url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Madame_Tussauds | 2023-02-04 | Madame Tussauds | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:City of Westminster', 'Kategori:Londons severdigheter'] | Madame Tussauds er et vokskabinet i London, England, med filialer i Amsterdam, Berlin, Hongkong, Las Vegas, New York, Shanghai og Washington, DC. Siste skudd på stammen er den nye filialen i Hollywood som åpnet 26. juli 2009.Grunnleggeren, Madame Tussaud, het Marie Tussaud, og var født den 1. desember 1761 i en tyskspråklig familie i Strasbourg. Hun var datter av soldaten Joseph Grosholtz.
I København finnes Louis Tussaud's Wax Museum, som til tross for navnet ikke er tilknyttet Madame Tussauds.
| Madame Tussauds er et vokskabinet i London, England, med filialer i Amsterdam, Berlin, Hongkong, Las Vegas, New York, Shanghai og Washington, DC. Siste skudd på stammen er den nye filialen i Hollywood som åpnet 26. juli 2009.Grunnleggeren, Madame Tussaud, het Marie Tussaud, og var født den 1. desember 1761 i en tyskspråklig familie i Strasbourg. Hun var datter av soldaten Joseph Grosholtz.
I København finnes Louis Tussaud's Wax Museum, som til tross for navnet ikke er tilknyttet Madame Tussauds.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Madame Tussauds – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Madame Tussauds – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Madame Tussauds er et vokskabinet i London, England, med filialer i Amsterdam, Berlin, Hongkong, Las Vegas, New York, Shanghai og Washington, DC. Siste skudd på stammen er den nye filialen i Hollywood som åpnet 26. | 10,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Pontoppidan | 2023-02-04 | Henrik Pontoppidan | ['Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Danske nobelprisvinnere', 'Kategori:Dødsfall 21. august', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Holberg-medaljen', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Fredericia', 'Kategori:Personer fra Randers', 'Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statens Kunstfonds hædersydelse'] | Henrik Pontoppidan (latinisering av «Broby») (født 24. juli 1857 i Fredericia, oppvokst i Randers, død 21. august 1943 i Ordrup) var en dansk forfatter. Forfatterskapet strekker seg over nærmere 60 år og omfatter noveller og romaner, i tillegg til at han ga ut en selvbiografi. Han er en viktig representant for naturalismen i dansk litteratur.
Pontoppidan delte Nobelprisen i litteratur med Karl Adolph Gjellerup i 1917. Pontoppidans tildeling vakte undring, siden hans forfatterskap ikke ble ansett for å være «av idealiskt riktning» - i motsetning til Jakob Knudsen som var nevnt som seriøs kandidat til Nobelprisen, men døde samme år.
| Henrik Pontoppidan (latinisering av «Broby») (født 24. juli 1857 i Fredericia, oppvokst i Randers, død 21. august 1943 i Ordrup) var en dansk forfatter. Forfatterskapet strekker seg over nærmere 60 år og omfatter noveller og romaner, i tillegg til at han ga ut en selvbiografi. Han er en viktig representant for naturalismen i dansk litteratur.
Pontoppidan delte Nobelprisen i litteratur med Karl Adolph Gjellerup i 1917. Pontoppidans tildeling vakte undring, siden hans forfatterskap ikke ble ansett for å være «av idealiskt riktning» - i motsetning til Jakob Knudsen som var nevnt som seriøs kandidat til Nobelprisen, men døde samme år.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Henrik Pontoppidan kom fra en gammel presteslekt, og var selv prestesønn.
I 1863 flyttet familien til Randers, der faren fikk et beskjedent kall ved Sankt Mortens kirke, hvor han preket en mørk og fordømmende kristentro som ble utgangspunktet for sønnens beiske kritikk av kristendommen.De overtok en stor, toetasjes prestebolig med 20 rom og en gård med staller og uthus. Et tiår før sin død ble Pontoppidan utnevnt til æresborger i byen.Han var bror til psykiateren Knud, kjent som modell for professor Hieronimus i Amalie Skrams romaner Professor Hieronimus og Paa Sct. Jørgen.Som ung ville Henrik Pontoppidan revolusjonere verden og gjøre opp med sin fedrene tro ved å ville være ingeniør og siden lærer (på sin bror Morten Pontoppidans høyskoler) og forfatter. (Bjørnstjerne Bjørnson holdt Morten for en bedre forfatter enn broren Henrik.)
=== Forfatter ===
De bøker Pontoppidan skrev i sin ungdom, var sterkt samfunnskritiske og levde opp til Georg Brandes' parole om å sette problemer under debatt. I forfatterskapets siste fase hadde Pontoppidan forlengst resignert i politisk henseende, for i stedet å besvare sin egen gåte: «Hvem er du selv?» H.C. Andersen som skrev «Det gjør ingenting å være født i andegården, når bare man har ligget i et svaneegg» får tilsvar fra Pontoppidan: «For det hjelper likevel ikke å ha ligget i et ørneegg, når man er vokst opp i andegården.» Mens H.C. Andersens syn var at geniet sprenger alle grenser, understreket Pontoppidan betydningen av oppvekstvilkår og miljø.Pontoppidans romaner og noveller gir et usedvanlig omfattende bilde av hans land og tidsalder, sammenlagt et fullstendig bilde av Danmark fra 1870-årene til første verdenskrig med alle datidens kulturelle, kirkelige og politiske brytninger og et persongalleri hentet fra alle samfunnslag.
Det mest betydningsfulle i forfatterskapet er de tre store romansyklusene Det forjættede land (1891–95), Lykke-Per (1898–1904) og De dødes rige (1912–15). Den første skildrer forhold og åndelige brytninger på landet, særlig i grundtvigske kretser; den andre er en livsskildring som viser hvor vanskelig det er for et menneske å frigjøre seg fra sin bakgrunn og barndomshjemmets åndelige lenker; den tredje og svakeste gir et mismodig bilde av tidens voksende forråelse. Etter disse tidsbildene utgav han bare en enkelt større roman, den bitre Mands himmerig (1927). 1933–40 kom fire små erindringsbind, samlet under tittelen Undervejs til mig selv (1943).
== Ekteskap og barn ==
Pontoppidan var gift to ganger, første gang i 1881 med Mette Marie, født Hansen. Med henne fikk han en sønn og to døtre, hvorav den ene døde som barn. Etter skilsmissen i 1892 giftet han seg med Antoinette Kofoed og fikk to barn med henne.
== Verker ==
Årstallene gjelder førsteutgavene. Mange av verkene kom i nye utgaver, ofte kraftig omarbeidet av Pontoppidan selv. Det skapte problemer for både lesere og utgivere at han stadig omskrev sine verker.
Stækkede Vinger. Skitser (1881). (Efter Ballet. Tête à Tête. Et Endeligt. Kirkeskuden).
Sandinge Menighed. En Fortælling (1883).
Landsbybilleder. Fortællinger (1883). (En Kjærlighedshistorie, En Fiskerede, Bonde-Idyl, Vinterbillede, Arv.)
Ung Elskov. Idyl. Roman (1887)
Mimoser. Et Familjeliv. Roman (1886)
Fra Hytterne. Nye Landsbybilleder (1887). (Knokkelmanden, Naadsensbrød, Ane-mette, Et Grundskud, Hans og Trine, Vandreren.)
Isbjørnen. Et Portræt. Roman (1887).
Spøgelser. En Historie. Roman (1888).
Naadsensbrød. Novelle (1885).
Skyer. Skildringer fra Provisoriernes Dage. Fra Tidsrummet 1885-1890 (1890). (Ilum Galgebakke, To Venner, To Gange mødt, Den første Gendarm, Tro til Døden, I Kongens Kjole, Et Offer)
Krøniker (1890). (Menneskenes Børn, Sct. Peders List, Den stærke Skrædder, Havfruens Sang, Præsten og Herremanden, Grete Gaasepige, Digterliv, Præstesækken, Ungdom, Forbandelsen, Svend Morgendug.)
Natur. To smaa Romaner (1890). (Vildt, En Bonde.)
Muld. Et Tidsbillede. Roman (1891).
Det forjættede Land. Et Tidsbillede. Roman (1892).
Minder. Roman (1893).
Ørneflugt. Eventyr (1894).
Nattevagt. Roman (1894).
Den gamle Adam. Skildring fra Alfarvej. Roman (1894).
Dommens Dag. Et Tidsbillede. Roman (1895).
Højsang'. Skildring fra Alfarvej. Roman (1896).
Det forjættede Land I-III (1898).
Lykke-Per. Hans Ungdom. Roman (1898).
Lykke-Per finder Skatten. Roman (1898).
Lykke-Per. Hans Kærlighed. Roman (1899).
Lykke-Per i det Fremmede. Roman (1899).
Lykke-Per. Hans store Værk. Roman (1901).
Lykke-Per og hans Kæreste. Roman (1902).
Lykke-Per. Hans Rejse til Amerika. Roman (1903).
Lykke-Per. Hans sidste Kamp. Roman (1904).
Fortællinger I-II (1899).
Lille Rødhætte. Et Portræt. Roman (1900).
Det ideale Hjem. Roman (1900).
De vilde Fugle. Et Skuespil (1902).
Borgmester Hoeck og Hustru. Et Dobbeltportræt. Roman (1905).
Lykke Per. 2. udgave I-III (1905).
Asgaardsrejen. Et Skuespil (1906).
Det store Spøgelse. Roman (1907).
Hans Kvast og Melusine. Roman (1907).
Den kongelige Gæst. Roman (1908).
Torben og Jytte. En Fortællings-Kres. Roman (1912).
Storeholt. En Fortællings-Kres. Roman (1913).
Kirken og Dens Mænd. Et Foredrag (1914).
Toldere og Syndere. En Fortællings-Kres. Roman (1914).
Enslevs Død. En Fortællings-Kres. Roman (1915).
Favsingholm. En Fortællings-Kres. Roman (1916).
De Dødes Rige I-II (1917).
Et Kærlighedseventyr. Roman (1917).
En Vinterrejse. Nogle Dagbogsblade (1920).
Noveller og Skitser. Et Udvalg. 1. Bind (1922).
Noveller og Skitser. Et Udvalg. 2. Bind (1926).
Romaner og Fortællinger. Bind I-VII (1924-1926).
Mands Himmerig. Roman (1927).
Det ideale Hjem og andre Noveller og Skitser (1930). (Højsang. Af Magister Globs Papirer, Det ideale Hjem. Et Problem under Debat, Hans Kvast og Melusine (En Humoreske), En Vinterrejse, Dagbogsblade, Rabbinerens Datter, Et Kærlighedseventyr, Rejsen gennem Livet.)
Drengeaar (1933).
Hamskifte (1936).
Arv og Gæld (1938).
Familjeliv (1940).
Undervejs Til Mig Selv. Et Tilbageblik (1943).
== Utmerkelser og priser ==
Pontoppidan kom på Finansloven – Statens Kunstfonds hædersydelse – første gang i 1889, mistet den igjen i 1892 på grunn av anklage for blasfemisk artikkel i Kjøbenhavns Børs-Tidende; en anmeldelse av Viggo Stuckenbergs roman Messias, men fikk støtten tilbake i 1893. Han mottok Det Anckerske Legat i 1890 og Otto Benzons Forfatterlegat i 1908. I 1918 ble han æresmedlem av Dansk Forfatterforening, i 1929 æresdoktor ved Lunds universitet og i
1933 utnevnt til æresborger i Randers. I anledning Pontoppidans 80-årsdag i 1937 innstiftet Dansk Forfatterforening Henrik Pontoppidans Mindefonds Legat.
Pontoppidan mottok Holberg-medaljen i 1941.
Lykke-Per, åtte bind, 1898–1904, er tatt opp i den danske kulturkanonen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henrik Pontoppidan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Henrik Pontoppidan på Internet Movie Database
(da) Henrik Pontoppidan på Filmdatabasen
(en) Henrik Pontoppidan hos The Movie Database
(en) Henrik Pontoppidan på Discogs
(en) Nobelprisen i litteratur 1917 hos Nobelprize.org
(en) Henrik Pontoppidan hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1917 | | pseudonym = Rusticus og Urbanus | 10,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberg_kirke | 2023-02-04 | Kongsberg kirke | ['Kategori:1761 i Norge', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor byggeår mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Asbjørn Stein', 'Kategori:Barokkirker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kirker i Kongsberg', 'Kategori:Kirker i Kongsberg prosti', 'Kategori:Kirker med prekestolalter', 'Kategori:Korskirker i Norge', 'Kategori:Kulturminner i Kongsberg', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Religiøse byggverk fra 1761', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Valgkirker i 1814'] | Kongsberg kirke er en korskirke fra 1761 ved Kirketorget i Kongsberg, Viken fylke.
Kirken har et stramt ytre, uten utskjæringer, men et særpreget og rikt interiør - i rokokko. Interiøret regnes som et av de viktigste rokokkoverk i Norge. Det rike interiøret står i klar kontrast til det stramme eksteriøret med glatte vegger, lite dekorasjoner og symmetriske vinduer. Den har likhetstrekk med Garnisonskirken i København (som delvis ble brukt som forbilde) og Nykirken i Bergen. Kirken bærer preg av at det var to tyske fagfolk, med hver sin helt ulike stil, som stod ansvarlig for kirkebygget de 21 årene byggetiden varte. Kongsberg kirke har et enkelt ytre, men svært rikt indre, og er med sine 2400 sitteplasser den største barokk-kirken i Norge.Dens indre konstruksjon gjenspeiler det gamle bergverkssamfunnets strenge rangordning av byens borgere. Den pompøse kongelosjen er sentralt plassert vis-á-vis prekestolen, dog litt høyere enn presten. Den videre statusinndeling ser man tydelig ved å sammenligne de adskilte losjene som var forbeholdt byens overklasse, med de mange og langt enklere sitte- og ståplasser beregnet på de lavere befolkningssjiktene. Fra de dårligste plassene ses ikke prekestolen. Originale tegninger og andre beskrivelser av arkitektur og teknisk er uvanlig utførlige og godt bevarte for å være fra tidlig 1700-tall.På grunn av det store tyske innslaget i bergverksdriften hadde kirken på slutten av 1700-tallet en norsk og en tysk prest som holdt gudstjeneste på de respektive språk.Kongsberg kirke er i tegl og er den kirken i Norge med flest sitteplasser, med sine 2400 sitteplasser. Historisk sett er det hevdet at 4 000 kirkegjengere kunne få plass i kirken samtidig. Største tillatte publikumsantall er 1 100 med bakgrunn i brannforskriftene. Dette antallet inkluderer en del rene lytteplasser, slik at under konserter og lignende arrangement vil kapasiteten være fra 500-750 personer.
Adkomst til stedet er via Fv90 og E134/fylkesvei 40.
| Kongsberg kirke er en korskirke fra 1761 ved Kirketorget i Kongsberg, Viken fylke.
Kirken har et stramt ytre, uten utskjæringer, men et særpreget og rikt interiør - i rokokko. Interiøret regnes som et av de viktigste rokokkoverk i Norge. Det rike interiøret står i klar kontrast til det stramme eksteriøret med glatte vegger, lite dekorasjoner og symmetriske vinduer. Den har likhetstrekk med Garnisonskirken i København (som delvis ble brukt som forbilde) og Nykirken i Bergen. Kirken bærer preg av at det var to tyske fagfolk, med hver sin helt ulike stil, som stod ansvarlig for kirkebygget de 21 årene byggetiden varte. Kongsberg kirke har et enkelt ytre, men svært rikt indre, og er med sine 2400 sitteplasser den største barokk-kirken i Norge.Dens indre konstruksjon gjenspeiler det gamle bergverkssamfunnets strenge rangordning av byens borgere. Den pompøse kongelosjen er sentralt plassert vis-á-vis prekestolen, dog litt høyere enn presten. Den videre statusinndeling ser man tydelig ved å sammenligne de adskilte losjene som var forbeholdt byens overklasse, med de mange og langt enklere sitte- og ståplasser beregnet på de lavere befolkningssjiktene. Fra de dårligste plassene ses ikke prekestolen. Originale tegninger og andre beskrivelser av arkitektur og teknisk er uvanlig utførlige og godt bevarte for å være fra tidlig 1700-tall.På grunn av det store tyske innslaget i bergverksdriften hadde kirken på slutten av 1700-tallet en norsk og en tysk prest som holdt gudstjeneste på de respektive språk.Kongsberg kirke er i tegl og er den kirken i Norge med flest sitteplasser, med sine 2400 sitteplasser. Historisk sett er det hevdet at 4 000 kirkegjengere kunne få plass i kirken samtidig. Største tillatte publikumsantall er 1 100 med bakgrunn i brannforskriftene. Dette antallet inkluderer en del rene lytteplasser, slik at under konserter og lignende arrangement vil kapasiteten være fra 500-750 personer.
Adkomst til stedet er via Fv90 og E134/fylkesvei 40.
== Forhistorien ==
Etter at man fant sølv i området som nå er Kongsberg i 1623, bestemte daværende monark, Christian IV, at det skulle bygges en kongebolig som også skulle ha et «rom til kirkelige handlinger». Dette rommet ble siden erstattet med en skikkelig kirke. Kongeboligen gikk tapt i en bybrann natt til 2. oktober 1631 og ble ikke gjenreist.
Etter bybrannen ble planer om en kirke raskt lagt frem. Man plasserte den i nordre del av kirkegården, og lå øst-vest som en korskirke omtrent der Kongsberg rådhus ligger i dag. Materialet var tømmer. Den hadde også et tårn mot vest med tre klokker.
== Den «nye» kirken ==
Den gamle kirken var nokså raskt i forfall grunnet store vedlikeholdskostnader. I 1721 bevilget kong Frederik IV 12 000 riksdaler fra Sølvverkets kasse til en ny kirke. Pengesummen var stor, men ikke nok, og forfallet fortsatte. Da påfølgende kong Christian VI så forfallet ved et besøk i 1733, ble det endelig fortgang på planleggingsarbeider med en ny kirke. Treverk og inventar fra den gamle kirken ble solgt, og mye av det endte blant annet i Lyngdal kirke i Flesberg.
Arbeidet med å tegne kirken falt på Oberberghauptmann Joachim Andreas von Stukenbrock, som var en nøktern pietist som sørget for et meget enkelt ytre. Etter hans død overtok Michael Heltzen som med utpreget sans for dekorasjoner og utsmykning sørget for et rikt utstyrt interiør. Utformingen av kirken var inspirert av Garnisons kirke (København).Stukenbrock la frem tegningene til den nye kirken 29. april 1739. De ble godkjent av kongen én måned senere, og 3. juli 1739 besluttet man å starte arbeidene. 21. april 1740 ble grunnsteinen nedlagt av Stukenbrock. Det ble løst av 17 skuddsalver i anledningen.
I 1745 stor murene ferdig, men grunnet pengemangel fikk arbeidet en foreløpig stopp frem til 1749. Da kom også taket på plass.
I 1756 døde Stukenbrock. Etterfølgeren, både som berghauptmann og arkitekt, var Michael Heltzen. Etter utdannelse fra Universitetet i København hadde Heltzen studert bergvitenskap i Tyskland i flere år. Under studieoppholdet i Tyskland hadde han fått med seg siste nytt innen kunst og arkitektur; rokokkoen, som han tok med seg inn i Kongsberg kirke. Sammen med billedhugger Henrik Bech og malerne Eric Gustav Tunmarck og Niels Thaaning skapte han det som regnes som hovedverket innen norsk rokokko.
== Innredning ==
Byggmester Brede Rantzau sto for det meste av den mer praktiske innredningen i kirkerommet. Rantzau var først og fremst snekker, men sto også for uthugging blant annet av to alterfigurer. De er plassert ved orgelet. Så å si alt inventar i kirken er av tre, men søyler og flater har blitt malt for å etterligne marmor (marmorert). Hele kirken har en kjølig blåfarge som en følge av dette.
=== Alterpartiet ===
Alterpartiet består av alter, prekestol og orgel og er bygget mot veggen i vestre korsarm. Utkastet til dette var ved den dansk-tyske billedhuggeren Johann Friedrich Hännel og det har en del likhetstrekk med
Christians kirke i København. På hver side av alteret og prekestolen er det søyler som bærer orgelgalleriet ovenfor. En del av arbeidet med dette ble gjort av Rantzau, mens Henrik Bech sto for ornamentikken og
skulpturene. Maleriene er ved Johan Diderich von Dram og Niels Thaanning.
=== Orgel ===
Kirkens barokkorgel er fra 1765 og er laget av orgelbyggeren Gottfried Heinrich Gloger. Kontrakten ble undertegnet i 1760. Byggingen av orgelet tok flere år og medførte store økonomiske overskridelser.
På slutten av 1880-tallet fikk orgelet vannskader etter en brann på kirkeloftet. Menigheten ønsket å sette det i spillbar stand igjen, men det manglet økonomiske midler. Amerikafareren Tinius Olsen ga i 1928 en større pengegave til restaureringen. I virkeligheten ble ikke orgelet restaurert, men det ble bygget inn et nytt orgel bak barokkfasaden. De originale vindlader og mekanikk ble lagt på kirkeloftet, og en elektrisk spillepult ble installert på galleriet.
Det restaurerte orgelet ble stengt av menighetsrådet før jul i 1994. Grunnene var mangler ved instrumentet og generell brannfare. En lengre innsamlingsaksjon ble iverksatt, og 18-21. mai 1999 ble orgelet demontert og sendt til omfattende restaureringsarbeider av tyske Jürgen Ahrend. Orgelet ble gjeninnviet i januar 2001, og ga da inspirasjon til Glogerfestspillene, en årlig kammermusikkfestival den siste uken i januar hvert år der orgelet og kirken har en sentral plass. Siden restaureringen har både nasjonale og internasjonale organister utgitt CD-plater med opptak av Glogerorgelet, blant annet spilte kirkens organist Reidar Hauge inn platen Gloger i 2005.
=== Kongestolvegg ===
Nærmest inngangen, rett overfor prekestolen som befinner seg midt på motstående vegg, er «Kongestolveggen». Her er kongelosjen øverst med det danske-norske riksvåpen voktet av skulpturer av de to tradisjonelle, danske «villmenn» med klubber, som er våpenets skjoldholdere. Under kongelosjen er Overberghauptmannens losje, symbolisert med arbeidere, og nederst brudelosjen.
=== Døpefont ===
Selv om det meste av innredningen er av «imitert marmor», det vil si malt treverk, er døpefonten av ekte marmor hentet fra Kommersøya ved Holmestrand, hvor den ble hugget av marmorbryteren Johan Christoffer Hægemann, også skrevet Hagemann. Døpefonten har lav kum med blader under bunnen og rund fot. Den er 103 cm høy og har en diameter på 71 cm. Den er plassert rett ut fra alterringen.Kirken har to tilhørende dåpsfat; et i messing fra 1500-tallet og et i sølv. Sølvfatet ble kjøpt etter at kirken mottok et gavebrev i 1752. Gavebrevet inneholdt også en anvisning på hva som skulle stå inngravert på fatet. Imidlertid ble ikke dette fulgt og dåpsfatet fikk en annen inskripsjon og med årstallet 1769. Fatet er laget av Jacob Smith i Drammen og har en diameter på 43,3 cm.
=== Lysekroner ===
I kirken henger tre lysekroner i krystall laget ved Nøstetangen glassverk ved Hokksund. Kronene ble påbegynt i 1759, men ble ikke hengt opp før i 1771. Det var den tyskfødte glasskunstneren og gravøren Heinrich Gottlieb Köhler som tegnet lysekronene. Det er sannsynlig at han har hatt et nært samarbeide med glassblåseren James Keith på Nøstetangen. Jernstengene til lysekronene ble utført av sølvverkets mestersmed Andreas Jensen Bryde.Den største av lysekronene er tre meter høy. Lysarmene er av glass med vridde rifler og de er behengt med spir og pendelokker i klart, magnanrødt og koboltblått glass. Den største kronen har cirka 300 zirater, blant annet Dannebrogordenens stjerne og Elefantordenens elefant.Lysekronene er unike i verden, med uvanlig komplisert konstruksjon og imponerende variasjon:
· Hver er en blanding av både konsoll- og lyrekrone
· Hele skjelettet er dekket av glass
· Det er brukt glass med mye farge, både lilla, blått, gult og grønt
· Prismene og ziratene er glassblåst, ikke slipt
Under andre verdenskrig ble lysekronene tatt ned, pakket bort og gjemt i en av de mange sølvgruvene i området.
== Tårnet ==
=== Klokkene ===
På 1700-tallet hang det fire klokker i tårnet. To av dem ble imidlertid fjernet like etter år 1800. Dermed har kun den største og den minste klokken hengt i kirken i over 200 år. Storklokken, med diameter på 157 cm er støpt av Henrich Hornhaver på Frederiksverk på Sjælland i 1766, og veier mer enn to tonn. Den minste er støpt samme sted i 1767 og veier ca. 250 kg. I forbindelse med kirkens 250-årsjubileum i 2011 ble to klokker til anskaffet. De ble laget av Olsen Nauen Klokkestøperi utenfor Tønsberg.
=== Klokkespill ===
18. september 2011 ble et nytt klokkespill innviet i forbindelse med kirkens 250-årsjubileum. Innvielsen skjedde under en folkefest på torget foran kirken.
Klokkespillet er støpt hos Olsen Nauen Klokkestøperi og består av 24 klokker hvorav den største er på hele 1 400 kg og stemt i tonen D#1. Klokkene er finansiert av det lokale næringslivet og privatpersoner, som har fått sine navn preget inn i de enkelte klokkene.
To av det nye klokkespillets klokker inngår også som svingende klokker, slik at det opprinnelige antallet kirkeklokker fra 1700-tallet nå er komplett.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Christie, Sigrid (1923-2004) (1986). Norges kirker. Oslo: Land og kirke. ISBN 8205163154.
Bøen, Gunvor Thingstad og Bøen, Hølje (2003). Kongsberg kirke - Bergstadens juvel. Kongsberg: ARFO. ISBN 82-91399-23-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kongsberg kirke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) «Kongsberg kirke». Kirkesøk. Den norske kirke.
360 graders foto fra Kongsberg kirkes interiør
«Kongsberg kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Glogerfestspillene
Glogerakademiet
Kongsberg Kantori
Turistinfo
Kirkevergen
(de) Kirker i Norge (Kirchen in Norwegen) | | kirkesamfunn = Den norske kirke | 10,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofisk_fotball | 2023-02-04 | Filosofisk fotball | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Brettspill'] | Filosofisk fotball (på engelsk Philosopher's Football eller Phutball) er et strategibrettspill for to spillere som er beskrevet i Elwyn Berlekamp, John Horton Conway og Richard K. Guys kompendium Winning Ways for your Mathematical Plays. Det spilles med én hvit brikke og et ubegrenset antall svarte brikker på et rektangulært rutenett med femten vertikale linjer og nitten horisontale linjer. En måte å spille på er å bruke go-stener på et go-brett.
Den hvite brikken er ballen og plasseres i begynnelsen av spillet på midten av brettet. Målet er å flytte ballen til motstanderens mållinje, som er den andre siden av brettet sett fra der man selv sitter.
Et trekk består i enten å plassere en svart brikke (en spiller) på et hvilket som helst tomt punkt på brettet, eller å hoppe med ballen. Ballen kan bare hoppe over punkter som inneholder svarte brikker. Et hopp må være i en rett linje, horisontalt, vertikalt eller diagonalt. Etter at en spiller hopper med ballen, fjerner han alle de svarte brikkene som ble hoppet over. Deretter kan han enten avslutte trekket, eller, hvis han ønsker det og det er mulig, fortsette å hoppe med ballen. Hvis spilleren avslutter trekket med å plassere ballen på motstanderens mållinje, vinner han spillet.
Ballen kan ikke gå over sidelinjen til høyre eller til venstre, men den kan gå over motstanderens mållinje. I det tilfellet regnes det som et mål. I tillegg er det tillatt å la ballen lande på sin egen mållinje uten at det regnes som et selvmål, forutsatt at man fortsetter trekket og flytter ballen vekk fra mållinjen før trekket avsluttes. | Filosofisk fotball (på engelsk Philosopher's Football eller Phutball) er et strategibrettspill for to spillere som er beskrevet i Elwyn Berlekamp, John Horton Conway og Richard K. Guys kompendium Winning Ways for your Mathematical Plays. Det spilles med én hvit brikke og et ubegrenset antall svarte brikker på et rektangulært rutenett med femten vertikale linjer og nitten horisontale linjer. En måte å spille på er å bruke go-stener på et go-brett.
Den hvite brikken er ballen og plasseres i begynnelsen av spillet på midten av brettet. Målet er å flytte ballen til motstanderens mållinje, som er den andre siden av brettet sett fra der man selv sitter.
Et trekk består i enten å plassere en svart brikke (en spiller) på et hvilket som helst tomt punkt på brettet, eller å hoppe med ballen. Ballen kan bare hoppe over punkter som inneholder svarte brikker. Et hopp må være i en rett linje, horisontalt, vertikalt eller diagonalt. Etter at en spiller hopper med ballen, fjerner han alle de svarte brikkene som ble hoppet over. Deretter kan han enten avslutte trekket, eller, hvis han ønsker det og det er mulig, fortsette å hoppe med ballen. Hvis spilleren avslutter trekket med å plassere ballen på motstanderens mållinje, vinner han spillet.
Ballen kan ikke gå over sidelinjen til høyre eller til venstre, men den kan gå over motstanderens mållinje. I det tilfellet regnes det som et mål. I tillegg er det tillatt å la ballen lande på sin egen mållinje uten at det regnes som et selvmål, forutsatt at man fortsetter trekket og flytter ballen vekk fra mållinjen før trekket avsluttes. | Filosofisk fotball (på engelsk Philosopher's Football eller Phutball) er et strategibrettspill for to spillere som er beskrevet i Elwyn Berlekamp, John Horton Conway og Richard K. Guys kompendium Winning Ways for your Mathematical Plays. | 10,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gl%C3%BCckel_von_Hameln | 2023-02-04 | Glückel von Hameln | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. september', 'Kategori:Dødsfall i 1724', 'Kategori:Fødsler i 1646', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Glückel von Hameln (født 1646 i Hamburg, død 19. september 1724 i Metz) var en fremgangsrik tysk-jødisk juveler og forretningskvinne. Hun er den første kvinne i Tyskland som skrev en selvbiografi.
| Glückel von Hameln (født 1646 i Hamburg, død 19. september 1724 i Metz) var en fremgangsrik tysk-jødisk juveler og forretningskvinne. Hun er den første kvinne i Tyskland som skrev en selvbiografi.
== Verker ==
Die Memoiren der Glückel von Hameln (ISBN 3-89547-040-6)
Denkwürdigkeiten der Glückel von Hameln; utgitt av Alfred Feilchenfeld (ISBN 3-8257-0073-9)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Natalie Zemon Davis, Mit Gott rechten. Das Leben der Glückel von Hameln; Wagenbach Verlag, 2003 (ISBN 3-8031-2485-9)
Monika Richarz, Die Hamburger Kauffrau Glikl. Jüdische Existenz in der Frühen Neuzeit; Christians Verlag, 2001 (ISBN 3-7672-1389-3)
== Eksterne lenker ==
(en) Memoiren der Glückel von Hameln – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Glückel von Hameln (født 1646 i Hamburg, død 19. september 1724 i Metz) var en fremgangsrik tysk-jødisk juveler og forretningskvinne. | 10,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Der_Untergang_des_Abendlandes | 2023-02-04 | Der Untergang des Abendlandes | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1918', 'Kategori:Bøker fra 1922', 'Kategori:Filosofibøker'] | Der Untergang des Abendlandes. Umrisse einer Morphologie der Weltgeschichte er den tyske filosofen Oswald Spenglers kulturfilosofiske hovedverk, som utgjør et vendepunkt innenfor historiefaget. Første bind (Gestalt und Wirklichkeit) ble første gang utgitt i 1918 i Wien, andre bind (Welthistorische Perspektiven) 1922 i München. Untergang des Abendlandes (= Aftenlandets undergang, i dansk oversettelse Vesterlandets undergang) var Weimarrepublikkens mestselgende fagbok. Utpå 1930-tallet var ialt 200.000 eksemplarer solgt.I mellomkrigstidens Bulgaria ser det ut til at boken ble en pådriver for bulgarsk nasjonal identitet, slik den fremstod i den eurasiske bevegelsen «Tilbake til Østen».Spengler anså det for åpenbart at Vestens kultur var på retur, men verket omhandler en underliggende tendens i alle kulturer. Det fikk stor betydning i vestlig filosofi og historietenkning i 1920-årene, ikke minst på bakgrunn av det kulturelle sjokket som første verdenskrig medførte. Spengler mente at alle kulturer bærer i seg en «vilje til makt» som driver dem til sette sine kjerne-idéer - som han kaller «ursymboler» - ut i livet. Ifølge Nietzsche vil mennesket skyte sin lengsels pil foran seg. Dette er for Spengler kjernen i «aftenlandets» - Vestens - idé, et uttrykk for et ønske om og vilje til ekspansjon og erobring. I sin etikk skilte han mellom «rovdyr» og og «planteetere», og satte «rovdyrene» høyest, som de sunneste. På samme måte skiller han mellom «kultur» og «sivilisasjon». Det sistnevnte så Spengler som et tegn på forfall. Når boken slo slik an like etter første verdenskrig, mener filosofen Peter Strasser at dette skyldes Tysklands nederlag og den ydmykende Versailles-traktaten, som Spenglers bok satte inn i en kulturhistorisk sammenheng.
| Der Untergang des Abendlandes. Umrisse einer Morphologie der Weltgeschichte er den tyske filosofen Oswald Spenglers kulturfilosofiske hovedverk, som utgjør et vendepunkt innenfor historiefaget. Første bind (Gestalt und Wirklichkeit) ble første gang utgitt i 1918 i Wien, andre bind (Welthistorische Perspektiven) 1922 i München. Untergang des Abendlandes (= Aftenlandets undergang, i dansk oversettelse Vesterlandets undergang) var Weimarrepublikkens mestselgende fagbok. Utpå 1930-tallet var ialt 200.000 eksemplarer solgt.I mellomkrigstidens Bulgaria ser det ut til at boken ble en pådriver for bulgarsk nasjonal identitet, slik den fremstod i den eurasiske bevegelsen «Tilbake til Østen».Spengler anså det for åpenbart at Vestens kultur var på retur, men verket omhandler en underliggende tendens i alle kulturer. Det fikk stor betydning i vestlig filosofi og historietenkning i 1920-årene, ikke minst på bakgrunn av det kulturelle sjokket som første verdenskrig medførte. Spengler mente at alle kulturer bærer i seg en «vilje til makt» som driver dem til sette sine kjerne-idéer - som han kaller «ursymboler» - ut i livet. Ifølge Nietzsche vil mennesket skyte sin lengsels pil foran seg. Dette er for Spengler kjernen i «aftenlandets» - Vestens - idé, et uttrykk for et ønske om og vilje til ekspansjon og erobring. I sin etikk skilte han mellom «rovdyr» og og «planteetere», og satte «rovdyrene» høyest, som de sunneste. På samme måte skiller han mellom «kultur» og «sivilisasjon». Det sistnevnte så Spengler som et tegn på forfall. Når boken slo slik an like etter første verdenskrig, mener filosofen Peter Strasser at dette skyldes Tysklands nederlag og den ydmykende Versailles-traktaten, som Spenglers bok satte inn i en kulturhistorisk sammenheng.
== Referanser == | Der Untergang des Abendlandes. Umrisse einer Morphologie der Weltgeschichte er den tyske filosofen Oswald Spenglers kulturfilosofiske hovedverk, som utgjør et vendepunkt innenfor historiefaget. | 10,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tommaso_de_Vio_Cajetan | 2023-02-04 | Tommaso de Vio Cajetan | ['Kategori:Ambassadører til Det tysk-romerske rike', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1534', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1469', 'Kategori:Italienske dominikanere', 'Kategori:Italienske kardinaler', 'Kategori:Italienske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pavelige diplomater', 'Kategori:Pavelige nuntier', 'Kategori:Personer fra Gaeta', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tommaso de Vio Cajetan, også kjent som Tommaso de Vio Gaetani, Thomas Cajetanus og Thomas Cajetan (født Giacomo de Vio Cajetan 20. februar 1469 i Gaeta, død 9. august 1534 i Roma) var kardinal, ordensgeneral, filosof og ekseget. I 1518 fikk han ansvaret for å ta imot Martin Luthers forklaring i Augsburg.
| Tommaso de Vio Cajetan, også kjent som Tommaso de Vio Gaetani, Thomas Cajetanus og Thomas Cajetan (født Giacomo de Vio Cajetan 20. februar 1469 i Gaeta, død 9. august 1534 i Roma) var kardinal, ordensgeneral, filosof og ekseget. I 1518 fikk han ansvaret for å ta imot Martin Luthers forklaring i Augsburg.
== Tidlig liv ==
Kardinal Cajetan var fra en adelig familie, og fikk derfor gode muligheter til å studere. Han trivdes med dette og var flittig. Da han var 16 år gammel trådte han mot sine foreldres vilje inn i dominikanerordenen. Han studerte deretter i Napoli, Bologna og Padova, og utmerket seg alle tre steder. 19. mars 1492 ble han baccaleureat i teologi. 26 år gammel ble han professor i metafysikk ved Universitetet i Padova. I sine videre studier fokuserte han særlig på humanisme og filosofisme, to dominerende tenkeretninger på den tiden.
Han markerte seg som en sterk opponent mot forskjellige avvikende syn innen Den katolske kirke, og rettet blant annet sitt mest kjente verk, De Ente et Essentiâ mot averoistiske tendenser. På dominikanernes generalkapittel i Ferrara i 1494 ble han valgt til å forsvare utvalgte teser foran forsamlingen, med blant annet Pico della Mirandola som motstander, og han imponerte så sterkt at han straks ble utnevnt til magister i teologi.
De neste to årene tilbrakte han blant annet med å utdype Thomas Aquinas' Summa Theologica, spesielt ved universitetene i Brescia og Padova. Ludovico Sforza, hertug av Milano, sørget for at han fikk en stilling som professor i teologi i Padova. Etter to år der sa han fra seg stillingen, og i 1500 kom han med hjelp fra kardinal Oliverio Carafa til Roma.
== Ordensgeneral ==
I 1501 ble han utnevnt til prokuratorgeneral for dominikanerne, og han ble professor i filosofi og eksegese ved Universitetet Sapienza. Da ordenens general døde i 1507 ble han utnevnt til vikargeneral, og i 1508 ble han ordenens nye generalmester.
Han viet seg til videre studier, og til fremme av studier blant sine medbrødre. Han krevde blant annet at dominikanerne skulle vie minst fire timer hver dag til studier, i tillegg til alle andre plikter de hadde. I dette gikk han foran med et godt eksempel, og det ble sagt at han kunne sitere nesten hele Summa Theologica fra hukommelsen.
I 1511 ble det avholdt et uautorisert konsil i Pisa, og Cajetan reiste dit og skjelte regelrett ut kardinalene og biskopene som deltok for deres ulydighet mot Den hellige stol. Han overveldet deltagerne i så stor grad at det som så ut til å bli en skismatisk bevegelse – som var startet av Ludvig XII av Frankrike – straks falt sammen.
Cajetan var en av de første som anbefalte pave Julius II å innkalle til et økumenisk konsil, det Femte Laterankonsil. Han møtte der som representant for flere ordener for å forsvare deres interesser. Han var også med på å sikre at Ferdinand av Spania fikk hjelp fra dominikanerprester som startet organisert misjonsvirksomhet i Amerika.
== Kardinal ==
1. juli 1517 ble han kreert til kardinal av pave Leo X, og utnevnt til erkebiskop av Palermo. På grunn av motstand fra det sicilianske senatet kunne han ikke ta sitt erkebispedømme i besittelse, og han sa fra seg tittelen 8. februar 1518.
I 1518 ble han sendt som pavelig legat til Tyskland, hvor han blant annet overleverte tegnene på kardinalsverdighet til Albrecht av Brandenburg, og et sverd velsignet av paven til keiser Maximilian. Cajetan hadde fullmakter til å forhandle med kongen av Danmark og keiseren om en allianse mot tyrkerne.
Samme år ble det avgjort at Martin Luther ikke skulle avhøres i Roma, men at han i stedet skulle svare for seg i Augsburg foran Cajetan. De møttes første gang 11. oktober 1518. Luther nektet å tilbakekalle noe, og flyktet fra Augsburg og tilbake til Wittenberg. Han klaget på kardinalen til paven, og snart etter, den 28. november 1518 til et allment konsil. Dermed var konflikten mellom Luther og Den hellige stol for alvor i gang. Fra protestantisk side har det hele tiden blitt framholdt at Cajetan under møtet viste sterk moderasjon, og forsøkte å finne fram til en minnelig løsning.
I 1523 ble han av pave Hadrian VI sendt til kong Ludvig av Ungarn for å styrke motstanden mot tyrkerne. Året etter ble han kalt tilbake til Roma av Klemens VII, som tok ham som en av sine nærmeste rådgivere.
Under plyndringen av Roma 1527 ble han i likhet med mange andre kirkelige ledere tatt til fange. Han betalte 5 000 gullmynter i løsepenger, en sum han måtte låne. Han var blitt utnevnt til biskop av Gaeta, og styrte sitt bispedømmes økonomi så godt at han klarte å betale tilbake den store summen.
Den 23. mars 1534 var han en av de 19 kardinaler som på et konsistorium innkalt av Klemens VII fastslo at ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina av Aragón var gyldig.
Han døde 9. august 1534, og ble gravlagt under et beskjedent monument i kirken Santa Maria sopra Minerva, en av dominikanernes kirker i Roma. Blant hans samtidige var det stor enighet om at han ville etterfulgt Klemens VII dersom han hadde overlevd ham.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church | Tommaso de Vio Cajetan, også kjent som Tommaso de Vio Gaetani, Thomas Cajetanus og Thomas Cajetan (født Giacomo de Vio Cajetan 20. februar 1469 i Gaeta, død 9. | 10,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1980 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1980 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i USA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i New York (delstat)', 'Kategori:Vinter-OL 1980'] | Vinter-OL 1980 var de 13. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 24. februar 1980 i Lake Placid i USA. Dette var andre gang lekene ble arrangert her, første gang var i 1932.
Sovjetunionen ble for tredje gang på rad beste nasjon, denne gang med ti gullmedaljer. Norge tok én gull-, tre sølv- og seks bronsemedaljer. Den norske gullmedaljen ble besørget av Bjørg Eva Jensen på 3000 meter skøyter.
Lekenes forgrunnsfigur ble Eric Heiden med fem gull av fem mulige i hurtigløp på skøyter.
| Vinter-OL 1980 var de 13. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 24. februar 1980 i Lake Placid i USA. Dette var andre gang lekene ble arrangert her, første gang var i 1932.
Sovjetunionen ble for tredje gang på rad beste nasjon, denne gang med ti gullmedaljer. Norge tok én gull-, tre sølv- og seks bronsemedaljer. Den norske gullmedaljen ble besørget av Bjørg Eva Jensen på 3000 meter skøyter.
Lekenes forgrunnsfigur ble Eric Heiden med fem gull av fem mulige i hurtigløp på skøyter.
== Valg av vertsby ==
Lake Placid ble valgt ved akklamasjon som eneste søker under den internasjonale olympiske komités 75. sesjon i Wien i Østerrike 23. oktober 1974. Vancouver i Canada var lenge motkandidat, men valgte å trekke sin søknad 4. oktober 1974.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1980
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | USA | 10,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anarchy_Online | 2023-02-04 | Anarchy Online | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gratis videospill', 'Kategori:MMORPG', 'Kategori:Videorollespill', 'Kategori:Videospill fra 2001', 'Kategori:Videospill utviklet av Funcom', 'Kategori:Videospill utviklet i Norge', 'Kategori:Windows-spill'] | Anarchy Online (AO) er et norsk, nettbasert, flerspiller rollespill, et MMORPG, utviklet av Funcom og lansert sommeren 2001 til Windows.
Spillet finner sted i et sciencefictionunivers, på planeten «Rubi-Ka» fra året 29475. Plottet konsentrerer seg om konflikten mellom et monopolistisk og grådig selskap ved navn «Omni-Tek» og opprørerne, som i et samlebegrep blir kalt «Clans». I tillegg finnes det en nøytral gruppering, «Neutrals», for de som ikke ønsker å velge side i konflikten.
Etter utgivelsen av Anarchy Online i har spillet blitt utvidet flere ganger.
The Notum Wars (2002)
The Shadowlands (2003)
Alien Invasion (2004)
Lost Eden (2006)
The Legacy of the Xan (2009)Av disse er The Shadowlands den absolutt største utvidelsen og mer enn dobler spillarealet.
Gaute Godager var «Game Director» i begynnelsen. Marius Enge ga ut Alien Invasion og tok over som «Game Director» rett etter Shadowlands-utvidelsen. Morten Byom tok over ved utgivelsen av Lost Eden. Nåværende prosjektleder for Anarchy Online er Fia "Lindelu" Tjernberg som tok over for Colin "Means" Cragg i desember 2011.
Det har også kommet en bok om handlingen før selve spillet, samt en egen CD med spillmusikk.
| Anarchy Online (AO) er et norsk, nettbasert, flerspiller rollespill, et MMORPG, utviklet av Funcom og lansert sommeren 2001 til Windows.
Spillet finner sted i et sciencefictionunivers, på planeten «Rubi-Ka» fra året 29475. Plottet konsentrerer seg om konflikten mellom et monopolistisk og grådig selskap ved navn «Omni-Tek» og opprørerne, som i et samlebegrep blir kalt «Clans». I tillegg finnes det en nøytral gruppering, «Neutrals», for de som ikke ønsker å velge side i konflikten.
Etter utgivelsen av Anarchy Online i har spillet blitt utvidet flere ganger.
The Notum Wars (2002)
The Shadowlands (2003)
Alien Invasion (2004)
Lost Eden (2006)
The Legacy of the Xan (2009)Av disse er The Shadowlands den absolutt største utvidelsen og mer enn dobler spillarealet.
Gaute Godager var «Game Director» i begynnelsen. Marius Enge ga ut Alien Invasion og tok over som «Game Director» rett etter Shadowlands-utvidelsen. Morten Byom tok over ved utgivelsen av Lost Eden. Nåværende prosjektleder for Anarchy Online er Fia "Lindelu" Tjernberg som tok over for Colin "Means" Cragg i desember 2011.
Det har også kommet en bok om handlingen før selve spillet, samt en egen CD med spillmusikk.
== Utmerkelser ==
MMORPG-et har så langt mottatt 20 internasjonale priser (blant annet Best Persistent World Expansion Pack (RPGVault, 2003), Outstanding Achievment in Art Direction (RPGVault, 2003) og Best Online Game (ECTS, 2001)).
== Eksterne lenker ==
(en) Anarchy Online på Steam
(en) Anarchy Online hos MobyGames
(en) Anarchy Online hos MobyGames
(en) Anarchy Online på Metacritic
(en) Anarchy Online hos Internet Game Database | Anarchy Online (AO) er et norsk, nettbasert, flerspiller rollespill, et MMORPG, utviklet av Funcom og lansert sommeren 2001 til Windows. | 10,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B6rg_Haider | 2023-02-04 | Jörg Haider | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:FPÖ-politikere', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Omkomne i trafikkulykker', 'Kategori:Partiledere', 'Kategori:Personer fra Bezirk Gmunden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jörg Haider (født 26. januar 1950 i Bad Goisern i Oberösterreich, død 11. oktober 2008 i Klagenfurt) var en østerriksk politiker. Han var guvernør i delstaten Kärnten fra 1989 til 1991 og igjen fra 1999 til sin død. Haider var leder av, og en av de viktigste figurene innen, det høyreorienterte østerrikske Frihetspartiet Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ). I 2005 brøt både han og en del andre ut av partiet og stiftet et nytt parti kalt Bündnis Zukunft Österreich (BZÖ) («Alliansen for Østerrikes framtid»). Han var leder av BZÖ i 2005 og 2008.
| Jörg Haider (født 26. januar 1950 i Bad Goisern i Oberösterreich, død 11. oktober 2008 i Klagenfurt) var en østerriksk politiker. Han var guvernør i delstaten Kärnten fra 1989 til 1991 og igjen fra 1999 til sin død. Haider var leder av, og en av de viktigste figurene innen, det høyreorienterte østerrikske Frihetspartiet Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ). I 2005 brøt både han og en del andre ut av partiet og stiftet et nytt parti kalt Bündnis Zukunft Österreich (BZÖ) («Alliansen for Østerrikes framtid»). Han var leder av BZÖ i 2005 og 2008.
== Liv og virke ==
Haider kom fra et tysknasjonalt preget hjem, og foreldrene var entusiastiske nasjonalsosialister. Faren kom fra arbeiderklassen, mens moren var datter av en rik lege. Haider studerte juss og statsvitenskap, og tok den juridiske doktorgraden i 1973. I studietiden var han aktiv i sangkoret Silvania Wien, og arbeidet senere som universitetsassistent ved Institut für Staats- und Verwaltungsrecht ved Universität Wien.
Den første offentlige oppmerksomhet fikk han da han deltok i en talekonkurranse i regi av det tysknasjonalt innstilte Turnerbund Innsbruck. Han vant med bidraget «Sind wir Österreicher Deutsche?» («Er vi østerrikere tyskere?»). Hans politiske karrière begynte da han ble leder av det østerrikske Frihetspartiets ungdomsorganisasjon i 1970. Han ble partiets leder i 1986. FPÖ fikk 27% av stemmene ved valget i 1999, og dannet året etter regjering sammen med det konservative Folkepartiet Österreichische Volkspartei (ÖVP) under kansler Wolfgang Schüssel. Han trakk seg som partiformann i februar 2000 til fordel for partifellen Susanne Riess-Passer, som var Østerrikes visekansler. Det er imidlertid blitt hevdet at han fortsatte å styre partiet bak kulissene. Riess-Passer trakk seg i 2002 til fordel for Karl-Heinz Grasser og Peter Westenthaler. Ved valgene samme år fikk partiet 10,16 %.
7. mars 2004 vant Haiders parti 42,5 % av stemmene i valget i Kärnten. 31. mars samme år ble Haider gjenvalgt som guvernør av FPÖs og ÖVPs representanter i delstatsparlamentet. Haider ble rik da han arvet et gods i Kärnten fra sin onkel. Han var Østerrikes rikeste politiker.
Ved en del anledninger uttrykte Haider støtte til enkelte av ideene fra den nasjonalsosialistiske tiden, som for eksempel at Østerrike ikke skulle være egen stat (august 1988) og sysselsettingspolitikken (juni 1991). I februar 1995 omtalte han konsentrasjonsleirene som «fangeleire». Det vakte også oppsikt da han uttalte at deportasjonen av jødene under krigen ikke var verre enn fordrivingen av tyskere fra Sudetenland etter andre verdenskrig. Videre gjorde han et poeng av å hedre Waffen-SS-veteraner som hadde «kjempet for sitt fedreland», eksempelvis på et møte for krigsveteraner i september 1995 hvor et videoklipp fra møtet viste Haider som (feilaktig) uttalte at Waffen SS var en del av Wehrmachts hær og av den grunn fortjente anerkjennelse.
== Familie ==
Haider var gift med Claudia Haider. De hadde to døtre:
Datteren Ulrike Quercia (f. 1977) er jurist og jobber ved et italiensk universitet. Hun er gift med den italienske statsviteren og regjeringsbyråkraten Paolo Quercia. Ekteparet Quercia er begge aktive ryttere. Paolo Quercia driver også med fekting.
Datteren Cornelia Haider-Mathis (f. 1980) er gift med Benjamin Mathis.
== Død ==
Jörg Haider døde i en bilulykke i Lambichl i Kärnten der han selv var guvernør. Ifølge politiet kjørte han av veien, hvorpå bilen veltet og rullet rundt flere ganger. Han var alene i bilen og pådro seg alvorlige bryst- og hodeskader som han døde av under transport til sykehuset i Klagenfurt. Haider var på vei til feiringen av sin mors 90-årsdag da ulykken inntraff. I ettertid ble det kjent at han var kraftig beruset og hadde meget høy fart (142 km/t i 70-sone) da ulykken skjedde.Haider ble 58 år gammel. Han ble etterfulgt som guvernør av sin viseguvernør Gerhard Dörfler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jörg Haider – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jörg Haider på Internet Movie Database
(en) Jörg Haider på Discogs | Jörg Haider (født 26. januar 1950 i Bad Goisern i Oberösterreich, død 11. | 10,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Susanne_Riess-Passer | 2023-02-04 | Susanne Riess-Passer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:FPÖ-politikere', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Braunau', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Susanne Riess-Passer (født 3. januar 1961 i Braunau am Inn) er en østerriksk politiker (det østerrikske frihetspartiet, FPÖ).
Hun studerte juss ved Universität Innsbruck mellom 1979 og 1984, og avsluttet med den juridiske doktorgrad, og arbeidet deretter som advokatfullmektig. Hun var pressemedarbeider ved nordisk ski-VM 1985-1986 og arbeidet som organisasjonssekretær for Bruderschaft St. Christoph. Siden 1987 arbeidet hun som pressemedarbeider i FPÖ. Hun ble viseformann i partiet i 1995, og var fra 1996 dessuten generalsekretær. Som sådan fikk hun rykte for å være strikt lojal mot partileder Jörg Haider og gjennomføringen av hans vilje i partiet. Derfor fikk hun kallenavnet Königskobra.Hun ble innvalgt i Tirols landdag i 1999.
I 2000 etterfulgte hun Jörg Haider som partileder i FPÖ, men mange anså henne som en marionett for Haider. Hun var statsråd og dessuten Østerrikes visekansler i koalisjonsregjeringen mellom de konservative (ÖVP) og frihetspartiet under Wolfgang Schüssel fra 2000 til 2003.
Siden 2004 er Riess-Passer administrerende direktør for Wüstenrot-Bausparkasse.
| Susanne Riess-Passer (født 3. januar 1961 i Braunau am Inn) er en østerriksk politiker (det østerrikske frihetspartiet, FPÖ).
Hun studerte juss ved Universität Innsbruck mellom 1979 og 1984, og avsluttet med den juridiske doktorgrad, og arbeidet deretter som advokatfullmektig. Hun var pressemedarbeider ved nordisk ski-VM 1985-1986 og arbeidet som organisasjonssekretær for Bruderschaft St. Christoph. Siden 1987 arbeidet hun som pressemedarbeider i FPÖ. Hun ble viseformann i partiet i 1995, og var fra 1996 dessuten generalsekretær. Som sådan fikk hun rykte for å være strikt lojal mot partileder Jörg Haider og gjennomføringen av hans vilje i partiet. Derfor fikk hun kallenavnet Königskobra.Hun ble innvalgt i Tirols landdag i 1999.
I 2000 etterfulgte hun Jörg Haider som partileder i FPÖ, men mange anså henne som en marionett for Haider. Hun var statsråd og dessuten Østerrikes visekansler i koalisjonsregjeringen mellom de konservative (ÖVP) og frihetspartiet under Wolfgang Schüssel fra 2000 til 2003.
Siden 2004 er Riess-Passer administrerende direktør for Wüstenrot-Bausparkasse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Susanne Riess – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Susanne Riess-Passer hos Europaparlamentet
(en) Susanne Riess-Passer hos Europarådets parlamentarikerforsamling | Susanne Riess-Passer (født 3. januar 1961 i Braunau am Inn) er en østerriksk politiker (det østerrikske frihetspartiet, FPÖ). | 10,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5l_Tyldum | 2023-02-04 | Pål Tyldum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Høylandet kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Pål Bjarne Tyldum (født 28. mars 1942 på Høylandet i Nord-Trøndelag) er en norsk tidligere langrennsløper.
Tyldum var spesialist på de lengste distansene, kjent for sin evne til å disponere kreftene. Han ble olympisk mester på femmila i Sapporo i 1972, og var med på stafettlaget som tok gull i Grenoble i 1968. I tillegg har han tre OL-sølv og sju individuelle norgesmesterskap. Tyldum var norsk flaggbærer i vinter-OL 1976 i Innsbruck. Han representerte Hållingen IL, Høylandet. I 1970 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. I 1972 ble han tildelt Olavstatuetten og Fearnleys olympiske ærespris for seieren på 50 km i Sapporo.
| Pål Bjarne Tyldum (født 28. mars 1942 på Høylandet i Nord-Trøndelag) er en norsk tidligere langrennsløper.
Tyldum var spesialist på de lengste distansene, kjent for sin evne til å disponere kreftene. Han ble olympisk mester på femmila i Sapporo i 1972, og var med på stafettlaget som tok gull i Grenoble i 1968. I tillegg har han tre OL-sølv og sju individuelle norgesmesterskap. Tyldum var norsk flaggbærer i vinter-OL 1976 i Innsbruck. Han representerte Hållingen IL, Høylandet. I 1970 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. I 1972 ble han tildelt Olavstatuetten og Fearnleys olympiske ærespris for seieren på 50 km i Sapporo.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hyldmo, Endre (1992). «Pål Tyldum – Hardhausen frå Høylandet». Trøndergull : Trøndelags vinter-OL-historie. Melhus: Snøfugl. s. 62–70. ISBN 8270831964. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
== Eksterne lenker ==
(de) Pål Tyldum – Munzinger Sportsarchiv
(en) Pål Tyldum – Olympics.com
(en) Pål Tyldum – Olympic.org
(en) Pål Tyldum – Olympedia
(en) Pål Tyldum – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Pål Tyldum – FIS (langrenn) | Pål Bjarne Tyldum (født 28. mars 1942 på Høylandet i Nord-Trøndelag) er en norsk tidligere langrennsløper. | 10,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Sandberg_(kombinertl%C3%B8per) | 2023-02-04 | Tom Sandberg (kombinertløper) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i kombinert', 'Kategori:Norske kombinertløpere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kombinert', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Rana kommune', 'Kategori:Verdensmestere i kombinert', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Tom Sandberg (født 6. august 1955 i Mo i Rana) er en norsk tidligere kombinertløper som representerte Mo skilag. Han ble regnet som verdens beste kombinertløper på begynnelsen av 1980-tallet.
Sandberg ble europamester for junior i 1975, etter å tatt sølv året før. I sin OL-debut ble Sandberg nummer åtte i Innsbruck 1976. Fire år senere ble han nummer fire under OL i Lake Placid. Under VM i Oslo i 1982 vant han den individuelle konkurransen etter en spennende sluttspurt, der han kom i mål bare 0,2 sekunder foran Konrad Winkler, og 0,9 sekunder foran Uwe Dotzauer, begge fra Øst-Tyskland.
Det store jubelåret hans var 1984 da han ble olympisk mester i Sarajevo. Han vant også VM-gull i lagkonkurranse sammen med Geir Andersen og Hallstein Bøgseth (øvelsen stod ikke på det olympiske program i Sarajevo). Den samme sesongen vant han også verdenscupen sammenlagt – dette var første sesong verdenscupen ble arrangert. Han ble også tildelt Nordland fylkes kulturpris og Morgenbladets gullmedalje i 1984.
Sandberg har vunnet ni norgesmesterskap (1975-1980 og 1982-1984), seks kongepokaler og ble tildelt Olavstatuetten i 1982 og Holmenkollmedaljen i 1983.
Den 24. september 2022 ble det avduket en statue av Sandberg i et skihoppsvev like ved Fageråsbakken i Rana. Statuen er laget av billedhuggeren Bjørn Sørvang Hansen.
| Tom Sandberg (født 6. august 1955 i Mo i Rana) er en norsk tidligere kombinertløper som representerte Mo skilag. Han ble regnet som verdens beste kombinertløper på begynnelsen av 1980-tallet.
Sandberg ble europamester for junior i 1975, etter å tatt sølv året før. I sin OL-debut ble Sandberg nummer åtte i Innsbruck 1976. Fire år senere ble han nummer fire under OL i Lake Placid. Under VM i Oslo i 1982 vant han den individuelle konkurransen etter en spennende sluttspurt, der han kom i mål bare 0,2 sekunder foran Konrad Winkler, og 0,9 sekunder foran Uwe Dotzauer, begge fra Øst-Tyskland.
Det store jubelåret hans var 1984 da han ble olympisk mester i Sarajevo. Han vant også VM-gull i lagkonkurranse sammen med Geir Andersen og Hallstein Bøgseth (øvelsen stod ikke på det olympiske program i Sarajevo). Den samme sesongen vant han også verdenscupen sammenlagt – dette var første sesong verdenscupen ble arrangert. Han ble også tildelt Nordland fylkes kulturpris og Morgenbladets gullmedalje i 1984.
Sandberg har vunnet ni norgesmesterskap (1975-1980 og 1982-1984), seks kongepokaler og ble tildelt Olavstatuetten i 1982 og Holmenkollmedaljen i 1983.
Den 24. september 2022 ble det avduket en statue av Sandberg i et skihoppsvev like ved Fageråsbakken i Rana. Statuen er laget av billedhuggeren Bjørn Sørvang Hansen.
== Verdenscupseire ==
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Tom Sandberg – Munzinger Sportsarchiv
(en) Tom Sandberg – Olympedia
(en) Tom Sandberg – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Tom Sandberg – FIS (kombinert) | | fsted = Mo i Rana | 10,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tropp | 2023-02-04 | Tropp | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militære organisasjonsformer'] | Tropp, også kalt pelotong, er den nest minste militære avdelingen, og er normalt inndelt i fire til seks lag bestående av lagfører og tre til ni soldater. Troppen ledes av en troppssjef, normalt en offiser med løytnants grad, og en nestkommanderende, vanligvis med fenriks grad. Til sammen består dermed en tropp av 30–50 soldater og befal.
Tre til fem tropper utgjør et kompani (eventuelt et batteri eller en eskadron).
Uttrykket tropper brukt i flertall er et synonym for militære styrker.
| Tropp, også kalt pelotong, er den nest minste militære avdelingen, og er normalt inndelt i fire til seks lag bestående av lagfører og tre til ni soldater. Troppen ledes av en troppssjef, normalt en offiser med løytnants grad, og en nestkommanderende, vanligvis med fenriks grad. Til sammen består dermed en tropp av 30–50 soldater og befal.
Tre til fem tropper utgjør et kompani (eventuelt et batteri eller en eskadron).
Uttrykket tropper brukt i flertall er et synonym for militære styrker.
== Referanser == | Tropp, også kalt pelotong, er den nest minste militære avdelingen, og er normalt inndelt i fire til seks lag bestående av lagfører og tre til ni soldater. Troppen ledes av en troppssjef, normalt en offiser med løytnants grad, og en nestkommanderende, vanligvis med fenriks grad. | 10,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Islandsmoen | 2023-02-04 | Sigurd Islandsmoen | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Kultur i Moss', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Personer fra Sør-Aurdal kommune', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Sigurd Islandsmoen (født 27. august 1881, død 1. juli 1964) var en norsk organist og komponist. Islandsmoen er kjent blant annet for melodien til Jørgen Moes dikt Det lysnet i skogen. Han var organist i Moss fra 1916 til 1961.
Islandsmoens musikalske produksjon forøvrig, omfatter blant annet dødsmessen «Requiem» (1935–36, uroppført i 1943), operaen «Gudrun Laugar», oratoriene «Israel i fangenskap» (uroppført i 1931) og «Heimat frå Babel» (uroppført i 1934), korverket «Missa solemnis» (uroppført i 1954), korverket «Missa Nidrosiense» (1963), to symfonier, «Norsk ouverture» og andre orkesterverk, kammermusikk, klaver- og orgelverk samt en rekke korverker.
| Sigurd Islandsmoen (født 27. august 1881, død 1. juli 1964) var en norsk organist og komponist. Islandsmoen er kjent blant annet for melodien til Jørgen Moes dikt Det lysnet i skogen. Han var organist i Moss fra 1916 til 1961.
Islandsmoens musikalske produksjon forøvrig, omfatter blant annet dødsmessen «Requiem» (1935–36, uroppført i 1943), operaen «Gudrun Laugar», oratoriene «Israel i fangenskap» (uroppført i 1931) og «Heimat frå Babel» (uroppført i 1934), korverket «Missa solemnis» (uroppført i 1954), korverket «Missa Nidrosiense» (1963), to symfonier, «Norsk ouverture» og andre orkesterverk, kammermusikk, klaver- og orgelverk samt en rekke korverker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Islandsmoen vokste opp på gården Islandsmoen i Sør-Aurdal som den yngste av åtte søsken, i et hjem preget av musikk og sang. Da han var liten og var med på seteren hadde han en planke med orgeltangentene påtegnet, og når han «spilte» så hørte han tonene inni seg. Sitt første virkelige «orgel» fikk Islandsmoen som ni-åring, et harmonium laget av en farbror. Helt siden guttedagene var han levende opptatt av å samle og notere ned folketoner. Og det var på en reise for å samle inn slike at han i 1934 fikk tanken om å skape det som skulle bli ett av hans storverk, et rekviem.Blant søsknene var den eldre broren, Olaus Islandsmoen (1873-1949).
Den innsats Sigurd Islandsmoen hittil har rukket å gjøre i norsk kirkemusikk er intet mindre enn imponerende. Når den er så lite kjent av de fleste, har det alene sin grunn i Islandsmoens medfødte redsel for alt som heter reklame.
=== Utdannelse ===
Han tok lærereksamen ved Elverum lærerskole i 1904, og jobbet som lærer fra 1904 til 1916. Først jobbet han som lærer og organist noen år i hjembygda Bagn, og senere virket han de siste seks årene som musikklærer i Gjøvik. Hjemme i Bagn ble en stor del av bygdas øvrige musikkliv drevet av to av hans brødre. I Gjøvik etablerte han et musikkdramatisk selskap. Både før og etter lærerstudiene studerte han ved Musikkonservatoriet i Oslo, blant annet under Gustav Fr. Lange, og senere også i Leipzig i Tyskland under Max Reger.
=== Yrkesliv ===
Gjennom sin posisjon som organist i Moss (1916–1961) gjorde han en stor innsats for byens musikkliv. Etter prøveoppføringer i 1919 av Haydns Årstidene og seinere Mendelssohns Elias, tok Islandsmoen initiativet til å danne Moss korforening i 1920. Senere tok han initiativet til dannelsen av Moss orkesterforening i 1924 etter en meget vellykket oppføring av Händels Judas Maccabæus. Samarbeidet mellom disse førte til oppføring av en rekke store verk for kor og orkester. Han ledet hele 49 oratoriefremføringer med Moss korforening, og er regnet som selve drivkraften i musikklivet i byen fra denne tiden.Tiden i Leipzig er antatt å ha hatt stor innflytelse på hans musikalske utvikling. Det gjaldt særskilt organisten Karl Straube (1873–1950) og dirigenten Arthur Nikisch (1855–1922) som ledet Gewandhaus-orkesteret. De to sistnevnte trekkes frem som personligheter som påvirket ham i særlig grad. De senromantiske strømningene og kromatisk harmonikk påvirket ham betydelig. Islandsmoen ble siden aldri helt familiær med resten av samtidsmusikken, og det er sagt om ham at han ble født et hundreår for sent til å bli regnet blant de store klassiske komponistene.
Sigurd Islandsmoen var aktiv i musikklivet helt til det siste og ledet i 1964, samme året som han døde, uroppførelsen av sin historiske opera, «Gudrun Laugar».
Monumentet på Bagn kirkegård er utført av Ståle Kyllingstad.
== Verk ==
=== Det lysnet i skogen ===
Verket ble til i 1902 og har fått opusnummer 15. Det ble en suksess først da Islandsmoen ti år senere, harmoniserte det for kor. Musikken ble innspilt på plate og solgte i ca. 10 000 eksemplarer. Jørgen Moes tekst hadde tidligere vært sunget til Vämlandsvisan.
=== Requiem ===
Islandsmoens Requiem ble ferdig i 1936, men ikke fremført i sin helhet før i 1943. Verket er opus nr. 42 og har følgende satser:
Canto funébre (sorgstemt sang)
Introitus
Graduale
Dies irae
Kyrie eleison
Recordare
Preces meae
Confutatis
Oro supplex
Lacrymosa
Domine, Jesu Christe
Sanctus
Benedictus, Sanctus
Pie Jesu
Agnus DeiFire satser av verket ble fremført under vespergudstjenesten i Frogner kirke 1. november 1942, en måned før hele verket gikk gjennom sensuren. Verket inneholder flere temaer og motiver hentet fra folketoner fra Valdres. Islandsmoen ga i tidsskriftet Norsk Musikkliv 1943 nr. 1, en forklaring på hvordan han forvandlet folkemusikken til kunstmusikk :
Da det aller meste av det som ble funnet var religiøse toner med tildels dårlig tekst, lå tanken ganske nær, at disse motivene muligens var anvendelige til tematisk behandling i et større kirkelig korverk. Da de fleste bibelske sujetter er benyttet før, og da det blant annet fantes en meget god folketone til Petter Dass' salme Herre Gud, ditt dyre navn og ære, som på mange måter slekter inn på den veldige tekst Dias Irae, lå det nær å tro at den gamle requiemtekst muligens kunne benyttes. Anvendelsen av norsk folkemusikk i dette verket er imidlertid ikke et vanlig potpurriarrangement. Teknisk sett ville det være en umulighet, og kunstnerisk sett ville det være en forbrytelse å benytte kjente norske folketoner – også verdslig – til denne veldige og alvorsfulle tekst på en så primitiv måte. Det er motiver, som ikke er benyttet før, og de aller fleste av dyp religiøs natur. Det er selvsagt at nesten ingen av dem passet inn i latinens metrikk, men måtte underkastes omformingens prosess ved en symfonisk behandling av motivene.
Et requiem er en katolsk sunget dødsmesse og har ingen plass i luthersk liturgi, for ikke snakke om innen norsk kirkelig praksis. Ute i Europa har flere av de store klassiske komponistene lagd slike verk, og spesielt berømte er vel verkene til Mozart, Verdi og Cherubini. Islandsmoen har selv fremført Cherubinis Requiem i 1927 og har ganske sikkert latt seg påvirke av dette, selv om de er forskjellig i form. Tekstmessig følger han imidlertid tett på Mozarts bruk av tekstene, som igjen følger en tradisjon fra 1700-tallet om å forenkle disse. Også i Introitus og Kyrie har han fulgt etablert praksis, mens han bryter med Mozart og Verdi i Graduale hvor han bruker en gjentagelse fra Introitus. Han velger å behandle Dies irae annerledes enn Cherubini og Bruckner, og deler den opp og reorganiserer. Totalt tar Islandsmoen for seg 15 av de i alt 19 versene. Gjennom hele verket er det en varierende satsstruktur og det veksles mellom homofone og polyfone partier. I flere av partiene trer det nære slektskapet til norske folketoner frem, og melodien Herre Gud ditt dyre navn og ære setter preg på Dies irae, Kyrie eleison og Agnus Dei.
Requiem (opus 42) ble urfremført i sin helhet i Vår Frelsers kirke 14. januar 1943. Fire av satsene hadde allerede 1. november 1942 vært fremført i Frogner kirke. Verket ble ved begge anledninger fremført av Cæciliaforeningen og Filharmonisk Selskaps Orkester. Organist var Rolf Karlsen og solistene var Gunvor Mjelva (sopran), Svanhild Richvoldsen (alt), Sigurd Hoff (tenor), Øystein Sinding-Larsen (bass). Arild Sandvold dirigerte konserten.
Urfremførelsen var midt under den andre verdenskrig og domorganist Rolf Karlsen var på vei til konserten da flyalarmen plutselig gikk. Han forteller at han klarte å komme seg ned på «Konsen» [Musikkonservatoriet i Nordahl Brunsgate] uten å bli jaget ned, og at han der hadde det hyggeligere enn i en fremmed kjeller. Etter en halv time kom faren over og alt vendte tilbake til det normale. Klokken 21 startet konserten og han forteller at «- det var en eiendommelig stemning i kirken med disse norske tonene».
…Av de solister De nevner, har allerede nn underskrevet erklæringen. Dersom ikkje nn vil gjøre det samme, kan de ikkje få tillatelse til å medvirke i innstuderingen av Islandsmoens Requiem.Heil og Sæl!
Da Cæciliaforeningen planla urfremføringen støtte de på vanskeligheter. Alt ble den gangen godkjent av Statens teaterdirektorat og ikke alle hadde underskrevet på de nødvendige erklæringer. Etter mye korrespondanse får de til slutt tillatelse til å holde konsert. I et brev datert 17. desember 1942 blir de gjort kjent med at verket har passert sensuren.
Etter fremføringen i Oslo ble verket senere fremført i Stavanger, Moss, Drammen, Lillestrøm, Hønefoss (1946), Bergen (1949), Voss (1949) og Trondheim. Verket er også fremført i København (1946) og i Brussel (1953) som en del av kulturutvekslingen mellom Belgia og Norge. Utdrag av verket ble også fremført i Paris i 1953. Oppføringen i Bergen ble direkteoverført av Norsk rikskringkasting.
Etter krigen forsvant verket, og det siste som er kjent er at det ble fremført i Brussel og Paris i 1953. Deretter forsvant notematerialet. Hvorfor og hvordan er ukjent, men det ser ut som om materialet aldri ble returnert. Direktesendingen i radio ble tatt opp, og det ble overført til NRK. Opptaket er senere forsvunnet. En versjon av "Agnus Dei"-satsen for orgel og kor overlevde og ble brukt i begravelsen til Kong Haakon 7.Ingen viste hvor det var før det ble etterlyst i 1991 og Nasjonalbiblioteket kunne fortelle at alt arkivert materiale var på plass med unntak av nettopp Requiem. På Bagn Bygdesamling har det imidlertid blitt oppbevart en enslig microfilm i mange år av den opprinnelige versjonen slik den var før uroppføringen. De kunne derfor fortelle Nasjonalbiblioteket at Requiem ikke var tapt, de hadde en kopi. Kopien ble lagd under krigen av Islandsmoen for å sikre verket for ettertiden, og kopien var blitt lagt i magasinene på Bagn Bygdesamling. Det er antatt at noe av bakgrunnen var frykt for at verket kunne bli destruert på grunn av det sterke nasjonale preget det hadde, og den tyske motstanden mot å markere slikt. Denne kopien er siden blitt oppfotografert og utgitt av Norsk Musikkforlag. Disse hadde allerede i 1945 kjøpt rettighetene til verket og hadde den gang utgitt et klaveruttog til hjelp ved innstudering. Verket er siden blitt oppført ved Kirkemusikkdagene i Bergen 10. november 2002, og er nyutgitt av musikkforlaget 2L med støtte av Norsk kulturråd. På denne utgivelsen medvirker Det norske solistkor og Kristiansand symfoniorkester med Terje Boye Hansen som dirigent.
1. og 2. november 2008 ble verket satt opp i Moss kirke under ledelse av kantor Kjetil Ertresvåg. Moss kammerkor og solister fra plateinnspillingen medvirket.
== Verkliste (utvalg) ==
=== Vokalverk ===
Elegi, (strykere og kvinnekor)
Kirkekantate (strykekvartett), sopran, tekst Andreas Borch-Sandsdalen
Det lysnet i skogen, opus 15, tekst av Jørgen Moe
Israel i fangenskap, (oratorium), opus 14, fullført 1931 og uroppført samme år.
Heimatt frå Babel, (oratorium) opus 20, fullført 1934 og uroppført samme år.
Kantate for et korjubileum, opus 39.
Mossiana-Cantata, opus 40.
Requiem, opus 42, skrevet 1935–36, uroppført 1943
Missa solemnis (korverk), opus 56, uroppført 1954.
Gudrun Laugar (opera), fullført 1962
Missa Nidrosiense (korverk), fullført 1963.
=== Orkesterverk ===
Tema con variazioni, opus 4.
Symfoni nr. 1 i G-dur, opus 6.
Norsk ouverture, opus 10, uroppført 1913.
Norsk kjærlighetsvise, opus 16.
Suite i tre satser, opus 17.
En elskovsdrøm (kun strykeinstrumenter), opus 18.
Norsk album, opus 19.
Pastorale, opus 20, fra oratoriet Hematt frå Babel.
Polonaise pathetique, opus 29.
Min harpelek (fantasi for harpe og orkester over folketoner fra Valdres), opus 33.
Eivind Bolt (symfonisk dikt), opus 45.
Symfoni nr 2 i f-moll, opus 49.
=== Kammermusikk ===
Sonate for fiolin og piano.
Strykekvartett nr 3 i d-moll, opus 46.
Strykekvartett nr 1 i F-dur, opus 11.
Strykekvartett nr 2 i c-moll, opus 21.
Klavertrio i e-moll, opus 37.
== Æresbevisninger ==
Islandsmoen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og fikk fra 1952 Statens kunstnerlønn.
== Utstillinger ==
Det er en permanent utstilling om Islandsmoens virke ved Bagn Bygdesamling. Dette er et mindre museum i Sør-Aurdal som ble opprettet av hans bror Olaus Islandsmoen på hjemgården Islandsmoen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Informasjonsbrosjyre brukt av Bagn Bygdesamling (Deler av teksten gjengitt i artikkelen)
Sigurd Islandsmoen: Requiem, Kristiansand Symfoniorkester, Det Norske Solistkor, Terje Boye Hansen. 2L 36SACD (Hybridutgivelse med surround og stereo) [1]
Gaukstad, Øystein (1912-1996) (1973). Toner fra Valdres. Leira: Valdres bygdeboks forlag. ISBN 8299016606.
== Eksterne lenker ==
Ballade: Det gløymde Requiem Arkivert 25. desember 2007 hos Wayback Machine.
Moss kommune: Sigurd Islandsmoen | | fødselsdato = 27. august 1881 | 10,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Axel_Kielland | 2023-02-04 | Axel Kielland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Journalister i Dagbladet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske hørespillforfattere', 'Kategori:Norske journalister under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske krimforfattere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Axel Zetlitz Kielland (født 14. februar 1907 i Stavanger, død 25. november 1963) var forfatter og journalist.
| Axel Zetlitz Kielland (født 14. februar 1907 i Stavanger, død 25. november 1963) var forfatter og journalist.
== Bakgrunn ==
Fra 1927 var Kielland ansatt i Dagbladet som journalist. Han var en av avisens klareste og skarpeste penner.
Han utgav 1938 kriminalkomedien Mannen som alle ville myrde, som ble en stor suksess på Det Nye Teater i Oslo. Kielland skrev også skuespillet Tante Annas penger (1940).
Under andre verdenskrig levde han som flyktning i Sverige. Der skrev han skuespillet Hvis et folk vil leve (1943), som handlet om motstandsbevegelsen i Norge. På grunn av dets sterke antityske tendens ble stykket etter to oppførelser forbudt av den svenske regjering, etter at den tyske ambassaden hadde nedlagt protest. Regjeringens inngripen ble voldsomt kritisert, og foranlediget en livlig debatt i Riksdagen.
Mens han var i Sverige under krigen kom også hans to underholdningsromaner Lev farlig og Farlige hvetebrødsdager med emner fra motstandsbevegelsen. Farlige hvetebrødsdager ble fremført hørespill i NRK etter krigen og er blitt utgitt som lydbok i 2007: ISBN 9788242118882
Skuespillet Herren og hans tjenere (1955) ble oppført på Nationaltheatret og også fremført av Radioteatret og senere, i 1959 filmatisert. Stykket var inspirert dels av den svenske Helandersaken, dels av indignasjon over Indremisjonen med dens lære om evige helvetesstraffer.
I 1958 utgav han La oss se på saken, der han gjennomgår og vurderer fem berømte rettssaker fra 1900-tallet. I skuespillet Han som sa nei (1959) er handlingen er henlagt til Suez-krisen 1956, et lidenskapelig innlegg for menneskets rett og plikt til ikke å adlyde en umenneskelig ordre.
Han utga også lystspillet Hennes høyhet min kone, (1962).
Han var sønn av journalisten Jens Zetlitz Kielland (1873–1926) og Anna Gunhilde (Hilda) Holst (1877–1936). Faren var sønn av forfatter Alexander Kielland (1849–1906). Fra 1932 til 1946 var Kielland gift med skuespilleren Sonja Mjøen (1898–1993).
== Bibliografi ==
Kolumbus opdager Grønland (1931)
Manne som alle ville myrde (1938)
Tante Annas penger (1940)
Om et folk vill leva: tidsbild från Norge (Utgitt i Sverige 1943)
Farlige hvetebrødsdager (1944)
Lev farlig (1944)
St. Josephs bar (1946 under pseudonymet Arthur Anger)
Herren og hans tjenere (1955). Filmatisert 1959.
La oss se på saken (1958)
Han som sa nei (1959).
Hennes Høyhet min kone (1962): Lystspill i 2 akter
== Hørespill ==
St. Josephs bar (som Arthur Anger) (produsert 1948, produsert 1963, reprise 1964)
Herren og hans tjenere (produsert 1957)
Han som sa nei (produsert 1961)
Farlige hvetebrødsdager (dramatisert kriminalroman) (produsert 1977, reprise 1984 og 1992)
Lev farlig (dramatisert kriminalroman) (produsert 1987, reprise 1994)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Axel Kielland på Internet Movie Database
(en) Axel Kielland hos The Movie Database | Axel Zetlitz Kielland (født 14. februar 1907 i Stavanger, død 25. | 10,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Moen | 2023-02-04 | Lars Moen | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 22. april', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Personer fra Lesja kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen II', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Torp', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1928–1930', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1931–1933', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1934–1936', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1945–1949', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1950–1953', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1954–1957', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oppland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Lars Magnus Moen (1885–1964) var en norsk politiker fra Arbeiderpartiet. Han var stortingsrepresentant sammenhengende fra 1928 til 1957.
Han var statsråd i Kirke- og utdanningsdepartementet i Einar Gerhardsens 2. regjering fra 28. juni 1945 til 19. november 1951, og deretter i Oscar Torps regjering fra 19. november 1951 til 9. desember 1953.
| Lars Magnus Moen (1885–1964) var en norsk politiker fra Arbeiderpartiet. Han var stortingsrepresentant sammenhengende fra 1928 til 1957.
Han var statsråd i Kirke- og utdanningsdepartementet i Einar Gerhardsens 2. regjering fra 28. juni 1945 til 19. november 1951, og deretter i Oscar Torps regjering fra 19. november 1951 til 9. desember 1953.
== Bibliografi ==
Olav Dalgard, Bjarne Aanesen, Carl Jakhelln og Lars Moen: Dikt fra Sachsenhausen, Oslo 1945
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Lars Moen hos Stortinget
(no) Lars Moen hos Norsk senter for forskningsdata
Lars Moen på lokalhistoriewiki.no | Lars Magnus Moen (1885–1964) var en norsk politiker fra Arbeiderpartiet. Han var stortingsrepresentant sammenhengende fra 1928 til 1957. | 10,216 |
null | 2023-02-04 | Gunnar Reiss-Andersen | null | null | null | Gunnar Reiss-Andersen (født 21. august 1896 i Larvik, død 30. | 10,217 |
null | 2023-02-04 | Gustav Sjaastad | null | null | null | Gustav Adolf Sjaastad (født 6. april 1902 på Skogn i Nord-Trøndelag, død 7. | 10,218 |
null | 2023-02-04 | Lauritz Bergendahl | null | null | null | Karl Lauritz Bergendahl (født 30. januar 1887 i Sørkedalen i Oslo, død 15. | 10,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/C.J._Hambro | 2023-02-04 | C.J. Hambro | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Journalister i Morgenbladet', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens ledere', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske kritikere', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Odelstingspresidenter', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Redaktører for Morgenbladet', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1919–1921', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1922–1924', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1925–1927', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1928–1930', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1931–1933', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1934–1936', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1945–1949', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1950–1953', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1954–1957', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Carl Joachim Hambro (født 5. januar 1885 i Bergen, død 15. desember 1964 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker for Høyre. Han var journalist og sjefredaktør i Morgenbladet i mesteparten av sitt yrkesliv. C.J. Hambro var kjent som en effektiv taler og retoriker, og regnes som Norges fremste parlamentariker i første halvdel av 1900-tallet.Han var stortingsrepresentant for Oslo 1919–1957, stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, formann i Høyres stortingsgruppe 1926–1957 samt formann i Høyres sentralstyre 1926–1934 og 1950–1954. Hambro organiserte evakueringen av stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av hovedstaden da Tyskland angrep Norge den 9. april 1940, og han var videre den som utformet Elverumsfullmakten.Han markerte seg som en kunnskapsrik og iherdig, men tildels kontroversiell politiker. Han var hele livet en sterk motstander av totalitære ideologier og deres anførere.
| Carl Joachim Hambro (født 5. januar 1885 i Bergen, død 15. desember 1964 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker for Høyre. Han var journalist og sjefredaktør i Morgenbladet i mesteparten av sitt yrkesliv. C.J. Hambro var kjent som en effektiv taler og retoriker, og regnes som Norges fremste parlamentariker i første halvdel av 1900-tallet.Han var stortingsrepresentant for Oslo 1919–1957, stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, formann i Høyres stortingsgruppe 1926–1957 samt formann i Høyres sentralstyre 1926–1934 og 1950–1954. Hambro organiserte evakueringen av stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av hovedstaden da Tyskland angrep Norge den 9. april 1940, og han var videre den som utformet Elverumsfullmakten.Han markerte seg som en kunnskapsrik og iherdig, men tildels kontroversiell politiker. Han var hele livet en sterk motstander av totalitære ideologier og deres anførere.
== Yrke ==
=== Studier og journalistikk ===
Hambro avla i 1902 studenteksamen ved Hambros skole i Bergen og begynte deretter universitetsstudier. Han ble cand.mag. etter eksamen i 1907.
Allerede i studietiden ble Hambro journalist i Morgenbladet, der han virket fra 1903 til 1907. I 1907 ble han lærer ved Kristiania handelsgymnasium, året etter ved Vestheim skole der han ble til 1912. I 1913 ble han sjefredaktør i Morgenbladet og i 1921 redaktør av Ukens revy, et blad han redigerte til 1929. Senere i livet bisto han Lars Roar Langslet i opprettelsen av Minervas Kvartalsskrift.
=== Hambro som litteraturkritiker ===
C.J. Hambro virket som litteraturkritiker i en årrekke, og hadde gode forutsetninger for dette arbeidet med sine utstrakte kunnskaper om ny og eldre litteratur. På den annen side kunne anmeldelsene hans ofte preges av tidsnød, og han var ikke fri for å la politikken – eller personlige antipatier – bli synlige i anmeldelsene. Philip Houm mener at han «gjerne slaktet verdifulle bøker, dersom ideen – «tendensen» – var ham usympatisk» Spesielt viste dette seg i 1930-årenes kulturkamp. Han skrev svært kritisk om bøker av Rolf Stenersen, Paul Gjesdahl, Sigurd Hoel og Aksel Sandemose. På grunn av tonen i anmeldelsen av Sandemoses Vi pynter oss med horn (1936) meldte Sandemose ham til politiet, men Hambro ble frifunnet.
Samtidig var han alltid begeistret for den radikale dikteren Arnulf Øverland, på tross av hans kommunistiske overbevisninger.
== Politisk virke ==
Hambro var stortingsrepresentant fra 1919 til 1957 og stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, samt visepresident i 1934, president i Odelstinget 1945–1958. Han var Høyres parlamentariske leder 1926–1958. Hambro var også president i Folkeforbundets delegertforsamling i 1939 og 1946.
Hambro var en sterk kritiker av ettergivenheten mot Tyskland i opptakten til andre verdenskrig. Han uttalte blant annet at Münchenavtalen, der Frankrike og Storbritannia ga etter for tyske krav om tsjekkoslovakiske landområder, var «En voldshandling uten sidestykke i den civilisterte historie».Han organiserte togtransport for stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av Oslo da tyskerne invaderte den 9. april 1940. Hambro var videre den som utformet Elverumsfullmakten som gav regjeringen konstitusjonell dekning for å styre inntil Stortinget igjen kunne samles. Under andre verdenskrig bodde Hambro i USA og Storbritannia.
I eksil i USA fikk han vite at Arthur Skjelderup var død i Norge, men tolket det som om dødsfallet gjaldt Ferdinand Schjelderup, som var sentral i motstandsarbeidet i Norge. I Nordmannsforbundets tidsskrift, første nummer i 1944, skrev Hambro en nekrolog over Ferdinand Schjelderup, og navngav ham som en av hjemmefrontens ledende menn. Tidsskriftet var tilgjengelig for tyske lesere, og Schjelderup hadde ikke annet valg enn å gå i dekning før han kunne rømme til Sverige. I april 1944 ble Hambro innkalt til et møte i London, der både statsminister Nygaardsvold og en representant for hjemmefronten skarpt kritiserte den betydelige risiko han helt unødvendig hadde utsatt Schjelderup for. Til gjengjeld skrev Hambro etter møtet et brev til Nygaardsvold, der han sa sin mening om det «overfall på sakesløs person» han mente seg utsatt for. I flere nordmenns påhør karakteriserte Winston Churchill overfor Anthony Eden Hambro som definitely an enemy of Great Britain, «avgjort en fiende av Storbritannia.»Hambro var medlem av Den norske Nobelkomite i perioden 1. januar 1940–31. desember 1963, først dets viseformann 1945–1948 og deretter fungerende formann juni 1945–5. november 1945.
Hambro markerte seg sammen med Lars Elisæus Vatnaland (Bondepartiet) og Erling Wikborg (Kr.F) som motstander av opphevelsen av «jesuittparagrafen». Hambro hevdet at jesuittene hadde vært en bidragsyter for fascismen og nasjonalsosialismens framvekst i mellomkrigstiden, og i tillegg en inspirasjon også for kommunister og marxister.Hambro var kritisk til medlemskap i NATO fordi beslutninger om landets utenrikspolitikk ble flyttet utenfor landets grenser. Han mente Norge burde møte i NATO med «mistenksom aktpågivenhet». Hambro likte heller ikke at NATO ble fremstilt som demokratienes allianse.
== Familie ==
Slekten Hambro stammer fra Danmark, og hadde jødisk bakgrunn. Den konverterte til kristendommen på begynnelsen av 1800-tallet. Carl Joachim Hambro ble født i Bergen i 1885 som sønn av skolebestyrer Edvard Hambro (1847–1909) og Nicoline Christine Harbitz (1861–1926). C.J. Hambro var gift to ganger. Med sin første kone, Gudrun «Dudu» Grieg (1881–1943), fikk han fire sønner, professor og stortingsmann Edvard Hambro (1911–1977), psykolog Cato Hambro (1911–1996), filolog Carl Hambro (1914–1985) og journalist Johan Hambro (1915–1993), og en datter.
«Dudu» døde i USA i 1943, mens ekteparet var i eksil på grunn av den tyske okkupasjonen av Norge. I 1946 giftet han seg med teatersjef Gyda Christensen (1872–1964), som han i mange år hadde hatt et utenomekteskaplig forhold til.
== Utmerkelser ==
Hambro mottok en rekke utmerkelser for sitt virke. Han ble i 1937 utnevnt til av storkors av St. Olavs Orden. I 1952 mottok han Borgerdådsmedaljen i gull. Han mottok også Haakon VIIs jubileumsmedalje og St. Olavsmedaljen. Hambro bar storkors av Finlands hvite roses orden. I 1995 ble det reist en statue av Hambro ved Eidsvolls plass foran Stortinget.
== Bibliografi ==
=== Oversettelse ===
1912 – Pickwick-klubbens etterlatte papirer oppr. The Posthumous Papers of the Pickwick Club av Charles Dickens.
1927 – Slegten (The Mad Carews), roman av Martha Ostenso fra 1925. Some & Co.s forlag.
1929 – Nymaane i mai (The Young May Moon) roman av Martha Ostenso. Some & Co.s forlag.
1930 – Vandene under jorden (The Waters Under the Earth), roman av Martha Ostenso. Some & Co.s forlag.
1930 – Syttenhundredeogtreognitti, oppr. Quatre-vingt-treize av Victor Hugo
1932 – Prolog til kjærlighet (Prologue to love), roman av Martha Ostenso. Aschehoug forlag.
1935 – Nona (The White Reef), roman av Martha Ostenso. Aschehoug forlag.
1935 – Steinmarken (The Stone Field), roman av Martha Ostenso. Aschehoug forlag.
1939 – Alrune (The Mandrake Rout), roman av Martha Ostenso. Aschehoug forlag.
1957 – Kim av Rudyard Kipling
== Referanser ==
== Litteratur ==
Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-04991-1.
Gabrielsen, Trond (1967). C. J. Hambro som jeg kjente ham. Et portrett belyst ved hans egne ord. Oslo: Dreyer.
Gabrielsen, Trond (1986). C. J. Hambro. Verdier og visjoner. Oslo: Atheneum. ISBN 82-7334-122-4.
Hambro, Johan (1984). C. J. Hambro. Liv og drøm. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-11347-8.
Houm, Philip (1982). Kritikere i en gullalder. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-10857-1.
Lie, Trygve (1958). Hjemover
Lie, Trygve (1953). Leve eller dø : Norge i krig.
Lie, Trygve (1956). Med England i ildlinjen 1940–42.
Løvhaug, Johannes W. (2007). Politikk som idékamp. Oslo: Pax. ISBN 978-82-530-3046-3.
Njølstad, Olav (2008). Jens Chr. Hauge. Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-22988-6.
Norland, Andreas (1973). Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. ISBN 82-09-01106-5.
Sejersted, Francis (2003 [1984]). Høyres historie. Opposisjon og posisjon, 1945–1981 (2 utg.). Oslo: Pax. ISBN 82-530-2563-7.
Theien, Iselin (2015). Fra krig til krig - en biografi om C.J. Hambro. Spartacus. ISBN 9788243010192.
Wyller, Thomas Chr. (1963). Frigjøringspolitikk. Regjeringsskiftet sommeren 1945. Oslo: Universitetsforlaget.
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Joachim Hambro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl Joachim Hambro på Internet Movie Database
(no) Carl Joachim Hambro hos Stortinget
(no) Carl Joachim Hambro hos Norsk senter for forskningsdata
(no) C.J. Hambro i Norsk biografisk leksikon
C.J. Hambro i Store Norske (NRK), sammendrag og innslag
C.J. Hambro i Norsk Krigsleksikon
C.J. Hambro digitale verker hos Nasjonalbiblioteket Wikiquote: Carl Joachim Hambro d.e. – sitater | Carl Joachim Hambro (født 5. januar 1885 i Bergen, død 15. | 10,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Krohg | 2023-02-04 | Per Krohg | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fanger på Grini fangeleir', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske kunstprofessorer', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Norske tegnere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Horten kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Per Lasson Krohg (født 18. juni 1889 i Åsgårdstrand, død 3. mars 1965 i Oslo) var en norsk maler og tegner.
| Per Lasson Krohg (født 18. juni 1889 i Åsgårdstrand, død 3. mars 1965 i Oslo) var en norsk maler og tegner.
== Liv ==
Per Krohg var sønn av malerne Oda og Christian Krohg. Familien bodde i Paris da Per Krohg vokste opp. Han viste tidlig store kunstneriske talenter, og var elev først hos faren fra 1903 til 1907, ved Académie Colarossi 1906–09, og så hos Henri Matisse fra 1909 til 1910.Han ble påvirket av kunststrømningene i Paris, og særlig kubismen ble viktig i utviklingen av uttrykksformen hans. I unge år arbeidet han som avistegner og lærte tango i Paris. I 1913 innførte Krohg og hans første kone, Lucy Vidil, tangoen i Norge. Oppvisningen foregikk på revyscenen Chat Noir. Under oppholdet i Paris laget den franske billedhuggeren Chana Orloff i 1924 en skulptur av Per Krohg, sittende med et trekkspill. Den står nå utenfor lokalene til Kunstnerforbundet i Kjeld Stubs gate 3 i Oslo.
Han bodde i Paris til begynnelsen av 1930-årene, med unntak av Norgesopphold i 1905–06 og 1916–18 og ferier i Norge. Gjennom 1920-årene ble han stadig tettere knyttet til kunstnermiljøet i Norge, og hadde flere utsmykningsoppdrag. Han var lærer ved Académie Scandinave i Paris 1926–27, og etter at han flyttet til Norge var han overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1934–46 og professor ved Statens kunstakademi 1946–58. Han var formann i Bildende Kunstneres Styre (BKS) 1937–39 og medlem av BKS' faste jury 1918 og 1934–37.Krohg ble arrestert av de tyske okkupasjonsmyndighetene i 1942. Han satt fengslet som gissel på Grini fra april 1942 til mai 1943, og ble deretter ble sendt på veiarbeid i Kvænangen i Troms.
Han var far til Even Krohg og billedkunstnerne Guy Krohg, Morten Krohg og Veronica Krohg. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i familiens grav, sammen med blant annet sin oldefar, politikeren Christian Krohg. Hans foreldre hviler i æreslunden på samme gravlund.
== Kunst ==
Krohgs innsats som kunstner var svært variert: han var avistegner, bokillustratør, scenograf, skulptør, portrettmaler og utførte flere store monumentalmalerier. Blant bokillustrasjonene kan nevnes Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen, Ibsens Peer Gynt, Francis Bulls Tretten taler på Grini og deler av Norske Folkeeventyr (1936).Per Krohg har utsmykket flere offentlige bygg med store freskomalerier, blant annet Sjømannsskolen (1921–24), Kunstnernes Hus i Oslo (1932), Oslo Lysverkers gård (1930–32), Nasjonalbiblioteket (1933), Fysikkbygningens vestibyle ved Universitetet i Oslo (1936–38), Oslo rådhus (1939–49), Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York (1951–52) og flere skip. Arbeidene i Oslo rådhus beskrives som et hovedverk. Han er representert med 83 verk i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og 6 verk i Statens Museum for Kunst i København.
I 1927 var han en av kunstnerne og arkitektene som etter invitasjon fra Arno Berg, daværende byantikvar i Oslo, utarbeidet forslag til hvordan hovedstadens bygningsmasse kunne bli mer fargerik og innbydende. Initiativet til dette byutviklingsprosjektet kom fra kunstneren Henrik Sørensen.Som maler var hans første år preget av kubismen, men etter 1920 forlot han denne og gikk over til en mer tradisjonell gjengivelse av rom og dybde. I senere arbeider framheves blant annet stoffligheten. Et av Per Kroghs viktigste bilder er «Les Remailleuses», utstilt i elitedivisjonen på Salon de Tuileries i Paris 1924. Blant andre malerier kan nevnes «Lucy Vidil, kunstnerens første hustru» (1911), «Cabaret» (1914–15), «Fra slagmarken i Vogesene» (1916), «Kamelenes inntog i Nefta» (1924), «Hundeslagsmål» (1927), «To verdener» (1933), «Regjeringsadvokat Kristen Johanssen» (1943).Krohgs kunst er gjengitt på to norske frimerker: en tegning av Peer Gynt på bukken til Henrik Ibsens 150-årsjubileum i 1978, og en reklameplakat for Dagbladet fra 1917, i forbindelse med en serie frimerker om norsk plakatkunst i 2003.
== Forfatterskap ==
«Nervøsitet eller En stille Nat ved Fronten. Skuespil i 1 Akt». I: Klingen nr. 8, København 1916
Krigens ansigt. Det sidste aar. Atelier E-O., 1918. 22 sider.
«Freskene i Sjømannsskolen og Herslebs skole». I: Kunst og kultur. Universitetsforlaget. 1927. s. 201–10.
«Grand Café og Per Krohgs dekorasjoner» I: Byggekunst. Oslo: Norske arkitekters landsforbund. 1933. s. 34-35.
Krohg, Per (1945). Foredrag om malerkunst i brakke 12. Oslo: Cappelen.
Krohg, Per (1966). Memoarer. Gyldendal.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nergaard, Trygve (2000). Bilder av Per Krohg. Aschehoug. ISBN 8203224474.
Økland, Einar (1989). Per Krohg som illustratør. Samlaget. ISBN 8252131077.
Krohg, Guy (1995). Per Krohg : Guy Krohg's minner gjennom sin fars kunst. B.A. Mathisen forl. ISBN 8291255032.
Krohg, Per (1989). Per Krohg : bilder 1910-1930. Oslo: Kunstnernes hus.
Werenskiold, Marit (1972). De norske Matisse-elevene. Gyldendal. ISBN 8205051216.
Utsmykkingen av Oslo rådhus. 1956.
Askeland, Jan (1965). Freskoepoken : studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950. Gyldendal.
== Eksterne lenker ==
(en) Per Krohg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Per Krohg hos Nationaltheatret
(en) Per Krohg på Discogs
(no) Verk av Per Krohg på nasjonalmuseet.no
(no) Bilder i Digitalt Museum
(en) Bildeeksempler fra O. Værings kunstarkiv | Per Lasson Krohg (født 18. juni 1889 i Åsgårdstrand, død 3. | 10,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giovanni_Pico_della_Mirandola | 2023-02-04 | Giovanni Pico della Mirandola | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. november', 'Kategori:Dødsfall i 1494', 'Kategori:Esoterisme', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1463', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske renessansehumanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mirandola', 'Kategori:Renessansefilosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Giovanni Pico della Mirandola (født 24. februar 1463 i Mirandola i det som nå er regionen Emilia-Romagna i Italia, død 17. november 1494 i Firenze) var en italiensk humanist, filosof, nyplatonist og arbeidet med forholdet mellom filosofi og teologi.
| Giovanni Pico della Mirandola (født 24. februar 1463 i Mirandola i det som nå er regionen Emilia-Romagna i Italia, død 17. november 1494 i Firenze) var en italiensk humanist, filosof, nyplatonist og arbeidet med forholdet mellom filosofi og teologi.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Giovanni var en sønn av greve Gianfrancesco Pico della Mirandola. Etter farens død i 1467 ble han oppdratt av moren, og forberedt på en kirkelig løpebane. Han overlot en del av farsarven (en del av fyrstedømmet Mirandola i hertugdømmet Modena i Nord-Italia) til sine to brødre.
Allerede i en alder av 14 år beskjeftiget han seg med filosofi og de klassiske språk. I 1477 begynte han på en juridisk studium (kirkerett) i Bologna, men avbrøt dette etter kort tid. Han foretok dannelsesreiser rundt om til andre universiteter i Italia og Frankrike og studerte også gresk, latin, hebraisk, syrisk og arabisk. Han studerte bokstavelig talt alt som det lot seg gjøre å studere av renessansetidens universitetskurser.
Etter morens død i 1478 vekslet han i 1479 over til Ferrara, der han begynte på studia humanitatis, og i 1480 dro han til Padova og studerte filosofi der. Padova var et sentrum for den italienske averroisme, som Pico nå begynte å ta for seg. I 1483 flyttet han til Firenze og kom der inn i kretsen rundt Lorenzo I de’ Medici, der han ble kjent med blant annet . Marsilio Ficino og Angelo Poliziano.
=== Betydning ===
En sjarlatan solgte seksti hebraiske manuskripter til ham og hevdet at de var forfattet på oppdrag av Esdras og inneholdt naturens og religionens innerste hemmeligheter. I mange år trodde Pico på kabbala og vevde inn kabbalistiske besynderligheter i sine filosofiske funderinger.
Pico var først og fremst eklektiker, og representerer derfor også en viss reaksjon mot den rene humanisme. Likesom sin læremester Marsilio Ficino, forsøkte han å lage en syntese av senmiddelaldersk tenkning i harmoni med renessansens idealer, og befattet seg med nyplatonismen, Aristoteles, Averroës, Talmud, og mystisisme.
Omkring 1480 utgav han verket «Heptaplus» i Firenze, en mystisk-allegorisk skapelsesforklaring. På samme tid kom hans «De ente et uno», med forklaringer til en rekke passasjer hos Moses, Platon og Aristoteles.
Men hans største prestasjon var Hyllest til menneskets verdighet, som regnes som den italienske renessanses «manifest». «Menneskets verdighet» var ment å være forordet til et massivt kompendium med menneskehetens samlede intellektuelle prestasjoner, men han rakk ikke å komme særlig langt på dette prosjektet. Men begynnelsen av det ble utgitt i Roma i 1486: «Conclusiones philosophicae, cabalasticae et theologicae», med 900 teser om alt mellom himmel og jord. Han tilbød seg å betale reiseutgiftene for alle dem som kom til ham (i Roma, der han bodde fra 1486) for å disputere offentlig mot ham.
Pave Innocens VIII ble forledet til å mene at i det minste tretten av de 900 tesene han hadde fremsatt i «Conclusiones...» var heretiske, men i virkeligheten representerte de bare overfladiskheter. Disputasen Pico hadde lagt opp til ble forbudt, og «Conclusiones» satt på index. Forfatteren forsvarte seg i «Apologia J. Pici Mirandolani, Concordiae comitis» (1489). Det endte med at Picos verk ble fordømt.
Pico la da ut på nye reiser. Tilbake i Firenze ødela han sine poetiske verker, oppgav studiet av de verdslige vitenskaper, og viet resten av sitt liv til forsvar av kristendommen mot jødedommen, muhammedanismen og astrologien. En del av dette arbeidet ble utgitt i Bologna i 1495 («Disputationes adversus astrologiam divinatricem»).
Han døde i Firenze, og Savonarola holdt gravtalen over ham.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Oversiktsfremstillinger
Gian Carlo Garfagnini: Pico della Mirandola, Giovanni. I: Theologische Realenzyklopädie. Bd. 26, de Gruyter, Berlin 1996, ISBN 3-11-015155-3, s. 602–606
Richard Reschika: Von der Würde des Chamäleons - Giovanni Pico della Mirandolas Freiheitslehre: I: Richard Reschika: Philosophische Abenteurer. Elf Profile von der Renaissance bis zur Gegenwart. Mohr Siebeck, Tübingen 2001, ISBN 3-8252-2269-1, s. 13–40Monografier, undersøkelser
Walter Andreas Euler: "Pia philosophia" et "docta religio". Theologie und Religion bei Marsilio Ficino und Giovanni Pico della Mirandola. Fink, München 1998, ISBN 3-7705-3280-5.
Heinrich Reinhardt: Freiheit zu Gott. Der Grundgedanke des Systematikers Giovanni Pico della Mirandola (1463–1494). VCH, Weinheim 1989, ISBN 3-527-17669-1.
Alexander Thumfart: Die Perspektive und die Zeichen. Hermetische Verschlüsselungen bei Giovanni Pico della Mirandola. Fink, München 1996, ISBN 3-7705-3051-9.'Oppsatssamling
Michael V. Dougherty (utg.): Pico della Mirandola. New Essays. Cambridge University Press, Cambridge (Massachusetts) 2008, ISBN 978-0-521-84736-0.Bibliografi
Leonardo Quaquarelli, Zita Zanardi: Pichiana. Bibliografia delle edizioni e degli studi. Olschki, Firenze 2005, ISBN 978-88-222-5488-7
Thomas Gilbhard: Paralipomena Pichiana. A propos einer Pico–Bibliographie. In: Accademia. Revue de la Société Marsile Ficin, Bd. 7, 2005, s. 81–94. | Giovanni Pico della Mirandola (født 24. februar 1463 i Mirandola i det som nå er regionen Emilia-Romagna i Italia, død 17. | 10,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_Natvig-Pedersen | 2023-02-04 | Gustav Natvig-Pedersen | ['Kategori:Alumni fra London School of Economics', 'Kategori:Ap-politikere i Rogaland', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Lokalpolitikere i Stavanger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1945–1949', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1950–1953', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for kjøpstedene i Vest-Agder og Rogaland fylker', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Gustav Natvig-Pedersen (født 18. august 1893 i Stavanger, død 27. juli 1965) var en lærer og politiker (Ap). Han var stortingsrepresentant fra 1937 til 1954, stortingspresident og medlem av Den Norske Nobelkomite.
| Gustav Natvig-Pedersen (født 18. august 1893 i Stavanger, død 27. juli 1965) var en lærer og politiker (Ap). Han var stortingsrepresentant fra 1937 til 1954, stortingspresident og medlem av Den Norske Nobelkomite.
== Biografi ==
Natvig-Pedersen var sønn av seilmaker Johan Pedersen (1857–1941) og Johanne Christine Natvig (1863–1940). Han er far til tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Kari Helliesen. Han tok studenteksamen ved Kongsgaard skole i 1911 og fullførte deretter Krigsskolens første avdeling. Natvig-Pedersen ble i 1913 vernepliktig offiser og i 1920 premierløytnant.
I 1919 avla han cand.philol.-graden. Under og etter universitetsstudiene foretok Natvig-Pedersen studiereiser i Storbritannia (1916, 1919 og 1928), Tyskland (1920), Frankrike (1928) og USA (1932). I 1928 studerte han ved London School of Economics. Under oppholdet i USA i 1932 studerte han ved Brookwood Labor College i New York.
Natvig-Pedersens yrkeskarriere som lærer startet i 1916 da han ble vikar ved Platous skole i Stavanger. I 1919 ble han overlærer ved Stavanger katedralskole, der han senere ble lektor. I 1946 ble han rektor ved St. Svithun skole i Stavanger, en stilling han satt i til 1962.
Under den andre verdenskrig satt Natvig-Pedersen i fangenskap på Grini i Norge og fra 3. mai 1943 til krigens slutt i Sachsenhausen i Tyskland.
== Politisk virke ==
Natvig-Pedersen var først aktiv i Arbeiderpartiet i Stavanger. Han ble i 1922 innvalgt i Stavanger formannskap og var medlem av Stavanger bystyre i ti perioder mellom 1925 og 1964. I 1925 ble han valgt til formann leder for Stavanger Arbeiderparti. Han var også lagets formann 1935–1936. Natvig-Pedersen var medlem av Arbeiderpartiets landsstyre 1936–1939.
Han var stortingsrepresentant for kjøpstedene i Vest-Agder og Rogaland fylker 1936–45 og 1945–53. Stortingets visepresident 1945-49 og stortingspresident 1949 – 54. Som representant var Natvig-Pedersen medlem av Stortingets valgkomité, den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité og militærkomitéen. Han var også medlem i Stortingets gruppe av Den interparlamentariske union (IPU) og del av Stortingets delegasjon til Nordisk råd.
Han var medlem av Den Norske Nobelkomite fra 1. januar 1949 og frem til sin død, og fungerte som viseformann hele perioden.
== Utmerkelser ==
Natvig-Pedersen ble av kong Olav V i 1962 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han ble i 1950 av fyrsten av Monaco utnevnt til ridder av Den Hellige Carls Orden.
Stavanger hedret ham med Rektor Natvig-Pedersens vei på Ullandhaug i Hillevåg bydel.
== Familie ==
Gustav Natvig-Pedersen var far til Ap-politikeren Kari Helliesen (født i 1938).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Gustav Natvig-Pedersen hos Stortinget
(no) Gustav Natvig-Pedersen hos Norsk senter for forskningsdata
Nobelprize.org – Biografi
Politiske taler av Gustav Natvig-Pedersen, virksommeord.uib.no | Gustav Natvig-Pedersen (født 18. august 1893 i Stavanger, død 27. | 10,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjalmar_Riiser-Larsen | 2023-02-04 | Hjalmar Riiser-Larsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bronze Star', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Gunnerusmedaljen', 'Kategori:Haakon VIIs 70-årsmedalje', 'Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire', 'Kategori:Italias kroneorden', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norsk militært personell under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer tilknyttet SAS Group', 'Kategori:Personer ved Little Norway', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vasaordenen', 'Kategori:Æreslegionen'] | Hjalmar Riiser-Larsen (født 7. juni 1890, død 3. juni 1965) var en norsk offiser (kontreadmiral) og flypionér.
| Hjalmar Riiser-Larsen (født 7. juni 1890, død 3. juni 1965) var en norsk offiser (kontreadmiral) og flypionér.
== Før krigen ==
Han ble uteksaminert fra øverste klasse på Sjøkrigsskolen i Horten i 1915. Riiser-Larsen var sterkt flyinteressert og ble elev i det første kullet ved den nyopprettede flyskolen for marinen i 1915.Under en flyoppvisning i Danmark i 1919, ble han av danske aviser kalt «Ursus Major – Store Bjørn». I 1920 ledet han Marinens postflyrute Kristiania–Arendal–Kristiansand og var driftssjef i Det Norske Luftfartsrederi. I 1921 ble han utdannet luftskipfører, og i 1922 fløy han fra Horten til Kirkenes, 2 600 km på 21½ timer. Norges første flyvende legetransport skjedde på vei tilbake.Han var nestkommanderende på Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths ekspedisjon i 1925 med flybåtene «N 24» og «N 25». Han var navigatør med Amundsens, Umberto Nobiles og Ellsworths ekspedisjon med luftskipet «Norge» over Nordpolen, og han deltok i søket etter Nobiles luftskip «Italia» og den forsvunne Amundsen.Etter å ha deltatt i Norvegia-ekspedisjonene til Antarktis 1929–1931, hvor han var med på å kartlegge det senere norske territorium Dronning Maud Land, søkte han i 1932 om å komme inn i Marinen igjen, men fikk til svar: «Stillingene i Marinen er forbeholdt dem som trofast har utført sin daglige tjeneste i våpenet.» Med økonomisk støtte fra Fred Olsen, startet han Det Norske Luftfartsselskap (DNL) og var sjef der 1933–1940.
== Andre verdenskrig ==
I begynnelsen av andre verdenskrig, kom han seg over til Sverige, og reiste – selvfølgelig med fly – via Paris og London videre til Washington, D.C. Her ble han utnevnt til marineattaché, før han ble kommandørkaptein og utnevnt til sjef for Marinens flygevåpen. Han dro straks til Toronto i Canada, for oppbyggingen av treningsleiren for norske flymannskaper, Little Norway. Der avløste han major Bjarne Øen, sjef for Hærens flyvåpen.
Hjalmar Riiser-Larsen ble utnevnt til kontreadmiral i Flyvåpnenes Felleskommando (FFK), med Bjarne Øen, som stabssjef. Regjeringen ville samle flyavdelingene permanent og 10. november 1944 ble Luftforsvaret opprettet som egen våpengren. Riiser-Larsen ble utnevnt til generalmajor, og ble Luftforsvarets første øverste sjef, fram til 1946 da han sluttet for å fortsette en sivil karriere.
== Etter krigen ==
Han var direktør i den norske regionen i Scandinavian Airlines Systems (SAS) 1950–1955. Han var president i Én Verden 1951–1957, da han ble organisasjonens ærespresident.Han døde i 1965, og etter eget ønske fant bisettelsen sted i stillhet. For som han sa: «Jeg har søkt blest, men det var kun for å få oppmerksomhet for den saken som engasjerte meg».
== Utmerkelser ==
Riiser-Larsen ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han ble i 1925 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Riiser-Larsen var også storoffiser av Italias kroneorden, kommandør med stjerne av tsjekkiske Den hvite løves orden, ridderkommandør av Den britiske imperieordenen, kommandør av den svenske Vasaordenen, kommandør av Legion of Merit (USA) og ridder av den franske Æreslegionen. Han mottok det tsjekkoslovakiske militære flyvemerke i gull, den tsjekkoslovakiske krigsmedalje, USAs Bronze Star Medal og Italias tapperhetsmedalje for flyvere. Riiser-Larsen hedret med den norske Gunnerusmedaljen og ble i 1930 tildelt med Livingstonemedaljen. Han mottok Kgl. Svenska Aeroklubbs gullplakett og Det kgl. danske Aeronautiske Selskabs sølvplakett, samt var æresmedlem i Norsk Geografisk Selskap og Norsk Aero Klubb.
== Til minne om Hjalmar Riiser-Larsen ==
Gater oppkalt etter Riiser-Larsen finnes i Porsgrunn, Trondheim, Kirkenes, Stavanger og på Stabekk i Bærum.
Riiser-Larsenisen, Riiser-Larsenhalvøya, Mount Riiser-Larsen og Riiser-Larsen Basin i Antarktis er oppkalt etter ham.
Per Ungs statue av Hjalmar Riiser-Larsen ble avduket 11. november 1994 på 50-årsdagen for opprettelsen av Luftforsvaret. Statuen stod først på Oslo lufthavn, Fornebu i Riiser-Larsens hjemkommune Bærum og ble senere flyttet til Oslo lufthavn, Gardermoen,
== Referanser ==
== Litteratur ==
Riiser-Larsen, Hjalmar: Mot ukjent land (1930)
Riiser-Larsen, Hjalmar: Femti år for Kongen (1957)
Maaø, Ole Jørn/Sanderød, Steinar (red) (2017), "Luftforsvarets historie - sett ovenfra", Fagbokforlaget, ISBN 978-82-450-2183-7
== Eksterne lenker ==
(en) Hjalmar Riiser-Larsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hjalmar Riiser-Larsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hjalmar Riiser-Larsen på Internet Movie Database
(en) Hjalmar Riiser-Larsen hos The Movie Database | Hjalmar Riiser-Larsen (født 7. juni 1890, død 3. | 10,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carlo_Aretino | 2023-02-04 | Carlo Aretino | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. april', 'Kategori:Dødsfall i 1453', 'Kategori:Fødsler i 1398', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Italienere', 'Kategori:Kildekvalitet for dato som mangler tekst i Modul WikidataDato', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arezzo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Carlo Aretino (også kalt Carlo Marsuppini) (født 1398 i Arezzo i Italia, død 1453 i Firenze) var en tidlig italiensk humanist.
Carlo Marsuppini var med i de tidlige humanistkretser i Firenze. Han ble høyt beundret for sine ferdigheter i det greske språk, og hans venner sikret ham byens lærestol i gresk i 1431. Senere var han i en periode pavelig sekretær, og mot slutten av sitt liv Firenzes kansler. Han var under mistanke for hedendom. Han høstet ros fra pave Nikolas V for sin oversettelse av Bok I av Iliaden til latin.
| Carlo Aretino (også kalt Carlo Marsuppini) (født 1398 i Arezzo i Italia, død 1453 i Firenze) var en tidlig italiensk humanist.
Carlo Marsuppini var med i de tidlige humanistkretser i Firenze. Han ble høyt beundret for sine ferdigheter i det greske språk, og hans venner sikret ham byens lærestol i gresk i 1431. Senere var han i en periode pavelig sekretær, og mot slutten av sitt liv Firenzes kansler. Han var under mistanke for hedendom. Han høstet ros fra pave Nikolas V for sin oversettelse av Bok I av Iliaden til latin.
== Referanser == | Carlo Aretino (også kalt Carlo Marsuppini) (født 1398 i Arezzo i Italia, død 1453 i Firenze) var en tidlig italiensk humanist. | 10,225 |
null | 2023-02-04 | Emil Stang | null | null | null | Det finnes artikler om flere personer ved navn Emil Stang: | 10,226 |
null | 2023-02-04 | Franz von Sickingen | null | null | null | Franz von Sickingen (født 2. mars 1481 i Ebernburg i nærheten av Worms i Tyskland, død 7. | 10,227 |
null | 2023-02-04 | Emil Stang d.y. | null | null | null | Emil Stang (d.y. | 10,228 |
null | 2023-02-04 | Rossøya (Svalbard) | null | null | null | Rossøya ligger i øygruppen Sjuøyane på Svalbard. Nordspissen av øyen utgjør Kongeriket Norges nordligste punkt, nærmere bestemt grunnlinjepunkt SV140, som ligger på 80°49'44,41"N (20°20'32,29" E). | 10,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nykv%C3%A5g | 2023-02-04 | Nykvåg | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Bø i Vesterålen', 'Kategori:Fiskevær i Nordland', 'Kategori:Sider med kart'] | Nykvåg er et fiskevær på vestsiden av Langøya i Bø kommune i Vesterålen i Nordland. Grunnkretsen Nykvåg hadde 57 innbyggere pr. 1. januar 2018.Nykvåg er blant annet kjent for fuglefjellet som ligger like ved bebyggelsen på stedet. Fuglefjellet er vernet som en del av Nykvåg/Nykan naturreservat.
| Nykvåg er et fiskevær på vestsiden av Langøya i Bø kommune i Vesterålen i Nordland. Grunnkretsen Nykvåg hadde 57 innbyggere pr. 1. januar 2018.Nykvåg er blant annet kjent for fuglefjellet som ligger like ved bebyggelsen på stedet. Fuglefjellet er vernet som en del av Nykvåg/Nykan naturreservat.
== Referanser == | Nykvåg er et fiskevær på vestsiden av Langøya i Bø kommune i Vesterålen i Nordland. Grunnkretsen Nykvåg hadde 57 innbyggere pr. | 10,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Murmellius | 2023-02-04 | Johannes Murmellius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1517', 'Kategori:Fødsler i 1480', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske forfattere', 'Kategori:Personer fra Roermond', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Johannes Murmellius (eller Jan Murmelius eller Murmel) (født 1480 i Roermond i Nederland, død 1517 i Deventer) var en nederlandsk (nedertysk) humanist og dikter. Han studerte i Deventer og Keulen og underviste senere i Münster (1500–13), der han virket som stedfortredende rektor for katedralskolen og leder for stiftsskolene St. Marini og St. Ludgeri. I 1513 ble han rektor i Alkmaar (1513–17). Deretter dro han til Deventer, der han døde samme år. Murmelius skrev en rekke lærebøker på forskjellige språk. Kjent er også hans latinsk-tysk-ungarske ordbok.
| Johannes Murmellius (eller Jan Murmelius eller Murmel) (født 1480 i Roermond i Nederland, død 1517 i Deventer) var en nederlandsk (nedertysk) humanist og dikter. Han studerte i Deventer og Keulen og underviste senere i Münster (1500–13), der han virket som stedfortredende rektor for katedralskolen og leder for stiftsskolene St. Marini og St. Ludgeri. I 1513 ble han rektor i Alkmaar (1513–17). Deretter dro han til Deventer, der han døde samme år. Murmelius skrev en rekke lærebøker på forskjellige språk. Kjent er også hans latinsk-tysk-ungarske ordbok.
== Verker ==
Opus de verborum compositione, 1502, 1504
Cato major,
Enchiridion scholasticorum,
Elegiarum moralium libri quattuor,
Epigrammatum liber,
Ioannis Murmellii Ruremundensis Panegyricon, in preconium illustrissimi principis Erici Monasteriensis ecclesiae episcopi. - Coloniae : Quentel, 1509. Digitalisierte Ausgabe der Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
Alcimi Aviti libri sex reccogniti,
Ciceronis epistolae quaedam selectae,
Juvenalis tres satirae,
Versiticatoriae artis rudimenta,
Pappa puerorum, Köln 1513
Boethii de consolatione philosophiae libri V,
Scoparius in barbariei propugnatores et osores Humanitatis,
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wilhelm Kühlmann: Murmellius, Johannes. Franz Josef Worstbrock (utg.): Deutscher Humanismus 1480-1520. Verfasserlexikon. Band 2, de Gruyter, Berlin 2009–2013, Sp. 277-299.
(de) Adalbert Heinrich Horawitz: «Murmellius, Johannes». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 23, Duncker & Humblot, Leipzig 1886, s. 65 f.
(de) Joachim Knape und Ursula Kocher: «Murmellius, Johannes.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 18, Duncker & Humblot, Berlin 1997, ISBN 3-428-00199-0, s. 613 (digitalisering). | Johannes Murmellius (eller Jan Murmelius eller Murmel) (født 1480 i Roermond i Nederland, død 1517 i Deventer) var en nederlandsk (nedertysk) humanist og dikter. Han studerte i Deventer og Keulen og underviste senere i Münster (1500–13), der han virket som stedfortredende rektor for katedralskolen og leder for stiftsskolene St. | 10,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Warham | 2023-02-04 | William Warham | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. august', 'Kategori:Dødsfall i 1532', 'Kategori:Engelske katolske biskoper', 'Kategori:Engelske katolske teologer', 'Kategori:Fødsler i 1450', 'Kategori:Fødsler på 1400-tallet', 'Kategori:Katolske biskoper av London', 'Kategori:Katolske erkebiskoper av Canterbury', 'Kategori:Linjen Beaufort (ekstinkt)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Basingstoke and Deane', 'Kategori:Reformasjonen i England', 'Kategori:Rikskanslere i England', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Warham (født ca. 1450 i Church Oakley, Hampshire, England, død 22. august 1532 i Hackington ved Canterbury) var en av de siste katolske erkebiskoper av Canterbury (fra 1504), rikskansler i England og den engelske katolske kirkes primas.
William Warham studerte først ved latinskolen i Winchester og fortsatte deretter med teologi ved New College i Oxford (1475). Etter at han tatt den teologiske doktorgrad, holdt han forelesninger i teologi samtidig som han selv studerte jus. I 1488 ble han advokat ved den kirkelige domstol i London, i 1490 rektor for School of Civil Law i Oxford; etter prestevielsen ble han tilknyttet en menighet. På anbefaling av erkebiskop Morton av Canterbury ble han engasjert i statlig tjeneste: I 1493 ble han erkediakon av Huntingdon og leder for riksarkivet (Master of the Rolls).
I 1501 ble han valgt til biskop av London (den pavelige approbasjon fulgte den 25. oktober samme år). Den 29. november 1503 ble han utnevnt av pave Julius II til erkebiskop av Canterbury, og ble intronisert (høytidelig innført i embedet) den 9. mars 1504. Kort tid etter, den 21. januar 1504, utnevnte kong Henrik VIII ham til Lord Chancellor.
I 1506 ble han kansler for universitetet i Oxford, et embede han hadde inntil sin død. Fra Henrik VIII besteg tronen i 1509 og giftet seg med sin brors enke, Katarina av Aragón (juni 1509), begynte Warhams politiske innflytelse å dale. Paven hadde gitt kongen dispens fra affinitetsimpedimentet («slektskapet» gjennom broren), noe Warham hadde forsøkt å forhindre.
I desember 1515 fratrådte han som Lord Chancellor, og trakk seg tilbake til sitt landsted. Nå viet han seg helt til sine geistlige oppgaver, men han var ikke i besittelse av den nødvendige handlekraft til å sette igjennom de sårt tiltrengte kirkelige reformer. Hans etterfølger som Lord Chancellor, Yorks ærgjerrige erkebiskop og pavens legat kardinal Thomas Wolsey overtok også som primas av den engelske kirke. Men også Wolseys innflytelse tok slutt; han hadde ikke klart å innhente pavelig nullitetserklæring for Henrik VIII fra Katarina av Aragón, og stod i fare for å bli stilt for retten. Etter Wolseys avsettelse (oktober 1529) og død (november 1530), tilbød kongen igjen Warham stillingen som Lord Chancellor, men han avslo.
Warham hadde også spilt en tvilsom rolle i nullitetsprosessen. I 1527 hadde han deltatt under den skinnprosessen Wolsey hadde iscenesatt i den hensikt å påvise syndig ekteskapsførsel. I 1530 oppfordret Warham universitetet i Oxford, og angivelig også andre universiteter, til å erklære kong Henriks ekteskap ugyldig.
Kleresiets Convocation i februar 1531 innvilget under press kongen tittelen «den engelske kirkes og det engelske kleresis overhode», ennskjønt med innskrenkelsen «så langt Kristi lov tillater det». Ved konvokasjonen i mai 1532, ledet av Warham, avstod kirken seg sine uavhengige lovgivningsrettigheter. Fra nå skulle kongens samtykke være nødvendig. Disse vedtakene banet veien for at kongemakten tok full kontroll med kirken og løsrev den engelske kirke fra Roma i 1534 (Act of Supremacy).
Denne utviklingen hadde Warham ikke kunnet forutse, og ikke hadde han ønsket den heller. Hans tilbakekallelse av vedtakene fra 1531/32 fra sitt dødsleie, fikk ingen virkning.
I sin personlige livsførsel var Warham uten taddel, og understøttet også forskning og vitenskap. For eksempel hadde han vært med på å finansiere Erasmus' greske og latinske bibelutgave (1516). Han ble spart for Wolseys skjebne og døde en naturlig død, uten penger og uten gjeld.
| William Warham (født ca. 1450 i Church Oakley, Hampshire, England, død 22. august 1532 i Hackington ved Canterbury) var en av de siste katolske erkebiskoper av Canterbury (fra 1504), rikskansler i England og den engelske katolske kirkes primas.
William Warham studerte først ved latinskolen i Winchester og fortsatte deretter med teologi ved New College i Oxford (1475). Etter at han tatt den teologiske doktorgrad, holdt han forelesninger i teologi samtidig som han selv studerte jus. I 1488 ble han advokat ved den kirkelige domstol i London, i 1490 rektor for School of Civil Law i Oxford; etter prestevielsen ble han tilknyttet en menighet. På anbefaling av erkebiskop Morton av Canterbury ble han engasjert i statlig tjeneste: I 1493 ble han erkediakon av Huntingdon og leder for riksarkivet (Master of the Rolls).
I 1501 ble han valgt til biskop av London (den pavelige approbasjon fulgte den 25. oktober samme år). Den 29. november 1503 ble han utnevnt av pave Julius II til erkebiskop av Canterbury, og ble intronisert (høytidelig innført i embedet) den 9. mars 1504. Kort tid etter, den 21. januar 1504, utnevnte kong Henrik VIII ham til Lord Chancellor.
I 1506 ble han kansler for universitetet i Oxford, et embede han hadde inntil sin død. Fra Henrik VIII besteg tronen i 1509 og giftet seg med sin brors enke, Katarina av Aragón (juni 1509), begynte Warhams politiske innflytelse å dale. Paven hadde gitt kongen dispens fra affinitetsimpedimentet («slektskapet» gjennom broren), noe Warham hadde forsøkt å forhindre.
I desember 1515 fratrådte han som Lord Chancellor, og trakk seg tilbake til sitt landsted. Nå viet han seg helt til sine geistlige oppgaver, men han var ikke i besittelse av den nødvendige handlekraft til å sette igjennom de sårt tiltrengte kirkelige reformer. Hans etterfølger som Lord Chancellor, Yorks ærgjerrige erkebiskop og pavens legat kardinal Thomas Wolsey overtok også som primas av den engelske kirke. Men også Wolseys innflytelse tok slutt; han hadde ikke klart å innhente pavelig nullitetserklæring for Henrik VIII fra Katarina av Aragón, og stod i fare for å bli stilt for retten. Etter Wolseys avsettelse (oktober 1529) og død (november 1530), tilbød kongen igjen Warham stillingen som Lord Chancellor, men han avslo.
Warham hadde også spilt en tvilsom rolle i nullitetsprosessen. I 1527 hadde han deltatt under den skinnprosessen Wolsey hadde iscenesatt i den hensikt å påvise syndig ekteskapsførsel. I 1530 oppfordret Warham universitetet i Oxford, og angivelig også andre universiteter, til å erklære kong Henriks ekteskap ugyldig.
Kleresiets Convocation i februar 1531 innvilget under press kongen tittelen «den engelske kirkes og det engelske kleresis overhode», ennskjønt med innskrenkelsen «så langt Kristi lov tillater det». Ved konvokasjonen i mai 1532, ledet av Warham, avstod kirken seg sine uavhengige lovgivningsrettigheter. Fra nå skulle kongens samtykke være nødvendig. Disse vedtakene banet veien for at kongemakten tok full kontroll med kirken og løsrev den engelske kirke fra Roma i 1534 (Act of Supremacy).
Denne utviklingen hadde Warham ikke kunnet forutse, og ikke hadde han ønsket den heller. Hans tilbakekallelse av vedtakene fra 1531/32 fra sitt dødsleie, fikk ingen virkning.
I sin personlige livsførsel var Warham uten taddel, og understøttet også forskning og vitenskap. For eksempel hadde han vært med på å finansiere Erasmus' greske og latinske bibelutgave (1516). Han ble spart for Wolseys skjebne og døde en naturlig død, uten penger og uten gjeld.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Henry Beaufort (1374-1447)
Kardinal Thomas Bourchier (1404-1486) * bispeviet 1435
Erkebiskop John Morton (ca 1420-1500) *1479
Biskop Richard Fox (1447-1528) *1487
Erkebiskop William Warham (ca 1450-1532) *1502
== Referanser == | William Warham (født ca. 1450 i Church Oakley, Hampshire, England, død 22. | 10,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pysen | 2023-02-04 | Pysen | ['Kategori:57°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Agder)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Lindesnes'] | Pysen er et skjær i Lindesnes kommune i Agder. Øya ligger ved 57°57′30,6″N 7°33′52″Ø.
Det var Jostein Andreassen som i juli 1987 oppdaget at skjæret Pysen er Norges sydligste punkt. Søgne-læreren med naturhistorie og kystkultur som spesialområder oppnådde å få utvidet landets grense med 110 meter mot sør. Tidligere hadde Statens kartverk oppgitt øya Vestre Kråga (3,4 km lenger vest, sørspiss 57°57′34,0″N 7°30′27″Ø) som Norges sørligste punkt.
Navnet: Pysen er trolig bestemt form av pys m 'liten gutt'.
UTM-koordinater for skjæret er 32 415057E 6425003N (WGS84).
| Pysen er et skjær i Lindesnes kommune i Agder. Øya ligger ved 57°57′30,6″N 7°33′52″Ø.
Det var Jostein Andreassen som i juli 1987 oppdaget at skjæret Pysen er Norges sydligste punkt. Søgne-læreren med naturhistorie og kystkultur som spesialområder oppnådde å få utvidet landets grense med 110 meter mot sør. Tidligere hadde Statens kartverk oppgitt øya Vestre Kråga (3,4 km lenger vest, sørspiss 57°57′34,0″N 7°30′27″Ø) som Norges sørligste punkt.
Navnet: Pysen er trolig bestemt form av pys m 'liten gutt'.
UTM-koordinater for skjæret er 32 415057E 6425003N (WGS84).
== Se også ==
Oversikt over norske geografiske ytterpunkter
== Eksterne lenker ==
Søgne-lærer fant Pysen – Norge utvidet mot sør | Pysen er et skjær i Lindesnes kommune i Agder. Øya ligger ved . | 10,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmarkslaget | 2023-02-04 | Finnmarkslaget | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Oslo', 'Kategori:Norske organisasjoner'] | Finnmarkslaget i Oslo er en norsk organisasjon for utflyttede Finnmarkinger i Oslo og omegn. Organisasjonen ble opprettett 30. januar 1940. En lignende gruppe kalt Finnmarkslaget hi Trøndelag ble etablert i 2011 i Trondheim.
| Finnmarkslaget i Oslo er en norsk organisasjon for utflyttede Finnmarkinger i Oslo og omegn. Organisasjonen ble opprettett 30. januar 1940. En lignende gruppe kalt Finnmarkslaget hi Trøndelag ble etablert i 2011 i Trondheim.
== Eksterne lenker ==
Finnmarkslaget i Oslo offisielle hjemmeside | Finnmarkslaget i Oslo er en norsk organisasjon for utflyttede Finnmarkinger i Oslo og omegn. Organisasjonen ble opprettett 30. | 10,234 |
null | 2023-02-04 | Puddel | null | null | null | Puddel (FCI# 172) ble opprinnelig regnet som en apporterende fuglehund, men FCI klassifiserer nå denne hunderasen som en selskapshund under seksjon 2 i gruppe 9. Det indikerer hvor dramatisk denne hundens karakter har endret seg siden 1800-tallet. | 10,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klinga | 2023-02-04 | Klinga | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Namsos', 'Kategori:Bygder og grender i Trøndelag', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', "Kategori:Namsos' historie", 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1891', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nord-Trøndelag'] | Klinga er en tidligere kommune i tidligere Nord-Trøndelag, etablert i 1891 ved utskilling fra Vemundvik. Den er siden 1964 en del av Namsos kommune.
Vemundvik kommune ble opprettet ved innføring av formannskapslovene i 1837. I 1846 ble Namsos utskilt, og i 1891 ble Klinga utskilt som egen kommune. Grensen mellom Vemundvik og Klinga er Namsen. Bangsund var administrasjonssted i kommunen. Klinga, Vemundvik, Namsos, deler av Otterøy og Finnangerodden i Fosnes ble fra 1964 slått sammen til Namsos kommune.
| Klinga er en tidligere kommune i tidligere Nord-Trøndelag, etablert i 1891 ved utskilling fra Vemundvik. Den er siden 1964 en del av Namsos kommune.
Vemundvik kommune ble opprettet ved innføring av formannskapslovene i 1837. I 1846 ble Namsos utskilt, og i 1891 ble Klinga utskilt som egen kommune. Grensen mellom Vemundvik og Klinga er Namsen. Bangsund var administrasjonssted i kommunen. Klinga, Vemundvik, Namsos, deler av Otterøy og Finnangerodden i Fosnes ble fra 1964 slått sammen til Namsos kommune.
== Folk og areal ==
Klinga hadde et areal på 353 km²I 1891 var det 1 099 innbyggere i Klinga. Ved tellingen i 1946 hadde folkemengden økt til 2 143, og ved siste telling (1960) før sammenslutningen til storkommunen Namsos, var folketallet på 2 143.
I 1960 var de dominerende næringer industri, jordbruk og skogbruk. Mange hadde fortsatt sitt arbeid i trelastindustrien på Bangdalsbruket, Spillumsbruket og sagbrukene i Namsos. Men selv om Klinga i hovedsak var en jord- og skogbrukskommune, var det mange ansatte også i bygg- og anlegg, varehandel og transport. Mange hadde sitt arbeid i nabokommunen Namsos.
== Kommunehistorie ==
Sitt første møte holdt Klinga herredsstyre på skolestedet Klingenberg. I 1896 ble den nye kirkestua ved Klinga kirke tatt i bruk som møtested. Kommunale kontorer var ofte hjemme hos de enkelte tillits- og tjenestemenn, og derfor spredt over hele bygda. I 1920 blir det innredet et par kontorer i kommunens brygge på Bangsund. Den ble solgt i 1949, og pengene gikk til ny aldersheim.
En ominnredet offisers- og kjøkkenbrakke som tyskerne hadde etterlatt seg på Bangsund, ble tatt i bruk som nytt kontorlokale. Denne var i bruk resten av kommunens levetid. Kommunen hadde i sin 72-årige historie 10 ordførere. Den første var Halvdan Romstad. Den siste var Alf Derås.
Det var 6 skolekretser i Klinga for småskolen. Det var Spillum, Klingen, Bangdalen, Selnes, Bangsund og Fjær. Småskolen var i den første tiden omgangsskole. Storskolen besto av en krets for hele kommunen med fast skolested på Klingenberg. Etter hvert ble det også faste skolesteder i småskolen. Spillum krets fikk sitt skolehus omkring 1900. Det var Spillumsbrukets gamle forsamlingslokale som ble kjøpt og flyttet. Bangsund fikk sitt skolehus i 1902. Fjær fikk eget skolehus like etter. Bangdalen fulgte i 1917.
Bedre kommunikasjonsmuligheter og endrede elevtall førte etter hvert til sentralisering. I 1924 var det to skolekretser for storskolen, Klingenberg og Bangsund. Før og etter andre verdenskrig var det stor strid om det fortsatt skulle være to skolekretser og to sentrale skolesteder. Aktuelle steder var Spillum og Bangsund. Striden gikk fram til 1953 da departementet bestemte at alle kretser i Klinga skulle sammenslås til en krets. Spørsmålet om skolested sto fortsatt åpent. Stedsvalget var det også stor strid om og ble først avgjort i 1954. Bangsund ble valgt. Ny sentralskole ble bygget og den ble innviet i 1959. Bangsund er fortsatt sentralskole for Klinga etter sammenslåingen til storkommunen Namsos.
== Kommunikasjon ==
I 1891 var forbindelsen til nabokommunene meget dårlig. Sørover til Namdalseid manglet vegforbindelse. Det samme gjaldt forbindelsen til Namsos. Båtforbindelse var eneste mulighet. I Lyngenfjorden var det mulig båtforbindelse mellom Rødhammer i Namdalseid, Bangsund og Namsos. Til Overhalla var det også elendig vegforbindelse. Utbyggingen av hovedveier gjennom bygda gikk tregt, og først i 1908 ble det bygget bruer over ferjestedene på Bangsund over Bongna og Bangsundstrømmen. I 1922 kom så den viktige Namsenbrua slik at trafikken mellom Namsos og Klinga kunne skje uavhengig av den usikre ferjeforbindelsen ved Strømhylla. I 1928 tok staten over vegvedlikeholdet på hovedvegene og etter hvert ble vegforbindelsen sørover til Namdalseid og østover til Overhalla bedre. Det måtte forøvrig konsesjon til for å kjøre bil på kommunale veger. I 1919 hadde bare Bangdalsbruket og Marius Arntsen slik tillatelse. Først i 1933 ble det gitt alminnelig tillatelse til rutebiltrafikk på sørsiden av Namsen.
== Se også ==
Liste over ordførere i Klinga
Klinga kirke fra 1866
== Referanser == | Klinga er en tidligere kommune i tidligere Nord-Trøndelag, etablert i 1891 ved utskilling fra Vemundvik. Den er siden 1964 en del av Namsos kommune. | 10,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antarktika | 2023-02-04 | Antarktika | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P935 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P935 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Kontinenter', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter', 'Kategori:Ørkener i Antarktis'] | Antarktika, også kalt Sydpolfastlandet eller Det antarktiske kontinent, er jordens sydligste kontinent. Det er plassert på den sydlige halvkulen, nesten helt syd for den sydlige polarsirkelen, og er omkranset av Sørishavet. Med en størrelse på 14,4 millioner km² er Antarktika det femte største kontinentet i areal etter Eurasia, Afrika, Nord-Amerika og Sør-Amerika. Omtrent 98 % av Antarktika er dekket av is med en gjennomsnittlig tykkelse på minst 1,6 kilometer. Antarktika er en del av verdensdelen Antarktis, som også omfatter havområdet rundt kontinentet.
Gjennomsnittlig er Antarktika det kaldeste, tørreste og mest forblåste kontinentet, og har den høyeste geografiske gjennomsnittshøyden av alle kontinentene. Siden området har lite nedbør, bortsett fra ved kysten, er kontinentets innland teknisk sett den største ørkenen i verden. Det er ingen faste bosetninger og det er ingen bevis på eksisterende eller forhistoriske urfolk. Kun planter og dyr som er tilpasset kulde overlever her, blant annet pingviner, pelsseler, bladmoser, lav og mange forskjellige typer alger.
| Antarktika, også kalt Sydpolfastlandet eller Det antarktiske kontinent, er jordens sydligste kontinent. Det er plassert på den sydlige halvkulen, nesten helt syd for den sydlige polarsirkelen, og er omkranset av Sørishavet. Med en størrelse på 14,4 millioner km² er Antarktika det femte største kontinentet i areal etter Eurasia, Afrika, Nord-Amerika og Sør-Amerika. Omtrent 98 % av Antarktika er dekket av is med en gjennomsnittlig tykkelse på minst 1,6 kilometer. Antarktika er en del av verdensdelen Antarktis, som også omfatter havområdet rundt kontinentet.
Gjennomsnittlig er Antarktika det kaldeste, tørreste og mest forblåste kontinentet, og har den høyeste geografiske gjennomsnittshøyden av alle kontinentene. Siden området har lite nedbør, bortsett fra ved kysten, er kontinentets innland teknisk sett den største ørkenen i verden. Det er ingen faste bosetninger og det er ingen bevis på eksisterende eller forhistoriske urfolk. Kun planter og dyr som er tilpasset kulde overlever her, blant annet pingviner, pelsseler, bladmoser, lav og mange forskjellige typer alger.
== Etymologi ==
Den første formelle bruken av navnet «Antarktis» som kontinentets navn i 1890-årene tilskrives den skotske kartografen John George Bartholomew. Navnet Antarktis er romanisert versjon av det greske sammensatte ordet ἀνταρκτική (antarktiké), feminin av ἀνταρκτικός (antarktikos), som betyr "motsatt Arktis", "motsatt av nord ".
== Historie ==
Troen på eksistensen av et Terra Australis – et enormt kontinent langt syd på kloden som «balanserer» de nordlige landene i Europa, samt Asia og Nord-Afrika – har eksistert siden Ptolemaios' tid (1. århundre e.Kr.), som fremla idéen om å bevare symmetrien til alle kjente landområder i verden. Fremstillinger av et stort sydlig landområde var vanlig på kart som Piri Reis-kartet fra Tyrkia tidlig i det 16. århundre. Selv sent i det 17. århundre, etter at oppdagere fant ut at Sør-Amerika og Australia ikke var en del av myten om «Antarktis», trodde geografer at kontinentet var mye større enn sin faktiske størrelse.
Det er generelt akseptert at den russiske ekspedisjonen i 1820 ledet av Michail Lazarev og Fabian Gottlieb von Bellingshausen var de første som bekreftet kontinentets eksistens. Imidlertid forble kontinentet for det meste forsømt gjennom resten av det 19. århundre på grunn av stedets ugjestmilde miljø, isolasjon og mangel på ressurser.
Antarktis-traktaten ble signert i 1959 av tolv land; per dags dato er det 45 land som har signert traktaten. Denne traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift etter mineraler og støtter vitenskapelig forskning, og beskytter kontinentets økologiske sone. Pågående eksperimenter blir utført av over 4000 forskere av forskjellige nasjonaliteter og innen forskjellige forskningsområder.
== Klima ==
Antarktika er det kaldeste kontinentet på jorden og er også kaldere enn Arktis. Den laveste lufttemperaturen målte noensinne på jorden er −89,2 °C på den russiske stasjonen Vostok. Innlandstemperaturen når under −80 °C om vinteren og mellom 5 og 15 °C ved kysten om sommeren. På nesten hele det antarktiske kontinent har den varmeste måneden en gjennomsnittstemperatur under frysepunktet. Selv om sommeren er temperaturen ofte lavere enn −30 °C i innlandet, hvor gjennomsnittstemperaturen om vinteren er mellom −50 og −60 °C.
Det enorme Antarktisplatået er en snødekt ørken; den gjennomsnittlige årlige nedbørsmengden på Sydpolen er mindre enn 100 mm. Antarktishalvøya er det våteste området med ca. 1 m årsnedbør. Ved kysten blåser det ofte katabatiske vinder av storm styrke, men i innlandet er vinden vanligvis mer moderat.
== Geologi ==
For 200 millioner år siden var Antarktika en del av superkontinentet Gondwana, som også inkluderte Afrika, Australia, New Zealand, India og Sør-Amerika. Indre spenninger gjorde at Gondwanaland delte seg, og kontinentene kom i drift. Antarktika fikk sin nåværende form og plassering for ca. 30 millioner år siden.
Fossiler av blant annet bregner, ferskvannsfisk, amfibier og krypdyr viser at Antarktika ikke alltid har vært dekket av is. Dannelsen av iskappen tok til for omkring 34 millioner år siden og besto av tre faser. Den første fasen tok cirka 200 000 år og kan ifølge moderne forskning ha ført til at gruppen med bardehvaler (Mysticeti) oppsto. I første fase antar man at isen bare dekket fjelltoppene. Andre fase tok til for cirka 14 millioner år siden, da den globale temperaturen sank med cirka 8 °C. Det viser isotope data fra ulike havdyp. Dette førte til at isen frøs fast i steinformasjonene, som siden har beveget seg svært lite. Forskerne går derfor ut fra at landskapet under isen må være godt bevart. Martin J. Siegert, ved University of Edinburgh, hevder at det trolig finnes bevart vegetasjon under isen. Han tror landskapet ville lignet mye på dagens Patagonia.I dag er nær 99 % av Antarktika dekket av en permanent iskappe som i gjennomsnitt er ca. 2000 m tykk. Flere steder stikker fjelltopper (nunataker) opp gjennom isen. Større isfrie områder, såkalte oaser, har oppstått der isen har trukket seg tilbake, og der smeltingen skjer raskere enn akkumuleringen av snø. Såkalte tørre daler er isfrie fordi det faller ekstremt lite nedbør der.
Norges forskning på geologi på Antarktis ledes av Norsk polarinstitutt, men forskere fra Norges geologiske undersøkelse og universitetene deltar også.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Antarctica – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Antarktika | 10,237 |
null | 2023-02-04 | Georg Spalatin | null | null | null | Georg Spalatin (også Georg Burckhardt, Georgus Burkardus de Spalt) (født 17. januar 1484 i Spalt nær Nürnberg i Tyskland, død 16. | 10,238 |
null | 2023-02-04 | Jacobus Latomus | null | null | null | Jacobus Latomus eller Jacques Masson eller Steinmetz (født ca. 1475 i Cambron (i dagens Frankrike) – død 29. | 10,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hieronymus_Emser | 2023-02-04 | Hieronymus Emser | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibeloversettere', 'Kategori:Dødsfall 8. november', 'Kategori:Dødsfall i 1527', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1477', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Alb-Donau-Kreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske oversettere'] | Hieronymus Emser (født 26. mars 1478 i Weidenstetten nær Ulm i Tyskland, død 8. november 1527 i Dresden), humanist, katolsk kontroversteolog.
| Hieronymus Emser (født 26. mars 1478 i Weidenstetten nær Ulm i Tyskland, død 8. november 1527 i Dresden), humanist, katolsk kontroversteolog.
== Liv og virke ==
=== Studier og tidlig karriere ===
Hieronymus Emser studerte i Tübingen fra 1493 (gresk og latin) og i Basel fra 1497 (jus og teologi), og tok i 1499 graden magister artium.
Takket være inngripen fra Christopher, senere biskop av Utenheim, lykkedes det ham så vidt å unngå fengselsstraff i Basel for å ha skrevet inn noen satiriske verk av sin landsmann Bebel i en bokhåndskrift som sirkulerte blant studentene. Legaten kardinal Raimund Peraudi av Gurk, som synes å ha vært dommer i rettssaken, engasjerte ham kort tid etter som sin sekretær.
I 1500 offentliggjorde han et verk om noen undergjørende kors som man mente hadde falt ned fra himmelen.
Emser ble presteviet en gang før 1502, og ledsaget kardinal Peraudi som personlig kapellan da kardinalen reiste som pavelig legat rundt i Tyskland og forkynte jubelavlaten og oppfordret til kamp mot tyrkerne. I 1504 holdt Emser humanistiske forelesninger ved universitetet i Erfurt over Reuchlins «Sergius vel Caput Capitis», og hadde også Luther blant sine studenter. Han ble ansett som en glitrende foreleser i Erfurt og blir betraktet som en av den klassiske humanismes pionerer i Tyskland. Men senere i Leipzig ble hans klassiske forelesninger møtt med mer likegyldighet. Emser slo dermed inn på en nytt spor. Tidlig i 1505 promoverte han i Leipzig til bakkalaureus i teologi, senere tok han også lisensiat i jus.
=== I hertug Georg av Sachsens tjeneste ===
I 1509 ble Emser sekretær og kapellan for hertug Georg av Sachsen i Dresden, og engasjerte seg iherdig i helligkåringsprosessen for biskop Benno av Meissen; i den anledning reiste han til Roma i 1512 og offentliggjorde der sin legendariske Vita Bennonis.
=== Kontakt med Martin Luther ===
Mens han preket på oppdrag av hertugen, ble han bedre kjent med Luther. Emser beundret den ildfulle augustinermunken, og Luther gjengjeldte beundringen. Men i 1519 ble det slutt. Sammen med hertug Georg var han tilstede under disputasen i Leipzig der Johannes Eck disputerte mot Luther i juli. Til hertugens og Emsers uttrykte mishag fremla Luther der radikale hussittiske oppfatninger om pavedømmet.
=== Litterær kamp mot lutherdommen ===
Emser ble snart den mest utrettelige skribenten blant de tidligere motstandere av reformasjonen. Da han hørte at det var folk i Böhmen som hyllet Luther som en "annen Hus", skrev han til Johannes Zack ved erkebispedømmet Prag at bøhmerne burde endre sin holdning til paven og holde fast på at hans primat var nødvendig for å forhindre splittelse. Emser kom også med en forklaring av pavens primat på grunnlag av Bibelen.
I lidenskapelige og grove skrifter gikk «bukken i Leipzig» (Emser hadde en bukk i slektsvåpenet) og «tyren i Wittenberg» (Luther) løs på hverandre. Da Luther fikk høre om dette brevet, så han det som et forsøk på å undergrave hans troverdighet i Bøhmen. Han svarte med kampskriftet «Ad ægocerotem Emseranum M. Luther additio» som gikk kraftig løs på kirken. Emser svarte med et like kraftig skrift mot Luther: «A venatione lutheriana ægocerotis assertio», der han beskrev Luthers ord og fremferd som skandaløs. Da Luther brente bullen Exurge Domine og hele den kirkerettslige lovsamlingen «Corpus juris canonici» på bål i Wittenberg den 10. desember 1520, brente han også dette Emsers siste skrift.
I alt forfattet Emser åtte kampskrift mot Luther i årene 1520 og 1521. Selv om Luther fra 1522 sluttet å besvare Emsers skrifter, fortsatte Emser med nye kampskrift i takt med nye skrifter og utspill fra Wittenberg, han oversatte andres skrifter mot Luther eller fikk dem utgitt på nytt (som den talen engelskmannen John Clark holdt da han overleverte til pave Leo X den boken Henrik VIII hadde skrevet mot Luther), han polemiserte mot Andreas Bodenstein (kalt Karlstadt) og mot Huldrych Zwingli.
=== Emsers oversettelse av Det nye Testamente ===
Emsers oversettelse av Det nye testamente er også kjent. Da den forelå, inndro hertug Georg Luthers Nytestamente fra bruk i Sachsen. Emser forsvarte dette tiltaket med en skarp kritikk av Luthers oversettelse, og ikke minst Luthers forord og kommentarer til tekstene, han forsøkte å påvise 1400 «kjetterske feil og løgner» i Lutherbibelen. På oppdrag av hertugen satte så Emser i gang med å prøve å fortrenge Luthers oversettelse av nytestamentet med sin egen. Han reviderte Luthers oversettelse i lys av Vulgata (den latinske oversettelse) som han betegnet som «den kristne kirkes troverdige tekst», og benyttet også de middelalderske oversettelser til tysk i dette arbeidet. Emsers Nytestamente ble utgitt i 1527 med forord av hertug Georg, og illustrert av Lukas Cranach med motiver fra Åpenbaringsboken. Emser døde senere i 1527, og hans etterfølger som hoffkapellan og rådgiver for hertug Georg av Sachsen ble Johann Cochlaeus, en av Luthers sterkeste motstandere.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gustav Kawerau: Hieronymus Emser: Ein Lebensbild aus der Reformationsgeschichte. Verlag von Max Niemeyer, Halle (Saale), 1898
Heribert Smolinsky: Augustin von Alveldt und Hieronymus Emser. Aschendorff, 1983
(de) Theodor Kolde: «Emser, Hieronymus». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 6, Duncker & Humblot, Leipzig 1877, s. 96–99.
(de) Heinrich Grimm: «Emser, Hieronymus.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 488 f. (digitalisering).
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Emser, Hieronymus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1508–1509.
== Eksterne lenker ==
(en) Hieronymus Emser – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Hieronymus Emser i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Hieronymus Emser: Eyn deutsche Satyra vnd straffe des Eebruchs Leipzig 1505, i Wiki der Drucke des 16. Jahrhunderts | Hieronymus Emser (født 26. mars 1478 i Weidenstetten nær Ulm i Tyskland, død 8. | 10,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/O%C5%9Bwi%C4%99cim | 2023-02-04 | Oświęcim | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det lillepolske voivodskap', 'Kategori:Byer ved Wisła', 'Kategori:Galicia (Sentral-Europa)', 'Kategori:Sider med kart'] | Oświęcim (utt. /åsj-vjæng-tsjim/, tysk navn: Auschwitz, tsjekkisk Osvětim) er en by 50 km. vest for Kraków i det sørlige Polen, som ligger ved elven Soła, en sideelv til Wisła. Den har (per 2003) 42 000 innbyggere og ligger i Lillepolske voivodskap.
| Oświęcim (utt. /åsj-vjæng-tsjim/, tysk navn: Auschwitz, tsjekkisk Osvětim) er en by 50 km. vest for Kraków i det sørlige Polen, som ligger ved elven Soła, en sideelv til Wisła. Den har (per 2003) 42 000 innbyggere og ligger i Lillepolske voivodskap.
== Historie ==
Byen er kjent siden 1179 og fikk byrettigheter i 1272. I løpet av historien bodde tyskere og polakker fredelig sammen i byen. Hertugdømmene Auschwitz og Zator, som lå i det vestlige Galicia, kom i 1327 under hertug Johann av Auschwitz i et vasallforhold til Kongeriket Böhmen.
Senere kom området under hertugene av Teschen og Grossglogau. På 1300-tallet sank folketallet fordi innbyggerne slo seg ned andre steder. Spesielt tyskernes interesse for området sank, og i 1457 kjøpte kong Kasimir IV av Polen rettighetene til stedet og innlemmet det i voivodskapet Kraków. I 1655 ble byen herjet og ødelagt av svenske tropper, og i den følgende tiden ble stedet redusert til en betydningsløs landsby. Fra 1773 lå byen i Østerrike, og keiseren av Østerrike førte også tittelen hertug av Auschwitz. Byen lå rett ved grensen til Preussen og Russland. I 1818 ble byen med Østerrike tysk forbundsområde. Under den østerriksk-prøyssiske krig angrep prøysserne den østerrikske byen 27. juni 1866, men angrepet ble slått tilbake. Etter første verdenskrig ble byen polsk. Under andre verdenskrig, da byen ble okkupert av Tyskland, ble den kjent for flere konsentrasjonsleirer som de tyske nazistene opprettet, og hvor over en million mennesker døde.
== Se også ==
Auschwitz (konsentrasjonsleir)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oświęcim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oświęcim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | areal = 30.3 | 10,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Familie_(matematikk) | 2023-02-04 | Familie (matematikk) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnleggende konsepter i mengdelære', 'Kategori:Matematikkstubber', 'Kategori:Matematisk notasjon', 'Kategori:Stubber 2020-02', 'Kategori:Veldig små stubber'] | En familie eller en indeksfamilie betegner i matematikken en mengde som kan ordnes (hvert element kan gis en indeks); for eksempel en familie av heltall med gitte egenskaper, eller en familie av antiderivater.
| En familie eller en indeksfamilie betegner i matematikken en mengde som kan ordnes (hvert element kan gis en indeks); for eksempel en familie av heltall med gitte egenskaper, eller en familie av antiderivater.
== Eksterne lenker ==
(en) Barile, Margherita, Family i MathWorld. | En familie eller en indeksfamilie betegner i matematikken en mengde som kan ordnes (hvert element kan gis en indeks); for eksempel en familie av heltall med gitte egenskaper, eller en familie av antiderivater. | 10,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slekt_(biologi) | 2023-02-04 | Slekt (biologi) | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Systematisk biologi'] | Slekt (Latin: genus) er en kategori brukt i den biologiske systematikken; en slekt kan omfatte én eller flere nært beslektede arter. I tillegg til arter kan slekter bestå av én eller flere underslekter, som igjen består av én eller flere arter. Én eller flere nært beslektede slekter sammenfattes som en familie, kanskje via ett eller flere tribus og underfamilier.
Høyere systematiske kategorier som slekt og familie vil representerer tydelige episoder med radiasjon, slik at gruppen som sådan ofte representerer et virkelig fenomen i naturen, og ikke bare en praktisk samlebetegnelse.
| Slekt (Latin: genus) er en kategori brukt i den biologiske systematikken; en slekt kan omfatte én eller flere nært beslektede arter. I tillegg til arter kan slekter bestå av én eller flere underslekter, som igjen består av én eller flere arter. Én eller flere nært beslektede slekter sammenfattes som en familie, kanskje via ett eller flere tribus og underfamilier.
Høyere systematiske kategorier som slekt og familie vil representerer tydelige episoder med radiasjon, slik at gruppen som sådan ofte representerer et virkelig fenomen i naturen, og ikke bare en praktisk samlebetegnelse.
== Navn og skrivemåte ==
To slekter kan ha samme navn dersom den ene er en dyreslekt og den andre en planteslekt. For eksempel er Aotus navnet på en slekt aper og på en slekt i erteblomstfamilien, og Prunella er navnet på både en slekt i leppeblomstfamilien og en slekt av jernspurver.
Slektsnavn skrives som regel i kursiv, og har alltid stor forbokstav.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kategori:Genera (biology) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Slekt er en kategori brukt i den biologiske systematikken; en slekt kan omfatte én eller flere nært beslektede arter. I tillegg til arter kan slekter bestå av én eller flere underslekter, som igjen består av én eller flere arter. | 10,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gruppe_(biologi) | 2023-02-04 | Gruppe (biologi) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Systematisk biologi'] | En gruppe eller et taxon i den biologiske systematikken består av én eller flere biologiske arter.
Eksempler på grupper er pattedyr, krypdyr, virveldyr, frøplanter osv.
Også en enkelt art – for eksempel mennesket – kan betegnes som gruppe. Noen systematikere betegner også enheter som er mindre enn arter (underarter eller raser), som grupper.
| En gruppe eller et taxon i den biologiske systematikken består av én eller flere biologiske arter.
Eksempler på grupper er pattedyr, krypdyr, virveldyr, frøplanter osv.
Også en enkelt art – for eksempel mennesket – kan betegnes som gruppe. Noen systematikere betegner også enheter som er mindre enn arter (underarter eller raser), som grupper.
== Definisjon ==
Fagbegrepet for en gruppe er taxon (et taxon, flere taxa; uttales /taksån/ og /taksa/; også et takson, flere takson eller taksoner; uttales /takso:n/ og /takso:ner/; fra gresk τάξις [taxis] = «ordning», «sekvens»). Ordlisten til International Code of Zoological Nomenclature (1999) definerer et taxon slik:
En systematisk enhet, enten den er navngitt eller ikke er en populasjon eller en gruppe av populasjoner av organismer som vanligvis er antatt å være fylogenetisk beslektet og har felles karaktertrekk som særmerker gruppen (dvs en geografisk enhet, en slekt, en familie, en orden) fra andre slike grupper. Et taxon omfatter alle inkluderte lavere taxa og individuelle organismer. [...]Det finnes også konkurrerende definisjoner, blant annet fra PhyloCode som bruker grupper uten hierarki (slekt, familie etc).
== Naturlige, unaturlige og kunstige grupper ==
Biologiske grupper deles opp i forskjellige kategorier på grunnlag av deres fylogenetikk (slektskap) og anatomi. Grupper er enten definert ved egenskaper (apomorfier) eller ved slektskap. Virveldyr er for eksempel alle dyr med ryggrad, alternativt slimål og menneske og alle etterkommere etter deres felles stamfar. Begge måtene er gyldige definisjoner, og så lenge vi forholder oss til nålevende arter vil innholdet i de to gruppene være identisk. Alle grupper det er mulig å konstruere vil være av en av tre typer:
Naturlige grupper eller komplette grupper er grupper som eksisterer som fullstendige «grener» i stamtreet, der alle etterkommere etter den felles stamfaren er regnet med. Slike grupper kalles monofyletisk taxa (monofylum, flertall: monofyla). Et eksempel er virveldyr som alle virveldyr går tilbake på én felles stamform, og fordi denne stamformen kun har gitt opphav til virveldyr (se evolusjon). Alle virveldyr er m.a.o. nærmere beslektet med hverandre enn med arter som ikke er virveldyr.Ukomplette grupper er grupper der deler av gruppa ikke regnes med (slik som fisk, som også har gitt opphav til og derved burde omfatte landlevende virveldyr). Slike grupper kalles parafyletiske taxa og kan være nyttige i noen sammenhenger, men blir forsøkt unngått i systematikken. Likevel er fortsatt en del slike grupper i bruk (for eksempel krypdyr, beinfisk, moser og mer). Grunnen til dette er at disse gruppene representerer lett identifiserbare biologiske eller evolusjonære enheter og var i bruk fra lenge før fylogenetisk nomenklatur ble vanlig. Disse kalles også av enkelte unaturlige grupper, selv om de forsåvidt er naturlige (stammer fra en enkelt stamfar), men ikke komplette.Kunstige grupper er kunstige samlinger av organismer som har forskjellige opphav, slik som «alle dyr som kan fly», som omfatter både fugler, flaggermus og insekter. Slike grupper kalles polyfyletiske taxa og brukes ikke lenger i systematikken.Ukomplette og kunstige grupper dukker av og til opp i systematikken der arter og grupper av arter som ikke passer inn i det øvrige systemet har blitt samlet i oppsamlingstaxa. En del systematisk arbeide går ut på å identifisere slike grupper og sortere artene i naturlige grupper. Se for øvrig systematikk, klade og grade.
== Overordnede og delgrupper ==
Alle grupper – bortsett fra helheten av alt liv på jorden – er del av større grupper. Tilsvarende består alle grupper – bortsett fra enkelte arter – av flere mindre grupper. De større gruppene som et gitt takson hører til, kalles for overordnede (eller superordinerte) grupper. Gruppene dyr, ryggstrengdyr og virveldyr er for eksempel overordnet pattedyr; og gruppene blomsterplanter og enfrøbladete planter er overordnet orkideer. Det ligger i dette at for eksempel virveldyr inkluderer samtlige pattedyr, men samtidig er mer omfattende enn disse. Motsatt er pattedyr underordnet (eller subordinert) blant annet virveldyr, ryggstrengdyr og dyr. Naturlige grupper er hierarkisk organisert. Dette er en av grunnene til at slektskapsforhold mellom arter kan illustreres som et tre.
Vanligvis angis grupper med en kategori etter et system grunnlagt av Carl von Linné. Disse kategoriene er et redskap for å skape oversikt, men gir i seg selv ikke noen informasjon ut over på hvilket nivå innenfor dette systemet man befinner seg. De formelle kategoriene er slekt, familie, orden, klasse og henholdsvis divisjon og rekke i botanikk og zoologi. Disse nivåene vil ofte være kjente og lett identifiserbare grupper, slik som pattedyr og fugler. Mange mulige grupper faller mellom disse kategoriene, og det er derfor en laget en del ekstra kategorier med forstavelser som super-, over-, under- og infra-. Mange grupper får ingen kategori i det hele tatt, og i forskere som jobber med fylogenetikk og kjenner stamteet de jobber med godt, bruker gjerne ikke kategorier i det hele tatt.
Antallet grupper et gitt taxson er en delgruppe av, kommer an på antall grener stamtreet har «under» det respektive taksonet.
Ved hver forgrening i stamtreet oppstår en ny gruppe. Bare et fåtall av disse gruppene har norske navn, og heller ikke alle har fått vitenskapelige navn. Pattedyr er for eksempel ikke bare medlem av gruppene virveldyr og dyr, men også av amniondyr, landlevende virveldyr, Choanata, Sarcopterygii, Osteognathostomata, kjevemunner (mellom pattedyr og virveldyr), Notochordata, ryggstrengdyr, deuterostomier, Eutriploblastica, bilaterier, Acrosomata, Eumetazoa, Epitheliozoa (mellom virveldyr og dyr), og enda flere mer omfattende grupper.
Antallet grupper som er delgrupper av et gitt takson, kommer helt an på detaljnivået man velger.
Det er for eksempel akkurat like korrekt å si at pattedyr består av kloakkdyr og egentlige pattedyr (to grupper) som å si at pattedyr består av nebbdyret, maurpinnsvin, pungdyr, gomlere, flaggermus, primater, rovdyr m.fl. (la oss si 30 grupper). I det andre tilfellet ble det ramset opp delgruppene av (delgruppene av) delgruppene, noe som nødvendigvis resulterer i et større tall.
== Se også ==
Stamtre (evolusjon)
== Referanser == | En gruppe eller et taxon i den biologiske systematikken består av én eller flere biologiske arter. | 10,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5ndball-VM_2023_for_menn | 2023-02-04 | Håndball-VM 2023 for menn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Håndball-VM', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2023'] | Håndball-VM 2023 for menn var det 28. mesterskapet i håndball for herrer og ble arrangert i Polen og Sverige i perioden 11. til 29. januar 2023. Dette var første gang verdensmesterskapet i herrehåndball ble avholdt i Polen og fjerde gang i Sverige, også det andre mesterskapet som ble avholdt i mer enn ett land.
| Håndball-VM 2023 for menn var det 28. mesterskapet i håndball for herrer og ble arrangert i Polen og Sverige i perioden 11. til 29. januar 2023. Dette var første gang verdensmesterskapet i herrehåndball ble avholdt i Polen og fjerde gang i Sverige, også det andre mesterskapet som ble avholdt i mer enn ett land.
== Arenaer ==
Mesterskapet ble arrangert i ni byer: Gdańsk, Katowice, Kraków og Płock i Polen og Göteborg, Jönköping, Kristianstad, Malmö og Stockholm i Sverige. Åpningskampen ble spilt i Katowice, og finalen ble spilt i Stockholm.
== Kvalifiserte nasjoner ==
== Trekning ==
Trekningen av gruppene i den innledende runden ble gjennom ved Den polske nasjonale radiosymfoniorkester i Katowice 2. juli 2022.
=== Seeding ===
Seeding basert på plassering ved forrige verdensmesterskap og i henhold til IHF-reglene.
=== Gruppene ===
Hvert vertsland kunne tildele ett kvalifisert land til hver arrangørby. Spania ble tildelt plass i gruppe A (Kraków), Norge gruppe F (Kraków) og Danmark gruppe H (Malmö). Tyskland ble tildelt gruppe E (Katowice), Island gruppe D (Kristianstad) og Kroatia gruppe G (Jönköping).
== Innledende runde ==
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
=== Gruppe C ===
=== Gruppe D ===
=== Gruppe E ===
=== Gruppe F ===
=== Gruppe G ===
=== Gruppe H ===
== President's Cup ==
=== Gruppe I ===
=== Gruppe II ===
=== Plasseringskamper om 25. til 32. plass ===
Kamp om 31. plassKamp om 29. plassKamp om 27. plassKamp om 25. plass
== Hovedrunden ==
=== Gruppe I ===
=== Gruppe II ===
=== Gruppe III ===
=== Gruppe IV ===
== Sluttspillet ==
=== Kvartfinaler ===
=== Plasseringskamper om 5. til 8. plass ===
Kamp om 7. plassKamp om 5. plass
=== Semifinaler ===
=== Bronsefinale ===
=== Finale ===
== Plassering og statistikk ==
=== Sluttplassering ===
== Se også ==
Håndball-VM 2023 for kvinner
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell nettside | En gruppe er en samling av personer eller ting. | 10,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Progressiv_rock | 2023-02-04 | Progressiv rock | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Progressiv rock', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For den svenske politisk venstreorienterte musikkbevegelsen, se artikkelen Progg.
Progressiv rock (forkortet som progrock eller prog; tidvis omtalt som kunstrock eller symfonisk rock) er en bred undersjanger av rockemusikk som utviklet seg i Storbritannia og USA gjennom midten og slutten av 1960-tallet. I begynnelsen ble den kalt for «progressiv pop», og vokste ut av psykedelisk musikk som forlot standardiserte poptradisjoner til fordel for instrumentering og komposisjonsteknikker oftere assosiert med jazz, folkemusikk eller klassisk musikk. Andre elementer som bidro til dens betegnelse som «progressive» var sangtekster som var mer lyriske. Teknologiutviklingen ble utnyttet til å skape nye lyder, musikken nærmet seg en tilstand av «kunst», og i innspillingsstudioet framfor konsertene ble fokus for musikalsk aktivitet, noe som ofte innebar å skape en musikk til å lytte framfor å danse til.
| For den svenske politisk venstreorienterte musikkbevegelsen, se artikkelen Progg.
Progressiv rock (forkortet som progrock eller prog; tidvis omtalt som kunstrock eller symfonisk rock) er en bred undersjanger av rockemusikk som utviklet seg i Storbritannia og USA gjennom midten og slutten av 1960-tallet. I begynnelsen ble den kalt for «progressiv pop», og vokste ut av psykedelisk musikk som forlot standardiserte poptradisjoner til fordel for instrumentering og komposisjonsteknikker oftere assosiert med jazz, folkemusikk eller klassisk musikk. Andre elementer som bidro til dens betegnelse som «progressive» var sangtekster som var mer lyriske. Teknologiutviklingen ble utnyttet til å skape nye lyder, musikken nærmet seg en tilstand av «kunst», og i innspillingsstudioet framfor konsertene ble fokus for musikalsk aktivitet, noe som ofte innebar å skape en musikk til å lytte framfor å danse til.
== Sjangeren ==
Progressiv rock er basert på en sammensmeltning av stiler, tilnærminger og sjangre, og involverte en kontinuerlig bevegelse mellom formalisme og eklektisisme. Grunnet dens historiske mottagelse, er dens omfang tidvis begrenset til en stereotyp av lange soloer, lange album, lyrikk preget av fantasylitteraturen, grandiose sceneframføringer med kostymer, og teknisk dyktighet.
Sjangeren sammenfalt med den økonomiske høykonjunkturen på midten av 1960-tallet som gjorde det mulig for plateselskapene allokere mer kreativ kontroll til sine musikere.
Progressiv rock var svært populært på 1970-tallet, men minsket allerede på slutten av tiåret. Det har vært antatt at det var framveksten av punkrocken som var årsaken, men det var flere faktorer som bidro til nedgangen. Musikkskribenter betegnet ofte sjangeren og dets utøvere som «pretensiøse» og sounden som «pompøs» og «oppblåst», og tenderte til enten å være fiendtlig innstilt eller direkte overse sjangeren. Etter slutten av 1970-tallet fragmenterte progressiv rock i en rekke former; en del band oppnådde kommersiell suksess til innpå 1980-tallet, om enn endret framstillingen og utøvde mer kompakte sangstrukturer, og en del krysset over til symfonisk pop, arenarock, eller nyveiv.
De første gruppene som framviste progressive trekk er retrospektivt beskrevet som «urprogressive». I 1967 utgjorde betegnelsen «progressiv rock» et mangfold av løst assosierte stiler. Canterburymiljøet i England, som også betraktes som egen sjanger eller sound, på slutten av 1960-tallet, besto av en rekke progressive band som framhevet bruken av blåseinstrumenter, komplekse akkordskifter, og lang improvisasjoner. Rock in Opposition, et kollektiv av progressive engelske band på slutten av 1970-tallet, var mer avantgardistisk, og kombinert med Canterbury-stilen, utgjorde det hva som betegnes som avantgardistisk-progressiv rock, «avant-prog». På 1980-tallet fikk en ny undersjanger, ny-progressiv rock, en del kommersiell suksess, skjønt også denne ble anklaget for å være avledet og mangle nyskapning. Post-progressive band har vært påvirket av nyere utvikling i populærmusikken og av avantgardistisk musikk siden midten av 1970-tallet.
== Bakgrunn ==
Ideene om å skape mer utfordrende rock kom tidlig i 1960-årene i Storbritannia. De innovative utøverne begynte å skape kunst- eller lyttemusikk. Man kunne ta elementer fra andre – ofte totalt fremmede – sjangre i rockesammenheng. Undersjangre av rock, som blues-rock og folk-rock ble med god hjelp fra konkret musikk – et konsept basert på opptak av naturlige lyder, bearbeidet elektronisk og satt i en musikalsk sammenheng – inspirasjon til utviklingen av nye typer søkende musikk. Dette resulterte i en rekke forgreninger av rock, og den nytenkende musikkgenerasjonen fikk en felles betegnelse, «progressiv rock».
Sjangeren psykedelisk rock ble utøvd på midten av 1960-årene, og var på mange måter en forløper til den progressive rocken. Garasjeerockere og folkrockere både i USA og Storbritannia utøvde det som skulle vise seg å være en forløper til progressiv rock, kunstrock, eksperimentell rock, hard rock og heavy metal. Andre, som King Crimsons låtskriver og gitarist Robert Fripp, mener progressiv rock startet med The Beatles' systematiske, radikale tilnærming til å forbedre rock (spesielt Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ) heller enn fra den mer utflytende hippiefilosofien som var forbundet med psykedelisk musikk.Uttrykket progressiv folkemusikk viser tilbake på en musikalsk bevegelse som allerede ved Woody Guthrie i 1930-tallet starta å spore innpå noe progressivt, gjerne lada med politiske budskap. Folkrocken ble også til inspirasjon for utøvere av progressiv rock.
== Musikalske kjennetegn ==
Noe av det viktige i utviklinga av progrocken var eksperimentering med form og struktur med bevisst bruk av uvanlige takter, moduleringer, rekapitulering, temposkifter og taktskifter. Man kunne gjerne bruke klassiske former og noen band eksperimenterte også med å lage rene suiter. Stykkene eller låtene gav mer rom for forseggjorte instrumentaldeler. Solistiske løp fikk større plass, da også låtene kunne vare lenger enn den tidligere «grensa» for pop/rock-låter på rundt tre til fire minutter. Pink Floyds sang «Let There Be More Light» fra musikkalbumet A Saucerful of Secrets hadde en tominutters gitarsolo på slutten, med vreng og ekkoeffekter. Også på albumet In the Court of the Crimson King er det instrumentaldeler som er ganske utfyllende.
Den progressive rocken bød på mange forandringer i bandbesetninger. Den tradisjonelle bandbesetningen med trommer, bassgitar og gitar ble riktignok beholdt, men nye instrumenter kom på banen. Strykere, treblåsere, ofte tverrfløyte, messingblås, synthesizere og el-orgler. Beatles hadde allerede brukt orkester i sangen «All You Need is Love», strykegruppe i balladen «Yesterday» og piccolotrompet med tema fra en av Bachs brandenburgkonserter i «Penny Lane». Bandet Yes vakte oppsikt da det spilte inn sitt andre album, Time and a Word i 1970, og hadde med et trettimanns strykeorkester på de fleste av sangene. Slike prosjekter gjorde begrepet symfonisk rock mer aktuelt, en sjanger som sprang ut fra progrocken i 1970-åreness England. Bruken av gitaren opplevde en renessanse med utviklinga av tappeteknikken. Gitaristen Steve Hackett fra Genesis var blant de første rockegitaristene som utøvde denne teknikken, som man kan høre på sangene «The Return of the Giant Hogweed» (1971) og «Dancing With the Moonlit Knight» (1973). Trommeslagerne i progrock-band kunne gjøre trommesettet til en melodisk aktør, og ofte vil man kunne høre dobling av melodier på tammene.Sangteknikken som brukes i progrock er selvsagt varierende, men vokalistene hadde en tendens til å synge på en balansert måte uten mye fylde og vibrato. Dette gjelder spesielt balladene, da de mer harde sangene kunne ha en mer rå stemmebruk. Det blei brukt vrengeffekter, også på synginga.
Bruken av skalaer og akkorder begrensa seg ikke bare til de mer vanlige, som hadde vært i bruk tidligere. Det blei brukt modale skalaer, noe som ofte ble tatt fra folkemusikk eller jazz, i stedet for den pentatoniske. Melodiløpene i låtene utvikla seg dynamisk over lengre tid. Dissonanser og atonalitet ble også tatt i bruk.
Det typiske for disse gruppene var å spille inn lange låter, som ofte kunne vare i over ti minutter, med mange og svært varierende partier. Progrocken har et bredt musikalsk spekter med flere instrumenter enn det grunnleggende man finner i vanlig rock. I tillegg til hovedgitar, bassgitar og perkusjoner er lydbildet spekket med effekter fra andre instrumenter, som for eksempel fløyte, Hammondorgel, Mellotron, Fender Rhodes, Chamberlin og diverse strengeinstrumenter som mandolin, sitar og steelgitar.
== Tidslinje ==
=== Storhetstid: 1969–1975 ===
Progrockens storhetstid var begynnelsen og midten av 1970-årene. På denne tida var progrocken blitt så stor at progrockband toppet lister i både USA og Storbritannia.
England regnes normalt som progrockens kjerneområde, og King Crimsons album In the Court of the Crimson King fra 1969 regnes ofte som det første rene progrock-albumet. Men allerede i 1967 kom Moody Blues med sitt album Days of Future Passed hvor de blandet symfoniorkester og rock-elementer, albumet var en sped begynnelse for prog/symfonisk rock. Samme år ga Procol Harum ut sitt første album som hadde forløpere til deres pompøse verk og de benyttet piano som et viktig instrument, noe som heller ikke var vanlig i rock. Jethro Tull ga ut sitt første album hvor Ian Andersons tverrfløyte var et viktig instrument året etter og i 1969 kom Yes med strykeorkester på sitt første album, senere var det keyboard baserte album og Jon Anderson sin særpregede vokal som kjennetegnet gruppen. Også Pink Floyd var med fra starten av progrocken, deres to første album, med Syd Barrett som frontfigur, fra 1967 og 1968, The Piper at the Gates of Dawn og A Saucerful of Secrets er eksperimentelle og typisk tidlig prog. Også uten Barrett kom det klassiske album fra Pink Floyd som i 1970 Atom Heart Mother og i 1971 Meddle, begge med spor som gikk over en hel albumside. Van der Graaf Generator ga også ut klassiske album i 1970 – 71, The Least We Can Do Is Wave To Each Other og Pawn Hearts.Jethro Tulls kom med nytt album i 1970 og i 1971 kom Aqualung, Thick as a Brick i 1972 og i A Passion Play i 1973. King Crimsons ga ut to album i 1970, et i 1971 og Larks' Tongues in Aspic i 1973. 1973 var et bra år for progrocken i England, Yes hadde gitt ut sitt kjente album Close to the Edge året før og fulgte nå opp med dobbeltalbumet Tales from Topographic Oceans, med Rick Wakeman sitt briljerende keybordspill. Camels første album ble også utgitt, og Mike Oldfields første album, Tubular Bells, som låt annerledes enn noen hadde hørt før. Og 1973 var året Pink Floyd ga ut The Dark Side of the Moon.
1974 og 75 hadde også mange britiske høydepunkt. Camel utga albumene Mirage og The Snow Goose som var symfonisk progrock. King Chrimson ga ut Starless and Bible Black og Red med mer jassinspirert, harder prog med lange oppbyggende spor. Oldfield fulgte opp suksessen fra Tubular Bells med albumene Hergest Ridge og Ommadawn. Fra Jetro Tull kom albumene War Child og Minstrel in the Gallery, fra Yes kom albumet Relayer hvor keybordist Patrick Moraz hadde erstattet Wakeman og stilen hans var mer jazzpåvirket. Wish You Were Here albumet til Pink Floyd ble også utgitt i 1975.
Også utenfor England var progressiv rock populært og mange band ga ut musikk i denne stilen. I USA blei flere og flere band etablert, og Kansas som hadde eksistert siden 1971, ble et av sjangerens mest populære band der med albumene Song for America, Masque og Leftoverture fra 1974, 75 og 76. I Canada var Harmonium populære og bandet Rush ga ut tre album.Også i Asia var det noen progrock artister, i Japan var Stomu Yamash'ta en representant for for sjangeren, han ga ut fire album i 1971, blant disse Red Buddha. Progrock forble imidlertid først og fremst et europeisk fenomen, ofte med nasjonale særtrekk
I Tyskland oppsto det som britisk musikkpresse kalte krautrock, kalt for kosmisk musikk i Tyskland, med band som Tangerine Dream, Can, Faust og Kraftwerk. Musikken var mer elektronisk enn bandene i Storbritannia og Amerika, men påvirkninger kan man finne i enkelte melodier hos band som Pink Floyd, Yes, Oldfield og Saga. I 1974 og 1975 kom Tangering Dream sitt femte og sjette album Phaedra og Rubycon, musikken deres er avantgarde, instrumental elektronisk prog. Kraftwerk spilte også instrumental elektronisk prog, men ikke så flytende og med mer trommer og perkusjon, de ga ut albumet Autobahn i 1974.I Nederland dukket band som Focus og Earth and fire opp. Focus hadde fløytist og organist Thijs van Leer som satte sitt preg på musikken, albumet Focus 3 og Hamburger Concerto ble utgitt i 1972 og 1974. Earth and fire ga ut albumet Atlantis i 1973.I Frankrike ga bandet Magma ut fem album i perioden 1970 – 74, musikken deres er sterkt påvirket av jazz, og i Italia var Maxophone fra Milano populære. I Hellas bidro Vangelis og Aphrodite's Child til å utvikle en mer avslappet variant av progrocken.I Sverige ga Fläsket brinner, Samla Mammas Manna, Bo Hansson og Älgarnas Trädgård ut album. I Sverige var politiske tekster, oftest fra venstresiden i politikken, mye brukt i Progg-bevegelsen.I Norge var også progrocken populær og det var flere dyktige band som, Aunt Mary, Junipher Greene, Popol Ace, Ruphus og Prudence. Se også avsnitt: Progressiv rock i Norge
=== Kommersialisering: 1976–1980 ===
Mot slutten av 1970-årene kom discoen for fullt og en ny arbeiderklasse motkultur punkrocken kom på banen i England. Dette påvirket all musikk, men fremfor alt progrocken. Den progressive rocken ble angrepet og spottet av punkrockerne.Ifølge punkerne var Emerson, Lake og Palmer, Pink Floyd og Yes eksempler på selvopptatte hippier som med sine tekster prøvde å unnslippe virkeligheten.Progressiv rock nådd Amerika for fullt, hvor deler av den tyngre og hardere progrocken vokste til en egen sjanger, arenarock. Styx, Boston, Rush og Kansas var med på å starte denne sjangeren som også påvirket andre progrock band. Dette kan høres på Gentle Giants albumet The Missing Piece og Pink Floyds album Animals, som begge kom ut i 1977, samt Yes albumet Drama fra 1980 og Jethro Tull A fra 1980.I tillegg vokste også andre undersjangere som fusion, symfoniske rock, kunstrockens og også elektronika videre.
Innen progrockens forløper til elektronika var det også i tillegg til Tyske Tangerine Dream, med Stratosfear i 1976 og Force Majeure i 1979, og Kraftwerk, med Radio-Activity i 1975 og Trans Europe Express i 1977, også greske Vangelis med Spiral fra 1977. Men innen sjangeren vokste det også frem nye artister, som for eksempel Jean-Michel Jarre som ga ut Oxygène i 1976.Innen progressiv-/symfoniske rock ga The Alan Parsons Project ut albumet Tales of Mystery and Imagination i 1976. The Moody Blues ga ut et langt mindre progressivt album enn tidligere album i 1978, Octave, det var mer glatt pop og rock. Pink Floyd ga også ut et av sine beste album i 1977, Animals, som er et konseptalbumet. Supertramp ga ut sitt sjette album Breakfast in America i 1979, dette var også meget pop lignende. Saga startet sin karriere i 1977 og Marillion i 1979, disse to bandene var de eneste av de bandene som ble startet i denne perioden som fikk noe fotfeste.Supergruppen U.K. ble dannet i 1977 med Eddie Jobson, John Wetton, Allan Holdsworth, Terry Bozzio og Bill Bruford, men den hadde et kort liv å ble oppløst i 1980.Genesis klarte å holde på sin popularitet, men gikk bort fra progrock sjangeren og havnet i pop og rock sjangerne.
Den progressive rocken levde imidlertid videre som stilart, og oppnådde ved enkelte anledninger fremdeles stor popularitet. Et eksempel på det er Pink Floyds konseptalbum The Wall fra 1979.
I en periode der interessen for ideene bak prog dabbet av i Vesten, og delvis gikk under jorden under banneret Rock In Opposition, var progressiv rock på frammarsj i Øst-Europa. Det østtyske bandet City hadde en stor hit både i Øst-Tyskland og Vest-Tyskland med den 17 minutter lange låten «Am Fenster» i 1978; i Jugoslavia dukket bandet Igra Staklenih Perli opp med en psykedelia-kraut-plate i 1979. Også i Sør-Amerika var dette og begynnelsen av 1980-årene en kreativ periode for progrock, der band som argentinske Bubu, brasilianske Bacamarte og chilenske Los Jaivas komponerte musikk som også i dag er vel ansett.
=== Ny bølge med progressiv musikk: 1980–tallet ===
En annen bølge av progressive band kom på begynnelsen av 1980-tallet. Disse nye progrock bandene var stort sett keyboardbaserte bandene som spilte utvidede komposisjoner med komplekse musikalske og lyriske strukturer.
Eksempler på band innen denne kategorien er Marillion, Saga, Mach One, Twelfth Night, IQ, Pendragon, Porcupine Tree og Pallas, hvor de fire sistnevnte også kan høre hjemme i den progressive underkategorien Progressive metal.Bandene var oftest påvirket av progressive rockeband fra 1970-tallet som Yes, Pink Floyd, Camel og ikke minst Genesis i perioden med Peter Gabriel. Men de var også påvirket av elementer fra New Wave og annen rockemusikk.I 1981 oppsto supergruppa Asia, som bestod av Steve Howe (Yes), Carl Palmer (ELP), John Wetton (King Crimson) og Geoff Downes (Buggles/Yes), men de overrasket publikum med et mer pop-inspirert debutalbum.
I Sverige startet bandet Pain of Salvation opp i 1984 (frem til 1991 under navnet Reality), første album, Entropia, kom først i 1997 og senere har det kommet 9 til, det siste Panther i 2020.
Noen av de gamle progrock bandene fra 1970-tallet hang fremdeles med, Rush ga ut albumet Moving Pictures i 1981, Peter Gabriel ga ut to album, kjent som Security og Melt, Yes ga ut 90125, Jethro Tull kom med Crest of a Knave, Mike Oldfield med QE2, Pink Floyd ga også ut album som A Momentary Lapse of Reason i 1987. Felles for disse albumene er at de er langt mindre progressive og mer pop/rock enn tidligere album. King Crimson startet også opp igjen med andre musikere (kun Robert Fripp og Bill Bruford fra tidligere), og også de hadde lagt om stilen til en mer techno-rytmisk stil som gikk litt mot New Wave stilen.
=== Nordisk renessanse: 1990–tallet ===
På begynnelsen av 1990-årene, samtidig som Skandinavia markerte seg med black metal, dukket en rekke skandinaviske band opp med ideer som kan klassifiseres som prog. Fra Sverige kom Änglagård (1991), Anekdoten (1991) og ikke minst Opeth i 1990. Opeth startet mer som et black metal band men spiller nå mer innen sjangrene progressiv death metal eller progressiv rock. De har gitt ut tretten album, det første Orchid i 1995. Vider kom Opeth med nye album 1996, 1998, 1999 før albumet Blackwater Park i 2001 og ennå 4 album før Watershed i 2008, det hittil siste i 2019 In Cauda Venenum.
Også i Norge dukket det opp band som White Willow (1993), Tusmørke (1997), Wobbler (1999) og i samme slengen kan vi også nevne Motorpsycho selv om de hadde oppstart allerede i 1989.
Bruken av begrepet "progressiv" for å beskrive grupper som følger i sporene etter band fra ti til tjue år tilbake var på den tiden noe kontroversielt siden det har blitt sett på som en motsetning, progressiv musikk skulle jo være eksperimentell og nyskapende.For de nye bandene på den tiden var ikke mulighetene begrenset til hva man kunne skape med en Mellotron eller Minimoog. De hadde datamaskinbaserte innspillingsstudioer som ga dem flere muligheter og reduserte albumproduksjonskostnadene. De har også Internett som gjør det lettere å nå ut til et bredt publikum. Det er også kommet ut prog-tidsskrift og platebutikker som spesialiserer seg på prog.
Samtidig forsvant mer og mer de akustiske instrumentene, som tverrfløyte, og dermed også forbindelsen som progressiv musikk hadde hatt til folk-musikk. De grandiose sceneframføringer med kostymer, som blant annet Genesis var kjent for, forsvant også, men disse dukker opp igjen i sjangerne heavy metal og black metal.Også på gitarfronten ble det forandringer i lydbilde når enkelte band ble sterkt påvirket av shred-musikken. Noen av bandene fra den tiden, som svenske Flower Kings (1994), amerikanske Spock's Beard (1992) og Glass Hammer (1992), spilte en symfonisk prog i 1970-tallsstil, men med et oppdatert lydbilde. Britiske Muse som ble dannet i 1994 har et stort spekter av musikkstiler som i tillegg til progressiv rock er symfonisk rock, alternativ rock, electronica, heavy metal og klassisk musikk. Andre band som er verdt å nevne fra denne tiden er britiske Arena (1995) og det mer progressive metalbandet Agora (1995) fra Mexico.
=== Ny popularitet: fra 2000–tallet og videre ===
Betegnelsen new prog blir ofte brukt på bandene på 2000-tallet som har fortsatt innen sjangeren.
Ifølge Evan Serpick, jornalist i Entertainment Weekly's : "Sammen med den nylige suksesshistorier System of a Down og nye band som The Dillinger Escape Plan, Lightning Bolt, Coheed and Cambria, og The Mars Volta skaper utrolig kompleks og oppfinnsom musikk som høres ut som en tyngre, mer aggressiv versjon av 70-tallets storheter som Led Zeppelin og King Crimson".I 2001 ble polske Riverside dannet, det er et progressiv rock band fra Warszawa, og i 2002 ble amerikanske OSI (Office of Strategic Influence), som spiller progressiv rock og metal. The Jelly Jam er også et amerikanskband fra 2002. Flere band har blitt inspirert av de «klassiske» progrock-bandene og har gjenopptatt musikkstilen i nyere tid. Eksempler på slike nyere band band er RPWL (fra Tyskland 1997) og Transatlantic (fra USA 1999). Noen har en sterk innflytelse fra 1970-årene, men har også i senere tid utviklet sine egne lydbilder og retninger.
Rundt 2005 gjorde stilen seg bemerket på salgslistene ved blant annet album som Frances the Mute av bandet The Mars Volta fra USA, bandet ble dannet i 2001 og spiller musikk innen sjangeren progressiv rock, psykedelisk rock og punk.
== Progressiv rock i Norge ==
Det som foregikk i utlandet dannet også grunnlaget for et aktivt musikkmiljø i Norge. Undertakers Circus ble etablert i 1967 og ga ut sitt første av to album i 1973. Saft ble etablert i 1966 og ga ut sitt første av tre album i 1971. Disse bandene, pluss noen andre, var tidlig ute og på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ekspanderte norsk progressiv rock betraktelig. Et av disse bandene var Aunt Mary som bestod av musiker som Bjørn Kristiansen, Jan Groth og Svein Gundersen, musikere som også etter Aunt Mary har bemerket seg i flere andre band. Aunt Mary ga blant annet ut albumene Loaded i 1972 og Janus i 1973. Junipher Greene startet mer som et bluesband men gikk over til progrock og ga ut sitt kjente dobbeltalbum Friendship i 1971 og fulgte opp med albumet Communication i 1974. Også Popol Vuh (Popol Ace) hadde musiker som har markert seg kraftig i ettertid. Pete Knutsen, Arne Schulze, Terje Methi, Thor Andreassen og Jahn Teigen er alle kjente navn. De ga ut flere album som Popol Vuh med spor som "All We Have Is the Past", i 1972, Quiché Maya med hiten "Queen Of All Queens", i 1973, og Stolen from Time med spor som "Soft Shoe Dancer", i 1975. Også Ruphus var et meget kjent prog/jazzrock band, det var kanskje ennå mer populære i utlandet enn i Norge. Bande hadde mange utskiftinger av mer og mindre kjent musikere, blant de kjente finner vi Haakon Graf og Gudny Aspaas. Blant albumene de ga ut var New Born Day i 1974, Ranshart i 1974 og Let Your Light Shine i 1976. Lucifer Was startet i 1970 og spilte konserter frem til 1974, de spille ikke inn noe album. Men de kom sammen igjen i 1995 og fra 1997 frem til 2017 har de gitt åtte album. Kerrs Pink ble startet i 1972 og ga ut sitt første album i 1980 og sitt syvende i 2021, så det er et av de eldste progrock bandene i Norge.
Et kjennetegn ved progrock i andre europeiske land var at musikken antok nasjonale særtrekk, gjerne med sang på eget språk. Mens de ovennevnte bandene ikke skilte seg nevneverdig fra anglosaksiske band, dukket det i grenselandet mot folkrock opp band som Folque og Kong Lavring.
Prudence er et annet norsk band som hadde sanger med sterk progressiv påvirkning, selv om det også hadde sanger mer påvirket av folkrock, men de var mer rock og mindre folk enn Folque og Kong Lavring.
På 1990-tallet dukket det opp flere nye norske progrock band, et av dem var White Willow, som har gitt ut syv album i tidsrommet 1995 - 2017. De spiller musikk inspirert mange vidt forskjellige artister, men er mest kjent for sin progrock. De har spilt på de fleste større kunstrock-festivalene i USA og Europa. "Det er ikke mange norske band som beveger seg så stilsikkert i dette internasjonale landskapet. White Willow er en skjult skatt", skrev Klassekampen om bandets siste album, Future Hopes (2017). Et annet kjent band er Tusmørke som fra 1997 til 2020 har gitt ut elleve album, det mest kjente er kanskje Underjordisk Tusmørke fra 2012. Oslo-baserte Panzerpappa spiller instrumentalt progrock og har gitt ut fem album siden 1998. Det til nå siste, Pestrottedans, kom i 2016. Inspirert av 70-talls progrock er Wobbler, som er etablert i 1999, også et band som må nevnes. I 2005 kom albumet Hinterland, mens Afterglow ble utgitt i 2009. Det siste albumet til nå, Dwellers of the Deep, kom ut i 2020. Wobbler er et annet progressiv rock-band som ble dannet i 1999 på Hønefoss, de beveger seg i symfonisk rock landskapet.
Også på 2000-tallet ble det etablert gode norske progrock band, The Windmill, The Scheen, Magic Pie og Triosphere er eksempler på det. The Windmill startet opp i 2001, og ga i 2018 ut sitt tredje album, Tribus. Albumet vekker oppmerksomhet blant annet med en fargesterk video der assosiasjonene til Ian Anderson i klassisk positur med fløyta får en til å trekke på smilebåndet. I 2004 ble ennå et norsk band, The Scheen, som spiller metallbasert progrock dannet. De har så langt (i 2021) sluppet fire album. Magic Pie er et annet band på progrock-kartet, etablert i 2005 med base i Moss og Fredrikstad, de ga ut sin femte utgivelse i 2019, Fragments of the 5th Element. I Trondheim i 2005 ble Triosphere etablert, de spiller også en blanding/mellomting av progrock og metal. Astrosaur er et rockeband fra Oslo som spiller instrumentalt musikk som er en blanding av progressiv rock, psykedelisk rock, stoner rock, jazz, metall og post rock.
Innen folkrock grenen av progrock finner vi Gåte som ble dannet i 1999, de har fulgt opp arven etter Folque og Kong Lavring og hadde en fot innafor folke-rocken og den andre innenfor alternativ rock/progrock. Etter en pause på 12 år var de tilbake i 2017, men nå med mye mer vekt på folkemusikken. Også det Oslo baserte bandet Monograf har en klar inspirasjon fra norsk folkemusikk og folkrock, men med sin post-rock og progrock.
I 2014 ga Discogs ut en liste over "Top 100 Greatest Prog-Rock albums...ever", her var albumet Friendship av Junipher Greene på plass 71.
== Progressiv metal ==
Progressiv rock og heavy metal startet begge som musikksjangere på slutten av 1960-tallets. Progressiv rock fikk lite spilletid i radio og heavy metal fikk enda mindre, noe som førte til at heavy metal nesten forsvant. På 1980-tallet kom heavy metal tilbake for fullt.
Begge sjangrene fikk under-sjangere og det er ofte delte meninger om hvilken sjanger et band tilhører. Mange band beveger seg mellom flere sjangere og enkelte av disse beveger seg mellom progressiv rock og heavy metal, det er blitt en egen undersjanger kalt progressiv metal.Progressiv metal sjangeren kom for fullt med Queensrÿches sitt konseptalbum Operation: Mindcrime fra 1988, Voivod sitt album Nothingface fra 1989, som inneholdt abstrakte tekster og en King Crimson lignende følelse, og Dream Theaters Images and Words fra 1992. I tillegg har man andre pionere som Fates Warning og Crimson Glory.Fra tidlig på 1970-tallet til midten av 1980-tallet var heavy metal og hardrock i praksis synonymer, og ble benyttet for å beskrive musikken til forskjellige band som Black Sabbath, Deep Purple, Led Zeppelin, Kiss, Alice Cooper, Aerosmith, AC/DC, Judas Priest, Iron Maiden og Def Leppard.
== Hvilke artister regnes som progrock artister? ==
Hvilke som er det beste prossive rockealbumet gjennom tidene er det selvfølgelig mange meninger om. Men det er også mange meninger om hvilke artister som kan regnes å tilhøre musikksjangeren, både musiker, musikkjournalister og progrock tilhengere har mange forskjellige oppfatninger om det.
For å gi et inntrykk av hvilke artister musikkjournalistene mener skal være med og hvor forskjellige oppfatninger de har er det her en tabell med de 15 øverste plassene på tre forskjellige tilfeldig utvalgte lister:
På listene finner vi artister som også kan høre inn under musikksjangeren som fusion, jazz, rock og R&B.
På plassene fra 16 til 25 på disse tre listene finner man også navn som Camel, Peter Gabriel, Tangerine Dream, Mike Oldfield, Strawbs, U.K., The Moody Blues, Steve Hackett, Premiata Forneria Marconi (PFM), Catapilla, The Mars Volta, Argent, Frank Zappa og også navn som mange vil mene høre til i kategorien fusion, som Miles Davis, Nucleus og Magma.
== Litteratur ==
Hegarty, Paul; Halliwell, Martin (2011): Beyond and Before: Progressive Rock Since the 1960s, New York: The Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2332-0
Holm-Hudson, Kevin, red. (2013): Progressive Rock Reconsidered. Routledge. ISBN 978-1-135-71022-4.
Lucky, Jerry (2000): Progressive Rock, Burlington, Ontario: Collector's Guide Publishing, Inc.
Martin, Bill (1998): Listening to the Future: The Time of Progressive Rock, Chicago: Open Court, ISBN 0-8126-9368-X
Martin, Bill (2002): Avant Rock: Experimental Music from the Beatles to Bjork, Chicago: Open Court
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Blackmoon Magazine, norsk magasin for progressiv rock.
Tarkus, norsk nettside for progressiv rock.
Progarchives, verdens største nettportal dedikert progressiv rock.
Norsk progrock diskografi, opslagsverk over norsk progressive musikk | Progressiv rock (forkortet som progrock eller prog; tidvis omtalt som kunstrock eller symfonisk rock) er en bred undersjanger av rockemusikkMartin, Bill (1998): Listening to the Future, s. 71–75. | 10,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jazz-fusion | 2023-02-04 | Jazz-fusion | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jazzsjangre'] | Fusion, jazz-fusion eller jazzrock er en musikksjanger, undersjanger av jazz, der elementer fra andre musikksjangre som funk, rock, R&B, ska, osv. fusjoneres med mer tradisjonell jazz. Noen regner også fusion som en undersjanger av progressiv rock fordi fusion ofte er preget av rock. Av den samme grunn kalles ofte fusion for "jazzrock". Fusion-album kan ha mange stilarter på samme album.
Sent på 1960-tallet begynte jazzmusikere å blande elementer fra andre musikkarter og improvisasjonsteknikker i jazzen. Samtidig begynte enkelte musikere innen progressiv rock å blande jazz inn i sin musikk.
Fusion er ofte instrumental med kompliserte tidsangivelser, takter og rytmiske mønster, og melodiene kan ofte være lange med myke improvisasjoner. Mange kjente fusion musikere er meget dyktige musikere med kompliserte komposisjoner i takter som sjelden blir brukt i andre vestlige musikkformer.
Fusion har ofte komplekse former, mangel ofte vokal og er ofte lange melodier dette gjør dem lite radiovennlige og blir derfor lite spilt i radio.
Viktige representanter: Chick Coreas "Return To Forever", John McLaughlins "Mahavishnu Orchestra" og Joe Zawinuls "Weather Report". Det kan være av interesse at alle de tre nevnte artistene alle var med på Miles Davis' "Bitches Brew" som regnes for å ha grunnlagt sjangeren.
| Fusion, jazz-fusion eller jazzrock er en musikksjanger, undersjanger av jazz, der elementer fra andre musikksjangre som funk, rock, R&B, ska, osv. fusjoneres med mer tradisjonell jazz. Noen regner også fusion som en undersjanger av progressiv rock fordi fusion ofte er preget av rock. Av den samme grunn kalles ofte fusion for "jazzrock". Fusion-album kan ha mange stilarter på samme album.
Sent på 1960-tallet begynte jazzmusikere å blande elementer fra andre musikkarter og improvisasjonsteknikker i jazzen. Samtidig begynte enkelte musikere innen progressiv rock å blande jazz inn i sin musikk.
Fusion er ofte instrumental med kompliserte tidsangivelser, takter og rytmiske mønster, og melodiene kan ofte være lange med myke improvisasjoner. Mange kjente fusion musikere er meget dyktige musikere med kompliserte komposisjoner i takter som sjelden blir brukt i andre vestlige musikkformer.
Fusion har ofte komplekse former, mangel ofte vokal og er ofte lange melodier dette gjør dem lite radiovennlige og blir derfor lite spilt i radio.
Viktige representanter: Chick Coreas "Return To Forever", John McLaughlins "Mahavishnu Orchestra" og Joe Zawinuls "Weather Report". Det kan være av interesse at alle de tre nevnte artistene alle var med på Miles Davis' "Bitches Brew" som regnes for å ha grunnlagt sjangeren.
== Miles Davis og opphavet til jazz-fusion ==
Trompetisten og komponisten Miles Davis hadde stor innvirkning på utviklingen av jazz-fusion. Han startet karrieren sin på plate i 1946 som en del av bandet til Charlie Parker, og mellom 1949 og 1962 spilte han inn mange plater i sine egne band og var med på å gjøre flere jazz sjangrer populære, særlig cool jazz, hard bop og modaljazz.
I 1955 ville Davis bygge opp et nytt band fra starten av og han dannet et band med saksofonisten George Coleman, pianist Herbie Hancock, bassist Ron Carter og trommeslager Tony Williams. Wayne Shorter erstatta Coleman i 1964 og denne kvintetten varte til tidlig 1968. Bandet spilte inn tre album før albumet Miles in the Sky i 1968 som er det første albumet av Davis der han bruker elektriske instrument med Hancock og Carter på elektrisk piano og bassgitar, og med George Benson på elektrisk gitar på «Paraphernalia». Davis utforsket de elektriske instrumentene videre på albumet Filles de Kilimanjaro som også kom i 1968 med pianisten Chick Corea og bassisten Dave Holland for Hancock og Carter.
I 1969 ga Davis ut et hel-elektrisk jazzalbum In a Silent Way som kan regnes som det første fusion-albumet til Davis. Det bestod av to lange musikkstykke, et på hver side av albumet. Denne rolige, statiske plata fikk også innvirkning på utviklingen av musikkstilen ambient. Albumet hadde musikre som senere dannet sine egne grupper på 1970-talet og utviklet fusion-stilen videre, som Shorter, Hancock, Corea, pianisten Josef Zawinul, gitarist John McLaughlin, Holland og Williams.
Davis spilte inn albumet Bitches Brew i løpet av tre dager i 1970. Her var også andre musikere med som Bennie Maupin på bassklarinett, Larry Young på elektrisk piano, Harvey Brooks på bassgitar og perkusjonistene Lenny White, Jack DeJohnette, Don Alias og Juma Santos. Bitches Brew forlot tradisjonell jazz til fordel for en improvisasjonsstil som lå nærmere rock med vekt på etterslaget.
== 1970-årene ==
Mye av fusion på 1970-talet var framført av artister som hadde spilt med Davis, inkludert The Tony Williams Lifetime, Weather Report, The Mahavishnu Orchestra, Return to Forever og Herbie Hancock sitt Headhunters-band. I tillegg til Davis og musikerne som spilte med han var det andre viktige artister i tillegg Larry Coryell og Billy Cobham med albumet hans Spectrum.Herbie Hancock spilte også på samme måte som Miles Davis eksperimentelle fusion på sitt album Crossings i 1972, men like etter var han en viktig bidragsyter til videre utvikling av «jazz-funk» på albumene Head Hunters i 1973 og Thrust i 1974. Sent i 1970- og tidlig i 1980-årene var Hancock mer kommersiell, men spilte også inn akustiske jazzplater. Hancock var en av de første jazzmusikerne som brukte synthesizere.
I starten var Weather Report et avantgarde, eksperimentelt fusion-band, men ble etter hvert mer kommersielle som med Joe Zawinul sin sang «Birdland». Weather Report sin musikk var også påvirket av forskjellige stilarter som latinsk og afrikansk musikk og lagde til en tidlig fusion variant av verdensmusikk. Jaco Pastorius, en innovativ bassist, var med i gruppa i 1976 på albumet Black Market. Albumet Heavy Weather er en bestselger innen denne sjangeren.
I England ble jazz-fusion bevegelsen ledet av Nucleus, ledet av Ian Carr med Karl Jenkins og John Marshall, som begge senere var med i jazzrock-bandet Soft Machine. De var anerkjent som ledende innen musikkstilen som fikk navnet Canterbury scene. Andre engelske band som spilte jazzrock var Blood, Sweat & Tears og Chicago.Chick Corea dannet bandet Return to Forever i 1972. Bandet startet med latinsk influert musikk med brasilianske Flora Purim på vokal og Airto Moreira på perkusjon, men fra 1973 skiftet de retning til mer jazz-rock. Trommeslager var Lenny White, som også hadde spilt med Miles Davis, og Stanley Clarke spilte bass. Gitaristen Al Di Meola, som starta karrieren sin i Return to Forever i 1974, ble raskt en av de viktigste fusiongitaristene. Han var en av de første gitaristene som brukte en såkalt «shred»-stil som seinere var mye brukt i rock og heavy metal.John McLaughlin dannet fusionbandet Mahavishnu Orchestra med trommeslager Billy Cobham, fiolinist Jerry Goodman, bassist Rick Laird og keyboardist Jan Hammer. Hammer spilte Minimoog-synthesizere med forvrengt lyd som hørtes mer ut som en elektrisk gitar. Stilen til Mahavishnu Orchestra var påvirket av både psykedelisk rock og klassisk indisk musikk.McLaughlin arbeidet også med latinorock-gitaristen Carlos Santana tidlig i 1970-årene. Santana blandet latinsk salsa, rock, blues og jazz, og musikken var basert på Santana sine reine gitartoner med latinske instrument som timbaler og congatrommer.
Andre viktige musiker som dukket opp i fusion-bevegelsen på 1970-talet var fusiongitaristen Larry Coryell med bandet The Eleventh House og gitaristen Pat Metheny. The Pat Metheny Group nådde både jazz- og poplistene med det andre albumet sitt, American Garage (1980). Selv om mange jazzartister kritiserte fusions-bandene for å bruke stiler fra rock og elektriske instrument, brukte også jazzveteraner som Buddy Rich, Maynard Ferguson og Dexter Gordon etter hvert element fra fusion.Sjangeren var også populær i Japan på slutten av 1970-talet med band som Casiopea i 1976 og T-Square i 1978.
== 1980-årene ==
Tidlig i 1980-årene var mye av den opprinnelige fusion-sjangeren en del av andre greiner av jazz og rock, særlig smooth jazz. Blandinga av jazz og pop/rock tok en mer kommersiell vending sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet med glattere komposisjoner som passet bedre til radioformatet.
Artister som Lee Ritenour, Al Jarreau, Kenny G, Bob James og David Sanborn var ledende innen poporientert fusion. Denne sjangeren ble som oftest kalt for smooth jazz, som mange jazz- og jazz-fusion tilhengerer mislikte fordi den manglet improvisasjonen som hadde dominert jazzstilene i tidligere år og heller la seg på et mer kommersielt og radiovennlig lydbilde.
Serleg Kenny G har blitt kritisert av både fusion- og jazztilhengerer, og noen musikere fra disse sjangrene, for å mangle gløden og kreativiteten som markerte fusion på 1970-talet.
Jazz-fusion har blitt kritiserte av både tilhengerer av tradisjonell jazz, som foretrekker mer streit jazz, og av smooth jazz tilhengere, som foretrekker mer «tilgjengelig» musikk. Dette kan sammenlignes med måten swing-jazz tilhengerer kritiserte be-bop på midten av 1940-årene. Fusion har derimot vært med på bryte ned grensene mellom jazz og rock, og ført til utviklinga av sjangere som elektronisk basert acid jazz.I Norge var band som Jon Eberson Group og Lava populære.
== Nyere fusion ==
Richard Bona er en kamerunsk musiker som har spilt jazz-fusion, world-fusion og ethno-jazz.
Et av de mest prominente fusionbandene fra 1990-talet er Tribal Tech, ledet av gitarist Scott Henderson og bassist Gary Willis. Henderson var medlem av Corea og Zawinul sine band seint på 1980-talet. Henderson har også spilt med trommeslageren Steve Smith fra Vital Information, som også inkluderte bassist Victor Wooten fra Bela Fleck and the Flecktones.
Allan Holdsworth er en gitarist som spiller både rock og fusion, og andre kjente gitarister som Eddie Van Halen, Steve Vai og Yngwie Malmsteen har også laget fusion-musikk. Holdsworth har arbeidet med trommeslagerne Chad Wackerman, Vinnie Colaiuta og Gary Husband, som også har gitt ut egne fusion-album under egne navn. En annen tidligere Soft Machine gitarist, Andy Summers fra The Police, ga ut flere fusion-album tidlig på 1990-talet.
== Viktige musikere ==
=== Trompet ===
Randy Brecker
Miles Davis
Maynard Ferguson
=== Fiolin ===
Jerry Goodman
Jean-Luc Ponty
Michal Urbaniak
=== Gitar ===
John Abercrombie
George Benson, også sang
Larry Coryell
Bill Frisell
John McLaughlin
Al Di Meola
Pat Metheny
John Scofield
=== Piano ===
Chick Corea
George Duke
Jan Hammer
Herbie Hancock
Ramsey Lewis
Lyle Mays
Joe Zawinul
=== Bass ===
I fusion er både bassgitar og kontrabass vanlig.
Stanley Clarke
Marcus Miller, multiinstrumentalist
Jaco Pastorius
Victor Wooten
=== Trommer ===
Dennis Chambers
Billy Cobham
Peter Erskine
Jon Hiseman
Alphonse Mouzon
Lenny White
Harvey Mason
=== Arrangement ===
Deodato, også piano
Don Ellis, også trompet
Gil Evans
=== Andre ===
Carla Bley, komponist, også piano
Jack Bruce, sang
Gary Burton, vibrafon
Hubert Laws, fløyte
Herbie Mann, fløyte
Tom Scott, saksofon
Barbara Thompson, saksofon
== Viktige grupper ==
Blood, Sweat & Tears
Colosseum
Cream
Flock
Hiroshima
Mahavishnu Orchestra
Passport
Return To Forever
Weather Report
== Referanser == | Fusion kan ha flere betydninger | 10,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jazz | 2023-02-04 | Jazz | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jazz', 'Kategori:Musikk i USA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jazz er en musikksjanger.
Den har sin opprinnelse i afroamerikanske samfunn i New Orleans, USA, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Jazzen utviklet seg fra røtter i blues og ragtime. Siden 1920-årenes jazztidsalder har jazz blitt anerkjent som en betydningsfull musikalsk uttrykksform. Den sto da fram som uavhengig av tradisjonelle og populære musikkstiler, og alle jazzens ulike varianter var alle knyttet til de felles bånd med afroamerikansk og europeisk-amerikansk opphav i framføringen. Jazz er karakterisert av swing- og blåtone, vokaler innenfor call and response («rop og svar»), og polyrytmer (to eller flere uavhengige rytmer spilt samtidig) og improvisasjon. Jazz har dype røtter i vestafrikansk kulturelle og musikalske uttrykk og i afroamerikansk musikktradisjoner, inkludert blues og ragtime, men også europeisk musikk fra militærband og orkestre. Selv om jazzens fundament har dype røtter innen afroamerikanske erfaring i USA, har ulike kulturer bidratt med deres egen erfaring og stiler til kunstformen, foruten også intellektuelle verden over som har hyllet jazz som «den eneste sanne kunstform som har kommet fra Amerika».De første norske jazzband ble dannet rundt 1920.
Se Jazz i NorgeEtter hvert som jazzen spredte seg ut av USA og til resten av verden ble preget av ulike nasjonale, regionale og lokale musikktradisjoner, noe som ga opphav til mange særskilte stiler. New Orleans-jazz, også kalt for Dixieland, begynte tidlig i 1910-årene og kombinerte marsjer fra eldre brassband, franske kvadriljer, biguine, ragtime og blues med kollektive polyfonisk improvisasjon. I 1930-årene førte tungt arrangerte danseorientert storbandswing til Kansas City-jazz, en hardsvingende, bluesaktig, improviserende stil, og gypsy-jazz, en stil som framhevet musettevals. Bebop utviklet seg i 1940-årene, noe som endret jazz fra en dansbar populærmusikk mot en mer utfordrende «musikernes musikk» som ble spilt med et raskere tempo og benyttet mer akkordbasert improvisasjon. Cool jazz utviklet seg mot slutten av 1940-årene, og innførte en roligere, mer polert lyd og lange, lineære melodilinjer.
I 1950-årene oppsto frijazz som utforsket spilling uten fast beat og formelle strukturer, og karakteriseres generelt ved minimal avhengighet av formelle grenser. På midten av 1950-årene kom hard bop som innførte innflytelse fra rhythm and blues, gospel, og blues, særskilt i saksofon- og pianospillingen. Modal jazz utviklet seg på slutten av 1950-årene og benyttet modal skala som grunnlag for musikalsk struktur og improvisasjon. Jazz-fusion, en form for jazz-rock, oppsto på slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene, og kombinerte jazzimprovisasjon med rockmusikkens rytmer, elektriske instrumenter, og høy lyd fra forsterkere. Tidlig i 1980-årene ble kommersiell form for jazz-fusion utviklet og som ble karakterisert som smooth jazz. Den ble suksessfull i henhold til spilling på radio. Andre stiler og sjangre rundt 2000-årene var latin jazz og afro-kubansk jazz
| Jazz er en musikksjanger.
Den har sin opprinnelse i afroamerikanske samfunn i New Orleans, USA, på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Jazzen utviklet seg fra røtter i blues og ragtime. Siden 1920-årenes jazztidsalder har jazz blitt anerkjent som en betydningsfull musikalsk uttrykksform. Den sto da fram som uavhengig av tradisjonelle og populære musikkstiler, og alle jazzens ulike varianter var alle knyttet til de felles bånd med afroamerikansk og europeisk-amerikansk opphav i framføringen. Jazz er karakterisert av swing- og blåtone, vokaler innenfor call and response («rop og svar»), og polyrytmer (to eller flere uavhengige rytmer spilt samtidig) og improvisasjon. Jazz har dype røtter i vestafrikansk kulturelle og musikalske uttrykk og i afroamerikansk musikktradisjoner, inkludert blues og ragtime, men også europeisk musikk fra militærband og orkestre. Selv om jazzens fundament har dype røtter innen afroamerikanske erfaring i USA, har ulike kulturer bidratt med deres egen erfaring og stiler til kunstformen, foruten også intellektuelle verden over som har hyllet jazz som «den eneste sanne kunstform som har kommet fra Amerika».De første norske jazzband ble dannet rundt 1920.
Se Jazz i NorgeEtter hvert som jazzen spredte seg ut av USA og til resten av verden ble preget av ulike nasjonale, regionale og lokale musikktradisjoner, noe som ga opphav til mange særskilte stiler. New Orleans-jazz, også kalt for Dixieland, begynte tidlig i 1910-årene og kombinerte marsjer fra eldre brassband, franske kvadriljer, biguine, ragtime og blues med kollektive polyfonisk improvisasjon. I 1930-årene førte tungt arrangerte danseorientert storbandswing til Kansas City-jazz, en hardsvingende, bluesaktig, improviserende stil, og gypsy-jazz, en stil som framhevet musettevals. Bebop utviklet seg i 1940-årene, noe som endret jazz fra en dansbar populærmusikk mot en mer utfordrende «musikernes musikk» som ble spilt med et raskere tempo og benyttet mer akkordbasert improvisasjon. Cool jazz utviklet seg mot slutten av 1940-årene, og innførte en roligere, mer polert lyd og lange, lineære melodilinjer.
I 1950-årene oppsto frijazz som utforsket spilling uten fast beat og formelle strukturer, og karakteriseres generelt ved minimal avhengighet av formelle grenser. På midten av 1950-årene kom hard bop som innførte innflytelse fra rhythm and blues, gospel, og blues, særskilt i saksofon- og pianospillingen. Modal jazz utviklet seg på slutten av 1950-årene og benyttet modal skala som grunnlag for musikalsk struktur og improvisasjon. Jazz-fusion, en form for jazz-rock, oppsto på slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene, og kombinerte jazzimprovisasjon med rockmusikkens rytmer, elektriske instrumenter, og høy lyd fra forsterkere. Tidlig i 1980-årene ble kommersiell form for jazz-fusion utviklet og som ble karakterisert som smooth jazz. Den ble suksessfull i henhold til spilling på radio. Andre stiler og sjangre rundt 2000-årene var latin jazz og afro-kubansk jazz
== Etymologi ==
Spørsmålet om opprinnelsen til ordet «jazz» har ført til betydelige undersøkelser, og dens historie er godt dokumentert. Det er antatt at det er beslektet med jasm, et slangbegrep datert tilbake til 1860 i betydningen «pepp, driv, energi». Den antagelige opprinnelsen er til sist fra kreolspråk i New Orleans i form av patois jass i betydningen «anstrengende aktivitet», særskilt i form av «seksuell aktivitet», men er også benyttet i congadans som jasm (1860), «energi, driv», som er av afrikansk opprinnelse (sammenlign mandinka jasi, tamne yas), også opphavet til slangordet jism, «sæd».Den eldste skriftlige nedtegnelsen av ordet er i en artikkel fra 1912 i Los Angeles Times hvor en kaster i baseball beskrev et kast som han betegnet som en jazzball «ettersom den vingler og kan rett og slett ikke gjøre noe med den.» «Jazz» benyttes også i andre sammenhenger, eksempelvis som «vrøvl, unødvendig prat» som er dokumentert fra 1918. Slangbegrepet all that jazz i betydningen «et cetera» eller «alt det der», er først gang dokumentert i 1939.Bruken av begrepet «jazz» i en musikalsk sammen er dokumentert så tidlig som 1915 i Chicago Daily Tribune. Den første dokumenterte bruken i en musikalsk sammenheng i New Orleans var i en artikkel i Times-Picayune den 14. november 1916 om «jas bands». I et intervju med NPR, tilbød musikeren Eubie Blake sin samling av opprinnelige slangkonnotasjoner av begrepet, og uttalte «Da Broadway plukket det opp, kalte de det 'J-A-Z-Z'. Det var ikke kalt for det. Det var stavet 'J-A-S-S'. Det var grovt, og om du visste hva det var, ville du ikke si det høyt foran kvinner.»Jazz har vist seg meget vanskelig å definere ettersom det utgjør en bred rekke av musikk som strekker seg over en tidsepoke på over hundre år, fra ragtime til 2010-årenes jazz-rock. Forsøk på å definere jazz fra et musikalsk perspektiv sett opp mot andre musikalske tradisjoner, slik europeisk musikkhistorie, eller afrikansk musikk, men musikkritikeren Joachim-Ernst Berendt har argumentert at dets referansebegreper og dets definisjon bør være bredere, og definerer jazz som en «form for kunstmusikk som har sin opprinnelse i USA via konfrontasjonen afroamerikansk med europeisk musikk» og argumenterer for at det skiller seg fra europeisk musikk ved at jazz har et «særskilt forhold til tid definert som ’swing’», involverer «en musikalsk produksjon av spontanitet og vitalitet hvor improvisasjon spiller en rolle». I henhold til musikkjournalisten Robert Christgau, «de fleste av oss vil si at å oppfinne mening mens man gir slippe på jazzens essens og håp.»
== Historie ==
Jazzen oppsto i sørstatene i USA på begynnelsen av 1900-tallet, der afrikanske og europeiske musikktradisjoner møtte hverandre. Jazzens røtter ligger på den ene side i afroamerikanske musikktradisjoner som blues, ragtime, spirituals og arbeidersanger, og på den annen side i forskjellig slags musikk som europeiske innvandrere hadde tatt med seg hjemmefra, slik som regional folkemusikk og militærmusikk. Ut av dette oppsto det en rekke nye musikalske uttrykksformer, først i New Orleans, senere i Chicago og andre storbyer i USA der det fantes en stor andel av afroamerikanere.
Jazzen fikk et særskilt oppsving fra 1917, da grammofonplaten ble oppfunnet. Den første ble produsert i New York med Original Dixieland Jass Band.
Kronologien som følger skal ikke å forstås som epoker som har avløst hverandre. Man sluttet ikke å produsere musikk i én sjanger selv om den neste kom. Årstallene er bare til tilnærmet orientering, eksemplifisert ved musikere og artister.
=== 1900-årene ===
På begynnelsen av 1900-årene hadde man musikksjangere som blues, ragtime, spirituals og arbeidersanger. Ingen av disse er jazz, men musikkretninger som dannet grunnlaget for at jazzen skulle oppstå.
=== 1910-årene ===
Da improvisasjon ble innført som et element i musikken til marsj-, salong- og ragtimebandene i New Orleans, oppsto uttrykket New Orleans-jazz, med kjente navn som Buddy Bolden, senere King Oliver, Louis Armstrong og Jelly Roll Morton.
Dixieland, som blant annet Eddie Condon er kjent fra, er musikalsk sett det samme som New Orleans-jazz, men med hvite musikere. Det amerikanske Original Dixieland Jass Band utga den første jazzplate (1917), og bandets plater ble etter turne til England i 1919 de første distribuert til Skandinavia.
=== 1920-årene ===
Louis Armstrong var et musikalsk ideal for mange, og Chicago-jazz betegner musikk av hvite musikere i Chicago med Armstrong som forbilde.
George Gershwin hadde premiere i 1924 med «symfonisk jazz» i sin Rhapsody in Blue, fremført av Paul Whitmans orkester, som ledd i hans «An Experiment in Modern Music» (Aeolian Hall, New York).
Stride piano er en virtuos pianojazz med sterke ragtime-elementer. Som kjente navn i denne sjangeren kan nevnes Fats Waller, James P. Johnson og Earl Hines. Boogie-woogie er bluesorientert pianojazz med typiske drivende bassfigurer, spilt av blant andre Meade Lux Lewis, Albert Ammons og Pete Johnson.
En av de absolutt første norske jazzgrupper var Sixpence Jazzband (Kristiania, 1923), og det lengstspillende, Bodega Band ble etablert i Trondheim (1929).
=== 1930-årene ===
I 1930-årene utviklet den kjente swingen seg, og store instrumentalister, komponister og orkesterledere som Count Basie, Duke Ellington, Glenn Miller og Artie Shaw ble kjent. Swing er en arrangert combojazz, eller big band jazz, med en ekstremt tett samspilt rytmeseksjon. Dette oppstår ved at de enkelte musikere spiller med en viss grad av rytmisk frihet i forhold til hverandre og til den felles grunnrytmen (beat).
String swing er et begrep som blir brukt i flere sammenhenger. En av dem betegner den første egne europeiske jazz-stilen, egentlig Hot club jazz, som fikk innflytelse fra sintienes musikk, blant annet ved å innføre fiolin som instrument. Denne stilen er kjent i Norge gjennom Hot Club de Norvége i 1980-årene. De franske Django Reinhardt og Stéphane Grappelli er gode eksempler på denne sjangeren.
I Sverige etableres tidsskriftet Orkesterjournalen i 1933, og blir verdens mest langvarige tidsskrift for jazz, tett etterfulgt av Down Beat (1934).
=== 1940-årene ===
En videreutvikling av swingen er bebop, og navn som forbindes med denne sjangeren er Dizzy Gillespie, Charlie Parker og Bud Powell. Bebop har fokus på solistisk improvisasjon, som regel spilt i en kvintett, og kjennetegnes ved kompleks harmonikk og høyt tempo. Blue notes er karakteristisk for denne stilen. En nordmann som bør nevnes i denne sammenheng er Egil «Bop» Johansen.
=== 1950-årene ===
Cool jazz (Miles Davis, John Lewis, Chet Baker, Stan Kenton) er jazz med mer strukturert komposisjon og improvisasjon enn bebop, med innflytelse fra europeisk komposisjonsteknikk. Stilen er mer introvert enn bebop, og anser seg for å være mer lyttemusikk (kunstmusikk) enn underholdningsmusikk.
I Norge dannes Norsk jazzforbund i 1953 og etablerer Buddyprisen året etter.
Hard bop (med navn som Art Blakey, John Coltrane, Miles Davis og Horace Silver) er en videreutvikling av bebop, med blikk tilbake på jazzens røtter i blues, soul og afrikansk musikk.
I Third Stream (eksempelvis John Lewis og Modern Jazz Quartet) åpnes jazzbegrepet for alle mulige musikktradisjoner, blant annet europeisk kunstmusikk. Samtidig oppstår en sjanger, «New Orleans jazz revival», (1938–) eller bare «revival». I noen diskursive sammenhenger går både New Orleans og Dixielandrevival under begrepet «revival» som ser tilbake på den tradisjonelle stilen New Orleans-jazz, men musikerne som utvikler stilen tar gjerne med elementer fra de samtidige stilene, swing og bebop.
=== 1960-årene ===
I juli 1960 åpner en av de første jazzfestivalene i Europa, Jazz à Juan, i Juan-les-Pins i Frankrike som en hyllest til Sidney Bechet.
Norges første jazzfestivaler etableres: Moldejazz (1961) og Kongsberg Jazzfestival (1965).
Orkestral jazz (Gunther Schuller og Gil Evans) er Third stream i stort format, ofte som større komposisjoner.
I frijazz (Ornette Coleman, Cecil Taylor, Albert Ayler, Sun Ra) begynner jazzen å løse seg fra tradisjonell rytme og harmoni – energy play istedenfor swing, der uvante harmonier og støy blir benyttet som elementer. Cecil Taylors opptreden på Metropol Jazz Club i Oslo var en milepæl i denne sammenheng, sett med norske øyne.
Free bop (Miles Davis, Charles Lloyd, Wayne Shorter) er en videreutvikling av Ornette Colemans og John Coltranes modal jazz.
Slutten av 1960-årene innleder en ny epoke innen jazzen: jazzrock og fusion, gjennom blant andre Miles Davis' Bitches Brew og In a Silent Way.
=== 1970-årene ===
Fusion (rock-jazz) (Miles Davis, Herbie Hancock, John McLaughlin, Joseph Zavinul, Chick Corea og Al Di Meola) har elementer fra den samtidige rockmusikken, særlig elektroniske og elektronisk forsterkete instrumenter. Lydstyrken ble høyere, og jazz og rock påvirket hverandre gjensidig.
Akustisk jazz (Keith Jarrett, Chick Corea, Gary Burton) derimot, er en romantisk orientert stil uten elektroniske virkemidler. Sjangeren oppsto som en motvekt til rock-jazz. Musikkteoretisk var den basert på Ornette Colemans teorier.
Mainstream (Oscar Peterson, J.J. Johnson, Phil Woods) er en stil avledet av en blanding av swing, tidlig bebop og Kansas City-bop. Det er den eneste av de tradisjonelle jazzstilene som fremdeles er i utvikling.
I Norge etableres Vossajazz (1973) og jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim - nå en del av Institutt for musikk ved NTNU (1979).
=== 1980-årene ===
Loft (Sam Rivers, Anthony Braxton, Marion Brown, Roscoe Mitchell) er frijazz med enklere strukturer og mer melodisk utforming, med den hensikt å gjøre musikken lettere tilgjengelig for lytteren.
Neo-hardbop (Wynton Marsalis, Roy Hargrove, Terri Lyne Carrington) er Hardbop som i 1950-årene, med mye blues og intensitet og lite eksperimentering.
Oslo Jazzfestival starter opp i 1986.
=== 1990-årene ===
Smooth jazz (David Sanborn)
Etno jazz (Anouar Brahem)
=== 2000-årene ===
Hip-hop jazz (Matthew Shipp, DJ Spooky, Us3, Guru's Jazzmatazz, Roy Hargrove & The RH Factor) er en sammenføring av forskjellige musikkretninger fra 1990-årene, ført sammen av fargede kunstnere.
Nu jazz (Bugge Wesseltoft) er tradisjonell jazz med innflytelse fra forskjellige former av elektronisk musikk.
== Viktige begrep ==
Avant-garde jazz betegner ofte de nyskapte stilartene i en gitt epoke.
Jazz combo er et band med tre musikere og oppover. Består gjerne av komp (bass, trommer og gitar eller piano) med blåsere og/eller vokal.
Big band er et jazzband med flere musikere enn i en jazz combo, besetningen og antall musikere kan variere. En nokså vanlig besetning vil være: 5 saksofoner, 5 trompeter, 5 tromboner og komp (trommer, bass, gitar og/eller piano). Storband er som regel notebasert, men mer improvisasjonsbaserte storband finnes også, eksempelvis Sun Ras band i 1960-årene.Eksempler på berømte storband er Duke Ellingtons band og Count Basies band.
Standards (eller standardlåter) er repertoarstykker som blir spilt særlig ofte. Disse låtene har gjennom årene blitt så kjente at de fleste musikere innen jazzsjangeren kan møtes og spille dem sammen uten å øve først.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Feather, Leonard (1955): The Encyclopedia of Jazz, New York
Feather, Leonard (1966): The Encyclopedia of Jazz in the 60s, New York
Feather, Leonard; Gitler, Ira (1976): The Encyclopedia of Jazz in the 70s, New York
Chilton, John (1970/1985): Who's Who of Jazz. Storyville to Swing Street, London
Clayton, Peter; Gammond, Peter (1986): The Guiness Jazz A-Z, Winfield
Carr, Ian; Fairweather, Digby; Priestley, Brian (1987): Jazz. The Essential Companion, London
Kunzler, Martin (2002): Jazz-Lexikon, Reinbek ved Hamburg (2 bind)
== Eksterne lenker ==
NorskJazzen.no, plateomtaler av norsk og utenlandsk jazz
Hva er jazz? – et blikk på jazzharmoniEngelskJazz Discography Project
All About Jazz
Dennis Owsleys hjemmeside med nyttige oversikter | Jazz er en musikksjanger. | 10,248 |
null | 2023-02-04 | Koreakrigen | null | null | null | Koreahalvøya | | 10,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konrad_Mutianus_Rufus | 2023-02-04 | Konrad Mutianus Rufus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 30. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1526', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1470', 'Kategori:Kildekvalitet for dato som mangler tekst i Modul WikidataDato', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Schwalm-Eder-Kreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske renessansehumanister'] | Konrad Mutianus Rufus (eller Konrad Muth, Konrad Mutian; født 15. oktober 1470 i Homberg/Efze i Tyskland, død 30. mars 1526 i Gotha) var en tysk humanist og filosof. Ved sin stil og sine store kunnskaper innen antikk og filosofi regnes han for å være en betydelig skikkelse innen den tyske høyrenessanse.
| Konrad Mutianus Rufus (eller Konrad Muth, Konrad Mutian; født 15. oktober 1470 i Homberg/Efze i Tyskland, død 30. mars 1526 i Gotha) var en tysk humanist og filosof. Ved sin stil og sine store kunnskaper innen antikk og filosofi regnes han for å være en betydelig skikkelse innen den tyske høyrenessanse.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, utdannelse ===
Mutianus stammet fra en patrisierfamilie ,men ble foreldreløs allerede i barndommen. Han ble sendt utenlands, og fikk sin første utdannelse ved Alexander Hegius' skole i Deventer, der en av hans medelever var Erasmus av Rotterdam. Fra sommeren 1486 studerte han i Erfurt blant annet under Conrad Celtis, og ble baccalaureus i 1488 og magister i 1492. Under en dannelsesreise på vei til Italia traff han i Mainz i 1496 Dietrich Gresemund, Jakob Wimpheling og Trithemius, og særlig den sistnevnte utløste en stor kjærlighet til bøker hos ham. Dette ble sporen til oppbyggelsen av Mutianus' store bibliotek.Under jusstudiet i Italia studerte han under glossatorene (rettslærde) Philipp Beroald og Urceus Codrus ved universitetet i Bologna. I Ferrara promoverte han i 1498 som Doctor decretorum (en juridisk disiplin) og fortsatte deretter med studier i Padova, Firenze, Venezia og Roma.
=== Filosof, kanoniker ===
Inspirert av Marsilius Ficinus og Pico della Mirandola utviklet Mutianus sin egen filosofi, med røtter i nyplatonismen.Da han vendte tilbake til Tyskland i 1502 var det i den intensjon å fremme et nytt åndsaristokrati i hans ånd. Først virket han i den hessiske landgreves kanselli, men snart åpnet det seg en kannikstilling i Gotha, og den tok han fordi den gav ham full uavhengighet. Riktignok ble han selv prest i 1504, men det avholdt ham ikke fra fortsatte angrep på kirken og dens institusjoner og embedsbærere.
I 1505 kom noen unge humanister til ham – Herbord von der Marthen, Georg Spalatin, Heinrich Urban -, og sammen dannet de en litterær krets. Snart fikk også Helius Eobanus Hessus og Johann Crotus Rubianus kontakt med kretsen. Mutianus hadde også stor innflytelse ved sin utstrakte brevveksling med mange lærde. Han hadde som mål å leve fritt og rettskaffent, og å strebe etter egen og andres økte erkjennelse og visdom.Etter 1516 ble det roligere rundt Mutianus, kanskje også fordi han distanserte seg både fra Luther og Erasmus. Under sine siste leveår gikk han glipp av sine apanasjer på grunn av reformasjonen og av bondeopprøret, og havnet i finansielt uordnede levekår.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wilhelm Ehmer: Rudolf Agricola und Konrad Mutian. Beiträge zur Geschichte der Entwicklung der Persönlichkeit unter dem Einfluß des Humanismus in Deutschland. Diss. München 1926
(de) Ludwig Geiger: «Mutianus Rufus, Conradus». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 23, Duncker & Humblot, Leipzig 1886, s. 108 f.
(de) Heinrich Grimm: «Mutianus Rufus.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 18, Duncker & Humblot, Berlin 1997, ISBN 3-428-00199-0, s. 656 f. (digitalisering).
(de) Walter Troxler: «Konrad Mutianus Rufus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 16, Herzberg 1999, ISBN 3-88309-079-4, sp. 1117–1120.
Christoph Fasbender (Hrsg.), Eckhard Bernstein: Conradus Mutianus Rufus und der Humanismus in Erfurt. Gotha 2009, ISBN 978-3-910027-25-1 | Konrad Mutianus Rufus (eller Konrad Muth, Konrad Mutian; født 15. oktober 1470 i Homberg/Efze i Tyskland, død 30. | 10,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_von_Aachen | 2023-02-04 | Hans von Aachen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1615', 'Kategori:Fødsler i 1552', 'Kategori:Manieristiske malere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Köln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske malere'] | Hans von Aachen (født 1552 i Köln, død 4. mars 1615 i Prag) var en tysk maler.
Hans von Aachen ble født 1552 i Köln i en familie som stammet fra Aachen. Han begynte å male i Köln som student av en ukjent flamsk maler. Fra 1574 fortsatte han sine studier i Italia, i Firenze og Roma, kanskje også Venezia. Her utviklet han sin manieristiske stil.
Han vendte tilbake til Tyskland i 1588 og ble portrettmaler for fornemme kunder i Köln, ved det hertugelige hoff i München og hos den rike familien Fugger i Augsburg. I 1592 malte han det offisielle portrettet av den tysk-romerske keiser Rudolf II i Prag. Her ble han til sin død i 1615.
Hans von Aachen står som en typisk representant for manierismen. Til hans verker hører særlig allegoriske, mytologiske og religiøse motiver, også håndtegninger.
Hans bilder henger idag bl.a. på Eremitagen i St. Petersburg, J. Paul Getty Museum i Los Angeles, Londons nasjonalgalleri, Alte Pinakothek i München, kunsthallen i Bremen, Los Angeles County Museum of Art (USA), Staatsgalerie Stuttgart og Prahas nasjonalgalleri.
| Hans von Aachen (født 1552 i Köln, død 4. mars 1615 i Prag) var en tysk maler.
Hans von Aachen ble født 1552 i Köln i en familie som stammet fra Aachen. Han begynte å male i Köln som student av en ukjent flamsk maler. Fra 1574 fortsatte han sine studier i Italia, i Firenze og Roma, kanskje også Venezia. Her utviklet han sin manieristiske stil.
Han vendte tilbake til Tyskland i 1588 og ble portrettmaler for fornemme kunder i Köln, ved det hertugelige hoff i München og hos den rike familien Fugger i Augsburg. I 1592 malte han det offisielle portrettet av den tysk-romerske keiser Rudolf II i Prag. Her ble han til sin død i 1615.
Hans von Aachen står som en typisk representant for manierismen. Til hans verker hører særlig allegoriske, mytologiske og religiøse motiver, også håndtegninger.
Hans bilder henger idag bl.a. på Eremitagen i St. Petersburg, J. Paul Getty Museum i Los Angeles, Londons nasjonalgalleri, Alte Pinakothek i München, kunsthallen i Bremen, Los Angeles County Museum of Art (USA), Staatsgalerie Stuttgart og Prahas nasjonalgalleri.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans von Aachen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hans von Aachen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Getty Museum (engl.) | Hans von Aachen (født 1552 i Köln, død 4. mars 1615 i Prag) var en tysk maler. | 10,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_I_av_Det_tysk-romerske_rike | 2023-02-04 | Otto I av Det tysk-romerske rike | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. mai', 'Kategori:Dødsfall i 973', 'Kategori:Fødsler 23. november', 'Kategori:Fødsler i 912', 'Kategori:Liudolfingene', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Mansfeld-Südharz', 'Kategori:Saksere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk-romerske keisere', 'Kategori:Tyske monarker'] | Otto I eller Otto den store (tysk Otto I. eller Otto der Große), født 23. november 912, død 7. mai 973, var den første tysk-romerske keiseren, etter gjenopprettelsen av det tysk-romerske rike i 962 og gav navnet til Det ottonianske dynasti.
Fra 936 var Otto I tysk konge og fra 951 konge av Italia. Han ble utnevnt til tysk-romersk keiser i år 962, et rike som offisielt besto fram til år 1806. I sine forsøk på å kristne Norden og de slaviske folkene, sendte han ut mange misjonærer, noe som senere førte til dannelsen av nasjonene Polen og Tsjekkia, tidligere kjent som Bøhmen. Ikke minst førte dette til at disse folkene ble katolske og ikke ortodokse slik som resten av de slaviske folkene. Han sørget dessuten for å sikre at kristenheten vedvarte i det tyske riket gjennom å underlegge seg ungarerne, og ble derfor kalt for «Europas befrier». Det avgjørende slaget, Lechfeldslaget, fant sted den 10. august 955.
| Otto I eller Otto den store (tysk Otto I. eller Otto der Große), født 23. november 912, død 7. mai 973, var den første tysk-romerske keiseren, etter gjenopprettelsen av det tysk-romerske rike i 962 og gav navnet til Det ottonianske dynasti.
Fra 936 var Otto I tysk konge og fra 951 konge av Italia. Han ble utnevnt til tysk-romersk keiser i år 962, et rike som offisielt besto fram til år 1806. I sine forsøk på å kristne Norden og de slaviske folkene, sendte han ut mange misjonærer, noe som senere førte til dannelsen av nasjonene Polen og Tsjekkia, tidligere kjent som Bøhmen. Ikke minst førte dette til at disse folkene ble katolske og ikke ortodokse slik som resten av de slaviske folkene. Han sørget dessuten for å sikre at kristenheten vedvarte i det tyske riket gjennom å underlegge seg ungarerne, og ble derfor kalt for «Europas befrier». Det avgjørende slaget, Lechfeldslaget, fant sted den 10. august 955.
== Liv og karriere ==
=== Tidlig styre ===
Otto ble gift med angelsaksiske Edith (910-946), datter av Edvard den eldre, konge av England, i 929. I 936 etterfulgte han sin far Henrik Fuglefangeren på tronen.
Han sørget for å bli kronet i Karl den stores tidligere hovedstad Aachen hvor han ble salvet av Hildebert, erkebiskop av Mainz, overhode av den tyske kirke. I henhold til den saksiske historikeren Widukind av Corvey var det fire andre hertuger fra riket til stede, fra Franken, Schwaben, Bayern og Lorraine, og som fungerte som hans personlige ledsagere: Arnulf I av Bayern som marskalk (stallmester); Hermann I av Schwaben som munnskjenk; Eberhard III av Franken som hovmester, og Gilbert av Lothringen som kammerherre. Fra begynnelsen av Ottos styre ga han klare signaler at han var en etterfølger av Karl den store, hvis siste arvinger til Østfrankerriket hadde dødd i 911, og at han hadde den tyske kirke med dens mektige biskoper og abbeder bak seg. Imidlertid var Vestfrankerriket fortsatt underlagt herskeren fra det karolingske dynasti.
Otto hadde til hensikt å dominere kirken og således kunne forene de tyske landområdene. Kirken tilbød rikdom, militære mannskaper og sitt monopol på lese- og skrivekunnskap. Han kunne til gjengjeld tilby beskyttelse mot adelen, løfte om økonomiske tilskudd, og en veg til makt som hans administrative tjenere. I 938 ble en sølvkilde oppdaget i Rammelsberg i Sachsen. Denne gruvedriften sørget til å finansiere Ottos aktiviteter gjennom hele hans styre, og den bidro for øvrig til å skaffe det meste av Europas sølv, kobber, og bly for de neste to hundre år. Årsaken til at tilkomsten var av betydning var at andre sølvkilder hadde tørket ut allerede på 820- og 830-tallet på grunn av politiske vanskeligheter i det muslimske Abbasidriket og som igjen hadde ført til krise i Europa.
==== Opprør mot Otto ====
Ottos tidlige styre var markert med rekke opprør fra hertugene. I 938 hadde Eberhard, hertug av Bayern, nektet å betale ham hyllest. Otto svarte med å gå til krig to ganger, først i løpet av våren og deretter om høsten 938. Eberhard sto i ledtok med Ottos bror Henrik I av Bayern og deres søster Gerberga av Sachsen sin ektemann Giselbert av Lothringen. Otto beseiret imidlertid denne koalisjonen av motstandere. Eberhard ble forvist fra riket, Henrik flyktet til Vestfrankerriket, og Giselbert ble tatt til fange. Sistnevnte klarte siden å rømme og legge på flukt, men druknet i sitt forsøk på å krysse Rhinen. Berthold, bror av Arnulf, tidligere hertug av Kärnten, ble den nye hertug av Bayern.
Otto og Henriks mor Matilda av Ringelheim arrangerte en forsoning mellom sine to sønner. Henrik var hennes yndlingssønn, og hun skulle helst sett ham på tronen. Da Otto og Henrik hadde skværet opp, ble Henrik tildelt forvaltningsansvaret for Lorraine. Henrik forsøkte for andre gang å alliere seg med stormenn for å innsette seg selv som konge. Otto slo nok en gang ned opprøret. Henriks nærmeste allierte ble halshugget og Henrik selv ble fengslet. Da Henrik siden ba om tilgivelse atter en gang, gjorde Otto ham til hertug av Bayern. Etter dette forsøkte ikke Henrik seg på flere opprør, og han kjempet for riket sammen med sin bror til han døde i november 955.
Etter at Siegfried, greve av Merseburg, døde i 937, krevde Thankmar dette grevskapet, men Otto utpekte Gero, bror av Siegfried, som den nye greve. I løpet av denne striden gikk Eberhard III av Franken, og Wichmann den eldre til opprør mot Otto, og Thankmar slo seg sammen med dem. Thankmar og Eberhard erobret Belecke ved elven Möhne. Wichmann den eldre kom til en forsoning med Otto, og opprøret i Sachsen brøt sammen. Festningen Eresburg ble beleiret og til sist okkupert av Ottos hær. Thankmar ble drept ved alteret i kirken. Eberhard ble for en tid holdt fengslet ved Hildesheim, men ble senere sluppet fri. Han gikk siden inn i en sammenslutning med Ottos bror Henrik.
== Familie ==
Otto I var sønn av Henrik I Fuglefangeren og hans andre kone Mathilda den hellige av Sachsen. Han var først gift med Edith av England, (910 - 946), datter av Edvard den eldre av England, og gift på nytt i 951 med Adelheid av Det tysk-romerske rike (931 - 999), datter av Rudolf II av Burgund. Han hadde følgende barn:
Ludolf
Liutgard, gift med Konrad den røde av Lothringen
Matilda av Quedlinburg, abbedisse
Otto II
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Otto I, Holy Roman Emperor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Otto I, Holy Roman Emperor – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Adelheid (født ca. 931 i Orbe i kongeriket Burgund, død 16. | 10,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Amalie_av_Preussen | 2023-02-04 | Anna Amalie av Preussen | ['Kategori:Abbedisser', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 30. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1787', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1723', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Kvinnelige komponister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Prøyssiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske komponister'] | Anna Amalie av Preussen (født 9. november 1723 i Berlin; død 30. september 1787 i Berlin) var en tysk prinsesse, komponist og yngre søster av kong Fredrik den store av Preussen.
| Anna Amalie av Preussen (født 9. november 1723 i Berlin; død 30. september 1787 i Berlin) var en tysk prinsesse, komponist og yngre søster av kong Fredrik den store av Preussen.
== Liv og virke ==
Hennes far, soldatkongen (Fredrik Wilhelm I), var ingen musikkvenn, så Amalie fikk først musikkundervisning fra da hun var 17 år. Hun lærte å spille cembalo og klaver, og da hun var 21 år fikk hun også undervisning i komposisjon. Hun lærte også orgel og fiolin. Av en av Johann Sebastian Bachs studenter, Johann Philipp Kirnberger, lærte hun videre komposisjonsteknikker.
Anna Amalie skal ha hatt en kjærlighetsaffære med baron Friedrich von der Trenck, som var av østprøyssisk avstamning og en tidligere venn, yndling og adjutant av hennes eldre bror Fredrik. De var kortvarig forent før og under den annen schlesiske krig, men Trenck ble arrestert i 1745 og mistenkt for spionasje for østerrikerne. Trenck ble senere løslatt på kong Fredriks ordre, etter Amalies bønn, og flyktet til Østerrike. Han ble til slutt henrettet under den revolusjonære terroren i Paris i 1794 som angivelig aristokratisk spion.
Amalie ble, ettersom hun vegret seg for å gifte seg, gjort til abbedisse av Quedlinburg i 1755, etter press fra broren.Når hun var i Berlin bodde hun om sommeren i det Vernezobreiske palé i Berliner Wilhelmstraße, og om vinteren i sitt palé i Unter den Linden 7.
Da hun ble gammel ble Anna Amalie blind. Hun døde etter lengre tids sykdom.
Hun var tante av komponisten Anna Amalie, hertuginne av Sachsen-Weimar-Eisenach.
== Verker ==
Anna Amalie ligger musikalsk mellom barokkmusikk og tidlig klassisisme. Under innflytelse fra den konservative Kirnberger befattet hun seg med de gamle komponistene. Selv likte hun imidlertid den «edle enkelheten» til den tidligklassiske musikken bedre enn den gamle barokkmusikken.Hennes store forbilde var Johann Sebastian Bach, og hun samlet manuskripter av ham. Idag er hun særlig berømt for denne samlingen, som eies av Staatsbibliothek zu Berlin (Stiftung Preußischer Kulturbesitz).
Selv komponerte hun kantater, koraler, lieder, kammermusikk og marsjer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dagboksutdrag i: Georg von Holzbrinck (red.): Fridericus Rex, Geschichte und Geschichten um den großen König, Stuttgart 1941
Tornius, Valerian: Berühmte Frauen im Spiegel, Leipzig, 1940
== Eksterne lenker ==
Eva Rieger: Anna Amalie av Preussen, fembio.org, Frauen-Biographieforschung (med litteraturangivelser og sitater). | Anna Amalie av Preussen (født 9. november 1723 i Berlin; død 30. | 10,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auguste_Viktoria_av_Schleswig-Holstein | 2023-02-04 | Auguste Viktoria av Schleswig-Holstein | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den røde ørns orden', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 11. april', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Huset Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg', 'Kategori:Kongelige tyskere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra Żary fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Auguste Viktoria Friederike Luise Feodora Jenny von Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg (født 22. oktober 1858 i Dolzig, Sorau, død 11. april 1921 i Huis Doorn i Doorn ved Utrecht i Nederland) var dronning av Preussen og keiserinne av Tyskland. Hun var gift med Wilhelm II.
Auguste Victoria var eldste datter av hertug Frederik Christian August av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg og hans kone Adelheid von Hohenlohe-Langenburg. Hun tilhørte samme slekt som det danske og norske kongehuset, og tilbragte sin barndom i Dolzig, senere i Kiel, hvor faren regjerte 1864-1866. Hun er særlig husket for å ha støttet oppførelse av kirker.
| Auguste Viktoria Friederike Luise Feodora Jenny von Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg (født 22. oktober 1858 i Dolzig, Sorau, død 11. april 1921 i Huis Doorn i Doorn ved Utrecht i Nederland) var dronning av Preussen og keiserinne av Tyskland. Hun var gift med Wilhelm II.
Auguste Victoria var eldste datter av hertug Frederik Christian August av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg og hans kone Adelheid von Hohenlohe-Langenburg. Hun tilhørte samme slekt som det danske og norske kongehuset, og tilbragte sin barndom i Dolzig, senere i Kiel, hvor faren regjerte 1864-1866. Hun er særlig husket for å ha støttet oppførelse av kirker.
== Barn ==
kronprins Friedrich Wilhelm Victor August Ernst (født 6. mai 1882 – død 20. juli 1951)
Eitel Friedrich (1883–1942)
Adalbert (1884–1948)
August Wilhelm (1887–1949)
Oskar (1888–1958)
Joachim (1890–1920)
Victoria Luise (født 13. september 1892 – død 11. desember 1980)Auguste Viktoria er begravet i Antikentempel foran Neues Palais i parken ved Sanssouci i kongebyen Potsdam utenfor Berlin.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hertuginne Viktoria Luise av Braunschweig: Deutschlands letzte Kaiserin, Göttinger Verlagsanstalt 1971
Karl Strecker: Unsere Kaiserin, Neudeutsche Verlagsanstalt Berlin o.J. (1922)
Mathilde Gräfin Keller: Vierzig Jahre im Dienst der Kaiserin, Verlag Koehler und Amelang, Leipzig 1935
== Eksterne lenker ==
(en) Augusta Viktoria of Schleswig-Holstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Auguste Viktoria, Deutsche Kaiserin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.dhm.de/lemo/html/biografien/AugusteViktoria/
https://web.archive.org/web/20160623011757/http://www.deutsche-schutzgebiete.de/kaiserin_auguste_viktoria.htm | Auguste Viktoria Friederike Luise Feodora Jenny von Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg (født 22. oktober 1858 i Dolzig, Sorau, død 11. | 10,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ralf_Isau | 2023-02-04 | Ralf Isau | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Ralf Isau (født 2. mars 1956 i Berlin) er en tysk forfatter. Han bor med kone og en datter i nærheten av Stuttgart. Etter å ha arbeidet som programvarespesialist i en årrekke, begynte han i 1988 å skrive bøker. Han har gjort seg bemerket med bl.a. de fantastiske romanene Museet for stjålne minner (Das Museum der gestohlenen Erinnerungen) og Skyggespillet (Das Netz der Schattenspiele), som er oversatt til norsk, og har vunnet en rekke priser, bl.a. den kjente Buxtehuder Bulle for beste ungdomsbok i 1997.
| Ralf Isau (født 2. mars 1956 i Berlin) er en tysk forfatter. Han bor med kone og en datter i nærheten av Stuttgart. Etter å ha arbeidet som programvarespesialist i en årrekke, begynte han i 1988 å skrive bøker. Han har gjort seg bemerket med bl.a. de fantastiske romanene Museet for stjålne minner (Das Museum der gestohlenen Erinnerungen) og Skyggespillet (Das Netz der Schattenspiele), som er oversatt til norsk, og har vunnet en rekke priser, bl.a. den kjente Buxtehuder Bulle for beste ungdomsbok i 1997.
== Bibliografi ==
(1994) Der Drache Gertrud, 96 s., fra 6 år, ISBN 3-522-17358-9
(1997) Das Museum der gestohlenen Erinnerungen, 672 s., fra 13 år, ISBN 3-522-17579-4
(1998) Das Echo der Flüsterer, 672 s., fra 13 år, ISBN 3-522-17193-4
(1999) Das Netz der Schattenspiele, 528 s., fra 14 år, ISBN 3-522-17257-4
(2002) Pala und die seltsame Verflüchtigung der Worte, 432 s., fra 13 år, ISBN 3-522-17432-1
(2003) Der Silberne Sinn, 768 s., fra 16 år, ISBN 3-404-15234-4
(2003) Die unsichtbare Pyramide, 796 s., fra 13 år, ISBN 3-522-17594-8
(2003) Die geheime Bibliothek des Thaddäus Tillmann Trutz, 416 s., fra 13 år, ISBN 3-426-19642-5
(2004) Der Leuchtturm in der Wüste, 204 s., fra 10 år, ISBN 3-522-17663-4
(2004) Der Herr der Unruhe, 509 s., fra 16 år, ISBN 3-431-03392-X
=== Neschan-trilogien ===
(1995) Die Träume des Jonathan Jabbok, 464 s., fra 12 år, ISBN 3-522-16896-8
(1996) Das Geheimnis des siebten Richters, 560 s., fra 12 år, ISBN 3-522-16901-8
(1996) Das Lied der Befreiung Neschans, 528 s., fra 12 år, ISBN 3-522-16945-X
=== Der Kreis der Dämmerung ===
(1999) Der Kreis der Dämmerung – Teil 1, 672 s., fra 14 år, ISBN 3-522-17306-6
(2000) Der Kreis der Dämmerung – Teil 2, 736 s., fra 14 år, ISBN 3-522-17335-X
(2001) Der Kreis der Dämmerung – Teil 3, 448 s., fra 14 år, ISBN 3-522-17401-1
(2001) Der Kreis der Dämmerung – Teil 4, 448 s., fra 14 år, ISBN 3-522-17474-7
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ralf Isau
Thienemann-Verlag
Ehrenwirth-Verlag
Droemer-Verlag Arkivert 27. oktober 2004 hos Wayback Machine. | Ralf Isau (født 2. mars 1956 i Berlin) er en tysk forfatter. | 10,255 |
null | 2023-02-04 | Sulpiz Boisserée | null | null | null | Johann Sulpiz Melchior Dominikus Boisserée (født 2. august 1783 i Köln, død 2. | 10,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Max_Born | 2023-02-04 | Max Born | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Migranter fra Nazi-Tyskland', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Personer fra Wrocław', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske fysikere', 'Kategori:Tyske migranter til Storbritannia', 'Kategori:Tyske nobelprisvinnere'] | Max Born (født 11. desember 1882 i Breslau, død 5. januar 1970 i Göttingen) var en tysk matematiker og fysiker. Han fikk nobelprisen i fysikk i 1954.
| Max Born (født 11. desember 1882 i Breslau, død 5. januar 1970 i Göttingen) var en tysk matematiker og fysiker. Han fikk nobelprisen i fysikk i 1954.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, studietid ===
Max Born var sønn av professor Gustav Born, anatom og embryolog, og hans kone Margarete (født Kauffmann), som kom fra en schlesisk tekstilfabrikørfamilie. Han studerte ved König Wilhelm Gymnasium i Breslau, men oppviste ikke da noen større studiebegavelse.
Han leste senere ved universitetet i Breslau, der han blant annet studerte matrisekalkyle under David Hilbert, samt ved universitetene i Heidelberg, Zürich, Göttingen og for en kortere tid i Cambridge.
=== Akademisk karriere ===
Han tok doktorgraden i 1906 i Göttingen. Her beskjeftiget han seg blant annet med følgene av Albert Einsteins relativitetsteori innen fysikken for faste legemer og med teorien om atomære krystallgitre. Om dette publiserte han i 1915 boken Dynamik der Kristallgitter.
Han ble ekstraordinær professor i teoretisk fysikk i Berlin hvor han samarbeidet med Max Planck, Albert Einstein og Walther Nernst.
Fra 1921 til 1933 var han professor i Göttingen. Her utviklet han sammen med Wolfgang Pauli, Werner Heisenberg og Pascual Jordan store deler av den moderne kvantemekanikken. Til de viktigste resultater hører den såkalte Born-Oppenheimer-Approksimeringen, som i 1928 førte til orbitalmodellen. Han utviklet den statistiske tolkning av bølgefunksjonen, som senere ble kjent som Københavnertolkningen, og som han i 1954 mottok nobelprisen i fysikk for.
Max Born beskjeftiget seg også med teoretisk optikk som han sammen med Emil Wolf skrev en betydningsfull lærebok om.
I 1933 ble Max Born på grunn av sin og sin kones delvis jødiske herkomst fratatt professoratet. Han emigrerte til Edinburgh, hvor han arbeidet som dosent frem til 1954, samme år han fikk nobelprisen. Dette året vendte han tilbake til hjemlandet og arbeidet så der fram til sin død.
Ved siden av sitt vitenskapelige arbeid beskjeftiget han seg med filosofiske og politiske temaer og argumenterte blant annet mot atomopprustning.
To gymnasier er oppkalt etter ham, i Germering ved München og i Backnang ved Stuttgart. Det samme er Max-Born-Institut i Berlin.
Hans barnebarn er sangerinnen Olivia Newton-John.
== Priser (utvalg) ==
1950 – Hughesmedaljen
== Utvalgte verker ==
Dynamik der Kristallgitter (1915)
Die Relativitätstheorie Einsteins (1920)
Vorlesungen über Atommechanik (1925)
Experiment und Theorie in der Physik
Der Luxus des Gewissens (medforfatter) (1969)
Optik : ein Lehrbuch der elektromagnetischen Lichttheorie (1933)
Principles of Optics (med Emil Wolf) (1959)
Physik im Wandel meiner Zeit
Von der Verantwortung des Naturwissenschaftlers
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nancy Thorndike Greenspan: Max Born – Baumeister der Quantenwelt. Eine Biographie. 2005. Spektrum Akademischer Verlag. ISBN 3-8274-1640-X
== Eksterne lenker ==
(en) Max Born – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Max Born – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nobelprisen i fysikk 1954 hos Nobelprize.org
(en) Max Born hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1954 | Max Born (født 11. desember 1882 i Breslau, død 5. | 10,257 |
null | 2023-02-04 | August Heinrich Hoffmann von Fallersleben | null | null | null | August Heinrich Hoffmann von Fallersleben (døpenavn August Heinrich Hoffmann; født 2. april 1798 i Fallersleben, død 19. | 10,258 |
null | 2023-02-04 | Fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889 | null | null | null | Fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889 var en streik i oktober 1889 blant kvinnelige arbeidere ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker i Kristiania. Streikens bakgrunn var lav lønn, helseskadelige arbeidsforhold som medførte fosfornekrose i kjeven, og økonomiske represalier overfor de ansatte. | 10,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Streik | 2023-02-04 | Streik | ['Kategori:Aktivisme', 'Kategori:Arbeiderbevegelsen i Norge', 'Kategori:Arbeidskonflikter', 'Kategori:Arbeidsliv', 'Kategori:Arbeidsrett', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landsorganisasjonen i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For den sovjetiske filmen fra 1924, se Streik (film)
For den norske filmen fra 1975, se Streik!
Streik er en organisert stans i arbeidet for å oppnå et formål. Kalles også sitt-ned-streik, sittestreik og beskriver situasjon at de streikende ikke forlater arbeidsstedet, men nekter å utføre noe arbeid. Streik er i sin opprinnelige form et arbeidslivsbegrep, men har senere også fått utvidet betydning, eksempelvis i form av elevstreik, politisk streik og lignende. I Norge definerer arbeidstvistloven streik som en «hel eller delvis arbeidsstans som arbeidstakere i fellesskap eller i forståelse med hverandre iverksetter for å tvinge frem en løsning av en tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening. Som ledd i en streik regnes også når vedkommende bedrift søkes sperret for arbeidskraft.»Streik er i mange land hvor arbeidere har en svake rettigheter en ulovlig aksjonsform. I Norge har streik vært en lovlig og regulert aksjonsform som vanligvis oppstår i forbindelse med opprettelse eller revisjon av en tariffavtale. Se tariffoppgjør for framdrift for lovlig streik.
Streiker kan også rette seg mot myndighetene i stedet for mot arbeidsgivere. Dette kan være for å oppnå politiske reformer, eller for å destabilisere et sittende regime. Kjente eksempler er streiken i 1980 på skipsverftet i Gdańsk ledet av Lech Wałęsa som var en viktig faktor i kampen for demokrati som til slutt førte til kommunistpartiets fall.
Ordet stammer fra det engelske ordet strike (å slå). Det begynte på 1700-tallet også å referere til arbeidsnedleggelse ettersom sjømenn halte ned seilene fordi de ikke ville at skipet skulle seile (som på engelsk kalles «å slå seilet» striking).
| For den sovjetiske filmen fra 1924, se Streik (film)
For den norske filmen fra 1975, se Streik!
Streik er en organisert stans i arbeidet for å oppnå et formål. Kalles også sitt-ned-streik, sittestreik og beskriver situasjon at de streikende ikke forlater arbeidsstedet, men nekter å utføre noe arbeid. Streik er i sin opprinnelige form et arbeidslivsbegrep, men har senere også fått utvidet betydning, eksempelvis i form av elevstreik, politisk streik og lignende. I Norge definerer arbeidstvistloven streik som en «hel eller delvis arbeidsstans som arbeidstakere i fellesskap eller i forståelse med hverandre iverksetter for å tvinge frem en løsning av en tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening. Som ledd i en streik regnes også når vedkommende bedrift søkes sperret for arbeidskraft.»Streik er i mange land hvor arbeidere har en svake rettigheter en ulovlig aksjonsform. I Norge har streik vært en lovlig og regulert aksjonsform som vanligvis oppstår i forbindelse med opprettelse eller revisjon av en tariffavtale. Se tariffoppgjør for framdrift for lovlig streik.
Streiker kan også rette seg mot myndighetene i stedet for mot arbeidsgivere. Dette kan være for å oppnå politiske reformer, eller for å destabilisere et sittende regime. Kjente eksempler er streiken i 1980 på skipsverftet i Gdańsk ledet av Lech Wałęsa som var en viktig faktor i kampen for demokrati som til slutt førte til kommunistpartiets fall.
Ordet stammer fra det engelske ordet strike (å slå). Det begynte på 1700-tallet også å referere til arbeidsnedleggelse ettersom sjømenn halte ned seilene fordi de ikke ville at skipet skulle seile (som på engelsk kalles «å slå seilet» striking).
== Om streik ==
Streik er et virkemiddel når ansatte går til felles arbeidsnedleggelse for å bedre arbeidsvilkårene. Det umiddelbare målet med å iverksette en streik er å oppnå helt eller delvis arbeidsstans. Gjennom at arbeidstakere i fellesskap eller i forståelse med hverandre iverksetter arbeidsstans rammer de arbeidsgiverens mulighet for å drifte virksomheten og dermed å tjene penger. På dette vis oppnår de det primære målet: å tvinge arbeidsgiveren til å imøtekomme de ansatte i en tvist mellom organiserte arbeidere og den enkelte arbeidsgiver eller arbeidsgiverforeningen.
De ansatte vil ved iverksettelse av en streik vanligvis ha til hensikt å oppnå bedrede lønns- og arbeidsvilkår. En streik blir oftest organisert av arbeidernes fagforening.
== Historie ==
Streik ble først utbredt under den industrielle revolusjon, da fabrikkene og gruvene var avhengige av store mengder arbeidskraft. I de fleste land ble streik raskt gjort ulovlig, ettersom fabrikkeierne hadde langt mer politisk makt enn arbeiderne. De fleste vestlige land legaliserte delvis streik sent i det 19. århundre eller tidlig i det 20. århundre.
Streik har også blitt brukt for å tvinge myndighetene til å endre politikken, og til og med til å styrte dem. Et kjent eksempel er streiken på verftet i Gdańsk ledet av Lech Wałęsa. Streiken var viktig i kampen for politisk endring i Polen, og var et viktig steg mot kommunistpartistyrenes fall i Øst-Europa.
== Norge ==
I Norge er den juridiske betegnelsen på streik arbeidsnedleggelse, mens lockout omtales som arbeidsstenging. I fellesskap blir de to begrepene omtalt som både arbeidskonflikt og arbeidskamp (samme betydning). Arbeidskamp kan altså iverksettes enten fra arbeidstakers side (streik), eller fra arbeidsgivers side (lockout).
=== Lovhjemmel ===
Lover, forskrifter og avtaler mellom partene regulerer hvilke streiker som er lovlige og hvilke som er ulovlige. I Norge er det ikke generell adgang til å iverksette arbeidskonflikt (streik/lockout). Muligheten til å benytte seg av streik eller lockout som middel i arbeidskamp er i privat sektor hjemlet gjennom arbeidstvistloven og i offentlig sektor tjenestetvistloven. I tillegg kommer de avtaler partene i arbeidslivet har inngått, da særskilt hovedavtalen. Se tariffoppgjør for framdrift.
=== Streikerett ===
For statsansatte er det noen begrensninger i retten til å streike. Unntatt fra streikeretten er embedsmenn utnevnt i statsråd, militære tjenestemenn og virksomhetens øverste leder og personalleder.Streikeforbudet for militært personell er blant annet begrunnet i de konsekvensene dette kan få for militær beredskap og fremgår blant annet gjennom NOU 1994:1 og en stortingsbehandling i 1977 av lov om yrkesbefal. Hvorvidt deltagelse kan refses er ennå ikke prøvet i praksis.
=== Ulovlig streik ===
Dersom de ansatte i fellesskap på en arbeidsplass, uten å følge de regler som gjelder i loven, nedlegger sitt arbeid, vil de ansatte i realiteten ha brutt sin arbeidskontrakt. Dette gjelder uansett om det er spontanaksjoner eller om det er organisert fra et fagforbunds side. En slik aksjon beneves ofte som «ulovlig streik» eller «vill streik». Ansettelsesforholdet vil da kunne bli gjenstand for avskjed eller oppsigelse fra arbeidsgivers side.
=== Lovlig streik ===
Det er viktig å merke seg at en tariffavtale i Norge normalt består av to deler: Tariffavtalens del 1 er Hovedavtalen og tariffavtalens del 2 er overenskomsten. Dersom partene har fulgt de prosedyrer som lov- og avtaleverk setter til å fremforhandle en tariffavtale (tariffoppgjør), kan lovlig streik iverksettes.
Ulike typer streik (arbeidskamp) i arbeidslivet er i hovedsak som følger:
==== Streik ved opprettelse av tariffavtale ====
Ved siden av reforhandling av eksisterende overenskomst (se under), er streik ved opprettelse av ny tariffavtale det hyppigste streikegrunnlaget i Norge. Dersom arbeidsgiveren fra før ikke er omfattet av tariffavtale, kan de ansatte gå sammen og organisere seg i et fagforbund. Deres formål med dette vil normalt være å sammen kreve at bedriften blir omfattet av en tariffavtale. Dersom bedriften motsetter seg dette vil de ansatte etter mekling ha adgang til å iverksette lovlig streik. Slike streiker kan naturlig nok dermed oppstå på alle tider av året.
==== Streik ved revisjon av eksisterende overenskomst ====
På arbeidsplasser hvor de ansatte allerede er omfattet av overenskomst gjelder fredsplikten. Fredsplikten forplikter partene til i avtaleperioden ikke å gå til streik eller lockout for å fremtvinge endringer i de lønns- og arbeidsforhold som allerede er avtalt i den gjeldende overenskomsten.
I forkant av avtaleperiodens utløp (I Norge er dette vanligvis på våren, 1. april eller 1. mai) vil arbeidstakernes organisasjoner rutinemessig si opp den eksisterende overenskomsten. Dette fremtvinger nye lønnsforhandlinger og mekling, og øker dermed faren for arbeidskamp. Siden avtaleperiodens utløp er på våren, oppstår faren for konflikt i Norge dermed på denne tiden av året.
Framdriften for opprettelse av ny overenskomst hos arbeidsgiver, eller revisjon av eksisterende overenskomst (tariffoppgjør), er lik hva forholdet til Riksmeklingsmannen gjelder. For skisse på slik framdrift, se skisse i artikkelen tariffoppgjør.
===== Rikskonflikter =====
Riksmeklingsmannen fører oversikt over hva meklingsinstitusjonen definerer som «rikskonflikter». Dette dreier seg i det vesentligste om konflikter som følge av revisjon av eksisterende overenskomst. Oversikten er ført fra 2005 og finnes på Riksmeklingsmannens nettside.
==== Dagsing / arbeidsnedsettelse ====
Mens streik normalt iverksettes for bedrifter omfattet av en overenskomst, åpner enkelte overenskomster også for såkalt dagsing eller arbeidsnedsettelse lokalt. Dette er et arbeidskampmiddel som tradisjonelt benyttes i industrien og innebærer at de ansatte helt eller delvis reduserer mengden utført arbeid, eksempelvis reduseres produksjonen til halvparten av et normalt dagsverk for virksomheten. Dagsing har vært et mektig kampmiddel i industrien, siden dagsing kan gjennomføres på den enkelte bedrift i lokale lønnsforhandlinger. Streik ved revisjon av en eksisterende overenskomst gjennomføres derimot landsdekkende og vil dermed omfatte flere bedrifter. Dagsing kan dermed fremtvinge ytterligere forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår i den enkelte bedrift lokalt, ut over hva som allerede er fastsatt i den landsdekkende overenskomsten.
==== Politisk streik ====
Retten til politisk streik (mellom partene omtalt som politiske demonstrasjonsaksjoner) er hjemlet i Hovedavtalens bestemmelser, hvor det i eksempelvis NHO/LOs hovedavtale åpnes for streik av begrenset varighet. Man kan således streike mot politiske myndigheters beslutning eller for å påvirke myndighetene til å ta et bestemt standpunkt i en sak. Politisk streik kan også være rettet direkte mot ledelsen i en bedrift.
Viktig her er at formålet med aksjonen ikke er å fremtvinge forandringer i de forhold som allerede er regulert i tariffavtalen. Politisk streik må altså rette seg mot noe annet enn lønns- og arbeidsvilkår som allerede er regulert mellom partene. Politisk streik blir ansett for lovlige siden formålet ikke er å endre tariffavtalen. Politisk streik er normalt kortvarig. En politisk streik i stor målestokk mot regjeringens forslag om endring av Arbeidsmiljøloven ble gjennomført 28. januar 2015 kl. 14–16.
Politisk lockout fra arbeidsgivers side er en teoretisk mulighet, men vil sjeldent opptre, så sant ikke hovedsammenslutningene på både arbeidsgiver- og arbeidstakersidene går sammen, eksempelvis mot foreslåtte endringer i regelverk fra myndighetenes side.
Mens en politisk streik fra arbeidstakerorganisasjonens side vil bety at kun de organiserte nedlegger arbeidet, vil en politisk lockout ramme både organiserte og uorganiserte arbeidstakere i det virksomheten stenges helt eller delvis.
=== Lønn under konflikt ===
Ved iverksettelse av en streik sier i realiteten de ansatte i fellesskap (kollektivt) opp sin arbeidsavtale. I det arbeidet nedlegges opphører dermed arbeidsgivers plikt til å betale lønn. De ansattes fagforbund vil imidlertid gjerne ha bygget opp egne streikefond gjennom innbetalt kontingent. Og det utbetales etter egne regler streikestøtte fra en streikekasse.
Uorganiserte arbeidstakere som rammes av lockout fra arbeidsgivers side, har i utgangspunktet ikke krav på støtte.
Det ytes ikke offentlig støtte (arbeidsledighetstrygd) under arbeidskamp i Norge.
== Sverige ==
Streiker forekom i Sverige lenge før den industrielle revolusjon. I Sala silvergruva la gruvearbeiderne ned arbeidet i 1552 og krevde høyere lønn. Kongen, Gustav Vasa, grep inn og beskrev aksjonen som «mytteri». De streikende ble fengslet og noen av dem ble trolig henrettet – henrettelse var dengang en vanlig straff for mytterister og andre opprørere.En kjent streik i Sverige var Sundsvallsstreiken 1879, som også var den mest omfattende på hele 1800-tallet. Den tidlige fagforeningshistorien i Sverige kulminerte i storstreiken i Sverige 1909 og skuddene i Ådalen i 1931.
Ved storstreiken i 1909 var på det meste omkring 250 000 arbeidere innblandet i stridigheter (i august 1909). Streiken sluttet dog i hva mange LO-medlemmer anså være et nederlag ettersom streikekassene gikk tomme, og mange derfor valgte å vende tilbake til arbeidet etter et par måneders streik. Splittelsen innad i LO ledet til at en fraksjon brøt ut og grunnla SAC, Syndikalisternas fackförbund.
Mellomkrigstiden var i Sverige en svært streikfylt tid. Både SAC og LO-forbundene gikk ofte i streik med varierende utfall. I 1939 skrev LO og SAF, arbeidsgivernes forbund, under det såkalte Saltsjöbadsavtalet som regulerte visse forhold innen svensk arbeidsliv, blant annet har hver arbeider rett til å bli med i en fagforening om denne så ønsker, mens SAF på sin side fikk igjennom § 32, «varje arbetsgivare har rätt att ensam fördela arbetet». Man kom dessuten overens om fredsplikt, det vil si at under tiden som en avtale gjelder har ingen side rett til å forandre avtalen.
Perioden mellom slutten av annen verdenskrig og slutten av 1960-tallet var en historisk rolig periode i Sverige med hensyn til streiker etter den store metallstreiken i 1945.
== Streiketaktikk ==
=== En liten forhistorie ===
Streiketaktikk har en lang historie. Det første kjente arbeidsopprøret fant sted mot slutten av det 20. egyptiske dynasti da arbeiderne organiserte streik i den kongelige byen Nekropolis. Grunnen var mangel på hvitløk, som arbeiderne brukte for å øke sin utholdenhet og generelle helse. Hendelsen ble nedskrevet i detalj på papyrus, som er bevart og nå befinner seg i Torino.
=== I Norge ===
Under 1970-årenes ville streiker, som ikke hadde støtte fra LO sentralt, var støtte utenfra – særlig fra de ml-dominerte streikestøttekomiteene – avgjørende for å holde streiken gående og vinne frem. Telefonsentralmontørstreiken i 1974-75 varte således i mer enn 13 uker. De senere årene har særlig opptrappingsstreiker vært kutymen: De ansattes fagforeninger har startet med bare å ta ut et mindre antall bedrifter (eller bare noen få ansatte i en bedrift) i konflikt, for deretter å trappe opp eksempelvis ukentlig med stadig flere ansatte i streik. Dette øker oppmerksomheten om de ansattes krav, virker splittende på arbeidsgiverne, og rammer innledningsvis heller ikke en uskyldig tredjepart i samme grad som en total konflikt. Frykten for myndighetenes bruk av tvungen lønnsnemnd har også vært en medvirkende årsak til økt bruk av en slik opptrappingstaktikk. Ved politiske streiker har en ofte forsøkt å ramme publikum minst mulig og samtidig vekke oppmerksomhet, f.eks. ved at sporveis- eller jernbanepersonell stanser trikker eller tog kl. 12–14, dvs. utenom rushtidene.
== Avslutning av streiken ==
En streik avsluttes på én av følgende måter:
Ved at arbeidsgiver kommer de ansatte i møte og skriver under på ny overenskomst.
Ved at de ansatte gir opp og tilbyr seg å igjen møte på jobb.
Frivillig lønnsnemnd, dvs. at partene blir enige om å gå til en tredje part for å få fastsatt lønns- og/eller arbeidsvilkårene.
Med tvungen lønnsnemnd. Dette krever en lov fra Stortinget. Betingelsen loven stiller her er særskilt «fare for liv og helse». Sist dette virkemiddelet ble tatt i bruk, var den 7. juni 2006, da Bjarne Håkon Hanssen avsluttet streiken Akademikerne hadde ført i 15 dager. Dette ble sterkt kritisert, da statsrådens eneste begrunnelse var hensynet til dyrehelse, noe det er tvilsomt om ligger innenfor det rettslig akseptable området for lønnsnemnd. Bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge har også vært kritisert av FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO.
Bruk av politiet og/eller militæret mot de streikende. Etter 2. verdenskrig har dette forekommet sjelden i Norge. Under Linjegodsstreiken 1976 grep politiet inn og arresterte 14 streikevakter, ifølge streikekomiteen «med stor brutalitet».En politisk streik avsluttes normalt til fastsatt tid.
=== Virkninger av streiken ===
Effekten av streik i form av uttelling i kroner og øre har ofte vært diskutert. En streik kan ha større uttelling i form av økt følelse av samhørighet hos de ansatte samt politisk slagkraft, snarere enn uttelling i materiell vekst. Eksempelvis vil en streik av et par ukers varighet i form av tapt lønnsinntekt for den ansatte, kunne spise opp en gitt lønnsøkning (men heller politisk seier) på noen få kroner.
== Se også ==
Direkte aksjon
Lockout
Streikebryteri
Sultestreik
Vill streik
Liste over streiker i Norge
Buvika-streiken (1913)
Kirunastreiken 1969–1970
Norgasstreiken i Oslo 1970
Saudastreiken i Oslo 1970
Sporveisstreiken i Oslo 1970
Jøtulstreiken i Oslo 1976
Linjegodsstreiken i Oslo 1976
Statfjord A-streiken i Nordsjøen 1978
Flyvelederstreiken i USA 1981
Avinorstreiken 2008
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lov om arbeidstvister, Lovdata.
Lov om offentlige tjenestetvister, Lovdata. | Streik er en organisert stans i arbeidet for å oppnå et formål. Kalles også sitt-ned-streik, sittestreik og beskriver situasjon at de streikende ikke forlater arbeidsstedet, men nekter å utføre noe arbeid. | 10,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dugnad | 2023-02-04 | Dugnad | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Frivillighet', 'Kategori:Norske ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Dugnad er et felles utført og ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnader utføres vanligvis i et lokalsamfunn, (for eksempel vårrydding i et borettslag, oppføring av en låve, et båtstø, en kai eller en lekeplass), som nabohjelp i forskjellige situasjoner, men noen ganger også på regionalt eller nasjonalt plan. Wikipedia regnes også som et dugnadsprosjekt. Sannsynligvis lever dugnadkulturen videre så lenge deltakerne profiterer mer fra fellesproduktet og interaksjonene de skaper enn de investerer av arbeidskraft.
| Dugnad er et felles utført og ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnader utføres vanligvis i et lokalsamfunn, (for eksempel vårrydding i et borettslag, oppføring av en låve, et båtstø, en kai eller en lekeplass), som nabohjelp i forskjellige situasjoner, men noen ganger også på regionalt eller nasjonalt plan. Wikipedia regnes også som et dugnadsprosjekt. Sannsynligvis lever dugnadkulturen videre så lenge deltakerne profiterer mer fra fellesproduktet og interaksjonene de skaper enn de investerer av arbeidskraft.
== Begrepet ==
Ordet stammer fra norrønt dugnaðr «hjelp, god gjerning, kraft», beslektet med norsk duge.Dugnadsbegrepet er påstått å være utpreget norsk. Våren 2004 ble ordet «dugnad» kåret til Norges nasjonalord. NRK viste en serie språkprogram (Typisk norsk), og seerne ble invitert til å foreslå og deretter stemme frem et norsk nasjonalord. «Dugnad» vant knepent foran «jah» (på innpust), «matpakke», «hæ» og «koselig».
På estisk finnes begrepet «talgud», på latvisk «talkot», og finsk «talkoot», alle med samme betydning som norsk «dugnad». I finlandssvenske miljø benyttes «talko», (en talko, talkot, flera talkon alternativt talko, talkon, flera talkor), men uttrykket er ukjent for de fleste svensker. Engelsk har også hentet inn det finsk-svenske ordet «talkot», mens begrepet «barn raising» benyttes om en spesifikk dugnad for låvereising. På tagalog har ordet bayanihan samme betydning.Tabellen nedenfor viser sansvarende begreper på flere språk:
== Idrett ==
Mange idrettslag har dugnader, der medlemmene eller foreldre til medlemmene deltar, enten for å utbedre idrettsanlegg eller i arbeid som gjør at laget tjener penger. Slikt dugnadsarbeid er ifølge Norges Idrettsforbund frivillig, og foreldre som ikke er medlemmer kan ikke påtvinges dugnad, eller på noen måte straffes for ikke å delta. I spesielle tilfeller kan årsmøtet pålegge medlemmer (ikke foreldre) å delta på dugnad der det er betinget at slikt arbeid utføres for at aktiviteten kan gjennomføres. Ellers skal dugnadsarbeidet baseres på frivillighetsprinsippet.
== Utvanning av begrepet dugnad ==
Flere kommentatorer i pressen har omtalt utvanningen av begrepet dugnad. I Aftenposten beskrev politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim hvordan dugnad under koronapandemien i Norge ble omdefinert til å ta ut penger fra Statens pensjonsfond: «Det kalles «dugnad», og dugnaden består i å bære penger ut av Oljefondet.» Filosof Einar Øverenget skrev kritisk om koronapandemien og dugnad i et innlegg på nettsidene til NRK: «En dugnad skal være en felles innsats til alles beste. Det er ikke det vi har sett den siste tiden.» Nestleder Marie Sneve Martinussen i partiet Rødt uttalte at «Jeg tror folk er drittlei av at man kaller dette en dugnad.» vedrørende klimatiltak som rammet rike og fattige likt. Professorene Cathrine Holst og Jostein Askim uttalte seg skeptisk til bruken av dugnad under pandemien, og mente begrepet burde «plasseres i karantene». Hege Strand, daglig leder i selskapet Trondheim Lyd, uttalte til nettavisen e24 at: «Jeg blir så forbannet når jeg leser ordet dugnad. Det får de bare ikke lov til å bruke lenger», i forbindelse med oppfordring til dugnad fra næringsminister Jan Christian Vestre.
== Litteratur ==
Håkon Lorentzen, Line Dugstad: Den norske dugnaden - Historie, kultur fellesskap 2011 ISBN 978-82-76349351
Simon, C., & Mobekk, H. (2019). Dugnad: A Fact and a Narrative of Norwegian Prosocial Behavior. Perspectives on Behavior Science, 1-20.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Communal work – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | mini|Tekkedugnad på Aune i [[Tydal, Sør-Trøndelag omkring 1915.Torven ligger i dunger foran huset, og på taket er 15 mann i gang med å legge ny never. | 10,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktoria_Luise_av_Preussen | 2023-02-04 | Viktoria Luise av Preussen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Kongelige tyskere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Potsdam', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Viktoria Luise av Preussen, hertuginne av Braunschweig-Lüneburg (født 13. september 1892, død 11. desember 1980) var syvende barn og eneste datter av keiser Wilhelm II og Auguste Viktoria. Hennes ekteskap i 1913 med den yngre sønnen av hertugen av Cumberland og Thyra av Danmark, Ernst August III av Hannover, betød enden på konflikten mellom de hannoverske Welfer og huset Hohenzollern, som hadde bestått siden 1866.
Parets bejublede inntog i Braunschweig fant sted i 1913. Regjeringen var kort og endte med ektemannens abdikasjon den 8. november 1918, da hertugdømmet Braunschweig i likhet med resten av Tyskland ble republikk. De levde så i eksil i Oberösterreich, vendte tilbake til Blankenburg i Tyskland, og bosatte seg senere på sitt Schloss Marienburg. Etter ektemannens død i 1954 kom det til konflikt mellom prinsessen og hennes sønn Ernst August IV. Hun forlot Schloss Marienburg og bosatte seg i Riddagshausen. Her var hun inntil høy alder aktiv i tallrike initiativer for å ta vare på hjemlig kulturarv og tradisjoner. 1965-1974 utga hun syv bøker om sitt liv, og kom igjen i rampelyset i Tyskland. Da hun døde ble hun bisatt i Hannover-Herrenhausen.
Av fem barn var prinsesse Friederike Luise von Braunschweig (senere Friederike av Hellas, 1917-1981) den eneste datteren. 9. januar 1938 giftet hun seg i Athen med den greske kronprinsen Paul av Hellas.
Viktoria-Luise-Platz i Berlin er oppkalt etter henne.
| Viktoria Luise av Preussen, hertuginne av Braunschweig-Lüneburg (født 13. september 1892, død 11. desember 1980) var syvende barn og eneste datter av keiser Wilhelm II og Auguste Viktoria. Hennes ekteskap i 1913 med den yngre sønnen av hertugen av Cumberland og Thyra av Danmark, Ernst August III av Hannover, betød enden på konflikten mellom de hannoverske Welfer og huset Hohenzollern, som hadde bestått siden 1866.
Parets bejublede inntog i Braunschweig fant sted i 1913. Regjeringen var kort og endte med ektemannens abdikasjon den 8. november 1918, da hertugdømmet Braunschweig i likhet med resten av Tyskland ble republikk. De levde så i eksil i Oberösterreich, vendte tilbake til Blankenburg i Tyskland, og bosatte seg senere på sitt Schloss Marienburg. Etter ektemannens død i 1954 kom det til konflikt mellom prinsessen og hennes sønn Ernst August IV. Hun forlot Schloss Marienburg og bosatte seg i Riddagshausen. Her var hun inntil høy alder aktiv i tallrike initiativer for å ta vare på hjemlig kulturarv og tradisjoner. 1965-1974 utga hun syv bøker om sitt liv, og kom igjen i rampelyset i Tyskland. Da hun døde ble hun bisatt i Hannover-Herrenhausen.
Av fem barn var prinsesse Friederike Luise von Braunschweig (senere Friederike av Hellas, 1917-1981) den eneste datteren. 9. januar 1938 giftet hun seg i Athen med den greske kronprinsen Paul av Hellas.
Viktoria-Luise-Platz i Berlin er oppkalt etter henne.
== Familie ==
Barn med Ernst August av Hannover, hertug av Braunschweig-Lüneburg:
Ernst August IV. (* 18. mars 1914 – † 9. desember 1987)
Georg Wilhelm Ernst August Friedrich Axel (*25. mars 1915)
Friederike Luise Thyra Viktoria Margarete Sophie Olga Cecilie Isabella Christa (* 18. april 1917 – † 6. februar 1981)
Christian Oskar Ernst August Wilhelm Viktor Georg (* 1. september 1919 – † 10. desember 1981)
Welf Heinrich Ernst August Georg Christian Berthold Friedrich Wilhelm Louis Ferdinand (* 11. mars 1923 – † 12. juli 1998)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Princess Viktoria Luise of Prussia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.welfen.de/ernst5.htm
Stammbaum
Bild
Prinzessin Viktoria Luise | thumb|Viktoria Luise, iført militær [[attila (klesplagg)|attila og kalpak (husarlue i pels) med hodeskallesymbol, og den tyske kronprinsessa Cecilie av Mecklenburg-Schwerin (1886-1954) i tysk uniform med pigghjelm rundt 1910-1915.]] | 10,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rocco_Buttiglione | 2023-02-04 | Rocco Buttiglione | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. juni', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Italienske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Lecce', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Prof. Rocco Buttiglione (født 6. juni 1948 i Gallipoli) er en italiensk konservativ politiker. Høsten 2004 var han Silvio Berlusconis kandidat til posten som EUs justiskommisær, men på grunn av massiv kritikk etter nedsettende uttalelser om homofile og kvinner måtte han trekke seg, etter at hele forslaget til ny Europakommisjon var blitt trukket av påtroppende president Barroso. Ny justiskommisær ble heller Franco Frattini.
Buttiglione er gift og har fire barn. Han snakker tysk, engelsk, fransk og spansk, foruten italiensk. Hans politiske forbilde er Helmut Kohl.
| Prof. Rocco Buttiglione (født 6. juni 1948 i Gallipoli) er en italiensk konservativ politiker. Høsten 2004 var han Silvio Berlusconis kandidat til posten som EUs justiskommisær, men på grunn av massiv kritikk etter nedsettende uttalelser om homofile og kvinner måtte han trekke seg, etter at hele forslaget til ny Europakommisjon var blitt trukket av påtroppende president Barroso. Ny justiskommisær ble heller Franco Frattini.
Buttiglione er gift og har fire barn. Han snakker tysk, engelsk, fransk og spansk, foruten italiensk. Hans politiske forbilde er Helmut Kohl.
== Skrifter ==
Rocco Buttiglione: Dialettica e Nostalgia. Jaca Book, Milano 1978
Rocco Buttiglione: La crisi dell’economia marxista: Gli inizi della scuola di Francoforte. Ed. Studium, Rom 1979
Rocco Buttiglione: Il pensiero di Karol Wojtyla. Jaca Book, Milano 1982
Rocco Buttiglione, Hans Thomas (red.): Ethik der Leistung. Busse Seewald, Herford 1988, ISBN 3-512-00835-6
Rocco Buttiglione: La crisi della morale. Dino, Roma 1991
Rocco Buttiglione, Radim Palous, Josef Seifert (red.): Die Verantwortung des Menschen in einem globalen Weltzeitalter. Winter, Heidelberg 1996, ISBN 3-8253-0453-1
Rocco Buttiglione, Josef Seifert (red.): Wie erkennt man Naturrecht? Winter, Heidelberg 1998, ISBN 3-8253-0675-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rocco Buttiglione – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rocco Buttiglione hos Europaparlamentet
Intervju med Rocco Buttiglione | Prof. Rocco Buttiglione (født 6. | 10,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marsilio_Ficino | 2023-02-04 | Marsilio Ficino | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1499', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1433', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Italienske renessansehumanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Metafilosofer', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Renessansefilosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Marsilio Ficino (født 19. oktober 1433 i Figline nær Firenze i Italia, død 1. oktober 1499 i Careggi) var en italiensk filosof, filolog, lege, prest og humanist.
| Marsilio Ficino (født 19. oktober 1433 i Figline nær Firenze i Italia, død 1. oktober 1499 i Careggi) var en italiensk filosof, filolog, lege, prest og humanist.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Marsilio Ficinos fødested Figline lå ca. 25 km sørøst for hans oppvekstby Firenze. Faren, Diotifeci d’Agnolo di Giusto, var livlegen til den berømte florentinske statsmann Cosimo de' Medici. Navnet Ficino kommer av Fecino, en diminutiv av Diotifeci.
Som nesten sekstiårig fortalte Ficino fra sin barndom at Cosimo skulle ha møtt den bysantinske høylærde Georgios Gemistos Plethon på Konsilet i Firenze, og der vunnet ham for platonismen. Cosimo skal ha blitt så slått av den bysantinske platonikeren at han bestemte seg for å grunnlegge et akademi i Firenze etter forbilde fra det platonske akademi i Athen. Videre skulle Cosimo allerede dengang ha tiltenkt den da seks år gamle Ficino en rolle der, og derfor sørget for at han fikk en utdannelse som passende skulle forberede ham til dette. Selv om denne fremstillingen eventuelt skulle være noe overdrevet, kan det likevel leses ut av det at den unge florentiner ble tidlig eksponert for den platonisme som ble propagert av Plethon i Italia. Han skriver at han allerede i barndommen «fulgte den gudelike Platon».
=== Studier ===
Ficino studerte både artes liberales og medisin i Firenze. Blant hans lærere var humanisten Cristoforo Landino og den skolastisk sinnede Aristoteles-kommentator Niccolò Tignosi, som underviste i medisin og aristotelisk filosofi. Ficino tilegnet seg den skolastiske metode og terminologi som skulle sette spor i hans skrifter, og fikk gode Aristoteles-kunnskaper. Videre beskjeftiget han seg med Lucretius, satte pris på denne og skrev om ham, men senere brant han det opp. I brevet De divino furore siterte han i desember 1457 tilsluttende til den panteistiske tenker David av Dinant, men distanserte seg senere fra hans tanker. I alle tilfeller viste han seg eksperimentelt åpen for tankeganger som ikke uten videre var forenlige med den kirkelige troslære. Hans hovedininteresse var imidlertid Platon, som han i 1456 tok for seg i et sammenfattende kompendium med tittelen Institutiones ad Platonicam disciplinam. Den gang kunne han imidlertid ennå ikke lese Platon på originalspråket, og forholdt seg fortsatt til latinsk materiale. I 1457 skrev han en avhandling Om vellyst, sett fra forskjellige filosofiske vinkler.
Så dro han ifølge sin biograf Corsi til Bologna for å fortsette medisinstudiene; dette besøk betviles imidlertid av annen forskning. Noen medisineksamen eller legepraksis ble det ikke noe av.
=== Oversettervirke ===
Marsilio Ficino ble leder for Platon-akademiet i Firenze, det vil si det nevnte prosjektet. På oppdrag fra Cosimo de Medici oversatte han Platon fra gresk til latin (publisert i 1482), likeså Hermetica og en rekke av nyplatonikernes skrifter, som for eksempel Iamblichus og Plotin. Gjennom disse oversettelsene fikk samtiden tilgang til tanker som gjennom middelalderen hadde vært oversett eller lite kjent; Ficino regnes derfor med blant dem som la grunnlaget for renessansens sterke interesse for antikken.
=== Prest ===
Marsilio Ficino ble presteviet 18. desember 1473, og beskjeftiget seg også med teologi. Han ville skape en syntese av platonsk filosofi og kristen teologi, forsøk kjennetegnet av synkretistiske tendenser. Blant hans hovedverk var hans traktater om sjelens udødelighet (Theologia Platonica de immortalitate animae) og De religione christiana.
== Skrifter ==
Theologia Platonica de immortalitate animae (Platons teologi om sjelens udødelighet).
De vita libri tres ( Tre bøker om livet), 1489
De religione Christiana et fidei pietate (Om Kristendommen og den fromme tro), 1475–1476
In Epistolas Pauli commentaria, 1491.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Accademia: Revue de la Société Marsile Ficin. Bd. 1 ff., 1999 ff., ISSN 1296-7645 (årlig med regelmessig bibliogarfi vedrørende Ficino).
Tamara Albertini: Marsilio Ficino. Das Problem der Vermittlung von Denken und Welt in einer Metaphysik der Einfachheit. Fink, München 1997, ISBN 3-7705-3225-2.
Michael J. B. Allen, Valery Rees (utg.): Marsilio Ficino: His Theology, his Philosophy, his Legacy. Brill, Leiden 2002, ISBN 90-04-11855-1.
Matthias Bloch, Burkhard Mojsisch (utg.): Potentiale des menschlichen Geistes: Freiheit und Kreativität. Praktische Aspekte der Philosophie Marsilio Ficinos (1433–1499). Steiner, Stuttgart 2003, ISBN 3-515-08096-1, S. 233–256.
Bettina Dietrich: Darstellung von Einfachheit. Die Idee des Schönen in Marsilio Ficinos Grundlegung einer Metaphysik des Geistes. Fink, München 2000, ISBN 3-7705-3480-8.
Sebastiano Gentile, Stéphane Toussaint (utg.): Marsilio Ficino: fonti, testi, fortuna. Edizioni di Storia e Letteratura, Roma 2006, ISBN 978-88-8498-364-0.
James Hankins: Humanism and Platonism in the Italian Renaissance. Band 2: Platonism. Edizioni di Storia e Letteratura, Rom 2004, ISBN 88-8498-167-0, S. 187–395, 417–469 (Aufsatzsammlung, enthält mehrere teils für die neuere Forschung grundlegende Aufsätze zu Ficino und seinem Umfeld)
Paul Oskar Kristeller: Die Philosophie des Marsilio Ficino. Klostermann, Frankfurt am Main 1972, ISBN 3-465-00886-3.
Maria-Christine Leitgeb: Concordia mundi. Platons Symposion und Marsilio Ficinos Philosophie der Liebe. Holzhausen, Wien 2010, ISBN 978-3-85493-171-3.
Alexander Lohner: Die Begründung der Menschenwürde bei Marsilio Ficino und die Bedeutung seiner Reflexionen für Grundfragen der heutigen Ethik. I: Rolf Gröschner, Stephan Kirste, Oliver W. Lembcke (utg.): Des Menschen Würde – entdeckt und erfunden im Humanismus der italienischen Renaissance. Mohr Siebeck, Tübingen 2008, ISBN 3-515-08096-1, S. 93–112.
Wolfgang Scheuermann-Peilicke: Licht und Liebe. Lichtmetapher und Metaphysik bei Marsilio Ficino. Olms, Hildesheim 2000, ISBN 3-487-11232-9.
== Eksterne lenker ==
Det internasjonale Ficino-selskapet | Marsilio Ficino (født 19. oktober 1433 i Figline nær Firenze i Italia, død 1. | 10,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mount_Rushmore | 2023-02-04 | Mount Rushmore | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Black Hills', 'Kategori:Fjell i USA', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Minnesmerker', 'Kategori:Sør-Dakotas geografi'] | Mount Rushmore National Memorial, i dagligtale Mount Rushmore, er et nasjonalt minnesmerke som ligger i Sør-Dakota i USA. Minnesmerket omfatter en park på 5 km².
Mellom 1927 og 31. oktober 1941 laget den dansk-amerikanske skulptøren Gutzon Borglum og 400 andre arbeidere den 18 meter høye bysten av presidentene George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln for å markere landets 150-årsjubileum. Besøkende til parken kommer først og fremst dit for å se granittskulpturene, men det er også mulig å besøke studioet som ble brukt under arbeidene, og som ble bygd i 1939 under anvisning av kunstneren. Her finnes unike gipsmodeller og instrumenter som har tilknytning til arbeidene utstilt.
Nylig ble nye fasiliteter for besøkende ferdigstilt etter en ti år lang byggeprosess. Disse inneholder et nytt besøksenter og et museum, samt en tursti (The Presidential Trail) som gir en bedre utsikt til fjellskulpturen.
Rushmorefjellet er tilholdssted for mange dyr og planter som hører til i Black Hills i Sør-Dakota. De geologiske formasjonene i hjertet av Black Hills regionen er også tydelig i Rushmorefjellet, og inkluderer store samlinger av granitt.
| Mount Rushmore National Memorial, i dagligtale Mount Rushmore, er et nasjonalt minnesmerke som ligger i Sør-Dakota i USA. Minnesmerket omfatter en park på 5 km².
Mellom 1927 og 31. oktober 1941 laget den dansk-amerikanske skulptøren Gutzon Borglum og 400 andre arbeidere den 18 meter høye bysten av presidentene George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln for å markere landets 150-årsjubileum. Besøkende til parken kommer først og fremst dit for å se granittskulpturene, men det er også mulig å besøke studioet som ble brukt under arbeidene, og som ble bygd i 1939 under anvisning av kunstneren. Her finnes unike gipsmodeller og instrumenter som har tilknytning til arbeidene utstilt.
Nylig ble nye fasiliteter for besøkende ferdigstilt etter en ti år lang byggeprosess. Disse inneholder et nytt besøksenter og et museum, samt en tursti (The Presidential Trail) som gir en bedre utsikt til fjellskulpturen.
Rushmorefjellet er tilholdssted for mange dyr og planter som hører til i Black Hills i Sør-Dakota. De geologiske formasjonene i hjertet av Black Hills regionen er også tydelig i Rushmorefjellet, og inkluderer store samlinger av granitt.
== Litteratur ==
Bill Bryson: En sommer:Amerika 1927
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mount Rushmore – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Alex Johnson Hotel | Mount Rushmore National Memorial, i dagligtale Mount Rushmore, er et nasjonalt minnesmerke som ligger i Sør-Dakota i USA. Minnesmerket omfatter en park på 5 km². | 10,265 |
null | 2023-02-04 | KO | null | null | null | KO, Ko, kO og ko kan bety: | 10,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asp | 2023-02-04 | Asp | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | Asp eller ASP kan sikte til:
Osp/asp, løvtre
Asp (fisk), en ferskvannsfisk
Active Server Pages, programmeringsverktøy for internettsider
Application service provider, en virksomhet (leverandør) som tilbyr datatjenester til kunder over et nettverk
Afro-Shirazi Party, tidligere politisk parti på Zanzibar
ASP (band), et gothband fra Tyskland
ASP (pistol), en pistol
ASP Linux, en russisk linuxdistribusjon | Asp eller ASP kan sikte til:
Osp/asp, løvtre
Asp (fisk), en ferskvannsfisk
Active Server Pages, programmeringsverktøy for internettsider
Application service provider, en virksomhet (leverandør) som tilbyr datatjenester til kunder over et nettverk
Afro-Shirazi Party, tidligere politisk parti på Zanzibar
ASP (band), et gothband fra Tyskland
ASP (pistol), en pistol
ASP Linux, en russisk linuxdistribusjon | Asp eller ASP kan sikte til: | 10,267 |
null | 2023-02-04 | Observasjonspost | null | null | null | En observasjonspost, OP, er et sted der det overvåkes eller observeres fra. | 10,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kontrollpost | 2023-02-04 | Kontrollpost | ['Kategori:Militære forkortelser'] | En kontrollpost skiller seg fra grenseoverganger ved at de er satt opp og håndhevet innen sammenhengende områder under militær eller paramilitær kontroll. Kontrollposter har blitt satt opp i konfliktområder over hele verden for å overvåke og kontrollere menneskers bevegelse for å forebygge vold. De har også blitt brukt av politiet i fredstid for å forebygge terrorisme.
| En kontrollpost skiller seg fra grenseoverganger ved at de er satt opp og håndhevet innen sammenhengende områder under militær eller paramilitær kontroll. Kontrollposter har blitt satt opp i konfliktområder over hele verden for å overvåke og kontrollere menneskers bevegelse for å forebygge vold. De har også blitt brukt av politiet i fredstid for å forebygge terrorisme.
== Effekter av kontrollposter ==
In Colombia har AUCs paramilitære styrker, ifølge Amnesty International, innført grenser på matinnførsel i landsbyer, med over 30 mennesker drept på kontrollposten i ett av tilfellene.
== Referanser == | En kontrollpost skiller seg fra grenseoverganger ved at de er satt opp og håndhevet innen sammenhengende områder under militær eller paramilitær kontroll. Kontrollposter har blitt satt opp i konfliktområder over hele verden for å overvåke og kontrollere menneskers bevegelse for å forebygge vold. | 10,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hargeisa | 2023-02-04 | Hargeisa | ['Kategori:44°Ø', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Somaliland', 'Kategori:Sider med kart'] | Hargeisa (somali: Hargeysa, arabisk: هرجيسا) er hovedstaden i den selverklærte uavhengige republikken Somaliland i Somalia. Byen har et innbyggertall på 1,2 millioner (2019).Byen er senter for Hargeisa-distriktet og den største byen i Somaliland. Den er også sete for Universitetet i Hargeisa.Hargeisa har blitt gjenoppbygget etter borgerkrigen.
Hovedferdselsåren gjennom Hargeisa kalles «Road number 1», og den deler deler byen inn i en nordlig og en sørlig del.
| Hargeisa (somali: Hargeysa, arabisk: هرجيسا) er hovedstaden i den selverklærte uavhengige republikken Somaliland i Somalia. Byen har et innbyggertall på 1,2 millioner (2019).Byen er senter for Hargeisa-distriktet og den største byen i Somaliland. Den er også sete for Universitetet i Hargeisa.Hargeisa har blitt gjenoppbygget etter borgerkrigen.
Hovedferdselsåren gjennom Hargeisa kalles «Road number 1», og den deler deler byen inn i en nordlig og en sørlig del.
== Vennskapsbyer ==
Umm Durmān, Sudan
Khartoum, Sudan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hargeisa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | ordførernavn = | 10,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Gustaf_RFK | 2023-02-04 | Carl Gustaf RFK | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militærstubber', 'Kategori:Militært materiell brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Panservernvåpen', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Carl Gustaf RFK er en rekylfri kanon som produseres av den svenske forsvarsprodusenten Bofors siden 1946, og senere i Saab Bofors Dynamics.
RFK kan avfyre syv forskjellige granater: pansergranat, betegnet FFV551 (FFV står for Förenade Fabriksverken); sprenggranat betegnet FFV441; røykgranat FFV469,- lysgranat FFV545; øvingsgranat FFV552 (helt lik FFV551 uten sprengstoff i stridshodet); bunker-/fortifikasjonsgranat FFV502; pansergranat med forlenget rekkevidde FFV651. Våpenet kan også brukes med indregevær som avfyrer 7,62 mm sporlyspatroner, til skyteøvelser. Det finnes også øvelsesammunisjon (løsammunisjon).
| Carl Gustaf RFK er en rekylfri kanon som produseres av den svenske forsvarsprodusenten Bofors siden 1946, og senere i Saab Bofors Dynamics.
RFK kan avfyre syv forskjellige granater: pansergranat, betegnet FFV551 (FFV står for Förenade Fabriksverken); sprenggranat betegnet FFV441; røykgranat FFV469,- lysgranat FFV545; øvingsgranat FFV552 (helt lik FFV551 uten sprengstoff i stridshodet); bunker-/fortifikasjonsgranat FFV502; pansergranat med forlenget rekkevidde FFV651. Våpenet kan også brukes med indregevær som avfyrer 7,62 mm sporlyspatroner, til skyteøvelser. Det finnes også øvelsesammunisjon (løsammunisjon).
== Historie ==
1946: M1
Den første versjonen, Carl Gustaf M1, ble utviklet rundt 1946 og kom inn i svensk tjeneste i 1948 som 8,4 cm Granatgevär m/48 (Grg m/48). På grunn av riflingen i røret som gjør at prosjektilet spinner, var RFK mer treffsikker på lengre avstander enn andre våpen i sin klasse som amerikanske Bazooka, britiske PIAT og tyske Panzerschreck.
1964: M2
En forbedret, lettere og noe forkortet utgave ble introdusert i 1964 og erstattet raskt originalversjonen.
1991: M3
Denne versjonen ble innført i 1991. Denne versjonen introduserte bruken av karbonfiber, plast og aluminium som erstattet deler av stålet på våpenet. I nyere tid begynte vesteuropeiske spesialstyrker å bruke våpenet mot fortifikasjoner og mot kjøretøy. Våpenet veier 9,5kg.
2014: M4
Forbedret versjon som inkuderer forbedret ergonomi, nytt ildleder system og vektreduksjon. Våpenet er noe kortere enn tidligere versjoner og vekten er 3,4kg lettere enn M3 versjonen.
== Bruk ==
Våpenet brukes i Forsvaret i 84 mm kaliber. Våpenet er det eneste av sin type i tjeneste i Forsvaret. Det brukes også i det britiske forsvaret (under kallenavnet Charlie G) og i det canadiske (Carl G). I hjemlandet Sverige kalles våpenet Grg m/48 (granatgevär model 48), og det ble tatt i bruk i 1948 i det svenske forsvaret.
I infanteriet vil et lag oppsatt med rekylfri kanon gå under betegnelsen kanonlag. 84 mm rekylfri kanon er et rekylfritt panservernhåndvåpen som nytter enhetspatroner. Foruten hulladningspansergranater kan en skyte røyk-, lys- og sprenggranater. Det gir tyngre ildstøtte til mobile styrker og kan bæres over en viss avstand av et kanonlag uten ekstra transportstøtte.
=== Norske forhold ===
Det norske Forsvaret har brukt RFK siden tidlig 70-tallet i M2 og M3 utgaver. I januar 2021 ble det kjent at Forsvaret skal kjøpe M4 versjonen med levering samme år.
== Ammunisjonstyper ==
Pansergranat: Brukes mot pansrede kjøretøy og bygninger. Effektiv rekkevidde på 700 m (stillestående mål) og 500m (bevegelige mål).
Sprenggranat: Brukes mot infanteri. 850 små metall-kuler blir spredd ved detonasjon. Kan detoneres i luftrommet over infanteriet (tempering), eller ved anslag. Effektiv rekkevidde 1000 m (anslag) og 700 m (spreng tempering).
Lysgranat: Brukes for å lyse opp under mørke. Lysstyrke på 650 000 Candela, lyser opp et område på ca. 400 meter. Effektiv rekkevidde 2000 m.
Røykgranat: Brukes til å røyklegge områder. Virkeområde på ca. 10x15m. Effektiv rekkevidde 1300 m.
== Referanser == | Carl Gustaf RFK er en rekylfri kanon som produseres av den svenske forsvarsprodusenten Bofors siden 1946, og senere i Saab Bofors Dynamics. | 10,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M72 | 2023-02-04 | M72 | ['Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militært materiell brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Panservernrakettkastere'] | M72 eller M72 LAW er en panservernrakett i 66 mm kaliber. Det er et engangsvåpen som ble utviklet i USA av Frank Spinale og andre mens de jobbet for Hesse-Eastern Division av Norris Thermadore. Våpenet er videreutviklet mange ganger, og produseres i dag av Nammo Raufoss AS i Norge.
M72 ble den amerikanske hærens og det amerikanske marinekorpsets viktigste individuelle panservernvåpen etter 1963, da den ble tatt i bruk i stedet for M31 HEAT og M20A1 «Super Bazooka». Den skulle egentlig senere erstattes, sammen med FGM-77 Dragon, av FGR-17 Viper, men ble erstattet av M136 AT4 i stedet for.
I det norske Forsvaret erstattet våpenet Energa geværgranat som individuelt panservernvåpen på 1960-tallet.
Stridshodene for panserbruk virker etter hulladningsprinsippet. Et piezoelektrisk brannrør sørger for å detonere hovedladningen når prosjektilet treffer målet. M72 har effekt mot lettpansrede mål, bunkere og lignende.
M72 er ett av de mest eksporterte våpen fra Norge.
M72 lages i to øvingsversjoner, en med innebygget løp for 9 mm pistolammunisjon, og en med innebygget løp for 21 mm øvingsgranat.
| M72 eller M72 LAW er en panservernrakett i 66 mm kaliber. Det er et engangsvåpen som ble utviklet i USA av Frank Spinale og andre mens de jobbet for Hesse-Eastern Division av Norris Thermadore. Våpenet er videreutviklet mange ganger, og produseres i dag av Nammo Raufoss AS i Norge.
M72 ble den amerikanske hærens og det amerikanske marinekorpsets viktigste individuelle panservernvåpen etter 1963, da den ble tatt i bruk i stedet for M31 HEAT og M20A1 «Super Bazooka». Den skulle egentlig senere erstattes, sammen med FGM-77 Dragon, av FGR-17 Viper, men ble erstattet av M136 AT4 i stedet for.
I det norske Forsvaret erstattet våpenet Energa geværgranat som individuelt panservernvåpen på 1960-tallet.
Stridshodene for panserbruk virker etter hulladningsprinsippet. Et piezoelektrisk brannrør sørger for å detonere hovedladningen når prosjektilet treffer målet. M72 har effekt mot lettpansrede mål, bunkere og lignende.
M72 er ett av de mest eksporterte våpen fra Norge.
M72 lages i to øvingsversjoner, en med innebygget løp for 9 mm pistolammunisjon, og en med innebygget løp for 21 mm øvingsgranat.
== Teknisk ==
Våpenet består av en rakett inne i en utskytningsenhet som består av to rør. Det ene røret er pakket inn i det andre. Et lokk i hver ende gjør hele våpenet vanntett i transportmodus. Det ytre røret inneholder avtrekker, ladearm, for- og baksikte. Innerrøret inneholder sporet som rommer avtrekkermekanismen og en sikringssplint. Når de to rørene trekkes fra hverandre holdes de to delrørene i stilling av sporet, og sikringssplinten beveges under avtrekkermekanismen og både låser våpenet i uttrukket stilling og spenner avtrekkermekanismen. Etter at våpenet har blitt armert, er det ikke lenger vanntett, selv om det skulle klappes sammen igjen til transportstilling.
Under avfyring blir drivstoffet i rakettmotoren fullstendig forbrent før det forlater løpet. Drivgassene har en temperatur på rundt 760 °C. Raketten driver det 66 mm store stridshodet uten vesentlig rekyl. Idet prosjektilet kommer ut av løpet, spretter seks finner ut og stabiliserer prosjektilets flukt.
Etter avfyring er ikke lenger avfyringsenheten brukbar og kan kastes. De tomme rørene brukes noen ganger som attrapper til øvelser. På grunn av våpenets engangsnatur behandlet i alle fall den amerikanske og kanadiske hæren det som en enkel granat.
== Varianter ==
=== US varianter ===
== Se også ==
Andre panservernvåpen som brukes i det norske forsvaret er Carl Gustav RFK, TOW, FGM-148 Javelin og Eryx.
RPG-18
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
FAS om M72 (engelsk)
Gary's U.S. Infantry Weapons Reference Guide (engelsk)
«M72 - Creating a Legend», video fra Nammo om M72 | M72 eller M72 LAW er en panservernrakett i 66 mm kaliber. Det er et engangsvåpen som ble utviklet i USA av Frank Spinale og andre mens de jobbet for Hesse-Eastern Division av Norris Thermadore. | 10,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frekvens | 2023-02-04 | Frekvens | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bølger', 'Kategori:Fysiske størrelser', 'Kategori:Matematisk fysikk', 'Kategori:Signalbehandling'] | Frekvens, også kalt periodetallet, er et mål på antallet ganger en hendelse gjentar seg i løpet av en tid. For å beregne frekvens, setter man et fast tidsintervall, teller antall ganger en hendelse inntreffer og dividerer på tidsintervallets lengde.
| Frekvens, også kalt periodetallet, er et mål på antallet ganger en hendelse gjentar seg i løpet av en tid. For å beregne frekvens, setter man et fast tidsintervall, teller antall ganger en hendelse inntreffer og dividerer på tidsintervallets lengde.
== Beregning ==
Så lenge hendelsene inntreffer regelmessig er en enkel metode for å beregne frekvens å måle tiden mellom to ganger hendelsen inntreffer (perioden) og så beregne frekvensen f som den inverse av denne tiden:
f
=
1
T
{\displaystyle f={\frac {1}{T}}}
der
T
{\displaystyle T}
er tiden mellom de to hendelsene (perioden) i sekunder.
For uregelmessige hendelser brukes definisjonen under
f
=
n
t
{\displaystyle \ f={n \over t}}
hvor
n
{\displaystyle n}
er antall hendelser og
t
{\displaystyle t}
er tidsrommet for observasjonen, uttrykt i enhetstiden.
== Enhet og symbol ==
Vanlige symboler for frekvens er f og
ν
{\displaystyle \nu }
, og for vinkelfrekvens
ω
{\displaystyle \omega }
.SI-enheten for frekvens er i hertz (Hz), oppkalt etter den tyske fysikeren Heinrich Rudolf Hertz. Med en 1 Hz menes at en hendelse gjentar seg en gang per sekund. Hertz er dermed lik invers sekund, dvs. Hz=s-1. Andre enheter har vært brukt til å måle frekvens som: rotasjoner per sekund, omdreininger per minutt (rpm). Hjerteslag måles i slag per minutt.I dagligtale (og i vitenskapelig sammenheng) snakker man ofte om kilohertz (kHz), megahertz (MHz) og gigahertz (GHz). Forholdet mellom disse begrepene er:
1 kHz = 1 000 Hz
1 MHz = 1 000 000 Hz
1 GHz = 1 000 000 000 Hz
== Bølger og frekvens ==
For en bølge som forplanter seg gjennom rommet er frekvens proporsjonal med forplantningshastigheten v og omvendt proporsjonal med bølgelengden
λ
{\displaystyle \lambda }
, dvs.
f
=
v
λ
{\displaystyle f={\frac {v}{\lambda }}}
I overgangen mellom to medier er frekvensen uendret, mens bølgelengde og forplantningshastighet endres.
== Se også ==
Atomur
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Frekvenser.no – Oversikt over norske frekvenser | Frekvens, også kalt periodetallet, er et mål på antallet ganger en hendelse gjentar seg i løpet av en tid. For å beregne frekvens, setter man et fast tidsintervall, teller antall ganger en hendelse inntreffer og dividerer på tidsintervallets lengde. | 10,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pansret_personellkj%C3%B8ret%C3%B8y | 2023-02-04 | Pansret personellkjøretøy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Pansrede personellkjøretøyer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Et pansret personellkjøretøy (PPK) eller transportpanservogn er et pansret kjøretøy som brukes for å transportere infanteri i krigssoner. Kjøretøytypen finnes med både hjul- og beltedrift.
I CFE-avtalen er begrepet «pansret personellkjøretøy» en pansret kampvogn som er konstruert og utstyrt for å transportere et infanterilag og som, vanligvis, er bevæpnet med et integrert eller organisk våpen av mindre enn 20 millimeters kaliber.
Det norske Forsvaret bruker forskjellige finske Sisu PPKer som er treakslet og med sekshjulsdrift, nærmere bestemt XA-180, XA-185, XA-186 og XA-203. I tillegg har de og amerikanske M113 som har beltedrift. Alle har 12,7 mm maskingevær.
| Et pansret personellkjøretøy (PPK) eller transportpanservogn er et pansret kjøretøy som brukes for å transportere infanteri i krigssoner. Kjøretøytypen finnes med både hjul- og beltedrift.
I CFE-avtalen er begrepet «pansret personellkjøretøy» en pansret kampvogn som er konstruert og utstyrt for å transportere et infanterilag og som, vanligvis, er bevæpnet med et integrert eller organisk våpen av mindre enn 20 millimeters kaliber.
Det norske Forsvaret bruker forskjellige finske Sisu PPKer som er treakslet og med sekshjulsdrift, nærmere bestemt XA-180, XA-185, XA-186 og XA-203. I tillegg har de og amerikanske M113 som har beltedrift. Alle har 12,7 mm maskingevær.
== Historie ==
Under første verdenskrig ble de første stridsvognene utviklet for å kunne angripe fiendtlige maskingeværstillinger og passere piggtrådsperringer. Samtidig ble den britiske Mark V utstyrt med et lite mannskapsrom for å bære infanteri. Erfaringene fra dette ble ikke fulgt opp, og feltmarskalk Douglas Haig uttalte på slutten av krigen at seieren hadde kommet «ved geværet og bajonetten til infanteristen». Franskmennene tolket krigserfaringen i den retningen at infanteriet trengte mer støtte, ikke mer beskyttelse, og satte opp styrkene sine med mer artilleri, stridsvogner og fly.
I 1928 følte militærtenkeren J.F.C. Fuller at det var påkrevet å påminne den årlige generalstabskonferansen om at pansring av krigsskip hadde gjort ramming umoderne, mens hæren hadde ikke tatt konsekvensen av dette og sluttet å angripe med menn. Fuller insisterte på at svaret var «en halv tomme stål». Britenes daværende stridsvogn, Vickers Medium Mark III, var med sin 47 mm kanon en stor forbedring fra tidligere vogner, men det eksisterte ikke noe kjøretøy som kunne la infanteriet følge stridsvognene i angrep.
Mens britene var opptatt med sine stridsvogner og lette, pansrede kjøretøyer som bren-gun carrier, jobbet tyskerne med å mekanisere sine styrker. Under andre verdenskrig ble infanterister satt opp med halvbeltevogner, spesielt på tysk og amerikansk side. Tyskernes vogner var mer sofistikerte enn andre land sine. De hadde blant annet bremsing på beltene for å avhjelpe styringen, bedre belter og bedre hjuloppheng. Et stort antall slike kjøretøyer kom i tjeneste fra 1938. Det mest kjente var Hanomags SdKfz 251
I 1944 støtte britisk og kanadisk infanteri på sterk motstand på vestfronten. Deres oppgave var å holde nede de tyske styrkene, mens amerikanske styrker brøt ut av brohodet og angrep vestover. I denne situasjonen hadde de mange tyske styrker konsentrert mot seg. Kommandøren for 2nd Canadian Corps, general Guy Simonds, sørget for å få konvertert 72 amerikansk-produserte M7 Priest selvgående felthaubitser til PPKer ved å fjerne haubitseren og plate over hullet i frontpanseret med vrakstål. Kjøretøyene ble kalt Kenguruer, etter kodenavnet for verkstedet som konverterte dem. Hver vogn fikk tildelt en vognfører og lastet med 10 infanterister hver gikk de i kamp under operasjon Totalize natt til 7. august 1944. Kjøretøyene ble en suksess, og var i tjeneste under resten av felttoget i Frankrike. 28. august 1944 ble avdelingen som brukte dem omdøpt til 1st Canadian Armoured Personnel Carrier Squadron.
I løpet av felttoget var M7ene utslitt, og de ble senere erstattet av australskbygde Ram-stridsvogner som ble konvertert.
I etterkrigstiden forsvant halvbeltevognene, og PPKer ble enten hjulgående eller beltegående. I USA ble det hovedsakelig fokus på beltegående vogner. M39 og M44, som kom på slutten av krigen, var M18 Hellcat panserjagere som var konvertert. De ble faset ut av M75 og M59 først på 1950-tallet. De hadde da allerede den kjente «boks-på-belter»-profilen til M113. Ford og Kaiser Aluminium and Chemical Co. brukte M59 og M75 som basis for neste generasjon vogner. I 1960 kom de så med M113, den mest brukte og mest kjente beltegående PPK. Den er produsert i over 80 000 eksemplarer, noe som gjør det til det mest utbredte amerikanske kampkjøretøyet noensinne. En rekke forbedrede versjoner kom i tiårene etter, også fra andre land enn USA. M113 er fremdeles i bruk verden over, og har mange etterligninger, for eksempel britiske FV432 Trojan, franske AMX VTP og nederlandske DAF-YP 308.
På samme tid konsentrerte Sovjetunionen seg om hjulgående PPKer. BTR-serien (60, 70 og 80) ble utviklet kontinuerlig gjennom den kalde krigen. Disse hadde åtte hjul og et lite tårn til maskingevær. De tok over etter BTR-40, som nærmest var en pansret lastebil. Sovjeterne hadde også ett ess i ermet: Tidlig på 1960-tallet kom de med verdens første stormpanservogn, kalt BMP-1. I motsetning til PPKer hadde denne nye klassen kraftigere bevæpning, og skulle ta opp kampen sammen med infanteristene den transporterte. Utviklingen av beltegående PPKer stagnerte, da alle industrialiserte land konsentrerte seg om en blanding av hjulgående PPKer og stormpanservogner.
I senere tid har Israel tatt opp den gamle praksisen med konverterte stridsvogner, da de har bygget om gamle T-55 stridsvogner til PPKer kalt IDF Achzarit. USA har også begynt å bruke hjulgående PPKer i større utstrekning, basert på sveitsiske MOWAG Piranha.
== Teknisk ==
En PPK består av drivverk, enten med hjul eller belter og en motor som omtrent tilsvarer motoren i en buss. Hjulgående PPKer med flere enn to aksler har som regel styring på flere av akslene.
Mange vogner er også amfibiske. For å svømme må mannskapet som regel sjekke at dreneringshull i skroget er tettet og brette ned en skjerm foran på kjøretøyet. Skjermen beskytter mot at små bølger ødelegger sikten for vognføreren. Framdrift i vannet er noen ganger med belter, og noen ganger med propell eller vannjet. Uansett er ikke et PPK en båt, og det er avhengig av at det er stille vann og ikke for bratte bredder.
Opprinnelig hadde mange PPKer utgang for infanteriet over taket på kjøretøyet. Dette gjorde infanteristene sårbare for beskytning under avstigning, og to hovedløsninger gjorde seg gjeldende i etterkrigstiden: De fleste valgte å lage dører eller en rampe bak, men den sovjetiske BTR-serien hadde en luke på sidene, mellom andre og tredje aksel.
De fleste PPKer er pansret med stål eller aluminium. De har som regel motstandskraft mot våpen opp til tyngre maskingevær. Vogner som er konverterte stridsvogner har som regel beskyttelse også mot lettere panservernvåpen.
PPKer er som oftest bevæpnet med et maskingevær, enten 12,7 mm eller 14,5 mm i kaliber. Noen har maskingevær montert helt åpent, mens andre har et skjold eller tårn til beskyttelse for skytteren.
== PPKen i aksjon ==
Vognene blir som regel brukt til å frakte infanteriet fram til like før de venter kontakt med fienden. Infanteristene sitter da av (går av) kjøretøyet og rykker videre fram til fots. En PPK er nemlig ganske lett pansret, og er sårbar for alle mulige panservernvåpen, inkludert tunge maskingevær og splinter fra nære artillerinedslag.
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over pansrede personellkjøretøyer
Stormpanservogn
Stridsvogn
== Kilder ==
History of the Kangaroos (lest 21. oktober 2005 11:00)
Steeds, Will (red.); Forces 89, Ian Allan Ltd, ISBN 0-7110-1828-6
== Eksterne lenker ==
(en) Armored personnel carriers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Armoured personnel carrier – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Skildring av norske soldater i FN-tjeneste med PPK som støtte | Et pansret personellkjøretøy (PPK) eller transportpanservognhttps://www.regjeringen. | 10,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Benedikt_Freiherr_von_Ogilvy | 2023-02-04 | Georg Benedikt Freiherr von Ogilvy | ['Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1710', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1651', 'Kategori:Generalfeltmarskalker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brno', 'Kategori:Personer fra den spanske arvefølgekrigen', 'Kategori:Personer fra den store nordiske krig', 'Kategori:Personer fra den store tyrkiske krig', 'Kategori:Russiske offiserer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotter', 'Kategori:Tyske arméoffiserer'] | Georg Benedikt Freiherr von Ogilvy, baron Ogilvy de Muirtown (født ca. 1650, død 8. oktober 1710 i Danzig) var en kursaksisk generalfeltmarskalk av skotsk avstamning.
Ogilvy var sønn av George Jacob Ogilvy, kommandant over Brünns Festung Spielberg (tsjekkisk Špilberk). Han begynte sin militære løpebane i den russiske armeen, hvor han ble general i 1702. Den 3. desember 1706 trådte han inn i den kursaksiske tjenesten som feltmarskalk og president for det indre krigsrådskollegiet.
De skotske etterkommerne av familien Ogilvy er idag beslektet med den britiske kongefamilien, idet The Honorable Sir Angus Ogilvy var gift med prinsesse Alexandra av Kent, en kusine av den britiske dronningen og av hertugen av Edinburgh.
| Georg Benedikt Freiherr von Ogilvy, baron Ogilvy de Muirtown (født ca. 1650, død 8. oktober 1710 i Danzig) var en kursaksisk generalfeltmarskalk av skotsk avstamning.
Ogilvy var sønn av George Jacob Ogilvy, kommandant over Brünns Festung Spielberg (tsjekkisk Špilberk). Han begynte sin militære løpebane i den russiske armeen, hvor han ble general i 1702. Den 3. desember 1706 trådte han inn i den kursaksiske tjenesten som feltmarskalk og president for det indre krigsrådskollegiet.
De skotske etterkommerne av familien Ogilvy er idag beslektet med den britiske kongefamilien, idet The Honorable Sir Angus Ogilvy var gift med prinsesse Alexandra av Kent, en kusine av den britiske dronningen og av hertugen av Edinburgh.
== Referanser == | Georg Benedikt Freiherr von Ogilvy, baron Ogilvy de Muirtown (født ca. 1650, død 8. | 10,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_zu_Stolberg-Wernigerode | 2023-02-04 | Otto zu Stolberg-Wernigerode | ['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 19. november', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1837', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wetteraukreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske politikere', 'Kategori:Tyske visekanslere'] | Otto zu Stolberg-Wernigerode (født 30. oktober 1837 i Gedern i storhertugdømmet Hessen, død 19. november 1896 i Wernigerode) var en tysk politiker. Han var visekansler under Otto von Bismarck.
| Otto zu Stolberg-Wernigerode (født 30. oktober 1837 i Gedern i storhertugdømmet Hessen, død 19. november 1896 i Wernigerode) var en tysk politiker. Han var visekansler under Otto von Bismarck.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Grev Otto zu Stolberg-Wernigerode ble født 30. oktober 1837 som sønn av arvegreven Hermann og grevinne Emma zu Erbach-Fürstenau på et slott i hessiske Gedern. Hans far døde, kun 39 år gammel, kort før hans fireårsdag. Han gikk på gymnasiet i Duisburg, studerte jus og forvaltningsvitenskap ved universitetene i Göttingen og Heidelberg og tjenestegjorde fra 1859 til 1861 som offiser i kavaleriet i den prøyssiske armé. To år senere giftet han seg med den 26-årige prinsesse Anna Reuss, som skjenket ham fire sønner og to døtre.
=== Politisk karriere ===
Hans politiske karrière lot ikke vente lenge på seg. Fra 1867 til 1873 ledet han med stor suksess Hannover som provinsens overpresident, en stilling han fikk på forslag fra Bismarck. Han lyktes i å integrere den nylig ervervede provinsen i den prøyssiske stat. I 1867 fikk han et sete i den nordtyske forbundsdagen, og ble fire år senere som medlem av det konservative partiet innvalgt i den tyske Riksdagen (frem til 1878) og 1872 også president for Overhuset i den prøyssiske landdagen (til 1877).
I mars 1876 ble han takket være Bismarcks innflytelse Det tyske rikes ambassadør i Wien.
1. juni 1878 ble han utnevnt til tysk visekansler og visepresident for det prøyssiske statsministerium. Dermed var Stolberg-Wernigerode både i Preussen og Tyskland nr. 2 etter Bismarck. Sin egnethet for denne posisjonen beviste han ved å klare å overbevise keiser Wilhelm I, som opprinnelig var en motstander av planen, til å inngå forbund med Østerrike.
I april 1880 la han frem Samoaforslaget i Riksdagen på vegne av Bismarck, som var forhindret av sykdom. Forslaget ble imidlertid nedstemt med 128 til 112 stemmer, noe som betød av tysk kolonipolitikk fikk et tilbakeslag. På grunn av meningsforskjeller med «Jernkansleren» la grev Stolberg-Wernigerode ned sitt embede som visekansler den 20. juni 1881.
Den keisertro prøysseren ble 1884 utnevnt til overkammerherre (til 1894) og 1885 også stedfortredende minister for kongehuset (til 1888). I 1890 ble han av keiser Wilhelm II opphøyet i fyrstestanden. Han døde 59 år gammel i Wernigerode.
Den høye anseelse han nøt i sin livsstid viser seg blant annet i det store antall æresposisjoner han hadde utenfor politikken: Kansler av Johannitterordenen (1872–1876) og den Sorte Ørns Orden, formann for den ekstraordinære generalsynoden (1875), sentralkomitéen av tyske foreninger og det prøyssiske foreningen Røde Kors.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Konrad Breitenborn: Im Dienste Bismarcks: Die politische Karriere des Grafen Otto zu Stolberg-Wernigerode. Verlag der Nation Berlin 1984, ISBN 3-373-00394-6
Konrad Breitenborn: Graf Otto zu Stolberg-Wernigerode: Deutscher Standesherr und Politiker der Bismarckzeit. Ausgewählte Dokumente. Jüttners Buchhandlung Wernigerode 1993, ISBN 3-910157-01-7
Konrad Breitenborn (Hrsg.): Die Lebenserinnerungen des Fürsten Otto zu Stolberg-Wernigerode (1837–1896). Jüttners Buchhandlung Wernigerode 1996, ISBN 3-910157-03-3
Autorenkollektiv: Fürst Otto zu Stolberg-Wernigerode : Schlossherr – Diplomat – Politiker. Katalog zur Ausstellung. Verlag Janos Stekovics, ISBN 3-929330-70-9 | Otto zu Stolberg-Wernigerode (født 30. oktober 1837 i Gedern i storhertugdømmet Hessen, død 19. | 10,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cem_%C3%96zdemir | 2023-02-04 | Cem Özdemir | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bad Urach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske politikere fra De grønne'] | Cem Özdemir (født 21. desember 1965 i Bad Urach) er en tysk politiker fra partiet Bündnis 90/Die Grünen. Han ble i 2021 utnevnt som Tysklands minister for ernæring, landbruk og forbrukerbeskyttelse.
Han ble i november 2008 valgt til en av partiets to ledere, den gangen sammen med Claudia Roth. Foran valget i Tyskland 2017 ble han valgt som en av partiets to toppkandidater. Den andre kandidaten var Katrin Göring-Eckardt.
| Cem Özdemir (født 21. desember 1965 i Bad Urach) er en tysk politiker fra partiet Bündnis 90/Die Grünen. Han ble i 2021 utnevnt som Tysklands minister for ernæring, landbruk og forbrukerbeskyttelse.
Han ble i november 2008 valgt til en av partiets to ledere, den gangen sammen med Claudia Roth. Foran valget i Tyskland 2017 ble han valgt som en av partiets to toppkandidater. Den andre kandidaten var Katrin Göring-Eckardt.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Cem Özdemirs foreldre er Çerkez (tsjerkessere) fra Tyrkia, og faren hans var immigrant i Tyskland. Tyrkere i Tyskland hevder at han er tyrker, men han foretrekker selv å kalle sine foreldre Çerkez.
Özdemir er utdannet sosialpedagog.
== Forbundsdagen ==
Han var medlem av den tyske forbundsdagen fra 1994 til 2002, og var innenrikspolitisk talsmann for de grønnes fraksjon. På grunn av uryddige økonomiske forhold, bl.a. mottak av gunstige privatkreditter fra en PR-rådgiver, trakk han sitt kandidatur i til forbundsvalget i 2002. Da stemmene allerede var talt opp kunne han ikke lenger trekke seg, men han stilte ikke opp i forbundsdagen etter gjenvalget.
== Europaparlamentet ==
Fra 2004 til 2009 var han medlem av Europaparlamentet for De grønne i Tyskland, hvor han satt i parlamentets utvalg for utenrikssaker.
== Publikasjoner ==
Ich bin Inländer, München: dtv, 1997 (ISBN 3-423-24109-8)
Currywurst und Döner, Bergisch Gladbach: Lübbe, 1999 (ISBN 3-7857-0946-3)
Deutsch oder nicht sein?, Bergisch Gladbach: Lübbe, 2000 (ISBN 3-404-60482-2)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Cem Özdemir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Cem Özdemir på Twitter
Cem Özdemir på Facebook
Cem Özdemir på Instagram
(de) Cem Özdemir hos Forbundsdagen
(en) Cem Özdemir hos Europaparlamentet
Biografi på det tyske parlamentets hjemmeside | Cem Özdemir (født 21. desember 1965 i Bad Urach) er en tysk politiker fra partiet Bündnis 90/Die Grünen. | 10,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Wilhelm_av_W%C3%BCrttemberg | 2023-02-04 | Paul Wilhelm av Württemberg | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 1860', 'Kategori:Fødsler 25. juni', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske oppdagere'] | Hertug Paul Wilhelm av Württemberg (født 25. juni 1797 i Carlsruhe, Schlesien, død 25. november 1860 i Bad Mergentheim) var en betydningsfull tysk naturforsker og oppdager, som i det tidligere 19. århundre foretok tallrike forskningsreiser til Nord-Amerika, Nord-Afrika og Australia. I 1829 oppdaget han floden Missouri.
Han var sønn av hertug Eugen Friedrich Heinrich av Württemberg og hertuginne Luise, født prinsesse av Stolberg-Gedern. Han var nevø av Württembergs konge Friedrich.
| Hertug Paul Wilhelm av Württemberg (født 25. juni 1797 i Carlsruhe, Schlesien, død 25. november 1860 i Bad Mergentheim) var en betydningsfull tysk naturforsker og oppdager, som i det tidligere 19. århundre foretok tallrike forskningsreiser til Nord-Amerika, Nord-Afrika og Australia. I 1829 oppdaget han floden Missouri.
Han var sønn av hertug Eugen Friedrich Heinrich av Württemberg og hertuginne Luise, født prinsesse av Stolberg-Gedern. Han var nevø av Württembergs konge Friedrich.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Siegfried Augustin (Hg.): Herzog Paul Wilhelm von Württemberg, Reise nach dem nördlichen Amerika in den Jahren 1822 bis 1824. München 1978.
Kilian Klann: Die Sammlung indianischer Ethnographica aus Nordamerika des Herzog Friedrich Paul Wilhelm von Württemberg. Wyk auf Föhr 1999.
Monika Firla: Herzog Paul Wilhelm von Württemberg. Naturforscher, Ethnograph, Reisender, Sammler und Museumsgründer. In: Gerhard Thaddey/Joachim Fischer (Hg.): Lebensbilder aus Baden-Württemberg. Band 20. Stuttgart 2001. S. 226-257. | Hertug Paul Wilhelm av Württemberg (født 25. juni 1797 i Carlsruhe, Schlesien, død 25. | 10,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bedriftshelsetjeneste | 2023-02-04 | Bedriftshelsetjeneste | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helse'] | Bedriftshelsetjenesten (BHT), avtalefestet i 1946, skal bistå bedrifter med å forebygge helseplager, forebygge yrkesskader og –sykdommer, andre uheldige fysiske og psykiske påkjenninger, samt medvirke til å fremme helse og trivsel blant de ansatte i bedriften.
Alle arbeidsgivere plikter å knytte virksomheten sin til en godkjent bedriftshelsetjeneste dersom risikoforholdene tilsier det. Arbeidstilsynet kan derfor pålegge enhver virksomhet å knytte seg til en godkjent BHT dersom de ser et særlig behov for overvåking av arbeidsmiljøet eller kontroll av helsen til de ansatte i virksomheten. Noen bransjer har et mer risikofylt arbeidsmiljø enn andre, med større risiko for sykdommer, skader og psykiske belastninger. Alle virksomheter innenfor disse bransjene er i en egen forskrift (se eksterne lenker) pålagt å knytte til seg en godkjent bedriftshelsetjeneste. Lovgrunnlaget for bedriftshelsetjenesten er arbeidsmiljøloven. Utgifter til bedriftshelsetjeneste dekkes av bedriften, men personalet i bedriftshelsetjenesten skal ha en fri og uavhengig stilling i arbeidsmiljøspørsmål og har taushetsplikt i forhold til individuelle helseopplysninger. Ved siden av det forebyggende arbeidet skal bedriftshelsetjenesten ved helseovervåking avdekke mulige helseskader på et så tidlig stadium som mulig.
Bedriftshelsetjenesten skiller seg fra «Personallegeordninger». En personallege/fastlege behandler «egen» sykdom.
Bedriftshelsetjenesten kartlegger derimot arbeidsrelaterte problemer hos de ansatte, samt er aktiv i bedriftenes arbeidsmiljø. En personallegeordning er m.a.o. ikke tilstrekkelig dersom bedriften er bransjepålagt å ha bedriftshelsetjeneste.
En bedriftshelsetjeneste er en faglig sammensatt gruppe, ofte bestående av verne- og helsepersonale. Vernepersonalet er eksempelvis ergonom, verneingeniør og yrkeshygieniker. Helsepersonalet er eksempelvis bedriftslege, bedriftssykepleier og bedriftsfysioterapeut. En bedriftslege har gjerne spesialisering i arbeidsmedisin. Hva verne- og helsepersonalet skal bidra med er regulert i en egen forskrift (se eksterne lenker).
Det ble fra 2010 innført en sertifiseringsordning i Norge slik at seriøse aktører kan skilles fra useriøse. Virksomheter med plikt til å ha BHT må benytte seg av en godkjent ordning.
| Bedriftshelsetjenesten (BHT), avtalefestet i 1946, skal bistå bedrifter med å forebygge helseplager, forebygge yrkesskader og –sykdommer, andre uheldige fysiske og psykiske påkjenninger, samt medvirke til å fremme helse og trivsel blant de ansatte i bedriften.
Alle arbeidsgivere plikter å knytte virksomheten sin til en godkjent bedriftshelsetjeneste dersom risikoforholdene tilsier det. Arbeidstilsynet kan derfor pålegge enhver virksomhet å knytte seg til en godkjent BHT dersom de ser et særlig behov for overvåking av arbeidsmiljøet eller kontroll av helsen til de ansatte i virksomheten. Noen bransjer har et mer risikofylt arbeidsmiljø enn andre, med større risiko for sykdommer, skader og psykiske belastninger. Alle virksomheter innenfor disse bransjene er i en egen forskrift (se eksterne lenker) pålagt å knytte til seg en godkjent bedriftshelsetjeneste. Lovgrunnlaget for bedriftshelsetjenesten er arbeidsmiljøloven. Utgifter til bedriftshelsetjeneste dekkes av bedriften, men personalet i bedriftshelsetjenesten skal ha en fri og uavhengig stilling i arbeidsmiljøspørsmål og har taushetsplikt i forhold til individuelle helseopplysninger. Ved siden av det forebyggende arbeidet skal bedriftshelsetjenesten ved helseovervåking avdekke mulige helseskader på et så tidlig stadium som mulig.
Bedriftshelsetjenesten skiller seg fra «Personallegeordninger». En personallege/fastlege behandler «egen» sykdom.
Bedriftshelsetjenesten kartlegger derimot arbeidsrelaterte problemer hos de ansatte, samt er aktiv i bedriftenes arbeidsmiljø. En personallegeordning er m.a.o. ikke tilstrekkelig dersom bedriften er bransjepålagt å ha bedriftshelsetjeneste.
En bedriftshelsetjeneste er en faglig sammensatt gruppe, ofte bestående av verne- og helsepersonale. Vernepersonalet er eksempelvis ergonom, verneingeniør og yrkeshygieniker. Helsepersonalet er eksempelvis bedriftslege, bedriftssykepleier og bedriftsfysioterapeut. En bedriftslege har gjerne spesialisering i arbeidsmedisin. Hva verne- og helsepersonalet skal bidra med er regulert i en egen forskrift (se eksterne lenker).
Det ble fra 2010 innført en sertifiseringsordning i Norge slik at seriøse aktører kan skilles fra useriøse. Virksomheter med plikt til å ha BHT må benytte seg av en godkjent ordning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning
Ny ordning for bedriftshelsetjeneste fra 2010
Arbeidstilsynet
Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) | Bedriftshelsetjenesten (BHT), avtalefestet i 1946, skal bistå bedrifter med å forebygge helseplager, forebygge yrkesskader og –sykdommer, andre uheldige fysiske og psykiske påkjenninger, samt medvirke til å fremme helse og trivsel blant de ansatte i bedriften. | 10,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_Pauly | 2023-02-04 | August Pauly | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1845', 'Kategori:Fødsler 9. mai', 'Kategori:Fødsler i 1796', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Ludwigsburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske klassiske filologer'] | August Friedrich Pauly (født 9. mai 1796 i Benningen am Neckar ved Ludwigsburg, død 2. mai 1845 i Stuttgart) var en tysk klassisk filolog.
Hans hovedverk er Real-Encyclopädie der classischen Alterthumswissenschaft in alphabetischer Ordnung, som han utga fra 1837 og som senere ble oppkalt etter ham. Pauly døde 1845, før arbeidet var fullført; dette ble derfor overtatt av Christian Waltz og Wilhelm Siegmund Teuffel i de følgende syv år. Den første utgaven besto av seks bind. En ny utgave ble forberedt mellom 1861 og 1866, men aldri ferdigstilt.
En nyutgave av verket ble besørget av Georg Wissowa, hvoretter det ble kjent som Pauly-Wissowa. Etter hundre års arbeid utkom dette leksikonet over den klassiske verden i hundre bind. En mer kortfattet versjon er Der kleine Pauly, som mellom 1964 og 1975 utkom i fem bind, og ny bearbeidelse, Der neue Pauly i 19 bind mellom 1996 og 2003.
| August Friedrich Pauly (født 9. mai 1796 i Benningen am Neckar ved Ludwigsburg, død 2. mai 1845 i Stuttgart) var en tysk klassisk filolog.
Hans hovedverk er Real-Encyclopädie der classischen Alterthumswissenschaft in alphabetischer Ordnung, som han utga fra 1837 og som senere ble oppkalt etter ham. Pauly døde 1845, før arbeidet var fullført; dette ble derfor overtatt av Christian Waltz og Wilhelm Siegmund Teuffel i de følgende syv år. Den første utgaven besto av seks bind. En ny utgave ble forberedt mellom 1861 og 1866, men aldri ferdigstilt.
En nyutgave av verket ble besørget av Georg Wissowa, hvoretter det ble kjent som Pauly-Wissowa. Etter hundre års arbeid utkom dette leksikonet over den klassiske verden i hundre bind. En mer kortfattet versjon er Der kleine Pauly, som mellom 1964 og 1975 utkom i fem bind, og ny bearbeidelse, Der neue Pauly i 19 bind mellom 1996 og 2003.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Wilhelm Siegmund Teuffel: «Pauly, August Friedrich von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 25, Duncker & Humblot, Leipzig 1887, s. 297 f.
(de) Monika Balzert: «Pauly, August Friedrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 20, Duncker & Humblot, Berlin 2001, ISBN 3-428-00201-6, s. 136 f. (digitalisering). | August Friedrich Pauly (født 9. mai 1796 i Benningen am Neckar ved Ludwigsburg, død 2. | 10,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friederike_Caroline_Luise_av_Hessen-Darmstadt | 2023-02-04 | Friederike Caroline Luise av Hessen-Darmstadt | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1782', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1752', 'Kategori:Huset Hessen-Darmstadt', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Darmstadt', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Friederike Caroline Luise von Hessen-Darmstadt (født 20. august 1752 i Darmstadt i landgrevskapet Hessen-Darmstadt, død 22. mai 1782 i Hannover) var datter av Georg Wilhelm av Hessen-Darmstadt og Maria Luise Albertine von Leiningen-Dagsburg-Falkenburg. Hun giftet seg 18. september 1768 med hertug Karl II av Mecklenburg-Strelitz. De fikk ti barn:
Charlotte Georgine Luise (* 17. november 1769)
Karoline Auguste (* 17. februar 1771)
Georg Karl Friedrich (* 4. mars 1772)
Therese Mathilde Amalie (* 5. april 1773)
Friedrich Georg Karl (* 1. september 1774)
Luise Auguste Wilhelmine Amalie (* 10. mars 1776 – † 19. juli 1810), hun giftet seg 24. desember 1793 med senere konge Friedrich Wilhelm III. av Preussen.
Friederike Karoline Sophie (* 2. mars 1778 – † 29. juli 1841)
Georg Friedrich Karl, Großherzog von Mecklenburg-Strelitz (* 12. august 1779)
Friedrich Karl Ferdinand (* 7. januar 1781)
Augusta Albertina (* 19. mai 1782)Som følge av den siste fødslen døde hertuginne Friederike i Hannover.
| Friederike Caroline Luise von Hessen-Darmstadt (født 20. august 1752 i Darmstadt i landgrevskapet Hessen-Darmstadt, død 22. mai 1782 i Hannover) var datter av Georg Wilhelm av Hessen-Darmstadt og Maria Luise Albertine von Leiningen-Dagsburg-Falkenburg. Hun giftet seg 18. september 1768 med hertug Karl II av Mecklenburg-Strelitz. De fikk ti barn:
Charlotte Georgine Luise (* 17. november 1769)
Karoline Auguste (* 17. februar 1771)
Georg Karl Friedrich (* 4. mars 1772)
Therese Mathilde Amalie (* 5. april 1773)
Friedrich Georg Karl (* 1. september 1774)
Luise Auguste Wilhelmine Amalie (* 10. mars 1776 – † 19. juli 1810), hun giftet seg 24. desember 1793 med senere konge Friedrich Wilhelm III. av Preussen.
Friederike Karoline Sophie (* 2. mars 1778 – † 29. juli 1841)
Georg Friedrich Karl, Großherzog von Mecklenburg-Strelitz (* 12. august 1779)
Friedrich Karl Ferdinand (* 7. januar 1781)
Augusta Albertina (* 19. mai 1782)Som følge av den siste fødslen døde hertuginne Friederike i Hannover.
== Referanser == | Friederike Caroline Luise von Hessen-Darmstadt (født 20. august 1752 i Darmstadt i landgrevskapet Hessen-Darmstadt, død 22. | 10,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AIM-120_AMRAAM | 2023-02-04 | AIM-120 AMRAAM | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Luft-til-luft-missiler', 'Kategori:Luftvernmissiler', 'Kategori:Militære forkortelser', 'Kategori:Missiler brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Raytheon'] | AIM-120 AMRAAM (Air Intercept Missile-120 Advanced Medium Range Air to Air Missile, norsk: Avansert luft-til-luft missil for mellomdistanse) er et amerikanskprodusert luft-til-luft-våpensystem som også benyttes som bakke-til-luftmissil av det norske NASAMS-luftvernsystemet.
| AIM-120 AMRAAM (Air Intercept Missile-120 Advanced Medium Range Air to Air Missile, norsk: Avansert luft-til-luft missil for mellomdistanse) er et amerikanskprodusert luft-til-luft-våpensystem som også benyttes som bakke-til-luftmissil av det norske NASAMS-luftvernsystemet.
== Historikk ==
På slutten av 1970-tallet besluttet det amerikanske forsvaret å anskaffe et missil som kunne erstatte AIM-7 Sparrow-missilet. I 1979 ble våpenprodusentene Hughes og Raytheon prekvalifisert i anbudskonkurransen om å få produsere missilet, og i desember 1981 vant Hughes anbudet.
Første testmissil ble avfyrt fra en F-16 i 1984, men missilet ble ikke klart for bruk før i september 1991.
AMRAAM ble brukt i en militæroperasjon for første gang den 27. desember 1992, da en amerikansk F-16C skjøt ned en irakisk MiG-25.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Datasheet fra Raytheon (pdf). Besøkt 29. desember 2008. | AIM-120 AMRAAM (Air Intercept Missile NAVAIR|besøksdato=2022-02-26|verk=www.navair. | 10,282 |
null | 2023-02-04 | Engelbert Humperdinck | null | null | null | Engelbert Humperdinck (født 1. september 1854 i Siegburg, død 27. | 10,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_II | 2023-02-04 | Magnus II | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1069', 'Kategori:Fødsler i 1048', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra middelalderen', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Nordmenn på 1000-tallet', 'Kategori:Nordmenn på 1100-tallet', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Må ikke forveksles med sin unge navnebror, Harald Gilles yngste sønn, se Magnus Haraldsson (1135)Magnus II Haraldsson (norrønt: Magnús Haraldssun), født 1048, død 1069, var konge av Norge 1066 til 1069, det meste av tiden var han samkonge med broren Olav Kyrre (Olav III Haraldsson Kyrre).
Magnus II Haraldsson var sønn av kong Harald Hardråde, og skal ifølge sagaene ha vært med på hærferd mens han ennå var barn. Det antas, men er langt fra sikkert, at han var den 'Magnus' som nevnes i en angelsaksisk krønike fra 1058; da han skal ha ledet en flåte fra Norge til Wales og hjulpet kongen der til å jage bort en engelsk jarl. Derimot er det rimelig sikkert at han fulgte med faren mot Danmark i 1062, en ferd som endte med seier i slaget ved Niså i Halland.
Magnus ble kronet til konge da faren i 1066 dro mot England. Dette innebar at Magnus var enekonge i Norge fra sommeren 1066 til våren 1067. Broren Olav, som hadde fulgt faren til England, vendte hjem våren 1067, og de to delte riksstyret i vennskap. Selv om de i prinsippet rådde likt over hele riket, tyder mye på at Magnus hadde ansvaret for Vest-Norge, Trøndelag, Opplandene og Nord-Norge, mens Olav rådde over Viken. Magnus ble tidligere ikke regnet med til kongerekken; delvis fordi han døde ung og bare hadde kort tid som enekonge; og delvis fordi broren, som regjerte i mer enn 25 år, var den som i realiteten rakk å prege tiden og riket etter kong Haralds død.Magnus døde 20 eller 21 år gammel av «revormsott», altså ergotisme, en forgiftning grunnet brødkorn infisert av meldrøyesopp.Magnus' sønn Håkon var i et drøyt år samkonge med fetteren Magnus Berrføtt før han – som sin far – døde ung.
| Må ikke forveksles med sin unge navnebror, Harald Gilles yngste sønn, se Magnus Haraldsson (1135)Magnus II Haraldsson (norrønt: Magnús Haraldssun), født 1048, død 1069, var konge av Norge 1066 til 1069, det meste av tiden var han samkonge med broren Olav Kyrre (Olav III Haraldsson Kyrre).
Magnus II Haraldsson var sønn av kong Harald Hardråde, og skal ifølge sagaene ha vært med på hærferd mens han ennå var barn. Det antas, men er langt fra sikkert, at han var den 'Magnus' som nevnes i en angelsaksisk krønike fra 1058; da han skal ha ledet en flåte fra Norge til Wales og hjulpet kongen der til å jage bort en engelsk jarl. Derimot er det rimelig sikkert at han fulgte med faren mot Danmark i 1062, en ferd som endte med seier i slaget ved Niså i Halland.
Magnus ble kronet til konge da faren i 1066 dro mot England. Dette innebar at Magnus var enekonge i Norge fra sommeren 1066 til våren 1067. Broren Olav, som hadde fulgt faren til England, vendte hjem våren 1067, og de to delte riksstyret i vennskap. Selv om de i prinsippet rådde likt over hele riket, tyder mye på at Magnus hadde ansvaret for Vest-Norge, Trøndelag, Opplandene og Nord-Norge, mens Olav rådde over Viken. Magnus ble tidligere ikke regnet med til kongerekken; delvis fordi han døde ung og bare hadde kort tid som enekonge; og delvis fordi broren, som regjerte i mer enn 25 år, var den som i realiteten rakk å prege tiden og riket etter kong Haralds død.Magnus døde 20 eller 21 år gammel av «revormsott», altså ergotisme, en forgiftning grunnet brødkorn infisert av meldrøyesopp.Magnus' sønn Håkon var i et drøyt år samkonge med fetteren Magnus Berrføtt før han – som sin far – døde ung.
== Referanser == | Magnus II Haraldsson (norrønt: Magnús Haraldssun), født 1048, død 1069, var konge av Norge 1066 til 1069, det meste av tiden var han samkonge med broren Olav Kyrre (Olav III Haraldsson Kyrre). | 10,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estcoy | 2023-02-04 | Estcoy | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estland', 'Kategori:UNIFIL'] | Estcoy var et estisk kompani som midlertidig overtok kompani B i Norbatt i perioden desember 1996 til mai 1997. Årsaken var personellmangel i den norske FN-styrken i Libanon.
| Estcoy var et estisk kompani som midlertidig overtok kompani B i Norbatt i perioden desember 1996 til mai 1997. Årsaken var personellmangel i den norske FN-styrken i Libanon.
== Bakgrunn ==
Norge hadde fra starten i 1994 deltatt i det såkalte Baltbat-prosjektet (Baltic Peacekeeping Battalion). Dette var et samarbeid mellom flere vestlige land og de tre baltiske stater om etableringen av en fellesbaltisk fredsbevarende bataljon. Norge hadde hatt et særlig ansvar for opplæringen av det estiske kompaniet, Estcoy, og for sanitetsfunksjonen generelt. Høsten 1996 trente Estcoy i Norge.
== Baltbat ==
I tillegg hadde støttelandene, sammen med de baltiske land, besluttet å oppgradere Baltbat til en infanteribataljon med fredsopprettende kapasitet. Denne oppgraderingen skulle inngå som en del av virksomheten i 1998. Dette innebar at bataljonen måtte tilføres ytterligere opplæring, trening og materiell. Norge ville i denne fasen, sammen med Danmark, blant annet bidra med opplæring knyttet til bombekaster-enheten i bataljonen. Norge hadde også besluttet å gi ti bombekastere, samt annet relevant utstyr til denne enheten. Norge hadde tidligere bidratt med et betydelig antall nærpanservernvåpen, M72, i forbindelse med etableringen av Baltbat som fredsbevarende bataljon. Siden 1995 hadde Norge bidratt med totalt 44,2 millioner kr. til Baltbat, inklusive verdien av materielldonasjoner.
== Eksterne lenker ==
Avtale mellom Norge og Estland om Estcoy (estisk) | Estcoy var et estisk kompani som midlertidig overtok kompani B i Norbatt i perioden desember 1996 til mai 1997. Årsaken var personellmangel i den norske FN-styrken i Libanon. | 10,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Berrf%C3%B8tt | 2023-02-04 | Magnus Berrføtt | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1103', 'Kategori:Fødsler i 1073', 'Kategori:Konger av Man', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra middelalderen', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Nordmenn på 1000-tallet', 'Kategori:Nordmenn på 1100-tallet', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Magnus Berrføtt (norrønt: Magnús berfǿttr), Magnus III Olavsson, født 1073, falt i strid 1103, var Norges konge fra 1093 til 1103. Han stod med varierende hell for en aggressiv og ekspansiv norsk utenrikspolitikk, og sørget blant annet for at en del av de skotske øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene og Man, ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet.
| Magnus Berrføtt (norrønt: Magnús berfǿttr), Magnus III Olavsson, født 1073, falt i strid 1103, var Norges konge fra 1093 til 1103. Han stod med varierende hell for en aggressiv og ekspansiv norsk utenrikspolitikk, og sørget blant annet for at en del av de skotske øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene og Man, ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet.
== Bakgrunn ==
Olav Kyrre, den fredelige kongen, og sannsynligvis den første norske kongen som kunne lese og skrive, døde fredsommelig av sykdom 22. september 1093 på gården Haukbø (nå Håkeby) i Tanum (Båhuslen) etter 26 år langt styre, men likevel bare i midten av 40-årene. Han ble ført til Nidaros og begravd i Kristkirken. Kong Olav var strategisk gift med Ingrid, datter av kong Svein Estridsson av Danmark, men ekteskapet var barnløst. Derimot fikk han sin eneste sønn Magnus med sin frille, Tora (ca. 1045–ca 1070), som i Heimskringla kalles Tora Jonsdotter. I Fagerskinna og Morkinskinna kalles hun «datter av Arne den låge». Gutten ble satt ut til fostring som skikken var.
== Beskrivelse ==
Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Den danske historieskriveren Saxo Grammaticus' forklaring på Magnus' tilnavn er at Magnus etter et overmodig angrep på svenskene måtte flykte i all hast. Saxo skriver at «de kom uventet over ham, så han med skam måtte fly til sine skip, barbent som han var, og denne forsmedelige flukt skaffet ham tilnavnet Barfot». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.
Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.
Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.
Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.
== Kongevåpenet ==
Se Norges riksvåpen.Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
== Norges konge ==
Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kalt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.
== Lokalt opprør ==
Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.
Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.
Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».
== Krig mot Danmark og Sverige ==
Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.
Fienden i hast ble jaget;
hordekongen svidde av hus.
Høyt steig flammer i vinden.
Viskdalske enker fikk våke.Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.
== Fred og bryllup ==
Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.
Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.
== Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099 ==
=== Erobringen av Irskesjøen ===
Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.
På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.
Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.
=== Konge av Man ===
Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.
Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.
I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»
Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.
Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.
=== Wales ===
Fra Man dro han mot Bretland (Wales og Sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.
Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.
=== Skottland ===
Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.
Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.
== Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103 ==
I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».
Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»
Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.
== Ettermæle ==
Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».
Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.
Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».
=== Gatenavn ===
Magnus Barfot har fått gater oppkalt etter seg i Oslo, Drammen, Sem, Kristiansand, Bergen og Hundhammeren, mens varianten Magnus Berrføtt finnes i Haugesund og Trondheim.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chronicles of the Kings of Man and the Isles, BL Cotton Julius A vii, oversatt og innledning ved George Broderick, Manx National Heritage, Man 2004
Curphey, Robert A., Peel Castle on St. Patrick's Isle, Peel, Manx National Heritage, Man 2005
Enoksen, Lars Magnar, Vikingarnas stridskonst, Lund 2004
Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok, Stavanger 2008
Krag, Claus, Aschehougs Norgeshistorie, bind 2: «Vikingtid og rikssamling 800-1130», Oslo 1995
Krag, Claus, «Magnus 3 Olavsson Berrføtt», i: Norsk biografisk leksikon, bd 6, Oslo 2003
Morkinskinna, utgitt ved C. R. Unger, Christiania 1867
Ó Corráin, Donnchadh, Vikings in Irland and Scotland in the Ninth Century, Peritia 12, 1998
Saxo Grammaticus, Danmarks krønike, anden del. Oversatt av Fr. Winkel Horn. København 1898
Sturlusson, Snorre, Snorres kongesagaer, «Magnus Berrføtts saga», Oslo 1979
== Eksterne lenker ==
Saga Magnús konungs berfœtts
Magnus Berrføtts saga | Magnus Berrføtt (norrønt: Magnús berfǿttr), Magnus III Olavsson, født 1073, falt i strid 1103, var Norges konge fra 1093 til 1103. Han stod med varierende hell for en aggressiv og ekspansiv norsk utenrikspolitikk, og sørget blant annet for at en del av de skotske øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene og Man, ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet. | 10,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GPRS | 2023-02-04 | GPRS | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Mobiltelekommunikasjonsstandarder', 'Kategori:Nettverksarkitektur'] | General Packet Radio Service (GPRS) er en standard for trådløs dataoverføring med mobilkommunikasjon over GSM mobiltelefonnettet. Den ble tatt i bruk kommersielt i 2000.
Mens GSM har en maksimal dataoverføringshastighet på 9,6 kbps med datakommunikasjon som en oppkoblet mobiltelefonsamtale, og (inntil 38,4 kbps. med HSCSD), er makshastigheten til GPRS på 171,2 kbps. Dette er imidlertid en teoretisk øvre hastighet, den praktiske begrensingen er på ca. 40 kbps på grunn av begrensing i mobiltelefonene.
GPRS ble introdusert i Norge i begynnelsen av 2001. GSM er en pakkesvitsjet teknologi der en pågående samtale bruker hver 20.-del av basestasjonens kapasitet til sending og mottak av digitaliserte, komprimerte og krypterte lydfil-pakker.
GPRS benytter de 20.-delene av basestasjonens kapasitet som ikke brukes til telefonsamtaler, men når det ikke overføres data brukes ingen av 20.-delene. Dette gir en forbindelse som alltid er på, dvs. at man kan motta e-post, surfe på internett, e.l. uten å måtte koble seg opp først.
I stedet for tellerskritt betaler man enten en fast månedsavgift, en dagsavgift eller for de datamengdene som blir overført. Mobiltelefoner som støtter GPRS kalles gjerne GPRS-terminaler, og støtter et visst antall såkalte tidsluker opp og ned. I GPRS-alternativet som tilbys av bl.a. Netcom er en tidsluke på 13,4 kbps. Hvis en telefon da støtter f.eks. 2+1 tidsluker, betyr dette at den gir en hastighet på 26,8 kbps. for mottak, og 13,4 kbps. for sending av data. Brukerne i GSM-nettet deler på kapasiteten for GPRS som er tilgjengelig, slik at ytelsen i praksis kan variere i den tiden man er oppkoblet.
Dersom all kapasitet på basestasjonen er oppbrukt, vil taletrafikk ha prioritet fremfor data og dataoverføringshastigheten vil synke. GPRS er en såkalt 2,5G-teknologi, mens UMTS er 3G eller tredje generasjon.
| General Packet Radio Service (GPRS) er en standard for trådløs dataoverføring med mobilkommunikasjon over GSM mobiltelefonnettet. Den ble tatt i bruk kommersielt i 2000.
Mens GSM har en maksimal dataoverføringshastighet på 9,6 kbps med datakommunikasjon som en oppkoblet mobiltelefonsamtale, og (inntil 38,4 kbps. med HSCSD), er makshastigheten til GPRS på 171,2 kbps. Dette er imidlertid en teoretisk øvre hastighet, den praktiske begrensingen er på ca. 40 kbps på grunn av begrensing i mobiltelefonene.
GPRS ble introdusert i Norge i begynnelsen av 2001. GSM er en pakkesvitsjet teknologi der en pågående samtale bruker hver 20.-del av basestasjonens kapasitet til sending og mottak av digitaliserte, komprimerte og krypterte lydfil-pakker.
GPRS benytter de 20.-delene av basestasjonens kapasitet som ikke brukes til telefonsamtaler, men når det ikke overføres data brukes ingen av 20.-delene. Dette gir en forbindelse som alltid er på, dvs. at man kan motta e-post, surfe på internett, e.l. uten å måtte koble seg opp først.
I stedet for tellerskritt betaler man enten en fast månedsavgift, en dagsavgift eller for de datamengdene som blir overført. Mobiltelefoner som støtter GPRS kalles gjerne GPRS-terminaler, og støtter et visst antall såkalte tidsluker opp og ned. I GPRS-alternativet som tilbys av bl.a. Netcom er en tidsluke på 13,4 kbps. Hvis en telefon da støtter f.eks. 2+1 tidsluker, betyr dette at den gir en hastighet på 26,8 kbps. for mottak, og 13,4 kbps. for sending av data. Brukerne i GSM-nettet deler på kapasiteten for GPRS som er tilgjengelig, slik at ytelsen i praksis kan variere i den tiden man er oppkoblet.
Dersom all kapasitet på basestasjonen er oppbrukt, vil taletrafikk ha prioritet fremfor data og dataoverføringshastigheten vil synke. GPRS er en såkalt 2,5G-teknologi, mens UMTS er 3G eller tredje generasjon.
== Se også ==
GPRS-posisjonering | General Packet Radio Service (GPRS) er en standard for trådløs dataoverføring med mobilkommunikasjon over GSM mobiltelefonnettet. Den ble tatt i bruk kommersielt i 2000. | 10,287 |
null | 2023-02-04 | Tyngdekraft | null | null | null | Tyngdekraften eller tyngden til en masse er kraften den er utsatt for i et gravitasjonsfelt. Befinner dette seg i et ikke-inertielt system, vil treghetskrefter også kunne bidra til tyngdekraften. | 10,288 |
null | 2023-02-04 | Ulriken | null | null | null | Ulriken (av norrønt Alrek, som betyr «Det ruvende») er det høyeste av de syv fjell rundt Bergen sentrum. Høyden er 643 meter over havet. | 10,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naqoura | 2023-02-04 | Naqoura | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:UNIFIL'] | Naqoura er et lite tettsted i Libanon. Stedet ligger ved Middelhavet, like nord for grensen til Israel og like sør for havnebyen Tyr. Det finnes ingen ordentlig havn der, og strendene er til dels ganske steinete.
I 1978 ble Naqoura hovedkvarter for FNs midlertidige styrke i Libanon og for styrkenes sykehus, som lenge var drevet av nordmenn (Normedcoy). FNs tilstedeværelse gjorde at tettstedet fikk et voldsomt økonomisk oppsving med flere butikker og restauranter. | Naqoura er et lite tettsted i Libanon. Stedet ligger ved Middelhavet, like nord for grensen til Israel og like sør for havnebyen Tyr. Det finnes ingen ordentlig havn der, og strendene er til dels ganske steinete.
I 1978 ble Naqoura hovedkvarter for FNs midlertidige styrke i Libanon og for styrkenes sykehus, som lenge var drevet av nordmenn (Normedcoy). FNs tilstedeværelse gjorde at tettstedet fikk et voldsomt økonomisk oppsving med flere butikker og restauranter. | Naqoura er et lite tettsted i Libanon. Stedet ligger ved Middelhavet, like nord for grensen til Israel og like sør for havnebyen Tyr. | 10,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Friedrich_von_Savigny | 2023-02-04 | Karl Friedrich von Savigny | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 11. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1875', 'Kategori:Fødsler 19. september', 'Kategori:Fødsler i 1814', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Prøyssiske diplomater', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08', 'Kategori:Tyske politikere'] | Karl Friedrich von Savigny (født 19. september 1814 i Berlin, død 11. februar 1875 i Frankfurt am Main) var en prøyssisk diplomat og katolsk politiker.
Savigny var sønn av den betydningsfulle prøyssiske juristen og statsmannen Friedrich Karl von Savigny og hans kone, Kunigunde von Brentano, ei av søstrene til dikteren Clemens von Brentano.
| Karl Friedrich von Savigny (født 19. september 1814 i Berlin, død 11. februar 1875 i Frankfurt am Main) var en prøyssisk diplomat og katolsk politiker.
Savigny var sønn av den betydningsfulle prøyssiske juristen og statsmannen Friedrich Karl von Savigny og hans kone, Kunigunde von Brentano, ei av søstrene til dikteren Clemens von Brentano.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.bautz.de/bbkl/s/s1/savigny_k_f.shtml | Karl Friedrich von Savigny (født 19. september 1814 i Berlin, død 11. | 10,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustave_Eiffel | 2023-02-04 | Gustave Eiffel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Entreprenører', 'Kategori:Franske arkitekter', 'Kategori:Franske ingeniører', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dijon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alexandre Gustave Eiffel (født Bönickhausen; 15. desember 1832 i Dijon, død 27. desember 1923 i Paris) var en fransk ingeniør og entreprenør som spesialiserte seg på metallkonstruksjoner. Han er mest kjent for Eiffeltårnet i Paris, som ble reist 1887–1889 i forbindelse med Verdensutstillingen i byen i 1889.
Han var en av etterkommerne av Jean-René Bönickhausen, som hadde emigrert fra den tyske byen Nettersheim og bosatt seg i Paris i begynnelsen av 1700-tallet. Familienavnet Eiffel stammer fra fjellkjeden Eifel i Tyskland, som er hvor familien kom fra. Selv om familien alltid brukte navnet Eiffel, ble han døpt som Gustave Bonickhausen dit Eiffel, og navnet hans ble ikke formelt endret til Eiffel før i 1880.
I 1867 var han ansvarlig for byggingen av viaduktene i Rouzat sur la Sioule og Neuvial, og for byggingen av jernbanelinjen Commentry-Gannat. Fra 1872 til 1874 virket Eiffel i Chile, Bolivia og Peru. I 1875 hadde han ansvar for byggingen av Vestbanegården i Budapest. I 1880 fikk han tilslaget for Garabit Viadukt, som vakte oppsikt for sin form og for sin høyde på 122 meter. Fra 1881 til 1882 bygde Eiffel broen i Szeged i Ungarn, og i 1887 broen Maria Pia over Douro i Porto i Portugal.
Han står også bak bærekonstruksjonen i Frihetsgudinnen i New York. I 1890 tegnet han «La Ruche» («Bikuben») i Paris. Huset ble opprinnelig reist som en midlertidig struktur i forbindelse med en utstilling det året, men etter at det så ble demontert valgte man å reise det på et annet sted og bruke det til billige atelierer for kunstnere.Han ble innblandet i en økonomisk skandale i forbindelse med det feilslåtte franske Panamakanalprosjektet, og ble i første omgang dømt for dette. Det viste seg at han ikke hadde hatt noe med den økonomiske siden av prosjektet, og dommen ble senere omstøtt.Han døde i sitt hjem på Rue Rabelais i Paris, og ble gravlagt på Levallois-Perret-kirkegården i byen.
| Alexandre Gustave Eiffel (født Bönickhausen; 15. desember 1832 i Dijon, død 27. desember 1923 i Paris) var en fransk ingeniør og entreprenør som spesialiserte seg på metallkonstruksjoner. Han er mest kjent for Eiffeltårnet i Paris, som ble reist 1887–1889 i forbindelse med Verdensutstillingen i byen i 1889.
Han var en av etterkommerne av Jean-René Bönickhausen, som hadde emigrert fra den tyske byen Nettersheim og bosatt seg i Paris i begynnelsen av 1700-tallet. Familienavnet Eiffel stammer fra fjellkjeden Eifel i Tyskland, som er hvor familien kom fra. Selv om familien alltid brukte navnet Eiffel, ble han døpt som Gustave Bonickhausen dit Eiffel, og navnet hans ble ikke formelt endret til Eiffel før i 1880.
I 1867 var han ansvarlig for byggingen av viaduktene i Rouzat sur la Sioule og Neuvial, og for byggingen av jernbanelinjen Commentry-Gannat. Fra 1872 til 1874 virket Eiffel i Chile, Bolivia og Peru. I 1875 hadde han ansvar for byggingen av Vestbanegården i Budapest. I 1880 fikk han tilslaget for Garabit Viadukt, som vakte oppsikt for sin form og for sin høyde på 122 meter. Fra 1881 til 1882 bygde Eiffel broen i Szeged i Ungarn, og i 1887 broen Maria Pia over Douro i Porto i Portugal.
Han står også bak bærekonstruksjonen i Frihetsgudinnen i New York. I 1890 tegnet han «La Ruche» («Bikuben») i Paris. Huset ble opprinnelig reist som en midlertidig struktur i forbindelse med en utstilling det året, men etter at det så ble demontert valgte man å reise det på et annet sted og bruke det til billige atelierer for kunstnere.Han ble innblandet i en økonomisk skandale i forbindelse med det feilslåtte franske Panamakanalprosjektet, og ble i første omgang dømt for dette. Det viste seg at han ikke hadde hatt noe med den økonomiske siden av prosjektet, og dommen ble senere omstøtt.Han døde i sitt hjem på Rue Rabelais i Paris, og ble gravlagt på Levallois-Perret-kirkegården i byen.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bonet, Llorenç (2003). Gustave Alexandre Eiffel. Archipocket (engelsk, tysk, fransk, and italiensk). teNeues. ISBN 3823855409.
Ellis, John S. (Juni 1986). «Gustave Eiffel: A Biographical Sketch». Journal of Structural Engineering (engelsk). 112 (6): 1404–1412.
Ramaswamy, Ananth (September 2009). «Alexandre Gustave Eiffel: An Engineer Scientist». Resonance – Journal of Science Education (engelsk). Indian Academy of Sciences. 14 (9): 840–848. | Alexandre Gustave Eiffel (født Bönickhausen; 15. desember 1832 i Dijon, død 27. | 10,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/27._januar | 2023-02-04 | 27. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 27. januar er den 27. dagen i året. Det er 338 dager igjen av året (339 i skuddår).
| 27. januar er den 27. dagen i året. Det er 338 dager igjen av året (339 i skuddår).
== Navnedag ==
Gaute, Gurli, Gry
== Historie ==
847 – Leo IV blir valgt til pave samme dag som Sergius II dør.
1820 – Fabian Gottlieb von Bellingshausen oppdager det antarktiske fastland.
1880 – Thomas Edison søker om patent på sin elektriske glødelampe.
1915 – Amerikanske marinesoldater okkuperer Haiti.
1926 – John Logie Baird demonstrerer den første TV-en.
1943 – Andre verdenskrig: 50 amerikanske bombefly angriper tyske mål for første gang (Wilhelmshaven).
1944 – Andre verdenskrig: Den to år lange tyske beleiringen av Leningrad blir avsluttet.
1945 – Andre verdenskrig: Den røde armé invaderer Auschwitz og Birkenau i Polen og finner nazistiske konsentrasjonsleirer.
1967 – En brann i Apollo 1 dreper alle de tre astronautene ombord.
1967 – Mer enn 60 land signerer en avtale som forbyr utplassering av atomvåpen i verdensrommet.
1990 – Kommunistpartiet i Polen (PZPR) oppløses.
1996 – Nigers første lovlig valgte president, Mahamane Ousmane, blir avsatt av oberst Ibrahim Bare Mainassara i et militærkupp.
2001 – Et Beechcraft King Air 200 styrter etter avgang fra Boulder i USA. 10 mennesker omkommer.
2002 – Flere eksplosjoner i et militært ammunisjonslager i Lagos, Nigeria, tar livet av mer enn 1 000 mennesker.
2010 – iPad blir lansert i USA.
=== Norsk historie ===
1884 – Kraftigste registrerte lavtrykk i Norge: 939.8 hPa i Bergen.
1909 – Unge Venstre blir stiftet, med Anders Kirkhusmo som første leder.
1995 – Kystfiskebåten «Tronbuen» grunnstøter ved Hjelmsøya i Finnmark. En omkommer.
1981 – Bjørg Eva Jensen blir juniorverdensmester på skøyter i Assen i Nederland.
2013 – Stein Reinertsen ble vigslet i Kristiansand domkirke som den første biskop i Den norske kirke valgt av kirken selv siden reformasjonen.
2014 – En stor brann i Flatanger over 15 km² ødela 55 bygninger, bl.a. i Hasvåg og Småværet.
== Fødsler ==
Se flere som er født 27. januar i Kategori:Fødsler 27. januar.
1756 – Wolfgang Amadeus Mozart, østerriksk komponist (d. 1791)
1812 – Andreas Grimelund, norsk bonde og prest (d. 1896)
1813 – Heinrich von Friedberg, tysk jurist og politiker (d. 1895)
1832 – Lewis Carroll, britisk forfatter (d. 1898)
1839 – Nikolaj Bobrikov, russisk offiser og politiker (d. 1904)
1857 – Adelaide Johannesen, norsk skuespillerinne (d. 1906)
1859 – Keiser Wilhelm II av Tyskland (d. 1941)
1888 – Victor Goldschmidt, norsk kjemiker (d. 1947)
1912 – Arne Næss, norsk filosof (d. 2009)
1916 – Helmut Hirsch, tysk opposisjonell (d. 1937)
1921 – Donna Reed, amerikansk skuespiller (d. 1986)
1930 – Aloysius Matthew Ambrozic, slovensk–canadisk kardinal (d. 2011)
1930 – Bobby Bland, amerikansk musiker (d. 2013)
1944 – Mairead Corrigan, irsk aktivist og vinner av Nobels fredspris i 1976
1944 – Nick Mason, britisk musiker
1947 – Björn Afzelius, svensk musiker (d. 1999)
1948 – Mikhail Barysjnikov, sovjetisk–amerikansk danser og skuespiller
1949 – Galina Stepanskaja, sovjetisk skøyteløper
1950 – Francine av Montenegro, montenegrinsk prinsesse og fransk moteskaper (d. 2008)
1950 – Pedro Juan Gutiérrez, cubansk forfatter
1951 – Ingvild Sælid Gilhus, norsk professor i religionshistorie
1952 – Asma Jahangir, pakistansk menneskerettighetsaktivist (d. 2018)
1955 – John Roberts, amerikansk dommer
1964 – Per Dybvig, norsk tegner og illustratør
1966 – Edel Therese Høiseth, norsk skøyteløper
1974 – Ole Einar Bjørndalen, norsk skiskytter
== Dødsfall ==
Se flere som døde 27. januar i Kategori:Dødsfall 27. januar.
98 – Nerva, romersk keiser (f. 30)
1893 – James G. Blaine, amerikansk advokat og politiker (f. 1830)
1901 – Giuseppe Verdi, italiensk komponist (f. 1813)
1905 – Hjalmar Stolpe, svensk entomolog, arkeolog og etnolog (f. 1841)
1951 – Carl Gustaf Mannerheim, finsk offiser og politiker (f. 1867)
1967 – Edward H. White II, amerikansk astronaut (f. 1930)
1971 – Jacobo Arbenz Guzmán, guatemalansk president (f. 1913)
1983 – Louis de Funès, fransk skuespiller og komiker (f. 1914)
1989 – Thomas Sopwith, britisk luftfartspionér (f. 1888)
1993 – Andre the Giant, fransk fribryter og skuespiller (f. 1946)
1998 – Ragnar Edenman, svensk politiker (f. 1914)
2000 – Hallstein Myklebost, norsk professor i geografi (f. 1923)
2006 – Johannes Rau, tysk president (f. 1931)
2007 – Henry Valen, norsk statsviter (f. 1924)
2008 – Botho Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Hohenstein, tysk politiker (f. 1927)
2008 – Suharto, indonesisk president (f. 1921)
2009 – John Updike, amerikansk forfatter (f. 1932)
2009 – Ramaswamy Venkataraman, president i Inida (f. 1910)
2010 – Zelda Rubinstein, amerikansk skuespiller (f. 1933)
2010 – J.D. Salinger, amerikansk forfatter (f. 1919)
2010 – Howard Zinn, amerikansk historiker og statsviter (f. 1922)
2011 – Svein Mathisen, norsk fotballspiller (f. 1952)
2011 – Tøger Seidenfaden, dansk journalist (f. 1957)
== Helligdager og merkedager ==
Den internasjonale holocaustdagen – FNs internasjonale minnedag for ofrene for holocaust | Botho Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Hohenstein (hans høyhet prins Botho til Sayn-Wittgenstein-Hohenstein) (født 16. februar 1927 i Eisenach, død 27. | 10,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_von_Bode | 2023-02-04 | Wilhelm von Bode | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1845', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Börde', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske kunsthistorikere'] | Wilhelm von Bode (født 10. desember 1845 i Calvörde, død 1. mars 1929 i Berlin; født Arnold Wilhelm Bode, adlet 1914) var en betydelig tysk kunsthistoriker og museumsmann. Han regnes som en av grunnleggerne av det moderne museumsvesen.
| Wilhelm von Bode (født 10. desember 1845 i Calvörde, død 1. mars 1929 i Berlin; født Arnold Wilhelm Bode, adlet 1914) var en betydelig tysk kunsthistoriker og museumsmann. Han regnes som en av grunnleggerne av det moderne museumsvesen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Wilhelm Bodes foreldre var dommeren Wilhelm Bode og hans hustru Emilie f. Rimpau (1820–1894), en søster av landbrukspolitikeren Wilhelm Rimpau.
I sitt første ekteskap var Bode fra 1882 gift med Marie Rimpau, en datter av sistnevnte Wilhelm Rimpau og dennes hustru Sophie Bode. Hun var dermed Wilhelm von Bodes kusine både på fars- og morssiden. I sitt annet ekteskap var han fra 1894 gift med Anna von Gmelin, en datter av den württembergske senatspresident Wilhelm von Gmelin og hans hustru Agathe Bruns. I alt hadde Bode tre døtre, blant dem Marie Bode, som giftet seg med Viktor Bruns i 1915.
Etter sin Abitur i Braunschweig begynte Bode i 1863 med studier i rettsvitenskaper ved Georg-August-Universität Göttingen. Som inaktiver skiftet han til Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin.
=== Kunsthistoriker ===
Han tok eksamen i 1867 viste etterhvert stor interesse for kunsthistorie. Under sin tid som rettsreferendar i Braunschweig ordnet han systematisk opp i hertugens kunstsamlinger. På denne tid begynte han å reise til nederlandske og belgiske privatsamlinger, og likeså til Italia.
Etter sin (uavsluttede) auditor-(assessor)-tid studerte han kunsthistorie og arkeologi i Berlin og Wien. Som auditor var han nå fristilt og fikk beholde til sin død offisiell tittel som herzoglicher Auditor im Beurlaubtenstand. I 1870 promoverte han i Leipzig til temaet Frans Hals und seine Schule.
I 1872 begynte han som assistent for skulpturavdelingen ved de kongelige museer i Berlin, og ble direktør for avdelingen i 1883. Fra 1890 ledet han også malerigalleriet.
I 1890-årene var Berlin langt bak München og Dresden hva gjeldt konstsamlinger, men med keiser Wilhelm IIs entusiastiske støtte ble Bode i stand til å skifte den tyske kunsts tyngdepunkt til hovedstaden. Han var også ansvarlig for gjenoppbyggingen av museene i Strassburg, hvis samlinger var blitt ødelagt under det prøyssiske bombardement i 1870 under den fransk-prøyssiske krig.
I 1904 grunnla han Kaiser-Friedrich-Museum (idag Bodemuseum) på Museumsinsel i Berlin, og var der generaldirektør (fra 1905) for de statlige kunstsamlingene, og forfattet grunnleggende arbeider om utviklingen av tysk, nederlandsk og italiensk billedkunst og skulpturkunst (plastisk kunst). Hans kunsthistoriske kompetanse og utmerkede forbindelser til kunstnere og samlere, og til den tyske keiserfamilien, muliggjorde helt fra begynnelsen av spektakulære innkjøp ( Rembrandt, Rubens og Dürer og meget annet) - til tross for de til å begynne med beskjedne midler han hadde til disposisjon.
Von Bode var også aktivt medvirkende til oppbygningen eller utvidelsen av manga andre fagavdelinger ved museene, dom kobberstikkabinettet og myntsamlingen, avdelingene for islamsk kunst og for østasiatisk kunst, de arkeologiske samlinger og de egyptiske samlinger. Han var også rådgiver for privatsamlerer og regionalmuseer ved deres anskaffelser, og foranlediget nybyggene til Pergamonmuseet og Dahlem-museet.
På grunn av sin banebrytende betydning for utviklingen av Berlins kunstsamlinger ble han også kalt «kunstens Bismarck» og «museumscondottieren».
== Verker ==
Geschichte der deutschen Plastik, 1885
Rembrandt , 8 bd., med C. Hofstede de Groot, 1897–1905
Florentiner Bildhauer der Renaissance, 1902, 4. oppl. 1921
Die Meister der holländischen und vlämischen Malerschulen, 1917, 9. oppl. 1958
Sandro Botticelli, 1921
Mein Leben, 2 bd., 1930
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ignaz Beth: Verzeichnis der Schriften von Wilhelm v. Bode. Berlin [u. a.] 1915.
Adolph Goldschmidt: Zum 70. Geburtstag von W. von Bode. Berlin 1916.
Hauptwerke aus den Staatlichen Museen Berlin. Wilhelm von Bode zu Ehren hrsg. von d. Abteilungsleitern. Berlin 1926.
Frida Schottmüller: Wilhelm von Bode [Nachruf]. In: Forschungen und Fortschritte Band 5. Berlin 1929.
Paul Fechter: Wilhelm von Bode. In: Paul Fechter: An der Wende der Zeit. Gütersloh 1949, S. 451–456.
(de) Ludwig Justi: «Bode, Arnold Wilhelm von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 347 f. (digitalisering).
Wilhelm von Bode als Zeitgenosse der Kunst: zum 150. Geburtstag. Nationalgalerie Staatliche Museen zu Berlin, Ausstellung vom 9. Dezember bis 25. Februar 1996. Berlin 1995.
Friedrich Künzel: Verzeichnis des schriftlichen Nachlasses von Wilhelm von Bode. Berlin 1995.
Volkmar Enderlein: Wilhelm von Bode und die Berliner Teppichsammlung. Berlin 1995, ISBN 3-7861-1908-2.
Manfred Ohlsen: Wilhelm von Bode: zwischen Kaisermacht und Kunsttempel. Biographie., 2. Auflage, Berlin 2007.
Sven Kuhrau: Der Kunstsammler im Kaiserreich. Kunst und Repräsentation in der Berliner Privatsammlerkultur. Ludwig, Kiel 2005. ISBN 3-937719-20-2.
Ulrike Wolff-Thomsen: Die Wachsbüste einer Flora in der Berliner Skulpturensammlung und das System Wilhelm Bode. Leonardo da Vinci oder Richard Cockle Lucas? Kiel 2006, ISBN 978-3-937719-42-9.
Joanna Winiewicz-Wolska: „Ich wäre Ihnen für ein paar Zeilen als Auskunft sehr dankbar...“ Karl Lanckoroński und Wilhelm von Bode. In: Jahrbuch des Wissenschaftlichen Zentrums der Polnischen Akademie der Wissenschaften in Wien, Wien 2015, S. 19–48.
== Eksterne lenker ==
http://www.smb.spk-berlin.de/sks/s.html Arkivert 3. august 2004 hos Wayback Machine. – Bodemuseum | Wilhelm von Bode (født 10. desember 1845 i Calvörde, død 1. | 10,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8d | 2023-02-04 | Nød | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | Nød kan referere til:
Havsnød
Hungersnød
Nød (blad)
Nød (roman)
Nødmelding
Nødnummer
Nødrett
Nødverge | Nød kan referere til:
Havsnød
Hungersnød
Nød (blad)
Nød (roman)
Nødmelding
Nødnummer
Nødrett
Nødverge | Nød kan referere til: | 10,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_von_Schadow | 2023-02-04 | Wilhelm von Schadow | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1862', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1788', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Romantiske malere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske malere'] | Friedrich Wilhelm von Schadow (født 6. september 1788 i Berlin, død 19. mars 1862 i Düsseldorf) var en tysk maler, sønn av Johann Gottfried Schadow.
Schadow studerte fra 1808 til 1811 ved Berliner Kunstakademie, derettet sluttet han seg i 1811 i Roma til kretsen av nazarener, og malte mest religiøse monumentalbilleder i akademisk-klassisistisk stil. Etter å ha vært professor ved Berliner Kunstakademie fra 1819 til 1826 var han direktør for Kunstakademie Düsseldorf frem til 1859.
Innkjøpspassasjen i Düsseldorf, Schadow-Arkaden, er oppkalt etter ham.
| Friedrich Wilhelm von Schadow (født 6. september 1788 i Berlin, død 19. mars 1862 i Düsseldorf) var en tysk maler, sønn av Johann Gottfried Schadow.
Schadow studerte fra 1808 til 1811 ved Berliner Kunstakademie, derettet sluttet han seg i 1811 i Roma til kretsen av nazarener, og malte mest religiøse monumentalbilleder i akademisk-klassisistisk stil. Etter å ha vært professor ved Berliner Kunstakademie fra 1819 til 1826 var han direktør for Kunstakademie Düsseldorf frem til 1859.
Innkjøpspassasjen i Düsseldorf, Schadow-Arkaden, er oppkalt etter ham.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Friedrich Wilhelm von Schadow – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich Wilhelm von Schadow – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Wilhelm von Schadow i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Friedrich Wilhelm von Schadow (født 6. september 1788 i Berlin, død 19. | 10,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tyske_bondekrigen | 2023-02-04 | Den tyske bondekrigen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den tyske bondekrigen', 'Kategori:Konflikter i 1524', 'Kategori:Konflikter i 1525', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den tyske bondekrigen (eller «Bondeopprøret») (1524–1525) var en blodig oppstand blant bøndene i det sydlige og midtre Tyskland, med sin bakgrunn i både sosiale og religiøse forhold. I samtiden mente man at 100 000 liv gikk tapt, senere historieforskning mener at dødstallene var noe lavere og ikke oversteg 75 000. Krigen endte med tap for bøndene.
| Den tyske bondekrigen (eller «Bondeopprøret») (1524–1525) var en blodig oppstand blant bøndene i det sydlige og midtre Tyskland, med sin bakgrunn i både sosiale og religiøse forhold. I samtiden mente man at 100 000 liv gikk tapt, senere historieforskning mener at dødstallene var noe lavere og ikke oversteg 75 000. Krigen endte med tap for bøndene.
== Krigens bakgrunn ==
Til tross for at den knyttes så nært til reformasjonshistorien, var de dypereliggende årsaker til bondekrigen sikkert av økonomisk art.
Frem til slutten av 1300-tallet var den tyske bonde i det store og hele i en fordelaktig posisjon, også de som ikke eide sitt eget jordbruksland hadde relativt gode kår. Men forholdene ble gradvis verre. Samtidig som den alminnelige velstand økte, steg også befolkningen, og dette sammenfalt i tid med at pengeøkonomien ble utviklet og ble mer dominerende. Befolkningsveksten førte til at byene overskygget landsbyene, og byene utøvde også til tider herredømmet over store omliggende landområder.
De internasjonale økonomiske forhold virket også negativt inn på landbefolkningens kår. Nå kom det store mengder edle metaller fra gruvene i Mexico, Peru og Tyskland, slik at myntverdien på kort tid ble halvert samtidig som prisene steg. I Thüringen ble prisen på markedsvarer som ull fordoblet, men handelsvarenes pris ble femdoblet. Men jordleien ble ikke billigere, og lønningene ble ikke øket. Fyrster og landherrer tapte penger og prøvde å bøte på det med hardere skattlegging. De utvidet sin myndighet, økte leilendingenes arbeidsplikt, prøvde å avskaffe markedsforeningene og bøndenes nedarvede landrettigheter, og begynte å ta seg høyt betalt for bruk av skog, vann og beitemark.
De klasser som på sett og vis levde av bøndenes arbeidskraft, ble også mer omfattende: Fyrster, adel, embedsmenn, patrisiere (byborgere) og klerus fikk en vesentlig grad av sin inntekt fra bøndene ved tiender, skatter, toll, renter, leie og arbeidsplikt. Rettsvesenet kunne ikke stanse denne utpressingen. Økte utgifter til det militære og til lokale styringsorganer presset også skattene i været.
Dette førte til sterk forbitrelse, særlig i Württemberg og Bayern. I tillegg kom nye keiserlige skatter. Bøndene hadde det verst særlig i de mindre småstatene, der landherren også var statsoverhode og ønsket å leve fyrstelig.
Ikke bare bønder, men også byboere og lavadel tok del i det store opprøret som kalles «bondekrigen». Det var bare de mindre byene som delte bøndenes kår, og dermed må man søke tildels andre forklaringer på at større byer som Frankfurt, Würzburg og Mainz også sluttet seg til oppstanden. Økonomiske forhold strekker ikke til som forklaring. Det må antas at byene og adelen hadde sine egne grunner, og at årsakene til misnøyen varierte fra tilfelle til tilfelle.
Fra slutten av 1500-tallet hadde store politiske reformbevegelser vokst frem, men på grunn av landsherrenes selviskhet slo alle forsøk på å styrke sentralmakten feil. Riksdagen i Nürnberg hadde fullstendig paralysert den keiserlige administrasjon.
Noen av opprørerne ønsket å reformere keiserdømmet. Den politiske uro ble forsterket av den religiøse. I syv år hadde Luthers bevegelse skaket folkets religiøse overbevisninger i deres grunnvoller. Hans tale om kristenmenneskets frihet hadde bidratt til gjæringen, selv om Luther hadde ment noe annet med ordene. Motstanderne av den nye lære betraktet Luther som den som instigerte opprøret, og bøndene selv vendte seg til ham i den overbevisning at de bare fulgte hans lære.
Det er ikke overraskende at opprøret brøt ut rett før utgangen av 1524. Håpet om en nasjonal forsoning og kirkelig reform hadde fått en knekk, keiseren hadde avlyst riksrådet som var blitt innkalt til møte i Speyer den 1. september 1524.
Allerede mellom 1492 og 1500 hadde det vært sporadiske opprør i Allgäu, Elsass og i bispedømmet Speyer, men de var blitt forrådt og slått ned. «Fattig-Konrads» opprør mot hertug Ulrich av Württembergs brutale skattlegging av bøndene, og konføderasjonen av vendiske bønder i Kärnten, Krain og Steiermark var også blitt knust av herskerne der.
== «De tolv artikler» ==
Den store bondeoppstanden ble innledet i den sydlige delen av Schwarzwald. Det var den klarsynte Hans Müller av Bulgenbach som ledet det, og som opprøret spredte seg til Schwaben, Franken og Elsass ble opprørerne sterkere og sterkere. De ansporet til uroen ved å vise til løfter gitt i de såkalte «tolv artikler».
Hvor disse artiklene kom fra, er uklart. Man har foreslått at forfatteren var enten pastor Schappler i Memmingen (se kart), i så fall den 20. mars 1525, eller Sebastian Lotzer, eller sognepresten i Waldshut, Balthasar Hubmaier, som var under Thomas Müntzers innflytelse.
I disse artiklene ble bøndenes krav for første gang enhetlig formulert. Kravene var økonomiske, sosiale og religiøse. Rentesatsene, pliktarbeidet for landherren og rettsbøtene måtte mildnes, gamle tyske økonomiske ordninger gjeninnføres (som fri rett til beitemark, fiske og jakt). Ettersom Kristus hadde skapt alle mennesker frie måtte livegenskap avskaffes, men lydighet til myndighet innsatt av Gud måtte respekteres. På religionens område krevde artiklene at folket måtte ha rett til å velge sine egne hyrder og at prestene skulle forkynne det rene og sanne evangelium.
Artiklene hadde altså en viss moderasjon, man søkte ikke å omkalfatre alle sosiale forhold. Men som i så mange andre store opprør ble ikke den moderasjon som var uttrykt i teori gjennomført i praksis.
Det første store slaget i bondekrigen stod ved Leipheim (se kart) den 4. april, hvor bøndene led nederlag. Etterhvert skulle imidlertid krigslykken snu seg til bøndenes fordel.
== Overgrep griper om seg ==
De opprørere som ble anført av vertshusverten Georg Metzler, ridderen Florian Geyer, Wendel Hipler, Jäcklein Rohrbach eller ridderen Götz von Berlichingen hengav seg ofte til mord og ødeleggelser. Blant overgrepene var det grufulle drapet av greven av Helfenstein den 16. april 1525.
== Fyrstene på defensiven ==
Tidlig i mai seiret bøndene overalt hvor det kom til sammenstøt med adelen. Biskopene av Bamberg og Speyer, abbedene av Hersfeld og Fulda, kurfyrsten av Pfalz og andre kom alle sammen med alle mulige slags konsesjoner. Men opprøret var på høyden, og lederne beruset av fremgangen. Flere byer sluttet seg til, og et felles kanselli med dyktige og velorganiserte bønder ble etablert i Heilbronn. De planla å styrte sine politiske motstandere fyrstene, og ville reorganisere hele riket.
Planen var å styrke keisermakten og svekke fyrstenes makt. Kirkens eiendommer skulle sekulariseres og benyttes for å kompensere føydalherrene. Reformene skulle gjennomførs under keiserens myndighet, man skulle få fellesnormer for vekt og mynt, avskaffelse av toll, gjeninnføring av tysk rett i domstolene, og så videre.
== Luther oppildner fyrstene ==
Men småfyrstene forente nå sine krefter og Luther oppmuntret dem i deres forehavende å slå ned opprøret. I april hadde han gått inn for fred og skjelnet mellom berettigede og uberettigede krav. Nå forandret han mening. Thomas Münzers og Heinrich Pfeifers fanatiske horder spredte ødeleggelse i Thüringen med ild og sverd, og la øde klostrene i Harz-området og i Thüringer Wald (Michaelstein, Ilsenburg, Walkenried, Kelbra, Donndorf, Rossleben, Memleben, og Reinhardsbrunn).
Luther så for seg at stat, kirke, eiendom og familie stod i fare, og den 6. mai oppfordret han fyrstene i skriftet «Mot bøndenes myrdende og røvende bander» til å gjøre sin plikt og slå opprørerne ned som gale hunder. «Stikk, slå, drep .. Dør du, så vel deg! En saligere død kan du aldri få, for du dør i lydighet mot Guds ord og befaling (Rom 13,1) og i kjærlighetens tjeneste for å redde din neste ut av helvetes og djevelens bånd.»
== Opprøret nedkjempes ==
Müntzers horder ble beseiret den 15. mai nær Frankenhausen (se kartet) av en konføderasjon av fyrstene av Sachsen, Braunschweig, Hessen og Mansfeld. Müntzer ble henrettet. Omtrent samtidig ble oppstanden sør i Tyskland nedkjempet. I Elsass ble bøndene beseiret den 17. mai i slaget ved Zabern (se kart) av hertug Anton av Lothringen. Opprørerne fra Odenwald og Rothenburg ble knust den 2. og 4. juni ved Ingolstadt), og den 7. juni måtte Würzburg kapitulere. I Württemberg ble nedkjempet i slagene ved Sindelfingen og Böblingen (se kart) den 12. juni av den schwabiske liga. Ved Rhinen tok det lenger tid; det siste slaget under bondekrigen stod ved Pfeddersheim (se kart) den 24. juni 1525.
Etter nederlaget ble bøndenes situasjon til å begynne med vesentlig dårligere, fordi det ble innført krigsrett og mange ble henrettet (60 i Würzburg, og 211 til i det øvrige Franken). Men på lengre sikt ble forholdene stabilisert.
Men opprøret hadde gitt seierherrene noe å tenke på. Bøndenes kår ble ikke forverret, men de ble heller ikke vesentlig bedre. Bare unntaksvis ble det innført noen av de reformene som bøndene hadde kjempet for, som i Baden og i Tirol.
== Litteratur ==
Zimmermann, Wilhelm: Der große deutsche Bauernkrieg Köhler Stuttgart 1841-43, Dietz Stuttgart 1891, Dietz Berlin 1952, deb Berlin 1980, Berlin 1993 ISBN 3-320-01829-9
Engels, Friedrich: Der deutsche Bauernkrieg Hamburg 1850, Marx-Engels-Werke Bd.7, Dietz Berlin 1960, ISBN 3-320-00291-0 (På norsk: Den tyske bondekrigen, 1524-25. Nisus Forlag, 2017.)
Blickle, Peter: Der Bauernkrieg. Die Revolution des Gemeinen Mannes, C.H. Beck 1998, ISBN 3-406-43313-8
Blickle, Peter: Die Revolution von 1525, München 2004, 4. Auflage, ISBN 3-486-44264-3
Buszello, Horst o. a. (red.): Der deutsche Bauernkrieg, Paderborn u. a. 1995, 3. Auflage, ISBN 3-8252-1275-0
== Eksterne lenker ==
Übersicht Arkivert 24. april 2005 hos Wayback Machine.
Friedrich Engels: Der deutsche Bauernkrieg | Den tyske bondekrigen (eller «Bondeopprøret») (1524–1525) var en blodig oppstand blant bøndene i det sydlige og midtre Tyskland, med sin bakgrunn i både sosiale og religiøse forhold. I samtiden mente man at 100 000 liv gikk tapt, senere historieforskning mener at dødstallene var noe lavere og ikke oversteg 75 000. | 10,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Adam_Schall_von_Bell | 2023-02-04 | Johann Adam Schall von Bell | ['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. august', 'Kategori:Dødsfall i 1666', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1592', 'Kategori:Jesuittmisjonærer i Ming-Kina', 'Kategori:Jesuittmisjonærer i Qing-Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Mandariner', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Köln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske astronomer', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske jesuitter', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske matematikere', 'Kategori:Tyske misjonærer'] | Johann Adam Schall von Bell, kinesisk: 湯若望 / 湯若望, Tāng Ruòwàng (født sannsynligvis 1. mai 1592 i Köln, død 15. august 1666 i Beijing i Kina), var en tysk misjonær tilhørende jesuittordenen Han var fra 1622 virksom i Kina og ble en av de mest innflytelsesrike personene ved hoffet i Beijing. Han ble også direktør for det keiserlige kinesiske Qintianjian (欽天監, astronomibyrået). Etter pater Matteo Ricci (død 1610) var han sannsynligvis den jesuittpater som oppnådde høyest prestisje ved keiserhoffet på 1600-tallet.
Han ble en av de mest betrodde av Shunzhi-keiserens rådgivere. Denne keiseren var den første av Qing-dynastiets keisere. Hans nøkkelstilling var med på å sikre jesuittenes landsomfattende misjoner gode arbeidsvilkår. Da keiseren døde endret dette seg: Schall ble stilt for retten og dømt til døden. Dommen ble imidlertid ikke eksekvert, og han døde kort tid etter sin løslatelse. Kangxi-keiseren, som var umyndig da kampanjen mot Schall pågikk, sørget for at han ble rehabilitert og gitt posthume æresbevisninger.
| Johann Adam Schall von Bell, kinesisk: 湯若望 / 湯若望, Tāng Ruòwàng (født sannsynligvis 1. mai 1592 i Köln, død 15. august 1666 i Beijing i Kina), var en tysk misjonær tilhørende jesuittordenen Han var fra 1622 virksom i Kina og ble en av de mest innflytelsesrike personene ved hoffet i Beijing. Han ble også direktør for det keiserlige kinesiske Qintianjian (欽天監, astronomibyrået). Etter pater Matteo Ricci (død 1610) var han sannsynligvis den jesuittpater som oppnådde høyest prestisje ved keiserhoffet på 1600-tallet.
Han ble en av de mest betrodde av Shunzhi-keiserens rådgivere. Denne keiseren var den første av Qing-dynastiets keisere. Hans nøkkelstilling var med på å sikre jesuittenes landsomfattende misjoner gode arbeidsvilkår. Da keiseren døde endret dette seg: Schall ble stilt for retten og dømt til døden. Dommen ble imidlertid ikke eksekvert, og han døde kort tid etter sin løslatelse. Kangxi-keiseren, som var umyndig da kampanjen mot Schall pågikk, sørget for at han ble rehabilitert og gitt posthume æresbevisninger.
== Biografi ==
Schall von Bell stammet fra en gammel adelsfamilie fra Rhinlandet. Etter skolegang ved det jesuittledede Dreikönigsgymnasium (Tricoronatum) i Köln dro han i 1608 til Roma, der han skulle studere blant annet matematikk og astronomi ved Collegium Germanicum, blant annet under Christoph Grienberger. Om dette studiesporet var bestemt av jesuittene på bakgrunn av pater Matteo Riccis henvendelse fra Kina i 1605 om å få tilsendt misjonærer med astronomisk utdannelse, er ikke usannsynlig. I Roma trådte Schall i 1611 inn i Societas Jesu, dvs. jesuittordenen. Han fortsatte studiene med teologi ved Collegio Romano i 1603.
I 1616 bad han jesuittergeneralen om tillatelse til å dra til Kina som misjonær. Omtrent samtidig reiste kinamisjonæren Niklaas Trigault rundt i Europa for å rekruttere flere prester til misjonen. Hans utdannelse ble videreført med mer matematikk, fysikk og astronomi, og ble godt kjent med Galileo Galilei metoder og oppdagelser, og med de oppdagelser som var blitt gjort av jesuittordenens astronomer. I 1617 ble han presteviet og offisielt bestemt for Kina-misjonene.
=== Til Macao ===
Som del av en gruppe misjonærer under ledelse av prokuratoren pater Niklaas Trigault, la han i midten av april 1618 ut fra Lisboa på reisen til Kina, via Goa. I juli 1619 ankom gruppen Kina og den portugisiske kolonien Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo.Dette var en forfølgelsestid for de kristne i Kina, og noen reise inn i landet kunne det ikke bli tale om med det første. Dette gav misjonærene rikelig med tid til å konsentrerer seg om det kinesiske språk. Helt uventet ble han og de andre jesuittene kastet ut i kamphandlinger mens de oppholdt seg i Macao: Byen ble i 1522 blokkert og så utsatt for et militært angrep fra nederlandske kalvinister, som kom med en styrke på 13 skip under ledelse av kaptein Cornelis Reijersen. Macaos havn var godt forsvart, men et flankeangrep mot Macaohalvøyas lettere forsvarte østside av nederlandske styrker (med noen japanere, bandanesere og malayer) viste seg å være en nesten vellykket taktikk. Pater Schall og andre jesuitter hjalp de portugisiske styrker med å slå tilbake angrepet. De bemannet kanoner på toppen av citadellet Fortaleza da Guia og avfyrte kanonsalver mot angriperne. Et skudd, avfyrt fra et annet fort i byen ved St. Paulskirken, traff et nederlandsk ammunisjonsdepot og den påfølgende eksplosjon stanset deres angrep. Da de forsøkte seg litt senere på en annen høyde, ble de slått tilbake av macanesiske og afrikanske (muligens fra Madagaskar) rekrutter i portugisisk tjeneste. Nederlenderne måtte trekke seg tilbake med store tap – flere hundre døde – og uten sin kaptein, som var tatt til fange av pater Schall.
=== Inn i Kina ===
Den kinesiske keiser fikk høre om dette, og ettersom forfølgelsene var for det meste stilnet og de antivestlige ministre var avsatt, gjorde han det klart at han ønsket portugisisk hjelp mot de truende tartarer i nord. Han bad samtidig spesielt om at det ble sendt jesuitter. Da kunne pater Schall reise inn. Veien gikk først til Beijing, dit han ankom i 1523 og forble i fire år. Da det gikk opp for ham at keiseren ønsket ham som militær rådgiver, protesterte han heftig: Han var misjonær, ikke militær. Til slutt gikk han med på assistere. Han forestod produksjonen av en del små kanoner, fremstilte bedre krutt for dem og testet kanonene med stort hell. Så fikk han lov til å konsentrere seg om apostolisk arbeide. Til syvende og sist kom kanonene aldri til anvendelse.
Etter noen år, fra 1627 til 1630 var Schall sjelesorger i Singanfu (Xi'an) i provinsen Shaanxi.
=== Ledende astronom ved hoffet ===
I 1630 ble han kalt tilbake til Beijing. Han rakk samme år å oversette Galileo Galileis Telescopio til kinesisk, men mer viktig ble hans kalenderarbeid. Han ble etterfølger etter den nettopp avdøde jesuittpater og astronom Johann Schreck (pater Terrentius) som hadde fått i oppdrag å reformere og modifisere den kinesiske kalender. Sammen med milaneseren Giacomo Rho ble det nå pater Schall som fullførte prosjektet. Resultatet ble den såkalte Chongzhenkalenderen, etter Chongzhen-keiserens eranavn (nianhao), som skulle bli den siste av keiserne under Ming-dynastiet. Denne kalenderen var langt mer nøyaktig enn sine forløpere hva gjaldt beregningen av fremtidige solformørkelser og måneformørkelser.
Det var svært viktig for de kinesiske keisere å kunne forutsi slikt. De offisielle astronomer som utførte arbeidet for keiseren, utgjorde astronomidirektoratet. Det var 200 medlemmer av dette direktoratet, som var inndelt i en rekke seksjoner, hver av dem med en høyere mandarin som leder. Ved siden av sol- og måneformørkelser gjaldt det å sette opp datoene for nymåne og fullmåne (noe som definerte månedenes gang og når det måtte komme en skuddmåned), tiden for overgangene mellom de 28 konstellasjoner som utgjorde de kinesiske astrologisk viktige stjernetegn, tidene for jevndøgn og solhverv, de mange årstiders og underårstiders begynnelse, og planetenes posisjon og innbyrdes konstellasjon.
Pater Matteo Ricci hadde på sin tid innsett betydningen av dette arbeide og hvilke muligheter det utgjorde for misjonen. På hans tid var astronomiarbeidet utført av muslimske astronomer, en tradisjon siden Yuan-dynastiets dager, men deres fagkunnskaper var ikke lenger på høyden. Europas astronomer hadde utviklet langt bedre metoder. Pater Ricci gikk derfor inn for at astronomer skulle være sterkt representert blant de velskolerte misjonærer hans orden skulle sende til kinamisjonene. Allerede i 1606 hadde så skjedd, med pater Sabbatino de Ursis. Når pater Schall ble sendt til Kina, var dette ledd i den samme misjonsstrategi. I 1611, få år før de Ursis ankomst, hadde en keiserlig beslutning fra Wanli-keiseren overdratt ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium til jesuittene, og bød dem også å oversette europeiske verker om astronomi til kinesisk.
Som hoffastronom avanserte Schall snart til lederskapet for en matematisk læreanstalt. I 1640 oversatte han Georgius Agricolas De re metallica til kinesisk og presenterte verket for det keiserlige hoff. Hans egenproduksjon av astronomiske og naturvitenskapelige verker var enorm, som det fremgår av bibliografien nedenfor. For å få et riktigere bilde av produksjonen må det vites at den kinesiske boktrykkerkunst og utgivelsesmåte tilsier at et kinesisk bind er mindre enn et europeisk.
Etter at mandsjuene i mai 1644 rykket inn i Beijing og etablerte sitt nye Qing-dynasti, bestemte de at hele byens nordlige del skulle rømmes på tre dager for at mandsjuene selv skulle overta den som sin egen bydel. Det var her pater Schall bodde, og her hadde han sitt bibliotek og sine vitenskapelige instrumenter. Skulle han kunne bidra med kalenderberegninger også for den nye keiser, måtte han ha tilgang til sine notater. Han fremla da øyeblikkelig et bønneskriv til den nye regjering om å få bli, og etter at mandsjuene hadde inspisert hans hus fikk han bli, og ble gitt beskyttelsesskriv ikke bare for eget hus, men også for øvrige eiendommer og residenser som jesuittene hadde i byen.Ikke bare fikk han være i fred, han ble kort etter samme år som første europeer president for Det keiserlige matematiske direktorat (ofte kalt det astronomiske direktorat, ettersom dette var dets primære beskjeftigelse). Dette instituttet ble deretter (med det korte avbrudd som straks nevnes) under jesuittisk ledelse helt til 1744. Mellom 1651 og 1661 var han i tillegg en av de viktigste av mandsjukeiseren Shunzhis rådgivere. Shunzhi-keiseren var meget opptatt av lærdom, og også for impulser fra utlandet. Schall fikk etterhvert ikke bare gi ham råd innenfor astronomi og teknologi, men også om hvordan han burde styre sitt rike. Shunzhi gjorde Schall til sin personlige rådgiver og gav ham fri adgang til hvor han ville i palasset. Den unge keiseren kalte ham sin «bestefar». I 1658 forfremmet han til og med Schall til mandarin av 1. klasse.
Keiseren tillot i 1650 byggingen av en stor katolsk kirke i Beijing (Nantang-kirken), og hadde heller ingen innvendinger da keiserinnen og en av prinsene gikk over til kristendommen. Pater Schall håpet naturligvis på at keiseren selv ville bli katolikk. Mot slutten av sitt korte liv hadde keiseren heller begynt å tendere mot Chán-buddhismen.
=== Rettssaken mot Schall ===
I 1661 døde keiseren plutselig og uventet, og da fikk anti-vestlige krefter ved hoffet sjanse til å organisere seg. Ettersom den nye keiser var mindreårig, hadde faren utpekt hans fire verger, Sonin, Suksaha, Ebilun og Oboi, til regenter dersom han selv skulle dø ung. De var konservative mandsjuer som var meget imot Shunzhi-keiserens åpenhet både for kinesere og utlendinger. Rådgiverstyret henrettet en rekke embedsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle buddhister og reduserte jesuittenes innpass.
Under kristenforfølgelsen i 1664–1665, som var iscenesatt av fremmedfiendtlige konfutsianere, anført av Yang Guangxian, og tillatt av riksregenten Oboi som snart var den enerådende av de opprinnelig fire, ble den da alvorlig syke pater Schall kastet i fengsel. Yang hadde siden 1659 ført en personlig kampanje mot de vestlige misjonærer.Yang anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter.
Pater Schalls var på den tiden helsemessig sterkt svekket. Han hadde lammelser og hadde vanskelig for å snakke. Hans astronomiske assistent, pater Ferdinand Verbiest, forsvarte ham for domstolen, men var hemmet av at han ennå ikke behersket kinesisk så godt. Det strakk ikke til. Her lå det sterke og målrettede intriger bak, som hadde brygget helt siden århundrets første tiår da de vestlige astronomer ved sine overlegne metoder uvegerlig hadde begynt å svekke de muslimske hoffastronomenes stilling. Den 15. april 1665 ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden av straffestyret – angivelig til døden ved levende oppstykking. Fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Beijing, skulle piskes og forvises.
Den påfølgende dag var det et jordskjelv, og det ble tolket som himmelens motstand mot de urettmessige dommene. Det fortelles også at enkekeiserinne Xiaozhuang, som var blitt pleiet og kurert for en sykdom av Schall, hadde talt hans sak.Den 17. mai ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem av dem – alle kinesiske konvertitter til katolisismen – som ble henrettet for valget av en uheldig begravelsesdag for den unge prinsen.
Selv om Schall ble løslatt, så det ut til at det astronomiske embede nå var lukket for jesuittene og deres astronomer.
=== Rehabilitering ===
I 1669 klarte Verbiest å bevise for Kangxi-keiseren (født 1654), som etterhvert var kommet i en alder som satte ham i stand til å engasjere seg mer personlig i styringsverket, at det etter pater Schalls avsettelse ble stadig flere feil i den årlige astronomiske kalender. Den fremdeles svært unge Kangxi lot seg overbevise, og benyttet affæren som en viktig foranledning til å få fjernet den stadig mer egenrådige regenten Oboi og gripe makten selv, noe før han egentlig var blitt gammel nok. Pater Schall ble fullt rehabilitert, skjønt post mortem.
Etter kulturrevolusjonen er hans gravmæle på gravfeltet Zhalan, likesom patrene Riccis og Verbiests graver, satt i stand.
=== Andre beskyldninger ===
Også andre beskyldninger ble rettet mot pater Schall. I 1758 ble det publisert en påstand om at keiseren gav ham en hustru og at hun gav ham to sønner. Det fremgikk ikke hva beskyldningen bygget på, men ettersom den opprinnelig skal ha oppstått tidlig på 1700-tallet, passer den godt med en pågående svertekampanje mot jesuittene i forbindelse med ritestriden. Verken offisielle kinesiske dokumenter eller noen rapporter sendt til jesuittene sentralt nevner noe slikt. Imidlertid var pater Schall blitt utnevnt til mandarin, og det ble dermed forventet at han skulle ha barn. Det var vanlig at jesuitter i Kina som ble mandariner, adopterte barn for å imøtekomme denne kulturelle forventning, og pater Schall hadde adoptert sønnen til en kinesisk tidligere tjener.
== Se også ==
Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen
== Verker ==
Jincheng shuxiang (Forløserens bilde), 1640
Zhuzhi qunzheng (Det guddommelige forsyn), ca. 1629, to bind
Zhujiao yuanqi (Kristendommens opprinnelse og fremgang), fire bind, 1643
Zhenfu xunquan (De åtte saligprisninger), 1634
Chongyi tangri jisuibi (Forbilder fra den katolske kirkes helgener)
Chongyi tang richi suibi (Samling av mirakuløse beretninger), 1637
Huntian yishuo (Avhandling om himmel- og jordglobenes konstruksjon), fem bind, 1636
Gujinjiao shikao (Granskning av formørkelsen fra oldtiden til i dag), 1633
Xiyang cerili (Utformingen av kalenderen etter den europeiske metode)
Xueli xiaobian (Kort forklaring av bruken av kalenderen)
Minli buzhu jiehuo (Kommentarer til folkekalenderen for å løse praktiske vanskeligheter)
Xinli xiaohuo (Løsning av tvilsspørsmål angjeldende den nye metode knyttet til de europeiske ephemerider)
Dace (Trigonometri)
Yuan jing shuo (Om kikkerten), 1630
Xingtu (Himmelkart)
Hengxing lizhi (Om fiksstjernene)
Hengxing chumobiao (Fortegnelser om fiksstjernenes oppstigen og nedgang), to bind
Hengxing biao (Fikssternetabeller)
Jiaoshi lizhi (Læren om sol- og måneformørkelser), syv bind
Jiaoshi biao (Fortegnelser over sol- og måneformørkelser)
Ceshi lue (Beregning av formørkelser), to bind
Gongyi getu baxianbiao (Fortegnelse med sinus, tangenter og sekanter)
Cetian yueshuo (Astronomisk riss), to bind
Zoushu (Forelegg for keiseren om den europeiske astronomis fortrinn), fire bind
Xinfa liyin (Innføring i astronomi)
Xinfa biaoyi (Forskjeller mellom den nye og den gamle astronomi)
Lifa xichuan (Den vestlige astronomis historie)
Chidao nanbei liangxing tushuo (Himmelsplanisfære)
Xiyang xinfa lishu (Fremstilling av den nye europeiske astronomi), 26 bind – sammen med pater Rho, 1633, med følgende inndeling: Richanbiao (soltavler), 2 bd; Yuelibiao (månetavler), 4 bd; Jiaoshibiao (Eklipesetavle), 9 bd.; Wuwei zhubiao yuan xumu (Teoretisk innføring av det følgende:) Wuweibiao (Tavler over de fem planeter), 10 bd
Chongzhen lishu (Matematisk-astronomiske skrifter) 1634, 137 små bind, i samarbeid med Xu Guangqi, Li Zhizao, Li Tianjing, Niccolò Longobardi, Terrenz og Rho
Huangdao zongxingtu (Ekvatorialstjernekart)
Chou suan (Hvordan regne med regnestav), 1628
Baxianbiao (Trigonometriske tabeller)
Kunyu gezhi (Fysisk geografi. Om jordens ressurser og deres utbytting), 1640, fire bind
Ceshi shuo (Metode for eklipseberegning)
Yuzhi Lixiang kaocheng (Om kalenderen) 42 bd (sammen med Verbiest og andre)
Celiang quanyi (Måling av himmellegemer)
Chidao nanbei liangzong xingtu (Himmelsplanisfæren etter ekliptikken)
Jianjie zongxingtu (Kart over de synlige stjerner)
Tianwen shiyong (Astronomiens sanne nytteverdi)
Xinfa minli og Qizheng shi xianli (Folkekalender og planetkalender)
Huo jin qieyao (Det viktigste om produksjonen av ildvåpen) (sammen med Jiaoxu)
Chidao nanbei liang zongxingtu (Himmelsplanisfære etter ekliptikken)
Chidao nanbei liangzong xingquantu (Hele himmelsplanisfæren eller ekliptikken)
Shou wen (Tegnforklaring)
Zhuqi yongfa (Anvisninger om bruken av astronomiske instrumenter)
Historiam narrationem de initio et progressu missionis Socitate Jesu apud Chinenses praesertim in Regi pequinensi ab anno 1581 ad 1661, Regensburg, 1665
Historia relatio de ortu ac progressibus fidei in regno Chinensi, Regensburg, 1671En samling av hans manuskripter er deponert i Vatikanbiblioteket.
== Referanser ==
== Litteratur == | Johann Adam Schall von Bell, kinesisk: 湯若望 / 湯若望, Tāng Ruòwàng (født sannsynligvis 1. mai 1592 i Köln, død 15. | 10,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deutsche_Adelsgenossenschaft | 2023-02-04 | Deutsche Adelsgenossenschaft | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1874', 'Kategori:Organisasjonstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Tysk adel', 'Kategori:Tysk politikk', 'Kategori:Tyske organisasjoner', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Deutsche Adelsgenossenschaft (DAG) var en tysk adelsforening som spilte en store sosial rolle i Tyskland i det senere 1800-tall og første del av det tyvende århundre. Den ble grunnlagt 26. februar 1874 i Berlin av tredve grunnbesittende prøyssiske adelsmenn som en reaksjon på de liberalistiske tendenser i det nye tyske rike.
| Deutsche Adelsgenossenschaft (DAG) var en tysk adelsforening som spilte en store sosial rolle i Tyskland i det senere 1800-tall og første del av det tyvende århundre. Den ble grunnlagt 26. februar 1874 i Berlin av tredve grunnbesittende prøyssiske adelsmenn som en reaksjon på de liberalistiske tendenser i det nye tyske rike.
== Eksterne lenker ==
http://www.adelsrecht.de/Geschichte/geschichte.html | Deutsche Adelsgenossenschaft (DAG) var en tysk adelsforening som spilte en store sosial rolle i Tyskland i det senere 1800-tall og første del av det tyvende århundre. Den ble grunnlagt 26. | 10,299 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.