url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Firda_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Firda videregående skole | ['Kategori:61°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Firda videregående skole', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Gloppen', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1922'] | Firda videregående skole (nynorsk: Firda vidaregåande skule) er en videregående skole på Sandane i Gloppen kommune i Nordfjord. Skolen ble stiftet i 1922 som Firda gymnas. Hovedbygget er fra 1924.
| Firda videregående skole (nynorsk: Firda vidaregåande skule) er en videregående skole på Sandane i Gloppen kommune i Nordfjord. Skolen ble stiftet i 1922 som Firda gymnas. Hovedbygget er fra 1924.
== Beliggenhet ==
Skolen ligger i like ved Sandane sentrum med Nordfjord Folkemuseum som nærmeste nabo. Gloppen folkebibliotek er samlokalisert med skolen og gir lett tilgang på aktuelt lærestoff, og skolens datarom er åpne også på kveldstid til bruk for elevene. En forholdsvis stor del av elevmassen er hybelboere, og skolen har derfor utviklet et stort tilbud av aktiviteter for elevene i fritiden.
Skolen har gode forhold for idrettsfag med tilgang til Trivselshagen (med flere håndballhaller, turnhall, svømmehall og styrketreningsrom) og Sandane stadion, et kombinert fotball- og friidrettsstadion. I tillegg nytter skolen den allsidige naturen i Gloppen kommune, fjord, skog og fjell.
== Skolens historie ==
Skolen ble startet i 1922 etter initiativ fra Gloppen kommune, Firda Mållag og ungdomslagene Firda ungdomslag og Sunnfjord ungdomslag. Den engasjerte målmannen og lærer Anders Lothe var sentral i arbeidet, og var formann i gymnasnemnden som ble etablert i 1921. Gymnasnemnden og en lokal arbeidsgruppe vedtok den 15. april 1922 at navnet på den nye skolen skulle være Firda Gymnas. Gloppen kommune kjøpte tomten fra storgården Holvik.
Skolen ble ført på departementets budsjett for 1922/23. Det var derimot en løpende kamp om plassering av landsgymnasene i landet og sterke røster bidro til at Firda ble strøket fra budsjettet. Etter mye politisk arbeid kom det løfte om rikstilskudd til skoler uten eksamensrettigheter. Klasserom og gymnastikkrom ble leid i ungdomshuset Vonheim. Skolen ble tegnet av arkitekt Per Sande. 23. august 1922 ble skolen offisielt åpnet under en tilstelling i Vonheim. Til stede var blant annet fylkesskolestyret, skoledirektøren, fylkesmannen, ordførerne i Nordfjord og Sunnfjord, styrene til de tre fylkeslagene, Anders Lothe og Elias Ryssdal (1888–1937) som ble skolens første rektor. Ryssdal hadde vært lærer ved Hornnes landsgymnas i Setesdal.
I 1924 ble skolens hovedbygg reist. Den amerikanske millionæren William Henry Singer jr. bidro med et større rentefritt lån. Bygget ble tegnet av arkitekt Per Sande og var arkitektonisk inspirert av Eidsvollsbygningen med strenge krav til symmetri i utformingen av fasade. Fra nyttår 1924 ble ett klasserom tatt i bruk. Fra februar ble et nytt rom klart. Høsten 1924 fikk hovedbygget skolekjøkken og det ble gjort plass til elever fra Gloppen mellomskole. 16. november ble bygget innviet av skoledirektør Olav Vevle. Hovedbygget er fortsatt i bruk ved skolen. I 1926 tok Firda over ansvaret for mellomskolen og endret navn til Firda Gymnas og Mellomskule.
I 1927 ble Kaare Fostervoll (f. 1891, d. 1981) ansatt som rektor. Bare 36 år gammel var han da landets yngste rektor. Han ble senere statsråd og kringkastningssjef. Under Fostervolls ledelse vokste skolen fra 62 elever i 1927 til 281 elever i 1938. Skolen etablerte en rekke elevlag. Et kristelig lag, «Concordia», avholdslaget «Stella», skoleidrettslag og sang- og musikklag. Fostervoll ble rektor ved Ålesund offentlige allmennskole og Sjur Bøyum (f. 27. oktober 1884 i Fjærland) ble ny rektor på Firda.
I 1941 fikk skolen sin første klasse av det 4-årige landsgymnaset. I mars 1942 ble tre lærere arresterte hvorav den ene, lektor Hellesnes ble sendt til Kirkenes. I november 1944 ble 5 elever arresterte av Gestapo og satt i konsentrasjonsleir på Grini til freden kom. Etter frigjøringen ble tidligere rektor Fostervoll kirke- og undervisningsminister. Kort tid etter tok staten over skolen og Firda Gymnas ble et såkalt landsgymnas, og fra 1948 også en statsrealskole. Det nye navnet ble Firda offentlige landsgymnas og statsrealskule. Rektor Bøyum ble rektor ved Voss landsgymnas, og lektor Emil Caspari Vollset (f. 6. oktober 1895 i Sunnulven) fra Ålesund allmennskole tok over styrerjobben i 1947.
Firda Gymnas fikk en periode med høy tilsøkning fra hele landet. Det ble planlagt utvidelse. I motsetning til en del andre landsgymnas ble det ikke bygget internat på Sandane, men skolen har basert seg på hybler hos kommunens befolkning. Vollset dro tilbake til Ålesund i 1951 hvor han ble rektor og Børge Rypdal (f. 10. mai 1912 i Vikebukt, også han fra Ålesund offentlige høyere allmennskole, ble ny rektor. Rypdal hadde tidligere vært lektor på Firda fra 1939-1947.
Skolen har siden fått flere bygg. Blant annet en større aula som også nyttes jevnlig til arrangementer for kommunens innbyggere. Skolens bibliotek er også folkebibliotek og ligger i kjelleren av det som i dag er administrasjonsbygningen. I 2008 ble det gjennomført en omfattende utvidelse gjennom prosjektet Trivselshagen. Også den fylkeskommunale idrettshallen, Firdahallen, skal utvides og oppgraderes. Det blir et idrettsanlegg som vil heve kvaliteten på skolens idrettstilbud ytterligere.
== Utdanningstilbud ==
Vedtatt utdanningstilbud for skoleåret 2023-2024:
== Rektorer ==
1922 – 1927 Elias Rysdal
1927 – 1938 Kaare Fostervoll
1938 - 1947 Sjur Bøyum
1947 - 1951 Emil Vollset
1951 - 1963 Børge Rypdal
1963 - 1965 Odd Kvigne
1965 - 1974 Olav Haaland
1974 - 1985 Kjell Brevik
1985 - 2005 Ragnar Eimhjellen
2005 - 2012 Kjell Arnestad
2012- Hallgeir Hansen
== Tidligere elever ved Firda videregående skole (alumni) ==
En rekke artister, idrettsutøvere og kjente personligheter har gått på skolen. Blant disse er også en del musikkband. Bandet Fabel ble etablert som To levande og ein død mens medlemmene gikk på Firda videregående skole og musikklinjen der.Se også, Liste over kjente elever ved Firda videregående skole
Forfatteren av biografien om Jakob Sande, lektor Ove Eide, er lærer og «utviklings- og fornyelsesleder» på skolen.
== Referanser ==
== Kilder ==
flere 30-årsskrift, red. (1952). «Elias Ryssdal». Firda Gymnas og Realskule. Gloppen. s. 22-23.
http://www.firda.vgs.no/cms/firda/cms.nsf/($All)/3AFA34E76A0A77D1C1257A4F00463D44?OpenDocument
== Eksterne lenker ==
Firda VGS | | type = Dagsavis | 8,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Firda_Tidend | 2023-02-04 | Firda Tidend | ['Kategori:Aviser etablert i 1924', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Kultur i Sunnfjord', 'Kategori:Næringsliv i Gloppen', 'Kategori:Partiaviser (Senterpartiet)'] | Firda Tidend er en avis som kommer ut på Sandane i Sogn og Fjordane. Avisa dekker området Gloppen og indre Jølster og kommer ut tre ganger per uke, mandag, onsdag og fredag.
| Firda Tidend er en avis som kommer ut på Sandane i Sogn og Fjordane. Avisa dekker området Gloppen og indre Jølster og kommer ut tre ganger per uke, mandag, onsdag og fredag.
== Historie ==
Avisa ble stiftet som et kamporgan for kampanjene til bondebevegelsen i 1924, som først og fremst kjempet for å bedre levevilkårene for bøndene og bygdene, og var et direkte resultat av stiftelsen av Bondepartiet i 1920. Johan Lid ble den første redaktøren for avisa, og den første utgaven kom ut den 1. juli til en svært begrenset leserkrets. Avisa ble etter hvert en seriøs konkurrent til den moderat konservative lokalavisa Nordfjord, som hadde kommet ut på Sandane siden 1896. Et aksjeselskap drev Firda Tidend den første tiden, men etter økonomiske problemer tok Anders Øvreseth over hele virksomheten i 1930. Han satt som disponent og redaktør til sin død i 1966. Reidar Mardal var konstituert bladstyrer for de to neste utgivelsene.
I 1967 ble Firda Tidend reorganisert og ble til lokalavis for Gloppen og Jølster. Senterpartiet gikk inn som hovedaksjonær i L/L Senterpartiavisa som tok over virksomheten. Det øvrige eies av enkeltpersoner og det lokale handelslaget. Tidligere redaktør Øvresets etterkommere eier i dag vel 5 prosent av aksjene.
Avisa hadde i mange år redaksjonen i samlokaler med trykkeriet Solglimt Trykkeri, i Bukta, sør for Sandane sentrum. I 1981 overtok L/L Senterpartiavisa også Solglimt Trykkeri. Senere har avisredaksjonen flyttet til nye lokaler, sentralt plassert i Sandane sentrum.
== Ansvarlig redaktør ==
Ansvarlige redaktører i Firda Tidend:
Aadne Gloppestad 2017-
Bjørn Grov 1997 - 2017
Jan Nik. Hansen 1996 – 1997
Bjørn Grov 1988 – 1996
Anders Ryssdal 1987 – 1988
Bjørn Grov 1979 – 1987
Vidar Eikrem 1977 – 1979
Ola Rolf Gloppestad 1974 – 1977
Gunnar Nygjerd 1968 – 1974
Kjetil Sandåsen 1967 – 1968
Karl Kolstad 1967 – 1967
Anders Øvreseth 1930 – 1966
Martin Loftesnes1929 – 1930
Johan Lid 1924 – 1929
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 3 100
2007: 3 070
2008: 3 056
2009: 3 064
2010: 3 046
2011: 3 062
2012: 3 048
2013: 3 027
2014: 2 977
2015: 2 921
2016: 2 906
2017: 2 853
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Firda Tidend | Firda Tidend er en avis som kommer ut på Sandane i Sogn og Fjordane. Avisa dekker området Gloppen og indre Jølster og kommer ut tre ganger per uke, mandag, onsdag og fredag. | 8,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Hillegaart | 2023-02-04 | Heinz Hillegaart | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. april', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske diplomater'] | Heinz Hillegaart (født 10. april 1911 i Hamburg, død 24. april 1975 i Stockholm) var en tysk diplomat. Han var handelsattaché ved den tyske ambassaden i Stockholm, og ble brutalt myrdet 24. april 1975 sammen med militærattachéen Andreas von Mirbach av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF ved ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975.
| Heinz Hillegaart (født 10. april 1911 i Hamburg, død 24. april 1975 i Stockholm) var en tysk diplomat. Han var handelsattaché ved den tyske ambassaden i Stockholm, og ble brutalt myrdet 24. april 1975 sammen med militærattachéen Andreas von Mirbach av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF ved ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975.
== Referanser == | Heinz Hillegaart (født 10. april 1911 i Hamburg, død 24. | 8,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Firdaposten | 2023-02-04 | Firdaposten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser eid av Amedia', 'Kategori:Aviser etablert i 1948', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Stubber 2022-12'] | Firdaposten er en lokalavis som utgis i Florø og er heleid av konsernet Amedia. Avisa dekker Kinn kommune og Bremanger kommune. Firdaposten ble etablert i 1948 som organ for Arbeiderpartiet. I 1956 økte avisa antall utgaver i uka fra to til tre, og fra 1988 fire. Avisa konkurrerte lenge med Firda Folkeblad, men ble største avis i 1971.
Firdaposten har i dag et opplag på i overkant av 5000, der en stadig større andel av abonnentene er digitale. Avisa kommer ut to ganger i uka på papir.
| Firdaposten er en lokalavis som utgis i Florø og er heleid av konsernet Amedia. Avisa dekker Kinn kommune og Bremanger kommune. Firdaposten ble etablert i 1948 som organ for Arbeiderpartiet. I 1956 økte avisa antall utgaver i uka fra to til tre, og fra 1988 fire. Avisa konkurrerte lenge med Firda Folkeblad, men ble største avis i 1971.
Firdaposten har i dag et opplag på i overkant av 5000, der en stadig større andel av abonnentene er digitale. Avisa kommer ut to ganger i uka på papir.
== Ansvarlig redaktør ==
Ansvarlige redaktører i Firdaposten:
Svend Arne Vee (2004–)
Jan Atle Stang (1996–2003)
Erik Stephansen (1991–1996)
Norulv Øvrebotten (1986–1990)
Odd Brandsøy
Simen Kr. Hangaard
Guttorm Hansen (1948–1951)
== Opplagstall ==
Opplagstall fra 2000-tallet er netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Firdaposten | Firdaposten er en lokalavis som utgis i Florø og er heleid av konsernet Amedia. Avisa dekker Kinn kommune og Bremanger kommune. | 8,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjordabladet | 2023-02-04 | Fjordabladet | ['Kategori:1873 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1873', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Venstre'] | Fjordabladet er en avis som utgis i Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. Avisen er partipolitisk uavhengig og retter seg mot lesere i Midtre Nordfjord. Fjordabladet er ikke bare den eldste av de åtte avisene i fylket, avisen er også den nest eldste i fylkets 133-årige pressehistorie. Avisen ble startet av venstremann og senere statsminister Otto Albert Blehr.
Avisen ble første gang utgitt som Fjordenes Blad i august 1873. I 1911 ble Fjordenes Blad den første i fylket til å introdusere den tredje avisdagen. I 1920 endret avisen navn til Fjordabladet. Samtidig kuttet avisen ut riksmål og nøyde seg med å publisere på nynorsk, på samme tid som mange andre aviser i fylket gjorde det samme.
Under annen verdenskrig var Fjordabladet innstilt fra 1.april 1942 til og med 16.mai 1945. Bladet er klemt mellom to andre nordfjordaviser, Fjordenes Tidende i Måløy og Fjordingen i Stryn. Denne posisjonen har medført at avisen har hatt en flat opplagsutvikling i årene etter krigen.
| Fjordabladet er en avis som utgis i Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. Avisen er partipolitisk uavhengig og retter seg mot lesere i Midtre Nordfjord. Fjordabladet er ikke bare den eldste av de åtte avisene i fylket, avisen er også den nest eldste i fylkets 133-årige pressehistorie. Avisen ble startet av venstremann og senere statsminister Otto Albert Blehr.
Avisen ble første gang utgitt som Fjordenes Blad i august 1873. I 1911 ble Fjordenes Blad den første i fylket til å introdusere den tredje avisdagen. I 1920 endret avisen navn til Fjordabladet. Samtidig kuttet avisen ut riksmål og nøyde seg med å publisere på nynorsk, på samme tid som mange andre aviser i fylket gjorde det samme.
Under annen verdenskrig var Fjordabladet innstilt fra 1.april 1942 til og med 16.mai 1945. Bladet er klemt mellom to andre nordfjordaviser, Fjordenes Tidende i Måløy og Fjordingen i Stryn. Denne posisjonen har medført at avisen har hatt en flat opplagsutvikling i årene etter krigen.
== Ansvarlig redaktør ==
Ansvarlige redaktører i Fjordabladet:
Ingebjørg Nilsen Stokkenes per 2.12.2021
Tormod Flatebø 2004-?
Anne-Mari Aalberg 1999-2003
Jan-Magne Ulstein 1995-1999
Dag Henning Reksnes 1992-1995
Elisabeth Netland 1992-1992
Arve M. Bakken 1990-1992
Terje Ulvedal 1988-1990
Arve Lote 1985-1988
Geir Brekke 1975-1985
Ole M. Ellefsen 1973-1975
Peder H. Farstad 1955-1973
Arnold Ringodd 1953-1955
Terje Ulvedal 1988-1990
Pål Myklebust 1951-1953
Dagfinn Bjørlo 1950-1951
Ragnar Ulstein 1948-1949
Laurits Heggen 1947-1948
Per Håland 1945-1947
Jens Nedrehagen 1919-1940
Jakob Ådland 1916-1919
Haakon Aasvejen 1900-1916
Rasmus Sindre 1894-1900
Krigskommissær John Myklebust 1892-1894
Lærer Mons Syltevik 1884-1892
Ingeniør Dahl 1882-1884
Sakfører Kr. Blom 1874-1882
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 2 822
2007: 2 729
2008: 2 800
2009: 2 797
2010: 2 796
2011: 2 749
2012: 2 697
2013: 2 626
2014: 2 579
2015: 2 458
2016: 2 436
2017: 2 470
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Skannet papirutgave hos Nasjonalbiblioteket | Fjordabladet er en avis som utgis i Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. Avisen er partipolitisk uavhengig og retter seg mot lesere i Midtre Nordfjord. | 8,404 |
null | 2023-02-04 | Fjordenes Tidende | null | null | null | Fjordenes Tidende er en avis som blir utgitt i Måløy i Vestland. Den kom ut første gang 5. | 8,405 |
null | 2023-02-04 | Fjordingen | null | null | null | Fjordingen er en avis som blir utgitt i Stryn i Vestland. | 8,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sogn_Avis | 2023-02-04 | Sogn Avis | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1992', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Sogndal', 'Kategori:Leikanger Nord', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Stubber 2022-12'] | Sogn Avis er en dagsavis som blir utgitt i Leikanger i Sogndal kommune i Vestland.
Avisa er et resultat av at avisene Sogningen/Sogns Avis og Sogn og Fjordane i 1992 ble fusjonert. Avisformatet er tabloid og avisa kommer ut tirsdag, torsdag og lørdag. Avisa har avdelingskontorer i Sogndal og Årdal.
Amedia Lokal AS eier 89,499 prosent av utgiverselskapet AS Sogningen/Sogns Avis, mens Firda Media AS eier 10,501 prosent.
Avisa ble i 2015 kåret til årets lokalavis.
| Sogn Avis er en dagsavis som blir utgitt i Leikanger i Sogndal kommune i Vestland.
Avisa er et resultat av at avisene Sogningen/Sogns Avis og Sogn og Fjordane i 1992 ble fusjonert. Avisformatet er tabloid og avisa kommer ut tirsdag, torsdag og lørdag. Avisa har avdelingskontorer i Sogndal og Årdal.
Amedia Lokal AS eier 89,499 prosent av utgiverselskapet AS Sogningen/Sogns Avis, mens Firda Media AS eier 10,501 prosent.
Avisa ble i 2015 kåret til årets lokalavis.
== Ansvarlig redaktør ==
Ansvarlige redaktører i Sogn Avis:
Arve Uglum (2020–)
Eli Grotle (konstituert) (2020)
Jan Inge Fardal (2005–2019)
Rune Timberlid (2004–2005)
Kai Aage Pedersen (2001–2004)
Jan Inge Fardal (2000–2001)
Gerhard Haugland (1992–2000)
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening: 2. halvår 2021 hadde Sogn Avis et nettoopplag på 9 487.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | right|200px | 8,407 |
null | 2023-02-04 | Ytre Sogn Avis | null | null | null | Ytre Sogn Avis er en avis som blir utgitt av Avisforetaket Ytre Sogn i Høyanger i Vestland. Bak selskapet står Husabø Prenteverk AS og Høyanger Næringsutvikling AS med 40 prosent hver, samt de ansatte med tilsammen 20 prosent. | 8,408 |
null | 2023-02-04 | Lufthansa | null | null | null | Lufthansa er Tysklands største flyselskap, forløperen ble opprettet i 1926, men nedlagt i 1945. Dagens Lufthansa ble opprettet i 1953. | 8,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kreasjonisme | 2023-02-04 | Kreasjonisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kreasjonisme', 'Kategori:Kristne begrep', 'Kategori:Pseudovitenskap', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kreasjonisme (av latin creatio som betyr «skapelse») er det filosofiske syn at verden og livet på jorda er blitt skapt av en guddommelig makt gjennom én eller flere særskilte skapelseshandlinger. Kreasjonisme, blant annet uttrykt gjennom «intelligent design», og lignende moderne psevdovitenskaper bygd på denne forestillingen. Kreasjonister benekter vanligvis at alle organismer kan føres tilbake til felles utviklingsmessig opphav, hvilket kan stå i motsetning til den vitenskapelige evolusjonsteorien.
En bokstavelig tro på Bibelens skapelsesmyter forekommer blant annet innen fundamentalistisk kristendom, en evangelisk kristen bevegelse som oppstod i USA på midten av 1800-tallet som reaksjon på Darwins evolusjonsteori. Den har siden blitt en viktig politisk maktfaktor i landet. Dette gjelder blant andre politikeren Sarah Palin og Mike Pence. Innen islam er den tyrkiske forfatteren Harun Yahya blant de fremste forsvarerne av kreasjonisme. I jødedommen støtter de ortodokse retningene de samme overbevisningene.
| Kreasjonisme (av latin creatio som betyr «skapelse») er det filosofiske syn at verden og livet på jorda er blitt skapt av en guddommelig makt gjennom én eller flere særskilte skapelseshandlinger. Kreasjonisme, blant annet uttrykt gjennom «intelligent design», og lignende moderne psevdovitenskaper bygd på denne forestillingen. Kreasjonister benekter vanligvis at alle organismer kan føres tilbake til felles utviklingsmessig opphav, hvilket kan stå i motsetning til den vitenskapelige evolusjonsteorien.
En bokstavelig tro på Bibelens skapelsesmyter forekommer blant annet innen fundamentalistisk kristendom, en evangelisk kristen bevegelse som oppstod i USA på midten av 1800-tallet som reaksjon på Darwins evolusjonsteori. Den har siden blitt en viktig politisk maktfaktor i landet. Dette gjelder blant andre politikeren Sarah Palin og Mike Pence. Innen islam er den tyrkiske forfatteren Harun Yahya blant de fremste forsvarerne av kreasjonisme. I jødedommen støtter de ortodokse retningene de samme overbevisningene.
== Beskrivelse ==
Tilhengere av kreasjonisme mener at troen på en skapelse gir en enklere og mer korrekt beskrivelse av hva vi observerer i naturen. De vil hevde at organismer eksisterer som forskjellige «slag», som har blitt til hver for seg, men som kan omfatte flere arter definert etter vanlig systematikk. De vil for eksempel si seg enig i at alle katter har en felles stamform, som var en katt, og at alle hunder har en felles stamform, som var en hund. Imidlertid bestrider de at katter og hunder har hatt en felles stamform. De vil si at dokumentasjon for evolusjonært slektskap, som tyder på at dyrene har felles stamform, også kan tolkes som at de er lagd av samme designer.
Innen kreasjonismen bestrides vanligvis tanken at mennesket skal ha felles forfedre med aper. Selv evolusjonslærens sentrale skikkelse Charles Darwin var forsiktig med å postulere menneskets evolusjon direkte, og blant kreasjonister knyttes menneskets skapelse særlig direkte opp mot Skapelsesberetningen i Bibelen.
Kreasjonister bestrider gjerne også mange av de alminnelige dateringsmetodene og vitenskapen om geologiske perioder. De hevder ofte at den tiden livet har eksistert ikke kan være så lang som flere millioner år. Kreasjonister som følger Bibelens skapelsesberetning kan grovt sett deles i to grupper: Gammel-jord-kreasjonister og ung-jord-kreasjonister. Forskjellen ligger i om de tolker Bibelens skapelsesberetning i 1. Mosebok kap. 1 helt bokstavelig eller ikke. Ung-jord-kreasjonister tror således at Gud har skapt universet, inkludert livet på jorda, i løpet av seks bokstavelige dager for omtrent seks tusen år siden. Denne alderen tar utgangspunkt i de bibelske ættetavlene. En av de mest kjente utregningene kan finnes i Usshers kronologi, fremholdt av biskop James Ussher på 1600-tallet, som beregner skapelsen til år 4004 f.Kr. Gammel-jord-kreasjonister vil derimot hevde at det som kalles skapelsesdagene ikke skal tas bokstavelig og at skapelsen i virkeligheten tok flere millioner år.
Kreasjonismen har sterkt fotfeste blant konservative kristne. Også innen islam og jødedommen er et kreasjonistisk syn utbredt. Mange av dagens kristne har imidlertid ikke noe problem med evolusjonsteorien. De ser for seg en verden skapt av Gud med kimen til evolusjon innebygget. Disse tolker altså Bibelens skapelsesberetning allegorisk heller enn bokstavelig. Dette er også det offisielle syn i de fleste større protestantiske kirker og i den katolske kirke. Teistisk evolusjon er oppfatningen at evolusjonen har blitt påvirket eller startet av en guddommelig inngripen, men at vitenskapens beskrivelse av tidsforløpet og evolusjonens mekanismer er riktig.
I Norge tror rundt 11 prosent av befolkningen ikke på at det i dyreriket har foregått evolusjon, og i USA tror rundt 50 prosent at verden ble skapt for noen tusen år siden.
== Historie ==
Skapelsesberetninger finnes i svært mange religioner og grupper, og troen på skapelse (kreasjon) var dominerende i antakelig alle samfunn fram til 1800-tallet. Først midt på 1800-tallet oppstod troen på gradvis endring og evolusjon blant en håndfull britiske forskere, deriblant Charles Darwin. Den britiske biskop Samuel Wilberforce ledet an i sterk, kirkelig fordømmelse av evolusjonslæren. Han er særlig kjent for sine diskusjoner med Thomas Huxley. Det tok lang tid før utviklingslæren vant allment innpass. I mellomkrigstiden vant kreasjonistiske tanker for alvor økt interesse i visse miljøer. Det ble ført ny, livlig debatt og utgitt mer avanserte forsvar for skapelseslæren.
Noen kreasjonister har vunnet en viss berømmelse. Organisasjoner har også blitt dannet, som Institute for Creation Research i USA. Samtidig har det også vært klare motsetningsforhold mellom forskjellige kreasjonisters synspunkter.
Siden 1990-årene har kreasjonistiske synspunkter ofte vært ledsaget av tanker om såkalt intelligent design. Det bunner i en økende forståelse også blant kreasjonister om at gradvis utvikling finner sted, og større problemer med å tilbakevise evolusjonslærens hovedtese om gradvis utvikling. Denne erkjennelsen har ført til nye forklaringsmodeller blant kreasjonister. Mange kreasjonister i etterkrigstiden har avfunnet seg med at arter har utviklet seg, men at de tidligste former og alle biologiske og fysiologiske grunnformer er skapt av en guddommelig kraft, altså at designet er skapt av en intelligens, og ikke blitt til av seg selv. Mer vitenskapelig orienterte kreasjonister kan i en enda mer tilpasset teori hevde at den første levende cellen oppstod på guddommelig vis – at liv ikke kan ha oppstått av ikke-liv – et standpunkt det ikke er lett å avvise vitenskapelig.I Norge er Origo et intelligent design-nettverk og tidsskrift som også binger rent kreasjonistisk stoff, med basis i kristne privatskoler og kristne biologistudenter og eldre forskere ved Universitetet i Oslo og UMB på Ås. Det arrangeres konferanser for kreasjonister, hvor blant andre professor Peder Tyvand ved Universitetet for miljø- og biovitenskap deltok i 2009.
En annen aktiv kreasjonist er professor emeritus Ingolf Kanestrøm ved Universitetet i Oslo.
=== Rettssaker i USA ===
I 1923 tilbød delstaten Oklahoma gratis lærebøker til offentlige skoler som ikke underviste i evolusjonsbiologi, mens Florida innførte en anti-evolusjonslov. Lengst gikk Tennessee, som i 1925 forbød all undervisning i evolusjon ved universiteter og offentlige skoler. ACLU (American Civil Liberties Union, en amerikansk borgerrettighetsbevegelse) anså dette som et brudd på USAs forfatningsmessige skille mellom stat og kirke. Skolelæreren John T. Scopes meldte seg frivillig til å stå frem og offentlig erklære at han hadde brutt loven nettopp ved å undervise i evolusjonslære. Dermed håpet ACLU å kunne anke saken helt til høyesterett og få den prøvd der. Den ble kjent som «Scopes-prosessen» eller «ape-prosessen», og var den første rettssaken i USA som kunne følges daglig på radio. Scopes ble idømt en bot på 100 dollars, og på grunn av finesser i lovgivningen kom saken ikke videre til høyesterett. Dermed ble loven stående uendret til 1967. Scopes-prosessen avslørte riktignok for offentligheten at kreasjonismen savnet ethvert vitenskapelig grunnlag; men samtidig ble mange lærere og lærebokforfattere skremt av det offentlige raseriet som ble rettet mot evolusjonslæren.Kreasjonistene startet opp forskningssentre. I 1957 finansierte adventistene GRI (Geoscience Research Institute). I 1966 ble det ved GRI forventet at forskerne skulle konsentrere seg om å finne beviser for at
livet oppstod i løpet av seks dager.
Jorden opplevde en global ødeleggelse (syndfloden) som beskrevet i Første Mosebok.
livet ikke er eldre enn 10.000 år.At karbondatering alene motbeviser det ovenstående, ble ved samme anledning avvist som ugyldig. På midten av 1970-årene måtte forskerne ved det kreasjonistiske ICR (Institute for Creation Research) avlegge ed på at: «Alt i universet ble skapt av Gud i løpet av de seks dagene, slik den særlige skapelsen beskrives i Første Mosebok. Skapelsesberetningen oppfattes som en nøyaktig beskrivelse av en konkret historisk begivenhet, og er dermed av grunnleggende betydning for forståelsen av ethvert forhold og fenomen i det skapte universet.» Denne eden har senere bortfalt; men i stedet er en likelydende tekst å finne i den kontrakten som skal fornyes en gang i året. Å publisere forskningsresultater som peker i andre retninger, er oppsigelsesgrunn.I 1967 gikk en annen skolelærer, Susan Epperson, til sak mot delstaten Arkansas. Hun mente at en anti-evolusjonslov fra 1929 var et brudd på hennes rett til ytringsfrihet. Denne saken gikk helt til høyesterett, der Epperson seiret i 1968. I den forbindelse ble alle anti-evolusjonslover erklært forfatningsstridige. Kreasjonistene gav imidlertid ikke opp. I stedet for å ville forby evolusjonslæren, gikk de over til å forlange lik behandling for evolusjonslære og kreasjonisme. Formuleringen «Gud skapte Jorden for 6.-8.000 år siden» ble omformulert til «en plutselig skapelse for 6.-8.000 år siden». I 1974 lyktes det for Henry Morris fra CSRC (Creation Science Research Center, kreasjonsvitenskapelig forskningssenter) å få sine hefter Vitenskap og skapelse innført ved skoler i 28 delstater. Under sin valgkamp i 1980 forlangte Ronald Reagan at offentlige skoler underviste i kreasjonisme på lik linje med evolusjonslære; og i 1981 innførte Arkansas en likebehandlingslov for å sikre undervisning i både evolusjons- og kreasjonistlære. Snart gjorde Louisiana det samme; og over tyve delstater vurderte å slå følge. Arkansas-rettssaken ble fulgt tett opp av pressen, også da en av kreasjonistenes ekspertvitner forklarte at han trodde på flygende tallerkener fordi han hadde lest om dem i Det Beste, og at han mente de var sendt av Satan.I mai 1981 ble likebehandlingsloven i Arkansas utfordret ved delstatens forbundsdomstol, og erklært ugyldig som religion i forkledning. I 1985 kom forbundsdomstolen i Louisiana til samme resultat. Kreasjonistene anket imidlertid saken til USAs høyesterett. Denne gang tok Murray Gell-Mann, nobelpristaker i fysikk, initiativ til en felleserklæring fra 72 nobelpristakere i fysikk, kjemi, medisin og fysiologi. Erklæringen ble inngitt til høyesterett 18. august 1986, og samme dag holdt nobelpristakernes talsmenn et pressemøte om saken. Erklæringens definisjon av vitenskap utelukker helt klart kreasjonisme som en form for vitenskap: «Hvis et forklarende prinsipp ifølge sin natur ikke kan testes, er det utenfor vitenskapens sfære.» Kreasjonistene kalte erklæringen for «et smart plot,» «evolusjonist-propaganda» etc, og underskriverne mottok sterkt følelsesladete brev, som dette med Gell-Mann som mottaker: «Be straks Herren Jesus om frelse. Termodynamikkens 2. lov beviser at evolusjon er umulig.» 19. juni 1987 avgjorde høyesterett saken til fordel for evolusjonistene (7 dommerstemmer mot 2 til kreasjonistene).Høyesterettsdommen fra 1987 forbyr likestilling mellom kreasjonisme og evolusjonslære i undervisningsplanene til offentlige amerikanske skoler. Imidlertid kan den enkelte lærer fritt inkludere alternative fortellinger som kreasjonisme i undervisningen sin, forutsatt at dette er klart ikke-religiøst motivert. I biologibøker i offentlige skoler i Alabama står det: «Denne læreboken omhandler evolusjon, en kontroversiell teori som av visse forskere presenteres som en vitenskapelig forklaring på livets opprinnelse.» I 1999 fjernet utdanningskommisjonen i delstaten Kansas under innflytelse av sterkt religiøse organisasjoner de aller fleste henvisningene til universets og livets utvikling fra skolebøkene. Som resultat av den manglende undervisningen fremgår det av en spørreskjema-undersøkelse (foretatt av The National Science Foundation) at 52% av alle voksne i USA tror at de første menneskene levde samtidig med dinosaurene.
== Argumenter mot evolusjonsteorien ==
Kreasjonistene fremholder at variasjoner i arter kun er observert på mikronivå, også kalt mikroevolusjon. Dette innebærer at selv om det er en rekke ulike variasjoner innen arten hund, er det fortsatt snakk om en hund. De hevder at at arvematerialet er begrenset, og at det ikke kan forekomme variasjoner som ikke allerede finnes latent i artens totale arvemateriale. Kreasjonistene hevder at evolusjon aldri er observert på makronivå hvor det finner sted overgang til nye arter. Påstanden er imidlertid gal da mange tilfeller av spesiering er observert både i natur og i laboratorier. Følgende argumenter og tankefeil brukes ofte for å undergrave den biologiske vitenskapen:
=== Manglende mellomledd ===
Det er ifølge kreasjonistene ikke funnet manglende mellomledd, det man på 1800-tallet og i seinere populærkultur på engelsk har kalt «missing link». Med bakgrunn i at evolusjon av nye arter skal ha foregått over millioner av år, bør det i fossilhistorien være utallige overgangsformer.
Kreasjonister mener at følgende karakteristika styrker deres posisjon.
Stasis. De fleste arter viser ikke retningsbestemt endring gjennom fossilhistorien. De oppstår i fossilhistorien med samme utseende som de forsvinner. Morfologiske endringer er vanligvis små og retningsløse.
Plutselig opptreden. I sitt lokale område opptrer en art samtidig og ferdig utviklet. Det er ikke gradvise endringer fra eventuelle forfedre.Fossilhistorien viser at enkelte arter over millioner av år består relativt uendret. Brakiopoder/armfotinger som Lingula anatina kan spores tilbake til kambrium for 500 millioner år siden til i dag. På samme måte kan krokodiller spores rundt 200 millioner år tilbake relativt uendret. Om fossilhistoriens evne til å vise overgangsformer skriver paleontologene Stephen Stanley og Derek Ager:
«Den kjente fossilhistorien mislykkes i å dokumentere ett eneste eksempel.»Den kambriske eksplosjon er et fenomen som viser en plutselig forekomst av et stort antall nye komplekse organismer i perioden kambrium. I tidligere bergarter er det kun funnet enklere organismer.
Kreasjonistene mener at fossilhistorien gjennom stasis og plutselig opptreden, dokumenterer skapelse fremfor gradvis evolusjon.
Funnet av såkalte «levende fossiler» som Coelacanthiformes som i mange år ble antatt å være en overgangsform, tas av kreasjonistene ytterligere til inntekt for dette synet til tross for at det beror på en grunnleggende feiltolkning eller misforståelse av evolusjonsteorien. Før arten ble oppdaget i levende live, ble fossilet antatt å være en type lungefisk, som utgjorde et manglende mellomledd med «primitive lunger, en utviklet hjerne, et fordøyelses- og sirkulasjonssystem klar til å fungere på land og som endog kunne bruke finnene til å gå med». Da fisken ble fanget i 1938, viste seg at Coelacanthene kun var fisk, uten utviklet hjerne. Den antatte lungen viste seg å være en fettpose.
=== Komplekse organer og ikke-reduserbare biokjemiske systemer ===
Kreasjonistene fremholder at komplekse organ og ikke-reduserbare biokjemiske systemer ikke kan ha utviklet seg steg for steg, men må ha oppstått samtidig i sin helhet. Kreasjonister påstår gjerne at enten må alle komponentene i et organ oppstå samtidig, eller så må hver komponent ha en funksjon isolert sett for å overleve den naturlige seleksjonsprosessen. Konseptet illustreres ofte med en musefelle som har 5 deler. Hvis en del tas vekk, er musefellen ikke i stand til å fange mus. Argumentet er problematisk da musefellen kan fylle andre oppgaver uten å fange mus. Dan kan fungere som en katapult, en slipsnål dørstopper eller annet. På samme måte som man kan gå til en femdels musefelle via en rekke andre funksjoner kan evolusjon utvikle systemer som er ureduserbart komplekse via systemer med andre funksjoner enn den endelige funksjonen. Kreasjonister mener blant annet blodkoagulasjon og øyet er eksempler på organer/systemer som ikke kan ha oppstått uten ved design. Begge Ifølge biokjemikeren Michael Behe, ”… ingen vinner av Nobelprisen kan gi en detaljert forklaring på hvordan syn, immunsystemet, blodkoagulering, eller hvilken som helst kompleks biologisk prosess kunne ha utviklet seg på darwinsk vis”
=== Blodkoagulasjon ===
Den komplekse prosessen rundt blodkoagulasjon anses å være et såkalt ikke-reduserbart biokjemisk system som ikke kan forklares ved naturlig seleksjon/mutasjoner. Ved en kuttskade som medfører blødning, vil kroppen straks søke å stoppe blødningen gjennom koagulasjonsprosessen. Det oppstår en kaskade av kjemiske prosesser som involverer ca. 20 forskjellige proteiner, noen av dem enzymer i tillegg til vitamin K. Prosessen skjer i flere trinn hvor hvert trinn bygger på det foregående, ved først å tette igjen, reparere defekten i blodåren og gjenopprette normal blodstrøm. Dette forutsetter et komplisert samspill av proteinene i en bestemt rekkefølge i løpet av relativt kort tid.
=== Øyet ===
Øyet til et menneske er et komplekst organ med et kuleformet øyeeple med brytende medier som skal fokusere lyset på netthinne med lysreseptive celler, regnbuehinne med pupillen i midten med muskler som justerer størrelsen etter lysintensiteten, linse, og en gjennomsiktig hornhinne for beskyttelse. I tillegg blir øyets signaler sendt gjennom synsnerven til en komplisert del av hjernen for prosessering slik at mennesket ser. Med bakgrunn i denne kompleksiteten anses øyet generelt å ha så mange komponenter som skal virke sammen samtidig, at det ikke kan ha oppstått gjennom mange små mutasjoner siden et uferdig øye ikke vil ha noen funksjon.
==== Paley og Darwin ====
Det har lenge vært hevdet naturlig utvalg ikke kan forklare at en så komplisert mekanisme som øyet kan utvikle seg på naturlig måte. I 1812 hevdet for eksempel den britiske kristne filosofen William Paley at øyet var «et mirakuløst design» i sin berømte analogi om at design forutsetter en bevisst designer likesom et ur må ha vært bygget av en urmaker. Charles Darwin selv skrev i Artenes opprinnelse fra 1859 at «det virker overordentlig absurd.» Han fortsatte imidlertid å forklare at det var fullt mulig:
Hvis det viser seg at det finnes tallriker gradivise overganger fra et perfekt og sammensatt øye til et uferdig og enkelt, hvor hvert stadium var til nytte for eieren, og hvis det videre er slik at øyet varierer aldri så lite, og disse variasjonene er arvelige, hva som helt sikkert er tilfelle, og hvis enhver variant eller modifikasjon av organet kunne være nyttig for et dyr i forskjellige livsomstendigheter, er det vanskelig å betvile at et perfekt og sammensatt øye kan være oppstått gjennom naturlig utvalg, selv om vi har vanskelig for å forestille oss det.
Darwin mente at det hadde funnet sted en overgang fra «en optisk nerve som simpelthen var dekket av pigment og ikke hadde andre mekanismer» til «et moderat høyt utviklingsnivå», og ga eksempler på mellomnivåer i utviklingen som forsatt finnes idag. Kreasjonistene avviser Darwins og senere evolusjonsteoretikeres hypotese om utviklingen av øyet gjennom mellomformer med henblikk på dets kompleksitet som nevnt over. Den nære likheten mellom øyet til fjerne slektninger som blekksprut og menneske, demonstrerer skapelse og design. Evousjonsteoretikernes antatte mellomformer, anser kreasjonistene som ferdig utviklede varianter av øye, tilpasset spesifikke organismer.
=== Andre eksempler ===
Andre eksempler fra dyreriket er flaggermusens navigasjonssystem basert på ekkolokalisering og Bombardérbillers kjemiske forsvarsvåpen.
=== DNA, RNA og proteiner ===
Den genetiske koden som ligger i DNA/RNA inneholder all informasjon for hvordan proteiner skal bygges opp. Det er over 50 000 forskjellige proteiner i kroppen, som er satt sammen av kun 20 forskjellige aminosyrer. Den presise sekvensen disse er satt sammen i blir gjort ved hjelp av DNA/RNA. Menneskelig DNA er bygget opp av 20-25 000 genpar og 3 milliarder nukleoider, og inneholder følgelig en enorm mengde informasjon for å fornye celler og opprettholde kroppens funksjoner. Forskere kaller DNA for cellens eller livets språk.Ifølge informasjonsvitenskapen kan det ikke oppstå ny informasjon uten bruk av intelligens. Lee Spetner har gjort beregninger av sannsynligheten for tilfeldig dannelse av nye arter ved mikromutasjoner. Resultatene viser at selv hvis man antar at informasjon kan legges til er sannsynligheten ekstremt lav for at tilfeldige mutasjoner vil være basis for evolusjon. Spetner hevder utfra dette at evolusjonsteorien må forkastes.
Kreasjonistene hevder følgelig at evolusjon styrt av tilfeldigheter ikke er mulig med bakgrunn i de funn genetikerne har gjort med hensyn til den informasjon som er gitt i den genetiske kode.
=== Termodynamikkens andre hovedsetning ===
Kreasjonister hevder at evolusjonen er i konflikt med Termodynamikkens andre hovedsetning. Denne kan formuleres på flere måter, men går i korte trekk ut på at nyttig energi stadig blir mindre, og at alle naturlige prosesser hvor det omsettes energi med fører entropiøkning: økt uorden. Uordenen globalt (i universet) vil alltid og ubønnhørlig øke. I isolerte systemer gjelder det samme. I åpne systemer vil den lokale uordenen kunne reduseres, hvis systemet har en eller flere mekanismer som eksporterer ut den uordenen som skapes av energiomsetninger i systemet. At universet ifølge denne loven utvikler seg mot uorden, står ifølge kreasjonistene i konflikt med evolusjon som impliserer selvorganisering og økt orden.
Lokale systemer som kjennetegnes av økt orden slik som et frø som gror til et tre, eller et hus bygget opp av ulike byggematerialer, anses for å måtte oppfylle minst 4 kriterier:
Systemet må være åpent,
energi må være tilgjengelig,
en mekanisme må være tilstede for å lagre og omdanne energien og
det må være et program for å dirigere økt orden.Ifølge kreasjonistene oppfyller ikke evolusjonen de to siste kriteriene, og vil ikke kunne føre til økt selvorganisering.
== Kritikk ==
Generelt sett avviser vitenskapen teorier som det ikke er mulig å falsifisere ved observasjoner, eksperimenter eller annen empiri. I og med at det ikke eksisterer noen tenkelig metode for å motbevise at noe er skapt av et intelligent eller guddommelig vesen, mener etablerte vitenskapsmiljø at kreasjonismen kommer til kort som vitenskapelig teori.
Et overveldende antall forskere avviser kreasjonisme som en faktabasert eller sannsynlig vitenskapelig teori.Mer spesifikt vil biologer generelt anse kreasjonistiske synspunkter som uforenlige med vitenskapelige funn og en vitenskapelig metode, deriblant biologiens funn om artenes utvikling.
I noen land har det oppstått diskusjoner om skolene skal undervise i kreasjonisme, utvikling eller begge deler; i dag er dette de fleste steder en svært begrenset problemstilling ved offentlige skoler, men enkelte privatskoler underviser fortsatt kun i kreasjonistisk tro. Særlig i USA har debatten om dette vært hard; dette har en klar sammenheng med det store antallet religiøse grupperinger og allmenn motstand i befolkningen mot evolusjonsteorien.
=== Fossilfunn og «det manglende mellomledd» ===
En ledende paleoantropolog som Richard Leakey fremholder at man nå har gjort tilstrekkelig med fossilfunn til å kunne etablere en praktisk talt ubrutt utviklingsrekke fra mer primitive organismer til dagens homo sapiens.
=== Øyet ===
Øyets utvikling har vært gjenstand for utstrakt forskning, siden det er et typisk eksempel på et organ som har utviklet seg homologt, slik at en bred variasjon av biologiske grupper (taksa), har ervervet synsegenskapen én gang i den delen av artenes evolusjonære historien som artene har hatt til felles. Spesielt antas visse av øyets komponenter å ha et felles opphav som er utviklet før artene skilte lag. Imidlertid har mer komplekse, billedskapende typer øyne utviklet seg et sted mellom 50 og 100 ganger ved hjelp av de samme genetiske kodene og proteinene.
==== Fossilfunn og tidlige øyestadier ====
Fossilfunn viser at de første organismer med øyne oppsto under den kambriske eksplosjon for omtrent 540 millioner år siden. Øyets tidligste variant var lysømfintlige proteiner, som man kan finne selv i éncellede organismer, såkalte «øyeflekker». Disse flekkene kan skille lys og mørke, men har ingen synsfunksjon i ordets rette forstand. Det er observert to fenomener i løpet av utviklingshistorien som har ført frem til evnen å lokalisere og differensiere lyskilder: For det første ble øyeflekken flercellet, og for det annet ble den liggende i en fordypning. Også her foreligger det både fossilfunn og moderne organismer som viser dette mellomstadiet, henholdsvis snegler fra den kambriske perioden og noen snegler og bløtdyr som lever idag, slik som planaria. Ettersom fordypningen ble mindre grunn og åpningen omkring den snevret seg inn, oppsto forløperen til den moderne iris. Også dette mellomstadiet finnes idag, i bløtdyrene nautiler.
==== Utviklingen av linsen og det avanserte øyet ====
Hinnen som dannet seg over denne åpningen, beskyttet organet mot forurensning og parasitter, men dannet også forløperen for øyets linse. Linsen utviklet seg på forskjellige måter innenfor de ulike biologiske artene, alt ettersom hva som gavnet dyret best i livsmiljøet, utfra f.eks. tilgjengelig lysmengde, viktige bølgelengder osv. Disse primitive «objektivene» og lysflekkene ble stadig mer sofistikerte gjennom de fordelene det ga i kampen for tilværelsen, slik at de utviklet seg til avanserte synsorganer.
Ikke desto mindre blir øyets utvikling stadig trukket frem av kreasjonister som eksempel på komplekse biologiske mekanismer som ikke kan ha oppstått gradvis uten en overordnet plan. Darwin selv viste eksempler på nytte av primitive øyne og lyssensorer allerede i Artenes opprinnelse i 1859. En av de ledende moderne darwinister, evolusjonsbiologen Richard Dawkins er blant dem som har befattet seg med alle utviklingsstadier i øyets fremvekst.
=== Mikro- og makronivå ===
Det er oppstått nye arter både som resultat av avl og styrte laboratorieeksperimenter, slik at forskere har falsifisert teorien om at det ikke er oppstått observerbare endringer på makronivå, såkalt artsdannelse.
==== Artsdannelse gjennom avl ====
Mens forskjellige «hunderaser» tilhører samme art, og således kan forplante seg innbyrdes, har mennesket avlet frem arter som tamsauen (Ovis aries). Den er ikke lenger istand til å forplante seg med sin opprinnelse, mufflonfåret (Ovis orientalis).
==== Artsdannelse i naturen ====
Gjennom allopatrisk artsdannelse splittes en populasjon i to eller flere geografisk adskilte grupper, f. eks. gjennom migrasjon eller endringer i geologien, slik som fjell- og øydannelse. Disse isolerte populasjonene gjennomgår ofte en genotypisk og/eller fenotypisk spredning som fører til at artene ikke lenger kan forplante seg med hverandre. Dette er blant annet kjent fra Komodoøyene, og et fenomen Darwin observerte på sin forskningstur til Galápagosøyene. Eksempler er Galápagos-skilpadden og darwinfinker. Som eksempler på peripatrisk artsdannelse (som er en underkategori innenfor allopatri) finner man blant annet den australske fuglen Petroica multicolor og noen populasjoner av bananfluer (Drosophilia). Andre typer artsdannelser i naturen er sympatriske og parapratiske.
===== Hawthorn fly =====
Skadedyret Rhagoletis pomonella oppsto som distinkt populasjon i Nord-Amerika på attenhundretallet i kjølvannet av epledyrking. Eplet er ikke en naturlig del av kontinentets flora, og en populasjon som tidligere utelukkende hadde ernært seg av hagtorn, begynte nå å skille seg i to. Den «nye» populasjonen angrep epler, og i løpet av omkring to hundre år er disse populasjonene iferd med å utvikle seg fra hverandre og danne separate arter. Seks allozymer (enzymvarianter på samme locus) er allerede forskjellige, slik at individer fra de to «artene» viser ulike utviklings- og modningsmønstre. Det finnes nå svært få tilfeller av forplantning mellom dem (fra 4-6%), hva som tyder på en pågående, sympatrisk artsdannelse. Her mener forskerne å observere evolusjon i levende utvikling.
==== Artsdannelse i laboratoriet ====
Det best dokumenterte tilfellet av en art som er oppstått i forskningsøyemed, er en type bananfluer (Drosophila melanogaster), som ble underkastet eksperimenter av William Rice og G.W. Salt på 1980-årene. Fluene ble utplassert i beholdere som førte til tre labyrinter med forskjellige habitater. Fluene som valgte to gitte utganger fra labyrintene, ble satt til å formere seg innbyrdes. Efter 35 generasjoner var de to gruppene og deres avkom så forskjellige at de ikke lenger formerte seg med individer fra den andre gruppen, som foretrakk et annet habitat. Eksperimentet er replikert en rekke ganger, og tilsvarende resultater med forskjellige arter og metoder er oppnådd på så få som åtte generasjoner.
=== Termodynamikkens andre hovedsetning ===
Motstandere av kreasjonismen imøtegår argumentet om at evolusjonen er i konflikt med Termodynamikkens annen hovedsetning ved å påpeke at fysikkens lover ikke er tverrfaglige i den grad at de lar seg overføre direkte til biologisk eller genetisk forskning. Videre anføres det at
Termodynamikkens annen lov har allmenn gyldighet, men at det ikke nødvendigvis fører til at alt brytes ned overalt. Loven gir rom for lokale svekkelser av den samlede entropien, som blir kompensert av økninger andre steder. Denne læresetningen hevder ikke at det er umulig for orden å oppstå fra uorden, tvertimot er det et fenomen som kan observeres til stadighet, f.eks i dannelsen av krystaller.
Den maksimale entropi i et lukket system med konstant volum er konstant, men siden universet stadig utvider seg, øker også den maksimale entropien, slik at det gis rom for stadig mer orden å oppstå.
Uorden og entropi er ikke det samme. Termodynamikkens annen lov befatter seg med entropi, ikke «orden» og «uorden». Det finnes ingen vitenskapelige lover som behandler «selvorganisering» og «økt» eller «minsket» orden i denne forstand.
== Litteratur ==
Per A. Larssen: Darwins lære faller, 2004, ISBN 82-7199-222-8
Erik Tunstad: Uintelligent design, VG, 9. februar 2009, s.43
Richard Dawkins: The Blind Watchmaker (1986, 1991, 2006) ISBN 0-393-31570-3
== Se også ==
Hypotese
Teori
Flygende spaghettimonster
== Referanser ==
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
=== Kreasjonistiske nettsteder ===
==== Norske ====
biocosmos
==== Utenlandske ====
Creationism kristen, kreasjonistisk side
Dr. Dino kristen, kreasjonistisk side
Answers in Genesis kristen, kreasjonistisk side
=== Vitenskapelige nettsteder ===
Skepsis - kreasjonisme Temaside med artikler fra nettsidene til Skepsis | Kreasjonisme (av latin creatio som betyr «skapelse») er det filosofiske syn at verden og livet på jorda er blitt skapt av en guddommelig makt gjennom én eller flere særskilte skapelseshandlinger. Kreasjonisme, blant annet uttrykt gjennom «intelligent design», og lignende moderne psevdovitenskaper bygd på denne forestillingen. | 8,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_Bjerke | 2023-02-04 | Bydel Bjerke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Bydel Bjerke'] | Bjerke er en administrativ bydel i Oslo. Den har 33 422 innbyggere (1. januar 2020) og et areal på 7,7 km². Bydelen er Oslos nest minste bydel målt i antall innbyggere, men vokser raskest. Prognosen er at befolkningen øker til 41 000 i løpet av de ti neste årene. Bydelsadministrasjonen lå tidligere på Økernsenteret, men har flyttet til Ulvenveien 80 og 84 (NAV) på Ulven.
I tillegg til Økernsenteret er Linderud senter, Veitvet senter, Bjerkebanen og senteret på Årvoll sentrale handelsområder i bydelen. Det ligger også en del næringsvirksomhet langs Brobekkveien.
| Bjerke er en administrativ bydel i Oslo. Den har 33 422 innbyggere (1. januar 2020) og et areal på 7,7 km². Bydelen er Oslos nest minste bydel målt i antall innbyggere, men vokser raskest. Prognosen er at befolkningen øker til 41 000 i løpet av de ti neste årene. Bydelsadministrasjonen lå tidligere på Økernsenteret, men har flyttet til Ulvenveien 80 og 84 (NAV) på Ulven.
I tillegg til Økernsenteret er Linderud senter, Veitvet senter, Bjerkebanen og senteret på Årvoll sentrale handelsområder i bydelen. Det ligger også en del næringsvirksomhet langs Brobekkveien.
== Geografi ==
Bjerke består av de fire delbydelene Årvoll (nord), Veitvet (nordøst), Linderud (sydøst) og Økern (sydvest). Delbydelene er igjen delt inn i følgende grunnkretser:
Veitvet: Veitvet, Sletteløkka, Veitvet vest, Veitvet senter og Bredtvet
Linderud: Borrebekken, Vollebekk, Linderud og Nedre Linderud
Økern: Refstad, Økern, Risløkka, Brobekk, Nordre Hovin, Aker sykehus, Bjerkebanen og Økern senter
Årvoll: Øvre Disen, Tonsen, Tonsenhagen, Årvoll, Kolåslia og Sandbakken
Boligbebyggelsen er i stor grad lokalisert langs Trondheimsveien, som skjærer gjennom bydelen fra Sinsenkrysset i vest til Rødtvet i øst. Langs veien finnes bl.a. Aker sykehus, Bjerke Travbane, Linderud senter og Veitvet senter. Lenger sør i bydelen finnes større arealer for næringslivet, bl.a. langs Østre Aker vei, med trafikknutepunktet Økern lengst i sørvest.
== Skoler og utdanning ==
Til bydelen ligger seks grunnskoler. Disse er Linderud skole, Løren skole, Refstad skole, Tonsenhagen skole, Veitvet skole og Årvoll skole. Av Groruddalens 5 videregående skoler ligger to i bydelen, Bjerke videregående skole og Oslos største videregående skole, Kuben videregående skole. Denne ligger under Kuben yrkesarena som også huser Fagskolen Oslo og Lærlingesenteret for byggfag. Bredtvet videregående skole ble nedlagt høsten 2008, og er siden brukt som erstatningslokale for skoler under ombygging og rehabilitering.
Krigsskolen tilbyr militær profesjonsutdanning på bachelor nivå, og ligger mot Lillomarka på Linderud.
== Kommunikasjon ==
Kollektivtilbudet i bydelen består av t-bane og bussmuligheter.
T-bane nummer 5 (Storo-Vestli), også kalt Grorudbanen, har følgende stasjoner i bydelen:
Økern stasjon
Risløkka stasjon
Vollebekk stasjon
Linderud stasjon
Veitvet stasjonBussruter på Trondheimsveien:
31 Snarøya-Tonsenhagen-Grorud
25 Majorstuen-Lørenskog stasjon
33 Filipstad-Ellingsrudåsen T o/Lofthus
321 Oslo Bussterminal–Olavsgård-Skjetten–Lillestrøm
301 Oslo Bussterminal- Kongskog
363 Blindern-Guldhaug-Tømte
F1 FlybussekspressBussruter på Østre Aker vei:
67 Tøyen-Stovner
F3 Flybussekspress
T2 Oslo S-KongsvingerBussruter lokalt:
59 Tonsenhagen-Tveita
60 Vippetangen-Tonsenhagen o/Kampen
== Sport og aktivitetstilbud ==
Bjerke Travbane er bydelens mest kjente sportsanlegg, med høy aktivitet innen travsport og spill på hest.
Av idrettsarener har bydelen flere knyttet til skoler. Ved Veitvet skole er det under bygging også planlagt en ny flerbrukshall. Denne vil erstatte Veitvethallen. Veitvet kunstgress ligger også ved skolen. Veitvet idrettslag har sin tilhørighet her. Bjerke videregående skole har tilbud innen idrettsfag og nytter Linderudhallen og Linderud kunstgress i sin undervisning. Linderudhallen nyttes også av Linderud skole og er skoleidrettshall, ved siden av å være hovedsakelig en håndball- og basketballhall. Linderud svømmehall ligger i samme bygg som Linderudhallen. Årvoll skole har også en mindre hall, og ligger ved Årvoll kunstgress. Skolene Refstad og Løren ligger på hver sin side av Løren Idrettspark, med kunstgressbane for både 11- og syver-fotball og idrettshall, utstyrt for bl.a. innebandy. Lørenhallen for ishockey ligger like mot sør. I Kubens yrkesarena ligger Kuben idrettshall.
Linderudkollen hoppsenter ligger på Linderudkollen i Lillomarka. Marka har mange veier, stier og gode muligheter for friluftsliv, både sommer og vinter når lysløyper står ferdig preparerte så snart snøen kommer. Området ved Krigsskolen, ved Hestejordene, er spesielt godt egnet til løpeturer på myke skogsstier. Krigsskolen har egen grusbane for granatkasting og andre aktiviteter. De har også en militær hinderløype som ikke er åpen for publikum.
Grefsenkollen skisenter består av Grefsenkleiva og Trollvannskleiva ved utkanten av Lillomarka. Anlegget har 4 heiser, 4 nedfarter med forskjellig vanskelighetsgrad, ski- og snowboardskole, utleie, akebakke, langrennsløyper, og to kafeteriaer.
Veitvet Bowling Senter er en av norges største bowlinghaller, den ligger i Veitvet senter. Unique Biljardklubb holder til på Veitvet senter. Det samme gjør ungdomsklubben Veitvet ungdomssenter.
PåBanen er en ungdomsklubb lokalisert på Bjerkebanen. Det samme er Nysirkus Bjerke.
=== Idrettslag ===
Bjerkealliansen er en samarbeidsklubb for fotball, bestående av Årvoll IL, Hasle-Løren IL og Linderud IL.
Linderud-Grei Toppfotball (LGT) var i periode en samarbeidsklubb for kvinnefotball.
Linderud IL er mest kjent for aldersbestemt håndball, men har også basketballgruppe.
Ammerud/Veitvet er en samarbeidsklubb for håndball jenter.
Bydelens fotballklubber for gutter og menn er med i Samarbeidsprosjektet Groruddalen Ballklubb (GBK), med unntak av Hasle / Løren IL.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kulturminneguide: Vandringer i bydel Bjerke. Oslo kommune, bydel Bjerke. 2000. ISBN 82-994394-2-6.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Bjerke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bjerke er en administrativ bydel i Oslo. Den har innbyggere (1. | 8,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_Frogner | 2023-02-04 | Bydel Frogner | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Frogner', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bydel Frogner er en administrativ bydel i Oslo, navnet kommer fra strøket Frogner, som igjen kommer fra Frogner hovedgård som i sin tid dekte store deler av området i dagens bydel, samt større skogsområder nordover.
Bydelen har 59 269 innbyggere (1. januar 2020) og et areal på 8,3 km². Ved bydelsreformen 1. januar 2004 ble de tidligere bydelene Uranienborg-Majorstuen og Bygdøy-Frogner (minus øyene i Oslofjorden) slått sammen til nåværende bydel Frogner.
Bydelen regnes som en del av «indre vest», omtrent hele bydelen er en del av byen Oslo (urban). Unntaket er Frognerparken og Bygdøy-halvøya som regnes som naturområde og/eller forstad. I tillegg er området fra Majorstuen til slottet en del av bykjernen / sentrum (må ikke forveksles med den adm. bydelen sentrum), med Bogstadveien og Hegdehaugsveien som hovedårer.
Bydel Frogner har like mange arbeidsplasser som innbyggere. Eldrebefolkningen holder seg omtrent uendret, mens andelen barn og unge øker jevnt.
| Bydel Frogner er en administrativ bydel i Oslo, navnet kommer fra strøket Frogner, som igjen kommer fra Frogner hovedgård som i sin tid dekte store deler av området i dagens bydel, samt større skogsområder nordover.
Bydelen har 59 269 innbyggere (1. januar 2020) og et areal på 8,3 km². Ved bydelsreformen 1. januar 2004 ble de tidligere bydelene Uranienborg-Majorstuen og Bygdøy-Frogner (minus øyene i Oslofjorden) slått sammen til nåværende bydel Frogner.
Bydelen regnes som en del av «indre vest», omtrent hele bydelen er en del av byen Oslo (urban). Unntaket er Frognerparken og Bygdøy-halvøya som regnes som naturområde og/eller forstad. I tillegg er området fra Majorstuen til slottet en del av bykjernen / sentrum (må ikke forveksles med den adm. bydelen sentrum), med Bogstadveien og Hegdehaugsveien som hovedårer.
Bydel Frogner har like mange arbeidsplasser som innbyggere. Eldrebefolkningen holder seg omtrent uendret, mens andelen barn og unge øker jevnt.
== Strøk ==
Frogner (Både nord og syd for Bygdøy allé)
Elisenberg (nabolag)
Gimle (nabolag)Nord for Bygdøy allé / Henrik Ibsens gate (Oslo).
Majorstuen
Hegdehaugen
Homansbyen
Briskeby
Uranienborg
Bak SlottetSyd for Bygdøy allé / Henrik Ibsens gate (Oslo), nord for veien Frognerstranda (E18):
Skarpsno
Skillebekk
RuseløkkaSyd for veien Frognerstranda (E18). Del av Fjordbyen:
Filipstad
Tjuvholmen
Aker BryggeBygdøy
== Delområder ==
Følgende av SSBs delomrområder inngår i bydelen:
Sentrum 3 (delt med Sentrum).
Filipstad
Skillebekk
Frogner
Uranienborg
Homansbyen
Majorstuen
BygdøyInnbyggertall, fordelt på delområdene:
== Politikk og bydelsforvaltning ==
Bydelen har en folkevalgt forsamling, bydelsutvalget. Største parti med over halvparten av representantene er Høyre. Leder for Frogner bydelsutvalg er Jens Jørgen Lie (H).
Bydelsadministrasjonen er underlagt både bydelsutvalget og byrådet. Administrasjonen ledes av bydelsdirektør Odd Rune Andersen.
== Se også ==
Frognerparken
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Frogner (Oslo) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Lokal nettavis for bydel Frogner Arkivert 29. september 2017 hos Wayback Machine. | Bydel Frogner er en administrativ bydel i Oslo, navnet kommer fra strøket Frogner, som igjen kommer fra Frogner hovedgård som i sin tid dekte store deler av området i dagens bydel, samt større skogsområder nordover. | 8,412 |
null | 2023-02-04 | Bydel Gamle Oslo | null | null | null | Gamle Oslo er en administrativ bydel i Oslo med innbyggere (1. januar 2020) og et areal på 7,5 km². | 8,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_Grorud | 2023-02-04 | Bydel Grorud | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Grorud', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bydel Grorud er en administrativ Bydel i Groruddalen nordøst i Oslo. Bydelen omfatter områdene Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Bydelen grenser til Lillomarka og til de andre bydelene i Groruddalen, Stovner, Alna og Bjerke.
Bydel Grorud er den minste i Oslo kommune etter folketall med 27 707 innbyggere per 2020. Dens totale areal er på 7038 dekar (7,038 km²).
Bydelsadministrasjonen med offentlige bydelskontorer holder til på Ammerud.
Riksvei 4 går igjennom bydelen. Sporveien T-Bane T-banelinje 4 og 5 til Vestli samt en rekke bussruter betjener området. Alnaelva renner gjennom bydelen.
| Bydel Grorud er en administrativ Bydel i Groruddalen nordøst i Oslo. Bydelen omfatter områdene Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Bydelen grenser til Lillomarka og til de andre bydelene i Groruddalen, Stovner, Alna og Bjerke.
Bydel Grorud er den minste i Oslo kommune etter folketall med 27 707 innbyggere per 2020. Dens totale areal er på 7038 dekar (7,038 km²).
Bydelsadministrasjonen med offentlige bydelskontorer holder til på Ammerud.
Riksvei 4 går igjennom bydelen. Sporveien T-Bane T-banelinje 4 og 5 til Vestli samt en rekke bussruter betjener området. Alnaelva renner gjennom bydelen.
== Historie ==
Bydelen har de siste 60 årene utviklet seg fra jordbruksbygd med innslag av industri langs Alna og Grorud jernbanestasjon til å bli en del av Stor-Oslo. På 60- og 70-tallet opplevde bydelen en kraftig drabantbyutvikling, og folketallet mangedoblet seg på få år. Fra 2000-tallet opplevde bydelen igjen en endring i befolkningen, ved at ikke-vestlige innvandere søkte seg til bydelen.
== Demografi ==
=== Befolkningsutvikling ===
Bydel Grorud er den minste bydelen i Oslo med 27 283 innbyggere. I perioden 1999 til 2010 økte befolkningen i bydelen med til sammen omkring 2 300 personer, og det er forventet en vekst på omtrent samme nivå i den kommende tiårsperioden.
Den årlige befolkningsveksten i Bydel Grorud har vært på cirka 250 personer per år i perioden 1999 til 2007, og veksten har vært forholdsvis stabil. I 2008 skjedde det imidlertid en endring ved at befolkningsveksten mer enn doblet seg, før veksten plutselig nær stoppet opp i 2009 da det bare ble 54 flere innbyggere i bydelen.
Befolkningen i Bydel Grorud økte altså omkring ti ganger så mye i 2008 sammenliknet med i 2009. Den kraftige endringen fra 2008 til 2009 er vanskelig å forklare og medfører at det nå er økt usikkerhet når det gjelder hvor stor tilflyttingen til bydelen vil bli de nærmeste årene. Det er også økt usikkerhet når det gjelder prognosenes treffsikkerhet fremover.
Selv om det er uklart hva den lave befolkningsveksten i 2009 skyldes, er det mye som tyder på at boligmarkedet i bydelen ikke uten videre vil kunne absorbere en høy befolkningsvekst i årene fremover. En befolkningsvekst på nivå med perioden 1999-2009 forutsetter at det bygges nye boliger som kommer for salg.
Det har vært en høy og stabil vekst i den yngste delen av befolkningen (0-19 år) de siste årene. Prognosene viser at denne gruppen trolig vil fortsette å vokse i omtrent samme takt frem mot 2020. Vi ser også at det har blitt færre innbyggere i aldersgruppen 20-39 år fra 2000 til 2010, men at denne gruppen trolig vil bli større frem mot 2020. Aldersgruppen 40 til 66 år har økt mest de siste ti årene, og vil fortsette å øke de neste ti årene. Antallet eldre over 67 år har gått noe ned, men vil øke noe frem mot 2020.Mye av befolkningsveksten de senere årene kan knyttes til økende tilflytting av innvandrere. Innvandrerbefolkningen er yngre og har flere barn enn den øvrige befolkningen. Dette er også en av forklaringene på at det har blitt flere barn og unge og færre eldre i bydelen.
Det bor nå til sammen 10 700 personer med innvandrerbakgrunn i Bydel Grorud. Innvandrerbefolkningen utgjør 41 % av befolkningen i bydelen. Mange av innvandrerbefolkingen har bakgrunn fra Sri Lanka og Pakistan. Bydel Grorud er blant de bydelene i Oslo som har høyest andel innvandrere.
Andelen med innvandrerbakgrunn har økt fra 15 % til 40 % av befolkningen i løpet av bare ti år. Veksten har vært forholdsvis stabil gjennom hele perioden. Dersom veksten fortsetter som i perioden 1999 til 2009 tilsier en lineær fremskriving at nær 80 % av befolkningen i Bydel Grorud vil ha innvandrerbakgrunn i 2025.
I Bydel Grorud bor det i alt 5 507 barn og unge i alderen 0 til 15 år. Av disse er 9 % barn som selv har innvandret til Norge, mens 45 % er etterkommere dvs. at de er født og oppvokst i Norge, men har foreldre som har kommet til landet som innvandrere. 46 % av barna i alderen 0 til 15 år har norsk bakgrunn.
=== Flytting ===
I 2009 flyttet 991 personer til Bydel Grorud, mens 1 136 flyttet fra bydelen. Det innebærer at det var en netto fraflytting fra bydelen på 145 personer. Når det likevel var en vekst i innbyggertallet i bydelen i 2009 skyldes det at det var flere fødsler enn dødsfall.
Det er mest vanlig at de som flytter til bydelen kommer direkte fra utlandet gjennom innvandring, eller flytter hit fra en annen bydel i Oslo. De som flytter ut av bydelen flytter som oftest ut av Oslo, og gjerne til en omkringliggende kommune.
I 2009 var det en netto utflytting av 307 personer med norsk bakgrunn fra bydelen. Samtidig var det en netto tilflytting av 101 innvandrere med vestlig bakgrunn og 61 innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn.
Det er mange forhold som er med på å påvirke flyttemønstrene. Flytting henger for mange sammen med endring i familiesituasjon og livsfaser. Tallene for 2009 viser at det er flere barn som flytter ut av bydelen enn til bydelen, og at utflyttingen er størst blant barn under 5 år. Samtidig ser vi at det er netto tilflytting av personer i aldersgruppen 20 til 29 år, mens det er netto utflytting i gruppen over 35 år.
Mange unge velger å flytte til Oslo mens de er i etableringsfasen. Bydel Grorud er et attraktivt sted å bo for unge som studerer eller har lav inntekt, og som ønsker å bo urbant i en rimelig bolig. Bydelen tiltrekker seg også mange unge innvandrere, som ønsker å bo i nærheten av slekt og venner og andre med samme bakgrunn. Ser vi på aldersfordelingen på de som flytter ut, finner vi at mange ønsker å flytte ut av Oslo i forbindelse med at de har etablert seg og fått barn. Dette ser vi at også er typisk for de som velger å flytte ut av Bydel Grorud.
=== De eldre i Bydel Grorud ===
Bydel Grorud har 26 074 innbyggere, hvorav eldre over 67 år utgjør cirka 10 %. Sammenliknet med ellers i Oslo er det en noe høyere andel eldre i Bydel Grorud. Prognoser viser at antallet eldre over 67 år i Bydel Grorud vil øke frem mot 2020, mens antallet eldre over 80 år vil gå noe ned.
Eldrebefolkningens størrelse varierer til dels betydelig mellom ulike delbydeler og nærom-råder i bydelen. Dette gjenspeiler at delbydelene er bygget i ulike tidsperioder, at boligom-rådene har ulike kvaliteter og tiltrekker seg ulike aldersgrupper og at flyttemønstrene varierer i ulike geografiske områder.
Med til sammen cirka 1 100 bosatte eldre er Ammerud den delbydelen som har klart flest eldre beboere. Deretter følger Nordtvet og Romsås med litt over 800 eldre beboere hver. Færrest eldre bor det på Rødtvet og Grorud. Mange av de eldre på Ammerud og Nordtvet har passert 75 år, mens mange av de eldre på Romsås og Grorud er i alderen 65 til 74 år.
Dersom vi velger å se på andelen eldre i forhold til totalbefolkningen i de ulike delbydelene, finner vi at det bor en høy andel eldre på Ammerud og Nordtvet, mens det er en lavere andel av beboerne på Romsås og Grorud som er eldre. På Rødtvet er andelen eldre omtrent på nivå med bydelen samlet sett.
== Organisering ==
Bydelen er organisert i følgende avdelinger:
Velferd og sosiale tjenester
Barn og unge
Samfunn og nærmiljø
Bestillerenheten
Administrasjon
ØkonomiBydelens ulike tjenester og tilbud til befolkningen formidles gjennom 50 tjenestesteder som er faglig og administrativt underlagt bydelsadministrasjonen som er politisk underlagt et bydelsutvalg som velges ved kommunevalget hvert fjerde år. Det er i overkant av 900 årsverk i bydelen og bydelens netto budsjettramme er på cirka 1 milliard kroner.
Bydel Grorud er kjent for godt ungdomstilbud og ble kåret til årets barne- og ungdomskommune 2017- 2019.
Leder for bydelens bydelsutvalg er Mobashar Banaras (Ap). Bydelsdirektør fra 2016 er Øystein Eriksen Søreide.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Grorud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Sommer på [[Rødtvet. 2013. | 8,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_Nordre_Aker | 2023-02-04 | Bydel Nordre Aker | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Nordre Aker', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bydel Nordre Aker er en administrativ bydel nord i Oslo. Bydelen har 52 327 innbyggere (1. januar 2020) og et areal på 13,6 km². Bydelen strekker seg fra Trondheimsveien i øst til Sognsvannsbekken i vest, og fra Nydalen i sør til Solemskogen i nord. Bydelen ble opprettet i 2004, da man slo sammen de gamle Bydel Sogn (1988-2003) og Bydel Grefsen-Kjelsås (1988-2003) og i tillegg utvidet med områdene Ullevål hageby, Blindern og Gaustad.
Bydelen regnes som «ytre vest», men består av en sammenslåing mellom strøk som tradisjonelt hører til både vestkanten og østkanten. Nordre Aker er i stor grad forstadsbebyggelse. De urbane unntakene er Nydalen/Storo-området som utgjør den nordligste delen av byen Oslo, samt Blindern-området og Gaustadbekkdalen som huser store deler av Universitetet i Oslo.
Bydelsens administrasjon har i dag resepsjon i Bydelshuset i Nydalsveien 21, i den gamle bygningen til Bakke Mølle.
| Bydel Nordre Aker er en administrativ bydel nord i Oslo. Bydelen har 52 327 innbyggere (1. januar 2020) og et areal på 13,6 km². Bydelen strekker seg fra Trondheimsveien i øst til Sognsvannsbekken i vest, og fra Nydalen i sør til Solemskogen i nord. Bydelen ble opprettet i 2004, da man slo sammen de gamle Bydel Sogn (1988-2003) og Bydel Grefsen-Kjelsås (1988-2003) og i tillegg utvidet med områdene Ullevål hageby, Blindern og Gaustad.
Bydelen regnes som «ytre vest», men består av en sammenslåing mellom strøk som tradisjonelt hører til både vestkanten og østkanten. Nordre Aker er i stor grad forstadsbebyggelse. De urbane unntakene er Nydalen/Storo-området som utgjør den nordligste delen av byen Oslo, samt Blindern-området og Gaustadbekkdalen som huser store deler av Universitetet i Oslo.
Bydelsens administrasjon har i dag resepsjon i Bydelshuset i Nydalsveien 21, i den gamle bygningen til Bakke Mølle.
== Strøk ==
Nordre Aker inkluderer strøk som tradisjonelt sett regnes som både vestkant og østkant. Det er også noen strøk innenfor bydelen som er vanskelig å plassere i noen av disse "boksene", også historisk, siden den eneste klare grensen mellom øst og vest i Oslo er Uelands gate, som i sin helhet ligger utenfor Nordre Aker.
De følgende er tradisjonelle vestkantstrøk: Blindern, Gaustadbekkdalen, Gaustad, Ullevål Hageby, Sogn, Nordberg, Kringsjå, Berg, Grefsen, Disen, Lofthus og Kjelsås.
Strøk i Nordre Aker som tradisjonelt anses som østkant, er disse: Nydalen og Storo.
Korsvoll, Tåsen og Brekke er vanskeligere å plassere. Tåsenveien og Svenskegjerdet har iblant blitt brukt som skille. Da blir Tåsen delt mellom øst og vest, lik strøket Ila lengre nede i byen, mens Korsvoll og Brekke er på østkanten. Hvis man bruker Maridalsveien som skille er Tåsen og Korsvoll vest, Brekke øst. Imidlertid finnes det også de som regner Brekke til vestkanten, og dermed bruker Akerselva som øst/vest-skille nord for Nydalsdammen.
== Som Oslo Nord ==
Østkant og vestkant i Oslo brukes om de to delene av Oslo som dannes av det historiske sosio-økonomiske skillet langs Uelands gate. Nord for Uelands gate, hvor Bydel Nordre Aker befinner seg, er det vanskelig å snakke om østkant/vestkant.
Det er også andre grunner til at Øst/Vest-skillet i Oslo passer ganske dårlig i Nordre Aker. Gammel industri har forsvunnet, og de leilighetene som har kommet opp i gamle arbeiderstrøk som f.eks. Nydalen er ganske dyre. Grefsen og Kjelsås var også hjem til arbeidere som betjente industrien, men dette er nå utpregede villastrøk som er noen av byens dyreste. Bydel Nordre Aker har i dag Oslo – og Norges – høyeste utdanningsnivå. Kombinert med de høye boligprisene og det høye inntektsnivået er de gamle østkanstrøkene her oppe ganske atypiske. Til gjengjeld er de tradisjonelt vestlige strøkene i bydelen ikke blant Oslos mest "vestkantete". Spesielt Kringsjå med sin blokkbebyggelse kan minne like mye om Ytre Øst som Ytre Vest, og området rundt Ullevål stadion er heller ikke utprega vestkant i stil og funksjon. Hvordan man skal kunne definere strøkene i Nordre Aker blir derfor veldig utfordrende.
Villastrøkene på Kjelsås og Grefsen omtales gjerne som «nord i byen», eller bare "Oslo Nord".
Når det gjelder den andre måten å dele inn Oslo på, i Ytre og Indre By, faller Nordre Aker lettere inn i rammene - størstedelen, men ikke alt, av området ligger utenfor Ring 3, og må derfor anses å være i Ytre By. Nydalen og nordre Storo er imidlertid helt på grensen, har et tungt innslag av storbyfunksjoner, og har kjapp adgang til resten av Indre By via T-bane, buss og trikk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Bydel Nordre Aker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Nordre Aker Budstikke – avis for bydelen | Bydel Nordre Aker er en administrativ bydel nord i Oslo. Bydelen har innbyggere (1. | 8,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_Nordstrand | 2023-02-04 | Bydel Nordstrand | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Nordstrand', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bydel Nordstrand er en administrativ bydel i Oslo. Den har 52 459 innbyggere (per 2020) og et areal på 16,9 km².
Bydelen som den er i dag, ble til da en ved bydelsreformen i 2004 slo sammen de tidligere bydelene Nordstrand, Lambertseter og Ekeberg-Bekkelaget (sistnevnte dog uten mesteparten av Ekebergskrenten og Ekebergskråningen, som tilfalt den nye bydel Gamle Oslo). Bydelen har en kommunal bydelsadministrasjon ledet av en bydelsdirektør som er underlagt byråden for Helse- og sosial og et bydelsutvalg som fra 2007 er direktevalgt. Ekebergsletta ligger i bydelen.
| Bydel Nordstrand er en administrativ bydel i Oslo. Den har 52 459 innbyggere (per 2020) og et areal på 16,9 km².
Bydelen som den er i dag, ble til da en ved bydelsreformen i 2004 slo sammen de tidligere bydelene Nordstrand, Lambertseter og Ekeberg-Bekkelaget (sistnevnte dog uten mesteparten av Ekebergskrenten og Ekebergskråningen, som tilfalt den nye bydel Gamle Oslo). Bydelen har en kommunal bydelsadministrasjon ledet av en bydelsdirektør som er underlagt byråden for Helse- og sosial og et bydelsutvalg som fra 2007 er direktevalgt. Ekebergsletta ligger i bydelen.
== Bydelsutvalgsledere ==
2004–2007: Ulf Stigen (FrP)
2007–2011: Sigbjørn Odden (H)
2011–2015: Arve Edvardsen (H)
2015–2019: Arve Edvardsen (H)
2019– : Knut Falchenberg (H)
== Strøk i bydelen ==
Fra nord mot sør
== Bydelens grunnkretser ==
Bydel er det laveste politiske nivået i den offentlige forvaltning. For statistiske formål har Statsitisk Sentralbyrå delt alle kommuner og bydeler inn i grunnkretser. I Oslo er dessuten grunnkretsene gruppert i 'delbydeler'.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | Bydel Nordstrand er en administrativ bydel i Oslo. Den har innbyggere (per 2020) og et areal på 16,9 km². | 8,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_St._Hanshaugen | 2023-02-04 | Bydel St. Hanshaugen | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Se også St. Hanshaugen (park) og St. Hanshaugen (strøk)St. Hanshaugen er en administrativ bydel i Oslo. Den har 38 400 innbyggere (pr. 1. januar 2019) og et areal på 3,6 km². Navnet kommer fra parken St. Hanshaugen, som også har gitt navn til strøket rundt parken.
Bydelen tilhører indre by og vestkanten og strekker seg fra Oslo sentrum ved Grensen og rundt tre km nordover til Marienlyst og Ullevål universitetssykehus. Høydedraget Akerryggen, som går nord-syd i den østlige delen av bydelen gir, sammen med parkene og grøntområdene, bydelen et grønt og åpent preg.
Befolkningen har svært høy andel mennesker mellom 20 og 39 år, 54 % mot 25 til 33 % i bydelene i ytre by. Andelen tenåringer og mennesker over 67 år ligger bare litt over halvparten av bygjennomsnittet. I hver husholdning bor det 1,66 menneske, det laveste av alle kommuner og bydeler i landet.
Aker gård var fra eldre jernalder tingsted for et stort område, og Gamle Aker kirke fra rundt år 1100 er Oslos eldste stående bygning. I berget under kirken var det sølvgruve på 1100-tallet. Noen løkkebygninger på bymarken i tre fra 1760 til midt på 1800-tallet står fortsatt, og trehusforstedene Bergfjerdingen og Telhusbakken er fra tidlig 1800-tall.
Fra 1860-årene til rundt 1900 kom bybebyggelsen med de rette kvartalene i fire etasjer. Den tette, kontinentale murbyen med boligstrøk med noen hundre meters utstrekning og parker, plasser og gater med serveringssteder og handel setter fremdeles preg på bydelen. Helt fra murbyen kom har bydelen vært dominert av middelklasse. Bilbruken er svært liten og de fleste reiser foregår til fots og med sykkel og trikk og buss. Stor byggeaktivitet i mellomkrigstiden gjorde bydelen langt på vei tettbygget i 1940.
Det finnes mer enn 51 000 arbeidsplasser i 2019, særlig knyttet til to sykehus, Oslomet, NRK og kontorstrøkene tettest på sentrum. Antall bosatte arbeidstakere er 25 000, slik at innpendlingen er stor.
I bydelen finnes syv kirker for Den norske kirke og et stort antall frikirker og andre trossamfunn, særlig på og rundt Hammersborg. Også de mange skolene og tre universiteter trekker folk fra langt større område enn bydelen selv.
| Se også St. Hanshaugen (park) og St. Hanshaugen (strøk)St. Hanshaugen er en administrativ bydel i Oslo. Den har 38 400 innbyggere (pr. 1. januar 2019) og et areal på 3,6 km². Navnet kommer fra parken St. Hanshaugen, som også har gitt navn til strøket rundt parken.
Bydelen tilhører indre by og vestkanten og strekker seg fra Oslo sentrum ved Grensen og rundt tre km nordover til Marienlyst og Ullevål universitetssykehus. Høydedraget Akerryggen, som går nord-syd i den østlige delen av bydelen gir, sammen med parkene og grøntområdene, bydelen et grønt og åpent preg.
Befolkningen har svært høy andel mennesker mellom 20 og 39 år, 54 % mot 25 til 33 % i bydelene i ytre by. Andelen tenåringer og mennesker over 67 år ligger bare litt over halvparten av bygjennomsnittet. I hver husholdning bor det 1,66 menneske, det laveste av alle kommuner og bydeler i landet.
Aker gård var fra eldre jernalder tingsted for et stort område, og Gamle Aker kirke fra rundt år 1100 er Oslos eldste stående bygning. I berget under kirken var det sølvgruve på 1100-tallet. Noen løkkebygninger på bymarken i tre fra 1760 til midt på 1800-tallet står fortsatt, og trehusforstedene Bergfjerdingen og Telhusbakken er fra tidlig 1800-tall.
Fra 1860-årene til rundt 1900 kom bybebyggelsen med de rette kvartalene i fire etasjer. Den tette, kontinentale murbyen med boligstrøk med noen hundre meters utstrekning og parker, plasser og gater med serveringssteder og handel setter fremdeles preg på bydelen. Helt fra murbyen kom har bydelen vært dominert av middelklasse. Bilbruken er svært liten og de fleste reiser foregår til fots og med sykkel og trikk og buss. Stor byggeaktivitet i mellomkrigstiden gjorde bydelen langt på vei tettbygget i 1940.
Det finnes mer enn 51 000 arbeidsplasser i 2019, særlig knyttet til to sykehus, Oslomet, NRK og kontorstrøkene tettest på sentrum. Antall bosatte arbeidstakere er 25 000, slik at innpendlingen er stor.
I bydelen finnes syv kirker for Den norske kirke og et stort antall frikirker og andre trossamfunn, særlig på og rundt Hammersborg. Også de mange skolene og tre universiteter trekker folk fra langt større område enn bydelen selv.
== Befolkning ==
Bydelen hadde 38 945 innbyggere 1. januar 2020, og dette var 5,6 % av byens befolkning. Innbyggertallet 1. januar 2004 var 26 728, 5,1 % av byens befolkning. Av bydelens 37 roder har 35 hatt befolkningsøkning i perioden, størst har den vært i Pilestredet park og Meyerløkka med rundt 1900 personer, Hausmannskvartalene med 1370 og kvartalene sørøst for Waldemar Thranes gate og øst for Ullevålsveien med rundt 1200.Befolkningen skiller seg aldersmessig klart fra gjennomsnittet for Oslo, med svært høy andel i aldersgruppen 20–39 år, og færre enn bygjennomsnittet for alle andre aldersgrupper.
Befolkningen i Bydel St. Hanshaugen fordelt på aldersgrupper. 1. januar 2020
At 54 % og dermed et flertall av befolkningen er mellom 20 og 39 år, deler bydelen med Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo, mens Frogner ligger på 45 %. I ytre by ligger andelen fra 25 til 33 %. I strøkene nærmest sentrum har andelen økt siden 2004, og på Fredensborg er den 72,2 %. Nord i bydelen er andelen lavere og har gått ned, særlig er den relativt lav og synkende på Valleløkken (29 %), Fagerborg (34 %, ned 8 %) og Jessenløkken og kvartalene ved Jacob Aalls gate (26 %, ned 14 %).Den unge befolkningen avspeiler seg i husholdningsstørrelsene. Husholdningene i bydelen besto i 2019 av 1,66 person i gjennomsnitt. Det er det laveste av alle kommuner og bydeler i landet, bortsett fra Oslo sentrum. Tallet for Oslo var 1,98, for landet 2,16. I 2011, ved siste folketelling, bodde 13,4 % av alle personer i bydelen i husholdninger med 4 eller flere beboere, mens tallet for Oslo var 31,6 og landet 39,7 %.Bydelen har et svært høyt utdanningsnivå med 64,2 % av alle over 16 år som i 2018 hadde fullført høgskole- eller universitetsutdanning. Det var den høyeste andelen av bydelene i Oslo. Andelen for Oslo var 51,6 %, for Norge 34,1 %.Innvandrerbefolkningen utgjorde 28 % av befolkningen ved inngangen til 2020. Personer med landbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika utgjør 12 %. Sverige er landbakgrunn for 2,9 % i 2020, ned fra 5,2 % i 2012, Polen tilsvarende 2,2 i 2020 og 2,5 % i 2012. Deretter følger Somalia med 1,5 %.
== Administrativ bydel – politikk, forvaltning, navn ==
Bydel St. Hanshaugen grenser til bydelene Grünerløkka, Sagene, Nordre Aker, Vestre Aker, Frogner og Sentrum (som St. Hanshaugen administrerer).
Bydelens budsjett for 2020 er på rundt 1,1 milliarder kr. De store utgiftspostene er helse- og omsorgstjenester 485 mill. kr, barnehager 416 mill. kr, sosiale tjenester og ytelser 242 mill. kr, barnevern 69 mill. kr, aktivitetstilbud til barn og unge, helsestasjoner og skolehelsetjeneste 62 mill. kr, i tillegg til administrasjon og noen fellestjenester 88 mill. kr. Bydelsadministrasjonen holder til i Stensberggata 25.
Bydelsutvalget på 15 medlemmer er valgt ved direkte valg og har i perioden 2019–2023 denne sammensetningen: Miljøpartiet de Grønne 4, Høyre 4, Arbeiderpartiet 3, Sosialistisk Venstreparti 2, Venstre 1 og Rødt 1. Bydelsutvalgets leder er Ingrid Randisdatter Fjellberg, Miljøpartiet De grønne. Ved valget til bydelsutvalget hadde tre partier mer enn tre prosent forskjell mellom resultatet i bydelsvalget og kommunestyrevalget i Oslo: MDG 26,3 % (Oslo 15,3 %), Ap 15,6 % (Oslo 20,0 %) og H 21,6 % (Oslo 25,4 %).Navnet St. Hanshaugen betegner også den høyden og parken St. Hanshaugen som har gitt bydelen navn. Strøket St. Hanshaugen ligger langs østsiden og syd og vest for parken. Bydelens symbol er silhuetter av tårnhuset i parken og av Gamle Aker kirke.
== Historie, bebyggelse og byrom ==
=== Middelalder og tidligere ===
Tidlig bosetting er kjent fra et stort antall førkristne graver i området fra Schwensens gate sydvest for St. Hanshaugen (parken) til Nordre gravlund helt nord i bydelen. På Blåsen i Stensparken er det funnet rester av kunstige voller, sannsynligvis et forsvarsanlegg fra folkevandringstiden (400-600 e.Kr.).Den eldste veien vestover fra Oslo (middelalderbyen under Ekeberg) gikk over forløperen til Grünerbrua, opp Telthusbakken forbi Aker kirke mot dagens Bislett og videre til Frogner. Cirka år 1300 ble Akersveien, der Akersveien og Akersgata ligger i dag, anlagt som forbindelse mellom Aker kirke og den nye Akershus festning.(Store) Aker gård er fra eldre jernalder. Gården, som har ligget nær kirken, var i tidlig middelalder et religiøst sentrum i det som nå er Oslo by, der også ting ble holdt. Gamle Aker kirke, bygget sannsynligvis på slutten av 1000-tallet, er byens eldste stående bygning. I berget under kirken ble det på 1100-tallet drevet gruvedrift på sølvholdig blyglans. Akersberg gruver var Norges første gruvedrift. Gruvedriften ble gjenopptatt fra tidlig på 1500-tallet til den ble stoppet en gang før 1579.
=== Bymarken og forstedene ===
Det meste av bydelen ligger på den bymarken som ble lagt ut ved jordegodsgaver fra kong Christian IV i 1629. Marken som ble gitt til byens borgere som beitemark var grunnen som hørte til eksisterende gårder, blant andre Aker, Lindern, Stein (rett nord for Stensparken), og Ullevål, alle fra eldre jernalder, og Valle (yngre gård som ved en senere løkke har gitt strøksnavnet Valleløkken). Byborgerne gjerdet etter hvert inn teiger av bymarka (løkker eller byløkker) og bygget hus på dem. Strøkene Meyerløkka, Bolteløkka, Fagerborg, Lovisenberg og Marienlyst har navn fra løkker.
Fra 1730-årene kom det bebyggelse i det som cirka 1800 ble forstaden Hammersborg med trange, krokete gater med små hus og uthus. Gamle Hammersborg ble revet i 1930-årene.Fra slutten av 1700-tallet ble Bergfjerdingen, området øst for Akersveien med Dops gate og Damstredet, og Telthusbakken rett sydøst for Gamle Aker kirke, bebygget med små trehus. I begge områder er mange hus bevart.
=== 1800 til 1910: institusjoner, murbyen ===
Empirekvartalet, der høyblokken i Regjeringskvartalet ligger og Y-blokken lå) ble utbygget med Militærhospitalet 1807 og Rikshospitalet 1826. I 1860-årene hadde denne nedre del av bydelen blitt en del av det sentrale Christiania med blant annet Sankt Olav katolske domkirke (nygotikk, 1856) og Trefoldighetskirken (nygotikk, 1858). Disse områdene ble innlemmet i byen ved byutvidelsen i 1839, mens resten av bydelen ble innlemmet i 1859, med unntak av Adamstuen, halve Lindern og Marienlyst som først ble en del av byen da Oslo og Aker ble slått sammen i 1948.
Meyerløkka nord og syd for St. Olavs gate ble bebygget med bygårder fra 1860-årene til 1880-årene. I 1870-72 ble Frølichbyen ved Geitmyrsveien og Banksjef Frølichs gate bygget med små hus i sveitserstil med fasader av soltørkede, pussede leirblokker. I 1880-årene kom bygårder blant annet langs Waldemar Thranes gate ved krysset med Ullevålsveien og på Bolteløkka.
Fra 1865 ble høyden St. Hanshaugen opparbeidet som park ved at Christiania Byes Vel plantet 1275 trær, og parken ble frem mot århundreskiftet en attraksjon i byen med sin utsikt, restaurant, konserter, fremvisning av dyr med mer.I 1890-årene var det en voldsom byggevirksomhet i bydelen, som i byen ellers, med leiegårder så langt nord som Fagerborg og Adamstuen. Strøket St. Hanshaugen fikk tett bebyggelse. Av 6050 gjenværende boliger i 2011 bygget før 1900 ligger rundt 5700 i bygårder, rundt 150 er eneboliger og rundt 200 tomannsboliger og andre hus på en eller to etasjer. Omtrent en fjerdedel av alle 22 140 boliger i bydelen i 2011 tilhører derfor den historiske murbyen. Bydelen tilhørte det som i tiårene frem til 1900 ble vestkanten, med preg av den nye middelklassen. I 1890-årene var tomteprisene ved St. Hanshaugen av de høyeste i byen, og Myhre peker på den sentrale beliggenheten som en blant flere forklaringer.To små parseller av Pilestredet hadde hestesporvogn fra 1875 (Homansbyen-linjen). I 1899 kom trikken i Ullevålsveien og via Geitmyrsveien til Sagene. Taksten var 10 øre for voksne og 5 øre for barn. Da linjen ble nedlagt 1966 var voksentakst 80 øre. Trikk til Adamstuen åpnet i 1909, til Ullevål Hageby i 1925.
Fra århundreskiftet og det første tiåret av 1900-tallet finnes enkeltstående jugendbygninger: Regjeringsbygningen (nå Finansdepartementet), bygårdene Fougstads gate nr. 22 og 25 og Waldemar Thranes gate 40 på Ila, Vallegaten 6, Anton Schjøths gate 15-17 og Ullevålsveien 48 og 60 på Valleløkken, og Geitmyrsveien 27 ved St. Hanshaugen park.
Kjente bygninger fra tidlig i århundret er blant annet Lovisenberg kirke (1912), Ila skole (1916), Bislett bad (1920), Ila pensjonat (1921), Torggata bad (1928), Deichmanske bibliotek (1933).
=== 1900-tallet ===
Bydelen har flere kjente, større boliganlegg fra første verdenskrig og mellomkrigstiden. Lindern haveby, syd for Kirkeveien i hjørnet med Geitmyrsveien, 525 leiligheter i 25 bygninger i nordisk nybarokk, kurvede gater og mye vegetasjon, sto ferdig i 1919. Jessenløkken på Fagerborg, avgrenset av Suhms gate, Kirkeveien (ring 2), Gørbitz’ gate og Jacob Aalls gate, består av 37 leiegårder i nordisk nybarokk, ble bygget i 1919–22.
Ilakomplekset i Fougstads gate, Diriks gate, Colletts gate og Uelands gate, 725 leiligheter, 1920-tallsklassisisme, med den monumentale Ilatrappen fra Fougstads gate til Uelands gate, ble bygget fra 1924 til 1933. Bislet Byggeselskap langs Sofies gate og Bislett stadion ble likedan bygget i 1920-tallsklassisisme og var fullført 1929.
Martinus Lørdahls plass, boliganlegg 1930–årene i funksjonalisme danner en halvsirkel mot stadion. I 1930–1939 ble Egebergløkka, Westye Egebergs gate øst for Vår Frelsers gravlund, fire boligblokker rundt åttekantet plass, bygget og var et tidlig eksempel på høye bolighus, synlig fra store deler av byen. Doublougløkka, buede blokker på en kolle langs Mikkel Doblougs gate mellom Colletts gate og Louises gate ble bygget i 1930-årene.
=== 2000-tallet ===
Ved siste folke- og boligtelling i 2011 var boligbebyggelsen i bydelen helt dominert av bygårder og boligblokker, med 21 067 boliger, 95,2 % av alle 22 140. Antall boliger i rekkehus, kjedehus og andre småhus var 363, 1,6 %, mens antall eneboliger var 150, 0,7 %, og tomannsboliger 111. I alt 430 boliger tilhørte kategorien Annen bygningstype. Boligprisene var nest høyest av bydelene, bak Frogner, med 81 664 kr per kvadratmeter i boligblokk/bygård i 2018.På 2000-tallet har større utbygging vært Pilestredet park, området som Rikshospitalet forlot i 2000; en rekke nye boligbygg i Hausmannskvartalene; nye Bislett stadion (åpnet 2005); St. Hanshaugen studentby i Bjerregaards gate (drøyt 400 leiligheter og hybler, ferdig 2005-2006); og boligprosjektet Lille Bislett (225 leiligheter, 2007).Gjennom vedtak i kommuneplan 2015 ble det sammenhengende området med strøkene Bislett, St. Hanshaugen og Ila gjort til hensynssone – bevaring kulturmiljø som spesielt verdifulle bygningsmiljøer. Om plan- og byggesaker i dette området heter det: «Nye tiltak skal derfor plasseres og utformes slik at man viderefører viktige elementer i eksisterende gate-, byroms- og bebyggelsesstruktur. Bygninger med nasjonalt og regionalt viktige kulturminneverdier bør bevares.» Fagerborg har også sterkt vern.
=== Strøkene i bydelen ===
Strøkene i Oslo er oppstått etter hvert som den bymessige bebyggelsen er kommet til. I bydelen har det stort sett vært en bevegelse fra syd mot nord. Strøkene har historisk både lagt seg ved siden av hverandre og «oppå hverandre» ved at lommer i byen er bygget ut, for eksempel slik Bislett først ble strøksnavn da bebyggelsen nord og øst for stadion kom i mellomkrigstiden. Grensene mellom strøk vil det derfor være uenighet om.
Området syd for St. Olavs gate – Arne Garborgs plass – Hammersborggata (ring 1) hører til Oslo sentrum og har ikke eget strøksnavn. Strøkene er, nevnt tilnærmet fra syd til nord:
Hausmannsområdet med området Hausmannskvartalene avgrenset av Hausmanns gate i nord, Møllergata i vest, Hammersborggata i syd og Storgata i øst. Området består av handel, der Torggata er den travleste handlegaten, kontorer og boliger, mange fra slutten av 1800-tallet. Fra slutten av 1990-årene er det bygget en rekke nye boliger. Arbeidersamfunnets plass hører til Hausmannskvartalene.
Hammersborg er høydedraget øst for Akersgatas øvre del, avgrenset av Akersgata i vest, Vår Frelsers gravlund / Rosings gate i nord, kvartalet syd for Dops gate og Wilses gate i nordøst, Møllergata i øst og Regjeringskvartalet ved Arne Garborgs plass i syd. Fra 1700-tallet var dette en tett forstad med stort sett trehus og trange gater, revet i 1930-årene. En rekke kirker, Deichmanske bibliotek, Krist kirkegård og Kristparken ligger på Hammersborg.
Meyerløkka er området avgrenset av Pilestredet i vest, Holbergs gate og Stensberggata i nord, Ullevålsveien i øst og kvartalene syd St. Olavs gate i syd. Den nordlige halvdelen av området der Rikshospitalet lå frem til 2000, tidligere kalt Stensbergløkka, er nå bolig- og kontorområdet Pilestredet park, på 2000-tallet etablert som et selvstendig strøk. Resten av Meyerløkka er stort sett tette kvartaler med boliger fra 1860 til 1890. Oslo katedralskole og Kunstindustrimuseet (under flytting) ligger på Meyerløkka.
Fredensborg er området øst for Hammersborg og vest for Møllergata, med Wilses gate i syd og Fredensborgveien i nord. Strøket består hovedsakelig av boliger. Møllergata skole.
Bergfjerdingen er området ved Damstredet, bakken fra Fredensborgveien opp til Akersveien med små trehus.
Gamle Aker er strøket rundt Gamle Aker kirke, avgrenset av Ullevålsveien, Rosings gate, oversiden av Damstredet, Maridalsveien og Fredrikke Qvams gate. Boliger og noen kontorer, Vår Frelsers gravlund og trehus fra 1700-tallet i Telthusbakken.
Bislett er Bislett stadion og området nord, vest og syd for denne, avgrenset av gatene Pilestredet i vest, Wilhelms gate i nord, Sofies gate i øst og Holbergs gate i syd. Bislett ble strøksnavn først ved utbyggingen av kvartalene nord for stadion og langs Sofies gate øst for stadion i 1930-årene. Oslomet – storbyuniversitetet ligger der Frydenlunds Bryggeri tidligere lå.
St. Hanshaugen omfatter bebyggelsen i Geitmyrsveien langs parken St. Hanshaugen og området syd og sydvest for parken avgrenset av gatene Bergstien, Bjerregaards gate, Ullevålsveien, Stensberggata, Sofies gate, Colletts gate til Ullevålsveien foruten Doblougløkka (Mikkel Doblougs gate). Boliger hovedsakelig fra 1880- og 1890-årene. Strøksgatene med handel og spisesteder ligger i Ullevålsveien og Waldemar Thranes gate.
Ila øst for St. Hanshaugen er avgrenset av Bjerregaards gate i syd, Colletts gate (også bebyggelsen nord for gaten) i nord og Maridalsveien i øst. Boligbebyggelse fra 1890-årene, mellomkrigstiden (blant annet Ilakomplekset) og Ila skole og 1950-årene. Handel og spisesteder rundt Alexander Kiellands plass, som ligger i bydel Grünerløkka.
Bolteløkka er strøket avgrenset ved kvartalene vest for Thereses gate i vest, Ullevålsveien i nord og øst og Louises gate og Wilhelms gate i syd. Variert bebyggelse med tette kvartaler og villaer i mur og tre og Bolteløkka skole.
Fagerborg ligger mellom Bislett og Marienlyst, avgrenset av gatene Suhms gate og Fagerborggata i vest, Sporveisgata i syd, Thereses gate, Stensgata, Stensparken og Pilestredet i øst og Ullevålsveien og Kirkeveien i nord. Leiegårder langs Thereses gate og Jessenløkken ved Kirkeveien, ellers stor andel villaer. Stensparken, Fagerborg videregående skole og Fagerborg kirke ligger i strøket.
Valleløkken (kalles også Valle, kan forveksles med strøkene Valle og Valle Hovin i bydel Gamle Oslo), er området mellom Colletts gate langs parken og Geitmyrsveien i øst, Ullevålsveien i syd og vest og General Birchs gate i nord. Strøket har mest villaer og enkelte nyere lavblokker. Frölichbyen (sosialt boligprosjekt 1870), «Ringnesslottet» (Colletts gate 43) og friområdet Idioten ligger på Valleløkken.
Adamstuen er de nærmeste kvartalene syd, vest og nord for krysset mellom Ullevålsveien og Thereses gate / Sognsveien, og nord til Kirkeveien, med leiegårder i syd, villaer mot Kirkeveien og handel og serveringssteder i krysset Ullevålsveien/Thereses gate.
Marienlyst ligger nord for Kirkeveien (ring 2). Boliger, mange fra mellomkrigstiden, og NRK.
Lovisenberg er området mellom Geitmyrsveien, Griffenfeldts gate, Uelands gate og Ilabebyggelsen langs Colletts gate. En stor del av området er Lovisenberg diakonale sykehus og Lovisenberg diakonale høgskole. Resten av strøket dekkes av Nasjonalt folkehelseinstitutt, Odontologisk fakultet, Lovisenberg kirke, eldreinstitusjoner og noen boliger.
Lindern er området avgrenset av gatene General Birchs gate, Ullevålsveien, Sognsveien, Thulstrups gate, Kirkeveien og Geitmyrsveien. Norges veterinærhøgskole ligger ned mot Adamstuen. Det meste av strøket er havebyen bygget av kommunen i årene før 1920 med 25 frittliggende bygninger, 525 leiligheter og store beplantede gårdsrom.
Områdene nord for Kirkeveien, Nordre gravlund og Geitmyra er uten klart strøksnavn.
=== Parker, friområder og gravlunder ===
I bydelen finnes disse parkene:
St. Hanshaugen, 89 mål stor høyde (høyeste punkt 83 meter over havet), byens første større park utenfor sentrum, parkmessig opparbeidet fra 1860-årene
Stensparken, 48 mål, med høyden Blåsen i nordre del, park og Fagerborg kirke i sydlige del
Marienlystparken, 45 mål, nord for Kirkeveien og øst for Suhms gate
Kristparken, på Hammersborg mellom Grubbegata og Møllergata
Idioten, på Valleløkken, heller ned mot Adamstuen
Evald Ryghs plass på Ila
Utsikten, ved Westye Egebergs gate på Egebergløkka der Akerryggen begynner i syd, utsikt over de indre østlige bydelene.
Regjeringsparken vest for høyblokken i RegjeringskvartaletGeitmyra, mellom ring 2, Uelands gate og Kierschows gate, brukes til skolehager.
Bydelen har fire kirkegårder og gravlunder i bruk: Gamle Aker kirkegård ligger rundt og øst for Gamle Aker kirke, med utsikt over de indre østlige bydelene, og har vært gravplass siden 1837. Mange ble gravlagt under kirkegulvet inntil dette ble forbudt i 1805. Nordre gravlund ligger mellom Kierschows gate, Tåsenveien og Uelands gate og ble innviet i 1884. Vestre Aker kirkegård, ved ring 2 mellom Ullevålsveien og Blindernveien, ble innviet i 1855. Vår Frelsers gravlund mellom Ullevålsveien, Akersbakken og Akersveien, ble anlagt 1808 og utvidet flere ganger. Gravlunden inneholder en fredet, nasjonal æresgravlund.
Krist kirkegård ved Grubbegata på Hammersborg er ikke lenger i bruk. Den ble anlagt i 1654, først for Akershus slottsmenighet, senere for Garnisonsmenigheten. Før cirka 1950 omfattet den også det som i dag er Kristparken. Vaterland kirkegård, som ble tatt i bruk i 1659 eller noe tidligere og gikk ut av bruk i 1811, lå der Møllergata 19 ligger i dag.
=== Plasser ===
I den delen av bydelen som vanligvis regnes til Oslo sentrum (Hausmannkvartalene og Hammersborg medregnet) finnes disse plassene:
Arbeidersamfunnets plass, mellom Torggata, Samfunnshuset, Calmeyers gate og Hammersborggata. Offentlig plass fra 1930-årene da fengselsbygningen knyttet til Tukthuset ble revet
Arne Garborgs plass, på Hammersborg, navnet vedtatt 1936, fra 1970 under Regjeringskvartalets Y-blokk. Hovedbrannstasjonen ligger til plassen
Einar Gerhardsens plass, mellom de tre regjeringsbygningene i Grubbegata: høyblokken, R 4 og S-blokken
Hammersborg torg, mellom Grubbegata og Møllergata. OBOS og Dagsavisen har kontorer til plassen
Johan Nygaardsvolds plass, på Hammersborg, mellom regjeringsbygningene Høyblokken og Y-blokken, navnet vedtatt 1985
Kommandør T.I. Øgrims plass, ved Bernhard Getz' gate, ligger til Frelsearmeens hovedkvarter (fasade Akersgata 73)
St. Olavs plass, stjerneformet plass der St. Olavs gate, Universitetsgaten, Munchs gate og Langes gate møtes, navnet vedtatt 1864. ABC-teatret, nå Edderkoppen, ligger til plassen.
Youngstorget, omkranset av Pløens gate, Eva Kolstads gate, Møllergata, Youngs gate og Folketeaterkvartalet. Torghandel. Brukes til arbeiderbevegelsens politiske møter. Navnet vedtatt 1951, tidligere NytorvetI den øvrige bydelen ligger disse plassene:
Bjørnstjerne Bjørnsons plass, på Marienlyst. Hovedbygningen for NRK ligger til plassen
Evald Ryghs plass, på Ila, mellom Evald Ryghs gate, Ilagata og Fougstads gate, lekeplass og park
Falck Ytters plass, på Ila, mellom Waldemar Thranes gate, Ungers gate, Bjerregaards gate og Brandts gate, bebygget i tre lag: Ilagarasjen, kjøpesenter (St. Hanshaugen senter), ballplass, navnet vedtatt 1933
Knud Knudsens plass, i sydenden av St. Hanshaugen park der Geitmyrsveien møter Ullevålsveien, navnet vedtatt 1962
Margrethe Munthes plass, på Fagerborg / Bislett, der Stensgata møter Thereses gate, navnet vedtatt 2005
Martinus Lørdahls plass, ved Bislett stadions nordøstre hjørne, der Sofies gate og Louises gate møtes, navnet vedtatt 1934
Sofies plass, ved Bislett stadions sydøstre hjørne der Sofies gate møter Dalsbergstien, navnet vedtatt 1891
Sophus Bugges plass, på Fagerborg, mellom Pilestredet og Fagerborggata ved Fagerborg videregående skole, navnet vedtatt 1914
== Næringsliv og sysselsetting ==
Det var 51 354 sysselsatte / arbeidsplasser i bydelen i 2019, mot 45 306 i 2007. Av de sysselsatte hørte 26 848 til sentrum (delbydel Hammersborg). Andre store arbeidsplasser er rode Marienlyst med NRK – 3400, Lovisenberg med sykehus og høyskole med 3200, Ullevål som omfatter sykehuset med 8400 og rode St. Hanshaugen 4 med Oslomet med 3600. Antall sysselsatte beboere var i 2019 24 916, slik at bydelen har en stor netto innpendling av arbeidstakere.Av bedriftene i bydelen i 2019 drev 890 innen kunstnerisk virksomhet og underholdning, 733 innen omsetning og drift av fast eiendom, 629 innen helse- og sosialtjenester, 375 i hotell-og serveringsbransjen, 281 i IT, 250 i musikk, film, video og TV og 103 innen forlag. Mer enn tusen bedrifter hørte til andre profesjonelle og tjenesteytende bransjer.
== Transport ==
Bydelen er preget av at andelen gange, sykkel og kollektivtransport er høy, og bilbruken lav. I 2012 var andelen av alle reiser i bydelen med bil 14 prosent, lavest av alle bydelene, sykkel 8 prosent, høyest av bydelene, og til fots 42 %, høyest av bydelene sammen med bydel Grünerløkka. Siden bydelen ligger midt i indre by er det kort å gå både til sentrum (mindre enn 1500 meter fra sydenden av St. Hanshaugen park til Karl Johans gate) og til handle- og utelivsstrøk som Grünerløkka og Majorstuen.
Bydelens hovedgater for biltrafikk nord-syd er
Suhms gate – Fagerborggata – Pilestredet i vest langs grensen til bydel Frogner
Geitmyrsveien / Ullevålsveien – Akersgata midt i bydelen
Uelands gate – Maridalsveien – Hausmanns gate i øst langs grensen til bydelene Sagene og Grünerløkka.Hovedgater øst-vest er
ring 2 Griffenfeldts gate – Kirkeveien nord i bydelen
Colletts gate – Louises gate diagonalt fra ring 2 til Bislett
Waldemar Thranes gate syd for St. Hanshaugen park
ring 1 Hammersborggata – Pilestredet syd i bydelen, dels i tunnel.Bydelen har trikk i Grensen – Pilestredet – Thereses gate – Sognsveien (linjen til Rikshospitalet). St. Hanshaugen er den eneste av Oslos bydeler som ikke har T-bane. Busstilbudet er meget godt med flere hovedlinjer med mange avganger, nord–syd med linje 37 i Kierschows gate (fra Sagene) – Geitmyrsveien – Colletts gate – Ullevålsveien – Akersgata, og linjene 34 og 54 i Uelands gate – Maridalsveien – Hausmanns gate. Øst–vest går linje 21 i Waldemar Thranes gate og linje 20 fra Sagene og ring 2 mot Majorstuen. Linjene 20, 21 og 54 kjører om natten i helgene, linje 37 kjører døgnet rundt hele uken. Flybuss kjører i Dalsbergstien og Waldemar Thranes gate.
== Trossamfunn og deres bygninger ==
Disse kirkene med menigheter i Den norske kirke (statskirken) ligger i bydelen:
Fagerborg kirke, Pilestredet 72, ligger i sydenden av Stensparken, innviet 1903
Gamle Aker kirke, Akersveien 26, Oslos eldste stående bygning, bygget sannsynligvis noen år før 1100
Lovisenberg kirke, Lovisenberggata 9, innviet 1912
Markus kirke, fasade mot Ullevålsveien, inngang også fra Schwensens gate, innviet 1927
Trefoldighetskirken, Akersgata 60, innviet 1858. Menigheten tilhører Domkirken prestegjeldMenighetene knyttet til disse fem kirkene tilhører Oslo Domprosti.
Vestre Aker kirke, Ullevålsveien 117, innviet 1855, tilhører Vestre Aker prosti
Døves kirke, Fagerborggata 12, innviet 1974, tilhører Døveprostiet.I tillegg hører et mindre område ved Storgata til Oslo domkirke menighet.
Bydelen har en rekke andre kristne trossamfunn og kirker:
Adventkirken Betel, Akersgata 74
De Frie Evangeliske Forsamlinger, Møllergata 40
Den Islandske Menigheten i Norge, Pilestredet park 20
Frelsens Hus, Møllergata 28 (bak St. Edmund's Church)
Frelsesarmeen hovedkvarter og Templet Korps, Kommandør T.I. Øgrims plass 4, innviet ca. 1979
Maran Ata Tempelet, Møllergata 28
Maria Bebudelses kirke, Det greske ortodokse samfunn i Norge, Thor Olsens gate 9, innviet 1892
Det Evangeliske Trossamfunn - Nasareerens Kirke og Nordic Chinese Christian Church in Oslo, Geitmyrsveien 7D
St. Edmund anglikanske kirke, Møllergata 30, innviet 1884
St. Johannes Døperen kirke av Den nordisk-katolske kirke, leier kapellet på Nordre gravlund kapell, Kierschows gate 10
St. Olav katolske domkirke, Akersveien 1, innviet 1856, domkirke fra 1953
St. Josephs kirke, Akersveien 6, kirke fra 2007
Svenska Margaretakyrkan, Hammersborg torg 8, innviet 1925
Vår Frelsers Ortodokse kirke, i kapellet i Vår Frelsers gravlund (Den Russiske Ortodokse Kirke i Norge)Synagoge for Det Mosaiske Trossamfund, innviet 1920, ligger i Bergstien 13.
Rabita – Det islamske forbundet holder til i Calmeyers gate 8.
Ananda Margas regionkontor ligger i Mariboes gate 13.
== Skoler, høgskoler, universitet ==
I bydelen finnes disse skolekretsene for den kommunal grunnskolen:
Bolteløkka skole, Eugenies gate 10, barneskole 1.-7. trinn, grunnlagt 1915
Ila skole, Fougstads gate 10, barne- og ungdomsskole 1.-10. trinn med elever fra Bolteløkka og Møllergata skoler, grunnlagt 1916
Marienlyst skole, Tusentrippen 5, barne- og ungdomsskole 1.-10. trinn, grunnlagt 1952
Møllergata skole, Møllergata 49, barneskole 1.-7. trinn, grunnlagt 1826, nåværende bygning fra 1861, eldste skolebygning som er i bruk i Oslo, byens eldste skolekorps grunnlagt 1901
Ullevålsveien skole, Bolteløkka allé 8, for barn med spesielle lærevansker, 3.-10. trinn, tar opp barn fra et større område. Bygningen er fra 1912.Bydelen har disse friskolene på grunnskolens og videregående nivå: Nyskolen i Oslo, Akersveien 24C, friskole grunnlagt 2004; Oslo By Steinerskole, St. Olavs gate 4–6, og St. Sunniva skole, Akersveien 4, privat katolsk barne- og ungdomsskole, grunnlagt 1865.
De fire kommunale videregående skolene er Fagerborg videregående skole, Pilestredet 109, grunnlagt 1915; Edvard Munch videregående skole, Ullevålsveien 5 i de tidligere lokalene til Statens håndverks- og kunstindustriskole; Kirkeveien videregående skole, spesialundervisning knyttet til Ullevål universitetssykehus, Lille Ullevål, Kirkeveien 166; og Oslo katedralskole, Ullevålsveien 31, grunnlagt 1153. To private videregående skoler holder til i bydelen: Sonans privatgymnas i Pilestredet 56 og Akademiet videregående skole, Pilestredet 56A.
Oslo Sanitetsforenings hjelpepleierskole, grunnlagt 1936, som lå i Fredrikke Qvams gate 1, ble nedlagt i august 2011.
I bydelen finnes tre høgskoler: Barratt Due musikkinstitutt, med høgskoleavdeling, Lyder Sagens gate 2, grunnlagt 1927; Høgskolen for Kristendom, Metodistkirkens Studiesenter, Akersbakken 37, og Lovisenberg diakonale høgskole, Lovisenberggata 15. Kunsthøgskolen i Oslo, Fakultet for design (tidl. Statens håndverks- og kunstindustriskole, grunnlagt 1818), holdt til i Ullevålsveien 5 og Nordahl Bruns gate 8 inntil flytting til Seilduksfabrikken i 2010.
Tre universiteter har virksomhet i bydelen: Oslomet – storbyuniversitetet ligger på Bislett, har mer enn 20 000 studenter, ble etablert 1. august 2011 gjennom sammenslåing av Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus og ble akkreditert som universitet i 2018. Veterinærhøgskolen (VET), tidligere Norges veterinærhøgskole (NVH), er et fakultet ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og holder til i Ullevålsveien 72. Fakultetet var planlagt å flytte i 2020 til NMBUs hovedcampus på Ås, men flyttingen er utsatt til 2021, og endelig dato er ikke bestemt. Ett fakultet ved Universitetet i Oslo holder til i bydelen, Det odontologiske fakultet, Geitmyrsveien 69/71. Norges Tannlægehøiskole ble grunnlagt 1928 og ble i 1959 fakultet ved Universitetet, men kalles fortsatt ofte Tannlegehøyskolen.
Westerdals School of Communication lå i mange år på 2000-tallet i Fredensborgveien 24Q, og ble kjøpt av Høyskolen Kristiania i 2017 og flyttet ut av bydelen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 9.6.2020.
Oslo bys historie. Fem bind. Oslo, Cappelen, 1991–1994. Tilgjengelig på nb.no.
Eva Ramm, Erling Lae og Ørnulf Olsen: St. Hanshaugen Ullevål – streiftog i bydelens nedre del. Oslo kommune, St. Hanshaugen Ullevål bydelforvaltning, 1995. Besøkt 9.6.2020.
Ole Daniel Bruun: Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø. Kunnskapsforlaget, 1999. ISBN 82-573-0948-6. Besøkt 9.6.2020.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) St. Hanshaugen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kart over bydel St. Hanshaugen, med grunnkretser og roder. Bydelene er listet alfabetisk. Oslo kommune. Besøkt 9.6.2020
(no) Oslostatistikken. Oslo kommune. Besøkt 9.6.2020
(no) Bymiljøetatens kartbank. Kart med informasjon på mange temaer. Bydelsgrensene finnes på Kartbank, Basisdata / Bydelsgrenser. Oslo kommune. Besøkt 30.6.2020
(no) Gul liste med bevaringsstatus for bygninger, parker m.m.. Riksantikvaren. Besøkt 9.6.2020 | St. Hanshaugen er en administrativ bydel i Oslo. | 8,417 |
null | 2023-02-04 | Bydel Stovner | null | null | null | Bydel Stovner er en administrativ bydel nordøst i Oslo. | 8,418 |
null | 2023-02-04 | Bydel Søndre Nordstrand | null | null | null | Bydel Søndre Nordstrand er en administrativ bydel i Oslo. Bydelen har innbyggere (per 2020) og er med sine 18,4 km² Oslos største bydel i areal. | 8,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_Ullern | 2023-02-04 | Bydel Ullern | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Ullern', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Bydel Ullern er en administrativ bydel i Oslo. Den har 34 569 innbyggere (per 1. januar 2020) og et areal på 9,4 km². Bydelen ligger vest i Oslo, med Lysakerelven og Bærum kommune i vest, bydel Frogner i sør og øst og bydel Vestre Aker i nord.
| Bydel Ullern er en administrativ bydel i Oslo. Den har 34 569 innbyggere (per 1. januar 2020) og et areal på 9,4 km². Bydelen ligger vest i Oslo, med Lysakerelven og Bærum kommune i vest, bydel Frogner i sør og øst og bydel Vestre Aker i nord.
== Historie ==
Bydelen har fått navn etter strøket Ullern, som igjen har fått navn fra Ullern gård. Gårdsnavnet kommer fra norrønt Ullarin, Ullr + vin (eng). I middelalderen hørte gården til klosteret på Hovedøya. Etter reformasjonen i 1536 ble gården delt mellom kirken og kongen. I 1740 ble gården formelt delt i nedre og øvre Ullern, før disse i henholdsvis 1878 og 1866 kom i Herman Severin Løvenskiolds eie.Den gang var Ullern en del av Aker kommune. Urbaniseringen begynte på slutten av 1800-tallet, da flere industribedrifter ble lagt til Skøyen og til området langs Lysakerelven. I 1872 åpnet Drammensbanen, noe som ytterligere bidro til områdets vekst. I 1912 åpnet også Smedstadlinjen, og i 1919 ble Skøyenlinjen utvidet til Lilleaker. De to sistnevnte linjene ble ytterligere utvidet i henholdsvis 1935 og 1924. I 1942 ble de to linjene forbundet da banen ble utvidet mellom Sørbyhaugen og Jar.
I 1948 ble den senere Bydel Ullern en del av Oslo, etter at byen ble slått sammen med Aker. I perioden som fulgte har de tradisjonelle villastrøkene i bydelen blitt supplert med blokkbebyggelse.
== Strøk ==
Nabolag i Bydel Ullern omfatter blant annet Skøyen, Hoff, sydlige halvdel av Smestad, Montebello, Abbediengen, Ullern, Ullernåsen, Bestum, Lilleaker, Øraker, Sollerud, og Vækerø.
Bydelen grenser til Lysakerelven og Bærum i vest, Lysakerfjorden og Bygdøy i sør, Bydel Frogner i øst og Bydel Vestre Aker i nord. Frem til bydelssammenslåingen i 2003 grenset bydelen til Bydel Røa og Bydel Vinderen i nord og Bydel Uranienborg-Majorstuen og Bydel Bygdøy-Frogner i øst.
Åsen Ullernåsen strekker seg 201 meter over havet, og er kjent for sin vulkanske fortid.Halve Frognerparken er i Bydel Ullern.
== Fasiliteter ==
Bydelen har en brannstasjon, Smestad brannstasjon. Bydelen har også et kjøpesenter, CC Vest.
På Ullern ligger blant annet Ullern videregående skole, samt Ullern kirke. Bydelen har også en lokalavis – Ullern Avis.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Når bygd blir by. [Oslo]: Ullern historielag. 1995. ISBN 8291666008.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Bydel Ullern – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bydel Ullern er en administrativ bydel i Oslo. Den har innbyggere (per 1. | 8,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_Vestre_Aker | 2023-02-04 | Bydel Vestre Aker | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bydel Vestre Aker', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Denne artikkelen omhandler den moderne bydelen i Oslo. For Vestre Aker i historisk forstand, se Vestre Aker.Vestre Aker er en administrativ bydel i Oslo. Den har 50 157 innbyggere (per 2020) og et areal på 16,6 km². Bydelen ble opprettet med bydelsreformen 1. januar 2004 og omfatter de tidligere bydelene Vinderen og Røa. Bydelen består av syv delbydeler. Vestre Aker bydels politiske leder er bydelsleder Yngvar A. Husebye (H) og administrativ leder er bydelsdirektør Kari Andreassen .
Bydelen grenser mot Nordmarka og Bærum og bydelene Ullern, Frogner og Nordre Aker. Bydelsadministrasjonen holder til på Huseby.
Vestre Aker var fra 1861 et kirkelig sogn; basert på sognegrensene betegnet det i geografisk og forvaltningsmessig sammenheng den vestre delen av Aker kommune og fra 1906 til 1948 var Vestre Aker en egen sognekommune innenfor Aker kommune. Den moderne bydelen ligger innenfor det historiske Vestre Akers grenser, men omfatter bare en liten del av dette; Vestre Aker sognekommune hadde ved innlemmelsen i Oslo i 1948 et areal på 201 km². Navnet Aker har sin opprinnelse i det eldste gårdsnavnet i Oslo, som er fra eldre jernalder.
| Denne artikkelen omhandler den moderne bydelen i Oslo. For Vestre Aker i historisk forstand, se Vestre Aker.Vestre Aker er en administrativ bydel i Oslo. Den har 50 157 innbyggere (per 2020) og et areal på 16,6 km². Bydelen ble opprettet med bydelsreformen 1. januar 2004 og omfatter de tidligere bydelene Vinderen og Røa. Bydelen består av syv delbydeler. Vestre Aker bydels politiske leder er bydelsleder Yngvar A. Husebye (H) og administrativ leder er bydelsdirektør Kari Andreassen .
Bydelen grenser mot Nordmarka og Bærum og bydelene Ullern, Frogner og Nordre Aker. Bydelsadministrasjonen holder til på Huseby.
Vestre Aker var fra 1861 et kirkelig sogn; basert på sognegrensene betegnet det i geografisk og forvaltningsmessig sammenheng den vestre delen av Aker kommune og fra 1906 til 1948 var Vestre Aker en egen sognekommune innenfor Aker kommune. Den moderne bydelen ligger innenfor det historiske Vestre Akers grenser, men omfatter bare en liten del av dette; Vestre Aker sognekommune hadde ved innlemmelsen i Oslo i 1948 et areal på 201 km². Navnet Aker har sin opprinnelse i det eldste gårdsnavnet i Oslo, som er fra eldre jernalder.
== Strøk ==
Bydel Vestre Aker omfatter blant annet Sørkedalen, Bogstad, Røa, Huseby, Hovseter, Holmen, Holmenkollen, Voksenåsen, Slemdal, Ris, Vinderen, Frøen, Volvat, Grimelund og Borgen m.m. Bydelsadministrasjonen ligger i Sørkedalsveien 150 på Huseby, i det tidligere FO-bygget, Forsvarets Overkommando. Nærmeste nabo er Gardeleiren, leiren for Hans Majestet Kongens Garde (HMKG).
== Politikk ==
Utdypende artikkel: Vestre Aker bydelsutvalg.
Bydelen ledes av et bydelsutvalg med 15 folkevalgte representanter. Bydelsutvalget har ansvar for de desentraliserte kommunale oppgavene, og skal føre tilsyn og kontroll med bydelsadministrasjonen og tjenestene som utføres der. En gang i året blir bydelen tildelt et rammebudsjett som fordeles og forvaltes av bydelsutvalget. Representantene velges samtidig med valg til fylkesting og kommunestyrer, og fikk for perioden 2019-23 følgende mandatfordeling:
8 representanter fra Høyre
2 representanter fra Miljøpartiet De Grønne
2 representanter fra Arbeiderpartiet
1 representant fra Venstre
1 representant fra Fremskrittspartiet
1 representant fra Sosialistisk VenstrepartiBydelsutvalget ledes av bydelsleder Yngvar A. Husebye (H) og nestleder i bydelsutvalget er Anita Asdahl Hoff (H). Bydelsutvalget har to forberedende komitéer, Vestre Aker byutvikling-, miljø-, samferdsel- og idrettskomité (BMSI) og Vestre Aker helse-, oppvekst-, velferd- og eldrekomité (HOVE). Oscar Christopher Husebye (H) og Monika Furuseth Dypeng (H) er komitéledere for henholdsvis BMSI og HOVE.
== Delbydeler ==
Vestre Aker består av syv delbydeler.
Røa
Holmenkollen
Hovseter
Holmen
Slemdal
Grimelund
Vinderen
== Miljø ==
Bydel Vestre Aker disponerer 16 594 dekar, som utgjør 10,9 % av arealet i alt. Dette gir 2,44 innbyggere per dekar, mot Oslos gjennomsnitt på 3,41.
Av Oslos 15 bydeler har bydelene Gamle Oslo, Grorud, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand mer enn 30 % med innvandrerbakgrunn. I bydelene Ullern, Vestre Aker, Nordre Aker og Nordstrand var andelen innvandrere mindre enn 15 %. Bydel Vestre Aker er den eneste bydel som har flere vestlige enn ikke-vestlige innvandrere, henholdsvis 5,5 og 5,4 %, i alt 10,9 %.
Når det gjelder utdanning, ligger Vestre Aker i tet med 53,6 % av befolkningen på universitets- og høyskolenivå og med den høyeste gjennomsnittsinntekt.
== Samferdsel ==
Alle T-banens vestgående linjer finnes innenfor bydelens grenser. Hele Holmenkollbanen ligger innenfor bydelen, bortsett fra den siste delen, som ligger i Marka. Det samme gjelder Røabanens Oslo-del, samt de deler av Kolsåsbanen som er felles med Røabanen (to stasjoner). Sognsvannsbanen sniker seg også innom bydelen, da den vestlige plattformen på Blindern stasjon, og en del meter av sporet ved Frøen ligger innenfor bydelsgrensen. Blindern stasjon betjener imidlertid svært få fra bydelen, ettersom stasjonene på Holmenkollbanen i det aktuelle området nesten alltid er nærmere. Også bussen er representert i Vestre Aker med linjene 23, 24, 32 og alle linjer på 40-tallet (41, 45, 46, 47 og 48).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Bydel Vestre Aker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Vestre Aker er en administrativ bydel i Oslo. Den har innbyggere (per 2020) og et areal på 16,6 km². | 8,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel | 2023-02-04 | Bydel | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer', 'Kategori:Byplanlegging', 'Kategori:Geografiske inndelinger', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Bydeler er distrikter innen byer med administrative oppgaver. Alle bykommuner i Norge er delt inn i mindre bydeler, men i offentlig norsk statistikk er det bare Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Drammen som deles inn i administrative deler.Kommunedeler har samme oppgave som en bydel, men dekker delvis eller ikke et byområde. Kommunedeler er blant annet å finne i Bodø kommune.
I noen byer har hver bydel hvert sitt styre og hver sine kandidater i bystyret. Et eksempel på dette er Paris der byen er delt opp i 20 arrondissementer som har hvert sitt bystyre og borgermester.
De fleste bydeler omfatter flere eller deler av flere strøk, områder av store byer som har vokset frem historisk, og som danner den best kjente inndeling. Men begrepet bydel brukes også til å beskrive slike mindre geografiske områder innen en bykommune, selv om de ikke har noen administrativ betydning.
I Stockholm i Sverige brukes betegnelsen stadsdelsområde.
| Bydeler er distrikter innen byer med administrative oppgaver. Alle bykommuner i Norge er delt inn i mindre bydeler, men i offentlig norsk statistikk er det bare Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Drammen som deles inn i administrative deler.Kommunedeler har samme oppgave som en bydel, men dekker delvis eller ikke et byområde. Kommunedeler er blant annet å finne i Bodø kommune.
I noen byer har hver bydel hvert sitt styre og hver sine kandidater i bystyret. Et eksempel på dette er Paris der byen er delt opp i 20 arrondissementer som har hvert sitt bystyre og borgermester.
De fleste bydeler omfatter flere eller deler av flere strøk, områder av store byer som har vokset frem historisk, og som danner den best kjente inndeling. Men begrepet bydel brukes også til å beskrive slike mindre geografiske områder innen en bykommune, selv om de ikke har noen administrativ betydning.
I Stockholm i Sverige brukes betegnelsen stadsdelsområde.
== Se også ==
Liste over bydeler i Oslo
== Referanser == | Bydeler er distrikter innen byer med administrative oppgaver. Alle bykommuner i Norge er delt inn i mindre bydeler, men i offentlig norsk statistikk er det bare Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og DrammenArcGIS - Bydeler i Drammen som deles inn i administrative deler. | 8,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Heinz_Beckurts | 2023-02-04 | Karl Heinz Beckurts | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 16. mai', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer fra Mönchengladbach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske fysikere'] | Karl Heinz Beckurts (født 16. mai 1930 i Rheydt, død 9. juli 1986 i Straßlach) var en tysk fysiker og næringslivsleder. Han var leder for Kernforschungszentrum Karlsruhe og Forschungszentrum Jülich før han mellom 1973 og 1976 ble formann for Arbeitsgemeinschaft der Großforschungseinrichtungen. Fra 1980 tilhørte han ledelsen i Siemens AG og ledet konsernets forskning.
Beckurts ble 9. juli 1986 myrdet av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) i et bombeangrep i Straßlach.
Til Beckurts minne opprettet Helmholtz-Gemeinschaft av tyske forskningssentre Karl Heinz Beckurts-Stiftung, som arbeider for å fremme vitenskapelig arbeid som tjener som bro mellom natur- og tekniskvitenskapelig forskning på den ene side og åndsvitenskaper på den andre.
| Karl Heinz Beckurts (født 16. mai 1930 i Rheydt, død 9. juli 1986 i Straßlach) var en tysk fysiker og næringslivsleder. Han var leder for Kernforschungszentrum Karlsruhe og Forschungszentrum Jülich før han mellom 1973 og 1976 ble formann for Arbeitsgemeinschaft der Großforschungseinrichtungen. Fra 1980 tilhørte han ledelsen i Siemens AG og ledet konsernets forskning.
Beckurts ble 9. juli 1986 myrdet av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) i et bombeangrep i Straßlach.
Til Beckurts minne opprettet Helmholtz-Gemeinschaft av tyske forskningssentre Karl Heinz Beckurts-Stiftung, som arbeider for å fremme vitenskapelig arbeid som tjener som bro mellom natur- og tekniskvitenskapelig forskning på den ene side og åndsvitenskaper på den andre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20040805093336/http://www.beckurts-stiftung.de/beckurts/stiftung/main.html. | Karl Heinz Beckurts (født 16. mai 1930 i Rheydt, død 9. | 8,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oppland_Regiment | 2023-02-04 | Oppland Regiment | ['Kategori:1814 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1657', 'Kategori:Hæren (Norge)', 'Kategori:Militære avdelinger i 1814', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger', 'Kategori:Opphør i 2002'] | Oppland Regiment var et norsk infanteriregiment med historie tilbake til 1657. Regimentet ble lagt ned 6. oktober 2002 i forbindelse med omorganiseringen av Forsvaret på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.
Siden 1800-tallet har Oppland Regiment hatt standkvarter på Terningmoen på Elverum. Oppland Regiments oppgaver ble videreført av KampUKS. Regimentet var involvert i kampene mot tyskerne etter invasjonen av Norge den 9. april 1940.
| Oppland Regiment var et norsk infanteriregiment med historie tilbake til 1657. Regimentet ble lagt ned 6. oktober 2002 i forbindelse med omorganiseringen av Forsvaret på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.
Siden 1800-tallet har Oppland Regiment hatt standkvarter på Terningmoen på Elverum. Oppland Regiments oppgaver ble videreført av KampUKS. Regimentet var involvert i kampene mot tyskerne etter invasjonen av Norge den 9. april 1940.
== Historie ==
Det opplandske regiment nevnes første gang i september 1658, da det ble sendt til Frederikshald under oberst Krafse og tvang svenskene til å heve beleiringen av festningen. Det ble stående i Frederikshald til krigens opphør. i krigen 1675–79 deltok regimentet i alle felttog og ble ofte anvendt som flyvende korps på streiftogene inn i den svenske grenseprovinsene. Regimentet tok også del i den store nordiske krig fra 1709–10. En bataljon deltok i Akershus' forsvar 1716. 1717 ble regimentet liksom de andre norske regimentene delt i to: 1. og 2. opplandske regimenter. I 1718 var regimentet i det opplandske korps, som sto mellom Vorma og Glomma, og opererte mot fiendens flanker. 1719 deltok begge regimenter i felttoget i Bohuslän. Etter krigen fikk 1. regiment stabskvarter i Akersgård ved Christiania, 2. regiment i selve Christiania.
1758 ble det sendt en bataljon fra hvert regiment til Holsten; de vendte hjem 1763. Ifølge hærloven av 1. juli 1789 ble 2. opplandske regiment føyd til det nordenfjelske regiment, mens 1. opplandske ble til opplandske regiment og fikk en bataljon av 2. akershusiske samt de to bergenske grenaderkompanier. Regimentets grenaderer utmerket seg under Müller i trefningen ved Lier 18. april 1808, mens en bataljon av regimentet under Vejby var med på å slå svenskene ved Høland 19. og 20. april.
Til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 valgte regimentet oberst D.Hegermann og kommandersersjant P.T. Harildstad Aamodt regimentet.
Under den svensk norske krigen i 1814 sto tre av regimentets bataljoner i brigaden Hegermann, som avslo svenskenes angrep på skansene ved Langnes og Onstadsund 9. august.
== Uniformer ==
1675 hadde regimentet hvitgrå kjole med rød krave. 1720 hadde 1. regiment rød kjole med lysegrå krave, mens 2. regiment hadde rød kjole med lyseblå krave. 1740 hadde 1. regiment rød kjole med gul besetning, rød magevest og røde bukser. 2. regiment hadde rød kjole med mørkeblå besetning. 1789 hadde regimentet rød kjole med blå besetning. 1803 hadde det rød kjole med mørkegrønn besetning og blå bukser.
== Sjefer ==
Årstall angir utnevnelsesåret.
Otto Krafse
Georg Reichwein
1654 Knud Hadeln
1670 Christoffer Frederik Gersdorff
1676 Johan Vibe
1682 Kaspar Brockenhuus
1711 Jørgen Otto Brockenhuus
1789 Johan Frederik Leth
1789 Johan Christian Svendsen
1796 Niels Harbou
1801 Frederik Peder Theodor Lovzow
1812 Diderik Hegermann
=== Sjefer for 1. opplandske eller øst-opplandske regiment ===
1717 Jørgen Otto Brockenhuus
1733 Frederik von Lützow
1733 Kristian Frederik Reichau
1750 Peder Todderud
1764 Friederich Maximillian Gottschalck von Haxthausen
1768 Ejler Ditlev Lowzow
=== Sjefer for 2. opplandske eller vest-opplandske regiment ===
1717 Bartold Ernst Pentz
1734 Claude de Place
1742 Knud Gyldenstjerne Sehested
1760 Christian Frederik Glese
1765 Henrik Schlanbusch
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sigmund Amundsen og Jakob Bragstad: Vestoppland infanteriregiment nr 6., Elanders Publishing AS, Oslo 2000
== Eksterne lenker ==
«Da krigen kom til bygda vår i april 1940.», fra nettstedet jevnaker.org | Oppland Regiment var et norsk infanteriregiment med historie tilbake til 1657. Regimentet ble lagt ned 6. | 8,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Detlev_Karsten_Rohwedder | 2023-02-04 | Detlev Karsten Rohwedder | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer fra Gotha', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Terrorofre', 'Kategori:Tyske forretningsfolk'] | Detlev Karsten Rohwedder (født 16. oktober 1932 i Gotha, død 1. april 1991 i Düsseldorf) var en tysk politiker (SPD) og næringslivsleder.
Mellom 1969 og 1978 var han statssekretær i den føderale regjeringen. I 1979 ble han sjef for stålindustrikonsernet Hoesch i Dortmund. Der kjøpte han Hoesch-konsernet løs fra det nederlandske selskapet Hoogovens, som hadde fusjonert med Hoesch i 1973.
I juli 1990 ble han av regjeringen de Maizière utnevnt til formann for Treuhandanstalt, organisasjonen som hadde ansvaret for privatisering av DDRs tidligere folkeeiendom.
Den 1. april 1991 ble Rohwedder myrdet i sitt hjem i Düsseldorf. Mordet ble aldri oppklart, men pressen mottok et tilståelsesbrev angivelig sendt av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Han ble bisatt ved en stor statsakt den 10. april samme år.
| Detlev Karsten Rohwedder (født 16. oktober 1932 i Gotha, død 1. april 1991 i Düsseldorf) var en tysk politiker (SPD) og næringslivsleder.
Mellom 1969 og 1978 var han statssekretær i den føderale regjeringen. I 1979 ble han sjef for stålindustrikonsernet Hoesch i Dortmund. Der kjøpte han Hoesch-konsernet løs fra det nederlandske selskapet Hoogovens, som hadde fusjonert med Hoesch i 1973.
I juli 1990 ble han av regjeringen de Maizière utnevnt til formann for Treuhandanstalt, organisasjonen som hadde ansvaret for privatisering av DDRs tidligere folkeeiendom.
Den 1. april 1991 ble Rohwedder myrdet i sitt hjem i Düsseldorf. Mordet ble aldri oppklart, men pressen mottok et tilståelsesbrev angivelig sendt av den venstreekstremistiske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Han ble bisatt ved en stor statsakt den 10. april samme år.
== Referanser == | Detlev Karsten Rohwedder (født 16. oktober 1932 i Gotha, død 1. | 8,425 |
null | 2023-02-04 | Karl Jaspers | null | null | null | Karl Theodor Jaspers (født 23. februar 1883, død 26. | 8,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ask%C3%B8yv%C3%A6ringen | 2023-02-04 | Askøyværingen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1978', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Askøy', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Askøy', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Askøyværingen er en lokalavis som kom ut første gang 3. oktober 1978, og gis ut i Askøy i Vestland. Avisen kommer ut ukentlig. Redaktør er Marit Kalgraf og ansvarlig redaktør er Terje Olsen. Avisens redaksjon er samlokalisert med lokalavisen for Sotra, VestNytt, i egne lokaler på Straume i Øygarden kommune.
| Askøyværingen er en lokalavis som kom ut første gang 3. oktober 1978, og gis ut i Askøy i Vestland. Avisen kommer ut ukentlig. Redaktør er Marit Kalgraf og ansvarlig redaktør er Terje Olsen. Avisens redaksjon er samlokalisert med lokalavisen for Sotra, VestNytt, i egne lokaler på Straume i Øygarden kommune.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | ansvarlig redaktør = Terje Olsen | 8,427 |
null | 2023-02-04 | Paul Julius von Reuter | null | null | null | Paul Julius Baron von Reuter (født 21. juli 1816 i Kassel i Tyskland, død 25. | 8,428 |
null | 2023-02-04 | Bergens Tidende | null | null | null | (netto 2017)Hvorav papirandel | 8,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergensavisen | 2023-02-04 | Bergensavisen | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser eid av Amedia', 'Kategori:Aviser etablert i 1927', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Bergen', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Ufullstendige lister', 'Kategori:Veldig store stubber'] | Bergensavisen (BA) er en norsk dagsavis som blir utgitt i Bergen i Hordaland. Den kom ut første gang 23. mars 1927 under navnet Bergens Arbeiderblad. BA har som formål å drive uavhengig og saklig journalistikk forankret i arbeiderbevegelsens ideer om frihet, demokrati og likeverd.
Som lokalavis i Berge konkurrerer BA med Bergens Tidende. For at avisen skal kunne opprettholde driften mottar den årlig pressestøtte.
| Bergensavisen (BA) er en norsk dagsavis som blir utgitt i Bergen i Hordaland. Den kom ut første gang 23. mars 1927 under navnet Bergens Arbeiderblad. BA har som formål å drive uavhengig og saklig journalistikk forankret i arbeiderbevegelsens ideer om frihet, demokrati og likeverd.
Som lokalavis i Berge konkurrerer BA med Bergens Tidende. For at avisen skal kunne opprettholde driften mottar den årlig pressestøtte.
== Historie ==
=== Byens arbeiderpresse ===
Den første sosialdemokratiske avisen i Bergen var Arbeidervennen, som ble startet av arbeiderbevegelsens grunnlegger i Bergen, Sophus Pihl. Han var dansk fagforeningsmann, hadde bodd i eksil i Sør-Afrika i sju år da han kom tilbake til Bergen i 1885 og umiddelbart startet avis. Han døde i 1888, men hadde etablert en avistradisjon, som ble videreført under skiftende navn.
I desember 1893 ble Arbeidet etablert, og ble den første røde dagsavisen i landet. I 1905 overtok Arbeiderpartiet i Bergen avisen. I 1911 ble Arbeidet og Bergens Arbeiderparti sentrale i organiseringen av Fagopposisjonen, som fikk flertall på landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1918.
Ved splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923 fulgte partiet i byen og avisen det nye Norges Kommunistiske Parti, og Arbeidet ble NKPs sentrale avis på Vestlandet.
Avisens posisjon i byen var så sterk at Arbeiderpartiets første forsøk på å opprette en ny, konkurrerende avis strandet.
=== Bergens Arbeiderblad ===
Mot slutten av 1920-tallet var NKP svekket og AP styrket. I 1927 ble derfor Bergens Arbeiderblad startet som konkurretn til Arbeidet. Mange av leserne og nøkkelfolkene forlot snart Arbeidet og sluttet opp om den nye avisen, blant annet den kjente og sentrale kulturskribenten Andreas Paulson. Første nummer forelå 23. mars 1927, og avisen kom daglig.
Bergens Arbeiderblad ble fra starten av finansiert av LO. Da Arbeidet ble utkonkurrert i 1930, tok avisen navnet BA, og vokste voldsomt, såpass at BA truet med å utkonkurrere Bergens Tidende mot slutten av 1930-årene.
Den første redaktøren var Gunnar Ousland, som ukependlet til Oslo. Den neste var Oscar Ihlebæk (1900-45). Han var redaksjonssekretær fra starten i 1927, ble redaktør i 1938 og var redaktør fram til BA ble stanset av nazistene i februar 1941.
Både Arbeidet og BA ble stanset under andre verdenskrig. Under okkupasjonen var avishuset i Christian Michelsens gate 4 hovedkvarter for Nasjonal Samling i Bergen. Ihlebæk ble sendt til fangeleir i Tyskland, og var fange i Sachsenhausen konsentrasjonsleir fra desember 1943, og fra julen 1944 i underleiren Gross-Rosen. Han døde i Bergen-Belsen.Bergens Arbeiderblad startet opp igjen i fredsdagene i mai 1945, men manglet penger, utstyr, avispapir og kompetanse. Så lenge avisen hadde penger og avispapir, var den byens største avis, noen måneder i 1945. Men så tok både pengene, avispapiret og kreftene slutt høsten 1945.
Fra 1959 til 1969 var Per Hovdenakk avisens kulturredaktør. «Bergen er den eneste virkelig kulturbyen i Norge. Faktisk Norges eneste by, spør du meg,» sa han i et intervju med avisen til sin 80-årsdag i 2015. I Bergens Arbeiderblad hjalp han frem en hel generasjon av kunstnere som Stig Holmås, Oddvar Torsheim, Erling Gjelsvik, Bård Breivik, Svein Tang Wa, Gerhard Stoltz, Kristian Blystad, Hans Sande, Arvid Pettersen, Heikki Gröhn og Cecilie Løveid. Gunnar Staalesen hadde sin BA-debut høsten 1969 med en artikkel om John Lennon. Løveid debuterte i BA i november 1968. Hovdenakk slapp dem til med penn og pensel på avisens kultur- og ungdomssider, og det var i Bergens Arbeiderblad de fikk prøve seg frem under vignetter som «Ung grafikk» og «Ung lyrikk». Blant spaltistene han engasjerte var Peter Anker og Øivind Bolstad. Med artikler og anmeldelser holdt Hovdenakk BA-leserne grundig orientert om det som rørte seg i samtidens kulturliv, både nasjonalt og internasjonalt. På et tidspunkt forsøkte Bergens Tidende å kapre den allsidige Hovdenakk, men han takket nei. I Bergens Arbeiderblad kunne han tilby en arena og alburom for de unge kunstnerne han var fadder for. Avisens «Vi unge»-side ble lansert tidlig på 1960-tallet med presentasjoner av popmusikk og skoledemokrati, seksualopplysning og russefeiring, hippier og ungdomsmoter. Ingen annen norsk avis hadde noe lignende.I mange år var det sterk strid både om avisens journalistikk og om eiendomsretten til avishuset mellom avisen og LO på den ene siden, og Arbeiderpartiet på den andre. Både Per Bratland og Egil Helle sluttet etter strid med de lokale eierne. Mot slutten av 1970-årene var avisen nær konkurs.
=== Bergensavis i tabloid ===
I 1981 la Bergens Arbeiderblad om fra å være en helformat ettermiddagsavis for hele Vestlandet, til å bli en halvformat morgenavis for Bergen. I 1984 brøt avisen med partijournalistikken og endret linje til å drive fri og uavhengig journalistikk, forankret i et sosialdemokratisk grunnsyn. Avisen hadde sterk fremgang, og fordoblet opplaget fra 1981 til 1994. I 2004 hadde avisen sitt høyeste netto-opplag, 32 130 eksemplarer. Siden er opplaget kraftig redusert og lå i 2016 på om lag 16 000 eksemplarer i netto-opplag.
2. september 1990 begynte BA å utgi søndagsavis, bare en uke etter Dagbladet og Trondheimsavisa, og på samme søndag som VG. Søndagsavisen ble lagt ned 20. mars 2016, samme dag som Bergens Tidende sluttet med sin søndagsutgave.Et offisielt navnebytte skjedde 10. august 1991 da navnet ble endret fra Bergens Arbeiderblad til Bergensavisen. Utad het avisen fremdeles bare BA. 8. mars 1994 endret BA formatet fra halvformat til tabloid, samtidig som trykkingen ble flyttet fra Fyllingsdalen til nytt trykkeri på Minde.
BA lanserte nettavis 19. januar 1996 som den første dagsavisen i Bergen og en av landets første aviser.1. september 2014 etablerte BA nettstedet Vest24 sammen med Kvinnheringen, Hardanger Folkeblad, Nordhordland, Firda, Firdaposten og Tidens Krav. Vest24 hadde hovedfokus på økonominyheter og skulle dekke næringslivet på vestlandet. Nettstedet ble lagt ned 8. juli 2016.I 1998 måtte Trond Mohn redde avisen i 1998 ved å kjøpe seg inn. Men i 2000 var BA fortsatt i krise, så redaktør Bergos julegave til de ansatte ble ikke som ellers en flaske vin, men en flaske tran.I 2002 snudde tallene omsider, så avisen gikk med overskudd. Opplaget økte gradvis fra 16.000 til 32.000 solgte aviser daglig. To ganger i Bergos sjefstid er BA blitt kåret til årets avis i Norge. I 2008 solgte avisen både avishus og avispressen på Minde.Bergensavisen er blant de avisene som mottar mest statsstøtte i Norge. For 2015 var produksjonstilskuddet 27,7 millioner, for 2016 25,7 og for 2017 vel 27,6 millioner kroner. I 2021 var tilskuddet 35 millioner.
== Ansvarlig redaktør ==
Gunnar Ousland 1927–1938
Oscar Ihlebæk 1938–1941
Torstein Selvik 1945–1958 (stortingsrepresentant fra 1950–69)
Jørgen Hustad 1950–1958
Per Bratland 1958–1962
Egil Helle 1962–1964
Odd Ragnar Torvik 1964–1983
Alf Hildrum 1981–1983
Olav Terje Bergo 1984–2009
Anders Nyland 2009–2016
Sigvald Sveinbjørnsson 2016–2021
Tor Asmund Godal 2021–2022
Rune Ulvik 2022–2023
Guro Valland 2023–
== Opplag ==
Kilder dersom ikke annet er nevnt: Perioden 1947–1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen.
Forholdet til Bergens Tidende
== Se også ==
Årets bergenser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Mate-URL
(en) Bergensavisen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bergen byleksikon på nett, om Bergens Arbeiderblad | (2017)Hvorav papirandel | 8,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reuters | 2023-02-04 | Reuters | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nyhetsbyråer', 'Kategori:Selskaper etablert i 1851'] | Reuters er et internasjonalt nyhetsbyrå grunnlagt i 1851 av Paul Julius Reuter. Foretaket fikk sin begynnelse med å sende kursnoteringer over den nye telegraflinjen mellom børsene i London og Paris. Reuters fikk etterhvert renommé for å være den første til å meddele nyheter fra utlandet.
Byrået utviklet etterhvert stor kompetanse innen nyhetsformidling, samtidig som finansnyhetene ble stadig viktigere. I dag abonnerer nesten alle nyhetsorganisasjoner på tjenester fra Reuters. Byrået er etablert i 200 byer og 94 land, og formidler nyhetsstoff på 19 språk.
Reuters har sitt hovedkontor i London og har 14 700 ansatte.
| Reuters er et internasjonalt nyhetsbyrå grunnlagt i 1851 av Paul Julius Reuter. Foretaket fikk sin begynnelse med å sende kursnoteringer over den nye telegraflinjen mellom børsene i London og Paris. Reuters fikk etterhvert renommé for å være den første til å meddele nyheter fra utlandet.
Byrået utviklet etterhvert stor kompetanse innen nyhetsformidling, samtidig som finansnyhetene ble stadig viktigere. I dag abonnerer nesten alle nyhetsorganisasjoner på tjenester fra Reuters. Byrået er etablert i 200 byer og 94 land, og formidler nyhetsstoff på 19 språk.
Reuters har sitt hovedkontor i London og har 14 700 ansatte.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Reuters – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Reuters er et internasjonalt nyhetsbyrå grunnlagt i 1851 av Paul Julius Reuter. Foretaket fikk sin begynnelse med å sende kursnoteringer over den nye telegraflinjen mellom børsene i London og Paris. | 8,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bygdanytt | 2023-02-04 | Bygdanytt | ['Kategori:Arna', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1951', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Kultur i Bergen', 'Kategori:Kultur i Osterøy', 'Kategori:Næringsliv i Bergen', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Bygdanytt er en lokalavis som har sitt nedslagsfelt i Arna bydel i Bergen og Osterøy kommune i Vestland. Bygdanytt.no er avisens hovedpublikasjon. Avisen kommer også ut to dager i uken på papir; tirsdag og fredag.
Avisen ble etablert i 1951, og er den eldste lokalavisen i bergensområdet. Avisen ble i 2005 kjøpt opp av Bergens Tidende, men eierskapet er senere overført til Bergens Tidenens eier; konsernet Schibsted.. Avisens ansvarlige redaktør er Eirik Langeland Fjeld som har vært redaktør siden 2015.
I 2012 ble Bygdanytt tildelt prisen for beste lokalavis i designkonkurransen European Newspaper Awards.Avisen hadde i andre halvår 2019 et opplag på 5164, og har de siste årene opplev kraftig, digital vekst.
| Bygdanytt er en lokalavis som har sitt nedslagsfelt i Arna bydel i Bergen og Osterøy kommune i Vestland. Bygdanytt.no er avisens hovedpublikasjon. Avisen kommer også ut to dager i uken på papir; tirsdag og fredag.
Avisen ble etablert i 1951, og er den eldste lokalavisen i bergensområdet. Avisen ble i 2005 kjøpt opp av Bergens Tidende, men eierskapet er senere overført til Bergens Tidenens eier; konsernet Schibsted.. Avisens ansvarlige redaktør er Eirik Langeland Fjeld som har vært redaktør siden 2015.
I 2012 ble Bygdanytt tildelt prisen for beste lokalavis i designkonkurransen European Newspaper Awards.Avisen hadde i andre halvår 2019 et opplag på 5164, og har de siste årene opplev kraftig, digital vekst.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Bergen byleksikon på nett, om Bygdanytt | (netto andre halvår 2019)Hvorav papirandel | 8,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8mlo | 2023-02-04 | Bømlo | ['Kategori:59,7°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bømlo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bømlo er en kommune i Sunnhordland i Vestland fylke med nær 12 000 innbyggere, og omfatter siden 1. januar 1963 de tidligere kommunene Moster, Bremnes og Bømlo. Kommunen består av flere øyer og holmer. Øyene i kommunen er bundet sammen av flere broer, f.eks. Bømlabrua. Øyene i nord og i øst tilhører kommunene Austevoll, Fitjar og Stord. Fastlandsområdene på andre siden av Bømlafjorden i sørøst tilhører Sveio kommune.
| Bømlo er en kommune i Sunnhordland i Vestland fylke med nær 12 000 innbyggere, og omfatter siden 1. januar 1963 de tidligere kommunene Moster, Bremnes og Bømlo. Kommunen består av flere øyer og holmer. Øyene i kommunen er bundet sammen av flere broer, f.eks. Bømlabrua. Øyene i nord og i øst tilhører kommunene Austevoll, Fitjar og Stord. Fastlandsområdene på andre siden av Bømlafjorden i sørøst tilhører Sveio kommune.
== Geografi ==
=== Areal og landformer ===
.
=== Øyene ===
Den største øya i Bømlo kommune er Bømlo. Den er 171 km² stor. Kulleseidkanalen deler øya i en nordlig del med store nakne myrer og en sørlig del som er frodigere. På Bømlo ligger tettstedene Svortland, Rubbestadneset, Foldrøyhamn, Langevåg og Melandsvågen og den nedlagte fergekaien Siggjarvåg. Broer knytter øya sammen med andre øyer i kommunen, som Moster, Goddo, Hiskjo, Aga og Spyssøya.
=== Tettsteder ===
De største tettstedene i kommunen er Svortland (tidligere kalt Bremnes), Langevåg, Mosterhamn og Rubbestadneset. Bremnes er fellesbetegnelsen på midtre Bømlo. Svortland er administrasjons- og handelssentret i kommunen og ligger ved Storavatnet. Her finnes et svært godt utvalg i butikker og service, bensin og flere kafeterier.
== Attraksjoner og utfartsområder ==
Øysamfunnet er gjennomskåret av to kanaler: Røyksundkanalen og Kulleseidkanalen, begge bygd midt på 1800-tallet for å gjøre det lettere for dem som drev med vårsildfisket. Begge kanalene benyttes av småbåttrafikken og i Røyksundkanalen ligger et badeland og feriesenter.
Det høyeste fjellet på Bømlo er Siggjo (474 moh), hvor det går sti helt til toppen.
Andre attraksjoner er Mosterhamn med Moster gamle kirke, Moster amfi og Mostraparken, Rubbestadneset med Wichmannsmia, veistrekningen med en rekke broer til Goddo og Brandasund, Katla skulemuseum på Skinnhueneset, det gamle handelsstedet Brandasund med Såto, Skjeret Landhandel og Slåtterøy fyr, Finnås og Kulleseidkanalen, Gullgruvene på Lykling, øysamfunnet Espevær med Baadehuset, kabelferge, Hummerparken og UFO-ring. Vest på øyen går veien forbi de gamle handelsstedene Øklandsvågen, Sønstabøvågen med Hiskjo på enden av veien. Bømlafjordtunnelen som er Europas lengste og nest dypeste undersjøiske tunnel.
== Samfunn ==
=== Samferdsel ===
Trekantsambandet (åpnet 30. april 2001) gir Bømlo vegforbindelse til øya Stord og Sveio på fastlandet. Langevåg på sørspissen av Bømlo har ferjeforbindelse til Buavåg i Sveio. Det er Hurtigbåtforbindelse til Bergen fra Rubbestadneset.
=== Politikk ===
Ved kommunevalget i 2019 var det 9033 stemmeberettigede i kommunen. Avgitte stemmer var 6222, d.v.s. 69,2 prosent. Kommunestyret har 27 representanter. I perioden 2019–2023 er ni partier representert:
Høyre - 7 mandater (25,0 prosent)
Arbeiderpartiet - 5 mandater (19,8 prosent)
Kristelig Folkeparti - 5 mandater (16,3 prosent)
Senterpartiet - 3 mandater (10,4 prosent)
Fremskrittspartiet - 3 mandater (10,2 prosent)
Venstre - 1 mandater (5,0 prosent)
Dei Kristne - 1 mandat (4,2 prosent)
Sosialistisk Venstreparti - 1 mandat (4,0 prosent)
Miljøpartiet De Grønne- 1 mandat (2,7 prosent)Etter kommunevalget i 2019 ble Sammy Olsen (Sp) valgt til ordfører i Bømlo kommune og Ragnfrid Sønstabø (H) er varaordfører.
=== Brann og beredskap ===
Brann og beredskap utfører brann- og redningstjenester og har viktige oppgaver i samarbeid med tilsyn og kontroll, og driv også med opplæring og informasjon. Fire brannstasjoner er tilknytta brann- og redningstjeneste, på Svortland, Moster, Søre Bømlo og Espevær.
== Kultur ==
Bømlo har et rikt kulturliv med teater, dans, sang og musikk.
Mostraspelet er trivialnavnet på «Kristkongane på Moster», et sagaspill i 3 akter, skrevet av Johannes Heggland, med musikk av Kjell Habbestad. Mostraspelet hadde urpremiere i Moster Amfi i 1984.
Handlingen foregår i Mosterhamn på øyen Moster i årene 995, 997 og 1024 og omhandler innføringen av kristendommen i Norge.
Spillet har tradisjonelt blitt satt opp opp hvert år siste helgen i mai eller første helgen i juni, men fra 2013 vil det bli satt opp annethvert år (neste gang 2015). De fleste medvirkende er amatører og kun i de største rollene blir profesjonelle skuespillere brukt. Deler av sagaspillet er også gitt ut som tegneseriehefte, med deler av Hegglands tekst og tegninger av Jarl Hugo Låstad, som også har laget noen malerier med emner derfra.
Gjennom Bømlo Musikallaug har Moster Amfi vært scene for musikaler som Jesus Christ Superstar, Les Misérables, Chess og Miss Saigon.
I 2011 slo de to største kulturaktørene i kommunen, Bømloteateret og Bømlo Musikallaug, seg sammen og dannet Bømlo Teater, som i 2014 planla å sette opp West Side Story i Moster Amfi.
Bømlo kulturskule driver musikalsk opplæring på strykeinstrumenter, gitar og piano. Gjennom skolekorpsene driver de opplæring på messing- og treblåsinstrumenter. I tillegg har de undervisning/grupper i dans, kunst og teater, og egne tilrettelagte kunst- og musikkgrupper. Kulturskolen har flere oppsetninger i året med konserter, danse- og teaterfremstillinger og kunstutstillinger.
Det er 7 skolekorps og ett amatørkorps på øya. Rubbestadneset skulekorps, Steinsbø skulekorps, Svortland skulekorps og Bømlo Janitsjar har janitsjarbesetning, mens Moster skulekorps, Våge skulemusikklag, Meling skulekorps og Hillestveit skulekorps er brassband med ren messingbesetning.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Moster Amfi og kyrkjehistoriske senter. Amfiet er en gammel kalkgruve fra middelalderen og ble drevet som gruve frem til slutten av 1960-tallet. I 1984 ble Moster Amfi åpnet som teater- og konsertarena.
Det statlige tilskuddet kommunene fikk i forbindelse med tusenårsstedene ble brukt på oppgradering av disse stedene.
== Historikk ==
I 1706 ble Lillienscholdske Marmorverk etablert ved Mosterhavn for levering av blokkstein til Bergen etter bybrannen i 1702. Marmorbruddet leverte stein til Christiansborg slott i København.
=== Kirker ===
Brandasund kapell
Bremnes kirke
Bømlo gamle kirke
Bømlo nye kirke (Hillestveit)
Espevær kapell
Lykling kapell
Moster gamle kirke
Moster kirke
=== Gravplasser ===
Espevær gamle kirkegård
Fagervoll gravplass
Folderøy gamle kirkegård
Folderøy nye kirkegård
Gåsland kirkegård
Vika kirkegård
=== Aviser ===
Lokalavis for Bømlo er Bømlo-nytt og Sunnhordland. Regionavisene Haugesunds Avis og til tider Bergens Tidende har også nyheter fra Bømlo. På nittitalet ble det etablert en annen avis i direkte konkurranse med Bømlo Nytt som het «Bømlo i tekst og bilete», forkortet til BTB. Denne avisen klarte ikke å konkurrere mer enn i noen få år, et arkiv av utgivelsene finnes på Bømlo Bibliotek.
== Kjente personer fra Bømlo ==
Se Kategori:Personer fra Bømlo kommune.
Tora Mosterstong (ca. 921–961), frille og kongemor
Pernille Waage (1898–1992), Nillo på skjæret, landhandler
Ivar Fonnes (f. 1944), riksarkivar 2006–2014
Solfrid Sivertsen (f. 1947), forfatter, lyriker
Tore Nordtun (f. 1949), politiker (Ap), stortingsrepresentant 1993–2013
Arne Larsen Økland (f. 1954), fotballspiller
Atle Hansen (f. 1954), forfatter
Kjell Habbestad (f. 1955), komponist
Marit Elisebet Høines Totland (f. 1957), KrF-politiker, ordfører, direktør, forfatter
Kenneth Sivertsen (1961–2006), musiker, komponist og revyartist
Kjersti Sortland (f. 1968), redaktør
Bjørn Sortland (f. 1968), forfatter
Heine Totland (f. 1970), musiker
Geirmund Brendesæter (f. 1970), fotballspiller
Knut Arild Hareide (f. 1972), leder av Kristelig Folkeparti 2011-2019, stortingsrepresentant fra 2009, samferdselsminister fra 2020
Sigurd Sele (f. 1976), artist og skuespiller
Eirik Mæland (f. 1989), fotballspiller, fotballtrener
== Se også ==
Grunnkretser i Bømlo kommune
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Bømlo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bømlo i Store norske leksikon
(no) Bømlo kommunes arkiver
(no) «Bømlo» - Kommunefakta fra Statistisk sentralbyrå | Bømlo-nytt er en lokalavis som blir utgitt i Bømlo i Hordaland. Bømlo-nytt tar sikte på å være lokalavis for Bømlo kommune og gis ut hver mandag, onsdag og fredag. | 8,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dagen | 2023-02-04 | Dagen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser etablert i 1919', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Norske kristne tidsskrifter', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | Dagen er en avis som kommer ut i Bergen i Hordaland. Avisen kom ut med sin første utgave i 1919. Avisen utkommer seks dager i uken. Avisen har en tydelig kristen profil, samtidig som den har vært tydelig i samfunnsdebatten.
Den hadde navnet Dagen Magazinet i tre år mellom 2008 og 2011 som følge av en fusjon mellom Dagen og Magazinet i 2008. De to avisene startet samarbeidet i 2007 med helgesatsningen Velsignet Helg, et prisvinnende magasin. I februar 2007 kjøpte Dagen 34 prosent av aksjene i Magazinet, og avisene etablerte et felles annonseselskap. I mai etablerte avisene det felles lørdagsbilaget Velsignet Helg.Ansvarlig redaktør er siden 2010 Vebjørn Selbekk. Da han ble permanent ansatt i stillingen, ble det også kjent at avisen gikk tilbake til bare å hete Dagen fra 2011. Ellers har speselt Arthur Berg og Finn Jarle Sæle vært markerte redaktører.
Dagen er blant de avisene som mottar mest statsstøtte. For 2015 var produksjonstilskuddet 18,7 millioner, for 2016 vel 16,5 millioner.Avisen er av Pressens faglige utvalg felt to ganger for brudd på god presseskikk.
| Dagen er en avis som kommer ut i Bergen i Hordaland. Avisen kom ut med sin første utgave i 1919. Avisen utkommer seks dager i uken. Avisen har en tydelig kristen profil, samtidig som den har vært tydelig i samfunnsdebatten.
Den hadde navnet Dagen Magazinet i tre år mellom 2008 og 2011 som følge av en fusjon mellom Dagen og Magazinet i 2008. De to avisene startet samarbeidet i 2007 med helgesatsningen Velsignet Helg, et prisvinnende magasin. I februar 2007 kjøpte Dagen 34 prosent av aksjene i Magazinet, og avisene etablerte et felles annonseselskap. I mai etablerte avisene det felles lørdagsbilaget Velsignet Helg.Ansvarlig redaktør er siden 2010 Vebjørn Selbekk. Da han ble permanent ansatt i stillingen, ble det også kjent at avisen gikk tilbake til bare å hete Dagen fra 2011. Ellers har speselt Arthur Berg og Finn Jarle Sæle vært markerte redaktører.
Dagen er blant de avisene som mottar mest statsstøtte. For 2015 var produksjonstilskuddet 18,7 millioner, for 2016 vel 16,5 millioner.Avisen er av Pressens faglige utvalg felt to ganger for brudd på god presseskikk.
== Historie ==
Dagen er en av Norges eldste kristne dagsaviser og ble etablert i 1919. Den blir utgitt i Bergen. Dagen hadde sitt utspring i bedehusmiljøet, og Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet (med forgjengere) har gjennom historien vært store eiere. Indremisjonsselskapet ønsket i 1925 å flytte utgivelsessted til Oslo, men dette ble avvist av avisen.
Dagen opparbeidet seg en stadig sterkere posisjon i 1930-årene, og mot slutten av tiåret var opplaget på 13 000 eksemplarer. Andre verdenskrig skulle imidlertid føre til at opplaget falt kraftig. Avisen ble stoppet i 1942 på grunn av at den ikke passet den tyske okkupasjonsmakten. Først ble utgivelsesfrekvensen redusert til en utgave i uken, men i mai dette året stoppet utgivelsen helt opp.
9. mai 1945 kom Dagen ut med en stor tittel: «No er det i Noreg atter dag». Det stod videre «tyskerne kapitulerte i natt». I årene etter krigen fikk avisen et voldsomt oppsving og hadde på det meste et opplag på 18 000 på slutten av 1940-årene, det høyeste Dagen har hatt.
I 1956 sa både Odd Strand og Arthur Berg opp som redaktører som følge av en konflikt om rollefordelingen dem imellom. Berg kom imidlertid tilbake til avisen i 1957, da som redaktør sammen med Finn Wiig Sjursen.
Berg ble en markant redaktør i Dagen og ble spesielt synlig i den norske samfunnsdebatten i 1970-årene som følge av striden om Norges tilknytning til EF og diskusjonene om selvbestemt abort.
I 1999 ble Finn Jarle Sæle oppsagt som sjefredaktør etter en maktkamp med avisens styre. Etter dette brøt Sæle med Dagen og startet Norge IDAG. Odd Sverre Hove overtok som ansvarlig redaktør etter Sæle. Også da Hove trakk seg som redaktør i 2010 og ble avløst av Vebjørn Selbekk, var det som følge av uenighet mellom redaktør og styre.
== Ansvarlige redaktører ==
Johannes Lavik (1883–1952) 1919-1952
Odd Strand 1952–1955
Odd Strand og Arthur Berg 1955–1956
Finn Wiig Sjursen 1956–1957
Arthur Berg og Finn Wiig Sjursen 1957–1971
Arthur Berg 1971–1985
Finn Jarle Sæle 1985–1999
Odd Sverre Hove 1999–2010
Vebjørn Selbekk 2010–
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Se også ==
Dagen, dansk avis 1803–1843, landets største fra 1820-årene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(no) Bergen byleksikon på nett, om DagenMagazinet | Dagen er en avis som kommer ut i Bergen i Hordaland. Avisen kom ut med sin første utgave i 1919. | 8,434 |
null | 2023-02-04 | Fanaposten | null | null | null | Fanaposten er en avis som blir utgitt på Nesttun i Bergen i Vestland. Fanaposten kom under navnet Lokalavisen Fana med sitt første nummer onsdag 23. | 8,435 |
null | 2023-02-04 | UIB | null | null | null | UIB kan bety: | 8,436 |
null | 2023-02-04 | Reinkarnasjon | null | null | null | Reinkarnasjon er sjelevandring eller gjenfødelse, ofte uatskillelig knyttet til den hinduistiske doktrinen om karma, loven om konsekvens. Forestillingen om menneskets gjentatte liv finner man især innen hinduisme og buddhisme. | 8,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samsara | 2023-02-04 | Samsara | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Begreper i buddhismen', 'Kategori:Hinduisme'] | 'Saṃsāra' (sanskrit; også kalt «Livshjulet») betyr å flyte eller strømme, men oversettes med gjenfødelse. Saṃsāra er innen hinduisme, buddhisme og jainisme den gjenfødelsessyklus som man gjennomgår. En som gjennomgår samsara kalles samsari.
Uttrykket beskriver sjelens vandring gjennom ulike tilblivelsesprosess som begynner ved fødselen, endres til lidelse og død for deretter å bli gjenfødt på nytt. Denne sirkulære tenkningen adskiller seg fra den lineære tenkningen med fødsel/død og skapelse/dommedag i de tre store monoteistiske religionene kristendom, jødedom og islam.
I hinduismen og buddhismen er frelsesmålet å unngå denne vandringen i gjenfødelser (hinduismen: moksha, buddhismen nirvana). Som universet ellers har denne sirkelen av gjenfødsler ingen begynnelse eller slutt. Hinduene tror at når man dør vandrer sjelen (atman) inn i nye vesener som fødes. Atman dør ikke. Denne sirkelen av tusener av gjenfødelser kaller hinduene samsara. | 'Saṃsāra' (sanskrit; også kalt «Livshjulet») betyr å flyte eller strømme, men oversettes med gjenfødelse. Saṃsāra er innen hinduisme, buddhisme og jainisme den gjenfødelsessyklus som man gjennomgår. En som gjennomgår samsara kalles samsari.
Uttrykket beskriver sjelens vandring gjennom ulike tilblivelsesprosess som begynner ved fødselen, endres til lidelse og død for deretter å bli gjenfødt på nytt. Denne sirkulære tenkningen adskiller seg fra den lineære tenkningen med fødsel/død og skapelse/dommedag i de tre store monoteistiske religionene kristendom, jødedom og islam.
I hinduismen og buddhismen er frelsesmålet å unngå denne vandringen i gjenfødelser (hinduismen: moksha, buddhismen nirvana). Som universet ellers har denne sirkelen av gjenfødsler ingen begynnelse eller slutt. Hinduene tror at når man dør vandrer sjelen (atman) inn i nye vesener som fødes. Atman dør ikke. Denne sirkelen av tusener av gjenfødelser kaller hinduene samsara. | Saṃsāra (sanskrit; også kalt «Livshjulet») betyr å flyte eller strømme, men oversettes med gjenfødelse. Saṃsāra er innen hinduisme, buddhisme og jainisme den gjenfødelsessyklus som man gjennomgår. | 8,438 |
null | 2023-02-04 | FLAC | null | null | null | Free Lossless Audio Codec (FLAC) er et fritt, tapsløst lydformat fra organisasjonen Xiph.org. | 8,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B8benhavns_slott | 2023-02-04 | Københavns slott | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Arkitektur på 1300-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i København', 'Kategori:Slotsholmen', 'Kategori:Tidligere danske slott'] | Københavns slott var et slott på øyen Slotsholmen i det sentrale København.
| Københavns slott var et slott på øyen Slotsholmen i det sentrale København.
== Historie ==
Det ble oppført på samme sted i København som Absalons borg hadde stått, kort tid etter at denne hadde blitt ødelagt.
Det store inngangstårnet, kjent som Blåtårn, ble brukt som fengsel. Christian IVs datter Leonora Christina Ulfeldt, gift med Corfitz Ulfeldt, satt fengslet der i 21 år.
Slottet ble bygget om en rekke ganger og på begynnelsen av 1700-tallet endret Frederik IV det fullstendig. Ombyggingen var ikke vellykket, da vekten var for stor og for dårlig fordelt, slik at murene begynte å revne. Rundt 1730 besluttet Christian VI å rive det ned samt å bygge det første Christiansborg.
== Ruinene ==
Ruinene av Københavns slott ligger under Christiansborg slott, nærmere bestemt under slottsplassen. Ruinene ble funnet av arkeologer i 1902.
De ble gravet ut i 1917 og det har vært offentlig adgang til dem siden 1924.
== Eksterne lenker ==
Eremit.dk
Om ruinene hos Slots- og Ejendomsstyrelsen | Københavns slott var et slott på øyen Slotsholmen i det sentrale København. | 8,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abwehr | 2023-02-04 | Abwehr | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etterretningsorganisasjoner', 'Kategori:Militær etterretning', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Tysk etterretning', 'Kategori:Tysklands forsvar', 'Kategori:Tysklands historie (1918–1933)', 'Kategori:Tysklands historie (1933–1945)'] | Abwehr var Tysklands militære etterretningstjeneste fra 1921 til 1944.
| Abwehr var Tysklands militære etterretningstjeneste fra 1921 til 1944.
== Historie ==
Etter første verdenskrig fantes det først ingen militær etterretningstjeneste. Først våren 1920 begynte enkelte tidligere medarbeidere i den keiserlige hærens etterretningstjeneste under ledelse av major Friedrich Gempp å organisere en avdeling som ble kalt Abteilung Abwehr innenfor Det foreløbige Riksvernet, som forsvaret da ble kalt. 1. januar 1921 ble Riksvernministeriet, det føderale forsvarsdepartementet, grunnlagt. Denne datoen kan også regnes som grunnleggelsesdato for Abwehr, som organisatorisk ble organisert som en gruppe i ministeriet.
1. april 1928 ble Abwehr etter ordre fra forsvarsminister Wilhelm Groener slått sammen med marinens hemmelige tjenester. Under Weimarrepublikken var Abwehr likevel for liten til å kunne oppfylle sine oppgaver. Etter 1933 fikk Abwehr betydelig mer penger og personale. Likevel vokste oppgavene raskere enn tilgangen på ressurser.
1. januar 1935 ble Wilhelm Canaris sjef for Abwehr. Under hans ledelse ble Abwehr ledende innenfor det tyske offiserskorpsets konspirasjoner imot Adolf Hitler og det nasjonalsosialistiske partiet. Abwehr hadde kontakt med blant annet britisk etterretning, blant annet fikk britene informasjon om tyske bevegelser og invasjonsplaner. I 1943 ble Abwehr satt under overvåkning av Schutzstaffels (SS) etterretningstjeneste Sicherheitsdienst (SD). Det hadde da i lengre tid pågått en maktkamp mellom de to, parallelt med maktkampen mellom moderorganisasjonene Wehrmacht og SS. Canaris ble avsatt i februar 1944, og etter 20. juli-attentatet, hvor flere ledende personer i Abwehr var involvert, fikk Heinrich Himmler ham fengslet. Abwehr ble oppløst etter attentatet, og SD var dermed den eneste etterretningsorganisasjonen i Det tredje rike.
== Abwehr i Norge ==
Abwehr var i virksomhet i Norge allerede før utbruddet av den andre verdenskrig. Fra 1938 ble arbeidet i Norge ledet av den tyske handelsattachéen major Berthold Benecke. Under seg hadde han tyske konsuler og fiskeoppkjøpere som spionerte på virksomheten langs kysten og norske agenter som ga verdifull etterretning under felttoget i 1940.
I det okkuperte Norge etablerte Abwehr hovedkontor (Abwehrstelle) i Oslo, distriktskontor (Nebenstelle) i Bergen, Trondheim og Tromsø og flere underkontor (Aussenstelle) rundt om i landet, blant annet i Stavanger, Førde, Lillehammer og Kirkenes. Organisasjonen var delt i tre arbeidsområder:
Gruppe I – Operativ etterretning mot fiendtlige styrker (Feindaufklärung). Disponerte mange fiskefartøy ført av norske skippere. Rundt 100 kjente agenter.
Gruppe II – Sabotasje bak fiendens linjer. Agenter ble landsatt i Storbritannia ved hjelp av sjøfly eller båt. Tyve kjente agenter.
Gruppe III – Kontraspionasje. Den delen som involverte flest nordmenn, flere hundre agenter som arbeidet i motstandsbevegelsen og blant de allierte.Etter oppløsningen av Abwehr i 1944, ble gruppe II oppløst mens gruppe I og III ble omorganisert og lagt under SD. Gestapo tok over og bygde opp et nett av agenter kalt Silberfuchs (sølvrever) som opererte bak de sovjetiske linjene i Finnmark, og i Finland og Sverige.
== Litteratur ==
Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. s. 14. ISBN 8202141389. | Abwehr var Tysklands militære etterretningstjeneste fra 1921 til 1944. | 8,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bonifatius_VI | 2023-02-04 | Bonifatius VI | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 896', 'Kategori:Fødsler på 800-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver'] | Bonifatius VI (ukjent fødselsdato, fra Roma) ble valgt til pave 11. april 896, og døde allerede den 26. i samme måned.
| Bonifatius VI (ukjent fødselsdato, fra Roma) ble valgt til pave 11. april 896, og døde allerede den 26. i samme måned.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Bonifatius var romer, og var sønn av en biskop ved navn Hadrianus. Bonifatius var to ganger blitt dømt til å frakjennes sin verdighet som viet til kirken, både som subdiakon og senere, etter at han var blitt gjenopptatt i det kirkelige fellesskap, som prest. Det forefaller som at han ikke skulle ha blitt gjeninnsatt i presteembetet etter den andre degraderingen.
=== Pave ===
Han ble valgt til pave Formosus ettertreder på pavestol av det romerske parti den 11. april 896, under et folkelig opprør som utbrøt straks etter Formosus' død, et upprør som framtvang folkets vilje.
Han døde ette bare 15 dagers pontifikat av urinsyregikt. Andre kilder gjør gjeldende at han ble tvunget til å avgå for å gi plass for ettertrederen Stefan VI, som ble støttet av Spoletopartiet. Ved en synode i Roma som pave Johannes IX holdt i år 898 ble det erklært at hans krav på pontifikat var ugyldig.
== Litteratur ==
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Bonifatius VI» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 689. | Bonifatius VI (ukjent fødselsdato, fra Roma) ble valgt til pave 11. april 896, og døde allerede den 26. | 8,442 |
null | 2023-02-04 | Wilhelm Canaris | null | null | null | Wilhelm Franz Canaris (født 1. januar 1887 i Aplerbeck ved Dortmund i Nordrhein-Westfalen, død 9. | 8,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CVS | 2023-02-04 | CVS | ['Kategori:Pekere'] | CVS eller cvs har flere betydninger:
Concurrent Versions System, en videreføring av versjonskontrollsystemet Revision Control System (RCS)
Sykliske brekninger (av eng. cyclic vomiting syndrome), en lidelse som gir anfall av brekninger/oppkast i serie. | CVS eller cvs har flere betydninger:
Concurrent Versions System, en videreføring av versjonskontrollsystemet Revision Control System (RCS)
Sykliske brekninger (av eng. cyclic vomiting syndrome), en lidelse som gir anfall av brekninger/oppkast i serie. | CVS eller cvs har flere betydninger: | 8,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sachsenhausen | 2023-02-04 | Sachsenhausen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brandenburgs historie', 'Kategori:Byggverk i Brandenburg', 'Kategori:Holocaust', 'Kategori:Konsentrasjonsleirer i Nazi-Tyskland', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetunionen'] | Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950. Konsentrasjonsleiren ligger ca. 35 km nord for Berlin.
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen erstattet en leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer, siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter ikke lå langt ifra leiren.
| Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950. Konsentrasjonsleiren ligger ca. 35 km nord for Berlin.
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen erstattet en leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer, siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter ikke lå langt ifra leiren.
== Sachsenhausen 1936–1945 ==
Fra opprettelsen av leiren i 1936 til slutten på krigen i 1945 satt ca. 200 000 registrerte fanger her. Leiren var planlagt med en kapasitet på 12 000 fanger, men enkelte år hadde belegget et snitt på 60 000. Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av dårlig hygiene. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, og det totale dødstallet er derfor ukjent.
De første fangene som ble sendt til Sachsenhausen fra 1936 var tyske politiske fanger. Fra sommeren 1938 ble belegget utvidet med såkalt «asosiale», det vil si romer, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Også jøder ble satt i leiren i Sachsenhausen. Antallet jødiske fanger økte etter krystallnatten i 1938, da 6 000 jøder ble sendt til Sachsenhausen. Jødiske fanger ble sendt videre til andre leirer, inkludert utryddelsesleiren Auschwitz. Tidlig i 1945 var 11 000 jøder fanger i leiren.
Etter anschluss i 1938 begynte tilstrømmingen av utenlandske politiske fanger, i første omgang fra Østerrike. Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 fulgte en strøm av politiske fanger også fra andre tyskokkuperte land.
Fra 1941 ble Sachsenhausen utvidet med avsondrede spesialleirer for krigsfanger, i første rekke sovjetiske. En av dem som satt her, var Stalins eldste sønn, Jakov Dsjugasjvili (1907–43). Han var utdannet som ingeniør og tjenestegjorde som løytnant og batterikommandør i 14. Haubitzregiment tilknyttet 14. Stridsvogndivisjon. Han ble tatt til fange under mystiske omstendigheter. Tyskerne håpet på en fangeutveksling mellom ham og general Friedrich Paulus, men i stedet døde han under uoppklarte omstendigheter, angivelig etter å ha kastet seg mot det elektriske gjerdet rundt leiren. General Tikatsjenko satt også fanget her. I februar 1945 deltok han i et fangeopprør som lyktes i å overmanne vokterne og ta deres våpen; men Tikatsjenko ble drept etter en lengre skuddveksling.
=== Utnyttelse av fangene ===
Rundt store deler av leiren, langs leirgjerdet, ble det anlagt et tråkk med forskjellig underlag. Her ble fanger tvunget til å marsjere i grupper i timevis med 30 kilos oppakning, for å teste ut støvler for Wehrmacht og andre deler av de tyske styrkene. Denne gruppen ble av vokterne kalt Schuhlaufkommando.
Utenfor gjerdet lå Klinkerwerk, hvor SS drev forretningsvirksomhet ved hjelp av fangene, med produksjon av murstein som ble solgt til bygningsindustrien. Arbeidet var usedvanlig tungt for underernærte fanger.
I leiren foregikk historiens største forfalskningprosjekt av penger. Britiske pund, og senere også amerikanske dollar, ble meget troverdig forfalsket av jødiske spesialister under kommando av tysk politi. En gruppe kjente falskmyntnere, typografer, grafikere og andre ble holdt strengt isolert, men under gode boforhold, i blokk 19. De fikk tilgjengelig tidens mest avanserte verktøy og utstyr for jobben. Den norske typografen Moritz Nachtstern (1902–1969) var blant 142 jøder som greide å lage en troverdig forfalskning av britiske 5- og 10-pund-sedler som ble trykt og patinert, anslagsvis et totalbeløp på 150 millioner pund. Hensikten med prosjektet var å svekke pundets stilling som valuta, men de falske sedlene ble også i en viss grad brukt av nazistene til å betale for seg.
Leirledelsen trykket opp interne «nødpenger» som arbeidsdyktige fanger fikk utdelt for å skape inntrykk av at de etterhvert kunne få flere goder. Blant annet fikk fangene vite at det skulle settes opp en kiosk der pengene kunne brukes (kiosken ble ikke noe av).
=== Henrettelser og medisinske eksperimenter ===
Sachsenhausen var ikke en utrydningsleir, men en interneringsleir. Imidlertid ble det også her foretatt organiserte massedrap på fangegrupper. I 1941 fikk leiren et eget «nakkeskuddanlegg», med portable krematorieovner. Anlegget ble benyttet til å drepe 14 500 sovjetiske krigsfanger. Hitler hadde beordret at 18 000 krigsfanger skulle dø – resten av kvoten ble fylt ved at fanger sultet i hjel eller døde av sykdom. I 1942 ble det bygget et eget «henrettelsessenter», Station Z, med kapasitet for tilintetgjørelse av mennesker i industrielt tempo. I 1943 fikk denne avdelingen også et eget gasskammer. Station Z ble også brukt som reserverettersted for Berlin, særlig i forbindelse med massehenrettelser.
Gjennom hele krigen ble det i Sachsenhausen utført medisinske eksperimenter, der fanger blant annet ble utsatt for sennepsgass eller med overlegg påført dødelige sykdommer.
=== Norske fanger i Sachsenhausen ===
Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet i en egen brakke. Det fortsatte å komme nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele fem norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg om lag 100 km syd for Sachsenhausen.
3 240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. 2 000 nordmenn satt i leiren i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. I januar 1945 ble en del av de gjenlevende norske fangene i Auschwitz-komplekset drevet til konsentrasjonsleirer lenger vest. Til sammen døde ca. 200 nordmenn i Sachsenhausen.
Norske Sachsenhausen-fanger var blant andre:
Harald Midttveit
Osvald Abrahamsen
Max Ekeberg
Kristian Bakken
Josef Berg
Hans Bovim
Trygve Bratteli
Trygve Bull
Olav Dalgard
Georg von Erpecom
Oscar Esplund
Leif O. Foss
Pavel Fraenkl
Elias Gabrielsen
Jens Galåen
Einar Gerhardsen
Boris Hansen
Kåre Hansen
Knut M. Hansson
Mons Haukeland
Erling Heiestad
Ole Hermandsen
Einar Haarr
Johan Strand Johansen
Eugen Keil
Sverre Kolltveit
August Lange
Halvard Lange
Olav Larssen
Bernt Henrik Lund
Sverre Løberg
Karl Maier
Frank Meidell Falch
Ole Henrik Moe
Hans Moen
Per Viktor Mostad
Kristian Mugaas
Moritz Nachtstern
Odd Nansen
Rolf Oddvar Nilsborg
Sven Oftedal
Kristian Ottosen
Carl Emil Petersen
Barly Devold Paul Pettersen
Eiler Hagerup Krog Prytz
Moritz Rabinowitz
Georg Rechenberg
Frode Rinnan
Per Roth
Arthur Samsing
Didrik Arup Seip
Johannes Stubberud
Thorstein Sæthermoen
Halvor Sørum
Leo Tallaksen
Alv Torbjørnsen
Ruben Ullmann
Stig Vanberg
Leiv Vidar
Viggo Widerøe
Leif Wolfberg
Arnulf Øverland
Rolf Aakervik
Henry Aas
Carsten Oliver Aasebøe
Thorger Stahl
Brynjulf Dillan
Birger Opsahl
=== Krigsslutt og befrielse ===
I mars ble en del norske fanger reddet ut med Bernadottes hvite busser. Leiradministrasjonen tillot ikke jødiske fanger å bli med bussene. Josef Berg og Leif Wolfberg lykkes som omtrent de eneste jødene å komme seg ut med de hvite bussene.Før slutten på krigen ble 33 000 fanger tvunget til å marsjere nordøst sammen med vaktene. Formålet var å eliminere fangene en masse ved å drive dem til Østersjøkysten, deretter laste dem om bord i skip som skulle senkes. Tusentalls fanger som kollapset ble skutt av SS-vaktene. De som overlevde så lenge, ble befridd av sovjetiske, amerikanske og engelske styrker i begynnelsen av mai. Omkring 3 000 mannlige og 2 000 kvinnelige fanger ble etterlatt i leiren som syke og døende.
Den 22. april 1945 ble leiren frigjort av en fortropp fra 47. sovjetiske armé og 1. polske armé.
== Speziallager Nr. 7 - Sachsenhausen 1945–1950 ==
Etter krigen ble Sachsenhausen liggende i den sovjetiske okkupasjonssonen. I mai 1945 begynte den sovjetiske etterretningstjenesten konstruksjonen av 10 spesialleirer i de okkuperte områdene. Spesialleir Nr. 7 ble etablert i Weesow nær Werneuchen og flyttet til den tidligere konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen i august. Sommeren ble leiren omdøpt til Spesialleir nr. 1, og leiren var i drift inntil mars 1950. I denne perioden kunne fangebelegget være oppe i 16 000. Totalt ble omkring 60 000 tyskere internert her uten lov og dom. Tyske kilder regner med at omkring 12 000 omkom av matmangel, sykdom, fysisk eller psykisk utmattelse og ble begravet i massegraver.
== Sachsenhausen i dag ==
I dag er Sachsenhausen åpen for almenheten og bevart som et museum. Flere bygninger og konstruksjoner har overlevd eller er blitt rekonstruert. Dette gjelder blant annet inngangspartiet, vakttårn, kremasjonsovner og brakker. Det finnes også en stor obelisk og statue som ble reist av sovjeterne etter krigen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Karin Kinge Lindboe: Far og Sachsenhausen, Liv Forlag, 2016.
Øystein Ø. Bentsen: Samhold og svik, Forlaget Oktober 2010
Kristian Ottosen: Liv og død: Historien om Scahsenhausen-fangene, Aschehoug 1990.
Moritz Nachtstern: Falskmyntner i Sachsenhausen, Spartacus 2006.
Bengt Calmeyer: Skomakeren fra Sachsenhausen, Dreyer, 1990
Günter Morsch: Von der Erinnerung zum Monument. Die Entstehungsgeschichte der nationalen Mahn- und Gedenkstätte Sachsenhausen. Edition Hentrich, Berlin 2001.
Günter Morsch, Alfred Reckendrees: Befreiung des KZ Sachsenhausen 1945. Edition Hentrich, Berlin. 1996,
Günter Morsch: Mord und Massenmord im Konzentrationslager Sachsenhausen. Metropol, 2005.
Günter Morsch / Susanne zur Nieden: Jüdische Häftlinge im Konzentrationslager Sachsenhausen 1936 bis 1945. Edition Hentrich, Berlin 2004.
Bundeszentrale für politische Bildung: Gedenkstätten für die Opfer des Nationalsozialismus: Eine Dokumentation. Berlin 1999.
Sepp Hahn, Helle Carola Gaertner-Scholle: Außenstelle Heinkelwerk. Verlag Neues Leben, Berlin 1963.
Wanda Heger (1984, 1995, 2005). Hver fredag foran porten. Gyldendal. ISBN 82-05-34093-5.
Carl Jakhelln, August Lange, Olav Larssen og Waclaw Winiarski:3 fra Sachsenhausen. Tanum, Oslo 1945. 204 s.
Stephan Jegielka: Das KZ-Außenlager Genshagen. Struktur und Wahrnehmung der Zwangsarbeit in einem Rüstungsbetrieb 1944/45. Tectum, Struktur, Marburg 2005. (Studie av en av Sachsenhausens uteleire)
Gegen das Vergessen: Häftlingsalltag im KZ-Sachsenhausen 1936–1945. CD-ROM, Oranienburg/München 2002/2003.
Günter Morsch, Ines Reich: Sowjetisches Speziallager Nr. 7/Nr.1 in Sachsenhausen (1945–1950). Katalog der Ausstellung in der Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen, Berlin 2005.
Jan von Flocken, Michael Klonovsky: Stalins Lager in Deutschland 1945–1950: Dokumentation Zeugenberichte. Ullstein, Berlin 1991.
Adolf Burger: Des Teufels Werkstatt: Die Geldfälscherwerkstatt im KZ Sachsenhausen. Hentrich & Hentrich, 2004.
Gerhard Finn: Die politischen Häftlinge in der Sowjetzone. Berlin 1958
Gerhard Finn: Sachsenhausen 1936–1950: Geschichte eines Lagers. Westkreuz-Verlag, Berlin/Bonn 1988.
Wolfgang Benz & Barbara Distel (Hg): Der Ort des Terrors. Sachsenhausen, Buchenwald (bind 3) München: Beck, 2006
Hermann Kaienburg: Der Militär- und Wirtschaftskomplex der SS im KZ-Standort Sachsenhausen-Oranienburg. Metropol Verlag, Schriftenreihe der Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten, Bd. 16, Berlin 2006.
Sven Egil Omdal (2022). Nordmennene i Sachsenhausen. Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2969-7.
== Eksterne lenker ==
United States Holocaust Memorial Museum: Sachsenhausen
University of Minnesota: Sachsenhausen
Brandenburg Memorial Foundation
Sachsenhausen memorial site Arkivert 10. mai 2008 hos Wayback Machine.
Jewishgen.org – Sachsenhausen KZ
Om militærtribunalet over 15 ansvarlige fra Sachsenhausen KZ i 1947 Arkivert 10. september 2011 hos Wayback Machine. | Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950. | 8,445 |
null | 2023-02-04 | Selma Lagerlöf | null | null | null | Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (født 20. november 1858 i Mårbacka i Värmland i Sverige, død 16. | 8,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sachsenhausen | 2023-02-04 | Sachsenhausen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brandenburgs historie', 'Kategori:Byggverk i Brandenburg', 'Kategori:Holocaust', 'Kategori:Konsentrasjonsleirer i Nazi-Tyskland', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetunionen'] | Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950. Konsentrasjonsleiren ligger ca. 35 km nord for Berlin.
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen erstattet en leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer, siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter ikke lå langt ifra leiren.
| Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i byen Oranienburg i delstaten Brandenburg. Den var i drift fra 1936 til 1950. Konsentrasjonsleiren ligger ca. 35 km nord for Berlin.
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen erstattet en leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer, siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter ikke lå langt ifra leiren.
== Sachsenhausen 1936–1945 ==
Fra opprettelsen av leiren i 1936 til slutten på krigen i 1945 satt ca. 200 000 registrerte fanger her. Leiren var planlagt med en kapasitet på 12 000 fanger, men enkelte år hadde belegget et snitt på 60 000. Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av dårlig hygiene. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, og det totale dødstallet er derfor ukjent.
De første fangene som ble sendt til Sachsenhausen fra 1936 var tyske politiske fanger. Fra sommeren 1938 ble belegget utvidet med såkalt «asosiale», det vil si romer, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Også jøder ble satt i leiren i Sachsenhausen. Antallet jødiske fanger økte etter krystallnatten i 1938, da 6 000 jøder ble sendt til Sachsenhausen. Jødiske fanger ble sendt videre til andre leirer, inkludert utryddelsesleiren Auschwitz. Tidlig i 1945 var 11 000 jøder fanger i leiren.
Etter anschluss i 1938 begynte tilstrømmingen av utenlandske politiske fanger, i første omgang fra Østerrike. Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 fulgte en strøm av politiske fanger også fra andre tyskokkuperte land.
Fra 1941 ble Sachsenhausen utvidet med avsondrede spesialleirer for krigsfanger, i første rekke sovjetiske. En av dem som satt her, var Stalins eldste sønn, Jakov Dsjugasjvili (1907–43). Han var utdannet som ingeniør og tjenestegjorde som løytnant og batterikommandør i 14. Haubitzregiment tilknyttet 14. Stridsvogndivisjon. Han ble tatt til fange under mystiske omstendigheter. Tyskerne håpet på en fangeutveksling mellom ham og general Friedrich Paulus, men i stedet døde han under uoppklarte omstendigheter, angivelig etter å ha kastet seg mot det elektriske gjerdet rundt leiren. General Tikatsjenko satt også fanget her. I februar 1945 deltok han i et fangeopprør som lyktes i å overmanne vokterne og ta deres våpen; men Tikatsjenko ble drept etter en lengre skuddveksling.
=== Utnyttelse av fangene ===
Rundt store deler av leiren, langs leirgjerdet, ble det anlagt et tråkk med forskjellig underlag. Her ble fanger tvunget til å marsjere i grupper i timevis med 30 kilos oppakning, for å teste ut støvler for Wehrmacht og andre deler av de tyske styrkene. Denne gruppen ble av vokterne kalt Schuhlaufkommando.
Utenfor gjerdet lå Klinkerwerk, hvor SS drev forretningsvirksomhet ved hjelp av fangene, med produksjon av murstein som ble solgt til bygningsindustrien. Arbeidet var usedvanlig tungt for underernærte fanger.
I leiren foregikk historiens største forfalskningprosjekt av penger. Britiske pund, og senere også amerikanske dollar, ble meget troverdig forfalsket av jødiske spesialister under kommando av tysk politi. En gruppe kjente falskmyntnere, typografer, grafikere og andre ble holdt strengt isolert, men under gode boforhold, i blokk 19. De fikk tilgjengelig tidens mest avanserte verktøy og utstyr for jobben. Den norske typografen Moritz Nachtstern (1902–1969) var blant 142 jøder som greide å lage en troverdig forfalskning av britiske 5- og 10-pund-sedler som ble trykt og patinert, anslagsvis et totalbeløp på 150 millioner pund. Hensikten med prosjektet var å svekke pundets stilling som valuta, men de falske sedlene ble også i en viss grad brukt av nazistene til å betale for seg.
Leirledelsen trykket opp interne «nødpenger» som arbeidsdyktige fanger fikk utdelt for å skape inntrykk av at de etterhvert kunne få flere goder. Blant annet fikk fangene vite at det skulle settes opp en kiosk der pengene kunne brukes (kiosken ble ikke noe av).
=== Henrettelser og medisinske eksperimenter ===
Sachsenhausen var ikke en utrydningsleir, men en interneringsleir. Imidlertid ble det også her foretatt organiserte massedrap på fangegrupper. I 1941 fikk leiren et eget «nakkeskuddanlegg», med portable krematorieovner. Anlegget ble benyttet til å drepe 14 500 sovjetiske krigsfanger. Hitler hadde beordret at 18 000 krigsfanger skulle dø – resten av kvoten ble fylt ved at fanger sultet i hjel eller døde av sykdom. I 1942 ble det bygget et eget «henrettelsessenter», Station Z, med kapasitet for tilintetgjørelse av mennesker i industrielt tempo. I 1943 fikk denne avdelingen også et eget gasskammer. Station Z ble også brukt som reserverettersted for Berlin, særlig i forbindelse med massehenrettelser.
Gjennom hele krigen ble det i Sachsenhausen utført medisinske eksperimenter, der fanger blant annet ble utsatt for sennepsgass eller med overlegg påført dødelige sykdommer.
=== Norske fanger i Sachsenhausen ===
Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet i en egen brakke. Det fortsatte å komme nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele fem norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg om lag 100 km syd for Sachsenhausen.
3 240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. 2 000 nordmenn satt i leiren i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. I januar 1945 ble en del av de gjenlevende norske fangene i Auschwitz-komplekset drevet til konsentrasjonsleirer lenger vest. Til sammen døde ca. 200 nordmenn i Sachsenhausen.
Norske Sachsenhausen-fanger var blant andre:
Harald Midttveit
Osvald Abrahamsen
Max Ekeberg
Kristian Bakken
Josef Berg
Hans Bovim
Trygve Bratteli
Trygve Bull
Olav Dalgard
Georg von Erpecom
Oscar Esplund
Leif O. Foss
Pavel Fraenkl
Elias Gabrielsen
Jens Galåen
Einar Gerhardsen
Boris Hansen
Kåre Hansen
Knut M. Hansson
Mons Haukeland
Erling Heiestad
Ole Hermandsen
Einar Haarr
Johan Strand Johansen
Eugen Keil
Sverre Kolltveit
August Lange
Halvard Lange
Olav Larssen
Bernt Henrik Lund
Sverre Løberg
Karl Maier
Frank Meidell Falch
Ole Henrik Moe
Hans Moen
Per Viktor Mostad
Kristian Mugaas
Moritz Nachtstern
Odd Nansen
Rolf Oddvar Nilsborg
Sven Oftedal
Kristian Ottosen
Carl Emil Petersen
Barly Devold Paul Pettersen
Eiler Hagerup Krog Prytz
Moritz Rabinowitz
Georg Rechenberg
Frode Rinnan
Per Roth
Arthur Samsing
Didrik Arup Seip
Johannes Stubberud
Thorstein Sæthermoen
Halvor Sørum
Leo Tallaksen
Alv Torbjørnsen
Ruben Ullmann
Stig Vanberg
Leiv Vidar
Viggo Widerøe
Leif Wolfberg
Arnulf Øverland
Rolf Aakervik
Henry Aas
Carsten Oliver Aasebøe
Thorger Stahl
Brynjulf Dillan
Birger Opsahl
=== Krigsslutt og befrielse ===
I mars ble en del norske fanger reddet ut med Bernadottes hvite busser. Leiradministrasjonen tillot ikke jødiske fanger å bli med bussene. Josef Berg og Leif Wolfberg lykkes som omtrent de eneste jødene å komme seg ut med de hvite bussene.Før slutten på krigen ble 33 000 fanger tvunget til å marsjere nordøst sammen med vaktene. Formålet var å eliminere fangene en masse ved å drive dem til Østersjøkysten, deretter laste dem om bord i skip som skulle senkes. Tusentalls fanger som kollapset ble skutt av SS-vaktene. De som overlevde så lenge, ble befridd av sovjetiske, amerikanske og engelske styrker i begynnelsen av mai. Omkring 3 000 mannlige og 2 000 kvinnelige fanger ble etterlatt i leiren som syke og døende.
Den 22. april 1945 ble leiren frigjort av en fortropp fra 47. sovjetiske armé og 1. polske armé.
== Speziallager Nr. 7 - Sachsenhausen 1945–1950 ==
Etter krigen ble Sachsenhausen liggende i den sovjetiske okkupasjonssonen. I mai 1945 begynte den sovjetiske etterretningstjenesten konstruksjonen av 10 spesialleirer i de okkuperte områdene. Spesialleir Nr. 7 ble etablert i Weesow nær Werneuchen og flyttet til den tidligere konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen i august. Sommeren ble leiren omdøpt til Spesialleir nr. 1, og leiren var i drift inntil mars 1950. I denne perioden kunne fangebelegget være oppe i 16 000. Totalt ble omkring 60 000 tyskere internert her uten lov og dom. Tyske kilder regner med at omkring 12 000 omkom av matmangel, sykdom, fysisk eller psykisk utmattelse og ble begravet i massegraver.
== Sachsenhausen i dag ==
I dag er Sachsenhausen åpen for almenheten og bevart som et museum. Flere bygninger og konstruksjoner har overlevd eller er blitt rekonstruert. Dette gjelder blant annet inngangspartiet, vakttårn, kremasjonsovner og brakker. Det finnes også en stor obelisk og statue som ble reist av sovjeterne etter krigen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Karin Kinge Lindboe: Far og Sachsenhausen, Liv Forlag, 2016.
Øystein Ø. Bentsen: Samhold og svik, Forlaget Oktober 2010
Kristian Ottosen: Liv og død: Historien om Scahsenhausen-fangene, Aschehoug 1990.
Moritz Nachtstern: Falskmyntner i Sachsenhausen, Spartacus 2006.
Bengt Calmeyer: Skomakeren fra Sachsenhausen, Dreyer, 1990
Günter Morsch: Von der Erinnerung zum Monument. Die Entstehungsgeschichte der nationalen Mahn- und Gedenkstätte Sachsenhausen. Edition Hentrich, Berlin 2001.
Günter Morsch, Alfred Reckendrees: Befreiung des KZ Sachsenhausen 1945. Edition Hentrich, Berlin. 1996,
Günter Morsch: Mord und Massenmord im Konzentrationslager Sachsenhausen. Metropol, 2005.
Günter Morsch / Susanne zur Nieden: Jüdische Häftlinge im Konzentrationslager Sachsenhausen 1936 bis 1945. Edition Hentrich, Berlin 2004.
Bundeszentrale für politische Bildung: Gedenkstätten für die Opfer des Nationalsozialismus: Eine Dokumentation. Berlin 1999.
Sepp Hahn, Helle Carola Gaertner-Scholle: Außenstelle Heinkelwerk. Verlag Neues Leben, Berlin 1963.
Wanda Heger (1984, 1995, 2005). Hver fredag foran porten. Gyldendal. ISBN 82-05-34093-5.
Carl Jakhelln, August Lange, Olav Larssen og Waclaw Winiarski:3 fra Sachsenhausen. Tanum, Oslo 1945. 204 s.
Stephan Jegielka: Das KZ-Außenlager Genshagen. Struktur und Wahrnehmung der Zwangsarbeit in einem Rüstungsbetrieb 1944/45. Tectum, Struktur, Marburg 2005. (Studie av en av Sachsenhausens uteleire)
Gegen das Vergessen: Häftlingsalltag im KZ-Sachsenhausen 1936–1945. CD-ROM, Oranienburg/München 2002/2003.
Günter Morsch, Ines Reich: Sowjetisches Speziallager Nr. 7/Nr.1 in Sachsenhausen (1945–1950). Katalog der Ausstellung in der Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen, Berlin 2005.
Jan von Flocken, Michael Klonovsky: Stalins Lager in Deutschland 1945–1950: Dokumentation Zeugenberichte. Ullstein, Berlin 1991.
Adolf Burger: Des Teufels Werkstatt: Die Geldfälscherwerkstatt im KZ Sachsenhausen. Hentrich & Hentrich, 2004.
Gerhard Finn: Die politischen Häftlinge in der Sowjetzone. Berlin 1958
Gerhard Finn: Sachsenhausen 1936–1950: Geschichte eines Lagers. Westkreuz-Verlag, Berlin/Bonn 1988.
Wolfgang Benz & Barbara Distel (Hg): Der Ort des Terrors. Sachsenhausen, Buchenwald (bind 3) München: Beck, 2006
Hermann Kaienburg: Der Militär- und Wirtschaftskomplex der SS im KZ-Standort Sachsenhausen-Oranienburg. Metropol Verlag, Schriftenreihe der Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten, Bd. 16, Berlin 2006.
Sven Egil Omdal (2022). Nordmennene i Sachsenhausen. Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2969-7.
== Eksterne lenker ==
United States Holocaust Memorial Museum: Sachsenhausen
University of Minnesota: Sachsenhausen
Brandenburg Memorial Foundation
Sachsenhausen memorial site Arkivert 10. mai 2008 hos Wayback Machine.
Jewishgen.org – Sachsenhausen KZ
Om militærtribunalet over 15 ansvarlige fra Sachsenhausen KZ i 1947 Arkivert 10. september 2011 hos Wayback Machine. | Sachsenhausen kan referere til | 8,447 |
null | 2023-02-04 | Gulag | null | null | null | GULag (fra russisk ГУЛаг: Главное управление лагерей – Glavnoje upravlenije lagerej, offisielt også Главное управление исправительно-трудовых лагерей – Glavnoje upravlenije ispravitelno-trudovykh lagerej, «Hovedadministrasjon for (forbedringsarbeids)-leirene») er en akronymisk betegnelse på den del av Sovjetunionens maktapparat som foresto et etter hvert svært omfattende system av slavearbeids- og konsentrasjonsleirer. Leirene var for det meste underlagt det hemmelige politiet Tsjekaen, som senere ble omdøpt til GPU, OPGU, NKVD og KGB. | 8,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksandr_Solzjenitsyn | 2023-02-04 | Aleksandr Solzjenitsyn | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Kosakker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Templetonprisen', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Stavropol kraj', 'Kategori:Russiske forfattere', 'Kategori:Russiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Sovjetiske aktivister'] | Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (Александр Исаевич Солженицын, i eldre norsk transkripsjon Aleksandr Solsjenitsyn; født 11. desember 1918 i Kislovodsk, død 3. august 2008) var en russisk forfatter og historiker. Han gjorde verden oppmerksom på Stalins slave- og konsentrasjonsleirer (Gulag) gjennom sine verdensberømte bøker En dag i Ivan Denisovitsj' liv og Gulag-arkipelet. En dag i Ivan Denisovitsj' liv er basert på forfatterens egne erfaringer fra straffeleirene. Det var for øvrig hans eneste bok som ble utgitt i Solzjenitsyns hjemland i sovjettiden.
Solzjenitsyn tjenestegjorde som kaptein i artilleriet under andre verdenskrig. Etter å ha sett sovjetiske soldaters brutale fremferd i Polen og Tyskland, skrev han diktet Prøyssiske netter. Han ble arrestert i februar 1945 for å ha kalt landets leder Josef Stalin «han med barten» i et brev til en venn. I juli 1945 ble Solzjenitsyn dømt til ti år i fangeleir, også kalt Gulag. Han hadde vært positiv til Sovjet-systemet og kommunismen før erfaringene fra Gulag.
Kjente verker som for eksempel I første krets og Kreftavdelingen gjorde at han oppnådde stor anseelse, han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1970. Solzjenitsyn ble fratatt sitt statsborgerskap og levde i eksil fra 1974, først i Tyskland, hvor han bodde hos vennen Heinrich Böll, deretter Sveits og til sist i Vermont i USA. Før han hadde tatt stilling til bosted var han i Norge, og vurderte å slå seg ned der. Etter Sovjetunionens sammenbrudd vendte han tilbake til Russland i 1994. Han holdt frem med sitt virke som regimekritiker også av det nye styret i Russland. Under Putins styre ga han uttrykk for russisk nasjonalisme og avfeide holodomor som oppdiktet.
| Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (Александр Исаевич Солженицын, i eldre norsk transkripsjon Aleksandr Solsjenitsyn; født 11. desember 1918 i Kislovodsk, død 3. august 2008) var en russisk forfatter og historiker. Han gjorde verden oppmerksom på Stalins slave- og konsentrasjonsleirer (Gulag) gjennom sine verdensberømte bøker En dag i Ivan Denisovitsj' liv og Gulag-arkipelet. En dag i Ivan Denisovitsj' liv er basert på forfatterens egne erfaringer fra straffeleirene. Det var for øvrig hans eneste bok som ble utgitt i Solzjenitsyns hjemland i sovjettiden.
Solzjenitsyn tjenestegjorde som kaptein i artilleriet under andre verdenskrig. Etter å ha sett sovjetiske soldaters brutale fremferd i Polen og Tyskland, skrev han diktet Prøyssiske netter. Han ble arrestert i februar 1945 for å ha kalt landets leder Josef Stalin «han med barten» i et brev til en venn. I juli 1945 ble Solzjenitsyn dømt til ti år i fangeleir, også kalt Gulag. Han hadde vært positiv til Sovjet-systemet og kommunismen før erfaringene fra Gulag.
Kjente verker som for eksempel I første krets og Kreftavdelingen gjorde at han oppnådde stor anseelse, han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1970. Solzjenitsyn ble fratatt sitt statsborgerskap og levde i eksil fra 1974, først i Tyskland, hvor han bodde hos vennen Heinrich Böll, deretter Sveits og til sist i Vermont i USA. Før han hadde tatt stilling til bosted var han i Norge, og vurderte å slå seg ned der. Etter Sovjetunionens sammenbrudd vendte han tilbake til Russland i 1994. Han holdt frem med sitt virke som regimekritiker også av det nye styret i Russland. Under Putins styre ga han uttrykk for russisk nasjonalisme og avfeide holodomor som oppdiktet.
== Biografi ==
Solzjenitsyn ble født i Kislovodsk (som nå heter Stavropol kraj) i Russland. Hans mor, Taisija Solzjenitsyn, var ukrainsk. Faren hans eide en del land, blant annet en herregård i Kuban i Nord-Kaukasus. Under første verdenskrig dro Solzjenitsyns mor til Moskva for å studere, der møtte han Solzjenitsyns far, mens han var en offiser i Den røde armé. Solzjenitsyns familiebakgrunn ble skrevet ned i en bok kalt August 1914, og senere i noen noveller med navnet Красное колесо (på norsk: Røde hjul).Under andre verdenskrig var Solzjenitsyn kommanderende i et batteri i Den røde armé. Han var mye involvert ved frontlinjen, og ble skadd to ganger. En serie med verk ble publisert senere i livet hans, blant annet novellen Люби революцию! (på norsk: Elsk revolusjonen!), som går over hans opplevelser i krigen og hans voksende tvil overfor sovjetregimet.Mens han var en offiser i artilleriet i Øst-Preussen, så han flere andre russiske soldater som drev med krigsforbrytelser mot de lokale innbyggerne. For det meste var det soldater som voldtok unge jenter til de døde. Noen tiår senere ga han ut et dikt som het «Prøyssiske netter», som fortalte om disse hendelsene.Tobindsverket To hundre år sammen (2001/2002) handler om jøders rolle, liv og virke i Russland fra 1795 til 1995, der forfatteren beskylder jødene for ansvar for blant annet revolusjonen, noe som skapte raseri blant mange jøder og historikere. Verket er tilgjengelig på tysk og fransk, og en engelsk oversettelse er under utarbeidelse. Etter utgivelse av boken «August 1914» (1985) ble han også kritisert for antisemittisme.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Björkegren, Hans (1971). Aleksander Solsjenitsyn: en biografi. Oversatt av Helena Krag. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-00004-7.
Guardian (London). 3 August 2008. [1]
Scammell, Michael Solzhenitsyn: A Biography. London: Paladin, 1986. ISBN 0-586-08538-6.
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
(en) Aleksandr Solzhenitsyn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aleksandr Solzhenitsyn – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Aleksandr Solzjenitsyn – sitater
(en) Nobelprisen i litteratur 1970 hos Nobelprize.org
(en) Aleksandr Solzjenitsyn hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1970
(en) The Nobel Prize Internet Archive's page on Solzhenitsyn
(en) A World Split Apart Arkivert 7. august 2008 hos Wayback Machine.: Solzhenitsyn's 1978 Commencement Address to the graduating class at Harvard University
(en) Audio and textual version of speech
(en) Aleksandr Solzhenitsyn: "Saving the Nation Is the Utmost Priority for the State" "Moscow News" (2. mai 2006)
(en) Der Spiegel interviews Alexander Solzhenitsyn: 'I Am Not Afraid of Death' "Der Spiegel" July 23, 2007
(en) Vermont Recluse Aleksandr Solzhenitsyn
(en) Solzhenitsyn’s autobiography from his non-official site
(en) Introduksjon til boka Gulag av Anne Applebaum
(en) Russian Memorial website to Human Rights victims Arkivert 24. juli 2009 hos Wayback Machine.
(ru) Solzhenitsyn: biografi, foto, prosa, intervjuer, kritiske essay | Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (Александр Исаевич Солженицын, i eldre norsk transkripsjon Aleksandr Solsjenitsyn; født 11. desember 1918 i Kislovodsk, død 3. | 8,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konsentrasjonsleir | 2023-02-04 | Konsentrasjonsleir | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsentrasjonsleirer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Konsentrasjonsleir er en leir for samling av bestemte grupper av personer, for eksempel opposisjonelle eller etniske grupper. Noen konsentrasjonsleirer er bygget for utryddelse av de internerte, eller som slaveleire, mens hensikten med andre kan være kun internering. Begrepet brukes mest i forbindelse med leire hvor de internerte er sivile som holdes fanget uten lov eller dom.
| Konsentrasjonsleir er en leir for samling av bestemte grupper av personer, for eksempel opposisjonelle eller etniske grupper. Noen konsentrasjonsleirer er bygget for utryddelse av de internerte, eller som slaveleire, mens hensikten med andre kan være kun internering. Begrepet brukes mest i forbindelse med leire hvor de internerte er sivile som holdes fanget uten lov eller dom.
== Bakgrunn ==
Konsentrasjonsleirer benytter moderne teknologi som piggtråd og jernbanetransport, for å samle et stort antall sivile på avgrensede områder. Hensikten er å ha de under kontroll, adskilt fra menn som f.eks kjemper i et opprør. Det var spanjolene som begynte å samle sivile i leire, under opprøret på Cuba i 1890-årene. Deretter benyttet britene konsentrasjonsleirer under boerkrigen i Sør-Afrika. Titusener av boere og deres svarte landarbeidere ble sperret inne i leire hvor de døde av sult, tørst og sykdommer. Britenes hensikt med interneringen var å kvele boernes geriljakrig ved å sperre sivilbefolkningen inne. Disse leirene fikk stor mediedekning og fikk sterk kritikk internasjonalt.Det tyske keiserrike tok i bruk konsentrasjonsleirer i Tysk Sydvest-Afrika i 1905. I det tyvende århundre ble konsentrasjonsleirer tatt i bruk i stor skala først av Sovjetunionen, som med sitt nettverk av GULag-leirer hadde historiens mest omfattende konsentrasjonsleirsystem. De sovjetiske leirene var også forbilde for de senere konsentrasjonsleirene som det nasjonalsosialistiske regimet i Tyskland opprettet. De tyske nazistene dro i 1930-årene nytte av erfaringene Sovjetunionen hadde gjort med konsentrasjonsleirsystemet der.I perioden 1933–1945 opprettet Tyskland 22 leirer med betegnelsen «Konzentrationslager». Under okkupasjonen ble norske statsborgere deportert til 14 av disse. Hver leir hadde en rekke utekommandoeer, hver av dem en leir i seg selv. De 14 nevnte, hadde alene ca 870 utekommandoer.I både de sovjetiske og tyske leirene døde flere millioner mennesker. Derfor assosieres ordet «konsentrasjonsleir» i dag av mange med de sovjetiske eller tyske leirene, selv om begrepet konsentrasjonsleir strengt tatt kun betyr en leir hvor sivile interneres. Konsentrasjonsleir er ikke det samme som tilintetgjørelsesleir, der nazistene hadde som mål å avlive mennesker så effektivt som mulig.
I Nord-Korea drives seks konsentrasjonsleirer under navnet Kwalliso, trolig med mellom 150 000 og 200 000 fanger. Mange av disse er familiene til de som er anklaget for forbrytelser i tre generasjoner, uten mulighet for å bli satt fri.
== Konsentrasjonsleirer i Norge ==
Under den andre verdenskrig var følgende leirer opprettet av nazistene:
Fra juni 1941: Grini fangeleir ble til en Polizeihaftlingslager. Hegland Kåre Preben; Polizeihaftlingslager Grini 1941–1945. Hovedfag i historie, Universitetet i Oslo,1989.
: Berg fangeleir
August 1941: Falstad fangeleir ble tatt i bruk av SS
Juni-oktober 1942: «Serber-leiren» i Beisfjord var i drift. (Sovjetiske fanger utgjorde fangepopulasjonen, fra fangeleiren gjenåpnet i 1943, fram til krigens slutt)
== Se også ==
Oversikt over gruppene i tyske konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig
SS Vaktbataljon (SS Wachbataillon Norwegen)
== Referanser ==
== Kilder ==
Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
== Eksterne lenker ==
(no) Konsentrasjonsleir i Store norske leksikon
(da) Koncentrationslejr, Leksikon.org (dansk)
(no) Den tidligere konsentrasjonsleirfangen Arnstein Brekke, Hvite busser
(no) Tidsvitner, Hvite busser | Konsentrasjonsleir er en leir for samling av bestemte grupper av personer, for eksempel opposisjonelle eller etniske grupper. Noen konsentrasjonsleirer er bygget for utryddelse av de internerte, eller som slaveleire, mens hensikten med andre kan være kun internering. | 8,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pius_XII | 2023-02-04 | Pius XII | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Italienere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Italienske katolske biskoper', 'Kategori:Kanonister', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ærverdig'] | Pius XII (født Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli 2. mars 1876 i Roma i Italia, død 9. oktober 1958 i Castel Gandolfo) var pave fra 2. mars 1939 til sin død i 1958.
| Pius XII (født Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli 2. mars 1876 i Roma i Italia, død 9. oktober 1958 i Castel Gandolfo) var pave fra 2. mars 1939 til sin død i 1958.
== Bakgrunn ==
Han var sønn av advokaten Filippo Pacelli og Virginia Graziosi. Familien var en del av det italienske aristokratiet som gjennom hele 1800-tallet hadde nære forbindelser med Den hellige stol, kalt «Det sorte aristokrati» (italiensk: aristocrazìa nera). Hans farfar Marcantonio Pacelli hadde hatt høye stillinger innen den ikke-prestelige delen av Vatikanets administrasjon og var sentral i etableringen av avisen L'Osservatore Romano i 1861; og hans fetter Ernesto Pacelli var en sentral økonomisk rådgiver for pavene Leo XIII, Pius X og Benedikt XV. Faren Filippo var med i Fransiskanerordenens tredjeorden, såkalt tertiær og broren Francesco Pacelli var juridisk rådgiver for pave Pius XI og sentral i forhandlingene som ledet fram til Lateranoverenskomsten i 1929.
== Utdannelse ==
Sammen med broren og sine to søstre, vokste han opp i sentrum av Roma, og bestemte seg allerede som 12-åring at han skulle bli prest i stedet for å følge familiens tradisjonelle juridiske løpebane. Han begynte på presteseminar som 18-åring, og på denne tiden måtte han få dispensasjon til å kunne bo hjemme på grunn av helseproblemer. Senere gikk han på det pavelige universitetet Gregoriana. I årene 1895–1896 studerte han filosofi ved Romas universitet La Sapienza. I 1899 tok han den juridiske doktorgraden i kontinental lov og kirkerett.
== Kirkelig karriere ==
Han ble ordinert til prest første påskedag, 2. april 1899 av biskop og familievennen Francesco di Paola Cassetta. Hans første kirkelige stilling var som prest i Santa Maria in Vallicella, hvor han tidligere hadde tjenestegjort som ministrant. I 1901 fikk han etter anbefaling fra familievennen Vincenzo Vannutelli sin første stilling innen Statssekretariatet i Den romerske kurie, hvor han senere gjorde karriere. I årene 1904 til 1914 bisto han kardinal Pietro Gasparri i arbeidet med kanonisk rett, og da Gasparri ble kardinalstatssekretær i 1914, overtok Pacelli dette ansvarsområdet. I 1905 fikk han tittelen monsignore og hadde i disse årene også en rekke internasjonale representative oppgaver på vegne av Vatikanet.
I 1908 og 1911 avslo han tilbud om professorater fra henholdsvis et romersk universitet og Catholic University of America. Han var professor ved det pavelige instituttet Apollinaire og fra 1909 til 1914 professor i kirkelig diplomati ved det pavelige diplomatakademiet.
=== Tyskland ===
23. april 1917 ble han, 41 år gammel, utnevnt til nuntius i Bayern og 13. mai samme år ble han utnevnt til erkebiskop i en seremoni i Det sixtinske kapell. Siden det ikke var noen nuntius til Preussen eller til Det tyske keiserriket, fungerte Pacelli i realiteten som det nærmeste Pavestolen hadde til en ambassadør til den tyske regjering. Han gikk umiddelbart i gang med arbeidet overfor tyske myndigheter for å få avsluttet første verdenskrig, og hadde samtaler både med kong Ludwig III av Bayern, keiser Vilhelm II av Tyskland og rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg om dette. Hans framskritt i dette arbeidet ble imidlertid hemmet da Bethmann Hollweg måtte gå av 13. juli samme år. Under Den bayerske sovjetrepublikken i 1919 var Pacelli en av de få utenlandske representantene som ble igjen i München.
I 1920 ble han også formelt sett pavelig nuntius for hele Tyskland, som den første i sitt slag. Han forhandlet frem konkordatene mellom Vatikanet og Bayern i 1924 og Preussen i 1929. Som følge av disse flyttet han til Berlin. Han holdt relasjoner til en rekke ulike politiske miljøer, blant andre sosialistiske politikere som Philipp Scheidemann og Friedrich Ebert. Han hadde helt siden tiden i München også hemmelige kontrakter med sovjetiske myndigheter i årene 1925 til 1927. Dette kom som følge av at Vatikanet ikke hadde noen offisiell representasjon i Moskva og denne kontakten ble slik ivaretatt av Pacelli. Tema for kontakten dreide seg om en rekke ulike forhold, fra matforsendelser til kirkens og religionens stilling i Sovjetunionen.
Pacelli støttet Weimarkoalisjonen mellom sosialdemokratiske og liberale partier. Videre støtte han de tyske bestrebelsene for å slippe noe bedre unna de straffemessige tiltakene fra Versaillestraktaten. Han var imidlertid kritisk til den tyske finanspolitikken og beklaget Wilhelm av Preussens retur til Tyskland, noe han anså for å være en destabiliserende faktor.Videre var han meget kritisk til den tyske sabotasjen mot de franske okkupasjonsstyrkene under Ruhrokkupasjonen av Ruhrområdet i 1923 og tyske medier meldte om at det var konflikt mellom Pacelli og tyske myndigheter. Etter dette fordømte Vatikanet denne sabotasjen mot franskmennene i Ruhr.Mens han var i Tyskland, fikk han også praktisert prestegjerningen. Han besøkte alle de tyske regionene, deltok på store nasjonale kirkelige samlinger («Katholikentag») og avholdt rundt 50 offentlige taler og opptredener. Da han forlot Tyskland, var han den mest kjente katolske representant og overskygget de lokale biskoper og kardinaler. Disse hadde han heller ikke trukket med i forhandlingene og kontakten med de tyske myndighetene.
=== Kardinal ===
Etter 12 år i Tyskland, ble han kalt tilbake til Vatikanet og utnevnt til kardinal i 1929, med Santi Giovanni e Paolo som tittelkirke. Pacelli innehadde deretter stillinger som kardinalstatssekretær og kardinalkammerherre. I denne funksjonen fulgte han den politiske linjen til pave Pius XI, og han viste seg som en dyktig diplomat. Han sto bak en rekke internasjonale avtaler, hvor kanskje Lateranoverenskomsten fra 1929 var den viktigste. Disse avtalene sikret kirkelig selvstyre, og i mange områder anledning til selvstendighet i utnevnelser, anledning til å drive skoler, sykehus, og sosiale organisasjoner, og i noen tilfeller anledning til å ha gudstjenester. Ved at Vatikanet gjennom Lateranoverenskomsten ble en selvstendig stat, ble det blant kardinal Pacellis oppgaver å bygge opp en diplomatisk tjeneste.
I de følgende årene ble han forberedt av Pius XI som paveetterfølger. Blant annet var han pavelig legat ved to store kirkelige konferanser.
==== Rikskonkordatet ====
Pacelli deltok i rikskonkordatet fra juli 1933 mellom Tyskland og Den hellige stol. Dette var en oppfølger av de tidligere konkordatene med de enkelte tyske statene. Disse hadde vært nødvendige på grunn av det selvstyret Weimarforfatningen ga delstatene, blant annet på kultur- og utdannelsesområdet, som var viktige for Den katolske kirke. Konkordatet er fortsatt folkerettslig gyldig. Da Adolf Hitler tiltrådte som rikskansler 30. januar 1933, ønsket han å bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske Deutsche Zentrumspartei. Han sendte derfor medlem av dette partiet og visekansler Franz von Papen til Roma for å avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet, Ludwig Kaas, som sin forhandlingsleder.
==== Mit brennender Sorge ====
Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de nasjonalsosialistiske styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig encyklikaen Mit brennender Sorge fra 1937 var den sterkeste. Pacelli var, sammen med blant andre kardinal Michael von Faulhaber, sentral i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand fra det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus på rasismen og jødeforfølgelsene. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrevet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp i alle katolske kirker palmesøndag 1937.
==== Anschluss ====
Da erkebiskopen av Wien, kardinal Theodor Innitzer innledningsvis arbeidet for å få en forståelse med det nye nasjonalsosialistiske styret i Østerrike etter Anschluss, undertegnet Innitzer to lojalitetserklæringer overfor det nye styret. Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og Vatikanradioen kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende, og krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse. Han måtte undertegne en ny erklæring der det blant annet het at «De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov» (6. april 1938). Vatikanets avis L'Osservatore Romano gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.
== Pave ==
=== Valg ===
Pave Pius XI døde 10. februar 1939 og konklavet ble satt 1. mars. Allerede dagen etter var Pacelli valgt til ny pave, ifølge historikere fikk han 61 av tilsammen 62 stemmer (uten hans egen) i tredje valgomgang, på hans 63. fødselsdag. Han skal ha blitt valgt allerede i andre valgomgang, med nøyaktig det kvalifiserte flertallet 2/3 av stemmene, men hadde da bedt om en ny valgomgang for å bekrefte flertallet. Den hvite røyken som viste at det var valgt en ny pave, viste seg kl 17.30.
Han ble innsatt 12. mars og tok det pavelige navnet Pius XII. Blant de faktorer som konklavet skal ha lagt vekt på, var Pacellis diplomatiske erfaring.
=== Embetsutnevnelser ===
Han utnevnte en annen erfaren diplomat, kardinal Luigi Maglione, som sin etterfølger som kardinalstatssekretær. Arbeidsformen ble noe annerledes enn tidligere, da han som pave opprettholdt de nære arbeidsmessige forbindelsene med monsignorene Giovanni Montini (senere pave Paul VI) og Domenico Tardini.I sine øvrige embetsutnevnelser reduserte han etter hvert den italienske dominansen av kurien, da særlige nederlandske, tyske jesuitter, som Robert Leiber, Augustin Bea og Sebastian Tromp. Etter hvert ble også amerikanske prelater som Francis Joseph Spellman og Aloisius Joseph Muench utnevnt til høye embeter. Dette ble særlig sterkere etter andre verdenskrig.Også på lavere nivåer kom det inn en rekke yngre prelater fra andre europeiske land, asiater og amerikanere som fikk en videre kirkelig skolering før de senere fikk høye stillinger i sine hjemland, og slik skapte en sterkere lokal forankring for kirken der.Bare to ganger i sin paveperiode avholdt han konsistorier i forbindelse med kardinalutnevnelser, i motsetning til sin forgjenger som avholdt dette 17 ganger i sin 17 år lange embetsperiode. Dette har også sammenheng med at han valgte å ikke utnevnte noen nye kardinaler under andre verdenskrig, noe som førte til at det bare var 38 kardinaler ved krigens slutt, og Denis Joseph Dougherty den eneste amerikanske. Det første konsistoriet ble avsluttet 18. februar 1946 ved at det ble utnevnt 32 nye kardinaler, slik at man kom opp i den bestemte maksimalgrensen på 70. Også her var innslaget av ikke-italienere stort, med nye kardinaler fra andre europeiske land, Kina, India og Midtøsten, i tillegg til USA. Det andre konsistoriet ble avholdt 12. januar 1953, og med utnevnelsene etter dette ble det over fem hundre år lange italienske flertallet og dominansen i Kardinalkollegiet brutt. Med få unntak ble dette akseptert av de italienske prelatene som støttet denne internasjonaliseringen av kirken.
=== Lærespørsmål ===
Pius XII forklarte den katolske tro i 41 encyklikaer og nesten 1000 meldinger og taler i løpet av sitt pontifikat.
Encyklikaen Mediator Dei fra 1947 forklarer tilhørigheten og deltakelsen i kirken og encyklikaen Divino Afflante Spiritu fra 1943 åpnet for mer forskning i Bibelen. I sin store produksjon omtalte han en rekke forhold i menneskenes liv, alt fra utdannelse, sosiale spørsmål, politikk, krig og fred. Videre omtales helgenenes liv og Jomfru Maria. Teologisk sett presiserte Pius XII kirkens læremessige autoritet og ga en større anledning til teologiske undersøkelser. Dette kommer blant annet fram i encyklikaene Mystici corporis Christi fra 1943 og Humani generis fra 1950.I det hellige året 1950 proklamerte han dogmet om Jomfru Marias opptagelse i himmelen, i encyklikaen Munificentissimus Deus. Det var eneste gang i det tyvende århundre en pave gjorde bruk av sin rett til å uttale seg ex cathedra.
== Ettermæle ==
Pave Puis XII døde av hjertesvikt etter å ha fått et hjerteinfarkt mens han oppholdt seg i den pavelige sommerresidensen i Castel Gandolfo. Begravelsesprosesjonen gjennom Roma var en av de største folkeansamlinger i byens historie, etter som paven var et bysbarn og på grunn av hans posisjon som pave gjennom andre verdenskrig.
=== Saligkåringsprosess ===
Pave Paul VI åpnet saligkåringsprosess 18. november 1965. I mars 2007 ble han erklært venerabilis (ærverdig), et tidlig stadium i helligkåringsprosessen.
=== Forholdet til nazismen og jødeforfølgelsene ===
Pave Pius XII har av blitt beskyldt for passivitet i forhold til Nazi-Tysklands jødeforfølgelser under andre verdenskrig. Han har blitt kritisert for å ikke ha brukt sin moralske autoritet mot holocaust. Dette er av teologisk relevans fordi paven innenfor den katolske kirke hevdes å være ufeilbarlig. Pius' passivitet skyldes ikke nødvendigvis fra antisemittisme (som paven imidlertid tidlig erklærte som uforenlig med kristen tro), men at pave Pius XII, helt siden han var nuntius i Tyskland, hadde arbeidet for å styrke Den katolske kirkens makt og innflytelse, og at kritikk av de tyske makthaverne ble underordnet denne målsettingen. Pius har ikke blitt beskyldt for å medvirke til eller støtte Holocaust, og paven nevnes knapt i autoritative verk av Raul Hilberg og Leni Yahil. Mens de allierte forberedte rettsoppgjør i Nürnberg og avnazifisering av Tyskland, forsvarte Pius Tyskland og landets katolske borgere og omtalte dem som helter og martyrer. I slutten av 1945 hevdet Pius at katolikkene i Tyskland helhjertet hadde motsatt seg nazismen. Pius var overbevist om at kommunismen var den største trusselen mot vestlig kristenhet og mente at et sterkt Tyskland sentralt i Europa ville være et bolverk mot Sovjetunionen. Forgjengeren Pius XI anså rasismen som den største trusselen og uttalte seg offentlig mot antisemittisme og rasisme. I forbindelse med Hitlers offisielle besøk i Italia i 1938 trykket Vatikanets avis en forside som fordømte nazistenes rasistiske ideer og forbød katolikker å forfekte slike ideer. I 1941 var Ante Pavelić, leder for de kroatiske fascistene, i audiens hos paven. Den britiske ambassadøren til Vatikanet advarte om at slikt ville undergrav pavens moralske autoritet.Pius' forsvarere peker på at Den katolske kirke tidlig markerte avstand til det nasjonalsosialistiske styret, blant annet gjennom Mit brennender Sorge, at kirken ble forfulgt både i Tyskland og i okkuperte områder, samt at kirken skjulte jøder blant annet både i Vatikanet og i Castel Gandolfo. I ettertid kan paven bli oppfattet som passiv og taus, men blant annet erfaringene fra kirkens protester overfor jødeforfølgelsene i Nederland, satte paven i dilemmaet mellom «store ord og kloke handlinger», mellom høylytte protester og stille diplomati. Pius har blitt forsvart av blant andre jesuittene Burkhart Schneider og Robert Graham.Kritikken begynte kort tid etter at han døde i 1958. Den første kritikken kom fra tyske katolske biskoper omtrent samtidig med saken mot Adolf Eichmann og før det andre vatikankonsil i 1960. Julian Döpfner, kardinal fra München, omtalte beklagelige handlinger begått av kirkens ledere under nazismen og de tyske biskopene ba sammen om unnskyldning for holocaust. Den amerikanske historikeren Michael Phayer tror at Pius taushet om holocaust skyldes at han anså Tyskland som et vern mot de sovjetiske kommunistene. Pius ønsket et sterkt Tyskland uten Hitler og ville ha Tyskland slik det var før Verailles-traktaten. Pius var skuffet over at USA gikk inn i krigen mot Tyskland fordi han håpet støtte fra president Roosevelt i fredsforhandlinger. Konrad Preysing, katolsk biskop i Berlin, skrev 13 bekymrede brev til Pius i løpet av de 15 mest intense månedene under holocaust. I sitt svar til Preysing uttrykte Pius bekymring for kristenheten og den katolske kirke. Pius var opptatt av Roma ikke skulle bli ødelagt av bombing og av å holde Vatikanet nøytralt. I 1943 var det intens debatt blant tyske biskoper om de skulle ta til motmæle mot holocaust, Pius antydet at de ikke burde utfordre Hitler. Angelo Roncalli, Pius etterfølger, argumenterte for at redning av jødene var et viktiger tema enn å avgjøre hvem som hadde rett til det hellige land. Roncalli var utsending til Tyrkia og bidro til redning av jøder i Kroatia, Bulgaria og Ungarn; han kan ha opptrådt i direkte strid med ordrer fra Vatikanet da han hjalp jøder å flykte til Palestina. Pius forsøkte å bidra til å redde italienske jøder. Pius foretrakk et katolsk, anti-kommunistisk Kroatia og protesterte aldri mot folkemord utført av Ustasja og Ante Pavelić fikk audiens hos paven. Flere bevarte dokumenter tyder på at Pavelić og den fascistiske presten Krunoslav Draganović fikk hjelp av Vatikanet til å unnslippe rettsoppgjør i Jugoslavia. Betydelig pengemidler tilført Vatikanet ble sendt til Spania og Argentina til støtte for rømte fascister og nazister.Gertrud Luckner i Freiburg-kretsen mente at det ikke var teologisk grunnlag for å mot etablering av en jødisk stat i Palestina. Luckners syn var i strid med Vatikanet som både under og etter holocaust hevdet at kristne hadde rett til de hellige stedene i Palestina. Vatikanets posisjon var det tradisjonelle katolske synet at jøder ikke hadde rett til det hellige land. Vatikanets syn medvirket til at 250.000 holocaustoverlevende var strandet i Tyskland og Østerrike. Pius foretrakk at jødene utvandret til USA heller enn til Palestina. Pius satte i 1948 i gang en gransking av Luckner og hennes krets. Da en ny synagoge i München (til erstatning for den ødelagte i 1938) ble innviet i 1947 møtte general Lucius D. Clay og den amerikanske diplomaten Robert Daniel Murphy opp. Clay var misfornøyd med at kardinal Michael von Faulhaber ikke møtte.De allierte la til grunn kollektivt ansvar hos tyskerne for andre verdenskrig og holocaust. Pius tok motsatt standpunkt og fremholdt, blant annet i en radiotale i juni 1945 om «gode tyskere», at tyskerne ikke hadde kollektivt ansvar. Pavens standpunkt og uttalelser hadde stor betydning i Tyskland der det store flertallet kunne hevde at de var uskyldige. Pius hadde det på det tidspunktet et intakt omdømme. De tyske biskopene i avviste kollektivt ansvar i sin uttalse i Fulda i 1945. Pius hevdet upresist at tyske katolikker «helhjertet» motarbeidet Hitler. Clemens August von Galen, biskop av Münster, kritiserte, i forståelse med Pius, Nürnbergprosessen som han mente ikke handlet om lov og rett, men om de alliertes ødeleggelse av tyskernes gode navn og rykte. De tyske biskopene fulgte etter og argumenterte for at rettsoppgjøret manglet legitimitet og drev lobbyvirksomhet overfor general Lucius D. Clay og høykommissær John J. McCloy for å få frigitt alle dømte krigsforbrytere. Hjelpebiskop Johann Neuhäusler i München ville også at Oswald Pohl og Otto Ohlendorf skulle benådes. Vatikanet forsøkte i 1948 å få Clay til å oppheve alle dødsdommer. Aloisius Joseph Muench, pavens utsending i Tyskland, advarte Vatikanet om paven med denne lobbyvirksomheten havnet i partnerskap med krigsforbrytere og gamle nazister.Flere hundre jøder ble drept i massakrer i Polen, Ungarn og Slovakia etter andre verdenskrig. I juli 1946 massakrerte polakker 41 jøder i Kielce. Rabbineren Phililp Bernstein ba i den forbindelse Pius sørge for at den katolske kirken i Polen motarbeidet antisemittisme. Pius svarte med å skylde på kommunistene og russiske nasjonalisme.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
Pave Pius X (1835-1914) *1884
Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
Pave Pius XII (1835-1958) *1917
== Referanser ==
== Litteratur ==
Biografier
(de) Hugo Altmann: «Pius XII., Papst» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 682–699.
Konstantin Prinz von Bayern: Papst Pius XII. – Ein Lebensbild. Christiana, Stein am Rhein 1980, ISBN 3-7171-0780-1.
Philippe Chenaux: Pie XII, diplomate et pasteur. Cerf, Paris 2003, ISBN 2-204-07197-8 (fransk).
Wilhelm Sandfuchs: Papst Pius XII. (= Karlsruher Hefte, Biographische Reihe. Bd. 1). 1. Auflage. Badenia Verlag, Karlsruhe 1946.
Johanna Schmid: Papst Pius XII. begegnen. Sankt Ulrich, Augsburg 2001, ISBN 3-929246-62-7.
Burkhart Schneider: Pius XII. – Friede, das Werk der Gerechtigkeit (= Persönlichkeit und Geschichte. Bd. 47). Musterschmidt, Göttingen 1968.
Robert Serrou: Pie XII, le pape-roi. Perrin, Paris 1992, ISBN 2-262-00683-0 (französisch).
Domenico Tardini, Franz Johna: Pius XII. als Oberhirte, Priester und Mensch. 2. Auflage. Herder, Freiburg im Breisgau u. a. 1961.
Otto Walter: Pius XII – Leben und Persönlichkeit. Otto Walter, Olten (CH) 1939.
Michael F. Feldkamp: Pius XII. – Ein Papst für Deutschland, Europa und die Welt. Patrimonium, Aachen 2018, ISBN 978-3-86417-114-7.Samtidsvitner
Ilse-Lore Konopatzki: Eugenio Pacelli, Pius XII.: Kindheit und Jugend in Dokumenten. Canisius-Werk, Ruppichteroth 2001, ISBN 3-934692-04-4.
Pascalina Lehnert: Ich durfte ihm dienen. Erinnerungen an Papst Pius XII. Naumann, Würzburg 1983, ISBN 3-88567-041-0.
Markus Schmitt: Das „Schweigen“ Pius’ XII. zur Judenverfolgung im Spiegel von Selbstzeugnissen und Äußerungen seiner Mitarbeiter und Vertrauten. Benedetto, Aadorf 2008, ISBN 978-3-9523314-7-7.Holdning under Annen verdenskrig
Lutz Klinkhammer: Pius XII., Rom und der Holocaust. In: Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken. Bd. 80, 2000, S. 668–678 (online).
Gabriele Rigano: Jenseits von „schwarzer und weißer Legende“. Eine Diskussion über Pius XII. und die Deportation der römischen Juden. In: Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken. Bd. 94, 2014, S. 311–337 (online).
Thomas Brechenmacher: Die "unterschlagene Enzyklika" Societatis Unio und Pius XII. In: Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte. Band 109/1, 2014, S. 119–133.
Dieter Albrecht: Der Heilige Stuhl und das Dritte Reich. In: Klaus Gotto, Konrad Repgen: Die Katholiken und das Dritte Reich. 3. erweiterte und überarbeitete Auflage, Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1990, ISBN 3-7867-1498-3, S. 25–48.
Gerhard Besier: Der Heilige Stuhl und Hitlerdeutschland. Die Faszination des Totalitären. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2004, ISBN 3-421-05814-8.
Pierre Blet: Papst Pius XII. und der Zweite Weltkrieg. Aus den Akten des Vatikans. Aus dem Französischen von Birgit Martens-Schöne. Schöningh, Paderborn 2000, ISBN 3-506-71903-3.
Leonardo Ciampa: Pope Pius XII. A Dialogue. AuthorHouse, 2007, ISBN 978-1-4670-8539-7.
John Cornwell: Pius XII. – Der Papst, der geschwiegen hat. Beck, München 1999, ISBN 3-406-45472-0.
David G. Dalin: The myth of Hitler’s Pope. How Pope Pius XII rescued Jews from the Nazis. Regnery Publishers, Washington 2005, ISBN 0-89526-034-4.
Michael F. Feldkamp: Pius XII. und Deutschland. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2000, ISBN 3-525-34026-5.
Peter Godman: Der Vatikan und Hitler. Die geheimen Archive. Knaur Taschenbuch, München 2005, ISBN 3-426-77810-6.
Daniel Goldhagen: Die katholische Kirche und der Holocaust. Siedler, Berlin 2004, ISBN 3-88680-770-3.
hierzu: Michael F. Feldkamp: Goldhagens unwillige Kirche. Alte und neue Fälschungen über Kirche und Papst während der NS-Herrschaft. Olzog, München 2003, ISBN 3-7892-8127-1.
Robert A. Graham: The Vatican and Communism during World War II. What Really Happened? Ignatius Press, San Francisco 1996, ISBN 0-89870-549-5 (englisch).
Michael Hesemann: Der Papst, der Hitler trotzte – Die Wahrheit über Pius XII. Sankt-Ulrich-Verlag, Augsburg 2008, ISBN 978-3-86744-064-6.
Jobst Knigge: Der Botschafter und der Papst. Weizsäcker und Pius XII. Die deutsche Vatikanbotschaft 1943–1945. Kovac, Hamburg 2008, ISBN 978-3-8300-3467-4.
Klaus Kühlwein: „Die armen Juden“ – als Papst Pius XII. weinte. In: T. D. Wabbel (Hrsg.): Das Heilige Nichts. Gott nach dem Holocaust. Patmos, Düsseldorf 2007, ISBN 978-3-491-72510-2, S. 122–135.
Klaus Kühlwein: Warum der Papst schwieg. Pius XII. und der Holocaust. Patmos, Düsseldorf 2008, ISBN 978-3-491-72527-0.
Klaus Kühlwein: Pius XII. und die Judenrazzia in Rom. 2. Auflage, epubli, Berlin 2013, ISBN 978-3-8442-7035-8.
Pinchas Lapide: Rom und die Juden. Herder, Freiburg i. Br. u. a. 1967 (dritte, verbesserte und überarbeitete Auflage, Hess, Ulm 2005, ISBN 3-87336-241-4).
Hanspeter Oschwald: Pius XII. – Der letzte Stellvertreter: Der Papst, der Kirche und Gesellschaft spaltet. Gütersloher Verlagshaus, Gütersloh 2008, ISBN 978-3-579-06986-9.
Ronald J. Rychlak: Hitler, the War, and the Pope. Our Sunday Visitor, Huntington IND 2000, ISBN 0-87973-217-2 (englisch).
José Sánchez: Pius XII. und der Holocaust. Schöningh, Paderborn 2002, ISBN 3-506-77553-7.
Hubert Wolf: Papst und Teufel. Die Archive des Vatikan und das Dritte Reich. 2. Auflage, Beck, München 2009, ISBN 978-3-86744-016-5.
Jean Chelini: L’Église sous Pie XII. Fayard, Paris 1983, ISBN 2-213-01595-3 (französisch).
Philippe Chenaux, Giovanni Morello, Massimiliano Malente; im Auftrag des Päpstlichen Komitees für Geschichtswissenschaften (Hrsg.): Opus Iustitiae Pax: Eugenio Pacelli – Pius XII. (1876–1958). 2. Auflage. Regensburg 2009, ISBN 978-3-7954-2197-7.
Henri Fabre: L’Église catholique face au fascisme et au nazisme, Les outrages à la vérité. EPO, Bruxelles 1995 (französisch).
Uki Goñi: The Real Odessa: how Perón brought the Nazi war criminals to Argentina. Granta Books, London 2002, ISBN 1-86207-403-8 (englisch; zur „Rattenlinie“).
J. R. Grigulevic: Die Päpste des XX. Jahrhunderts. Urania-Verlag, Leipzig/ Jena/ Berlin 1984.
Robert Katz: Rom 1943–1944: Besatzer, Befreier, Partisanen und der Papst. Magnus, Essen 2006, ISBN 3-88400-438-7.
David I. Kertzer: Die Päpste gegen die Juden. Der Vatikan und die Entstehung des modernen Antisemitismus. List, München 2004, ISBN 3-548-60386-6.
Annie Lacroix-Riz: Le Vatican, l’Europe et le Reich de la Première Guerre Mondiale à la Guerre Froide (1914–1955). Armand Colin, Paris 1996, ISBN 2-200-21641-6 (französisch).
Guenter Lewy: Die katholische Kirche und das Dritte Reich. [Aus d. Amerikan. von Hildegard Schulz] Piper, München 1965.
Yves Marchasson: Les Papes du XXe siècle. Desclée, Paris 1990, ISBN 2-7189-0525-5 (französisch).
John Francis Morley: Vatican Diplomacy and the Jews during the Holocaust, 1939–1943. (= The Historical Journal. Bd. 23, Nr. 04) Ktav Publishing House, New York 1980 (englisch).
Michael Phayer: „Helping the Jews is not an easy thing to do.“ Vatican Holocaust Policy: Continuity or Change? In: Holocaust and Genocide Studies. Bd. 21, Nr. 3, 2007, ISSN 8756-6583, S. 421–453.
Carol Rittner, Stephen D. Smith, Irena Steinfeldt (Hrsg.): The Holocaust and the Christian World: Reflections on the Past, Challenges for the Future. Continuum, New York 2000, ISBN 0-8264-1299-8 (englisch).
Georges Roche, Philippe Saint Germain: Pie XII devant l’Histoire. R. Laffont, Paris 1972 (französisch).
Jean Mathieu-Rosay: Die Päpste im 20. Jahrhundert. Primus-Verlag, Darmstadt 2005, ISBN 3-89678-531-1.
Georg Schwaiger: Papsttum und Päpste im 20. Jahrhundert. Beck, München 1999, ISBN 3-406-44892-5.
Ludwig Volk: Katholische Kirche und Nationalsozialismus (ausgewählte Aufsätze, hrsg. von Dieter Albrecht). Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1987, ISBN 3-7867-1297-2.Minneord
Karl Braun: Pius XII. Begegnung in Wort und Bild. Fe-Medien, Kisslegg 2008, ISBN 978-3-939684-37-4.
Herbert Schambeck (Hrsg.): Pius XII. zum Gedächtnis. Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-04050-3 (Sammelband anlässlich des 100. Geburtstags).
Herbert Schambeck (Hrsg.): Pius XII. – Friede durch Gerechtigkeit. Butzon & Bercker, Kevelaer 1986, ISBN 3-7666-9473-1.Annet
José Antonio Almeida: Das Menschheitsproblem des Atomkrieges: Pius XII. und die Atomwaffen. Driewer, Essen 1961.
Thomas Brechenmacher: Joahnnes XXIII., Pacem in Terris und das Erbe Pius’ XII. In: Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte. Band 112/3–4, 2017, S. 230–244.
== Eksterne lenker ==
(en) Pius XII – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pius XII på Internet Movie Database
(en) Pius XII hos The Movie Database
(en) Pius XII på Discogs
(en) Pius XII på MusicBrainz
(no) Aftenposten om Pius XII under andre verdenskrig: 1, 2, 3, 4
(no) Nyhetskategori om Pius XII på katolsk.no | Pius I (ukjent fødselsdato, antagelig fra Aquileia) var pave fra ca. 140 til ca. | 8,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Bank | 2023-02-04 | Norges Bank | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1816 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Oslo', 'Kategori:Etableringer i 1816', 'Kategori:Norges Bank', 'Kategori:Norske sentralbanksjefer', 'Kategori:Sentralbanker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norges Bank er sentralbanken i Norge. Den ble opprettet av Stortinget 14. juni 1816, og har som hovedoppgave å sikre økonomisk stabilitet i Norge ved hjelp av pengepolitiske virkemidler.
| Norges Bank er sentralbanken i Norge. Den ble opprettet av Stortinget 14. juni 1816, og har som hovedoppgave å sikre økonomisk stabilitet i Norge ved hjelp av pengepolitiske virkemidler.
== Bankens historie ==
=== Etableringen av Norges Bank ===
Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 overlot til en egen komité å utarbeide en plan for en ny norsk bank. Det norske pengevesenet hadde inntil da vært felles med Danmark, og hadde blitt styrt fra København. Komiteens forslag ble behandlet av det første ordentlige Storting 1815-16. Stortingsmennene fant det vanskelig å bli enige om forslaget, og nye komiteer ble utnevnt. Ikke før 14. juni 1816 ble loven om penge- og bankvesenet sanksjonert av kongen. Det ble da besluttet å opprette en bank ved navn Norges Bank med hovedkontor i Trondheim og avdelinger i Christiania, Bergen og Christianssand. Myntenheten skulle være speciedaler. Banken skulle eies av private aksjonærer og fungere som en bank hvor nordmenn kunne sette inn og låne penger.Den skulle også ha et offentlig ansvar gjennom å være landets seddelbank – dvs. at den hadde etter Stortingets beslutning i 1818 monopol på å lage papirpengesedler. Dette ga Norges Bank et hovedansvar for å forsyne landets økonomi med betalingsmidler, og for at pengesedlene beholdt en stabil verdi. Banken skulle etter hvert komme til å bli statens bankforbindelse, men dette var ikke en intensjon ved grunnleggingen. Styret skulle oppnevnes av Stortinget, som også skulle ha innsyn i bankens virksomhet og regnskap.Norges Bank skulle opprinnelig baseres på frivillige aksjekjøp fra befolkningen. Da dette mislyktes, ble banken i stedet etablert på grunnlag av tvungne aksjekjøp, utliknet på formue, den såkalte sølvskatten. Sølvfondet skulle garantere de utstedte sedlenes verdi ved at en seddel kunne veksles i en bestemt sum sølvmynt i banken. De sedlene banken begynte å utstede fikk imidlertid en mye lavere markedskurs enn det den lovbestemte vekslingskursen var satt til, siden Stortinget allerede i 1818 utsatte bankens sølvutvekslingsplikt på ubestemt tid. Fra 1822 fant veksling sted, men til midlertidige kurser satt av Norges Bank. I stedet for å skrive ned vekslingskursen ventet Norges Bank til sedlene hadde steget tilstrekkelig i verdi.
Ikke før 1842 sto sedlene i det lovbestemte forholdet til sølv, og Norges Bank kunne starte med sølvveksling til «pari» kurs, dvs. den lovfestede sølvkursen. Norges Bank fungerte som en lånebank fra 1818. Mesteparten av lånene var i den første tiden langsiktige lån mot sikkerhet i fast eiendom. Banken tilbød også diskonteringslån mot veksler, men disse utgjorde lenge bare en marginal del av virksomheten. Ole Høiland ranet i 1836 Norges Bank for 64 000 speciedaler. Tyveriet førte til at han ble dømt til slaveri på Akershus festning.
=== 1800-tallet ===
1873-75 tiltrådte Norge gullstandard-systemet og Den skandinaviske myntunion. Dette innebar at krone ble den nye myntenheten, basert på gull i stedet for sølv, og at kroner fra Norge, Sverige og Danmark var gyldige betalingsmidler i alle tre land.
Frem til 1850 var det bare Norges Bank som ytet bøndene langsiktige lån mot pant i fast eiendom, ved siden av offentlige fond, hvorav Oplysningsvæsenets Fond var størst. Dette var lån over 20-40 år med 4 % rente. Pantelånene i Norges bank nådde en topp i 1846 med 6,5 millioner speciedaler, mot bare halvannen million i kortsiktige lån. Til gjengjeld var det ikke renter på kortsiktige innskudd - faktisk forlangte banken gebyr. Men i årene 1842-46 ga den 2,5 % rente på innskudd. På 1840-tallet utvidet Norges Bank derfor seddelmengden i forhold til sølvmengden fra 2:1 til 5:2 slik at det ble mer til utlån, selv om dette førte til at antall pengesedler kom over lovfestet mengde i forhold til sølv. I 1847 ble det uansett bråstans i utlån, da den europeiske krisen slo til som både kreditt- og eksportkrise. Særlig trelasthandelen stagnerte, og Norges Bank opplevde «struping» fordi sølvfondet hadde krympet, men ikke verre enn at pengesedlene beholdt sin verdi og fortsatt kunne innveksles mot sølv. Av hensyn til aksjonærene var Norges Bank varsom i krisetider, og så det heller ikke som sin oppgave å hjelpe næringslivet, noe som uansett falt vanskelig med så store utlånsmidler låst i hypotekslån.I Lov om Norges Bank fra 1892 ble det bestemt at banken skulle ha en fast ansatt direksjonsformann, utnevnt av regjeringen. I 1896 ble det bestemt at hovedkontoret skulle flyttes fra Trondheim til Christiania. I 1906 flyttet banken inn i nytt hovedkontor på Bankplassen. I 1820-årene fikk Norge sine første sparebanker, og fra 1848 sine første private forretningsbanker. Fra 1890-årene påtok Norges Bank seg oppgaven med å tilføre privatbankene likviditetslån i krisesituasjoner. Norges Bank ble dermed såkalt «Lender of Last Resort».
I august 1914 suspenderte regjeringen Norges Bank gullveksling i likhet med de fleste andre land, på grunn av krigsutbruddet.
=== Mellomkrigstiden ===
I 1920-årene fikk Norges Bank, under ledelse av sin nye sjefdirektør Nicolai Rygg, to store utfordringer. For det første var den internasjonale valutasituasjonen svært ustabil som følge av at gullstandarden var suspendert. For det andre slo det inn en kraftig internasjonal lavkonjunktur i løpet av 1920. Den norske banknæringen hadde ekspandert kraftig under første verdenskrig og konjunkturomslaget førte raskt til at mange banker kom i vanskeligheter. Norges Bank ledet an både i bestrebelsene på å redde banker i likviditetskrise og i forsøket på å gjenskape stabile valutaforhold.
Rygg kom til å søke å knytte Norge til den gjenreiste gullstandarden til gammel vekslingskurs (pari). Dette ble kjent som paripolitikken, og den kom til å vare fra 1925 til 1928. Politikken bidro til å gjøre både Rygg og Norges Bank svært upopulære i brede lag av befolkningen. I 1931 besluttet Norges Bank, i følge med blant andre Storbritannia og Sverige, atter å forlate gullstandarden som følge av depresjonen. Fra 1933 sluttet Norge seg til den såkalte Sterling-blokken. Norges Bank søkte nå gjennom markedsoperasjoner å opprettholde en fast vekslingskurs mot britiske pund. Fra 1932 tok bankproblemene slutt i Norge. Mellomkrigstidens kriser bidro til en sterkt økende motstand mot Norges Banks selvstendige rolle innenfor myndighetsapparatet og den økonomiske politikken.
=== Tysk okkupasjon ===
Norges Bank var under andre verdenskrig to institusjoner; Norges Bank i Norge, og regjeringen Nygaardsvolds Norges Bank i London, opprettet 22. april 1940. Under det tyske angrepet, natt til 9. april 1940, ble Norges Banks gullreserve evakuert fra Oslo. Den såkalte gulltransporten førte gullet i trygghet i Storbritannia. I henhold til provisorisk anordning om pengevesenet i Norge, vedtatt av regjeringen 22. april 1940, ble Rygg og direksjonen i Oslo løst fra sine verv. Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, og Arnold Ræstad ble av regjeringen utnevnt til sentralbanksjef. Stortingsmann Ole Colbjørnsen var blant de nye medlemmene av direksjonen. Oslo-direksjonen fortsatte imidlertid sitt virke under hele okkupasjonen. 24. april 1940 tilbød Oslo-direksjonen seg, i samarbeid med Administrasjonsrådet, å innfri de tyske okkupasjonsstyrkenes egne sedler, Reichskredittkassenscheine (= rikskredittkasse-sedler), mot en fordring på det såkalte Hauptverwaltung der Reichskredittkassen (= hovedforvaltning av rikskredittkassene) i Tyskland. Dette ga grunnlaget for tyskernes «okkupasjonskonto» i Norges Bank, hvor de ved krigens slutt hadde trukket 8,1 milliarder kroner.1. mai 1940 ble Rudolf Sattler oppnevnt som Rikskommissariatets tilsynsmann i Norges Bank. Tyskerne ønsket å betale for seg med Reichkreditkassenscheine (RKKS, «rikskredittkvitteringer») som også ble brukt i andre okkuperte land. Dermed tiltok okkupasjonsmakten seg i praksis seddelutstedelsesrett i de okkuperte landene. Administrasjonsrådet fikk overtalt Norges Bank til å godta RKKS som lovlig betalingsmiddel, men i juli 1940 opphørte tyskerne med å sende slike til Norge, og tok i stedet i bruk «grønne sjekker» som fungerte som kvitteringer for hevet beløp. Ialt tappet tyskerne Norges bank for 11,7 milliarder, noe som tilsvarte nesten to ganger Norges BNP i 1939. De største uttakene skjedde imidlertid det første året, fra høsten 1941 ble uttakene fra okkupasjonskontoen stabilisert. Like fullt var det, sett i forhold til befolkningens størrelse, ingen andre tyskokkuperte land som måtte ut med større finansielle bidrag til den tyske krigsøkonomien enn Norge.
=== Etterkrigstiden (1945–71) ===
Etter frigjøringen kom Norges Bank til å bli marginalisert i den økonomiske politikken. Både valutakurs og rentenivå ble fra 1945 bestemt av regjeringen og Finansdepartementet. Fra 1950 ble bankens aksjonærer frikjøpt av staten og Norges Bank slik formelt nasjonalisert. I 1950-årene ble det også igangsatt arbeid med en ny sentralbanklov som hadde til hensikt å underordne banken også formelt. Denne ble imidlertid aldri vedtatt. Perioden fra 1945 til 1971 var preget av stabile valutaforhold gjennom Bretton Woods-systemet, og en forholdsvis høy grad av politisk regulering og kontroll med den innenlandske økonomien. Under slike forhold var det relativt lite spillerom for Norges Bank.
=== 1971–2001 ===
Etter sammenbruddet av Bretton Woods-systemet i 1971 gikk valutaforholdene inn i en ny turbulent periode. Frem til 1992 søkte Norge ulike tilknytninger for kroneverdien og foretok også flere devalueringer. I 1992 ble kronen løst fra ECU-samarbeidet og fikk flyte fritt. I 2001 ble det ved lov bestemt at Norges Bank skal sette styringsrenta med sikte på en gjennomsnittlig prisvekst på 2,5 prosent (inflasjonsmålet). Det styres med andre ord ikke lenger etter en mer eller mindre spesifikk kurs i forhold til annen valuta, slik tilfellet var tidligere. Innføringen av inflasjonsmålet, og tilføringen av ansvaret for Statens pensjonsfond-Utland (oljefondet) fra 1997, har særlig bidratt til å styrke Norges Banks posisjon innenfor myndighetsapparatet.
Norges Bank flyttet inn i nytt hovedkontor i 1986, med adresse Bankplassen 2. Bygningen, tegnet av arkitektene Lund og Slaatto, fyller et helt kvartal i Kvadraturen og omslutter eldre bygårder fra 1600-årene og 1850-årene. Fra 1980-tallet og frem til 2001 ble distriktsavdelingene avviklet. Fra 1985 har Norges Bank formelt vært et forvaltningsorgan.
== Oppgaver ==
Norges Banks oppgaver er
Makroøkonomisk styring gjennom fastsettelse av styringsrenten som er bankenes rente i Norges Bank. Regjeringen har fastsatt at Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst.
Bidra til effektive finansmarkeder og betalingssystemer.
Utstede kontanter.
Forvalte Statens pensjonsfond utland og noen andre mindre fond. Det er Norges Bank Investment Management, en avdeling i Norges Bank, som utøver forvaltningen.
== Regjeringens instruksjonsmyndighet ==
I henhold til Sentralbankloven § 1-4 er det Kongen i statsråd, det vil si Norges regjering, som kan vedta mål for sentralbankvirksomheten. Regjeringen har ikke rett til å instruere sentralbanken, unntatt i ekstraordinære situasjoner.
I slik tilfell har banken rett til å uttale seg før vedtak treffes, og slike vedtak skal også meddeles til Stortinget.
== Norges Banks representantskap ==
Norges Banks representantskap oppnevnes av Stortinget for å føre tilsyn med driften av Norges Bank og med at reglene for virksomheten blir fulgt. Det velger ekstern revisor, godkjenner bankens årsregnskap, vedtar budsjettet, og gir årlig rapport til Stortinget om tilsynet med banken. Representantskapet har rett til innsyn i alle bankens saker og kan foreta de undersøkelser som det finner nødvendig.Representantskapet har 15 medlemmer, valgt av Stortinget for fire år. Representantskapet har sitt eget tilsynssekretariat som utfører sekretariats- og tilsynsoppgaver.
== Norges Banks organisasjon ==
Norges Bank har hovedkontor i Oslo. Det var 701 ansatte i banken ved utgangen av 2013, hvorav 370 i Norges Bank Investment Management.
=== Ledelse ===
Norges Bank ledes av Hovedstyret, som er oppnevnt av Kongen i statsråd. Hovedstyret består av sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene og seks eksterne styremedlemmer. To styremedlemmer velges i tillegg av og blant de ansatte til å delta i behandlingen av administrative saker. Representantskapet fører tilsyn med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt, vedtar bankens budsjett og godkjenner dens regnskaper. Det består av femten medlemmer, som velges av Stortinget. Den daglige virksomheten ledes av sentralbanksjef Ida Wolden Bache, som overtok etter Øystein Olsen 1. mars 2022. Øystein Børsum ble utnevnt som visesentralbanksjef 28. mai 2021, for perioden 2. august 2021 til 1. august 2027, med særskilt ansvar for Norges Banks oppgave med å forvalte Statens pensjonsfond utland. Børsum satt som eneste visesentralbanksjef fra 1. mars 2022 til 22. juni 2022. 22. juni 2022 ble også Pål Longva utnevnt som visesentralbanksjef, for perioden 29. august 2022 til august 2028, med særskilt ansvar for sentralbankvirksomheten.
=== Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet ===
Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet, som ble opprettet fra 1. januar 2020, består av sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene og to eksterne medlemmer (professor Ingvild Almås, til 31. desember 2021 og makroøkonom Jeanette Strøm Fjære til 31. desember 2023). De eksterne medlemmene oppnevnes av regjeringen for fire år av gangen hver seg med rullering halvveis i perioden. I henhold til sentralbankloven har komiteen «ansvaret for Norges Banks utøvende og rådgivende myndighet i pengepolitikken og har ansvar for bruken av virkemidler for å nå målene i pengepolitikken». Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet fastsetter styringsrenten i Norge.
=== Sikkerhet ===
Fra 1969 til 2013 var Sikkerhetsavdelingen i Norges Bank den eneste ikke-militære vaktstyrken i Norge som var permanent bevæpnet. Avdelingen har ansvar for sikring av områder i og rundt banken, samt de transporttjenestene som utføres av banken. I bankens hovedbygning i Oslo hadde Sikkerhetsavdelingen egen innendørs skytebane, som ofte ble lånt av politiet til skytetrening. Ordningen med bevæpnede vakter ble avsluttet 19. juni 2013.
== Sentralbanksjefer ==
Ordningen med permanent direksjonsformann ble innført i 1892. I 1985 endret man direksjon til hovedstyre, og samtidig ble tittelen sentralbanksjef innført.
Dette er en liste over Norges sentralbanksjefer, dvs. innehavere av sjefsstillingen i Norges Bank.
Karl Gether Bomhoff (1893–1920)
Nicolai Rygg (1920–1940; fristilt av regjeringen 22. april 1940)
Arnold Christopher Ræstad (1940–1945; utnevnt av regjeringen 22. april 1940 og fulgte med til London)
Nicolai Rygg (1945–1946; gjeninnsatt etter frigjøringen)
Gunnar Jahn (1946–1954)
Erik Brofoss (1954–1970)
Knut Getz Wold (1970–1985)
Hermod Skånland (1985–1993)
Torstein Moland (1994–1995)
Kjell Storvik (1996–1998)
Svein Gjedrem (1999–2010)
Øystein Olsen (2011–2022)
Ida Wolden Bache (2022–)
== Se også ==
Basispengemengden
Foliokonto
Markedsoperasjoner
Valutareserver
Norske mynter
Norske pengesedler
Liste over verdens sentralbanker
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Norges Bank – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lovdata.no – Sentralbankloven
Lovdata.no - Forskrift om pengepolitikken
Sølvskatten på Digitalarkivet | | ledertittel = Sentralbanksjef | 8,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_von_Stahl | 2023-02-04 | Alexander von Stahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske jurister'] | Alexander von Stahl (født 10. juni 1938 i Berlin) er en tysk jurist og nasjonalliberal politiker. Han var riksadvokat fra 1. juli 1990 til 6. juli 1993.
| Alexander von Stahl (født 10. juni 1938 i Berlin) er en tysk jurist og nasjonalliberal politiker. Han var riksadvokat fra 1. juli 1990 til 6. juli 1993.
== Karrière ==
Stahl begynte sin karrière i 1967 som embedsmann i delstaten Berlins indreforvaltning. Fra 1970 til 1975 var han forretningsfører for FDP-fraksjonen i Berlins parlament. I mai 1975 ble han så utnevnt til statssekretær i Berlins justisforvaltning. Da Walter Momper dannet en ny rød-grønn regjering i februar 1989 gikk han av som statssekretær.
=== Riksadvokat ===
Fra 1. juni 1990 til 7. juli 1993 var Stahl Tysklands riksadvokat. Bekjempelse av venstreekstrem terrorisme var et av områdene som var hans ansvar. Den 26. juni 1993 ble RAF-terroristen Wolfgang Grams skutt av politiet under en arrestasjon i Bad Kleinen, etter at Grams hadde skutt og drept politimannen Michael Newrzella. Etter at to vitner hadde hevdet at politiet forsettlig hadde henrettet Grams på kloss hold mens han lå på bakken, og at politiets versjon av hendelsesforløpet, at Grams hadde begått selvmord, var løgn, gikk innenriksministeren, Rudolf Seiters, av. Stahl måtte gå av av samme grunn, selv om han ikke hadde noe direkte ansvar for politiinnsatsen. Mistanken om at politiet skulle ha drept terroristen ble ikke bekreftet i den påfølgende straffesaken og i en sivil sak. Etter at Stahl gikk av som riksadvokat arbeidet han som advokat i Berlin. Fra slutten av sin embedstid vendte han seg også til nasjonalliberale og høyrekonservative prosjekter.
=== FDP ===
Stahl var medlem av styret i FDP i Berlin, og forsøkte å bli valgt til partiets delstatsleder. Med støtte fra blant andre Klaus Rainer Röhl forsøkte han å gjenopplive partiets nasjonalliberale tradisjon. Ved ledervalget i 1998 ble han knapt slått av venstrefløyens kandidat Martin Matz, som senere meldte overgang til SPD og tok med seg sitt parlamentsmandat. Ved forbundsdagsvalget i 1998 stilte Stahl til valg som direktekandidat uten å være sikret på delstatslisten. Han oppnådde det relativt beste valgresultatet for alle FDPs direktekandidater i Berlin, men ble ikke innvalgt. Deretter trakk han seg fra aktiv politikk.
=== Junge Freiheit ===
Stahl hører til den liberal-konservative avisen Junge Freiheit mest kjente forsvarere. Som advokat har han representert avisen i en årelang kamp i rettsvesenet mot å bli nevnt i delstaten Nordrhein-Westfalens Verfassungsschutzbericht. Kampen ble kronet med seier i Tysklands føderale høyesterett i 2005, da høyesterett slo fast at delstatens overvåkning av avisen var et brudd på pressefriheten (Junge Freiheit-dommen). Stahl har skrevet boken Kampf um die Pressefreiheit om saken.
== Referanser == | Alexander von Stahl (født 10. juni 1938 i Berlin) er en tysk jurist og nasjonalliberal politiker. | 8,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christer_Pettersson | 2023-02-04 | Christer Pettersson | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. september', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Palme-mordet', 'Kategori:Personer fra Solna kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christer Pettersson (født 23. april 1947 i Solna kommune nær Stockholm, død 29. september 2004 samme sted) var en svensk alkohol- og narkotikamisbruker og til sin død mistenkt for Palme-mordet, drapet på Sveriges statsminister Olof Palme den 28. februar 1986.
| Christer Pettersson (født 23. april 1947 i Solna kommune nær Stockholm, død 29. september 2004 samme sted) var en svensk alkohol- og narkotikamisbruker og til sin død mistenkt for Palme-mordet, drapet på Sveriges statsminister Olof Palme den 28. februar 1986.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Christer Petterson var sønn av Roland Pettersson (1916–1977) og hans hustru Inga Maria Hansson (1918–1973). Han vokste opp i Solna. Familien var relativt vel stilt, faren arbeidet som kasserer først på Fortifikationsförvaltningen og senere i et rørfirma. Han var imidlertid alkoholisert og var i 1957 innlagt på Albyhemmet. Foreldrene var separerte en tid i Petterssons oppvekst men ble gjenforent. Pettersson hadde to yngre søstre (født 1953 og 1960).
=== Kriminalitet ===
Han begynte i ganske ung alder med kriminalitet. Allerede som 13-årig hadde han begått butikktyveri, og som 19-årig endte han i ungdomsfengsel. I midten av 1960-årene forsøkte han å få en utdannelse som skuespiller og gikk sammen med Ulf Brunnberg på Calle Flygares teaterskole i Stockholm. Pettersson og Brunnberg gjennomgikk sammen en prøvemåned før den endelige opptagelse, og Brunnberg, som ble opptatt, erindret Pettersson som litt småvill men ellers uten å være påfallende. Pettersson ble imidlertid ikke endelig antatt og måtte forlate teaterskolen.To menn hadde i juletrengselen veltet Petterssons innkjøpspose, hvorpå han gikk amok, jaktet en av dem opp i et smug og stakk den ubevæpnede mannen brutalt ned. Drapet foregikk tett på Tunnelgatans trapp som Palmemordets gjerningsmann flyktet via over 15 år senere.
Pettersson fikk bare seks måneders opphold på en psykiatrisk avdeling for det hensynsløse drapet, og etter sin løslatelse flyttet han inn hos en av avdelingens kvinnelige psykologer, som han mishandlet.Pettersson vendte tilbake til en tilværelse som vaneforbryter. Med tilnavnet bajonettmorderen kunne andre forbrytere bruke ham som gorilla. Med en venn stjal han fra narkopushere ved at vennen avtalte en handel med en pusher, og ved møtet trådte Pettersson frem med sin bajonett og truet til seg pusherens penger og narkotika. Pettersson anslo at de ranet over 300 pushere på den måten.I 1970-årene var Pettersson ytterligere innblandet i en rekke voldsforbrytelser. I 1974 slo han ned en mann med en jernstang. Samme år fikk han seks måneders fengsel for at ha stukket ned en mann, og året etter fikk han igjen en fengselsdom, denne gang for å ha stukket ned en pusher med bajonetten. Han ble imidlertid løslatt etter ett år.
I 1977 begikk Pettersson også en hel rekke voldsforbrytelser, og ble mistenkt for mord på sin egen far. Pettersson ble ikke dømt i den saken, men umiddelbart etter løslatelsen stakk han ned en narkohandler og for den forbrytelsen ble han idømt fem års fengsel.Da Pettersson ble løslatt i 1983 fikk han jobb i en ungdomsklubb i Stockholm, en jobb han bare var i stand til å holde på kortvarig. På denne tiden hadde han høyt alkohol- og amfetamin-misbruk og fortsatte sin kriminelle løpebane med tyveri og vold. En av hans kriminelle metoder som han skulle ha brukt over hundre ganger, var å stjele fra Systembolaget ved å bestille en flaske vodka og deretter be om en dyr flaske vin. Når ekspeditøren gikk etter den dyre vinen på lageret snappet Petersson til seg vodkaflasken på disken og sprintet avsted. Dette gav ham nok et tilnavn: «Sprinteren».I midten av 1980-årene levde han av pensjon og fikk stilt en leilighet til rådighet av staten. Han drakk øl, vodka og billig vin i den lokale parken eller hjemme hos seg selv. Ved tyveri kunne han skaffe ekstra midler som han benyttet til å kjøpe amfetamin hos Sigge Cedergreen på spilleklubben Oxen i det sentrale Stockholm.
I de to første månedene av 1986, før Palmemordet, ble han dømt for å ha urinert på et butikkvindu og for å ha stjålet to dåser spaghetti. På dette tidspunkt bodde Pettersson i den belastede Stockholmsforstaden Rotebro.
=== Palmesaken ===
Den 14. desember 1988 ble Pettersson anholdt for mordet på Olof Palme. Den 27. juli 1989 ble han i Stockholm tingsrätt funnet skyldig og dømt til livsvarig fengsel. Dommen ble avsagt under dissens hvor lekdommerne stemte for domsfellelse mens de to juridiske dommerne ønsket Pettersson frikjent. Den 2. november samme år ble han frifunnet av en enstemmig Svea hovrätt på grunn av manglende bevis og feil begått under vitnekonfrontasjon.
Pettersson var med varierende grad av sannsynlighet blitt identifisert av blant andre Olof Palmes hustru Lisbet, og hans utseende stemte med enkelte signalementer av gjerningsmannen. Begge rettsinstansene fant det bevist at Pettersson hadde vært utenfor Grand kino mordkvelden, hvilket han selv benektet. Hans forklaring har stort sett vært at det godt kan ha vært han som gjorde det, men at han ikke husker noen ting fra tidsrommet drapet skjedde.
I 1997 innleverte riksåklagaren en gjenopptagelsesbegjæring til Högsta domstolen, men på grunn av manglende bevis ble begjæringen avvist.
Han døde i 2004 på Karolinska Universitetssjukhuset like nord for Stockholm etter at han ble lagt inn med brudd på hjerneskallen, samtidig som han hadde dårlig allmenntilstand etter lengre tids rusmisbruk og perioder hvor han i praksis levde på gaten i Stockholm.
I 2020 ble Palemeetterforskningen etter 34 år nedlagt; på pressekonferansen da dette ble kunngjort redegjorde politiet grundig for sin mistanke om å ha identifisert gjerningsmannen, nemlig Stig Engström (1934-2000), som tok sitt eget liv tyve år tidligere og ikke kunne tiltales.
== Referanser == | Christer Pettersson (født 23. april 1947 i Solna kommune nær Stockholm, død 29. | 8,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiskaren | 2023-02-04 | Fiskaren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1923', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2008', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Nedlagte aviser i Hordaland', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02'] | Fiskaren var en riksdekkende avis for kystnæringene i Norge. Fiskaren ble utgitt i Bergen i Hordaland og drevet som et datterselskap av IntraFish Media AS, som igjen var eid av NHST (mediekonsernet Norges Handels og Sjøfartstidende) og A-pressen. Redaktør ved nedleggelsen Nils Torsvik. Avisa kom første gang ut i april 1923.
Fra og med 2. mai 2008 kom den nye avisa Fiskeribladet Fiskaren ut etter en fusjon mellom Fiskeribladet og Fiskaren. Denne avisa skiftet i 2017 navn til Fiskeribladet.
| Fiskaren var en riksdekkende avis for kystnæringene i Norge. Fiskaren ble utgitt i Bergen i Hordaland og drevet som et datterselskap av IntraFish Media AS, som igjen var eid av NHST (mediekonsernet Norges Handels og Sjøfartstidende) og A-pressen. Redaktør ved nedleggelsen Nils Torsvik. Avisa kom første gang ut i april 1923.
Fra og med 2. mai 2008 kom den nye avisa Fiskeribladet Fiskaren ut etter en fusjon mellom Fiskeribladet og Fiskaren. Denne avisa skiftet i 2017 navn til Fiskeribladet.
== Opplag ==
2006: 8 852
2007: 8 455
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fiskaren
Bergen byleksikon på nett, om Fiskaren | Fiskaren var en riksdekkende avis for kystnæringene i Norge. Fiskaren ble utgitt i Bergen i Hordaland og drevet som et datterselskap av IntraFish Media AS, som igjen var eid av NHST (mediekonsernet Norges Handels og Sjøfartstidende) og A-pressen. | 8,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grannar | 2023-02-04 | Grannar | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Aviser etablert i 1973', 'Kategori:Aviser i Vestland'] | Grannar er en politisk uavhengig lokalavis for kommunene Etne i Hordaland og Vindafjord i Rogaland. Lokalavisen kommer ut to ganger i uken, mandag og torsdag. Avisen har 12 ansatte. Avisen blir redigert på nynorsk. Kontorsted er Etne sentrum.
Opprinnelig ble Grannar etablert som en lokalavis for kommunene Ølen (nå sammenslått med Vindafjord) og Etne, men avisen fusjonerte med den tidligere lokalavisen Vindafjordingen og har etter den tid også dekket Vindafjord kommune.
Ansvarlig redaktør er Arne Frøkedal.
| Grannar er en politisk uavhengig lokalavis for kommunene Etne i Hordaland og Vindafjord i Rogaland. Lokalavisen kommer ut to ganger i uken, mandag og torsdag. Avisen har 12 ansatte. Avisen blir redigert på nynorsk. Kontorsted er Etne sentrum.
Opprinnelig ble Grannar etablert som en lokalavis for kommunene Ølen (nå sammenslått med Vindafjord) og Etne, men avisen fusjonerte med den tidligere lokalavisen Vindafjordingen og har etter den tid også dekket Vindafjord kommune.
Ansvarlig redaktør er Arne Frøkedal.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
2004: 3 893
2005: 3 858
2006: 3 875
2007: 3 929
2008: 3 889
2009: 3 852
2010: 3 816
2011: 3 682
2012: 3 548
2013: 3 548
2014: 3 575
2015: 3 582
2016: 3 534
2017: 3 527
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Grannar | Grannar er en politisk uavhengig lokalavis for kommunene Etne i Hordaland og Vindafjord i Rogaland. Lokalavisen kommer ut to ganger i uken, mandag og torsdag. | 8,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grenda | 2023-02-04 | Grenda | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1951', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Kvinnherads historie', 'Kategori:Næringsliv i Kvinnherad'] | Grenda er lokalavis for Kvinnherad i Hordaland. Avisen utgis på nynorsk.
Redaksjonen holder til i Rosendal og bestod i 2005 av syv redaksjonsmedlemmer. Bladet Sunnhordland trykker avisen på Stord. Bladet har lokaler i Skålagato.
Gründer var Olav Aurvold, senere overtok Knut Hass som eier og redaktør. Han solgte den videre i 2000.
| Grenda er lokalavis for Kvinnherad i Hordaland. Avisen utgis på nynorsk.
Redaksjonen holder til i Rosendal og bestod i 2005 av syv redaksjonsmedlemmer. Bladet Sunnhordland trykker avisen på Stord. Bladet har lokaler i Skålagato.
Gründer var Olav Aurvold, senere overtok Knut Hass som eier og redaktør. Han solgte den videre i 2000.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
2004: 2 912
2005: 2 758
2006: 2 733
2007: 2 622
2008: 2 550
2009: 2 415
2010: 2 376
2011: 2 364
2012: 2 334
2013: 2 308
2014: 2 318
2015: 2 325
2016: 2 387
2017: 2 255
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Grenda | Grenda er lokalavis for Kvinnherad i Hordaland. Avisen utgis på nynorsk. | 8,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hardanger | 2023-02-04 | Hardanger | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Hordalands historie', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Politikk i Vestland', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortingsvalget 1906', 'Kategori:Stortingsvalget 1909', 'Kategori:Stortingsvalget 1912', 'Kategori:Stortingsvalget 1915', 'Kategori:Stortingsvalget 1918', 'Kategori:Tusenårssteder', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vestlands geografi'] | Hardanger er landskapet langs og omkring Hardangerfjorden i Vestland. Området starter i Kvam og Jondal i vest og følger fjorden helt inn til tettstedet Eidfjord i øst og sørover langs Sørfjorden til Odda, samt omliggende fjellområder som blant annet inkluderer Kvamskogen og deler av Hardangervidda og Folgefonna (Norges tredje største isbre).
Distriktet omfatter de fire kommunene Kvam, Ulvik, Eidfjord og Ullensvang, med et samlet areal på 6 303 km² og 22 860 innbyggere. 94 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. De sørlige delene av Voss herad, tidligere Granvin herad, hører også naturlig med i Hardanger, både geografisk og historisk sett. Det er også vanlig å medta deler av Kvinnherad kommune. Den eneste byen i området er Odda, andre tettsteder er Norheimsund, Øystese, Ålvik, Granvin, Ulvik, Eidfjord, Kinsarvik, Lofthus, Tyssedal og Jondal.
Hardanger er kjent for dramatiske landskaper med fjell, breer, fosser og fjorder. Dette har tiltrukket seg både turister og kunstnere gjennom alle år. Det er også et område som gir svært gode forutsetninger for fritidsaktiviteter som brevandringer, snowboardkjøring året rundt samt paragliding. Hardanger er også kjent for fruktdyrking. Man mener britiske munker startet fruktdyrking her allerede på 1300-tallet. I Hardanger dyrkes epler, pærer, plommer og moreller. 40 % av norsk frukt kommer fremdeles fra dette området.
| Hardanger er landskapet langs og omkring Hardangerfjorden i Vestland. Området starter i Kvam og Jondal i vest og følger fjorden helt inn til tettstedet Eidfjord i øst og sørover langs Sørfjorden til Odda, samt omliggende fjellområder som blant annet inkluderer Kvamskogen og deler av Hardangervidda og Folgefonna (Norges tredje største isbre).
Distriktet omfatter de fire kommunene Kvam, Ulvik, Eidfjord og Ullensvang, med et samlet areal på 6 303 km² og 22 860 innbyggere. 94 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. De sørlige delene av Voss herad, tidligere Granvin herad, hører også naturlig med i Hardanger, både geografisk og historisk sett. Det er også vanlig å medta deler av Kvinnherad kommune. Den eneste byen i området er Odda, andre tettsteder er Norheimsund, Øystese, Ålvik, Granvin, Ulvik, Eidfjord, Kinsarvik, Lofthus, Tyssedal og Jondal.
Hardanger er kjent for dramatiske landskaper med fjell, breer, fosser og fjorder. Dette har tiltrukket seg både turister og kunstnere gjennom alle år. Det er også et område som gir svært gode forutsetninger for fritidsaktiviteter som brevandringer, snowboardkjøring året rundt samt paragliding. Hardanger er også kjent for fruktdyrking. Man mener britiske munker startet fruktdyrking her allerede på 1300-tallet. I Hardanger dyrkes epler, pærer, plommer og moreller. 40 % av norsk frukt kommer fremdeles fra dette området.
== Navn ==
Harðangr var det norrøne ordet for hungersnød, og Snorre tolket da navnet Hardanger slik at det hadde vært stedet for en stor hungersnød, «og då fekk fjorden der kongane tidast satt, namnet Hardanger». Mer rimelig er det at stedet er oppkalt etter hǫrðar (hordene som Hordaland har navn etter, slik Rogaland har navn etter rygene) og angr (fjord), og betyr «hordenes fjord». Men Oddvar Nes skriver at Hardanger på den tiden ikke ble regnet som del av Hordaland, og at «hordenes fjord» ikke er en tilfredsstillende forklaring. Per Hovda har foreslått av navnet betyr «Hard-fjorden», fjorden med vanskelige værforhold, og sopprinnelig siktet til Granvinsfjorden. I norrønt, trolig fra før vikingtiden, ble angr brukt som fellesnavn på fjorder og våger. Ordet har bare overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Geiranger og Mauranger, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder og bygder. Angr kan være relatert til norrønt ǫngr som betyr «trang» eller «smal».Folk fra Hardanger kalles for hardinger (uttales uten d) og snakker hardangermål, som hører til gruppen sørvestlandsk a-mål som også snakkes i resten av Hordaland, i Sogn og i Rogaland. Hardangerbunad, Hardangerbåt, Hardingfele, Hardangersøm og Hardangerbestikk kommer fra distriktet.
== Kommuner ==
Hardanger er inndelt i 5 kommuner:
=== Kommunehistorikk ===
I 1838 ble Hardanger inndelt i kommunene Ullensvang, Ulvik, Vikør, Strandebarm og Røldal. I 1864 ble Jondal kommune utskilt fra Strandebarm. I 1891 ble Eidfjord og Granvin kommuner utskilt fra Ulvik. I 1901 ble Varaldsøy kommune utskilt fra Strandebarm. I 1911 endret Vikør kommune navn til Kvam. I 1913 ble Odda og Kinsarvik kommuner utskilt fra Ullensvang. (Kilde: Brøgger, Waldemar: Norge. Geografisk leksikon. Cappelen, 1963).
I 1964 ble Granvin utvidet med en liten del av Kinsarvik, mens resten av Kinsarvik, Eidfjord og en liten del av Kvam ble innlemmet i Ullensvang kommune. Strandebarm og deler av Varaldsøy kommuner ble innlemmet i Kvam. Resten av Varaldsøy kommune ble innlemmet i Kvinnherad kommune, og Røldal ble innlemmet i Odda kommune. I 1977 ble Eidfjord utskilt fra Ullensvang kommune.
I 2020 ble Odda og Jondal slått sammen med Ullensvang. Granvin ble innlemmet i Voss kommune.
== Administrative inndelinger ==
Distriktet utgjorde sammen med Voss det tidligere fogderiet Hardanger og Voss fogderi.
Kommunene er tilsluttet regionrådet Hardangerrådet, som frem til 2001 også inkluderte Voss.
Distriktet inngår i virkeområdet for Hardanger og Voss prosti under Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke.
Distriktet utgjør domsmyndighetsområdet til Hardanger tingrett under Gulating lagdømme.
Distriktet hører til Vest politidistrikt.
Eidfjord, Ulvik, Granvin og Kvam hører til Helse Bergen, Jondal, Odda og Ullensvang til Helse Fonna.
== Tusenårssted ==
Hardanger ble av Hordaland fylkeskommune valgt til fylkets tusenårssted. I Øystese er det nå bygget et kunst- og kultursenter som uttrykk for dette. Senteret har fått navnet Kabuso. Fylket har tidligere ikke hatt et senter av dette formatet for kunst, forutenom i Bergen.
== Aviser ==
Ulike deler av Hardanger dekkes av lokalavisene Hardanger Folkeblad (utkommer i Odda), Hordaland (utkommer på Voss) og Hordaland Folkeblad (utkommer i Norheimsund). I tillegg har regionavisen Bergens Tidende (utkommer i Bergen) en viss dekning av området.
== Sykehus ==
Odda sjukehus i Odda er et somatisk lokalsykehus for kommunene på sørsiden av Hardangerfjorden (Eidfjord, Jondal, Odda og Ullensvang). Kommunene på nordsiden av fjorden (Granvin, Kvam og Ulvik) hører under Voss sjukehus på Vossevangen.
== Utdanning ==
I Hardanger er det fem videregående skoler. Det er Odda vidaregåande skule i Odda, Hjeltnes vidaregåande skule (tidligere Hjeltnes gartnerskole) i Ulvik, Øystese gymnas i Øystese, og Norheimsund vidaregåande skule og Framnes kristne vidaregåande skule (privat) i Norheimsund. Hardanger Fartøyvernsenter i Norheimsund fungerer dels som attføringssenter for vanskeligstilt ungdom.
Hardanger Folkehøgskule ligger i Lofthus i Ullensvang.
== Kommunikasjon ==
Riksvei 13 går fra sør til nord gjennom Hardanger og følger Hardangerbrua over Eidfjorden fra Bu til Vallavik. Riksvei 7 over Hardangervidda følger Sysendalen ned til de imponerende veianleggene i Måbødalen med Vøringsfossen og kommer så ned til tettstedet Eidfjord. Den møter Riksvei 13 på Bu.
I 50 år gikk det også an å reise med tog til Hardanger. Hardangerbana var en 27,5 km lang elektrisk jernbane som gikk fra Voss til Granvin stasjon ved Granvinfjorden. Banen ble åpnet 1934. Persontrafikken ble nedlagt i 1985, godstrafikken i 1989.
== Nasjonale turistveier ==
== Befolkningsutvikling ==
Tabellen viser befolkningsutviklingen i Hardanger og Voss i årene 1769-2001 basert på kommunegrensene fra 2002.
== Tettsteder ==
Tettsteder i Hardanger, rangert etter innbyggertall 1. januar 2022 (kommune i parentes):
Odda – 4 731 (Odda)
Norheimsund – 4 566 (Kvam) - Inkluderer også Øystese.
Tyssedal – 596 (Odda)
Kinsarvik – 581 (Ullensvang)
Eidfjord – 545 (Eidfjord)
Lofthus – 586 (Ullensvang)
Ulvik – 514 (Ulvik)
Ålvik – 434 (Kvam)
Granvin – 501 (Granvin)
Jondal – 395 (Jondal)
Røldal – 324 (Odda)
Skarde – 323 (Odda)
Oma – 223 (Kvam)
=== Byer ===
Odda fikk bystatus av kommunen i 2004.
== Politikk ==
=== Stortingsvalg 2021 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2021 i Hardanger og Voss:
Granvin og de nordligste delene av Ullensvang ble i 2020 innlemmet i Voss. Jondal og Odda ble innlemmet i Ullensvang.
=== Stortingsvalg 2017 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 i Hardanger og Voss:
=== Stortingsvalg 2013 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 i Hardanger og Voss:
=== Stortingsvalgene 1906-1918 ===
Hardanger var en valgkrets i Søndre Bergenhus amt ved stortingsvalgene fra 1906 til 1918. Ved disse stortingsvalgene praktiserte man en valgordning med direkte flertallsvalg i enmannskretser. Hardanger valgte således én representant og én personlig vararepresentant.
Valgkretsen Hardanger bestod av herredene Strandebarm, Varaldsøy, Røldal, Ullensvang, Kinsarvik fra 1915, Odda fra 1915, Eidfjord, Ulvik, Granvin, Vikør/Kvam og Jondal med rundt 19 000 innbyggere og 11 000 stemmeberettigede etter innføringen av kvinnelig stemmerett.
==== Valgresultat ====
==== Stortingsrepresentanter ====
== Hardangerdialekt ==
== Blomstring i Hardanger ==
Blomstringen i Hardanger har tiltrukket turister fra hele Verden i over hundre år. Mange turistskip, turistbusser og turister på egen hånd har besøkt Hardanger i mange år for å oppleve tusenvis av frukttrær som blomstrer mens snøen ennå ligger på fjellene.
=== Bilder av blomstringen i Hardanger ===
== Noen kjente hardinger ==
Geirr Tveitt, komponist, nasjonalromantikker.
Leif Einar Lothe, TV-personlighet, entreprenør og sanger.
Torbjørn Mork, helsedirektør
Herborg Kråkevik, sanger og skuespiller
Lauritz Galtung, adelsmann, admiral og lensherre
Arnoldus von Westen Sylow Koren, sorenskriver, politiker og eidsvollsmann
Bergfrid Fjose, politiker
Olav H. Hauge, forfatter og lyriker
Lars Sponheim, politiker og fylkesmann
Sigbjørn Bernhoft Osa, folkemusiker
Olav Medås, skytterkonge
Jon Fosse, forfatter og dramatiker
Per Øyvind Heradstveit, journalist
Per Sverre Opedal, generalmajor, tidl. generalinspektør for Hæren
Valgerd Svarstad Haugland, politiker og fylkesmann
Arne Johannessen, fagforeningsleder og politimann
Nils Gunnar Lie, journalist og programleder
Ingebrigt Vik, billedhugger
Johannes Nilsson Skaar, biskop og hymnolog
Håkon Opdal, fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hardangerrådet
Tusenårsstedets offisielle hjemmeside
Turistinformasjon for Hardanger
Nasjonal Turistveg Hardanger
Hardanger Historielag | Hardanger Folkeblad er en lokalavis som blir utgitt i Odda i Vestland. | 8,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avis | 2023-02-04 | Avis | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Avis er tradisjonelt en trykt publikasjon på papir med varierende format, bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har lagt vekt på nyhetsformidling.
Papiraviser utgis i stor grad som publikasjoner trykket på avispapir, men selges også over internett som nettaviser.
| Avis er tradisjonelt en trykt publikasjon på papir med varierende format, bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har lagt vekt på nyhetsformidling.
Papiraviser utgis i stor grad som publikasjoner trykket på avispapir, men selges også over internett som nettaviser.
== Etymologi ==
Ordet «avis» kommer fra fransk avis (= kunngjøring, meddelelse, oppslag), en substantivering av perfektum partisippen til verbet aviser (= tenke over; underrette), avledet av latin ad og visum (= syn; tanke). Norsk og dansk er de eneste vestlige språkene som i dag bruker ordet «avis» i denne betydningen; men også på svensk ble ordet brukt i en kortere periode på 1700- og 1800-tallet, før landet gikk over til å bruke ordet tidning.I enkelte sammenhenger kan ordet «blad» bli brukt synonymt med «avis», som i avistitlene Dagbladet, Morgenbladet og Stavanger Aftenblad. På islandsk og færøysk er ordet for avis blað.
== Innhold ==
Innholdet i en avis utarbeides av en redaksjon som består av journalister. Redaksjonen ledes av en ansvarlig redaktør som er ansvarlig for innholdet, i Norge er dette nedfelt i straffeloven. Det kan i tillegg være flere redaktører i redaksjonen, med ansvar for hver sin del av redaksjonens arbeid, for eksempel desk, politikk, sport eller foto. Redaksjonen vil normalt foreta vurderinger på selvstendig journalistisk grunnlag, samt de presseetiske normene, blant annet nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten, foruten avisens egne interne etiske regler.
Innholdet i aviser er i varierende grad aktualitetspreget, avhengig av hvor ofte avisen kommer ut. Redaksjonelt innhold deles gjerne i ulike sjangre. Blant dem er lederartikkelen, nyhetsartikler, reportasjer, kronikker, kommentarer, petit'er, leserbrev, notiser, intervjuer, enquêter, anmeldelser og artikler i gjentagende navngitt spalte. De fleste aviser inneholder også et betydelig antall bilder og grafiske fremstillinger som skal illustrere og supplere teksten.
En avis består dessuten av betalt spalteplass som kalles for annonser eller kunngjøringer. Annonser er for de fleste aviser den viktigste inntektskilden.
I flere land kan aviser i konkurranseutsatte posisjoner motta statlige bidrag som i Norge kalles for pressestøtte. Foruten den direkte pressestøtten nyter alle aviser i Norge godt av fritak for merverdiavgift.
== Historie ==
Nyheter hadde både kommersiell og underholdningsmessig verdi, og de store handelshusene sendte ut detaljerte beskrivelser av nye varer som kom i omløp, av aktuelle politiske spørsmål og årets avlinger. På 1500-tallet avkrevde styret i Venezia borgerne en liten avgift for å få høre offisielle kunngjøringer om kamper mot erkefienden, tyrkerne. Denne avgiften ble kalt gazetta (= lille skjære), egentlig den lokale mynten (verd to soldi) som tjenesten ble betalt med, og opphav til gazette som navn på mange aviser rundt om i verden. I England først brukt i 1665 om en avis utgitt i Oxford, dit hoffet hadde flyktet fra pestutbruddet i London. En av Europas store aviser var den franskspråklige la Gazette, utgitt i Leiden. Dette minsket sensurens makt over befolkningslag som hadde lært fremmedspråk og kunne betale for å få tilsendt utenlandske aviser.På 1700-tallet økte behovet for nyhetsoppdateringer, etter hvert som europeiske handelsruter strakte seg over det meste av kloden. Men selve avisene var beskjedne - vanligvis på fire sider, illustrasjoner var sjeldne, og overskrifter ennå ikke oppfunnet. Viktige nyvinninger var leserbrev som ble satt på trykk, og annonser som skaffet avisene inntekter og gjorde annonsørene kjent for en større kundekrets.
== Avis i Norge ==
=== Historie ===
Se utdypende artikkel om Norsk avishistorie
I Danmark-Norge var det forbudt å produsere aviser med nyheter utenfor København. De første norske avisene var derfor nærmest annonseaviser. Norges eldste avis er Norske Intelligenz-Seddeler fra 1763, utgitt av boktrykker S. C. Schwach. Den eldste norske avisen som fortsatt utgis, er Adresseavisen, startet 3. juli 1767 som Kongelig allene privilegerede Trondhiems Adresse Contoirs Efterretninger.De første adresseavisene hadde utgangspunkt i de såkalte adressekontorene, en type opplysningskontor med privilegium til å formidle kunngjøringer og annonser fra folk og bedrifter. Disse fikk ikke lov til å trykke nyheter, men formidlet annonser og kunngjøringer ispedd litterære tekster som fortellinger og dikt.Fra starten skulle norske avisutgivelser ha et kongelig monopol fra den dansk-norske kongen i København, gjeldende for distribusjon av adresseaviser med innhold som nyere tids annonseaviser. Norges første nyhetsavis kom først i august 1807, da kongen mistet kontrollen etter bombardementet av København som la store deler av byen i aske. I mangel av danske aviser nådde bare rykter om bombingen og flåteranet til Norge, så Niels Wulfsberg ved Vår Frelsers kirke sørget for at Norges første nyhetsavis - Efterretninger og Opmuntringer angaaende de Nærværende Krigsbegivenheder - kom i omløp. Wulfsberg hadde trosset bestemmelsen om det københavnske nyhetsmonopolet i den hensikt å forebygge rykteskapt panikk; men da han i januar 1808 begynte å utgi bladet Tiden, advarte kong Frederik ham med ordene: «Pass jer, jeg liker ikke jeres Blad.» Wulfsberg måtte dermed stanse utgivelsen, men gjenopptok den i 1813. Og året etter var dansketiden over.Grunnloven av 1814 gjorde slutt på pressesensuren i Norge, § 100 sier at «Ytringsfrihed bør finde Sted». Dette muliggjorde en mer samfunnskritisk avis- og bladflora, til dels i folkeopplysningens navn. Dermed kunne Wulfsberg i 1819 utgi Morgenbladet, som dermed var Norges første dagsavis, og i dag en ukeavis.
Innføring av ny teknikk i trykkeriene, sylinderpressen første gang tatt i bruk hos Grøndahl i 1840, rotasjonspressen første gang tatt i bruk av Aftenposten i 1886, og settemaskinen tatt i bruk i flere avistrykkerier i 1898, representerte teknologiske fremskritt. Teknologien var kostnadssparende, men først og fremst gjorde den produksjonen mer effektiv.
Industrialiseringen, folkevandringen fra bygdene til byene, bedret lesekyndighet og økt politisk bevissthet bidro sterkt til at siste halvdel av 1800-tallet ble avisenes store ekspansjonsfase. I 1850 var det 40 aviser i Norge, i 1918 var antall titler 250. På samme måte som innføringen av parlamentarisme i 1884 gav opphav til de politiske partiene, gav de politiske partiene opphav til en ny type presse, partipressen.
==== Andre verdenskrig ====
Norge hadde vel 260 aviser ved andre verdenskrigs start og under halvparten, 114 da krigen sluttet. Pressebildet før krigen bar preg av stor avistetthet og politisk bredde. De fleste steder hadde minst to aviser som representerte ulikt politisk syn.Andre verdenskrig kom til å endre det norske avisbildet permanent. De tyske okkupantene og det norske NS-styret satte i gang en nyordning for de norske avisene, med nedstenging av aviser som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti (NKP). Alle NKP-avisene ble raskt stanset, senere også de aller fleste arbeiderpartiavisene. Av Høyres og Bondepartiets aviser ble vel halvparten stanset, mens Venstre mistet litt mer enn halvparten av sine.
Gula Tidend i Bergen som var målbevegelsens avis, stengte straks okkupasjonen var et faktum.Pressedirektoratet hadde som hovedoppgave å nyordne avisene i Norge, og kunne etter lov av 26. februar 1942 legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere. På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene. De gjenværende avisene måtte derfor akseptere å få innsatt NS-redaktør, bli slått sammen med andre aviser, akseptere nytt navn eller å bli lagt ned. Noen få aviser fikk også lov til å legge ned frivillig. I tillegg ble flere aviser slått sammen.Direktoratet fikk ytterligere fullmakter til å stanse aviser i 1943. Pressedirektoratet selv beskrev høsten 1943 at den samlede presse nå brukte like mye papir som Aftenposten alene før krigen. Mens direktoratet sørget for organiseringen av avisene, hadde Presseabteilung i oppgave å forsyne avisene med innhold som tjente som nasjonalsosialistisk propaganda.
I 1943 var antallet aviser nede i 118. Men mens antall titler var mer enn halvert, holdt opplaget seg. Dermed økte opplaget sterkt for de avisene som fikk komme ut, og også abonnenter og annonsører fulgte med over til de gjenværende avisene. Annonseprisene økte, mens størrelsene krympet kraftig grunnet den strenge papirrasjoneringen. Avisene som fikk komme ut, økte inntektene betydelig, noe som fikk følger for debatten om avisenes lojalitet da krigen var slutt.
===== Illegale aviser =====
Se egen artikkel: den illegale pressen. De illegale avisene brakte ofte videre meldinger fra BBCs radiosendinger, og ble et viktig korrektiv til nyhetene i de offisielle avisene som alle måtte gjennom tyskvennlig sensur.
==== Avisoppgjøret ====
Se egen artikkel: Avisoppgjøret
==== Endringer i avisstruktur ====
Etter andre verdenskrig forsøkte avisene å komme raskt i gang igjen.
I Trondheim var Dagsposten byens største avis før krigen brøt ut. Etter en frivillig nazifisering måtte avisen legge ned da freden kom. Adresseavisen som hadde fått lov å komme ut med NS-redaktør overtok ikke bare lesere fra Dagsposten, men også fra de to konkurrentene som ble stanset, venstre-avisa Nidaros og Arbeider-Avisen (DnA). Tilsvarende eksempler fantes fra de fleste steder, og det generelle bildet var at de ikke-stansede avisene hadde overtatt betydelige markedsandeler og ikke bare økt opplaget betydelig, men også det viktige annonsemarkedet. Da fredsdagene kom, klarte de stansede avisene bare til en viss grad å tjene på det enorme suget etter nyheter.
==== Avisstruktur og avisdød ====
En kunne ganske raskt dele avisene i tre grupper, store byaviser med solid økonomi til å skape redaksjonelt innhold og opprette et finmasket distribusjonsnett, og aviser som var nest størst på utgiverstedet, som slet med dårlig økonomi og manglende konkurransekraft, og tredje gruppen, små lokalaviser som var alene om både sitt redaksjonelle marked, og om annonsemarkedet.
=== Pressestøtte ===
Se utdypende artikkel om pressestøtte
Pressestøtte er en form for statsstøtte som aviser kan motta. På grunn av avisdøden bestemte Stortinget i 1969 seg for å etablere den direkte pressestøtten. Pressestøtte begrunnes først og fremst med viktigheten av å ha et bredt medieperspektiv som skal sikre pressens jobb som samfunnsvokter. Innunder dette ligger blant annet å sikre et samfunn der ytringsfriheten står sentralt.
Den direkte pressestøtten gis til aviser etter gitte kriterier knyttet til papirforbruk og størrelse, men gis ikke lenger bare til nummer to-aviser, men også til små lokalaviser. I statsbudsjettet for 2007 var den foreslått satt til 308 millioner kroner.
Den indirekte pressestøtten er noe alle aviser nyter godt av og innebærer at aviser er fritatt for merverdiavgift. Dette er den i verdi største av støtteordningene og gir alle aviser inntekter til en verdi av over en milliard kroner årlig.
=== Dagens avisstruktur ===
Norske aviser har opplevd en kontinuerlig vekst etter andre verdenskrig fram til internettalderen. Økt sentralisering og informasjonsbehov har vært drivkreftene i det norske avisforbruket, som i dag er verdens største. Nye medier som radio, fjernsyn og videospilleren ble alle spådd å skulle sette en stopper for opplagsveksten, men bidro heller med det motsatte. Det nye mediet Internett ser imidlertid ut til å ha stanset opplagsveksten, i det minste midlertidig.
Det er flere andre utviklingstrekk blant de norske avisene. Det mest klare er konsernkonsentrasjonen. De fleste norske avisene eies i dag av tre aviskonsern. Schibsted er størst, men med bare to avistitler (VG og Aftenposten), men med en betydelig investering i andre medier, A-pressen er også størst, men da målt i antall titler og geografisk spredning, mens Orkla Media bygde seg særlig opp i Møre og Romsdal, Grenland og Østfold, samt Oslo-området.
Tradisjonelt ble mange aviser etablert av et avistrykkeri, slik at en skulle få arbeid til pressa. I dag er det svært uvanlig at en avis eier et eget trykkeri. Bare noen få gjør det, og der trykkes det som oftest mange aviser. Orkla Media og A-pressen er eksempler på konsern som har sentralisert sin trykkerivirksomhet på Østlandet til to steder, henholdsvis Stokke og Lillestrøm.
Avpolitiseringen av avisene kom som en følge av at stadig flere aviser ble alene på utgiverstedet. Dermed kom behovet for å slipe vekk de politiske kantene og inkludere alle avisleserne. Avpolitiseringen var med andre ord et konkurransefortrinn stadig flere aviser så seg tjent med for å øke sitt nedslagsfelt mest mulig.Avisformatene har også endret seg. Tradisjonelt ble alle aviser utgitt i fullformat. Etter hvert økte etterspørselen etter mindre avisformat. Berlinerformatet, eller halv fullformat, slo aldri gjennom i Norge, men var i mange år Arbeiderbladets kjente mellomformat. «Tabloid» er et ord som oftest forbindes med en bestemt type avisinnhold, men er egentlig betegnelsen på et avisformat. Det var først og fremst VG som introduserte dette formatet til de brede leserkretser i Norge. Da avisen gikk over til tabloid i 1963 ble dette en umiddelbar suksess. I 1981 ble avisen landets største da den passerte Aftenposten i opplag. Dagbladet fulgte etter med formatendring, også det med en viss grad av suksess, men avisen kunne ikke måle seg med VGs. Etter at Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad la om til tabloidformat 16. september 2006 var Møre-Nytt den eneste dagsavisen i Norge som kom ut i fullformat. Høsten 2007 ble Møre-Nytt tvangsomlagt til tabloid, på grunn av avisens nye eier Edda Trykkeri (Sunnmørsposten). Dette markerte slutten for både fullformat og totalt «svart/hvitt» for dagsaviser i Norge.
Den 30. august 1987 utkom Morgenbladet som første norske dagsavis siden 1919 med en søndagsutgave. Mange aviser har siden utgitt søndagsaviser.
== Avisproduksjon ==
Avisproduksjonen i Norge har endret seg de siste 10 årene. Avisproduksjonen samles i mediehus hvor det produseres journalistisk stoff til flere medier som tv, avis, radio osv.Den enkelte avis har journalister og pressefotografer til å levere stoff som bedømmes av ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør eller ansvarshavende redaktør) er den vanlige betegnelsen i Norge for den redaktør som har det øverste og endelige ansvar for det publiserte innhold i henhold til straffelovens § 269-270 . Redaktøren er etter loven ansvarlig enten som forfatter eller ved å medvirke til å publisere andres eventuelle forbrytelser. Øvrige redaksjonelle medarbeidere har tilsvarende ansvar.
Ansvarlig redaktør kan velge å delegere ansvar til underordnede redaktører som har ansvar for ulike avdelinger i bedriften. I et nyhetsmedie kan dette være avdelinger for sport, politikk, innen- og utenriks, desk, foto, kultur o.l. Redaktøren(e) kan på selvstendig grunnlag endre alt innhold som blir produsert.
== Definisjon av begrepet «avis» ==
Tidligere var det vanlig å definere en avis etter innhold, format og papirkvalitet. Innholdet bestod av allmenne dagsaktuelle nyheter og annonser, formatet var i hovedsak fullformat og papirkvaliteten heller dårlig.
I dag er dette vanskeligere, både fordi avisformatene har endret seg, men også fordi definisjonen av hva som er innhold endrer seg. I 2003 søkte Se og Hør om momsfritak da bladet økte utgivelsesfrekvensen fra én til to ganger ukentlig, og mente det kom inn under avisbegrepet. Aviser er fritatt for å kreve inn moms på salg av bladet, noe ukeblader ikke er. Fylkesskattekontoret i Oslo avviste dette. I vedtaket het det at alle aviser må «gjennom nyheter og kommentarer orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle anliggender» og refererte også til UNESCOs avis-definisjon, som sier at avisen skal fungere som lesernes «primære ressurs for skrevne nyheter».Institutt for Journalistikk definerer en avis som «publikasjoner som kommer ut minst én gang per uke, og som fyller de opprinnelige reglene for listeføring som avis, det vil si de skal «orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle spørsmål», ta reell betaling for abonnement og løssalg og ha mindre enn 50 prosent annonser».
== Antatt minkende bruk av ordet «avis» ==
I 2015 hevdet Sylfest Lomheim at ordet «avis» stadig sjeldnere er å se: «... etter to hundre år. No er det «papiravis» og «nettavis» som gjeld. Fordi det er behov for å skilja mellom to typar av aviser».
== Norske aviser med størst daglig opplagstall (2012) ==
(Endring i opplag fra 2010)
1. Aftenposten (morgenutgaven), Oslo, 225 981 (-13 850)
2. VG (Verdens Gang), Oslo, 188 354 (-44 941)
3. Aften, Oslo, 96 100 (-8 912)
4. Dagbladet, Oslo, 88 593 (-9 537)
5. Dagens Næringsliv, Oslo, 82 889 (2 330)
6. Bergens Tidende, Bergen, 76 817 (-5 615)
7. Adresseavisen, Trondheim, 70 089 (-3 345)
8. Stavanger Aftenblad, Stavanger, 61 636 (-2 352)
9. Fædrelandsvennen, Kristiansand, 35 441 (-2 493)
10. Drammens Tidende, Drammen, 31 026 (-5 083)
== Aviser med størst opplagstall 2005 ==
Se også Liste over aviser
1. Yomiuri Shimbun, Japan, 14.067.000
2. The Asahi Shimbun', Japan, 12.121.000
3. Mainichi Shimbun, Japan, 5.587.000
4. Nihon Keizai Shimbun, Japan, 4.635.000
5. Chunichi Shimbun, Japan, 4.512.000
6. Bild, Tyskland, 3.867.000
7. Sankei Shimbun, Japan, 2.757.000
8. Canako Xiaoxi (Beijing), Kina, 2.627.000
9. Renmin Ribao, Kina, 2.509.000
10. Tokyo Sports, Japan, 2.425.000
11. The Sun, Storbritannia, 2.419.000
13. USA Today, USA, 2.310.000
14. The Wall Street Journal, USA, 2.107.000
15. Daily Mail, Storbritannia, 2.093.000
26. The Mirror, Storbritannia, 1.597.000
37. The New York Times, USA, 1 121 000
45. Kronen Zeitung, Østerrike, 1.009.000
63. Komsomolskaya Pravda, Russland, 817 000
71. De Telegraaf, Nederland, 753.000
80. The Washington Post, USA, 708.000
== Avisbegreper ==
Som beskriver utgivelsesfrekvensenDagsavis
Ukeavis
Ukeblad
MånedsavisSom beskriver dekningsområdetLokalavis
Områdespesifikk utgave av riksavis (som utgis med særskilt navn)
Regionavis
RiksavisSom beskriver innholdetPartiavis (flertall: Partipresse)
Temaavis
Gratisavis
Leiravis
Studentavis
Tabloid
Underholdningspresse
VittighetsbladMer om avisinnholdAvistegning
Pressefoto
AnnonserSom beskriver formatetFullformat
Berlinerformat
TabloidformatSom beskriver ansatteAnsvarlig redaktør
Redaktør
Journalist
Avistegner
Pressefotograf
TrykkerAvisuttrykkAvisand
Agurktid
Veggavis
Riksdekkende meningsbærende avis (pressestøttebegrep)
Faksjon
Telefaks historisk
Setter historisk
Linotypist
Korrekturleser snart historisk
Desk
Petit
LederAvisrelaterte priser og utmerkelserDen store journalistprisen
SKUP-prisen
Årets lokalavis
Årets avistegning
Årets Bilde
Pulitzerprisen
Gullpennen
== Se også ==
Liste over norske aviser
Liste over nedlagte norske aviser
Liste over norske studentaviser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Newspapers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Newspapers – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oppslagsordet «avis» i Ordbog over det danske sprog (på dansk)
Oppslagsordet «avis» i Pax leksikon 1976–1982
Aviser fra Hordaland, Rogaland og Agder 1763–1969
Norske aviser i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv
List of Newspapers – Online Newspapers Directory
De største nettaviser i alle lande
Avis i skolen om avisproduksjon m.m.
Norske og internasjonale nettaviser | Hordaland er en avis som blir utgitt på Voss i Vestland. | 8,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hordaland_Folkeblad | 2023-02-04 | Hordaland Folkeblad | ['Kategori:1901 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1901', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Kultur i Kvam', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Kvam', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Hordaland Folkeblad er en avis som blir utgitt i Norheimsund i Vestland. Hordaland Folkeblad ble etablert i 1873 og er en av de eldste lokalavisene i Norge.
Avisen er lokalavis for kommunene Kvam og Jondal. Hordaland Folkeblad kommer ut to ganger i uka, tirsdag og fredag, og blir skrevet på nynorsk. På folkemunne blir avisa ofte kalt «Skaaralappen», etter stifteren, som het Skaar. Avisen eies fremdeles av slekten Skaar, nå ved Camilla Skaar. Redaktør er Sigbjørn Linga.
| Hordaland Folkeblad er en avis som blir utgitt i Norheimsund i Vestland. Hordaland Folkeblad ble etablert i 1873 og er en av de eldste lokalavisene i Norge.
Avisen er lokalavis for kommunene Kvam og Jondal. Hordaland Folkeblad kommer ut to ganger i uka, tirsdag og fredag, og blir skrevet på nynorsk. På folkemunne blir avisa ofte kalt «Skaaralappen», etter stifteren, som het Skaar. Avisen eies fremdeles av slekten Skaar, nå ved Camilla Skaar. Redaktør er Sigbjørn Linga.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 5 733
2007: 5 790
2008: 5 799
2009: 5 762
2010: 5 680
2011: 5 620
2012: 5 633
2013: 5 608
2014: 5 520
2015: 5 482
2016: 5 299
2017: 5 109
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nettsidene til Hordaland Folkeblad | Hordaland Folkeblad er en avis som blir utgitt i Norheimsund i Vestland. Hordaland Folkeblad ble etablert i 1873 og er en av de eldste lokalavisene i Norge. | 8,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvinnheringen | 2023-02-04 | Kvinnheringen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser eid av Amedia', 'Kategori:Aviser etablert i 1973', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Kvinnherad', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Kvinnherad', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Stubber 2022-12'] | Kvinnheringen er en lokalavis som blir utgitt i Vestland. Avisen er lokalavis for Kvinnherad og har hovedkontor på Husnes. Avisen redigeres på nynorsk.
| Kvinnheringen er en lokalavis som blir utgitt i Vestland. Avisen er lokalavis for Kvinnherad og har hovedkontor på Husnes. Avisen redigeres på nynorsk.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Kvinnheringen Arkivert 24. oktober 2019 hos Wayback Machine., Amedia | Kvinnheringen er en lokalavis som blir utgitt i Vestland. Avisen er lokalavis for Kvinnherad og har hovedkontor på Husnes. | 8,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marsteinen | 2023-02-04 | Marsteinen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1993', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Næringsliv i Austevoll'] | Marsteinen er en norsk lokalavis som utgis i Austevoll kommune i Vestland. Den utgis ukentlig på torsdag. Redaktør er Trond Hagenes, per 2022.
Marsteinen ble først utgitt som en prøveutgave i mai 1978. Den første utgaven av avisen utkom i august samme år. Avisen er oppkalt etter Marstein fyr. Marsteinen er tilknyttet Landslaget for lokalaviser.
| Marsteinen er en norsk lokalavis som utgis i Austevoll kommune i Vestland. Den utgis ukentlig på torsdag. Redaktør er Trond Hagenes, per 2022.
Marsteinen ble først utgitt som en prøveutgave i mai 1978. Den første utgaven av avisen utkom i august samme år. Avisen er oppkalt etter Marstein fyr. Marsteinen er tilknyttet Landslaget for lokalaviser.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for lokalaviser.
2004: 2 373
2005: 2 468
2006: 2 286
2007: 2 402
2008: 2 307
2009: 2 344
2010: 2 365
2011: 2 368
2012: 2 367
2013: 2 349
2014: 2 329
2015: 2 261
2016: 2 271
2017: 2 272
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Marsteinen er en norsk lokalavis som utgis i Austevoll kommune i Vestland. Den utgis ukentlig på torsdag. | 8,462 |
null | 2023-02-04 | Nordhordland | null | null | null | thumb|Olje- og gass-sektoren er blitt en viktig næring i Nordhordland. Her industrianlegget på [[Mongstad, med oljeraffineri, råoljeterminal, energiverk, teknologisenter og forsyningsbaser. | 8,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_IDAG | 2023-02-04 | Norge IDAG | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser etablert i 1999', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Norske kristne tidsskrifter', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser'] | Norge IDAG er en kristen, riksdekkende ukeavis som blir utgitt i Bergen. Avisen ble etablert i 1999 av Finn Jarle Sæle (født 1947) etter at han mistet jobben som redaktør i avisen Dagen. Han ble da redaktør i sin nye avis.
Grunnleggeren er tidligere prest og har samarbeidet med blant annet pentekostale miljøer i Norge og utlandet. Avisen representerer et kristenkonservativt verdisyn med sterk støtte til tradisjonell familiepolitikk, strengere abortlovgivning, israelske myndigheter, amerikansk evangelikalisme og Det republikanske partiet i USA, og med en tydelig liberalistisk opposisjon til den politiske venstresiden i Norge.Sammen med TV-kanalen Visjon Norge kjøpte Norge IDAG gamle Forum kino på Danmarksplass i Bergen i 2007. Der fikk avisen sitt hovedkontor etter å ha holdt til i Temahuset på Straume i Øygarden kommune fra etableringen av.
Bjarte Ystebø (født 1979), konservativ lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti og medstifter av Oslo Symposium, var assisterende redaktør i Norge IDAG fra starten i 1999 til 2022, da han trakk seg etter en intern maktkamp.Trine Overå Hansen (født 1977), tidligere politiker for Partiet De Kristne, ble i 2022 sideordnet sjefredaktør sammen med Finn Jarle Sæle, og Finn Jarle Sæles sønn Runar Sæle (født 1980) ble daglig leder.Norge IDAG har i tillegg til sin utgivelse av ukeavis, investert i en rekke eiendomsprosjekter.
| Norge IDAG er en kristen, riksdekkende ukeavis som blir utgitt i Bergen. Avisen ble etablert i 1999 av Finn Jarle Sæle (født 1947) etter at han mistet jobben som redaktør i avisen Dagen. Han ble da redaktør i sin nye avis.
Grunnleggeren er tidligere prest og har samarbeidet med blant annet pentekostale miljøer i Norge og utlandet. Avisen representerer et kristenkonservativt verdisyn med sterk støtte til tradisjonell familiepolitikk, strengere abortlovgivning, israelske myndigheter, amerikansk evangelikalisme og Det republikanske partiet i USA, og med en tydelig liberalistisk opposisjon til den politiske venstresiden i Norge.Sammen med TV-kanalen Visjon Norge kjøpte Norge IDAG gamle Forum kino på Danmarksplass i Bergen i 2007. Der fikk avisen sitt hovedkontor etter å ha holdt til i Temahuset på Straume i Øygarden kommune fra etableringen av.
Bjarte Ystebø (født 1979), konservativ lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti og medstifter av Oslo Symposium, var assisterende redaktør i Norge IDAG fra starten i 1999 til 2022, da han trakk seg etter en intern maktkamp.Trine Overå Hansen (født 1977), tidligere politiker for Partiet De Kristne, ble i 2022 sideordnet sjefredaktør sammen med Finn Jarle Sæle, og Finn Jarle Sæles sønn Runar Sæle (født 1980) ble daglig leder.Norge IDAG har i tillegg til sin utgivelse av ukeavis, investert i en rekke eiendomsprosjekter.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2000: 9 452
2001: 12 275
2002: 12 222
2003: 11 329
2004: 10 442
2005: 10 231
2006: 10 154
2007: 10 167
2008: 10 293
2009: 10 493
2010: 10 691
2011: 11 034
2012: 11 052
2013: 11 202
2014: 11 322
2015: 11 447
2016: 11 465
2017: 11 574
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norge IDAG
Bergen byleksikon på nett, om Norge IDAG | Norge IDAG er en kristen, riksdekkende ukeavis som blir utgitt i Bergen. Avisen ble etablert i 1999 av Finn Jarle Sæle (født 1947) etter at han mistet jobben som redaktør i avisen Dagen. | 8,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Os_(Hordaland) | 2023-02-04 | Os (Hordaland) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-12', 'Kategori:Os i Hordaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Os var en kommune i tidligere Hordaland (Vestland) fylke med Osøyro som kommunesenter. Kommunen grenset i nord til Bergen og Samnanger. I øst, på den andre siden av Fusafjorden, Fusa kommune, og sør for Bjørnafjorden var Tysnes kommune. Mot vest lå øykommunen Austevoll. Kommunens nest høyeste topp var Sveningen (842,6 moh.), som også var kommunens nordligste punkt. Toppen dannet grensepunkt mot Bergen og Samnanger kommuner. Den høyeste toppen var søre Gullfjell med en høyde på 946 meter.Os kommune ble opprettet i 1838. Fra Os ble Fusa skilt ut som egen kommune i 1856, Samnanger i 1906. 1. januar 2020 ble Os og Fusa slått sammen til Bjørnafjorden kommune.
Folketallet steg jevnt gjennom hele 1900-tallet, liksom i de andre av Bergens nabokommuner. Over halvparten bodde i Osøyro, og ellers lå de største bostedene på Søfteland, Søre Neset, Nore Neset, Søre Øyane og i Lysefjorden.
Kommunevåpenet for Os framstilte en oselvar i gull. Over den én stor rose og ni mindre roser. Det symboliserer de gamle håndverkene båtbygging og rosemaling. De ni små rosene representerer de skolekretsene som var i bygden da kommunevåpenet ble til. Kommunemerket ble laget av tegneren Trygve Eriksen til Osmønstringa i 1949. Robåttypen oselvar har fått navn etter båtbyggeriene som det i eldre tider var svært mange av i kommunen, deriblant ved utløpet av Oselva, på Osøyro.
| Os var en kommune i tidligere Hordaland (Vestland) fylke med Osøyro som kommunesenter. Kommunen grenset i nord til Bergen og Samnanger. I øst, på den andre siden av Fusafjorden, Fusa kommune, og sør for Bjørnafjorden var Tysnes kommune. Mot vest lå øykommunen Austevoll. Kommunens nest høyeste topp var Sveningen (842,6 moh.), som også var kommunens nordligste punkt. Toppen dannet grensepunkt mot Bergen og Samnanger kommuner. Den høyeste toppen var søre Gullfjell med en høyde på 946 meter.Os kommune ble opprettet i 1838. Fra Os ble Fusa skilt ut som egen kommune i 1856, Samnanger i 1906. 1. januar 2020 ble Os og Fusa slått sammen til Bjørnafjorden kommune.
Folketallet steg jevnt gjennom hele 1900-tallet, liksom i de andre av Bergens nabokommuner. Over halvparten bodde i Osøyro, og ellers lå de største bostedene på Søfteland, Søre Neset, Nore Neset, Søre Øyane og i Lysefjorden.
Kommunevåpenet for Os framstilte en oselvar i gull. Over den én stor rose og ni mindre roser. Det symboliserer de gamle håndverkene båtbygging og rosemaling. De ni små rosene representerer de skolekretsene som var i bygden da kommunevåpenet ble til. Kommunemerket ble laget av tegneren Trygve Eriksen til Osmønstringa i 1949. Robåttypen oselvar har fått navn etter båtbyggeriene som det i eldre tider var svært mange av i kommunen, deriblant ved utløpet av Oselva, på Osøyro.
== Geografi ==
Øst-Os er den østlige siden av Os kommune. Befolkningen er på 3000 innbyggere. Øst-Os består mest av fjell og skog, men helt i sør ligger nabolag. Høyeste topp er Svinningen (842 moh). Kystlinjen består av noen få strender og mest berg.
== Kultur ==
Lyse kloster lå i Os kommune. Oselva renner gjennom Os kommune og sørlige deler av Bergen kommune. Ole Bulls villa på Lysøen lå også i Os. Kommunesangen het Os-sangen. Os kommune og Fusa kommune hadde en felles lokalavis som het Os og Fusaposten. Det fantes også nettbaserte lokalaviser; den største av dem het Midtsiden. En annen lokal nettavis bar navnet NyttiOs.
Os har hatt flere musikkfestivaler. Osøren Blues- og jazzfestival er den eldste av dem. Den ble startet i 1999 og ble avviklet i 2013. I 2007 startet et brødrepar fra Søfteland festivalen Rock 'n lol. Festivalen ble arrangert i 7 år. I 2013 startet en ny festival i Os, kalt Osfest.
I 2008 stod Oseana kunst og kultursenter ferdig. Dette kultursenteret kostet nesten 200 millioner kroner å bygge. I Oseana arrangerte det bygdekino, konserter, stand-up, forestillinger, etc. I tillegg huset Oseana deler av Griegsamlingen i en egen kunstavdeling.
Den 22. november 2015 stod «Knutabruo» ferdig. Denne broen bandt turveiene på øst- og vestsiden av Os-marken sammen. Broen er 50 meter lang og 14 meter høg, og kostet i overkant av 1,5 millioner kroner. Mesteparten av utgiftene ble dekket av veldedighet.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted var Kyrkjeflaten, folkeparken i Os sentrum. Flaten var opprinnelig åker og beiteområde og var tidligere mye brukt til fesjå. Det var lenge et ønske i kommunen om å etablere noe på denne tomten ved siden av kirken som innbyggerne kunne ha glede av. På slutten av 1990-tallet ble det derfor anlagt en folkepark på stedet, blant annet takket være en stor donasjon fra Per og Elna Grieg.
Parken har blant annet blitt det nye stedet der kommunen har den sentrale 17. mai-feiringen sin.
== Os i dag og i framtiden ==
Os var den tredje hurtigst voksende kommunen i Hordaland, og blant de hurtigst voksende i Norge. I 2007 økte befolkningen med 460 personer, noe som tilsvarer en økning på 2,5 % og 3 % hvert år. I 2008 var veksten på 2,3 %.1. oktober 2016 var det registrert 20031 innbyggere i Os kommune. Os var også blant de tre kommunene i Hordaland som innbyggerne tjener minst i, men likevel har kommunen høye skatteinntekter. I Os kommune lå badelandet Osbadet og treningsanlegget Oshallen. Veiprosjektet Svegatjørn-Rådal, som skal etablere veiforbindelse mellom Rådal i Bergen og Svegatjørn ved Osøyro, er planlagt ferdigstilt i 2022.
=== Demografisk utvikling ===
Innbyggere i Os (i 1000)
Mer om demografi i Os
Folkemengde per 1. januar, etter fylke og kommune. Registrert 2009. Framskrevet 2010–2030.
== Politikk ==
Ved kommunevalget i 2015 var det 14 250 stemmeberettigede i kommunen. Av disse stemte 9513, d.v.s. 66,9 prosent. Kommunestyret har 35 representanter. I perioden 2015–2019 er åtte partier representert:
Fremskrittspartiet - 14 mandater (39,5 prosent)
Arbeiderpartiet - 7 mandater (19,4 prosent)
Høyre - 4 mandater (12,2 prosent)
Tverrpolitisk samlingsliste for Os - 2 mandater (6,9 posent)
Venstre - 2 mandater (6,0 prosent)
Miljøpartiet De Grønne - 2 mandater (5,1 prosent)
Kristelig Folkeparti - 2 mandater (4,4 prosent)
Senterpartiet - 2 mandater (4,3 prosent)
Sosialistisk Venstreparti - 0 mandater (1,7 prosent)Kilde: Regjeringen.no - kommunevalget 2015Terje Søviknes (Frp) var ordfører og Marie Lunde Bruarøy (H) var varaordfører. Fra desember 2016 fungerte Bruarøy som ordfører mens Søviknes var statsråd.
== Grunnkretser ==
Delområder og grunnkretser i Os kommune med folketall 1. januar 2015:Delområde Lysekloster/Søfteland: 3 277 innb.
Gåssand 105 innb.
Røykenes 225 innb.
Søfteland 1434 innb.
Lysekloster 375 innb.
Søvik 782 innb.
Drange 356 innb.Delområde Neset/Øyane: 7 132 innb.
Nore Øyane 536 innb.
Søre Øyane 1054 innb.
Askvik 240 innb.
Hovland 320 innb.
Skeie 1460 innb.
Grindevold 603 innb.
Lunde 1130 innb.
Haugland 429 innb.
Halhjem 1360 innb.Delområde Osøyro: 5 555 innb.
Tøsdal 866 innb.
Hetleflåten 167 innb.
Ulven 45 innb.
Varåsen 1199 innb.
Kuven 532 innb.
Osøyro 491 innb.
Moberg indre 753 innb.
Moberg ytre 1502 innb.Delområde Hegglandsdalen: 3 078 innb.
Lønningdal 55 innb.
Bogstrand 86 innb.
Hegglandsdalen 387 innb.
Hjelle 828 innb.
Lyssand 505 innb.
Hatvik 183 innb.
Hauge 1034 innb.Uoppgitt: 55 innb.
== Kjente personer fra Os ==
Haldor Midthus (1841–1906), grunnleggeren av den norske esperantobevegelen
Johannes Sundvor (1871–1941), tambur og folkemusikksamler
Nils D. Drange (1872–1947), skytterkonge i 1898
Ingebrigt Bjørø (1879–1944), stifter av og første formann i KrF
Ragnvald Indrebø (1891–1984), biskop i Bjørgvin 1948–1961
Mons Haukeland (1892–1983), Milorg-leder i Bergen, generalinspektør for Heimevernet
Ingebjørg Skoghaug (1912–2008), sykepleier og offiser, eneste kvinne i Kompani Linge
Margit Tøsdal (1918–1993), stortingsrepresentant (Ap) 1961–1981
Sigmund Søfteland (1923–1993), skøyteløper
Olav Søfteland (1937–), vegdirektør 1992–2007
Jimmy Øvredal (1940-) poet, forfatter og lærer
Alfred Lunde (1942–1996), romfartsingeniør
Bente Bratlund (1952–), barnebokforfatter
Morten Haga Lunde (1960-), generalløytnant, sjef for Etterretningstjenesten 2016-2020
Erling Andersen (1960–), kappgjenger
Terje Søviknes (1969–), politiker (FrP), ordfører, statsråd 2016-2018
Tor Arve Røssland (1971–), forfatter
Atle Hansson (1971–), illustratør og avistegner
Kjersti Tysse Plätzer (1972–), kappgjenger
Olve «Abbath» Eikemo (1973–), black-metal musiker
Elin Austevoll (1974–), svømmer
André Øvredal (1973–), regissør for langfilmen Trolljegeren
Bjørn Dahl (1978–), fotballspiller
Ole Reinert Berg-Olsen (1982-) , musiker og låtskriver
Marius Neset (1985-) , jazzmusiker
Eirik Strønen Søfteland (1988-), Artist
Sverre Lunde Pedersen (1992-) , skøyteløper, junior verdensmester
Aurora Aksnes (1996-), musiker og låtskriver
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Os kommunes nettsider Arkivert 12. desember 2006 hos Wayback Machine.
Bergen byleksikon på nett, om Os
Midtsiden, en side fra Os
NyttiOs, lokale nyheter fra Os Arkivert 7. august 2020 hos Wayback Machine.
Lokalradioen i Os som dekker Os, Fusa, Samnanger, Tysnes, Austevoll og Bergen sør
Os inspirerer!
Osfest
Oseana kunst og kultursenter | Os & Fusaposten er en lokalavis som blir utgitt i Bjørnafjorden kommune i Vestland siden 1987. Avisen kommer ut hver tirsdag og fredag, og tar mål av seg å dekke kommunen Bjørnafjorden. | 8,465 |
null | 2023-02-04 | Ostringen | null | null | null | Ostringen var en lokalavis med dekningsområde primært på Osterøy i Hordaland. Den var en ukeavis med utgivelsesdag hver fredag, og hadde et nettoopplag på 1492 i 2005. | 8,466 |
null | 2023-02-04 | Samningen | null | null | null | Samningen er en avis som blir utgitt i Samnanger i Vestland. | 8,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strilen | 2023-02-04 | Strilen | ['Kategori:1961 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1961', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Strilen er en avis som har sitt hovedkontor i Knarvik i Alver kommune i Vestland. Den dekker kommunene Alver, Fedje, Austrheim, Masfjorden, Gulen, Modalen og Solund. Avisen er i konkurranse med avisa Nordhordland. Ansvarlig redaktør er Eirik Langeland Fjeld. I januar 2015 ble antall ukentlige utgivelser redusert fra tre til to.Navnet «Strilen» kommer av stril, et navn på folket i Nordhordland og Midthordland utenom Bergen. Disse regionene blir ofte samlet omtalt som «Strilelandet».
En av grunnleggerne av Strilen var Olav L. Hannisdal som også var redaktør for avisen fra 1961 til 1977.I 2008 kjøpte Bergens Tidende aksjemajoriteten i Strilen og VestNytt. Siden har konsernet som eier Bergens Tidende, Schibsted, overtatt eierskapet i Strilen.
Strilen sin konkurrent lokalt er Avisa Nordhordland, som driver sammen med blant andre Bergensavisen. Strilen samarbeider med Bygdanytt, Vestnytt, Askøyværingen og er eid av samme konsern som Bergens Tidende, VG og Aftenposten.
| Strilen er en avis som har sitt hovedkontor i Knarvik i Alver kommune i Vestland. Den dekker kommunene Alver, Fedje, Austrheim, Masfjorden, Gulen, Modalen og Solund. Avisen er i konkurranse med avisa Nordhordland. Ansvarlig redaktør er Eirik Langeland Fjeld. I januar 2015 ble antall ukentlige utgivelser redusert fra tre til to.Navnet «Strilen» kommer av stril, et navn på folket i Nordhordland og Midthordland utenom Bergen. Disse regionene blir ofte samlet omtalt som «Strilelandet».
En av grunnleggerne av Strilen var Olav L. Hannisdal som også var redaktør for avisen fra 1961 til 1977.I 2008 kjøpte Bergens Tidende aksjemajoriteten i Strilen og VestNytt. Siden har konsernet som eier Bergens Tidende, Schibsted, overtatt eierskapet i Strilen.
Strilen sin konkurrent lokalt er Avisa Nordhordland, som driver sammen med blant andre Bergensavisen. Strilen samarbeider med Bygdanytt, Vestnytt, Askøyværingen og er eid av samme konsern som Bergens Tidende, VG og Aftenposten.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | (netto 2017)Hvorav papirandel | 8,468 |
null | 2023-02-04 | Sunnhordland | null | null | null | Sunnhordland er et distrikt i den sørvestlige delen av Vestland fylke, som i dag omfatter de syv kommunene Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio og Tysnes. Sunnhordland har 59 167 innbyggere (1. | 8,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sydvest | 2023-02-04 | Sydvest | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hodeplagg', 'Kategori:Maritime klær', 'Kategori:Regntøy', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Se også himmelretningen sørvest
Sydvest er et tettsittende hodeplagg som skal beskytte hode, ansikt, nakke og hals mot vann i regnvær og på sjøen. Sydvestene er laget av oljelerret eller annet vanntett materiale og har en bred brem som henger ned i nakken og som danner en skygge foran. Sydvesten brukes gjerne sammen med oljehyre eller annet regntøy.
Sydvestene ble opprinnelig fremstilt av bomullslerret innsatt med rå eller kokt linolje. Med vulkanisering på midten av 1800-tallet kom gummierte stoffer på banen, og i dag framstilles sydvester ofte av vinyl. Navnet betyr opprinnelig «beskyttelse mot sydvestvind», og er det samme på flere språk: «Südwester» på tysk, «Sou'wester» på engelsk, «Sydväst» på svensk og «Zuidwester» på nederlandsk.
Allerede i 1801 var det en sydvestfabrikk i Stavanger.
| Se også himmelretningen sørvest
Sydvest er et tettsittende hodeplagg som skal beskytte hode, ansikt, nakke og hals mot vann i regnvær og på sjøen. Sydvestene er laget av oljelerret eller annet vanntett materiale og har en bred brem som henger ned i nakken og som danner en skygge foran. Sydvesten brukes gjerne sammen med oljehyre eller annet regntøy.
Sydvestene ble opprinnelig fremstilt av bomullslerret innsatt med rå eller kokt linolje. Med vulkanisering på midten av 1800-tallet kom gummierte stoffer på banen, og i dag framstilles sydvester ofte av vinyl. Navnet betyr opprinnelig «beskyttelse mot sydvestvind», og er det samme på flere språk: «Südwester» på tysk, «Sou'wester» på engelsk, «Sydväst» på svensk og «Zuidwester» på nederlandsk.
Allerede i 1801 var det en sydvestfabrikk i Stavanger.
== Sydvesten i kunst og reklame ==
Maleren Christian Krohg brukte sydvesten som typemarkør i mer en femten av sine malerier av norske sjøfolk, i en tredveårsperiode fra «Babord litt» (1879) til «Mann overbord» (1907-08), noen ganger i kombinasjon med oljehyre. Krohg avbilder nesten alltid okergul sydvest og oljehyre.Sydvesten har også blitt brukt som typemarkør innen reklame. Firma Chr. Bjelland & Co registrerte varemerket «Mannen med fisken» i 1905, etter en tegning av Theodor Kittelsen hvor en lubben mann i sydvest, oljehyre og sjøstøvler løfter en fisk større enn seg selv. Både dette motivet og andre varianter av sjøfolk ble brukt som motiv på «Iddisar», etikettene på fiskehermetikk. Ved siden av Kittelsens variant er den andre arketypen i reklamen en eldre, hvitskjegget mann med fast blikk, gjerne også med snadde. Dette motivet ble etablert av Angus Watson i 1906, da han tok i bruk et fotografi av den pensjonerte britiske sjømannen William Duncan Anderson som motiv på sine skippers-etiketter.Motivet «furet, værbitt sjømann med sydvest» er også brukt i tobakksreklame: Otto Valstad laget «Fiskeren» for Tiedemanns Tobaksfabrik på 1890-tallet, med trondhjemmeren Hans Peter Wiggen (1830–1896) som modell.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sou'westers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«DigitaltMuseum: Søk: 'sydvest'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012.
Søkbar digitalkopi av Skinnhyre og sjøklær : fiskerbondens utrustning på 1700- og 1800-tallet av Gunvor Ingstad Trætteberg | Sydvesten er en avis som blir utgitt i Bergen i Vestland. Den er lokalavis for bydelene Laksevåg og Fyllingsdalen. | 8,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysnes | 2023-02-04 | Tysnes | ['Kategori:59,9°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tysnes'] | Tysnes er en øykommune i Sunnhordland i Vestland fylke. Tysnes har et samlet areal på 255 km². Innbyggertallet er ca. 2800.
| Tysnes er en øykommune i Sunnhordland i Vestland fylke. Tysnes har et samlet areal på 255 km². Innbyggertallet er ca. 2800.
== Navnet «Tysnes» ==
Det ser ut til at Tysnesøya i førkristen tid og utover i middelalderen ble kalt Njarðarlǫg, som trolig betyr guden Njords lovdømme (parallelt til Þrǿndalǫg). Njord var blant annet var gud for jakt, fiske og sjøfart. I seinmiddelalderen falt n-en fremst i ordet bort, og i tidlig moderne tid var uttaleformen trolig blitt Jarlo. Hvor lenge dette navnet var i bruk før det ble fortrengt av Tysnes er uvisst, men på et kart fra 1776 er formen Iarløe brukt (altså fordansket form). Tysnes var tidligere navnet på gården og grenda der kirka lå fram til begynnelsen av 1900-tallet, trolig opprinnelig Todneset (neset som peker mot Våge), som blir markert av sola på en spesiell måte ved alle de fire solvendepunktene i året. Konsentrasjonen av sakrale stedsnavn i området har trolig bakgrunn i solfenomenet. Tysnes har navn etter guden Tyr.
== Geografi ==
Tysnes kommune består av en samling øyer som ligger ytterst i Hardangerfjorden. Den største er Tysnesøya, andre større øyer er Reksteren og Skorpo, i tillegg er Godøyene bebodde øyer. I tillegg er det et utall mindre øyer, som Seløya, Ånuglo og Vernøya.
Tysnes kommune grenser mot nord til Bjørnafjorden, mot øst til Kvinnherad, mot sydvest til Stord og Fitjar, og mot vest til Austevoll. Tysnes er den nordligste kommunen som regnes til Sunnhordland og har derfor bundet seg sterkere sammen med kommunene rundt Bjørnefjorden, slik som Bjørnafjorden, der Lukksund bru binder Tysnes til fastlandet.
=== Areal og landformer ===
Tysnes har et totalt areal på 482,48 km², hvorav 255,17 km² består av fastland og øyer. Kommunen har 0,03 km² elver, 9,16 km² myr, 173,10 km² skog, 8,36 km² dyrket mark, 0,11 km² tettbebyggelse og 0,03 annet (veier etc.). Tysnes var tidligere først og fremst en jordbrukskommune, men har nå små og mellomstore industrivirksomheter, bygg- og anleggsfirmaer, håndverkere, handel, og offentlige og private tjenestenæringer som viktigste næringsgrunnlag. Landskapet skifter fra blankskurte svaberg i vest til frodige og særegne skoger i øst. Og midt i mellom ligger fjellområder med topper opp i over 750 meters høyde.
=== Tettsteder ===
Det er to tettsteder på Tysnes. Våge er kommunens eneste tettsted med over 500 innbyggere (839 innbyggere 1. januar 2022). Det er lett å tro at dette er kommunens adm. senter, men noen kilometer sør ligger Uggdal, (288 innbyggere (Uggdalseidet)) hvor kommunens adm. senter ligger. Fra Våge går det ferge til Halhjem i Bjørnafjorden. Dette gjør at Våge er en sentral plass.
=== Øyene ===
Tysnes er en øykommune med mange små og noen store øyer. I tillegg til Tysnesøya og Reksteren er Skorpo og Godøyene bebodde øyer.
==== Tysnesøya ====
Tysnesøya er den største øya i Tysnes kommune. Arealet er 199 km². Det største tettstedet er Våge med litt over 700 innbyggere. Det høyeste punktet på øya er Tysnessåto, som strekker seg til 753 meter over havet
Lukksund bru går til fastlandet i Fusa kommune. Øya har ferjesamband fra Våge til Halhjem i Os, og fra Hodnanes til Huglo og Jektevik på Stord.Langenuen går langs vestsiden av øya, i nord ligger Bjørnefjorden og i øst ligger Onarheimsfjorden.
==== Reksteren ====
Reksteren er en øy i Tysnes kommune. Arealet er 37 km². Høyeste punkt er Dalstuva med sine 336 meter. Øya har omtrent 250 innbyggere i vinterhalvåret. Det er broforbindelse til Tysnesøya over Bårdsund syd på øyen. På Flygansvær på Reksteren ligger det et kystfort fra 2. verdenskrig. Nord for Reksteren ligger Bjørnafjorden mens Langenuen ligger i vest. Mellom Reksteren og Tysnesøya ligger Søreidsvika.
== Grender ==
Uggdal
Lundegrend
Våge
Onarheim
Reksteren
== Historie ==
Tysnes ble egen kommune i 1838. Med unntak av et mindre område på fastlandet (67 innbyggere) som ble overført til Kvinnherad i 1907, har kommunen ikke endret sine grenser.
I middelalderen ble Olavsgildet holdt på Onarheim i Tysnes. Det var en brorskap som samlet folk fra store deler av Sunnhordland og Hardanger. Etter dette Olavsgildet fant man et segl – to kryssede økser med ei krone over, og dette seglet ble senere symbolet i Hordaland fylkeskommunes våpen. Sparrer over øksene i Tysnes' merke symboliserer at Tysnes holdt Olavsgildet.
=== Kommunevåpenet ===
Tysnes kommune har ikke godkjent kommunevåpen, men kommunen har brukt merket med to kryssede økser med sparre over fra midt på syttitallet.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Olavsgildet på Onarheim. Asplan Viak har laget en modell og en prosjektskildring til utforming av området, men prosjektet er ikke gjennomført på grunn av den økonomiske situasjonen i kommunen. Tusenårstreet er planta ved skolene i kommunen og ved Årbakka Handelsstad.
=== Tysnes som kultsted ===
Magnus Olsen påviste i 1905 at Tysnesøya har et enestående antall stedsnavn som vitner om førkristen kultus. Under Dallandsfjellet ligger en gård med navnet Ve (= helligstedet), og en med navnet Lunde, som mange steder knyttes til offerlunder. Lenger sør ligger enda en gård kalt Lunde, og Vevatnet (= det hellige vannet), samt Hovland, «gudehovsgården». Svein Ove Agdestein har påvist hvordan solen fire ganger i året peker på den store røysa på selve Tysneset. Tjue minutter etter solnedgang ved vintersolhverv kommer solen tilbake i en smal sprekk og skinner så i 7-8 minutter rett på røysa, og kun på den, mens resten av stedet ligger i skygge. Ved sommersolhverv går solen ned bak et fjell i Os, men titter frem igjen på nordøstsiden, og skinner noen få minutter på Tysneset, før den går ned for godt. Ved vår- og høstjevndøgn skjer det samme, men da ved Dallandsfjellet. Solen skinner på Tysneset med et påfølgende «gjensyn» ved alle de fire solvendepunktene i året. Dermed er Tysneset opplyst av solen mens resten av opplandet ligger i skygge. (Se filmopptak av landskapet med forklaring) Dette særlige naturfenomenet kan være årsaken til at stedet ble regnet som hellig, og at det senere ble reist en kirke nettopp der. Røysa på solsenterpunktet ble utgravd av Eyvind de Lange i 1915 og Jacob Kvalvaag i 1965, men hovedutgravningen i 1915 var dårlig også for sin tid. Røysa er 20 meter i diameter og rundt halvannen meter høy, tilgrodd med gress, men noen steinblokker stikker frem. Det ble funnet kull og brente bein. Man fant ingen grav, men ruiner etter en liten bygning av jord og stein.
== Kommunikasjon ==
Øya har ferjesamband sør- og vestover fra Hodnanes til Jektevik og Huglo i Stord kommune. Nordover går det ferje fra Våge til Halhjem i Os kommune. Lukksund bru knytter kommunen til Kvinnherad kommune på fastlandet og videre mot Fusa. Hordfast vil sannsynligvis gå gjennom Tysnes. 49Fylkesvei 49 går tvers gjennom Tysnes, fra Hodnanes i sør til Lukksund bru i nord. Våge som er kommunens største og eneste tettsted ligger vel 40 minutter fra Halhjem i Os. Godøyene, nord på Tysnes har fastlandsforbindelse via den lille øya Bleika. I tillegg har både Reksteren og Skorpo veiforbindelse til fastlandet.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Kilde: og
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
Ved kommunestyrevalget i 2015 var det 2 207 stemmeberettigede i kommunen. Av dem stemte 1 517 (68,7% oppslutning). Kommunestyret hadde 21 representanter. I perioden 2015-2019 var seks partier representert:
Arbeiderpartiet - 7 mandater (32,2 prosent)
Høyre - 5 mandater (24,4 prosent)
Senterpartiet - 4 mandater (19,5 prosent)
Fremskrittspartiet - 2 mandater (9,0 prosent)
Kristelig Folkeparti - 2 mandater (4,3 prosent)
Venstre - 1 mandat (4,3 prosent)
Miljøpartiet De Grønne - 0 mandater (3,3 prosent)Kåre Martin Kleppe (H) var ordfører og Kristin Teigland Gjerstad Kleppe (Sp) var varaordfører i et samarbeid mellom H, Sp og Frp. Kåre Martin Kleppe (23) var landets yngste ordfører. Han overtok etter Kjetil Hestad i 2015.
=== Ordførere ===
Tysnes kommune har hatt følgende ordførere etter 1838:
== Utdanning ==
Det er tre grunnskoler på Tysnes. Disse heter Onarheim skule, Tysnes skule og Uggdal skule. Tysnes har ingen videregående skoler, så her må elevene dra ut av kommunen til skoler som for eksempel Fusa vidaregåande skule, Stord vidaregåande skule eller Os vidaregåande skule.
== Kultur og idrett ==
=== Kirkene på Tysnes ===
Tysnes har mange kirker i forhold til antall innbyggere. Det er i dag fire kirker i Tysnes kommune. Til sammenligning har Stord kommune bare to. Reksteren kyrkje på Reksteren, Uggdal kyrkje i Uggdal, Onarheim kyrkje på Onarheim og Tysnes kyrkje i Våge er kirkene på Tysnes.
=== Tysneshallen ===
Tysneshallen er en flerbrukshall som ble åpnet 14. august 2004. Hallen inneholder blant annet Tysnes folkebibliotek, klatrevegg, nedsenkbar scene i selve hovedhallen og
bowlinghall med 3 baner.
=== Tysnesfest ===
Tysnesfest har vokse seg til en av vestlandets største festivaler. Festivalen ble startet i 2007 av en kompisgjeng som ønska å skape stolthet, identitet og samhold i kommunen. Første året ble det solgt 4500 billetter, og har vokse enormt til fjorårets rekord på 26000 solgte billetter.
Tysnesfest ønsker å vise frem hele øyen og har konserter fra mange området på Tysnes, den mest spesielle er Lars Vaular konserten som ble holdt på Tysnessåto med sine 753 meter over havet, heile 1350 personar tok turen opp.
I 2016 markerer Tysnesfest sitt 10-årsjubileum, som skal markerast visuelt og i form av at artist programmet skal bli enda mer solid en årene før. Tysnesfest har artister å se tilbake på som Tom Jones, DDE, A1, Matoma, Hellbillies, Ylvis, Karpe Diem og Kaizers Orchestra.
== Næringsliv ==
En av de eldste næringsveiene i Tysnes er kalkbrenning. Sør på øya har det blitt brent kalk siden 1300-tallet. Det var munkene på Halsnøy kloster som startet å brenne kalk på disse kanter. Etter som veden ble for dyr på slutten av 1800-tallet ble det bygget en kullfyrt kalkovn på Flakka. Skogen har alltid vært viktig for Tysnes. I forbindelse med «skottehandelen» fra 1500-tallet solgte en tre, båter og «ferdighus» og kjøpte tøy og redskap.
=== Turisme ===
I Tysnes er det nærmere 1 400 feriehus, og i forhold til antallet fastboende er Tysnes den største hyttekommunen i Sunnhordland. Ved Godøysund var Jacob Snekker registrert som gjestgiver allerede i 1660. I 1883 fikk bergenseren Gerhardius P. Gullaksen oppført «Godøysund hotel» som raskt trakk til seg adelige gjester fra både inn- og utland. De første turistene var først og fremst fra Storbritannia. Solstråleøya ved Godøysund ble gitt til det norske kongehuset i 1906 etter å ha vært eid av briten John Musgrove. Prinsehytten, kronprins Olavs hytte på Solstråleøya, ble i 1949 flyttet nær hotellet i Godøysund. Etter kong Olav Vs død gav arvingene i 1991 øyen til Tysnes kommune som et friluftsområde for allmenheten.
Ut på 1900-tallet ble Godøysund oppdaget av den bergenske borgerklassen. Tidligere statsminister Christian Michelsen eide stedet en kort periode rundt 1920. Arkitekt Frederik Konow Lund tegnet i 1919-1920 et sommerhus for skipsreder W. Giertsen ved Godøysund. Bygningen er et tidlig eksempel på Konow Lunds karakteristiske arkitektur inspirert av Arts and Crafts, Frank Lloyd Wright og regionale forbilder. Feriestedet «Sara Tufte» er bygget opp som et vestlandsk rekketun, delt opp i volumer på forskjellige nivåer og individuelle tak. Huset er også variert med ulike vindus- og dørtyper som refererer til ulike deler av byggeskikkens historie. Sommerhuset har en ukonvensjonell planløsning hvor stuene bl.a. ligger på tre ulike nivåer. Til anlegget hører også et badehus oppført i gråstein.
== Aviser ==
TysnesbladetSunnhordland har også mye stoff fra kommunen.
== Kjente tysnesinger ==
Werner Christie (1746–1822), lagmann og industrigründer
Claus Pavels Riis (1826–1886), forfatter
Johannes Heggland (1919–2008), forfatter
Magnus Aarbakke (f. 1934), høyesterettsdommer, professor i skatterett
Helge Hauge (f.1944), ordfører i tilsammen 20 år, 1983-1995 og 2003-2011
Sigbjørn Heie (f. 1945), forfatter
Knut Rage (f. 1952), forfatter og lokalhistoriker
Britt Kjellesvik Rage (f. 1955), dukkemaker og tekstilkunstner
Vidar Austvik (f. 1956). musiker (fløytist)
Ingelin Røssland (f. 1976), forfatter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Tysnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kultur i Tysnes på kart fra Kulturnett.no
(no) Tysnes sogelag
(no) Nytt frå Tysnes
(no) Bladet Tysnes
(no) Sunnhordland.no
(no) Videoreportasje om solfenomenet som knytter seg til Tysnes / Todnesest, førkristen kult og de sakrale stedsnavnene i området | Tysnes er ei avis som blir utgitt i Tysnes i Vestland. Avisa ble stiftet i 1953, og kommer ut hver torsdag. | 8,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vaksdal_Posten | 2023-02-04 | Vaksdal Posten | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Aviser etablert i 1987', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Vaksdal', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | VaksdalPosten er en ukesavis som dekker Vaksdal og Modalen kommuner i Vestland.
| VaksdalPosten er en ukesavis som dekker Vaksdal og Modalen kommuner i Vestland.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser.
2004: 2 401
2005: 2 397
2006: 2 395
2007: 2 405
2008: 2 339
2009: 2 326
2010: 2 306
2011: 2 270
2012: 2 250
2013: 2 253
2014: 2 295
2015: 2 273
2016: 2 183
2017: 2 200
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
VaksdalPosten | VaksdalPosten er en ukesavis som dekker Vaksdal og Modalen kommuner i Vestland. | 8,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestavind_(TV-serie) | 2023-02-04 | Vestavind (TV-serie) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Sauda', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske dramaserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Vestavind var en norsk dramaserie som gikk på NRK i 1994 og 1995. De fleste scenene ble spilt inn i Sauda, som var scene for det tenkte stedet Lovranger, og i Oslo. Serien fulgte forskjellige familier i forskjellige samfunnsklasser fra annen verdenskrig og frem til 1972. Vestavind ble beskrevet som Norges svar på den danske serien Matador.Serien ble en suksess på NRK, og gjorde skuespillere som Sven Nordin, Bjarte Hjelmeland, Kim Haugen, Dennis Storhøi, Iren Reppen og Henrik Mestad til kjente navn i hele landet. Serien har blitt sendt i reprise i primetime høsten 1999. 1. januar 2014 ble alle episodene av serien tilgjengelige på NRKs Nett-TV.
| Vestavind var en norsk dramaserie som gikk på NRK i 1994 og 1995. De fleste scenene ble spilt inn i Sauda, som var scene for det tenkte stedet Lovranger, og i Oslo. Serien fulgte forskjellige familier i forskjellige samfunnsklasser fra annen verdenskrig og frem til 1972. Vestavind ble beskrevet som Norges svar på den danske serien Matador.Serien ble en suksess på NRK, og gjorde skuespillere som Sven Nordin, Bjarte Hjelmeland, Kim Haugen, Dennis Storhøi, Iren Reppen og Henrik Mestad til kjente navn i hele landet. Serien har blitt sendt i reprise i primetime høsten 1999. 1. januar 2014 ble alle episodene av serien tilgjengelige på NRKs Nett-TV.
== Familier ==
BondefamilienNorvald Tveit skapte historien om familien på gården Nedrebø i nærheten av det fiktive tettstedet Lovranger på Vestlandet. Sivert Nedrebø (Per Jansen) er gift med Anna (Anne Marit Jacobsen), og sammen har de to barn, sønnen Hallvard (Lasse Lindtner) og Agnes (Hildegun Riise). I tillegg bor Siverts’ aldrende og allvitende mor, Marie (Wenche Foss), på gården, samt gårdskaren Bellest (Nils Sletta). I starten av serien jobber Hallvard i industrien i Lovranger, men utover i serien klatrer han oppover og sitter til slutt som utviklingssjef. Han gifter seg med Emma Engan (Liv Bernhoft Osa) og får barna Svein-Arne (Bjarte Hjelmeland) og Annie (Kjersti Elvik). Agnes har en romanse med den velstående Georg Ahlsen (Bjørn Skagestad) ved krigens slutt, og dette resulterer i at hun blir mor til Joakim (Henrik Mestad). Da hun senere velger å flytte til Oslo for å søke arbeid og for å konfrontere Georg, blir Joakim igjen hos besteforeldrene på Nedrebø. Agnes møter etter hvert Ivar Torgersen (Sven Nordin), som hun gifter seg med. Hun ønsker å hente Joakim til Oslo, men foreldrene hennes nekter. Agnes og Ivar får to tvillingdøtre, Gun (Iren Reppen) og Ann-Karin (Nina Woxholtt), og bosetter seg på Lambertseter. Mot slutten av serien skranter ekteskapet til Agnes og Ivar, og Agnes søker tilbake til Georg Ahlsen. Deres sønn Joakim gifter seg med nordlandsjenta Elna (Kjersti Holmen), og tar til seg hennes datter som sitt eget barn. I siste episode blir det dessuten kjent at Joakim og Elna skal ha barn.
IndustriarbeiderfamilienKjartan Fløgstad skrev om familien Engan, som var knyttet til industrivirksomheten i Lovranger. Algot Engan (Espen Skjønberg) har jobbet og slitt på fabrikken i hele sitt yrkesaktive liv, og har respekt som tillitsvalgt for arbeiderne. Han er enkemann og når serien starter bor han sammen med sin datter Emma (Liv Bernhoft Osa). Hennes romanse og senere ekteskap med ”oppkomlingen” Hallvard Nedrebø (Lasse Lindtner) faller ikke i god jord hos Algot. At Hallvard er sønn av Algots rival Sivert Nedrebø (Per Jansen) gjør ikke ting stort bedre.
RikmannsfamilienHistorien om den velstående familien Ahlsen på Frogner i Oslo ble skrevet av Lars Saabye Christensen. Alfred Ahlsen (Henrik Scheele) driver familiebedriften, en manufakturforretning. Han er sønn av Christine Ahlsen (Mona Hofland), som etter ektemannens død bor sammen med sønnen og hans familie. Alfred er gift med Monica (Liv Steen), og har sønnene Wilhelm (Håkon Høst Brunsell og Dennis Storhøi) og Christian (Sverre Solberg). Nå og da bor også Alfreds yngre bror, Georg (Bjørn Skagestad), hos dem, men han er en omflakkende sjel. Når Agnes Nedrebø (Hildegun Riise) en dag står på døren og forteller at Georg er far til hennes barn, tar Christine Ahlsen henne til seg og sørger for at Alfred gir henne på husrom og arbeid. Utover i serien møter Ahlsen økonomiske utfordringer, og forretningen blir nedlagt. Eldstesønnen Wilhelm slår seg imidlertid opp, om enn på noe spekulative måter. Han blir gift med Turid (Agnete Haaland) og de bygger seg villa i Holmenkollåsen. Ekteskapet er ikke det aller beste, og Turid har en affære med en bilmekaniker, Ivar Torgersens lillebror (Kim Haugen). Da hun blir gravid kommer dette for en dag, da Wilhelm forteller henne at han ikke kan få barn.
Arbeiderklassefamilien i OsloTorill Thorstad Hauger skrev om familien Torgersen i Vika i Oslo. Den bestod av Alf Torgersen (Joachim Calmeyer) og hans kone (Sidsel Sellæg), samt deres sønner (Sven Nordin og Kim Haugen). Yngstesønnen startet etter hvert et bilverksted, og moren, som med tiden ble enke, var vaskedame hos han.
== Produksjon ==
Stein Ørnhøi var opprinnelig prosjektleder for Vestavind, men han trakk seg i 1991 etter uenighet om ledelse, økonomi og kunstnerisk profil. Han ble erstattet av Magne Bleness og Bitte Monn-Iversen. Samtidig som Ørnhøi trakk også de fire manusforfatterne Norvald Tveit, Lars Saabye Christensen, Kjartan Fløgstad og Torill Thorstad Hauger seg i solidaritet fra samarbeidet, dog etter at manus var ferdigstilt. Justeringer av manus under opptak skjedde da uten forfatterne. Hovedårsaken til at de trakk seg fra samarbeidet var fordi de ønsket Ørnhøi som produsent, og da han forsvant fikk de ikke være med å bestemme detaljer som scenografi, opptakssteder, etc. Produsent Magne Bleness døde midt i produksjonen i desember 1992, og produsent Bitte Monn-Iversen måtte forsette alene. Hun hentet da inn teatersjef og dramaturg Otto Homlung som kunstnerisk rådgiver.Regi
Knut Andersen, Per Bronken, Svein Scharffenberg
Manus
Lars Saabye Christensen, Kjartan Fløgstad, Torill Thorstad Hauger og Norvald Tveit
Manusbearbeidelse
Per Bronken
Kunstnerisk rådgiver
Otto Homlung
Musikk
Egil Monn-Iversen
Produsenter
Magne Bleness og Bitte Monn-Iversen
Scenografi
Grethe Hejer og Kristin Sundt-Hansen
Foto
Leiv Ove Bergundhaugen og Arne Borsheim
Bilderegi
Otto Valsø
Redigering
Knut Hansen, Arne Johnny Karlsson og Trond Nystedt
Innspillingsledelse
Simen Bang-Hansen, Nikolai Bleness, Ole Martin Bryn, Dorte Wormdal
Script
Brit Flatland, Randi Katrine Olsen, Ingrid Wiese
Lydansvarlige
Frank Hanssen og Hans Brubak
Lysdesign
Bjørn Wilberg
Kostymedesigner
Gerd Johnsrud
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vestavind på Internet Movie Database
(no) Vestavind hos Filmfront
(no) Vestavind på NRK TV | Vestavind har flere betydninger: | 8,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VestNytt | 2023-02-04 | VestNytt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1988', 'Kategori:Aviser i Vestland', 'Kategori:Kultur i Øygarden', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | VestNytt er en lokalavis for Sotra og Øygarden i Vestland. Avisen dekker kommunen Øygarden som ble etablert 1. januar 2020 og hadde tidligere utgivelser hver tirsdag, torsdag og lørdag. Per 2021 hver tirsdag og fredag. I fellesferien om sommeren kun på onsdager.
VestNytt ble etablert i 1988 på restene av avisene Sotra Nytt og Vest Gula. I dag har avisen redaksjon i lokaler på Sartorgården på Straume, kommunesenteret i Øygarden.
Avisens første redaktør var Geir Magnus Nyborg, så fulgte Øyvind Risnes. Pr. 2018 er Terje Olsen ansvarlig redaktør.
| VestNytt er en lokalavis for Sotra og Øygarden i Vestland. Avisen dekker kommunen Øygarden som ble etablert 1. januar 2020 og hadde tidligere utgivelser hver tirsdag, torsdag og lørdag. Per 2021 hver tirsdag og fredag. I fellesferien om sommeren kun på onsdager.
VestNytt ble etablert i 1988 på restene av avisene Sotra Nytt og Vest Gula. I dag har avisen redaksjon i lokaler på Sartorgården på Straume, kommunesenteret i Øygarden.
Avisens første redaktør var Geir Magnus Nyborg, så fulgte Øyvind Risnes. Pr. 2018 er Terje Olsen ansvarlig redaktør.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | (netto 2017)Hvorav papirandel | 8,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Televerket_(Norge) | 2023-02-04 | Televerket (Norge) | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskaper etablert i 1969', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1995', 'Kategori:Telenor', 'Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter'] | Televerket var et norsk statlig verk som ble etablert i 1855 og hadde til oppgave å drive telefon- og telegrafvirksomhet i Norge. Televerket ble avløst av Telenor. Den første tiden var preget av nasjonalisering av private teleselskaper. Dette ble først avsluttet i 1974, da det siste privateide telefonselskapet i Andebu i Vestfold ble overtatt av Televerket.
Verket var først underlagt Telegrafstyret som i 1967 gikk over til å hete Teledirektoratet, og som i dag er videreført som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.
Under konferansen «Arbeidsmiljø 1980» i Kristiansand i september 1980 diskuterte man et utslett som plaget noen av Televerkets ansatte i Bergen. Utslettet ble antatt å skyldes arbeid med dataskjermer, men man kjente ikke til noe lignende i Norge ellers. Lidelsen ble omtalt som Norwegian disease.
| Televerket var et norsk statlig verk som ble etablert i 1855 og hadde til oppgave å drive telefon- og telegrafvirksomhet i Norge. Televerket ble avløst av Telenor. Den første tiden var preget av nasjonalisering av private teleselskaper. Dette ble først avsluttet i 1974, da det siste privateide telefonselskapet i Andebu i Vestfold ble overtatt av Televerket.
Verket var først underlagt Telegrafstyret som i 1967 gikk over til å hete Teledirektoratet, og som i dag er videreført som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.
Under konferansen «Arbeidsmiljø 1980» i Kristiansand i september 1980 diskuterte man et utslett som plaget noen av Televerkets ansatte i Bergen. Utslettet ble antatt å skyldes arbeid med dataskjermer, men man kjente ikke til noe lignende i Norge ellers. Lidelsen ble omtalt som Norwegian disease.
== Navnevarianter ==
1855 – Den Norske Statstelegraf blir opprettet 1. januar – Den første norske telegrafforbindelse åpnet mellom Drammen og Christiania.
1967 – Telegrafverket overtar det siste private bytelefonanlegg, i Mandal.
1969 – Telegrafverket skifter navn til Televerket.
1995 – 1. januar skifter Televerket navn til Telenor AS, nå Telenor ASA.
== Referanser ==
== Se også ==
Telegrafverket | Televerket var et norsk statlig verk som ble etablert i 1855 og hadde til oppgave å drive telefon- og telegrafvirksomhet i Norge. Televerket ble avløst av Telenor. | 8,475 |
null | 2023-02-04 | New York Journal | null | null | null | New York Morning Journal var en dagsavis som ble utgitt i New York i tidsrommet mellom 1895 og 1966. Avisen var et produkt av en sammenslåing mellom to dagsaviser i New York som begge var eid av Hearst: The New York American (opprinnelig kalt New York Journal, omdøpt til American i 1901), en morgenavis og New York Evening Journal, en ettermiddagsavis. | 8,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harvey_Pekar | 2023-02-04 | Harvey Pekar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA'] | Harvey Pekar (født 8. oktober 1939, død 12. juli 2010) var en amerikansk tegneserieforfatter. Hans vennskap med Robert Crumb gav ham ideen til undergrunnsserien American Splendor der han forteller om sitt eget hverdagsliv. Serien utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008. Pekar var også en profilert jazz- og litteraturkritiker, og mottok priser for sine radiokåserier. Han var gift med forfatteren Jayce Brabner som han samarbeidet med på Our Cancer Year, en tegneseriebok om Harveys kamp mot prostatakreft, tegnet av Frank Stack.
| Harvey Pekar (født 8. oktober 1939, død 12. juli 2010) var en amerikansk tegneserieforfatter. Hans vennskap med Robert Crumb gav ham ideen til undergrunnsserien American Splendor der han forteller om sitt eget hverdagsliv. Serien utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008. Pekar var også en profilert jazz- og litteraturkritiker, og mottok priser for sine radiokåserier. Han var gift med forfatteren Jayce Brabner som han samarbeidet med på Our Cancer Year, en tegneseriebok om Harveys kamp mot prostatakreft, tegnet av Frank Stack.
== American Splendor ==
Se egen artikkel om American SplendorTegneserien American Splendor («amerikansk storslagenhet») handler om Pekars enkle og mistrøstelige liv, eller kanskje mangelen på liv. Pekar skrev og skisserte fortellingene, men tegnet dem ikke selv. Isteden fikk han, hovedsakelig via sitt vennskap med Robert Crumb, en rekke tegnere til å illustrere dem, blant annet Gary Dumm, Greg Budgett, Spain Rodriguez, Joe Zabel, Gerry Shamray, Frank Stack og andre. Hverdagsrealismen og bruken av ulike tegnere og stilarter har gjort tegneserien annerledes og visuelt spennende.
Serien førte til at Pekar ble hentet inn som gjest på Late Night with David Letterman åtte ganger sent i 1980-årene. Men hans konfronterende måte å snakke på og hans direktesendte kritikk av General Electric, som eide Tv-selskapet NBC, gjorde at han ble bannlyst fra showet helt frem til tidlig på 1990-tallet.
Flere av historiene i American Splendor ble filmatisert i 2003 under samme tittel. Filmen ble regissert av Robert Pulcini og Shari Springer Berman. Den dysfunksjonelle Pekar ble spilt av Paul Giamatti, mens den virkelige Pekar hadde en mindre rolle.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harvey Pekar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harvey Pekar på Internet Movie Database
(da) Harvey Pekar på Filmdatabasen
(en) Harvey Pekar hos The Movie Database
(en) Harvey Pekar på Discogs
(en) Harvey Pekar på MusicBrainz | Harvey Pekar (født 8. oktober 1939, død 12. | 8,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_idrettsforbund_og_olympiske_og_paralympiske_komit%C3%A9 | 2023-02-04 | Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité | ['Kategori:1861 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonale olympiske komiteer', 'Kategori:Nasjonale paralympiske komiteer', 'Kategori:Norske idrettsforbund', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1861', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (forkortet NIF eller forenklet til Idrettsforbundet) er norsk idretts øverste organ. NIFs visjon er å være fremste bidragsyter for å oppnå idrettsglede for alle.
Idrettsforbundet har kontorer i Idrettens Hus på Ullevaal Stadion og har omtrent 220 fast ansatte fordelt på idrettskretser, Olympiatoppen og Idrettsforbundet sentralt.
Organisasjonen ble stiftet 15. mars 1861 som Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug. Så kom en rekke navneendringer: I 1893 til Centralforeningen for Udbredelse af Idræt, i 1910 til Norges Riksforbund for Idræt, i 1919 Norges landsforbund for Idrett. Deretter var det sammenslutning med Arbeidernes Idrettsforbund i 1940, før organisasjonen tok navnet Norges Idrettsforbund (NIF) i 1946. I 1996 ble NIF og Norges olympiske komité (NOK) slått sammen, etter at Arne Myhrvold ble valgt til felles president for NIF og NOK i 1994. Navnet ble i 2007 igjen endret, denne gangen for å legge til paralympisk i det offisielle navnet etter at Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund ble oppløst og integrert med NIF fra 1. januar 2008. For å bistå de 55 særforbundene i arbeidet med å inkludere funksjonshemmede idrettsutøvere har NIF etablert en egen enhet; Paraidrett. Denne enheten har til sammen 12 ansatte.I dag er NIF Norges nest største frivillige organisasjon (etter Den norske kirke) med over 2 millioner medlemskap og ca. 12 000 idrettslag i 19 idrettskretser og 55 særforbund. Idrettstinget er NIFs høyeste myndighet og holdes hvert andre år. Nils Einar Aas er generalsekretær siden 15. september 2021.
| Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (forkortet NIF eller forenklet til Idrettsforbundet) er norsk idretts øverste organ. NIFs visjon er å være fremste bidragsyter for å oppnå idrettsglede for alle.
Idrettsforbundet har kontorer i Idrettens Hus på Ullevaal Stadion og har omtrent 220 fast ansatte fordelt på idrettskretser, Olympiatoppen og Idrettsforbundet sentralt.
Organisasjonen ble stiftet 15. mars 1861 som Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug. Så kom en rekke navneendringer: I 1893 til Centralforeningen for Udbredelse af Idræt, i 1910 til Norges Riksforbund for Idræt, i 1919 Norges landsforbund for Idrett. Deretter var det sammenslutning med Arbeidernes Idrettsforbund i 1940, før organisasjonen tok navnet Norges Idrettsforbund (NIF) i 1946. I 1996 ble NIF og Norges olympiske komité (NOK) slått sammen, etter at Arne Myhrvold ble valgt til felles president for NIF og NOK i 1994. Navnet ble i 2007 igjen endret, denne gangen for å legge til paralympisk i det offisielle navnet etter at Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund ble oppløst og integrert med NIF fra 1. januar 2008. For å bistå de 55 særforbundene i arbeidet med å inkludere funksjonshemmede idrettsutøvere har NIF etablert en egen enhet; Paraidrett. Denne enheten har til sammen 12 ansatte.I dag er NIF Norges nest største frivillige organisasjon (etter Den norske kirke) med over 2 millioner medlemskap og ca. 12 000 idrettslag i 19 idrettskretser og 55 særforbund. Idrettstinget er NIFs høyeste myndighet og holdes hvert andre år. Nils Einar Aas er generalsekretær siden 15. september 2021.
== Historie ==
=== Centralforeningen for utbredelse av legemøvelser og vaabenbrug (1861) ===
15. mars 1861 ble Centralforeningen for utbredelse av legemøvelser og vaabenbrug grunnlagt og det er i denne organisasjonen at Norges Idrettsforbund har sine røtter. Bakgrunnen for opprettelsen av organisasjonen var en oppblomstring av skytterlag opp mot 1861. Det hadde tidligere eksistert skytterlag, men nytt for denne perioden var at idretten, det vil si selve skytingen ble tillagt større verdi enn det sosiale aspektet ved å samles i lag. Bakgrunnen for denne oppblomstringen kan ha vært den utenrikspolitiske usikkerheten og utbredelse av en nasjonalpolitisk bevissthet. Skyting hadde dessuten fått en bred tilslutning i folket, noe som kom til uttrykk i skolens læreplaner. Det var også rundt midten av 1800-tallet at den allmenne verneplikten ble gjort gjeldende, det betydde at staten så en verdi i at folket ble oppøvd i rifleskyting. Medlemmer av skytterlag kunne få redusert tjenestetiden, noe som av mange ble brukt som et lokkemiddel for å trekke medlemmer.
=== Splittelse i Centralforeningen for ubredelse av legemøvelser og vaabenbrug ===
I 1880-årene begynte en splittelse i centralforeningen å gjøre seg synlig, noe som skulle prege den norske idretten i de neste tiårene. I fylkene samlet medlemmer av Centralforeningen seg i folkevæpningssamlag som var mer opptatt av det idrettslige aspektet ved skytingen, mens centralforeningen og Stortingets militærkomite ville at skytingen skulle ha militær nytte. Folkevæpningssamlagene samlet seg i starten av 1880-årene i et eget styre og brøt offisielt med Centralforeningen i 1883.
I 1881 hadde Stortinget vedtatt å skjære ned statsstøtten til Centralforeningen til fordel for folkevæpningssamlagene som nå skulle få mer av støtten. Regjeringen nektet å utbetale statsstøtten, noe som førte til at Stortinget fikk regjeringen Selmer dømt for riksretten i 1884 for ikke å ha fullbyrdet Stortingets beslutning. Etter dommen fortsatte begge organisasjonene å motta statsstøtte, men det var ikke klart hvem som skulle organisere skytterbevegelsen og idretten. Uenigheten fortsatte i ti år til, før forsvarsdepartementet i 1893 bestemte at folkevæpningssamlagene, som fikk navnet Det frivillige skyttervesen, skulle organisere skytingen og Centralforeningen, nå under navnet Centralforeningen for utbredelse av idræt, skulle organisere annen idrett. Dette var første gang staten grep inn for å løse en konflikt i den organiserte idretten.
== Tidligere presidenter ==
=== Centralforeningen 1861–1919 ===
Foreningens fulle navn med periode.
Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug (1861–1893)
Centralforeningen for Udbredelse af Idræt (1893–1919)1861–1864 Otto Richard Kierulf
1864–1867 Nils Christian Irgens
1867–1869 Otto Richard Kierulf
1869–1878 Lars Broch
1878–1881 Lars Christian Dahll
1881–1885 Edvard Eriksen
1885–1887 Olaf Petersen
1887–1892 Andreas Løwlie
1892–1902 Carl Sylow
1902–1904 Thorvald Prydz
1904–1906 Frithjof Jacobsen
1906–1916 Oscar S.J. Strugstad
1916–1919 Hans Daae
=== Norges Riksforbund for Idræt 1910–1919 ===
1910–1914 Johan Martens
1914–1918 Johan Sverre
1918–1919 Leif S. Rode
=== Norges Landsforbund for Idræt (NLF) 1919–1940 ===
1919–1925 Hjalmar Krag
1925–1930 Leif S. Rode
1930–1932 Jørgen Martinius Jensen
1932–1936 Daniel Eie
1936–1940 Carl Christiansen
=== Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) 1924–1941 ===
1924–1926 Harald Liljedahl
1926–1927 Oscar Hansen
1927–1928 Thor Jørgensen
1928–1931 Thorvald Olsen
1931–1935 Trygve Lie
1935–1939 Arthur Ruud
1939–1940 Rolf Hofmo
1940–1941 Olaf Helset (formann i interimsstyret, arrestert i 1941)
=== Krigsårene 1940–1946 ===
Høsten 1939 var en sammenslutning vedtatt i prinsippet av begge forbund (NLF og AIF), men den tyske invasjon av Norge den 9. april 1940 satte en midlertidig stopp for dette arbeidet. Stoppen ble kortvarig. På fellesmøte den 13. september 1940 ble et interimsstyre for det samlede Norges Idrettsforbund opprettet. Men den organisasjonen ble oppløst ved forordning fra det nazistiske idrettsdepartement av 22. november 1940 under okkupasjonen av Norge. Forbund, kretser og klubber gikk til idrettsstreik. I 1942 gav nazistene opp forsøket på å organisere idretten, og tyskerne mistet interessen for Norges Idrettsforbund. Det meste av den organiserte idretten i Norge opphørte fram til krigens slutt i 1945.
1940–1940 Olaf Helset (avsatt)
1940–1942 Egil Reichborn-Kjennerud
1942–1944 Charles Hoff
=== Norges Idrettsforbund (NIF) 1946–1996 ===
1946–1948 Olaf Helset
1948–1961 Arthur Ruud
1961–1965 Axel Proet Høst
1965–1967 Johan Chr. Schønheyder
1967–1963 Torfinn Bentzen
1973–1984 Ole Jacob Bangstad
1984–1990 Hans B. Skaset
1990–1994 William Engseth
1994–1996 Arne Myhrvold
=== Norges olympiske komite (NOK) 1965–1996 ===
1965–1969 Jørgen Jahre
1969–1985 Arne B. Mollén
1985–1989 Jan Gulbrandsen
1989–1996 Arne Myhrvold
=== Norges idrettsforbund og olympiske komite (NIF) 1996–2007 ===
1996–1999 Arne Myhrvold
1999–2004 Kjell O. Kran
2004–2004 Grethe Fossli (fungerende)
2004–2007 Karl-Arne Johannessen
2007–2007 Odd-Roar Thorsen (fungerende)
2007–2007 Tove Paule
=== Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF) 2007– ===
2007–2011 Tove Paule
2011–2015 Børre Rognlien
2015–2019 Tom Tvedt
2019–Nåv.0 Berit Kjøll
== Særforbund under NIF ==
Tabellen under viser antall aktive i idrettslagene som er medlem i særforbundene i 2010:
Aktivitetstallene viser antall personer som er rapportert som aktive medlemmer (tidligere rapportert som konkurransedeltakere, mosjonister og ledere/andre) i de enkelte særidrettsgruppene i idrettslagene. Aktivitetstallene er ikke sammenlignbare med medlemstall.
== Priser og utmerkelser ==
Idrettsforbundet deler ut priser på Idrettsgallaen.
== Se også ==
Idrettens fredskorps
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lundquist, Karl Albert Zelow (1914). Beretning fra Norges riksforbund for idræt (Norsk (Bokmål)). Bergen. s. 414 sider. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Arbeidernes idrettsforbund, red. (1939). Arbeidernes idrettsforbund : beretning : 15. mai 1935 – 15. mai 1939 (Norsk (Bokmål)). Oslo. s. 201 sider. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Faugli, Johs. (1946). Norges idrettsforbunds oppbygging, oppgaver og mål (Norsk (Bokmål)). Oslo. s. 12 sider. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Norges idrettsforbund (1957). Organisasjonsoversikt. Oslo: Norges idrettsforbund. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Nordahl, Gunnar (1961). Tyrihjell, Odd, red. Norsk idrett gjennom hundre år : 1861–1961 (Norsk (Bokmål)). Oslo: Aschehoug. s. 245 sider. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Hauge-Moe, Per, red. (1962). Jubileumsåret i norsk idrett (Norsk (Bokmål)). Oslo. s. 163 sider. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Larsen, Petter, red. (1979). Med AIF-stjerna på brystet : glimt fra norsk arbeideridrett (Norsk (Bokmål)). Oslo: Tiden. s. 273 sider. ISBN 8210018523. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
Eide, Ove (1988). Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug 1861-1894/95. Centralforeningen for udbredelse av idræt 1895/96-1919/20 : årbøker-register (Norsk (Bokmål)). Oslo. s. 108 sider. ISBN 8250202279. [Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) / Tilgang for norske IP-adresser]
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Norges Idrettsforbund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | undergrupper = 55 særforbund | 8,478 |
null | 2023-02-04 | Stril | null | null | null | Stril er en opprinnelig nedverdigende betegnelse på folk som bodde i det såkalte Strilelandet i Hordaland, i dagens Vestland fylke, som ble benyttet av Bergens byborgere eller øvrighetspersoner, særlig om egnens fiskere som kom roende til byen. | 8,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strilelandet | 2023-02-04 | Strilelandet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Nordhordland', 'Kategori:Vestlands geografi'] | Strilelandet (nynorsk: Strilalandet) er en populær betegnelse på den delen av Bergens omland som befant seg nordvest i det tidligere Hordaland fylke (nå Vestland fylke).
| Strilelandet (nynorsk: Strilalandet) er en populær betegnelse på den delen av Bergens omland som befant seg nordvest i det tidligere Hordaland fylke (nå Vestland fylke).
== Definisjon ==
Fra gammelt av ble Strilelandet regnet som de bygdene i Nord- og Midthordland, ifølge en definisjon at man kunne ro til byen (Bergen) i løpet av en dag. Strilelandet omfatter ikke de indre fjordstrøkene og dalene innenfor. Betegnelsen har vært brukt om Austrheim, Lindås, Radøy, Øygarden, Meland, Fedje, Osterøy, Askøy og Sotra, til dels også om Os og Austevoll sør for Bergen. Striler har vært betegnelsen for bonde- og fiskerbefolkningen omkring Bergen, særlig på øyene. Områder tidligere regnet til Strilelandet har blitt innlemmet i Bergen kommune og den voksende byen, blant annet Åsane, Arna, Fyllingsdalen og Fana. Sjø-, havstrilene eller fiskestrilene bodde hovedsakelig vest for byen, mens fjord- eller kipestrilene bodde øst for byen. Det er heller ikke noe entydig definert geografisk område, men ut fra felles næringsgrunnlag, dialekt (strilemål) og kulturtrekk er en ofte benyttet geografisk avgrensing at Strilelandet omfatter kyst- og fjorddistriktene i Hordaland fra Selbjørnsfjorden og Bjørnefjorden i syd til grensen mot Ytre Sogn i nord, og ytterst fra skjærgården mot vest til de indre bygdene i fjordene mot øst. Slik sett definert omfatter Strilelandet distriktene Nordhordland og Midthordland, som historisk sett omfattet Nordhordland fogderi.
== Begrep ==
Stril var historisk sett en nedsettende betegnelse på befolkningen i Bergens omland og brukt særlig av Bergens byborgere eller øvrighetspersoner. Betegnelsen ble særlig brukt om fiskere og fiskerbønder som kom roende til byen for å selge sine naturalia. Opphavet til begrepet stril er ukjent, og det er flere teorier omkring opphavet til dette begrepet. Betegnelsen var i vanlig bruk fra 1700- og 1800-tallet. En teori er at befolkningen var særlig stridbar og ofte gjorde opprør mot skattlegging og annen myndighetsutøvelse. En annen teori er at navnet skriver seg fra et tradisjonelt antrekk med bukse og strømper i ett stykke, kalt strilebrok. En teori er at betegnelsen kommer av et verb å strila med betydningen «streve og ro». En teori er at stril skriver seg fra et gammelnorsk ord som betyr grå eller blankslitt, med henvisning til det nakne grå værbitte berget som er vanlig i området. En tekst fra 1723 delte Bergenshuus lens innbyggere inn i tre deler: vossinger, hardinger og «haarder». Haardene bodde ifølge denne teksten i Nordhordlands fogderi bestående seks prestegjeld og kalles striler, særlig de som bodde i Osterfjorden. Johan Sebastian Welhaven skrev i 1842 at strilene bebodde et uklart avgrenset område på vestkystene (fra Stad og sørover) eller i Bergens omegn (Welhaven var oppvokst i Bergen og hans søster Maren var gift med Michael Sars som var prest i Lindås). Ivar Aasen skrev at stril er betegnelse på innbyggere i Bergens omegn og ble ansett som et økenavn. En teori knytter betegnelsen til en Steingrim Stryl omtalt i Håkon Håkonssons saga. Den eldste kjente bruken av begrepet var omtalen av omlandsbefolkningen ved signingen til Håkon Håkonsson på Bergenhus festning i 1217, og mye senere gir Amalie Skram på slutten av 1800-tallet en samtidsbeskrivelse av strilene sett med bergenske øyne i Hellemyrsfolket, ingen av dem i særlig flatterende ordelag.
Stranden var proppfull av lørdagseftermiddagstrafikken. Strilene kom i rekker, halveis sperrende gaten, menn og kvinner med armene om hverandres skuldrer og tiner i hendene. De stabbet ivei med de korte, stive ben i de veldige sjøstøvler, mens det brune sneslaps sprøitet op og til sidene, og strilelukten stod som en os omkring dem. Kom det noen i veien for dem, slapp de ikke taket for å gi plass, folk fikk hytte seg så godt de kunde. Kjerringer og småbarn som ikke hurtig nok sprang til side, veltet de over ende og skrevde urokkelig videre, uten så meget som å verdige de falne et øiekast. Efternølerne av Fana- og Nattlands-bøndene travet avsted foroverbøid med rømmebøtter i hendene og på ryggen tomme surmelksbøtter, som nådde dem fra nakken helt ned på de hvite vadmelskofteskjøter. ... Tjenestepiker med kurver på armen, som skulde efter varmt brød til søndagen, da bakerne holdt hviledag, stod i klynger og sendte slagord og vittigheter efter sine arvefiender, strilene, som i uforstyrrelig ro hverken så eller hørte.I verket Medisinalberetninger fra Nordhordland (1881) gis denne beskrivelsen:
Levemåden er over hele distriktet yderst tarvelig. Ja, der findes vel ikke i det ganske land et distrikt der i denne henseende kan stilles ved siden af strilelandet. [..] Religiøs vækkelse finder sjelden sted her, men vel politisk, thi på grund af de medfødte charakterfeil, misundelse og mistro, ere de ellers godtroende striler altfor tilbøilige til uden kritik at lytte til omreisende eller hjemmeværende agitatorers republikanske taler, der gå ud på at rive ned på styrelsen og mistænkeliggjøre de bedre stillede.Fra omkring 1960 ble begrepet stril mindre belastet og benyttes nå gjerne av lokalbefolkningen som identitetsbærer på samme måte som harding, og en lokalavis i distriktet heter fra 1961 Strilen.
Gjennom massiv utbygging av veinettet har Bergen og Strilelandet blitt knyttet stadig nærmere sammen, med den følge at mange bergensere har bosatt seg på Strilelandet.
== Målstrid og dialekt ==
Dialekten i Bergen og i omlandet skiller seg tydelig fra hverandre.På grunn av nærheten til Bergen har Strilelandet blitt åsted for målstrid mellom nynorskbrukere og bokmålsbrukere. Bokmål har tradisjonelt blitt benyttet av bergensere, mens nynorsk tradisjonelt har stått sterkest i mer rurale strøk. Målstriden har utspilt seg blant annet innen skolesektoren, hvor nynorsk- og bokmålselever har vært delt i egne skoleklasser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kulturhistorisk vegbok: Byen og Strilelandet
Store norske leksikon | Strilelandet (nynorsk: Strilalandet) er en populær betegnelse på den delen av Bergens omland som befant seg nordvest i det tidligere Hordaland fylke (nå Vestland fylke). | 8,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%BCnchen-massakren | 2023-02-04 | München-massakren | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gisselaksjoner', 'Kategori:Hendelser i 1972', 'Kategori:München', 'Kategori:Politikk i 1972', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sommer-OL 1972', 'Kategori:Sport og politikk', 'Kategori:Terroraksjoner i 1972', 'Kategori:Terroraksjoner i Tyskland'] | München-massakren var en fatal gisselsituasjon og massakre som fant sted under De olympiske sommerlekene i München i 1972. Aksjonen ble utført av medlemmer fra den paramilitære gruppen Sort September og var rettet mot israelske idrettsutøvere som skulle delta i lekene. Målet til gisseltakerne var å presse Israel til å frigi palestinske geriljasoldater som satt i israelsk fangenskap. Alle gislene og fem av gisseltakere ble drept da tysk politi iverksatte en frigivelsesaksjon.
Svart September kalte aksjonen for «operasjon Iqrit og Biram», etter to kristne landsbyer i det nordlige Palestina hvis befolkning ble drevet på flukt av den israelske gruppen Haganah i 1948. Landsbyene ble ødelagt i 1951.
| München-massakren var en fatal gisselsituasjon og massakre som fant sted under De olympiske sommerlekene i München i 1972. Aksjonen ble utført av medlemmer fra den paramilitære gruppen Sort September og var rettet mot israelske idrettsutøvere som skulle delta i lekene. Målet til gisseltakerne var å presse Israel til å frigi palestinske geriljasoldater som satt i israelsk fangenskap. Alle gislene og fem av gisseltakere ble drept da tysk politi iverksatte en frigivelsesaksjon.
Svart September kalte aksjonen for «operasjon Iqrit og Biram», etter to kristne landsbyer i det nordlige Palestina hvis befolkning ble drevet på flukt av den israelske gruppen Haganah i 1948. Landsbyene ble ødelagt i 1951.
== Forløp ==
Den 5. september 1972 klarte åtte palestinere fra Sort September å ta seg inn i OL-byen. To israelske idrettsutøvere ble drept under selve gisseltakingen og ytterligere ni ble tatt til fange. Gisseltakerne krevde at over 200 geriljasoldater som satt i israelske fengsler, skulle slippes løs.
Shaul Ladany flyktet og fikk varslet Bill Bowerman i den amerikanske leiren. Bowerman varslet politiet og det amerikanske konsulatet om hendelsen. Ladany, som konkurrerte i kappgang, var den første som varslet om hendelsen. Gisseltakerne så at Ladany flyktet og konkluderte med at de var for sent ute til å ta gisler i leilighet nr 2 som planlagt. Bowerman informerte konsulatet om at det var jødiske utøvere på det amerikanske laget (blant andre Bill Schmidt og Mark Spitz) og ba om ekstra sikkerhet, etter kort tid ble marineinfanterister utplassert ved den amerikanske leiren. Lederne i IOC var opprørt over at Bowerman hadde sørget for amerikanske militært nærvær i leiren og kalte ham inn til et møte samme dag. Bowerman møtte opp sammen med Jesse Owens og Bowerman avfeide kritikken.
På flyplassen i München gikk tysk politi til aksjon mot gisseltakerne og alle gislene, samt fem gisseltakere, ble drept. En tysk politimann ble også drept i aksjonen.Senere klarte tyske myndigheter å fange tre overlevende kidnappere. Denne begrensede suksessen ble overskygget av kapringen av et Lufthansa-jetfly to måneder senere. Kaprerne krevde at de tre fengslede palestinerne skulle løslates, og dette ble gjort.
== Følger ==
Bare to dager etter hendelsen gikk store israelske flystyrker til angrep på landsbyer i Syria og Libanon. Angrepene var de kraftigste som det israelske flyvåpen hadde gjennomført på to år og var rettet mot det som israelerne mente var tilholdssted for palestinske geriljasoldater. Landsbyene ble bombet og beskutt med raketter. Angrepet ble ansett som en hevnaksjon for hendelsen i München.Kort etter hendelsen ble antiterrorenheten GSG9 opprettet, for bedre å kunne håndtere gisselsituasjoner i fremtiden.
Den hemmelige Operasjon Guds Vrede ble iverksatt mot personene som sto bak München. Som hevn drepte israelske agenter 11 sentrale personer i PLO, og som den siste aksjonen under «Guds Vrede» ble den marokkanskfødte kelneren Ahmed Bouchikhi drept på Lillehammer i Norge. Bouchikhi ble forvekslet med Ali Hassan Salameh som var en av det antatte hovedmennene bak München-massakren (se Lillehammer-saken).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Munich massacre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | München-massakren var en fatal gisselsituasjon og massakre som fant sted under De olympiske sommerlekene i München i 1972. Aksjonen ble utført av medlemmer fra den paramilitære gruppen Sort September og var rettet mot israelske idrettsutøvere som skulle delta i lekene. | 8,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lillehammer-saken | 2023-02-04 | Lillehammer-saken | ['Kategori:1973 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Israel og Norge', 'Kategori:Konflikter i 1973', 'Kategori:Lillehammers historie', 'Kategori:Mossad', 'Kategori:Rettssaker i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Terroraksjoner i Norge'] | Lillehammer-saken viser til drapet på en marokkansk kelner bosatt i Norge, Ahmed Bouchikhi (1943–1973), på Lillehammer den 21. juli 1973, utført av agenter fra israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Drapet ble i 2007 regnet som det til da mest alvorlige attentatet i norsk historie.
| Lillehammer-saken viser til drapet på en marokkansk kelner bosatt i Norge, Ahmed Bouchikhi (1943–1973), på Lillehammer den 21. juli 1973, utført av agenter fra israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Drapet ble i 2007 regnet som det til da mest alvorlige attentatet i norsk historie.
== Drapet ==
Mossad trodde at Bouchiki egentlig var Ali Hassan Salameh, en av lederne av Svart september, som hadde vært involvert i München-massakren året før.
Bouchiki arbeidet da som servitør ved Skogli Badesanatorium. De israelske agentene holdt algireren Karim Benamane under oppsikt og fulgte etter da han reiste til Lillehammer. Benamane traff Bouchiki i svømmehallen i Lillehammer og møttes igjen dagen etter på en uterestaurant i Lillehammer mens flere agenter satt ved bordene rundt. Agentene så at Benamane ga Bouchiki noen papirer, det var trolig på dette tidspunktet agentene konkluderte med at Bouchiki planla terroraksjoner mot israelske mål i Norge eller Norden. Bouchiki ble skutt og drept mens han var på vei hjem fra kino sammen med sin gravide norske kone.
== Arrestasjon og rettssak ==
To av Mossad-agentene ble arrestert neste dag, mens de brukte en fluktbil de tidligere hadde brukt, for å komme til lufthavnen. Etter deres arrestasjon ble deler av agentnettverket arrestert, og avslørende dokumenter og adresser til et nettverk av «trygge hus» ble funnet. Dagbladet avslørte få dager senere at den israelske ambassaden var involvert noe som førte til at Korvald-regjeringen utviste attache Yigal Eyal.Av de muligens 15 Mossad-agentene som deltok (Michael Harari, Dan Ærbel, Ethel Marianne Gladnikoff, Abraham Gehmer alias Leslie Orbaum, Sylvia Rafael alias Patricia Lesley Roxburgh; Victor Zipstein alias Zwi Steinberg, Michael Dorf, Gustav Pistauer, Jean-Luc Sevenier, Jonathan Isaac Englesberg alias Jonathan Ingleby, «Tamara» alias «Tamar» alias «Marie», Rolf Baehr, Gerard Lafond, Raoul Cousin, Nora Heffner), ble seks pågrepet av norske myndigheter og fem dømt av Eidsivating lagmannsrett den 1. februar 1974; fire for delaktighet til drap. Zwi Steinberg ble frifunnet for drap, men dømt for andre forhold, og Dorf ble frifunnet for alle forhold. Mike Harari, som var leder for aksjonen, klarte å flykte og er ikke blitt utlevert til Norge fra Israel.
Det er ikke klarlagt hvem som skjøt Bouchikhi, men det er på det rene at ingen av de domfelte var med på selve drapshandlingen eller var til stede på åstedet.
De fire som ble domfelt for drap anket til Høyesterett; alle fire over straffutmålingen; alle unntatt Ærbel også over lovanvendelsen. Påtalemyndigheten anket ikke, selv om straffene lå under aktors påstander og også under lovens minimumsstraffer.Høyesterett forkastet ankene, men forlenget heller ikke straffene, noe Schjødt skriver han var bekymret for. I kjennelsen uttales det: «De har handlet etter ordre og med oppgaver etter sine forutsetninger. Men det må på den annen side også gjøres aldeles klart at den norske stat ikke kan akseptere at slik virksomhet drives på norsk territorium. Ut fra dette syn må etter mitt skjønn lagmannsrettens straffutmålingsnivå anses som lempelig. Noen grunn til å senke det kan jeg ikke se.» (Rt. 1974 s. 382).
=== De domfelte ===
Ethel Marianne Gladnikoff
Medvirkning til uaktsomt drap og ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i to år og seks måneder.
Sylvia Rafael alias Patricia Lesley Roxburgh
Medvirkning til forsettlig drap, ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat og dokumentforfalskning, til en straff av fengsel i fem år og seks måneder.
Abraham Gehmer alias Leslie Orbaum
Medvirkning til forsettlig drap, ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat og dokumentforfalskning, til en straff av fengsel i fem år og seks måneder.
Dan Ærbel
Medvirkning til forsettlig drap og ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i fem år.
Zwi Steinberg (Zvika)
Frifunnet for drap, men domfelt for ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i ett år.
== Løslatelse og benådning ==
Dorf ble løslatt i og med frifinnelsen i lagmannsretten og forlot landet umiddelbart. Steinberg og Gladnikoff ble prøveløslatt etter å ha sonet halve straffen. Ærbel ble tilstått permisjon 4. februar 1975 og umiddelbart ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner og ble benådet 7. februar 1975. Gehmer og Rafael ble ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner 21. mai 1975 og ble benådet 23. mai 1975.
== Ansvar og erstatning ==
Israelske myndigheter har aldri offisielt erkjent at Israel sto bak drapet på Lillehammer i 1973. De israelske regjeringers politikk har vært å ikke kommentere forhold knyttet til landets hemmelige tjeneste.
Norske myndigheter ble i begynnelsen av 1994 gjort oppmerksom på at enken etter Bouchikhi ikke hadde mottatt noen form for erstatning fra Norge eller noe annet land. Dette førte til norsk diplomatisk kontakt med Israel om spørsmålet. Arbeidet førte til at datteren og enken etter Bouchikhi fikk erstatning fra Israel i januar 1996. I tillegg fikk Bouchikhis sønn fra et tidligere ekteskap en erstatning på 118 000 dollar.De etterlatte søkte også om, og fikk, billighetserstatning fra norske myndigheter. Enken fikk 150 000 kroner og datteren 100 000 kroner i 1996. Ved utmålingen av erstatningene ble det blant annet lagt vekt på at medias fokusering på saken hadde medført en belastning for de etterlatte.I april 2014 skrev Dagsavisen at den tidligere Mossad-sjefen Mike Harari i et intervju i den israelske avisen Yedioth Aharonoth bekreftet at Israel sto bak drapet.
== Annet ==
Det har versert spekulasjonene om at den norske E-tjenesten var involvert i aksjonen. Den israelske gruppen som utførte attentatet hadde tolv hemmelige telefonnummer tilhørende nordmenn, det var imidlertid ikke bevist at noen av de hadde bistått israelerne. Den offentlige utredningen (NOU 2000:6) og Lundkommisjonen fant ingen bevis for dette. Ifølge den israelske journalisten og forfatteren Yossi Melman hadde Mossads gruppe kontaktet en lokal hjelper.I september 2004 publiserte Annæus Schjødt, som forsvarte Steinberg og Dorf for lagmannsretten og Rafael og Gehmer for Høyesterett, boken Mange liv, hvor han hevder at en av de arresterte israelske agentene, Dan Ærbel, lekket informasjon om Israels masseødeleggelsesvåpenprogram til norske myndigheter. Myndighetene valgte imidlertid å tie med denne informasjonen. Først i oktober 1986 ble det offentlig kjent at Israel hadde slike våpen, da atomteknikeren Mordechai Vanunu avslørte dette.
Artisten Ole Paus publiserte den satiriske sangen «Balladen om Sylvia Rafael og Herr Annæus Schjødt» på albumet Paus-posten i 1977.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Karl Emil Haglund: Israel – elsket og hatet. Gyldendal Oslo 1983.
Odd Karsten Tveit: De skyldige : Israel og Palestina - krigen, menneskene, spillet, Kagge forlag, 2015 ISBN 9788248916871
Heradstveit, Per Øyvind (1932-2004) (1974). De medskyldige: israelsk etterretning og mordet på Lillehammer. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203063454.
Elvik, Halvor (1974). Da "Mossad" kom til Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205063974.
Lillehammer-saken — Omstendigheter rundt drapet på Ahmed Bouchikhi den 21. juli 1973 og sakens senere håndtering av norske myndigheter. NOU 2000. 6. Oslo: Statens forvaltningstjeneste — Informasjonsforvaltning (utgitt 1. mars 2000). 2000. ISBN 8258305174.
== Eksterne lenker ==
«- Lillehammer-drapet min største profesjonelle tabbe». dagbladet.no. 5. april 2013. Besøkt 13. desember 2015.
«Da Mossad møtte lensmannsbetjenten». nrk.no. 15. januar 2019. | Lillehammer-saken viser til drapet på en marokkansk kelner bosatt i Norge, Ahmed Bouchikhi (1943–1973), på Lillehammer den 21. juli 1973, utført av agenter fra israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. | 8,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ahmed_Bouchikhi | 2023-02-04 | Ahmed Bouchikhi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Marokkanere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske drapsofre', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer fra provinsen Tlemcen', 'Kategori:Terrorofre'] | Ahmed Bouchikhi (født 13. april 1943 i Algerie, drept 21. juli 1973 på Lillehammer) var en marokkansk statsborger, opprinnelig fra Algerie, som arbeidet som kelner i Lillehammer i Norge.
Bouchiki var født i Algerie og flyttet fire år gammel til Marseille i Frankrike, sammen med foreldrene. 17 år gammel deltok han i Algeries frigjøringskrig mot Frankrike. Han kom til Norge første gang i 1965 med algerisk pass. Året etter kom han til Norge med marokkansk pass og bodde deretter i landet.Den 21. juli 1973 ble han skutt av israelske etterretningsagenter fra Mossad på åpen gate i Lillehammer. Israelerne trodde han egentlig var Ali Hassan Salameh, operasjonssjef og etterretningssjef i Fatah – og som angivelig hadde en forbindelse til planleggingen av München-massakren i 1972. Drapet på Bouchikhi ble kjent som Lillehammer-saken, og seks israelere ble arrestert og fem av dem dømt for drapet.Bouchikhi var gift med en norsk kvinne, og etterlot seg en sønn og en datter. Han ble gravlagt i Marokko.22 år senere, i 1996, betalte Israel erstatning til de etterlatte, men påtok seg ikke ansvar for drapet.Bouchikhis bror, Chico Bouchikhi er kjent som medgrunnlegger av pop-gruppen Gipsy Kings og har etter drapet på broren engasjert seg i fredsarbeid blant annet i Midtøsten og blitt utnevnt til UNESCO special envoy for peace. Ved feiringen av Oslo-avtalen spilte Chico for og hilste på Yassir Arafat og Shimon Peres. Peres, Arafat og arrangørene visste ikke at Bouchikis bror var et offer i striden mellom Israel og palestinerne. Chico har argumentert mot boikott av Israel og mener det ikke er produktivt.
| Ahmed Bouchikhi (født 13. april 1943 i Algerie, drept 21. juli 1973 på Lillehammer) var en marokkansk statsborger, opprinnelig fra Algerie, som arbeidet som kelner i Lillehammer i Norge.
Bouchiki var født i Algerie og flyttet fire år gammel til Marseille i Frankrike, sammen med foreldrene. 17 år gammel deltok han i Algeries frigjøringskrig mot Frankrike. Han kom til Norge første gang i 1965 med algerisk pass. Året etter kom han til Norge med marokkansk pass og bodde deretter i landet.Den 21. juli 1973 ble han skutt av israelske etterretningsagenter fra Mossad på åpen gate i Lillehammer. Israelerne trodde han egentlig var Ali Hassan Salameh, operasjonssjef og etterretningssjef i Fatah – og som angivelig hadde en forbindelse til planleggingen av München-massakren i 1972. Drapet på Bouchikhi ble kjent som Lillehammer-saken, og seks israelere ble arrestert og fem av dem dømt for drapet.Bouchikhi var gift med en norsk kvinne, og etterlot seg en sønn og en datter. Han ble gravlagt i Marokko.22 år senere, i 1996, betalte Israel erstatning til de etterlatte, men påtok seg ikke ansvar for drapet.Bouchikhis bror, Chico Bouchikhi er kjent som medgrunnlegger av pop-gruppen Gipsy Kings og har etter drapet på broren engasjert seg i fredsarbeid blant annet i Midtøsten og blitt utnevnt til UNESCO special envoy for peace. Ved feiringen av Oslo-avtalen spilte Chico for og hilste på Yassir Arafat og Shimon Peres. Peres, Arafat og arrangørene visste ikke at Bouchikis bror var et offer i striden mellom Israel og palestinerne. Chico har argumentert mot boikott av Israel og mener det ikke er produktivt.
== Referanser == | Ahmed Bouchikhi (født 13. april 1943 i Algerie, drept 21. | 8,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sivil_ulydighet | 2023-02-04 | Sivil ulydighet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Sivil ulydighet'] | Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte utvalgte lover på bakgrunn av samvittighet og moralske overbevisninger. Det er vanlig å hevde at handlingen må gjøres i full åpenhet og være ikke-voldelig for å kunne regnes som sivil ulydighet . Det benyttes som hovedregel når andre legitime forsøk på endring ikke når frem eller anses som nytteløse. Gjennom sivil ulydighet forsøker individet eller gruppen å være et moralsk eksempel og sette fokus på urettferdighet eller etiske problemstillinger. Sivil ulydighet har en lang politisk og filosofisk tradisjon.
I Norge har sivil ulydighet vært vanlig i miljøsaker, men ble også brukt organisert i motstanden mot nazistene under andre verdenskrig. For eksempel ville okkupasjonsmakten nazifisere skolen, men måtte delvis gi opp på grunn av utstrakt motstand blant lærerne. Tidlig i okkupasjonen ble ansatte i Oslo kommune avkrevd en erklæring om lydighet til den nye ordning, men bare 300 av om lag 10 000 skrev under. Og man kunne jo ikke arrestere eller avskjedige alle de ansatte.
Mardøla-aksjonen var den første store miljøsaken der sivil ulydighet ble brukt i større skala. Aksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1978 er antagelig det mest kjente på bruk av dette. I nyere tid er Greenpeace, Bellona, Natur og Ungdom og Nettverk for dyrs frihet tre av organisasjonene som har brukt virkemidlet mest.
Arne Viste er en av dem som er mest kjent for å ha brukt sivil ulydighet den senere tid. Han startet firmaet Plog AS som ansatte "ureturnerbare", lengeværende asylsøkere med endelig avslag i protest mot at denne gruppen nektes arbeidstillatelse og utsettes for nedverdigende forhold. Arne Viste begrunner sine handlinger ut ifra Grunnlovens §110 og Menneskerettighetene. I oktober 2019 ble han dømt til ett års betinget fengsel og fikk en bot på 1,5 millioner kroner og inndragning av 1,4 millioner kroner.
Den indiske Mahatma Gandhi er kanskje en av de mest kjente internasjonale tilhengerne av sivil ulydighet. Han brukte dette virkemiddelet imot den britiske koloniadministrasjonen både i Sør-Afrika og senere også i sitt hjemland India. Han var verdenskjent for sin ikkevoldslinje og sin bruk av sivil ulydighet.
I USA var Henry David Thoreau en tidlig ulydig (mot Mexico-krigen og slaveriet), som sies å ha inspirert Martin Luther King, kjent for sin linje av sivil ulydlighet for å gjøre slutt på åpen rasisme i USAs Sørstater.
| Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte utvalgte lover på bakgrunn av samvittighet og moralske overbevisninger. Det er vanlig å hevde at handlingen må gjøres i full åpenhet og være ikke-voldelig for å kunne regnes som sivil ulydighet . Det benyttes som hovedregel når andre legitime forsøk på endring ikke når frem eller anses som nytteløse. Gjennom sivil ulydighet forsøker individet eller gruppen å være et moralsk eksempel og sette fokus på urettferdighet eller etiske problemstillinger. Sivil ulydighet har en lang politisk og filosofisk tradisjon.
I Norge har sivil ulydighet vært vanlig i miljøsaker, men ble også brukt organisert i motstanden mot nazistene under andre verdenskrig. For eksempel ville okkupasjonsmakten nazifisere skolen, men måtte delvis gi opp på grunn av utstrakt motstand blant lærerne. Tidlig i okkupasjonen ble ansatte i Oslo kommune avkrevd en erklæring om lydighet til den nye ordning, men bare 300 av om lag 10 000 skrev under. Og man kunne jo ikke arrestere eller avskjedige alle de ansatte.
Mardøla-aksjonen var den første store miljøsaken der sivil ulydighet ble brukt i større skala. Aksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1978 er antagelig det mest kjente på bruk av dette. I nyere tid er Greenpeace, Bellona, Natur og Ungdom og Nettverk for dyrs frihet tre av organisasjonene som har brukt virkemidlet mest.
Arne Viste er en av dem som er mest kjent for å ha brukt sivil ulydighet den senere tid. Han startet firmaet Plog AS som ansatte "ureturnerbare", lengeværende asylsøkere med endelig avslag i protest mot at denne gruppen nektes arbeidstillatelse og utsettes for nedverdigende forhold. Arne Viste begrunner sine handlinger ut ifra Grunnlovens §110 og Menneskerettighetene. I oktober 2019 ble han dømt til ett års betinget fengsel og fikk en bot på 1,5 millioner kroner og inndragning av 1,4 millioner kroner.
Den indiske Mahatma Gandhi er kanskje en av de mest kjente internasjonale tilhengerne av sivil ulydighet. Han brukte dette virkemiddelet imot den britiske koloniadministrasjonen både i Sør-Afrika og senere også i sitt hjemland India. Han var verdenskjent for sin ikkevoldslinje og sin bruk av sivil ulydighet.
I USA var Henry David Thoreau en tidlig ulydig (mot Mexico-krigen og slaveriet), som sies å ha inspirert Martin Luther King, kjent for sin linje av sivil ulydlighet for å gjøre slutt på åpen rasisme i USAs Sørstater.
== Se også ==
Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig
Ikkevold
Aksjonisme
Sivilmotstand
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om «sivil ulydighet» i Pax Leksikon fra 1976-1982
Karlsøy bygdebok (Avsnittet Lærerstriden) Sjekket 2006-06-05 | Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte utvalgte lover på bakgrunn av samvittighet og moralske overbevisninger. Det er vanlig å hevde at handlingen må gjøres i full åpenhet og være ikke-voldelig for å kunne regnes som sivil ulydighet . | 8,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svart_september_(organisasjon) | 2023-02-04 | Svart september (organisasjon) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opphør i 1973', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1970', 'Kategori:Palestina', 'Kategori:Terrorisme'] | Svart september, eller Sort september, var en palestinsk, paramilitær organisasjon, grunnlagt i 1970. Den hadde forbindelser til forskjellige grupper innenfor Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO), særlig Fatah og PFLP.
| Svart september, eller Sort september, var en palestinsk, paramilitær organisasjon, grunnlagt i 1970. Den hadde forbindelser til forskjellige grupper innenfor Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO), særlig Fatah og PFLP.
== Bakgrunn ==
Navnet Svart september kommer fra sorte september i Jordan, kampene mellom palestinere og jordanere i september 1970. Denne måneden ble kalt «den svarte september» fordi araberne kjempet mot sine egne i stedet for mot israelerne. Ifølge NRK ble organisasjonen opprettet som en reaksjon på at kong Hussain innførte militærstyre i Jordan og utvisning av flere tusen palestinere. Palestinske grupper hadde frem til dette opparbeidet seg en sterk posisjon i Jordan. PLO hadde blitt etablert i 1964 og palestinske flyktninger utgjorde omkring halvparten av befolkningen i Jordan. Kong Hussein følte sin posisjon truet og hans elitestyrker angrep i november 1968 to flyktningleirer i Amman (28 ble drept i kampene). Konflikten mellom kongen og de mest radikale palestinske gruppene ble trappet opp. I 1970 ble Hussein forsøkt drept og 6. september kapret palestinere tre passasjerfly. Ett av flyene ble sprengt i luften. I september 1970 slo kongen hardt til mot disse gruppene i det som var rene krigshandlinger. Trolig ble flere tusen drept i det som var et kraftig tilbakeslag for de palestinske flyktningene i landet. For mange palestinere ble etter dette "de reaksjonære arabiske regimene" en ny fiende i tillegg til Israel.
== Historie ==
Blant de mange geriljabevegelsene som vokste frem i Midtøsten var dette en av de mest hemmelighetsfulle og hadde preg av en undergrunnsorganisasjon. Den rekrutterte særlig velutrustede og velutdannede unge menn med evne til å være diskrete. Ifølge Heradstveit var trolig Svart september en del av Al-Fatah eller de hadde tett samarbeid. Muhammed Dawud, et sentral medlem i organisasjonen, hevdet at Svart september var en spesialgruppe innenfor Al-Fatah og at Svart september til dels ble styrt direkte av Yassir Arafat. Organisasjonens mål var å slå til mot Israel, "Israels venner" (særlig USA og Vest-Tyskland), jøder utenfor Israel og "arabiske forrædere". Svart september lå ideologisk nær Folkefronten og dets leder George Habbash. Organisasjonen hadde omkring 100 medlemmer, men tallet er usikkert. Hovedkvarteret var først i Beirut, deretter i Damaskus. Salah Khalaf var ifølge Heradstveit en sentral person eller leder i Svart september, mens Ali Hassan Salameh var leder eller nestleder og trolig den som planla München-aksjonen. Oberst Khadafi, Libyas leder, antas å bidratt til finansiering av Svart september med flere millioner pund.
Svart septembers første aksjon var drapet på den jordanske statsministeren, Wasfi Tel, den 28. november 1971. Wasfi Tel var ansvarlig for utvisningen av den palestinske geriljaen fra Jordan i 1970-71.
I mai 1972 organiserte George Habash et symposium i flyktningleiren Baddawi i Libanon. Salameh deltok sammen med Andreas Baader, Fusako Shigenobu (Den japanske røde arme), representanter fra IRA og fra ulike søramerikanske geriljagrupper. Kort tid etter gjennomførte Den japanske røde arme et terrorangrep på flyplassen i Tel Aviv.Den mest kjente aksjon var Münchenmassakren, kidnappingen og drapene av 11 israelske deltagere under OL i München i 1972. Etter Münchenmassakren innledet Mossad hevnaksjoner og blant annet Ahmed Bouchiki på Lillehammer ble drept. Bouchikhi ble forvekslet med Salameh en av lederne i Svart september og antatt hovedmann bak aksjonen i München.Andre aksjoner knyttet til Svart september inkluderer:
November 1971: Jordans statsminister Wasfi al-Tal ble drept utenfor Sheraton-hotellet i Kairo. Drapsmennene ble sluppet fri av egyptiske myndigheter.
Desember 1971: Drapsforsøk på Jordans ambassadør til Storbritannia, Zeid Al Rifai.
Februar 1972: Sabotasje av tyske, elektriske installasjoner og en nederlandsk gassinstallasjon
8. mai 1972: Kapring av et belgisk Sabena-fly på vei fra Wien til Tel Aviv. To kaprere og en passasjer ble drept da israelske spesialstyrker stormet flyet på flyplassen i Tel Aviv.
2. mars 1973: Angrep på den saudiarabiske ambassaden i Khartoum. Svart september inntok USAs ambassade i Khartoum og forlangte Sirhan Sirhan satt fri samt flere andre. Aksjonen endte med at den amerikanske chargé d'affaires George Curtis Moore, den amerikanske ambassadøren, Cleo A. Noel, og den belgiske chargé d'affaires, Guy Eid ble drept av Svart september. Sudans president, Niemeiri, mente at Al-Fatahs kontor i Sudan sto bak, og la frem bevis for dette. Terroristene ble ett år etter dømt til livsvarig fengsel og sluppet fri samme dag.Etter angrepet i mars 1973, ble virksomheten innstilt, trolig etter press fra Arafat som anså at aksjonene skadet den palestinske saken. Tre medlemmer av Svart september ble drept i et israelsk raid i Beirut i april 1973. Salameh skal ved en tilfeldighet ikke ha vært til stede.I februar 1973 ble 16 medlemmer arrestert av jordansk politi etter at de hadde planlagt et attentat mot og kidnappinger av jordanske regjeringsmedlemmer. Den siste kjente aksjonen var i 1976 ifølge NRK.Etter 1974, da Abu Nidal-organisasjonen brøt med PLO, begynte Abu Nidal-gruppen å bruke navnet Svart september. Også PFLP brukte navnet Svart september i forbindelse med noen av sine aksjoner. Antagelig har disse gruppene lite eller ingenting å gjøre med den opprinnelige Sort September-gruppen.
== Referanser == | Svart september, eller Sort september, var en palestinsk, paramilitær organisasjon, grunnlagt i 1970. Den hadde forbindelser til forskjellige grupper innenfor Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO), særlig Fatah og PFLP. | 8,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/American_Splendor | 2023-02-04 | American Splendor | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tegneserier fra USA', 'Kategori:Undergrunnstegneserier'] | American Splendor er en selvbiografiske tegneserie skrevet av den amerikanske undergrunnsforfatteren Harvey Pekar. Den utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008.
| American Splendor er en selvbiografiske tegneserie skrevet av den amerikanske undergrunnsforfatteren Harvey Pekar. Den utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008.
== Bakgrunn og innhold ==
Harvey Pekar gikk lei av hverdagslivet i Cleveland, Ohio, hvor han arbeidet som arkivar på et lokalt sykehus. Han rekrutterte kompisen Robert Crumb, som var en kjent undergrunntegneserietegner, til å hjelpe ham lage sin egen tegneserie basert på sitt eget liv. Historiene er realistiske og nesten sanne, og tar for seg problemer og frustrasjoner i dagliglivet.
Mens historiene i American Splendor er skrevet av Pekar, er tegningene gjort av en rekke kjente tegneserietegnere.
== Berømmelse og filmatisering ==
Serien gjorde Pekar berømt, spesielt som gjest på The Late Show with David Letterman. I 2003 kom en film med Paul Giamatti i hovedrollen som Pekar (i tillegg dukker Pekar selv opp i filmen). Filmen ble kritikerrost og ble hyllet på Sundance Film Festival.
== Bøker ==
American Splendor: The Life and Times of Harvey Pekar (2003) ISBN 0-345-46830-9
== Eksterne lenker ==
From Off the Streets of Cleveland… Comes Harvey Pekar’s Official Blog | American Splendor er en selvbiografiske tegneserie skrevet av den amerikanske undergrunnsforfatteren Harvey Pekar. Den utkom som flere hefter utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008. | 8,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Japansk | 2023-02-04 | Japansk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japansk', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Japansk» kan også referere til Japan.Japansk (日本語, nihongo) er et språk som først og fremst tales i Japan. På japansk heter det nihongo (日本語), fra ordene Japan (nihon – 日本) og språk (go – 語). Japansk tales av omkring 130 millioner mennesker.
| «Japansk» kan også referere til Japan.Japansk (日本語, nihongo) er et språk som først og fremst tales i Japan. På japansk heter det nihongo (日本語), fra ordene Japan (nihon – 日本) og språk (go – 語). Japansk tales av omkring 130 millioner mennesker.
== Slektskap ==
Japansk er et vanskelig språk å klassifisere, ettersom dets slektskap og historie i stor grad er ukjent.
Dialektene på Ryūkyūøyene anses ikke sjeldent som egne språk. Disse er også det eneste man har klart vitenskapelig å bevise er beslektet med japansk. Det er også tegn på at japansk kan ha blitt påvirket av austronesiske språk, og det kan heller ikke ses bort ifra at japansk er et isolert språk.Betraktelige likheter kan spores mellom japansk og koreansk, uten at man med sikkerhet kan si om dette er grunnet slektskap eller kontakt. Japansk som et medlem av den altaiske språkfamilien har likevel mange tilhengere. Noen steder utenfor språkforskernes diskusjoner er det til og med allerede hevdet:
Japansk språk er beslektet med koreansk, men ubeslektet med kinesisk.[...]
Det utdødde språket koguryo, et språk som ble snakket i Korea, er ment å kunne være beslektet med japansk. Koguryo er også hevdet å være fjernt i slekt med koreansk, noe som derfor støtter teorien om at japansk er medlem av den altaiske språkfamilien.En stor del av ordforrådet er lånord fra kinesisk; det har oppstått et betraktelig sino-japansk vokabular som har fylt en rolle tilsvarende gresk og latin i europeiske språk. Fortsatt bruk av kinesiske skrifttegn har muliggjort en gjensidig utveksling mellom sino-japansk og kinesisk. Ellers består en stadig økende del av vokabulæret av lånord fra europeiske språk som portugisisk og nederlandsk, men i nyere tid er det utvilsomt engelsk som har tatt over den viktigste rollen der.
== Historie ==
Språkhistorien kan inndeles i følgende perioder:
Gammeljapansk (omkring 700-800 e.Kr., Nara)
Tidlig middeljapansk (800-1100, Heian)
Sen middeljapansk (1100-1500 , Kamakura, Muromachi)
Tidlig moderne japansk (1600-tallet – midten på 1900-tallet, Edo)
Moderne japansk (fra midten av 1900-tallet, Meiji – dagens, Heisei).De første antydninger til skrevne japanske ord finnes i det kinesiske historieverket Wei Chih fra slutten av det tredje århundre og dessuten på diverse sverd og speil fra de femte og sjette århundrer. De tidligste dokumenter av betydelig lengde er Kojiki fra år 712, Nihon Shoki fra 720 og Man'yōshū fra 759. Altså innen Nara-perioden.
== Struktur ==
Japansk klassifiseres gjerne som et SOV-språk, der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet. Imidlertid har japansk et setningsledd kalt tema som kommer før subjekt, men som ofte sløyfes når begge parter i samtalen ventes å være klar over hva temaet er.
Språket er relativt agglutinerende, med en rekke grammatiske endelser og partikler som kan påvirke et ords funksjon i en setning.
== Skriftsystemer ==
Det japanske skriftspråket bruker tre skriftsystemer:
Katakana
Hiragana
KanjiHiragana- og Katakana-tegn, til sammen benevnt som kana, er to tegnsett der hvert tegn representerer en enkelt stavelse. En stavelse kan bestå av en vokal, en konsonant etterfulgt av en vokal eller n, samt at man i Katakana, som ellers dekker de samme stavelsene som Hiragana, også kan uttrykke v. Mens Katakana ble utviklet ved å bruke deler av kinesiske tegn enkeltvis, ble Hiragana videreutviklet fra kalligrafiske former av kinesiske tegn. Hiragana og Katakana har i dag forskjellig bruksområde: Katakana-tegnene brukes i moderne japansk primært til å stave fremmedord og lydmalende ord, mens Hiragana har mer generell bruk. Tidligere hadde Katakana-tegnene også mer vidstrakt bruk.
Kanji er japanske varianter av kinesiske tegn. De fleste tegnene er hentet fra tradisjonell og forenklet kinesisk, men enkelte tegn og forenklinger av tegn er særegent japanske. Tegnene brukes både til å representere ord og morfemer lånt fra kinesisk, samt til å representere særegent japanske ordrøtter, og kan derfor leses med en eller flere uttaler derivert fra kinesisk (on-yomi), eller en særegen japansk lesning (kun-yomi).
Det finnes flerfoldige tusen kanji-tegn, hvorav 1945 tegn, de såkalte Jōyō kanji har blitt definert som spesielt viktige for bruk i moderne japansk.
Japans undervisningsdepartament har anbefalt at offisielle skrifter, som aviser og statlige meldinger, ikke bør bruke mer uvanligere tegn enn de 1945 Jōyō kanji, og i motsatt fall bør uttalen bli markeret med små kana-tegn ovenfor eller ved siden av kanji-tegnet, kalt furigana.
== Feminint språk ==
Feminint språk (女性語, joseigo eller 女言葉, onnakotoba) karakteriseres generelt sett av et mer intenst fleksjonert språk og hyppig bruk av høflighetsformer og karakteristiske interjeksjoner og pronomen.
=== Feminine pronomen ===
atashi, atai («jeg»)
=== Feminine partikler ===
wa (brukt i slutten av setninger): Hidoi wa! («Så slem du/han/hun/de er!» eller «Noe så forferdelig!»)
mā (brukt i begynnelsen av setninger): Mā, kono hon takai nē? («Så dyr denne boken er?»). Forkortet til ma er det brukt av menn.
ara (brukt i begynnelsen av setninger): Ara! Mō kita no? («Å, er du//han/hun/de her allerede?»)
aramā sau arama (brukt i begynnelsen av setninger): Aramā! Sonna ni jikan ga tatta no? («Neimen, som tiden flyr!»)
no (brukt i slutten av utsagnsetninger): Watashi mo ikitai no («Jeg har også lyst til å bli med!»)
koto (brukt i slutten av eksklamasjonsetninger): Kirei da koto! («Så pent det er!»)
==== Asobase kotoba ====
Asobase kotoba (遊ばせ言葉) er overdrevne høflighetsformer som bare blir brukt av kvinner. Man lager dem ved å tilføre asobase etter en høflighetsfleksjon i annen eller tredje person. For eksempel, mens Sensei ga oide ni naru («Læreren kommer») er en vanlig høflig form brukt av både menn og kvinner, bruker bare kvinner Sensei ga oide asobase. Disse overdrevne høflighetsformer ble ofte brukt av kvinner fra høyere samfunnsklasser or av høyklassekurtisaner ved det keiserlige hoff før i tiden.
==== Kuruwa kotoba ====
Dette var språket brukt av de prostituerte i fornøyesleskvarterene (kuruwa) før i tiden. Fordi mange av dem kom fra landsbyen, ble de bedt om å ikke snakke dialekt, så nye ord ble laget. For eksempel, watashi («jeg») ble til wachiki og de arimasu/desu («er») ble til de arinsu.
==== Nyōbō kotoba ====
Nyōbō kotoba (女房言葉) er navnet på en type feminint språk brukt i Muromachi-perioden (1333-1568) av kvinner fra det keiserlige hoff som prøvde å føre seg med en eufemistisk eleganse da de snakket seg imellom om mat eller om andre personlige eidendeler.
Ca. 1000 slike ord er blitt identifisert.
Tiltrukket av det keiserlige hoffets kulturelle prestisje, begynte kvinner fra de høyere samfunnsklassene utenfor det keiserlige hoff å bruke disse ordene i Edo-perioden (1603-1868), og de ble en del av kulturen og allmenndannelsen til kvinner fra disse samfunnsklassene.
Bruken av høflighetsprefiksene o-, go- eller mi- og av sufikset -moji i moderne japansk kan tilskrives nyōbō kotoba sin påvirkning.
=== Maskulint språk ===
Det maskuline språket (男性語, danseigo) er, generelt sett, grovere, råere, mer direkte enn det feminine språket. En mann kan for eksempel si Hara ga hetta («Jeg er sulten»), mens en kvinne vil antakelig si O-naka ga sukimashita (samme betydning, men høfligere).
==== Maskuline pronomen ====
boku, ore, washi («jeg», brukt avhengig av alder og situasjon)
kimi, omae, kisama («du»)
==== Makuline partikler ====
zo (brukt på slutten av en setning): Atsui zo! («Så varmt det er!»)
ze: Ikō ze! («La oss dra!»)
kai, dai (endepartikler for spørsmål; kai for ja/nei-spørsmål, dai for andre spørsmål): Tsukareta no kai? («Er du sliten?»), Itsu kara koko ni iru n dai? («Når kom du hit?»)
==== Barnespråk ====
Japansk har også et barnespråk (kalt akachan kotoba). Ordforrådet karakteriseres av følgende fonetiske former:
ord satt sammen av tre mora, men en spesiell mora i midten: maNma (i standardjapansk gohan, «mat»), aNyo (i standardjapansk ashi, «fot/føtter»)
ord sammensatt av fire mora, med spesielle moraer i anne og fjerde posisjon: waNwaN (i standardjapansk inu, «hund»)Andre ord brukt av barn er: o-toto (i standardjapansk sakana, «fisk»), bachii (i standardjapansk kitanai, «skitten»), būbū (i standardjapansk kuruma, «bil»).
=== Diskriminerende ord ===
knyttet til den sosiale minoriteten burakumin: selve ordet burakumin blir ansett for å være diskriminerende i dagens Japan. Andre diskriminerende ord som beskriver denne gruppen er eta («ytterlig skitten»), hinin («umennesker») og yotsu. I stedet for disse ordene brukes i dag dōwa.
knyttet til psykiske og fysiske sykdomer: i 1981, Det internasjonale handikappåret, bestemte Japans regjering at noen ord som ble ansett for å være diskriminerende skulle bli erstattet av mer nøytrale ord. For eksempek: mekura («blind»)→ me no mienai hito eller me no fujiyū na hito («person som ikke kan se»; tsunbo («døv»)→ chōryokushōgaisha («person med hørselshandikapp«); akimekura («analfabet«)→ hi-shikijisha («person som ikke kan tyde ord»); oshi («stum»)→ kuchi no fujiyūna hito («person hvis munn er handikappet»); kichigai («gal»)→ seishin shōgaisha («psykisk handikappet person»).
knyttet til yrker: hyakushō, inakappe, tagosaku (alle betyr «bonde»)→ nōmin («gårdbruker»); bōzu («munk»)→ o-bōsan; dokata («dagarbeider»)→ kensetsu rōdōsha («byggearbeider»)
knyttet til eldre og kvinneri: babā («gammel kjerring»)→ o-bā-san («bestemor»); jijii («gamling»)→ o-jii-san («bestefar»); toshima («kvinne mellom to aldre»)→ jukujo («moden kvinne»)
knyttet til rase: koreanere, kinesere og andre nasjonaliteter ble latterliggjort på denne måten. For eksempel, asakō («koreaner»)→ kankokujin; shinajin («kineser»)→ chūgokujin; ketō («hårete utlending», med andre ord vesterlender)→ seiyōjin
== Slang ==
Som også er tilfelle med andre språk, forandres japansk slang (kalt zokugo, 俗語) stadig. En spesiell gruppe som i den siste tiden har oppfunnet nye ord er kvinnelige gymnaselever. Den japanske mafiaen, yakuza, og tyver bruker mange særegne ord. For at politifolkene skal kunne forstå dem, utgir Tokyos politieetat fra tid til annen en brosjyre med slangord og -uttrykk. Den kalles ingo-shū, og har ca. 700 ord og uttrykk.
== Romanisering ==
Det eksisterer flere systemer for å uttrykke japanske ord i latinske tegn, hvorav det mest brukte systemet i dag synes å være Hepburn, utgitt av legen James Curtis Hepburn i 1867. Det offisielt sanksjonerte systemet er Kunrei, som er mindre lydnært enn Hepburnsystemet, men bedre viser koblingerne til det japanske kanasystemet. Et annet mindre brukt romaniseringssystem er Nihon-shiki.
For å kunne skrive japanske tegn på datamaskinen må man kjenne til et slikt system, og man taster dermed inn latinske tegn som tilsvarer uttalen av det tegnet man vil skrive.
Hovedforskjellene mellom de eksisterende systemene består i hvorvidt de har som hovedmål å reflektere uttalen av japanske ord i forhold til utenlandske staveregler, eller å være så tro til den japanske stavingen som mulig. Dette har blant annet gitt seg utslag i flere måter å angi lange vokaler på, noe som kan skape forvirring for lesere som ikke forstår japansk. En lang o kan for eksempel skrives «oo», «ou», «oh» eller «ō».
== Referanser ==
== Se også ==
Klassisk japansk
== Litteratur ==
Beckwith, Christopher I. 2007. Koguryo, the language of Japan's continental relatives: an introduction to the historical-comparative study of the Japanese-Koguryoic languages with a preliminary description of Archaic northeastern Middle Chinese. BRILL. ISBN 9789004160255
Grønning, Terje, red. 2005. Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir. ISBN 82-519-2046-9.
Hadamitzky, Wolfgang og Spahn, Mark. 1997 [1981]. Kanji and Kana. Tokyo: Tuttle Publishing. ISBN 0-8048-2077-5.
Hansen, Tomoko O. 2005. «Japansk skriftspråk». I: Grønning (2005, 263–277).
Heisig, James W. og Sienko, Tanya. 2008 [1995]. Remembering the Kanji 3. Hawaii: University of Hawaii Press. ISBN 978-0-8248-3165-3.
Irgens, Benedicte M. 2005. ««Djevelens Tungemål» – Det japanske språket i språkvitenskapelig forstand». I: Grønning (2005, 255–261).
–––. 2005. «Innsyn: Utfordringer i tilegnelsen av Japansk». I: Grønning (2005, 279–282).
Iwasaki, Shōichi. 2002. Japanese. John Benjamins Publishing Company ISBN 9789027238054
Kindaichi, Haruhiko og Hirano, Umeyo . 1989.The Japanese language. Tuttle Publishing. ISBN 9780804815796
Rygg, Kristin. 2005. «Kommunikasjon med japanere: Reele eller tillærte forskjeller». I: Grønning (2005, 241–252).
Solvang, Harry. 2005. «Fremmedordene: en kilde til forvirring?». I: Grønning (2005, 285–293).
Tveterås, Egil, red. 1991. Bokklubbens tobinds leksikon , A–L. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-525-2046-4.
Anne Kasschau, Susumu Eguchi, Using Japanese Slang- A Comprehensive Guide, Tuttle Language Library, 1995, ISBN 4-900737-36-4
Peter Constantine, Japanese Slang Uncensored, Yenbooks, Tokyo, 1994, ISBN 4-9007-3703-8
P. G. O'Neill, A Programmed Course on Respect Language in Modern Japanese, The English Universities Press Limited, 1966, ISBN 0 340 04863 8
Peter Constantine, Japanese Street Slang, Tengu Books, 1992, ISBN 0-8348-0250-3
== Eksterne lenker ==
Japanese - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA). | |antall=122 433 899Ethnologues tall fra 1985 | 8,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siemens | 2023-02-04 | Siemens | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektronikkselskaper', 'Kategori:Linderud', 'Kategori:München', 'Kategori:Selskaper etablert i 1847', 'Kategori:Selskaper notert på Frankfurt-børsen', 'Kategori:Selskaper notert på New York Stock Exchange', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Siemens', 'Kategori:Tyske IT-selskaper'] | Siemens AG er et verdensomspennende tysk industrikonsern, særlig kjent som produsent av elektronikkprodukter og forbruksvarer. Det ble grunnlagt i 1847 i Berlin av Werner von Siemens, og har idag hovedsete i München. Selskapet omsatte i 2004 for over 75 milliarder euro, og har ca. 480 000 ansatte over hele verden. Med sine mange datterselskaper er Siemens AG et av Tysklands største selskaper, og produserer nesten alt innen elektroteknikk, fra lyspærer og mobiltelefoner til kraftverk og lyntog. Omsetningen i 2007 var på nesten 72,4 milliarder euro, noe som tilsvarer 579 milliarder kroner.
Siemens er i dag kjent som en global aktør som utvikler høyteknologiske og innovative løsninger for industri, energi, byer og helse. Selskapet er verdens største leverandør av bærekraftige og miljøvennlige løsninger, og over 40 prosent av omsetningen på 78 milliarder euro kommer fra virksomhetens grønne portefølje.
Siemens ble etablert i Norge i 1898, men hadde allerede levert elektrisk belysning og installasjoner ved flere fabrikker, tresliperier og telefonsentraler. Det første elektriske lysanlegget i Norge ble forøvrig installert av Siemens ved Lisleby Brug ved Fredrikstad allerede i 1877. Den norske virksomheten til Siemens har om lag 2000 medarbeidere fordelt på 18 lokasjoner og omsetter for om lag 5 milliarder kroner. I Norge hadde selskapet sitt hovedkontor på Linderud i Oslo, plassert i store markante røde bygg tegnet av arkitekten Odd Nansen. I dag har Siemens et nyere bygg noen meter vest for det tidligere hovedkontoret.
Selskapet omfatter også Siemens Business Services (SBS), som leverer IT-systemer og -applikasjoner for bedrifter og offentlige organisasjoner.
| Siemens AG er et verdensomspennende tysk industrikonsern, særlig kjent som produsent av elektronikkprodukter og forbruksvarer. Det ble grunnlagt i 1847 i Berlin av Werner von Siemens, og har idag hovedsete i München. Selskapet omsatte i 2004 for over 75 milliarder euro, og har ca. 480 000 ansatte over hele verden. Med sine mange datterselskaper er Siemens AG et av Tysklands største selskaper, og produserer nesten alt innen elektroteknikk, fra lyspærer og mobiltelefoner til kraftverk og lyntog. Omsetningen i 2007 var på nesten 72,4 milliarder euro, noe som tilsvarer 579 milliarder kroner.
Siemens er i dag kjent som en global aktør som utvikler høyteknologiske og innovative løsninger for industri, energi, byer og helse. Selskapet er verdens største leverandør av bærekraftige og miljøvennlige løsninger, og over 40 prosent av omsetningen på 78 milliarder euro kommer fra virksomhetens grønne portefølje.
Siemens ble etablert i Norge i 1898, men hadde allerede levert elektrisk belysning og installasjoner ved flere fabrikker, tresliperier og telefonsentraler. Det første elektriske lysanlegget i Norge ble forøvrig installert av Siemens ved Lisleby Brug ved Fredrikstad allerede i 1877. Den norske virksomheten til Siemens har om lag 2000 medarbeidere fordelt på 18 lokasjoner og omsetter for om lag 5 milliarder kroner. I Norge hadde selskapet sitt hovedkontor på Linderud i Oslo, plassert i store markante røde bygg tegnet av arkitekten Odd Nansen. I dag har Siemens et nyere bygg noen meter vest for det tidligere hovedkontoret.
Selskapet omfatter også Siemens Business Services (SBS), som leverer IT-systemer og -applikasjoner for bedrifter og offentlige organisasjoner.
== Produksjon av mobiltelefoner ==
Siemens Mobile var lenge en stor produsent av mobiltelefoner. Produksjonen gikk imidlertid med store underskudd utover i 2000-årene, og i 2005 tok det taiwanske selskapet BenQ over mobiltelefonproduksjonen til Siemens AG. Mobiltelefonene gikk under navnet BenQ-Siemens, se for eksempel Benq-Siemens EF81.
== Rammet av skandaler ==
I tidsrommet 2004–2008 ble Siemens-konsernet rammet av en rekke korrupsjons- og bedrageriskandaler. I Norge avslørte den tidligere Siemens-økonomen Per-Yngve Monsen at selskapet urettmessig hadde tatt seg for godt betalt fra Det norske forsvaret. Selskapet hadde fakturert over 60 millioner kroner for mye i forbindelse med en dataleveranse. For dette ble selskapet ilagt en bot på 9 millioner av Økokrim. I Tyskland ble flere ledere dømt for omfattende korrupsjon over hele verden. Dette er den største korrupsjonsskandalen noensinne i Tyskland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Siemens – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Siemens – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Siemens.no
NRK Brennpunkt om bedrageriet mot det norske forsvaret
Der Spiegels omtale av de internasjonale bestikkelsene | Ernst Werner von Siemens (født 13. desember 1816, død 6. | 8,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B6ln | 2023-02-04 | Köln | ['Kategori:50°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 0-tallet f.Kr.', 'Kategori:Byer i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Byer ved Rhinen', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Katolske valfartsmål', 'Kategori:Köln', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Köln (til 1919 også Cöln eller Cölln, fransk og engelsk Cologne) er den største byen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og den fjerde største i Tyskland. Den 2 000 år gamle, velstående og tradisjonelt katolske byen ligger ved Rhinen og hadde 1 073 096 innbyggere per 30. september 2022, med forsteder nærmere to millioner. Det er den 16. største byen i EU. Byen er en av de viktigste tyske innlandshavner, og anses som den økonomiske, kulturelle og historiske hovedstad i Rhinlandet.
| Köln (til 1919 også Cöln eller Cölln, fransk og engelsk Cologne) er den største byen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og den fjerde største i Tyskland. Den 2 000 år gamle, velstående og tradisjonelt katolske byen ligger ved Rhinen og hadde 1 073 096 innbyggere per 30. september 2022, med forsteder nærmere to millioner. Det er den 16. største byen i EU. Byen er en av de viktigste tyske innlandshavner, og anses som den økonomiske, kulturelle og historiske hovedstad i Rhinlandet.
== Geografi og klima ==
Köln ligger på begge sidene av elven Rhinen. Kommunen har et areal på 405,15 km² (hvorav den vestre Rhinen består av en grunnflate på 230,25 km², den østre siden har et areal på 174,87km²). Den årlige gjennomsnittstemperaturen lå i 2005 på 11,9 °C, noe som gjør den til Tysklands varmeste by.
== Historie ==
=== Romertiden ===
Byen ble grunnlagt sannsynligvis 38 f. Kr. som Oppidum, det vil si en romersk administrasjonsby, efter at romerne hadde beseiret en lokal stamme kalt Ubiere. Den fremvoksende byen ble etter hvert kalt Colonia Claudia Ara Agrippinensis/Agrippinensium (CCAA), der Colonia er opphav til dagens bynavn, Köln, og betød at byen ved grunnleggelsen fikk status som «romersk» by, det vil si at innbyggerne hadde fulle romerske borgerrettigheter. Claudia viser til at det var keiser Claudius som opprettet byens statutter i år 50. Ara som betyr «alter», forekom sjelden i et bynavn, og viste til alteret som var opprettet til ære for avdøde keiser Augustus og Roma. Status som colonia og alteret fremhevet byens betydning foran alle andre steder i regionen. Et tilsvarende alter, ara Romae et Augusti, fantes også i Lyon, der tre galliske provinser satte hverandre stevne for å hylle keisermakten og ellers diskutere saker av felles interesse. Agrippinensis betød at Claudius kalte opp byen etter sin siste kone og niese, Agrippina den yngre (Neros mor), som ble født i byen under ett av de felttogene som hennes far Germanicus ble oppkalt etter. Allerede i antikken var Köln en storby på 98 hektar med minst 25.000 innbyggere.
Vannforsyning fikk byen rundt 80 e. Kr. fra fjellkjeden Eifel rundt 60 km sørvest for byen. Eifelakvedukten er en av de lengste kjente romerske akvedukter og slynget seg over 95 km gjennom kupert terreng. I 89 ble Köln provinshovedstad for provinsen Germania Inferior. I 260 ble Colonia Agrippiniensis hovedstad for det kortvarige galliske utbryterriket. Etter det begynte man å bygge en fast bro over Rhinen, castellum, og på den andre siden et kastell kalt Castellum Divitia, dagens bydel Deutz. Fra 355 ble byen gjentatte ganger erobret av invaderende germanere og gjenerobret av romerske tropper frem til 454, da romerne måtte gi opp byen for godt og overlate området til frankere.
Over tre km av den antikke bymuren er stadig synlig. Man kan fremdeles stige ned i antikkens underjordiske kloakkanlegg, og besøke muséet med de mange gjenstandene fra romertiden.
=== Middelalderen ===
Etter romerrikets opphør forble Köln en betydelig by og Frankerkonger benyttet for eksempel det romerske Praetorium, militærkommandantes store borglignende bygg (fundamentene kan sees i dag under det middelalderske rådhuset). Kölns beliggenhet der Rhinen krysser en av de store handelsrutene mellom det østlige og vestlige Europa, var grunnleggende for byens videre kommersielle betydning.
Kristendommen er tidligst påvist fra rundt 313 i Köln, byen ble tidlig bispesete kort tid etter det. I middelalderen ble denne betydnigen økt med at byen ble erkebispesete i 795. Det var (og er) et av Europas store kirkelige sentre, og ble også et senter for kunst og vitenskap. Universitetet ble grunnlagt i 1388.
Erkebiskopen av Köln var en av de syv tyske kurfyrster, som valgte den romerske keiseren og kongen av Tyskland (siden 953). På 1200-tallet ble den store bymuren bygget, som økte byens areal til litt over 400 hektar. Muren hadde 52 tårn og 12 porter og var et av de største forsvarsverk i middelalderen. I 1259 fikk byen rett som ladested (Stapelrecht) som medførte at alle tilreisende eller passerende handelsmenn måtte tilby sine varer til salg i byen. Erkebiskopen styrte et stort område som verdslig fyrste i middelalderen, men i 1288 ble han slått av Kölns borgere og tvunget til å flytte til Bonn. I høymiddelalderen var den Tysklands største by med om lag 50 000 innbyggere. Köln var medlem av Hansaforbundet, men ble først fri stad i 1475.
=== Frem til 1900 ===
I 1794, under den franske revolusjon ble Rhinlandet besatt av franske tropper. Under det franske styret mistet byen sin status som fri by og fikk tilbake erkebiskopen, og ved Wienerkongressen i 1815 ble den en del av kongeriket Preussen. Den ble en viktig industriby, og Kölnerdomen, påbegynt i 1248, men gitt opp på midten av 1500-tallet, ble omsider ferdigstilt i 1880. Den er det største gotiske kirkebygg i Nord-Europa, finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv og er et viktig landemerke i byen. I 1850 hadde Köln over 100 000 innbyggere.
=== Etter 1900 ===
Som viktig tysk industriby ble Köln hardt angrepet av allierte bombefly under andre verdenskrig. Det aller første angrep med over 1000 fly ble utført mot Köln på 31. mai 1942. Over 90% av byens sentrum ble ødelagt i 262 bombeangrep og det meste av middelalderbebyggelsen gikk tapt. De tolv romanske kirker ble gjenoppbygget, midt i den nærmest totale ødeleggelsen fikk domen kun mindre skader.
=== Universitetet ===
Byen er idag sete for et av de største universiteter i Tyskland, Universität zu Köln, som er særlig anerkjent for sitt økonomiske fakultet. Universitetet ble grunnlagt av borgerskapet i 1388 og bekreftet av pave Urban VI. For tiden er det i overkant av 85 000 studenter i Köln, noe som utgjør ca. 8,5 % av byens totale befolkning.
=== Kultur og religion ===
Köln er dessuten sete for en romersk-katolsk erkebiskop (og kardinal). Den er tradisjonelt en overveiende katolsk-preget by. Ved slutten av annen verdenskrig kom det et større antall flyktninger fra de tyske østområdene. Idag er 43 % av innbyggerne katolikker, 18 % protestanter og 39 % sekulære eller tilhengere av andre religioner (hovedsakelig islam og jødedom). Kölns jødiske samfunn er det eldste jødiske samfunn nord for Alpene, og nevnes tidligst i år 321. De katolske verdensungdomsdagene i 2005 ble arrangert i Köln, og det kom da rundt 1 million katolske ungdommer fra hele verden til byen.
Köln har 31 museer, bl.a. det kjente Römisch-Germanisches Museum (romersk-germansk museum). I tillegg til universitetet er det 3 høyskoler i byen. Det totale studenttallet er 65 000.
17,2 % (175 515 innbyggere) av Kölns innbyggere er innvandrere, av disse er 40 % tyrkere. Andre større grupper inkluderer polakker, italienere, eks-jugoslaver og franskmenn.
Köln er velkjent for ølet sitt, kölsch. Kölsch er også navnet på byens dialekt.
Byen var vert for G8-toppmøtet i 1999.
=== Bydeler ===
Köln er delt inn i 85 administrative bydeler (Stadtteile) og ni bydeler (Stadtbezirke):
Innenstadt (Stadtbezirk 1): Altstadt-Nord, Altstadt-Süd, Neustadt-Nord, Neustadt-Süd, Deutz
Rodenkirchen (Stadtbezirk 2): Bayenthal, Godorf, Hahnwald, Immendorf, Marienburg, Meschenich, Raderberg, Raderthal, Rodenkirchen, Rondorf, Sürth, Weiß, Zollstock
Lindenthal (Stadtbezirk 3): Braunsfeld, Junkersdorf, Klettenberg, Lindenthal, Lövenich, Marsdorf, Müngersdorf, Sülz, Weiden, Widdersdorf
Ehrenfeld (Stadtbezirk 4): Bickendorf, Bocklemünd, Ehrenfeld, Mengenich, Neuehrenfeld, Ossendorf, Vogelsang
Nippes (Stadtbezirk 5): Bilderstöckchen, Longerich, Mauenheim, Niehl, Nippes, Riehl, Weidenpesch
Chorweiler (Stadtbezirk 6): Blumenberg, Chorweiler, Esch/Auweiler, Fühlingen, Heimersdorf, Lindweiler, Merkenich, Pesch, Roggendorf/Thenhoven, Seeberg, Volkhoven/Weiler, Worringen
Porz (Stadtbezirk 7): Eil, Elsdorf, Ensen, Gremberghoven, Grengel, Langel, Libur, Lind, Poll, Porz, Urbach, Wahn, Wahnheide, Westhoven, Zündorf
Kalk (Stadtbezirk 8): Brück, Höhenberg, Humboldt/Gremberg, Kalk, Merheim, Neubrück, Ostheim, Rath/Heumar, Vingst
Mülheim (Stadtbezirk 9): Buchforst, Buchheim, Dellbrück, Dünnwald, Flittard, Höhenhaus, Holweide, Mülheim, Stammheim
== Samferdsel ==
=== Lokaltransport ===
Köln har en godt utbygd bybane med bybanen både over og under jorden. Inn mot sentrum går det meste av bybanetrafikken under jorden.
Byen har også et S-Bahn-nett. Togene går blant annet ut til flyplassen.
Hovedstasjonen kalles Köln Hauptbahnhof og her møtes alle togene. Togene frakter hver dag 250 000 passasjerer.
Hohenzollernbrücke er en jernbane-, gang- og sykkelbro som går over Rhinen, fra bydelen Deutz til elvens venstre side.
=== Fly ===
Den internasjonale flyplassen Köln Bonn Airport er den femte største flyplassen i Tyskland med rundt 10 millioner passasjerer i året.
== Næringsliv ==
De fremste næringsveiene i Köln er media, forskning, IT, industri, forsikring og bankvesen samt turisme. Rundt 2,5 millioner turister overnattet i 2005 i Köln. Flere nasjonale og internasjonale selskaper har hovedsete i byen, blant annet Kaufhof, REWE, Lufthansa og Germanwings.
=== Utvikling ===
Köln har de siste tiårene utviklet seg fra å være en industriby til å bli Tysklands mest utpregede mediaby. Da industrien gradvis ble lagt ned i løpet 1980-årene satset byen på å bli en medie- og teknologiby. Resultatet av denne utviklingen er at det er opprettet flere høgskoler; Fachhochschule Köln med ca. 17 000 studenter, Sporthochschule Köln samt kunstakademieene Kunsthochschule Köln og Internationale Filmschule Köln. Det nyeste tilskuddet er Tysklands første i sitt slag; mediehøgskolen Kunsthochschule für audiovisuelle Medien / Academy for Media Arts. I tillegg kommer Kölns universitet, Tysklands største og nest eldste, med vel 62.000 studenter. Vel 10 prosent av byens befolkning er studenter.
Kölns posisjon som kunnskaps- og medieby har gjort byen attraktiv for bioteknologiselskaper og media-bransjen. Disse selskapene etableres rundt hele byen, f.eks. den sentralt beliggende MediaPark med den 148m høye skyskraperen Kölnturm (tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel).
=== Koelnmesse ===
Koelnmesse, eller Köln Messe, er verdens fjerde største messeområde med et flateareal på 284 000 m². Messeområdet ligger i bydelen Deutz, ved jernbanestasjonen Bahnhof Köln Köln Messe/Deutz. Koelnmessen huser årlig et 50-talls messer med 42 000 utstillere og 2 millioner besøkere.
Den tidligere hovedbygningen ble bygget om og tatt i bruk i 2008 som hovedsete for fjernsynsselskapet RTL.
=== Medier ===
Köln har en dominerende posisjon innen den tyske medieindustrien. I Köln lages over 30% av all tysk tv-produksjon. Köln er også hjemmebyen til flere av de største film- og tv-selskapene i Tyskland, bl.a. RTL, WDR, VOX, Terra Nova og nyhetskanalen N24.
Westdeutscher Rundfunk har hatt hovedsete i Köln siden 1926.
== Sport ==
=== VM i fotball 2006 ===
RheinEnergieStadion i Köln var en av arenaene som ble brukt under VM i fotball 2006. For eksempel ble gruppespillskampen England-Sverige spilt her. Arenaen har plass til 51 000 tilskuere. RheinEnergieStadion er også hjemmebanen for byens største fotballklubb, 1. FC Köln.
=== 1. FC Köln ===
1. FC Köln var på 60-,70- og 80-tallet en av Tysklands beste fotballklubber.
Og pendler i dag mellom 1. og 2. divisjon.
=== Kölnarena (nå LANXESS arena) ===
Kölnarena som er Tysklands største innenhusarena, ligger i bydelen Deutz og har plass til 20 000 tilskuere. Her ble blant annet VM i ishockey 2010 og Håndball-VM 2007 for menn arrangert.
=== ESL One Cologne (eSport) ===
Verdens største eSport-turnering for videospillet Counter-Strike: Global Offensive fant sted i Köln. Her spiller lag fra hele verden om premiepotten, som ligger på om lag 250 000 dollar, som tilsvarer 2 millioner norske kroner.
== Severdigheter ==
Som en av Europas mest betydnigsfulle byer gjennom 2000 år har Köln svært mange severdigheter.
=== Kölnerdomen ===
Byens mest markante byggverk, den 157 meter høye Kölnerdomen, er en av Tysklands mest besøkte turistattraksjoner. I skyggen av domen ligger Römisch-Germanisches Museum som viser byens rolle som en viktig handelsby i det romerske riket.
=== Romanske kirker ===
Innenfor den middelalderske gamlebyen ligger tolv større kirker fra den romanske perioden: St. Severin, St. Maria Lyskirchen, Basilika St. Andreas, St. Aposteln, St. Gereon, St. Ursula, St. Pantaleon, St. Maria im Kapitol, Groß St. Martin, St. Georg, St. Kunibert und St. Cäcilien
=== Rådhuset ===
Rådhuset fra 1569 er bygget i renessansestil. Under den kan man se grunnmurene av den romerske prefektura. Rundt rådhuset den befandt seg i perioder byens jødiske kvarter.
=== Altstadt ===
Den eldste delen av Kölns sentrum, selv om få gamle bygninger er igjen etter bombingene under andre verdenskrig.
=== Museer ===
== Kjente mennesker fra byen ==
Michael Stausberg
Konrad Adenauer
Heinrich Böll
Jacques Offenbach
Karlheinz Stockhausen
Gerhard Richter
Günter Wallraff
Udo Kier
Wolfgang Overath
Lukas Podolski
Nikolaus Otto
Willy Millowitsch
== Vennskapsbyer ==
- Liverpool, Storbritannia, siden 1952
- Lille, Frankrike, siden 1958
- Liège, Belgia, siden 1958
- Rotterdam, Nederland, siden 1958
- Torino, Italia, siden 1958
- Esch-sur-Alzette, Luxembourg, siden 1958
- Kyoto, Japan, siden 1963
- Tunis, Tunisia, siden 1964
- Åbo, Finland, siden 1967
- Neukölln, Berlin, siden 1967
- Tel Aviv-Jaffa, Israel, siden 1979
- Barcelona, Spania, siden 1984
- Beijing, Kina, siden 1987
- Thessaloniki, Hellas, siden 1988
- Cork, Irland, siden 1988
- Islamabad, Pakistan
- Corinto / El Realejo, Nicaragua, siden 1988
- Indianapolis, Indiana, USA, siden 1988
- Volgograd, Russland, siden 1988
- Treptow-Köpenick, Berlin, siden 1990
- Islamabad, Pakistan
- Katowice, Polen, siden 1991
- Bethlehem, Palestina, since 1996
- Istanbul, Tyrkia, siden 1997
- Cluj-Napoca, Romania, siden 1999
- Dunstable, Storbritannia (only borough of Porz)
- Benfleet, Storbritannia (only borough of Rodenkirchen)
- Igny, Frankrike
- Brive-la-Gaillarde, Frankrike
- Hazebrouck, Frankrike
- Saskatoon, Saskatchewan, Canada
- Eygelshoven, Nederland
== Se også ==
Köln erkebispedømme
Eau de Cologne
Synagogen i Köln
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Cologne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Köln – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bypanoramaer
Cologne-In - alternativ byguide med bykart
(en) Köln hos Wikivoyage | Köln (til 1919 også Cöln eller Cölln, fransk og engelsk Cologne) er den største byen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og den fjerde største i Tyskland. Den år gamle, velstående og tradisjonelt katolske byen ligger ved Rhinen og hadde innbyggere per , med forsteder nærmere to millioner. | 8,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Informasjonskompetanse | 2023-02-04 | Informasjonskompetanse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Medievitenskap', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2020-11', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Informasjonskompetanse (engelsk Information literacy) er et uttrykk for evnen til å innhente og bearbeide informasjon og kunnskap. Det er uenighet om definisjoner og hva som skal omfattes av begrepet.
| Informasjonskompetanse (engelsk Information literacy) er et uttrykk for evnen til å innhente og bearbeide informasjon og kunnskap. Det er uenighet om definisjoner og hva som skal omfattes av begrepet.
== Definisjoner ==
Informasjonskompetanse defineres på ulike vis, men de fleste definisjonene har fire gjennomgående komponenter om informasjon: gjenkjenne, finne, vurdere og bruke.
CILIP Information Literacy Group (2018): "Informasjonskompetanse er evnen til å tenke kritisk og foreta balanserte beslutninger om informasjon vi finner og bruker. Det gir oss som borgere evnen til å finne frem til og uttrykke informerte synspunkter og engasjere oss i samfunnet."
== Historie ==
Begrepet information literacy ble først brukt av Paul G. Zurkowski i 1974 i en rapport, skrevet på vegne av National Commission on Libraries and Information Science. Zurkowski brukte begrepet for å beskrive teknikker og ferdigheter som den informasjonskompetente person skulle kunne for å bruke informasjonsverktøy og kilder for å løse sine problemer. Etter at Internett ble allment tilgjengelig har selvfølgelig informasjonsinnhenting, kildekritikk, og bruk av informasjon endret seg i stor grad.
I 2003 sponset National Forum on Information Literacy, UNESCO og National Commission on Libraries and Information Science en internasjonal konferanse i Praha hvor representanter fra 23 land deltok for å diskutere informasjonskompetanse. Dette resulterte i Praha deklarasjonen som beskriver informasjonkompetanse som «nøkkelen til sosialt, kulturelt og økonomisk utvikling i det 21 århundre».Alexandriaproklamasjonen fra 2005 knyttet informasjonskompetanse til livslang læring og fastslår konseptet som en grunnleggende menneskerettighet som promoterer «sosial inkludering av alle nasjoner».
== Diskusjon ==
Det hersker stor uenighet om bruken av begrepet Informasjonskompetanse. Det har vært vanskelig å finne et norsk begrep som på en god måte oversetter information literacy. Kritikerne av begrepet Informasjonskompetanse som norsk oversettelse mener at "kompetanse" er et for vanskelig begrep, og at dette bare dekker den rent tekniske biten av informasjonssøkingen. Noen mener at oversettelsen heller burde være "digital danning" eller informasjonsdannelse da dette bedre dekker "literacy".
En annen kritikk mot begrepet kompetanse ikke er godt nok definert og at det vanskeliggjør jobben for dem som skal undervise i det og dem som skal lære seg det. Informasjonsferdigheter (som den norske ekvivalenten til engelske "skills") kan brukes for de rent tekniske ferdighetene det undervises i. Typiske informasjonsferdigheter kan være å finne en bestemt artikkel i en database eller å lage en litteraturliste i henhold til en bestemt standard.
Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) beskriver kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse som elever og studenter på ulike nivåer i utdanningen skal tilegne seg.Informasjonskompetanse forekommer ikke som begrep i NKR, men mange av de grunnleggende kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse som er beskrevet har relevans for informasjonskompetanse. For eksempel: "Kandidaten [...] kan finne, vurdere og henvise til informasjon og fagstoff og knytte dette til en problemstilling" (s. 22), "kan analysere og forholde seg kritisk til ulike informasjonskilder og anvende disse til å strukturere og formulere faglige resonnementer" (s. 24). En utfordring er likevel at informasjonskompetanse kan oppleves som et ekstra lag av ferdigheter og kunnskap utenpå fagkunnskapen i stedet for en integrert del av faget. Flere påpeker at informasjonskompetanse blir oppfattet som "bibliotekarenes oppgave" og at det meste av litteraturen om informasjonskompetanse er skrevet av og rettet mot bibliotekarer. Flere studier viser at studenter er mer motiverte for å lære seg informasjonsferdigheter når undervisningen kommer til rett tid og det innføres sømløst i et faglig kontekst, hvor tett samarbeid mellom lærere og bibliotekarer er avgjørende.
Ulike, og til dels overlappende begreper, er utfordrende innen dette feltet. Informasjonskompetanse, digital kompetanse, digital dannelse, mediekompetanse og datakompetanse er begreper som brukes delvis om hverandre. Digital kompetanse grenser mot informasjonskompetanse når det gjelder å finne, vurdere og produsere informasjon digitalt. Overlapping med digital dannelse foregår i sammenheng med etiske vurderinger av digital informasjonsbruk. Begrepet "nettvett" er delvis dekkende her. Informasjonskompetanse overlapper med digital dannelse når det gjelder bruk av informasjon i samfunnet offentligheten. Informasjonskompetanse, og særlig den delen som handler om kildekritikk, er blitt fremhevet de siste årene på grunn av den stadig økende tendensen med falske nyheter .
Birgitta Hansson og Anna Lyngfeldts bok "Pedagogiskt arbete i teori og praktik" gir en oversikt over de vanligste måtene å se informasjonskompetanse på. blant annet sier de at det er tre hovedmåter å se informasjonskompetanse på:
1. Behaviouristisk: informasjonskompetanse er generelle, målbare ferdigheter som er uavhengig av kontekst. Enhetelig og universell.
2. Fenomenografisk: informasjonskompetanse er noe du lærer individuelt og gjennom å erfare det i forskjellige situasjoner. Helt avhengig av kontekst.
3. Sosiokulturelt: informasjonskompetanse som noe du lærer i kontekst, både individuelt og kollektivt, både i utdanning og i arbeidsliv gjennom aktiv deltakelse i sosiale praksiser.
== Informasjonskompetanse og bibliotek ==
Begrepet informasjonskompetanse og innhold i informasjonskompetansekurs er mye diskutert i fagbibliotek. I de fleste utdanningsinstitusjoner i Norge underviser bibliotekarene i informasjonskompetanse. Innholdet i disse kursene varierer, men elementer som ofte er med er: søking i bibliotekkataloger og andre databaser, kildekritikk, kildehenvisninger og etisk bruk av informasjon.
== Anbefalt litteratur ==
American Library Association and Association for Educational Communications and Technology. (1998). Information power: Building partnerships for learning. Chicago: ALA.
American Library Association Presidential Committee on Information Literacy. (1989).Final report. Chicago: ALA
American Association of School Librarians and Association for Educational Communications and Technology. (1988). Information power: Guidelines for school library media programs. Chicago: Author. (ED 315 028)
Barner, R. (1996, March/April). Seven changes that will challenge managers-and workers. The Futurist, 30(2), 14-18.
Boon, S., Johnston, B., & Webber, S. (2007). A phenomenographic study of English faculty's conceptions of information literacy. Journal of Documentation, 63(2), 204 – 228.
Breivik. P. S. & Senn, J. A. (1998). Information literacy: Educating children for the 21st century. (2nd ed.). Washington, DC: National Education Association.
Bårnes, V. & Løkse, M. (2011) Informasjonskompetanse: Håndbok i kildebruk og referanseteknikker. Kristiansand, Høyskoleforlaget.
Cameron, L., Wise, S. L., & Lottridge, S. M. (2007). The Development and Validation of the Information Literacy Test. College & Research Libraries, 68(3), 229-237.
Carpenter, J. P. (1989). Using the new technologies to create links between schools throughout the world: Colloquy on computerized school links. (Exeter, Devon, United Kingdom, 17-20 Oct. 1988).
Doyle, C.S. (1992). Outcome Measures for Information Literacy Within the National Education Goals of 1990. Final Report to National Forum on Information Literacy. Summary of Findings.
Hansson, B., & Lyngfelt, A. (2009). Pedagogiskt arbete i teori och praktik: om bibliotekens roll för studenters och doktoranders lärande.
Hashim, E. (1986). Educating students to think: The role of the school library media program, an introduction. In Information literacy: Learning how to learn. A collection of articles from School Library Media Quarterly, (15)1, 17-18.
Kuhlthau, C. C. (1987). Information skills for an information society: A review of research. Syracuse, NY: ERIC Clearinghouse on Information Resources. (ED 297 740).
Limberg, L., Mikael Alexandersson, Annika Lantz-Andersson, Lena Folkesson. (2008). What matters? Shaping meaningful Learning through Teaching Information Literacy [1]. Libri, 58(2), 82-91.
Lundh, A. & Hedman, J. (2009) Informationskompetenser : om lärande i informationspraktiker och informationssökning i lärandepraktiker. Stockholm, Carlsson
National Commission of Excellence in Education. (1983). A Nation at risk: The imperative for educational reform. Washington, DC: U.S. Government Printing Office. (ED 226 006)
Nierenberg, E. & Fjeldbu, Ø. G. (2015). How much do first-year undergraduate students in Norway know about information literacy? Journal of Information Literacy, 9(1),15-33.
Secretary's Commission on Achieving Necessary Skills. (1991). What work requires of schools: A SCANS report for America 2000. Washington, DC: U.S. Government Printing Office. (ED 332 054)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
VIKO: Veien til informasjonskompetanse
Big 6 skills
Søk & Skriv
Andersen, Jack (2003). "Information literacy: Hvad skal man vide for at søge efter information?" i: Biblioteksarbejde, årg. 23, nr. 66, 59-68 (Tema: Vinkler på informationskompetence) – ISBN 87-88524-74-4 – ISSN 0106-2514
Ingvill Dahl (2003). Informasjonskompetanse i dokumentasjonsvitenskapelig perspektiv (pdf-fil) | Informasjonskompetanse (engelsk Information literacy) er et uttrykk for evnen til å innhente og bearbeide informasjon og kunnskap. Det er uenighet om definisjoner og hva som skal omfattes av begrepet. | 8,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%BCsseldorf | 2023-02-04 | Düsseldorf | ['Kategori:51°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1288', 'Kategori:Byer ved Rhinen', 'Kategori:Düsseldorf', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Düsseldorf er hovedstaden i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og ligger i Rhinland, øst for Rhinen i den sørlige enden av det tettbefolkede byområdet Ruhrgebiet. Tidligere var Düsseldorf hovedstad i landskapet Bergisches Land.
Düsseldorf har nærmere 600 000 innbyggere (2012), og er en velstående by som har bl.a. en stor messe- og utstillingsindustri, foruten å være et av Tysklands viktigste kunstsentre. I byen finnes et berømt operahus, Deutsche Oper am Rhein (= den tyske opera ved Rhinen); tallrike museer og teatre, musikkskoler og et stort universitet, Heinrich-Heine-Universität Düsseldorf.
Den gamle bydelen i Düsseldorfs nordlige utkant heter Kaiserswerth. Her ble det i 1836 åpnet et protestantisk sykehus der Florence Nightingale i 1851 tok eksamen i sykepleie.
| Düsseldorf er hovedstaden i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og ligger i Rhinland, øst for Rhinen i den sørlige enden av det tettbefolkede byområdet Ruhrgebiet. Tidligere var Düsseldorf hovedstad i landskapet Bergisches Land.
Düsseldorf har nærmere 600 000 innbyggere (2012), og er en velstående by som har bl.a. en stor messe- og utstillingsindustri, foruten å være et av Tysklands viktigste kunstsentre. I byen finnes et berømt operahus, Deutsche Oper am Rhein (= den tyske opera ved Rhinen); tallrike museer og teatre, musikkskoler og et stort universitet, Heinrich-Heine-Universität Düsseldorf.
Den gamle bydelen i Düsseldorfs nordlige utkant heter Kaiserswerth. Her ble det i 1836 åpnet et protestantisk sykehus der Florence Nightingale i 1851 tok eksamen i sykepleie.
== Næringsliv ==
Düsseldorfs nærhet til Köln og Ruhr-området sammen med rollen som delstatshovedstad har gjort byen til et sentrum for næringslivet. Flere store bedrifter har sine hovedkontorer i Düsseldorf: energikonsernet E.ON, stålbedriften ThyssenKrupp, kjemibedriften Henkel og Degussa og flere andre. Det norske energiselskapet Statkraft har lagt hovedkontoret for sin tyske virksomhet til Düsseldorf.
== Kunstakademiet ==
Byen har spilt en viktig rolle i norsk kunsthistorie. Kunstakademiet i Düsseldorf og den såkalte Düsseldorfskolen i perioden 1830-1870 ga avgjørende bidrag til utviklingen av norsk nasjonalromantisk malerkunst. Flere kunstnere oppholdt seg i byen for kortere eller lengre perioder: Adolph Tidemand, Hans Gude, Eilert Adelsteen Normann, August Cappelen, Peter Nicolai Arbo, Lars Hertervig, Erik Bodom, Johan Martin Nielssen og Sophus Jacobsen.
== Eurovision Song Contest i 2011 ==
Esprit Arena i Düsseldorf huset Eurovision Song Contest 2011 etter at Lena Meyer-Landrut vant Eurovision Song Contest 2010 i Norge.
== Døtre og sønner av byen ==
Anna av Kleve, f. 22. september 1515 i Düsseldorf, dronning av England
Peter von Cornelius, f. 23. september 1783, d. 6. mars 1867 i Berlin, maler
Heinrich Heine, f. 13. desember 1797, d. 17. februar 1856 i Paris, dikter ("Die Loreley")
Gustaf Gründgens, f. 22. desember 1899, d. 7. oktober 1963 i Manila, Filippinene, skuespiller, regissør, intendant
Jürgen Habermas, f. 18. juni 1929, filosof, sosiolog
Wim Wenders, f. 14. august 1945, regissør
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Düsseldorf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Düsseldorf – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bypanoramaer
Fotografier av Düsseldorf | | delstat = | 8,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blue_Beret | 2023-02-04 | Blue Beret | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser etablert i 1978', 'Kategori:Norske leiraviser', 'Kategori:UNIFIL'] | Blue Beret var organet for Den norske FN-styrken i Libanon (UNIFIL). Den ble utgitt i tidsskriftsform, tilnærmet A4-format, firefargers omslag samt fra 16 til 32 siders innmat i sort-hvitt. Ansvarlig utgiver var den norske kontingentsjefen i Naqoura. Redaktør var presse- og informasjonssjefen ved Den norske kontingentsjefen i UNIFIL (Norco).
Innholdet spente ganske vidt: fra reportasjer fra forskjellige avdelinger og posisjoner, bakgrunnsinformasjon om Libanon, de forskjellige militære elementene, våpentyper, sportsarrangementer, medaljeparader til intervjuer med enkeltpersoner, sivile libanesiske ansatte og norske besøkende. Humanitære prosjekter fikk god omtale. Skarpe trefninger ble alltid gjennomgått i detalj i Blue Beret, som et ledd i gjennomgangen av hendelsesforløpet i etterkant. Minneord ble ofte trykket over norske soldater som hadde gått bort under FN-tjenesten.
De første numrene av Blue Berets første årgang i 1978 ble trykket i Libanon, blant annet ved Pagi, i Achrafieh i Øst-Beirut (med unntak av nr. 2 som ble trykket i Adresseavisen i Trondheim). Senere ble årgangene av Blue Beret og minnebøkene produsert på trykkerier på Kypros, i Israel, Norge og Libanon. De første årene ble alle bladene samlet i en minnebok som ble solgt ved avslutningen av kontingenten. Fra og med kontingent 27 ble det utgitt minnebøker som ikke var basert på Blue Beret.
Blue Beret var også navnet på «repøvelseaviser» for Norges beredskapsstyrke for FN. Oppsettende avdeling for FN-beredskapsstyrken var Jegerkorpset/Akershus Infanteriregiment nr. 4. På rep-øvelser mellom 1968 og 1978 var det alltid vanlig å gi ut en øvelsesavis.
| Blue Beret var organet for Den norske FN-styrken i Libanon (UNIFIL). Den ble utgitt i tidsskriftsform, tilnærmet A4-format, firefargers omslag samt fra 16 til 32 siders innmat i sort-hvitt. Ansvarlig utgiver var den norske kontingentsjefen i Naqoura. Redaktør var presse- og informasjonssjefen ved Den norske kontingentsjefen i UNIFIL (Norco).
Innholdet spente ganske vidt: fra reportasjer fra forskjellige avdelinger og posisjoner, bakgrunnsinformasjon om Libanon, de forskjellige militære elementene, våpentyper, sportsarrangementer, medaljeparader til intervjuer med enkeltpersoner, sivile libanesiske ansatte og norske besøkende. Humanitære prosjekter fikk god omtale. Skarpe trefninger ble alltid gjennomgått i detalj i Blue Beret, som et ledd i gjennomgangen av hendelsesforløpet i etterkant. Minneord ble ofte trykket over norske soldater som hadde gått bort under FN-tjenesten.
De første numrene av Blue Berets første årgang i 1978 ble trykket i Libanon, blant annet ved Pagi, i Achrafieh i Øst-Beirut (med unntak av nr. 2 som ble trykket i Adresseavisen i Trondheim). Senere ble årgangene av Blue Beret og minnebøkene produsert på trykkerier på Kypros, i Israel, Norge og Libanon. De første årene ble alle bladene samlet i en minnebok som ble solgt ved avslutningen av kontingenten. Fra og med kontingent 27 ble det utgitt minnebøker som ikke var basert på Blue Beret.
Blue Beret var også navnet på «repøvelseaviser» for Norges beredskapsstyrke for FN. Oppsettende avdeling for FN-beredskapsstyrken var Jegerkorpset/Akershus Infanteriregiment nr. 4. På rep-øvelser mellom 1968 og 1978 var det alltid vanlig å gi ut en øvelsesavis.
== Eksterne lenker ==
PDF-utgaver av Blue Beret fra Unifil | Blue Beret var organet for Den norske FN-styrken i Libanon (UNIFIL). Den ble utgitt i tidsskriftsform, tilnærmet A4-format, firefargers omslag samt fra 16 til 32 siders innmat i sort-hvitt. | 8,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Organ | 2023-02-04 | Organ | ['Kategori:Anatomi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata'] | Organ (til norsk via latin, fra gresk organon, opprinnelig betydning «redskap») er en kroppsdel som har en spesiell funksjon. Man skiller mellom ytre organer og indre organer. Eksempelvis er hud, lemmer, ører, nese med mer, det vil si ytre organer, mens hjerte, blodårer, lever, nyrer og lignende er indre organer, det vil si organer som er dekket av kroppens ytre lag (huden).
| Organ (til norsk via latin, fra gresk organon, opprinnelig betydning «redskap») er en kroppsdel som har en spesiell funksjon. Man skiller mellom ytre organer og indre organer. Eksempelvis er hud, lemmer, ører, nese med mer, det vil si ytre organer, mens hjerte, blodårer, lever, nyrer og lignende er indre organer, det vil si organer som er dekket av kroppens ytre lag (huden).
== Organsystemer ==
Kroppen er bygd opp av flere organsystemer. De forskjellige organene og systemene er nødvendige for at kroppen skal fungere.
Fordøyelsessystemet – spalter molekyler og tar opp næring.
Kjønnsorganene – produserer kjønnsceller som kan bli til avkom.
Lymfesystemet – er kroppens renseanlegg.
Muskelsystemet – regulerer bevegelsene.
Nervesystemet – formidler signaler ut i kroppen.
Ekskresjonssystemet – er renser blod og kroppsvæske og er kroppens vannlatingssystem.
Sirkulasjonssystemet – transporterer blod.
Skjelettet – er kroppens «stativ».
Respirasjonssystemet – skaffer oksygen.
Endokrine systemet - signalering og regulering av endringer i kroppen.
Muskelsystem - gjør bevegelse mulig.
Huden/cutis - Skiller organismen fra det ytre miljø.
== Referanser ==
== Kilder ==
https://omhelse.no/menneskekroppen/organer/
== Eksterne lenker ==
(en) Organ systems – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Organ (til norsk via latin, fra gresk organon, opprinnelig betydning «redskap»)«organ», Bokmåls- og nynorskordlista er en kroppsdel som har en spesiell funksjon. Man skiller mellom ytre organer og indre organer. | 8,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_av_Sachsen-Coburg-Gotha | 2023-02-04 | Albert av Sachsen-Coburg-Gotha | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske prinser', 'Kategori:Dødsfall 14. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1861', 'Kategori:Fødsler 26. august', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Sachsen-Coburg-Gotha', 'Kategori:Kongelige briter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Coburg', 'Kategori:Riddere av Tistelordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æresmedlemmer av Royal Society of Edinburgh'] | Albert av Sachsen-Coburg-Gotha (døpt Francis Albert Augustus Charles Emmanuel; født 26. august 1819, død 14. desember 1861) var en tyskfødt prins som var gift med dronning Victoria av Storbritannia.
Han ble født i det saksiske hertugdømmet Sachsen-Coburg-Gotha i en familie knyttet til mange av Europas herskende monarker. Da han var 20 år giftet han seg med sin kusine, dronning Victoria. De fikk ni barn. I begynnelsen følte han seg forlegen av sin rolle som prinsgemal, noe som ikke ga ham makt eller ansvar. Han utviklet gradvis et omdømme for å støtte offentlige saker, slik som utdanningsreform og avskaffelse av slaveri verden over, og ble betrodd ansvaret å administrere dronningens husholdning, kontor og eiendommer. Han var sterkt involvert i organiseringen av Verdensutstillingen i London i 1851 som ble en strålende suksess.
Victoria kom til å bli mer og mer avhengig av hans støtte og veiledning. Han bisto utviklingen av Storbritannias konstitusjonelle monarki ved å overtale sin hustru til å bli mindre partipolitisk i samtaler hun hadde med parlamentet — selv om han var direkte uenig i den pågående og intervensjonistiske utenrikspolitikken som fulgte lord Palmerstons embedsperiode som utenriksminister. I 1857 ble Albert gitt den formelle tittelen som prinsgemal.
Albert døde i den relativt unge alder av 42 år. Victoria var fullstendig knust over tapet av sin ektemann, gikk inn i en dyp tilstand av sorg og var kledt i svart resten av livet. Ved sin død i 1901 ble hun etterfulgt av sin eldste sønn som Edvard VII, den første britiske monark av huset Sachsen-Coburg-Gotha som Albert tilhørte.
| Albert av Sachsen-Coburg-Gotha (døpt Francis Albert Augustus Charles Emmanuel; født 26. august 1819, død 14. desember 1861) var en tyskfødt prins som var gift med dronning Victoria av Storbritannia.
Han ble født i det saksiske hertugdømmet Sachsen-Coburg-Gotha i en familie knyttet til mange av Europas herskende monarker. Da han var 20 år giftet han seg med sin kusine, dronning Victoria. De fikk ni barn. I begynnelsen følte han seg forlegen av sin rolle som prinsgemal, noe som ikke ga ham makt eller ansvar. Han utviklet gradvis et omdømme for å støtte offentlige saker, slik som utdanningsreform og avskaffelse av slaveri verden over, og ble betrodd ansvaret å administrere dronningens husholdning, kontor og eiendommer. Han var sterkt involvert i organiseringen av Verdensutstillingen i London i 1851 som ble en strålende suksess.
Victoria kom til å bli mer og mer avhengig av hans støtte og veiledning. Han bisto utviklingen av Storbritannias konstitusjonelle monarki ved å overtale sin hustru til å bli mindre partipolitisk i samtaler hun hadde med parlamentet — selv om han var direkte uenig i den pågående og intervensjonistiske utenrikspolitikken som fulgte lord Palmerstons embedsperiode som utenriksminister. I 1857 ble Albert gitt den formelle tittelen som prinsgemal.
Albert døde i den relativt unge alder av 42 år. Victoria var fullstendig knust over tapet av sin ektemann, gikk inn i en dyp tilstand av sorg og var kledt i svart resten av livet. Ved sin død i 1901 ble hun etterfulgt av sin eldste sønn som Edvard VII, den første britiske monark av huset Sachsen-Coburg-Gotha som Albert tilhørte.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Albert var sønn av hertug Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha og Louise av Gotha. Albert og hans eldre bror Ernst tilbrakte ungdommen i nær kontakt grunnet foreldrenes turbulente ekteskap med påfølgende separasjon og skilsmisse. Etter at deres mor ble forvist fra hoffet i 1824 giftet hun seg på nytt med sin elsker, Alexander von Hanstein, greve av Pölzig og Beiersdorf. Hun så antagelig aldri sine barn igjen og døde av kreft 30 år gammel i 1831. Det påfølgende året giftet deres far seg med sin niese, hans sønns kusine Marie av Württemberg. Deres ekteskap var ikke varmt, og Marie hadde antagelig ingen innvirkning på livene til Ernst og Albert.Brødrene ble utdannet privat i sitt hjem av Christoph Florschütz og senere studerte de i Brussel hvor Adolphe Quetelet var en av deres lærere. Som mange andre tyske fyrster begynte Albert på Universitetet i Bonn hvor han studerte juss, politisk økonomi, filosofi og kunsthistorie. Han spilte musikk og utmerket seg i sport, særlig fekting og riding. Hans lærere i Bonn var blant annet filosofen Fichte og poeten Schlegel.
=== Ekteskap ===
Ideen om et ekteskap mellom Albert og hans kusine Victoria er første gang dokumentert til 1821 i et brev fra deres bestemor på farssiden, enkehertuginne av Sachsen-Coburg-Gotha, som skrev at han var «motstykke til den vakre kusinen.» Ved 1836 hadde denne tanken også festet seg i sinnet til deres ambisiøse onkel Leopold, som hadde vært konge over belgierne siden 1831.Etter at familien hadde arrangert kontakten, forlovet han seg den 8. desember 1839 med sin da 20 år gamle kusine, dronning Victoria av Storbritannia. De giftet seg den 10. februar 1840 i London. Dronningens husholdning ble drevet av hennes tidligere guvernante, baronesse Louise Lehzen. Albert refererte til som «husdragen», men han ønsket å være mer enn ektemann, og manøvrerte for å få fjernet baronessen fra hennes posisjon. Innen to måneder av ekteskapet ble Victoria gravid, og Albert begynte å ta på seg offentlige roller, og hjalp Victoria med papirarbeid.Albert fremmet mange offentlige utdanningsinstitusjoner. En samling av hans taler ble utgitt i 1857. Anerkjent som en tilhenger av utdannelse og teknologisk framgran ble han invitert til å tale ved vitenskapelige møter, blant annet en tale han holdt som president for British Association for the Advancement of Science («Den britiske forening for fremme av vitenskapen») da det holdt møte i Aberdeen i 1859. Hans fremme av vitenskap ble møtt med motstand fra kirken. Sammen med Palmerston forsøkte de få anbefalt et adelskap i anerkjennelse av Charles Darwin og utgivelsen av Artenes opprinnelse (1859), men det ble slått ned av Samuel Wilberforce, biskopen av Oxford.
=== Død ===
Prins Albert døde bare 42 år gammel. Han er begravet i mausoleet i Windsor Castle.
Victoria elsket sin mann meget høyt og bar etter hans død sørgeklær resten av livet.
Royal Albert Hall er oppkalt etter prinsgemal Albert og Victoria and Albert Museum er oppkalt etter ham og hans ektefelle, dronning Victoria. Begge disse minnesmerkene over ham ble reist på det store arealet syd for Hyde Park i South Kensington som ble innkjøpt til offentlig bruk ved det store overskuddet som Verdensutstillingen hadde innbrakt. Her ble også the Natural History Museum, the Royal College of Art og the Royal College of Music reist.
== Barn ==
Albert og Victoria fikk ni barn
Victoria Adelheid («Vicky») (født 21. november 1840, død 5. august 1901), dronning av Preussen og keiserinne av Tyskland, gift med keiser og konge Fredrik III.
Albert Edward («Bertie») (født 9. november 1841, død 6. mai 1910), fyrste av Wales, konge av Storbritannia
Alice Mathilde (født 25. april 1843, død 14. desember 1878), storhertuginne av Hessen og ved Rhinen, gift med storhertug Ludvig IV av Hessen
Alfred Ernst (født 6. august 1844, død 30. juli 1900), hertug av Edinburgh og av Sachsen-Coburg-Gotha
Helena Augusta («Lenchen») (født 25. mai 1846, død 9. juni 1923), gift med Christian av Schleswig-Holstein
Louise Caroline (født 18. mars 1848, død 3. desember 1939), gift med hertug John Campbell av Argyll
Arthur Vilhelm (født 1. mai 1850, død 16. januar 1942), hertug av Connaught
Leopold Georg (født 7. april 1853, død 28. mars 1884), hertug av Albany
Beatrice Maria (født 14. april 1857, død 26. oktober 1944), gift med Heinrich av Battenberg
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ames, Winslow (1968): Prince Albert and Victorian Taste. London: Chapman and Hall.
Darby, Elizabeth; Smith, Nicola (1983): The Cult of the Prince Consort. New Haven and London: Yale University Press. ISBN 0-300-03015-0.
Hobhouse, Hermione (1983): Prince Albert: His Life and Work. London: Hamish Hamilton. ISBN 0-241-11142-0.
Fulford, Roger (1949): The Prince Consort. London: Macmillan Publishers.
Weintraub, Stanley (1997): Albert: Uncrowned King. London: John Murray. ISBN 0-7195-5756-9.
== Eksterne lenker ==
(en) Albert, Prince Consort – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Prinz Albert von Sachsen-Coburg und Gotha – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert av Sachsen-Coburg-Gotha på Discogs
(en) Albert av Sachsen-Coburg-Gotha på MusicBrainz
(en) Albert av Sachsen-Coburg-Gotha hos The Peerage
(en) «Archival material relating to Albert, Prince Consort », UK National Archives.
(en) «Portraits of Prince Albert of Saxe-Coburg-Gotha », National Portrait Gallery, London | {{Infoboks tidligere land2 | 8,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Organ_(medium) | 2023-02-04 | Organ (medium) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Aviser', 'Kategori:Medier'] | Organ (fra «taleorgan») er ofte brukt som betegnelse på et medium – det vil si en avis, radiostasjon eller lignende – som presenterte et budskap som var i tråd med det som oftest eieren støttet. Begrepet ble benyttet om mediets politisk retning, men også om medlemsblader med videre, som representerte organisasjonens synspunkter. Tradisjonelt var de fleste aviser organer for et politisk parti eller en politisk retning fram til 1970-tallet og 1980-tallet da avpolitiseringen av pressen startet. | Organ (fra «taleorgan») er ofte brukt som betegnelse på et medium – det vil si en avis, radiostasjon eller lignende – som presenterte et budskap som var i tråd med det som oftest eieren støttet. Begrepet ble benyttet om mediets politisk retning, men også om medlemsblader med videre, som representerte organisasjonens synspunkter. Tradisjonelt var de fleste aviser organer for et politisk parti eller en politisk retning fram til 1970-tallet og 1980-tallet da avpolitiseringen av pressen startet. | Organ (fra «taleorgan») er ofte brukt som betegnelse på et medium – det vil si en avis, radiostasjon eller lignende – som presenterte et budskap som var i tråd med det som oftest eieren støttet. Begrepet ble benyttet om mediets politisk retning, men også om medlemsblader med videre, som representerte organisasjonens synspunkter. | 8,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A6rbladet | 2023-02-04 | Jærbladet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1949', 'Kategori:Aviser i Rogaland', 'Kategori:Kultur i Time', 'Kategori:Næringsliv i Time'] | Jærbladet er en lokalavis på Jæren som har hovedkontor på Bryne i Time kommune på Jæren. Avisen kommer ut på papir tre ganger i uka (tirsdag, onsdag og fredag). Den dekker jærkommunene Hå, Time og Klepp.
Avisen ble stiftet i 1949 av Jon Fatnes. Han var redaktør fram til han døde i 1979. Jostein Fylling tok over som redaktør i 1980 og fram til 1995. Ivar Rusdal, som også er en av tre eiere av avisen, var sjefredaktør fra 1995 og fram til 2008. Kjell Olav Stangeland var redaktør fra 2008 til 2013. Nåværende redaktør er Kirsten Myklebust.
Fra starten i 1949 var Jærbladet en avis med mye nynorsk. Etter hvert er det også blitt en del bokmål i avisen.
Avisen har i nyere tid gått fra å være en allmennyttig lokalavis til å publisere fordelsfremmende artikler fra næringslivaktører, bloggere og kulturprofiler mot betaling eller andre ytelser
Jærbladet blir eid og utgitt av Jærbladet AS. Jærbladet AS er igjen eid av Amedia. Den 30. april 2004 gikk Jærbladet over til tabloidformat.
| Jærbladet er en lokalavis på Jæren som har hovedkontor på Bryne i Time kommune på Jæren. Avisen kommer ut på papir tre ganger i uka (tirsdag, onsdag og fredag). Den dekker jærkommunene Hå, Time og Klepp.
Avisen ble stiftet i 1949 av Jon Fatnes. Han var redaktør fram til han døde i 1979. Jostein Fylling tok over som redaktør i 1980 og fram til 1995. Ivar Rusdal, som også er en av tre eiere av avisen, var sjefredaktør fra 1995 og fram til 2008. Kjell Olav Stangeland var redaktør fra 2008 til 2013. Nåværende redaktør er Kirsten Myklebust.
Fra starten i 1949 var Jærbladet en avis med mye nynorsk. Etter hvert er det også blitt en del bokmål i avisen.
Avisen har i nyere tid gått fra å være en allmennyttig lokalavis til å publisere fordelsfremmende artikler fra næringslivaktører, bloggere og kulturprofiler mot betaling eller andre ytelser
Jærbladet blir eid og utgitt av Jærbladet AS. Jærbladet AS er igjen eid av Amedia. Den 30. april 2004 gikk Jærbladet over til tabloidformat.
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
2006: 12 763
2007: 13 064
2008: 13 264
2009: 13 266
2010: 13 305
2011: 13 209
2012: 13 116
2013: 12 963
2014: 12 930
2015: 12 903
2016: 12 549
2017: 12 553
== Litteratur ==
Jostein Fylling: Avisa på Jæren: Jærbladet 50 år: 1949–1999
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jærbladet på nettet
Eierskapstilsynet om eierskap og opplagstall (Medieregisteret) Arkivert 25. juni 2004 hos Wayback Machine. | Jærbladet er en lokalavis på Jæren som har hovedkontor på Bryne i Time kommune på Jæren. Avisen kommer ut på papir tre ganger i uka (tirsdag, onsdag og fredag). | 8,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danmark-Norge | 2023-02-04 | Danmark-Norge | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-04', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmark-Norge', 'Kategori:Danmarks historie', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1814', 'Kategori:Tidligere monarki i Europa'] | Danmark-Norge var en personalunion av de to forenede, og i utgangspunktet likestilte middelalderkongerikene, Danmark og Norge, som ble ett rike under felles konge fra 1380. Senere i unionstiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne. Begrepet Danmark-Norge eller populært dansketiden er kun brukt i moderne tid.
| Danmark-Norge var en personalunion av de to forenede, og i utgangspunktet likestilte middelalderkongerikene, Danmark og Norge, som ble ett rike under felles konge fra 1380. Senere i unionstiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne. Begrepet Danmark-Norge eller populært dansketiden er kun brukt i moderne tid.
== Epoker ==
De to skandinaviske kongerikene var på ulikt vis forent mellom 1380 og 1814, hvilket gjorde at unionen mellom Danmark og Norge ytre sett bestod over en periode på 434 år. Forfatningsmessig var det imidlertid en mangeartet epoke med hensyn til styresett og Norges formelle og reelle posisjon i riksfellesskapet med partneren Danmark.
=== Personalunion mellom Danmark og Norge ===
Ved Håkon VI Magnusson død i 1380 regnes det som slutten på det gammelnorske kongedømmet, som hadde regjert Norge mer eller mindre uavbrutt siden borgerkrigstiden. Håkon var gift med Margrete, datter av Valdemar Atterdag, som var konge av Danmark. Deres eneste barn, Olav (1370-87), ble valgt til dansk konge i 1376, og han arvet Norge etter faren i 1380. Olav var i navnet den første unionskongen og innledet derved en personalunion mellom Norge og Danmark, som skulle vare i 434 år. Olav var imidlertid umyndig regent og det var i virkeligheten hans mor, Margrethe I, som i spissen av formynderrådet regjerte de to rikene.
=== Kalmarunionen ===
Den meget ambisiøse dronning Margrete maktet i 1397 å samle de tre nordiske rikene under en felles regent, først seg selv og senere i praksis den danske kongen. Sveriges deltagelse i unionen var preget av mange stridigheter og gjentatte opprør mot danskekongen, mens Norge var en mer stabil partner for Danmark i unionen. Sverige gikk etter flere forsøk på bryte ut, til slutt ut av Kalmarunionen i 1523, og skulle siden bli arvefienden til Tvillingrigerne Danmark-Norge.
=== Unionen Danmark-Norge ===
Etter et mislykket forsøk på å fornye unionen mellom alle tre rikene i 1450 ble en bilateral unionsavtale, den senere omtalte Bergenstraktaten, inngått mellom Norge og Danmark samme år, og den første valgte konge var Christian I. Ifølge unionsavtalen skulle rikene være likestilte og selvstyrte. Det siste betød at det norske riksrådet fortsatte sitt virke med å styre landet, slik at Norge beholdt en stor grad av selvstendighet. I ettertiden var de fleste (danske) unionskongene lite opptatt av norske anliggender, så Norge ble etter hvert den svake og avhengige part i unionen - og fra 1660 redusert til en provins under Danmark.
Noe som kompliserte statsanliggender ytterligere, var at Danmark-Norge også var i personalunion med hertugdømmene Slesvig (tysk Schleswig) (som dansk len) og Holsten (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble kalt henholdsvis de «kongelige» delene (Danmark-Norge) og den «hertuglige» delen (Slesvig-Holstein), og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere (slesvig-holstenere), foruten islendinger, færinger og grønlendere (samt orknøyinger og shetlendinger til 1468-9)
=== Reformasjonen ===
Hendelser i tilknytning til reformasjonen skulle bety en dramatisk endring for Norges stilling innenfor unionen. I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet under Christian III, som måtte love den danske adelen at Norge skulle opphøre å fungere som eget rike og i stedet bli en dansk provins. Således ble det norske riksstyret med et pennestrøk opphevet og underlagt det danske riksrådet. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selv om Norge besto som en separat enhet innenfor det tette unionsriket, med egne lover og enkelte separate institusjoner. Norge ble klart tydeligere en underordnet part i unionen og kongene utviste stort sett liten interesse for den nordlige riksdelen Norge. Et unntak var imidlertid Christian IVs sjøreise til Finnmark i 1599, som ble avgjørende for å stagge svenske pretensjoner om en arktisk kyst for sitt rike. Uten denne ekspedisjonen er det trolig at Norge ville hatt sin nordgrense ved Lyngenfjorden.
=== Eneveldet ===
Frederik III innførte eneveldet ved et statskupp i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele helstaten. Ved dette ble Norge og dets besittelser underlagt Danmark som ordinære provinser, og alt styre foregikk fra København.
Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Inntil denne tid hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge».
Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk, og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for hele området den oldenburgske kongen hersket over. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen.
=== Avslutning av unionen ===
Unionen Danmark-Norge vedvarte til Frederik VI ved Kielerfreden i 1814 måtte gi avkall på den delen av sitt rike som omfattet det historiske kongeriket Norge, i realiteten provinsen Norge, ettersom han var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Det vi kan kalle Fastlands-Norge ble ved denne freden avstått til Sverige, mens danskekongen på kløktig vis klarte å beholde de gjenværende norske skattlandene i Vesterhavet, det vil si Grønland, Island og Færøyene.
I en protokoll fra Kielfreden ble det også enighet om at Laurvig Grevskab skulle forbli den danske kronens eiendom, også etter Sveriges maktovertakelse. Det som i dag er Larvik, Sandefjord og Tjøme ble dermed ikke med i unionen med Sverige slik som resten av Fastlands-Norge med det første, men fortsatte å være en del av Danmark. Som følge av dette kunne man lese i lokalavisene at det var særlig uro i det lokale næringslivet, da det ble en maktkamp om hvem som skulle eie og drive hjørnesteinsbedrifter i grevskapet. I 1817, etter tre år med dansk uro, fulgte grevskapet til slutt resten av Norge inn i unionen med Sverige. Det skjedde ved at fire lokale kjøpmenn i Larvik gikk sammen og kjøpte grevskapet fra Danmark.Kielerfreden utgjorde slutten på et dansk-norsk riksfellesskap som hadde vedvart i 434 år, og som har satt varige kulturelle og språklige spor i Norge.
== 400-årsnatten ==
Unionen mellom Danmark og Norge bestod gjennom ulike perioder fra 1380 til 1814, altså 434 år. Dette gav i ettertiden grobunn for begrepet 400-årsnatten, som stammer fra Henrik Ibsens Peer Gynt: mens Peer oppholder seg i dårekisten i Kairo uttaler Huhu, «en Maalstræver fra Malebarkysten»: «Firehundredaarig Natten/ruged over Abekatten».Det er omstridt om hvorvidt foreningstiden med Danmark stod for en ren utbytting av Norge til fordel for den sterkere partneren Danmark. Enkelte historikere omtaler Norge som en dansk koloni, og det er et faktum at unionen med Danmark medførte at store verdier i form av tømmer, jern, kobber og sølv ble brakt fra riksdelen Norge til Danmark, og bidro bl.a. til å finansiere de mange krigene mot arvefienden Sverige. Denne råvareeksporten fra Norge ble til en viss grad balansert av kornimport fra Danmark, hvilket brødfødte den norske befolkning spesielt i hjemlige uår.
På den annen side er det en vanlig oppfatning at om Norge hadde blitt et selvstendig rike, gjerne ved Kalmarunionens oppløsning 1523, så hadde det vært et tidsspørsmål før Norge hadde blitt underlagt det etter hvert sterkere og ekspansive Sverige i løpet av 16- eller 1700-tallet. For å forstå hvilken skjebne Norge antakelig hadde lidt, så kan man se til følgene for de av svenskene erobrede landskapene Jemtland, Herjedalen og Båhuslen, samt Skåneland tatt fra Danmark led: innlemmelse i Sverige og så intens svenskifisering. Spesielt i Skåne ble dette gjennomført særdeles brutalt, svenskekongen vurderte sågar å omplassere hele befolkningen til Baltikum. Det er således en rimelig antakelse at Norge, om det ikke hadde vært for foreningstiden med Danmark, ikke hadde vært et selvstendig land, men vært hvilken som helst landsdel i Sverige.
I stedet maktet unionen Danmark-Norge i hovedsak å holde begge unionsdelene utenfor Sveriges grep. Dette muliggjorde at en danske provinsen Norge etter Riksforsamlingen i 1814 ble et relativt selvstendig kongerike i personalunionen med Sverige, noe som under hundre år senere la grunnlaget for et helt selvstendig Norge i 1905. En annen viktig del av arven fra foreningstiden med Danmark er at det norske skriftspråket bokmål er basert på dansk skriftspråk. Denne situasjonen danner grunnlaget for den norske språkstriden som kom i kjølvannet av oppbruddet av unionen med Danmark.
== Geografi ==
Den lange unionstiden innebar store endringer i hvilke områder som inngikk i unionskongenes riker, og ble etter hvert preget av unionens tap av de østlige landsdeler til Sverige.
Norge brakte med seg inn i Kalmarunionen de fleste besittelser fra Norgesveldet som hadde bestått uendret siden 1266, og omfattet i tillegg til det som i dag er Norge, de følgende landskapene Båhuslen, Jemtland, Herjedalen og finnebygdene Idre og Særna, samt såkalte skattland i Vesterhavet: Island, Grønland, Shetlandsøyene, Orknøyene og Færøyene.
Danmark på sin side hadde gjennomlevd en tidsepoke hvor store deler av landet var pantsatt, men i årene 1340-65 var Valdemar Atterdag (1321-75) i stand til å innløse pantene og samle det som tilsvarer dagens Danmark, og de neste årene erobret han tilbake Skåne, Halland og Blekinge fra den svenske kongen Magnus Eriksson. I tillegg også besittelsene i Slesvig-Holstein, samt Øland og Gotland, men disse områdene gikk igjen tapt mot slutten av hans regjeringstid.
Under Kalmarunionen 1397-1523 ble hele Norden underlagt unionskongenes herredømme, og hverken før eller siden har et større territorium i Norden vært samlet under samme konge (eller dronning), men alle tre landene var selvstendige riker. Christian I arvet i 1460 Slesvig-Holstein og ble henholdsvis greve og hertug over disse områdene, som også bestod som uavhengige enheter inntil 1864, da prøysserne påførte danskene et nådeløst nederlag i den annen slesvigske krig og de sydlige riksdelene ble tapt.
De første dansk-norske besittelsene som gikk tapt, var imidlertid Orknøyene og Shetland, som ble pantsatt av Christian I i 1468-9 som medgift da hans datter prinsesse Margrete ble bortgiftet til Jakob III av Skottland. Dette pantet ble senere aldri innfridd til tross for iherdige forsøk på innløsning. Sverige brøt ut av unionen i 1523, mens Danmark-Norge beholdt alle besittelser fra før Kalmarunionen. Gjennom utallige kriger de neste par hundrede årene skulle dette endre seg ved at Sverige styrket sin territorielle posisjon på bekostning av Danmark-Norge. Det var særlig etter freden i Roskilde i 1658 at grensene på Skandinaviakartet ble forflyttet. I nord ble imidlertid Danmark-Norges stilling styrket ved freden i Knærød i 1613, hvor de svenske krav over Nord-Norge og en atlanterhavskyst for alltid ble oppgitt.
Grensen mellom Norge og Sverige mellom Kornsjø i Østfold og Nesseby i Finnmark ble ikke endelig fastlagt før i 1751.
== Økonomi ==
Økonomisk var Danmark og Norge likeverdige; Norge hadde betydelige ressurser takket være gruvedrift og omfattende trelasteksport. Med nasjonalismens frembrudd i årene frem mot 1814 ble det utgitt en rekke pamfletter fra norsk hold med anklager om utbytting av Norge til fordel for Danmark. Nicolai Wergeland utga i 1816 skriftet Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge. Denne bitterheten satt i hos mange nordmenn langt opp i unionstiden med Sverige, og foreningstiden med Danmark har senere blitt omtalt som 400-årsnatten.
Nyere forskning har nyansert bildet av epoken. Riksdelen Danmark (dvs. hovedstaden i imperiet, København) tjente trolig godt på råvarene fra Norge i hele perioden. Dette gjelder for eksempel sølvverket på Kongsberg, hvor det var statuert at alt sølv som ble utvunnet, skulle gå til (kongen i) Danmark. Unionen med Danmark var stort sett en økonomisk oppgangstid for Norge, samtidig var det Danmark som tjente mest på den. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning.
== Kultur og språk ==
Det gamle norske (norrøne) språket var ikke spesielt truet i den første delen av unionstiden, men etter reformasjonen i 1537 ble det gamle norske språket ganske raskt fortrengt som skriftspråk til fordel for dansk. Dette skjedde først i kirkene, og etter hvert ble dansk benyttet også i landets administrasjon. Dette medførte etter hvert at det norske talemålet ble sterkt påvirket av dansk. Det er betegnende at den første Bibelen på norsk ble utgitt i 1858. Den norske språkstriden har sitt opphav i dansketiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Esben Albrectsen, Øystein Rian, Ståle Dyrvik & Ole Feldbæk, Danmark-Norge – 1380-1814 (4 bind), Universitetsforlaget, Akademisk Forlag, 1997-1998. ISBN 87-500-3517-7.
Jørgen P. Barfod: "Danmark-Norges handelsflåde 1650-1700"; Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg: Søhistoriske Skrifter VI; 1967
Arent Berntsen: Danmarckis oc Norgis Frugtbar Herlighed; Kiøbenhavn 1656 (Reprografisk genudgivet og forlagt af Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie, København 1971). ISBN 87-7500-700-2
Rolf Fladby: Hvordan Nord-Norge ble styrt. Nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660; Universitetsforlaget, Tromsø – Oslo – Bergen 1978; ISBN 82-00-01792-3
Ole Feldbæk: "Den lange fred" (Bind 9 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-11-4
Edvard Holm: Danmark-Norges Historie fra den store nordiske Krigs Slutning til Rigernes Adskillelse (1891-1912)
Hans Chr. Johansen: "København-Norge en handels- og skibsfartsakse i slutningen af 1700-tallet" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 295-303)
Anders Monrad Møller: Fra galeoth til galease. Studier i de kongerigske provinsers søfart i det 18. århundrede. Fiskeri- og Søfartsmuseet – Saltvandsakvariet i Esbjerg 1981; ISBN 87-87453-48-7
Albert Olsen: Danmark-Norge i Det 18. Aarhundrede; Nyt Nordisk Forlag, København 1936
Øystein Rian: "Norsk utenrikshandel i krigenes Europa i 1600-årene" (Søfart. Politik. Identitet. Festskrift tilegnet Ole Feldbæk; Handels- & Søfartsmuseet på Kronborg, Søhistoriske Skrifter XIX; Falcon 1996; ISBN 87-88802-13-2; s. 117-126)
Benito Scocozza: "Ved afgrundens rand" (Bind 8 i: Olaf Olsen (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie); 1990; ISBN 87-89068-10-6
Mette Skougaard, Norgesbilleder – dansk-norske forbindelser 1700-1905, Gad, 2004. ISBN 87-12-04117-3.
Bjørn Sogner: "De "anlagte" byer i Norge" (i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden, Del 2: De anlagte steder på 1600-1700-tallet; Universitetsforlaget 1977; ISBN 82-00-01664-1
Uffe Østergård: Europa. Identitet og identitetspolitik, 1998.
== Eksterne lenker ==
Norge under dansk styre 1537-1814, artikkel hos Store norske leksikon
Norge blir et lydrike, artikkel hos Norgeshistorie.no
Maktbalanse i dansketiden, artikkel hos Norgeshistorie.no
Norsk nasjonal identitet i dansketida, artikkel hos Norgeshistorie.no
Kong Christian IV.s Norske Lovbog af 1604
Forsidebillede af Christian IVs norske lov 1604
Christian V.s Norske Lov 1687
Schous forordninger
Da eneveldet kom til Norge. Nettutstilling fra Riksarkivet
C.O.Bøggild Andersen: Apropos Norgesartikelen i Kong Christian III's Haandfæstning (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 3; 1934-36)
Jørgen H. Barfod (anmeldelse af): "Dagny førgensen: Danmark-Norge mellom stormaktene 1688-1697. Dansk-norsk sjøfart og utenrikspolitikk under den phalziske arvefølgekrig. Oslo-Bergen-Tromsø, Universitetsforlaget 1976. 350 s. N.kr. 113,75." (Historisk Tidsskrift, 13. række, Bind 6; 1979)
L. V. Birck (anmeldelse af): "E. Bosse: Norwegens Volkswirthschaft vom Ausgang der Hansaperiode bis zur Gegenwart I—II. Jena, Gustav Fischei 1916." (Nationaløkonomisk Tidsskrift, 3. række, Bind 28; 1920)
Aage Fasmer Blomberg: "Bidrag til Belysning af Aalborgs Handel i 2. Halvdel af det 17 Aarhundrede" (Historie/Jyske Samlinger, 5. række, Bind 1; 1932)
Chr. Christensen: "Tilstanden i Thy og paa Mors ved Aar 1735" (Historie/Jyske Samlinger, 4. række, Bind 3; 1917)
Søren Bitsch Christensen: "Helstaten og kornmonopolet 1735-1788" (Historie/Jyske Samlinger, Bind 2001; 2001)
J. A. Fridericia: "Statistiske Notitser fra Aarhus Raadstue-Arkiv" (Historisk Tidsskrift, 6. række, Bind 2; 1889)
Astrid Friis (anmeldelse af): Johan Scheiner: Hanseaterne og Norge i det 16. Århundre; Oslo 1941 (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 6; 1942)
Arthur G. Hassø: Den danske Regering og Koffardifarten Nord om Norge i det 16. Aarhundrede (Historisk Tidsskrift, Bd. 10, rk. 2; 1932)
E. Holm: Styrelsen af Danmark-Norges Udenrigspolitik under Struensee (Historisk Tidsskrift, Bd. 4, rk. 2; 1870-1872)
C. Klitgaard: "Nordjylland og det norske Sørland. Skudehandelens Indvirken paa Befolkningsforholdene" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
Helge Kongsrud: En karakteristikk av Danmark-Norges historie på 1600-tallet (Historie/Jyske Samlinger, Ny rk 16; 1985-1987)
Joakim Larsen: "Skoleforhold i de danske og norske Købstæder i Midten af det 18. Aarhundrede" (Historie/Jyske Samlinger, 4. række, Bind 3; 1917)
Gunner Lind: Den dansk-norske hær i det 18. århundrede (Historisk Tidsskrift, Bd. 15, rk. 1; 1980)
Axel Linvald: Bidrag til Oplysning om Danmark-Norges Handel og Skibsfart 1800-1807 (Historisk Tidsskrift, Bd. 8, rk. 6; 1915-1917)
Knut Mykland: "Firehundreaaeig natten" (Historisk Tidsskrift, 15. række, Bind 1; 1986)
Erik Møller: England og Danmark-Norge 1807 (Historisk Tidsskrift, Bd. 8, rk. 3; 1910-1912)
Maria Nielsen (anmeldelse af): "Danmark-Norges Traktater 1523—1750. Paa Carlsbergfondets Bekostning udg. af L. Laursen. I—II. Kbhvn. 1905—1912" (Historisk Tidsskrift, 8. række, Bind 4; 1912)
Torben Nielsen: "Prams rejser i Norge 1804-06" (Fund og Forskning, Bind 10; 1963)
Albert Olsen (anmeldelse af): "Oscar Albert Johnsen: Norwegische Wirtschaftsgeschichte. (Jena 1939)" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
Erling Ladewig Petersen: Henrik Krummedige og Norge. Studier over Danmarks forhold til Norge 1523-1533 (Historisk Tidsskrift, Bd. 12, rk. 3; 1968)
Erling Ladewig Petersen: Norgesparagraffen i Christian IIIs håndfæstning 1536 (Historisk Tidsskrift, Bd. 12, rk. 6; 1973)
E. Ladewig Petersen: "Christian IV's skånske og norske fæstningsanlæg 1596-1622" (Historisk Tidsskrift, 16. række, Bind 4; 1995)
P. Hertel Rasmussen: Danmarks Udenrigspolitik 1812-1813 (Historisk Tidsskrift, Bd. 13, rk. 4; 1977)
Øystein Rian: "Christian IV. Et norsk syn pa den dansk-norske konge og den nye danske litteratur om ham" (Historisk Tidsskrift, 15. række, Bind 4; 1989)
Johan Schreiner: "Gammelt og nytt syn på norsk middelalderhistorie" (Historisk Tidsskrift, 10. række, Bind 5; 1939)
Bjarne Stoklund: "Tømmerskuderne fra Læsø" (Handels- og Søfartsmuseets årbog 1972; s. 153-198)
Mikael Venge: "To studier over problemer fra Christian II's tid" (Historisk Tidsskrift, 14. række, Bind 2; 1981)
CHRISTIAN 4.s DRISTIGE SJØREISE TIL DET YTTERSTE NORD I 1599 | Danmark-Norge var en personalunion av de to forenede, og i utgangspunktet likestilte middelalderkongerikene, Danmark og Norge, som ble ett rike under felles konge fra 1380. Senere i unionstiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne. | 8,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordingermanland | 2023-02-04 | Nordingermanland | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Russlands historie', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1919', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1920', 'Kategori:Sveriges historie'] | Nordingermanland er en betegnelse for den nordre delen av Ingermanland, området mellom Ladogasjøen og Neva-elven som under navnet Pohjois-Inkeri søkte tilslutning til Finland rundt 1919/20. I perioden 21. mars–2. august 1920 ble det utgitt egne frimerker for området. Ved freden i Tartu tilfalt Nordingermanland Sovjet-Russland.
| Nordingermanland er en betegnelse for den nordre delen av Ingermanland, området mellom Ladogasjøen og Neva-elven som under navnet Pohjois-Inkeri søkte tilslutning til Finland rundt 1919/20. I perioden 21. mars–2. august 1920 ble det utgitt egne frimerker for området. Ved freden i Tartu tilfalt Nordingermanland Sovjet-Russland.
== Se også ==
Liste over historiske stater | Nordingermanland er en betegnelse for den nordre delen av Ingermanland, området mellom Ladogasjøen og Neva-elven som under navnet Pohjois-Inkeri søkte tilslutning til Finland rundt 1919/20. I perioden 21. | 8,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Potet | 2023-02-04 | Potet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Giftige planter', 'Kategori:Ord og uttrykk fra indianske språk', 'Kategori:Poteter', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Søtvierfamilien'] | Potet (Solanum tuberosum) kommer fra Sør-Amerika og er mest kjent for stengelknollen, en hardfør rotfrukt. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle som basismatvare for store deler av verdens befolkning. I 2017 var de største potetproduserende landene i verden Kina, India og Russland.
FN valgte 2008 til å være det internasjonale potetåret.
| Potet (Solanum tuberosum) kommer fra Sør-Amerika og er mest kjent for stengelknollen, en hardfør rotfrukt. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle som basismatvare for store deler av verdens befolkning. I 2017 var de største potetproduserende landene i verden Kina, India og Russland.
FN valgte 2008 til å være det internasjonale potetåret.
== Etymologi ==
Ordet «potet» kom til norsk via det engelske potato, fra spansk patata, som igjen fikk ordet fra taino batata. Ordet betyr opprinnelig «søtpotet», som likner poteten av utseende, selv om smaken er forskjellig, og de to heller ikke er i slekt.
Poteten blir av og til kalt «jordeple» eller bare «eple» i norsk dialekt, som i det franske pomme de terre og nederlandsk aardappel. Den kalles jordpäron (jordpære) i Sverige og jørðeplir eller eplir på Færøyene. Det danske og tyske ordet kartoffel kommer fra italiensk tartufolo som betyr «trøffel». Dette skal ha kommet fra misforståelsen til en tunghørt pave som smakte potet for første gang.
== Beskrivelse ==
Potetplanten har lange, lysegrønne stengler som kan nå en høyde på over en meter, med stengelskudd som kan bli flere meter lange. Bladene er mørkere, hjerteformede og dekket av små hår. Planten har klokkeformede blomster som kan være hvite, lilla, gule eller rosa. Frukten minner om en liten grønn tomat og inneholder rundt tre hundre frø.
Selve potetene er stengelknoller som vokser under jorden. En rot har gjerne mellom tre og tyve slike knoller i ulike størrelser. Hver knoll har et tynt skall der mange av næringsstoffene er lagret, og et stivelsesrikt indre som lagrer energi.
Poteten er en flerårig art. I kalde områder som Norge fryser den på vinteren og blir aldri mer enn ettårig.
Poteten er blitt foredlet til ulike sorter, og finnes i mange former, farger og konsistenser. Det finnes ovale og runde poteter, typer som blir store og klumpete og andre som er lange og tynne. Man kan få poteter som har brunt, gult, rødt og lilla skall, og som har samme farge, eller er hvite, inni. Noen potettyper beholder formen sin når de blir kokt eller bakt, mens andre løser seg lett opp. Det er også forskjell på hvor store potetknollene normalt blir, hvor fort de vokser, og hvor lang koketid de krever.
Søtpotet er ikke en potetsort. Den tilhører søsterfamilien til potetvekstfamilien, vindelfamilien.
=== Giftighet ===
Alt som vokser over jorden, særlig frukten, inneholder alkaloider, særlig solanin, men også chakonin, og er dermed giftig. Også rotknollen inneholder mindre mengder av slike stoffer, men de er mest konsentrert i – og like under – skallet. Å skrelle poteten reduserer mengden av glykoalkaloider ytterligere. Det ser også ut til at høye temperaturer som oppnås ved fritering av potet bidrar til en vesentlig reduksjon av innholdet av glykoalkloider.Poteter bør lagres mørkt for å unngå at de reagerer med lys og derved blir giftige. Når poteten blir utsatt for sollys, produserer den giften solanin. Når poteten er grønn, enten på eller under skallet, er dette en indikasjon på at den har vært utsatt for lys og kan inneholde solanin. Den grønne fargen skyldes klorofyll som også dannes når potetene utsettes for lys. En kan derfor ikke fjerne solaninet helt ved å skjære bort de grønne områdene. Grønne poteter bør ikke benyttes til mat eller fôr for dyr. Potetens groer kan inneholde til dels store mengder solanin, og må fjernes før poteten gis som dyrefôr.
Det skal imidlertid ikke være rapportert alvorlige tilfeller av forgiftninger i USA de siste 50 årene. Tidligere tilfeller har vært relatert til spising av grønne poteter, og drikking av te, trukket på potetblader.
== Historie ==
Villpotet vokser i Chile og i Andesfjellene i Peru. Det finnes mer enn 225 ulike arter. Urfolket som bodde i disse områdene har dyrket og spist denne grønnsaken fra omkring 2000 år f.Kr. De videreforedlet den til ulike typer, blant andre en som tålte frost. Siden det var den eneste veksten de kunne dyrke så høyt i fjellene, tilba inkaene poteten som en gud.
Da spanjolene invaderte Sør-Amerika, fant de fort ut at poteten kunne gi et billig og næringsrikt tilskudd til kosten. De første potetene som ble eksportert fra den nye verden, landet på Kanariøyene i 1567, noe som gjør disse øyene til det første stedet for poteter utenfor Mellom- og Sør-Amerika. Disse potetene minner imidlertid ikke mye om de potetene vi kjenner i dag. Noen var krokete og forvridde og hadde en fingerlignende form, mens andre var knudrete og mer runde i formen. Smaken var bitter og ufyselig. En ny genetisk studie viser at poteter som finnes på Kanariøyene i dag, er etterkommere av både chilenske og peruanske poteter. David Spooner, som er gartner ved U.S. Department of Agriculture, gjorde undersøkelsen sammen med en forsker fra University of Wisconsin, i Madison USA. Han var overrasket over resultatet, og hadde forventet at det var chilenske poteter han ville finne. Han spekulerer i om forskjellige varianter kan ha blitt ført ut av Sør-Amerika til ulike tider. Spooner konkluderer imidlertid med at den moderne poteten er en kombinasjon av begge de to opprinnelige typene.I Europa var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Som med tomaten mente man at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Andre igjen hevdet at en plante som ikke var nevnt i Bibelen og hovedsakelig vokste under jorden, måtte være djevelskapt.
I 1664 utgav John Forster en bok med tittelen England's Happiness Increased: A Sure and Easie Remedy against the Succeeding Dearth Years, der han anbefalte poteten som en god hjelp i kampen mot matmangel, og gjenga en tysk oppskrift på en potet-rett helt tilbake fra 1581. Men i Burgund fikk bøndene forbud mot å dyrke poteter, da man mente de forårsaket spedalskhet, rett og slett fordi knollene minnet om spedalskes deformerte hender og føtter. Denis Diderot skrev i sin encyklopedi at «denne roten er, hvordan man enn tilbereder den, smakløs og stivelsesrik», og at den forårsaket tarmgass, men tilføyde: «Hvilken rolle spiller tarmgass for bønders og arbeideres organer?» Selv da Napoli var ramt av hungersnød i 1770, nektet lokalbefolkningen å røre en skipslast med poteter sendt som gave. Fredrik den store måtte regelrett beordre de prøyssiske bøndene til å dyrke poteter før de gjorde det. De fryktet for at poteter ville fremkalle rakitt og tuberkulose.Men med ulike midler – Antoine-Augustin Parmentier som dyrket den i Versailles, «potetprester» som prekte om hvor god den var, og dens betydning som botemiddel mot datidens sultproblemer, eller kongelige påbud til bønder om å dyrke den – spredte den seg, og ble særlig mye brukt i fattige land som Irland og Norge. I starten ble den brukt som prydplante, og botaniske hager i Sverige og Danmark presenterte den som en amerikansk kuriositet i 1658. Fra den danske prosten Hans Carsten Atke på Ullensvang prestegård fikk Peder Harboe Hertzberg sine første poteter i 1758. Folk i Bergen, som var vant til importvarer, var de som først godtok den nye veksten. Ellers i landet hjalp det på populariteten at poteten egnet seg til å lage brennevin av. I 1833 var det registrert rundt 10.000 brennerier i Norge. Poteten satte også spor i norsk arkitektur. For å kunne lagre dem, ble det gravd jordkjellere i stort omfang.På Hove gård på Tromøy er den første kjente dokumentasjonen i Norge på at det ble dyrket poteter, hvor det står skrevet i toldskriver Nils Aalholms hagedagbok for 31. mai 1757 at det er: «observeret Potatoes at opkomme». I 1773 ble det satt 5.015 poteter på gården.På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet C-vitaminfattig, og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold.
Spesielt viktig for spredningen av poteten i Norge ble prestene, som talte potetens sak i sine prekener.
En potetprest sa i en preken: «Haver I et Støkke Jord, der vender mot Sønden, da siger jeg Eder: Sett Potatos. Atter vil jeg sige: Sett Potatos!» På den tiden ble poteten også kalt «potato», «kartoffel» og «jordeple». Lars Eskildsen var prest i Gjerstad i årene 1750-83, og opptatt av å lære folk både å dyrke og spise poteter. Når det var tid for høyonn, når «Sognets Huusmandskoner indfandt sig for at forrette det pligtige Høstdagsarbeide, lod han fremsætte et Fad kogte Poteter, gik selv i Kjøkkenet, bad Konerne forsøge den ny Frugt, men det faldt dem for modbydeligt».Peder Harboe Hertzberg skrev om bruk og dyrking av «Potatos». Han forteller at han selv ble kjent med poteten for første gang i 1758, på Ullensvang prestegård i Hardanger, og at han hadde skrevet om den allerede i 1763. Boken ble veldig populær og trykt i tre opplag som alle ble utsolgt. Potetdyrking var populært lesestoff på 1700-tallet.
Høsten 1814 utbrakte en stortingsmann en skål for poteten, fordi den var «årsak til at nordmennene, der ellers var sultet ut av de svenske, hadde kunnet gi seg sin fri forvaltning».Poteten er nå en av de viktigste grønnsakene i både Europa og Amerika.
== Sykdommer ==
Som alle andre storavlinger er potetplanten utsatt for skadedyr og sykdom. Særlig kjent er potetpesten, en tørråte som spredte seg gjennom Europa i 1840-årene. Den ødela avlingene i flere land, men slo verst ut i Irland, der den førte til hungersnød i landet. Inkaene hadde dyrket flere hundre ulike potetsorter, så selv om én av dem ble rammet av sykdom, gav det lite utslag for den samlede potethøsten. Irene dyrket bare ett slag. I juni 1845 – en av flere kalde, våte somre – brøt potetpesten ut på Isle of Wight, muligvis overført fra potetskall som var kastet over bord fra et amerikansk skip. Phytophthora infestans er det latinske navnet på denne plantesykdommen. Sykdommen gjorde stor skade i hele Europa, men verst rammet ble Irland, der minst en million døde av sult eller underernæring. Halvannen million emigrerte til Amerika like etter, hovedsakelig de unge og arbeidsføre, som hjemlandet dårligst kunne unnvære.
== Bruk av potet ==
Potet er mest brukt til mat for mennesker, men kan også bli til dyrefôr, potetmel, stivelse, dextrin eller alkohol.
Ukokt potet er lite fordøyelig, men dersom den varmes opp, blir stivelsen mer tilgjengelig som næring.
Poteter kan stekes, bakes og kokes, med eller uten skallet. Velkjente potetretter er potetstappe, raspeballer, frityrstekte potetstrimler (pommes frites) og flak (potetgull). Man kan også bruke den i potetpannekaker, fløtegratinerte poteter og potetsalat. Annapoteter er en arbeidskrevende fransk potetrett. Ettersom poteten har en svært mild smak, kan en tilsette de fleste typer urter og krydder til potetretter.
== Næringsinnhold ==
NæringsverdiPer 100 gram, for poteter kokt uten skinn:
Energi 307 kJ (72 kcal)
Vann 75 g
Protein 1,9 g
Karbohydrater 15,2 g
Fett 0,1 g
Kostfiber 1,6 g
Kalium 370 mg
C-vitamin 11 mg
Størstedelen av potetene er vann, men de inneholder også karbohydrater, protein og mineral, som jern, kalsium og kalium. Det meste av disse nyttige næringsstoffene sitter i skallet. Rotfrukten har også flere vitaminer, som B- og C-vitamin. Nyhøstede poteter inneholder mer C-vitamin enn de som er blitt lagret.
== Potetsorter ==
Som beskrevet over, er poteten blir foredlet til en lang rekke sorter. Noen av disse er Ostara, som er den vanligste nypotet-sorten, Laila som er en halvtidlig potet. Beate er den største sorten, og en høst- og vinterpotet, Mandelpotet har en avlang og mandelformet fasong med hvitt skall og gul kjøttfarge og regnes som delikatesse-poteten, mens Ottar er spesielt egnet for nordnorsk klima og jordsmonn. Andre potetsorter er:
== Den norske potetsesongen ==
Først ute er nypoteten som dyrkes over hele landet og er i butikkene ved Sankthans-tider. Da må alle potetene fra Kypros, Italia og resten av Europa vike for denne populære og velsmakende helnorske poteten. Den mest vanlige nypoteten heter Ostara og er hvit. Senere kommer alle de halvtidlige potetene som tas opp etter nypotetene er høstet og frem til hovedinnrykket av høstpotetene. Den vanligste halvtidlige poteten er Laila og er rød. I august og september kommer alle potetene som lagres og spises utover høsten og vinteren. Beate, Kerrs Pink og Pimpernel er de tre viktigste sortene. Mandel og Ringerik er poteter av spesielt høy matkvalitet.
== Oppbevaring ==
Poteter lagres best mørkt og ved temperatur 4–6 °C for å senke livsaktiviteten i cellene slik at potetene dermed holder seg lenger. Luftfuktigheten bør være 80–90 prosent for å
hindre at potetene tørker ut. Hvis temperaturen er lavere enn 3 °C, blir en del av stivelsen omdannet til sukker, og poteten får søtsmak. Ved lagring for varmt eller lyst,
får poteter groer som må fjernes, og poteten blir vissen og dermed ubrukelig.
== Annen bruk av ordet potet i norsk språk ==
Potet nyttes i norsk språk gjerne som beskrivelse av en allsidig person som kan brukes til en rekke ulike oppgaver. Innen noen miljøer brukes potet som slang, uttalt med trykk på første stavelse, «pottet» for en lyshudet, etnisk norsk, eller skandinavisk person, eller en som spiser poteter. Ordet kan være både nøytralt og nedsettende, men brukes ikke av målgruppen, «potetene» selv.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fagforum potet
Side om poteter hos Opplysningskontoret for frukt og grønt
(en) potet i Encyclopedia of Life
(en) potet i Global Biodiversity Information Facility
(no) potet hos Artsdatabanken
(sv) potet hos Dyntaxa
(en) potet hos ITIS
(en) potet hos NCBI
(en) potet hos The International Plant Names Index
(en) potet hos Tropicos
(en) Kategori:Solanum tuberosum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Solanum tuberosum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Solanum tuberosum – detaljert informasjon på Wikispecies FNs internasjonale potetår
Da poteten kom til Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no | Potet (Solanum tuberosum) kommer fra Sør-Amerika og er mest kjent for stengelknollen, en hardfør rotfrukt. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle som basismatvare for store deler av verdens befolkning. | 8,499 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.