url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/PhpBB | 2023-02-04 | PhpBB | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Web 2.0'] | phpBB er et diskusjonsforumprogram. Det er gratis, og er basert på «åpen kildekode-prinsippet», så alle og enhver kan forandre på det, redistribuere det, og tilpasse det akkurat slik de selv ønsker. Fordi all kildekode ligger åpen og klar for forandring, har det dukket opp en rekke modifikasjoner og design som gjør at phpBB kan utvikles til omtrent hva man vil. Ikke to phpBB-forum behøver å være like, siden hver enkelt administrator selv kan bestemme hva de trenger og legge dette inn selv.
phpBB er programmert med PHP og baserer seg på at innholdet legges i en database. Derfor er dette kravene for å kunne installere phpBB: En tjener som støtter PHP, og som i tillegg har støtte for en av databasene nedenfor:
MySQL
PostgreSQL
MSSQL
SQLite
Microsoft Access (ikke anbefalt for store forum)
Oracle (små modifikasjoner må foretas (veiledning på engelsk))
FirebirdVed siden av de mange støttede databasene, kan phpBBs beste sider oppsummeres slik:
PHP-koden er separert fra utseendet gjennom et malsystem. Dette gjør det lett for selv ferske brukere med kun minimal HTML-kunnskap å endre designet, samtidig som flere design kan brukes om hverandre.
Et av de gratisskriptene på markedet som er oversatt til flest språk. Versjon 2 er oversatt til 54 språk, og versjon 3 er hittil tilgjengelig på 35.
Mange brukere som tilbyr gratis hjelp, både på den offisielle engelske siden og på den norske brukerstøttesiden.
En stor mengde modifikasjoner tilgjengelige for gratis nedlasting, som gjør det mulig å forandre forumet akkurat som man selv ønsker, uten PHP-kunnskaper.
| phpBB er et diskusjonsforumprogram. Det er gratis, og er basert på «åpen kildekode-prinsippet», så alle og enhver kan forandre på det, redistribuere det, og tilpasse det akkurat slik de selv ønsker. Fordi all kildekode ligger åpen og klar for forandring, har det dukket opp en rekke modifikasjoner og design som gjør at phpBB kan utvikles til omtrent hva man vil. Ikke to phpBB-forum behøver å være like, siden hver enkelt administrator selv kan bestemme hva de trenger og legge dette inn selv.
phpBB er programmert med PHP og baserer seg på at innholdet legges i en database. Derfor er dette kravene for å kunne installere phpBB: En tjener som støtter PHP, og som i tillegg har støtte for en av databasene nedenfor:
MySQL
PostgreSQL
MSSQL
SQLite
Microsoft Access (ikke anbefalt for store forum)
Oracle (små modifikasjoner må foretas (veiledning på engelsk))
FirebirdVed siden av de mange støttede databasene, kan phpBBs beste sider oppsummeres slik:
PHP-koden er separert fra utseendet gjennom et malsystem. Dette gjør det lett for selv ferske brukere med kun minimal HTML-kunnskap å endre designet, samtidig som flere design kan brukes om hverandre.
Et av de gratisskriptene på markedet som er oversatt til flest språk. Versjon 2 er oversatt til 54 språk, og versjon 3 er hittil tilgjengelig på 35.
Mange brukere som tilbyr gratis hjelp, både på den offisielle engelske siden og på den norske brukerstøttesiden.
En stor mengde modifikasjoner tilgjengelige for gratis nedlasting, som gjør det mulig å forandre forumet akkurat som man selv ønsker, uten PHP-kunnskaper.
== Siste versjoner ==
3.0 Olympus (stabil) – 3.10: 2. januar 2012
2.0 (utdatert) – 2.0.23: 17. februar 2008
1.4 (utdatert) – 1.4.4: 6. november 2001
== Historie ==
phpBB ble påbegynt som et lite forumsystem av James Atkinson, som trengte dette til sin egen hjemmeside. Kodingen startet 17. juni 2000. Senere, da han innså at dette kom til å bli større enn han hadde regnet med, bestemte han seg for at andre også skulle få ta del i dette. Han brakte da inn Nathan Codding og John Abela, og sammen arbeidet de for å få ferdig phpBB 1.0.0. 1. juli 2000 var en beta-utgave av phpBB 1.0.0 ferdig, men først 16. desember 2000 ble den endelige versjonen sluppet. Senere fulgte phpBB 1.2.0 (sluppet 16. februar 2001) og phpBB 1.4.0 (sluppet 25. april 2001). Den aller siste utgaven av 1.x-serien var phpBB 1.4.4 (sluppet 6. november 2001). Gjennom denne perioden hadde mange flere blitt med i utviklingen: Bart van Bragt, Paul S. Owen (nå «sjefsutvikler»), Johnathan Haase og Frank Feingold.
Utviklingen av phpBB 2.0 ble påbegynt 17. februar 2001. Fordi phpBB ble mye mer populært enn utviklerne først hadde antatt, og ble brukt av mennesker med et svært høyt behov for sikkerhet og pålitelighet, ble denne utgaven skrevet fra bunnen av. Doug Kelly ble brakt inn for å hjelpe til med utviklingen. Etter et år med massiv testing og feilfiksing ble phpBB 2.0.0 sluppet 4. april 2002 (tre dager senere enn beregnet). Nye versjoner av 2.0-serien inneholder nå kun tettinger av sikkerhetshull, samt fiksing av feil.
Utviklerne Paul S. Owen, Ludovic Arnaud og Meik Sievertsen skulle i utgangspunktet legge til noen nye funksjoner i neste versjon, 2.2. Men etter hvert som tiden gikk, ble omtrent hele programmet programmert på nytt, og derfor ble 2.2 omdøpt til 3.0 Olympus. Olympus er et kodenavn som skal byttes ved hver nye versjon fremover. Den 17. juni 2006 ble første betaversjon lansert, og etter fem betaversjoner ble første lanseringskandidat (RC1) lansert den 20. mai 2007. Da ble full support for phpBB 3.0 introdusert. Den 13. desember 2007 ble den endelige versjonen lansert, etter åtte lanseringskandidater. Denne er funksjonsfrosset, hvilket vil si at det ikke vil bli lagt til flere funksjoner enn de som allerede er laget. Arbeidet dreier seg da hovedsakelig om å teste funksjonene for å se til at de fungerer feilfritt.
== Funksjonalitet og struktur ==
Grov oversikt over mulighetene i phpBB 3.0:
Tre typer forum:
Forum: Vanlig forum som består av diskusjonsemner/-temaer/tråder.
Kategori: Overskrift på hovedsiden med tilhørende underforum vist under.
Link: Kobling til en URL.
Emner: Inni forum. Består av et hovedinnlegg som er skrevet av brukeren som opprettet emnet og flere innlegg. Ved et visst antall innlegg (bestemt av administratoren) får emnene populær-rangering. Emner kan også være rangert som prioriteter (vises øverst på første side i forumet), annonseringer (vises separert fra resten av emnene øverst på hver side i forumet) og globale annonseringer (vises sammen med annonseringene i hvert forum).
Innlegg: Tekster som tilhører et emne og som er skrevet av brukerne. Innleggene kan formateres med BBkode og har mulighet for opplasting av vedleggsfiler, men disse mulighetene kan være deaktivert av administratoren. Innleggene kan rapporteres til moderatorer i tilfelle de er upassende.
Private meldinger (PM): Mulighet for å sende medinger til andre brukere. Private meldinger har de samme formateringsmulighetene som innlegg.
Brukergrupper: Brukere i grupper kan ha spesialtilegnede rettigheter i hvert enkelt forum. Brukernavnene kan vises i forskjllige farger som ikke er avhengige av stilarket.
Design: Designene består av tre elementer som ikke nødvendigvis må brukes sammen med de tilhørende elementene. Brukerne får muligheten til å velge blant ferdige design som består av disse tre delene.
Mal: Semantisk oppbygning (HTML).
Stilark: Utseende (CSS).
Bildepakke: Bilder som hovedsakelig brukes som knapper. Oftest behøver man egne språkpakker til disse.
Språkpakker: Administratoren kan installere ubegrenset antall språkpakker som brukerne kan velge å bruke.
Detaljert rettighetssystem basert på grupper.
Brukerkontrollpanel med innstillinger for meldinger, forumvisning, egen profil og kontakter.
Moderatorkontrollpanel for brukere med moderatorrettigheter.
Mellomlagring av design (for å spare serverkraft).
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) PhpBB – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) PhpBB – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
phpBB.coms forum – Engelsk supportforum
Area51 @ phpBB.com – Utviklingsinformasjon
Area51 @ phpBB.coms forum – Utviklingsforum
Demonstrasjon på opensourcecms.com Demonstrasjon man kan administrere selv (reinstalleres annenhver time)
phpBB.no – Norsk supportside for phpBB
phpBB.nos forum – Norsk supportforum | phpBB er et diskusjonsforumprogram. Det er gratis, og er basert på «åpen kildekode-prinsippet», så alle og enhver kan forandre på det, redistribuere det, og tilpasse det akkurat slik de selv ønsker. | 10,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gisela_von_Arnim | 2023-02-04 | Gisela von Arnim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1889', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1827', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Gisela von Arnim (født 30. august 1827, død 4. april 1889) var en tysk forfatterinne.
Hun er datter av Achim og Bettina von Arnim. 1859 giftet hun seg med Herman Grimm, sønn av Wilhelm Grimm. Hun skrev hovedsakelig eventyr.
| Gisela von Arnim (født 30. august 1827, død 4. april 1889) var en tysk forfatterinne.
Hun er datter av Achim og Bettina von Arnim. 1859 giftet hun seg med Herman Grimm, sønn av Wilhelm Grimm. Hun skrev hovedsakelig eventyr.
== Verker ==
Das Leben der Hochgräfin Gritta von Rattenzuhausbeiuns (eventyr med Bettina von Arnim)
Mondkönigs Tochter (eventyr)
Aus den Papieren eines Spatzen (eventyr)
Das Licht (eventyrspill)
Die gelbe Haube (eventyrspill)
Dramatische Werke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kurzbiographie und Werke im Projekt Gutenberg | Gisela von Arnim (født 30. august 1827, død 4. | 10,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DeLillos | 2023-02-04 | DeLillos | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1984', 'Kategori:DeLillos', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | deLillos er en norsk rockegruppe som ble dannet i Oslo i 1984. Gruppen blir regnet som en av de mest markante i norsk musikkliv fra 1980-tallet og frem til i dag.
| deLillos er en norsk rockegruppe som ble dannet i Oslo i 1984. Gruppen blir regnet som en av de mest markante i norsk musikkliv fra 1980-tallet og frem til i dag.
== Historie ==
Navnet kom etter forslag fra Ola Snortheim, som frontfigur Lars Lillo-Stenberg hadde spilt inn en demotape sammen med i 1983. deLillos kjennetegnes først og fremst gjennom frontfiguren Lars Lillo-Stenbergs tekster og karakteristiske stemme. De norskspråklige tekstene er skrevet i en naivistisk form, noe man kan se i sentrale sanger som «Min beibi dro avsted» og «Tøff i pyjamas», begge hentet fra debutalbumet Suser avgårde. Dette albumet fra 1986 blir sammen med Hjernen er alene fra 1989 og Neste sommer fra 1993 regnet som gruppens viktigste utgivelser så langt.
I tillegg til Lars Lillo-Stenberg har også hans far, Per Lillo-Stenberg, og bassist Lars Fredrik Beckstrøm skrevet flere av deLillos' sangtekster og låter.
Bandet har vunnet Spellemannprisen to ganger: for Neste sommer fikk de Spellemannprisen 1993 i klassen rock og for Sent og tidlig fikk de Spellemannprisen 1995 i klassen gruppe. Bandet fikk også Gammleng-prisen i klassen pop i 1994. Bandet har i tillegg vært nominert til Spellemannprisen i klassen rock fire ganger: i 1987 for Før var det morsomt med sne, i 1989 for Hjernen er alene, i 1997 for Stakkars og 2000 for Kast alle papirene samt i klassen popgruppe i 2010 for Hjernen er alene i Operaen. I tillegg har de vært nominert til Årets spellemann i 1994, årets låt for «Smak av honning» i 1995 og tidenes norske hit for «Neste sommer» i 2001.
I 2005 ble Lars Lillo-Stenberg og Rune Lindstrøm enige om å gjenforene det «originale» deLillos som et sideprosjekt. De hadde en konsert på klubben Elm Street i Oslo i november for å feire gjenforeningen under navnet deLillos'85 og gav også ut albumet Suser videre i 2006.Gruppen fortsatte samarbeidet og navnet deLillos'85 ble etter hvert gjort om til deLillos og som en trio ga de i februar 2009 ut Huskeglemme. I oktober 2008 skrev Lillo-Stenberg på deLillos' hjemmeside: «Dette betyr ikke at Lundevall og Paasche er ute av festen for alltid». I løpet av 2009 ble Lundevall igjen fullverdig medlem av bandet, mens Paasche var tilbake som trommeslager da 20-årsjubileet til Hjernen er alene ble markert med konsert i Operahuset i Oslo og senere utgivelsen av konsertalbumet Hjernen er alene i Operaen.
== Medlemmer ==
Lars Lillo-Stenberg: vokalist, gitarist, komponist og tekstforfatter (1984–)
Lars Fredrik Beckstrøm: vokalist, bassist, komponist og tekstforfatter (1984–)
Øystein Paasche: trommeslager (1989–2005, 2013–)
Lars Lundevall: gitarist, vokalist (1992–2005, 2009–)
=== Tidligere medlemmer ===
Svenn Arne Glosli; bassist (1984)
Øystein Jevanord: trommeslager, vokalist (1986–1988)
Rune Lindstrøm: trommeslager (1984–1985, 2006–2012)
=== Tidslinje ===
== Diskografi ==
=== Album ===
Suser avgårde (1986) (#8 NO)
Før var det morsomt med sne (1987) (#12 NO)
Hjernen er alene (1989) (#4 NO)
Svett smil (1990) (#9 NO)
Varme mennesker (1991) (#11 NO)
Neste sommer (1993) (#1 NO)
Sent og tidlig (1995) (#3 NO)
Stakkars (1997) (#3 NO)
Kast alle papirene (1999) (#14 NO)
Midt i begynnelsen (2002) (#2 NO)
Suser videre (2006)
Huskeglemme (2009)
Trist å være glad (2011)
Vi er på vei, vi kanke snu (2012)
Rett og slett livet (2014)
Peiling på seiling (2016)
La oss bli fri for all nostalgi (2017)
Dum som et menneske (2020) (#9 NO)
Evige dager (2022) (#3 NO)
=== Kjerringvikdemoen ===
Kjerringvikdemoen ble utgitt i to deler i 2005: den første delen på Suser avgårde (deluxe edition) og den andre delen på Før var det morsomt med sne (deluxe edition). Demoen var de første opptakene som ble foretatt i Lars Lillo-Stenbergs familiehytte i Kjerringvik. På demoen ble sanger som «Tøff i pyjamas» samt «Suser av gårde» innspilt for første gang.
=== Konsertalbum/Samleplater ===
Mere (konsertopptak) (1994) (#8 NO)
Gamle sanger om igjen (samleplate) (1998) (#7 NO)
Festen er ikke over … det er kake igjen (samleplate som også inneholder seks nye låter) (2005) (#1 NO)
Hjernen er alene i Operaen (2010)
Trist å være glad (2010) (konsertopptak)
Sveve over byen med Kringkastingsorkesteret (2017)
=== Singler / EP-er ===
«Fugl i bur» / «Johnny Fredrik»(1985)
«Tøff i pyjamas» (1986)
«S'il vous plaît» (1987) (#10 NO)
«Kunstig og kulørt» / «Utkaster» (1988)
«Sveve over byen» / «Lebestift» (1989)
«Hjernen er alene» (1989)
«Da tieren var gul» / «Elskling» (1990)
«Beibi» / «Ha det bra» (1990)
«Hankøslagerne» (1990)
«Frognerbadet» (1991)
«Neste sommer» (1993)
«Sne og is» (1994)
«Smak av honning» / «Enda mere» (1995) (#12 NO)
«Enda mere» (1995)
«1000 smil» (1996) (#8 NO)
«Det var Stones» (EP) (1998) (#10 NO)
«Nå vil vi til Sverige» (1999) (#13 NO)
«Ikke gå» (EP) (2003) (#13 NO)
«Flink» (2009)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) DeLillos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) DeLillos på Internet Movie Database
(en) DeLillos på Discogs
(en) DeLillos på MusicBrainz
(en) DeLillos på Songkick
(en) DeLillos på Last.fm
(no) DeLillos i Store norske leksikon
(no) Biografi hos rockipedia.no
Syng oss i dag vårt daglige brød Essay om sangen «Brød», publisert 21. april 2022 på kulturplot.no | deLillos'85 var en norsk rockegruppe som ble dannet i Oslo i 2005. Bandet besto av det som var originalbesetningen i deLillos da denne gruppen ble dannet i 1984. | 10,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augustin_av_Hippo | 2023-02-04 | Augustin av Hippo | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 430', 'Kategori:Fødsler 13. november', 'Kategori:Fødsler i 354', 'Kategori:Katolske teologer', 'Kategori:Kirkefedre', 'Kategori:Kirkelærere', 'Kategori:Medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Souk Ahras', 'Kategori:Romerske helgener', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Augustin» omdirigeres hit; se også Augustin (andre betydninger)St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; født 13. november 354, død 28. august 430) var biskop av Hippo, og en av oldkirkens største teologer. Han regnes som en av de vestlige kirkelærere.
| «Augustin» omdirigeres hit; se også Augustin (andre betydninger)St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; født 13. november 354, død 28. august 430) var biskop av Hippo, og en av oldkirkens største teologer. Han regnes som en av de vestlige kirkelærere.
== Tidlig liv ==
Augustin ble født i byen Tagaste i Numidia, i det romerske Nord-Afrika; byen heter i dag Souk-Arrhas og ligger i Algerie. Han ble født etter keiser Konstantins omvendelse, i en tid hvor Nord-Afrika fikk et stadig sterkere innslag av gresk kristen kultur, mens den latinske kulturen ble svekket. Kirken i området var preget av splittelser.
Hans far, Patricius, var romersk borger og tjenestemann med godt rykte. Moren, Monika, var kristen, mens faren var hedning – han lot seg dog døpe kort tid før sin død. Hun fikk ikke døpt den lille gutten, men sørget fra tidlig av for at han fikk undervisning om kristendommen. Da Augustin som ung gutt ble alvorlig syk ba han om å bli døpt, men han frisknet til før det ble gjort og utsatte det derfor. Dette var ikke uvanlig på den tiden, da man ønsket å vente så lenge som mulig med å la seg døpe i frykt for å begå synder etter dåpen.
Faren var streng, og han var aldri virkelig fortrolig verken med Monika eller Augustin. Men han bidro til å forme gutten, da han lærte ham å beundre de latinske klassikerne, noe som senere skulle bli til stor nytte i hans forfatterskap. Hans kjennskap til gresk ble dog begrenset. Monika, som i katolsk tradisjon sees som et bilde på en perfekt mor, betydde svært mye for Augustin og hans søsken – vi er kjent med en bror, Navigius, og en søster som døde som vigslet jomfru, en tidlig form for ordensliv.
Augustin fikk sin utdannelse først i Tagaste og deretter i Madaura. I 370 ble han så sendt til Kartago for å fullføre utdannelsen, og tok raskt en ledende rolle på retorikkskolen. Med et ønske om å bli jurist studerte han retorikk fra 372 til 375, men ved slutten av studiet valgte han i stedet å vie seg til undervisning. Han underviste i retorikk fra 375, og drev sine egne skoler i retorikk og grammatikk i ni år.
Etter å ha lest boka «Hortensis» av den romerske advokat, politiker, taler og forfatter Cicero (106—43 f.Kr.) ble han interessert i filosofi (boka er senere gått tapt). Han studerte blant annet Platons verker, og fra 373 og flere år framover var han og vennen Honoratus tiltrukket av manikeismen, en kristen sekt som mente at den åndelige verden var skapt av Gud mens den materielle verden var skapt av Den onde. Augustin forkastet det meste av den tro hans mor hadde lært ham om, men fant heller ikke fred i manikeismen.
I sin Confessiones skriver Augustin: «I de årene hadde jeg en kvinne som jeg levde sammen med, men ikke i det en kaller lovlig ekteskap. Hun var blitt bytte for min ustadige og uoverlagte lidenskap. Men jeg hadde da bare den ene, og mot henne var jeg trofast som mot en ektefelle. I samlivet med henne skulle jeg så menn få lære ved egen erfaring hva det er for en forskjell på et ekteskap som er stiftet med tanke på å få barn, og en kjærlighetsforbindelse som bare skal tilfredsstille ens egen lyst, slik at de barna som fødes ikke er etter eget ønske, selv om en er nødt til å elske dem når de først er kommet.»
== Virke i Italia ==
I 383 dro Augustin mot sin mors vilje til Roma for å åpne en retorikkskole. Monika fulgte etter ham og bosatte seg i Roma hun også. Augustin ble nedslått av sine elever, som hadde en tendens til å stadig skifte lærere for å snyte dem for honoraret. I 384 aksepterte han derfor et tilbud om å bli professor i retorikk i Mediolanum; Monika ble med ham dit også. Han ble der sterkt påvirket av nyplatonismen, og dette ble for ham en vei tilbake til morens kristendom. Hele hans virke som teolog er preget av kombinasjonen av kristen og nyplatonsk tankegang, og det er i stor grad takket være Augustin at Platons tanker ble med inn i middelalderen, mens andre filosofer ble glemt.
Under en samtale med den manikeiske biskopen Faustus, fikk Augustins tiltrekning til den retningen innen kristendommen nådestøtet. Han ble i stedet sterkt påvirket av preknene til Ambrosius av Milano, som var en forsvarer av den nikenske ortodoksi. Ambrosius, som hadde svært god kjennskap til gresk språk, ble for Augustin også en kilde til kunnskap om østlig teologi.
Han ble slitt mellom det å gifte seg og det å vie sitt liv til Gud. Etter morens ønske valgte han å gifte seg, og gikk derfor fra kvinnen han hadde levd sammen med; selv om samboerforholdet var akseptert av mange, kunne man ikke gifte seg etter et slikt forhold. Sønnen ble hos faren, mens hun vendte tilbake til Nord-Afrika. Men ting gikk ikke etter planen, da Augustin i stedet for å finne en kone innledet et forhold til en annen kvinne.
Det gjorde et dypt inntrykk på ham da den nyplatonske professoren Viktorinus konverterte til kristendommen. Kort tid etter dette, i september 386, kom nordafrikaneren Pontitian for å besøke Augustin, og da han så at en utgave av Paulus' brev lå på bordet benyttet han anledningen til å fortelle om Antonius Abbeds liv. Augustin ble igjen tiltrukket av tanken på et liv viet til Gud, og gikk ut i hagen. Han forteller selv i et av sine verker at han tigget og ba om veiledning fra Gud, og at det var som om han hørte et barn rope «Tolle lege! Tolle lege!» ('Plukk opp og les'). Han gikk inn igjen og slo opp på et tilfeldig sted i Paulus' brev, og fant da Romerbrevet 13, 12-14: «Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. La oss leve sømmelige som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekkes begjær». Hans venn Alypsius, som også var der under Pontitians besøk, leste videre i vers 15 : «Gi plass også for dem som ikke har troens fulle kraft, og uten å gi dere av med å diskutere deres meninger.» Dette følte han passet på ham selv, og begge tok en avgjørelse om å bli prester. De fortalte det til Monika, og selv om hun hadde ønsket at sønnen skulle gifte seg, ble hun henrykt.
== Vigslet liv ==
Augustin avsluttet forholdet med sin nye konkubine, og brøt forlovelsen med en kvinne han hadde tenkt på å gifte seg med. Han la også ned sitt arbeid som lærer, og trakk seg tilbake på landet utenfor Milano for å forberede seg på dåpen. Der bodde han sammen med Monika, broren Navigius, den nå 15-årige sønnen Adeodatus, Alypsius og andre venner. De dannet et kristent fellesskap, og drev felles studier. Det var samtalene i de syv månedene de bodde i dette fellesskapet som ble grunnlaget for Augustins tre dialoger Mot akademikerne, Om det lykkelige liv og Om orden.
Han ble forberedt for dåpen av Simplician av Milano, og sammen med Alypsius og Adeodatus ble han døpt påskenatten (25. april) 387, 32 år gammel. Han ville deretter vende tilbake til Nord-Afrika, og på veien møtte han sin mor i Ostia utenfor Roma. De hadde en samtale som han siden kalte «Visjonen i Ostia», om de saliges evige liv. Fem dager etter dette ble Monika plutselig syk, og hun døde i Ostia i november 387. Hun ble gravlagt i Ostia, men er siden flyttet til kirken som bærer sønnens navn, Sant'Agostino, i Roma.
I stedet for å dra til Nord-Afrika vendte Augustin tilbake til Roma, og først i september 388 dro han sammen med Alypsius og Adeodatus til Tagaste. Sønnen døde året etter, bare 17 år gammel. Augustin solgte da sin farsarv, og ga pengene til de fattige. Han hadde også en gård han hadde arvet etter sin mor, og der grunnla han et slags klostersamfunn, med tanke på å tilbringe resten av livet der.
== Prest ==
Augustin ville vie sitt liv til Gud, men ønsket ikke å bli prest. Men hans visdom og fromhet ble kjent, og mange kom til ham for å få råd. Han hadde også markert seg som en dyktig teolog gjennom sine mange religiøse og filosofiske skrifter. En av dem som hørte om ham var biskop Valerius av Hippo (egentlig Hippo Regius, i dag Annaba i Algerie). Han sørget for å få presteviet Augustin i 391, og gjorde ham til sin assistent. Augustin måtte dermed flytte fra Tagaste, og etablerte i tilknytning til kirken i Hippo et klostersamfunn av samme type som i fødebyen.
Fra 392 virket han som predikant, og han gikk blant annet hardt ut mot manikeismen og en ny kjettersk bevegelse, donatismen. I desember 393 deltok han på et viktig regionalt konsil, og han fikk gjennomført flere lokale forandringer som styrket den kirkelige disiplin.
== Biskop ==
I 395 ble han bispeviet, og utnevnt til hjelpebiskop for Valerius. Etter dennes død i 396 ble han så valgt til etterfølger som biskop av Hippo. Han grunnla et slags ordenssamfunn i bisperesidensen, og skrev en klosterregel, som er grunnlag for Augustins regel slik den kjennes i dag. Ved siden av Benedikts regel utgjør den mye av grunnlaget for det vestlige klostervesen.
Augustin virket som biskop i 34 år, og regnes som en av de mest betydelige biskoper i Nord-Afrikas historie. Blant annet forsvarte han kirken mot en lang rekke angivelige kjetterske bevegelser, han holdt en rekke synoder og deltok på minst seks regionale konsiler, og han fortsatte sitt svært omfattende virke som forfatter.
Da keiser Honorius innførte strenge straffer mot donatistene gikk Augustin mot dette; han aksepterte etter hvert at keiseren grep inn, men gikk ikke med på dødsstraff, og i 411 bidro han sterkt til å samle de to partene gjennom en konferanse i Kartago.
I mai 430 ble området rundt Hippo invadert av vandalene under Geiserik. De beleiret byen i 14 måneder; Augustin selv levde ikke lenge nok til å oppleve slutten på beleiringen, som var en stor sorg for ham. 28. august 430 sovnet han stille inn etter å ha ligget med feber i noen dager.
== Helgen ==
Augustin ble regnet som helgen straks etter sin død. I 496 brakte kristne flyktninger fra Hippo hans relikvier til Sardinia. I 723 ble de fraktet videre til Pavia av langobardkongen Liutprand. De ble bisatt i kirken San Pietro in Ciel d'Oro, og i det 14. århundre ble det reist et vakkert gravmonument i hvit marmor der. En del av hans relikiver ble brakt til Hippo i 1842.
Hans helgenkult spredde seg raskt. I det 8. århundre ble hans fest feiret i Roma. Sammen med Ambrosius, Gregor I den store og Hieronymus regnes han som en av de vestlige kirkelærere, og har tilnavnet Nådens lærer (Doctor gratiae).
Minnedagen er i vestkirken 28. august, hans dødsdag. I østkirken har han ikke kommet med i helgenkalenderen, selv om han levde lenge før det store skisma; hans verker og hans teologi hører klart hjemme i den vestlige tradisjon, og hans gjennomslagskraft i øst har aldri vært stor.
Regelen han skrev for et kloster i Hippo har blitt brukt av mange ordener og kongregasjoner. Det er to ordener som regnes som augustinere i egentlig forstand: Augustinerkorherrene og Augustinereremittene.
== Augustins skrifter og teologi ==
113 bøker, 218 brev og mer enn 500 prekener av ham er bevart til vår tid.
Hans skrifter hentet materiale både fra kristen teologi og fra nyplatonismen. Hans sentrale tema er blant de mest komplekse: Menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk, og forholdet mellom kirken og verden.
I 413 begynte han på det selvbiografiske verket Bekjennelser (Confessiones) om sitt åndelige liv og om Guds nåde og tilgivelse gjennom Jesu liv, død og oppstandelse. Denne boken var ferdig i 426. Dette er et av hans hovedverk. Boka er skrevet konsekvent i annen person, det vil si rettet til Gud, og de første ni bøkene forteller forfatterens livshistorie. Mange regner verket som den første selvbiografi.
Et annet hovedverk,Gudsstaten eller Guds by, (De civitate Dei), begynte han å skrive etter at han i 410 hørte at barbaren Alarik hadde plyndret Roma. Her hevdet Augustin at Romerrikets oppsmuldring var Guds straff for volden og fordervelsen blant romerne. Augustin ventet at fra dette kaoset ville et kristent samfunn grunnlagt på kjærlighet og rettferdighet komme. Samtidig mente Augustin at det var skadelig å ta feil om den katolske tro, og at staten om nødvendig måtte bruke harde midler for å stanse dem som på ulike måter ledet folk bort fra Guds by. Dette påvirket tenkesettet da man utvidet kjetterbegrepet på 1200-tallet.
Dogmet om arvesynden er et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden. Det var særlig i bøkene Om Kristi nåde og arvesynden ("De gratia Christi et de peccato originali") og Om den frie vilje ("De libero arbitrio") han skrev om dette, og her angrep han Pelagius' teologi som avviste doktrinen om arvesynd. Augustins syn på menneskets natur var at mennesket etter syndefallet av naturen er ute av stand til å ville «det gode», og at det kun er Guds kjærlighet som kan vekke menneskets vilje og evne til å gjøre «det gode». Augustin utformet også predestinasjonslæren, som sier at Gud en gang for alle har valgt visse mennesker til evig salighet og andre til evig fortapelse. Hans pessismisme ledet også til tanken om at udøpte barn som døde gikk fortapt.
Blant Augustins samtidige og etterfølgere syntes flere at Augustin ble like ekstrem andre veien, og i middelalderen forsøkte de fleste teologer å velge en kurs mellom de to ytterpunktene. Under reformasjonen fikk dogmet om arvesynd igjen stor betydning. Reformatorene (i Confessio Augustana) og Den katolske kirke (i Confutatio pontificia) fremla divergerende syn på arvesynden i Augsburg (1530). Dette la grunnlag for hard strid også om rettferdiggjørelsen, og man kom ikke til enighet. Også Augustins lære om predestinasjon var det enkelte reformatorer som tok til seg, spesielt Jean Calvin.
Augustins utlegning av læren om Den hellige treenighet (de trinitate) har betydd mye for den senere forståelse av Treenigheten.
I De doctrina christiana (Om kristen opplæring) tar Augustin utgangspunkt i den klassiske latinske retorikken og utvikler en ny, særpreget form for kristen retorikk. I verket utvikler og integrerer han en egen teori om tegn i språkteorien, noe som har gitt ham ny aktualitet for moderne språkfilosofer.
Hans siste store verk, Tilbakekallinger (Retractiones), ble skrevet i 425, da han var 72 år gammel. Det er et verk der han drøfter sine tidligere skrifter.
== Hovedverk i utvalg ==
Norske utgaverBekjennelser
Bekjennelser [Bok 1-10]. Oversettelse og innledende essay av Oddmund Hjelde. Bokklubben, 2008. (Bokklubbens kulturbibliotek). ISBN 978-82-525-6786-1. Første utgave 1950. Tidligere utgitt i seriene Thorleif Dahls kulturbibliotek 1961/1996 og Mesterverk fra verdenslitteraturen 1974 ((no) ebok)
Confessiones [Bok 1-13]. Omsett av Åsmund Farestveit (bok 1-9) og Hermund Slaattelid (bok 10-13) ; med innleiing, merknader og etterord av Hermund Slaattelid. Samlaget, 2009. ISBN 978-82-521-7334-5. Første utgave 1943 (bok 1-9)
De civitate Dei, Gudsstaten, eller Guds by. Innledning, utvalg og oversettelse ved Reidar Aasgaard. Pax, 2010. ISBN 978-82-530-3312-9. Første utgave 2002
Tre ungdomsdialoger. Utvalg og innledende essay ved Trond Berg Eriksen; oversettelse og noter ved Reidar Aasgaard. Bokklubben, 2009. (Verdens hellige skrifter; 57) ISBN 978-82-525-6972-8. Inneholder: Det lykkelige liv, Skaperordenen og Enesamtaler
Om kristen opplæring. Omsetjing og innleiing ved Hermund Slaattelid. Samlaget, 1998. ISBN 82-521-5173-6 ((no) ebok)
Klosterliv i Vesten: Augustins regel, Benedikts regel. Oversatt og med innledning av Erik Gunnes. Aschehoug, 1986. (Thorleif Dahls kulturbibliotek) ISBN 82-03-15226-0Ikke oversattDe trinitate (412)
Retractiones (425) (Tilbakekallinger)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Augustin av Hippo – sitater | St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; født 13. | 10,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_katedralskole | 2023-02-04 | Oslo katedralskole | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byggverk fullført i 1902', 'Kategori:Carl Michalsen', 'Kategori:Etableringer i 1153', 'Kategori:Katedralskoler', 'Kategori:Kulturminner i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Oslo katedralskole', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skoler i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert på 1100-tallet'] | Oslo katedralskole – Schola Osloensis, populært kalt «Katta», er en videregående skole som ligger i Ullevålsveien på Meyerløkka ved Vår Frelsers gravlund i Oslo. Skolen skårer ofte høyt i karaktersnitt blant skoler i Oslo. Skolen er en av tre norske skoler som kan føre sin historie uavbrutt tilbake til middelalderen. Navnet er knyttet til Oslos eldste domkirke, Hallvardskatedralen, som ligger i ruin ved Oslo torg i Gamlebyen. Oslo katedralskole holdt hus i Gamlebyen til et godt stykke inn på 1600-tallet. De nåværende lokalene har skolen benyttet siden 1902.
| Oslo katedralskole – Schola Osloensis, populært kalt «Katta», er en videregående skole som ligger i Ullevålsveien på Meyerløkka ved Vår Frelsers gravlund i Oslo. Skolen skårer ofte høyt i karaktersnitt blant skoler i Oslo. Skolen er en av tre norske skoler som kan føre sin historie uavbrutt tilbake til middelalderen. Navnet er knyttet til Oslos eldste domkirke, Hallvardskatedralen, som ligger i ruin ved Oslo torg i Gamlebyen. Oslo katedralskole holdt hus i Gamlebyen til et godt stykke inn på 1600-tallet. De nåværende lokalene har skolen benyttet siden 1902.
== Historie ==
Man regner normalt med at Oslo katedralskole ble etablert om lag 1152/1153, da den pavelige utsendingen kardinal Nicolaus Breakspeare (senere pave Hadrian IV) proklamerte at det skulle være skoler ved bispesetene Oslo, Bergen og Hamar, i tillegg til erkebispesetet i Nidaros. Historiker og tidligere lektor ved skolen, Oskar Garstein, har ført argumenter for at skolen er eldre. Det er mulig Breakespeare stadfestet en skole som var etablert allerede i forbindelse med kanoniseringen av St. Hallvard.I reformasjonsårhundret var skolen sentrum for den såkalte Østlandshumanismen, der biskop og forfatter Jens Nilssøn, teolog og forfatter Jacob Jacobsen Wolf og teolog og forfatter Hallvard Gunnarsøn var sentrale. Nilssøn og Wolf var også rektorer ved skolen.
1600-tallet regnes som det lærde århundre. Flere av dem som var tilknyttet katedralskolen var av de mest velutdannede i sin tid. I 1636 ble det i tilknytning til skolen opprettet et gymnasium, Cathedralcollegiet. Gymnasiet fikk lokaler sammen med katedralskolen. Flere av katedralskolens fremste menn underviste ved Cathedralcollegiet.
Fra annet skoleår fikk ikke katedralskolens elever snakke annet enn latin med hverandre, heller ikke på fritiden. I Kirkeordinansen av 1607 het det at icke skal der heller andit læris udi dem [skolene] end Latine.Man vet ikke sikkert når skolen flyttet fra det gamle Oslo til det nye Christiania. Det man imidlertid vet er at skolen fortsatte i Gamlebyen noen år etter at kong Christian IV bestemte at byen skulle gjenoppbygges vest for Bjørvika, etter den skjebnesvangre brannen i 1624. Man vet også at Katedralskolen i 1637 kjøpte nye lokaler ved Christiania torv – ved hovedstadens andre domkirke, Hellig Trefoldighed, reist i perioden 1632-1639.
Gymnasiet som fikk eget auditorium i katedralskolens nye lokaliteter, kunne blitt det første tilløpet til et norsk universitet, hadde det ikke vært for at gymnasiet, av økonomiske årsaker, ble nedlagt i 1660-årene.
I 1719 flyttet skolen fra Christiania torv til nye lokaler i Dronningens gate 15, der det gamle hovedpostkontoret lå.
Frem til slutten av 1700-tallet var katedralskolen først og fremst en skole for utdanning av prester. Skolereformen av 1775 ble slutten for den rene latinske presteskole; den innførte undervisning i norsk og realfag.
Da det nyopprettede Stortinget trengte forsamlingslokaler i 1814, ble Katedralskolens festsal i Dronningens gate leid. I 1823 overtok Stortinget hele lokalet og skolen flyttet til Treschowgården i Fred Olsens gate.
I 1869 fikk skolen nye lokaler i Akersgata 73a. I 1902 flyttet skolen til dagens lokaler i Ullevålsveien, tegnet av arkitekt Carl Michalsen. Bygget i Akersgata ble senere Hammersborg skole. Samme år begynte de første jentene på skolen. Under andre verdenskrig ble deler av skolen benyttet av okkupasjonsmakten, men undervisningen fortsatte.
I 1986 var Tysklands forbundspresident Richard von Weizsäcker på besøk og hans samtale med elevene ble overført i tysk radio og norsk skolekringkasting.I dag eier Stiftelsen Oslo katedralskole skolebygningen og biblioteket, mens selve skoledriften er overtatt av kommunen. Biblioteket har en betydelig bredde og er Norges eldste.
I 2005 ble Holmboeprisen etablert, navngitt etter Katedralskolens tidligere elev og lærer, matematikeren Bernt Michael Holmboe (1795–1850). Prisen tildeles årlig fra Oslo katedralskole av Det Norske Videnskaps-Akademi.
== Elevliv ==
Elevene ved Oslo katedralskole er kjent for å være svært aktive utenfor skolen. Skolen har flere elevsamfunn og elevlag. Skolens eldste elevsamfunn er Gymnassamfunnet Kattuglen, populært kalt «Ugla», som ble stiftet i 1846 og har spilt en viktig rolle i elevenes skoleliv. Flere kjente elever har både vært medlemmer og ledere i elevsamfunnet i løpet av disse årene. Skoleavisen heter Kort sagt. Skolen har også et kor kalt «Peblingene», som ledes av en fast ansatt kantor, Olav Morten Wang.
I tillegg finnes det elevlag for en rekke interessefelt. I 2010- og 2020-årene har elevlagene blant annet vært viet bøker, Doctor Who, Game of Thrones, Magic: The Gathering, Kattarock, Katta Målungdom, Model United Nations, bueskyting, hütteturer, koffein, fabelprosa, vanndrikking, Marvel, Disney og filosofi. I 2018 ble elevlaget «Apekatta» opprettet; dette elevlaget har ukentlig klatretrening og årlige turer til Kolsåstoppen. I 2020 ble Kattas AmatørFilosofiske ForEning (KAFFE) dannet for å arrangere studentdiskusjoner rundt filosofi og samfunnsrelevante temaer samt besøk av filosofer som Jon Elster og Lars Svendsen. I 2021 ble elevlaget Kattas Politiske Forum (KPF) opprettet, for å fremme elevenes rike politiske engasjement. Et annet elevlag er «KattasIsbadeKlubb» (KIK), som arrangerer månedlige bad på Tjuvholmen skoleåret igjennom. Det største elevlaget er kalt Kattas Fabelprosaiske Elevsamfunn (KFE). Gruppen står for blant annet: Zombie laiv, ninjalekene, diverse hytteturer og mange flere spennende aktiviteter ved skolen.
En av Katta sine mest profilerte elevlag er MUNK (Model United Nations of Katta). Elevlaget arrangerer årlige konferanser BAKMUN der over 100 elever fra flere forskjellige skoler har mulighet til å delta. MUNK har også årlige reiser til Nederland der elever selv deltar på viktige samfunnsdebatter på en internasjonal skala.
Elevene har lange tradisjoner for å sette opp årlige teaterforestillinger, og Kattateateret drives frivillig av over 150 elever ved skolen.
Skolen får relativt ofte besøk av kjente personer som inviteres til å holde foredrag for elevene. I nyere tid har Jonas Gahr Støre, Siv Jensen, Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Tor Mikkel Wara vært blant skolens gjester. Også den russiske ambassadøren og en representant for den amerikanske ambassaden har holdt foredrag på skolen. Som regel holdes foredragene i skolens aula i den såkalte «midttimen», eller i studietiden, men det hender også at enkelte foredrag finner sted i festsalen.
== Skolens rektorer ==
== Tidligere elever (alumni) ==
Laurids Nielsen («Laurentius Norvegus») (ca. 1540–1622) professor og nøkkelfigur i motreformasjonen var elev ved katedralskolen. Prins Harald (senere kong Harald V) begynte på katedralskolen i 1952 og tok eksamen artium i 1955. Harald gikk realfagslinjen i en klasse med 27 gutter. I skolebygninger henger det minnetavler i marmor over kjente elever, rektorer siden reformasjonen og falne under andre verdenskrig samt skolens legater. Tavlen over falne har 37 navn: to var lærere da de falt og 35 var tidligere elever. Hallvard Gunnarssøn (død 1608) var elev og senere lektor i teologi ved skolen, utga blant annet en norgeshistorie Chronicon regum Norvegiæ. Johan Ernst Gunnerus (1718–1773) var elev 1729-1737, senere biskop, naturforsker og grunnlegger av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Johan Herman Wessel (1742–1785) var elev fra 1758 og han ble senere en kjent dikter. Jens Christian Berg (1775–1852) var elev fra 1792 og ble jurist, historiker og politiker (medlem av det overordentlige Storting i 1814). Astronomen Christopher Hansteen (1784–1873) var elev fra 1793 til 1802.
== Litteratur ==
Aas, Einar: Kristiania katedralskole i det nittende århundre. Oslo, 1935
Einar Høigård: Oslo katedralskoles historie. Oslo, 1942
Bjerke, Ernst: Bibliotheca Scholæ Osloensis. Oslo, 2002
Eek, Øystein (red.): Gode gamle Katta. Oslo, 2003
Bjerke, Ernst (2004). «Oslo katedralskole 1153 - 2003; En historikk». Oslo katedralskole. Arkivert fra originalen 30. desember 2007. Besøkt 28. mai 2007.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo katedralskole – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Oslo katedralskole». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Kattateateret
Bilde av prosesjon ved skoleball desember 1955, Oslo Museum | Oslo katedralskole – Schola Osloensis, populært kalt «Katta», er en videregående skole som ligger i Ullevålsveien på Meyerløkka ved Vår Frelsers gravlund i Oslo. Skolen skårer ofte høyt i karaktersnitt blant skoler i Oslo. | 10,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diskusjonsforum | 2023-02-04 | Diskusjonsforum | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internett'] | Diskusjonsforum er betegnelsen på et sted på Internett der mennesker kan diskutere sammen. Det finnes mange ulike typer diskusjonsforum, basert på forskjellig teknologi. Diskusjonsforumenes historie stammer helt tilbake til Internetts spede begynnelse, da de gjerne ble kalt oppslagstavler.
| Diskusjonsforum er betegnelsen på et sted på Internett der mennesker kan diskutere sammen. Det finnes mange ulike typer diskusjonsforum, basert på forskjellig teknologi. Diskusjonsforumenes historie stammer helt tilbake til Internetts spede begynnelse, da de gjerne ble kalt oppslagstavler.
== Ulike diskusjonsforum-systemer ==
Invision Power Board
MercuryBoard
MyBB
phpBB
Phorum
Simple Machines Forum
Usenet
vBulletin
XenForo
== Spillforum ==
Spillforum er online diskusjonsforum som handler om spill og spilling, hvor man kan ytre egne meninger, lære om andre sine, samt diskutere rundt dette. Disse kan være spesialisert rundt visse typer spill, som for eksempel kun rollespill, kun videospill, kun brettspill eller lignende.
== Eksterne lenker ==
Det eksisterer en rekke diskusjonsforum på norsk. De største er:
Hegnar online
Kvinneguiden
Diskusjon.no
VGD.no
Fridiskusjon.no | Diskusjonsforum er betegnelsen på et sted på Internett der mennesker kan diskutere sammen. Det finnes mange ulike typer diskusjonsforum, basert på forskjellig teknologi. | 10,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augustin_av_Hippo | 2023-02-04 | Augustin av Hippo | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 430', 'Kategori:Fødsler 13. november', 'Kategori:Fødsler i 354', 'Kategori:Katolske teologer', 'Kategori:Kirkefedre', 'Kategori:Kirkelærere', 'Kategori:Medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Souk Ahras', 'Kategori:Romerske helgener', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Augustin» omdirigeres hit; se også Augustin (andre betydninger)St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; født 13. november 354, død 28. august 430) var biskop av Hippo, og en av oldkirkens største teologer. Han regnes som en av de vestlige kirkelærere.
| «Augustin» omdirigeres hit; se også Augustin (andre betydninger)St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; født 13. november 354, død 28. august 430) var biskop av Hippo, og en av oldkirkens største teologer. Han regnes som en av de vestlige kirkelærere.
== Tidlig liv ==
Augustin ble født i byen Tagaste i Numidia, i det romerske Nord-Afrika; byen heter i dag Souk-Arrhas og ligger i Algerie. Han ble født etter keiser Konstantins omvendelse, i en tid hvor Nord-Afrika fikk et stadig sterkere innslag av gresk kristen kultur, mens den latinske kulturen ble svekket. Kirken i området var preget av splittelser.
Hans far, Patricius, var romersk borger og tjenestemann med godt rykte. Moren, Monika, var kristen, mens faren var hedning – han lot seg dog døpe kort tid før sin død. Hun fikk ikke døpt den lille gutten, men sørget fra tidlig av for at han fikk undervisning om kristendommen. Da Augustin som ung gutt ble alvorlig syk ba han om å bli døpt, men han frisknet til før det ble gjort og utsatte det derfor. Dette var ikke uvanlig på den tiden, da man ønsket å vente så lenge som mulig med å la seg døpe i frykt for å begå synder etter dåpen.
Faren var streng, og han var aldri virkelig fortrolig verken med Monika eller Augustin. Men han bidro til å forme gutten, da han lærte ham å beundre de latinske klassikerne, noe som senere skulle bli til stor nytte i hans forfatterskap. Hans kjennskap til gresk ble dog begrenset. Monika, som i katolsk tradisjon sees som et bilde på en perfekt mor, betydde svært mye for Augustin og hans søsken – vi er kjent med en bror, Navigius, og en søster som døde som vigslet jomfru, en tidlig form for ordensliv.
Augustin fikk sin utdannelse først i Tagaste og deretter i Madaura. I 370 ble han så sendt til Kartago for å fullføre utdannelsen, og tok raskt en ledende rolle på retorikkskolen. Med et ønske om å bli jurist studerte han retorikk fra 372 til 375, men ved slutten av studiet valgte han i stedet å vie seg til undervisning. Han underviste i retorikk fra 375, og drev sine egne skoler i retorikk og grammatikk i ni år.
Etter å ha lest boka «Hortensis» av den romerske advokat, politiker, taler og forfatter Cicero (106—43 f.Kr.) ble han interessert i filosofi (boka er senere gått tapt). Han studerte blant annet Platons verker, og fra 373 og flere år framover var han og vennen Honoratus tiltrukket av manikeismen, en kristen sekt som mente at den åndelige verden var skapt av Gud mens den materielle verden var skapt av Den onde. Augustin forkastet det meste av den tro hans mor hadde lært ham om, men fant heller ikke fred i manikeismen.
I sin Confessiones skriver Augustin: «I de årene hadde jeg en kvinne som jeg levde sammen med, men ikke i det en kaller lovlig ekteskap. Hun var blitt bytte for min ustadige og uoverlagte lidenskap. Men jeg hadde da bare den ene, og mot henne var jeg trofast som mot en ektefelle. I samlivet med henne skulle jeg så menn få lære ved egen erfaring hva det er for en forskjell på et ekteskap som er stiftet med tanke på å få barn, og en kjærlighetsforbindelse som bare skal tilfredsstille ens egen lyst, slik at de barna som fødes ikke er etter eget ønske, selv om en er nødt til å elske dem når de først er kommet.»
== Virke i Italia ==
I 383 dro Augustin mot sin mors vilje til Roma for å åpne en retorikkskole. Monika fulgte etter ham og bosatte seg i Roma hun også. Augustin ble nedslått av sine elever, som hadde en tendens til å stadig skifte lærere for å snyte dem for honoraret. I 384 aksepterte han derfor et tilbud om å bli professor i retorikk i Mediolanum; Monika ble med ham dit også. Han ble der sterkt påvirket av nyplatonismen, og dette ble for ham en vei tilbake til morens kristendom. Hele hans virke som teolog er preget av kombinasjonen av kristen og nyplatonsk tankegang, og det er i stor grad takket være Augustin at Platons tanker ble med inn i middelalderen, mens andre filosofer ble glemt.
Under en samtale med den manikeiske biskopen Faustus, fikk Augustins tiltrekning til den retningen innen kristendommen nådestøtet. Han ble i stedet sterkt påvirket av preknene til Ambrosius av Milano, som var en forsvarer av den nikenske ortodoksi. Ambrosius, som hadde svært god kjennskap til gresk språk, ble for Augustin også en kilde til kunnskap om østlig teologi.
Han ble slitt mellom det å gifte seg og det å vie sitt liv til Gud. Etter morens ønske valgte han å gifte seg, og gikk derfor fra kvinnen han hadde levd sammen med; selv om samboerforholdet var akseptert av mange, kunne man ikke gifte seg etter et slikt forhold. Sønnen ble hos faren, mens hun vendte tilbake til Nord-Afrika. Men ting gikk ikke etter planen, da Augustin i stedet for å finne en kone innledet et forhold til en annen kvinne.
Det gjorde et dypt inntrykk på ham da den nyplatonske professoren Viktorinus konverterte til kristendommen. Kort tid etter dette, i september 386, kom nordafrikaneren Pontitian for å besøke Augustin, og da han så at en utgave av Paulus' brev lå på bordet benyttet han anledningen til å fortelle om Antonius Abbeds liv. Augustin ble igjen tiltrukket av tanken på et liv viet til Gud, og gikk ut i hagen. Han forteller selv i et av sine verker at han tigget og ba om veiledning fra Gud, og at det var som om han hørte et barn rope «Tolle lege! Tolle lege!» ('Plukk opp og les'). Han gikk inn igjen og slo opp på et tilfeldig sted i Paulus' brev, og fant da Romerbrevet 13, 12-14: «Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. La oss leve sømmelige som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekkes begjær». Hans venn Alypsius, som også var der under Pontitians besøk, leste videre i vers 15 : «Gi plass også for dem som ikke har troens fulle kraft, og uten å gi dere av med å diskutere deres meninger.» Dette følte han passet på ham selv, og begge tok en avgjørelse om å bli prester. De fortalte det til Monika, og selv om hun hadde ønsket at sønnen skulle gifte seg, ble hun henrykt.
== Vigslet liv ==
Augustin avsluttet forholdet med sin nye konkubine, og brøt forlovelsen med en kvinne han hadde tenkt på å gifte seg med. Han la også ned sitt arbeid som lærer, og trakk seg tilbake på landet utenfor Milano for å forberede seg på dåpen. Der bodde han sammen med Monika, broren Navigius, den nå 15-årige sønnen Adeodatus, Alypsius og andre venner. De dannet et kristent fellesskap, og drev felles studier. Det var samtalene i de syv månedene de bodde i dette fellesskapet som ble grunnlaget for Augustins tre dialoger Mot akademikerne, Om det lykkelige liv og Om orden.
Han ble forberedt for dåpen av Simplician av Milano, og sammen med Alypsius og Adeodatus ble han døpt påskenatten (25. april) 387, 32 år gammel. Han ville deretter vende tilbake til Nord-Afrika, og på veien møtte han sin mor i Ostia utenfor Roma. De hadde en samtale som han siden kalte «Visjonen i Ostia», om de saliges evige liv. Fem dager etter dette ble Monika plutselig syk, og hun døde i Ostia i november 387. Hun ble gravlagt i Ostia, men er siden flyttet til kirken som bærer sønnens navn, Sant'Agostino, i Roma.
I stedet for å dra til Nord-Afrika vendte Augustin tilbake til Roma, og først i september 388 dro han sammen med Alypsius og Adeodatus til Tagaste. Sønnen døde året etter, bare 17 år gammel. Augustin solgte da sin farsarv, og ga pengene til de fattige. Han hadde også en gård han hadde arvet etter sin mor, og der grunnla han et slags klostersamfunn, med tanke på å tilbringe resten av livet der.
== Prest ==
Augustin ville vie sitt liv til Gud, men ønsket ikke å bli prest. Men hans visdom og fromhet ble kjent, og mange kom til ham for å få råd. Han hadde også markert seg som en dyktig teolog gjennom sine mange religiøse og filosofiske skrifter. En av dem som hørte om ham var biskop Valerius av Hippo (egentlig Hippo Regius, i dag Annaba i Algerie). Han sørget for å få presteviet Augustin i 391, og gjorde ham til sin assistent. Augustin måtte dermed flytte fra Tagaste, og etablerte i tilknytning til kirken i Hippo et klostersamfunn av samme type som i fødebyen.
Fra 392 virket han som predikant, og han gikk blant annet hardt ut mot manikeismen og en ny kjettersk bevegelse, donatismen. I desember 393 deltok han på et viktig regionalt konsil, og han fikk gjennomført flere lokale forandringer som styrket den kirkelige disiplin.
== Biskop ==
I 395 ble han bispeviet, og utnevnt til hjelpebiskop for Valerius. Etter dennes død i 396 ble han så valgt til etterfølger som biskop av Hippo. Han grunnla et slags ordenssamfunn i bisperesidensen, og skrev en klosterregel, som er grunnlag for Augustins regel slik den kjennes i dag. Ved siden av Benedikts regel utgjør den mye av grunnlaget for det vestlige klostervesen.
Augustin virket som biskop i 34 år, og regnes som en av de mest betydelige biskoper i Nord-Afrikas historie. Blant annet forsvarte han kirken mot en lang rekke angivelige kjetterske bevegelser, han holdt en rekke synoder og deltok på minst seks regionale konsiler, og han fortsatte sitt svært omfattende virke som forfatter.
Da keiser Honorius innførte strenge straffer mot donatistene gikk Augustin mot dette; han aksepterte etter hvert at keiseren grep inn, men gikk ikke med på dødsstraff, og i 411 bidro han sterkt til å samle de to partene gjennom en konferanse i Kartago.
I mai 430 ble området rundt Hippo invadert av vandalene under Geiserik. De beleiret byen i 14 måneder; Augustin selv levde ikke lenge nok til å oppleve slutten på beleiringen, som var en stor sorg for ham. 28. august 430 sovnet han stille inn etter å ha ligget med feber i noen dager.
== Helgen ==
Augustin ble regnet som helgen straks etter sin død. I 496 brakte kristne flyktninger fra Hippo hans relikvier til Sardinia. I 723 ble de fraktet videre til Pavia av langobardkongen Liutprand. De ble bisatt i kirken San Pietro in Ciel d'Oro, og i det 14. århundre ble det reist et vakkert gravmonument i hvit marmor der. En del av hans relikiver ble brakt til Hippo i 1842.
Hans helgenkult spredde seg raskt. I det 8. århundre ble hans fest feiret i Roma. Sammen med Ambrosius, Gregor I den store og Hieronymus regnes han som en av de vestlige kirkelærere, og har tilnavnet Nådens lærer (Doctor gratiae).
Minnedagen er i vestkirken 28. august, hans dødsdag. I østkirken har han ikke kommet med i helgenkalenderen, selv om han levde lenge før det store skisma; hans verker og hans teologi hører klart hjemme i den vestlige tradisjon, og hans gjennomslagskraft i øst har aldri vært stor.
Regelen han skrev for et kloster i Hippo har blitt brukt av mange ordener og kongregasjoner. Det er to ordener som regnes som augustinere i egentlig forstand: Augustinerkorherrene og Augustinereremittene.
== Augustins skrifter og teologi ==
113 bøker, 218 brev og mer enn 500 prekener av ham er bevart til vår tid.
Hans skrifter hentet materiale både fra kristen teologi og fra nyplatonismen. Hans sentrale tema er blant de mest komplekse: Menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk, og forholdet mellom kirken og verden.
I 413 begynte han på det selvbiografiske verket Bekjennelser (Confessiones) om sitt åndelige liv og om Guds nåde og tilgivelse gjennom Jesu liv, død og oppstandelse. Denne boken var ferdig i 426. Dette er et av hans hovedverk. Boka er skrevet konsekvent i annen person, det vil si rettet til Gud, og de første ni bøkene forteller forfatterens livshistorie. Mange regner verket som den første selvbiografi.
Et annet hovedverk,Gudsstaten eller Guds by, (De civitate Dei), begynte han å skrive etter at han i 410 hørte at barbaren Alarik hadde plyndret Roma. Her hevdet Augustin at Romerrikets oppsmuldring var Guds straff for volden og fordervelsen blant romerne. Augustin ventet at fra dette kaoset ville et kristent samfunn grunnlagt på kjærlighet og rettferdighet komme. Samtidig mente Augustin at det var skadelig å ta feil om den katolske tro, og at staten om nødvendig måtte bruke harde midler for å stanse dem som på ulike måter ledet folk bort fra Guds by. Dette påvirket tenkesettet da man utvidet kjetterbegrepet på 1200-tallet.
Dogmet om arvesynden er et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden. Det var særlig i bøkene Om Kristi nåde og arvesynden ("De gratia Christi et de peccato originali") og Om den frie vilje ("De libero arbitrio") han skrev om dette, og her angrep han Pelagius' teologi som avviste doktrinen om arvesynd. Augustins syn på menneskets natur var at mennesket etter syndefallet av naturen er ute av stand til å ville «det gode», og at det kun er Guds kjærlighet som kan vekke menneskets vilje og evne til å gjøre «det gode». Augustin utformet også predestinasjonslæren, som sier at Gud en gang for alle har valgt visse mennesker til evig salighet og andre til evig fortapelse. Hans pessismisme ledet også til tanken om at udøpte barn som døde gikk fortapt.
Blant Augustins samtidige og etterfølgere syntes flere at Augustin ble like ekstrem andre veien, og i middelalderen forsøkte de fleste teologer å velge en kurs mellom de to ytterpunktene. Under reformasjonen fikk dogmet om arvesynd igjen stor betydning. Reformatorene (i Confessio Augustana) og Den katolske kirke (i Confutatio pontificia) fremla divergerende syn på arvesynden i Augsburg (1530). Dette la grunnlag for hard strid også om rettferdiggjørelsen, og man kom ikke til enighet. Også Augustins lære om predestinasjon var det enkelte reformatorer som tok til seg, spesielt Jean Calvin.
Augustins utlegning av læren om Den hellige treenighet (de trinitate) har betydd mye for den senere forståelse av Treenigheten.
I De doctrina christiana (Om kristen opplæring) tar Augustin utgangspunkt i den klassiske latinske retorikken og utvikler en ny, særpreget form for kristen retorikk. I verket utvikler og integrerer han en egen teori om tegn i språkteorien, noe som har gitt ham ny aktualitet for moderne språkfilosofer.
Hans siste store verk, Tilbakekallinger (Retractiones), ble skrevet i 425, da han var 72 år gammel. Det er et verk der han drøfter sine tidligere skrifter.
== Hovedverk i utvalg ==
Norske utgaverBekjennelser
Bekjennelser [Bok 1-10]. Oversettelse og innledende essay av Oddmund Hjelde. Bokklubben, 2008. (Bokklubbens kulturbibliotek). ISBN 978-82-525-6786-1. Første utgave 1950. Tidligere utgitt i seriene Thorleif Dahls kulturbibliotek 1961/1996 og Mesterverk fra verdenslitteraturen 1974 ((no) ebok)
Confessiones [Bok 1-13]. Omsett av Åsmund Farestveit (bok 1-9) og Hermund Slaattelid (bok 10-13) ; med innleiing, merknader og etterord av Hermund Slaattelid. Samlaget, 2009. ISBN 978-82-521-7334-5. Første utgave 1943 (bok 1-9)
De civitate Dei, Gudsstaten, eller Guds by. Innledning, utvalg og oversettelse ved Reidar Aasgaard. Pax, 2010. ISBN 978-82-530-3312-9. Første utgave 2002
Tre ungdomsdialoger. Utvalg og innledende essay ved Trond Berg Eriksen; oversettelse og noter ved Reidar Aasgaard. Bokklubben, 2009. (Verdens hellige skrifter; 57) ISBN 978-82-525-6972-8. Inneholder: Det lykkelige liv, Skaperordenen og Enesamtaler
Om kristen opplæring. Omsetjing og innleiing ved Hermund Slaattelid. Samlaget, 1998. ISBN 82-521-5173-6 ((no) ebok)
Klosterliv i Vesten: Augustins regel, Benedikts regel. Oversatt og med innledning av Erik Gunnes. Aschehoug, 1986. (Thorleif Dahls kulturbibliotek) ISBN 82-03-15226-0Ikke oversattDe trinitate (412)
Retractiones (425) (Tilbakekallinger)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Augustin av Hippo – sitater | Augustin kan sikte til en rekke helgener: | 10,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeidsgiverforening | 2023-02-04 | Arbeidsgiverforening | ['Kategori:Arbeidsgiverforeninger', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Arbeidsgiverforening er en sammenslutning av arbeidsgivere som har til formål å ivareta deres interesser overfor arbeiderne, og ble dannet som en reaksjon på arbeidernes sammenslutning til fagforeninger. Hensikten var å hindre at fagforeningene tiltvang seg forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår overfor en og en arbeidsgiver.
Arbeidsgiverforeningene fører tarifforhandlinger for medlemsbedriften. Arbeidsgiverforeningene opptrer også som talsmann for arbeidsgivernes syn overfor offentlige myndigheter i spørsmål som angår Næringslivet i Norge.
I utlandet har det vært vanlig at arbeidsgiverinteresser og yrkesinteresser ivaretas av samme organisasjon, men i Norge var det først mot slutten av 1980-årene ble det gjennomført sammenslutninger mellom de rene arbeidsgiverforenigene og næringsorganisasjonene.
| Arbeidsgiverforening er en sammenslutning av arbeidsgivere som har til formål å ivareta deres interesser overfor arbeiderne, og ble dannet som en reaksjon på arbeidernes sammenslutning til fagforeninger. Hensikten var å hindre at fagforeningene tiltvang seg forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår overfor en og en arbeidsgiver.
Arbeidsgiverforeningene fører tarifforhandlinger for medlemsbedriften. Arbeidsgiverforeningene opptrer også som talsmann for arbeidsgivernes syn overfor offentlige myndigheter i spørsmål som angår Næringslivet i Norge.
I utlandet har det vært vanlig at arbeidsgiverinteresser og yrkesinteresser ivaretas av samme organisasjon, men i Norge var det først mot slutten av 1980-årene ble det gjennomført sammenslutninger mellom de rene arbeidsgiverforenigene og næringsorganisasjonene.
== Arbeidsgiverforeninger i Norge ==
I tillegg finnes en rekke såkalte landsforeninger, som er tilsluttet en av de store arbeidstakerorganisasjonene. Dessuten finnes rene interesseforeninger. Noen av disse er åpne for medlemskap fra både medlemsbedrifter, arbeidstakere og andre interesserte. | Norsk Arbeidsgiverforening (N.A. | 10,007 |
null | 2023-02-04 | N.F.S. Grundtvig | null | null | null | Nikolai Frederik Severin Grundtvig, best kjent som N.F. | 10,008 |
null | 2023-02-04 | Mikronesia | null | null | null | Mikronesia er en etnografisk region i vestre del av Stillehavet. Filippinene ligger i vest, Indonesia i sørvest, Papua Ny-Guinea og Melanesia i sør og Polynesia i sørøst og øst. | 10,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne-Cath._Vestly | 2023-02-04 | Anne-Cath. Vestly | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Anne-Cath. Vestly', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lytterprisen', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Lillehammer kommune', 'Kategori:Personer fra Ringsaker kommune', 'Kategori:Personer fra Åmot kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Anne-Catharina «Anne-Cath.» Vestly (født 15. februar 1920 på Rena, død 15. desember 2008 i Mjøndalen) var en norsk barnebokforfatter og skuespiller.
Hun er kjent for en lang rekke barnebøker utgitt fra 1953 til 2004. Bøkene er samlet i serier om ulike hovedpersoner: Ole Aleksander (1953–1958), Mormor og de åtte ungene (1957–1961), Lillebror og Knerten (1962–1974), Aurora (1966–1972), Guro (1975–1981), Kaos (1982–1987) og Ellen Andrea (1992–2004). De fleste bøkene var først presentert som opplesninger i NRKs radioprogram Barnetimen for de minste, hvor Vestly var en av pionerene, sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen. Vestlys ektemann Johan Vestly (1923–1993) illustrerte bøkene inntil sin død; deretter illustrerte hun selv.
Flere av Vestlys bøker er filmatisert, og Vestly spilte selv rollen som Mormor i de to filmene fra 1977 og 1979. Mormor er en nøkkelperson i forfatterskapet, og de fleste barna i bøkene hennes samles etter hvert i den oppdiktede drabantbyen Tirilltoppen, hvor de er venner med hverandre og med Mormor.
| Anne-Catharina «Anne-Cath.» Vestly (født 15. februar 1920 på Rena, død 15. desember 2008 i Mjøndalen) var en norsk barnebokforfatter og skuespiller.
Hun er kjent for en lang rekke barnebøker utgitt fra 1953 til 2004. Bøkene er samlet i serier om ulike hovedpersoner: Ole Aleksander (1953–1958), Mormor og de åtte ungene (1957–1961), Lillebror og Knerten (1962–1974), Aurora (1966–1972), Guro (1975–1981), Kaos (1982–1987) og Ellen Andrea (1992–2004). De fleste bøkene var først presentert som opplesninger i NRKs radioprogram Barnetimen for de minste, hvor Vestly var en av pionerene, sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen. Vestlys ektemann Johan Vestly (1923–1993) illustrerte bøkene inntil sin død; deretter illustrerte hun selv.
Flere av Vestlys bøker er filmatisert, og Vestly spilte selv rollen som Mormor i de to filmene fra 1977 og 1979. Mormor er en nøkkelperson i forfatterskapet, og de fleste barna i bøkene hennes samles etter hvert i den oppdiktede drabantbyen Tirilltoppen, hvor de er venner med hverandre og med Mormor.
== Liv ==
Hennes foreldre var Mentz Oliver Schulerud og Aagot Schulerud (1875–1957), slik at hennes pikenavn var Anne-Catharina Schulerud. Faren var utdannet farmasøyt, og skrev noen bøker, mens moren var utdannet lærer. Anne-Cath. var fire år yngre søster av Mentz Schulerud, og ble med det tante til Ingrid Schulerud. Hun ble født på Rena, der faren på den tiden eide en jernvarehandel. Senere i barndommen bodde hun flere steder: tre år på Rudshøgda i Ringsaker, deretter på Jessheim og fra 1931 i Nordsetervegen på Lillehammer. Etter at de flyttet fra Rena, arbeidet faren som handelsreisende i apotekvarer; faren døde i 1931, kort tid etter at de hadde flyttet til Lillehammer. Hun tok examen artium ved Lillehammer høyere Allmennskole 1939, og flyttet deretter sammen med moren til Oslo.Hun studerte fransk ved Universitetet i Oslo, tok handelsskole og ble engasjert i amatørteaterarbeid. Gjennom Amatørdramatikerforeningen ble hun kjent med tegneren og maleren Johan Vestly (1923–1993). De giftet seg i 1946 og fikk etter hvert to sønner: Jo (f 1948) og Håkon (f 1957). Teaterarbeidet de to deltok i under krigen, ble kalt «Stanislavskij-gruppen»; det ble videreført etter krigen som Studioteatret, og begge to reiste på turne med dette teatret.Hennes første kontakt med NRKs radioredaksjon var i 1946, da hun via sin bror kom i kontakt med Lauritz Johnson, som ledet barneprogrammene. Hennes første større bidrag var hørespillet «Lars Pusekatt og vennene hans lager hopprenn», som ble sendt i Lørdagsbarnetimen februar 1946. Hun laget to hørespill til om Lars Pusekatt. I årene etter 1946 vekslet hun mellom skuespillervirksomhet, familieliv og arbeid i NRKs barneprogrammer. Inspirert av Alf Prøysen reiste hun rundt og underholdt med monologer på tivoli.
I 1952 ble Vestly, Thorbjørn Egner og Alf Prøysen knyttet til det nye programmet Barnetimen for de minste. I dette nye programmet ble disse tre pionerer og la grunnlaget for nye teksttyper og en ny norsk barnelitteratur i etterkrigstida. Her bidro hun først med Ole Aleksander Filibom-bom-bom i 1952. Den ble utgitt som bok året etter. Dette innledet en arbeidsmetode hvor høytlesningsfortellinger fra radio ble til bøker. Hun skrev 5–7 bøker om hver hovedperson, før en ny hovedperson ble lansert. Unntaket fra denne arbeidsmåten er fortellingene om Mormor og de åtte ungene, som redaktør Nils Johan Rud hadde bestilt som fortsettelsesserie i Magasinet for Alle. Disse sto på trykk i Magasinet for Alle fra 1955, før de kom i radio og som bokutgivelse.Da NRK startet med fjernsynssendinger, ble Lauritz Johnson sjef for barne-tv. Han engasjerte Johan Vestly til å lage et program om Vestly-familiens hund «Hina», da den skulle ha valper. Anne-Cath. Vestly bidro også i magasinprogrammet «Kosekroken». I 1963, 1967 og 1968 laget hun programmene om Kanutten og Romeo Clive sammen med Alf Prøysen. Senere skuespillervirksomhet omfatter hennes rolle som Mormor i to filmer i 1977 og 1979, og i Huset i skogen (sceneversjonen av Mormor og de åtte ungene) på Oslo Nye Teater i 1993.
På 1950-tallet flyttet familien først fra Wergelandsveien til Brattlikollen, og i 1959 til Trolltun Borettslag på Bøler.I tillegg til sin hovedvirksomhet i radio og med barnebøker, skrev Vestly også barneteater for scenen. Eventyret om Kvikko ble oppført på Folketeatret i 1953, med manus av Vestly, Alf Prøysen og Kåre Bing. Ole Aleksander ble oppført på Den Nationale Scene i 1954, og Huset i skogen (etter Mormor-bøkene) ble første gang vist på Oslo Nye Teater i 1959, og senere i 1969 og 1993, og på Trøndelag Teater i 1960. Ut av trolldommen ble oppført på Oslo Nye i 1965, og Heksen Innmaria og Frankogfri ble oppført på Trøndelag Teater i 1990, og utgitt i bokform 1997.
Mens hun arbeidet med sin siste bok, Monrad og mormor i den store klubben (2004), «var det tydelig at noe var galt. Hun var ofte glemsom og hadde problemer med å få manuskriptet ferdig.» I november 2008 fortalte sønnen Jo Vestly at moren led av demens (Alzheimers sykdom), og at hun derfor hadde flyttet inn på et sykehjem i Mjøndalen. Hun døde 15. desember samme år.
== Hovedpersonene, fra Ole Aleksander til Ellen Andrea ==
Vestlys debut i 1953 med Ole Aleksander Filibom-bom-bom oppfattes som en nyorientering i norsk barnelitteratur; «Med Ole Aleksander fikk bybarna en litterær figur å identifisere seg med, bylivets fenomener ble gjort til utgangspunkt for småbarnbokas virkelighetsorientering.» Barnets lekne fantasi i møtet med byens lyder og fenomen kan sees som en slags magisk realisme. Ole Aleksander bor i begynnelsen i en bygård, men flytter siden til den fiktive drabantbyen Tirilltoppen, hvor de fleste av Vestlys personer etter hvert samler seg. Historien om Ole Aleksanders lillesøster i den andre av bøkene, Ole Aleksander på farten (1954), skapte lytterstorm og offentlig debatt. Vestly ble beskyldt for å «drive utidig seksualopplysning for de minste.»Vestly hadde i utgangspunktet selv ingen planer om å overføre barnetimefortellingene til bøker og ble glad og overrasket over at Tiden Forlag ønsket å utgi fortellingene som bok.Mens fortellingene om Ole Aleksander foregår i en realistisk kjernefamilie, er den neste serien – om Mormor og de åtte ungene – med sine tre generasjoner en «ny familiefiksjon som tøyer rammene for realisme». På samme måte som Ole Aleksander-bøkene åpner historien med trangboddhet inne i byen, og med flytting til «Huset i skogen», riktignok i nærheten av Tirilltoppen. Fra og med den andre av bøkene blir Mormor hovedperson i fortellingene, og Mormor utvikler seg etter hvert til en idébærer og nøkkelperson i hele forfatterskapet. På samme måte som med Teskjekjerringa – som utkom samtidig med Mormor-bøkene – er Mormors holdning «barnets uforferdede blikk og innlevelse i kombinasjon med alderens tålmodighet og storsinn». Mormor representerer også en syntese mellom et landlig og et urbant miljø, og «er en illustrasjon til velprøvde leveregler og idealer som innflytterne bringer med til den store byen.»I de to neste seriene, om Lillebror og Knerten (1962–1974) og Aurora, blir kjønnsroller og samfunnsbilde tydeligere problematisert. Bøkene om Lillebror er «mer preget av sosial realisme og mer problemorientert enn tidligere serier.» Familien til Lillebror har flyttet til nytt hus på Gampetreff. I tillegg til moren og den pendlende/handelsreisende faren består familien av storebroren Philip. Den nye huset er dyrt, og mor må ta jobb på butikken. Lillebror overlates mye til seg selv, og blir «nøkkelbarn». Ved siden av samfunnsskildringen utvikles forholdet mellom Lillebror og hans «lissomkamerat» trefiguren Knerten, som er formet av ei fururot. I dialogene mellom Lillebror og Knerten får Vestly skapt et større litterært rom for barneskildringene.Bøkene om Aurora (1966–1972) har sin første bakgrunn i et radioprogram Vestly hørte, hvor 3–4 voksne, «høyt ansette» menn forklarte hvor utenkelige det var for dem å trille ei barnevogn. Familiemønsteret i Aurora-bøkene ble vurdert som svært moderne i sin samtid, med en utearbeidende mor og en hjemmeværende far. I tillegg til å være lønnsmottaker og utdannet jurist, er moren Marie også den praktiske og teknisk anlagte i familien. Faren Edvard steller barna, og arbeider med en doktoravhandling samtidig med husarbeidet. I serien om Aurora kommer også reisen inn som et tydeligere tema i bøkene: en bok foregår i Nederland, mens to av bøkene er lagt til «Fabelvik» (Kabelvåg) i Nordland.
De sju bøkene (1975–1981) om Guro og alenemoren Erle som finner en ny jobb og familie på Tirilltoppen, representerer enda et nytt «uttrykk for familie- og likestillingspolitikken som svarer til den aktuelle samfunnsutviklingen». Rollebytte-temaet fra Aurorabøkene gjentas når Erle utdanner seg til vaktmester. I Guro-bøkene er også fiolinen og klassisk musikk et viktig tema. I den neste serien, om Kaos og Bjørnar (fem bøker, 1982–87), er både funksjonshemming og verdensfreden tema. Hovedpersonen Kaos (egentlig Karl Oskar) har Eva som dagmamma; og Eva er moren til Bjørnar som har ryggmargsbrokk og derfor sitter i rullestol. I bøkene viser Vestly «hvordan fantasi og ønske om fellesskap lar barn med ulike forutsetninger selv legge leken til rette for likeverdig deltagelse.»Kaos og Bjørnar er medlemmer av «Den hemmelige klubben på Tirilltoppen», sammen med Aurora, Guro, Sokrates, Morten (minstemann), Lars og Ellen Andrea. Denne gruppen av barn, som alle er kjent fra tidligere bøker, danner også utgangspunktet for Vestlys siste bokserie, hvor Ellen Andrea (Den nyfødte «Forundringspakken» som introduseres i Knerten og forundringspakken 1973) og Mormor er hovedpersoner sammen. Ellen Andrea er 12–14 år gammel i bøkene. Utviklingen av Mormor som forfatterens alter ego trekkes videre her, og Nigeria-reisen i Mormor og én til hos Rosa (1996) har bakgrunn i Vestlys egen reise til landet i 1994. Mormors vennskap med Rosa oppsto i Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark (1986). Internasjonal solidaritet og møter med innvandrere er et tema i denne siste serien hennes.
== Stil og tema i forfatterskapet ==
Et hovedtema i Vestlys forfatterskap er respekten for barns opplevelser. Barnas synsvinkel og hverdagsopplevelser er gjennomgående i de fleste fortellingene. Vestlys stil var allerede fra de første bøkene om Ole Aleksander preget av en «antiautoritær grunnholdning. Hun skildret et samvær mellom barn og voksne som var preget av samspill og gjensidig respekt.» «Vi ser ingen motsetning mellom tilpasning og lystutfoldelse i Vestlys forfatterskap. De voksne er ikke tegnet som autoritære, og Tirilltoppens sosiale normer er bare sjelden kunstige og hemmende.»Barneperspektivet er også ivaretatt i språket. En analyse av Lillebror og Knerten (1962) viser at språket preges av en stiltone som er nær barns egen, med stor grad av muntlighet, bruk av appellativer (mor, far, damen, butikkmannen, snekkeren) i stedet for egennavn, naiv besjeling (bussen hadde nok hatt det fryktelig travelt i ettermiddag), konkret forståelse av preposisjoner, pleonasmer, gjentagelse av substantiv i stedet for å bruke pronomen, og språklig redundans. Det muntlige i språket har sammenheng med at tekstene opprinnelig er skrevet for opplesning, og bruken av du-form i lytter-/leserhenvendelse har også bakgrunn fra radio.Et bidrag til undringsperspektivet i fortellingene er den gjentatte bruken av flytte-motivet, og møtet med en ny verden. Undring og underliggjøring skapes også når vante oppgaver skal løses av nye, utrente aktører, som når Auroras far gjør husarbeid.Bøkene til Vestly er episodiske. Boka og hovedpersonene utgjør en ramme for flere små og avsluttede hendelser. Også dette har bakgrunn i radioprogrammets struktur, med daglige og like lange episoder. Fortellingen måtte framstå som avsluttet og samtidig ha sammenbindende trekk, som lokket lytteren tilbake dagen etter.Et annet gjennomgående tema er det stadig utvidede bildet av samfunnet; hvem som hører til, og hvordan man organiserer hverdag, familieliv og samfunn for å inkludere flere. Gjennom forfatterskapet kom bybarna, yrkesaktive mødre, aleneforeldre, stefamilier, funksjonshemmede og innvandrere til å bli tematisert og alminneliggjort. «Gjennom vekslingen mellom Tirilltoppen og Huset i skogen framheves begge livsformers særdrag – og begge relativiseres: Én livsform er aldri den eneste og absolutte.»Vestly har et tydelig og gjennomgående budskap om solidaritet, nøysomhet, og samarbeid, og en like tydelig brodd mot statusjag og materialisme. På 1970-tallet ble hun karakterisert som «sosialdemokratisk samarbeidsideolog» og kritisert for en «tilslørende harmoni» og for å isolere samfunnsproblemer i familiesfæren. Andre peker på at bøkene mangler «noen av de elementer som får barn til å vokse, noe som bl.a. yter motstand.» Forfatterskapet må imidlertid sees i lys av sine rammer og premisser, heter det i Norsk barnelitteraturhistorie: «Hun har villet skape trygghet og livstro og oppnår det ved ikke å åpne for andre konflikter enn dem som finner sin løsning innenfor hennes rammer, hennes fiksjonsunivers.»Tidsfaktoren i bøkene har blitt problematisert. Personer som var barn i bøkene fra 1950-årene, er fremdeles barn i 1990-årene, sammen med barn som ble født på 1970-tallets bøker. Samtidig har samfunnsbildet endret seg i bøkene, slik at bøkene ikke gjenspeiler en bestemt tidsalder. Det er «samtidsskildring, men fremdeles med kronologisk ambivalens.» «Hvis noen virkelig begynte å se på alderen på personene mine og se på årstallene da bøkene kom ut, ville de finne mye rart!» har Vestly selv sagt.
== Ettermæle ==
Vestly ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1992 og fikk i løpet av 1990-tallet flere ærespriser for sitt forfatterskap.«Vestly-tunet» på Tusenfryd åpnet i 1992. Planene om et «Anne-Cath. Vestly-senter» på Norsk Folkemuseum ble presentert i 2007, men planene ble lagt vekk i desember 2008 fordi det manglet penger.Ved Vestlys bortgang i 2008 la flere av kommentarene vekt på hennes betydning for å ha endret norsk barnelitteratur. Dag Larsen ved Norsk barnebokinstitutt sa at «Hun er en veldig sentral del av norsk barnelitteraturhistorie; hun har betydd utrolig mye for barn og vår oppfatningen av barn; og hun skal ha æren for å ha fått samtiden og virkeligheten inn i barnelitteraturen.» Kulturminister Trond Giske pekte på at «Hun skildret det nye Norge», mens Adresseavisens barnebokanmelder Morten Haugen mente at «det som er spesielt med bøkene er at det hele tiden ligger en understemme i teksten: I tillegg til selve fortellingen som henvender seg til barna, hersker det en understemme rettet mot voksne der hun hevder barns rettigheter og behovet for å bli sett.» Per Anders Madsen i Aftenposten pekte på at «Hun skapte nye rollemodeller i en brytningstid ved å skrive om hjemmearbeidende fedre og utearbeidende mødre, og gjorde kanskje livet enklere for barn som selv ikke vokste opp i en A4-familie.» Turid Larsen i Dagsavisen skrev at «Få barnebokforfattere har som Anne-Cath Vestly vektlagt kvalitetene i det vanlige hverdagslivet. Sånn sørget Anne-Cath Vestly for å inkludere alle norske barn, de som følte seg normale og de som følte seg unormale – velkommen til verden. Anne-Cath Vestly gjorde det unormale normalt, hun bare konstaterte og skrev at sånn var det.»Filmen Knerten hadde kino-premiere høsten 2009, med Åsleik Engmark som regissør og Knertens stemme. Filmen har fått to oppfølgere, Knerten gifter seg (2010) og Knerten i knipe (2011).
Hans Jørgen Sandnes utga i 2013–2014 nyillustrerte bildebøker med episoder fra Vestlys bøker om Mormor og de åtte ungene.Ved 100-årsdagen i 2020 ble Vestly hedret med et frimerke med sitt portrett, tegnet av Egil Nyhus. Ektemannen Johan Vestlys tegninger til Mormor og de åtte ungene hadde tidligere vært brukt på to julefrimerker i 2010.
== Bokliste ==
Ole Aleksander-bøkene 1953–1958; 20021953 – Ole Aleksander Filibom-bom-bom
1954 – Ole Aleksander på farten
1955 – Ole Aleksander får skjorte
1956 – Ole Aleksander og bestemor til værs
1958 – Ole Aleksander på flyttefot
2002 – Ole Aleksander på skolen
2002 – Ole Aleksander flytterMormor og de åtte ungene 1957–1961; 1986, 19991957 – Åtte små, to store og en lastebil
1958 – Mormor og de åtte ungene i skogen
1959 – Marte og Mormor og Mormor og Morten
1960 – En liten takk fra Anton
1961 – Mormors promenade
1986 – Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark
1999 – Morten og Mormor og StormvindLillebror og Knerten 1962–1974; 1998, 20021962 – Lillebror og Knerten
1963 – Trofaste Knerten
1964 – Knerten gifter seg
1965 – Knerten i Bessby
1973 – Knerten og forundringspakken
1974 – Knerten på sykkeltur
1998 – Knerten detektiv og Handelsreisende Lillebror
2001 – Knerten Politimann
2002 – Den store boken om KnertenAurora-bøkene 1966–19721966 – Aurora i blokk Z
1967 – Aurora og pappa
1968 – Aurora og den vesle blå bilen
1969 – Aurora og Sokrates
1970 – Aurora i Holland
1971 – Aurora på Hurtigruten
1972 – Aurora fra FabelvikGuro-bøkene 1975–19811975 – Guro
1976 – Guro og nøkkerosene
1977 – Guro alene hjemme
1978 – Guro og fiolinen
1979 – Guro og Lille-Bjørn
1980 – Guro på Tirilltoppen
1981 – Guro og FrydefoniorkesteretKaos-bøkene 1982–19871982 – Kaos og Bjørnar
1983 – Lilla Olaug og Lubben
1984 – Kaosgutten i Vetleby og verden
1985 – Kaos førskolegutt
1987 – Kaos og hemmelighetenEllen Andrea-bøkene 1992–20041992 – Ellen Andrea og mormor
1993 – Forundringspakken og Lagertha rasebasse
1994 – 5 på reise
1995 – Kostemarsj på Tirilltoppen
1996 – Mormor og én til hos Rosa
2000 – Småtassene og andre folk på Tirilltoppen
2002 – Monrad tenker
2004 – Monrad og mormor i den store klubbenAndre bøker1997 – Lille-Draugen, bildebok
1997 – Heksen Innmaria og Frankogfri, drama
1990 – Lappeteppe fra en barndom, selvbiografi
2000 – Nesten et helt menneske, selvbiografi
2003 – For de voksne, noveller og kåseri
== Film og tv ==
Originalmanus1963 – Kanutten og Romeo Clive (sammen med Alf Prøysen) i NRK fjernsynet (manuskript og tittelrolle)
1970 – Barnas førjulskalender i NRK fjernsynet (manuskript)
1988 – Kaos, opplesning av bokBasert på hennes bøker1977 – Mormor og de åtte ungene i byen
1979 – Mormor og de åtte ungene i skogen
1980 – Guro
1998 – Ole Aleksander Filibom-bom-bom
2009 – Knerten
2010 – Knerten gifter seg
2011 – Knerten i knipe
2013 – Mormor og de åtte ungene
2017 – Ekspedisjon Knerten
== Priser ==
1955 – Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur, for Ole Aleksander får skjorte
1957 – Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur, for Åtte små, to store og en lastebil
1961 – Sarpsborgprisen
1977 – Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris
1979 – Oslo bys kunstnerpris
1980 – Peer Gynt-prisen
1981 – Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur, for hennes samlede forfatterskap
1986 – Bokhandlerprisen, for Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark
1986 – Alf Prøysens Ærespris
1987 – Sofus mediepris
1989 – Regnbueprisen
1990 – Paul Robeson-prisen
1990 – Oslo bys kulturpris
1992 – Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden
1992 – Spellemannprisen 1991 i klassen barneplate for Marte og mormor og mormor og Morten
1994 – Norsk kulturråds ærespris
1995 – Brageprisens hederspris
1998 – Folkehelseprisen
1999 – Solprisen
1999 – Brumm-prisen
1999 – Barneradioens Krystall
2000 – Gullstrimmelen, fra Norsk Kinoforbund
2000 – Pillarguriprisen
2003 – Nøffs Ærespris
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anne-Cath. Vestly. «11 lapper» I: Hvor var kvinnene?: elleve kvinner om årene 1945-1960. Oslo: Gyldendal. 1979. s. 209–229. ISBN 8205120161.
Anne-Cath. Vestly (1990). Lappeteppe fra en barndom. Oslo: Tiden. ISBN 8210032909.
Anne-Cath. Vestly (2000). Nesten et helt menneske: lappeteppe 2. Oslo: Tiden. ISBN 8210045512.
Elin Prøysen. Veien til Tirilltoppen, fortellingen om Anne-Cath. Vestly. Gyldendal, 2009. ISBN 978-82-05-38596-2. Biografi for barn
== Eksterne lenker ==
(en) Anne-Cath. Vestly – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne-Cath. Vestly på Internet Movie Database
(no) Anne-Cath. Vestly hos Sceneweb
(sv) Anne-Cath. Vestly i Svensk Filmdatabas
(en) Anne-Cath. Vestly hos The Movie Database
(en) Anne-Cath. Vestly på Discogs
(en) Anne-Cath. Vestly på MusicBrainz
(no) Forfatterside, gyldendal.no
(no) Mette Moe. Fortellinger i knehøyde, barns verden sett med Vestlys blikk; barnebokkritikk.no, 3.9.2009 | Anne-Catharina «Anne-Cath.» Vestly (født 15. | 10,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inger_Hagerup | 2023-02-04 | Inger Hagerup | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Mot Dag', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser'] | Inger Hagerup (født 12. april 1905 i Bergen, død 6. februar 1985 i Fredrikstad) var en norsk lyriker og oversetter. Hun regnes som en av de største norske lyrikerne på 1900-tallet. Hun debuterte med diktsamlingen Jeg gikk meg vill i skogene i 1939.
| Inger Hagerup (født 12. april 1905 i Bergen, død 6. februar 1985 i Fredrikstad) var en norsk lyriker og oversetter. Hun regnes som en av de største norske lyrikerne på 1900-tallet. Hun debuterte med diktsamlingen Jeg gikk meg vill i skogene i 1939.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hun ble født Inger Johanne Halsør og giftet seg med lektor Anders Hagerup i Bergen i 1931, og ble kjent under dette etternavn. Begge hadde røtter til Sogn og Fjordane. Familien, med sønnen Helge flyktet i 1943 til Sverige. Inger Hagerup er mest kjent som lyriker, men har også utgitt skuespill og hørespill. Hun utgav sin første diktsamling, Jeg gikk meg vill i skogene, i 1939. Hun bodde i Fredrikstad i en vesentlig del av sitt liv.
Hun var en overbevist sosialist, og kalte seg gjerne kommunist. Hun skrev dikt om kong Haakon VII, noe andre radikalere som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg også gjorde i krigsårene. Inger Hagerup skrev mye i NKP-avisa Friheten, og var med i redaksjonsrådet til tidsskriftet Kvinnen og Tiden.
Som voksen bodde hun på Haugerud i Oslo. Hun var mor til forfatterne Klaus Hagerup og Helge Hagerup.
Flere av Inger Hagerups dikt er tonesatt, blant annet Våre små søsken med musikk av Tore Magnus Pettersson og Den korsfestede sier med musikk av Finn Kalvik.
=== Forfatterskap ===
Hun fikk et gjennombrudd med diktet «Aust-Vågøy. Mars 1941», med de rytmisk slagkraftige linjene «De brente våre gårder/ de drepte våre menn».
Om diktet Den korsfestede sier (1947) «har ho skrive at ho tenkte så verdsleg at ho lét Kristus erkjenne at hans eiga liding ikkje har hjelpt mot nauda i verda.»; diktet er i jeg-form, og nevner eksplisitt Dachau, Buchenwald og Belsen. I kjølvannet av den andre verdenskrigen var det mange intellektuelle som følte at det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. Litteraturforskeren Unni Langås «leser «Den korsfestede sier» som et uttrykk for at Inger Hagerup formulerer denne krisen, men at hun finner en løsning i det melodramatiske». Diktet ble i 1975 brukt i en markering mot kirken.Med diktsamlingene Så rart! (1950) Lille Persille (1961) skrev hun seg inn i en tradisjon av nonsensdikt for barn, som også André Bjerke arbeidet med i den samme perioden.
Hagerup har oversatt romanen Fluenes herre fra engelsk til norsk. Selvbiografien i tre deler, Det kommer en pike gående, Hva skal du her nede? og Ut og søke tjeneste kom i årene 1965, 1966 og 1968. Den behandler barndommen og oppveksten fram til 1931, det året hun giftet seg.
== Bibliografi ==
Jeg gikk meg vill i skogene, 1939
Aust-Vågøy, 1941
Flukten til Amerika, 1942
Videre, Stockholm 1944, Oslo 1945
Den syvende natt, 1947
Sånn vil du ha meg. 30 utvalgte dikt om kjærlighet, 1949
Så rart (barnevers), 1950
Mitt skip seiler, 1951
Hilsen fra Katarina (hørespill), 1953
Den tredje utvei (hørespill), 1953
En te med sitron (hørespill), 1953
Drømmeboken, 1955
Den tredje utvei (drama), 1956
Strofe med vinden, 1958
Lille Persille (barnevers), 1961
Fra hjertets krater, 1964
Dikt i utvalg, 1965
Det kommer en pike gående (erindringsbok), 1965
Hva skal du her nede? (erindringsbok), 1966
Trekkfuglene og skjæra, 1967
Ut og søke tjeneste (erindringsbok), 1968
Den sommeren (barnevers), 1971
Østenfor kjærlighet, vestenfor drøm (noveller, ved Karin Beate Vold), 1977
Lykke, 1985
Februarrevolusjonen 1848 (sammen med Anders Hagerup, produsert 1948)
Hilsen fra Katarina (produsert 1948, reprise 1949, produsert 1959, reprise 1960, 1973 og 1984)
Eldre velsituert ektepar (produsert 1949)
Kabalen (produsert 1950)
Togstans (produsert 1952, reprise 1952, produsert 1959, reprise 1962)
Skål for Astrid (produsert 1956, reprise 1957 og 1975)
En te med sitron (produsert 1959, reprise 1980 og 1984)
Den tredje utvei (produsert 1959, reprise 1980)
På trappen til Eidsvoll-bygningen (sammen med Anders Hagerup, produsert 1964)
Jeg kom først pappa (produsert 1968, reprise 1968 og 1980)
En spøkelseshistrorie (produsert 1968, reprise 1968)
AlbumInger Hagerup leser egne dikt (1969)Deltar påBibbi Styve & Lulle Kristoffersens orkester: Så rart (1958)
Aase Nordmo Løvberg & Robert Levin: Hear Norway My Way (1960)
Aschehoug: Barnas verden (1962)
Birgitte Grimstad: Birgitte Grimstad synger barnerim av Halfdan Rasmussen (1966)
Kvintetten Olsson & Håkan Sunds Trio: Farbror Olsson (1968)
Birgitte Grimstad: Posemannens bil m. m. m. (1970)
To + To: Tusen plommer/Pinnsvinsskinnet/Blomar Drys or Heggen (1970)
Flora: Norske favoritter (1970)
Fontana: Barnas store ønskeplate nr. 2 (1970)
To + To: Vi har ikke drept noen (1970)
Finn Kalvik: En tur rundt i byen/Min onkel triller piller (1971)
Tore Magnus Pettersson: Våre små søsken/Kjerringa mot strømmen (1971)
Finn Kalvik: Tusenfryd og grå hverdag (1971)
Polydor: Vise og lyrikkfestivalen i Haugesund 1971 (1971)
Tore Magnus Pettersson: Bare vi to/Den underlige sykdommen (1972)
Tore Magnus Pettersson: Drypp (1972)
Hege Tunaal: Olje, brød og vin (1972)
Flora: Viser i trengsel (1972)
Finn Kalvik: Finn (1972)
Fred Åkerström: Två tungor (1973)
Åse Kleveland: Vær velkommen (1974)
Kjetil Kjelle: En liten vise/Barnet (1974)
Lars Klevstrand: Twostep og blå ballader (1974)
Finn Kalvik: Nøkkelen ligger under matta (1974)
Harald Gundhus: Syng, klapp & swing – Grammofonplate med barn og Harald Gundhus (1974)
Stein Lunde: I gården hvor jeg bor (1974)
Os Ungdomsskule: Jentekoret ved Os Ungdomsskule (1975)
Hege Tunaal: Roser og tistler (1975)
MAI: Det e her æ høre tel/Æ e ikkje aleina (1975)
Polydor/Den Norske Bokklubben: Norske viseprofiler (1976)
Finn Kalvik: To tunger (1976)
Visvas: Maleri av Visvas (1976)
Kristin Berglund: I blåtimen (1976)
Eddie Skoller: En aften med Eddie Skoller (1977)
Talent: Barnas viser 2 (1977)
Polydor: 10 lyrikere leser egne dikt (1977)
Finn Kalvik: Finn Kalviks beste (1978)
Åse og Magni Wentzel: Jeg synger for min lille venn (1978)
Ballade!: Ballade! På turné (1978)
Talent: Barnas viser 3 (1978)
Finn Zetterholm: Raj-tan taj-tan (1979)
Finn Kalvik: Kom ut kom fram (1979)
Sverre Kjelsberg & Tage Löf: Kära Syster (1980)
Anne Lise Gjøstøl: Kom kom skal jeg si deg no (1980)
Finn Kalvik: Finns beste (1980)
Wenche Foss: Wenche Foss (1980)
Finn Kalvik: Nærbilde av Finn Kalvik (1980)
Talent: Barnas viser 4 (1980)
Norges Røde Kors: Lytt til Norge – 1905–1980 (1980)
Barnas verden: I barnas verden (1980)
Talent: Barnas viser og vers av Inger Hagerup (1980)
Olle Widestrand: Låteri låtera (1981)
Ewert Ljusberg: Guds bästa barn (1981)
Eva von Hanno: Byssan lull – Sovesanger for barn og voksne (1981)
Margot Rödin, Carl Johan Falkman & Lennart Hedwall: 50 år svenska romanser (1981)
Magni Wentzel: Sofies plass (1983)
Finn Kalvik: Det søte liv (1984)
Lillemor Planck: Aftonunderhållning med ord och visor (1984)
Finn Kalvik: Sommerøya/Lille persille (1985)
VG: På gang 18 (1985)
Britt Ling, Birgitta Skagius & Härryda kommunala musikskolas barnkör: Gungan... och 16 andra svängiga barnvisor. (1985)
Finn Kalvik: Lille persille (1986)
Bokklubben Nye Bøker: Norske barnesanger (1987)
Grappa: Barnas aller beste lakrislåter 1 (1988)
Kurt Larsen: Gyngen Solen – Sange af Kurt Larsen (1988)
Grappa: Barnas aller beste lakrislåter 2 (1988)
Folkeskolens Musikklæræerforening: Se og syng 2 (1988)
Jan Erik Vold & Chet Baker: Blåmann! Blåmann! (1988)
Fred Åkerström: Freds klassiker vol. 1 – Jag ger dig min morgon (1988)
Adrian Cox: Akustisk Cox (1988)
Grappa: Barnas aller beste lakrislåter 6 (1989)
Kulturinstutisjonen Piivv: Souvenirs Novelties Partytrix (1989)
Kirsten Taranger: Liten Kirsten (1989)
Olle Widestrand: Olles låtar (1989)
Finn Kalvik: Spotlight Finn Kalvik (1990)
Lars Klevstrand, Egil Kapstad & Arild Andersen: I fløyterens hjerte (1990)
Trondhjems Studentersangforening med dirigent Oddbjørn Indrebø: Vegmerker (1990)
Antoine de Saint-Exupéry: Den lille prinsen (1990)
Tove Hovland: Livets karusell (1991)
Karen Blixen, lest av Mona Hofland: Babettes gjestebud (1991)
Kirsten Siggaard: Glædelig jul (1991)
Jannicke Abrahamsen: Jannicke 3 – Ring ring (1992)
Marit Mathiesen: Speilets tale – dikt av Inger Hagerup (1992)
Lillibeth Lunde Elgstøen: Kjære lille ungen min (1992)
Gustav Lorentzen: 1. klasse (1992)
Finn Kalvik: Kom ut kom fram/To tunger (1993)
Finn Kalvik: Fra A til nÅ – 40 beste (1993)
Morten Harket: Poetenes Evangelium (1993)
Birgitte Grimstad: Ord over grind (1994)
Maria Vocalis, Lise Fjeldstad, Per Sunderland, Sverre Hansen, Sebastian Blum, Kåre R. Sedal, Helge Haukås, Atle Halstensen og Dag Fluge: Norge 1940–1945: Fra krig til fred (1994)
Marianne & Tone Heidi Borhaug: Norsk på nytt (1994)
Finn Kalvik: Lån meg lykka di (1995)
Maria Vocalis, Dale Mannskor, Postkoret, Bergen, Lise Fjeldstad, Per Sunderland, Sverre Hansen, Lars Ragnvaldsen, Jan Hovden, Marianne Juvik Sæbø, Helge Haukås, Kåre R. Sedal og Dag Fluge: Europa–Norge 1940–1945: Fra krig til fred II (1995)
Finn Kalvik: Fatboy/Oslo sommer (1995)
Tett på: Tett på (1995)
Jannicke Abrahamsen: Jannicke 6 (1995)
Finn Kalvik: I egne hender (1995)
Farmen: Hjertet er en ensom sjåfør (1996)
Marit & Marion: Marit & Marion synger kjente barnesanger (1996)
Trond Kirkvaag & Knut Lystad: Min første CD (1996)
Finn Kalvik: Oslo-sommer (1996)
Espen Hana: Tunge kyss (1996)
Finn Kalvik: Broer (1996)
Hum-Koret: Frodige fragmenter... (1996)
Lars Lillo-Stenberg: Å, var jeg en sangfugl (1996)
Grappa/Barneselskapet: Regn med oss (1996)
Bjørn Willadsen & Siri Nordli Leirvik: Julesong (1996)
Lillebror Vasaasen & Tove Brovold Vasaasen: Julekveld i bygda (1996)
Den Norske Jazzscene: Turnéer vår/vinter 1997 (1997)
Frode Barth: Cumulus (1997)
Krøyt: Sub (1997)
Musikkmanesjen: Eplemann! (1997)
Mari Maurstad & Kari Stokke: I barneværelset med Inger Hagerup (1997)
Grappa: Våre vakreste vuggesanger – Byssan lull (1997)
Vamp: Hei på deg/Sirkus av lys (1998)
Vamp: Flua på veggen (1998)
Anita Skorgan & Odd Børretzen: Våre beste barnesanger (1998)
Triola: Pepinos perler 2 (1998)
Jan Erik Vold & Egil Kapstad: Storytellers (1998)
Kristin Skaare: Amoraroma (1999)
Vamp: Ei med alt (1999)
Tove Hovland: Hottentott og Selbuvott (1999)
Mari Maurstad & Kari Stokke: De gode, gamle godnattsangene (1999)
Eldbjørg Raknes: Det bor en gammel baker... (1999)
Siri Gellein & Bjørn Willadsen Band: Sånn vil du ha meg (1999)
Klangs Musikkverksted: ......danser klango (2000)
Wärme-Quartet: Mater Mea (2000)
Gatesangerne: Oslo-viser (2000)
DumDum Boys: Schlägers (2001)
Lars Klevstrand: Vinternatt (2001)
Scream Music Entertainment: Mørketid (2001)
Finn Kalvik: 71 81 (2001)
Terje Formoe: Umaskert (2001)
Barnas musikkforlag: Barnas beste viser (2001)
Barnas musikkforlag: Barnas beste viser 2 (2001)
Fete Hits: Reiseradioens sommerklassikere (2001)
Barnas musikkforlag: Barnas beste viser 3 (2001)
Barnas musikkforlag: Pappas barneviser (2001)
Barnas musikkforlag: Morfars og farfars barneviser (2001)
William Golding: Lest av Nicolai Cleve Broch: Fluenes herre (2001)
Finn Kalvik & Praha Filharmoniske Orkester: To tunger (2002)
Tore Magnus Pettersson: Våre små søsken (2002)
Finn Kalvik: Klassisk Kalvik (2002)
Lars Amundsen: Sommerparadis (2002)
Elisabeth Lindland, Nissa Nyberget og Glenn Gulli: Våre beste viser og barnesanger (2002)
Anne Frank: Anne Franks dagbok (2002)
Lynor: Ved sengekanten (2002)
Barneselskapet: Barnas beste (2002)
Camilla Johansen: Du og jeg og vi to.. (2003)
Tone Krohn: Ula (2003)
Danske Gymnastik- og Idrætsforeninger: Sange fra DGI børnesangbog (2003)
Riksteatret: Glassmenasjeriet (2004)
Martin Hederos & Nina Ramsby: Visorna (2004)
Andreas Friis Jørgensen: Berøringer (2004)
Lydbokforlaget: Kjærlighetsmøte (2004)
Barneselskapet: Barna synger 1 (2004)
NRK/Universal Music: Norsk Rocks Historie Vol. 5: Fra viserock til rock på norsk 1969-1977 (2004)
Barneselskapet: Barna synger 2 (2004)
DumDum Boys: DumDum Boys i dødens dal (2004)
IKO: Klapp. alle hender, i glede (2004)
Barneselskapet: Barnas viser 5–6 (2005)
Jannike Kruse og Forsvarets Musikkorps Trøndelag: Kjente, kjære og noen glemte barnesanger (2005)
Klovner i kamp: Vekk meg (2005)
Ballade!: Ballade!s samlede (2005)
Barneselskapet: Barnas viser 7–8 (2005)
Lynor: Alle mann på dekk (2005)
Barneselskapet: Barna synger barnesangene (2005)
Lydbokforlaget: Barnas lydbokfavoritter (2005)
Kvindelige Studenters Sangforening: Aglaria (2005)
Cajsa Stina Åkerström: De vackraste orden – Tio visor (2005)
Lise Knudsen: En som het Inger: Kjærlighetsdikt av Inger Hagerup (2005)
Klovner i kamp: Ørnen tek ikkje unga (2005)
Vamp: Siste stikk (2005)
Lene Siel: De stille timer (2005)
Finn Kalvik: Klassisk Kalvik II (2005)
Blikkboks LTD: Mine første barnesanger (2005)
Guren Hagen: Dine fotefar (2006)
Kristin Folkvord Pedersen: Godnattasanger – De viktigste barnesangene (2006)
Yr: Morgen (2006)
Anne Lande & Per Husby: Sakte sanger (2006)
Norsk fakta: Min egen musikkbarnehage (2006)
Camilla Susann Haug: Noen ganger blått (2007)
Yr: Alt er så nær meg (2007)
Magnar Birkeland, Jan Toft, Kristian Valen og Vigdis Eidsvåg: Min elskede kom hjem igår (2007)
Sofia Karlsson: Visor från vinden (2007)
Hagelangs: Sånn vil du ha meg (2007)
Finn Kalvik: Komplett klassisk Kalvik (2007)
Frelsesarmeen: Dirridam (2007)
Finn Kalvik: Den ene dagen (2007)
Barneselskapet: Jippi! Det er sommer! (2007)
Jon Faukstad: Accordion Chamber (2007)
Finn Kalvik: Bjerke/Hagerup/Kalvik (2007)
Barneselskapet: Klin kokos bananas – En helsprø fantasigryte for store og små (2007)
Dansk sang: Dansk sang 1 (2007)
Elsa Beskow: Puttes eventyr i blåbærskogen (2007)
Barneselskapet: Barnesangskatten (2008)
Euridice: Norwegian Neoclassical Music (2008)
Anne Brændeland & Kristin Folkvord Pedersen: De 24 mest kjente barnevisene (2008)
Ole Edvard Antonsen/Bjarne Brøndbo: Sommer i lufta (2008)
Leif Bjarte Rolfsjord: Fugl & fisk (2008)
Tom Næss: Syng og lær matematikk (2008)
Trondheim Sinfonietta: Så rart...! (2008)
Pinocchio: Ai-ai-ai Pinocchio er her (2009)
Helene Bøksle: Morild (2009)
Anita Skorgan: Hele veien (2009)
Kurt Ravn: Jeg gi'r dig min morgen (2009)
Pust: Kry (2009)
Jonas Fjeld & Henning Kvitnes: Den gamle veien (2009)
Beate S. Lech, Live Maria Roggen, Kari Bremnes, Solveig Slettahjell, Silje Nergaard & Torun Eriksen: Go' natt (2009)
Schola Cantorum, Nordic Voices & Tone Bianca Dahl: Audiens (2009)
Sofia Karlsson: Det allra bästa 1999–2009 (2009)
Kersti Ala-Murr, Lilian Jõesaar, Jaak Lutsoja & Tõnu Jõesaar: Vaikimine oleks vale.../Å tie ville være galt... (2010)
Heidi Gjermundsen Broch & Terje Norum: Tidevann – Tekster av Inger Hagerup (2010)
Michelle McKenzie, Marcin Paczkowski, Steven Luksan, Yiğit Kolat & Richard Johnson: The Composers' Workshop (2010)
Kristin Folkvord Pedersen: Godnattasanger – Barnesanger (2010)
Barneselskapet: Barnas sommer (2010)
Jan Toft: Alle e aleina (2010)
Sangtimekoret: Sangtimen 4 – Sangskatter frå NRKs populære radioprogram (2010)
Barneselskapet: Barnas viser (2010)
Zenobia: I vintermørkets hal (2010)
Tore Johansen: Natt, stille (2010)
Sweet Lips & Soft Guitars: Julefred og stjerneskud (2010)
Hallvard Birkeland: Til fremtiden – Tekster av Inger Hagerup (2011)
Nordicae: Drammens hjerte (2011)
Barneselskapet: Barnas feriefavoritter (2011)
Randi Kveine & Gisle Erlien: Fiolette morgentimer (2011)
Terje Formoe: Et sted under stjernene (2011)
Valkyrien Allstars: Ingen hverdag (2011)
DaWorks: Sanger til trøst og glede 2 (2011)
DaWorks: Sanger til trøst og glede 4 (2011)
Birgitte Grimstad: Vi må bli gode mot menneskenes jord (2011)
Finn Kalvik: 5 beste 2 (2012)
Harald Nesse: Ute blant folk (2012)
Finn Kalvik: Sommersangeren (2012)
Vamp: To me alt (2013)
Grammofon: Godnattsanger for de minste (2013)
Finn Kalvik: 50 favoritter (2013)
Magnus Grønneberg & Hanna-Maria Grønneberg: I skyggen av en engel (2013)
Dansk sang: Se og syng 2: 149 sange for børn (2013)
Uranienborg Vokalensemble & Elisabeth Holte: Song (2013)
Lise Fjeldstad & Håvard Gimse: Blomster og blod (2013)
Morten Chr. Groth & Caroline Groth: Norsk poesi (2014)
Marthe Belsvik Stavrum: Speilets tale (2014)
Jan Erik Vold: ta VARE (2014)
Helene Bøksle: Godnatt, min skatt (2014)
Syverland: Adventslysene (2014)
Syng og lær-koret: Syng og lær naturfag (2015)
Hekla Stålstrenga: Akk o ve (2015)
Finn Coren: Det är vackrast när det skymmer (2015)
Norsk Poesi: Svanen (2015)
Finn Coren: På jorden et sted (2015)
Tone Ophus: Sang, spill og sprell 2 (2015)
DaWorks: Våre vakreste viser & ballader 2 (2015)
Finn Kalvik-hyllest: Nære deg – Sanger av Finn Kalvik (2015)
DaWorks: Våre vakreste vakre viser & ballader 2 (2015)
Rana Kormakeri under ledelse av Tor Halvard Nilsen: Et lys i mørketida (2015)
Terje Formoe: Timeglass (2015)
Hekla Stålstrenga: Ventetid (2016)
Jarle Aabø: Lille Persille (2016)
Solfrid Molland: Forvandling (2016)
Kathleen Pettersson, Solfrid Gavang & Robert Alan Morley: Absolutt barnas lollipop (2016)
1816: The Message (2016)
Don Martin: Løvehjerter blant slagene i en tigerstad (2016)
MAI/Universal Music: MAI 1973–1983 (2016)
Siri Gellein & Bjørn Willadsen Band: Jeg gikk meg vill i skogene (2016)
Blest: Blest (2017)
Talent: Sommer for store og små (2017)
Sangfoni: Sangfoni (2017)
Åslaug Berre: Seidamadei musikk med de minste (2017)
Haakon Ellingsen: Kjærligheten skal også dø (2018)
1816: 1816 (2018)
Haakon Ellingsen: Det var noe som hendte en gang (2018)
== Priser og utmerkelser ==
Gyldendals legat 1944
Doblougprisen 1962
== Gate- og stedsnavn ==
Inger Hagerup er hedret med Inger Hagerups plass i Bydel Alna i Oslo og Inger Hagerups gate på Madla bydel i Stavanger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Inger Hagerup på Internet Movie Database
(no) Inger Hagerup hos Sceneweb
(no) NRK: Lydfiler med Inger Hagerup
(no) Inger Hagerup i NRK Forfatter
(no) Digitaliserte bøker av Inger Hagerup og om Inger Hagerup i Nasjonalbiblioteket.
(no) Om Inger Hagerup i Norsk biografisk leksikon
(no) Hagerup, Inger Johanne i Bjørn Steenstrup, Hvem er Hvem? (11. utgave, 1973) | thumb|[[Inger Hagerups plass (Oslo)|Inger Hagerups plass, Haugerud i Oslo.]] | 10,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Abelard | 2023-02-04 | Peter Abelard | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-10', 'Kategori:Dødsfall 21. april', 'Kategori:Dødsfall i 1142', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske salmediktere', 'Kategori:Fødselsdato ukjent', 'Kategori:Fødsler i 1079', 'Kategori:Latinspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Middelalderfilosofer', 'Kategori:Personer fra departementet Loire-Atlantique', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skolastikere'] | Peter Abelard (latin: Petrus Abaelardus eller Abailardus, fransk: Pierre Abélard; født 1079, død 21. april 1142) var en fransk filosof, teolog, musiker, poet og tidligskolastiker.
Abelard underviste blant annet teologi, logikk og dialektikk i Paris. Flere hundreår før opplysningstiden hevdet Abélard fornuftens forrang, ikke bare i filosofien, men også i trosspørsmål. På grunn av disse og andre omstridte synspunkter var livet hans preget av en lang rekke kontroverser.
Mest interessant i dag er en omfangsrik korrespondanse og hans teologiske disputter med blant andre Bernhard av Clairvaux. Det tragiske og romantiske forholdet mellom Abelard og Héloïse, «årtusenets kjærlighetshistorie», fortsetter også å fengsle.
| Peter Abelard (latin: Petrus Abaelardus eller Abailardus, fransk: Pierre Abélard; født 1079, død 21. april 1142) var en fransk filosof, teolog, musiker, poet og tidligskolastiker.
Abelard underviste blant annet teologi, logikk og dialektikk i Paris. Flere hundreår før opplysningstiden hevdet Abélard fornuftens forrang, ikke bare i filosofien, men også i trosspørsmål. På grunn av disse og andre omstridte synspunkter var livet hans preget av en lang rekke kontroverser.
Mest interessant i dag er en omfangsrik korrespondanse og hans teologiske disputter med blant andre Bernhard av Clairvaux. Det tragiske og romantiske forholdet mellom Abelard og Héloïse, «årtusenets kjærlighetshistorie», fortsetter også å fengsle.
== Biografi ==
Peter Abélard var født i Le Pallet rundt 20 km øst for Nantes som den førstefødte i en lavadelig familie. Hans mor Lucie var trolig arving til slottet Le Pallet, der Berengar ble slottsherre ved å gifte seg med henne. Han var poitevinsk. Abélard fikk fire søsken: Rudalt, Porcar, Dagobert og Denise. Han forteller selv at han tidlig studerte de klassiske filosofer og oppgav sitt krav på arv og ridderskap for å studere filosofi.Det er uklart om Abélard faktisk studerte under Roscelin, den første skolastiker, selv om han hørte ham forelese i 1094. I Paris kom han i strid med realisten Wilhelm av Champeux (ca 1070 - ca 1121) som var rektor der. Etter problemene med Abélard trakk Wilhelm seg tilbake til han ble utnevnt til biskop i Chalons-sur-Marne i 1113.Som huslærer forførte den 38 år gamle Abélard sin 17 år gamle elev Héloïse, niesen til mester Fulbert, kannik ved Notre Dame-kirken. Héloïse ble gravid, og hennes rasende onkel kastet ut Abélard. Paret flyktet sammen til Bretagne, der Héloïse fikk sønnen deres som fikk navnet Peter Astrolabium, det siste etter måleinstrumentet. Abélard overlot sønnen til sin søster før han og Heloise dro tilbake til Paris. Der giftet de seg i 1118 etter Abélards ønske, i håp om å formilde omgivelsene, og ifølge hans selvbiografi Historia Calamitatum (= Mine ulykkers historie) var slekt og venner fra begge familier til stede ved vielsen. For utenforstående ble den holdt hemmelig, slik at Abélard kunne gjøre karriere i geistligheten. Men da han satte Héloïse i kloster - Notre-Dame d'Argenteuil - brøt hennes slektninger seg en natt inn på soverommet hans og kastrerte ham. De var rasende over at han hadde tvunget sin kone til å bli nonne for å kvitte seg med henne. Selv stilte Abélard spørsmål om hvilket forhold det kunne være mellom lærde og husfedre, «mellom forfattere og vugger, mellom pennen og teinen? Hvilken mann, konsentrert om sine religiøse eller filosofiske meditasjoner, kan holde ut ungenes mas, ammens vuggesanger for å roe dem, eller familielivets larmende forvirring? Hvem kan holde ut barns evinnelige rot?» Han la merke til at eunukker kan oppnå langt større nærhet til «beskjedne og redelige kvinner» fordi de slipper å mistenkes for begjær, og minnet om at Origenes kastrerte seg selv for å gjøre det enklere når han underviste kvinner i «den hellige lære». Abélards bruk av Origenes som rollemodell førte imidlertid til konflikt.Dypt krenket trakk Abélard seg tilbake til klosteret St. Denis. I 1119/20 fikk han et brev fra Roscelin som denne avsluttet med en hånlig henvisning til kastrasjonen Abélard hadde vært utsatt for: «Jeg hadde bestemt meg for å diktere enda mer sant om din skam; men fordi jeg har med et ufullstendig menneske å gjøre, lar jeg det arbeidet jeg hadde påbegynt, forbli ufullendt.»Han fikk fortsatt undervise, likte å debattere og fikk snart problemer med klosterbrødrene og andre. I 1121 var han ved konsilet i Soissons, der han egenhendig måtte brenne sitt skrift Theologia Summi Boni. Etter ytterligere problemer grunnla han et kloster i Nogent-sur-Seine, i dagens Grand Est, som han snart viet til Paraklet («trøsteren», dvs. den hellige ånd). Snart strømmet studentene igjen til den berømte læreren. Men Abelard fikk nye problemer, det var også krig i Champagne, og han lot seg velge til abbed i det avsidesliggende klosteret Saint-Gildas-en-Rhuys i Bretagne. I mellomtiden hadde abbed Suger av Saint-Denis fordrevet nonnene fra sitt kloster Argenteuil, der Héloïse nå var blitt priorinne. Abelard gav dem derfor Paraklet-klosteret og tok på seg overoppsynet med deres åndelige liv; han skrev salmer, prekener og ordensregler for dem. Men i sitt eget kloster fikk Abelard problemer, blant annet fordi han forsøkte å innføre nye ordensregler, og ble utsatt for flere attentatforsøk.
Tilslutt gav han opp klosterlivet og begynte å underviste ved kirken Saint-Hilaire. Biskopen av Paris hadde overoppsynet, men han var syk og klarte ikke å følge opp, så Abelard kunne undervise uforstyrret. Snart fikk han en rekke elever fra andre land, mange av dem blant datidens berømtheter, som de senere pavene Celestin II (pave 1143/44), Celestin III og Alexander III. Undervisningsmaterialet var Abelards egne verk, først og fremst Ethica og Theologia Scholarium, men han skrev også nye, blant annet en omfangsrik kommentarer til Romerbrevet.
Han var Héloïses store kjærlighet. Etter å ha lest selvbiografien hans - der han fremstod som bitter, men ikke verre enn helgenbiografier som genre tillot – innledet hun en brevveksling som varte resten av livet. Abélard beskrev kastrasjonen som forsynets rettferdighet, og døde overbevist om å ha brukt sine evner i Guds tjeneste, mens Héloïse i sine brev fastholdt sin kjærlighet il ham og skjemtes over å gå rundt i klosteret og leve et kysk liv, når hun ville foretrukket å ofre seg for sin lærer, forfører, elsker og ektefelle. Hun var stolt av sin kjærlighet og viste til Bibelen og verker fra antikken, deriblant en dialog om Aspasia, som hun beundret. Abélard derimot levde i askese i Cluny-klosteret, studerte utrettelig teologi og trakk tilbake sine mest kontroversielle doktriner. Like fullt ble han anklaget for kjetteri av Bernhard av Clairvaux ved konsilet i Sens 25. mai 1141 og funnet skyldig. Pave Innocens II dømte ham til kloster og evig taushet, og verkene hans ble offentlig brent i Roma.
Han ga seg da i vei til Roma for at forklare seg, men døde underveis i St. Marcel-klosteret ved Chalons-sur-Saône. Han ble gravlagt av Héloïse i Paraklet-klosteret der hun ble gravlagt ved hans side i 1164. Etter at klosteret ble nedlagt under den franske revolusjonen, ble levningene deres brakt til Paris. I 1817 ble de bisatt på Père Lachaise i Paris.
I 1834 da Camilla Wergeland var i Paris for å komme over bruddet med J.S. Welhaven, besøkte hun en formiddag Père Lachaise og gravstedet til Abelard og Héloïse. Hun ble da så overveldet av en følelse av at også Welhaven ville komme dit en dag, at hun risset inn navnet sitt i brystet på Héloïses statue. «Det var min eneste, min første og sidste Kjerlighedserklæring, tænkte jeg...Jeg var saa vis paa at han vilde staae engang paa Trinet ved Heloises Side.»
== Bibelkritikk ==
Fordi han var i tvil om at det faktisk finnes allmennbegreper, konkluderte Abélard med at treenigheten neppe heller har noen egen eksistens. Han er en av de første representanter for det nominalistiske synet som hevder at ord bare er navn – det skjuler seg ingen idéverden bak dem. Dermed defineres sannheten av mennesket; den finnes verken i vår faktiske verden eller i en ideell sfære over verden. Abélard mente at synden lå i hensikten, i menneskets indre, ikke i handlingens resultater, og mente dermed også at de som korsfestet Kristus, ikke hadde gjort noe galt, ettersom de selv mente å ha gjort det rette.Hos Anselm av Canterbury og Augustin av Hippo er det overensstemmelse mellom tro og fornuft. Abélard hadde derimot ingen tillit til fornuften. Han mente man ikke kan gå lenger enn til å hevde at trossetningene ikke direkte strider mot fornuften, og påpekte han i verket Ja og nei viktigheten av først å gjennomgå Bibelens, kirkefedrenes, pavenes og konsilenes utsagn. Han viste hvordan man med den dialektiske metode kunne forlike de mange motstridende utsagnene. Abélards dialektiske metode er et hjelpemiddel som siden har vært i bruk, men Bernhard av Clairvaux avviste Abélards syn og fremhevet kirkefedrene som autoritet. Han hevdet at foreningen med Gud ikke går via fornuften, men via den mystiske opplevelsen. Bernhard var en farlig fiende som sørget for at flere av Abélards utsagn ble stemplet som kjetterske. Mens Anselm var talsmann for «den objektive forsoningslæren» (dvs. at Kristi død forsonet Gud med menneskene, fordi Guds ære var grovt krenket av menneskenes synder, og den gjelden de dermed hadde til Gud, kunne bare Gud i Kristi skikkelse selv betale), hevdet Abélard «den subjektive forsoningslæren» (dvs. at Gud av godhet sendte menneskene Kristus som lærer og et eksempel til etterfølgelse, og den kjærlighet Gud demonstrerte ved Kristi død på korset, ville vekke en gjengjeldt kjærlighet fra menneskene som ville forene dem med Gud, slik at de velger å underkaste seg hans vilje).
== Teologi ==
Abelard er en representant for den alexandrinske skole innen teologien i vest. Han fant «kartagoskolens» premisser for rigide, derfor begynte han å hente elementer fra den alexandrinske tradisjon – som er mer forankret i akademiske metaforer (kunnskap og erkjennelse). Han reagerte på Anselms syndesoningslære (den som er mest utbredt i dette landet, kan en si), og foreslo den subjektive forsoningslære som du kan lese om her (søk etter abelard). Den er typisk alexandrinsk i det at Kristi handling på korset blir et eksempel til inspirasjon og oppbyggelse. «Ved å se på Kristus, endres vårt sinn og holdning.» Jesus som læreren. Jesus var «en ny Sokrates». Kristi kors blir middel til å erkjenne Guds vilje og vesen.
Liksom Sokrates bare ved å spørre sine medmennesker kunne utløse en innsikt og erkjennelse i den han spurte; likeledes utløser Kristi døds bilde hos oss en erkjennelse og innsikt som gjør at vi kommer i det rette forhold til Gud.
Menneskets falske forhold til Gud består da i at det ikke erkjenner (subjektivt) sannheten, og menneskets forening med Gud består i at det utløses en riktig religiøs erkjennelse (subjektiv) av Guds godhet og kjærlighet. Denne utløsning av erkjennelsen er det bare Kristi kors som kan gi.
Det kan derfor finnes elementer fra alle skolene innenfor en teologisk tradisjon, de er ikke utelukkende begrenset til et enkelt kirkesamfunn.
Problemet til Abelards forsoningslære er at den er subjektiv, Kristi frelsesgjerning har ingen objektiv virkning i forhold til frelseshistorien. Allikevel i en del protestantiske miljøer er en variant av Abelards teori gjeldende. Det er i møte med den korsfestede at man røres til anger og omvendelse. I virkeligheten setter man ikke frelsens ontologiske betydning høyt nok.
Korset har nesten fått en motsatt betydning av det den opprinnelig hadde. Korset betød jo opphavlig at døden var overvunnet, at dødens makt var blitt til intet, livets triumf. Det var derfor at de tidlige kristne plasserte kors på sine graver. I dag, derimot, er korset for de fleste synonymt med døden, sammen med kirkegårdene tegnet på intetheten. På samme måte ble Jesus som opprinnelig var heroisk og triumferende forvandlet til det lidende og henvisnede bilde av en feilet idealist, offeret. Sønnen korsfestet ved den sadistiske Faders vrede.
Man gjør Gud fader til en sten, en sadist og tillegger ham sosiomorfe karakteristikker. Guds rettferdighet blir en menneskelig rettferdighet, og dette med en merkelig dragning mot hevnen, menneskets stadige synd krever en tilsvarende uendelig ofring som bare korsfestelsen av sønnen kan tilfredsstille. Sønnen ble pint og drept for å tilfredsstille Faderen, for å demme opp for en Guddommelig vrede.
Abelard lyktes kanskje ikke helt men vi må gjøre et forsøk. Vi må huske på den virkelige forsoningen. Vi må huske på Kristi seier over dødsriket, tilbudt alle mennesker, ikke som en despot, men som fullendelsen av væren og personlig fellesskap i det treenige liv som mennesket er kallet til å ta del i gjennom helliggjørelsen allerede i dette liv.
== Sitater ==
«Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vi leter etter svaret, kommer vi nærmere sannheten.»
«Mennesket er kallet til å ta del i gjennom helligjørelsen allerede i dette liv.»
«Fornuften er troens venn, ikke dens fiende.»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peter King: Peter Abelard i Stanford Encyclopedia of Philosophy 2004
Rolf Schönberger (red.): Oppføring i Alcuin. Infothek zur Scholastik, Regensburg.
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Abelard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pierre Abélard – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Petrus_Abelardus, Wikisource på latin
Websider dedisert Heloise og Abelard, abaelard.de
The Love Letters of Abelard and Heloise
eLibrary-prosjekt (eLib), univie.ac.at
Verk av Abelard, tekster, konkordanser, ordlister og statistikk | Peter Abelard (latin: Petrus Abaelardus eller Abailardus, fransk: Pierre Abélard; født 1079, død 21. april 1142) var en fransk filosof, teolog, musiker, poet og tidligskolastiker. | 10,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerda_Ring | 2023-02-04 | Gerda Ring | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 12. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske hundreåringer', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Riddere av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Nationaltheatret'] | Gerda Ring (født 11. mai 1891 i Kristiansand, død 12. januar 1999 i Oslo) var en norsk skuespiller, instruktør og teatersjef. Hun debuterte i 1911 i København, og var knyttet til Nationaltheatret i Oslo fra 1912 til 1961. Hun var en av grunnleggerne og medlemmene av Det Norske Akademi.
| Gerda Ring (født 11. mai 1891 i Kristiansand, død 12. januar 1999 i Oslo) var en norsk skuespiller, instruktør og teatersjef. Hun debuterte i 1911 i København, og var knyttet til Nationaltheatret i Oslo fra 1912 til 1961. Hun var en av grunnleggerne og medlemmene av Det Norske Akademi.
== Skuespillerkkarriere ==
Ring debuterte ved Nationaltheatret i 1912 i rollen som Hedvig i Vildanden. På 1930-tallet gikk hun gradvis over til instruktør ved teatret og fra 1939 utelukkende som instruktør. Hun ble pensjonist i 1961, men instruerte fire stykker ved teatret etter det, der det siste oppdraget var i Kjære løgnhals i 1981. Hun hadde også enkelte regioppgaver ved teatre i Danmark og Island.
Ring filmdebuterte i 1914 i den danske stumfilmen Brudekjolen (I Dødens Brudeslør). Hun spilte i perioden 1914-15 inn fire stumfilmer.Under andre verdenskrig ledet hun an i teateropprøret mot den tyske okkupasjonsmakten. Hun mistet da arbeidstillatelsen, noe som utløste teaterstreiken. I 1942 måtte hun sammen med sin ektemann flykte til Sverige. Under oppholdet i Sverige var hun teatersjef for Fri Norsk Scene.
== Familie ==
Hun var gift med skuespiller og teaterinstruktør Halfdan Christensen (1873–1950) og mor til Pelle Christensen (1923–1995) og Bab Christensen (1928–2017) (gift med Lasse Kolstad). Gerda var datter av Thorvald Kirsebom (1856–1911) og forfatterinnen Barbra Ring (1870–1955).
== Utmerkelser ==
Ring var ridder av første klasse av St. Olavs Orden, og var tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Hun ble i 1981 tildelt Per Aabels Ærespris.
Ring døde den 12. januar 1999, 107 år gammel.
== Se også ==
Liste over Norges eldste personer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Gerda Ring er død (Dagbladet, 1999)
Norsk krigsleksikon: Gerda Ring
Bilder av Gerda Ring 1910-1924, Oslo Museum
(en) Gerda Ring på Internet Movie Database
(no) Gerda Ring hos Sceneweb
(da) Gerda Ring på Filmdatabasen
(da) Gerda Ring på danskefilm.dk
(da) Gerda Ring på danskfilmogtv.dk | Gerda Ring (født 11. mai 1891 i Kristiansand, død 12. | 10,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8kemotoroptimalisering | 2023-02-04 | Søkemotoroptimalisering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internett', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Søkemotorer'] | Søkemotoroptimalisering (forkortet SEO fra engelsk, search engine optimization) er å benytte metoder som fører til at en eller flere nettsider oppnår bedre synlighet eller «ranking» på søkemotorenes resultatsider.
| Søkemotoroptimalisering (forkortet SEO fra engelsk, search engine optimization) er å benytte metoder som fører til at en eller flere nettsider oppnår bedre synlighet eller «ranking» på søkemotorenes resultatsider.
== Bakgrunn ==
For at sider skal bli tilgjengelige i søk må de kunne finnes av søkemotoren. De må ha en slik struktur at søkemotoren klarer å tolke dem. Motoren må kunne mellomlagre resultatet, slik at det kan presenteres for brukeren.
De første søkemotorene som ble utviklet tidlig i 1990-årene var motorer som brukte treff på enkeltord, noe som var tilstrekkelig effektiv sålenge tilfanget av nettsteder var begrenset. Dette hadde også den gunstige effekten at indekser ble moderate i størrelse og at en derfor kunne bruke maskiner som var lett tilgjengelige.
Etter som internett økte i omfang, ble det gjort flere forsøk på å utvikle modeller for å rangere sider, indeksene ble dermed mer komplekse og generering av søkeresultater tyngre. Dette medfører at søkemotorenes resultater er en avveining mellom hva som er teknisk mulig opp mot hva som er praktisk gjennomførbart med tilgjengelig regnekraft.
Søkemotoroptimalisering er et sett med metoder for å gjøre nettsider mer tilgjengelige for «indekseringsboten» til søkemotorene, for derved å få bedre rangering. For å få dette til bruker en kunnskap om hvordan søkemotorene arbeider og i noen grad kjente problemer og svakheter ved enkelte av søkemotorene.
Indekseringsboten kalles også ofte for en «spider» eller en «webcrawler» og er et automatisk program som henter sider og systematiserer dem. Avanserte søkemotorer kan ofte bestå av flere slike automatiske programmer som utveksler informasjon seg imellom og lagrer resultater i store databaser.
== Metoder ==
Noen av metodene for søkemotoroptimalisering er knyttet til nettstedet mens andre metoder går på manipulering av forhold som ligger utenfor nettstedet. Hver enkelt søkemotor har sine egne særheter og det som slår ut positivt for en søkemotor kan være negativt for en annen.
Forhold utenfor nettstedet kan være at andre lenker til nettstedet, i noen tilfeller på grunn av gjensidige avtaler eller som betalte oppføringer. Ofte er dette såkalte lenkefarmer, ofte av liten interesse for normale webbrukere, men også oppføring i ordinære firmakataloger havner i denne gruppen av metoder. En vanlig måte som er høyst upopulær for å få en bedre ranking er å bruke boter som dumper «linkspam», tekst som inneholder lenker til nettsteder i blogger, gjestebøker og andre nettsteder hvor besøkende kan redigere innhold. Noen søkemotorer vektlegger linker til et nettsted og slik linkspam vil da kunne slå positivt ut.
Forhold knyttet til nettstedet selv er hvordan de forskjellige HTML-elementene er brukt, hvor søkebegrepet er nevnt i teksten, hvordan ord står i forhold til teksten og om andre nettsteder bruker de samme begrepene. I noen grad prøver enkelte søkemotorer også å indeksere nettadresser og påvise ord i disse.
Motsatt av optimalisering er metoder som reduserer sidens tilgjengelighet under indeksering. Generelt er de som har søkemotorer forsiktige med å evaluere JavaScript. Noen nettsteder forsøker å hindre kopiering ved å pakke inn sidens innhold i JavaScript. Dette gjør at siden ikke er tilgjengelig for normal indeksering. For å bøte på dette bruker slike nettsteder omfattende lister av nøkkelord på siden i et eget såkalt meta-element. De samme problemene står en ofte overfor på sider med omfattende flash-animasjoner.
Det finnes også metoder som er i moralsk grenseland, slik som å bruke en versjon av en nettside for en ordinær bruker mens en viser frem en annen versjon for indekseringsroboten til en søkemotor. Hvis innholdet på de to sidene er likt vil det være en fordel for boten mens det generelt er oppfattet som galt å endre innholdet når vanlige besøkende kommer til nettstedet.
Google er fokuset til søkemotoroptimalisering (SEO) grunnlaget for at tilnærmet få bryr seg om søkemotorer som Bing, Yahoo og andre er at disse søkemotorene står for under 3% av den organiske søkemotortrafikken på nett. Nå har flere markedsføringsbyrå spesialisert seg innenfor søkemotoroptimalisering og de benytter teknikker som varierer fra «white hat» til «black hat». Det er forskjellen mellom å oppnå noe på ærlig vis (white hat) og oppnå ved å manipulere algoritmer (black hat).
== Moralske problemstillinger ==
Enkelte firmaer leverer tjenester for å utnytte kjente feil og svakheter i søkemotorer for å gi sine kunder en ranking som er vesentlig over det de ellers kunne få. Dette ses på som moralsk forkastelig av mange, mens andre mener man ikke skal blande etikk og butikk. Resultatet for sluttbrukeren er som oftest det samme, og muligheten til å se hvorfor siden fikk en høy ranking er begrenset. Et eksempel på slike tjenester er private bloggernettverk som SAPE, som ble nedgradert av søkemotorene og spamming av diverse kommentarseksjoner og liknende. Google har flere programmer for å motvirke manipulasjon, Penguin og Panda er eksempler. Google har endret motto fra "don't be evil", til "do the right thing" og fortsatt fokuset på å gi det mest relevante søkeresultatet til brukere. I Norge jobber bransjeorganisasjon Bra Søk for bedre etikk innen søkemotormarkedsføring.
== Blogger ==
Søkemotoroptimalisering for å oppnå en ufordelaktig høy eller lav ranking utført av bloggere som av politiske, personlige eller økonomiske motiver ønsker å manipulere søkeresultater er ikke ønsket av Google da det truer deres kjernefunksjon. Sommeren 2021 ble det rullet ut en rekke oppdateringer mot spam. SpamBrain ble lansert i 2018 og er Googles mest effektive løsning mot spam til nå. SpamBrain er basert på kunstig intelligens som automatisk detekterer web spam. Nå kan SpamBrain både detektere nettsteder som kjøper linker og nettsider som selger lenker for å manipulere ranking. Det har i noen grad blitt brukt et spesielt HTML-attributt, rel="nofollow" for å hindre at et nettsted benyttes til søkemotoroptimalisering. Dette attributtet angir at den aktuelle lenken ikke skal tillegges vekt av søkemotorene, og brukes oftest i sammenheng med brukergenerert innhold. Samtidig virker det som om søkemotorene, spesielt Google tar med forholdet mellom «nofollow» og «dofollow».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Search Engine Optimizers Søkemotoroptimalisering for Google | Søkemotoroptimalisering (forkortet SEO fra engelsk, search engine optimization) er å benytte metoder som fører til at en eller flere nettsider oppnår bedre synlighet eller «ranking» på søkemotorenes resultatsider. | 10,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skibergfjellet | 2023-02-04 | Skibergfjellet | ['Kategori:59,5°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Holmestrand', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Skibergfjellet (633,85 moh.) ligger i Hof i Holmestrand kommune i Vestfold fylke.
Fjellet har flere topper. På en av dem er det en granittsøyle oppført i 1877 som trigonometrisk punkt. Denne toppen ble målt til 633,85 meter over havet i mai 2017. Her er det også en bygning og et antenneanlegg som i dag styrer ulike funksjoner i kraftproduksjonen. Fra denne toppen har man en flott utsikt over Oslofjorden helt til Færder fyr i sør, svenskekysten i sørøst, samt Tryvannstårnet, Norefjell og Jonsknuten.
En annen topp omtrent 500 meter i luftlinje lengre sørvest har fått navnet Bingtjennknatten (Vestfjellet). Selv om Skibergfjellet lenge ble regnet som Vestfolds høyeste topp, er Bingtjennknatten noe høyere, med 634,04 moh.I tillegg er det en søndre topp på 623 moh. med fin utsikt vestover, samt Kirkefjell (610 moh.) helt i nord.
| Skibergfjellet (633,85 moh.) ligger i Hof i Holmestrand kommune i Vestfold fylke.
Fjellet har flere topper. På en av dem er det en granittsøyle oppført i 1877 som trigonometrisk punkt. Denne toppen ble målt til 633,85 meter over havet i mai 2017. Her er det også en bygning og et antenneanlegg som i dag styrer ulike funksjoner i kraftproduksjonen. Fra denne toppen har man en flott utsikt over Oslofjorden helt til Færder fyr i sør, svenskekysten i sørøst, samt Tryvannstårnet, Norefjell og Jonsknuten.
En annen topp omtrent 500 meter i luftlinje lengre sørvest har fått navnet Bingtjennknatten (Vestfjellet). Selv om Skibergfjellet lenge ble regnet som Vestfolds høyeste topp, er Bingtjennknatten noe høyere, med 634,04 moh.I tillegg er det en søndre topp på 623 moh. med fin utsikt vestover, samt Kirkefjell (610 moh.) helt i nord.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Beskrivelse av Skibergfjellet Arkivert 6. november 2004 hos Wayback Machine. på www.kjentmannsmerket.org
Beskrivelse av Skibergfjellet på peakbook.org | | land = Norge | 10,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maynard_James_Keenan | 2023-02-04 | Maynard James Keenan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ravenna i Ohio', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Tool'] | Maynard James Keenan (født 17. april 1964) er vokalist i rockebandene Tool, A Perfect Circle og Puscifer.
Keenan gikk som 18-åring til United States Military Academy. Deretter begynte Keenan på en kunstskole, fordi han var opptatt av symbolsk og abstrakt materiale. På 1980-tallet spilte han i et band ved navn Children of the Anachronistic Dynasty (C.A.D.). TexAns var navnet på et annet bandprosjekt før han var med å starte Tool.
Keenan skriver alle tekstene til bandet. Viktige temaer er filosofi, drømmer, okkultisme og personlig utvikling. Tools tekster har fått mye omtale og det ligger mange tolkninger ute på nettet. Når Keenan skriver og gitarist (Adam) Jones illustrerer, jobber de ofte sammen og inspirerer hverandres arbeid.
Keenan er lidenskapelig opptatt av vin, og har gjort seg bemerket med sin egen vin-produksjon i Arizona, men også i Frankrike har Maynard det travelt blant druerankene han høster fra, rundt sitt chateu.
| Maynard James Keenan (født 17. april 1964) er vokalist i rockebandene Tool, A Perfect Circle og Puscifer.
Keenan gikk som 18-åring til United States Military Academy. Deretter begynte Keenan på en kunstskole, fordi han var opptatt av symbolsk og abstrakt materiale. På 1980-tallet spilte han i et band ved navn Children of the Anachronistic Dynasty (C.A.D.). TexAns var navnet på et annet bandprosjekt før han var med å starte Tool.
Keenan skriver alle tekstene til bandet. Viktige temaer er filosofi, drømmer, okkultisme og personlig utvikling. Tools tekster har fått mye omtale og det ligger mange tolkninger ute på nettet. Når Keenan skriver og gitarist (Adam) Jones illustrerer, jobber de ofte sammen og inspirerer hverandres arbeid.
Keenan er lidenskapelig opptatt av vin, og har gjort seg bemerket med sin egen vin-produksjon i Arizona, men også i Frankrike har Maynard det travelt blant druerankene han høster fra, rundt sitt chateu.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Maynard James Keenan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maynard James Keenan på Internet Movie Database
(en) Maynard James Keenan hos Rotten Tomatoes
(en) Maynard James Keenan hos The Movie Database
(en) Maynard James Keenan på Discogs
(en) Maynard James Keenan på MusicBrainz
(en) Maynard James Keenan på Encyclopaedia Metallum
(en) Maynard James Keenan på Songkick
(en) Maynard James Keenan på Last.fm
(en) Maynard James Keenan på Last.fm
(en) Maynard James Keenan på AllMusic
Maynard James Keenan på Twitter
Maynard James Keenan på Instagram | Maynard James Keenan (født 17. april 1964) er vokalist i rockebandene Tool, A Perfect Circle og Puscifer. | 10,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Ver%C3%A5s_Larsen | 2023-02-04 | Eirik Verås Larsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Fødsler 26. mars', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Kongepokalvinnere i padling', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norske padlere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i padling', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Eirik Verås Larsen (født 26. mars 1976 i Flekkefjord) er en norsk tidligere kajakkpadler som representerer Flekkefjord Kajakklubb. Han er fra 1. mars 2017 sportssjef i Norges Padleforbund.Den 27. august 2004 tok han OL-gull på 1 000 meter K-1 og bronse på 1 000 meter K-2 (sammen med Nils Olav Fjeldheim) i løpet av en drøy time. Under Sommer-OL 2012 i London tok han på nytt OL-gull på 1 000 meter K-1. Verås Larsen var flaggbærer under avslutningsseremonien for London-lekene. samt under avslutningsseremonien i 2004.
7. juni 2008 kom han på tredjeplass i finalen på 500 meter under verdenscupstevnet i padling. Det var hans første pallplassering siden 2004. Han vant også sølvmedaljen på K-1 1000 meter padling under Sommer-OL 2008.
Eirik Verås Larsen ble tildelt Aftenpostens gullmedalje i 2002 og Fearnleys olympiske ærespris etter OL-gullet i 2004.
Han vant Mesternes Mester 2020.
| Eirik Verås Larsen (født 26. mars 1976 i Flekkefjord) er en norsk tidligere kajakkpadler som representerer Flekkefjord Kajakklubb. Han er fra 1. mars 2017 sportssjef i Norges Padleforbund.Den 27. august 2004 tok han OL-gull på 1 000 meter K-1 og bronse på 1 000 meter K-2 (sammen med Nils Olav Fjeldheim) i løpet av en drøy time. Under Sommer-OL 2012 i London tok han på nytt OL-gull på 1 000 meter K-1. Verås Larsen var flaggbærer under avslutningsseremonien for London-lekene. samt under avslutningsseremonien i 2004.
7. juni 2008 kom han på tredjeplass i finalen på 500 meter under verdenscupstevnet i padling. Det var hans første pallplassering siden 2004. Han vant også sølvmedaljen på K-1 1000 meter padling under Sommer-OL 2008.
Eirik Verås Larsen ble tildelt Aftenpostens gullmedalje i 2002 og Fearnleys olympiske ærespris etter OL-gullet i 2004.
Han vant Mesternes Mester 2020.
== Personlig ==
Han er gift med Mira Verås Larsen, som også er kajakkpadler.
== Meritter ==
2 OL-gull i K-1 på 1000 meter (Athen 2004 og London 2012)
1 OL-sølv i K-1 på 1000 meter (Beijing 2008)
1 OL-bronse i K-2 på 1000 meter (Athen 2004)
2 VM-gull i K-1 1000 meter (2002 og 2005)
2 VM-gull i K-2 maraton (2001 og 2002)
1 VM-gull i K-2 1000 meter (2001)
3 EM-gull i K-1 1000 meter (2004, 2005 og 2007)
4 EM-gull i K-2 1000 meter (2000, 2001, 2004 og 2009)
== Priser og nominasjoner ==
2001: Årets lag, kåret under Idrettssgallaen 2002
2002: Aftenpostens gullmedalje
2004: Fearnleys olympiske ærespris
2004: Årets mannlige utøver i kategorien mellomdistanse, kåret under Idrettssgallaen 2005
2013: Årets mannlige utøver for 2012 under Idrettsgallaen 2013
2013: Utøvernes pris for 2012 under Idrettsgallaen 2013
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Se også ==
Norgesmesterskapet i enerkajakk
Norgesmesterskapet i toerkajakk
Norgesmesterskapet i firerkajakk
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Eirik Verås Larsen – Olympedia
(en) Eirik Verås Larsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 10,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prim%C3%A6rfaktor | 2023-02-04 | Primærfaktor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell', 'Kategori:Klatring'] | Primærfaktor er et mål på hvor mye en fjelltopp hever seg i forhold til terrenget omkring.
En topp kan defineres som et punkt som er slik at terrenget – i alle retninger fra toppen – går enten bortover eller nedover, og en fjelltopps primærfaktor er den minste vertikale avstanden (høydeforskjellen) en først må gå ned for å kunne gå opp til et høyere punkt enn den fjelltoppen man startet fra.
Primærfaktoren spiller en sentral rolle i utarbeidelsen av lister over fjelltopper i en fjellkjede eller et fjellmassiv. Primærfaktoren kan sies å være et objektivt mål på en topps selvstendighet. For et fjellområde kan man derfor rangere toppene ut fra toppenes primærfaktor. Alternativt kan man liste de høyeste toppene med primærfaktor over en gitt terskelverdi. Hvilken terskelverdi som bør benyttes, er imidlertid en smakssak. Vanlige fjellvandrere vil ofte kreve en terskelverdi på 100 meter eller mer, mens tindebestigere gjerne foretrekker en terskel på rundt 30 meter. Antall topper over en gitt høyde i et fjellområde blir større jo lavere terskelen for primærfaktoren er. Eksempelvis finnes i Jotunheimen 98 topper over 2000 meter dersom man benytter en terskelverdi på 100 meter. Antall topper over 2000 meter stiger til 231 om man senker terskelverdien til 30 meter.
Én av Jotunheimens høyeste fjelltopper, Keilhaus topp (2355 moh.), er sjelden å se på lister over høye fjell, ettersom toppen har en primærfaktor på bare ca. 20 meter.
| Primærfaktor er et mål på hvor mye en fjelltopp hever seg i forhold til terrenget omkring.
En topp kan defineres som et punkt som er slik at terrenget – i alle retninger fra toppen – går enten bortover eller nedover, og en fjelltopps primærfaktor er den minste vertikale avstanden (høydeforskjellen) en først må gå ned for å kunne gå opp til et høyere punkt enn den fjelltoppen man startet fra.
Primærfaktoren spiller en sentral rolle i utarbeidelsen av lister over fjelltopper i en fjellkjede eller et fjellmassiv. Primærfaktoren kan sies å være et objektivt mål på en topps selvstendighet. For et fjellområde kan man derfor rangere toppene ut fra toppenes primærfaktor. Alternativt kan man liste de høyeste toppene med primærfaktor over en gitt terskelverdi. Hvilken terskelverdi som bør benyttes, er imidlertid en smakssak. Vanlige fjellvandrere vil ofte kreve en terskelverdi på 100 meter eller mer, mens tindebestigere gjerne foretrekker en terskel på rundt 30 meter. Antall topper over en gitt høyde i et fjellområde blir større jo lavere terskelen for primærfaktoren er. Eksempelvis finnes i Jotunheimen 98 topper over 2000 meter dersom man benytter en terskelverdi på 100 meter. Antall topper over 2000 meter stiger til 231 om man senker terskelverdien til 30 meter.
Én av Jotunheimens høyeste fjelltopper, Keilhaus topp (2355 moh.), er sjelden å se på lister over høye fjell, ettersom toppen har en primærfaktor på bare ca. 20 meter.
== Bestemmelse av primærfaktor ==
Når man skal bestemme primærfaktoren for en topp, tar man utgangspunkt i definisjonen. For å komme fra fjelltoppen til en høyereliggende topp og samtidig
gå minst mulig ned, følger man vannskillet (fjellkammen, ryggen) fra
fjelltoppen mot den høyereliggende toppen. Minimumspunktet langs
vannskillet vil være et sadelpunkt. Normalt vil man kunne gå langs
ulike vannskiller for å komme til ulike høyereliggende topper. Det
høyeste minimumspunktet langs alle mulige vannskiller som forbinder
fjelltoppen med høyereliggende topper, betegnes referansesadelen for
fjelltoppen. Primærfaktoren er høyden over referansesadelen.
Referansesadelen for den høyeste toppen på en øy eller et kontinent
defineres til å være havoverflaten. For alle andre topper finnes det
bare én referansesadel for hver topp, og en sadel kan kun være
referansesadel for én topp. Referansesadelen er ofte et pass eller
et skar, for lavereliggende sadler gjerne et myrdrag.
Topografiske kart oppgir vanligvis ikke høyden på sadelpunkter langs
vannskiller. Referansesadelens høyde vil derfor ofte måtte bestemmes
ut fra kartets høydekurver. Primærfaktoren har derfor typisk en
usikkerhet på 2 til 10 m, avhengig av kartets høydeangivelser.
For fjelltopper med høyereliggende topper i nærheten vil det
som regel være enkelt å bestemme referansesadelen og dermed
primærfaktoren. Når de høyereliggende toppene ligger langt unna,
kan det imidlertid være nokså omstendelig å bestemme
referansesadelen.
== Eksempler ==
Galdhøpiggen (2469 moh.) er Skandinavias høyeste fjell. Referansesadelen bestemmes ved å følge vannskillet mot høyereliggende fjell på det eurasiske kontinent, se kartet. Langs vannskillet mot de høyereliggende fjellene i Karpatene (f.eks. Gerlachovský štít (2655 moh.) i Høye Tatra) ligger minimumspunktet på vannskillet mellom Østersjøen og Kvitsjøen, nærmere bestemt ved Kenskijslepen øst for innsjøen Onega. Ifølge topografisk kartverk ligger minimumspunktet mellom elvene Tsjerevskij i vest og Vinela i øst, og høyden ligger mellom 92 og 100 moh. Det finnes ingen høyere minimumspunkter på vannskiller som forbinder Galdhøpiggen med høyereliggende topper ettersom vannskillet mellom Østersjøen og Kvitsjøen er en del av enhver slik forbindelse. Referansesadel for Galdhøpiggen ligger således i det flate og myrlendte terrenget ved Kenskijslepen, og høyden anslås til 97 moh. Galdhøpiggens primærfaktor blir dermed 2372 m.
Kebnekaise (2101 moh.) er Sveriges og det nordlige Skandinavias høyeste fjell. Minimumspunktet langs vannskillet mot de høyereliggende fjellene i Sør-Norge (f.eks. Snøhetta (2286 moh.)) ligger på Tunnsjøfloan mellom Tunnsjøen i Trøndelag og Kvarnbergsvattnet i Jämtland. Ifølge økonomisk kartverk ligger sadelpunktet mellom 358 og 360 moh. Dette er høyere enn sadelpunktet ved Kenskijslepen som er referansesadel for Galdhøpiggen. Referansesadel for Kebnekaise ligger således på Tunnsjøfloan, og høyden anslås til 359 moh. Kebnekaises primærfaktor blir dermed 1742 m.
== Se også ==
Sekundærfaktor
Liste over skandinaviske fjell med størst primærfaktor
Liste over fjelltopper i Norge med primærfaktor over 50 meter
Liste over fjelltopper i Norge med primærfaktor over 30 meter
== Referanser == | thumb|upright=1.8|Toppen Bs primærfaktor måles mot C fordi den vertikale avstanden en må bevege seg ned for å nå C er mindre enn til den mer nærliggende toppen A. | 10,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sporveien | 2023-02-04 | Sporveien | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kollektivtransport i Oslo', 'Kategori:Kollektivtransportforvaltere i Norge', 'Kategori:Norske selskaper med offentlig eierskap', 'Kategori:Oslos samferdselshistorie', 'Kategori:Selskaper etablert i 1924', 'Kategori:Tidligere norske busselskaper', 'Kategori:Tidligere norske jernbaneselskaper'] | Sporveien AS (tidligere AS Oslo Sporveier og Kollektivtransportproduksjon AS) er et norsk kommunalt selskap eid av Oslo kommune, som er kommunens driftselskap for kollektivtrafikk. I 2021 ble det gjennomført 156 millioner enkeltreiser med selskapet. Sporveien drifter i tillegg skinnegang og annen infrastruktur som brukes i kollektivtransport i tettstedet Oslo.
| Sporveien AS (tidligere AS Oslo Sporveier og Kollektivtransportproduksjon AS) er et norsk kommunalt selskap eid av Oslo kommune, som er kommunens driftselskap for kollektivtrafikk. I 2021 ble det gjennomført 156 millioner enkeltreiser med selskapet. Sporveien drifter i tillegg skinnegang og annen infrastruktur som brukes i kollektivtransport i tettstedet Oslo.
== Beskrivelse ==
Hele konsernet har rundt 3 590 ansatte og omsatte i 2021 for om lag 5 milliarder kroner. Sporveien eier, drifter, bygger ut og vedlikeholder infrastruktur som benyttes til T-bane og trikk, og forvalter en betydelig eiendomsmasse. Dette innebærer drift, vedlikehold, reinvesteringer og nyinvesteringer. Sporveien er også byggherre for flere større infrastrukturprosjekter, slik som oppgradering av Østensjøbanen. Videre har Sporveien ansvaret for vedlikehold av T-banevognene og trikkene som eies av datterselskapet Sporveien Vognmateriell AS.Konsernet eier også datterselskapene Bussanlegg AS og Sporveien Media AS.
== Historie ==
Betegnelsen Sporvei har eksistert siden den første hestesporveien så dagens lys i 1875.
Det kommunale ⅍ Kristiania Sporveier ble opprettet i 1924 da konsesjonen for Blå- og Grøntrikken opphørte. Selskapet endret navn til ⅍ Oslo Sporveier fra 1. januar 1925 da hovedstaden tok tilbake sitt gamle navn.
=== Privat sporveisdrift fra 1875 ===
Hestesporveien (senere kalt Grøntrikken) mellom Stortorvet og Homansbyen ble etablert i 1875 av Kristiania Sporveisselskab, med Jens P. Vogt som foregangsmann.I 1894 åpnet Kristiania Elektriske Sporvei (Blåtrikken) rute fra Jernbanetorget over Briskeby til Majorstuen med sidelinje til Skarpsno. Dette var den første elektriske sporvei i Skandinavia.
⅍ Holmenkolbanen åpnet driften på Skandinavias første forstadsbane mellom Majorstuen og Holmenkollen i 1898. I 1912 ble det åpnet sidelinje fra Majorstuen til Smestad, og i 1916 ble linja mellom Majorstuen og Holmenkollen forlenget til Frognerseteren.
=== Kommunalt sporveisselskap mellom 1899 og 1905 ===
Kommunen hadde sporveisselskap mellom 1899 og 1905, og anla et rutenett knyttet til Grøntrikken straks etter at denne gikk over til elektrisk drift. Dette selskapet gikk inn/ble overtatt av før nevnte Kristiania Sporveisselskab i 1905, som fortsatte kraftig utviding av linjenettene til "Grøntrikken" og "Blåtrikken" frem til 1924.
=== Kommunal drift fra 1925 ===
Fra 1925 var Sporveien Oslo kommunes driftsselskap for trikk og bybuss – og fra 1966 også T-bane – med 2-3000 ansatte. Etter omorganiseringen i 2006 skiftet AS Oslo Sporveier navn til Kollektivtransportproduksjon AS (KTPAS), mens det ble opprettet et nytt administrasjonsselskap for kollektivtrafikken, med ca. 50 ansatte, som overtok navnet AS Oslo Sporveier.
Oslo Sporveier bedrev innkjøp av kollektivtransporttjenester på vegne av Oslo kommune, herunder buss, trikk, tunnelbane og ferge, samt servicefunksjoner som stoppestedsvedlikehold mv. Selskapet hadde også ansvar for organiseringen av kollektivtrafikkens omfang og for billettinntektene fra trafikantene. Etter avtale med Stor-Oslo Lokaltrafikk og NSB hadde kundene overgangsrett og kompensasjon for bruk av Sporveiens kort og billetter. Sporveiens trafikk ble utført av driftsselskapene Oslo T-banedrift, Oslo Sporvognsdrift og diverse buss- og fergeselskaper gjennom kontrakter med Sporveien.
AS Oslo Sporveier og Stor-Oslo Lokaltrafikk AS fusjonerte i 2008 for å bli et felles administrasjonsselskap for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus, og tok det nye navnet Ruter.
=== Utvidelse av linjenettet fra 1924 ===
Sporveiene av 1924 fortsatte utviding av linjenettet Grønntrikken og Blåtrikken – om enn noe langsommere en tidligere – frem til 1940; deretter ble det ikke anlagt nye trikkelinjer i bygatene før åpningen av Vikatrikken i 1995 (riktignok i samme område som en tidligere nedlagt linje), og forlengelsen til Rikshospitalet i 1999.
I 1927 startet den første bybussdriften med linje mellom Loelvdalen og Alexander Kiellands plass.
I 1928 ble Skandinavias første undergrunnsbane mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet.
Forstadsbanen mellom Majorstua og Smestad ble forlenget til Røa i 1935 og til Østerås i 1972, og en annen sidelinje til Sognsvann i 1934.
Under den andre verdenskrig ble sporveiene også brukt til godstrafikk med egne godsvogner.
I årene 1940 til 1967 ble enkelte busslinjer trafikkert med elektriske busser, såkalte trolleybusser. Idag er det bussdriften som har flest passasjerer i Oslotrafikken.
I 1966 åpnet T-banen, og dermed fikk Oslo – som verdens minste by – «full metro».I 1987 ble det østlige T-banenettet koblet sammen med Holmenkolbanens vestlige linjer på Stortinget stasjon, og fra 1995 har alle linjene vært gjennomgående gjennom sentrum.
I 2006 åpnet T-baneringen med linje 4 og 6 som knytter sammen Sognsvannbanen og Grorudbanen over Storo.
Sporveien inngikk i 2003 kontrakt med Siemens om levering av 99 nye T-banevogner, senere øket til 345 eller 115 3-vognsett.
Fra 2003 til 2014 ble Kolsåsbanen ombygd. Lørenbanen ble ferdigstilt i 2016.
=== Omorganiseringer ===
1. juli 2006 skiftet AS Oslo Sporveier navn til Kollektivtransportproduksjon AS (KTPAS) mens det samtidig ble opprettet et rent administrasjonsselskap, med ca. 50 ansatte, som overtok det gamle navnet AS Oslo Sporveier. Administrasjonsselskapet fungerer som Oslo kommunes bestillerorgan for kollektivtrafikk. Dette selskapet skiftet 1. januar 2008 navn til Ruter og administrerer all kollektivtrafikk i Oslo og Akershus. Ruter har blant annet ansvar for det elektroniske billettsystemet Flexus. Oslo kommune eier 60 prosent av det nye selskapet, mens Akershus fylkeskommune eier 40 %.
Oslo byråd foreslo i 2007 å selge Unibuss. Bystyret vedtok 12. desember samme år å utrede saken. I 2009 vedtok styret i KTP å droppe et videre salg. Byrådet gjentok forslaget i budsjettet for 2011. Etter press fra opposisjonen ble vedtaket at det skulle legges frem en eierskapsmelding for selskapet.Kollektivtransportproduksjon AS endret i mai 2013 navn til Sporveien Oslo AS, og i september 2017 til Sporveien AS.
== Selskapsstruktur ==
Sporveien består totalt av seks aksjeselskap i tillegg til morselskapet:
Sporveien T-banen
Sporveien Trikken
Unibuss
Sporveien Media AS
Bussanlegg AS
Sporveien Vognmateriell ASOslo Vognselskap AS var tidligere organisert som et datterselskap av Kollektivtransportproduksjon, men ble fisjonert ut som eget selskap 27. september 2006. Selskapet skal finansiere og anskaffe nye vogner til t-bane og trikk, samt leie ut disse til operatørene. I 2019 ble det vedtatt i bystyret å fusjonere Oslo Vognselskap tilbake inn i Sporveien. Selskapet byttet samme år navn til Sporveien Vognmateriell AS.
Selskapet byttet i april 2013 navn fra Kollektivtransportproduksjon AS til Sporveien Oslo AS. I dagligtalen benyttes kun Sporveien.
== Administrerende direktør ==
Cato Hellesjø 2009–d.d.
Trond Bjørgan 1997–2009
== Lokaltrafikkhistorisk forening ==
I 1966 ble Lokaltrafikkhistorisk forening dannet for å ta vare på utrangert materiell blant annet fra Oslo Sporveier. Foreningen driver idag Sporveismuseet i en bevart vognhall ved Majorstuen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oslo Sporveier
Digitalt fortalt: «Reisen til byen» (skrevet av Jon Haakon Hustad, Sporveismuseet) (besøkt 30. mars 2012)
(no) Arkiv etter Sporveien på Arkivportalen | Sporveien AS (tidligere AS Oslo Sporveier og Kollektivtransportproduksjon AS) er et norsk kommunalt selskap eid av Oslo kommune, som er kommunens driftselskap for kollektivtrafikk. I 2021 ble det gjennomført 156 millioner enkeltreiser med selskapet. Sporveien drifter i tillegg skinnegang og annen infrastruktur som brukes i kollektivtransport i tettstedet Oslo. | 10,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Food_First_Information_and_Action_Network | 2023-02-04 | Food First Information and Action Network | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale ikke-statlige organisasjoner', 'Kategori:Menneskerettighetsorganisasjoner'] | FoodFirst Information and Action Network (FIAN) er en uavhengig, internasjonal menneskerettighetorganisasjon som arbeider for å opplyse om og sikre enkeltindividets rett til fullgod mat. FIAN består av et internasjonalt sekretariat (FIAN IS) og nasjonale underavdelinger i 20 land, deriblant FIAN Norge, med egne lokale grupper. FIAN Norge samarbeider blant annet med FIAN Uttar Pradesh.
FIAN bygger sitt arbeid på pilarer som
Verdenserklæringen om menneskerettighetene
Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
| FoodFirst Information and Action Network (FIAN) er en uavhengig, internasjonal menneskerettighetorganisasjon som arbeider for å opplyse om og sikre enkeltindividets rett til fullgod mat. FIAN består av et internasjonalt sekretariat (FIAN IS) og nasjonale underavdelinger i 20 land, deriblant FIAN Norge, med egne lokale grupper. FIAN Norge samarbeider blant annet med FIAN Uttar Pradesh.
FIAN bygger sitt arbeid på pilarer som
Verdenserklæringen om menneskerettighetene
Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
FIAN Norge | FoodFirst Information and Action Network (FIAN) er en uavhengig, internasjonal menneskerettighetorganisasjon som arbeider for å opplyse om og sikre enkeltindividets rett til fullgod mat. FIAN består av et internasjonalt sekretariat (FIAN IS) og nasjonale underavdelinger i 20 land, deriblant FIAN Norge, med egne lokale grupper. | 10,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Treriksr%C3%B8ys | 2023-02-04 | Treriksrøys | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grensemerker'] | Treriksrøys er en varde av stein som markerer punktet der grensene for tre land møtes. Det eneste som skiller denne spesielle grenserøysen ved en treriksgrense fra en ordinær grenserøys er at tre lands riksgrenser møtes i dette punktet og at denne grenserøysen derfor tilhører tre land i stedet for to, og derfor vil bære tre lands symboler. Derav betegnesen Treriksrøys.
| Treriksrøys er en varde av stein som markerer punktet der grensene for tre land møtes. Det eneste som skiller denne spesielle grenserøysen ved en treriksgrense fra en ordinær grenserøys er at tre lands riksgrenser møtes i dette punktet og at denne grenserøysen derfor tilhører tre land i stedet for to, og derfor vil bære tre lands symboler. Derav betegnesen Treriksrøys.
== Norge/Norden ==
I Norden finnes det to treriksrøyser, og begge ligger langs Norges riksgrense, henholdsvis grensepunktet mellom Norge, Sverige og Finland (sørøst for Skibotn i Troms), og mellom Norge, Finland og Russland (vest for Grensefoss i Pasvikdalen i Finnmark).
Ved treriksrøysen Norge/Finland/Russland (69°03′06,9″N 28°55′45,5″Ø) er det forbudt å bevege seg rundt røysen da kryssing både av Russlands grense og Schengenområdets ytre grense kun er tillatt ved en grensekontroll. Det finnes norske og russiske vakter som overvåker grensen. Det er videre forbudt å fotografere russisk personell eller militært utstyr, eller med teleobjektiver med brennvidde på mer enn 200 mm over grensen. På norsk side blir fotturister som regel fulgt til røysen av grensejegere, for å forhindre ulovlig kryssing av grensen til Russland.
Treriksrøysen ved Skibotn ligger på 69°03′35,9″N 20°32′55,1″Ø, og ligger følgelig 900 meter lenger mot nord enn treriksrøysen ved Grensefoss. Røysen ved Skibotn ble bygget i 1926.
== Andre land ==
De fleste andre land markerer treriksgrenser på land med grensestener, ofte midtmerker, men noen ganger også med spesiallagete monumenter. Det er ikke kjent at det finnes grenserøyser av en type som ligner på den norske ved andre lands grenser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Grensekommissær for den norsk-russiske grense
Svanhovd miljøsenter (Øvre Pasvik Nasjonalparksenter): Grensa mot Finland og Russland
Borderbase: Oversikt over alle treriksgrenser
Jan S. Kroghs Geosite: Treriksgrensen Finland – Norge – Russland
Jan S. Kroghs Geosite: Treriksgrensen Finland – Norge – Sverige | Treriksrøys er en varde av stein som markerer punktet der grensene for tre land møtes. Det eneste som skiller denne spesielle grenserøysen ved en treriksgrense fra en ordinær grenserøys er at tre lands riksgrenser møtes i dette punktet og at denne grenserøysen derfor tilhører tre land i stedet for to, og derfor vil bære tre lands symboler. | 10,021 |
null | 2023-02-04 | Fisk | null | null | null | * slimåler | 10,022 |
null | 2023-02-04 | Art | null | null | null | Arten (av latin species = å se på, ofte forkortet spp.) er en av de mest grunnleggende enhetene i biologien. | 10,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Organisme | 2023-02-04 | Organisme | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Organismer', 'Kategori:Stubber 2021-04', 'Kategori:Viktige stubber'] | En organisme er et levende vesen; et individ av eller en representant for en biologisk art, eksempelvis et dyr, en plante, en sopp eller mikroorganisme. Alt liv på planeten er organisert i organismer. Ordet er tett knyttet til organ, et biologisk system.
| En organisme er et levende vesen; et individ av eller en representant for en biologisk art, eksempelvis et dyr, en plante, en sopp eller mikroorganisme. Alt liv på planeten er organisert i organismer. Ordet er tett knyttet til organ, et biologisk system.
== Kjennetegn ==
Alle organismer er i en eller annen form i stand til å reagere på stimuli, reprodusere seg, vokse og utvikle seg, og opprettholde homeostase. En organisme kan være encellet eller bestå av mange milliarder celler gruppert i spesialiserte vev og organer (flercellete organismer).Alle organismer bruker DNA i formeringsprosessen. På grunnlag av cellestrukturen til organismene, kan de klassifiseres i to typer: eukaryoter og prokaryoter. Hovedforskjellen mellom dem er at en eukaryot har en cellekjerne som inneholder DNA, mens en prokaryot ikke har noen kjerne, men i stedet er dens DNA flytende i cellen. Bakterier er prokaryoter, mens mennesker er eukaryoter.I spesielle tilfeller kan det være problematisk å avgrense den enkelte levende organismen, eksempler er korallrev, lav og ulike planter som formerer seg ved rotskudd og andre former for egenkloning.For oversikt over inndeling og utvikling av organismer, se liv.
== Etymologi ==
Begrepet «organisme» kommer via gresk ὀργανισμός – organismos, fra gammelgresk ὄργανον – organon «organ, instrument, verktøy».
== Referanser == | En organisme er et levende vesen; et individ av eller en representant for en biologisk art, eksempelvis et dyr, en plante, en sopp eller mikroorganisme. Alt liv på planeten er organisert i organismer. | 10,024 |
null | 2023-02-04 | Jotunheimen | null | null | null | Jotunheimen er et fjellområde i det sentrale Sør-Norge mellom Ottadalen i nord, Gudbrandsdalen i øst, Valdres i sør og Sogn i vest. Området har et areal på rundt 3500 kvadratkilometer. | 10,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslofjorden | 2023-02-04 | Oslofjorden | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslofjorden', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Oslofjorden går 12 mil sørover fra Oslo. Fjorden går nordover fra Ås og Nesodden før den svinger ved Oslo og går ti mil rett sørover, ned til Tønsberg og Fredrikstad. Da brer fjorden seg i en stor og øyrik skjærgård fram til Langesund og Strömstad som markerer overgangene til sørlandskysten og den svenske vestkysten. Fra fjordens innerste krok i Bunnefjorden er det 15-16 mil til Langesund og Strömstad.
Over 40 prosent av Norges befolkning bor under 45 minutters kjøring fra Oslofjorden. Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter, og er dessuten et viktig rekreasjonsområde, med båtliv, hytteliv og fiske. Oslofjordtunnelen mellom Drøbak i Frogn og Storsand i Asker åpnet i 2000. Oslofjorden går langs landskapene Akershus med Oslo, Buskerud, Vestfold, Østfold og Grenland, i de nåværende fylkene Oslo, Viken og Vestfold og Telemark. Skillet mellom Indre og Ytre Oslofjord går ved Drøbaksundet, sundet der fjorden "smalner" mellom Drøbak og Hurumlandet. Indre Oslofjord har bratte skogkledte åssider ned mot fjorden. Ytre Oslofjord har flatere svaberg ned mot vannet og flere strender.
Oslofjorden har Norges høyeste helårstemperatur, 7,5 grader. Februar er kaldest med minus 1,3 grader, mens juli normalt har 17,2 grader. Øyene midtfjords er blant Norges varmeste med høye sommertemperaturer og milde vintre – dette medfører at sørlige arter som misteltein, bittergrønn og liguster i Norge kun vokser langs Oslofjorden.
| Oslofjorden går 12 mil sørover fra Oslo. Fjorden går nordover fra Ås og Nesodden før den svinger ved Oslo og går ti mil rett sørover, ned til Tønsberg og Fredrikstad. Da brer fjorden seg i en stor og øyrik skjærgård fram til Langesund og Strömstad som markerer overgangene til sørlandskysten og den svenske vestkysten. Fra fjordens innerste krok i Bunnefjorden er det 15-16 mil til Langesund og Strömstad.
Over 40 prosent av Norges befolkning bor under 45 minutters kjøring fra Oslofjorden. Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter, og er dessuten et viktig rekreasjonsområde, med båtliv, hytteliv og fiske. Oslofjordtunnelen mellom Drøbak i Frogn og Storsand i Asker åpnet i 2000. Oslofjorden går langs landskapene Akershus med Oslo, Buskerud, Vestfold, Østfold og Grenland, i de nåværende fylkene Oslo, Viken og Vestfold og Telemark. Skillet mellom Indre og Ytre Oslofjord går ved Drøbaksundet, sundet der fjorden "smalner" mellom Drøbak og Hurumlandet. Indre Oslofjord har bratte skogkledte åssider ned mot fjorden. Ytre Oslofjord har flatere svaberg ned mot vannet og flere strender.
Oslofjorden har Norges høyeste helårstemperatur, 7,5 grader. Februar er kaldest med minus 1,3 grader, mens juli normalt har 17,2 grader. Øyene midtfjords er blant Norges varmeste med høye sommertemperaturer og milde vintre – dette medfører at sørlige arter som misteltein, bittergrønn og liguster i Norge kun vokser langs Oslofjorden.
== Navn ==
Hele eller deler av fjorden ble i norrøn kalt Folda, Foldin eller Fold. Follo, Østfold og Vestfold har opphav i dette gamle ordet. Den indre delen ble i middelalderen til dels omtalt som Oslóarfjorðr. Fold var i norrøn tid generell betegnelse for bred fjord og er samme ord som slette på land. Navnet ble i middelalderen trolig brukt om ytre Oslofjord i betydningen «den brede». Viken var landet rundt Oslofjorden.En bok med sjøkart utgitt i Amsterdam 1541 har Oslofjorden avmerket som «Soenwater». Lucas Janszoon Waghenaers sjøatlas fra 1579 omtaler fjorden som «Tsoenwater» og Oslo kalles Anslo, Anslou eller Ansloo. Johan Hanson Heitmans kart fra 1712 angir det daværende Oslo (Gamlebyen) både som Ansloo og Opsloe; og vest for Oslo er Waterland, Christiania og Biper-Vig avmerket. Heitman omtaler fjorden som Soen Water med forgreningene Bonne Fiord og Drammens Fiord. Ove Andreas Wangensteen ga i 1762 ut et kart der fjorden kalles Christiania-Fiord.
== Byer ==
Det bor 1,6 millioner i kommunene som grenser til Oslofjorden, og ytterligere en halv million under en time unna. Fra Strömstad og svenskegrensen i øst er det i tur og orden 22 sjøfartsbyer i Oslofjorden man kan ta båten til før man entrer sørlandskysten ved Langesundsfjorden: Halden, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss, Drøbak, Oslo, Sandvika, Drammen, Hokksund, Svelvik, Holmestrand, Horten, Åsgårdstrand, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Stavern, Langesund, Stathelle, Brevik, Porsgrunn og Skien. Fjorden er særlig kjennetegnet av mellomstore byer. Majoriteten av Norges 12 mest folkerike tettsteder ligger ved fjorden: Oslo, Fredrikstad/Sarpsborg, Drammen, Porsgrunn/Skien, Tønsberg, Moss og Sandefjord.
En rekke mindre steder langs fjorden er også mye besøkt. Holmsbu har flere spahoteller, Larkollen har en av Norges største campingplasser, Engelsviken og Sponvika er Østfolds gamle fiskelandsbyer, Åsgårdstrand er kjent for gallerier og Melsomvik har Norges største messeanlegg.
== Ferger ==
Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter. Kystverkets sjøtrafikksentral som overvåker skipstrafikken i Oslofjorden ligger i Horten. De mest populære rutene har mer preg av cruise enn transportbehov. Det er en rekke utenlandsferger til Oslofjorden. De såkalte danskebåtene dominerer med rundt 9.300 passasjerer om dagen. Skip til Sverige og Tyskland står for rundt 6.400 passasjerer. Bilfergene til Oslo bruker 9 timer fra Frederikshavn, 17 timer fra København og 20 timer fra Kiel. Raskere utenlandsferger gjør unna turen fra Hirtshals til Larvik og Langesund på rundt 4 timer. Til Strömstad går det ferger på 2,5 timer fra Sandefjord, 2 timer fra Fredrikstad og 50 minutter fra Skjærhalden. Fergetrafikken var større før. Til Strömstad har det gått ferger fra både Sarpsborg, Moss, Horten, Tønsberg, Larvik og Langesund. Til Danmark gikk det ferger fra både Larvik, Fredrikstad og Moss. I tillegg var det fergeforbindelse fra Lysekil til Tønsberg, fra Göteborg til Brevik og fra Koster til Hvaler. Bakgrunnen for de mange utenlandsfergene var lønnsom tax-free-handel.
Innenriks dominerer båten mellom Nesoddtangen og Oslo, med over 8 000 passasjerer per dag er det Norges mest trafikkerte passasjerferge. Mest trafikkerte bilferje er fergesambandet Horten–Moss med rundt 4 000 passasjerer per dag.
I tillegg trafikkerer følgende innenlandsferger:
Osloøyenes ferger: Tre linjer fra Rådhusbrygge 4
Oslo-Slemmestad: Hurtigbåt vestover langs indre Oslofjord via Vollen i Asker til Slemmestad i Røyken.
Svelvik-Verket: Ferge fra Vestfold til Buskeruds halvøy Hurum som bruker bare 3 minutter.
Veierland-fergen: Knytter den billøse øya Veierland til fastlandet i retning både Tønsberg og Sandefjord
Brevik-Sandøya: Fra havnebyen Brevik til Sandøya, som fortsatt har egen skole, samt andre øyer i Grenland
Byfergene i Fredrikstad: Fra Gressvik i vest via Fredrikstad sentrum til Kråkerøy og Gamlebyen.
Gamlebyfergen: Kontinuerlig mellom den nye og den gamle bydelen i festningsbyen Fredrikstad
Sellebakk-Lisleby: Gratis ferge mellom to gamle arbeiderbydeler langt fra nærmeste bro over Glomma
Hvaler-fergen: Knytter Sandøyene og Herføl til Kirkeøy, som har fastlandsforbindelse via undersjøisk tunnel
Kosterbåtene: Fem små havner i Kosterskjærgården (ved Ytre Hvaler nasjonalpark) knyttes til StrömstadPå tvers av fjorden var forbindelsene bedre før. Selv etter årtusenskiftet har det gått ferge fra Engelsviken til Tønsberg, mens Lervik-Tønsberg var en sommerrute som gikk i 1950-årene. Fredrikstad hadde direkteforbindelse med Tønsberg fra 1904 til 1927. Med Larvik var det forbindelse fra 1938 til 1971 og enkelte mer kortlivede forbindelser med Tønsberg og Brevik i samme periode.
== Geologi ==
Indre Oslofjorden er i nyere geovitenskapelig forstand ikke en fjord. Den er en graben som er kommet i kontakt med havet og dermed blitt en del av det. Denne graben dannet oslofeltet ved at hele landmassen fra midtre Mjøsa til Langesund sank ned for flere hundre millioner år siden og la store deler av det sentrale Østlandet under vann. En full innføring av Oslofjordens geologi, er en innføring i jordens geologiske histrorie, men noen hovedtrekk av den geologiske utviklingen er som følgende:
For ca. 400 millioner å siden skjedde det en forskyning i jordskorpen, slik at sedimentene ble foldet sammen. Da oppsto åslandskapet i Asker og Bærum og utover i fjorden.
For ca. 250 millioner år siden sprakk hele området opp. Store flak sank ned, og det som ligger vet og under Indre Oslofjord sank ned i forhold til gjellet på østsiden. Glideflaten er Nesoddlandets bratte vestside samt fjellet langs Bunnefjordens østside. Det var mange vulkanutbrudd, og lavamasser strømmet ut og dekket store områder. Dette sees i dag som berggrunn i åsene rundt fjorden. De øvre delene av Kolsås og Skaugumsåsen er rester av lavadekke
De siste 2 millioner år har det vært flere istider, og da skjedde den endelige utformingen av fjorden. Isen har slipt ned mellom 800-1000 meter av landskapet rundt fjorden. Det innsunket feltet som utgjør Indre Oslofjord og deler av området nord og vest for fjorden lå urørt. Fjellet som er slipt ned er transportert sydover til Danmark og Tyskland. Noe er igjen ved Svelvik og som raet gjennom Østfold og Vestfold
== Miljø ==
Oslofjorden har mange bukter, odder, store og små øyer, trange sund og åpne partier. Fjorden ligger i området som har vekslende natur og topografi rundt seg. Det er eksempelvis både sandstrender, steinete strender og glatte svaberg.
Indre Oslofjord er en terskelfjord som er preget av relativt rolig vær, og med varme somrer og kalde vintre. Miljøet er bestemt av et komplisert samspill mellom naturgitte forutsetninger og direkte og indirekte menneskeskapte påvirkninger. Oslofjordens spesielle form, med det trange innløpet og den grunne terskelen ved Drøbak påvirker inn- og utstrømningsforholdene .Grunnet blant annet befolkningsvekst langs fjorden har presset på miljøforholdene i Indre Oslofjord vært under press. I januar 2020 ble det forbudt å fiske torsk i Indre Oslofjord. Flere forskningsrapporter peker på utfordringer på grunn av økt tilføresel av blant annet nitrogen de siste årene.
== Klima ==
Området har Østlandets rolige vær og varme somre, samtidig som det er påvirket av havet og har relativ milde vintre. Vindmønsteret varierer med årsidene. Sommeren er overveiende sydlige vinder, og om vinteren nordlige. Dette har stor betydning for vannstrømningene i fjorden
== Side- og delfjorder ==
Ytre Oslofjord: Krokstadfjorden, Kurefjorden, Værlebukta, Mossesundet, Breiangen, Sandebukta, Drammensfjorden
Indre Oslofjord: Vestfjorden, BunnefjordenEn mer spesifisert liste over norske fjorder finnes fylkesvis i egen oversikt, fra Vestfold og langs kysten videre nordover, så sørøstover mot svenskegrensen.
== Øyer ==
Selv om fjorden inneholder hundrevis av befolkede øyer, bor fjordfolk flest på fastlandet. Tunøya (32 000 innbyggere) og Rolvsøy (26 000 innbyggere) er riktignok blant landets ti mest folkerike øyer, men disse grenser bare delvis mot Oslofjorden, og er i hovedsak atskilt fra fastlandet av de to løpene til elva Glomma. For øvrig er de fem øyene i Oslofjorden med flest innbyggere Nøtterøy (20 000), Jeløya (10 000), Kråkerøy (8 000), Tjøme og Nesøya (begge 4 000).
Osloøyene er en mye besøkt øygruppe bestående av seks små øyer innerst i fjorden. Kaholmene i Drøbaksundet er to små øyer mest kjent for Oscarsborg festning på den sydlige av øyene. Bilfrie øyer med bosetting er det ikke så mange av, mest populære er Veierland ved Tønsberg og Koster på svenskegrensen.
=== Øyer over 1 km² etter fylke ===
I tillegg til tusener av mindre øyer, holmer og skjær, kan man komme til følgende 38 større øyer i Oslofjorden med båt:
Viken: Håøya (5), Nesøya (3), Ostøya (2), Brønnøya (1), Kirkøy (30), Kråkerøy og Jeløya (begge 20), Vesterøy (15), Asmaløy (9), Spjærøy (8), Søndre Sandøy og Hankø (begge 4), Rauer, Papperøy og Nordre Sandøy (alle 3), Singløy, Herføl, Akerøya og Kjøkøya (alle 2)
Vestfold og Telemark: Nøtterøy (44), Tjøme (25), Veierland (4), Hvasser (4), Bjørnøya (3), Bastøy, Føynland og Brøtsø (alle 2), Bjerkøy, Malmøya, Hui, Sandø, Midtre Bolærne (alle 1), Håøya og Sandøya (begge 2), Siktesøya og Bjørkøya (begge 1)
== Litteratur ==
Tradisjonelle fiskeplasser og méd i Oslofjorden og Skagerrakkysten ISBN 978-82-8090-006-7
Fjord, og kvifor Oslofjorden ikkje er ein fjord – ein fortelling om språkarroganse på Østlandet ISBN 978-82-80291-006-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oslofjorden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Turforslag til Oslofjorden på DNT og NRKs nettsted ut.no
Oslofjordens friluftsråd
Satellittfoto fra Google maps, svært detaljrikt og zoombart
Fotografier fra Oslofjorden ca. 1880-1935 i Nasjonalbibliotekets bildearkiv
Historiske turtips i Oslofjorden
Fagrådet for indre Oslofjord
Fagrådet for Ytre Oslofjord | Oslofjorden går 12 mil sørover fra Oslo. Fjorden går nordover fra Ås og Nesodden før den svinger ved Oslo og går ti mil rett sørover, ned til Tønsberg og Fredrikstad. | 10,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Los_Angeles | 2023-02-04 | Los Angeles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:118°V', 'Kategori:1781 i Nord-Amerika', 'Kategori:1850 i California', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1781', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1850', 'Kategori:Byer i California', 'Kategori:Byer i Los Angeles County', 'Kategori:Los Angeles', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Los Angeles (ofte forkortet LA, fullt navn: City of Los Angeles, opprinnelig navn: El Pueblo de la Reyna de Los Angeles (Byen til englenes dronning)) er en storby i det sørlige California på vestkysten av USA. Los Angeles er den største byen i California, og den nest største byen i USA (etter New York City) med et innbyggertall på 3,976 millioner (2016), med forsteder ca. 17,8 millioner. LA ligger i Los Angeles County. Byen er USAs største byområde i utstrekning, med ca. 1200 km² med bebyggelse. Los Angeles er kjent som storprodusent av populærkultur, og er blant annet sentrum for den amerikanske filmindustrien.
| Los Angeles (ofte forkortet LA, fullt navn: City of Los Angeles, opprinnelig navn: El Pueblo de la Reyna de Los Angeles (Byen til englenes dronning)) er en storby i det sørlige California på vestkysten av USA. Los Angeles er den største byen i California, og den nest største byen i USA (etter New York City) med et innbyggertall på 3,976 millioner (2016), med forsteder ca. 17,8 millioner. LA ligger i Los Angeles County. Byen er USAs største byområde i utstrekning, med ca. 1200 km² med bebyggelse. Los Angeles er kjent som storprodusent av populærkultur, og er blant annet sentrum for den amerikanske filmindustrien.
== Historie ==
Los Angeles-området har vært bebodd av den amerikanske urbefolkningen i tusenvis av år, i hovedsak av Chumashfolket og Tongvafolket.
Europeere kom til Los Angeles første gang i 1542, da spanjolen Juan Rodríguez Cabrillo reiste gjennom området. Det var imidlertid ikke før i 1769 at spanjolene etablerte en permanent bosetning i området, da de etablerte Mission San Gabriel Arcangel her.
Den 4. september 1781 grunnla nybyggere fra misjonen en by. Denne byen ble kalt El Pueblo de Nuestra Señora la Reina de los Ángeles del Río de la Porciúncula. Dette bynavnet viser tilhørighet til fransiskanerne; det var i et italiensk kapell i Porzioncula nær Assisi at den fransiskanske bevegelse ble til.
Frem til Den meksikansk-amerikanske krigen i 1846–48 var byen en liten meksikansk småby. Etter den amerikanske erobringen av California begynte byen å vokse raskt, som et resultat av gullfeberen fra 1849. I 1850 fikk Los Angeles bystatus.
Jernbanen kom til Los Angeles i 1876. I 1892 ble det oppdaget olje utenfor byen, og i 1923 sørget Los Angeles for en fjerdedel av verdens oljeutvinning.
I 1913 sørget William Mulholland for å få lagt en akvedukt som sørget for byens vanntilførsel. Fra og med 1915 sørget denne vannledningen for at Los Angeles absorberte dusinvis av nabokommuner uten egen vanntilførsel.
Fra 1920-tallet ble Los Angeles sentrum for filmindustrien og luftfartsindustrien. I 1932 ble de olympiske leker holdt i Los Angeles, noe som bidro ytterligere til byens vekst. Andre verdenskrig bidro også til den voldsomme veksten til byen, og førte også med seg eksil-tyskere som Thomas Mann, Bertolt Brecht og Lion Feuchtwanger
I 1965 rystet opptøyer i bydelen Watts De forente stater. Akkurat som i opptøyene i 1992 etter Rodney King-saken ble de store problemene med rasisme og overgrep mot etniske minoriteter (svarte og latinere) avslørt.
Sommer-OL i 1984 ble også holdt i Los Angeles.
== Geografi og klima ==
=== Geografi ===
Los Angeles' totale areal er 1 290,6 km², hvorav 1 214,9 km² er land. 5,86 % av byens areal er vann. Byens høyeste punkt er Sister Elsie Peak på ca. 1500 meter. Sister Elsie Peak er en del av fjellet Mt. Lukens, som ligger nordøst i San Fernando-dalen. Los Angeles-elven er en elv som renner fra San Fernando-dalen, gjennom bykjernen og ut i Stillehavet. Nesten hele elven er lagt i betong.
=== Klima ===
Los Angeles har middelhavsklima, med mild, varm vinter og varm, tørr sommer. Vind fra havet gjør Los Angeles noe svalere enn områdene i innlandet. Om sommeren kan temperaturene komme over 32 °C, og på vinteren kan de komme over 19 °C. Los Angeles har 325 soldager i året og ca. 3250 timer solskinn. Det er bare i vinterhalvåret det kommer nedbør av betydning. Los Angeles fikk i årene 1877-2012 i gjennomsnitt 380,5 mm nedbør i året, ifølge Los Angeles Almanac.
Varmerekorden i Los Angeles ble satt den 26. juni 1990 med 44,4 °C. Kulderekorden ble satt 4. januar 1949 med –2,2 °C.
=== Forurensning ===
Los Angeles' store utstrekning og manglende utbygde kollektivtransport gjør at byen har store forurensningsproblemer. All biltrafikken fører til at byen plages med luftforurensning, den såkalte smogen. Problemene er spesielt store i San Fernando-dalen. Forurensning fra industri kommer her i tillegg til utslippene fra motoriserte kjøretøy.
=== Seismisk aktivitet ===
Som resten av California er Los Angeles stadig utsatt for jordskjelv. Flesteparten av jordskjelvene er mindre, men i 1971, 1987 og 1994 var det større jordskjelv i byen som førte til skader for milliarder av dollar.
== Kommunikasjoner ==
=== Flyplasser ===
De viktigste flyplassene i Los Angeles-området er
Los Angeles internasjonale lufthavn
LA/Ontario internasjonale lufthavn
John Wayne lufthavn
Long Beach lufthavn
=== Havn ===
Los Angeles havn er av de største i USA. Den ligger i San Pedro Bay i San Pedro-området, omtrent 230 km sør for sentrum. Havna er også kalt Los Angeles Harbour og WORLDPORT LA, havnekomplekset besitter 30 km2 land og vann langs 69 km ved sjøen. Det grenser til den separate havnen i Long Beach.
=== Biltrafikk ===
Biltrafikken i storbyområdet er så betydelig at den har forårsaket mye luftforurensning i deler av byen. De senere årene har det imidlertid blitt satset stadig mer på kollektivtrafikk. Bybane- og t-banesystemet Los Angeles County Metro Rail og flere busser er viktige deler av denne satsingen.
== Sport ==
Kjente klubber fra Los Angeles:
Basketball: LA Lakers, LA Clippers
Amerikansk fotball: LA Rams, LA Chargers
Fotball:LAFC, LA Galaxy
Ishockey: LA Kings
Baseball: LA Dodgers, LA Angels
== Vennskapsbyer ==
Los Angeles har 25 søsterbyer, oppramset kronologist etter årstallet når de ble søsterby:
Eilat i Israel (1959)
Nagoya i Japan (1959)
Salvador i Bahia i Brasil (1962)
Bordeaux i Frankrike (1964)
Berlin i Tyskland (1967)
Lusaka i Zambia (1968)
Mexico by i Mexico (1969)
Auckland i New Zealand (1971)
Busan i Sør-Korea (1971)
Mumbai i India (1972)
Teheran i Iran (1972)
Taipei i Taiwan - Republikken Kina (1979)
Guangzhou i Folkerepublikken Kina (1981)
Athen i Hellas (1984)
St. Petersburg i Russland (1984)
Vancouver i British Columbia i Canada (1986)
Giza i Egypt (1989)
Jakarta i Indonesia (1990)
Kaunas i Litauen (1991)
Makati i Filippinene (1992)
Split i Kroatia (1993)
San Salvador i El Salvador (2005)
Beirut i Libanon (2006)
Ischia i Campania i Italia (2006)
Jerevan i Armenia (2007)
Faisalabad i Pakistan (2009)I tillegg har Los Angeles følgende vennskapsbyer.:
London i England
Łódź i Polen
Manchester i England
Los Angeles har også et utviklingspartnerskap med Tel Aviv i Israel.
== Referanser ==
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Los Angeles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Los Angeles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Los Angeles hos Wikivoyage | Los Angeles County er et fylke sør i delstaten California i USA. Det grenser mot Ventura County i vest, Kern County i nord, San Bernardino County i øst, Orange County i sør og mot Stillehavet i sørøst. | 10,027 |
null | 2023-02-04 | Grensemerke | null | null | null | Et grensemerke er et merke som angir en grense. Det finnes flere typer grensemerker. | 10,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helligk%C3%A5ring | 2023-02-04 | Helligkåring | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Helgener', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Kristne begrep'] | Helligkåring eller kanonisering er en erklæring om at en avdød person er en kristen helgen, slik at personen blir gjenstand for helgenkult. Helligkåring har røtter tilbake til oldkirken, men prosessen har siden gått gjennom mange endringer. De kirker som praktiserer helgenkåring i den tradisjonelle forstand er Den katolske kirke, Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker. Den anglikanske kirke har også en form for helligkåring, som avviker fra tradisjonen ved at også personer som ikke er medlemmer av kirken kan helligkåres, og ved at det ikke medfører noen helgenkult.
| Helligkåring eller kanonisering er en erklæring om at en avdød person er en kristen helgen, slik at personen blir gjenstand for helgenkult. Helligkåring har røtter tilbake til oldkirken, men prosessen har siden gått gjennom mange endringer. De kirker som praktiserer helgenkåring i den tradisjonelle forstand er Den katolske kirke, Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker. Den anglikanske kirke har også en form for helligkåring, som avviker fra tradisjonen ved at også personer som ikke er medlemmer av kirken kan helligkåres, og ved at det ikke medfører noen helgenkult.
== Historie ==
Bakgrunnen for helligkåring er tanken om at kirken består av tre deler: Den stridende kirke (de levende på jorden), den lidende kirke (sjelene i skjærsilden) og den seirende kirke (de hellige i himmelen). Disse tre gruppene utgjør en helhet, som går utover grensene for den synlige kirke. Allerede i oldkirken oppsto idéen om at de forskjellige grupper kan gå i forbønn for hverandre, og det er da naturlig å tenke seg at de som er i best posisjon til å hjelpe andre er de som er nærmest Gud. Helgenkult er således ikke dyrkelse av helgener på linje med dyrkelsen av Gud, men æresbevisninger mot de man tror har nådd de kristnes mål, frelse og inntreden i Guds rike.
Den eldste formen for helligkåring var rettet mot martyrene. Når en person ga sitt liv for troen var man sikker på at hun eller han kom direkte til himmelen, og helgenkult oppsto gjerne nesten umiddelbart. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å avgjøre om en person døde for troen eller om det var andre årsaker som var avgjørende, og det ble tidlig fastslått at det var stedets biskop som skulle avgjøre dette spørsmålet. Biskopen foretok, dersom han ikke allerede var kjent med saken, noen undersøkelser, og erklærte deretter om personen var en helgen eller ikke. Dersom personen ble helligkåret, sendte man gjerne bud til andre bispedømmer for å fremme kulten også der, slik at den etterhvert kunne bli regional, nasjonal eller til og med universell.
Det neste skrittet var at man i 4. århundre begynte å helligkåre bekjennere, det vil si personer som ikke led martyrdøden, men som i sine liv hadde vist «heroiske dyder», det vil si en sterk fromhet og selvoppofrelse. Opprinnelsen til uttrykket er de som bekjente sin tro når de ble konfrontert av kristendommens fiender, men som av en eller annen grunn ikke ble henrettet – en del keisere og lokale embetsmenn valgte å straffe kristne først og fremst med eksil, inndragelse av eiendom eller lignende. Etterhvert ble begrepet utvidet til også å gjelde andre som på en spesielle måte hadde bekjent sin tro, for eksempel de fremste teologer og biskoper.
For at en helgenkult skal regnes som universell – gjeldende for hele kirken – må den godkjennes av kirkens overhode. I Den katolske kirke vil dette si paven, mens det i de ortodokse kirker er patriarkene. Ettersom man så at lokale avgjørelser ikke alltid var tatt på spesielt godt grunnlag – det å ha en lokal helgen kunne gi stor prestisje, og dette ble enkelte ganger tellende – begynte en gradvis sentralisering av helligkåringer. Spesielt tydelig er dette i Den katolske kirke, der pave Alexander III (1159–1181) innskrenket retten til å helligkåre til paven. Man så dog ofte litt stort på det, og det finnes eksempler på lokale helligkåringer også etter dette. Men i 1634 utstedte pave Urban VII en bulle som formelt la alle helligkåringer og saligkåringer til Den hellige stol.
== Praksis i ulike kirker ==
Som i mange andre spørsmål er det et typisk skille mellom øst og vest. Den katolske kirke har en juridisk prosess, mens man i øst har en mer uformell tilnærming.
=== Den katolske kirke ===
Den katolske kirkes nåværende prosess er til dels styrt av Kirkelovsamlingen fra 1983, og dels av andre dokumenter som har lovs kraft. Prosessen har blitt standardisert, slik at det er et klart regelverk å forholde seg til. Det er allikevel slik at paven når som helst kan fravike dette regelverket, fordi det er et prinsipp i den katolske kirke at paven står over kirkens lover.
Prosessen begynner på bispedømmenivå, ved at biskopen (eller eventuelt en abbed) tillater at det startes en undersøkelse. For at dette skal kunne skje må Vatikanet akseptere biskopens avgjørelse, og undersøkelsen kan ikke starte før tidligst fem år etter personens død. Her finnes det et eksempel fra senere år på at paven har fraveket reglene, da Johannes Paul II ga tillatelse til å starte undersøkelsen av Moder Teresa av Calcutta kort tid etter hennes død.
Dersom undersøkelsen viser at det er grunn til å tro at det dreier seg om en helgen, får personen tittelen «Guds tjener». Saken overføres så til den romerske kurie, nærmere bestemt til Kongregasjonen for helligkåringer. Der blir det utnevnt en postulator, som får ansvaret for å føre saken. Etter å ha samlet nok informasjon legges saken fram for paven, som dersom han er enig gir personen tittelen «Ærverdig» (Venerabile). Når dette har skjedd kan en begrenset offentlig kult begynne på stedet hvor personen er gravlagt, og eventuelt på andre steder hun eller han har en spesiell tilknytning til. De troende blir oppfordret til å be om et mirakel på personens forbønn, noe som er nødvendig før neste skritt såfremt personen ikke er en martyr. At kulten er begrenset geografisk gjelder kun for offentlige kirkelige handlinger; i privat bønneliv er det ingen slik begrensning.
Dersom det dreier seg om en martyr er resten av prosessen forholdsvis enkelt. Paven erklærer at det dreier seg om en martyr, hvilket åpner for det neste skritt, saligkåring, som gir tittelen «Den salige» (Beatus/Beata). Ved saligkåringen fastsettes det en festdag, og denne gjøres obligatorisk for personens eget bispedømme og i enkelte tilfeller også andre steder.
Dersom det er en bekjenner må det bevises at et mirakel har skjedd på personens forbønn. Dette gjøres ved hjelp av en kommisjon som gransker mirakler som er innrapportert til Kongregasjonen for helligkåringer. I de fleste tilfeller dreier det seg om mirakuløs helbredelse, og kommisjonen består da først og fremst av leger. Kriteriet for godkjennelse av dette er at pasienten hadde en uhelbredelig sykdom, at bønner ble rettet til den ærverdige, at pasienten ble frisk og at dette ikke kan forklares medisinsk.
Det siste skrittet krever også et mirakel, og dette gjelder også for martyrer såfremt det ikke er helt spesielle omstendigheter som får paven til å fravike reglene. Etter at dette er fastslått blir personen helligkåret, og får tittelen «Den hellige» (Santus/Sancta).
En helligkåring regnes som en ufeilbarlig uttalelse, mens de lavere trinn ikke kommer i denne kategorien. Helgenens festdag, som normalt er den som ble bestemt ved saligkåringen, blir universell. Det betyr ikke nødvendigvis at den opptrer i den generelle kalenderen, men det er åpent for hele Den katolske kirke å feire festdagen. Helgenen kan også erklæres som vernehelgen for en spesiell gruppe i samfunnet, for et spesielt formål, mot en medisinsk lidelse eller lignende, men dette kan også skje senere. Det er vanlig at dette utvikler seg ut fra hvilken vending kulten tar, og ut fra spesielle forhold i helgenens liv (for eksempel blir en helgen som døde av kreft gjerne gjenstand fra forbønn fra kreftsyke, ut fra den enkle tankegang at man regner med at personen kjenner hvor skoen trykker).
Det finnes en alternativ prosess, som gjelder de som allment har vært regnet som hellige «i uminnelige tider». I praksis betyr dette at dersom en person har vært regnet som helgen siden før omkring 1500, kan paven formelt helligkåre personen etter at det er fastslått at det har vært en vedvarende kult, og at det er en rimelig sannsynlighet for at personen er en helgen. Dette omtales gjerne som «bekreftelse av kult». Slik kult kan ha oppstått på svært uformelt grunnlag ved at privatpersoner har spredd tanken om at personen er en helgen.
=== De ortodokse kirker ===
Den østlige helligkåringsprosessen ligger mye nærmere den opprinnelige prosess. Det er ingen formell prosedyre, og helligkåringen utføres av en biskop. For at kulten skal spre seg må hver enkelt biskop godkjenne den for sitt bispedømme; dette kan gjerne gjøres av flere samtidig på en synode. For at den skal bli universell må den godkjennes av patriarken. Selve helligkåringen foregår ganske enkelt ved at helgenen føres opp på en liste over helgener som æres gjennom kirkeåret. Det er normalt ikke noen spesiell seremoni rundt dette, i motsetning til i vest der salig- og helligkåringer foregår på store pavemesser.
Dette skjer gjerne ved at en helgenkult oppstår lokalt, gjerne på personlig nivå. Dette kan bli akseptert av den lokale presten, som siden går til sin biskop. Mens man i vest har en juridisk prosess er altså den østlige mer å sammenligne med ringer som sprer seg i vann.
== Norske helgenkåringsprosesser ==
Det pågår i 2004 en katolsk prosess for en nordmann, barnabittpateren Karl Maria Schilling (1835–1907), som er erklært ærverdig og nå granskes med tanke på saligkåring.
=== Litteratur ===
Baynes, Thomas Spencer, red. (1878), «Canonization», Encyclopædia Britannica, 9th ed., Vol. V, New York: Charles Scribner's Sons .
Delehaye, Hippolyte (1911), «Canonization», i: Chisholm, Hugh; Phillips, Walter Alison, Encyclopædia Britannica, 11th ed., Vol. V, Cambridge: Cambridge University Press .
Kemp, Eric Waldram (1948), Canonization and Authority in the Western Church, Oxford: Oxford University Press . | Helligkåring eller kanonisering er en erklæring om at en avdød person er en kristen helgen, slik at personen blir gjenstand for helgenkult. Helligkåring har røtter tilbake til oldkirken, men prosessen har siden gått gjennom mange endringer. | 10,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kripos | 2023-02-04 | Kripos | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1959', 'Kategori:Norsk politi'] | Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) er en nasjonal politietat under Justis- og politidepartementet.
| Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) er en nasjonal politietat under Justis- og politidepartementet.
== Historikk ==
Navnet «Kripos» var opprinnelig et akronym hentet fra ordet Kriminalpolitisentralen, som ble opprettet i 1959 da kriminallaboratoriet, identifiseringssentralen, kriminalregisteret og Polititidende ble skilt ut fra Oslo politikammer. I 1960 overtok Kripos også ansvaret for det norske Interpolkontoret. På denne tiden holdt Kripos til på Victoria terrasse.
E-avdelingen (etterforskningsavdelingen), også kalt «Mordkommisjonen» ble opprettet i 1967.
Ved opprettelsen hadde sentralen 34 stillinger. I 2011 hadde Kripos 470 ansatte. Omkring halvparten av de ansatte er politiutdannet og de øvrige er kjemikere (analytisk kjemi, uorganisk kjemi, organisk kjemi), laboranter, fotografer, oversettere, IT-spesialister eller skriftgranskere.
1. januar 2005 ble Kriminalpolitisentralen erstattet av et nytt organ, Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet, som ble tilført politiets datakrimsenter (tidligere underlagt Økokrim) og det særskilte etterforskingsprosjektet «Catch» (tidligere underlagt Politidirektoratet). I tillegg til dette fikk enheten egen påtalekompetanse. Det medfører at enheten selv kan åpne etterforskning i saker. Tidligere var Kripos et rent bistandsorgan for norsk politi.
Ved nedleggelsen av Kriminalpolitisentralen 1. januar 2005, ble forkortelsen for Kriminalpolitisentralen – Kripos – besluttet videreført. Men navnet ble tilført Nye, slik at enheten i dagligtale ble kalt «Nye Kripos». 20. januar 2006 ble forkortelsen Nye Kripos endret tilbake til Kripos – slik at det formelle navnet ble «Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos)»I 2015 ble det opprettet en seksjon i Kripos for tidligere uoppklarte drapssaker, en «cold case»-seksjon.
== Ledere for Kripos ==
Arne Kleveland (politiinspektør), leder 1959–1976
Bjørn Heggelund (politiinspektør), leder 1976–1993
Arne Huuse, (politimester), leder 1993–2005
Odd Olsen Ingerø, 2005–2009
Odd Reidar Humlegård, 2009–2012
Ketil Haukaas, 2013–2020
Kristin Ottesen Kvigne, 2020–
== Se også ==
Det nasjonale statsadvokatembetet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kripos | Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) er en nasjonal politietat under Justis- og politidepartementet. | 10,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vemundvik | 2023-02-04 | Vemundvik | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', "Kategori:Namsos' historie", 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nord-Trøndelag'] | Vemundvik er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag, etablert i 1837 ved innføringen av formannskapslovene. Den er siden 1964 en del av Namsos kommune.
Vemundvik kommune ble opprettet ved innføring av formannskapslovene i 1837. I 1846 ble Namsos utskilt, I 1891 ble Klinga utskilt som egen kommune. Grensen mellom Vemundvik og Klinga er Namsen, slik at Vemundvik ligger nord for Namsen. Klinga, Vemundvik, Namsos ladested, deler av Otterøy og Finnangerodden i Fosnes ble i 1964 slått sammen til Namsos kommune.Vemundvik hadde et areal på 239 km², og ligger øst og nord for Namsos by. 13 km² av arealet er øyer og holmer.
| Vemundvik er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag, etablert i 1837 ved innføringen av formannskapslovene. Den er siden 1964 en del av Namsos kommune.
Vemundvik kommune ble opprettet ved innføring av formannskapslovene i 1837. I 1846 ble Namsos utskilt, I 1891 ble Klinga utskilt som egen kommune. Grensen mellom Vemundvik og Klinga er Namsen, slik at Vemundvik ligger nord for Namsen. Klinga, Vemundvik, Namsos ladested, deler av Otterøy og Finnangerodden i Fosnes ble i 1964 slått sammen til Namsos kommune.Vemundvik hadde et areal på 239 km², og ligger øst og nord for Namsos by. 13 km² av arealet er øyer og holmer.
== Kommunalhistorie ==
Fram til 1913 ble kommunestyremøtene som regel holdt på Alhusstrand i leide lokaler. Det var et sentralt sted i bygda med landhandel, skysstasjon og poststed. I 1913 fikk kommunen bygd eget hus i nærheten av Vemundvik kirke. Her ble kommunale møter holdt og ellers ble huset leid ut til lag og foreninger. Av praktiske grunner ble flere og flere kommunale funksjoner og kontorer flyttet til Namsos, og behovet for huset avtok. I 1952 ble det vederlagsfritt overdratt til Vemundvik Indremisjonsforening.
I 1941 kjøpte kommunen eget hus på Tiendeholmen. Her ble det innredet herredskassererkontor i 2. etasje og leilighet for herredskassereren i 1. etasje. På grunn av lite plass og usentral beliggenhet, ble kontoret snart flyttet til byen. Vemundvik kommunes administrasjon var altså stadig på flyttefot, men de kommunale kontorene lå det meste av tiden i Namsos eller i umiddelbar nærhet.
Vemundvik kirke ble bygget i 1875.
Røbergvik skole ble bygget i 1897 og Hals skole på Guldvik i 1898. I 1902 kom Sørenget skole og i 1926 fulgte Høknes skole.Namdals folkehøgskole ble satt i gang på Hylla ved Namsos høsten 1884 av Marius Hægstad. Siden flyttet skolen fra bygd til bygd i flere år. Fra 1911 fikk skolen fast tilhold i Havika. I 1935 brant skolebygningen ned og skolen ble deretter flyttet til Grong. Sameskolen i Havika var i drift fra 1910 til 1951.
== Demografi ==
Da Vemundvik kommune ble utskilt i 1891, hadde kommunen 931 innbyggere. Folketallet var hele tiden i vekst, og i 1960 var det økt til 1 863 personer. Veksten kom i hovedsak i nærområdene til Namsos, men da kommunen i 1922 avsto mye areal til byutvidelse for Namsos og mange av kommunens innbyggere ble byborgere, kom et lite tilbakeslag.
Ved folketellingen i 1960 var de fleste sysselsatt i jordbruk og industri. Dernest kom bygg og anlegg, men det var også mange som var sysselsatt i varehandel og transport. Bare to personer drev med fiske.
== Kommunikasjon ==
I 1891 hadde kommunen vegforbindelse med Overhalla over Engan. Til Namsos gikk det veg gjennom Havika, og i løpet av 1890-årene kom det veg til Namsos over Toddum og Guldvika. Etter krigen kom det veg fra Lavika til ferjeleiet Varpnesset med ferjeforbindelse over Lokkaren til Otterøya.
Veganlegget fra Sørenget til Løding ble fullført i 1928. Forbindelsen sørover til Klinga kommune gikk over Namsen fra ferjeleiet på Høknesnes til ferjeleiet Strømhylden på Spillum. Da Namsenbrua var ferdig i 1922 var dette av stor betydning for vegforbindelsen sørover.
== Se også ==
Liste over ordførere i Vemundvik
== Referanser == | Vemundvik er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag, etablert i 1837 ved innføringen av formannskapslovene. Den er siden 1964 en del av Namsos kommune. | 10,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marinen | 2023-02-04 | Marinen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avdelinger i Sjøforsvaret', 'Kategori:Marinen'] | Marinen (tidligere Kysteskadren) er en avdeling i Sjøforsvaret, og er Norges sjømilitære kampkraft.
Avdelingen består av marinefartøyer, i tillegg til avdelinger med kystjegere, minedykkere, samt KNM Tordenskjold.Marinen het tidligere Kysteskadren, men byttet navn i forbindelse med omstillingen i Sjøforsvaret 1. august 2016.
| Marinen (tidligere Kysteskadren) er en avdeling i Sjøforsvaret, og er Norges sjømilitære kampkraft.
Avdelingen består av marinefartøyer, i tillegg til avdelinger med kystjegere, minedykkere, samt KNM Tordenskjold.Marinen het tidligere Kysteskadren, men byttet navn i forbindelse med omstillingen i Sjøforsvaret 1. august 2016.
== Oppdrag ==
Marinens primæroppgave er å stille maritime ressurser tilgjengelige for operative myndigheter i fred, krise og krig. Marinen har også ansvaret for styrkeproduksjonen av operative enheter i Sjøforsvaret.
== Avdelinger ==
Marinestaben
Fregattskvadronen
Korvettskvadronen
Minerydderskvadronen
Ubåttjenesten
Marinens logistikkommando
Minedykkerkommandoen
Kystjegerkommandoen
KNM Tordenskjold
== Historie ==
Marinen har sin historie tilbake til 12. april 1814, da prins Christian Frederik etablerte krigsflåten under ledelse av et såkalt «Søekrigs-Commissariat». Marinen besto i 1814 utelukkende av små, lett bestykkede kystgående fartøyer. Hovedstyrken var roflotiljens 49 kanonsjalupper og 51 kanonjoller. I tillegg fantes det syv orlogsbrigger, én skonnertbrigg, åtte kanonskonnerter og to kuttere. 1. april 1815 ble Marinen underlagt et eget marinedepartement med kommandør Thomas Fasting som Norges første marineminister. I 1885 ble Marinedepartementet slått sammen med Armédepartementet til Forsvarsdepartementet. Marinen ble etter hvert plassert sammen med Kystartilleriet i en ny organisasjon kalt Sjøforsvaret i det integrerte Forsvaret.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Marinens sider på Forsvaret.no
Marinen på snl.no | | budsjett = | 10,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_V | 2023-02-04 | Harald V | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Den norske kongefamilien', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Europamestere', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Forsvarsmedaljen', 'Kategori:Forsvarsmedaljen med laurbærgren', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Generaler i Luftforsvaret', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Kongepokalvinnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Paul Harris Fellow', 'Kategori:Regjerende monarker', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Terra Mariana-korsets orden', 'Kategori:Verdensmestere', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider', 'Kategori:Æreslegionen'] | Harald V (født 21. februar 1937 på Skaugum) er Norges konge, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
| Harald V (født 21. februar 1937 på Skaugum) er Norges konge, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
== Biografi ==
=== Familie ===
Kong Haralds foreldre var Olav V, Norges konge, og kronprinsesse Märtha, opprinnelig svensk prinsesse. Hans slekt, huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, er en linje av huset Oldenburg, som kom på tronen i både Danmark, Norge og Sverige på midten av 1400-tallet. Kongen er agnatisk etterkommer av Christian III av Norge, som regjerte mellom 1536 og 1559, og således har dagens kongeslekt sittet på den norske tronen før Haakon VII ble valgt til konge i 1905.
=== Første leveår ===
Da prins Harald ble født 21. februar 1937 på Skaugum i Asker, var dette den første norske prinsefødsel på 567 år.
Sine første tre leveår tilbrakte prins Harald på Skaugum. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, flyktet kongefamilien, Stortinget og regjeringen fra Oslo med tog. På Elverum ble prinsen skilt fra sin far, kronprins Olav, da han sammen med sin mor, kronprinsesse Märtha, og sine to eldre søstre, prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid, ble evakuert til Sverige.
Kongen og regjeringen i London bestemte at kronprinsfamilien skulle evakueres videre med skip til endelig sikkerhet i USA, hvor de resten av krigen bodde i Pooks Hill i Maryland, like utenfor Washington, D.C.
Sammen med sin farfar, kong Haakon VII, sin mor og sine søstre, fikk prins Harald oppleve den triumfartede tilbakekomsten til Oslo 7. juni 1945.
=== Utdannelse ===
Da prins Harald kom hjem etter krigen, fortsatte han sin skolegang som alminnelig folkeskoleelev på Smestad skole i Oslo. Fra foreldrenes side sikkert et bevisst brudd med gamle tradisjoner om kongelig privatundervisning, som må ha føltes unaturlige i den solidariske gjenoppbyggingstid for landet som alle, også kongefamilien, identifiserte seg med. Prinsen videreførte utdannelsen på Oslo katedralskole, hvor han avla examen artium som rødruss (realartium) i 1955. Samme år ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo, men tok i stedet utdannelse på Befalsskolen for kavaleriet på Trandum (1955–56), etterfulgt av studier på Krigsskolen (1957–59). I denne perioden tiltrådte han som nestkommanderende ved Kavaleriets rekruttskole på Trandum. Etter å ha fullført plikttjenesten, studerte han i perioden 1960–62 ved Balliol College ved University of Oxford, hvor han fullførte studier innen samfunnsvitenskap, historie og økonomi.
=== Kronprinsessens død ===
Kronprinsesse Märtha døde den 5. april 1954 etter flere års sykdom og tidvise fravær fra familien på grunn av behandling og rekonvalesens. Prinsen var midt i de mest sårbare ungdomsårene, og først i de senere år har kong Harald fortalt mer åpent om savnet og sorgen tapet av moren utløste.
=== Kronprins ===
Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og dermed ble prins Harald kronprins. Som kronprins møtte han nå i statsråd, og fungerte allerede i 1958 som regent i kong Olav Vs fravær. Som voksen markerte kronprins Harald seg som døråpner for norsk næringsliv og diplomati i en rekke internasjonale sammenhenger, samt som representant for Verdens villmarksfond (WWF).
=== Ekteskap og familieliv ===
I mars 1968 ble det offentliggjort at kongen hadde gitt sitt samtykke til ekteskap mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo. Forut for dette hadde paret kjent hverandre gjennom ni år. De giftet seg 29. august 1968 i Oslo domkirke.
=== Idrettslige interesser ===
Kong Harald har markert seg i en rekke nasjonale og internasjonale seilerkonkurranser. Mens han var kronprins representerte han Norge under De olympiske leker tre ganger; i 1964, 1968 og 1972. Hans beste OL-resultat var 8.-plass i klassen 5,5 meter-R. Ved OL i 1968 kom han på 11.-plass i samme klasse, og i 1972 fikk han 10.-plass i Soling-klassen. Kronprinsen bar Norges flagg ved åpningen av de Olympiske leker i Tokyo i 1964.
Han vant seilasen om den skandinaviske Gullpokalen i 1968 og vant Kieler-regattaen i 1972. Han ble nr. to i Verdensmesterskapet i halvtonnsklassen i 1982. Sommeren 1987 ble han verdensmester med sin nye båt, entonneren «Fram X», som han fikk i gave til 50-årsdagen fra norsk næringsliv. I 1988 vant han sammen med båt og mannskap bronsemedalje i VM i San Francisco. I 2005 vant kong Harald og hans mannskap Europamesterskapet i havseiling med båten «Fram XV».
I 2007 mottok Harald V Holmenkollmedaljen sammen med dronning Sonja. I januar 2011 mottok han Norges idrettsforbunds hederspris for 2010. Han har vunnet til sammen 8 kongepokaler, og ble kåret til «Årets seiler i Norge» i 2005.Kong Harald er en ivrig jeger og fisker.
=== Kong Harald V ===
Kronprins Harald ble kronprinsregent som følge av kong Olav Vs sykdom den 31. mai 1990. Da kongen døde 17. januar 1991, besteg han tronen som kong Harald V. Den nye kongen videreførte sin far og farfars valgspråk «Alt for Norge». Kong Harald ble sammen med dronning Sonja signet i Nidaros domkirke søndag den 23. juni 1991, og fulgte dermed en praksis som ble innført av kong Olav V i 1958, og som er unik for Norge blant de vesteuropeiske monarkier.
Under den nordlige signingsferden i Finnmark året etter holdt kongen den 3. august 1992 en tale i Kiberg der de norske partisanene som kjempet på russisk side under andre verdenskrig ble rehabilitert. Denne talen blir holdt for å være blant de viktigste innenrikspolitiske taler kong Harald har holdt.
Under naturkatastrofer i Norge har kongen ved flere anledninger besøkt de berørte stedene for selv å danne seg et nærmere inntrykk av forholdene, og også for å gi moralsk støtte til befolkningen.
I sin regjeringstid har kong Harald V holdt en konsekvent, moderniserende linje både når det gjelder kongedømmets formelle organisasjon og dets personlige innhold. I tillegg til reform av Slottets organisasjon, er det også gjennomført full åpenhet om budsjettene ved hoff, stab og slott. Massemedia har i kong Haralds regjeringstid kunnet oppleve en ny og hittil ukjent tilgang til kongefamilien og deres medarbeidere og miljøer.
Da det daværende kronprinsparets egne barn begynte å bli voksne, holdt foreldrene den konsekvente linje at barna selv måtte få velge kjærester – og at disse alltid var velkomne gjester på Skaugum.
Kongen og dronning Sonja har ledet en storstilt oppussing av Oslo slott; den ble møtt med mye kritikk til å begynne med, for å være for overdådig, men denne kritikken har stort sett forstummet etterhvert som offentligheten gjennom de offentlige omvisningene på Åpent Slott har fått se hva som er blitt gjort med statens viktigste representasjonsbolig og statsoverhodets bolig.
=== Helse ===
Kong Harald fikk i 1999 operert bort en verkebyll på kinnet.1. desember 2003 ble det bekjentgjort at kongen hadde fått blærekreft. Han ble operert på Radiumhospitalet 8. desember samme år. Kongens sykdomsforløp ble gjenstand for en til da, i kongelige sammenhenger, ukjent åpenhet fra Slottets side. Kongen gjenopptok sine plikter som monark 13. april 2004. Kongen stumpet røyken etter dette.Den 17. mars 2005 bekjentgjorde Slottet at kongen skulle opereres for subvalvulær aortastenose, en hjertesykdom. Kongen måtte sette inn en kunstig hjerteklaff. Kongen ble operert den 1. april ved Rikshospitalet. Professor Odd Geiran ledet operasjonen. Kongen gjenopptok sine konstitusjonelle plikter 7. juni 2005.
I november 2017 ble kongen innlagt på Rikshospitalet med en infeksjon. I noen dager før jul i 2019 ble han sykemeldt, på grunn av en virusinfeksjon. I januar 2020 ble han også sykemeldt for 2 uker etter å ha opplevd svimmelhet, det ble ikke funnet noen alvorlig sykdom ved hans sykehusopphold på Rikshospitalet.Han ble på nytt sykemeldt og innlagt på Rikshospitalet hvor han ble undersøkt i slutten av september 2020 på grunn av tung pust. Covid-19 ble utelukket.Kongen ble i januar 2021 operert for en skadet sene over høyre kne.Den 22. mars 2022 bekreftet Slottet at Kong Harald har fått påvist Covid-19 med lette symptomer.Kongen ble innlagt på Rikshospitalet i august 2022 på grunn av en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika, i slutten av november 2022 var han sykemeldt grunnet forkjølelse, og den 19. desember 2022 ble han igjen innlagt på Rikshospitalet grunnet en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika.
== Offisielle plikter ==
Kongen leder formelt statsråd. I henhold til Grunnlovens ordlyd innehar kongen stor politisk makt, men i tråd med konstitusjonell sedvane er hans myndighet i dag svært begrenset og hovedsakelig seremoniell. En av de viktigere seremoniene er den offisielle åpningen av de årlige stortingssesjoner. Ved den høytidelige åpningen av det 165. storting den 2. oktober 2020, var han fortsatt sykemeldt, slik at for første gangen var det hans sønn, kronprinsregent Haakon som leste trontalen som ble overlevert av Norges statsminister Erna Solberg i stortingsalen.Kongen var inntil 21. mai 2012 etter paragraf 4 i Norges Grunnlov Den norske kirkes formelle overhode. Ved grunnlovsendring 22. mai 2012, som omorganiserte forholdet mellom staten og kirken, falt dette bort. Kongen har pleid å delta ved åpningen av hvert nytt kirkemøte og ved innsettelser av nye biskoper.
Representasjonsoppgavene som statsbesøk i utlandet, vertskap for utenlandske statsoverhoder og innenlandske besøk legger beslag på store deler av kongens timeplan. Ved statsbesøk er kongen en viktig spydspiss for både offentlige norske myndigheter såvel som for private næringsforetak, kulturliv og organisasjoner i Norge. Kongen har per februar 2015 mottatt 43 utenlandske statsoverhoder til statsbesøk i Norge og kongen har avlagt 44 statsbesøk i utlandet. Kongens første statsbesøk gikk til de nordiske land (1991–1993), etterfulgt av Storbritannia og Tyskland (1994) og USA og Spania (1995). I tillegg til besøk i Europa, avla kong Harald statsbesøk i Kina (1997), Sør-Afrika (1998 og 2009), Japan (2001), Canada (2002), Brasil (2003), Vietnam og Singapore (2004). I 1998 besøkte kongen også Estland, Latvia og Litauen, samt Russland. Ved flere anledninger har kong Haralds statsbesøk vært det første norske, blant annet besøkene til Slovakia (2010), Slovenia (2011), Kroatia (2011), Tyrkia (2013) og Myanmar (2014). I februar 2015 fant det første norske statsbesøket til Australia sted.Kongen fører også en omfattende korrespondanse med andre statsoverhoder og egne borgere.
=== Ordensherre ===
Kongen er som regjerende monark stormester av de norske ordener, Den Kongelige Norske St. Olavs Orden og Den Kongelige Norske Fortjenstorden, og utnevner selv nye bærere av storkors, kommandører og riddere.
=== Beskytterskap ===
Kong Harald er den høye beskytter av følgende organisasjoner og institusjoner:
== Titler ==
=== Sivile titler ===
Kong Harald er æresdoktor i juss (1985) ved University of Strathclyde Business School (1985) i Skottland og ved Waseda-universitetet i Japan (2001), samt honorary fellow ved Balliol College ved University of Oxford i Storbritannia.
=== Militære titler ===
Kongen har ifølge Grunnloven «høieste Befaling» over Forsvaret. Han har militær grad som firestjernes general i Hæren og Luftforsvaret mens han i Sjøforsvaret er admiral (fra 1977). Han er dessuten æresoberst (Colonel-in-Chief) av Green Howard-regimentet i Storbritannia.
=== Dekorasjoner ===
Kongen er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner.
==== Norske dekorasjoner ====
==== Utenlandske dekorasjoner ====
== Opphav ==
=== Anetavle ===
=== Mannslinje ===
Norske monarkers navn står med fet skrifttype.
== Bibliografi ==
Harald V av Per Egil Hegge
Kong Harald V - seileren som ble en av gutta av Jon Amtrup
Kongen forteller av Harald Stanghelle
== Se også ==
Arvefølgen til den norske tronen
Stamtavlen til Harald V
Liste over Norges monarker – fra Harald Hårfagre til Harald V
Liste over statsbesøk under Harald V
Kongeskipet Norge – det ene av verdens to gjenværende kongeskip
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harald V of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harald V på Internet Movie Database
(en) Harald V – Olympics.com
(en) Harald V – Olympic.org
(en) Harald V – Olympedia
(en) Harald V – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Harald V – World Sailing
(no) Kong Harald på Kongehuset.no
(no) Kong Haralds taler på Kongehuset.no
Wikiquote: Harald V av Norge – sitater | Kong Harald kan vise til flere norske konger: | 10,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_den_gode | 2023-02-04 | Magnus den gode | ['Kategori:1000-tallet', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall i 1047', 'Kategori:Fødsler i 1024', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Magnus den gode Olavsson (norrønt: Magnús góði Ólafsson), født 1024, død 25. oktober 1047, var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av Norge da Magnus døde.
| Magnus den gode Olavsson (norrønt: Magnús góði Ólafsson), født 1024, død 25. oktober 1047, var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av Norge da Magnus døde.
== Bakgrunn ==
Etter at Erling Skjalgsson, rygenes herse som avslo jarletittelen, var blitt drept på slutten av 1028 flyktet Olav Haraldsson fra Norge. Han dro østover og inn i Sverige. Med seg hadde han sin svenske dronning Astrid og deres datter Ulvhild, men også sønnen Magnus som han hadde fått med sin frille Alvhild. Sommeren 1029 etterlot Olav hustruen i Sverige og dro videre til Finskebukta og derfra til Gardariket hvor fyrst Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd Olofsdatter (Astrids halvsøster) rådde. Med seg hadde han sønnen Magnus. Da den norske kongen kort tid senere, vinteren 1029–30, dro fra Holmgard og til sin skjebne ved Stiklestad den 29. juli 1030, ble Magnus igjen hos Jaroslav.
Svein Alfivason, kong Knut av Danmarks sønn med hans angelsaksiske frille Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), ble visekonge i Norge, og innførte en rekke strenge og upopulære lover; Alfiva-lovene. De norske stormennene, som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, kom snart i opposisjon til danskestyret, og dette førte til en situasjon som lignet på den folkelige motstand som til slutt ble Olav Haraldssons bane tidligere. Den nye motstanden førte til at den gamle motstanderen Olav Haraldsson ble et symbol i kampen mot danskestyret.
Året etter slaget på Stiklestad åpnet Einar Tambarskjelve for Olavs helliggjøring, og i 1032 gikk han aktivt ut mot Svein Alfivason på Tinget i Trøndelag. Fire år etter Olavs fall dro han sammen med bondehærens fører på Stiklestad, Kalv Arnesson, med et stort følge til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus. I Gardariket sverget de tolv manns ed om troskap til Magnus og bragte ham tilbake til Norge. Gutten var da 11 år gammel og ble den første norske konge som fikk bygge sitt kongedømme på arven etter Olav den hellige, perpetuus rex Novegjæ – Norges evige konge.
== Magnus' første år ==
Det er svært lite vi vet om Magnus Olavssons første år. Hans mor Alvhild var ei tjenestejente, selv om Snorre Sturlasson legger til at hun kom fra god ætt, uten at han presiserer det. Fødselen var vanskelig, og både mor og barn sto i fare for å stryke med. Ingen våget å bryte kongens søvn, og det ble kongens skald, Sigvat Tordsson, som tok ansvar for å gi barnet navn. Neste dag krevde kong Olav svar fra skalden: «Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste det selv?» Sigvat svarte at han heller ville gi to mann til Gud enn én til djevelen. Kongen bebreidet deretter skalden for å ha døpt gutten Magnus da det ikke var et ættenavn, men Sigvat svarte at han ble kalt opp etter Karlamagnus, det vil si den franske kongen Karl den store, «for han var den beste mann jeg visste i verden». Da ble kongen blidgjort.Snorre starter Magnus den godes saga med Magnus’ reise fra Gardariket til Sverige hvor hans stemor, enkedronning Astrid Olofsdatter, kalte til ting utenfor Sigtuna for å be svenskene hjelpe Olav Haraldssons sønn å vinne farsarven sin.
En annen Magnus-saga, som står i Morkinskinna, er mer utdypende om Magnus' liv i Russland, hvor han vokste opp fra han var fem til han var elleve år gammel. Dette betyr ikke nødvendigvis at forfatteren av Morkinskinna er mer troverdig enn Snorre, som kanskje hadde gode grunner til å utelate disse detaljene.
Det hadde seg slik, forteller Morkinskinna, at den unge Magnus var flink til å gå på hendene, noe han gjorde på matbordet til hirdmennene. Ikke alle syntes dette var like morsomt, og de jagde ham ned. Den samme kvelden kom gutten tilbake og slo hirdmannen i hodet med ei øks slik at han døde. Da fyrst Jaroslav fikk høre dette, skal han ha sagt at denne dåden var et kongelig verk.Historien er kanskje ikke sann og minner mest om Olav Tryggvasons tilsvarende oppvekst i Gardariket, og den benyttes for å etablere noe som sagaskriverne så på som et statussymbol i sin samtid: Det var stort for gutter å drepe menn som var betydelig eldre enn dem.
== Guttekongen ==
Sommeren 1035 kom Magnus til Trøndelag og ble der hyllet som Norges konge uten et sverdslag. Svein Alfivason og den forhatte moren hans flyktet til Danmark hvor han døde kort tid etter. Tidspunktet for maktovertagelsen var svært heldig. I England døde kong Knut den mektige. Den ene av sønnene hans, Harald Harefot, overtok styret i England, men døde selv i 1040, og i Danmark overtok hans unge sønn Hardeknut, kun seks år eldre enn Magnus. Ingen av kong Knuts sønner var i stand til å utfordre kong Magnus med krig.
Det var ingen reell trussel mot gjenetableringen av det norske kongedømmet. Tre faktorer fungerte stabiliserende for Magnus' posisjonering: Vikingtidens voldsomhet gikk mot slutten, bygdearistokratiet fant sin plass og helliggjøringen av Olav den hellige skjøt fart og ga Magnus' kongedømme en ny dimensjon som ingen norsk konge før ham hadde hatt.
Som umyndig guttekonge var Magnus i begynnelsen ikke en enerådig einvaldskonungr som han ble senere. Rundt ham var det mange som posisjonerte seg. Kalv Arnesson nevnes som guttekongens fosterfar, men den slueste av de norske høvdingene var Einar Tambarskjelve som hadde maktet å sno seg gjennom alle vanskelige tider og skifte av konger. Det var trønderhøvdingen som rådet kongen, og som ble landets reelle styrer i de første årene.
Enkedronning Astrid ble med Magnus til Norge, men også hans mor Alvhild krevde plass ved kongens side. Mange satte pris på enkedronningen, også kongen selv og Sigvat skald som kom med henne fra Sverige. Alvhild hadde tydeligvis ikke den samme status, noe hun protesterte på. Det er Sigvat skald som irettesetter kongsmoren ved å slå fast at enkedronningen står over henne i status:
Alvhild! Villig la sitte
Astrid på fremste plassen,
Om du så sjøl med Guds vilje
Har vokst stort i gjævhet.Sannsynligvis døde Astrid kort tid senere, noe som ga en naturlig løsning på problemet.
== Magnus får tilnavnet sitt ==
Etter hvert som Magnus vokste opp og inn i rollen som konge, begynte han å mistro de stormennene som hadde gått mot faren hans ved Stiklestad. Tore Hund hadde reist fra landet i 1030, men en annen høvding fra Hålogaland, Hårek fra Tjøtta, forsøkte å forsone seg. Magnus lot en uvenn av Hårek, Åsmund Grankjellsson, drepe Hårek. Ifølge Snorre hadde Åsmund en dårlig øks, og kongen sa da «Ta heller mi øks!» og med denne drepte Åsmund høvdingen fra Hålogaland og fikk deretter len og syssel som belønning for udåden.
Det var Kalv Arnesson som hadde mest å gjøre med styringen av landet i den første tiden. Mens Magnus var i Trøndelag ville han se Stiklestad, og Einar Tambarskjelve rådet kongen til å ta med seg Kalv Arnesson som vegviser istedenfor seg selv. Kalv skjønte hva som var i ferd med å skje og forberedte seg på å flykte fra landet. Magnus får se hvor helgenkongen falt og forstår at Kalv sto nær nok til å felle ham: «Kongen blir rød som blod», skriver Snorre og lar ham si «Da kunne nok di øks nå ham!» Kalv nektet for dette, «Ikke nådde mi øks ham!», hvorpå han hoppet på hesten og red til Egge hvor skipet hans lå seilklart.
Sannsynligvis var det den slu politikeren Einar Tambarskjelve som på denne måten maktet å rydde av vegen sine mest betydningsfulle rivaler. Kongen tok godset fra Kalv; og andre som hadde kjempet i bondehæren mot Olav Haraldsson ble også straffet strengt: «somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen». Landsrådssakene etter Stiklestad og videreføringen av de forhatte Alfiva-lovene var i strid med de løftene som var blitt gitt da Magnus kom til Norge i 1035. Misnøyen blant bøndene ble snart faretruende og det ble stemning for å gå mot kong Magnus og drepe ham slik som de hadde gjort mot faren hans.
Det var kanskje igjen Einar Tambarskjelve som fikk samlet stormennene og fikk Sigvat skald til å advare kongen om at det sto om hodet hans. Sigvat diktet da sine berømte «frispråkviser» (Bersoglosvísur) som rådet kongen om å bli kong Olav den helliges verdige sønn:
Sigvats beundringsverdige dristighet var så velfundert at ordene vanskelig kunne unngå å gjøre inntrykk. Farens død var nok også en tanke for Magnus å legge vekt på, og med Einar Tambarskjelves råd ble flere av Alfiva-lovene opphevet på Gulatingslag ved Langøysund-forliket. Landsforvisningen av bønder og inndragning av gods ble stoppet, og denne kursendringen ble høflig tilskrevet kongen selv, og han ble i folkemengden hyllet, noe ironisk, som «Magnus den gode»! Ikke fordi han var spesielt god, men for at han ikke lenger var ond.
== Kongsmøte ved Gøtaelva ==
Politisk nag mellom Danmark og Norge førte til spenninger. Stormennene som styrte bak guttekongene Magnus og Hardeknut ville sikre seg at Danmark ikke gjorde krav på Norge, og likeledes fryktet Danmark at Norge ville hevne gammel urett. For å forhindre strid ble det holdt et forsoningsmøte på grensen mellom rikene på Brennøyane ved Gøtaelva i dagens Sverige i 1037. Guttekongene «svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde.»For historikeren Andreas Holmsen er dette møtet og den dansk-norske avtalen «det første vitnesbyrd vi har om dansk – og i det hele utenlandsk – godkjenning av Norge som et eget, selvstendig kongerike». Historikeren Claus Krag er derimot mer tvilende; «det finnes ingen antydninger om noen slik avtale i de samtidige kildene», annet enn i sagaene.En forbindelse mellom de to nasjonene må det likevel ha vært, for da Hardeknut døde ugift og barnløs 8. juni 1042 var Danmark uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Det er dette tomrommet som den norske kongen Magnus kanskje merkelig nok maktet å fylle. En grunn kan ha vært en tidligere overenskomst. Til tross for at Ulv jarls sønn Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, i all hast seilte tilbake til Danmark, ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. En annen grunn til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk, var at det var store uroligheter sør for den danske grense hvor et slavisk folk, venderne, truet.
== I krig som Danmarks konge ==
Da Hardeknut døde i 1042, hadde Magnus allerede vinteren 1041–1042 forberedt en hær, og han seilte sørover til Danmark med sytti skip for å minne «de menn som har bundet seg til ham med ed» om at han aktet å kreve kongedømmet Danmark, eller så «selv falle med hæren sin i striden». Han holdt ting i Viborg, danskene «tok vel imot ham» og valgte ham til konge. Svein Estridsson, som på morssiden var av kongsslekt, gjorde han til sin jarl til tross for Einar Tambarskjelves råd og advarende ord om at «For stor jarl, for stor jarl, fostersønn!» Det skulle vise seg sannspådd.Våren 1043 var kong Magnus som Danmarks konge nødt til å verge sør-grensen mot danenes gamle arvefiende, de slaviske venderne. Han samlet en stor hær og slo til ved festningen Jomsborg, vant borgen, ifølge Snorre, brente byen og bygdene rundt og drepte mange mann.Verre ble det da Svein Estridsson begikk forræderi ved å slå seg opp som dansk motkonge med svensk hjelp fra kong Anund Jakob. Samtidig hadde venderne samlet seg med en veldig hær sør for Danmark, noe som gjorde de danske høvdingene redde for at de ville velte inn over Jylland. Magnus’ måg i Brunsvik i Saksland, det vil si i Braunschweig i dagens Tyskland, var hertug Ordulf av Sachsen (som Snorre kaller for «Otta»); han var gift med Magnus' søster Ulvhild Olavsdatter. Ordulf sto med sin hær i Hedeby, og Magnus seilte da rundt venderne høsten 1043 og sluttet seg til Ordulfs hær. Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskogheiđi – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig.
Natten før slaget var Magnus bekymret, men Snorre lar Olav den hellige komme til ham i en drøm og love at han skal følge ham. Om morgenen mente noen at de hører en klokkelyd i himmelen, den klokke som Olav den hellige hadde gitt til Klemenskirken i Nidaros. Det er vanskelig å vite når helgengjøringen av Olav fikk slik styrke og utbredelse at slike jærtegn ble oppfattet og tolket som Olavs inngrep, men mest sannsynlig er denne guddommelige inspirasjonen en senere tilegnelse. Venderne ble i sagateksten gjort til hedninger, og således er Magnus' kamp også en fortsettelse av kong Olavs kristning. De som ble såret etterpå ble helbredet da kong Magnus, som sønn av en helgen, tok på dem.
Snorre gir en livfull skildring av slaget ved Lyrskogshede, og siterer Arnor jarleskald:
Fram med breie øksen,
Utrett trengte kongen,
Brynjen kastet; sverdlarm
Steg om hordekongen.Slaget på den flate heden varte ikke lenge. Kongsmennene var ville og hissige, ifølge Snorre, og motstanderne ga seg på flukt og ble hogd ned som bufe. «Ved denne lykkelige seier», skrev Saxo Grammaticus senere, «vant Magnus i høy grad folks gunst».
== De siste årene ==
Magnus tilbrakte mer tid i Danmark enn i Norge i årene 1042–1045. Styringen av Norge ble stort sett håndtert av fosterfaren Einar Tambarskjelve i kongens navn. Einar hadde aldri åpent sveket Olav Haraldsson, og med forræderianklagene mot hans rivaler unnagjort var hans posisjon styrket, spesielt i Trøndelag. Det var først etter Magnus' død at hans posisjon ble endret, selv om han i Trøndelag opprettholdt en stor personlig hær som gjorde ham tilnærmet uslålig, om ikke han og sønnen senere hadde blitt drept ved hjelp av svik.
I Danmark hadde Magnus hendene fulle med den opprørske Svein Estridsson. De utkjempet flere slag, og Magnus gikk seirende ut av samtlige, mens Svein ble en mester i å komme seg unna tapte slag. Maktbalansen mellom Svein og Magnus synes fastlåst om ikke Harald Sigurdsson, halvbror av Olav Haraldsson plutselig hadde kommet østfra med krigsvante menn i sitt følge og mengder av gull og rikdommer. I årene 1035 til 1043 hadde han vært i bysantinsk tjeneste som væring. Han inngikk først en allianse med Svein før han dro videre og i 1046 møtte Magnus og krevde arv etter sin bror. Kravet var fiendtlig og rokket ved Magnus’ maktposisjon. Magnus våget ikke å møte en samlet styrke av Svein og en stridssvant krigsherre som Harald. Han bøyde av og gikk med på å dele riket med onkelen. Den underliggende betingelsen var at alliansen med Svein måtte brytes. Norge ble dermed reelt et samkongedømme. En skald, Bolverk Arnorsson, forteller at som bytte for samkongedømmet delte Harald sin rikdom med Magnus. Motsetningene mellom onkel og nevø ble ikke nødvendigvis av den grunn ryddet av vegen, men det kom aldri til ytterligere konflikt mellom dem. Magnus falt av hesten året etter, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter.
Kong Magnus' lik ble fraktet hjem til Norge og ble gravlagt i Nidaros. Snorre skriver at kong Magnus i likhet med sin far ble gravlagt i Klemenskirken. Graven befinner seg i dag i Nidaros domkirke, og selv om den ikke er markert, er graven den eneste norske kongegraven fra middelalderen som fortsatt er helt intakt. Den ble i 2014 trolig påvist av NTNU Vitenskapsmuseet med en georadar.Magnus styrte Norge i tolv år, og Harald Sigurdsson, senere kalt Harald Hardråde, ble enekonge og styrte i rundt tyve år. Magnus var ugift, men hadde datteren Ragnhild utenfor ekteskap. Hans kongedømme har blant historikerne kommet i knip mellom to store norske konger: faren Olav den hellige og onkelen Harald Hardråde.
Som dansk konge regnet Magnus seg også som arvtager til Englands trone etter Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige. Både Heimskringla og Morkinskinna siterer fra et brev som Magnus angivelig skulle ha sendt til den daværende engelske kongen Edvard. Brevet er, som Claus Krag slår fast, mest sannsynlig en litterær konstruksjon, men kravet var sannsynligvis reelt nok. Engelske kilder forteller at kong Edvard i 1045 samlet en stor styrke for å møte en militær trussel fra den norske kongen. Harald Hardråde gjenopptok Magnus' krav og iverksatte trusselen i 1066 etter at han hadde ryddet av vegen stormannen Einar Tambarskjelve.
== Mynter ==
Kong Magnus den gode lot gjøre mange ulike mynter i Danmark, både som norsk og dansk konge. Ingen av myntene som er blitt funnet, var blitt prega i Norge.
Mynten på illustrasjonen, eksempel 1, er blant de eldste myntene fra Sønderjylland. Teksten på fremsiden (advers) er: MAHNVS REX NAR (Magnus Rex Norvegiæ; Magnus Norges konge) og på baksida (revers): IOLI ON EIĐEBIINI (myntmeiser Jule og stedsnavnet Hedeby).
Mynten på illustrasjonen, eksempel 2, har på fremsiden et brystbilde i Bysantisk drakt og har teksten: MAGNVS REX D (Magnus Rex Danorum; Magnus Danmarks konge). På baksiden er det et bilde av en borg, eller et tårn, og teksten er: IVLE ME FECIT (Jule har gjort meg).
Mynten på den siste illustrasjonen ble gjort i tiden da kong Magnus og kong Harald Hardråde var samkonger (1046-1047). Teksten på fremsiden er: MAHNVS ARALD REX (Magnus Harald Rex) og på baksiden: OVĐNCAR ON OĐN (Myntmester Odinkar og trolig stedsnavnet Odense)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erich Hoffmann, «König Magnus der Gute von Norwegen», Kongsmenn og krossmenn: Festskrift til Grethe Authén Blom, Trondheim : Tapir, 1992, s. 195-213
== Eksterne lenker ==
Sagan af Magnúsi góða fra «Kulturformidlingen Norrøne Tekster og Kvad».
Saxo Grammaticus: Magnus den Gode
Klokkeklang i tusen år
Magnussteinen
Aftenposten: En norsk kongegrav | Magnus den gode Olavsson (norrønt: Magnús góði Ólafsson), født 1024, død 25. oktober 1047, var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. | 10,034 |
null | 2023-02-04 | Åge Storhaug | null | null | null | | fødested = Klepp, Norge | 10,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Colet | 2023-02-04 | John Colet | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1519', 'Kategori:Engelske katolske prester', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1467', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Colet (født 15. januar 1467 i London, død 10. september 1519 samme sted) var en engelsk, katolsk prest, lærd og humanist.
| John Colet (født 15. januar 1467 i London, død 10. september 1519 samme sted) var en engelsk, katolsk prest, lærd og humanist.
== Liv og vikre ==
=== Bakgrunn ===
John Colet var den eldste sønn av Sir Henry Colet, Lord Mayor of London i 1486 og 1495, og født i London i januar 1467. Han fikk utdannelsen sin på St Anthony's School og ved Magdalen College i Oxford hvor han tok sin M.A. i 1490.
=== Prest, humanist ===
Han var allerede rektor ved Dennington i Suffolk og sogneprest ved St Dunstan's i Stepney før han ble prest for Thurning i Hunts. I 1493 dro han til Paris og deretter til Firenze og til Roma hvor han studerte kirkelov og sivil jus, skriftene til de første kristne og gresk.
I løpet av sin tid i utlandet ble han kjent med Budaeus (Guillaume Budé) og Erasmus av Rotterdam. Han studerte også skriftene til Girolamo Savonarola, og korresponderte med «renessansens far» Marcilio Ficino. Han kom tilbake til Oxford i 1496, og hans forelesninger der over Paulus-brevene, særlig Romerbrevet og Korinterbrevene var nybrottsarbeid for humanistisk eksegese (bibeltolkning).
John Colet var en sentral skikkelse i «Platonist-kretsen» i Oxford, som også omfattet William Grocyn, Thomas Linacre, som begge var hans studiekamerater under Marcilio Ficino i Firenze, Thomas More, William Latimer og nederlenderen Erasmus av Rotterdam. Erasmus var kommet til Oxford for videre studier av gresk. Han har sagt at «Når jeg lytter til Colet er det som å lytte til Platon selv».
Colets metode for å trenge inn i bibeltekster, inkluderte forberedelse med faste og bønn, var lesning av teksten og deretter mediterte han lenge over den.
Likesom kretsens øvrige medlemmer flyttet Colet tidlig på 1500-tallet til London, der ble han dekan ved St. Paul-katedralen. Farsarven gjorde ham velstående, og satte ham i stand til å grunnlegge St. Pauls skole. Som overlærer valgte han en annen platonist og gresklærd, William Lily. Selv forfattet han en forenklet latinsk grammatikk som, med tillegg av Erasmus og Lily, ble standard i det engelske skolevesen i noen hundre år.
Colet ble senere Henrik VIII av Englands personlige kapellan, og i 1512 holdt han en berømt preken mot misforholdene i kirken.
Han døde i 1519. Hans samtidige skattet han som en fremstående lærd, og mente som Thomas More at det i flere generasjoner ikke hadde vært i deres midte «en mann som var mer lærd og hellig».
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Colet, John» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1093–1094. | John Colet (født 15. januar 1467 i London, død 10. | 10,036 |
null | 2023-02-04 | Saligkåring | null | null | null | Saligkåring, eller beatifikasjon er i Den katolske kirke en erklæring om at en avdød person er i himmelen og der kan gå i forbønn for de troende. Personen omtales etter dette som «den salige N. | 10,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Hegius | 2023-02-04 | Alexander Hegius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1498', 'Kategori:Fødsler i 1430', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske renessansehumanister'] | Alexander Hegius (født omkring 1433 i Heeck i Westfalen i Tyskland, død 7. desember 1498 i Deventer) var en nedertysk humanist.
Intet er kjent om hans tidlige liv og studier, men han må ha vært i moden alder da han ble presteviet. Han hevdet selv å være elev av Rudolf Agricola, en av den tidlige tyske humanismes ledende skikkelser, men dette synes usikkert, av aldersgrunner. I alle fall har Agricola hatt innflytelse på Hegius.
I 1469 ble Hegius rektor for en skole i Wesel, og kort tid etter leder for klosterskolen i Emmerich. I 1474 begynte hans virke som leder for skolen i Deventer, en skole som allerede var velkjent for sin humanistiske lærdom. Som humanist var Hegius en stor beundrer av den gamle klassiske era, og talte og skrev ren ciceronsk latin. Han behersket gresk like godt.
Hegius er mest anerkjent for sin pedagogiske innsats. Han forenklet og forbedret undervisningsmetodene, og fjernet uegnede gamle bøker som hadde vært i bruk i århundrer. Skolen i Deventer økte i ry under hans ledelse, og inspirerte store mengder til innsats som lærere og oppdragere. Skoleplasser for fattige elever ble finansiert av inntektene fra de rikere. Hegius' personlighet gjorde sterkt inntrykk ved dype fromhet, høye moral, ydmykhet og enkelhet. Kort før sin død fordelte han all sin eiendom blant Deventers fattige.
Blant Hegius' elever var Erasmus, Murmellius og Mutianus.
Hegius ble ikke kjent som forfatter, men noen små traktater, brev og dikt ble utgitt av Jakob Fabri i 1503 i Deventer.
| Alexander Hegius (født omkring 1433 i Heeck i Westfalen i Tyskland, død 7. desember 1498 i Deventer) var en nedertysk humanist.
Intet er kjent om hans tidlige liv og studier, men han må ha vært i moden alder da han ble presteviet. Han hevdet selv å være elev av Rudolf Agricola, en av den tidlige tyske humanismes ledende skikkelser, men dette synes usikkert, av aldersgrunner. I alle fall har Agricola hatt innflytelse på Hegius.
I 1469 ble Hegius rektor for en skole i Wesel, og kort tid etter leder for klosterskolen i Emmerich. I 1474 begynte hans virke som leder for skolen i Deventer, en skole som allerede var velkjent for sin humanistiske lærdom. Som humanist var Hegius en stor beundrer av den gamle klassiske era, og talte og skrev ren ciceronsk latin. Han behersket gresk like godt.
Hegius er mest anerkjent for sin pedagogiske innsats. Han forenklet og forbedret undervisningsmetodene, og fjernet uegnede gamle bøker som hadde vært i bruk i århundrer. Skolen i Deventer økte i ry under hans ledelse, og inspirerte store mengder til innsats som lærere og oppdragere. Skoleplasser for fattige elever ble finansiert av inntektene fra de rikere. Hegius' personlighet gjorde sterkt inntrykk ved dype fromhet, høye moral, ydmykhet og enkelhet. Kort før sin død fordelte han all sin eiendom blant Deventers fattige.
Blant Hegius' elever var Erasmus, Murmellius og Mutianus.
Hegius ble ikke kjent som forfatter, men noen små traktater, brev og dikt ble utgitt av Jakob Fabri i 1503 i Deventer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Ludwig Geiger: «Hegius, Alexander». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 11, Duncker & Humblot, Leipzig 1880, s. 283–285.
Herbert Jaumann: Hegius, Alexander, in: Handbuch Gelehrtenkultur der Frühen Neuzeit. Verlag Walter de Gruyter, 2004, ISBN 3-11-016069-2, S. 333 f. (Vorschau bei Google Books)
Paul Joachimsen: Der Humanismus und die Entwicklung des deutschen Geistes. In: Deutsche Vierteljahrsschrift für Literaturwissenschaft und Geistesgeschichte, 8. Jg. 1930, S. 419–480
(de) Gerhard Theuerkauf: «Hegius, Alexander.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 8, Duncker & Humblot, Berlin 1969, ISBN 3-428-00189-3, s. 232 f. (digitalisering).
Hegius, in: Herders Conversations-Lexikon. Freiburg im Breisgau 1855, Band 3, S. 254 | Alexander Hegius (født omkring 1433 i Heeck i Westfalen i Tyskland, død 7. desember 1498 i Deventer) var en nedertysk humanist. | 10,038 |
null | 2023-02-04 | Numedalsbanen | null | null | null | Numedalsbanen er den 92,8 km lange, delvis nedlagte, jernbanestrekningen fra Kongsberg til Rødberg (i Nore og Uvdal kommune). Hele strekningen ligger i Viken fylke. | 10,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudolf_Agricola | 2023-02-04 | Rudolf Agricola | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1485', 'Kategori:Fødsler 28. august', 'Kategori:Fødsler i 1443', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Het Hogeland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Rudolf Agricola, egentlig Rudolf Huysmann (født 1443 i Bafflo ved Groningen, død 1485 i Heidelberg i Tyskland) var en ledende skikkelse blant de tidlige nedertyske humanister.
| Rudolf Agricola, egentlig Rudolf Huysmann (født 1443 i Bafflo ved Groningen, død 1485 i Heidelberg i Tyskland) var en ledende skikkelse blant de tidlige nedertyske humanister.
== Referanser == | Rudolf Agricola, egentlig Rudolf Huysmann (født 1443 i Bafflo ved Groningen, død 1485 i Heidelberg i Tyskland) var en ledende skikkelse blant de tidlige nedertyske humanister. | 10,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blefjell | 2023-02-04 | Blefjell | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Kongsberg', 'Kategori:Fjell i Rollag', 'Kategori:Fjell i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Flesbergs geografi', 'Kategori:Notoddens geografi', 'Kategori:Tinns geografi'] | Blefjell er et fjellområde på grensen mellom Buskerud og Telemark. Blefjell omfatter deler av de fem kommunene Rollag, Flesberg og Kongsberg i Viken og Notodden og Tinn i Vestfold og Telemark.
| Blefjell er et fjellområde på grensen mellom Buskerud og Telemark. Blefjell omfatter deler av de fem kommunene Rollag, Flesberg og Kongsberg i Viken og Notodden og Tinn i Vestfold og Telemark.
== Store Ble ==
Store Ble (også skrevet Store-Ble og Storeble) er det høyestliggende området på Blefjell. Dette området ligger som en rygg i nord-sør retning og strekker seg fra Blenuten (1213 moh.) (også kalt Viermyrnuten og Sørkjenuten) i nord til Sigridsfjell (1194 moh.) i sør og inkluderer alle de høyeste toppene på Blefjell. Den høyeste toppen er Bletoppen (1342 moh.). Det går merkede T-stier mellom Nordstul og Numedalen Kro på Store Ble, og turistforeningen har to turisthytter beliggende der som heter Sigridsbu og Eriksbu. Det går stilinker mellom Blefjell og Vegglifjell fra Åkliskardet. Området ligger stort sett over tregrensen og er hjem for Blefjells reinstamme.
== Vesle Ble ==
Vesle Ble (også skrevet Vesle-Ble og Vesleble) er området rundt Krøkla og østover. De lavereliggende områdene av Vesle Ble er populære hytteområder som Blestølen, Fagerfjell, Blåberg, Blestua og Liatoppen. Vesle Ble er vinterstid populært blant skigåere og er mer tilgjengelig og mindre værhardt enn Store Ble.
Enkelte regner Vesle Ble som en del av Store Ble, men det er ikke i tråd med den lokale tradisjonen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blefjell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Flora of Store Ble – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Turforslag til Blefjell og Vegglifjell på DNT og NRKs nettsted ut.no
Kjentmannsmerkets venners sider om Blefjell Arkivert 8. april 2011 hos Wayback Machine.
Turistforeningens sider om Blefjell
Blefjell villreinområde
Blefjell Utvikling BA | Blefjell er et fjellområde på grensen mellom Buskerud og Telemark. Blefjell omfatter deler av de fem kommunene Rollag, Flesberg og Kongsberg i Viken og Notodden og Tinn i Vestfold og Telemark. | 10,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Grocyn | 2023-02-04 | William Grocyn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1519', 'Kategori:Engelske klassiske filologer', 'Kategori:Fødsler i 1446', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wiltshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Grocyn (født ca. 1446 i Colerne i Wiltshire i England, død 1519 i Maidstone i Kent) var en engelsk humanist.
William Grocyn studerte først i Winchester, men kom snart til Oxford, der han tok doktorgraden og ble en skattet foreleser. Det var Grocyn som introduserte undervisning i gresk der.
Blant hans elever i Oxford var William Warham, som ble erkebiskop av Canterbury.
Omkring 1488 reiste Grocyn til Italia, der han før sin hjemkomst i 1491 hadde gjestet Firenze, Roma og Padova, og studert gresk under Demetrius Chalchondyles og Politian.
William Grocyn tilhørte samme humanistiske krets som John Colet, William Lilye og Thomas Linacre i Oxford, og var venn av Erasmus.
I 1506 ble han på erkebiskop Warhams anbefaling utnevnt til master eller warden for All Hallows College i Maidstone i Kent, en stilling til han hadde inntil sin død der i 1519.
| William Grocyn (født ca. 1446 i Colerne i Wiltshire i England, død 1519 i Maidstone i Kent) var en engelsk humanist.
William Grocyn studerte først i Winchester, men kom snart til Oxford, der han tok doktorgraden og ble en skattet foreleser. Det var Grocyn som introduserte undervisning i gresk der.
Blant hans elever i Oxford var William Warham, som ble erkebiskop av Canterbury.
Omkring 1488 reiste Grocyn til Italia, der han før sin hjemkomst i 1491 hadde gjestet Firenze, Roma og Padova, og studert gresk under Demetrius Chalchondyles og Politian.
William Grocyn tilhørte samme humanistiske krets som John Colet, William Lilye og Thomas Linacre i Oxford, og var venn av Erasmus.
I 1506 ble han på erkebiskop Warhams anbefaling utnevnt til master eller warden for All Hallows College i Maidstone i Kent, en stilling til han hadde inntil sin død der i 1519.
== Referanser == | William Grocyn (født ca. 1446 i Colerne i Wiltshire i England, død 1519 i Maidstone i Kent) var en engelsk humanist. | 10,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/WAP | 2023-02-04 | WAP | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Mobiltelekommunikasjonsstandarder'] | Wireless Application Protocol (WAP) er en åpen internasjonal standard for trådløs overføring av data. Den gir tilgang til Internett fra mobiltelefoner. WAP ble utviklet av Ericsson, Nokia, Motorola og Openwave (da Phone.com, tidligere Unwired Planet). De første WAP-telefonene ble lansert i november 1999. Nokia var en av pådriverne for å etablere WAP som standard. WAP ble introdusert i Norge i år 2000. WAP gir tilgang til mindre og enklere nettsider som gjør det lettere å lese på små skjermer og over trege nettlinjer. VG skrev i 2003 at WAP var lite utbredt i Norge og Sverige. Språkene som blir brukt til å programmere WAP-sider er WML – Wireless Markup Language – og XHTML.For å benytte seg av WAP må man ha et mobilabonnement eller kontantkort – i tillegg til å ha en WAP-kompatibel mobiltelefon. Samtlige nyere mobiltelefoner har slik kompatibilitet. Man belastes som regel for WAP-bruk basert på antall nedlastede kilobyte.
| Wireless Application Protocol (WAP) er en åpen internasjonal standard for trådløs overføring av data. Den gir tilgang til Internett fra mobiltelefoner. WAP ble utviklet av Ericsson, Nokia, Motorola og Openwave (da Phone.com, tidligere Unwired Planet). De første WAP-telefonene ble lansert i november 1999. Nokia var en av pådriverne for å etablere WAP som standard. WAP ble introdusert i Norge i år 2000. WAP gir tilgang til mindre og enklere nettsider som gjør det lettere å lese på små skjermer og over trege nettlinjer. VG skrev i 2003 at WAP var lite utbredt i Norge og Sverige. Språkene som blir brukt til å programmere WAP-sider er WML – Wireless Markup Language – og XHTML.For å benytte seg av WAP må man ha et mobilabonnement eller kontantkort – i tillegg til å ha en WAP-kompatibel mobiltelefon. Samtlige nyere mobiltelefoner har slik kompatibilitet. Man belastes som regel for WAP-bruk basert på antall nedlastede kilobyte.
== Eksempler på WAP-sider ==
Merk: Enkelte av linkene er kun tilgjengelig på en mobiltelefon.
Inpoc.no
Dagbladet.no
NRK.no
== Referanser == | Wireless Application Protocol (WAP) er en åpen internasjonal standard for trådløs overføring av data. Den gir tilgang til Internett fra mobiltelefoner. | 10,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Damian_de_Veuster | 2023-02-04 | Damian de Veuster | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belgiske helgener', 'Kategori:Belgiske katolske prester', 'Kategori:Belgiske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Belgiske misjonærer', 'Kategori:Dødsfall i 1889', 'Kategori:Fødsler i 1840', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i USA', 'Kategori:Personer fra distriktet Leuven', 'Kategori:Picpusfedre', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Damian de Veuster, også kjent som Damian av Molokai (født Josef de Veuster 3. januar 1840 i Tremelo, Belgia, død 15. april 1889 på Molokai, Hawaii), var picpuspater og drev et leprasykehus på Molokai.
| Damian de Veuster, også kjent som Damian av Molokai (født Josef de Veuster 3. januar 1840 i Tremelo, Belgia, død 15. april 1889 på Molokai, Hawaii), var picpuspater og drev et leprasykehus på Molokai.
== Liv og virke ==
Han kom fra en stor familie, med en far som var landbruker og kjøpmann. Det var meningen at han skulle ta over familiens gård og forretning, da den eldste broren trådte inn Picpuskongregasjonen, men i 1859 fulgte han i brorens fotspor, og trådte inn i kongregasjonens novisiat i Leuven. Han tok da ordensnavnet Damian.
Da broren i 1863 skulle reise til Hawaii, ble han brått syk. Damian ba om å få reise i hans sted, og fikk lov til dette av ordensgeneralen. Han kom til Hawaii 19. mars 1864, og ble presteviet der 21. mai samme år. Han ble så med en gang sendt til øya Oahu for å virke som prest for flere menigheter der.
På Hawaii, da kalt Sandwichøyene, slet man på den tiden med spredning av lepra, en sykdom som det enda ikke fantes noen kur mot. Myndighetene bestemte seg for å løse problemet ved å isolere de smittede, og deporterte dem til Molokai, hvor de ble plassert på Kalaupapa-halvøya. Den katolske misjonen var bekymret for dem, og biskop Louis Maigret, som også var fra picpusenes kongregasjon, tok det opp med prestene. I henhold til ordensprestenes lydighetsløfte kunne han beordre noen til å reise dit, men ettersom han anså det for å innebære den sikre død ba han om frivillige. Pater Damian meldte seg, og dro 10. mai 1873, tilfeldigvis samme år som Gerhard Armauer Hansen oppdaget Mycobacterium leprae, bakterien som forårsaker lepra, en oppdagelse som etterhvert skulle lede til en kur mot sykdommen og til en drastisk reduksjon av smitten.
Pater Damian valgte å bli på øya, og arbeidet blant de spedalske i 16 år. Han virket ikke bare som prest, men også som lege, selv om han ikke var utdannet til dette. Mye av det arbeidet besto i stell av de mange sår spedalske får, noe som økte faren for å bli smittet. Han merket i 1884 at han var smittet, da han skulle bade føttene og merket av han ikke hadde følelse i dem. Han klarte allikevel å arbeide i fem år til før han døde av sykdommen den 15. april 1889, 49 år gammel.
I 1936 ble hans legeme overført fra Hawaii til Leuven, og lagt i krypten under picpuspatrenes kirke. Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 4. juni 1995, og kulten er blant annet godkjent i USA. Han regnes av mange som vernehelgen for spedalske, hiv/aids-smittede og delstaten Hawaii. Hans minnedag var tidligere dødsdagen, 15. april, men ble etter saligkåringen flyttet til 10. mai.
Den 11. oktober 2009 ble pater Damian helligkåret av pave Benedikt XVI. Utenom Marianne Cope er han den eneste saligkårede med tilknytning til Hawaii.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Father Damien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | dsted = Molokai, Hawaii| salig = 4. juni 1995| hellig = 11. | 10,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Namsos_(tettsted) | 2023-02-04 | Namsos (tettsted) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bosetninger i Namsos', 'Kategori:Byer i Trøndelag', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tettsteder i Trøndelag'] | Namsos (sørsamisk: Nåavmesjenjaelmie) er en by og administrasjonssenter i Namsos kommune i Trøndelag. Byen, som ligger lengst inn i Namsenfjorden omkring munningen av lakseelva Namsen, består av tettstedet Namsos (8 421 innbyggere) på nordsida av elva, og tettstedet Spillum (1 322 innbyggere) og Lauvhammaren (485 innbyggere) på sørsida av elva og har 10 228 innbyggere pr. 1. januar 2021.
Namsos er regionsenter for Namdalen, som er den nordligste regionen i Trøndelag. Bebyggelsen i Namsos består, med unntak av den indre bykjernen, i stor grad av eldre og nyere trehus, og i byen er det 2 bruer over Namsen, Namsbrua fra 1922 ( lengde 219 meter) og Namsosbrua fra 2005 (lengde 365 meter). Lokalsykehuset for norddelen av Trøndelag er plassert i Namsos, og Namsos Sykehus er den største arbeidsgiveren i byen.
| Namsos (sørsamisk: Nåavmesjenjaelmie) er en by og administrasjonssenter i Namsos kommune i Trøndelag. Byen, som ligger lengst inn i Namsenfjorden omkring munningen av lakseelva Namsen, består av tettstedet Namsos (8 421 innbyggere) på nordsida av elva, og tettstedet Spillum (1 322 innbyggere) og Lauvhammaren (485 innbyggere) på sørsida av elva og har 10 228 innbyggere pr. 1. januar 2021.
Namsos er regionsenter for Namdalen, som er den nordligste regionen i Trøndelag. Bebyggelsen i Namsos består, med unntak av den indre bykjernen, i stor grad av eldre og nyere trehus, og i byen er det 2 bruer over Namsen, Namsbrua fra 1922 ( lengde 219 meter) og Namsosbrua fra 2005 (lengde 365 meter). Lokalsykehuset for norddelen av Trøndelag er plassert i Namsos, og Namsos Sykehus er den største arbeidsgiveren i byen.
== Beliggenhet og kommunikasjon ==
Namsos ligger ved Fv17 som kommer fra Steinkjer 74 km sør for Namsos. Fv 17 fortsetter nordøstover, og fra Skogmo, 26 km øst for Namsos går Fv760 21 km til Grong og E6. 105 km fra Namsos ligger Foldereid, der Fv770 starter og går vestover til Ytre Namdal. Fv17 forsetter videre nordover 97 km til Brønnøysund via fergeforbindelsen Holm-Vennesund. Fra Namsos starter Fv769 som går 53 km nordover til Lund, og fergeforbindelsen Lund – Hofles. 20 km vest for Hofles, ender den opp ved Sørli vegdele, der den møter Fv770, 7 km øst for Rørvik.
Fra Namsos er det bussforbindelse til Steinkjer, Rørvik, Brønnøysund og Grong (jernbanestasjon).
Bangsund, Namdalseid, Statland, Finnanger, Vemundvik og Lund har også bussforbindelse med Namsos.
Fra Namsos er det hurtigbåtforbindelse til Seierstad, Rørvik og Leka.
Flyplassen i Namsos ligger på Høknesøra, fire kilometer øst for bysenteret. Namsos lufthavn har avganger med Widerøe til Trondheim lufthavn Værnes, Rørvik lufthavn Ryum og Oslo lufthavn Gardemoen.
== Næringsliv ==
Namsos er et handels- industri- og servicesentrum.
I Namsos sentrum ligger to større kjøpesentra, samt en rekke spesialforretninger, apotek, vinmonopol m.m. På Spillumstranda er det et større forretnings-, kontor- og industriområde, der det ligger flere bilforretninger, møbelhus og andre spesialforretninger.
Av de 11 opprinnelige sagbrukene i Namsos er det ett igjen som er i drift i dag, Moelven Van Severen, som ligger på nordsida av Namsen, midt i byen.
Av annen industri kan nevnes næringsmiddelbedriftene Synnøve Finden og Gilde Norsk Kjøtt, diverse trevareindustri, verkstedindustri og grafisk produksjon.
INAM AS (Innovasjon Namdal), også kjent som Namdalshagen, holder til i Namsos. Dette er en næringshage for namdalsregionen som siden 2003 har bistått namdalske gründere og etablerte bedrifter med å videreutvikle gode ideer til konkrete og målbare resultater.Namdal Næringsforening, som har 265 medlemmer og representerer 3200 ansatte, har sitt hovedkontor i Namsos.Direktoratet for statens skoger ble i 1993 omgjort til et statsforetak. Statsforetaket Statsskog har sitt hovedkontor i Namsos.
Namsos sykehus er den største arbeidsgiveren i byen.
I Namsos sentrum ligger Scandic Rock City Hotel og Tinos Hotel, og på Spillum ligger Namsen Motorhotel.
Namdalsavisa utkommer i Namsos fem dager i uka.
== Utdanning ==
Nord universitet har en avdeling i Namsos som tilbyr studier i reseptarfag, vernepleie og sykepleie. Universitetet har omtrent 650 studenter,
Olav Duun videregående skole i Namsos er en offentlig videregående skole med rundt 800 elever.
3 offentlige barneskoler: Namsos barneskole, Høknes barneskole, Sørenget oppvekstsenter,
2 offentlige ungdomsskoler: Namsos ungdomsskole og Høknes ungdomsskole
1 offentlig kombinert barne- og ungdomsskole: Vestbyen skole
1 privatskole: Bjørkly skole
Namsos Opplæringssenter har grunnskole for voksne, kurs i grunnleggende ferdigheter for voksne, og spesialundervisning for voksne. De gir også opplæring i norsk og samfunnskunnskap for innvandrere, og skolen er prøvested for norskprøven og statsborger / samfunnskunnskapsprøven.
== Kultur og idrett ==
Kulturhuset i Namsos er en av byens stoltheter. Det huser bl.a. bibliotek, en konsertsal og er tilholdssted for Distriktsmusikerne i Nord-Trøndelag.
Kunstmuseet Nord-Trøndelag ligger i også Kulturhuset i Namsos. Museet startet i 1988 som Nord-Trøndelag Fylkesgalleri, og har en egen avdeling for Johs. Rians kunst.
I Namsos ligger også Norsk Sagbruksmuseum, som i dag er en avdeling i Museet Midt. Museet består av Spillum Dampsag & Høvleri, det vernede fartøyet «MB Hauka», slepebåten «MB Oter» og en nasjonal samling med gamle sagbruksgjenstander.
Namsos blir ofte omtalt som "Trønderrockens vugge". Namsos har fostret flere kjente musikere: bl.a. Stein Ingebrigsen, Prudence med Åge Aleksandersen og Terje Tysland, D.D.E., Askil Holm, Thomas Brøndbo og Null§katte§nylterne.
Byens mest kjente museum er Rock City, også kjent som Trønderrock-museet. Stedet er et opplevelsessenter som forteller historien om musikkstilen helt fra den oppstod med Prudence på slutten av 1960-tallet og frem til i dag med nye trønderrockere som bl.a. Chand Torsvik.
I Namsos ligger også Namdalsmuseet. Museet ble stiftet i 1926 som distriktsmuseum for hele Namdalen. I dag er museets hovedarbeidsfelt kulturhistorien for midtre og indre Namdal.
NTE Arena er en konsertarena. Her er en sal bygd for musikk, med teknisk utstyr som er skreddersydd for å skape liv for 690 tilskuere.
Namsos skilag ble stiftet i 1904, og var forløperen til dannelsen av Namsos Idrettslag seks år senere. 13. april 1910 regnes som stiftelsesdatoen for Namsos IL, og Idrettslaget drev med ski, friidrett og fotball fra starten av. I dag er det først og fremst fotball som Namsos IL er kjent for, men de har også en aktiv skihoppavdeling.
Namsos er også hjemsted for en rekke andre idretts-lag og foreninger, bl.a. Spillum IL, Gullvikmoen IL, Klompen Fotball, Namdal kajakklubb, Namsos Løpeklubb, Namdal sykkelklubb, Namsen Friidrettsforening, Namsos Golfklubb, Namsos Håndballklubb, Namsos O-klubb, Namsos Sjakklubb, Namsos Svømmeklubb og Namsos Turnforening m.fl.I Namsos finner vi også Oasen, som er Nord-Europas største svømmeanlegg i fjell, og Norges nordligste 50 meters basseng.
== Historie ==
Namsos ble grunnlagt i 1845. Byen har navn etter stedet hvor den ligger, ved Namsens os / utløp. Nærheten til Namsen og de store skogene, og beliggenheten ved Namsenfjorden og muligheten for utskiping, gjorde stedet ideelt for sagverk og trelastindustri. Behovet for å få et eget tollkontor, slik at eksport av trelast kunne skje direkte til utlandet var en av de viktigste årsakene til anleggelsen av ladestedet Namsos. I sin tid var det 11 sagverk i og rundt byen. I dag er ett av de elleve historiske sagverkene i drift.
Namdal sykehus stod ferdig i 1848. Sykehuset bytta navn til Namsos sykehus i 2002.Namsos Dampskibsselskap ble stiftet 23. august 1879 i Namsos, og 11 år senere, i 1890, ble Namdalens Aktie Dampskipsselskap etablert. De to selskapene drev med transport av gods og passasjerer side om side i nesten hundre år inntil de fusjonerte i 1970 under navnet Namsos Trafikkselskap (NTS).27. juni 1872 begynte det å brenne i et uthus i Namsegata etter at to gutter hadde lekt med fyrstikker i ei vedbu. I løpet av noen nattetimer var 80 % av Namsos brent ned. Namsos var blitt omgjort til en askehaug.Andre bybrann var i 1897 av ukjent årsak.Ved femtiden på ettermiddagen 30. mai 1897 brøt det ut brann ved et sjøpakkhus på havna. Kullagret inne på brygga hadde tatt fyr. Brannen spredte seg med stor hastighet og i løpet av noen timer hadde store deler av Namsos brent ned.Namsos ble gjenoppbygd etter begge de store bybrannene.
I 1934 stod Namdalsbanen ferdig. Banen er en jernbanelinje fra Grong til Namsos (52 km). Passasjertrafikken på banen ble lagt ned i 1978.
Namsos ble bomba av tyske fly den 20. april 1940. De tyske bombeflyene forvandlet Namsos til en rykende askehaug. Igjen stod noen murpiper og brannmurer. Tre sivile mistet livet under bombingen av Namsos. 207 hus i byen var totalskadd, mens 217 hus hadde fått store skader og gatene, vannledningene, kloakknettet og elektrisitetsnettet hadde også fått store ødeleggelser.
Gjenoppbygginga begynte allerede senere på året i 1940, men det tok 20 år før gjenoppbyggingen av Namsos var fullført.
I 1954 stod Kornsiloen ferdig i Namsos. Den er 40 meter høy. I dag er Siloen blitt bygd om til boligblokk
I 1959 ble idrettsanlegget i Kleppen åpnet.
I 1960 stod Namsoskirka ferdig og året etter var Samfunnshuset ferdigbygd, og det regnes som avslutninga av gjennoppbygging etter 2. verdenskrig.
I 1968 ble Namsos lufthavn på Høknesøra åpnet.
I 2008 skilte Fosen Trafikklag og Namsos Trafikkselskap ut sine sjøverts virksomheter og etablerte egne datterselskaper. Disse ble så slått sammen til et selskap og 11. september 2008 ble FosenNamsos Sjø AS stiftet. Fra 2009 har selskapet vært en del av Torghattenkonsernet. Selskapet driver ferje- og hurtigbåtsamband i Midt-Norge og Hordaland, og har avdelingskontor i Namsos.
Se for øvrig egne utdypende artikler om Namsos' historie og Sagbruk i Namsos
== Byområder i Namsos ==
Midtbyen
Vestbyen
Østbyen
Lavika
Bjørum
Kleppen
Høyknes
Fossbrenna
Guldvik
Daltrøa
Hylla
Spillum
Lauvhammeren
== Kjente navn fra Namsos ==
Oskar Hoddø (1916-1944), motstandsmann og musiker
Knut Løfsnes (1918-1996), motstandsmann, politiker (SF)
Guttorm Hansen (1920-2009), stortingsrepresentant (Ap) 1965-1985, stortingspresident 1973-1981
Gunnar Solum (1929-2008), ordfører (Ap) 1976-1991
Jon Hildrum (f. 1934), lærebokforfatter
Johan J. Jakobsen (1937-2018), stortingsrepresentant 1973-2001, leder av Senterpartiet 1979-1991, statsråd
Bjørn Skogmo (f. 1940), ambassadør
Stein Ingebrigtsen (f. 1945), musiker (D.D.E, Prudence)
Åge Aleksandersen (f. 1949), en av Norges mest populære rockemusikere
Bjarne Brøndbo (f. 1964), musiker, dommer i Idol
Terje Tysland (f. 1951), musiker
Idar Lind (f. 1954), forfatter
Bjarne Håkon Hanssen (f. 1962), stortingsrepresentant (Ap) 1997-2009, statsråd
Carl Frode Tiller (f. 1970), forfatter
Ronny Grannes (f. 1974), musiker
Nina Solheim (f. 1979), taekwondoutøver, sølvvinner sommer-OL i Beijing 2008
Askil Holm (f. 1980), musiker
== Severdigheter ==
Norsk Sagbruksmuseum
Trønderrockmuseet – Rock City
Kunstmuseet i Nord-TrøndelagNamdalsmuseetStatuen «Elgen» av Skule Waksvik som står sentralt plassert i bykjernen.
Bronsestatuen av Åge Aleksandersen, lagt av Errol Fyrileiv, som står på Festplassen.
Svein Tore Kleppans i statuer i tre, Tømmerfløteren, Skogsarbeideren og Sagbruksarbeideren i Namdalsparken ved siden av Namsos Kulturhus.
Minnesmerket over byens falne soldater og de som omkom under bombingen av Namsos 20. april 1940. Granittbautaen, som ble satt opp i 1950, står ved Kirkehaugen
Galleri Krusj - Et Kunstgalleri som har spesialisert seg på moderne kunst og samtidskunst fra Skandinavia, Europa, Storbritannia og USA
Bjørumsklumpen, som oftest bare blir kalt Klompen (114 moh) er byfjellet i Namsos. På toppen står Klompen Pavlijong som er et populært turmål og utsiktspunkt over byen.
== Vennskapsbyer ==
Hudiksvall, Sverige.
Maribo, Danmark.
Kaskö, Finland.
Lyon, Frankrike.
Poulsbo, USA.
== Billedgalleri ==
== Referanser == | Det har vært en rekke Sagbruk i Namsos og omegn i mange år. Distriktet har basert seg på den næringen. | 10,045 |
null | 2023-02-04 | Konrad Duden | null | null | null | Konrad Duden (født 3. januar 1829 på Gut Bossigt i Lackhausen som nå er del av Wesel, død 1. | 10,046 |
null | 2023-02-04 | Cathrine Fabricius Hansen | null | null | null | Cathrine Fabricius-Hansen (født 18. desember 1942 i Holstebro i Danmark) er en danskfødt norsk germanist. | 10,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trond_Nordby | 2023-02-04 | Trond Nordby | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske statsvitenskapsprofessorer', 'Kategori:Personer fra Kongsvinger kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Trond Nordby (født 6. juli 1943 på Hofoss) er en norsk historiker.
Han er professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, der han siden 1995 har vært professor. Han overtok professoratet til Thomas Christian Wyller. Nordby er også professor II i samfunnsfag ved lærerutdanningen på Høgskolen i Sør-Trøndelag.
Han er kjent som en sterk forkjemper for at Norge skal bli republikk. Han har også argumentert for at parlamentarismen ikke ble innført i Norge i 1884, slik det normalt hevdes fra historikere og jurister,
men snarere var en politisk prosess som strakte seg fra ca. 1870 til ca. 1930, og endelig bekreftet med grunnlovsendring i 2007.
Nordby var tidligere gift med journalist Gro Holm (skilt i 2002).Trond Nordby stilte som kandidat for partiet Rødt i Oslo ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015.
| Trond Nordby (født 6. juli 1943 på Hofoss) er en norsk historiker.
Han er professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, der han siden 1995 har vært professor. Han overtok professoratet til Thomas Christian Wyller. Nordby er også professor II i samfunnsfag ved lærerutdanningen på Høgskolen i Sør-Trøndelag.
Han er kjent som en sterk forkjemper for at Norge skal bli republikk. Han har også argumentert for at parlamentarismen ikke ble innført i Norge i 1884, slik det normalt hevdes fra historikere og jurister,
men snarere var en politisk prosess som strakte seg fra ca. 1870 til ca. 1930, og endelig bekreftet med grunnlovsendring i 2007.
Nordby var tidligere gift med journalist Gro Holm (skilt i 2002).Trond Nordby stilte som kandidat for partiet Rødt i Oslo ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015.
== Bibliografi (utvalg) ==
Venstre og samlingspolitikken 1906–08. En studie i partioppløsning og gjenreisning (1983, diss.)
red: Storting og regjering 1945–1985 (1985)
Karl Evang: en biografi (1989)
Arbeiderpartiet og planstyret 1945–1965 (1993) ISBN 82-00-21658-6
Korporatisme på norsk 1920–1990 (1994)
I politikkens sentrum: variasjoner i Stortingets makt 1814 til 2004 (2004)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Trond Nordby i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Trond Nordby i BIBSYSPresentasjon på UiOs sider | Trond Nordby (født 6. juli 1943 på Hofoss) er en norsk historiker. | 10,048 |
null | 2023-02-04 | Lypsyl | null | null | null | Lypsyl er varemerkenavn for en leppefettstift som i Norge eies og produseres av Lilleborg AS. Lypsyl skal bidra til å gi fett til leppene slik at disse ikke tørker ut. | 10,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SpareBank_1_%C3%98stlandet | 2023-02-04 | SpareBank 1 Østlandet | ['Kategori:1845 i Norge', 'Kategori:1898 i Norge', 'Kategori:2017 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Banker etablert i 1845', 'Kategori:Banker etablert i 1898', 'Kategori:Banker etablert i 2017', 'Kategori:Banker i SpareBank 1-alliansen', 'Kategori:Næringsliv i Hamar', 'Kategori:Næringsliv i Innlandet', 'Kategori:Næringsliv i Oslo', 'Kategori:Næringsliv i Viken', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | SpareBank 1 Østlandet er en sparebank med hovedkontor på Hamar. Banken ble til 1. april 2017 som et resultat av fusjonen mellom Sparebanken Hedmark (stiftet 1845) og Bank 1 Oslo Akershus (stiftet 1898).
Sparebanken er en del SpareBank 1-alliansen og består av 37 bankkontorer med 1 119 ansatte i Innlandet, Oslo og gamle Akershus fylke (nå del av Viken). SpareBank 1 Østlandets egenkapitalbevis ble notert på Oslo Børs 13. juni 2017, under tickeren SPOL.
| SpareBank 1 Østlandet er en sparebank med hovedkontor på Hamar. Banken ble til 1. april 2017 som et resultat av fusjonen mellom Sparebanken Hedmark (stiftet 1845) og Bank 1 Oslo Akershus (stiftet 1898).
Sparebanken er en del SpareBank 1-alliansen og består av 37 bankkontorer med 1 119 ansatte i Innlandet, Oslo og gamle Akershus fylke (nå del av Viken). SpareBank 1 Østlandets egenkapitalbevis ble notert på Oslo Børs 13. juni 2017, under tickeren SPOL.
== Historie ==
Banken er en fusjon mellom flere tidligere, lokale sparebanker, hvorav Hof Sparebank fra 1845 var den eldste, men først innfusjonert i 1993. Den store, avgjørende fusjonen fant sted i 1988, mellom Østerdalen Sparebank, Vinger Sparebank og Sparebanken Hedmark. Den første Sparebanken Hedmark var dannet i 1982, ved en fusjon mellom Hedemarken Sparebank og Nord-Østerdal Sparebank.
I juni 2006 kjøpte banken seg opp i SpareBank 1 Gruppen AS, og overtok begge SpareBank 1s kontorer i Hedmark fylke. I 2016 utvidet banken sitt markedsområde ytterligere gjennom kjøpet av de resterende aksjene i Bank 1 Oslo Akershus AS, som så ble fusjonert inn 1. april 2017.
SpareBank 1 Østlandet var første norske bank til å betale ut kundeutbytte til kundene sine. Første kundeutbytte ble utbetalt i 2018.
=== Fusjon med Bank 1 Oslo Akershus ===
Bank 1 Oslo Akershus var eid av andre banker i SpareBank1-systemet og Landsorganisasjonen i Norge (LO). I 2013 kjøpte Sparebanken Hedmark 40,5 prosent av aksjene, og i desember 2015 ble det kunngjort at Sparebanken Hedmark kjøper de resterende aksjene. Bank 1 Oslo Akershus blir etter dette et heleid datterselskap av Sparebanken Hedmark. Kjøpet blir delvis finansiert av en rettet emisjon mot LO og de øvrige bankene. Etter dette blir LO den nest største eieren i Sparebanken Hedmark Sparebankstiftelse, med 15,1 prosent eierandel. Fusjonen mellom de to bankene ble gjennomført med virkning fra 1. april 2017.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hedmark gjennom 150 år. Per-Øivind Sandberg (red.). Hamar, 1995. ISBN 82-993669-0-9.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | SpareBank 1 Østlandet er en sparebank med hovedkontor på Hamar. Banken ble til 1. | 10,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oscar_Peterson | 2023-02-04 | Oscar Peterson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske jazzkomponister', 'Kategori:Canadiske jazzpianister', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of Canada', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Personer fra Montréal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Oscar Peterson (født 15. august 1925 i Montréal i Canada, død 23. desember 2007 i Mississauga) var en canadisk jazzpianist.
| Oscar Peterson (født 15. august 1925 i Montréal i Canada, død 23. desember 2007 i Mississauga) var en canadisk jazzpianist.
== Liv og virke ==
Oscar Peterson ble født i det fattige St. Henri-området i Montreal. Foreldrene var Daniel Peterson, jernbanearbeider, og Olivia John. Faren innvandret fra Karibia og var selvlært organist. Moren hadde også karibisk bakgrunn og oppmuntret sønnen til å studere musikk. Oscar Peterson lærte å spille trompet og piano som barn. Etter behandling for tuberkulose mente faren at han burde konsentrere seg om piano for ikke å belaste lungene.Fjorten år gammel vant han en amatørkonkurranse i CBC og han sluttet da på high school for bruke all sin tid på piano. Han fikk snart tilnavnet «Brown Bomber of the Boogie-Woogie» - en allusjon til bokseren Joe Louis som hadde tilnavnet «Brown Bomber» og til Petersons egen ruvende skikkelse (190 cm og over 100 kg). Han var eneste svarte medlem av Johnny Holmes Orchestra og oppdaget da at i enkelte deler av USA fikk han ikke bo på samme hotell eller spise på samme restaurant som resten av bandet.Peterson ble oppdaget i 1947 av impresario Norman Granz som tilfeldigvis hørte ham på radio under et besøk i Montreal. Granz overtalte Peterson til å forlate boogie-woogie. Peterson debuterte i Carnegie Hall i 1949 med stor suksess. Han ga ut plater hovedsakelig på Verve Records, Granz' plateselskap. Han spilte også inn plater for MPS og Telarc.Peterson var i sine yngre år en av de mest tekniske virtuose pianister som jazzen har hatt. Peterson ga ut over 200 plateinnspillinger og vant 8 Grammy Awards.Oscar Peterson var i noen tiår en av de kommersielt mest suksessrike jazzmusikerne, både som solist og med sin trio, der også danske Niels-Henning Ørsted Pedersen og den svenske gitaristen Ulf Wakenius var medlemmer i lengre tid. Petersons Hymn to Freedom er kjent og kjær langt utenfor kretsen av jazzinteresserte.
Han spilte ofte sammen med Charlie Parker, Duke Ellington, Count Basie, Louis Armstrong og Ella Fitzgerald. Han var del av Jazz at the Philharmonics konserter i Colosseum kino 1953, i februar 1954, februar 1956 og 26. april 1957. Sammen med Ella var han i Nordstrandhallen våren 1958, og med Ella og Ray Brown på bass gjestet han Njårdhallen sent i mars 1962 og ble intervjuet på flyplassen av Ada Haug. En av kritikerne mente han spilte for lenge.
Den 9. mai 1964 spilte han to konserter i Universitetets Aula med Ed Thigpen på batteri og Ray Brown på bass, anmelder Eivind Berggrav mente han virket uopplagt. Dette gjentok seg 2. mai 1965 med samme besetning, men de to konserter i Aulaen den 21. oktober 1969 var med Sam Jones på bass og Bobby Durham på trommer. Den 8. november 1972 var det stjernetreff i Chateau Neuf med Oscar, Roy Eldridge på trompet, Benny Carter på saksofon, Al Grey på trombone, Eddie Davis på tenor, Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass og Louis Bellson på trommer. Den 5. juni 1973 opptrådte han på Festspillene i Bergen. 17. oktober 1973 var han i Chateau Neuf med nevnte Eldridge og Count Basie. Med Ørsted-Pedersen og Joe Pass på gitar var han i Oslo Konserthus den 13. september 1978. Med Ella og Basie var han samme sted den 9. juli 1979. «Oscar and his Friends» (Clark Terry på trompet, Zoot Sims på saksofon, John Heard på bass og Martin Drew tromme) var i Oslo Konserthus den 26. mai 1981. Året efter var Ella, Oscar, Niels, Joe og Martin atter i Oslo Konserthus den 6. oktober 1982. I mars 1984 gjestet han Oslo, Stavanger og Bergen med Martin og Niels, den samme trioen avsluttet sin europaturné i Oslo den 4. juni 1986. Ikke før i juli 1987 gjestet han Molde Jazzfestival. Samme høsten, 11. november 1987, var han og Drew med Dave Young bass og Joe Pass gitar i Oslo. Ett år efter var han i Bergen, Stavanger og Oslo, og i september 1989 kom han til Trondheim og den nyåpnede Olavshallen. Så var det rolig inntil hans 75-årsjubileum i 2000, da han gjestet Oslo Jazzfestival og Oslo Konserthus den 5. august med Ulf Wakenius gitar, Niels-Henning Ørsted Pedersen bass og Martin Drew trommelomme.
Peterson ble i 1972 utnevnt til offiser av Canadaordenen. I 1984 ble han forfremmet til følgesvenn, ordenens høyeste grad. Peterson mottok også Ontario-ordenen og ble utnevnt til ridder av Québecs nasjonalorden. Han var offiser av den franske Ordenen for kunst og litteratur.
I 1950 ble han tildelt tidsskriftet Down Beats pris for årets beste pianist, en pris han vant flere ganger, siste gang i 1972. I 2005 ble han den første levende person i Canada (utenom monarken) til å bli æret med frimerke. I Canada bærer gater, skoler og konsertsaler hans navn. André Previn, jazzpianist og klassisk dirigent, regnet Oscar Peterson som den beste pianisten innenfor jazz. Duke Ellington kalte Peterson for «maharajah of the keyboard».
== Diskografi (utvalg) ==
Exclusively for My Friends
Walking The Line
Another Day
Oscar Peterson Plays Duke Ellington (1953)
Oscar Peterson Plays the Duke Ellington Song Book (1959)
Reunion Blues (1961)
West Side Story: Oscar Peterson Trio (1962)
Night Trai (1962)
Canadiana Suite (1963)
Hymn to Freedom (1964)
We Get Requests (1964)
Tracks (1970)
Easter Suite (1984)
Oscar Peterson Trio plus One (1964) – the trio with Clark Terry
Trail of Dreams: A Canadian Suite (2000) -- Jazz suite with strings conducted by Michel Legrand
== Priser ==
Syv Grammy-priser
1993 – Glenn Gould-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oscar Peterson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oscar Peterson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oscar Peterson på Internet Movie Database
(sv) Oscar Peterson i Svensk Filmdatabas
(fr) Oscar Peterson på Allociné
(en) Oscar Peterson på AllMovie
(en) Oscar Peterson hos The Movie Database
(en) Oscar Peterson på Discogs
(en) Oscar Peterson på MusicBrainz
(en) Oscar Peterson på Spotify
(en) Oscar Peterson på Songkick
(en) Oscar Peterson på Last.fm
(en) Oscar Peterson på AllMusic
Oscar Peterson på Facebook
Oscar Peterson er død Fra Aftenposten 24. desember 2007. | Oscar Peterson (født 15. august i Montréal i Canada, død 23. | 10,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hymn_to_Freedom | 2023-02-04 | Hymn to Freedom | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1962'] | «Hymn to Freedom» er en melodi som Oscar Peterson komponerte i 1962. Ifølge hans egen beretning var den faktisk en improvisasjon, som oppstod under selve innspillingen av den første versjonen:
16. desember satt han i studioet med sin daværende trio, som utover ham selv bestod av Ray Brown på bass og Ed Thigpen på trommer. De skulle til å avslutte innspillingen av LP-en Night Train, og produsenten, Norman Granz, hadde bedt dem om å spille en blues.
Musikerne avtalte at Peterson skulle spille det første verset alene. Han kunne ha valgt å spille en av de mange blues-melodier fra jazzens standardrepertoar; men han bestemte seg for å spille noe nytt, som han skapte på stedet. Han forsøkte å gjøre melodien og harmoniene ganske enkle og fylle dem med den samme stemningen som i de spirituals, som han hadde vokst opp med, og som i årtier hadde blitt sunget i den fargede befolkningens kirker i USA og Canada.
Da han hadde kommet gjennom melodien, satte han med et nikk de andre musikerne i gang med akkompagnementet og begynte selv å spille variasjoner over temaet. Mot slutten stiger innspillingen til sitt høydepunkt: en virtuos «tonevirvel» på klaveret, som strekker seg over atskillige takter uten på noe tidspunkt å bryte melodiens hymniske karakter. Og Peterson lander bløtt og sikkert i den stillferdige stemningen fra innledningen.
Da innspillingen var ferdig, skulle melodien ha et navn. Peterson valgte å kalle den «Hymn to Freedom» til ære for Martin Luther King og hans kamp for frihet og rasemessig likhet.
Oscar Peterson har senere spilt inn melodien flere ganger. En del andre jazzmusikere har også hatt «Hymn to Freedom» på repertoaret og i visse tilfeller spilt den inn, selv om det er et dristig foretagende på den måten å stille seg opp til direkte sammenligning med Peterson selv.
Noen måneder etter den første innspillingen diktet Harriette Hamilton en tekst til melodien, som i løpet av få år fikk status som en moderne spiritual og stadig synges. Spesielt ungdomskor synger den mye.
| «Hymn to Freedom» er en melodi som Oscar Peterson komponerte i 1962. Ifølge hans egen beretning var den faktisk en improvisasjon, som oppstod under selve innspillingen av den første versjonen:
16. desember satt han i studioet med sin daværende trio, som utover ham selv bestod av Ray Brown på bass og Ed Thigpen på trommer. De skulle til å avslutte innspillingen av LP-en Night Train, og produsenten, Norman Granz, hadde bedt dem om å spille en blues.
Musikerne avtalte at Peterson skulle spille det første verset alene. Han kunne ha valgt å spille en av de mange blues-melodier fra jazzens standardrepertoar; men han bestemte seg for å spille noe nytt, som han skapte på stedet. Han forsøkte å gjøre melodien og harmoniene ganske enkle og fylle dem med den samme stemningen som i de spirituals, som han hadde vokst opp med, og som i årtier hadde blitt sunget i den fargede befolkningens kirker i USA og Canada.
Da han hadde kommet gjennom melodien, satte han med et nikk de andre musikerne i gang med akkompagnementet og begynte selv å spille variasjoner over temaet. Mot slutten stiger innspillingen til sitt høydepunkt: en virtuos «tonevirvel» på klaveret, som strekker seg over atskillige takter uten på noe tidspunkt å bryte melodiens hymniske karakter. Og Peterson lander bløtt og sikkert i den stillferdige stemningen fra innledningen.
Da innspillingen var ferdig, skulle melodien ha et navn. Peterson valgte å kalle den «Hymn to Freedom» til ære for Martin Luther King og hans kamp for frihet og rasemessig likhet.
Oscar Peterson har senere spilt inn melodien flere ganger. En del andre jazzmusikere har også hatt «Hymn to Freedom» på repertoaret og i visse tilfeller spilt den inn, selv om det er et dristig foretagende på den måten å stille seg opp til direkte sammenligning med Peterson selv.
Noen måneder etter den første innspillingen diktet Harriette Hamilton en tekst til melodien, som i løpet av få år fikk status som en moderne spiritual og stadig synges. Spesielt ungdomskor synger den mye.
== Eksterne lenker ==
The True Origin of the "Hymn to Freedom" – fra Oscar Petersons egen hjemmeside
En samling korte utdrag av noen av Oscar Petersons innspillinger, heriblant Hymn to Freedom
Hymn to Freedom by the Suzanne Davis Quartet Arkivert 9. oktober 2004 hos Wayback Machine. | «Hymn to Freedom» er en melodi som Oscar Peterson komponerte i 1962. Ifølge hans egen beretning var den faktisk en improvisasjon, som oppstod under selve innspillingen av den første versjonen: | 10,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_romerske_kurie | 2023-02-04 | Den romerske kurie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske forvaltningsorganer'] | Den romerske kurie er Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og dels i Roma. Curia betyr på middelalderlatin 'hoff', og den romerske kurie var tidligere kjent nettopp som det pavelige hoff.
I tillegg til å administrere Den katolske kirke fungerer kurien også som Vatikanstatens statsforvaltning. Den har vokst gjennom årene, på samme måte som den offentlige forvaltning i andre stater har det. Dette skyldes både de økende kravene til statsforvaltninger, og det at Den katolske kirke har vokst.
Kuriens innflytelse har også endret seg, med et høydepunkt mot slutten av tiden da paven hadde verdslig makt i Pavestatene og Roma. Dette endte i 1870 med foreningen av Italia, og situasjonen ble avklart med Laterantraktaten av 1929, som regulerte forholdet mellom Vatikanstaten og Italia. Kurien hadde lenge administrert store deler av det sentrale Italia, og da dette forsvant gikk den over til først og fremst å være et støtteapparat for paven.
| Den romerske kurie er Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og dels i Roma. Curia betyr på middelalderlatin 'hoff', og den romerske kurie var tidligere kjent nettopp som det pavelige hoff.
I tillegg til å administrere Den katolske kirke fungerer kurien også som Vatikanstatens statsforvaltning. Den har vokst gjennom årene, på samme måte som den offentlige forvaltning i andre stater har det. Dette skyldes både de økende kravene til statsforvaltninger, og det at Den katolske kirke har vokst.
Kuriens innflytelse har også endret seg, med et høydepunkt mot slutten av tiden da paven hadde verdslig makt i Pavestatene og Roma. Dette endte i 1870 med foreningen av Italia, og situasjonen ble avklart med Laterantraktaten av 1929, som regulerte forholdet mellom Vatikanstaten og Italia. Kurien hadde lenge administrert store deler av det sentrale Italia, og da dette forsvant gikk den over til først og fremst å være et støtteapparat for paven.
== Struktur ==
Kurien består av fem ulike hovedenheter:
Statssekretariatet
Kongregasjonene
Domstolene
De pavelige råd
Den økonomiske forvaltningDe som leder de forskjellige enhetene er oppnevnt av paven. Når en pave dør blir de automatisk avsatt fra sine stillinger, men fortsetter å fungere i dem inntil en ny pave er valgt. Denne ordningen er til for at pavene fritt skal kunne sette sammen sin administrasjon ved sin tiltredelse. Normalt vil de fleste allikevel fortsette i sine stillinger, men det er ikke uvanlig med en del utskiftinger ved pavevalg.
=== Statssekretariatet ===
Statssekretariatet ble grunnlagt i det 15. århundre som pavens kanselli. Dets hovedoppgave er å utføre regjeringsfunksjoner for Vatikanstaten. Det består av to avdelinger: Avdelingen for alminnelige anliggender, som arbeider med de indre anliggender, og Avdelingen for relasjoner med statene, som fungerer som utenriksdepartement. Vatikanet diplomatiske tjeneste er underlagt sistnevnte avdeling.
Lederen for sekretariatet er statssekretæren, som har tilnærmet samme posisjon som en regjeringssjef i andre land. Den nåværende statssekretæren er kardinal Tarcisio Bertone som overtok etter Angelo Sodano 15. september 2006.
=== Kongregasjonene ===
Kongregasjonene er avdelinger som har ansvar for spesielle sider ved den kirkelige administrasjon. De kan sammenlignes med departementer i en vanlig statsforvaltning, men med den forskjell at de er opprettet for å ta seg av forskjellige sider ved det kirkelige styre og dermed får ganske andre virkeområder. Hvilke kongregasjoner som finnes har endret seg over tid, og de som finnes nå er:
Kongregasjonen for troslærenTidligere Det hellige kontor, og før det Den romerske inkvisisjon. Ansvar for spørsmål som angår tro og moral.Kongregasjonen for østkirkeneAnsvar for de orientalske katolske kirkerKongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningenAnsvar for liturgi, gudstjenesteordninger, forvaltning av sakramentene.Kongregasjonen for helligkåringerAnsvar for helligkåringssakerKongregasjonen for biskopeneAnsvar for kontakt med biskopene, forberedelse av bispeutnevnelserKongregasjonen for folkenes evangelisering (Propaganda Fide, eg. 'Troens utbredelse')Ansvar for den katolske misjonsvirksomhetKongregasjonen for kleresietAnsvar for presteskapetKongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk livAnsvar for ordensvesenetKongregasjonen for katolsk utdannelseAnsvar for katolske utdanningsinstitusjoner
=== Domstolene ===
Det er tre domstoler i kurien:
Den apostoliske skriftemålsdomstolenPoenitentiaria Apostolica, kan gi prester tillatelse til å formidle absolusjon i skriftemålet for visse spesielt alvorlige synder.Det høyeste tribunal for den apostoliske signaturKirkens høyesterett, som kan overprøve andre kirkelige domstolers prosesser.Den romerske rotaAppelldomstol for beslutninger fattet på bispedømmenivå, f.eks. i saker om ekteskapsnullitet
=== De pavelige råd ===
Det finnes tolv pavelige råd:
Det pavelige råd for legfolket
Det pavelige råd for fremme av kristen enhet
Det pavelige råd for familien
Det pavelige råd for rettferdighet og fred
Det pavelige råd "Cor Unum"
Det pavelige råd for den pastorale omsorg for migranter og reisende
Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere
Det pavelige råd for tolkningen av lovtekster
Det pavelige råd for den interreligiøse dialog
Det pavelige råd for kulturen
=== Den økonomiske forvaltningen ===
Den økonomiske forvaltningen består av 5 avdelinger:
Prefekturet for Den hellige stols økonomiske anliggenderFungerer som kuriens finansdepartementAdministrasjonen av Den apostoliske stols patrimoniumForvalter kirkens eiendommer og andre eiendelerDet apostoliske kammerHar i dag liten rolle til daglig, men når en pave dør er de ansvarlige for å redegjøre for Den hellige stols økonomiske situasjonKardinalrådet for studiet av Den hellige stols organisatoriske og økonomiske problemerKontrollorgan for granskning og godkjenning av fagøkonomenes anbefalingerFinansinstituttet for religiøse arbeider
== Styringsorganer utenfor kurien ==
Enkelte styringsorganer står formelt sett utenfor kurien, men er allikevel del av samme kirkens og Vatikanstatens øverste styringsorganer, og er svært nært knyttet til kurien både praktisk og personalmessig.
=== De pavelige kommisjoner ===
Den pavelige kommisjon for bevaringen av den kunstneriske og historiske arv
Den pavelige kommisjon for hellig arkeologi
Den pavelige Bibelkommisjon
Den pavelige kommisjon for revisjon og emendasjon av Vulgata
Den internasjonale teologiske kommisjon
Den pavelige komité for internasjonale eukaristiske kongresser
Den pavelige kommisjon for historiske vitenskaper
Den pavelige kommisjon "Ecclesia Dei"
Den Romerske Kuries disiplinære kommisjon
Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten
=== Bispesynoden ===
Bispesynoden består av lederne for de nasjonale bispekonferanser, kuriens kardinaler og enkelte andre personer som er utnevnt av paven. Synoden sammentrer hvert tredje år, eller oftere ved behov.
=== Kontorene ===
Det apostoliske kammers kontor
Administrasjonen for Den hellige stols patrimonium
Prefekturet for Den hellige stols økonomiske anliggender
Prefekturet for det pavelige hushold
Kontoret for pavelige liturgiske feiringer
== Eksterne lenker ==
Den romerske kurie på tyskog på engelsk | Den romerske kurie er Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og dels i Roma. Curia betyr på middelalderlatin 'hoff', og den romerske kurie var tidligere kjent nettopp som det pavelige hoff. | 10,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongregasjonen_for_helligk%C3%A5ringer | 2023-02-04 | Kongregasjonen for helligkåringer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske forvaltningsorganer'] | Kongregasjonen for helligkåringer er en del av den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes og Vatikanstatens sentraladministrasjon.
Staben består av en prefekt, en sekretær og undersekretær samt 23 andre ansatte. Selve kongregasjonen har, pr. oktober 2004, 34 medlemmer, som er kardinaler, erkebiskoper og biskoper, samt en Promotor Fidei ('Fremmer av troen') som er teolog, 5 relatorer med ansvar for sakenes framdrift og 83 fast tilknyttede konsulenter.
| Kongregasjonen for helligkåringer er en del av den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes og Vatikanstatens sentraladministrasjon.
Staben består av en prefekt, en sekretær og undersekretær samt 23 andre ansatte. Selve kongregasjonen har, pr. oktober 2004, 34 medlemmer, som er kardinaler, erkebiskoper og biskoper, samt en Promotor Fidei ('Fremmer av troen') som er teolog, 5 relatorer med ansvar for sakenes framdrift og 83 fast tilknyttede konsulenter.
== Historie ==
Kongregasjonen ble opprettet av pave Sixtus V 22. januar 1588 i bullen Immensa Aeterni Dei. Den hadde første navnet Kongregasjonen for ritene, og hadde ansvar både for regulering av gudstjenesteordningen og for helligkåringssaker.
8. mai 1969 besluttet pave Paul VI i den apostoliske konstitusjonen Sacra Rituum Congregatio å dele den i to, slik at Kongregasjonen for gudstjeneste og sakramentsordningen ble utskilt som en egen enhet.
Med den nye kirkelovsamlingen som kom i 1983, og flere apostoliske konstitusjoner som regulerte lovverket, ble prosessen for helligkåring drastisk lagt om. Dette betydde også en indre omstrukturering i kongregasjonen.
== Arbeidsfelt ==
Kongregasjonen har ansvaret for helligkåringsprosesser. Dette er en komplisert og ofte svært langvarig prosess, som er beskrevet under helligkåring.
Arbeidet går ut på å sørge for at alle sider ved en helligkåringssak blir belyst, at de nødvendige fagfolk blir oppnevnt til kommisjoner som skal granske påståtte mirakler, og å forberede dokumentasjon som presenteres til paven, som tar den endelige avgjørelse i saken.
Den er også ansvarlig for å forberede informasjonsmateriale til selve salig- eller helligkåringsseremonien.
== Avdelinger ==
Kongregasjonen er delt i tre avdelinger:
Judisiaret
Promotor Fidei
Den historisk-juridiske avdelingI tillegg er en studieavdeling knyttet til kongregasjonen. Denne har som oppgave å forberede de som skal være postulanter (saksframleggere) i helligkåringssakene, og å oppdatere indeksen over saker.
== Prefekter ==
Paolo Bertoli (1969–1973)
Luigi Raimondi (1973–1975)
Corrado Bafile (1976–1980)
Pietro Palazzini (1980–1988)
Angelo Felici (1988–1995)
Alberto Bovone (1995–1998) (pro-prefekt 1995–1998; prefekt 1998)
José Saraiva Martins C.M.F. (1998–2008)
Angelo Amato S.D.B. (2008–2018)
Giovanni Angelo Becciu (2018–2020)
== Eksterne lenker ==
Kongregasjonens hjemmeside | Kongregasjonen for helligkåringer er en del av den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes og Vatikanstatens sentraladministrasjon. | 10,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Otto_Lauritzen | 2023-02-04 | Dag Otto Lauritzen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norske etappevinnere i Tour de France', 'Kategori:Norske landeveissyklister', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Personer fra Grimstad kommune', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1984'] | Dag Otto Lauritzen (født 12. september 1956 i Grimstad) er en norsk programleder og tidligere syklist. I OL i Los Angeles i 1984 tok han bronsemedalje på fellesstarten. Han syklet profesjonelt fra 1984 til 1994. Han deltok åtte ganger i Tour de France og ble 14. juli 1987 første nordmann til å vinne en etappe i Tour de France.
| Dag Otto Lauritzen (født 12. september 1956 i Grimstad) er en norsk programleder og tidligere syklist. I OL i Los Angeles i 1984 tok han bronsemedalje på fellesstarten. Han syklet profesjonelt fra 1984 til 1994. Han deltok åtte ganger i Tour de France og ble 14. juli 1987 første nordmann til å vinne en etappe i Tour de France.
== Biografi ==
23 år gammel var Dag Otto Lauritzen ferdig utdannet politibetjent og fallskjermjeger i militæret. Under en repetisjonsøvelse ble han stygt skadet i det høyre beinet på et rutinemessig dropp. Legene mente at han mest sannsynlig ikke ville kunne gå skikkelig igjen, men Lauritzen ønsket ikke å gi opp. Han startet å trene sykkel som en alternativ trening og merket etter hvert at han hadde talent for denne sporten.
Som amatør tok han to NM-titler og vant nordisk mesterskap i 1983 og 1984. Han var medlem av Glåmdal SK. I OL i Los Angeles i 1984 tok han bronsemedalje på fellesstarten etter å ha slått lagkameraten Morten Sæther på målstreken. Samme år fikk han kontrakt med det profesjonelle sykkellaget Peugeot. Lauritzen deltok åtte ganger i Tour de France. Kronen på verket satte han ved å vinne en fjelletappe opp til Luz Ardiden den 14. juli 1987 og ble da den første nordmannen til å vinne en etappe i Tour de France. Den 10. mai 1993 ble han andre nordmann til å vinne en etappe Vuelta a España da han vant 15. etappe fra Santo Domingo de la Calzada til Santander.Lauritzen la opp som proffsyklist i 1994 og jobbet deretter 13 år som eiendomsmegler.Fra 2003 er Lauritzen sykkelkommentator for TV 2. Han var ambassadør for Tromsø 2018 sitt arbeid med å få vinter-OL til Norge.
I 2007 kom Lauritzen til semifinalen i Skal vi danse (sesong 3) der Kristian Ødegård var en av programlederne. Lauritzen og Ødegård fikk god kjemi og innledet et mangeårig TV-samarbeid.I februar 2009 vant han NRKs TV-serie Mesternes Mester, hvor han slo Stian Grimseth i finalen.
Våren 2010 og 2013 var Lauritzen aktuell med TV2-programmet På hjul med Dag Otto, hvor han og Kristian Ødegård syklet rundt i Europa sammen med utvalgte gjester. Våren 2014 hadde TV-serien navnet På tur med Dag Otto der man i løpet av 8 episoder følger Ødegård og Lauritzen i noen av Lauritzens største drømmer uten sykkel. Han er også med som gjest i TV2 programmet Huskestue hvor han har utført flere sesonger med programleder Kristian Ødegård. Den 9. mai 2014 vant programmet Gullruten 2014 for beste underholdningsprogram. Serien var også nominert i klassen beste nye programserie. Sammen med Ødegåard ble han nominert til Gullruten 2019 i klassen beste programleder for serien.1. påskedag 2011 hadde helsemagasinet TV 2 Sporty premiere på TV 2 med Dag Otto Lauritzen som programleder. Programmets hensikt var å gi tips, motivasjon og inspirasjon til å trene og å holde et sunt kosthold. Statsminister Jens Stoltenberg var gjest i det første programmet. Programmet gikk på TV 2 til 2014.I 2020 var Lauritzen aktuell med programmet Kompani Lauritzen, som viste seg å være en stor suksess. Første program hadde totalt 865.000 seere, finalen hadde totalt 994.000 seere. Under Gullruten 2020 fikk Kompani Lauritzen prisen for årets nyskapning. Sesong 2 av den populære serien hadde premiere 13. mars 2021, mens sesong 3 hadde premiere 26. februar 2022. Kompani Lauritzen vant Gullruten 2022 i klassen beste konkurransedrevne reality, mens Lauritzen og Ødegård ble sammen nominert til publikumsprisen for serien, og var en av fire finalister etter den innledende avstemningen.
== Viktigste meritter ==
1984Bronse i landeveisrittet i OL i Los Angeles19867. etappe i Postgirot Open1987Rund um den Henninger Turm
Seier på 2. og 3. etappe i Redlands Bicycle Classic
Sammenlagtseier Redlands Bicycle Classic
Seier på 14. etappe i Tour de France19893.-plass Flandern rundt
1.-plass Tour de Trump19923 etappe, Tour of Norway19937.-plass i landeveisrittet under VM i Oslo
15. etappe, Vuelta a España
1. etappe, Tredagers i De Panne
== Barnebøker ==
Sammen med Frode Eie Larsen har Lauritzen gitt ut følgende barnebøker i serien Mot og mysterier:
2019 Tåkedis (Gloria forlag)
2020 Fullmåne (Gloria forlag)
2020 Tidevann (Kagge forlag)
2021 Hetebølge (Kagge forlag)
2022 Jordskjelv (Kagge forlag)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Dag Otto Lauritzen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dag Otto Lauritzen – Olympedia
(en) Dag Otto Lauritzen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dag Otto Lauritzen – ProCyclingStats
(en) Dag Otto Lauritzen – Cycling Archives
(en) Dag Otto Lauritzen – CycleBase
(en) Dag Otto Lauritzen – TheSports.org | }} | 10,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telemarkskanalen | 2023-02-04 | Telemarkskanalen | ['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Privatarkiv fra Telemark', 'Kategori:Severdigheter i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sjøfart i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Skiensvassdraget', 'Kategori:Telemarks samferdselshistorie', 'Kategori:Telemarkskanalen', 'Kategori:Transportbyggverk i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Tusenårssteder'] | Telemarkskanalen er vannveien fra Skien til Dalen i Telemark med tre kanaler med sluseanlegg i Telemarksvassdraget.
Norsjø–Skienkanalen, med slusene i Skien og ved Løveid ble bygget i perioden 1854–1861, og er den eldste av de to kanalene. Denne kanalen forbinder Norsjø med Bryggevannet i Skien, og med Frierfjorden i Bamble. Elvestrekningene mellom Norsjø og Frierfjorden heter Farelva (en sidegrein av denne ved Skotfoss, der kanalløpet går, heter Meierelva) og Skienselva, som i Porsgrunn endrer navn til Porsgrunnselva.Bandak–Norsjøkanalen eller Bandakkanalen er den andre opprinnelige kanalen og ble åpnet i 1892. I Europa ble denne kanalen i europeiske reisehåndbøker betegnet som et «verdens åttende underverk» da den var ferdig. De naturlige, men regulerte innsjøene og elvestrekningene langs Bandakkanalen heter Bandak, Strauman, Sundkilen, Kviteseidvatn, Fjågesundstraumen, Flåvatn, Straumen, Apalnesfjorden, Eidselva og Norsjø. De store innsjøene langs Bandakkanalen (Bandak, Kviteseidvatn og Flåvatn) kalles Vestvannene. Bandak–Norsjøkanalen ble fredet fra 19. juni 2017.
Tradisjonelt har man også omtalt vannveien fra Heddalsvatnet ned Sauarelva til Norsjø ved Ulefoss som «Østkanalen». «Kanal» er i denne sammenheng objektivt en feil betegnelse, ettersom en kanal er gravd ut av mennesker, enten mellom eller langs vassdrag. Betegnelsen er likevel funksjonell, og altså et historisk faktum.
| Telemarkskanalen er vannveien fra Skien til Dalen i Telemark med tre kanaler med sluseanlegg i Telemarksvassdraget.
Norsjø–Skienkanalen, med slusene i Skien og ved Løveid ble bygget i perioden 1854–1861, og er den eldste av de to kanalene. Denne kanalen forbinder Norsjø med Bryggevannet i Skien, og med Frierfjorden i Bamble. Elvestrekningene mellom Norsjø og Frierfjorden heter Farelva (en sidegrein av denne ved Skotfoss, der kanalløpet går, heter Meierelva) og Skienselva, som i Porsgrunn endrer navn til Porsgrunnselva.Bandak–Norsjøkanalen eller Bandakkanalen er den andre opprinnelige kanalen og ble åpnet i 1892. I Europa ble denne kanalen i europeiske reisehåndbøker betegnet som et «verdens åttende underverk» da den var ferdig. De naturlige, men regulerte innsjøene og elvestrekningene langs Bandakkanalen heter Bandak, Strauman, Sundkilen, Kviteseidvatn, Fjågesundstraumen, Flåvatn, Straumen, Apalnesfjorden, Eidselva og Norsjø. De store innsjøene langs Bandakkanalen (Bandak, Kviteseidvatn og Flåvatn) kalles Vestvannene. Bandak–Norsjøkanalen ble fredet fra 19. juni 2017.
Tradisjonelt har man også omtalt vannveien fra Heddalsvatnet ned Sauarelva til Norsjø ved Ulefoss som «Østkanalen». «Kanal» er i denne sammenheng objektivt en feil betegnelse, ettersom en kanal er gravd ut av mennesker, enten mellom eller langs vassdrag. Betegnelsen er likevel funksjonell, og altså et historisk faktum.
== Fløtningskanal ==
== Ferdselsåre ==
I Telemarkskanalen er det 8 sluser som tilsammen består av 18 slusekammer (løftekammer). Vannveien mellom Skien og Dalen i Telemark er 105 km lang og har en høydeforskjell (løftehøyde) på 72 m. Det største sluseanlegget er Vrangfoss som har fem slusekammer og en løftehøyde på 23 m.
Sluseoversikt:
Maksimummål for trafikk i Telemarkskanalen:
== Båter ==
Passasjerbåtene MS «Henrik Ibsen» og MS «Victoria» går per 2018 i turisttrafikk fra Skien til Dalen (og Dalen Hotell) i Tokke kommune. Båtene tar på sine daglige turer opp og ned kanalen avstikkeren inn Sundkilen til Kviteseidbyen. MS «Victoria» har trafikkert Telemarkskanalen siden 1882.
== Tusenårssted ==
Kanalen er Telemarks tusenårssted.
== Arkivet etter Telemarkskanalen ==
(en) Skien–Telemarkens Dampskipsselskap (Arkivverket) – kategori av bilder, video eller lyd på CommonsArkivmaterialet etter de to anleggene Norsjø-Skienskanalen og Bandak-Norsjøkanalen er holdt samlet under navnet Telemarkskanalenes arkiv. De to anleggene hadde tidvis felles administrasjon og arkivdanning, og det er dels felles og dels separate arkivserier for de to virksomhetene. Arkivet dekker tidsrommet fra anleggsperiodens start i 1850-årene og frem til rundt 1980, og består av protokoller som møtebøker, journaler og kopibøker, dokumentpakker, kart, tegninger, profiler og foto. Kanaltrafikken er godt dokumentert og i arkivet er det detaljerte opplysninger om transport av passasjerer og ulike varesalg. Det er egne sluseprotokoller som har blitt ført fortløpende ved slusene, med opplysninger om skipene som passerte, eierne, skipperne og last. Arkivet er svært godt bevart og gir detaljert bilde av hvilken rolle kanalanleggene har spilt i nærings- og samfunnslivet.
Arkivet oppbevares ved Statsarkivet i Kongsberg, og er på lista over Norges dokumentarv.
== Fredning ==
Bandak–Norsjøkanalen ble fredet som teknisk kulturminne av riksantikvaren 19. juni 2017. I tillegg til selve kanalkonstruksjonen er også seks sluser og åtte kaier med i ferdningen.
== Annet ==
Søndag 26. august 2012 sendte NRK programmet Telemarkskanalen minutt for minutt.
== Se også ==
Storstraum–Småstraumkanalen
Haldenkanalen
Spangereidkanalen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Telemarkskanalen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Bandakkanalen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Skiensvassdraget og Telemarkskanalen – en samling kunnskap, fra Fylkesbiblioteket i Telemark. Forfatter Ole Bjørn Ulsnæs.
Nettsted for Telemarkskanalen FKF, et fylkeskommunalt foretak som drifter kanalen på vegne av eieren, Telemark fylkeskommune
Katalog over arkivmaterialet - Telemarkskanalenes arkiv
Arkivmagasinet 2/12 - Norges dokumentarv
Om Telemarkskanalenes arkiv på Statsarkivet i Kongsbergs nettsider | Telemarkskanalen er vannveien fra Skien til Dalen i Telemark med tre kanaler med sluseanlegg i Telemarksvassdraget. | 10,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | |antall nasjoner=25 | 10,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statens_havarikommisjon | 2023-02-04 | Statens havarikommisjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1989', 'Kategori:Havari- og ulykkesmyndigheter', 'Kategori:Norske statlige kommisjoner', 'Kategori:Samferdselsdepartementet', 'Kategori:Sikkerhet i Norge', 'Kategori:Transport i Norge', 'Kategori:Transportmyndigheter'] | Statens havarikommisjon (SHK), ofte bare kalt Havarikommisjonen, er en norsk, statlig undersøkelseskommisjon som har til oppgave å undersøke ulykker og hendelser innen luftfart, jernbane, herunder sporveier og T‑bane, veitrafikk, sjøfart og forsvarssektoren i Norge.
SHK ledes av en direktør og er organisert i fem avdelinger (luftfart, bane, sjøfart, vei- og landforsvar og administrasjon) som ledes av hver sin avdelingsdirektør. Regnskapet for 2019 viste at Havarikommisjonen hadde 81 millioner kroner i budsjett, hvorav i overkant av 80 millioner ble brukt. Etaten har 59 stillingshjemler pr. 1. juli 2020 og har hovedkontor i Lillestrøm ved flystripen på Kjeller. Per 31.12.2019 hadde SHK 46 ansatte.Den 1. juli 2020 endret etaten navn fra Statens havarikommisjon for transport til Statens havarikommisjon.
| Statens havarikommisjon (SHK), ofte bare kalt Havarikommisjonen, er en norsk, statlig undersøkelseskommisjon som har til oppgave å undersøke ulykker og hendelser innen luftfart, jernbane, herunder sporveier og T‑bane, veitrafikk, sjøfart og forsvarssektoren i Norge.
SHK ledes av en direktør og er organisert i fem avdelinger (luftfart, bane, sjøfart, vei- og landforsvar og administrasjon) som ledes av hver sin avdelingsdirektør. Regnskapet for 2019 viste at Havarikommisjonen hadde 81 millioner kroner i budsjett, hvorav i overkant av 80 millioner ble brukt. Etaten har 59 stillingshjemler pr. 1. juli 2020 og har hovedkontor i Lillestrøm ved flystripen på Kjeller. Per 31.12.2019 hadde SHK 46 ansatte.Den 1. juli 2020 endret etaten navn fra Statens havarikommisjon for transport til Statens havarikommisjon.
== Instruks ==
I instruksen for SHK, fastsatt av Samferdselsdepartementet 29. juni 2020, med senere endringer, heter det at: «Statens havarikommisjon skal undersøke ulykker og alvorlige hendelser innenfor luftfarts-, jernbane-, vei- og sjøfartssektoren samt forsvarssektoren. Formålet med undersøkelsene er å utrede forhold som antas å ha betydning for forebygging av ulykker i transportsektoren og forsvarssektoren. Statens havarikommisjon skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar. Statens havarikommisjon avgjør selv omfanget av de undersøkelser som skal foretas, herunder vurdere undersøkelsens forventede sikkerhetsmessige verdi med hensyn til nødvendige ressurser.»
== Historie ==
Fram til 1989 ble det oppnevnt ad-hoc kommisjoner under ledelse av en fast administrasjon (Flyhavarikommisjonen) etter militær modell med representant fra politiet. I 1989 ble Havarikommisjonen for sivil luftfart (HSL) etablert som fast kommisjon, og politi og påtalemyndighet ble ikke lenger representert. I 2002 ble undersøkelse av baneulykker inkludert og navnet endret til Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane (HSLB). I 2005 ble undersøkelse av ulykker på vei inkludert og navnet endret til Statens havarikommisjon for transport (SHT). I 2008 ble undersøkelse av ulykker til sjøs inkludert.
1. juli 2020 endret etaten navn fra Statens havarikommisjon for transport (SHT) til Statens havarikommisjon (SHK) i forbindelse med at oppgavene til Statens havarikommisjon for Forsvaret ble overført.
=== Direktører ===
1955–1961 Johan Koren Christie
1962–1965 Gunnar Halle
1965–1968 Eivind Tjensvoll
1969–1976 Eirik Sandberg
1976–1989 Wilhelm Mohr
1989–1997 Ragnar Rygnestad
1997–2003 Finn Heimdal
2003–2006 Sverre Quale
2006–2011 Grete Myhre
2011– William J. Bertheussen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted | Statens havarikommisjon (SHK), ofte bare kalt Havarikommisjonen, er en norsk, statlig undersøkelseskommisjon som har til oppgave å undersøke ulykker og hendelser innen luftfart, jernbane, herunder sporveier og T‑bane, veitrafikk, sjøfart og forsvarssektoren i Norge. | 10,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pavelig_bulle | 2023-02-04 | Pavelig bulle | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirkes dokumenter', 'Kategori:Pavelige buller', 'Kategori:Sfragistikk'] | En bulle er et pavelig skriv som er utstedt i en spesiell anledning.
| En bulle er et pavelig skriv som er utstedt i en spesiell anledning.
== Opprinnelse ==
Navnet kommer fra latin bulla, som opprinnelig var en rund plate av metall, som i sin tur hadde fått navnet fra latin bullire ('å koke') fordi den kunne minne om en boble som flyter på vann. Ordet ble i middelalderen tatt i bruk om de store blyseglene som pavelige og kongelige dokumenter ble utstyrt med, og derfra ble det omkring det 13. århundre overført til selve dokumentet.
Navnet bulle ble fra 13. til 15. århundre brukt om de fleste dokumenter som ble utstedt av pavene, uansett hvilken form de hadde. Men fra 15. århundre begynte man å skille skarpere mellom forskjellige typer dokumenter, og en bulle ble da definert som et apostolisk brev med blysegl. Det kjennetegnes også ved at paven alltid skriver under som «episcopus, servus servorum Dei» («biskop, Guds tjeneres tjener»).
I noen få tilfeller er blyseglet erstattet med et forgylt segl; det mest kjente eksemplet er bullen hvor pave Leo X ga Henrik VIII av England tittel Defensor Fidei ('Troens forsvarer'), en tittel de britiske monarker fortsatt bruker til tross for at reformasjonen førte til brudd med pavestolen.
Utover seglet er det ingen forskjell mellom en bulle og et apostolisk brev, og det er ingen klare retningslinjer for når man skal bruke det ene eller det andre, med ett unntak: Proklamasjonen av et jubelår utstedes alltid som en bulle. Dette er i dag så godt som det eneste bruksområde for buller.
== Bannbulle ==
Ordet bannbulle brukes ofte om en bulle som inneholder en ekskommunikasjon. Dette er ikke noe egentlig begrep innenfor den pavelige administrasjon, men er velkjent blant annet fra omtalen av bullen Decet Romanum Pontificem, i hvilken Martin Luther ble bannlyst av pave Leo X den 3. januar 1521.
== Eksempler på pavelige buller ==
Omne Datum Optimum, 1139 (anerkjenning av Tempelridderordenen)
Milites Templi, 1144 – Celestin II (ga rettigheter til Tempelridderne)
Militia Dei, 1145 – Eugenius III (ga mer rettigheter til Tempelridderne)
Quantum praedecessores, 1145 – Eugenius III (utkalling til det andre korstoget)
Audita tremendi, 1187 – Gregor VIII (utkalling til det tredje korstoget)
Norges eldste brev, 28. januar 1189 - Clemens III (forbyr alle geistlige i Norge å bære våpen i krig)
Ad exstirpanda, 15. mai 1252 – Innocent IV (autoriserte tortur av kjettere, se inkvisisjonen)
Clericis Laicos, 1296 – Boniface VIII (forbød konfiskering av geistlige inntekter av staten)
Unam Sanctam, 1302 – Boniface VIII (Kirkens overlegenhet overfor staten)
Fasciens misericordiam, 1308 – Clement V
Regnans in coelis, 1308 – Clement V
Cum inter nonnullos, 1323 – John XXII (forkasting av den fransiskanske doktrinen vedrørende Jesu fattigdom)
Dum diversas, 1452 – Nicholas V (autoriserte Alfonso V av Portugal å ta vantro til slaver i Vest-Afrika)
Romanus Pontifex 1455 – Nicholas V (oppfølging av Dum diversas som autoriserte erobring og slaveri av alt folk sør for Kapp Bojador)
Aeterni regis, 1481 – Sixtus IV (anerkjente innholdet i Alcáçovastraktaten)
Summis desiderantes, 1484 – Innocent VIII (avskaffing av hekseri ved Rhinen).
Inter Caetera, 1493 – Alexander VI (regulering av den nye verdensdelingen mellom Spania og Portugal)
Exurge Domine, 1520 – Leo X (ga en advarsel til Martin Luther)
Decet Romanum Pontificem, 1521 – Leo X (bannlyste Martin Luther)
Sublimis Deus, 2. juni 1537 – Paul III (ble tilbaketrukket neste år på ordre av Charles V (den hellige romerske keiser))
Regimini militantis, 27. september 1540 – Paul III (etablerte Jesuittene)
Injunctum nobis, 14. mars 1543 – Paul III
In Coena Domini, 1568 – Pius V
Regnans in Excelsis, 1570 – Pius V (bannlyste Elizabeth I)
Inter gravissimas, 1582 – Gregor XIII (kalenderreformen)
Immensa Aeterni Dei, 1588 – Sixtus V
Gratia Divina, 1656
Unigenitus, 1713 – Klemens XI (fordømming av Jansenismen)
In eminenti apostolatus specula, 1738 – Klemens XII (fordømmelse av frimureriet)
Sollicitudo omnium ecclesiarum, 1814 – Pave Pius VII (reetablering av Jesuittene etter avskaffingen)
Quanta cura, 1864 – Pius IX (introduserte Syllabus errorum)
Pastor aeternus, 1871 – Pius IX fra det Første vatikankonsil (pavelig ufeilbarlighet)
Quam singulari, 1910 – Pius X (angående å gi adgang til første nattverd for barn)
Munificentissimus Deus, 1950 – Pius XII (definerte dogme under jomfru Marias himmelfart)
Dei Verbum, 1965 – Paul VI fra det Andre vatikankonsil
== Se også ==
Pavelig skriv
Bulle (dokument)
Bulle (segl) | En bulle er et pavelig skriv som er utstedt i en spesiell anledning. | 10,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | USA | 10,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Tyskland | 10,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krossobanen | 2023-02-04 | Krossobanen | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Tinn', 'Kategori:Kollektivtransport i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Kulturminner i Tinn', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Samferdsel i Tinn', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Taubaner i Norge', 'Kategori:Tekniske og industrielle kulturminner i Norge', 'Kategori:Transportbyggverk i Vestfold og Telemark'] | Krossobanen er Nord-Europas første taubane. Navnet har den fått etter gårdsnavnet Krosso. Den ble bygget i 1928 som en gave fra Norsk Hydro til innbyggerne på Rjukan, slik at de skulle kunne komme seg opp i sola i vinterhalvåret. Nedre stasjon ligger på 385 moh. Herfra frakter kabinvognene passasjerene opp i 886 moh. Der er det utsikt over Rjukan, Gaustatoppen, Vemork og området for tungtvannssabotasjen. Den horisontale avstand mellom nedre og øvre stasjon er 814 meter og høydeforskjellen 498 meter, en stigning på 0,6:1. Det vil si at den stiger 60 centimeter på hver meter.
Ved øvre stasjon Gvepseborg finner man Krosso Fjellstue og Rjukan Klatrepark. Fra Gvepseborg reiser tusenvis på sykkeltur inn over Hardangervidda og frem til Kalhovd turisthytte. Strekningen på 30 km er skiltet, og egner seg for syklister i alle aldre. På Kalhovd kan en fortsette videre på en rundtur tilbake til Rjukan. Om vinteren går det merkede skiløyper fra toppstasjonen og inn til DNTs løypenett på Hardangervidda.
| Krossobanen er Nord-Europas første taubane. Navnet har den fått etter gårdsnavnet Krosso. Den ble bygget i 1928 som en gave fra Norsk Hydro til innbyggerne på Rjukan, slik at de skulle kunne komme seg opp i sola i vinterhalvåret. Nedre stasjon ligger på 385 moh. Herfra frakter kabinvognene passasjerene opp i 886 moh. Der er det utsikt over Rjukan, Gaustatoppen, Vemork og området for tungtvannssabotasjen. Den horisontale avstand mellom nedre og øvre stasjon er 814 meter og høydeforskjellen 498 meter, en stigning på 0,6:1. Det vil si at den stiger 60 centimeter på hver meter.
Ved øvre stasjon Gvepseborg finner man Krosso Fjellstue og Rjukan Klatrepark. Fra Gvepseborg reiser tusenvis på sykkeltur inn over Hardangervidda og frem til Kalhovd turisthytte. Strekningen på 30 km er skiltet, og egner seg for syklister i alle aldre. På Kalhovd kan en fortsette videre på en rundtur tilbake til Rjukan. Om vinteren går det merkede skiløyper fra toppstasjonen og inn til DNTs løypenett på Hardangervidda.
== Historie ==
Det var helt fra industrien ble anlagt et ønske om å tilby en form for transportmiddel fra den dype dalen som var solløs mellom september og mars, opp til sol og utfluktsmuligheter på Hardangervidda. En av idéene var å anlegge en sporvei inspirert av Holmenkollbanen fra Krosso til Fosso ovenfor Maristigen og Rjukanfossen. I tillegg ønsket man å forlenge den ned langs Sam Eydes gate, forbi Rjukan kirke og langs Tinngata til Ingolfsland stasjon og på den måten gi Rjukan en ordentlig bytrikk. Men dette prosjektet var for kostbart og man valgte heller en taubane.
Krossobanen åpnet 21. januar 1928 som en fritthengende taubane etter «Bleichert-Zuegg»-systemet fra 1924, levert av Adolf Bleichert & Co., med det elektriske levert av Siemens-Schuckert Werke. Vognene kan ta 24 personer pluss fører eller 2050 kg varer. Driften av banen ble etter hvert overført til Norsk Transportaktieselskab.
Krossobanen ble 29. mai 2015 fredet av Riksantikvaren.
I serien Fleksnes blir banen brukt som kulissene i episoden Høyt henger vi hvor banen får driftstans, grunnet strømbrudd.
== Stasjoner ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kjenner du Norsk Hydro? Håndbok for arbeidere og funksjonærer. Norsk Hydro. 1959. s. 73.
Payton, Gary; Lepperød, Trond (1995). Rjukanbanen: på sporet av et industrieventyr. Maana forlag. s. 156. ISBN 82-993549-1-9.
== Eksterne lenker ==
«Krossobanen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Offisielt nettsted
(en) Krossobanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Krossobanen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | { | 10,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agatunet | 2023-02-04 | Agatunet | ['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Ullensvang', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Fredete gårder og tun i Norge', 'Kategori:Friluftsmuseer i Norge', 'Kategori:Kulturminner i Ullensvang', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Museer i Vestland', 'Kategori:Olavsrosa', 'Kategori:Sider med kart'] | Agatunet i Ullensvang kommune i Vestland fylke er et friluftsmuseum med 67 vernede bygninger. Anlegget ligger nord for Odda og sør for Utne på vestsiden av Sørfjorden i indre Hardanger. Agatunet er et godt eksempel på et vestlandsk klyngetun.
| Agatunet i Ullensvang kommune i Vestland fylke er et friluftsmuseum med 67 vernede bygninger. Anlegget ligger nord for Odda og sør for Utne på vestsiden av Sørfjorden i indre Hardanger. Agatunet er et godt eksempel på et vestlandsk klyngetun.
== Historie ==
Aga var i gammel tid et høvdingsete, og flere gamle gravhauger tyder på svært tidlig bebyggelse. Gården var en av de største i Hardanger gjennom middelalderen, og har hatt tett tilknytning til flere vestlandske adelsætter.
På slutten av 1200-tallet var hele Aga en stormannsgård. Senere ble den delt opp mellom etterkommerne. Frem til 1940 bodde det ni selveiende bønder i tunet. Totalt var det 80 – 90 bygninger i tunet.
Gården har tidligere vært delt i «Øvstatun» og «Nedstatun». Forskjellig eiendomsrett til disse to delene antydes tilbake til 1300-tallet, hvor Øvstatunet ble pantsatt til ridder Gaute Eiriksson Galtung av Greip Ivarsson av Melsætta, og senere gikk inn i Losnagodset. Dokumenter knyttet til Aga er blant de eldste norske skriftlige dokumenter i offentlig eie.
Gårdsnavnet er tidligst dokumentert i et diplom fra ca. 1220. Flere teorier om navnets betydning er fremmet, deriblant «stikke seg frem (agge)». Andre teorier går på at 'Aga' kommer av ordet 'age', som betyr respekt. Det er trolig at førsteleddet Aga peker på en annen landskapsenhet enn dagens tun.
Det eldste gjenværende bygget er Lagmannsstova fra 1220, et unikt tømmerhus på høye kjellermurer. Det er bygget av tømmer fra Varaldsøy (Kvinnherad). Her bodde lagmann, ridder og riksråd Sigurd Brynjolfsson (ca 1240– 1303),-en av rådgiverne til kong Eirik Magnusson. Dette er den eldste trebygning i landet som er bevart på opprinnelig plass.
Storstova på Øvstatunet ble revet i 1811, den skulle ifølge samtidige betegnelser ha vært på samme alder og hatt langt bredere tømmer enn Lagmannstova.
Agatunet er også særskilt fordi det er et originalt klyngetun, ikke tilflyttede hus. Agatunet ligger til under det høye Tveiteberget som verner tunet mot skred.
Daglig leder Guttorm Rogdaberg ble i 2005 utnevnt til statsstipendiat, blant annet for å arbeide videre med planene om et Jordskiftesenter ved Agatunet.
== Galleri ==
== Se også ==
Jordskifte
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Agatunet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Agatunet». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
«Herren gav, og Herren tok. Herrens navn være loven».; Aftenposten historie; 29. okt. 2021
Fotografier fra Ullensvang og Aga
Aga-diplomet fra 1293 | }} | 10,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arvid_M%C3%B6rne | 2023-02-04 | Arvid Mörne | ['Kategori:Alumni fra Helsingfors universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Finlandssvenske forfattere', 'Kategori:Finlandssvensker', 'Kategori:Finske forfattere', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kuopio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenskspråklige forfattere', 'Kategori:Svenskspråklige lyrikere'] | Arvid Mörne (født 1876 i Kuopio, død 1946 i Helsingfors) var en finlandssvensk lyriker, romanforfatter og litteraturhistoriker.Mörne ble dr. phil. i 1910. Han var dosent i innenlandsk litteratur ved Helsingfors universitet 1913–1943. Mörne er først og fremst kjent for sin ordknappe og avmålte lyrikk. Hovedmotiv: Patriotisme, finlandssvensk identitet, sosial rettferdighet og kjærlighet til finsk natur. Han hadde stor innflytelse på sin generasjons finlandssvenske radikale intellektuelle. Mörne skrev teksten til den i Norden velkjente visen Båklandets vackra Maja, som ble tonesatt av Hanna Hagbom. (Den kjente Trondheimsvisen «Bakklandets vakre Maja» med tekst av Arne Pedersen, til Hagboms melodi, er antakelig inspirert av Mörne.)
| Arvid Mörne (født 1876 i Kuopio, død 1946 i Helsingfors) var en finlandssvensk lyriker, romanforfatter og litteraturhistoriker.Mörne ble dr. phil. i 1910. Han var dosent i innenlandsk litteratur ved Helsingfors universitet 1913–1943. Mörne er først og fremst kjent for sin ordknappe og avmålte lyrikk. Hovedmotiv: Patriotisme, finlandssvensk identitet, sosial rettferdighet og kjærlighet til finsk natur. Han hadde stor innflytelse på sin generasjons finlandssvenske radikale intellektuelle. Mörne skrev teksten til den i Norden velkjente visen Båklandets vackra Maja, som ble tonesatt av Hanna Hagbom. (Den kjente Trondheimsvisen «Bakklandets vakre Maja» med tekst av Arne Pedersen, til Hagboms melodi, er antakelig inspirert av Mörne.)
== Diktsamlinger ==
Rytm och Rim (1899)
Döda år (1910)
Sommarnatten (1916)
Höstlig dikt (1919)
Vandringen och vägen (1924)
Hjärtat och svärdet (1935)
Atlantisk bränning (1937)
Över havet brann Mars (1939)
Sånger i världsskymning (1941)
Sfinxen och pyramiden (1944)
Solbärgning (1946)
== Romaner ==
Inför havets anlete (1921)
Kristina Bjur (1922)
== Referanser == | Arvid Mörne (født 1876 i Kuopio, død 1946 i Helsingfors) var en finlandssvensk lyriker, romanforfatter og litteraturhistoriker. | 10,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oksetunge | 2023-02-04 | Oksetunge | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blå blomster', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Planter som inneholder pyrrolizidinalkaloider', 'Kategori:Rubladfamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04'] | Oksetunge (latin: Anchusa officinalis) er en plante av oksetungeslekten i rubladfamilien. Det er en gammel medisinplante som blant annet er benyttet som middel mot hoste og brystlidelser. Opprinnelig fra Europa og Lilleasia, er introdusert i Nord-Amerika og på New Zealand. I Norge er planten er vanligst på Sørlandet og Østlandet. Den foretrekker kalk- og skiferjord.
| Oksetunge (latin: Anchusa officinalis) er en plante av oksetungeslekten i rubladfamilien. Det er en gammel medisinplante som blant annet er benyttet som middel mot hoste og brystlidelser. Opprinnelig fra Europa og Lilleasia, er introdusert i Nord-Amerika og på New Zealand. I Norge er planten er vanligst på Sørlandet og Østlandet. Den foretrekker kalk- og skiferjord.
== Eksterne lenker ==
(en) Oksetunge i Encyclopedia of Life
(en) Oksetunge i Global Biodiversity Information Facility
(no) Oksetunge hos Artsdatabanken
(sv) Oksetunge hos Dyntaxa
(en) Oksetunge hos ITIS
(en) Oksetunge hos NCBI
(en) Oksetunge hos The International Plant Names Index
(en) Kategori:Anchusa officinalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Anchusa officinalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anchusa officinalis – detaljert informasjon på Wikispecies | Oksetunge (latin: Anchusa officinalis) er en plante av oksetungeslekten i rubladfamilien. Det er en gammel medisinplante som blant annet er benyttet som middel mot hoste og brystlidelser. | 10,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pharrell_Williams | 2023-02-04 | Pharrell Williams | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Virginia Beach', 'Kategori:Plateprodusenter fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11'] | Pharrell Williams (født 5. april 1973 i Virginia Beach i Virginia, USA) er en amerikansk rapper, sanger, produsent og låtskriver. Han er også den ene halvdelen av produksjonsselskapet og låtskriverduetten The Neptunes (partneren hans er Chad Hugo). Pharrell har produsert flere hits for større stjerner som Mystikal, JAY Z, *NSYNC, Britney Spears, Ludacris, Nelly, og Robin Thicke.For Nelly produserte han sangen «Hot in Here» som ble en stor hit i USA. Pharrell har også lagd sanger hvor han selv er med som på for eksempel «Drop It Like it's Hot» med Snoop Dogg, «Can I Have It Like That» med Gwen Stefani. Pharrell har produsert flere store hits i USA og har utmerket seg som produsent.Han var også med på å lage Justin Timberlakes sang «Senoritá». I tillegg til musikkproduksjon, står han også bak designprosjekter som klær og sko sammen med Nigo, mannen bak det japanske merket A Bathing Ape. De har startet klesmerket BBC («Billionaire Boys Club») og designet sko for Reebok under navnet Ice Cream.
Pharrells debut som soloartist var med albumet In My Mind 24. juli 2006. I Norge var albumet ikke spesielt godt mottatt med bare tre uker på VG-lista Topp 40, der den beste plasseringen var #9. Fra dette albumet har det hittil kommet ut tre singler, «Can I Have It Like That», en duett med Gwen Stefani, «Angel» og «Number 1» som er enda en duett, denne gangen med Kanye West. Albumet har også mange andre gjesteopptredener med andre kjente musikere.
Han var vokalist sammen med rapperen T.I. på Robin Thickes store singelhit "Blurred Lines" i 2013, samme år var han vokalist og medkomponist på Daft Punks store singelhit "Get Lucky". "Blurred Lines" lå da som nummer en på listen og "Get Lucky" som nummer to. Williams var da den første artisten på fire år som hadde sanger som var på både første og andreplassen samtidig på Hot 100.
I 2014 ble Pharrell Williams nominert til en Oscar for beste sang for sangen "Happy" fra den animerte spillefilmen Grusomme meg 2. "Happy" nådde førsteplass på Billboard Hot 100. I 2015 vant Williams en Grammy for albumet Girl i kategorien Urban contemporary album. I 2017 ble Williams nominert til en Oscar som medprodusent for beste film for filmen Hidden Figures.
| Pharrell Williams (født 5. april 1973 i Virginia Beach i Virginia, USA) er en amerikansk rapper, sanger, produsent og låtskriver. Han er også den ene halvdelen av produksjonsselskapet og låtskriverduetten The Neptunes (partneren hans er Chad Hugo). Pharrell har produsert flere hits for større stjerner som Mystikal, JAY Z, *NSYNC, Britney Spears, Ludacris, Nelly, og Robin Thicke.For Nelly produserte han sangen «Hot in Here» som ble en stor hit i USA. Pharrell har også lagd sanger hvor han selv er med som på for eksempel «Drop It Like it's Hot» med Snoop Dogg, «Can I Have It Like That» med Gwen Stefani. Pharrell har produsert flere store hits i USA og har utmerket seg som produsent.Han var også med på å lage Justin Timberlakes sang «Senoritá». I tillegg til musikkproduksjon, står han også bak designprosjekter som klær og sko sammen med Nigo, mannen bak det japanske merket A Bathing Ape. De har startet klesmerket BBC («Billionaire Boys Club») og designet sko for Reebok under navnet Ice Cream.
Pharrells debut som soloartist var med albumet In My Mind 24. juli 2006. I Norge var albumet ikke spesielt godt mottatt med bare tre uker på VG-lista Topp 40, der den beste plasseringen var #9. Fra dette albumet har det hittil kommet ut tre singler, «Can I Have It Like That», en duett med Gwen Stefani, «Angel» og «Number 1» som er enda en duett, denne gangen med Kanye West. Albumet har også mange andre gjesteopptredener med andre kjente musikere.
Han var vokalist sammen med rapperen T.I. på Robin Thickes store singelhit "Blurred Lines" i 2013, samme år var han vokalist og medkomponist på Daft Punks store singelhit "Get Lucky". "Blurred Lines" lå da som nummer en på listen og "Get Lucky" som nummer to. Williams var da den første artisten på fire år som hadde sanger som var på både første og andreplassen samtidig på Hot 100.
I 2014 ble Pharrell Williams nominert til en Oscar for beste sang for sangen "Happy" fra den animerte spillefilmen Grusomme meg 2. "Happy" nådde førsteplass på Billboard Hot 100. I 2015 vant Williams en Grammy for albumet Girl i kategorien Urban contemporary album. I 2017 ble Williams nominert til en Oscar som medprodusent for beste film for filmen Hidden Figures.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
In My Mind (2006)
Girl (2014)
=== Fellesalbum ===
Med N.E.R.DIn Search Of... (2002)
Fly or Die (2004)
Seeing Sounds (2008)
Nothing (2010)
No One Ever Really Dies (2017)Med The NeptunesThe Neptunes Present...Clones (2003)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Pharrell Williams – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pharrell Williams – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pharrell Williams på Internet Movie Database
(da) Pharrell Williams på Filmdatabasen
(en) Pharrell Williams hos Turner Classic Movies
(en) Pharrell Williams hos The Movie Database
(en) Pharrell Williams på Apple Music
(en) Pharrell Williams på Discogs
(en) Pharrell Williams på MusicBrainz
(en) Pharrell Williams på SoundCloud
(en) Pharrell Williams på SoundCloud
(en) Pharrell Williams på SoundCloud
(en) Pharrell Williams på Spotify
(en) Pharrell Williams på Songkick
(en) Pharrell Williams på Last.fm
(en) Pharrell Williams på Genius — sangtekster
(en) Pharrell Williams på Genius — sangtekster
Pharrell Williams på Twitter
Pharrell Williams på Twitter
Pharrell Williams på Facebook
Pharrell Williams på Facebook
Pharrell Williams på Instagram
Pharrell Williams på YouTube
Pharrell Williams på Myspace | Pharrell Williams (født 5. april 1973 i Virginia Beach i Virginia, USA) er en amerikansk rapper, sanger, produsent og låtskriver. | 10,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsj%C3%B8 | 2023-02-04 | Norsjø | ['Kategori:59,3°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Drikkevannsreservoarer i Norge', 'Kategori:Innsjøer i Midt-Telemark', 'Kategori:Innsjøer i Nome', 'Kategori:Innsjøer i Skien', 'Kategori:Norsjø–Skienkanalen', 'Kategori:Reservoarer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skiensvassdraget'] | Norsjø er en innsjø i Telemark. Navnet kommer av gammelnorsk nór, som betyr «trang» eller «smal». Dybden ligger for en stor del på ca. 170 m. Regulert ved dam ved Skotfoss til en høyde over havet på 15,3 m. Lengde ca. 30 km, største bredde ca. 3 km (ved Ulefoss). Norsjø er drikkevannskilde for kommunene Skien og Nome.
De fleste elver som tilhører Skiensvassdraget samles i Norsjø før vassdraget munner ut i Skienselva. De største av disse er Eidselva fra Bandak–Norsjøkanalen, Bøelva (Gvarvelva) fra Seljordsvatn og Sauarelva fra Heddalsvatnet.
Norsjø utgjør en sentral del av Telemarkskanalen, ved at den binder sammen Bandak–Norsjøkanalen, også kalt Bandakkanalen, med Norsjø–Skienkanalen. Fra Norsjø kan man seile med båt opp til Heddalsvatnet og Notodden. Strekningen Notodden-Skien var den siste med kommersiell tømmerfløting i Norge. Fløtingen opphørte i 2005.
Man finner en del reiselivsvirksomhet ved Norsjø, i hovedsak fra Ulefoss og nordover. Her finner man, foruten overnattingssteder og campingplasser, både skulpturpark, golfbane og museer. Sluseanleggene til begge nevnte kanaler er populære turistmål, for eksempel Løveid ved Skotfoss (Norsjø–Skienkanalen), og Ulefoss og Vrangfoss (Bandakkanalen). Ulefos Hovedgaard ligger også ved Norsjø, og er en del av Telemark Museum.
| Norsjø er en innsjø i Telemark. Navnet kommer av gammelnorsk nór, som betyr «trang» eller «smal». Dybden ligger for en stor del på ca. 170 m. Regulert ved dam ved Skotfoss til en høyde over havet på 15,3 m. Lengde ca. 30 km, største bredde ca. 3 km (ved Ulefoss). Norsjø er drikkevannskilde for kommunene Skien og Nome.
De fleste elver som tilhører Skiensvassdraget samles i Norsjø før vassdraget munner ut i Skienselva. De største av disse er Eidselva fra Bandak–Norsjøkanalen, Bøelva (Gvarvelva) fra Seljordsvatn og Sauarelva fra Heddalsvatnet.
Norsjø utgjør en sentral del av Telemarkskanalen, ved at den binder sammen Bandak–Norsjøkanalen, også kalt Bandakkanalen, med Norsjø–Skienkanalen. Fra Norsjø kan man seile med båt opp til Heddalsvatnet og Notodden. Strekningen Notodden-Skien var den siste med kommersiell tømmerfløting i Norge. Fløtingen opphørte i 2005.
Man finner en del reiselivsvirksomhet ved Norsjø, i hovedsak fra Ulefoss og nordover. Her finner man, foruten overnattingssteder og campingplasser, både skulpturpark, golfbane og museer. Sluseanleggene til begge nevnte kanaler er populære turistmål, for eksempel Løveid ved Skotfoss (Norsjø–Skienkanalen), og Ulefoss og Vrangfoss (Bandakkanalen). Ulefos Hovedgaard ligger også ved Norsjø, og er en del av Telemark Museum.
== Se også ==
Liste over innsjøer i Skandinavia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Norsjø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Siste tømmer ned kanalen, NRK
Siste slep for "Axel", SSB | Norsjø er en innsjø i Telemark. Navnet kommer av gammelnorsk nór, som betyr «trang» eller «smal». | 10,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seljordsvatn | 2023-02-04 | Seljordsvatn | ['Kategori:59,4°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Midt-Telemark', 'Kategori:Innsjøer i Seljord', 'Kategori:Reservoarer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skiensvassdraget'] | Seljordsvatn (eller Seljordsvannet) er en innsjø i Seljord kommune i Vestfold og Telemark. Innsjøen er ca. 15 km lang og ca. 1,8 km bred. Seljordsvannet er mest kjent for Seljordsormen, som senere år har fått navnet Selma. Beretninger om denne skapningen finnes i skriftlige kilder fra midt på 1700-tallet, og forskjellige ekspedisjoner har gjentatte ganger besøkt innsjøen i forsøk på å bevise at Selma eksisterer.
Innsjøen er en del av Skiensvassdraget. Viktigste tilløp er Vallaråi, og utløpet er via Bøelva til Norsjø.
| Seljordsvatn (eller Seljordsvannet) er en innsjø i Seljord kommune i Vestfold og Telemark. Innsjøen er ca. 15 km lang og ca. 1,8 km bred. Seljordsvannet er mest kjent for Seljordsormen, som senere år har fått navnet Selma. Beretninger om denne skapningen finnes i skriftlige kilder fra midt på 1700-tallet, og forskjellige ekspedisjoner har gjentatte ganger besøkt innsjøen i forsøk på å bevise at Selma eksisterer.
Innsjøen er en del av Skiensvassdraget. Viktigste tilløp er Vallaråi, og utløpet er via Bøelva til Norsjø.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Seljordsvatn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Seljordsvatn (eller Seljordsvannet) er en innsjø i Seljord kommune i Vestfold og Telemark. Innsjøen er ca. | 10,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filippinsk | 2023-02-04 | Filippinsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Borneofilippinske språk', 'Kategori:Språk på Filippinene'] | Filippinsk (filippinsk filipino, tidligere pilipino) er sammen med engelsk offisielt språk på Filippinene. Det er et austronesisk språk, basert primært på tagalog. Det er de facto en standardisert versjon av tagalog, men de jure et separat språk.
| Filippinsk (filippinsk filipino, tidligere pilipino) er sammen med engelsk offisielt språk på Filippinene. Det er et austronesisk språk, basert primært på tagalog. Det er de facto en standardisert versjon av tagalog, men de jure et separat språk.
== Historie ==
Den første filippinske nasjonalforsamlingen opprettet 13. november 1937 det Nasjonale språkinstitutt, som hadde som oppgave å finne fram til et nasjonalspråk. De valgte å basere dette på det dominerende språket i landet, tagalog. Faktisk var (og er) det flere filippinere som har cebuano som førstespråk, men tagalog har alltid stått sterkere som fellesspråk særlig fordi det tales i hovedstadsområdet. I 1961 fikk språket navnet pilipino, som senere ble endret til filipino. I 1973 ble det formelt introdusert for befolkningen.
I den filippinske grunnloven av 1987 ble språket anerkjent som nasjonalspråk og definert som offentlig språk sammen med engelsk.
== Alfabet ==
Filippinsk bruker et modifisert latinsk alfabet. Da språket ble utviklet, innførte Lope K. Santos abakada, et alfabet bestående av 20 bokstaver hvor ingen lyder blir duplisert og hver bokstav representerer bare én lyd. De 20 bokstavene er a b k d e g h i l m n ng o p r s t u w y. Svakheten med abakada er at det bare dekket lydene i tagalog, og ettersom det nye språket også skulle inneholde elementer fra andre filippinske språk, måtte alfabetet utvides.
Det ble dermed innført et utvidet alfabet i 1976, som består av 31 bokstaver. Dette er de 26 bokstavene i det engelske alfabetet, de 4 spanske bokstavene ñ, ll, rr og ch, og bokstaven ng, som representerer en nasal lyd fra tagalog – denne var dekket av abakada, men man ønsket å regne det som én bokstav. Før filippinsk ble offisielt språk i 1987 fjernet man de spanske bokstavene rr, ll og ch, slik at alfabetet som brukes nå har 28 bokstaver.
== Oppfatninger av språket ==
Språket har vært, og er, kontroversielt på Filippinene. De tre vanligste syn på det er:
Filippinsk er bare et annet navn for tagalog, ikke et eget språk.
Filippinsk er en blanding av alle de filippinske språkene, med innlånsord fra engelsk og spansk.
Filippinsk er tagalog med innlånsord fra andre filippinske språk og engelsk, og representerer ikke annet enn tagalog slik det snakkes i det sentrale Luzon, det vil si områdene rundt Manila.De fleste anser filippinsk for å i bunn og grunn være det samme som tagalog. Fra andre blir det påpekt at det er mange ord som ikke kommer fra tagalog, men man blir ikke enige om hvorvidt disse skal defineres som innlånsord i tagalog, eller om det virkelig er skapt et nytt språk.
Den reelle situasjonen på Filippinene er at mange bruker en kombinasjon av tagalog og engelsk, som på folkemunne kalles taglish, som lingua franca, mens i andre sammenhenger bruker tagalog i en renere form. En høyform av tagalog omtales gjerne som deep tagalog, der innlånsord fra andre språk er forsøkt erstattet med «ekte» ord med malayisk opprinnelse. Til og med for enkelte filippinere med tagalog som morsmål kan denne målformen fortone seg tung.
Blant filippinske innvandrere i Norge utvikler det seg en særlig norsk form for taglish, med utstrakt bruk ord innlånt fra norsk. | |antall=(som tagalog) | 10,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_D%C3%A6hlie | 2023-02-04 | Bjørn Dæhlie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1991', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1993', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1995', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1997', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1999', 'Kategori:Fødsler 19. juni', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Elverum kommune', 'Kategori:Personer fra Nannestad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Bjørn Erlend Dæhlie (født 19. juni 1967 i Elverum) er en norsk forretningsmann og tidligere langrennsløper som hadde sin storhetstid på 1990-tallet. Med sine åtte gull er han tidenes tredje mestvinnende vinterolympier. Utover dette har han tatt ni VM-gull og vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger. Han representerte Bjerke Idrettslag og deretter Nannestad Skiklubb fra 1990.
Dæhlie driver forretningsvirksomhet innen hytteutleie og er hovedaksjonær i Bj Sport AS. Firmaet utvikler, produserer og markedsfører sportsklær med det registrerte varemerket Bjørn Dæhlie Technical Wear, merket med logoen Bj. Dæhlie var også en sentral aktør i TV-programmet Gutta på tur.
Han er kåret til århundrets vinteridrettsutøver i nordiske skidisipliner av mellomeuropeiske sportsjournalister. I 1999 ble han nominert til Århundrets vintersportsmann, men ble slått av alpinisten Jean-Claude Killy. Dæhlie og Sonja Henie var de eneste fra Norge som ble nominert. Det var det Internasjonale sportsjournalistforbundet AIPS som stod bak kåringen. Prisen ble utdelt av Juan Antonio Samaranch.
| Bjørn Erlend Dæhlie (født 19. juni 1967 i Elverum) er en norsk forretningsmann og tidligere langrennsløper som hadde sin storhetstid på 1990-tallet. Med sine åtte gull er han tidenes tredje mestvinnende vinterolympier. Utover dette har han tatt ni VM-gull og vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger. Han representerte Bjerke Idrettslag og deretter Nannestad Skiklubb fra 1990.
Dæhlie driver forretningsvirksomhet innen hytteutleie og er hovedaksjonær i Bj Sport AS. Firmaet utvikler, produserer og markedsfører sportsklær med det registrerte varemerket Bjørn Dæhlie Technical Wear, merket med logoen Bj. Dæhlie var også en sentral aktør i TV-programmet Gutta på tur.
Han er kåret til århundrets vinteridrettsutøver i nordiske skidisipliner av mellomeuropeiske sportsjournalister. I 1999 ble han nominert til Århundrets vintersportsmann, men ble slått av alpinisten Jean-Claude Killy. Dæhlie og Sonja Henie var de eneste fra Norge som ble nominert. Det var det Internasjonale sportsjournalistforbundet AIPS som stod bak kåringen. Prisen ble utdelt av Juan Antonio Samaranch.
== Karriere ==
Dæhlie hadde sitt internasjonale gjennombrudd under VM i Val di Fiemme i 1991 hvor han tok gullmedaljen på 15 kilometer og på 4 x 10 km stafett. Året etter fulgte han opp med tre titler under OL i Albertville, på 50 km fristil, 15 km jaktstart og 4 x 10 km stafett. For disse prestasjonene mottok han Fearnleys olympiske ærespris.
Dæhlie var norsk flaggbærer i vinter-OL 1994 i Lillehammer. I 1997 ble han tildelt Aftenpostens gullmedalje og samme året fikk han Holmenkollmedaljen sammen med Stefania Belmondo og Bjarte Engen Vik. Han ble kåret til årets idrettsnavn og mottok Sportsjournalistenes statuett i 1995 og i 1998. På sitt beste hadde Dæhlie et oksygenopptak på 96.Han la opp i mars 2001, etter å ha slitt med en ryggskade han pådro seg etter et fall på rulleski i 1999. Til tross for operasjoner, behandling og opptrening klarte han ikke å komme tilbake. Han hadde opprinnelig planlagt å avslutte karrieren etter Vinter-OL 2002 i Salt Lake City.
== Etter idrettskarrieren ==
I 1995 ble Dæhlie med i TV-serien Gutta på tur på TV 2, sammen med Arne Hjeltnes, Vegard Ulvang og Arne Brimi.
Dæhlie har siden han la opp som skiløper i 2001 utviklet forretningsvirksomhet innen eiendom og klesproduksjon. Han hadde en inntekt på drøyt 3,3 millioner kroner og en formue på ca. 278,8 millioner kroner i 2008. Hans sportsklærsproduksjon, Bjørn Dæhlie Technical Wear, utvikles, produseres og selges av Bj Sport.
Bjørn Dæhlie er gift med Vilde Falck-Ytter. Han bodde tidligere på Eidsvoll, men flyttet til Bø i 2020 for å slippe skatt.I februar 2022 bekreftet Dæhlie til Nettavisen at han flytter fra Norge til Sveits sammen med kona.
== Meritter ==
Åtte OL-gull. Seks av dem individuelle. I tillegg har han fire OL-sølv.
Ni VM-gull, fire av dem på stafett. I tillegg har han flere VM-medaljer av forskjellig valør.
Seks seire sammenlagt i verdenscupen, og topp tre ti år på rad fra 1989/1990 til 1998/1999.
46 enkeltseire i verdenscupen. Den første på 15 kilometer klassisk i Salt Lake City i 1989, den siste på 10 kilometer klassisk i Lahtis i 1999.
16 NM-titler.
== Verdenscupseire ==
== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over mestvinnende verdenscupvinnere i skisport
Oversikt over flest vunne gullmedaljer i ett og samme OL
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Bjørn Dæhlie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Bjørn Dæhlie – Munzinger Sportsarchiv
(en) Bjørn Dæhlie – Olympics.com
(en) Bjørn Dæhlie – Olympic.org
(en) Bjørn Dæhlie – Olympedia
(en) Bjørn Dæhlie – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bjørn Dæhlie – FIS (langrenn) Wikiquote: Bjørn Dæhlie – sitater | }} | 10,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vegard_Ulvang | 2023-02-04 | Vegard Ulvang | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1987', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1991', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1993', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1995', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske idrettsledere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Sør-Varanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Vegard Ulvang (født 10. oktober 1963 i Kirkenes i Sør-Varanger) er en norsk tidligere langrennsløper som var aktiv på internasjonalt nivå i perioden 1985–1997. Fra 2006 er han leder for langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet.
| Vegard Ulvang (født 10. oktober 1963 i Kirkenes i Sør-Varanger) er en norsk tidligere langrennsløper som var aktiv på internasjonalt nivå i perioden 1985–1997. Fra 2006 er han leder for langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet.
== Karriere ==
Han deltok i OL i Calgary, Albertville og på Lillehammer og fikk tre gull, to sølv og en bronsemedalje. I perioden 1989–1997 vant han 9 renn i verdenscupen og i 1991 ble han tildelt Holmenkollmedaljen og han fikk Finnmark fylkes kulturpris 1992. Etter OL i Albertville fikk Ulvang Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Han vant verdenscupen sammenlagt i 1990 og kom på andreplass i 1989 og 1992. Det var Ulvang, som på vegne av deltakerne, avla den olympiske eden foran Vinterlekene på Lillehammer 1994. Ulvang ble kalt «The Terminator» av amerikansk TV under lekene i Albertville i 1992. Ulvangs rykk på 2.etappen i OL-stafetten dette året er en klassiker, der han parkerer Majbäck og Kirvesnemi.
Før OL i Albertville i 1992 hadde Vegard Ulvang fått et stempel som den «evige toer». Grunnen til dette var at han ikke vant et eneste renn i verdenscupen det året han vant den sammenlagt. I tillegg hadde han tatt individuelle medaljer i tre strake mesterskap uten å vinne. Med tre gull i Albertville ble Ulvang OL-konge og toerstempelet forsvant.
Ulvang vakte også stor oppsikt i internasjonal media etter han i forkant av Lillehammer-OL i 1994 gikk til angrep på IOC-president Juan Antonio Samaranch. Ulvang uttalte at Samaranch var en uverdig representant for den olympiske bevegelse på grunn av hans bakgrunn fra det fascistiske Franco-regimet i Spania.
== Etter skikarrieren ==
Etter at Ulvang la opp som skiløper, har han etablert sin egen kleskolleksjon, og var jevnlig på TV2 sammen med Arne Hjeltnes, Arne Brimi og Bjørn Dæhlie i programmet Gutta på tur.
Vegard Ulvang ble i mai 2006 valgt til ny leder av langrennskomiteen i FIS. Sist Norge hadde lederen, var da Odd Martinsen var sjef.
Han var ekspedisjonsdeltaker til Sørpolen fra oktober 2011 sammen med Stein P. Aasheim, Harald Dag Jølle og Jan-Gunnar Winther. Ekspedisjonen fulgte samme rute som Roald Amundsens ekspedisjon fulgte i 1911-12 og hadde som mål å komme fram til polpunktet 100 år etter Amundsen.
Han er gift med tidligere langrennsløper og skiskytter Grete Ingeborg Nykkelmo.
== Medaljer i OL ==
== Verdenscupseire ==
== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ==
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Oversikt over flest vunne gullmedaljer i ett og samme OL
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Vegard Ulvang – Munzinger Sportsarchiv
(en) Vegard Ulvang – Olympics.com
(en) Vegard Ulvang – Olympic.org
(en) Vegard Ulvang – Olympedia
(en) Vegard Ulvang – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Vegard Ulvang – FIS (langrenn)
Vegard Ulvangs treningsdagbok | }} | 10,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krakatau | 2023-02-04 | Krakatau | ['Kategori:105°Ø', 'Kategori:6°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sumatra', 'Kategori:Vulkaner i Indonesia', 'Kategori:Øyer i Indonesia'] | Krakatau (indonesisk: Krakatau; engelsk: Krakatoa eller Krakatau) er en vulkansk øy (13 km²) som ligger i Sundastredet mellom de indonesiske øyene, Java og Sumatra. Krakatau er også navnet på vulkanen som dominerer store deler av øya. Vulkanen er kjent for å ha hatt en mengde større utbrudd gjennom historien, som har ført til noen av de mest katastrofale av sitt slag i moderne tid. Vulkanens mest kjente utbrudd fant sted mellom den 26. og 27. august 1883, et utbrudd som går for å være et av de kraftigste noensinne. Utbruddet nådde kategori 6 på VEI-skalaen, noe som tilsvarer 200 megatonn TNT. For å sammenligne var utbruddet 13 000 ganger kraftigere enn Little Boy-bomben som eksploderte over Hiroshima i 1945.
Utbruddet i 1883 førte til at 21 kubikkilometer med stein og aske ble sendt ut i atmosfæren, noe som genererte den høyeste lyden som noensinne har blitt rapportert. Eksplosjonen skal ha blitt hørt så langt unna som i Perth og på Mauritius, henholdsvis 3100 og 5000 km unna. I områdene i nærheten av vulkanen skal totalt 165 bebyggelser ha blitt totalutryddet, mens ytterligere 132 ble delvis skadet. 36 417 mennesker omkom som et resultat av utbruddet, i tillegg til mange tusen som ble hardt skadet.
I 1927 steg en ny øy, Anak Krakatau («Krakataus barn»), frem fra kalderaen som ble dannet i 1883. Den nåværende eruptive aktiviteten i området foregår på denne øya.
| Krakatau (indonesisk: Krakatau; engelsk: Krakatoa eller Krakatau) er en vulkansk øy (13 km²) som ligger i Sundastredet mellom de indonesiske øyene, Java og Sumatra. Krakatau er også navnet på vulkanen som dominerer store deler av øya. Vulkanen er kjent for å ha hatt en mengde større utbrudd gjennom historien, som har ført til noen av de mest katastrofale av sitt slag i moderne tid. Vulkanens mest kjente utbrudd fant sted mellom den 26. og 27. august 1883, et utbrudd som går for å være et av de kraftigste noensinne. Utbruddet nådde kategori 6 på VEI-skalaen, noe som tilsvarer 200 megatonn TNT. For å sammenligne var utbruddet 13 000 ganger kraftigere enn Little Boy-bomben som eksploderte over Hiroshima i 1945.
Utbruddet i 1883 førte til at 21 kubikkilometer med stein og aske ble sendt ut i atmosfæren, noe som genererte den høyeste lyden som noensinne har blitt rapportert. Eksplosjonen skal ha blitt hørt så langt unna som i Perth og på Mauritius, henholdsvis 3100 og 5000 km unna. I områdene i nærheten av vulkanen skal totalt 165 bebyggelser ha blitt totalutryddet, mens ytterligere 132 ble delvis skadet. 36 417 mennesker omkom som et resultat av utbruddet, i tillegg til mange tusen som ble hardt skadet.
I 1927 steg en ny øy, Anak Krakatau («Krakataus barn»), frem fra kalderaen som ble dannet i 1883. Den nåværende eruptive aktiviteten i området foregår på denne øya.
== Utbruddet i 1883 ==
=== Før 26. august ===
Den 20. mai 1883 var den vulkanske aktiviteten høy på Krakatau. Jordskjelv kunne føles fra tid til annen i områdene rundt vulkanen. Damp, røyk og aske veltet til stadighet ut fra vulkanen, og ofte var øya innhyllet i skyer av vulkansk materiale. Utover sommeren 1883 intensiverte aktiviteten seg, og folk kunne med jevne mellomrom høre høye smell etterfulgt av askesøyler som steg opp fra vulkanen.
=== Hovedutbruddet ===
Omtrent kl. 13:00 om ettermiddagen den 26. august gikk vulkanen over i fullt utbrudd. En mektig eksplosjon ble etterfulgt av en askesøyle som steg 27 kilometer opp i atmosfæren. I området rundt vulkanen lynte og tordnet det på grunn av friksjonen mellom askepartiklene i askeskyen. Aske begynte å regne ned fra skyen, og truet med å senke skip som befant seg i faresonen. Rett etter eksplosjonen kollapset en del av øyas nordside og utløste en tsunami. Kl. 14.30 nådde tsunamien Sumatra hvor den ødela flere kystlandsbyer og drepte flere tusen mennesker. Gjennom hele dagen fortsatte vulkanen å spy ut store mengder aske og pimpstein, og askeskyen dekket i løpet av neste dag hele Sundastredet. Stadig vekk kunne folk høre eksplosjoner fra vulkanen.
Om morgenen den 27. august, gikk vulkanen over i en ny fase i utbruddet. Magmakammeret var på dette tidspunktet tomt, og det medførte at fjellet ble ustabilt. Rundt kl. 10:00 om morgenen kollapset magmakammeret fullstendig, og det resulterte i en kjempemessig eksplosjon som kunne høres helt til Australia, og sjokkbølgen var så kraftig at den gikk rundt Jorden syv ganger. Eksplosjonen kastet aske 80 kilometer opp i atmosfæren. Mange mennesker ble midlertidig døve som en følge av den høye lyden. Da fjellet raste sammen utløste det enda en tsunami som forplantet seg gjennom Sundastredet. Da tsunamien nådde land på Java og Sumatra, var den mange steder 30 til 40 meter høy. Etter tsunamien kom en gigantisk pyroklastisk strøm med kurs for Sumatra. Den krysset hele Sundastredet på en pute av damp, og da den nådde fram til Sumatra gikk den langt opp i fjellene. I Trondheimsfjorden ble det observert seicher som et fjernt resultat av rystelsene.
Etter denne siste kraftanstrengelsen fra Krakatau, roet fjellet seg fort ned. Da røyken og asken hadde klarnet, så var det nesten ingenting igjen av øya. Bare noen klipper markerte kanten på kalderaen. Den 28. august var vulkanen helt rolig igjen.
=== Verdensomfattende optiske effekter ===
Vulkanutbruddet medførte verdensomfattende iøynefallende solnedganger i flere måneder etter utbruddet. Den britiske kunstneren William Ashcroft lagde tusener av farveskisser av den røde solnedgangen på halvveien omkring jordkloden fra Krakatau i årene etter utbruddet.
I 2004 la forskere frem antagelsen at den blodrøde himmelen som er fremstilt i Edvard Munchs berømte maleri Skrik fra 1893 også er en nøyaktig fremstilling av himmelen over Norge etter utbruddet. Munch sa: :«Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen».
=== Utbruddet i populærkulturen ===
Utrbuddet fra 1883 har blitt bearbeidet i litteratur, film og fjernsyn gjentatte ganger.
==== Film og fjernsyn ====
Den amerikanske eventyrfilmen Fair Wind to Java (1953) regissert av Joseph Kane omhandler en jakt på verdifulle diamanter før og under utbruddet.
Ifølge fanwikien tardis.fandom.com har hovedpersonen i den britiske fjernsynsserien Doctor Who ved flere anledninger vært til stede under utbruddet: Den tredje doktoren i episoden Inferno (1970), den niende doktoren i hørespillet Her Own Bootstraps(2020) og den tiende doktoren i tegneserien Under the Volcano (2006).
==== Litteratur og tegneserier ====
Barneboka The Twenty-One Balloons (1947) av forfatteren William Pene du Bois forteller historien om en fremgangsrik koloni på Krakatao som blir ødelagt under erupsjonen.
Don Rosas fortelling Kaptein på Cutty Sark fra 1998 utspiller seg før, under og etter utbruddet i 1883. Her vises blant annet en ung Skrue McDuck som manøvrerer den historiske skuta Cutty Sark gjennom både tsunamibølger og en pyroklastisk strøm på jakt etter et par amerikanske langhornokser han hadde investert i.
== Krakataus barn ==
I 1927 kom det et undersjøisk utbrudd som kastet materie 1200 meter opp. Etter noen dager kom den nye øya Anak Krakatau («Krakataus barn») til overflaten og endte på 9 meter høyde. Utbruddet besto av pimpstein og aske, så øya ble raskt brutt ned igjen av havet. Siden har det vært mer enn førti utbrudd, og øya har vokst med gjennomsnittlig 50 cm i måneden. Det høyeste punktet nådde 67 meter i 1933 og 138 meter i 1950. Fra da av begynte en ny topp å vokse ut av øyas kratersjø. Den nye toppen nådde 30 meters høyde i 1960, 160 meter i 1968 og 181 meter i 1977.. I begynnelsen av 2018 var øya blitt 300 meter høy og hadde 3 - 4 km diameter. Anak Krakatau var blitt et attraktivt studieobjekt for volkanologer og botanikere.
3. oktober 2011 hadde Anak Krakatoa et utbrudd med en askesky som rakk over 2 km i høyden22. desember 2018 hadde det vært aktivitet på Anak Karaktau siden foregående sommer. Det gikk da et undersjøisk skred som igjen utløste en tsunami i Sundastredet. 25. desember oppsummerte myndighetene at 429 var døde og flere enn 100 savnet etter tsunamien..
Vulkanens høyde ble redusert fra 338 meter til 110 meter, og to km² av vulkanøya Anak Krakatoa forsvant i havet. Indonesias byrå for vulkanovervåking anslo at 150 - 180 millions m³ stein og aske avr falt i havet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Krakatoa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Krakatau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder fra Krakatau 2011-2012 | Krakatoa | 10,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Russisk | 2023-02-04 | Russisk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Russisk', 'Kategori:Slaviske språk', 'Kategori:Språk i Belarus', 'Kategori:Språk i Israel', 'Kategori:Språk i Kina', 'Kategori:Språk i Kirgisistan', 'Kategori:Språk i Mongolia', 'Kategori:Språk i Russland', 'Kategori:Språk i USA'] | Russisk kan også referere til landet Russland, folkeslaget russere eller en sjakkåpningRussisk (русский язык ; IPA: [ˈruskʲɪj jɪˈzɨk]) er det mest brukte og utbredte av de slaviske språkene. Som slavisk språk tilhører russisk den indoeuropeiske språkfamilien, og er derfor beslektet med språk som norsk, engelsk, fransk, gresk, persisk og hindi.
Mens det har bevart mye av sin gamle syntetisk-infleksjonelle struktur og et slavisk ordforråd, bruker moderne russisk mange internasjonale lånord innen politikk, vitenskap og teknologi. Siden det var et viktig språk i andre halvdel av 1900-tallet som følge av Stalins okkupasjon av mange europeiske land, ble russisk et av de offisielle språkene i FN. Etter 1990 og frigjøringen av landene som tidligere var okkupert av Sovjetunionen, har russisk mistet det meste av sin betydning utenfor Russland.
| Russisk kan også referere til landet Russland, folkeslaget russere eller en sjakkåpningRussisk (русский язык ; IPA: [ˈruskʲɪj jɪˈzɨk]) er det mest brukte og utbredte av de slaviske språkene. Som slavisk språk tilhører russisk den indoeuropeiske språkfamilien, og er derfor beslektet med språk som norsk, engelsk, fransk, gresk, persisk og hindi.
Mens det har bevart mye av sin gamle syntetisk-infleksjonelle struktur og et slavisk ordforråd, bruker moderne russisk mange internasjonale lånord innen politikk, vitenskap og teknologi. Siden det var et viktig språk i andre halvdel av 1900-tallet som følge av Stalins okkupasjon av mange europeiske land, ble russisk et av de offisielle språkene i FN. Etter 1990 og frigjøringen av landene som tidligere var okkupert av Sovjetunionen, har russisk mistet det meste av sin betydning utenfor Russland.
== Klassifikasjon ==
Russisk er et slavisk språk i den indoeuropeiske familien.
Talespråklig er det nærmest beslektet med hviterussisk og ukrainsk, som er de to andre nasjonalspråkene i den østslaviske språkgruppen.
Grunnvokabularet, prinsippene for orddannelse, og i noen grad bøyninger og litterær stil i russisk er blitt påvirket av kirkeslavisk, som er en tilpasset variant av det sørslaviske, og gammelkirkeslavisk som ble brukt av den russisk-ortodokse kirke. Mange ord i moderne russisk litteratur er nærmere i formen til bulgarsk enn til ukrainsk eller hviterussisk. De østslaviske formene er stort sett blitt bevart i de ulike dialektene. I noen tilfeller brukes både østslaviske og kirkeslaviske former, bare med litt ulik betydning.Det er blitt argumentert for at hele det litterære språket grunnleggende bygger på kirkeslavisk. Andre har tatt dette argumentet et skritt videre og gjort gjeldende et omstridt forslag om at bulgarsk bør anses som det språk som ligger nærmest russisk. Forholdet mellom russisk og kirkeslavisk er blitt hovedpunktet i den vitenskapelige debatten innen russisk filologi, som gjennom det 20. århundre (helt siden før sovjetperioden) har hatt tendenser til å dra et skarpt skille mellom de to.
Uten tvil har alle de tre språkene i den østslaviske gruppen påvirket hverandre. Synet på denne påvirkningen har forandret seg i tråd med den politiske utviklingen, og russiske, ukrainske og hviterussiske kommentatorer tenderer til å fremheve sine synspunkter.
Selv om russisk er det overlegent største slaviske språket, skiller det seg fra de øvrige ved sentrale historiske påvirkninger fra uralske og altaiske språk. Dette gir seg for eksempel uttrykk i hvordan man sier «å ha» på russisk. En setning som «jeg har en bok» uttrykkes som «у меня есть книга» u menja jest kniga (på direkte oversatt til norsk: hos meg er bok). Denne uttrykksformen svarer helt til den som brukes på tyrkisk, benim kitabim var «min bok er». En tilsvarende uttrykksmåte brukes i finsk. Det finnes ingen tilsvarende i andre slaviske språk. Det slaviske verbet иметь imet, «å ha», er i russisk relativt lite utbredt og benyttes overveiende i stilistisk mer formelt språk. Et annet eksempel på uttrykksmåter der russisk ligner tyrkisk, men adskiller seg fra andre slaviske språk, er den såkalte nullkopula – at man normalt dropper verbformen «er». På russisk vil man for eksempel si «Он маленький» on malenkij (direkte oversatt til norsk: han liten) tilsvarende tyrkisk «o küçük», han liten – uten verbet «er», mens en på polsk vil si «on jest mały», han er liten.
Utenom slavisk er vokabularet og russisk litteratur blitt sterkt påvirket av gresk, latin, fransk, tysk og engelsk.
== Geografisk forflytning ==
Russisk tales i hovedsak i Russland, og i varierende omfang i de tidligere sovjetstatene. På den ene siden har russisk status som offisielt språk ved siden av det lokale språket i Hviterussland, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Usbekistan. I landene Ukraina, Estland og Latvia finnes det betydelige russiske minoriteter som bevarer russisk som et betydelig minoritetsspråk. I alle de tre landene er den russiske befolkningen ujevnt regionalt fordelt, slik at de i noen byer og regioner er i flertall. I Turkmenistan søker det sittende regimet aktivt å redusere utbredelsen av russisk, og i Georgia har engelsk erstattet russisk som fremmedspråket for den oppvoksende generasjon. Ikke desto mindre er russisk det klart mest utbredte fremmedspråket i de tidligere sovjetrepublikkene, og en vil sjelden eller aldri oppleve noen negative holdninger om man bruker russisk som en praktisk måte å kommunisere på.
Frem til 1917 var russisk det eneste offisielle språket i det russiske riket. Gjennom sovjettiden varierte holdningene mot de forskjellige etniske gruppenes språk mye. Selv om hver av republikkene hadde sine egne offisielle språk, var enhetsrollen og den overlegne status forbeholdt russisk, noe som har en sammensatt bakgrunn. På den ene siden undertrykket Sovjetregimet blant annet i Stalin-perioden minoritetsspråkene i Sovjetunionen. På den annen side var de språklige minoritetsgruppene i varierende grad i stand til å snakke og skrive sitt eget språk. Dette er for eksempel erfaringen fra sovjetregimet i Lenin-tiden, da offisiell politikk gikk inn for å oppmuntre ukrainere og hviterussere til å snakke sitt eget språk. For det tredje besto det en stor geografisk mobilitet på tvers av språkregionene i Sovjetunionens befolkning, som et resultat av dels frivillig og dels pålagt flytting i forbindelse med arbeid, utdanning og militærtjeneste.
Etter oppløsningen i 1991 har flere av de nylig uavhengige statene oppfordret til å bruke sine egne språk, noe som i sterk grad har reversert den privilegerte statusen russisk hadde. Selv om russisk stadig har beholdt mye av den samme rollen, vil nok dette avta etterhvert.
I Latvia har bruk av russisk i undervisningen vært temaet i en stor debatt, i et land med en 40 % stor russisktalende minoritet. Mange av disse bor i Riga.
Gjennom hele det 20. århundre ble russisk i stor utstrekning brukt på skoler i hele Sovjetunionen og andre kommunistland under påvirkning av Sovjetunionen.
Russisk tales også i Israel av 750 000 etnisk jødiske immigranter fra den tidligere Sovjetunionen (folketelling i 1999). Israelsk presse publiserer jevnlig russisk materiale i aviser og på internett.
Store russisktalende grupper (totalt over hundre tusen) finnes også i Nord-Amerika, og i mindre grad i Vest-Europa. Det har kommet flere bølger med russiske utvandrere til Nord-Amerika siden begynnelsen av det 20. århundre, hver med sin variant av språket. Etterkommere av russiske emigranter har ofte hatt en tendens til å miste sitt russiske morsmål i tredje generasjon.
Nyere beregninger av det totale antallet russisktalende:
=== Offisiell status ===
Russisk er det eneste offisielle språket på føderalt nivå i Russland, og er offisielt i Hviterussland (med hviterussisk), Kasakhstan (med kasakhisk) og Kirgisistan (med kirgisisk). Det er ett av seks offisielle språk i FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner.
=== Dialekter ===
Til tross for en standardisering etter 1900 finnes det i dag mange dialekter i Russland. Noen språkforskere deler dialektene i to hovedregioner, nordlig og sørlig, med Moskva liggende i overgangen mellom disse to. Andre deler inn i tre grupper, nordlig, sentral og sørlig, med Moskva i sentralregionen. Dialektforskere i Russland deler imidlertid dialektene i mange flere varianter.
Dialektene viser ofte klare ikke-standardiserte egenskaper i uttale og intonasjon, vokabular og grammatikk. Mange av dem bygger på gamle ord og uttrykk som ikke lenger er tilstede i standard russisk.
De nordlige dialektene beholder den trykksvake /o/, altså at alle o-er uttales helt klart, i motsetting til i de fleste dialekter hvor /o/ pleier å bli til /ɐ/ eller /ə/ (fenomenet kalles оканье okanje, det motsatte er аканье akanje); i sør palataliseres /t/ på slutten av mange ord og /g/ går mot /h/.
Dialektforskjellene i russisk er meget små sammenlignet med norsk. En utlending som forstår standard-russisk (såkalt ikone) vil uten videre forstå en hvilken som helst russisk dialekt. En skal videre være godt skolert med hensyn til hva en skal lytte etter, dersom man skal kunne gjenkjenne en russisk dialekt og plassere den geografisk.
Blant de første som studerte russiske dialekter, var Mikhail Lomonosov (1800-tallet). Vladimir Dahl ferdigstilte den første ordboken som også inneholdt en dialektdel. Detaljert kartlegging av russiske dialekter begynte tidlig på 1900-tallet. Dialektatlas for russisk (Диалектологический атлас русского языка Dialektologitsjeskij atlas rosskogo jazyka), ble publisert tre ganger fra 1986–89, etter fire tiår med forberedelser.
Standard russisk er basert på Moskva-dialekten.
=== Avledede språk ===
Russenorsk er et handelsspråk som kombinerer russisk og norsk.
Fenya eller fenka er et forbryterspråk av gammel opprinnelse, med russisk grammatikk, men med et særegent vokabular.
Transjanka kombinerer hviterussisk og russisk, brukt av store deler av landsbybefolkningen i Hviterussland.
== Skriftspråk ==
=== Alfabet ===
Det russiske alfabetet er den mest utbredte versjonen av det kyrilliske alfabetet, og består av 33 bokstaver.
Følgende tabell (gjengitt med store bokstaver) viser IPA-transkripsjonen for uttale.
Gamle bokstaver er blitt opphevet en eller annen gang, slik som <ѣ> /ěː/ eller /e/; <і> og <ѵ> som begge gikk over til <и> /i/; <ѳ> som ble slått sammen med <ф> /f/; <ѫ> som ble slått sammen med <у> /u/; <ѭ> som ble slått sammen med <ю> /ju/ og <ѧ>/<ѩ> som endra form til <я> /ja/. Tegnene <ъ> og <ь> ble opprinnelig uttalt som veldig korte /ŭ/, /ĭ/.
=== Ortografi ===
Russisk rettskrivning er relativt morfologisk oppbygget (det vil si at hovedprinsippet er at hvert enkelt morfem skal skrives på samme sett uansett posisjonen i ordet). Som i de fleste levende språk har russisk også en del inkonsekvente og kontroversielle punkter.
Dagens stavemåte følger stort sett den store reformen i 1918, med den endelige fastsettelsen i 1956. En oppdatering gjort i 1990-årene er blitt negativt mottatt, og er ikke formelt blitt godkjent.
Tegnsettingen, opprinnelig basert på bysantinsk, ble gjennom 1600- og 1700-tallet omformulert og basert på modeller for fransk og tysk.
== Fonetikk ==
Det russiske fonetiske systemet stammer fra samslavisk, men har gjennomgått en omfattende modernisering fram mot 1400-tallet da det fikk sin nåværende form.
Språket har fem vokaler som blir skrevet med forskjellige bokstaver avhengig av om den forutgående konsonanten er palatalisert eller ikke. Konsonantene kommer i hard og myk variant også avhengig av palataliseringen.
Standard russisk, basert på Moskva-dialekten, har en trykksterk aksent og en moderat variasjon i tonehøyde.
=== Konsonanter ===
Russisk utmerker seg gjennom sin distinksjon etter palatalisering for de fleste konsonantene. Mens /k/, /g/, /x/ har palataliserte allofoner [kʲ, gʲ, xʲ] kan bare /kʲ/ ses som et mulig fonem, men dette er marginalt og det anses vanligvis ikke som distinktivt. Palatalisering betyr at midten av tungen heves under og etter konsonantens artikulering. I tilfellet /tʲ/ og /dʲ/ heves tungen tilstrekkelig til å forårsake en svak frikasjon (affrikater). /t, d, ʦ, s, z, n og r/) er dentale.
Det bør bemerkes at de palataliserte postalveolare frikativene ɕ og ʑ alltid uttales som lange konsonantlyder. Mange har derfor villet betrakte hver og en av dem som en fonetisk realisasjon av to andra, «sammensmeltede» fonemer, dette til tross for at lyden ɕ ofte representeres av en bokstav – щ. Med en slik analyse blir antallet konsonantfonemer i russisk 32.
== Grammatikk ==
Russisk har opprettholdt en indoeuropeisk syntetisk bøyningsstruktur, selv om det har foregått en betydelig tilpasning.
Russisk grammatikk omfatter
En svært syntetisk morfologi
En syntaks i det litterære språket, bestående av en bevisst sammensmeltning av tre elementer:
Et polert folkespråk/dagligtale
En kirkeslavisk arv
En vesteuropeisk skrivemåteTalespråket er sterkt påvirket av det litterære, men visse karakteristiske muntlige former har overlevd.
Russiske substantiv, adjektiv og pronomen bøyes i 6 kasus: nominativ, akkusativ, genitiv, dativ, instrumentalis og lokativ (også omtalt som preposisjonalis).
Det russiske verbsystemet inkluderer valg av aspekt: perfektiv og imperfektiv.
Tabell for de fleste standardendinger på russiske substantiv
== Vokabular ==
Den totale mengden ord i russisk er vanskelig å beregne pga. muligheten for og tendensen til å avlede og skape et mangfold av sammensetningsord, forminskelsesord osv.
Her følger en oversikt over mengden oppslagsord i noen av de viktigste offisielle ordbøkene de siste århundrene, samt Pusjkins totale ordforråd.
Filologer har beregnet at dagens språk kan bestå av så mange som 350 000 til 500 000 ord.
=== Banning og fornærmelser ===
Tydeligvis har det å banne effektivt alltid vært godtatt som en kunstform, i hvert fall enkelte steder, og enda mer av de liberal-tenkende litterære.
For eksempel, så langt tilbake som på 1800-tallets sjøfarne år av Stanjukovitsjs, «artistisk fornærmelse»
(артистическая ругань artistitsjeskaja rugan) kommer stadig ut av seilernes munner, selv om det aldri er skrevet.
Ferdigheten å sette sammen ord på denne måten har blitt kalt «trippel-dekkers banning» (трёхэтажный мат trokhetazjnyj mat).
Det er interessant at de moderne obskøniteter ser ut til å ha fått mening på 1700-tallet, som erstatning for glemte ord.
For eksempel, ordet блядь bljad («hore»), er nå sett på som veldig støtende. Ordet betydde tidligere «feil, synd», som et konsept på et høyere plan, forekommer i litterære verk, og kan muligens høres i liturgi.
=== Ordtak og andre uttrykk ===
Russisk har mange hundre ordtak
(пословица poslovitsa) og ordspråk (поговорка pogovorka). Disse var allerede systematisert på 1600-tallet, samlet og studert på 1800 og 1900-tallet, spesielt med folke-historier som en fruktbar kilde.
Her er noen av dem:
в тридевятом царстве v tridevjatom tsarstve «i det tjue-syvende riket», en typisk begynnelse på et eventyr, ofte brukt ironisk som en referanse til et sted langt borte. (три tri «tre», девять devjat «ni», 3x9=27)
со времён царя Гороха so vremjon tsarja gorokha «siden Tsar Grønn-erts tid» = «fra tidenes morgen»
ни к селу, ни к городу ni k selu, ni k gorodu «hverken for by eller land» = «unyttig eller uvesentlig»
до Бога высоко, до Царя далеко do Boga vysoko, do Tsarja daleko «Gud er høyt opp og Tsaren lang borte»
голь на выдумку хитра gol na vydumku khitra «gode ideer kommer til fattige» = «nød er oppfinnsomhetens mor»
хоть кол на голове теши khot kol na colove tesji «selv om man skar en bit av hodet…» (sagt om noen som er svært sta).
сделал дело, гуляй смело sdelal delo, guljaj smelo «oppgave utført, gå av sted modig»
== Historie og eksempler ==
Etter historiske opptegnelser å dømme, var den østlige grenen av slaverne den fremherskende etniske gruppen over store deler av det nåværende europeiske Russland, Ukraina og Hviterussland rundt 1000 e.Kr., og de snakket en nært beslektet dialektgruppe. Den politiske samlingen av denne regionen resulterte i Kievriket, som dagens Russland og Ukrainas opphav kan spores tilbake til, ble raskt fulgt av innføring av kristendom i 988–989, og etableringen av gammelkirkeslavisk som det liturgiske og litterære språket. Lånord fra bysantinsk gresk trådte inn i talemålet på denne tiden, og samtidig beveget skriftspråket seg mot østslavisk.
== Litteratur ==
Følgende opplistinger tjener som referanser for både denne artikkelen og de relaterte artikler vedrørende det russiske språk:
På norsk:
Mathiassen, Terje, Russisk grammatikk, Oslo, Universitetsforlaget, 1996.På engelsk:
B. Comrie, G. Stone, M. Polinsky, The Russian Language in the Twentieth Century, 2nd. ed. Oxford, Clarendon Press, 1996
W.K. Matthews, Russian Historical Grammar, London, University of London, Athlone Press, 1960
T.R. Carleton, Introduction to the Phonological History of the Slavic Languages, Columbus, Ohio : Slavica Publishers, 1991
A. Stender-Petersen, Anthology of old Russian literature, New York, Columbia University Press, 1954På russisk:
Иванов В.В. Историческая грамматика русского языка. "Просвещение", М., 1990.
Цыганенко Г. П. Этимологический словарь русского языка. Киев, 1970.
Т. Н. Михельсон, Рассказы русских летописей XV–XVII веков. М., 1978
Н.М. Шанский, В.В. Иванов, Т.В. Шанская. Краткий этимологический словарь русского языка. М. 1961.
А. Шицгал, Русский гражданский шрифт, "Исскуство", Москва, 1958, 2-e изд. 1983.
Л. П. Жуковская, отв. ред. Древнерусский литературный язык и его отношение к старославянскому. М., «Наука», 1987.Mange flere referanser er henvist til i bøkene ovenfor.
== Relaterte artikler ==
=== Språkbeskrivelse ===
Det kyrilliske alfabetet
Russisk grammatikk
Russisk rettskrivning
Russisk fonetikk
Russisk språkhistorie
=== Relaterte språk ===
Østslaviske språk
Kirkeslavisk språk
Storrussisk språk
Oldkirkeslavisk språk
Oldrussisk språk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Russisk hos Det flerspråklige bibliotek
(ru) Gramota, referansegrammatikk støttet av russiske myndigheter
(en) Lærebok i russisk fra Wikibøker | |kart=Russian_language_status_and_proficiency_in_the_World.svg | 10,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PaxLeksikon | 2023-02-04 | PaxLeksikon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bøker fra 1976', 'Kategori:Norske oppslagsverk'] | Pax har flere betydningerPaxLeksikon eller Pax Leksikon er et norsk oppslagsverk i seks bind, utgitt av Pax forlag i perioden fra 1978 til 1981. I norsk sammenheng er oppslagsverket unikt, selv om det har likhetstrekk med Arbeidernes Leksikon fra 1932. PaxLeksikon definerete seg ikke som et nøytralt leksikon, men som et politisk leksikon. Leksikonet har grundigere artikler om utvalgte emner sett fra et politisk ståsted. Leksikonet har mye historisk interessant dokumentasjon av grunnlaget for og deler av den politiske debatten på 1970-tallet.
NorgesLexi gjorde etter samtykke fra Pax forlag og redaksjonen PaxLeksikon tilgjengelig på internett. NorgesLexi sa om utgivelsen av PaxLeksikon:
Årsaken til at vi ønsker å gjøre dette er at dette leksikonet var unikt i norsk sammenheng da det kom ut i 1976, selv om det har slektskap med Arbeidernes Leksikon fra 1932, og fremdeles står det som et av de mest interessante leksika i den norske floraen av oppslagsverk. Ikke minst skyldes dette tanken som lå bak utgivelsen - at det skulle være et leksikon som skulle bryte det borgerlige herredømmet over kunnskapsfomidlingen. Dette gir leksikonet en helt bevisst politisk vinkling, noe den våkne leser raskt vil legge merke til, og springer ut fra det politisk spennende 1970-tallet, da den radikale venstresiden fremdeles sto sterkt, kvinnebevegelsen var for alvor i ferd med å gjøre seg gjeldende og miljøbevisstheten hos folk var i ferd med å våkne. Som redaksjonen selv sier: "Det er et politisk leksikon, ikke et leksikon for konversasjon
Verket ble redigert av Hans Fredrik Dahl, Jon Elster, Irene Iversen, Siri Nørve, Tor Inge Romøren, Rune Slagstad og Mariken Vaa.
Oppslagsverket ble redigert med et uttalt venstreorientert ståsted, og det ble lagt særlig stor vekt på kvinnesak, miljøvern, arbeiderbevegelsen slik radikale venstreside definerte begrepene. For eksempel står det i artikkelen om Busserull:
Tving en miljøvernforkjemper til å bruke stresskoffert og ha blazer, og han vil over tid bli drevet ut i en identitetskrise. … Og det er ikke lett, lenge svirret mellomlagsmennesket rundt i cordfløyelsdresser og strikka slips (arkitektvarianten). Dongerien var ofte for motepreget for mellomlagsmennesket, den kunne antyde at man var påvirket av stupid kjøpepress.
I artikkelen om Plassen, Anne står: «Husmannskona Anne Nilsdotter Plassen kunne vore fødd på plassen Sveltihel i Gudbrandsdalen kring 1815. ...». Artikkelen er et velskrevet uttrykk for verkets vilje til å skildre underklassens kår og historie, og til å utfordre den gjengse oppfatning av hvem som var verdig omtale i leksika. For å oppfylle formålet konstruerer leksikonet en person de kaller Anne Plassen og skildrer hennes liv slik de antar at det måtte ha vært.
Et frittstående bind 7 Fakta om krig og fred utkom i 1983. Verket fikk et frittstående supplementsbind i Norsk samfunnsleksikon, utgitt i 1987, og i ny utgave i 1993.
Gjennom prosjektet Norgeslexi er PaxLeksikon nå gratis tilgjengelig på Internett. Danske Leksikon for det 21. århundrede er også laget med utgangspunkt i PaxLeksikon.
| Pax har flere betydningerPaxLeksikon eller Pax Leksikon er et norsk oppslagsverk i seks bind, utgitt av Pax forlag i perioden fra 1978 til 1981. I norsk sammenheng er oppslagsverket unikt, selv om det har likhetstrekk med Arbeidernes Leksikon fra 1932. PaxLeksikon definerete seg ikke som et nøytralt leksikon, men som et politisk leksikon. Leksikonet har grundigere artikler om utvalgte emner sett fra et politisk ståsted. Leksikonet har mye historisk interessant dokumentasjon av grunnlaget for og deler av den politiske debatten på 1970-tallet.
NorgesLexi gjorde etter samtykke fra Pax forlag og redaksjonen PaxLeksikon tilgjengelig på internett. NorgesLexi sa om utgivelsen av PaxLeksikon:
Årsaken til at vi ønsker å gjøre dette er at dette leksikonet var unikt i norsk sammenheng da det kom ut i 1976, selv om det har slektskap med Arbeidernes Leksikon fra 1932, og fremdeles står det som et av de mest interessante leksika i den norske floraen av oppslagsverk. Ikke minst skyldes dette tanken som lå bak utgivelsen - at det skulle være et leksikon som skulle bryte det borgerlige herredømmet over kunnskapsfomidlingen. Dette gir leksikonet en helt bevisst politisk vinkling, noe den våkne leser raskt vil legge merke til, og springer ut fra det politisk spennende 1970-tallet, da den radikale venstresiden fremdeles sto sterkt, kvinnebevegelsen var for alvor i ferd med å gjøre seg gjeldende og miljøbevisstheten hos folk var i ferd med å våkne. Som redaksjonen selv sier: "Det er et politisk leksikon, ikke et leksikon for konversasjon
Verket ble redigert av Hans Fredrik Dahl, Jon Elster, Irene Iversen, Siri Nørve, Tor Inge Romøren, Rune Slagstad og Mariken Vaa.
Oppslagsverket ble redigert med et uttalt venstreorientert ståsted, og det ble lagt særlig stor vekt på kvinnesak, miljøvern, arbeiderbevegelsen slik radikale venstreside definerte begrepene. For eksempel står det i artikkelen om Busserull:
Tving en miljøvernforkjemper til å bruke stresskoffert og ha blazer, og han vil over tid bli drevet ut i en identitetskrise. … Og det er ikke lett, lenge svirret mellomlagsmennesket rundt i cordfløyelsdresser og strikka slips (arkitektvarianten). Dongerien var ofte for motepreget for mellomlagsmennesket, den kunne antyde at man var påvirket av stupid kjøpepress.
I artikkelen om Plassen, Anne står: «Husmannskona Anne Nilsdotter Plassen kunne vore fødd på plassen Sveltihel i Gudbrandsdalen kring 1815. ...». Artikkelen er et velskrevet uttrykk for verkets vilje til å skildre underklassens kår og historie, og til å utfordre den gjengse oppfatning av hvem som var verdig omtale i leksika. For å oppfylle formålet konstruerer leksikonet en person de kaller Anne Plassen og skildrer hennes liv slik de antar at det måtte ha vært.
Et frittstående bind 7 Fakta om krig og fred utkom i 1983. Verket fikk et frittstående supplementsbind i Norsk samfunnsleksikon, utgitt i 1987, og i ny utgave i 1993.
Gjennom prosjektet Norgeslexi er PaxLeksikon nå gratis tilgjengelig på Internett. Danske Leksikon for det 21. århundrede er også laget med utgangspunkt i PaxLeksikon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Digitalisert utgave i bokhylla.no, tilgjengelig for norske IP-adresserBind 1. A-B
Bind 2. C-G
Bind 3. H-Ks
Bind 4. Ku-N
Bind 5. O-SN
Bind 6. SO-Å, Register
Bind 7. Fakta om krig og fred | PaxLeksikon eller Pax Leksikon er et norsk oppslagsverk i seks bind, utgitt av Pax forlag i perioden fra 1978 til 1981. I norsk sammenheng er oppslagsverket unikt, selv om det har likhetstrekk med Arbeidernes Leksikon fra 1932. | 10,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simple_Mail_Transfer_Protocol | 2023-02-04 | Simple Mail Transfer Protocol | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internett-protokoller', 'Kategori:Sider som bruker magiske RFC-lenker'] | Simple Mail Transfer Protocol (SMTP) er en standardisert protokoll som beskriver hvordan e-post skal sendes fra en datamaskin til en annen, som regel over et nettverk.
SMTP er en relativt enkel tekstbasert protokoll hvor først en eller flere mottakere (recipients) er tekstlig spesifisert (det vil si i ASCII-format) og overført til SMTP-serveren. Deretter overføres avsenderens adresse og selve meldingen. SMTP benytter normalt TCP port 25.
Den første versjonen av «Arpanet Mail» er beskrevet i RFC 196 fra juli 1971; den første versjonen av den kanoniske SMTP kom med RFC 733 i november 1977.
SMTP har vært i utstrakt brukt siden tidlig i 1980-årene, og ettersom den opprinnelig kun var ASCII-basert, håndterte den ikke binære vedlegg. Det var heller ingen sikkerhetsfunksjoner implementert i protokollen, som kryptering og verifisering av avsender (for å unngå spammere). Protokollen ble derfor videreutviklet slik at binære filer kunne overføres, ved å tillate MIME-standarden som definerte en metode man kunne kode binære filer på.
Det finnes også sikkerhetsfunksjoner for SMTP, f.eks. sikring med TLS, spesifisert i RFC 3207, men disse er ikke i utstrakt bruk da det er vanskelig å bruke dem til å sikre seg mot meldinger en ikke ønsker samtidig som man skal kunne motta post uten å ha gjort noen avtaler på forhånd med avsender.
SMTP er en såkalt push-protokoll, dvs. at den har kun overføring én vei og kan ikke ta imot data fra server. For at et e-postprogram skal kunne hente inn de meldingene som venter på en e-post-tjener må man bruke andre protokoller som POP3 eller IMAP.
Ved å benytte telnet kan man enkelt følge med på en tenkt transaksjon med SMTP. Her er et eksempel på en slik oppkobling som oppfyller protokollkravene. S er respons fra serveren, altså maskinen som ditt e-post-program f.eks. kobler seg opp til. C er klienten, dvs. data sent fra «din» PC.
Oppkobling via telnet:
telnet www.example.com 25Transaksjon
S: 220 www.example.com ESMTP Postfix
C: HELO mydomain.com
S: 250 Hello mydomain.com
C: MAIL FROM: <[email protected]>
S: 250 Ok
C: RCPT TO: <[email protected]>
S: 250 Ok
C: DATA
S: 354 End data with <CR><LF>.<CR><LF>
C: Subject: test message
C: From: [email protected]
C: To: [email protected]
C:
C: Hello,
C: This is a test.
C: Goodbye.
C: .
S: 250 Ok: queued as 12345
C: QUIT
S: 221 Bye
| Simple Mail Transfer Protocol (SMTP) er en standardisert protokoll som beskriver hvordan e-post skal sendes fra en datamaskin til en annen, som regel over et nettverk.
SMTP er en relativt enkel tekstbasert protokoll hvor først en eller flere mottakere (recipients) er tekstlig spesifisert (det vil si i ASCII-format) og overført til SMTP-serveren. Deretter overføres avsenderens adresse og selve meldingen. SMTP benytter normalt TCP port 25.
Den første versjonen av «Arpanet Mail» er beskrevet i RFC 196 fra juli 1971; den første versjonen av den kanoniske SMTP kom med RFC 733 i november 1977.
SMTP har vært i utstrakt brukt siden tidlig i 1980-årene, og ettersom den opprinnelig kun var ASCII-basert, håndterte den ikke binære vedlegg. Det var heller ingen sikkerhetsfunksjoner implementert i protokollen, som kryptering og verifisering av avsender (for å unngå spammere). Protokollen ble derfor videreutviklet slik at binære filer kunne overføres, ved å tillate MIME-standarden som definerte en metode man kunne kode binære filer på.
Det finnes også sikkerhetsfunksjoner for SMTP, f.eks. sikring med TLS, spesifisert i RFC 3207, men disse er ikke i utstrakt bruk da det er vanskelig å bruke dem til å sikre seg mot meldinger en ikke ønsker samtidig som man skal kunne motta post uten å ha gjort noen avtaler på forhånd med avsender.
SMTP er en såkalt push-protokoll, dvs. at den har kun overføring én vei og kan ikke ta imot data fra server. For at et e-postprogram skal kunne hente inn de meldingene som venter på en e-post-tjener må man bruke andre protokoller som POP3 eller IMAP.
Ved å benytte telnet kan man enkelt følge med på en tenkt transaksjon med SMTP. Her er et eksempel på en slik oppkobling som oppfyller protokollkravene. S er respons fra serveren, altså maskinen som ditt e-post-program f.eks. kobler seg opp til. C er klienten, dvs. data sent fra «din» PC.
Oppkobling via telnet:
telnet www.example.com 25Transaksjon
S: 220 www.example.com ESMTP Postfix
C: HELO mydomain.com
S: 250 Hello mydomain.com
C: MAIL FROM: <[email protected]>
S: 250 Ok
C: RCPT TO: <[email protected]>
S: 250 Ok
C: DATA
S: 354 End data with <CR><LF>.<CR><LF>
C: Subject: test message
C: From: [email protected]
C: To: [email protected]
C:
C: Hello,
C: This is a test.
C: Goodbye.
C: .
S: 250 Ok: queued as 12345
C: QUIT
S: 221 Bye
== Litteratur ==
RFC 2821 (SMTP, Proposed Standard) | Simple Mail Transfer Protocol (SMTP) er en standardisert protokoll som beskriver hvordan e-post skal sendes fra en datamaskin til en annen, som regel over et nettverk. | 10,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asti_(Piemonte) | 2023-02-04 | Asti (Piemonte) | ['Kategori:44°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Piemonte', 'Kategori:Kommuner i provinsen Asti', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti.
Asti er en by i regionen Piemonte i Italia. Byen er hovedstad i provinsen Asti. Den ligger på sletten ved elven Tanaro, omkring 120 moh. Befolkningstallet var i 2003 71.500.
Den ble grunnlagt i romersk tid, og det er funnet rester etter en romersk bymur i sentrum, samt at noe av muren fortsatt står nord for byen.
| Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti.
Asti er en by i regionen Piemonte i Italia. Byen er hovedstad i provinsen Asti. Den ligger på sletten ved elven Tanaro, omkring 120 moh. Befolkningstallet var i 2003 71.500.
Den ble grunnlagt i romersk tid, og det er funnet rester etter en romersk bymur i sentrum, samt at noe av muren fortsatt står nord for byen.
== Referanser == | Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti. | 10,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asti_(Piemonte) | 2023-02-04 | Asti (Piemonte) | ['Kategori:44°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Piemonte', 'Kategori:Kommuner i provinsen Asti', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti.
Asti er en by i regionen Piemonte i Italia. Byen er hovedstad i provinsen Asti. Den ligger på sletten ved elven Tanaro, omkring 120 moh. Befolkningstallet var i 2003 71.500.
Den ble grunnlagt i romersk tid, og det er funnet rester etter en romersk bymur i sentrum, samt at noe av muren fortsatt står nord for byen.
| Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti.
Asti er en by i regionen Piemonte i Italia. Byen er hovedstad i provinsen Asti. Den ligger på sletten ved elven Tanaro, omkring 120 moh. Befolkningstallet var i 2003 71.500.
Den ble grunnlagt i romersk tid, og det er funnet rester etter en romersk bymur i sentrum, samt at noe av muren fortsatt står nord for byen.
== Referanser == | Asti kan sikte til: | 10,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asti_(vin) | 2023-02-04 | Asti (vin) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drikkestubber', 'Kategori:Italienske viner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Denne artikkelen omhandler viner fra Asti. For andre betydninger, se Asti.
Asti er et vindistrikt i Piemonte, i det nordveslige Italia. Området består av fem viktige DOCG-appellasjoner rundt byen Asti: Asti / Moscato d'Asti, Branchetto d'Acqui, Barbera d'Asti, Barbera del Monferratio Superione og Ovada, hvorav de tre siste oppnådde DOCG-status så sent som i 2008.
| Denne artikkelen omhandler viner fra Asti. For andre betydninger, se Asti.
Asti er et vindistrikt i Piemonte, i det nordveslige Italia. Området består av fem viktige DOCG-appellasjoner rundt byen Asti: Asti / Moscato d'Asti, Branchetto d'Acqui, Barbera d'Asti, Barbera del Monferratio Superione og Ovada, hvorav de tre siste oppnådde DOCG-status så sent som i 2008.
== Kjente viner ==
Asti er en musserende vin produsert i provinsen Asti i Piemonte, Italia.Den var tidligere kjent som Asti Spumante («sprudlende Asti»), men fordi mange vinmerker av dårlig kvalitet har tatt i bruk ordet spumante brukes nå kun det beskyttede stedsnavnet.Vinen er søt, musserende og har lavt alkoholinnhold, gjerne under 8%. Muskatdruen er normalt en ingrediens, og Asti laget med kun muskatdruer kan kalles Moscato d'Asti. Vinen egner seg utmerket til friske jordbær.
== Referanser == | Asti er et vindistrikt i Piemonte, i det nordveslige Italia. Området består av fem viktige DOCG-appellasjoner rundt byen Asti: Asti / Moscato d'Asti, Branchetto d'Acqui, Barbera d'Asti, Barbera del Monferratio Superione og Ovada, hvorav de tre siste oppnådde DOCG-status så sent som i 2008. | 10,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_van_Hoogstraten | 2023-02-04 | Jakob van Hoogstraten | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belgiske katolske prester', 'Kategori:Belgiske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1527', 'Kategori:Fødsler i 1460', 'Kategori:Medlemmer av Dominikanerordenen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Turnhout', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jakob van Hoogstraten (også kalt Hochstraten, født ca. 1460 i Hoogstraten, død 24. januar 1527 i Köln) var en flamsk dominikaner, teolog og inkvisitor.
| Jakob van Hoogstraten (også kalt Hochstraten, født ca. 1460 i Hoogstraten, død 24. januar 1527 i Köln) var en flamsk dominikaner, teolog og inkvisitor.
== Liv og virke ==
=== Studier ===
Jakob van Hoogstraten studerte klassiske fag og teologi hos dominikanerne i Leuven, og trådte inn i dominikanerordenen der. Etter sin prestevielse i 1496 fortsatte han sine teologiske studier ved universitetet i Köln.
=== Teolog ===
Dominikanerordenens generalkapittel avholdt i Ferrara i Italia i 1498 utnevnte ham til professor i teologi ved ordenens kollegium i Köln. I 1500 ble han valgt til prior for dominikanerkonventet i Antwerpen, og etter at valgperioden hadde utløpt vendte han tilbake til Köln der han i februar 1504 ble doktor i teologi. Ved generalkapittelet i Pavia i 1505 ble han regens (studierektor) og dermed også professor ved universitetet.
==== Tidlige kontroverser ====
Hoogstraten begynte sin kontroversfylte karriere med å publisere et forsvarsskrift for tiggerordenene som da var blitt beskyldt for å ha misbrukt sine privilegier: "Defensorium fratrum mendicantium contra curatos illos qui privilegia fratrum injuste impugnat" (Köln, 1507). Ett år senere publiserte han flere skrifter mot en kjent italiensk jurist, Peter av Ravenna, som på den tiden underviste ved en rekke tyske universiteter, fra 1506 til 1508 i Köln. Peter hevdet at de tyske myndigheter som forordnet at likene til henrettede forbrytere skulle bli hengende i galgen til skrekk og advarsel, handlet mot naturlig og guddommelig rett og dermed begikk dødssynd. Hoogstraten forsvarte de tyske myndigheter mot denne tesen i flere skrifter.
Mens han stod midt oppe i denne striden ble han valgt til prior for dominikanerkonventet i Köln, en stilling som samtidig innebar at han ble generalinkvisitor for kirkeprovinsene Köln, Mainz og Trier.
==== Rijswijk-affæren ====
I 1502 var den nederlandske humanisten Hermann van Rijswijk blitt dømt til livsvarig fengsel på grunn av kjettersk vantro. Etter at han kom ut av fengselet begynte han igjen å forkynne sine oppfatninger i ord og skrift. Han ble dømt som haereticus relapsus (tilbakefallen til kjetteriet) og brent den 14. desember i Haag.
==== Reuchlin-affæren ====
Hoogstraten er imidlertid mest kjent for sin kontrovers med Johann Reuchlin om konfiskasjonen av jødiske bøker.
Den konverterte og døpte jøden Johann Pfefferkorn, som var en fanatisk motstander av jødedommen, søkte sammen med dominikanerne i Köln den tysk-romerske keiser Maximilian I om å få brenne den rabbinske litteratur, som de mente var full av spott av kristendommen. Keiseren bad om en uttalelse fra Johannes Reuchlin, som anbefalte tilintetgjørelsen av jødiske antikristne smedeskrifter, men gikk inn for at den jødiske filosofiske og religiøse litteratur måtte spares.
Kölns dominikanere stod på Pfefferkorns side; humanistene på Reuchlins. Reuchlins motstandere ble satirisk uthengt i kampskriftet Epistolæ obscurorum virorum. Hoogstraten hadde ikke tatt del i kontroversens innledende fase, men at hans sympati i saken var med Reuchlins motstandere kan avleses av hans vennskap med Pfefferkorn. Hoogstraten var utvilsomt til en viss grad også under innflytelse av universitetenes avvisende holdning til jødiske bøker. I sin egenskap som inkvisitor innkalte Hoogstraten den 15. september 1513 Reuchlin til å innfinne seg innen seks dager for den kirkelige domstolen i Mainz, for å svare på anklagen om at han favoriserte jødisk anti-kristen litteratur. Reuchlin kom ikke og appellerte i stedet til Roma. Pave Leo X bemyndiget biskopen av Speyer til å felle avgjørelse i saken. Imens sørget Hoogstraten for at Reuchlins Augenspiegel (som han hadde forfattet som svar på Pfefferkorns "Handspiegel") ble offentlig brent i Köln.
Den 29. mars 1514 kunngjorde biskopen av Speyer at Augenspiegel ikke inneholdt noe som krenket den katolske tro, felte dom i Reuchlins favør og dømte Hoogstraten til å betale saksutgiftene. Hoogstraten appellerte til Roma, men paven utsatte og utsatte ankebehandlingen. Striden fortsatte i årevis, og Reuchlins parti vant i styrke. Under inntrykk fra gjentatte trusler fra Franz von Sickingen og andre venner av Reuchlin, løste dominikanerne Hoogstraten fra embedet som prior og inkvisitor, men i juni 1520 annullerte paven biskopen av Speyers kjennelse, reverserte den og fordømte Augenspiegel", gjeninnsatte Hoogstraten og påla Reuchlin saksomkostningene.
==== Kamp mot den lutherske bevegelse ====
Hoogstraten var en av de første som skrev mot Martin Luther. Han støttet i 1519 Johann Ecks oppfordring etter disputasen i Leipzig om å fordømme Luthers lære.Han engasjerte seg også under rettssaken mot augustinermunkene Johann Esch og Heinrich Voes, som ble brent på markedsplassen i Brussel den 1. juli 1523. I juli 1525 ledet Hoogstraten saken mot Willem Dircksz fra Utrecht, som ble brent den 10. juli 1525. De tre nevnte var reformasjonens første martyrer i Nederlandene.
== Hoogstratens verker ==
I tillegg til de allerede nevnte, utgav Hoogstraten blant annet de følgende skrifter:
"Defensio scholastica principum Alemanniæ in eo, quod sceleratos detinent insepultos in ligno contra P. Ravennatem" (Köln, 1508)
"Justificatorium principum Alemanniæ, dissolvens rationes Petri Ravennatis, quibus Principum judicia carpsit" (Köln, 1508)
"Tractatus de cadaveribus maleficorum morte punitorum" (Köln, 1508)
"Tractatus magistralis, declarans quam graviter peccent quærentes auxilium a maleficis" (Köln, 1510)
"Apologia Fr. Jacobi Hoogstraeten" (Köln, 1518)
"Apologia altera" (Köln, 1519)
"Destructio cabbalæ" (Köln, 1519)
"Margarita moralis philosophiæ in duodecim redacta libros" (Köln, 1521)
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Hubert Jedin: «Hoogstraeten, Jakob von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 605 f. (digitalisering).
(de) Ludwig Geiger: «Hochstraten, Jakob von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 12, Duncker & Humblot, Leipzig 1880, s. 527–529.
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Hoogstraaten, Jakob von» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 1042–1045. | Jakob van Hoogstraten (også kalt Hochstraten, født ca. 1460 i Hoogstraten, død 24. | 10,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asti_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Asti bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bispedømmer i Italia', 'Kategori:Etableringer på 400-tallet', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Asti bispedømme er et katolsk bispedømme med sete i Asti i Piemonte i Italia. Det ble opprettet mellom 400 og 451. Den første kjente biskop, i 451, het Pastor. Bare fire av biskopene før 800 er kjent ved navn: Pastor, Majoranus i 465, Benenatus i 680 og St. Evasius i 730.
Bispedømmet er suffragan av metropolitanerkebispedømmet Torino. Det har 128 menigheter (2006). Kardinal Angelo Sodano studerte ved bispedømmets presteseminar, og ble ordinert i katedralen.
| Asti bispedømme er et katolsk bispedømme med sete i Asti i Piemonte i Italia. Det ble opprettet mellom 400 og 451. Den første kjente biskop, i 451, het Pastor. Bare fire av biskopene før 800 er kjent ved navn: Pastor, Majoranus i 465, Benenatus i 680 og St. Evasius i 730.
Bispedømmet er suffragan av metropolitanerkebispedømmet Torino. Det har 128 menigheter (2006). Kardinal Angelo Sodano studerte ved bispedømmets presteseminar, og ble ordinert i katedralen.
== Biskoper ==
Sant’ Evasio 330–358
P… (398)
Eusebius I (?)
Sant'Aniano † (V århundre)
Anastasio † (V århundre)
Pastore † (V århundre) = Pastrone I? (ca. 451)
Maiorano † (V århundre) (ca. 465)
Landolfo (ca. 491)
Eusebius II (ca. 533)
Secondo † (VI århundre) (ca. 590)
Pastore II (ca. 650)
Benenato † (VII århundre) (ca. 679)
Evasio † (685 - 713)
Evasino † (VIII århundre) (ca. 774)
St. Bernulfo (ca. 800)
Eilulfo I (?)
Staurace I (ca. 862)
Egidolfo † (IX århundre) (ca. 864)
Ilduino † (876 – 880)
Giuseppe † (881 – 887)
Staurace II † (892 – 899)
Eilolfo II † (901 – 902)
Audace (ca. 904)
Ottone I eller II (?)
Bruningo † (937 – 964)
Rozone † (966 – 989)
Pietro I † (992 – 1008)
Alrico † (1008–1034)
ObertoI † (1037–1040)
Pietro II † (1040–1054)
Girelmo † (1054–1065)
Ingone † (1066? – 1080)
Oddone eller Ottone III † (1080–1098)
Landolfo di Vergiate † (1130–1132/1134)
Oddone eller Ottone IV † (1133/1134–1142)
Nazario I † (1142/1143 – 1146)
Anselmo † (1146/1148–1173)
Guglielmo di Cabriano † (1173–1191)
Nazario II † (1192–1196)
Bonifacio I † (1198 – 29. januar 1206)
canonico Rebuffo † (1206–1210) (amministratore diocesano)
Guidetto † (1210–1218)
Giacomo † (1219–1236)
Oberto II † (1237–1244)
Bonifacio II. Radicati (ca. 1245)
Corrado Radicati (ca. 1260)
Oberto III. (ca. 1283)
Beato Guido II. Valperga (ca. 1295)
Arnaldo De Rosette (ca. 1327)
Baldracco Malabaila (ca. 1348)
Giovanni Malabaila (ca. 1354)
Francesco Morozzo I. (ca. 1376)
Francesco II. Galli (ca. 1381)
Alberto Guttuario (ca. 1409)
Bernardo Landriani (ca. 1439)
Filippo Bandone Roero (ca. 1446)
Scipione Damiano (ca. 1470)
Vasino Malabaila (ca. 1473)
Pietro Damiano (ca. 1476)
Raffaele dei marchesi (ca. 1496)
Antonio Trivulzio † (1499–1508)
Alberto Roero † (1508/1509–1509)
Antonio Trivulzio † (1499–1518) ???
Vasino II. Malabaila (ca. 1518)
Ferdinando Serone (ca. 1525) = Fernando de Gerona (Serone), O.S.A. (1525 - 1528) (også biskop av Venosa)
Ambrogio Talenti (ca. 1528)
Agostino Trivulzio † (25. september 1528 – 16. juli 1529) (apostolisk administrator)
Scipione Roero † (1529–1548)
Agostino Trivulzio † (1536 – 30. mars 1548) (apostolisk administrator for andre gang)??
Bernardino Della Croce (ca. 1548)
Gaspare Capris † (1549–1567)
Domenico della Rovere, O.P. † (1568 – 19. mars 1587)
Francesco Panigarola O.F.M. † (28. september 1587 – 31. mai 1594)
Cesare Benso † (1595 – 18. desember 1595)
Giovanni Stefano Aiazza † (1597–1618)
Isidoro Pentorio, B. † (1618–1621)
Ottavio Broglia † (1624–1648)
Paolo Vincenzo Roero, B. † (1655–1665)
Marc'Antonio Tomati † (1666–1693)
Innocenzo Migliavacca (1693 – 1714)
Giovanni Tosone (1727 – 1739)
Giuseppe Filippo Felissano (1741 – 1757)
Giovanni Filippo Antonio Sanmartino (1757 – 1761)
Paolo Maurizio Caissotti (19. april 1762 – 1786)
Pietro Giuseppe Arborio Gattinara d’Albano (15. september 1788 – 1809)
Andrea De-jean (ca. 1809)
Antonio conte Faà di Bruno † (1818–1829)
Michele Amatore Lobetti † (24. februar 1832–1840)
Filippo Artico (14. desember 1840 – 21. desember 1859)
Carlo Savio † (27. mars 1867 – 1. juli 1881)
Giuseppe Ronco † (18. november 1881–1898)
Giacinto Arcangeli † (28. november 1898–1908)
Luigi Spandre † (12. juni 1909 – 1. april 1932)
Umberto Rossi † (14. mai 1932 – 6. august 1952)
Giacomo Cannonero † (11. november 1952 – 1. august 1977)
Nicola Cavanna † (1. august 1977 – 20. februar 1980)
Franco Sibilla (8. september 1980 – 16. mars 1989)
Severino Poletto (16. mars 1989 – 19. juni 1999 utnevnt til erkeniskop av Torino)
Francesco Guido Ravinale (21. februar 2000 – )
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Diocese of Asti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Asti bispedømme er et katolsk bispedømme med sete i Asti i Piemonte i Italia. Det ble opprettet mellom 400 og 451. | 10,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Alsgaard | 2023-02-04 | Thomas Alsgaard | ['Kategori:71° nord-deltakere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1995', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1997', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1999', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2001', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Vasaloppet', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske langrennstrenere', 'Kategori:Norske skiskyttertrenere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Enebakk kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Thomas Alsgaard (født 10. januar 1972 i Lørenskog) er en norsk langrennsløper og -trener som representerer Eidsvold Værks Skiklub. Han la opp etter 2003-sesongen, men gjorde comeback i 2007 og satset da primært på langdistanserenn, før han la opp i 2015. Han har fem OL-gull, seks VM-gull og sju norske mesterskap.
Han var inntil 2013 ekspertkommentator for langrenn på NRK TV.
| Thomas Alsgaard (født 10. januar 1972 i Lørenskog) er en norsk langrennsløper og -trener som representerer Eidsvold Værks Skiklub. Han la opp etter 2003-sesongen, men gjorde comeback i 2007 og satset da primært på langdistanserenn, før han la opp i 2015. Han har fem OL-gull, seks VM-gull og sju norske mesterskap.
Han var inntil 2013 ekspertkommentator for langrenn på NRK TV.
== Karriere ==
Hele sin barndom bodde Alsgaard på Flateby i Enebakk. Han markerte seg allerede som junior, med tre gull i junior-VM 1991 og ett sølv i 1992. Under junior-VM i 1991 i Reit im Winkl vant han 30 km fristil, 10 km klassisk og gikk ankeretappen på det norske laget som vant 4 × 10 km stafett. Odd-Bjørn Hjelmeset, Svein Tore Samdal og Anders Eide gikk de tre første etappene.Han fikk sitt store internasjonale gjennombrudd under OL 1994 på Lillehammer, da han vant tremila med suveren margin. Avstanden til Bjørn Dæhlie på sølvplass var 47 sekunder.
Alsgaard var en mesterskapsløper og vant totalt fem OL-gull (derav tre individuelle gull i tre påfølgende leker) og seks VM-gull (to individuelle). Fra 1995 var han nærmest fast ankermann på det norske stafettlaget, og med Alsgaard på siste etappe tapte Norge bare ett internasjonalt stafettgull – da Alsgaard ble slått i spurten av Østerrikes Christian Hoffmann under VM i Ramsau 1999. Kun i VM 2001 i Lahtis ble han tildelt en annen etappe (3.etappen som i 1994-OL). I 2001 var det Tor Arne Hetland som gikk sisteetappen.
Alsgaard vant verdenscupen sammenlagt i 1998. I 2001 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Adam Małysz og Bente Skari. Etter sesongen 2003 bestemte han seg for å legge opp.
Etter at han la opp har Alsgaard så vidt vært innom en karriere som rallykjører og vært langrennstrener for landslaget i skiskyting. Han har vært herretrener for det svenske langrennslandslaget, under Inge Bråten. I januar 2007 ble imidlertid dette samarbeidet brått avsluttet, noe som fikk bred omtale i norske og svenske medier.
Foran sesongen 2007/08 bestemte Alsgaard seg for å komme i form igjen og gå langdistanserenn. Han ble med på langdistanselaget Team Fast og overrasket alle ved å bli nummer fem i Vasaloppet.Alsgaard deltok på NM 15 kilometer i Stokke i januar 2010. Alsgaard satset på en plass blant topp 25, men imponerte stort og endte på en 14.-plass.
Under Norgesmesterskapet 2011 i Steinkjer overrasket Alsgaard alle med å ta bronsemedalje på 15 km klassisk. Han ble slått av Eldar Rønning og Martin Johnsrud Sundby.
Også året etter i NM på Voss i 2012 overrasket Alsgaard og tok en bronsemedalje på 15 km fristil, bak Martin Johnsrud Sundby, Andrew Musgrave og Ronny Fredrik Ansnes. Musgrave fikk ikke sølvet fordi han er skotsk statsborger, derfor gikk bronsen til Alsgaard, som for øvrig bare var 0,8 sekunder bak Ansnes og sølvmedaljen.
== Verdenscupseire ==
== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ==
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Alsgaard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Alsgaard på Internet Movie Database
(de) Thomas Alsgaard – Munzinger Sportsarchiv
(en) Thomas Alsgaard – Olympedia
(en) Thomas Alsgaard – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thomas Alsgaard – FIS (langrenn) | Thomas Alsgaard (født 10. januar 1972 i Lørenskog) er en norsk langrennsløper og -trener som representerer Eidsvold Værks Skiklub. | 10,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paris_erkebisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Paris erkebispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Katolske bispedømmer i Frankrike'] | Paris erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme med sete i Paris i Frankrike. Dets suffraganbispedømmer er Créteil bispedømme, Évry-Corbeil-Essonnes bispedømme, Meaux bispedømme, Nanterre bispedømme, Pontoise bispedømme, Saint-Denis bispedømme og Versailles bispedømme.
Det ble opprettet omkring år 250. I middelalderen var Paris bispedømme en del av kirkeprovinsen Sens. 20. oktober 1622 ble Paris opphøyet til metropolitanerkebispedømme. Den første erkebiskopen var Jean-François de Gondi (1622–1654).
Bispedømmets katedral er kirken Notre-Dame de Paris.
Per 2007 hadde bispedømmet 599 sekularprester, 607 ordensprester, 1 115 ordensbrødre og 2 080 ordenssøstre. Det bodde 1 286 820 katolikker i området bispedømmet omfatter, som utgjorde en befolkningsandel på 60 %. Bispedømmet var inndelt i 116 sogn.
| Paris erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme med sete i Paris i Frankrike. Dets suffraganbispedømmer er Créteil bispedømme, Évry-Corbeil-Essonnes bispedømme, Meaux bispedømme, Nanterre bispedømme, Pontoise bispedømme, Saint-Denis bispedømme og Versailles bispedømme.
Det ble opprettet omkring år 250. I middelalderen var Paris bispedømme en del av kirkeprovinsen Sens. 20. oktober 1622 ble Paris opphøyet til metropolitanerkebispedømme. Den første erkebiskopen var Jean-François de Gondi (1622–1654).
Bispedømmets katedral er kirken Notre-Dame de Paris.
Per 2007 hadde bispedømmet 599 sekularprester, 607 ordensprester, 1 115 ordensbrødre og 2 080 ordenssøstre. Det bodde 1 286 820 katolikker i området bispedømmet omfatter, som utgjorde en befolkningsandel på 60 %. Bispedømmet var inndelt i 116 sogn.
== Biskoper og erkebiskoper ==
Dionysius av Paris (Saint Denis) (ca. 250) (1. biskop av Paris)
Mallon (Mallo)
Masse (Maxe)
Marcus (Marc)
Adventus (Aventus)
Victorinus av Paris (Victorin) (344 – 346)? (første dokumenterte biskop av Paris)
Paulus (Paul) (ca. 360)
Prudentius av Paris (Prudence) (? – 417) el (ca. 376 – ca. 400)?
Marcellus av Paris (Saint Marcel) (405 – 436)? (9. biskop av Paris)
Vivianus (Vivien)
Felix
Flavianus (Flavien)
Ursicianus (Ursicin)
Apedinus (Apédine)
Heraclius (Héracle) (511 – ca. 525?)
Probatius
Amelius (533 – 545)?
Saffarace (545 – 552)?
Eusebius (ca. 550)?
Germanus av Paris (Saint Germain) (? – 576) (20. biskop av Paris)
Ragnemod (576 – 591)
Eusebius II. (ca. 592)
Faramonde ?
Simplicius (Simplice) (ca. 601)
Céraune (614 – 625)
Gendulf ?
Leudébert (Léodebert) (625 – 626)
Audebert (Aubert) (644 – 650)
Landericus av Paris (Saint Landry) (650 – 656)? († 656), grunnlegger av Hôtel-Dieu de Paris
Chrodobertus 654/664? el. (656 – 663)?
Sigebrand († 664)
Importunus ( – 666)
Agilbert (Egilbert) (666 – 680)
Sigefroi (690 – 692)
Turnoald (693 – 698)
Adulphe
Bernechaire († 722)
Hugo av Champagne (Saint Hugues) (720 el. 724? – 730) (også biskop av Rouen og Bayeux), (Arnulfinger)
Agilbert ?
Merseidus
Fédole
Ragnecapt
Radbert
Madalbert (Maubert)
Déofroi (757 – ca. 775)
Erchanrade I. (775 – ca. 795)
Ermanfroi (809?)
Inchad (811 – 831)
Erchanrad II. (831/2 – 857)
Aeneas (858 – 870)
Ingelvin (871 – 883)
Gauzlin (884 – 886), (Rorgoniden)
Anscharic (ca. 890) (886 – 911)?
Theodulphe (911 – 922)
Fulrade (922 – 926)
Adelhelme (927 – ca. 935)
Walter (Gauthier) (937 – 941)
Constantius (ca. 954)
Albert av Flandern (950 - 977) = Albericus ???
Garin
Rainald I. (Renaud) (979 – 980)
Lisiard (984 el. 987? – 989), († 19. April 989, gravlagt i Saint-Germain-des-Près)
Gislebert (Engelbert) (991 – 992)?
Renaud de Vendôme (991/992? – 1017), (Burchardinger)
Azelin (1017 – 1020?)
Francon (1020 – 1030)
Humbert (Imbert) de Vergy (Verzy) (1030 – 1060)
Gottfried av Boulogne (Godfrey de Boulogne) (1061 – 1095)
Wilhelm av Montfort (Guillaume de Montfort) (ca. 1095 – 1101)
Fulco (Foulques) (1102 – 1104)
Galon (1104? – 1116)
Gilbert (Guibert) (1116 – 1123)
Stephan av Senlis (Étienne de Senlis) (ca. 1123 – 1141)?
Theobald (ca. 1143 – 1157)
Phillipp (1157 – 1159)?? (sønn av kong Ludvig VI), (Kapetinger)
Petrus Lombardus (Pierre Lombard) (1159 – 1160)
Maurice de Sully (1160–1196)
Stephan Tempier (ca. 1177)?
Odo de Sully (Eudes) (1196–1208)
Pierre II. de La Chapelle (1208 – 1219)
Wilhelm II. av Seignelay (1220 – 1223) (tidligere Biskop av Auxerre)
Barthélemy (1224 – 1227)
Wilhelm av Auvergne (Guillaume d'Auvergne) (1228–1249)
Walter (Gauthier) II. de Château-Thierry (juni 1249 – 23. september 1249)
Renaud III. Mignon de Corbeil (1250 – 1268)
Etienne II. Templier (Tempier) (1268 – 1279)
Jean de Allodio (23. mars 1280)
Renaud IV. de Hombliéres (1280 – 1288)
Adenolfus de Anagnia (ca. 1289)
Simon Matifort (Matifardi) (1290 – 1304)
Wilhelm av Baufet (Guillaume de Baufet) (1304 – 1319)
Etienne III. de Bouret (1319 – 1325)
Hugues II. Michel (1325 – 1332)
Guillaume V. de Chanac (1332 – 1342) († 1348)
Foulques II. de Chanac (1342 – 1349)
Audoin-Aubert (1349 – 1350)
Pierre III. de Lafôret (Pierre de La Forest/Petrus Foresta) (1350 – 1352)
Jean I. de Meulent (1353 – 1363) (også erkebiskop av Noyon)
Etienne IV. de Poissy (1362 – 1373)
Aimery de Magnac (1373 – 1384)
Pierre IV. d'Orgemont (1384 – 1409) (også biskop av Thérouanne)
Gérard de Montaigu (1409 – 1420) (også biskop av Poitiers)
Jean Courtecuisse (1420 – 1421)
Jean III. de La Rochetaillée (1421 – 1422) (deretter erkebiskop av Rouen)
Jean IV. de Nant (1423 – 1426) (også biskop av Vienne)
Jacques du Chastelier (Châtelier) (1427 – 1438)
Denis du Moulin (1439 – 1447)
Guillaume Chartier (1447 – 1472)
Louis de Beaumont de la Forêt (1473 – 1492)
Gérard Gobaille (1492 – 1492)
Jean-Simon de Champigny (1492 – 1502)
Étienne Pocher (1503 – 1519)
François Pocher (1519 – 1532)
Jean du Bellay (16. september 1532- 16. mars 1551)(el. 1541?)
Eustache du Bellay (ca. 1560) (1551 – 1560)?
Guillaume Viole (1564 – 1568)
Pierre de Gondi (1573–1588) (el. 1569 -)? (el. 8. mai 1568 – 16. juni 1597)?
Henri de Gondi (1598 – 14. august 1622) (Koadjutor og sin onkels etterfølger; første kardinal av Retz?)
=== Erkebiskoper ===
Jean-François de Gondi (1622 – 21. mars 1654) (første erkebiskop)
Jean-François Paul de Gondi (1654 – 1662)
Pierre de Marca (26. februar 1662 – 29. juni 1662)
Hardouin de Perefixe de Beaumont (30. juli 1662 (el. 1664?) – 1. januar 1671)
François de Harlay de Champvallon (2. januar 1671–6. august 1695)
Louis-Antoine de Noailles (19. august 1695–4. mai 1729)
Charles-Gaspard de Vintimille (10. mai 1729 – 13. mars 1746)
Jacques Bonne-Gigault de Bellefonds (14. mars 1746 – 2. juli 1746)?
Christophe de Beaumont du Repaire (19. september 1746–12. desember 1781?) (overført fra Vienne)
Antoine Eleonore Léon Leclerc de Juigné (25. februar 1781 – 1802) (overført fra Chalons sur Marne)
Jean Baptiste Joseph Gobel (konstitusjonell biskop) (1781 – 1793)
Jean Baptiste Royer (konstitusjonell biskop) (1798 – 1801)
Jean-Baptist de Belloy-Morangle (10. april 1802–10. juni 1808) (overført fra Marseille)
Jean-Sifrein Maury (14. oktober 1810 – 1814) (el. – 1817)?
Alexandre-Angélique Talleyrand de Périgord (1817–1821)
Hyacinthe-Louis de Quélen (20. oktober 1821–1839)
Denis Auguste Affre (13. juli 1840–1848)
Marie Dominique Auguste Sibour (11. september 1848–3. januar 1857) (overført fra Digne)
François-Nicholas-Madeleine Morlot (24. januar 1857–29. desember 1862)
Georges Darboy (10. januar 1863–24. mai 1871)
Joseph Hippolyte Guibert (19. juli 1871–8. juli 1886)
François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (8. juli 1886–28. januar 1908)
Léon-Adolphe Amette (28. januar 1908–29. august 1920)
Louis-Ernest Dubois (13. september 1920–23. september 1929)
Jean Verdier P.S.S. (18. november 1929–9. april 1940)
Emmanuel-Célestin Suhard (11. mai 1940–30. mai 1949)
Maurice Feltin (15. august 1949–1966)
Pierre Marie Joseph Veuillot (1966–14. februar 1968)
Gabriel Auguste François Marty (26. mars 1968–31. januar 1981)
Jean-Marie Lustiger (31. januar 1981–11. februar 2005)
André Armand Vingt-Trois (11. februar 2005– 7. desember 2017)
Michel Aupetit (7. desember 2017– 2. desember 2021)
Laurent Ulrich (2. desember 2021– )
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Archdiocese of Paris – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Paris erkebispedømme hos www.newadvent.org
Paris erkebispedømme hos www.catholic-hierarchy.org | Et erkebispedømme er et bispedømme som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur. Det ledes av en erkebiskop. | 10,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henning_Solberg | 2023-02-04 | Henning Solberg | ['Kategori:71° nord-deltakere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. januar', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Greta Molanders fond', 'Kategori:Nordiske mestere', 'Kategori:Norgesmestere i bakkeløp', 'Kategori:Norgesmestere i rally', 'Kategori:Norske rallyførere', 'Kategori:Personer fra Spydeberg kommune', 'Kategori:WRC-førere'] | Henning Solberg (født 8. januar 1973 i Askim) fra Spydeberg er en av Norges fremste rallyførere. Han er storebror til Petter Solberg (1974). Han vant sin første fartsprøve i rally-VM delt med sin bror Petter i Rally Argentina 29. april i 2006. På den 16. fartsprøven, «Las Bajadas», kjørte begge brødrene inn til samme tid (8.50.50). Under Rally Norway i 2007 tok Solberg sin andre fartsprøveseier på etappen «Ringsaker 2».
Solberg har to 3.-plasser som beste plasseringer i en VM-runde. Første gang var 15. oktober 2006 da han kjørte inn til karrierens første pallplass i en VM-runde da han endte på 3.-plass i Rally Tyrkia (bak Marcus Grönholm og Mikko Hirvonen). I Rally Norway 2007 endte han bak de samme to, (men da med Hirvonen på 1. og Grönholm på 2.-plass).
14. desember 2006 ble det klart at Solberg skal kjøre samtlige VM-runder gjennom to sesonger for Fords annetlag (M2). Satsingen er den dyreste i norsk idrettsmålestokk noen gang for en enkeltutøver med 50 millioner sponsorkroner over to år. Expert er hovedsponsor for satsingen.
Solberg kjørte i 2006 12 VM-runder for OMV Peugeot Norway Rally Team (Bozian). I 2005 kjørte han sju runder for Ford, og året før fikk han sju runder for Bozian Racing.
Våren 2010 var Solberg deltaker i innslaget Camp Senkveld i TV 2-programmet Senkveld med Thomas og Harald.
| Henning Solberg (født 8. januar 1973 i Askim) fra Spydeberg er en av Norges fremste rallyførere. Han er storebror til Petter Solberg (1974). Han vant sin første fartsprøve i rally-VM delt med sin bror Petter i Rally Argentina 29. april i 2006. På den 16. fartsprøven, «Las Bajadas», kjørte begge brødrene inn til samme tid (8.50.50). Under Rally Norway i 2007 tok Solberg sin andre fartsprøveseier på etappen «Ringsaker 2».
Solberg har to 3.-plasser som beste plasseringer i en VM-runde. Første gang var 15. oktober 2006 da han kjørte inn til karrierens første pallplass i en VM-runde da han endte på 3.-plass i Rally Tyrkia (bak Marcus Grönholm og Mikko Hirvonen). I Rally Norway 2007 endte han bak de samme to, (men da med Hirvonen på 1. og Grönholm på 2.-plass).
14. desember 2006 ble det klart at Solberg skal kjøre samtlige VM-runder gjennom to sesonger for Fords annetlag (M2). Satsingen er den dyreste i norsk idrettsmålestokk noen gang for en enkeltutøver med 50 millioner sponsorkroner over to år. Expert er hovedsponsor for satsingen.
Solberg kjørte i 2006 12 VM-runder for OMV Peugeot Norway Rally Team (Bozian). I 2005 kjørte han sju runder for Ford, og året før fikk han sju runder for Bozian Racing.
Våren 2010 var Solberg deltaker i innslaget Camp Senkveld i TV 2-programmet Senkveld med Thomas og Harald.
== Historikk ==
1988: Debuterte som kartleser i rally som 15-åring
1991: Kjørte bilcross og vant NMKs landsfinale
1992: NM-sølv i rallycross
1993: NM-gull bakkeløp
NM-sølv i rallycross
1994: Nordisk mester i rallycross
Nordisk mester i bakkeløp
NM-gull i bakkeløp
NM-sølv i rallycross
1995: Kjørte EM Rallycross Div. 1 (2.-plass i Østerrike og 12.-plass totalt i Gruppe N)
1996: Fikk Greta Molanders Fond
1997: NM-sølv i rally Gr. A
1998: NM-sølv i rally Gr .A
1999: NM-gull i rally Gr. A
Kåret til Årets Bilsportsutøver
2000: NM-gull i rally Gr. A
2001: NM-gull i rally Gr. A
2002: NM-gull i rally Gr. A
2003: NM-gull i rally Gr. A
2004: 6.-plass i Sverige med Peugeot 206 i sitt 16. VM-rally
2005: 5.-plass i Sverige med Ford Focus RS i sitt 23. VM-rally, 4.-plass på Kypros i sitt 25. VM-rally
2006: Første fartsprøveseier i Argentina med Peugeot 307 i sitt 33. VM-rally, 4.-plass i Finland i sitt 36. VM-rally, 3.-plass i Tyrkia i sitt 38. VM-rally
2007: 3.-plass i Rally Norway, 3.-plass i Rally Japan
2007: 5.-plass i Rally Finland
== Eksterne lenker ==
(en) Henning Solberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Henning Solberg – eWRC-results.com
teamexpert.no Arkivert 3. november 2011 hos Wayback Machine.
Henning Solberg og Cato Menkerud sin rallyblogg Wikiquote: Henning Solberg – sitater | Henning Solberg (født 8. januar 1973 i Askim) fra Spydeberg er en av Norges fremste rallyførere. | 10,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Titan_(m%C3%A5ne) | 2023-02-04 | Titan (måne) | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med feil i referanser', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Titan', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Titan (eller Saturn VI) er planeten Saturns største måne. Den er den eneste kjente naturlige satellitten i vårt solsystem som har atmosfære, og det eneste kjente objektet utenom jorden med stabile legemer av væsker på overflaten.Titan er den sjette ellipsoidiske (sanne måne) fra Saturn. Den er planetlignende, har en diameter som er omtrent 50 % større enn jordens måne og har omtrent 80 % mer masse. Etter diameter er den nest størst i solsystemet, etter jupitermånen Ganymedes. I volum er den større enn den minste planeten, Merkur, selv om den bare er halvparten så massiv. Titan ble den første kjente månen til Saturn ved oppdagelsen gjort av den nederlandske astronomen Christiaan Huygens i 1655, og den femte månen som ble oppdaget rundt en annen planet enn jorden (de fire første var de galileiske måner rundt Jupiter oppdaget 1610).Titan består primært av is og bergarter. Liksom med Venus gjorde den tette, ugjennomsiktige atmosfæren det vanskelig å forstå Titans overflate før romalderen. I 2004 ankom romsonden Cassini-Huygens, samlet inn nye data og oppdaget flytende sjøer av hydrokarboner ved polregionene. Landingsfartøyet Huygens landet på fast grunn 14. januar 2005. Overflaten er geologisk ung; selv om fjell og flere mulige kryovulkaner har blitt oppdaget, er overflaten glatt og få nedslagskratre har blitt funnet.
Titans atmosfære består i stor grad av nitrogen – mindre komponenter fører til dannelsen av metan- og etanskyer og nitrogenrik organisk smog. Klimaet – inkludert vind og regn – danner overflateformasjoner, deriblant sanddyner, elver, innsjøer og hav (sannsynligvis av flytende metan og etan) og deltaer. De styres av årstidenes værmønstre liksom på jorden. Væskene (både på og under overflaten) og den robuste nitrogenatmosfæren gjør at Titans metansyklus anses som en analog til jordens vannsyklus, men med en mye lavere temperatur.
Satellitten antas å kunne inneholde mikrobialt liv eller, i det minste, et prebiotisk miljø rikt på kompleks organisk kjemi med et mulig underjordisk hav som fungerer som et biotisk miljø.
| Titan (eller Saturn VI) er planeten Saturns største måne. Den er den eneste kjente naturlige satellitten i vårt solsystem som har atmosfære, og det eneste kjente objektet utenom jorden med stabile legemer av væsker på overflaten.Titan er den sjette ellipsoidiske (sanne måne) fra Saturn. Den er planetlignende, har en diameter som er omtrent 50 % større enn jordens måne og har omtrent 80 % mer masse. Etter diameter er den nest størst i solsystemet, etter jupitermånen Ganymedes. I volum er den større enn den minste planeten, Merkur, selv om den bare er halvparten så massiv. Titan ble den første kjente månen til Saturn ved oppdagelsen gjort av den nederlandske astronomen Christiaan Huygens i 1655, og den femte månen som ble oppdaget rundt en annen planet enn jorden (de fire første var de galileiske måner rundt Jupiter oppdaget 1610).Titan består primært av is og bergarter. Liksom med Venus gjorde den tette, ugjennomsiktige atmosfæren det vanskelig å forstå Titans overflate før romalderen. I 2004 ankom romsonden Cassini-Huygens, samlet inn nye data og oppdaget flytende sjøer av hydrokarboner ved polregionene. Landingsfartøyet Huygens landet på fast grunn 14. januar 2005. Overflaten er geologisk ung; selv om fjell og flere mulige kryovulkaner har blitt oppdaget, er overflaten glatt og få nedslagskratre har blitt funnet.
Titans atmosfære består i stor grad av nitrogen – mindre komponenter fører til dannelsen av metan- og etanskyer og nitrogenrik organisk smog. Klimaet – inkludert vind og regn – danner overflateformasjoner, deriblant sanddyner, elver, innsjøer og hav (sannsynligvis av flytende metan og etan) og deltaer. De styres av årstidenes værmønstre liksom på jorden. Væskene (både på og under overflaten) og den robuste nitrogenatmosfæren gjør at Titans metansyklus anses som en analog til jordens vannsyklus, men med en mye lavere temperatur.
Satellitten antas å kunne inneholde mikrobialt liv eller, i det minste, et prebiotisk miljø rikt på kompleks organisk kjemi med et mulig underjordisk hav som fungerer som et biotisk miljø.
== Oppdagelse og navn ==
Titan ble oppdaget 25. mars 1655 av den nederlandske astronomen og fysikeren Christiaan Huygens. Huygens ble inspireret av Galileis oppdagelse av Jupiters fire største måner i 1610 og hans forbedringer av teleskopteknologien. Ved hjelp av broren Constantijn begynte Christiaan Huygens å bygge teleskoper rundt 1650. Den første månen han oppdaget i bane rundt Saturn, var med det første teleskopet han bygde.Han kalte månen for Saturni Luna (eller Luna Saturni, latinsk for «Saturns måne») og publiserte oppdagelsen i verket De Saturni Luna Observatio Nova i 1656. Etter at Giovanni Cassini publiserte oppdagelsen av ytterligere fire saturnmåner mellom 1673 og 1686, begynte astronomer å henvise til disse og Titan som Saturn I til V (med Titan som nummer fire). Andre tidlige kallenavn for Titan var «Saturns ordinære satellitt». Titan har det offisielle nummeret Saturn VI siden numrene ble fryst etter oppdagelsene i 1789 for å unngå flere forvirringer – Titan har tidligere hatt numrene II, IV og VI. En rekke mindre måner har blitt oppdaget nærmere Saturn siden da.
Navnet Titan, og navnene på de da kjente syv satellittene til Saturn, kom fra John Herschel (sønn av William Herschel), oppdageren av Mimas og Enceladus, i hans publikasjon Results of Astronomical Observations Made at the Cape of Good Hope i 1847. Han foreslo navnene til de mytologiske Titanerne (gammelgresk: Τῑτάν), søstre og brødre av Kronos, den greske Saturn. I gresk mytologi var titanerne en rase av mektige guddommer, etterkommere av Gaia og Uranos, som styrte i gullalderen.
== Omløp og rotasjon ==
Titan går i bane rundt Saturn på 15 dager og 22 timer. Som mange andre satellitter til gasskjempene og jordens måne, er rotasjonsperioden identisk med omløpsperioden; Titan er tidevannslåst i en bundet rotasjon med Saturn, og den samme siden vender alltid mot planeten. Derfor finnes det et subsaturnsk punkt på overflaten, hvorfra planeten synes å henge direkte over. Lengdegrader på Titan måles vestover fra meridianen gjennom dette punktet. Baneeksentrisiteten er 0,0288 og baneplanet er inklinert 0,348 grader i forhold til Saturns ekvator. Sett fra jorden når månen en vinkelavstand på ca. 20 ganger Saturns radius (litt over 1,2 millioner km) fra Saturn og danner en skive 0,8 buesekunder i diameter.
Den lille og uregelmessig formede satellitten Hyperion er låst i en 3:4-baneresonans med Titan. En langsom utvikling av resonansen – hvor Hyperion vandret fra en kaotisk bane, er usannsynlig ifølge modeller. Hyperion ble sannsynligvis dannet i en stabil kretsende bane, mens den massive Titan absorberte eller støtet ut legemer som nærmet seg.
== Hovedegenskaper ==
Titan er 5 150 km på tvers, sammenlignet med 4 879 km for planeten Merkur, 3 474 km for månen og 12 742 km for jorden. Før Voyager 1 kom frem i 1980 var Titan antatt å være noe større enn Ganymedes (5 262 km i diameter) og med det den største månen i solsystemet. Det viste seg å være feil, den tette, ugjennomsiktige atmosfæren strekker seg mange kilometer over overflaten og øker den tilsynelatende diameteren. Diameteren, massen og tettheten til Titan ligner de jovianske månene Ganymedes og Callisto. Basert på hovedtettheten på 1,8 g/cm³ er Titans hovedsammensetning halvparten is og halvparten bergarter. Den ligner Dione og Enceladus i sammensetning, men har en høyere tetthet på grunn av tyngdekreftene.
Titan er sannsynligvis differensiert inn i flere lag, med en steinete kjerne på 3 400 km, omgitt av flere lag sammensatt av ulike krystallformer av is. Det indre kan fremdeles være varmt og det kan være flytende lag av «magma» bestående av vann og ammoniakk mellom skorpen av is Ih og dypere islag bestående av høytrykksformer av is. Tilstedeværelsen av ammoniakk gjør det mulig for vann å forbli flytende selv ved temperaturer ned mot −97 °C (for eutektiske blandinger med vann). Beviser for slike hav er naturlige radiobølger med ekstremt lav frekvens (ELF) i atmosfæren. Overflaten antas å være en dårlig reflektor for ELF-bølger, så de kan i stedet reflekteres av grensen mellom væske og is i et underjordisk hav. Cassini observerte at overflateformasjonene endret seg opp til 30 km mellom oktober 2005 og mai 2007. Dette antyder at skorpen er frikoblet fra det indre, og det gir også beviser for et indre flytende lag.En studie av DLR-instituttet for planetologi tidlig i 2000 plasserte Titan i en gruppe med hovedsakelig is-satellitter, sammen med de gallileiske månene Callisto og Ganymedes.
== Atmosfære ==
Titan er den eneste kjente månen med mer enn spor av en atmosfære. Den er den eneste tette, nitrogenrike atmosfæren i solsystemet i tillegg til jordens. Observasjoner av Cassini i 2004 antyder at Titan er en «superrotator», liksom Venus, med en atmosfære som roterer mye raskere enn overflaten. Voyager-sondene påviste at atmosfæren er tettere enn jordens, med et overflatetrykk som er ca. 1,45 ganger jordens. Atmosfæren er 1,19 ganger mer massiv enn jordens, og 7,3 ganger mer massiv per areal overflate. Titans lavere gravitasjon betyr at atmosfæren er langt mer utstrakt enn jordens.Atmosfæren er ugjennomsiktig for mange bølgelengder og et komplett spektrum av refleksjonen er umulig å fremskaffe fra bane. I 2004 tok Cassini-Huygens de første direkte bildene av overflaten.Stratosfæren består av 98,4 % nitrogen, 1,4 % metan og 0,1–0,2 % hydrogen. Det finnes også spor av andre hydrokarboner som etan, diacetylen, metylacetylen, acetylen og propan i tillegg til cyanoacetylen, hydrogencyanid, karbondioksid, karbonmonoksid, cyanogen, argon og helium. Hydrokarbonene antas å dannes i stratosfæren i reaksjoner som følge av at metan brytes ned av solens ultrafiolette lys, og at dette danner en tykk oransje smog.
== Klima ==
Overflatetemperaturen er ca. 94 K (–179 °C). Ved denne temperaturen har is et ekstremt lavt damptrykk, og atmosfæren er nesten helt fri for vanndamp. Månen mottar bare litt over 1 % av sollyset sammenlignet med jorden.Atmosfærisk metan danner en drivhuseffekt på Titans overflate, og uten denne ville Titan vært langt kaldere. Motsatt bidrar tørrdisen i atmosfæren til en antidrivhuseffekt ved å reflektere sollyset tilbake til rommet, og dermed motvirke deler av drivhuseffektens oppvarming. Overflaten er derfor betydelig kaldere enn den øvre atmosfæren.Titans skyer – som sannsynligvis består av metan, etan eller andre enkle organiske forbindelser – er spredt og variable gjennom hele tørrdisen. Funnene til Huygens-sonden indikerer at atmosfæren i perioder regner flytende metan og andre organiske forbindelser ned på overflaten.Skyer dekker typisk 1 % av Titans skive, men utvider seg raskt til 8 % under utbrudd. En hypotese hevder at de sørlige skyene dannes når forhøyede nivåer av sollys i løpet av den titanske sommeren genererer en oppløfting i atmosfæren, noe som resulterer i en konveksjon. Denne forklaringen kompliseres av at man har observert skydannelse ikke bare etter sommersolverv, men også midt på våren. En økende metanfuktighet på sørpolen bidrar muligvis til en rask økning i skystørrelsen. Det var sommer på Titans sørlige halvkule frem til 2010, da Saturns bane – som styrer månens bevegelse – vippet den nordlige halvkulen mot solen. Når årstidene endres slik, forventes det at etan vil begynne å kondensere over sørpolen.
== Overflateformasjoner ==
Overflaten har blitt beskrevet som «kompleks, væskeprosessert, [og] geologisk ung». Det antas at Titan har eksistert siden solsystemets dannelse, men at en nylig hendelse har formet overflaten. Titans atmosfære er dobbelt så tykk som jordens, noe som gjør det vanskelig for astronomiske instrumenter å kartlegge overflaten i spekteret til synlig lys.Cassini-sonden brukte infrarøde instrumenter, radarhøydemåler og syntetisk apertur-radar (SAR) for å kartlegge deler av Titan i løpet av nærpasseringer. De første bildene avslørte en variert geologi, med både grove og jevne områder. Der finnes formasjoner som synes å være av vulkansk opprinnelse som sannsynligvis spyr ut vann blandet med ammoniakk. Stripete formasjoner, noen av dem flere hundre kilometer i lengde, synes å være forårsaket av vindblåste partikler. Overflaten er relativt jevn; de få objektene som synes å være nedslagskratre har tilsynelatende blitt fylt igjen, muligvis av hydrokarbonregn eller vulkaner.
Høydemålinger med radar antyder at høydevariasjonene er små, typisk under 150 m. Sporadiske høydeendringer på 500 m har blitt observert og Titan har fjell som noen ganger når flere hundre meter og i noen tilfeller også over 1 000 m i høyde.Overflaten er markert av brede regioner med lyst og mørkt terreng. Xanadu er et stort, reflektivt ekvatorialt område omtrent på størrelse med Australia, som ble identifisert i infrarøde bilder fra Hubble-teleskopet i 1994, og senere observert av Cassini. Denne overlappende regionen er fylt med åser og avskjærende daler og kløfter. På kryss og tvers av denne går det mørke lineamenter – slyngete topografiske formasjoner som ligner rygger eller sprekker. Disse kan representere tektonisk aktivitet som kan indikere at Xanadu er geologisk ung. Alternativt kan lineamentene være væskeformede kanaler som antyder et eldre terreng som har blitt gjennomskåret av strømsystemer. Mørke områder med lignende størrelser andre steder, er observert fra bakken og av Cassini; det ble spekulert i at de er metan- eller etansjøer, men Cassini-observasjoner synes å indikere noe annet (se under).
=== Væsker ===
Mulige hav av hydrokarboner ble foreslått basert på data fra Voyager 1 og 2. De viste at Titan hadde en tykk atmosfære med omtrent riktig temperatur og sammensetning for å støtte det. Beviser kom i 1995 da data fra Hubble og andre observasjoner antydet flytende metan, enten i frikoblede lommer eller på skala med satellittbrede hav tilsvarende til vann på jorden.I 2004 ble det håpet at Cassini skulle oppdage reflekterende sollys fra overflaten av sjøer eller hav av hydrokarboner, men ingen speilrefleksjoner ble opprinnelig observert. Nær sørpolen ble den mørke formasjonen Ontario Lacus identifisert – og senere bekreftet å være en innsjø. Det ble også identifisert en mulig kystlinje nær polen fra radarbilder.
Under en forbiflyvning 22. juli 2006 kartla sonden de nordlige breddegrader, hvor det da var vinter, og oppdaget en rekke store, jevne (og dermed mørke for radar) flekker på overflaten nær polen. Forskere kunngjorde i januar 2007 at dette var «definitive beviser for sjøer fylt med metan på Saturns måne Titan». Cassini-Huygens-laget konkluderte med at formasjonene nesten med sikkerhet var sjøer av hydrokarboner – de første stabile legemene av overflatevæske funnet utenfor jorden.
Noen synes å ha kanaler forbundet med væsken og ligger i topografiske forsenkninger. Formasjoner fra væskeerosjon ser ut til å være relativt nye: kanaler i noen regioner har dannet overraskende lite erosjon, noe som antyder at erosjonen er ekstremt langsom eller at et annet nylig fenomen har visket ut eldre elveleier og landformer. Sjøene dekker bare et par prosent av overflaten, og Titan er mye tørrere enn jorden.Selv om de fleste sjøer er konsentrert nær polene – hvor den relative mangelen på sollys forhindrer fordampning – har det også blitt oppdaget en rekke langvarige innsjøer av hydrokarboner i de ekvatoriale ørkenregionene, blant annet nær Huygens' landingssted i Shangri-La-regionen som er omtrent halvparten av størrelsen til Store Saltsjø i Utah. De ekvatoriale innsjøene er trolig «oaser», som forsynes av underjordiske akvifer.I juni 2008 bekreftet Visual and Infrared Mapping Spectrometer på Cassini at det fantes etan i væskeform i Ontario Lacus. 21. desember samme år passerte Cassini rett over Ontario Lacus og observerte spektakulære refleksjoner med radaren. Styrken på refleksjonen mettet sondens mottaker, og indikerte at nivået på innsjøen ikke varierte mer enn 3 mm. Dette betyr at overflatevindene var minimale, eller at sjøene av hydrokarboner er viskøse.Speilende refleksjoner indikerer en glatt, speilblank overflate, slik at observasjonen bekreftet tilstedeværelsen av et stort flytende legeme på radarbilder. Observasjonen ble gjort kort tid etter at nordpolområdet dukket opp fra 15 års vintermørket.
8. juli 2009 observerte Cassinis VIMS en speilende refleksjon som indikerte en glatt, speilblank overflate av det som i dag kalles Jingpo Lacus, en innsjø i den nordlige polregionen, kort tid etter at området kom ut fra 15 år med vintermørke.Radarmålinger utført i juli 2009 og januar 2010 indikerte at Ontario Lacus er ekstremt grunn, med en gjennomsnittlig dybde på 0,4–3,2 m og en maksimal dybde på 2,9–7,4 m. I motsetning har Ligeia Mare på den nordlige halvkule dyp som overstiger den maksimale dybden radaren kan måle på 8 m.Under seks forbiflyvninger i perioden 2006–2010 samlet Cassini radiometriske sporinger og optiske navigasjonsdata som kunne antyde en endring i formen av månen. Tettheten til Titan er konsistent med et legeme som består av omtrent 60 % bergarter og 40 % vann. Analyser antyder at overflaten kan heve og senke seg opp til 10 m i løpet av hvert omløp. Graden av vridning antyder at Titans indre kan deformeres, og en sannsynlig modell er et flere kilometer tykt skall av is som flyter på toppen av et globalt hav. Disse funnene og tidligere studier, antyder at havet ikke ligger mer enn 100 km under overflaten.
=== Nedslagskratre ===
Radar-, SAR- og bildedata fra Cassini har avslørt få nedslagskratre på overflaten. De som finnes synes å være relativt unge sammenlignet med månens alder. Et 440 km bredt basseng med to ringer kalt Menrva, ble oppdaget av Cassinis ISS som et lyst-mørkt konsentrisk mønster. Krateret Sinlap har en diameter på 60 km og flat bunn. Ksa har en diameter på 30 km og en mørk bunn med en sentral topp.Bilder tatt med radar og kartlegging utført av Cassini avdekket «kraterformer», sirkulære formasjoner på overflaten som kan være relatert til nedslag, men som mangler visse egenskaper for å kunne identifiseres med sikkerhet. En 90 km bred ring med lyst, grovt materiale – kjent som Guabonito, antas å være et nedslagskrater fylt med mørke, vindblåste sedimenter. Lignende formasjoner ble observert i de mørke Shangri-La og Aaru-regionene. Radarobservasjoner avslørte også flere sirkulære formasjoner som kan være kratre i den lyse regionen Xanadu under Cassinis forbiflyvning 30. april 2006.Mange kratre, eller sannsynlige kratre, viser tegn på omfattende erosjon, og alle viser indikasjoner på endringer. De fleste store kratre har brutte eller ufullstendige kanter, selv om noen har relativt mer massive kanter enn de ellers i solsystemet. Det finnes lite bevis for dannelsen av palimpsester gjennom viskoelastisk spenningsfrigjøring i skorpen, i motsetning til på andre store ismåner. De fleste kratrene mangler sentrale topper og har jevne bunner, muligens på grunn av nedslagsproduksjonen eller senere utbrudd av kryovulkansk lava. Mens fyllingen fra ulike geologiske prosesser er en grunn til Titans relative mangel på kratre, spiller den atmosfæriske beskyttelsen også en rolle. Det anslås at atmosfæren reduserer antall kratre med en faktor på to.Radardekningen av 22 % av Titan i 2007 antydet en ikke-uniform fordeling. Xanadu har 2–9 ganger flere kratre enn andre steder. Den førende halvkulen har 30 % høyere tetthet enn den bakre halvkulen. Det er lavere tetthet i områder med ekvatoriale sanddyner og i den nordlige polregionen – hvor innsjøer og hav av hydrokarboner er mest vanlig.Modeller av nedslagsbaner og vinkler før Cassini antyder at der hvor nedslagsobjektet treffer skorpen av is, forblir en liten mengde av oppvirvlet materiale værende igjen i krateret som flytende vann. Det kan vedvare som væske i århundrer eller lengre, tilstrekkelig lenge for «syntesen av enkle forløpermolekyler til livets opprinnelse»
=== Kryovulkanisme og fjell ===
Forskere har lenge spekulert i om forholdene på Titan ligner på jordens i dens tidlige historie, dog med en mye lavere temperatur. Oppdagelsen av argon 40 i atmosfæren i 2004 indikerte at vulkaner hadde spydd ut søyler av «lava» bestående av vann og ammoniakk. Globale kart over fordelingen av innsjøer på overflaten avslørte at der ikke er tilstrekkelig overflatemetan for å kunne forklare den kontinuerlige tilstedeværelsen i atmosfæren. Derfor må en betydelig andel komme fra vulkanske prosesser.Likevel mangler overflateformasjoner som entydig kan tolkes som kryovulkaner. Den mørke formasjonen Ganesa Macula, som ble avslørt av radarobservasjoner av Cassini, ligner «pannekakekuplene» på Venus, og ble tolket som en kryovulkansk dome. American Geophysical Union avkreftet dette i desember 2008, og forklarte formasjonen som et resultat av en uheldig kombinasjon av lys og mørke flekker.Cassini oppdaget også en uvanlig lys formasjon – kalt Tortola Facula – som ble tolket å være en kryovulkansk kuppel. Ingen lignende formasjoner har blitt identifisert per 2010. I desember 2008 kunngjorde astronomer oppdagelsen av to forbigående, men uvanlige langlevde «lyse flekker» i atmosfæren som fremstod for vedvarende til å kunne forklares med bare værmønstre. Dette antydet at de var et resultat av omfattende kryovulkanisme.I mars 2009 ble det oppdaget strukturer som lignet lavastrømmer i regionen Hotei Orcus. Disse syntes å svinge i lysstyrke over flere måneder. Selv om mange forklaringer ble foreslått, ble lavastrømmer funnet å stige 200 m over overflaten, i samsvar med at det hadde brutt ut fra under overflaten.Et fjell med en lengde på 150 km, en bredde på 30 km og en høyde på 1,5 km ble oppdaget av Cassini i 2006. Fjellkjeden ligger på den sørlige halvkulen og antas å være sammensatt av isete materialer dekket med snø av metan. Bevegelsen til de tektoniske platene, muligvis påvirket av et nærliggende nedslagsbasseng, kan ha åpnet opp et gap hvor fjellets materialer har kommet opp. Før Cassini antok forskere at det meste av topografien ville være nedslagskratre, men disse fjellene ble dannet gjennom geologiske prosesser slik som på jorden. I desember 2010 kunngjorde laget bak Cassini-oppdraget den mest overbevisende mulige kryovulkanen funnet så langt – Sotra Facula. Den er én i en kjede av minst tre fjell, alle 1 000–1 500 m høye, hvorav flere er toppet av store kratre. Grunnen rundt basene synes å være dekket av frosne lavastrømmer.Hvis det eksisterer vulkanisme på Titan, er hypotesen at den er drevet av energi frigjort fra henfallet av radioaktive grunnstoffer i mantelen, slik den er på jorden. Jordens magma består av flytende bergarter som har en mindre tetthet enn den faste skorpen av bergarter som den trenger gjennom. Is har mindre tetthet enn vann, og Titans magma av vann vil være tettere enn den faste skorpen av is. Dette betyr at kryovulkanismen må drives av store mengder ekstra energi, muligens via tidevannsfleksingen fra Saturn. Alternativt kan trykket som driver kryovulkaner forårsakes av Is Ih som presser fra undersiden av Titans ytre skall. Lavtrykksisen som ligger over et flytende lag av ammoniumsulfat flyter oppover, og det ustabile systemet kan produsere dramatiske vannsøyler. Overflaten fornyes gjennom aske av ammoniumsulfat og is på størrelse med korn som bidrar til å produsere et vindformet landskap og sanddyneformasjoner.I 2008 foreslo planetologen Jeffrey Moore ved Ames Research Center et alternativt syn. Ingen vulkanske formasjoner hadde blitt entydig identifisert så langt, og han hevdet at Titan er en geologisk død verden hvis overflate er formet av nedslagskratre, fluvial og eloisk erosjon, massebevegelse og andre eksogene prosesser. Ifølge denne hypotesen slippes ikke metan ut av vulkaner, men diffuserer sakte ut av Titans kalde og stive indre.
Ganesa Macula kan være et erodert nedslagskrater med en mørk dyne i midten. De fjellrike ryggene i noen regioner kan forklares som svært degraderte kanter rundt store multiringede nedslagsformasjoner eller som et resultat av den globale sammentrekningen på grunn av den sakte avkjølingen av det indre. Selv i dette tilfellet kan Titan ha indre hav av den eutektiske blandingen av ammoniakk og vann med temperaturer på 176 K (-97 °C). Dette er tilstrekkelig lavt til å forklares av henfallet av radioaktive grunnstoffer i kjernen.
Det lyse terrenget i Xanadu kan være et degradert tungt kratret terreng tilsvarende det som er observert på overflaten av Callisto. Hvis det ikke var for mangelen på en atmosfære, kunne Callisto vært en modell for Titans geologi. Jeffrey Moore har kalt Titan for Callisto med vær.
=== Mørkt terreng ===
De første bildene av overflaten tatt av jordbaserte teleskoper tidlig på 2000-tallet, avslørte store regioner av mørkt terreng som strekker seg over Titans ekvator. Før Cassinis ankomst var det antatt at regionene var hav av organiske materialer som tjære eller hydrokarboner. Radarbilder tatt av Cassini-sonden har avslørt at noen av disse regionene har omfattende sletter dekket med sanddyner, opp til 330 m høye, ca. en kilometer brede og flere titalls til hundretalls av kilometer lange.De lineære dynene antas å ha blitt dannet av moderate variable vinder som enten fulgte en hovedretning eller vekslet mellom to ulike retninger. Sanddyner av denne typen er alltid i linje med den gjennomsnittlige vindretningen. På Titan kombineres jevne sonale (østlige) vinder med varierte tidevannsvinder (omtrent 0,5 m/s). Tidevannsvindene skyldes tidevannskrefter fra Saturn på Titans atmosfære – som er 400 ganger sterkere enn månens tidevannskrefter på jorden – og har en tendens til å drive vinden mot ekvator. Dette vindmønsteret fører til at sanddyner bygges opp i lange parallelle øst-vest-gående linjer. Dynene brytes opp rundt fjell hvor vindretningen endres.
Sanden kan ha blitt dannet når flytende metan regnet og eroderte grunnfjellet av is, eventuelt i form av flommer. Alternativt kunne sanden også ha kommet fra organiske stoffer produsert av fotokjemiske reaksjoner i Titans atmosfære. Studier av dynenes sammensetning i mai 2008 avslørte at de inneholdt mindre vann enn resten av Titan, og at de mest sannsynlig er utledet fra organiske materialer som klumpet seg sammen etter regn mot overflaten.
== Observasjon og utforskning ==
Titan er aldri synlig med det blotte øye, men kan observeres gjennom små teleskoper eller sterke kikkerter. Amatørobservasjoner er vanskelig på grunn av nærheten til Saturn og dens ringsystem; en okkulterende stang som dekker deler av øyet og blokkerer den lyse planeten forbedrer muligheten til å se månen. Maksimal tilsynelatende størrelsesklasse er +8,2, og gjennomsnittlig opposisjonsstørrelsesklasse er 8.4. Til sammenligning har Ganymedes – som er omtrent på samme størrelse – i det jovianske systemet +4,6.I 1907 antydet den spanske astronomen Josep Comas Solà at han hadde observert en formørkelse nær kanten av Titans skive og to runde, hvite flekker i midten. Kuipers utledning av en atmosfære på 1940-tallet var den neste store observasjonshendelsen.
=== Pioneer 11 ===
Den første sonden til å besøke Saturn-systemet var Pioneer 11 i 1979. Denne fastslo da at Titan sannsynligvis var for kald til å kunne støtte liv. Sonden tok de første bildene av månen (inkludert noen av månen og Saturn sammen), men disse var av dårlig kvalitet. De første nærbildene av Titan ble tatt 2. september 1979.
=== Voyager ===
Titan ble utforsket av både Voyager 1 og 2 i henholdsvis 1980 og 1981. Voyager 1s kurs ble endret for å utføre en nærmere passering av Titan. Sonden passerte månen 12. november 1980 i en avstand av 6 490 km. Dessverre manglet fartøyet instrumenter til å trenge gjennom disen. Mange år senere avslørte en intensiv digital prosessering av bilder tatt gjennom Voyager 1s oransje filter hint om de lyse og mørke formasjonene som nå er kjent som Xanadu og Shangri-La. De hadde imidlertid da allerede blitt observert i det infrarøde av Hubble-teleskopet. Voyager 2 tok en overfladisk kikk på Titan, og passerte månen 25. august 1981 i en avstand av 665 960 km. Laget bak Voyager 2 hadde valget mellom å ta en detaljert kikk på Titan, eller å bruke en annen bane mot Uranus og Neptun. Gitt mangelen på overflateformasjoner sett av Voyager 1 ble det siste alternativet valgt.
=== Cassini-Huygens ===
Selv med data fra Voyager-sondene forble Titan et mystisk legeme – en planetlignende satellitt innhyllet i en atmosfære som gjorde detaljerte observasjoner vanskelig. Mysteriene som hadde omgitt Titan siden observasjonene av Christiaan Huygens og Giovanni Cassini på 1600-tallet, endte med et romfartøy oppkalt etter dem.
Cassini-Huygens ankom Saturn 1. juli 2004 og begynte prosessen med å kartlegge Titans overflate med radar. Som et fellesprosjekt mellom Den europeiske romfartsorganisasjon (ESA) og NASA var det et vellykket oppdrag. Cassini-sonden fløy forbi Titan 26. oktober 2004 og tok da bildene med den høyeste oppløsningen av månen noensinne, i en høyde av bare 1 200 km. Den avslørte da også lyse og mørke flekker som ville vært usynlige for det menneskelige øye fra jorden. Huygens landet på Titan 14. januar 2005, og oppdaget at mange overflateformasjoner synes å ha blitt formet av strømmende væsker en gang i fortiden.22. juli 2006 gjennomførte Cassini sin første målrettede nærpassering 950 km fra Titan. Den laveste forbiflyvningen var på 880 km 21. juni 2010. Væsken på overflaten ble funnet i forekomster i den nordlige polregionen. Titan er det fjerneste legemet fra jorden og den andre månen i solsystemet som har hatt en romsonde på overflaten.
==== Huygens' landingssted ====
Sonden Huygens landet litt utenfor den østligste kanten av den lyse regionen Adiri. Den fotograferte bleke åser med mørke «elver» rennende ned til en mørk slette. Nåværende forståelser er at åsene (eller «høylandet») består hovedsakelig av is. Mørke organiske sammensetninger, dannet av solens ultrafiolette stråling i den øvre atmosfæren, kan regne fra atmosfæren og ned på overflaten. De vaskes nedover åsene med metanregnet og blir over geologiske tidsskalaer avleiringer på slettene.Etter landingen fotograferte Huygens mørke sletter dekket av små steiner og grus, sammensatt av is. De to steinene like under midten av bildet til høyre er mindre enn de ser ut til: den til venstre er 15 cm og den i midten er 4 cm på tvers. Bildet er tatt med en avstand på ca. 85 cm. Erosjon ved foten av steinene indikerer en mulig fluvial aktivitet. Overflaten er mørkere enn først antatt, og den består av en blanding av vann og hydrokarbonis. «Jorden» som vises på bildene er trolig nedbør fra disen av hydrokarboner.
I mars 2007 bestemte NASA, ESA og COSPAR at landingsstedet til Huygens skulle hete Hubert Curien Memorial Station til minne om den tidligere presidenten i ESA.
=== Fremtidige oppdrag ===
Titan Saturn System Mission (TSSM) er et foreslått fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av Saturns måner. Oppdraget ser for seg en varmluftballong som svever i månens atmosfære i seks måneder. Oppdraget konkurrerte mot Europa Jupiter System Mission (EJSM) om finansieringen, og i februar 2009 ble det klart at ESA og NASA hadde gitt EJSM prioritet foran TSSM, og at man ville forsøke å finne et senere tidspunkt for TSSM.
I mai 2012 foreslo NASA Titan Mare Explorer (TiME), et rimeligere landingsfartøy som kan lande i en av innsjøene nær Titans nordpol og flyte på overflaten av innsjøen i 3–6 måneder. Dette prosjektet var antatt å kunne starte i 2016 og ankomme Titan i 2023.Et europeisk landingsprosjekt med konseptsonden Titan Lake In-situ Sampling Propelled Explorer (TALISE), ble foreslått i oktober 2012. Hovedforskjellen fra TiME-sonden vil være et fremdriftssystem.
== Prebiotiske forhold og muligheter for liv ==
Cassini-Huygens hadde ikke utstyr til å påvise biosignaturer eller komplekse organiske forbindelser. Miljøet på Titan ligner likevel delvis det teoretiske miljøet på den tidlige jorden. Forskere antar at atmosfæren til den tidlige jorden lignet dagens atmosfære på Titan i sammensetning, men med viktige unntak som mangelen på vanndamp på Titan. Satellitten er av noen forskere antatt å inneholde mikrobielt utenomjordisk liv eller, i det minste, et prebiotisk miljø som er rikt på komplekse organiske forbindelser.
=== Dannelsen av komplekse molekyler ===
Miller-Urey-eksperimentet og flere følgende eksperimenter har vist at med en atmosfære lik den som finnes på Titan, og med ultrafiolett stråling i tillegg, kan komplekse molekyler og polymersubstanser som tholiner genereres. Reaksjonen starter med dissosiasjon av nitrogen og metan, som danner hydrogencanid og acetylen. Totalt 22 aminosyrer ble dannet under prosessen. Videre reaksjoner har blitt omfattende studert.I oktober 2010 rapporterte Sarah Horst ved University of Arizona om funn av fem nukleotidbaser – byggesteiner i DNA og RNA – blant de mange forbindelsene som ble produsert når energi ble brukt til en kombinasjon av gasser som de i Titans atmosfære. Horst fant også aminosyrer, byggesteinene i proteiner. Hun uttalte at det var første gang nukleotidbaser og aminosyrer hadde blitt funnet i et slikt eksperiment, uten at flytende vann var til stede.
=== Mulige habitater under overflaten ===
Simuleringer i laboratorium tyder på at det er tilstrekkelig med organiske materialer på Titan til å starte en kjemisk evolusjon til det som antas å ha startet liv på jorden. Mens analogien forutsetter tilstedeværelsen av flytende vann over lengre perioder enn det som til nå er observert, foreslår flere teorier at flytende vann fra et nedslag kan bli bevart under et frossent isolasjonslag. Det er blitt observert at flytende hav av ammoniakk kan eksistere dypt under overflaten; en modell antyder en løsning av ammoniakk og vann så dypt som 200 m under skorpen av is, under forhold som etter «terrestrisk standard er ekstreme, men slik at liv faktisk kan overleve». Varmetransport mellom det indre og de øvre lagene vil være avgjørende for å opprettholde liv i et underjordisk hav. Oppdagelsen av mikrobialt liv på Titan vil avhenge av de biogene effektene. For eksempel har det at atmosfærisk metan og nitrogen kan være av biologisk opprinnelse blitt utforsket.
=== Metan og liv på overflaten ===
Det har blitt antydet at liv kan eksistere i metansjøene på Titan, liksom organismer på jorden lever i vann. Slike skapninger ville inhalere H2 i stedet for O2, metablisere det med acetylen i stedet for glukose, og puste det ut som metan i stedet for karbondioksid. De kunne bruke en flytende hydrokarbon som løsningsmiddel, slik som metan eller etan, i stedet for flytende vann. Vann er mer løselig enn metan, men også mer kjemisk reaktiv og kan bryte ned store organiske molekyler gjennom hydrolyse. En livsform hvis løsningmiddel var en hydrokarbon ville ikke risikere å ødelegge biomolekylene på denne måten.I 2005 argumenterte astrobiologen Christopher McKay for at et eventuelt metanogent liv på overflaten av Titan, sannsynligvis vil ha en målbar effekt på blandingsforholdet i troposfæren; nivåer av hydrogen og acetylen ville vært målbart lavere enn ellers forventet.I 2010 identifiserte Darrell Strobel ved Johns Hopkins University en større mengde molekylært hydrogen i de øvre atmosfæriske lagene enn i de lavere lagene. Han argumenterte for en nedadgående strøm med en hastighet på omtrent 1025 molekyler per sekund og forsvinningen av hydrogen nær overflaten. Funnet samsvarte med effektene som Chris McKay hadde forutsagt hvis metanogene livsformer fantes der. Samme år viste en annen studie at nivåene av acetylen på Titans overflate ble tolket av Chris McKay som forenelig med hypotesen om at organismer forbruker hydrokarboner.McKay påpekte at det finnes andre, sannsynlige forklaringer på funnet av hydrogen og acetylen; mulighetene for en foreløpig ukjent fysisk eller kjemisk prosess (for eksempel en katalysator på overflaten som går på hydrokarboner eller hydrogen) eller mangler i dagens modeller for materialstrømmer. Data om sammensetninger og transportmodeller må være dokumentert. Ockhams barberkniv prioriterer en fysisk eller kjemisk forklaring fremfor en biologisk, gitt enkelheten av kjemiske katalysatorer versus kompleksiteten av en biologisk form. McKay bemerker likevel at oppdagelsen av noen av de, inkludert bare en katalysator som er effektiv ved 95 K (−180 °C), vil være en viktig oppdagelse.NASA skrev om funnene i juni 2010: «Til dato er metanbaserte livsformer kun hypotetiske. Forskere har enda ikke oppdaget denne formen for liv noen steder». Videre skriver NASA: «noen forskere mener disse kjemiske signaturene styrker argumentet for en primitiv, eksotisk form for liv eller forløpere til liv på Titans overflate.»
=== Prebiotiske forhold ===
Den store avstanden fra solen gjør at Titan er iskald (et faktum forverret av antidrivhuseffekten fra skydekket) og atmosfæren mangler CO2. Forskere som Jonathan Lunine har ansett det som lite sannsynlig at det finnes liv på Titan og heller sett på det som et eksperiment for undersøkende teorier om forholdene som rådet før liv oppstod på jorden. De prebiotiske forholdene i Titans miljø og den tilhørende organiske kjemien er av stor interesse for å forstå den tidlige historien til den terrestriske biosfæren. Å bruke Titan som et prebiotisk eksperiment innebærer ikke bare observasjon gjennom romfartøyer, men også laboratorieeksperimenter og kjemiske og fotokjemiske modelleringer på jorden.
=== Panspermi-hypotesen ===
Panspermi tilsier at det er statistisk mer sannsynlig at eventuelle livsformer på Titan stammer fra jorden enn at de har oppstått uavhengig. Under nedslag fra store asteroider og kometer på jordens overflate kan flere hundre millioner fragmenter av mikrobe-laden-stein ha unnsluppet jordens gravitasjon. Beregninger tyder på at en del av disse vil møte andre legemer i solsystemet, deriblant Titan. På den andre siden har Jonathan Lunine argumentert for at enhver levende organisme i Titans kryogeniske sjøer av hydrokarboner må være så kjemisk forskjellig fra livet på jorden at den ene ikke kan være stamfar til den andre.
=== Fremtidige forhold ===
Om ca. seks milliarder år blir solen en rød kjempe. Overflatetemperaturen på Titan vil stige til ~200 K (−70 °C) – høyt nok til at stabile hav med en blanding av vann og ammoniakk kan eksistere på overflaten. Etterhvert som solens ultrafiolette utstråling øker, vil disen i Titans øvre atmosfære forsvinne og antidrivhuseffekten avta på overflaten. Dette vil igjen føre til at drivhuseffekten dannet av atmosfærisk metan spiller en langt større rolle. Et slikt miljø kan danne liv som vil vedvare i flere hundre millioner av år. Dette var tilstrekkelig med tid for enkelt liv å utvikle seg på jorden, selv om ammoniakken på Titan vil forsinke de samme kjemiske reaksjonene.
== Noter ==
== Referanser ==
Litteraturhenvisninger
Øvrige referanser
== Litteratur ==
=== Litteratur til artikkelen ===
ArtiklerArtemieva N.; Lunine, J. (2003). «Cratering on Titan: impact melt, ejecta, and the fate of surface organics». Icarus (engelsk). 164 (2). Bibcode:2003Icar..164..471A. doi:10.1016/S0019-1035(03)00148-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Barnes, Jason W.; Brown, Robert H.; Soderblom, Laurence; Buratti, Bonnie J.; Sotin, Christophe; Rodriguez, Sebastien; Le Mouèlic, Stephane; Baines, Kevin H.; Clark, Roger (2006). «Global-scale surface spectral variations on Titan seen from Cassini/VIMS» (PDF). Icarus (engelsk). 186 (1). Bibcode:2007Icar..186..242B. doi:10.1016/j.icarus.2006.08.021. Arkivert fra originalen (PDF) 25. juli 2011. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Benton, Julius L. Jr. (2005). Saturn and How to Observe It (engelsk). Springer London. ISBN 978-1-84628-045-0. Arkivert fra originalen 10. mars 2020. Besøkt 13. oktober 2012.
Bevilacqua, R.; Menchi, O.; Milani, A.; Nobili, A.M.; Farinella, P. (1980). «Resonances and close approaches. I. The Titan-Hyperion case». Earth, Moon, and Planets (engelsk). 22 (2). Bibcode:1980M&P....22..141B. doi:10.1007/BF00898423. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Cassini, G.D. (1673). «A Discovery of two New Planets about Saturn, made in the Royal Parisian Observatory by Signor Cassini, Fellow of both the Royal Societys, of England and France; English't out of French». Philosophical Transactions (engelsk). 8 (1673). doi:10.1098/rstl.1673.0003.
Dermott, S.F.; Sagan, C. (1995). «Tidal effects of disconnected hydrocarbon seas on Titan». Nature (engelsk). 374 (6519). Bibcode:1995Natur.374..238D. PMID 7885443. doi:10.1038/374238a0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Emily L., Schaller; Brouwn, Michael E.; Roe, Henry G.; Bouchez, Antonin H. (2006). «A large cloud outburst at Titan's south pole» (PDF). Icarus (engelsk). 182 (182). Bibcode:2006Icar..182..224S. doi:10.1016/j.icarus.2005.12.021. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Fortes, A.D. (2000). «Exobiological implications of a possible ammonia-water ocean inside Titan». Icarus (engelsk). 146 (2). Bibcode:2000Icar..146..444F. doi:10.1006/icar.2000.6400.
Fortes, A.D.; Grindroda, P.M.; Tricketta, S. K.; Vočadloa, L. (2007). «Ammonium sulfate on Titan: Possible origin and role in cryovolcanism». Icarus (engelsk). 188 (1). Bibcode:2007Icar..188..139F. doi:10.1016/j.icarus.2006.11.002. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Gladman, Brett; Dones, Luke; Levinson, Harold F.; Burns, Joseph A. (2005). «Impact Seeding and Reseeding in the Inner Solar System». Astrobiology (engelsk). 5 (4). Bibcode:2005AsBio...5..483G. PMID 16078867. doi:10.1089/ast.2005.5.483. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Grasset, O.; Sotin, C.; Deschamps, F. (2000). «On the internal structure and dynamic of Titan». Planetary and Space Science (engelsk). 48 (7–8). Bibcode:2000P&SS...48..617G. doi:10.1016/S0032-0633(00)00039-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ivanov, B.A.; Basilevsky, A.T.; Neukum, G. (1997). «Atmospheric entry of large meteoroids: implication to Titan». Planetary and Space Science (engelsk). 45 (8). Bibcode:1997P&SS...45..993I. doi:10.1016/S0032-0633(97)00044-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Jacobson, R.A.; Antreasian, P.G.; Bordi, J.J.; Criddle, K.E.; Ionasescu, R.; Jones, J.B.; MacKenzie, R.A.; Meek, M.C.; Parcher, D. (desember 2006). «The Gravity Field of the Saturnian System from Satellite Observations and Spacecraft Tracking Data». The Astronomical Journal (engelsk). 132 (6). Bibcode:2006AJ....132.2520J. doi:10.1086/508812. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lancaster, N. (2006). «Linear Dunes on Titan». Science (engelsk). 312 (5774). PMID 16675686. doi:10.1126/science.1126292.
Lassell (12. november 1847). «Observations of Mimas, the closest and most interior satellite of Saturn». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 8 (1).
LeCorre, L.; LeMouélic, S.; Sotin, C. (2008). «Cassini/VIMS observations of cryo-volcanic features on Titan» (PDF). Lunar and Planetary Science (engelsk). XXXIX. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lingard, Steve; Norris, Pat (2005). «How To Land on Titan» (engelsk) (23). Arkivert fra originalen 21. juli 2011. Besøkt 13. oktober 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Longstaff, Alan (februar 2009). «Is Titan (cryo)volcanically active?». Astronomy Now (engelsk).
Lorenz, R. (2003). «The Glitter of Distant Seas». Science (engelsk). 302 (5644). PMID 14526089. doi:10.1126/science.1090464.
Lorenz, R.D.; Wall, S.; Radebaugh, J.; Boubin, G.; Reffet, E.; Janssen, M.; Stofan, E.; Lopes, R.; Kirk, R. (2006). «The sand seas of Titan: Cassini RADAR observations of longitudinal dunes». Science (engelsk). 312 (5774). Bibcode:2006Sci...312..724L. PMID 16675695. doi:10.1126/science.1123257. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lorenz, R.D.; Callahan; Gim, Y.; Alberti, G.; Flamini, E.; Seu, R.; Picardi, G.; Orosei, R.; Zebker, H. (2007). «Titan's Shape, Radius and Landscape from Cassini Radar Altimetry» (PDF). Lunar and Planetary Science Conference (engelsk). 38. Bibcode:2007LPI....38.1329L. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lorenz, R.D. (30. juli 2010). «Winds of Change on Titan». Science (engelsk). 329 (5991). Bibcode:2010Sci...329..519L. PMID 20671175. doi:10.1126/science.1192840.
Lunine, Jonathan (2008). «Saturn’s Titan: A Strict Test for Life’s Cosmic Ubiquity» (PDF). Proceedings of the American Philosophical Society (engelsk). 153 (4). Bibcode:2009arXiv0908.0762L. arXiv:0908.0762 . Arkivert fra originalen (PDF) 14. november 2012.
Mahaffy, Paul R. (13. mai 2005). «Intensive Titan Exploration Begins». Science (engelsk). 308 (5724). Bibcode:2005Sci...308..969M. PMID 15890870. doi:10.1126/science.1113205.
McKay, C.P.; Pollack, J.B.; Courtin, R. (1991). «The greenhouse and antigreenhouse effects on Titan». Science (engelsk). 253 (5024). PMID 11538492. doi:10.1126/science.11538492. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
McKay, C.P.; Smith, H.D. (2005). «Possibilities for methanogenic life in liquid methane on the surface of Titan». Icarus (engelsk). 178 (1). Bibcode:2005Icar..178..274M. doi:10.1016/j.icarus.2005.05.018. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Mitri, G.; Showman, Adam P.; Lunine, Jonathan I.; Lorenz, Ralph D. (2007). «Hydrocarbon Lakes on Titan» (PDF). Icarus (engelsk). 186 (2). Bibcode:2007Icar..186..385M. doi:10.1016/j.icarus.2006.09.004. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Moore, J.M.; Pappalardo, R.T. (2008). «Titan: Callisto With Weather?». American Geophysical Union (engelsk). 11. Bibcode:2008AGUFM.P11D..06M. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Niemann, H.B; Bauer, S.J; Carignan, G.R.; Demick, J.E.; Frost, R.L.; Gautier, D.; Haberman, J.A.; Harpold, D.N. (2005). «The abundances of constituents of Titan's atmosphere from the GCMS instrument on the Huygens probe». Nature (engelsk). 438 (7069). Bibcode:2005Natur.438..779N. PMID 16319830. doi:10.1038/nature04122. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Owen, Tobias (2005). «Planetary science: Huygens rediscovers Titan». Nature (engelsk). 438 (7069). Bibcode:2005Natur.438..756O. PMID 16363022. doi:10.1038/438756a.
Raulin F.; Owen T. (2002). «Organic chemistry and exobiology on Titan». Space Science Review (engelsk). 104 (1–2). Bibcode:2002SSRv..104..377R. doi:10.1023/A:1023636623006.
Raulin, F. (2005). «Exo-astrobiological aspects of Europa and Titan: From observations to speculations». Space Science Review (engelsk). 116 (1–2). Bibcode:2005SSRv..116..471R. doi:10.1007/s11214-005-1967-x.
Richardson, J.; Lorenz, Ralph D.; McEwen, Alfred (2004). «Titan's Surface and Rotation: New Results from Voyager 1 Images». Icarus (engelsk). 170 (1). Bibcode:2004Icar..170..113R. doi:10.1016/j.icarus.2004.03.010. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Roe, H.G. (2004). «A new 1.6-micron map of Titan's surface». Geophys. Res. Lett. (engelsk). 31 (17). Bibcode:2004GeoRL..3117S03R. doi:10.1029/2004GL019871.
Schröder, S.E.; Tomasko, M.G.; Keller, H.U. (august 2005). «The reflectance spectrum of Titan's surface as determined by Huygens». American Astronomical Society, DPS meeting No. 37, #46.15; Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 37 (726). Bibcode:2005DPS....37.4615S. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Shiga, David (2006). «Huge ethane cloud discovered on Titan». New Scientist (engelsk). 313.
Shiga, David (20. mars 2008). «Titan's changing spin hints at hidden ocean». Science (engelsk). doi:10.1126/science.1151639.
Shiga, David (28. mars 2009). «Giant 'ice flows' bolster case for Titan's volcanoes». NewScientist (engelsk) (2701).
Sotin, C.; Jaumann, R.; Buratti, B.; Brown, R.; Clark, R.; Soderblom, L.; Baines, K.; Bellucci, G.; Bibring, J. (2005). «Release of volatiles from a possible cryovolcano from near-infrared imaging of Titan». Nature (engelsk). 435 (7043). Bibcode:2005Natur.435..786S. PMID 15944697. doi:10.1038/nature03596. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Stofan, E.R.; Elachi, C.; Lunine, J.I.; Lorenz, R.D.; Stiles, B.; Mitchell, K.L.; Ostro, S.; Soderblom, L.; Wood, C. (2007). «The lakes of Titan». Nature (engelsk). 445 (1). Bibcode:2007Natur.445...61S. PMID 17203056. doi:10.1038/nature05438. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Strobel, Darrell F. (2010). «Molecular hydrogen in Titan's atmosphere: Implications of the measured tropospheric and thermospheric mole fractions» (PDF). Icarus (engelsk). 208 (2). Bibcode:2010Icar..208..878S. doi:10.1016/j.icarus.2010.03.003. Arkivert fra originalen (PDF) 24. august 2012.
Tobie, G.; Grasset, Oliver; Lunine, Jonathan I.; Mocquet, Antoine; Sotin, Christophe (2005). «Titan's internal structure inferred from a coupled thermal-orbital model». Icarus (engelsk). 175 (2). Bibcode:2005Icar..175..496T. doi:10.1016/j.icarus.2004.12.007. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Waite, J.H.; Cravens, T.E.; Coates, A.J.; Crary, F.J.; Magee, B.; Westlake, J. (2007). «The Process of Tholin Formation in Titan's Upper Atmosphere». Science (engelsk). 316 (5826). Bibcode:2007Sci...316..870W. PMID 17495166. doi:10.1126/science.1139727. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Wood, C.A.; Lorenz, R.; Kirk, R.; Lopes, R.; Mitchell, K.; Stofan, E.; The Cassini RADAR Team (6. september 2009). «Impact craters on Titan». Icarus (engelsk). 206 (1). Bibcode:2010Icar..206..334L. doi:10.1016/j.icarus.2009.08.021. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Wye, L.C.; Zebker, H.A.; Lorenz, R.D. (2009). «Smoothness of Titan's Ontario Lacus: Constraints from Cassini RADAR specular reflection data». Geophysical Research Letters (engelsk). 36 (16). Bibcode:2009GeoRL..3616201W. doi:10.1029/2009GL039588. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)BøkerCommittee on the Limits of Organic Life in Planetary Systems; Committee on the Origins and Evolution of Life; National Research Council (2007). The Limits of Organic Life in Planetary Systems (engelsk). The National Academies Press. ISBN 0-309-10484-X. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Coustenis, Athéna; Taylor, F.W. (2008). Titan: Exploring an Earthlike World (engelsk). World Scientific. ISBN 978-981-270-501-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Zubrin, Robert (1999). Entering Space: Creating a Spacefaring Civilization (engelsk). Section: Titan: Tarcher/Putnam. ISBN 1-58542-036-0.
=== Videre lesning ===
Lorenz, Ralph; Mitton, Jacqueline (2002). Lifting Titan's Veil: Exploring the Giant Moon of Saturn (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-79348-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Titan (moon) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Titan (moon) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(engelsk) Cassini–Huygens Mission To Saturn & Titan. Multimediainnhold Titan Virtual Tour
(engelsk) Titan Profile hos NASA's Solar System Exploration site
(engelsk) Video of Huygens’ descent fra ESA
(engelsk) Cassini Imaging Central Laboratory for Operations (CICLOPS) site Titan image search Arkivert 10. januar 2016 hos Wayback Machine.
(engelsk) Den europeiske romfartsorganisasjon. (2005). ESA—Cassini-Huygens.
(engelsk) The Planetary Society (2005). TPS: Saturn's moon Titan.
(engelsk) University of Arizona Lunar and Planetary Lab (2005). Lunar and Planetary Lab The Descent Imager-Spectral Radiometer of the Cassini–Huygens Mission to Titan.
(engelsk) The Alien Noise. Disse opptakene er en rekonstruksjon av lydene hørt av Huygens mikrofoner.
(engelsk) Film av Titans rotasjon fra National Oceanic and Atmospheric Administrations nettsted
(engelsk) AstronomyCast: Titan Fraser Cain og Pamela Gay, 2010.
(engelsk) Titan nomenclature og Titan map with feature names fra USGS planetary nomenclature page
Titan letter på sløret - artikkel fra forskning.no 31.10.04 | Titan (eller Saturn VI) er planeten Saturns største måne. Den er den eneste kjente naturlige satellitten i vårt solsystem som har atmosfære, og det eneste kjente objektet utenom jorden med stabile legemer av væsker på overflaten. | 10,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seminar_(kirkelig) | 2023-02-04 | Seminar (kirkelig) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristendom'] | Et seminar (ofte kalt presteseminar) er en høyere utdanningsinstitusjon som tilbyr en religiøs utdanning. Begrepet hører hjemme i den kristne sfære, men brukes til tider også om tilsvarende institusjoner innen andre religioner.
Seminarer finnes innen mange forskjellige kirkesamfunn, og har som hovedoppgave å utdanne personer til tjeneste som prest. Det er også mulig for andre å studere ved et seminar, f.eks. for personer som er engasjert i kirkelig arbeid og ønsker å bedre sine kvalifikasjoner.
Katolske seminarer tilbyr gjerne universitetsgrader, noe de har mulighet til ved at de er knyttet til et universitet. De fleste er knyttet til et av de pavelige universiteter.
På 1800-tallet var det et katolsk presteseminar i Trondheim, men dette ble nedlagt etter få år. Et nytt seminar, St. Eystein seminar, ble opprettet av Oslo katolske bispedømme i 2006.
| Et seminar (ofte kalt presteseminar) er en høyere utdanningsinstitusjon som tilbyr en religiøs utdanning. Begrepet hører hjemme i den kristne sfære, men brukes til tider også om tilsvarende institusjoner innen andre religioner.
Seminarer finnes innen mange forskjellige kirkesamfunn, og har som hovedoppgave å utdanne personer til tjeneste som prest. Det er også mulig for andre å studere ved et seminar, f.eks. for personer som er engasjert i kirkelig arbeid og ønsker å bedre sine kvalifikasjoner.
Katolske seminarer tilbyr gjerne universitetsgrader, noe de har mulighet til ved at de er knyttet til et universitet. De fleste er knyttet til et av de pavelige universiteter.
På 1800-tallet var det et katolsk presteseminar i Trondheim, men dette ble nedlagt etter få år. Et nytt seminar, St. Eystein seminar, ble opprettet av Oslo katolske bispedømme i 2006.
== Juniorseminar ==
Et juniorseminar er en skole på nivå med ungdomsskole eller videregående skole, som forbereder til studier ved et presteseminar. Det er dog ingen forpliktelse til å fortsette på presteseminar etter endt utdannelse ved et juniorseminar. Mange steder i verden er juniorseminarene de eneste skoler som gir utdannelse av godt nok nivå til å kvalifisere til universitetsstudier.
== Se også ==
Menighetsfakultetet
Det teologiske fakultet
Bibelskole | Et seminar (ofte kalt presteseminar) er en høyere utdanningsinstitusjon som tilbyr en religiøs utdanning. Begrepet hører hjemme i den kristne sfære, men brukes til tider også om tilsvarende institusjoner innen andre religioner. | 10,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_geografiske_ytterpunkter | 2023-02-04 | Liste over norske geografiske ytterpunkter | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:12°Ø', 'Kategori:20°Ø', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:27°Ø', 'Kategori:31°Ø', 'Kategori:33°Ø', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:60°N', 'Kategori:61°N', 'Kategori:63°N', 'Kategori:67°N', 'Kategori:68°S', 'Kategori:70°N', 'Kategori:71°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:80°N', 'Kategori:90°S', 'Kategori:90°V', 'Kategori:9°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister med koordinater', 'Kategori:Lister relatert til Norges geografi', 'Kategori:Norges geografi'] | Oversikt over norske geografiske ytterpunkter er en liste over største og minste avstander og andre norske geografiske ytterpunkter.
| Oversikt over norske geografiske ytterpunkter er en liste over største og minste avstander og andre norske geografiske ytterpunkter.
== Kongeriket Norge ==
I Kongeriket Norge inngår fastlandet, samt Jan Mayen og Svalbard.
Nordligste punkt er på Rossøya i Sjuøyane, Svalbard (80°49′44,41″N 20°20′32,29″Ø)
Vestligste punkt er Hoybergodden, Jan Mayen (70°51′49,05″N 09°04′38,86″V)
Sørligste punkt er på øya Pysen i Lindesnes (57°57′30,64″N 07°33′52,30″Ø)
Østligste punkt er på Kræmerpynten på Kvitøya, Svalbard (80°13′45,28″N 33°30′58,74″Ø)
=== Avstander ===
Største avstand: Sørspissen av Lindesnes – Kvitøyas nordøstkyst: 2635,96 km
Største avstand (Fastlandet): Sørspissen av Lista, Farsund – Hornøya øst for Vardø: 1813 km
Største bredde: Vardetangen - Rr126 Mellomfjellrøysa: 431,7 km
Minste bredde: Elvenes, Sør-Varanger – Russegrensen: 1,58 km
Lengst fra fastland: Nordvestligste skjær på Nordskjortbaken, Røst – Kunna, Meløy: 92,14 km (67°29′04,72″N 11°51′40,59″Ø)
Lengst fra sjø: Riksgrensen mot Sverige, mellom Østerfjellet og Litjfjellet i Engerdal: 210,42 km fra Trondheimsfjorden og Oslofjorden (hhv. Hommelvik i Malvik og Bispevika i Oslo) (61°38′54,15″N 12°15′45″Ø)
== Fastlands-Norge ==
Nordligste punkt er på Kinnarodden i Gamvik og Lebesby (71°08′02,4780″N 27°39′13,6274″Ø).
Vestligste punkt er på Vardetangen i Austrheim (60°48′36,5760″N 4°56′43,3680″Ø).
Sørligste punkt er på Lindesnes i Lindesnes kommune (57°58′46,2797″N 07°03′19,1840″Ø).
Østligste punkt er på Kibergsneset i Vardø (70°17′20,96″N 31°03′51,55″Ø).
== Fastlands-Norge med øyer og skjær ==
Nordligste punkt er Knivskjelodden, Nordkapp (71°11′08,5676″N 25°40′30,7970″Ø).
Vestligste punkt er på Holmebåen ved Utvær fyr i Solund 61°04′24,0727″N 04°29′57,0166″Ø
Sørligste punkt er på øya Pysen i Lindesnes (57°57′30,6353″N 07°33′52,3010″Ø).
Østligste punkt er på Hornøya øst for Vardø (70°23′12,64″N 31°10′06,94″Ø).
== Norges geografiske midtpunkt ==
Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer kommune i Trøndelag. (63°59′26″N 012°18′28″Ø)
== Norge medregnet Svalbard og biland ==
Svalbard og Jan Mayen inngår i Kongeriket Norge, mens Bouvetøya, Peter 1.s øy og Dronning Maud Land regnes som biland (inngår ikke i kongeriket).
Nordligste punkt er på Rossøya i Sjuøyane, Svalbard (80°49′44,41″N 20°20′32,29″Ø).
Vestligste punkt er på Peter 1.s øy i Antarktis (68°51′00″S 90°45′00″V).
Sørligste punkt er Sydpolen, Dronning Maud Land (90°00′00″S 00°00′00″Ø). (Dronning Maud Lands utstrekning mot sør er ikke fastsatt, men det er alminnelig akseptert at den strekker seg helt til polpunktet)
Østligste punkt er Dronning Maud Lands grense mot Australias Antarktisterritorium (45°00′00″ Ø).
== Se også ==
Liste over norske øyer
Liste over norske fjell
Liste over norske fjorder
Liste over norske isbreer
Norges geografi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Statistisk årbok 2004: Oversikt over geografiske forhold | thumb|[[Hornøya, Norges østligste øy]] | 10,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suffraganbisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Suffraganbispedømme | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den anglikanske kirke', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Suffraganbispedømme, ofte omtalt bare som suffragan, er et bispedømme som er underlagt et metropolitanerkebispedømme og som således er del av en kirkeprovins. Ordet kommer fra latin suffragare, «å støtte med en stemme»; med dette menes at suffraganbiskopene forventes å støtte sin erkebiskop. Begrepet brukes særlig i Den katolske kirke, men prinsippet finnes i de fleste kirker som har et erkebispeembete.
Mellom 1154 og 1536 var Nidaros erkebispesete med de andre norske, islandske og skotske bispedømmene som suffraganer. Dagens katolske stift i Norge er ikke suffraganbispedømmer, men direkte underlagt Den hellige stol (dvs. immediate) og dermed ikke del av noen kirkeprovins.
I Den anglikanske kirke brukes uttrykket suffragan eller suffraganbiskop om en hjelpebiskop som virker under den stedlige biskop. Han har da tittel etter byen hvor han har tilhold, ikke etter bispesetet. Denne ordningen ble opprettet under reformasjonen gjennom Suffragan Bishops Act 1534. | Suffraganbispedømme, ofte omtalt bare som suffragan, er et bispedømme som er underlagt et metropolitanerkebispedømme og som således er del av en kirkeprovins. Ordet kommer fra latin suffragare, «å støtte med en stemme»; med dette menes at suffraganbiskopene forventes å støtte sin erkebiskop. Begrepet brukes særlig i Den katolske kirke, men prinsippet finnes i de fleste kirker som har et erkebispeembete.
Mellom 1154 og 1536 var Nidaros erkebispesete med de andre norske, islandske og skotske bispedømmene som suffraganer. Dagens katolske stift i Norge er ikke suffraganbispedømmer, men direkte underlagt Den hellige stol (dvs. immediate) og dermed ikke del av noen kirkeprovins.
I Den anglikanske kirke brukes uttrykket suffragan eller suffraganbiskop om en hjelpebiskop som virker under den stedlige biskop. Han har da tittel etter byen hvor han har tilhold, ikke etter bispesetet. Denne ordningen ble opprettet under reformasjonen gjennom Suffragan Bishops Act 1534. | Suffraganbispedømme, ofte omtalt bare som suffragan, er et bispedømme som er underlagt et metropolitanerkebispedømme og som således er del av en kirkeprovins. Ordet kommer fra latin suffragare, «å støtte med en stemme»; med dette menes at suffraganbiskopene forventes å støtte sin erkebiskop. | 10,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antirasistisk_Senter | 2023-02-04 | Antirasistisk Senter | ['Kategori:Antirasisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske stiftelser', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1983'] | Antirasistisk Senter er en stiftelse som arbeider for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge. Senteret ble etablert i 1984 av medlemmer av Immigrantenkollektivet, med Khalid Salimi som leder. Bakgrunnen for etableringen var rasistiske trusler mot Sagene skole i forkant av 17. mai-feiringen samme år.Antirasistisk Senters visjon er et kulturelt mangfoldig og sosialt rettferdig samfunn. Senteret arbeider med å dokumentere og motarbeide rasisme, bevisstgjøre og informere om rasistisk diskriminering og med å mobilisere personer med minoritetsbakgrunn.
| Antirasistisk Senter er en stiftelse som arbeider for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge. Senteret ble etablert i 1984 av medlemmer av Immigrantenkollektivet, med Khalid Salimi som leder. Bakgrunnen for etableringen var rasistiske trusler mot Sagene skole i forkant av 17. mai-feiringen samme år.Antirasistisk Senters visjon er et kulturelt mangfoldig og sosialt rettferdig samfunn. Senteret arbeider med å dokumentere og motarbeide rasisme, bevisstgjøre og informere om rasistisk diskriminering og med å mobilisere personer med minoritetsbakgrunn.
== Historie ==
Antirasistisk Senter har bakgrunn i Immigrantenkollektivet, en redaksjon startet i 1978 for å gi ut avisen Immigranten (i dag SAMORA). Tidsskriftet kom ut første gang i mai 1979, med Kari-Anne Selvik og Khalid Salimi som ansvarlige redaktører, og omkring 20 bidragsytere. I den første lederartikkelen ble det presentert at tidsskriftet ikke bare ville handle om innvandrerspørsmål, men også problemstillinger for andre undertrykte grupper, som samer, kvinner og barn. I 1982 startet Immigrantenkollektivet lokalradiokanalen Radio Immigranten, som var aktiv fram til 1. januar 2008.
Redaksjonen opplevde en rekke henvendelser fra folk som ønsket informasjon, trengte hjelp på andre måter eller ville drive med arbeid mot rasisme. I 1983 startet gruppen arbeidet med å skaffe større lokaler for samlokalisering av tidsskriftet og nærradiostudio, og opprette «Senter for Antirasistiske Aktiviteter». Noe av bakgrunnen for etableringen var også at den nynazistiske organisasjonen Nasjonalt Folkeparti samme år hadde sendt en rekke trusler mot Sagene skole i forkant av 17. mai, som gjorde at skolen avlyste 17. mai-feiringen i frykt for at skolen skulle bli sprengt i luften. I ble navnet Antirasistisk Senter valgt, og i juni samme år arrangerte senteret sitt første større arrangement: antirasistisk uke i Oslo. Inviterte gjester var blant annet den sørafrikanske kvinnegruppen Shikisha, tyrkiske Cem Karaca og palestinske Kofia.
=== Ledere av Antirasistisk Senter ===
Khalid Salimi (1984–1998)
Joh Ekollo (1998)
S. Ananthakrishnan (1998–2000)
Nadeem Butt (2000–2007)
Mari K. Linløkken og Henrik Lunde (fungerende ledere 2007)
Kari Helene Partapouli (2008–2013)
Rune Berglund Steen (2013–august 2021)
Linda Tinuke Strandmyr (September 2021–mai 2022))
Hatem Ben Mansour (Mai 2022–
== Organisasjon ==
Antirasistisk Senter består av en fagpolitisk ledelse og tre avdelinger:
Antirasistisk Senters ledelse er aktive deltakere i den offentlige debatten. Ledelsen administrerer hele Senteret, driver holdningsskapende arbeid, utfører dokumentasjons- og informasjonsarbeid, holder foredrag og produserer informasjonsmateriell til myndigheter, skoler og andre. Ledelsen har et bredt kontaktnettverk blant organisasjoner og offentlige myndigheter – lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Agenda XAgenda X er senterets ungdomsavdeling er et ressurssenter for flerkulturell ungdom. Agenda X jobber for at ungdom skal ha innflytelse på egne liv, og det er ungdommen som planlegger og bestemmer aktivitetene. Agenda X har bl.a. jente- og guttegrupper, arrangerer sommerleir, har et lydstudio og holder skriveverksteder.
Jobb XJobb X er et gratis jobbsøkerkurs for flerkulturell ungdom mellom 16 og 26 år. På Jobb X lærer ungdom å finne ledige jobber, skrive gode søknader og CV'er og å bli trygg på intervjusituasjonen.
RådgivningskontoretRådgivningskontoret tar imot henvendelser fra enkeltpersoner med minoritetsbakgrunn som trenger hjelp mot diskriminering på rasistisk grunnlag.
== Se også ==
Paul Robeson-prisen, som tidligere ble delt ut av Antirasistisk Senter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
Agenda X
Jobb X
Jeg er også norsk
Kultur mot rasisme | Antirasistisk Senter er en stiftelse som arbeider for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge. Senteret ble etablert i 1984 av medlemmer av Immigrantenkollektivet, med Khalid Salimi som leder. | 10,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toothing | 2023-02-04 | Toothing | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mobiltelefoni', 'Kategori:Nettkultur', 'Kategori:Seksualitet'] | Toothing (eng.) var opprinnelig en mediebløff om bruk av blåtann på mobiltelefoner eller PDAer til å elektronisk signalisere overfor andre at man er tilgjengelig for seksuelt samkvem, ofte offentlig og med ukjente mennesker. Konseptet toothing ble iscenesatt som en avart av det virkelige fenomenet dogging, der tilfeldig sex på offentlig sted med fremmede er hovedkonseptet, men altså ikke ved hjelp av blåtannteknologien som kommunikasjonsmiddel.
Funksjonen man angivelig nyttiggjorde seg av er muligheten til å søke etter andre mobile enheter i nærheten som har blåtann (rekkevidden er rundt 10 meter), for eksempel mobiltelefoner eller lommedatamaskiner. Dersom man ønsker å gjøre apparatet tilgjengelig for søk, må man navngi enheten. Det er dette navnet eller referansen som blir brukt til å signalisere at man er tilgjengelig for toothing. Man kan dermed søke etter apparater med blåtann og således finne ut om det er andre med interesse for toothing i nærheten (eksempel: «toothing?»). Videre kan modifisering av navnet på samme måte fungere som en kommunikasjonsmedium for nærmere avtale, omtrent som ved SMS over mobilnettet. Den tekniske funksjonen er fortsatt reell, det som derimot ble avslørt som usant var bruken av teknologien i forbindelse med seksuelle aktiviteter.
| Toothing (eng.) var opprinnelig en mediebløff om bruk av blåtann på mobiltelefoner eller PDAer til å elektronisk signalisere overfor andre at man er tilgjengelig for seksuelt samkvem, ofte offentlig og med ukjente mennesker. Konseptet toothing ble iscenesatt som en avart av det virkelige fenomenet dogging, der tilfeldig sex på offentlig sted med fremmede er hovedkonseptet, men altså ikke ved hjelp av blåtannteknologien som kommunikasjonsmiddel.
Funksjonen man angivelig nyttiggjorde seg av er muligheten til å søke etter andre mobile enheter i nærheten som har blåtann (rekkevidden er rundt 10 meter), for eksempel mobiltelefoner eller lommedatamaskiner. Dersom man ønsker å gjøre apparatet tilgjengelig for søk, må man navngi enheten. Det er dette navnet eller referansen som blir brukt til å signalisere at man er tilgjengelig for toothing. Man kan dermed søke etter apparater med blåtann og således finne ut om det er andre med interesse for toothing i nærheten (eksempel: «toothing?»). Videre kan modifisering av navnet på samme måte fungere som en kommunikasjonsmedium for nærmere avtale, omtrent som ved SMS over mobilnettet. Den tekniske funksjonen er fortsatt reell, det som derimot ble avslørt som usant var bruken av teknologien i forbindelse med seksuelle aktiviteter.
== Den store bløffen ==
Det kan se ut som toothing begynte i mars 2004 i form av et falskt forum opprettet av Ste Curran, sjefredaktør for spillmagasinet Edge og eks-journalist Simon Byron. Etter de første medieoppslagene kom det frem påstander om at fenomenet toothing aldri hadde eksistert. Etter en kritisk artikkel på Slashdot innrømmet grunnleggerne av forumet 4. april 2005 at hele saken var oppdiktet. Kameratgjengen hadde overtalt sine venner til å delta i fiktive fora på nettet og således skapt et inntrykk av at toothing virkelig foregikk.
== Toothing likevel ==
Selv om idéen om toothing ble opprettet som en bløff koblet den sammen de svært reelle konseptene trådløse nettverksforbindelser over korte avstander og ønsket om seksuelle partnere. Nyere informasjon fra mer troverdige kilder viser imidlertid at fenomenet virkelig eksisterer, men grunnet Blåtanns innskrenkede funksjonalitet og brukervennlighet er det ikke uventet at toothing først og fremst forekommer i ekstreme datingsituasjoner.
== Populærkulturelle referanser ==
I en episode av CSI: Miami refereres det til toothing når en av personene mister sitt politiskilt i forbindelse med en toothing-kontakt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
=== Produkter som muliggjør kontaktsøking lik toothing ===
BuZZone Programvare for laptoper og PDA-er som kan brukes til toothing
Jambo
Enpresence
MobiLuck
Easy Jack
Sensor fra Nokia | Toothing (eng.) var opprinnelig en mediebløff om bruk av blåtann på mobiltelefoner eller PDAer til å elektronisk signalisere overfor andre at man er tilgjengelig for seksuelt samkvem, ofte offentlig og med ukjente mennesker. | 10,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Johansson | 2023-02-04 | Jan Johansson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Omkomne i trafikkulykker', 'Kategori:Personer fra Söderhamns kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske jazzkomponister', 'Kategori:Svenske jazzpianister'] | Jan Johansson (født 16. september 1931, død 9. november 1968) var en svensk jazzpianist, komponist og arrangør. I begynnelsen av 1960-årene markerte han seg som en av Europas mest fremtredende jazzpianister. Han er kjent for sine jazzversjoner av svenske og andre folkemelodier.
| Jan Johansson (født 16. september 1931, død 9. november 1968) var en svensk jazzpianist, komponist og arrangør. I begynnelsen av 1960-årene markerte han seg som en av Europas mest fremtredende jazzpianister. Han er kjent for sine jazzversjoner av svenske og andre folkemelodier.
== Liv og arbeid ==
Johansson begynte å spille piano i 1942. Han studerte elektronikk ved Chalmers tekniska högskola i Göteborg i begynnelsen av 1950-årene, men avbrøt studiene for å hengi seg til musikken på heltid. I perioden 1958–1960 spilte han sammen med Stan Getz og andre amerikanske musikere. Johansson var det første europeiske medlemmet i Jazz at the Philharmonic.
I 1961 begynte Johansson samarbeidet med svenske musikere som Arne Domnérus, Georg Riedel og andre. Albumet Jazz på svenska, som opprinnelig ble utgitt i 1963, har blitt en moderne klassiker med sin blanding av jazz og svenske folkemelodier. Johansson utgav siden jazzversjoner av russisk og ungarsk folkemusikk på LP-platene Jazz på ryska (1967) og Jazz på ungerska (1968). Også på Musik genom fyra sekler (1968) presenterer han sine tolkninger av iørefallende og folkelige melodier. Disse samlingene har kommet i flere opplag.
Som komponist er Johansson best kjent for kjenningsmelodien til den svenske fjernsynsserien om barnebokfiguren Pippi Langstrømpe som ble sendt første gang i 1969.
I 1957 giftet han seg med Else Bergström. De fikk to sønner, heavy metal-musikerne Jens Johansson (født 1963) og Anders Johansson (født 1962).
I 1968 døde Jan Johansson i en bilulykke på vei til en kirkekonsert.
== Plateutgivelser ==
=== LP-er ===
1961 – 8 Bitar Johansson
1962 – Innertrio
1963 – Jazz på svenska (med Georg Riedel på bass)
1963 – Rörelser
1964 – In pleno
1964 – Spelar musik på sitt eget vis
1965 – Barnvisor
1965 – Adventures in jazz and folklore (med Georg Riedel, Bengt-Arne Wallin, Bengt Hallberg)
1966 – Live in Tallinn (med Rune Gustafsson og Georg Riedel)
1967 – 300.000
1967 – Jazz på Ryska (med Georg Riedel, Egil Johansen, Arne Domnérus, Bosse Broberg, Lennart Åberg)
1968 – Jazz på ungerska (med Svend Asmussen)
1968 – Musik genom fyra sekler (tre LP-plater)
=== CD-er (utvalg) ===
1988 – Folkvisor (Jazz på svenska og Jazz på ryska på samme CD)
1968/1991 – Den korta fristen – med Jan Johansson og Radiojazzgruppen (ikke utgitt på LP?)
2006 - Musik genom fyra sekler Dobbel-CD digitalt omredigert. Heptagon Records HECD-032
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jan Johansson (musician) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jan Johansson på Internet Movie Database
(sv) Jan Johansson i Svensk Filmdatabas
(da) Jan Johansson på Filmdatabasen
(en) Jan Johansson på AllMovie
(en) Jan Johansson hos The Movie Database
(en) Jan Johansson på Discogs
(en) Jan Johansson på MusicBrainz
(en) Jan Johansson på Spotify
(en) Jan Johansson på Songkick
(en) Jan Johansson på AllMusic
Plateselskapet Hectagon Records reklameside for Jan Johanssons musikkutgivelser (på engelsk) | Jan Johansson (født 16. september 1931, død 9. | 10,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magne_Landr%C3%B8 | 2023-02-04 | Magne Landrø | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 24. august', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skytesport', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skyttere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1964'] | Magne Landrø (født 24. august 1937 i Heimdal, død 10. mars 2022) var en norsk skytter og forretningsmann. Han var trippel skytterkonge for Oslo Østre Skytterlag. Fra 1965 drev han eget firma som børsemaker og våpenforhandler på Lillestrøm.Landrø ble skytterkonge første gang under Landsskytterstevnet i Øverbygd i Målselv i 1961. Som en av få skyttere klarte han å kopiere bedriften to ganger: neste gang var i 1976 i Alta, og siste gang i 1981 i Bodø.Landrø ble rangert som nummer 77 på listen over de tusen beste idrettsutøverne i Trøndelag i avisa Nidaros sin kåring i 2022.
| Magne Landrø (født 24. august 1937 i Heimdal, død 10. mars 2022) var en norsk skytter og forretningsmann. Han var trippel skytterkonge for Oslo Østre Skytterlag. Fra 1965 drev han eget firma som børsemaker og våpenforhandler på Lillestrøm.Landrø ble skytterkonge første gang under Landsskytterstevnet i Øverbygd i Målselv i 1961. Som en av få skyttere klarte han å kopiere bedriften to ganger: neste gang var i 1976 i Alta, og siste gang i 1981 i Bodø.Landrø ble rangert som nummer 77 på listen over de tusen beste idrettsutøverne i Trøndelag i avisa Nidaros sin kåring i 2022.
== Andre titler ==
Skytterprins (1963 og 1989)
Norgesmester i feltskyting (1964 og 1970)
Officerspokalen (1981)
Nordisk mester i baneskyting (1962)
VM-sølv frigevær
EM frigevær
EM-sølv luftgevær
Fire nordiske sportsskyttermesterskap
47 norske sportsskyttermesterskap (tre med kongepokal)
== NM-gull ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Skytterboka 2005-2006, utgitt av Det frivillige skyttervesen
Jorsett, Per (1993). Norges skytterkonger gjennom 100 år (Revidert utgave av Norges skytterkonger utgitt i 1970 utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-21043-8. [Utgitt i samarbeid med Det frivillige Skyttervesen]
== Eksterne lenker ==
(en) Magne Landrø – Olympedia
(en) Magne Landrø – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
Hjemmesidene til firmaet Magne Landrø AS
Det frivillige Skyttervesens hjemmesider | Navnet Landrø kommer fra bygda Lensvika i Sør-Trøndelag og gir der navn til både steder, gårder og folk. I Norge er det drøyt 260 personer som har Landrø som etternavn. | 10,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gangnihessou | 2023-02-04 | Gangnihessou | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Konger av Dahomey', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Gangnihessou var den første av de tradisjonelle «tolv kongene av Dahomey». Gangnihessou kan ha styrt Dahomey rundt 1620. Hans symboler var gangihessoufuglen, en tromme og noen kaste- og jaktkjepper. Det er ikke helt avklart om han faktisk var konge, eller om han bare var en innflytelsesrik leder som rådgav sin yngre bror, Dakodonou, som ble sett på som kongelig i samtiden. | Gangnihessou var den første av de tradisjonelle «tolv kongene av Dahomey». Gangnihessou kan ha styrt Dahomey rundt 1620. Hans symboler var gangihessoufuglen, en tromme og noen kaste- og jaktkjepper. Det er ikke helt avklart om han faktisk var konge, eller om han bare var en innflytelsesrik leder som rådgav sin yngre bror, Dakodonou, som ble sett på som kongelig i samtiden. | Gangnihessou var den første av de tradisjonelle «tolv kongene av Dahomey». Gangnihessou kan ha styrt Dahomey rundt 1620. | 10,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kees_Verkerk | 2023-02-04 | Kees Verkerk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske skøyteløpere', 'Kategori:Olympiske mestere for Nederland', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Nederland', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Hoeksche Waard', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround'] | Cornelis Arie «Kees» Verkerk (født 28. oktober 1942 i Maasdam) er en tidligere nederlandsk skøyteløper.
| Cornelis Arie «Kees» Verkerk (født 28. oktober 1942 i Maasdam) er en tidligere nederlandsk skøyteløper.
== Karriere ==
Han ble olympisk mester på 1500 meter i 1968 i Grenoble. Han har i tillegg tre OL-sølv, tatt i tre forskjellige olympiske leker, på tre forskjellige distanser. Han ble verdensmester i 1966 og 1967, og mottok Oscarstatuetten begge disse årene. I løpet av karrieren satte han åtte verdensrekorder.
Sammen med Ard Schenk og et dusin andre skøyteløpere, var han profesjonell skøyteløper i to sesonger fra 1973.
Etter at han la opp som aktiv skøyteløper, var han en tid trener for det svenske landslaget. Han møtte sin norske kone i 1972, og etter skøytekarrieren flyttet han til Hamresanden i Kristiansand.
I 1994 ga han en pokal til Norsk Dysmeliforening, som han hadde vunnet for førsteplass på 3 000 m i 1963. Bakgrunnen for dette var at han ble «veldig fascinert og rørt over at barn og unge med dysmeli, til tross for sine små kamper, var så sterke, flinke og lykkelige». Pokalen er i dag i deres eie, og blir gitt til et nytt barn/ungdom hver sommer på bakgrunn av hvem som har utmerket seg i løpet av året eller på sommerseminaret.
== Øvrige meritter ==
1966: Verdensmester
1967: Verdensmester og europamester
== Personlige rekorder ==
== Litteratur ==
Verkerk, Kees; Ger Bestebreurtje (1970). Heia Keessie – Verkerk forteller til Ger Bestebreurtje. Aschehoug. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Bjørnsen, Knut (1932–2008) og Jorsett, Per (1920–2019) (1971). «Kees Verkerk – Den glade gjøgler fra Puttershoek». Skøytesportens stjerner. Oslo: Cappelen. s. 162–165. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Samuelsen, Ørnulf, red. (1973). «Kees Verkerk – Den glade gjøgler fra Puttershoek». Skøytehistorikk. Oslo. s. 70–73. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Kees Verkerk – Munzinger Sportsarchiv
(en) Kees Verkerk – Olympics.com
(en) Kees Verkerk – Olympic.org
(en) Kees Verkerk – Olympedia
(en) Kees Verkerk – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kees Verkerk – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Kees Verkerk – Speedskatingbase.eu
(en) Kees Verkerk – SpeedSkatingNews.info
(en) Kees Verkerk – SpeedSkatingStats.com
(en) Kees Verkerk på Internet Movie Database
(en) Kees Verkerk på Internet Movie Database
(no) Kees Verkerk hos Filmfront | }} | 10,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Esch_og_Heinrich_Voes | 2023-02-04 | Johann Esch og Heinrich Voes | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Belgiere', 'Kategori:Dødsfall i 1523', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Kristne munker', 'Kategori:Personer henrettet ved brenning', 'Kategori:Reformasjonen'] | Johann Esch og Heinrich Voes var to augustinermunker som ble henrettet ved brenning for sin lutherske tro i 1523. De var de første to Luther-tilhengere som ble henrettet.
Johann Esch og Heinrich Voes var to unge munker fra et augustinerkloster i Antwerpen (i dag i Belgia) der alle munkene i 1522 bekjente seg offentlig til den lutherske lære. Biskopen av Cambrai fikk alle munkene arrestert, og de satt fengslet i Vilvorden nær Brussel. Her ble de forhørt av generalinkvisitoren Jakob van Hoogstraten i Köln og av noen professorer fra universitetet. Da munkene forstod at de risikerte kjetterbålet dersom de ikke avsverget, trakk alle unntatt tre av dem tilbake sin bekjennelse. De ble frigitt, men ble ikke sendt tilbake til klosteret, fordi det ble erklært for vanhelliget og snart revet.
De tre, Johann Esch, Heinrich Voes og Lampertus Thorn ble så avhørt på nytt av den kirkelige inkvisisjonsdomstolen, men de nektet å avsverge. De ble deretter overlatt til en verdslig domstol og dømt til døden. De ble ført til Brussel og holdt fengslet frem til dagen for henrettelsen den 1. juli 1523. Først ble det gjort nye forsøk for å få dem til å avsverge. Heinrich Voes ble ført frem først, men han avslo å avsverge. Deretter spurte Hoogstraten de siste to: Johann Esch nektet også å avsverge, mens Lampertus Thorn bad om fire dagers betenkningstid. Deretter ble Johann Esch og Heinrich Voes overlatt til bøddelen og ført til markedsplassen i Brussel og brent.
Martin Luthers salme "Ein neues Lied wir heben an" er en skildring av de to munkenes bekjennelse og henrettelse. | Johann Esch og Heinrich Voes var to augustinermunker som ble henrettet ved brenning for sin lutherske tro i 1523. De var de første to Luther-tilhengere som ble henrettet.
Johann Esch og Heinrich Voes var to unge munker fra et augustinerkloster i Antwerpen (i dag i Belgia) der alle munkene i 1522 bekjente seg offentlig til den lutherske lære. Biskopen av Cambrai fikk alle munkene arrestert, og de satt fengslet i Vilvorden nær Brussel. Her ble de forhørt av generalinkvisitoren Jakob van Hoogstraten i Köln og av noen professorer fra universitetet. Da munkene forstod at de risikerte kjetterbålet dersom de ikke avsverget, trakk alle unntatt tre av dem tilbake sin bekjennelse. De ble frigitt, men ble ikke sendt tilbake til klosteret, fordi det ble erklært for vanhelliget og snart revet.
De tre, Johann Esch, Heinrich Voes og Lampertus Thorn ble så avhørt på nytt av den kirkelige inkvisisjonsdomstolen, men de nektet å avsverge. De ble deretter overlatt til en verdslig domstol og dømt til døden. De ble ført til Brussel og holdt fengslet frem til dagen for henrettelsen den 1. juli 1523. Først ble det gjort nye forsøk for å få dem til å avsverge. Heinrich Voes ble ført frem først, men han avslo å avsverge. Deretter spurte Hoogstraten de siste to: Johann Esch nektet også å avsverge, mens Lampertus Thorn bad om fire dagers betenkningstid. Deretter ble Johann Esch og Heinrich Voes overlatt til bøddelen og ført til markedsplassen i Brussel og brent.
Martin Luthers salme "Ein neues Lied wir heben an" er en skildring av de to munkenes bekjennelse og henrettelse. | Johann Esch og Heinrich Voes var to augustinermunker som ble henrettet ved brenning for sin lutherske tro i 1523. De var de første to Luther-tilhengere som ble henrettet. | 10,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeidsmarkedsetaten | 2023-02-04 | Arbeidsmarkedsetaten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1960', 'Kategori:Nav', 'Kategori:Opphør i 2006', 'Kategori:Sysselsetting', 'Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter'] | Arbeidsmarkedsetaten (Aetat) var en statlig etat underlagt det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Etaten hjalp arbeidssøkere med å komme i jobb og arbeidsgivere med å finne arbeidskraft, blant annet ved å samle informasjon om ledige stillinger i et sentralt register. Arbeidsformidlingen var en av etatens viktigste oppgaver. Den var regjeringens viktigste virkemiddel i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Aetat utga månedlig statistikk og analyser om arbeidsmarkedet. Etaten hadde ansvaret for utbetaling av dagpenger, ventelønn og attføringsytelser. Etaten hadde også ansvar for rettledning i spørsmål om yrker og utdanning, samt tiltak for kvalifisering og opplæring.
| Arbeidsmarkedsetaten (Aetat) var en statlig etat underlagt det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Etaten hjalp arbeidssøkere med å komme i jobb og arbeidsgivere med å finne arbeidskraft, blant annet ved å samle informasjon om ledige stillinger i et sentralt register. Arbeidsformidlingen var en av etatens viktigste oppgaver. Den var regjeringens viktigste virkemiddel i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Aetat utga månedlig statistikk og analyser om arbeidsmarkedet. Etaten hadde ansvaret for utbetaling av dagpenger, ventelønn og attføringsytelser. Etaten hadde også ansvar for rettledning i spørsmål om yrker og utdanning, samt tiltak for kvalifisering og opplæring.
== Fra arbeidsanvisningskontor til Aetat ==
Kommunale arbeidskontorer ble opprettet i flere byer fra 1897, med Bergen som den første da «Bergen offentlige arbeidsanvisningskontor» begynte sin virksomhet. I 1906 kom loven om arbeidsformidling. I 1940 ble kommunene pålagt å opprette arbeidskontorer. Arbeidsformidling ble pålagt kommunene med lovgivning av 1947. Det kunne opprettes felles arbeidskontor for flere kommuner, og det kunne være egen formidling for visse yrker. Sjømannskontorene, som etterfulgte mønstringskontorene, ble ofte avdelinger av arbeidskontorene. Arbeidsformidlingen ble overført til staten i en toårsperiode fra 1960. Landet ble inndelt i arbeidsformidlingsdistrikter med et distriktskontor i hvert. Distriktskontoret sorterte under fylkesarbeidskontoret, og ble ledet av en distriktsarbeidssjef tilsatt av departementet. Arbeidsmarkedsetaten endret i februar 2000 navn til Aetat med rundt 3.500 ansatte, hvorav 60 % var organisert i Norsk Tjenestemannslag (NTL).Fra 2000 ble forbudet mot privat arbeidskraftformidling opphevet, og dette økte presset på Aetats ansatte om å vise seg verd de over 15 milliarder kroner etaten fikk bevilget i 1999.Høsten 2000 avslørte Verdens Gang at etaten gjorde seg skyldig i omfattende juks for å blåse opp antall jobbformidlinger. Arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo iverksatte en granskning foretatt av Det norske Veritas. Deres rapport, fremlagt 19. oktober 2000, konkluderte med at mer enn hver fjerde jobb formidlet av Aetat i årene 1998-99, var fiktiv. Etaten hadde skapt et helt feil bilde av arbeidsmarkedet ved å registrere 107.000 jobbformidlinger som aldri var blitt foretatt. Jørgen Kosmo uttalte at arbeidsdirektør Ted Hanisch hadde to måneder på seg til å «rydde opp». Hanisch søkte likevel om å få forlenget åremålsstillingen sin som arbeidsdirektør med seks måneder.Verdens Gang fikk den skriftlige oppskriften på hvordan jukset ble lagt inn i systemet, tastetrykk for tastetrykk. Oppskriften var håndskrevet og kunne lett spores til den som skrev den, og avisen kunne derfor ikke legge den ut. Saksbehandlere forklarte at nyansatte ofte fikk en veileder som lærte opp nykommeren i jukset. Likevel sendte arbeidsdirektør Ted Hanisch 20. september ut en pressemelding om avisens avsløring, der han skrev: «Oppslaget virker som en grov og fullstendig ubegrunnet anklage mot Aetats medarbeidere.»Allerede i 1996 var det utbredte jukset blitt tatt opp med en av direktørene i arbeidsdirektoratet; året etter tatt opp skriftlig ved fylkesarbeidskontoret i Oslo og Akershus. Vinteren 1999/2000 ble det varslet om saken til flere fylkesarbeidssjefer. Ted Hanisch, som i 2000 hadde ledet etaten i nesten seks år, hevdet at han først hørte om saken høsten 1999, og at han fikk et hemmelig notat fra NTL i desember 1999; men først to måneder sendte han brev til fylkesarbeidskontoret med presisering av retningslinjene, uten å ta opp de alvorlige påstandene i notatet, som internrevisjonen heller ikke fikk se. Granskerne i Norske Veritas måtte legge press på blant andre markedsdirektør Odd-Erik Marthinsen for å få sendt ut e-post til alle Aetats ansatte. Veritas gransket 15 arbeidskontorer, intervjuet 100 ansatte og krysskjørte opplysningene mot etatens datasystemer. Stikkprøver tatt i løpet av noen timer, avslørte 900 forfalskede formidlinger. Samme arbeidstaker var blitt formidlet 38 ganger i løpet av en og samme måned. Minst en fjerdedel av jukset var «skattekortformidling». Når en person hentet skattekortet sitt fra Aetat etter å ha begynt i arbeid, registrerte Aetat personen som jobbformidlet av dem. Aetat-ansatte ringte folk som annonserte ledige stillinger, fikk oppgitt hvem de hadde ansatt, og registrerte så ansettelsen som formidlet av Aetat. Arbeidsledige innkalt til informasjonsmøter hos Aetat, ble registrert som personer som var blitt formidlet jobb, selv om ingenting var blitt gjort for dem. Mange steder var det vanlig praksis å registrere alle deltakere på AMO-kurs, jobbklubb og attføring som jobbformidlet, selv om de fremdeles var arbeidsledige. Samtlige på vikarlister ble registrert som jobbformidlet, selv om bare noen få fikk vikariat. Vikarformidlingen var spesiell, for hver gang en vikar stilte på arbeid, ble dette registrert som en jobbformidling.I 1993 ble Aetat kritisert for regelstridig konsulentbruk (åtte konsulenter for ialt 6,5 millioner kroner). I 2001 påtalte Riksrevisjonen at Aetat i 2000 brukte 128,2 millioner kroner på konsulenter uten å stille krav om at pengebruken skulle gi resultater. Den voldsomme konsulentbruken startet under Ted Hanisch, og gjaldt overgang til nye IT-systemer. Riksrevisjonen konkluderte at Aetat i årevis hadde brutt en rekke regler for anskaffelse av konsulentbistand. Hensikten med utleggene var heller ikke klar, og ifølge Riksrevisjonen arbeidet flere konsulenter i realiteten i Aetat, men hevet konsulenters langt høyere lønn. «Revisjonen synes å avdekke at Aetat har eksterne konsulenter som har vært der i en del år på ulike oppdrag med kontorplass i Aetat, men honorert etter timepris.» Fungerende arbeidsdirektør Elisabeth Nilsen ville styrke kunnskapen om regelverket for anbud.
== Nedleggelse ==
I mai 2005 fattet Stortinget vedtak om å legge ned Aetat og Trygdeetaten, samtidig man opprettet en Ny arbeids- og velferdsforvaltning (Nav) med virkning fra 1. juli 2006. Fungerende arbeidsdirektør ved nedleggelsen 1. juli 2006 var Yngvar Åsholt, som overtok etter at den utnevnte arbeidsdirektøren Inger Johanne Stokke ble ansatt som assisterende direktør i NAV-interim.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Organisasjonshistorikk hos Arkivverket
Arkivert nettsted | Arbeidsmarkedsetaten (Aetat) var en statlig etat underlagt det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet. | 10,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petroleumstilsynet | 2023-02-04 | Petroleumstilsynet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Norske direktorat', 'Kategori:Petroleumsvirksomhet i Norge', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum'] | Petroleumstilsynet (Ptil) er et norsk, statlig tilsyn underlagt Arbeids- og sosialdepartementet. Petroleumstilsynet har myndighetsansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten i Norge.
Petroleumstilsynet ble 1. januar 2004 skilt ut fra Oljedirektoratet, og ble etablert som et selvstendig, statlig tilsynsorgan. Tilsynet holder til i Stavanger.
Petroleumstilsynets myndighetsansvar inkludert petroleumsanlegg og tilknyttede rørledningssystemer på Melkøya, Tjeldbergodden, Nyhamna, Kollsnes, Mongstad, Sture, Kårstø, Slagentangen og eventuelle framtidige, integrerte petroleumsanlegg. Videre rørledningssystemer som går til utlandet, i samsvar med traktater.
Myndighetsansvaret dekker alle faser av virksomheten; som ved planlegging, prosjektering, bygging, bruk og fjerning.
| Petroleumstilsynet (Ptil) er et norsk, statlig tilsyn underlagt Arbeids- og sosialdepartementet. Petroleumstilsynet har myndighetsansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten i Norge.
Petroleumstilsynet ble 1. januar 2004 skilt ut fra Oljedirektoratet, og ble etablert som et selvstendig, statlig tilsynsorgan. Tilsynet holder til i Stavanger.
Petroleumstilsynets myndighetsansvar inkludert petroleumsanlegg og tilknyttede rørledningssystemer på Melkøya, Tjeldbergodden, Nyhamna, Kollsnes, Mongstad, Sture, Kårstø, Slagentangen og eventuelle framtidige, integrerte petroleumsanlegg. Videre rørledningssystemer som går til utlandet, i samsvar med traktater.
Myndighetsansvaret dekker alle faser av virksomheten; som ved planlegging, prosjektering, bygging, bruk og fjerning.
== Oppgaver ==
Kronprinsregenten har tillagt Petroleumstilsynet følgende oppgaver:
Petroleumstilsynet skal føre tilsyn med sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø, samt ivareta oppgaven som koordinerende myndighet for HMS-myndighetene for petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel.
Petroleumstilsynet skal føre tilsyn med sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø, samt ivareta oppgaven som koordinerende myndighet for HMS-myndighetene for den samlede virksomheten ved petroleumsanleggene på Kårstø, Kollsnes, Sture, Tjeldbergodden, Mongstad, Melkøya og Slagentangen.
Petroleumstilsynet skal føre tilsyn med sikkerheten i forbindelse med planlegging og gjennomføring av petroleumsvirksomhet på Svalbard.Rammene for Petroleumstilsynets myndighetsområde følger av delegasjoner i henhold til
Lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet
Lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv
Lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr
Lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver
Lov 9. mars 1973 om vern mot tobakkskader
Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbardsamt utdypende forskrifter til disse lovene.
Petroleumstilsynet er delegert myndighet til å fastsette utdypende forskrifter for sikkerhet og arbeidsmiljø i virksomheten, og å fatte enkeltvedtak i form av tillatelser og samtykker, pålegg.
== Tilsynsmetoder ==
I videste forstand er hele Petroleumstilsynets virksomhet innrettet mot å sørge for at petroleumsvirksomheten drives forsvarlig med hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Departementet har gitt følgende føringer for hvordan Petroleumstilsynet skal ivareta sine oppgaver:
Oppfølgingen skal være systemorientert og risikobasert.
Oppfølgingen skal komme i tillegg til, og ikke som erstatning for, den oppfølging av egen virksomhet som gjennomføres av næringen selv.
Det skal være en balansert avveining mellom Petroleumstilsynets rolle som høyrisiko-/teknologitilsyn og arbeidstilsyn.
Medvirkning og partssamarbeid inngår som viktige forutsetninger for og prinsipper i Petroleumstilsynets virksomhet.
== Hovedprioriteringer ==
Med bakgrunn i kunnskap og erfaring om virksomheten blinker Petroleumstilsynet hvert år noen områder som "de viktigste av de viktige".
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Petroleumstilsynets hjemmeside | Om Petroleumstilsynet | 10,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statens_arbeidsmilj%C3%B8institutt | 2023-02-04 | Statens arbeidsmiljøinstitutt | ['Kategori:Arbeidsliv', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske statlige forsknings- og utredningsinstitusjoner'] | Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) er et norsk statlig forskningsinstitutt organisert under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Instituttet utgjør et tverrfaglig kunnskapsmiljø med kompetanse innen blant annet medisin, fysiologi, kjemi, biologi, psykologi og statistikk. Instituttet retter seg mot alle deler av norsk arbeidsliv, og kartlegger miljø- og helseforhold, vurderer faremomenter og foreslår forebyggende tiltak på arbeidsplassene. Instituttet har en arbeidsmedisinsk klinikk som utreder pasienter med mulige arbeidsrelaterte sykdommer. Dessuten gis opplæring til verne- og helsepersonale og andre fagfolk.
Statens arbeidsmiljøinstitutt er organisert i følgende forskningsgrupper og områder:
Forskningsstrategi og -administrasjon
Gruppe for arbeidsmedisin og -epidemiologi
Gruppe for arbeidsfysiologi og -psykologi
Gruppe for arbeidsmiljøkjemi
Gruppe for arbeidstoksikologi
Nasjonal overvåkning av arbeidsmiljø og -helse (NOA)
Kommunikasjon og opplæring
Administrasjon
InformasjonsteknologiStatens arbeidsmiljøinstitutt er en videreføring av Yrkeshygienisk institutt (etablert 1963), Arbeidsfysiologisk institutt (etablert 1964) og Muskelfysiologisk institutt (etablert 1981), som fra 1964 til 1987 inngikk i Arbeidsforskningsinstituttene. I 1986 ble Arbeidspsykologisk institutt, som hovedsakelig drev med samfunnsvitenskapelig forskning, skilt ut under navnet Arbeidsforskningsinstituttet, og de andre instituttene skiftet navn til Statens senter for arbeidsmedisin og yrkeshygiene og deretter til Statens arbeidsmiljøinstitutt i 1989.
| Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) er et norsk statlig forskningsinstitutt organisert under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Instituttet utgjør et tverrfaglig kunnskapsmiljø med kompetanse innen blant annet medisin, fysiologi, kjemi, biologi, psykologi og statistikk. Instituttet retter seg mot alle deler av norsk arbeidsliv, og kartlegger miljø- og helseforhold, vurderer faremomenter og foreslår forebyggende tiltak på arbeidsplassene. Instituttet har en arbeidsmedisinsk klinikk som utreder pasienter med mulige arbeidsrelaterte sykdommer. Dessuten gis opplæring til verne- og helsepersonale og andre fagfolk.
Statens arbeidsmiljøinstitutt er organisert i følgende forskningsgrupper og områder:
Forskningsstrategi og -administrasjon
Gruppe for arbeidsmedisin og -epidemiologi
Gruppe for arbeidsfysiologi og -psykologi
Gruppe for arbeidsmiljøkjemi
Gruppe for arbeidstoksikologi
Nasjonal overvåkning av arbeidsmiljø og -helse (NOA)
Kommunikasjon og opplæring
Administrasjon
InformasjonsteknologiStatens arbeidsmiljøinstitutt er en videreføring av Yrkeshygienisk institutt (etablert 1963), Arbeidsfysiologisk institutt (etablert 1964) og Muskelfysiologisk institutt (etablert 1981), som fra 1964 til 1987 inngikk i Arbeidsforskningsinstituttene. I 1986 ble Arbeidspsykologisk institutt, som hovedsakelig drev med samfunnsvitenskapelig forskning, skilt ut under navnet Arbeidsforskningsinstituttet, og de andre instituttene skiftet navn til Statens senter for arbeidsmedisin og yrkeshygiene og deretter til Statens arbeidsmiljøinstitutt i 1989.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) er et norsk statlig forskningsinstitutt organisert under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Instituttet utgjør et tverrfaglig kunnskapsmiljø med kompetanse innen blant annet medisin, fysiologi, kjemi, biologi, psykologi og statistikk. | 10,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gazastripen | 2023-02-04 | Gazastripen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gazastripen'] | Gaza omdirigeres hit. For andre betydninger, se Gaza (andre betydninger)
Gazastripen (arabisk: قطاع غزة transkripsjon: Qiṭɑʿ Ġazza/Qita' Ghazzah, hebraisk: רצועת עזה Retzu‘at Aza) er en smal landstripe på øst-kysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området). Arealet er på 360 km² (noe mindre enn Oslo), og innbyggertallet 2 millioner (i 2020). Gazastripen bebos av palestinere og ble tidligere styrt av Den palestinske selvstyremyndigheten. Siden 2007 er det imidlertid Hamas som sitter med kontrollen over Gazastripen. Flertallet av innbyggerne er flyktninger fra den arabisk-israelske krig i 1948 og deres etterkommere.
Egypt styrte Gazastripen fra 1948 og frem til seksdagerskrigen i 1967.
Israel, som okkuperte og styrte Gazastripen fra 1967 til 2005, innførte sammen med Egypt en blokade i 2007 og kontrollerer dermed stripens luftrom, territorielle vannforsyninger og adgang til havner. I begynnelsen var blokaden omfattende, men ble gradvis lettet og har siden 2011 kun begrenset innførsel av materialer som kan benyttes til produksjon av våpen. Blokaden har imidlertid ikke klart å hindre Hamas i gradvis å bygge opp en viss militær kapasitet.
| Gaza omdirigeres hit. For andre betydninger, se Gaza (andre betydninger)
Gazastripen (arabisk: قطاع غزة transkripsjon: Qiṭɑʿ Ġazza/Qita' Ghazzah, hebraisk: רצועת עזה Retzu‘at Aza) er en smal landstripe på øst-kysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området). Arealet er på 360 km² (noe mindre enn Oslo), og innbyggertallet 2 millioner (i 2020). Gazastripen bebos av palestinere og ble tidligere styrt av Den palestinske selvstyremyndigheten. Siden 2007 er det imidlertid Hamas som sitter med kontrollen over Gazastripen. Flertallet av innbyggerne er flyktninger fra den arabisk-israelske krig i 1948 og deres etterkommere.
Egypt styrte Gazastripen fra 1948 og frem til seksdagerskrigen i 1967.
Israel, som okkuperte og styrte Gazastripen fra 1967 til 2005, innførte sammen med Egypt en blokade i 2007 og kontrollerer dermed stripens luftrom, territorielle vannforsyninger og adgang til havner. I begynnelsen var blokaden omfattende, men ble gradvis lettet og har siden 2011 kun begrenset innførsel av materialer som kan benyttes til produksjon av våpen. Blokaden har imidlertid ikke klart å hindre Hamas i gradvis å bygge opp en viss militær kapasitet.
== Historie ==
=== Osmansk og britisk kontroll (1517–1948) ===
I 1517 ble Gaza en del av Det osmanske rike og forble det frem til første verdenskrig.
På begynnelsen av 1800-tallet var Gaza kulturelt dominert av nabolandet Egypt. Selv om det var en del av Det osmanske rike, var en stor del av innbyggerne egyptere som hadde flyktet fra politisk uro.Regionen var åsted for kamper under første verdenskrig mellom Storbritannia og Det osmanske rike. Gaza, som kontrollerte kystruter, ble tatt av britene i det tredje slaget om Gaza 7. november 1917. Den britiske regjering har støttet finansielt vedlikeholdet av graver for britiske soldater som falt der.Etter første verdenskrig ble Gaza en del av Storbritannias mandatområde under ledelse av Nasjonenes Forbund.
Det var jøder bosatt i Gaza inntil de palestinske opprørene i 1929, da de ble tvunget til å forlate Gaza. Etter dette forbød britene jøder å leve i området, men allikevel vendte noen av dem tilbake, og disse etablerte kibbutzen Kfar Darom nær den egyptiske grensen.
Britisk styre av Palestina endte med den arabisk-israelske krig i 1948.
=== Egyptisk kontroll (1948–1967) ===
I henhold til termene nedlagt i FNs delingsplan (FN-resolusjon 181) i 1947 skulle Gaza-området bli en del av en ny palestinsk stat. Etter at det britiske mandatområdet var oppløst og etter borgerkrigen i Palestina 1947–48, erklærte Israel sin uavhengighet i mai 1948. Den egyptiske hæren invaderte området fra syd og startet slik den arabisk-israelske krig i 1948.Gazastripen slik den er kjent i dag, er et produkt av den påfølgende våpenhvilen mellom Egypt og Israel og er ofte referert til som den Grønne linjen. Egypt okkuperte stripen fra 1949 (kun avbrutt av fire måneders okkupasjon av Israel under Suez-krisen i 1956) til 1967. Stripens befolkning fikk tilsig av palestinske arabere som flyktet fra Israel under kampene.
På slutten av krigen ble en All-Palestinsk regjering (Arabisk: حكومة عموم فلسطين hukumat 'umum Filastin) proklamert i Gaza by 22. september 1948 av Den arabiske liga. Dette ble oppfattet som et forsøk fra Ligaen på å begrense den transjordanske innflytelse på det palestinske problemet. Regjeringen ble ikke akseptert av transjordanske myndigheter og heller ikke av noe ikke-arabisk land. Regjeringen var lite annet enn en egyptisk-kontrollert marionettregjering og flyttet snart til Kairo. Palestinere som bodde i Gazastripen eller i Egypt fikk All-Palestinske pass inntil 1959, da Gamal Abdel Nasser avsatte regjeringen.
Egypt annekterte aldri Gazastripen, men administrerte det gjennom en militærguvernør. Flyktningene fikk aldri egyptisk statsborgerskap.
Under Sinaikampanjen i november 1956 ble Gazastripen og Sinaihalvøya tatt av israelske tropper. Internasjonalt press tvang snart Israel til å trekke seg tilbake.
=== Israelsk kontroll (1967–1994) ===
Israel okkuperte Gazastripen igjen fra juni 1967 under seksdagerskrigen. Den militære okkupasjonen varte i 27 år, frem til 1994. Etter 1994, i henhold til Oslo-avtalen, skulle Israel fortsatt beholde luftkontroll, kontroll over territoriale vannforsyninger, kontroll over adgang til havner, kontroll over folketellinger, kontroll over utlendingers adgang til stedet, import/eksport samt skattessytemet.Under den israelske okkupasjonen skapte Israel en bosettersone, Gush Katif, i det sydvestlige hjørnet av stripen nær Fafah og den egyptiske grensen. Tilsammen ble 21 områder med settlere opprettet i Gazastripen. Disse utgjorde rundt 20 % av det totale territoriet. Foruten å ha ideologiske årsaker til å være der, hjalp bosettersonene også Israel med sikkerheten i området. Gazastripen var under israelsk militær administrasjon inntil 1994. I løpet av den perioden hadde den militære administrasjonen også ansvaret for vedlikehold av sivile fasiliteter og tjenester.
I mars 1979 undertegnet Israel og Egypt den egyptisk-israelske fredsavtalen. Avtalen medførte blant annet at Israels hær og israelske sivile trakk seg ut av Sinaihalvøya, som Israel hadde erobret i seksdagerskrigen. Gazas endelige status ble ikke tatt hånd om av avtalen. Avtalen medførte ingen løsning når det gjaldt uenighet om de internasjonale grensene mellom Gazastripen og Egypt. Egypt gav avkall på alle territorielle krav på regionen utenom de internasjonale grensene.
I mai 1994, etter den palestinsk-israelske overenskomsten kjent som Oslo-avtalen, fant det sted en gradvis overføring av makt fra Israel til de palestinske myndigheter. Mye av stripen (unntakene var nybyggerområdene og de militære områdene) kom under palestinsk kontroll. De israelske styrkene forlot Gaza By og andre byområder. De palestinske myndigheter, ledet av Yasir Arafat, valgte Gaza By som sitt første hovedkvarter. I september 1995 undertegnet Israel og PLO avtalene om Vestbredden og Gazastripen, noe som utvidet de palestinske myndigheters kontroll til de fleste byene på vestbredden. Avtalen etablerte også et valgt palestinske nasjonalt råd med 88 medlemmer som holdt sin første samling i Gaza i mars 1996.
Det palestinske styret av Gazastripen og Vestbredden under ledelse av Arafat led under alvorlig vanstyre og korrupsjon. Bestikkelser ble brukt for å bringe varer ut og inn av Gazastripen, mens ledere i sikkerhetsstyrkene tjente godt på investeringer i byggebransjen. Eksempler er Great Arab Company for Investment and Development, al-Motawaset Company og al-Sheik Zayid byggeprosjektet.Den andre intifada brøt ut i september 2000. I februar 2005 stemte den israelske regjering for å implementere Israels unilaterale uttrekking fra Gazastripen. Planen ble implementert 15. august 2005 (dagen etter Tisha B'av) og var fullført 12. september 2005. I henhold til planen skulle alle israelske nybyggerområder i Gazastripen, fire områder på vestbredden og Erez-området fjernes. Dette medførte flytting av 9 000 israelske settlere. Dessuten skulle alle israelske baser fjernes. 12. september annonserte den israelske regjering at israelsk militært styre i Gazastripen var over.
For å unngå beskyldninger om at landet fortsatt okkuperte deler av Gazastripen, trakk Israel seg også vekk fra Philadelphiruten, som er en smal stripe som ligger ved Gazastripens grense mot Egypt. I henhold til Osloavtalen skulle Philadelphiruten fortsatt ha ligget under Israel for å forhindre smugling av varer (som ammunisjon) og mennesker over grensen. Egypt hadde gått med på å patruljere sin side av grensen, og det var således håp om at målet skulle nås. Imidlertid beholdt Israel kontrollen over grenseoverganger inn og ut av Gaza. Også Rafah-overgangen mellom Egypt og Gaza ble overvåket av israelske styrker ved hjelp av overvåkingskameraer. Offisielle dokumenter som pass, ID-kort, eksport/importpapirer og mye annet må først godkjennes av den israelske hær.
=== Den palestinske selvstyremyndighetens kontroll (1994–2007) ===
I henhold til Oslo-avtalen tok de palestinske myndigheter administrativ kontroll over Gazastripen (utenom nybyggerområder og militære områder) i 1994. Etter den totale israelske uttrekningen 12. september 2005 av militære styrker og nybyggere hadde de palestinske myndigheter total administrativ kontroll på Gazastripen fra denne dato.
Etter den israelske tilbaketrekkingen har grenseovergangen i Rafah blitt kontrollert av EU Border Assistance Mission Rafah med mandat i en avtale som ble endelig ratifisert i november 2005. Israel hadde fortsatt kontroll over aktiviteter som involverte transport gjennom Israel; dette gjaldt også luftrom og adgang til havner i Gaza. Israelske myndigheter tar seg også av så vel immigrasjon og emigrasjon fra Gaza via Israel som utlendingers innreise via Israel og import og eksport via Israel.
=== Hamas-styre (etter valget i 2006) ===
==== Vold i etterkant av valget i 2006 ====
I valget av representanter til de palestinske selvstyremyndighetene 25. januar 2006 fikk Hamas et flertall på 42,9 % av stemmene og 74 av 132 seter i forsamlingen (56 %).Da Hamas tok over makten den etterfølgende måneden, nektet organisasjonen å anerkjenne internasjonale krav om at vold skulle opphøre og at Israel skulle anerkjennes. I april reagerte flere nasjoner, deriblant USA, ved å kutte av direkte støtte til den palestinske regjeringen, selv om noe av pengene ble omdirigert til humanitære organisasjoner som ikke hadde noen kontakt med Hamas-regjeringen. Den påfølgende politiske uorden og økonomiske stagnasjonen ledet til at mange palestinere emigrerte fra Gazastripen.I januar 2007 brøt det ut kamper mellom Hamas og Fatah. De voldsomste kampene utspilte seg i den nordlige Gazastripen, der general Muhammed Gharib, en mangeårig offiser i den Fatah-dominerte Sikkerhetsstyrken, døde da en rakett fra Hamas traff hans hus. Gharibs to døtre og to av hans sikkerhetsvakter døde også i angrepet.I slutten av januar 2007 ble det forhandlet frem en våpenhvile mellom Fatah og Hamas. Imidlertid, etter noen få dager, brøt det ut nye kamper. Fatah-krigere stormet et Hamas-tilknyttet universitet på Gazastripen. Offiserer fra Abbas presidentgarde sloss mot Hamas-soldater som voktet Innenriksministeriet. I mai 2007 var det også nye kamper mellom Hamas og Fatah. Innenriksminister Hani Qawasmi, som hadde blitt betraktet som en moderat byråkrat som begge organisasjoner kunne akseptere, trakk seg fra stillingen på grunn av det han betegnet som skadelig oppførsel fra begge sider.
==== Konflikt mellom Hamas og selvstyremyndigheten i juni 2007 ====
En militær konflikt mellom Hamas og Fatah, tilspisset seg mellom 7. og 15. juni 2007. Hamas seiret. Minst 118 mennesker ble drept og 550 skadet, ifølge organisasjonen ICRC.
==== Krigshandlinger i 2008, 2014 og 2021 ====
I slutten av 2008 ble det sendt et større antall raketter fra Gaza og inn mot Israel. Reaksjonen fra Israel var en omfattende bombing av Gazastripen og etter hvert en bakkeinvasjon. Krigshandlingene tok slutt den 18. januar 2009. Rundt 1400 palestiner ble drept i kampene, om lag halvparten av dem sivile og barn. Infrastrukturen på Gaza fikk store skader.
Sommeren 2014 ble det på nytt sendt raketter fra Gaza mot sivile mål i Israel. Angrepene ble besvart med bombing av Gazastripen. Infrastrukturen fikk store skader og over 2100 mennesker ble drept. Ifølge palestinske myndigheter var 80 % av ofrene sivile, mens Israel hevdet at mange av disse var terrorister kledd i sivil og at de kunne føre bevis for at 47 % av de drepte var stridende. Over 100 000 ble hjemløse.I mai 2021 var det elleve dager med rakettskyting mellom Gaza og Israel i Israel–Palestinakonflikten. Minst 243 ble drept i Gaza, av dem over 100 kvinner og barn, ifølge Hamas. I Israel var tolv mennesker drept, av dem to barn, ifølge israelske myndigheter. Ifølge IDF ble det totalt skutt over 4000 raketter fra Gaza, men 90 % av disse ble stanset av rakettforsvaret Iron Dome. Noen av Hamas' raketter falt også ned på Gaza, men det er uvisst hvor mange som ble drept av disse.
== Politisk ledelse ==
Ismail Haniyeh var statsminister på vegne av den palestinske selvstyremyndigheten til 14. juni 2007, og fortsatte deretter som statsminister på vegne av Hamas.
== Se også ==
Bording av Gaza-konvoien 31. mai 2010
Vestbredden og Gazastripens politiske status
Midtøsten-konflikten
Krisen på Gaza 2008
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gaza Strip – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gaza – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Gazastripen (arabisk: قطاع غزة transkripsjon: Qiṭɑʿ Ġazza/Qita' Ghazzah, hebraisk: רצועת עזה Retzu‘at Aza) er en smal landstripe på øst-kysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området). | 10,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksl%C3%B8nnsnemnda | 2023-02-04 | Rikslønnsnemnda | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske statlige nemnder'] | Rikslønnsnemnda er en permanent lønnsnemnd som behandler interessetvister som partene i arbeidslivet frivillig bringer inn til avgjørelse, og tvister som Stortinget vedtar skal løses ved tvungen lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda oppnevnes av regjeringen for tre år av gangen og er sammensatt av nøytrale medlemmer og representanter fra partene i arbeidslivet.
Nemnda er satt sammen av følgende medlemmer:
Utpekt av Kongen
1 formann
2 nøytrale medlemmer
1 representant for arbeidstakerinteresser etter arbeidstvistloven (Uten stemmerett) eller
1 representant for arbeidstakerinteresser etter tjenestetvistloven (Uten stemmerett)
1 representant for arbeidsgiverinteresser etter arbeidstvistloven (Uten stemmerett) eller
1 representant for statens interesser etter tjenestetvistloven (Uten stemmerett)
Utpekt av konfliktens parter
2 representanter for arbeidstakersiden i konflikter etter arbeidstvistloven (1 med stemmerett) eller
1 representant for arbeidstakersiden i konflikter etter tjenestetvistloven
2 representanter for arbeidsgiversiden i konflikter etter arbeidstvistloven (1 med stemmerett) eller
1 representant for arbeidsgiversiden i konflikter etter tjenestetvistlovenFølgelig møter 7 representanter ved konflikter etter tjenestetvistloven og 9 representanter ved konflikter etter arbeidstvistloven, mens i alle tilfeller har kun 5 av de møtende stemmerett.
Nemnda er hjemlet i lønnsnemndloven av 2012.
| Rikslønnsnemnda er en permanent lønnsnemnd som behandler interessetvister som partene i arbeidslivet frivillig bringer inn til avgjørelse, og tvister som Stortinget vedtar skal løses ved tvungen lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda oppnevnes av regjeringen for tre år av gangen og er sammensatt av nøytrale medlemmer og representanter fra partene i arbeidslivet.
Nemnda er satt sammen av følgende medlemmer:
Utpekt av Kongen
1 formann
2 nøytrale medlemmer
1 representant for arbeidstakerinteresser etter arbeidstvistloven (Uten stemmerett) eller
1 representant for arbeidstakerinteresser etter tjenestetvistloven (Uten stemmerett)
1 representant for arbeidsgiverinteresser etter arbeidstvistloven (Uten stemmerett) eller
1 representant for statens interesser etter tjenestetvistloven (Uten stemmerett)
Utpekt av konfliktens parter
2 representanter for arbeidstakersiden i konflikter etter arbeidstvistloven (1 med stemmerett) eller
1 representant for arbeidstakersiden i konflikter etter tjenestetvistloven
2 representanter for arbeidsgiversiden i konflikter etter arbeidstvistloven (1 med stemmerett) eller
1 representant for arbeidsgiversiden i konflikter etter tjenestetvistlovenFølgelig møter 7 representanter ved konflikter etter tjenestetvistloven og 9 representanter ved konflikter etter arbeidstvistloven, mens i alle tilfeller har kun 5 av de møtende stemmerett.
Nemnda er hjemlet i lønnsnemndloven av 2012.
== Formenn ==
Ragnar Christiansen
Charles Philipson (1982-1984)
Trygve Leivestad
Georg Fr. Rieber-Mohn
Oluf Skarpnes (setteformann sak 1/1985)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Rikslønnsnemnda | Rikslønnsnemnda er en permanent lønnsnemnd som behandler interessetvister som partene i arbeidslivet frivillig bringer inn til avgjørelse, og tvister som Stortinget vedtar skal løses ved tvungen lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda oppnevnes av regjeringen for tre år av gangen og er sammensatt av nøytrale medlemmer og representanter fra partene i arbeidslivet. | 10,099 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.