url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1952 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1952 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Finland', 'Kategori:Sommer-OL 1952', 'Kategori:Sport i Finland i 1952', 'Kategori:Sport i Helsingfors'] | Sommer-OL 1952 ble avholdt i Helsingfors i Finland. USA ble beste nasjon på den uoffisielle medaljestatistikken, mens Norge tok tre gullmedaljer.
| Sommer-OL 1952 ble avholdt i Helsingfors i Finland. USA ble beste nasjon på den uoffisielle medaljestatistikken, mens Norge tok tre gullmedaljer.
== Valg av vertsby ==
Helsingfors ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 41. sesjon i Stockholm i Sverige 21. juni 1947.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sommer-OL 1952 Arkivert 6. september 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | | antall nasjoner=69 | 10,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litosf%C3%A6re | 2023-02-04 | Litosfære | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Platetektonikk'] | Litosfære («steinete sfære», fra gresk λίθος (lithos), «stein») er det faste, ytterste laget på en steinete planet. På Jorden inkluderer litosfæren jordskorpen og det øvre laget av mantelen som er forbundet tvers over Mohorovicics diskontinuitetsflate. Den såkalte Moho-linjen deler litosfæren i to: Jordskorpe og øverste del av øvre mantel. Ved overgangen til den dypereliggende astenosfæren øker litosfærens temperatur på 1 250°C brått til 1 450°C i astenosfæren. Astenosfæren som er det svakere, varmere og dypere laget av den øvre mantelen.
Litosfærens tykkelse er variabel på ulike steder, og øker over tid, noe som er forårsaket av at jordens konveksjonssystem kjøler jordskorpen, og at dette da ledes nedover. Litosfæren er også oppdelt i tektoniske plater, som beveger seg uavhengig av og langs hverandre. Disse bevegelsene av litosfæriske plater kalles platetektonikk.
| Litosfære («steinete sfære», fra gresk λίθος (lithos), «stein») er det faste, ytterste laget på en steinete planet. På Jorden inkluderer litosfæren jordskorpen og det øvre laget av mantelen som er forbundet tvers over Mohorovicics diskontinuitetsflate. Den såkalte Moho-linjen deler litosfæren i to: Jordskorpe og øverste del av øvre mantel. Ved overgangen til den dypereliggende astenosfæren øker litosfærens temperatur på 1 250°C brått til 1 450°C i astenosfæren. Astenosfæren som er det svakere, varmere og dypere laget av den øvre mantelen.
Litosfærens tykkelse er variabel på ulike steder, og øker over tid, noe som er forårsaket av at jordens konveksjonssystem kjøler jordskorpen, og at dette da ledes nedover. Litosfæren er også oppdelt i tektoniske plater, som beveger seg uavhengig av og langs hverandre. Disse bevegelsene av litosfæriske plater kalles platetektonikk.
== Historie ==
Modellen om litosfæren som jordens sterke, ytre lag, ble utviklet av Barrell, som skrev en rekke artikler som introduserte modellen. Modellen var basert på tilstedeværelsen av betydelige mengder gravitasjonsavvik over kontinentalskorpen, hvorav han avledet at det måtte finnes et sterkt øvre lag (som han kalte litosfæren) over et svakere lag som var flytende (som han kalte astenosfæren). Disse idéene ble bygget videre på av Daly (1940) og har hatt bred aksept blant geologer og geofysikere. På tross av at disse idéene om litosfæren og astenosfæren ble utviklet lenge før platetektonisk teori ble lansert på 1960-tallet, er modellen om en sterk litosfære som hviler på en svakre astenosfære, av vesentlig betydning for den teorien.
== Kontinental- og oseanisk litosfære ==
Oppdelingen av jordens ytre lag i litosfære og astenosfære må ikke forveksles med den kjemiske fordelingen av jordens ytre del i mantel og jordskorpe. Hele jordskorpen er en del av litosfæren, men litosfæren rommer generelt sett mer mantel enn jordskorpe.
Det finnes to typer litosfærer:
Oseanisk litosfære, som er forbundet med oseanisk jordskorpe
Kontinental litosfære, som er forbundet med kontinental jordskorpeDen oseaniske litosfæren er typisk 50–100 km tykk (men under den midt-oseaniske rygg er den ikke noe tykkere enn den oseaniske jordskorpen), mens den kontinentale litosfæren er rundt 150 km i tykkelse, og består av rundt 50 km med jordskorpe og 100 km eller mer av den øverste mantelen. Oseanisk litosfære består i hovedsak av mafisk skorpe og ultramafisk mantel, og har høyere tetthet enn den kontinentale litosfæren, der mantelen i hovedsak er forbundet med en skorpe av felsiske bergarter. Skorpen skiller seg fra den øvre mantelen gjennom endringen i den kjemiske sammensetningen som skjer i moho diskontinuitetsflaten. Den oseaniske skorpen tykner over tid og beveger seg bort fra den midt-oseaniske rygg. Denne fortykningen skjer gjennom «ledende kjøling» , som omgjør varm astenosfære til litosfærisk mantel, og forårsaker fortykningen av litosfæren over tid. Oseanisk litosfære har en lavere tetthet enn astenosfæren i noen få titalls millioner år, men tettheten i litosfæren blir etter hvert høyere enn for astenosfæren. Gravitasjonsustabiliteten til moden oseanisk litosfære har den effekten ved subduksjonssonen at den oseaniske litosfæren alltid synker ned under den dominerende litosfæren, som kan være både oseanisk og kontinental. Ny oseanisk litosfære blir stadig skapt ved midt-oseaniske rygger, og blir resirkulert tilbake til mantelen ved subduksjonssonene. Som et resultat av dette er oseanisk litosfære mye yngre enn kontinental litosfære. Den eldste oseaniske litosfæren er rundt 170 million år gammel, mens deler av den kontinentale litosfæren er flere milliarder år gammel.
En annen karakteristisk egenskap ved litosfæren er dens flyteegenskaper. Under innflytelsen av lavintensitets-, langtidsspenningen som driver platetektoniske bevegelser, reagerer litosfæren i all vesentlighet som et rigid skall, og på det viset omformes den hovedsakelig gjennom skjørhetsbrudd. Til motsetning så omformes astenosfæren gjennom varmepåvirkning og tilpasser seg til spenninger ved hjelp av plastisk deformasjon.
Geofysikere kan studere den subkontinentale mantelens karakter ved å undersøke mantelxenolitt som har blitt brakt opp i kimberlitt og andre vulkanske lederør.
== Se også ==
Biosfære
Atmosfære
Astenosfære
Platetektonikk
== Kilder ==
Earth's Crust, Lithosphere and Asthenosphere (en)
Crust and Lithosphere (en)
Barrell, J. 1914a The strength of the Earth's crust. Journal of Geology.22, 425-433. (en)
Barrell, J. 1914b The strength of the Earth's crust. Journal of Geology 22, 441-468. (en)
Barrell, J. 1914c The strength of the Earth's crust. Journal of Geology 22, 655-683. (en)
Daly, R. 1940 Strength and structure of the Earth. New York: Prentice-Hall. (en)
Stanley Chernicoff and Donna Whitney. Geology. An Introduction to Physical Geology, 4th ed., Pearson 2007 (en) | [indre.png|thumb|280px|Tverrsnitt av jordens indre. | 10,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_III_av_Sachsen | 2023-02-04 | Fredrik III av Sachsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1525', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1463', 'Kategori:Huset Wettin', 'Kategori:Kurfyrster', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Grimma', 'Kategori:Personer fra Torgau', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Regenter av Sachsen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fredrik III av Sachsen var en kurfyrste av Sachsen i nåværende Tyskland, også kalt for Fredrik den vise (tysk Friedrich der Weise, født 17. januar 1463 i Torgau i Tyskland, død 5. mai 1525 i Lochau). Fredrik III huskes blant annet for at han holdt en beskyttende hånd over Martin Luther.
| Fredrik III av Sachsen var en kurfyrste av Sachsen i nåværende Tyskland, også kalt for Fredrik den vise (tysk Friedrich der Weise, født 17. januar 1463 i Torgau i Tyskland, død 5. mai 1525 i Lochau). Fredrik III huskes blant annet for at han holdt en beskyttende hånd over Martin Luther.
== Liv og virke ==
Da hans far kurfyrst Ernst døde i 1486, overtok Fredrik kurverdigheten for valgkretsen Obersachsen, og regjerte de øvrige ernestinske arvelandene sammen med sin bror Johann den Bestandige. Fredrik fikk sin første skolegang ved fyrsteskolen i Grimma og fikk allerede der en særlig forkjærlighet for augustinereremittenes orden. Det var et blomstrende augustinerkloster nettopp i Grimma.
Fredrik gikk hver dag i kirken og deltok i messen, og reiste som from katolikk på pilegrimsferd til Palestina i 1493. Han var ivrig opptatt av å utvide sin relikviesamling, som mellom 1509 og 1520 økte fra 5 005 til 19 013 partikler.I 1502 opprettet Fredrik universitetet i Wittenberg, og gikk i 1512 med på Johann von Staupitz' bønn om å dekke kostnadene knyttet til augustinereremitten Martin Luthers promosjon til doktor i teologi. Von Staupitz måtte til gjengjeld love at «Martinus» skulle overta på livstid ansvaret for undervisningen i «Biblia» (bibelteologi) ved det teologiske fakultetet i Wittenberg.
Fredrik, som aldri noensinne vekslet ett ord med Luther, formidlet ikke desto mindre mellom ham og pave Leo X etter at avlatsstriden var brutt ut høsten 1517. Da paven den 23. august 1518 krevde at Fredrik skulle sende Luther til Roma for å svare for seg, fikk Fredrik ved personlig kontakt med kardinal Thomas Cajetan i fuggernes hus i Augsburg utvirket at Luther skulle svare for seg i Augsburg i stedet for å reise til Roma. Møtet mellom Cajetan og Luther fant sted i Augsburg i perioden 12. til 14. oktober 1518, i forbindelse med riksdagens møte i Augsburg. Deretter flyktet Luther fra Augsburg. Da Cajetan den 25. oktober bad kurfyrsten om å utlevere Luther til Roma, avslo Fredrik.I januar 1519 overbrakte den pavelige utsending Karl von Miltitz den pavelige gyldne rose til kurfyrst Fredrik, og forsøkte å få ham til å overlevere Luther. Rosen var i og for seg ikke ment som en bestikkelse med dette for øye, den var en pavelig æresbevisning som Fredrik selv i en tid hadde arbeidet for å få. Men von Miltitz, som ved samme anledning opphevet de kanoniske rettighetsinnskrenkelsene som lå over Fredriks to uekte døtre med Anna von Molsdorf, forsøkte likevel å innhente utleveringen av Luther som en gjenytelse.Etter keiser Maximilian Is død i 1519 ble kurfyrst Fredrik riksvikar. Han var selv en sterk kandidat til å bli valgt til ny tysk-romersk keiser, men var selv med på å avstyre det og tilrettelegge for at man i stedet valgte Karl V til ny keiser.Hans innflytelse i den kurfyrstelige og keiserlige kurie var hovedgrunnen til at den nye keiser ved riksdagen i Worms i 1521 ikke umiddelbart fulgte opp pave Leo Xs bannlysning den 3. januar 1521 av Martin Luther, men innkalte Luther til Worms for at han der skulle bli avhørt av sakkyndige. Etter at Luther la ut på hjemreisen fra Worms, fingerte kurfyrsten et overfall i Thüringen, og fikk Luther "bortført" til en av sine borger der, Wartburg.
Fredrik den Vise var dermed med på å tilrettelegge for den lutherske reformasjon. Meningene er noe delte om Fredriks motiver for sin handlemåte. Den lutherske historikeren Theodor Kolde mener at Fredrik egentlig bare ønsket å hegne om sitt universitet i Wittenberg og om dets mest berømte professor. Men den lutherske historiker Paul Kalkoff hevder at Fredrik ble en overbevist tilhenger av den lutherske lære.Den som formidlet kontakten mellom Luther og kurfyrsten, var Fredriks hoffkapellan Georg Spalatin. Det heter at Fredrik på dødsleiet lot Spalatin gi ham nattverden under begge skikkelser, og at dette innebar en åpen bekjennelse av og tilslutning til den nye trosretningen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Heinrich Theodor Flathe: «Friedrich III. der Weise». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 7, Duncker & Humblot, Leipzig 1877, s. 779–781..
Richard Friedenthal: Luther, Sein Leben und seine Zeit. München 1967.
Bruno Gebhardt: Handbuch der Deutschen Geschichte. Band 2, Stuttgart 1960.
Johannes Hofsommer: Friedrich der Weise und die Reformation. Norderstedt 2008, ISBN 978-3-640-12620-0.
Klaus Kühnel: Friedrich der Weise, Kurfürst von Sachsen. Eine Biographie. Wittenberg 2004, ISBN 3-933028-81-7.
Ingetraut Ludolphy: Friedrich der Weise, Kurfürst von Sachsen. 1463–1525. Göttingen 1984, ISBN 3-525-55392-7.
(de) Friedrich Hermann Schubert: «Friedrich III. der Weise.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 5, Duncker & Humblot, Berlin 1961, ISBN 3-428-00186-9, s. 568–572 (digitalisering).
Dirk Syndram, Yvonne Fritz, Doreen Zerbe, Staatliche Kunstsammlungen (Hrsg.): Kurfürst Friedrich der Weise von Sachsen (1463-1525) Sandstein Verlag, Dresden 2014 ISBN 978-3-95498-101-4
Max Moritz Tutzschmann: Friedrich der Weise, Kurfürst von Sachsen: ein Lebensbild aus dem Zeitalter der Reformation. Gebhardt, Grimma 1848. (Digitalisat)
Manfred Schulze: Friedrich der Weise. Politik und Reformation. In: Athina Lexutt, Wolfgang Matz (Hrsg.): Relationen. Studien zum Übergang vom Spätmittelalter zur Reformation (Arbeiten zur Historischen und Systematischen Theologie, 1). Münster 2000, S. 335–355.
Lutz Mohr: Von der Christianisierung bis zur Reformation. Triptychon von Eckhard Buchholz zur "Luther-Dekade" komplett. In: Die Pommersche Zeitung, Jahrg. 64, Folge 5 vom 1. Februar 2014, S. 1-2
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Friedrich der Weise, Kurfürst von Sachsen» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 128–129. | Fredrik III av Sachsen var en kurfyrste av Sachsen i nåværende Tyskland, også kalt for Fredrik den vise (tysk Friedrich der Weise, født 17. januar 1463 i Torgau i Tyskland, død 5. | 10,402 |
null | 2023-02-04 | Krimkrigen | null | null | null | Det osmanske rike Det britiske imperiet Frankrike Kongedømmet Sardinia Hertugdømmet Nassau | 10,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elbrus | 2023-02-04 | Elbrus | ['Kategori:42°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fjell i Kabardino-Balkaria', 'Kategori:Fjell i Karatsjajevo-Tsjerkessia', 'Kategori:Fjell over 5000 meter', 'Kategori:Kaukasus', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vulkaner i Russland'] | Elbrus er en sovende stratovulkan i Kaukasus-fjellene i Russland. Elbrus har tre topper, Øst-Elbrus (5 621 moh.), Vest-Elbrus (5 642 moh.) og Sørvest-Elbrus (5 600 moh.). Fjellet ligger ikke langt fra grensen til Georgia.
Det finnes forskjellige konvensjoner om hvor grensen mellom Europa og Asia går. Elbrus blir derfor tilordnet Europa eller Asia avhengig av hvilken konvensjon som blir lagt til grunn. Ingen av disse konvensjonene er offisielle. Dersom Elbrus blir sett som europeisk, er det Europas høyeste fjell, og går dermed inn blant The Seven Summits.
| Elbrus er en sovende stratovulkan i Kaukasus-fjellene i Russland. Elbrus har tre topper, Øst-Elbrus (5 621 moh.), Vest-Elbrus (5 642 moh.) og Sørvest-Elbrus (5 600 moh.). Fjellet ligger ikke langt fra grensen til Georgia.
Det finnes forskjellige konvensjoner om hvor grensen mellom Europa og Asia går. Elbrus blir derfor tilordnet Europa eller Asia avhengig av hvilken konvensjon som blir lagt til grunn. Ingen av disse konvensjonene er offisielle. Dersom Elbrus blir sett som europeisk, er det Europas høyeste fjell, og går dermed inn blant The Seven Summits.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Elbrus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | fjellrekke = Store Kaukasus | 10,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin-Luther-Universit%C3%A4t_Halle-Wittenberg | 2023-02-04 | Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Etableringer i 1502', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Tyskland', 'Kategori:Utdanning i Sachsen-Anhalt', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1500-årene'] | Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg (MLU) er oppstått fra to universiteter.
Det ene ble grunnlagt i 1502 i Wittenberg, se universitetet i Wittenberg.
Det andre ble grunnlagt i 1694 i Halle.
Universitetene ble forent i 1817, og fikk sitt nåværende navn 10. november 1933.
| Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg (MLU) er oppstått fra to universiteter.
Det ene ble grunnlagt i 1502 i Wittenberg, se universitetet i Wittenberg.
Det andre ble grunnlagt i 1694 i Halle.
Universitetene ble forent i 1817, og fikk sitt nåværende navn 10. november 1933.
== Fakulteter ==
Teologi – Theologische Fakultät
Jus – Juristische Fakultät
Økonomi – Wirtschaftswissenschaftliche Fakultät
Medisin – Medizinische Fakultät
Landbruk – Landwirtschaftliche Fakultät
Filosofi – Philosophische Fakultät
Matematikk, naturvitenskapelig og teknikk – Mathematisch-naturwissenschaftlich-technische Fakultät
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Universität Halle (Saale) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | ansatte = | 10,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guadeloupe | 2023-02-04 | Guadeloupe | ['Kategori:16°N', 'Kategori:61°V', 'Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Guadeloupe', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Veldig store stubber'] | Guadeloupe er en fransk region i Karibia. Regionen består av en øygruppe mellom Atlanterhavet og Det karibiske hav, og den er en del av De små Antiller.
Guadeloupe ligger mellom Dominica i sør og Montserrat, Antigua og Barbuda i nord. Øygruppen består av de to hovedøyene Basse-Terre og Grande-Terre, samt La Désirade, Marie-Galante og Les Saintes øst og sør for hovedøyene. Sett ovenfra minner de to største øyene om vingene på en sommerfugl, og øyene blir derfor også kalt «Le Papillon».
Øygruppen Guadeloupe har totalt et areal på 1 628 km².
Guadeloupe er et oversjøisk departement i Frankrike og en av Frankrikes 26 regioner. Guadaloupe er dermed også en del av EU, og valutaen er euro. Regionen er derimot ikke dekket av Schengen-avtalen. Øya Saint-Barthélemy og den franske delen av Saint-Martin var deler av departementet Guadeloupe inntil de ble skilt ut i 2007.
Guadeloupe hadde 394 110 innbyggere i 2016. Hovedstaden er Basse-Terre, som ikke må forveksles med øya Basse-Terre eller Basseterre på St. Kitts.
Øygruppen har vært under fransk styre siden 1674, med korte avbrudd. En kort periode fra 1813 til 1814 var øya Guadeloupe svensk.
| Guadeloupe er en fransk region i Karibia. Regionen består av en øygruppe mellom Atlanterhavet og Det karibiske hav, og den er en del av De små Antiller.
Guadeloupe ligger mellom Dominica i sør og Montserrat, Antigua og Barbuda i nord. Øygruppen består av de to hovedøyene Basse-Terre og Grande-Terre, samt La Désirade, Marie-Galante og Les Saintes øst og sør for hovedøyene. Sett ovenfra minner de to største øyene om vingene på en sommerfugl, og øyene blir derfor også kalt «Le Papillon».
Øygruppen Guadeloupe har totalt et areal på 1 628 km².
Guadeloupe er et oversjøisk departement i Frankrike og en av Frankrikes 26 regioner. Guadaloupe er dermed også en del av EU, og valutaen er euro. Regionen er derimot ikke dekket av Schengen-avtalen. Øya Saint-Barthélemy og den franske delen av Saint-Martin var deler av departementet Guadeloupe inntil de ble skilt ut i 2007.
Guadeloupe hadde 394 110 innbyggere i 2016. Hovedstaden er Basse-Terre, som ikke må forveksles med øya Basse-Terre eller Basseterre på St. Kitts.
Øygruppen har vært under fransk styre siden 1674, med korte avbrudd. En kort periode fra 1813 til 1814 var øya Guadeloupe svensk.
== Geografi ==
Øygruppen er en del av De små Antiller, og er som disse bygd opp av vulkansk materiale og koraller. Nord for de to største øyene er det store områder med mangroveskog. Øygruppen består av flere bebodde øyer og noen mindre ubebodde:
Basse-Terre er den største øya, som for det vesentligste består av vulkansk materiale, og som har en aktiv vulkan (La Soufrière). Høyeste punkt er 1467 moh. Store deler av øya har tropisk regnskog. Store deler av regnskogen er naturreservat. Den nordøstre del av øya har lavland med større sukkerplantasjer. Flateinnholdet er ca. 841,5 km², og antall innbyggere 172 693 (1999). Her ligger også hovedstaden (det administrative senteret) Basse-Terre med 44 864 innbyggere (1999). Øya er administrativt inndelt i 16 kommuner.
Grande-Terre er adskilt fra Basse-Terre av en smal kanal. Hele øya er lavland med godt landbruksareal. Flateinnholdet er ca. 595 km², og antall innbyggere 196 767 (1999). Største by og øygruppens økonomiske sentrum er Pointe-à-Pitre. Med omkringliggende områder teller byen 171 773 innbyggere (1999), men bare 20 948 bor innenfor kommunegrensen. 3 km. nord for sentrum ligger øygruppens hovedflyplass (IATA-code:PTP). Øya er administrativt inndelt i 10 kommuner.
Marie-Galante ligger ca. 25 km syd for Grand-Terre. Øya består av bare lavland, og på grunn av sin form ble den kalt for «La Grande galette» (den store pannekaken). Flateinnholdet er ca. 157 km². og antall innbyggere 12 488 (1999). Største by er Grand-Bourg med 5 707 innbyggere (2006). Høyeste punkt er ca. 100 moh. På nesten hele øya blir det dyrket sukkerrør, som i det vesentligste blir brukt til produksjon av rom. På øya var det tidligere nesten 200 vindmøller. Øya er administrativt inndelt i 3 kommuner.
La Désirade ligger ca. 7 km. øst for østspissen av Grande-Terre. Øya er ca. 10 km. lang og ca. 2,5 km. bred (20,6 km²) og har 1 620 innbyggere (1999). Administrativt består øya av én kommune, som også omfatter de mindre, ubebodde øyene Petite-Terre.
Les Saintes er en øygruppe som ligger ca. 10 km. syd for Basse-Terre. Øyene har vulkansk opprinnelse. Samlet areal er 12,8 km². Bare to av øyene er bebodd, og samlet innbyggertall er 2 883 (2005). På øyene ligger festningsverket Fort Napoléon des Saintes.
Îles de la Petite-Terre er en liten øygruppe beliggende ca. 12 km. sydøst for østspissen av Grand-Terre. Øygruppen er ubebodd og er i sin helhet et naturreservat.
== Historie ==
Cristoffer Columbus var den første europeer som gikk i land på Guadeloupe, da han på sin andre sjøreise i november 1493 landet like syd for Capesterre på østsiden av Basse-Terre for å lete etter ferskvann. Han reiste imidlertid videre uten å la noen bli igjen på øya. Han ga øya navnet Santa Maria de Guadelupe de Extremadura.
I 1635 etablerte et fransk selskap seg på øya, og i 1674 ble øygruppen annektert av det franske kongedømmet.
I løpet av det neste hundreåret ble øygruppen angrepet og delvis hærtatt flere ganger av britiske styrker, som hadde kontrollen fra 1759 til 1763, men det franske herredømmet fortsatte.
I forbindelse med den franske revolusjonen gjorde overklassen på Guadeloupe opprør i 1790 og krevde uavhengighet fra Frankrike. Det brøt ut kamper mellom rojalister og republikanere, og en tredjedel av byen Pointe-à-Pitre ble ødelagt av brann. Rojalistene seiret og proklamerte øygruppen uavhengig i 1791.
I 1793 begynte et slaveopprør som førte til at overklassen ba britene om å okkupere øygruppen.
Britene hadde kontroll over øygruppen fra 21. april til 2. juni 1794. Da tok Frankrike tilbake kontrollen under ledelse av Victor Hugues, som var den første til å forby slaveri ved en proklamasjon senere samme år. Hugues fungerte som kommissær fra 1794 til 1798. Arbeiderne gjorde imidlertid opprør mot sukkerplantasjeeierne, og dette førte til at Napoleon sendte tropper til øygruppen for å bekjempe opprøret og gjeninnføre slaveriet. Den 20. mai 1802 ble slaveriet gjeninnført. En gruppe på 300 opprørere under ledelse av Louis Delgrès begikk selvmord ved Matouba i dalsidene syd for vulkanen La Soufrière da de innså at slaget var tapt. Det er anslått at ca. 10 000 mennesker mistet livet i forbindelse med opprøret og gjeninnføringen av slaveriet. En av de dødsdømte var La Mulâtresse Solitude.
4. februar 1810 erobret britene øygruppen under Napoleonskrigen, og ved den anglo-svenske alliansen av 3. mars 1813 ble den overlatt til Sverige, som fra 1784 hadde annektert øya Saint-Barthélemy i området. Ved Paris-avtalen den 30. mai 1814 ble øygruppen solgt til Frankrike for 24 millioner franc, et beløp som umiddelbart ble brukt til betaling av den svenske statsgjelden, mens de forventede rentene av beløpet ble avsatt til et eget fond (Guadeloupefondet). Svenskene beholdt imidlertid øya Saint-Barthélemy fram til 1878.
Slaveriet fortsatte etter 1814, men det var stadig mindre opprør, og slaveriet ble avskaffet for alle franske kolonier ved «Décret d'abolition de l'esclavage» av 27. april 1848 og erstattet av arbeidskontrakter. Mange av de opprinnelige slavene på Guadeloupe ville imidlertid ikke fortsette som arbeidere for plantasjeeierne, men etablerte seg ute i distriktene. Dette førte til innvandring, og mellom 1854 og 1889 kom ca. 42 000 personer fra India til Guadeloupe.
Ved lov av 19. mars 1946 fikk Guadeloupe status endret fra fransk koloni til fransk departement (DOM).
== Demografi ==
Historiske folketellinger:
1802 – 102 989 slaver + ? frie personer.
1808 – 122 895 slaver + ? frie personer.
1845 – 129 109 personer, hvorav 87 758 slaver.
1879 – 174 231 personer.
1995 – 417 000 personer.
2003 – 440 000 personer.
2016 – 394 110 personer.
=== Etnisitet ===
I henhold til CIA-factbook for 2006 består befolkningen av:
Farvede, mulatter – 69%
Indere og tamiler – 15%
Hvite – 10%
Syrere og libanesere – 4%
Kinesere, andre – 2%
=== Religion ===
Romersk-katolske – 91%
Protestanter – 5%
Hinduer, afrikansk – 4%
Jehovas vitner – 2%
== Økonomi ==
== Se også ==
Kommuner i departementet Guadeloupe
Kvinnenavnet Guadalupe
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Guadeloupe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Guadeloupe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Webcam direkte mot La Souffrière | Guadeloupe er en fransk region i Karibia. Regionen består av en øygruppe mellom Atlanterhavet og Det karibiske hav, og den er en del av De små Antiller. | 10,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1956 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1956 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Vinter-OL 1956'] | Vinter-OL 1956 var de 7. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 26. januar til 5. februar 1956 i Cortina d'Ampezzo i Italia. Sovjetunionen deltok for første gang i vinter-OL og ble beste nasjon med syv gullmedaljer. Norge gjorde den svakeste prestasjonen i vinter-OL til da, og hadde bare med seg to gullmedaljer hjem. Hallgeir Brenden forsvarte sitt gull på 15 km langrenn fra 1952, og Sverre Stenersen vant kombinert.
| Vinter-OL 1956 var de 7. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 26. januar til 5. februar 1956 i Cortina d'Ampezzo i Italia. Sovjetunionen deltok for første gang i vinter-OL og ble beste nasjon med syv gullmedaljer. Norge gjorde den svakeste prestasjonen i vinter-OL til da, og hadde bare med seg to gullmedaljer hjem. Hallgeir Brenden forsvarte sitt gull på 15 km langrenn fra 1952, og Sverre Stenersen vant kombinert.
== Valg av vertsby ==
Cortina d'Ampezzo hadde tidligere blitt tildelt Vinter-OL 1944, som måtte avlyses på grunn av andre verdenskrig.Under den internasjonale olympiske komités 44. sesjon i Roma i Italia 28. april 1949, ble byen igjen valgt som arrangør av vinterlekene.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
Det tyske laget bestod av utøvere både fra Vest-Tyskland og Øst-Tyskland.
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, P. Chr. (1957). «De VII. Olympiske Vinterleker 1956». Den nye olympiaboken: sommer og vinterleker 1948-1952-1956. Oslo: Dreyer. s. 226–250. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1956
Jorsett, Per (1920-) (1996). «Cortina d'Ampezzo 1956. De 7. olympiske vinterleker 1956». 100 år med olympiske leker: Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok. Oslo: Hjemmets bokforl. s. 96–99. ISBN 8259016818. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 1956 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1956 Cortina d'Ampezzo Winter Games Arkivert 17. april 2020 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | |emblem= | 10,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1960 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1960 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sommer-OL 1960'] | Sommer-OL 1960 ble avholdt i Roma i Italia. Fire år etter landets første OL i Cortina d'Ampezzo skulle nå Italia arrangere sitt første sommer-OL. Roma var egentlig tildelt lekene i 1908, men på grunn av et vulkanutbrudd fra Vesuvio i 1906 ble lekene flyttet til London. I 1955 ble byen tildelt lekene etter å ha slått ut Lausanne, Detroit, Budapest, Brussel, Mexico by og Tokyo i konkurransen om å få arrangere lekene. Dette OL var det første med direktesendte TV-overføringer til hele verden. Alle deltagerne, utenom de fra Sovjetunionen, ble velsignet av Paven på Petersplassen.
| Sommer-OL 1960 ble avholdt i Roma i Italia. Fire år etter landets første OL i Cortina d'Ampezzo skulle nå Italia arrangere sitt første sommer-OL. Roma var egentlig tildelt lekene i 1908, men på grunn av et vulkanutbrudd fra Vesuvio i 1906 ble lekene flyttet til London. I 1955 ble byen tildelt lekene etter å ha slått ut Lausanne, Detroit, Budapest, Brussel, Mexico by og Tokyo i konkurransen om å få arrangere lekene. Dette OL var det første med direktesendte TV-overføringer til hele verden. Alle deltagerne, utenom de fra Sovjetunionen, ble velsignet av Paven på Petersplassen.
== Valg av vertsby ==
Roma ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 51. sesjon i Paris i Frankrike 16. juni 1955.
== Fakta om lekene ==
Sovjetunionen ble beste nasjon med 43 gull og 104 medaljer totalt.
Norge tok 1 gullmedalje. Det var Peder Lunde jr. som forsvarte de norske seilertradisjonene med å vinne gull i Flying Dutchman.
Cassius Clay (Muhammed Ali) debuterte i OL og ble olympisk mester i boksing i klassen lett tungvekt.
Sør-Afrika deltok for siste gang under apartheidregimet. Neste gang de deltok i et OL, var i 1992.
Abebe Bikila fra Etiopia vant maraton barfot og ble med det den første svarte afrikanske olympiske mester.
Svenske Gert Fredriksson vant sin sjette olympiske tittel i padling.
Sovjetunionen vant 15 av 18 mulige medaljer i turn for kvinner.
Den fremtidige kongen av Hellas, Prins Konstantin, vant gull i seiling.
Det ble satt nye verdensrekorder i samtlige svømmeøvelser.
== Idrettsanlegg ==
Olympiastadion (Stadio Olimpico) – åpnings-/avslutningsseremoni, friidrett, rideøvelser
Stadio Flaminio – fotballfinalen
Svømmestadion – svømming, stuping og vannpolo
Palazzo dello sport – basketball og boksing
Olympisk Velodrom – sykling og landhockey
Palazzetto dello Sport – basketball og vektløfting
Stadio dei Marmi – landhockey
Caracallabadet – turn
Maxentiusbasilikaen – bryting
Palazzo dei Congressi – fekting
Umberto I skytefelt- skyting
Piscina delle Rose – vannpolo
Lago Albano, Castelgandolfo – roing og padling
Piazza di Siena, Villa Borghese – riding
Pratoni del Vivaro, Rocca di Papa – riding
Napolibukta, Napoli – seiling
Stadio comunale, Firenze – fotball, innledende
Stadio comunale, Grosseto – fotball, innledende
Stadio comunale, L'Aquila – fotball, innledende
Stadio Ardenza, Livorno – fotball, innledende
Stadio Adriatico, Pescara – fotball, innledende
Stadio Fuorigrotta, Napoli – fotball, innledende
== Åpningsseremonien ==
De 17 olympiske sommerlekene sin åpningsseremoni startet den 25. august kl 16.30 på den Olympiske Stadion. Utøverne møtte opp i deltakerlandsbyen hvor de marsjerte til Stadio dei Marmi, en strekning på 1,65 km. Deretter marsjerte de inn på stadion nasjonvis med Hellas som første nasjon og de andre i alfabetisk rekkefølge etter deres italienske navn. Det italienske laget avsluttet paraden. Åpningstalen ble holdt av presidenten i organisasjonskomitéen, Andreotti, etterfulgt av presidenten i IOC, Avery Brundage, mens den italienske presidenten, Giovanni Gronchi erklærte lekene for åpnet. Deretter fulgte seremonielle hendelser som heising av det olympiske flagget, fremføring av den olympiske hymne og overrekkelse av Antwerpen-flagget fra borgermesteren i Melbourne til presidenten av IOC som igjen overrekket det til borgermestern av Roma. Friidrettsutøveren Giancarlo Peris fikk æren av å tenne den olympiske ilden, mens den olympiske ed holdt av Adolfo Consolini, friidrettsutøver.
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Medaljevinnere ==
Se hver idrett:
== Medaljestatistikk ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sommer-OL 1960 Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | | antall nasjoner=83 | 10,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peterskirken | 2023-02-04 | Peterskirken | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:12°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barokkirker', 'Kategori:Byggverk i Vatikanstaten', 'Kategori:Katolske kirker i Roma', 'Kategori:Katolske valfartsmål i Italia', 'Kategori:Kirker i Roma', 'Kategori:Korskirker', 'Kategori:Religiøse byggverk fra 1626', 'Kategori:Sider med kart'] | Peterskirken (italiensk Basilica di San Pietro in Vaticano, «St. Peters basilika i Vatikanet») i Vatikanet er en av Den katolske kirkes patriarkalbasilikaer. Kirken er ikke en katedral; Romas katedral er Laterankirken, da det er dette som er biskopens kirke. Peterskirken er formelt sett et pavelig kapell, og omtales i offisielle kunngjøringer fra Den hellige stol ofte som simpelthen Capella Papale. Tidligere var Peterskirken kristendommens største kirke; men i 1990 innviet paven en enda større kirke i Yamoussoukro, hovedstaden i Elfenbenskysten.
| Peterskirken (italiensk Basilica di San Pietro in Vaticano, «St. Peters basilika i Vatikanet») i Vatikanet er en av Den katolske kirkes patriarkalbasilikaer. Kirken er ikke en katedral; Romas katedral er Laterankirken, da det er dette som er biskopens kirke. Peterskirken er formelt sett et pavelig kapell, og omtales i offisielle kunngjøringer fra Den hellige stol ofte som simpelthen Capella Papale. Tidligere var Peterskirken kristendommens største kirke; men i 1990 innviet paven en enda større kirke i Yamoussoukro, hovedstaden i Elfenbenskysten.
== Historie ==
Kirken er bygget over Caligula og Neros sirkus på Vatikanhøyden. Det var på den arenaen apostelen Peter ifølge tradisjonen ble korsfestet i 64 eller 67, og den første kristne bygningen på stedet skal ha vært et monument reist over graven i det 2. århundre. Rester av en struktur som regnes for å være dette monumentet, er funnet i krypten under kirken.
=== Konstantins basilika ===
Den første kirken på stedet ble påbegynt i 324 på ordre fra keiser Konstantin den store. Den ble innviet av pave Sylvester i 326, men byggearbeidene varte til omkring 349. Den var bygget som en romersk basilika, en bygningstype som normalt var brukt til rettsbygninger, men som de kristne raskt tok i bruk til kirker. Den hadde fem skip, og var omkring 91 meter lang.
Sentrum i kirken var monumentet til St. Peter, som sto midt i kirken. Over monumentet var en baldakin båret av fire snodde bronsesøyler. Disse er bevart på de store søylene under kuppelen, og er også inspirasjonskilden til baldakinen over høyalteret.
Foran basilikaen var et atrium. Fasaden var dekorert med en mosaikk som viste symboler for Kristus og apostlene.
Korbuen hadde en mosaikk som viste Konstantin som donerte basilikaen, mens apsis hadde en mosaikk som fremstilte Kristus med St. Peter og Paulus. På veggene var det fresker som viste scener fra Bibelen og portretter av pavene.
Både interiør og eksteriør ble endret av en rekke paver gjennom årene. Går man inn hovedportalen, møter man få meter oppe i midtskipet en stor, rød porfyrstein i gulvet akkurat der Karl den store skal ha stått da pave Leo III plutselig kronet ham til keiser under julemessen 1. juledag i 800. Dette ble Karls siste besøk i Roma. Han hadde ønsket selv å sette kronen på sitt hode, og mislikte at paven hadde kommet ham i forkjøpet da han deltok i messen.
=== Den nye basilikaen ===
==== Tidlige planer ====
I 1377 vendte paven tilbake til Roma fra Avignon. Før Avignon-perioden hadde pavene bodd i Lateranpalasset, men nå ble Vatikanet offisiell residens for pavene. Under pave Nikolas V ble det klart at kirken var i dårlig forfatning, og paven ba Bernardo Rosselini om å tegne en ny kirke. Arbeidet med å bygge denne startet i 1452, men da Nikolas V døde i 1455 ble arbeidet stoppet i nesten et halvt århundre.
==== Grunnstensnedleggelsen ====
Da Julius II ble valgt i 1503 var arbeidet ikke kommet lenger enn at man hadde revet den gamle kirken, og det ble han som la grunnstenen til den nye. Det skjedde den 2. påskesøndag, 18. april 1506. Paven skred i høytidelig prosesjon, ledsaget av kardinaler og prelater, til den 25 fot dype sjakten der fundamentet skulle legges. Sammen med to kardinaldiakoner, en medaljør, og noen murere klatret han ned, med murerspade og mitra. Medaljøren rakte ham 12 nypregede skuemynter; to store av gull av en verdi av 50 dukater, de øvrige av jern. De var preget med pavens hode, og på reversen av den nye basilika slik den var tenkt. Grunnstenen var av hvit marmor, omkring fire håndflater bred, to lang, og tre fingre tykk, med innskriften
«Pave Julius II fra Liguria har i 1506, i sitt tredje regjeringsår, latt gjenopprette denne svært forfalne basilika».Mengden trengte seg på oppe ved kanten av slukten, og paven, som var redd for at dette ville utløse et jordras, velsignet stenen, og satte den på plass – men i hastverket skjevt. Murerne anbragte samtidig etuiet med myntene samme sted. Derpå gav han velsignelsen og et fullkomment avlat, som kardinal Colonna forkynte på latin. Så skred prosesjonen i bønn tilbake til Vatikanet.
Stedet for grunnsteinsnedleggelsen er under pillaren med loggiaen som inneholder Sankt Andreas' hode.
==== Arkitektene ====
Paven ga jobben som sjefsarkitekt til Donato Bramante. Under atten senere paver fortsatte arbeidet. Da Bramante døde i 1511, fikk Rafael, Giocondo da Verona og Antonio da Sangallo jobben. De så at man trengte mer plass, og forlenget kirken. Mens Bramante hadde tenkt seg en form som et gresk kors (+), valgte etterfølgerne form som et latinsk kors (†). Korset var ellers utformet/dekorert av Petersplassen og sidebygningene på den måten at det også umiskjennelig symboliserer en nøkkel eller et nøkkelhull (N-S) sett ovenfra. En nøkkel er St. Peters attributt (han holder nøkkelen til himmelporten) og Vatikanets emblem/segl. Nøkkelen er også et symbol for svar. Alle veier fører til Roma (hvor det finnes svar på alt/det endelige svar).
Den siste av de tre nye arkitektene, da Sangallo, døde i 1546, og Michelangelo tok over. Han gikk til dels tilbake til Bramantes design, selv om han beholdt det lange skipet. Han tegnet også kuppelen, men døde før den ble fullført. Etter ham fulgte Jacopo Vignola, og så i 1573 Giacomo della Porta. Kuppelen ble fullført av Domenico Fontana i 1589. Fasaden var den siste store delen som ble fullført, av Carlo Maderno i 1614. Den siste arkitekten i byggeperioden var Gian Lorenzo Bernini, som ble utnevnt i 1629 og fikk ansvaret for fullføringen av interiøret, og Petersplassen. Hans fremste bidrag inne i kirken er baldakinen over høyalteret.
==== Den hedenske gravplassen under ====
Under gravingen som ble igangsatt 29. juni 1626 for å skape et fundament for nettopp denne baldakinen, kom det en del sarkofager til syne. Man hadde gravd seg ned til en hedensk gravplass, og spesiell oppsikt vakte en sarkofag med et relieff på lokket som viste en mann liggende på en sofa med et beger i hånden. På kistens forside stod et epigram, der den avdøde, Flavius Agricola fra bydelen Tibur (Tivoli), bekjente seg til Epikurs lære. I dette skilte han seg sterkt fra sin fromme kone, som var død en stund før ham, og bekjente seg til Isis-troen fra Egypt. Agricolas bramfrie vers forskrekket romerne slik at man i 1626 ikke så annen utvei enn å slenge hele sarkofagen i Tiberen. De sørget for å skrive av epigrammet, slik at det er bevart, men funnet hadde satt en slik støkk i samtiden at utgravningene raskt ble avsluttet. Vel var man særdeles nysgjerrig på hva som kunne befinne seg under Peterskirken, men større makt hadde redselen for hva man eventuelt kunne finne, som kanskje slett ikke ville bygge opp under den vedtatte tradisjonen rundt kirkebyggets fortid. Gaten som i antikken førte fra Tiberen og opp til Montes vaticani, var trolig Via Cornelia. Gateløpet fulgte nåtidens Via della Conciliazione forbi Petersplassen. På venstre side lå Neros og Gaius' arena, mens det på høyre side hadde ligget gravplasser siden første århundre e.Kr. I løpet av annet århundre e.Kr begynte store og forseggjorte gravsteiner å innta området. Det var disse man hadde funnet, syv meter under kirkebygget. Konstantin 1.s ønske om å reise en kirke til ære for apostlene på stedet, gjorde det nødvendig å planere den gamle gravplassen med jord ca. år 322.Det gikk mange år før man våget seg på en ny kikk under Peterskirken. Pave Pius XI ønsket imidlertid å bli gravlagt like ved Pius X. Mellom 10. og 20. februar 1939 igangsatte Pius XII en utgravning langs sørveggen av Vatikan-krypten for å skaffe plass til forgjengerens kiste. Atter en gang kom man i kontakt med den hedenske gravplassen, og denne gang sørget Pius XII for at utgravningene fikk pågå i en tiårsperiode som kulminerte i det hellige år 1950. I 1953 ble det iverksatt nye utgravninger som fremdeles pågår. Gravplassen under Peterskirken skiller seg vesentlig fra gravplassen på Ostias hellige øy, ved å romme kristne og hedenske graver fra samme tidsrom. For perioden fra 130 til 300 finner man små mausoléer i murstein. Greske fornavn i kombinasjon med romerske familienavn som Valerii, Caetennii og Popilii viser at dette må være tidligere slaver som, da de ble satt fri, tok sin tidligere eiers familienavn. Ett eksempel er graven til Ostoria Chelidon, der Ostoria er romersk, mens chelidon er gresk for «svale» og kvinnens fornavn. Hennes far, Ostorius Euhodianus, er ført opp som konsul. Den døde kvinnen selv var fint balsamert, kledd i purpur og et svøp innvevd med gull. Noen var som henne gravlagt i kister; andre var kremert og asken oppbevart i en urne. I Valerii-familiens gravkammer er ordene tibi sit skåret inn i gips. Tydeligvis har en slektning ønsket å hedre avdøde med den gjengse romerske velsignelse av de døde, tibi sit terra levis (= Måtte jorden hvile lett på deg). Så har vedkommende kommet i tanker om at dette ikke gir mening for den det bare er aske igjen av, plassert i en urne. Valerii-familien hadde også lagd dødsmasker som lå ved urnene, slik at avdødes ansiktstrekk ble bevart før de forsvant for alltid i kremasjonsilden. For å lette den dødes tilværelse, var noen gravkamre prydet med malerier av yndefulle ånder med valmuer - valmuefrø skulle sikre dem en rolig søvn i graven. Av spesiell interesse er en inskripsjon i veggen over inngangen til en grav, der det står at avdøde Popilius Heracla ønsket at arvingene skulle bygge hans gravkammer ved Vaticano ad circum - Vatikanet ved Neros sirkus.
== Mål og tall ==
Peterskirken er en av verdens største kirker, med et gulvareal på 21 477 m². Den ytre omkretsen er 1 778 m, og den er 186,35 m lang og 97,5 m bred. Midtskipet er 40 m høyt, og kuppelen 132,5 m. Det er 44 altere (mot den konstantinske kirkens 120), elleve kupler (inkludert hovedkuppelen), 778 søyler, 395 statuer og 135 mosaikkpaneler. Bare to kvinner er gravlagt i Peterskirken: Carlotta av Savoia-Lusignano og dronning Christina av Sverige som konverterte til katolisismen og flyttet til Roma, hvor hun døde i 1689.
== Eksteriør ==
Fasaden ble bygget 1606–1614 av Carlo Maderno. Trinnene foran den er tegnet av Bernini som en del av Petersplassen. Klokketårnene er en del av den opprinnelige designen, men ble lagt til senere fordi man først hadde problemer med styrken i fundamentene. På midten er Velsignelsesloggiaen, hvor paven står ved spesielle anledninger. Presentasjonen av en ny pave foregår også fra dette stedet.
Buegangen til venstre for fasaden kalles Klokkebuen (dersom man ser opp kan man se klokkespillet) og leder inn i Vatikanstaten. Rett innenfor ligger den tyske kirkegården, Campo Santo teutonico, der blant annet biskop Johannes Olav Smit ligger begravet.
Før jubelåret 2000 ble fasaden totalrenovert og nymalt. Mange har reagert negativt på fargene; man har vært vant til den skittenhvite stenen, og Madernos fargeplan vakte derfor forundring da den ble restaurert.
== En revolver i Peterskirken ==
Den svenske konvertitten Gudrun Ramstad hadde en tilbøyelighet til å forelske seg i katolske prester. Etterhvert ble hun beryktet over hele Norden for dette. Msgr. J.O. Smit som var biskop i Oslo syntes likevel synd på henne og tilbød sjelesorg, som imidlertid også han måtte avbryte av frykt for skandale. I 1928 gikk han av som biskop og flyttet til Roma for å bli domherre i Peterskirken med ansvar for de pavelige seremoniene. Men frøken Ramstad fulgte etter, og etter avsluttet vesper i Peterskirken 24. november 1929 rettet hun en revolver mot Smit. Våpenet var uladd, og Vatikanets eget politi sørget for å få frøken Ramstad hjemsendt. Men et rykte hevder at et skudd virkelig ble avfyrt. Etter våpenbruk i en kirke må kirken innvies på nytt, og dette skal da ha skjedd med Peterskirken – i all hemmelighet.
== Galleri fra innsiden av Peterskirken ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Saint Peter's Basilica – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Basilica Sancti Petri – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Churches of Rome – S Pietro in Vaticano
Rome Guide - Saint Peter's Basilica | Peterskirken (italiensk Basilica di San Pietro in Vaticano, «St. Peters basilika i Vatikanet») i Vatikanet er en av Den katolske kirkes patriarkalbasilikaer. | 10,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverige_under_Sommer-OL_1964 | 2023-02-04 | Sverige under Sommer-OL 1964 | ['Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Sport i Sverige i 1964', 'Kategori:Sverige under de olympiske leker'] | Sverige under Sommer-OL 1964. 94 sportsutøvere fra Sverige deltok i flere sporter under Sommer-OL 1964 i Tokyo. Sverige kom på 17.-plass med to gull-, to sølv- og fire bronsemedaljer.
| Sverige under Sommer-OL 1964. 94 sportsutøvere fra Sverige deltok i flere sporter under Sommer-OL 1964 i Tokyo. Sverige kom på 17.-plass med to gull-, to sølv- og fire bronsemedaljer.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne == | | antall nasjoner=93 | 10,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1972 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1972 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1972', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sommer-OL 1972', 'Kategori:Sport i München'] | Sommer-OL 1972 ble avholdt i München i Bayern i Vest-Tyskland. Sovjetunionen ble beste nasjon, mens Norge tok to gullmedaljer.
| Sommer-OL 1972 ble avholdt i München i Bayern i Vest-Tyskland. Sovjetunionen ble beste nasjon, mens Norge tok to gullmedaljer.
== Valg av vertsby ==
München ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 65. sesjon i Roma i Italia 25. april 1966.
== München-massakren ==
Under de olympiske lekene ble elleve israelske idrettsutøvere og en tysk politimann drept av den palestinske terrorgruppen Sort September, og denne hendelsen er blitt kjent som München-massakren.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser == | | antall nasjoner=121 | 10,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Osama_bin_Laden | 2023-02-04 | Osama bin Laden | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 2. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Islamister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer drept i krigen mot terror', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Riyadh', 'Kategori:Personer fra Vest-Asia involvert i terroraktivitet', 'Kategori:Personer fra krigen i Afghanistan (2001–2021)', 'Kategori:Personer tilknyttet Al-Qaida', 'Kategori:Saudiarabere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Osama bin Laden eller Usāmah bin Muhammad bin 'Awad bin Lādin (født 10. mars 1957 i Riyadh i Saudi-Arabia, død 2. mai 2011 i Abbottabad i Pakistan) (Arabisk: أسامة بن محمد بن عود بن لادن) var den fremste lederen for den sunnimuslimske organisasjonen al-Qaida, og på 2000-tallet etterlyst av Interpol og FBI.
Under bin Ladens lederskap angrep al-Qaida mål i flere land, deriblant Kenya og USA, noe som resulterte i flere tusen dødsfall. Under angrepene ble det benyttet bomber eller kaprede fly som bevisst ble styrtet mot mål på land.
Bin Laden kritiserte muslimske regimer som ikke oppfylte hans krav til rettroenhet, deriblant fødelandet sitt, Saudi-Arabia – blant annet fordi landet hadde (og fortsatt har) tillatt utstasjonering av militære styrker tilhørende USA siden 1990, noe han omtalte som en okkupasjon av hellig jord.
Den 2. mai 2011 (1. mai amerikansk tid) bekreftet USAs president Barack Obama at bin Laden var skutt og drept av amerikanske spesialstyrker i Pakistan tidligere samme dag. Senere har også al-Qaida bekreftet Bin Ladens død.
| Osama bin Laden eller Usāmah bin Muhammad bin 'Awad bin Lādin (født 10. mars 1957 i Riyadh i Saudi-Arabia, død 2. mai 2011 i Abbottabad i Pakistan) (Arabisk: أسامة بن محمد بن عود بن لادن) var den fremste lederen for den sunnimuslimske organisasjonen al-Qaida, og på 2000-tallet etterlyst av Interpol og FBI.
Under bin Ladens lederskap angrep al-Qaida mål i flere land, deriblant Kenya og USA, noe som resulterte i flere tusen dødsfall. Under angrepene ble det benyttet bomber eller kaprede fly som bevisst ble styrtet mot mål på land.
Bin Laden kritiserte muslimske regimer som ikke oppfylte hans krav til rettroenhet, deriblant fødelandet sitt, Saudi-Arabia – blant annet fordi landet hadde (og fortsatt har) tillatt utstasjonering av militære styrker tilhørende USA siden 1990, noe han omtalte som en okkupasjon av hellig jord.
Den 2. mai 2011 (1. mai amerikansk tid) bekreftet USAs president Barack Obama at bin Laden var skutt og drept av amerikanske spesialstyrker i Pakistan tidligere samme dag. Senere har også al-Qaida bekreftet Bin Ladens død.
== Familie og utdanning ==
Navnet transkriberes blant annet som Osama bin Laden på engelsk, Oussama ben Laden på fransk. Andre former er, Bin Ladin eller Binladin.Osama bin Laden var sønn av forretningsmannen Mohammed bin Awad bin Laden, og han studerte økonomi og forretningsadministrasjon ved kong Abdulaziz-universitetet i Saudi-Arabia. Han var det syttende av de femtito barna til faren. Han deltok på 1980-tallet som geriljasoldat under den afghansk-sovjetiske krigen. Der ledet han Maktab al-Khadamat, som han senere brøt ut av da han etablerte nettverket al-Qaida.
Familien tok i 1994 offentlig avstand fra ham, og seinere tok myndighetene i Saudi-Arabia fra ham statsborgerskapet.I 1974, i en alder av 17, giftet han seg med sin første kone, Najwa Ghanem. Senere giftet han seg med fire andre kvinner og skilte seg fra en av dem. Han var far til minst 24 barn, hvorav hans første kone har født elleve av disse barna, syv gutter og fire jenter.I september 2019 annonserte president Donald Trump at sønnen Hamza bin Laden var drept i et amerikansk angrep. New York Times meldte om dødsfallet i juli 2019.
== Krigen i Afghanistan (1979-1989) ==
Geriljakrigen mot det regimet støttet av Sovjetunionen var en viktig periode i bin Ladens liv og for utvikling av internasjonal militant islamisme. Han ble sjokkert over Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan og begynte å bistå «mujahedin» ved hjelp av families entreprenørfirma, blant annet til å bygge veier og bunkere i tunneler. Sammen med Abdallah Azzam drev han også rekruttering av tusenvis av arabere til kamp mot de sovjetiske okkupantene, og han skaffet millioner av dollar fra velstående arabere til krigen. Sovjetunionens utmarsj i 1989 ble feiret som en seier for den religionsbaserte krigføringen.De arabiske krigerne ble raskt desillusjonert etter den sovjetiske tilbaketrekningen. Pakistan begynte å utvise krigerne som ikke lenger hadde noe mål. Myndighetene Saudi-Arabia og Egypt trakk tilbake støtten til krigerne fordi de fryktet de hadde skapt en gruppe som kunne true dem selv. Hjemvendte mujahedin fra Algerie dannet kjernen i GIA som bekjempet landets regime.
== al-Qaida ==
Bin Laden kom tilbake til Jidda sent i 1989, reiste på nytt til Pakistan i 1991 og hadde da opprettet forbindelse med sudanske islamister. Situasjonen i både Pakistan og Afghanistan anså han som for usikker, og slo seg i stedet til i Khartoum i desember 1991 - etter invitasjon fra Hassan al-Turabi. Sudan var et velegnet sted å drive opplæring av gerilja, og han drev der organisering og finansiering av utenlandske mujahedin. I 1994 hadde han omkring 5000 mann, og disse arbeidet i bin Ladens byggeprosjekter eller i landbruket samtidig som de fikk militær opplæring. Deretter infiltrerte de Egypt, Libya, Tunisia, Algerie, Marokko og østafrikanske land.Bin Laden var oppbragt over utplassering av amerikanske styrker i Saudi-Arabia i forbindelse krigen mot Irak etter okkupasjonen av Kuwait 1990-1991. Han mente at bare muslimer kunne beskyttet de hellige moskeer. Bin Laden ble besatt av tanken på å kaste ut amerikanske styrker fra Arabia. Han mente Saudi-regimet var løgnaktig da de påsto de amerikanske nærværet var midlertidig, og beskyldte kongefamilie for å være løgnere og hyklere. I november 1995 ble Saudi-Arabias nasjonalgarde i Riyadh angrepet og i juni 1996 ble den amerikanske forlegningen i Khobar angrepet trolig av al-Qaida. De amerikanske styrkene ble da flyttet til en sikrere base i ørkenen, noe bin Laden regnet som en liten seier. I 1996 begynte å true med å skape en internasjonale konflikt mellom muslimer og USA, inntil da hadde islamister fokusert på å kjempe mot anti-islamistiske regimer i Midtøsten. Sammen med Turabi skaffet en finansiering og omkring 3000 krigere til Muhammed Farah Aidid i Somalia.I mai 1996 presset landets myndigheter ham ut av Sudan etter drapsforsøket på Mubarak i 1995 og FN-sanksjoner i januar 1996. Bin Laden reiste da på nytt til Afghanistan sammen med flere hundre mujahedin. På den tiden var Taliban i ferd med å konsolidere sin makt i landet. Bin Laden lovpriste Taliban som den eneste rene islamske stat. Han fortsatte å støtte muslimske bevegelser blant annet i Tsjetsjenia, i det vestlige Kina og i Kashmir.Bin Laden grunnla al-Qaida, en organisasjon som søker å opprette et muslimsk kalifat. Et religiøst syn som kalles salafisme er blant ideologiene som ligger bak – et syn som mener at den muslimske verden skal renses og finne tilbake til sine røtter.Det opprinnelige formålet var å kjempe mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, og de mottok støtte fra Inter-Services Intelligence og senere også fra CIA-etaten.
=== Angrepet på World Trade Center ===
Osama bin Laden ledet organisasjonen som tok ansvaret for terrorangrepene i New York og Washington 11. september 2001. Bin Laden påtok seg ansvaret for disse angrepene, hvor 2973 personer døde, i en video publisert 29. oktober 2004 der han sa at det var Israels angrep på Beirut som ga ham idéen: «Mens jeg så på de ødelagte tårnene i Libanon, slo det meg at jeg kunne straffe angriperen ved å ødelegge tårn i Amerika ...» Han ble formelt ikke siktet av FBI for angrepet på Verdenshandel-senteret i New York.I oktober 2004 ble det publisert et 18 minutter langt videoklipp der Osama bin Laden snakket ut om terrorangrepet.
Han ble etterlyst av Interpol og FBI-etaten. USA utlovet en belønning på 27 millioner dollar for opplysninger som eventuelt ville føre til at han kunne bli tatt. Det var antatt at bin Laden holdt seg skjult i Pakistan eller Kina.
== Osama bin Ladens retorikk ==
Han omtalte Okkupasjonen av Al-Haram i 1979 og den blodige frigjøringen som en viktig grunn til at han la Saudi-Arabias regime for hat.I sine taler fremmet Osama bin Laden en hatretorikk mot Vesten basert på konspirasjonsteorien om korstogene. I korthet går konspirasjonsteorien ut på at USA og deres allierte fører korstog for å utrydde islam og muslimene.
== Oppfordringer til motstand, og trusler ==
I juli 2007 ble det publisert en video der Osama bin Laden kommenterer den pakistanske hærens erobring av den røde moské i Islamabad og oppfordrer til motstand mot president Pervez Musharraf.I mars 2008 kom det også fram via media at nok et lyd/videoopptak av bin Laden er gjort. Denne gangen advarer al-Qaidas leder Europa, for trykking av Muhammed-karikaturene. Han skal i dette opptaket ha nevnt både paven og EU ellers. Ifølge en melding sendt fra nyhetsbyrået Reuters 19. mars er uttalelsene rettet til «de vise ledere» i Europa, og meldingen er formulert slik at det kan se ut som om det er «de vise» som har tatt initiativ til publisering av tegningene.I januar 2009 ble et lydopptak publisert, der Bin Laden oppfordrer den muslimske verden til hellig krig mot Israel. Om opptaket er ekte, er ikke bekreftet. Beskjeden som fremkom var følgende: «- Muslimske nasjoner. Vi er i stand til å slå sionistene med våre evner og skjulte styrke, til tross for at vi ikke har støtte fra arabiske ledere. Er dere ikke er overbevist nok til å slåss, må dere slippe frem de som er overbevist».
== Død og begravelse ==
Den 1. mai 2011, amerikansk tid (GMT-5), bekreftet USAs president Barack Obama at bin Laden var skutt i hodet og drept av amerikanske spesialstyrker i Pakistan. Blant andre personer som ble drept, var en av hans sønner og en kvinne. Bin Laden befant seg på en bevoktet eiendom (omgitt av murvegger) lokalisert på 34°10′10″N 73°14′33″Ø, ca. 100 km nord for den pakistanske hovedstaden Islamabad. Hans identitet skal ha blitt bekreftet ved ansiktsgjenkjenning og DNA-testing.Han ble begravet til sjøs, under en seremoni fra hangarskipet «Carl Vinson» tilhørende USA. Begravelsen ble utført i «strengt samsvar med islamske forskrifter og religiøs praksis» ifølge en av rådgiverne (J.Brennan) til USAs president.
=== Reaksjoner ===
Fire dager etter dødsfallet la al-Qaida ut en melding på sine nettsider hvor de bekrefter drapet på Osama bin Laden og kaller han en martyr. Her forteller de også at de vil hevne seg på USA og deres allierte.
== Annet ==
Bin Laden ble vurdert kåret til «årets mann» av tidsskriftet Time etter terrorangrepet i USA i 2001, noe som vakte kritikk i USA. Begrunnelsen fra Times side var primært at bin Laden var personen som hadde hatt størst påvirkning på verdenshistorien, slik Khomeini (1979), Adolf Hitler (1938) og Josef Stalin (1939) hadde hatt da de ble kåret. Time valgte likevel New York-ordfører Rudy Giuliani som årets mann.
=== Spekulasjoner før 2011 ===
Siden desember 2001 har flere personer trodd at bin Laden allerede var død, påfulgt av nye lydopptak eller videoer der han kommenterer aktuelle hendelser.Pakistans tidligere statsminister Benazir Bhutto sa at Osama bin Laden var drept i områdene ved den pakistansk-afghanske grensen, i et avis-intervju.Den franske avisen L'Est républicain trykket 22. september 2006 en rapport som sa at den saudiarabiske etterretningstjenesten nå var overbevist om at al-Qaidas leder Osama bin Laden var død. Dødsårsaken skulle visstnok være av tyfoidfeber. I ettertid avkreftet flere, blant annet Frankrikes tidligere utenriksminister Philippe Douste-Blazy, USAs utenriksminister Condoleezza Rice og representanter fra Saudi-Arabia at det fantes slike beviser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Osama bin Laden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Osama bin Laden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Osama bin Laden på Internet Movie Database
(en) Osama bin Laden hos The Movie Database
(en) Osama bin Laden hos The Peerage | Osama bin Laden eller Usāmah bin Muhammad bin 'Awad bin Lādin (født 10. mars 1957 i Riyadh i Saudi-Arabia, død 2. | 10,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1968 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1968 | ['Kategori:1968 i Mexico', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Mexico', 'Kategori:Sommer-OL 1968'] | Sommer-OL 1968 ble avholdt i Mexico by i Mexico. USA ble beste nasjon, mens den norske kajakkfireren vant én gullmedalje.
| Sommer-OL 1968 ble avholdt i Mexico by i Mexico. USA ble beste nasjon, mens den norske kajakkfireren vant én gullmedalje.
== Valg av vertsby ==
Mexico by ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 61. sesjon i Baden-Baden i Vest-Tyskland 18. oktober 1963.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jorsett, Per; Gulbrandsen, Roy; Hoff, Truls, red. (1968). «De XIX Olympiske Sommerleker i Mexico City 1968». Olympia 1968: Grenoble, Mexico. Oslo: Gyldendal. s. 51–127. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
Sommer-OL 1968 Arkivert 31. juli 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com
== Se også ==
Olympiske leker og politikk | | antall nasjoner=112 | 10,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1940 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1940 | ['Kategori:1940 i Japan', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avlyste olympiske leker', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1940', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Japan', 'Kategori:Sommer-OL'] | Sommer-OL 1940, de 12. olympiske sommerlekene, skulle opprinnelig vært avholdt i Tokyo, Japan, men ble avlyst på grunn av andre verdenskrig. 16. juli 1938 trakk Tokyo seg som arrangør og 3. september 1938 ble Helsingfors i Finland tildelt lekene av den internasjonale olympiske komités Executive Board. Helsingfors trakk seg som arrangør 23. april 1940 og på grunn av krig ble umulig å arrangere olympiske leker i 1940. Dermed ble det aldri arrangert sommer-OL i 1940.
| Sommer-OL 1940, de 12. olympiske sommerlekene, skulle opprinnelig vært avholdt i Tokyo, Japan, men ble avlyst på grunn av andre verdenskrig. 16. juli 1938 trakk Tokyo seg som arrangør og 3. september 1938 ble Helsingfors i Finland tildelt lekene av den internasjonale olympiske komités Executive Board. Helsingfors trakk seg som arrangør 23. april 1940 og på grunn av krig ble umulig å arrangere olympiske leker i 1940. Dermed ble det aldri arrangert sommer-OL i 1940.
== Valg av vertsby ==
London ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 35. sesjon i Berlin i Tyskland 31. juli 1936.
== Referanser == | Sommer-OL 1940, de 12. olympiske sommerlekene, skulle opprinnelig vært avholdt i Tokyo, Japan, men ble avlyst på grunn av andre verdenskrig. | 10,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1944 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1944 | ['Kategori:1944 i Storbritannia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avlyste olympiske leker', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1944', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Storbritannia', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sommer-OL', 'Kategori:Sport i London', 'Kategori:Sportsarrangementer i England', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | Sommer-OL 1944, de 13. olympiske sommerleker, skulle avholdes i London, Storbritannia. 1944-lekene ble som 1940-lekene, avlyst på grunn av andre verdenskrig.
| Sommer-OL 1944, de 13. olympiske sommerleker, skulle avholdes i London, Storbritannia. 1944-lekene ble som 1940-lekene, avlyst på grunn av andre verdenskrig.
== Valg av vertsby ==
London ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 39. sesjon i London i Storbritannia 9. juni 1939.
== Referanser == | Sommer-OL 1944, de 13. olympiske sommerleker, skulle avholdes i London, Storbritannia. | 10,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freiburger_Barockorchester | 2023-02-04 | Freiburger Barockorchester | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1986', 'Kategori:Freiburg im Breisgau', 'Kategori:Tyske orkestre'] | Freiburger Barockorchester er et kjent barokkorkester i den sydtyske byen Freiburg i Schwarzwald. Det ble grunnlagt i 1986 av studenter og ga sin første konsert året etter. Orkestret er bl.a. kjent for å bruke autentiske (tidsriktige) instrumenter. Kunstnerisk leder er Gottfried von der Goltz. En fjerdedel av konsertene ledes av gjestedirigenter, som har inkludert René Jacobs, Ivor Bolton, Philippe Herreweghe og Trevor Pinnock.
| Freiburger Barockorchester er et kjent barokkorkester i den sydtyske byen Freiburg i Schwarzwald. Det ble grunnlagt i 1986 av studenter og ga sin første konsert året etter. Orkestret er bl.a. kjent for å bruke autentiske (tidsriktige) instrumenter. Kunstnerisk leder er Gottfried von der Goltz. En fjerdedel av konsertene ledes av gjestedirigenter, som har inkludert René Jacobs, Ivor Bolton, Philippe Herreweghe og Trevor Pinnock.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Freiburger Barockorchester på Discogs
(en) Freiburger Barockorchester på MusicBrainz
(en) Freiburger Barockorchester på MusicBrainz
(en) Freiburger Barockorchester på Spotify
(en) Freiburger Barockorchester på Songkick
(en) Freiburger Barockorchester på AllMusic | Freiburger Barockorchester er et kjent barokkorkester i den sydtyske byen Freiburg i Schwarzwald. Det ble grunnlagt i 1986 av studenter og ga sin første konsert året etter. | 10,416 |
null | 2023-02-04 | Metanet | null | null | null | Metanet er et desentralisert nettverk, med paralleller til Freenet mht. intensjon, men med en annen tilnærming av utformingen. | 10,417 |
null | 2023-02-04 | Trevor Pinnock | null | null | null | Trevor David Pinnock (født 16. desember 1946) er en britisk dirigent og cembalist. | 10,418 |
null | 2023-02-04 | René Jacobs | null | null | null | René Jacobs (født 30. oktober 1946) er en flamsk musiker og dirigent. | 10,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philippe_Herreweghe | 2023-02-04 | Philippe Herreweghe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske dirigenter', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gent', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stavanger Symfoniorkester'] | Philippe Herreweghe (født 2. mai 1947 i Gent) er en belgisk dirigent. Siden 1970 leder han Collegium Vocale Gent, som både har gjort innspillinger av tidligmusikk og Bach-kantater. I årene 2001 - 2004 var han kunstnerisk leder for barokk og klassisk repertoar i Stavanger Symfoniorkester.
| Philippe Herreweghe (født 2. mai 1947 i Gent) er en belgisk dirigent. Siden 1970 leder han Collegium Vocale Gent, som både har gjort innspillinger av tidligmusikk og Bach-kantater. I årene 2001 - 2004 var han kunstnerisk leder for barokk og klassisk repertoar i Stavanger Symfoniorkester.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Philippe Herreweghe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Philippe Herreweghe på Apple Music
(en) Philippe Herreweghe på Discogs
(en) Philippe Herreweghe på MusicBrainz
(en) Philippe Herreweghe på Spotify
(en) Philippe Herreweghe på Songkick
(en) Philippe Herreweghe på AllMusic
(de) http://www.zeit.de/2003/17/Herreweghe | Philippe Herreweghe (født 2. mai 1947 i Gent) er en belgisk dirigent. | 10,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rauma | 2023-02-04 | Rauma | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Rauma', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart'] | Rauma er en kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Den grenser i nord og øst til Molde, i sørøst til Lesja, i sør til Skjåk, i sørvest til Fjord, og i vest til Vestnes. Over fjorden til nordvest ligger Molde kommune. I kommunen ligger bygdene Vågstranda, Måndalen, Innfjorden, Isfjorden, Eidsbygda, Rødven, Åfarnes og Mittet. I selve Romsdalen ligger bygdene Medalen og Verma, strandstedet Veblungsnes og kommunesenteret Åndalsnes.
Rauma kommune ble opprettet 1. januar 1964 ved sammenslåing av herredene Eid, Grytten, Hen, Voll og deler av Veøy (unntatt Sekken, Nesjestranda og Veøya). Kommunevåpenet ble godkjent i 1983. Symbolikken skal gjenspeile Raumas topografiske forhold og viser tre stiliserte fjell, som tre oppovervendte spisser, på en blå bakgrunn. Kommunens tusenårssted er Jernbanetorget, sentralt beliggende på Åndalsnes. Togkapellet, Rallarmonumentet, et rullebrettanlegg og en gjestehavn finnes i samme område.
| Rauma er en kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Den grenser i nord og øst til Molde, i sørøst til Lesja, i sør til Skjåk, i sørvest til Fjord, og i vest til Vestnes. Over fjorden til nordvest ligger Molde kommune. I kommunen ligger bygdene Vågstranda, Måndalen, Innfjorden, Isfjorden, Eidsbygda, Rødven, Åfarnes og Mittet. I selve Romsdalen ligger bygdene Medalen og Verma, strandstedet Veblungsnes og kommunesenteret Åndalsnes.
Rauma kommune ble opprettet 1. januar 1964 ved sammenslåing av herredene Eid, Grytten, Hen, Voll og deler av Veøy (unntatt Sekken, Nesjestranda og Veøya). Kommunevåpenet ble godkjent i 1983. Symbolikken skal gjenspeile Raumas topografiske forhold og viser tre stiliserte fjell, som tre oppovervendte spisser, på en blå bakgrunn. Kommunens tusenårssted er Jernbanetorget, sentralt beliggende på Åndalsnes. Togkapellet, Rallarmonumentet, et rullebrettanlegg og en gjestehavn finnes i samme område.
== Geografi ==
Rauma har en allsidig natur med mange ulike naturtyper. I ytre deler av kommunen, som Vågstranda og Åfarnes er naturen litt slik som ved kysten. Fjellene er lavere og liene slakkere. Ytre deler av kommunen har oseanisk klima, og vintrene er relativt milde, mens somrene er noe kjøligere. I indre deler av kommunen er liene brattere og mange fjell har loddrette vegger. De indre delene er preget av relativt tørt innlandsklima med for eksempel omkring 700 mm årlig nedbør på Verma, mot omkring 1500 mm langs fjorden. Ved fjorden er middeltemperaturen i januar omkring 0 C. Landskapet og naturen i indre strøket er preget av dype daler og høye fjell. Vinterstid er det vanligvis mye snø og kaldt, mens det om sommeren er varmt på grunn av soloppvarmingen mellom de bratte fjellsidene. Store deler av kommunen er fjellområder, som østover og innover platået mot Dovrefjell. Mer enn halvparten av kommunens areal ligger høyere enn 900 moh.
Det høyeste fjellet, Pyttegga med 1999 moh, ligger sør i kommunen på grensa til Fjord, dette er også det høyeste fjellet i fylket. Andre kjente fjelltopper er Romsdalshorn, Trollveggen, Vengetind, Bispen, Dronninga, Kongen og Karlskråtind - samlet i et forholdsvis lite område nederst i Romsdalen og sidedalen Isterdalen.
I kommunestyret den 30. mai 2006, vedtok Rauma kommune en «visjon», som ledd i merkevarebyggingen av kommunen. Den lyder slik: Vi skal bli verdens beste kommune for naturglade mennesker. Dette har medført økt bevisstgjøring og bruk av naturen. Turistnæringen har hatt en bevisst markedføring mot naturbaserte opplevelser, blant annet ved tilrettelegging av Romsdalseggen som tursti. Tidligere var det et utbredt fiske etter laks i de større elvene, men etter at flere elver ble smittet av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, er laksefisket sterkt redusert.
== Samferdsel ==
Rauma kommune med tettstedet Åndalsnes, er knutepunktet mellom byene Molde og Ålesund og den indre delen av Romsdal. Åndalsnes er også knutepunkt for vei- og jernbanetrafikk mellom store deler av fylket og Østlandet.
Raumabanen, med Åndalsnes stasjon, er den eneste jernbanestrekning i Møre og Romsdal. Raumabanen knytter Møre og Romsdal til Dovrebanen, som går mellom Trondheim og Oslo.
E 136 gjennom Romsdalen fortsetter til Ålesund. På 1990-tallet ble det utført et omfattende sikringstiltak på E 136, mellom Åndalsnes og Måndalen ved at Innfjordtunnelen og Måndalstunnelen ble bygget. Fra Åndalsnes går Fv64 på nordsiden av Isfjorden til Molde med forbindelse til Kristiansund. Sørover, gjennom Isterdalen og over Trollstigen går Fv63 over til Valldal på Sunnmøre.
Busstrafikken i Rauma kommune utføres av Veøy Buss, bortsett fra ruta Ålesund-Åndalsnes (togbuss) som utføres av Vy Buss. Tidligere rutebilselskaper i Rauma var Måndalen og Innfjorden Billag, Rauma Billag, Veøy Billag og Valldal-Åndalsnes Rutebillag. Gjennom flere tiår hadde en rekke selskaper person- og/ eller godsruter til Åndalsnes i samtrafikk med Raumabanen.
== Befolkning ==
== Næringsliv ==
Jordbruk har tradisjonelt vært den viktigste næringen i Rauma, men antall gårdsbruk er sterk redusert fra siste halvdel av 1900-tallet. Særlig i bygdene langs fjordene og lengst ned i dalene finnes de største gårdbrukene, de fleste driver med husdyrhold og/eller grasproduksjon. Det er litt produktiv skog i Rauma, med en skogavvirkning på omkring 3700 m3 i 2003.
Den moderne norske konfeksjonsindustrien (industriell ferdigproduksjon av sko og klær) hadde sin begynnelse i Isfjorden omkring 1860. I begynnelsen var råvarene lokale og med bakgrunn i tradisjonelt skomaker- og skredderhåndverk som var utbredt i indre Romsdal. Omsetningen skjedde blant annet gjennom den såkalte nordlandshandelen. På Veblungsnes ble Rauma Ullvarefabrikk etablert i 1927. O.A. Devolds Sønner ble etablert av en utflyttet romsdaling med tilknytning til haugianerne. I 1900 var det registrert 80 sysselsatte skredderier og 90 skomakere bare i Isfjorden. Omkring 1930 var over 30 % av befolkningen i Hen sysselsatt eller tidligere sysselsatt i næringen. I 1950 var 2500 ansatte i 150 konfeksjonsbedrifter i Romsdal. Rundt 1940 var omkring 900 personer sysselsatt i næringen i nåværende Rauma kommune. I Måndalen ble konfeksjonsfabrikken Wenaas etablert, som ga opphav til eiendomsselskapet Wenaasgruppen. Det er lite igjen av den tradisjonelle konfeksjonsindustrien i Rauma.
Viktige industrinæringer er innen tekstil, møbel, transport, betong, plast og ulik verkstedindustri. Tollpost Globe hadde opphav på Åndalsnes. Plastindustrien består blant annet av Westnofa (kjent under merkenavnet Wonderland). På Øran Vest ble det på 1970-tallet bygget en Condeep-plattform.Kommunen har tre større kraftverk. Størst er Grytten kraftverk, som henter noe av vannet fra Mardalsfossen i Eikesdalen. Utbygningen av Grytten, ble forsøkt stoppet i Mardøla-aksjonen i 1970. Planer for kraftutbygging av Rauma med Ulvåa var et stort stridsspørsmål på 1970-tallet og utbyggingen ble ikke noe av.Åndalsnes Avis er eneste avis, den utkommer tre ganger i uken. Radio Rauma FM er nærradio, med sendinger helt tilbake til 1990.
I «hollendertida» på 1600-tallet ble det saget en del tømmer solgt hovedsakelig til nederlandske oppkjøpere. Deler av driften var basert på tømmer fra Lesja og Gudbrandsdalen. Virksomheten stanset opp da det bla knapphet på god skog.Kommunen deler hvert år ut Rauma kommunes næringspris.
== Politikk ==
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Kommunestyrevalget 2011 ===
I perioden 2011-2015 var Lars Olav Hustad (H) ordfører og Oddbjørn Wærås (Ap) varaordfører. Kommunestyret: Ap 6, Sp 6, H 5, FrP 4, KrF 3, V 2, SV 1. Formannskapet: Ap 2, H 2, Sp 2, FrP 1, KrF 1, V 1.
=== Ordførere ===
Peder Mork, Krf, 1964-1969
Kenneth Bruaseth, Sp, 1970-1971
Lars Ramstad, H, 1972-1973
Oddvar Morstøl, Krf, 1974-1985
Knut Hauge, Ap, 1986-1987
Ole S. Dahle, V, 1990-1991
Nils Valde, Krf, 1988-1989 og 1992-1993
Torbjørn Bruaset, Sp, 1994-1999
Torbjørn Rødstøl, Sp, 1999-2011
Lars Olav Hustad, H, 2011-2019
Yvonne Wold, SV, 2019-
== Kultur ==
Rauma har et allsidig kulturliv. Rauma kulturhus på Åndalsnes, ble åpnet sommeren 2007 og har bibliotek, konsert- og kinosal. Innen musikk har folkemusikken lange tradisjoner, som blant annet blir tatt vare på av Rauma Spelemannslag. Trollblues finner sted i februar hvert. Årlig deler kommunen ut Rauma kommunes kulturpris.
=== Festivaler ===
Norsk Fjellfestival – for «naturglade mennesker i alle aldre». Arrangeres årlig i juli.
RaumaRock – arrangeres årlig, første helga i august.
Sinclairspelet på Klungnes – friluftsskuespill om Skottetoget 1612, settes ikke opp årlig.
=== Romsdalsmartnan ===
Martnatradisjonene i Romsdalen (Romsdalsmarkedet) er over kjent fra 1500-tallet, men er trolig eldre. Markedet ble etter tradisjonen holdt i oktober. Markedet ble beskrevet av blant andre Peder Claussøn Friis i 1590. Bøndene fra innlandsdalene (hovedsakelig Gudbrandsdalen, i mindre grad Hedmark) kom til markedet og kjøpte blant annet tørrfisk, saltfisk, salt og andre varer fra kysten. Bøndene fra innlandet solgte blant annet korn og produkter av treskjæring og rosemaling. På Hans Strøms tid ble det solgt en god del saltet kveite på markedet, før Strøms tid var også pigghå et ettertraktet produkt. Bøndene fra Lesja og Dovre byttet til dels fiskeproduktene mot korn på Hedmarken og Toten om vinteren når det var sledeføre. Markedet var det viktigste mellom Lærdal og Trondheimsfjorden. På Vestlandet ble markedene avholdt sommer eller høst, mens innlandet hadde markeder om vinteren når det var sledeføre og vann og myrer var tilfrosset.
=== Billedkunst ===
Romsdalsnaturen har inspirert flere kunstnere, Johan F. Eckersberg, Adolph Tidemand og Thomas Fearnley er noen av disse. Halvard Hatlen (1899–1957) vokste opp i Isfjorden. Han har blant annet malt flere portretter i Hen kirke. Noen andre billedkunstnere med tilknytning til Rauma er Gunn Nordheim Morstøl, Britt Ragna Westhagen, Gunvor Amdam, Heidi Rødstøl og Guri Berg. Rauma Grafikkgruppe var aktiv fra 1995 til 2011, den var først og fremst et fellesverksted på Grøtta i Isfjorden. Gruppen bestod av Gunn Nordheim Morstøl, Åse Rangnes Søvik og Halvard Hatlen (1962).
== Dialekt ==
== Museer ==
Konfeksjonsmuseet i Oddfred Tokles konfeksjonsfabrikk i Isfjorden gir kunnskap om norsk konfeksjonsindustris historie, og plasserer Romsdal i denne sammenhengen.
Norsk Tindemuseum viser utviklingen innen norsk tinde- og klatresport.
== Kirker ==
Grytten prestegjeld er prestegjeld i Rauma kommune, og underlagt Indre Romsdal prosti, i Møre bispedømme. Det er 12 kirker og kapeller i kommunen. Togkapellet er unikt og er innredet i en jernbanevogn på Åndalsnes. Kors kirke i Romsdalen er en liten kirke med dramatisk natur tett innpå. Andre nevneverdige kirker er den åttekantede Grytten kirke og Hen kirke i tykke gråsteinsmurer. Rødven stavkirke har en lang historie, nesten tusen år bakover i tid.
Eid kirke
Grytten kirke
Hen kirke
Holm kirke
Innfjorden bedehuskapell
Kors kirke
Rødven kapell
Rødven stavkirke
Togkapellet
Voll kirke
Vågstranda kirke
Øverdalen kirke
== Kjente raumaværinger ==
Ole Endresen Kolflot (1843-1908) fjellklatrer.
Henning Nygård (1870-1941) fjellklatrer og fjellfører.
Ole Nygård (1885-1956) fjellklatrer og fjellfører.
Fred G. Aandahl (1897-1966), guvernør i Nord-Dakota 1945-1951, med far fra Åndalsnes
Arne Randers Heen (1905-1991) fjellklatrer.
Nils Bølset (1928-2015), ambassadør, født i Åfarnes
Asbjørn Lerheim (1931-2018), generalmajor
Einar Skorgen (1940-2016), viseadmiral, øverstkommanderende i Nord-Norge
Oddgeir Bruaset (f. 1944) programleder NRK, bl.a. kjent for serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
Erling Pedersen (f. 1947) forfatter og dramatiker.
Stein P. Aasheim (f. 1951) forfatter og ekspedisjonsmann
Lars Wenaas (f. 1951), forretningsmann, hotelleier
Siri Skare (1958-2011) oberstløytnant i Luftforsvaret og Norges første kvinnelige militærflyger.
Kjetil Siem (f. 1960) tidl. direktør i Vålerenga Fotball, generalsekretær i Norges Fotballforbund.
Gaute Grøtta Grav (f. 1979) programleder i TV 2, vinner av Farmen 2001.
Karoline Grøvdal Bjerkeli (f. 1990) friidrettsutøver]Se Kategori: Personer fra Rauma, for alle personer fra Rauma med omtale på Wikipedia.
== Litteratur ==
Ei bok om Rauma, Rauma kommune. 1990.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rauma, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Rauma i Store norske leksikon
(no) Rauma - velkommen
(no) Romsdal.com turportal
(no) Romsdalsalpene
(no) Norsk fjellfestival
(no) Raumarock
(no) Kommunale arkiv fra Rauma kommune på Arkivportalen | Shogagkukan Viz Media Egmont | 10,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Feltpost | 2023-02-04 | Feltpost | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militær logistikk', 'Kategori:Militærvesen', 'Kategori:Postombæring', 'Kategori:UNIFIL'] | Feltpost er det samme som militærpost, og brukes når militære avdelinger er i felten. Det opprettes da feltpostkontor, og post til militære mannskaper sendes til en feltpostadresse som er den samme uansett hvor avdelingen måtte befinne seg. Mange land benytter feltpostsystemet.
| Feltpost er det samme som militærpost, og brukes når militære avdelinger er i felten. Det opprettes da feltpostkontor, og post til militære mannskaper sendes til en feltpostadresse som er den samme uansett hvor avdelingen måtte befinne seg. Mange land benytter feltpostsystemet.
== Norske feltpostadresser ==
Feltpost har vært brukt i Norge siden slutten på 1800-tallet. Feltpostnummer ble brukt på Østlandet siden forrige århundreskifte. Senere ble standplassen også benyttet som feltpostkontor, f.eks. Heistadmoen feltpostkontor og Gardermoen feltpostkontor. Både britiske og tyske styrker i Norge under og like etter Andre verdenskrig hadde sine feltposttjenester i Norge.
I Norbatts første kontingent i 1978 var feltpostnummer ennå ikke tatt i bruk, og adresseringen var da slik:NN, 1. TR/KP 3/NORBATT, Den norske FN-styrke i Libanon, OSLO – AVGANG UTLAND.
Feltpostnummer gitt Norbatt fra og med kontingent II.
== Norske feltpostnummeradresser etter 1975 ==
Feltpost 100, 0018 Oslo avg. utland: Bataljonstab og Stabskompani, Norbatt, UNIFIL, Libanon (1978–98).
Feltpost 101, 0018 Oslo avg. utland: Kompani A (unntatt FMR), Norbat, UNIFIL, Libanon (1978–98).
Feltpost 102, 0018 Oslo avg. utland: Kompani B, Norbatt, UNIFIL, Libanon (1978–98).
Feltpost 104, 0018 Oslo avg. utland: Den norske kontingentsjefen (Norco) og øvrige norske enheter i Naqoura, UNIFIL, Libanon (1978–98).
Feltpost 106, 0018 Oslo avg. utland: Det norske Verkstedskompaniet, UNIFIL, Libanon (1978–98).
Feltpost 108, 0018 Oslo avg. utland: Brukt av Kirkens Nødhjelp i Kosovo (2004).
Feltpost 110, 0018 Oslo avg. utland: Norwegian Task Force (NorTF), KFOR/COMKFOR (2003–2004).
Feltpost 111, 0018 Oslo avg. utland: Mek.-troppen, kp. A, Norbatt, UNIFIL, Libanon.
Feltpost 112, 0018 Oslo avg. utland: KFOR (2003).
Feltpost 113, 0018 Oslo avg. utland: KFOR (2003).
Feltpost 114, 0018 Oslo avg. utland: Brukt av LIS-Helikopter, KFOR.
Feltpost 115, 0018 Oslo avg. utland: KFOR (2003).
Feltpost 200, 0018 Oslo avg. utland: SFOR og norske mottakere i Bosnia-Hercegovina (1999).
Feltpost 240, 0018 Oslo avg. utland: SFOR, Bosnia og Hercegovina (1996–1998).
Feltpost 245, 0018 Oslo avg. utland: SFOR, Bosnia og Hercegovina (1996).
Feltpost 300, 0018 Oslo avg. utland: UNOSOM, Somalia (1992–94)Feltpostnummer ISAF (alle har postnr. 0018 Oslo):
Feltpostkontoret – Feltpost 100
NCC – Feltpost 102
OMLT – Feltpost 103
LATVIA – Feltpost 104
RC/N – Feltpost 105
OMLT KANDAK – Feltpost 106
NSE – Feltpost 107
ROLE 1 – Feltpost 108
NIST – Feltpost 109
PRT – Feltpost 110
NORAF – Feltpost 111
NSE KAIA – Feltpost 112
OMLT KABUL – Feltpost 113
ISAF HQ – Feltpost 114
ZHE – Feltpost 115
NAD – Feltpost 116Feltpostnummer Operation Unified Protector
Feltpost 330, 0018 Oslo: Norwegian Airwing (NAW) på Kreta (2011)
== Andre land ==
=== Russland ===
==== Post og kurérteneste i de russiske væpnede styrker ====
Dette er en tjeneste med egne organ, sambandssentraler og knutepunkt og blir også kalt feltjegerpostsamband (FPS).
Tjenesten inkluderer også organisering av staber og andre organer samt etablering av framføringsakser for hemmelege postruter.
Historia for utvikling av feltjegerpostsambandet (FPS) begynte i 1716 i Det russiske imperiet og har i 2017 flere hundre feltpostnummer (FPN) som raskt knytter samband til den enkelte militære enhet. Det eneste man trenger for å sende post til en militær avdeling, er feltpostnummeret.
== Se også ==
British Forces Post Office
== Eksterne lenker ==
Krigs- og feltpostforeningen
== Litteratur ==
Torbjørn Larsson-Fedde: Norske militærleirer og deres posthistorie | Feltpost er det samme som militærpost, og brukes når militære avdelinger er i felten. Det opprettes da feltpostkontor, og post til militære mannskaper sendes til en feltpostadresse som er den samme uansett hvor avdelingen måtte befinne seg. | 10,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverige_under_Sommer-OL_1976 | 2023-02-04 | Sverige under Sommer-OL 1976 | ['Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1976', 'Kategori:Sport i Sverige i 1976', 'Kategori:Sverige under de olympiske leker'] | Sverige under Sommer-OL 1976. 116 sportsutøvere fra Sverige deltok i seksten sporter under Sommer-OL 1976 i Montréal. Sverige kom på 12.-plass med fire gull- og en sølvmedalje.
| Sverige under Sommer-OL 1976. 116 sportsutøvere fra Sverige deltok i seksten sporter under Sommer-OL 1976 i Montréal. Sverige kom på 12.-plass med fire gull- og en sølvmedalje.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne == | | antall nasjoner=92 | 10,423 |
null | 2023-02-04 | Sommer-OL 1980 | null | null | null | Sovjetunionen | 10,424 |
null | 2023-02-04 | Sommer-OL 1984 | null | null | null | | antall nasjoner=140 | 10,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1988 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1988 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sør-Korea', 'Kategori:Sommer-OL 1988', 'Kategori:Sport i Seoul', 'Kategori:Sport i Sør-Korea i 1988'] | Sommer-OL 1988 ble avholdt i Seoul i Sør-Korea i perioden 17. september til 2. oktober.
Hodori var OLs offisielle maskot, mens OL-låta dette året var «Hand in Hand». Til lekene ble det bygd en egen olympiapark i Seoul. 159 nasjoner var representert av 8 391 deltakere, 6 197 menn og 2 194 kvinner. De deltok i tilsammen 237 øvelser. 27 221 frivillige hjalp til, mens det hele ble formidlet av 11 331 akkrediterte mediaansatte (4 978 skrivende og 6 353 innenfor kringkasting).
Dette var også siste gang de store medaljenasjonene Sovjetunionen og Øst-Tyskland deltok i Sommer-OL. Lekene unngikk de store boikottene som de tidligere to lekene hadde blitt utsatt for. Men Nord-Korea, som teknisk sett fremdeles var i krig med Sør-Korea, oppfordret til det og fikk følge av noen få av sine allierte; Albania, Cuba, Madagaskar og Seychellene. Av ulike årsaker deltok verken Etiopia eller Nicaragua.
Sovjetunionen ble mestvinnende nasjon med 55 gullmedaljer. De norske deltagerne, Tor Heiestad og Jon Rønningen, vant én gullmedalje hver.
| Sommer-OL 1988 ble avholdt i Seoul i Sør-Korea i perioden 17. september til 2. oktober.
Hodori var OLs offisielle maskot, mens OL-låta dette året var «Hand in Hand». Til lekene ble det bygd en egen olympiapark i Seoul. 159 nasjoner var representert av 8 391 deltakere, 6 197 menn og 2 194 kvinner. De deltok i tilsammen 237 øvelser. 27 221 frivillige hjalp til, mens det hele ble formidlet av 11 331 akkrediterte mediaansatte (4 978 skrivende og 6 353 innenfor kringkasting).
Dette var også siste gang de store medaljenasjonene Sovjetunionen og Øst-Tyskland deltok i Sommer-OL. Lekene unngikk de store boikottene som de tidligere to lekene hadde blitt utsatt for. Men Nord-Korea, som teknisk sett fremdeles var i krig med Sør-Korea, oppfordret til det og fikk følge av noen få av sine allierte; Albania, Cuba, Madagaskar og Seychellene. Av ulike årsaker deltok verken Etiopia eller Nicaragua.
Sovjetunionen ble mestvinnende nasjon med 55 gullmedaljer. De norske deltagerne, Tor Heiestad og Jon Rønningen, vant én gullmedalje hver.
== Valg av vertsby ==
Seoul ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 84. sesjon i Baden-Baden i Vest-Tyskland 30. september 1981.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sommer-OL 1988 Arkivert 27. august 2010 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | | antall nasjoner=159 | 10,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basilika | 2023-02-04 | Basilika | ['Kategori:Arkitektoniske former', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristen arkitektur', 'Kategori:Kristne begrep', 'Kategori:Romersk arkitektur'] | En basilika (fra gresk stoa basilike, «kongelig søylehall») er både en bygningsform kjent fra gresk, romersk og kristen arkitektur og en spesiell status enkelte katolske kirker er innvilget. Begge betydninger behandles i denne artikkelen, da de er nært knyttet til hverandre.
| En basilika (fra gresk stoa basilike, «kongelig søylehall») er både en bygningsform kjent fra gresk, romersk og kristen arkitektur og en spesiell status enkelte katolske kirker er innvilget. Begge betydninger behandles i denne artikkelen, da de er nært knyttet til hverandre.
== Greske og romerske basilikaer ==
Begrepet basilika er gresk, men det viser først og fremst til bruken av bygningen, og ikke til en helt spesifikk bygningsform. Det viktigste eksemplet er Kongestoaen på Athens agora, som var en normal søylehall (stoa), men som var knyttet til kongeembetet.
Det var i Roma at bygningsformen utviklet seg til en særegen type. Mellom 184 og 121 f.Kr. ble det bygget flere på Forum Romanum, og etter 46 f.Kr. ble Cæsars og Augustus' basilikaer reist. De ble først og fremt brukt til handel og som rettsbygninger. Etter hvert var det bruken som rettsbygning som ble dominerende.
Normalbasilikaen har en rektangulær plan, der bredden ikke er større enn halvparten, og ikke mindre enn en tredjedel av lengden. Interiøret er delt i tre eller fem skip av to eller fire søylerader. I den ene enden ligger hovedinngangen, og i den andre normalt et forhøyet platå. Midtskipet har gjerne en forlengelse av veggene i høyden, slik at det blir høyere under taket enn i sideskipene. Langs sideveggene er det en arkaderekke. Det kan også være et galleri, triforiet. Det er gjerne vinduer i veggene, klerestoriet og i de forhøyede veggene over midtskipet, slik at det blir en lys bygning. En basilika hadde også gjerne en eller flere apsider.
== Kristen arkitektur ==
Baslikiaformen ble tatt direkte inn i den kristne arkitektur på et tidlig tidspunkt, antagelig i løpet av 2. århundre. Den romerske og greske tempelarkitekturen passet dårlig for kirker, fordi templene var mørke og trange – det foregikk lite inne i selve tempelet, da alteret var plassert utenfor. Man beholdt navnet basilika, men tenkte da på Kristus som kongen hallen var bygd for. Som regel er den vendt vest – øst, med inngangen i vest og koret i øst. Koret kan være rett avsluttet eller buet, ha en apside.
== Katolske basilikaer ==
Siden antikken eller tidlig middelalder har enkelte kirker fått den kirkerettslige tittelen basilika. Dette angir at kirken har en spesiell status, knyttet til dens historie eller dens tilknytning til det kirkelige hierarki. Det er to kategorier: Patriarkalbasilikaer og mindre basilikaer.
=== Patriarkalbasilikaer ===
Patriarkalbasilikaene, eller de større basilikaer, er de fire største kirkene i Roma: Peterskirken, Laterankirken, Santa Maria Maggiore og St. Paul utenfor murene. I tillegg har St. Laurentius utenfor murene status som patriarkalbasilika fordi den har en spesiell tilknytning til patriarken av Jerusalem. Av disse er det bare Laterankirken som er katedral. Høyalteret i disse kirkene er forbeholdt paven, eller eventuelt den han gir spesiell tillatelse til å feire messe der. De har hver en hellig dør, som åpnes under jubelår. Pilegrimmer som går gjennom døren etter å ha skriftet og utført andre religiøse handlinger får avlat. Noen få kirker utenfor Roma har også fått slik status, for eksempel hovedkirken i Assisi.
=== Mindre basilika (Basilica Minor) ===
De mindre basilikaer finnes mange steder i verden, inkludert et titalls kirker i Roma, en rekke domkirker i forskjellige land (for eksempel katedralen i Reykjavik), St. Pius X-basilikaen, den øvre basilika og Rosenkransbasilikaen, alle tre i Lourdes m.fl. Basilikastatusen gir en viss forrang framfor andre kirker i området, dog ikke i forhold til katedralen dersom det er en annen kirke enn denne som opphøyes. Tidligere førte dette blant annet til at prestene som hadde sitt virke i kirken kunne bære mer staselige klær under liturgiske handlinger; selv om dette ikke er helt avskaffet har det i stor grad falt ut av bruk. De får også gjerne tillatelse til å installere en hellig dør.
=== Basilika som bygningstype ===
Den vanligste formen på antikke basilikaer, med tre skip adskilt av arkader, og med forhøyet midtskip, ble videreført i vesteuropeisk arkitektur i middelalderen. Større romanske og gotiske kirker ble oppført med basilikal form. De fleste katedraler fulgte dette mønsteret. I Norge ble Nidarosdomen og katedralene i Oslo, Hamar, Stavanger og på Orknøyene reist som basilikaer. Flere fylkeskirker på Østlandet har eller hadde også basilikaform: Gamle Aker kirke, Hoff kirke på Toten, Ringsaker kirke, Nikolaikirken på Gran, St. Olav katolske kirke i Tønsberg og Tjølling kirke i Larvik. Mariakirken i Bergen er også en basilika. På 1800-tallet ble basilikaformen gjenopptatt i historistiske kirker. Ved gjenreisingen etter krigen ble Kirkenes kirke, Bodø domkirke og Steinkjer kirke oppført i basilikaform.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Basilicas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Early Christian Basilica | [cross-section scheme.png|thumb|Tverrsnitt av en basilika der midtskipets tak er hevet over sideskipene. | 10,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1992 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1992 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sommer-OL 1992'] | Sommer-OL 1992 ble avholdt i Barcelona i Spania. SUS hadde flest deltagere i sin tropp. Linda Andersen ble første norske kvinne som vant gull i et sommer-OL. Det skjedde i seiling, i klassen europajolle. Jon Rønningen vant også gull i bryting. Norge tok fire sølv- og en bronsemedalje.
| Sommer-OL 1992 ble avholdt i Barcelona i Spania. SUS hadde flest deltagere i sin tropp. Linda Andersen ble første norske kvinne som vant gull i et sommer-OL. Det skjedde i seiling, i klassen europajolle. Jon Rønningen vant også gull i bryting. Norge tok fire sølv- og en bronsemedalje.
== Valg av vertsby ==
Barcelona ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 91. sesjon i Lausanne i Sveits 17. oktober 1986.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sommer-OL 1992 Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | | antall nasjoner=169 | 10,428 |
null | 2023-02-04 | Bataljon | null | null | null | Bataljon (av fransk: bataillon, fra italiensk battaglione) er en taktisk militær enhet. I Norge er den normalt delt opp i tre til fem kompanier. | 10,429 |
null | 2023-02-04 | Sommer-OL 2008 | null | null | null | |antall nasjoner=204 | 10,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kompani_Lauritzen | 2023-02-04 | Kompani Lauritzen | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2020-årene', 'Kategori:Norske reality-TV-serier', 'Kategori:Sider som inneholder lenker som krever abonnement', 'Kategori:TV-program med Gullrute-vinnere'] | Kompani Lauritzen er en norsk realityserie som sendes på TV 2. Ideen bak programmet oppstod i 2015 da Kristian Ødegård og Dag Otto Lauritzen diskuterte nye konsepter. Sesong 1 hadde premiere 7. mars 2020, og serien ble en stor seersuksess. Sesong 2 hadde premiere 13. mars 2021, og 1 208 000 så premieren. Opptakene til sesong 3 startet i august 2021, og den tredje sesongen hadde premiere 26. februar 2022.
| Kompani Lauritzen er en norsk realityserie som sendes på TV 2. Ideen bak programmet oppstod i 2015 da Kristian Ødegård og Dag Otto Lauritzen diskuterte nye konsepter. Sesong 1 hadde premiere 7. mars 2020, og serien ble en stor seersuksess. Sesong 2 hadde premiere 13. mars 2021, og 1 208 000 så premieren. Opptakene til sesong 3 startet i august 2021, og den tredje sesongen hadde premiere 26. februar 2022.
== Priser ==
Under Gullruten 2020 vant første sesong av serien prisen for årets nyskapning og var i tillegg nominert i klassen beste konkurransedrevne reality. Andre sesong vant Gullruten 2021 for beste konkurransedrevne reality mens «fenrik» Geir Aker vant publikumsprisen. Tredje sesong vant Gullruten 2022 i klassen beste konkurransedrevne reality og ble i tillegg nominert i klassen beste klipp underholdning, mens Dag Otto Lauritzen og Kristian Ødegård ble nominert til publikumsprisen.
== Innspillingssted ==
Sesong 1, 2 og 3 ble spilt inn med base på Setnesmoen ved Veblungsnes i Rauma kommune.
== Konsept ==
Programmet går ut på at 14 norske kjendiser konkurrerer om «opptak» til «Kompani Lauritzen». Deltagerne starter som rekrutter og må lære seg militær disiplin og må gjennom tøffe øvelser. Etter fire programmer er det tid for den første dimmekampen hvor tre av rekruttene må forlate kompaniet. De gjenstående deltakerne blir aspiranter og fortsetter å konkurrere, og en deltaker må dimittere i hvert program frem til det står igjen fire deltakere som blir en del av Kompani Lauritzen.
Programmet fokuserer imidlertid mest på personlig mestring og å overvinne seg selv samt samarbeid og forbrødring. Deltakerne blir ofte presset ut av komfortsonen og ned i «kjelleren». I tillegg har programmet fokus på alle de morsomme situasjonene som oppstår når personer blir underlagt militær disiplin.
Produsentene engasjerte en tidligere yrkesmilitær offiser i det norske Forsvaret for å utvikle konseptet i tråd med kjerneverdier, metoder og treningsarenaer som ligger til grunn for rekruttreningen i Forsvaret. Det er nettbutikken Milrab som leverer det meste av utstyret deltakerne bruker i serien.
== Deltakere ==
=== Sesong 1 (2020) ===
=== Sesong 2 (2021) ===
=== Sesong 3 (2022) ===
=== Sesong 4 (2023) ===
== Kompani Lauritzen: Tropp # ==
Høsten 2022 hadde Kompani Lauritzen: Tropp 1 premiere. I denne versjonen deltar «vanlige unge voksne» (20–28 år) som sliter med overgangen til voksenlivet, og som trenger et «spark bak» for å komme seg videre. Deltakerne vil for eksempel ikke kjempe mot hverandre, men mot seg selv.
Programmet hadde premiere på TV 2 Direkte og TV 2 Play 24. oktober 2022.
=== Tropp 1 (2022) ===
=== Tropp 2 (2023?) ===
I rulleteksten av Tropp 1 ble det annonsert søknad til en ny sesong, kalt Kompani Lauritzen: Tropp 2. Samme informasjon ligger også på nettsidene til TV 2.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kompani Lauritzen på Internet Movie Database
(no) Kompani Lauritzen på TV 2 Sumo | Kompani (fra latin: kompanium, «brødreselskap») er en militær underavdeling, normalt bestånde av 100–200 soldater, og inndelt i tre til fem tropper. Kompanisjefen er normalt en offiser med grad av kaptein eller major. | 10,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Catherine_Booth | 2023-02-04 | Catherine Booth | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 4. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1890', 'Kategori:Frelsesarméoffiserer', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1829', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra distriktet Derbyshire Dales', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Catherine Booth (født Mumford 17. januar 1829, død 4. oktober 1890) grunnla Frelsesarmeen sammen med sin mann William Booth, og omtales som Frelsesarmeens mor.
| Catherine Booth (født Mumford 17. januar 1829, død 4. oktober 1890) grunnla Frelsesarmeen sammen med sin mann William Booth, og omtales som Frelsesarmeens mor.
== Liv og virke ==
Catherine Mumford giftet seg med William Booth 16. juni 1855. Catherine var av den oppfatning at kvinner både kunne og burde forkynne, og at kvinnen slett ikke var mannen underlegen – bortsett fra i fysisk styrke og mot, som hun skrev i et hefte om kvinners rett til å forkynne. Hun delte denne overbevisningen med Phoebe Palmer (1807-1874), som var en kvinnelig evangelist i metodistkirken. Catherine Booth delte også mange av Palmers teologiske standpunkter, særlig innenfor hellighetslæren.
Teologisk var Catherine Booth i tillegg preget av kvekernes lære. Dette gjaldt i særlig grad deres syn på sakramentene og kvekersamfunnets sosiale engasjement, som også kunne få politiske konsekvenser. Et tydelig eksempel på hennes sosialpolitiske engasjement er den såkalte «The Maiden Tribute Campaign», som ble igangsatt for å hindre barneprostitusjon i Storbritannia. Dette førte til at lavalderen for samtykke til seksuelle handlinger ble hevet fra 13 til 16 år. Et av hennes ofte siterte utsagn var «If we are to better the future we must disturb the present» (norsk: «Vi kan ikke skape en bedre framtid uten å forårsake uro i nåtiden»).
Sammen med George Scott Railton var det også hun som i en stor grad etablerte Frelsesarmeens trosartikler og det som etter hvert skulle utvikle seg til å bli Frelsesarmeens håndbok i troslære. Catherine Booth var også en produktiv forfatter (se bibliografi), og bidro også med manuskripter til William Booths taler i tillegg til sin egen forkynnelse. Hennes bøker blir stadig utgitt i nye opplag.I 1860 holdt hun sin første offentlige tale. Frelsesarmeen hadde kvinnelige offiserer som både talte og ledet menigheter, mange år før kvinner fikk stemmerett ved politiske valg. Datteren Evangeline Booth ble Frelsesarmeens fjerde general (verdensleder).
Den 4. oktober 1890 døde Booth av kreft, etter lang tids sykeleie.
== Bibliografi - noen av hennes bøker ==
Booth, Catherine: Angripende kristendom - Salvata Kristelige forlag - Oslo 1976
Booth, Catherine: Practical Religion - Salvation Books - IHQ - London 2008
Barnes, Cyril: Words of Catherine Booth - The Campfield Press, St. Albans 1981
Papers on Practical Religion - digitalutgave publisert av Indiana University på nettstedet Victorian Women Writers Project
Popular Christianity - digitalutgave publisert av Indiana University på nettstedet Victorian Women Writers Project
Female Ministry - digitalutgave publisert av Indiana University på nettstedet Victorian Women Writers Project
Female Teaching - faksimile til gratis nedlasting på nettstedet jesus.org
== Biografier - utvalg ==
Booth, Catherine Bramwell: Booth, Catherine - Hodder & Stoughton- London 1970
Green, Roger J.: Catherine Booth – Baker Books – Grand Rapids 1996
Hattersley, Roy. Blood & Fire. William and Catherine Booth and their Salvation Army. Abacus Book 1999
Norum, Charles: William og Catherine Booth : det visjonære ekteparet som skapte Frelsesarmeen - Oslo 2000
== Referanser == | Catherine Booth (født Mumford 17. januar 1829, død 4. | 10,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1996 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1996 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atlanta', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i USA', 'Kategori:Sommer-OL 1996', 'Kategori:Sport i Georgia (USA)', 'Kategori:Sport i USA i 1996'] | Sommer-OL 1996 ble avholdt i Atlanta i USA. USA ble mestvinnende nasjon med totalt 101 medaljer, hvorav 44 gull, mens Norge tok sju medaljer totalt, hvorav to gull.
De olympiske lekene i Atlanta er de andre i historien som har latt seg arrangere uten statsstøtte. I likhet med lekene i Los Angeles i 1984 brukte Atlanta i stor grad eksisterende idrettsanlegg.
| Sommer-OL 1996 ble avholdt i Atlanta i USA. USA ble mestvinnende nasjon med totalt 101 medaljer, hvorav 44 gull, mens Norge tok sju medaljer totalt, hvorav to gull.
De olympiske lekene i Atlanta er de andre i historien som har latt seg arrangere uten statsstøtte. I likhet med lekene i Los Angeles i 1984 brukte Atlanta i stor grad eksisterende idrettsanlegg.
== Valg av vertsby ==
Atlanta ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 96. sesjon i Tokyo i Japan 18. september 1990.
== Bombeattentatet i Centennial Olympic Park ==
Bombeattentatet i Centennial Olympic Park fant sted 27. juli 1996 i Centennial Olympic Park under Sommer-OL 1996. To personer omkom, mens 111 ble skadd under terrorangrepet.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Norske medaljer ==
GullVebjørn Rodal, friidrett 800 meter.
Knut Holmann, kajakk K1 1000 meter.Sølv
Knut Holmann, kajakk K1 500 meter.
Kjetil Undset og Steffen Størseth, roing dobbeltsculler.Bronse
Fotball, kvinner.
Trine Hattestad, friidrett.
Peer Moberg, seiling Laser.
== Referanser == | | antall nasjoner=197 | 10,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cesena | 2023-02-04 | Cesena | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Emilia-Romagna', 'Kategori:Kommuner i provinsen Forlì-Cesena', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Cesena (i antikken Caesena) er en by i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Den ligger sør for Ravenna og vest for Rimini, ved elven Savio ved foten av Appenninene, omkring 15 km fra Adriaterhavet. Befolkningstallet er 93 100 (juli 2004).
Byen kaller seg «De tre pavers by», fordi Pius VI og Pius VII ble født der, og Pius VIII var biskop der før han ble valgt til pave.
Cesena var opprinnelig en umbrisk by, og ble i 3. århundre f.Kr. tatt av romerne. Den ble en viktig garnisonsby. Under krigene mellom Marius og Sulla ble den ødelagt. Plinius den eldre nevner vin fra Cesena som en av de beste.
Tidlig i middelalderen lå Cesena på grensen mellom eksarkatet Ravenna og langobarderriket. Den ble gitt til pavestolen av den frankiske guvernøren i 754, og i lang tid ble den kastet fram og tilbake mellom pavene og erkebiskopene av Ravenna. Fra 1183 til 1198 var Cesena en selvstendig republikk, for så å bli trukket inn i maktspillet mellom paven og den tysk-romerske keiser. Den ble til tider styrt av Malatestafamilien, og til tider av pavestolen.
I 1357 ble byen beleiret av pavelige styrker, og borgerne satte seg kraftig til motverge uten å lykkes. De gjorde opprør i 1377, og byen ble tatt av John Hawkwood, en engelsk leiesoldat som tjente under kardinal Robert av Genève, den senere motpave Klemens (VII). Flere tusen sivile ble massakrert i det som fikk tilnavnet «Blodbadet i Cesena», og kardinalen fikk tilnavnet «Slakteren fra Cesena».
I perioden 1379–1495 vokste byen igjen, under Malatestafamiliens styre. De bygde opp igjen slottet, som fikk det nye navnet Rocco Malatestiana. Malatestiana biblioteket i nærheten av slottet er et fremragende eksempel på et renessansebibliotek, og har mange verdifulle håndkskrifter.
Hovednæringene i byen er jordbruk, kunsthåndverk og turisme.
| Cesena (i antikken Caesena) er en by i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Den ligger sør for Ravenna og vest for Rimini, ved elven Savio ved foten av Appenninene, omkring 15 km fra Adriaterhavet. Befolkningstallet er 93 100 (juli 2004).
Byen kaller seg «De tre pavers by», fordi Pius VI og Pius VII ble født der, og Pius VIII var biskop der før han ble valgt til pave.
Cesena var opprinnelig en umbrisk by, og ble i 3. århundre f.Kr. tatt av romerne. Den ble en viktig garnisonsby. Under krigene mellom Marius og Sulla ble den ødelagt. Plinius den eldre nevner vin fra Cesena som en av de beste.
Tidlig i middelalderen lå Cesena på grensen mellom eksarkatet Ravenna og langobarderriket. Den ble gitt til pavestolen av den frankiske guvernøren i 754, og i lang tid ble den kastet fram og tilbake mellom pavene og erkebiskopene av Ravenna. Fra 1183 til 1198 var Cesena en selvstendig republikk, for så å bli trukket inn i maktspillet mellom paven og den tysk-romerske keiser. Den ble til tider styrt av Malatestafamilien, og til tider av pavestolen.
I 1357 ble byen beleiret av pavelige styrker, og borgerne satte seg kraftig til motverge uten å lykkes. De gjorde opprør i 1377, og byen ble tatt av John Hawkwood, en engelsk leiesoldat som tjente under kardinal Robert av Genève, den senere motpave Klemens (VII). Flere tusen sivile ble massakrert i det som fikk tilnavnet «Blodbadet i Cesena», og kardinalen fikk tilnavnet «Slakteren fra Cesena».
I perioden 1379–1495 vokste byen igjen, under Malatestafamiliens styre. De bygde opp igjen slottet, som fikk det nye navnet Rocco Malatestiana. Malatestiana biblioteket i nærheten av slottet er et fremragende eksempel på et renessansebibliotek, og har mange verdifulle håndkskrifter.
Hovednæringene i byen er jordbruk, kunsthåndverk og turisme.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Cesena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cesena – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Cesena (i antikken Caesena) er en by i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Den ligger sør for Ravenna og vest for Rimini, ved elven Savio ved foten av Appenninene, omkring 15 km fra Adriaterhavet. | 10,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_2000 | 2023-02-04 | Sommer-OL 2000 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Australia', 'Kategori:Sommer-OL 2000', 'Kategori:Sport i Australia i 2000', 'Kategori:Sport i Sydney'] | Sommer-OL 2000, offisielt omtalt som de 27. olympiske sommerleker, er en internasjonal multisportkonkurranse som ble avholdt i Sydney i Australia fra 15. september til 1. oktober 2000. Dette var andre gang Australia arrangerte de olympiske leker, samt andre gang lekene ble avholdt på den sørlige halvkule. Første gang var i Melbourne i 1956. Nye idretter på OL-programmet i Sydney 2000, var taekwondo, triatlon og turnøvelsen trampoline.
Åpnings- og avslutningsseremoniene ble avholdt på Stadium Australia, hvor også friidrettskonkurransene og fotballfinalene ble arrangert. USA ble beste nasjon, mens vertslandet Australia endte på fjerdeplass på medaljestatistikken. Norge fikk totalt ti medaljer: fire gull, tre sølv og tre bronse.
| Sommer-OL 2000, offisielt omtalt som de 27. olympiske sommerleker, er en internasjonal multisportkonkurranse som ble avholdt i Sydney i Australia fra 15. september til 1. oktober 2000. Dette var andre gang Australia arrangerte de olympiske leker, samt andre gang lekene ble avholdt på den sørlige halvkule. Første gang var i Melbourne i 1956. Nye idretter på OL-programmet i Sydney 2000, var taekwondo, triatlon og turnøvelsen trampoline.
Åpnings- og avslutningsseremoniene ble avholdt på Stadium Australia, hvor også friidrettskonkurransene og fotballfinalene ble arrangert. USA ble beste nasjon, mens vertslandet Australia endte på fjerdeplass på medaljestatistikken. Norge fikk totalt ti medaljer: fire gull, tre sølv og tre bronse.
== Valg av vertsby ==
Sydney ble tildelt lekene ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 101. sesjon i Monte Carlo i Monaco 23. september 1993. De andre byene som søkte om å bli tildelt lekene var Beijing (Kina), Manchester (Storbritannia), Berlin (Tyskland) og Istanbul (Tyrkia).
I tillegg søkte Brasília i Brasil og Milano i Italia om å få lekene, men trakk seg i løpet av budprosessen. Tasjkent, hovedstaden i Usbekistan, viste også interesse for arrangementet, men trakk seg veldig tidlig i prosessen.
== Medaljestatistikk ==
* USA ble fratatt én bronsemedalje i januar 2013 etter at Lance Armstrong ble diskvalifisert på grunn av doping.Norge fikk fire gullmedaljer:
Knut Holmann i kajakk (K1 500 og 1000 m)
Trine Hattestad i spydkast
Damelandslaget i fotballDen olympiske ed, holdt av Rechelle Hawkes, hadde for første gang et tillegg om holdninger til doping og dopingmidler.
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Referanser == | |antall nasjoner=199 | 10,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverige_under_Sommer-OL_1928 | 2023-02-04 | Sverige under Sommer-OL 1928 | ['Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Sport i Sverige i 1928', 'Kategori:Sverige under de olympiske leker'] | Sverige under Sommer-OL 1928. Sportsutøvere fra Sverige deltok i flere sporter under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. Sverige kom på fjerdeplass med sju gull-, seks sølv- og tolv bronsemedaljer.
| Sverige under Sommer-OL 1928. Sportsutøvere fra Sverige deltok i flere sporter under Sommer-OL 1928 i Amsterdam. Sverige kom på fjerdeplass med sju gull-, seks sølv- og tolv bronsemedaljer.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne == | | antall nasjoner=46 | 10,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1924 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1924 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1924'] | Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
| Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
== Resultater ==
Bobsleigh
Curling
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kunstløp
Militært patruljeløp
Nordiske grener:
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Medaljestatistikk ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Norge under Vinter-OL 1924
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer)
== Eksterne lenker ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1924
(fr) Offisiell rapport Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine. (program) | | antall nasjoner=44 | 10,437 |
null | 2023-02-04 | Sommer-OL 1916 | null | null | null | Sommer-OL 1916, de 6. olympiske sommerleker, skulle ha blitt arrangert i Berlin i Tyskland. | 10,438 |
null | 2023-02-04 | Vålerenga | null | null | null | Vålerenga () er et strøk på Oslo øst. Det utgjør en del av bydel Gamle Oslo. | 10,439 |
null | 2023-02-04 | Paul VI | null | null | null | Paul VI (født Giovanni Battista Enrico Antonio Maria Montini 26. september 1897 i Sarezzo i Italia, død 6. | 10,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Great_Rock_%E2%80%99n%E2%80%99_Roll_Swindle | 2023-02-04 | The Great Rock ’n’ Roll Swindle | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske musikkdokumentarer', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra 1980-årene', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1980'] | The Great Rock 'n' Roll Swindle er en dokumentarfilm om bandet Sex Pistols. Filmen ble regissert av Julien Temple.
Filmen omhandler toppen av Sex Pistols karriere, da de av enkelte ble betraktet som verdens farligste band. Den ble spilt inn i 1980, etter at bandet ble oppløst, og fortelles fra perspektivet til Malcolm McLaren McLaren var bandets manager, og han kommer med negativ kritikk av vokalisten Johnny Rotten.
| The Great Rock 'n' Roll Swindle er en dokumentarfilm om bandet Sex Pistols. Filmen ble regissert av Julien Temple.
Filmen omhandler toppen av Sex Pistols karriere, da de av enkelte ble betraktet som verdens farligste band. Den ble spilt inn i 1980, etter at bandet ble oppløst, og fortelles fra perspektivet til Malcolm McLaren McLaren var bandets manager, og han kommer med negativ kritikk av vokalisten Johnny Rotten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Great Rock 'n' Roll Swindle på Internet Movie Database
(no) The Great Rock 'n' Roll Swindle hos Filmfront
(sv) The Great Rock 'n' Roll Swindle i Svensk Filmdatabas
(da) The Great Rock 'n' Roll Swindle i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) The Great Rock 'n' Roll Swindle på Allociné
(nl) The Great Rock 'n' Roll Swindle på MovieMeter
(en) The Great Rock 'n' Roll Swindle på AllMovie
(en) The Great Rock 'n' Roll Swindle på Rotten Tomatoes | The Great Rock 'n' Roll Swindle er en dokumentarfilm om bandet Sex Pistols. Filmen ble regissert av Julien Temple. | 10,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_sommerleker | 2023-02-04 | Olympiske sommerleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Sommer-OL'] | De moderne olympiske sommerleker er en internasjonal multisportkonkurranse som avholdes hvert fjerde år. De olympiske sommerlekene regnes som det mest prestisjefylte sportsarrangementet i verden. Den internasjonale olympiske komité (IOK) er hovedansvarlig for organiseringen og arrangeringen av lekene.
De moderne olympiske sommerlekene ble for første gang avholdt i 1896 i Athen, Hellas. Lekene nummereres med romertall, der også avlyste leker inngår i nummereringen. Jubileumslekene i 1906 regnes ikke med i de offisielle IOK-statistikkene, men sportsstatistikere og andre interesserte tar de ofte med i sine statistikker. Lekene er medregnet i listene i denne artikkelen bortsett fra medaljestatistikken, som hovedsakelig baserer seg på IOKs offisielle medaljedatabase.
Ved de første moderne olympiske lekene i 1896 deltok fjorten nasjoner med totalt 241 utøvere, kun menn, der mesteparten var fra arrangørlandet Hellas. Et drøyt århundre senere, under OL 2008 i Beijing, var det over to hundre nasjoner, med nesten elleve tusen mannlige og kvinnelige utøvere som deltok. Antall øvelser er også betydelig utvidet i løpet av de moderne lekenes historie fra slutten av 1800-tallet til nå.
Det olympiske flagget, med de fem ringene i ulike farger som symboliserer verdens kontinenter, ble tatt i bruk første gang under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Den olympiske ild ble første gang ført til olympiastadion i Berlin 1936. Ilden ble hentet i Olympia og fraktet til stadionet av sportsutøvere fra Hellas.
På grunn av krig har det ved tre OL-år ikke blitt avholdt leker. De første innstilte lekene var i 1916 under første verdenskrig, de skulle ha vært arrangert i Berlin. Under andre verdenskrig ble lekene i 1940 (Tokyo) og 1944 (London) avlyst. Tyskland og Japan fikk ikke lov å delta i lekene 1948 i London på grunn av sin rolle under andre verdenskrig.
Politikk har påvirket lekene også utenom utestengelsen i 1948. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan resulterte i at mange nasjoner fra den vestlige delen av verden boikottet lekene 1980 i Moskva. Dette førte til en motreaksjon med boikott fra Sovjetunionen og en rekke østblokkland fire år senere under OL 1984 i Los Angeles.
Sommer-OL har blitt arrangert flest ganger i Europa, og det er flere byer som har stått som vert for lekene mer enn en gang: London, Paris, Los Angeles og Athen. Byer i Afrika har aldri stått som arrangør.
| De moderne olympiske sommerleker er en internasjonal multisportkonkurranse som avholdes hvert fjerde år. De olympiske sommerlekene regnes som det mest prestisjefylte sportsarrangementet i verden. Den internasjonale olympiske komité (IOK) er hovedansvarlig for organiseringen og arrangeringen av lekene.
De moderne olympiske sommerlekene ble for første gang avholdt i 1896 i Athen, Hellas. Lekene nummereres med romertall, der også avlyste leker inngår i nummereringen. Jubileumslekene i 1906 regnes ikke med i de offisielle IOK-statistikkene, men sportsstatistikere og andre interesserte tar de ofte med i sine statistikker. Lekene er medregnet i listene i denne artikkelen bortsett fra medaljestatistikken, som hovedsakelig baserer seg på IOKs offisielle medaljedatabase.
Ved de første moderne olympiske lekene i 1896 deltok fjorten nasjoner med totalt 241 utøvere, kun menn, der mesteparten var fra arrangørlandet Hellas. Et drøyt århundre senere, under OL 2008 i Beijing, var det over to hundre nasjoner, med nesten elleve tusen mannlige og kvinnelige utøvere som deltok. Antall øvelser er også betydelig utvidet i løpet av de moderne lekenes historie fra slutten av 1800-tallet til nå.
Det olympiske flagget, med de fem ringene i ulike farger som symboliserer verdens kontinenter, ble tatt i bruk første gang under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Den olympiske ild ble første gang ført til olympiastadion i Berlin 1936. Ilden ble hentet i Olympia og fraktet til stadionet av sportsutøvere fra Hellas.
På grunn av krig har det ved tre OL-år ikke blitt avholdt leker. De første innstilte lekene var i 1916 under første verdenskrig, de skulle ha vært arrangert i Berlin. Under andre verdenskrig ble lekene i 1940 (Tokyo) og 1944 (London) avlyst. Tyskland og Japan fikk ikke lov å delta i lekene 1948 i London på grunn av sin rolle under andre verdenskrig.
Politikk har påvirket lekene også utenom utestengelsen i 1948. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan resulterte i at mange nasjoner fra den vestlige delen av verden boikottet lekene 1980 i Moskva. Dette førte til en motreaksjon med boikott fra Sovjetunionen og en rekke østblokkland fire år senere under OL 1984 i Los Angeles.
Sommer-OL har blitt arrangert flest ganger i Europa, og det er flere byer som har stått som vert for lekene mer enn en gang: London, Paris, Los Angeles og Athen. Byer i Afrika har aldri stått som arrangør.
== Arrangørbyer ==
1 Lekene er ikke lenger anerkjent av IOK
2 Kun hestesportøvelsene ble arrangert i Stockholm, grunnet karantenebestemmelsene i Australia
3 Utsatt til 2021 på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020
== Idrettsgrener ==
Følgende idrettsgrener er for tiden på det offisielle olympiske programmet. Tallene i tabellen angir hvor mange øvelser innen idretten som var med i hvert OL. En stjerne i tabellen angir at grenen var demonstrasjonsidrett i de respektive lekene.
Fem av de 26 idrettsgrenene består av flere disipliner. Disipliner fra samme idrett har lik fargekode:
Vannsport — Padling — Sykling — Turn — Volleyball
=== Tidligere idrettsgrener ===
Følgende idrettsgrener har tidligere vært på det offisielle olympiske programmet. Tallene i tabellen angir hvor mange øvelser innen idretten som var med i hvert OL. En stjerne i tabellen angir at grenen var demonstrasjonsidrett i de respektive lekene.
== Medaljefordeling ==
Den internasjonale olympiske komité anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men tabellen er basert på og inneholder tall fra IOKs offisielle medaljedatabase. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per 28. januar 2022
== Fotnoter ==
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i De moderne olympiske sommerleker
Olympiske leker
Olympiske vinterleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Kilder ==
Olympic.org: Olympic Results - Official Records
== Eksterne lenker ==
Sommer-OL Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | | antall nasjoner=29 | 10,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1912 | 2023-02-04 | Sommer-OL 1912 | ['Kategori:1912 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sverige', 'Kategori:Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sport i Stockholm'] | Sommer-OL 1912 ble avholdt i Stockholm i Sverige. USA ble beste nasjon. Norge fikk fire gullmedaljer.
| Sommer-OL 1912 ble avholdt i Stockholm i Sverige. USA ble beste nasjon. Norge fikk fire gullmedaljer.
== Valg av vertsby ==
Stockholm var eneste søker og ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1912 ved akklamasjon under den internasjonale olympiske komités 11. sesjon i Berlin i Tyskland 28. mai 1909. Berlin hadde også lagt inn en søknad, men trakk den før starten av den 11. sesjonen.
== Resultater ==
Det ble konkurrert i 14 idretter:
Bryting
Fekting
Friidrett
Fotball
Hestesport
Moderne femkamp
Roing
Seiling
Stuping
Skyting
Svømming
Sykling
Tautrekking
Tennis
Turn
Vannpolo
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 1912 Summer Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sverige | 10,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PlayStation | 2023-02-04 | PlayStation | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:PlayStation'] | PlayStation (PS プレイステーション Pureisutēshon) er en spillkonsoll fra Sony. Den er den første i rekken av flere PlayStation-konsoller laget av Sony. Konsollen ble lansert i Japan 3. desember 1994, 9. september 1995 i USA og 29. september 1995 i Europa.
| PlayStation (PS プレイステーション Pureisutēshon) er en spillkonsoll fra Sony. Den er den første i rekken av flere PlayStation-konsoller laget av Sony. Konsollen ble lansert i Japan 3. desember 1994, 9. september 1995 i USA og 29. september 1995 i Europa.
== Historie ==
=== Begynnelsen ===
Den første ideen om PlayStation er datert allerede i 1986. Nintendo hadde da allerede brukt ressurser på å lage en spillkonsoll med CD-teknologi, men uten suksess. Blant annet var det patenten på CD-plater som stod i veien. Det var ikke før CDROM/XA kom ut (utvidelse av CD-ROM med komprimert audio, visuell data og mulighet til å gå inn på all informasjon samtidig.)Ironisk nok kontaktet Nintendo Sony i 1988 for å utvikle ny teknologi til å kunne spille av CD-plater.
Resultatet var at Nintendo og Sony i juni 1991 annonserte at de utviklet et felles underholdningssystem som kunne spille både kassettene til Nintendo og et nytt CD-format som Sony utviklet.
Samarbeidet sluttet brått da Nintendos direktør, Hiroshi Yamauchi leste kontrakten som ble inngått i 1988. Han oppdaget at ut ifra kontrakten ville Sony ha full kontroll over alle Nintendospill som ville bli utviklet på CD-formatet. Dette var uakseptabelt for Nintendos del og samarbeidet ble brutt.
Istedenfor inngikk Nintendo et samarbeid med Philips og forlot alle prosjektene fra deres tidligere samarbeid med Sony.
Etter at samarbeidet ble brutt, bestemte Sony seg for å bruke resultatene av samarbeidet og utvikle en egen konsoll. Dette førte til at Nintendo gikk til retten og prøvde å stoppe produksjonen av denne konsollen, på det grunnlag at Nintendo eide mye av teknologien og navnet PlayStation. Retten avviste alle krav fra Nintendo. I oktober 1991 ble den første versjonen av PlayStation laget. Dette var riktignok kun for utviklingen av en bedre maskin og ble kun brukt av utviklerne. Ifølge rykter ble det bare produsert 200 maskiner.
=== Dagens PlayStation ===
I slutten av 1992 inngikk Sony og Nintendo en avtale hvor "Sony PlayStation" fremdeles ville kunne brukes til Nintendospill, men Nintendo ville ha alle rettigheter og fortjeneste av spillene. Kun kort tid etter droppet Sony alle planer om en PlayStation med Nintendo og begynte med å designe en ny konsoll rettet mot et helt annet publikum og bruke annen maskinvare.
=== Lansering ===
Sony PlayStation ble lansert i slutten av 1994 i Japan mens resten av verden måtte vente et år. Utsalgsprisen var på USD299$ og ble svært godt mottatt med spillene som fulgte lanseringen. Tekken, Ridge Racer, og Twisted Metal var spill som ble solgt ved lanseringen og skapte et titalls etterfølgere.
I tillegg skapte PlayStation en unik serie av reklamekampanjer som skapte en generell interesse hos forskjellige kundegrupper.
== Produksjon ==
Sony PlayStation ble produsert i hele 11 år før Sony la ned produksjonen 23. mars 2006. Det siste spillet ble lansert 29. september 2006.
== Varianter av PlayStation ==
PlayStation gikk gjennom mange forskjellige versjoner i sin produksjonstid, og flere ganger ble deler av innholdet byttet for effektiviteten.
I de første versjonene av konsollen var det mange problemer som ble rapportert. Blant annet lagde den en tikkelyd når kuttscener ble spilt. I tillegg rapporterte de om problemer med å lese av data på CD-platen til konsollen, fordi lokket ikke var skikkelig på plass. I tillegg mistet konsollen ofte kontakten med håndkontrollen, noe Sony rettet på da de lanserte den nye "Dual Shock"-kontrollen.
Installasjon av såkalte mod chips ga PlayStation-eiere uante muligheter til å modifisere dem. Blant annet sørget det for at konsollene kunne kjøre spill med både PAL og NTSC formatene. I tillegg var det mulig å spille piratkopierte spill.
=== PS One ===
En mindre og mer effektiv versjon av PlayStation ble lansert den 7. juli 2000. Denne versjonen overtok raskt markedet fra den gamle konsollen som var dobbelt så stor. Totalt 28,15 millioner PS One enheter ble solgt innen den ble avviklet i mars 2006.
== Betydning ==
Sukessen til PlayStation er blitt sett som hovedgrunnen til at markedet gikk vekk fra kassettspill og over til CD-er. Selv om det ikke var den første konsollen som prøvde å bruke CD-er til spill, var det den store sukessen som gjorde at Nintendo stoppet med kassetter etter Nintendo 64.
Nintendo la aldri skjul på at de var skeptiske til CD-er og pekte på at de krevde innlasting før man kunne spille. De mente også at de var skjørere enn kassettene. Spekulasjonene, derimot, gikk på at Nintendo ville miste mye av profitten hvis de gikk over til CD siden de, i motsetning til kassettformatet, ikke eide patentet.
Likevel krevde utviklingen av spill (når det gjelder innhold, grafikk og lyd) mer og mer plass, og snart ble kassettene presset til grensen. Andre spillutviklere som Konami og Namco gikk over til CD fordi de hadde lavere produksjonskostnader og bød på større fleksibilitet.
PlayStation lanserte også videospillformatet som et mektig medium på linje med film, og bidro til at andre medieformater utelukkende distribueres på CD-ROM.
== Referanser == | | minne = | 10,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ignatius_av_Antiokia | 2023-02-04 | Ignatius av Antiokia | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Matteusevangeliet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer i oldkirken', 'Kategori:Syriske helgener'] | Ignatius av Antiokia (født ca. 37 i Lilleasia, død ca. 107 i Roma) var biskop av Antiokia og led martyrdøden. På grunn av sine brev til kristne menigheter regnes han med blant de apostoliske fedre.
Han var sannsynligvis av syrisk opprinnelse. Ifølge legenden var han identisk med det barn som i Evangeliet etter Matteus kap. 18 ble fremstilt for displene av Jesus Kristus, men det er ikke holdepunkter for at dette er riktig.
Det man har bedre holdepunkter for er at han var disippel av enten apostlene Peter og Paulus, eller apostelen Johannes. I ca. 69 skal han ha blitt ordinert til biskop av Antiokia. Det var i Antiokia at begrepet «kristne» første gang ble brukt.
Han virket som biskop i omkring 40 år, og overlevde Domitians kristenforfølgelse. Under Trajan ble han sammen med andre kristne arrestert og sendt med skip til Roma. Dette kan tyde på at han var romersk borger. De satte ut fra Seleukia, og reiste langs kysten. Under et opphold i Smyrna skal han ha møtt den hellige Polykarp av Smyrna, som da var en ung mann. Ignatius skrev under oppholdet de fire første av de syv brev vi kjenner fra ham, til menighetene i Efesos, Magnesia, Tralles og Roma.
På veien videre mot Roma ble det et nytt opphold, denne gang i Troas. Der skrev Ignatius de siste tre brevene, til menighetene i Filadelfia og Smyrna, samt et avskjedsbrev til Polykarp.
Brevene er av stor verdi for kirkehistorikere, fordi de kaster lys over tro og praksis mindre enn et århundre etter at Kristus levde. Et av hovedpoengene hans er at menighetene må bevare enheten med sin biskop, og at dette må få uttrykk i felles nattverdsfeiring. I brevet til menigheten i Roma ba han om at de ikke måtte forsøke å få ham benådet, fordi han var villig til å lide for sin tro.
Han er den første som bruker begrepet «den katolske kirke» om fellesskapet av kristne, og han skriver at biskopen av Roma har forrang framfor de andre biskopene. Dette regnes av Den katolske kirke som et bevis på at pavens særstilling var anerkjent allerede i oldkirken.
Reisen til Roma tok mellom seks og tolv uker, og da de kom fram ble de møtt av kristne fra byen. Han gjentok da det han hadde skrevet om at han var rede til å lide martyrdøden. Keiser Trajan ledet selv forhøret, og dømte ham til å kastes til villdyrene. Dette ble gjort i Colosseum, antagelig i år 107; noen forskere tidfester det til forskjellige år mellom 110 og 117. Han er den eneste navngitte martyr man kjenner til som døde i Colosseum; de andre som er kjent døde i Circus Maximus.
Kristne fra Roma skal ha samlet opp det som var igjen av jordiske levninger, og sendte dette som relikvier til Antiokia. De ble oppbevart ved byporten, ifølge Hieronymus og Johannes Krysostomos. Da Antiokia ble angrepet av sarasenere ble deler av relikviene sendt tilbake til Roma, hvor de ble plassert i kirken San Clemente.
| Ignatius av Antiokia (født ca. 37 i Lilleasia, død ca. 107 i Roma) var biskop av Antiokia og led martyrdøden. På grunn av sine brev til kristne menigheter regnes han med blant de apostoliske fedre.
Han var sannsynligvis av syrisk opprinnelse. Ifølge legenden var han identisk med det barn som i Evangeliet etter Matteus kap. 18 ble fremstilt for displene av Jesus Kristus, men det er ikke holdepunkter for at dette er riktig.
Det man har bedre holdepunkter for er at han var disippel av enten apostlene Peter og Paulus, eller apostelen Johannes. I ca. 69 skal han ha blitt ordinert til biskop av Antiokia. Det var i Antiokia at begrepet «kristne» første gang ble brukt.
Han virket som biskop i omkring 40 år, og overlevde Domitians kristenforfølgelse. Under Trajan ble han sammen med andre kristne arrestert og sendt med skip til Roma. Dette kan tyde på at han var romersk borger. De satte ut fra Seleukia, og reiste langs kysten. Under et opphold i Smyrna skal han ha møtt den hellige Polykarp av Smyrna, som da var en ung mann. Ignatius skrev under oppholdet de fire første av de syv brev vi kjenner fra ham, til menighetene i Efesos, Magnesia, Tralles og Roma.
På veien videre mot Roma ble det et nytt opphold, denne gang i Troas. Der skrev Ignatius de siste tre brevene, til menighetene i Filadelfia og Smyrna, samt et avskjedsbrev til Polykarp.
Brevene er av stor verdi for kirkehistorikere, fordi de kaster lys over tro og praksis mindre enn et århundre etter at Kristus levde. Et av hovedpoengene hans er at menighetene må bevare enheten med sin biskop, og at dette må få uttrykk i felles nattverdsfeiring. I brevet til menigheten i Roma ba han om at de ikke måtte forsøke å få ham benådet, fordi han var villig til å lide for sin tro.
Han er den første som bruker begrepet «den katolske kirke» om fellesskapet av kristne, og han skriver at biskopen av Roma har forrang framfor de andre biskopene. Dette regnes av Den katolske kirke som et bevis på at pavens særstilling var anerkjent allerede i oldkirken.
Reisen til Roma tok mellom seks og tolv uker, og da de kom fram ble de møtt av kristne fra byen. Han gjentok da det han hadde skrevet om at han var rede til å lide martyrdøden. Keiser Trajan ledet selv forhøret, og dømte ham til å kastes til villdyrene. Dette ble gjort i Colosseum, antagelig i år 107; noen forskere tidfester det til forskjellige år mellom 110 og 117. Han er den eneste navngitte martyr man kjenner til som døde i Colosseum; de andre som er kjent døde i Circus Maximus.
Kristne fra Roma skal ha samlet opp det som var igjen av jordiske levninger, og sendte dette som relikvier til Antiokia. De ble oppbevart ved byporten, ifølge Hieronymus og Johannes Krysostomos. Da Antiokia ble angrepet av sarasenere ble deler av relikviene sendt tilbake til Roma, hvor de ble plassert i kirken San Clemente.
== Helgen ==
Man feiret 17. oktober, Ignatius' angivelige dødsdag, som helgenfest i Syria allerede fra det 4. århundre. Den er merket av på kalenderen fra Nikomedia, datert til 360. Fram til 1969 ble han feiret 1. februar i vest, noe som stemmer med legendens påstand om at han ankom Roma 20. desember. Alle opplysninger om datoer er fullstendig usikre, og man valgte i 1969, ved revisjonen av den romerske helgenkalenderen, å flytte minnedagen til 17. oktober. Han har også en annen fest, translasjonsfesten som feires 17. desember i vest og 20. i øst; denne er til minne om flyttingen av relikviene fra Roma til Antiokia.
I katolsk liturgi nevnes han i den romerske kanon (Eukaristisk bønn I). Han regnes som vernehelgen mot halsonde, fordi han ifølge legenden under sine lidelser aldri sluttet å rope navnet Jesus.
== Eksterne lenker == | Ignatius av Antiokia (født ca. 37 i Lilleasia, død ca. | 10,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tove_Tandberg_Krafft | 2023-02-04 | Tove Tandberg Krafft | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske kunstnere', 'Kategori:Personer fra Ringsaker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tove Tandberg Krafft (født 6. november 1942 i Oslo) er en norsk kunstner. Hun er datter av August Tandberg og Brita Tollefsdatter Fanebust. Hun er gift med arkitekt og designer Tore Krafft. Hun er bosatt i Furnes i Ringsaker.
Tandberg Krafft begynte å arbeide med batik i 1964, men har senere også arbeidet med serigrafi, akvarell, glass, tusj, olje og installasjon. Hun skriver også egne lyriske tekster.
| Tove Tandberg Krafft (født 6. november 1942 i Oslo) er en norsk kunstner. Hun er datter av August Tandberg og Brita Tollefsdatter Fanebust. Hun er gift med arkitekt og designer Tore Krafft. Hun er bosatt i Furnes i Ringsaker.
Tandberg Krafft begynte å arbeide med batik i 1964, men har senere også arbeidet med serigrafi, akvarell, glass, tusj, olje og installasjon. Hun skriver også egne lyriske tekster.
== Utvalgte utstillinger ==
Frysja (1971)
Høstutstillingen (1972)
Galleri F15 (1972)
Hamar Kunstforening (1973)
Holst Halvorsen kunsthandel (1973)
Galleri Vikerødegården (1974)
Hedmarksmuseet (1977)
UKS (1979)
Trondheim Kunstforening (1980)
Galleri Vognremissen (1981)
Aker Brygge (1987)
Hedmark kunstnersenter (1988)
Galleri Fjordheim (1990)
Festivalutstiller – Risør (1994)
Hamar sentrum (1995)
Galleri Munch 2004 m.fl.
== Offentlige innkjøp/utsmykninger ==
Storhamar kirke (altertavle, messehagler og tekstiler)
Kronprinsesse Märthas kirke (messehagler og tekstiler)
Stavsjø kirke
Hotell Victoria
M/S Vistafjord
Olrud Hotell
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tove Tandberg Krafft i Norsk kunstnerleksikon | Tove Tandberg Krafft (født 6. november 1942 i Oslo) er en norsk kunstner. | 10,446 |
null | 2023-02-04 | Medi 3 | null | null | null | Medi 3 er et medisinsk senter i Ålesund med avdeling i Ulsteinvik. Selskapet er eid av private aksjonærer fra Sunnmøre. | 10,447 |
null | 2023-02-04 | Helsevesen | null | null | null | Helsevesen er alle offentlige og private tilgjengelige helsetjenester til innbyggerne, som sykehus, sykehjem, ambulanser, fastleger, poliklinikker, helsesykepleier, helsevern for psykisk utviklingshemmede og lignende som har til oppgave å forebygge, diagnostisere og behandle sykdom og yte omsorg overfor syke mennesker. | 10,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_sommerleker | 2023-02-04 | Olympiske sommerleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Sommer-OL'] | De moderne olympiske sommerleker er en internasjonal multisportkonkurranse som avholdes hvert fjerde år. De olympiske sommerlekene regnes som det mest prestisjefylte sportsarrangementet i verden. Den internasjonale olympiske komité (IOK) er hovedansvarlig for organiseringen og arrangeringen av lekene.
De moderne olympiske sommerlekene ble for første gang avholdt i 1896 i Athen, Hellas. Lekene nummereres med romertall, der også avlyste leker inngår i nummereringen. Jubileumslekene i 1906 regnes ikke med i de offisielle IOK-statistikkene, men sportsstatistikere og andre interesserte tar de ofte med i sine statistikker. Lekene er medregnet i listene i denne artikkelen bortsett fra medaljestatistikken, som hovedsakelig baserer seg på IOKs offisielle medaljedatabase.
Ved de første moderne olympiske lekene i 1896 deltok fjorten nasjoner med totalt 241 utøvere, kun menn, der mesteparten var fra arrangørlandet Hellas. Et drøyt århundre senere, under OL 2008 i Beijing, var det over to hundre nasjoner, med nesten elleve tusen mannlige og kvinnelige utøvere som deltok. Antall øvelser er også betydelig utvidet i løpet av de moderne lekenes historie fra slutten av 1800-tallet til nå.
Det olympiske flagget, med de fem ringene i ulike farger som symboliserer verdens kontinenter, ble tatt i bruk første gang under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Den olympiske ild ble første gang ført til olympiastadion i Berlin 1936. Ilden ble hentet i Olympia og fraktet til stadionet av sportsutøvere fra Hellas.
På grunn av krig har det ved tre OL-år ikke blitt avholdt leker. De første innstilte lekene var i 1916 under første verdenskrig, de skulle ha vært arrangert i Berlin. Under andre verdenskrig ble lekene i 1940 (Tokyo) og 1944 (London) avlyst. Tyskland og Japan fikk ikke lov å delta i lekene 1948 i London på grunn av sin rolle under andre verdenskrig.
Politikk har påvirket lekene også utenom utestengelsen i 1948. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan resulterte i at mange nasjoner fra den vestlige delen av verden boikottet lekene 1980 i Moskva. Dette førte til en motreaksjon med boikott fra Sovjetunionen og en rekke østblokkland fire år senere under OL 1984 i Los Angeles.
Sommer-OL har blitt arrangert flest ganger i Europa, og det er flere byer som har stått som vert for lekene mer enn en gang: London, Paris, Los Angeles og Athen. Byer i Afrika har aldri stått som arrangør.
| De moderne olympiske sommerleker er en internasjonal multisportkonkurranse som avholdes hvert fjerde år. De olympiske sommerlekene regnes som det mest prestisjefylte sportsarrangementet i verden. Den internasjonale olympiske komité (IOK) er hovedansvarlig for organiseringen og arrangeringen av lekene.
De moderne olympiske sommerlekene ble for første gang avholdt i 1896 i Athen, Hellas. Lekene nummereres med romertall, der også avlyste leker inngår i nummereringen. Jubileumslekene i 1906 regnes ikke med i de offisielle IOK-statistikkene, men sportsstatistikere og andre interesserte tar de ofte med i sine statistikker. Lekene er medregnet i listene i denne artikkelen bortsett fra medaljestatistikken, som hovedsakelig baserer seg på IOKs offisielle medaljedatabase.
Ved de første moderne olympiske lekene i 1896 deltok fjorten nasjoner med totalt 241 utøvere, kun menn, der mesteparten var fra arrangørlandet Hellas. Et drøyt århundre senere, under OL 2008 i Beijing, var det over to hundre nasjoner, med nesten elleve tusen mannlige og kvinnelige utøvere som deltok. Antall øvelser er også betydelig utvidet i løpet av de moderne lekenes historie fra slutten av 1800-tallet til nå.
Det olympiske flagget, med de fem ringene i ulike farger som symboliserer verdens kontinenter, ble tatt i bruk første gang under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Den olympiske ild ble første gang ført til olympiastadion i Berlin 1936. Ilden ble hentet i Olympia og fraktet til stadionet av sportsutøvere fra Hellas.
På grunn av krig har det ved tre OL-år ikke blitt avholdt leker. De første innstilte lekene var i 1916 under første verdenskrig, de skulle ha vært arrangert i Berlin. Under andre verdenskrig ble lekene i 1940 (Tokyo) og 1944 (London) avlyst. Tyskland og Japan fikk ikke lov å delta i lekene 1948 i London på grunn av sin rolle under andre verdenskrig.
Politikk har påvirket lekene også utenom utestengelsen i 1948. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan resulterte i at mange nasjoner fra den vestlige delen av verden boikottet lekene 1980 i Moskva. Dette førte til en motreaksjon med boikott fra Sovjetunionen og en rekke østblokkland fire år senere under OL 1984 i Los Angeles.
Sommer-OL har blitt arrangert flest ganger i Europa, og det er flere byer som har stått som vert for lekene mer enn en gang: London, Paris, Los Angeles og Athen. Byer i Afrika har aldri stått som arrangør.
== Arrangørbyer ==
1 Lekene er ikke lenger anerkjent av IOK
2 Kun hestesportøvelsene ble arrangert i Stockholm, grunnet karantenebestemmelsene i Australia
3 Utsatt til 2021 på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020
== Idrettsgrener ==
Følgende idrettsgrener er for tiden på det offisielle olympiske programmet. Tallene i tabellen angir hvor mange øvelser innen idretten som var med i hvert OL. En stjerne i tabellen angir at grenen var demonstrasjonsidrett i de respektive lekene.
Fem av de 26 idrettsgrenene består av flere disipliner. Disipliner fra samme idrett har lik fargekode:
Vannsport — Padling — Sykling — Turn — Volleyball
=== Tidligere idrettsgrener ===
Følgende idrettsgrener har tidligere vært på det offisielle olympiske programmet. Tallene i tabellen angir hvor mange øvelser innen idretten som var med i hvert OL. En stjerne i tabellen angir at grenen var demonstrasjonsidrett i de respektive lekene.
== Medaljefordeling ==
Den internasjonale olympiske komité anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men tabellen er basert på og inneholder tall fra IOKs offisielle medaljedatabase. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per 28. januar 2022
== Fotnoter ==
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i De moderne olympiske sommerleker
Olympiske leker
Olympiske vinterleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Kilder ==
Olympic.org: Olympic Results - Official Records
== Eksterne lenker ==
Sommer-OL Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Storbritannia | 10,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Legemiddel | 2023-02-04 | Legemiddel | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Farmasihistorie', 'Kategori:Legemidler', 'Kategori:Medisin', 'Kategori:Produkter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Et legemiddel eller medikament er et farmasøytisk produkt som kan forebygge, lege eller lindre sykdom, symptomer, skade eller smerte hos mennesker og dyr. Mens legemidler tidligere i alt vesentlig ble fremstilt i apotekene, er flertallet i dag såkalte farmasøytiske spesialpreparater. Det vil si at de masseproduseres på farmasøytiske fabrikker og selges i standardiserte pakninger med navn gitt av produsenten. Noen legemidler kan i begrensede mengder selges uten resept, men de fleste krever en resept fra lege, tannlege eller veterinær.
Legemidler selges for det meste i apotek, men det finnes andre utsalgsteder som er godkjent av myndighetene i de enkelte land. De fleste land har sin egen lovgivning og det finnes også regler og bestemmelser for EU og EU-området. En oversikt over hva som er regnet som legemidler i Norge finnes i forskrift om legemiddelklassifisering. Reglene gjelder for det enkelte preparat og legemiddelform, legemiddelstandarder og for klassifisering og distribusjon av legemidler. En del av disse reglene finnes i farmakopéer som er apotekenes oppskriftsbøker. For tiden brukes en felles farmakopé for Europa, Den europeiske farmakopé, men det var tidligere vanlig med bøker for det enkelte land. Det finnes også slike oppslagsverk for andre verdensdeler og områder.
| Et legemiddel eller medikament er et farmasøytisk produkt som kan forebygge, lege eller lindre sykdom, symptomer, skade eller smerte hos mennesker og dyr. Mens legemidler tidligere i alt vesentlig ble fremstilt i apotekene, er flertallet i dag såkalte farmasøytiske spesialpreparater. Det vil si at de masseproduseres på farmasøytiske fabrikker og selges i standardiserte pakninger med navn gitt av produsenten. Noen legemidler kan i begrensede mengder selges uten resept, men de fleste krever en resept fra lege, tannlege eller veterinær.
Legemidler selges for det meste i apotek, men det finnes andre utsalgsteder som er godkjent av myndighetene i de enkelte land. De fleste land har sin egen lovgivning og det finnes også regler og bestemmelser for EU og EU-området. En oversikt over hva som er regnet som legemidler i Norge finnes i forskrift om legemiddelklassifisering. Reglene gjelder for det enkelte preparat og legemiddelform, legemiddelstandarder og for klassifisering og distribusjon av legemidler. En del av disse reglene finnes i farmakopéer som er apotekenes oppskriftsbøker. For tiden brukes en felles farmakopé for Europa, Den europeiske farmakopé, men det var tidligere vanlig med bøker for det enkelte land. Det finnes også slike oppslagsverk for andre verdensdeler og områder.
== Klassifisering ==
Det finnes flere måter å klassifisere legemidler på. Én metode er norsk-utviklet, og er senere overtatt av Verdens helseorganisasjon ved dens underorganisasjon, WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology. Dette klassifiseringssystemet kalles Anatomical Therapeutic Chemical classification (ATC), eller på norsk Anatomisk terapeutisk kjemisk legemiddelregister som er en inndeling basert på hvilket organ eller system det medisinske preparatet virker på, samt de kjemiske, farmakologiske og terapeutiske karakteristika. Et eksempel på ATC-kode er Penicillin med «J01C E01».
=== Hovedgrupper ===
A Fordøyelsesorganer og stoffskifte
B Blod og bloddannende organer
C Hjerte og kretsløp
D Dermatologiske midler
G Urogenitalsystem og kjønnshormoner
H Hormoner til systemisk bruk eksl. kjønnshormoner og insulin
J Antiinfektiva til systemisk bruk
L Antineoplastiske og immunmodelerende midler
M Muskler og skjelett
N Nervesystemet
P Antiparitære midler, insekticider og insektmidler
R Respirasjonsorganer
S Sanseorganer
V VariaAlle legemidler er ordnet under disse hovedgruppene.
Utdypende artikkel: Anatomisk terapeutisk kjemisk klassifikasjon
== Inndeling av legemiddelpreparater ==
Alle medisiner deles inn grupper.
=== A-preparater ===
A-preparater er medisiner som er sterkt vanedannende. Dette er typisk legemidler som morfin og opioider med sterk smertestillende effekt. A-preparater skal skrives ut på en egen resept, og man må vise legitimasjon når medisinen hentes. Dersom andre skal hente ut medisinen må det foreligge fullmakt. Den som henter ut medisinen må også ha med legitimasjonen til den som eier reseptene.
=== B-preparater ===
B-preparater er medisiner som er vanedannende, men ikke i samme grad som a-preparater. Dette er typisk legemidler som valium, paralgin forte og ulike sovemedisiner. Det skal også vises legitimasjon når disse preparatene hentes ut, og dersom andre skal hente ut medisinen må det foreligge fullmakt. Den som henter ut medisinen må også ha med legitimasjonen til den som eier reseptene.
=== C-preparater ===
C-preparater er alle andre medisiner som krever resept, som antibiotika, astmamedisiner, blodtrykkssenkende legemidler, og p-piller med mer. Dersom andre skal hente ut medisinen må det foreligge fullmakt. Den som henter ut medisinen må også ha med legitimasjonen til den som eier reseptene.
=== F-preparater ===
F-Preparater er legemidler som kan kjøpes uten resept, da med noen begrensninger. Det er legemidler som Paracetamol, Ibuprofen og nødprevensjon som blant annet er klassifisert som F-preparater.
=== Godkjenningsfritak ===
Når legen må søke spesielt om å få skrive ut en type medisin kalles det godkjenningsfritak. Dette er medisiner som ikke har markedsføringstillatelse i Norge, men som det likevel er ønskelig at pasienten skal bruke. Legen sender søknaden til apoteket som skal levere ut medisinen. Apoteket sender søknaden videre til Statens legemiddelverk for behandling.
== Navn på legemidler ==
Et legemiddel kan sies å ha tre typer navn: det kjemiske navnet, det generiske og varenavnet.
Det kjemiske navnet på substansene er ofte langt og komplisert og brukes vanligvis ikke i hverdagssammenhenger. Grunnen til at navnet ofte blir langt er at kjemisk nomenklatur er tilpasset for å kunne gi et unikt navn til millioner av kjemiske forbindelser. Et eksempel på et kjemisk navn: [o-(2,6-Dikloroanilino)fenyl]eddiksyre.
Det generiske navnet for substansen over er diklofenak, et vanlig antiinflammatorisk legemiddel. Det generiske navnet, som er ansett å være passe langt for å kunne uttales og huske, er (nesten alltid) det samme over hela verden, med noen mindre forskjeller i stavemåte som følger lignende prinsipper som når kjemikalienavn oversettes. Diklofenak staves eksempelvis diclofenac på engelsk og diclofénac på fransk. Ofte dannes det generiske navnet ved at noen stavelser plukkes fra det fullstendige kjemiske navnet. Generiske navn brukes i forskningssammenheng og står i Norge på medisinforpakningene (men i litt mindre stil enn varenavnet). I enkelte land skriver leger resept med det generiske navnet, men dette er ikke tilfelle i Norge. For en del medisiner brukes det generiske navnet pluss foretaksnavnet som varenavn, for eksempel Diklofenak Sandoz, der Sandoz altså er foretaket. Se Generiske legemidler for utdypende informasjon.
Varenavnet er (med unntak av de ovennevnte tilfellene) et fantasinavn, valgt av produsenten. Det er ofte mer fengende enn det generiske navnet. Samme foretak kan velge ulike varenavn i ulike land, og når patentet går ut kan andre produsenter finne på nye varenavn. Dette leder til et utall ulike navn på samme sak, noe som kan gjøre det hele litt komplisert. For diklofenak er Voltaren, Solaraze og Cataflam eksempler på varenavn. For paracetamol finnes i Norge blant annet varenavnene Pamol, Panodil, Pinex og Paracet.Konvensjonen er at man skriver varenavnet med stor forbokstav og det generiske navnet med liten bokstav, såfremt det ikke er først i en setning. Altså Voltaren, men diklofenak.
== Legemiddelformer ==
Legemidler kan bli gitt i en rekke forskjellige legemiddelformer som tabletter, kapsler, stikkpiller, injeksjoner, inhalasjoner (til innpusting), miksturer, sprayer, og plaster.
Det er vanlig å klassifisere legemiddelformene etter måten preparatene gis på.
=== Perorale legemiddelformer ===
Disse legemiddlene gis gjennom munnen.
Tabletter
Resoribletter
Tyggetabletter
Brusetabletter og brusegranulat
Kapsler
Enterotabletter eller enterokapsler
Depottabletter, depotkapsler og depotgranulater
Miksturer
Dråper
=== Rektale legemiddelformer ===
Denne gruppen blir gitt i endetarmen (rektum).
Stikkpiller eller suppositorier
Klysmaer eller miniklyster.
=== Parenterale legemiddelformer ===
Legemiddelene blir gitt utenom tarmen.
Injeksjonsvæsker
Infusjonskonsentrater
=== Legemiddelformer til inhalasjon ===
Inhalasjonsvæsker
Inhalasjonspulver
=== Legemiddelformer til lokalbehandling ===
Salver
Kremer
Linimenter
Geler
Vagitorier
Øyedråper
Øredråper
Nesedråper eller nesespray
Plaster
== Legemidlenes historie ==
Det finnes mange skrifter fra de gamle kulturer i Kina, India, Sør-Amerika og middelhavslandene hvor det fortelles om bruk av planter og andre naturprodukter ved ulike sykdommer. Den vitenskapelig interesserte keiser Shen Nung beskrev omkring 2500 f.Kr. urtemedisiner i Kina, bl.a. planter som seinere har vist seg virksomme mot malaria. Opium, hasj, digitalis, blader fra coca-treet og planter inneholdene efedrin og reserpin har vært brukt i flere tusen år, dels som universalmidler, men også på mer spesifikke indikasjoner som er anerkjente også i moderne medisin.
Hippokrates (født 460 f.Kr., død 377 f.Kr.) formulerte en rekke viktige terapeutiske prinsipper og innførte metallsalter i den medisinske behandling. Galen (født ca. 130, død ca. 200) , en gresk lege som arbeidet i Roma, tok i bruk en mengde nye urtemedisiner. Han definerte legemidler som alt som virker på kroppen og gir forandring, til forskjell fra føde som får kroppen til å bli større. Videre begynte han systematisk framstilling av legemidler, bl.a. opiumstinktur, og han innførte prinsippet om kvalitetskontroll. Ved siden av Hippokrates og Galen er også andre grekere som Aristoteles, Theofrastos og Dioscorides anerkjente, tidlige bidragsytere til viten om plante- og folkemedisin.
Perserne Rhazes (født.ca. 850 ) og Ali ibn Sina (født 980 ) introduserte bruk av opiumspiller for hoste og Colchium autumnale (inneholdende kolchicin) for urinsyregikt.
Legene ved den medisinske skole i Salerno er særlig kjente for sine oversettelser av arabiske, legevitenskapelige tekster og for systematiske oversikter over motgifter, Antidotus magnus seu universalis fra 1100-tallet.
Sveitseren Philippus Theophrastus Bombastus von Hohenheim, oftest kalt Paracelsus (født 11. november eller 17. desember 1493, død 24. september 1541) , fremhevet kjemiens betydning og regnes som en reformator av datidens medisin. Etter Paracelsus’ mening fantes det et spesifikt legemiddel mot enhver sykdom. Han tok i bruk metallsalter i behandlingen av en rekke sykdommer, bl.a. syfilis.
Kinatreets bark (Cinchona), som ble brukt av indianerne i Sør-Amerika mot feber, ble brakt til Europa på 1600-tallet av jesuittmisjonærer. Midlet ble tatt i bruk ved febertilstander, bl.a. malaria, hvor det også i dag brukes i behandlingen.
Ipecacuanha-rot ble på slutten av 1600-tallet importert til Europa fra Brasil hvor dette middel fra gammelt av hadde ord på seg for å helbrede dysenteri. Senere ble det vist at denne planten inneholder alkaloidet emetin som har drepende virkning på amøber, og som fortsatt brukes i behandlingen av amøbedysenteri.
Selv om digitalis var et kjent legemiddel i mange kulturer, kan man si at dets storhetstid begynte for vel 200 år siden. Den beskrivelsen som William Witheering gav av virkningen ved hjertesvikt og ødem i 1785, er blitt stående som en klassiker i den medisinske litteratur. Hans beskrivelse av digitalisintoksikasjon er så detaljert og presis at den kunne forsvare sin plass i en moderne lærebok.
Forholdet mellom legemiddeldose og respons ble utredet av Daries i en elegant doktoravhandling fra 1776. Den eksperimentelle farmakologiens æra begynte samtidig med de store gjennombrudd i fysiologien i første halvdel av 1800-årene av bl.a. Claude Bernard.
Syntesen av urea fra uorganiske salter fra Wohler i 1828 bidro til å fjerne «mystikken» omkring de organiske forbindelser. Fra midten av 1800-tallet har syntetisk fremstilte legemidler dominert innen medisinen.
=== Milepæler i legemiddelhistorien i perioden 1800–1990 ===
1800 Morfin isolert som det første aktive virkestoff fra en medisinplante av Sertürner
1820 Kinin renfremstilt
1840 Lystgass (N2O), eter og kloroform tatt i bruk som narkosemidler ved kirurgiske inngrep.
1860 Fenol introdusert som antiseptikum av Lister
Kloralhydrat vist å ha hypnotisk effekt
Glycerylnitrat (samme som nitroglycerin) ved angina pectoris
1880 Kokain tatt i bruk som lokalanastetikum
Begrepet”kjemoterapi” innført av Paul Ehrlich
Acetylsalisylsyre introdusert som smertestillende og febernedsettende middel
1900 Hypnotisk effekt av barbital (“Veronal”) påvist
Salvarsan innført i syfilisbehandlingen av Paul Ehrlich
Fenobarbital innført i epilepsibehandlingen
1920 Acetylkolilin vist å være transmittersubstans av Otto Loewi
Insulin renset(Bating og Blest)
Penicillin oppdaget av Alexander Fleming
1930 Prontosil, det første sulfonamid ved bakterielle infeksjoner
Fenytoin introdusert i epilepsibehandlingen
De første prostaglandinene oppdaget
1940 Tubokurarin brukt første gang i anestesien
Penicillin G renframstilt av Chain og Florey og tatt i bruk til behandling av alvorlige bakterielle infeksjoner
De syntetiske sterke analgetika metadon og petidin oppdaget
Nitrogensennepsgass-derivater ved maligne lidelser
Klorokin introdusert som malariamiddel
Kortison og hydrokortison syntetisert
Metotrexat ved leukemi
Isoprenalin ved astma
Streptomycin ved tuberkulose
Litiumsalter ved manisk depressiv psykose
Lidokain til lokalanesti
1950 Tetracykliner ved bakterielle infeksjoner
Erytromycin ved bakterielle infeksjoner
Kloropromazin ved psykose
Isoniazid mot tuberkulose
alfa-Metyldopa ved hypertensjon
De første cefalosporiner ved bakterielle infeksjoner
Imipramin, første tricykliske antidepresivum
Klorthiazid, første perorale diuretikum
Peroral antikonsepsjon (P-piller) introdusert
1960 Klordiazepoxid, første angstdempende benzodiazepin
Idoxuridin mot lokale herpesinfeksjoner
Propranolol, første brukbare beta-blokker
Prostaglandinenes struktur klarlagt
l-Dopa ved parkinsonisme
Kromoglykat som allergiprofylakse
1970 immunsuppresjon (azathioprin + kortikosteroider) muliggjør organtransplantasjoner
Intensiv kombinasjonsbehandling med cytostatika helbreder leukemier og enkelte andre typer kreft hos barn
Endorfiner og enkefalinene (“opioid-peptidene”) oppdaget
Cimetidin og andre histamin H2-blokkere ved ulcus-sykdom
Acyklovir og andre antivirale midler til systemisk bruk
1980 Cyklosporin A, mer effektivt immunsuppresivt middel ved organtransplantasjoner
ACE-inhibitorer ved hypertensjon og hjertesvikt
De første bioteknisk fremstilte legemidler(rekombinant DNA teknikk) introdusert i terapien (human insulin, veksthormon; alfainterferon, erytropoietin. TPA, etc.)
=== Nye legemidler ===
Etter «legemiddeleksplosjonen» i årene etter den andre verdenskrig, har utviklingen i 1970- og 1980-årene vært preget av mindre modifikasjoner av allerede eksisterende legemidler. Imidlertid har kunnskapen om legemidlene økt betydelig, og dette har lagt grunnlaget for mer rasjonell bruk.
Legemidlene kom tidligere fra naturen og var gjerne brukt i folkemedisinen før de fikk medisinsk anerkjennelse. Nå er oppdagelsen av nye legemidler oftest resultatet av en målrettet forskning og utvikling. Det er vesentlig den farmasøytiske industri som har økonomiske ressurser til å finne, utvikle og utprøve nye legemidler. Medregnet de langsiktige investeringer i forskning, koster det ca. 300 – 1 000 millioner kroner å finne, utvikle og markedsføre et helt nytt legemiddel. Bare en av anslagsvis 5 000 syntetiserte substanser er interessante, sikker og god nok til at legemidlet blir markedsført og kommer i klinisk bruk.
Substanser som finnes i planter varierer sterkt i konsentrasjon etter varierende vekstforhold og modningsgrad for planten. Når stoffet skilles ut fra planten vil det ofte forekomme sammen med et stort antall andre substanser som kan gi andre virkninger og interaksjoner (virkninger som to stoffer gir sammen). Sopper som har blitt brukt som narkotiske midler er det vanskelig å gjette styrken på, så bruken kan enten gi for liten dose eller overdose og forgiftning.
Da cyclosporin ble oppdaget, var det en sveitsisk medarbeider ved et farmasøytisk forskningslaboratorium som hadde tatt med en sopp fra Hardangervidda.
== Bestemmelser i Norge ==
Det er for tiden (november 2004) 1 354 godkjente legemidler på markedet i Norge. De fleste legemidler, både reseptfrie og reseptpliktige legemidler selges gjennom apotek.
Tidligere hadde apotekene monopol på alt salg av legemidler, men fra 1. november 2003 ble det tillatt å selge noen få, reseptfrie legemidler utenom apotek. Utsalgssteder som har tillatelse til å selge næringsmidler kan søke om å selge disse. I tillegg kan de selge naturlegemidler.
For å bli godkjent i Norge, må et legemiddel være dokumentert effektivt og det må være dokumentert at det ikke har skadelige virkninger som står i misforhold til forventet effekt. Før et legemiddel kan selges i Norge, må det også ha markedsføringstillatelse.
Før et legemiddel har fått godkjennelse/registrering kan det være mulig å få kjøpt medisinen på såkalt registreringsfritakelse, som er en slags utvidet resept med forklaring og begrunnelse for bruk av medisinen, og med et spesielt ansvar for forskrivende lege.
=== Juridiske aspekter ===
Rammeverket for norske legemidler ligger i «Lov om legemidler m.v.» av 4. desember 1992, også kalt Legemiddelloven og forskriften til denne, Legemiddelforskriften.Som legemiddel regnes stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr, eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom. Som legemiddel regnes herunder:
stoffer, droger og preparater som er oppført i Legemiddellisten og droger som er merket med «L» eller «LR» i Urtelisten
stoffer, droger og preparater som i kjemisk sammensetning, egenskaper eller medisinsk virkning er så lik noe stoff, droge eller preparat i Legemiddellisten at de bør stilles i samme klasse
vare som bringes i handelen eller reklameres for på en slik måte at den fremtrer som legemiddel. Ved vurderingen av om en vare bringes i handelen eller reklameres for på en slik måte at den fremtrer som legemiddel, vektlegges særlig varens ytterpakning, innerpakning, varens form, beskrivelse av egenskaper, herunder angivelse av dosering og administrasjonsmåte, markedsføring av varen ved tekst, bilder, film eller muntlig, og hvem som er målgruppen for varen.I forskriften finnes det en liste, «Legemiddellisten», over legemidler som er nevnes individuelt eller som klasse, som på grunn av sine egenskaper er klassifisert som legemiddel. Den andre listen som er nevnt i forskriften er «Urtelisten», og den inneholder en rekke urter og naturmidler som på grunn av sine egenskaper er å regne som legemiddel. Disse klassifiseres videre som handelsvarer, som legemidler (L) og som reseptpliktige legemidler (LR).
I juridisk forstand er det ikke nødvendig at en vare har noen medisinsk effekt for å bli omfattet av loven, det er tilstrekkelig at det fremstilles som at den har en medisinsk virkning i markedsføring. Det er etter Legemiddelloven heller ikke tillatt å:
i reklame eller lignende, ved tekst eller bilder, direkte eller indirekte, å gi uttrykk for at en vare som ikke er legemiddel anbefales som middel til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter eller påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr
Loven omhandler således både faktiske legemidler, og varer som markedsføres som om de var legemidler. Legemiddelverket har lister over markedsføringspåstander som fører til at produktet omfattes av loven.
Produkter som egentlig er legemidler kan, dersom det dokumenteres at de ikke markedsføres som et legemiddel og i den form det selges ikke er helseskadelig, omklassifiseres til handelsvare. Et eksempel er kaffe, som inneholder legemiddelet koffein. I Matloven (2004) reguleres matvarer og produktformer som ikke er legemidler. Mattilsynet fører kontroll med dette og med kosmetikk.
=== Nytt lovforslag for privat import av legemidler ===
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen (AP) la i september 2012 fram et nytt lovforslag til å stoppe privatimporten av legemidler til Norge. Ved gjeldende lovgivning så tillater EU/EØS lover og regler at privatpersoner importerer legemidler fra land innen EØS-området, så fremst det er til privat forbruk, og behandling for maks tre måneder. Legemidlene må også være anskaffet på lovlig vis i landet hvor disse kjøpes fra .
Høringsfristen for dette lovforslaget er 4. desember 2012. Loven inkluderer blant annet at legemidler ikke kan importeres og at beslaglagte medisiner kan destrueres av tollvesenet. Ved nåværende lovgivning må beslaglagte medikamenter sendes tilbake til avsender.
=== Medisiner ===
I legemiddelforskriften brukes betegnelsen farmasøytisk spesialpreparat om det vi alminnelig forstår som pakninger med medisiner. For å få markedsføringstillatelse stilles det en rekke krav, og hver enkelt pakning (design/tekst) og dosering godkjennes separat. Det stilles bl.a. krav til dokumentasjon av toksikologiske forhold, farmakologiske forhold, til kjemisk sammensetning, klinisk dokumentasjon, godkjenninger i andre land, og utformingen av pakning og pakningsvedlegg.
=== Naturlegemidler ===
Vurdering av naturlegemidler for godkjenning for utstedelse av markedsføringstillatelse foregår etter en forenklet søknad. Kravene til dokumentasjon av et naturlegemiddels kvalitet tilsvarer kravene for andre spesialpreparater, mens kravene til dokumentasjon av sikkerhet og effekt er mindre omfattende og baserer seg på dokumentasjon av tradisjonell bruk i folkemedisin i Europa og Nord-Amerika. Det arbeides med et nytt lovverk for godkjenning.
Forvaltningsorganet for legemidler og naturlegemidler er Statens legemiddelverk (SLV) som ble opprettet 1. januar 2001.
== Preparater og virkestoffer ==
Se også Farmakologi og degenerert varemerke.I omtale av legemidler er det vanlig å blande sammen preparatnavn og virkestoff. Virkestoffet er den kjemiske substansen som utøver den medisinske virkningen av legemiddelet, mens et preparat er et legemiddelprodukt med et markedsføringsnavn, pakning, og registrering hos Statens legemiddelverk. Så lenge en legemiddelprodusent har patent på et virkestoff, er det bare denne produsenten som kan produsere preparater med dette virkestoffet. Det har ført til at en del virkestoffer har blitt synonyme med et spesifikt preparatnavn, for eksempel acetylsalisylsyre og Aspirin i den engelsktalende verden. Dette er mest vanlig for reseptfrie preparater, og kan i norsk sammenheng eksemplifiseres ved paracetamol og Paracet og ibuprofen og Ibux, hvor begge preparatnavnene brukes nesten konsekvent om alle preparater som inneholder de respektive virkestoffene.
For helsepersonell som håndterer legemidler kan forvirringen være enda større, siden de fleste leger foreskriver legemidler etter preparatnavn de er kjent med (ofte den opprinnelige produsentens preparat), mens apotekene er pliktige å dele ut det billigste synonympreparatetogså kalt kopipreparater eller generiske preparater der slike finnes, spesielt når medisinen er på "blå resept" når det offentlige dekker store deler av medisinkostnaden.
Det har vært fremmet forslag om at alle resepter skrives med virkestoff i stedet for preparatnavn, men dette har foreløpig ikke slått gjennom.
== Se også ==
Liste over legemidler
Medikamentoverforbruk
Naturlegemiddel
Synonympreparat
Farmakologi
Farmasi
Farmasøyt
Hodepine knyttet til bruk eller avsluttet bruk av ulike substanser
Legemiddelproduksjon via genmodifisert biosyntese
Apotek
Anatomisk terapeutisk kjemisk klassifikasjon
Droge
Medisinsk urt
== Referanser ==
== Litteratur ==
Mez-Mangold, Lydia; Aus der Geschichte des Medikanments, F.Hoffmann-la Roche&Co.A.G. Basel 1971
Norske legemiddelstandarder 1997, Universitetsforlaget Oslo 1996, ISBN 82-00-42336-0
Næss, Knut; Legemidlenes historie, Forlaget Sykepleien 1994, ISBN 82-91447-00-4
== Eksterne lenker ==
Legemiddelloven
Legemiddelverket
Legemiddelhåndboken
DRUID-legemiddelinteraksjonsdatabase
RELIS – produsentuavhengig legemiddelinformasjon
Sentrale forskrifter
Helse- og omsorgsdepartementet
Stortingsmelding nr. 18 (2004–2005) Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk
Norges Farmaceutiske Forening
Norsk Farmaceutisk Tidsskrift
Apotekforeningen
Norsk Farmaceutisk Selskap
The Pharmaceutical Journal
Beskrivningar av hur läkemedel framställs hantverksmässigt
Høring: Gjennomføring av direktiv 2004/24/EF, 2004/27/EF, 2004/28/EF og forordning 726/2004 i norsk rett
Helsebibliotekets sider om legemidler | Et legemiddel eller medikament er et farmasøytisk produkt som kan forebygge, lege eller lindre sykdom, symptomer, skade eller smerte hos mennesker og dyr. Mens legemidler tidligere i alt vesentlig ble fremstilt i apotekene, er flertallet i dag såkalte farmasøytiske spesialpreparater. | 10,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_OL | 2023-02-04 | Norge under OL | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:OL-relaterte lister'] | Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL.
Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.
| Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL.
Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.
== Medaljeoversikter ==
=== For hver sport ===
==== Sommer ====
==== Vinter ====
██ Ledende i den idretten
Tabellen inneholder to sølv og en bronsemedalje vunnet i kunstløp i Sommer-OL 1920 i Antwerpen.
== Se også ==
Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende sommerolympiere
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norge i OL: om norske bragder i OL, om olympiske tradisjoner, om norsk olympisk arbeid, Norge i den olympiske bevegelse. Rud: Komiteen. 1993. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
Norges OL-statistikk på Olympedia.org
List of Norway's Medals in each Olympic Games hos olympiandatabase.com
Norway at the Winter Olympics hos topendsports.com
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
«Why Norway Is So Good At The 2018 Winter Olympics» Time.com, 25. februar 2018
«Why Norway has won more Winter Olympics medals than any country» Washingtonpost.com, 9. februar 2018 | USA | 10,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blodsukker | 2023-02-04 | Blodsukker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Blod', 'Kategori:Diabetes'] | Blodsukkernivå eller blodglukose, ofte kalt blodsukker er et begrep som brukes om blodets innhold av glukose (druesukker). Vanligvis er andelen av sukker i blodet forholdsvis konstant, men stiger i en periode etter inntak av mat. Når blodsukkernivået synker, føler man sult. Blodsukkeret er energibærer for organismens forskjellige vev og råstoff for deres biosynteser. Dessuten trenger både hjernen og de røde blodcellene blodsukker.
Personer som har diabetes, har et unormalt høyt blodsukkernivå. Dette skyldes vanligvis at diabetikere har redusert eller manglende insulinproduksjon, som er viktig for blodsukkerregulering. Når en diabetiker har lavt blodsukker, oppstår hypoglykemi, ofte kalt føling. Ved inntak av mat vil blodsukkeret igjen stige. Dersom blodsukkeret er veldig høyt over lengre tid, kan man utvikle syreforgiftning, oftest diabetisk ketoacidose.
Blodsukkeret kan måles med et blodsukkerapparat, eller med en kontinuerlig vevsglukosemåler.
| Blodsukkernivå eller blodglukose, ofte kalt blodsukker er et begrep som brukes om blodets innhold av glukose (druesukker). Vanligvis er andelen av sukker i blodet forholdsvis konstant, men stiger i en periode etter inntak av mat. Når blodsukkernivået synker, føler man sult. Blodsukkeret er energibærer for organismens forskjellige vev og råstoff for deres biosynteser. Dessuten trenger både hjernen og de røde blodcellene blodsukker.
Personer som har diabetes, har et unormalt høyt blodsukkernivå. Dette skyldes vanligvis at diabetikere har redusert eller manglende insulinproduksjon, som er viktig for blodsukkerregulering. Når en diabetiker har lavt blodsukker, oppstår hypoglykemi, ofte kalt føling. Ved inntak av mat vil blodsukkeret igjen stige. Dersom blodsukkeret er veldig høyt over lengre tid, kan man utvikle syreforgiftning, oftest diabetisk ketoacidose.
Blodsukkeret kan måles med et blodsukkerapparat, eller med en kontinuerlig vevsglukosemåler.
== Blodsukkerregulering ==
Blodsukkerreguleringens oppgave er å sørge for at blodets innhold av sukker, glukose, holdes på et stabilt og gunstig nivå for kroppens ulike organer og biologiske prosesser. Blodsukkernivået hos mennesker ligger vanligvis rundt 4–6 mmol/l. Etter et måltid med høyt inntak av karbohydrater, kan blodsukkernivået stige til rundt 7 mmol/l.
Hormonet insulin er avgjørende for blodsukkerreguleringen. Insulinen øker musklenes og fettcellenes inntak av glukose fra blodet, og øker nedbrytingen av glukose til CO2 og vann. Insulinen øker også oppbygningen av glykogen og fett fra glukosen.
Insulin produseres i bukspyttkjertelen, og utskillelsen blir regulert av glukosenivået i blodet. Et høyt innhold av glukose i blodet (som rett etter et måltid), øker utskillelsen av insulin. Et høyt innhold av insulin i blodet fører blant annet til høyere fettopptak i kroppen. Ved et lavt blodsukkernivå (som ved sult), synker også blodets innhold av insulin. Dette fører til at opptaket av glukose fra blodet til muskler og vev, svekkes. Kroppen, som er avhengig av glukose, bruker da av kroppens egne energilagre for å erstatte tilgangen på glukose fra maten man spiser.
Hypoglykemi (lavt blodsukker, føling) øker utskillelse av hormonene adrenalin og glukagon, og stimulerer tilførselen av glukose fra blodet til glykagon, som nedbrytes.
== Blodsukker og sykdom ==
Ved sykdom oppfører blodsukkeret seg annerledes enn normalt. Når man blir syk, spesielt med feber, men også ved influensa, forkjølelse og urinveisinfeksjon, øker normalt kroppens insulinbehov. Selv i tilfeller der man ikke orker å spise, har kroppen behov for insulin for å holde blodsukkeret nede. Ved feber, er det vanlig å tenke at insulinbehovet øker med 25 % per grad når kroppstemperaturen er over 38 grader. I likhet med sykdom, kan stress påvirke blodsukkeret. «Stresshormoner bidrar både til at glukose skilles ut i blodet fra kroppens lagre og til at opptak og forbruk av glukose i cellene i kroppen hemmes. Langvarig eller kronisk stress kan derfor føre til økt insulinbehov og et høyere blodsukker.» Hos mennesker med normal insulinregulering, tar kroppen hånd om dette selv, men for diabetikere kan det være nødvendig å gjøre store endringer i insulindosene. Emosjonelle påvirkninger og plutselig stress kan også føre til hypoglykemi for diabetikere. Fysiske smerter kan påvirke blodsukkeret. Ved diabetes type 1, er det ofte slik at desto sterkere smerter man har, desto høyere blir blodsukkeret.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blood sugar level – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Blodsukkernivå eller blodglukose, ofte kalt blodsukker er et begrep som brukes om blodets innhold av glukose (druesukker). Vanligvis er andelen av sukker i blodet forholdsvis konstant, men stiger i en periode etter inntak av mat. | 10,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_ortodokse_kirke | 2023-02-04 | Den ortodokse kirke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ortodoks kristendom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger).
Den ortodokse kirke, også omtalt som den østlige ortodokse kirke, er det nest største kirkesamfunnet i verden med omtrent 220 millioner døpte medlemmer. Den ortodokse kirke oppfatter seg også som den eldste kristne kirke, ettersom den står i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene, og at den anser den Romerskkatolske kirke som brutt ut av den ortodokse kirke. Å kalle kirken østlig, som var dens opphav, er egentlig blitt misvisende ettersom det finnes flere ortodokse bispeseter og kirker på det afrikanske kontinent, i Vest-Europa og i Nord-Amerika.
Den fungerer som et fellesskap av autokefale kirker, hver styrt av sine biskoper via lokale synoder. Kirken har ingen sentral doktrinær eller statlig autoritet analog med lederen av den romersk-katolske kirke, som er paven, men den økumeniske patriark av Konstantinopel er anerkjent av dem som primus inter pares («først blant likeverdige») og betraktet som den åndelige lederen av mange av de østlige kristne sognene.Som en av de eldste overlevende religiøse institusjonene i verden, har den østlige ortodokse kirken spilt en framtredende rolle i historien og kulturen til Øst- og Sørøst-Europa, Kaukasus og det nære østen. Den østlige ortodokse kirke kaller seg offisielt den ortodokse katolske kirke.Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på de kristne kirker i Romerriket før det store skisma i 1054, og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. Begrepet «de ortodokse kirker» i flertall – den gresk-ortodokse kirke, den russisk-ortodokse kirke, den serbisk-ortodokse kirke etc. er dette trosmessig feil: organisatorisk består kirken av en flat struktur med selvstendige eller selvstyrte kirker uten en organisatorisk pyramide-struktur med øverste leder på toppen som den romersk-katolske kirke har med paven som binder dem sammen. Når kirken likevel omtales i entall, er det fordi de åndelig sett er én kirke. Denne enheten kommer til uttrykk i en felles tro, felles kommunion (feiring av nattverd) og gjensidig anerkjennelse. Den ortodokse kirke er bygget på de syv første autorative økumeniske konsiler og tradisjoner.
Trosbekjennelse er Den nikenske trosbekjennelse (gresk: Σύμβολον τῆς Νικαίας) fra 325). Den anerkjenner den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet. Den er historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Disse var, i tillegg til Roma, de opprinnelige patriarkatene. Det er tilkommet fem ortodokse patriarkater og selvstyrte kirker(se lister nedenfor).
De største av de ortodokse kirkene er tallmessig den russisk-ortodokse kirke etterfulgt av den rumensk-ortodokse kirke. Alle ortodokse kirker kan spore sitt opphav tilbake til ett av de fem oldkirkelige patriarkater, det vil si de fire som er nevnt ovenfor og Roma.
Betegnelsen «ortodokse kirker» brukes også om de kirkesamfunn som brøt med resten av kirken allerede etter konsilet i Kalkedon i 451. Disse kalles Orientalske ortodokse kirker og tilhører ikke ovennevnte kommunion. Man skiller derfor mellom de orientalske ortodokse kirker (eller pre-kalkedonske kirker) og de østlige ortodokse kirker.
| Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger).
Den ortodokse kirke, også omtalt som den østlige ortodokse kirke, er det nest største kirkesamfunnet i verden med omtrent 220 millioner døpte medlemmer. Den ortodokse kirke oppfatter seg også som den eldste kristne kirke, ettersom den står i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene, og at den anser den Romerskkatolske kirke som brutt ut av den ortodokse kirke. Å kalle kirken østlig, som var dens opphav, er egentlig blitt misvisende ettersom det finnes flere ortodokse bispeseter og kirker på det afrikanske kontinent, i Vest-Europa og i Nord-Amerika.
Den fungerer som et fellesskap av autokefale kirker, hver styrt av sine biskoper via lokale synoder. Kirken har ingen sentral doktrinær eller statlig autoritet analog med lederen av den romersk-katolske kirke, som er paven, men den økumeniske patriark av Konstantinopel er anerkjent av dem som primus inter pares («først blant likeverdige») og betraktet som den åndelige lederen av mange av de østlige kristne sognene.Som en av de eldste overlevende religiøse institusjonene i verden, har den østlige ortodokse kirken spilt en framtredende rolle i historien og kulturen til Øst- og Sørøst-Europa, Kaukasus og det nære østen. Den østlige ortodokse kirke kaller seg offisielt den ortodokse katolske kirke.Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på de kristne kirker i Romerriket før det store skisma i 1054, og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. Begrepet «de ortodokse kirker» i flertall – den gresk-ortodokse kirke, den russisk-ortodokse kirke, den serbisk-ortodokse kirke etc. er dette trosmessig feil: organisatorisk består kirken av en flat struktur med selvstendige eller selvstyrte kirker uten en organisatorisk pyramide-struktur med øverste leder på toppen som den romersk-katolske kirke har med paven som binder dem sammen. Når kirken likevel omtales i entall, er det fordi de åndelig sett er én kirke. Denne enheten kommer til uttrykk i en felles tro, felles kommunion (feiring av nattverd) og gjensidig anerkjennelse. Den ortodokse kirke er bygget på de syv første autorative økumeniske konsiler og tradisjoner.
Trosbekjennelse er Den nikenske trosbekjennelse (gresk: Σύμβολον τῆς Νικαίας) fra 325). Den anerkjenner den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet. Den er historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Disse var, i tillegg til Roma, de opprinnelige patriarkatene. Det er tilkommet fem ortodokse patriarkater og selvstyrte kirker(se lister nedenfor).
De største av de ortodokse kirkene er tallmessig den russisk-ortodokse kirke etterfulgt av den rumensk-ortodokse kirke. Alle ortodokse kirker kan spore sitt opphav tilbake til ett av de fem oldkirkelige patriarkater, det vil si de fire som er nevnt ovenfor og Roma.
Betegnelsen «ortodokse kirker» brukes også om de kirkesamfunn som brøt med resten av kirken allerede etter konsilet i Kalkedon i 451. Disse kalles Orientalske ortodokse kirker og tilhører ikke ovennevnte kommunion. Man skiller derfor mellom de orientalske ortodokse kirker (eller pre-kalkedonske kirker) og de østlige ortodokse kirker.
== Hovedtrekk ==
Inntil 1054 var de østlige ortodokse kirker del av samme kirke som Den katolske kirke. Dette året skilte de lag i det store skismaet, etter gjennom lang tid å ha glidd fra hverandre i dogmatiske spørsmål. Både den ortodokse og den katolske kirke hevder å være «den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke», slik kirken er beskrevet i den nikenske trosbekjennelse. Begge hevder også at den andre tar feil, og de regner hverandre som skismatikere (mange ortodokse regner katolikker som kjettere). Ordet ortodoks viser til at kirkene hevder å ha bevart den opprinnelige kristne tro uforandret. Både den ortodokse kirke og den katolske kirke regner seg som universelle. Et mindretall blant ortodokse kristne mener at den katolske kirke representerer den autentiske vestlige tradisjon under den romerske patriarken, men de fleste har det offisielle synet at Roma falt fra den sanne lære. Den katolske kirke på sin side regner kirkelige handlinger i den ortodokse kirke som gyldige, og tillater ortodokse å motta nattverden i den katolske kirke, dersom deres egen patriark tillater dem å gjøre det. Dette er ikke gjensidig.
== Lære ==
Den ortodokse kirke bekjenner seg til det den oppfatter som den katolske (det vil si helhetlige og allmenne), apostoliske kristne tro. Troen er fundert på en ubrutt tradisjon tilbake til apostlene. Den hellige tradisjonen – Bibelen, liturgien, kirkefedrene, de økumeniske konsilene spiller derfor en avgjørende rolle som bærer av læren. Det er Helliigånden som leder kirken og dens tradisjon gjennom historien og gjør troen levende.
Verden er skapt av Gud til samfunn med Gud, men gjennom syndefallet ødela mennesket sin sanne gudbilledlighet. I sentrum for den ortodoks tro står inkarnasjonsmysteriet; at Gud ble menneske slik at mennesket kan bli guddommeliggjort og gjenfinne sin gudbilledlighet. Kristus har trampet ned dødskreftene med sin egen nedgang i dødsriket. Ortodokse oppfatter derfor sin liturgi som en vedvarende påske, en feiring av oppstandelsen.
== Fromhet, spiritualitet og særtrekk ==
Ortodoks fromhetsliv er utpreget liturgisk. Fasteperioder avløses av høytider gjennom hele kirkeåret. Hver årstid har sine fastetider og sine festtider. Onsdag og fredag er fastedager og Søndag feires Kristi Oppstandelse. I motsetning til i Romerkirken fastes det på fastetides søndager. Fasten før påske er vegan. Samtidig understreker kirken at fasten handler først og fremst om å forberede kropp og sjel på å fordype seg i det troen er og ikke være lovisk.
Det liturgiske liv preges av mysteriene eller sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. I nattverden får menigheten del i Kristi legeme og blod. I skriftemålet bekjenner den troende sine synder før gudstjenesten. Konfirmasjonen kalles ferming eller myronsalving og forrettes umiddelbart etter dåpen på udøpte, eller ved opptagelse av en konvertitt som er døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn. Andre formuleringer aksepteres ikke, heller ikke om dåpen bare er gjort i Jesu navn etc. Ved dåpen gis tilgang til nattverden, også for det nyfødte barn. Ektevigsel, ordinasjon og sykesalving er også mysterier. Ettersom ekteskapets sakrament er forbeholdt mann og kvinne så utelukkes en kirkelig ektevigsel for samkjønnede par. På samme måte blir det når det er betinget at en som skal vies til biskop må være munk. Før diakonkandidaten til det tredelte prestedømmet, (diakon, prest, biskop), ordineres, må han enten være gift eller bli viet til munk. Den enkeltes moralske spørsmål hører hjemme i sjelesorg og skriftemål. Det enkelte menneskes privatliv legger kirken seg heller ikke opp i. Ekteskap kan inngås maksimalt tre ganger.
Den viktigste liturgiske handling er den guddommelige liturgi. Essensen ligger nær den katolske feiringen av messen, i en todelt liturgi, med ordets liturgi først og så nattverdens liturgi som høydepunkt. De ortodokse gudstjenester gir stor plass til liturgiske forbønnsrekker. Bruken av de bibelske salmene gjennomsyrer hele den ortodokse kirkes liv, men derimot er bruken av salmebok ukjent. Synet på nattverden er ikke ulikt det katolske, men én av forskjellene var sentral i det store skismaet. I den ortodokse kirke bruker man syret brød, mens man i den katolske kirke bruker usyret. Dette førte til gjensidige beskyldninger på 1000-tallet om at man ikke feiret nattverd på korrekt måte. Generelt kan en si at den ortodokse kirke tenker mer spirituelt angående nattverden enn skolastikken i den vestlig middelalder som søkte å finne rasjonelt utleggbare forklaringsmodeller på alt i troen. Ortodokse teologer har tidvis polemisert mot denne katolske tendensen, og ment at en må holde på at visse ting er uforklarlige mysterier. Til vanlig er det Johannes Chrysostomos liturgi fra 400-tallet som er vanlig søndagsliturgi, men i fasten feires Basilios den stores liturgi. På onsdager og fredager i fastetiden feires det «de forut innviede gavers liturgi» som er innviete nattverdselementer fra foregående søndags liturgi. Den ortodokse kirke har ikke venerasjon (ærbødighet) av nattverdsbrødet slik den katolske kirke har.
Ikonene spiller en viktig rolle i ortodoks åndelighet; de sies å formidle evangeliet til øynene. De er bærere av den hellighet som den avbildede person representerer, og er vinduer inn i det hellige. De fleste ortodokse hjem har et ikonhjørne hvor familiemedlemmene ber sine bønner, tenner lys og brenner røkelse.
Mystikk og askese er viktige elementer i ortodoks spiritualitet; gjennom bønn og åndelige øvelser søker en å se Gud slik apostlene så ham forklaret på Tabor. Innen klostervesenet er denne søken mot Guds-forening særskilt betydningsfull. Hesykastene praktiserer fortsatt den oldkirkelige Jesus-bønnen, også kalt hjertebønnen, hvor tradisjonelt skulle den som bet sitter i en spesiell stilling og be med pusten og oppmerksomheten rettet innad. Denne bønneteknikken praktiseres bare i enkelte klostertradisjoner, men selve bønnen har spredt seg særlig de siste generasjoner og den foregår ved at man gjentar de enkle ordene Herre Jesus Kristus (Guds sønn), miskunn deg over meg, en synder.
Ortodokse ærer helgener og ber de hellige om forbønner, men de tilber ikke ikonene. Helgenene feires med festdager og ikoner. I kirkene finnes også relikvier. Det kan heller ikke feires nattverdsliturgi uten en helt spesiell duk med ett trykt ikon av Kristus i graven, og med en relikvie innsydd i duken. Fremst blant helgenene er Gudfødersken Maria, hun som bar fram Gud, han som selv er Ordet.
== Organisasjon ==
Den ortodokse kirke er i stor grad organisert som nasjonalkirker. Den økumeniske patriark i Konstantinopel anerkjennes som den første blant likemenn, med visse jurisdiksjonelle forrettigheter. Det økumeniske patriarkat er representert i Skandinavia av metropolitt Kleopas Strongylis. Han ble innsatt som metropolitt 5. mai 2014, og som den øverste biskop i Skandinavia er han leder for Den skandinaviske ortodokse bispekonferanse.
Den indre organiseringen har det klassiske kristne hierarki med biskoper, prester og diakoner. Øverst i hver delkirke står en patriark, erkebiskop, eller metropolitt som den første blant biskopene. Kirkene er noe ulikt organisert.
Den ortodokse kirke krever ikke at alle prester skal leve i sølibat; kun munkene må gjøre dette. En menighet skal helst ha en gift prest som sogneprest. Likevel er det slik at kun munker ordineres til biskop, så alle biskoper er sølibatære. Enkemenn kan også velges til Biskoper.
Delkirkene som tilhører den østlige ortodokse kommunion deles inn i to hovedkategorier, de autokefale og de autonome. De autokefale (fra gresk 'eget hode') har rett til å velge sitt eget kirkelige overhode. De autonome er i stor grad selvstyrte, men valget av kirkens lokale overhode må godgjennes av Patriarken. I tillegg kommer noen delkirker med tvetydig status, og noen som ikke deler full kommunion, men som på alle andre punkter hører inn under samme tradisjon. De som kommer i sistnevnte kategori er utbryterkirker, dels av nasjonalistiske grunner og dels av dogmatiske.
Til Norge kom Den ortodokse kirke (i moderne tid) med Hellige Nikolai menighet på 1930-tallet. I dag finnes imidlertid en rekke ortodokse menigheter i landet, blant annet den russisk-ortodokse Hellige Olga menighet. Barentsburg er i særstilling i Norge, som eneste tettsted hvor flertallet av befolkningen er ortodokse; dette fordi byen i hovedsak er bebodd av russere og ukrainere.
=== Autokefale kirker ===
Den ortodokse kirke i Konstantinopel (oldkirkelig patriarkat)
Den ortodokse kirke i Alexandria (oldkirkelig patriarkat)
Den ortodokse kirke i Antiokia (oldkirkelig patriarkat)
Den ortodokse kirke i Jerusalem (oldkirkelig patriarkat)
Den russisk-ortodokse kirke
Den serbisk-ortodokse kirke
Den ortodokse kirke i Albania
Den bulgarsk-ortodokse kirke
Den georgiske ortodokse og apostoliske kirke
Den ortodokse kirke i Hellas
Den ortodokse kirke i Polen
Den rumensk-ortodokse kirke
Den tsjekkiske og slovakiske ortodokse kirke
Den ortodokse kirke på Kypros
=== Autonome kirker ===
Den estisk-ortodokse kirke (Konstantinopelpatriarkatet)
Den finske ortodokse kirke (Konstantinopelpatriarkatet)
Den japanske ortodokse kirke (Moskvapatriarkatet)
Den kinesiske ortodokse kirke (Moskvapatriarkatet)
Erkebispedømmet Ohrid (Beogradpatriarkatet)
Sinaifjellets ortodokse kirke (Jerusalempatriarkatet)Den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland (Moskvapatriarkatet)
Den ukrainske ortodokse kirke (Konstantinopelpatriarkatet)
Den ukrainsk-ortodokse kirke (Moskvapatriarkatet)
=== Andre markante erkebispedømmer ===
ROCOR (Frittstående enhet: «Den Russisk-ortodokse kirke utenfor Russland»)
AROCWE (Frittstående enhet: «Det Russisk-ortodokse Erkebispedømme i Vest-Europa»). Dene enheten må ikke sammenblandes med «Patriarchal Exarchate in Western Europe (Moscow Patriarchate)» som er Moskva-patriarkatets egne menigheter i Vest-Europa. Begge har samme oppstart i Frankrike før Den russiske revolusjon. I 1920 brøt forgjengeren til AROCWE med Moskvapatriarkatet, og gikk inn under Konstantinopel-patriarkatet av politiske grunner.
=== Kirker med tvetydig status ===
Den amerikanske ortodokse kirke OCA (betraktes som autokefal av seg selv og av Moskvapatriarkatet, men av ingen andre ortodokse kirker. Den er imidlertid likevel i kommunion med de andre kirkene, som betrakter den som del av Moskvapatriarkatet)
=== Kirker som har forlatt felles kommunion ===
De gammeltroende
De sanne ortodokse kristnes greske kirke
Den hviterussiske autokefale ortodokse kirke
Den makedonske ortodokse kirke
Den ukrainsk-ortodokse kirke (Kyivpatriarkatet)
== Uavhengige ortodokse kirker ==
Den norske ortodokse kirke
== Videre lesning ==
Arentzen, Thomas: Ortodoxa och österländska kyrkor i Sverige nr 5 i SSTs skriftserie
Colliander, Tito: Gresk-ortodoks tro og livssyn, Oslo 1990
Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn. St.Olav forlag, Oslo 1993
Meyendorff, John: Byzantine Theology. Historical trends and doctrinal themes. London 1975
Tollefsen, Torstein: Teologi i farger. Ikoner i Norge, Verbum, Oslo 2001
Ware, Kallistos (Timothy): The Orthodox Church, London 1963
Ware, Kallistos (Timothy): The Orthodox Way, London 1979
== Eksterne lenker ==
=== Nettsider til de fem opprinnelige patriarkater ===
Konstantinopels Patriarkat
Alexandrias Patriarkat
Antiokias Patriarkat
Jerusalems Patriarkat
(Romas patriarkat Brudd med den ortodokse kirke i 1054)
=== Nettsider til andre patriarkater etter opprinnelse ===
Det Russiske patriarkat
Det Georgiske Patriarkat
Det Serbiske patriarkat
Det Rumensk patriarkat
Det Bulgarske patriarkat Arkivert 27. april 2020 hos Wayback Machine.
=== Ortodoks tro og lære ===
Katekisme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ware, Bishop Kallistos (Timothy) (1991): The Orthodox Church (revidert utg.), New York: Penguin Books, ISBN 978-0-14-013529-9 (første gang utgitt 1964)
Ware, Bishop Kallistos (Timothy) (1993): The Orthodox Church (ny utg.), New York: Penguin Books, ISBN 978-0-14-014656-1 | Den russisk-ortodokse kirke () eller Moskva-patriarkatet () er i dag den største av de ortodokse kirker. Den har mer enn 80 millioner medlemmer, men noe eksakt medlemstall er umulig å angi. | 10,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sveton | 2023-02-04 | Sveton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 126', 'Kategori:Fødsler i 70', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romerske historikere fra antikken', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-10'] | Gaius Suetonius Tranquillus (født 75), vanligvis kjent kun som Sveton, var en romersk historiker, språkforsker, oldtidsforsker og embetsmann. Han var av ridderstanden og hadde ulike sekretærstillinger i de øverste sjikt i den keiserlige administrasjon og var blant annet en del av Plinius den yngres stab da han var prokonsul i Pontus. Han er best kjent for sitt verk Om Cæsarernes liv (De vita Caesarum), som er en av de fremste kildene for det tidlige romerske keiserdømmet. Han regnes blant de mer objektive av antikkens historikere, men hans sym- og antipatier kommer ofte frem i tekstene. Bortsett fra få fragmenter fra hans omfangsrike forfatterskap er det kun biografien om de tolv keiserne fra Julius Cæsar til Domitian som er bevart i dag.
| Gaius Suetonius Tranquillus (født 75), vanligvis kjent kun som Sveton, var en romersk historiker, språkforsker, oldtidsforsker og embetsmann. Han var av ridderstanden og hadde ulike sekretærstillinger i de øverste sjikt i den keiserlige administrasjon og var blant annet en del av Plinius den yngres stab da han var prokonsul i Pontus. Han er best kjent for sitt verk Om Cæsarernes liv (De vita Caesarum), som er en av de fremste kildene for det tidlige romerske keiserdømmet. Han regnes blant de mer objektive av antikkens historikere, men hans sym- og antipatier kommer ofte frem i tekstene. Bortsett fra få fragmenter fra hans omfangsrike forfatterskap er det kun biografien om de tolv keiserne fra Julius Cæsar til Domitian som er bevart i dag.
== Forfatterskap ==
Hver av Svetons biografier over de tolv keiserne er oppdelt tematisk, det vil si at de består av avsnitt som beskriver henholdsvis keiserens dyder og laster, hans spise- og seksualvaner, hans humor og videre, men i motsetningen til andre antikke forfattere, som eksempelvis Plutark, utleder ikke Sveton noen form for moraliserende konklusjon om sitt portrett. Beskrivelsene følger heller ikke et kronologisk mønster og de politiske aspekter i keiserens liv er nesten helt fraværende i Svetons skildring. Det betyr at dette er en ytterst problematisk kilde til den tidlige keisertidens politiske historie, men er omvendt en god mentalitetshistorisk kilde til den romerske overklasse.
Verket, De vita Caesarum, er nesten bevart i sin helhet, kun de første delene som omhandler Julius Cæsars opprinnelse og barndom mangler.
I et avsnitt i biografien om Claudius nevner han at noen som følger «Chresto» er involvert i bråk i det jødiske samfunnet i Roma, og at dette førte til at keiseren forviste dem. Dette kan bli tolket som den tidligste henvisningen til en kristenforfølgelse eller jødeforfølgelse, avhengig av om det det er Kristus eller en annen han egentlig viser til.Andre verker som er kjent er:
De Illustribus Grammaticis
De Claris Rhetoribus
De Viribus Illustris
== Norske oversettelser av Sveton ==
Romerske keisere (De vita Caesarum) oversatt av Henning Mørland 1974 ISBN 8203060064
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Divus Claudius på latin
Engelsk oversettelse av Divus Claudius | Gaius Suetonius Tranquillus (født 75), vanligvis kjent kun som Sveton, var en romersk historiker, språkforsker, oldtidsforsker og embetsmann. Han var av ridderstanden og hadde ulike sekretærstillinger i de øverste sjikt i den keiserlige administrasjon og var blant annet en del av Plinius den yngres stab da han var prokonsul i Pontus. | 10,454 |
null | 2023-02-04 | Jørn Lier Horst | null | null | null | Jørn Lier Horst (født 27. februar 1970 i Bamble) er en norsk kriminalforfatter og dramatiker, bosatt i Larvik. | 10,455 |
null | 2023-02-04 | Philipp av Hessen | null | null | null | Philipp av Hessen (Philippus Magnanimus) (født 14. november 1504 i Marburg i Hessen (Tyskland), død 31. | 10,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norema | 2023-02-04 | Norema | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske møbelprodusenter', 'Kategori:Varemerker'] | Norema er et norsk varemerke for kjøkken- og innredningsmoduler. Norema eies av det svenske konsernet Nobia AB. Produksjon foregår ved Nobias fabrikk i Tidaholm, Sverige.
Norema er markedsleder og den mest kjente merkevaren innen kjøkken i Norge (jfr. Prognosesenteret AS). Norema er en landsdekkende kjede med 11 egeneide kjøkkensentra, samt forhandlernett, hvor man markedsfører og selger både via det profesjonelle nybyggmarkedet og direkte til forbrukermarkedet. Norema er heleid av svenske Nobia AB, som med sine over 20 varemerker er Europas største konsern innen kjøkken, bad og garderobe.
| Norema er et norsk varemerke for kjøkken- og innredningsmoduler. Norema eies av det svenske konsernet Nobia AB. Produksjon foregår ved Nobias fabrikk i Tidaholm, Sverige.
Norema er markedsleder og den mest kjente merkevaren innen kjøkken i Norge (jfr. Prognosesenteret AS). Norema er en landsdekkende kjede med 11 egeneide kjøkkensentra, samt forhandlernett, hvor man markedsfører og selger både via det profesjonelle nybyggmarkedet og direkte til forbrukermarkedet. Norema er heleid av svenske Nobia AB, som med sine over 20 varemerker er Europas største konsern innen kjøkken, bad og garderobe.
== Trestandard AS ==
Selskapet het tidligere Trestandard AS, og firmaet stammer tilbake fra andre verdenskrig da selskapet ble stiftet av Alf Bakken og Gregers Kure. De produserte i starten innredningsenheter for oppvaskbenker og stålbeslag.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norema – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Norema er et norsk varemerke for kjøkken- og innredningsmoduler. Norema eies av det svenske konsernet Nobia AB. | 10,457 |
null | 2023-02-04 | Quintus Caecilius Metellus Pius | null | null | null | Quintus Caecilius Metellus Pius (død 63 f.Kr. | 10,458 |
null | 2023-02-04 | Siffer | null | null | null | Et siffer er et symbol som brukes i posisjonssystemer til angivelse av tall. | 10,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romersk_konsul | 2023-02-04 | Romersk konsul | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Romerske embetstitler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Konsul (latin consul, forkortelse cos.) var den høyeste valgte embetsmann i antikkens Roma under republikken. I keisertiden ble konsulene utpekt av keiseren, og keiseren var ofte konsul selv. Det var to konsuler som gjorde tjeneste hvert år – flertallsformen er consules, «de som går sammen».
| Konsul (latin consul, forkortelse cos.) var den høyeste valgte embetsmann i antikkens Roma under republikken. I keisertiden ble konsulene utpekt av keiseren, og keiseren var ofte konsul selv. Det var to konsuler som gjorde tjeneste hvert år – flertallsformen er consules, «de som går sammen».
== Navnet ==
Etter forvisningen av den siste etruskiske konge av Roma, Lucius Tarquinius Superbus, en hard hersker ved slutten av det romerske kongedømme, ble det meste av makten og autoriteten til kongen tilsynelatende gitt til den nyopprettede konsulembetet. Opprinnelig ble konsulene kalt for pretorer («ledere»), noe som refererte til deres plikter som øverste militære ledere. Ved minst rundt 300 f.Kr. var tittelen som konsul kommet i bruk. Antikkens forfattere avledet vanligvis tittelen konsul fra det latinske verbet consulere, «å ta råd, beslutning», men det er mest sannsynlig en senere forklaring av begrepet basert på likhet i ordene. Det er antagelig avledet — grunnet det felles vesen i posisjonen — fra con- og sal-, «komme sammen», eller fra con- og sell-/sedl-, «sitte sammen med» eller «ved siden av». På gresk ble tittelen opprinnelig gjengitt som στρατηγός ὕπατος, strategos hypatos, «øverste hærfører», og senere som kun ὕπατος.
== Historie ==
Viktigheten av embetet understrekes av at romerne viste til de enkelte år ved å nevne konsulene som satt det året. For eksempel ville de omtale året 59 f.Kr. som «Cæsars og Bibulus' konsulat», ettersom de to konsulene det året var Julius Cæsar og Marcus Calpurnius Bibulus. Fordi konsullistene er bevart er det derfor mulig å datere mange hendelser i romersk historie med betraktelig større sikkerhet enn for andre oldtidsriker.
Under republikken var minimumsalderen for å bli valgt til konsul 40 år for patrisiere og 42 for plebeiere. De ble valgt mot slutten av året, og begynte sin embetsperiode 1. januar fra og med 153 f.Kr., 15. mars i tiden fra 222 f.Kr. (antakelig) til og med 154 f.Kr. og 1. mai i tiden før dette. De to som var valgt hadde vetorett overfor hverandres avgjørelser. Dersom en døde i løpet av embetsåret – noe som ikke var uvanlig i de perioder hvor konsuler ofte ledet felttog – ble det valgt en erstatter for resten av perioden; han fikk tittelen consul suffectus (cos.suff.).
Embetet skal ha blitt innstiftet samtidig med opprettelsen av republikken i 509 f.Kr., men de tidligste kildene er uklare. Fra 400-tallet f.Kr. finnes det kontinuerlige lister over konsuler. I utgangspunktet kunne bare patrisiere velges, men etter hvert fikk plebeiere også rett til å besitte embetet. Den første plebeier som ble valgt var Lucius Sextius, i 366 f.Kr..
De hadde både politiske, religiøse og militære funksjoner. I perioder med krig ble de gjerne valgt ut fra sine militære egenskaper, men valgene var alltid politisk ladet. Konsulatet ble høydepunktet i cursus honorum, sekvensen av embeter som en ambisiøs romer skulle sikte etter.
Med innføringen av keiserdømmet endret Augustus embetet. Han fratok konsulen det meste av makt, slik at det først og fremst ble en ærestittel. Det ble til og med vanlig at konsulene måtte gå av underveis i året slik at andre kunne ha suffectus-tittelen i samme år, for at flest mulig skulle oppnå embetet. De som først ble utnevnt og tiltrådte 1. januar var fortsatt de viktigste, slik at året ble nevnt ved deres navn. Ordningen med at konsuler gikk av nådde sitt høydepunkt under Commodus, da det i året 190 var 25 konsuler i løpet av året.
Keiserne utnevnte ofte seg selv, familiemedlemmer eller venner til konsuler. Keiser Honorius fikk endog embetet i fødselsgave. Mens det tidligere ikke hadde vært tillatt å ha embetet to år på rad – man fikk det normalt ikke flere ganger, og måtte i det minste vente flere år mellom – ble det i keisertiden ikke uvanlig at keiseren eller hans familiemedlemmer hadde det flere år på rad. Man ser ofte på romerske mynter at de er datert ut fra hvilken gang keiseren var konsul.
Konstantin den store innførte embetet i Konstantinopel, slik at det var en konsul der og en i Roma. Da riket ble delt etter Theodosius den stores død fikk keiseren i hver halvdel rett til å utnevne en av konsulene. Etter den siste vestlige keiserens død ble det derfor flere år hvor det var bare én konsul.
Embetet ble avskaffet under Justinian I, med Decimus Theodorius Paulinus som siste konsul i Roma (534), og Flavius Basilius Junior som den siste i Konstantinopel (541).
== Galliske konsuler ==
Det kortvarige galliske keiserrike hadde tilsvarende embete de årene det eksisterte, 264–270. Listen er ikke komplett, men deler av den er kjent fra innskrifter og mynter.
== Franske konsuler ==
I 1799 innførte Frankrike konsulembetet. Det var tre embetsmenn som bar tittelen, men staten var de facto under førstekonsulens kontroll. Napoléon Bonaparte ble utnevnt til førstekonsul. De skulle opprinnelig ha embetet i ti år, men i 1802 ble Napoléon utnevnt til konsul for livstid. Embetet ble avskaffet i 1804, da Napoleon ble keiser av Frankrike.
== Se også ==
Liste over konsuler i den romerske republikk (til 33 f.kr.)
Liste over konsuler i det tidlige romerske keiserdømme (33 f.Kr. – 192)
Liste over konsuler i det sene romerske keiserdømme (fra 192)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bagnall, Roger S; Cameron, Alan; Schwartz, Seth R; Worp, Klaus Anthony (1987): Consuls of the later Roman Empire. Volume 36 of Philological monographs of the American Philological Association. London: Scholar Press. | Konsul (latin consul, forkortelse cos.) var den høyeste valgte embetsmann i antikkens Roma under republikken. | 10,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langvassbukta | 2023-02-04 | Langvassbukta | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bygder og grender i Kvæfjord'] | Langvassbukta er ei bygd ved Gullesfjorden i Kvæfjord kommune i Troms. I Langvassbukta er i krysset mellom fylkesvei 850 og riksvei 85, hvor veiene går mot Lødingen (riksvei 85), Vesterålen (riksvei 85) og Flesnes/Harstad (fylkesvei 850). I Langvassbukta finner man Langvassbukt kapell og Viltkroa i det tidligere Hinnøysenteret.
Inne i Langvassdalen, hvor riksvei 85 går over mot Sortland og Vesterålen, finnes det et godt terreng hvor man kan finne multer i august. Langvatnet ligger idyllisk til langs veien.
Litt lenger ut fra Langvassbukta på fylkesvei 850 er det en nødhavn for fergesambandet Flesnes-Refsnes. Denne ligger mellom Innerbukta og Sæterbukta og vest for Forøya.
| Langvassbukta er ei bygd ved Gullesfjorden i Kvæfjord kommune i Troms. I Langvassbukta er i krysset mellom fylkesvei 850 og riksvei 85, hvor veiene går mot Lødingen (riksvei 85), Vesterålen (riksvei 85) og Flesnes/Harstad (fylkesvei 850). I Langvassbukta finner man Langvassbukt kapell og Viltkroa i det tidligere Hinnøysenteret.
Inne i Langvassdalen, hvor riksvei 85 går over mot Sortland og Vesterålen, finnes det et godt terreng hvor man kan finne multer i august. Langvatnet ligger idyllisk til langs veien.
Litt lenger ut fra Langvassbukta på fylkesvei 850 er det en nødhavn for fergesambandet Flesnes-Refsnes. Denne ligger mellom Innerbukta og Sæterbukta og vest for Forøya.
== Eksterne lenker ==
Værstasjon i veikrysset | Langvassbukta er ei bygd ved Gullesfjorden i Kvæfjord kommune i Troms. I Langvassbukta er i krysset mellom fylkesvei 850 og riksvei 85, hvor veiene går mot Lødingen (riksvei 85), Vesterålen (riksvei 85) og Flesnes/Harstad (fylkesvei 850). | 10,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5tvoll | 2023-02-04 | Våtvoll | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bygder og grender i Kvæfjord', 'Kategori:Referanser til Rv85', 'Kategori:Sider med kart'] | Våtvoll er ei bygd i Kvæfjord kommune i Troms. Bygda ligger mellom Langvassbukta og Gullesfjordbotn, på vestsiden av Gullesfjorden. Riksvei 85 går gjennom bygda.
Bygda har flere kjennemerker - blant annet Kvalshausen, Arleif-brygga, ungdomshuset og Elvebukta ved utløpet av Våtvollelva. Bygda hadde posthus og også anløp av lokalbåt fra Harstad før det ble fast veiforbindelse med både Vesterålen og Lødingen. På brygga på Halvardsneset fantes det også en lokal landhandel et stykke ut på 1970-tallet.
Hovednæring var inntil andre verdenskrig en kombinasjon av jordbruk og fiske. De fleste som bor i bygda nå jobber enten i Vesterålen (Sigerfjord, Sortland) eller i Lødingen. I utkanten, nord for bygda, ligger Våtvoll grendehus. | Våtvoll er ei bygd i Kvæfjord kommune i Troms. Bygda ligger mellom Langvassbukta og Gullesfjordbotn, på vestsiden av Gullesfjorden. Riksvei 85 går gjennom bygda.
Bygda har flere kjennemerker - blant annet Kvalshausen, Arleif-brygga, ungdomshuset og Elvebukta ved utløpet av Våtvollelva. Bygda hadde posthus og også anløp av lokalbåt fra Harstad før det ble fast veiforbindelse med både Vesterålen og Lødingen. På brygga på Halvardsneset fantes det også en lokal landhandel et stykke ut på 1970-tallet.
Hovednæring var inntil andre verdenskrig en kombinasjon av jordbruk og fiske. De fleste som bor i bygda nå jobber enten i Vesterålen (Sigerfjord, Sortland) eller i Lødingen. I utkanten, nord for bygda, ligger Våtvoll grendehus. | Våtvoll er ei bygd i Kvæfjord kommune i Troms. Bygda ligger mellom Langvassbukta og Gullesfjordbotn, på vestsiden av Gullesfjorden. | 10,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullholm | 2023-02-04 | Gullholm | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bygder og grender i Kvæfjord', 'Kategori:Halvøyer i Troms og Finnmark'] | Gullholm er ei bygd i Kvæfjord kommune i Troms. Stedet ligger på østsida av Gullesfjorden, ved enden av en ni kilometer lang vei som starter i Gullesfjordbotn.Fra gammelt av har Gullholm vært ei jordbruksbygd hvor man livnærte seg på det gården og fjorden gav. Tidligere var nærmeste matbutikk på Våtvoll på andre siden av fjorden, mens man nå må til Sigerfjord, Sortland eller Lødingen for å finne dette. Fra Gullholm kan man av og til se havørn stupe ned og hente småfisk i havoverflaten. Det er en drøy tur å gå opp på fjellet herfra, men hvis man er god til beins og vil prøve seg er Ingeborgvatnet en opplevelse. Utsikten fra toppen av Hinnøya er god.
| Gullholm er ei bygd i Kvæfjord kommune i Troms. Stedet ligger på østsida av Gullesfjorden, ved enden av en ni kilometer lang vei som starter i Gullesfjordbotn.Fra gammelt av har Gullholm vært ei jordbruksbygd hvor man livnærte seg på det gården og fjorden gav. Tidligere var nærmeste matbutikk på Våtvoll på andre siden av fjorden, mens man nå må til Sigerfjord, Sortland eller Lødingen for å finne dette. Fra Gullholm kan man av og til se havørn stupe ned og hente småfisk i havoverflaten. Det er en drøy tur å gå opp på fjellet herfra, men hvis man er god til beins og vil prøve seg er Ingeborgvatnet en opplevelse. Utsikten fra toppen av Hinnøya er god.
== Referanser == | Gullholm er ei bygd i Kvæfjord kommune i Troms. Stedet ligger på østsida av Gullesfjorden, ved enden av en ni kilometer lang vei som starter i Gullesfjordbotn. | 10,463 |
null | 2023-02-04 | Gullesfjordbotn | null | null | null | Gullesfjordbotn er ei grend innerst i Gullesfjorden i Kvæfjord kommune. Det er også betegnelsen på fjordbotnen i Gullesfjorden. | 10,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Murmansk | 2023-02-04 | Murmansk | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1916', 'Kategori:Byer i Murmansk oblast', 'Kategori:De arktiske konvoiene', 'Kategori:Heltebyer', 'Kategori:Murmansk', 'Kategori:Nordflåten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Murmansk (russisk: Мурманск, kildinsamisk: Мӯрман, skoltesamisk: Muurman) er en by på Kolahalvøya lengst nordvest i Russland, litt over 100 kilometer fra grensen til Norge i luftlinje. Murmansk er den største byen nord for polarsirkelen, og administrasjonssenter for Murmansk oblast. Byen hadde i 2006 rundt 320 000 innbyggere. Byens betydning er knyttet til den isfrie havnen, som er viktig for Russlands frie adgang til Atlanterhavet, både sivilt og militært. Den russiske marinen opprettholder en større flåte med atomubåter i nabobyen Severomorsk. I selve Murmansk finnes det ingen krigsskip.
Byen ble grunnlagt i 1916 og fikk navnet Romanov-na-Murman, men ble omdøpt til Murmansk etter oktoberrevolusjonen i 1917. Murman er det gamle navnet på nordmenn. Russere oppfattet ordet «nordmann» som urman, senere murman, og Barentshavet ble kalt Murmanskoje morje (= Nordmannshavet).I dag er Murmansk en moderne by, men fortsatt preget av kontrastene mellom Sovjettiden og vår tid. Murmansk ligger ut mot Barentshavet som har rike ressurser særlig innen fiskeri. På 2000-tallet er det store planer for utbygging av naturgassfelt i området.
Byen er delt inn i tre hoveddistrikter; Leninskij, Oktjabrskij og Pervomajskij.
| Murmansk (russisk: Мурманск, kildinsamisk: Мӯрман, skoltesamisk: Muurman) er en by på Kolahalvøya lengst nordvest i Russland, litt over 100 kilometer fra grensen til Norge i luftlinje. Murmansk er den største byen nord for polarsirkelen, og administrasjonssenter for Murmansk oblast. Byen hadde i 2006 rundt 320 000 innbyggere. Byens betydning er knyttet til den isfrie havnen, som er viktig for Russlands frie adgang til Atlanterhavet, både sivilt og militært. Den russiske marinen opprettholder en større flåte med atomubåter i nabobyen Severomorsk. I selve Murmansk finnes det ingen krigsskip.
Byen ble grunnlagt i 1916 og fikk navnet Romanov-na-Murman, men ble omdøpt til Murmansk etter oktoberrevolusjonen i 1917. Murman er det gamle navnet på nordmenn. Russere oppfattet ordet «nordmann» som urman, senere murman, og Barentshavet ble kalt Murmanskoje morje (= Nordmannshavet).I dag er Murmansk en moderne by, men fortsatt preget av kontrastene mellom Sovjettiden og vår tid. Murmansk ligger ut mot Barentshavet som har rike ressurser særlig innen fiskeri. På 2000-tallet er det store planer for utbygging av naturgassfelt i området.
Byen er delt inn i tre hoveddistrikter; Leninskij, Oktjabrskij og Pervomajskij.
== Historie ==
=== Eldre tider ===
Ingen vet når de første menneskene kom til Kolahalvøya, men vi kjenner til flere folkegrupper som har innvandret til området senere. Fra 500- til 200-tallet f.Kr kom det stammer som etnisk var beslektet med Volga-stammene. Rundt 100 f.Kr. kom stammer som hørte til finsk-ugriske grupper. De gamle og de nye innbyggerne blandet seg, og et oldtidssamefolk oppsto. Nordmenn kalte dem «terfinner» etter deres navn på Kolahalvøya, som var «Ter». Ottar fra Hålogaland brukte dette navnet på samefolket her på 800-tallet: «Hele dette landet er tomt, og bare på noen få plasser bor det «terfinner» som jakter og fisker». Kolalandet skal i en periode ha vært hålogalandsk «skattland», der høvdinger dro inn finneskatt fra samene.
Mellom 1100-tallet og 1300-tallet kom folk fra Novgorod-området nordover. Novgorod startet skattlegging av den samiske befolkningen, og en periode ble de dobbelt skattlagt, men i 1251 ble myndighetene enige om skattene. Midt på 1400-tallet ble de første russiske bosetningene etablert på Terskkysten; Umba og Varzuga. De ble kalt pomorer (eller påmårer, som betyr "kystboere") etter de russiske ordene for «hav», måre, og "på", som betyr og lydes nesten det samme i både russisk og norsk. Det er også opphav til navnet på Pommern i Tyskland og Møre i Norge. Kommunikasjonen mellom samene og pomorene påvirket samenes levemåte.
==== Del av Moskvastaten ====
I 1478 ble Kola sammen med resten av Novgorod-områdene underlagt Moskvastaten, med sentrum i Kandalaksja. Kristendommen ble innført, og befolkningen økte i området. Om sommeren samlet opp til to tusen fiskere seg på halvøya, for sommersesongfisket. Norske, danske og hollandske oppkjøpsfartøy besøkte området på 1500-tallet. Fiskernes bosetningssted ble på midten av 1500-tallet kalt «Kola», og denne bebyggelsen utviklet seg til en by, i 1582 var det 71 gårder og mer enn 400 mennesker som bodde her. Byen var sentrum for internasjonal handel i området, ellers levde folk av fiske, lagerutleie og båtbygging og -reparasjoner.
På slutten av 1500-tallet ble Kolahalvøya angrepet av Danmark, som ville hindre handelen med murmanerne. Området ble også angrepet av svensker, som blant annet plyndret og brente flere klostre. I 1585 ble sentrum for den internasjonale handelen flyttet til Arkhangelsk. Myndighetene i Moskva stasjonerte en forsvarsavdeling i Kola, i 1625 omfattet det 500 menn og ni kanoner. I tillegg til festningsby, ble Kola administrasjonssenter for området, som besto av Kolahalvøya (utenom Umba og Varzuga) i tillegg til nordre del av Karelia.
==== Del av det russiske imperiet ====
På 1700-tallet ble det nedgangstider for Kolahalvøya, handelen ble monopolisert og begrenset til få handelshus og grupper. En annen årsak var at klostrene i området ble tildelt store landområder, for eksempel hadde Petsjengaklosteret rundt en fjerdedel av halvøya. I 1760-årene ble dette klosteret nedlagt, og handelsmonopolet oppløst.
I 1809 ble Kolahalvøya angrepet av engelskmenn, de tok flere handelsfartøy, krutt, mat og andre varer. Området ble også angrepet under Krimkrigen. I 1854 ble Kolahalvøya angrepet på nytt, denne gangen av engelskmenn og franskmenn. Byen ble sterkt skadet, Oppstandelseskirken og mange andre bygninger ble brent.
I 1858 ble Kolahalvøya innlemmet i distriktet Kemsk og all administrasjon på halvøya ble nedlagt. På 1860-tallet ble den første fabrikken etablert, og flere kom etter hvert, blant annet noen sagbruk. På 1870-tallet ble en skipsrute ble etablert rundt halvøya, noe som ble viktig for videre utvikling av området. Folk fra Kolahalvøya deltok også i pomorhandelen mellom folk fra Kvitsjøområdet og kysten av Nord-Norge med fisk og korn som (bytte)handelsvarer. Denne handelen pågikk fram til revolusjonen.
=== Murmansk blir grunnlagt ===
Under første verdenskrig måtte Russland skaffe våpen og ammunisjon fra Storbritannia, Frankrike og USA, og Murmansk ble valgt som havn for denne handelsflåten. Dette førte til en forlengelse av jernbanen fra Petrozavodsk til Murmansk, som startet i 1915 og ble ferdig året etter. Samme år ble Nordishavsflåten, som besto av trålere, torpedobåter og kryssere, etablert på stedet. Ved utbyggingen av jernbanestasjonen og marinebasen, dukket det også opp en del boliger, og byen ble kalt Romanov-na-Murman etter fyrstehuset Romanov (det russiske tsar-dynastiet) og tsar Nikolai II. Den ble offisielt grunnlagt den 21. september 1916 (4. oktober ifølge den nye kalenderen). 3. april 1917 ble byen omdøpt til Murmansk. Da var byens befolkning på 10 000 mennesker.
=== Revolusjon, borgerkrig og verdenskriger ===
Etter oktoberrevolusjonen i 1917 tok sovjetmakten over, og de vestlige nasjonalitetene som var i Murmansk på denne tiden, valgte å handle med lokale autoriteter. Fra 1918 til 1920 var byen okkupert av blant andre vestmaktene som hadde vært allierte under første verdenskrig. Fiendtlige finske og tyske ubåter i Barentshavet og styrker i Nord-Finland truet. I 1918 inngikk sovjetmakten en fredsavtale med Tyskland. Murmansk ble skilt fra Sovjetrussland og ble en del av den antibolsjevikske nordregionen med støtte fra vestmaktene og senter i Arkhangelsk. De allierte forlot Nord-Russland i 1919, og i 1920 ble sovjetmakten også etablert i Murmansk.
Fram til andre verdenskrig ble det anlagt marinebaser og utviklet industri i Murmansk, hovedsakelig innen fiske, gruvedrift, metallurgisk og kjemisk industri. Befolkningstallet økte.
Under det sovjetiske overfallet på Finland i 1939, hadde russernes 14. armé avsett tre divisjoner til Murmanskområdet. Deres oppgave var å sikre hele kyststrekningen, og innta den finske havnen Petsamo (mellom Sovjetunionen og Norge), som var Finlands havn mot Barentshavet. Slik skulle man forhindre at stater som eventuelt ville komme finnene til unnsetning, kunne sende tropper og utstyr inn i Finland fra nord. Finnene bet meget kraftig fra seg under vinterkrigen, og selv om Petsamo ble inntatt, ble ikke finnene drevet lengre vestover enn til Inarisjøen.
Etter at Sovjetunionen i 1941 kom med i den andre verdenskrig, ble Murmansk sentral i den sovjetiske krigsorganisasjonen, ettersom den var hovedhavn for forsyninger fra vestmaktene Storbritannia og USA.
Det seilte sammenlagt ikke mindre enn 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945 (skjønt med to avbrudd). Mange av konvoiene gikk til Murmansk og havnene omkring, enkelte andre gikk videre til Kvitsjøen.
Tyske styrker angrep retning Murmansk i 1941, men møtte sterk motstand. Av grunner som man i ettertid har vanskelig for å forstå, mente den tyske overkommando at det ikke ville være mulig å angripe med større styrker enn de gjorde; de antok at de ikke ville klare å sikre forsyningslinjene. Dette bidro til at den tyske offensiven ble stanset før den nådde Murmansk, i Litsadalen. Selv da tyskerne kuttet den vitale karelske jernbanelinjen mellom Kolahalvøya og det øvrige Russland, greide de ikke å erobre byen. Tyskerne bombet Murmansk, og store deler av byen ble ødelagt. Avhengig av værforholdene kunne bombeangrepene finne sted nesten daglig, særlig i de periodene da allierte forsyningsskip lå til kai.
Den murmanske motstanden ble hedret av Sovjetunionen i 1985, og byen Murmansk fikk ærestittelen «Helteby».
Til tross for de store personlige oppofrelser de allierte sjøfolkene kom med under denne konvoifarten, var Stalins paranoide årvåkenhet mot vestlig innflytelse allstedsnærværende. Den ene restauranten og den ene lille klubben som sjøfolkene kunne besøke under sine opphold i havnen, var forbudt område for den russiske bybefolkning. De russiske servitrisene ble hele tiden holdt nøye øye med av uniformerte menn.
=== Etterkrigstid ===
Etter krigen startet gjenoppbyggingen av Murmansk, og industrien ble utviklet videre. I slutten av 1940-årene ble det etablert jernverk og aluminiumsverk i området. Nye fabrikktrålere ble tatt i bruk innen fiskeindustrien. Vannkraftverk og siden atomkraftverk ble etablert på 50- og 60-tallet, boligbyggingen tok seg også opp.
På slutten av 70-tallet ble tidene mer pessimistiske, fisket ble regulert på grunn av overfiske, og laksen forsvant fra elvene. Det ble mangel på råvarer, og belastningen på miljøet var stort. Fra 1985 utviklet det seg en ny industri basert på olje og gass, og i 1991 ble Murmanskregionen igjen en av de viktigste industrielle sentrene i Russland. I tillegg er Kolahalvøya et viktig område for forsvaret av Den russiske føderasjon. Under den kalde krigen var Murmansk sentrum for Sovjetunionens ubåtaktivitet, og etter unionsoppløsningen er byen fremdeles hovedkvarter for den russiske nordflåten, i tillegg til flåten av atomdrevne isbrytere. Krisen etter Sovjetunionens oppløsning har likevel rammet Murmansk hardt, og byen har siden 1989 mistet ca. en tredjedel av sin befolkning.
== Klima ==
== Næringsliv ==
=== Havnen ===
Murmansk er en maritim by, og den eneste nordrussiske havnen som er isfri hele året. Her er en handelshavn som ble grunnlagt i 1915, en fiskehavn grunnlagt i 1934, den første russiske trålerflåten 1920, isbryterflåten og mange bedrifter tilknyttet den marine bransjen, som for eksempel Murmansk Shipping Company. Hovedindustrien omfatter fiske, fiskeforedling og næringsmiddelindustri, skipsreparasjoner, transport og geologi.
=== Turisme ===
Turistnæringen tilbyr aktiviteter som laksefiske, skisport, arktiske turer med isbrytere til Nordpolen og økologiske fisketurer. Det er mer enn ti hoteller i Murmansk. Området betjenes av Murmansk lufthavn ved Murmasji.
== Utdanning og forskning ==
De viktigste utdanningsinstitusjonene er Murmansk Statlige Tekniske Universitet (MSTU) og Murmansk Statlige Pedagogiske Universitet (MSPU). Av forskningsinstitusjoner nevner vi Det polarvitenskapelige forskningsinstitutt for fiskeindustri og oseanografi (PINRO), Murmansk Marinbiologiske institutt av det russiske vitenskapsakademi (MMBI), Polar geofysiske institutt og Kola vitenskapelige senter av det russiske vitenskapsakademi.
I tillegg finnes det andre akademiske institusjoner; Murmansk maritime fiskerihøyskole, Kooperativ teknisk skole, Murmansk høyskole for økonomi, statistikk og informatikk, Murmansk musikkhøyskole, Murmansk lærerhøyskole og Murmansk medisinske høyskole.
== Kultur ==
Av nasjonal og internasjonal betydning er helleristningene fra andre til fjerde årtusen f.Kr. ved elven Ponoj og ved bredden av innsjøen Kanozero, som viser at det har bodd mennesker lenge på Kolahalvøya. I de gamle pomorlandsbyene Varzuga og Kovda finnes det trearkitektur og gravsteder fra 1600-tallet. I tillegg er Kolasamenes og pomorenes folketradisjoner originale og av stor betydning.
Det er tre teatere i Murmansk, Det regionale dramateateret, Nordflåtens teater og Det regionale dukketeatershow. Det er mer enn 80 museer i Murmanskområdet. Murmansk regionale museum for lokalkunnskap forteller om områdets mineraler, nordlig taiga og tundra, havene omkring og områdets historie. Murmansk regionale kunstmuseum er et av Russlands yngste, grunnlagt i 1989. Museets oppmerksomhet er hovedsakelig rettet mot nordrussiske tema og verk av nord- og vestrussiske kunstnere. Nordflåtens marinemuseum forteller om etableringen av den russiske flåten i nord, om Nordflåten, krigsdeltakelse og utviklingen av flåten i etterkrigstiden. I tillegg fins det flere kommunale museer, blant annet i Kirovsk (det eldste) og i Poljarnij.
Nordflåten har flere kulturtilbud enn teateret (som er det eldste på Kolahalvøya) og museet. I dag består tilbudet av 50 kulturinstitusjoner, 130 bibliotek, flere museer, militærkorps og musikkgrupper.
Murmansk er også sete for bispedømmet Murmansk og Montsjegorsk i den russisk-ortodokse kirke.
== Vennskapsbyer ==
== Se også ==
Kvitsjøen
Murmanskfronten
== Referanser ==
== Litteratur ==
S.G. Holtsmark. Fra periferi til krigsteater. Nordområdene i sovjetisk militær tenkning i mellomkrigstiden. pdf
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
(en) Murmansk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Murmansk hos Wikivoyage
Murmansk: Info, News, Photos Arkivert 8. april 2008 hos Wayback Machine.
Info Murmansk region
Murmansk region – 2004. Presentasion Disk Kilde. (engelsk)
murman.ru – Nettsted for Murmansk (engelsk)
Murmansk Statlige Tekniske Universitet (MSTU) (engelsk)
Hämeen Ammattikorkeakoulu eLearning Centre: Murmansk Oblast (engelsk)
Satellittbilde av Kolahalvøya (Google Maps)
Russland.no – Informasjon om blant annet økonomi, lovgivning, kultur og turisme(på norsk) | | karttekst = Kart over Russland med Murmansk oblast markert. | 10,465 |
null | 2023-02-04 | Flesnes | null | null | null | Flesnes er ei lita bygd på vestsiden av Gullesfjorden i Kvæfjord kommune i Troms. Stedet er fergested på fylkesvei 83. | 10,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kv%C3%A6fjord | 2023-02-04 | Kvæfjord | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kvæfjord', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kvæfjord kommune (nordsamisk: Giehtavuona suohkan) ligger i Troms. Den er den vestligste kommunen i fylket. Den grenser i øst mot Harstad, i sør mot Tjeldsund og Lødingen, og i vest og nord mot Sortland. Det meste av kommunen ligger på Hinnøya.
Kvæfjord har et innbyggertall på 2 822 (2021), hvorav 1 389 i kommunesenteret Borkenes.
Kvæfjord er kjent for sine lange jordbrukstradisjoner og store avlinger med fine jordbær og poteter, fødestedet til Hans Egedes kone Gjertrud Rasch på Kveøy og ikke minst for «Norges nasjonalkake», Kvæfjordkaka. Fjorden har tidligere også vært kjent for sitt gode sildefiske.
| Kvæfjord kommune (nordsamisk: Giehtavuona suohkan) ligger i Troms. Den er den vestligste kommunen i fylket. Den grenser i øst mot Harstad, i sør mot Tjeldsund og Lødingen, og i vest og nord mot Sortland. Det meste av kommunen ligger på Hinnøya.
Kvæfjord har et innbyggertall på 2 822 (2021), hvorav 1 389 i kommunesenteret Borkenes.
Kvæfjord er kjent for sine lange jordbrukstradisjoner og store avlinger med fine jordbær og poteter, fødestedet til Hans Egedes kone Gjertrud Rasch på Kveøy og ikke minst for «Norges nasjonalkake», Kvæfjordkaka. Fjorden har tidligere også vært kjent for sitt gode sildefiske.
== Navn ==
Det finnes mange gamle varianter av navnet på bygda. De første som nevnes er Quidiafiorde og forskjellige stavemåter av dette, senere er det blitt forenklet til blant annet Quidefiord, Quefiord og i 1723 Qvæfiord. Ifølge Oluf Rygh, i hans verk Norske Gaardnavne, må dette komme av Kviðjafjordr, hvor Kviðja betegner øya som i dag heter Kveøya og ligger midt i fjorden. Kviðja kan bety buk eller mage (kviðr), og henviser i så fall til øyas buede form.Andre muligheter for navneopprinnelsen er kvidugr, altså fruktsommelig, eller kvi, kvia som kan bety oppdyrka og innhegna jordstykke i utmark, eller en samlingsplass for husdyr (kve).Det samiske fjordnavnet Giehtavuotna betyr «håndfjorden» og henspiller muligens på fjordens form – ei hånd med flere fingrer (sidefjorder). Dette navnet kan også være bakgrunn for det norske.
Både Kvefjord og Kvedfjord var lenge korrekte offisielle skrivemåter i tillegg til Kvæfjord.
== Geografi ==
Kommunen ligger rundt fjordene Kvæfjorden og Gullesfjorden, samt Gullesfjordens sidefjord Austerfjorden. Kvæfjorden deles i to sund av Kveøya. Sundet på nordsida kalles Bygdesundet, og på sørsida Øysundet. Ytterst i fjorden ligger Gapøya og Gapøyholman. Tidligere omfattet kommunen også Godfjorden, som ble overført til Sortland kommune 1. januar 2000.
Rundt Gullesfjorden, i den sørvestre delen av kommunen, er det høye og spisse fjell med bratte lier. Det høyeste punktet i Kvæfjord, 1 118 moh., er på fjellet Reinspælen, som ligger vest for Gullesfjorden. I nord og øst er det mer avrundede fjell, bredere daler og mer viddelandskap, som på Melåheia. De fleste vassdragene i kommunen er små og næringsfattige.
Bortsett fra i området Straumsbotn–Storjord, ligger det aller meste av bebyggelsen som et smalt belte langs kystlinja.
Riksvei 83 går fra Harstad og inn i Kvæfjord kommune over Kvæfjordeidet, og den tre km lange riksvei 849 går fra Gåra og inn til kommunesenteret Borkenes. Riksvei 83 går så forbi de innerste gårdene i Kvæfjorden, langs Øysundet og Gullesfjorden, og krysser den med fergesambandet Refsnes–Flesnes. I Langvassbukt møter veien riksvei 85, som går fra europavei 10 i Gullesfjordbotn og mot Sortland. Europavei 10 fra Lødingen mot Lofoten går gjennom den sørligste delen av kommunen.
=== Klima ===
Kvæfjord har et typisk subarktisk maritimt klima, og er beskyttet av høye fjell. Jordbruket drar dessuten nytte av sørvendte lier og lyse netter i midnattssol. Kald nordavind kan stå rett inn i fjorden fra Nordishavet, og etter perioder med varme sommerdager ta med seg havtåke som legger seg i fjorden.
Det er veldig stor forskjell på nedbørmengden i de forskjellige delene av kommunen, i nord er det lite nedbør sammenlignet med relativt mye i sør. Denne nedbørsgradienten er en av de største i Norge.Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
Kvæfjord innehar fylkesrekorden for største årsnedbør i Troms fylke. På Eidet i Gullesfjorden ble det målt 2 622 mm i 2003.
=== Geologi ===
Bergartene i området domineres av eldre, relativt tungt forvitrelige grunnfjellsbergarter, i hovedsak granitt. Vest og sør for Gullesfjorden er det gneis som har en alder på mer enn 2,5 milliarder år. Det finnes smale belter av kalkspatmarmor i området, som gir viktig kalktilskudd til vegetasjonen.
På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort forsøk med bergverksdrift ved Kjengsnes i Austerfjorden, og på Skår på Kveøya (jernmalm), i Straumsfjellet og på Berg (kobber), men dette var ulønnsomt, og driften opphørte etter kort tid. Den mest vellykkede lokaliteten var Skår, hvor det ble utvunnet noen tusen tonn jernmalm.
Istider har lagt igjen mye morene. Det må ha vært tungt arbeid å rydde stein fra jordene, ettersom det er så mye bunnmorene i området, men resultatet ble svært godt.
=== Naturvern ===
Tre områder i kommunen er vernet som naturreservater: Gapøy naturreservat, Gapøyholman naturreservat og Gullesfjordbotn naturreservat.
Kvæfjord kommune har fått utarbeidet en egen database for kartlegging av verdifulle naturtyper og rødlistede arter. Alle de sju naturtypene som Direktoratet for naturforvaltning regner som verdifulle med tanke på det biologiske mangfoldet, er registrert i Kvæfjord. Det marine biologiske mangfoldet er kartlagt gjennom undersøkelse av verdifulle marine naturtyper i et nasjonalt prosjekt.Kommunen har fått i spesielt oppdrag å ta vare på den rødlistede arten snøsoleie.
== Samfunn ==
Befolkningstettheten er størst på nordsiden av Kvæfjorden. Grendene Vikeland, Gåra, Strand, Trastad og Dale inngår i tillegg til tettstedet Borkenes i dette området med sammenhengende bebyggelse og innmark. Utenfor Dale ligger grendene Utstrand, Elde og Bremnes, og innenfor ligger Vik, Straumen og Storjord. I Gullesfjorden ligger Hemmestad, Refsnes, Flesnes og Langvassbukt. Kveøya har grendene Hundstad og Vebostad.
Det er tre postnummer knyttet til kommunen: 9475 Borkenes, 9476 Borkenes (postbokser) og 8409 Gullesfjord.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Delområder ===
Kvæfjord kommune er delt inn i følgende to statistiske delområder (innbyggertall fra 2012):
Kvæfjord vestre (250)
Kvæfjord østre (2775)
=== Skoler og barnehager ===
Kommunen har to barne- og ungdomsskoler, Borkenes skole og Flesnes skole. I tillegg har én skole, Vik skole, bare 1.–4. trinn. Elevene herfra går videre på Borkenes skole fra 5. til 10. klasse. De tre skolene har SFO-tilbud. Kommunen driver også barnehager på Borkenes, Flesnes og i Vik.
Rå videregående skole tilbyr undervisning i idrettsfag, restaurant- og matfag og helse- og oppvekstfag, i tillegg til tilrettelagt undervisning i forskjellige studieretninger. Skolen blir drevet av Troms fylkeskommune. Tidligere hadde skolen linje for naturbruk, en videreføring av Statens gartnerskole, Rå, som ble etablert i 1957.Grendene innerst i Gullesfjorden benytter skole- og barnehagetjenester i Lødingen kommune.
=== Helse ===
Det er kommunale legekontorer og helsestasjon på Trastad, og den fylkeskommunale tannklinikken ligger like ved. Kommunen har en felles legevaktsordning med Harstad, slik at legevakta befinner seg på UNN Harstad (Harstad sykehus), utenfor legesenterets åpningstider.
=== Media ===
Harstad Tidende er lokalavis for kommunen, som dessuten ligger innenfor dekningsområdet til Bladet Vesterålen. UL Fram gir ut bygdemagasinet Kveaalen, som skriver om kultur, lokalhistorie og UL Frams aktiviteter.
=== Kirker ===
Kommunen tilsvarer Kvæfjord menighet og sogn. Sognet har to kirker, hovedkirken Kvæfjord kirke på Rå ved Borkenes og Langvassbukt kirke i Gullesfjord. Det er en gravlund ved Kvæfjord kirke og en på Flesnes.
Det er en baptistmenighet på Borkenes.
=== Administrative inndelinger ===
Kvæfjord ligger i Sør-Troms og inngår i følgende administrative inndelinger:
Sør-Troms regionråd
Trondenes prosti
Trondenes tingrett
Kvæfjord tilhørte Lofoten og Vesterålen politidistrikt før 2002. Deretter ble kommunen overført til Midtre Hålogaland politidistrikt (2002–2015). Den 1. januar 2016 ble kommunen innlemmet i Nordland politidistrikt, men ble i løpet av 2016 innlemma i Troms politidistrikt.
Midtre Hålogaland veidistrikt
Sør-Troms næringsregionKvæfjord var tidligere en del av Senja fogderi.
== Sysselsetting og næringsliv ==
De fleste arbeidsplassene i Kvæfjord hører til offentlig forvaltning. Borkenes og grendene rundt deler i stor grad arbeidsplasser med Harstad. Dagpendling til Sortland og Lødingen er vanlig i Gullesfjorden.
=== Jordbruk ===
Kommunen har tradisjonelt vært et jordbruksområde, på grunn av godt jordsmonn og gode klimaforhold. Dagens jordbruk konsentrerer seg om husdyrhold. I 2009 var det 73 gårdsbruk som søkte produksjonstilskudd. Som det framgår av tabellen under er det sauehold og melke- og kjøttproduksjon av tamfe som er viktigst, men også hønsehold for eggproduksjon og svinehold er av betydning.
I tillegg til gress til fôr dyrkes det poteter, kommunen har en stor jordbær- og bringebærprodusent og en grønnsaksprodusent. To gartnerier drives med helårsproduksjon, og Rå videregående skole har sitt eget gartneri. Jordbæra har til og med fått plass i kommunevåpenet. Det er også dyrket mye granskog i kommunen, men skogbruket er ikke produktivt ennå.
=== Havbruk ===
I likhet med jordbruk har fiske også vært viktig. «Fiskerbonden» er et velbrukt begrep i kulturhistoria. Fiske er imidlertid en næringsvei i tilbakegang. I en periode over ti år fra 1999 har antallet yrkesfiskere i Kvæfjord gått ned med over 60 %. I 2008 var det registrert 11 fulltidsfiskere og 11 deltidsfiskere i kommunen. Tidligere var det en sildoljefabrikk på Borkenes, og det har også blitt eksperimentert med oppdrett av blåskjell. I Gullesfjorden driver Nordlaks Oppdrett AS oppdrett av laks.
=== Industri ===
Takstolfabrikken AS i Gåra har hele regionen som marked. Ellers har industrien i Kvæfjord vært begrenset til den nå nedlagte sildoljefabrikken, samt Borkenes mekaniske verksted, som flyttet ut av sine lokaler på Borkenes og i Straumen og til Stangnes i Harstad i 2007.
=== Turisme ===
Gullesfjordbotn camping er stort sett den eneste etableringen innenfor turistnæring.
=== Omsorgstjenester ===
Stiftelsen Nord-Norges Åndssvakehjem med sentralinstitusjonen Trastad Gård ble opprettet i 1954. Institusjonen har betydd mye for kommunen, også etter at den ble lagt ned i 1991. Institusjonen var omsorgs- og utdanningsinstitusjon for psykisk utviklingshemmede fra hele landsdelen. Siden HVPU-reformen i 1991, som ga ansvaret for omsorg til hver enkelt kommune, har Kvæfjord fortsatt hatt en stor omsorgstjeneste. I 2005 ble den private institusjonen Kvæfjord Opplevelse og Avlastning (KOA) opprettet. KOA tilbyr tilrettelagte botilbud for voksne, avlastningstjenester for barn og unge og barneverntjenester.
Kvæfjord Eiendom, det kommunale eiendomsselskapet som overtok bygningsmassene på Trastad Gård, driver Borkenes mottak, et asylmottak for voksne asylsøkere. Tidligere har det også vært asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere (EMA-mottak) i kommunen, og dette ble drevet av KOA.
== Historie ==
=== Jernalder og vikingtid ===
Gravhauger, bautaer og utgravninger forteller at det har vært faste bosetninger i Kvæfjord siden jernalderen, og på gården Vebostad på Kveøya er det spor som viser at gården har vært bebodd siden ca. 300 f.Kr. I forbindelse med bygginga av Kveøyforbindelsen foretok Tromsø Museum utgravninger på Hundstad, nabogården til Vebostad. Det ble da funnet ti gravrøyser, stolpehull, ildsteder etter to eller tre hus, samt ardspor. Dette viser at det første stedet i Kvæfjord som ble bebodd, var sørsiden av Kveøya. De fleste av gjenstandene funnet her tilhører nå Tromsø Museum. Man finner gravhauger også på Øynes på Kveøya, og på Strand og Gåra på Borkenes-sida.
Andre spor fra jernalder og vikingtid er gårdsnavnene. Vebostad kommer av det norrøne ordet «ve» (helligdom) og «bosted», så det har tydeligvis vært et hov eller en offerplass på denne gården. Det samme gjelder for Strand, i gammel form Véstrónd, som er nabogården til Rå, dagens kirkested, som kanskje også har vært et hedensk hov. Gårdsnavnet Hundstad kan vise en sammenheng med vikinghøvdingen Tore Hund, men dette er ikke dokumentert. I Norge er det anslått å være mer enn 2.500 staðir-navn som er kjent fra perioden 0-600 e.Kr. og ble vanlig i folkevandringstiden, og Hundstad og Vebostad er to av disse. Kvæfjord var en av de første norske bygdene der gravrøyser ble registrert og undersøkt arkeologisk etter at sogneprest Nicolai Berner i 1864 skrev til Norges første professor i arkeologi, Oluf Rygh, om gravhauger og bautasteiner han kjente til i området.I fjellet Melåaksla over Austerfjorden er det bygget opp 30 skyteskjul i steinur ved en utilgjengelig fjellsti som reinen bruker som trekkvei. Dette fangstanlegget ligger sentralt på Hinnøya, og villrein kan ha blitt jaget fra Lødingen-området og Jonsheimen mot fangstanlegget, hvor så mange som 40–50 mennesker kan ha vært engasjert i villreinjakta. Alderen på anlegget er vanskelig å fastslå, men det ble sannsynligvis bygget før den lille istiden forandret fangstforholdene, og på grunn av mangel på skriftlige kilder kan det ha vært brukt allerede før år 1000. Det kan være at Ottar fra Hålogaland brukte Melåaksla som sitt fangstanlegg.
=== Kirkehistorie ===
Kirkehistoria gir kilder til hvordan Kvæfjord var som sogn i middelalderen og framover. På Trondenes historiske senter i Harstad finnes det et utskåret alterskap fra 1520 som opprinnelig tilhørte datidens Kvæfjord kirke. Midtfiguren viser Olav den hellige som står på en drage med St. Olavs eget ansikt. Kirkekunsten forteller om datidens velstående kirke og samfunn, Kvæfjord hadde gode avlinger og bøndene betalte derfor store tiender.Kvæfjord var et annekssogn under Trondenes helt fram til 1731, men ble da et eget sogn. Bispevisitasprotokollene i perioden 1734–1775 forteller om varierende forhold i bygda. 1742 var et år med sult og fattigdom, og det var i hele perioden vanskelig å få tak i gode skolemestere – det ble ikke noen fast skikk på skolevesenet i Kvæfjord før på 1800-tallet. Likevel forteller biskopene i noen av protokollene at allmuen er vel opplyst.
=== Samisk bosetning i Kvæfjord ===
Fram til 1775 forteller protokollene også hvor mange samiske familier det var i Kvæfjord. Bakgrunnen for dette var at denne opptellingen ga bakgrunn for å skulle skaffe samisk lærer. En kan derfor være skeptisk til den påståtte fordoblingen av antallet samiske familier, fra 12 i 1759 til 25 i 1767. Registreringen av samiske familier i bispevisitasprotokollene fra Kvæfjord opphørte fra 1775, da språkpolitikken var lagt om og samene skulle få undervisning på norsk. I 1720-årene ble det opprettet fem sameskoler i Sør-Troms, en av disse lå på Kjengsnes i Austerfjorden. Det har vært sjøsamiske gårder i Austerfjorden, i indre Gullesfjord, på Ytre Aspenes og i Molvik.
En avhandling fra 2001 påpeker at den samiske befolkningen er underregistrert både i kirkelige og skattemessige kilder. Antallet samiske familier i Kvæfjord er stipulert til å ha økt fra 12 i 1701 til 28 i 1763. En årsak til underregistreringen er at samene bodde utenfor matrikulert jord, på rydninger som ikke ble omfattet av skattereglene. Senere, på 1800-tallet, oppstod det mange norsk-samiske familier grunnet ekteskap mellom folkegruppene, mens antallet kvæfjærdinger med samiske røtter økte. Ved folketellingen i 1930 oppga «forbausende mange» at de behersket samisk språk. Språkforskeren Just Qvigstad beskrev en gammel sjøsamisk dialekt i Kvæfjord, beslektet med en utdødd sjøsamisk dialekt fra Vesterålen.
På Storjord finnes det gammetufter og andre spor av samisk bosetning. På et 400 ganger 600 meter stort område er det rundt 30 kulturminner som viser et helhetlig bilde av bosetningsformen fra 17- og 1800-tallet. Det har ligget potet- og kornåkre her, 200 meter over havet, i bratte sørvendte skråninger for å utnytte sola, og med oppbygde nedkanter for å ta vare på jordsmonnet. Gammene har blitt brukt av både jordbrukssamer, reindriftssamer og sommerstid også av sjøsamer. Plasseringen av gammene var strategisk, plassert på forhøyninger i terrenget for å drenere, på porøs berggrunn. Nede ved innsjøene på Storjorda kan vintertemperaturen være 12–15 grader lavere enn på høydene der gammene ble plassert.
=== Handelssentra ===
Det naturlige sentrum i Kvæfjord var opprinnelig Vebostad, og det var her Johanne Nilsdatter, den siste kvinnen i Norge dømt for trolldomskunst, satt fanget før hun ble henrettet på bålet i 1695. Men på denne tiden begynte også Borkenes og Øynes å bli viktige grender, på grunn av handelen. På 1800-tallet var det Hemmestad som var handelssenteret, før Borkenes igjen tok over og begynte utviklingen fram mot tettstedet det er i dag.
=== Kvæfjord under andre verdenskrig ===
Under slaget om Narvik var Harstad en viktig havn for de allierte. For å komme unna tyske flyangrep i byen bodde soldatene i hus og låver på Strand og Gåra før de dro til felten. Også kvæfjærdinger og hester fra Kvæfjord ble mobilisert, og reiste til Setermoen hvor de forberedte seg til felten.Om morgenen den 13. april 1940 kom to tyske fly over området, og ble beskutt av luftvernskyts over Harstad. De ble truffet og måtte nødlande på isen i Gullesfjordbotn.
For å forsvare Harstad mot et eventuelt britisk angrep over Kvæfjordeidet, bygget tyskerne maskingeværstillinger og bunkere på Gåra og i Straumen. Et område ved Gårakrysset, hvor veien går opp mot eidet, ble minelagt. På Bremnes var det også en tysk leir, med en fangeleir for russiske fanger.
== Kultur ==
Foreningslivet står sterkt i Kvæfjord, og har en viktig tradisjon gjennom ungdomslagene, som finnes i flere av grendene. De største er UL Fram på Borkenes og UL Varden i Vik. Det er ofte disse foreningene som står bak samfunns- og grendehusene i kommunen. UL Frams hus «Fram» på Borkenes er mye brukt til basarer, kafeer og dugnadsarbeid.
Revyselskapet Framifrå, stiftet 2002, er et amatørteaterlag som har tilknytning til UL Fram, og som årlig setter opp «Kvæfjordrevyen». Revylaget har sammen med kommunen fått gjort Sosialbygget, det tidligere kapellet og forsamlingslokalet på Trastad Gård, mer egnet til kulturarrangementer som revyer og konserter. Revyselskapet Framifrå vant Harstad Sparebanks kulturpris for 2008.Borkenes skolekorps samarbeider med den kommunale kulturskolen, og har dirigent og flere instruktører fra Forsvarets Musikkorps Nord-Norge i Harstad. Bygda har et tradisjonsrikt mannskor, Kvæfjord Mannskor, og Kvæfjord Blainnakor bidrar også til amatørmusikklivet.
Fårebygget er et galleri og atelier som er en ombygd fjøs, og her foregår det utstillinger, konserter, malekurs og julemesser.
Kvæfjord idrettslag har mange aldersbestemte lag innenfor både fotball og handball, men er aktivt på mange andre måter også. Laget arrangerer blant annet terrengløp, gateløp, skikaruseller, turorientering og treningsløp i orientering. Kvæfjordløyper A/L vedlikeholder skiløypenettet fra Kvæfjordeidet, gjennom Borkenesmarka og til Trastadmarka, som blir godt brukt av kvæfjerdinger og harstadværinger. I tillegg har Kvæfjord en svømmeklubb, et skytterlag og en pistolklubb.
Kommunen eier og driver en idrettshall med gymsal og svømmehall, Kvæfjordhallen, som ligger like ved Borkenes stadion, en fotballbane med krøllgress. Hallen og banen brukes både av Borkenes skole, Rå videregående skole – spesielt av idrettslinja, og Kvæfjord idrettslag. Kommunens 17. mai-arrangement foregår vanligvis i Kvæfjordhallen, og arrangeres på dugnad av et lag eller ei forening på oppdrag fra kommunen.
Kvæfjord kommunes kulturpris og miljøpris blir delt ut årlig. Miljøprisen gis til noen som bygger eller restaurerer en bygning med tanke på opprinnelig utforming, lokal tilpasning og stedlig byggeskikk. Prisene består av en sjekk på henholdsvis 8 000 kroner (kulturprisen) og 4 000 kroner (miljøprisen) og et kunstnerisk utformet diplom, laget av Anne Semb.
=== Museer og severdigheter ===
Det regionale museet Sør-Troms museum har ansvaret for kulturminnearbeidet i Kvæfjord. Museumsinstitusjonen driver museumsanleggene i kommunen.
På Trastad Samlinger vises kunst laget av psykisk utviklingshemmede. Kunsten stammer både fra tida da Trastad Gård var en institusjon for psykisk utviklingshemmede, og fra galleriets nåværende internasjonale kontakter. Museet har også ei utstilling som viser institusjonens historie og dagligliv.
På Hemmestad brygge, det tidligere handelsstedet, er det utstillinger som viser kulturhistorie fra Kvæfjord.
På Borkenes finnes et bygdetun hvor det står et gammelt skolehus, et stabbur og to møller.
Kommunen har et rikt kulturlandskap med både gamle og nye kulturminner. Det går en kultursti fra Skallan ved Gåra til Rå hvor man kan se rester av anlegg som skulle forsvare Harstad under andre verdenskrig, gravhauger, sommerfjøs og annet. I tillegg er Kulturlandskap Storjord vernet gjennom kommunal reguleringsplan, og tilrettelagt med informasjonsskilt og brosjyre.
Nupen ved Bremnes er et utsiktspunkt mot midnattssola, som blir flittig besøkt av både kvæfjerdinger, harstadværinger og turister. Stedet ble kåret til Norges mest romantiske sted i 2009 av reisemagasinet Reiser og Ferie.
=== Tusenårssteder ===
Kommunen har valgt to museer i kommunen som tusenårssteder. Disse to er henholdsvis breddeprosjektet Hemmestad brygge og søyleprosjektet Trastad Samlinger.
=== Kvæfjordsangen ===
Kvæfjord, du er bygda vår
Deg vi fikk som beste gave
Slik du ligg her vest mot havet
Meire kjær frå år til år
Kvæfjord har sin egen sang, «Helsing til Kvæfjord», skrevet av Jacob Norman. Sangen har seks vers og hedrer blant annet den flotte naturen og fedrenes arbeid for føda. Sangen synges på melodien til sangen «Du er landets verneskog» eller på en egen melodi skrevet av Asbjørn Edvardsen.
== Kjente kvæfjærdinger ==
Johanne Nilsdatter (død 1795), den siste som det er dokumentert ble dømt og henrettet for hekseri i Norge.
Gertrud Rask (1673-1735), misjonær, gift med Hans Egede
Mikkel Røg (1679-1739), kongelig medaljegravør
Birger Bergersen (1891-1977), professor, første formann i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen, statsråd (Ap)
Frithjov Meier Vik (1902-1986), stortingsrepresentant (H) 1954-1965
Ole H. Bremnes (1930-2018), dikter og lærer
Helge Johan Størkersen (1936-2021), første direktør i Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR)
Karl Erik Harr (1940– ), bildekunstner
Nils M. Knutsen (1943– ), professor (nordisk litteratur) ved Universitetet i Tromsø
Bendiks H. Arnesen (1951– ), ordfører (Ap) 1986-1995, stortingsrepresentant 1997-2013
Kjell Arne Røvik (1956– ), professor (organisasjonsteori) ved Universitetet i Tromsø
Ivar Andreas Forn (1983– ), tidligere fotballspiller på Mjøndalen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Linde, Erling, red. (1960). Kvæfjordboka. 1. Kvæfjord: Kvæfjord kommune v. bygdebokkomiteen.
Norman, Jac., red. (1973). Kvæfjordboka. 2. Kvæfjord: Kvæfjord kommune v. bygdebokkomiteen.
Markussen, Doris (2001). Giftermål og faddervalg. Endringer i etnisk tilhørighet i Kvæfjord 1751–1865. (Hovedoppgave i historie). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Gaarder, G. & Mikkelsen, P. (2003). «Biologisk mangfold i Kvæfjord kommune. Kartlegging av naturtyper og oppgradering av viltkart. Miljøfaglig Utredning rapport 2003:26» (PDF). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kvæfjord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Kvæfjord - Statstisk sentralbyrå
(no) Kvæfjord i Store norske leksikon
(no) Hemmestad Brygge
(no) Gapøya i Store norske leksikon
(no) Om Gapøya
(no) Kvæfjord kommune -- Kvæfjordsangen | Refsnes, også kalt Revsnes,Revsnes i Sentralt stadnamnregister fra Statens kartverk er ei grend på østsiden av Gullesfjorden i Kvæfjord kommune i Troms. Den ligger ved innløpet til Austerfjorden. | 10,467 |
null | 2023-02-04 | Hemmestad | null | null | null | Hemmestad var den gamle «hovedstaden» i Kvæfjord – med Hemmestad brygge som naturlig midtpunkt. Stedet ligger på østsiden av Gullesfjorden, ca. | 10,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_10 | 2023-02-04 | Europavei 10 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 10', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Referanser til E10', 'Kategori:Referanser til E4', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til Ev10', 'Kategori:Referanser til Rv80', 'Kategori:Referanser til Rv83', 'Kategori:Referanser til Rv85', 'Kategori:Veier i Nordland', 'Kategori:Veier i Troms og Finnmark'] | Europavei 10 (E10), er en europavei som går mellom Å i Lofoten og Luleå i Sverige. Det norske avsnittet hadde betegnelsen Kong Olav Vs vei, før Lofast-traseen kom. Veien krysser riksgrensen på Bjørnfjell rett nord for Narvik.
Trasé fastlagt av UNECE: Å i Lofoten – Harstad – Narvik – Kiruna – Luleå. Lengden er 880 km, med 397 km i Norge og 483 km i Sverige.
Veien gikk tidligere om Melbu, Stokmarknes og Sortland. Ny europavei 10 mellom Fiskebøl og Gullesfjordbotn («Lofast») åpnet 1. desember 2007 av dronning Sonja. Delstrekningen mellom Fiskebøl og Raftsundet ble åpnet i 1998.
Før europaveisystemet ble revidert i 1992 betegnet E10 strekningen Paris–Brussel–Amsterdam–Groningen.
| Europavei 10 (E10), er en europavei som går mellom Å i Lofoten og Luleå i Sverige. Det norske avsnittet hadde betegnelsen Kong Olav Vs vei, før Lofast-traseen kom. Veien krysser riksgrensen på Bjørnfjell rett nord for Narvik.
Trasé fastlagt av UNECE: Å i Lofoten – Harstad – Narvik – Kiruna – Luleå. Lengden er 880 km, med 397 km i Norge og 483 km i Sverige.
Veien gikk tidligere om Melbu, Stokmarknes og Sortland. Ny europavei 10 mellom Fiskebøl og Gullesfjordbotn («Lofast») åpnet 1. desember 2007 av dronning Sonja. Delstrekningen mellom Fiskebøl og Raftsundet ble åpnet i 1998.
Før europaveisystemet ble revidert i 1992 betegnet E10 strekningen Paris–Brussel–Amsterdam–Groningen.
== Knutepunkter ==
Se europavei 10 (Norge) og europavei 10 (Sverige) for detaljer.
== Se også ==
Europavei 10 (Norge)
Europavei 10 (Sverige)
== Eksterne lenker ==
(en) E10 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | kart = | 10,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marcus_Calpurnius_Bibulus | 2023-02-04 | Marcus Calpurnius Bibulus | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 48 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 102 f.Kr.', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romerske konsuler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marcus Calpurnius Bibulus (død 48 f.Kr.) var en romersk politiker. Han var svigersønn av Cato den yngre.
Bibulus var gift to ganger. Fra første ekteskap hadde han tre sønner; en av dem var den senere politikeren Lucius Calpurnius Bibulus. Hans andre kone var Catos datter Porcia Catones.
I 59 f.Kr. ble han valgt til konsul av optimatene, hans medkonsul Julius Cæsars fiender. Cæsar hadde forsøkt å få sin allierte Lucius Lucceius valgt og da dette mislyktes dannet han det første triumvirat for å omgå Bibulus' vetorett. Den eneste større maktutøvelse fra Bibulus i løpet av året var et veto mot Cæsars forslag om å gi land i Campania til Pompeius' soldater, og å erklære resten av dagene det året hvor centurieforsamlingen kunne møtes som religiøse helligdager, slik at forsamlingen ble satt ut av spill. Til tross for vetoet la Cæsar fram forslaget for forsamlingen, og da Bibulus prøvde å stoppe dette gikk folkemengden løs på ham. De knakk hans fasces, konsulens verdighetstegn, og kastet avføring på ham.
Etter denne ydmykelsen nektet han å sitte ut perioden og ga dermed Cæsar fullstendig kontroll over konsulembetet resten av året. Romerne navnga hvert år etter hvem som var konsuler, og året 59 f.Kr. kaltes derfor «Cæsars og Bibulus' konsulat». Men på grunn av Cæsars kontroll ble året av popularene kalt «Julius' og Cæsars konsulat».I 52 f.Kr. støttet han Pompeius, som nå var politisk fiende av Cæsar, i senatet. Bibulus og hans svigerfar Cato den yngre lot Pompeius sitte alene i konsulembetet dette året, etter at medkonsulen Publius Clodius Pulcher var blitt myrdet.
Bibulus ble utnevnt til guvernør i Syria i 51 f.Kr., men klarte straks å fornærme hæren der ved å ta æren for en seier som ble vunnet før han ankom.
I 48 f.Kr. allierte han seg med Pompeius mot Cæsar og fikk kommandoen over Pompeius' styrker i Adriaterhavet. Han tok Cæsars flåte, og Cæsar satt dermed strandet i Epiros. Denne seieren betydde lite, da Cæsar slo Pompeius fullstendig i slaget ved Pharsalus. Bibulus døde senere samme år.
| Marcus Calpurnius Bibulus (død 48 f.Kr.) var en romersk politiker. Han var svigersønn av Cato den yngre.
Bibulus var gift to ganger. Fra første ekteskap hadde han tre sønner; en av dem var den senere politikeren Lucius Calpurnius Bibulus. Hans andre kone var Catos datter Porcia Catones.
I 59 f.Kr. ble han valgt til konsul av optimatene, hans medkonsul Julius Cæsars fiender. Cæsar hadde forsøkt å få sin allierte Lucius Lucceius valgt og da dette mislyktes dannet han det første triumvirat for å omgå Bibulus' vetorett. Den eneste større maktutøvelse fra Bibulus i løpet av året var et veto mot Cæsars forslag om å gi land i Campania til Pompeius' soldater, og å erklære resten av dagene det året hvor centurieforsamlingen kunne møtes som religiøse helligdager, slik at forsamlingen ble satt ut av spill. Til tross for vetoet la Cæsar fram forslaget for forsamlingen, og da Bibulus prøvde å stoppe dette gikk folkemengden løs på ham. De knakk hans fasces, konsulens verdighetstegn, og kastet avføring på ham.
Etter denne ydmykelsen nektet han å sitte ut perioden og ga dermed Cæsar fullstendig kontroll over konsulembetet resten av året. Romerne navnga hvert år etter hvem som var konsuler, og året 59 f.Kr. kaltes derfor «Cæsars og Bibulus' konsulat». Men på grunn av Cæsars kontroll ble året av popularene kalt «Julius' og Cæsars konsulat».I 52 f.Kr. støttet han Pompeius, som nå var politisk fiende av Cæsar, i senatet. Bibulus og hans svigerfar Cato den yngre lot Pompeius sitte alene i konsulembetet dette året, etter at medkonsulen Publius Clodius Pulcher var blitt myrdet.
Bibulus ble utnevnt til guvernør i Syria i 51 f.Kr., men klarte straks å fornærme hæren der ved å ta æren for en seier som ble vunnet før han ankom.
I 48 f.Kr. allierte han seg med Pompeius mot Cæsar og fikk kommandoen over Pompeius' styrker i Adriaterhavet. Han tok Cæsars flåte, og Cæsar satt dermed strandet i Epiros. Denne seieren betydde lite, da Cæsar slo Pompeius fullstendig i slaget ved Pharsalus. Bibulus døde senere samme år.
== Referanser ==
== Kilder ==
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Suetonius (Sveton) (2001). Kejsarbiografier (svensk). Oversatt av Ingemar Lagerström. Lund: Wahlströms och Widsands klassikerserie. ISBN 91-46-18238-1. | Marcus Calpurnius Bibulus (død 48 f.Kr. | 10,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Porcia_Catones | 2023-02-04 | Porcia Catones | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 43 f.Kr.', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Romere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Porcia Catones (død 42 f.Kr.) var datter av den romerske statsmannen Cato den yngre og hans første kone, Atilia.
Hun giftet seg med Marcus Calpurnius Bibulus, som hans andre kone, for å sementere en allianse mellom faren og Bibulus.
Etter Bibulus' død i 48 f.Kr. giftet hun seg med Marcus Junius Brutus, som var hennes fetter. Etter hans død i slaget ved Filippi begikk hun selvmord, angivelig ved å svelge glødende kull.
William Shakespeare tok henne med i Julius Caesar, da med skrivemåten Portia.
| Porcia Catones (død 42 f.Kr.) var datter av den romerske statsmannen Cato den yngre og hans første kone, Atilia.
Hun giftet seg med Marcus Calpurnius Bibulus, som hans andre kone, for å sementere en allianse mellom faren og Bibulus.
Etter Bibulus' død i 48 f.Kr. giftet hun seg med Marcus Junius Brutus, som var hennes fetter. Etter hans død i slaget ved Filippi begikk hun selvmord, angivelig ved å svelge glødende kull.
William Shakespeare tok henne med i Julius Caesar, da med skrivemåten Portia.
== Referanser == | thumb|right|228px|Porcia Catonis | 10,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tjeldsundbrua | 2023-02-04 | Tjeldsundbrua | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:1967 i Norge', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Broer på europavei 10', 'Kategori:Broer åpnet i 1967', 'Kategori:Hengebroer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veibroer i Troms og Finnmark', 'Kategori:Veier i Harstad', 'Kategori:Veier i Tjeldsund'] | Tjeldsundbrua er ei veibru som knytter Hinnøya til fastlandet. Den strekker seg over Steinslandsstraumen fra Leikvikhamn på Hinnøysiden til Steinsland på fastlandet.
Hengebrua er en del av europavei 10/Kong Olavs veg. Den er 1007 meter lang, med hovedspenn på 290 meter. Seilingshøyden er 41 meter, og brua har i alt 32 spenn. Brua ble åpnet av kong Olav V den 22. oktober 1967.
| Tjeldsundbrua er ei veibru som knytter Hinnøya til fastlandet. Den strekker seg over Steinslandsstraumen fra Leikvikhamn på Hinnøysiden til Steinsland på fastlandet.
Hengebrua er en del av europavei 10/Kong Olavs veg. Den er 1007 meter lang, med hovedspenn på 290 meter. Seilingshøyden er 41 meter, og brua har i alt 32 spenn. Brua ble åpnet av kong Olav V den 22. oktober 1967.
== Historie ==
Den første regelmessige skyssforbindelsen over Steinslandsstraumen tok til i 1911, da Ole Arntsen på Steinsland startet båtforbindelse mellom Steinsland og Lilleng og Leikvik på Hinnøya. I 1930 ble det etablert bilfergeselskap, og båten «Prillarguri» fra Harstad ble innkjøpt og omdøpt til «Tjeldsundfergen 1». Denne ferga var i drift til 1938, og etter den kom «Tjeldsundfergen 2» og «Tjeldsundfergen 3». Fergekaiene på Lilleng og Steinsland ble bygd i 1937-38 og modernisert på 1950-tallet.
En komité for bru over Tjeldsundet ble stiftet 23. februar 1953. Planleggingen av brua tok imidlertid lang tid, ikke minst fordi det var strid om hvor stor seilingshøyde brua måtte ha. I 1958 godkjente havnedirektøren at brua kunne bygges med 40 meters seilingshøyde, men den etterfølgende havnedirektøren krevde i 1963 at bruhøyden måtte være 50 meter. Tidlig året etter gikk havnedirektøren så med på 41 meters høyde.
Byggearbeidet begynte i april 1965. Opprinnelig ble det beregnet at brua skulle stå ferdig høsten 1968, men arbeidet ble forsert slik at brua kunne åpnes 22. oktober 1967. Tjeldsundbrua ble betalt med bompenger, og bompengeinnkrevingen opphørte 30. juni 1981. De siste årene var bruavgiften for en personbil 7 kroner.
Fergekaiene på Lilleng og Steinsland, noen hundre meter sør for Tjeldsundbrua, eksisterer fremdeles. Fergekaiene er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner..
I perioder med sterk vind kan brua bli stengt. Noen vintre har det vært nødvendig med kolonnekjøring over brua. Det finnes vindmålere på hver side av brua.
I Statens vegvesens Samferdselsutredning for nordre Nordland/Sør-Troms som ble fremlagt den 3. november 2006 foreslås det å legge ei fremtidig bru over Tjeldsundet fra Sandtorg til Fjelldal, 10 km lenger sør.
== Se også ==
Liste over broer i Norge
Liste over broer i Norge etter lengde
== Kilder ==
Bjørn Tore Forberg: Tjeldsundbrua – porten til øyriket. Tjeldsundbrua A/S 1983
== Eksterne lenker ==
Automatisk værstasjon | | ådt = 4 338 (2015) Vegvesen.no (Troms, års- og månedsdøgntrafikk. | 10,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Popularene | 2023-02-04 | Popularene | ['Kategori:Antikkens Roma', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Popularene (latin populares, «de folkelige») var en løst sammenknyttet politiske allianse i den sene romerske republikken. De fikk sitt navn fordi de pleide å bruke folkeforsamlingene for å oppveie de konservative optimatenes og andres politiske makt. Popularene var også av senatorrang og kunne være patrisiere, adelige plebeiere eller fra ridderstanden (equites).
Blant deres fremste planer var omfordeling av land til bønder for veteraner, flytting av romerske borgere til provinsene, utvidelse av romersk borgerskap til grupper utenfor Italia, justering av kornutdelingene og justering av pengeverdien.
De hadde sitt høydepunkt under Julius Cæsars diktatur, da Cæsar gjennom sin karriere var en av de sterkeste popularlederne. Etter dannelsen av det andre triumvirat (43 f.Kr.–33 f.Kr.) mistet de sin innflytelse.I tillegg til Cæsar inkluderte popularene blant annet Gracchi-brødrene (Tiberius og Gaius Gracchus), Gaius Marius, Publius Clodius Pulcher og under det første triumviratet også Marcus Licinius Crassus og Gnaeus Pompeius Magnus. Både Crassus og Pompeius hadde kjempet sammen med Sulla i borgerkrigen, men etter at Crassus var død, snudde Pompeius til sin posisjon som konservativ optimas. Denne endringen av allianser er påminnelser at betegnelsen popularene refererer like mye til politisk taktikk som til en form for overbevist politisk grunnsyn. Republikanske politikere «hadde alltid vært mer delt i saker på stil enn av politikk.»
| Popularene (latin populares, «de folkelige») var en løst sammenknyttet politiske allianse i den sene romerske republikken. De fikk sitt navn fordi de pleide å bruke folkeforsamlingene for å oppveie de konservative optimatenes og andres politiske makt. Popularene var også av senatorrang og kunne være patrisiere, adelige plebeiere eller fra ridderstanden (equites).
Blant deres fremste planer var omfordeling av land til bønder for veteraner, flytting av romerske borgere til provinsene, utvidelse av romersk borgerskap til grupper utenfor Italia, justering av kornutdelingene og justering av pengeverdien.
De hadde sitt høydepunkt under Julius Cæsars diktatur, da Cæsar gjennom sin karriere var en av de sterkeste popularlederne. Etter dannelsen av det andre triumvirat (43 f.Kr.–33 f.Kr.) mistet de sin innflytelse.I tillegg til Cæsar inkluderte popularene blant annet Gracchi-brødrene (Tiberius og Gaius Gracchus), Gaius Marius, Publius Clodius Pulcher og under det første triumviratet også Marcus Licinius Crassus og Gnaeus Pompeius Magnus. Både Crassus og Pompeius hadde kjempet sammen med Sulla i borgerkrigen, men etter at Crassus var død, snudde Pompeius til sin posisjon som konservativ optimas. Denne endringen av allianser er påminnelser at betegnelsen popularene refererer like mye til politisk taktikk som til en form for overbevist politisk grunnsyn. Republikanske politikere «hadde alltid vært mer delt i saker på stil enn av politikk.»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brunt, P.A. (1966): «The Roman Mob» i: Past and Present 35, s. 3–27.
Holland, Tom. (2003): Rubicon: The Triumph and Tragedy of the Roman Republic, London:Abacus
Millar, Fergus (1986): «Politics, Persuasion and the People before the Social War (150–90 B.C.)» i: Journal of Roman Studies 76, s. 1–11.
Millar, Fergus (1989): «Political Power in the Mid-Republic: Curia or Comitium?» i: Journal of Roman Studies 79, s. 138–150.
Millar, Fergus (1995): «Popular Politics at Rome in the Late Republic» i: Leaders and Masses in the Roman World: Studies in Honor of Zvi Yavetz. Red. I. Malkin & Z.W. Rubinsohn. Leiden: E.J. Brill, Begrenset forhåndsvisning online. | Popularene (latin populares, «de folkelige») var en løst sammenknyttet politiske allianse i den sene romerske republikken. De fikk sitt navn fordi de pleide å bruke folkeforsamlingene for å oppveie de konservative optimatenes og andres politiske makt. | 10,473 |
null | 2023-02-04 | Optimatene | null | null | null | Optimatene («De gode menn»)«optimate», wiktionary«Optimates» , Dicolatin var en aristokratisk, politisk konservativ fraksjon i den sene romerske republikken. De ønsket å innskrenke folkeforsamlingenes makt, og tilsvarende utvide senatets fullmakter. | 10,474 |
null | 2023-02-04 | Slaget ved Hatfield Chase | null | null | null | Slaget ved Hatfield Chase ble utkjempet 12. oktober 633Den angelsaksiske krønike oppgir imidlertid 14. | 10,475 |
null | 2023-02-04 | Preikestolen | null | null | null | Preikestolen (opprinnelig Prekestolen) er et fjellplatå på nordsiden av Lysefjorden i Strand kommune i Rogaland. Preikestolen er et tilnærmet flatt fjellplatå, ca. | 10,476 |
null | 2023-02-04 | Sommer-OL 1906 | null | null | null | Hellas | 10,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_2012 | 2023-02-04 | Sommer-OL 2012 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sommer-OL 2012', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sommer-OL 2012, de 30. olympiske sommerleker, ble arrangert i London i Storbritannia fra 27. juli til 12. august 2012. Den første øvelsen, gruppespillet i kvinnenes fotballturnering, begynte 25. juli på Millennium Stadium i Cardiff, før åpningsseremonien den 27. juli. Mer enn 10 000 utøvere fra 204 nasjonale olympiske komiteer deltok under lekene.Londons kandidatur ble frontet av den tidligere friidrettsutøveren Sebastian Coe og Londons daværende borgermester Ken Livingstone, og London ble valgt som vertsby den 6. juli 2005 under IOK-konferansen i Singapore. London ble med dette den første byen til å arrangere OL tre ganger, etter tidligere å ha arrangert lekene i 1908 og 1948.Anleggsarbeidene i forkant av lekene innebar betydelige utbygginger, med ambisjoner om bærekraftig utvikling. Et viktig anlegg var en ny 200 hektar stor olympisk park som ble bygget på et tidligere industriområde i Stratford i Øst-London. Lekene benyttet seg også av arenaer som allerede eksisterte før søknaden.Under lekene ble Michael Phelps den mest dekorerte olympiske utøveren i historien etter å ha vunnet sin 22. medalje. Saudi-Arabia, Qatar og Brunei sendte kvinnelige utøvere for første gang, slik at samtlige nasjoner nå har sendt kvinnelige utøvere til minst ett OL. Kvinner fikk også for første gang delta i boksing, noe som gjorde at dette OL ble det første der hver eneste sport hadde kvinnelige deltakere.Norge dro fra London med fire medaljer (to gull, ett sølv og en bronse) og gjorde sitt dårligste OL siden Sommer-OL 1972. Blant medaljevinnerne var Eirik Verås Larsen, som også tok gull under Sommer-OL 2004, og Bartosz Piasecki, som vant Norges første medalje i fekting noensinne. Kvinnelandslaget i håndball forsvarte gullet fra Beijing, etter å ha slått Montenegro i finalen. Bronsemedaljen ble vunnet av landeveissyklisten Alexander Kristoff. Andre norske utøvere som var nærme medalje, var blant annet Thorkildsen og Tufte, og mellomdistanseløperen Henrik Ingebrigtsen.
| Sommer-OL 2012, de 30. olympiske sommerleker, ble arrangert i London i Storbritannia fra 27. juli til 12. august 2012. Den første øvelsen, gruppespillet i kvinnenes fotballturnering, begynte 25. juli på Millennium Stadium i Cardiff, før åpningsseremonien den 27. juli. Mer enn 10 000 utøvere fra 204 nasjonale olympiske komiteer deltok under lekene.Londons kandidatur ble frontet av den tidligere friidrettsutøveren Sebastian Coe og Londons daværende borgermester Ken Livingstone, og London ble valgt som vertsby den 6. juli 2005 under IOK-konferansen i Singapore. London ble med dette den første byen til å arrangere OL tre ganger, etter tidligere å ha arrangert lekene i 1908 og 1948.Anleggsarbeidene i forkant av lekene innebar betydelige utbygginger, med ambisjoner om bærekraftig utvikling. Et viktig anlegg var en ny 200 hektar stor olympisk park som ble bygget på et tidligere industriområde i Stratford i Øst-London. Lekene benyttet seg også av arenaer som allerede eksisterte før søknaden.Under lekene ble Michael Phelps den mest dekorerte olympiske utøveren i historien etter å ha vunnet sin 22. medalje. Saudi-Arabia, Qatar og Brunei sendte kvinnelige utøvere for første gang, slik at samtlige nasjoner nå har sendt kvinnelige utøvere til minst ett OL. Kvinner fikk også for første gang delta i boksing, noe som gjorde at dette OL ble det første der hver eneste sport hadde kvinnelige deltakere.Norge dro fra London med fire medaljer (to gull, ett sølv og en bronse) og gjorde sitt dårligste OL siden Sommer-OL 1972. Blant medaljevinnerne var Eirik Verås Larsen, som også tok gull under Sommer-OL 2004, og Bartosz Piasecki, som vant Norges første medalje i fekting noensinne. Kvinnelandslaget i håndball forsvarte gullet fra Beijing, etter å ha slått Montenegro i finalen. Bronsemedaljen ble vunnet av landeveissyklisten Alexander Kristoff. Andre norske utøvere som var nærme medalje, var blant annet Thorkildsen og Tufte, og mellomdistanseløperen Henrik Ingebrigtsen.
== Valg av vertsby ==
Ved innleveringsfristen for søknadene, 15. juli 2003, hadde ni byer sendt bud for å arrangere OL i 2012. Disse byene var Havanna, Istanbul, Leipzig, London, Madrid, Moskva, New York, Paris og Rio de Janeiro.Daværende ordfører i London Ken Livingstone sa at hans indre motivasjon for å initiere og drive lobbyvirksomhet for byens søknad, var å utvikle den østre delen av London, som var blitt forsømt i over tretti år. Den 18. mai 2004 reduserte Den internasjonale olympiske komité (IOK) antall byer til fem etter en teknisk vurdering, med London, Madrid, Moskva, New York og Paris som gjenstående kandidater.Alle de fem byene leverte sin kandidatsøknad den 19. november 2004, og ble besøkt av IOKs inspeksjonsgruppe i løpet av februar og mars 2005. Paris-budet led flere tilbakeslag under IOKs besøk: en rekke streiker og demonstrasjoner, samt en rapport som kom frem til at Guy Drut, et av de viktigste medlemmene i Paris' team, ville bli anklaget for korrupsjon.Den 6. juni 2005 utga IOK sine evalueringsrapporter for de fem søkerbyene. Selv om disse rapportene ikke inneholdt noen poeng eller rangeringer, ble evalueringsrapporten for Paris betraktet som den mest positive, tett fulgt av London, men også New York og Madrid fikk veldig positive evalueringsrapporter.Gjennom hele prosessen ble Paris allment sett på som favoritt til å vinne nominasjonen, spesielt siden dette var byens tredje bud i nyere historie. Opprinnelig ble London sett på som langt bak Paris, men dette gapet ble mindre med utnevnelsen av Sebastian Coe som ny sjef for organisasjonskomiteen (LOGOC) i mai 2004, og i slutten av august 2004 begynte noen rapporter å spå en tett kamp mellom de to byene. I den siste oppkjøringen til den 117. IOC-konferansen i Singapore ble det en tøff innspurtskamp mellom Paris og London, og den 1. juli 2005 svarte Jacques Rogge på spørsmål om hvem vinneren ville bli, at: «Jeg kan ikke forutsi det, siden jeg ikke vet hvordan IOK-medlemmer vil stemme, men min magefølelse sier meg at det vil bli svært tett. Kanskje det vil bli en forskjell i stemmegivingen på under ti stemmer, eller kanskje mindre». London ble valgt ved avstemning under IOKs 117. sesjon i Singapore 6. juli 2005. Moskva var den første byen til å bli eliminert, fulgt av New York og Madrid. Ved utgangen av avstemningens fjerde runde vant London retten til å bli vertskap for Sommer-OL 2012 med 54 stemmer, fire flere enn Paris. Feiringen i London ble kortvarig og ble overskygget av terrorangrepet på Londons transportsystem mindre enn 24 timer etter kunngjøringen.
== Organisering ==
=== Etter tildelingen ===
London organisasjonskomité for OL (LOCOG) ble opprettet for å overvåke planleggingen av lekene etter at de vant tildelingen, og holdt sitt første styremøte den 3. oktober 2005. Utvalget, ledet av Sebastian Coe, var ansvarlige for å implementere og gjennomføre lekene, , mens Olympic Delivery Authority (ODA), som ble opprettet i april 2006, hadde ansvaret for byggingen av arenaer og infrastrukturen i London.Government Olympic Executive (GOE), en enhet innen avdeling for kultur-, media- og sports-departementet, var regjeringens organ for koordineringen av OL. GOE rapporterte gjennom departementets faste sekretær til Jeremy Hunt, som var OL-minister. De fokuserte på kontroll av lekene, programmet til lekene, samt for etterbruken. Organisasjonen var også ansvarlig for tilsyn av 9,3 milliarder £ som kom fra offentlig støtte.I august 2011 oppsto det sikkerhetsbekymringer på grunn av opptøyene i England den måneden, og noen få land uttrykte frykt over sikkerheten til lekene, på tross av IOKs forsikring om at opptøyene ikke ville påvirke OL.IOK fullførte sitt tiende og siste besøk til London i mars 2012. De konkluderte med at «London er klar til å arrangere verden i sommer».
=== Finansiering ===
Kostnadene for å arrangere lekene var separert fra kostnadene for å bygge nye arenaer og infrastruktur. Selve arrangeringen var privatfinansiert, mens utbyggingen av arenaene ble finansiert via det offentlige.
Det originale budsjettet for lekene var 2,4 millioner pund, men dette ble senere firedoblet opp til ca. 9,3 millioner pund. De reviderte tallene ble annonsert til Underhuset den 15. mars 2007 av Tessa Jowell. Tallene i 2007 var:
Arenaer og infrastruktur – 5,3 millioner pund
Finansiering til toppidrett – 400 millioner pund
Sikkerhet – 600 millioner pund
Utvikling av Lower Lea Valley – 1,7 millioner pund
Fond – 2,7 millioner pund
MVA – 800 millioner pund
=== Transport ===
Londons kollektivtransport var en del av budet som scoret dårlig i IOKs første evaluering, men organisasjonskomiteen følte likevel at forbedringene de gjorde var gode nok. Transport for London (TfL) gjennomførte en rekke forbedringer i forberedelsene til 2012, herunder utvidelse av London Overgrounds East London-linjen, oppgraderinger av Docklands Light Railway og North London Line, samt kjøp av et nytt «Javelin»-høyhastighetstog. I tillegg ble plattformene på Stratford stasjon midlertidig hevet for å passe til Javelin-togene. Ifølge Network Rail ville 4000 tog kjøre under lekene, og med lengre tog enn til vanlig.TfL foreslo også bygging av en taubane til 25 millioner pund over Themsen, kalt «Emirates Air Line», for å koble sammen arenaene som skulle brukes under OL. Den sto ferdig like før lekene startet, og krysser elva mellom Greenwich Peninsula og Royal Docks, for å kutte reisetiden mellom O2 Arena og Excel Arena. Under OL gikk den hvert 30. sekund og tok opptil 2500 passasjerer i timen.Den opprinnelige planen var at 80 % av utøverne skulle ha mindre enn 20 minutter transporttid til sin øvelse, og 93% av dem mindre enn 30 minutter reisetid. Den olympiske parken skulle ha totalt ti separate toglinjer, noe som gjorde at den kunne ta opptil 240 000 passasjerer per time. I tillegg planla LOCOG at 90 % av arenaene skulle ha tre eller mer typer offentlig transportmidler tilgjengelig.
Olympic Route Network var av TfL opprettet som en veiforbindelse mellom alle de olympiske arenaene som lå innenfor London. Mange av disse veiene inneholdt også spesielle «OL-felter» som var merket med de olympiske ringene og som var reservert for bruk av OL-utøvere, funksjonærer og andre VIP-er under lekene. Opprettelsen av disse kjørefeltene i midten av juli førte til forvirring fra pendlere, som feilaktig trodde at de olympiske restriksjonene allerede hadde tatt effekt (de skulle tre i kraft 27. juli). A4 opplevde trafikkorker på grunn av sjåfører som unngikk disse, og likeledes på en del av Southampton Row, der de eneste veiene som var tilgjengelige i én retning, var de olympiske kjørefeltene og kollektivfeltet.Det ble også uttrykt bekymringer med tanke på logistikken av tilskuere som skulle reise til øvelsene utenfor London. Spesielt seileøvelsene ved Portland hadde ingen direkte forbindelser til motorveier, og de lokale veiene var overbelastet av turisttrafikk om sommeren. Det ble imidlertid bygget en avlastningsvei til 77 millioner pund som åpnet i 2011 og binder sammen Weymouth og Dorchester.TfL opprettet en kampanje og nettside, «Get Ahead of the Games», for å bidra til å gi informasjon knyttet til transport under OL og paralympics. Gjennom kampanjen oppfordret TfL også til bruk av sykkel som transportmiddel under lekene, til tross for at noen innbyggere protesterte og hevdet at det ville bli farligere å sykle i London på grunn av OL-feltene.
=== Frivillige ===
Ubetalte frivillige kjent som «Games Makers» utførte en rekke oppgaver før og under lekene.Et mål på 70 000 frivillige ble satt så tidlig som 2004, og da rekrutteringen fant sted i 2010 var det blitt mottatt over 240 000 søknader. Sebastian Coe sa i februar 2012 at: «Våre frivillige vil bidra med totalt åtte millioner timer frivillig arbeid under lekene, og OL kunne rett og slett ikke kunnet finne sted uten dem».
=== Billetter ===
Arrangørene anslo at det var rundt 8 millioner tilgjengelige billetter tilgjengelige til OL og 1,5 millioner paralympiske leker, og målet til LOCOG var å selge billetter for totalt 400 millioner pund. Det var også noen gratisøvelser som for eksempel maraton, triatlon og landeveissykling, men for første gang i historien ble seileøvelsene billettert. Til slutt ble det solgt mer enn 7 000 000 billetter.I Storbritannia varierte billettprisene fra 20 pund for mange arrangementer til 2000 pund for de dyreste plassene ved åpningsseremonien. Det ble gitt gratis billetter til militært personell, og barn ble invitert til å vinne billetter. Også de overlevende og de pårørende fra terrorangrepet i London 7. juli 2005 fikk gratis billetter. I begynnelsen søkte folk om billetter via en nettside fra 15. mars 2011 til 26. april 2011, og det var en enorm etterspørsel, med over tre ganger så mange forespørsler som billetter tilgjengelig. Over halvparten av dem som søkte, fikk billetter, men prosessen ble viden kritisert, siden mer enn 50 % av billettene gikk via trekning, og en stor andel av søkerne ikke fikk billett.Den 11. mai 2012 gikk ca. én million gjenværende billetter på salg. På dette tidspunktet var det omtrent 1,7 millioner tilgjengelige billetter for fotball og 600 000 for andre idretter (deriblant bueskyting, landhockey, judo, boksing og volleyball). Selv om det var tekniske problemer med systemet, ble alle billettene solgt før klokken 8 den første dagen.Under lekene ble det klaget på at selv om tusenvis av mennesker ikke fikk billett til øvelsene de ville, var det forsatt tomme seter på enkelte øvelser. Spekulasjoner gikk blant annet på at dette kunne ha å gjøre med at sponsorerne ikke brukte alle sine tildelte billetter.
=== Nedtelling ===
Under avslutningsseremonien for Sommer-OL 2008 ble det olympiske flagget formelt overlevert fra ordføreren i Beijing til borgermesteren i London, og en måned senere ble det olympiske og paralympiske flagget heiset utenfor London City Hall.
En digital klokke som ble montert på Trafalgar Square den 14. mars 2011, viste antall dager, timer og minutter til åpningsseremonien. Klokken opplevd en teknisk svikt allerede under ett døgn etter at den ble satt opp, slik at den «sto stille» og viste «500 (dager) 7 (timer) 06 (minutter) 56 (sekunder) igjen», men ble imidlertid raskt reparert. Nedtellingen begynte samme dag som tenningen av den olympiske ild i antikkens Olympia i Hellas.
== Markedsføring ==
=== Logo ===
Det ble designet to logoer til OL; en til søknadsprosessen, designet av Kino Design, og en annen for selve lekene. Førstnevnte var et bånd med blå, gule, svarte, grønne og røde striper gjennom teksten «LONDON 2012». Sistnevnte, som var utformet av Wolff Olins, ble offentliggjort 4. juni 2007 og hadde en kostnad på 400 000 pund. Den siste logoen var en representasjon av tallet «2012», med de olympiske ringene integrert i nulltallet.Den offentlige reaksjonen på logoen som ble målt ved en avstemning på BBCs nettside, var stort sett negativ og mer enn 80% av stemmene ga logoen lavest mulig poeng. Flere aviser kjørte sine egne logokonkurranser og viste alternative logoer fra sine lesere. Også flere skribenter fra nyhetsmedia kritiserte logoen.
Dette var første gang den samme logoen ble brukt til både de olympiske og paralympiske leker.
=== Maskoter ===
De offisielle maskotene for Sommer-OL 2012 og de paralympiske leker ble avduket 19. mai 2010; dette var andre gang (etter Vancouver 2010) at både de olympiske og paralympiske maskotene ble avduket samtidig. Maskotene, som het Wenlock og Mandeville, var animasjoner som viser to dråper stål fra et stålverk i Bolton. De ble oppkalt Much Wenlock, en by i Shropshire, som arrangerte en forløper for dagens OL, og Stoke Mandeville, en landsby i Buckinghamshire hvor en forløper til de paralympiske leker ble arrangert for første gang. Forfatteren Michael Morpurgo skrev konseptet til maskotene, og det ble også produsert en animasjon til dem.
=== Chariots of Fire ===
Filmen «Chariots of Fire» fra 1981, som vant Oscar og viser britisk suksess under friidrett under Sommer-OL 1924, var et gjennomgangstema i kampanjene for lekene. Blant annet ble filmens lydspor spilt under nyttårsfeiringen i London i 2012.En ny digital versjon av filmen gikk i 2012 på over 100 kinoer over hele Storbritannia, og en versjon ble spilt på teater i London fra 9. mai 2012 til 5. januar 2013. Soundtracket fra filmen ble fremført under lekenes åpningsseremoni av London Symphony Orchestra, dirigert av Simon Rattle. Fremføringen inneholdt også et nummer av komikeren Rowan Atkinson, samt starten av den nevnte filmen. Lydsporet ble i tillegg spilt under hver medaljeseremoni under lekene.
== Arenaer ==
Sommer-OL 2012 benyttet en blanding av nye, eksisterende og historiske anlegg, i tillegg til noen midlertidige anlegg på kjente steder som Hyde Park og Horse Guards Parade. Noen av de nye anleggene vil bli gjenbrukt i samme form som under OL, mens andre ble endret eller flyttet.De fleste arenaene befant seg i tre soner innenfor Stor-London: en OL-sone, en sone ved Themsen og en sentral sone. I tillegg til disse var det arenaer som av nødvendighet befant seg utenfor London, for eksempel Weymouth and Portland National Sailing Academy på Isle of Portland i Dorset (ca. 200 km sørvest for London), som var arena for seiling. Fotballturneringen ble avholdt på flere stadioner rundt om i Storbritannia: i Coventry, Cardiff, Newcastle, Manchester og Glasgow. Arbeidet med arenaene startet i desember 2006, da en idrettshall i Eton Manor ble revet, og det siste anlegget – utøvernes deltagerlandsby i Portland, ble ferdigstilt i september 2011.Planene for den 200 hektar store olympiske parken ble kunngjort i november 2004. Områdeplanen ble vedtatt i september 2004 av Tower Hamlets, Newham, Hackney og Waltham Forest. Utbyggingen av området for å bygge den olympiske parken krevde ekspropriasjon av eiendom. London Development Agency (LDA) og London and Continental Railways (LCR) hadde en tvist om dette i november 2005, da LCR anklaget LDA for å ødelegge utviklingen i området.
Det var noen problemer knyttet til at de opprinnelige arenaene ikke ble utfordrende nok eller at de ble for dyre. Både landeveissyklingen og terrengsyklingen ble ansett av UCI for å være for enkle, så de ble flyttet til andre steder. Maratonløypen ble også flyttet til The Mall, siden det ville skape store trafikkproblemer hvis man stengte Tower Bridge. North Greenwich Arena 2, som egentlig skulle være arena for badminton og rytmisk gymnastikk, ble for dyr, og disse øvelsene ble flyttet til Wembley Arena.Det ble avholdt en rekke mesterskap i London i 2011 og 2012 som prøve-OL, blant annet Wimbledon-turneringen 2012. Andre øvelser fikk også sine prøve-OL, som gikk under navnet «London Prepares».
== Sikkerhet ==
Sikkerheten under OL ble ledet av politiet, med 10 000 tilgjengelige tjenestemenn, støttet av 13 500 medlemmer av Storbritannias forsvar. Sjø- og luftstridskrefter, herunder skip som lå i Themsen, Eurofighters og bakke-til-luft missiler, ble også utplassert. Kostnadene for sikkerheten økte fra budsjetterte 282 millioner pund til 553 millioner, og var den største sikkerhetoperasjonen i Storbritannia på flere tiår; blant annet var disse 13 500 personene fra forsvaret mer enn det Storbritannia har utplassert i Afghanistan-krigen. London-politiet og Royal Marines utførte sikkerhetsøvelser som forberedelse til OL den 19. januar 2012, med 50 marine politioffiserer i RIB-er og utrykningsbåter, sammen med opptil 100 militære og et helikopter.Forsvarsdepartementet delte ut løpesedler til innbyggerne i Lexington-bygningen i Bow, der det ble annonsert at et missilsystem kom til å bli stasjonert på toppen av vanntårnet, noe som bekymret byens innbyggere.
== Medaljer ==
Det ble produsert omtrent 4 700 olympiske medaljer av Royal Mint i Llantrisant til OL. Medaljene ble designet av David Watkins (OL) og Lin Cheung (paralympics). 99 % av gullet, sølvet og kobberet ble donert av Rio Tinto fra en gruve i Salt Lake County i USA, mens den resterende 1 % kom fra en gruve i Mongolia. Hver medalje veide 375–400 gram, hadde en diameter på 85 milimeter og var 7 millimeter tykk, med sporten og disiplinen inngravert på kanten. Forsiden var tradisjonell, og viste den greske seiersgudinnen Nike som steg opp fra Panathinaiko stadion, hvor de første moderne olympiske leker ble avholdt i 1896, med Parthenon i bakgrunnen. På baksiden hadde den lekenes logo, Themsen og en rekke linjer som representerte «en energi av idrettsutøvere og følelsen av å holde sammen». Medaljene ble transportert til hvelvene i Tower of London den 2. juli 2012 for oppbevaring frem til lekene begynte.Hver gullmedalje ble laget med opp til 92,5 prosent sølv og 1,34 prosent gull, mens resten var av kobber. Sølvmedaljen inneholdt opp til 92,5 prosent sølv, med det resterende av kobber, mens bronsemedaljen hadde en kobberandel på opp til 97 prosent, 2,5 prosent sink og 0,5 prosent tinn. Verdien av materialene i medaljene var ca. 410 pund for gull, 210 pund for sølv og 3 pund for bronse.
== Fakkelstafett ==
Fakkelstafetten til lekene foregikk fra 19. mai til 27. juli 2012. Planene for stafetten ble utviklet i 2010 og 2011, og fakkelbærerne ble annonsert den 18. mai 2011. OL-flammen, som ble tent i Hellas på stafetens første dag, ankom Storbritannia med «flight BA2012» den 18. mai 2012. Stafetten varte i 70 dager, med 66 kvelder med feiring, seks øybesøk og rundt 8000 mennesker som bar fakkelen en samlet strekning på om lag 12 800 km, med start fra Land's End i Cornwall.Ulikt fakkelstafetten til Sommer-OL 2008 gikk stafetten kun i Storbritannia, med unntak av en dag da den besøkte Dublin den 6. juni. Stafetten hadde fokus på kulturminner, steder og arenaer med sportslig betydning, viktige sportsarrangementer, skoler som var registrert i «Get Set School Network», grønne områder og biologisk mangfold.Dumfries and Galloway var den eneste regionen i Storbtiannia som hadde fakkelen på besøk to ganger. Til slutt ankom fakkelen Olympiastadion, der en gruppe unge idrettsutøvere som var nominert av gamle OL-helter, løp med fakkelen for å tenne ilden. Disse siste fakkelbærerne var Callum Airlie, Jordan Duckitt, Desiree Henry, Katie Kirk, Cameron MacRitchie, Aidan Reynolds, og Adelle Tracey. Sammen tente hver av dem et kronblad som spredte flammen til 204 kronblader i cauldron, som representerte alle deltakerlandene.
== Kalender ==
Den endelige kalenderen ble publisert den 15. februar 2011.
== Lekene ==
=== Åpningsseremoni ===
Åpningsseremonien ble holdt den 27. juli og ble kalt «Isles of Wonder». Den Oscarvinnende regissøren Danny Boyle var regissør med musikalsk ansvarlig i Rick Smith i bandet Underworld.Lekene ble offisielt åpnet av Elisabeth II av Storbritannia, sammen med Philip, hertug av Edinburgh. Det var den andre OL som dronningen hadde åpnet, den første i 1976 i Montréal.
Seremonien varte i 3 timer og inneholdt blant annet en kortfilm med dronningen og Daniel Craig som James Bond, og en opptreden av Rowan Atkinson som Mr. Bean.
De musikalske gjestene var blant andre Dame Evelyn Glennie, Mike Oldfield, London Symphony Orchestra, Dizzee Rascal, Arctic Monkeys og Paul McCartney, som fremførte «Hey Jude» som siste nummer.Seremonien ble overført direkte på BBC One og hadde over 27 millioner seere i Storbritannia, noe som er om lag halvparten av innbyggerne i landet.
=== Grener ===
For første gang fikk kvinner delta i boksing, med 36 utøvere i tre forskjellige vektklasser. På grunn av det britiske våpenlovverket måtte det gis en spesiell dispensasjon for å arrangere skyteøvelsene.. Mixed tennis var på det olympiske programmet for første gang siden 1924 .
Londons søknad omfattet 28 idretter, på linje med andre nylige sommer-OL, men IOK stemte for å droppe baseball og softball fra lekene i 2012, bare to dager etter at de valgte London som vertsby. Avgjørelsen ble anket, men IOK valgte likevel å droppe idrettene, noe som gjorde at Sommer-OL 2008 ble siste gang det ble konkurrert i softball og baseball i OL. Etter beslutningen om å droppe de to idrettene holdt IOK en avstemning om hvorvidt de skulle erstatte dem. Idrettene som var aktuelle for å komme inn på programmet var karate, squash, golf, rulleskøyter og sjumannsrugby. Karate og squash var de som kom lengst i avstemningen, men fikk ikke nok stemmer til å oppnå to tredjedels flertall.Selv om demonstrasjonssporter ble droppet etter Sommer-OL 1992, kan man arrangere turneringer for ikke-olympiske idretter under lekene, for eksempel wushu-turneringen under Sommer-OL 2008. Det ble gjort forsøk på å arrangere cricket, og nettball-turneringer parallelt med lekene, men ingen av turneringene var vellykket.
De idrettsgrenene (antall øvelser i parentes) det ble konkurrert i var:
=== Avslutningsseremoni ===
Avslutningsseremonien ble holdt den 12. august og inneholdt blant annet mye flashbacks til britisk musikk med The Who som siste fremfører. Seremonien inkluderte også den tradisjonelle overrekkingen av det olympiske flagg fra Boris Johnson, borgermesteren i London, til Eduardo Paes, borgermesteren i Rio de Janeiro, vertsbyen til Sommer-OL 2016.
== Deltakelse ==
Rundt 10 700 utøvere fra 204 nasjonale olympiske komiteer (NOK) deltok i lekene, noe som gjorde dem til det største multisportsarrangementet i Storbritannias historie etter Sommer-OL 1948 i London og Samveldelekene i 2002 i Manchester.Tre utøvere fra De nederlandske Antiller, som IOK ikke lenger anerkjente fra og med juli 2011, samt en utøver fra Sør-Sudan som ikke hadde en anerkjent olympisk komité deltok som individuelle deltakere, og konkurrerte under det olympiske flagg.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
=== Medaljetabell ===
=== Norske medaljer ===
== Kringkasting ==
Hovedkringasteren til Sommer-OL 2012 var Olympic Broadcasting Services (OBS), et byrå innenfor IOK. OBS brukte sine egne kameraer, og crew fra andre olympiske kringkastere for å dekke lekene. Video og lyd ble så solgt til andre kringkastere som lagde sine egne presentasjoner med egne kommentatorer. OBS brukte for tiende OL på rad Panasonics teknologier. Det offisielle materialet ble produsert og distribuert fra International Broadcast Centre i 1080/50i High-Definition (HD)-format, og Panasonic annonserte før lekene at «DVCPRO HD» ville bli det offisielle opptaksformatet, og at de skulle bruke P2-HD skuldermonterte videokameraer.IOK ønsket at kringkastingen skulle nå et så globalt publikum som mulig, og lekene ble dekt av flere nasjonale og regionale kringkastere. I Storbritannia dekte BBC OL og Channel 4 de paralympiske leker, og BBC hadde et mål om å vise alle 5 000 timene av lekene.Den amerikanske kringkasteren NBC stod for halvparten av mediainntektene til IOK, men flere tusen amerikanere brukte heller BBC via proxyservere eller VPN. Selv om det ellers var høye seertall for NBC, fikk de kritikk for dekningen, blant annet fordi ikke alt ble vist.I Norge hadde NRK OL-rettighetene for hittil siste gang, og sendte totalt 750 timer på TV og 1500 timer på nett. Kanalen hadde relativt høye seertall, og hadde hele 864 000 seere i snitt på åpningsseremonien.
== Grønn politikk ==
LOCOG hadde stort fokus før lekene på at OL skulle bli så miljøvennlig som mulig. Blant annet ble lokale vannveier og elvebredder styrket som en del av prosessen.Det var også fokus på fornybar energi under OL, og det var opprinnelig planlagt at 20 % av energien for den olympiske parken skulle komme fra fornybare teknologier, men dette ble senket til 9 % i 2011. Forslag som kom for å møte det opprinnelige målet, var blant annet vindturbiner og vannkraftgeneratorer i Themsen, men disse planene ble vraket av sikkerhetsmessige årsaker. Fokuset ble siden flyttet til å installere solcellepaneler på enkelte bygninger, og gi mulighet til kildesortering.
== Diskvalifiseringer og doping ==
Den største kontroversen under lekene var kanskje at åtte deltakere i kvinnenes singelturnering i badminton ble diskvalifisert fordi de ikke «gjorde sitt beste», fordi de prøvde å tape kamper i gruppespillet for å få dårligere motstand i sluttspillet.Før lekene ble det annonsert at halvparten av utøverne ville bli dopingtestet, og 150 labteknikere stod klare for å analysere over 6000 prøver mellom starten på OL og slutten på de paralympiske leker. Også hver eneste gullvinner ble testet, og det olympiske laboratoriet testet opp til 400 prøver hver dag, for over 240 forbudte stoffer.Den albanske vektløfteren Hysen Pulaku var den første utøveren som testet positivt, på stanozolol. Turneren Luiza Galiulina og friidettsutøveren Tameka Williams ble også suspendert før de skulle delta. Nadzeya Ostapchuk var den første utøveren som ble fratatt medalje, siden hun testet positivt på metenolon. Valerie Adams ble derfor tildelt gullet i kvinnenes kulestøt.
== Se også ==
Paralympiske sommerleker 2012
Den internasjonale olympiske komité
Verdensrekorder under Sommer-OL 2012
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 2012 Summer Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
London 2012 for iPhone og iPad | | antall nasjoner = 204 | 10,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statistisk_sentralbyr%C3%A5 | 2023-02-04 | Statistisk sentralbyrå | ['Kategori:1876 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Norske direktorat', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1876', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statistisk sentralbyrå'] | Statistisk sentralbyrå (SSB) er hovedmyndigheten for utarbeiding og formidling av offisiell statistikk i Norge, og produserer cirka 85 % av den offisielle norske statistikken. I tillegg til egen statistikkproduksjon, har SSB ansvaret for å samordne utvikling, utarbeiding og formidling av all norsk offisiell statistikk. Samordningsrollen ivaretas blant annet gjennom Utvalget for offisiell statistikk, som ledes av SSB.
| Statistisk sentralbyrå (SSB) er hovedmyndigheten for utarbeiding og formidling av offisiell statistikk i Norge, og produserer cirka 85 % av den offisielle norske statistikken. I tillegg til egen statistikkproduksjon, har SSB ansvaret for å samordne utvikling, utarbeiding og formidling av all norsk offisiell statistikk. Samordningsrollen ivaretas blant annet gjennom Utvalget for offisiell statistikk, som ledes av SSB.
== Lovgrunnlag, organisering og ledelse ==
Offisiell statistikk og SSBs virksomhet reguleres av statistikkloven. Stortinget vedtok våren 2019 en ny statistikklov, som trådte i kraft 1. januar 2021 og avløste den forrige loven av 1989. I tillegg til statistikkloven er særlig Forordningen om europeisk statistikk, Retningslinjer for europeisk statistikk og FNs prinsipper for offisiell statistikk, førende for SSBs virksomhet.
SSB ligger administrativt under Finansdepartementet og har eget råd som oppnevnes av regjeringen. I henhold til statistikklovens § 18(1) er SSB uavhengig i statistikk- og forskningsfaglige spørsmål. Dette innebærer at SSB selv bestemmer hvordan statistikkene skal utarbeides, samt når og hvordan de skal publiseres. De store og ytre rammene for hvilke statistikker som skal produseres, fastsettes derimot av regjeringen i det som kalles «nasjonalt statistikkprogram».Byrået har i 2020 om lag 840 medarbeidere, hvorav ca to tredjedeler jobber i Oslo og resten i Kongsvinger. Geir Axelsen er siden 2018 byråets administrerende direktør.
=== Fagavdelinger ===
I tillegg til avdelinger for kommunikasjon, administrasjon, IT, samt metodeutvikling og datainnsamling, har SSB følgende avdelinger:
Forskningsavdelingen. Ledes per 2020 av Linda Nøstbakken.
Avdeling for økonomisk statistikk. Ledes per 2020 av Lasse Sandberg.
Avdeling for person- og sosialstatistikk. Ledes per 2020 av Ann-Kristin Brændvang.
Avdeling for nærings- og miljøstatistikk. Ledes per 2020 av Per Morten Holt.
=== Rådet for Statistisk sentralbyrå ===
Rådet for SSB ble opprettet i 2020 og er hjemlet i den nye statistikklovens § 19. Rådet erstatter delvis styret for SSB, men har til forskjell fra styret kun rådgivende og ikke besluttende myndighet. I henhold til instruksen skal Rådet blant annet gi råd i saker som forelegges av administrerende direktør og rådet kan også på eget initiativ gi råd til Finansdepartementet og administrerende direktør. Rådet ledes i perioden 2020-2023 av Birger Vikøren.
== SSBs direktører siden 1876 ==
Anders Nicolai Kiær 1876–1912
Nicolai Rygg 1913–1919
Gunnar Jahn 1920–1945
Arne Skaug 1946–1948
Petter Jakob Bjerve 1949–1980
Signy Arctander 1960–1963, konstituert
Arne Øien 1980–1990
Gisle Skancke 1986-1989, konstituert
Svein Longva 1991–2004
Øystein Olsen 2005–2010
Hans Henrik Scheel 2011–2014
Christine B. Meyer 2015–2017
Birger Vikøren 2017–2018, konstituert
Geir Axelsen 2018–
== SSBs statistikkproduksjon ==
=== Statistikkområder ===
SSB utarbeider offisiell statistikk på en rekke samfunnsområder. SSBs statistikker fordeler seg på følgende hovedemner: Arbeid og lønn, Bank og finansmarked, Befolkning, Bygg, bolig og eiendom, Energi og industri, Helse, Inntekt og forbruk, Innvandring og innvandrere, Jord, skog, jakt og fiskeri, Kultur og fritid, Nasjonalregnskap og konjunkturer, Natur og miljø, Offentlig sektor, Priser og prisindekser, Sosiale forhold og kriminalitet, Svalbard, Teknologi og innovasjon, Transport og reiseliv, Utdanning, Utenriksøkonomi, Valg, Varehandel og tjenesteyting, Virksomheter, foretak og regnskap.
=== Statistikk på oppdrag ===
I tillegg til å produsere offisiell statistikk (statsoppdraget), har SSB en omfattende oppdragsvirksomhet innen statistikk, analyse og forskning. Oppdragsvirksomheten spenner fra store databehandleroppdrag finansiert over statsbudsjettet, slik som KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) og ORBOF (Offentlig regnskapsrapportering fra banker og finansieringsforetak), til oppdrag på kontrakt med oppdragsgiver som i størrelsesorden kan variere fra flere millioner til noen få tusen kroner (markedsoppdraget). SSB har en egen enhet for mikrodata, som bistår med data til forskere og tilrettelegging av oppdragstabeller. Data fra de store databehandleroppdragene – slik som KOSTRA og ORBOF – benyttes også som input til produksjon av offisiell statistikk.
== Nasjonalt statistikkprogram og Utvalget for offisiell statistikk ==
=== Nasjonalt statistikkprogram ===
Den nye statistikkloven fastsetter i § 4 at det skal utarbeides et nasjonalt program for offisiell statistikk. Programmet skal vedtas av Kongen i statsråd.
Formålet med programmet er å kartlegge og avklare hvilke statistikker som inngår i offisiell statistikk og hvilke statlige institusjoner som har ansvaret for dem. Programmet beskriver statistikker fordelt på 21 hovedområder og 88 delområder, basert på statistikkene fra medlemsinstitusjonene i Utvalget for offisiell statistikk. Det første programmet trådte i kraft fra nyttår 2021 og får en varighet på tre år. Sommeren 2020 var programmet ute på høring.
=== Utvalget for offisiell statistikk ===
Utvalget for offisiell statistikk ble opprettet med den nye statistikkloven og fremgår av lovens § 6 (2). Utvalget er rådgivende og ledes av SSB, og har som hovedoppgave å bidra til samordning og utvikling av offisiell statistikk, samt gi råd om utarbeiding og formidling av statistikken. Utvalget har en særlig fremtredende rolle i å gi innspill til nasjonalt statistikkprogram (sl, § 6-3). Utvalget for offisiell statistikk avløser Statistikkrådet, men innebærer samtidig en formalisering og lovfesting av samordningsarbeidet for norsk offisiell statistikk.
Utvalget har pr. 2021 27 medlemsinstitusjoner, som har til felles at de enten produserer offisiell/offentlig statistikk eller eier registre som benyttes som datagrunnlag for statistikk. Alle medlemsinstitusjonene og deres statistikkprodukter er dessuten omtalt i forslaget til det første nasjonale statistikkprogrammet. Medlemmene av Utvalget er:
Brønnøysundregistrene, Bufdir, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ), Fiskeridirektoratet, Helsedirektoratet, Husbanken, Kartverket, Kriminalomsorgsdirektoratet, Kulturrådet, Kystverket, Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Nasjonalt folkehelseinstitutt, NAV, Norges forskningsråd, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Norsk senter for forskningsdata (NSD), Oljedirektoratet, Politidirektoratet, Skattedirektoratet, Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), Statens vegvesen, Statistisk sentralbyrå, Utdanningsdirektoratet, Utlendingsdirektoratet.
== Forskning og Forskningsavdelingen ==
Som et av få statistikkbyråer i verden har SSB en egen forskningsavdeling, som ble etablert i 1950. Forskningsavdelingens begynnelse var etableringen av et konjunkturinstitutt ved inngangen til 1950-tallet og fra 1953 fikk virksomheten sin organisatoriske form som forskningsavdeling. Bakgrunnen for etableringen var at Petter Jakob Bjerve satte opprettelsen som et krav for å ville ta stillingen som administrerende direktør for SSB. I tidlige år var forskningsvirksomheten særlig konsentrert om den økonomiske gjenoppbygningen av landet etter annen verdenskrig generelt og oppbygningen av nasjonalregnskapet spesielt. Fra midten av 1960-tallet ble imidlertid fagkretsen utvidet til også å omfattende sosiale og demografiske forhold. Senere ble også miljøforskningen - miljøøkonomi - en del av SSB forskningsgebet.
Forskningsområdene idag (2020) inkluderer demografi og levekår, energi- og miljøøkonomi, makroøkonomi, mikroøkonomi, offentlig økonomi samt statistiske metoder og standarder. Den nye statistikkloven fastsetter i § 17 (2) at forskning og analyse skal være en av SSBs oppgaver.
=== Forskningsdirektører i SSB ===
Stein Rossen 1950 - 1952 (Forskningssjef)Odd Aukrust 1953 - 1984 (Forskningssjef, forskningsdirektør fra 1973)Olav Bjerkholt 1984 - 1996Øystein Olsen 1996 - 1999Ådne Cappelen 1999 - 2009Torbjørn Hægeland 2010 - 2016
Kjetil Telle 2016 - 2017, konstituert
Brita Bye 2018 - 2020, konstituertLinda Nøstbakken 2020 -
=== Stillingsbetegnelser i Forskningsavdelingen ===
SSBs forskningsavdeling bruker et eget stillingshierarki som avviker betydelig fra stillingshierarkiet ellers i staten og SSB. Forskningsavdelingen bruker stillingstittelen forsker om ansatte med vitenskapelig kompetanse på minst doktorgradsnivå og forskningsoppgaver. SSB bruker videre to stillingskoder fra det administrative stillingshierarkiet i staten (førstekonsulent og rådgiver), som SSB betegner som forskerrekrutt, om ansatte med høyere grads eksamen som arbeider med en doktorgrad eller med forskningsoppgaver på nivå tilsvarende forsker III.
Stillingene forsker I, forsker II og forsker III ble innført som offisielle stillingstitler i statens regulativ i 1948, der forsker I var likeverdig med professor, forsker II med førsteamanuensis og forsker III med amanuensis. Ved overgangen til stillingskoder ble forsker I formelt videreført som forsker SKO 1183, forsker II videreført som forsker SKO 1109 og forsker III videreført som forsker SKO 1108, men stillingsbetegnelsene forsker I, II og III er fortsatt i utbredt bruk om stillingene. SSB brukte opprinnelig de offisielle stillingsbetegnelsene fastsatt i statens regulativ med forsker I som øverste stilling. I 1997 tok SSB i bruk betegnelsen «forsker 0» om SKO 1183; denne stillingsbetegnelsen er ikke en offisiell stillingsbetegnelse i staten og er ikke i bruk utenfor SSB. SSB er også den eneste institusjonen som bruker den lite brukte stillingskoden 1110, som ved SSB brukes om en stilling mellom 1109- og 1183-nivå, men som ved andre institusjoner anses som identisk med SKO 1109 og er under utfasing; 1110 er den eneste koden som mangler eget reglement i Statens personalhåndbok, men koden er nevnt som likeverdig med 1109 i opprykksreglementet til 1183.
Avviket fra det offisielle stillingshierarkiet innebærer at forsker 0 ved SSB tilsvarer forsker I ved andre institusjoner; forsker I og forsker II ved SSB er lavere stillinger enn stillinger med tilsvarende betegnelser ved andre institusjoner.
SSBs bruk av førstekonsulent- og rådgiverstillingene for personer med oppgaver som tilsvarer stipendiater ved andre institusjoner avviker fra resten av staten og forskningssektoren, der førstekonsulent og rådgiver ikke ses på som vitenskapelige stillinger i det hele tatt, men har helt andre arbeidsoppgaver innen det administrative domenet. Ifølge Statens personalhåndbok er det bare forskere (SKO 1108) som har rett til å søke opprykk til forsker II (SKO 1109) i statlige virksomheter. Det har flere ganger vært foreslått å (re)harmonisere stillingsbetegnelsene og bruken av stillingskoder med de offisielle stillingsbetegnelsene og bruken av stillingskoder og stiger i staten og resten av sektoren, og med opprykksreglementet i Statens personalhåndbok.
== Internasjonalt samarbeid og utviklingssamarbeid ==
En vesentlig del av SSBs statistikker påvirkes av reguleringer fra internasjonale organisasjoner som EUROSTAT (EU), OECD og FN. SSB er også pålagt å rapportere data på en rekke områder til disse organisasjonene som grunnlag for produksjon og formidling av internasjonal, sammenlignbar statistikk. SSB har også løsere statistisk samarbeid i Norden og EFTA.
I tillegg driver SSB bistandsrelatert utviklingssamarbeid i en rekke land. Målsettingen er å hjelpe søsterorganisasjoner i utviklingsland og økonomiske overgangsland med å bygge opp produksjonskapasitet og forbedre den offisielle statistikken.
== Formidling og kommunikasjon ==
Ssb.no er hovedkanalen for formidling av statistikk og forskning fra SSB, og var et av de aller første offentlige nettsteder i Norge da det ble lansert i 1995. I løpet av årene etter år 2000 har trykte papirpublikasjoner i økende grad måttet vike for digitalt format, som idag er nesten eneste publiseringsformat. I 2010 utkom den siste utgivelsen i publikasjonserien Norges offisielle statistikk (NOS), som ble etablert allerede i 1861. I 2013 kom Statistisk årbok ut for siste gang, etter å ha blitt utgitt første gang i 1881. I 2020 er Dette er Norge byråets eneste gjenværende papirpublikasjon. SSB har digitalisert alle utgitte papirpublikasjoner, som er samlet under historisk statistikk på hjemmesiden.
På Ssb.no ble det i 2019 gjort 812 publiseringer av ny og oppdatert statistikk. På nettstedet formidles statistikk i forskjellige formater, som for eksempel statistikksider, faktasider, Kommunefakta, artikler og rapporter. Den aller viktigste kilden til statistikk fra SSB er databasen Statistikkbanken, hvor alle tall blir publisert og brukerne selv kan fremstille tabeller etter eget behov og ønske. For mer avanserte brukere har SSB også et åpent API. De 130 standarder og klassifikasjoner som benyttes i statistikkene er tilgjengelige på nettsidene i et system som kalles KLASS.
== SSBs historie ==
=== Norsk statistikk og statistikkproduksjon før 1876 ===
Allerede på 1700-tallet fantes det en organisert, offisiell statistikkproduksjon i dobbeltmonarkiet Danmark-Norge. Flere av regjeringskontorene i København samlet inn og bearbeidet statistiske oppgaver, som hovedsakelig ble brukt til administrative formål. Fra 1735 ble for eksempel arbeidet med befolkningsstatistikk systematisert. Det året ble det pålagt biskopene i Norge og Danmark ved hvert års utgang å innhente fra sokneprestene i byene og på landet oppgave over alle fødte og døde. Dette dannet grunnlaget for statistikken om folkemengdens bevegelse.
Den første folketellingen for Danmark - Norge ble gjennomført i 1769 i regi av Rentekammeret i København, som sendt ut skjemaer med tabeller som senere ble fylt ut av magistraten eller byfogden i kjøpstedene og av soknepresten i landdistriktene. Det første skritt til å sentralisere den offisielle statistikken ble tatt i 1797, da det under Rentekammeret ble opprettet et eget tabellkontor, som utarbeidet statistikk over folkemengdens bevegelse, handel og skipsfart, fabrikker og «manufakturer» med videre.
Etter 1814, da Norge var kommet i union med Sverige, ble statistikken i Norge til å begynne med lagt inn under Finansdepartementets Kontor for det Indre. I 1832 ble det opprettet et eget tabellkontor i Finansdepartementet som i 1846 ble flyttet over til det nyopprettede Departementet for det Indre. I 1876 ble tabellkontoret skilt ut fra departementet og organisert som en selvstendig institusjon under navnet Det statistiske Centralbureau.
=== 1876 – 1940 ===
SSB ble opprettet 1. juli 1876 som Det statistiske Centralbureau, med Anders Nicolai Kiær (1838–1919) som byråets første direktør. Han hadde vært tilknyttet Tabellkontoret siden 1861. Kiær var SSBs øverste leder helt frem til 1913.
SSB hadde like siden starten ansvaret for en betydelig del av den offisielle statistikken: folketellinger og folkemengdens bevegelse, statistikk for jordbruk og fiske, bergverks- og fabrikkdrift, utenrikshandel og skipsfart, kommunalstatistikk, statistikk over fast eiendom med videre. Ved utskillelsen som egen enhet hadde byrået 15 ansatte, et antall som steg relativt moderat for hver tiår frem mot annen verdenskrigI tiårene før grunnleggelsen av SSB hadde i tillegg forskjellige departementer etablert nye statistikker på en rekke områder. Her kan blant annet nevnes medisinalstatistikk, skolestatistikk, fattigstatistikk, rettsstatistikk, finansstatistikk, poststatistikk, telegrafstatistikk og jernbanestatistikk. En del av disse ble i løpet av 1880-årene overført til SSB. I tiden frem til århundreskiftet satte SSB også i gang ny statistikk på flere områder, blant annet undersøkelser over arbeids- og lønnsforhold, statistikk for privatbanker og forsikringsvirksomhet og valgstatistikk.
I forbindelse med Folke- og boligtellingen i 1900 anskaffet SSB seg, som et av de første europeiske statistikkbyråer, en hullkortmaskin til bruk i bearbeidingen av statistikken. Det rettslige grunnlaget for innhenting av statistiske opplysninger ble kodifisert gjennom egen statistikklov («Lov om tilveiebringelse af opgaver til den officielle statistikk»), som ble vedtatt i 1907. Loven ga hjemmel for å hente inn opplysninger for statistiske formål fra privatpersoner og næringsdrivende. Loven slo samtidig fast at opplysningene ikke kunne brukes til andre formål enn til statistikkproduksjon, og at tallene ikke skulle offentliggjøres på en slik måte at det kunne skade den enkelte oppgavegiver.
Fra århundreskiftet til slutten av første verdenskrig ble ansvaret for enkelte statistikker flyttet fra SSB til andre etater. Så svingte pendelen kraftig tilbake; frem mot annen verdenskrig ble statistikkansvaret sentralisert i SSB. Dette gjaldt statistikker som sosialstatistikken, industristatistikken, brann- og jaktstatistikken, medisinalstatistikken, statistikken over statskassens finanser, elektrisitetsstatistikken og likningsstatistikken.
=== 1940 – 1945 ===
SSB hadde planlagt en folketelling for 1940. Den umiddelbare følgen av den tyske okkupasjonen av Norge 9. april 1940, var at SSB måtte skrinlegge denne folketellingen. Generelt var okkupasjonen en passiv tid for SSB; utviklingen av ny statistikk stoppen opp, og etter hvert oppstod adskillig forsinkelser i statistikkproduksjonen. Administrativt fortsatte stort sett alt som før. De tyske okkupasjonsmyndigheter blandet seg i liten grad inn i SSBs daglige drift, men fulgte med på Byråets arbeid via en representant fra Rikskommissariatet. Forholdet til okkupasjonsmakten og NS-regimet var imidlertid ikke problemfritt. Etter 1942 stoppet for eksempel utgivelsen av Statistisk årbok opp. Okkupasjonsmakten ønsket at fransk tekst i tabellene skulle byttes ut med tysk, noe byrået ikke ville medvirke til. Utgivelse av årboken ble derfor sabotert resten av krigen; først i januar 1946 gav SSB ut en samleutgave for årene 1943-1945. Fra mars 1943 bestemte okkupasjonsmyndighetene at statistikker ikke lenger skulle offentliggjøres, men bare brukes internt i sentraladministrasjonen. Det ble gjort unntak for engrospris- og leveomkostnadsindeksene, som fortsatt ble publisert.Ved tyskernes invasjon av Norge var Gunnar Jahn direktør i SSB. Han ble sittende i stillingen inntil slutten av 1944, da han ble arrestert og senere avskjediget på grunn av sin deltagelse i illegalt arbeid. I stedet ble Gudbrand Thesen beskikket som direktør, men han tiltrådte aldri stillingen.Under krigen hadde NS-regimet et eget statistikkontor, Nasjonal samlings statistiske kontor, som ivaretok partiets politiske behov for statistikk og som spilte en sentral rolle i planleggingen av den norske jødedeportasjonen.
==== SSB og jødeforfølgelsene under krigen ====
Forfatter Espen Søbye har vist at tabeller over antall medlemmer i det mosaiske trossamfunn som ble publisert i forbindelse med folketellingen i 1930, trolig ble brukt under Wannsee-konferansen i 1942, da den endelige utryddelsen av jødene ble besluttet og planlagt av styresmaktene i Tyskland. Når det gjelder registreringen, arrestasjonene og deportasjonen av norske jøder ble verken tall eller navnelister fra folketellingen i 1930 benyttet. Listene som ble brukt til dette formålet, var utarbeidet av det norske politiet. SSB var en av flere høringsinstanser da tyske myndigheter tok initiativ til opprettingen av et nasjonalt folkeregister februar 1942. Dette ble innført 1. mars 1943, det vil si etter deportasjonene høsten 1942, men okkupasjonsmyndighetene klarte aldri å få systemet til å fungere.Jødiske Herman Jaffe arbeidet i SSB inntil 1942, da han måtte flykte til Sverige.
=== 1945 – 2000 ===
Så snart krigen var slutt, tok SSB fatt på det statistiske arbeidet igjen med full kraft. I fredsåret 1945 talte SSBs personalstab 123 medarbeidere, men tallet øket betydelig utover i etterkrigstiden i takt med nye statistikker og oppgaver ble tillagt institusjonen. Rundt 1990 var omtrent 850 i arbeid i SSB.Den første store etterkrigsoppgaven var å bringe statistikken á jour etter forsinkelsene i krigsårene. Etter hvert som dette ble oppnådd, kunne innsatsen rettes mot den andre hovedoppgaven: å bygge ut og modernisere statistikken så den kunne tilfredsstille de sterkt økte kravene som ble stilt i etterkrigstiden. De største kravene til ny eller utvidet statistikk lå i de første etterkrigsårene på det økonomiske området, særlig knyttet til utviklingen av nasjonalregnskapet og bedret konjunkturovervåkning. Allerede i 1946 ble det gjennomført en ekstraordinær folke- og boligtelling, til delvis erstatning for tellingen som ikke ble gjennomført i 1940. Opplysningene var svært viktige i gjenoppbygningsarbeidet etter krigen, slik at det ikke ble ansett som hensiktsmessig å vente til den ordinære tellingen 1950.I 1946 ble også Lov om folkeregistrering vedtatt, og Det sentrale folkeregister ble opprettet i 1964, med basis i folketellingen 1960. Folkeregisteret lå i Statistisk sentralbyrå frem til 1991, da ajourføringen ble overtatt av Skattedirektoratet. Etableringen av folkeregisteret og andre statlige registre banet vei for å bruke registre som datagrunnlag for å produsere statistikk, benevnt av Svein Nordbotten som "det arkivstatistiske system", i dag kjent som registerbasert statistikk. Fra 1960-tallet og fremover har registerbasert statistikk blitt et stadig viktigere innslag i det norske statistikksystemet.
i 1959 fikk SSB sin første datamaskin, DEUCE Mark II, etter Stortinget året før hadde bevilget de nødvendige midler.Prosessen fra ide til anskaffelse av datamaskinen tok syv år. SSB ble dermed et av de første statistikkbyråene med datamaskin. Maskinen ble riktignok delt med Norsk Regnesentral de første årene. Den første datamaskinen ble særlig benyttet til beregninger og revisjon i nasjonalregnskapet. Nesten 25 år senere, i 1983, fikk byrået den første PC-en.
I 1961 ble det opprettet en punche-gruppe i Kongsvinger i forbindelse med bearbeidingen av skjemaene fra folketellingen i 1960. Dette var starten på utflytting av oppgaver fra Oslo og oppbygning av miljøet i Kongsvinger til dagens delte lokalisering. I dag utgjør Kongsvinger det organisatoriske tyngdepunktet for befolkningsstatistikk, næringsstatistikk, areal- og miljøstatistikk, samt datainnsamling.
I 1967 etablerte SSB et eget intervjukontor, som skulle sette byrået i stand til å gjennomføre sporadiske intervjuundersøkelser raskt og effektivt og til lavere kostnader enn det som ellers var mulig. Hensikten var både å bygge ut byråets statistikk på nye områder og å utføre samfunnstjenlige oppdrag for andre. Før intervjukontoret så dagens lys, ble intervjuere og feltarbeidere rekruttert for hver enkelt undersøkelse. Dette gjaldt for eksempel til Forbruksundersøkelsen 1958, hvor SSB blant annet fikk hjelp av ordførere til å skaffe lokale medarbeidere. Intervjuenheten i SSB har idag ansvaret for datainnsamlingen til sentrale intervjundersøkelser, som Arbeidskraftundersøkelsen, Levekårsundersøkelsene (EU-SILC), Norsk kulturbarometer og Norsk mediebarometer.
I løpet av 1960- og 1970-årene la SSB etter hvert større vekt på statistikken om menneskelige og sosiale forhold, etter at de økonomiske statistikkene hadde dominert i de første etterkrigstiårene. På 1970- og 1980-tallet ble det i tråd grønne strømninger i samfunnet gjennomført en sterk utbygging av ressurs- og miljøstatistikken. I tillegg til utvikling av nye statistikkområder fortsatt sentraliseringsprosessen av statistikkproduksjonen etter krigen. Blant statistikkene som ble overført fra andre instanser til SSB etter krigen var: Bankstatistikk, samferdselsstatistikk, reiselivsstatistikk, skole- og undervisningsstatistikk, fangestatistikk, statistikk om stortingsvalget, sysselsettingsstatistikk, byggeareal, samt lakse- og sjøaurestatistikk. Rekrutteringen til ny administrerende direktør i SSB i 1980 er antagelig den mest spennende i historie. Svein Nordbotten, Juul Bjerke og Arne Øien var alle tre søkere til stillingen. Øien ble til slutt foretrukket til jobben.I 1981 fikk SSB eget styre, med Hermod Skånland som første styreleder. Styret ble avløst av Rådet for SSB i 2019. I 1989 vedtok Stortinget en ny statistikklov, som blant annet fastsatte en taushetsplikt på 100 år for statistisk grunnlagsmateriale om personlige forhold og på 60 år for drifts- og forretningsforhold.
Da EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994, ble Norge og SSB innlemmet i det europeiske statistikksamarbeidet i EU, gjennom Det europeiske statistiske system og Eurostat. Samme år flyttet SSB-Oslo fra Dronningens gate/Skippergata til nyrestaurerte lokaler i Kongensgt. 6 (Sjøfartsbygningen).
I 1995 lanserte SSB hjemmesider på internett som en av de første offentlige myndigheter i Norge. Samme år ble det internasjonale utviklingssamarbeidet - bistand til statistikkutvikling - organisert som egen enhet i SSB.
=== 2000 – ===
Fra år 2000 ble KOSTRA gjort permanent og alle norske kommuner og fylkeskommuner ble omfattet av informasjonssystemet. Før dette var KOSTRA en prøveordning, som ble etablert i 1994.
Fra og med 2007 overtok SSB finansmarkedstatistikkene og rundt 30 medarbeidere fra Norges Bank.Folke- og boligtellingen i 2011 ble gjennomført som en ren registerbasert telling uten bruk av skjemaer. Ved tellingen i 2001 ble folketallsdelen hentet fra registre, mens boligdelen støttet seg på skjemaer.
I 2014 flyttet SSB i Oslo til dagens lokaler i Akersveien 26, etter å ha holdt hus i Kongens gate 6 siden 1994.
Våren 2019 vedtok Stortinget en ny statistikklov, som skal avløse statistikkloven fra 1989. Lov trer trinnvis i kraft frem til 1.1.2021. Behovet for en ny lov ble drevet frem av store samfunnsendringer, som for eksempel globalisering og teknologi, i tiårene etter at den forrige loven ble vedtatt. Den nye statistikkloven hjemlet etableringen av Rådet for SSB, Utvalget for offisiell statistikk og det nasjonale statistikkprogrammet. I tillegg fastsetter den nye loven økt deling av data med andre offentlige myndigheter og et større SSB-ansvar for kvalitet i all offisiell statistikk. I desember 2019 avholdt Utvalget for offisiell statistikk sitt første møte, mens Rådet for SSB møttes for første gang i februar 2020.
I 2020 lanserte SSB en faktaside for Norges utvikling i forhold til FNs bærekraftsmål/bærekraftsindikatorer.
==== «Meyer-saken» ====
Christine B. Meyer ble 12. juni 2015 utnevnt til administrerende direktør i SSB for et åremål som skulle vare til 2021. Som følge av en konflikt med Finansdepartementet valgte Meyer å fratre sin stilling natt til 13. november. Den 13. november 2017 besluttet styret i SSB at byråets administrasjonsdirektør, Bjørnar Gundersen, skulle ta over som midlertidig sjef. Den 16. november 2017 ble Birger Vikøren midlertidig ansatt for en periode på seks måneder fra og med 23. november 2017. Den 4. mai 2018 ble Geir Axelsen utnevnt til ny direktør.
== SSB i kultur og samfunn ==
I Erlend Loes roman Naiv.Super. har hovedpersonen en god og en dårlig venn. Den dårlige vennen Kent arbeider i SSB.
I Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg jobber Epsilon, mannen til hovedpersonen Mathea, i SSB.
Kjartan Fløgstads bok, Osloprossesen, baseres tungt på statistikk fra SSB.
Are Kalvøs teaterforestilling Ein time av livet ditt du aldri får tilbake er basert på statistikk fra SSB.
Jens Stoltenberg var tilknyttet SSBs forskningsavdeling i årene 1989 til 1990.
Svein Nordbotten, professor emeritus i informasjonsvitenskap, arbeidet fra 1952 til 1971/1972 i SSB.
Tora Aasland, tidligere stortingsrepresentant og statsråd, arbeidet fra 1971 til 1974 i SSB.
Per Kleppe, tidligere handels-/finans- og planleggingsminister, var ansatt i SSB i årene 1953-1954.
Berte Rognerud, tidligere stortingsrepresentant for Høyre, var ansatt i SSB fra 1929 til 1932.
Nini Haslund Gleditsch, fredsaktivist og medgrunnlegger av Pax forlag, var ansatt i SSB fra 1960 til 1978.
== Se også ==
Jerntriangelet (økonomi)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Einar Lie og Hege Roll-Hansen Faktisk talt: statistikkens historie i Norge Universitetsforlaget, 2001 ISBN 9788215001500
Espen Søbye, Et mørkt kapittel i statistikkens historie, Samfunnsspeilet nr. 4/98
Espen Søbye og Ragnhild Rein Bore, Ikke register over jøder i SSB, 2008
Olav Bjerkholt Kunnskapens krav - om opprettelsen av Forskningsavdelingen i SSB, 2000
Signy Arctander, Den offisielle statistikkens historie, bind 1-4, Arbeidsnotater, SSB, 1970-1972
Statistisk sentralbyrå 100 år 1876 - 1976, Samfunnsøkonomiske studier, nummer 28, SSB, 1976
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(nn) Mate-URL
(en) Statistics Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) NOU 2018:7 Ny lov om offisiell statistikk og Statistisk sentralbyrå | SSB kan bety: | 10,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torbj%C3%B8rn_F%C3%A6r%C3%B8vik | 2023-02-04 | Torbjørn Færøvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:NRK-korrespondenter', 'Kategori:Norske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Leka kommune', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Cappelenprisen'] | Torbjørn Færøvik (født 8. juni 1948 i Leka i Nord-Trøndelag) er en norsk forfatter, historiker og tidligere journalist. Han har senere år særlig skrevet om Kinas og Indias historie.
Færøvik har arbeidet som utenriksmedarbeider i NTB (1977–79), Arbeiderbladet (1979–91) og NRK (1991–99). Han var NRKs verdensreporter i 1996–97.Færøvik er utdannet cand. philol. med hovedfag i historie med en avhandling om norsk misjon i Kina.
| Torbjørn Færøvik (født 8. juni 1948 i Leka i Nord-Trøndelag) er en norsk forfatter, historiker og tidligere journalist. Han har senere år særlig skrevet om Kinas og Indias historie.
Færøvik har arbeidet som utenriksmedarbeider i NTB (1977–79), Arbeiderbladet (1979–91) og NRK (1991–99). Han var NRKs verdensreporter i 1996–97.Færøvik er utdannet cand. philol. med hovedfag i historie med en avhandling om norsk misjon i Kina.
== Bibliografi ==
1997 Drømmen om Asia
1999 India – Stevnemøte med skjebnen
2001 Veien til Xanadu. En reise i Marco Polos fotspor
2002 Marco Polo. Reisen til verdens ende (ungdomsbiografi)
2010 Kina – En reise på Livets elv (utgitt også på tysk i 2010 under det forenklede forfatternavnet Tor Farovik)
2004 Gandhi – Elsket og hatet (ungdomsbiografi)
2006 Buddhas barn – En reise blant mennesker
2009 Midtens rike – En vandring i Kinas historie
2012 Maos rike - en lidelseshistorie
2016 Orientekspressen. En vårreise
2020 Kina på 200 sider. Fra de første dynastiene til dagens stormakt
== Priser ==
For sine bøker om India og Kina ble han tildelt
Brageprisen (i 1999, 2003 og i 2012)
Cappelenprisen 2006 delt med Erik Fosnes Hansen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kinaforum – Torbjørn Færøviks blogg
Torbjørn Færøvik i Cappelen Forlag
Torbjørn Færøvik i NRK Forfatter
Torbjørn Færøvik i Aftenposten | | fnavn = | 10,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abisko | 2023-02-04 | Abisko | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kiruna kommune', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Sverigestubber'] | Abisko (nordsamisk: Ábeskovvu) er ei lita grend i Kiruna kommune i Sverige med vintersportanlegg og kjent nasjonalpark. Stedet er i Norge kjent som handelssted for norske matvarekunder fra nordlige deler av Nordland og sørlige deler av Troms.
E10 passerer Abisko, som også har jernbanestasjon på Malmbanan. Stedet ligger ved innsjøen Torneträsk, knapt 4 mil fra riksgrensa til Norge. Turstien Kungsleden har sitt nordlige endepunkt ved Abisko Turiststasjon og strekker seg gjennom 425 kilometer med fjell og villmark sørover til Hemavan i Västerbottens län.
| Abisko (nordsamisk: Ábeskovvu) er ei lita grend i Kiruna kommune i Sverige med vintersportanlegg og kjent nasjonalpark. Stedet er i Norge kjent som handelssted for norske matvarekunder fra nordlige deler av Nordland og sørlige deler av Troms.
E10 passerer Abisko, som også har jernbanestasjon på Malmbanan. Stedet ligger ved innsjøen Torneträsk, knapt 4 mil fra riksgrensa til Norge. Turstien Kungsleden har sitt nordlige endepunkt ved Abisko Turiststasjon og strekker seg gjennom 425 kilometer med fjell og villmark sørover til Hemavan i Västerbottens län.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Abisko – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Abisko (nordsamisk: Ábeskovvu) er ei lita grend i Kiruna kommune i Sverige med vintersportanlegg og kjent nasjonalpark. Stedet er i Norge kjent som handelssted for norske matvarekunder fra nordlige deler av Nordland og sørlige deler av Troms. | 10,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konged%C3%B8mmet_Gwynedd | 2023-02-04 | Kongedømmet Gwynedd | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gwynedd', 'Kategori:Opphør i 1282', 'Kategori:Stater og territorier etablert på 400-tallet', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1280-årene', "Kategori:Wales' historie"] | Gwynedd var i middelalderen et kongedømme i Wales, i samme område som det moderne grevskapet Gwynedd. Det omfattet et område i den nordvestlige delen av landet, omkring Snowdonia, mellom elvene Dyfi og Dee, inkludert øya Anglesey. Terrenget i området gjorde det vanskelig for engelske konger å ta kontroll over det. Landets konger — som Maelgwn Hir, Owain Gwynedd, Llywelyn den store og Llywelyn den siste — klarte vanligvis å holde et overtak over sine rivaler. Til ære for kongedømmets grunnlegger er dets kongelige familie noen ganger kalt for Huset Cunedda.
| Gwynedd var i middelalderen et kongedømme i Wales, i samme område som det moderne grevskapet Gwynedd. Det omfattet et område i den nordvestlige delen av landet, omkring Snowdonia, mellom elvene Dyfi og Dee, inkludert øya Anglesey. Terrenget i området gjorde det vanskelig for engelske konger å ta kontroll over det. Landets konger — som Maelgwn Hir, Owain Gwynedd, Llywelyn den store og Llywelyn den siste — klarte vanligvis å holde et overtak over sine rivaler. Til ære for kongedømmets grunnlegger er dets kongelige familie noen ganger kalt for Huset Cunedda.
== Den eldste historien ==
De tidligste kjente innbyggere var ordovikene. Grunnleggelsen av kongedømmet Gwynedd regnes tilbake til Cunedda, ca. år 450. Cunedda kom sammen med sine sønner og følgesvenner fra det som i dag er det nordlige Skottland. Navnet på riket ser ut til å opprinnelig å ha kommet fra latin, Venedotia, men dette ble i løpet av omkring to århundrer forvansket til Gwynedd. En gravstein fra slutten av 400-tallet som nå er i kirken Penmachno synes å være den tidligste opptegnelsen av navnet. Den er reist til minne om en mann ved navn Cantiorix og dens latinske inskripsjon er: «Cantiorix hic iacit/Venedotis cives fuit/consobrinos Magli magistrati» (= «Cantiorix ligger her. Han var en borger av Gwynedd og en fetter av dommeren Maglos»). Referansene til «borger» og «dommer» antyder at romerske institusjoner kan ha overlevd i Gwynedd selv etter at romerske legioner hadde forlatt området.
Man kan ikke snakke om en egentlig hovedstad i riket, men kjerneområdet var først Deganwy hvor Maelgwn Gwynedd (død 547) hadde sin besfestning, men ble senere flyttet til Aberffraw på Anglesey. Kongene av Gwynedd ble ofte beskrevet som «Prins av Aberffraw» eller «Herre av Aberffraw».
Under normannernes erobring av Wales mellom 1066 og 1282 var Gwynedd et sentrum for walisisk motstand, og området ble det siste som sto imot de engelske kongene.
== De første kjente kongene ==
Blant de mer betydningsfulle tidlige kongene av Gwynedd var Cadwallon ap Cadfan som invaderte Northumbria og for en kortere tid kontrollerte det, og Rhodri den store (844 – 878) som klarte å legge Powys og deler av det sørlige Wales under sin kontroll, og han ble således den første hersker som kontrollerte større deler av Wales. Rhodris eldste sønn Anarawd ap Rhodri skulle etablere prinsehuset av Aberffraw som skulle komme til styre Gwynedd fram til 1200-tallet.
Hywel Dda av Deheubarth klarte å legge Gwynedd inn under sitt eget kongedømme mellom 942 og 950, men det tidligere dynastiet overtok makten straks han døde. Kystområdene, spesielt Anglesey, kom mellom 950 og 1000 under økende angrep fra danske vikinger slik irske sjøfarere hadde gjort århundrene tidligere. Det sies at Godred Haraldsson fraktet vekk to tusen fanger fra Anglesay i 987, og at kongen av Gwynedd, Maredudd ab Owain, betalte en større løsesum for å frigjøre sine landsmenn fra slaveri.Gruffudd ap Llywelyn, opprinnelig konge av Gwynedd, klarte å gjøre seg til konge over det meste av Wales rund år 1055, og han holdt også deler av England i nærheten av grensen etter flere seire over engelske hærer. Imidlertid, i 1063 ble han beseiret av Harold Godwinsson og deretter drept av sine egne menn. Bleddyn ap Cynfy og hans bror Rhiwallon kom til enighet med kong Harold og overtok styret av Gwynedd og Powys.
== Normannisk tidsalder ==
Kort tid etter at normannerne erobret England i 1066 begynte de å legge press på den østlige grensen av Gwynedd. De dro nytte av en intern strid. Etter at Bleddyn ap Cynfyn ble drept i Deheubarth i 1075 overtok hans fetter Trahaearn ap Caradog tronen, men ble øyeblikkelig utfordret av Gruffydd ap Cynan som hadde vært i eksil på Irland. Gruffydd klarte for en kort periode å overta kontrollen over Gwynedd, men ble igjen tvunget til å flykte tilbake til Irland. Trahaearn styrte så inntil 1081 da Gruffydd igjen forsøkte å invadere landet. Trahaearn ble beseiret og drept i slaget ved Mynydd Carn. Gruffydd kunne igjen styre Gwynedd, men igjen kortvarig. Han ble lurt til et møte med jarlen av Chester, tatt til fange og holdt i fangenskap i Chester i mange år. Rundt 1086 hadde normanneren Robert av Rhuddlan tatt kontroll over det meste av Gwynedd, men til slutt greide Gruffydd ap Cynan å flykte og hjalp til å lede et walisisk opprør mot normannerne i 1094 hvor de vant tilbake mange av de okkuperte territoriene.
Likevel ble Gruffydd ap Cynan igjen tvunget til å flykte til Irland i 1098 da jarlen av Chester og jarlen av Shrewsbury invaderte Gwynedd og tok makten over Anglesey. Uventet hadde den norske kongen Magnus Berrføtt kommet med en større flåte til Irskesjøen for å hevde norsk kontroll over norrøne områder, som Orknøyene, Hebridene, de skotske øyene lengst øst og Man. Kong Magnus inngikk dessuten allianser med småkonger på Irland og fikk en avtale med skottekongen. Magnus Berrføtts flåte angrep normannerne i nærheten av den østlige enden av Menai Straits. I slaget ble jarlen av Shrewsbury drept og nordmennene seiret. Normannerne flyktet fra Anglesey. I henhold til Snorre Sturlason ble Anglesey lagt inn under den norske tronen, men mer sannsynligvis involverte nordmennene seg mot normannerne på walisisk side for å danne en allianse. Gruffydd var i stand til med norsk hjelp å komme tilbake og inngikk en fredsavtale med jarlen av Chester. Kort senere ble norskekongen drept på Irland og da måtte Gruffydd støtte seg på egne krefter.
Gruffydd styrte som konge inntil han døde i 1137, og selv om han var blitt for gammel til å lede Gwynedds hær rundt 1120 var hans sønner Cadwallon, Owain Gwynedd og Cadwaladr ap Gruffydd i stand til å utvide Gwynedds grenser østover både på bekostning av normannerne og Powys. I 1136 hadde de beseiret normannerne i slaget ved Crug Mawr i nærheten av Cardigan. Ceredigion, tradisjonelt en del av Deheubarth, ble innlemmet i Gwynedd.
Ved Gruffydds død overtok hans sønn Owain Gwynedd tronen og fortsatte å bygge ut kongedømmets makt og utvide dets grenser. Selv om både Deheubarth og Powys ble ledet av meget handlekraftige herskere på denne tiden, ble Gwynedd den dominerende makten i Wales og Owain var den udiskutable leder i en sammenslutning av alle herskerne i Wales som motsatte seg Henrik II av Englands invasjon i 1165. Invasjonen ble mislykket, og Owains posisjon ble ikke utfordret for resten av hans regime. Da Owain døde i 1170 brøt det ut strid mellom hans sønner. Hans utpekte arving, Hywel ab Owain Gwynedd, ble drept i et slag det samme året, og kongedømmet ble delt mellom tre av Owains øvrige sønner. For en tid mistet Gwynedd sin posisjon som den mest betydningsfulle av kongedømmene i Wales til Deheubarth under Rhys ap Gruffydd.
I løpet av 1188 begynte en av Owain Gwynedds sønnesønner, Llywelyn ap Iorwerth, å utfordre sine onkler og i løpet av slutten av 1100-tallet hadde han greid å få kontroll over Gwynedd. Llywelyn, som senere ble kjent som Llywelyn den store, fortsatte inntil han ble herskeren over det meste av hele Wales. Da han døde i 1240 ble kongedømmet overført til hans sønn Dafydd ap Llywelyn som døde uten en arving i 1246, og kongedømmet ble igjen delt mellom sønnene til en annen sønn av Llywelyn den store, Gruffydd ap Llywelyn Fawr. En av disse, Llywelyn ap Gruffydd, klarte til slutt å beseire sine brødre og ble konge over Gwynedd og senere også over andre deler av Wales.
Administrasjon
Omfanget av kongedømmet varierte med styrken til den regjerende kongen. Gwynedd var tradisjonelt delt inn i «Gwynedd Uwch Conwy», «Gwynedd Is Conwy» (med elven Conwy som delelinje mellom de to) og «Môn». Kongedømmet var administrert under walisisk skikk via 13 Cantrefi som hver hadde, i teorien, et hundre bosetninger eller Trefi.
Ynys Môn
Aberffraw
Cemais
RhosyrGwynedd-Uwch-Conwy
Arfon
Eifionydd
Archlechwedd
Llyn
Ardudwy
MeirionnyddPerfeddwlad (også kjent som Gwynedd-Is-Conwy)
Rhôs
Rhufoniog
Dyffryn Clwyd
Tegeingl
== Slutt på uavhengigheten ==
Da Llywelyn ap Gruffydd døde i 1282 og hans bror Dafydd ap Gruffydd ble henrettet det påfølgende året, hadde åtte århundrer med uavhengig styre ved Huset Gwynedd kommet til sin slutt. Kongedømmet, som hadde vært ett av de siste til å holde ut mot total engelsk dominans over Wales, ble innlemmet i England. Med traktaten av Rhuddlan i 1284 ble kongedømmet oppløst og reorganisert i henhold til den engelsk county-modellen som dannet de tradisjonelle countyene Anglesey, Carnarvonshire, Merionethshire, Denbighshire og Flintshire. Denne administrasjonmodellen skulle vare fram til reorganiseringen i 1974.
Det var flere opprør i Gwynedd etter 1284 med varierende grad av suksess. De fleste ble ledet av ulike medlemmer av det gamle kongehuset. Nevnes kan opprørene til prins Madoc i 1294, Owain Lawgoch (en grandnevø av Llywelyn ap Gruffydd) mellom 1372–1378 og Owain Glyndŵr i 1400. På grunn av dette var det gamle kongelige huset rensket ut og enhver overlevende slektning gikk i dekning.
Wynn-familien av Gwydir beviste sin nedstamming fra den kongelige familie, noen sier det ble gjort ved å manipulere gamle stamtavler for konsolidere deres krav, på 1500-tallet. Sir John Wynn, 1. baronett og hans etterkommere ble anerkjent over nordlige Wales som de jure (latin = basert på lov) prinser av Gwynedd inntil den mannlige slektslinjen døde ut, antagelig en gang på slutten av 1700-tallet. Et annet krav kunne komme fra enhver overlevende mannlig etterkommer av Dafydd Gochs påståtte illegitime sønn, Dafydd ap Gruffudd.
== Konger av Gwynedd ==
Cunedda (ca. 450 – ca. 460)
Einion (ca. 470 – ca. 480)
Cadwallon Lawhir (Langhånd) (ca. 500 – ca. 534)
Maelgwn Hir ap Cadwallon (den høye) (ca. 520 – ca. 549)
Rhun Hir (ca. 549-ca. 580)
Beli (580 – ca. 599)
Iago ap Beli (ca. 599 – ca. 613)
Cadfan (ca. 613 – ca. 620)
Edwin av Northumbria erobret Gwynedd mellom 620 og 627
Cadwallon ap Cadfan (ca. 620 – 634)
Cadfael (634 – ca. 655)
Cadwaladr (ca. 655 – ca. 682)
Idwal (ca. 682 – ca. 720)
Rhodri Molwynog (ca. 720 – ca. 754)
Caradog (ca. 754 – ca. 798)
Cynan (ca. 798 – 816)
Hywel (814 – 825)
Merfyn Frych (the Freckled) (825 – 844)
Rhodri den store (844 – 878)
Anarawd ap Rhodri (878-916)
Idwal ap Anarawd (den skallede) (916-942)
Hywel av Cadell (den gode) (942-950)
Iago ab Idwal (950-979)
Ieuaf ab Idwal (950-969)
Hywel ap Ieuaf (974-985)
Cadwallon ap Ieuaf (985-986)
Maredudd ap Owain (986-999)
Cynan ap Hywel (999-1005)
Llywelyn ap Seisyll (1005–1023)
Iago ap Idwal ap Meurig (1023–1039)
Gruffydd ap Llywelyn (1039–1063)
Bleddyn ap Cynfyn (1063–1075)
Rhiwallon ap Cynfyn (1063–1070)
Trahern ap Caradog (1075–1081)
Gruffydd ap Cynan (1081–1137)
Owain Gwynedd ap Gruffydd (1137–1170)
Maelgwn ab Owain (1170–1173)
Dafydd ab Owain (1170–1195)
Rhodri ab Owain (1170–1190)
LLywelyn ap Iorwerth (den store) (1195–1240)
Dafydd II ap Llywelyn (1240–1246)
Llywelyn ap Gruffydd (den siste) (1246–1282)
Owain Goch ap Gruffydd (1246–1255)
Dafydd III ap Gryffud (1282–1283)
== Se også ==
Gwynedd
Liste over walisiske regenter
== Referanser == | Gwynedd var i middelalderen et kongedømme i Wales, i samme område som det moderne grevskapet Gwynedd. Det omfattet et område i den nordvestlige delen av landet, omkring Snowdonia, mellom elvene Dyfi og Dee, inkludert øya Anglesey. | 10,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_von_Staupitz | 2023-02-04 | Johann von Staupitz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Augustinereremitter', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1524', 'Kategori:Fødsler i 1465', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Mittelsachsen', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske medlemmer av katolske ordener'] | Johann von Staupitz (født ca. 1468 i Motterwitz bei Leisning i Tyskland, død 28. desember 1529 i Stift Sankt Peter i Salzburg) var en teolog som er best kjent for å ha vært fremmer og skriftefar for den unge Martin Luther.
| Johann von Staupitz (født ca. 1468 i Motterwitz bei Leisning i Tyskland, død 28. desember 1529 i Stift Sankt Peter i Salzburg) var en teolog som er best kjent for å ha vært fremmer og skriftefar for den unge Martin Luther.
== Liv og virke ==
Staupitz var av saksisk adelsslekt. I 1490 inntrådte han i tiggermunkordenen augustinereremittene i München, og ble i 1497 prior for deres kloster i Tübingen. I 1500 ble han doktor i biblia (bibelteologi) i München. Da kurfyrst Fredrik den vise opprettet universitetet i Wittenberg i 1502, rekrutterte han Staupitz for å hjelpe med å bygge det opp etter mønster fra universitetet i Tübingen. Mellom 1502 og 1512 var Staupitz professor i bibelteologi og det teologiske fakultetets første dekanus, og i 1512 lot han Luther overta lærestolen i bibelteologi.
Siden 1503 hadde Staupitz vært generalvikar for augustinereremittenes observantkongregasjon (OESA), et verv han beholdt til 1520. I Nürnberg (25. mai 1503) sørget han for at kongregasjonen fikk nye konstitusjoner), og sørget for at den ble uavhengig av augustinereremittenes ordensgeneral ved å få den tilsluttet til den lombardiske observantkongregasjon (Vercelli-unionen 20. april 1505). Men paven annullerte dette året etter (22. mars 1506).
Staupitz forsøkte da en tid å få i stand en union mellom den tyske observantkongregasjon og den saksiske OESA-provinsen, men lot dette falle da motstanden viste seg å bli for stor. Martin Luthers reise til Roma gjaldt dette ordensinterne anliggende.
I hvilken grad han hjalp Luther på vei mot hans forståelse av syndsforlatelsens nåde ved tro uten gjerninger er det delte meninger om. Luther selv sier at Staupitz var den som reddet ham og som hadde gjort ham større tjeneste enn noe annet menneskke «Om det ikke hadde vært for dr Staupitz hadde jag ramlet ned i helvete.»Selv om Staupitz var Luthers sjelesørger i Wittenberg, og hadde støttet ham da han ble kalt til å svare for seg for de romerske kirkelige myndigheter (for eksempel i forbindelse med avhøret hos kardinal Cajetan i Augsburg i 1518), hadde han knapt forstått rekkevidden av Luthers lære eller fremmet den i vesentlig grad. De mistanker om oppstod om at han selv var blitt "heretiker", var sikkert uten hold.
Fra høsten 1512 var Staupitz for det meste sør i riket (München, Nürnberg, Salzburg) og arbeidet sjeleørgerisk i patrisierkretser og i nonneklostre. I 1520 ble han dompredikant i Salzburg. I 1522 tilsluttet han seg med pavelig tillatelse benediktinerordenen (OSB) og ble abbed i St. Peter-klosteret i Salzburg.
Som abbed distanserte han seg fullstendig fra den lutherske bevegelse. Staupitz' egen teologi var ikke luthersk; den var katolsk hva gjaldt ikke minst datidens nøkkelsspørsmål som viljens frihet, meritter ved gode gjerninger, og rettferdiggjørelsen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
W. Eckermann: Neue Dokumente zur Auseinandersetzung zwischen Johann von Staupitz und der sächsischen Reformkongregation. In: Analecta Augustiniana 40 (1977), S. 279–296.
W. Günter: Johann von Staupitz (ca. 1468–1524). In: Iserloh, E. (Hrsg.): Katholische Theologen der Reformationszeit, Bd. 5, Münster 1988, S. 11–31.
B. Hamm: Johannes von Staupitz. In: Religion in Geschichte und Gegenwart. 4., völlig neu bearb. Aufl. 2001, S. 538f. ISBN 3-16-146944-5.
R. Markwald: A Mystic's Passion: The Spirituality of Johannes von S. in his Lenten Sermons: translation and commentary. New York 1990.
R. Wetzel: Staupitz und Luther. In: Press, V. (Hrsg.): Martin Luther: Probleme seiner Zeit. Stuttgart 1987.
M. Wriedt: Gnade und Erwählung: eine Untersuchung zu Johann von Staupitz und Martin Luther. Mainz 1991.
A. Zumkeller: Johann von Staupitz und die klösterliche Reformbewegung. In: Analecta Augustiniana, 52 (1989).
A. Zumkeller: Johannes von Staupitz und seine christliche Heilslehre. Würzburg 1994.
A. Jeremias: Johannes von Staupitz, Luthers Vater und Schüler. Leipzig 1926.
H. Fausel: Dr. Martin Luther: sein Leben und Werk. Neuhausen 1996.
Stefan Oehmig (Hrsg.): 700 Jahre Wittenberg. Köln 1995. ISBN 3-7400-0957-8.
Walter Friedensburg: Die Geschichte der Universität Wittenberg. 1917.
(de) Johann Friedrich von Schulte: «Staupitz, Johann von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 35, Duncker & Humblot, Leipzig 1893, s. 529–533.
(de) Klaus Kienzler: «Johann von Staupitz» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 10, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-062-X, sp. 1250–1253. | Johann von Staupitz (født ca. 1468 i Motterwitz bei Leisning i Tyskland, død 28. | 10,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cadwallon_ap_Cadfan_av_Gwynedd | 2023-02-04 | Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 634', 'Kategori:Fødsler på 500-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mytiske konger av britene', 'Kategori:Walisiske konger'] | Cadwallon ap Cadfan (født ca. 591, død 634) var konge av Gwynedd. Han var sønn av Cadfan ap Iago.
Cadwallon ble konge ved sin fars død, ca. 625. Gwynedd hadde allerede en tid vært under press fra Edwin av Northumbria, og det var antagelig kort tid etter at Cadwallon hadde kommet til makten at han startet en større offensiv. Northumbrierne invaderte Anglesey. Cadwallon led nederlag og måtte flykte til Priestholm, en liten øy øst for Anglesey. Han ble der beleiret av Edwin, men klarte å flykte først til Irland og så videre til Bretagne.
Omkring år 630 førte Cadwallon en hær inn i Dumnonia, hvor han møtte mercierne, som beleiret Exeter. Han inngikk en allianse med deres konge, Penda, og beseglet denne ved å gifte seg med Pendas søster. Cadwallon lyktes i å gjenerobre Gwynedd, og de to kongene gikk sammen mot Northumbria. Krigen som fulgte endte i Edwins død i slaget ved Hatfield Chase i 633. Hans sønn Osfrith falt også i slaget, og sønnen Eadfrith ble tatt til fange og senere henrettet. Dette førte til at kongedømmet Northumbria ble delt i to, Deira og Bernicia.
Cadwallon utnyttet situasjonen ved å fortsette med plyndringstokt inn i Northumbria, men nå uten Pendas hjelp. Han erobret York, og Osric av Deira falt da han forsøkte å beleire byen. Cadwallons styrker brøt ut og kom seg i sikkerhet. Kong Eanfrith av Bernicia ble også drept av Cadwallon, etter mislykkede fredssamtaler.
I 634 møtte Cadwallons hær, som var utslitt og dårlig utstyrt etter tapet av York, Oswald av Bernicia. I slaget ved Heavenfield flyktet Cadwallons styrker, og han ble selv drept. | Cadwallon ap Cadfan (født ca. 591, død 634) var konge av Gwynedd. Han var sønn av Cadfan ap Iago.
Cadwallon ble konge ved sin fars død, ca. 625. Gwynedd hadde allerede en tid vært under press fra Edwin av Northumbria, og det var antagelig kort tid etter at Cadwallon hadde kommet til makten at han startet en større offensiv. Northumbrierne invaderte Anglesey. Cadwallon led nederlag og måtte flykte til Priestholm, en liten øy øst for Anglesey. Han ble der beleiret av Edwin, men klarte å flykte først til Irland og så videre til Bretagne.
Omkring år 630 førte Cadwallon en hær inn i Dumnonia, hvor han møtte mercierne, som beleiret Exeter. Han inngikk en allianse med deres konge, Penda, og beseglet denne ved å gifte seg med Pendas søster. Cadwallon lyktes i å gjenerobre Gwynedd, og de to kongene gikk sammen mot Northumbria. Krigen som fulgte endte i Edwins død i slaget ved Hatfield Chase i 633. Hans sønn Osfrith falt også i slaget, og sønnen Eadfrith ble tatt til fange og senere henrettet. Dette førte til at kongedømmet Northumbria ble delt i to, Deira og Bernicia.
Cadwallon utnyttet situasjonen ved å fortsette med plyndringstokt inn i Northumbria, men nå uten Pendas hjelp. Han erobret York, og Osric av Deira falt da han forsøkte å beleire byen. Cadwallons styrker brøt ut og kom seg i sikkerhet. Kong Eanfrith av Bernicia ble også drept av Cadwallon, etter mislykkede fredssamtaler.
I 634 møtte Cadwallons hær, som var utslitt og dårlig utstyrt etter tapet av York, Oswald av Bernicia. I slaget ved Heavenfield flyktet Cadwallons styrker, og han ble selv drept. | Cadwallon ap Cadfan (født ca. 591, død 634) var konge av Gwynedd. | 10,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Heavenfield | 2023-02-04 | Slaget ved Heavenfield | ['Kategori:634 i Europa', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 634', 'Kategori:Slag i Storbritannia', 'Kategori:Slag i angelsaksisk tid', "Kategori:Wales' historie"] | Slaget ved Heavenfield ble utkjempet i 634 mellom en northumbrisk hær under Oswald av Bernicia og en walisisk hær under Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd. Slaget endte i en avgjørende seier for Oswald.
Etter slaget ved Hatfield Chase i 633, da Cadwallon hadde slått northumbrierne, hadde kongedømmet Northumbria raknet. De to underkongedømmene, Bernicia og Deira, ble delt etter at Edwin av Northumbria og en av hans sønner døde i slaget, mens den andre sønnen ble tatt til fange og senere henrettet. Cadwallon fortsatte med plyndringstokter i Northumbria og erobret blant annet York. Kong Oscric av Deira ble drept ved York, mens Eanfrith av Bernicia ble drept etter mislykkede fredssamtaler.
Eanfriths bror Oswald vendte tilbake fra eksil i Dalriada og marsjerte mot Cadwallon. Med seg hadde han en skotsk styrke. Hærene møttes ved Hexham, i nærheten av Hadrians mur. Legenden forteller at Eanfrith før slaget reiste et kors og ba sammen med sine styrker, og slagmarken fikk av den grunn navnet Heavenfield («Himmelengen»).
Waliserne hadde antagelig et større antall soldater, men de var slitne og ved dårlig mot etter å ha måttet flykte fra York, og hadde dårlig utstyr. De ble raskt drevet på flukt og ble forfulgt flere kilometer av northumbrierne. Cadwallon selv ble drept.
Etter slaget gjenforente Oswald Deira og Bernicia og ble konge over hele Northumbria. | Slaget ved Heavenfield ble utkjempet i 634 mellom en northumbrisk hær under Oswald av Bernicia og en walisisk hær under Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd. Slaget endte i en avgjørende seier for Oswald.
Etter slaget ved Hatfield Chase i 633, da Cadwallon hadde slått northumbrierne, hadde kongedømmet Northumbria raknet. De to underkongedømmene, Bernicia og Deira, ble delt etter at Edwin av Northumbria og en av hans sønner døde i slaget, mens den andre sønnen ble tatt til fange og senere henrettet. Cadwallon fortsatte med plyndringstokter i Northumbria og erobret blant annet York. Kong Oscric av Deira ble drept ved York, mens Eanfrith av Bernicia ble drept etter mislykkede fredssamtaler.
Eanfriths bror Oswald vendte tilbake fra eksil i Dalriada og marsjerte mot Cadwallon. Med seg hadde han en skotsk styrke. Hærene møttes ved Hexham, i nærheten av Hadrians mur. Legenden forteller at Eanfrith før slaget reiste et kors og ba sammen med sine styrker, og slagmarken fikk av den grunn navnet Heavenfield («Himmelengen»).
Waliserne hadde antagelig et større antall soldater, men de var slitne og ved dårlig mot etter å ha måttet flykte fra York, og hadde dårlig utstyr. De ble raskt drevet på flukt og ble forfulgt flere kilometer av northumbrierne. Cadwallon selv ble drept.
Etter slaget gjenforente Oswald Deira og Bernicia og ble konge over hele Northumbria. | Slaget ved Heavenfield ble utkjempet i 634 mellom en northumbrisk hær under Oswald av Bernicia og en walisisk hær under Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd. Slaget endte i en avgjørende seier for Oswald. | 10,485 |
null | 2023-02-04 | Mariakirken i Bergen | null | null | null | | byline = | 10,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Northumbria | 2023-02-04 | Northumbria | ['Kategori:Angelsaksiske riker', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Englands geografi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Northumbria (angelsaksisk: Norþhymbra rīce, «kongeriket til northumbererne») var i middelalderen et av de angelsaksiske kongedømmene i dagens England i tiden 653–954. Navnet kommer av at området lå nord for elven Humber, opp til Firth of Forth. Navnet reflekterer altså rikets sørlige grense. Det utgjorde i middelalderen det området som i dag er nordlige England og sørøstlige Skottland. Det var et av kongedømmene i heptarkiet, de syv kongedømmene som på 900-tallet slo seg sammen og dannet det som ble England.
Northumbria ble dannet i av Æthelfrith (død ca. 616) i angelsaksisk tid. Ved begynnelsen av 600-tallet ble de to kongerikene Bernicia og Deira forent. På høyden av sin tid strakte Northumbria seg minst rett sør for Humber og til elven Mersey og til bukten Firth of Forth (løselig Sheffield til Runcorn til Edinburgh), og det er en del antydninger at det kan ha vært større (se kart).
Det senere (og mindre) jarldømmet ble opprettet da den sørlige delen av Northumbria (uten Deira) gikk tapt til Danelagen. Den nordlige delen (uten Bernicia) fikk først sin status som kongerike, men da det ble underlagt det danske kongeriket, ble dets makt begrenset til et jarldømme og beholdt denne statusen da England ble forent ved at Wessex ledet gjenerobringen av Danelagen. Jarldømmet hadde elven Tees som grense i sør og elven Tweed som grense i nord (grovt sett tilsvarende til dagens område Nordøst-England).
Mye av dette landområdet var stridsemne mellom England og Skottland, men jarldømmet Northumbria ble til sist anerkjent som en del av England ved den anglo-skotske avtalen i York i 1237. Ved den nordlige grensen ble byen Berwick-upon-Tweed, som er nord for Tweed, men har endret nasjonalt eierskap gjentatte ganger, og ble definert som underlagt lovene i England ved Wales og Berwick-loven av 1746. Landet som en gang var en del av Northumbria ved dens høydepunkt er i dag delt mellom moderne administrative grenser:
Nordøst-England
Yorkshire og Humber
Nordvest-England (omfatter også tidligere Cumbria)
Scottish Borders, West Lothian, Edinburgh, Midlothian og East LothianI dag brukes navnet om den engelske regionen som formelt heter Nordøst-England, eksempelvis om Northumbria Police og Northumbria University. Det britiske turistbyrået (VisitBritain) har tatt i bruk det gamle navnet i sitt informasjonsmateriell.
| Northumbria (angelsaksisk: Norþhymbra rīce, «kongeriket til northumbererne») var i middelalderen et av de angelsaksiske kongedømmene i dagens England i tiden 653–954. Navnet kommer av at området lå nord for elven Humber, opp til Firth of Forth. Navnet reflekterer altså rikets sørlige grense. Det utgjorde i middelalderen det området som i dag er nordlige England og sørøstlige Skottland. Det var et av kongedømmene i heptarkiet, de syv kongedømmene som på 900-tallet slo seg sammen og dannet det som ble England.
Northumbria ble dannet i av Æthelfrith (død ca. 616) i angelsaksisk tid. Ved begynnelsen av 600-tallet ble de to kongerikene Bernicia og Deira forent. På høyden av sin tid strakte Northumbria seg minst rett sør for Humber og til elven Mersey og til bukten Firth of Forth (løselig Sheffield til Runcorn til Edinburgh), og det er en del antydninger at det kan ha vært større (se kart).
Det senere (og mindre) jarldømmet ble opprettet da den sørlige delen av Northumbria (uten Deira) gikk tapt til Danelagen. Den nordlige delen (uten Bernicia) fikk først sin status som kongerike, men da det ble underlagt det danske kongeriket, ble dets makt begrenset til et jarldømme og beholdt denne statusen da England ble forent ved at Wessex ledet gjenerobringen av Danelagen. Jarldømmet hadde elven Tees som grense i sør og elven Tweed som grense i nord (grovt sett tilsvarende til dagens område Nordøst-England).
Mye av dette landområdet var stridsemne mellom England og Skottland, men jarldømmet Northumbria ble til sist anerkjent som en del av England ved den anglo-skotske avtalen i York i 1237. Ved den nordlige grensen ble byen Berwick-upon-Tweed, som er nord for Tweed, men har endret nasjonalt eierskap gjentatte ganger, og ble definert som underlagt lovene i England ved Wales og Berwick-loven av 1746. Landet som en gang var en del av Northumbria ved dens høydepunkt er i dag delt mellom moderne administrative grenser:
Nordøst-England
Yorkshire og Humber
Nordvest-England (omfatter også tidligere Cumbria)
Scottish Borders, West Lothian, Edinburgh, Midlothian og East LothianI dag brukes navnet om den engelske regionen som formelt heter Nordøst-England, eksempelvis om Northumbria Police og Northumbria University. Det britiske turistbyrået (VisitBritain) har tatt i bruk det gamle navnet i sitt informasjonsmateriell.
== Historie ==
Kongedømmet Northumbria ble grunnlagt i 604, da de angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia ble slått sammen. De to gamle rikene fortsatte å være en form for underkongedømmer, og i perioder i det 7. århundre var de selvstendige.
Riket var blant de første i England som tok imot kristendommen. Kongene Edwin og Oswald betydde spesielt mye i denne sammenheng; begge spredde kristendommen i eget og andre riker, og begge endte sine dager som martyrer. Blant viktige kristne sentra i riket er York (erkebispedømme), Lindisfarne (kloster) og Whitby (kloster, og vertskapssted for synoden i Whitby der den keltiske og den romerske kristne tradisjon ble forent).
=== Nedgangstid ===
Northumbria tapte kontrollen av Mercia på slutten av 650-tallet etter et vellykket opprør under Pandas sønn Wulfhere, men beholdt sin dominerende posisjon fram til det gikk på et katastrofalt nederlag for pikterne i slaget ved Dunnichen i 685; Northumbrias konge Ecgfrith ble drept og landets makt i nord var alvorlig svekket. Det fredfylte styre til Aldfrith, Ecgfriths halvbror og etterfølger, gjorde noe for å begrense skaden, men det er fra dette tidspunktet at Northumbrias makt begynte å svekker, skjønt kulturelt var det en blomstringstid, Politisk ble kronisk ustabilitet etter Aldfriths død i 704. Beda, som virket på denne tiden, uttalte at han «dyktig gjenopprettet den knuste skjebnen til kongeriket, skjønt med mindre grenser.»
I 867 ble Northumbria det nordlige kongeriket i Danelagen etter at det ble erobret av brødrene Halvdan Ragnarsson og Ivar Beinlause som satte inn en angelsakser, Ecgberht som klientkonge. Til tross for plyndring av området, førte nordboernes besittelse av riket til en lukrativ handel, særlig for hovedstaden York. I løpet av 900-tallet begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene England og Skottland. Kontrollen av Northumbria gikk mellom angelsaksere, norrøne, og norrøn-gæliske konger eller krigsherrer inntil det til sist ble absorbert av Edred av England etter at Eirik Blodøks, den siste uavhengige herskeren i Northumbria døde.
Etter at de engelske gjenvant området til det tidligere kongeriket, førte skotske invasjoner til Northumbria ble redusert til jarldømme som strakte seg fra Humber til Tweed, og der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland. Northumbria ble et fast stridsemne mellom de to kongerikene Skottland og England. Landet nord for Tweed ble til sist gitt til Skottland i 1018 som et resultat av slaget ved Carham. Yorkshire og Northumberland ble første gang nevnt som adskilte enheter i Den angelsaksiske krønike i 1065.
=== Normannerne ===
I 1066 ble normanneren Vilhelm Erobreren konge av England. Han så raskt at det var viktig å kontrollere Northumbria, som hadde en strategisk plassering overfor både Skottland og Wales. Han ga privilegier og makt til både biskopen av Durham og jarlen av Northumbria, og lot dem beholde et visst selvstyre; slik søkte han å sikre seg deres lojalitet. Det brøt allikevel ut anti-normanniske opprør. Vilhelm prøvde å innsette en av sine egne menn, Robert Comine, som ny jarl. Men før han kunne ta over møtte Comine, med en styrke på 700 mann, en overlegen styrke i Durham. Comine og hele hans styrke ble massakrert. Vilhelm kunne ikke la dette gå ustraffet hen, og ledet sin hær på et blodig tokt inn i Northumbria. Biskop Aethelwine av Durham prøvde å flykte med northumbriske skatter, men ble tatt til fange og døde i fangenskap. Bispesetet Durham ble stående ubesatt. Under Vilhelm Rufus ble Northumbria delt. En ny biskop av Durham ble utnevnt, og han fikk jarleautoritet for regionen sør for elvene Tyne og Derwent, som fikk navnet Palatinatet Durham. Nord for elvene ble jarledømmet Northumberland opprettet.
Normannerne grunnla også byen Newcastle i 1080, for å kontrollere regionen ved å holde det strategisk viktige krysningsstedet over elven Tyne.
=== Reformasjonen ===
Under reformasjonen var regionen igjen et sentrum for opprør mot kongemakten. Både Nådens pilegrimstog og opprøret kjent som Rising of the North oppsto der i Tudortiden. En årsak til dette var at katolisismen fortsatte å stå sterkt i Northumbria etter bruddet med Pavestolen.
Senere førte dette også til sterke jakobittiske strømninger etter gjeninnføringen av kongedømmet i 1660. Regionen ble et utemt land, hvor mange fredløse og smuglere gjemte seg for kongens menn; dette var enklere enn i andre deler av England både fordi det var antikongelige strømninger i folket og fordi regionen var tynt befolket. Etter at Skottland og England inngikk personalunion under Jakob I av England og VI av Skottland endret dette seg, og Northumbria ble et fredelig område.
=== Den industrielle revolusjon ===
Northumbria spilte en sentral rolle i den industrielle revolusjon. Kullgruvene i området ga drivstoff til industrien som vokste opp i andre deler av landet, og behovet for å transportere kullet førte til utbygging av jernbanen inn i Northumbria. I tillegg ble skipsbygning og våpenindustri viktige inntektskilder.
== Flagg ==
Kongedømmet Northumbrias flagg var et banner i gull (gult) og rødt (purpurrødt) med vertikale striper. En moderne versjon av dette flagget brukes mange steder i regionen i dag.
== Språk ==
Northumbria har flere nært beslektede, men allikevel distinkte engelske dialekter. De har sitt særpreg fra arven fra angelsaksernes tidlige germanske språk. Tidlig northumbrisk regnes som en forløper for skotsk. De tre største dialektene er geordie, mackem og pitmatisk.
Gammelengelsk og norrønt var såpass like at man kunne forstå hverandre, og det blandete språket som ble talt i Danelagen spredde seg, og førte til at norrøne ord ble tatt inn i det engelske språket, noe det fortsatt er mange spor etter i moderne engelsk, spesielt i de nordøstlige dialektene. Moderne engelsk språk utviklet seg først og fremst fra det talespråket som var dominerende i London fra 1100-tallet og framover, ved at det var språket brukt for administrasjon av nasjonen.
== Se også ==
Liste over kongene av Jorvik
Liste over konger av Northumbria
Jarl av Northumbria
Jarl av Northumberland
Nordøst-England
== Referanser ==
== Litteratur ==
Adams, M. (2013): The King in the North the life and times of Oswald of Northumbria, ISBN 9781781854204
Higham, N.J., (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350–1100, ISBN 0-86299-730-5
Rollason, D., (2003): Northumbria, 500–1100: Creation and Destruction of a Kingdom, ISBN 0-521-81335-2
Woodman, D. A. (mars 2015): «Charters, Northumbria and the Unification of England in the Tenth and Eleventh Centuries» i: Northern History LII (1). OCLC 60626360. | Edwin av Northumbria, også stavet Eadwine (gammelengelsk «velstående venn») og latinisert Æduini (født ca. 584, død 12. | 10,487 |
null | 2023-02-04 | Antisemittisme | null | null | null | Antisemittisme er fordommer mot, hat mot, eller diskriminering av jøder som en etnisk eller religiøs folkegruppe.«Anti-Semitism», Merriam-Webster Dictionary«A Brief History of Anti-Semitism» (PDF). | 10,488 |
null | 2023-02-04 | Bergen lufthavn, Flesland | null | null | null | Bergen lufthavn, Flesland (IATA: BGO, ICAO: ENBR) er en lufthavn som ligger på Flesland, drøyt 20 kilometer sør for Bergen sentrum i Vestland fylke. Lufthavnen ble ferdigstilt i 1955. | 10,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maud_Angelica_Behn | 2023-02-04 | Maud Angelica Behn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 2003', 'Kategori:Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016', 'Kategori:Kongelige nordmenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Maud Angelica Behn (født 29. april 2003 på Rikshospitalet i Oslo) er det eldste barnet til prinsesse Märtha Louise av Norge og Ari Behn og det eldste barnebarnet til kong Harald V av Norge og dronning Sonja av Norge.
Hun er nummer fem i arverekken til Norges trone, etter sin mor. Hun ble nasjonal kjent for talen hun holdt i sin fars begravelse og ga senere ut sin første bok.
Høsten 2022 deltok hun i Maskorama på NRK, der hun røk ut etter noen runder og måtte avsløre at det var hun som gjemte seg bak «Dandy»-kostymet.
| Maud Angelica Behn (født 29. april 2003 på Rikshospitalet i Oslo) er det eldste barnet til prinsesse Märtha Louise av Norge og Ari Behn og det eldste barnebarnet til kong Harald V av Norge og dronning Sonja av Norge.
Hun er nummer fem i arverekken til Norges trone, etter sin mor. Hun ble nasjonal kjent for talen hun holdt i sin fars begravelse og ga senere ut sin første bok.
Høsten 2022 deltok hun i Maskorama på NRK, der hun røk ut etter noen runder og måtte avsløre at det var hun som gjemte seg bak «Dandy»-kostymet.
== Biografi ==
Hun ble døpt den 2. juli 2003 i Slottskapellet, nøyaktig 100 år etter at hennes oldefar, kong Olav V, ble født. Hun ble båret til dåpen av sin morfar, kong Harald V. De øvrige fadderne var kronprins Haakon, prinsesse Alexandra zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg, Marianne Ulrichsen, Kåre Conradi, Anja Sabrina Bjørshol og Trond Giske.
Behn bodde sitt første leveår i Lommedalen i Bærum, før familien flyttet til New York høsten 2004. Familien flyttet tilbake til Norge før hennes lillesøster Leah Isadora ble født i april 2005. Hun fikk enda en lillesøster i september 2008, Emma Tallulah.
Høsten 2009 begynte hun på Steinerskolen i Bærum.Hun fikk Tara-prisen i 2020 for sin tale i sin far Ari Behns bisettelse.I 2021 ga hun ut boken Tråder av tårer på Juritzen Forlag. Boken kapret førsteplassen på Boklista for skjønnlitteratur i Uke 42 (2021).
== Dekorasjoner ==
Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maud Angelica Behn på Internet Movie Database
(en) Maud Angelica Behn hos The Peerage
(en) Maud Angelica Behn på Instagram | Maud Angelica Behn (født 29. april 2003 på Rikshospitalet i Oslo) er det eldste barnet til prinsesse Märtha Louise av Norge og Ari Behn og det eldste barnebarnet til kong Harald V av Norge og dronning Sonja av Norge. | 10,490 |
null | 2023-02-04 | Lasse Virén | null | null | null | Lasse Virén (født 22. juli 1949) er en tidligere finsk langdistanseløper. | 10,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carolina_Kl%C3%BCft | 2023-02-04 | Carolina Klüft | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under EM i friidrett 2002', 'Kategori:Deltakere for Sverige under EM i friidrett innendørs 2005', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Sverige under VM i friidrett 2003', 'Kategori:Deltakere for Sverige under VM i friidrett 2005', 'Kategori:Deltakere for Sverige under VM i friidrett 2007', 'Kategori:Deltakere for Sverige under VM i friidrett innendørs 2003', 'Kategori:Europamestere i friidrett for Sverige', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Olympiske mestere for Sverige', 'Kategori:Personer fra Borås', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske lengdehoppere', 'Kategori:Svenske mangekjempere', 'Kategori:Svenske mestere i friidrett', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett for Sverige', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett innendørs for Sverige'] | Carolina Evelyn Klüft (født 2. februar 1983 i Borås) er en tidligere svensk friidrettsutøver som først og fremst konkurrerte i mangekamp. I årene 2002 til 2008 har hun dominert denne grenen i internasjonale mesterskap, og har vunnet både EM, VM og OL. I VM 2007 satte hun ny europarekord i sjukamp med 7032 poeng, med følgende serie; 13,15 (100 m hekk), 1,95 (høyde), 14,81 (kule), 23,38 (200 m), 6,85 (lengde), 47,98 (spyd) og 2.12,56 (800 m). I 2008 avsluttet hun sin mangekampkarriere og konsentrerte seg på lengdehopp.
Klüft har også konkurrert internasjonalt i lengdehopp, og fikk bronsemedalje i innendørs-VM i 2004. I høsten 2012 avsluttet hun sin profesjonelle idrettskarriere.
I 2002 ble hun tildelt Radiosportens Jerringpris og i 2003 Svenska Dagbladets gullmedalje.I mars 2008 bestemte Klüft seg for å gi seg med sjukamp fordi hun hadde mistet motivasjonen, og istedenfor satse på lengde og tresteg.
| Carolina Evelyn Klüft (født 2. februar 1983 i Borås) er en tidligere svensk friidrettsutøver som først og fremst konkurrerte i mangekamp. I årene 2002 til 2008 har hun dominert denne grenen i internasjonale mesterskap, og har vunnet både EM, VM og OL. I VM 2007 satte hun ny europarekord i sjukamp med 7032 poeng, med følgende serie; 13,15 (100 m hekk), 1,95 (høyde), 14,81 (kule), 23,38 (200 m), 6,85 (lengde), 47,98 (spyd) og 2.12,56 (800 m). I 2008 avsluttet hun sin mangekampkarriere og konsentrerte seg på lengdehopp.
Klüft har også konkurrert internasjonalt i lengdehopp, og fikk bronsemedalje i innendørs-VM i 2004. I høsten 2012 avsluttet hun sin profesjonelle idrettskarriere.
I 2002 ble hun tildelt Radiosportens Jerringpris og i 2003 Svenska Dagbladets gullmedalje.I mars 2008 bestemte Klüft seg for å gi seg med sjukamp fordi hun hadde mistet motivasjonen, og istedenfor satse på lengde og tresteg.
== Meritter sjukamp ==
OL-gull: Athen 2004
VM-gull: 2003, 2005, 2007
VM-gull innendørs: 2003
EM-gull: 2002, 2006
EM-gull innendørs: 2005, 2007
Gull i junior-VM: 2000, 2002
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carolina Klüft – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carolina Klüft på Internet Movie Database
(de) Carolina Klüft – Munzinger Sportsarchiv
(en) Carolina Klüft – Olympics.com
(en) Carolina Klüft – Olympic.org
(en) Carolina Klüft – Olympedia
(en) Carolina Klüft – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Carolina Klüft – Sveriges olympiske komité
(en) Carolina Klüft – World Athletics
(en) Carolina Klüft – Diamond League
(en) Carolina Klüft – Track and Field Statistics | Carolina Evelyn Klüft (født 2. februar 1983 i Borås) er en tidligere svensk friidrettsutøver som først og fremst konkurrerte i mangekamp. | 10,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Doncaster | 2023-02-04 | Doncaster | ['Kategori:1°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i South Yorkshire', 'Kategori:Sider med kart'] | Doncaster er en stor markedsby i South Yorkshire, England. Sammen med de omliggende forsteder og bosetninger, utgjør byen en del av det administrative distriktet Doncaster. Doncaster ligger omtrent 30 km fra Sheffield, som begge blir betjent av en internasjonal flyplass, Robin Hood flyplass Doncaster Sheffield i Finningley. Storbydistriktet hadde ved midten av 2014 en befolkning på 304 185 innbyggere. Byen alene har en befolkning på 109 805 innbyggere i henhold til folketelling i 2011.
| Doncaster er en stor markedsby i South Yorkshire, England. Sammen med de omliggende forsteder og bosetninger, utgjør byen en del av det administrative distriktet Doncaster. Doncaster ligger omtrent 30 km fra Sheffield, som begge blir betjent av en internasjonal flyplass, Robin Hood flyplass Doncaster Sheffield i Finningley. Storbydistriktet hadde ved midten av 2014 en befolkning på 304 185 innbyggere. Byen alene har en befolkning på 109 805 innbyggere i henhold til folketelling i 2011.
== Historie ==
Den første kjente bebyggelse på stedet var at romersk festning, castrum, bygget på 100-tallet ved et overgangssted ved elven Don. Festningen fikk navnet Danum, og det nåværende stedet er sammensatt av forvanskninger av Danum og castrum. I angelsaksisk tid var Doncaster antagelig bosted for kongene av Northumbria.
Etter at Vilhelm Erobreren hadde tatt makten over England i 1066 ble byen, som hadde forfalt kraftig, gjenoppbygd av normannerne. De bygde også en festning ved Conisbrough.
På 1500-tallet begynte byen å tjene godt på hesteoppdrett, og dette førte videre til at man begynte å avholde hesteveddeløp. De første veddeløpene i byen skal ha vært avholdt tidlig på 1600-tallet, men det som ga Doncaster berømmelse var løpene St. Leger Stakes, som først ble avholdt i 1770-årene.
Etter den industrielle revolusjon kom jernbanen til Doncaster. Great Northern Railways lokomotiv- og vognbyggeri ble lagt dit, og på dette verkstedet ble både Mallard og Flying Scotsman bygget. Byen ligger i dag ved den østlige hovedlinjen mellom London og Skottland.
Under første og andre verdenskrig ble jernbaneindustrien omstilt til produksjon av ammunisjon. Etter 1945 ble Doncaster en av de viktigste kullgruvebyene i England, og gruvene ble langt den største arbeidsplass i området. Mange av jobbene gikk tapt ved nedtrappingen av gruveindustrien i 1980-årene, og det er i dag nesten ingen utvinning av kull rundt Doncaster.
Ettersom det som gjennom etterkrigstiden har vært hovednæring forsvant har byen forsøkt å etablere seg som et sentrum for handel og fritidsaktiviteter. Hesteveddeløpene er fortsatt svært populære, og trekker mange besøkende.
== Idrett ==
Doncaster har en av de mest framgangsrike kvinnefotballklubber i England, Doncaster Belles LFC, samt herrefotballklubben Doncaster Rovers FC.
== Vennskapsbyer ==
Doncaster har følgende vennskapsbyer:
Avion, Frankrike
Herten, Tyskland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Doncaster – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Doncaster Council | Doncaster er en stor markedsby i South Yorkshire, England. Sammen med de omliggende forsteder og bosetninger, utgjør byen en del av det administrative distriktet Doncaster. | 10,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Conisbrough | 2023-02-04 | Conisbrough | ['Kategori:1°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i South Yorkshire', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Conisbrough (ofte feilstavet Conisborough) er en by innenfor det administrative distriktet Doncaster i South Yorkshire, England. Den ligger omtrent midt mellom byene Doncaster og Rotherham og ligger ved elven Don. I henhold til folketellingen i 2011 har den en befolkning på 14 333 innbyggere.
| Conisbrough (ofte feilstavet Conisborough) er en by innenfor det administrative distriktet Doncaster i South Yorkshire, England. Den ligger omtrent midt mellom byene Doncaster og Rotherham og ligger ved elven Don. I henhold til folketellingen i 2011 har den en befolkning på 14 333 innbyggere.
== Etymologi ==
Navnet Conisbrough er avledet fra angelsaksiske Cyningesburh, først gang bevitnet ca 1000, i betydningen «kongens borg».Peter Langtoft, som skrev på 1200-tallet, hevdet at Egbert av Wessex hadde mottatt Burghe Conane. Denne henvisning har blitt identifisert med Conisbrough.
== Historie ==
Geoffrey av Monmouth skrev om byen og hevdet at den hadde blitt befestet av Ambrosius Aurelianus, en mytiske konge av britene, etter hans påståtte seier over angelsaksere, ledet av Hengist.Historikeren David Hey har beskrevet Conisbrough som det mest betydningsfulle stedet i angelsakserne og det norrøne South Yorkshire. I et testamente fra rundt 1003 ble Conisbrough gitt til Wulfric Spott, en angelsaksisk adelsmann og grunnlegger av klosteret Burton Abbey. Ved denne tiden synes det som om det var et senter for en betydelig tidligere kongelig eiendom. Godset ble kongelig igjen under Harald Godwinson, og ved den normanniske erobringen, 28 bysamfunn i hva som nå er South Yorkshire tilhørte herren av Conisbrough. Vilhelm Erobreren ga hele herredømmet til en av sine menn, William de Warenne.Conisbrough Castle er reist på en menneskeskapt oval formet inngjerding tilsvarende til de som ble benyttet som wapentake, møteplass eller tingsted, ved Gringley-on-the-Hill og East Markham, noe som antyder at stedet var et ting for Strafforth før festningen ble reist. Den første festningen var reist som en festning av typen motte-and-bailey, og ble bygget av William de Warenne i 1070. Den ble raskt erstattet med en i stein, som mot slutten av 1100-tallet ble overdratt til Hamelin de Warenne, jarl av Surrey gjennom ekteskap. På 1300-tallet døde eieren John de Warennes uten arvinger, og festningen tilfalt derfor Kronen, som ga det videre til hertugen av York. Det var i dårlig forfatning, og kunne ikke brukes som forsvarverk. Derfor unngikk det å bli ødelagt under borgerkrigen. Staten tok over ruinen i 1949, og den har blitt satt i bedre stand slik at den kan være åpen for publikum. Festningen ble omtalt av Walter Scott i hans populære roman Ivanhoe. Conisbrough Castle er i dag en av de mest populære turistattraksjonene i området.
Byen har det som regnes som hva som er den eldste bevarte bygningen i South Yorkshire, den angelsaksiske St. Peters kirke, nå tilhørende den engelske kirke, datert til 600- eller 700-tallet. Det meste av kirken slik den står nå er fra det 1100-tallet. Opprinnelig var den en del mindre, og den ble utvidet i normannisk tid. En del av glassmaleriene fra det 1400-tallet er bevart. David Hey mener den var en ministerkirke (katedralkirke) og utgjorde sentrum i et stort tidlig sogn som dekket hele eller det meste av 1000-tallets Fee av Conisbrough.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Conisbrough – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Conisbrough Castle, offisielt nettsted
Conisbrough i Open Directory Project | Conisbrough (ofte feilstavet Conisborough) er en by innenfor det administrative distriktet Doncaster i South Yorkshire, England. Den ligger omtrent midt mellom byene Doncaster og Rotherham og ligger ved elven Don. | 10,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%86lla_av_Deira | 2023-02-04 | Ælla av Deira | ['Kategori:Angelsaksiske monarker', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 588', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aella (Ælla, Ella, Ille) (død 588) er den første kjente kongen av Deira.
Ifølge den Angelsaksiske krønike ble han konge samme år som Ceawlin av Wessex, det vil si 560, og hersket i 30 år. Samtidig står det i krøniken at han døde i 588, så kilden er ikke helt konsekvent. Florence av Worcester, som skrev i det 12. århundre, mente at han hadde tiltrådt i 559, hvilket betyr at han i 588 var i sitt 30. år som konge.
Han ble etterfulgt av sønnen Aethelric, mens en annen sønn, Edwin, ble konge over hele Northumbria, det vil si Deira og Bernicia.
Ifølge Parkermanuskriptet var han sønn av Yffe, som var sønn av Uxfrea, sønn av Wilgisl, sønn av Westerfalca, sønn av Sæfugl, sønn av Sæbald, sønn av Segegeat, sønn av Swebdæg, sønn av Sigegar, sønn av Wædæg, sønn av Odin. Denne slektshistorien er åpenbart mytisk.
En av hans sønner var Edwin av Northumbria.
| Aella (Ælla, Ella, Ille) (død 588) er den første kjente kongen av Deira.
Ifølge den Angelsaksiske krønike ble han konge samme år som Ceawlin av Wessex, det vil si 560, og hersket i 30 år. Samtidig står det i krøniken at han døde i 588, så kilden er ikke helt konsekvent. Florence av Worcester, som skrev i det 12. århundre, mente at han hadde tiltrådt i 559, hvilket betyr at han i 588 var i sitt 30. år som konge.
Han ble etterfulgt av sønnen Aethelric, mens en annen sønn, Edwin, ble konge over hele Northumbria, det vil si Deira og Bernicia.
Ifølge Parkermanuskriptet var han sønn av Yffe, som var sønn av Uxfrea, sønn av Wilgisl, sønn av Westerfalca, sønn av Sæfugl, sønn av Sæbald, sønn av Segegeat, sønn av Swebdæg, sønn av Sigegar, sønn av Wædæg, sønn av Odin. Denne slektshistorien er åpenbart mytisk.
En av hans sønner var Edwin av Northumbria.
== Referanser == | Aella (Ælla, Ella, Ille) (død 588) er den første kjente kongen av Deira. | 10,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aethelric_av_Deira | 2023-02-04 | Aethelric av Deira | ['Kategori:Angelsaksiske monarker', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 604', 'Kategori:Menn'] | Aethelric (død ca. 604) var konge av Deira ca. 589 til ca. 604. Han var sønn av Aella av Deira, og bror av Edwin av Northumbria.
Deira ble invadert av Aethelfrith av Bernicia ca. år 604. Aethelric led nederlag, og ble antagelig drept, enten i kamp eller ved henrettelse senere. Aethelfrith hersket deretter over Deira og Bernicia sammen, under navnet Northumbria.
Broren Edwin ble konge i Northumbria etter at Aethelfrith hadde falt i slaget ved Idle ca. 616. | Aethelric (død ca. 604) var konge av Deira ca. 589 til ca. 604. Han var sønn av Aella av Deira, og bror av Edwin av Northumbria.
Deira ble invadert av Aethelfrith av Bernicia ca. år 604. Aethelric led nederlag, og ble antagelig drept, enten i kamp eller ved henrettelse senere. Aethelfrith hersket deretter over Deira og Bernicia sammen, under navnet Northumbria.
Broren Edwin ble konge i Northumbria etter at Aethelfrith hadde falt i slaget ved Idle ca. 616. | Aethelric (død ca. 604) var konge av Deira ca. | 10,496 |
null | 2023-02-04 | Deira | null | null | null | Deira (fra brytonisk Deifr eller Daru; angelsaksisk: Derenrice eller Dere) var et angelsaksisk kongedømme i nordlige England i tiden 559-664.McCarthy, Mike (2014): «An Early Historic Kingdom near the Solway». | 10,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prekestolen | 2023-02-04 | Prekestolen | ['Kategori:Pekere'] | Prekestolen eller Preikestolen er navn på flere fjellformasjoner i Norge.
Oppslaget kan vise til:
Preikestolen, fjellklippe i Forsand kommune, 706 moh.
Prekestolen (Gjerdrum), høyeste punkt i Gjerdrum kommune, 410 moh. | Prekestolen eller Preikestolen er navn på flere fjellformasjoner i Norge.
Oppslaget kan vise til:
Preikestolen, fjellklippe i Forsand kommune, 706 moh.
Prekestolen (Gjerdrum), høyeste punkt i Gjerdrum kommune, 410 moh. | Prekestolen eller Preikestolen er navn på flere fjellformasjoner i Norge. | 10,498 |
null | 2023-02-04 | Paavo Nurmi | null | null | null | }} | 10,499 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.