mens bakhjulene bar passasjerer og motor. Benz oppfant også forgasseren, tennpluggen, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
I 1896 designet og patenterte Benz den første boksermotoren med horisontale stempler, som fortsatt er et prinsipp som brukes av blant andre Subaru og Porsche.
Benz stiftet Benz & Cie., forgjengeren til Daimler Benz, Mercedes-Benz og DaimlerChrysler. Før han døde fikk han oppleve at bilbruken eksploderte i 1920-årene takket være hans oppfinnelser.
== Unge Benz ==
Karl Benz, eller Karl Friedrich Michael Vaillant som han egentlig heter, ble født i Karlsruhe i Tyskland. Faren var Johann George Benz, lokomotivfører, og moren var Josephine Vaillant. Paret var ugifte ved fødselen, men giftet seg tidlig i 1845. Da Karl var to år gammel ble faren drept i en togulykke, og moren endret navnet hans til Karl Friedrich Benz til minne om faren.Familien levde på fattigdomsgrensen, men moren slet for å gi Benz en god utdannelse. Han gikk på den lokale barneskolen i Karlsruhe, og viste seg som en lovende student. I 1853, i en alder av ni år, startet han på den vitenskapelig orienterte skolen Lyzeum. Deretter studerte han ved Universitetet i Karlsruhe under Ferdinand Redtenbacher.
Benz ville først bli låsesmed, men fulgte etterhvert i farens fotspor, og begynte å studere lokomotivutvikling. Den 30. september 1860, i en alder av 15 år, sto han på den innledende eksamen som ingeniør ved Universitetet i Karlsruhe, hvor han studerte. Han tok avgangseksamen den 9. juli 1864.
På universitetet kom de første tankene om en hesteløs vogn, mens Benz satt på sykkelen sin.
Etter sin formelle utdannelse hadde Benz praksis i syv år hos forskjellige selskaper, men passet ikke inn hos noen av dem. Praksisen startet i Karlsruhe, med to år i forskjellige stillinger hos et ingeniørfirma. Deretter flyttet han til Mannheim for å jobbe som designer hos en vektfabrikk, før han i 1868 dro til Pforzheim for å jobbe for et brobyggerselskap, Gebrüder Benckiser Eisenwerke und Maschinenfabrik. Til slutt dro han til Wien i en kort periode for å jobbe i et jernfirma.
== Benz' fabrikk, og hans første oppfinnelser (1871–1882) ==
I en alder av 27 år i 1871, slo Carl Benz seg sammen med August Ritter for å starte et mekanisk verksted i Mannheim, Iron Foundry and Mechanical Workshop, senere Factory for Machines for Sheetmetal Working. Selskapets første år var en komplett katastrofe. Ritter viste seg å være svært upålitelig, og lokale myndigheter konfiskerte alle eiendelene. Deretter kjøpte Benz ut Ritters andel i selskapet ved hjelp av penger han fikk låne av faren til sin forlovede, Bertha Ringer.
Den 20. juli 1872 ble Benz og Ringer gift, og fikk senere fem barn: Eugen (1873), Richard (1874), Clara (1877), Thilde (1882) og Ellen (1890).
Til tross for sine første problemer i forretningslivet fortsatte Carl Benz å utvikle nye idéer. For å øke inntektene startet han arbeidet med nye patenter i 1878. Først konsentrerte han seg om å bygge en pålitelig totakters gassmotor, basert på Nikolaus Ottos design av firetakts-motoren. Et patent på dette designet, innsendt av Otto, hadde blitt erklært ugyldig. Benz fullførte motoren på nyttårsaften 1878, og fikk patent i 1879.
Det var først med patentene på de forskjellige komponentene som senere ble den moderne forbrenningsmotoren at Benz viste sitt geni. Han tok patent på blant annet tenningssystemet som brukte gnister ved hjelp av batterier og tennplugger, tennpluggen selv, forgasseren, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
== Benz' Gasmotoren-Fabrik Mannheim (1882–1883) ==
Nye problemer dukket opp da bankene i Mannheim forlangte at Benz' Gas Factory ble gjort om til et aksjeselskap på grunn av de høye produksjonskostnadene. Benz ble tvunget til å gå inn i et samarbeid med fotografen Emil Bühler og hans bror, en ostehandler, for å få nye lån av bankene. Selskapet fikk navnet Gasmotoren Fabrik Mannheim, og ble stiftet i 1882. Benz var svært lite fornøyd, da han satt igjen med kun 5% av aksjene og den beskjedne tittelen direktør. Det verste av alt var at idéene hans ikke ble tatt med i betraktningen når nye produkter skulle utvikles, og dette førte til at han trakk seg fra selskapet kun et år senere, i 1883.
== Benz & Cie. og Motorwagen ==
Benz' livslange hobby brakte ham til en sykkelreparatør i Mannheim, som var eid av Max Rose og Friedrich WIlhelm Eßlinger. I 1883 stiftet de tre et nytt selskap som produserte maskiner for industrien: Benz & Company Rheinische Gasmotoren-Fabrik, vanligvis kalt Benz & Cie.. Selskapet vokste raskt til 25 ansatte, og startet produksjonen av gassdrevne motorer.
Selskapet ga Benz muligheten til å fortsette sin gamle idé om en hesteløs vogn. Basert på sine erfaringer med sykler brukte han liknende teknologi da han bygget en bil med en firetaktsmotor av eget design mellom bakhjulene. Kreftene ble overført via to kjeder til bakakselen. Benz fullførte bygget i 1885, og kalte den Benz Patent Motorwagen. Dette var det første kjøretøyet designet fra bunnen av som en bil, og ikke simpelthen en ombygget vogn, og derfor ansees Carl Benz av mange som bilens oppfinner.
Starten for Motorwagen i 1885 var skuffende. Testene tiltrakk ofte mange tilskuere, som lo hånlig når Benz kjørte inn i vegger fordi bilen til å begynne med var svært vanskelig å styre. Motorwagen ble patentert den 29. januar 1886 som «DRP-37435: automobil drevet av gass». De første vellykkede prøveturene ble kjørt sommeren 1886 på offentlige veier, og året etter bygde Carl Benz Motorwagen Model 2, som var oppgradert på en rekke områder, og i 1887 ble den ferdige Model 3 med trehjul bygget.
Benz startet salg av kjøretøyet, markedsført under navnet Benz Patent Motorwagen, noe som gjorde det til den første bilen tilgjengelig for allmennheten noen sinne. Den første kunden, sent sommeren 1888, hevdes å ha bli innlagt på galehus senere. Kunde nummer to, Emile Roger fra Paris, som kjøpte en 1888 Benz, hadde stor innvirkning på Benz' suksess. Roger hadde bygget Benz-motorer på lisens fra Carl Benz i flere år, og bestemte seg i 1888 for å legge til Benz' nye bil i modellprogrammet sitt. Mange av de tidlige Benz-bilene ble bygget i Frankrike og solgt av Roger.
Tidlige kunder hadde mange utfordringer. Bensin måtte kjøpes på apotek, som solgte det som rensemiddel, og apotekene tok ikke inn bensin i store kvanta. Motorwagen produsert tidlig i 1888 måtte dyttes når den skulle opp bratte bakker, og denne begrensningen forsvant etter at Berta Benz kjørte en av bilene over en lengre avstand, og senere foreslo for ektemannen at han ga bilen to gir. Historien vil ha det til at Berta Benz tok bilen uten at mannen kjente til det om morgenen den 5. august 1888, og la ut på en 106 kilometer lang kjøretur fra Mannheim til Pforzheim for å besøke moren, sammen med sønnene Eugen og Richard. I tillegg til at det var mangel på bensin hos apotekene langs veien måtte hun også løse en rekke tekniske problemer før hun omsider kom frem sent på kvelden, og sendte et telegram til Carl Benz for å fortelle om turen. I dag feires dagen i Tyskland med et billøp for antikke biler.
Benz' Model 3 fikk sin store verdensdebut på verdensutstillingen i Paris i 1889, og omkring 25 eksemplarer ble bygget mellom 1886 og 1893.
== Utvidelser hos Benz & Cie. ==
Den store etterspørselen etter stasjonære forbrenningsmotorer tvang Carl Benz til å utvide fabrikken, og i 1886 sto en ny bygning ferdig på fabrikkområdet. Benz & Cie. hadde vokst fra 50 ansatte i 1890 til 430 i 1899, og mot slutten av det 19. århundre var Benz & Cie. verdens største bilprodusent, med 572 produserte eksemplarer i 1899.
På grunn av størrelsen ble Benz & Cie. et aksjeselskap i 1899, og Friedrich Von Fischer og Julius Ganß fikk plasser i styret. Ganß jobbet med markedsføring og kommersialisering.
De nye styremedlemmene anbefalte Carl Benz å lage en billigere bil, som passet til masseproduksjon. I 1893 utviklet Benz Victoria, en toseters bil med en motor på tre hestekrefter, som kunne nå en toppfart på 15 km/t. Modellen ble en suksess, med 45 solgte eksemplarer i 1893.
I 1894 forbedret Benz sin nye modell Velo. Denne bilen var produsert i et voldsomt høyt antall for sin tid – 1200 enheter mellom 1894 og 1901 – at den blir ansett som verdens første masseproduserte bil. Benz Velo deltok også i verdens første billøp, fra Paris til Rouen i 1894.
I 1895 designet Benz verdens første lastebil, og noen av disse ble senere bygget om av det første busselskapet, som bygget Netphener, verdens første buss.
I 1896 fikk Carl Benz patent på sin boksermotor med horisontalt plasserte stempler. Han bygget en motor hvor stemplene nådde sitt høyeste dødpunkt samtidig, og dermed balanserte hverandre og sørget for mindre vibrasjoner. Boksermotorer med fire eller færre sylindre er de mest vanlige. Dette prinsippet blir fortsatt brukt av bilprodusenter som Subaru og Porsche.
Selv om Gottlieb Daimler døde i mars 1900 – og det ikke finnes noe bevis for at Carl Benz og Daimler kjente hverandre eller kjente til hverandres arbeid – ble konkurransen med Daimler Motors i Stuttgart en utfordring for Benz & Cie. I oktober 1900 bygget sjefsdesigneren hos DMG, Wilhelm Maybach, modellen Mercedes 35hp etter spesifikasjoner fra Emil Jellinek, etter at en kontrakt ble inngått mellom DMG og Jellinek om produksjon av 36 slike modeller mot at Jellinek skulle være forhandler for dem. Maybach forlot DMG i 1907, men designet denne modellen og flere viktige forbedringer før han forlot selskapet. Etter testing ble den første bilen levert til Jellinek den 22. desember 1900. Jellinek fortsatte å komme med forslag til forbedringer av modellen, og oppnådde gode resultater i billøp med bilen de neste årene, noe som oppmuntret DMG til å øke produksjonen av biler.
Benz møtte konkurransen med sin Parsifili-modell, som ble introdusert i 1903, med to vertikale sylindre og en toppfart på 55 km/t. Resten av styret ansatte noen franske designere uten å avtale med Benz på forhånd. Frankrike var et land med stor bilindustri basert på Maybachs oppfinnelser, og på grunn av avgjørelsen om å ansette franskmennene sa Benz fra seg utviklingsansvaret den 24. januar 1903, men ble sittende som styreleder frem til sin død i 1929. Benz' sønner Eugen og Richard forlot også selskapet, men Richard returnerte i 1904 som bildesigner.
Innen 1904 hadde Benz & Cie. solgt 3 480 eksemplarer av bilene sine, og selskapet var fortsatt ledende på bilproduksjon. I tillegg til at han fortsatte som styreleder i Benz & Cie. stiftet Carl Benz snart et nytt selskap sammen med sønnen Eugen, som ble holdt innen familien, og som bygget biler under et annet merkenavn.
I 1909 ble Blitzen Benz bygget av Benz & Cie., og racerbilen satte en fartsrekord på 228.1 km/t. Den ble sagt å være «raskere enn noe fly, tog eller bil». Racerbilen ble sendt rundt til forskjellige land, til og med til USA, for å sette en rekke rekorder. Motoren hadde et sylindervolum på 21.5 liter, og leverte 200 hestekrefter. Fartsrekorden til Blitzen Benz ble stående i ti år.
== Benz-Söhne (1906 til 1923) ==
Carl Benz, Bertha Benz og sønnen Eugen flyttet til Ladenburg, en by i nærheten, og stiftet selskapet Benz & Sønn (Benz-Söhne) i 1906 med sin egen kapital. Selskapet skulle produsere biler og gassdrevne motorer. Motorene ble raskt erstattet av bensinmotorer på grunn av mangel på etterspørsel. Selskapet solgte aldri aksjer offentlig, og bygget sine egne bilmodeller helt uavhengig av Benz & Cie.
Benz-Söhne-bilene var av god kvalitet, og ble raskt populære som taxier i London. I 1912 ga Carl Benz alle sine aksjer i Benz-Söhne til Eugen og Richard, men ble sittende som styreleder i Benz & Cie. Den 25. november 1914 fikk den 70 år gamle Carl Benz en Doktortittel av Universitetet i Karlsruhe.
Nesten allerede fra begynnelsen av bilproduksjonens tid ble deltakelse i racing og billøp en viktig markedsføringsmetode for produsentene. Først ble produksjonsmodellene kjørt, og Benz Velo deltok i verdens første billøp fra Paris til Rouen i 1894. Senere ga investeringer i utvikling av egne racerbiler ekstrainntekter gjennom salg av modeller assosiert til vinnerbilen. Unike racerbiler ble bygget på denne tiden, for eksempel Benz' Tropfenwagen, verdens første bil med midtmontert motor.
I Benz-Söhnes siste år, 1923, ble 350 eksemplarer bygget. I det etterfølgende år, 1924, bygget Carl Benz to ekstra 8/25 hp-modeller til personlig bruk, som han aldri solgte – og disse eksisterer fortsatt.
== Mot Daimler-Benz og Mercedes-Benz ==
Under 1. verdenskrig økte både Benz & Cie. og Daimler Motors produksjonen betraktelig for å produsere krigsmateriell. Etter krigen fortsatte begge med sitt normale nivå, men den tyske økonomien var kaotisk. Biler ble sett på som et luksusgode, og ble derfor ilagt 15 % ekstra skatt. På samme tid var det bensinmangel i landet, og for å overleve denne vanskelige situasjonen foreslo Benz & Cie. i 1919 et samarbeid med Carl Benz gjennom en representant, Karl Jahn. DMG takket nei til tilbudet i desember samme år.
Den økonomiske krisen i Tyskland ble stadig verre. I 1923 produserte Benz & Cie. kun 1 382 eksemplarer i Mannheim, og DMG produserte kun 1 020 eksemplarer i Stuttgart. Den gjennomsnittlige prisen for en bil var 25 millioner såkalte «papirmark», på grunn av en voldsom inflasjon. Forhandlinger ble satt i gang mellom de to selskapene, som i 1924 signerte en intensjonsavtale som var gyldig frem til år 2000. Begge selskapene standardiserte design, produksjon, innkjøp, salg og markedsføring – og markedsførte produktene sine i fellesskap – men beholdt sine respektive merkenavn.
Den 28. juni 1926 slo Benz & Cie. og DMG seg offisielt sammen i selskapet Daimler-Benz, og døpte alle sine biler Mercedes-Benz for å ære DMG-fabrikkens aller viktigste modell, Mercedes 35hp. Navnet var hentet fra den 10 år gamle Mercedes Jellinek, datteren til en av partnerne i DMG, Emil Jellinek, som hadde bestemt spesifikasjonene for den nye modellen. En ny logo ble designet – bestående av en trearmet stjerne (som representerte Daimlers motto: «motorer for land, luft og vann»), omgitt av de tradisjonelle laurbærbladene fra Benz' logo – og merket Mercedes-Benz. Året etter, i 1927, ble antallet biler solgt tredoblet, til 7 918 eksemplarer, og dieselmotorer ble lansert for bruk i lastebiler. I 1928 ble Mercedes-Benz SS presentert.
Den 4. april 1929 døde Carl Benz i sitt hjem i Ladenburg i en alder av 84 år. Han døde av bronkitt. Frem til sin død den 5. mai 1944 fortsatte Bertha Benz å bo i deres felles hjem. Benz-huset har blitt erklært historisk, og blir i dag brukt som møtefasiliteter for en non-profit-organisasjon som ærer både Bertha og Carl Benz for deres roller i bilens historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Automuseum Dr. Carl Benz, Ladenburg/Germany
Gottlieb Daimler and Karl Benz Foundation
Karl Benz hos 3-wheelers.com Arkivert 5. februar 2020 hos Wayback Machine. | Carl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. | 9,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holger_Meins | 2023-02-04 | Holger Meins | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Dødsfall under fengselsopphold', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer tilknyttet Røde Armé Fraksjon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyskere involvert i terroraktivitet'] | Holger Klaus Meins (født 26. oktober 1941 i Hamburg, død 9. november 1974 i Wittlich) var medlem av «den første generasjonen» terrorister i den vesttyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Han døde i 1974 etter en ukelang sultestreik i fengselet i Wittlich i Rheinland-Pfalz.
| Holger Klaus Meins (født 26. oktober 1941 i Hamburg, død 9. november 1974 i Wittlich) var medlem av «den første generasjonen» terrorister i den vesttyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Han døde i 1974 etter en ukelang sultestreik i fengselet i Wittlich i Rheinland-Pfalz.
== Biografi ==
=== Studier, tidlig politisk aktivitet, radikalisering ===
Holger Meins var fra Hamburg, og var sønn av forretningsmannen Wilhelm Julius Meins (1907–1986). Fra 1962 studerte Meins ved Hochschule für bildende Künste Hamburg (HfbK). I 1964 jobbet han med scenografi ved Theater im Zimmer i Hamburg. Samme høst ble han praktikant ved RIVA-Fernsehstudios og kameraassistent ved ARPA-Film i München. Han avbrøt sitt kunststudium i 1966, og ble innskrevet ved det nygrunnlagte Deutsche Film- und Fernsehakademie i Berlin. Her spilte han inn en dokumentarfilm i Direct cinema-stil, Oskar Langenfeld, som fikk mye ros. Meins fulgte i dokumentarfilmen overlevelsesstrategiene i hverdagen til en tuberkulosesyk uteligger.
Samme år deltok Meins for første gang på en demonstrasjon arrangert av Sozialistischer Deutscher Studentenbund mot Vietnamkrigen. 2. juni 1967 deltok han på demonstrasjonen mot den iranske sjahens besøk i Berlin, da Benno Ohnesorg ble skutt av politiet. I tiden etter kom det til en radikalisering av den venstreorienterte studentbevegelsen, en radikalisering som også preget Holger Meins.
1. februar 1968 deltok han på et protestarrangement ved Technische Universität Berlin som ble kalt «Springertribunalet» (etter Axel Springer), og viste en dokumentarfilm på tre minutter kalt «Wie baue ich einen Molotow-Cocktail?» («Hvordan lager jeg en molotovcocktail?»). Filmen ble opprinnelig vist anonymt, men det er idag ingen tvil om at Meins var opphavsmannen. På slutten av filmen ser man et klipp med bilde av forlagshuset Axel Springer AG, slik at det ikke skal herske tvil om målet.
Fordi Meins ventet seg en etterforskning av denne filmen, reiste han sammen med medstudenten Günther Peter Straschek i begynnelsen av 1968 til München, hvor Hochschule für Fernsehen und Film München nettopp hadde åpnet. Han prøvde å få en av lærerne ved høyskolen til å gå god for at filmen var et abstrakt kunstverk som ikke oppfordret til voldsbruk, men ingen var villige til å gjøre dette.
Etter at Rudi Dutschke ble angrepet av en ufaglært arbeider kom det til virkelige attentater mot Springerpressen. I mai samme år deltok Meins i okkupasjonen av lokalene til Deutsche Film- und Fernsehakademie Berlin. Han ble derfor 27. november 1968 utestengt fra studiet, sammen med Hartmut Bitomsky, Harun Farocki og 15 andre. Utestengelsen ble overprøvet av en domstol 11. november 1969.
=== Aktivitet i RAF ===
I september 1969 flyttet Meins inn i Kommune 1 i Berlin. Han jobbet for Peter-Paul Zahls undergrunnsavis 883. 14. mai 1970 ble Andreas Baader befridd fra fengsel av Ulrike Meinhof, og en terrororganisasjon, Rote Armee Fraktion, ble født.
Holger Meins laget en plakat med tittelen «Freiheit für alle Gefangenen» («frihet for alle fanger») og fikk trykket RAFs grunnleggelsesopprop i 883. På dette tidspunktet hadde han allerede avbrutt sitt filmstudium.
14. august 1970 ble han arrestert, mistenkt for deltagelse i et bombeangrep mot en politibil, men etter en måneds varetekt i Berlin-Moabit ble han igjen løslatt.
I oktober sluttet Meins seg til RAF og gikk under jorden. Han tok dekknavnet «Rolf». Han ble i tiden som fulgte mistenkt for å ha deltatt i attentater mot amerikanske installasjoner i Frankfurt am Main og Heidelberg.
1. juli 1972 ble Meins, Andreas Baader og Jan-Carl Raspe oppdaget av politiet i Frankfurt, hvor de tre ble arrestert etter en lengre skuddveksling. Etter arrestasjonen skal de ha blitt brutalt behandlet av politiet, ifølge Stefan Austs bok Der Baader-Meinhof Komplex.
Meins satt først i fengselet i Bochum, senere i Koblenz og til slutt i Wittlich.
=== Sultestreik og død ===
I januar 1973 startet Meins sammen med noen av sine medfanger sin første sultestreik, i protest mot soningsforholdene.
RAF-fangene krevde å få sitte i samme fengsel og ville ha status som krigsfanger. I mai startet fangene en ny sultestreik. Meins ble da for første gang tvangsernært. Etter syv uker avbrøt fangene sultestreiken. Den tredje sultestreiken startet Meins 13. september 1974. Til tross for at han ble tvangsernært døde han 9. november 1974 i Justizvollzugsanstalt Wittlich etter 58 dagers sultestreik. Ved sin død veide den 186 cm. høye Meins bare 39 kg. Holger Meins var etter Petra Schelm, som døde under en skuddveksling med politiet 15. juli 1971 da hun motsatte seg arrestasjon, den andre RAF-terroristen som mistet livet.
Meins ble begravet i familiegraven i Hamburg-Stellingen. Ved begravelsen den 18. november 1974 deltok over 5 000 mennesker, blant dem Rudi Dutschke, som foran åpne kameraer ropte «Holger, kampen fortsetter». Om dette var en solidarisering med RAF er omstridt. Hans kone har bestridt dette, og Dutschke kom siden til å ta sterk avstand fra «RAF-skitten».
Meins' død førte til en polarisering av den vesttyske befolkningen. På den ene siden kom det trusler om å grave opp liket og henge det opp til skrekk og advarsel, på den andre siden snakket venstreorienterte grupper om et «mord». I flere byer var det demonstrasjoner med inntil 10 000 deltagere til støtte for Meins.
I 1975 okkuperte en gruppe i RAF som kalte seg «Kommando Holger Meins» den vesttyske ambassaden i Stockholm. To diplomater og to terrorister omkom under gisselaksjonen.
== Filmer hvor Holger Meins deltok i produksjonen ==
Subjektitüde, 1966, lyd: Holger Meins
Klammer auf, Klammer zu, 1966, lyd: Holger Meins
Silvo, 1967, lyd: Holger Meins
Die Worte des Vorsitzenden, 1967, foto: Holger Meins
Farbtest – Rote Fahne, 1968, skuespiller: Holger Meins
Oskar Langenfeld, kortfilm, 1967, regi: Holger Meins
Wie baue ich einen Molotow-Cocktail?, dokumentarfilm på tre minutter, 1968, regi: Holger Meins (originalversjonen er tapt, men det finnes en rekonstruksjon)
== Filmer om Holger Meins ==
Starbuck – Holger Meins. Ein Porträt als Zeitbild, dokumentarfilm, Tyskland 2001, regi: Gerd Conradt
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gerd Conradt: Starbuck – Holger Meins. Ein Porträt als Zeitbild, Espresso Verlag, Berlin 2001
== Eksterne lenker ==
(en) Holger Meins på Internet Movie Database
(en) Holger Meins hos The Movie Database | Holger Klaus Meins (født 26. oktober 1941 i Hamburg, død 9. | 9,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matthias_Platzeck | 2023-02-04 | Matthias Platzeck | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brandenburgs fortjenstorden', 'Kategori:DDR-politikere', 'Kategori:Fødsler 29. desember', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Potsdam', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Matthias Platzeck (født 29. desember 1953 i Potsdam) er en tysk politiker (SPD). Han var fra 26. juni 2002 til 28. august 2013 ministerpresident i den tyske delstaten Brandenburg. Fra 15. november 2005 til 10. april 2006 var han leder for det sosialdemokratiske partiet SPD i Tyskland.
| Matthias Platzeck (født 29. desember 1953 i Potsdam) er en tysk politiker (SPD). Han var fra 26. juni 2002 til 28. august 2013 ministerpresident i den tyske delstaten Brandenburg. Fra 15. november 2005 til 10. april 2006 var han leder for det sosialdemokratiske partiet SPD i Tyskland.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Legesønnen Platzeck tok Abitur (artium) i 1972, og studerte fra 1974 ved den den tekniske høyskolen i Ilmenau, hvor han i 1979 ble ferdig utdannet som sivilingeniør i biomedisinsk kybernetikk.
Han var gift mellom 1978 og 1984, og har fra dette ekteskapet tre døtre.
== Yrke ==
Matthias Platzeck var fra 1979 til 1980 vitenskapelig medarbeider ved Institut für Lufthygiene i Chemnitz og ble deretter direktør for økonomi og teknikk ved sykehuset i Bad Freienwalde. Fra 1982 til 1990 var han avdelingsleder for miljøhygiene ved hygieneinspeksjonen i Potsdam. Mellom 1982 og 1987 videreutdannet han seg dessuten i miljøhygiene ved Akademie für Ärztliche Fortbildung i Berlin.
== Politisk karrière ==
Platzeck var i april 1988 en av grunnleggerne av det potsdamske borgerinitiativet Arbeitsgemeinschaft für Umweltschutz und Stadtgestaltung (ARGUS) og i november 1989 også av Grüne Liga, som han ble talsmann for. Fra desember 1989 til februar 1990 representerte han Grüne Liga ved de sentrale rundebordsforhandlingene i Berlin. Fra februar til april 1990 var han minister uten portefølje i Hans Modrows regjering i DDR.
I mars 1990 ble han medlem av det første, siste og eneste demokratisk valgte Folkekammeret (parlamentet i DDR) for Grüne Partei der DDR, som han ikke selv var medlem av. Han ble parlamentarisk forretningsfører for fraksjonen Bündnis 90/Die Grünen. Mellom den tyske gjenforeningen 3. oktober 1990 og frem til det første valget var avholdt var han delegert representant i det tyske parlamentet.
Fra oktober 1990 til september 1992 var han medlem av landdagen i Brandenburg for Bündnis 90. Etter at Bündnis 90 ble omdannet fra liste til parti i 1991 var han en av deres nasjonale talsmenn frem til 1993. Han meldte seg ut av partiet da det fusjonerte med Die Grünen.
Platzeck ble 22. november 1990 han miljøvernminister i Manfred Stolpes kabinett i Brandenburg, i en koalisjon bestående av SPD, FDP og Bündnis 90. Også etter å ha trådt ut av partiet beholdt han sin ministerpost. Han ble som partiløs også medlem av den rene SPD-regjeringen i Brandenburg i 1994. I denne stillingen oppnådde han stor popularitet som realistisk og pragmatisk krisehåndterer under Oder-flommen sommeren 1997.
Som representant for Brandenburg var han fra 27. november 1991 til 12. oktober 1994 medlem og deretter frem til 4. november 1998 stedfortredende medlem av Forbundsrådet.
Den 6. juni 1995 ble Platzeck medlem av SPD og fra juni 1998 medlem av styret i SPD i Brandenburg. Siden 8. desember 1999 er han medlem av SPDs nasjonale styre. 8. juli 2000 ble han valgt til formann for SPD i Brandenburg.
I 1998 avviste han et tilbud om å få plass i Gerhard Schröders føderale regjering. Men allerede 3. november samme år måtte han, ikke helt frivillig, gå av som miljøvernminister i Brandenburg. For å spare SPD fra å lide nederlag for det venstreekstreme PDS ved overborgermestervalget i Potsdam, stilte Platzeck til valg for denne stillingen og vant valget med 63,5 % av stemmene.
Etter Manfred Stolpes avgang som statsminister ble Platzeck 27. juni 2002 valgt til ny ministerpresident i Brandenburg. Hans håndtering av flomkrisen sommeren 2002 bidro til å øke hans popularitet ytterligere. Platzeck ledet først to regjeringer i koalisjon med CDU og deretter fra 2009 en regjering i koalisjon mellom Die Linke og hans eget parti SPD.
Ved landdagsvalget 19. september 2004 vant han direktemandatet i sin valgkrets og ble dermed igjen medlem av landdagen i Brandenburg. Ved dette valget klarte SPD å beholde stillingen som største parti i Brandenburg til tross for den negative nasjonale trenden.
Siden 9. juli 2002 er Platzeck igjen medlem av Forbundsrådet. Fra 1. november 2003 var han 2. visepresident for Forbundsrådet, og mellom 1. november 2004 og 31. oktober 2005 president for Forbundsrådet.
Etter at Franz Müntefering varslet sin avgang som SPD-formann etter å ha tapt en intern maktkamp, ble det klart at Platzeck ville etterfølge ham som formann. Valget fant sted på partikongressen 13.-15. november i Karlsruhe.
På grunn av helseproblemer overlot han 10. april 2006 vervet som leder av SPD i Tyskland til nestformannen Kurt Beck.
Platzeck mottok Brandenburgs fortjenstorden i embedet som ministerpresident i delstaten Brandenburg.
Den 29. juli 2013 kunngjorde Platzeck at han ville tre tilbake som ministerpresident og som leder av SPD i Brandenburg, med virkning fra 28. august 2013. Matthias Platzeck opplevde i juli 2013 et lettere hjerneslag. Platzeck foreslo Dietmar Woidke som sin etterfølger i stillingen som ministerpresident.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Matthias Platzeck i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Matthias Platzeck (født 29. desember 1953 i Potsdam) er en tysk politiker (SPD). | 9,946 |
null | 2023-02-04 | Martin Bucer | null | null | null | Martin Bucer (født 11. november 1491 i Schlettstadt, død 1. | 9,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_Scotty | 2023-02-04 | Ludwig Scotty | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nauriske presidenter', 'Kategori:Personer fra Anabar'] | Ludwig Derangadage Scotty (født 20. juni 1948 i Anabar) var republikken Naurus president fra 29. mai 2003 til 8. august 2003, og fra 22. juni 2004 til 19. desember 2007.
Scotty ble i desember 2007 anklaget for korrupsjon, og et mistillitsvotum mot ham førte til at han ble avsatt som president, og tidligere vektløfter Marcus Stephen ble satt inn i embedet.
| Ludwig Derangadage Scotty (født 20. juni 1948 i Anabar) var republikken Naurus president fra 29. mai 2003 til 8. august 2003, og fra 22. juni 2004 til 19. desember 2007.
Scotty ble i desember 2007 anklaget for korrupsjon, og et mistillitsvotum mot ham førte til at han ble avsatt som president, og tidligere vektløfter Marcus Stephen ble satt inn i embedet.
== Referanser == | Ludwig Derangadage Scotty (født 20. juni 1948 i Anabar) var republikken Naurus president fra 29. | 9,948 |
null | 2023-02-04 | Janosch | null | null | null | Janosch (kunstnernavn for Horst Eckert) (født 11. mars 1931 i Hindenburg i Øvre Schlesien i Tyskland) er en av de mest kjente tyske barnebokforfatterne. | 9,949 |
null | 2023-02-04 | Sørfjorden | null | null | null | Sørfjorden er navnet på en lang rekke fjorder i Norge: | 9,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjartan_Fl%C3%B8gstad | 2023-02-04 | Kjartan Fløgstad | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Sauda kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Aschehougprisen', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendalprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av Kritikerprisen', 'Kategori:Vinnere av Nordisk råds litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av Nynorsk litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av P2-lytternes romanpris'] | Kjartan Fløgstad (født 7. juni 1944 i Sauda i Rogaland) er en norsk forfatter. Fløgstad studerte arkitektur ved NTH i Trondheim en kort periode. Han skiftet snart til litteratur- og språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Deretter arbeidet han i en periode som industriarbeider i hjembyen og som smører på et norsk lasteskip i ulike deler av verden, spesielt i Latin-Amerika, før han debuterte som lyriker med diktsamlinga Valfart i 1968. Han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1978.
Han er far til forfatteren og forlagsredaktør Aslak Nore, født 1978.
| Kjartan Fløgstad (født 7. juni 1944 i Sauda i Rogaland) er en norsk forfatter. Fløgstad studerte arkitektur ved NTH i Trondheim en kort periode. Han skiftet snart til litteratur- og språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Deretter arbeidet han i en periode som industriarbeider i hjembyen og som smører på et norsk lasteskip i ulike deler av verden, spesielt i Latin-Amerika, før han debuterte som lyriker med diktsamlinga Valfart i 1968. Han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1978.
Han er far til forfatteren og forlagsredaktør Aslak Nore, født 1978.
== Forfatterskap ==
Fløgstad debuterte som prosaforfatter i 1970 med Den hemmelege jubel. I 1972 kom novellesamlinga Fangliner, der han lar sjøfolk og skiftarbeidere i tungindustrien komme til orde på deres eget språk, og forfatterens marxistiske grunnsyn blir tydelig. Gjennombruddet kom i 1977 med romanen Dalen Portland. Her følger han utviklinga av det norske industrisamfunnet gjennom to generasjoner i etterkrigstida. I Fyr og flamme er det snarere avviklinga av industrisamfunnet som skildres, der siste generasjon mister klassetilhørigheten sin og ender i rastløshet og indre tomhet.
I romanen Kniven på strupen fra 1991 er hele handlinga lagt til samtida, og romanen er en stram satire over jappetid, urbanisme og postmodernisme. Flere av bøkene hans handler om personer som beveger seg i lovens gråsone eller på andre sida av loven, som «terroristromanen» Fimbul. I tillegg har han skrevet to rene kriminalromaner under pseudonymene K. Villun og K. Villum.
Fløgstad har vært en aktiv kulturdebattant og essayist. På samme vis som romanene demonstrerer essayistikken et tvetydig forhold til norsk industrikultur på den ene sida og internasjonal kulturindustri på den andre. Han har skrevet en biografi om dikteren Claes Gill, reiseskildringer fra Latin-Amerika, om norske utvandrere til Sør-Amerika, og har dessuten gjendikta latinamerikanske lyrikere. Arbeidets lys er en analyse av tungindustrien i Sauda, og Osloprosessen tar for seg spriket mellom hovedstadens sjølforståelse og byens minkende betydning for landets verdiskaping. Med Brennbart kasta han seg inn i debatten om forholdet mellom riksmålsbevegelsen og Nasjonal Samling. I Brennbart viste han at målrørsla ikke samarbeida med Quisling-styret, som mange har trodd. Det gjorde derimot riksmålsbevegelsen, som få har visst. Han angrep historikerne Hans Fredrik Dahl og Lars Roar Langslet for å forfalske språkhistorien. Med romanen Grand Manila grep Fløgstad tilbake til temaer i bøker som Dalen Portland og Fyr og flamme. En av hans siste utgivelser er den essayistiske reisboka Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi, om en nedlagt sovjetisk gruveby på Svalbard.
Fløgstad dyrker en særprega stil i romanene så vel som i sakprosaen; han blander språk fra ulike stilnivåer, leker med ordspill og alluderer til andre tekster og til filmer. Han er en av de fremste representantene for magisk realisme på norsk, og realistiske handlingsforløp slår plutselig over i det fantastiske.Fløgstad ble i 1996 kåret av Bokklubben Nye Bøker til en av De fire nye store.I mars 2019 meldte Fløgstad seg ut av Den norske forfatterforening etter 50 års medlemskap. Årsaken var at foreningen i 2018 utgav en offisiell beklagelse til 17 forfattere som etter frigjøringen av Norge ble dømt av foreningens selvoppnevnte «æresrett» for deres bånd til okkupasjonsmakten. «Kan jeg være med i en forening som feirer seg selv ved å be antisemitter, holocaustfornektere, krigsprofitører om unnskyldning og som æreskjeller våre kollegaer for æresretten og hele det demokratiske flertallet for å ha utført uhyrligheter og sette en skamplett på foreningen i 1945?»
== Bibliografi ==
Valfart – diktsamling (1968)
Sememoniar – diktsamling (1969)
Den hemmelege jubel – prosa (1970)
Fangliner – noveller (1972)
Dikt i utval av Pablo Neruda – gjendikting (1973)
Litteratur i revolusjonen. Dikt frå Cuba – gjendikting (1973)
Rasmus – roman (1974)
Døden ikke heller – kriminalroman (1975) – under psevdonymet K. Villum
Ein for alle – kriminalroman (1976) – under psevdonymet K. Villun
Dalen Portland – roman (1977)
Fyr og flamme – roman (1980)
Loven vest for Pecos – essays (1981)
U 3 – roman (1983)
Ordlyden – essays (1983)
Det 7. klima – roman (1986)
Tyrannosaurus Text – essays (1988)
Portrett av eit magisk liv. Poeten Claes Gill – biografi (1988)
Arbeidets lys. Tungindustrien i Sauda gjennom 75 år – sakprosa (1990)
Kniven på strupen – roman (1991)
Dikt og spelmannsmusikk 1968-1993 – (1993)
Fimbul – roman (1994)
Pampa Union. Latinamerikanske reiser – reiseskildring (1994)
Ved Roma port – pamflett (1994)
Antipoder – essays (1996)
Kron og mynt – roman 1998)
Dei ytterste ting. Nødvendighetsartiklar – essays (1998)
Eld og vatn. Nordmenn i Sør-Amerika – sakprosa (1999)
Evig varer lengst – skuespill (2000)
Sudamericana – reiseskildring (2000)
Osloprosessen – (2000)
Sudamericana. Latinamerikanske reiser – (2000)
Shanghai Ekspress – reiseskildring (2001)
Paradis på jord – roman (2002)
Hotell Tropical – reiseskildring (2003)
Pablo Neruda: Kapteinens vers – gjendikting (2003)
Brennbart – sakprosa (2004)
Snøhetta: hus som vil meg hysa – sakprosa (2004)
Grand Manila – roman (2006)
Pyramiden, portrett av ein forlaten utopi – essays (2007)
Gi lyd. Tekstar 1968-2008. – I utval ved Agnes Ravatn & Trygve Åslund (2008)
Grense Jakobselv – roman (2009)
Nordaustpassasjen – roman (2012)
Magdalenafjorden – roman (2014)
Dovre faller. Norge 1814-2014 – sakprosa (2014)
Etter i saumane – sakprosa (2016)
Trans-Sovjet ekspress – sakprosa (2017)
Sandharpesongar – sanglyrikk (2018)
Due og drone – roman (2019)
På æren løs – sakprosa, med Espen Søbye og Tore Rem (2020)
== Diskografi ==
Lars Klevstrand og Guttorm Guttormsen kvintett: Høysang (1978)
Henning Sommerro: Litt tå me (1981)
Nordahl Grieg Teatret: Riksvegen vestover (1981)
Lars Klevstrand: Frie hender (1981)
Vestlandsfanden: Vestlandsfanden (1982)
Vestlandsfanden: Vestlandsfanden III (1987)
Lars Klevstrand: Her (1987)
Anders Bru: Himmel og hav (1990)
Henning Sommerro & Trondheim Symfoniorkester: Vårsøg (1992)
Vestlandsfanden: God stund (1996)
Vestlandsfanden: Indre strøk (1996)
Vestlandsfanden: Ei god stund – Med tekster av Kjartan Fløgstad (1996)
Frode Barth: Cumulus (1997)
Karl Seglem og Reidar Skår: Tya – Frå Bor til Bytes (1997)
Vestlandsfanden: Plommer i Hardanger (1999)
Frelsesarmeen: Stolpesko (2002)
Håkon Paulsberg: Kong J (2006)
Vestlandsfanden: Livets glade plommer (2010)
Jørn Simen Øverli: Markaviser (2012)
Gabriel Fliflet: Valseria (2013)
Kirsten Bråten Berg: Tonesvarm – Kirsten Bråten Berg gjennom 35 år (2014)
Gabriel Fliflet: Sevje (2017)
Trondheim Jazzorkester og Skrap: Antropocen (2017)
Tom Roger Aadland: Sandharpesong (2018)
== Priser ==
Aschehougprisen 1975
Nordisk råds litteraturpris 1978, for Dalen Portland
Kritikerprisen 1980, for Fyr og flamme
Melsom-prisen 1981
Nynorsk litteraturpris 1983, for U3
Stavanger Aftenblads kulturpris 1984
Nynorsk litteraturpris 1986, for Det 7. klima
The Pegasus Prize for Literature (USA), 1989 for Dalen Portland/Dollar Road
Gyldendals legat 1991
Doblougprisen 1997
Brageprisen 1998, for Kron og mynt
Gyldendalprisen 1998
Edvard-prisen 2003 i klassen tekst til musikk for Slak line
Bernardo O'Higgins-ordenen, tildelt av Chiles regjering i 2004
Medalla centenaria Pablo Neruda, tildelt av Chiles regjering i 2004
Årets nynorskbrukar 2005
P2-lytternes romanpris 2006, for Grand Manila
Kritikerprisen 2006, for Grand Manila
Rogaland fylkeskommunes kulturpris 2007
Sauda kommunes ærespris 2008
Språkprisen for nynorsk sakprosa 2008
Brageprisen (Brages ærespris) 2008
Nynorsk litteraturpris 2009 for Grense Jakobselv
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Kjartan Fløgstad i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
Kjartan Fløgstad; Tore Rem; Espen Søbye (15. mars 2019). «Kunsten å fremføre beklagelser». Morgenbladet. Besøkt 22. august 2019.
== Litteratur ==
Øystein Rottem: Kjartan Fløgstad. Eit forfattarhefte. Oslo, 1999
Torgeir Haugen (red.): Litterære skygger. Norsk fantastisk litteratur. Oslo, 1998
Agora nr. 4-2005: Kjartan Fløgstad.
== Eksterne lenker ==
(en) Kjartan Fløgstad på Internet Movie Database
NRK: Lydfiler med Kjartan Fløgstad
Kjartan Fløgstad i NRK Forfatter
Digitaliserte bøker av Fløgstad og om Fløgstad hos Nasjonalbiblioteket
Kjartan Fløgstad snakker om Uruguay i reisepodkasten Globusrulett
Forfattersamtale med Fløgstad og Nore – lydopptak ved Bergen Offentlige Bibliotek 27. februar 2020
Artikler om og av Kjartan Fløgstad i Norart | Kjartan Fløgstad (født 7. juni 1944 i Sauda i Rogaland) er en norsk forfatter. | 9,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tove_Nilsen | 2023-02-04 | Tove Nilsen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere av ungdomsbøker', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Amalie Skram-prisen', 'Kategori:Vinnere av Oktoberprisen'] | Tove Nilsen (født 25. oktober 1952 i Oslo) er en norsk forfatter. Hun var også i en årrekke litteraturkritiker i Dagbladet.
Nilsen debuterte i 1974 med romanen Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken. Hun har mottatt en rekke litterære priser for sitt forfatterskap, og ble i 1995 nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Øyets sult. 1970-tallets kvinneopprør dannet rammen om hennes første bøker.
Flere av Nilsens bøker har også handling lagt til oppveksten hennes på Bøler i Oslo i 1960-årene.
| Tove Nilsen (født 25. oktober 1952 i Oslo) er en norsk forfatter. Hun var også i en årrekke litteraturkritiker i Dagbladet.
Nilsen debuterte i 1974 med romanen Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken. Hun har mottatt en rekke litterære priser for sitt forfatterskap, og ble i 1995 nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Øyets sult. 1970-tallets kvinneopprør dannet rammen om hennes første bøker.
Flere av Nilsens bøker har også handling lagt til oppveksten hennes på Bøler i Oslo i 1960-årene.
== Bibliografi ==
Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken – roman (1974)
Helle og Vera – roman (1975)
Tonje – snart 11 år – barnebok (1976)
Hendene opp fra fanget – noveller (1977)
De skulle bare visst – ungdomsroman (1977)
Gerhard – roman (1978)
Fritt løp – roman (1980)
Skyskraperengler – roman (1982)
Vi tier ikke – sakprosa (sammen med Trygve Bølstad) (1983)
Den svarte gryte – roman (1984)
I stedet for dinosaurer – roman (1987)
Oslobilder – fotobok (1988) (foto: Morten Krogvold)
Chaplins hemmeligheter ' – roman (1989)
Amazonaspornografen – roman (1991)
Øyets sult – roman (1993)
Lystreise – roman (1995)
Skyskrapersommer – roman (1996) E-bok, bokhylla.no
G for Georg – roman (1997)
Etter Kairo – roman (2000)
Kvinner om natten – roman (2001)
Kretadøgn – roman (2003)
Skrivefest – sakprosa om å skrive (2005)
Sommer 2005 – roman (2006)
Vingetyven – roman (2008)
Nede i himmelen – roman (2010)
Øyer i hjertet – en begeistringsbok (2011)
Konge i snø – roman (2014)
Himmelske tilstander – roman (2017)
Den eneste broren – roman (2020)
Om moderskap – korttekst (2021)
== Priser ==
1984: Språklig samlings litteraturpris
1991: Sarpsborgprisen 1991
1993: Riksmålsforbundets litteraturpris
1995: Oktoberprisen
2008: «Bypatrioten» (Oslo Byes Vel)
2011: Amalie Skram-prisen
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Tove Nilsen i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
(en) Tove Nilsen på Internet Movie Database
(no) Tove Nilsen hos Sceneweb
(no) NRK: Lyd og video med Tove Nilsen
(no) Tove Nilsen i NRK Forfatter
(no) Digitaliserte bøker av Nilsen og om Nilsen hos Nasjonalbiblioteket
Tove Nilsen om Konge i snø – lydopptak ved Bergen Offentlige Bibliotek (2015) | Tove Nilsen (født 25. oktober 1952 i Oslo) er en norsk forfatter. | 9,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eyvind_Johnson | 2023-02-04 | Eyvind Johnson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Medlemmer av Svenska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Bodens kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske nobelprisvinnere', 'Kategori:Vinnere av Nordisk råds litteraturpris'] | Eyvind Johnson (født 29. juli 1900, død 25. august 1976) var en svensk forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1974 sammen med Harry Martinson. Han fikk prisen «for a narrative art, far-seeing in lands and ages, in the service of freedom».
Under andre verdenskrig arbeidet han i redaksjonen til publikasjonen Håndslag, som ble smuglet over grensen og spredt som illegal avis i Norge.
Både Johnson og Martinson tilhørte de svenske proletardikterne. I firebindsverket Romanen om Olof (1934–1937) skildrer Johnson hvordan det var å vokse opp som ung mann i Norrland på 1900-tallet. Eyvind Johnson vokste selv opp i Björkelund utenfor Boden i Norrbotten, der barndomshjemmet hans er blitt bevart.
I 1962 mottok han Nordisk råds litteraturpris for Hans nådes tid.
| Eyvind Johnson (født 29. juli 1900, død 25. august 1976) var en svensk forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1974 sammen med Harry Martinson. Han fikk prisen «for a narrative art, far-seeing in lands and ages, in the service of freedom».
Under andre verdenskrig arbeidet han i redaksjonen til publikasjonen Håndslag, som ble smuglet over grensen og spredt som illegal avis i Norge.
Både Johnson og Martinson tilhørte de svenske proletardikterne. I firebindsverket Romanen om Olof (1934–1937) skildrer Johnson hvordan det var å vokse opp som ung mann i Norrland på 1900-tallet. Eyvind Johnson vokste selv opp i Björkelund utenfor Boden i Norrbotten, der barndomshjemmet hans er blitt bevart.
I 1962 mottok han Nordisk råds litteraturpris for Hans nådes tid.
== Nobelprisen ==
Tildelingen av Nobelprisen vakte debatt ettersom både Johnson og Martinson selv var medlemmer av Svenska Akademien på tidspunktet for tildelingen. Ifølge akademimedlemmet Lars Gyllenstens memoarer klarte Johnson å takle det, men Martinson begikk selvmord i 1978.
== Medlemskap, priser og utmerkelser (utvalg) ==
1951 – Doblougprisen
1957 – innvalgt i Svenska Akademien 11. april 1957 på stol nummer 11 etter Nils Ahnlund og inntrådte 20. desember samme år
1960 – Doblougprisen
1962 – Nordisk råds litteraturpris
1967 – Övralidspriset
1974 – Litteraturfrämjandets stora romanpris
1974 – Nobelprisen i litteratur
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Eyvind Johnson - Facts». www.nobelprize.org. Besøkt 9. oktober 2016. | Eyvind Johnson (født 29. juli 1900, død 25. | 9,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Inge_R%C3%B8kke | 2023-02-04 | Kjell Inge Røkke | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kjell Inge Røkke', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt for økonomisk kriminalitet', 'Kategori:Nordmenn knyttet til petroleumsvirksomheten', 'Kategori:Personer fra Molde kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Akergruppen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kjell Inge Røkke (født 25. oktober 1958 i Molde) er en norsk forretningsmann, industrieier og industrileder.
Røkke er Aker ASAs hovedeier og har vært drivkraften i Aker siden 1990-tallet. Røkke startet sin karriere da han kjøpte en 21 meters (69 ft) tråler i USA i 1982, og han bygget gradvis opp et ledende, verdensomspennende fiskeriselskap. I 1996 kjøpte det Røkke-kontrollerte selskapet RGI nok Aker-aksjer til å bli Akers største eier og fusjonerte senere RGI med Aker. Røkke er styreleder i The Resource Group TRG og TRG Holding, samt styremedlem i Aker Solutions, Aker BP, Ocean Yield, Aker BioMarine, Aker Property Group, Aker Energy, Aker Horizons, Aker Offshore Wind, Aize Holding, Aker Clean Hydrogen, Cognite, Seetee Topco, REV Ocean og Rec Silicon. Røkke eier 68,2 % av aksjene i Aker ASA, gjennom sitt eierselskap på 97,5 % i The Resource Group Trg, den resterende andelen i TRG eies av hans barn.
Ifølge Kapital var Røkke Norges femte rikeste med en formue på 36 milliarder kroner i 2018.
| Kjell Inge Røkke (født 25. oktober 1958 i Molde) er en norsk forretningsmann, industrieier og industrileder.
Røkke er Aker ASAs hovedeier og har vært drivkraften i Aker siden 1990-tallet. Røkke startet sin karriere da han kjøpte en 21 meters (69 ft) tråler i USA i 1982, og han bygget gradvis opp et ledende, verdensomspennende fiskeriselskap. I 1996 kjøpte det Røkke-kontrollerte selskapet RGI nok Aker-aksjer til å bli Akers største eier og fusjonerte senere RGI med Aker. Røkke er styreleder i The Resource Group TRG og TRG Holding, samt styremedlem i Aker Solutions, Aker BP, Ocean Yield, Aker BioMarine, Aker Property Group, Aker Energy, Aker Horizons, Aker Offshore Wind, Aize Holding, Aker Clean Hydrogen, Cognite, Seetee Topco, REV Ocean og Rec Silicon. Røkke eier 68,2 % av aksjene i Aker ASA, gjennom sitt eierselskap på 97,5 % i The Resource Group Trg, den resterende andelen i TRG eies av hans barn.
Ifølge Kapital var Røkke Norges femte rikeste med en formue på 36 milliarder kroner i 2018.
== Familie ==
Ola Pedersen Røkke (1811–1895) på gården Røkke nedre på Skatval var Kjell Inge Røkkes tippoldefar. Faren Normann Røkke (f. 1926- d. 2016) flyttet til Molde og stiftet familie der.
Kjell Inge Røkke var 1980-1992 gift med Kari Monsen Røkke, og 2004-2020 gift med Anne Grete Eidsvig.Kjell Inge Røkke er far til næringslivslederen Kristian Monsen Røkke.I 2022 flyttet Røkke til Sveits.
== Forretningsliv ==
Røkke startet arbeidslivet ombord på en tråler som drev fiske i hjemlige farvann. I 1979 begynte Kjell Inge Røkke på tråleren «Arctic Trawler», den deltok i torskefiskeriene på USAs vestkyst. Etter å ha arbeidet som fisker og spart opp en halv million kroner, kjøpte han sin første fiskebåt i USA. Det gikk ikke så bra med Røkkes første fiskebåt og heller ikke med de to neste. Med hjelp av forretningsmannen Robert Breskovich i Seattle kom Røkke på rett kjøl igjen, og sammen investerte de i tråleren «Golden Alaska». Etter hvert ble det flere båter, og Røkke etablerte fiskeriselskapet American Seafoods Company i Seattle som fisket sei utenfor Alaska. Over en 6–7 årsperiode frem til begynnelsen av 1990-årene tjente Røkke seg rik på fisket utenfor Alaska og da han returnerte til Norge hadde han med seg en formue på 2 milliarder kroner.I 1994 samlet Røkke sine bedrifter i det norsk-amerikanske konsernet Resource Group International, Inc. (RGI) lokalisert i Seattle. I 1996 kjøpte RGI aksjer i Aker og ble største aksjonær og fusjonerte senere Aker og RGI til Aker RGI ASA. Aker RGI kjøpte i 2000 gjennom sitt datterselskap Aker Maritime store aksjeposter i Kværner. Han var 2000–2004 eneaksjonær i Aker RGI ASA, men etter økonomiske problemer gjennomførte han en større reorganisering av sine interesser i 2004. Aker ble re-etablert som nytt morselskap med virksomheter fra det tidligere Aker RGI og Kværner som datterselskap. Det «nye» Aker ASA ble børsnotert i september 2004. Kjell Inge Røkke eier gjennom sine privateide TRG-selskaper til sammen 68,2% av aksjene i Aker ASA. Han har dessuten store eierinteresser i Molde Fotballklubb og har frem til 2010 støttet klubben med rundt 500 millioner kroner.Røkke måtte i 2006-2007 forklare seg om Aker Kværners bidrag til fangeleiren Guantanamo.Ifølge Kapital var Røkke Norges femte rikeste med en formue på 36 milliarder kroner i 2018.
=== Tønne-saken ===
Avisen Dagbladet dokumenterte i 2002 at Kjell Inge Røkke betalte tidligere helseminister Tore Tønne et «suksesshonorar» på 1,5 million kroner for rådgivningsvirksomhet som Tønne i en seks ukers periode utførte for Røkke under oppkjøpet av Kværner, mens Tønne hadde etterlønn etter ministerposten. Honoraret ble forsøkt kamuflert ved at Advokatfirmaet BA-HR laget en uriktig faktura. Direktør Kari Breirem i BA-HR nektet å underskrive utbetalingen på 1,5 million kroner til Tønne. Økokrim tok ut tiltale mot Tønne og det var en omfattende mediedekning. Tønne tok sitt eget liv kort tid etter, 21. desember 2002.Tiltalen mot Tønne ble henlagt etter selvmordet. Breirem ble suspendert fra BA-HR for å ha tatt med seg taushetsbelagte dokumenter fra kontoret, og ble avskjediget da hun krevde erstatning fra BA-HR og i den etterfølgende saken ble det inngått forlik der Breirem fikk sluttpakke. Advokat Øyvind Eriksen (senere konsernsjef i Aker ASA) i advokatfirmaet BA-HR ble senere ilagt et forelegg på 50 000 kroner på grunn av overtredelse av regnskapsloven. Økokrim begrunnet forelegget med at en faktura ikke inneholdt tilstrekklige opplysninger om arbeidet som var utført av Tore Tønne og hans selskap Tønne Consult i forbindelse med Aker RGIs overtakelse av Kværner ASA. Forelegget ble vedtatt. Blant andre Kari Breirem hevdet at Røkke hadde hatt regien i saken.
=== Aksjesalg til staten ===
I juni 2007 kjøpte staten, representert ved næringsminister Dag Terje Andersen 30 prosent av Aker Holding for 4,8 milliarder kroner. Aker Holding eier 40 prosent av daværende Aker Kværner. Handelen ble kritisert for dårlig timing, mangelfulle prosedyrer og uklare motiver fra statens side. I 2020 anslo Nettavisen at staten hadde tapt 4,4 milliarder kroner på kjøpet.
=== Aker Solutions-saken ===
I april 2009 kjøpte Aker Solutions seg helt eller delvis opp i fem selskaper som var kontrollert av Røkke gjennom Aker ASA. Salget skjedde til et datterselskap av Aker Solutions ASA, Aker Solutions AS. Aksjonæravtalen mellom partene i Aker Holding AS sikrer ikke uttrykkelig aksjonærene kontrollen med datterselskaper til Aker Solutions ASA, og saken kom derfor aldri til reell behandling i styret i Aker Holding AS.Kritikken mot transaksjonen har vært at prisen Aker Solutions betaler er for høy i forhold til de underliggende verdiene i selskapene de kjøper. I forkant av transaksjonene hentet Aker ASA og Aker Solutions inn tre ulike juridiske vurderinger som blant annet drøftet hvorvidt saken måtte behandles på generalforsamling i Aker Solutions ASA. Disse vurderingene, og senere uttalelser fra uavhengige jurister, har konkludert med at så ikke var tilfelle. Det ble innhentet tre separate juridiske vurderinger i forkant og Røkke valgte å la transaksjonen gå via et datterselskap trolig fordi saken kom til å bli kontroversiell.
=== Årets toppsjef 2005 ===
I 2005 ble Kjell Inge Røkke kåret til årets toppsjef i Dagens Næringsliv (DN). Av totalt 8 000 stemmer gikk nesten en tredjedel av stemmene fra DNs lesere til Røkke.
=== Tildelt oljebransjens hederspris 2019 ===
Kjell Inge Røkke og Øyvind Eriksen ble tildelt Rystad Energys årlige hederspris for deres bidrag til norsk oljeindustri. Prisen ble gitt under Rystad Energys årlige arrangement Gullkronen i 2019. De mottok prisen for deres langvarige bidrag til oppbygningen av norsk oljeindustri.
== Filantropi ==
I mai 2017 kunngjorde Røkke at han bygger et forskningsskip i samarbeid med WWF. Skipet ventes klart til bruk i 2020 og skal foreta målinger i atmosfæren og i havet, ned til 6000 meters dyp og 20 meter under havbunnen på slike dyp. Skipet skal etter planen også samle opp plastsøppel fra havet som brennes om bord uten giftig utslipp. Røkke uttalte i et intervju til Aftenposten i 2017 at han vil gi tilbake til samfunnet brorparten av det han har tjent. Skipet omtales med betegnelsen «REV» – kort for Research Expedition Vessel.I 2015 opprettet Kjell Inge Røkke og hans daværende kone Anne Grete Eidsvik stipendet Aker Scholarship for å støtte master- og doktorgradsstudenter ved ledende universiteter internasjonalt. Stipendet skal gi norske talenter muligheten til å få impulser, nettverk og kunnskap i verdensklasse. Familiens selskap TRG finansierer stipendiene gjennom gaver til stiftelsen, og Aker står for administrasjon av Aker Scholarship. Høsten 2016 fikk det første kullet med 21 studenter i snitt 800 000 kroner hver gjennom ordningen for å dekke utenlandsstudier.I 2017 mottok fotballklubben Frisk Asker støtte til å finansiere deres nye kunstgressbane og klubbhus. Røkkes familie har tidligere vært med på å finansiere 20 ballbinger i hjemkommunen Asker, både for idrettslag og borettslag. Fotballbingene, til en verdi av 10 millioner kroner, var Røkke-familiens julegave til Askers befolkning. Da Røkke flyttet til Asker i 2010, bidro han økonomisk til finansieringen av en gang- og sykkelvei i området, ifølge Dagens Næringsliv.I mai 2017 ble Røkke og hans daværende kone medlemmer i Bill Gates og Warren Buffetts klubb «The Giving Pledge». Alle i klubben forplikter seg til å gi bort halvparten av sine formuer.I september 2018 ble Stiftelsen VI etablert. Idéen til initiativet oppsto i samtaler mellom Kjell Inge Røkke og Akers konsernsjef Øyvind Eriksen. Stiftelsen skal fremme paraidretten i Norge og jobbe for funksjonshemmedes rettigheter og muligheter. Gjennom sitt private investeringsselskap, TRG Holding, har Kjell Inge Røkke stillet 25 millioner kroner i grunnkapital.
== Korrupsjonsdommen ==
1. juli 2005 ble Kjell Inge Røkke kjent skyldig i å ha bestukket den svenske skipsinspektøren Claes Erik Pallin for å få mulighet til å føre stor lystbåt (fritidsbåtskippersertifikat (D5L)). Avisen Dagens Næringsliv var sentral i avsløringen av saken. Røkke meddelte 21. april 2007 via sin advokat Ellen Holager Andenæs at han trakk anken av dommen. Han ble dømt for korrupsjon, falske opplysninger og for føring av sertifikatpliktig fartøy uten påkrevet sertifikat. Dommen ble 120 dager fengsel, av de 30 dager ubetinget, som han sonet i Hof fengsel høsten 2007.
== Torpedo-saken ==
Fra 2017 til begynnelsen av 2018 mottok Røkke trusler fra den kjente torpedoen Jan Erik «Jannik» Iversen. Iversen skal ha forsøkt å tvinge Røkke til å betale et tosifret antall millioner kroner ved å true med å offentliggjøre private opplysninger om ham. Torpedoen ble pågrepet samme dag som Røkke anmeldte ham for trusler og grov utpressing. Rettssaken mot torpedoen startet i oktober 2019. Jan Erik Iversen ble dømt til fengsel i ett år og åtte måneder. Oslo tingrett mener Iversens forklaring er oppkonstruert og uten troverdighet. I dommen fra Oslo tingrett stod det «Retten finner det videre ikke tvilsomt at tiltalte ved truslene forsøkte å tvinge fornærmede til å utbetale til seg opp mot 20 millioner kroner, og at han dermed handlet forsettlig og med den hensikt å oppnå en uberettiget vinning».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnar Stavrum: Fiskeren – En uautorisert biografi om Kjell Inge Røkke. Gyldendal Oslo 2008. ISBN 978-82-0538695-2
Torgeir Anda: Røkke. Universitetsforlaget 1997. ISBN 978-82-0022839-4
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Kjell Inge Røkke – sitater
VG Nett: Angriper Røkke og topp-politikere i Tore Tønne-bok
Stavanger Aftenblad: Tilbakeblikk på Tønne-saken, 5 år etter. Desember 2007
«Kriger-kongen Røkke», artikkel fra e24.no, publisert 18. april 2009 | Kjell Inge Røkke (født 25. oktober 1958 i Molde) er en norsk forretningsmann, industrieier og industrileder. | 9,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_domstoler | 2023-02-04 | Norges domstoler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Domstoler i Norge', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering'] | Norges domstoler utgjør den dømmende makt i Kongeriket Norge. To domstoler er særskilt omtalt i Grunnloven – Riksretten og Høyesterett – mens lavere domstoler er opprettet ved ordinær lov.
| Norges domstoler utgjør den dømmende makt i Kongeriket Norge. To domstoler er særskilt omtalt i Grunnloven – Riksretten og Høyesterett – mens lavere domstoler er opprettet ved ordinær lov.
== Uavhengighet ==
Det er en tredeling av makten der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil blant annet si at hverken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettsstat som Norge og andre land i vår kulturkrets. I Norge er den dømmende makt instituert i Grunnloven.
== Domstolsadministrasjonen ==
Domstoladministrasjonen er et norsk forvaltningsorgan med ansvar for administrativ støtte for alle landets domstoler inkludert jordskiftedomstolene (jordskifterettene og jordskifteoverrettene).
== Domstolene ==
=== Tingrettene ===
Tingrettene er det laveste nivået i domstolssystemet i Norge. Det er 23 tingretter. Hver tingrett har domsmyndighet i én eller flere kommuner hver. Lederen i tingretten har tittelen sorenskriver, mens de øvrige kalles tingrettsdommere. Tingretten dømmer både i straffesaker og i sivile saker. I straffesaker settes retten med én juridisk dommer (fagdommer) og to lekdommere. I sivile saker settes retten normalt med én juridisk dommer, eventuelt to lekdommere og eventuelle fagkyndige dommere. De fleste saker starter for tingretten. Lekdommere oppnevnes av kommunestyret hvert fjerde år, og alle over 18 år er i utgangspunktet valgbare.
=== Lagmannsrettene ===
Lagmannsrettene er andre nivå i det norske domstolssystemet og ankedomstol for tingrettene. Det er seks lagmannsretter i Norge (Agder, Gulating, Frostating, Borgarting, Eidsivating og Hålogaland). Alle har navn etter gamle historiske rettssteder, eksempelvis sto det gamle Eidsivating ved Eidsvoll kirke.
Lagmannsrettene behandler anker over tingrettenes avgjørelser. Ved full anke i straffesaker avgjøres saken av to fagdommere og fem meddommere. Ved anke i sivile saker avgjøres saken normalt kun av tre fagdommere.
=== Høyesterett ===
Høyesteretts ankeutvalg regnes som en egen domstol og består av tre høyesterettsdommere i den enkelte sak. Alle dommerne deltar etter en skiftordning både i avdeling og i ankeutvalget. Frem til 2008 var navnet Høyesteretts Kjæremålsutvalg og ordningen ble innført i 1887.
Høyesterett er landets øverste domstol, dømmer i siste instans og har hele landet som sitt virkeområde. Høyesterett består av 20 dommere som er utnevnt av Kongen i statsråd. Det er begrenset adgang til å få prøvet sin sak i Høyesterett, og saken må ha betydning for også andre saker for å bli prøvet. Om en anke fra lagmannsretten skal behandles i Høyesterett avgjøres av et ankeutvalg.
Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815 etter hjemmel i Grunnlovens § 88, som sier at «Høiesteret dømmer i sidste Instans». Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie.
Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av en høyesterettsjustitiarius og har i tillegg 19 dommere. I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere, men spesielt viktige saker behandles av elleve dommer i storkammer eller av alle dommerne i plenum.
== Konvensjonene om menneskerettigheter ==
Om en persons rettigheter i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon er krenket, kan man saksøke den norske stat for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Dette kan man gjøre selv om Høyesterett har avsagt dom om spørsmålet.
== Militære domstoler i Norge ==
Straffesaker om militærpersoners brudd på militær straffelov reguleres spesielt. De alminnelige domstoler behandler i Norge både militære og sivile straffesaker, men i krigstid er det begrenset hvilke tingretter som kan behandle militære saker. I slike saker skal det oppnevnes militære meddommere, dvs. personer som har fullført førstegangstjeneste eller tilsvarende militær grunnutdannelse, har fylt 25 år, og har bodd minst tre år i riket. Det gjelder også særlige krav til hvem som kan være militær meddommer i en gitt sak - minst én meddommer skal være menig, grenader, eller konstabel, minst én meddommer skal ha samme eller høyere grad som den tiltalte, og meddommerne skal tas fra samme forsvarsgren.
Frem til 1994 erstattet krigsrett og militær forhørsrett tingretten som første instans i militære straffesaker. Krigsrettene besto av en eller flere krigsdommere, som var alminnelige embedsdommere særskilt utnevnt til å delta i krigsrettene. Da ordningen ble opphevet i 1994 hadde vi to krigsretter: krigsretten for Sør-Norge og krigsretten for Nord-Norge. Eidsivating lagmannsrett var militær lagmannsrett for Sør-Norge, og Hålogaland lagmannsrett var militær lagmannsrett for Nord-Norge. Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde de samme funksjonene som i sivile saker. Ordningen med militære meddommere også i Høyesterett ble opphevet i 1920.
== Særdomstoler i Norge ==
Jordskifterett er særdomstoler som behandler saker som gjelder rettigheter og bruk av fast eiendom.
Skjønnsretten er en særdomstol som etter plan- og bygningsloven § 60 kan opprettes særskilt i det enkelte tilfelle av Kommunaldepartementet etter søknad fra en kommune for å avgi skjønn etter loven.
Arbeidsretten er en særdomstol som behandler tvister som er knyttet til tariffavtaler.Organer som Trygderetten og Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er ikke domstoler, men domstolslignende forvaltningsorganer.
Domstoladministrasjonen har det administrative ansvaret for alle landets domstoler.
== Geografisk inndeling ==
=== Tingretter ===
==== Domsmyndighet utenfor Fastlands-Norge ====
For Svalbard og Jan Mayen har henholdsvis Nord-Troms og Senja tingrett og Salten og Lofoten tingrett jurisdiksjon. Oslo tingrett er gitt domsmyndighet for Bouvetøya. Det er ikke fastsatt domsmyndighet for Dronning Maud Land og Peter I Øy.
På innretninger og anlegg for undersøkelse etter eller utnyttelse, lagring eller transport av undersjøiske naturforekomster på den norske del av kontinentalsokkelen og i norsk økonomisk sone utøves domsmyndighet av:
Sør-Rogaland tingrett syd for 62. breddegrad
Møre og Romsdal tingrett i området mellom 62. breddegrad og 65. breddegrad 30 min.
Helgeland tingrett i området mellom 65. breddegrad 30 min. og 68. breddegrad 30 min.
Nord-Troms og Senja tingrett nord for 68. breddegrad 30 min.
=== Jordskifteretter ===
Fra 14. juni 2021 blir det 19 jordskifteretter:
== Dommere ==
I Norge er fast ansatte dommere embedsmenn, utnevnt av Kongen i statsråd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
[trenger oppdatering] | Norges domstoler utgjør den dømmende makt i Kongeriket Norge. To domstoler er særskilt omtalt i Grunnloven – Riksretten og Høyesterett – mens lavere domstoler er opprettet ved ordinær lov. | 9,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Realisme_(kunst) | 2023-02-04 | Realisme (kunst) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst', 'Kategori:Kunsthistorie', 'Kategori:Kunsthistoriske perioder', 'Kategori:Litteraturhistorie', 'Kategori:Realisme', 'Kategori:Stilarter'] | Realisme brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». Innen flere perioder kan en se utvikling der kunsten blir mer eller mindre realistisk.
| Realisme brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». Innen flere perioder kan en se utvikling der kunsten blir mer eller mindre realistisk.
== Kunsthistorisk periode ==
Realismen som en kunsthistorisk periode vokste frem på midten av 1800-tallet.
I kunsthistorien regnes den fra ca. 1850–1870 og i litteraturhistorien er realismen en betegnelse for tiåret 1875–1885. Den beskrives som en motreaksjon til romantikken, hvor mennesket og samfunnet ble presentert på en urealistisk (romantisk) måte.
== Bakgrunn ==
I 1840-årene begynte den industrielle revolusjonen å slå fart i Norge. Den førte med seg mange forandringer, som for eksempel endringer i næringslivet, folkevandring til Amerika, voksende industri, og nye sosiale grupper. De nye sosiale gruppene krevde sine rettigheter, og mange flere mennesker enn før ble engasjert i politiske debatter. Det var ikke lenger en liten elite som diskuterte samfunnsspørsmål, debatten var åpen for alle som fulgte med. Politiske og litterære meninger kunne brytes, og skjønnlitteraturen ble for mange forfattere en måte å spre sitt budskap på.
== Gjennombruddet ==
Frem mot 1870-årene kom derfor også det moderne gjennombruddet innen litteraturen for fullt. Det var stort sett forandringene i samfunnet som var avgjørende for at realismen overtok, men det var også enkeltpersoner som påvirket det som skjedde.
Mer enn noen annen var det dansken Georg Brandes (1842–1927) som påvirket det som skjedde, som betegnet perioden som «det moderne gjennombrudd». Han hadde stor tro på utviklingslæren og positivismen. Brandes angrep alt som kunne legge hindringer i veien for fri forskning og tenkning, særlig statskirken og universitetet. Romantikkens virkelighetsfjerne dikting var han også svært kritisk til, hans mål var en dikting som var realistisk, virkelighetsnær, og som kunne forbedre samfunnet.
Nye teorier som Charles Darwins verk Artenes opprinnelse stred også mot romantikkens konservative syn på mennesket. I tillegg førte også de store omveltningene i samfunnet til at mange forfattere gikk over til realistisk skriving. Den store innflyttingen til byene førte til urbanisering, og som resultat av det økte fattigdommen, slumkvarterer vokste frem, og det ble stadig flere sosiale problemer. Dette førte til en voksende avstand mellom borgerskapet og arbeiderklassen.
Et av realismens kjennetegn er valget av emne. Forfatterne skrev om problemer som fantes rundt dem, og prøvde å sette problemene under debatt. Vanlige temaer var fattig-rik, prostitusjon, kunnskapsskolen, konemishandling, kvinner i ulykke og tvangsekteskap. Nå ble også enkeltmenneskets skjebne fortalt, og de ble fremstilt som mennesker med sjel, tanker og personlighet, og ikke lenger som stereotypiske rollefigurer. Realismen i Norge ble stort sett preget av de «fire store»: Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie, men da kanskje spesielt de to sistnevnte.
I billedkunsten regnes Gustave Courbet, Jean-François Millet og norske Christian Krohg som fremstående realister. | Realisme brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». | 9,956 |
null | 2023-02-04 | Egil Storbekken | null | null | null | Egil Storbekken (1911–2002) var en norsk folkemusiker, instrumentmaker og komponist fra Tolga i Nord-Østerdal i Innlandet. Han var en sentral formidler av norsk folkemusikk. | 9,957 |
null | 2023-02-04 | Den hellige stol | null | null | null | Den hellige stol eller Den apostoliske stol er betegnelsen for bispedømmet Roma og dermed pavens embete og hans tjenesteapparat. | 9,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_kyrilliske_alfabetet | 2023-02-04 | Det kyrilliske alfabetet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det kyrilliske alfabetet', 'Kategori:Skriftsystemer fra Europa'] | Det kyrilliske alfabetet består av skrifttegn som brukes i forskjellige utgaver i deler av Øst-Europa. Varianter av alfabetet brukes for å skrive russisk, ukrainsk, belarussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. Det kyrilliske alfabetet brukes også i ikke-slaviske språk som kasakhisk, kirgisisk, usbekisk, tadsjikisk, turkmensk og mongolsk. Den russiske utgaven består av 33 bokstaver.
Alfabetet oppstod i Bulgaria i det 10. århundre, delvis basert på gresk majuskelskrift, og delvis på det glagolittiske alfabetet, som ble skapt av to brødre fra Thessaloniki kalt «slavernes apostler», Kyrillos (827–869) og Methodios (826–885), som hadde bruk for et slavisk skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. Det kyrilliske alfabetet er oppkalt etter Kyrillos.
Det kyrilliske alfabetet tillegges som regel St. Kliment av Ohrid, en bulgarsk lærd og disippel av de to helgenene, men nyere forskning godtgjør at alfabetet snarere er utviklet på Preslavs litterære skole i det nordøstlige Bulgaria, hvor man har funnet de eldste kyrilliske inskripsjoner, som går tilbake til 940-årene. Peter den store gjennomførte tidlig på 1700-tallet en skriftreform som forenklet alfabetet og som danner grunnlaget for dagens kyrilliske alfabeter.
Aserbajdsjan bestemte seg for å bytte fra kyrilliske til latinske bokstaver i 1991, Usbekistan og Turkmenistan i 1993. Kasakhstan bestemte seg for overgang til latinske bokstaver innen 2025.
| Det kyrilliske alfabetet består av skrifttegn som brukes i forskjellige utgaver i deler av Øst-Europa. Varianter av alfabetet brukes for å skrive russisk, ukrainsk, belarussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. Det kyrilliske alfabetet brukes også i ikke-slaviske språk som kasakhisk, kirgisisk, usbekisk, tadsjikisk, turkmensk og mongolsk. Den russiske utgaven består av 33 bokstaver.
Alfabetet oppstod i Bulgaria i det 10. århundre, delvis basert på gresk majuskelskrift, og delvis på det glagolittiske alfabetet, som ble skapt av to brødre fra Thessaloniki kalt «slavernes apostler», Kyrillos (827–869) og Methodios (826–885), som hadde bruk for et slavisk skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. Det kyrilliske alfabetet er oppkalt etter Kyrillos.
Det kyrilliske alfabetet tillegges som regel St. Kliment av Ohrid, en bulgarsk lærd og disippel av de to helgenene, men nyere forskning godtgjør at alfabetet snarere er utviklet på Preslavs litterære skole i det nordøstlige Bulgaria, hvor man har funnet de eldste kyrilliske inskripsjoner, som går tilbake til 940-årene. Peter den store gjennomførte tidlig på 1700-tallet en skriftreform som forenklet alfabetet og som danner grunnlaget for dagens kyrilliske alfabeter.
Aserbajdsjan bestemte seg for å bytte fra kyrilliske til latinske bokstaver i 1991, Usbekistan og Turkmenistan i 1993. Kasakhstan bestemte seg for overgang til latinske bokstaver innen 2025.
== Bokstaver ==
=== Det russiske alfabet ===
=== Modifikasjoner i det ukrainske alfabet ===
Hovedartikkel: Det ukrainske alfabetet
=== Modifikasjoner i det hviterussiske alfabet ===
Hovedartikkel: Det belarussiske alfabetet
=== Modifikasjoner i det bulgarske alfabet ===
Hovedartikkel: Det bulgarske alfabetet
=== Modifikasjoner i det makedonske alfabet ===
Hovedartikkel: Det makedonske alfabetet
=== Modifikasjoner i det serbiske alfabet ===
Hovedartikkel: Det serbiske alfabetet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådets retningslinjer for transkripsjon av kyrillisk til norsk | Det glagolittiske alfabet er det eldste slaviske alfabetet, og ble brukt fra omkring år 800 til år 1200 e.Kr. | 9,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Franciskus_Xaveriuss%C3%B8strene | 2023-02-04 | St. Franciskus Xaveriussøstrene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske ordener', 'Kategori:Ytre Sandviken'] | St. Franciskus Xaveriussøstrene (formelt navn Den Norske Søsterkongregasjon av Den Hellige Franciskus Xaverius, forkortes S.F.X) er en kvinnelig katolsk kongregasjon, stiftet i 1901. Den har navn etter den spanske misjonæren Frans Xavier (1506-1552, latin: Franciscus Xaverius), en av Jesuittordenens medgrunnleggere. Kongregasjonen er unik i den forstand at den ble stiftet i Norge. Den har ikke rekruttert nye medlemmer siden 1960-tallet og hadde ved utgangen av august 2020 ett gjenlevende medlem.
| St. Franciskus Xaveriussøstrene (formelt navn Den Norske Søsterkongregasjon av Den Hellige Franciskus Xaverius, forkortes S.F.X) er en kvinnelig katolsk kongregasjon, stiftet i 1901. Den har navn etter den spanske misjonæren Frans Xavier (1506-1552, latin: Franciscus Xaverius), en av Jesuittordenens medgrunnleggere. Kongregasjonen er unik i den forstand at den ble stiftet i Norge. Den har ikke rekruttert nye medlemmer siden 1960-tallet og hadde ved utgangen av august 2020 ett gjenlevende medlem.
== Bakgrunn ==
Bakgrunnen for opprettelsen av kongregasjonen var arbeidet som franske ordenssøstre fra kongregasjonen Les Religieuses Zelatrices de la Ste Eucharistie utførte i Bergen fra 1888. De bodde i prestegården til St Paul katolske menighet, og drev hjemmesykepleie og undervisning i menighetsskolen. I 1891 vendte de tilbake til Paris, og ble erstattet av 5 fransiskanersøstre fra Luxembourg. I 1896 opprettet de St. Antonius' hospital i Stavanger, og i 1898 et provisorisk hospital i Bergen. I 1899 ble et nytt hospitalbygg ferdig ved siden av St Paul kirke, og fikk navnet St. Franciskus hospital, etter jesuittpateren Frans Xavier. Det hele så ut til å falle sammen da biskopen av Luxemburg i 1899 kalte søstrene tilbake til sitt hjemland. Den norske biskopen, Johannes Olav Fallize, satte igang med å få opprettet en egen norsk kongregasjon, slik at man ikke lenger var avhengig av godvilje fra utlandet.
== Opprettelsen ==
19. mars 1901 opprettet biskop Fallize kongregasjonen, med moder Bonaventura som superior, og to andre søstre. De overtok raskt arbeidet på skolen, og fra 1902 drev de hospitalet i Stavanger, som ble omdøpt til St Franciskus' hospital.
== Arendal ==
I 1910 hadde biskop Fallize planer om å opprette en katolsk menighet i Arendal, og han kjøpte et hus på Tyholmen som kunne bygges om til hospital. Flere av søstrene reiste dit, og i 1911 ble hospitalet innviet, også det under navnet St. Franciskus hospital. Dette var det første fullt utstyrte sykehus i Arendal. Det ble også opprettet en katolsk skole, St. Franciskus skole, som ble drevet av søstrene.
== Bergen ==
I Bergen drev søstrene Florida sykehus fra 1901. Lokalene er senere blitt leid av Bergen kommune som bl.a. har drevet sykehjem der. I 2012 ble landets første katolske gymnas, St. Paul gymnas, etablert på Florida og etter total rehabilitering av det gamle sykehuset ble det høsten 2014 tatt i bruk som skoleanlegg med kapasitet for inntil 270 elever.
I 1913 døde den katolske presten Erik Wang. Han hadde kjøpt eiendommen «Nyland» i Ytre Sandviken for en gave fra fru Talborg Cady de Navacelle, og testamenterte denne til kongregasjonen for at de skulle kunne bygge et hvilehjem der. Det skulle ta lang tid å fullføre, men i 1953 ble arbeidet påbegynt og i 1956 sto deres nye hus, «Marias Minde». og Vår Frue kirke ferdig. Det er i dag bolig for søstrene.
== Haugesund ==
Et nytt hospital, også dette kalt St. Franciskus' hospital, ble åpnet i Haugesund i 1926. Det viste seg at det ikke var lett å drive det, da mange var svært skeptiske til den katolske kirke. Men ettersom folk ble kjent med søstrene ble hospitalet mye brukt, og ved moder Bonaventuras begravelse i mai 1940 var det stort oppmøte fra byens borgere.
== Andre steder i Norge ==
På Hønefoss ble det i 1935 åpnet enda et hospital, som var det eneste i Hønefoss og omegn. Søstrene har også hatt virksomhet på Voss, der de fikk en tomt som testamentarisk gave etter Lars Eskeland (1867-1942).
== Utlandet ==
Den katolske biskopen i Norge Johannes Olav Smit, virksom i Norge 1922-1928, brukte sine forbindelser i Nederland til å opprette et postulanthus der, det vil si en utdanningsinstitusjon for nye søstre. Det fikk navnet St. Olavshuis etter Olav den hellige. Senere ble det opprettet to postulanthus i Tyskland og et i Irland.
== Overtakelse av sykehusene ==
Fra slutten av 1960-tallet og utover i neste tiår ble alle de private sykehusene tatt over av det offentlige helsevesen. Dette betydde en omstilling både for St. Franciskus Xaveriussøstrene og for andre kvinnelige kongregasjoner som virket i Norge. En konsekvens er at St. Franciskus Xaveriussøstrene ikke rekrutterer nye medlemmer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om St Franciskus søstrenes første 75 år
St. Franciskus Xaverius søstrene i Bergen (web.archive.org) | St. Franciskus Xaveriussøstrene (formelt navn Den Norske Søsterkongregasjon av Den Hellige Franciskus Xaverius, forkortes S. | 9,960 |
null | 2023-02-04 | Ingrid Kristiansen | null | null | null | }} | 9,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vildanden | 2023-02-04 | Vildanden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Henrik Ibsens skuespill', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skuespill fra 1884'] | Vildanden er et skuespill av Henrik Ibsen fra 1884. Stykket hadde verdenspremiere 9. januar 1885 ved Den nationale Scene i Bergen. Oppsetningen ble en suksess, også takket være Gunnar Heibergs regi. Stykket ble skrevet i realistisk stil, men flere litteraturforskere (deriblant Francis Bull) har påpekt stykkets slektskap med symbolismen. Det er totalt 5 akter i stykket.
De første planene Henrik Ibsen hadde til Vildanden, stammer fra vinteren 1882–1883. Et førsteutkast til stykket ble imidlertid ikke påbegynt før 20. april 1884, og 11. november 1884 kom Vildanden ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København og Kristiania i et opplag på 8 000 eksemplarer.
| Vildanden er et skuespill av Henrik Ibsen fra 1884. Stykket hadde verdenspremiere 9. januar 1885 ved Den nationale Scene i Bergen. Oppsetningen ble en suksess, også takket være Gunnar Heibergs regi. Stykket ble skrevet i realistisk stil, men flere litteraturforskere (deriblant Francis Bull) har påpekt stykkets slektskap med symbolismen. Det er totalt 5 akter i stykket.
De første planene Henrik Ibsen hadde til Vildanden, stammer fra vinteren 1882–1883. Et førsteutkast til stykket ble imidlertid ikke påbegynt før 20. april 1884, og 11. november 1884 kom Vildanden ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København og Kristiania i et opplag på 8 000 eksemplarer.
== Rollene ==
Hjalmar Ekdal, fotograf, og Gina Ekdals mann.
Gina Ekdal, Hjalmar Ekdals kone og mor til Hedvig Ekdal.
Hedvig Ekdal, Ginas datter.
Gamle Ekdal (Løytnant Ekdal), Hjalmar Ekdals far.
Dr Relling, nabo av Ekdals.
Molvik, nabo av Ekdals.
Gregers Werle, sønn av Grosserer.
Grosserer Werle (Håken Werle), far til Gregers Werle.
Fru Sørby (Berta Sørby), Grosserer Werles husholderske.
== Handlingen ==
Stykket begynner med at Hjalmar Ekdal er invitert i et middagsselskap hos den rike og aldrende forretningsmannen grosserer Werle, i anledning at grossererens sønn, Gregers Werle, nylig er kommet hjem til byen. Hjalmar er en tidligere ungdomsvenn med Gregers Werle. Ifølge Gregers selv er Hjalmar hans eneste og beste venn. Men Hjalmar føler seg utilpass i selskapet. Han opplever at grosserer Werle ser på ham som en uønsket gjest og at han ikke klarer å leve opp til den overklassestandarden som de andre gjestene i selskapet representerer. Bedre blir det ikke av at Hjalmars alkoholiserte far, gamle Ekdal, dukker opp i huset midt i selskapet. Hjalmar later som han ikke kjenner faren sin, og forlater selskapet like etterpå, før det er ferdig. Gregers krangler med sin far og forlater huset for å flytte inn hos Hjalmar og hans familie. Gregers har fått én oppgave å leve for. Han mener selv at alle løgnene som Hjalmar ikke kjenner til, er noe han burde vite om. Derfor er det hans oppgave å sørge for at Hjalmar får vite om alt han ikke vet.
Når Hjalmar får vite at Hedvig muligens ikke er hans datter, avskyr han henne og vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun tror at dersom hun ofrer det kjæreste hun har, vil han bli glad i henne. Hjalmar ombestemmer seg endelig etter en prat med Gregers, men når han kommer tilbake, har datteren rukket å ta sitt eget liv.
== Bakgrunn ==
Robert Ferguson skriver at Vildanden ikke kom lett for Ibsen. Underveis i skriveprosessen var Norge preget av politisk uro, og fra sitt frivillige eksil i Roma var Ibsen bekymret for at «styrken i et intimt, personlig stykke som Vildanden kunne komme til å drukne i den politiske debatten om innføringen av parlamentarisme i Norge». Etter et besøk fra en ung slektning, Christopher Paus, som han var ivrig etter å høre nytt fra om familien i Skien, erklærte Ibsen våren 1884 at skrivesperren var overvunnet og at han «skriver med fuld kraft». Sommeren 1884 fullførte han dramaet i Gossensaß.
Som i mange andre av Ibsens dramaer er figurer basert på eller oppkalt etter hans familiemedlemmer i større og mindre grad. Figuren Gamle Ekdal anses av de fleste litteraturforskere som et av Ibsens viktigste litterære portretter av faren Knud Ibsen. Ibsen hadde tidligere portrettert faren i skikkelsene «Jon Gynt» og «Daniel Hejre», hvor sønnens dom over farens ødselhet var både streng og bitter. I gamle Ekdals skikkelse ser dikteren derimot på sin far, «den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk». Vildanden ble, ulikt de to andre skuespillene, skrevet etter Knud Ibsens død. Figuren Gregers Werle representerer ifølge Jon Nygaard ånden fra familien Paus og Øvre Telemark, et tema som går igjen i mange av Ibsens skuespill; Nygaard påpeker at Høydalsverket, der Werle levde isolert i årevis, er en åpenbar henvisning til Øvre Telemark og spesielt Høydalsmo (Ibsens forfar Paul Corneliussen Paus eide Høydalsmo stavkirke).Figuren Hedvig har navn fra Ibsens søster Hedvig Ibsen og deres mormor Hedevig Christine Paus. Ibsens modell for Hedvig, særlig hennes ytre fremtoning, var en 13 år gammel jente han møtte i Gossensaß, Martha Kopf (født 1870), datter av billedhuggeren Joseph von Kopf, som var bosatt i Roma. Ibsen skrev i et brev til sønnen Sigurd Ibsen: «Den tyske billedhugger, professor Kopf fra Rom har med sig en 13-årig datter, som er den ypperligste model for Hedvig i mit stykke, jeg kan ønske mig; hun er smuk, har et alvorligt ansikt og væsen og er litt gefräsig [grådig]». Det finnes en byste av Martha Kopf av hennes senere ektemann Hugo Berwald.
== Tematikk ==
Hovedtemaet i stykket dreier seg om dette spørsmålet: Vil mennesker få det bedre hvis ubehagelige sannheter om livet deres kommer fram? Forfatteren lar ulike personer i stykket ha ulike oppfatninger om dette. Doktor Relling er en talsmann for at mennesker har det best om de blir skånet fra sannheten. Han snakker om «livsløgnen» som en medisin. Relling sier mot slutten: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.»
== Mottakelse ==
Ibsen antok på forhånd at stykket skulle volde kritikere og tilskuere hodebry, og han fikk på lang vei rett i dette. Skuespillet er preget av en flertydighet som gir et stort rom for ulike tolkninger – kanskje større enn noe annet Ibsenstykke. Dette gjorde meningene svært delte, både i kritikerstanden og hos de teaterinteresserte.
Et annet kjennetegn ved stykket som bidro til å skape splittelse i mottakelsen, var den særegne blandingen av komedie og tragedie. Stykket innehar klare komiske elementer, med tanke på presentasjonen av usympatiske karakterer med store svakheter, som på død og liv vil realisere sine tvilsomme mål. Men tragedien tar over etterhvert som Hedvig fremstilles som uskyldig offer. Dødsfallet mot slutten definerer i høyeste grad stykkets tragiske natur. Denne hittil uutforskede blandingen av to etablerte teatersjangere førte til at en del publikummere og kritikere karakteriserte stykket som «sjangerforvirret».
Professor i klinisk psykologi Ellen Hartmann mener Ibsen «på en forbløffende og imponerende måte [har] skapt Hedvig-skikkelsen som en ungdom i en familie med nettopp de karakteristika nyere psykologisk teori og forskning har vist at har større risiko for selvmord enn andre ungdommer»; i kontrast til en del andre forskere finner hun ikke noe forløsende eller vakkert ved Hedvigs død.
== Darwinistisk kritikk ==
De fire dyreartene som holdes fanget inne på mørkeloftet er som i husdyrforsøket som Charles Darwin omtaler i Artenes opprinnelse nettopp villand, kaniner, høns og duer. Charles Darwins verk ble utgitt i 1859, og utkom i dansk oversettelse av J.P. Jacobsen i 1872. Temaet arv og miljø ble på 1880-tallet behandlet av flere skjønnlitterære forfattere, og spiller inn også i flere av Henrik Ibsens foregående dramatiske verker, Et dukkehjem (1879) og Gengangere (1881).
I Vildanden ser en hvorledes dyrenes overlevelsesevne forløper inne på mørkeloftet. Dyrene er ikke frie, men skadeskutte, fanget og temmet. Blant kaninene som spises til søndagsmiddag er det grunn til å tro at de feteste og fineste, som vanligvis får anledning til å føre sine gener videre, var de som først ble tatt livet av. Selv menneskets balanserte streben mellom arv og miljø blir et aktuelt tema. Samtidig som det såes tvil om lille Hedvigs egentlige opphav, foregår det nemlig en strid mellom ulike strategier: Gregers Werle krever den ideale fordring, og at en må leve i full sannhet, mens doktor Relling deler ut livsløgner i megadoser, og mener at folk godt kan holdes oppe i troen på seg selv og leve på en illusjon. Forhenværende teolog Molvik, med en sterk tilbøyelighet til alkoholholdige drikker, har han innbildt at bære noe demonisk i seg, som må få utløp, mens den pompøse fotografen Hjalmar Ekdal, med hang til utflukter og dovenskap, får høre at han er en stor oppfinner. Det er bare å slappe og ta livet med ro, så vil oppfinnelsen komme ganske av seg selv.
Ibsen sto ikke nødvendigvis selv for denne kritikken av Darwins lære, men om sitt dikteriske prosjekt skrev han i diktet «Et rimbrev», som han sendte Georg Brandes i 1875: «Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; jeg spørger helst; mit kald er ej at svare.» Med de rette spørsmål kunne en fritt reise problemstillinger og angripe et tema fra alle kanter, mens det å formulere svar krever at en både forsvarer og holder seg til fakta. En et mer positivt syn på evolusjon påsto Ibsen, ifølge et dagboksnotat av bibliotekar Fanny Riis, under en tilstelning i Skandinavisk forening i Roma, 3. desember 1881:
I. beklagede at man ikke kunde leve 100 à 200 År for at se de Fremskridt Verden i dette Tidsrum vilde være kommet til. Det Ene afløser det Andet, udvigler sig af det andet, Astronomi af Alchymi, Religion af Myhologi - Religionen vil i sin Tid også ophøre og vige Pladsen for noget Andet; ligeså Poesien - Poesi gives der overhovedet ikke mere; dens Tid er forbi ...»
== Filmatiseringer ==
2015: Villanden - Spillefilm (Australia)
2005: Vildanden – Fjernsynsteater (overføring fra Nationaltheatret) (Norge)
1989: Vildanden – Fjernsynsteater (Sverige)
1984: The Wild Duck – Spillefilm (Australia)
1981: Die Wildente – Fjernsynsteater (Tyskland)
1971: The Wild Duck – Fjernsynsteater BBC (Storbritannia)
1970: Vildanden (TV-film) – Fjernsynsteater (Norge)
1963: Vildanden – Spillefilm (Norge)
1961: Vildanden – Fjernsynsteater (Sverige)
1961: Die Wildente – Fjernsynsteater (Tyskland)
1952: The Wild Duck – Fjernsynsteater BBC (Storbritannia)
1926: Das Haus der Lüge regissert av Lupu Pick (Tyskland)
== Visningshistorie ==
== Sitater ==
Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.
Ikke øl i en sådan stund, gi meg fløyten.
Bruk ikke det utenlandske ord idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgner.
Skogen hevner, men jeg er ikke redd allikevel
== Se også ==
For artikkel om flyselskapet med samme navn, se Vildanden (flyselskap)
== Referanser ==
== Litteratur ==
(en) Vildanden, gratis tilgjengelig i Prosjekt Gutenberg
Utgaven fra 1991 hos Nasjonalbiblioteket
== Eksterne lenker ==
Vildanden (førsteutgave, 1884, Gyldendalske Boghandels Forlag)
NRK Nett-TV: Vildanden, introduksjon*
NRK Nett-TV: Vildanden Fjernsynsteatret (1970)**Tilgjengelig for norske IP-adresser | thumb|[[Marie Hamsun og Dore Lavik i "Vildanden", 4. akt ]] | 9,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_kyrilliske_alfabetet | 2023-02-04 | Det kyrilliske alfabetet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det kyrilliske alfabetet', 'Kategori:Skriftsystemer fra Europa'] | Det kyrilliske alfabetet består av skrifttegn som brukes i forskjellige utgaver i deler av Øst-Europa. Varianter av alfabetet brukes for å skrive russisk, ukrainsk, belarussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. Det kyrilliske alfabetet brukes også i ikke-slaviske språk som kasakhisk, kirgisisk, usbekisk, tadsjikisk, turkmensk og mongolsk. Den russiske utgaven består av 33 bokstaver.
Alfabetet oppstod i Bulgaria i det 10. århundre, delvis basert på gresk majuskelskrift, og delvis på det glagolittiske alfabetet, som ble skapt av to brødre fra Thessaloniki kalt «slavernes apostler», Kyrillos (827–869) og Methodios (826–885), som hadde bruk for et slavisk skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. Det kyrilliske alfabetet er oppkalt etter Kyrillos.
Det kyrilliske alfabetet tillegges som regel St. Kliment av Ohrid, en bulgarsk lærd og disippel av de to helgenene, men nyere forskning godtgjør at alfabetet snarere er utviklet på Preslavs litterære skole i det nordøstlige Bulgaria, hvor man har funnet de eldste kyrilliske inskripsjoner, som går tilbake til 940-årene. Peter den store gjennomførte tidlig på 1700-tallet en skriftreform som forenklet alfabetet og som danner grunnlaget for dagens kyrilliske alfabeter.
Aserbajdsjan bestemte seg for å bytte fra kyrilliske til latinske bokstaver i 1991, Usbekistan og Turkmenistan i 1993. Kasakhstan bestemte seg for overgang til latinske bokstaver innen 2025.
| Det kyrilliske alfabetet består av skrifttegn som brukes i forskjellige utgaver i deler av Øst-Europa. Varianter av alfabetet brukes for å skrive russisk, ukrainsk, belarussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. Det kyrilliske alfabetet brukes også i ikke-slaviske språk som kasakhisk, kirgisisk, usbekisk, tadsjikisk, turkmensk og mongolsk. Den russiske utgaven består av 33 bokstaver.
Alfabetet oppstod i Bulgaria i det 10. århundre, delvis basert på gresk majuskelskrift, og delvis på det glagolittiske alfabetet, som ble skapt av to brødre fra Thessaloniki kalt «slavernes apostler», Kyrillos (827–869) og Methodios (826–885), som hadde bruk for et slavisk skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. Det kyrilliske alfabetet er oppkalt etter Kyrillos.
Det kyrilliske alfabetet tillegges som regel St. Kliment av Ohrid, en bulgarsk lærd og disippel av de to helgenene, men nyere forskning godtgjør at alfabetet snarere er utviklet på Preslavs litterære skole i det nordøstlige Bulgaria, hvor man har funnet de eldste kyrilliske inskripsjoner, som går tilbake til 940-årene. Peter den store gjennomførte tidlig på 1700-tallet en skriftreform som forenklet alfabetet og som danner grunnlaget for dagens kyrilliske alfabeter.
Aserbajdsjan bestemte seg for å bytte fra kyrilliske til latinske bokstaver i 1991, Usbekistan og Turkmenistan i 1993. Kasakhstan bestemte seg for overgang til latinske bokstaver innen 2025.
== Bokstaver ==
=== Det russiske alfabet ===
=== Modifikasjoner i det ukrainske alfabet ===
Hovedartikkel: Det ukrainske alfabetet
=== Modifikasjoner i det hviterussiske alfabet ===
Hovedartikkel: Det belarussiske alfabetet
=== Modifikasjoner i det bulgarske alfabet ===
Hovedartikkel: Det bulgarske alfabetet
=== Modifikasjoner i det makedonske alfabet ===
Hovedartikkel: Det makedonske alfabetet
=== Modifikasjoner i det serbiske alfabet ===
Hovedartikkel: Det serbiske alfabetet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådets retningslinjer for transkripsjon av kyrillisk til norsk | Det kyrilliske alfabetet består av skrifttegn som brukes i forskjellige utgaver i deler av Øst-Europa. Varianter av alfabetet brukes for å skrive russisk, ukrainsk, belarussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. | 9,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glittertinden | 2023-02-04 | Glittertinden | ['Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Lom', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Jotunheimen', 'Kategori:Sider med kart'] | For folkrockbandet, se Glittertind (band).Glittertinden (historisk: Glittertind) er Norges nest høyeste fjell. Uten breen på toppen er høyden 2 452 meter over havet, og med breen regnes (i 2017) høyden å være 2 457 moh. Glittertinden ligger nordøst i Jotunheimen mellom Visdalen og Veodalen i Lom kommune i Innlandet fylke.Fjellet kan nås via merket sti fra både Glitterheim og Spiterstulen.
Breen på Glittertinden har smeltet mye de siste tiårene, og var tidligere Norges høyeste fjell. I 1917 var toppen av breen regnet å ligge 2 481 moh. Fra 1931 til 2017 minket breen med 25 høydemeter. I 2020 hadde breen minket så mye at den var på høyde med bart fjell på 2452 meter.Navnet skriver seg trolig fra elven Glitra som renner ned fra fjellet. Harald Nicolai Storm Wergeland regnes som førstebestiger av toppen. Edith Slingsby, William Cecil Slingsbys søster, var trolig første kvinne.
| For folkrockbandet, se Glittertind (band).Glittertinden (historisk: Glittertind) er Norges nest høyeste fjell. Uten breen på toppen er høyden 2 452 meter over havet, og med breen regnes (i 2017) høyden å være 2 457 moh. Glittertinden ligger nordøst i Jotunheimen mellom Visdalen og Veodalen i Lom kommune i Innlandet fylke.Fjellet kan nås via merket sti fra både Glitterheim og Spiterstulen.
Breen på Glittertinden har smeltet mye de siste tiårene, og var tidligere Norges høyeste fjell. I 1917 var toppen av breen regnet å ligge 2 481 moh. Fra 1931 til 2017 minket breen med 25 høydemeter. I 2020 hadde breen minket så mye at den var på høyde med bart fjell på 2452 meter.Navnet skriver seg trolig fra elven Glitra som renner ned fra fjellet. Harald Nicolai Storm Wergeland regnes som førstebestiger av toppen. Edith Slingsby, William Cecil Slingsbys søster, var trolig første kvinne.
== Se også ==
Liste over Norges høyeste fjell
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Glittertind – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Beskrivelse av Glittertinden på peakbook.org
Utsikten fra Glittertind på PeakVisor.com | moh.) på vannskillet mellom elvene Leira og Visa. | 9,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Olav_Fallize | 2023-02-04 | Johannes Olav Fallize | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Ikkenorske katolske biskoper i Norge', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Luxembourgske forfattere', 'Kategori:Luxembourgske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i Luxembourg', 'Kategori:Personer fra kantonen Wiltz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Johannes Olav Fallize, opprinnelig Jean-Baptiste Fallize, (født 9. november 1844 i Bettlingen/Harlingen i Luxembourg, død 23. oktober 1933 i St. Zita i Luxembourg) var overhode for Den katolske kirke i Norge 1887–1922.
| Johannes Olav Fallize, opprinnelig Jean-Baptiste Fallize, (født 9. november 1844 i Bettlingen/Harlingen i Luxembourg, død 23. oktober 1933 i St. Zita i Luxembourg) var overhode for Den katolske kirke i Norge 1887–1922.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Fallize utførte sine prestestudier ved seminaret Germanicum i Roma 1866–1872, og ble presteviet i Laterankirken 8. april 1871. Hans første oppdrag var som viserektor ved seminaret i Luxembourg, og i 1876 ble han sogneprest i Pintsch.
Han var politisk engasjert, og var redaktør for Luxemburger Sonntagsblatt fra 1874 og Luxemburger Volksblatt fra 1876. I 1881 ble han valgt inn i Luxembourgs riksdag, og flyttet til hovedstaden. Av hensyn til hans politiske embete ble han economus (ansvarlig for økonomi og logistikk) i bispedømmet Luxembourg i 1884. Året etter grunnla han St. Pauls trykkeri.
=== Apostolisk prefekt for Norge ===
6. februar 1887 utnevnte pave Leo XIII ham til apostolisk prefekt for Norge, og han ankom Oslo 18. mai samme år for å ta prefekturet i besittelse. 22. april 1891 ble han norsk statsborger.
=== Apostolisk vikar for Norge, biskop ===
Norge ble oppgradert til apostolisk vikariat 11. mars 1892, og Fallize ble dermed forfremmet til apostolisk vikar. Mens en prefekt normalt ikke er biskop, skal en vikar være det, og han ble derfor konsekrert som titulærbiskop av Elusa den 19. mars 1892. Konsekrasjonen ble foretatt i Roma på Pontificium Collegium Germanicum et Hungaricum de Urbe av kardinal Paul Ludolf Melchers; medkonsekrerende var Victor-Jean-Joseph-Marie van den Branden de Reeth som var hjelpebiskop i Mechelen, og titularerkebiskop Tancredo Fausti.
18. mai 1912 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og den 31. i samme måned ble han pavelig tronassistent og romersk greve.
Den 21. juni 1922 fikk han innvilget avskjed på grunn av alder og sykdom. Han ble 9. oktober utnevnt til titulærerkebiskop av Khalkis, og bosatte seg i Bergen fram til april 1923, da han vendte hjem til Luxembourg.
Han døde i St. Zita 23. oktober 1933, og ble begravet fra katedralen i Luxembourg.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760
Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786
Kardinal Francesco Serra Cassano (1783-1850) *1817
Erkebiskop Joseph Maria Johann Nepomuk von Fraunberg (1768-1842) *1819
Kardinal Johannes von Geissel (1796-1864) *1837
Biskop Eduard Jakob Wedekin (1796-1870) *1849
Kardinal Paul Ludolf Melchers (1813-1895) *1858
Biskop Johannes Olav Fallize (1844-1933) *1892
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Johannes Olav Fallize på NLIs Lokalhistoriewiki. | Johannes Olav Fallize, opprinnelig Jean-Baptiste Fallize, (født 9. november 1844 i Bettlingen/Harlingen i Luxembourg, død 23. | 9,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunn-Rita_Dahle_Flesj%C3%A5 | 2023-02-04 | Gunn-Rita Dahle Flesjå | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Europamestere i terrengsykling', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Kongepokalvinnere i sykkelsport', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Nordiske mestere i rundbane', 'Kategori:Norgesmestere i rundbane', 'Kategori:Norske terrengsyklister', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Strand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Verdensmestere i terrengsykling', 'Kategori:Vinnere av Birkebeinerrittet'] | Gunn-Rita Dahle Flesjå (født 10. februar 1973) er en norsk tidligere terrengsyklist innen grenene rundbane (cross country) og maraton. Hun deltok i verdenscupen i terrengsykling fra 1995 til 2018 og vant verdenscupen sammenlagt fire ganger: i 2003, 2004, 2005 og 2006. Hun vant OL-gull i 2004 i Athen og har ti VM-gull: rundbane i 2002, 2004, 2005 og 2006 og maraton i 2004, 2005, 2006, 2008, 2013 og 2015. Hun har ni EM-gull (seks i rundbane, tre i maraton). Hun har til sammen 33 medaljer fra internasjonale mesterskap.
Hun har vært ranket som verdens beste terrengsyklist av Det internasjonale sykkelforbundet (UCI).
| Gunn-Rita Dahle Flesjå (født 10. februar 1973) er en norsk tidligere terrengsyklist innen grenene rundbane (cross country) og maraton. Hun deltok i verdenscupen i terrengsykling fra 1995 til 2018 og vant verdenscupen sammenlagt fire ganger: i 2003, 2004, 2005 og 2006. Hun vant OL-gull i 2004 i Athen og har ti VM-gull: rundbane i 2002, 2004, 2005 og 2006 og maraton i 2004, 2005, 2006, 2008, 2013 og 2015. Hun har ni EM-gull (seks i rundbane, tre i maraton). Hun har til sammen 33 medaljer fra internasjonale mesterskap.
Hun har vært ranket som verdens beste terrengsyklist av Det internasjonale sykkelforbundet (UCI).
== Biografi ==
Flesjå kommer fra Bjørheimsbygd i Strand kommune og er bosatt i Smeaheia i Sandnes. Hun konkurrerte for Multivan Merida Biking Team/Sola Cykleklubb.
Hun begynte med terrengsykling og debuterte i verdenscupen i 1995. Hun representerte Norge under sommer-OL 1996 der hun syklet inn til fjerdeplass.
I 2000 fikk Flesjå og andre utøvere, deriblant Håkon Austad beskjed av Olympiatoppens leger at de hadde for lavt jerninnhold i blodet. De ble oppfordret til å sette sprøyter med høyt jerninnhold på seg selv. Både Flesjå og Austad ble jernforgiftet. Begge gikk glipp av OL 2000, og Austad la opp.Hun mottok Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 2002.
I 2004-sesongen vant hun alle ritt hun stilte opp i og skaffet idretten sin stor publisitet i Norge da hun vant OL-gull i Athen. I 2004 ble hun tildelt Aftenpostens gullmedalje og hun ble kåret til «Årets kvinnelige idrettsutøver» for 2006 under Idrettsgallaen 2007 i Hamar OL-amfi.
Hun deltok i OL 2008 i Beijing, der hun brøt. Hun brøt også i OL 2012 i London.
45 år gammel tok hun sitt niende EM-gull da hun vant EM i maraton i Spilimbergo i april 2018. Hun deltok i sitt siste mesterskap da hun ble nummer fire i VM i maraton i september 2018 i Auronzo di Cadore i Italia. To år senere ble fjerdeplassen omgjort til bronse ettersom den opprinnelige sølvvinneren, østerrikske Christina Kollman-Forstner, ble diskvalifisert for doping. Flesjå mottok bronsemedaljen under VM 2020. Dette var hennes 33. medalje fra internasjonale mesterskap.Hun har utdannelse i journalistikk ved Høgskolen i Stavanger og jobber i Trygg Trafikk.Gunn-Rita Dahle Flesjå er gift med trener Kenneth Flesjå. Hun fikk en sønn 23. mars 2009.
== Meritter ==
OL-gull i 2004 i Athen
Verdensmester rundbane 2002, 2004, 2005 og 2006
Sølvmedalje VM i rundbane 1998, 2012
Verdensmester i maraton 2004, 2005, 2006, 2008, 2013 og 2015
Europamester i rundbane 2002, 2003, 2004, 2005, 2011 og 2012
Europamester i maraton 2006, 2009 og 2018.
Norgesmester rundbane 1995, 1997, 1998, 1999, 2001, 2004, 2005, 2009, 2011, 2013, 2014, 2015, 2017 og 2018
Nordisk mester rundbane 2005, 2004, 2003, 2001
30 verdenscupseirer i karrieren
4 sammenlagttitler i verdenscupen
9 seirer i Birkebeinerrittet (2001, 2002, 2005, 2009 og 2016)
3.-plass norsk mesterskap tempo (2001)
7.-plass VM i terrengsykling 2011
10.-plass i OL 2016
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Gunn-Rita Dahle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå på Internet Movie Database
(de) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Munzinger Sportsarchiv
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Olympedia
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Speedskatingbase.eu
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Cycling Archives
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Cycling Quotient
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – CycleBase
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – TheSports.org | Strand kommune, Norge | 9,966 |
null | 2023-02-04 | Fjellsjøkampen | null | null | null | | høyde = 812,24 | 9,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gaustatoppen | 2023-02-04 | Gaustatoppen | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Tinn', 'Kategori:Fjell i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Hjartdals geografi', 'Kategori:Sider med kart'] | Gaustatoppen eller Gausta er et fjell ovenfor Rjukan i Tinn kommune og delvis i Tuddal i Hjartdal kommune i Vestfold og Telemark. Det har en høyde på 1 883 meter over havet og er fylkets høyeste fjell. Det er ca. 1 600 meter fra dalbunnen og opp til toppen. Telekommunikasjonstårnet på toppen er 68 meter høyt, med tårnets høyeste punkt 1911 moh.
| Gaustatoppen eller Gausta er et fjell ovenfor Rjukan i Tinn kommune og delvis i Tuddal i Hjartdal kommune i Vestfold og Telemark. Det har en høyde på 1 883 meter over havet og er fylkets høyeste fjell. Det er ca. 1 600 meter fra dalbunnen og opp til toppen. Telekommunikasjonstårnet på toppen er 68 meter høyt, med tårnets høyeste punkt 1911 moh.
== Geografi og annet ==
Fra Gaustatoppen har man Norges største utsikt, målt etter areal. Under ideelle forhold har en utsikt over et område på 60 000 km², noe som tilsvarer nesten en sjettedel av Fastlands-Norges areal. Til sammenligning dekker Danmark ca. 43 000 km². Ser man Gaustatoppen fra nord ser man en nesten 1 000 meter høy kjegle ruve over Hardangervidda.
Gaustatoppen er også en av landets høyeste topper, hvis man regner med primærfaktoren på 959 meter. Sekundærfaktoren på 94,4 kilometer er den tolvte lengste i Skandinavia.
Nær toppen ligger Gaustatoppen turisthytte, populært kalt Gaustahytta. Hytta har enkel servering hver dag i sommersesongen samt noen helger på høsten. Toppen ble besøkt av omkring 30000 i 2015, 80 000 ifølge Aftenposten. Den besøkes av rundt 100 000 mennesker i året. 17. mai har det vært TV-sending fra NRK på toppen.
Gaustatoppen tilhører Hjartdal kommune, mens resten av den øvre delen mot nord, inkludert selve toppen, tilhører Tinn kommune.
Gaustatoppen er en av de mest værharde fjelltoppene i landet, noe som gir ideelle forhold for kraftig ising. Fenomenet atmosfærisk ising oppstår når underkjølte vannpartikler treffer et objekt. Når de små vanndråpene i skyene fester seg til master og antenner, kan det etter hvert bli store mengder is. Dette kan du ofte se på varden på toppen. Antennetårnet på Gaustatoppen er dekket av plater nettopp for å hindre at hele konstruksjonen kollapser av de store ismengdene som dannes her oppe.
De øverste 200 meterne av Gaustatoppen er dårlig, oppsprukket fjell, og enorme steinmasser holdes på plass takket være permafrosten.
Det er adkomst til toppen ved å kjøre fra Rjukan mot Gaustablikk eller man kan kjøre fra Sauland og Tuddal. Velger man å starte fotturen til toppen fra parkering ved Svineroi er turen på ca 3 km og turister bruker ca. to timer opp, fra Stavsro er turen om lag 5,1 km og man bruker ca. tre timer. Gaustatoppen er også regnet som et eldorado for skientusiaster. Inne i fjellet går Gaustabanen, en sesongåpen kabelbane som frakter folk fra Langefonn ved foten av fjellet og opp til toppen.
== Navnet ==
Gausta kan være avledet av gammelnorsk Gausstod til gaus, framstrømmende vatn, og stod, stø, båtstø. Navnet skal ha sammenheng med en gard hvor vatnet fra Månelva ofte svømte over.
== Førstebestigning ==
Under en vitenskapelig ekspedisjon til Telemark i august 1810 ble Gaustatoppen besteget for første gang av geolog Jens Esmark og botaniker Christen Smith. Det var på den tiden spørsmål om Gausta var Norges høyeste fjell, så et viktig formål var å få høyden oppmålt. Esmark fant ut at Gaustatoppen var lavere enn Snøhetta (dette var før fjellene i Jotunheimen var oppmålt), og derved ikke Norges høyeste fjell. Det som imidlertid skulle bli viktig for Norge var Esmarks måling av høyden av Rjukanfossens frie vertikale fall. Han skriver: "Dette Fossefald er det høieste af alle bekjendte Fossefald, ikke alene i Europa, men endog i hele Verden."
== Geologi ==
Gaustatoppen består av omdannet sandstein (kvartsitt) fra prekambriumtiden.
== Bilder av Gaustatoppen ==
=== Gaustatoppen i kunst ===
== Se også ==
Liste over fjell i Skandinavia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gaustatoppen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Destinasjon Gaustadtoppen
Detaljert beskrivelse av Gaustatoppen på peakbook.org
Utsikten fra Gaustatoppen PeakVisor.com
Gaustabanens nettsted (Banen er sesongåpen, åpningstider og priser på sidene)
Webkamera | Gaustatoppen eller Gausta er et fjell ovenfor Rjukan i Tinn kommune og delvis i Tuddal i Hjartdal kommune i Vestfold og Telemark. Det har en høyde på meter over havet og er fylkets høyeste fjell. | 9,968 |
null | 2023-02-04 | Kjerkeberget | null | null | null | Kjerkeberget (631 moh.) er en ås som ligger i Nordmarka, på grensen mellom Oslo og Lunner kommune og er Oslo kommunes nordligste punkt. | 9,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slavassh%C3%B8gda | 2023-02-04 | Slavasshøgda | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Aurskog-Høland', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Rømskog', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Åser i Viken'] | Slavasshøgda er en ås i Rømskog i Aurskog-Høland kommune i Viken. Det har en høyde på 336 meter over havet og er det høyeste punktet i tidligere Østfold fylke. Det er svært begrenset utsikt fra toppen ettersom Slavasshøgda er dekket av skog og det ikke finnes noe utsiktstårn på toppen.
| Slavasshøgda er en ås i Rømskog i Aurskog-Høland kommune i Viken. Det har en høyde på 336 meter over havet og er det høyeste punktet i tidligere Østfold fylke. Det er svært begrenset utsikt fra toppen ettersom Slavasshøgda er dekket av skog og det ikke finnes noe utsiktstårn på toppen.
== Referanser == | Slavasshøgda er en ås i Rømskog i Aurskog-Høland kommune i Viken. Det har en høyde på 336 meter over havet og er det høyeste punktet i tidligere Østfold fylke. | 9,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liliedugg | 2023-02-04 | Liliedugg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Musikk i Trondheim', 'Kategori:Norske rockegrupper', 'Kategori:Oh Yeah!', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Liliedugg er et trondheimsband med sine røtter i Hard Rock Café-miljøet.
| Liliedugg er et trondheimsband med sine røtter i Hard Rock Café-miljøet.
== Historie ==
Liliedugg holdt sin første konsert 18. desember 1980. I 1981 ga de ut en 7" EP, og to år etter en LP. Post-utgivelser inkluderer en delt LP med Wannskrækk og en delt 7" EP med Helter Skelter, samt flere låter på samleskiver. Steinar Vikan ble senere manager for DumDum Boys. Lars Olufsen og Steinar Vikan dannet deretter Helter Skelter med Ulf Risnes (Tre Sma Kinesere), Bror Frode Karlsson (Opoponax m.m) og Ragnar Wold (Bitch Boys, Det Elektriske Kjøkken). Torgeir Vikan og Gunnar Mo spilte senere i Død ved Ankomst/Jihaad og Morten Jørgensen og Spekkhoggerne. Torgeir Vikan spiller også i Pauls Formula.
10. november 2006 spilte Liliedugg og Wannskrækk gjenforeningskonsert på UFFA. Liliedugg har siden spilt sporadiske gjenforeningskonserter.
På torsdag den 14. januar 2016 ble «Neonråte» spilt på klokkespillet i Vår Frue kirke i Trondheim klokken 15:00 for å hedre Gunnar Mo etter hans død, i 2015.
== Slipp Taket Tour 81 ==
I 1981 turnerte Liliedugg og Wannskrækk sammen i en turné døpt «Slipp Taket Tour». Sammen opptråtte de på følgende scener:
17.11.1981 Flisa, Bjørkheim
18.11.1981 Norheimsund, ungdomshallen
19.11.1981 Stord rockeklubb, turnhallen
20.11.1981 Bergen rockeklubb, studentsenteret
21.11.1981 Bergen rockeklubb, Ole Bull Kino
22.11.1981 Oslo, Hard Rock Kafé
23.11.1981 Oslo Rockeklubb, Venstres hus
== Medlemmer ==
Lars Vold – vokal
Gunnar Mo – gitar (død 2015)
Steinar Vikan – gitar
Torgeir Vikan – bass
Lars Olufsen - trommer (til 2006)
Per Heide – trommer (fra 2006)
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Liliedugg (LP, 1983)
Last Opera/X-Mas Funeral Party (splitt-LP med Wannskrækk, 1988)
Sannhetens voktere (samleplate, semioffisiell utgivelse 2005, offisiell utgivelse 2007)
Slow Atomic Bomb (2009)
=== EP/Singel ===
«Neonråte»/«Livet på landet»/«Gal hest»/«Girls» (EP, 1981)
«EP» Split 7" med Helter Skelter (7", 1999)
=== Samleplate ===
«Neonråte», bidrag på Yours truly Norwegian would (kassett, 1983)
«Tortur», bidrag på Knall the Album (LP, 1987)
«Neonråte», bidrag på nyutgivelsen av Anarki & Kaos (CD, 2007)
Trondhjæmm Råråkk No One!(10", 2014)
=== Live ===
«Six Minute War» (live) og «Dead Body» (live), bidrag på Bonderock (kassett 1985)
=== Soundtrack ===
«Neonråte» bidrag på Mannen Som Elsket Yngve
== I populærkultur ==
Liliedugg blir beskrevet i romanen «De beste blandt dere» av Idar Lind som en gruppe «[...]der vokalisten kunne finne på å skjæra seg sjøl til blods under konserten, eller kaste seg ut frå scenekanten, i den trua at publikum kom til å ta imot, mens dei faktisk gjekk til sides, slik at vokalisten tryna mot golvet[...]».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liliedugg på Discogs
(en) Liliedugg på MusicBrainz
(en) Liliedugg på Songkick
(en) Liliedugg på Last.fm
(en) Liliedugg på AllMusic
(no) Diskografi på groove.no
(no) Spilleliste fra Åge No (tidligere: Utnes)
(no) Stamtre fra Åge No (tidligere: Utnes) og Willy B
(en) Liliedugg på Soundcloud
(en) Liliedugg på MySpace
(en) Liliedugg på BBC Music | Trondheim, Norge | 9,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marienthron | 2023-02-04 | Marienthron | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Byggverk i Sachsen', 'Kategori:Cistercienserordenen', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Tyskland', 'Kategori:Landkreis Leipzig', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Ruiner i Tyskland', 'Kategori:Sider med kart'] | Marienthron (norsk: Marias trone), også kalt kloster Nimbschen, var det kloster i Nimbschen sør for Leipzig hvor Katharina von Bora, Martin Luthers hustru, hadde vært nonne.
Da dette cistercienserinneklosteret ble opprettet av markgreve Heinrich der Erlauchte i juli 1243, lå det i Torgau. Men nonnene forlot dette stedet allerede i 1250 og begav seg til småbyen Grimma. I 1258 kjøpte de noen eiendommer i det nærliggende Nimbschen, og i 1270-årene bygde de et nonnekloster der. Nonnene levde av inntekter fra åtte omliggende landsbyer og av det landbruk de drev på eget gods. Innenfor klostermurene hadde de i tillegg til de vanlige klausurbygninger (med kirke, sakristi, kapittelsal, korsgang, kjøkken og spise- og soverom) også mølle, bekeri, bryggeri, slakteri, smie, høylover, krøtterstaller, urte- og frukthaver, teglmakeri, dike for fiskeoppdrett, dukmakeri og gravplass. Det var også hus for de to skriftefedrene fra mannsklosteret Pforta, og hus for nonnenes ansatte. Abbedissen bodde i abbedihuset, som også tjente som gjestehus. Abbediet utøvet grunn- og rettsmyndighet i det omliggende området.
I 1509 vet man at nonnekonventet omfattet 44 kornonner som for det meste kom fra den lavadelige stand. Derutover bodde fem legsøstre og 39 lønnsarbeidere i klosteret. Det var dette året at Katharina von Bora i en alder av ni eller ti år ble bragt av sin far, enkemannen Hans von Bora, til klosteret. Abbedissen var Katharinas tante. I 1516 avla hun sine klosterløfter. Etter at den lutherske bevegelse hadde tiltatt i styrke begynte nonner å forlate klosteret. Om natten den 7. april 1523 ble tolv nonner hemmelig ført bort fra klosteret. Ni av dem, som ikke kunne vende tilbake til slektninger, rømte til Wittenberg. Der hjalp Luther dem med å finne ektemenn. Men den Katharina ønsket å gifte seg med, kunne ikke på grunn av motstand fra sin familie. Luther prøvde da å gifte henne bort med en mann nesten førti år eldre enn henne, en prest omtrent 60 år gammel. Denne gangen var det Katarina som nektet. Dersom hun ikke fikk gifte seg enten med en Nikolas von Amsdorf (46 år) eller Martin Luther (41 år), aktet hun å leve ugift resten av livet. Luther giftet seg da med henne den 27. juni 1525.
I 1529 ble gudstjenesten i Marienthron reformert etter evangelisk (luthersk) mønster. Abbedissen og de 17 gjenværende nonner ble fristilt til å forlate klosteret dersom de ønsket det. Etter abbedissens død i 1536 ble klosteret oppløst og forpaktet. I 1550 overdro kurfyrst Moritz av Sachsen de tidligere klostereiendommer til den den nettopp opprettede landskolen for Grimma. Frem til 1800-tallet ble materialer fra klausurbygningene, også kirken, benyttet til byggearbeider i omegnen. Men det stod da igjen en god del ruiner, som er blitt bevart.
| Marienthron (norsk: Marias trone), også kalt kloster Nimbschen, var det kloster i Nimbschen sør for Leipzig hvor Katharina von Bora, Martin Luthers hustru, hadde vært nonne.
Da dette cistercienserinneklosteret ble opprettet av markgreve Heinrich der Erlauchte i juli 1243, lå det i Torgau. Men nonnene forlot dette stedet allerede i 1250 og begav seg til småbyen Grimma. I 1258 kjøpte de noen eiendommer i det nærliggende Nimbschen, og i 1270-årene bygde de et nonnekloster der. Nonnene levde av inntekter fra åtte omliggende landsbyer og av det landbruk de drev på eget gods. Innenfor klostermurene hadde de i tillegg til de vanlige klausurbygninger (med kirke, sakristi, kapittelsal, korsgang, kjøkken og spise- og soverom) også mølle, bekeri, bryggeri, slakteri, smie, høylover, krøtterstaller, urte- og frukthaver, teglmakeri, dike for fiskeoppdrett, dukmakeri og gravplass. Det var også hus for de to skriftefedrene fra mannsklosteret Pforta, og hus for nonnenes ansatte. Abbedissen bodde i abbedihuset, som også tjente som gjestehus. Abbediet utøvet grunn- og rettsmyndighet i det omliggende området.
I 1509 vet man at nonnekonventet omfattet 44 kornonner som for det meste kom fra den lavadelige stand. Derutover bodde fem legsøstre og 39 lønnsarbeidere i klosteret. Det var dette året at Katharina von Bora i en alder av ni eller ti år ble bragt av sin far, enkemannen Hans von Bora, til klosteret. Abbedissen var Katharinas tante. I 1516 avla hun sine klosterløfter. Etter at den lutherske bevegelse hadde tiltatt i styrke begynte nonner å forlate klosteret. Om natten den 7. april 1523 ble tolv nonner hemmelig ført bort fra klosteret. Ni av dem, som ikke kunne vende tilbake til slektninger, rømte til Wittenberg. Der hjalp Luther dem med å finne ektemenn. Men den Katharina ønsket å gifte seg med, kunne ikke på grunn av motstand fra sin familie. Luther prøvde da å gifte henne bort med en mann nesten førti år eldre enn henne, en prest omtrent 60 år gammel. Denne gangen var det Katarina som nektet. Dersom hun ikke fikk gifte seg enten med en Nikolas von Amsdorf (46 år) eller Martin Luther (41 år), aktet hun å leve ugift resten av livet. Luther giftet seg da med henne den 27. juni 1525.
I 1529 ble gudstjenesten i Marienthron reformert etter evangelisk (luthersk) mønster. Abbedissen og de 17 gjenværende nonner ble fristilt til å forlate klosteret dersom de ønsket det. Etter abbedissens død i 1536 ble klosteret oppløst og forpaktet. I 1550 overdro kurfyrst Moritz av Sachsen de tidligere klostereiendommer til den den nettopp opprettede landskolen for Grimma. Frem til 1800-tallet ble materialer fra klausurbygningene, også kirken, benyttet til byggearbeider i omegnen. Men det stod da igjen en god del ruiner, som er blitt bevart.
== Eksterne lenker ==
(en) Kloster Nimbschen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kloster Nimbschen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Marienthron (norsk: Marias trone), også kalt kloster Nimbschen, var det kloster i Nimbschen sør for Leipzig hvor Katharina von Bora, Martin Luthers hustru, hadde vært nonne. | 9,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pitcairn%C3%B8yene | 2023-02-04 | Pitcairnøyene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Pitcairnøyene', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1838'] | Pitcairnøyene (pitkairnsk: Pitkern Aileen) er en øygruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den nest største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet. Øyene er mest kjent for å være hjemmet til etterkommerne av deltakerne i mytteriet på Bounty og tahitierne som fulgte dem, en hendelse som er beskrevet i flere bøker og filmer. Denne historien reflekteres fortsatt i etternavnene til flere av innbyggerne. Med rundt femti innbyggere (fra ni familier) er Pitcairn også kjent som det minst folkerike landet i verden (selv om det ikke er et selvstendig land). FN regner Pitcairnøyene som et ikke-selvstyrt område.
| Pitcairnøyene (pitkairnsk: Pitkern Aileen) er en øygruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den nest største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet. Øyene er mest kjent for å være hjemmet til etterkommerne av deltakerne i mytteriet på Bounty og tahitierne som fulgte dem, en hendelse som er beskrevet i flere bøker og filmer. Denne historien reflekteres fortsatt i etternavnene til flere av innbyggerne. Med rundt femti innbyggere (fra ni familier) er Pitcairn også kjent som det minst folkerike landet i verden (selv om det ikke er et selvstendig land). FN regner Pitcairnøyene som et ikke-selvstyrt område.
== Historie ==
Pitcairn var opprinnelig bebodd av polynesiere som bodde der i flere hundre år, fram til rundt 1500-tallet. Øya var imidlertid ubebodd da Pitcairn ble oppdaget av den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Fernandes de Queirós i 1606. Den ble gjenoppdaget av britene i 1767 og oppkalt etter mannen som først fikk øye på øya.
I januar 1790 bosatte åtte av mytteristene fra HMAV «Bounty» seg på øya med sin anfører Fletcher Christian i spissen, sammen med tahitierne de hadde med seg; syv tahitiske menn og tolv kvinner, og satte deretter fyr på skipet. Vraket kan i dag ses under vann i Bounty Bay. Selv om de klarte seg godt ved å dyrke jorda og fiske, var den første perioden prega av konflikter mellom innbyggerne, spesielt mellom mytteristene og de tahitiske mennene, som ble behandlet som annenrangs. Noen år etter gjorde tahitierne opprør, og fire av mytteristene ble drept, deriblant Fletcher Christian, før alle opprørerne selv ble drept. Alkoholisme blant de fire gjenværende mytteristene og konflikter med kvinnene førte til fortsatt tragiske tilstander på øya. Men alkoholismen førte til at to av mytteristene døde (drap og fallulykke). Rundt 1800 var bare John Adams og Ned Young igjen av mennene. De bestemte seg for å bruke Bibelen som rettesnor til å skape et fredelig samfunn. Allerede etter et års tid døde Ned Young av astma, og John Adams var alene igjen med ti kvinner og 20 barn. Som øyas patriark ledet han samfunnet etter Bibelens lover og skapte et dypt kristent samfunn. Da et britisk skip igjen fant Pitcairn i 1814 ble mannskapet imponert over det velfungerende samfunnet og Adams' lederskap, så de britiske myndigheter bestemte seg for ikke å straffe ham for mytteri. Ryktet om det idylliske «ur-kristne» samfunnet på Pitcairn vakte begeistring og romantiske forestillinger blant både unge og gamle i den kristne verden.
John Adams døde i 1829, og lederskapet av samfunnet ble overtatt av George Nobbs, som ankom øya året før og allerede da etter Adams' ønske hadde overtatt både undervisning av barna og den religiøse veiledning. I 1830 hadde kapteinen på et besøkende britisk skip registrert at det var trange kår på øya, og anbefalte de britiske myndigheter å flytte hele befolkningen til et mer egnet sted. I 1831 ankom et skip som tilbød de som ville å bli med til å flytte til Tahiti, der alt var gjort istand til dem. Hele befolkningen fulgte med, og de ble tatt vel imot av sine slektninger med mat og dans. Møtet med opprinnelsesøya ble imidlertid et sjokk for de dypt kristne Pitcairnerne, som opplevde den erotiske dansen og befolkningens promiskuitet som støtende. De to kvinnene som fortsatt levde av de som hadde forlatt Tahiti 42 år tidligere kjente ikke samfunnet igjen, og alle ba om å få reise tilbake til Pitcairn. Før de rakk å vende tilbake ble Tahiti rammet av en pest-epidemi, der og pitcairnerne ble rammet, og 17 av dem døde. Innen året var omme, var de tilbake til trygge Pitcairn.
I 1833 ankom en mann ved navn Josua Hill, som påsto at han var sendt som representant for de britiske myndigheter til å administrere øya. Han innførte et øyråd av respekterte menn, men skapte raskt splittelse i samfunnet da han forsøkte å isolere og mistenkeliggjøre George Nobbs og de to andre hvite innvandrerne som bodde på øya, Buffett og Evans. Han lyktes i å få øyrådet med på å utvise alle tre med deres familier, men skyldfølelsen blant befolkningen ble så stor at de fikk vende tilbake til øya etter ett års tid. Klagebrev til de britiske myndighetene om splittelse og dårlig stemning på øya førte til at et britisk skip ble sendt til øya i 1836 for å undersøke forholdene. Det ble da avslørt at Josua Hill var en svindler; han representerte ingen andre enn seg selv. Han ble fjernet fra øya, men frykten for at lignende hendelser skulle oppstå førte til at øya ble erklært som britisk koloni. I 1838 ble Union Jack plantet på øya til befolkningens store glede, og de fikk en egen guvernør.
I 1845 ble Pitcairn rammet av en orkan som førte til at deler av øya raste i havet, mange av frukttrærne ble revet over ende, og mye av den fruktbare jorda rant vekk. Dette skapte alvorlige tilstander på øya. Enda greide befolkningen å holde stand, men en sterk befolkningsøkning førte til stadig trangere kår, og i 1850-årene var det direkte hungersnød. Stadige bønner om hjelp førte til at de britiske myndigheter donerte Norfolk Island til øyboerne. I 1856 ble hele befolkningen på 193 fraktet til Norfolk. Men halvannet år etter dro sytten av dem tilbake til Pitcairn, etterfulgt av tjuesju andre fem år senere. De hjemvendte fant øya overgrodd av matplanter, hvileperioden hadde gjort øya fruktbar igjen.
I 1886 ankom en mann ved navn John Tay øya. Han var adventist-predikant, og etter noen ukers opphold på øya overbeviste hans utlegninger slik at hele befolkningen på kort tid konverterte fra den anglikanske kirke til å bli adventister. I 1893 ble det etablert et adventist-«seminar» (skole) for unge fra hele Sydhavet, og over 40 unge, tre misjonærer, en lege og en lærer slo seg ned på øya. Samme år rammet en tyfus-epidemi som tok mange liv blant både elever og innbyggere. Men etablering av skole førte til krav om bedre levestandard; det ble etablert et eget sagbruk drevet av en mølle, nye hus ble bygget med høyere standard og vannforsyningen ble bedret med vannverk og vanningsanlegg til hageanleggene. 1890-årene var et tiår med store fremskritt for øyas befolkning.
I forbindelse med byggingen av Panamakanalen ble det etablert linjefart mellom Panama og Australia i 1910. Linjeskipene hadde fast anløp på Pitcairn, noe som førte til økonomisk oppblomstring med salg av hjemmeproduserte suvenirer og frukt. Befolkningen fikk en relativt god levestandard.
Under andre verdenskrig ble det opprettet en militær radiostasjon på øya. Men manglende samarbeidsvilje fra adventistkirkens ledelse og misjonærene på øya førte til at adventist-skolen ble stengt og misjonærene utvist av de britiske myndigheter i 1945. Det ble i stedet opprettet en statlig skole for øyas unge. Etter den tid har den religiøse gløden på øya vært synkende.
Øya nådde en befolkningstopp på 233 innbyggere i 1937, men deretter var det mye utvandring, først og fremst til Ny-Zealand, og i dag bor det bare rundt 50 mennesker på øya. Kontakten mellom Pitcairn-befolkningen og de flere hundre etterkommerne etter utvandrerne fra Pitcairn som bor på Norfolk Island, er tett.
Øyas idylliske image ble på 2000-tallet sterkt skadet av anklager om voksne menns seksuelle misbruk av jenter ned i 7-årsalderen. I 2004 ble syv menn som bodde på Pitcairn, og seks som hadde bodd der, siktet for sex-relaterte forbrytelser, blant annet voldtekt. 25. oktober 2004 ble seks av mennene dømt, blant dem Steve Christian, øyas borgermester.
== Politikk ==
Pitcairnøyene er Storbritannias minste oversjøiske territorium, og blir styrt av Storbritannias høykommissær til New Zealand, som også fungerer som Pitcairnøyenes guvernør, med kontorer i Wellington. På Pitcairn er det Pitcairns øyråd som leder, med øyas ordfører i spissen. Ideelt sett har øyrådet fullt ansvar for å styre øya. De siste par åra har imidlertid øya fått en rekke pålegg fra guvernøren uten at denne har konsultert dem først, hvilket har resultert i en økende spenning mellom pitkairnerne og myndighetene, fordi pitkairnerne føler at nye lover må vurderes opp mot deres kultur og forholdene på den ødeliggende øya.For å få stemmerett til lokale valg må man være over 18 år og ha bodd på Pitcairn i mer enn tre år. Valg holdes årlig i løpet av de to første ukene i desember.
Pitcairn anses for å ha kommet under Den britiske høykommisjon for det vestre Stillehavets jurisdiksjon i 1898, og da høykommissæren og guvernøren skilte kontor i 1952, ble styret overført til Fijis guvernør. Da Fiji ble selvstendig i 1971 ble styret overført til Storbritannias høykommissær til Ny-Zealand, som også fungerer som Pitcairns guvernør.
== Avkolonisering ==
Pitcairn står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Pitcairnøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomite for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg. FN anser retten til selvstyre folket i et område som Pitcairnøyene har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.
== Geografi ==
Pitcairnøyene utgjør den sørøstlige delen av den geologiske forlengelsen av Tuamotuøyene i Fransk Polynesia, og består av fem øyer; Pitcairn, Sandy Island, Oeno Island, Henderson Island og Ducie Island.
Pitcairn er av vulkansk opprinnelse. Den eneste permanent bosatte øya, Pitcairn, har et areal på 4,6 km² og en befolkningstetthet på 9,4/km². Det er kun mulig å gå i land på øya ved Bounty Bay. Det høyeste punktet er 340 moh. Landskapet er kupert, men har et rikt jordsmonn hvor det dyrkes blant annet søtpoteter, bønner, tomater, kål, meloner, sitroner, bananer og mer. Bortsett fra fjørfe og noen ville geiter er det ingen gårdsdyr på øya.
Henderson Island dekker to tredeler av territoriets totale landmasse, men er ubebodd. Øya er en hevet tektonisk heva koralløy, har et overgrodd landskap over skarpe korallsteiner; professor Harold St. John, som har utforska øya, fortalte at ett eneste uoppmerksomt steg kunne føre til at man falt ned i en sprekk og døde. Det er ingen ferskvannskilder på øya, noe som vanskeliggjør beboelse av den. Øya har en rektangulær form, og er 8 km lang og 3,2 km bred.
Oeno Island er en atoll med en størrelse på 5 km², og er dekka av busker og små trær. Øya har hvite sandstrender rundt hele, og er hjem for flere fuglearter. Sandy Island er sandbanke, og del av samme atoll som Oeno.
Ducie Island er den av territoriets øyer som ligger lengst fra Pitcairn, og blir sjelden besøkt av pitkairnerne. Den er en atoll formet som en C. Inne i C-en er en dyp lagune med giftig fisk og farlige haier.
== Økonomi ==
Pitcairn har fruktbart jordsmonn, og det dyrkes blant annet sitroner, sukkerrør, vannmeloner, bananer og bønner. De største næringene er fiske, jordbruk og håndverk, og byttehandel er en viktig del av økonomien. De største inntektskildene er salg av frimerker til samlere, og salg av håndverk til passerende skip, hvorav de fleste er britiske skip som skal til eller fra Ny-Zealand via Panamakanalen. Handel blir begrensa av at øya har et kupert landskap uten landingsstriper, slik at alle besøk til øya må gjøres med lange skipsreiser. Det er også birøkting på Pitcairn, og 100 % sykdomsfrie bier. Av og til kommer «ekspedisjons-cruiseskip» innom øya, og går i land om været tillater det. Øya hadde per 2004 en arbeidskraft på 15 menn og et ukjent antall kvinner.
Turisme har ikke vært noen inntektskilde på Pitcairn, og det finnes ingen hoteller eller moteller på øya. Det har vært vanlig at besøkende har overnattet hos beboerne. Fra 2000 har imidlertid Pitcairn fått økende turisttrafikk, og noen beboere har laga selvforsynte bungalower for besøkende som ønsker litt mer privatliv enn det de ellers får.
== Demografi ==
De fleste pitkairnere er etterkommere av mytteristene fra «Bounty», noe etternavnene viser. De fleste er også syvendedagsadventister.
Pitkairnsk er et kreolspråk som er 1700-tallsengelsk med innslag fra tahitisk. Språket er ikke lenger morsmål for noen, det er engelsk, men pitkairnsk læres av alle pitkairnere for å bevare kulturen på øygruppa.
== Kultur ==
Pitcairns kultur er, som språket, en blanding av engelske og tahitiske påvirkninger. En vellykket adventistmisjon i 1890-åra var viktig i forminga av Pitcairns samfunn. De siste åra har imidlertid kirken mista sin status, og i dag er det kun rundt åtte av beboerne som er aktivt kristne. De fleste går imidlertid i kirken på merkedager.
Pitcairn hadde tidligere strenge moralkoder, og dansing, offentlige kjærtegn og inntak av alkohol var strengt forbud. Disse reglene er i dag blitt myknet opp, og pitkairnerne kan nå kjøpe seksmåneders lisenser på å kjøpe alkohol. En lisens koster $ 10 for pitkairnere og $ 25 for turister.
== Kommunikasjon ==
Telefoner: Det er kun en satellittelefon på øya. Beboerne har kontakt seg imellom ved hjelp av VHF-radio.
Radio: Det er ingen radiostasjon.
Fjernsyn: Det er ingen fjernsynskanaler, men de fleste hus har video-/DVD-spillere for å se på filmer.
Internett: Det er en internettlinje via satellitt, som går til alle øyas hus, sponsa av myndighetene på grunn av en seismologisk stasjon på øya. Pitcairns toppnivådomene er .pn.
== Transport ==
Pitcairn har ingen flyplass eller havn, og er avhengig av storbåter for å frakte passasjerer og gods fra skip og til Bounty Bay. For å komme til Pitcairn må man fly til Tahiti, og videre til Mangareva, og så ta en 30 timer lang båttur til Pitcairn. Det går ofte flere måneder mellom hvert skip som skal til Pitcairn. En annen måte er å være med på lastebåter fra Ny-Zealand, en reise som tar rundt sju dager. 8. februar 2006 ble det undertegna en avtale mellom Pitcairn og Fransk Polynesia om handel mellom de to koloniene; slik handel vil være momsfri.Pitcairn har 6,4 km asfaltert vei, og ingen jernbaner. Historisk sett har gange vært den tradisjonelle fremkomstmåten, men i det siste har ATV-er blitt vanlig.
== Tidslinje ==
1606 – Den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Fernandes de Queirós oppdager Pitcairn
1767 – Britene gjenoppdager øya
1790 – Mytteristene fra HMAV «Bounty» bosetter seg på øya sammen med tahitierne de har med seg, og setter fyr på skipet
1838 – Pitcairnøyene blir britisk kronkoloni
1856 – Alle Pitcairns 193 innbyggere flytter til Norfolkøya
1857 – 17 av innbyggerne vender tilbake til Pitcairn og får følge av 27 andre fem år senere
1898 – Pitcairnøyene blir underlagt Den britiske høykommisjon for det vestre Stillehavets jurisdiksjon
1952 – Pitcairnøyene blir underlagt Fijis guvernør
1969 – Pitcairnøyenes riksvåpen innføres 4. november
1971 – Pitcairnøyene blir overført til Storbritannias høykommissær til Ny-Zealand i forbindelse med Fijis selvstendighet
1984 – Pitcairnøyenes flagg innføres 2. april
2004 – Sexrelaterte forbrytelser rulles opp på Pitcairn hvor blant annet øyas ordfører er involvert.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(no) «Pitcairn – Verdens mest isolerte øy», Sydhav.no
(en) The home of the descendants of the Bounty Mutineers, Pitcairn Island Web
(en) Pitcairn Islands Study Center
(en) «Neighbourly trade shaped Pitcairn's past», ABC News Online
(no) «Halvparten av mennene på øya dømt for overgrep - nå stilles ordføreren for retten» av Anja Strønen, NRK 3. februar 2016 | Pitcairnøyene (pitkairnsk: Pitkern Aileen) er en øygruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den nest største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet. | 9,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folgefonna | 2023-02-04 | Folgefonna | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Breer i Vestland', 'Kategori:Etnes geografi', 'Kategori:Kvinnherads geografi', 'Kategori:Ullensvangs geografi'] | Folgefonna er Norges tredje største isbre og ligger på Folgefonnhalvøya i Hardanger og dekker områder i Ullensvang, Etne og Kvinnherad kommuner, alle i Vestland fylke. Folgefonna er en av de sørligste isbreene i Norge.
| Folgefonna er Norges tredje største isbre og ligger på Folgefonnhalvøya i Hardanger og dekker områder i Ullensvang, Etne og Kvinnherad kommuner, alle i Vestland fylke. Folgefonna er en av de sørligste isbreene i Norge.
== Natur ==
Breen hadde i 2006 et samlet areal på 207 km². Breområdet er tredelt med Nordre Folgefonna (26 km²), Midtre Folgefonna (11 km²) og Søndre Folgefonna (167 km²). Breen har flere utløpere ned mot omliggende dalfører. De mest kjente er Bondhusbreen, Buarbreen og Blomstølskardsbreen.
Høyeste punkt kan variere, siden det er en isbre. Pr. 2013 er toppen 1662 moh. Istykkelsen er målt opptil 400m.
Folgefonna nasjonalpark ble opprettet i 2005, og omfatter et område på 720 km². Fem elver med nedbørsfelt er allerede varig vernet: Æneselva, Furebergselva, Hattebergselva, Mosneselva og Opo.
Folgefonna er ikke en rest etter istiden. Etter slutten av forrige istid trakk isen seg raskt tilbake, og den isen som lå i området smeltet til slutt helt vekk. Først for omkring 5000 år siden ble Nordre Folgefonna nydannet i en periode med temperaturfall og samtidig økt nedbør. Med periodiske variasjoner har den hatt den omtrentlige utstrekning som den har i dag. De øvrige delene av breen har en parallell historie.
Siden 1960-tallet er det utført målinger ved flere av Folgefonnas utløpere. Blomstølskardbreen helt i sør er stabil og har endret seg lite sammenliknet med utløperne lenger nord. Buarbreen og Bondhusbreen hadde en periode med vekst på 1990-tallet, men har begge trukket seg raskt tilbake etter årtusenskiftet. Jostein Bakke har kartlagt landskapet under Folgefonna der det ligger 30-40 skjulte innsjøer og disse kan komme til syne når Folgefonna minker. Bakke frykter at når isbreen i fremtiden kalver i disse innsjøene kan det skape en flodbølge og naturkatastrofe for bygdene langs fjorden nedenfor. Spor etter tidligere flodbølger finnes på Jondalsøyri og på Måge ved Sørfjorden. Jondalsøyri ligger trolig på masser fraktet av flom. Ifølge Bakke kan Folgefonna i tilfelle global oppvarming på 4 ⁰C være borte i år 2100.På Jorfjellbreen som er en utløpet fra Nordre Folgefonna, ligger Folgefonna Sommarskisenter med skitrekk fra 1200 til 1450 moh. Adkomst på bilveg fra Jondal.
== Kultur ==
Ifølge et gammelt sagn om Folgefonna oppstod den som en straff for at bygdefolk fra hele syv prestegjeld levde et svært så syndig liv og mens bygdefolket var i gudstjeneste kom det bråe snøfallet som tok livet av dem alle. Unntaket var en jente, som var hjemme og lagde middag til sin husherre. Derved klarte hun å komme seg i sikkerhet og hennes etterfølgere lever ifølge dette sagnet i egnen den dag i dag.
Folgefonna er også tema i Geirr Tveitts småstykke for orkester; «Folgafoldne fortél ingjenting», fra Hundrade hardongtonar frao Hardanger.
== Se også ==
Liste over norske isbreer
== Referanser ==
== Kilder ==
Aftenbladet: Dronningen åpnet nasjonalpark
Folgefonna og Fjordbygdene. Bok (591 sider) utgitt av Nord4 og Universitetet i Bergen 2008.
== Eksterne lenker ==
(en) Folgefonna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Turforslag til Folgefonna på DNT og NRKs nettsted ut.no | | type = platåbreer | 9,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folgefonntunnelen | 2023-02-04 | Folgefonntunnelen | ['Kategori:2001 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tunneler åpnet i 2001', 'Kategori:Veier i Kvinnherad', 'Kategori:Veier i Ullensvang', 'Kategori:Veitunneler i Vestland'] | Folgefonntunnelen er 11 150 meter lang og er Norges fjerde lengste veitunnel. Den går gjennom fjellet under Folgefonna og forbinder Eitrheim i Ullensvang kommune med Mauranger i Kvinnherad kommune, og er en del av fylkesvei 49.
Planleggingen av tunnelen startet på 1970-tallet. Folgefonntunnelen AS ble stiftet 25. juni 1987 og startet arbeidet med å få med seg kommunene og staten på et spleiselag. Byggingen av tunnelen startet i juni 1998 og arbeidet tok tre år. Tunnelen ble åpnet 15. juni 2001. En reise som tidligere tok fire timer, tar nå ti minutter.
| Folgefonntunnelen er 11 150 meter lang og er Norges fjerde lengste veitunnel. Den går gjennom fjellet under Folgefonna og forbinder Eitrheim i Ullensvang kommune med Mauranger i Kvinnherad kommune, og er en del av fylkesvei 49.
Planleggingen av tunnelen startet på 1970-tallet. Folgefonntunnelen AS ble stiftet 25. juni 1987 og startet arbeidet med å få med seg kommunene og staten på et spleiselag. Byggingen av tunnelen startet i juni 1998 og arbeidet tok tre år. Tunnelen ble åpnet 15. juni 2001. En reise som tidligere tok fire timer, tar nå ti minutter.
== Finansiering ==
Tunnelprosjektet var bompengefinansiert og det kostet 72 kroner for en liten bil, men innkrevingen ble avsluttet 15. juni 2016. Tunnelen var nedbetalt i 2013, men bompengeinnkrevingen fortsatte for å tilbakeføre 7,2 millioner til Odda og Kvinnherad kommune som bidro økonomisk til prosjektet.
== Trafikkutvikling ==
Årsdøgntrafikken i tunnelen siden 2010.
== Se også ==
Jondalstunnelen
Veitunneler i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Folgefonntunnelen er meter lang og er Norges fjerde lengste veitunnel. Den går gjennom fjellet under Folgefonna og forbinder Eitrheim i Ullensvang kommune med Mauranger i Kvinnherad kommune, og er en del av fylkesvei 49. | 9,975 |
null | 2023-02-04 | Dick Cheney | null | null | null | Richard Bruce «Dick» Cheney (født 30. januar 1941 i Lincoln i Nebraska i USA) er en amerikansk forretningsmann og politiker fra Det republikanske parti. | 9,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Defenestrasjon | 2023-02-04 | Defenestrasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ord og uttrykk'] | Defenestrasjon betyr å kaste noe eller noen ut av et vindu. Ordet kommer av latin de-, «fra, ut av» og fenestra, «vindu». Idag betegner ordet også noen som raskt fjernes fra et embete, politisk parti eller en annen attraktiv posisjon.
| Defenestrasjon betyr å kaste noe eller noen ut av et vindu. Ordet kommer av latin de-, «fra, ut av» og fenestra, «vindu». Idag betegner ordet også noen som raskt fjernes fra et embete, politisk parti eller en annen attraktiv posisjon.
== Historie ==
Historisk har defenestrasjoner vært brukt som en måte å demonstrere politisk forakt på, især ved Defenestrasjonene i Praha. Videre ble Gabriele D'Annunzio utsatt for en defenestrasjon i 1922.
Begrepet har sin opprinnelse fra to historiske hendelser, begge skjedde i Praha, hovedstaden i dagens Tsjekkia. I 1419 ble sju myndighetspersoner kastet ut av vinduet på rådhuset, noe som også utløste husittkrigen. I 1618 ble to keiserlige guvernører, inkludert deres sekretærer, kastet ut fra borgen i Praha, og utløste tredveårskrigen. Disse hendelser, særskilt det i 1618, ble referert til som Defenestrasjonene i Praha, og således ga opphav til begrepet og konseptet.
Jesabel, en kvinne i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) ble drept ved defenestrasjon da Jehu av Israel får hennes tjenere til å drepe dronningen ved å kaste henne ut gjennom vinduet, og på bakken nedenfor ble liket av henne trampet på av hester og spist av hunder.Den 15. desember 1969 døde Giuseppe Pinelli, en italiensk jernbanearbeider og politisk anarkist, mens han var i forvaring av det italienske politiet. Mens Pinelli ble forhørt av politiet ble rett før midnatt falle fra fjerde etasje i politistasjonen i Milano. Hans død inspirerte Nobelprisvinneren i litteratur i 1997, Dario Fo, til et skrive et teaterstykke om politiske opposisjonelle som begår selvmord ved å kaste seg ut gjennom vinduet i politistasjonen mens de forhøres av politiet. Stykket, Morte accidentale di un anarchico, hadde premiere i 1970, og er Dario Fos kanskje mest kjente stykke. Det er også satt opp i Norge som En anarkists tilfeldige død.
== Annen anvendelse ==
Innen data har ordet vært brukt en del i forbindelse med forskjellige aksjoner knyttet til vindu i vindussystemer, blant annet å kjøre applikasjoner i full-skjerm-modus og å dra noe ut av et vindu. Også å slette unødig rusk fra harddisker har vært omfattet av dette ordet. Mer nylig er det også blitt tatt i bruk om å fjerne Microsoft Windows fra en PC.
== Referanser == | Defenestrasjon betyr å kaste noe eller noen ut av et vindu.«defenestration (n. | 9,977 |
null | 2023-02-04 | Vestlandet | null | null | null | | befolkning = 1361492Statistisk sentralbyrå: Folketall 1. januar 2016. | 9,978 |
null | 2023-02-04 | Folarskardnuten | null | null | null | | sf = 86,8 | 9,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Kielland | 2023-02-04 | Alexander Kielland | ['Kategori:Alexander Kielland', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fylkesmenn i Møre og Romsdal', 'Kategori:Fødsler 18. februar', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske borgermestere og ordførere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Alexander Lange Kielland (opprinnelig Kjelland; født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev avisartikler, noveller og romaner, noen skuespill, og var en glitrende brevskriver. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap var på 1880-tallet og tilhører realismen, med sans for vidd, ironi og satire.
Som sin tids mest stilsikre skribent var Kielland en elegant og vittig forfatter med sterk sosial samvittighet som sitt forbilde John Stuart Mill. Mest kjent er «novellettene» hans og romaner som Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.
Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som «de fire store» i norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.
| Alexander Lange Kielland (opprinnelig Kjelland; født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev avisartikler, noveller og romaner, noen skuespill, og var en glitrende brevskriver. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap var på 1880-tallet og tilhører realismen, med sans for vidd, ironi og satire.
Som sin tids mest stilsikre skribent var Kielland en elegant og vittig forfatter med sterk sosial samvittighet som sitt forbilde John Stuart Mill. Mest kjent er «novellettene» hans og romaner som Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.
Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som «de fire store» i norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.
== Biografi ==
=== Bakgrunn ===
Alexander Kielland var oldebarn av Jens Zetlitz, «Glædens muntre sanger» og født inn i en av de eldste handelsfamiliene i Stavanger.
Barndomshjemmet var Stavangers tidligere radesykehus og lå ved Breiavatnet. (Her ligger i dag Kiellandshagen.) Kielland hevdet senere å ha talt baklengs fra sin fødsel 18. februar 1849 og kommet til at han ble unnfanget natten etter 17. mai i revolusjonsåret 1848, «derav mitt i familien uhørte opprørerblod». Barndomshjemmet forble hans sentrum i tilværelsen til han giftet seg i 1872. I 1888 flyttet han tilbake og ble boende til 1902.Sin mor beskrevet han som «en klok, fin dame - munter og djerv». Dessverre hadde hun svakt hjerte og døde da hun fødte sitt syvende barn. Hans far hadde religiøse og kunstneriske interesser, en streng og alvorstung mann, Stavanger sparebanks direktør.
Kielland stod sine to eldre søsken nærmest: Jacob (1841-1945) og Kitty Kielland som ble kjent som malerinne, men hadde også et godt forhold til Jane (f. 1852 og gift med legen Danckert Holm i Bergen), broren Tycho og Dagmar som giftet seg med litteraturhistoriker Olaf Skavlan. Yngstebarnet var en gutt som døde få dager etter at moren var død i fødsel 12. februar 1862 av hjertesvikt.Som gutt begynte Kielland på Kongsgaard skole i Stavanger, men mistrivdes. Han tok examen artium i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen «godt» i Udarbeidelse i Modersmaalet. Han skulle senere, i boka Gift, ta et oppgjør med skolesystemet og datidens undervisningsmetoder.
I oppveksten brukte han fritiden til å tegne og spille fløyte. Dertil var han en ivrig fluefisker. Like før han fylte 13 år, døde moren.
Alt året etter, i 1863, giftet hans far seg om igjen med Inger Mæle (1815-87). Hun hadde haugiansk bakgrunn og var minst like religiøs som sin mann. Kielland skrev i 1881 til sin bror Jacob om stemorens «rå og infame vesen» som særlig hans kone Beate led under, og «det er et visst ondt utrykk i hennes ansikt som jeg er redd for, slik man er redd for ekle dyr.» Inger Mæle fikk merke sine stebarns hat, familien hennes måtte gå til sak for at hun skulle få sin arvepart etter ektemannen. Da Kielland flyttet tilbake i barndomshjemmet i 1888, slettet han alle spor etter sin stemor i huset.I 1866 forlovet Kielland seg i hemmelighet med den ett år yngre Beate Ramsland, som også var av haugianerslekt. Hennes mor døde av tuberkulose da Beate var tre år gammel. Da hun var 11 år, giftet faren seg med Sara Svendsen var enke og hadde ni barn fra før. Beate selv hadde hatt fem søsken, men de døde i tur og orden av tuberkulose. Kielland regnet selv 13. januar 1867 som sin forlovelsesdag, men alt i september 1866 står det i klasseprotokollen: «A. Kielland fraværende første time; forlovet seg etter ball!» - med et kraftig utropstegn. I sitt forfatterskap stiller Kielland seg særdeles kritisk til forlovelser.Etter fullført skolegang studerte han jus i Kristiania – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste.
Han var svært opptatt av filosofen Søren Kierkegaard, og kirkekritikken i Øieblikket kan ha engasjert ham med sitt fokus på tvangen og det innholdsløse i datidens normer. Han ønsket en folkeutgave av Øieblikket, og skrev til Georg Brandes 2. januar 1880 om Kierkegaard som «den forfatter jeg mest har elsket». Han hevdet også at han skrev «alltid så å si under Søren Kierkegaards øyne». Kielland omtalte sjelden Gud, men hans forfatterskap sirkler rundt folks gudsforhold eller mangel på samme. Om han senere ba sin sønn la være å konfirmere seg, mener Tor Obrestad likevel at Kielland som «kristen etiker» ikke fjernet seg fra selve troen.I september 1872 giftet han seg med Beate Ramsland og kjøpte Malde teglverk på Madla som han drev fram til 1881. I løpet av tre år fikk han og konen sine første tre barn. Mens han drev teglverket, leste han mye, også filosofi, der han følte seg særlig inspirert av John Stuart Mill og Georg Brandes. Han sa senere at det han hadde manglet i ungdommen, var «Mod til at foragte den Tid, paa hvis vamle Levninger vore Fædre i ubegribelig Døsighed levede».14. oktober 1872, en måned etter Alexanders Kiellands bryllup, fødte bondedatteren Bertha Elisabeth «Lisa» Aarre fra Jæren en sønn som Kielland var far til, Bernhard Aarre. Hun var da 25 år gammel og han to år yngre. Men Kielland brøt ikke forlovelsen med Beate. Det ble den gang regnet som en større skandale å bryte en forlovelse med en av borgerskapets døtre enn å få et uekte barn med en bondedatter.
Kielland ba Sigbjørn Obstfelder hjem til seg innimellom. Liksom Bjørnson hjalp han også Gabriel Finne, så han fikk stipend. Av sin far hadde Kielland lært å verdsette Lars Hertervigs kunst. De hadde Hertervigs malerier hengende på veggen. I arveoppgjøret etter stemoren ønsket Kielland seg maleriet Ved smien og fikk det. I juni 1893 skrev han seks artikler om Hertervig i Dagbladet under tittelen En efterglemt,. Kielland var den eneste i Hertervigs samtid som offentlig tok til orde for bildene hans. Han kjøpte malersaker til Hertervig, men maleren var for stolt til å ta imot. Da Hertervig døde i januar 1902, skrev Kielland en oppfordring i avisen om at byens kunstnere skulle møte i begravelsen, og stilte selv som byens borgermester med krans.
=== Debut ===
I 1878 dro Kielland til Frankrike, der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en forlegger. Kielland debuterte med skuespillet Paa Hjemvejen (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Da han i 1879 utga sin første samling av Novelletter, foreslo Georg Brandes at han burde skrive en roman. Bortsett fra Camilla Collets Amtmandens Døtre og Kristian Elsters Tora Trondal fantes det ingen moderne norsk samfunnsroman av kunstnerisk verdi. Noen uker senere tok Kielland fatt på Garman & Worse.Garman & Worse utkom i 1880. Samme år skrev Kielland sitt første brev til Strindberg. Georg og Edvard Brandes hadde anbefalt ham å lese Röda rummet som da også gjorde et dypt inntrykk på Kielland. I utgangspunktet mislikte han Sverige og svensker, og erklærte seg villig til å gå til krig for å få oppløst unionen. Men med Strindberg følte han umiddelbart et fellesskap, og skrev at de var «de Indignerede, de stille Rasende, de Misfornøiede, der ikke haver Haab». Det var likevel ingen tvil om at Strindberg ordla seg langt skarpere enn Kielland når han behandlet et emne.I 1881 ble Kiellands sosiale engasjement svært tydelig. Om våren utga han romanen Arbeidsfolk med fokus på fattigdom og sosial nedverdigelse, om høsten kom Else med samme budskap. Etter all kritikken han fikk for sine barske beskrivelser i Arbeidsfolk, skrev Kielland til sin bror: «Bliv mig fra livet med eders evindelige Mæglinger, Retfærdighed, Upartiskhed, Seen fra begge Sider - og alt dette Snøvl, der omhyller og afstumper den hellige Indignation.»En universitetsprofessor som mislikte moderne litteratur, uttalte at slike bøker burde forsynes med et giftmerke slik som andre farlig stoffer. Som tilsvar kalte Kielland sin neste roman for Gift (1883), et oppgjør med kirke, stat og datidens skolesystem, latinskolen, der Marius Gottwald har fått friplass som sønn av en enslig mor. En annen hovedperson er Marius' gode venn og støtte, den evnerike Abraham Løvdahl. Hans videre forfall beskrives i Fortuna (1884) og Sankt Hans fest (1887), der Kielland fikk utløp for sin forbitrelse over holdningene han møtte da Stortinget avslo å gi ham dikterlønn.
=== Diktergasje og striden med Oftedal ===
Kiellands samfunnskritikk, særlig den som var rettet mot skolesystemet og kirken, gjorde at Stortinget nektet å innvilge ham diktergasje, selv om både Bjørnson og Lie talte hans sak, og Bjørnson sa fra seg sin egen diktergasje i protest. Saken bidro til å splitte Venstre. En av hovedtalerne imot Kiellands diktergasje var hans bysbarn, presten og venstremannen Lars Oftedal, som oppfattet Kiellands forfatterskap som ugudelig.Norge unnlot å slutte seg til Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk, ut fra lønnsomheten når Norge fritt kunne oversette fra verdenslitteraturen uten å betale for det. Men dermed gikk norske forfattere glipp av honorar for utenlandske oversettelser, og som kompensasjon fikk Ibsen, Bjørnson og senere også Lie diktergasje fra staten. Etter hvert solgte også Kielland så godt i utlandet at han la inn et krav. I november 1884 sendte han sin søknad til regjeringen, men fikk avslag. I januar 1885 snakket han med Johan Sverdrup, men forgjeves. Nå skrev Bjørnson direkte til Stortinget og fikk med seg Jonas Lie i at også Kielland burde tilkjennes en godtgjørelse. Men det var valgår og utrygt for politikerne å legge seg ut med den kristne velgermassen som fryktet fritenkerne. Lars Oftedal manet i et brev Kielland til omvendelse, for troens nådegave «tilfaller enhver som ikke motstår den». 10. juni 1885 skulle Stortinget behandle Kiellands søknad, og folk stod i kø langt nedover gaten. Ibsen stilte, og saken vakte stor interesse i utlandet, men det ble 49 stemmer for og 60 imot. Også et forslag om en engangsbevilgning falt. Johan Sverdrup holdt siden en takketale for Oftedal om hvordan han satte «pris på denne virksomhet i åndens tjeneste». Bjørnson sa fra seg sin egen dikterlønn i protest mot avgjørelsen, og Venstre ble splittet i det rene Venstre og de moderate. Saken førte dermed til at Sverdrup mistet den samlende kraft som hadde vært hans styrke. I tillegg tok Hans Jæger og bohemkretsen rundt ham avstand fra Kielland, et hardt slag for Kielland som hadde vært positiv til Jæger. Først i 1896 sluttet Norge seg til Bernkonvensjonen, men det fikk Kielland ingen glede av.I august 1887 skrev Kielland fra Frankrike: «Jeg tar straks fatt på en fortelling. Nå er det Oftedal som skal i gryten; han er moden.» Kielland våknet en morgen med sin «lille giftige fortelling» ferdig i hodet, og skrev den ned på ni uker, samtidig som han flyttet. Handlingen skal være basert på en virkelig hendelse, der Kiellands slektning Valentin Arentz hadde tatt initiativ til et ball for 214 av fiffen i Stavanger, og opplevd at Lars Oftedal dagen før ballet hadde uttalt seg strengt fordømmende om ball i en tid med arbeidsledighet. Kielland fant et nytt uttrykk for Oftedals tilhengere, «kaninene», basert på sine observasjoner av dyrene som grov sine hull rundt Cernay der han bodde i sin franske utlendighet. Han kalte boken «en avisartikkel i bokform», det var «en ganske eiendommelig fryd å stå sådan med en god hammer ferdig til å slå det intetanende uhyre, som just nu boltrer seg, tryggere og fetere enn noen gang.» Kielland skrev om Oftedal: «Jeg har truffet ham så aldeles i blinken etter min egen dom, at denne figur hører til mine stoltheter.» Til Bjørnson tilføyde han likevel at han ikke portretterte den virkelige Oftedal: «Jeg har kokt ham om til eget bruk.» Og han skrev med atskillig sympati om Oftedal i Stavanger Avis i 1889. Faktisk var det atskillige likhetspunkter mellom de to mennene, og Kielland kan ha kjent seg igjen i at Oftedal levde i et ulykkelig ekteskap fordi han ikke hadde brutt en forlovelse. De to brukte attpåtil samme rorkaren, Asbjørn, når de fisket på Orrevannet. Og etter Oftedals fall i 1891 gikk aldri Kielland ut mot ham offentlig.Oftedal på sin side skrev til redaktør Henrik Cavling i Verdens Gang 30. juli 1892: «Det er et hell for [Kielland] at han er blitt borgermester. Hittil har han ikke gjort annet enn å kalle meg en kanin og håne Gud.» For øvrig leste Oftedal gjerne Kiellands bøker «med fornøyelse», for han likte språket hans. Da Oftedal startet sin avis 1. september 1892, Stavanger Aftenblad, erklærte likevel borgermesteren at han «ikke averterer i Aftenbladet». Han ble intervjuet av Oftedal og presentert under overskriften «Kielland. En gammeldags mand» som fortsatte med at han var «den mest smålige figur som går i to sko». I 1894 utga Oftedal en roman han kalte Kaninkongen, et dårlig kamuflert portrett av Kielland, komplett med teglverk, alkoholproblemer og en søster som heter Kitty. Berge Furre kaller boken «ein mislykka karikatur», avlet i sjelens bitreste avkrok.
== Redaktør og embetsmann ==
Kielland var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.Den siste boken han utgav før han kom hjem fra Frankrike, var Sankt Hans Fest. Den var et angrep på hans motstander Lars Oftedal og dennes tilhengere, omtalt som «kaninene». Mange følte seg truffet, og da Kielland ved hjemkomsten sommeren 1888 bekjentgjorde at han ville stille som stortingsmann for Venstre, fikk han i klartekst vite av sine lokale forbindelser at en stortingsplass for Stavanger var utelukket.
=== Redaktør ===
Journalistikk var for Kielland ikke noe naturlig yrkesvalg. I november 1888 skrev han til sin bror Jacob, etter tilbakekomsten til en ruinert hjemby: «Jeg ser misbrukene og er kanskje den eneste som har mot og autoritet til å sette fingeren på det ømme sted...Nå vil mitt hode ikke lenger omdikte det iakttagne til kunst. Jeg er kommet så nær innpå livet, at min fine kunst er på randen av det jeg alltid har foraktet så dypt: Journalistikk.» Stavanger Avis var eid av brødrene Haabeth og med Kiellands ord «en skrekkelig sladank av en avis som skulle omgjøres, renses og bli et byblad for Stavanger; morsomt, europeisk og fryktelig for de små paver». Han inngikk avtale med brødrene Haabeth og overtok som redaktør 1. januar 1889. Nå kunne han ta fatt på det han hadde skrevet om til Strindberg, sitt ønske om å være like dristig som svensken, for «når jeg sitter fet og fornøyd og pusser min blanke stålpenn, farer det gjennom meg en ond samvittighet: var det ikke bedre å stå på gaten med Strindberg og kaste sten i de pene vinduer».Kielland var påvirket av brødrene Brandes og deres avis Politiken, og som avisredaktør led han aldri av den skrivesperren som hadde grepet ham som forfatter. Hans redaktørstil var den velskrevne, kommenterende reportasjen. Til Bjørnson skrev han: «Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet». Men han fikk få allierte og enda færre venner, selv om han forsøkte å gjøre avisen til Venstres talerør. Han følte seg mer og mer «hudløs» som uttrykt i et brev: «Du vet man blir iakttatt av så mange onde øyne, som lurer på de skuffede miner». På 40-årsdagen 18. februar 1889 mottok Kielland ikke et eneste telegram. Han slet også med store helseproblemer, blant annet søvnapné som ga ham konsentrasjonsvansker og dårlig hukommelse. Han fikk også diabetes.Kielland og motstanderen Lars Oftedal delte en levende interesse for arbeiderbevegelsen og arbeiderklassens kår. Da det ble hevdet at arbeiderne ikke var modne nok til å ha stemmerett, skrev Kielland at modne arbeidere kunne man endelig se i de store nasjonene: «De er perset og pint av et kapitalisttyranni som ikke er kjent hos oss; de står skummende av hat og venter på oppgjørets dag.» Han fikk ikke lenger tid til overs til skjønnlitteratur, daglig skrev han rundt ti manusflak og fylte selv avisens forside. Her tok han til orde for offentlig eldreomsorg, pensjonsordning, trygdekasse og ulykkesforsikring. Om Lars Oftedal sa Kielland at han hadde «Gud i den ene lommen og Stavanger i den andre». I likhet med Kielland skrev Oftedal om arbeidernes nød, men i motsetning til ham samlet redaktør Oftedal også inn mat og klær til de trengende. Mens Kielland har fått statue på sokkel, er Oftedals monument avisen hans, Stavanger Aftenblad.Stor betydning fikk hans artikler om Den kombinerte innretning, en kombinasjon av sykehus, sosialhjelp og straff på ett og samme sted. Uro, mistrivsel og vanstell ble i økende grad knyttet til institusjonen. I en serie avisartikler rettet Alexander Kielland skarp kritikk mot stedet, og fremskyndet nedleggelsen i 1897.
=== Borgermester og amtmann ===
I 1891 ble Kielland utnevnt til borgermester i Stavanger. Det var den gang regjeringen som utnevnte landets borgermestere, ellers hadde han neppe oppnådd en slik posisjon etter all sin kritikk av embetsstanden. Nå mente han det var bedre selv å gå inn i embetsverket og gjøre nytte for seg som «en folkelig Embedsmann».I 1902 ble han amtmann i Romsdals amt med bolig i Molde. Natt til 23. januar 1904 hadde han akkurat lagt ut på en fem-ukers ferie på kontinentet med sin forlegger Hegel, da han fikk vite at det var brutt ut bybrann i Ålesund. Han snudde, og neste morgen 24. januar klokka sju stilte han i sydvest og oljehyre på gata i Ålesund, og fikk senere ros fra Stortinget for sine presise rapporter fra katastrofen. Han var i sitt ess selv om kosten bestod av rugkavring og øl, og skrev senere til venner: «For meg var de fjorten branndager likefrem - ja, jeg tør jo ikke si festtid – men akkurat noe for meg».
== Forfatterskapet ==
Thomas Mann sa i 1926 at han planla Huset Buddenbrook etter kiellandsk mønster. Han sa senere at «Kiellands verker har bidradd til at jeg kunne skrive Buddenbrooks. Derfor kaller jeg alltid Norge for Kiellands land.»
=== Noveller ===
Novelletter, 1879
Nye Novelletter, 1880
To Novelletter fra Danmark, 1882; inneholder «Trofast» og «Karen»
=== Romaner ===
Garman & Worse, 1880
Arbeidsfolk, 1881
Else, 1881
Skipper Worse, 1882 (frittstående fortsettelse av Garman & Worse (men handling fra tiden før Garman & Worse))
Gift, 1883
Fortuna, 1884 (frittstående fortsettelse av Gift)
Sne, 1886
Sankt Hans Fest, 1887 (frittstående fortsettelse av Fortuna)
Jacob, 1891
=== Skuespill ===
Paa Hjemvejen, 1878
Hans Majestæts Foged, 1880
Det hele er Ingenting, 1880
Tre par, 1886
Bettys Formynder, 1887
Professoren, 1888
=== Essays og sakprosa ===
Forsvarssagen, 1890
Mennesker og Dyr, 1891
Omkring Napoleon, 1905
Brev 1869-1906, fire bind, 1978-1981
En lang rekke artikler i Stavanger avis, der han var redaktør i 1889-1890, noen av dem samlet i en bok i 1983.
== Kiellands død ==
Kielland hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen av, og da Amalie Skram traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: «Nei, for en fet, glad laps!». Hans overvekt - ved sin død veide han 136 kilo - og hang til alkohol forverret symptomene ved søvnapné som påførte ham pusteproblemer om natten. Han ble observert da han etter å ha inntatt en diger middag på Grand, snek seg ut i bakgården og kastet opp alt sammen - for så å gå inn igjen og bestille mer av både mat og vin.Siden han trivdes bedre i Bergen enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra Edinburgh; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes «redselsregimente». Han kalte henne «overdokkmesteren» fordi han i hennes varetekt var som et skip i tørrdokk. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: «Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt», utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen var det slutt. Alexander Kielland døde i Bergen 6. april 1906, bare 57 år gammel.
Etter Kiellands død berget Gyldendal familien fra konkurs ved å kjøpet forfatterrettighetene. For forlaget viste dette seg å ha vært et røverkjøp de så mye igjen for. Enken Beate hadde vært like uansvarlig som sin mann, og fikk et skarpt brev fra sin svoger Jacob like etter Kiellands begravelse. Snart flyttet hun til København, hvor hun døde i 1923. Da hun ble intervjuet av Jonas Collin i Tidens Tegn i anledning sin 70-årsdag i 1921, sa hun at hun foretrakk Danmark for Norge. Fra ekteskapet med Kielland hevdet hun at hun ingenting husket: «Nei, en vifte er alt som er tilbake fra den tid.» Hun mente perlemorsviften som er utstilt på Ledaal, den som datidens mest berømte menn hadde skrevet sine navnetrekk på.
== Arven og minnet etter Kielland ==
Edvard Beyer mente at «Kiellands viktigste bidrag til norsk litteratur er romanene. Det er en fargerik rekke av enkeltverk, men de fleste av dem er også deler av et større hele, en stor romanserie – vår første – om dikterens egen by i vekst og forandring gjennom et halvt hundre år.»Alt året etter Kiellands død, i 1907, ble hans barndomshjem «Kiellandshuset» revet for å gi plass til et posthus. Sigval Bergesen d.e. ønsket å bevare «Kiellandshuset» som bymuseum, men ble nedstemt i formannskapet.På Torget står en statue som ble avduket 6. mai 1928. Statuen er laget av Magnus Vigrestad. I Molde står en Kielland-skulptur laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer. Den ble avduket i 1907.
Med 15 års mellomrom fikk Kielland barn med ungdomskjæresten Lisa, og da hun døde seks år før Kielland, skrev han at livet hans «var over». Hennes egen mann var blitt stygt skadet av en stut, og kunne ikke få barn. I dag anerkjenner etterkommerne etter Kiellands barn med Beate og hans to barn med Lisa hverandre som legitime, og Kiellands oldebarn Thorleif Kielland Aarre, etterkommer av Lisa Aarre og Kielland, tok Kielland-navnet på 1990-tallet, i likhet med sin bror og en fetter. Thorleif Kielland Aarre ønsket å stifte et museum for alle bilder, papirer og gjenstander slekten har tatt vare på etter forfatteren. I 1986 var det håp om å få gjenreist «Kiellandshuset», men i stedet rev bulldosere den restaurerte bygningen som da stod på Ledaal. I 1999 var det samlet inn tre millioner kroner til oppføring av en kopi av «Kiellandshuset» på tomten ved Breiavatnet, og åpne et museum og kulturhus der, men kommunen ønsket ikke det.Først på Kiellands 170-årsdag 18. februar 2019 åpnet Kiellandsenteret i Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. Senteret har som mål å «dyrke litteratur, lesing og skriving, og være en møteplass for debatt og meningsutveksling».
Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner, og Alexander Kiellands plass (Oslo) bærer hans navn.
== Noter og referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alexander Kielland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alexander Kielland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alexander Kielland på Internet Movie Database
(no) Alexander Kielland hos Nationaltheatret
(no) Alexander Kielland hos Sceneweb
(en) Alexander Kielland hos The Movie Database
(no) Kiellands slektshistorie
(no) Alexander Kielland i UiO DokPro
(no) Alexander Kielland i NRK Forfatter
(no) Alexander Kielland i bokselskap.no
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Alexander Kielland, bøker om Alexander Kielland, arkiv etter Alexander Kielland | Kielland er et etternavn, gårdsnavn og et slektsnavn. Slekten Kielland var på 1700- og 1800-tallet en av de ledende slektene i Stavanger-området. | 9,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storskrymten | 2023-02-04 | Storskrymten | ['Kategori:62°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Lesja', 'Kategori:Fjell i Oppdal', 'Kategori:Fjell i Sunndal kommune', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Storskrymten ligger i fjellområdet Dovrefjell og er det høyeste fjellet i Trøndelag fylke. Det har en høyde på 1 985,3 meter over havet. Selve toppen markerer grensen mellom de tre kommunene og fylkene Oppdal i Trøndelag, Sunndal i Møre og Romsdal og Lesja i Innlandet. Fjellet ligger i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Rett ved siden av mot øst ligger Litlskrymten.
| Storskrymten ligger i fjellområdet Dovrefjell og er det høyeste fjellet i Trøndelag fylke. Det har en høyde på 1 985,3 meter over havet. Selve toppen markerer grensen mellom de tre kommunene og fylkene Oppdal i Trøndelag, Sunndal i Møre og Romsdal og Lesja i Innlandet. Fjellet ligger i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Rett ved siden av mot øst ligger Litlskrymten.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Storskrymten Spaserklubbs hjemmeside Arkivert 25. mars 2017 hos Wayback Machine. | | land = Norge | 9,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Lie | 2023-02-04 | Jonas Lie | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1908', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1833', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Modum kommune', 'Kategori:Personer fra Øvre Eiker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Jonas Lauritz Idemil Lie (født 6. november 1833 i Hokksund, død 5. juli 1908 i Sandvika) var en norsk forfatter og jurist. Han er kalt «hjemmets dikter» og hører til gullalderen i norsk litteratur. Sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen, er Lie kjent som en av de fire store forfatterne fra tidsepoken realismen.
| Jonas Lauritz Idemil Lie (født 6. november 1833 i Hokksund, død 5. juli 1908 i Sandvika) var en norsk forfatter og jurist. Han er kalt «hjemmets dikter» og hører til gullalderen i norsk litteratur. Sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen, er Lie kjent som en av de fire store forfatterne fra tidsepoken realismen.
== Liv og virke ==
Han var embetsmannsønn og vokste opp i Hokksund og i Tromsø fra han var fem år gammel. Hans far ble sorenskriver i Sunnhordland i 1845, og familien flyttet til Husnes. I 1846 ble Jonas sendt til Fredriksvern for å utdanne seg til sjøoffiser, men måtte slutte fordi han var nærsynt og strøk til opptaksprøven. Han tok juridisk embetseksamen i 1858 og giftet seg med sin kusine Thomasine Lie i 1859. De hadde forlovet seg på Rundeholmen på Husnes i Kvinnherad i 1853. Paret fikk sju barn, hvorav to døde unge. Jonas møtte Bjørnson på Heltbergs studentfabrikk, og de ble nære venner. Han slo seg ned som sakfører på Kongsvinger, men spekulerte i trelast og fikk store økonomiske problemer.
Han var bladutgiver og skrev dikt. Men det var først da han flyttet til Kristiania at han begynte å skrive for alvor. Lie var en mystiker og trodde på hemmelighetsfulle krefter i menneskesinnet. Jonas og Thomasine bodde mange år i Tyskland og i Paris (1882–1906); de flyttet tilbake til Norge i 1906. Han bodde i Oslo i tre år, og skrev i den perioden 23 noveller som aldri ble utgitt.
22. juli 1906 flyttet Thomasine og Jonas Lie inn i et hus i Stavern. Det fikk navnet Elisenfryd etter et landsted som Lies bestefar hadde i Trøndelag.
Lie utmerket seg først og fremst som romanforfatter og var en nyskaper såvel tematisk som formmessig. Han er sjødikteren fremfor noen i norsk litteratur, men dessuten den som innfører den impresjonistiske stilen, som finnes i virtuos utgave i mesterverket «Familien på Gilje» (1883).
Av sjøfortellingene Lie skrev kan en nevne «Lodsen og hans hustru» (1874) samt «Gaa Paa!» (1882). Han forfattet dessuten sosialt radikale familieromaner, hvor han satte «problemer under debatt», som for eksempel kvinnens stilling («Familien på Gilje» (1883) samt «Kommandørens døtre» (1886).
Ubevisste krefter, drifter, psykologisk dybdeboring samt det mystiske («Onde Magter» 1890 samt «Trold» 1891–1892) opptok ham også. Lie var en mangfoldig forfatter, liberal og moderne, men også sterkt tradisjonsbundet. Han var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.Jonas Lie er oversatt til finsk av blant andre Lauri Soininen.
== Priser og utmerkelser ==
Kongen tildelte 21. januar 1904 Lie storkors av St. Olavs Orden «for udmærket virksomhed som digter».
Forfatteren Jonas Lie er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Familie ==
Han var onkel til forfatteren Bernt Lie, far til forfatteren Erik Lie. Han må ikke forveksles med sønnesønnen med samme navn, Jonas Lie, som var nazistisk politiminister i Norge under andre verdenskrig.
== Se også ==
Elisenfryd
== Bibliografi ==
1866: Digte
1870: Den Fremsynte
1872: Tremasteren Fremtiden
1872: Fortællinger og Skildringer fra Norge
1874: Lodsen og hans Hustru
1875: Faustina Strozzi
1878: Thomas Ross
1879: Adam Schrader
1880: Grabows Kat
1880: Drammen og vakre historier derfra
1880: Rutland
1882: Gaa Paa!
1883: Livsslaven
1883: Familien paa Gilje
1884: En Malstrøm
1885: Otte Fortællinger
1886: Kommandørens døtre
1887: Et Samliv
1888: Majsa-Jons
1889: Digte
1890: Onde Magter
1891: Trold
1892: Hunnørnen
1893: Niobe
1894: Lystige Koner
1895: Naar Sol gaar ned
1896: Dyre Rein
1897: Lindelin
1899: Faste Forland
1900: Wullfie og Compani
1901: Naar Jerntæppet falder
1903: Ulfvungerne
1905: Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!
1909: Havets Fantasier (utgitt posthumt)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jonas Lie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jonas Lie på Internet Movie Database
(no) Jonas Lie hos Nationaltheatret
(no) Jonas Lie hos Nationaltheatret
(no) Jonas Lie hos Sceneweb
(en) Jonas Lie på Discogs
(en) Jonas Lie på MusicBrainz
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: arkiv etter Jonas Lie, bøker om Jonas Lie, bøker av Jonas Lie
(no) Jonas Lie på Fjordgaten Wikiquote: Jonas Lie – sitater | Jonas Lie kan være: | 9,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_fire_store | 2023-02-04 | De fire store | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norsk litteratur'] | De fire store er et uttrykk som ble etablert av Gyldendal forlag til markedsføringen av dets fire forfattere Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen, som i noen grad tilhørte samme generasjon og var toneangivende innen den realistiske litteraturen i Norge i 1860–1890-årene. Det er uklart hvor tidlig begrepet oppsto, men det er referert til i avisdebatt i 1906, og i 1913 brukte Gyldendals forgjenger, danske Gyldendals norske avdeling, begrepet i en annonse for samlede verker av de fire.Begrepet har imidlertid festet seg og fått en videre bruk som en kanonisering av en påstått litterær gullalder. Brukt slik både var og er uttrykket omstridt, og en kan med rette peke på at det utelater vel så vesentlige forfattere endog fra samme generasjon, især Amalie Skram.
| De fire store er et uttrykk som ble etablert av Gyldendal forlag til markedsføringen av dets fire forfattere Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen, som i noen grad tilhørte samme generasjon og var toneangivende innen den realistiske litteraturen i Norge i 1860–1890-årene. Det er uklart hvor tidlig begrepet oppsto, men det er referert til i avisdebatt i 1906, og i 1913 brukte Gyldendals forgjenger, danske Gyldendals norske avdeling, begrepet i en annonse for samlede verker av de fire.Begrepet har imidlertid festet seg og fått en videre bruk som en kanonisering av en påstått litterær gullalder. Brukt slik både var og er uttrykket omstridt, og en kan med rette peke på at det utelater vel så vesentlige forfattere endog fra samme generasjon, især Amalie Skram.
== Annen bruk ==
De fire store. Når de døde vågner er en tegneserie fra 2007 skrevet av Øystein Runde og illustrert av Geir Moen hvor de Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie opptrer som steampunk-aktige superhelter.I 1996 lanserte Bokklubben Nye Bøker sitt 20-årsjubileumsverk med tittelen De fire nye store. Verket inneholdt 16 utvalgte romaner; fire romaner av hver av de fire forfatterne Herbjørg Wassmo, Jan Kjærstad, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad. Forfatterne, og de utvalgte verkene, ble kåret av interne konsulenter i bokklubben.
== Referanser == | De fire store er et uttrykk som ble etablert av Gyldendal forlag til markedsføringen av dets fire forfattere Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen, som i noen grad tilhørte samme generasjon og var toneangivende innen den realistiske litteraturen i Norge i 1860–1890-årene. Det er uklart hvor tidlig begrepet oppsto, men det er referert til i avisdebatt i 1906, og i 1913 brukte Gyldendals forgjenger, danske Gyldendals norske avdeling, begrepet i en annonse for samlede verker av de fire. | 9,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trekant | 2023-02-04 | Trekant | ['Kategori:3 (tall)', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Trekanter'] | For TV-programmet på NRK, se Trekant (TV-program). For kjærlighets-/sexforholdet som involverer tre personer, se Ménage à trois.
En trekant er et polygon med tre sidekanter og tre hjørner, en geometrisk figur sammensatt av tre linjestykker. I euklidsk geometri er dette den enkleste form for polygon. I matematikk kan en trekant også omtales som en trigon. Ordet triangel kan også brukes for å omtale en trekant. En trekant med hjørner A, B og C kan skrives som
△
A
B
C
{\displaystyle \triangle ABC}
.
Trekantgeometri har vært studert siden matematikkens oldtid, ofte knyttet til landmåling og astronomi. Det eksisterer en stor og rik teori knyttet til trekanter, både på grunnleggende nivå og i høyere matematikk. Studiet av trekanter inngår som en viktig del av matematikkundervisningen i skolen. Trigonometri er en gren av matematikk der en studerer forhold mellom sider og vinkler i en trekant.
Trekanter kan klassifiseres etter egenskaper til sidekantene og etter egenskaper til vinklene. I euklidsk geometri er summen av de indre vinklene i en trekant alltid 180° eller π radianer. I ikke-euklidsk geometri kan vinkelsummen være både større og mindre enn 180 grader. For eksempel, i sfærisk geometri på en kuleflate vil en trekant være begrenset av tre storsirkler hvor summen av de indre vinklene er større enn 180°. Dette kalles en sfærisk trekant.
Mange ulike geometriske former kan deles opp i et endelig antall trekanter, i en såkalt tesselering. Dette gjør trekanter anvendelig til mange typer beregninger og i datagrafikk. En oppdeling av et område på en flate i trekanter kalles triangulering som tilsvarer triangulering i landmåling.
Mens ordet «trekant» vektlegger antall sider i figuren, så uttrykker «trigon» og «triangel» at figuren har tre vinkler. «Trigon» er en sammensetning av gresk «tri» = tre og «gonia» = vinkel. «Triangel» er en tilsvarende latinsk sammensetning av «tri» og «angulus». Også adjektivet «trilateral» kan referere til en figur med tre sider.
| For TV-programmet på NRK, se Trekant (TV-program). For kjærlighets-/sexforholdet som involverer tre personer, se Ménage à trois.
En trekant er et polygon med tre sidekanter og tre hjørner, en geometrisk figur sammensatt av tre linjestykker. I euklidsk geometri er dette den enkleste form for polygon. I matematikk kan en trekant også omtales som en trigon. Ordet triangel kan også brukes for å omtale en trekant. En trekant med hjørner A, B og C kan skrives som
△
A
B
C
{\displaystyle \triangle ABC}
.
Trekantgeometri har vært studert siden matematikkens oldtid, ofte knyttet til landmåling og astronomi. Det eksisterer en stor og rik teori knyttet til trekanter, både på grunnleggende nivå og i høyere matematikk. Studiet av trekanter inngår som en viktig del av matematikkundervisningen i skolen. Trigonometri er en gren av matematikk der en studerer forhold mellom sider og vinkler i en trekant.
Trekanter kan klassifiseres etter egenskaper til sidekantene og etter egenskaper til vinklene. I euklidsk geometri er summen av de indre vinklene i en trekant alltid 180° eller π radianer. I ikke-euklidsk geometri kan vinkelsummen være både større og mindre enn 180 grader. For eksempel, i sfærisk geometri på en kuleflate vil en trekant være begrenset av tre storsirkler hvor summen av de indre vinklene er større enn 180°. Dette kalles en sfærisk trekant.
Mange ulike geometriske former kan deles opp i et endelig antall trekanter, i en såkalt tesselering. Dette gjør trekanter anvendelig til mange typer beregninger og i datagrafikk. En oppdeling av et område på en flate i trekanter kalles triangulering som tilsvarer triangulering i landmåling.
Mens ordet «trekant» vektlegger antall sider i figuren, så uttrykker «trigon» og «triangel» at figuren har tre vinkler. «Trigon» er en sammensetning av gresk «tri» = tre og «gonia» = vinkel. «Triangel» er en tilsvarende latinsk sammensetning av «tri» og «angulus». Også adjektivet «trilateral» kan referere til en figur med tre sider.
== Trekantbeskrivelse ==
Dersom en trekant er tegnet med en av sidene vannrett, så kan denne siden kalles grunnlinjen. Generelt kan grunnlinjen være en vilkårlig sidekant. Høyden i trekanten er avstanden fra grunnlinjen til det motstående hjørnet, det vil si lengden av normalen fra hjørnet og ned på grunnlinjen.
Linjestykket fra et hjørne og til midtpunktet av den motstående siden kalles en median. En normal gjennom midtpunktet på en side kalles en midtnormal. De tre medianene skjærer hverandre i et felles punkt, det såkalte tyngdepunktet. Trekanten kan balansere på en nål i dette punktet. Tyngdepunktet i en trekant kan finnes fra Cevas setning.
Normalene fra hjørnene ned til motstående sidekant møtes i det såkalte ortosenteret. Generelt kalles et linjestykke fra et hjørne i en trekant ned på den motstående siden for en cevian, oppkalt etter den italienske ingeniøren Giovanni Ceva.
Omkretsen av trekanten er lik summen av de tre sidelengdene, og halvparten av omkretsen kalles semiperimeteren. Summen av to sidelengder i en trekant er alltid større enn lengden av den tredje siden, et utsagn kjent som trekantulikheten.
En indre vinkel i trekanten er en vinkel mellom to sidekanter, målt inne i trekanten. Ofte omtales de indre vinklene bare som «vinklene i trekanten». Nabovinkelen til en indre vinkel kalles en ytre vinkel. I en trekant ABC betegnes den indre vinkelen med toppunkt i hjørnet A ofte som
∠
A
{\displaystyle \angle A}
. Denne vinkelen er den motstående vinkelen til sidekanten BC.
En trekant er entydig bestemt dersom
Alle tre sidene er kjent
To sider og den mellomliggende vinkelen er kjent
Én side og de to hosstående vinklene er kjent
En grunnlinje, den tilhørende høyden, og en vinkel er kjent.
== Klassifikasjon av trekanter ==
=== Etter egenskaper til sidekantene ===
I en likesidet trekant er alle sidene like lange og alle vinklene 60°. En slik trekant kalles også regulær.I en likebeint trekant er to av sidene like lange. Den tredje siden kalles gjerne grunnlinjen. De to vinklene mellom de like lange sidene og grunnlinjen vil være like store.I en heltallstrekant er alle sidelengdene heltall.I en heronsk trekant er både sidelengdene og arealet heltall, eller mer generelt rasjonale tall.
=== Etter egenskaper til vinklene ===
I en rettvinklet trekant er den ene vinkelen 90°. Siden som er motstående til den rette vinkelen kalles hypotenusen og de to andre kalles kateter. Ved hjelp av en rettvinklet trekant kan man definere trigonometriske funksjoner.I en spiss eller spissvinklet trekant er all vinklene mindre enn 90°.I en stump eller stumpvinklet trekant er en av vinklene større enn 90°.
== Pytagoras' læresetning ==
Utdypende artikkel: Pytagoras’ læresetning
I euklidsk geometri gir Pytagoras’ læresetning en sammenheng mellom sidelengdene i en rettvinklet trekant. La a og b være lengden av de to katetene, og la c være lengden av hypotenusen. Da er
c
2
=
a
2
+
b
2
.
{\displaystyle c^{2}=a^{2}+b^{2}.}
Med ord kan dette uttrykkes som at «i en rettvinklet trekant er summen av kvadratene på katetene lik kvadratet på hypotenusen». Læresetningen er oppkalt etter den greske matematikeren Pytagoras, selv om formelen var kjent før hans tid. Det kan ikke verifiseres at Pytagoras kjente til bevis for setningen.Dersom sidelengdene i en trekant oppfyller Pytagoras’ læresetning, så gjelder det også at trekanten er rettvinklet.
Et pytagoreisk trippel er et sett av tre positive heltall (a,b,c) som oppfyller Pytagoras’ læresetning. En rettvinklet trekant der sidelengdene er heltall kalles en pytagoreisk trekant.
Eksempler
I en rettvinklet trekant med vinkler 30 og 60 grader vil lengden av hypotenusen være dobbelt så lang som den korteste kateten. Den lengste kateten er lik kvadratroten av 3 ganger den korteste:
c
=
2
a
b
=
a
3
.
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}c&=2a\\b&=a{\sqrt {3}}.\end{alignedat}}}
(3,4,5) er en pytagoreisk trippel, og en trekant med sidelengder 3, 4 og 5 vil være rettvinklet.
== Sidelengder og vinkler ==
Det eksisterer en rekke måter for å regne ut sidelengder og vinkler i en trekant. Enklest er det i rettvinklede trekanter. Forhold mellom sidelengder og vinkler danner grunnlaget for definisjon av trigonometriske funksjoner.
=== Trigonometri i en rettvinklet trekant ===
Trigonometriske funksjoner definerer forholdet mellom sidelengder i en rettvinklet trekant. For vinkelen A gjelder følgende definisjoner:
Sinus til en vinkel er lik forholdet mellom den motstående kateten og hypotenusen.
sin
A
=
a
c
{\displaystyle \sin A={\frac {a}{c}}}
Cosinus til en vinkel er lik forholdet mellom den hosliggende kateten og hypotenusen.
cos
A
=
b
c
{\displaystyle \cos A={\frac {b}{c}}}
Tangens til en vinkel er lik forholdet mellom den motstående kateten og den hosliggende kateten.
tan
A
=
a
b
=
sin
A
cos
A
{\displaystyle \tan A={\frac {a}{b}}={\frac {\sin A}{\cos A}}}
=== Sinussetningen ===
Sinussetningen er en viktig sammenheng mellom sidelengder og vinkler i en vilkårlig trekant:
a
sin
α
=
b
sin
β
=
c
sin
γ
.
{\displaystyle {\frac {a}{\sin \alpha }}={\frac {b}{\sin \beta }}={\frac {c}{\sin \gamma }}.}
Størrelsene som inngår er definert på figuren til høyre. Forholdet som inngår i sinussetningen er lik lengden av diameteren i den omskrevne sirkelen til trekanten.
=== Cosinussetningen ===
Pytagoras’ læresetning kan generaliseres til å gjelde trekanter som ikke er rettvinklete, men man trenger da å vite vinkelen γ mellom sidene a og b:
c
2
=
a
2
+
b
2
−
2
a
b
cos
γ
{\displaystyle c^{2}=a^{2}+b^{2}-2ab\cos \gamma }
Denne utvidete formen kalles for cosinussetningen eller den utvidede pytagoreiske læresetning.
For rettvinklede trekanter er γ = 90° og cos 90° = 0, og cosinussetningen er lik
Pytagoras’ læresetning.
=== Tangenssetningen ===
Den såkalte tangenssetningen kan bevises fra sinussetningen og trigonometriske identiteter:
a
−
b
a
+
b
=
tan
[
1
2
(
α
−
β
)
]
tan
[
1
2
(
α
+
β
)
]
.
{\displaystyle {\frac {a-b}{a+b}}={\frac {\tan[{\frac {1}{2}}(\alpha -\beta )]}{\tan[{\frac {1}{2}}(\alpha +\beta )]}}.}
=== Halveringslinjesetningen ===
Halveringslinjesetningen sier at i en trekant ABC vil en linje gjennom C dele sidekanten AB i et forhold lik AC/BC hvis og bare hvis linjen halverer vinkelen C.
=== Apollonios' teorem ===
Apollonios' teorem gir en sammenheng mellom sidelengdene og en median AD i en vilkårlig trekant ABC:
A
B
2
+
A
C
2
=
2
(
A
D
2
+
B
D
2
)
{\displaystyle AB^{2}+AC^{2}=2(AD^{2}+BD^{2})\,}
Teoremet har fått navnet fra den greske matematikeren Apollonios. For en likebeint trekant reduserer teoremet seg til Pytagoras' læresetning. Appolonios' teorem er et spesialtilfelle av det såkalte Stewarts teorem, som gir en sammenheng mellom sidelengdene og en cevian.
== Kongruente trekanter ==
To trekanter er kongruente dersom de har eksakt samme form og størrelse. De kan imidlertid ha ulik beliggenhet og orientering. I to kongruente trekanter er sidevinklene parvis like store, og sidekantene er parvis like lange.
To trekanter er kongruente dersom minst ett av de følgende vilkårene er oppfylt:
To vinkler er parvis like store, og en side i den ene trekanten er like lang som den samsvarende siden i den andre
To av sidene er parvis like lange, og vinklene mellom de to sidene er like store
Alle tre sider i trekantene er parvis like lange.
== Formlike trekanter ==
To trekanter er similære eller formlike dersom de har samme form, men muligens ulik størrelse. I to similære trekanter er alle vinklene parvis like store. To trekanter er formlike hvis minst ett av de følgende vilkårene er oppfylt:
Trekantene har parvis like vinkler
Trekanten har én lik vinkel, og de tilstøtende sidekantene er proporsjonale
Sidekantene i de to trekantene er parvis proporsjonale
Forholdet mellom lengdene i de to trekantene er det samme.
== Arealet av en trekant ==
Arealet A av en trekant kan beregnes på en rekke forskjellige måter. En vanlig framgangsmåte er å bruke arealsetningen, den geometriske formelen
A
=
1
2
g
h
,
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}gh,}
der g er lengden av grunnlinjen, og h er høyden. Dette uttrykkes ofte som at arealet av en trekant er lik halve grunnlinjen ganger høyden.
Arealet er altså halve arealet av parallellogrammet man får om man kopierer trekanten, og speiler kopien om en av de to sidene som ikke er grunnlinjen.
Et kongruent tall er et tall som kan opptre som arealet i en rettvinklet trekant, når alle sidelengdene er rasjonale tall. I en trekant med sidelengder 3, 4 og 5 er arealet lik 6, slik at 6 er et kongruent tall. De første kongruente tallene er 5, 6, 7, 13, 14, 15, 20 og 21.
=== Vektorform ===
Dersom vektorene AC og AB definerer en trekant, så er arealet lik halvparten av kryssproduktet mellom vektorene:
A
=
1
2
|
A
B
×
A
C
|
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}|AB\times AC|}
.
=== Koordinatform ===
I analytisk geometri kan en beskrive en trekant ved hjelp av koordinater til hjørnene. Dersom et hjørne av trekanten er i origo O = (0, 0), og de to andre hjørnene er i punktene P1 = (x1, y1) og P2 = (x2, y2), så
er arealet av trekanten OP1P2 gitt ved determinanten
A
=
1
2
det
(
x
1
x
2
y
1
y
2
)
=
1
2
(
x
1
y
2
−
x
2
y
1
)
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}\det {\begin{pmatrix}x_{1}&x_{2}\\y_{1}&y_{2}\end{pmatrix}}={\frac {1}{2}}{\big (}x_{1}y_{2}-x_{2}y_{1}{\big )}}
Fortegnet avhenger av om hjørnene er plassert med eller mot klokkeretningen.
For en trekant med tre vilkårlig plasserte hjørner A,B og C kan en bruke at dens areal er gitt ved summen av arealene til de tre trekantene OAB, OBC og OCA. Fra den forrige formelen følger det da at
A
=
1
2
(
x
A
y
B
−
x
B
y
A
+
x
B
y
C
−
x
C
y
B
+
x
C
y
A
−
x
A
y
C
)
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}{\big (}x_{A}y_{B}-x_{B}y_{A}+x_{B}y_{C}-x_{C}y_{B}+x_{C}y_{A}-x_{A}y_{C}{\big )}}
Dette kan igjen skrives mer kompakt som en determinant,
A
=
1
2
det
(
x
A
x
B
x
C
y
A
y
B
y
C
1
1
1
)
=
1
2
(
x
A
−
x
C
)
(
y
B
−
y
A
)
−
1
2
(
x
A
−
x
B
)
(
y
C
−
y
A
)
.
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}A&={\frac {1}{2}}\det {\begin{pmatrix}x_{A}&x_{B}&x_{C}\\y_{A}&y_{B}&y_{C}\\1&1&1\end{pmatrix}}\\&={\frac {1}{2}}(x_{A}-x_{C})(y_{B}-y_{A})-{\frac {1}{2}}(x_{A}-x_{B})(y_{C}-y_{A}).\end{alignedat}}}
=== Herons formel ===
Formen til en trekant er bestemt entydig ut fra lengden av sidene. Arealet kan derfor bestemmes ut fra sidelengdene alene, ved den såkalte Herons formel:
A
=
s
(
s
−
a
)
(
s
−
b
)
(
s
−
c
)
{\displaystyle A={\sqrt {s(s-a)(s-b)(s-c)}}}
I formelen er s er semiperimeteren, altså den halve omkretsen. De følgende formene er alternative versjoner av Herons formel:
A
=
1
4
(
a
2
+
b
2
+
c
2
)
2
−
2
(
a
4
+
b
4
+
c
4
)
=
1
4
2
(
a
2
b
2
+
a
2
c
2
+
b
2
c
2
)
−
(
a
4
+
b
4
+
c
4
)
=
1
4
(
a
+
b
−
c
)
(
a
−
b
+
c
)
(
−
a
+
b
+
c
)
(
a
+
b
+
c
)
.
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}A&={\frac {1}{4}}{\sqrt {(a^{2}+b^{2}+c^{2})^{2}-2(a^{4}+b^{4}+c^{4})}}\\&={\frac {1}{4}}{\sqrt {2(a^{2}b^{2}+a^{2}c^{2}+b^{2}c^{2})-(a^{4}+b^{4}+c^{4})}}\\&={\frac {1}{4}}{\sqrt {(a+b-c)(a-b+c)(-a+b+c)(a+b+c)}}.\end{alignedat}}}
=== Trigonometrisk form ===
Når to sidelengder og vinkelen mellom dem er kjent, så er arealet gitt ved
A
=
1
2
a
b
sin
γ
=
1
2
b
c
sin
α
=
1
2
c
a
sin
β
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}ab\sin \gamma ={\frac {1}{2}}bc\sin \alpha ={\frac {1}{2}}ca\sin \beta }
Formelen framkommer ved å uttrykke hver av høydene i trekanten ved hjelp av en side og sinus til en vinkel.
Da sin α = sin (π − α) = sin (β + γ), og tilsvarende for de to andre vinklene, så gjelder også at
A
=
1
2
a
b
sin
(
α
+
β
)
=
1
2
b
c
sin
(
β
+
γ
)
=
1
2
c
a
sin
(
γ
+
α
)
.
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}ab\sin(\alpha +\beta )={\frac {1}{2}}bc\sin(\beta +\gamma )={\frac {1}{2}}ca\sin(\gamma +\alpha ).}
Kjenner en to av vinklene og én av sidelengdene, så kan en bruke formelen
A
=
b
2
(
sin
α
)
(
sin
(
α
+
β
)
)
2
sin
β
.
{\displaystyle A={\frac {b^{2}(\sin \alpha )(\sin(\alpha +\beta ))}{2\sin \beta }}.}
== Sirkler knyttet til en trekant ==
=== Omsirkelen ===
Enhver trekant har en entydig bestemt sirkel som går gjennom alle de tre hjørnene i trekanten. Denne sirkelen kalles den omskrevne sirkelen til trekanten eller også omsirkelen. Senter i den omskrevne sirkelen ligger i skjæringspunktet til de tre normalene som går gjennom midtpunktet til hver av sidekantene, og dette punktet kalles omsenteret. I en spiss trekant ligger omsenteret innenfor trekanten, mens en stumpvinklet trekant har senteret utenfor trekanten. I en rettvinklet trekant ligger omsenteret på hypotenusen.
Omvendt gjelder også at dersom en trekant ABC har en omsirkel med diameter langs AB, da er vinkelen C rett. Dette resultatet er en form for Thales' setning.
Radien i en omsirkel R er gitt ved
R
=
a
b
c
4
A
.
{\displaystyle R={\frac {abc}{4A}}.\,}
Her er a, b og c sidelengder, og A er arealet.
=== Innsirkelen ===
En innskreven sirkel til en trekant eller innsirkelen er en sirkel som tangerer alle tre sidekantene i trekanten. Den har sentrum i skjæringpunktet mellom halveringslinjene til de tre vinklene i trekanten. Dette punktet kalles innsenteret til trekanten.Også i en innsirkel er radien relatert til arealet av trekanten. Radien i innsirkelen r er gitt ved
r
=
2
A
o
{\displaystyle r={\frac {2A}{o}}\,}
der o er omkretsen av trekanten. Ved å bruke Herons formel og sammenhengen 2s = o, så kan denne skrives som
r
=
(
s
−
a
)
(
s
−
b
)
(
s
−
c
)
s
.
{\displaystyle r={\sqrt {\frac {(s-a)(s-b)(s-c)}{s}}}.}
Avstanden mellom innsenteret og omsenteret d er gitt ved Eulers trekantformel:
d
2
=
R
(
R
−
2
r
)
{\displaystyle d^{2}=R(R-2r)\,}
Fra denne følger også den såkalte Eulers ulikhet, som relaterer radien i omsirkelen og radien i innsirkelen:
R
≥
2
r
.
{\displaystyle R\geq 2r.}
=== Tangeringssirkler ===
Enhver trekant har tre ytre tangeringssirkler, tre sirkler som hver for seg tangerer én sidekant og forlengelsen av de to andre. Tangeringssirklene ligger utenfor trekanten.
Innsenteret til trekanten og sentrene i de tre tangeringssirklene danner sammen et såkalt ortosentrisk system. Dette er et system av fire punkter, der ett av punktene er ortosenter i en trekant med hjørner i de tre andre punktene. Systemet er symmetrisk, slik at uansett hvilke tre punkt en velger for å definere trekanten, så er det fjerde punktet ortosenteret.
=== Nipunktssirkelen ===
Nipunktssirkelen til en trekant går gjennom ni punkt som alle er knyttet til trekanten:
På hver side, et midtpunkt
På hver side, punktet der høyden treffer sidekanten
På hver av de tre høydene, midtpunktet mellom hjørnet og ortosenteret.Sirkelen kalles også Feuerbachs sirkel, eulersirkelen og terquemsirkelen. Radien i nipunktssirkelen er lik halve radien i omsirkelen. Senteret ligger på den såkalte Euler-linjen.
Innsirkelen ligger inne i nipunktssirkelen og tangerer denne, og i tillegg vil nipunktssirkelen tangere alle de tre ytre tangeringssirklene. Dette er et berømt resultat, kjent som Feuerbachs teorem. Punktet der innsirkelen og nipunktssirkelen tangerer kalles Feuerbach-punktet.
== Figurer innskrevet i en trekant ==
En figur er innskrevet i en trekant dersom figuren har felles punkt med trekanten og ingen punkt som ligger utenfor trekanten. Et innskrevet polygon skal ha alle hjørnene på trekantsidene.. Innsirkelen omtalt i avsnittet over er et eksempel på en figur innskrevet i en trekant. Et klassisk problem i geometri forsøker å finne sidelengden i et kvadrat innskrevet i en gitt trekant.
En innskrevet trekant definert ved at hjørnene ligger på tangeringspunktet mellom innsirkelen og trekanten kalles for kontakttrekanten.En innellipse er en ellipse innskrevet i en trekant. I Steiners innellipse ligger senterpunktet til innellipsen i trekantens tyngdepunkt og ellipsen tangerer midtpunktet på hver av de tre sidene.En medialtrekant er en innskrevet trekant som har hjørner på midtpunktene til de tre sidekantene i den opprinnelige trekanten. Begrepet mediantrekant blir brukt delvis synonymt med medialtrekant, delvis om en trekant der sidekantene er parallelle med og like lange som medianene i en annen trekant.
== Euler-linjen ==
I en trekant som ikke er likesidet er den såkalte Euler-linjen en rett linje som går gjennom ortosenteret, omsenteret, tyngdepunktet, det såkalte Exeter-punktet og i tillegg senteret i nipunktsirkelen. Den sveitsiske matematikeren Leonhard Euler viste i 1765 at de tre førstnevnte punktene ligger på én og samme rette linje. I en likebeint trekant ligger også innsenteret på Euler-linjen.
== Trekanter i ikke-euklidsk geometri ==
I ikke-euklidsk geometri gjelder ikke parallellaksiomet, og trekantegenskaper velkjente fra klassisk geometri trenger ikke lenger være tilstede. Ikke-euklidsk geometri vil opptre i geometri for generelle flater, for eksempel andregradsflater.
Geometri på en kuleflate kalles sfærisk geometri, og en trekant kalles tilsvarende en sfærisk trekant. I en sfærisk trekant er sidekantene sirkelbuer. I en slik trekant vil vinkelsummen være større enn 180°. Det er for eksempel mulig å definere en trekant der alle tre vinklene er lik 90°! Jordkloden er tilnærmet lik en kuleflate, og rettvinklede sfæriske trekanter spiller en viktig rolle i navigasjon.
Sidelengdene i en sfærisk trekant måles vanligvis med vinkelmål, ikke lengeenheter. En form for cosinussetningen gjelder også for sfæriske trekanter.
I motsetning til en plan trekant, så vil en sfærisk trekant være entydig bestemt når de tre vinklene i trekanten er gitt. En plan trekant er entydig bestem dersom en kjenner to sidelengder og de motstående vinklene, men dette er ikke tilfelle for en sfærisk trekant.I hyperbolsk geometri vil det eksistere en trekant der vinkelsummen er mindre enn 180°. Sidelengdene i et hyperbolsk triangel kan bli uendelig store, men arealet er alltid mindre enn π.
== Bruk av trekantgeometri ==
=== Trekanter i fagverk ===
Trekanter er mye brukt i ulike konstruksjoner, på grunn av formens evne til å ta imot trykk og strekk. I et såkalt fagverk er trekanten et grunnleggende element. Fagverk er et rammeverk brukt i brobygging, husbygging, tårn og heisekraner.
=== Triangulering i landmåling ===
Ved triangulering i landmåling bestemmes avstanden til et punkt ved hjelp av trekantgeometri. Vinkelen til punktet fra begge endene av en grunnlinje måles. Posisjonen til det tredje punktet kan så bestemmes fra en trekant med kjent grunnlinje og to kjente vinkler.
=== Triangulering i datagrafikk ===
I datagrafikk kan triangler brukes til å beskrive legemer som skal visualiseres. Legemet visualiseres så som en samling av trekanter. Visualisering av trekanter kan gjøres svært raskt, og det eksisterer mange effektive algoritmer for beregninger som inngår. Bruk av trekanter er et spesialtilfelle av polygonbasert visualisering.
=== Triangulering i elementmetoder ===
Endelig-elementmetoder er numeriske metoder for tilnærmet løsning av partielle differensialligninger. Området der differensialligningene er definert kan trianguleres, og ligningene kan diskretiseres på den gitte trianguleringen. Metodene bør være slik at dess mindre trekantene er, dess mer nøyaktig er den tilnærmede løsningen.
Løsning av partielle differensialligninger med trekant-baserte endelig-element-metoder har svært mange anvendelsesområder innenfor teknikk og vitenskap, for eksempel i styrkeberegninger for konstruksjoner.
=== Ternærdiagram ===
Et ternærdiagram eller ternærplott er en grafisk framstilling i en likebeint trekant av forholdet mellom tre variable som alltid summerer seg til en konstant verdi. En slik grafisk framstilling er vanlig for eksempel i kjemi og mineralogi, når det er behov for å studere en sammensetning av tre komponenter. De tre variablene kan for eksempel være andelen av hvert stoff, og summen er 1 eller 100%.
De tre variablene a, b og c skal alltid ha en fast sum K, slik at a + b + c = K. Er to variable kjent, så er dermed den tredje også bestemt. Siden systemet har to frihetsgrader, så kan sammenhengen framstilles i planet. Langs en sidekant i trekanten er en av variablene lik null.
== Historie ==
Geometri, inkludert studiet av trekanter, har dype røtter i matematikkens oldtid. Ifølge historikeren Herodot ble geometrien født i Egypt, da man hadde behov for å måle opp jordbruksland som var blitt oversvømt av Nilen.
=== Egypt og Mesopotamia ===
Den berømte Rhind-papyrusen fra Egypt omkring 1650 f.Kr inneholder blant mye annet en metode for å beregne arealet av en likebeint trekant. I bygging av pyramider var det behov for å bygge sidene med konstant stigningstall, og egypterne utviklet en primitiv form for trigonometri. Det er blitt hevdet at egypterne kjente til Pytagoras' læresetning, men det finnes ikke direkte bevis for dette i etterlatte manuskript.
I en tavle med kileskrift fra Mesopotamia forekommer en rekke med tre og tre tall, som alle oppfyller Pytagoras' læresetning, såkalte pytagoreiske tripler Tavlen går under navnet Plimpton 322 og er tidfestet til å være fra tidsperioden 1900 - 1600 f.Kr. Det finnes ikke indikasjoner på at babylonerne kjente beviset for læresetningen. Både babylonerne og egypterne brukte egenskaper til formlike trekanter.
=== Antikken fram til Euklid ===
Den greske filosofen Tales fra Milet levde omkring 600 f.Kr og blir tillagt å ha ført bevis for at vinklene ved grunnlinjen i en likebeint trekant er like. Han skal også ha bevist at to trekanter med to parvis like store vinkler og to like sider er kongruente. Thales arbeid er bare kjent indirekte, gjennom andres omtale.
Pytagoras var en gresk filosof, mystiker og matematiker i fra øya Samos, født ca. 580 f.Kr. I Kroton i Italia grunnla han en skole der elevene måtte studere både matematikk, religion og filosofi. Pytagoreerne var et fellesskap der renselse av sjelen skulle oppnås gjennom et strengt levesett og gjennom religiøse ritualer. I ritualene inngikk elementer av både filosofi og matematikk.
Antagelig fikk pytagoreerne kunnskap om det som i dag kalles for Pytagoras' læresetning fra Babylon. I antikken ble Pytagoras gitt æren for å ha bevist denne læresetningen, men det finnes ikke direkte bevis på at dette var tilfelle.
Pytagoreerne rangerte aritmetikk over geometri, og bevegelsen fikk stor innflytelse på utvikling av matematikk i hundreårene som fulgte. Trekantgeometri spilte likevel en viktig rolle i en rekke arbeid i fra denne perioden, ikke minst i studiet av proporsjoner. Platon grunnla omkring 387 f.Kr et akademi i Athen, kjent for innskriften «La ingen som er uvitende i geometri komme inn her».
Den greske matematikeren Euklid blir ofte kalt «geometriens far». Han var virksom i Alexandria omkring tre hundre år før Kristus. Fem manuskript er kjent fra Euklid, og i arbeidet Deling av figurer drøfter han et problem der en vilkårlig trekant skal deles i to av en linje parallell med grunnlinjen, slik at arealet av trekanten blir delt i nøyaktig to like deler. Mest kjent er imidlertid Euklid for verket Elementer, der han som den første matematikeren bygger opp teorien fra et sett av aksiomer. De første seks kapitlene er dedikert til plangeometri. Her gir Euklid blant annet et bevis for Pytagoras' læresetning, og også for det «inverse» teoremet. Senere har en rekke andre former for bevis blitt utledet.
I Elementer bok II, problem 13, gir Euklid også en form for cosinussetningen.
Sammen med Euklid regnes Arkimedes og Apollonios fra Perge som de tre store matematikerne i perioden 300 - 200 f.Kr. Apollonios er spesielt kjent for arbeid i geometri. Teoremet som er oppkalt etter han er første gang beskrevet i verket Almagest, skrevet av Klaudios Ptolemaios omkring to hundre år etter Kristus.
=== Antikken etter Euklid ===
I studiet av geometri som fulgte Euklid vokste det også langsomt fram former for trigonometri - teori for sammenheng mellom trekantsider og vinkler. Bidragene kom fra en rekke matematikere, men Hipparkus fra Nikea (ca. 180-ca. 125 f.Kr) har fått tilnavnet «trigonometriens far», som den første som satte sammen en trigonometrisk tabell. Den tidlige trigonometrien var i hovedsak knyttet til korder i en sirkel, ikke til trekanter. Hipparkus var motivert av problem i astronomi, og også den videre utviklingen av trigonometri var i svært lang tid tett knyttet til astronomi, landmåling og navigasjon. Først på 1600-tallet innså en at trigonometri kunne ha et langt videre bruksområde, for eksempel i fysikk.
Heron levde som Euklid i Alexandria, men tre til fire hundre år senere, omkring 10-70 e.Kr. Han var både ingeniør og matematiker, og som det siste er han mest kjent for formelen for å beregne arealet av en trekant fra sidelengdene. Formelen opptrer for første gang i Herons arbeid Metrica, men var antageligvis kjent også før Herons tid. Heron er den første som er kjent for å bruke piktogrammet Δ som symbol for en trekant i tekst.Blant matematikerne fra Alexandria var også Menelaos, som i verket Sphaerica studerte trekantgeometri på en kuleflate. Dette er det eneste arbeidet som er bevart etter Menelaos, som levde omkring 100 e.Kr.
Ptolemaios' verk Almagest er en svært viktig kilde til kunnskap om gresk geometri og trigonometri. Verket er skrevet omkring 200. Som Hipparkus var Ptolemaios motivert av astronomi.
Også Pappos (3. - 4. århundre) var fra Alexandria, og han regnes som en av de siste store greske matematikerne. I det mest kjente arbeidet Synagoge («Samling» ) gir han et bevis for en utvidet form for Pytagoras' læresetning, for en vilkårlig trekant.
=== Kina og India ===
Del eldste kinesiske matematiske skriftene indikerer at også kinesisk geometri er vokst fram fra praktiske problem i landmåling. I verket Ni kapitler om den matematiske kunst (Jiǔzhāng Suànshù) omhandler det siste kapittelet geometri for rettvinklede trekanter. Verket er ikke nøyaktig tidfestet, men er antagelig satt sammen før 200 f.Kr. Her forekommer det såkalte «Brukne-bambus-problemet»: En rett bambusplante 10 enheter lang er brukket, slik at toppen av treet danner en hypotenus i en trekant og treffer bakken 3 enheter fra foten av treet. Problemet er å bestemme høyden opp til bruddstedet, og løsningen krever bruk av Pytagoras' læresetning.
Basert på gresk matematikk videreutviklet indiske matematikere trigonometri, og sinusfunksjonen ble introdusert i det indiske astronomiske verket Siddhanta fra omkring 400.
=== Etter antikken ===
Etter den greske storhetstiden lå det meste av geometri lenge nede, utenfor interesseområdet til vitenskapen. Arabiske matematikere tok imidlertid vare på interessen for trigonometri og astronomi, og ble formidlere av både indiske, gresk og egen kunnskap til Europa. Thābit ibn Quarra (826-901) ga flere alternative bevis for Pytagoras' læresetning og også en generalisering av læresetningen til generelle trekanter. Perseren Nasir al-Din al-Tusi (1201-1274) var den første som behandlet trigonometri uavhengig av astronomi og skrev et systematisk fem-binds verk om plan- og sfæriske trigonometri.
Leonardo Fibonacci (1170-1250) er kjent for å ha introdusert arabiske tall i vesten, i verket Liber Abaci. Han utga i 1220 også boka Practica Geometriae, der han blant annet beviser at medianene i en trekant deler hverandre i forholdet 1:2. Boka inneholder også en analog til Pytagoras' læresetning i tre dimensjoner.
Boka De triangulis omnimodus («Om trekanter av alle slag»), av den tyske matematikeren, astronomen og biskopen Regiomontanus (1436-1476), var et av de første rene verkene om trigonometri i Europa. Boka ble utgitt i 1533, etter Regiomontanus' død, men verket er skrevet omkring 1464. Arbeidet til Regiomontanus ble gjort kjent ikke minst på grunn av videreformidling av astronomen Nikolaus Kopernikus (1473-1543). Georg Joachim Rheticus (1514-1574) var elev hos Kopernicus, og i tobindsverket Opus palatinum de triangulis fortsatte han arbeidet til Regiomontanus og Kopernikus: Her ble trigonometri for første gang knyttet til en rettvinklet trekant og ikke til en sirkelkorde.
Først på 1600-tallet begynte interessen for geometri å ta seg opp for fullt i Europa. René Descartes (1596-1650) innførte med verket La Géométrie analytisk geometri, en kombinasjon av geometri og algebra. Arkitekten og ingeniøren Girard Desargues (1591-1661) arbeidet med problemer knyttet til perspektiv og kan regnes som en grunnlegger av projektiv geometri, studiet av geometriske egenskaper som er bevart under transformasjon av figurer. Arbeidet ble ikke forstått og langt på vei neglisjert i samtiden. Desargues' teorem gir vilkår for at to trekanter skal være i perspektiv og ble først publisert av Abraham Bosse etter Desargues' død. Boss var en venn og elev av Desargues.
Giovanni Ceva (1648-1734) var en italiensk professor i matematikk ved universitetet i Mantova. Han var spesielt interessert i geometri og er i dag mest kjent for å bevise teoremet som bærer navnet hans. Han gjenoppdaget og publiserte også det såkalte Menelaos' teorem for en trekant.
Bruk av bokstavene a, b og c for trekantlengdene og A, B og C for de motstående hjørnene ble introdusert av den sveitsiske matematikeren Leonhard Euler (1707-1783). Han brukte også bokstavene r, R og s for henholdsvis radien i en innsirkel, radien i en omsirkel og semiperimeteren. Formelen for radien i en omsirkel ble først utledet av Euler.
De to franskmennene Gaspard Monge (1746-1818) og Lazare Carnot (1753-1823) regnes som grunnleggere av moderne geometri. Fransk var også Jean-Victor Poncelet (1788-1867) som etter at arbeidet til Desargues var gått i glemmeboken kan sies å ha «gjenfødt» projektiv geometri. Sammen med Charles Brianchon (1785-1864) publiserte han i 1820-21 et artikkel som for første gang omtaler nipunktssirkelen. Når sirkelen ofte blir gitt navn etter Karl Wilhelm Feuerbach (1800-1834), så
skyldes dette at Feuerbach publiserte mer omfattende teori i 1822. Imidlertid beskrev også han bare seks av punktene knyttet til sirkelen. Det såkalte Feuerbachs teorem knytter sammen nipunktssirkelen, innsirkelen og de tre ytre tangeringssirklene forbundet med en trekant, et resultat som er blitt karakterisert som «det vakreste teorem i elementær geometri som er blitt oppdaget siden Euklid». Et alternativt bevis for dette teoremet ble gitt i 1842 av Olry Terquem (1782-1862), som også utvidet antall karakteristiske punkt knyttet til nipunktssirkelen fra seks til ni.
Nipunktssirkelen ble uavhengig av andre arbeid også oppdaget av Jakob Steiner (1796-1863), som i tillegg har gitt navnet til «Steiners innellipse». Steiner var født i Sveits, men var utdannet og arbeidet i Tyskland. Han regnes som en av de betydeligste matematikerne innenfor fagområdet geometri i moderne tid.
Den tyske matematikeren Moritz Pasch (1843-1930) ga i 1882 ut Vorlesungen über neuere Geometrie, der han blant annet viser at Euklid implisitt brukte geometriske egenskaper som ikke var dekket av postulatene han ga. Det som senere er blitt kalt Pasch' aksiom ble lansert for å komplettere Euklid. Løst kan dette formuleres som at når en linje krysser en trekantside, så må linjen også krysse en av de andre to sidene i trekanten. I 1899 publiserte David Hilbert (1862-1943) Grundlagen der Geometrie, der han bygger opp geometri aksiomatisk. Aksiomene skal gi et moderne fundament for euklidsk geometri. Ett av aksiomene omhandler kongruens av trekanter.
== Se også ==
Gyllen trekant, en likebeint trekant der forholdet mellom grunnlinjen og en sidekant er relatert til det gyldne snitt
Keplertrekant, en rettvinklet trekant der forholder mellom sidelengdene er relatert til det gyldne snitt
Pascals trekant, en trekantformet grafisk framstilling av binomialkoeffisienter
Penrosetriangel, en «umulig» tredimensjonal trekant
Trekanttall, et tall som kan angi antall objekter brukt til å lage en likesidet trekant
Triangel (heraldikk), en likesidet trekant i heraldikk
Triangel, et trekantet musikkinstrument
== Referanser ==
== Litteratur ==
Byrge Birkeland, Trygve Breiteig, Hans Erik Borgersen (2009). MA-132 Geometri. Kompendium (PDF). Kristiansand: Universitetet i Agder. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Kristian Ranestad (2007). Geometri i planet (PDF). Oslo: Universitetet i Oslo. C.B.Boyer (1968). A history of mathematics. Princeton, USA: John Wiley & Sons, Inc. ISBN 0-691-02391-3. | En trekant er et polygon med tre sidekanter og tre hjørner, en geometrisk figur sammensatt av tre linjestykker. I euklidsk geometri er dette den enkleste form for polygon. | 9,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jetnamsklumpen | 2023-02-04 | Jetnamsklumpen | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Hattfjelldal', 'Kategori:Fjell i Røyrvik', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Jetnamsklumpen (sørsamisk: Jitnemensnuhkie) er et fjell i Børgefjell nasjonalpark, på kommune- og fylkesgrensen mellom Røyrvik i Trøndelag og Hattfjelldal i Nordland. Toppen ligger på 1 512,9 meter over havet, og er det høyeste punktet i Røyrvik kommune.
| Jetnamsklumpen (sørsamisk: Jitnemensnuhkie) er et fjell i Børgefjell nasjonalpark, på kommune- og fylkesgrensen mellom Røyrvik i Trøndelag og Hattfjelldal i Nordland. Toppen ligger på 1 512,9 meter over havet, og er det høyeste punktet i Røyrvik kommune.
== Referanser == | Jetnamsklumpen (sørsamisk: Jitnemensnuhkie) er et fjell i Børgefjell nasjonalpark, på kommune- og fylkesgrensen mellom Røyrvik i Trøndelag og Hattfjelldal i Nordland. Toppen ligger på meter over havet, og er det høyeste punktet i Røyrvik kommune. | 9,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulrich_Zwingli | 2023-02-04 | Ulrich Zwingli | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1531', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1484', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra kanton Sankt Gallen', 'Kategori:Reformatorer', 'Kategori:Reformerte teologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stiftere av kristne trosretninger', 'Kategori:Sveitsiske katolske prester', 'Kategori:Sveitsiske teologer'] | Ulrich Zwingli (også Huldrych Zwingli) (født 1. januar 1484 i Wildhaus, Sveits, død 11. oktober 1531 i Kappel am Albis) var en teolog som regnes som grunnlegger av den reformerte kirke.
| Ulrich Zwingli (også Huldrych Zwingli) (født 1. januar 1484 i Wildhaus, Sveits, død 11. oktober 1531 i Kappel am Albis) var en teolog som regnes som grunnlegger av den reformerte kirke.
== Liv og virke ==
Zwingli studerte i Wien og Basel og tjenestegjorde som prest i Grossmünster i Zürich fra 1519. Han var fra begynnelsen av tilhenger av Erasmus av Rotterdam, men utviklet etter 1519 en reformatorisk oppfatning i forbindelse med sine studier av Paulus og Augustinus. Etter noen disputter med katolikkene anerkjente magistraten Zwinglis standpunkt som det rette, og reformasjonen ble gjennomført i Zürich.
I 1530 hadde Zwinglis reformasjon spredt seg til Bern, Basel, Bodensjø-området og Strassburg. Derimot mislyktes forsøket i å utbre den til de katolske kantonene i Sveits med makt. Zwingli falt i slaget ved Kappeln, der han deltok som feltprest.
Forsøket på å nå et felles standpunkt med Martin Luther ved religionssamtalene i Marburg (Marburger Religionsgespräche) i 1529 mislyktes på grunn av uenighet om nattverden. Zwingli så på nattverden som en symbolsk handling, mens Luther mente at Jesus Kristus var til stede i kjøtt og blod.
Gjennom Heinrich Bullinger, Zwinglis etterfølger som leder for kirken i Zürich, virket Zwinglis lære videre og influerte den reformerte teologien, dog i mindre omfang enn Jean Calvin.
== Verker ==
De vera et falsa religione (Zürich 1525)
Amica exegesis (1527)
Fidei ratio (Zürich 1530)
Christianae fidei brevis et clara expositio ad regem christianum (Zürich 1536)
Sämtliche Werke (Zürich 1545 u. 1581)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hottinger, Huldreich Zwingli und seine Zeit (Zürich 1842)
Tichler, Zwingli, de kerkhervormer (Utr. 1857-58, 2 Bde.)
Christoffel, Zwinglis Leben und ausgewählte Schriften (Elberf. 1857, 2 Bde.)
Mörikofer, Ulrich Zwingli (Leipz. 1867-69, 2 Bde.)
Zeller, Das theologische System Zwinglis (Tübing. 1853)
Sigwart, Ulrich Zwingli (Stuttg. 1855)
Spörri, Zwingli-Studien (Leipz. 1866)
Werder, Zwingli als politischer Reformator (Basel 1882)
A. Baur, Zwinglis Theologie (Halle 1885- 89, 2 Bde.)
Witz, Ulrich Zwingli, Vorträge (Gotha 1884).
Ulrich Gäbler, Huldrych Zwingli. Eine Einführung in sein Leben und sein Werk, Evangelische Verlagsanstalt: Berlin 1985.
== Eksterne lenker ==
Zwingli-Seite des Kirchlichen Informationsdienstes der Ev.-ref. Landeskirche des Kantons Zürich
Zwingli: Staat als weltliche Form des Gottesvolkes Arkivert 2. april 2003 hos Wayback Machine.
Texte von Zwingli | Ulrich Zwingli (også Huldrych Zwingli) (født 1. januar 1484 i Wildhaus, Sveits, død 11. | 9,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ceres_Bryggerierne | 2023-02-04 | Ceres Bryggerierne | ['Kategori:1856 i Danmark', 'Kategori:Aarhus', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Danske bryggerier', 'Kategori:Danske hoffleverandører', 'Kategori:Selskaper etablert i 1856'] | Ceres Bryggerierne er et bryggeri i Århus, Danmark. Det ble grunnlagt av kjøpmannen M. C. Lottrup, sammen med A. S. Aagard og Knud Redelien, i 1856. De ga det navn etter den romerske gudinnen Ceres, som var gudinne for markens grøde.
Lottrup lyktes, og var i stand til å utvide bryggeriet betraktelig etter ti år. Hans svigersønn, L. Christian Meulengracht, tok over etter ham, og utvidet ytterligere, før han solgte virksomheten til Østjyske Bryggerier. Ceres er i dag en selvstendig enhet innenfor Bryggerigruppen.
I 1914 ble Ceres leverandør til det danske hoff.
Ceres er i dag en del av Royal Unibrew A/S. | Ceres Bryggerierne er et bryggeri i Århus, Danmark. Det ble grunnlagt av kjøpmannen M. C. Lottrup, sammen med A. S. Aagard og Knud Redelien, i 1856. De ga det navn etter den romerske gudinnen Ceres, som var gudinne for markens grøde.
Lottrup lyktes, og var i stand til å utvide bryggeriet betraktelig etter ti år. Hans svigersønn, L. Christian Meulengracht, tok over etter ham, og utvidet ytterligere, før han solgte virksomheten til Østjyske Bryggerier. Ceres er i dag en selvstendig enhet innenfor Bryggerigruppen.
I 1914 ble Ceres leverandør til det danske hoff.
Ceres er i dag en del av Royal Unibrew A/S. | Ceres Bryggerierne er et bryggeri i Århus, Danmark. Det ble grunnlagt av kjøpmannen M. | 9,987 |
null | 2023-02-04 | Den unge Werthers lidelser | null | null | null | Den unge Werthers lidelser (tysk originaltittel: Die Leiden des jungen Werthers) er en løst selvbiografisk brevroman av Johann Wolfgang von Goethe, først publisert i 1774. Den var hans første store suksess, og gjorde Goethe til en berømt og feiret forfatter over natten. | 9,988 |
null | 2023-02-04 | Hardanger | null | null | null | Hardanger er landskapet langs og omkring Hardangerfjorden i Vestland. Området starter i Kvam og Jondal i vest og følger fjorden helt inn til tettstedet Eidfjord i øst og sørover langs Sørfjorden til Odda, samt omliggende fjellområder som blant annet inkluderer Kvamskogen og deler av Hardangervidda og Folgefonna (Norges tredje største isbre). | 9,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Maximilian_von_Klinger | 2023-02-04 | Friedrich Maximilian von Klinger | ['Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 13. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler 17. februar', 'Kategori:Fødsler i 1752', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Personer i utlendighet', 'Kategori:Russiske generaler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Østerriksk-ungarsk militærpersonell'] | Friedrich Maximilian von Klinger (født 17. februar 1752 i Frankfurt am Main, død 1831 i Tartu) var en tysk dikter, forfatter og general i den russiske hær. Han hører til de mest betydningsfulle dramatikere i Sturm und Drang-perioden, som fikk navn etter hans skuespill Sturm und Drang. Skuespillet ble urfremført i 1777 av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft, der Klinger var teaterdikter i to år.
| Friedrich Maximilian von Klinger (født 17. februar 1752 i Frankfurt am Main, død 1831 i Tartu) var en tysk dikter, forfatter og general i den russiske hær. Han hører til de mest betydningsfulle dramatikere i Sturm und Drang-perioden, som fikk navn etter hans skuespill Sturm und Drang. Skuespillet ble urfremført i 1777 av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft, der Klinger var teaterdikter i to år.
== Verker ==
Otto (ridderdrama), 1775
Das leidende Weib (sørgespill), 1775
Zwillinge (sørgespill), 1776
Die neue Arria (sørgespill), 1776
Simsone und Grisaldo (skuespill), 1776
Sturm und Drang (skuespill), 1776
Szenen aus Pyrrhus Leben und Tod (dramatisk fragment), 1776–1779
Der verbannte Göttersohn (dramatisk fragment), 1777
Orpheus (Roman i fem deler), 1778–1780
Stilpo und seine Kinder (sørgespill), 1780
Prinz Seidenwurm (lystspill), 1780
Der Derwisch (komedie), 1780
Prinz Formosos Fiedelbogen und der Prinzeßin Sanaclara Geige (roman), 1780
Plimplamplasko, der hohe Geist, heut Genie (satire, sammen med Lavater og Jakob Sarasin), 1780
Die falschen Spieler (luystspill), 1782
Der Schwur (i annen versjon Der Schwur gegen die Ehe) (lystspill), fra 1782/83, trykket i Theater 1786–1787
Elfride (tragedie), 1783
Die Geschichte vom Goldenen Hahn (roman), 1785
Konradin (sørgespill), fra 1784, trykket i Theater 1786-1787
Der Günstling (skuespill), fra 1785, trykket i Theater 1786-1787
Medea oder Das Schicksal (senere kalt Medea in Korinth) (sørgespill), fra 1786, trykket i Theater 1786-1787
Aristodemos (sørgespill), fra 1787, trykket i Neues Theater 1790
Roderico (sørgespill), fra 1788, trykket i Neues Theater 1790
Damokles (sørgespill), fra 1788, trykket i Neues Theater 1790
Die zwo Freundinnen (lytstspill), fra 1788, trykket i Neues Theater 1790
Oriantes (tragedie), 1790
Bambino's sentimentalisch-politische, comisch-tragische Geschichte (overarbeidelse av Orpheus), 1791
Medea auf dem Kaukasus (sørgespill), 1791
Fausts Leben, Thaten und Höllenfahrt (roman), 1791
Geschichte Giafars des Barmeciden (roman), 1792-1794
Geschichte Raphaels de Aquillas (roman), 1793
Reisen vor der Sündfluth (roman), 1795
Der Faust der Morgenländer, oder Wanderungen Ben Hafis (roman), 1797
Geschichte eines Teutschen der neuesten Zeit (roman), 1798
Sahir, Eva's Erstgeborener im Paradiese (Üoverarbeidelse av Goldnen Hahn), 1798
Der Weltmann und der Dichter (roman), 1798
Das zu frühe Erwachen des Genius der Menschheit (romanfragment), 1803
Betrachtungen und Gedanken über verschiedene Gegenstände der Welt und der Literatur, 1803-1805Mellom 1809 og 1816 utkom hans samlede verker i Königsberg (utgitt av Nicolovius), og i 1810 i Wien «Sämmtliche philosophischen Romane», begge i tolv bind.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Adalbert Elschenbroich: «Klinger, Friedrich Maximilian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 12, Duncker & Humblot, Berlin 1980, ISBN 3-428-00193-1, s. 83–89 (digitalisering).
Michael Müller: Philosophie und Anthropologie der Spätaufklärung. Der Romanzyklus Friedrich Maximilian Klingers. Wiss.-Verl. Rothe, Passau 1992 (= Passauer Schriften zu Sprache und Literatur; 4), ISBN 3-927575-06-2.
Fritz Osterwalder: Die Überwindung des Sturm und Drang im Werk Friedrich Maximilian Klingers. Die Entwicklung der republikanischen Dichtung in der Zeit der Französischen Revolution. Schmidt, Berlin 1979 (= Philologische Studien und Quellen; 96) ISBN 3-503-01288-5.
(de) Erich Schmidt: «Klinger, Friedrich Maximilian von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 16, Duncker & Humblot, Leipzig 1882, s. 190–192.
Harro Segeberg: Friedrich Maximilian Klingers Romandichtung. Untersuchungen zum Roman der Spätaufklärung. Winter, Heidelberg 1974. (= Probleme der Dichtung; 14) ISBN 3-533-02315-X.
== Eksterne lenker ==
16. Band, S. 190, Allgemeine Deutsche Biographie, 55 Bände, 1875-1912 | Friedrich Maximilian von Klinger (født 17. februar 1752 i Frankfurt am Main, død 1831 i Tartu) var en tysk dikter, forfatter og general i den russiske hær. | 9,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Achim_von_Arnim | 2023-02-04 | Achim von Arnim | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1781', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Ludwig Achim von Arnim (født 26. januar 1781 i Berlin, død 21. januar 1831 i Wiepersdorf ved Jüterbog) var en tysk dikter, ved siden av Clemens von Brentano en av de viktigste representanter for den heidelbergske romantikk.
| Ludwig Achim von Arnim (født 26. januar 1781 i Berlin, død 21. januar 1831 i Wiepersdorf ved Jüterbog) var en tysk dikter, ved siden av Clemens von Brentano en av de viktigste representanter for den heidelbergske romantikk.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Achim von Arnim tilhørte en prøyssisk adelsfamilie. Faren var prøyssisk gesandt og intendant for kong Frederik den atore. Moren døde i barselseng, og faren lor sin svigermor overta oppdragelsen av barna.
Achim von Arnim tilbrakte sin barndom og ungdom i Berlin og Zernikow utenfor byen, studerte fra 1798-1801 jus og naturvitenskaper i Halle og Göttingen, skrev tallrike viktige bidrag for naturvitenskapelige tidsskrifter.
Han foretok fra 1801 til 1804 en dannelsesreise gjennom Europa. Han reiste ned Rhindalen med Clemens Brentano, besøkte Germaine de Staël i Coppet, Friedrich Schlegel og hans hustru Dorothea i Paris, og fortsatte sin reise til London og Skottland.
=== Forfatter ===
Han utga fra 1806 til 1808 sammen med Clemens von Brentano folkesangsamlingen Des Knaben Wunderhorn i fire bind, samt i 1808 den viktige romantiske Zeitung for Einsiedler i Heidelberg.
Fra 1809 levde Arnim i Berlin, arbeidet blant annet ved Heinrich von Kleists Berliner Abendblätter og grunnla i 1811 en politisk forening kalt Deutsche Tischgesellschaft. Han deltok i krigen mot Napoleon I i 1813-1814. Fra oktober 1813 til februar 1814 var han også utgiver av dagsavisen Der Preußische Correspondent i Berlin.
Fra 1814 til sin død levet von Arnim hovedsakelig på sitt gods Wiepersdorf og deltok gjennom tallrike artikler og fortellinger i aviser, tidsskrifter og almanakker foruten egne publikasjoner i Berlins litterære liv.
Arnim etterlot en stor mengde dramaer, noveller, fortellinger, romaner, dikt og journalistiske arbeider. Han hører til de viktigste representanter for den tyske romantikk.
Han var gift med Bettina von Arnim, søster av vennen Clemens von Brentano, og var far til Gisela von Arnim.
== Verker ==
Hollin's Liebeleben (Roman), 1802
Ariel's Offenbarungen (Roman), 1804
Des Knaben Wunderhorn (Volksliedersammlung, 4 Bde., zusammen mit Clemens Brentano), 1806 und 1808
Tröst Einsamkeit (Buchausgabe der von Arnim herausgegebenen Zeitung für Einsiedler), 1808
"Der Wintergarten" (Novellen), 1809
Armut, Reichthum, Schuld und Buße der Gräfin Dolores (Roman), 1810
Halle und Jerusalem (Schauspiel), 1811
Isabella von Ägypten. Kaiser Karl des Fünften erste Jugendliebe (Novelle), 1812
Schaubühne (Schauspiele), 1813
Die Kronenwächter. Bertholds erstes und zweites Leben ( Roman), 1817
Der tolle Invalide auf dem Fort Ratonneau (Novelle), 1818
Die Gleichen (Schauspiel), 1819
Die Majoratsherren (Erzählung), 1819
Owen Tudor (Erzählung), 1820
Landhausleben (Erzählungen), 1826
Die Päpstin Johanna (von Bettina von Arnim aus dem Nachlass zusammengestellt), 1846
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Achim von Arnim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ludwig Achim von Arnim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Achim von Arnim på Internet Movie Database
(fr) Achim von Arnim på Allociné
(en) Achim von Arnim hos The Movie Database
(en) Achim von Arnim på Discogs
(en) Achim von Arnim på MusicBrainz
(de) Internationale Arnim-Gesellschaft e.V.
(de) http://gutenberg.spiegel.de/autoren/arnim.htm Texte im Projekt Gutenberg]
(de) Linksammlung FU Berlin | Ludwig Achim von Arnim (født 26. januar 1781 i Berlin, død 21. | 9,991 |
null | 2023-02-04 | Otello Corporation | null | null | null | | styreleder = Audun Wickstrand Iversen | 9,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerhard_Schr%C3%B6der | 2023-02-04 | Gerhard Schröder | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kreis Lippe', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialdemokratiske ledere', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske kanslere'] | For CDU-politikeren, se Gerhard Schröder (CDU)Gerhard Fritz Kurt Schröder (født 7. april 1944 i Mossenberg i fristaten (og det tidligere fyrstedømmet) Lippe (nå i Nordrhein-Westfalen)) var Tysklands kansler fra 1998 til 2005, som leder for en koalisjonsregjering mellom det sosialdemokratiske partiet, SPD, og De grønne. Som kansler var han også formann for G8 i 1998. Han var dessuten formann for SPD fra 1999 til 2004. Før han ble kansler var han ministerpresident i Niedersachsen fra 1990 til 1998.
Schröder vokste opp i knappe kår i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Han er utdannet jurist, og var i mange år en fremstående advokat, før han ble politiker. Han ble medlem av SPD i 1963 og var leder for partiets ungdomsorganisasjon, Jusos, fra 1978 til 1980.
| For CDU-politikeren, se Gerhard Schröder (CDU)Gerhard Fritz Kurt Schröder (født 7. april 1944 i Mossenberg i fristaten (og det tidligere fyrstedømmet) Lippe (nå i Nordrhein-Westfalen)) var Tysklands kansler fra 1998 til 2005, som leder for en koalisjonsregjering mellom det sosialdemokratiske partiet, SPD, og De grønne. Som kansler var han også formann for G8 i 1998. Han var dessuten formann for SPD fra 1999 til 2004. Før han ble kansler var han ministerpresident i Niedersachsen fra 1990 til 1998.
Schröder vokste opp i knappe kår i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Han er utdannet jurist, og var i mange år en fremstående advokat, før han ble politiker. Han ble medlem av SPD i 1963 og var leder for partiets ungdomsorganisasjon, Jusos, fra 1978 til 1980.
== Politisk karriere ==
27. oktober 1998, etter å ha vært ministerpresident i Niedersachsen siden 1990, ble han innsatt som tysk kansler. Schröder var den første sosialdemokratiske kansleren siden 1982 og man så på ham som begynnelsen på en ny tid. I forbindelse med «Agenda 2010», den økonomiske sparepakken, måtte han slite for å beholde velgerne sine. Den ble innført for å få fart på den tyske økonomien. Stor oppmerksomhet ble også rettet mot hans person da det ble klart at Schröder og finansminister Oskar Lafontaine ikke var samstemt og Lafontaine gikk av.
Schröder ble gjenvalgt ved de ordinære føderale valgene den 22. september 2002, takket være det gode valget hans regjeringspartner De grønne gjorde.
Schröder har også vært partiformann for SPD. Han etterfulgte Oskar Lafontaine som formann i mars 1999, og gikk av i 2004.
== Forbundsdagsvalget 2005 ==
Etter det negative resultatet av delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen, der sosialdemokratene hadde regjert uavbrutt i nesten fire tiår, meddelte Schröder den 22. mai 2005 at han ønsket å få istand et nyvalg høsten 2005, til tross for at parlamentet ikke har mulighet til å oppløse seg selv. Etter voteringer og overprøving i domstolen ble nyvalget satt til 18. september 2005.
I Forbundsdagsvalget 2005 fikk han sterk konkurranse om kanslervervet fra Angela Merkel. Valgresultatet viste at SPD og De grønne tapte sitt flertall i forbundsdagen, samtidig som de borgerlige ikke heller hadde flertall. De etterfølgende dagene var preget av et politisk vakuum. Etter sonderinger mellom SPD og CDU ble disse enige om å danne en storkoalisjon, hvorpå Schröder meddelte at han trakk seg tilbake fra tysk politikk.
== Kontakt med Russland ==
Gerhard Schröder har et nært forhold til Russlands president Vladimir Putin. Etter at Schröder gikk av som forbundskansler har han hatt flere viktige verv knyttet til russiske energiselskaper, og i februar 2022 krevet han at Ukraina måtte slutte med sin sabelrasling overfor Russland.
== Familieliv ==
Schröder har vært gift fem ganger:
Soyeon Kim, 2018–
Doris Köpf, 1997-2018
Hiltrud Hampel, 1984–1997
Anne Taschenmacher, 1972–1984
Eva Schubach, 1968–1972Doris Köpf hadde en datter med inn i ekteskapet fra et tidligere forhold. Sommeren 2004 adopterte ekteparet Schröder en tre år gammel russisk jente fra et barnehjem i St. Petersburg. Schröder har selv ingen biologiske barn.
== Utmerkelser ==
Schröder mottok i 2002 Den hvite ørns orden fra Polens president.Schröder ble æresmedlem i det tyske fotballforbundet, men mistet dette æresmedlemskapet grunnet sitt verv i det russiske oljeselskapet Rosneft og sin nære kontakt med Russlands president Vladimir Putin under Russlands invasjon av Ukraina 2022.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Gerhard Schröder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gerhard Schröder – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gerhard Schröder på Internet Movie Database
(da) Gerhard Schröder på Scope
(en) Gerhard Schröder hos The Movie Database
(en) Gerhard Schröder på Discogs
(en) Gerhard Schröder på MusicBrainz
(de) Gerhard Schröder hos Forbundsdagen
(de) Schröders offisielle hjemmeside
(de) Bundeskanzler.de | , , , | 9,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zygote | 2023-02-04 | Zygote | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cellebiologi', 'Kategori:Formering'] | En zygote (fra gresk ζυγωτός zygōtos "satt sammen"), eller zygocyte, er den første cellen som dannes når en organisme formerer seg ved kjønnet formering. En zygote dannes vanligvis gjennom befruktning der to haploide celler - en eggcelle og en spermie smelter sammen og danner en enkel diploid celle. I denne sammensmeltningen vil normalt bare cellekjernen til spermien bli med i sammensmeltningen, mens cytoplasma med mitokondrier, spermiehalen og eventuell cellevegg (hos sopp og planter) vil bli igjen utenfor. Den nye cellen inneholder DNA fra begge foreldrecellene og har all den genetiske informasjonen for et nytt individ. Zygoten vil ganske snart etter befruktningen begynne å gjennomgå celledeling, og danne en liten klump med celler, en morula.
| En zygote (fra gresk ζυγωτός zygōtos "satt sammen"), eller zygocyte, er den første cellen som dannes når en organisme formerer seg ved kjønnet formering. En zygote dannes vanligvis gjennom befruktning der to haploide celler - en eggcelle og en spermie smelter sammen og danner en enkel diploid celle. I denne sammensmeltningen vil normalt bare cellekjernen til spermien bli med i sammensmeltningen, mens cytoplasma med mitokondrier, spermiehalen og eventuell cellevegg (hos sopp og planter) vil bli igjen utenfor. Den nye cellen inneholder DNA fra begge foreldrecellene og har all den genetiske informasjonen for et nytt individ. Zygoten vil ganske snart etter befruktningen begynne å gjennomgå celledeling, og danne en liten klump med celler, en morula.
== Se også ==
Eggcelle
Egg
Morula
Gastrula
Foster
Fosterutvikling
Protostomier
Deuterostomier
Stamcelle | En zygote (fra gresk ζυγωτός zygōtos "satt sammen"), eller zygocyte, er den første cellen som dannes når en organisme formerer seg ved kjønnet formering. En zygote dannes vanligvis gjennom befruktning der to haploide celler - en eggcelle og en spermie smelter sammen og danner en enkel diploid celle. | 9,994 |
null | 2023-02-04 | Heinrich von Brentano | null | null | null | Heinrich von Brentano di Tremezzo (født 6. juni 1904 i Offenbach, død 14. | 9,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_H%C3%B8yesterett | 2023-02-04 | Norges Høyesterett | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-07', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Høyesteretter', 'Kategori:Norges Høyesterett'] | Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans». Av det følger at Høyesterett er landets øverste domstol i alle typer rettssaker; både straffesaker, sivile saker, forvaltningssaker og forfatningssaker (grunnlovsspørsmål). Høyesteretts hovedoppgave er gjennom sine avgjørelser å bidra til rettsavklaring og rettsutvikling innenfor de rammene som følger av Grunnloven og lov.
Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I spesielle tilfeller kan en sak ankes direkte inn fra tingretten. Norge har ikke egen forfatningsdomstol, og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.
Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av høyesterettsjustitiarius, og har i tillegg 19 dommere. Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie.
Per 2020 hadde Høyesterett 20 dommere og 50 administrativt ansatte.
| Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans». Av det følger at Høyesterett er landets øverste domstol i alle typer rettssaker; både straffesaker, sivile saker, forvaltningssaker og forfatningssaker (grunnlovsspørsmål). Høyesteretts hovedoppgave er gjennom sine avgjørelser å bidra til rettsavklaring og rettsutvikling innenfor de rammene som følger av Grunnloven og lov.
Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I spesielle tilfeller kan en sak ankes direkte inn fra tingretten. Norge har ikke egen forfatningsdomstol, og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.
Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av høyesterettsjustitiarius, og har i tillegg 19 dommere. Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie.
Per 2020 hadde Høyesterett 20 dommere og 50 administrativt ansatte.
== Historie ==
Etter § 89 i Grunnloven av 17. mai 1814 skulle det så snart som mulig organiseres en høyesterett i Norge. Den skulle bestå av en justitiarius og seks andre dommere, og den skulle dømme i siste instans, det vil si være landets høyeste domsmyndighet. Høyesterett trådte i funksjon i første halvår 1815, etter provisorisk anordning fra Kongen, og avsa sin første kjennelse 30. juni samme år.
I den første tid var det strid om hvorvidt rettsforhandlingene skulle foregå muntlig eller skriftlig. Blant annet på grunn av dette varte det helt til 12. september 1818 før en egen lov om Høyesterett ble sanksjonert. Etter denne loven skulle forhandlingene foregå muntlig, med unntak av i kompliserte regnskapssaker eller i saker hvor kun én av partene møtte.
15. juli 1839 fikk man en ny lov om Høyesterett, som innførte en ordning med skriftlige utdrag i muntlige forhandlinger. Disse skulle være for sakens parter og rettens medlemmer. Denne ordningen varte frem til 4. februar 1905, da en lovendring åpnet for å sløyfe utdragene i relativt enkle saker. For å effektivisere saksbehandlingen i Høyesterett åpnet loven også for at retten kunne deles i to avdelinger når saksmengden gjorde dette ønskelig. Høyesteretts kjæremålsutvalg ble ikke innført før i 1887. Kjæremålsutvalget er nå erstattet av Høyesteretts ankeutvalg som i motsetning til kjæremålsutvalget ikke er en egen domstol.
=== Annen verdenskrig ===
Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av annen verdenskrig. I innledningsfasen – etter at regjering og storting var flyktet – spilte Høyesterett en viktig og svært tvilsom rolle ved å opprette Administrasjonsrådet 15. april 1940. Så lenge dette rådet fungerte, kunne også Høyesterett fungere normalt fordi rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av Den fjerde Haag-konvensjon av 1907. Deretter fulgte Høyesteretts aksept 24. april 1940 for innføringen av den såkalte Førerforordningen. I mai 1940 aksepterte administrasjonsrådet inndragelse av jødenes radioapparater, hvor en hel befolkningsgruppe i Norge mistet sitt rettsvern.Men da Josef Terbovens kommissariske statsråder tiltrådte, fikk de myndighet til å gi forordninger i strid med nevnte folkerettslige regler og Terboven hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol. Siden dette var i strid med norsk konstitusjonell rett, som gav alle domstoler rett og plikt til å prøve lovligheten, oppstod det strid mellom regjeringen og Høyesterett som ledet til et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 der samtlige høyesterettsdommere uttalte: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember 1940. I januar 1941 utnevnte regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn og denne domstol omtales gjerne som den kommissariske «høyesterett». Den ble ledet av Jacob Andreas Mohr som inntil da hadde vært dommer i Oslo byrett.
Jusprofessor Hans Petter Graver har undersøkt den kommissariske høyesterett og fant at den ikke ble boikottet som ventet. Saker ble anket fra lavere domstol i omtrent samme hyppighet som tidligere. Ifølge Graver nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg.Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom Høyesterett i virksomhet igjen allerede 14. mai 1945. Ved en provisorisk anordning av London-regjeringen, var regelen om høyesterettsdommeres aldersgrense blitt opphevet slik at retten bestod av de høyesterettsdommere som var utnevnt før den tyske okkupasjonen. Stortingets presidentskap rettet en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven § 83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende.
== Organisering ==
Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker. Det er likevel slik at i straffesaker, tar Høyesterett ikke stilling til skyldspørsmålet. I sivile saker kan Høyesterett prøve alle sider ved saken – også bevisbedømmelsen. Men det skjer ingen direkte bevisførsel (vitneforklaring m.m.) under den muntlige ankeforhandlingen i Høyesterett. Under de muntlige forhandlingene møter bare prosessfullmektigene, som må være advokater med møterett for Høyesterett. For å få møterett, må advokatene først ha bestått to prøvesaker.
=== Ankeutvalget ===
Høyesteretts ankeutvalg er en del av Høyesterett, og alle saker som ankes inn for Høyesterett, blir først behandlet i ankeutvalget. Ankeutvalget er en silingsinstans. Det betyr at ved anke over dom, blir ingen anke fremmet for Høyesterett uten ankeutvalgets samtykke. Dersom anken ikke blir fremmet, blir dommen fra lagmannsretten stående. Dersom anken blir fremmet, må partene argumentere for sitt syn i muntlige forhandlinger før Høyesterett endelig avgjør saken. I tillegg avgjør ankeutvalget anker over kjennelser og beslutninger, det som tidligere ble kalt kjæremål.
Ankeutvalget settes med tre høyesterettsdommere. Saksbehandlingen i ankeutvalget er skriftlig, mens saker som behandles i en avdeling nesten uten unntak prosederes muntlig.
=== Avdeling og forsterket rett ===
I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger, en ordning som ble innført i 1905. Med plenumsloven av 1926 ble det innført en ordning med at særlig viktige saker skal behandles av Høyesterett i plenum, dvs. at alle dommerne deltar i avgjørelsen. Det gjaldt saker der to eller flere dommere ville fravike en tidligere høyesterettsdom, der to eller flere dommere ville bygge avgjørelsen på at en lov var i strid med Grunnloven, og også i andre tilfeller der særlige grunner gjorde plenumsbehandling ønskelig.
Fordi en plenumssak legger beslag på store ressurser, foreslo Tvistelovutvalget (NOU 2001:32) en enklere ordning for å få avgjort viktige saker. Samtidig var det registrert at Høyesterett i avdeling med fem dommere, stadig oftere avsa dommer med dissens. Særlig der det var tre mot to dommere var det mulig at flertallets syn ikke var delt av flertallet av samtlige dommere, jf. NOU s. 372. Fra 2008 åpnet Tvisteloven adgangen til å behandle viktige saker i storkammer. Da settes retten med elleve dommere, jf. domstolloven § 6. Saker «av særlig viktighet» kan nå behandles i storkammer med elleve dommere, og slik behandling vil komme i stedet for plenumsbehandling i en rekke tilfeller.
I særdeles viktige saker kan Høyesterett fremdeles settes i plenum. Dette skjer om lag én til to ganger i året, for eksempel da det i 2010 var spørsmål om juryordningen i Norge var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon ved at juryer i Norge ikke begrunner sin avgjørelse, men kun svarer ja eller nei på skyldspørsmålet (Høyesterett svarte benektende på dette). Plenumsbehandling benyttes hovedsakelig hvis det skal avgjøres om nye lover strider mot Grunnloven eller internasjonale traktater som Norge er bundet av.
I perioden 2008-2018 avsa Høyesterett elleve plenumsdommer - altså én plenumsdom i året - blant annet om manglende begrunnelse i jurysaker (Rt. 2009 s. 750 og Rt. 2009 s. 773), om rederibeskatning og tilbakevirkningsforbudet i grunnloven (Rt. 2010 s. 143), om tilbakevirkning i straffesak mot krigsforbrytere (Rt. 2010 s. 1445), og to saker om utvisning og forholdet til barnekonvensjonen (Rt. 2012 s. 1985 og Rt. 2012 s. 2039).
Antallet storkammersaker i den samme perioden er noenlunde det samme - omtrent en i året. I 2020 og 2021 ble det derimot behandlet hele seks barnevernsaker i storkammer. I 2020 ble det klimasøksmålet (HR-2020-2472-P) behandlet i plenum. I 2021 ble NAV-saken behandlet i storkammer (HR-2021-1453-S). I tillegg avga Høyesterett, for første gang på 75 år, en plenumsbetenkning etter Grunnloven § 83 i Acer-saken (HR-2021-655-P).
=== Rettsendrende virksomhet ===
Høyesterett har gjennom sine avgjørelser bidratt til å presisere og i visse tilfelle endre lovfestet og ulovfestet rett (prejudikater). Innen mange rettsområder, særlig innen privatretten, er det opp gjennom årene blitt lagt grunnlag for mye ulovfestet rett. Blant annet har Høyesterett bidratt til å bringe rettstilstanden à jour med samfunnsutviklingen og den alminnelige rettsoppfatning, også i tilfeller der dette til en viss grad har vært i strid med gjeldende lovverk. Et eksempel på slik rettsendrende virksomhet er objektivt ansvar innenfor erstatningsretten. Slike endringer er i mange tilfeller blitt kodifisert av lovgiver i ettertid, mens andre er forblitt ulovfestet rett. Det er sikker rett i Norge at høyesterettsavgjørelser kan skape en presedens for rettstilstanden. Dette har gjort seg særlig gjeldende der lovgiver har overlatt det til domstolene å tolke innholdet av for eksempel en rimelighetsstandard.
Siden 2008 har Norges Høyesterett vært en prejudikatdomstol som gjennom Ankeutvalget selv velger hvilke anker den vil fremme til realitetsbehandling i avdeling under sitt mandat om rettsavklaring og rettsutvikling. Rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde skriver at «dess meir silingsreglar set ein domstol i stand til sjølv å velja ut dei sakene den skal
handsama, dess meir kjem den i same situasjon som lovgjevar».Alle Høyesteretts avgjørelser publiseres av Lovdata. Frem til og med 2015 ble de aller fleste avgjørelsene trykket i Norsk Retstidende som første gang ble utgitt i 1836. Siden 2000 ligger også alle avgjørelser på Høyesterett sin egen hjemmeside.
=== Høyesteretts utredningsenhet ===
Høyesteretts juridiske utredningsenhet består i 2021 av 27 ansatte. I tillegg til lederen og to nestledere består enheten av 21 utredere, to protokollsekretærer og en studentutreder. Utrederne er tilsatt på åremål på syv år.Høyesteretts juridiske utredningsenhet arbeider først og fremst for ankeutvalget. Når en anke kommer til Høyesterett, blir den tildelt en utreder som må skrive et utredernoatet. Ved anke over dom tar utredningen sikte på å avklare om saken reiser prinsipielle spørsmål som bør behandles av Høyesterett. Dersom ankeutvalget tillater anken fremmet, bistår utreder forberedende dommer under saksforberedelsen. Ved anke over kjennelse og beslutning blir saken utredet med sikte på ankeutvalgets endelig avgjørelse i saken. I 2015 fikk Høyesterett tre nye utredere. Økningen i utrederkapasiteten åpnet for at utredere kunne bistå dommernes arbeid gjennom muntlige forhandlinger, være til stede under domskonferansen og eventuelt assistere under domsskrivningen. Denne utvidelsen gjaldt spesielt for arbeidet med sivile saker. Protokollsekretærene er knyttet til Høyesteretts to avdelinger. De bistår dommerne og prosessfullmektigene under avviklingen av ankeforhandlingene. I tillegg gjennomfører de blant annet real- og verbalkorrektur på rettsavgjørelsene.
== Høyesterettsdommere ==
Norges Høyesterett har 20 faste dommere, inkludert justitiarius.
=== Kvalifikasjoner ===
For å kunne bli dommer i Høyesterett må man være fylt 30 år (Grunnloven § 91), ha norsk statsborgerskap (Grunnloven § 114, i likhet med andre embedsmenn) og ha juridisk embedseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap (domstolloven § 54). Det kreves førsteklasses juridiske kunnskaper og en lengre yrkeserfaring for å bli utnevnt som høyesterettsdommer. Det er Kongen i statsråd som utnevner dommerne, og som embetsmenn er de uavsettelige. Høyesterettsdommere må tre av når de fyller 70 år, men gis normalt avskjed i nåde og beholder tittel og rang som høyesterettsdommer.
=== Innstillingsrådet ===
Siden 2002 har Innstillingsrådet for dommere vurdert og rangert søkerne. Under ellers like vilkår i vurderingen av søkerne til en dommerstilling i Høyesterett, kan Innstillingsrådet ta hensyn til at det bør være et mangfold blant dommerne.
Innstillingsrådet er et selvstendig og frittstående råd som ikke kan instrueres. Innstillingsrådet består av syv medlemmer, etter domstollovens § 55; tre dommere, én advokat, én jurist ansatt i det offentlige og to allmenne medlemmer som ikke er jurister. Kongen oppnevner rådet, og også dets leder.Innstillingsrådets hovedoppgave er å vurdere søkerne og rangere inntil tre søkere. Innstillingsrådet leverer sin anbefaling til Justisdepartementet. Siden 2002 har Kongen i statsråd alltid fulgt Innstillingsrådets rangering og utnevnt dommeren Innstillingsrådet, eller et flertall av Innstillingsrådet, rangerte på førsteplass.
=== Kjønnsfordeling ===
I 1968 tok Lilly Bølviken sete som den første kvinnelige høyesterettsdommer. Dette medførte at man måtte endre på måten man tiltalte Høyesterett når man åpnet forhandlingene i en sak. Tidligere ville prosessfullmektigen åpne med: «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere.» Dette ble endret til den kjønnsnøytrale tiltaleformen man har i dag: «Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere.»
Høyesterett har per januar 2022 åtte kvinnelige dommere. I september 2004 ble en sak i Høyesterett for første gang satt med fem kvinnelige dommere. Høyesterett fikk i 2016 sin første kvinnelige justitiarius, da Toril Marie Øie ble utnevnt. Da embetet som justitiarius ble utlyst i 2015 var det åtte søkere, hvorav syv menn.
=== Lønn ===
Høyesterettsdommeres lønn fastsettes av Stortinget. Høyesterettsdommerne hadde i 2021 en lønn på kr 1 915 352. Høyesterettsjustitiarius hadde i 2021 en lønn på kr 2 220 624.
=== Konstituering av dommere ===
Enkelte ganger kan det oppstå ledighet blant dommerne. Det kan skje når en dommer fratrer og ikke umiddelbart blir erstattet eller når en av dommerne har permisjon. I slike kortere perioder kan Høyesterett be regjeringen om å oppnevne en midlertidig, eller konstituert, dommer. Etter krigen har det vært vanlig å utnevne førstelagmenn, lagmenn eller juridiske professorer som konstituerte dommere. På grunn av tyngden og nærheten av de juridiske miljøene i Oslo og de kortvarige konstitueringene, har det vært vanlig å rekkruttere konstituerte dommere fra Oslo-området. Likevel, den siste dommerene som har vært konstituert for et halvt år, var førstelagmann Sven-Jørgen Lindsetmo i Frostating Lagmannsrett.
=== Høyesterettsdommere pr. 1. april 2022 ===
=== Dommernes bakgrunn ===
Alle de 20 faste dommerne i Høyesterett har bakgrunn i minst to ulike juristprofesjoner. De aller fleste har vært dommer eller dommerfullmektig tidligere. De fleste har også vært advokater i det private, i det offentlige, eller begge deler. Justisdepartementet (særlig lovavdelingen) har tradisjonelt vært godt representert. De fleste dommerne har også mesteparten av sin bakgrunn fra Oslo-området.
== Litteratur ==
Tidsskrift for rettsvitenskap 1945: «Norges Høyesterett 21. desember og 14. mai 1945»
Nils Rune Langeland: Siste ord. Høgsterett i norsk historie 1814–1965. Bind I, 1814–1905, Cappelen, Oslo 2005
Erling Sandmo: Siste ord. Høyesterett i norsk historie 1814–1965. Bind II, 1905–1965, Cappelen, Oslo 2005
Arnfinn Bårdsen: Anketillatelse til Norges Høyesterett, Lov og Rett 2014, 53(9): 529-549.
Tore Schei: Norges Høyesterett ved 200-årsjubileet. I: Tore Schei, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril M. Øie (red): Lov, sannhet, rett. Høyesterett 200 år (sidene 1-42). Universitetsforlaget Oslo 2015.
Jørn Øyrehagen Sunde: Høgsteretts Historie. 1965–2015, Fagbokforlaget, Bergen 2015
Gunnar Grendstad, William R. Shaffer and Eric N. Waltenburg: Policymaking in an Independent Judiciary. The Norwegian Supreme Court, ecpr, Colchester 2015
Tore Schei, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril M. Øie: Lov Sannhet Rett. Norges Høyesterett 200 år, Universitetsforlaget, Oslo 2015
Gunnar Grendstad, William R. Shaffer, Jørn Øyrehagen Sunde and Eric N. Waltenburg: Proactive and Powerful. Law Clerks and the Institutionalization of the Norwegian Supreme Court, Eleven International Publishing, The Hague 2020
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(nn) Offisielt nettsted
(se) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Supreme Court of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nyere høyesterettsavgjørelser hos Lovdata
Skannete voteringsprotokoller 1815-1864 på Digitalarkivet | Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans». | 9,996 |
null | 2023-02-04 | Radio Norge | null | null | null | Radio Norge er en norsk reklamefinansiert radiokanal som startet sine sendinger 1. januar 2004 under navnet Kanal 24. | 9,997 |
null | 2023-02-04 | Johann Gottfried von Herder | null | null | null | Johann Gottfried von Herder (født 25. august 1744 i Mohrungen i Preussen, død 18. | 9,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bettina_von_Arnim | 2023-02-04 | Bettina von Arnim | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1859', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1785', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Personer rundt Ludwig van Beethoven', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Bettina von Arnim (født Elisabeth Catharina Ludovica Magdalena von Brentano 4. april 1785 i Frankfurt am Main, død 20. januar 1859 i Berlin) var en tysk sosialkritisk forfatter.
Bettina von Arnim var søster av dikteren Clemens von Brentano; hennes søster Kunigunde var gift med den romantiske rettsteoretikeren Friedrich Carl von Savigny. I 1811 giftet Bettina seg med Achim von Arnim; de fikk datteren Gisela von Arnim.
| Bettina von Arnim (født Elisabeth Catharina Ludovica Magdalena von Brentano 4. april 1785 i Frankfurt am Main, død 20. januar 1859 i Berlin) var en tysk sosialkritisk forfatter.
Bettina von Arnim var søster av dikteren Clemens von Brentano; hennes søster Kunigunde var gift med den romantiske rettsteoretikeren Friedrich Carl von Savigny. I 1811 giftet Bettina seg med Achim von Arnim; de fikk datteren Gisela von Arnim.
== Verker ==
Briefwechsel mit einem Kinde, 1835 (brevveksling med Johann Wolfgang von Goethe)
Die Günderode, 1840
Dies Buch gehört dem König, 1843
Clemens Brentanos Frühlingskranz, 1844
An die aufgelöste Preußische Nationalversammlung, 1849
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bettina von Arnim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bettina von Arnim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bettina von Arnim på Internet Movie Database
(en) Bettina von Arnim på Apple Music
(en) Bettina von Arnim på Discogs
(en) Bettina von Arnim på MusicBrainz
(de) http://www.saint-albin-verlag.de: Hier sind viele wissenschaftliche Veröffentlichungen über Bettina von Arnim und ihre Zeit erschienen, z. B. das Internationale Jahrbuch der Bettina-von-Arnim-Gesellschaft
(de) http://gutenberg.spiegel.de/autoren/arnimb.htm: Texte im Projekt Gutenberg-DE | Bettina von Arnim (født Elisabeth Catharina Ludovica Magdalena von Brentano 4. april 1785 i Frankfurt am Main, død 20. | 9,999 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.