url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_hellige | 2023-02-04 | Olav den hellige | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1030', 'Kategori:Fødsler i 993', 'Kategori:Kristning', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske helgener', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Olav den hellige', 'Kategori:Ortodokse helgener', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Olav II Haraldsson, også kalt Olav den hellige, Hellig-Olav, Sankt Olav og Olav Digre (norrønt: Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi), født ca. 993 på Ringerike, død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028.
Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra omkring 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under kirkegulvet i Nidarosdomen.
| Olav II Haraldsson, også kalt Olav den hellige, Hellig-Olav, Sankt Olav og Olav Digre (norrønt: Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi), født ca. 993 på Ringerike, død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028.
Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra omkring 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under kirkegulvet i Nidarosdomen.
== Familie ==
Theodoricus monachus skrev at Olav var sønn av Harald Gudrødsson og Åsta. Heimskringla angir at Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter.Alle de kjente sagaene angir at han var tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden. Olavs far Harald Grenske var sønn av Gudrød Bjørnsson. (Theodoricus monachus skrev at Olavs farfar het Gudrød Syr.) Gudrød skal ha vært sønn av Bjørn Farmann, Harald Hårfagres sønn. Slektskapet med Harald Hårfagre støttes ikke av samtidige kilder. Når Olavs skalder omtalte ham som Haralds arvtaker, mente de ikke Hårfagre, mens Harald Grenske.Det å stamme fra Harald Hårfagre var politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, ble redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere av Harald Hårfagre.Olavs far døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg senere ifølge Heimskringla med Sigurd Syr.Theodoricus monachus og Flateyjarbok skrev at Olav vokste opp på Opplandene. Heimskringla spesifiserer at det var på Ringerike,, det samme gjør Fagerskinna.Olav fikk sønnen Magnus med sin trellkvinne Alvhild, og datteren Ulvhild Olavsdatter med kona Astrid.
== Egenskaper ==
Snorre Sturlason skildrer Olavs egenskaper og utseende svært positivt, trolig konstruert som en del av legendedannelsen.
Tilnavnet Olav Digre tilsier at han var større enn vanlig. Det norrøne ordet kan henvise til tykk eller grovbygd, men mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet.
== Sverdet «Bæsing» ==
Flere kilder oppgir at Olav eide et sverd som ble kalt «Bæsing». Noen kilder beskriver at han fikk sverdet av sin fosterfar Rane Roesson (også kalt Rane Vidførle), og at sverdet hadde blitt røvet fra landvetten Olaf Geirstadalfs gravhaug i Vestfold. Kildene oppgir også at Olav selv kalte sverdet for «Hneitr», som skulle bety «med gulltråd om hjaltet».
== Dåp og konfirmasjon ==
William av Jumièges skrev ca 1050-1070 i Normannernes historie, at Olav Haraldsson på oppfordring av erkebiskop Robert ble tvettet av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve. Dette skjedde trolig i Rouen vinteren 1013-1014. Williams arbeid var kortfattet og basert på verket til Dudo av Saint-Quentin som ble skrevet en gang mellom 1015 og 1026, De moribus et actis primorum Normannorum ducum – Historien om Normannernes liv og død.
Erkebiskop Øystein Erlendsson skrev i Passio Olavi ca. 1150-1160 at Olav ilte til dåpens nåde i Rouen, og ble renset med den frelsende dåp.Theodoricus monachus skrev ca. 1180 at noen mente at Olav ble døpt av Olav Tryggvasons hirdprest sammen med moren, da han var tre år gammel, noen mente han ble døpt i Anglia (England) og andre i Rouen, men at han ikke visste hva som var rett.
I yngre islandske sagaer som Den legendariske sagaen om Olav den hellige ble han døpt på Opplandene da han var fem år gammel, etter Heimskringla ble han døpt sammen med moren og stefaren tre år gammel og i Flateyjarbok likeledes hjemme hos stefaren.Egil Kraggerud mente at handlingen i Rouen var å tolke som en konfirmasjon - en stadfestelse av dåpen. Sentralt i hans argumentasjon var at konfirmasjon på denne tiden kun ble foretatt av biskoper og erkebiskoper, at bruken av (oliven-)olje og balsam var en del av seremonien, og at Olav Tryggvasson hadde vært gjennom en tilsvarende konfirmasjon før han reiste til Norge. Opplysningene om at Olav var døpt i Norge da han var ung, kunne derfor være riktige.
Det er også flere beretninger om at Olav ble døpt i England. Dette er oppdiktede fortellinger bygd på eldre kilder.
== Olav i utlandet ==
Opplysningene vi har om Olav i denne periodene er usikre, og kildene gir delvis ulik kronologi samt at dateringene er forskjellige.Fra ca. 1008 var Olav en av mennene til den skånske jomsvikingen Torkjell Høge. Torkjell Høge kan ha vært en slags fosterfar for Olav. Olav kan ha vært med Torkjell Høge i Østersjøen, men det er usikkert.
Både kvadene og krønikene forteller at Olav var med i angrepet mot London i 1009.29. september 1011 var Olav med i en gruppe på omkring 2700 mann, som var ledet av Torkjell Høge. Etter en langvarig beleiring klarte de ved list å komme seg inn i byen Canterbury. De plyndret og massakrerte mange av dem som bodde der. Flere av de øvrige fikk de løsepenger for. En av fangene var erkebiskop Ælfheah, som ble drept en stund etter.
I 1012 dro Olav sammen med en avdeling til distriktet Orfolk i Suffolk, og angrep landsbyen Newemouthe. De klarte ikke å ta landsbyen, og Olav ble såret.Sommeren 1012 gikk Torkjell Høge i tjeneste hos den engelske kongen Ethelred II av England for å forsvare England. Olav og Torkjell Høge skilte da lag.Olav dro til Normandie, og kom i tjeneste hos hertug Richard II. Her bekjempet og massakrerte de på vegne av Richard, innbyggerne i landsbyen Dol i grenseområdet mellom Normandie og Bretagne. De dro etterpå til kong Richard i Rouen, og var der vinteren 1012-1013.I august 1013 dro Olav sørover med en hærstyrke. De angrep og plyndret de neste månedene landsbyen Saint Michel i hertugdømmet Aquitaine, Tui i Baskerland og Poitou ved elven Loire, før de igjen dro tilbake til Rouen. Han overvintrer hos Richard II vinteren 1013–1014.Våren 1014 var Olav med i hæren til kong Ethelred II, som dro for å gjenerobre England fra danskene. Han ble da gjenforent med Torkjell Høge. Kong Knut flyktet foreløpig tilbake til Danmark. I 1844 publiserte Samuel Laing en oversettelse av Heimskringla til engelsk, der han la inn ordet London Bridge i sin oversettelse av et kvad av skalden Ottar Svarte, uten at det framkom av originalen. Det har vært grunnlaget for en forestilling om at Olav skal ha revet London Bridge, og at det var grunnlaget for den engelske barnereglen «London Bridge is falling down». Rivingen av broa er ikke bekreftet i engelsk kilder, og har neppe funnet sted.I juni 1015 returnerte kong Knut til England. Torkjell Høge og Olav skiftet da side, og støttet Knuts invasjon. Olav ble med Knut til de hadde erobret Wessex.
== I Wessex ==
Olav reiste høsten 1015 til Norge med to handelsskip. Hva som ble skjedde eller ble avtalt i Wessex vet vi ikke, men noen oppfatninger er:
Historia Norvegiæ forteller at Olav var blitt lovet Northumbria, men Knut ga det til Eirik Ladejarl. Olav hadde da reist nærmest i sinne til Norge.
Erik Gunnes mente at Olav øynet sin sjanse da Eirik Ladejarl var i England. For det betydde at den ledende høvdingen i Norge var ute av veien, og hans beste menn med ham. For Olav var det «nå eller aldri».
M.K. Lawson argumenterte for at Olav ble kjøpt ut av striden i England av kong Ethelred, på samme måte som Olav Tryggvasson var blitt tidligere. Det var for at Olav skulle overta Norge, minke presset på seg selv og bli en «torn i øyet» for Knut.
Øystein Morten argumenterte for at kong Knut overførte styringen av Norge fra Ladejarlene til Olav, under press fra spesielt fra Torkjell Høge. Han mente at Olav i årene etter ble regnet som Knuts underordnede.
== Olav som skald ==
Olav Haraldson var ikke en ubetydelig skald. Det er 18 bevarte strofer som tillegges Olav Haraldson. Det er uenighet mellom forskerne om hvor mange som er ekte. Mange av strofene er til dels sterkt erotiske kjærlighetsdikt. I noen av sagaene har fortelleren syns de har vært for grove, og utelatt dem helt eller delvis.
== Tilbake til Norge ==
Kildene om Olav Haraldsson er mer usikre i denne perioden enn tidligere, på grunn av mangel på samtidige eller nær samtidige kilder. Det er derfor vanskeligere å skille ut det som med rimelighet skjedde, fra det som er legender. Sagaene fra 1200-tallet regnes å ha liten troverdighet. Beretningene har også ulike kronologier over når og i hvilke sammenhenger hendelser skjedde.
Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder, ble Norge styrt av danskekongene med ladejarlene som kongenes lokale representanter. Da Svein Tjugeskjegg døde i 1014 var det sønnen Harald Sveinsson som overtok Danmark, og trolig også Norge. Da Harald døde i 1018, var Knut den mektige arveberettiget til Norge. Dersom Olavs intensjon i 1015 var å overta herredømmet over hele Norge, var det viktig å overvinne eller få vekk Ladejarlene. Sagaene forteller at noe av det første Olav gjorde, var å overfalle Eirik Jarls (963 – 1024) sønn, Håkon Eiriksson og ta ham til fange. Eirik hadde da vært på reise med noen få menn. Olav ga Eirik grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik Ladejarl, i Northumberland. Året etter kom Eirik Ladejarls bror Svein Jarl med en flåte fra Trøndelag. Det ble et slag i Nesjar i Langesundsfjorden. Svein rømte da han ikke kunne vinne. Snorre forteller på 1220-tallet, at Olav reiste østover, der han grunnla kjøpstaden Borg (Sarpsborg) i 1016. Dersom opplysningen er rett, må han ha anlagt Borg i danskekongens rike (Viken). Det gjør opplysningen tvilsom. Theodoricus skrev i andre halvdel av 1100-tallet i Historien om de gamle norske kongene, i stedet at Olav dro til Øvre fylket (Ringerike) og overvintret hos sin stefar Sigurd og mora Åsta.Sagaene er samstemte i at Olav lot seg hylle til konge og vi vet at Olav utstedte mynter der han titulerer seg som konge (rex). Det er likevel usikkert når det skjedde. Dersom han kom til Norge som kong Knuts representant, har nok Olav i starten bare gått inn i rollene som Ladejarlene hadde tidligere. Olav sluttet etter hvert allianser med svenskekongen Olof Skötkonung, og giftet seg med hans datter Astrid Olofsdatter. Olav må på et tidspunkt ha brutt freden med kong Knut. Sammen med svenskekongen Anund Jakob prøvde Olav å erobre Danmark i 1026, mens Knut var i England. Olavs menn startet med å herje i Skjælland. Knuts hær kom imidlertid tilbake til Danmark, og den norske og svenske hæren gjemte seg i en svensk fjord. Det ble et slag ved Helgeå i Skåne, som endte med seier til Knut. Olav etterlot sine skip, og flyktet til fots tilbake til Norge. Med en langt sterkere millitærmakt og ressurser tilgjengelig, var det nok etterpå bare et tidsspørsmål når Knut ville rydde opp i Norge.
== Lovfesting av kristendommen ==
Olav hadde tatt med seg fire biskoper og flere prester fra Wessex-området til Norge. Lederen for disse var biskop Grimkjell. Biskopene var prester som ble vigslet til biskoper like før de dro til Norge, for å kunne vigsle norske prester.Det har tidligere vært hevdet at Olav kristnet Norge. Men det var kristne i Norge før Olav, og det var hedninger etterpå - se artikkelen om kristningen av Norge. Et av områdene som en har pekt på som Olav kristnet var Trøndelag. I Trøndelag er det likevel ikke daterbare før-kristne gravfunn etter år 950. Sæbjørg Walaker Nordeide mente at det ikke er tegn til ikke-kristen aktivitet i Trondheim, som ble utbygd fra 990-tallet og senere. Hun mente at det likevel kunne ha vært hedensk kultvirksomhet på Hove i Åsen i Nord-Trøndelag fram til anlegget der ble nedlagt ca. år 1000 og på Mære til kirken ble bygget der ca. 1050-1075.Andre peker på at Olav fikk endret lovene slik at lovene fikk et kristent innhold. Det vises da særlig til at det en gang mellom 1022 og 1024 ble det avholdt et møte på Moster mellom biskopene og kongens menn. Kristenretten ble da lagt fram – det vil si kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kong Olav, som en statskirke. Den nye loven omtales av noen som «Det store sedskifte». Sverre Bagge skrev at da kristendommen ble offisiell religion i Romerriket, regner en med at omkring fem prosent av befolkningen var kristne i den vestlige delen av riket og rundt ti prosent i den østlige. Hvor stor prosenten var i Norge da kristendommen ble offentlig religion, har vi ingen anelse om. Men han mente at kristendommen kom i en monopolstilling i Norge på grunn av kongenes påvirkning og påbud, men for å få det til å virke måtte en del av befolkningen også være kristne. Han sammenlikner også Olavs innføring av en kristen statskirke med bolsjevikenes kupp i Russland i 1917. Sagaene forteller at Olav reiste til lagtingene, og fikk innført kristendommen som statsreligion.Atter andre viser til at de bevarte skaldekvadene ikke forteller at Olav gjorde noen innsats for kristendommen. Videre at Olav og Grimkjell mest sannsynlig ikke innførte nye kirkelige lover til Norge, men at lovene ble tilskrevet Olav på et senere tidspunkt..
== Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer ==
I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den mektige, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det. Slaget var i ytre deler av Boknafjorden. Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Theodoricus monachus forteller at Erling så ble drept mot kongens vilje.
I 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Olav flyktet sammen med sønnen Magnus og noen trofaste menn til Gardarike (Russland).
Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble mottatt hos storfyrsten Jaroslav og Ingegjerd Olofsdatter fra Sverige. Knut den mektige ble hyllet til konge på Øretinget, og han gjorde Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge.Da Håkon jarl druknet i et skipsforlis høsten 1029, bestemte Olav seg for å dra tilbake til Norge.
== Olav blir drept på Stiklestad ==
Olav reiste tilbake til Norge, og ble drept på Stiklestad.
Kildene er samstemte om at han døde 29. juli etter den julianske kalender. Kildene er uenige om hvilket år det var. Forfatteren av Passio Olavi mente det var i 1028, Theodoricus Monachus og Den legendariske Olavssagaen mente det var i 1029, Snorre Sturlason Annales Regii og Den angelsaksiske krønike mente det var i 1030, Annales Reseniana mente det var i 1031 og Gammelnorsk homiliebok mente det var i 1034.
Hva som skjedde på Stiklestad er de eldste kildene noenlunde samstemte om:
Den anglosaksiske krønike fra 1043 forteller at han ble drept av sine egne,
Adam av Bremen skrev ca. 1070 at Olav ble myrdet av noen menn i et bakhold,
Florence av Worcester skrev ca. 1100 at han ble utsatt for et feigt overfall.Fortellingene om et slag dukker først opp i Roskildekrøniken fra ca. 1135, som forteller at Olav ble drept av noen få menn i et slag. Et stort slag på Stiklestad med mange detaljer, kommer ikke før sagaene på slutten av 1100- og på 1200-tallet, og var da trolig diktet opp som en del av legendedannelsen. Theodoricus fortalte i andre halvdel av 1100-tallet om et slag.
== Helgenkongen ==
=== Legendedannelsen ===
Etter sin død har en balsamert liket av Olav. Per Holck mente det kunne være ved en uttørkingsprosess, der liket ble lagt på et tørt og kaldt sted. En kan også ha fjernet innvollene. Etter en tid vil det se ut som om neglene og håret hadde vokst fordi kroppen var skrumpet inn. Slike mumifiseringsopgaver er kjent flere steder i verden, og vi vet også at Olavs forgjenger som konge, den danske-norske kongen Svein Tjugeskjegg ble balsamert i 1014.I Passio Olavi er det fortellinger om Olavs lik som trolig er kopiert fra bøker om de engelske Edmund martyren og sankt Oswald. Liket til Olav skal ha blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. Det ble påstått at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Med dette som grunnlag ble Olav erklært som helgen. Om fortellingene har noen historisk kjerne eller er fri dikting for å fremme kirkepolitiske mål er det ulike oppfatninger om.
Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger (legender) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg. Den eldste beskrivelsen av Olav som helgen, kan være kvadet Glælognskvida av Torarinn Lovtunge. Det kan være laget i England allerede omkring 1052 etter opplysninger fra Grimkjell, som da var tilbake i England som biskop. Som dokumentasjon ble det også laget såkalte vitaer. Størst utbredelse fikk helgenvitaen Passio Olavi fra ca. 1170. Den ble en del av Gammelnorsk homiliebok og ble i en kortversjon spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster er diktet Geisli («Solstrålen»), som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros.I senmiddelalderen reiste mange pilegrimer til Nidarosdomen, som ble reist til ære for Olav. Kirken oppmuntret til pilegrimsreiser fordi pilegrimene betalte for mange tjenester, og det ga gode inntekter til kirken. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål.Snorre hevder at Kalv Arnesson hogg kongen i halsen, Tore Hund stakk et spyd i magen og Torstein Knarresmed hogg Olav i låret. Snorres framstilling av kong Olavs død er tolket å være i samsvar med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke. Oddgeir Hoftun tolker Snorres beretning og middelalderens bilder av drapet som preget av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Han mente det var beskrevet som et hedensk kultdrap. Beskrivelsen var grunnlag for sankt Olavs mytologiske virkekraft i et hedenske samfunn. Det la grunnen til at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs død og opphøyelse til helgen. Han mener at Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad således først og fremst er å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt legende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn.
=== Restene av skjelettet ===
Hoveddelen av skjelettet etter Olav er trolig gravlagt et sted under golvet i Nidarosdomen. Det er kjent noen få rester av beina andre steder:
Et skinnebein som kan være fra Olav er i Sankt Olav domkirke i Oslo.
I 1349 ble et bein av Olav den hellige lagt i et relikviegjemme i Björksta kirke i Sverige. Det er tapt.
i Trondenes kirke ble det i 1476 lagt et bein av Olav den hellige i et kopperskrin i kirken. Det er også tapt.
I 2013 ble en bit av skinnebenet gitt Vår Frelsers ortodokse kirke i Oslo.[1]
I 2014 ble en bit av skinnebeinet i Sankt Olav domkirke gitt til domkirken i Rouen.Beinet i Sankt Olav domkirke er undersøkt vitenskapelig. Det er venstre skinnebein til en mann mellom 25 og 35 år gammel. Han har vært mellom 176 og 184 cm høy. Det er c14-datert til å være fra en som døde mellom 985 og 1040 med 89% sannsynlighet, og med ca. 10% sannsynlighet for at det var mellom 940 og 985. Beinet har en skade fra en pilespiss, som har fått gro noen få år før mannen døde. Mannen har trolig fått svekket lårmuskulatur, og kan ha haltet. Det er gjort en strontium-analyse av beinet som viste at kostholdet i oppveksten i stor grad har vært «landdyrsprodukter», med lite fisk og sjømat. Han har hatt lengre perioder der han vært inaktiv (trolig langvarig sykdom eller sultperiode), først i 7-8 årsalderen, så i 9-årsalderen, så i 12-årsalderen og den siste i 17-18-årsalderen. Mannen har tilhørt mitokondrie haplogruppe H. Haplogruppe H er den mest vanlige gruppen for innfødte europeere. Det har opprinnelig ikke vært mulig å få fram sekvensen i Y-kromosomet, men det er påstått å være I-M170, som igjen tilhører haplogruppe IJ, Det er en av de mest vanlige gruppene blant europeiske menn. Basert på forråtnelsesprosessen kan en slå fast at beinet ikke har vært gravlagt i jord.
=== Olav den hellige i kunsten ===
Ved siden av Maria er Olav den mest avbildede helgenen i nordisk kunst fra middelalderen. Dette gjelder både skulpturer og malerier. Fremstillingene er fra 1100-tallet og frem til reformasjonen.De eldste helgenskulpturene fremstiller Olav som en konge sittende på en tronstol, ofte med øks i den ene hånden og et rikseple i den andre. I senere fremstillinger dukker det opp et uhyre under føttene hans, en såkalt «underligger». Underliggeren har form som en drage med mannsansikt. Dette er det mest gåtefulle trekket ved middelalderens fremstillinger av helgenkongen. Harry Fett mente at dragen med menneskehode som Olav tråkker på, er Olavs egen indre demon som han prøver å undertrykke. Per G. Norseng mente at underliggeren kan være symbolet på de onde maktene Olav overvant.
=== Olav som grunnlag for maktkampen mellom kirken og kongene ===
Etter sin død ble Olav av kirken utnevnt til helgen og «Norges evige konge» (Rex Perpetuus Norvegiae). Kirken ville at Norges konger i ettertiden skulle regnes som Olavs vasaller. Det ville i praktisk politikk si at kongene måtte underordne seg kirken, som representerte den hellige Olav på jorda. Kongene akseptere ikke dette.
=== Reformasjonen ===
Den lutherske reformasjonen i Danmark-Norge i 1536-1537 satte en stopper for valfartene til St. Olavs skrin i Nidarosdomen. De to kostbare ytterskrinene ble raskt ødelagt, mens den opprinnelige trekisten med helgenkongens legeme ble oppbevart på erkebiskop Olav Engelbrektssons borg Steinvikholm 1536-1564 og deretter i en da offentlig kjent grav i Nidarosdomen fram til 1568. Siden er stedet for denne graven blitt glemt.
=== Helgenkultus i den ortodokse kirken ===
St. Olav omtales oftest som en katolsk helgen, men også Den ortodokse kirke holder frem Olav Haraldsson som en stor norsk helgen. Ikke bare var han en del av den udelte kirke før Det store skisma i 1054; han tilbragte også en viktig del av sitt liv i Russland. Da han forlot Russland, lot han sin sønn bli igjen i landet.
Olavskirker og -monumenter ble snart etter 1030 reist i store deler av den kristne verden, også i østlige egner som Novgorod, Viborg, Gdańsk og Tallinn. Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs legendariske sverd Bæsing.
Ortodokse ikonmalere har utviklet en egen olavsikonografi, og flere av de ortodokse kirkene i Oslo har Olavsikoner sentralt plassert eller som del av ikonostasen. Den norske ambassadørresidensen i Moskva huser også et russisk Olavsikon. Men det eldste kjente Olavsikonet i bysantinsk stil er fra 1200-tallet og finnes på én av søylene i Fødselskirken i Betlehem.
I Tromsø finnes Hl. Olav ortodokse kirkeforening, som er en del av Den ortodokse Kirke i Norge. Ortodokse olsokfeiringer har blant annet funnet sted i Nidaros, på Stiklestad og i Oslo.
=== Olav i nasjonal retorikk ===
Olavs liv og verk er tema i en rekke dikt, teaterstykker, drama, romaner og musikkverk.
Ludvig Irgens-Jensens oratorium Heimferd ble skrevet i 1930, i anledning 900-årsdagen for Olavs død. Det var på 1930- og 1940-tallet et av de mest populære musikkverk skrevet i Norge.
Det historiske skuespillet Spelet om Heilag Olav (Stiklestadspelet) med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Paul Okkenhaug har vært framført utendørs på Stiklestad hvert år siden 1960, og ble også framført i 1954 og 1955.
=== Eponymer ===
Flere bygninger, institusjoner, steder med mer (eponymer) er oppkalt etter Olav den hellige:
Den kongelige fortjenestordenen St. Olavs Orden
Den private høyskolen St. Olaf College i Minnesota i USA
En rekke kirker, blant annet i Oslo og Trondheim
Sankt Olai domkirke i Helsingør ligger like ved Kronborg slott på Sjælland i Danmark.
Helseforetaket St. Olavs hospital i Trondheim
Olavshallen i Trondheim
Olavsklosteret i Stavanger, Oslo og Tønsberg
Olavsskjegg, en bregne
St. Olavs gate i flere norske byer
St. Olavs plass i Oslo
St. Olav videregående skole i Stavanger og Sarpsborg
St. Olavsloppet, en stafett som avholdes årlig og går fra Östersund til Trondheim eller motsatt.
Norges riksvåpen, der løven holder en øks er et symbol på helgenkongen.
En rekke andre kirker som Ringsaker kirke og Avaldsnes kirke er viet til sankt Olav, uten at Olavsnavnet brukes i dag.
En lang rekke Olavskilder, som ofte er oppkommer. Det er ofte sagn om at Olav slo i bakken der, og så kom det er kilde.
Olavsvollen i Sarpsborg som etter tradisjonen skal være bygget av Olav, og hvor han hadde bodde.
St Olaves, en by i Norfolk i England, som har et tidligere kloster av Olav i ruiner.
== Se også ==
Olavsarven
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Per Sveaas (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Harry Fett: Hellig Olav, Norges evige konge, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1938.
Oddgeir Hoftun: Stavkirkene – og det norske middelaldersamfunnet, København: Borgen forlag, 2002, side 94 – 105. ISBN 87-21-01977-0
Oddgeir Hoftun: Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo: Solum Forlag, 2008. ISBN 978-82-560-1619-8
Lars Roar Langslet (1995). Olav den hellige. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205230390.
Anne Lidén: Olav den Helige i Medeltida Bildkonst, Legendmotiv och attribut; Monographs. KVHAA. Stockholm. Vitterhetsakademien, 1999. ISBN 91-7402-298-9. (Sammendrag på engelsk: «Saint Olav in Medieval Pictorial Art. Narrative Motifs and Attributes».)
Øystein Morten: Jakten på Olav den hellige, Oslo, 2013. Spartacus forlag. ISBN 978-82-430-0565-5.
Else Mundal: Fjold veit hon fræða, Oslo, 2012. Novus forlag.
Lars Rumar (redaktør): Helgonet i Nidaros : Olavskult och kristnande i Norden, Stockholm, 1997. ISBN 91-88366-31-6.
Eiliv Skard: Passio Olavi – Lidingssoga og undergjerningane åt den Heilage Olav; Oslo, 1970. ISBN 82-521-4397-0
Tore Skeie: Hvitekrist - om Olav Haraldsson og hans tid, Gyldendal Norsk forlag, 2018. ISBN 9788205485273
== Eksterne lenker ==
(en) Olaf II of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olav II av Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Biografi på katolsk.no
Olav den Hellige – Norges evige konge, Olav den hellige i ortodoks tradisjon ved Thomas Arentzen
Mellom Odin og Kristus, kronikk i Adresseavisen 28. juli 2010 ved religionshistoriker Gunnhild Røthe
Filmen om Olav den Hellige, hjemmesiden til dokumentarfilmen Olav.
Olav den hellige i moderne norsk historie, artikkel hos Norgeshistorie.no
Hjelp fra oven: helgener i middelalderen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Kongen som aldri fikk fred, artikkel hos NRK.no 12.11.16
Dette drikkehornet forteller nytt om Olav den hellige, artikkel hos forskning.no
Sankt Olav på danske kalkmalerier | Olav er et mannsnavn av urnordisk opprinnelse. Andre former av navnet er Olaf, Olof, Oluf, Olavus og Olaus. | 10,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_von_Schelling | 2023-02-04 | Friedrich von Schelling | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 20. august', 'Kategori:Dødsfall i 1854', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1775', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2020-10', 'Kategori:Personer fra Landkreis Böblingen', 'Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer'] | Friedrich Wilhelm Joseph Schelling (von, adlet 1806) (født 27. januar 1775 i Leonberg i hertugdømmet Württemberg, i dag Baden-Württemberg i Tyskland, død 20. august 1854 i Bad Ragaz i Sveits) var en tysk filosofiprofessor, en hovedskikkelse innenfor romantikken og tysk idealisme, og den første som teoretiserer det ubevisste.Schellings tidligere tenkning antar en klar teosofisk karakter og samler seg om den menneskelige frihet og det absolutte eller den upersonlige gud, forholdet mellom menneske og natur, og erkjennelsespotensialet i kunsten. Hans midtre og senere tenkning antar en mer konfesjonell, og stadig mer kompleks teologisk posisjon, og etter hvert en eksplisitt anti-teosofisk innretning; han vektlegger menneskets eksistensielle forhold til den personlige Gud og den virkelige verden.Selv om Schellings filosofi orienterer seg om et fåtall temaer, regnes den i forskningen som svært krevende, fordi tenkningen synes være preget av stadige perspektivskifter og nye begynnelser. Schellings metafysikk ble tidlig oppfattet som foreldet og overvunnet, og han ble derfor lenge kun betraktet som en overgangsfigur fra Immanuel Kant til Georg W.F. Hegel. Gjennom de senere tiårene er Schelling i langt større grad lest som en original tenker, og blir i dag møtt med stor interesse fra fagfilosofer og teologer internasjonalt.
| Friedrich Wilhelm Joseph Schelling (von, adlet 1806) (født 27. januar 1775 i Leonberg i hertugdømmet Württemberg, i dag Baden-Württemberg i Tyskland, død 20. august 1854 i Bad Ragaz i Sveits) var en tysk filosofiprofessor, en hovedskikkelse innenfor romantikken og tysk idealisme, og den første som teoretiserer det ubevisste.Schellings tidligere tenkning antar en klar teosofisk karakter og samler seg om den menneskelige frihet og det absolutte eller den upersonlige gud, forholdet mellom menneske og natur, og erkjennelsespotensialet i kunsten. Hans midtre og senere tenkning antar en mer konfesjonell, og stadig mer kompleks teologisk posisjon, og etter hvert en eksplisitt anti-teosofisk innretning; han vektlegger menneskets eksistensielle forhold til den personlige Gud og den virkelige verden.Selv om Schellings filosofi orienterer seg om et fåtall temaer, regnes den i forskningen som svært krevende, fordi tenkningen synes være preget av stadige perspektivskifter og nye begynnelser. Schellings metafysikk ble tidlig oppfattet som foreldet og overvunnet, og han ble derfor lenge kun betraktet som en overgangsfigur fra Immanuel Kant til Georg W.F. Hegel. Gjennom de senere tiårene er Schelling i langt større grad lest som en original tenker, og blir i dag møtt med stor interesse fra fagfilosofer og teologer internasjonalt.
== Tidlig liv og karriere ==
Schellings far var luthersk prest, og ble i 1777 professor i orientalske språk ved klosterskolen i Bebenhausen. Her fikk også Schelling sin elementære utdanning. Han var et uvanlig begavet barn, og bare 12 år gammel behersket han latin, gresk, hebraisk, arabisk og grunnleggende sanskrit, i tillegg til flere moderne språk. Tre år senere begynte Schelling sine studier ved det protestantiske eliteseminaret i Tübingen. I 1795, som 20-åring, leverer han sin teologiske doktorgradsavhandling.Som mange av sine medstudenter fant Schelling inspirasjon i Den franske revolusjon, han forkastet universitetets reaksjonære teologi og omfavnet filosofien. Kant og Johann G. Fichte var viktige tidlige inspirasjonskilder, men han fant også ledelse hos greske tenkere og deres nyplatonske, gnostiske og skolastiske kommentatorer, og hos Baruch de Spinoza; ikke minst mystikken ble viktig for ham, og da særlig de protestantiske teosofene, som Jacob Böhme og hans senere apologeter, de radikale schwabiske pietistene ene Friedrich C. Oetinger og Philipp M. Hahn.
=== Transcendentalfilosofi ===
(1) Styrket av sine pietistiske allegorier, som «den usynlige kirke» og «Guds kongerike», trodde Schelling, som sine fem år eldre studie- og romkamerater i Tübingen, Johann C.F Hölderlin og Hegel, at idealene som forenet dem dypest sett ikke kunne realiseres som følge av reformer, eller gjennom vold, men kun gjennom en revolusjon i bevisstheten selv. Alle Schellings tidlige filosofiske skrifter bekreftet engasjementet for et frigjøringspotensial bakenfor politikken. Et sentralt tema i 1795 er således det upersonlige absolutte, Gud, som kan hentes inn i en umiddelbar erkjennelse, en «intellektuell anskuelse». Det endelige jeget kan imidlertid ikke erfares umiddelbart.
=== Naturfilosofi ===
(2) Fra 1795 til 1797 var Schelling støttelærer i Leipzig for to studenter i en adelsfamilie. Han fikk anledning til bl.a. å følge forelesninger i fysikk og kjemi. For å fylle ut Fichtes tenkning utarbeider Schelling sin Naturfilosofi i tre større arbeider i 1797–1799. Han hevder nå derimot at det endelige jeget kan erfares direkte i en intellektuell anskuelse, men ikke det absolutte jeg. Det idealistiske forsettet ble gitt en berømt formulering: «Naturen må være den synlige ånd, ånden den usynlige natur. Her, i den absolutte identitet av ånd i oss og natur utenfor oss, må problemet om hvordan en natur utenfor oss er mulig bli løst.» Målsettingen «kan bare være realiseringen av den absolutte enheten, som omfavner helheten […]». Det var spesielt naturfilosofien som gjorde Schelling kjent i romantikernes sirkler.
== Jena og Würzburg ==
I 1798, med Johann W. Goethes mellomkomst, får Schelling et professorat i Jena, tysklandenes intellektuelle sentrum på denne tiden. Han innleder et samarbeid med Fichte, som påfølgende år tvinges ut av universitetet etter anklager om ateisme. Den tidlige Schellings hovedverk, System der Transzendentalen Idealismus, utkommer i 1800. Han vil forene sitt naturbegrep med Fichtes jeg-begrep, men også vise at i den kunstneriske skaperakten forenes naturen (det ubevisste) med det åndelige (det bevisste). Naturen og det åndelige er sprunget ut av den samme opprinnelige enhetlige tilstanden.
=== Identitetsfilosofi ===
(3) I Jena hadde også Schelling hjulpet Hegel til en beskjeden post ved universitetet. Hegel skriver et lengre essay om differansen mellom Fichte og Schelling. Det kan ha bidratt til Schellings erkjennelse av at han egentlig aldri hadde vært fichteaner, slik han hadde anttatt. De to bryter filosofisk med hverandre i 1801. Hegel og Schelling samarbeider om forelesninger og en filosofisk journal. I årene 1801-04 utvikler Schelling sin Identitetsfilosofi. Den ‘intellektuelle anskuelse’ betegner nå erkjennelsen av ‘absolutt fornuft’, en fornuft ‘an sich’, en ‘formell absolutthet’ i motsetning til ‘absoluttenheten i og for seg’.I 1802 aner vi konturene av en organisk statsteori som aldri følges opp. Samtidig arbeider Schelling videre med sin kunstfilosofi. I 1803 flytter han til det katolske Würzburg – bakenfor ligger en øket interesse for katolsk mystikk. Etter å ha overhørt Schellings første forelesning er imidlertid byens biskop forferdet over ny-platonismen og mystikken, og forbyr sine katolske trosbarn å følge forelesningene. Schellings vokabular antar fra nå av en mer religiøs tone. Atskilt fra det absolutte er mennesket ‘fallent’, og det ‘onde’ i verden er nødvendig for å erkjenne det ‘gode’, heter det mot slutten av Identitetsfilosofien.
== München ==
=== «Totalitetsfilosofi» ===
(4) Som følge av Napoleonskrigene tvinges protestantiske professorer ut av Würzburg i 1805. Schelling som allerede er i konflikt med kirken, myndighetene og kolleger i byen, aksepterer et tilbud fra det katolske München, og han tar en stilling i statsadministrasjonen. Han utveksler idéer med Franz von Baader, én av samtidens fremste kjennere av mystikken. I 1806 ser Schelling ut til å anta det mest radikale mystiske perspektivet i hele forfatterskapet. Han snakker om en umiddelbar anskuelse av det absolutte selvet, den rene væren, samtidig med erfaringen av identitet med den objektive verdens enhet. Det er en åpenbaring av identitet med «altets guddommelighet» og av enheten i totaliteten. Denne «naturens helhet» inkluderer verdens frie skapelse, men også det ondes virkelighet. Målet ikke er å bygge et system, men å etablere «elementet for endeløse mulige innsikter».
=== Frihetsfilosofi ===
(5) Hegel utgir Phänomenologie des Geistes i 1807. Boken fremholder en fornuftsfilosofi og insisterer på «begrepets anstrengelser». Den syntes å ramme Schellings mystikk fremfor alt. Vennskapet bryter sammen. I 1809 utkommer Philosophische Untersuchungen über das Wesen der menschlichen Freiheit (Frihetsskriftet). Den mystiske ekstasen nevnes ikke lenger, og for første gang snakker Schelling om en personlig Gud og betydningen av forholdet til ham. En ny og varig idé var at all eksistens – også Guds væren – er fundert i en mørk, irrasjonell og ubevisst grunn. Muligheten til det onde er en forutsetning for menneskets frihet. Hegel og Schelling vekker ikke lenger stor allmenn interesse.
Schelling oppgir nå publisering. Én av grunnene kan ha vært mottakelsen av Frihetsskriftet, men i 1809 dør også hans første ektefelle. Det påfølgende året tilbringer han i Stuttgart, der han også gir forelesninger. Utkastet til den filosofiske romanen Clara fra 1810-11 er hans merkeligste tekst, antakelig formet av det nylige tapet; han velter seg i epokens okkulte interesse for erindring og nostalgi, død og etterliv, åndeverdenen av engler og liv på andre planeter. Fra og med Schellings kristne vending i 1809 inngår også rettstenkningen i en perifer og fremmedartet forsoningslære; underkastelsen overfor statens begrensninger er måten hvorpå menneskeheten kan sone sin arvesynd.
=== Verdensaldrenes filosofi ===
(6) Die Weltalter-manuskriptene er av atskillig større filosofisk substans. Bare tre utkast til det planlagte hovedverket er bevart (1811, 1813, 1814/15). Det skulle behandle verdens fortid, nåtid og fremtid, men nådde aldri utover første del. Verdens aldre er trinn i selv-utviklingen av det absolutte. Inspirert av Böhme mener han Gud selv må anta en materiell, kroppslig eksistens gjennom den endeløse skapelsen av verden for å virkeliggjøre seg selv. Til forskjell fra Frihetsskriftet fremstilles Gud nå som en dualitet av nødvendighet og frihet. Det böhmeanske begrepet om Ungrund brukes derfor ikke lenger. Schelling gir etterhvert opp det ambisiøse Die Weltalter-prosjektet.
=== «Ekstasefilosofi» ===
(7) Med base i München foreleser Schelling som gjesteprofessor i Erlangen for fulle hus i årene 1820–1826. Nå dukker begrepet ‘ekstase’ opp, i samme betydning som hans ‘intellektuelle anskuelse’ i 1795. Ekstasen gir imidlertid en ekstraordinær skuen bakenfor den personlige Gud. Slik vil evig frihet erkjenne seg selv. Det absolutte subjektet kan bare erkjennes ved å tre ut av det objektiverende subjektet. Det endelige mennesket streber etter å realisere seg selv som evig frihet, men det er umulig. Samtidig har Hegel, med professoratet Berlin fra 1818, inntatt posisjonen som tysklandenes ledende tenker, og Schelling fremmer en forsiktig kritikk. Han gjør gjeldende at mytologien og religionen gir de virksomme kategoriene; fornuftsfilosofien er «kun dialektikk, som ikke på noen måte selv er vitenskap, men i stedet er dens forberedelse».
=== Positiv filosofi ===
(8) I 1826 flyttes universitetet i Ingolstadt til München, og Schelling aksepterer et professorat i filosofi. Med forelesningene System der Weltalter i 1827/28 omtaler han for første gang sin tenkning som ‘kristen’. Eksplisitt forkaster han all teosofi. Böhme beskyldes nå for å fange Guddommen i en naturlig, fysisk prosess! Han fremholder sitt eget alternativ, ‘den positive filosofien’, som retter seg mot eksistens, ikke det vesensmessige som i fornuftsfilosofien. Han aksentuerer «Guds kun logiske forhold til verden». Gud og verden er således «hverandres annenhet». Samtidig avviser han nå at den mystiske ekstasen har noen relevans for filosofien eller teologien overhodet.Kritikken av Hegel har funnet sin form. Hegel forsøker ikke annet enn å forbedre Schellings egen Identitetsfilosofi (1801–1804), men feiler radikalt. Den menneskelige fornuft ikke kan forklare sin egen eksistens, og kan derfor ikke omfatte seg selv og sin annenhet innenfor et filosofisk system, mener Schelling. Vi kan ikke gjøre den synlige verden forståelig ved å begynne med fornuften, men må i stedet begynne med værens kontingens; fornuften er bare et aspekt ved verden, og kan ikke selv forklares fordi den kun er en representasjon av værens sanne natur. Schelling leser nå Hegel som teosof og kobler ham til Böhme.I 1829 møtes Hegel og Schelling tilfeldig under et kuropphold i Karlsbad, og tilbringer noen hyggelige timer sammen. Hegel, som i liten grad kjenner Schellings daværende posisjon, oppfatter møtet som en forsoning. Schelling fortsetter imidlertid forkynnelsen av ‘positiv filosofi’ for sine elever med ubetydelige modifikasjoner, og mens Hegel dør i Berlin, holder han for første gang forelesningsrekken med tittelen Philosophie der Offenbarung. Han begynner nå også å holde egne forelesninger over sin mytologi-teori. Mytologiene var en registrering av faktiske forekommende hendelser i den indre utviklingen av menneskets bevissthet; mytologiene er en kosmo-morfisk beskrivelse av det absolutte i den kollektive transcendentale bevissthetens historie.
== Berlin ==
Schelling ble på nytt satt i filosofiens flomlys da de prøyssiske myndighetene, på kong Friedrich Wilhelm IV’s eget initiativ, kaller Schelling til et professorat i Berlin 1841. Oppdraget å stanse trusselen fra den voksende venstrehegelianismens panteisme, teosofi og Bibel-kritikk. Våpenet er Philosophie der Offenbarung. Flommen av avisartikler, pamfletter og bøker som kommenterer tildragelsen var begynt mange måneder tidligere. Publikum kommer fra hele Europa. Tilstede under den stappfulle åpningsforelesningen er ministre, høyere militære og akademiske dignitærer, der er også Søren A. Kierkegaard, Mikhail Bakunin, Jacob Burckhardt, og venstrehegelianerne Ludwig A. Feuerbach og den unge Friedrich Engels.De kolossale forventningene blir ikke møtt. Schelling rammer ikke bare venstrehegelianerne, men alle med sin intrikate kristendom. Publikum forsvinner sakte, men sikkert. Kierkegaard gir opp etter 41 leksjoner; han skriver i et brev: «Schelling vrøvler ganske utaaleligt. […] Jeg er for gammel til at høre Forelæsninger, ligesom Schelling er for gammel til at holde dem». Uten Schellings godkjennelse publiserer teologiprofessor Heinrich E.G. Paulus forelesningene i 1843 med egne kommentarer, ikke minst for å vise at det fantes teosofiske rester i dem. Schelling tar rettslige skritt for å stanse den urimelige utgivelsen, men taper saken.Desillusjonert oppgir Schelling sine faste forelesningsrekker over åpenbaringens og mytologiens filosofi i 1846. Han gjør deretter kun uregelmessige, enkeltstående opptredener. I 1851 trekker han seg fra all akademisk eksponering. De siste årene av sitt liv arbeider han med sine samlede verker for posthum publisering. Først fire år etter hans død i 1854 når de reviderte og autoriserte forelesningene over Philosophie der Offenbarung (1842/43) allmuen.
== Periodisering ==
Schellings filosofi er, med Zeltners metafor, en jungel – man innbiller seg å ha ryddet en sti, bare for å oppdage halvveis, at jungelen har lukket seg igjen bak en. For en produktiv lesning av ham er det avgjørende å vite hvor man til enhver tid befinner seg i forfatterskapet. Å oppfatte Schelling som en proteuisk tenker, preget av brudd og nye begynnelser, var lenge det dominerende og gjerne negative synet på ham i forskningen. I dag forsvares vel så ofte den tematiske kontinuiteten i hans perspektiver. Det er likevel generelt akseptert å dele Schellings filosofi grovt inn i fire perioder, om enn tidsangivelsene kan variere noe: a) Transcendentalfilosofi og naturfilosofi, b) identitetsfilosofi, c) frihetsfilosofi, og d) positiv filosofi. På dette grunnlaget snakkes det konvensjonelt om den tidlige, midtre og sene Schelling, der a) og b) inngår i den tidlige perioden. Dersom Schellings tenkning periodiseres i henhold til Guds status, forholdet til teosofiske motiver og mystiske anskuelsesformer – i tillegg til forskyvningen angitt i pkt. (6) ovenfor, kan følgende skjema foreslås:
== Personlighet ==
I kraft av sin uvanlige begavelse var Schelling allerede som barn en omtalt figur, men også utsatt. Hölderlin fikk som en eldre medelev i Bebenhausen oppdraget å holde et beskyttende øye på ham. Imidlertid fremstår han tidlig svært uavhengig og selvrådende. I Tübingen ble den 16 år gamle Schelling, i en åpen høring, anklaget av hertug Karl Eugen for å være oversetteren av Marseillaisen; tre år senere mistenker myndighetene ham sågar for å være ringlederen for de radikale studentene ved seminaret.Schelling var preget av en sterk overklasseidentitet, og beveget seg gjennom hele sitt liv i høyere sosiale sirkler. Hans persona insisterte alltid på suverenitet. I 1800 ble Schelling anklaget i offentligheten for å ha bidratt til at den syke 15 år gamle Auguste Böhmer dør, etter hans behandlingsforsøk i henhold til browniansk medisin. Auguste var Caroline Schlegels datter og August W. Schlegels stedatter. Det skapte ikke mindre furore da Schelling i 1803 gifter seg med den tolv år eldre og nyskilte Caroline. Hun dør etter bare 6 års ekteskap. Schelling gifter seg med Carolines langt yngre venninne Pauline Gotter i 1812. Med henne får han seks barn.Schellings forfengelighet var overdrevet og lettsåret, og trolig formet gjennom den bemerkelsesverdige suksessen i unge år. Hans stadige filosofiske forskyvninger har antakelig bidratt til ømtåligheten. Han blir, ettersom årene merker ham, stadig mer nærtagende og irritabel; den minste uenighet blir en personlig fornærmelse og et forsøk på å volde ham skade. Bitterheten i hans respons endte nesten uten unntak i personlige fiendskap. Schellings ambisjon i Berlin om å bringe filosofien til sin endelige fullførelse møtte ikke tidens krav, men det er rimelig å anta at inskripsjonen på hans påkostede gravmæle i Bad Ragaz gjenspeilet selvbildet: «Den fremste tenker i tysklandene».
== Innflytelse ==
=== Før 1930-tallet ===
Schelling fikk umiddelbart innflytelse i sin samtid som romantikkens fremste tenker. Robert J. Richards sier om Schellings naturfilosofiske verker at de introduserte «radikale fortolkninger av naturen som kom til å gi gjenlyd i vitenskapene, og særlig i biologien i det påfølgende århundret». Schellings kunstfilosofi og begrep om det ubevisste tok også feste i samtiden. Gjennom Samuel T. Coleridge nådde Schelling den engelskspråklige verden. Hans tenkning forlater romantikken i 1809 når den antar et kristent perspektiv, og han påvirker i så måte Arthur Schopenhauer og Kierkegaard. Deretter lever hans filosofi et avsondret liv helt frem til 1841 i Berlin. Han makter imidlertid ikke å bevege tidsånden, og igjen forsvinner han ut av den allmenne oppmerksomheten.
Utover århundret forble Schelling en parentes i fagfilosofien, men ny-kantianeren Fischer gir ham en høy stjerne: «Schelling var den første til å uttrykke med fullstendig klarhet og fra et filosofisk ståsted prinsippet om organisk utvikling som er grunnleggende for darwinismen av i dag.» På 1910- og -20-tallet tenderte filosofene, som ny-kantianeren Wilhelm Windelband eller ny-hegelianeren Richard Kroner, mot å beskrive Schelling som en overgangsfigur fra Kant til Hegel. Hans senere filosofi ble gjerne ignorert – hovedinteressen lå i natur- og kunstfilosofien fra midten av 1790-tallet og en håndfull år etter århundreskiftet.
=== Revitalisering ===
Først fra 1930-tallet vekker Frihetsskriftet bredere interesse. Martin Heidegger sier om boken på under hundre sider: «Det er Schellings største bragd, og […] samtidig et av de dypeste i tysk og dermed i vestlig filosofi». Hans Urs von Balthasar betegnet skriftet som «den tyske idealismens mest titaniske verk». Paul Tillich skriver: «[…] det jeg lærte fra Schelling ble bestemmende for min egen filosofiske og teologiske utvikling». Sergej N. Bulgakov,Nikolaj Berdjajev, Manfred Frank, Karl Jaspers, Ernst Bloch, Franz Rosenzweig, Karl Barth og Gabriel Marcel har også støttet seg på teksten, og i senere tid Jürgen Habermas, Slavoj Žižek og Jean-Luc Nancy.Med det berømte seminaret i Bad Ragaz 1954, fikk oppmerksomheten rundt Schellings filosofi en betydelig revitalisering. Etablerte forskere, som Jaspers, Manfred Schröter, Horst Fuhrmans, Ernst Benz, Hermann Zeltner og Walter Schulz, bidro med studier som understøttet Schellings unike historiske og filosofiske betydning. Også den unge Habermas, som i likhet med Tillich doktorerte på Schelling, ga vektige innlegg. Interessen for Schelling vendte seg nå også mot hans senere arbeider. Jaspers fremstiller ham således som en forløper for eksistensialismen. Schulz mener at Schelling hadde fullbyrdet tysk idealisme med sin sene filosofi, og var den som hadde løst de filosofiske problemene som Hegel hadde etterlatt.Die Weltalter-prosjektet har også vekket stor interesse. Eksempelvis Habermas legger vekt på det første utkastet, som brukes som grunnlag for en kritikk av Karl Marx og den marxistiske tradisjonens avvisning av metafysikken. Žižek har senere vært spesielt opptatt av det andre utkastet som han mener er «et av materialismens banebrytende verk» og foregriper arbeidene til Marx og psykoanalytikeren Jacques Lacan!
=== Psyke og natur ===
Spesielt System der Transzendentalen Idealismus er blitt oppfattet som en forløper for Sigmund Freuds Die Traumdeutung (1899). Sean J. MacGrath er mer generell: «Prototypene for tre av de viktigste modellene for det ubevisste i det tyvende århundret, det freudianske bio-personlige ubevisste, det jungianske kollektive ubevisste, og det lacanske semiotiske ubevisste, kan spores tilbake til Schelling.» En rekke nye studier forfølger disse perspektivene. Koblet løselig til dette har Schellings mytologiteori også vekket fornyet interesse. Ernst Cassirer krediterte Schelling for å ha «etablert et nytt grunnleggende prinsipp for forståelsen av mytene», og inkorporerte den også i sin fortolkning av symbolske former.
I kurset om naturen 1957–1958 sammenlignet Maurice Merleau-Ponty sitt eget ontologi-prosjekt med Schellings, og snakker om en «psykoanalyse av naturen». På 1970-tallet fikk naturfilosofi større oppmerksomhet ettersom miljøspørsmålene ble mer presserende. Schellings naturfilosofi, særlig hans intensjon om å utarbeide et program som fastholdt naturen og det sjelelige liv i et samlende perspektiv, ble hentet frem. Ikke minst har Iain H. Grant har tatt for seg aktualiteten i Schellings naturfilosofi: «[…] schellingiansk naturfilosofi er ikke bare et nåtidig problem, men et uferdig prosjekt av den mest konsistente metafysiker i det forrige århundre». Med den moderne fysikkens begrep om ‘enhetsfeltet’ for naturens grunnleggende krefter, har også Schelling fanget ny oppmerksomhet hos enkelte.Devin Z. Shaw skriver: «Det er bemerkelsesverdig at lenge etter at Schelling hadde gitt opp de politiske og sosiale effektene av kunst fortsatte begge visjonene, én revolusjonær og den andre konservativ, å gi gjenlyd gjennom det 19. og det 20. århundre». Influert av Schelling mente eksempelvis den jungianske kunstkritikeren Herbert Read at kunst var en psykologisk prosess som hadde utviklet seg samtidig med bevissthetens evolusjon; kunst var derfor grunnleggende et biologisk fenomen. Schelling har vekket interesse på den tyske kunstscenen, spesielt hva angår romantikkens litteratur og visuell kunst, fra slutten av 1960-tallet; det være seg fra Philipp Otto Runge, Gerhard Richter eller en Joseph Beuys.
Særlig fra omkring 1970 har det vært en sterkt økende opptatthet av Schelling i internasjonal akademia, og i dag har han inntatt en selvsagt rolle blant filosofihistoriens vesentlige og aktuelle tenkere.
== Verker ==
Samlede verker:
Utvalgte arbeider (med engelske og skandinaviske oversettelser):
(1)
Vom Ich als Prinzip der Philosophie oder über das Unbedingte im menschlichen Wissen, 1795, SW 1:149-244.
Of the I as the Principle of Philosophy or on the Unconditional in Human Knowledge, i The Unconditional in Human Knowledge: Four Early Essays 1794–6, overs. og komm. F. Marti, Bucknell University Press, 1980, 63-155. ISBN 978-0-8387-2020-2.
Philosophische Briefe über Dogmatismus und Kriticismus, 1795, SW 1:281-342.
Philosophical Letters on Dogmatism and Criticism, i The Unconditional in Human Knowledge, 156-218. ISBN 978-0-8387-2020-2.(2)
Abhandlung zur Erläuterung des Idealismus der Wissenschaftslehre, 1796, SW 1:343-452.
Ideen zu einer Philosophie der Natur als Einleitung in das Studium dieser Wissenschaft, 1797, SW 2:275-343.
Ideas for a Philosophy of Nature: as Introduction to the Study of this Science, overs. E. E. Harris, P. Heath, intro. R. Stern, Cambridge University Press, 1988. ISBN 978-0-521-35733-3.
Von der Weltseele, eine Hypothese der höheren Physik, 1798, SW 2:345-584.
Iain H. Grant, «F.W.J. Schelling, ‘On the World Soul’, Translation and Introduction», i Collapse, Vol. VI, Urbanomic, 2010, s. 58-95. ISBN 978-0-9553087-7-2.
System des transcendentalen Idealismus, 1800, SW 3:327-634.
System of Transcendental Idealism, overs. P. Heath, intro. M. Vater, University Press of Virginia, 1978. ISBN 978-0-8139-1458-9.
Ueber den wahren Begriff der Naturphilosophie und die richtige Art ihre Probleme aufzulösen, 1801, SW 4:79-104.(3)
Darstellung meines Systems der Philosophie, 1801, SW 4:105-212.
«Presentation of My System of Philosophy», overs. M. Vater, The Philosophical Forum, 32 (4), Winter 2001, s. 339-371.
Bruno oder über das göttliche und natürliche Prinzip der Dinge, 1802, SW 4:213-332.
Bruno, or On the Natural and the Divine Principle of Things, trans., intro. M. Vater, State University of New York Press, 1984. ISBN 978-0-87395-793-9.
Vorlesungen über die Methode des akademischen Studiums, 1802, SW 5:207-352.
On University Studies, overs. E. S. Morgan, red. N. Guterman, Ohio University Press, 1966.
Föreläsningar om metoden för akademiska studier, innl., overs. S.-E. Liedman, Diadalos, 1988. ISBN 9789186320287.
Philosophie der Kunst, forelesninger 1802/3, SW 5:353-736.
The Philosophy of Art, red., overs., intro. D.W. Stott, forord D. Simpson, Minnesota University Press, 1989. ISBN 978-0-8166-1683-1.
Philosophie und Religion, 1804, SW 6:11-70.
Philosophy and Religion, overs. K. Ottmann, Spring Pubications, 2009. ISBN 978-0-88214-593-8.
System der gesamten Philosophie und der Naturphilosophie insbesondere, forelesning 1804, SW 6:131-576.(4)
Darlegung des wahren Verhältnisse der Naturphilosophie zu der verbesserten Fichteschen Lehre, 1806, SW 7:1-126.
Aus den Jahrbüchern der Medizin als Wissenschaft, 1806, SW 7:127-288.(5)
Philosophische Untersuchungen über das Wesen der menschlichen Freiheit und die damit zusammenhängenden Gegenstände, 1809, SW 7:331-416.
Philosophical Investigations into the Essence of Human Freedom, overs. J. Love and J. Schmidt, SUNY Press, 2006. ISBN 978-0-7914-6874-6.
Om menneskets frihet, overs., forord, noter B. Hansen, Ø. Skar, innl. J.-E. Ebbestad Hansen, H. Aschehoug & Co, 2013. ISBN 9788203354236.
Clara. Oder über den Zusammenhang der Natur- mit der Geisterwelt, (uferdig manuskript) 1810/11, SW 9:1-110.
Clara: or On Nature’s Connection to the Spirit World, overs. F. Steinkamp, State University of New York Press, 2002. ISBN 978-0-7914-5408-4.(6)
Die Weltalter. Fragmente. In den Urfassungen von 1811 und 1813, (1. og 2. utkast) red. M. Schröter, Biederstein und Leibniz, 1946.
The Abyss of Freedom/Ages of the World (The Body, In Theory: Histories of Cultural Materialism), (2. utkast) overs. J. Norman, med essay av S. Žižek, The University of Michigan Press, 1997. ISBN 978-0-472-06652-0.
Die Weltalter, Bruchstuck, (3. utkast) 1814/15, SW 8:196-344.(7)
Erlangen Vorträge, 1821, SW 9:207-252.(8)
System der Weltalter, forelesning 1827/28, etter E. von Lassaulx, red. S. Peetz, Klostermann, 1990. ISBN 978-3-465-02207-7.
Zur Geschichte der neueren Philosophie, forelesning 1827/28, SW 10:1-200.
On the History of Modern Philosophy, overs., intro. A. Bowie, Cambridge University Press, 1994, ISBN 978-0-521-40861-5.
Vorrede zu einer philosophischen Schrift V. Cousins [V. Cousin, Über französische und deutsche Philosophie, J.G. Cotta, 1834], SW 10:201-224.
Philosophie der Offenbarung 1841/42 [Paulus-Nachschrift, C.W. Leske, 1843], red., innl., tillegg M. Frank, Suhrkamp, 1993. ISBN 978-3-518-27781-2.
Erste Vorlesung in Berlin, forelesning 1841, SW 14: 357-367.
Philosophie der Offenbarung. Erster Teil, rev. forelesninger 1844/45, SW 13:1-530.
The Grounding of Positive Philosophy: The Berlin Lectures, overs. B. Matthews, SUNY Press, 2007. ISBN 978-0-7914-7130-2.
Historisch-Kritische Einleitung in die Philosophie der Mythologie, forelesninger 1842, SW 11:1-252.
Historical-Critical Introduction to the Philosophy of Mythology, overs. M. Richey, M. Zisselsberger, forord J.M. Wirth, State University of New York Press, 2008. ISBN 978-0-7914-7132-6.
== Litteratur ==
Hans Michael Baumgartner, Harald Korten, Schelling, C.H. Beck, 1996. ISBN 978-3-406-38935-1.
Ernst Benz, The Mystical Sources of German Romantic Philosophy [Vrin, 1968], overs. B.R. Reynolds, E.M. Paul. Pickwick Publications, 2009. ISBN 978-0-915138-50-0.
Andrew Bowie, Schelling and Modern European Philosophy: an Introduction, Routledge, 1993. ISBN 978-0-415-75635-8.
Robert F. Brown, The Later Philosophy of Schelling. The Influence of Boehme on the Works of 1809–1815, Bucknell University Press, 1977. ISBN 978-0-8387-1755-4.
Louis Dupré, «The Role of Mythology in Schelling’s Late Philosophy», i The Journal of Religion, bd. 87, nr. 1 (January 2007), 1-20.
Matt Ffytche, The Foundation of the Unconscious: Schelling, Freud and the Birth of the Modern Psyche, Cambridge University Press, 2012. ISBN 978-0-521-76649-4.
Manfred Frank, Der unendliche Mangel an Sein: Schellings Hegelkritik und die Anfänge der Marxschen Dialektik, Suhrkamp, 1975. ISBN 978-3-7705-2746-5.
Manfred Frank, Eine Einführung in Schellings Philosophie, Suhrkamp, 1985. ISBN 978-3-518-28120-8.
Iain Hamilton Grant, Philosophies of Nature after Schelling, Bloomsbury Academic, 2008. ISBN 978-1-84706-432-5.
Martin Heidegger, Schelling’s Treatise on the Essence of Human Freedom [Niemayer, 1971], overs. J. Stambaugh, Ohio University Press, 1985. ISBN 978-0-8214-0691-5.
Friedemann Horn, Schelling and Swedenborg: Mysticism and German Idealism [Swedenborg-Verlag, 1954], overs. G.F. Dole, Swedenborg Foundation, 1997. ISBN 978-0-87785-186-8.
Michelle Kosch, Freedom and Reason in Kant, Schelling, and Kierkegaard, Oxford University Press, 2010. ISBN 978-0-19-957794-1.
John Laughland, Schelling versus Hegel. From German Idealism to Christian Metaphysics, Ashgate, 2007. ISBN 978-0-7546-6118-4.
Werner Marx, The Philosophy of F.W.J. Schelling: History, System, Freedom, Bloomington: Indiana University Press, 1984. ISBN 978-0-253-34445-8.
Bruce Matthews, Schelling’s Organic Form of Philosophy: Life as the Schema of Freedom, State University of New York Press, 2011. ISBN 978-1-4384-3411-7.
Sean J. McGrath, The Dark Ground of Spirit: Schelling and the Unconscious, Routledge, 2012. ISBN 978-0-415-49212-6.
Franz G. Nauen, Revolution, Idealism and Human Freedom: Schelling, Hölderlin and Hegel and the Crisis of Early German Idealism, Martinus Nijoff, 1971. ISBN 9789024751174.
Judith Norman, Alistair Welchman, red., The New Schelling, London: Continuum, 2004. ISBN 978-0-8264-6942-7.
Thomas F. O’Meara, Romantic Idealism and Roman Catholicism: Schelling and the Theologians, University of Notre Dame Press, 1982. ISBN 978-0-268-01610-4.
Lara Ostaric, (red.), Interpreting Schelling: Critical Essays, Cambridge University Press, 2014. ISBN 978-1-107-01892-1.
Walter Schulz, Die Vollendung des deutschen Idealismus in der Spätphilosophie Schellings [1975], Neske, 1986. ISBN 978-3-7885-0048-1.
Dale E. Snow, Schelling and the End of Idealism, SUNY Press, 1996. ISBN 978-0-7914-2746-0.
Xavier Tilliette, Schelling: Biographie [Calmann-Lévy, 1999], overs. S. Schaper, Klett-Cotta, 2004. ISBN 978-3-608-94225-5.
Alan White, Schelling. An Introduction to the System of Freedom, Yale University Press, 1983. ISBN 978-0-300-02896-6.
Jason M. Wirth, The Conspiracy of Life: Meditations on Schelling and His Time, State University of New York Press, 2003. ISBN 978-0-7914-5794-8.
Jason M. Wirth, red., Schelling Now: Contemporary Readings, Indiana University Press, 2004. ISBN 978-0-253-34438-0.
Slavoj Žižek, The Indivisible Remainder: Essays on Schelling and Related Matters, Verso, 1996. ISBN 978-1-85984-094-8.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Gut recherchierte Biographien der Frühromantiker.
Biographie mit Ansätzen zu Schellings Philosophie
Biographie Caroline Schelling
Bibliographie Deutscher Idealismus – F.W.J. Schelling
www.schelling.org
Works by or about Friedrich Wilhelm Joseph Schelling at Internet Archive | . ISBN-lenker må formateres riktig, altså slik at de går til Spesial:Boklenker, ved at det bare skrives «ISBN XXXXXXXXXXXXX». | 10,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sicilia | 2023-02-04 | Sicilia | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sicilia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Italia'] | Sicilia (italiensk: Regione Siciliana; siciliansk: Sicilia) er en autonom region i Italia, og Middelhavets største øy. Den har et areal på 25 700 km², og 5,1 millioner innbyggere.
Regionshovedstaden er Palermo, og hovedstedene i de administrative enhetene under regionen er Catania, Messina, Siracusa, Trapani, Enna, Caltanissetta, Agrigento og Ragusa.
Regionsflagget er diagonalt delt med rød over gul, med trinacriasymbolet i midten. Symbolet blir også kalt triskele og figurerer også i flaggene til øya Man og Bretagne. I eldre tider kalte man i Norden Sicilia for Sikiløy.
| Sicilia (italiensk: Regione Siciliana; siciliansk: Sicilia) er en autonom region i Italia, og Middelhavets største øy. Den har et areal på 25 700 km², og 5,1 millioner innbyggere.
Regionshovedstaden er Palermo, og hovedstedene i de administrative enhetene under regionen er Catania, Messina, Siracusa, Trapani, Enna, Caltanissetta, Agrigento og Ragusa.
Regionsflagget er diagonalt delt med rød over gul, med trinacriasymbolet i midten. Symbolet blir også kalt triskele og figurerer også i flaggene til øya Man og Bretagne. I eldre tider kalte man i Norden Sicilia for Sikiløy.
== Geografi ==
Sicilia er skilt fra fastlandet ved det 3 km brede Messinastredet. Den smale delen av Middelhavet som skiller Sicilia og Tunisia kalles Siciliastredet, og havområdet nord for øya kalles Tyrrenhavet. Mot nord ligger De eoliske øyer, mot vest Egadiøyene, mot nordvest Ustica og mot sørvest De pelagiske øyer; alle disse er administrativt underlagt Sicilia.
Nordkysten er mer forreven enn sørkysten, som preges av halvmåneformede strender. Den nordøstre delen av øya er fjellrik, med Peloritani-, Nebrodi- og Madoniefjellene. Vulkanen Etna i nærheten av Catania er Sicilias høyeste (3263 m); nest høyest er Pizzo Carbonera (1979 m). Sicilia er nesten fri for innsjøer og elver med helårs vannføring.
== Klima ==
Klimaet er typisk middelhavsklima med varme, tørre somre og milde og noe fuktigere vintre.
== Næringsliv ==
Sicilia har i to årtusener vært regnet som en av Italias viktigste kornprodusenter. Andre viktige jordbruksprodukter er oliven og vin. Svovelgruver rundt Caltanissetta brakte gode inntekter i det 18. århundre, men gruveindustrien har vært i nedgang siden 1950-tallet.
== Infrastruktur ==
Øya har et nettverk av motorveier, og et jernbanenett drevet av det statlige selskapet Trenitalia.
Det er to internasjonale flyplasser: Palermo internasjonale flyplass og Catania-Fontanarossa flyplass. Det finnes mindre flyplasser i Trapani og på øyene Pantelleria og Lampedusa.
== Administrativ inndeling ==
Sicilia er inndelt i seks frie kommunale konsortier (libero consorzio comunale) og tre storbyområder (città metropolitana):
Agrigento
Caltanissetta
Catania
Enna
Messina
Palermo
Ragusa
Siracusa
TrapaniReformer vedtatt og gjennomført på Sicilia i årene 2014–2017 erstattet systemet med provinser med frie kommunale konsortier og storbyområder. De gamle provinsene var Agrigento, Caltanissetta, Catania, Enna, Messina, Palermo, Ragusa, Siracusa og Trapani.
== Siciliansk språk ==
Selv om italiensk er det offisielle språket, snakker de fleste sicilianere sin egen dialekt som kalles Sicilianu. Det er et romansk språk med noen ord fra arabisk, høytysk, katalansk, fransk og spansk. Varianter snakkes i Reggio di Calabria og det sørlige Puglia på det italienske fastlandet.
== Historie ==
De tidligste kjente mennesker på Sicilia var stammer som av greske forfattere ble kalt elymerne, sikanerne og sikeliene. Den sistnevnte var den siste gruppen som kom til øya, og hører til samme folkegruppe som flere stammer i det sørlige Italia.
=== Gresk kolonisering ===
Sicilia ble kolonisert av fønikere, punere fra Kartago og grekere fra 8. århundre f.Kr. Den viktigste greske kolonien var Syrakus (dagens Siracusa) i 734 f.Kr.; andre greske kolonier var Gela, Akragas (dagens Agrigento), Selinunt, Himera, Megara Hyblaea, Zankle, Leontini, Helorus og Messene. De ble opprettet som selvstendige bystater, og utgjørde en viktig del av Magna Graecia, det greske området som også innbefattet Sør-Italia. Selv om byene var selvstendige, beholdt de bånd til moderbyen, noe som ledet blant annet til athenernes sicilianske ekspedisjon under andre peloponneserkrig.
Dagens Palermo var opprinnelig en kartagensk by med navnet Zis - grekerne kalte den Panormos, som har blitt forvansket til det moderne navnet. Omkring byen er det funnet flere hundre fønikiske og kartagenske gravsteder. Det var strid mellom grekerne og kartagenerne om kontrollen over området, som aldri ble fullt ut hellenisert.
=== Romerne ===
I 3. århundre f.Kr. kom romerne inn som aktør på Sicilia, i forbindelse med den såkalte messanske krise. Dette førte til første punerkrig mellom Roma og Kartago. Da krigen endte i 242 f.Kr. var hele Sicilia underlagt romersk kontroll.
Under andre punerkrig gjorde flere sicilianske byer opprør mot romerne da de så kartagenerne framganger tidlig i krigen. Roma sendte nye styrker til øya, og det var ved denne anledning at Arkimedes ble drept under beleiringen av Syrakus. Kartago kontrollerte en kort periode deler av Sicilia, men ble til slutt drevet vekk. I 210 f.Kr. rapporterte den romerske konsulen M. Valerian at det ikke var igjen noen kartagenere på Sicilia.
Øyas status som romersk provins var dermed klar, en situasjon som vedvarte i seks århundrer. Dens viktigste rolle i Romerriket var å forsyne hovedstaden med korn. Det ble ikke gjort noen stor innsats for å romanisere befolkningen, som i stor grad holdt på sin greske kultur og det greske språket.
=== Bysantinsk ===
I 440 ble Sicilia erobret av vandalkongen Geiserik. Noen årtier senere tok ostrogoterne over, og beholdt kontrollen til 535, da den bysantinske generalen Belisarius erobret øya. Ostrogoterne under Totila tok den tilbake allerede i 550, men dette varte ikke lenge; i 552 tok den bysantinske generalen Narses øya, og den var en del av Det bysantinske riket inntil araberne gradvis tok over i årene 827–965.
=== Kongedømmet Sicilia ===
De neste som erobret Sicilia var Robert Guiscard og broren Roger som var normanniske grever av Huset Hauteville, som tok over i årene 1060–1090. I 1130 ble Sicilia et eget normannerkongedømme.
Fra 1194 ble Sicilia styrt av det tyske Hohenstaufendynastiet. De gjorde i 1220 Palermo til sitt hovedsete. I 1266 førte en konflikt mellom Hohestaufenhuset og Den hellige stol til at Karl I av Napoli invaderte øya. Det franske styret ble ikke populært, og i 1282 gjorde sicilianerne opprør (den sicilianske vesper), etterfulgt av Peter III av Aragóns invasjon.
Fra 1479 ble øya styrt av de spanske kongene. To store katastrofer rammet Sicilia i denne perioden: En svært dødelig pestepidemi i 1656 og et kraftig jordskjelv i 1693.
1713–1720 ble Sicilia styrt fra Savoia, og deretter av de østerrikske habsburgerne. I 1734 ble øya innlemmet i en union med kongedømmet Napoli.
=== Italias samling ===
I det 19. århundre var det flere opprør mot kongen, med revolusjonsforsøkene i 1820 og 1848 som de viktigste i første halvdel av århundret. I 1860 ble Sicilia innlemmet i Italia etter at Giuseppe Garibaldi hadde ledet en militær ekspedisjon på øya.
Mot slutten av 1800-tallet begynte de gamle forbundene som er grunnlaget for mafiaen å vokse seg sterkere, og ble sterkt involvert i kriminalitet. Den store utvandringen til USA førte fenomenet dit. Under fasciststyret fra 1920-tallet ble mafiaen sterkt svekket, men etter den allierte invasjonen under andre verdenskrig blomstret den opp. Siden 1990-tallet har en rekke arrestasjoner ført til en svekkelse av mafiaen, men det har også vært tilbakeslag for rettsvesenet, som drapene på dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino i 1992.
I 1946 ble Sicilia en autonom region, og i etterkrigstiden har det kommet store overføringer fra Cassa per il Mezzogiorno, et fond for utvikling av det sørlige Italia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sicily – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sicilia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder fra Sicilia her og her
(en) Piccolo, Salvatore (2018). Bronze Age Sicily. Ancient History Encyclopedia | Sicilia (italiensk: Regione Siciliana; siciliansk: Sicilia) er en autonom region i Italia, og Middelhavets største øy. Den har et areal på km², og 5,1 millioner innbyggere. | 10,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Persons%C3%B8ker | 2023-02-04 | Personsøker | ['Kategori:Alarmer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mobiltelefoni'] | En personsøker er et mobilt apparat som kan motta enkle meldinger i form av radiosignaler sendt fra en basisenhet, f.eks. en telefon.
Det første personsøker-lignende systemet ble innført i politiet i Detroit, USA i 1921, men den første telefon-baserte personsøkeren ble patentert av Alfred J. Gross i 1949, og ble brukt fra 1950 på Jewish Hospital i New York City. I 1958 godkjente Federal Communications Commission bruken av personsøkere for publikum, og i 1959 laget Motorola en personsøker som de kalte «pager».Bell Laboratories utviklet en personsøker kalt «Bellboy», som ble vist frem på World's Fair i Seattle i 1962. Når man ble oppringt, måtte man ringe tilbake til et tjenestesenter som videreformidlet den opprinnelige beskjeden.Deres «Pageboy I», som kom på markedet i 1964, ble den første personsøkeren som ble en stor suksess blant vanlige brukere i USA.I Japan ble personsøkertjenesten innført i 1968, og den skal etter plan avsluttes i september 2019.På verdensbasis var personsøkerne meget populære i 1980- og 1990-årene.Personsøkeren fungerer bare én vei, slik at den kun kan motta meldinger (ikke sende og kvittere for meldinger). Personsøkeren var det første mobile teleutstyret som fikk volum i markedet. Personsøkeren var et svært nyttig hjelpemiddel før mobiltelefonen ble allemannseie, da den gjorde det mulig å nå folk på farten på en enkel måte. De kunne motta et telefonnummer og så gå til nærmeste fasttelefon og ringe tilbake.
Som offentlig tjeneste har mobiltelefonen og meldings- og teksttjenestene knyttet til denne overtatt helt. Enkelte virksomheter som f.eks. sykehus har fortsatt interne personsøkertjenester med «beepere» eller «summere» som varsler medarbeidere om at det er nødvendig å ta kontakt.
I Norge tilbød Televerket offentlig personsøkertjeneste fra 1984. I 1986 bodde 70% av befolkningen i de områdene som var dekket av tjenesten. Tjenesten ble nedlagt 1. september 2003 etter mindre enn 20 års drift.
De tidligste personsøkerne benyttet 27 MHz båndet.
Personsøkere bruker signalkodingen POCSAG, og Telenors tjeneste sendte på 169.800 MHz med 1200 baud.
Fortsatt er personsøkere i drift knyttet til andre radiosignaler. Typisk er brannvesen og helsetjeneste som benytter VHF båndet omkring 160-170 MHz. Ofte benyttet de samme frekvens som etatens lukkede VHF-nett og det lukkede nettets sendeutstyr. Slik sett er disse personsøkerne i realiteten en helt ordinær radiomottaker med tilleggsfunksjon ved at man kan sende oppkall til denne radiomottakeren.
| En personsøker er et mobilt apparat som kan motta enkle meldinger i form av radiosignaler sendt fra en basisenhet, f.eks. en telefon.
Det første personsøker-lignende systemet ble innført i politiet i Detroit, USA i 1921, men den første telefon-baserte personsøkeren ble patentert av Alfred J. Gross i 1949, og ble brukt fra 1950 på Jewish Hospital i New York City. I 1958 godkjente Federal Communications Commission bruken av personsøkere for publikum, og i 1959 laget Motorola en personsøker som de kalte «pager».Bell Laboratories utviklet en personsøker kalt «Bellboy», som ble vist frem på World's Fair i Seattle i 1962. Når man ble oppringt, måtte man ringe tilbake til et tjenestesenter som videreformidlet den opprinnelige beskjeden.Deres «Pageboy I», som kom på markedet i 1964, ble den første personsøkeren som ble en stor suksess blant vanlige brukere i USA.I Japan ble personsøkertjenesten innført i 1968, og den skal etter plan avsluttes i september 2019.På verdensbasis var personsøkerne meget populære i 1980- og 1990-årene.Personsøkeren fungerer bare én vei, slik at den kun kan motta meldinger (ikke sende og kvittere for meldinger). Personsøkeren var det første mobile teleutstyret som fikk volum i markedet. Personsøkeren var et svært nyttig hjelpemiddel før mobiltelefonen ble allemannseie, da den gjorde det mulig å nå folk på farten på en enkel måte. De kunne motta et telefonnummer og så gå til nærmeste fasttelefon og ringe tilbake.
Som offentlig tjeneste har mobiltelefonen og meldings- og teksttjenestene knyttet til denne overtatt helt. Enkelte virksomheter som f.eks. sykehus har fortsatt interne personsøkertjenester med «beepere» eller «summere» som varsler medarbeidere om at det er nødvendig å ta kontakt.
I Norge tilbød Televerket offentlig personsøkertjeneste fra 1984. I 1986 bodde 70% av befolkningen i de områdene som var dekket av tjenesten. Tjenesten ble nedlagt 1. september 2003 etter mindre enn 20 års drift.
De tidligste personsøkerne benyttet 27 MHz båndet.
Personsøkere bruker signalkodingen POCSAG, og Telenors tjeneste sendte på 169.800 MHz med 1200 baud.
Fortsatt er personsøkere i drift knyttet til andre radiosignaler. Typisk er brannvesen og helsetjeneste som benytter VHF båndet omkring 160-170 MHz. Ofte benyttet de samme frekvens som etatens lukkede VHF-nett og det lukkede nettets sendeutstyr. Slik sett er disse personsøkerne i realiteten en helt ordinær radiomottaker med tilleggsfunksjon ved at man kan sende oppkall til denne radiomottakeren.
== Referanser == | En personsøker er et mobilt apparat som kan motta enkle meldinger i form av radiosignaler sendt fra en basisenhet, f.eks. | 10,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giovanni_Falcone | 2023-02-04 | Giovanni Falcone | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 18. mai', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Italienske dommere', 'Kategori:Italienske jurister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer fra Palermo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giovanni Falcone (født 18. mai 1939 i Palermo, død 23. mai 1992 i Capaci nær Palermo) var en italiensk dommer som på 1980- og 1990-tallet fikk en hovedrolle i kampen mot mafiaen, og ble myrdet på grunn av dette.
Etter at en kampanje mot mafiaen på Sicilia oppnådde viktige resultater, slo mafiaen tilbake med drapene på Falcone og hans kollega Paolo Borsellino (som døde kort tid senere, den 19. juli 1992). Falcone ble drept da han sammen med sin kone Francesca Morvillo – som også var dommer – og sine livvakter kjørte på motorveien mellom Palermo og Palermo internasjonale flyplass, som dengang het Punta Raisi. En bombe under veien ble detonert da de passerte i en fart som ble beregnet til omkring 160 km/t. Alle i bilen omkom momentant.
Etterforskere mener at mordet ble bestilt av Salvatore Riina, som senere er fengslet for livstid for andre forbrytelser.
Flyplassen i Palermo fikk etter drapene navnet «Aeroporto Falcone e Borsellino», og et minnesmerke av kunstneren Tommaso Geraci med inskripsjonen «Falcone - Borsellino - De Andre - Det nye Sicilias stolthet» er reist der.
| Giovanni Falcone (født 18. mai 1939 i Palermo, død 23. mai 1992 i Capaci nær Palermo) var en italiensk dommer som på 1980- og 1990-tallet fikk en hovedrolle i kampen mot mafiaen, og ble myrdet på grunn av dette.
Etter at en kampanje mot mafiaen på Sicilia oppnådde viktige resultater, slo mafiaen tilbake med drapene på Falcone og hans kollega Paolo Borsellino (som døde kort tid senere, den 19. juli 1992). Falcone ble drept da han sammen med sin kone Francesca Morvillo – som også var dommer – og sine livvakter kjørte på motorveien mellom Palermo og Palermo internasjonale flyplass, som dengang het Punta Raisi. En bombe under veien ble detonert da de passerte i en fart som ble beregnet til omkring 160 km/t. Alle i bilen omkom momentant.
Etterforskere mener at mordet ble bestilt av Salvatore Riina, som senere er fengslet for livstid for andre forbrytelser.
Flyplassen i Palermo fikk etter drapene navnet «Aeroporto Falcone e Borsellino», og et minnesmerke av kunstneren Tommaso Geraci med inskripsjonen «Falcone - Borsellino - De Andre - Det nye Sicilias stolthet» er reist der.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Giovanni Falcone – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Giovanni Falcone (født 18. mai 1939 i Palermo, død 23. | 10,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claus_von_Stauffenberg | 2023-02-04 | Claus von Stauffenberg | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere i 20. juli-attentatet', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Henrettede tyskere', 'Kategori:Huset Schenk von Stauffenberg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militære opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Personer fra Landkreis Günzburg', 'Kategori:Personer henrettet ved skyting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen-Scheppach i Bayern, Tyskland, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser (sist oberst i generalstaben) og sentral i motstandsarbeidet blant offiserene i Wehrmacht mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han ledet det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Adolf Hitler i 1944, kjent som 20. juli-attentatet. Stauffenberg plasserte selv bomben i Hitlers møterom i hovedkvarteret Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen, men ble arrestert da han kom tilbake til Berlin med fly samme kveld og henrettet ved skyting. Stauffenbergs nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort.
Attentatet medvirket til en alvorlig svekkelse av Hitlers fysiske og mentale tilstand og til at Hitler i økende grad mistrodde Wehrmacht. I tillegg ble en rekke Wehrmacht-offiserer henrettet etter summariske rettssaker i Volksgerichtshof under ledelse av den beryktede Roland Freisler.
| Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen-Scheppach i Bayern, Tyskland, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser (sist oberst i generalstaben) og sentral i motstandsarbeidet blant offiserene i Wehrmacht mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han ledet det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Adolf Hitler i 1944, kjent som 20. juli-attentatet. Stauffenberg plasserte selv bomben i Hitlers møterom i hovedkvarteret Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen, men ble arrestert da han kom tilbake til Berlin med fly samme kveld og henrettet ved skyting. Stauffenbergs nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort.
Attentatet medvirket til en alvorlig svekkelse av Hitlers fysiske og mentale tilstand og til at Hitler i økende grad mistrodde Wehrmacht. I tillegg ble en rekke Wehrmacht-offiserer henrettet etter summariske rettssaker i Volksgerichtshof under ledelse av den beryktede Roland Freisler.
== Bakgrunn ==
Utdypende artikkel: Schenk von StauffenbergClaus Schenk Graf von Stauffenberg ble født som den yngste av tre sønner i Jettingen i Schwaben i nærheten av Ulm, i Kongeriket Württemberg, i en av de eldste og fornemste sørtyske og katolske aristokratiske familier. Hans foreldre var Württembergs siste overhoffmarskalk, grev Alfred Schenk von Stauffenberg, og Caroline von Üxküll-Gyllenband. Gjennom sin mor nedstammet han også fra prøyssiske protestanter, som den berømte prøyssiske generalen og hærreformatoren August von Gneisenau. Hans navn Schenk er en adelstittel som henviser til rollen som leder for kongelige husholdninger (jamfør det norske ordet munnskjenk), mens det siste navnet viser til Burg Stauffenberg, et tidligere slott i Württemberg. Den katolske fyrstbiskopen Johann Franz Schenk von Stauffenberg var fra samme familie.
Stauffenbergs oppvekst var hovedsakelig i Stuttgart, hvor familien bodde i en tjenesteleilighet i Altes Schloss og om sommeren på familiegodset ved Albstadt-Lautlingen, ca. 100 km sør for byen. Han vokste opp sammen med de to år eldre tvillingbrødrene Berthold og Alexander. Også Claus hadde en tvillingbror, Konrad Maria, men han døde dagen etter fødselen.
== Utdannelse og politisk utvikling ==
Stauffenberg fikk sin skolegang på de beste skolene i Stuttgart. Han og brødrene tilhørte kretsen rundt Stefan George, med særlig fokus på europeisk litteratur, kunst, filosofi og historie. Slik ville de være med på å skape det nye åndelige Tyskland. Til tross for disse interessene og en noe svak helse valgte han en militær karriere. Etter abitur i 1926 forlot han Stuttgart og ble medlem av familieregimentet i Bamberg, i rytter- og kavaleriregiment 17.
Han ble etter det første året av offisersutdannelsen tildelt seremoniell sabel for særlig gode resultater, og ble samtidig utnevnt til løytnant. Hans overordnede beskrev ham «som svært intelligent og med over gjennomsnittlige evner, både taktisk og teknisk forståelse» og «en ekspert i å løse uenigheter ved å opptre som mellommann og glatte ut krangler».
Stauffenberg og hans miljø var konservative, tyske patrioter, og da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933 var Stauffenberg ikke i fullstendig opposisjon til deres ideer. Særlig var han positiv til ønsket om å løfte den tyske nasjonale selvbevissthet, men en del aspekter ved bevegelsen frastøtte ham. Han reagerte sterkt på den politiske ensrettingen etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen og bokbålet 10. mai 1933 på Opernplatz i Berlin da blant andre bøker av Heinrich Mann, Erich Maria Remarque, Karl Marx, Heinrich Heine, Ernst Bloch, Erich Kästner og Sigmund Freud ble brent. Viktig for ham var også de katolske biskopenes protest mot regimets krenkelser av kirkens uavhengighet. I denne kampen stod særlig biskop Clemens August von Galen sentralt. Etter De lange knivers natt i 1934 markerte Stauffenberg sin avsky ved å forlate et politisk møte hvor han representerte sitt regiment, da talerne begynte med jødehatske innlegg. Den kirkelige protesten mot regimet fikk sitt høydepunkt i 1937 da pave Pius XI utstedet encyklikaen Mit brennender Sorge («Med brennende sorg»).
Stauffenberg ble tatt opp ved hærens generalstabsskole i Berlin i 1936, og gikk ut som kullets beste elev i 1938 og ble knyttet til generalstaben.
Krystallnatten i november 1938 mente han brakte en stor skam over Tyskland. Disse hendelsene krenket dypt hans moral og rettferdighetsfølelse. Behandlingen av jødene og det nasjonalsosialistiske menneskesynet med den medfølgende undertrykkelsen av religionutøvelse førte til at den dypt religiøse katolikken Stauffenberg distanserte seg stadig mer fra det nasjonalsosialistiske styret.
== Offiserskarrière ==
Etter generalstabsskolen ble han utnevnt til kaptein, en grad han hadde de neste tre årene. Han arbeidet en periode ved generalstaben, men deltok sammen med sitt regiment, som ble del av den 6. panserdivisjonen, i inntoget i Sudetenland, samt felttoget i Polen i 1939. Under felttoget i Frankrike tjenestegjorde han i generalstaben og ble tildelt Jernkorset første klasse 31. mai 1940.
Graf von Stauffenberg var en hardhaus av de sjeldne. Han nektet blant annet å ta imot morfin under en operasjon der han amputerte høyre arm og flere fingre på venstre hånd. Han ble skadet under et angrep mot panserdivisjonen hans da han tjenestegjorde i Nord-Afrika.
1. januar 1941 ble han utnevnt til major. Under angrepet på Sovjetunionen den følgende sommeren tjenestegjorde han ved Oberkommando des Heeres. Den 1. januar 1943 ble han forfremmet til oberstløytnant, og overført til Afrikakorpset under ledelse av Erwin Rommel under Felttoget i Nord-Afrika. Der ble han 7. april 1943 truffet av britiske granater under et speideoppdrag og ble sterkt skadet. Han tilbrakte tre måneder på sykehus i München etter å ha mistet det venstre øyet, høyre hånd og den fjerde og femte fingeren på hans venstre hånd. Selv spøkte han senere med at han ikke visste hva han hadde gjort med alle ti fingre da han hadde dem. Han ble dekortert med Såretmerket i gull 14. april 1943 og Det tyske kors i gull 8. mai 1943.
== Politisk motstandsarbeid ==
Da hans onkel, grev Nikolaus von Üxküll-Gyllenband, ba ham bli medlem av motstandsbevegelsen mot nasjonalsosialistene i 1939, var det Stauffenbergs samvittighet og religiøse forpliktelse som førte til at han sluttet seg til denne. Utover i 1942 delte han den utbredte oppfatningen innen hærens offiserskorps at Hitler førte Tyskland mot undergang og var ansvarlig for et ufattelig tap av menneskeliv. Hitler måtte fjernes fra makten for å redde Tyskland fra den undergangen Hitler ledet dem mot. Som praktiserende katolikk hadde Stauffenberg lenge religiøse skrupler med tanke på drap, men etter katastrofen ved Stalingrad kom han til at det å ikke fjerne Hitler ville være mer moralsk forkastelig, og fant etter hvert ingen annen måte å nøytralisere Hitler på enn å måtte ta livet av ham. Ettertiden ga kanskje dette resonnementet rett, siden flere tyske liv gikk tapt i de ni månedene krigen varte etter 20. juli-attentatet enn i de foregående fem årene.
Selv om Graf von Stauffenberg bare var oberst av rang regnes han som operasjon Valkyries leder med en egen evne til å få med seg offiserer av høyere rang på attentatplanene.
I begynnelsen følte han seg maktesløs og ikke i posisjon til å hjelpe med å organisere et kupp, men forandret holdning under sitt lange sykehusopphold. Stauffenberg tok kontakt med motstandsbevegelsen mot det nasjonalsosialistiske styret og tilførte motstandsbevegelsen ny vitalitet. Da han ble frisk nok til å vende tilbake i aktiv tjeneste, var det som stabsoffiser ved overkommandoen for reservehæren i krigsministeriet i Bendlerblock i Berlin. Her var en av hans overordnede general Friedrich Olbricht, et aktivt medlem av Wehrmachts motstandsbevegelse. Dette ga dem en unik posisjon til å organisere et kupp. Reservestyrkene var formelt autorisert til å ta kontrollen over riket i tilfelle av uroligheter hvor kommunikasjon med den militære overkommandoen var blokkert.
== Attentatet 20. juli ==
Utdypende artikkel: 20. juli-attentatetStauffenbergs plan forutsatte at han var ved kontoret i Bendlerstrasse for å telefonere til regulære hærenheter og beordre dem til å arrestere ledere av politiske organisasjoner som Sicherheitsdienst og Gestapo, på den annen side var Stauffenberg den eneste av konspiratorene som hadde fast adgang til Hitlers daglige møter med den militære toppledelsen. Selv med bare tre fingre godtok Stauffenberg, som i 1944 ble forfremmet til oberst, å utføre attentatet selv. Det fant sted ved den militære overkommandoen «Wolfsschanze» i Rastenburg i Øst-Preussen den 20. juli 1944. Stauffenberg hadde med seg en dokumentveske pakket med to bomber og en enkel 10 til 15 minutters tidsutløser. Bombene var laget av uregistrert, beslaglagt engelsk sprengstoff fra nedskutte fly, skaffet til veie av oberst Wessel Freytag von Loringhoven.
Stauffenberg gikk inn i konferanserommet og plasserte dokumentvesken under bordet og forlot deretter rommet hurtig og ubemerket. Sammen med sin adjutant oberleutnant Werner von Haeften forlot de området og dro mot flyplassen, da de visste at det ville bli avsperret etter eksplosjonen. Da de i bilen hørte eksplosjonen og så røykutviklingen, var de overbevist om at ingen kunne ha overlevet. De var imidlertid ikke kjent med at vesken med bomben var blitt flyttet bak et kraftig bordben, og dette tok av så mye for eksplosjonen at Hitler reddet livet. Stauffenberg og Haeften fikk argumentert seg til en tillatelse til å forlate det sterkt bevoktede området og fly tilbake til Berlin. Mens de var i luften utgikk en ordre fra hovedkvarteret om å skyte ned flyet, men ordren havnet på bordet til deres medkonspirator, Friedrich Giorgi fra [[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffes]] stab, og han sørget for at den ble ignorert.
Hitler overlevde attentatet og kringkastet straks en melding på statsradioen som gjorde det åpenbart at kuppforsøket var mislykket. Straks etter ble konspiratorene overmannet i krigsministeriet, mens Stauffenberg ble skutt i skulderen.
== Henrettet ==
Generaloberst Friedrich Fromm, øverstkommanderende for reservestyrkene, kjente til planene, men hadde forholdt seg passiv. Da kuppet mislyktes, holdt han hasterettssak og dømte konspiratorene til døden. Dermed avslørte han sin kjennskap til planene og sin egen passivitet i forkant av attentatet, og ble selv dømt for høyforræderi og skutt.
Stauffenberg ble skutt samme natt, sammen med general Friedrich Olbricht, oberleutnant Werner von Haeften og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim på gårdsplassen i krigsministeriet i Bendlerblock på en improvisert standplass, bare opplyst av lyskasterne fra en lastebil. Da hans tur til å bli skutt kom, ropte Stauffenberg sine siste ord: Es lebe unser heiliges Deutschland! («Leve vårt hellige Tyskland!»). Fromm lot de henrettede få en ærefull begravelse med medaljer, men dagen etter ble likene tatt opp og brent uten medaljene. Stauffenbergs eldste bror og sentral deltaker i kuppforsøket, advokaten Berthold Schenk von Stauffenberg, ble henrettet 10. august ved langsom hengning i en pianostreng. Av brødrene overlevet bare Alexander Schenk von Stauffenberg, som var gift med piloten Melitta Schenk von Stauffenberg, og etter krigen ble professor i klassisk historie.
== Kaltenbrunners granskning ==
Sjef for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA) Ernst Kaltenbrunner hadde i kraft av sitt embede oppdraget å granske sammensvergelsens omfang. Han var kommet til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, var det slett ikke slik at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.
Kaltenbrunners granskning avdekket eller reflekterte i liten grad at Stauffenbergs rolle som attentatmann skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle i siste øyeblikk var blitt beordret bort fra Wolfsschanze, og at denne var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om den personlige begrunnelsen for både Stauffenberg og andre for å delta var tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn. For Stauffenberg selv framstod det som en unnlatelsessynd å ikke prøve å stoppe tyranniet, etter at han fikk anledning til dette gjennom sin adgang til de daglige møtene i Wolfsschanze.
Kaltenbrunners granskning bærer preg av at den ga Hitler de konklusjonene som han ønsket å få, ved å betone forankringen i de deler av offiserskorpset som Hitler avskydde mest, nemlig de velutdannede, tradisjonsbundne offisersfamiliene med adelig og religiøs bakgrunn. Særlig ble den katolske tilknytningen vektlagt av Kaltenbrunner, og dette må sees på bakgrunn av den motstanden og manglende gjennomslaget nasjonalsosialistene hadde i de katolske miljøene. Konspiratørene selv hadde et mer politisk perspektiv og så dette som en nasjonal redningsaksjon, selv om den individuelle begrunnelsen for å delta, for Stauffenberg og andre, var forankret i deres religiøsitet.
Når det gjelder sprengstoffet som var anvendt i attentatet, virket det som om det stammet fra minst fire ulike kilder. Takket være attentatmennenes forholdsregler klarte Gestapo bare å spore to av disse.
== Familien ==
Claus von Stauffenberg giftet seg med friherrinne (baronesse) Nina von Lerchenfeld den 26. november 1933 i Bamberg. De hadde fem barn, Berthold, Heimeran, Franz-Ludwig, Valerie og Constanze.
Himmler planla å utrydde konspiratørenes familier og navn fullstendig. Den planlagte blodhevnen ble imidlertid oppgitt. Stauffenbergs gravide hustru og hans eldste sønn Berthold ble sammen med alle familiemedlemmer over 15 år deportert til konsentrasjonsleir, hvor det femte barnet, Constanze, ble født i 1945. De yngre barna ble anbrakt i et barnehjem ved Bad Sachsa i Niedersachsen, og det var planer om å bortadoptere dem til nasjonalsosialistiske familier. Barna fikk andre etternavn (Stauffenberg-barna ble kalt Meister), og ble værende i barnehjemmet til krigens slutt. I krigens siste dager planla SS å henrette Stauffenbergs kone og barn, men gav opp planene da de oppdaget at britiske soldater var like i nærheten.
Enken Nina døde 2. april 2006. Deres sønn Berthold tok opp familietradisjonen og ble offiser. Han er nå pensjonert generalmajor.
Idag er Bendlerstraße i Berlin kjent som Stauffenbergstraße, adressen til Bendlerblock hvor han arbeidet og ble henrettet. Både Stuttgart, Karlsruhe, Hamburg, Tübingen, Augsburg, Leipzig, Leverkusen, Neu-Ulm og en rekke mindre steder har gater oppkalt etter Stauffenberg. Flere skoler og andre offentlige bygninger er oppkalt etter Stauffenberg, blant annet en kaserne for Bundeswehr i Sigmaringen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hoffmann, Peter: Claus Schenk Graf von Stauffenberg und seine Brüder. Stuttgart 1992, ISBN 3-421-06533-0
Venohr, Wolfgang: Stauffenberg, Symbol des Widerstands, Eine politische Biographie. ISBN 3-7766-2156-7
Beevor, Antony, Berlin: Nederlaget 1945 ISBN 82-04-09992-4
== Eksterne lenker ==
(en) Claus Schenk Graf von Stauffenberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Stauffenberg minnested i Stuttgart
Biografi på minnested for den tyske motstandbevegelsen | Melitta Schenk grevinne von Stauffenberg, i flyverkretser bedre kjent som Melitta Schiller (født 9. januar 1903 i Krotoschin, Posen, død 8. | 10,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Margrete_I | 2023-02-04 | Margrete I | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1412', 'Kategori:Fødsler i 1353', 'Kategori:Kongelige nordmenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norges dokumentarv', 'Kategori:Norges dronninger', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske monarker'] | Margrete I Valdemarsdatter (norrønt: Margrét Valdimarsdóttir) (født 1353, død 28. oktober 1412) var regjerende dronning under Kalmarunionen. Hun var datter av Valdemar Atterdag og Helvig av Slesvig.
Gjennom sitt ekteskap med Håkon VI Magnusson var hun ikke-regjerende dronning av Norge fra 1363 til 1380, regjerende dronning av Norge fra 1388 til 1412 og regjerende dronning av Danmark fra 1375 til 1412.
Margrete ble sett på som dronning av Danmark, selv om hun ikke offisielt titulerte seg slik, men benyttet tittelen «fullmektig frue og husbond og hele Danmarks rikes formynder» (gammeldansk: futlmechtech fruwe ok husbunde ok gantze righens af Danmark formynder).
| Margrete I Valdemarsdatter (norrønt: Margrét Valdimarsdóttir) (født 1353, død 28. oktober 1412) var regjerende dronning under Kalmarunionen. Hun var datter av Valdemar Atterdag og Helvig av Slesvig.
Gjennom sitt ekteskap med Håkon VI Magnusson var hun ikke-regjerende dronning av Norge fra 1363 til 1380, regjerende dronning av Norge fra 1388 til 1412 og regjerende dronning av Danmark fra 1375 til 1412.
Margrete ble sett på som dronning av Danmark, selv om hun ikke offisielt titulerte seg slik, men benyttet tittelen «fullmektig frue og husbond og hele Danmarks rikes formynder» (gammeldansk: futlmechtech fruwe ok husbunde ok gantze righens af Danmark formynder).
== Dronning ==
Det var seks barn i Valdemar Atterdags og Helvigs ekteskap. Tre døde tidlig, mens Christoffer, Ingeborg og Margrete nådde voksen alder. Av disse overlevde bare Margrete sin far. Da hun var seks år gammel søkte den svenske kong Magnus Eriksson å inngå forbund med Valdemar. Vennskapet ble beseglet med en forlovelse mellom seksåringen og Magnus' sønn Håkon VI Magnusson, som var konge av Norge. Men kort etter kom det til åpen strid mellom Magnus og Valdemar og som Håkons brud ble i stedet Elisabeth av Rendsburg aktuell. Rendsburg hørte imidlertid til blant Valdemars fiender og hans mottrekk mot bryllupsplanene var å okkupere Skåne. På slutten av mars 1362 tok erkebiskopen i Lund rett og slett Elisabeth til fange da hun var på vei for å feire sin forlovelse med Håkon. Erkebiskopen forklarte henne ved den anledning at en trolovelse var like bindende som et ekteskap. Deretter ble Magnus og Valdemar forsonet.
8. april 1363 –bare ti år gammel – ble Margrete viet til Håkon som pant på den nye, skrøpelige freden mellom Danmark og Norge. Bryllupet sto i Vor Frue kirke i København, men feiringen bar preg av at barnebrudens 21-årige bror Christoffer, Valdemars eneste mannlige arving, lå hardt såret i et siderom etter å ha deltatt i slaget ved Øresund og blitt truffet av en kule fra en av datidens kastemaskiner. Christoffer døde før bryllupet var over og det var en trist brud som reiste til Oslo med sin mann. Hennes mor var neppe til stede i bryllupet, hun nevnes iallfall ikke.
Valdemar hadde satt inn en klausul i bryllupskontrakten om at ektefellenes samliv først skulle ta til etter Margretes første menstruasjon. Hennes 23 år gamle brudgom leverte henne på Akershus slott, der han overlot hennes oppdragelse og utdannelse til den svenske adelsdamen Märtha Ulfsdatter. Dette var et overraskende valg, for Märtha var datter av Birgitta av Vadstena, (helgenkåret i 1391), som hadde skrevet så mye stygt om Håkons egen far, Magnus Eriksson og hengt ham ut som homofil i håp om at hennes egen sønnesønn, Karl Karlsson, skulle få overta den svenske tronen. Märtha Ulfsdatters ekteskap med ridderen Knut Algotsson, som var Magnus Erikssons trofaste følgesvenn, må ha vært utslagsgivende for valget og Margrete vokste opp med Märthas egen datter Ingegerd som fostersøster og medelev. Hun var altså en dansk prinsesse som vokste opp i Norge med en svensk kvinne som fostermor.
Da Margrete var femten begynte hun og Håkon å leve sammen som ektefolk og hun var gravid da pesten for tredje gang på tyve år hjemsøkte Oslo. Statskassen var tom og det finnes bevart et brev der Margrete forklarer sin fraværende ektemann at hun og hennes tjenerskap ikke lenger kan spise seg mette, med bønn om at kongen sørger for at hun får innvilget kreditt hos Hansa-kjøpmannen Westfal. Hun bad ham også benåde to landsforviste menn, slik hun hadde lovet dem.
Julen 1370 ble hennes eneste barn født, sønnen Olav (dansk Oluf). På dette tidspunkt hadde Margretes far tapt en to år lang krig mot Øst-Sverige og de hanseatiske statene Holstein og Mecklenburg. I de neste femten årene skulle Skåne tilhøre Hansaen og langt på vei var både Danmark og Øst-Sverige under tysk styre. Nå snudde Hansaen seg mot Norge og Vest-Sverige, men det lyktes kong Håkon å få i stand en fredsavtale i august 1371. Mot 12 000 mark sølv i løsepenger fikk han sin far Magnus satt fri etter seks år og fem måneder i svensk fangenskap.Sommeren 1374 besøkte kongeparet med vesle Olav kong Valdemar i Danmark. Han hadde nå utpekt en tronarving, sin avdøde datter Ingeborgs eldste sønn med Henrik III av Mecklenburg, og gutten, Albrekt, var allerede kronet til dansk konge av sin overivrige farfar. I 1374 døde også Margretes mor i Esrum kloster, der hun skal ha blitt gravlagt nær hovedalteret angitt som et grått felt i Klostergade i Esrum. Margrete betalte munkene for å holde dødsmesse for moren til evig tid.Julen skulle Margrete og hennes familie feire i Tønsberg. Kong Magnus var på vei dit da skipet hans kom ut for en storm i Bømlafjorden 1. desember. Både kongen og besetningen omkom i forliset. 24. oktober 1375 døde Valdemar Atterdag på sin yndlingsslott, Gurre slott ved Helsingør. Margrete dro til Danmark da hun hørte om sin fars sykdom. Hun må ha kjent til at Albrecht av Mecklenburg allerede var kronet til dansk konge, men 10. november underskrev hun et brev på slottet i Kalundborg der hun titulerte seg «Danmarks, Norges og Sveriges drottning». Hun fikk valgt sin fem år gamle sønn til konge av Danmark under navnet Oluf III av Danmark. I 1380 døde også Håkon VI Magnusson, og sønnen overtok tronen, under navnet Olav Håkonsson.
== Enkedronning ==
Ettersom sønnen fremdeles var mindreårig, var Margrete regent på hans vegne. Da Olav døde 3. august 1387, ble Margrete 10. august 1387 valgt til regent av det danske riksrådet. Olav var bare seksten år da han brått ble syk mens han var alene på Falsterbohus - moren var i Ystad for å forhandle med kong Albrecht. Hun skyndte seg til sønnens båre, han ble balsamert og siden gravlagt i Sorø, der morfaren, kong Valdemar, lå. Der finnes fremdeles Olavs gravstein.
I Københavnerforliket fra 1376 sto det at Margretes nevø Albrecht av Mecklenburg skulle arve Danmark om Olav falt fra. Juridisk opphørte Margretes styre i samme øyeblikk som Olav døde; hennes styre var basert på hennes posisjon som mor til den umyndige kongen. Følgelig erklærte Albrecht seg straks som Danmarks rettmessige konge. Men i løpet av en uke ble det innkalt til landsting i Skåne, der det ble utstedt et hyllingsbrev som slo fast at Margretes «gode vilje og gunst» hadde tjent borgerne vel og at hun var «deres frue og husbond» inntil «den dag, da hun og de ble enige om å velge en konge». Med dette som fullmakt kunne Margrete nå styre i sitt eget navn. Hun måtte imidlertid løse spørsmålet om tronarving. Albrecht var uaktuell i Norge på grunn av de stadige stridighetene med farsslekten, som gjorde at Riksrådet anså ham som en fiende av Norge.
Margrete tok nå sin søster Ingeborgs dattersønn til fostersønn. Han het Bogislaw og var sønn av Vartislav VII av Pommern og Albrechts søster Maria av Mecklenburg. Han fikk det mer dansk-klingende navnet Erik, og er kjent som Erik av Pommern.
I 1388 ble Margrete også valgt til regent i Norge. I Sverige var det på denne tiden nærmest borgerkrigstilstander mellom stormennene og kong Albrecht. Ved Dalaborgsavtalen i 1388 ble Margrete valgt til regent over den delen av Sverige som stormennene kontrollerte og disse lovet Margrete hjelp med å erobre resten av landet.
Stockholm by, som var under kontroll av tyske kjøpmenn, ble omringet. Mecklenburg kom disse til hjelp og begynte å herje langs kysten av Danmark. Etter et forlik endte det med at Margrete ble valgt til regent i Sverige. Hele Norden var da samlet under henne, siden Island, Shetland, Orknøyene, Færøyene og Grønland lå under Norge, og Finland under Sverige.
Kong Albrecht hadde vært hjemme i Mecklenburg og reist en hær av leiesoldater. De ankom Sverige til nyttår 1388 og satte kursen mot byen Axvall, som var beleiret av Margretes styrker. I februar 1389 støtte de to hærene sammen i slaget ved Åsle, og der ble Albrecht tatt til fange. Tyskerne stusset på at Margrete ikke ba om løsepenger, noe som ble ansett som den kristelige måten å gjøre opp på. Men Albrecht hadde latt hennes svigerfar Magnus sitte i fangenskap i seks og et halvt år. Til gjengjeld lot hun ham nå sitte to måneder lenger fengslet enn Magnus, før hun i 1395 satte ham fri mot en løsesum på 60 000 mark i sølv. Han fikk tre år fra frigivelsen til å skaffe pengene til veie, noe han ikke lyktes med.
=== Dronningens valgbrev inn i Norges dokumentarv ===
Valget av Margrete til Norges regjerende dronning var unikt i den forstand at det er eneste gang en kvinne har oppnådd en slik posisjon i riket. Hennes valgbrev ble derfor i 2012 innlemmet i Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World), som skal bidra til å verne og tilgjengeliggjøre verdens dokumentarv, og fremstå som menneskehetens kollektive hukommelse.
Da valgbrevet ble innlemmet i Norges dokumentarv, uttalte Norsk kulturråd: «Som kvinnelig monark er hun også noe nær enestående i europeisk middelalder. Videre danner valgbrevet, sammen med brevet om arvefølgen, grunnlaget for Norges deltakelse i Kalmarunionen av 1397 og derigjennom Norges suksessive underordning under Danmark i de følgende århundrene».
=== Kalmarunionen ===
Etter dette begynte Margrete å styrke sin stilling. Hun overtok selv de danske embetene marsk (d.v.s., riksmarsk) og drost, og sørget for å minske riksrådets makt. Stormennene fikk ikke lov til å bygge egne borger, og byer måtte ikke forskanses. I 1396 fikk Margrete hyllet Erik som konge av Danmark, Norge og senere også Sverige. Det ble så kalt inn til unionsmøte i Kalmar, og den 17. juni 1397 ble Erik kronet til konge av Norden (Kalmarunionen). Den 13. juli 1397 forseglet 67 geistlige og riksråder kroningsbrevet, der de lovet troskapsed til kongen. Margrete trakk seg formelt som formynder i 1401, men hadde sett seg ut en passende brud til Erik, nemlig Filippa av England, datter av Henrik IV, samtidig som hun håpet på et bryllup mellom Eriks søster og prinsen av Wales. Det siste ble det ikke noe av, men etter lange forhandlinger vedrørende nordisk hjelp til engelsk krigføring i Frankrike, ble den tolv år gamle Filippa 26. november 1405 viet til Erik ved stedfortreder. Utpå sensommeren året etter reiste hun med sitt følge til Danmark, og 26. oktober 1406 sto bryllupet mellom Filippa og den riktige brudgommen, som var dobbelt så gammel, i erkebiskopsgården Lundagård i Lund. I denne forbindelse ble Filippa kronet til dronning over de tre nordiske rikene. Hun var da nettopp fylt tretten år. Oppgaven med å oppdra og utdanne Filippa ble overlatt til Margretes fostersøster Ingegerd Knutsdotter, St. Birgittas datterdatter.
Ingegerd Knutsdotter ble avsatt som abbedisse ved Vadstena, 5 februar 1403, etter å ha blitt erklært skyldig etter anklager (Biskop Peter av Strängnäs på pavens befordring November 1402) om underslag, dokumentforfalskning, og for brudd på kyskhet (utøvelse av sex på tross av kyskhetsløfte ved klosteret, i Sverige). I det følgende valget, ble hun erstattet av Gerdeka Hartlevsdotter som abbedisse og leder av klosteret. Hun ble tilgitt, og måtte erklære sine synder gjentatte ganger, for så å bli en ordinær nonne ved klosteret. Hun døde senere i 1412, til ordene: ""O! dulcissima Maria, Mater Dei, adjuva nunc".
Ingenting er kjent om Margretes utseende. De britene som hørte til Filippas brudefølge, nøyde seg med å beskrive henne som «den gamle amasonen». I England trodde man feilaktig at hun i sine unge dager hadde gått i krigen som en mann. I Anders Fryxells Berättelser ur svenska historien sies det direkte at Margrete ikke var noen skjønnhet, men «mørklett i ansiktet, samt mannhaftig og sterk både av sjel og kropp, slik at hennes far pleide å si at naturen hadde gjort en feil da den skapte henne til kvinne». Noe samtidig portrett av henne finnes ikke. Margrete døde i 1412, mens skulpturen av henne på gravmonumentet ikke var ferdig før i 1423. Fra 1421 finnes et brev fra Kalundborg som lister opp gjenstander som har tilhørt Margrete, deriblant et belte i tyve deler med 52 sølvklokker etter tysk mote. På gravmonumentet er hun iført et belte med slike påhengte bjeller, noe man tidligere syntes stemte dårlig med dronningverdigheten, men som altså var en helt korrekt detalj.Margrete var fremdeles aktiv i bakgrunnen og trakk i trådene, frem til hun ble akutt syk om kvelden 27. oktober 1412 på et skip i Flensburgfjorden. Hun døde samme natt, trolig av pest. Først ble hun ført til Sorø, der hun hadde gravlagt både sin far og sin sønn, slik at man antok at hun selv ønsket å gravlegges der. Men året etter sørget kong Erik for en staselig kirkefest i forbindelse med at hun ble flyttet til Roskilde domkirke, der hun fremdeles ligger. Det var hennes begravelse her som har gitt domkirken en særstilling blant Danmarks øvrige kirker. Heretter ble Roskilde domkirke stedet for kongekroninger og kongelige begravelser, men unntak av Filippa og Erik, som ble gravlagt andre steder.
== Relikviene etter Margrete ==
Margretes grav ble viet stor interesse, og domkirken stilte ut tre gjenstander som ble knyttet til henne - en slipestein, en fane og en kjole sydd av gyllen brokade fra Italia, som ble påstått å være hennes brudekjole. Kjolen er testet med karbondatering ved Svedberg-laboratoriet og tidfestet til perioden 1400–1440. Den kan altså ha tilhørt Margrete, men hennes brudekjole var den ikke. Hvordan den havnet i Roskilde katedral vet vi ikke, og den er først omtalt i 1593, av en engelsk reisende, Fynes Moryson, som skriver om slipesteinen at Albrecht hadde sendt henne den, for at hun skulle slipe sine sverd med den. Grev Christian av Anhalt besøkte domkirken i 1623, og beskrev plagget som Margretes brudekjole, men nevner verken fanen eller slipesteinen. Arent Berntsen nevner i Danmarckis oc Norgis fructbar Herlighed kjortelen, fanen og slipesteinen, som han mener Albrecht sendte henne til å slipe sine spyd og sverd på.
I august 1658, et halvt år etter freden i Roskilde, brøt Karl X Gustav fredsavtalen og beleiret København. Han og dronning Hedvig Eleonora av Holstein-Gottorp holdt tidvis hoff på Frederiksborg slott. Dit førte man sommeren 1659 Margrete-«relikviene» fra Roskilde domkirke. Etter Karl Xs død besluttet det sittende råd å føre de tre gjenstandene til Uppsala for oppbevaring i kirken der. Dit kom de først i 1665, i nærvær av den ni år gamle Karl XI og riksmarskalk Gabriel Oxenstierna. Johannes Schefferus utgav året etter en beskrivelse av Uppsala domkirke. Han opplyser at slipesteinen lå i dronning Katarina Jagellonicas kapell. Kjolen beskriver han også, men om fanen forteller Schefferus helt feilaktig at den ble båret av «Kristian Tyrann» (= Christian II) ved Stockholms blodbad, «förts til spott och spe framför rikets främsta män, vilka han senare lät avrätta». I starten av 1730-tallet skrev C.C. Frediani at slipesteinen var sendt fra Albrecht til Margrete, mens dronningen hadde sendt fanen til ham, og helt feilaktig hevder Frediani at dette var samme fane som Erik XIV lot bære foran de høye herrer i Stockholm som en hån, «dem han här sedan uppå Slåttet mörda lät». Like feilaktig hevder han at Margrete-kjolen var hennes kroningsantrekk. I Sveas Rikes Historia, del II fra 1765 nevner Dalin slipesteinen og fanen, og dessuten «en råck» (= et skjørt), som han mener dronningen også kan ha fått av Albrecht. Da Joh.B.Busser i 1773 skrev om Uppsala domkirke, nevner han en rokk. Det er trolig ordet råck han har misforstått, og trodd det dreide seg om en rokk, uten engang å undersøke saken. På vei mot glemselen blir gjenstandene beskrevet mer og mer forvansket.
Sommeren 1837 besøkte H.C. Andersen Uppsala domkirke og noterte i sin dagbok: «Her er Slibestenen Margrethe fik fra Albrect og den Fane af en Serk hun sendte ham.» Kjolen omtaler han ikke, og en C.J.Bergman skriver i 1842 at mens slipesteinen og fanen er opphengt på veggen, oppbevares «ett stycke Gyllenduk» som har tilhørt dronning Margrete, i et skap. Trolig har man bekymret seg over souvenir-jegere, for biter av kjolens nederste kant er tydelig klippet eller revet vekk. En bit ble senere innlevert til Örebro läns museum som gave, og er siden sydd på plass i kjolen igjen. Men etter at kjolen ble gjemt vekk i et skap, er det tydelig at den raskt er blitt glemt. 23. desember 1881 ble fanen og slipesteinen overført til Statens historiska museum, men kjolen nevnes ikke. Tydeligvis var den i ferd med å forsvinne blant domkirkens liturgiske stasplagg, og omtales i inventarielisten fra 1891 som «En kåpa; rödt siden; på utsiden gulltråd, utsliten». Først i 1906 ble den gjenoppdaget og identifisert av Agnes Branting. I dag oppbevares den i Uppsala domkirkes «skattkammer».
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Palm, Siv Randi (2008): Norske prinsesser, forlaget Pantagruel, Oslo, ISBN 978-82-7900-322-9
Geijer, Agnes; Franzén, Anne Marie; og Nockert, Margareta (1994): Drottning Margaretas gyllene kjortel i Uppsala domkyrka, Kungl.vitterhets historie og antikvitets akademien, Stockholm, ISBN 91-7402-249-0
Haug, Eldbjørg (1995): «Erik av Pommerns norske kroning» i: Historisk tidsskrift nr 74, nr. 1 : 1 – 21 og 492 – 508.
Haug, Eldbjørg (1995): «Erik av Pommerns norske kroning nok en gang : svar til Knut Dørum og Erik Opsahl» i: Historisk tidsskrift 74 (4).
Haug, Eldbjørg (2000): Margrete, den siste dronning i Sverreætten: Nordens fullmektige frue og rette husbonde. Oslo.
Haug, Eldbjørg (1996): «Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk» i: Skriftserie fra Historisk institutt. Trondheim 1996, 2 utg. 2006.
Thuesen, Nils Petter (1991): Norges dronninger gjennom tusen år. Oslo: Tiden Norsk Forlag. s. 57–65. ISBN 82-10034-58-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Margaret I of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Margrete 1. af Danmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Margrete I – Nordens frue og husbond
Dronning Margretes valgbrev 1388
Nockert, Margareta (28. mai 2009): «Den gyllene kjorteln i Uppsala domkyrka», HumanistPortalen
Margrete Valdemarsdatter i Store norske leksikon
Margrete Valdemarsdatter i Norsk biografisk leksikon | Margrete eller Margrethe er en norsk form av det latinske kvinnenavnet Margarita, dannet av et persisk ord som betyr «perle». Navnet finnes i mange ulike former, både internasjonalt og innen norsk navnetradisjon. | 10,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Margrete_I | 2023-02-04 | Margrete I | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1412', 'Kategori:Fødsler i 1353', 'Kategori:Kongelige nordmenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norges dokumentarv', 'Kategori:Norges dronninger', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske monarker'] | Margrete I Valdemarsdatter (norrønt: Margrét Valdimarsdóttir) (født 1353, død 28. oktober 1412) var regjerende dronning under Kalmarunionen. Hun var datter av Valdemar Atterdag og Helvig av Slesvig.
Gjennom sitt ekteskap med Håkon VI Magnusson var hun ikke-regjerende dronning av Norge fra 1363 til 1380, regjerende dronning av Norge fra 1388 til 1412 og regjerende dronning av Danmark fra 1375 til 1412.
Margrete ble sett på som dronning av Danmark, selv om hun ikke offisielt titulerte seg slik, men benyttet tittelen «fullmektig frue og husbond og hele Danmarks rikes formynder» (gammeldansk: futlmechtech fruwe ok husbunde ok gantze righens af Danmark formynder).
| Margrete I Valdemarsdatter (norrønt: Margrét Valdimarsdóttir) (født 1353, død 28. oktober 1412) var regjerende dronning under Kalmarunionen. Hun var datter av Valdemar Atterdag og Helvig av Slesvig.
Gjennom sitt ekteskap med Håkon VI Magnusson var hun ikke-regjerende dronning av Norge fra 1363 til 1380, regjerende dronning av Norge fra 1388 til 1412 og regjerende dronning av Danmark fra 1375 til 1412.
Margrete ble sett på som dronning av Danmark, selv om hun ikke offisielt titulerte seg slik, men benyttet tittelen «fullmektig frue og husbond og hele Danmarks rikes formynder» (gammeldansk: futlmechtech fruwe ok husbunde ok gantze righens af Danmark formynder).
== Dronning ==
Det var seks barn i Valdemar Atterdags og Helvigs ekteskap. Tre døde tidlig, mens Christoffer, Ingeborg og Margrete nådde voksen alder. Av disse overlevde bare Margrete sin far. Da hun var seks år gammel søkte den svenske kong Magnus Eriksson å inngå forbund med Valdemar. Vennskapet ble beseglet med en forlovelse mellom seksåringen og Magnus' sønn Håkon VI Magnusson, som var konge av Norge. Men kort etter kom det til åpen strid mellom Magnus og Valdemar og som Håkons brud ble i stedet Elisabeth av Rendsburg aktuell. Rendsburg hørte imidlertid til blant Valdemars fiender og hans mottrekk mot bryllupsplanene var å okkupere Skåne. På slutten av mars 1362 tok erkebiskopen i Lund rett og slett Elisabeth til fange da hun var på vei for å feire sin forlovelse med Håkon. Erkebiskopen forklarte henne ved den anledning at en trolovelse var like bindende som et ekteskap. Deretter ble Magnus og Valdemar forsonet.
8. april 1363 –bare ti år gammel – ble Margrete viet til Håkon som pant på den nye, skrøpelige freden mellom Danmark og Norge. Bryllupet sto i Vor Frue kirke i København, men feiringen bar preg av at barnebrudens 21-årige bror Christoffer, Valdemars eneste mannlige arving, lå hardt såret i et siderom etter å ha deltatt i slaget ved Øresund og blitt truffet av en kule fra en av datidens kastemaskiner. Christoffer døde før bryllupet var over og det var en trist brud som reiste til Oslo med sin mann. Hennes mor var neppe til stede i bryllupet, hun nevnes iallfall ikke.
Valdemar hadde satt inn en klausul i bryllupskontrakten om at ektefellenes samliv først skulle ta til etter Margretes første menstruasjon. Hennes 23 år gamle brudgom leverte henne på Akershus slott, der han overlot hennes oppdragelse og utdannelse til den svenske adelsdamen Märtha Ulfsdatter. Dette var et overraskende valg, for Märtha var datter av Birgitta av Vadstena, (helgenkåret i 1391), som hadde skrevet så mye stygt om Håkons egen far, Magnus Eriksson og hengt ham ut som homofil i håp om at hennes egen sønnesønn, Karl Karlsson, skulle få overta den svenske tronen. Märtha Ulfsdatters ekteskap med ridderen Knut Algotsson, som var Magnus Erikssons trofaste følgesvenn, må ha vært utslagsgivende for valget og Margrete vokste opp med Märthas egen datter Ingegerd som fostersøster og medelev. Hun var altså en dansk prinsesse som vokste opp i Norge med en svensk kvinne som fostermor.
Da Margrete var femten begynte hun og Håkon å leve sammen som ektefolk og hun var gravid da pesten for tredje gang på tyve år hjemsøkte Oslo. Statskassen var tom og det finnes bevart et brev der Margrete forklarer sin fraværende ektemann at hun og hennes tjenerskap ikke lenger kan spise seg mette, med bønn om at kongen sørger for at hun får innvilget kreditt hos Hansa-kjøpmannen Westfal. Hun bad ham også benåde to landsforviste menn, slik hun hadde lovet dem.
Julen 1370 ble hennes eneste barn født, sønnen Olav (dansk Oluf). På dette tidspunkt hadde Margretes far tapt en to år lang krig mot Øst-Sverige og de hanseatiske statene Holstein og Mecklenburg. I de neste femten årene skulle Skåne tilhøre Hansaen og langt på vei var både Danmark og Øst-Sverige under tysk styre. Nå snudde Hansaen seg mot Norge og Vest-Sverige, men det lyktes kong Håkon å få i stand en fredsavtale i august 1371. Mot 12 000 mark sølv i løsepenger fikk han sin far Magnus satt fri etter seks år og fem måneder i svensk fangenskap.Sommeren 1374 besøkte kongeparet med vesle Olav kong Valdemar i Danmark. Han hadde nå utpekt en tronarving, sin avdøde datter Ingeborgs eldste sønn med Henrik III av Mecklenburg, og gutten, Albrekt, var allerede kronet til dansk konge av sin overivrige farfar. I 1374 døde også Margretes mor i Esrum kloster, der hun skal ha blitt gravlagt nær hovedalteret angitt som et grått felt i Klostergade i Esrum. Margrete betalte munkene for å holde dødsmesse for moren til evig tid.Julen skulle Margrete og hennes familie feire i Tønsberg. Kong Magnus var på vei dit da skipet hans kom ut for en storm i Bømlafjorden 1. desember. Både kongen og besetningen omkom i forliset. 24. oktober 1375 døde Valdemar Atterdag på sin yndlingsslott, Gurre slott ved Helsingør. Margrete dro til Danmark da hun hørte om sin fars sykdom. Hun må ha kjent til at Albrecht av Mecklenburg allerede var kronet til dansk konge, men 10. november underskrev hun et brev på slottet i Kalundborg der hun titulerte seg «Danmarks, Norges og Sveriges drottning». Hun fikk valgt sin fem år gamle sønn til konge av Danmark under navnet Oluf III av Danmark. I 1380 døde også Håkon VI Magnusson, og sønnen overtok tronen, under navnet Olav Håkonsson.
== Enkedronning ==
Ettersom sønnen fremdeles var mindreårig, var Margrete regent på hans vegne. Da Olav døde 3. august 1387, ble Margrete 10. august 1387 valgt til regent av det danske riksrådet. Olav var bare seksten år da han brått ble syk mens han var alene på Falsterbohus - moren var i Ystad for å forhandle med kong Albrecht. Hun skyndte seg til sønnens båre, han ble balsamert og siden gravlagt i Sorø, der morfaren, kong Valdemar, lå. Der finnes fremdeles Olavs gravstein.
I Københavnerforliket fra 1376 sto det at Margretes nevø Albrecht av Mecklenburg skulle arve Danmark om Olav falt fra. Juridisk opphørte Margretes styre i samme øyeblikk som Olav døde; hennes styre var basert på hennes posisjon som mor til den umyndige kongen. Følgelig erklærte Albrecht seg straks som Danmarks rettmessige konge. Men i løpet av en uke ble det innkalt til landsting i Skåne, der det ble utstedt et hyllingsbrev som slo fast at Margretes «gode vilje og gunst» hadde tjent borgerne vel og at hun var «deres frue og husbond» inntil «den dag, da hun og de ble enige om å velge en konge». Med dette som fullmakt kunne Margrete nå styre i sitt eget navn. Hun måtte imidlertid løse spørsmålet om tronarving. Albrecht var uaktuell i Norge på grunn av de stadige stridighetene med farsslekten, som gjorde at Riksrådet anså ham som en fiende av Norge.
Margrete tok nå sin søster Ingeborgs dattersønn til fostersønn. Han het Bogislaw og var sønn av Vartislav VII av Pommern og Albrechts søster Maria av Mecklenburg. Han fikk det mer dansk-klingende navnet Erik, og er kjent som Erik av Pommern.
I 1388 ble Margrete også valgt til regent i Norge. I Sverige var det på denne tiden nærmest borgerkrigstilstander mellom stormennene og kong Albrecht. Ved Dalaborgsavtalen i 1388 ble Margrete valgt til regent over den delen av Sverige som stormennene kontrollerte og disse lovet Margrete hjelp med å erobre resten av landet.
Stockholm by, som var under kontroll av tyske kjøpmenn, ble omringet. Mecklenburg kom disse til hjelp og begynte å herje langs kysten av Danmark. Etter et forlik endte det med at Margrete ble valgt til regent i Sverige. Hele Norden var da samlet under henne, siden Island, Shetland, Orknøyene, Færøyene og Grønland lå under Norge, og Finland under Sverige.
Kong Albrecht hadde vært hjemme i Mecklenburg og reist en hær av leiesoldater. De ankom Sverige til nyttår 1388 og satte kursen mot byen Axvall, som var beleiret av Margretes styrker. I februar 1389 støtte de to hærene sammen i slaget ved Åsle, og der ble Albrecht tatt til fange. Tyskerne stusset på at Margrete ikke ba om løsepenger, noe som ble ansett som den kristelige måten å gjøre opp på. Men Albrecht hadde latt hennes svigerfar Magnus sitte i fangenskap i seks og et halvt år. Til gjengjeld lot hun ham nå sitte to måneder lenger fengslet enn Magnus, før hun i 1395 satte ham fri mot en løsesum på 60 000 mark i sølv. Han fikk tre år fra frigivelsen til å skaffe pengene til veie, noe han ikke lyktes med.
=== Dronningens valgbrev inn i Norges dokumentarv ===
Valget av Margrete til Norges regjerende dronning var unikt i den forstand at det er eneste gang en kvinne har oppnådd en slik posisjon i riket. Hennes valgbrev ble derfor i 2012 innlemmet i Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World), som skal bidra til å verne og tilgjengeliggjøre verdens dokumentarv, og fremstå som menneskehetens kollektive hukommelse.
Da valgbrevet ble innlemmet i Norges dokumentarv, uttalte Norsk kulturråd: «Som kvinnelig monark er hun også noe nær enestående i europeisk middelalder. Videre danner valgbrevet, sammen med brevet om arvefølgen, grunnlaget for Norges deltakelse i Kalmarunionen av 1397 og derigjennom Norges suksessive underordning under Danmark i de følgende århundrene».
=== Kalmarunionen ===
Etter dette begynte Margrete å styrke sin stilling. Hun overtok selv de danske embetene marsk (d.v.s., riksmarsk) og drost, og sørget for å minske riksrådets makt. Stormennene fikk ikke lov til å bygge egne borger, og byer måtte ikke forskanses. I 1396 fikk Margrete hyllet Erik som konge av Danmark, Norge og senere også Sverige. Det ble så kalt inn til unionsmøte i Kalmar, og den 17. juni 1397 ble Erik kronet til konge av Norden (Kalmarunionen). Den 13. juli 1397 forseglet 67 geistlige og riksråder kroningsbrevet, der de lovet troskapsed til kongen. Margrete trakk seg formelt som formynder i 1401, men hadde sett seg ut en passende brud til Erik, nemlig Filippa av England, datter av Henrik IV, samtidig som hun håpet på et bryllup mellom Eriks søster og prinsen av Wales. Det siste ble det ikke noe av, men etter lange forhandlinger vedrørende nordisk hjelp til engelsk krigføring i Frankrike, ble den tolv år gamle Filippa 26. november 1405 viet til Erik ved stedfortreder. Utpå sensommeren året etter reiste hun med sitt følge til Danmark, og 26. oktober 1406 sto bryllupet mellom Filippa og den riktige brudgommen, som var dobbelt så gammel, i erkebiskopsgården Lundagård i Lund. I denne forbindelse ble Filippa kronet til dronning over de tre nordiske rikene. Hun var da nettopp fylt tretten år. Oppgaven med å oppdra og utdanne Filippa ble overlatt til Margretes fostersøster Ingegerd Knutsdotter, St. Birgittas datterdatter.
Ingegerd Knutsdotter ble avsatt som abbedisse ved Vadstena, 5 februar 1403, etter å ha blitt erklært skyldig etter anklager (Biskop Peter av Strängnäs på pavens befordring November 1402) om underslag, dokumentforfalskning, og for brudd på kyskhet (utøvelse av sex på tross av kyskhetsløfte ved klosteret, i Sverige). I det følgende valget, ble hun erstattet av Gerdeka Hartlevsdotter som abbedisse og leder av klosteret. Hun ble tilgitt, og måtte erklære sine synder gjentatte ganger, for så å bli en ordinær nonne ved klosteret. Hun døde senere i 1412, til ordene: ""O! dulcissima Maria, Mater Dei, adjuva nunc".
Ingenting er kjent om Margretes utseende. De britene som hørte til Filippas brudefølge, nøyde seg med å beskrive henne som «den gamle amasonen». I England trodde man feilaktig at hun i sine unge dager hadde gått i krigen som en mann. I Anders Fryxells Berättelser ur svenska historien sies det direkte at Margrete ikke var noen skjønnhet, men «mørklett i ansiktet, samt mannhaftig og sterk både av sjel og kropp, slik at hennes far pleide å si at naturen hadde gjort en feil da den skapte henne til kvinne». Noe samtidig portrett av henne finnes ikke. Margrete døde i 1412, mens skulpturen av henne på gravmonumentet ikke var ferdig før i 1423. Fra 1421 finnes et brev fra Kalundborg som lister opp gjenstander som har tilhørt Margrete, deriblant et belte i tyve deler med 52 sølvklokker etter tysk mote. På gravmonumentet er hun iført et belte med slike påhengte bjeller, noe man tidligere syntes stemte dårlig med dronningverdigheten, men som altså var en helt korrekt detalj.Margrete var fremdeles aktiv i bakgrunnen og trakk i trådene, frem til hun ble akutt syk om kvelden 27. oktober 1412 på et skip i Flensburgfjorden. Hun døde samme natt, trolig av pest. Først ble hun ført til Sorø, der hun hadde gravlagt både sin far og sin sønn, slik at man antok at hun selv ønsket å gravlegges der. Men året etter sørget kong Erik for en staselig kirkefest i forbindelse med at hun ble flyttet til Roskilde domkirke, der hun fremdeles ligger. Det var hennes begravelse her som har gitt domkirken en særstilling blant Danmarks øvrige kirker. Heretter ble Roskilde domkirke stedet for kongekroninger og kongelige begravelser, men unntak av Filippa og Erik, som ble gravlagt andre steder.
== Relikviene etter Margrete ==
Margretes grav ble viet stor interesse, og domkirken stilte ut tre gjenstander som ble knyttet til henne - en slipestein, en fane og en kjole sydd av gyllen brokade fra Italia, som ble påstått å være hennes brudekjole. Kjolen er testet med karbondatering ved Svedberg-laboratoriet og tidfestet til perioden 1400–1440. Den kan altså ha tilhørt Margrete, men hennes brudekjole var den ikke. Hvordan den havnet i Roskilde katedral vet vi ikke, og den er først omtalt i 1593, av en engelsk reisende, Fynes Moryson, som skriver om slipesteinen at Albrecht hadde sendt henne den, for at hun skulle slipe sine sverd med den. Grev Christian av Anhalt besøkte domkirken i 1623, og beskrev plagget som Margretes brudekjole, men nevner verken fanen eller slipesteinen. Arent Berntsen nevner i Danmarckis oc Norgis fructbar Herlighed kjortelen, fanen og slipesteinen, som han mener Albrecht sendte henne til å slipe sine spyd og sverd på.
I august 1658, et halvt år etter freden i Roskilde, brøt Karl X Gustav fredsavtalen og beleiret København. Han og dronning Hedvig Eleonora av Holstein-Gottorp holdt tidvis hoff på Frederiksborg slott. Dit førte man sommeren 1659 Margrete-«relikviene» fra Roskilde domkirke. Etter Karl Xs død besluttet det sittende råd å føre de tre gjenstandene til Uppsala for oppbevaring i kirken der. Dit kom de først i 1665, i nærvær av den ni år gamle Karl XI og riksmarskalk Gabriel Oxenstierna. Johannes Schefferus utgav året etter en beskrivelse av Uppsala domkirke. Han opplyser at slipesteinen lå i dronning Katarina Jagellonicas kapell. Kjolen beskriver han også, men om fanen forteller Schefferus helt feilaktig at den ble båret av «Kristian Tyrann» (= Christian II) ved Stockholms blodbad, «förts til spott och spe framför rikets främsta män, vilka han senare lät avrätta». I starten av 1730-tallet skrev C.C. Frediani at slipesteinen var sendt fra Albrecht til Margrete, mens dronningen hadde sendt fanen til ham, og helt feilaktig hevder Frediani at dette var samme fane som Erik XIV lot bære foran de høye herrer i Stockholm som en hån, «dem han här sedan uppå Slåttet mörda lät». Like feilaktig hevder han at Margrete-kjolen var hennes kroningsantrekk. I Sveas Rikes Historia, del II fra 1765 nevner Dalin slipesteinen og fanen, og dessuten «en råck» (= et skjørt), som han mener dronningen også kan ha fått av Albrecht. Da Joh.B.Busser i 1773 skrev om Uppsala domkirke, nevner han en rokk. Det er trolig ordet råck han har misforstått, og trodd det dreide seg om en rokk, uten engang å undersøke saken. På vei mot glemselen blir gjenstandene beskrevet mer og mer forvansket.
Sommeren 1837 besøkte H.C. Andersen Uppsala domkirke og noterte i sin dagbok: «Her er Slibestenen Margrethe fik fra Albrect og den Fane af en Serk hun sendte ham.» Kjolen omtaler han ikke, og en C.J.Bergman skriver i 1842 at mens slipesteinen og fanen er opphengt på veggen, oppbevares «ett stycke Gyllenduk» som har tilhørt dronning Margrete, i et skap. Trolig har man bekymret seg over souvenir-jegere, for biter av kjolens nederste kant er tydelig klippet eller revet vekk. En bit ble senere innlevert til Örebro läns museum som gave, og er siden sydd på plass i kjolen igjen. Men etter at kjolen ble gjemt vekk i et skap, er det tydelig at den raskt er blitt glemt. 23. desember 1881 ble fanen og slipesteinen overført til Statens historiska museum, men kjolen nevnes ikke. Tydeligvis var den i ferd med å forsvinne blant domkirkens liturgiske stasplagg, og omtales i inventarielisten fra 1891 som «En kåpa; rödt siden; på utsiden gulltråd, utsliten». Først i 1906 ble den gjenoppdaget og identifisert av Agnes Branting. I dag oppbevares den i Uppsala domkirkes «skattkammer».
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Palm, Siv Randi (2008): Norske prinsesser, forlaget Pantagruel, Oslo, ISBN 978-82-7900-322-9
Geijer, Agnes; Franzén, Anne Marie; og Nockert, Margareta (1994): Drottning Margaretas gyllene kjortel i Uppsala domkyrka, Kungl.vitterhets historie og antikvitets akademien, Stockholm, ISBN 91-7402-249-0
Haug, Eldbjørg (1995): «Erik av Pommerns norske kroning» i: Historisk tidsskrift nr 74, nr. 1 : 1 – 21 og 492 – 508.
Haug, Eldbjørg (1995): «Erik av Pommerns norske kroning nok en gang : svar til Knut Dørum og Erik Opsahl» i: Historisk tidsskrift 74 (4).
Haug, Eldbjørg (2000): Margrete, den siste dronning i Sverreætten: Nordens fullmektige frue og rette husbonde. Oslo.
Haug, Eldbjørg (1996): «Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk» i: Skriftserie fra Historisk institutt. Trondheim 1996, 2 utg. 2006.
Thuesen, Nils Petter (1991): Norges dronninger gjennom tusen år. Oslo: Tiden Norsk Forlag. s. 57–65. ISBN 82-10034-58-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Margaret I of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Margrete 1. af Danmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Margrete I – Nordens frue og husbond
Dronning Margretes valgbrev 1388
Nockert, Margareta (28. mai 2009): «Den gyllene kjorteln i Uppsala domkyrka», HumanistPortalen
Margrete Valdemarsdatter i Store norske leksikon
Margrete Valdemarsdatter i Norsk biografisk leksikon | Margrete I Valdemarsdatter (norrønt: Margrét Valdimarsdóttir) (født 1353, død 28. oktober 1412) var regjerende dronning under Kalmarunionen. | 10,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Betalingskort | 2023-02-04 | Betalingskort | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Betalingssystemer'] | Betalingskort er et plastkort som kan brukes ved betaling av kjøp av varer og tjenester i stedet for kontanter. Det finnes to hovedtyper betalingskort: debetkort og kredittkort. Virksomheter som aksepterer betalingskort som betalingsform kalles gjerne brukersteder.
| Betalingskort er et plastkort som kan brukes ved betaling av kjøp av varer og tjenester i stedet for kontanter. Det finnes to hovedtyper betalingskort: debetkort og kredittkort. Virksomheter som aksepterer betalingskort som betalingsform kalles gjerne brukersteder.
== Norge ==
I Norge er debetkort mest brukt, og da oftest med betalingssystemet BankAxept og/eller Visa. MasterCard har også en debetkort-løsning.
American Express var det første kredittkortet i Norge. Det ble introdusert på markedet på begynnelsen av 1970-tallet. Visa ble lansert i Norge i 1977. Visa Norge AS opererte på lisens fra det amerikanske selskapet. Etter noen år var det over 500 000 VISA debet- og kredittkort i omløp. Styret i Visa Norge mente da at markedet var mettet. I dag er det over 4,5 millioner VISA-kort på det norske markedet. De fleste er debetkort utstedt av norske banker.
I Norge finnes 2,4 millioner kredittkort i omløp. 1,9 millioner er VISA eller MasterCard som utstedes av selskapet Teller AS. Diners Club har ca. 200 000 kort i omløp, American Express om lag 90 000. 10 % av de utstede Visa-kortene i Norge er kredittkort, mens 90 % er debetkort.
=== Kortbruk i Norge ===
Norge og Island er på verdenstoppen med hensyn til kortbruk. I 2007 ble betalingskort benyttet til å kjøpe verdier for sammenlagt 396 milliarder kroner, og det ble foretatt 965 millioner betalingstransaksjoner, og dette hadde i 2017 økt til verdier for til sammen 823 milliarder kroner, fordelt på 2,3 milliarder betalingstransaksjoner.
I 2017 ble det gjennomført 1,86 milliarder kjøp med betalingskort i Norge, og omsetningen var 627,7 milliarder kroner.Syv av ti mellom atten og tredve år bruker kort uavhengig av betalingsbeløp. Blant tredve- og førtiåringene er det seks av ti som bestandig trekker kortet ved kjøp av varer.Kortsvindelen utgjør én promille av den totale kortbruken.
== Se også ==
Betalingsmiddel
Betalingssystem
Gavekort
Kortholder
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Teller/VISA sin historie i Norge | thumb|Delene på et vanlig betalingskort (både [[debetkort|debet- og kredittkort): | 10,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Debetkort | 2023-02-04 | Debetkort | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Betalingssystemer', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personlig økonomi', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Økonomistubber'] | Et debetkort er et betalingskort hvor avregningen skjer fortløpende mot saldo på innehaverens bankkonto. I Norge er BankAxept-bankkort (som står for 90 % av alle transaksjoner) og Visa-kort de mest utbredte debetkort. Sistnevnte kommer som et tillegg til BankAxept på mange norske debetkort. Dermed blir Visa-delen av kortet i hovedsak kun brukt når man ikke benytter norske betalingsterminaler som all hovedsak er knyttet til BBS' BankAxept-løsning. Enkelte Visa-kort kan også fungere som kredittkort.
| Et debetkort er et betalingskort hvor avregningen skjer fortløpende mot saldo på innehaverens bankkonto. I Norge er BankAxept-bankkort (som står for 90 % av alle transaksjoner) og Visa-kort de mest utbredte debetkort. Sistnevnte kommer som et tillegg til BankAxept på mange norske debetkort. Dermed blir Visa-delen av kortet i hovedsak kun brukt når man ikke benytter norske betalingsterminaler som all hovedsak er knyttet til BBS' BankAxept-løsning. Enkelte Visa-kort kan også fungere som kredittkort.
== Referanser ==
== Se også ==
Betalingskort
Kredittkort
== Eksterne lenker ==
Store norske leksikon om debetkort | thumb|Debetkort er et [[betalingskort som trekker penger fra bankkontoen hver gang en kjøper noe. Bildet forklarer delene på et vanlig debet- eller kredittkort: | 10,309 |
null | 2023-02-04 | Kredittkort | null | null | null | Kredittkort er et betalingskort der kortutsteder låner ut penger (eller gir kreditt) til kortbrukeren, som bruker kredittkortet i stedet for kontanter til å betale for varer og tjenester. Et kredittkort er gjerne et magnetkort. | 10,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Austronesiske_spr%C3%A5k | 2023-02-04 | Austronesiske språk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Austronesiske språk'] | Austronesiske språk (fra gresk for 'sørlig øy') er en språkfamilie med kjerneområde på øyene i Sørøst-Asia og Stillehavet, og enkelte brukere på det kontinentale Asia. Gassisk, som tales på Madagaskar, er det eneste eksemplet utenfor dette området.
Austronesisk har ti primærundergrupper. Av disse finnes ni på Taiwan og omkringliggende øyer; de kalles de formosiske språk, og er ikke i slekt med kinesisk. Den siste gruppen er stamspråk for alle de andre språkene i familien, de malayopolynesisiske språkene. Disse deles inn i to grupper, de vestlige og sentral-østlige malayopolynesiske språkene. De vestlige tales av omkring 300 millioner mennesker, og de sentral-østlige av omkring én million.
Med 1244 språk (registrert hos Ethnologue), og en utbredning fra Madagaskar til Påskeøya er det en av de største språkfamiliene i verden både i utbredning og antall språk.
Språkforskning og arkeologi har vist at språkene opprinnelig oppsto i det sørøstlige Kina, og så spredde seg til Taiwan.
Det er uenighet blant lingvister om thai-språkene skal plasseres i en utvidet definisjon av den austronesiske familie, eller om de bør innlemmes i de sinotibetanske språkene. Andre har forsøkt å vise et slektskap mellom austronesiske og de austroasiatiske språkene. Ingen av teoriene har oppnådd bred anerkjennelse.
De malayopolynesiske språkene uttrykker normalt flertallsform ved gjentagelse av hele eller deler av et ord (reduplikasjon). Alle de austronesiske språkene har sterk tendens til gjentagelse av lyder. De fleste har ikke sammensetninger av tre eller flere påfølgende konsonanter. Antall vokaler er normalt lavt; de fleste har fem vokallyder.
| Austronesiske språk (fra gresk for 'sørlig øy') er en språkfamilie med kjerneområde på øyene i Sørøst-Asia og Stillehavet, og enkelte brukere på det kontinentale Asia. Gassisk, som tales på Madagaskar, er det eneste eksemplet utenfor dette området.
Austronesisk har ti primærundergrupper. Av disse finnes ni på Taiwan og omkringliggende øyer; de kalles de formosiske språk, og er ikke i slekt med kinesisk. Den siste gruppen er stamspråk for alle de andre språkene i familien, de malayopolynesisiske språkene. Disse deles inn i to grupper, de vestlige og sentral-østlige malayopolynesiske språkene. De vestlige tales av omkring 300 millioner mennesker, og de sentral-østlige av omkring én million.
Med 1244 språk (registrert hos Ethnologue), og en utbredning fra Madagaskar til Påskeøya er det en av de største språkfamiliene i verden både i utbredning og antall språk.
Språkforskning og arkeologi har vist at språkene opprinnelig oppsto i det sørøstlige Kina, og så spredde seg til Taiwan.
Det er uenighet blant lingvister om thai-språkene skal plasseres i en utvidet definisjon av den austronesiske familie, eller om de bør innlemmes i de sinotibetanske språkene. Andre har forsøkt å vise et slektskap mellom austronesiske og de austroasiatiske språkene. Ingen av teoriene har oppnådd bred anerkjennelse.
De malayopolynesiske språkene uttrykker normalt flertallsform ved gjentagelse av hele eller deler av et ord (reduplikasjon). Alle de austronesiske språkene har sterk tendens til gjentagelse av lyder. De fleste har ikke sammensetninger av tre eller flere påfølgende konsonanter. Antall vokaler er normalt lavt; de fleste har fem vokallyder.
== Språk ==
Noen av språkene som tilhører den austronesiske språkfamilien er:
Bantik
Bikol
Cebuano
Filippinsk
Gilbertesisk
Hawaiisk
Ilokano
Indonesisk
Javanesisk
Malayisk
Maorisk
Marshallesisk
Naurisk
Paiwan
Tagalog
Tongolesisk
== Eksterne lenker ==
Austronesiske språk hos Ethnologue
Sammenlignende austronesisk ordbok | Austronesiske språk (fra gresk for 'sørlig øy') er en språkfamilie med kjerneområde på øyene i Sørøst-Asia og Stillehavet, og enkelte brukere på det kontinentale Asia. Gassisk, som tales på Madagaskar, er det eneste eksemplet utenfor dette området. | 10,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brukersted | 2023-02-04 | Brukersted | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Betalingssystemer', 'Kategori:Snevre artikler'] | Et brukersted er en virksomhet som aksepterer bruk av betalingskort eller andre elektroniske betalingsmidler som supplement til eller i stedet for kontant betaling (eller mot regning/faktura).
| Et brukersted er en virksomhet som aksepterer bruk av betalingskort eller andre elektroniske betalingsmidler som supplement til eller i stedet for kontant betaling (eller mot regning/faktura).
== Sentrale avtaler ==
Brukersteder er knyttet til sentrale finansielle institusjoner både teknisk og avtalemessig. De fleste transaksjonsformer er basert på bruk av en terminal (f.esk. kortleser) i butikken. Sluttbruker betaler ved å identifisere seg med et betalingskort. Transaksjonen valideres elektronisk og brukerstedet mottar oppgjør jf. avtale fra kortutstederens oppgjørsbank.
== Det norske markedet ==
I Norge er den mest kjente aktøren knyttet til brukerstedsavtaler selskapet Teller. Teller er teknisk og avtalemessig motpart for Visa, MasterCard og American Express i Norge. Selskapet tilbyr en rekke brukerstedsavtaler. Med en brukerstedsavtale med Teller kan butikkene ta i mot betaling med de nevnte kortene. | Et brukersted er en virksomhet som aksepterer bruk av betalingskort eller andre elektroniske betalingsmidler som supplement til eller i stedet for kontant betaling (eller mot regning/faktura). | 10,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storstockholms_Lokaltrafik | 2023-02-04 | Storstockholms Lokaltrafik | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kollektivtransportforvaltere i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09', 'Kategori:Svenske selskaper med offentlig eierskap', 'Kategori:Svenske transportselskaper', 'Kategori:Usorterte stubber'] | AB Storstockholms Lokaltrafik (SL) har ansvaret for kollektivtrafikken i Stockholms län. SL eies av region Stockholm og finansieres 50 % av offentlige skattemidler og 50 % av billettinntekter.
| AB Storstockholms Lokaltrafik (SL) har ansvaret for kollektivtrafikken i Stockholms län. SL eies av region Stockholm og finansieres 50 % av offentlige skattemidler og 50 % av billettinntekter.
== Datterselskaper ==
SLs datterselskaper:
SL Infrateknik AB
AB SL Finans
SL HR-service ABSLs søsterselskaper (samme eier):
Waxholmsbolaget, offentlig båttrafikk.
== Priser ==
Pris på et 30-dagerskort (tidigere månedskort) for Stockholms län gjennom årene (priser i SEK):
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Storstockholms Lokaltrafik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sporvognsrejser: Storstockholms Lokaltrafik (SL) | AB Storstockholms Lokaltrafik (SL) har ansvaret for kollektivtrafikken i Stockholms län. SL eies av region Stockholm og finansieres 50 % av offentlige skattemidler og 50 % av billettinntekter. | 10,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Newcastle_upon_Tyne | 2023-02-04 | Newcastle upon Tyne | ['Kategori:1°V', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tyne and Wear', 'Kategori:Distrikter i Nordøst-England', 'Kategori:Havnebyer i Storbritannia', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Artikkelen er om byen Newcastle i England. For andre byer, se Newcastle (andre betydninger).Newcastle upon Tyne, til daglig bare Newcastle, er en by i grevskapet Tyne and Wear i nordøstlige England. Den er administrasjonsby for regionen Nordøst-England. Den ligger 166 km sør for Edinburgh og 446 km nord for London ved den nordlige bredden av elven Tyne, 13,7 km fra Nordsjøen. Newcastle er den mest folkerike byen i nordøstlige England og konurbasjonen («flerkjernebyregion») Tyneside, som er den åttende mest befolkningsrike i Storbritannia. I henhold til befolkningsberegninger for midten av 2014 har byen en befolkning på 289 835 innbyggere; det urbane området 879 996 innbyggere (Tyneside); og storbyområdet (metropolitan area) utgjør rundt 1 650 000 innbyggere (regionen Tyne and Wear City).
Newcastle er et medlem av den engelske Core Cities Group og er et medlem av nettverket Eurocities bestående av europeiske byer. Newcastle var en del av grevskapet Northumberland fram til 1400 da det ble et grevskap i egen rett, en status som varte fram til det ble en del av grevskapet Tyne and Wear i 1974.
Newcastle utviklet seg fra den romerske bosetningen Pons Aelius og byens navn Newcastle («Ny-borgen») har navn etter en festningen som ble reist i 1080 av Robert Curthose, Vilhelm Erobrerens eldste sønn. Byen vokste som et viktig senter for ullhandelen på 1300-tallet, og ble senere et betydelig område for utvinning av kull. Havnen ble utviklet på 1500-tallet og sammen med skipsverftene lengre ned langs elven Tyne, ble byen blant de største sentrene for bygging og reparasjon av skip. Newcastles økonomi i dag består av hovedkvarter for konserner og forretninger, utdannelse, digital teknologi, detaljhandel, turisme og kulturelle sentre. Fra dette bidrar byen med 13 milliarder til Storbritannias bruttoverdi av varer og tjenester (GVA). Byen er kjent for blant annet Newcastle Brown Ale (et mørkebrunt øl brygget siden 1927), fotballklubben Newcastle United FC, grunnlagt i 1892, og den ikoniske Tynebroen som ble åpnet i 1928. Siden 1981 har byen vært vert for verdens mest populære halvmaraton, Great North Run.
| Artikkelen er om byen Newcastle i England. For andre byer, se Newcastle (andre betydninger).Newcastle upon Tyne, til daglig bare Newcastle, er en by i grevskapet Tyne and Wear i nordøstlige England. Den er administrasjonsby for regionen Nordøst-England. Den ligger 166 km sør for Edinburgh og 446 km nord for London ved den nordlige bredden av elven Tyne, 13,7 km fra Nordsjøen. Newcastle er den mest folkerike byen i nordøstlige England og konurbasjonen («flerkjernebyregion») Tyneside, som er den åttende mest befolkningsrike i Storbritannia. I henhold til befolkningsberegninger for midten av 2014 har byen en befolkning på 289 835 innbyggere; det urbane området 879 996 innbyggere (Tyneside); og storbyområdet (metropolitan area) utgjør rundt 1 650 000 innbyggere (regionen Tyne and Wear City).
Newcastle er et medlem av den engelske Core Cities Group og er et medlem av nettverket Eurocities bestående av europeiske byer. Newcastle var en del av grevskapet Northumberland fram til 1400 da det ble et grevskap i egen rett, en status som varte fram til det ble en del av grevskapet Tyne and Wear i 1974.
Newcastle utviklet seg fra den romerske bosetningen Pons Aelius og byens navn Newcastle («Ny-borgen») har navn etter en festningen som ble reist i 1080 av Robert Curthose, Vilhelm Erobrerens eldste sønn. Byen vokste som et viktig senter for ullhandelen på 1300-tallet, og ble senere et betydelig område for utvinning av kull. Havnen ble utviklet på 1500-tallet og sammen med skipsverftene lengre ned langs elven Tyne, ble byen blant de største sentrene for bygging og reparasjon av skip. Newcastles økonomi i dag består av hovedkvarter for konserner og forretninger, utdannelse, digital teknologi, detaljhandel, turisme og kulturelle sentre. Fra dette bidrar byen med 13 milliarder til Storbritannias bruttoverdi av varer og tjenester (GVA). Byen er kjent for blant annet Newcastle Brown Ale (et mørkebrunt øl brygget siden 1927), fotballklubben Newcastle United FC, grunnlagt i 1892, og den ikoniske Tynebroen som ble åpnet i 1928. Siden 1981 har byen vært vert for verdens mest populære halvmaraton, Great North Run.
== Historie ==
Den første dokumenterte bosetning i hva som nå er Newcastle var Pons Aelius, en romersk festning, castrum, og en bro over elven Tyne. Det romerske stedsnavnet var familienavnet til den romerske keiser Hadrian (Publius Aelius Traianus Hadrianus), som opprettet den på 100-tallet e.Kr. Denne sjeldne æren kan antyde at Hadrian kan ha besøkt stedet og igangsatt byggingen av broen i løpet av hans reise i romersk Britannia. Befolkningstallet i Pons Aelius ved denne tiden er beregnet anslagsvis til rundt 2000 mennesker. Fragmenter fra Hadrians mur er fortsatt synlig i deler av Newcastle, særlig langs West Road. Løpet til den store romerske muren kan bli sporet østover til Segedunum, den romerske festningen i Wallsend, hvilket betyr «murens avslutning», og til forsyningsfestningen Arbeia i South Shields. Den totale lengden av Hadrians mur var 117 km, og strakte seg over hele bredden av Britannia. Muren innlemmet Vallum, en stor og langstrakt jordvoll med parallelle forsvarshauger. Den er unik for romerske grenser, og strekker stort sett fra kyst til kyst, sør for muren. Disse store konstruksjonene ble gjort for beskytte seg mot piktiske stammer i det området som nå er Skottland.Byen Newcastle har sitt navn etter den normanniske festningen som ble bygget i 1080. Normannerne ønsket å sikre seg kontroll over et strategisk viktig overgangssted ved elven Tyne. Deler av festningen er bevart; hovedbygningen og porten står, men er skilt fra hverandre av et jernbanespor anlagt i det 1800-tallet.
Newcastle vokste i omfang og betydning på grunn av de rike kullårene i området. Å «ta med kull til Newcastle» ble et fast uttrykk for en meningsløs handling. På 1800-tallet ble også skipsbygging og tungindustri viktig. I andre halvdel av 1900-tallet var tungindustrien i nedgang, og servicenæringer er nå det viktigste for byens økonomi. Arbeidsløsheten er høy, og i umiddelbar nærhet av sentrum kan man se boligområder som har forfalt på grunn av dette.
== Arkitektur og byplan ==
Newcastle har et stort, neoklassisk sentrum, som for det meste ble planlagt i 1830-årene av Richard Grainger og John Dobson. Det har i senere tid blitt kraftig restaurert. Grey Street regnes som en av Englands vakreste bygater, der blant annet Theatre Royal ligger.
Like nordvest for byen er Leazes Park, et parkanlegg anlagt i 1873 etter at 3000 arbeidere signerte et opprop for «enkel adgang til noe åpent land med tanke på helse og rekreasjon». I et hjørne av den ligger St James' Park, Newcastle United FCs stadion, som er et landemerke når man kommer mot byen sørfra.
== Vennskapsbyer ==
Newcastle har følgende vennskapsbyer:
Bergen, Norge (siden 1968)
Gelsenkirchen, Tyskland (siden 1948)
Atlanta, USA (siden 1977)
Groningen, Nederland
Haifa, Israel
Nancy, Frankrike (siden 1954)
Newcastle (New South Wales), Australia
Singkawang, IndonesiaNewcastle har også en avtale om «vennskap» med den amerikanske byen Little Rock i Arkansas og siden 2003 hatt en «spesiell avtale om samarbeid» med Malmö i Sverige.Følgende land har konsulær representasjon i Newcastle: Norge, Sverige, Island, og Danmark, foruten også Romania, Belgia, Frankrike, Tyskland, og Italia.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Moffat, Alistair; Rosie, George (10. november 2005): Tyneside: A History of Newcastle and Gateshead from Earliest Times, Mainstream Publishing, ISBN 1-84596-013-0
Hepple, Leslie W. (1976): History of Northumberland and Newcastle-upon-Tyne, Phillimore & Co Ltd, ISBN 0-85033-245-1
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Newcastle upon Tyne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Newcastle upon Tyne – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Newcastle upon Tyne hos Wikivoyage
Newcastle City Council, lokalmyndighetene
City of Newcastle upon Tyne, besøks- og turistnettsted
Official NewcastleGateshead Tourism, besøks- og turistnettsted
BBC Tyne BBCs lokale nettsted | Newcastle Brown Ale er et mørkebrunt øl. Ølsorten har blitt brygget i Newcastle upon Tyne nord i England siden 1927. | 10,314 |
null | 2023-02-04 | Byte | null | null | null | En byte (uttales bait) er en enhet for mengde av elektronisk informasjon. Betegnelsen er brukt om en gruppe av binærsifre (bit) og vanligvis om en gruppe på 8 bit. | 10,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bit | 2023-02-04 | Bit | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Informasjonsenheter', 'Kategori:Logikk'] | Bit (forkortet b, og uttales «bitt») er den grunnleggende enheten for digital informasjon. Den kan ha én av to mulige verdier, vanligvis representert ved «0» og «1», «sann» og «usann», «av» og «på» eller en hvilken som helst annen kombinasjon av to gjensidig utelukkende tilstander.Begrepet ble først benyttet av Claude E. Shannon i en artikkel fra 1948. Ordet er en sammentrekning av binary digit (eventuelt binary digit).
I elektroniske systemer brukes ofte byte om en samling av bit, opprinnelig av varierende størrelse. I dag er den i praksis alltid åtte. Åtte-bit byte er også kjent som oktetter, mens fire-bit varianten er kjent som en nibble. I noen maskinvare-arkitekturer utgjør 16 bit et word, mens 32 bit et double word (dword).
Større mengder av bit kan omtales ved å benytte de vanlige SI-prefiksene. F.eks. kilobit (kb eller kbit), megabit (Mb eller Mbit) og gigabit (Gb eller Gbit). Det forekommer en del forvirring vedrørende disse begrepene og deres forkortelser. I noen sammenhenger benyttes bit for bit og b for byte, men en vel så vanlig løsning er b for bit og B for byte. Den siste er litt uheldig fordi B er SI-betegnelsen for bel. I EDB-sammenheng er det heller ikke gitt at et kilobit representerer 1000 bit. På grunn av binær adressering vil det være mer naturlig å velge en verdi som lett kan representeres ved hjelp av potenser av to. Dermed er kilo ofte en betegnelse for 1024, som er to i tiende potens. Slike enheter skal helst benevnes kibibit, men her brukes gjerne kilobit.
I tele- og datakommunikasjon oppgis overføringshastigheter gjerne i bit/s (bit per sekund).
| Bit (forkortet b, og uttales «bitt») er den grunnleggende enheten for digital informasjon. Den kan ha én av to mulige verdier, vanligvis representert ved «0» og «1», «sann» og «usann», «av» og «på» eller en hvilken som helst annen kombinasjon av to gjensidig utelukkende tilstander.Begrepet ble først benyttet av Claude E. Shannon i en artikkel fra 1948. Ordet er en sammentrekning av binary digit (eventuelt binary digit).
I elektroniske systemer brukes ofte byte om en samling av bit, opprinnelig av varierende størrelse. I dag er den i praksis alltid åtte. Åtte-bit byte er også kjent som oktetter, mens fire-bit varianten er kjent som en nibble. I noen maskinvare-arkitekturer utgjør 16 bit et word, mens 32 bit et double word (dword).
Større mengder av bit kan omtales ved å benytte de vanlige SI-prefiksene. F.eks. kilobit (kb eller kbit), megabit (Mb eller Mbit) og gigabit (Gb eller Gbit). Det forekommer en del forvirring vedrørende disse begrepene og deres forkortelser. I noen sammenhenger benyttes bit for bit og b for byte, men en vel så vanlig løsning er b for bit og B for byte. Den siste er litt uheldig fordi B er SI-betegnelsen for bel. I EDB-sammenheng er det heller ikke gitt at et kilobit representerer 1000 bit. På grunn av binær adressering vil det være mer naturlig å velge en verdi som lett kan representeres ved hjelp av potenser av to. Dermed er kilo ofte en betegnelse for 1024, som er to i tiende potens. Slike enheter skal helst benevnes kibibit, men her brukes gjerne kilobit.
I tele- og datakommunikasjon oppgis overføringshastigheter gjerne i bit/s (bit per sekund).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bit Calculator Arkivert 16. februar 2009 hos Wayback Machine., konverterer mellom bit, byte, kilobit, kilobyte, megabit, megabyte, gigabit, gigabyte
BitXByteConverter, tilsvarende redskap | Bit (forkortet b, og uttales «bitt») er den grunnleggende enheten for digital informasjon. Den kan ha én av to mulige verdier, vanligvis representert ved «0» og «1», «sann» og «usann», «av» og «på» eller en hvilken som helst annen kombinasjon av to gjensidig utelukkende tilstander. | 10,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_%C2%ABKniksen%C2%BB_Jensen | 2023-02-04 | Roald «Kniksen» Jensen | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fotballspillere for Heart of Midlothian FC', 'Kategori:Fotballspillere for SK Brann', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Skottland', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune'] | Roald «Kniksen» Jensen (født 11. januar 1943 i Bergen, død 6. oktober 1987) var en norsk fotballspiller med sin karriere i hovedsak i Sportsklubben Brann. Han regnes som en av tidenes beste mannlige fotballspillerer i Norge og har fått den norske fotballprisen Kniksenprisen oppkalt etter seg. Roald «Kniksen» Jensen ble tidenes fjerde yngste spiller på A-landslaget da han debuterte som 17-åring i 1960, og ble Norges yngste målscorer noensinne da han scoret i sin andre landskamp, mot Finland 28. august 1960, 17 år og 227 dager gammel. Han er også den yngste spilleren som har fått Gullklokken for 25 spilte A-landskamper. Totalt fikk «Kniksen» 31 landskamper for Norge.
| Roald «Kniksen» Jensen (født 11. januar 1943 i Bergen, død 6. oktober 1987) var en norsk fotballspiller med sin karriere i hovedsak i Sportsklubben Brann. Han regnes som en av tidenes beste mannlige fotballspillerer i Norge og har fått den norske fotballprisen Kniksenprisen oppkalt etter seg. Roald «Kniksen» Jensen ble tidenes fjerde yngste spiller på A-landslaget da han debuterte som 17-åring i 1960, og ble Norges yngste målscorer noensinne da han scoret i sin andre landskamp, mot Finland 28. august 1960, 17 år og 227 dager gammel. Han er også den yngste spilleren som har fått Gullklokken for 25 spilte A-landskamper. Totalt fikk «Kniksen» 31 landskamper for Norge.
== Privatliv ==
Roald «Kniksen» Jensen ble født i Eidsvåg i Bergen, som sønn av arkitekten Karl Ingolf Jensen (1908–1975) og Kirsten Alice Rokne (1916–2003). Han giftet seg med helsefagarbeider Eva Sofie Jetmundsen (født 31. oktober 1946), 15. juli 1967. Paret var bosatt på Eidsvågneset i Åsane. Jensen arbeidet som kasserer i Fiskernes Bank på Bryggen i Bergen, etter fotballkarrieren.
== Klubbkarriere ==
Roald «Kniksen» Jensen begynte tidlig i Brann og dominerte på klubbens juniorlag som vant NM i 1959. Han debuterte på A-laget til Brann som 17-åring i 1960. Han debuterte på landslaget 22. juni 1960, i en kamp mot Østerrike, da han var 17 år og 161 dager gammel. Tilnavnet «Kniksen» fikk han på grunn av sine dribleferdigheter og «Han é god til å knikse» ble det sagt av bergenserne. Han ble Branns viktigste spiller i denne tiden, bidro sterkt til seier i Hovedserien 1961-62 og gjentok bragden i 1963.
I 1962 ble kåret til årets angriper av VG og til årets spiller i norsk fotball av Sportsboken.Etter 1964-sesongen forlot han Brann for å bli profesjonell fotballspiller i skotske Hearts.
Da «Kniksen» vendte tilbake til Brann i løpet av 1971, fikk klubben en opptur. «Kniksen» spilte en viktig rolle da Brann ble Norgesmester i 1972, etter å ha slått Rosenborg 1–0.
Det var uventet da «Kniksen» etter 1973-sesongen meldte at han ville gi seg som fotballspiller. Han spilte sin siste kamp i 1974, og la opp med totalt 160 kamper for Brann. Etter at fotballkarrieren var slutt, arbeidet han innenfor bank og forsikring.
Roald «Kniksen» Jensen debuterte på landslaget 22. juni 1960, i en kamp mot Østerrike 22. juni 1960. Han var da bare 17 år og 161 dager gammel og var den yngste landslagsspiller i historien. Han er i dag Norges fjerde yngste debutant noensinne, bak Martin Ødegaard, Tormod Kjellsen og Tom Blohm. Han ble Norges yngste målscorer noensinne da han scoret i sin andre landskamp, mot Finland 28. august 1960 og var da 17 år og 227 dager gammel. Han ble som 20-åring den 7. november 1963 den yngste spilleren som har fått Gullklokken for 25 spilte A-landskamper etter en landskamp mot Skottland. Totalt fikk «Kniksen» 31 landskamper for Norge. Dette tallet ville trolig vært høyere, ettersom Norges Fotballforbund frem til 1969 hadde en bestemmelse at utenlandsproffer ikke skulle ha adgang til å spille landskamper for Norge.
== Meritter ==
Seriemester med Brann 1962 og 1963
Cupmester med Brann i 1972
== Død og ettermæle ==
«Kniksen» spilte kamp for Branns veteranlag på Brann Stadion den 6. oktober 1987, da han plutselig segnet om og døde som følge av hjertesvikt.
Kniksen fikk plass til sin egen statue utenfor Brann Stadion i 1995. Bronsestatuen var laget av skulptøren Per Ung. Adressen til Brann Stadion ble forandret i 2008. Det nye navnet lyder Kniksens plass 1.Den norske fotballprisen, Kniksenprisen, er oppkalt etter Roald «Kniksen» Jensen.
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jensen, Roald (1965). Med fotball i blodet. Ålesund: Sunnmørspostens forl.
Jensen, Roald (1972). Kniksen: Fotball for alle penga?. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203052851.
== Eksterne lenker ==
(en) Roald «Kniksen» Jensen – Transfermarkt
(en) Roald «Kniksen» Jensen – national-football-teams.com
(en) Roald «Kniksen» Jensen – EU-Football.info
(no) Roald «Kniksen» Jensen – Norges Fotballforbund
(en) Smith, Nils Henrik (14. november 2016): «Roald Jensen: ‘The Garrincha of the Nordics’ you may never have heard of», The Guardian | (9) | 10,317 |
null | 2023-02-04 | Kniksenprisen | null | null | null | Kniksenprisen var en pris til norske fotballspillere, trenere og dommere som ble delt ut hvert år fra 1990 til 2013 av interesseforeningen Norsk Toppfotball etter en avstemning blant norske eliteseriespillere. Vinnerne mottok Per Ungs kniksenstatuett. | 10,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Girolamo_Savonarola | 2023-02-04 | Girolamo Savonarola | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-11', 'Kategori:Dødsfall 23. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1498', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1452', 'Kategori:Guds tjener', 'Kategori:Italienske dominikanere', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ferrara', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giròlamo Savonaròla (eller Hieronymus Savonarola; født 21. september 1452 i Ferrara, død (henrettet) 23. mai 1498 i Firenze) var en italiensk dominikanerpater, ordensreformator og botspredikant. Han ble brent som kjetter, men er i vår tid gjenstand for en katolsk helligkåringsundersøkelse.
| Giròlamo Savonaròla (eller Hieronymus Savonarola; født 21. september 1452 i Ferrara, død (henrettet) 23. mai 1498 i Firenze) var en italiensk dominikanerpater, ordensreformator og botspredikant. Han ble brent som kjetter, men er i vår tid gjenstand for en katolsk helligkåringsundersøkelse.
== Biografi ==
=== Bakgrunn ===
Girolamo Savonarola ble født i en gammel borgerslekt. Moren Elena Bonnacossi var av adelsslekt, og hennes far var trolig den Alberto Bonacossi som tjente pave Nikolas 5. Savonarolas far Niccolò var pengeveksler, og farfaren Michele livlege til huset Este.
Det var farfaren som lærte opp Savonarola. I ung alder skrev han i et brev til sin far at han ikke orket det han kalte «italienernes blinde ondskap». Han tok en grad i kunst ved universitetet i Ferrara, og reagerte voldsomt på renessansens påvirkning på kunst, diktning, selve religionen og til og med de øverste geistlige. 24. april 1475 forlot han sin fars hus og sine medisinske studier for å gå inn i dominikanerordenen ved San Domenico-klosteret i Bologna. Skriftstudier var en lidenskap for ham. I 1482 ble han sendt til Firenze som foreleser ved San Marco-klosteret, der han etter hvert ble prior og fikk ord på seg for å være helt uvanlig lærd og leve i streng askese. Klosteret var nylig blitt dekorert med fromme malerier av en annen dominikaner, Giovanni fra Fiesole, kjent som Fra Angelico.Som uttrykk for sine meninger skrev han diktene De Ruina Mundi («Om verdens undergang»), og i 1475 De Ruina Ecclesiai («Om kirkens undergang»).
=== Virke ===
Etter en preken han hørte i 1474, kjente han seg kalt til å trekke seg tilbake fra verden, noe som førte til at han året etter inntrådte i dominikanerordenen ved San Domenico i Bologna. Der fullførte han sin utdannelse og ble en av de ledende thomistene der. Omkring 1480 ble han sendt av klosteret til Firenze, men fikk intet gehør som predikant der, så han vendte tilbake til Bologna og fortsatte sin akademiske karriere. Under oppholdet i Firenze hadde han agitert mot Lorenzo de' Medici og dennes hoff og hedenske kunstinteresse. Trass i å ha mislykkes i Firenze gav han ikke opp, men fortsatte som predikant i Norditalia, og med tiden begynte folk å ta til seg hans budskap. Fra 1486 ble han stadig mer apokalyptisk i sine prekener, farget av Åpenbaringsboken — Gud skulle se samtidens utbredte synd og dømme menneskene.
Ryktet om Savonarola spredte seg til Firenze, der han takket være en anbefaling fra Giovanni Pico della Mirandola fikk en ny sjanse i 1489. Firenze skulle bli hans framtid og hans endelige undergang.
Hans egentlige gjennombrudd i Firenze var en preken i adventstiden 1490 i San Marco, om den antatt nært forestående dommedag, en preken som trakk mange tilhørere.
I Firenze tordnet han mot Lorenzo de' Medici og pave Innocens 8., en pave som var far til så mange barn at det ble sunget nidviser om saken i Roma; en pave som var kjent for årlig å motta 40.000 dukater av den tyrkiske sultanen for å holde broren hans som fange i Vatikanet. Savonarolas trusler om Guds straff virket som de slo til, ettersom både Lorenzo og paven døde kort tid senere; men Lorenzos sønn Piero var verre enn sin far, og den nye paven, Borgia-paven Alexander 6., var den verste av dem alle. Savonarolas prekener hisset opp folk i Firenze så voldsomt at de fordrev Medici'ene fra byen. Det ble vedtatt en demokratisk forfatning, og i flere år var Savonarola Firenzes mektigste mann. Hans program het «Jesus Kristus, Firenzes konge», en etisk-religiøs reform i asketisk ånd. Kjøpmenn betale penger tilbake de hadde skaffet seg urettmessig, mange kvinner forlot mannen sin for å gå i kloster, verdslige fornøyelser opphørte, og på torget ble luksusgjenstander og toalettsaker, karnevalsmasker og speil, kortspill og musikkinstrumenter slengt på bålet, brent sammen med bilder og bøker.Savonarola ble for sin anerkjente adventspreken i 1490 innbudt til å preke i Santa Maria del Fiore også i fastetiden 1491, der han holdt flere revolusjonære prekener og krevde at kirken skulle bygges opp igjen fra grunnen av. Tross alt dette forble Lorenzo de' Medici hans beskytter; Savonarola steg i gradene innen sin orden og ble prior. Under hans ledelse tiltok antall ordensbrødre i klostret fra 50 til 238, av hvilke mange tilhørte Firenzes fremste familier. Han kom i alt høyere grad til å bli betraktet som en profet.
Lorenzo de' Medici døde i 1492, og ble etterfulgt av sin sønn Piero de' Medici. Etter to år inntok Karl VIII av Frankrike Firenze, og Piero de' Medici måtte godta harde fredsvilkår, der Firenze ble pålagt å betale en tung brannskatt. De tunge skattebyrdene førte til opprør, og Piero de´ Medici og hans slekt måtte flykte. Savonarola hadde truffet den franske kongen tidligere, under en delegasjonsreise han deltok i til Frankrike, og han hadde advart om at Frankrike ville bli Firenzes fall.
Den politiske ordning som fulgte har vakt stor interesse i ettertiden, ettersom det var en av de tidligste demokratiske republikkene i moderne tid, med en usedvanlig forfatning. Savonarola, som var en folkehelt, hadde ikke den høyeste stilling i Signoria, men hans innflytelse var så omfattende at han godt kan sies å ha vært Firenzes leder. Savonarola ble ansett å stå i direkte kontakt med Gud, og han arbeidet ivrig for en radikal puritansk reform av samfunnet. Han anså klostertilværelsen som samfunnsidealet. Han kritiserte også hardt de dårlige seder i kirken, og gikk voldsomt ut mot pave Alexander. Firenze, forkynte han, skulle bli det nye Jerusalem, hvorfra det indre forderv i kirken skulle knuses. Savonarola innehadde ikke på noe tidspunkt formell makt i Firenze. Hans innflytelse berodde på hans karismatiske utstråling, som kom til uttrykk i hans kraftfulle prekener som innevarslet fryktelige tider. Noen av hans profetier gikk faktisk i oppfyllelse, noe som er med på å forklare den innflytelse han fikk i byen.
I begynnelsen hadde Savonarola en veldig tilslutning særlig blant de lavere stender og samfunnslag i Firenzes befolkning. Han mante alle til å forsake alle kjødelige lyster og vende tilbake til den enkle kristne tilværelse. I alle samfunnslag fant han støtte, heriblant tilsynelatende også hos maleren Sandro Botticelli (1445—1510). Hans tilhengere arrangerte de såkalte «forfengelighetens bål», der luksusgjenstander, fint tøy, bøker med erotisk innhold og kunstverk, særlig malerier som viste nakne mennesker, ble kastet på bålet. Men det er misvisende å hevde at Savonarola var en prinsipiell fiende av kunst.
Den 25. juli 1495 kalte pave Alexander Savonarola til Roma for å forsvare sine utfall mot ham og mot den romerske kurien, men Savonarola uteble. Savonarola fikk nå forbud mot å preke, og hans kongregasjon (sogn) havnet under en annen forvaltning. Dette førte til at Savonarolas raseri tiltok i styrke, og han forsøkte nå å vende folket mot Roma. Den 12. mai 1497 ble han ekskommunisert, men han fortsatte å dele ut nattverden og preke i kirken.
Siden han nå hadde forbud mot å utføre prestelige tjenester, gikk Savonarola over til å pleie munkene som lå syke av pest.
== Hans fall ==
Det siste «forfengelighetens bål» ble gjennomført tidlig i 1498 på Piazza della Signoria, Firenzes rådhusplass, men der brøt det ut uroligheter Florentinerne hadde begynt å stille spørsmål ved Savonarolas virke. Den 1. mars 1498 tiltrådte Arrabiati (= De rasende, rabiate), et parti som var i opposisjon til Savonarola, i byrådet Signoria. En fransiskanermunk, Francesco da Puglia, utfordret Savonarola 25. mars 1498 til en ildprøve for å teste kritikken mot paven, og dato ble satt til 7. april.
En stor mengde mennesker kom i håp om å bevitne et mirakel, men da Savonarola heller ikke nå dukket opp, slo deres følelser for Savonarola om til hat. De hadde ventet tålmodig i timevis i håp om å få bevitne et mirakel. I deres øyne hadde Savonarola i stedet avslørt seg som en svindler, en falsk profet, som unndro seg Guds dom. Store folkemasser stormet hans kloster 8. april, og tok ham og hans nærmeste menn til fange, deriblant Domenico da Pescia.
Savonarola ble torturert, men skal ha trøstet seg ved tanken om Guds nåde da han ble dømt som kjetter og dømt til bålet. Mange fromme katolikker æret ham som en helgen og martyr. Nå stod han helt på katolsk grunn med hensyn til jomfru Maria og askese, og han ønsket ingen reform av læren, men av kirken. Men hans uttalelse om at den troende - når både hans skriftefar, biskop og pave er fordervede mennesker - bør gå til Kristus i stedet og si til ham: «Du er min skriftefar og pave!» - innvarsler det Kristus-prinsippet som Martin Luther senere gjorde gjeldende. De to salmene som Savonarola skrev ned i fengselet før sin død, fikk Luther 25 år senere utgitt med et forord der han uttrykte sin glede over en slik demonstrasjon av den rene tro på Guds nåde, uten å vise til gjerninger.Flere i mengden skrek skjellsord mot Savonarola og hans to feller, som stod barføtte med hendene bundet mens de ble glattbarbert. En prest skal ha spurt Savonarola hvordan han kjente seg, og hans siste ord var: «Herren har lidd mer enn meg.» Fra Salvestro og Fra Domenico ble hengt først, langsomt og pinefullt, før Savonarola klatret opp stigen mellom dem. Bøddelen gjorde narr av ham og skal ha forsøkt å forsinke hans død, slik at flammene skulle nå ham mens han ennå var i live; men Savonarola døde av kvelning. Varmen fra flammene fikk hans hånd til å bevege seg som om han velsignet de fremmøtte. Noen brast i gråt; andre lo og danset og kastet stein på de som dinglet i ilden. Asken av de tre ble kastet i Arno-elven.Republikken sendte bud etter en pavelig delegasjon for å stille Savonarola for retten, og alle hans tilhengere ble avsatt fra sine ledende stillinger. Den 22. mai 1498 ble han dømt til døden, hengt og deretter brent sammen med sine to nærmeste medhjelpere Silvestro Maruffi og Domenico de Pescia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Girolamo Savonarola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Girolamo Savonarola på Discogs
(en) Girolamo Savonarola på MusicBrainz | Giròlamo Savonaròla (eller Hieronymus Savonarola; født 21. september 1452 i Ferrara, død (henrettet) 23. | 10,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ola_R%C3%B8tvei | 2023-02-04 | Ola Røtvei | ['Kategori:Ap-ordførere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Ordførere i Oppdal', 'Kategori:Personer fra Oppdal kommune', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Sør-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Ola Røtvei (født 4. november 1953 i Oppdal) er en norsk gårdbruker og politiker (Ap) som var ordfører i Oppdal kommune fra 1988 til 1991, og fra 2003 til 2015.
Han var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1993–2001. Han var dessuten 1. vararepresentant 1989–1993 og 2001–2005, og møtte fast for Gunhild Øyangen 1990–1993.
| Ola Røtvei (født 4. november 1953 i Oppdal) er en norsk gårdbruker og politiker (Ap) som var ordfører i Oppdal kommune fra 1988 til 1991, og fra 2003 til 2015.
Han var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1993–2001. Han var dessuten 1. vararepresentant 1989–1993 og 2001–2005, og møtte fast for Gunhild Øyangen 1990–1993.
== Eksterne lenker ==
(no) Ola Røtvei hos Stortinget
(no) Ola Røtvei hos Norsk senter for forskningsdata | Ola Røtvei (født 4. november 1953 i Oppdal) er en norsk gårdbruker og politiker (Ap) som var ordfører i Oppdal kommune fra 1988 til 1991, og fra 2003 til 2015. | 10,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarte_Engen_Vik | 2023-02-04 | Bjarte Engen Vik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1993', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1995', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1997', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1999', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2001', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i kombinert', 'Kategori:Norske kombinertløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i kombinert', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Målselv kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i kombinert'] | Bjarte Engen Vik (født 3. mars 1971 i Tromsø) er en av Norges mestvinnende kombinertløpere noensinne. I OL 1998 vant han den individuelle konkurransen, og var med på å vinne lagkonkurransen. Han har fem VM-gull, hvorav tre individuelle. I 1997 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Stefania Belmondo og Bjørn Dæhlie.
Han representerte Bardufoss og Omegn IF.
| Bjarte Engen Vik (født 3. mars 1971 i Tromsø) er en av Norges mestvinnende kombinertløpere noensinne. I OL 1998 vant han den individuelle konkurransen, og var med på å vinne lagkonkurransen. Han har fem VM-gull, hvorav tre individuelle. I 1997 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Stefania Belmondo og Bjørn Dæhlie.
Han representerte Bardufoss og Omegn IF.
== Meritter ==
Vinner av verdenscupen sammenlagt i 1998 og 1999
26 enkeltseire i verdenscuprenn
Fire OL-medaljer 1994–1998:
Lillehammer 1994: bronse individuelt, sølv i lagkonkurransen
Nagano 1998: gull individuelt og i lagkonkurransen
Åtte VM-medaljer 1995–2001:
Falun 1993: Nummer fire individuelt
Thunder Bay 1995: Nummer syv individuelt + sølv i lagkonkurransen
Trondheim 1997: sølv individuelt + gull i lagkonkurransen
Ramsau 1999: gull normal + sprint, sølv i lagkonkurransen
Lahtis 2001: gull normal + lagkonkurransen
Syv seire i Holmenkollen
Fem ganger norgesmester senior (1996-1997-1998-1999-2000)
Bronse i NM i hopp
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bjarte Engen Vik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bjarte Engen Vik på Internet Movie Database
(de) Bjarte Engen Vik – Munzinger Sportsarchiv
(en) Bjarte Engen Vik – Olympedia
(en) Bjarte Engen Vik – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bjarte Engen Vik – FIS (kombinert)
(en) «Nagano 1998 - Athlete profile: Bjarte Engen Vik». CNN/SI. A Time Warner Company. 3. februar 1998. Arkivert fra originalen 17. august 2012. Besøkt 15. oktober 2014. | }} | 10,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_Karlstad | 2023-02-04 | Geir Karlstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Juniorverdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Kongepokalvinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Enkeltdistanse', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Norske skøytetrenere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Skedsmo kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Aktiv Skøyteklubb', 'Kategori:Skøyteløpere for Lillestrøm Sportsklubb', 'Kategori:Skøyteløpere for Sportsklubben Ceres', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter'] | Geir Karlstad (født 7. juli 1963 i Skedsmo) er en norsk tidligere skøyteløper og skøytetrener. Han representerte først Sportsklubben Ceres, seinere Ask Skøyteklubb og Lillestrøm Sportsklubb.
| Geir Karlstad (født 7. juli 1963 i Skedsmo) er en norsk tidligere skøyteløper og skøytetrener. Han representerte først Sportsklubben Ceres, seinere Ask Skøyteklubb og Lillestrøm Sportsklubb.
== Karriere ==
Han var blant verdens fremste langdistanseløpere på 1980-tallet. Etter å ha blitt juniorverdensmester i 1982 deltok han for Norge i 15 EM og VM og oppnådde sammenlagtplassering i alle så nær som ett. I EM har han en tredjeplass, to fjerdeplasser og to sjetteplasser. I VM har han en tredjeplass, to sjetteplasser, en sjuendeplass og en åttendeplass. To ganger vant han verdenscupen på 5 000 m/10 000 m – i 1987 og 1992.
Etter å ha tatt en 4.-plass på 10 000 m under OL i Sarajevo i 1984 var forventningene store foran OL i Calgary i 1988 – særlig etter at han i desember året før hadde satt verdensrekord på både 5000 og 10 000 m i den nye olympiahallen. Her oppnådde han imidlertid bare en 8.-plass på 5 000 m og falt på 10 000 m. Han revansjerte seg grundig under OL i Albertville fire år seinere, med gull på 5 000 m, bronse på 10 000 m og 8.-plass på 1500 m.
I åra 1986 til 1987 satte han verdensrekord på 10 000 m tre ganger, senka i alt rekorden med over et halvt minutt, og ble 4. desember 1987 i Calgary den første som gikk 10 000 m på under 14 minutter (13.48,51). På 5000 m satte han i det samme tidsrommet verdensrekord to ganger. Han ble tildelt Oscarstatuetten i 1986.
I 1992 ble Karlstad tildelt æresmedlemskap i Lillestrøm Sportsklubb. Styret i klubben begrunnet tildelingen med Karlstads sportslige prestasjoner, at han skal ha vært en fremragende ambassadør for LSK og stedet Lillestrøm og at han var et godt eksempel for andre idrettsutøvere.Karlstad var norsk landslagssjef for skøyter fra 1998 til våren 2002.
== Meritter ==
=== Personlige rekorder ===
=== Sammenlagt i Verdenscupen ===
Kun for sesongen 1989/90 ble distansen 3 000 meter inkludert og gått to ganger i tillegg til de andre løpene i langdistansecupen for 5 000 meter/10 000 meter.
=== Verdensrekorder ===
Liste over verdensrekordnoteringer gjort av Geir Karlstad.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Geir Karlstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Geir Karlstad på Internet Movie Database
(de) Geir Karlstad – Munzinger Sportsarchiv
(en) Geir Karlstad – Olympics.com
(en) Geir Karlstad – Olympic.org
(en) Geir Karlstad – Olympedia
(en) Geir Karlstad – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Geir Karlstad – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Geir Karlstad – Speedskatingbase.eu
(en) Geir Karlstad – SpeedSkatingNews.info
(en) Geir Karlstad – SpeedSkatingStats.com
(en) «Geir Karlstad». Skateresults.com. Arkivert fra originalen 23. januar 2008. Besøkt 26. desember 2011.
(en) Geir Karlstad på Kanaripedia.
(no) Geir Karlstad i Store norske leksikon | Lørenskog | 10,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Janukovitsj | 2023-02-04 | Viktor Janukovitsj | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 9. juli', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Horlivka rajon i Donetsk oblast', 'Kategori:Personer fra Jenakijeve rajon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ukrainas statsministre', 'Kategori:Ukrainske presidenter'] | Viktor Fjodorovitsj Janukovitsj (russisk: Ви́ктор Фёдорович Януко́вич; ukrainsk: Ві́ктор Фе́дорович Януко́вич – Viktor Fedorovytsj Janukovytsj; født 9. juli 1950 i Zjukovka i Donetsk oblast) er en tidligere ukrainsk politiker for Regionpartiet. Han var Ukrainas president fra 2010 til han ble avsatt av Ukrainas parlament 22. februar 2014, og ble hjulpet av Russland til å flykte fra landet da han ble avsatt. Han er (per. 2022) etterlyst av ukrainske myndigheter og Interpol for massedrap og underslag.Janukovitsj har i tre perioder vært statsminister. Mellom 1997 og 2002 var han guvernør i Donetsk oblast, en provins i den østlige delen av landet.
I forbindelse med Ukrainas presidentvalg i 2004 ble Janukovitsj erklært som offisiell vinner av begge de første valgomgangene (holdt 31. oktober og 21. november). Omfattende nasjonale og internasjonale protester førte til at det ble holdt omvalg den 26. desember, som opposisjonslederen Viktor Jusjtsjenko vant med god margin. Fem dager senere kunngjorde Janukovitsj sin avgang som statsminister.
Janukovitsj, som har russisk som morsmål, regnes politisk som russlandsorientert, i motsetning til den vestligorienterte Viktor Jusjtsjenko, president i Ukraina fra 2005 til 2010.
Janukovitsj var kandidat til presidentvalget i Ukraina i 2010. I første valgomgang 17. januar fikk han med 35,3 % flest stemmer og gikk videre til andre valgomgang 7. februar. Janukovitsj fikk i andre valgomgang 49 % av stemmene, med 45,5 % for Julija Tymosjenko. Han ble 25. februar 2010 innsatt som Ukrainas president for perioden 2010 til 2015.
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 har Janukovitsj hevdet at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har et personlig ansvar for å stoppe krigen for enhver pris.
| Viktor Fjodorovitsj Janukovitsj (russisk: Ви́ктор Фёдорович Януко́вич; ukrainsk: Ві́ктор Фе́дорович Януко́вич – Viktor Fedorovytsj Janukovytsj; født 9. juli 1950 i Zjukovka i Donetsk oblast) er en tidligere ukrainsk politiker for Regionpartiet. Han var Ukrainas president fra 2010 til han ble avsatt av Ukrainas parlament 22. februar 2014, og ble hjulpet av Russland til å flykte fra landet da han ble avsatt. Han er (per. 2022) etterlyst av ukrainske myndigheter og Interpol for massedrap og underslag.Janukovitsj har i tre perioder vært statsminister. Mellom 1997 og 2002 var han guvernør i Donetsk oblast, en provins i den østlige delen av landet.
I forbindelse med Ukrainas presidentvalg i 2004 ble Janukovitsj erklært som offisiell vinner av begge de første valgomgangene (holdt 31. oktober og 21. november). Omfattende nasjonale og internasjonale protester førte til at det ble holdt omvalg den 26. desember, som opposisjonslederen Viktor Jusjtsjenko vant med god margin. Fem dager senere kunngjorde Janukovitsj sin avgang som statsminister.
Janukovitsj, som har russisk som morsmål, regnes politisk som russlandsorientert, i motsetning til den vestligorienterte Viktor Jusjtsjenko, president i Ukraina fra 2005 til 2010.
Janukovitsj var kandidat til presidentvalget i Ukraina i 2010. I første valgomgang 17. januar fikk han med 35,3 % flest stemmer og gikk videre til andre valgomgang 7. februar. Janukovitsj fikk i andre valgomgang 49 % av stemmene, med 45,5 % for Julija Tymosjenko. Han ble 25. februar 2010 innsatt som Ukrainas president for perioden 2010 til 2015.
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 har Janukovitsj hevdet at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har et personlig ansvar for å stoppe krigen for enhver pris.
== Protester og avgang ==
Janukovitsjs administrasjon ble upopulær i deler av befolkningen på grunn av en kontroversiell endring av grunnloven, påstått maktmisbruk og korrupsjon, samt et dårlig forhold til EU. I november 2013 startet det protester mot dette. I februar 2014 fant de mest omfattende demonstrasjonene sted i Kyiv. Opprørspolitiet begynte å skyte mot demonstrantene, og dette resulterte i 82 drepte 19.–20. februar. Janukovitsj gikk etter press fra EU med på å gå tilbake til grunnlovsendringene fra 2004, men ble likevel avsatt av parlamentet 22. februar, selv om han selv ikke anerkjente parlamentets vedtak, som han anså som et kupp. Oleksandr Turtsjynov ble utpekt som fungerende president.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Viktor Yanukovych – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Viktor Janukovytsj på Internet Movie Database
(en) Viktor Janukovytsj på Internet Movie Database
(en) Viktor Janukovytsj hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(en) Omtale hos BBC News | Den hellige Viktor I (født ukjent dato, død ca. 199) var pave fra ca. | 10,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodotos_av_Bysants | 2023-02-04 | Theodotos av Bysants | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Istanbul', 'Kategori:Personer i oldkirken', 'Kategori:Teologer'] | Theodotos av Bysants (også kjent som Theodotos Garveren, siste halvdel av 2. århundre), var en kristen teolog fra Bysants.
Han sluttet seg til monarkianismen, nærmere bestemt den såkalte «dynamiske monarkianismen» eller «adopsjonismen», som hevdet at Jesus Kristus var født som et vanlig menneske, og at han ble adoptert av Gud ved dåpen og først da fikk guddommelig kraft.
Monarkianismen ble erklært som kjettersk av pave Viktor I, og Theodotos ble ekskommunisert av samme pave. Han fortsatte å drive en liten kirke i Byzants. Han fikk utnevnt en egen pave, Natalius. Natalius trakk seg etter kort tid, og etter å angivelig ha hatt visjoner hvor han ble fortalt at han skulle underkaste seg paven ba han om tilgivelse fra Zefyrinus og ble tatt inn i kirken igjen. Hva som skjedde med Theodotos i den forbindelse er uklart. | Theodotos av Bysants (også kjent som Theodotos Garveren, siste halvdel av 2. århundre), var en kristen teolog fra Bysants.
Han sluttet seg til monarkianismen, nærmere bestemt den såkalte «dynamiske monarkianismen» eller «adopsjonismen», som hevdet at Jesus Kristus var født som et vanlig menneske, og at han ble adoptert av Gud ved dåpen og først da fikk guddommelig kraft.
Monarkianismen ble erklært som kjettersk av pave Viktor I, og Theodotos ble ekskommunisert av samme pave. Han fortsatte å drive en liten kirke i Byzants. Han fikk utnevnt en egen pave, Natalius. Natalius trakk seg etter kort tid, og etter å angivelig ha hatt visjoner hvor han ble fortalt at han skulle underkaste seg paven ba han om tilgivelse fra Zefyrinus og ble tatt inn i kirken igjen. Hva som skjedde med Theodotos i den forbindelse er uklart. | Theodotos av Bysants (også kjent som Theodotos Garveren, siste halvdel av 2. århundre), var en kristen teolog fra Bysants. | 10,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Porsgrunds_Porsel%C3%A6nsfabrik | 2023-02-04 | Porsgrunds Porselænsfabrik | ['Kategori:1885 i Norge', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Porsgrunn', 'Kategori:Porselen', 'Kategori:Selskaper etablert i 1885', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Waldemar Hansteen'] | Porsgrund Porselænsfabrik (PP) ble grunnlagt i 1885 som produsent av porselen. Fabrikken, som ligger i Porsgrunn i Vestfold og Telemark (tidligere Telemark fylke), ligger ved bredden av Porsgrunnselva, rett ved Porsgrunnsbruas vestre brohode og innløpet til Telemarksvassdraget. I dag er Porsgrunds Porselænsfabrik Porsgrunns største turistattraksjon. Ved lokalitetene finnes blant annet et stort fabrikkutsalg, og det er anledning for de besøkende til å se både produksjon og dekorering av porselen.
| Porsgrund Porselænsfabrik (PP) ble grunnlagt i 1885 som produsent av porselen. Fabrikken, som ligger i Porsgrunn i Vestfold og Telemark (tidligere Telemark fylke), ligger ved bredden av Porsgrunnselva, rett ved Porsgrunnsbruas vestre brohode og innløpet til Telemarksvassdraget. I dag er Porsgrunds Porselænsfabrik Porsgrunns største turistattraksjon. Ved lokalitetene finnes blant annet et stort fabrikkutsalg, og det er anledning for de besøkende til å se både produksjon og dekorering av porselen.
== Innledende historie ==
Porsgrunds Porselænsfabrik ble stiftet på konstituerende generalforsamling i Porsgrunn rådhus den 11. mai 1885, av skipsreder Johan Jeremiassen (1843–1889) fra Kviteseid. Aksjekapitalen var 176 000,00, bestående av 352 aksjer á kr. 500,00. Samtidig ble det besluttet å opprette en komité som skulle utforme et lovutkast. Denne besto av foruten Jeremiassen, Alfred Petersen Wright og Gunnar Knudsen. Det ble også besluttet å gi det nye selskapet navnet «Porsgrunds Porselænsfabrik».I en ny generalforsamling avholdt 26. august 1885 ble lovutkastet til komitéen vedtatt. Samtidig ble Jeremiassen, Petersen Wright, Knudsen, samt E. Hesselberg (Kristiania), H. C. Hansen (Larvik, senere Skien), og E. Rasmussen (Porsgrunn) valgt inn i selskapets nye representantskap, og Jeremiassen ble valg til formann da representantskapet i et møte litt senere konstituerte seg. I et møte i representantskapet den 22. september 1885 ble det besluttet å gå til anskaffelse av ei tomt, under visse forutsetninger. Tomten var på 12 mål og hadde cirka 160 meter strandlinje langs Porsgrunnselva. Grunnsteinen bla lagt ned 23. desember 1885. Tyskeren Carl Maria Bauer ble innleid til å lede oppbygningen av fabrikken, som ble satt opp etter tegninger av arkitekt Waldemar Hansteen i Skien. Bauer hadde erfaring fra en tilsvarende jobb i Russland. Utover høsten i 1886 ble fabrikken ferdig og man kunne begynne å forberede produksjonen.
Den 10. februar 1887 startet produksjonen opp, da den første brenningen fant sted. Ved oppstart hadde fabrikken 29 ansatte, men antallet økte på og ved årsskiftet 1887/1888 var over hundre personer knyttet til produksjon og salg. I 1888 oppretter også PP et fast utsalgssted i Kristiania. Butikken holder det gående til i 1928, da den blir overdratt til Jallis Knem, som driver den videre for egen regning. Bauer dro hjem til Tyskland i 1890, der han etter hvert endte opp som direktør for porselensfabrikken Carl Tielsch & Co i Altwasser, nær dagens Wałbrzych i Polen. I 1894 var det blitt mer enn 200 ansatte ved Porsgrunds Porselænsfabrik. I den første tiden gikk Porsgrunds Porselænsfabrik stort sette under tilnavnet «fabrikken» lokalt.
== Produksjonen ==
Før en gjenstand kan modelleres og produseres, må den skapes. Det skjer ved designeravdelingen, som tegner gjenstandene. Deretter går oppdraget videre til modellavdelingen, der det lages modeller av hver gjenstand etter tegningene fra designeravdelingen. Den første prøven lages for hånd. Deretter lages det gipsformer til hver gjenstand. Ei slik form kan veier opptil 110 kg og tåler cirka 70 gangers bruk.Å fabrikkere porselen er en omstendelig prosess som går igjennom mange stadier. Prosessen starter i slemmeriet, der råstoffet blandes. Dette har på forhånd blitt til et fin mellignende substans. Kvarts og feltspat kommer fra Norge, men norsk leire holder ikke høy nok renhet, så dette importeres normalt fra England eller Tsjekkoslovakia. Melet blandes med vann til en slags tyntflytende «søle». Deretter fjernes vannet fra blandingen, som til slutt blir til ei pølselignende masse for videre bearbeiding. Disse pølene havner enten i dreieriet eller støperiet, avhengig av hva det skal bli. I dreieriet formes sirkulære objekter, som skåler. tallerkener, runde boller og fat med mer, mens andre formasjoner støpes i gipsformer i støperiet. Ferdig formede objekter sendes til brenning i brenneriet, der gjenstandene brennes to ganger.I første brenning står gjenstandene i ovnen i i timer ved cirka 900 °C, hvoretter de kontrollers, stemples og glaseres. De glaserte produktene brennes andre gang i cirka 11,5 timer ved en temperatur på cirka 1 400 °C. Etter andre gangs brenning må kanten gjenstanden har stått på under brenning slipes og poleres, hvoretter de gjennomgår en ny kontroll. Gjenstander som ikke er tilnærmet perfekte vrakes. Deretter havner gjenstander som har bestått den siste kontrollen på et såkalt hvitvarelager, hvor de blir stående til de skal dekoreres eller pakkes.Gjenstander dekoreres enten ved såkalt underglasur, overglasur eller isglasur. Ved underglasur dekoreres gjenstandene mellom første og annen gangs brenning, før glasur påføres. Forskjellen på overglasur og isglasur er at enkelte pigmenter ikke tåler å bli brent ved høyere temperaturer enn cirka 830 °C. Da kalles prosessen overglasing, mens den kalles isglasering når pigmentene brennes ved cirka 1 260 °C. I begge tilfeller dekoreres gjenstandene etter annen gangs brenning. Gjenstander som har blitt dekorert med såkalt polergull (24 karat) må poleres etter siste brenning, siden gullet mattes i brenneprosessen.
== Fram til 1950 ==
Porsgrunds Porselænsfabrik satser på kostbare produkter innenfor kjente europeiske stilarter. I løpet av neon år begynner fabrikken å engasjerer anerkjente kunstnere til enkelte oppdrag, som Gerhard Munthe som i 1892 tegnet dekoren på den kjente serien kalt «Blaaveis». Porsgrunds Kunstavdeling opprettes i 1901 under ledelse av danske «fru» Rose Martin, med bakgrunn fra Den kongelige Porcelainsfabrik (eller Royal Copenhagen som den kalles i dag). Martin gjør seg først og fremst gjeldende med håndmalte dekorer på uglasert porselensgods, eller såkalt underglasur. Hun ble imidlertid også kjent for bare å ansette «damer fra bedrestilte familier» til slik håndmaling.Danske Hans Flygenring (1881–1958) ansettes som kunstnerisk leder (sjefsdesigner) for fabrikken i 1920/1921 og fungerer der til i 1927. Flygenring har 15 års erfaring fra Den kongelige Porcelainsfabrik, der han jobbet under Arnold Krog (1856–1931). Flygenrings arbeider karakteriserer som en slags overgangsstil, fra naturmotivene Thorolf Holmboe (1866–1935) hentet fra en norsk natur og som fabrikken ble kritisert for manglende kunstnerisk egenart for på en keramikkutstilling i 1918. Holmboe var imidlertid viktig for fabrikken. Flygenrings arbeider var en mellomting av jugendstil og nyklassisisme, men han fikk liten innflytelse for fabrikkens utvikling. I 1927 ansettes Nora Gulbrandsen (1894–1978), etter anbefaling fra Jacob Prytz (1886–1962) og Thor Bendz Kielland (1894–1963). Hun blir til i 1945/1946 og jobbet i sin tid der helst med geometrisk oppbygde objekter utført i en kombinasjon av underglasur og overglasur. Arbeidene var ofte inspirert av tysk flintgods og fransk modernisme.Helt mot slutten av 1940-årene ansettes det en yngre garde av kunstnere og designere, som skulle få stor betydning for fabrikken på 1950-tallet og framover. Konrad Galaaen (1923–2004) ansettes som designer der i 1947, deretter ansettes Andor Hubay (1898–1971) og Tias Eckhoff (1926–2016) i 1949. Hubay ble ungarsk flyktning i 1948 og flyktet til Norge med familien sin. Der blir han ansatt som kunstnerisk leder ved Porsgrunds Porselænsfabrik i 1949, med sin bakgrunn som både kunstnerisk leder av og administrerende direktør for den svært renommerte ungarske porselensfabrikken Herend i Ungarn, men han blir bare til i 1952. Da flytter han med familien til Portugal og Eckhoff overtar som kunstnerisk leder ved PP.
== Etter 1950 ==
Samme år som Tias Eckhoff overtar som kunstnerisk leder ved fabrikken kommer Konrad Galaaen opp med serviset «Spire», som blir en stor suksess som produseres like fram til midten av 1980-årene. Eckhoff kreerer også serviset «Det Riflede» dette året, som også blir en kassasuksess. Eckhoff slutter imidlertid i 1957 og Eystein Sandnes (1924–2006) overtar som kunstnerisk leder. Sandnes kom fra stillingen som kunstnerisk leder ved Norsk Glassverk på Magnor i perioden 1951–1955 og designer for Stavangerflint i årene 1955–1957. Fra PP er trolig servisene «Jubileum» (1959), «Contrast» (1960), «Askeladden» (1964), og «Eystein» (1969) mest kjent. Sandnes fortsatte som kunstnerisk lederhelt og sjefdesigner helt fram til 1987, hvoretter han pensjonerer seg i 1990. Maud Gjeruldsen Bugge er i dag sjefsdesigner for både Porsgrunds Porselænsfabrik og Hadeland Glassverk.
== Eierskap ==
I 1984 kjøpte Atle Brynestad opp Christiania Glasmagasin (CG) fra Harald Bergs etterkommerne. Selskapet ble lagt inn under investeringsselskapet CG Holding. I 1986 ble også Hadeland Glassverk (HG) en del av Brynestads forretningsvirksomhet, og i 1996 kom Porsgrunds Porselænsfabrik til. Brynestad har omstrukturert konsernet sitt flere ganger, og CG Holding har etter hvert blitt til den privateide konsernbedriften 3 Norske, som ble stiftet 2. juli 2007. Der inngår også søsterselskapene Hadeland Lys og Tinnstøperi (opprettet i 1991) og cruiseskipselskapet SeaDream Yacht Club (opprettet i 2001).
== Designere ==
Blant de som har bidratt i utformingen av PP-produkter, finner vi:
Hans Flygenring, kunstnerisk leder i perioden 1920/1921–1927.
Nora Gulbrandsen, ansatt i 1927 og kunstnerisk leder i perioden 1929–1945/1946.
Konrad Galaaen, designer fra 1947.
Andor Hubay, sjefsdesigner i perioden 1949–1952.
Tias Eckhoff, kom til fabrikken i 1949 og var sjefsdesigner i perioden 1952–1957.
Arne Lindaas, designer fra 1952
Anne-Marie Ødegaard, designer fra 1954
Eystein Sandnes, sjefsdesigner i perioden 1957–1987,pensjonist fra 1990
Grete Rønning, designer i perioden 1960–2007
Leif Helge Enger, ansatt i 1961, designer fra 1964
Maud Gjeruldsen Bugge, gjeldende sjefsdesigner for både PP og HG
== Se også ==
Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris
== Litteratur ==
Bøe, Alf (1994): Nora Gulbrandsen på Porsgrund, Oslo. ISBN 82-7003-129-1
Bøe, Alf (1967): Porsgrunds Porselænsfabrik. Bedrift og produksjon gjennom åtti år. Oslo.
Engelstad, Helen (1944): Porselen og paramentet. Brukskunstneren Nora Gulbrandsens arbeider. Oslo.
Halvorsen, Josef og Larsen, Kjell Egil (1997) "Gammelt Porsgrund" Klenodier verd å eie. Porsgrunn. ISBN 82-992998-2-9.
Polak, Ada (1080): Gammelt porsgrund porselen. Oslo. ISBN 82-7003-024-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Porsgrund Porcelain Factory – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Verk av Porsgrunds Porselænsfabrik AS på nasjonalmuseet.no
(no) Arkiv etter Porsgrunds Porselænsfabrik på Arkivportalen | Porsgrund Porselænsfabrik (PP) ble grunnlagt i 1885 som produsent av porselen. Fabrikken, som ligger i Porsgrunn i Vestfold og Telemark (tidligere Telemark fylke), ligger ved bredden av Porsgrunnselva, rett ved Porsgrunnsbruas vestre brohode og innløpet til Telemarksvassdraget. | 10,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zefyrinus | 2023-02-04 | Zefyrinus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 217', 'Kategori:Fødsler på 100-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Roma'] | Den hellige Zefyrinus (født ukjent dato, død 20. desember 217 i Roma) var pave fra 199 til sin død.
| Den hellige Zefyrinus (født ukjent dato, død 20. desember 217 i Roma) var pave fra 199 til sin død.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var ifølge Liber Pontificalis fra Roma, og hans far het Habundius. Motstanderen Hippolyt beskrev ham som en mann med liten utdannelse, liten erfaring med kirkelig styre og i tillegg som grisk.
=== Pave ===
Som pave ser det ut til at han var helt avhengig av sin erkediakon Callistus, som etterfulgte ham som pave.
Under hans pontifikat pågikk alvorlige teologiske strider om Treenigheten og Jeus Kristi guddommelige natur. En av hans viktigste motstandere var Tertullian, som var en av oldkirkens fremste teologer. I 205 sluttet han seg til montanismen, og angrep presteskapet i Roma fordi han mente de var for slappe i sine holdninger og sitt virke. I 213 var det endelige bruddet mellom pavestolen og montanistene et faktum, og Tertullian ble ekskommunisert.
Det foregikk også en strid med monarkianerne, som mente at Jesus var et vanlig menneske fram til sin dåp, da han ble adoptert av Gud og fikk guddommelig kraft. Selv om Theodotos av Byzants hadde blitt ekskommunisert av pave Viktor I fortsatte han sin virksomhet, og drev en egen kirke i Byzants. De utnevnte sin egen pave, Natalius, som ikke regnes med blant motpaver fordi det hele skjedde utenfor kirkens struktur. Natalius trakk seg snart, og Zefyrinus lot ham komme tilbake til kirken.
Mens Zefyrinus var pave fikk han besøk av Origenes, som ble regnet som den største av samtidens kristne intellektuelle.
Zefyrinus skal ha innført bruke av patena (nattverdsskål) og kalk av slepet glass, gitt nye regler for vigsling og vigslingsdager og bestemt at ungdom over 14 år skulle motta nattverden i påsken.
Det er sannsynlig at den apostoliske trosbekjennelse fikk sin endelige form under Zefyrinus' pontifikat.
Under Viktor I hadde det vært en pause i forfølgelsene, men under Zefyrinus kom nye bølger av forfølgelser under keiser Septimius Severus. Det var i denne tiden at keiseren sendte ut et dekret som gjorde det forbudt å bli kristen.
Tradisjonen hevder at Zefyrinus døde som martyr, men det er ikke belegg for dette i tidlige kilder. Han ble antagelig gravlagt på en kirkegård ved Via Appia utenfor Roma. Hans minnedag er 26. august.
== Referanser == | Den hellige Zefyrinus (født ukjent dato, død 20. desember 217 i Roma) var pave fra 199 til sin død. | 10,326 |
null | 2023-02-04 | Willem Dircksz | null | null | null | Willem Dircksz (død 1525) fra Utrecht var en nedertysk tilhenger av den lutherske bevegelse som ble stilt for inkvisisjonsdomstolen av generalinkvisitoren Jakob van Hoogstraten og dømt for å spre antipavelig og antisakramental lære. Han ble brent på kjetterbål den 10. | 10,327 |
null | 2023-02-04 | Benjamin Creme | null | null | null | Benjamin Creme (født 5. desember 1922 i Glasgow, død 24. | 10,328 |
null | 2023-02-04 | Impresjonisme | null | null | null | Impresjonismen var en retning innen kunsten på 1800-tallet, og startet som en løs samling av Paris-baserte malere som stilte ut sammen fra 1860-årene. Bevegelsen fikk sitt navn etter Claude Monets maleri Impression, soleil levant fra 1872, etter at kritikeren Louis Leroy i en satirisk kritikk av blant annet dette maleriet brukte betegnelsen «impresjonisme» i en nedlatende betydning. | 10,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naturlegemiddel | 2023-02-04 | Naturlegemiddel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Naturlegemidler'] | Et naturlegemiddel er et medisinsk preparat som er godkjent av Statens legemiddelverk i hht. reglene for naturlegemidler. Et naturlegemiddel skiller seg fra et legemiddel ved at kravene til dokumentasjon av sikkerhet og effekt er mindre omfattende enn for legemidler. Kravene til innholdsdeklarasjon og produksjonskvalitet er de samme for både legemidler og naturlegemidler.
Kravene til effektdokumentasjon er basert kun på tradisjonell bruk i folkemedisin. Det er ingen krav til publiserte, vitenskapelige studier vedrørende effekt for naturlegemidler med dobbelblind metode etc. og statistisk prosedyre som det er for legemidler.
For å få godkjent et naturlegemiddel må produsenten eller importøren i Norge dokumentere at middelet er kjent brukt med akseptabel effekt og sikkerhet i Europa eller Nord-Amerika gjennom minst 30 år. Det kan gjøres unntak fra 30-årsregelen dersom forskning støtter tradisjonell bruk. Naturlegemidlene kan bare brukes mot «lettere» sykdomstilstander som ikke krever legekontakt og er først og fremst tenkt brukt i egenpleie.
Helseprodukter som verken er legemidler eller naturlegemidler kalles gjerne naturmidler eller kosttilskudd.
Det er kun 28 godkjente naturlegemidler med 9 forskjellige virkestoffer på markedet i Norge. Produkter basert på Johannesurt kan bare selges via apotek, mens de øvrige også selges i helsekostforretninger.
Naturlegemidlene har hittil (2007) hatt en svært svak utvikling på det norske markedet.
| Et naturlegemiddel er et medisinsk preparat som er godkjent av Statens legemiddelverk i hht. reglene for naturlegemidler. Et naturlegemiddel skiller seg fra et legemiddel ved at kravene til dokumentasjon av sikkerhet og effekt er mindre omfattende enn for legemidler. Kravene til innholdsdeklarasjon og produksjonskvalitet er de samme for både legemidler og naturlegemidler.
Kravene til effektdokumentasjon er basert kun på tradisjonell bruk i folkemedisin. Det er ingen krav til publiserte, vitenskapelige studier vedrørende effekt for naturlegemidler med dobbelblind metode etc. og statistisk prosedyre som det er for legemidler.
For å få godkjent et naturlegemiddel må produsenten eller importøren i Norge dokumentere at middelet er kjent brukt med akseptabel effekt og sikkerhet i Europa eller Nord-Amerika gjennom minst 30 år. Det kan gjøres unntak fra 30-årsregelen dersom forskning støtter tradisjonell bruk. Naturlegemidlene kan bare brukes mot «lettere» sykdomstilstander som ikke krever legekontakt og er først og fremst tenkt brukt i egenpleie.
Helseprodukter som verken er legemidler eller naturlegemidler kalles gjerne naturmidler eller kosttilskudd.
Det er kun 28 godkjente naturlegemidler med 9 forskjellige virkestoffer på markedet i Norge. Produkter basert på Johannesurt kan bare selges via apotek, mens de øvrige også selges i helsekostforretninger.
Naturlegemidlene har hittil (2007) hatt en svært svak utvikling på det norske markedet.
== Produktgrupper og virkestoffer (Norge) ==
Valerinarot/valeriane – 8 produkter:Tradisjonelt brukt i folkemedisinen, søvnfremmende, beroligende, avstressende, avslappende.
Ginkgo biloba – 7 produkter:Tradisjonelt brukt i folkemedisinen for å bedre blodsirkulasjon ved kalde hender og føtter.
Johannesurt – 6 produkter (kun i apotek):Tradisjonelt brukt i folkemedisinen ved lett uro, forbigående innsovningsbesvær og lett nedstemthet.Blant naturlegemidlene er det preparater med Johannesurt som vi vet mest om og som har flest interaksjoner. Johannesurt-preparater bør derfor ikke brukes i samme tidsrom som du bruker andre legemidler.
Purpursolhatt – 2 produkter:Tradisjonelt brukt i folkemedisinen for å forebygge og lindre forkjølelse og irritasjon i øvre luftveier.
Eføy, timian, lakris – 1 produkt:Tradisjonelt brukt i folkemedisinen ve forbigående hoste og katarr i øvre luftveier.
Salvie – 1 produkt:Tradisjonelt brukt i folkemedisinen ved forbigående, overdreven svette.
Løvetann, melbærblad – 1 produkt:Tradisjonelt brukt i folkemedisinen ved mildt urinveisbesvær.
Kjerringrokk, løvetann – 1 produkt:Tradisjonelt brukt i folkemedisinen som mildt vanndrivende.
Hestekastanje – 1 produkt:Tradisjonelt brukt i folkemedisinen ved hevelse og uro i bena.
== Kritikk mot naturlegemidler ==
I markedsføringen av flere naturlegemidler fremsettes det et stort antall måter å bruke dem på og mange lidelser som midlene skal virke mot. Det er grunn til å tro at markedsføringslovens regler om sannferdige påstander i reklamen kan være brutt.
Det er flere historier om idrettsfolk som er tatt i doping-kontroller fordi de har fått i seg forbudte stoffer enten med kosttilskudd eller naturlegemidler.
Det er påvist dødsfall etter bruk av naturlegemidler som har inneholdt store doser prednison som ikke var oppgitt på pakken.
== Naturlegemidler i Sverige og Danmark ==
I Sverige har markedsutviklingen vært annerledes og her er til sammenlikning hele 129 forskjellige preparater godkjent som naturlegemidler (2008). De fleste av disse finnes også i salg i Norge, men er her naturmidler.
I Danmark er 116 legemidler godkjent under denne ordningen.
== Nytt regelverk ==
Statens legemiddelverk regner med å implementere et nytt regelverk og en ny klassifikasjon kalt Plantebaserte legemidler i løpet av 2009. Ifølge den opprinnelige planen var gjennomføringsdatoen satt til 1. november 2005.Plantelegemidler eller plantebaserte legemidler er en type legemidler definert i direktiv 2004/24/EC for å sikre en harmonisering av reglene i hele EU-området. Ved å etablere faste, internasjonale prosedyrer får brukere, leger, apotek, industri og myndigheter ett, forenklet regelverk å forholde seg til. Tidligere har disse produktene vært underlagt nasjonale regler som har vært svært forskjellige fra land til land og klassifiseringen har ikke vært ensartet. De nye reglene er utformet for å gi forbrukerne trygge, plantebaserte legemidler og sikre at godkjente legemidler basert på planter er underlagt de samme reglene i alle land innenfor hele EU-området. På samme måte som andre, europeiske direktiver vedrørende legemidler er det antatt at gjennomføringen av dette direktivet vil få konsekvenser for regelverk og markedstilgang blant annet i USA og Japan.
HMPC (Committee on Herbal Medicinal Products) som er en komité underlagt Det europeiske byrå for legemiddelvurdering (EMEA), utarbeider monografier og lister som vil gjelde hele EU-området. Blant annet innarbeides monografier fra den europeiske farmakopéen. Komitéen regner med at dokumentasjon med om lag 300 planter fra Europa, India og Kina vil dekke de fleste produktene som er aktuelle (flere tusen), men at flere urter/droger og kombinasjoner vil komme til etter hvert.
I Norge må bl.a Lov om legemidler endres siden dagens norske definisjon på et legemiddel ikke er dekkende for alle de produktene som nå aksepteres som fullgode legemidler. Vedtak om dette var planlagt i Stortinget i løpet av våresesjonen 2008. Det er i dag (mars 2009) ukjent nårdet norske regelverket vil våre på plass, men når dette er implementert, vil plantelegemidler omfattes av den ordinære legemiddellovgivningen med krav om forhåndsgodkjenning, tilvirkningstillatelse, importtillatelse, grossisttillatelse samt reklamebestemmelser og med detaljsalg fra apotek. For f.eks. de særskandinaviske naturlegemidlene vil de bli etablert en overgangsperiode frem til 2011.Plantebaserte produkter som ikke blir klassifisert som legemidler etter det nye direktivet og etter den nye, EU-tilpassede legemiddelloven, vil fortsatt være å betrakte som naturmidler og være forvaltningsmessig tillagt Mattilsynet.
== Distribusjon ==
Naturlegemidler distribueres via apotek, helsekost- og dagligvareforretninger, dvs alle utsalgssteder som har lov til å selge matvarer. Disse kan også selge enkelte, reseptfrie legemidler. I Norge kan naturlegemidler også selges via postordre og nettbutikker.
== Se også ==
Droge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Legemiddelverket: Endringer i legemiddellovgivningen for naturlegemidler
Legemiddelhåndboken: Naturlegemidler
Høring: Gjennomføring av direktiv 2004/24/EF, 2004/27/EF, 2004/28/EF og forordning 726/2004 i norsk rett
NCCAM: National Center for Complementary and Alternative Medicine: National Institutes of Health National Center for Complementary and Alternative Medicine
Herbal Medicine
Herbmed Arkivert 2. juni 2008 hos Wayback Machine.
Natural Medicines Comprehensive Database | Et naturlegemiddel er et medisinsk preparat som er godkjent av Statens legemiddelverk i hht. reglene for naturlegemidler. | 10,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lorenzo_Campeggio | 2023-02-04 | Lorenzo Campeggio | ['Kategori:Ambassadører til Det tysk-romerske rike', 'Kategori:Ambassadører til England', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 25. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1539', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1474', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Italienske kardinaler', 'Kategori:Italienske katolske biskoper', 'Kategori:Kanonister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pavelige diplomater', 'Kategori:Pavelige nuntier', 'Kategori:Personer fra Bologna', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Reformasjonen i England', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lorenzo Campeggio (født 7. november 1474 i Bologna, død 25. juli 1539 i Roma) var kardinal, pavelig diplomat, fremstående kanoniker og kirkelig reformator.
| Lorenzo Campeggio (født 7. november 1474 i Bologna, død 25. juli 1539 i Roma) var kardinal, pavelig diplomat, fremstående kanoniker og kirkelig reformator.
== Liv og virke ==
=== Utdannelse, ekteskap, inntreden i den klerikale stand ===
Lorenzo Campeggio var sønn av juristen Giovanni Campeggio og ble undervist av sin far i jus i Padova og Bologna. Han giftet seg etterhvert og fikk fem barn. En av disse var Alessandro Campeggi, som også ble kardinal.
Etter at han ble enkemann i 1509 trådte han inn i den klerikale stand. I 1512 ble han utnevnt til biskop av Feltre av pave Julius II, og samtidig til auditor ved den hellige romerske rota, som den gang var kirkens «høyesterett».
Fra da og frem til sin død var Campeggio stadig involvert i begivenheter knyttet til reformasjonen, særlig i Tyskland og England.
=== Pavelig utsending til den tysk-romerske keiser (1513) ===
I 1513 sendte pave Leo X ham som nuntius til den tysk-romerske keiser Maximilian i den hensikt å arbeide for fred mellom de tyske fyrstene og samle dem til et korstog mot tyrkerne.
Kardinal: Mens han oppholdt seg i Tyskland ble han utnevnt til kardinal (1. juli 1517), med San Tommaso in Parione som tittelkirke.
=== Pavelig legat i England (1518) ===
Etter en periode i Roma ble han så sendt som kardinallegat til England i den hensikt å få kong Henrik VIII med på korstoget. Han reiste av sted i april 1518, men fikk ikke lov til å komme inn i landet før i slutten av juli. Forsinkelsen skyldtes at Henrik VIII motsatte seg at en utenlandsk prelat skulle være pavelig legat i landet. Paven gikk da med på at Campeggio skulle dele sin legatsmyndighet med kardinal Wolsey, som var hans senior i kardinalskollegiet. Slik ble det at de to kardinalene skulle samarbeide, skjønt Wolsey hadde sikret seg presedens. Hovedhensikten med Campeggios reise til England ble ikke oppnådd. I stedet for et internasjonalt forbund mot tyrkerne tilskyndet Wolsey en allianse mellom Frankrike og England. Han sørget også for å få sin egen legatsmyndighet forlenget, først for tre år og deretter på livstid.
Campeggio gjorde et godt inntrykk på kong Henrik, som tildelte ham bispestolen i Salisbury (som han beholdt frem til 1534) og dessuten den romerske residens som senere ble kjent som Palazzo Giraud-Torlonia, da nettopp bygget etter Bramantes tegninger.
=== Toppstilling i den romerske kurie (1519) ===
På vei tilbake til Roma ble Campeggio (den 28. november 1519) utnevnt til Signaturaen, en meget høy post i den romerske kurie. Etter at Hadrian VI ble valgt til pave i januar 1522, ble mange planer for reformer for å bekjempe misbrukene i kirken fremlagt for ham. En av de beste analysene og handlingsplanene var utarbeidet av Campeggio. Han fastslo rett ut at en av ondets viktigste røtter var den romerske kurie selv – som han altså selv var blitt et innflytelsesrikt medlem av.
=== Campeggios reformforslag (1522) ===
Campeggio anbefalte at myndighetsområdet til kuriens «Dataria» (hvis embedsmenn han karakteriserte som «blodsugere») ble kraftig innskrenket, at benefisier ikke skulle kombineres, reserveres eller holdt «in commendam», og at bare dyktige og rettskafne menn skulle utnevnes til dem.Han beklaget det forhold at Den hellige stol ved noen konkordater hadde overført kirkelig myndighet til verdslige myndigheter. Han gikk kraftig i rette med de utøylede innvilgninger av nye avlater, særlig dem til fransiskanerordenens gunst og dem knyttet til pengegaver til byggingen av Peterskirken.På bakgrunn av sin diplomatiske erfaring la han stor vekt på at pavestolen måtte arbeide for en forsoning mellom keiser Karl V og kong Frans av Frankrike, slik at de to kunne forene sine krefter i kampen mot det kristne Europas felles fiende, tyrkerne. Han gikk også iherdig inn for at de lutherske læreavvik skulle rykkes opp ved roten ved at Wormser-ediktet ble satt ut i livet.Hadrian VIs pontifikat ble så kortvarig at ingen av de foreslåtte reformene kunne settes ut i livet.
=== For annen gang til Tyskland (1523) ===
Den nye paven Klemens VII utnevnte Campeggio til erkebiskop av Bologna og sendte ham til Tyskland som kardinallegat.
Campeggio fikk raskt et overblikk over de store forandringer som var inntrådt i Tyskland siden hans forrige besøk der. I Augsburg ble han utsatt for grove fornærmelser fra folkemengden, i Nürnberg ble han nødt til å dispensere fra seremoniellet rundt sitt offisiell inntog. Han inntok en forsonlig holdning ved den nye riksdagen der, men insisterte på at fyrstene endelig gjennomførte Worms-ediktets forordninger. Riksdagens medlemmer krevde at det skulle avholdes et nasjonalkonsil i Speyer, men Campeggio fikk keiseren til å nedlegge veto mot det – mot løfte om at allment konsil skulle innkalles i Trient (Trento). Han utvirket også et løfte fra keiseren om at Wormser-ediktet skulle håndheves.
Campeggio innså imidlertid at spredningen av den lutherske bevegelse kun kunne inndemmes ved gjennomgripende reformer av den tyske geistlighet. Med dette for øye fikk han i stand et møte med tolv biskoper, erkehertug Ferdinand og de bayerske hertugene. Utbruddet av bondeopprøret i november 1524 ødela alt håp om en fredelig løsning på problemene med reformatorene.
=== «Sacco di Roma» ===
Kardinal Campeggio ble tilbakekalt av paven til Roma fordi hans bestrebelser ikke hadde ført frem, men også fordi det ble sagt om han at han var på alt for god fot med keiseren. Han kom tilbake til Roma den 20. oktober 1525, og utnevnt som medlem av en pavelig kommisjon for anliggender vedrørende Den tyske orden. Da keiserens styrker plyndret Roma i 1527 («Sacco di Roma») var han sammen med Klemens VII i Castel Sant'Angelo, og etter at paven flyktet derfra, ble han igjen som legat.
=== Henrik VIIIs ekteskapssak ===
Neste år (1528) ble han på Wolseys anmodning sendt tilbake til England for i samarbeid med ham lede en kirkelig domstol for å granske kong Henrik VIIIs nullitetssak. Campeggio gjorde sitt beste for å unndra seg det ansvar paven hadde eslet ham med, for han visste hvor komplisert saken ville være både hva gjaldt fakta og jus. Og han skjønte at uansett hvilken vei kjennelsen ville gå, ville England bli tapt for den katolske kirke. Hans instruksjoner gikk ut på å føre prosessen med forsiktighet og med sneglefart, i håp om at den tiden man vant på den måte ville kunne nyttes til å få forsonet kongen og Katarina med hverandre. Under enhver omstendighet gjaldt det å unngå en domfellelse.
Til tross for alle Wolseys påfunn og kongens bestikkelsesforsøk, nektet han å uttrykke noen mening om sakens meritter og holdt seg strengt til sine instruksjoner. Under domssesjonen (juni–juli 1529) unnlot Campeggio å behandle Wolsey som en dommer, men snarer som en kongens advokat. Den siste dagen (23. juli), da alle forventet en kjennelse, hevet han rett og slett retten. Få dager etter kom meldingen at Katarina hadde vendt seg til paven, og at paven hadde reservert saken til pavestolen. På vei hjem fra England ble Campeggio holdt tilbake i Dover mens kongens menn gikk gjennom bagasjen hans i håp om å finne en pavelig bulle som definerte de juridiske sider ved saken. Campeggio hadde forsiktigvis allerede tilintetgjort dokumentet, og ransakingen kunne bare etablere at han forlot England fattigere enn da han ankom.
=== Tilbake til Tyskland (1530–) ===
Den 24. februar 1530 var Campeggio i sitt erkebispedømme Bologna. Han var til stede da paven kronet keiser Karl V. Deretter fulgte han keiseren som pavelig legat til riksdagen i Augsburg. Hans innflytelse var nå større enn noensinne. Han skrev optimistisk til pave Klemens at nå skulle snart alt bli bra i Tyskland. Han motsatte seg et konsil fordi han ikke stolte på protestantenes gode vilje, og satte sin lit til keiserens myndighet og evne til å ta knekken på protestantismen, om nødvendig med makt.
=== Kardinalbiskop av Palestrina ===
Etter pave Klemens' død den 25. september 1534 vendte Campeggio tilbake til Roma og deltok på konklavet som valgte pave Paul III. Den nye paven utnevnte ham til kardinalbiskop og suburbikarbiskop av Praeneste (Palestrina), og ble sendt til Vicenza i forbindelse med konsilets åpning.
Han døde den 25. juli 1539 i Roma og ble begravet i Bologna.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Campegio (Campeggi), Lorenzo» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 901–902.
== Eksterne lenker ==
Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church | Lorenzo Campeggio (født 7. november 1474 i Bologna, død 25. | 10,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francesco_Chieregati | 2023-02-04 | Francesco Chieregati | ['Kategori:Ambassadører til England', 'Kategori:Ambassadører til Portugal', 'Kategori:Ambassadører til Spania', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1539', 'Kategori:Fødsler i 1479', 'Kategori:Italienske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pavelige diplomater', 'Kategori:Pavelige nuntier', 'Kategori:Personer fra Vicenza', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Francesco Chieregati, eller Cherigato eller Chiericati (født 1479 i Vicenza, død 6. desember 1539 i Bologna i Kirkestaten), var biskop og pavelig diplomat.
| Francesco Chieregati, eller Cherigato eller Chiericati (født 1479 i Vicenza, død 6. desember 1539 i Bologna i Kirkestaten), var biskop og pavelig diplomat.
== Liv og virke ==
Lite er kjent om denne pavelige diplomatens tidlige karriere. I årene 1515–1517 var han pave Leo Xs nuntius til England, og han bekledte også et lignende embede i Portugal og Spania (1519).
I Spania ble han kjent med kardinal Adrian Florensz, biskop av Tortosa, Karl Vs nederlandske privatlærer.
I januar 1522 ble kardinal Florensz valgt til pave og tok navnet Hadrian VI. En av pave Hadrians første embedshandlinger var å utnevne Chieregati til biskop av Teramo i kongedømmet Napoli. (Han ble ikke bispeviet før den 7. desember 1533, av erkebiskop Giovanni Ruffo de Theodoli.) Paven sendte ham deretter, høsten 1522, til riksdagen i Nürnberg. Hans oppdrag der var for det første å bevege de tyske fyrster til en mer energisk krigsinnsats mot tyrkerne i Ungarn, og for det andre en mer håndfast inngripen mot Martin Luthers bevegelse og håndhevelse av Wormser-ediktet (av 25. mai 1521) mot Luther.
I to taler (19. november og 10. desember) oppfordret han dermed de tyske territorielle fyrster til å samarbeide om å trenge tyrkerne tilbake fra det kristne Ungarn; på den siste datoen krevde han at Wormser-ediktet skulle håndheves. Grunnen til at ediktet ikke hadde noen virkning var at kurfyrst Fredrik den Vise av Sachsen holdt sin beskyttende hånd over Luther og at en del andre fyrster støttet ham i denne politikken.
Den 3. februar 1523 leste Chieregati opp to viktige dokumenter som var blitt ettersendt fra paven. Det første appellerte til katolsk fromhet, uminnelige religiøse tradisjoner og fyrstenes omsorg for det tyske folks beste, og bad om at riksdagen skride inn mot Luther. Men det andre dokumentet, om behovet for kirkelig selvransakelse og reform, Chieregati leste var langt mer oppsiktsvekkende: Her bekjente pave Hadrian uten omsvøp at de kirkelige embedsbæreres egne synder kunne være hovedårsaken til de alvorlige prøvelser som kirken gjennomlevde, og at den romerske kurie selv – både hode og lemmer, paver og prelater – var skyldige i skandaløse misbruk.
Riksdagens reaksjon var skuffende: Fyrstene unngikk å svare skikkelig på pavens ønsker, foreslo at det skulle innkalles til et konsil i en tysk by, gjentok «Centum gravamina teutonicae nationis» – et skriv der tyskerne fremførte antipavelige klager.
Den katolske kirkehistorikeren Ludwig von Pastor mener at Chieregatis manglende suksess i stor grad skyldtes de tyske kirkefyrsters engstelighet og selvopptatthet. De var på ingen måte beredt til å tilslutte seg pavens «syndsbekjennelse».
Kardinal Chiericati var Antonio Pigafettas velgjører; Pigatetta deltok på Ferdinand Magellans verdensomseiling. Pigafetta var med på Victoria, det eneste skipet som fullførte reisen, sendte sin journal til dom da var på riksdagen. Chiericati gjorde den kjent for de andre deltakerne der. En rapport om ekspedisjonen, med en globus til illustrasjon, ble også sendt av keiser Karl V til hans bror erkehertug Ferdinand av Østerrike, som presederte riksdagen. Denne skildring var antakelig en som var forfattet av Maximilianus Transylvanus, og globues kopi av en som han hadde laget. Globusen ble fremvist for deltakerne. Chiericati, som studerte globusen, beskrev 'Victoria vei til sin velgjørerske, Isabella d'Este Gonzaga, markgrevinne av Mantua.
== Referanser == | Francesco Chieregati, eller Cherigato eller Chiericati (født 1479 i Vicenza, død 6. desember 1539 i Bologna i Kirkestaten), var biskop og pavelig diplomat. | 10,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexandra_av_Hessen-Darmstadt | 2023-02-04 | Alexandra av Hessen-Darmstadt | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Fødsler 6. juni', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Henrettede russere', 'Kategori:Huset Hessen-Darmstadt', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Darmstadt', 'Kategori:Personer henrettet ved skyting', 'Kategori:Russiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alexandra («Alix») av Hessen-Darmstadt, senere Alexandra Feodorovna Romanova, russisk: Императрица Александра Фёдоровна Романова, (født 6. juni 1872 i Darmstadt i storhertugdømmet Hessen i Det tyske rike, død 17. juli 1918 i Jekaterinburg) var gift med tsar Nikolai II av Russland av huset Holstein-Gottorp og siste keiserinne av Russland. Hun ble henrettet sammen med familien i juli 1918.
Alexandra er i tillegg kjent for å ha vært en av de mest prominente kongelige som var bærer av den arvelige blødersykdommen hemofili som sønnen Aleksej var født med. Hun var også en klar tilhenger av eneveldet i Russland. Hennes bekjentskap med Rasputin er også en del av hennes ettermæle.
Alexandra vokste opp som prinsesse av Hessen og ved Rhinen. Hennes far var storhertug Ludvig IV av Hessen-Darmstadt, hennes mor storhertuginne Alice av Hessen-Darmstadt, datter av den britiske dronning Victoria (av huset Hannover). Hennes fetter var Tysklands keiser og Preussens konge Wilhelm II.
Alexandra møtte Nikolai i en alder av 12 og giftet seg som 22-åring den 26. november 1894 i Vinterpalasset i St. Petersburg. Dette kjærlighetsekteskapet ble inngått til tross for betenkeligheter fra familien, inkludert bestemoren Victoria av Storbritannia.
Under første verdenskrig reiste Nikolai til fronten og overlot styringen av landet til Alexandra.
Selv om Nikolai abdiserte i 1917, ble hele familien henrettet av bolsjevikene natten til den 17. juli 1918. Datteren Anastasia skal ifølge en vandrehistorie ha overlevd, men det er lite trolig.
| Alexandra («Alix») av Hessen-Darmstadt, senere Alexandra Feodorovna Romanova, russisk: Императрица Александра Фёдоровна Романова, (født 6. juni 1872 i Darmstadt i storhertugdømmet Hessen i Det tyske rike, død 17. juli 1918 i Jekaterinburg) var gift med tsar Nikolai II av Russland av huset Holstein-Gottorp og siste keiserinne av Russland. Hun ble henrettet sammen med familien i juli 1918.
Alexandra er i tillegg kjent for å ha vært en av de mest prominente kongelige som var bærer av den arvelige blødersykdommen hemofili som sønnen Aleksej var født med. Hun var også en klar tilhenger av eneveldet i Russland. Hennes bekjentskap med Rasputin er også en del av hennes ettermæle.
Alexandra vokste opp som prinsesse av Hessen og ved Rhinen. Hennes far var storhertug Ludvig IV av Hessen-Darmstadt, hennes mor storhertuginne Alice av Hessen-Darmstadt, datter av den britiske dronning Victoria (av huset Hannover). Hennes fetter var Tysklands keiser og Preussens konge Wilhelm II.
Alexandra møtte Nikolai i en alder av 12 og giftet seg som 22-åring den 26. november 1894 i Vinterpalasset i St. Petersburg. Dette kjærlighetsekteskapet ble inngått til tross for betenkeligheter fra familien, inkludert bestemoren Victoria av Storbritannia.
Under første verdenskrig reiste Nikolai til fronten og overlot styringen av landet til Alexandra.
Selv om Nikolai abdiserte i 1917, ble hele familien henrettet av bolsjevikene natten til den 17. juli 1918. Datteren Anastasia skal ifølge en vandrehistorie ha overlevd, men det er lite trolig.
== Barn ==
Olga (* 15. november 1895 – 17. juli 1918),
Tatjana (* 10. juni 1897 – 17. juli 1918),
Maria (* 26. juni 1899 – 17. juli 1918),
Anastasia (* 18. juni 1901 – 17. juli 1918),
Aleksej (* 12. august 1904 – 17. juli 1918).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alexandra Fyodorovna (Alix of Hesse) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alexandra Fyodorovna of Hesse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Alexander Palace Arkivert 24. september 2011 hos Wayback Machine. | Alexandra («Alix») av Hessen-Darmstadt, senere Alexandra Feodorovna Romanova, russisk: Императрица Александра Фёдоровна Романова, (født 6. juni 1872 i Darmstadt i storhertugdømmet Hessen i Det tyske rike, død 17. | 10,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Linn%C3%A9 | 2023-02-04 | Carl von Linné | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Autorer for botanikk og mykologi', 'Kategori:Autorer for zoologi', 'Kategori:Carl von Linné', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1778', 'Kategori:Farmasihistorie', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1707', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mineraloger', 'Kategori:Personer fra Älmhults kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske biologer', 'Kategori:Svenske botanikere', 'Kategori:Svenske entomologer', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske forfattere av reiseskildringer'] | Carl von Linné (født 13. maisve./ 23. mai 1707greg. i Råshult, død 10. januar 1778 i Uppsala) var en betydningsfull svensk naturforsker og lege. Linné er mest kjent for å være den moderne taksonomiens far. Han klassifiserte alle dyre- og plantearter som var kjent på hans tid, og innførte nomenklaturreglene; med forholdsvis få modifikasjoner er de fremdeles i bruk i biologien.
| Carl von Linné (født 13. maisve./ 23. mai 1707greg. i Råshult, død 10. januar 1778 i Uppsala) var en betydningsfull svensk naturforsker og lege. Linné er mest kjent for å være den moderne taksonomiens far. Han klassifiserte alle dyre- og plantearter som var kjent på hans tid, og innførte nomenklaturreglene; med forholdsvis få modifikasjoner er de fremdeles i bruk i biologien.
== Navn ==
Carl ble født i en tid da det ennå var forholdsvis uvanlig å ha etternavn. Carls far het opprinnelig Nils Ingemarsson, der Ingemarsson var et patronym, ikke noe slektsnavn. Da Nils skrev seg inn ved Lunds universitet, trengte han imidlertid et etternavn, og laget seg et slektsnavn som var inspirert av det store lindetreet som stod på hans familiegård. Han latiniserte det svenske ordet lind til Linnaeus (som delvis også ble skrevet Linnæus).
Carls svenske navn var dermed Carl Nilsson Linnaeus. På de fleste av hans publikasjoner brukte han den latiniserte formen Carolus Linnaeus (som pleide å stå i genitiv, altså Caroli Linnaei). Etter at han ble adlet i 1761, tok han navnet Carl von Linné. På noen av publikasjonene er dette i sin tur latinisert til Carolus a Linne. Navnet han i dag vanligvis blir omtalt under, er Carl von Linné (i hvert fall på blant annet svensk, norsk og tysk). I den biologiske systematikken (og på engelsk) bruker man derimot formen Carolus Linnaeus. I angivelser av vitenskapelige artsnavn forkortes navnet hans ofte kort og godt til «L.» (Dermed er Linné den eneste autoriteten som kan forkortes ned til én bokstav.)
== Biografi ==
Carl ble født i mai 1707 på Råshult i Småland som det første av Nils Ingemarsson Linnaeus og prestedatteren Christina Brodersonias fem barn. Hun var bare 18 år da Carl kom til verden. Christinas mor var Maren Jørgensdatter, morfaren var presten Jørgen Simonsen (død 1692) og hans mor igjen var Johanne Pedersdatter som i 1622 ble brent som heks i Stavanger. Maren Jørgensdatters bror Simon Jørgensen Wesseltoft (død 1739 i Skien) er stamfar for den norske slekten Wesseltoft.
Nils Ingemarsson Linnaeus var prest og ivrig hagedyrker, og vekket sønnens interesse for planter. Også hans lærere støttet ham i å tilegne seg datidens botaniske kunnskap.
Linné studerte medisin i Lund (under Kilian Stobæus) og Uppsala, men gjorde også blant annet botaniske studier og begynte å forelese om botanikk. Han gjennomførte flere ekspedisjoner i Sverige, blant annet til Lappland. Reisene hans resulterte ikke bare i botaniske avhandlinger på latin, men også i populære reiseskildringer på svensk.
=== Linnés reise i Lappland ===
Reisen begynte den 12. mai 1732, da Linné gav seg i vei alene, ridende mot Lappland hvor han ble i fem måneder. Reiseskildringen utkom etter at han returnerte, og var svært omfattende. I tillegg til observasjoner av naturen, interesserte Linné seg òg for samisk kultur, og beskrev samenes livsvilkår inngående.
Det viktigste resultatet av reisen til Lappland var allikevel de botaniske studiene som ble til Flora Lapponica. Den lapplandske vegetasjonen var på denne tiden relativt ukjent. Vekstene som Olof Rudbeck d.y. hadde samlet inn på sin reise i Tornedalen, hadde blitt ødelagt i en omfattende brann som herjet Uppsala i 1702. Med Flora Lapponica, som ble offentliggjort i 1737, fikk man kunnskap om disse ukjente områdene.
=== Dalarna 1734 ===
Linné kom første gang til Dalarna for å feire jul i Falun i 1733. På en julefest traff han gruvelegens datter, sin kommende hustru, Sara Elisabeth Moraea. På den tiden besøkte han også Bergslagens gruver og jernverk. Dalarnas landshøvding, Nils Reuterholm, hadde hørt om Linnés Lapplandsreise og hadde blitt imponert av den, så han foreslo en lignende reise gjennom Dalarna.
=== Øland og Gotland 1741 ===
Reisen gikk på hesteryggen, og han viste stor interesse for runesteiner. På reisen kom han til Vetlanda den 23. juni og noterer seg to runesteiner på kirkegården. Dagen derpå var han kommet til Växjö og gjør opptegnelser om domkirken, som året før hadde blitt herjet av brann og under Linnés besøk var «ett bedrövligt spektakel». Han beskrev dessuten Sankt Sigfrids klesdrakt. Kalmar nådde han den 28. mai, hvor han ble utsatt for storm, men brukte tiden til å beskrive kirken, som «var täck och ägde sköna skrudar».
Den 1. juni gikk han i land på Öland, overnattet den 4. juni i prestegården i Resmo for endelig den 6. juni å nå frem til Smeby. Smebys kirke var så spesiell at Linné aldri hadde sett maken. Han skriver at kirken med sine små vinduer var ganske mørk og snart kunne få tilhørerne til å falle i søvn. Den 7. juni var en søndag, og da gikk han i kirke i Ås. Den 9. juni noterer han seg runesteiner i Sandby og Gårdby. Dagen etter besøkte han stedet Runsten og kunne notere enda en runestein. Denne ansås for å være en av stedets severdigheter. I Långlöt den 10. juni noterer han i dagboken om hele to helsebringende kilder på kirkegården:
«Vattnet kan drickas av sjukligt folk uti åtskilliga passioner, allenast brunnen blev väl rensad, och man ej alltför kräsmagad fruktade för sådan mineral, som insmugit sig av lik och dödas kroppar.»I Bredsätra den 11. juni kommer planteinteressen frem, og Linné skriver om ødekapellet i Kläppinge at det på gulvet vokste scandix seminbus hispidis. Persnäs besøkte han den 12. juni, og den 14. juni, som var den fjerde søndag efter Trinitatis, deltok han i gudstjenesten i Högby. Han noterte enda en runestein på kirkegården der. Efter tre uker på Öland seilte så Linné til Gotland.
=== Skåne 1749 ===
Denne reisen begynte med vogn i Uppsala, byen som hadde vært hans hjem i mange år. Søndag den 7. mai hadde han nådd Växjö, hvor han skildrer hvordan erkebiskopen, «högvördige herr doktor Henric Benzelius», innvier hr. doktor Olof Osander til biskop i Växjö stift. Pinsedagen 14. mai hørte han en fin preken i Virestad, og på annendagen møtte han igjen sitt kjære Stenbrohult. I dagboken skriver han med vemod om hvordan de som han kjente for 20 år siden, nå var blitt gamle: «De gingo nu med grå hår och vita skägg, utlevde, och en ny värld hade kommit i stället».
Den 17. mai reiste Linné fra Stenbrohult mot målet Loshult i Skåne, og var atter i Stenbrohult den 2. august. På hjemreisen til Uppsala gjorde han opphold i Ryssby i Sunnerbo, hvor hans svoger, Johan Collin, var sogneprest. På turen videre nordover passerte han Jönköping, hvor han besøkte sin slektning, presten C. Tiliander. Via Gränna og Vadstena kom Linné endelig tilbake til Uppsala.
=== Opphold i grevskapet Holland ===
Fra 1735 til 1738 oppholdt Linné seg i flere europeiske land, men hovedsakelig Nederland, hvor han ble tildelt sin doktorgrad i medisin fra universitetet i Harderwijk. Under sitt opphold i Nederland ble Linné kjent med mange vitenskapsfolk og fikk tilgang til mange store plantesamlinger og dyrehager. Det var her han begynte å arbeide med systematikk. Årene resulterte i en rekke publikasjoner, blant annet den første utgaven av Systema naturae.
I to år, fra 13. september 1735 til 7. oktober 1737, bodde Linné på George Cliffords private sommerresidens Hartekamp i Heemstede vest for Amsterdam i grevskapet Holland. Clifford var en rik handelsmann fra Amsterdam med en egen botanisk hage og dyrehage, og dessuten en kjenning av den nederlandske legen og vitenskapsmannen Herman Boerhaave. Clifford delte Boerhaaves sterke interesse for planter fra fjerne strøk. Disse samlet han i orangeriet og haven sin i Heemstede. Boerhaave foreslo at Linné skulle tre i Cliffords tjeneste som livlege og botaniker (hortulanus), og så skjedde. Clifford ansatte ham som hortulanus, og ba ham beskrive den store plantesamlingen. Dette resulterte i en bok, Hortus Cliffortianus, som ble utgitt i 1738 og trolig ligger til grunn for Linnés senere arbeide. På bokens tittelside er et kart over hagen i Hartekamp gjengitt sammen med et dikt av J. Wandelaar. Diktet lovpriser pisangen (banantreet) som Clifford hadde fått til å blomstre i orangeriet. I begynnelsen av 1738 kom Linné tilbake til Hartekamp da han var på hjemveien til Sverige. Han hadde pådratt seg kolera og trengte hvile. Deretter fortsatte han reisen hjem via Frankrike.
=== Tilbake i Sverige ===
Etter at Linné kom tilbake til Sverige, begynte han å arbeide som lege i Stockholm, og giftet seg i 1739 med sin forlovede Sara Elisabeth (Lisa) Moraea. Ekteparet fikk til sammen sju barn:
Carl (den yngre, 1741–1783),
Elisabeth Christina (1743–1782),
Sara Magdalena (født og død 1744),
Lovisa (1749–1839),
Sara Christina (1751–1835),
Johan (1754–1757) og
Sofia (1757–1830).I 1741 ble Linné professor i botanikk, medisin og kjemi i Uppsala. Han fortsatte med sin reisevirksomhet i Sverige, og oppmuntret sine studenter til å foreta reiser utenlands for å samle inn materiale av ukjente plante- og dyrearter. Hans arbeid med å klassifisere disse artene fortsatte også for fullt, og resulterte i en rekke bøker. Den viktigste boken ved siden av Systema naturae, og den mest omfattende av alle, var uten tvil hans Species plantarum. Denne bokens første utgave kom ut i 1753 og inneholdt beskrivelser av samtlige kjente plantearter. I tillegg nedtegnet han sine taksonomiske metoder i blant annet Philosophia botanica (1751), og forfattet lærebøker i farmakologi og mineralogi.
Linné hadde god kontakt med den svenske kongefamilien og ble adlet i 1761 (med tilbakevirkende kraft til 1757). De siste årene av sitt liv slet han med sykdommer og hadde blant annet to hjerneslag. Som en følge av det siste slaget døde han den 10. januar 1778 i Uppsala. Han er begravd i Uppsalas domkirke.
== Linnés taksonomiske filosofi ==
Det var vanlig på Linnés tid (og hadde vært vanlig helt siden Platon) å ordne planter og dyr i slekter og arter. Slekten ble på mange måter sett på som grunnenheten, mens de ulike artene i slekten ble «variasjoner innen slekten». Slekten var altså grupper av arter som delte en rekke likhetstrekk. Slektens ulike arter hadde derimot hver sine særtrekk som skilte dem fra hverandre og fra slektens grunntrekk.
På 1700-tallet hadde systematikken opplevd en oppblomstring, som skyldtes opplysningstidens større vitenskapelige aktivitet, men og like mye kolonitidens oppdagelsesreiser i de nye kontinentene. Det ble beskrevet så mange nye arter at også antallet av kjente slekter ble svært uoversiktlig.
På dette punktet kom Linné med to svært viktige innovasjoner. Han innførte kategorier for å klassifisere artene, og han skilte artens navn fra dens diagnose. Disse to punktene behandles i det følgende etter tur.
=== Linnéske kategorier ===
Linné antok, som var vanlig på denne tiden, at artene og slektene hadde vært skapt som sådanne av Gud. Å tilordne artene til en felles slekt, var derfor for Linné et ledd i å avdekke Guds skaperakt og vise Guds storhet. For å beholde oversikten over artene, innførte Linné imidlertid større enheter, som han kalte for ordener og klasser. Alle slekter skulle tilordnes ordener, og alle ordener til klasser. På denne måten skulle det være enklere å huske på den systematiske tilhørigheten til de enkelte artene.
I motsetning til arter og slekter anså Linné ordener og klasser for å være forholdsvis vilkårlige. Betegnende i så måte er hans utsagn at «arter og slekter er Guds verk, ordener og klasser menneskets.»
I tillegg brukte Linné betegnelsen rike for å skille mellom planter og dyr (samt mineraler, som Linné klassifiserte ved siden av organismene). Begrepene art, slekt, orden, klasse og rike betegnes i dag som taksonomiske kategorier. Mange av gruppene som Linné brukte, hadde lenge vært kjente (for eksempel fugler eller fisker). Men det var Linnés idé å lage et system med faste kategorier, der enhver art hørte til nøyaktig én gruppe av alle større kategorier.
=== Den binomiale nomenklaturen ===
Før Linné var det i den biologiske systematikken ikke noe klart skille mellom navnet på en art og artens diagnose. Navnet bestod av slektens navn (et substantiv) etterfulgt av en hel rekke adjektiver. Antallet adjektiver varierte, men kunne bli nokså høyt (opptil tolv hos Linné), siden beskrivelsen skulle være tilstrekkelig for å skille arten fra de andre artene i slekten. Fordi vitenskapsspråket var latin, var selvfølgelig også artsnavnene latinske (eller latiniserte gammelgreske) ord. Dette systemet var svært uoversiktlig. Ikke bare var navnene lange og vanskelig å huske, de måtte også endres jevnlig. Oppdaget man en ny art som hørte til en kjent slekt, kunne det nemlig hende at de eksisterende artsnavnene ikke lenger var entydige og måtte oppdateres og utvides.
Linné innførte i 1753 den binomiale nomenklaturen for arter, altså artsnavn som består av nøyaktig to ledd: et slektsnavn og et etterfølgende epitet (gresk bi = «to», latin nomen = «navn»). Et eksempel er det toleddete navnet Homo sapiens for vår egen art. Epitetet (dette tilfellet altså sapiens = «klok») skulle ikke lenger være noen full beskrivelse av arten. Det var tilstrekkelig at navnet var entydig. Diagnosen var fremdeles en viktig del av beskrivelsen av en art, men den ble uavhengig av artens navn. Epitetet trengte heller ikke nødvendigvis å beskrive en egenskap ved arten, den kunne referere til funnstedet, til leveviset, til en person eller være fritt oppfunnet.
== Linnés klassifikasjon ==
Linné klarte å publisere beskrivelser av samtlige arter som var kjente for vitenskapen på hans tid. Alt i alt var dette 4 400 dyrearter og 7 700 plantearter. Mange av dem hadde han studert selv, enten i live eller i konservert form. Resten hadde han fått beskrevet av kollegaer i mange land som han brevvekslet med. I tillegg til å beskrive artene, klassifiserte han dem og ga dem dermed en fast plass i det biologiske systemet. Klassifikasjonen hans er selvfølgelig svært forskjellig fra dagens (som bygger på evolusjonært slektskap). Men i flere tilfeller bruker man fremdeles de gruppene som Linné definerte.
=== Dyr ===
Nedenfor vises Linnés klassifikasjon av dyr (i Systema naturae, 10. utgave, 1759). Noen av navnene på gruppene som han innførte, er fremdeles i bruk. Disse er markert med en asterisk (*; og med to slike hvis gruppen i dag fremdeles omfatter alle de artene som Linnés tilordnet den). Store romertall indikerer Linnés klasser, små romertall hans ordener.
Animalia** (dyr):
I. Mammalia** (pattedyr)
i. Primates** («de første»: primater)
ii. Bruta («de tunge»: elefanter, gomlere, sjøkyr, skjelldyr)
iii. Ferae («de ville»: rovpattedyr)
iv. Bestiae («dyr»: beltedyr, insektetere, svinedyr)
v. Glires* («syvsovere»: gnagere og haredyr samt neshorn)
vi. Pecora («fe», de fleste klovdyr)
vii. Bellua («dyr», hester pluss flodhester)
viii. Cete (hvaler)
II. Aves** (fugler)
i. Accipitres («hauker»: falkefugler, ugler)
ii. Picae («skjærer»: gjøkefugler, kråkefugler, papegøyer med flere)
iii. Anseres («ender»: andefugler pluss sjøfugler)
iv. Grallae (vadefugler samt riksefugler og strutsefugler)
v. Gallinae (hønsefugler)
vi. Passeres (spurvefugler samt duer med flere)
III. Amphibia* («amfibier»)
i. Reptilia («krypdyr»: amfibier, krokodiller, skilpadder, øgler)
ii. Serpentes* (slanger)
iii. Nantes («svømmedyr»: bruskfisker, rundmunner, størfisker)
IV. Pisces (fisker)
i. Apodes («finneløse»: ålefisker med flere)
ii. Jugulares («rovfisker»: torskefisker med flere)
iii. Thoracici («de pansrede»: flyndrefisker, stingsild med flere)
iv. Abdominales («de tykke»: karpe-, lakse-, sildefisker med flere)
v. Branchiostegi («gjellehus»: fastkjevede fisker)
V. Insecta* (leddyr)
i. Coleoptera* («skjedevinger»: biller samt gresshopper, saksedyr med flere)
ii. Hemiptera* («halvvinger»: teger samt trips)
iii. Lepidoptera** («skjellvinger»: sommerfugler)
iv. Neuroptera* («årevinger»: nettvinger samt døgnfluer, vårfluer, øyenstikkere med flere)
v. Hymenoptera** («hinnevinger»: vepser)
vi. Diptera** (tovinger)
vii. Aptera («vingeløse»: lopper, lus, spretthaler, sølvkre samt edderkoppdyr, krepsdyr og mangefotinger)
VI. Vermes (makk)
i. Intestina («de indre»: bendel-, flat-, leddormer med flere)
ii. Mollusca* (bløtdyr uten skall samt flerbørstemarker og pigghuder)
iii. Testacea («skalldyr»: armfotinger, muslinger, snegler med flere)
iv. Lithophyta («steinplanter»: enkelte koraller, mosdyr og svamper)
v. Zoophyta («dyreplanter»: de fleste nesledyr)
=== Plantenes seksualsystem ===
Når det gjelder planter, fant Linné opp et helt annet system. Det har blitt kalt seksualsystem (systema sexuale), siden plantene ble delt inn i klasser og ordener på grunnlag av kjønnsorganene (støvbærere og fruktemner).
Linnés 24 planteklasser tok utgangspunkt i antall, lengde og posisjon av støvbærerne. De første 13 klassene var definert ut fra antallet av like lange og ikke sammenvokste støvbærere. Så fulgte to klasser for blomster med støvbærere av ulike lengde, fem klasser for blomster der støvbærerne er vokst sammen med hverandre eller med fruktemnet, tre klasser av enkjønnede blomster (sambu og særbu), og til slutt en klasse for planter uten blomster (kryptogamer).
De første 13 klassene ble videre inndelt i ordener på grunnlag av fruktemnene; de resterende klassene på grunnlag av blant annet antall støvbærere. Dermed fantes det ordener med samme definisjon (og navn) i ulike klasser. Angivelsen av en planteorden alene var altså ikke entydig uten at den tilhørende klassen hadde blitt nevnt. Seksualsystemet var derfor ikke noe system i dagens forstand (med «mindre skuffer i større skuffer»), men lignet mer på en tabell med kolonner og rader.
== Linnés betydning for ettertiden ==
Ingen enkeltperson har satt større preg på den biologiske systematikken enn Linné. Hans store betydning skyldes fremfor alt at han rakk over samtlige organismer som var kjent i hans tid. De systematiske reglene som Linné fant opp, var ikke de eneste tenkelige, og heller ikke nødvendigvis de beste. Men Linné hadde med sin utrettelige arbeidsinnsats beskrevet samtlige arter etter ett gjennomført regelsett. Dette har ingen andre klart, verken før eller senere. Derfor ble det bestemt at Linnés arbeider skulle danne startpunktet for det internasjonale systematiske regelverket som – med noen modifikasjoner – fremdeles er i bruk. Nærmere bestemt utgjør Linnés bok Species plantarum (1753) den første publikasjonen med gyldige beskrivelser av planter, mens den tiende utgaven av Systema naturae (1758) er den første publikasjonen med gyldige beskrivelser av dyr.
Ved siden av utallige artsnavn er det noen av Linnés regler som har blitt bevart:
Alle arter har et vitenskapelig navn med to ledd (slektsnavn pluss artsepitet).
Alle nye arter må beskrives i en trykt publikasjon med angivelser av diagnostiske egenskaper, funnsted, en generell beskrivelse med mere.
Alle beskrivelser av nye arter skal angi en type, det vil si et konservert eksemplar, som oppbevares på et angitt sted (vanligvis en naturhistorisk samling ved et museum), slik at det kan undersøkes av andre systematikere.
Alle arter klassifiseres i høyere kategorier.Det er på det siste punktet at den største forandringen har skjedd. De fem kategoriene som Linné innførte, var som sagt arten, slekten, ordenen, klassen og riket. Senere har man tilføyd flere kategorier (som «familie» mellom slekt og orden, eller «rekke» mellom klasse og rike). Dette systemet var nyttig for å systematisere organismer, det vil si «putte dem i bås». Det bygget imidlertid på en før-evolusjonær tenkemåte, nemlig overbevisningen om at klassifiseringen til syvende og sist måtte være vilkårlig. Siden utgivelsen av Darwins bok Artenes opprinnelse i 1859 vet man derimot at arter er beslektet med hverandre. I dag er man derfor enig om at et system bør gjengi det evolusjonære slektskapet artene imellom. Kategorier er imidlertid svært dårlig egnet til dette formålet, og brukes derfor i stadig mindre grad av systematikere. Det jobbes også med utkast av regelverk som ikke benytter seg av kategorier (se kategori og systematikk).
Spesielt Linnés plantesystematikk (seksualsystemet) var kunstig, da det var basert på noen veldig få, utvalgte egenskaper. Det er derfor forlatt fullstendig i dag. Linnés dyresystematikk inneholder derimot flere grupperinger som er sammenfallende med dagens slektskapsgrupper. I en annen sammenheng er også deler av seksualsystemet i bruk i dag, nemlig i bestemmelsesnøkler. Her er Linnés enkle kriterier fremdeles svært nyttige.
Ved siden av systematikk lå Linnés viktigste bidrag spesielt i botanikken. Nesten samtlige botaniske fagbegreper går tilbake til Linné. Videre var Linné en habil geolog, og han får også æren for å ha innført celsiusskalaen. Det var likevel fenomener han ikke kunne forklare, og som han noterte ned i Divina nemesis (= Guds hevn), som ikke ble utgitt i sin helhet før i 1968. Her skriver han om den natten professor Dahlmans datter døde, samme natt som det spøkte på hans egne døtres soverom så de skrek av redsel. Han ordnet slike historier etter de syv dødssyndene, i håp om å finne et overordnet prinsipp også her - at de onde ble dødssyke og de ugudelige gale. Men han oppgav å forklare skrittene som vekket hans kone natt til 23. juli 1765 - skritt han gjenkjente som tilhørende Carl Clerck, som han siden fikk vite døde den natten, i Stockholm 6 mil unna.I Sverige utgis bokverket Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna som er et arbeide i Linnés ånd, å undersøke, kartlegge og gi artene (svensk) navn. Verket skal, på en populær, men vitenskapelig måte, beskrive landets 50 000 nordiske arter av dyr, sopp og planter. Minst 30 000 blir beskrevet utførlig i tekst og bilder. Aldri tidligere har et slik omfattende bokverk blitt utgitt, Nationalnyckeln blir en referanse over en hel nasjons arter.
== Linnés syn på mennesket og menneskeraser ==
Det vakte en del oppsikt at Linné hadde plassert mennesket i den samme ordenen som aper og den samme klassen som pattedyr. Dette avvek fra datidens kristne lære, der mennesket hadde en unik plass i skapelsen. Den lutherske erkebiskopen i Uppsala var blant dem som anklaget Linné for ugudelighet. Men Linné forsvarte seg med at det fantes så godt som ingen anatomiske forskjeller mellom menneske og ape, og at han tross alt hadde plassert mennesket i sin egen slekt, adskilt fra apene (som han plasserte i slekten Simia).I sitt hovedverk Systema Naturae (1735-1758) delte Linné mennesket (arten Homo sapiens) i fire underarter eller «varianter» (av andre senere kalt menneskeraser), noe som gjaldt de ni første utgavene fra 1735 til 1756: Europaeus albus (europeisk hvit), Americanus rubescens (amerikansk rød), Asiaticus fuscus (asiatisk mørk) og Africanus niger (afrikansk svart). Utover på 1750-tallet begynte Linné å utvikle mennesketeoriene sine, slik at de ulike variantene ble tillagt ulike egenskaper (mest positive for hvite europeere, mest negative for svarte afrikanere), noe som ble nedtegnet i den tiende utgaven av verket i 1758 (der to menneskevarianter til ble tilføyd). Linné-selskapet i London (grunnlagt etter hans død i 1778) erklærte i september 2020 at denne 1758-utgaven «la grunnlaget for vitenskapelig rasisme».I Linnés nyutviklede, hierarkiske system ble den hvite europeer nå beskrevet som «vis og oppfinnsom», mens svarte afrikanere ble definert som «slu og trege». Rekkefølgen ble fra nå av generelt presentert slik, med hvite europeere først (som de beste) og svarte afrikanere til slutt. I motsetning til tidligere forfattere, tilla Linné slik ulike moralske egenskaper til menneskene basert på hvilket kontinent de var fra og hvilken hudfarge de hadde. Linné-selskapet skriver: «På denne måte forble Linnés hierarki, med svarte folk, som ble assosiert med negativ moral, helt på bunnen, stående».Sommeren 2020 oppsto det en debatt om Linné i Norge grunnet en benk som er plassert til hans ære i Botanisk hage på Tøyen. I juni 2021 ble det klart at Naturhistorisk museum setter opp et nytt skilt om Linné, «hvor det skal opplyses om Linnés feilaktige arbeid med kategorisering av menneskene». Linné idealiserte samene etter sin reise i Lappland i 1732. Han omtalte dem som «våre lærere» og fremhevet dem som forbilder fordi de levde i pakt med naturen, noe som inspirerte Rousseau til idéen om «den edle villmann».
== Bibliografi ==
Linné ga ut svært mange bøker. Enkelte av dem var avhandlinger på bare noen få sider, andre var flerbindsverk på over tusen sider. Nedenfor er de viktigste av dem oppført. De fleste bøkene var skrevet på datidens vitenskapsspråk, latin. Sine reiseskildringer utga Linné imidlertid på svensk, noe som var nokså uvanlig, men gjorde dem meget populære. Siden det ikke fantes mye trykt svensk litteratur, må hans svenske bøker ses på som en viktig milepæl i den svenske litteraturhistorien.
Systema naturae («Naturens system», 1735; flere senere utgaver)
Fundamenta botanica («Botanikkens grunnlag», 1736; flere senere utgaver)
Critica botanica («Botaniske regler», 1737)
Flora lapponica («Lapplands flora», 1737)
Genera plantarum («Plantenes slekter», 1737; flere senere utgaver)
Classes plantarum («Plantenes klasser», 1738; flere senere utgaver)
Hortus Cliffortianus («Cliffords hage», 1738)
Observationes in regnum lapidum («Iakttagelser i steinenes rike», 1739)
De febrium intermittentium causa («Om vekselfeberens årsaker», 1745)
Flora suecica («Sveriges flora», 1745; flere senere utgaver)
Öländska och Gothländska resa (1745)
Fauna suecica («Sveriges fauna», 1746; flere senere utgaver)
Wästgöta-resa (1747)
Amoenitates academicae («Akademiske gleder», 1749; flere senere utgaver)
Materia medica («Legemidler», 1749; flere senere utgaver)
Oeconomia Naturae (1749)
Philosophia botanica («Botanisk filosofi», 1751)
Skånska resa (1751)
Species plantarum («Plantenes arter», 1753; flere senere utgaver)
Elementa botanica («Botanikkens prinsipper», 1756)
Berättelse om the inhemska wäxter (1757)
Genera morborum («Sykdommenes typer», 1763)
Clavis medicinae («Medisinsk nøkkel», 1766)
Nomenclator botanicus («Den botaniske navngivningen», 1772)
Systema vegetabilium («Plantenes system», 1774)
== Se også ==
Catalogue of Life
Nomenklatur
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hessen, Dag O. (2000). Carl von Linné (biografi). Gyldendal. ISBN 8205275602. Blunt, W. (2001). Linnaeus: The Complete Naturalist (engelsk) (2 utg.). Princeton University Press. [samt W.T. Stearns artikkel «Linnean classification, nomenclature», som utgjør Appendix I i boken (s. 246–252)]
Farber, P.L. (2002). «Linnaeus, Carolus». I M. Pagel. Encyclopedia of Evolution (engelsk). Oxford University Press. s. 641f.
H. Nissen og M. Aase: «Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim» (Trondheim 1990) side 94-95 gjengir Linnés segl med hans våpenskjold etter at han ble adlet. Skjoldet er i seglet omgitt av Nordstjerneordenens kjede med kors.
== Eksterne lenker ==
(en) Carl von Linné – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl von Linné – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Utfyllende artikkel om Carl von Linné
Forskning.no om Sveriges største vitenskapsmann
Artikkel om Linné av Naturhistoriska riksmuseet (svensk) Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
Forskning om Linné ved Uppsala universitet (svensk)
Svensk nettside om 300-årsjubileumet for Carl von Linnés fødsel (svensk)
Linnés historiske landskap (svensk)
The Linnean Society of London (engelsk) | Carl von Alten, senere greve von Alten (født 20. oktober 1764, død 20. | 10,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferdinand_av_Preussen | 2023-02-04 | Ferdinand av Preussen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1813', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1730', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Prøyssiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske generaler'] | August Ferdinand av Preussen (født 23. mai 1730 på Stadtschloss i Berlin, død 2. mai 1813 i Berlin) var en prøyssisk prins og general.
| August Ferdinand av Preussen (født 23. mai 1730 på Stadtschloss i Berlin, død 2. mai 1813 i Berlin) var en prøyssisk prins og general.
== Liv ==
August Ferdinand var yngste sønn av kong Friedrich Wilhelm I og dronning Sophia Dorothea.
Han forlovet seg 27. september 1755 med prinsesse Anna Elisabeth Luise av Brandenburg-Schwedt og ble befordret til generalmajor. I oktober 1756 ledsaget han kongen til Sachsen og Böhmen og deltok i 1757 i felttoget i Böhmen og Schlesien. Der kjempet han bl.a. i Breslau og ved Leuthen. I 1758 så han seg nødt til å trekke seg som general i infanteriet på grunn av dårlig helse.
Den 12. september 1763 ble han hærmester i Brandenburg for Johannitterordenen, en posisjon han hadde frem til 1811.
Da Friedrich Wilhelm III den 23. mai 1812 stiftet den prøyssiske Johannitterorden, ble prins Ferdinand utnevnt til dens stormester.
== Barn ==
Friederike Elisabeth Dorothea Henriette Amalie, 1761
Friedrich Heinrich Emil Karl, 1769
Friederike Dorothea Luise Philippine, 1770
Friedrich Christian Heinrich Ludwig, 1771
Friedrich Ludwig Christian, 1772, kalt Prinz Louis Ferdinand
Friedrich Wilhelm Heinrich August, 1779
== Referanser == | August Ferdinand av Preussen (født 23. mai 1730 på Stadtschloss i Berlin, død 2. | 10,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_von_Ingenohl | 2023-02-04 | Friedrich von Ingenohl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Neuwied', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske admiraler'] | Gustav Heinrich Ernst Friedrich von Ingenohl (født 30. juni 1857 i Neuwied, død 19. desember 1933 i Berlin) var en tysk marineoffiser. Ved begynnelsen av første verdenskrig var han sjef for den tyske Hochseeflotte.
| Gustav Heinrich Ernst Friedrich von Ingenohl (født 30. juni 1857 i Neuwied, død 19. desember 1933 i Berlin) var en tysk marineoffiser. Ved begynnelsen av første verdenskrig var han sjef for den tyske Hochseeflotte.
== Militær karriere ==
1874 Kadett
1875 Sjøkadett
1878 Patent som Sekondløytnant
1888 Løytnant zur See
1890 Kapteinløytnant
1896 Korvettkaptein
1901 Fregattkaptein
1902 Kapitän zur See
1907 Kontreadmiral
1910 Viseadmiral
1913 Admiral
== Viktige kommandoer ==
1888: Torpedoboot S34
1894–1896: Kanonenboot Iltis
1901–1902: Großer Kreuzer Kaiserin Augusta
1902-1903: Großer Kreuzer Hertha
1904–1906: Jacht Hohenzollern
1906: Dampfer Hamburg
1907–1908: Jacht Hohenzollern
1908-1909: 2. Admiral des I. Geschwaders
1909: 2. Admiral des Kreuzergeschwaders
1910: Kreuzergeschwader
1910-1913: II. Geschwader
30. januar 1913 – 2. februar 1915: Hochseeflotte
16. februar 1915 – 13. august 1915: Marinestation der Ostsee
== Referanser == | Gustav Heinrich Ernst Friedrich von Ingenohl (født 30. juni 1857 i Neuwied, død 19. | 10,336 |
null | 2023-02-04 | Angelo Poliziano | null | null | null | Angelo Poliziano, også kjent som Politian, egentlig Angelo Ambrogini (født 14. juli 1454 i Montepulciano i Italia, død 28. | 10,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunilla_von_Bismarck | 2023-02-04 | Gunilla von Bismarck | ['Kategori:Adelige spaniere', 'Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. november', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Huset Bismarck', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer fra Kreis Herzogtum Lauenburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gunilla grevinne von Bismarck-Schönhausen (født 23. november 1949 i Friedrichsruh i Schleswig-Holstein i Tyskland) er en tysk adelig og kjent person innen den tyske og spanske overklassen. Hun er for tiden Bismarck-familiens overhode.
Hun er oldebarn av fyrst Otto von Bismarck, barnebarn av Herbert von Bismarck og datter av sistnevntes sønn Otto von Bismarck. Fra sitt ekteskap med Luis Ortiz y Moreno (1978–1989) har hun sønnen Francisco José (f. 1980).
Hun kalles noen ganger den «ukronede dronning av Marbella», hvor hun med tallrike fester samler penger til syke barn. Også ved familiesetet i Friedrichsruh ved Hamburg er hun aktiv i veldedig arbeide. For det meste gjennom vel iscenesatte fester for høyadelen. I tysk offentlighet sammenlignes hun ofte med fyrstinne Gloria von Thurn und Taxis.
| Gunilla grevinne von Bismarck-Schönhausen (født 23. november 1949 i Friedrichsruh i Schleswig-Holstein i Tyskland) er en tysk adelig og kjent person innen den tyske og spanske overklassen. Hun er for tiden Bismarck-familiens overhode.
Hun er oldebarn av fyrst Otto von Bismarck, barnebarn av Herbert von Bismarck og datter av sistnevntes sønn Otto von Bismarck. Fra sitt ekteskap med Luis Ortiz y Moreno (1978–1989) har hun sønnen Francisco José (f. 1980).
Hun kalles noen ganger den «ukronede dronning av Marbella», hvor hun med tallrike fester samler penger til syke barn. Også ved familiesetet i Friedrichsruh ved Hamburg er hun aktiv i veldedig arbeide. For det meste gjennom vel iscenesatte fester for høyadelen. I tysk offentlighet sammenlignes hun ofte med fyrstinne Gloria von Thurn und Taxis.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gunilla von Bismarck på Internet Movie Database | Gunilla grevinne von Bismarck-Schönhausen (født 23. november 1949 i Friedrichsruh i Schleswig-Holstein i Tyskland) er en tysk adelig og kjent person innen den tyske og spanske overklassen. | 10,338 |
null | 2023-02-04 | Tetthet | null | null | null | Tetthet eller densitet er et mål for en gitt egenskap per volum. Det kan for eksempel være massetetthet, som er masse per volum, eller energitetthet, som er energi per volum. | 10,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Jordet | 2023-02-04 | Olav Jordet | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1961', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1962', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1963', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1965', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1966', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1967', 'Kategori:Fødsler 27. desember', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiskyting', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i skiskyting', 'Kategori:Norske skiskyttere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Tolga kommune', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting'] | Olav Jordet (født 27. desember 1939 i Vingelen i Tolga) er en norsk tidligere skiskytter som representerte Vingelen Skytterlag. Han er verdensmester individuelt, på stafett og i lagkonkurransen, samt medaljør fra OL.
| Olav Jordet (født 27. desember 1939 i Vingelen i Tolga) er en norsk tidligere skiskytter som representerte Vingelen Skytterlag. Han er verdensmester individuelt, på stafett og i lagkonkurransen, samt medaljør fra OL.
== Karriere ==
Jordet ble Norges første individuelle verdensmester i skiskyting i 1965, hvor han også var med på Norges lag som vant lagkonkurransen. Han har også VM-gull i stafett fra 1966 og 1967. Han tok bronse på 20 kilometer i OL i 1964, og var med på stafettlaget som tok OL-sølv i Grenoble i 1968. Han har flere NM-titler i skiskyting og skifeltskyting. Som en av få skyttere har Jordet to napp i Officerspokalen (1961 og 1966). Han representerte Vingelen Skytterlag
Han ble tildelt Morgenbladets gullmedalje i 1965 for sin VM-seier.
Olav Jordet er søskenbarn med friidrettsutøver og to ganger kongepokalvinner Kirsti Jordet.
== OL-medaljer ==
1968 Grenoble - Sølv i skiskyting, 4 x 7,5 km stafett, menn Norge
1964 Innsbruck - Bronse i skiskyting, 20 km, menn Norge
== VM-medaljer ==
1965 Elverum - Gull i skiskyting, 20 km, menn Norge
1966 Garmisch-Partenkirchen - Gull i skiskyting, 4 x 7,5 km stafett, menn Norge
1967 Altenberg - Gull i skiskyting, 4 x 7,5 km stafett, menn Norge
1965 Elverum - Gull i lagkonkurranse, menn Norge
(1965 Elverum - Seier i uoffisiell 4 x 7,5 km stafett, menn Norge) uoffisiell
1962 Tavastehus - Bronse lagkamp, menn Norge
1963 Seefeld - Bronse lagkamp, menn Norge
== Referanser ==
== Kilder ==
Skytterboka 2005-2006, utgitt av Det frivillige skyttervesen
Jorsett, Per (1993). Norges skytterkonger gjennom 100 år (Revidert utgave av Norges skytterkonger utgitt i 1970 utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-21043-8. [Utgitt i samarbeid med Det frivillige Skyttervesen]
== Eksterne lenker ==
(en) Olav Jordet – Olympedia
(en) Olav Jordet – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Olav Jordet (født 27. desember 1939 i Vingelen i Tolga) er en norsk tidligere skiskytter som representerte Vingelen Skytterlag. | 10,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oddvar_Br%C3%A5 | 2023-02-04 | Oddvar Brå | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1974', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1982', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1985', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Hølonda', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langdistanseløpere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske langrennstrenere', 'Kategori:Norske motbakkeløpere', 'Kategori:Norske terrengløpere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Melhus kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Oddvar Brå (født 16. mars 1951 på Hølonda i Melhus) er en norsk tidligere langrennsløper. Han er to ganger verdensmester, vant verdenscupen sammenlagt to ganger og har seksten norske mesterskap. Han representerte Leik Idrettslag, Hølonda i Sør-Trøndelag. Brå var i en årrekke den dominerende løperen i Norge og verdens ledende løper, men traff sjelden toppformen til de store mesterskapene.
| Oddvar Brå (født 16. mars 1951 på Hølonda i Melhus) er en norsk tidligere langrennsløper. Han er to ganger verdensmester, vant verdenscupen sammenlagt to ganger og har seksten norske mesterskap. Han representerte Leik Idrettslag, Hølonda i Sør-Trøndelag. Brå var i en årrekke den dominerende løperen i Norge og verdens ledende løper, men traff sjelden toppformen til de store mesterskapene.
== Karrière ==
Brå hevdet seg godt allerede som junior, i 1970 vant han junior-EM både individuelt og i stafett der han gikk sammen med Ivar Formo og Iver Jønland.Brå var i den norske representasjonstroppen fra og med OL i 1972 i Sapporo, men lyktes ikke med å gå helt til topps før i VM i Oslo i 1982, da han vant 15 km 23. februar på tiden 38.52,5 (datidens raskeste 15 km). Han fikk delt gull med Sovjetunionen på den dramatiske stafetten 25. februar, hvor han i duell med Aleksandr Zavjalov brakk staven på siste etappe. I etterkant oppsto det kjente spørsmålet «Hvor var du da Brå brakk staven?», opprinnelig gjennom en spalte i Dagbladet, som en refleksjon av folks følelser etter TV-opplevelsen.
Brå vant den uoffisielle verdenscupen i langrenn tre ganger, når forløperen verdensrankingen (1972/73) også regnes med. Han vant i sesongene 1974/1975 og 1978/1979, som begge var mesterskapsfrie sesonger. Han var dessuten 3,5 sekunder fra sin fjerde sammenlagtseier da han i 1980-81 tapte tittelen mot sin kjente rival Aleksandr Zavjalov. Han har fem seire i Holmenkollen: 15 km i 1980 og 1982 pluss 50 km i 1975, 1979 og 1981. I 1975 vant han storeslem da han vant i alle de fire store skimetropolene, Leningrad, Lathi, Falun og Oslo.
Brå har to OL-sølv og to VM-bronser fra stafetter. Brås beste individuelle plassering i et OL er 4.-plass på 15 km i Calgary 1988. Han var norsk flaggbærer i samme vinter-OL. Oddvar Brå har i alt 16 individuelle NM-titler i langrenn, flere enn noen annen mannlig løper. Brås siste internasjonale mesterskap var VM i Lahtis 1989.
Brå vant sitt første norske mesterskap i langrenn da han vant 50 km i 1973. 50 km vant han også de to påfølgende år. I 1978 ble han den første som vant alle de tre individuelle øvelser i norgesmesterskapet i langrenn i samme sesong. Han gjentok bedriften året etter. Det har ikke skjedd flere ganger i herreklassen etter at tre øvelser kom på programmet i 1946. I en alder av 36 år vant han NM på ski i fristil i 1987. Det var hans sekstende norske mesterskap på ski.
Han var også en god friidrettsutøver og vant NM i terrengløp (20 km) i 1984. Hans siste internasjonale løp var da han i ren «æresrunde» feiret sin 40-årsdag med stormede jubel og plakater langs hele løypa på 50 km i Holmenkollen i 1991. Han ble her nr. 19.
Brå ble tildelt Morgenbladets gullmedalje i 1973, Holmenkollmedaljen og Olavstatuetten i 1975 og i Egebergs Ærespris i 1987. Brå spilte seg selv i episoden «Allværsjakka» i humorserien Uti vår hage 2 på NRK 1 28. februar 2008.
== Internasjonale rennseire ==
Sesongen 1978/79 var den første der verdenscupen i langrenn hadde offisiell status, deretter var den uoffisiell i OL-sesongen 1979/80 og så kom 1980/81 som den andre. Oddvar Brå var altså den første som ble hyllet som vinner av en offisiell verdenscup. Mange år senere bestemte FIS seg for å kalle begge de to første sesongene uoffisielle, til tross for at det motsagte ble sagt i samtiden, og 1981/82 har i senere år blitt kalt den første offisielle sesongen.
I mange år ble det arrangert skirenn med sterke internasjonale startfelt også utenfor verdenscupen.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rivedal, Henning (1944–) (1979). Gull i sporet : tankar og samtalar om idrett. Samlaget. ISBN 8252109802
Hovden, Rolf (1947–1996) ; Brå, Oddvar (1951–) (1980). Gull og glipp. Oslo: Cappelen. ISBN 8202047293. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ulseth, Otto (1957–) (1988) Oddvar Brå : det lange løpet, Gyldendal. ISBN 8205177244
Hyldmo, Endre (1992). Trøndergull : Trøndelags vinter-OL-historie. Melhus: Snøfugl. ISBN 8270831964.
Gotaas, Thor (1965–) (2003). Først i løypa: historien om langrenn i Norge. Oslo: Andresen og Butenschøn. ISBN 8276941397.
Sörlin, Sverker (1956–) (2011). Kroppens geni : Marit, Petter og langrenn som lidenskap. Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253034072.
Gotaas, Thor (2018). Oddvar Brå : et skiløperliv. Gyldendal. ISBN 9788205514584.
== Eksterne lenker ==
(en) Oddvar Brå på Internet Movie Database
(de) Oddvar Brå – Munzinger Sportsarchiv
(en) Oddvar Brå – Olympedia
(en) Oddvar Brå – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Oddvar Brå – FIS (langrenn)
(no) NRK Nett-TV Oddvar Brås knekkeri i episoden «Allværsjakka» i TV-serien Uti vår hage 2 28. februar 2008 | Oddvar Brå (født 16. mars 1951 på Hølonda i Melhus) er en norsk tidligere langrennsløper. | 10,341 |
null | 2023-02-04 | Gjermund Eggen | null | null | null | Gjermund Eggen (født 5. juni 1941 i Engerdal, død 6. | 10,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hadrian | 2023-02-04 | Hadrian | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 138', 'Kategori:Fødsler i 76', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nerva-antoninske dynasti', 'Kategori:Romerske keisere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hadrian (Publius Aelius Traianus Hadrianus (født 24. januar 76, død 10. juli 138) var romersk keiser fra 117 til 138.
| Hadrian (Publius Aelius Traianus Hadrianus (født 24. januar 76, død 10. juli 138) var romersk keiser fra 117 til 138.
== Bakgrunn ==
Familien kom opprinnelig fra Picenum, men dro senere til Spania. Hadrians selvbiografi er gått tapt, men det refereres andre steder at hans foreldre stammet fra byen Adria som har gitt opphav til navnene Adrian, Hadrian og Adriaterhavet. Faren, Aelius Hadrianus, fikk tilnavnet Afer og var en fetter av keiser Trajan. Moren, Domitia Paulina, kom fra Cádiz. Hans foreldre døde da han var ti år gammel, og han ble tatt vare på av sin grandonkel Trajan som ble Romerrikets keiser i 98. Hadrian var så opptatt av sine gresk-studier at han fikk tilnavnet graeculus (= grekervalpen). Som fjortenåring gikk han inn i hæren, men fikk problemer fordi han var så opptatt av å gå på jakt. Trajan hentet da grandnevøen og innsatte ham i det timannskollegiet som dømte i tvistemålssaker.I år 100 ektet Hadrian keiserens grandniese, Vibia Sabina. De var barnløse. Scriptores Historiae Augustae Aelius Spartianus: Hadrianus beretter: «Han utnevnte etterfølgere til gardeprefekten Septicius Clarus og kansellisjefen og historikeren Suetonius Tranquillus og mange andre, fordi de i sin omgang med hans hustru Sabina opptrådte mer familiært enn hoffetiketten tilsa. Han skulle forresten gjerne ha skilt seg fra henne, som han selv pleide å si, om han bare hadde vært privatmann – gretten og skarp som hun var.» Kanskje ikke uten grunn, med tanke på hans «lidenskap for voksne menn og hans utroskapsaffærer med gifte kvinner.»Hans store kjærlighet var den unge mannen Antinoos, som druknet under en svømmetur i Nilen på deres felles reise til Egypt i år 130. Hadrian ominnredet sin Villa Adriana i Tivoli til Antinoos' minne, og satte opp tallrike statuer av ham der - atten er bevart. Apollon var en av Hadrians favorittguder, og hans besøk i Delfis orakel er veldokumentert. Hans offer til Apollon er også avbildet på Konstantinbuen. Etter sin død ble Antinoos ofte avbildet med Apollons attributter, kanskje fordi Apollon var guden for pederasti fremfor noen i gresk mytologi. Historikeren Dio Cassius skriver at Antinoos ikke druknet i en ulykke, men i et offerritual. Hadrian var interessert i mysteriereligioner, og innviet i de eleusinske mysterier. Ved å guddommeliggjøre Antinoos etter hans død, skapte Hadrian en kult han håpet kunne virke samlende på de romerske provinsene, men dette mislyktes. Scriptores Historiae Augustae beretter at Hadrian «gråt som en kvinne» over Antinoos, men at grekerne etter hans ønske erklærte avdøde som gud, «og de hevdet at det ble gitt orakelsvar gjennom ham. Det var en vanlig påstand at Hadrian selv forfattet disse svarene.»Han overtok som keiser da Trajan døde i 117. Trajans adopsjon av Hadrian på dødsleiet var årsak til ryktet om at Trajans hustru Plotina og hans niese Matidia, som begge var til stede, arrangerte det hele. Scriptores Historiae Augustae beretter: «Det var nok av dem som har kunnet fortelle at Trajan allerede var død, da Hadrian takket være Plotinas intrigespill ble erklært adoptert. Hun hadde nemlig smuglet inn en person som utgav seg for å være Trajan og snakket med trett og svak stemme.»Matidia var Hadrians svigermor, og en av de første bygningene han reiste på Marsmarken, var Matidias tempel til hennes ære. Hun ble guddommeliggjort etter sin død i 119, og han innstiftet årlige leker til hennes ære. Siden reiste han også Marcianas tempel til ære for Matidias mor Marciana (død 112) som hadde vært søster til Trajan. Videre bygget han et gravmæle for hesten sin.
== Regent ==
Hadrians første fire regjeringsår var vanskelige. Det gikk rykter om at Trajan egentlig hadde utpekt en helt annen etterfølger, og før Hadrian kom tilbake til Roma, var fire tidligere konsuler og nære medarbeidere av Trajan blitt beskyldt for konspirasjon og henrettet. Etter dette fikk han aldri noe godt forhold til senatet. Mange var imot hans defensive fredspolitikk, som gikk ut på å oppgi de mest utsatte, nyerobrete provinsene i Mesopotamia. For å forsone seg med sine motstandere, gav han rike pengegaver og ettergav enorme gjeldsbeløp. Gjeldsbrevene ble brent på bål på Trajans forum (Trajans marked) for å skape trygghet. I alt tilbrakte Hadrian ti år av sin regjeringstid på reiser utenfor Italia. I selve Roma oppholdt han seg sjelden. Det var derfor viktig for ham å vise velvilje overfor byen som så så lite til ham, og han fornyet derfor de viktigste byggverkene på Marsmarken (Campo Marzio), samtidig som han skapte nye og bedre boligkvarterer i Roma og Ostia. Det var snakk om boligblokker i rettvinklete gater. Tre rektangulære insulae er gjenfunnet øst for Via del Corso ved Piazza Colonna. På Marsmarken ruver fremdeles Pantheon, som ble restaurert av Hadrian.
For å beskytte romersk Britannia fikk Hadrian bygd en mur som beskyttelse mot piktiske plyndringstokt i 122. Denne muren var ment som en styrkedemonstrasjon og bevis på Romas storhet. Den var også en effektiv tollstasjon.
Fra 132 til 135 gjorde jødene opprør under Simeon bar Kokhba (= sønn av Stjernen). Hadrian druknet oppstanden i blod, installerte en militærkoloni i Jerusalem og nektet jødene adgang til byen.I likhet med sine to forgjengere, blir også Hadrian regnet som en klok person. Han fulgte på mange måter en rettferdig politikk og arbeidet for at lovens rettigheter skulle gjelde for alle. Han innførte et skattesystem som synes å ha vært rettferdig, og han forbedret slavenes kår betydelig. Han ses på som en av rikets beste keisere overhodet. Scriptores Historiae Augustae beretter: «Når han ledet rettsforhandlinger, hadde han ikke bare venner eller stabsfolk i sitt råd, men også jurister, og da særlig Juventus Celsus, Salvius Julianus, Neratius Priscus og andre som hele senatet hadde godtatt. Han bestemte at det ikke i noen by skal være tillatt å rive et hus for å flytte byggematerialene til en annen by. Han innrømmet barn av proskriberte en tolvtedel av deres formue. Anklager om majestetsforbrytelse lot han ikke slippe frem. Han avviste arv fra ukjente, og tok heller ikke mot arv fra kjente hvis de hadde barn. Han lovfestet at hvis noen gjorde skattefunn på egen grunn, fikk finneren beholde det. Hvis han fant det på annenmanns grunn, skulle han dele likt med grunneieren, og om han fant noe på offentlig grunn, dele likt med keiserens kasse. Han nedla forbud mot at slaveeiere drepte sine slaver, og påbød at de fikk sin dom av dommere hvis de fortjente det. Han forbød salg av slaver og tjenestepiker til halliker og gladiatortrenere uten oppgitt grunn. Han påbød at frie menn som hadde ødet bort sitt gods, skulle piskes offentlig i amfiteateret og deretter slippes fri. Han avskaffet arbeidsleirer for slaver og frie menn. Han delte badene etter kjønn. Om en slaveeier ble myrdet i sitt hjem, påbød han at ikke alle slavene skulle utsettes for tortur, bare de som hadde vært nær nok til å vite noe om mordet.»Under Hadrian sluttet Roma gradvis å være et kultursentrum, gresk overtok som det intellektuelle hovedspråket, og ikke-kristen litteratur på latin gikk inn i en nedgangstid. Hadrian selv var lidenskapelig opptatt av gresk kultur, selv om Dio Cassius forteller at han forbød lesning av Homer. Han besøkte Athen fire ganger etter at han ble keiser. Han gav byen en ny akvedukt og reiste flere byggverk der enn i Roma, slik at Athens sentrum nærmest ble dominert av hans arkitektur. Han lot oppføre et Pantheon, men i motsetning til Pantheon i Roma er ikke dette bevart. Like ved lot han bygge et bibliotek på 80 x 140 meter med et indre hageanlegg. Utenfor bymuren lot han oppføre et gymnas med hundre søyler fra Libyas steinbrudd. I 131-132 innviet han et kolossalt tempel for Zevs som opprinnelig var påbegynt på 500-tallet f.Kr. Pausanias beretter at de greske koloniene reiste en hel serie statuer av Hadrian foran tempelmuren; den aller største, en ren koloss, var reist av athenerne selv. Hadrian innstiftet også en panhellensk fest for Zevs, feiret hvert fjerde år med idrettsleker og tilreisende fra nær og fjern. Han tok i den forbindelse tilnavnet Olympios, som om han var det jordiske speilbildet av den olympiske Zevs.
== Siste tid ==
Om denne beretter Scriptores Historiae Augustae: «Da han faktisk hadde reist i alle deler av verden ute noe på hodet, om det var styrtregn eller streng kulde, ble han syk og måtte holde sengen. Han begynte da å bekymre seg om sin etterfølger og tenkte først på Servianus [svogeren, gift med Hadrians søster Paulina], som han senere tvang til å begå selvmord. Han næret den dypeste avsky for Pedanius Fuscus [Servianus' barnebarn] fordi han revet med av jærtegn gjorde seg håp om herskermakten. Han avskydde Platorius Nepos, som han tidligere hadde satt så høyt at Nepos slapp ustraffet fra det da Hadrian kom til hans sykeleie og ble nektet adgang. Likeså hatet han Terentius Gentianus, fordi denne hadde en høy stjerne hos senatet. Men han holdt alle utslag av sitt medfødt grusomme vesen i sjakk helt til han nesten døde av en blodstyrtning i sin villa i Tivoli. Da kastet han hemningene og tvang Servianus til selvmord. Han beskyldte ham for å trakte etter keisermakten, fordi han hadde sendt de kongelige slaver festmat, hadde satt seg i en kongelig stol ved siden av sengen, og fordi han, en mann på nitti år, hadde reist seg og gått soldatenes vaktavdeling i møte. Mange andre ble drept i full åpenhet eller bakhold. På den tiden døde også hustruen Sabina, og det ble skumlet om at Hadrian hadde gitt henne gift.»Hadrian døde 10. juli 138, 62 år gammel. Han var så upopulær i senatet fordi han hadde avsagt flere dødsdommer over senatorer at man først nektet å guddommeliggjøre ham etter hans død. Tvert om ønsket man å utsette ham for damnatio memoriae (= erindringens fordømmelse). Bare energisk innsats fra etterfølgeren, adoptivsønnen Antoninus Pius (som hadde interesse av å forsvare Hadrians styre som inkluderte hans egen adopsjon) sikret den døde keiseren guddommeliggjørelse. I første omgang ble Hadrians aske bisatt i Puteoli, men året etter kunne Pius gravlegge urnen hans i det store mausoléet som ble endelig fullført noen år senere og er kjent som Engelsborg.
== Adoptivsønner ==
Keiseren og hans ektefelle adopterte to sønner, Lucius Aelus Caesar (død 136) samt Antoninus Pius som overtok tronen.
== Se også ==
De fem gode keiserne
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hadrianus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Publius Aelius Traianus Hadrianus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Hadrian VI (født 2. mars 1459 i Utrecht i det tysk-romerske rike, død 14. | 10,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naturmiddel | 2023-02-04 | Naturmiddel | ['Kategori:Alternativ behandling', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Farmasihistorie', 'Kategori:Helse'] | Naturmiddel er et produkt som ikke er klassifisert som legemiddel eller naturlegemiddel og som heller ikke er et rent kosttilskudd, slik som vitaminer og mineraler.
Eksempler på naturmidler kan være ekstrakter eller konsentrater av ginseng, hvitløk, solhatt og forskjellige urter i flytende eller kapselform. Juridisk er disse produktene i Norge definert som mat og tilsynet med slike produkter er tillagt Mattilsynet.
| Naturmiddel er et produkt som ikke er klassifisert som legemiddel eller naturlegemiddel og som heller ikke er et rent kosttilskudd, slik som vitaminer og mineraler.
Eksempler på naturmidler kan være ekstrakter eller konsentrater av ginseng, hvitløk, solhatt og forskjellige urter i flytende eller kapselform. Juridisk er disse produktene i Norge definert som mat og tilsynet med slike produkter er tillagt Mattilsynet.
== Historie ==
Tradisjonelt er naturmidler, spesielt planter og plantedeler, brukt både i matlaging og til forebygging og behandling av forskjellige sykdommer.
En kinesisk legebok, Bencao gangmu (Pen-tsào), skrevet 3000 f. Kr. omtaler 1 000 legeplanter. I Papyrus Ebers fra 1600 f. Kr. omtales nesten 700 legeplanter, bl.a. hvitløk, enerbær og karve. Rundt 400 år f. Kr. omtaler Hippokrates over 300 medisinplanter. 100 år e. Kr. behandler Galen for første gang plantenes muligheter som medisin mer systematisk, et arbeid som bl.a er videreført av Paracelsus på 1500-tallet og flere kjente vitenskapsmenn på 1800- og 1900-tallet.
I Japan godkjennes og refunderes plantemedisin fra det offentlige og i Tyskland er visse former for planteterapi godkjent av legemiddelmyndighetene («Commision E»). EU-området og Norge har egne, strenge regelverk for fremstilling og godkjennelse av legemidler fra planter. Derfor blir de fleste, plantebaserte produktene her markedsført som naturmidler. Dersom et naturmiddel oppnår de strenge kravene til Statens legemiddelverk blir det omklassifisert til et Naturlegemiddel
I dagens medisin blir legemidler i stigende grad fremstilt av syntetiske råvarer, men planter og plantestoffer er fremdeles viktige også innen vestlig medisin.
== Naturmiddel ved medisinresistens ==
«LA» kalles et nytt og effektivt naturmiddel mot malaria som ble tilgjengelig for allmenn bruk i Malawi i 2008, og som WHO anbefaler brukt også i bl.a Kambodsja, Fransk Guyana og Senegal. «LA» er en variant av en ny terapi basert på det kinesiske anti-parasittmidlet artemisinin hentet fra planten søtmalurt (Artemisia annua). Dette naturmidlet har vist seg langt mer effektivt enn tidligere medisiner som for eksempel klorokin i områder der parasittene etter hvert utviklet resistens mot de gamle medisinene, kininderivater og nyere behandlingsformer. Et problem med den nye terapien er at den er ekstremt kostbar, sammenlignet med sine forgjengere. En behandling med artemisinin-kombinasjonsterapi koster 20-30 ganger mer enn en behandling med klorokin. Det betyr en markedspris på mellom 40 og 70 kroner. For mennesker på landsbygda i Afrika er det enormt mye penger. Men heldigvis finnes det nå internasjonale ordninger som muliggjør gratis utdeling.
Et annet problem er tilgang og knapphet. Ettersom artemisinin er et plantestoff kan det ikke patenteres, og siden ekstraheringsmetoden av virkestoffet fra søtmalurten er så enkel, kan heller ikke den patenteres.
- Det kan bety at å lage malariamidler fra den kinesiske urten ikke er så spennende for de farmasøytiske selskapene, sier dr. Allan Schapira fra WHO til The New York Times. Grunnen er at profitten synker, siden de ikke får patentmonopol. Imidlertid er alle andre glade for dette, legger Schapira til.
== Status ==
Urter og andre naturmidler kan dempe en rekke allmenne besvær uten å gi store bivirkninger. Blant annet har internett bidratt til å gjøre kunnskap om naturmidler og legemidler (begge deler på godt og ondt) lett tilgjengelig for folk flest. Konsekvensen er at stadig flere ser naturmidler som et alternativ til moderne legemidler. Norsk, skolemedisinsk tradisjon har en svært restriktiv holdning til urtemedisin, naturmidler og alternative behandlingsformer.
== Se også ==
Droge
== Referanser == | Naturmiddel er et produkt som ikke er klassifisert som legemiddel eller naturlegemiddel og som heller ikke er et rent kosttilskudd, slik som vitaminer og mineraler. | 10,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kosttilskudd | 2023-02-04 | Kosttilskudd | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kosttilskudd'] | Kosttilskudd betegner primært produkter som i flytende eller fast form (ofte tabletter/kapsler) kan tilføre kroppen, som oftest vitaminer og mineraler.
Vitaminer er organiske forbindelser som kroppen trenger i stoffskifteprosessene. Vitaminene må i hovedsak tilføres utenfra fordi kroppen bare produsere et fåtall selv. Blant dem som kroppen kan produsere selv er B3 (Niacin), D og K. Kroppen kan ikke nyttiggjøre seg vitaminene uten mineraler, og kroppen produserer ikke ett eneste mineral selv. Vi er derfor avhengige av å få tilført alle mineralene vi trenger utenfra.
Et variert kosthold har vært den primære kilden til vitaminer og mineraler og er i de aller fleste tilfeller tilstrekkelig, men noen kan ha behov for ekstra tilskudd i en periode eller permanent. Årsaker til dette kan f.eks. være sykdom eller medikamentbruk. Det er imidlertid svært utbredt også blant friske mennesker å supplere kostholdet med kosttilskudd selv om dette stort sett er unødvendig. Det finnes bare fire kosttilskudd som norske helsemyndigheter anbefaler. Disse er: Tran, folat (for gravide), samt vitamin D og kalsium (for å forebygge benskjørhet).Vitamin- og enkelte mineraltilskudd klassifiseres som legemidler i Norge. De kan likevel omsettes som næringsmidler i bestemte doser ifølge Forskrift om kosttilskudd. Forvaltningsansvaret for disse er tillagt Mattilsynet.
Det finnes også flere andre former for kosttilskudd, slik som planteekstrakter, helsebringende bakterier (probiotika), droger og diverse fettsyrer. Disse betegnes gjerne naturmidler. Kosttilskudd omsettes ofte gjennom samme utsalgssteder som helsekost, det vil si apotek, helsekostbutikker, netthandel og postordre.
Villedende markedsføring og farlige substanser i kosttilskudd er blitt et økende problem, særlig grunnet fremvekst av netthandel. En amerikansk studie fra 2015 viste at over 20.000 akuttinnleggelser på amerikanske sykehus skyldes uforsvarlig inntak av kosttilskudd, og av disse er mange av pasientene unge. Kosttilskudd omsettes også utstrakt gjennom pyramidelignende konsepter og alternative miljøer for konspirasjonsteorier.Inntak av kosttilskudd kan i visse tilfeller være helseskadelig dersom man får i seg mer enn anbefalt dose, i tillegg til at noen kosttilskudd kan påvirke effekten av medisiner.
| Kosttilskudd betegner primært produkter som i flytende eller fast form (ofte tabletter/kapsler) kan tilføre kroppen, som oftest vitaminer og mineraler.
Vitaminer er organiske forbindelser som kroppen trenger i stoffskifteprosessene. Vitaminene må i hovedsak tilføres utenfra fordi kroppen bare produsere et fåtall selv. Blant dem som kroppen kan produsere selv er B3 (Niacin), D og K. Kroppen kan ikke nyttiggjøre seg vitaminene uten mineraler, og kroppen produserer ikke ett eneste mineral selv. Vi er derfor avhengige av å få tilført alle mineralene vi trenger utenfra.
Et variert kosthold har vært den primære kilden til vitaminer og mineraler og er i de aller fleste tilfeller tilstrekkelig, men noen kan ha behov for ekstra tilskudd i en periode eller permanent. Årsaker til dette kan f.eks. være sykdom eller medikamentbruk. Det er imidlertid svært utbredt også blant friske mennesker å supplere kostholdet med kosttilskudd selv om dette stort sett er unødvendig. Det finnes bare fire kosttilskudd som norske helsemyndigheter anbefaler. Disse er: Tran, folat (for gravide), samt vitamin D og kalsium (for å forebygge benskjørhet).Vitamin- og enkelte mineraltilskudd klassifiseres som legemidler i Norge. De kan likevel omsettes som næringsmidler i bestemte doser ifølge Forskrift om kosttilskudd. Forvaltningsansvaret for disse er tillagt Mattilsynet.
Det finnes også flere andre former for kosttilskudd, slik som planteekstrakter, helsebringende bakterier (probiotika), droger og diverse fettsyrer. Disse betegnes gjerne naturmidler. Kosttilskudd omsettes ofte gjennom samme utsalgssteder som helsekost, det vil si apotek, helsekostbutikker, netthandel og postordre.
Villedende markedsføring og farlige substanser i kosttilskudd er blitt et økende problem, særlig grunnet fremvekst av netthandel. En amerikansk studie fra 2015 viste at over 20.000 akuttinnleggelser på amerikanske sykehus skyldes uforsvarlig inntak av kosttilskudd, og av disse er mange av pasientene unge. Kosttilskudd omsettes også utstrakt gjennom pyramidelignende konsepter og alternative miljøer for konspirasjonsteorier.Inntak av kosttilskudd kan i visse tilfeller være helseskadelig dersom man får i seg mer enn anbefalt dose, i tillegg til at noen kosttilskudd kan påvirke effekten av medisiner.
== Se også ==
Supermat
Ernæring
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kosttilskudd og legemidler fra naturen – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB) | Kosttilskudd betegner primært produkter som i flytende eller fast form (ofte tabletter/kapsler) kan tilføre kroppen, som oftest vitaminer og mineraler. | 10,345 |
null | 2023-02-04 | Prøyssiske dyder | null | null | null | Begrepet prøyssiske dyder viser til forskjellige læresetninger om forskjellige dyder som kan spores tilbake til militærklosterordenen Den tyske orden, og ble videre preget av protestantisme og lutherdom. De prøyssiske dydene preget forskjellige deler av tysk kultur, spesielt den moderne tyske besettelsen om effektivitet, nøysomhet og disiplin. | 10,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Olavs_Orden | 2023-02-04 | St. Olavs Orden | ['Kategori:1847 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1847'] | Den Kongelige Norske St. Olavs Orden er en fortjenstorden innstiftet av kong Oscar I den 21. august 1847. Den er oppkalt etter Norges helgenkonge, Olav den hellige. Ordenen tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten».
| Den Kongelige Norske St. Olavs Orden er en fortjenstorden innstiftet av kong Oscar I den 21. august 1847. Den er oppkalt etter Norges helgenkonge, Olav den hellige. Ordenen tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten».
== Inndeling ==
Ordenen er inndelt i tre grader, der to av disse er delt i klasser, til sammen fem trinn:
storkors
kommandør med stjerne
kommandør
ridder av 1. klasse
ridder
På militær uniform kan båndstripe benyttes. For å skille mellom de forskjellige gradene har ridder av 1. klasse rosett, for høyere grader (kommandør og høyere) har rosetten på båndstripen «vinger» i sølv og/eller gull. På sivilt antrekk benyttes kun rosett med eventuelle vinger.
== Ordenstegn ==
Ordenstegnene er til å bære på festantrekk. Sankt Olavs vanlige ordenstegn, ofte feilaktig kalt «medalje», er et malteserkors i hvitemaljert gull, som i midten foran og bak har en høyrød globe omgitt av en blå og dobbel hvit ring. På forsiden er globen utstyrt med riksvåpenets løve i gull, på baksiden bærer den kong Oscar Is valgspråk, «Ret og Sandhed». Mellom de fire korsarmene er det en kronet gotisk O i gull. Både ridderkorset og det noe større kommandørkorset henger under en gyllen kongekrone, som igjen er opphengt i et rødt silkebånd, kantet med hvitt og blått.
Ridderkorsets bånd festes til venstre side av brystet, mens kommandørkorset bæres i et bånd («kravat») rundt halsen. Kvinner bærer disse ordenstegnene i en silkesløyfe med de samme fargene. En kommandør med stjerne bærer i tillegg en sølv bryststjerne (krasjan) med form som et malteserkors. Ordenstegnet for graden storkors henger i et bredere silkebånd som bæres over høyre skulder diagonalt over brystet, og til dette hører en åtteoddet bryststjerne (krasjan) i sølv, pålagt det emaljerte korset. Når Sankt Olavs orden tildeles militære, blir ordenstegnet supplert med to krysslagte sverd mellom korset og kronen.
Den aller høyeste graden storkors med kjede er i nyere tid forbeholdt kongelige og statsoverhoder. Det særlige ordenstegnet er det kronede emaljekorset hengende i et forgylt halskjede. Rundt kjedet er vekselvis festet riksvåpen og O-monogrammer, begge emaljert og med kroner, forbundet med forgylte «olavskors» med to pålagte økser. Dette symbolet er nå våpenmerke for Den norske kirke.
== Tildelinger ==
Grunnlovens § 23 bestemmer at «Kongen kan tildele ordener til hvem han ønsker, til belønning for utmerkede fortjenester, og dette må offentlig kunngjøres. Men kongen kan ikke meddele annen rang eller tittel enn den som følger med ethvert embete. Ordenen fritar ingen for statsborgernes felles plikter og byrder, ei heller medfører den fortrinnsrett til statens embeter.»
Kongen er ordenens stormester. Et eget ordensråd forbereder saker med forslag om hvem som skal få ordenen, og legger dette fram for stormesteren, kongen, til endelig beslutning. Foreninger, institusjoner og andre som ønsker at en person skal bli tildelt ordenen, kan henvende seg til ordenens kontor, «kanselliet», og der få opplyst hvilke kriterier som legges til grunn for en tildeling, hvilken dokumentasjon som må framskaffes, og hvilken sannsynlighet det er for at vedkommende vil bli tildelt ordenen.
Tildeling av orden anses som et prerogativ og ordensrådets og kanselliets virksomhet anses å fungere som organer for kongen personlig. Saksbehandlingen og saksdokumentene er derav ikke offentlige. I motsetning til ved ordenstildelinger i noen land blir den norske Sankt Olav tildelt med en skriftlig begrunnelse som blir offentliggjort.
Under den annen verdenskrig utnevnte Haakon VII fra 1941 av et ordensråd i London og fortsatte tildeling av ordenen. Quisling startet med rivaliserende tildelinger av ordenen med modifiserte ordensinsignier. Storkorset i revidert utgave ble tildelt Quislings finansminister Frederik Prytz rett før vedkommendes død i 1945, av Vidkun Quisling personlig. Denne tildelingen er aldri offisielt anerkjent. Enkelte NS-medlemmers ordenstildelinger ble etter krigen trukket tilbake, selv om de var tildelt ordenen før krigens utbrudd. Dette gjaldt for eksempel i tilfellet professor og polarforsker Adolf Hoel.
Det er siden 1985 skjedd en innstramming i tildelinger av ordenen. Nå blir Kongens fortjenstmedalje i gull eller sølv tildelt personer som tidligere antakelig hadde fått Sankt Olav. Med unntak av kongelige og statsoverhoder tildeles St. Olavs Orden i dag kun til nordmenn. Unntaket gjelder storkors, som blir utenlandske kongelige og statsoverhoder til del. Utlendinger tildeles siden 1985 i stedet Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Laveste klasse av St. Olavs Orden, ridder, tildeles ikke lenger og utnevnelser skjer nå vanligvis som minimum til riddere av 1. klasse.
Fra 2004 ble det forsøkt innført ny praksis for tildeling av St. Olavs Orden til regjeringsmedlemmer. Det hadde i etterkrigstiden ikke vært vanlig at regjeringsmedlemmer ble tildelt ordenen, delvis som følge av at det i arbeiderbevegelsen har vært motstand mot kongelige ordensvesen og det har vært tradisjon blant medlemmer av partiene på sosialistisk side å nekte å motta ordener. Borgerdådsmedaljen, som ble tildelt av regjeringen, fungerte i etterkrigstiden delvis som alternativ måte å hedre arbeiderpartifolk på.
Ved Kjell Magne Bondeviks annen regjering endret praksis seg. Statsministeren og utenriksministeren skulle etter dette tildeles ordenen etter å ha sittet ett år, øvrige statsråder etter fire år. Videre ble det bestemt at stortingspresidenten normalt skulle tildeles St. Olavs Orden når vedkommende trådte ut av Stortinget. Denne nye kursen ble først praktisert ved at statsminister Kjell Magne Bondevik ble tildelt storkorset, mens utenriksminister Jan Petersen ble tildelt kommandør med stjerne. Statsrådene Odd Einar Dørum, Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten, Hilde Frafjord Johnson og Lars Sponheim ble utnevnt til kommandører. Den etterfølgende regjeringen til statsminister Jens Stoltenberg meddelte i 2005 at dens medlemmer ikke ville følge disse nye retningslinjer for tildeling av St. Olavs Orden til regjeringsmedlemmer. Et medlemmene i den regjeringen, Tora Aasland, var fra før hun tiltrådte som statsråd 18. oktober 2007 allerede kommandør av St. Olavs Orden. Hun ble tildelt denne som fylkesmann i Rogaland. Statsminister Erna Solberg bestemte at heller ikke statsrådene i hennes regjering skulle motta ordener.Ordenskanselliet vil på forhånd sondere om en potensiell ordensmottaker vil være villig til å motta ordenen og lar være å innstille dem som ikke ønsker ordenen.
=== Statistikk ===
Tildelinger av St. Olavs orden etter grad/klasse og år ifølge årsberetninger og kunngjøringer fra Det kongelige hoff, samt medieomtale av tildelinger (embetstegn ikke medregnet):
Kvinneandelen i tildelingene av St. Olavs orden til norske borgere har de siste årene ligget på omkring 21 %, men i noe lengre tidsperspektiv har andelen kvinner variert betydelig. Den høye kvinneandelen i 2004 og 2005 skyldes for en vesentlig del ordensutnevnelser av medlemmer blant statsrådene i regjeringen Bondevik, en praksis som i seg selv er kritisert. Fire kvinnelige statsråder ble tildelt St. Olavs orden i 2004, og tre nylig avgåtte kvinnelige statsråder i 2005. Kvinneandelen i utnevnelsene har siden 2002 vært:
== Ordenskanslere ==
Ved siden av stormesteren, har ordenen siden innstiftelsen hatt en kansler, som har stått i spissen for ordenens administrasjon. Mens ordenskansleren først var involvert i de fleste sider av administrasjonen, har dette endret seg slik at ordenskansleren nå er leder for ordensrådet som vurderer forslag om tildeling. Fram til unionsoppløsningen var ordenskansleren den norske statsminister i Stockholm. Etter unionsoppløsningen og fram til 1914, da det ble etablert et eget ordensråd, var statsministeren i Oslo ordenskansler. Ved opprettelsen av ordensrådet ble embetet som ordenskansler skilt fra statsministerposten og det ble bestemt at statsråder ikke kunne være medlemmer av ordensrådet. Ordenskansleren fikk en tidsbegrenset funksjonstid. Denne var opprinnelig satt til to år, men ble forlenget til seks år.
Disse har vært ordenskanslere i St. Olavs Orden:
== Se også ==
Liste over tildelinger av St. Olavs Orden under Harald V
Artikler på Wikipedia om personer som har mottatt St. Olavs Orden
== Referanser ==
== Litteratur ==
Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947.
Sven Gj. Gjeruldsen og Egil Vindorum: Retningslinjer for ordener og medaljer, Oslo: Det kongelige hoff, 2005.
John Monn: «Norges ordener 1847–2000», i Knut Erik Strøm (red.): Norsk våpenhistorisk selskap, Årbok 2000, Oslo, 2000, s. 119–132.
Carsten Svarstad: «St. Olavs Orden 1847 – 21. august – 1947», Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad, nr. 6–7, 1947, s. 109–113.
Rolf Normann Torgersen: Ordener, Oslo: Nye Atheneum, 1987.
Lars Tangeraas: «De norske ridderordeners symboler», Heraldisk tidsskrift, bind 7, nr. 63, 1991, s. 105–112.
== Eksterne lenker ==
(en) Order of St. Olav – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Slottets nettside om St. Olavs Orden
Ordens-nekt fra Jens til Kongen VG | Orden kan vise til: | 10,347 |
null | 2023-02-04 | Orden (biologi) | null | null | null | Orden er en kategori brukt i den biologiske systematikken; | 10,348 |
null | 2023-02-04 | Klasse | null | null | null | En klasse er en gruppe av organismer, ting eller egenskaper med felles kjennetgen. | 10,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klasse_(biologi) | 2023-02-04 | Klasse (biologi) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Systematisk biologi'] | Klasse (Latin: classis) er en kategori brukt i den biologiske systematikken;
en klasse kan omfatte én eller flere beslektede ordener, og én eller flere beslektede klasser sammenfattes som rekke i Dyreriket eller divisjon i Planteriket.
Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle klasse, og kriteriene for hva som er en klasse varierer fra rekke til rekke hos dyr og fra divisjon til divisjon hos planter. Dagens systematikk er derfor mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av kategorier, men formelle enheter som klasse brukes gjerne i floraer, allmenlitteratur og lærebøker hvor oversikt er viktigere enn detaljene i stamtreet.
I Dyreriket slutter det vitenskapelige navnet for en klasse vanligvis på -a, for eksempel Mammalia (pattedyr), Insecta (insekter) og Asterozoa (sjøstjerner og slangestjerner).
I botanikken dannes det vitenskapelige navnet for en klasse ved at roten på typusslektens navn får endelsen -phyceae (for alger), -opsida (for landplanter) eller -mycetes (for sopper).
De tilsvarende endelsene for underklasser er -phycidae, -idae og -mycetidae.
| Klasse (Latin: classis) er en kategori brukt i den biologiske systematikken;
en klasse kan omfatte én eller flere beslektede ordener, og én eller flere beslektede klasser sammenfattes som rekke i Dyreriket eller divisjon i Planteriket.
Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle klasse, og kriteriene for hva som er en klasse varierer fra rekke til rekke hos dyr og fra divisjon til divisjon hos planter. Dagens systematikk er derfor mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av kategorier, men formelle enheter som klasse brukes gjerne i floraer, allmenlitteratur og lærebøker hvor oversikt er viktigere enn detaljene i stamtreet.
I Dyreriket slutter det vitenskapelige navnet for en klasse vanligvis på -a, for eksempel Mammalia (pattedyr), Insecta (insekter) og Asterozoa (sjøstjerner og slangestjerner).
I botanikken dannes det vitenskapelige navnet for en klasse ved at roten på typusslektens navn får endelsen -phyceae (for alger), -opsida (for landplanter) eller -mycetes (for sopper).
De tilsvarende endelsene for underklasser er -phycidae, -idae og -mycetidae.
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata | Klasse er en kategori brukt i den biologiske systematikken; | 10,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canterbury_(Kent) | 2023-02-04 | Canterbury (Kent) | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Kent', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Denne artikkelen handler om byen Canterbury i England. For andre betydninger, se Canterbury.Canterbury er en by i Kent, i det sørøstlige England. Byen er sete for erkebiskopen av Canterbury, som er primas for Den engelske kirke. Byen ligger i, og er administrasjonssenter for, distriktet City of Canterbury.
Byen har et befolkningstall på 55 240 (2011), fordelt på et areal på 23,54 km².
| Denne artikkelen handler om byen Canterbury i England. For andre betydninger, se Canterbury.Canterbury er en by i Kent, i det sørøstlige England. Byen er sete for erkebiskopen av Canterbury, som er primas for Den engelske kirke. Byen ligger i, og er administrasjonssenter for, distriktet City of Canterbury.
Byen har et befolkningstall på 55 240 (2011), fordelt på et areal på 23,54 km².
== Etymologi ==
Bosetningen i romersk Britannia het Durovernum Cantiacorum («Kentiske Durovernum») og var lokalisert på stedet til en eldre britonsk by som har blitt lingvistisk konstruert til å være *Durou̯ernon («Festningen til Alder Grove») skjønt det er også blitt antatt at det er avledet fra ulike britonsk navn for elven Stour. I tiden etter romerne var byen også kjent under gammelwalisisk Cair Ceint («Festningen i Kent»). Under den angelsaksiske invasjonen, ble stedet okkupert av jyder, og dets angelsaksiske navn ble Cantwareburh («Kentmennenes festning»), noe som uviklet seg til dagens navn.
== Historie ==
Det har bodd mennesker i området siden forhistorisk tid. I romersk tid ble byen et administrativt sentrum under navnet Durovernum. Rester av romerske bymurer og byporter er bevart.
Byen er i dag et viktig turistmål, og i 2001 besøkte 1,2 millioner mennesker katedralen. I sentrum er mye av middelalderbebyggelsen godt bevart, og det er strenge reguleringer av byggeaktivitet for å bevare gamle bygninger.
=== Katedralen ===
Erkebiskop Augustin av Canterbury fikk igangsatt byggingen av katedralen i 602. Den ble dedisert til Jesus Kristus. Katedralen brant i 1067. Restene av kirken ble fjernet.Erkebiskop Lanfranc fikk igangsatt byggingen av en ny katedral i 1070. Kirken ble bygd i en delepoke innen romansk arkitektur for kalles normannisk eller anglo-normannisk. Som modell brukte de Sankt Etienne-kirken i Caen, som ble påbegynt i 1066 eller 1067. Erkebiskop Anselm fikk utvidet koret hovedsakelig østover. Etter hans død i 1109 var det i hovedsak priorene i klosteret som fulgte opp byggingen. Koret ble innviet i 1130.Arkeologiske undersøkelser under gulvet i midtskipet av katedralen i 1993 viste grunnvollene til den opprinnelige angelsaksiske katedralen. Den ble bygd tvers over en tidligere romersk vegg.Katedralen er ble i middelalderen gravsted for Henrik IV og Edward, den svarte prinsen. I 1170 ble erkebiskop Thomas Becket myrdet i katedralen. Hans grav ble raskt et viktig pilegrimsmål, og hendelsen ga inspirasjon til Geoffrey Chaucers Canterbury Tales (1387).
=== St. Augustine’s Abbey ===
I 598 kom Augustin av Canterbury til England som misjonær. Kong Æthelbert av Kent var gift med en kristen kvinne, og tillot at Augustin opprettet et kloster rett utenfor Canterburys murer. Det stod allerede tre saksiske kirker der, viet til Pancras, Peter og Paulus, og til jomfru Maria. Deler av St. Pancras kirke er bevart, men de to andre ble slått sammen til én bygning.Klosteret ble allerede fra begynnelsen av planlagt brukt som gravsted for kongene av Kent og erkebiskopene av Canterbury. I 978 ble en større bygning vigslet av erkebiskop Dunstan, viet til Peter og Paulus, og til Augustin.Den 30. juli 1538 ble klosteret nedlagt som en del av oppløsningen av klostrene i England under Henrik VIII. Det ble systematisk plukket fra hverandre de neste femten årene, men deler av det ble ombygget til et palass for Anna av Kleve, som var ventet fra Frankrike.Palasset ble senere overlatt til forskjellige adelsmenn. I begynnelsen av 1600-tallet ble det anlagt et hageanlegg. Palasset ble sterkt skadet i en storm i 1703.Ruinene av klosteret og palasset ble i 1988 tatt med på UNESCOs verdensarvliste. De forvaltes av English Heritage.
=== Etter middelalderen ===
Thomas Mores (1478-1535) familie hadde eiendommer i Canterbury.
Christopher Marlowe (1564-1593) var født der.
Under den andre verdenskrig førte bombing til store ødeleggelser i byen, etter at den ble utvalgt som en av byene Luftwaffe skulle rette sine angrep mot under Baedekerblitzen.
== Politikk ==
Distriktet City of Canterbury dekker et området som er 13 ganger større enn selve byen, og inkluderer Herne Bay og Whitstable. Selve byen er delt inn i bydelene Barton, Northgate, St Stephens, Westgate og Wincheap, samt at deler av Universitetet i Kent ligger innenfor bygrensen. Bare en del av byen, Thanington without har et sogn som politisk enhet; resten er ikke delt inn i sogn. Canterbury og Whitstable utgjør en valgkrets til det britiske parlamentet.
Canterbury er vennskapsby med Reims i Frankrike, og har vennskapsbånd med Bloomington-Normal i Illinois, USA, og Vladimir i Russland.
== Infrastruktur ==
Det er to jernbanestasjoner i selve byen, Canterbury East og Canterbury West. Den østlige stasjonen ligger på linjen mellom London (Victoria) og Dover, mens den vestlige er på linjen mellom London (Charing Cross) og Ramsgate og Margate. Togreisen til London (Victoria) tar omkring 88 minutter.
Motorveien A2 fra London til Dover går som ringvei rundt byen; avstanden til London er ca. 98 km. Den andre hovedveien gjennom byen er A28 mellom Ashford og Ramsgate og Margate. Bussforbindelsen til London (Victoria) tar omkring 110 minutter.
== Utdanningsinstitusjoner ==
Canterbury har tre høyere utdanningsinstitusjoner. Universitetet i Kent ligger på et høydedrag omkring 3 km fra sentrum. Chaucer College er en uavhengig høyskole for japanske studenter, med beliggenhet innenfor Universitetet i Kents område. Canterbury Christ Church University Canterbury Christ Church University ligger i bysentrum, og er mest anerkjent for sin utdanning innen film, radio og tv- hvor bl.a. Thelma Schoonmaker gjesteunderviser. I tillegg finnes det en institusjon for videreutdanning, Canterbury College.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lyle, Marjorie (2002): Canterbury: 2000 Years of History. Tempus, ISBN 0-7524-1948-X.
Butler, Derek (2002): A Century of Canterbury. Sutton Publishing Ltd, ISBN 0-7509-3243-0.
Tellem, Geraint (2002): Canterbury and Kent. Jarrold Publishing, ISBN 0-7117-2079-7.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Canterbury – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Canterbury – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Canterbury hos Wikivoyage
Canterbury City Council
Canterbury for turister og besøkende
Canterburykatedralen
Canterbury Buildings – Arkeologisk og bygningshistorisk nettsted.
Canterbury Archaeological Trust – Whitefriars-utgravningene
TimeTeam: Canterbury Big Dig, tidslinje og arkeologi
Virtuell omvisning
UNESCO World Heritage Centre – verdensarven for Canterbury. | Canterbury kan vise til: | 10,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rekke_(matematikk) | 2023-02-04 | Rekke (matematikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matematiske rekker', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En rekke er i matematikk en sum av ledd i en følge. En betegner rekken som henholdsvis endelig eller uendelig, avhengig av om antall ledd er endelig eller uendelig.
Dersom en uendelig rekke har en endelig sum sies rekken å være konvergent, ellers er den divergent.
Rekker opptrer i mange områder av matematikk, og studiet av rekker er en viktig del av matematisk analyse.
| En rekke er i matematikk en sum av ledd i en følge. En betegner rekken som henholdsvis endelig eller uendelig, avhengig av om antall ledd er endelig eller uendelig.
Dersom en uendelig rekke har en endelig sum sies rekken å være konvergent, ellers er den divergent.
Rekker opptrer i mange områder av matematikk, og studiet av rekker er en viktig del av matematisk analyse.
== Formell definisjon ==
La
{
a
n
}
{\displaystyle \{a_{n}\}}
være en følge. En rekke med n-te ledd lik
a
n
{\displaystyle a_{n}}
er definert som summen av alle N leddene i følgen, der N kan være endelig eller uendelig:
s
=
∑
n
=
1
N
a
n
{\displaystyle s=\sum _{n=1}^{N}a_{n}\,}
Startindeksen for en rekke kan variere, tilsvarende som for en følge.
Til en uendelig følge
{
a
n
}
{\displaystyle \{a_{n}\}}
kan en definere en assosiert følge
{
s
n
}
{\displaystyle \{s_{n}\}}
der
s
n
=
∑
i
=
1
n
a
i
{\displaystyle s_{n}=\sum _{i=1}^{n}a_{i}\,}
Dersom følgen
{
s
n
}
{\displaystyle \{s_{n}\}}
konverger sier en at den uendelige rekken konverger, og
s
=
∑
n
=
1
∞
a
n
⟺
s
=
lim
n
→
∞
s
n
{\displaystyle s=\sum _{n=1}^{\infty }a_{n}\iff s=\lim _{n\to \infty }s_{n}}
Leddet
s
n
{\displaystyle s_{n}}
kalles den n-te partialsummen til rekken. En alternativ definisjon av en rekkesum er gitt ved Cesàro-summering.
== Eksempler på rekker ==
=== Eksempel 1: Aritmetisk rekke ===
En aritmetisk rekke er en rekke der differensen mellom leddene er konstant, det vil si at rekken er summen av en aritmetisk følge. Dersom det første leddet er x0 og n-te leddet er xn = x0 + nd, så er
∑
n
=
0
N
x
n
=
∑
n
=
0
N
(
x
0
+
n
d
)
=
N
+
1
2
(
x
0
+
x
N
)
=
(
N
+
1
)
x
0
+
1
2
N
(
N
+
1
)
d
{\displaystyle \sum _{n=0}^{N}x_{n}=\sum _{n=0}^{N}{(x_{0}+nd)}={\frac {N+1}{2}}(x_{0}+x_{N})=(N+1)x_{0}+{\frac {1}{2}}N(N+1)d}
En uendelig aritmetisk rekke er divergent.
=== Eksempel 2: Geometrisk rekke ===
En geometrisk rekke er en rekke der forholdet mellom leddene er konstant, og en uendelig geometrisk rekke har formen:
∑
n
=
0
∞
x
n
{\displaystyle \sum _{n=0}^{\infty }{x^{n}}}
Rekken konverger kun dersom absoluttverdien av x er strengt mindre enn 1, dvs dersom |x| < 1:
∑
n
=
0
∞
x
n
=
1
1
−
x
{\displaystyle \sum _{n=0}^{\infty }{x^{n}}={1 \over {1-x}}}
En partialsum er gitt ved:
∑
n
=
0
N
x
n
=
1
−
x
N
+
1
1
−
x
{\displaystyle \sum _{n=0}^{N}{x^{n}}={1-x^{N+1} \over {1-x}}}
=== Eksempel 3: Harmonisk rekke ===
En harmonisk rekke er divergent
∑
n
=
1
∞
1
n
{\displaystyle \sum _{n=1}^{\infty }{1 \over n}}
Mer generelt vil den følgende rekken konvergere hvis og bare hvis
p
>
1
{\displaystyle p>1}
:
∑
n
=
1
∞
1
n
p
{\displaystyle \sum _{n=1}^{\infty }{1 \over {n^{p}}}}
=== Eksempel 4 ===
Den følgende rekken konvergerer for
p
>
1
{\displaystyle p>1}
:
∑
n
=
2
∞
1
n
(
log
n
)
p
{\displaystyle \sum _{n=2}^{\infty }{1 \over {n(\log n)^{p}}}}
=== Eksempel 5: Eulertallet og eksponensialfunksjonen ===
Eulertallet e er ofte definert ved hjelp av den følgende konvergente rekken:
e
=
∑
n
=
0
∞
1
n
!
{\displaystyle e=\sum _{n=0}^{\infty }{1 \over {n!}}}
Uttrykket i nevneren i brøken er n-fakultet. Generelt kan eksponentialfunksjonen defineres ved
e
x
=
∑
n
=
0
∞
x
n
n
!
{\displaystyle e^{x}=\sum _{n=0}^{\infty }{\frac {x^{n}}{n!}}}
=== Eksempel 6: Endelige heltalsrekker ===
Summen av de N første naturlige tallene kan skrives som en endelig rekke, med et enkelt uttrykk for summen:
∑
n
=
1
N
n
=
N
(
N
+
1
)
2
{\displaystyle \sum _{n=1}^{N}n={N(N+1) \over 2}}
Summen av de N første kvadrattallene og kubikktallene kan skrives tilsvarende
∑
n
=
1
N
n
2
=
1
6
N
(
N
+
1
)
(
1
+
2
N
)
{\displaystyle \sum _{n=1}^{N}n^{2}={\frac {1}{6}}N(N+1)(1+2N)}
∑
n
=
1
N
n
3
=
(
∑
n
=
1
N
n
)
2
{\displaystyle \sum _{n=1}^{N}n^{3}=(\sum _{n=1}^{N}n)^{2}}
Summen av de N første potensene av tallet 2:
∑
n
=
0
N
2
n
=
2
⋅
2
N
−
1
{\displaystyle \sum _{n=0}^{N}2^{n}=2\cdot 2^{N}-1}
== Konvergens ==
En uendelig rekke vil konvergere bare dersom leddene utgjør en følge som konvergerer mot null.
En rekke
∑
a
n
{\displaystyle \sum a_{n}}
sies å konvergere absolutt dersom rekken
∑
|
a
n
|
{\displaystyle \sum |a_{n}|}
konvergerer. Dersom
∑
a
n
{\displaystyle \sum a_{n}}
konvergerer, mens
∑
|
a
n
|
{\displaystyle \sum |a_{n}|}
divergerer, sies rekken å konvergere betinget.
Dersom
∑
a
n
{\displaystyle \sum a_{n}}
og
∑
b
n
{\displaystyle \sum b_{n}}
er to rekker av reelle positive tall, så siest den siste rekken å konvergere langsommere enn den første dersom
lim
n
→
∞
b
n
a
n
=
∞
{\displaystyle \lim _{n\to \infty }{\frac {b_{n}}{a_{n}}}=\infty }
== Konvergenskriterier ==
Det eksisterer en rekke kriterier for å bestemme når en uendelig rekke er konvergent, uten krav til at en kjenner summen som rekken konverger mot.
=== Forholdskriteriet ===
En rekke
∑
a
n
{\displaystyle \sum a_{n}}
av reelle tall der alle leddene er ulik null, konvergerer absolutt dersom det eksisterer et reelt tall q mindre enn 1 og et naturlig tall N slik at
|
a
n
+
1
a
n
|
≤
q
for
n
≥
N
{\displaystyle \left|{a_{n+1} \over a_{n}}\right|\leq q\ {\mbox{for }}n\geq N}
=== Rotkriteriet ===
En rekke
∑
a
n
{\displaystyle \sum a_{n}}
av reelle tall konvergerer absolutt dersom det eksisterer et reelt tall q mindre enn 1 og et naturlig tall N slik at
|
a
n
|
≤
q
for
n
≥
N
{\displaystyle {\sqrt {|a_{n}|}}\leq q\ {\mbox{for }}n\geq N}
== Alternerende rekker ==
Alternerende rekker er rekker der leddene veksler fortegn, det vil si at annenhvert ledd er positivt negativt.
Leibniz’ kriterium for alternerende rekker sier at rekken
∑
n
=
1
∞
(
−
1
)
n
a
n
{\displaystyle \sum _{n=1}^{\infty }(-1)^{n}a_{n}}
er konvergent dersom
{
a
n
}
{\displaystyle \{a_{n}\}}
er en monotont minkende følge av positive tall som konvergerer mot null. Den følgende rekken er for eksempel konvergent:
∑
n
=
1
∞
(
−
1
)
n
1
n
{\displaystyle \sum _{n=1}^{\infty }(-1)^{n}{1 \over n}}
== Potensrekker ==
Potensrekker er rekker der leddene er relle eller komplekse tall, på forma
∑
n
=
0
∞
a
n
(
x
−
c
)
n
{\displaystyle \sum _{n=0}^{\infty }a_{n}(x-c)^{n}}
Her er c kalt senter for rekken og
a
n
{\displaystyle a_{n}}
er koeffisientene. En potensrekke vil generelt konvergere eller divergere avhengig av valg av variablene x, som kan være et vilkårlig reelt eller komplekst tall. Til en hver potensrekke er det assosiert en konvergenssirkel i det komplekse planet, slik at rekken konverger dersom x ligger innenfor sirkelen. Konvergenssirkelen har sentrum i c. Radiusen til konvergenssirkelen kalles konvergensradiusen.
Rekken i det følgende eksempelet har konvergensradius lik 1:
∑
n
=
1
∞
(
−
1
)
n
x
n
n
{\displaystyle \sum _{n=1}^{\infty }(-1)^{n}{x^{n} \over n}}
== Taylorrekker og maclaurinrekker ==
Utdypende artikkel: TaylorrekkeEn taylorrekke for en uendelig mange ganger deriverbar reell funksjon f(x) er en potensrekke med sentrum i et vilkårlig verdi c på forma
p
n
(
x
)
=
∑
n
=
0
∞
1
n
!
f
(
n
)
(
c
)
(
x
−
c
)
n
{\displaystyle p_{n}(x)=\sum _{n=0}^{\infty }{1 \over n!}f^{(n)}(c)(x-c)^{n}}
Her er den n-te deriverte av funksjonen betegnet med
f
(
n
)
{\displaystyle f^{(n)}}
.
For argument innenfor konvergensradiusen til taylorrekken vil
f
(
x
)
=
p
n
(
x
)
{\displaystyle f(x)=p_{n}(x)\,}
En taylorrekke med senter i null kalles en maclaurinrekke.
== Se også ==
Abels teorem for potensrekker
Grandis rekke
Logaritmer – Seksjonen Rekkeutviklinger for logaritmefunksjonen
Niels Henrik Abel – Seksjonen Uendelige rekker
== Litteratur ==
Adams, Robert (2003). Calculus : a complete course (english). Toronto, Ont. Addison-Wesley. ISBN 0-201-79131-5.
Clapham, C.; Nicholson, J. (2009). The Concise Oxford Dictionary of Mathematics. Oxford Quick Reference. OUP Oxford. ISBN 978-0-19-157976-9. Besøkt 30. august 2016.
Lindstrøm, T. (2006). Kalkulus (norsk). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00977-3. Besøkt 30. august 2016.
Lindström, S.B. (2013). Matematisk ordbok för högskolan: engelsk-svensk, svensk-engelsk: (svensk). Stefan B. Lindström. ISBN 978-91-981287-0-3. Besøkt 30. august 2016.
Adams, Robert A. (2006). Calculus: A Complete Course. ,. ISBN 0-321-27000-2.
Sandvold, Øgrim, Bakken, Pettersen, Skrindo, Thorstensen, Thorstensen: Gyldendals formelsamling i matematikk, 1.utg. 2008,Gyldendal, ISBN 978-82-05-38499-6
Walter Rudin (1953, 1964, 1976). Principles of mathematical analysis. Singapore: McGraw-Hill International Book Co. ISBN 0-07-085613-3. | Rekke kan ha flere betydninger: | 10,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rekke_(biologi) | 2023-02-04 | Rekke (biologi) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Systematisk biologi'] | Rekke (Latin: phylum) er en av de aller høyeste kategorier innen biologisk og botanisk divisjon. En rekke eller divisjon kan omfatte én eller flere beslektede klasser, og beslektede rekker eller divisjoner sammenfattes som rike.
Dyreriket deles inn i rundt 35 rekker og sopp deles gjerne inn i 5 divisjoner. Systematisk inndeling i planteriket har tradisjonelt basert seg på å kartlegge familier, og det eksisterer ingen allmenn akseptert inndeling eller endog avgrensning av planter, slik at antall divisjoner varierer fra to til 12, og begrepet rekke eller divisjon brukes sjelden i botanikken. Protister deles gjerne inn i 14 eller 16 rekker.
| Rekke (Latin: phylum) er en av de aller høyeste kategorier innen biologisk og botanisk divisjon. En rekke eller divisjon kan omfatte én eller flere beslektede klasser, og beslektede rekker eller divisjoner sammenfattes som rike.
Dyreriket deles inn i rundt 35 rekker og sopp deles gjerne inn i 5 divisjoner. Systematisk inndeling i planteriket har tradisjonelt basert seg på å kartlegge familier, og det eksisterer ingen allmenn akseptert inndeling eller endog avgrensning av planter, slik at antall divisjoner varierer fra to til 12, og begrepet rekke eller divisjon brukes sjelden i botanikken. Protister deles gjerne inn i 14 eller 16 rekker.
== Definisjoner ==
Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle rekke. Hos dyr henger inndelingen i rekker sammen med Haeckels idé om et Bauplan, den grunnleggende lesten et dyr er bygget over. For eksempel er alle ryggstrengdyr basert på en brusk- eller beinstreng (ryggraden hos oss virveldyr) som strekker seg gjennom hele kroppen med et nervevrør på oversiden og en tarm på undersiden. Leddyr har den motsatte bygningen, med en gjennomgående tarm som ligger over sentralnervesystemet, og med et ytre skjelett. Flatormer på sin side har sentralnervesystemet fordelt som et stigeformet nettverk med hovedstammene på hver side av kroppen og en enkelt munn mitt under som ender i en mage uten endetarmsåpning.
Denne måten å se dyreriket på gir en fenetisk definisjon av rekker basert på bygning og utvikling, mens man alternativt kan se på rekker som organismer med grader av slektskap som kommer til uttrykk i enkelte viktige bygningstrekk (fylogenetisk definisjon). Disse to måtene å definere rekker på gir likevel ingen dramatiske forskjeller i inndelingen av dyreriket, selv om noen rekker (svamper, flatormer) er parafyletiske.
== Historie ==
Tradisjonelt har dyreriket vært best undersøkt og der representerer en rekke en fundamentalt grunnleggende form for bygningstrekk. Uttrykket ble først lansert av Ernst Haeckel, basert på gresk phylon (stamme eller type). Den tyske botanikeren August W. Eichler tok opp Haeckels uttrykk og delte planteriket inn i 5 rekker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata | Rekke, innen zoologisk systematikk – divisjon, innen botanisk systematikk, er en av de aller høyeste kategorier brukt i den biologiske systematikken; | 10,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_osmanske_rike | 2023-02-04 | Det osmanske rike | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-09', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det osmanske rike', 'Kategori:Imperialisme', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1299', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1923', 'Kategori:Tyrkias historie'] | Det osmanske rike eller Det ottomanske rike var et imperium sentrert rundt det østlige Middelhavet fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. De mest perifere delene av riket var styrt av lokale herskere og var bare indirekte under kontroll av sentralregjeringen (suzerenitet). Det hadde sitt hovedsete i dagens Tyrkia og ekspanderte både mot vest, sør og øst under sin 600 år lange historie.
Riket kalles iblant Det ottomanske riket eller Det ottomanske imperiet på grunn av påvirkning fra de engelske og franske benevnelsene, som baseres på rikets grunnlegger Osmans navn på arabisk: ʿUthmān (عُثمَان). Tidligere kunne det også bli kalt Det tyrkiske riket (eller bare Tyrkia).
Det osmanske riket ble etablert av en klan bestående av oghuz-tyrkere, og ble styrt av det osmanske dynastiet, etterkommere av disse tyrkerne. Imperiet ble grunnlagt av Osman I. I 1453 erobret sultan Mehmet II Konstantinopel, det moderne Istanbul, fra Det bysantinske riket og gjorde byen til sin hovedstad. Tyrkerne brukte blant annet den arabiske navneformen Kostantiniye på denne byen. I det 16. og 17. århundre var riket en av verdens mest innflytelsesrike og mektige politiske enheter, som konstant truet europeiske stormakter med sine stadige fremstøt på Balkan og i de sørlige deler av Polen-Litauen. Riket ble også sentrum i den islamske verden etter erobringen av Konstantinopel, og særlig etter at sultanen overtok verdigheten som kalif i 1517. På sitt største kontrollerte riket steder som Aleksander den stores gravsted, Homers Olympos og Nilen.
Oppløsningen av riket var en av følgene av første verdenskrig, da de allierte, sammen med arabiske opprørere, nedkjempet osmanene i Midtøsten. Mot slutten av krigen falt Det osmanske rike sammen, og store stykker av det ble fordelt mellom de allierte maktene. I årene som fulgte, ble mange nye stater opprettet, deriblant republikken Tyrkia. Medlemmene av osmandynastiet ble utvist og nektet adgang til Anatolia, hvor de engang hadde lagt grunnlaget for et mektig verdensrike og en sivilisasjon som satte varig preg på store deler av den gamle verden. I 1999, etter 76 år, skjenket det tyrkiske parlamentet statsborgerskap til de nåværende medlemmene av osmanfamilien. Den siste som fikk statsborgerskap, var det daværende overhodet for familien, Ertuğrul Osman V.
| Det osmanske rike eller Det ottomanske rike var et imperium sentrert rundt det østlige Middelhavet fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. De mest perifere delene av riket var styrt av lokale herskere og var bare indirekte under kontroll av sentralregjeringen (suzerenitet). Det hadde sitt hovedsete i dagens Tyrkia og ekspanderte både mot vest, sør og øst under sin 600 år lange historie.
Riket kalles iblant Det ottomanske riket eller Det ottomanske imperiet på grunn av påvirkning fra de engelske og franske benevnelsene, som baseres på rikets grunnlegger Osmans navn på arabisk: ʿUthmān (عُثمَان). Tidligere kunne det også bli kalt Det tyrkiske riket (eller bare Tyrkia).
Det osmanske riket ble etablert av en klan bestående av oghuz-tyrkere, og ble styrt av det osmanske dynastiet, etterkommere av disse tyrkerne. Imperiet ble grunnlagt av Osman I. I 1453 erobret sultan Mehmet II Konstantinopel, det moderne Istanbul, fra Det bysantinske riket og gjorde byen til sin hovedstad. Tyrkerne brukte blant annet den arabiske navneformen Kostantiniye på denne byen. I det 16. og 17. århundre var riket en av verdens mest innflytelsesrike og mektige politiske enheter, som konstant truet europeiske stormakter med sine stadige fremstøt på Balkan og i de sørlige deler av Polen-Litauen. Riket ble også sentrum i den islamske verden etter erobringen av Konstantinopel, og særlig etter at sultanen overtok verdigheten som kalif i 1517. På sitt største kontrollerte riket steder som Aleksander den stores gravsted, Homers Olympos og Nilen.
Oppløsningen av riket var en av følgene av første verdenskrig, da de allierte, sammen med arabiske opprørere, nedkjempet osmanene i Midtøsten. Mot slutten av krigen falt Det osmanske rike sammen, og store stykker av det ble fordelt mellom de allierte maktene. I årene som fulgte, ble mange nye stater opprettet, deriblant republikken Tyrkia. Medlemmene av osmandynastiet ble utvist og nektet adgang til Anatolia, hvor de engang hadde lagt grunnlaget for et mektig verdensrike og en sivilisasjon som satte varig preg på store deler av den gamle verden. I 1999, etter 76 år, skjenket det tyrkiske parlamentet statsborgerskap til de nåværende medlemmene av osmanfamilien. Den siste som fikk statsborgerskap, var det daværende overhodet for familien, Ertuğrul Osman V.
== Historie ==
Historien til Det osmanske rike spenner fra 1299 til 1923.
=== Opprinnelse ===
Det osmanske riket utviklet seg fra en vasall-stat (Uç Beyliği) innenfor Seldsjukk-staten i Anatolia mot slutten av 1200-tallet. Denne staten var selv underlagt mongol-riket Ilkhanatet. Uavhengighet ble erklært av Osman I i 1299 (nøyaktig dato er usikker).
=== Riket grunnlegges (1299–1453) ===
I rikets vekstfase, var Mehmet II («erobreren») en av statssjefene. Det var i denne perioden at den osmanske eliten (kjernen av tyrkere rundt Osman I) diskuterte hvordan man skulle organisere en ny stat. Det er viktig å legge vekt på det ekspanderende rikets geopolitiske situasjon. Det hadde kontakt med og kunne hente erfaringer fra mange forskjellige kulturer. Ut fra sin kunnskap om tidligere imperier og deres historie, var den osmanske elite av den klare oppfatning at det ikke var sverdet alene som kunne bygge og vedlikeholde store imperier.
Det var viktig å finne sterke og dyktige menn som var villige til å samarbeide for å erobre store deler av Europa, Asia og Afrika. Det var også viktig å organisere og regjere disse erobrede områdene på en tilfredsstillende måte, og etablere en struktur det ville være vanskelig å bryte ned senere. Den osmanske elite gav prioritet til politiske ideer som legitimerte imperiet. Kun med disse ideene var det mulig å skape samhold mellom så mange forskjellige folkeslag, kulturer og religioner, og få alle disse til å dra i samme retning. Ideen og kulturen som ble skapt i disse tidene, var så sterk at det tok 300 år med forfall og katastrofer å bryte ned riket. Under byggingen av dette enorme riket ble det utvilsomt utøvet både urett, vold og ødeleggelse. Men det ville være urettferdig ikke å gi anerkjennelse til den historien som begynte i det 8. århundre, da tyrkerne begynte å utvandre fra et sarasenrike i forfall.
Til tross for at Det osmanske riket oppsto før Osman I, blir han sett på som grunnleggeren av riket. Han var den først høvdingen (Bey på tyrkisk). Han erklærte uavhengighet av Det bysantinske riket og skapte en front mot det, og hans eget rike fikk navn etter ham. Tidligere tyrkiske ledere slet med interne konflikter. Osman I flyttet hovedstaden til Bursa, hvor han preget mynt i sitt navn. Som bevis på hans gode ettermæle var uttrykket «måtte han bli like god som Osman» mye brukt blant tyrkere, og det blir til dels fortsatt brukt i dag. Mehmet II var bare tolv år da han ble sultan, og han ble omtalt som en «lærd kriger». Hans militære ferdigheter ble demonstrert ved slaget om Konstantinopel. Han reorganiserte statens struktur og militærvesen.
=== Veksten (1453–1683) ===
Man kan dele inn veksten av Det osmanske riket i to perioder. Den første perioden var preget av erobringer og vekst; fra erobringen av Konstantinopel i 1453 til sultan Süleyman den stores bortgang i 1566. Dette var en periode med store bragder sett med osman-tyrkiske øyne. Etter erobringen av Konstantinopel ekspanderte imperiet nordover. Slaget ved Kosovo Polje var et gjennombrudd for osman-tyrkerne, til tross for at den serbiske ridderen Miloš Obilić klarte å drepe den daværende sultan Murat I. Seieren var grunnlaget for ekspansjonen videre inn i Sentral-Europa. Sultan Selim I (1512–1520) gikk mot øst, slo safavidene i Persia under slaget på Chaldiran, og etablerte en egen marine i Rødehavet. Hans etterfølger Süleyman den store skulle øke imperiets makt og størrelse ytterligere. Etter å ha inntatt Beograd, erobret han Ungarn i 1526, men tapte 16 000 mann i slaget ved Mohács. Det ungarske kongedømmet brøt sammen etter dette, og huset Habsburg overtok de delene av Ungarn som tyrkerne ikke besatte. Süleyman den store fortsatte mot Wien, men inntok ikke byen, og vinteren kom og tvang ham til retrett. Ikke lenge etter ble Transilvania, Valakia og Moldavia fyrstedømmer under Det osmanske rike.
I øst ble Bagdad erobret fra Persia i 1535, stadig under ledelse av sultan Süleyman den store. Dette innebar at osmanere fikk kontroll over store deler av Midtøsten. Det osmanske riket gikk inn i sin gullalder i regjeringstiden til Suleiman den store, også kjent som «Lovgiveren».
De 230 årene med ubrutt vekst ble avsluttet med den første beleiringen av Wien i 1529. Angrepet på Wien var ikke et egentlig erobringsforsøk, men nærmest en reaksjon på Huset Habsburgs innblanding i Ungarn. De osmanske styrkene tapte rundt 25 000 mann, mens motpartens tap kun var minimale. Dette førte også til at noen av imperiets allierte vendte dem ryggen. Paven mante nå til et korstog mot osmanere, etter at han tidligere hadde inntatt en relativt passiv holdning. Nå var Det osmanske riket ikke lenger bare en inntrenger og okkupasjonsmakt, men en varig faktor i europeisk politikk. Det andre slaget om Wien i 1683, da Polens konge Jan III Sobieski brøt osmaneres beleiring, ble et vendepunkt i den 300 år lange kampen mellom de kristne rikene i Sentral-Europa og Det osmanske imperiet. Riket gikk nå inn i en langvarig periode med stagnasjon.
=== Stagnasjonen (1683–1827) ===
I denne perioden hadde Det osmanske riket en rekke av sultaner som til tross for gode forutsetningene ikke klarte å nå målene sine i samme grad som Mehmet II, Selim I og Suleiman I. Riket var på sitt største i 1683 med et område på rundt 5 200 000 km². Under denne stagnasjonen ble imperiet svekket av kriger mot Persia, Polen-Litauen,
Det russiske keiserdømmet og Østerrike. Den russiske ekspansjonen sørover ga opphav til serie på ti kriger mellom Det russiske imperiet og Det osmanske imperiet på 1600-tallet, 1700-tallet og 1800-tallet. Det osmanske imperiet viste stor utholdenhet under disse krigene og holdt stand lenge.
Da Kara Mustafa tapte slaget om Wien i 1683 mot Jan III Sobieski fra Polen, begynte tilbaketrekningen fra Europa. Kara Mustafa falt ikke i slaget, men ble beordret henrettet i Beograd desember 1683 som følge av nederlaget. Etter nok et nederlag i den store osmanske krigen i 1699 gav Det osmanske rike for første gang fra seg områder i Karlowitz-traktaten. Disse vesentlig ungarske områdene hadde vært under Det osmanske rikes kontroll i 200 år. Men tyrkerne slo Russland i Pruth-kampanjen i 1712, og Passarowitz-traktaten skapte en kortvarig fred mellom de to imperiene fra 1718 til 1730. Etter dette samlet osmanere seg til en kraftanstrengelse og seiret over Østerrike i 1736. Ved Beograd-traktaten fikk osmanene igjen noen av de europeiske områdene som hadde gått tapt i 1699.
Det osmanske riket konsentrerte seg etterhvert om å beholde det man hadde vunnet fremfor å ekspandere ytterligere. Riket begynte å utvikle byene på Balkan, dets ytterste forpost mot europeisk ekspansjon. Man begynte å forbedre levekårene for folkene i riket. Skattetrykket ble redusert, det ble opprettet konsulater, og handel, håndverk og industri ble oppmuntret. Tiden ble kalt «tulipanæraen» etter et motiv som ble mye anvendt i dekorativ kunst. Det vitenskapelige forspranget som den muslimske verden hadde hatt over Europa, ble innhentet i denne perioden. I stagnasjonsperioden klarte tyrkerne ikke å holde tritt med utviklingen hos de europeiske rivalene Frankrike, Storbritannia, Østerrike og det russiske keiserdømmet.
Kriger ble tapt og områder avstått på Balkan og i Kaukasus til fordel for Østerrike og Russiske Keiserdømme. Områder som Egypt og Algerie fikk reell uavhengighet, selv om de i navnet tilhørte riket. Frankrike og Storbritannia fikk økende innflytelse i Nord-Afrika. Under sultan Selim III ble det gjort forsøk på å modernisere systemet. Men mange av reformene som sultanene forsøkte å gjennomføre for å fornye riket ble motarbeidet av konservative krefter, både de religiøse og det nå korrupte elitekorpset janitsjarene. Janitsjarkorpset ble til slutt tilintetgjort i 1826.
=== «Europas syke mann» (1828–1908) ===
Til tross for stagnasjonen hadde Det osmanske riket beholdt sin posisjon som stormakt helt frem til 1800-tallet, men da begynte oppløsningen av det enorme riket (det ble kjent som «Europas syke mann»). Samtidig var perioden preget av omfattende moderniseringsforsøk med reorganisering og forandringer i alle deler av riket. Karikaturen til høyre er fra denne perioden (1885) og viser hvordan riket ble oppfattet. Det er en parodi av en funksjonær i det osmanske utenlandskontoret (anden). Papegøyen, apen, og grisen (briter, italienere og tyskere) som plager ham er voktere og oversettere (europeiske stormakter). Det russiske keiserdømmets representanter er i bakgrunnen som bjørner.
Perioden er kjent som Tanzimat (tyrkisk for reorganisering) og varte fra 1839 til 1876. I denne tiden ble hæren betydelig modernisert. Likeså gjennomgikk banksystemet store reformer. En begynnende industrialisering førte til at håndverkslaugene fikk konkurranse fra moderne fabrikker. Økonomisk hadde imperiet problemer med å betjene lånene det hadde tatt opp i europeiske banker. Militært hadde det problemer med å forsvare seg mot utenlandsk aggresjon og de balkanske minoritetenes ønsker om løsrivelse. Frankrike okkuperte Egypt i 1798 og erobret Algerie i 1830. Montenegro fikk autonomi i 1798, og Serbia i 1804. Hellas frigjorde seg i 1829, etter en langvarig frihetskamp, hjulpet av utenlandske frivillige og trusler om intervensjon fra stormaktenes side. Vasallstatene på Balkan oppnådde å gjøre seg mer autonome.
En betydningsfull forandring var at imperiet sluttet å gå til krig alene og etablerte allianser med europeiske land. Det ble inngått en rekke allianser med land som Frankrike, Nederland, Storbritannia og Det russiske keiserdømmet. Krimkrigen ble utkjempet i allianse med Frankrike, Storbritannia og Kongedømmet Sardinia for å stanse den russiske fremmarsj, som vestmaktene var bekymret for. De allierte slo Russiske Keiserdømmet i september 1856.
Av alle ideer Det osmanske imperium ervervet fra vesten var nasjonalismen en av de mest innflytelsesrike ideologiene. Osmanene måtte ikke bare bekymre seg for nasjonalismen innenfor egne grenser, men også utenfor. Mange nasjonale minoriteter gjorde opprør i løpet av det 19. århundre. Det er blitt sagt at disse opprørene var avgjørende for den politikken som Det osmanske imperiet måtte slå inn på i det 20. århundre, men grunnene til opprørene er omstridte. Det osmanske imperiet hevdet selv at årsakene til de nasjonalistiske opprørene var interne og at de ble støttet av krefter som hadde skjulte mål.
Et opprør i Bosnia-Hercegovina i 1875 spredte seg til Bulgaria og utløste intervensjon fra Østerrike-Ungarn, Serbia, Montenegro og Russiske Keiserdømmet. Keiserdømmet inntok nesten Istanbul, men ble stanset etter press fra vestmaktene. Fredsslutningen i 1878 etter Berlinerkongressen førte til at Østerrike-Ungarn besatte Bosnia-Hercegovina, mens Serbia, Montenegro, Valakia og Moldavia vant full uavhengighet. Bulgaria ble utskilt som autonomt fyrstedømme. Kypros ble overlatt til britene til gjengjeld for britisk støtte i krigen mot det russiske keiserdømmet. Frankrike sikret seg herredømmet i Tunis. Av landevinningene i Europa var bare Albania, Novi Pazar og Trakia tilbake.
Det osmanske riket fikk en kortvarig periode med konstitusjonelt styre mens konfliktene med indre og ytre fiender pågikk. Reformkreftene, kjent som Ung-Osmanene, gjennomførte i 1876 et militærkupp og tvang sultan Abdülaziz til å abdisere til fordel for Murat V. Han var mentalt syk og måtte gå av etter få måneder, og kuppmakerne tilbød Abdülhamit II (1876–1909) tronen mot løfte om å innføre konstitusjonelt monarki, noe han gjorde 23. november 1876. En grunnlov (Kanûn-ı Esâsî) ble utformet og et parlament med representanter for alle folkegrupper i imperiet ble sammenkalt. Men det første konstitusjonelle styret varte bare i to år, til Abdulhamit oppløste parlamentet i 1878.
=== Oppløsningen (1908–1922) ===
Mot slutten av 1800-årene ble arven etter ung-osmanene tatt opp av en ny generasjon progressive tyrkere, nå med et sterkere innslag av tyrkisk nasjonalisme. Ungtyrkerne (tyrkisk: Jöntürkler) var en patriotisk organisasjon, offisielt kjent som «Komiteen for enhet og fremskritt» (tyrkisk: İttihat ve Terakki Cemiyeti). Lederne gjorde i opprør mot sultan Abdülhamit II i 1908 og fremtvang gjeninnføringen av konstitusjonelt styre. De hadde regjeringsmakten i Det osmanske rike til slutten av første verdenskrig i november 1918.
Oppløsningen av imperiet hadde pågått lenge da Kreta gikk tapt i 1898, etter at et opprør i den greske befolkningen førte til at stormaktene grep inn og fremtvang opprettelsen av en autonom republikk under formell osmansk overhøyhet, men med en gresk prins som president. I 1908 ble øya annektert av Hellas.
I 1908 ble også Bosnia-Hercegovina formelt annektert av Østerrike-Ungarn, og Bulgaria benyttet anledningen til å erklære seg som et fullt uavhengig kongedømme.
Italias ønske om å skaffe seg et kolonirike gjorde at landet med støtte fra vestmaktene gjorde invasjon i Libya i 1911 og uløste slik den italiensk-tyrkiske krig. Den osmanske hær under general Mustafa Kemal Pasja gjorde sterk motstand, men italienernes overmakt til sjøs førte til at både de osmanske provinsene Tripolitania og Kyrenaika som ble til Libya og øyene Rhodos og Dodekanesene ble avstått til Italia i 1912.
Det var store uroligheter på Balkan før den første Balkankrigen brøt ut i 1912. Den osmanske hærens styrke på Balkan var stor, og tilsynelatende var den moderne. Men det var bare på overflaten, i virkeligheten var den korrupt, dårlig ledet, dårlig trent og lite stridsdyktig. Etter opprør i Albania, og oppmuntret av italienernes militære fremgang, angrep Balkanforbundet (bestående av Serbia, Montenegro, Hellas og Bulgaria) de osmanske styrkene i oktober. Albania erklærte uavhengighet 28. november. Det ble inngått våpenhvile 2. desember. Det osmanske riket måtte avstå nesten alle sine gjenværende besittelser i Europa – Albania, Kosovo, Novi Pazar-regionen, Makedonia og det meste av den historiske regionen Trakia. Bare et brohode ble tilbake, en kyststripe fra Svartehavet til Middelhavet.
Seierherrene ble imidlertid uenige om fordelingen av erobringene, og i den andre Balkankrigen i 1913 gikk Det osmanske rike sammen med de andre Balkan-statene mot Bulgaria og lyktes i år gjenerobre deler av Trakia, omtrent til de nåværende grensene.
==== Første verdenskrig ====
I et siste forsøk på å gjenvinne tidligere tapte områder og utfordre britenes herredømme over Suezkanalen inngikk den ungtyrkiske krigsminister Enver Pasja en avtale med Sentralmaktene under første verdenskrig. Dette ledet i utgangspunktet til tre potensielle fronter, hvorav Osmanriket var aktivt på to av dem, men hvor man under krigen primært kom til å forsvare land det allerede holdt fremfor å invadere nye områder eller områder man hadde før 1913. Disse frontene var:
Kampene i Kaukasus mot det russiske keiserdømmet og senere Den demokratiske republikken Armenia.
Kampene i (det øvrige) Midtøsten mot det britiske imperiet og lokale uavhengigshetsopprørere som araberoppstanden.
Balkanfronten (første verdenskrig) – involverte seg i liten grad, med unntak av å forsvare seg ved slaget om Gallipoli som akkurat er grensen for Balkan/Europa.I begynnelsen av krigen hadde Det osmanske rike noe fremgang. De allierte, som nå også omfattet den nydannede ANZAC-styrken, ble beseiret i Irak og i forsøket på å erobre Gallipoli. Britene ble slått tilbake, og noen av de tapte territoriene ble gjenerobret. I Kaukasus tapte imidlertid osmanene store landområder og over 100 000 soldater. Russiske Keiserdømmet hær rykket frem i Armenia til en linje fra Trabzon, Erzurum til Van. Den russiske revolusjon gav Det osmanske rike en sjanse til å slå tilbake, men den britiske offensiven i Midtøsten ble for mye. Osmanene ble beseiret helt mot slutten av krigen av de allierte under ledelse av general Edmund Allenby, med hjelp av arabiske opprørere og Thomas Edward Lawrence.
Under første verdenskrig innledet det ungtyrkiske styret en massiv forfølgelse av den store og innflytelsesrike armenske minoriteten i riket. Konsentrert armensk bosetning fantes i det historiske Armenia i rikets østlige deler mot Kaukasus, men armenere utgjorde også et stort innslag i bybefolkningen i hele riket, hvor de var kjent som dyktige handelsmenn. De første isolerte massakrene mot armenere i det østlige Anatolia ble opptakten til en statlig organisert utryddelsesaksjon, til dels med bakgrunn i frykten for at armenerne skulle gå sammen med rikets kristne fiender.
I 1915 innførte staten lover rettet mot armenere, og organisasjonen Teşkilat-ı Mahsusa ble opprettet for å gjennomføre deportasjoner over de neste to år. Kanskje så mange som én million armenere ble drept eller omkom under deportasjonene. Antallet døde er imidlertid usikkert og omstridt, og den tyrkiske stat benekter at det fant sted. (Se Folkemordet på armenerne for mer informasjon).
==== Etter første verdenskrig ====
Ved våpenhvilen i Moudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia og godta alliert okkupasjon av hovedstaden Istanbul og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved Sèvres-traktaten av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.
De ydmykende fredsbetingelsene, sammen med okkupasjonen av Istanbul og İzmir, utløste en så sterk reaksjon blant rikets tyrkiske innbyggere at den utløste et opprør som førte til Osman-rikets fall og til opprettelsen av republikken Tyrkia i 1923. Men i mellomtiden tok nye nasjonalistiske ledere makten i det svekkede imperiet og innledet den tyrkiske uavhengighetskrigen, som skulle komme til å omstøte de fleste av bestemmelsene i Sèvres-traktaten og jage okkupasjonsstyrkene ut av det tyrkiske kjerneområdet.
Den osmanske regjeringen ble sett på som passiv og mistet respekt blant folk. Den ble kritisert for å avgi for store landområder etter krigen. Hellas hadde forestillinger om et nytt Stor-Hellas forsøkte med base i det okkuperte İzmir å utvide sitt herredømme langs hele kysten mot Egeerhavet. Frankrike okkuperte Hatay og Syria og ønsket i tillegg deler av Anatolia. Italienerne ville ha den sørlige delen av Anatolia, som de også var blitt lovet. Britene hadde allerede Arabia, Palestina, Libanon, Jordan og Irak. Den tyrkiske nasjonalismen blusset opp, spesielt næret av frykten for gresk ekspansjon. Anført av Mustafa Kemal Atatürk, en tidligere seierrik general i den osmanske hæren, slo tyrkerne tilbake. I april 1920 opprettet Kemal Pasja en revolusjonsregjering med hovedkvarter i Ankara. Den besluttet å slå tilbake med militær makt mot okkupasjonen av tyrkiske områder. De allierte var krigstrette og trakk seg fort tilbake. Det ble holdt mange kongresser, deriblant en nasjonal kongress i Sivas. Der ble det bestemt at gresk uavhengighet i Aydin, Manisa og Balıkesir var uakseptabelt. Lausannetraktaten (undertegnet 24. juli 1923) annullerte så Sèvres-traktaten oppdeling av Anatolia-delen (hvor det nå bodde nesten kun etniske tyrkere og kurdere, ettersom grekerne og armenerne var jagd ut) av Det osmanske rike.
Sultan Mehmet VI Vahdettin ble den siste sultanen. Han frasa seg sin verdslige makt den 1. november 1922 og forlot Konstantinopel 17. november ombord på et britisk krigsskip for å gå i eksil på Malta. Han døde i Italia den 15. mai 1926. Men sultanatets religiøse lederstilling som kalif ble opprettholdt ennå i to år under prins Abdülmecid II, inntil republikken avskaffet kalifatet 3. mars 1924.
Republikken Tyrkia ble etablert 29. oktober 1923.
== Staten ==
Det osmanske riket ble administrert ved hjelp av erfarne kristne, jøder og folk fra andre etniske og religiøse grupper, i motsetning til andre herskere, som favoriserte folk av egen religion og nasjonalitet. Det var et fornuftig veivalg for en raskt ekspanderende stat, som trengte lokalkjente undersåtter til å styre imperiet. Denne pragmatiske holdningen kom også til uttrykk ved at riket i begynnelsen brukte gresk språk i sin diplomatiske korrespondanse med fremmede makter. Sultanene brukte rådgivere (såkalte vesirer) som ofte ble valgt blant lojale kristne – grekere, italienere og andre. Diplomater omtalte ofte imperiet som بابِ علی (Bâb-i-âlî «Den store porten» eller «Porten»), en hentydning til den store slottsporten til det keiserlige Topkapı-palasset, der Sultanen tok i mot utenlandske ambassadører. Andre tror det stammer fra imperiets plassering og byen Istanbul, som en slags passasje mellom Europa og Asia, øst og vest. Folk fra vest omtalte ofte Det osmanske riket som Det tyrkiske rike eller bare Tyrkia, noe som er noe misvisende. Det osmanske riket må ikke forveksles med den moderne nasjonalstaten Tyrkia.
Riket produserte lite varer, bortsett fra osmantyrkiske bønder som produserte matvarer. Det osmanske riket var ikke økonomisk utnyttende eller oppstått og motivert som de europeiske koloniriker. Den osmanske regjeringen var opptatt av å beskytte landet og å sørge for sikkerhet og harmoni i landet. Det er en del vestlige og kristne som forbinder Det osmanske rike med vold på grunn av rikets siste år, men dette var heller et resultat av nasjonsbygging, og ikke av den osmanske administrasjonen. Ellers er Det osmanske rike også kjent for å være et sentrum for forskere og vitenskapsmenn, og det er først på 1700-tallet at de ble forbigått av andre europeiske stormakter når det gjelder teknologi og medisin.
=== Sultaner ===
Sultanen var den offisielle enehersker i riket. Dynastiet ble som oftest kalt Osmanli eller Huset Osman. De første herskerne kalte seg for bey og gav med det til kjenne at de aksepterte Suljek-sultanatets forrang og overherredømme, etterfølgerriket etter Ilkhanat-sultanatet. Murad I var den første tyrkeren som tok tittelen «sultan» (konge). Med erobringen av Konstantinopel i 1453 var staten på vei til å bli et mektig rike med Mehmed II som hersker, eller padishah, i Europa ofte omtalt som Stortyrken (den store tyrker). Fra 1517 og framover var sultanen også kalif av Islam, og fram til 1922 (eller 1924) var Det osmanske rike synonymt med Kalifatet, den islamske verdensstaten. Sultanen hadde mange titler som «Hersker av huset Osman, sultanenes sultan, khanenes khan», og fra 1517, «Kommandør av de trofaste og etterfølger av Profeten for universets Herre», m.a.o. kalif, som teoretisk sett gav ham herredømme over alle andre muslimske herskere i hele verden.
=== Organisasjon ===
Det var en del endringer i organisasjonen opp igjennom tiden, men det var også mye som var konsekvent. Den øverste herskeren var alltid sultanen. De utviklet en avansert organisasjon over tid. De hadde en veldig sentralisert regjering med sultan som overhode, men hadde også en veldig effektiv kontroll på sine provinser og byer. De hadde en klasse som ble kalt for askeri, som inkluderte adelige, militære offiserer og den religiøse klasse ulama. Middelklassen ble kalt reaya. Denne klassen hadde ingen hentydning til religion, det betydde i en mer praktisk forstand at man ikke tilhørte askeriklassen. Likevel har klasseskillet aldri vært like stort i Det osmanske riket som i land som Storbritannia og Russland.
==== Regjeringen ====
Alle avgjørelser ble tatt av den imperiale regjeringen. Rikdom og rang var ikke noe du nødvendigvis arvet, men derimot måtte det fortjenes. Militærtjeneste var ett viktig element for å kunne stige i hierarkiet. Dette viser seg ved at videreføring av sultantittelen ikke fulgte noe spesifikt mønster: Tittelen kunne gå til eldste sønn, men like gjerne til eldste bror.
==== Den administrative eliten ====
Ministrene (Nazirene) hadde ikke så mye innflytelse på sultanen som vesirene, men kontrollerte ministerium (Nazereti). Ministeriet og avdelingene var viktige deler av det osmanske byråkratiet. Ministeriet gav vesirene alt av informasjon som de krevde. Den viktigste ministeren var Adliye Nazırı (justisministeren) som omfattet både den borgerlige rett (kadis) og den militære rett (kadiaskers eller kaziaskers), som var den øverste juridiske autoriteten etter seyhulislam som var den øverste religiøse lederen av ulama. Andre representanter innenfor et ministerium var Kethüdar, en assistent til ministeren som hadde flere funksjonærer (kalfas) under ham. Det var kalfaene som gjorde alt papirarbeidet.
==== Den militære eliten ====
For hver militære avdeling var det en nazir som hadde den administrative makten. Under ham var det en Ağa som hadde den høytidelige kommandoen over avdelingen. Det var også en avdeling av palassvakter (Zuluflu Baltaci) som var under kommando av Sverdmesteren og palassgartnere (Bostancı) som også hadde ansvaret for sultanens luksusbåt. De som ble lært i europeisk etikette og språk (for det meste fransk) tjente som yasakçi, vakter for utenlandske ambassadører i Konstantinopel. Man hadde også det berømte elitekorpset janitsjarene.
==== Den politiske eliten ====
Til tross for at sultanen var eneveldig, hadde han mange rådgivere og ministere. Den med størst makt var vizeri, storvesiren, av Divanet. Divanet var et råd hvor vesirene møttes og diskuterte politikken i imperiet. Det var den øverste vesiren sin plikt å informere sultanen om rådets mening. Sultanen tok veldig ofte dets mening til betraktning, men han måtte på ingen måte adlyde det. Noen ganger innkalte sultanen selv til møte hvis det var noe viktig han måtte informere om, som for eksempel en forstående krig. Vesirene sørget så for at hans ordre ble fulgt. Antallet vesirer i Divanet varierte fra tre til sju. Enkelte ganger deltok også lederen av janitsjarene (ağa) på møtene.
==== Retten ====
Vesirene var den harde kjerne av adelen, til tross for at de hovedsakelig var tjenere for sultanen. I tillegg hadde vesirene egne rådgivere (kahya). Andre adelige familier som bodde i Konstantinopel besøkte ofte retten for festlige anledninger og seremonier. Geistligheten var en annen prominent del av retten. Muftiene og imamene var alltid til stede ved religiøse seremonier, noe som det ofte var. Müteferrika var en slags klubb for unge adelige menn. De var ofte ute på jakt med sultanen.
==== Palasset ====
I palasset var det også en hel del tjenere som brakte mat, drikke og ved til peisene gjennom palasset. Avdelingen til døråpnerne (Kapıcı) talte mange hundre og var ansvarlige for å åpne dører. Den øverste av døråpnerne var også ansvarlig for å eskortere viktige gjester. En del lakeier (Çikadar) tjente som budbringere i palasset og i byen.
==== Osmanhuset ====
Sultanen ble bevertet av en hærskare av tjenere. Han hadde kokker, tjenestemenn til å vedlikeholde sine skatter og våpen, tjenere som fulgte han på kampanje, og de beste av tjenerne ble valgt til å tjene sultanen personlig. En som var ansvarlig for hans garderobe, en til å servere han drikkevarer, en til å bære hans våpen, en til å hjelpe han på hesten, en var ansvarlig for turbanen hans og en barberer som barberte sultanen hver dag. Men mange av sultanene er også kjente for å ha gitt avkall på luksus selv om de levde i palasset.
==== Harem ====
Haremet var et av de viktigste delene av det osmanske hoffet. Den ble styrt av Valide Sultan (eller Baş Kadın), som var moren til sultanen. Hun nøt absolutt makt over haremet og en utsøkt posisjon i hoffet. Hun ville til tider involvere seg i statspolitikk og svekke makten og posisjonen til sultanen i det som ble kalt «Sultanatet av kvinner». Under sultanens mor i hierarkiet var Hasseki Sultan, dronningen og moren til sultanens førstefødte sønn. Sultanen hadde også tre andre offisielle koner, Hasseki Kadın. Under sultanens koner kom hans åtte favorittelskerinner (ikbaliks eller hassodaliks direkte oversatt «heldig jente») foran de «foretrukne» elskerinnene (gözde eller gedik). Neste på rangstigen var elskerinnene til embetsmenn under sultanen. Elever (acemi) eller noviser (cariye eller şahgird) var yngre kvinner som enten ventet på å bli giftet bort eller som ikke var ferdig med Haremskolen.
Haremet var under administrasjon av evnukkene, som igjen var delt i to kategorier, svarte og hvite evnukker. Svarte evnukker var slaver tatt i Afrika som serverte og tjente harem-kvinnene og embetsmennene i haremet som sammen med vanlige tjenestepiker var av lav rang. Hvite evnukker var europeere fra Balkan. De tjenestegjorde som rekrutter til Palasskolen og mistet adgang til haremet fra 1582. En viktig person i det osmanske hoffet var sjefen for de svarte evnukkene (Kızlar Ağası eller Harem Ağası). Han hadde kontroll over haremet og hadde et nettverk av spioner over hele palasset, blant de svarte evnukkene. Han var involvert i de fleste intriger og kunne dermed oppnå en viss makt over sultanen, vesirer og andre embetsmenn av hoffet.
=== Feil av staten ===
Slutten på Det osmanske imperiet var sterkt knytet til økonomi. Det er allment ment at de ikke klarte å etablere ett økonomisk og politisk hegemoni innenfor sitt eget imperium. Uten økonomisk støtte eller deltagelse i sykehus, biblioteker, nært sagt med alt som hadde med allmenn trivsel og velferd å gjøre, så var dette kun avhengig av sivile investeringer som fikk navnet vakif. Gjennom hele veksten til imperiet gikk så å si all handel mellom Europa og Asia gjennom Det osmanske imperiet både på land og på sjø. Når dette endret seg på slutten av 1700-tallet mistet imperiet ett av sine viktigste inntektskilder. Staten feilet også ved at de ikke fornyet seg med tanke på at de ikke industrialiserte seg noe nevneverdig, men var stort sett avhengig av bønder som en inntektskilde. Mens Europa hadde en enorm industrialisering i samme periode, stod Det osmanske riket i det store og det hele stille.
=== Økonomi ===
Den økonomiske strukturen til Det osmanske rike var definert av geopolitisk struktur. Imperiet stod midt i mellom Vesten og Østen, og dermed blokkerte de spanjolene og tvang dem til å søke ut en ny rute til Orienten. Imperiet holdt samme rute som Marco Polo en gang brukte. Da Christofer Columbus ankom Amerika var Det osmanske rike på sitt største og en økonomisk stormakt som spredde seg over tre kontinenter. Det er studier som viser at det er en sammenheng mellom en endret politikk mellom Det osmanske imperiet og Sentral-Europa og åpninger av nye ruter til Østen. Det er også mulig å se forfallet av Det osmanske imperiet ved følge tapene av viktigheten av land rutene. I realiteten stod imperiet fast på sine tradisjoner, mens Sentral-Europa beveget seg framover.
=== Lov og rett ===
Rettssystemet til imperiet var basert på filosofien av lokal rettsvitenskap. Lokale rettssystemer som ikke var i konflikt med staten som en helhet, ble stort sett latt være i fred. Det betydde at kristne og andre grupper kunne dømme hverandre etter egne roller. Det osmanske imperiet hadde tre rettssystemer; en for muslimer styrt av kadi (dommere), en for ikke-muslimer (utnevnte jøder og kristne hadde sine trosretninger som ansvar) og en for handel. Retten som ble brukt var avhengig av hvilke parter som var involvert. På toppen av dette var Kanun-loven. Disse kategoriene var ikke eksklusive; muslimske rett kunne bli brukt for en handelskonflikt eller intern-religiøse saker. Øverst var den islamske retten.
For lovsystemer gjaldt Kanun-loven og Sharia-loven. Det osmanske imperiet involverte seg ikke i andre religiøse lovsystemer. Sharia utviklet seg fra Qur'an og fra ordene til profeten Muhammed, og baserte seg hovedsakelig på Hanafi-tradisjonen. Kanun-loven var en sekulær lov fra sultanen. Det var undervisning av begge på jusskolene, som var lokalisert i Bursa og i Konstantinopel.
Jøder og kristne gikk ofte til den islamske retten for å få en mer mektig avgjørelse på konflikter og saker. Kvinner gikk som regel alltid til den islamske retten, da denne oftere tok parti for kvinner og gav dem mer rettferdige erstatninger.
=== Militæret ===
Det første osmanske militæret var en hær organisert av Osman I. Den bestod av tyrkiske stammefolk fra Anatolia, sent på 1400-tallet. Dette var ryttere som var utstyrt med enkle våpen, som pil og bue og spyd. De ble tildelt landområder i okkuperte land som ble kalt timars, og de ble tildelt tyvgods eller krigsbytte. Dette var belønning og lønn for deltakelse i kampanjen. Orhan I organiserte en hær som ble betalt lønn og ikke landområder som de okkuperte. Infanteriet ble kalt yayas og kavaleriet ble kalt müsellems. Det var stort sett utenlandske leiesoldater, fordi tyrkere generelt ikke godtok overgangen fra ikke å få tyvegods og landområder. Disse utenlandske leiesoldatene ble ikke tvunget eller bedt om å konvertere til islam, de måtte kun adlyde den osmanske kommandøren. Under et bilde av H. G. Dwight av begravelsen til mange frivillige osmanske soldater var teksten:
«En offiser var igjen, han holdt en enkel tale for de som gravde gravene. Brødre, sa han, her er menn av alle nasjonaliteter, tyrkere, albanere, grekere, bulgarere, jøder; men de døde sammen, på samme dag, kjempet under samme flagg. Mellom oss er det også menn fra alle nasjoner, både muhammedanere og kristne; men vi har ett flagg og vi ber til en Gud. Nå kommer jeg til å be en bønn, og når jeg ber så skal enhver av dere be også, på deres språk og på deres måte.»Den osmanske hæren var på sin tid en av de mest avanserte og best trente. Hæren var blant annet en av de første til å ta i bruk muskett. De berømte janitsjarsoldatene var en eliteavdeling som tok seg av vaktholdet rundt sultanen. De var også kjent for å være korrupte, og avdelingen ble oppløst i 1826. Den osmanske hæren led under janitsjarenes korrupsjon, og i krigene mot Russland manglet hæren moderne våpen og teknologi. Moderniseringen av Det osmanske rike på 1800-tallet startet med militæret. Offiserer ble sendt på trening i vesteuropeiske land, og det ble hyret inn utenlandske eksperter som skulle forbedre militæret. Teknologi og nye våpen ble kjøpt inn fra Tyskland og Storbritannia. Landet fikk både flyvåpen og marine. Modernisering av hæren var vellykket, men det var fortsatt veldig langt igjen til de vestlige stormaktene.
== Religion ==
Før tyrkerne konverterte til islam, praktiserte de en monoteistisk religion. Etter den første kontakten med araberne, aksepterte en rekke tyrkiske stammer islam og forkynte sin nye tro lengre inn i Turkistan. Prosessen med konvertering var over lenge før imperiet oppstod. Så tidlig som i 1453, etter at tyrkerne hadde beseiret Konstantinopel, gav de spesielle privilegier til kristne som hadde tilhørt det gamle bysantinske riket. De kristne ble undersåtter av Det osmanske imperiet, men ikke av muslimsk tro og regler.
Det osmanske imperiet gikk aldri aggressivt til verks for å konvertere individer eller fremme islam blant ikke-muslimske grupper. Staten var det viktigste målet for Det osmanske imperiet, og samarbeid med alle forskjellige parter var livsviktig hvis imperiet skulle bestå. I mange hundre år ble Det osmanske imperiet sett på som en trygg havn for jøder og andre som ble forfulgt for sin tro. Det osmanske imperiet hadde også et fredelig forhold til den ortodokse kirken. Den fikk lov til å fortsette de stedene den befant seg. Konstantinopel ble forandret eksternt for å fremstå som mer tyrkisk. Navnet ble endret til Istanbul, og mange kirker ble omgjort til moskéer. Dette gjaldt også Hagia Sofia, men lite ble ødelagt i kirken. De kristne mosaikkene ble kun tildekt. I 1935 ble de igjen tatt frem, og Hagia Sofia er i dag et museum. Den ortodokse kirke kjemper for at Hagia Sofia igjen skal bli en kirke.
== Se også ==
Liste over osmanske herskere
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Norsk litteratur ===
Finn Fuglestad: Fra svartedauden til Wienerkongressen: den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globalt-sammenliknende perspektiv En europahistorie der utviklingen i Det osmanske riket blir sammenlignet med utviklingen i det kristne Europa. Cappelen 2004 (1.utg 1999) ISBN 82-02-23857-9
Knut S. Vikør: Ei verd bygd på islam: oversikt over Midtaustens historie Oversikt over 1300 års Midtøsten-historie skrevet av Norges fremste spesialister på islams rettshistorie og historie. Samlaget 2004 (1.utg 1993) ISBN 82-521-6327-0
=== Engelsk litteratur ===
Cleveland, William L. The Ottoman and Safavid Empires: A New Imperial Synthesis i A History of the Modern Middle East. s. 37–56. ISBN 0-8133-4048-9.
Creasy, Edward Shepherd. History of the Ottoman Turks: From the beginning of their empire to the present time. R. Bentley and Son, 1877.
Finkel, Caroline. Osman's Dream: The Story of the Ottoman Empire, 1300–1923. ISBN 0-7195-5513-2.
Imber, Colin. The Ottoman Empire, 1300–1650: The Structure of Power. ISBN 0-333-61386-4.
Jelavich, Barbara. History of the Balkans: Eighteenth and Nineteenth Centuries. ISBN 0-521-25249-0.
Lybyer, Albert Howe. The Government of the Ottoman Empire in the Time of Suleiman the Magnificent. ISBN 0-404-14681-3.
Necipoğlu, Gülru. Architecture, Ceremonial, and Power: The Topkapi Palace in the Fifteenth and Sixteenth Centuries. ISBN 0-262-14050-0.
Artikkelen inneholder oversatt tekst fra Encyclopædia Britannica 1911 versjon som ikke lenger er beskyttet av opphavsrett.
== Eksterne lenker ==
(en) Ottoman Empire – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ottoman Nettside – Inneholder detaljert informasjon om Det osmanske imperiet
Royal Ark: Turkey – Stor side med masse detaljert informasjon
World Civilizations: The Ottomans – Omfattende side som har mye informasjon om staten og regjeringen.
The Ottomans.org
Hovedstedene i imperiet
Alt om myntene i imperiet | Rike (av norrønt ríki, «herredømme», opprinnelig fra gammelgermansk (sml. gammelhøytysk richi) innlånt fra keltisk) er et ord som finnes på tyske (inkludert nederlandsk) og skandinaviske språk (jamfør tysk Reich, dansk rige, nederlandsk rijk, svensk rike) og brukes som betegnelse for en stat, også om en konge- eller keisermakt i seg selv. | 10,354 |
null | 2023-02-04 | Rike (biologi) | null | null | null | Rike har lenge vært den høyeste kategorien som brukes i den formelle biologiske systematikken. | 10,355 |
null | 2023-02-04 | Domene | null | null | null | Domene betyr opprinnelig krongods (via fransk domaine fra latin dominus = herre). | 10,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Domene_(biologi) | 2023-02-04 | Domene (biologi) | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Systematisk biologi'] | Domene (Latin: regio) er en kategori som brukes innen biologisk systematikk.
Et domene omfatter ett eller flere beslektede riker.
Ulike systematikere opererer med ulike systemer, og mange bruker ingen kategori over riket. De som bruker domener, bruker denne kategorien for de aller største organismegruppene, slik som bakterier, eukaryote organismer og urbakterier.
Dagens systematikk er imidlertid mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av kategorier.
Se også liv.
| Domene (Latin: regio) er en kategori som brukes innen biologisk systematikk.
Et domene omfatter ett eller flere beslektede riker.
Ulike systematikere opererer med ulike systemer, og mange bruker ingen kategori over riket. De som bruker domener, bruker denne kategorien for de aller største organismegruppene, slik som bakterier, eukaryote organismer og urbakterier.
Dagens systematikk er imidlertid mer opptatt av organismenes slektskap eller stamtre enn av kategorier.
Se også liv.
== Eksterne lenker ==
(en) Kategori:Domains (biology) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Domene er en kategori som brukes av enkelte systematikere; | 10,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neontologi | 2023-02-04 | Neontologi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologi'] | Neontologi er den delen av biologien som, i motsetning til paleontologi, omhandler de nålevende, resente eller ekstante organismene.
| Neontologi er den delen av biologien som, i motsetning til paleontologi, omhandler de nålevende, resente eller ekstante organismene.
== Ulike begreper ==
Begrepene neontologi, ekstant og nålevende kan brukes om arter, slekter eller andre biologiske grupper og betegner en situasjon der noen av medlemmene av gruppa fortsatt finnes, i motsetning til en situasjon der alle gruppas medlemmer har dødd ut eller blitt utslettet.
=== Eksempler ===
Elg er en nålevende art mens dronte er en utdødd art.
Blekkspruter består av over 600 nålevende arter og 7 500 utdødde arter.
== Begrepet «neontologi» ==
Begrepet neontologi og neontologer blir i all hovedsak brukt av paoelontologer for å vise til zoologer og botanikere. Stephen Jay Gould sa følgnede om neontologi:
Alle yrkesgrupper har sine særegenheter, og jeg stoler på at mine ikke-paleontologiske lesere vil tilgi oss vår største særegenhet. Vi er paleontologer, så vi trenger et uttrykk for å skille oss fra alle dere som studerer moderne organismer i innenfor vår menneskelige eller økologiske tidsramme, dere blir derfor neontologer. Vi anerkjenner mangelen på balanse og vidsyn i denne todelte framstillingen – omtrent som min bestemors systematisering av Homo sapiens i jøder og ikke-jøder.
== Utdødde og nålevende grupper ==
En gruppe kan bli klassifisert som utdødd hvis det er bred enighet om at de ikke finnes nålevende medlemmer av gruppa. Hvis et levende medlem av gruppa blir oppdaget, vil den ble reklassifisert som en del av neontologien i stedet for paleontologien, slik som da oppdagelsen av blåfisken i 1938 viste at kvastfinnefiskene ikke var en fossil gruppe likevel.Begrepet blir først problematisk når det brukes om parafyletiske grupper, slik som dinosaurer. Slik ordet vanligvis benyttes er dinosaurene en del av paleontologien, men teknisk sett er de ikke utdødde, siden fugler er deres etterkommere. Dette fenomenet har ført til en rekke diskusjoner omkring bruken av biologisk klassifikasjon.
== Referanser == | Neontologi er den delen av biologien som, i motsetning til paleontologi, omhandler de nålevende, resente eller ekstante organismene. | 10,358 |
null | 2023-02-04 | Gloria von Thurn und Taxis | null | null | null | Gloria von Thurn und Taxis (født 23. februar 1960 i Stuttgart i Tyskland) er en tysk adelig og forretningskvinne; også kjent for veldedighet. | 10,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyr | 2023-02-04 | Dyr | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dyr eller dyreriket (Animalia eller Metazoa), slik begrepet brukes innen moderne biologi, betegner flercellede, heterotrofe organismer som i utgangspunktet har indre fordøyelse, minst ett fritt bevegelig livsstadium, som besitter Hox-gener og ikke produserer cellevegg.
| Dyr eller dyreriket (Animalia eller Metazoa), slik begrepet brukes innen moderne biologi, betegner flercellede, heterotrofe organismer som i utgangspunktet har indre fordøyelse, minst ett fritt bevegelig livsstadium, som besitter Hox-gener og ikke produserer cellevegg.
== Dyreriket – ulike definisjoner ==
=== Animalia ===
Carl von Linné (Carolus Linnaeus) foreslo, i Systema naturae (1735, 1758), riket Animalia; naturlige objekter som vokser, lever og kan sanse. Som en kontrast til dette kan for eksempel planter både vokse og leve, men de sanser ikke. Mineraler kan også vokse, men de verken lever eller sanser. Innenfor riket Animalia (også kalt dyreriket på norsk) blir arter videre inndelt i biologiske klasser, ordener, familier og slekter. Linnés system sto uimotsagt i mer enn 100 år.
=== Metazoa og Protista ===
I 1866 kom imidlertid Ernst Haeckel med et nytt system for levende vesener, basert på Charles Darwins idéer om evolusjon (evolusjonsteorien). Haeckel splittet Animalia i Metazoa og Protista (protoktister eller protister), basert på forskjeller i vev og organer. Metazoa skiller seg altså fra Animalia gjennom å være begrenset til flercellede organismer. De aller fleste protister er encellede, med unntak av noen algetyper.
== Avgrensning av begrepet «dyr» ==
Fram til utpå 1900-tallet regnet man også encellede organismer uten klorofyll (proteozoer) med i dyreriket. Ettersom metodene forbedret seg ble det klart at skillet mellom encellede dyr og planter delvis går tvers gjennom nært beslektede grupper. I dag regnes de encellede eukaryotene til sitt eget rike: Rike Protista, og dyreriket utgjøres av de flercellede dyrene.
Det er gjort flere forsøk på å regne ut eller anslå det totale antall arter på jorden. Et antall som ofte er nevnt er mellom 30 og 50 millioner arter. Tallet er basert på Terry L. Erwin studie fra 1988 og 1997, med tellingen av antall tropiske insekter, i et avgrenset område, med videre anslag av artstallet. Et annet anslag ble gjort av
Nigel E. Stork og Kevin J. Gaston i Storbritannia. De antok at dersom det er 67 britiske arter av dagsommerfugler, og mellom 15 og 22 000 arter totalt i Storbritannia, vil det anslagsvis måtte være mellom 4,9 og 6,6 millioner arter på jorden.I 2011 anslo imidlertid en gruppe forskere antallet arter til å være cirka 8,74 millioner (±1,3 millioner), hvorav cirka 2,2 millioner (±0,18 millioner) skal befinne seg i havet. Antallet dyr (Animalia) ble estimert til å bestå av cirka 7,77 millioner arter. Av disse er kun cirka 1,2 millioner skikkelig vitenskapelig beskrevet og katalogisert i en sentral database. Forskerne regner med at cirka 86 prosent av alle landbaserte dyr og 91 prosent av artene i havet fortsatt mangler en vitenskapelig beskrivelse.«Dyr» kan også betraktes som et levevis uten noen taksonomisk mening: en organisme som spiser andre organismer og som har indre fordøyelse. (Heterotrofe organismer med indre fordøyelse). Dermed kan det gi mening å snakke om dyrelignende protister, dvs. encella, heterotrofe organismer som sluker maten før fordøyelse (eks. ulike amøber, sporedyr). Slik kan "sopp" og "plante" også brukes om hhv. heterotrofe organismer med ytre fordøyelse og fotoautotrofe organismer.
== Dyrerikets nærmeste slektninger ==
Dyrerikets nærmeste slektninger er krageflagellater, en gruppe som består av encellede protister som ser ut som enkeltceller fra svamper. De danner av og til små kolonier, og danner på mange måter en overgangsgruppe mellom dyreriket og protistene. Krageflagellatene er igjen beslektet med en gruppe som har svært like celler, men som har cellevegg. Denne gruppen omfatter blant annet soppene, slik at sopp er nærmere beslektet med dyr enn dyreliknende protister som tøffeldyr og amøber.
Det fins i dag omtrent 1,2 millioner kjente arter av flercellede dyr, som varierer i størrelse mellom 10 μm og 30 m. Den første stamformen for alle flercellede dyr levde for ca. én milliard år siden. Vi vet ikke nøyaktig hvordan den så ut, men den må ha vært marin (dvs. havlevende), ganske liten (< 1 cm), og lite bevegelig. Den besynderlige arten Trichoplax adhaerens, nærmest en slags flercellet amøbe, gir muligens en viss pekepinn på hvordan det første dyret kan ha sett ut.
== Dyrenes egenskaper ==
Felles for alle flercellede dyr er bl.a. at det fins såkalte desmosomer, dvs. cellestrukturer av proteiner hvis funksjon er å binde sammen cellene rent fysisk og som dermed gir vevet økt stabilitet og motstand mot mekaniske påkjenninger; at cellene skiller ut et proteinlag (ekstracellulær matrise) ved sin basis; og at minst ett sett med Hox-gener er til stede. De mer kjente egenskapene (stor bevegelighet, nervesystem, epiteler, kroppshule, sirkulasjons- og andre organer) oppstod derimot senere i dyrenes evolusjon. Flercellete dyr er videre de eneste flercellete organismer som mangler cellevegg.
== Dyrenes plassering og systematikk ==
Protister regnes innenfor tradisjonell systematikk som et av «rikene» av liv innenfor biologien. Ofte opererer man med følgende evolusjonære hovedgrupper eller «riker» i den taksonomiske systematikken:
Prokaryoter
Bakterier (Bacteria, Eubacteria)
Arkebakterier (Archaea)
Eukaryoter
Protister (Protista)
Planter (Plantae)
Sopp (Fungi)
Flercellede dyr (Animalia eller Metazoa)Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig monofyletiske grupper.
=== De flercellede dyrenes inndeling ===
Flercellede dyr (Animalia eller Metazoa)
Svamper (glassvamper, horn- og kiselsvamper, kalksvamper)
Trichoplax adhaerens
Vevsdyr
Nesledyr (koralldyr, kubemaneter, hydrozoer, stormaneter)
kammaneter
Bilaterier
Acoela
Nemertodermatidae
Protostomier
armfotinger
Bløtdyr (blekkspruter, muslinger, ormebløtdyr, sjøtenner, leddsnegler, snegler, urbløtdyr)
Flatormer (bendelormer, flimmerormer, ikter)
Foronider (Phoronida, hesteskoormer)
bukhårsdyr (Gastrotricha)
Gnathifera (gnathostomulider, hjuldyr, krassere, Limnognathia maerski, myzostomider, Symbion pandora)
Kamptozoer
kinorhyncher (Kinorhyncha)
Korsettdyr
Leddormer (belteormer og flerbørstemarker inkl. echiurider og skjeggbærere)
Leddyr (bjørnedyr, dolkhaler, edderkoppdyr, fløyelsdyr, havedderkopper, insekter, krepsdyr, mangefotinger)
Mosdyr
Pilormer
Priapulider
Rundormer
Slimormer
Snabelormer
Taglormer
Ringbærere
Deuterostomier
Hemikordater (enteropneuster, pterobrankier)
Pigghuder (slangestjerner, sjøliljer, sjøpiggsvin, sjøpølser, sjøstjerner)
Ryggstrengdyr
kappedyr
lansettfisker
virveldyr
Slimåler (som faktisk mangler virvellegemer)
Niøyer
Kjevemunner
Bruskfisker (Helhodefisker, Haier og skater)
Osteognathostomata («beinkjevemunner») eller Osteichthyes (Beinfisker)
Strålefinnede fisker (Bikirer, Størfisker, Ekte beinfisker
Sarcopterygii («Kjøttfinnefisk»)
Kvastfinnefisker
Lungefisker
Landlevende virveldyr
Amfibier
Amniondyr
Sauropsider (Krypdyr i vid forstand)
Skilpadder
Lepidosauria («skjelløgler»)
Broøgler
Skjellkrypdyr
Archosauria («urøgler»)
Krokodiller
Fugler
Pattedyr
Kloakkdyr (Monotremata)
Nebbdyret (Ornithorhynchus anatinus)
Maurpiggsvin (Tachyglossidae)
Egentlige pattedyr (Theria)
Pungdyr (Marsupialia)
Placentale pattedyr (Eutheria)
Gomlere (Xenarthra)
Beltedyr (Dasypodidae)
Dovendyr (Folivora)
Maurslukere (Myrmecophagidae)
Afrotheria
Børstepinnsvin (Tenrecidae)
Gullmoldvarper (Chrysochloridae)
Jordsvin (Orycteropus afer)
Springspissmus (Macroscelididae)
Paenungulata
Elefanter (Elephantidae)
Klippegrevlinger (Procaviidae)
Sjøkyr (Sirenia)
Boreoeutheria
Laurasiatheria
Flaggermus (Chiroptera)
Insektetere (Eulipotyphla)
Fereuungulata
hovdyr (Perissodactyla)
Hvaler og klovdyr (Cetartiodactyla)
Drøvtyggere (Ruminantia)
Flodhester (Hippopotamidae)
Hvaler (Cetacea)
Kameldyr (Camelidae)
Svinedyr (Suidae)
Ostentatoria
Rovpattedyr (Carnivora)
Skjelldyr (Manis)
Euarchontoglires
Skjermflygere (Cynocephalus)
Trespissmus (Tupaiidae)
Glires
Gnagere (Rodentia)
Haredyr (Lagomorpha)
Primater (Primates)
Strepsirrhini, våtneseaper
Lemuriformes, lemurdyr (Lemuroidea: makier og lemurer)
Lorisiformes, loridyr (Lorisidae, Galagida)
Haplorhini, tørrneseaper
Tarsiiformes
Tarsiidae, spøkelsesaper
Simiiformes, høyere aper
Platyrrhini, vestaper (bredneseaper)
Catarrhini, østaper (smalneseaper)
Cercopithecoidea, dyreaper
Cercopithecidae, dyreaper
Hominoidea, menneskeaper
Hylobatidae, gibboner
Hominidae, store aper
Ponginae, store eurasiske aper
Pongini, store sørøstasiatiske aper
Pongo, orangutanger
P. pygmaeus, borneoorangutang
P. abelii, sumatraorangutang
Pongo tapanuliensis
Homininae, store afrikanske aper, 8,8 millioner år
Gorillini, gorillaaper
Gorilla, gorillaer
G. gorilla, vestgorilla
G. beringei, østgorilla
Hominini, sjimpanser og mennesker, 6,3 millioner år
Pan, sjimpanser
P. paniscus, dvergsjimpanse
P. troglodytes, sjimpanse
Homo, mennesker
H. sapiens, menneske
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erwin, Terry L., 1988, The Tropical Forest Canopy: The Heart of Biotic Diversity, in, E.O.Wilson, ed., Biodiversity, National Academy Press, Washington, D.C., pp.123-129
Erwin, Terry L., 1997, Biodiversity at its utmost: Tropical Forest Beetles, in, Reaka-Kudla, M.L., D.E. Wilson, and E.O.Wilson (eds.), Biodiversity II, Joseph Henry Press, Washington, D.C., pp.27-40
Gaston, Kevin J. & Hudson, Elodie. 1994. Regional patterns of diversity and estimates of global insect species richness Biodiversity and conservation. Volume 3, Number 6, 493-500
Stork, N.E. and K. Gaston. 1990. Counting species one by one. New Scientist 127: 31-35
Stork, Nigel E. 1993. How many species are there?. Biodiversity and conservation. Volume 2, Number 3, 215-232
== Eksterne lenker ==
(en) dyr – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) dyr i Encyclopedia of Life
(en) dyr i Global Biodiversity Information Facility
(no) dyr hos Artsdatabanken
(sv) dyr hos Dyntaxa
(en) dyr hos Fauna Europaea
(en) dyr hos Fossilworks
(en) dyr hos ITIS
(en) Kategori:Animalia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Animalia – detaljert informasjon på Wikispecies
Hvilke dyr blir eldst? - artikkel fra forskning.no 5.4.03
Høye på høytidsdyr - artikkel fra forskning.no 10.4.09 | * bilaterier | 10,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kategori | 2023-02-04 | Kategori | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske ord og uttrykk'] | Kategori (gresk κατηγορία, egenskap eller utsagn) er en betegnelse som primært brukes om en gruppe, der medlemmene i gruppen har fellestrekk, på en eller annen måte er like.
Man bruker også beskrivelsen kategorisk, for å uttrykke absolutt væremåte, en adferd der man betingelsesløs og utvetydig markerer standpunkt. I kategorisk adferd utnyttes grupperinger: Har man først gruppert, er det lettere å skille og derpå foreta klare valg. Det å være kategorisk, forutsetter altså at man på forhånd har utviklet kategorier.
Kategorisering er fundamanetalt for menneskets dagligliv, såvel som systematiske arbeid
Det kan ha flere beslektede betydninger innen vitenskapen:
Kategori (biologi) er læren om livsformenes systematikk
Kategori (filosofi) uttrykker blant annet det kategoriske imperativ
Kategori (matematikk) er en samling av matematiske objekter av samme slag og avbildningene mellom disse
Kategori (informasjonsvitenskap) ser på lagring og arbeid med kategoriserte data | Kategori (gresk κατηγορία, egenskap eller utsagn) er en betegnelse som primært brukes om en gruppe, der medlemmene i gruppen har fellestrekk, på en eller annen måte er like.
Man bruker også beskrivelsen kategorisk, for å uttrykke absolutt væremåte, en adferd der man betingelsesløs og utvetydig markerer standpunkt. I kategorisk adferd utnyttes grupperinger: Har man først gruppert, er det lettere å skille og derpå foreta klare valg. Det å være kategorisk, forutsetter altså at man på forhånd har utviklet kategorier.
Kategorisering er fundamanetalt for menneskets dagligliv, såvel som systematiske arbeid
Det kan ha flere beslektede betydninger innen vitenskapen:
Kategori (biologi) er læren om livsformenes systematikk
Kategori (filosofi) uttrykker blant annet det kategoriske imperativ
Kategori (matematikk) er en samling av matematiske objekter av samme slag og avbildningene mellom disse
Kategori (informasjonsvitenskap) ser på lagring og arbeid med kategoriserte data | Kategori (gresk κατηγορία, egenskap eller utsagn) er en betegnelse som primært brukes om en gruppe, der medlemmene i gruppen har fellestrekk, på en eller annen måte er like. | 10,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hugo_von_Hofmannsthal | 2023-02-04 | Hugo von Hofmannsthal | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Librettister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Østerrikske dramatikere', 'Kategori:Østerrikske forfattere', 'Kategori:Østerrikske lyrikere'] | Hugo Laurenz August Hofmann, edler von Hofmannsthal, vanligst Hugo von Hofmannsthal (født 1. februar 1874 i Wien, død 15. juli 1929 i Rodaun) var en østerriksk dikter.
| Hugo Laurenz August Hofmann, edler von Hofmannsthal, vanligst Hugo von Hofmannsthal (født 1. februar 1874 i Wien, død 15. juli 1929 i Rodaun) var en østerriksk dikter.
== Liv og virke ==
Hofmannsthal ble født 1874 i Wien og studerte jus fra 1892 og fra 1895 romanistikk ved Universität Wien. Han skrev tidlig dikt inspirert av Nietzsche og fikk allerede som 16-åring sine første dikt trykt under pseudonymet Loris. I de følgende årene skrev han den «dramatiske studien» Gestern (1891) og lyriske dramaer som Der Tod des Tizian (1892) og Der Thor und der Tod (1893).
Etter at Richard Strauss i 1903 så en oppføring av Hofmannsthals teaterstykke Elektra i Berlin, foreslo han et samarbeid mellom dem, og Hofmannsthal deretter skrev librettoer til Strauss' operaer Elektra (1909), Der Rosenkavalier (1911), Ariadne auf Naxos (1912), Die Frau ohne Schatten (1919), Die ägyptische Helena (1928) og Arabella (1933).
Videre skrev Hofmannsthal mysteriespillet Jedermann (1911) og lystspillene Der Schwierige (1921) og Der Unbestechliche (1923).
Hofmannsthal grunnla festspillene i Salzburg i samarbeid med Max Reinhardt.Hofmannsthal døde av hjerneslag 15. juli 1929, kort tid etter å ha deltatt i sønnen Franz' begravelse.
== Verk i utvalg ==
DramatikkDer Tor und der Tod (1893)
Der Tod des Tizian (1892)
Elektra (1903)
Ödipus und die Sphinx (1906)
Die Frau im Fenster (1909)
Jedermann (1911)
Der Schwierige (1921)
Das Salzburger große Welttheater (1922)
Der Turm (1925)Roman (fragment)Andreas oder Die Vereinigten (1907 - 1927)LibrettoerElektra (1909)
Der Rosenkavalier (1911)
Ariadne auf Naxos (1912, rev. 1916)
Die Frau ohne Schatten (1919)
Die ägyptische Helena (1928)
Arabella (1933)
== Litteratur ==
«Hofmann von Hofmannsthal, Hugo». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 2, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1959, s. 385–387. (Direkte lenker: s. 385, s. 386, s. 387)
(de) Werner Volke: «Hofmannsthal (Hofmann Edler von Hofmannsthal), Hugo von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 464–467 (digitalisering).Günther Erken: Hofmannsthals dramatischer Stil. Untersuchungen zur Symbolik und Dramaturgie. Niemeyer, Tübingen 1967.
Jakob Knaus: Hofmannsthals Weg zur Oper „Die Frau ohne Schatten“ – Rücksichten und Einflüsse auf die Musik. Walter de Gruyter, Berlin/New York 1971, ISBN 3-11-001865-9.
Gotthart Wunberg: Hofmannsthal im Urteil seiner Kritiker. Dokumente zur Wirkungsgeschichte Hugo von Hofmannsthals in Deutschland. Athenäum-Verlag, Frankfurt 1972.
Mathias Mayer: Hugo von Hofmannsthal. Metzler, Stuttgart 1993, ISBN 3-476-10273-4.
Werner Volke: Hugo von Hofmannsthal in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Rowohlt, Reinbek 1997, ISBN 3-499-50127-9.
Fausto Cercignani: L’ideale eroico e la sua negazione nel ‘libretto’ di Hofmannsthal. In: Francesco Degrada, Ariadne auf Naxos, Milano, Edizioni del Teatro alla Scala, 2000, 108-129.
Marie Luise Wandruszka: Der Abenteurer und die Sängerin. Über Hugo von Hofmannsthal. Passagen-Verlag, Wien 2005, ISBN 3-85165-701-2.
Anna-Katharina Gisbertz: Stimmung – Leib – Sprache. Eine Konfiguration in der Wiener Moderne. Fink, München 2009, ISBN 978-3-7705-4855-2.
Torsten Zeiß: Priester und Opfer. Hofmannsthals Ödipus aus Sicht der Mythen-Theorie René Girards. Tectum Verlag, Marburg 2011, ISBN 978-3-8288-2596-3.
Anke Junk: 'Andreas oder Die Vereinigten' von Hugo von Hofmannsthal – eine kulturpsychoanalytische Untersuchung. Impr. Henner Junk, Hannover 2015 OCLC 1002264029.
Klaus Bohnenkamp: Briefwechsel mit Marie von Thurn und Taxis-Hohenlohe 1903-1929 / Hugo von Hofmannsthal. Rombach-Verlag, Freiburg 2016, ISBN 9783793098485.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hugo von Hofmannsthal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hugo von Hofmannsthal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hugo von Hofmannsthal på Internet Movie Database
(no) Hugo von Hofmannsthal hos Nationaltheatret
(sv) Hugo von Hofmannsthal i Svensk Filmdatabas
(da) Hugo von Hofmannsthal på Filmdatabasen
(en) Hugo von Hofmannsthal hos The Movie Database
(en) Hugo von Hofmannsthal hos Internet Broadway Database
(en) Hugo von Hofmannsthal på Apple Music
(en) Hugo von Hofmannsthal på Discogs
(en) Hugo von Hofmannsthal på MusicBrainz
(en) Hugo von Hofmannsthal hos The Peerage
(de) Verk av og om Hugo von Hofmannsthal i katalogen til det østerrikske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Hugo von Hofmannsthal i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Haus Hofmannsthal, Wien Arkivert 7. oktober 2016 hos Wayback Machine.
(de) Lenkesamling: Online tekster av Hofmannthal
(de) Kommentert lenkesaming om Hofmannsthal, Universitätsbibliothek der Freien Universität Berlin
(de) Hofmannthals livsløp og online tekster, Projekt Gutenberg-DE
(de) Hugo von Hofmannsthal – Gesellschaft | Hugo Laurenz August Hofmann, edler von Hofmannsthal, vanligst Hugo von Hofmannsthal (født 1. februar 1874 i Wien, død 15. | 10,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biologi | 2023-02-04 | Biologi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologi'] | Biologi er læren om den levende naturen og dens organismer (av gresk βιολογία, dvs. bios [βίος] = liv, og logos [λόγος] = lære). En faglært tituleres i et samlebegrep som biolog. Biologer er naturvitere.
| Biologi er læren om den levende naturen og dens organismer (av gresk βιολογία, dvs. bios [βίος] = liv, og logos [λόγος] = lære). En faglært tituleres i et samlebegrep som biolog. Biologer er naturvitere.
== Fagets inndeling ==
Biologi hører til naturvitenskapene og kan i sin tur inndeles i forskjellige fagområder. Dette gjøres på ulike måter:
Ved å ta utgangspunkt i om organismene som studeres er nålevende eller utdødde, oppnår man en todeling i neontologi og paleontologi.
Deler man biologien inn etter hvilke organismegrupper som studeres, får man en grovinndeling i
botanikk,
mikrobiologi,
marinbiologi
toksikologi
entomologi og
zoologi.Deler man etter hva som studeres ved disse organismene, ender man opp med en liste over biologiens deldisipliner:
atferdsbiologi,
evolusjonsbiologi,
fysiologi,
genetikk,
økotoksikologi,
humantoksikologi,
morfologi,
systematikk,
utviklingsbiologi og
økologi.Dessuten eksisterer flere fagområder i skjæringspunktet med «nabovitenskapene»: biokjemi og molekylærbiologi mellom biologi og kjemi, biofysikk mellom biologi og fysikk, stratigrafi mellom biologi og geologi, biogeografi mellom biologi og geografi, og astrobiologi mellom biologi og astronomi.
I de senere årene har utviklingene i evolusjonsbiologien også ført til flere berøringspunkt med samfunnsvitenskapene (antropologi, medisin, filosofi, psykologi, sosiologi), bl.a. evolusjonspsykologi, evolusjonær erkjennelsesteori og evolusjonær etikk.
== Historie ==
Biologiens røtter kan føres tilbake til det gamle Hellas. Spesielt Aristoteles (384 f.Kr.–322 f.Kr.) gjorde mange iakttakelser av dyrs og planters levevis, og organiserte disse iakttakelsene i teorier. Teoriene forble mer eller mindre uforandret helt til 1400- og 1500-tallet.
På 1600-tallet ble mikroskopet oppfunnet og banet dermed vei for en mindre revolusjon innenfor faget. For eksempel så man for første gang små encellede dyr, bakterier og sædceller. Mikroskopet spilte en viktig rolle i diskusjonene rundt livets opprinnelse, og om hvorvidt liv kunne oppsto spontant. Diskusjonen fortsatte helt opp til Louis Pasteurs forsøk på 1800-tallet og Charles Darwins utgivelse av Artenes opprinnelse (The Origin of Species by Means of Natural Selection) i 1859. Evolusjonsteorien ble utviklet av Charles Darwin og var drivkraften i fremskrittene som ble gjort innen biologi de påfølgende årene.
Wilhelm Johannsen brukte for første gang navnet «gen» i begynnelsen av det 20. århundre og dette sammen med oppdagelsen av at arveegenskapene ligger gjemt i kromosomene gjorde at der ble gjort store fremskritt innenfor arvelighetslæren gjennom den første delen av det 20. århundre.
I 1953 fant man ut av at kromosomene er en dobbeltspiral, som nå omtales som DNA.
== Genetikk ==
Gener er de primære enheter av arv i alle organismer. Et gen er en enhet av arv og tilsvarende av DNA som påvirker form eller funksjon for en organisme på bestemte måter. Alle organismer, fra bakterier til dyr, deler de samme grunnleggende maskiner som kopierer og oversetter DNA til proteiner. Celler transkriberer et DNA gen til en RNA versjon av genet, og et ribosom oversetter deretter RNA til et protein. Et protein er en sekvens av aminosyrer. Oversettelsen koder fra RNA kodon til aminosyrer, som er den samme for de fleste organismer. For eksempel vil en sekvens av DNA som koder for insulin hos mennesker også kode for insulin når de settes inn i andre organismer.
DNA oppstår vanligvis som lineære kromosomer hos eukaryote celler og sirkulære kromosomer i prokaryote celler. Et kromosom er en organisert struktur bestående av DNA og histoner. Settet med kromosomer i en celle, og i all annen arvelig informasjon som finnes i mitokondriene, kloroplaster, eller andre steder, er kollektivt kjent som genom. I eukaryoter er genomisk DNA lokalisert i cellekjernen, sammen med små mengder mitokondrier og kloroplaster. I prokaryote celler, er DNA holdt innenfor en irregulær skapt form i cytoplasma kalt nucleiod. Den genetiske informasjon i et genom er holdt innenfor gener og den komplette samling av denne informasjonen kalles genotype.
== Se også ==
Se liv for organismenes grovinndeling
Biologiens filosofi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Biology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av biolog
Klipp fra naturens verden på NRK | En kategori er i den biologiske systematikken en slags «huskelapp» som blir festet ved en organisme-gruppe. Kategoriene er organisert slik at hver kategori kan ha flere underkategorier, og flere kategorier hører sammen i en overkategori, et slags «skuff i skuff»-system. | 10,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canterbury_(Kent) | 2023-02-04 | Canterbury (Kent) | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Kent', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Denne artikkelen handler om byen Canterbury i England. For andre betydninger, se Canterbury.Canterbury er en by i Kent, i det sørøstlige England. Byen er sete for erkebiskopen av Canterbury, som er primas for Den engelske kirke. Byen ligger i, og er administrasjonssenter for, distriktet City of Canterbury.
Byen har et befolkningstall på 55 240 (2011), fordelt på et areal på 23,54 km².
| Denne artikkelen handler om byen Canterbury i England. For andre betydninger, se Canterbury.Canterbury er en by i Kent, i det sørøstlige England. Byen er sete for erkebiskopen av Canterbury, som er primas for Den engelske kirke. Byen ligger i, og er administrasjonssenter for, distriktet City of Canterbury.
Byen har et befolkningstall på 55 240 (2011), fordelt på et areal på 23,54 km².
== Etymologi ==
Bosetningen i romersk Britannia het Durovernum Cantiacorum («Kentiske Durovernum») og var lokalisert på stedet til en eldre britonsk by som har blitt lingvistisk konstruert til å være *Durou̯ernon («Festningen til Alder Grove») skjønt det er også blitt antatt at det er avledet fra ulike britonsk navn for elven Stour. I tiden etter romerne var byen også kjent under gammelwalisisk Cair Ceint («Festningen i Kent»). Under den angelsaksiske invasjonen, ble stedet okkupert av jyder, og dets angelsaksiske navn ble Cantwareburh («Kentmennenes festning»), noe som uviklet seg til dagens navn.
== Historie ==
Det har bodd mennesker i området siden forhistorisk tid. I romersk tid ble byen et administrativt sentrum under navnet Durovernum. Rester av romerske bymurer og byporter er bevart.
Byen er i dag et viktig turistmål, og i 2001 besøkte 1,2 millioner mennesker katedralen. I sentrum er mye av middelalderbebyggelsen godt bevart, og det er strenge reguleringer av byggeaktivitet for å bevare gamle bygninger.
=== Katedralen ===
Erkebiskop Augustin av Canterbury fikk igangsatt byggingen av katedralen i 602. Den ble dedisert til Jesus Kristus. Katedralen brant i 1067. Restene av kirken ble fjernet.Erkebiskop Lanfranc fikk igangsatt byggingen av en ny katedral i 1070. Kirken ble bygd i en delepoke innen romansk arkitektur for kalles normannisk eller anglo-normannisk. Som modell brukte de Sankt Etienne-kirken i Caen, som ble påbegynt i 1066 eller 1067. Erkebiskop Anselm fikk utvidet koret hovedsakelig østover. Etter hans død i 1109 var det i hovedsak priorene i klosteret som fulgte opp byggingen. Koret ble innviet i 1130.Arkeologiske undersøkelser under gulvet i midtskipet av katedralen i 1993 viste grunnvollene til den opprinnelige angelsaksiske katedralen. Den ble bygd tvers over en tidligere romersk vegg.Katedralen er ble i middelalderen gravsted for Henrik IV og Edward, den svarte prinsen. I 1170 ble erkebiskop Thomas Becket myrdet i katedralen. Hans grav ble raskt et viktig pilegrimsmål, og hendelsen ga inspirasjon til Geoffrey Chaucers Canterbury Tales (1387).
=== St. Augustine’s Abbey ===
I 598 kom Augustin av Canterbury til England som misjonær. Kong Æthelbert av Kent var gift med en kristen kvinne, og tillot at Augustin opprettet et kloster rett utenfor Canterburys murer. Det stod allerede tre saksiske kirker der, viet til Pancras, Peter og Paulus, og til jomfru Maria. Deler av St. Pancras kirke er bevart, men de to andre ble slått sammen til én bygning.Klosteret ble allerede fra begynnelsen av planlagt brukt som gravsted for kongene av Kent og erkebiskopene av Canterbury. I 978 ble en større bygning vigslet av erkebiskop Dunstan, viet til Peter og Paulus, og til Augustin.Den 30. juli 1538 ble klosteret nedlagt som en del av oppløsningen av klostrene i England under Henrik VIII. Det ble systematisk plukket fra hverandre de neste femten årene, men deler av det ble ombygget til et palass for Anna av Kleve, som var ventet fra Frankrike.Palasset ble senere overlatt til forskjellige adelsmenn. I begynnelsen av 1600-tallet ble det anlagt et hageanlegg. Palasset ble sterkt skadet i en storm i 1703.Ruinene av klosteret og palasset ble i 1988 tatt med på UNESCOs verdensarvliste. De forvaltes av English Heritage.
=== Etter middelalderen ===
Thomas Mores (1478-1535) familie hadde eiendommer i Canterbury.
Christopher Marlowe (1564-1593) var født der.
Under den andre verdenskrig førte bombing til store ødeleggelser i byen, etter at den ble utvalgt som en av byene Luftwaffe skulle rette sine angrep mot under Baedekerblitzen.
== Politikk ==
Distriktet City of Canterbury dekker et området som er 13 ganger større enn selve byen, og inkluderer Herne Bay og Whitstable. Selve byen er delt inn i bydelene Barton, Northgate, St Stephens, Westgate og Wincheap, samt at deler av Universitetet i Kent ligger innenfor bygrensen. Bare en del av byen, Thanington without har et sogn som politisk enhet; resten er ikke delt inn i sogn. Canterbury og Whitstable utgjør en valgkrets til det britiske parlamentet.
Canterbury er vennskapsby med Reims i Frankrike, og har vennskapsbånd med Bloomington-Normal i Illinois, USA, og Vladimir i Russland.
== Infrastruktur ==
Det er to jernbanestasjoner i selve byen, Canterbury East og Canterbury West. Den østlige stasjonen ligger på linjen mellom London (Victoria) og Dover, mens den vestlige er på linjen mellom London (Charing Cross) og Ramsgate og Margate. Togreisen til London (Victoria) tar omkring 88 minutter.
Motorveien A2 fra London til Dover går som ringvei rundt byen; avstanden til London er ca. 98 km. Den andre hovedveien gjennom byen er A28 mellom Ashford og Ramsgate og Margate. Bussforbindelsen til London (Victoria) tar omkring 110 minutter.
== Utdanningsinstitusjoner ==
Canterbury har tre høyere utdanningsinstitusjoner. Universitetet i Kent ligger på et høydedrag omkring 3 km fra sentrum. Chaucer College er en uavhengig høyskole for japanske studenter, med beliggenhet innenfor Universitetet i Kents område. Canterbury Christ Church University Canterbury Christ Church University ligger i bysentrum, og er mest anerkjent for sin utdanning innen film, radio og tv- hvor bl.a. Thelma Schoonmaker gjesteunderviser. I tillegg finnes det en institusjon for videreutdanning, Canterbury College.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lyle, Marjorie (2002): Canterbury: 2000 Years of History. Tempus, ISBN 0-7524-1948-X.
Butler, Derek (2002): A Century of Canterbury. Sutton Publishing Ltd, ISBN 0-7509-3243-0.
Tellem, Geraint (2002): Canterbury and Kent. Jarrold Publishing, ISBN 0-7117-2079-7.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Canterbury – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Canterbury – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Canterbury hos Wikivoyage
Canterbury City Council
Canterbury for turister og besøkende
Canterburykatedralen
Canterbury Buildings – Arkeologisk og bygningshistorisk nettsted.
Canterbury Archaeological Trust – Whitefriars-utgravningene
TimeTeam: Canterbury Big Dig, tidslinje og arkeologi
Virtuell omvisning
UNESCO World Heritage Centre – verdensarven for Canterbury. | Canterbury er en by i Kent, i det sørøstlige England. Byen er sete for erkebiskopen av Canterbury, som er primas for Den engelske kirke. | 10,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Festspillene_i_Salzburg | 2023-02-04 | Festspillene i Salzburg | ['Kategori:1920 i Østerrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Festivaler', 'Kategori:Opera', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1920', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerriksk musikk'] | Festspillene i Salzburg (tysk: Salzburger Festspiele) er en kulturfestival som har blitt arrangert om sommeren i den østerrikske byen Salzburg, Mozarts fødeby, siden 1920. Uroppføringen av Hugo von Hofmannsthals skuespill Jedermann på Domplatz den 22. august 1920 i regi av Max Reinhardt markerte grunnleggelsen av festspillene, og stykket står fast på programmet. Jedermann er den tyske betegnelsen på det gamle europeiske mysteriespillet som på norsk har fått tittelen «Spillet om Enhver».
Festspillene består primært av teater-, opera- og konsertprogrammer. Innen opera danner verk av Wolfgang Amadeus Mozart og Richard Strauss kjernerepertoaret.
Siden 1967 har det også blitt holdt en årlig påskefestival i Salzburg, organisert av en egen organisasjon.
| Festspillene i Salzburg (tysk: Salzburger Festspiele) er en kulturfestival som har blitt arrangert om sommeren i den østerrikske byen Salzburg, Mozarts fødeby, siden 1920. Uroppføringen av Hugo von Hofmannsthals skuespill Jedermann på Domplatz den 22. august 1920 i regi av Max Reinhardt markerte grunnleggelsen av festspillene, og stykket står fast på programmet. Jedermann er den tyske betegnelsen på det gamle europeiske mysteriespillet som på norsk har fått tittelen «Spillet om Enhver».
Festspillene består primært av teater-, opera- og konsertprogrammer. Innen opera danner verk av Wolfgang Amadeus Mozart og Richard Strauss kjernerepertoaret.
Siden 1967 har det også blitt holdt en årlig påskefestival i Salzburg, organisert av en egen organisasjon.
== Historikk ==
=== Bakgrunn ===
Musikkfestivaler hadde blitt holdt i Salzburg med ujevne mellomrom siden 1877 i regi av Internationale Stiftung Mozarteum, men de ble avviklet i 1910. Selv om en festival var planlagt i 1914, ble den avlyst ved utbruddet av første verdenskrig. I 1917 dannet Friedrich Gehmacher og Heinrich Damisch en organisasjon kjent som Salzburger Festspielhaus-Gemeinde for å etablere en årlig festival for musikk og drama, med særlig vekt på Mozarts verker. Ved slutten av krigen i 1918 kjempet fem menn festivalens gjenopplivning, disse anses som festivalens grunnleggere: poeten og dramatikeren Hugo von Hofmannsthal, komponisten Richard Strauss, scenedesigneren Alfred Roller, dirigenten Franz Schalk, og regissøren Max Reinhardt, den gang intendant ved Deutsches Theater i Berlin, som hadde produsert den første forestillingen av Hofmannsthals skuespill Jedermann ved Berlin Zirkus Schumann arena i 1911.
Ifølge Hofmannsthals politiske skrifter skulle Salzburg-festivalen, som et motstykke til det prøyssiske, nordtyske og kompromissløse verdensbildet, understreke de århundregamle Habsburg-prinsippene om «lev og la leve» med hensyn til etniske grupper, folkeslag, minoriteter, religioner, kulturer og språk. Salzburg-festivalen ble offisielt innviet den 22. august 1920 med Reinhardts fremføring av Hofmannsthals Jedermann på trappene til Salzburg-katedralen, med Alexander Moissi i hovedrollen. Oppførelser av Jedermann er blitt en tradisjon, og stykket spilles nå alltid på Domkirkeplassen; siden 1921 har den blitt akkompagnert av flere fremføringer av kammermusikk og orkesterverk. Den første operaproduksjonen kom i 1922, med Mozarts Don Giovanni dirigert av Richard Strauss. Sangerne ble hovedsakelig hentet fra Wiener Staatsoper, inkludert Richard Tauber i rollen som Don Ottavio.
=== Tre av festspillenes grunnleggere: ===
=== 1922 – 1937 ===
Den første festsalen ble oppført i 1925 ved de tidligere erkebiskopenes hestestaller ved den nordlige foten av Mönchsberg-fjellet, basert på planer av Clemens Holzmeister; den åpnet med Gozzis Turandot dramatisert av Karl Vollmöller. På den tiden hadde festivalen allerede utviklet et storstilt program inkludert direktesendinger fra det østerrikske radionettverket RAVAG (Radio Verkehrs AG). Året etter ble det tidligere rideakademiet Felsenreitschule, hugget inn i fjellveggen i Mönchsberg, omgjort til et teater, innviet med en forestilling av Il servitore di due padroni (En tjener for to herrer) av Carlo Goldoni. I det 21. århundre ble den originale festivalsalen, kun egnet for konserter, rekonstruert som et tredje sted for fullt iscenesatte opera- og konsertforestillinger og gjenåpnet i 2006 som Haus für Mozart (hus for Mozart).
I løpet av årene fra 1934 til 1937 dirigerte berømte dirigenter som Arturo Toscanini og Bruno Walter mange forestillinger. I 1936 inneholdt festivalen en forestilling av von Trapp-familien, hvis historie senere ble dramatisert som musikalen og filmen The Sound of Music (med en scene der Trapp-familien synger i Felsenreitschule, men unøyaktig satt til 1938). I 1937 fremførte Boyd Neel og hans orkester premieren av Benjamin Brittens Variations on a Theme of Frank Bridge ved festivalen.
=== 1938 – 1945 ===
Festivalens popularitet led stort på grunn av Anschluss, annekteringen av Østerrike av Nazi-Tyskland i 1938. Toscanini trakk seg i protest, artister av jødisk avstamning som Reinhardt og Georg Solti måtte emigrere, og Jedermann, sist fremført av Attila Hörbiger, måtte droppes. Ikke desto mindre forble festivalen i drift frem til 1944, da den ble kansellert etter ordre fra riksminister Joseph Goebbels som reaksjon på 20. juli-attentatet. På slutten av andre verdenskrig gjenåpnet Salzburg-festivalen sommeren 1945 umiddelbart etter den allierte seieren i Europa.
=== Etterkrigstiden ===
Etterkrigsfestivalen gjenvant sakte sin fremtredende plass som en sommeroperafestival, spesielt for verk av Mozart, med dirigent Herbert von Karajan som kunstnerisk leder fra 1956. I 1960 åpnet operahuset Großes Festspielhaus (det store festspillhuset) dørene. Ettersom denne sommerfestivalen fikk berømmelse og status som et sted for opera, drama og klassiske konserter, konsentrerte dens musikalske repertoar seg om Mozart og Strauss, men andre verk, som Verdis Falstaff og Beethovens Fidelio, ble også fremført. Karajan initierte også påskefestivalen i Salzburg i 1967, som forble knyttet til Berlinfilharmoniens musikksjef etter hans periode.Ved Karajans død i 1989 ble festivalen drastisk modernisert og utvidet av regissør Gerard Mortier, som ble etterfulgt av Peter Ruzicka i 2001.
=== Covid-19 ===
På grunn av covid-19-pandemien ble Salzburg-festivalen i 2020 forkortet og modifisert.
== Økonomi ==
Salzburg-festivalen rapporterte i 2017 billettsalgsinntekter på rundt 27 millioner euro, og skaper direkte og indirekte verdier til summen av 183 millioner euro i Salzburg hvert år. Festivalen sikrer dermed sysselsetting i Salzburg (inkludert helårsansatte og årsverk-justerte sesongarbeidere ved festivalen) på 2800 heltidsjobber (Østerrike: 3400). Gjennom sin effekt i andre sektorer, sørger festivalen for inntekter til offentlig sektor på ca. 77 millioner euro i skatter og avgifter.
== Galleri ==
== Litteratur ==
Stephen Gallup: Die Geschichte der Salzburger Festspiele. Orac, Wien 1989, ISBN 3-7015-0164-5.
Robert Hoffmann (Hg.): Festspiele in Salzburg. Quellen und Materialien zur Gründungsgeschichte. Band 1: 1913-1920, Böhlau Verlag, Wien, Köln, Weimar 2020, ISBN 978-3-205-21031-3
Robert Kriechbaumer (Hrsg.): Die Salzburger Festspiele 1945–1960. Jung+Jung, Salzburg 2007, ISBN 978-3-902497-30-7.
Robert Kriechbaumer (Hrsg.): Die Salzburger Festspiele 1960–1989 – Die Ära Karajan. Jung+Jung, Salzburg 2009, ISBN 978-3-902497-32-1.
Robert Kriechbaumer (Hrsg.): Die Salzburger Festspiele 1990–2001 – Die Ära Mortier/Landesmann. Jung+Jung, Salzburg 2011, ISBN 978-3-902497-33-8.
Salzburger Festspiele: Das große Welttheater – 90 Jahre Salzburger Festspiele. Eigenverlag, Salzburg 2010, OCLC 845844257.
Harald Waitzbauer: Festlicher Sommer. Das gesellschaftliche Ambiente der Salzburger Festspiele von 1920 bis zur Gegenwart. Schriftenreihe des Salzburger Landespressebüros, Salzburg 1997.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Salzburger Festspiele – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ausführliche Geschichte der Salzburger Festspiele, festspillenes historie | |grunnlegger= Hugo von HofmannsthalRichard StraussAlfred RollerFranz SchalkMax Reinhardt | 10,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mindanao | 2023-02-04 | Mindanao | ['Kategori:125°Ø', 'Kategori:8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Filippinenes geografi', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Filippinene'] | Mindanao er Filippinenes nest største øy, og den sørligste av landets tre geografiske hovedområder (den nordligste er Luzon, den midtre er øygruppen Visayas).
| Mindanao er Filippinenes nest største øy, og den sørligste av landets tre geografiske hovedområder (den nordligste er Luzon, den midtre er øygruppen Visayas).
== Navnet Mindanao ==
Øya ble gitt tre forskjellige navn av utenlandske kartografer før det til slutt ble Mindanao. En tidlig venetiansk geografisk forfatter ved navn Giambattista Ramusio kalte omkring 1550 øya for Vedanao, og de tre som fulgte etter ham skrev Medanao. Senere skrev japanerne Mitanao på sine portolanske kart.J. A. Jobling (2017) hevder at Mindanao opprinnelig ble navngitt etter maguindanaoene (et morofolk og et tidligere sultanat, nå mer eller mindre synonym med provinsen Maguindanao), men navnet må i så fall være en omskrivning.
== Øyas geografi ==
Mindanaos landområde er på 94 631 km², og omfatter således 34 % av Filippinenes samlede landmasse. Øya har fem større fjellkjeder. Øyas største innsjø, Lake Lanao, er den nest største innsjøen på Filippinene.
== Landsdelens geografi ==
Når Mindanao benyttes som betegnelse på hele den sørligste tredjedelen av Filippinene, regnes også de omliggende øyene med. De største øyene (over 50 km²) i området er, etter størrelse:
Mindanao
Basilan
Jolo
Dinagat
Tawitawi
Siargao
Camiguin
Samal
Olutanga
Bucas Grande
Sibutu
Pangutaran
Siasi
Cagayan Sulu
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mindanao – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mindanao hos Wikivoyage | | høyestepunkt = Apo | 10,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1936 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sport i Berlin'] | Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin i Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Berlin ble valgt som vertsby for lekene to år før Adolf Hitler og hans nazistparti tok makten i Tyskland.
Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer.
Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme lekene. Filmen Olympia, som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Under disse lekene ble også den olympiske ild introdusert på grunnlag av et forslag fra den tyske sportsfunksjonæren Carl Diem. Ilden ble hentet i Olympia og ble fraktet av idrettsutøvere fra Hellas til olympiastadion i Berlin.
| Sommer-OL 1936 ble avholdt i Berlin i Tyskland. Tyskland ble klart beste nasjon. Norge tok ett gull ved Willy Røgeberg (skyting, liggende miniatyr), men den norske prestasjonen som huskes best, er nok tredjeplassen i fotball ved det legendariske «Bronselaget». Berlin ble valgt som vertsby for lekene to år før Adolf Hitler og hans nazistparti tok makten i Tyskland.
Jesse Owens ble lekenes store profil med sine fire gullmedaljer.
Filmskaperen Leni Riefenstahl hadde ansvaret for å filme lekene. Filmen Olympia, som i utgangspunktet var ment å være propaganda for det nasjonalsosialistiske Tyskland, introduserte mange av kamerateknikkene som i dag er vanlige i forbindelse med filming av idrett. Under disse lekene ble også den olympiske ild introdusert på grunnlag av et forslag fra den tyske sportsfunksjonæren Carl Diem. Ilden ble hentet i Olympia og ble fraktet av idrettsutøvere fra Hellas til olympiastadion i Berlin.
== Valg av vertsby ==
Berlin ble valgt sommeren 1931 ved votering via post da kun 19 stemmeberettigede medlemmer av den internasjonale olympiske komité var tilstede på den 30. IOK-sesjonen i Barcelona i Spania 25. og 26. april 1931.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 1936 Summer Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1936 Berlin Summer Games Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine. på Sports-Reference.com/Olympics
(en) Berlin Olympics 1936 : Story på OlympianDatabase.com
United States Holocaust Memorial Museum – Online Exhibition: Nazi Olympics: Berlin 1936
United States Holocaust Memorial Museum - Library Bibliography: 1936 Olympics | Tyskland | 10,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Munnharpe | 2023-02-04 | Munnharpe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idiofoner', 'Kategori:Klimpreinstrumenter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Munnharpe er et lite musikkinstrument der tonen frembringes ved at man tapper med en finger på en elastisk metall- eller bambustunge som er festet til en ramme. Instrumentet holdes inntil munnen mot tennene (eller mot leppene for å unngå tannskader) slik at munnen fungerer som resonanskasse.
Tonen som frembringes kan ikke varieres, men ved å forme munnen på forskjellig måte kan musikeren fremheve ulike overtoner og dermed spille melodier. Disse kan på grunn av munnharpens funksjon bare bestå av naturtoner.
| Munnharpe er et lite musikkinstrument der tonen frembringes ved at man tapper med en finger på en elastisk metall- eller bambustunge som er festet til en ramme. Instrumentet holdes inntil munnen mot tennene (eller mot leppene for å unngå tannskader) slik at munnen fungerer som resonanskasse.
Tonen som frembringes kan ikke varieres, men ved å forme munnen på forskjellig måte kan musikeren fremheve ulike overtoner og dermed spille melodier. Disse kan på grunn av munnharpens funksjon bare bestå av naturtoner.
== Historie ==
Meget tyder på at instrumentet stammer fra Asia, og at de eldste versjonene var av tre (bambus). Det eldste historiske belegg synes å være på en kinesisk tegning fra det 4. århundre f.Kr. som viser en musiker som synes å spille på munnharpe. I Europa er de eldste funnene fra Frankrike. I 1868 fant man fem munnharper av bronse nær Rouen, antagelig stammer de fra gallisk-romersk tid (5. til 7. århundre).
== Munnharpen i Norge ==
Noen kjente norske munnharpespillere er:
Bjørgulv Straume, Ånon Egeland, Hallgrim Berg, Jon Elling Buen Garnås og Sigurd Brokke.
Verdens største munnharpe er tusenårsmonumentet i Valle kommune.
== Se også ==
Liste over vinnere av landskappleiken på munnharpe
== Referanser ==
== Litteratur ==
Leonard Fox: The Jew's Harp: A Comprehensive Anthology. Bucknell University Press, Lewisburg 1988, ISBN 978-0838751169
Regina Plate: Kulturgeschichte der Maultrommel; Orpheus-Verlag; ISBN 3-922626-64-5
== Eksterne lenker ==
DigitaltMuseum: Søk: 'munnharpe' | Munnharpe er et lite musikkinstrument der tonen frembringes ved at man tapper med en finger på en elastisk metall- eller bambustunge som er festet til en ramme. Instrumentet holdes inntil munnen mot tennene (eller mot leppene for å unngå tannskader) slik at munnen fungerer som resonanskasse. | 10,368 |
null | 2023-02-04 | Norsk Helsenett | null | null | null | }} | 10,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltazar_Mathias_Keilhau | 2023-02-04 | Baltazar Mathias Keilhau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 1. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1858', 'Kategori:Fødsler 2. november', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Norske geologer', 'Kategori:Norske geologiprofessorer', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Gjøvik kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vasaordenen'] | Baltazar Mathias Keilhau (født 2. november 1797 i Biri, død 1. januar 1858 i Christiania) var en norsk geolog og fjellklatrer, kjent som en av «Jotunheimens oppdagere» og for sine utførte banebrytende arbeid over Norges geologi.
| Baltazar Mathias Keilhau (født 2. november 1797 i Biri, død 1. januar 1858 i Christiania) var en norsk geolog og fjellklatrer, kjent som en av «Jotunheimens oppdagere» og for sine utførte banebrytende arbeid over Norges geologi.
== Liv ==
Keilhau var sønn til sogneprest Johan David Bertram Keilhau i Biri. Etter examen artium 1816 fra Christiania Katedralskole, ble han i 1821 den første i Norge som avla mineraleksamen ved Universitetet i Oslo. I studietiden etablerte han en litterær studiekrets med kjente vitenskapsmenn som matematikeren Niels Henrik Abel og medisineren Christian Peder Bianco Boeck, samt medisineren Christen Heiberg, Bernt Wilhelm Schenck og legen Jens Johan Hjort (1798–1873). Den litt eldre Christopher Hansteen fungerte som Keilhaus mentor.
Sammen med studiekameraten Christian Peder Bianco Boeck og reinjegeren Ole Urdi, var Keilhau med på «Jotunheimens oppdagelse» i 1820. De foretok førstebestigning av Kalvehøgdi den 12. juli 1820, Falketind den 14. juli 1820 og Nordre Skagastølstind i juli 1820. Området ga de navnet Jotunfjeldene, etter Riesengebirge (Karkonosze/Krkonoše), et fjellområde i det nåværende Tsjekkia og Polen, men Aasmund Olavsson Vinje ga det senere navnet Jotunheimen. Under reisen gjorde Keilhau og Boeck flittige nedtegnelser og publikasjoner av sine oppdagelser. Dette vakte stor interesse for området, som fra før riktignok var kjent for lokale bønder og fangstfolk, men som aldri hadde blitt ordentlig beskrevet eller kartlagt. Keilhau malte en serie akvareller som han kalte Erindringer af Fjeldreisen i 1820. Både Johannes Flintoe og Wilhelm Maximilian Carpelan laget bilder basert på Keilhaus skisser og tegninger, og Keilhau hadde selv originaltegninger av Carpelan. Kombinasjonen av vitenskapelig utforskning og kunstnerisk avbildning bidro til å gjøre Jotunheimen og høyfjellet kjent.
Resultatene fra disse undersøkelsene publiserte han i Nyt magazin for naturvidenskaperne. I 1823 tok han initiativ til det som i 1828 ble Norsk Physiografisk Forening. I 1824 guidet han naturviteren Henrik Steffens på turer oppi Valdres, og fikk via
hans innflytelse, et stipendium til utenlandsopphold. Den brakte Keilhau til Berlin, Freiburg, Wien, Tyrol og Nord-Italia. Også Niels Henrik Abel var med på dannelsesreisen. Vel tilbake ble Keilhau tilsatt som lektor 1826 og året efter innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Han ga i 1831 ut en skildring av sin reise til Finnmark, Bjørnøya og Svalbard. Hensikten med denne reisen var geologiske undersøkelser, men i dag har denne boken også stor topografisk og historisk verdi.
I 1834 etterfulgte han Jens Esmark, som var landets første professor i geologi. I dette satt han til 1857, året før han døde. I denne perioden som professor ble han utnevnt til ridder av Vasaorden 1838, av Nordstjärneorden 1843 og av St. Olavs Orden 1848. Han utviklet en transmutasjonsteori som ikke fikk skikkelig gehør. Hans etterfølger var Theodor Kjerulf som ble professor 1866.
Eneste retur til Jotunheimen var i 1844 da han førsteb esteg Keilhaus topp, men mislyktes i å nå Galdhøpiggen.
Keilhau huskes i ettertid som grunnleggeren av norsk geologi og har gitt navnet til Keilhauitt, også kjent som yttrotitanitt, først beskrevet fra et funn på en pegmatitt i Arendal (1844).
Han giftet seg i 1830 med Christine Kemp (1804–62). Hun var før det forlovet med Niels Henrik Abel fra 1824 til hans død i 1829.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828 (1831). (Fulltekstversjon)
Gæa Norvegica. Tre bind som utkom 1838, 1844 og 1850. Finnes også på tysk.
=== Sekundærlitteratur ===
Ernst Sars: «Keilhaus opdagelse af Jotunhejmen», i Den norske turistforenings årbog for 1872.
== Eksterne lenker ==
Digitaliserte bøker av Keilhau hos Nasjonalbiblioteket. | Baltazar Mathias Keilhau (født 2. november 1797 i Biri, død 1. | 10,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Kvalfoss | 2023-02-04 | Eirik Kvalfoss | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1981', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1982', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1983', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1985', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1986', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1987', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1989', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1990', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1991', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1993', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiskyting', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i skiskyting', 'Kategori:Norske skiskyttere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i skiskyting', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i skiskyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i skiskyting', 'Kategori:Personer fra Voss kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Eirik Kvalfoss (født 25. desember 1959 på Voss) er en tidligere skiskytter.
| Eirik Kvalfoss (født 25. desember 1959 på Voss) er en tidligere skiskytter.
== Karriere ==
Kvalfoss markerte seg allerede som junior. Under junior-VM 1979 ble han nr 4 på 10 km sprint. Samme år ble han nordisk juniormester på 10 km og i 1980 ble han nordisk juniormester på 15 km. Året etter vant han sin første verdenscupseier da han vant 20 km i Antholz. Han gikk flere gode løp i verdenscupen og ble nr 4 sammenlagt i sin første sesong som senior.Under VM i Minsk 1982 vant Kvalfoss sitt første VM-gull, i tillegg til to sølv. Seieren på 10 km sprint var overraskende, og kom etter en sterk avslutning. Østtyskeren Frank Ullrich hadde vunnet 4 VM og OL-gull på rad på distansen, og han ledet etter siste skyting. Kvalfoss fikk en strafferunde mer enn Ullrich og lå 14 sekunder bak. Men på sistesløyfa var det ingen som kunne matche Kvalfoss, og i mål var han 6 sekunder foran Ullrich.Han forsvarte VM-tittelen i Antholz-83 foran jevngamle Peter Angerer, og han var naturlig nok favoritt på sprinten under OL 1984 i Sarajevo. Kvalfoss innfridde forventningene og tok tre medaljer; gull på 10 kilometer, sølv på stafetten og bronse på 20 kilometer.
Etter at skøytingen ble innført permanent i skiskyting fra 1985 ble det noe vanskeligere for Kvalfoss å hevde seg, men han knep sprintsølvet i VM-85 på rutinen. Midt på 80-tallet var det fem år yngre Frank-Peter Roetsch som taklet overgangen best, og han hadde hegemoniet t.o.m OL i Calgary-88. Hjemmebane-VM 1986 var ingen fullklaff for Eirik, til det var skytingen for svak. Svak var også 87-sesongen, men året etter var han tilbake med andreplass i verdenscupen sammenlagt. I Calgary-OL 1988 måtte han likevel ta til takke med en sjetteplass som best på 20-kilometeren.
I VM i Feistritz-89 vant han igjen VM-gull, denne gang på 20 km. I samme mesterskap tok han sølvet på sprinten, fem sekunder bak Frank Luck, samt bronse på stafetten for Norge. På den utsatte sprinten (fra Minsk) i Holmenkollen 1990 ble det nok et sølv, og også Lahtis-VM -91 ble en suksess med tre bronsemedaljer. Mark Kirchner vant alt, og var den dominerende skiskytter en periode. Kvalfoss deltok i OL-92, men de norske hadde bommet på formen. VM-93 ga to fjerdeplasser, men han ble ikke tatt ut til OL på Lillehammer 1994. Han la opp sin lange karriere (14 seniorsesonger) samme år.
I 1989 vant «Eirik'n» endelig verdenscupen sammenlagt, som første ikke-tysker. Kvalfoss fikk i alt 11 individuelle OL- og VM-medaljer i perioden 1982–91 (4-4-3), i tillegg til fem stafettmedaljer (0-2-3).
Han var norsk flaggbærer i OL 1992 i Albertville.
Kvalfoss har vunnet 9 individuelle NM-titler, i tillegg til 9 NM-titler i stafett og lagkonkurranse, i perioden 1982-94. Han ble tildelt Morgenbladets gullmedalje etter VM-tittelen i 1983. Han fikk Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» etter OL-gullet i 1984, samt Fearnleys olympiske ærespris.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Eirik Kvalfoss – Munzinger Sportsarchiv
(en) Eirik Kvalfoss – Olympedia
(en) Eirik Kvalfoss – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Eirik Kvalfoss – IBU
(en) Eirik Kvalfoss – TheSports.org
Om Eirik Kvalfoss på Biathlonworld | | fødested = Voss | 10,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hav%C3%B8ysund | 2023-02-04 | Havøysund | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Måsøy', 'Kategori:Fiskevær i Troms og Finnmark', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Finnmark'] | Havøysund (nordsamisk: Ávanuorri, arkaisk russisk: Gausin) er et tettsted, et fiskevær og administrasjonssenteret i Måsøy kommune i Troms og Finnmark. Tettstedet ligger på Havøya utenfor kysten av Vest-Finnmark, og har 947 innbyggere per 1. januar 2022.
Fiskerinæringa er viktigste næringsvei med en rekke fiskefartøy, to store fiskeindustribedrifter samt landets nordligste klippfisktørkeri.
Stedet ligger på Havøya og har hatt bruforbindelse med fylkesvei 889 på fastlandet siden 18. august 1988, da Havøysundbrua ble offisielt åpnet av Kong Olav V. Norsk Hydro har bygget en vindmøllepark på øya, noe som har blitt et landemerke for alle sjøfarende. Vindmøllene ligger på Gavlen, hvor utkikkspunktet Arctic View gir utsikt ut i Barentshavet og til det arktiske øyriket omkring.
Stedet har sør- og nordgående hurtigruteforbindelse om morgenen hver dag.
Redningsskøyta «Odin» er stasjonert i Havøysund.Havøysund har daglige bussforbindelser til trafikknutepunktet Olderfjord.
Nærmeste lufthavn for reisende er Lakselv lufthavn, Banak, 155 km fra Havøysund.
| Havøysund (nordsamisk: Ávanuorri, arkaisk russisk: Gausin) er et tettsted, et fiskevær og administrasjonssenteret i Måsøy kommune i Troms og Finnmark. Tettstedet ligger på Havøya utenfor kysten av Vest-Finnmark, og har 947 innbyggere per 1. januar 2022.
Fiskerinæringa er viktigste næringsvei med en rekke fiskefartøy, to store fiskeindustribedrifter samt landets nordligste klippfisktørkeri.
Stedet ligger på Havøya og har hatt bruforbindelse med fylkesvei 889 på fastlandet siden 18. august 1988, da Havøysundbrua ble offisielt åpnet av Kong Olav V. Norsk Hydro har bygget en vindmøllepark på øya, noe som har blitt et landemerke for alle sjøfarende. Vindmøllene ligger på Gavlen, hvor utkikkspunktet Arctic View gir utsikt ut i Barentshavet og til det arktiske øyriket omkring.
Stedet har sør- og nordgående hurtigruteforbindelse om morgenen hver dag.
Redningsskøyta «Odin» er stasjonert i Havøysund.Havøysund har daglige bussforbindelser til trafikknutepunktet Olderfjord.
Nærmeste lufthavn for reisende er Lakselv lufthavn, Banak, 155 km fra Havøysund.
== Se også ==
Måsøy museum
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Måsøy kommunes hjemmeside | | kommune = Måsøy | 10,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hydrofoil | 2023-02-04 | Hydrofoil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Båttyper'] | Hydrofoil (fra gresk: hydro, «vann» + engelsk: foil, «blad») er båt med bæreplan eller vinger som får skroget til å løfte seg over vannet når båten kommer opp i en bestemt hastighet. Det er en «vinge» montert under skroget på en hydrofoilbåt. Hver båt har gjerne to vinger, en noe foran midtskips og en akter. Under fart løftes skroget opp av vannet grunnet disse vingene. Når skroget er ute av vannet reduseres motstanden fra vannet og båten kan oppnå større hastigheter.
Utover på 1960-tallet, da folk langs kysten i Norge ble dus med hydrofoilbåten, refererte man etter hvert også til selve båten som «hydrofoil» eller «hydrofoilen».
I Mandal, hvor det var norsk lisensproduksjon av hydrofoilbåter, brukte man ordet «hydrofoilen» om selve verkstedet som laget båtene.
| Hydrofoil (fra gresk: hydro, «vann» + engelsk: foil, «blad») er båt med bæreplan eller vinger som får skroget til å løfte seg over vannet når båten kommer opp i en bestemt hastighet. Det er en «vinge» montert under skroget på en hydrofoilbåt. Hver båt har gjerne to vinger, en noe foran midtskips og en akter. Under fart løftes skroget opp av vannet grunnet disse vingene. Når skroget er ute av vannet reduseres motstanden fra vannet og båten kan oppnå større hastigheter.
Utover på 1960-tallet, da folk langs kysten i Norge ble dus med hydrofoilbåten, refererte man etter hvert også til selve båten som «hydrofoil» eller «hydrofoilen».
I Mandal, hvor det var norsk lisensproduksjon av hydrofoilbåter, brukte man ordet «hydrofoilen» om selve verkstedet som laget båtene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hydrofoils – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hydrofoil (fra gresk: hydro, «vann»«hydro-», Online Etymology Dictionary + engelsk: foil, «blad»«hydrofoil», Bokmålsordboka) er båt med bæreplan eller vinger som får skroget til å løfte seg over vannet når båten kommer opp i en bestemt hastighet.«hydrofoilbåt», Bokmålsordboka Det er en «vinge» montert under skroget på en hydrofoilbåt. | 10,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biri | 2023-02-04 | Biri | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Bosetninger i Gjøvik', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Biri er et sogn og et tettsted i Gjøvik i Innlandet. Tettstedet har 1 580 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger ved Mjøsbrua på vestsiden av Mjøsa, midt mellom Lillehammer og Gjøvik. Siden kommunesammenslåingen i 1964 har Biri vært en del av Gjøvik kommune. Stedet er tradisjonelt ei jordbruks- og skogbruksbygd, men mange av innbyggerne arbeider i de nærliggende mjøsbyene, noe som lett lar seg gjøre med stedets sentrale plassering. I Biri ligger også Redalen og Fra 1910 til 1964 var navnet på kommunen Biri.
| Biri er et sogn og et tettsted i Gjøvik i Innlandet. Tettstedet har 1 580 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger ved Mjøsbrua på vestsiden av Mjøsa, midt mellom Lillehammer og Gjøvik. Siden kommunesammenslåingen i 1964 har Biri vært en del av Gjøvik kommune. Stedet er tradisjonelt ei jordbruks- og skogbruksbygd, men mange av innbyggerne arbeider i de nærliggende mjøsbyene, noe som lett lar seg gjøre med stedets sentrale plassering. I Biri ligger også Redalen og Fra 1910 til 1964 var navnet på kommunen Biri.
== Geografi ==
Bygda består av flere «dalstrøk». De ulike bygdene i Biri kalles, i tillegg til selve sentrum, Biri Øverbygd, Udahlsroa, Austadroa, og Klomsteinroa. Det finnes flere gamle seter-områder her, blant annet Dempa, Biri-sætra, Grindlia, og flere små og store ansamlinger av små seter-lykkjer.
Elva Vismunda har vært en sentral livsnerve. Vismunda går fra Storlondammen på Vingromsåsen og ned til Mjøsa.
Vismunda brukes til å bade i for de som bor nær, men det er også en del fisking og isbading.
== Geologi ==
På Biri finnes sedimentære bergarter som tilhører Biriformasjonen i Hedmarkgruppen fra Sparagmittområdet i Sør-Norge. Sedimentene ble avsatt fra neoproterozoikum til tidlig kambriumtiden (750 542 mill. år siden). Biriformasjonen består av en 50 til 200 meter tykk lagpakke av leirskifer og kalkstein.
== Næringsliv ==
Skiprodusenten Madshus ble opprinnelig grunnlagt i gamle Vardal kommune av Martin Madshus,men holder i 2012 til på Biri.
Andre kjente bedrifter er Moelven Mjøsbruket, Biri Tapet, Biri Buss, Honne kurs- og konferansesenter, Skogbrukets Kursinstitutt og Biri Planteskole. Store deler av Biri planteskole brant ned til grunnen 23. april 2008.I 2011 vedtok A-pressen (Amedia) å etablere et nytt avistrykkeri på Biri. Trykkeriet kom i gang ved årsskiftet 2012/2013 og trykker blant annet avisene Oppland Arbeiderblad, Gudbrandsdølen Dagningen, Østlendingen, Hamar Dagblad, Dølen (Vinstra), Avisa Valdres og Ringerikes Blad.
På Sigstadplassen næringsområde rett sør for Biri sentrum ligger flere bedrifter. Blant disse var Nordic Isoelementer, som utviklet, produserte og solgte grunnmursystem, ringmurssystemer og ribbedekke som sine hovedprodukter. Nordic Isoelementer ble i 2017 kjøpt opp av konsernet Vartdal Plast.Enkelte nyheter fra Biri-bygda legges med jevne mellomrom ut på nettstedet Biri.no, som per 2021 driftes av Biri Lions Club.
== Kultur og idrett ==
=== Kirkebygninger og kirkebøker ===
Biri kirke er en korskirke fra 1777 i Gjøvik kommune. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Korskirken ble reist etter at den opprinnelige kirken brant ned. 13. september 1890 var det en ny storbrann, denne gang i Biri prestegård. I brannen i 1890 ble kirkebøkene for Snertingdal for 1789–1814 og 1854–1877 totalt ødelagt.
I april 2007 ble det avdekket store råteskader i kirken, noe som førte til en omfattende rehabilitering til om lag to millioner kroner. I den gamle stavkirken på Biri var Biri-madonnaen plassert, og Biri kirke og menighetsrådet fikk i 2013 laget en kopi av trefiguren i eiketre. I november 2017 ble det tatt initiativ til innsamling av et nytt kirkeorgel i Biri kirke som skal stå ferdig når kirken markerer sin 250-årsdag i 2027.
=== Travbane ===
På Biri ligger Biri Travbane.
=== Idrett ===
Biri Idrettslag er blant de største idrettslagene i Gjøvik kommune med rundt 900 medlemmer. Idrettslaget har fotballgruppe, skigruppe, sykkelgruppe, håndballgruppe, basketballklubb og allidrett. I tillegg til idrettsparken har også idrettslaget retten til å bruke småbruket Myrvang som har flere gressbaner, basketballbane og håndballbane som brukes av de minste.
Den siste store investeringen som idrettslaget har foretatt er den nye kunstgressbanen, med en kostnad på vel 6,3 millioner kroner. En meget stor dugnadsinnsats, både innsatsmessig og pengemessig, førte til at banen kunne tas i bruk i juli 2008. Den offisielle åpningen skjedde 23. august 2008.
=== Øvrig frivillig virksomhet ===
Blant øvrige foreninger og interesseorganisasjoner som er svært aktive i bygda er Biri bygdekvinnelag, Biri sanitetsforening, Lions Club Biri, Biri-Treffen (som er en underavdeling av Gjøvik historielag) og ulike misjonsorganisasjoner.
== Folketall ==
De første manntallene ble samlet inn på 1660-tallet, og da telte Biri og Snertingdal ca. 930 personer over 12 år. Folketallet vokste etter dette jevnt og trutt. Folketellingen for 1801 – som omfatter Biri og Snertingdalen– viser at det bor 2619 personer i de to bygdene, og folketellingen for 1865 – som omfatter Biri og Snertingdalen – angir at det da bodde 5465 personer her. I 1900-tellingen ble det registrert 4990 personer på 792 forskjellige gårder. (Kilde: Digitalarkivet)
== Historie ==
=== Yngre steinalder, ca. 4000 år f. Kr. ===
I 1923 ble det funnet en nakkebøyd øks av grønnspettet porfyr på gården Heggset i Biri Øverbygd. Dette er det eldste funnet som er gjort på Biri.
=== Bronsealderen ===
Røyser som trolig stammer fra bronsealderen er avdekket ved gårdene Enge og Bjørke i Redalen.
=== Eldre jernalder ===
Ei grav er påvist ved garden Hov i Biri, og er datert til sen romertid. Inne i graven ble det funnet en bronsespenne, tre pilespisser av jern, et kvartsbryne samt en kniv.
=== Vikingtiden ===
Det er gjort 17 funn fra denne tiden i Biri, og dette skyldes endringer i gravskikkene. Funnene er gjort på gardene Beinerud, Dal, Østre Hegge, Hjelmstad, Hov, Skumsrud, Kluke, Lier, Sem, Skulhus, Svennes og Ødegården.
=== 1300-tallet ===
Etter svartedauden ble minst 22 garder i Biri liggende øde, og ifølge matrikkelen fra 1669 ble ytterligere 12 garder liggende ubrukt i lengre eller kortere tid.
=== 1600-tallet ===
Sju soldater fra Biri mistet livet i forsvaret av Halden i 1660. De var medlemmer av Totenske kompani, som var en del av Det Oplandske Regiment.
=== 1700- og 1800-tallet ===
Elva Vismunda sørget for tilførsel av tømmer til ulike virksomheter. I forbindelse med driften av Biri Glassverk ga tømmerfløtingen arbeid til mange personer i Biri. Biri Glassverk laget glass, vinduer og flasker, og «Verket» var tidligere en del av gården Svennes. Produksjonen kom i gang i 1764 etter at det ble opprettet av Det kongelige oktroajerede Norske Kompagni i 1761. Driften gikk konkurs i 1843, men gjenoppstod i 1855. I 1880-årene var det definitivt slutt. På slutten hadde man samme eiere av Biri glassverk som Hadeland glassverk og Hurdal glassverk. Birid Glasværk, Biri Glasfabrique og Biri Glasværk er blant navnene som har blitt brukt i virksomheten.
Biri Dampsag (også kjent som Diseth Sag og Teglverk) ble grunnlagt i 1813.
Biri og Snertingdal brannkasse ble etablert i 1842.
I 1857 ble det etablert en egen bank for bygda, Biri Sparebank.
Biri Meieris Interessentskap ble etablert 19. mai 1876.
Biri Landmandslag, som skulle arbeide til fremme for jordbruksnæringen, ble stiftet i 1885.
9. november 1860 ble Even Gloppenstuen henrettet på Biri for å ha myrdet sin kone, Gunhild Gloppenstuen. Samson Isberg var bøddel, også kalt skarpretter. Den vanligste henrettelsesmetoden på den tiden var halshugging med øks. Even Gloppenstuen var en av 44 mennesker som ble henrettet i Norge etter den vanlige straffeloven.
=== 1900-tallet ===
Fellesfløytingen i elva Vismunda kom i gang i 1908.
Biri Bilselskap ble etablert i 1919.
22. april 1940 ble sju personer drept i forbindelse med tyskernes invasjon av Norge. Poståpneren på Biri, den 66 år gamle Jens Hemmingsen, ble drept da han flyktet fra tyskerne som kom til postkontoret. Den norske soldaten Johannes Ellefsen (32) fra Enebakk og de britiske soldatene Henry Brown (21), Davey Haydn (23), Samuel Arthur Kendrick (22), visekorporal Albert Taylor (21) og korporal Henry Arthur Maslin (42) ble alle drept da lastebilen de satt på ble truffet av en tysk granat.
I 1951 til 1954 ble det gitt ut tre bind av Biri-Snertingdal bygdebok. Det første bindet forteller om bygdenes eldre historie, blant annet gardsnavn, oldfunn, eldre historie, jordbruk, skogbruk, industri, håndverkere og så videre.
Det andre bindet inneholder informasjon om kirkene, skolene, om ulike lensmenn, de to kommunene, om utvandring og andre folkeminner. Det tredje og siste bindet er ei ættebok. Bøkene ble gitt ut av en komité som var ledet av T. Laudal.
Biri kommune ble i 1964 slått sammen med Vardal og Snertingdal kommuner samt Gjøvik by.
Mjøsbrua og Biri Travbane ble åpnet i 1985.
=== 2000-tallet ===
Biri postkontor ble lagt ned i 2001.
== Lensmenn ==
Bygda har opp gjennom årene hatt en rekke lensmenn. Denne listen er hentet fra Biri og Snertingdal bygdebok:
1638–1655 Lauritz Melby
1658–1660 Lars Hov
1660–1678 Arne Ollufsen Sew
1678–1695 Peder Lauritzen Bratberg (sønn til Lauritz Melby)
1695–1725 Nils Pedersen Melby
1725–1773 Lars Nilsen Melby
1773–1786 Jørgen Jørgensen Honne
1786–1807 Anders Lysgaard
1808–1856 Iver Bøe
1857–1872 Simen Gundersen Fougner
1872–1880 Hans Christiansen Dahl
1883–1916 Arne Hansen Jørstad
1916–1951 Karl Kristiansen Viken (ble fjernet fra stillingen under 2. verdenskrig)
1951–? Knut Rogne
== Skoler ==
I Biri er det i dag to skoler, Skrinnhagen skole og Biri ungdomsskole. Innenfor grensene av den gamle Biri kommune ligger også Biristrand skole og Redalen skole.
Skrinnhagen skole ble etablert som fastskole for Biri 22. april 1839 under navnet «Biri Præstegjelds Fastskole». Åtte barn mellom sju og 17 år var de første elevene ved skolen. Skolen ble dannet etter at sokneprest Fangen, i egenskap av å være formann i skolekommisjonen, sendte brev til departementet og foreslo at plassen Skrinnhagen skulle deles fra prestegarden til tomt for Biris faste skole. Den første skoleholder på Biri het Johannes Guldbrandsen.
Biri ungdomsskole ble etablert i 1974, og hadde i 2012 om lag 130 elever.
Det har imidlertid vært flere skoler i Biri og omegn. Klundby og Kringsrud skoler lå under én krets, Syversveen krets, fram til 1877 da Kringsrud ble kjøpt som skolehus for kretsen Kringsrud. Klundby ble da utskilt som egen krets. De to skolene hadde fram til 1913 felles lærere og lærerinner.
Øverbygden, eller Øverbygda skole, ble etablert rundt 1860. Fram til da var det omgangsskole i Øverbygda, og den gamle Hoffsfjerdingen skolekrets hadde fire roder. I 1895 ble fastskolen etablert med Bernt Nesje og Petra Roterud som de første lærerne for elevene. Johanne Engen ble lærerinne samme år, og ble ved skolen helt fram til 1927.
== Politiske valg ==
=== Kommunevalget 2011 ===
Ved kommunevalget i 2011, stemte biringene slik:
=== Stortingsvalget 2013 ===
Ved stortingsvalget i 2013, stemte biringene slik:
=== Kommunevalget 2019 ===
Ved kommunevalget i 2019, stemte biringene slik (stemmekretsene Biri, Biristrand og Redalen var slått sammen til en stemmekrets):
== Kjente biringer ==
Clare Schee, grunnlegger av Biri-tapet
Petra Sveum, misjonær
Hans Ihlen Nistad, sogneprest og komponist
Anders Lysgaard, lensmann og eidsvoldsmann
Anders Lysgaard d.y., ordfører i Biri og stortingsrepresentant
Nils Røstadstuen, Biris siste ordfører, senere ordfører i Gjøvik
Torbjørn Løkken, kombinertløper på ski
Torbjørn Anderssen, designer i den prisbelønte gruppen Norway Says
Isak Anderssen, komponist og musiker
Gunnar Kalrasten, stortingsrepresentant for Oppland Arbeiderparti
Nabolaget, artister
Einar Sigstad, maler og grafiker
Petter Syversen, «Tårnpetter», håndverker
Carolyn Swetland, amerikansk-norsk sosialantropolog bosatt på Biri når hun var i Norge
Sissel Morken Gullord, musiker, sanger og artist
Ketil Kjenseth, stortingsrepresentant for Venstre
Hege Øversveen, artist
== Referanser == | |postnummer = 2836 Biri | 10,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luzon | 2023-02-04 | Luzon | ['Kategori:121°Ø', 'Kategori:16°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Luzon', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Filippinene'] | Luzon er Filippinenes største øy, og den nordligste av landets tre geografiske hovedområder (det midtre er øygruppen Visayas, den sørligste er Mindanao). Øya er verdens femte mest folkerike øy (sammenligningstall fra 2000-2005).
| Luzon er Filippinenes største øy, og den nordligste av landets tre geografiske hovedområder (det midtre er øygruppen Visayas, den sørligste er Mindanao). Øya er verdens femte mest folkerike øy (sammenligningstall fra 2000-2005).
== Navnet Luzon ==
Øya var opprinnelig kjent av kineserne som Liusung. Dette er avledet fra ordet lusong på tagalog, et ord som betyr den tremørtelen som ble benyttet til å knuse ris med. Øya ble kalt Liusung inntil europeiske kartografer latiniserte det til Luconia. Senere stavet den franske kartografen Sanson d'Abbeville ordet med cédille (ç) og slik ble den harde c-lyden myknet i henhold til den opprinnelige uttalen. Den alternative stavemåten Luzon slo igjennom senere.
== Øyas geografi ==
Luzons landområde er på 104 688 km². Det er tre større fjellkjeder på Luzon. Innsjøen Laguna de Bay er Filippinenes største. Innsjøen Lake Taal har det særtegn at den er i et stort vulkankrater, og midt i innsjøen stikker det opp nok en vulkantopp med en innsjø i sitt krater.
== Landsdelens geografi ==
Når Luzon benyttes som betegnelse på hele den nordligste tredjedelen av Filippinene, regnes også de umiddelbart omliggende øyene med, og dessuten Palawan som ligger langt til havs mot sørvest i retning mot Borneo. De største øyene (over 50 km²) i området er, etter størrelse:
== Landsdelens politiske inndeling ==
Filippinene er inndelt i 18 regioner, inkludert noen områder med særskilt politisk-rettslig status. Åtte av regionene ligger i landsdelen Luzon, og består av (pr. november 2004) 38 provinser og hovedstadsområdet. Se boksen nedenfor.
Regionene er de følgende:
Ilocos Region (Region I) – 4 provinser
Cagayan Valley (Region II) – 5 provinser
Central Luzon (Region III) – 7 provinser
CALABARZON (Region IV-A) – 5 provinser
MIMAROPA (Region IV-B) – 5 provinser
Bicol Region (Region V) – 6 provinser
Cordillera Administrative Region (CAR) – 6 provinser
National Capital Region (NCR) (Metro Manila) – ingen provinser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Luzon (island) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Luzon hos Wikivoyage | | høyestepunkt = Pulag | 10,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B8sbyene | 2023-02-04 | Mjøsbyene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Innlandet'] | Mjøsbyene er en fellesbetegnelse på de tre byene Hamar, Gjøvik og Lillehammer, som sammen med de nye «småbyene» Brumunddal og Moelv, samt tettsteder som (alfabetisk rekkefølge) Biri, Furnes, Fåberg, Kapp, Løten, Ottestad, Raufoss, Skreia, Lena, Stange og Øyer utgjør Mjøsregionen.
Etter at området ble bundet sammen ved hjelp av Mjøsbrua, vokste begrepet Mjøsbyen fram,, men også Mjøsregionen og Innlandsbyen er fellesbenevnelser på områdene rundt Mjøsa.
| Mjøsbyene er en fellesbetegnelse på de tre byene Hamar, Gjøvik og Lillehammer, som sammen med de nye «småbyene» Brumunddal og Moelv, samt tettsteder som (alfabetisk rekkefølge) Biri, Furnes, Fåberg, Kapp, Løten, Ottestad, Raufoss, Skreia, Lena, Stange og Øyer utgjør Mjøsregionen.
Etter at området ble bundet sammen ved hjelp av Mjøsbrua, vokste begrepet Mjøsbyen fram,, men også Mjøsregionen og Innlandsbyen er fellesbenevnelser på områdene rundt Mjøsa.
== Byregion ==
I storbymeldingen til Stortinget (2002–2003) ble Norge delt inn i èn storbyregion og 15 byregioner, åtte på Østlandet og åtte utenfor Østlandet. De åtte på Østlandet danner en geografisk sammenhengende helhet. De åtte byregionene utenfor Østlandet er alle geografisk frittstående.
Alle byregionene er definert ved en bykommune som senter og med et utvalg omlandskommuner rundt. Drammens- og Mosseregionen er en del av Oslo-regionen, mens de andre byregionene langs Oslofjorden pluss Mjøsbyene i utgangspunktet ikke har en slik relasjon.
== Se også ==
Liste over norske storby- og byregioner
Stor-Osloregionen
Byregioner i Norge
Region
Byregion
Næringsregion
Liste over norske byer
Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse
Liste over Norges største tettsteder
== Referanser == | Mjøsbyene er en fellesbetegnelse på de tre byene Hamar, Gjøvik og Lillehammer, som sammen med de nye «småbyene» Brumunddal og Moelv, samt tettsteder som (alfabetisk rekkefølge) Biri, Furnes, Fåberg, Kapp, Løten, Ottestad, Raufoss, Skreia, Lena, Stange og Øyer utgjør Mjøsregionen. | 10,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innovasjon_Norge | 2023-02-04 | Innovasjon Norge | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Innovasjon', 'Kategori:Innovasjon Norge', 'Kategori:Norske finansselskaper', 'Kategori:Norske statlige myndigheter', 'Kategori:Norske statlige selskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2003', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Turisme i Norge'] | Innovasjon Norge er et statlig norsk særlovselskap stiftet i 2003. Innovasjon Norges formål er å være staten og fylkeskommunenes virkemiddel for å realisere verdiskapende næringsutvikling i hele landet. Selskapet eies 51 prosent av staten ved Nærings- og fiskeridepartementet og 49 prosent av fylkeskommunene. Fylkeskommunene ble deleiere av Innovasjon Norge fra januar 2010.
Til sammen 9,2 milliarder kroner ble bevilget til Innovasjon Norge av Stortinget og fylkestingene for 2021. Det omfattet tilskudd til lån, tilskudd, garantier, rådgivning, profilering og nettverk gjennom ulike tjenester. Sammen med midler fra private investorer bidro støtte fra Innovasjon Norge til investeringer i næringlivet på i alt 31,5 milliarder kroner.Administrerende direktør for selskapet er Håkon Haugli. Styreleder er Gunnar Bovim.
| Innovasjon Norge er et statlig norsk særlovselskap stiftet i 2003. Innovasjon Norges formål er å være staten og fylkeskommunenes virkemiddel for å realisere verdiskapende næringsutvikling i hele landet. Selskapet eies 51 prosent av staten ved Nærings- og fiskeridepartementet og 49 prosent av fylkeskommunene. Fylkeskommunene ble deleiere av Innovasjon Norge fra januar 2010.
Til sammen 9,2 milliarder kroner ble bevilget til Innovasjon Norge av Stortinget og fylkestingene for 2021. Det omfattet tilskudd til lån, tilskudd, garantier, rådgivning, profilering og nettverk gjennom ulike tjenester. Sammen med midler fra private investorer bidro støtte fra Innovasjon Norge til investeringer i næringlivet på i alt 31,5 milliarder kroner.Administrerende direktør for selskapet er Håkon Haugli. Styreleder er Gunnar Bovim.
== Historikk ==
Innovasjon Norge ble stiftet som særlovselskap 19. desember 2003 ved fusjon av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Norges Eksportråd, Norges Turistråd og Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO). Statens nærings- og distriktsutviklingsfond var et resultat av mange tidligere fusjoner og sammenslåinger, hvor bl.a. Distriktenes utbyggingsfond, Industrifondet, Industribanken, Fiskarbanken, Landbruksbanken, Småbedriftsfondet og fylkeskommunenes næringsavdelinger ble samlet. Selskapets opprinnelse kan spores tilbake til etableringen av Norges Hypotekbank i 1852.Fra 2004 til 2009 var Nærings- og handelsdepartementet 100 prosent eier av Innovasjon Norge. Våren 2008 vedtok Stortinget, som en del av forvaltningsreformen, at fylkeskommunene ble deleiere av Innovasjon Norge fra 1. januar 2010. Hensikten var å styrke regionenes innflytelse i innovasjons- og næringspolitikken, og sørge for økt koordinering mellom regional og nasjonal politikk.
== Formål ==
Selskapet forvalter bedriftsrettede ordninger på oppdrag fra flere departementer og fylkeskommunene med mål om økt eksport, utvikling av grønne verdikjeder og flere arbeidsplasser. Virkemidlene har som felles hovedmål å utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling og å utløse regionenes næringsmessige muligheter.
== Budsjett ==
Selskapets økonomiske rammer fastsettes i statsbudsjettet.Innovasjon Norge mottok i 2021 bevilgninger og oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Samferdselsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Kulturdepartementet, Utenriksdepartementet og fylkeskommunene. Med utgangspunkt i statsbudsjettet gir oppdragsbrevene en oversikt over oppdragsgivernes forventninger og krav til Innovasjon Norges virksomhet.
== Virksomhet ==
Innovasjon Norge er en rådgiver for eiere og oppdragsgivere og yter tjenester for norske gründere og bedrifter knyttet til oppstart av bedrift, innovasjon og utvikling, eksport og internasjonal satsing. I tillegg har Innovasjon Norge tilbud for landbruk, reiseliv, skipsfart og fiske.Selskapet bidrar gjennom finansiering, kompetanse, rådgiving, nettverk og profilering.
=== Bionova ===
Bionova ble besluttet opprettet av Jonas Gahr Støres regjering. Et hovedformål er at Bionova skal være et verktøy for å bidra til klimatiltak i jordbruket. Bionova skal også bidra til innovasjon og verdiskaping innen bioøkonomien knyttet til jordbruk, skogbruk og havbruk.Etableringen av Bionova har sitt grunnlag i Hurdalsplattformen, hvor det fremgår at «regjeringen vil oppfylle staten og landbrukets avtale om kutt av klimagassutslipp i landbruket ved hjelp av nye verktøy. Det viktigste nye verktøyet vil være etablering av Bionova, en finansieringsmekanisme til støtte for klimatiltak i landbruket.»
Etter et budsjettforlik med Sosialistisk Venstreparti var målet å opprette Bionova fra andre halvår 2022. I oktober 2022 ble det vedtatt at Bionova blir en del av Innovasjon Norge.
== Organisering ==
Innovasjon Norge har hovedkontor i Oslo, regionkontorer i hele landet og tilstedeværelse i 23 land. Styret har ansvaret for selskapets samlede virksomhet og fatter vedtak i henhold til lov om Innovasjon Norge § 17 og i forskrift i medhold av loven. Styret gir selskapets administrasjon fullmakt til å treffe beslutninger på styrets vegne. Hovedstyret har ni medlemmer, pluss de ansattes to representanter.
=== Ledelse og styre ===
Administrerende direktørHåkon Haugli (mai 2019 –)
Hans Martin Vikdal (januar 2019 – mai 2019)
Anita Krohn Traaseth (september 2014 – desember 2018)
Finn Kristian Aamodt (januar 2014 – september 2014)
Gunn Ovesen (2004 – 2013)StyreledereGunnar Bovim (2018–)
Per Otto Dyb (2014–2018)
Reidar Sandal (2010–2014)
Kjell A. Storeide (2006–2010)
Steinar Olsen (2004–2006)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Innovasjon Norge er et statlig norsk særlovselskap stiftet i 2003. Innovasjon Norges formål er å være staten og fylkeskommunenes virkemiddel for å realisere verdiskapende næringsutvikling i hele landet. | 10,377 |
null | 2023-02-04 | Helvete (Innlandet) | null | null | null | Helvete er et gjel ved sørenden av Espedalsvatnet i Gausdal kommune i Innlandet. Her finner man Norges største samling av store jettegryter. | 10,378 |
null | 2023-02-04 | Soling | null | null | null | [er en seilbåt] som ble tegnet av en av Norges mest kjente båtkonstruktører, [[Jan Herman Linge, i 1965. De første fire båtene ble bygd for 1966-sesongen. | 10,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverige_under_Sommer-OL_1932 | 2023-02-04 | Sverige under Sommer-OL 1932 | ['Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sport i Sverige i 1932', 'Kategori:Sverige under de olympiske leker'] | Sverige under Sommer-OL 1932. Sportsutøvere fra Sverige deltok i flere sporter under Sommer-OL 1932 i Los Angeles. Sverige kom på fjerdeplass med ni gull-, fem sølv- og ni bronsemedaljer.
| Sverige under Sommer-OL 1932. Sportsutøvere fra Sverige deltok i flere sporter under Sommer-OL 1932 i Los Angeles. Sverige kom på fjerdeplass med ni gull-, fem sølv- og ni bronsemedaljer.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne == | | antall nasjoner=37 | 10,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%A6rlighet | 2023-02-04 | Kjærlighet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dagligliv', 'Kategori:Dyder', 'Kategori:Filosofi', 'Kategori:Kjærlighet', 'Kategori:Samfunn'] | Kjærlighet er en menneskelig følelse, vanligvis rettet mot et annet menneske. Kjærlighet er å være glad i noen. Mange vil si at kjærlighet er irrasjonell i sin natur, og derfor er vanskelig å definere, men en kan kanskje gruppere ulike former for kjærlighet:
Romantisk og seksuell kjærlighet. Forekommer vanligvis mellom to personer, slik som et ektepar eller et kjærestepar. Følelsene trenger ikke å være like sterke begge veier.
Kjærlighet til familiemedlemmer og venner. En følelse av nærhet og å være sterkt knyttet til en annen, uten at det er romantiske eller seksuelle følelser involvert. Dyr ligger også under denne kategorien, da mange regner sine dyr som familiemedlemmer eller venner.
Kjærlighet til ikke-menneskelige ting. Det kan for eksempel være mer generelt og abstrakt til fedrelandet, Gud eller ens neste, eller mer konkret til en by, en ting, et sted eller et hus. Slik kjærlighet kan være knyttet til gode minner om opplevelser man har hatt i forbindelse med tingen, eller den kan forklares med en hengiven tro, moralsk overbevisning eller indre harmoni.
| Kjærlighet er en menneskelig følelse, vanligvis rettet mot et annet menneske. Kjærlighet er å være glad i noen. Mange vil si at kjærlighet er irrasjonell i sin natur, og derfor er vanskelig å definere, men en kan kanskje gruppere ulike former for kjærlighet:
Romantisk og seksuell kjærlighet. Forekommer vanligvis mellom to personer, slik som et ektepar eller et kjærestepar. Følelsene trenger ikke å være like sterke begge veier.
Kjærlighet til familiemedlemmer og venner. En følelse av nærhet og å være sterkt knyttet til en annen, uten at det er romantiske eller seksuelle følelser involvert. Dyr ligger også under denne kategorien, da mange regner sine dyr som familiemedlemmer eller venner.
Kjærlighet til ikke-menneskelige ting. Det kan for eksempel være mer generelt og abstrakt til fedrelandet, Gud eller ens neste, eller mer konkret til en by, en ting, et sted eller et hus. Slik kjærlighet kan være knyttet til gode minner om opplevelser man har hatt i forbindelse med tingen, eller den kan forklares med en hengiven tro, moralsk overbevisning eller indre harmoni.
== Kjærlighetsforholdets utvikling ==
Et alminnelig norsk kjærlighetsforhold vil gå igjennom disse utviklingsfasene:
Forelskelse – partene er sterkt opptatte av hverandre. Dette kan være et avstandsforhold, og trenger ikke være gjensidig.
Kjæresteforhold – man har et gjensidig, fast forhold, pleier jevnlig kontakt med hverandre og er trofaste mot hverandre.
Samboerskap – man flytter sammen.
Forlovelse – man blir enige om at man skal inngå ekteskap eller partnerskap.
Ekteskap / partnerskap – man har inngått ekteskap eller partnerskap, fått forholdet nedtegnet i offentlige protokoller, og er formelt sammen.
Familie – man får ett eller flere barn, og er en ny kjernefamilieLenge var det slik at i det ble sett på som tabu å sove på samme rom, bo sammen, eller ha seksuell kontakt før man faktisk har giftet seg, mens det i det moderne samfunn er blitt mer og mer vanlig at man blir godt kjent med hverandre før man gifter seg, samt å ende et forhold gjennom skilsmisse. I noen kulturer er det ikke uvanlig at ekteskapsforhold er noe som planlegges og avtales av foresatte snarere enn partene selv. I tidligere tider har det også vært slik i norsk kultur. I Norge i dag er det derimot ikke ualminnelig at partene aldri inngår ekteskap eller partnerskap.
Tradisjonelt innebærer en forlovelse oftest at dato for bryllupet er fastsatt.
Nordmenn i dag er generelt eldre ved inngåelse av ekteskap/partnerskap og stiftelse av familie enn i tidligere tider og andre kulturer.
== Kjærligheten i filosofien ==
Begrepet kjærlighet har naturlig nok vært et yndet tema i litteratur og filosofi siden den greske antikken. Begrepet er filosofisk spesielt knyttet til Platon og hans åndelære, og tankegangen hans har hatt stor virkning for synet på kjærligheten i kristendommen og europeisk litteratur, spesielt i middelalderen og romantikken.
Platon utvikler tanken om den ideelle kjærligheten, frigjort fra materielle bånd.
Gresk tankeverden, og dernest latin, deler kjærligheten i tre grunnleggende deler. På gresk skilles det derfor mellom Eros (med avledningen erotikk), filia eller vennskap, og agape, den oppofrende kjærlighet, å bli elsket uavhengig av ens handlinger, som fikk mye å si for kristen tenkning.
== Språkhistorie ==
De skandinaviske landene er unike fordi de skiller mellom kjærlighet på den ene siden, og elskov på den andre. Det har vært framlagt, blant annet av filosofen Tore Frost, at dette skriver seg fra kristen påvirkning. I flere europeiske språk skilles det ikke mellom verbet og substantivet, slik at vi får ordparene love og make love på engelsk, liebe og lieben på tysk, amour og aimer på fransk. Vårt tilsvarende verb er «å elske».
Kjærlighetsbegrepet er tradisjonelt ikke synonymt med elskovsbegrepet, fordi det rent begrepsmessig favner videre enn ren «elsk-hug». Det er grunner til å tro at det skriver seg fra det latinske Caritas, som er en oversettelse av gresk agape, altså den oppofrende kjærligheten.
== Se også ==
Agape
Bryllup
Den triangulære teorien om kjærlighet
Ekteskap
Empati
Flørting
Forelskelse
Forlovelse
Frieri
Kjærlighet på pinne
Kjærlighetsbarn
Kjærlighetens fem språk
Kjærlighetsbrev
Kjærlighetssorg
Kyss
Lyst
Morskjærlighet
Nestekjærlighet
Polyamori
Romantikk
Samboerskap
Samliv
Seksualitet – elskov – erotikk
Sjalusi
stevnemøte
Sympati
Utroskap
Vennskap
== Eksterne lenker ==
(en) Love – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Love – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Søk på ordet «kjærlighet» i norske ordbøker: Søk etter kjærlighet i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok | thumb|Pierre Auguste Cot (1873) | 10,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Informasjonsteknologiske_H%C3%B8gskole | 2023-02-04 | Norges Informasjonsteknologiske Høgskole | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Høyskoler i Oslo', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1964', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1995', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | Norges Informasjonsteknologiske Høgskole, forkortet NITH, var en privat høyskole i Oslo som tilbød bachelor- og mastergradsutdannelse innen informasjonsteknologi (IT). NITH var eiet av Anthon B Nilsen AS. Fra 2014 ble skolen en del av Westerdals og fortsatte under navnet Westerdals Oslo ACT.
| Norges Informasjonsteknologiske Høgskole, forkortet NITH, var en privat høyskole i Oslo som tilbød bachelor- og mastergradsutdannelse innen informasjonsteknologi (IT). NITH var eiet av Anthon B Nilsen AS. Fra 2014 ble skolen en del av Westerdals og fortsatte under navnet Westerdals Oslo ACT.
== Bachelorstudier ==
Skolen hadde, før 2014, ca. 650 studenter fordelt på hel- og deltidsstudier. Westerdals Oslo ACT tilbyr fortsatt bachelorutdanning i informasjonsteknologi med fordypning innen programmering, spillprogrammering, spilldesign, E-business, interaktivt design, digital markedsføring, 3D Grafikk og mobil apputvikling.
== Masterstudier ==
NITH samarbeidet med Brunel University i London for å levere masterutdanning på et internasjonalt nivå.
Masterstudiene går over to år på hel- eller deltid og gir gradene Master of Technology eller Master of Science.
Høsten 2011 var det siste året NITH startet opp master i samarbeid med Brunel, fra og med høsten 2012 tilbød NITH egenutviklede masterutdanninger.
Høyskolen tilbyr også deltidsstudier, forkurs, matematikkurs R1 og enkeltemner.
== Historie ==
NITH skiftet navn fra Den Polytekniske Høgskolen (DPH) i januar 2002. Den Polytekniske Høgskolen ble etablert i 1995 etter en sammenslåing av de to høgskolene NHI Datahøgskolen og NKI Ingeniørhøgskolen. NKI Ingeniørhøgskolen ble etablert i 1964 og har utdannet mer enn 9 000 ingeniører. NHI Datahøgskolen oppsto som resultat av en sammenslåing av Norges Høgskole for Informasjonsteknologi (NHI) og Datahøgskolen i 1993. NITH hadde inntil 2007 utdanningstilbud også i Stavanger og Bergen.
== Referanser == | | ansatte = 34 | 10,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Visayas | 2023-02-04 | Visayas | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Visayas'] | Visayas (Bisaya på tagalog og andre filippinske språk) er et av de tre geografiske hovedområder på Filippinene (det nordligste er Luzon, og det sørligste er Mindanao).
| Visayas (Bisaya på tagalog og andre filippinske språk) er et av de tre geografiske hovedområder på Filippinene (det nordligste er Luzon, og det sørligste er Mindanao).
== Navnet Visayas ==
Det er uklart hva ordet Visayas kommer fra. Én populær forklaring er at ordet kommer fra «Sri Vishaya», navnet på et indisk rike som en gang skal ha kontrollert det sentrale og sørlige Filippinene. Andre mener at det skal være en videreutvikling av et kinesisk ord som betyr "De tre øyene".
Mer nøyaktig hevder første hypotese at navnet er fra 600-tallets thalassokratiske malayiske Srivijaya-riket. På sanskrit betyr sri (श्री) «heldig», «velstående» eller «lykkelig» og vijaya (विजय) betyr «seierrik» eller «fremragende». På 1100-tallet var Sulu-øyene og Visayas-øygruppen enten understilt eller tributtpliktig dette riket.
== Landsdelens geografi ==
Med Visayas menes de filippinske øyene som ligger mellom Luzon og Mindanao (med unntak av de øyene som ligger tettest opp mot disse to største øyene i det filippinske arkipelet). De største øyene (over 50 km²) i Visayas er, etter størrelse:
== Landsdelens politiske inndeling ==
Filippinene er inndelt i 18 regioner, inkludert hovedstadsområdet og noen områder med særskilt politisk-rettslig status. Fire av regionene ligger i landsdelen Visayas, og består (pr. november 2004) av 16 provinser. (Se boksen nedenfor).
Western Visayas (Region VI) – 5 provinser
Central Visayas (Region VII) – 3 provinser
Eastern Visayas (Region VIII) – 6 provinser
Negros Island (Region XVIII) – 2 provinser
== Referanser == | thumb|300px|Visayas er nesten samtlige av øyene som ligger mellom de to store øyene [[Luzon i nord og Mindanao i sør.]] | 10,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keilhaus_topp | 2023-02-04 | Keilhaus topp | ['Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Lom', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Jotunheimen', 'Kategori:Sider med kart'] | Keilhaus topp er et fjell i Lom kommune i Innlandet. Det har en høyde på 2 355 meter over havet og er blant Norges høyeste topper, men regnes likevel ikke alltid med blant de høyeste ettersom den har en primærfaktor på bare 20 meter. Toppen ligger omtrent 750 meter øst for Galdhøpiggen. Den er oppkalt etter Baltazar Mathias Keilhau.
| Keilhaus topp er et fjell i Lom kommune i Innlandet. Det har en høyde på 2 355 meter over havet og er blant Norges høyeste topper, men regnes likevel ikke alltid med blant de høyeste ettersom den har en primærfaktor på bare 20 meter. Toppen ligger omtrent 750 meter øst for Galdhøpiggen. Den er oppkalt etter Baltazar Mathias Keilhau.
== Referanser == | Keilhaus topp er et fjell i Lom kommune i Innlandet. Det har en høyde på meter over havet og er blant Norges høyeste topper, men regnes likevel ikke alltid med blant de høyeste ettersom den har en primærfaktor på bare 20 meter. | 10,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1948 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1948 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Storbritannia', 'Kategori:Sommer-OL 1948', 'Kategori:Sport i London', 'Kategori:Sportsarrangementer i England'] | Sommer-OL 1948 ble avholdt i London i Storbritannia. USA ble beste nasjon, mens Norge tok 1 gullmedalje.
| Sommer-OL 1948 ble avholdt i London i Storbritannia. USA ble beste nasjon, mens Norge tok 1 gullmedalje.
== Valg av vertsby ==
Den internasjonale olympiske komité (IOK) foreslo London som arrangørby. Lausanne i Sveits og fire byer i USA meldte også sin interesse for å arrangere lekene, men etter IOKs forslag og votering via post ble London valgt ved akklamasjon. Resultatet av voteringen ble bekreftet av IOKs 40. sesjon i Lausanne i Sveits 4. september 1946.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser ==
== Se også ==
Kunstkonkurranser under Sommer-OL 1948
== Eksterne lenker ==
Sommer-OL 1948 Arkivert 11. mai 2010 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | | antall nasjoner=59 | 10,385 |
null | 2023-02-04 | Tvillingprimtall | null | null | null | Tvillingprimtall er to påfølgende oddetall som begge er primtall. De første 10 parene med primtallstvillinger er | 10,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Silvestro_Mazzolini | 2023-02-04 | Silvestro Mazzolini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1523', 'Kategori:Fødsler i 1456', 'Kategori:Italienere', 'Kategori:Italienske dominikanere', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Cuneo', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Silvestro Mazzolini (eller Silvestro Mazzolini da Prierio, også kalt Prierias) (født 1456 i Priero i Piemonte i Italia, død tidlig 1523 i Roma), katolsk prest og kontroversteolog.
| Silvestro Mazzolini (eller Silvestro Mazzolini da Prierio, også kalt Prierias) (født 1456 i Priero i Piemonte i Italia, død tidlig 1523 i Roma), katolsk prest og kontroversteolog.
== Liv og virke ==
Prierias (navnet er avledet av fødebyen Priero) trådte inn i dominikanerklosteret i Genova i 1471 og fikk sin teologiske grunnutdannlse og presteordinasjon der. Mellom 1491 og 1501 virket han som professor i dialektikk i Bologna og som professor i metafysikk i Padova. I 1508 ble han valgt til generalvikar for dominikanernes lombardiske ordensprovins for en toårsperiode. Fra sin tid som prior i Bologna (1510-1514) var han medlem av inkvisisjonstribunalet for Brescia og Milano. I 1514 ble Prierias professor i thomistisk filosofi i Roma, og allerede året etter utnevnte pave Leo X ham til pavelig hoffteolog og boksensor for byen Roma.
I mars 1518, da den romerske kurie innledet forundersøkelse mot Martin Luther, ble Prierias (som så langt kun hadde forfattet lærde kompendier om thomistisk filosofi som f.eks. «Summa silvestrina», prekensamlinger og en forklaring av messen) gjort til undersøkelselskommisjonens leder, og fikk i oppdrag å avfatte en teologisk vurdering av Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen.
Resultatet ble et skrift ved tittelen Dialogus, og ble basis for den romerske kuries stort sett enveiskontakt med Luther. Luthers avfeiende tilsvar til Dialogus kom i august. Det foranlediget et nytt skriv fra Prierias, «Replica» (november 1518), holdt i en forsonlig tone. Dette ble bare møtt av spott fra Luthers side. I 1519 fremla Prierias et ytterligere og mer omfattende skriv, «Errata et argumenta» , om pavens myndighet og avlaten. Men dette skrivet verdiget ikke Luther noe svar.
Fra 1520 befattet ikke lenger Prierias seg med kontroversen med Luther.
Prierias var nok ikke blant de mest lysende teologer i sin samtid, men Luthers spottende karakteristikk av ham som en amatør ( «Feld- und Wiesensophist») var nok heller ikke treffende.
== Bibliografi ==
Prierias viktigste skrifter var:
Rosa aurea (Bologna, 1510) refleksjoner over årets evangelielesninger,
In theoricas planetarum (Venezia, 1513),
Summa Summarum, quæ Sylvestrina dicitur, også kalt Summa silvestrina (Roma, 1516), kom i 40 opplag, et alfabetisk teologisk oppslagsverk,
De juridica et irrefragabili veritate Romanæ Ecclesiæ Romanique Pontificis (Roma, 1520),
Epitoma responsionis ad Lutherum (Perugia, 1519),
Errata et argumenta M. Lutheri (Roma, 1520).
== Referanser == | thumb|In spheram ac theoricas preclarissima commentaria | 10,387 |
null | 2023-02-04 | Degnepoll | null | null | null | Degnepoll er en bygd og grunnkrets i Kinn kommune i Vestland fylke. Den ligger på fastlandssiden av Ulvesundet og på nordsiden av Deknepollen (viken). | 10,388 |
null | 2023-02-04 | Abidjan | null | null | null | Abidjan er Elfenbenskystens største by, og var frem til 1984 landets hovedstad. Byen ligger ved Ebrié-lagunen ut mot Atlanterhavet og har med forsteder et samlet innbyggertall på rundt 5 millioner mennesker. | 10,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hardangerj%C3%B8kulen | 2023-02-04 | Hardangerjøkulen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Breer i Vestland', 'Kategori:Eidfjords geografi', 'Kategori:Ulviks geografi'] | Hardangerjøkulen er den sjette største isbreen på Norges fastland, og ligger i Eidfjord og Ulvik kommuner i Vestland. Arealet er cirka 73 km² og det høyeste punktet på breen er 1 863 moh.
Hardangerjøkulen er en typisk platåbre på vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet. Breen har flere brearmer, der Blåisen og Midtdalsbreen øst mot Finse og Rembesdalskåka vest mot Simadalen, er mest kjent. Ved Rembesdalskåka ligger DNT Fjellsport Oslos hytte Demmevasshytta.
Hardangerjøkulen inngår i Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde, som ble opprettet den 10. april 1981 og dekker et areal på 553,747 km².
Midtdalen ble brukt til innspillingen av Star Wars Episode V: Imperiet slår tilbake som isplaneten Hoth.
| Hardangerjøkulen er den sjette største isbreen på Norges fastland, og ligger i Eidfjord og Ulvik kommuner i Vestland. Arealet er cirka 73 km² og det høyeste punktet på breen er 1 863 moh.
Hardangerjøkulen er en typisk platåbre på vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet. Breen har flere brearmer, der Blåisen og Midtdalsbreen øst mot Finse og Rembesdalskåka vest mot Simadalen, er mest kjent. Ved Rembesdalskåka ligger DNT Fjellsport Oslos hytte Demmevasshytta.
Hardangerjøkulen inngår i Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde, som ble opprettet den 10. april 1981 og dekker et areal på 553,747 km².
Midtdalen ble brukt til innspillingen av Star Wars Episode V: Imperiet slår tilbake som isplaneten Hoth.
== Flystripen under krigen ==
Under andre verdenskrig arbeidet den tyske okkupasjonsmakten med å anlegge en flystripe oppe på breplatået. Flystripen skulle lages ved å fylle sprekkene med snø og is, over dette skulle det være et lag tjærepapp og til slutt et lag sagflis. Materiellet ble fraktet fra Finse med muskelkraft av soldater og noen norske frivillige, de brukte også et beltegående kjøretøy (en slags traktor). Den menige soldaten Robert Pötzl fotograferte arbeidet og fotografiene er bevart. Arbeidet ble påbegynt i april-mai 1940. Bakgrunnen var de store avstandene og bombeflyenes begrensede rekkevidde ved både kampene i Narvik og mulig angrep på Storbritannia fra Norge. En flyplass i 1800 meters høyde for tanking ville spare mye drivstoff. Generaloberst Hans-Jürgen Stumpff, sjef for dei tyske luftstyrkene i Norge, reiste selv til Finse for å se på prosjektet. Arbeidet med flystripen ble oppgitt i desember 1940 på grunn av de vanskelige forholdene.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over norske isbreer
== Eksterne lenker ==
NVEs sider om Rembesdalskåka
Demmevasshytta
Finse 1222 | | type = | 10,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Westminster_Abbey | 2023-02-04 | Westminster Abbey | ['Kategori:0°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Arkitektur på 1200-tallet', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor byggeår mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1517', 'Kategori:City of Westminster', 'Kategori:Kirker i London', 'Kategori:Kunsthistoriske bygninger', 'Kategori:Londons severdigheter', 'Kategori:Religiøse byggverk fra 1745', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensarven i Storbritannia'] | Westminster Abbey (egentlig St. Peters kollegiatkirke i Westminster) i London er Storbritannias tradisjonelle kroningskirke og siste hvilested for landets monarker. Den er hovedsakelig bygd i gotikk. Kirken ble konsekrert 28. desember 1065. Den har en størrelse og prakt som normalt forbindes med katedraler, men var opprinnelig en klosterkirke og har nå status som kongelig kapell.
| Westminster Abbey (egentlig St. Peters kollegiatkirke i Westminster) i London er Storbritannias tradisjonelle kroningskirke og siste hvilested for landets monarker. Den er hovedsakelig bygd i gotikk. Kirken ble konsekrert 28. desember 1065. Den har en størrelse og prakt som normalt forbindes med katedraler, men var opprinnelig en klosterkirke og har nå status som kongelig kapell.
== Historie ==
Ifølge legenden skal en fisker på Themsen sett St. Peter i et syn, og på det sted der fiskeren mente helgenen hadde stått, som på den tid ble kalt Thorney Island, Torneøya, ble det i 616 bygget en kirke til St. Peters ære. Dagen før kirken skulle innvies av Londons første biskop, Mellitus, skal St. Peter i henhold til en versjon nedskrevet på 1100-tallet, ha kommet Mellitus i forkjøpet ved å vise seg dagen før og selv forestå innvielsen. Om denne kirken noensinne har eksistert, får vi kanskje aldri vite, men vi vet med sikkerhet at det var en kirke der på 700-tallet, og at en stor kirke på den nåværende kirkens plass ble bygget under Edvard Bekjenneren, den siste angelsaksiske konge i England, påbegynt ca. 1045 og innviet 28. desember 1065, bare få dager før Edvard Bekjennerens død.
Kirken ble reist som bot for at Edvard ikke maktet å holde løftet om en pilegrimsreise. Paven forslo at han isteden kunne innfri løftet ved å bygge en klosterkirke, eller Minster – navnet Westminster henspiller på «den store klosterkirken i vest», det vil si vest for City of London.
Denne klosterkirken ble bygget for benediktinermunkene i en romansk stil som blir betegnet som ‘Norman’ i England. Ingenting eksisterer over bakken av denne kirken idag – den siste rest ble revet i 1388 i forbindelse med fullføringen av den nåværende kirken. Denne ble påbegynt i gotikk i 1245, og kor, tverrskip og fire buefag av skipet var ferdig da byggearbeidene ble innstilt i 1269. Arkitektonisk var inspirasjonen hentet fra den franske «stil Rayonnant», som var den kongelige gotikk i Frankrike under Ludvig IX, «den hellige». Den første byggefasen ble organisert av Henrik III som en helligdom til ære for Edvard Bekjenneren og som et egnet sted for kongens eget gravkammer under det som da var den høyeste gotiske kirkeskipet i England. Etter et opphold på mer enn 100 år ble byggearbeidet gjenopptatt i 1375. Richard II presset på for å få kirken fullført, men arbeidene dro i langdrag, og først i 1506 ble de siste hvelvene i midtskipet reist. Det er interessant at arkitekten Henry Yevele (død 1400) ikke som ved sitt andre store oppdrag på denne tiden, Canterburykatedralens skip, anvendte den på det tidspunkt moderne engelske sen-gotikk, men arbeidet videre i 1250-årenes stil. Kong Henrik VII erstattet det tidligere Lady Chapel fra 1220 i kirkens østende med et nytt kapell i engelsk sen-gotikk (Perpendicular, karakterisert med dominerende vinkelrette linjer) viet til jomfru Maria i årene 1503-1519, også kjent som «Henry VII Chapel».
Kirken ble annektert av Henrik VIII ved oppløsningen av klostrene i 1534. For å spare kirken for de ødeleggelser som skjedde med de fleste andre engelske klosterkirkene, opprettet Henrik VIII i 1540 et eget bispesete i Westminster, og kirken var dermed en katedral fram til dette bispedømmet ble nedlagt i 1550. Uttrykket «stjele fra Peter for å gi til Paulus» kan ha oppstått ved den anledning, da penger ment for kirken dedisert til Sankt Peter i stedet ble overført til St. Paul’s Cathedral (Sankt Paulus’ katedral).
Kirken fikk store skader i de turbulente 1640-årene da den ble angrepet av puritanske ikonoklaster («billedstormere»), men ble igjen beskyttet av dens tette bånd til staten under samveldeperioden. Oliver Cromwell fikk en strålende begravelse her i 1658, kun for å bli gravd opp igjen i januar 1661 for å bli posthumt hengt fra galge nær ved.
Kirken ble restaurert for benediktinerordenen under dronning Maria I (Mary Tudor), men ordenen ble igjen kastet ut av Marias etterfølger, dronning Elizabeth I i 1559. Elizabeth I reetablerte kirken i 1579 som direkte ansvarlig overfor den regjerende monark (og ikke som vanlig til en biskop) under navnet «Collegiate Church of St. Peter» (dvs en kirke med et domkapittel med kanniker, ledet av en domprost).
Kirkens to vesttårn ble bygget mellom 1736 og 1745 av John James etter tegninger av Nicholas Hawksmoor 1734, konstruert med stein fra Portland, som et tidlig eksempel på en gotisk stilfornyelse. Andre ombygginger og restaureringer skjedde på 1800-tallet under James Wyatt, sir George Gilbert Scott og J.L. Pearson.
Inntil 1800-tallet var Westminster det tredje høyere læresete i England, etter Oxford og Cambridge. Det var her hvor første tredjedel av Det gamle testamentet (King James Bible Old Testament) og den siste halvdel av Det nye testamentet (King James Bible New Testament) ble oversatt. Den nye engelske bibelen (New English Bible) ble også satt sammen her på 1900-tallet.
== Kroninger ==
Siden kroningen av Vilhelm Erobreren i desember 1066 har alle kroninger av engelske monarker funnet sted i Westminster Abbey. Unntakene er Jane Grey, Edvard V og Edvard VIII, som ikke ble kronet. Erkebiskopen av Canterbury er den geistlige som tradisjonelt forretter i kroningsseremonien. Sankt Edvards stol, den trone som alle britiske overhoder har sete på ved begivenheten, blir oppbevart inne i kirken. Frem til 1996 lå en hvit sten under setet på stolen, «Stone of Scone», «skjebnestenen». Steinen kom opprinnelig som krigsbytte fra Skottland, og ble altså først gitt tilbake i 1996. Alle britiske monarker har siden 1296 blitt kronet med steinen til stede. Steinen befinner seg i dag på Edinburgh Castle i Skottland, men vil bli fraktet til Westminster Abbey ved behov, det vil si ved framtidige kroningsseremonier.
== Begravelser og minnemerker ==
Henrik III ombygget kirken til ære for den kongelige helgen Edvard Bekjenneren og hans minnemerke og relikvier er plassert i sanktuariumet. Henrik III er begravet rett ved og det er også all konger av Huset Plantagenet, deres koner og slektninger. Følgelig er de fleste konger og dronninger av England begravet her, selv om Henrik VIII og Charles I er begravd i Sankt Georges kapell i Windsor Castle, og det er også alle monarker og kongelige siden George II.
Aristokrater er begravet i sidekapellene og munker og de som tilhørte kirken er begravet i klostergangen og andre steder. En av disse var Geoffrey Chaucer som ble begravet her ettersom han hadde leilighet på kirkens område og var ansatt som leder for bibeloversettelsene. Rundt Chaucer er poeter blitt gravlagt i det som er blitt kjent som ‘Poet’s Corner’. Kirkens musikere som Henry Purcell er også blitt gravlagt her på det sted hvor de tjente sin kunst. Følgelig er det blitt ærefullt å bli gravlagt eller minnet her. Den praksisen har spredd seg fra aristokrater og poeter til generaler, admiraler, politikere, vitenskapsmenn, leger og andre. Blant de mer spesielle som minnes her er Frelsesarmeens grunnlegger William Booth. Det er satt opp en byste til minne om ham her, han er altså ikke begravet i kirken. Det spesielle er at han jo grunnla en «ny» kirke og således ikke var medlem av den engelske kirke, men allikevel så har de valgt å minnes ham.
== Litteratur ==
Bradley, Simon og Pevsner, Nikolaus (2003): The Buildings of England - London 6: Westminster. Yale University Press. ISBN 0-300-09595-3, s.105-207
Royal Commission on Historical Monuments (England) (1924): Westminster Abbey. His Majesty's Stationery Office, London
Mortimer, Richard, red. (2009): Edward the Confessor: The Man and the Legend, The Boydell Press: Fernie, Eric: «Edward the Confessor's Westminster Abbey», s. 139–150; Rodwell, Warwick: «New Glimpses of Edward the Confessor's Abbey at Westminster», s. 151–167; Gem, Richard: «Craftsmen and Administrators in the Building of the Confessor's Abbey», s. 168–172. ISBN 978-1-84383-436-6
Harvey, B. (1993): Living and Dying in England 1100–1540: The Monastic Experience, Ford Lecture series, Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-820161-3
Morton, H. V. ([1951] 1988): In Search of London, London: Methuen. ISBN 0-413-18470-6.
Trowles, T. (2008): Treasures of Westminster Abbey, London: Scala. ISBN 978-1-85759-454-6
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Westminster Abbey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Westminster Abbey – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Westminster Abbey (egentlig St. Peters kollegiatkirke i Westminster) i London er Storbritannias tradisjonelle kroningskirke og siste hvilested for landets monarker. | 10,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gabriel_Biel | 2023-02-04 | Gabriel Biel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1495', 'Kategori:Fødsler i 1418', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Speyer', 'Kategori:Renessansefilosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske katolske teologer', 'Kategori:Tyske medlemmer av katolske ordener'] | Gabriel Biel (født ca. 1410 i Speyer i Tyskland, død 1495 i Einsiedel ved Tübingen) var en ledende nominalistisk teolog og katolsk prest.
Biel studerte i Heidelberg, Erfurt og Köln og ble i 1460 dompredikant ved katedralen i Mainz. Han trådte inn hos Brødrene av det felles liv i deres stift Marienthal ved Geisenheim (Rheingau), og ble i 1468 prost ved brødrenes hus St. Markus i Butzbach (Hessen). Grev Eberhard im Bart tilkalte ham i 1476 for å være med på den kirkelige reform i Württemberg. Biel grunnla på oppdrag av greven et nytt broderhus i Urach, og ble dets prost i 1479. Fra 1484 underviste han ved universitetet i Tübingen som professor i teologi og filosofi.
Biel var den siste tyske skolastiker av format, og en innflytelsesrik representant for nominalismen i annen halvdel av 1400-tallet. I sin kommentar til Petrus Lombardus' «Sentenser» fremholdt William av Ockhams lære i detalj. Kommentaren ble svært utbredt i undervisningen i nominalistisk teologi. Biels teologiske arbeid hadde stor innflytelse på Martin Luther.
I 1492 trakk Biel seg tilbake til brødrenes hus St. Peter i Einsiedel.
| Gabriel Biel (født ca. 1410 i Speyer i Tyskland, død 1495 i Einsiedel ved Tübingen) var en ledende nominalistisk teolog og katolsk prest.
Biel studerte i Heidelberg, Erfurt og Köln og ble i 1460 dompredikant ved katedralen i Mainz. Han trådte inn hos Brødrene av det felles liv i deres stift Marienthal ved Geisenheim (Rheingau), og ble i 1468 prost ved brødrenes hus St. Markus i Butzbach (Hessen). Grev Eberhard im Bart tilkalte ham i 1476 for å være med på den kirkelige reform i Württemberg. Biel grunnla på oppdrag av greven et nytt broderhus i Urach, og ble dets prost i 1479. Fra 1484 underviste han ved universitetet i Tübingen som professor i teologi og filosofi.
Biel var den siste tyske skolastiker av format, og en innflytelsesrik representant for nominalismen i annen halvdel av 1400-tallet. I sin kommentar til Petrus Lombardus' «Sentenser» fremholdt William av Ockhams lære i detalj. Kommentaren ble svært utbredt i undervisningen i nominalistisk teologi. Biels teologiske arbeid hadde stor innflytelse på Martin Luther.
I 1492 trakk Biel seg tilbake til brødrenes hus St. Peter i Einsiedel.
== Verk ==
Epitoma Expositionis sacri canonis Missae. Konrad Hist, Spira rundt 1500. (Digitalisering)
Sacri canonis Missae expositio resolutissima literalis et mystica («Gründliche wörtliche und mystische Auslegung des heiligen Meßkanons»). Brixen, 1576
Epitome expositionis canonis Missae («Kurzfassung der Auslegung des Meßkanons»). Antwerpen, 1565
Sermones («Predigten»). Brixen, 1585
Collectorium sive epitome in magistri sententiarum libros IV («Samling eller sammendrag av kirkefedrenes lære i fire bind»). Brixen, 1574
Tractatus de potestate et utilitate monetarum («Avhandling om makt og pengenes nytte»). 1516.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Georg von Hertling: «Biel, Gabriel». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 2, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 622 f.
(de) Erwin Iserloh: «Biel, Gabriel.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 225 f. (digitalisering).
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Biel, Gabriel» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 584–585.
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Gabriel Biel i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Gabriel Biel i Gesamtkatalog der Wiegendrucke
Hendrik Mäkeler: Nicolas Oresme und Gabriel Biel. Zur Geldtheorie im späten Mittelalter, i Scripta Mercaturae. Zeitschrift für Wirtschafts- und Sozialgeschichte 37 (2003) 1, s. 56–94. | Gabriel Biel (født ca. 1410 i Speyer i Tyskland, død 1495 i Einsiedel ved Tübingen) var en ledende nominalistisk teolog og katolsk prest. | 10,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gottfried_von_der_Goltz | 2023-02-04 | Gottfried von der Goltz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Personer fra Würzburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske fiolinister'] | Grev Gottfried von der Goltz (født 1. juni 1964 i Würzburg) er en tysk-norsk fiolinist. Etter utdannelse i Hannover, New York og Freiburg ble han medlem av den nordtyske kringkastingens symfoniorkester i Hamburg. Han er nå musikalsk leder og konsertmester for det kjente Freiburger Barockorchester, og er en av de internasjonalt mest fremtredende virtuoser på barokkviolin. Siden 1997 er han dessuten professor i barokkviolin ved Würzburgs musikkhøyskole. Både hans mor, pianisten Kirsti Hjort og hans fars mor er norske, så Gottfried von der Goltz er dermed tre fjerdedeler norsk.
| Grev Gottfried von der Goltz (født 1. juni 1964 i Würzburg) er en tysk-norsk fiolinist. Etter utdannelse i Hannover, New York og Freiburg ble han medlem av den nordtyske kringkastingens symfoniorkester i Hamburg. Han er nå musikalsk leder og konsertmester for det kjente Freiburger Barockorchester, og er en av de internasjonalt mest fremtredende virtuoser på barokkviolin. Siden 1997 er han dessuten professor i barokkviolin ved Würzburgs musikkhøyskole. Både hans mor, pianisten Kirsti Hjort og hans fars mor er norske, så Gottfried von der Goltz er dermed tre fjerdedeler norsk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20041021212055/http://www.barockorchester.de/ogott.htm
https://web.archive.org/web/20050218125855/http://www.barockorchester.de/omuvi1.htm | Grev Gottfried von der Goltz (født 1. juni 1964 i Würzburg) er en tysk-norsk fiolinist. | 10,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cebu | 2023-02-04 | Cebu | ['Kategori:10°N', 'Kategori:123°Ø', 'Kategori:1521 i Asia', 'Kategori:1565 i Spansk Østindia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1521', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1565', 'Kategori:Cebu', 'Kategori:Filippinske provinser', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Filippinene'] | Cebu er en øy på Filippinene, i landsdelen Visayas. Cebu er samtidig en provins; provinshovedstaden er Cebu City. Cebu er en av Filippinenes best utviklede provinser. Cebu City med forsteder, «Metro Cebu», (som dessuten omfatter Mandaue City, Lapu-Lapu City, Talisay City, Compostela, Liloan, Consolacion og Minglanilla), er Filippinenes nest største byområde, etter «Metro Manila». Cebu er Filippinenes tettest befolkede provins.
| Cebu er en øy på Filippinene, i landsdelen Visayas. Cebu er samtidig en provins; provinshovedstaden er Cebu City. Cebu er en av Filippinenes best utviklede provinser. Cebu City med forsteder, «Metro Cebu», (som dessuten omfatter Mandaue City, Lapu-Lapu City, Talisay City, Compostela, Liloan, Consolacion og Minglanilla), er Filippinenes nest største byområde, etter «Metro Manila». Cebu er Filippinenes tettest befolkede provins.
== Geografi ==
Provinsen Cebu, opprettet den 10. mars 1917, består av øya Cebu (4.422 km²) og noen omliggende øyer. Foruten Cebu er de største øyene Bantayan, Poro, Pacijan, Mactan og Ponson.
Øya er 225 kilometer lang, men bare 45 km på det bredeste. På langs av øya går det en fjellkjede med opp til 1000 meter over havet høye topper. Cebu ligger mellom øyene Negros i vest, Leyte i vest og Bohol i sør.
Cebus flyplass er Mactan-Cebu International Airport, som ligger i Lapu-Lapu City på øya Mactan.
== Historie ==
Før spanjolene kom til Cebu, den gang kjent som Zebu eller Zubu, var stedet en viktig fiskerlandsby og et travelt handelssted med handelsruter til Kina, Siam, Arabia og til de malayiske øyer.
Den 7. april 1521, ankom Ferdinand Magellan fra Limasawa til Cebu og omvendte Rajah Humabon av Cebu til katolisismen. Nå alliert med Humabon forsøkte Magellan å beseire kalif Lapu-Lapu av Mactan, men falt i slaget ved Mactan.
44 år senere, i april 1565 lyktes det Miguel López de Legazpi og Fray Andres de Urdaneta å kolonisere øyene for Spania. Legazpi bombarderte Rajah Tupas' palisader rundt Zebu og ødela landsbyen. Da den ble gjenreist på samme sted, kalte han den Villa San Miguel. Den ble den første spanske by på Filippinene etablert av det spanske Cortes i 1571. Allerede den 14. august 1575 var Cebu / Santisimo Nombre de Jesus blitt utskilt fra det katolske bispedømmet Manila og blitt etablert som et eget bispedømme – som omfattet hele det midtre og sørlige Filippinene, og øst i Stillehavet dessuten Guam og Marianene. Tre hundre år senere, startet den filippinske revolusjon i Cebu, da Pantaleon Villegas, på folkemunne kalt Leon Kidlat, den 3. april 1898 gikk til angrep på den spanske garnisonen på hjørnet av dagens Calamba og Tres de Abril-gater. Dette var under den spansk-amerikanske krig, som USA vant. Amerikanerne mente seg berettiget til å overta den spanske koloni Filippinene, og invaderte. Amerikanske styrker okkuperte Cebu i februar 1899 og etablerte militærregime. På grunn av lokale oppstander var det ikke før tre år senere, dem 1. januar 1901, at et sivilt styre ble etablert på Cebu. Samtidig gav amerikanerne byen Cebu status municipality. Byen fikk bystatus etter amerikansk modell («chartered city») den 24. februar 1937.
Under annen verdenskrig ble øya okkupert av japanerne, som begynte landsettingen av styrker i april 1942. I mars 1945 inntok amerikanske styrker Cebu og fordrev japanerne.
== Folk og kultur ==
Cebu City er Filippinenes første og eldste by. Lenge før Manila ble erobret av spanjolene på 1500-tallet var Cebu en handelsplass, og ble et tidlig militært støttepunkt for Spania. Det var her at kristendommen først slo rot i Øst-Asia.
Språklig er Cebu hjemstedet til Filippinenes største språkgruppe, cebuano. Det er flere som fra barnsben taler cebuano eller dialekter av cebuano, enn tagalog. Tagalog er likevel det mest utbredte språk fordi det undervises (i varianten filipino) på skolene. Cebuano tales i provinsen Cebu, Bohol (dialekten boholano), det østlige Negros, det vestlige og sørlige Leyte og i mange deler av Mindanao.
=== Politisk inndeling ===
Cebu er delt i 9 «cities» (bykommuner) og 44 «municipalities» (landkommuner).
=== Befolkning ===
Cebu har en befolkning på ca. 3 500 000 innbyggere (2004), hvorav ca. 750 000 bor i Cebu City.
==== Bykommuner (cities) ====
Bogo City
Carcar City
Cebu City
Danao
Lapu-Lapu City
Mandaue City
Naga
Talisay City
Toledo City
==== Landkommuner (municipalities) ====
Alcantara
Alcoy
Alegria
Aloguinsan
Argao
Asturias
Badian
Balamban
Bantayan
Barili
Boljoon
Borbon
Carmen
Catmon
Compostela
Consolacion
Cordova
Daan Bantayan
Dalaguete
Dumanjug
Ginatilan
Liloan
Madridejos
Malabuyoc
Medellin
Minglanilla
Moalboal
Oslob
Pilar
Pinamungajan
Poro
Ronda
Samboan
San Fernando
San Francisco
San Remigio
Santa Fe
Santander
Sibonga
Sogod
Tabogon
Tabuelan
Tuburan
Tudela
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Cebu (province) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cebu hos Wikivoyage
Official Website of the City Government of Cebu City Arkivert 27. februar 2011 hos Wayback Machine. | Cebu er en øy på Filippinene, i landsdelen Visayas. Cebu er samtidig en provins; provinshovedstaden er Cebu City. | 10,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beothuk_(spr%C3%A5k) | 2023-02-04 | Beothuk (språk) | ['Kategori:Algiske språk', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Uklassifiserte språk', 'Kategori:Utdødde språk i Nord-Amerika'] | Beothuk er et språk som ble talt av indianerstammen beothukene i Newfoundland. Språket har vært utdødd siden 1829, og det er få skriftlige levninger av det, og svært lite som er kjent om det.
Det har vært foreslått at det var beslektet med det langt mer utbredte nabospråket algonkinsk, men det finnes ikke nok bevis for å trekke noen konklusjoner.
En DNA-studie fra 2007 viste genetiske forbindelser mellom beothukene og det algonkinsk-talende mi'kmaqfolket.Beothuk er kjent fra kun fire ordlister som ble skrevet ned på 1700- og 1800-tallet. De har over 400 ord, men ingen eksempler på sammenhengende tale. Hypotesen om beothuks forbindelse med algonkinsk er datert tilbake til minst Robert Latham i 1862. Fra 1968 og framover har John Hewson fremmet bevis på lydoverensstemmelse og delt morfologi med ur-algonkinsk. Mangelen på enhver systematisk eller konsistent representasjon av språkomfanget i ordlistene, gjør det tvilsomt å fastslå hvilket lydsystem som beothuk hadde, og ord listet hver for seg på listene kan være det samme ordet transkribert på ulikt vis. Det er også kjent at det eksisterer feil i de nevnte listene. Dette, sammen med mangelen på sammenhengende tale, betyr at det er svært lite å bygge en form for rekonstruksjon av beothukspråket på. Med mangelen på bevis har språkforskere som Ives Goddard og Lyle Campbell uttalt at enhver forbindelse mellom beothuk og algonkinsk er ukjent og vil forbli det.I 1910 innspilte den amerikanske antropologen Frank Speck inn en 75 år gammel beothuk-kvinne ved navn Santu Toney som sang en sang på beothuk-språket. Innspillingen skjedde på begynnelsen av århundret, og en del kilder har oppgitt året 1929, men datoen 1910 har blitt bekreftet av Specks bok Beothuk and Micmac.
Ordene er vanskelige å høre og ikke lette å forstå. Santu fortalte at hun hadde lært sangen av sin far. (Noe som kan være bevis på at minst en beothuk var i live etter at Shanawdithit, den siste kjente levende av stemmen, var død i 1829, gitt at Santu Toney var født en gang rundt 1835.) Samtidige forskere har forsøkt å gjøre en transkripsjon av sangen med håpet at lydinnspillingen kan bli renset med moderne metoder. En del indianergrupper har forsøkt å lære seg sangen.
| Beothuk er et språk som ble talt av indianerstammen beothukene i Newfoundland. Språket har vært utdødd siden 1829, og det er få skriftlige levninger av det, og svært lite som er kjent om det.
Det har vært foreslått at det var beslektet med det langt mer utbredte nabospråket algonkinsk, men det finnes ikke nok bevis for å trekke noen konklusjoner.
En DNA-studie fra 2007 viste genetiske forbindelser mellom beothukene og det algonkinsk-talende mi'kmaqfolket.Beothuk er kjent fra kun fire ordlister som ble skrevet ned på 1700- og 1800-tallet. De har over 400 ord, men ingen eksempler på sammenhengende tale. Hypotesen om beothuks forbindelse med algonkinsk er datert tilbake til minst Robert Latham i 1862. Fra 1968 og framover har John Hewson fremmet bevis på lydoverensstemmelse og delt morfologi med ur-algonkinsk. Mangelen på enhver systematisk eller konsistent representasjon av språkomfanget i ordlistene, gjør det tvilsomt å fastslå hvilket lydsystem som beothuk hadde, og ord listet hver for seg på listene kan være det samme ordet transkribert på ulikt vis. Det er også kjent at det eksisterer feil i de nevnte listene. Dette, sammen med mangelen på sammenhengende tale, betyr at det er svært lite å bygge en form for rekonstruksjon av beothukspråket på. Med mangelen på bevis har språkforskere som Ives Goddard og Lyle Campbell uttalt at enhver forbindelse mellom beothuk og algonkinsk er ukjent og vil forbli det.I 1910 innspilte den amerikanske antropologen Frank Speck inn en 75 år gammel beothuk-kvinne ved navn Santu Toney som sang en sang på beothuk-språket. Innspillingen skjedde på begynnelsen av århundret, og en del kilder har oppgitt året 1929, men datoen 1910 har blitt bekreftet av Specks bok Beothuk and Micmac.
Ordene er vanskelige å høre og ikke lette å forstå. Santu fortalte at hun hadde lært sangen av sin far. (Noe som kan være bevis på at minst en beothuk var i live etter at Shanawdithit, den siste kjente levende av stemmen, var død i 1829, gitt at Santu Toney var født en gang rundt 1835.) Samtidige forskere har forsøkt å gjøre en transkripsjon av sangen med håpet at lydinnspillingen kan bli renset med moderne metoder. En del indianergrupper har forsøkt å lære seg sangen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tekst med ord fra beothukspråket
Rapport om beothuk på Linguist List
Om beothukspråket | Beothuk er et språk som ble talt av indianerstammen beothukene i Newfoundland. Språket har vært utdødd siden 1829, og det er få skriftlige levninger av det, og svært lite som er kjent om det. | 10,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_trettini_artikler | 2023-02-04 | De trettini artikler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Den anglikanske kirke'] | De Trettini artikler er et sett doktrinære formuleringer innført i Den engelske kirke i det 16. århundre for å definere kirkens syn på tidens religiøse kontroverser. Artiklene utgjør en viktig del av grunnlaget for Den anglikanske kirkes troslære.
| De Trettini artikler er et sett doktrinære formuleringer innført i Den engelske kirke i det 16. århundre for å definere kirkens syn på tidens religiøse kontroverser. Artiklene utgjør en viktig del av grunnlaget for Den anglikanske kirkes troslære.
== Historie ==
De~ første forsøkene på å definere den anglikanske troslære var De ti artikler i 1536, The Institution of the Christian Man i 1537, De seks artikler i 1539, Kongens bok i 1543 og De førtito artikler i 1553.
I 1563 bestemte et kirkemøte å samle deler av dette i den første utgaven av de Trettini artikler. Nr. 29, om de som ikke praktiserte nattverd ble fjernet før publikasjon, antagelig for ikke å utelukke samtaler med lutherske fyrster i Tyskland. En innledning til nr. 20, om kirkens rett til å bestemme over ritualer og seremonier, ble også lagt til. Det ser ut til at begge endringene kan skyldes intervensjon fra dronning Elisabeth I personlig.
== Innhold ==
Artiklene er ikke en formulering av den kristne tro i form av en trosbekjennelse, men en oppsummering av dogmatiske definisjoner som berører stridsspørsmål i reformasjonstiden. De er ikke direkte vage, men er heller ikke på noen måte stramme formuleringer, og er derfor åpne for tolkning. Dette ser ut til å ha vært gjort med vilje, for å finne fram til en formulering av troslæren som kunne aksepteres av alle fløyer i Den engelske kirke.
Formuleringene retter seg spesielt inn mot å avgrense det anglikanske standpunkt i forhold til katolsk, kalvinistisk og anabaptistisk lære. Et typiske eksempel er nr. 28, som avviser både den katolske transsubstansiasjonslæren og Zwinglis nattverdsdoktrine, og samtidig er åpen både for realpresens og resepsjonisme.
Monarkens og sivile myndigheters rolle i kirken blir definert i artiklene.
== Artiklenes rolle i kirken ==
Det har aldri vært påkrevet av legfolk at de bekjenner seg til artiklene, men for kleresiet er de bindende. Inntil 19. århundre måtte også akademikere ved universitetene i Oxford og Cambridge bekjenne seg til artiklene. Siden 1975 har det bare blitt krevd at klerikerne anerkjenner artiklene som et av de historiske formularer som definerer Den anglikanske kirkes forståelse av Bibelen og andre trosbekjennelser.
Forskjellige særkirker i den anglikanske kommunion har innført reviderte versjoner av artiklene. | De Trettini artikler er et sett doktrinære formuleringer innført i Den engelske kirke i det 16. århundre for å definere kirkens syn på tidens religiøse kontroverser. | 10,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ultralyd | 2023-02-04 | Ultralyd | ['Kategori:Akustikk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisin', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Zoologi'] | Ultralyd er lydbølger med en frekvens som er høyere enn menneskets øre kan oppfatte. Den nedre grense for ultralyd settes ofte til 20 kilohertz (1 kHz = 1000 Hz), men også 15 kHz forekommer som nedre grense. Det hørbare lydspektrum er ingen presis størrelse. Barn kan gjerne høre høyere frekvenser enn voksne, da evnen til å høre høyfrekvent lyd pleier å avta med alderen. Grensene for hørbare frekvenser avhenger også av lydstyrken, og grensene tøyes noe hvis lyden er sterk. I tillegg finnes store variasjoner også innen samme aldersgruppe. Siden bølgelengden er omvendt proporsjonal med frekvensen, er ultralyd mer kortbølget enn annen lyd. Den dempes derfor tilsvarende mer. Mange lydkilder – både menneskeskapte og andre – lager ultralyd sammen med hørbar lyd og infralyd.
Mange pattedyr og insekter kan oppfatte – ofte også frembringe – ultralyd. Ultralyd brukes bl.a. innen tekniske fag og innen medisin. Den produseres med ultralyd-generatorer, ofte med frekvenser i MHz-området (1 Megahertz = 1 mill. Hz).
| Ultralyd er lydbølger med en frekvens som er høyere enn menneskets øre kan oppfatte. Den nedre grense for ultralyd settes ofte til 20 kilohertz (1 kHz = 1000 Hz), men også 15 kHz forekommer som nedre grense. Det hørbare lydspektrum er ingen presis størrelse. Barn kan gjerne høre høyere frekvenser enn voksne, da evnen til å høre høyfrekvent lyd pleier å avta med alderen. Grensene for hørbare frekvenser avhenger også av lydstyrken, og grensene tøyes noe hvis lyden er sterk. I tillegg finnes store variasjoner også innen samme aldersgruppe. Siden bølgelengden er omvendt proporsjonal med frekvensen, er ultralyd mer kortbølget enn annen lyd. Den dempes derfor tilsvarende mer. Mange lydkilder – både menneskeskapte og andre – lager ultralyd sammen med hørbar lyd og infralyd.
Mange pattedyr og insekter kan oppfatte – ofte også frembringe – ultralyd. Ultralyd brukes bl.a. innen tekniske fag og innen medisin. Den produseres med ultralyd-generatorer, ofte med frekvenser i MHz-området (1 Megahertz = 1 mill. Hz).
== Medisinsk bruk ==
Grovt sett kan man dele medisinsk bruk av ultralyd i tre:
Diagnostisk.
Terapeutisk med middels energiinhold, for eksempel for å varme opp muskler.
Terapeutisk med høyt energiinnhold (høy-intensitets fokusert ultralyd), for eksempel for å fjerne tannstein, knuse nyrestein eller å behandle (med såkalt MR veiledet HIFU) hjernelidelser, som for eksempel essensiell tremor med flere.
=== Diagnostikk ===
Ultralyd ble først brukt diagnostisk for å se på hjertet; ekkokardiografi . Ultralyd brukes også for å se annet vev, indre organer, ledd, de store blodkar, innen nevrologien og for å se på foster under graviditet.
Ultralyd for diagnostikk er basert på lydbølger i området 1 til 15 MHz som sendes og mottas av en transducer. Signalene gjøres deretter fortløpende om til bilder, kurver eller lydsignaler.
Ultralyddiagnostikk skiller seg fra de fleste andre former for bildedannende diagnostiske undersøkelser ved at kvaliteten er sterkt avhengig av vedkommende som innhenter dataene, undersøkelsen er operatøravhengig. I Norge utføres ultralydundersøkelser som oftest av radiologer og andre leger, radiograf. Svangerskapsultralyd foretas også av jordmødre. Ved mange norske sykehus utføres det også ekkokardiografi av spesielt opplært personale, oftest kalt ekkoteknikere.
Leger får sin opplæring i ultralyddiagnostikk som en del av sin spesialisering. Jordmødre har et videreutdanningstilbud i ultralyd ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i samarbeid med Nasjonalt senter for fostermedisin . Ekkoteknikere kan få sin utdanning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet sin Videreutdanning i ultralyd av hjerte og kar som påbygging til sin helsefaglige grunnutdanning. Det som er spesielt ved ultralyd er at noe av tolkningen foregår mens undersøkelsen pågår. Dette til forskjell fra andre billed-diagnostiske metoder hvor bilder tolkes i ettertid. All tolkning avhenger av den som tolker og krever spesialkompetanse.
== Annen bruk av ultralyd ==
Også utenom medisin har ultralyd fått en rekke anvendelser – selv om voksne mennesker normalt ikke kan høre ultralyd, av og til nettopp derfor. Noen eksempler:
Sonar (ekkolokalisering).
Måling av tykkelse av materialer eller påvisning av defekter i disse.
Vaskemaskiner.
Skremme vekk mus og insekter ved hjelp av ultralyd-generatorer. Metoden kan kanskje virke i noen tilfeller, men ikke i alle, og virkningene er omdiskutert.
Få barn og ungdom vekk fra områdene rundt butikker og andre steder hvor en ikke ønsker at de skal oppholde seg. Til dette brukes et apparat kalt «Mosquito Alarm», som genererer en tone på 17,4 kHz. Unge finner lyden ubehagelig, mens voksne normalt ikke hører den. Metoden er kritisert – dels av menneskerettshensyn, dels fordi lyden også er ubehagelig for f.eks. småbarn.
Lokke på hunder med ultralyd-hundefløyter. Slike har også vært brukt til å gi inntrykk av «telepatisk» kontakt mellom barn. Barn kan kommunisere ved hjelp av slike fløyter, mens voksne (iallfall de fleste over 40) ikke hører dem. Ved noen forsøk i regi av parapsykologen Samuel Soal (1899–1975) klarte to gutter fra Wales tilsynelatende å kommunisere ved hjelp av telepati. Tryllekunstneren Jack Salvin var til stede og fant ingen tegn til fusk. Da den britiske psykolog professor C.E.M.Hansel ble kjent med forsøket, mente han imidlertid at guttene kunne ha brukt slike fløyter, skjult på kroppen. Ved hjelp av to jenter på ni og ti år demonstrerte han at metoden fungerte utmerket..
== Ultralyd hos dyr ==
Mange pattedyr kan høre betydelig høyere frekvenser enn mennesker. Ulike kilder oppgir ofte noe forskjellige grenser. Som hos mennesker utvides det hørbare lydspektrum i begge ender hvis lyden er sterk, og som hos mennesker finnes store individuelle variasjoner hos samme art. Således er øvre grense omtrent som følger: Hunder 45 kHz, katter 64 kHz, mus 91 kHz, flaggermus 110 kHz, og hvithval 123 kHz. Bl.a. flaggermus, tannhvaler og spissmus bruker ekkolokalisering med ultralyd for å navigere. Hos insekter er evnen til å høre (og i noen tilfeller frembringe) ultralyd i området 20–100 kHz utviklet uavhengig av hverandre en rekke ganger. Ofte kan de dermed høre – og unngå – jagende flaggermus.
Hos mange arter brukes ultralyd til kommunikasjon mellom individene, f.eks. mellom kjønnene. Flaggermus har lenge vært kjent for å bruke ultralyd for å navigere og å finne byttedyr i mørket. Mange nattaktive insekter kan oppfatte denne ultralyden. De kan dermed forsøke å unngå flaggermusene, f.eks. ved å forsøke å fly vekk fra dem eller slippe seg rett ned (selv om de derved risikere å havne i vannet eller i et edderkoppnett. Bjørnespinnere kan selv sende ut ultralyd som signaliserer at de er uspiselige, eller forvirrer flaggermusene. Også blant knelere, sirisser, løvgresshopper, gulløyne m.fl. finnes arter som kan oppfatte og i noen tilfeller frembringe ultralyd.
== Se også ==
infralyd – lyd med en frekvens som er lavere enn menneskets øre kan oppfatte
3D ultralyd
Ultralyd - ID
== Referanser ==
== Kilder ==
Toreno 1976: Søkelys på det overnaturlige. J.W.C.Cappelens Forlag. ISBN 82-02-03530-9. | Ultralyd er lydbølger med en frekvens som er høyere enn menneskets øre kan oppfatte. Den nedre grense for ultralyd settes ofte til 20 kilohertz (1 kHz = 1000 Hz)https://sml. | 10,397 |
null | 2023-02-04 | Normisjon | null | null | null | Normisjon er en evangelisk luthersk misjonsorganisasjon som organiserer over 70 000 personer over hele Norge, inkludert medlemmene i Acta – barn og unge i Normisjon. I de fleste storbyene har Normisjon egne menighetsfellesskap. | 10,398 |
null | 2023-02-04 | Dødehavet | null | null | null | | bilde = Dead_Sea_by_David_Shankbone.jpg | 10,399 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.