url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Monark | 2023-02-04 | Monark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Monarki'] | En monark er en regjerende statssjef (også statsoverhode) i et monarki, for eksempel en keiser, konge, dronning, storhertug, hertug eller fyrste. Monarkens stedfortreder kalles regent.
| En monark er en regjerende statssjef (også statsoverhode) i et monarki, for eksempel en keiser, konge, dronning, storhertug, hertug eller fyrste. Monarkens stedfortreder kalles regent.
== De europeiske monarkenes makt og betydning ==
De fleste monarker har i dag bare en symbolsk rolle; som et symbol for land, nasjon og statsmyndighet. Monarken symboliserer også tradisjon og kontinuitet. Formelt kan de likevel ha en meget stor makt i henhold til grunnlovene. Svært få av de vestlige monarkene har i dag anledning til å delta i partipolitikken, verken som debattant eller som stemmeberettiget. Men det skal finnes eksempler på at de vesteuropeiske monarkene har tatt opp viktige samfunnsproblemer over partipolitisk nivå. Når de ytrer seg, kan det utløse en debatt. I Norge skjer dette bl.a. i Kongens kringkastede nyttårstale. Derimot er det regjeringen og ikke kongen som ytrer seg i Trontalen som kongen leser opp ved Stortingets åpning.
=== Kongelig innflytelse ===
Dagens monarker kan ha skaffet seg betydelig erfaring og kunnskap gjennom sitt virke. De kan derfor drøfte samfunnsspørsmål med statsministeren og statsrådene, men kan ikke ta opp partipolitiske spørsmål uten å komme i strid med sin rolle. Norges konge utpeker den nye regjeringssjefen etter den avgående statsministerens anbefaling. Da Norge i 1928 utnevnte landets første arbeiderpartiregjering, var det kong Haakon VII som personlig tok dette initiativet på bakgrunn av den parlamentariske situasjonen.
Kongen personlig hadde, før 1905, en anledning iht. Grunnloven §78, til å nekte å underskrive en ny lov, noe som kunne utsette lovens ikrafttredelse betydelig ved at loven ble sendt tilbake til Odelstinget for ny behandling. Grunnloven §79 sier at i så fall må to påfølgende Storting stemme for loven for at den skal bli gyldig uten Kongens samtykke. Etter 1905 er det regjeringen og ikke kongen personlig som kan utøve slike rettigheter.
=== Monark i krig ===
I et konstitusjonelt monarki, som det norske, har kongen i henhold til Grunnloven den øverste og avgjørende makt i alle grunnleggende saker, men det er underforstått at det er kongens råd (Regjeringen) som skal utøve makten. Kongen skal ikke utøve regjeringsmakten, men kun underskrive vedtakene. Noe annet kan bare gjelde i nasjonale krisesituasjoner. Kong Haakon VII utøvde slik makt da Tyskland invaderte Norge i 1940 og da daværende regjeringssjef Johan Nygaardsvold i statsråd på Hamar var klar til å overgi seg. Dagen etter, den 10. april avviste kong Haakon den tyske sendemannen dr. Curt Bräuers krav om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling.
=== Titler og utmerkelser ===
Kongen har en viss myndighet overfor medlemmene av kongefamilien. Det er kongen personlig som tildeler prinser og prinsesser deres titler. Monarken innstifter, godkjenner og deler selv ut de kongelige ordener og medaljer i henhold til diplomatisk protokoll og fortjeneste. I Norge er det egne ordensråd som avgjør dette for de offisielle ordenene.
== Noen regjerende monarker == | En monark er en regjerende statssjef (også statsoverhode) i et monarki, for eksempel en keiser, konge, dronning, storhertug, hertug eller fyrste. Monarkens stedfortreder kalles regent. | 8,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haakon_Magnus_av_Norge | 2023-02-04 | Haakon Magnus av Norge | ['Kategori:Alumni fra London School of Economics', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den norske kongefamilien', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Forsvarsmedaljen med laurbærgren', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Generaler i Luftforsvaret', 'Kategori:Gjenfødelsesordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske prinser', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Terra Mariana-korsets orden', 'Kategori:Vinnere av Homofrydprisen', 'Kategori:Young Global Leaders'] | Haakon Magnus (født 20. juli 1973 i Oslo) er Norges kronprins. Han er sønn og yngste barn av kong Harald V og dronning Sonja og har en storesøster, Märtha Louise. Han er sønnesønn til kong Olav V og sønnesønns sønn til kong Haakon VII. Haakon er gift med kronprinsesse Mette-Marit. Han representerer 4. generasjon i det norske kongehuset. Til daglig benyttes bare det første av hans fornavn.
| Haakon Magnus (født 20. juli 1973 i Oslo) er Norges kronprins. Han er sønn og yngste barn av kong Harald V og dronning Sonja og har en storesøster, Märtha Louise. Han er sønnesønn til kong Olav V og sønnesønns sønn til kong Haakon VII. Haakon er gift med kronprinsesse Mette-Marit. Han representerer 4. generasjon i det norske kongehuset. Til daglig benyttes bare det første av hans fornavn.
== Biografi ==
=== Første leveår ===
Haakon ble født på Rikshospitalet 20. juli 1973, og tre dager senere, 23. juli 1973 informerte kong Olav regjeringen i et ekstraordinært statsråd om fødselen, hvor også navnet ble offentliggjort. Det ble gjort kjent at han skulle hete Haakon Magnus, men at kun Haakon skulle være det navn man skulle bruke til daglig. Begge navn er tett knyttet til norsk kongehistorie, idet syv norske konger har båret navnet Haakon før ham, og Magnus (latin: magnus – stor) var kongenavnet til like mange norske konger i middelalderen.
Han ble døpt i Slottskapellet 20. september 1973 av biskop Kaare Støylen. Fadderne ved dåpen var de tre skandinaviske monarker, kong Olav, kong Carl XVI Gustaf av Sverige og dronning Margrethe II av Danmark. Kronprinsen bodde i oppvekstårene på Skaugum gård i Asker kommune.
=== Utdannelse og tidlig voksen alder ===
I tråd med foreldrenes ønske om en mest mulig naturlig oppvekst, gikk både han og søsteren i vanlig offentlig barnehage og skole. I likhet med sin far gikk han de første skoleårene på Smestad skole, hvor han startet i 1980. Ungdoms- og videregående skole ble fullført på Kristelig Gymnasium i Oslo i 1992.
Etter videregående skole ble kronprinsen innrullert som befalsrekrutt ved Sjøforsvarets rekruttskole KNM «Harald Haarfagre» på Madlamoen ved Stavanger. Etter aspirantkurset fortsatte han ved Befalsskolen for Marinen på Karljohansvern i Horten. Senere gjennomførte han 1. avdeling av krigsskoleutdannelsen ved Sjøkrigsskolen i Bergen. Fra august 1995 avtjente han sitt praksisår, hvor han først var om bord i en MTB, senere som nestkommanderende på et større marinefartøy.
Høsten 1996 forlot Haakon Norge for å bli student i USA, hvor han valgte å studere statsvitenskap ved University of California i Berkeley, hvor han oppnådde sin BA-grad våren 1999. Samme år, i august, ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo, hvor han fulgte forelesninger ved det juridiske og det samfunnsvitenskapelige fakultet. Våren 2001 avsluttet han et ett-årig opphold ved Utenriksdepartementets aspirantkurs.
Høsten 2002 flyttet han og Mette-Marit til London, hvor han tok en mastergrad i internasjonal politikk med fordypning innen bistandsspørsmål ved London School of Economics and Political Science.
=== Ekteskap ===
Han giftet seg 25. august 2001 i Oslo domkirke med Mette-Marit Tjessem Høiby, som da ble kronprinsesse Mette-Marit. Kronprinsfamilien bor på Skaugum i Asker.
==== Barn ====
Kronprinsparet fikk 21. januar 2004 kl. 09.13 på Rikshospitalet i Oslo, en datter, prinsesse Ingrid Alexandra, som i kraft av å være kronprinsens eldste barn er arveprinsesse og nummer to i arverekken til tronen, etter sin far. 3. desember 2005 kl 10.45 fikk kronprinsparet sitt andre felles barn, prins Sverre Magnus.
Kronprinsen er dessuten stefar til Marius Borg Høiby (f. 13. januar 1997) som hans kone har fra et tidligere forhold med Morten Borg.
== Offisielle plikter ==
Kronprinsen ivaretar sammen med kronprinsessen en rekke representasjonsoppdrag i inn- og utland. Hvert år gjennomfører kronprinsparet en såkalt fylkesreise som varer i tre dager og besøker flere kommuner i samme fylke. De reiser også utenlands i følge med representanter for norsk næringsliv, kultur og myndigheter, for å bidra til å bygge relasjoner mellom Norge og andre land.
Da Haakon nådde myndighetsalder i 1991, møtte han første gang i statsråd. Han har ved flere anledninger ledet statsråd som regent, første gang ved kong Haralds utenlandsopphold i mai 1992. Han var landets regent under sin fars sykdoms- og rekonvalesensperiode 25. november 2003–13. april 2004, og holdt blant annet nyttårstalen på fjernsyn. Han ble igjen kronprinsregent den 29. mars 2005, da kongen ble innlagt på sykehus på grunn av hjertesykdom, inntil 7. juni 2005. Under kongens sykefravær holdt han trontalen for første gang ved åpningen av det 165. storting 2. oktober 2020.I juni 1999 gjennomførte kronprins Haakon en lengre representasjonsrundreise i Nord-Amerika, hvor han besøkte mange norsk-amerikanske samfunn. I oktober og november 1999 var han en del av den norske delegasjon ved FNs generalforsamling i New York. Høsten 2003 ble han utnevnt til goodwill-ambassadør for FNs utviklingsprogram, UNDP, og har foretatt en rekke reiser som dette, blant annet til Botswana og Mongolia. Kronprinsen har fokusert spesielt på fattigdomsbekjempelse og FNs tusenårsmål i arbeidet sitt for UNDP.
I 2006 grunnla kronprins Haakon Global Dignity sammen med John Hope Bryant og Pekka Himanen. Grunntanken bak initiativet er alle menneskers rett til et verdig liv. Global Dignity Day arrangeres nå 20. oktober hvert år.
== Militær grad ==
Kronprinsen er general i Hæren og Luftforsvaret og admiral i Sjøforsvaret.Kronprinsen har sin militære bakgrunn og utdannelse fra Sjøforsvaret, men skal representere hele Forsvaret og har derfor samme grad i alle de tre forsvarsgrenene.
== Beskytterskap ==
Kronprinsen er beskytter for disse organisasjonene:
4H Norge
ANSA - Samskipnaden for norske studenter i utlandet
Bjørnsonfestivalen
Den Norske Filmfestivalen
Ibsenfestivalen
Landsforbundet Mot Stoffmisbruk
Nordland Musikkfestuke
Nordlysfestivalen
Nordnorsk Opera og Symfoniorkester
Norges Astma- og Allergiforbund
Norges Livredningsselskap
Norges Musikkorps Forbund
Stavanger Symfoniorkester
SS «Christian Radich»
ULTIMA Oslo Contemporary Music Festival
Norsk Luftambulanse
== Dekorasjoner ==
Kronprinsen er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner:
== Se også ==
Arvefølgen til den norske tronen
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Haakon, Crown Prince of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Haakon Magnus på Internet Movie Database
(en) Haakon Magnus hos The Peerage
(en) Haakon Magnus – Olympedia
(no) Kronprins Haakon på Kongehuset.no | Kronprins er i Norge, Danmark og Sverige tittelen til en prins som står først i arverekkefølgen til kongetronen. Den kvinnelige tilsvarende tittelen er kronprinsesse, og denne tittelen brukes også av kronprinsens ektefelle. | 8,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_familjebok | 2023-02-04 | Nordisk familjebok | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1876', 'Kategori:Svenske oppslagsverk'] | Nordisk familjebok er et klassisk svensk oppslagsverk. Første opplag kom ut i 20 bind i årene 1876–1899. Andre opplag blir kallet ugleopplaget eller på svensk Uggleupplagan. Bokryggen på flere av bindene er dekorert med en ugle. Andre opplag kom ut i 38 bind fra 1904 til 1926. Det blir sett på som det mest komplette svenske oppslagsverket (encyklopedi).
Tredje opplag (20 + 3 bind) ble utgitt mellom 1923 og 1937, og var en sterk konsentrering av leksikonmaterialet. I 1942 overtok Svensk uppslagsbok AB (det senere Förlagshuset norden AB, rettene til Nordisk familjebok og gav i årene 1951 til 1957 ut det fjerde opplaget i 22 bind.
| Nordisk familjebok er et klassisk svensk oppslagsverk. Første opplag kom ut i 20 bind i årene 1876–1899. Andre opplag blir kallet ugleopplaget eller på svensk Uggleupplagan. Bokryggen på flere av bindene er dekorert med en ugle. Andre opplag kom ut i 38 bind fra 1904 til 1926. Det blir sett på som det mest komplette svenske oppslagsverket (encyklopedi).
Tredje opplag (20 + 3 bind) ble utgitt mellom 1923 og 1937, og var en sterk konsentrering av leksikonmaterialet. I 1942 overtok Svensk uppslagsbok AB (det senere Förlagshuset norden AB, rettene til Nordisk familjebok og gav i årene 1951 til 1957 ut det fjerde opplaget i 22 bind.
== Se også ==
Liste over encyklopedier
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Nordisk familjebok – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nordisk familjebok – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(sv) Nordisk familjebok på Project Runeberg | Nordisk familjebok er et klassisk svensk oppslagsverk. Første opplag kom ut i 20 bind i årene 1876–1899. | 8,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leidang | 2023-02-04 | Leidang | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Norges militærhistorie', 'Kategori:Norrøn tid', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Leidang (av norrønt leið = «ferd»; dansk leding, svensk ledung, engelsk lething, latin expeditio) var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip for ekspedisjoner og krig. Ordningen var karakteristisk for de skandinaviske landene, men hadde forbilde i angelsaksernes fyrd i England. I Norge ble leidangen etablert av Håkon den gode, hvor kystlandet, så langt som laksen går opp i elvene, ble delt i skipreder, og hvert skiprede skulle utrede (stille) et langskip med folk og proviant. Bare kongen fikk by ut leding, og han hadde kommando over flåten.
| Leidang (av norrønt leið = «ferd»; dansk leding, svensk ledung, engelsk lething, latin expeditio) var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip for ekspedisjoner og krig. Ordningen var karakteristisk for de skandinaviske landene, men hadde forbilde i angelsaksernes fyrd i England. I Norge ble leidangen etablert av Håkon den gode, hvor kystlandet, så langt som laksen går opp i elvene, ble delt i skipreder, og hvert skiprede skulle utrede (stille) et langskip med folk og proviant. Bare kongen fikk by ut leding, og han hadde kommando over flåten.
== Historikk ==
I 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Håkon hadde god innenriks kontroll, og leidangen ble først brukt mot danskekongen i slaget i Hjørungavåg. En bondehær møtte danskekongen og Eirikssønnene, og avverget danskekongens ønsker om kontroll i Vest-Norge og Trøndelag. Leidangen styrket også kongens territorielle makt, og bøndene var i så måte med på å verne samfunnet mot herjing, en av de største farene mot et bondesamfunn. Håkon den godes regjeringstid var god og stabil.
Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter skipreider. Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et visst antall «årer». Til å begynne med var dette tallet ca. 40 årer, senere ble det øket.
Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar. Flåten kunne også bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen.
På 1000-tallet var leidangen på sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hærtok landområder vest i England.
Skipreiden skulle sendes ut når det var «allmenning». Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet. Hverken i Heimskringla eller Fagrskinna ble ordningen kalt leidang, men den ligner på vesentlige punkter den ordningen vi finner igjen i lovbøkene senere.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277, i Danmark to til tre ganger så mange. Lederen for en skipreide ble kalt «styrmann» (styrimaðr eller styræsmand) og fungerte som kaptein for skipet. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer (manngerð på norrønt).
Før 1270-tallet var det egne lovbøker for hvert av landskapene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid. Gulating sier følgende om leidangen: «Kongen skal rå for bod og bann (dvs. påbud og forbud) og for utferdene våre. Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gagn for oss.» Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte. De to lovtekstene regulerer begge manntall: der står det hvor mye som skal ytes i leidang, og hvem som står ansvarlig. Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap, og bot ved brudd på loven. De to lovene uttrykker ting forskjellig, men motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.
Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen «kalte ut» leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved «angrep på landet».
Våpnene på skipet var typisk bue og pil, spyd, sverd og økser. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man skjold.
På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene leidangens overordnede.
Leidangen som opprinnelig var en militærordning som bare trådte i kraft i krig, ble omgjort til den første store statsskatten i Norge. Nå måtte bøndene hvert år levere en del av de matvarene som de før bare skulle betale i krig - og likevel slapp de ikke krigstjeneste. I alle de tre skandinaviske landene utviklet leidangen seg til en skatt som skulle betales av alle frie bønder. Skatten ble holdt i hevd helt fram til 1800-tallet. Prestestanden og adelen var fritatt fra denne skattebyrden. Dermed var denne skatten med på å legge til rette for at adelen og kirken tok over jord fra bøndene. Etter hvert ble staten (kongen) i økende grad avhengig av adelen for å kunne mobilisere krigsmakt.
Siste gang den norske leidangen ble kalt ut, var i slaget ved Bergen 1429. Befolkningen ble varslet minst fire dager i forveien, og det ble reist festningsverk ved kongsgården og bispegården, som imidlertid begge ble nedbrent. Skip ble mobilisert også fra områdene rundt Bergen, men denne flåten ble nedkjempet. Kanskje mer enn tusen mann ble drept eller druknet. Det ble da klart at det ikke fantes militær evne i Norge til å verge seg mot inntrengere.
== Skipreider og sesser i Norge ==
A ML = Magnus Lagabøtes testamente. B GL = Gulatingsloven
Antall soldater i hæren varierer mellom 26 960 til 33 600.
== Referanser ==
== Se også ==
Norges historie
Gjerd
== Kilder ==
Ersland/Holm, Norsk forsvarshistorie – bind 1, ISBN 82-514-0558-0
Edvard Bull d.e.: Leding: militær og finansforfatning i Norge i ældre tid – Steenske forlag – Kristiania 1920
Harbitz, G.P.: Den norske leidangen, Oslo : Sjøforsvaret, 1951
Øyvind Flatnes: Leidangen i operativ tjeneste
== Eksterne lenker ==
Leidang hos Store norske leksikon | Leidang (av norrønt leið = «ferd»;«leidang», NAOB dansk leding, svensk ledung, engelsk lething, latin expeditio) var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip for ekspedisjoner og krig. Ordningen var karakteristisk for de skandinaviske landene, men hadde forbilde i angelsaksernes fyrd i England. | 8,203 |
null | 2023-02-04 | Liste over Danmarks monarker | null | null | null | Liste over Danmarks monarker er en liste over Danmarks konger og dronninger fra 800-tallet og fram til vår tid. Det danske monarkiet presenterer seg selv som mer enn 1000 år gammelt, og dermed «blandt de ældste i verden». | 8,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deep_Purple | 2023-02-04 | Deep Purple | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske tradisjonell metal-band', 'Kategori:Deep Purple', 'Kategori:Hardrockgrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Deep Purple er en britisk hardrock-gruppe dannet i 1968. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som pionerer innen hardrock. Bandet har siden 2022 bestått av Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice, Simon McBride og Don Airey. Bandet har operert med flere forskjellige besetninger og har i hovedsak vært aktive siden starten i 1968, bortsett fra et opphold fra 1976 til 1984. Bandets mest suksessrike periode var fra 1969 til 1973, med «Mark II»-besetningen Gillan, Glover, Paice, Ritchie Blackmore og Jon Lord.
Bandet fikk i begynnelsen lite med oppmerksomhet i hjemlandet, men hadde moderat suksess i USA med singelen «Hush». Musikkstilen var først en tidstypisk popmusikk med innslag av progressiv rock, men fra 1969 sørget den andre besetningen for at bandet ble et av verdens største innen hardrock.
Deep Purple fikk en ny vår med albumet Now What?! som ble utgitt i april 2013. Albumet gikk til topps på salgslistene i flere land, som Tyskland, Østerrike og Tsjekkia. Så også i Norge, der albumet kom på 1.-plass på VG-lista.
| Deep Purple er en britisk hardrock-gruppe dannet i 1968. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som pionerer innen hardrock. Bandet har siden 2022 bestått av Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice, Simon McBride og Don Airey. Bandet har operert med flere forskjellige besetninger og har i hovedsak vært aktive siden starten i 1968, bortsett fra et opphold fra 1976 til 1984. Bandets mest suksessrike periode var fra 1969 til 1973, med «Mark II»-besetningen Gillan, Glover, Paice, Ritchie Blackmore og Jon Lord.
Bandet fikk i begynnelsen lite med oppmerksomhet i hjemlandet, men hadde moderat suksess i USA med singelen «Hush». Musikkstilen var først en tidstypisk popmusikk med innslag av progressiv rock, men fra 1969 sørget den andre besetningen for at bandet ble et av verdens største innen hardrock.
Deep Purple fikk en ny vår med albumet Now What?! som ble utgitt i april 2013. Albumet gikk til topps på salgslistene i flere land, som Tyskland, Østerrike og Tsjekkia. Så også i Norge, der albumet kom på 1.-plass på VG-lista.
== Historie ==
=== Opprinnelsen ===
Jon Lord hadde vært proffmusiker i 3–4 år da han i 1967 møtte trommeslageren i The Searchers, Chris Curtis. The Searchers ble betegnet som et typisk «Merseybeat-band», og Curtis tok initiativ til gruppen Roundabout, der han selv skulle være trommeslager og vokalist, mens Lord skulle spille orgel. Curtis hadde funnet en fremragende gitarist ved navn Ritchie Blackmore, som på denne tiden spilte i bandet Three Musketeers. Blackmore var også britisk, men Musketeers hadde base i Hamburg Tyskland, der de en sjelden gang holdt konserter med sitt middelaldershow med tidsriktige kostymer. Det ble korrespondert en del med Blackmore på denne tiden via telegram. Blackmore kom etter hvert over til England, men øvinger var bare så vidt kommet i gang da Curtis begynte å oppføre seg merkelig. Plutselig over natten forsvant han og ingen visste hvor han hadde blitt av. Like før jul returnerte en skuffet Blackmore tilbake til Hamburg.
=== Første besetning (1968–1969) ===
Den første «fungerende» besetningen av bandet, som i 1968 tok navnet Deep Purple, var Ritchie Blackmore (gitar), Rod Evans (vokal), Jon Lord (tangenter), Nick Simper (bass) og Ian Paice (trommer). Denne besetningen ga ut tre album, Shades of Deep Purple i 1968, The Book of Taliesyn samme år og det selvtitulerte Deep Purple i 1969, før Evans og Simper ble byttet ut. Navnet Deep Purple ble foreslått fordi det var navnet på en sang som var Blackmores bestemors favorittlåt (skrevet av Peter DeRose, tekst av Mitchell Parish).
Bandet fikk en stor hit i USA i 1968 med en cover av Joe Souths «Hush». Blackmore har i ettertid innrømmet at de på denne tiden kopierte det amerikanske bandet Vanilla Fudge. Purple utviklet seg derimot raskt i en ny retning, som etter hvert skulle omskrive musikkhistorien. Det ble etter hvert klart at Evans og Simper ikke passet bandets profil og hvorpå de ble avskjediget i 1969.
=== Gillan & Glover (1969–1973) ===
Ian Gillan og Roger Glover fra bandet Episode Six ble rekruttert på henholdsvis vokal og bass. De deltok på singelen «Hallelujah (I am the Preacher)» (1969), som ikke gjorde stor suksess på listene. Besetningen ble likevel suksessrik etter hvert. Det første albumet de nye medlemmene var med på, Concerto for Group and Orchestra i 1969, var opptakene fra konsertfremføringen av Jon Lords komposisjon som prøvde å forene et rockeband og et klassisk orkester, innspilt i Royal Albert Hall i London sammen med Royal Philharmonic Orchestra.
Det første studioalbumet fra den nye besetningen var Deep Purple in Rock, et album som gjorde Deep Purple til stjerner. Albumet er et markant skille i bandets utvikling, med et stilskifte til hardrock og røffere musikk enn på de første tre studioalbumene. Blackmore og Lords virtuositet på sine instrumenter får godt spillerom på albumet, og Gillan får benyttet hele sitt stemmeregister. Sporet «Black Night» ble utgitt på singel sommeren 1970, og var bandets første store singelhit i Europa. Oppfølgeralbumet Fireball fra 1971 manglet hits, men viste bandets evne til progresjon og nytenkning. Singelen «Strange Kind of Woman» var kun med på den amerikanske utgaven av albumet, men var en stor singelhit i Europa.
I 1972 ga de ut klassikeren Machine Head, der «Smoke on the Water», som er blitt bandets best kjente låt, er med. «Highway Star», «Lazy» og «Space Truckin'» er også på denne platen, disse fire sangene har blitt spilt regelmessig på bandets konserter siden. I august 1972 ble det gjort opptak fra tre konserter under Japan-turneen. De beste opptakene ble gitt ut på konsertalbumet Made in Japan, opprinnelig tenkt kun for det japanske marked. Resultatet ble imidlertid så bra at Made in Japan ble en stor suksess verden over. Plata regnes av mange i dag som et av verdens beste konsertalbum. En single-edit av «Smoke on the Water» fra dette albumet slo an i USA, og i kjølvannet av dette ble Deep Purple i perioden 1972-1973 et av de mestselgende band i dette viktige markedet.
I 1973 kom bandets fjerde studioalbum, Who Do We Think We Are. «Woman from Tokyo» er den mest kjente sangen fra albumet. Under den påfølgende turneen skrev Ian Gillan sitt avskjedsbrev, men fullførte sine forpliktelser for bandet. Roger Glover fikk på samme tid sparken på initiativ av Blackmore, som nå var den dominerende figuren i Deep Purple.
=== Coverdale & Hughes (1973–1975) ===
Glenn Hughes fra gruppa Trapeze ble rekruttert som bassist etter Glover. Hughes var også kjent som en dyktig vokalist, og han ble med i bandet på den betingelsen at han fikk en viss andel av syngingen. Paul Rodgers, som nettopp hadde forlatt Free, ble spurt om han kunne tenke seg jobben som hovedvokalist. Han takket nei da han var i ferd med å etablere Bad Company. Etter en annonse i musikkpressen og mange auditions ble Gillan erstattet av den mørkrøstede og bluesinspirerte vokalisten David Coverdale fra Redcar i North Yorkshire, som på det tidspunktet jobbet i en klesbutikk og sang i et ukjent band. Med de to nye medlemmene på plass spilte Deep Purple inn albumet Burn til stor glede for både kritikere og fans, en periode som er dokumentert i den TV-sendte konserten California Jam sommeren 1974.
Høsten 1974 kom periodens andre og siste album, Stormbringer, et album som fikk blandet mottagelse. Gitarist Blackmore bestemte seg i 1975 for å forlate bandet, da han var av de som mislikte soul og funk-inspirasjonen bandets to nye medlemmer ønsket å videreføre. Blackmore tok med seg oppvarmingsbandet Elf med vokalist Ronnie James Dio i spissen, og dannet en ny supergruppe han kalte Rainbow. I dette bandet rendyrket han først mer episk, storslagen hardrock, før han etter flere utskiftninger fikk en viss kommersiell suksess på det tidlige 80-tallet med musikk som best kan karakteriseres som powerpop.
=== Tommy Bolin (1975–1976) ===
En kortlivet fjerde besetning med amerikanske Tommy Bolin (tidligere i Zephyr og James Gang) på gitar ga ut studioalbumet Come Taste the Band i 1975. Den nye besetningen gjennomførte en turné som ble betegnet som kaotisk og nærmest katastrofal. Årsaken til dette var Bolins avhengighet av heroin og Glenn Hughes' tiltagende narkotikamisbruk. David Coverdale, Jon Lord og Ian Paice bestemte seg for å slutte i bandet, og i mars 1976 ble Deep Purple oppløst. Bolin døde i desember samme år, bare 25 år gammel.
== Band og prosjekter under «oppløsningstiden» ==
=== Purple på is (1976–1984) ===
Etter oppløsningen av Deep Purple i 1976, spilte Lord og Paice inn en plate sammen med keyboardist Tony Ashton under gruppenavnet Paice Ashton Lord. De ble senere med i Coverdales nye band Whitesnake. Paice spilte også en periode sammen med Gary Moore.
Ian Gillan dannet først det jazz-fusion-inspirerte bandet Ian Gillan Band, før han fikk større suksess i Europa med det hardere bandet Gillan fra 1978 til 1982. I 1983 ble han med i Black Sabbath og medvirket på albumet Born Again og den påfølgende turneen.
Blackmores Rainbow hadde opparbeidet en stor tilhengerskare, først som et episk hardrockband med Dio på vokal (1975–1978), senere som mer radiovennlig powerpop med først Graham Bonnet og senere Joe Lynn Turner som vokalister.
Roger Glover var bassist i Rainbow fra 1979 til 1984.
== Gjenforening ==
=== Gillan & Glover del 2 (1984–1989) ===
I 1984 ble besetningen fra 1969 til 1973 gjenforent. Det ble mye oppstyr omkring gjenforeningen i media, og forventningene var skyhøye. Det første albumet var Perfect Strangers, som ble hyllet av både kritikere og fans. Den påfølgende verdensturneen var en kjempesuksess, med stort sett utsolgte konserter.
Oppfølgeren fra 1987, The House of Blue Light fikk ikke like entusiastisk mottakelse av fansen, men albumet solgte relativt bra. En ny verdensturné dro likevel store publikumsmengder. Denne turneen er dokumentert ved konsertalbumet Nobody's Perfect som ble utgitt i 1988.
En vedvarende personlig konflikt mellom Gillan og Blackmore førte til at Gillan fikk sparken i 1989.
=== Joe Lynn Turner som ny vokalist (1989–1992) ===
Tidligere Rainbow-vokalist Joe Lynn Turner kom inn som erstatter for Ian Gillan, og medvirket på bandets album Slaves and Masters i 1990. Mange fans hadde store problemer med å akseptere Turner i bandet. Albumet fikk variabel mottakelse. Etter den påfølgende verdensturneen fikk Glover, Lord og Paice nok, og stilte et ultimatum til Blackmore: Hvis de skulle fortsette, måtte de få Gillan tilbake. Blackmore gikk motvillig med på dette.
=== Gillan tilbake, Blackmore slutter (1992–93) ===
Arbeidet med et nye album startet tildels med omarbeiding av låter som var påbegynt før Turner fikk sparken. Albumet The Battle Rages On ble utgitt i 1993.
Personkonfliktene vedvarte imidlertid. Før høstturneen i Europa var over, kunngjorde Blackmore at han sluttet i november 1993. En miniturné i Japan i desember gjensto. Da Blackmore valgte å hoppe av uten å gi bandet noe forvarsel, skapte dette en ordkrig mellom ham og Gillan.
Etter å ha forlatt bandet, gjenforente Blackmore først Rainbow – dog med seg selv som eneste originalmedlem. Senere dannet han bandet Blackmore's Night sammen med sin fremtidige kone Candice Night. De har gitt ut flere plater, og spiller middelalderinspirert popmusikk.
== Tiden etter Blackmore ==
=== Joe Satriani som konsertmusiker (1993–1994) ===
Deep Purple skaffet på kort tid Joe Satriani som erstatter på konserter i Japan i desember 1993. Samarbeidet fungerte godt, og han ble også med dem på turné i Europa sommeren 1994. Satriani ville imidlertid ikke bli permanent medlem på grunn av egen karriere.
=== Steve Morse som ny gitarist (1994–) ===
Mot slutten av 1994 steppet gitaristen Steve Morse (USA – tidligere Dixie Dregs, Kansas, Steve Morse Band) inn for Satriani på konserter i Mexico og USA. Morse ble permanent medlem, og den sjuende besetningen ga ut de to studioalbumene Purpendicular i 1996 og Abandon i 1998 og turnerte intensivt videre.
=== Jon Lord slutter og erstattes av Don Airey (2002– ) ===
Lord sluttet i 2002 for å konsentrere seg om mer klassisk-inspirert soloarbeid. Han ble erstattet av Don Airey, med fortid blant annet fra Rainbow og Ozzy Osbourne. Denne besetningen har per 2017 gitt ut fire studioalbum, Bananas i 2003, Rapture of the Deep i 2005, Now What?! i 2013 og Infinite i 2017. I 2020 kom albumet Whoosh!.
== Diskografi ==
1968: Shades of Deep Purple
1968: The Book of Taliesyn
1969: Deep Purple
1969: Concerto for Group and Orchestra (live, med Royal Philharmonic Orchestra)
1970: In Rock
1971: Fireball
1972: Machine Head
1972: Made in Japan (live)
1973: Who Do We Think We Are
1974: Burn
1974: Stormbringer
1975: Made in Europe (live)
1975: Come Taste the Band
1984: Perfect Strangers
1987: The House of Blue Light
1988: Nobody's Perfect (live)
1990: Slaves and Masters
1993: The Battle Rages On
1994: Come Hell or High Water (live)
1996: Purpendicular
1997: Live at the Olympia '96 (live)
1998: Abandon
1999: Total Abandon: Australia '99 (live)
1999: Live at the Royal Albert Hall (live med London Symphony Orchestra og gjester)
2003: Bananas
2005: Rapture of the Deep
2013: Now What?!
2017: Infinite
2020: Whoosh!
2021: Turning to Crime
== Medlemmer ==
Ian Gillan – vokal
Simon McBride – gitar
Roger Glover – bass
Don Airey – keyboard
Ian Paice – trommer
=== Tidligere medlemmer ===
Tidslinje
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Deep Purple Appreciation Society
(en) Offisielt nettsted
(en) Deep Purple – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Deep Purple på Internet Movie Database
(en) Deep Purple på Apple Music
(en) Deep Purple på Discogs
(en) Deep Purple på MusicBrainz
(en) Deep Purple på Encyclopaedia Metallum
(en) Deep Purple på SoundCloud
(en) Deep Purple på Spotify
(en) Deep Purple på Songkick
(en) Deep Purple på Last.fm
(en) Deep Purple på Genius — sangtekster
(en) Deep Purple på AllMusic
Deep Purple på Twitter
Deep Purple på Facebook
Deep Purple på Instagram
Deep Purple på YouTube
Deep Purple på Myspace
Deep Purple Diskografi Deep Purple Diskografi | Deep Purple er en britisk hardrock-gruppe dannet i 1968. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som pionerer innen hardrock. | 8,205 |
null | 2023-02-04 | Ska | null | null | null | Ska er en musikkstil som startet på Jamaica tidlig på 1960-tallet. Den var påvirket av mento (en lokal form for calypso) og rhythm ’n’ blues. | 8,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akuttmedisin | 2023-02-04 | Akuttmedisin | ['Kategori:Anestesiologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Akuttmedisin er en del av den medisinske behandlingskjeden.
Selve akuttbegrepet peker i første rekke på en plutselig og oftest uventet oppstått tilstand. Begrepet omhandler ingen angivelse i forhold til hvor alvorlig tilstanden er. Akuttmedisin er forsøkt definert av flere instanser, blant annet under den nasjonale ekspertkonferansen Akuttmedisinsk beredskap ved lokalsykehus som ga følgende definisjon:
Med akutte somatiske tilstander menes tilstander hvor det kreves uoppholdelig diagnostikk og eventuell terapi for å:
Gjenopprette og/eller vedlikeholde de vitale funksjoner som respirasjon og sirkulasjon.
Forhindre og/eller begrense funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom.
Gi adekvat smertebehandling ved svære smertetilstander.Begrepet uoppholdelig tolkes her som en bestemt tidsramme fra noen minutter til en eller flere timer, men samtidig er dette tilstander som ikke kan vente til neste dag.
| Akuttmedisin er en del av den medisinske behandlingskjeden.
Selve akuttbegrepet peker i første rekke på en plutselig og oftest uventet oppstått tilstand. Begrepet omhandler ingen angivelse i forhold til hvor alvorlig tilstanden er. Akuttmedisin er forsøkt definert av flere instanser, blant annet under den nasjonale ekspertkonferansen Akuttmedisinsk beredskap ved lokalsykehus som ga følgende definisjon:
Med akutte somatiske tilstander menes tilstander hvor det kreves uoppholdelig diagnostikk og eventuell terapi for å:
Gjenopprette og/eller vedlikeholde de vitale funksjoner som respirasjon og sirkulasjon.
Forhindre og/eller begrense funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom.
Gi adekvat smertebehandling ved svære smertetilstander.Begrepet uoppholdelig tolkes her som en bestemt tidsramme fra noen minutter til en eller flere timer, men samtidig er dette tilstander som ikke kan vente til neste dag.
== Se også ==
HLR
Prehospitale tjenester
Førstehjelp
== Eksterne lenker ==
Norsk Resucitasjonsråd
Akuttjournalen Arkivert 9. august 2018 hos Wayback Machine.
Helsebiblioteket
Scandinavian Journal of Trauma, Resuscitation and Emergency Medicine (SJTREM) | Akuttmedisin er en del av den medisinske behandlingskjeden. | 8,207 |
null | 2023-02-04 | Harstad/Narvik lufthavn, Evenes | null | null | null | Harstad-Narvik lufthavn, Evenes (nordsamisk: Hárstták-Áhkanjárga, Evenášši) er en stamruteflyplass i Evenes kommune i Nordland. Noen av innflygingslysene i nordenden av rullebanen ligger i Tjeldsund kommune i Troms og Finnmark. | 8,208 |
null | 2023-02-04 | Snakkeboble | null | null | null | Snakkeboble er et bobleformet tekstfelt som blir brukt for å presentere tale fra figurene i en tegneserie eller liknende bildeuttrykk. | 8,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bilde | 2023-02-04 | Bilde | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Billedkunst', 'Kategori:Medier', 'Kategori:Visuell kommunikasjon'] | Et bilde er et synsinntrykk, altså det vi ser. Ordet brukes særlig om avbildninger, det vil si gjengivelser eller etterlikninger av den synlige virkeligheten eller av uvirkelige eller tenkte visuelle forestillinger. Slike bilder gjengis vanligvis på et plant, to-dimensjonalt underlag, enten det er et papir, en vegg, en TV-skjerm eller dataskjerm. Bilder kan altså omfatte alt fra abstrakte symboler og enkle tegninger til malerier, fotografier og levende filmbilder, men det kan også være sterke synsopplevelser eller imaginære stjernebilder på nattehimmelen.
| Et bilde er et synsinntrykk, altså det vi ser. Ordet brukes særlig om avbildninger, det vil si gjengivelser eller etterlikninger av den synlige virkeligheten eller av uvirkelige eller tenkte visuelle forestillinger. Slike bilder gjengis vanligvis på et plant, to-dimensjonalt underlag, enten det er et papir, en vegg, en TV-skjerm eller dataskjerm. Bilder kan altså omfatte alt fra abstrakte symboler og enkle tegninger til malerier, fotografier og levende filmbilder, men det kan også være sterke synsopplevelser eller imaginære stjernebilder på nattehimmelen.
== Andre betydninger ==
Ordet bilde kan brukes på mange måter på norsk. Bilde kan i overført betydning betegne noe konkret som anskueliggjør noe abstrakt. Det kan således være språklige symboler, metaforer eller lignelser, bildeskapende skildringer, framstillinger og beskrivelser eller indre bilder, altså konkrete forestillinger, ideer og oppfatninger. At Gud skapte menneske i sitt bilde betyr at han hadde seg selv som forbilde. Helhetsbilde, det politiske bildet, sykdomsbilde, lydbilde eller å regne med i bildet er andre uttrykk. Ordet bilde kan også brukes om en scene i et teaterstykke, det vil si et tablå eller opptrinn.
I avisspråk og andre steder blir ofte bilde feilaktig brukt bare om fotografi i motsetning til for eksempel tegning.
Etymologisk stammer ordet bilde fra oldnordisk bilæti som igjen kommer fra gammelsaksisk biliþi eller nedertysk bilde eller belde, visstnok med grunnbetydninga «noe som svarer til eller er lik med noe annet»
== Bildenes psykologi og egenskaper ==
Synet er menneskets viktigste sans, og vi oppfatter bilder og synsinntrykk raskere og mer effektivt enn de fleste andre dyrearter. Dette viser seg særlig i vår evne til å kjenne igjen andre mennesker og å tolke ansiktsuttrykk. Bildenes sterke psykologiske virkning gjenspeiles ellers blant annet i effekten av farlige og sterke bilder, for eksempel i pornografi eller gjennom bildeforbudet i kristendommen og islam. Å selv lage bilder tilfredsstiller vårt behov for å skape og lage noe vakkert, men også ønsket om å kommunisere, bli sett og sette spor etter oss.
Som andre kunstuttrykk og kommunikasjonsmidler formidler også bilder både tanker og følelser. I motsetning til tekst, som ofte uttrykker noe abstrakt, er bilder konkrete og kan romme håndfast informasjon. De fleste bildene krever dessuten ingen opplæring for å kunne forstås, men virker umiddelbart, og kan derfor appellere lettere til følelsene våre. I tillegg har en alltid kunnet lagre bilder på en eller annen måte, og de egner seg derfor godt som informasjons- og kommunikasjonsbærere, for eksempel i form av kart eller indirekte som visuelle symboler for lyder og ord, det vil si som bokstaver.
== Bilder i samfunnet ==
=== De eldste bildene ===
De eldste avbildningene vi kjenner, er bergkunst som hulemalerier og helleristninger. De kan ha hatt religiøse og kultiske funksjoner, men ble også lagd for å fortelle historier og minne om tidligere tider. Siden har bilder blitt brukt i stadig flere sammenhenger. De første har antakelig hatt en slags magisk kraft og autoritet som siden ble overført til utsmykking av byggverk som i seg selv var uttrykk for makt. De estetiske egenskapene ved bildene har vært en naturlig del av opplevelsen til alle tider, men fikk først i moderne tid en egenverdi som kunst for kunsten egen skyld. På samme måte må en regne med at bilder alltid har vært psykologisk motivert ut fra et personlig uttrykksbehov, selv om navngitte bildekunstnere er et forholdsvis nytt fenomen i historien.
=== Oppfinnelser og massekommunikasjon ===
Parallelt med bildekunsten i palasser og kirkebygg, har det alltid vært enklere bilder på bruks- og pyntegjenstander i folkekunsten. Etter at boktrykkerkunsten ble oppfunnet rundt 1500 ble imidlertid avanserte bilder sakte, men sikkert en massevare tilgjengelig for alle. Dette gjaldt særlig på 1800-tallet da nye oppfinnelser og reproduserende teknikker som litografi og fotografi og ikke minst mye billigere, treholdig papir la grunnlaget for moderne massekommunikasjon. Originalbilder ble nå kopiert og spredt i illustrerte magasiner og bøker, på plakater og postkort, og vi fikk de første tegneseriene og enkle kameraer for folk flest. På 1900-tallet fortsatte veksten med nye, populære bildemedier som film og etter 2. verdenskrig også TV.
=== Det moderne bildesamfunnet ===
I dag er det profesjonelle bilder praktisk talt overalt, og det moderne informasjonssamfunnet kan like gjerne kalles et bildesamfunn. Det skyldes flere forhold. Fjernsynet spredte seg raskere og videre enn noe annet da det ble innført for rundt femti år siden. Siden har programtilbudet vokst i takt med stadig økende vareproduksjon, større personlig frihet og kommersielt press, og TV masseproduserer hver dag bilder i enorme mengder. De siste tiåra har det dessuten kommet nye bildemedier som video, datateknologi, internett, digitale kameraer og bildetelefoni. Teknologien har også gjort det billigere og enklere å gjengi bilder i stadig flere trykte medier.
Den generelle kulturelle aktiviteten i samfunnet, både når det gjelder tekst, lyd og bilder, er større nå enn noen gang. Bildeproduksjonen er blitt industrialisert og internasjonal, og raske bilder er en forbruksvare for alle. Enkelte mener dette har ført til en hekstisk, overflatisk og utseendefiksert bildekultur der underholdning og forbruk går på bekostning av andre verdier og opplevelser. Andre mener både publikum og bildeskaperne har fått økt kompetanse i å forstå bilder, og at synssansen, som alltid har vært menneskets viktigste, blir stimulert mer og bedre enn noen gang.
En av de store bildeteoretikerne er Roland Barthes.
== Bilder i kunsten ==
Kunstnere som arbeider med bilder, er ofte særlig opptatt av komposisjonen, det vil si hvordan de ulike bildeelementene settes sammen, og den grafiske virkninga av linjer og flater. Viktig er også farger, teksturer, lys og skygge, romvirkninger og andre effekter og illusjoner for å gjenskape en tredimensjonal virkelighet på et flatt underlag. Bildekunst er for øvrig en samlebetegnelse som ikke bare omfatter plane bilder, men også skulptur, film, performance og annet.
Kunstformer som formidles gjennom mer eller mindre flate bilder, er: Maleri – tegning – grafikk – collage – mosaikk – glassmaleri – billedvev – Illuminert manuskript – graffiti – fotografi – film – lyskunst – video- og datakunst – tegneserier – fotomontasje – fotomanipulasjon
== Bilder i pressen ==
Se utdypende artikkel om Fotografi i pressen og avistegningBilder har lenge vært viktige for å formidle nyheter og sakopplysninger i aviser og andre massemedier. Særlig bruken av fotografier har en lang historie i pressen. De overtok for de mer eller mindre presise avistegningene, enten det var reportasjetegninger eller portretter, og gjorde aktuelle saker enda mer levende og virkelighetsnære for leseren. De dokumentariske kvalitetene ved et fotografi gjorde at slike bilder, selv om de til å begynne med svært ofte var kraftig retusjert, ble en slags sannhetsgaranti for innholdet i de redaksjonelle tekstene. Seinere har det også kommet diagrammer, oversikter og annet bildestoff i mange aviser og blader, mens tegnekunsten er blitt begrenset til mer følelsesbetonte og personlige teatterillustrasjoner, vitsetegninger og ikke minst satiriske samtidskommentarer i form av politiske karikaturer og liknende..
== Se også ==
Syn – optikk – illusjon – synsbedrag
Bildeanalyse – bildeteori – semiologi
Billedkunst – portrett – fantombilde
Visuell kommunikasjon – Illustrasjon – billedbok – ikonotekst
Symbol – tegn – ikon
Fotografi – film – fjernsyn – bilder i pressen – bildebyrå
Datagrafikk – bilderedigeringsprogram – bildemanipulering
Bildeforbud – Ikonografi – Idol (avgudsbilde)
Bilder Nordic School of Photography | Et bilde er et synsinntrykk, altså det vi ser. Ordet brukes særlig om avbildninger, det vil si gjengivelser eller etterlikninger av den synlige virkeligheten eller av uvirkelige eller tenkte visuelle forestillinger. | 8,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rodolphe_T%C3%B6pffer | 2023-02-04 | Rodolphe Töpffer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 8. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1846', 'Kategori:Franskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 31. januar', 'Kategori:Fødsler i 1799', 'Kategori:Karikaturtegnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Genève', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-06', 'Kategori:Sveitsiske forfattere', 'Kategori:Sveitsiske malere', 'Kategori:Sveitsiske tegneserieskapere'] | Rodolphe Töpffer (født 31. januar 1799, død 8. juni 1846) var en sveitsisk lærer, forfatter, maler og karikaturtegner. Han er regnet som en av de første tegneserieskapere.
Han ble født i Genève i Sveits. Faren, Adam-Wolfgang Töpffer, var en profesjonell maler og drev tidvis på med karikaturer. Faren ble hovedsakelig kjent som tegnemester for Joséphine de Beauharnais ved den franske tronen mellom 1804 og 1807.
Rodolphe søkte å utdanne seg i Paris, Frankrike, i året 1819 til 1920, før han returnerte til Genève hvor han fikk arbeid som skolelærer. I 1823 ble han i stand til å etablere sin egen grunnskole for gutter. Ti år senere, i 1832, ble han utpekt som professor i litteratur ved Universitetet i Genève.
Selv om han trivdes i sin valgte profesjon som professor ønsket han framgang i de aktiviter han holdt på med i fritiden som var skjønnmaling. Han stilte ut et antall med landskapsmalerier med lokale motiver, tydelig inspirert av den tidstypiske romantiske retning. Han forfattet også flere korte historier og noveller, foruten at han tidvis underholdt sine studenter med å tegne karikaturer.
| Rodolphe Töpffer (født 31. januar 1799, død 8. juni 1846) var en sveitsisk lærer, forfatter, maler og karikaturtegner. Han er regnet som en av de første tegneserieskapere.
Han ble født i Genève i Sveits. Faren, Adam-Wolfgang Töpffer, var en profesjonell maler og drev tidvis på med karikaturer. Faren ble hovedsakelig kjent som tegnemester for Joséphine de Beauharnais ved den franske tronen mellom 1804 og 1807.
Rodolphe søkte å utdanne seg i Paris, Frankrike, i året 1819 til 1920, før han returnerte til Genève hvor han fikk arbeid som skolelærer. I 1823 ble han i stand til å etablere sin egen grunnskole for gutter. Ti år senere, i 1832, ble han utpekt som professor i litteratur ved Universitetet i Genève.
Selv om han trivdes i sin valgte profesjon som professor ønsket han framgang i de aktiviter han holdt på med i fritiden som var skjønnmaling. Han stilte ut et antall med landskapsmalerier med lokale motiver, tydelig inspirert av den tidstypiske romantiske retning. Han forfattet også flere korte historier og noveller, foruten at han tidvis underholdt sine studenter med å tegne karikaturer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Philippe Kaenel: «Rodolphe Töpffer» i Historisches Lexikon der Schweiz
== Eksterne lenker ==
(en) Rodolphe Töpffer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Rodolphe Töpffer i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Rodolphe Töpffer (født 31. januar 1799, død 8. | 8,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manga | 2023-02-04 | Manga | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Manga', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Tegneserier'] | Manga (uttale kanji: 漫画) er det japanske ordet for tegneserier. I Japan har tegneserier hatt rimelig høy anerkjennelse, det har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. I Vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra vestlig tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er de store forskjellene kulturelt. I japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.Manga er ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon) etter de har oppnådd nok interesse. Historier tatt fra manga blir ofte modifisert i mindre grad for å appellere til et bredere publikum. Anime blir også omgjort til manga, men dette er uvanlig.
Manga blir noen ganger misforstått for å være anime, ettersom de fleste japanske animasjonsfilmer populære i vestlige land er basert på manga.
| Manga (uttale kanji: 漫画) er det japanske ordet for tegneserier. I Japan har tegneserier hatt rimelig høy anerkjennelse, det har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. I Vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra vestlig tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er de store forskjellene kulturelt. I japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.Manga er ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon) etter de har oppnådd nok interesse. Historier tatt fra manga blir ofte modifisert i mindre grad for å appellere til et bredere publikum. Anime blir også omgjort til manga, men dette er uvanlig.
Manga blir noen ganger misforstått for å være anime, ettersom de fleste japanske animasjonsfilmer populære i vestlige land er basert på manga.
== Mangaens historie ==
=== Hokusai manga ===
Manga ble først utgitt av den japanske kunstneren Katsushika Hokusai (født 1760, død 1849) mellom 1814 og 1878. Det var Hokusai som først brukte uttrykket manga (kanji: 漫画, IPA: maŋga). Det kan bli løst oversatt til «visuelle innfall», og originalt var det også slik, ettersom bildene var uavhengige av hverandre. Over de 15 volumene Hokusai utgav mellom 1814 og 1878 er det en hel rekke med forskjellige motiv, alt fra historiske personer, arkitektur, guder, monstre, natur og dyr. Stilen var mer som en skisse enn et ferdig bilde - grunnen var at Hokusai ønsket å fokusere mer på idé enn detalj.
=== Ukiyo-e ===
Hokusai brukte trestempel til å lage flere bilder, dette blir klassifisert som ukiyo-e («bilder av den flytende verden»). Disse var særdeles populære ettersom de kunne bli masseprodusert. Det var her Hokusai begynte å fortelle historier med bildene sine, og disse bestod ofte av 12 skisser til hver fortelling.
=== Ponchi-e ===
«Ponchi-e» var utviklingen av ukiyo-e. Navnet er tatt fra den engelske bladet «Punch» og det var ifra den vestlige kulturen artistene hentet sin inspirasjon. Artistisk sett var det også forandret ettersom artistene begynte å fokusere mer på linje, form og farge i sine arbeid. I stedet for den tradisjonelle 12 panels metoden brukt i ukiyo-e brukte nå artistene ofte 4 panel til hvert arbeid. Det var i denne perioden Osamu Tezuka startet sin karriere som mangaka (manga artist), med utgivelsen Ma-chans dagbok. Originalt var dette et firepanels arbeid i en barneavis (Shokokumin Shimbun, som heter i dag Mainichishogakusei shinbun), men dette forandret seg rask og Ma-chans dagbok ble snart en egen utgivelse.
=== Osamu Tezuka ===
Osamu Tezuka fortsatte sitt arbeid etter Ma-chan's dagbok med Shin Takarajima («Den nye skatteøya») i 1947. Til tross for harde tilstander i etterkrigstidens Japan var denne mangaen en enorm suksess, med 400 000 kopier solgt. Det var dette som la grunnlaget for moderne manga og dens popularitet. Han fortsatte sitt arbeid med Jungle Taitei (Kimba den Hvite Løven), som var den første mangaen som ble utgitt jevnlig, i 1950. Han arbeidet videre med en hel rekke utgivelser, over mange forskjellige genrer – noe som la grunnlaget for dagens popularitet. Hans arbeid var artistisk sett inspirert av amerikanske tegneserier og filmer, og han nevnte Disney som en av sine store inspirasjonskilder.
På grunn av sine gjennombrudd og enorme påvirkningskraft på moderne manga blir Osamu Tezuka av mange sett på som «Den moderne mangaens far» eller «Mangaens gud».
=== Gekiga og manga ===
I 60- og 70-årene var det to former for utgivelse av manga. Mangaformatet var basert på salg av magasiner. Denne var basert på ukentlige eller månedlige utgivelser, og hadde derfor strenge frister. Dette førte til at de fleste artistene adopterte Osamu Tezukas stil, med forenklede tegninger ofte med overdrivelser – best kjent er kanskje særtrekket med store runde øyne, som blir sett på som et av mangaens kjennetegn for et internasjonalt publikum.
Gekiga («dramatiske tegninger»), et navn Yoshihiro Tatsumi fant på, hadde ikke frister og ga derfor mer frihet tidsmessig, noe som førte til mer kompleksitet og detalj, både i historier og kunst. Gekiga ble av denne grunnen sett på som overlegen kunstnerisk sett. Både manga og gekiga kunne leies ut i spesielle butikker. Disse butikkene ble imidlertid gradvis avskaffet i 70-årene, samtidig som manga artistene forbedret seg i forhold til historie og kvalitet. Gekiga blir idag brukt til å beskrive manga fokusert på realisme i tegningene.
=== Moderne Manga ===
I dagens Japan er manga respektert både som en kunstform og en fritidssyssel, og dets popularitet er enorm i forhold andre lands motparter. For eksempel er det ukentlige salget av manga tilsvarende til det årlige salget av amerikanske tegneserier. I motsetning til vestlig kultur hvor tegneserier ikke har noen kulturell viktighet, er manga sett på som en viktig del av moderne japansk kultur. Manga er respektert som en kunstform og som populærlitteratur, selv om det ikke enda har nådd det samme nivået som tradisjonell høykultur som film og musikk.
Økonomisk sett er manga en stor industri i Japan, med en total omsetning på over 500 til 600 milliarder yen i året (dette tilsvarer cirka 35 til 43 milliarder norske kroner). Salget av manga er en fjerdedel av omsetningen for alle trykksaker i Japan. Det er estimert at det finnes om lag 3000 mangaskapere i Japan, men de fleste av disse er også assistenter til mer berømte mangaskapere eller har andre jobber i tillegg. Det er rundt 300 som tjener over gjennomsnittet på å lage Manga alene.
De fleste mangaer blir utgitt i egne magasiner, ofte klassifisert etter målgruppe.
Hentai er betegnelsen på seriene som inneholder sterkt seksuelt ladede eller pornografiske temaer.
=== Manga utenfor Japan ===
I tillegg til Japan, blir det også produsert manga andre steder i verden, blant annet OEL manga (original English-language manga). Disse har som regel et mer vestlig preg. Et eksempel er The Dirty Pair, utgitt av Dark Horse.
== Temaer ==
Fordi japansk kultur er såpass annerledes fra vestlig, er også temaer og historier veldig forskjellige. Ettersom manga er såpass populært i Japan finnes det manga for nesten ethvert tema, alt fra livet i en kontorjobb til livet som sjørøver. Mange er også skrevet ut ifra hendelser eller perioder i japansk historie (for eksempel Kozure Ōkami), eller futuristiske plot som i Akira. Det finnes svært få basert på historiske perioder i europeisk kultur, her er Berserk (basert på Europa i middelalderen) en velkjent tittel. Axis Powers Hetalia er en annen serie som på en humoristisk måte, og med personer til å representere verdens land, tar for seg mye av verdenshistorien, men for det meste første og annen verdenskrig. Bøker, spill og filmer er også blitt gjort om til manga, kjente titler her er Pokemon og The Legend of Zelda (basert på spillene med samme navn) og Vagabond (basert på boken Miyamoto Musashi av Eiji Yoshikawa).
== Målgrupper ==
I Japan blir manga klassifisert etter målgrupper. Når manga blir presentert for et vestlig publikum blir definisjonene ofte forandret, ettersom kulturelle forskjeller forandrer grensene for hva utgiverne mener er sømmelig. De engelske utgivelsene har for eksempel generelt satt aldersgrenser høyere enn den japanske målgruppen, for eksempel er Shōunen ofte klassifisert som 12 år eller over. Innholdet er også redigert i noen sammenhenger, også i forbindelse med kulturelle forskjeller.
Seinen – Unge menn (omtrent 18-30 år)
Josei – Kvinner
Kodomo – Barn
Shōujo (Shōjo) – Jenter og unge kvinner (omtrent 6- 18 år)
Shōunen (Shōnen) – Gutter og ungdom (omtrent 9-18 år)
Hentai – 18+ (Pornografisk)
== Noen kjente serier ==
Astro Boy
Attack on Titan
Bakuman
Battle Angel Alita
Black Butler
Bleach
Death Note
Demon Slayer: Kimetsu no Yaiba
Dragon Ball
Fairy Tail
Fullmetal Alchemist
Fruits Basket
Hajime no Ippo
Haruhi Suzumiya
Hunter X Hunter
Katekyo Hitman Reborn!
Kochikame
Kuroko No Basuke
InuYasha
Ranma 1/2
Mesterdetektiven Conan
Mitt Helteakademia
Nana
Naruto
Negima! Magister Negi Magi
One Piece
Pandora Hearts
Pokemon
Rave Master
Sailor Moon
Seven Deadly Sins
Shaman King
Slam Dunk
Tokyo Ghoul
== Se også ==
Tegneserier
Grafisk roman
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Anime.no – Norsk nyhetsside for anime, manga- og generelle nyheter innenfor japansk underholdningskultur.
nmp international – A History of Manga (Engelsk)
«Ut med Donald, inn med manga» (29.08.05, 22:16) | miniatyr|Første side av mangaen om Wikipe-tan, Commons-tan og Wikiquote-tan | 8,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B6pffer | 2023-02-04 | Töpffer | ['Kategori:Etternavn', 'Kategori:Tyskspråklige etternavn', 'Kategori:Yrkesmessig etternavn'] | Personer med Töpffer som etternavn:
Adam-Wolfgang Töpffer, sveitsisk maler og karikaturtegner. Rodolphes far.
Rodolphe Töpffer, sveitsisk maler, forfatter og en av de første tegneserieskaperne. | Personer med Töpffer som etternavn:
Adam-Wolfgang Töpffer, sveitsisk maler og karikaturtegner. Rodolphes far.
Rodolphe Töpffer, sveitsisk maler, forfatter og en av de første tegneserieskaperne. | Personer med Töpffer som etternavn: | 8,213 |
null | 2023-02-04 | Alda | null | null | null | Alda er et kvinnenavn med flere opprinnelser. Det kan være dannet av mannsnavnet Aldo som er avledet av det germanske adal, «edel», eller det kan være dannet av det norrøne ordet alda, «bølge». | 8,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Wilkes_Booth | 2023-02-04 | John Wilkes Booth | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-02', 'Kategori:Dødsfall 26. april', 'Kategori:Dødsfall i 1865', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1838', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Harford County i Maryland', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | John Wilkes Booth (født 10. mai 1838, død 26. april 1865) var en amerikansk skuespiller som er mest kjent for å ha myrdet president Abraham Lincoln. Booth sympatiserte med Sørstatene og var misfornøyd med utviklingen i den amerikanske borgerkrigen.
| John Wilkes Booth (født 10. mai 1838, død 26. april 1865) var en amerikansk skuespiller som er mest kjent for å ha myrdet president Abraham Lincoln. Booth sympatiserte med Sørstatene og var misfornøyd med utviklingen i den amerikanske borgerkrigen.
== Bakgrunn ==
Booth ble født i 1838 på en gård i nærheten av Bel Air i Harford County i delstaten Maryland. Hans foreldre, den engelske skuespilleren Junius Brutus Booth og Mary Ann Holmes, var britiske, romersk-katolske, som hadde emigrert til USA i 1821. Booth ble oppkalt etter den britiske, radikale politikeren John Wilkes, som familien Booth mente var en fjern slektning. Faren selv var oppkalt etter den romerske statsmannen Marcus Junius Brutus, en av dem som myrdet Julius Cæsar.
Junius Brutus Booth var en av de mest berømte skuespillerne på de amerikanske teatrene, men hadde også rykte for å være en eksentriker og drukkenbolt, til og med sinnssyk. Etter at Booth den eldre døde i 1852, skrev poeten Walt Whitman at «Der gikk den største og uten sammenligning den mest edle romer av dem alle.»
Johns bror, Edwin Booth, overtok farens posisjon som feiret skuespiller og ble den mest innflytelsesrike Shakespeare-tolkeren på slutten av 1800-tallet i USA. En annen bror, Junius Brutus Booth Jr. fulgte også i farens fotspor i skuespilleryrket og ble senere gift med den australske skuespilleren, Marion Agnes Land Rookes, som tok navnet Agnes Booth.
Booth synes å ha hatt en lykkelig barndom. Han ble utdannet i klassikerne og i særdeleshet i Shakespeare. I 1851 ble Booth antatt ved St. Timothy’s Military Academy i Catonsville i nærheten av Baltimore, Maryland. Her møtte han Samuel Arnold og Michael O'Laughlen, som begge ble involvert i Booths forsøk på først å kidnappe og senere å myrde president Abraham Lincoln.
== Teaterkarriere ==
Booth fikk sin scenedebut i august 1855 i en alder av 17 år da han spilte jarlen av Richmond i William Shakespeares stykke Richard III. Etter eget ønske ble han oppført som «J.B. Wilkes», et pseudonym ment for å fjerne oppmerksomheten fra sin berømte familie. I 1858 ble han et medlem av Richmond Theatre og hans karriere begynte å ta av. I teateranmeldelser ble han referert til som «den kjekkeste mannen i Amerika». Han var 1,72 m høy, hadde beksvart hår, var slank og atletisk. Han var også en mesterlig fekter, og hans forestillinger ble ofte karakterisert av hans samtidige som akrobatisk og intenst fysiske. En skuespillerkollega husket at Booth stundom skar seg på sverdet og sov med blodige kjøttstykker som omslag for å dempe skrubbsår og blåmerker han fikk på scenen.
I 1859, holdt Booth på å forberede seg til et teaterengasjement i Richmond i Virginia, noen uker forut for henrettelsen av John Brown, en aktivist som virket for å avskaffe slaveriet. I oktober hadde Brown angrepet et våpenlager i Harpers Ferry, Virginia (dagens Vest-Virginia) i et mislykket forsøk på å starte et opprør blant slavene i delstaten. Da Booth hørte om rettskjennelsen dro han til Charles Town, kjøpte en Richmond-grå militæruniform og holdt vakt ved galgen mens Brown ble hengt.
== Borgerkrigen ==
Da Abraham Lincoln ble valgt til president den 6. november 1860 skrev Booth en lang tale som i klartekst fortalte hva han mente om Nordstatenes avskyelige antislaveripolitikk og ga sin krystallklare støtte til Sørstatenes sak. Den 12. april 1861 brøt borgerkrigen ut, og 11 av statene i sør brøt med unionen. Booths familie var fra Maryland, en grensestat som forble lojal til unionen gjennom hele krigen, til tross for en befolkning som holdt slaver og var sympatisk innstilt til Sørstatenes sak. Ettersom Maryland delte grense med Washington, D.C., erklærte Lincoln militær unntakstilstand i delstaten. Mange mente, også Booth, at beslutningen var grunnlovsstridig og misbruk av sentral makt.
Booth, som så mange i Maryland, kom fra en politisk splittet familie. De fleste i familien var sterke unionister, Booth betraktet seg selv som Sørstatsmann, men ga tidlig et løfte til sin mor om at han ikke ville la seg innrullere i den konføderate hæren. Isteden levde han utenfor krigen i Washington, D.C., reiste mellom nord og sør som skuespiller og så langt vest som til Indiana. Booth fortalte åpent om sin kjærlighet til Sørstatene, og like klart om sitt hat mot Lincoln. Tidlig i 1862 ble han arrestert og ført fram for sjefen for militærpolitiet for å ha kommet med offentlige ytringer mot regjeringen.
John Wilkes Booth og president Abraham Lincoln krysset hverandres veger ved flere anledninger. Lincoln var en trofast teaterbesøkende og var særlig begeistret for Shakespeare. Den 9. november 1863 så Lincoln Booth spille Raphael i Charles Selbys stykke Marmorhjertet ved Ford's Theatre i Washington. På et tidspunkt i forestillingen rettet Booth fingeren i retning av Lincoln mens han resiterte en setning i dialogen.
Ved en senere anledning ytret Lincoln et ønske om å få møte skuespilleren etter teppefall, men ble avvist av Booth. Lincoln hadde for øvrig sittet i den samme «presidentlosjen» som han senere skulle bli myrdet i. Denne hendelsen inntraff den 18. mars 1865 da Booth spilte hertug Pescara i Den frafalne i det som skulle bli Booths siste forestilling. Familien Booth var venner med John T. Ford, teatereieren, og Booth gikk inn og ut av teateret så ofte i løpet av borgerkrigen at han til og med fikk posten sin levert der. Det ga Booth fullstendig adgang i Ford’s Theatre, dag og natt.
== Sammensvergelsen ==
I 1864 hadde utviklingen i borgerkrigen skiftet i favør av Nordstatene som forhalte fangeutvekslingen i et forsøk på begrense Sørstatenes hær. Booth begynte å gruble om å kidnappe president Lincoln fra hans sommerbolig ved Soldier’s Home i utkanten av Washington, smugle ham over elven Potomac og inn Richmond. Presidenten skulle deretter bli utlevert til fordel for alle Sørstatssoldater som var i fengsel i nord. Booth klarte med hell å rekruttere sine gamle venner Samuel Arnold og Michael O'Laughlin som medsammensvorne. På denne tiden drev han også spekulasjoner i olje i Pennsylvania.
== Mulige bånd til Sørstatene ==
I løpet av sommeren 1864 møtte Booth flere sympatisører med konføderasjonen ved Parker House i Boston, Massachusetts. I oktober 1864 dro han til Montréal på en reise som forskerne aldri har funnet årsaken til. Montreal var på den tid et velkjent senter for Sørstatenes hemmelige aktiviteter. Det er kjent at Booth tilbrakte ti dager i byen og i en tid bodde ved St. Lawrence Hall, et møtested for Sørstatenes hemmelige politi, og møtte iallfall en blokadesmugler der. Det er mulig at det var her han møtte sjefen for konføderasjonens hemmelige politi, James D. Bulloch, onkel til Theodore Roosevelt, foruten å møte George Nicholas Sanders, som hadde revolusjonære sympatier og som en gang hadde beordret Frankrikes hersker Napoleon III myrdet.
Det har vært mye akademisk oppmerksomhet rettet mot hvorfor Booth var i Montreal og hans hensikter der. Det finnes ingen holdbare bevis som forbinder Booths plan for å kidnappe eller myrde Lincoln med en sammensvergelse som har grener inn i Sørstatenes regjering. Muligheten er utforsket i to bøker; Nathan Millers «Spying For America» og William Tidwells «Come Retribution: the Confederate Secret Service and the Assassination of Lincoln». Til minne om sin bror skriver Asia Booth Clarke i boken «The Unlocked Book» at Booth hadde fortalt henne at han var en blokadesmugler for Sørstatene og at han også smuglet kinin over Potomac og inn i Virginia.
== Forsøk på kidnapping ==
Booth begynte å vie mer og mer av sin energi og penger til planen om å kidnappe Abraham Lincoln etter at han ble gjenvalg tidlig i november 1864. Booth samlet en tilfeldig sammensatt gjeng med sympatisører for Sørstatene, inkliudert David Herold, George Atzerodt, John Surratt, og Lewis Payne. Disse begynte å møtes regelmessig ved pensjonatet til Surratts mor, Mary Surratt.
Den 25. november 1864 opptrådte John Wilkes Booth for første og eneste gang sammen med sine to brødre, Edwin og Junius, i en enkeloppsetning av Julius Caesar ved Winter Garden Theater i New York. Overskuddet fra forestillingen gikk til å reise en statue av William Shakespeare i Central Park som står den dag i dag. Framførelsen ble avbrutt av et mislykket forsøk av en hemmelig konføderative hærstyrke på å brenne ned flere hoteller, og samtidig også selve byen med gresk ild. Ett av hotellene lå vegg i vegg med teateret, men brannen ble hurtig slukket. Neste morgen hadde John Wilkes Booth en heftig krangel med sin bror, Edwin, om både Lincoln og borgerkrigen.
Den 4. mars 1865 overvar Booth Lincolns andre innsettelse som ledsager for sin hemmelige forlovede, Lucy Hale, som var invitert. Hennes far, John P. Hale, var Lincolns minister i Spania. I mengden var også Powell, Atzerodt, og Herold. Det synes ikke som om det var noe forsøk på å kidnappe Lincoln der og da. Senere hadde derimot Booth bemerket at det hadde vært «en vidunderlig sjanse» til skyte Lincoln.
Den 17. mars fikk Booth vite i siste liten at Lincoln ville overvære en forestilling av teaterstykket «Still Waters Run Deep» på et sykehus i nærheten av Soldier’s Home. Booth samlet sine medsammensvorne på vegen i et forsøk på å kidnappe presidenten mens han reiste til sykehuset, men presidenten dukket aldri opp. Booth fikk senere høre at Lincoln hadde endret planene i siste øyeblikk for å overvære en mottagelse i National Hotel i Washington. Ironisk nok var det akkurat der hvor Booth bodde.
== Mordet på presidenten ==
Den 10. april, etter å ha hørt nyheten om at Robert E. Lee hadde overgitt seg ved Appomattox Court House, fortalte Booth til Louis J. Weichmann, en venn av John Surratt og en pensjonær i Mary Surratts hus, at han hadde sluttet som skuespiller og at det eneste skuespill han ønsket å delta i framtiden var Venice Preserv'd. Weichmann forsto ikke sammenhengen der og da, men dette stykket handler om en sammensvergelse for å begå et mord.
Den 11. april var Booth en i mengden på utsiden av Det hvite hus da Lincoln holdt en improvisert tale fra vinduet. Da Lincoln uttalte at han var tilhenger av å gi alminnelig stemmerett til svarte og afroamerikanere snudde Booth seg til Lewis Powell og forsøkte å få ham til å skyte presidenten der og da. Powell nektet, og Booth hadde sagt at dette skulle bli den siste talen som Lincoln noensinne ville holde.
På langfredags morgen, den 14. april 1865, fikk Booth høre at presidenten og presidentfruen, sammen med general Ulysses S. Grant og hans kone, ville gå i teateret for å se stykket Our American Cousin på Ford's Theatre. Booth bestemte seg øyeblikkelig for å gjennomføre mordplanene og finne en fluktrute. Booth informerte Powell, Herold og Atzerodt om sin beslutning. Han ga Powell i oppdrag å myrde statsråd William Seward og Atzerodt å myrde visepresident Andrew Johnson. Herold skulle hjelpe til når de flyktet inn i Sørstatsområdet. Ved å skyte presidenten og hans to konstitusjonelle etterfølgere til presidentstillingen, håpet Booth og hans medsammensvorne at Unionens regjering ville bli så ustabil at det ville skape panikk og kaos i landet. Håpet var at det ville gi Sørstatenes regjering et pusterom til å reorganisere og fortsette borgerkrigen.
Booth hadde laget et kikkhull inn i losjen til presidenten tidligere på dagen for å se om presidenten hadde ankommet. Da stykket hadde fanget presidentens oppmerksomhet, snek John Wilkes Booth seg inn i losjen, rettet en .41 kaliber Derringer pistol mot presidentens bakhode og skjøt ham.
Booth hoppet deretter ut av losjen og ned på scenen, og brakk tilsynelatende foten etter at den hektet seg opp i det amerikanske flagget i hoppet. I alle fall én undersøkelse av Michael Kauffman mener derimot at Booth brakk foten senere under flukten da hesten falt over ham og at Booths såkalte dagbok hvor han påstår at han brakk foten i fallet er en typisk dramatisering av Booth. Noen vitner har sagt at han ropte Sic semper tyrannis («Slik ender tyranner alltid») fra scenen, mens andre mener han ropte «The South is avenged» (Syden er hevnet).
== Flukten ==
Booth flyktet til Dr. Samuel Mudds hus, som behandlet den brukne foten. Mudd ble senere funnet skyldig i forræderi i en militær rettssak og dømt til livstidsstraff ved Fort Jefferson i Florida, men ble frigitt tidlig for sin innsats for å stanse en epidemi med gulfeber.
Booth ble forfulgt av nordstatssoldater gjennom hele sydlige Maryland og over elvene Potomac og Rappahannock til Richard Garretts gård i nærheten av Bowling Green, Caroline County, Virginia. Tidlig om morgenen den 26. april 1865 klarte soldatene å omringe Booth. Innestengt i et tobakkslager nektet Booth å overgi seg, og Everton Conger ga da ordre om å sette fyr på lagerbygningen. Sersjant Boston Corbett, skjøt, i strid mot stående ordre, mot Booth og såret ham dødelig i nakken. Booth ble dratt ut fra flammene, og han døde på gårdsbygningens veranda. Han siste ord ble sagt da han stirret på hendene sine og mumlet: «Ubrukelig! Ubrukelig!»
Booths lik ble fraktet til Washington Navy Yard for identifikasjon og obduksjon. Liket ble deretter begravd i en celle i det gamle fengselet ved Washington Arsenal. I 1867 ble liket gravd opp igjen, lagt i en enkel trekiste og oppbevart i fengslets lager. I 1869 ble liket igjen identifisert før det ble overgitt i familien Booths varetekt. Det ble deretter begravd på et umerket sted i familiens tomt i Greenmount kirkegård i Baltimore.
=== Teorien om at Booth slapp unna ===
Noen mener at Booth klarte å flykte fra tobakkslageret på Garretts gård ved hjelp av en som lignet på ham. Dobbeltgjengeren skal ha vært en viss James William Boyd som døde i hans sted. Tilsynelatende hadde regjeringen siden gjort store anstrengelser for å dekke over tabben. Disse teoriene har aldri blitt bevist og blir ansett av de aller fleste historikere for å være myter og uten noen form for substans.
Boken The Lincoln Conspiracy beskriver mordet på Lincoln i detalj, Boyd-konspirasjonen, og Booths flukt inn i sumpene. En annen bok, The Curse of Cain: The Untold Story of John Wilkes Booth gjentar påstandene om at Booth slapp unna, fikk et tilfluktssted i Japan og til slutt kom tilbake til USA hvor han døde i Enid, Oklahoma i 1903.
== Booth i populærkulturen ==
Booth er stjernen i Broadway-musikalen Assassins av Stephen Sondheim og John Weidman fra 1991. Stykket omhandler alle de som har forsøkt eller greid å myrde amerikanske presidenter. Booth synes å være den av snikmorderne som er fremstilt mest «sympatisk».
Et populært tema i tidsreisefortellinger er å forsøke å hindre Booth i å drepe Lincoln. Et eksempel er en episode fra TV-serien Twilight Zone (Back There), en novelle av Robert Silverberg kalt «The Assassin», og kortspillet «Chrononauts.» Booth blir også nevnt i komediefilmen Zoolander som den første «skuespiller/modell» i en replikk om kjente snikmordere som en del av en pågående konspirasjon for å holde prisene på kleskolleksjonen nede.
I tillegg har Booth en sentral rolle i spillefilmen National Treasure, hvor hans etterkommer prøver å renvaske ham for mordet på presidenten. Denne filmen drar også inn flere syn på Booths rolle i komplottet mot presidenten, men ender med et endelig bevis for Booths attentat mot presidenten. Filmen viser blant annet Booths flukt fra teateret, men man får aldri se avslutningen på flukten. Hele filmen handler om koder og gåter som Booth og hans medskyldige prøver å få dekodet ved hjelp av tippoldefaren til historikeren Ben Gates, som blir spilt av Nicolas Cage.
== Referanser ==
== Kilder ==
Kauffman, Michael W. (2004), American Brutus: John Wilkes Booth and the Lincoln Conspiracies, New York: Random House
== Eksterne lenker ==
(en) John Wilkes Booth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Wilkes Booth – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Wilkes Booth på Internet Movie Database
(en) John Wilkes Booth hos Internet Broadway Database
(en) John Wilkes Booth hos American National Biography
(en) The Life and Plot of John Wilkes Booth
(en) Open Directory Project: John Wilkes Booth
(en) A History of John Wilkes Booth on National Park Service
(en) First Edition Report on the Lincoln Assassination, and Biography of John Wilkes Booth
(en) Booths fluktrute (Civil War Trails)
(en) Booth's grave site Arkivert 23. april 2006 hos Wayback Machine.
(en) Booth Legend – En side hos Oklahoma Historical Society som beskriver myten om at Booth døde i Oklahoma
(en) Izola Forrester Family Papers – En amerikansk teaterfamilie hevder å nedstamme fra John Wilkes Booth. Et online arkiv viser mange originale dokumenter som styrker deres påstander. | Personer med Booth som etternavn: | 8,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brown | 2023-02-04 | Brown | ['Kategori:Etternavn', 'Kategori:Pekere'] | Brown er engelsk for fargen brun. Det er samtidig et vanlig etternavn i engelskspråklige nasjoner, men kan ha flere betydninger i hovedsak avledet fra etternavnet:
Brown UniversityPersoner med Brown som etternavn:
Anne Brown (1912–2009) amerikansk-norsk operasanger
Adin Brown, amerikansk målmann, spiller for Aalesund FK
Charlie Brown, tegneseriefigur fra Knøttene
Clifford Brown, amerikansk jazztrompetist
Dan Brown, amerikansk forfatter
Derren Brown, engelsk illusjonist
James Brown, musiker
Knud Wessel Brown, prest
Rob Brown, musiker, spiller i Autechre
Gordon Brown, Britisk politiker, finansminister 1997-2007, statsminister 2007 - | Brown er engelsk for fargen brun. Det er samtidig et vanlig etternavn i engelskspråklige nasjoner, men kan ha flere betydninger i hovedsak avledet fra etternavnet:
Brown UniversityPersoner med Brown som etternavn:
Anne Brown (1912–2009) amerikansk-norsk operasanger
Adin Brown, amerikansk målmann, spiller for Aalesund FK
Charlie Brown, tegneseriefigur fra Knøttene
Clifford Brown, amerikansk jazztrompetist
Dan Brown, amerikansk forfatter
Derren Brown, engelsk illusjonist
James Brown, musiker
Knud Wessel Brown, prest
Rob Brown, musiker, spiller i Autechre
Gordon Brown, Britisk politiker, finansminister 1997-2007, statsminister 2007 - | Brown er engelsk for fargen brun. Det er samtidig et vanlig etternavn i engelskspråklige nasjoner, men kan ha flere betydninger i hovedsak avledet fra etternavnet: | 8,216 |
null | 2023-02-04 | Bush | null | null | null | Bush er et sted- og etternavn. Mest kjent er den amerikanske presidentfamilien Bush. | 8,217 |
null | 2023-02-04 | Kontinentaldrift | null | null | null | Kontinentaldrift er generelt bevegelse av kontinentalplater i forhold til hverandre, hvor litosfærens kontinentmasser flyter oppå den tyngre astenosfæren og endrer posisjon. Kontinentaldrift er samtidig en teori om disse bevegelsene som ble utviklet særlig av geologene Frank Bursley Taylor og Alfred Wegener. | 8,218 |
null | 2023-02-04 | Johan Daniel Berlin | null | null | null | Johan Daniel Berlin (født 12. mai 1714 i Memel; død 4. | 8,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikke_Mus | 2023-02-04 | Mikke Mus | ['Kategori:Animerte figurer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Tegneseriestubber'] | Mikke Mus (engelsk Mickey Mouse) er en tegnefilm- og tegneserie-figur skapt av den amerikanske filmprodusenten Walt Disney og Ub Iwerks i 1928. Mikke Mus er sannsynligvis Walt Disney Companys mest kjente figur. Mikke Mus' offisielle temalåt er Mickey Mouse (Club) March.
| Mikke Mus (engelsk Mickey Mouse) er en tegnefilm- og tegneserie-figur skapt av den amerikanske filmprodusenten Walt Disney og Ub Iwerks i 1928. Mikke Mus er sannsynligvis Walt Disney Companys mest kjente figur. Mikke Mus' offisielle temalåt er Mickey Mouse (Club) March.
== Film ==
Figuren ble skapt av Walt Disney i 1928, og opptrådte i sin første tegnefilm, Plane Crazy. 15. mai dette året. 18. november samme år kom den første Mikke-filmen med lyd, Steamboat Willie. Fra debuten og gjennom 1930- og 40-tallet kom det en jevn strøm av Mikke Mus-filmer frem til 1953, da den siste kortfilmen for kino, The Simple Things, ble laget. I 1983 kom filmen Mickey's Christmas Carol og i de senere årene har han vært brukt hovedsakelig i TV-programmer for barn.
I tegnefilmene opptrer Mikke Mus ofte sammen med Minni Mus, Langbein (Goofy), Donald Duck og Pluto. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
== Mikkes norske stemmer ==
I den opprinnelige norske versjonen av filmen «Gøy og gammen», tidligere kjent som «Bongo og Mikke og bønnestengelen» og originalt «Bongo», var det Carsten Winger som ga stemmen til Mikke. I den opprinnelige norske versjonen av «Mikkes juleeventyr» var det Trond Brænne som ga stemmen hans. Siden 1990 var det Harald Mæle som hadde stemmen, Anders Baasmo Christiansen hadde stemmen til 2007, da Petter Sommer tok over.
== Tegneserier ==
I tillegg til tegnefilmer har Mikke Mus opptrådt i tegneserier. Floyd Gottfredson tegnet avisstripen fra 1930 til 1975 og står bak mange av bifigurene som opptrer i tegneseriene. Paul Murry og Carl Fallberg er andre som har gjort seg bemerket med sitt arbeid med Mikke Mus-serier. I Norge har Mikke Mus vært en fast skikkelse i Donald Duck & Co siden bladet startet i 1948, og i 1980 fikk han et blad oppkalt etter seg, da Donald Duck Spesial skiftet navn til Mikke Mus. Han opptrådte også i bladet Skippern, hvor både han og Langbein gikk under sine originale navn.
I tegneseriene fremstilles Mikke Mus ofte som kjæreste med Minni Mus. Hans beste venn er Langbein. I flere av tegneseriene har han også ansvaret for nevøene Tipp og Topp. Mikke har i tillegg en hund av ukjent rase som heter Pluto.
Mikke og Langbein framstilles ofte som detektiver og de jobber ofte sammen med blant annet Politimester Fiks og mesterdetektiven Bein-Holmsen. Dette yrket har skaffet Mikke en rekke fiender. Blant de mest kjente finner vi Spøkelseskladden, Svarte-Petter, Skaftetryne, Mikro-Midas, Farlige Fiffus og Ørnulf Ørn.
I de italienskproduserte tegneseriene som utgis på norsk i Donald Pocket opptrer av og til Marlin og Zapotek, professorer som har en tidsmaskin. Denne brukes ofte til å sende Mikke og Langbein til tider og steder der andre aldri har vært.
== Mikke Mus på andre språk ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Mickey Mouse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mickey Mouse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Omtale på hjemmesida til Donald Duck & Co.
Mer om Mikke Mus Arkivert 23. september 2005 hos Wayback Machine.
Historien bak Mikke Mus Arkivert 22. juni 2006 hos Wayback Machine.
Mikke Mus-lenker i Torbjørns tegneserieguide
Mikke Mus i Inducks
minetegneserier.no - Oversikt over norske Mikke Mus utgivelser. | thumb|Frimerke med Mikke Mus. | 8,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trier | 2023-02-04 | Trier | ['Kategori:49°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Rheinland-Pfalz', 'Kategori:Etableringer i 16 f.Kr.', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland'] | Trier (fransk Trèves) er sannsynligvis Tysklands eldste by. Den ligger i delstaten Rheinland-Pfalz like ved grensen til Luxembourg og i nærheten av vinregionen Mosel-Saar-Ruwer. Byen ligger midt i Moseldalen om lag 100 km fra utløpet i Rhinen, og har fjellkjeden Hunsrück i sør og Eiffel i nord. Trier har rundt 105 000 innbyggere og er sete for Universität Trier, grunnlagt 1483, regionalforvaltning, foruten et romersk-katolsk bispedømme, Trier bispedømme.
Den romerske Trier, med blant annet Porta Nigra, Römerbrücke og Domkirken St. Peter, ble i 1986 oppført på UNESCOs verdensarvliste.
| Trier (fransk Trèves) er sannsynligvis Tysklands eldste by. Den ligger i delstaten Rheinland-Pfalz like ved grensen til Luxembourg og i nærheten av vinregionen Mosel-Saar-Ruwer. Byen ligger midt i Moseldalen om lag 100 km fra utløpet i Rhinen, og har fjellkjeden Hunsrück i sør og Eiffel i nord. Trier har rundt 105 000 innbyggere og er sete for Universität Trier, grunnlagt 1483, regionalforvaltning, foruten et romersk-katolsk bispedømme, Trier bispedømme.
Den romerske Trier, med blant annet Porta Nigra, Römerbrücke og Domkirken St. Peter, ble i 1986 oppført på UNESCOs verdensarvliste.
== Historie ==
Ifølge sagnet skal Trebeta, sønn av assyrerkongen Ninus, og som ble fordrevet til Europa av sin stemor, ha grunnlagt Trier 1 300 år før Roma oppstod. Etter sikrere kilder er Trier imidlertid av keltisk (treverisk) opprinnelse, men det er funnet båndkeramiske funn av bosettinger fra midten av 3.årtusen f.Kr.
I nærheten av en romersk militærleir skal Romerne ha grunnlagt byen Augusta Treverorum i år 16 f. Kr., etter at romerne under Julius Cæsar hadde beseiret de keltiske treveri mellom år 58 f. Kr. og år 50 f. Kr. Da de romerske provinsene i dagens Tyskland ble reorganisert i år 16 f. Kr., bestemte keiser Augustus at den nye byen Augusta Treverorum skulle bli regionshovedstad. Under Romerriket ble byen den største nord for Alpene.
Fra 259 til 274 var Trier et tidlig bispesete, og hovedstad for det galliske riket til "motkeiseren" Tetricus I, byen gikk da under navnet Treveris. I 275 ble byen ødelagt av de germanske alamannerne. Senere, mellom 383 og 388, var den hovedstad for Magnus Maximus, som regjerte størstedelen av det vestlige riket. Ved vestromernes abdikasjon fra byen i 392 hadde den 80-100.000 innbyggere. Trier ble inntatt av vandalene i 407 og av hunnerne (Attila) i 451. Fra år 457 ble byen endelig frankisk, og forble en viktig by gjennom middelalderen.
Fra 1212 var Trier såkalt keiserlig Fristad, men ble erkebispesete fra 1349. Byen opplevde sterk blomstring og fikk universitet fra 1473. Under tredveårskrigen ble Trier erobret av spanjolene 1634, og av franskmennene 1645. Byen var fransk fra 1794 til 6. januar 1814. Først på 1800-tallet vokste byen utover den middelalderske bymuren, som sentrum for viktig mølle- og slakterivirksomhet. 1918-1930 var byen igjen på franske hender.
== Severdigheter ==
Byen er velkjent for sine godt bevarte romerske bygninger, bl.a. Porta Nigra, den best bevarte romerske byport nord for Alpene, et komplett amfiteater, ruinene av en rekke romerske bad, og den store basilikaen med rester fra år 326, som idag benyttes som protestantisk kirke.
Rheinische Landesmuseum i Trier er byens største museum, og her er utstilt en rekke funn fra romertiden.
Roscheider museum er et friluftsmuseum som formidler kulturhistorie i SaarLorLux regionen, grenseområdet der Tyskland, Luxemburg og Frankrike møtes.
== Se også ==
Treveri
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Trier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trier – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Trier (fransk Trèves) er sannsynligvis Tysklands eldste by. Den ligger i delstaten Rheinland-Pfalz like ved grensen til Luxembourg og i nærheten av vinregionen Mosel-Saar-Ruwer. | 8,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moss_Dagblad | 2023-02-04 | Moss Dagblad | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Østfold)', 'Kategori:Aviser eid av Amedia', 'Kategori:Aviser etablert i 1912', 'Kategori:Aviser i Viken', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2009', 'Kategori:Kultur i Moss', 'Kategori:Nedlagte aviser i Viken'] | Moss Dagblad er en avis som kommer ut i Moss i Østfold. Avisa kom ut første gang 10. februar 1912 som Moss Socialdemokrat. Avisa skiftet i 1923 navn til Folkets Blad og etter partisamlingen i Arbeiderpartiet i 1927 til Moss og omegns Arbeiderblad. I 1940 ble avisa stanset av Nasjonal Samling. I oktober 1945 ble navnet endret til Moss Arbeiderblad. I 1957 endret avisa på nytt navn til Moss og Follo Blad etter en avisfusjon. Navnet Moss Dagblad ble tatt i bruk i 1960.
Avisa var – anno 2009 – den nest største avisa i Mosseområdet, og den dekket hovedsakelig saker fra Moss kommune. Tidligere var avisa tilknyttet Arbeiderpartiet, men var før den ble lagt ned partipolitisk uavhengig. Avisa kom ut tre ganger i uken. Ansvarlig redaktør opp mot nedleggelsen var Morten Øby.
A-pressen bestemte 24. mars 2009 at avisa skulle legges ned, og siste utgave utkom den 30. mars 2009. Over fem år senere, den 6. september 2014, gjenoppstod Moss Dagblad som en lokalisert utgave av Dagsavisen.
| Moss Dagblad er en avis som kommer ut i Moss i Østfold. Avisa kom ut første gang 10. februar 1912 som Moss Socialdemokrat. Avisa skiftet i 1923 navn til Folkets Blad og etter partisamlingen i Arbeiderpartiet i 1927 til Moss og omegns Arbeiderblad. I 1940 ble avisa stanset av Nasjonal Samling. I oktober 1945 ble navnet endret til Moss Arbeiderblad. I 1957 endret avisa på nytt navn til Moss og Follo Blad etter en avisfusjon. Navnet Moss Dagblad ble tatt i bruk i 1960.
Avisa var – anno 2009 – den nest største avisa i Mosseområdet, og den dekket hovedsakelig saker fra Moss kommune. Tidligere var avisa tilknyttet Arbeiderpartiet, men var før den ble lagt ned partipolitisk uavhengig. Avisa kom ut tre ganger i uken. Ansvarlig redaktør opp mot nedleggelsen var Morten Øby.
A-pressen bestemte 24. mars 2009 at avisa skulle legges ned, og siste utgave utkom den 30. mars 2009. Over fem år senere, den 6. september 2014, gjenoppstod Moss Dagblad som en lokalisert utgave av Dagsavisen.
== Opplag ==
2006: 6 700
2007: 6 126
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Moss Dagblad | Moss Dagblad er en avis som kommer ut i Moss i Østfold. Avisa kom ut første gang 10. | 8,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Noah | 2023-02-04 | Noah | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelske personer'] | For Noah som islamsk profet, se Nuh. Se NOAH for forkortelser og Noah (navn) for mannsnavnet.
Noah (hebraisk: נֹחַ – Nṓaḥ, «hvile»; gresk: Νῶε – Nôe) er en sagnskikkelse som ifølge kapittel 5–9 av Første Mosebok (Genesis) i Det gamle testamentet i Bibelen var etterkommer i tiende generasjon i direkte linje etter Adam, det første mennesket Gud skapte, og hovedperson i den religiøse fortellingen om syndfloden. Han er faren til Sem, Ham og Jafet (1 Mos 6,10).
| For Noah som islamsk profet, se Nuh. Se NOAH for forkortelser og Noah (navn) for mannsnavnet.
Noah (hebraisk: נֹחַ – Nṓaḥ, «hvile»; gresk: Νῶε – Nôe) er en sagnskikkelse som ifølge kapittel 5–9 av Første Mosebok (Genesis) i Det gamle testamentet i Bibelen var etterkommer i tiende generasjon i direkte linje etter Adam, det første mennesket Gud skapte, og hovedperson i den religiøse fortellingen om syndfloden. Han er faren til Sem, Ham og Jafet (1 Mos 6,10).
== Syndfloden ==
Bibelens fortelling om den store flommen beskriver hvordan Gud på grunn av menneskenes ondskap tok livet av alt levende på jorda, bortsett fra Noah, som var gudfryktig og utvalgt, familien hans og alle dyr han tok med seg i Noahs ark, et kjempestort skip Noah og familien bygde. Historien nevnes også i Sura 71 i Koranen, islams hellige skrift. Der omtales Noah flere steder under navnet Nuh, og han regnes som en av islams profeter. Noah er derfor en viktig skikkelse i jødedommen, kristendommen og islam.
Noah regnes som en av de tidligste patriarkene. Han var oldebarn av Henok, sønnesønn av Metusjalah og sønn av Lamek, som ble far til Noah da han var 182 år. Noah var selv 500 år gammel da han fikk sønnene Sem, Ham og Jafet. Hele menneskeheten stammer fra ham og hans tre sønner, som sammen med sine fire hustruer overlevde flommen ved at de etter Guds befaling bygde arken med plass til to av alle dyrearter. Noah var 600 år gammel da syndfloden kom over jorden. Da vannet trakk seg tilbake, sa Gud til Noah at de skulle være fruktbare, formere seg og fylle opp jorden igjen. Deretter oppretter Gud sin pakt med Noah, om å aldri mer ødelegge jorden med en flom. Regnbuen skulle være tegn på pakten mellom Gud og jorden. Videre står det at han etter flommen begynte som bonde og plantet en vingård, drakk av vinen, ble beruset og kledde seg naken i sitt telt. Ham, faren til Kanaan, så Noahs nakenhet og fortalte det til sine to brødre utenfor. Da gikk Sem og Jafet baklengs inn og dekket over Noahs nakenhet med et klesplagg. Da Noah fikk vite hva Ham hadde gjort, forbannet han Kanaan, og sa at Kanaan skulle være Sems tjener. Noah levde i 350 år etter flommen, og ble til sammen 950 år før han døde.
Ifølge slektshistorien i Bibelen er Noah også den tiende forfaren til Abraham, en av stamfedrene til folket Israel.Noah og fortellingen om syndfloden er beslektet med den babylonske beretningen om sagnfiguren Utnapisjtim i Gilgamesjeposets ellevte kapittel; Utnapisjtim er det eneste mennesket som reddet seg med en slik farkost da gudene ville utrydde menneskene med en storflom.
== Se også ==
Nuh, Noahs navn i Koranen
Noahs ark
Noah (navn)
Syndflod
Gubben Noak, svensk drikkevise med tekst av C. M. Bellman
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Noah (Biblical figure) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Første Mosebok kapittel 5: «Menneskeslekten før storflommen» | thumb|Detalj fra et minatyrmaleri fra [[Mogulriket i India på 1500-tallet som framstiller en muslimsk versjon av den bibelske historien om syndfloden og Noahs ark. Noah regnes som islamsk profet og omtales i Koranen som Nuh. | 8,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mirjam | 2023-02-04 | Mirjam | ['Kategori:Andre Mosebok', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:Dødsfall i 1274 f.Kr.', 'Kategori:Femte Mosebok', 'Kategori:Fjerde Mosebok', 'Kategori:Fødsler i 1400 f.Kr.', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | For kvinnenavnet Mirjam, se Miriam.Mirjam (hebraisk: מרים) er ifølge Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet) den eldre søsteren av Moses og Aron. Hun var sju år eldre enn Moses og fire år eldre enn Aron, og den eneste datteren til Amram og Jochebed fra Levis stamme. Hun ble en profet og omtales først i Andre Mosebok.
Ifølge teksten var det hun som hjalp til med å sørge for at faraos datter tok seg av Moses da han var spedbarn. Andre Mosebok skriver «guttens søster». Mirjam ble kalt profet da hun ledet kvinnene i seiersang akkompagnert av trommer. En gang ute i ørkenen (i Haserot) protesterte Mirjam og Aron mot at Moses hadde tatt til seg en kone fra landet Kusj, og «Herrens vrede flammet opp» og Mirjam (men ikke Aron) ble straffet med en «hudsykdom». Hun måtte holde seg isolert fra leiren i sju dager, og folket reiste ikke før hun ble frisk.
| For kvinnenavnet Mirjam, se Miriam.Mirjam (hebraisk: מרים) er ifølge Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet) den eldre søsteren av Moses og Aron. Hun var sju år eldre enn Moses og fire år eldre enn Aron, og den eneste datteren til Amram og Jochebed fra Levis stamme. Hun ble en profet og omtales først i Andre Mosebok.
Ifølge teksten var det hun som hjalp til med å sørge for at faraos datter tok seg av Moses da han var spedbarn. Andre Mosebok skriver «guttens søster». Mirjam ble kalt profet da hun ledet kvinnene i seiersang akkompagnert av trommer. En gang ute i ørkenen (i Haserot) protesterte Mirjam og Aron mot at Moses hadde tatt til seg en kone fra landet Kusj, og «Herrens vrede flammet opp» og Mirjam (men ikke Aron) ble straffet med en «hudsykdom». Hun måtte holde seg isolert fra leiren i sju dager, og folket reiste ikke før hun ble frisk.
== Referanser == | Mirjam (hebraisk: ) er ifølge Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet) den eldre søsteren av Moses og Aron. Hun var sju år eldre enn Moses og fire år eldre enn Aron, og den eneste datteren til Amram og Jochebed fra Levis stamme. | 8,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moses | 2023-02-04 | Moses | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Adopterte', 'Kategori:Andre Mosebok', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:Det gamle testamente', 'Kategori:Femte Mosebok', 'Kategori:Fjerde Mosebok', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tredje Mosebok'] | Moses (hebraisk: מֹשֶׁה, Móshe; gresk: Mωϋσῆς, Mōÿsēs; latin: Moyses; arabisk Mûsa) var ifølge fortellingene i de fem Mosebøkene (kalt Tora på hebraisk) en jødisk profet, religiøs leder, lovgiver og historiker som grunnla den israelittiske nasjonen.
Moses skal ha frigjort jødene (israelittene) fra trelldommen i Egypt da han ledet dem ut (eksodus). Under den påfølgende, årelange vandringen gjennom Sinai-ørkenen til «det lovede land», mottok Moses De ti bud og en mengde andre lover for det nye samfunnet som han formulerte i Mosebøkene. Ifølge tradisjonen inngikk da de tidligere slavene, som et fritt folk, en gjensidig pakt med én guddom.
Historisk forskning anser fortellingene om Moses som sagn og legender. Andre, særlig troende jøder, kristne og muslimer, hevder at skikkelsen virkelig har levd omkring 1200 f.Kr. Moses' liv og virksomhet skildres i Andre til og med Femte Mosebok. Ifølge de religiøse mytene var Moses sønn av Amram og hans kone Jochebed og oldesønn av Levi. Han hadde to eldre søsken, søsteren Mirjam og broren Aron.
Moses regnes som en av de viktigste personene i de abrahamittiske religionene jødedom, kristendom og islam.
| Moses (hebraisk: מֹשֶׁה, Móshe; gresk: Mωϋσῆς, Mōÿsēs; latin: Moyses; arabisk Mûsa) var ifølge fortellingene i de fem Mosebøkene (kalt Tora på hebraisk) en jødisk profet, religiøs leder, lovgiver og historiker som grunnla den israelittiske nasjonen.
Moses skal ha frigjort jødene (israelittene) fra trelldommen i Egypt da han ledet dem ut (eksodus). Under den påfølgende, årelange vandringen gjennom Sinai-ørkenen til «det lovede land», mottok Moses De ti bud og en mengde andre lover for det nye samfunnet som han formulerte i Mosebøkene. Ifølge tradisjonen inngikk da de tidligere slavene, som et fritt folk, en gjensidig pakt med én guddom.
Historisk forskning anser fortellingene om Moses som sagn og legender. Andre, særlig troende jøder, kristne og muslimer, hevder at skikkelsen virkelig har levd omkring 1200 f.Kr. Moses' liv og virksomhet skildres i Andre til og med Femte Mosebok. Ifølge de religiøse mytene var Moses sønn av Amram og hans kone Jochebed og oldesønn av Levi. Han hadde to eldre søsken, søsteren Mirjam og broren Aron.
Moses regnes som en av de viktigste personene i de abrahamittiske religionene jødedom, kristendom og islam.
== Moses' navn ==
Stavemåten «Moses» stammer fra den greske formen Μωυσής, som igjen stammer fra det hebraiske navnet Moshe. Moshe kan oversettes trukket opp av vannet: «For jeg har trukket ham (meshitihu) opp av vannet» . Faraos datter fant Moses i Nilen og trakk ham opp fra elven. Bokstaven s ble tilføyet i det hebraiske navnet ettersom greske guttenavn som regel ikke kan ende på en vokal. Eksempler på andre navn som følger denne regelen inkluderer det hebraiske Tobia, som blir til Tobias, Mathia, som blir til Mathias, og Jesu, som blir til Jesus.
Noen kritikere mener at Moses' navn stammer fra det egyptiske moses, som betyr sønn. Denne oppfatningen er basert på likheten med andre egyptiske navn som eksempelvis Tuthmoses og Ramses, som betyr henholdsvis sønn av Tuth og sønn av Ra.
== Moses i Bibelen ==
Moses er en av de viktigste skikkelsene i Bibelen, siden han mottok instrukser om israelittenes religion og den loven som ble kjent som Moseloven. Ifølge Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente var Moses den som ledet israelittene ut av fangenskapet i Egypt, og mottok De ti bud fra Gud. Jødene mener at det var på Sinaifjellet, mens samaritansk religion viser til fjellet Gerisim. Han fikk også åpenbart israelittenes religiøse lover og seremonier. Toraen inneholder livshistorien til Moses og hans folk inntil hans død, 120 år gammel (Femte Mosebok 34:7).
Moses mottok doktrinen om monoteisme, som ikke var utbredt på den tiden. Dette ble nedskrevet som det første bud. Han regnes som profet i alle de tre monoteistiske religionene: jødedom, kristendom og islam.
Moses ble født på en tid hvor den regjerende egyptiske farao hadde kommandert at alle guttebarn som ble født av en israelitt i egyptisk fangenskap skulle la drepes ved å druknes i Nilen. Moses' mor la derimot sønnen i en kurv av sivstrå, som hun lot drive nedover Nilen. Da faraos datter var ute og badet fikk hun se kurven med den lille gutten i, og hun tok ham til seg. Moses vokste så opp ved faraos hoff. Som ung mann så han en dag hvordan en av faraos soldater mishandlet en israelittisk arbeider, og Moses ble sint og slo soldaten ihjel. Han fikk hjelp til å skjule liket, men måtte etter dette flykte ut i ørkenen og leve i skjul der. Moses traff midianitten Jetro og giftet seg med hans datter Sippora. Moses og Sippora fikk to sønner, Gersjom og Elieser.
Man antar at Moses var godt over 80 år da han mottok en åpenbaring, og en oppgave: Å føre israelsfolket ut av fangenskap i Egypt og tilbake til «det lovede landet».
Bibelen forteller om hvordan han og broren Aron stod frem for den etterfølgende farao flere ganger og bad om at folket måtte få lov å dra, men at farao nektet. Derfor sendte Gud ti forskjellige plager over egypterne. Til sist kom en «engel» og slo i hjel de førstefødte barna til egypterne, og israelittene fikk lov å dra. Men farao og hans soldater fulgte etter. Da fant mirakelet ved Rødehavet sted, hvor vannet ble delt og israelittene kunne gå over. Da faraoens hær fulgte etter fløt sjøen over dem og druknet dem. Slik ble israelittene befridd.
Israelittene kom siden til Sinaifjellet, der Moses mottok åpenbaringer fra Gud som angikk lover og religiøs praksis. Imidlertid var det mange israelitter som begynte å tilbe et gudebilde mens Moses var på fjellet. Da han så det, knuste han de to første tavlene med de ti bud, og han måtte lage to nye. Etter dette ga Moses ordre om å drepe 3000 av israelittene som hadde vært med å lage og danse rundt gudebildet «Gullkalven».
Aron ble den første ypperstepresten, og hans sønner ble prester. Tabernakelet ble satt opp, og forskjellige religiøse kunstgjenstander ble laget. En efraimitt, Josva sønn av Nun, var en viktig hjelper for Moses.
Moses var en sterk leder gjennom hele tiden da folket var i ørkenen. Han gjorde flere undere. Blant annet ble folk helbredet da kobberslangen ble laget. En gang folket manglet vann fikk Moses og Aron vann til å komme frem fra en klippe. Imidlertid handlet de troløst da de gav seg selv æren for underet og ikke Gud. Derfor ble det bestemt at de ikke skulle få være med inn i det lovte land.
Både Mirjam og Aron døde i løpet av ørkenvandringen. Moses levde helt til israelittene slo seg ned i Moab-området. Her sa Moses at Josva skulle bli folkets neste leder. Han gikk opp på et høyt fjell hvor han kunne se mesteparten av hele det lovte land. Han døde der, 120 år gammel. Det sies at Gud mirakuløst gravla ham på et sted ingen visste om. Kort tid etter ledet Josva folket over Jordanelven og inn i det lovte land.
Tradisjonen regner Moses som forfatteren til Salme 90 og 106 i Salmenes bok.
Moses blir referert til flere steder i Det nye testamente. I forbindelse med Jesu forklaring på berget fikk noen av apostlene se Jesus sammen med Moses og Elia.
== Jødedommens syn ==
== Kristendommen ==
For kristne symboliserer Moses - som omtales oftere i Det nye testamente enn noen annen gammeltestamentlig profet - ofte Guds lov, den som fullbyrdes i Jesu lære. De nytestamentlige forfatterne sammenligner ofte Jesu ord og handlinger med Moses for å forklare Jesu oppdrag. I Apostlenes gjerninger 7:39-43 og 51:53 lignes avvisningen av Moses ved jødenes tilbedelse av gullkalven med jødenes avvisning av Jesus som Messias. Moses nevnes i flere av Jesu budskap.Moses betydning for den moderne kristendommen har ikke avtatt. Han betraktes og hedres som helgen i flere kirker og huskes også som profet. Han er en viktig person i den jødisk-kristne troens historie og de ti bud er også viktige.
== Islamsk syn ==
== Se også ==
Musa (profet), profet i islam
Mosebøkene (Pentateuken, «den femfoldige boken»), de fem første bøkene i Det gamle testamentet i Bibelen
Torá («Læren»), det hebraiske navnet på de fem Mosebøkene som forteller om perioden fra verdens skapelse til Moses' død på Nebofjellet
Moseloven, den religiøse loven som ble gitt fra Gud til Moses på Sinaifjellet etter at israelittene hadde forlatt Egypt
De ti bud, en liste av korte religiøse og moralske leveregler i jødisk og kristen tradisjon
Mosaisk rett, «Guds lov» innen jødisk lov og som prinsipp innen europeisk strafferett fra 1500- til 1700-tallet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Moses (Biblical figure) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | fsted = Gosen, Det gamle Egypt | 8,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_de_Maizi%C3%A8re | 2023-02-04 | Thomas de Maizière | ['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-03', 'Kategori:CDU-politikere', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 21. januar', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bonn', 'Kategori:Saksiske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forsvarsministre', 'Kategori:Tyske innenriksministre', 'Kategori:Tyske ministre for særlige oppgaver'] | Karl Ernst Thomas de Maizière (født 21. januar 1954 i Bonn) er en tysk politiker (CDU). Han har tidligere hatt flere ministerposter i Tysklands regjering og i regjeringen i delstaten Mecklenburg-Vorpommern.
| Karl Ernst Thomas de Maizière (født 21. januar 1954 i Bonn) er en tysk politiker (CDU). Han har tidligere hatt flere ministerposter i Tysklands regjering og i regjeringen i delstaten Mecklenburg-Vorpommern.
== Utdannelse og bakgrunn ==
Etter Abitur (artium) i 1972 avtjente Thomas de Maizière verneplikten. Han studerte fra 1974 jus og historie ved Westfälische Wilhelms-Universität Münster og i Freiburg. Han tok sin første juridiske statseksamen i 1979 og sin andre statseksamen i 1982. Deretter arbeidet han for Berlins regjerende borgermester Richard von Weizsäcker og senere Eberhard Diepgen, før han tok den juridiske doktorgrad i 1986 med avhandlingen Die Praxis der informellen Verfahren beim Bundeskartellamt - Darstellung und rechtliche Würdigung eines verborgenen Vorgehens. Fra 1985 til 1989 arbeidet Thomas de Maizière ved senatskanselliet i Berlin, og i 1990 tilhørte han forhandlingsdelegasjonen i forbindelse med den tyske gjenforeningen og arbeidet han med gjenoppbyggelsen av den politiske struktur i det tidligere DDR.
== Familie ==
Thomas de Maizière tilhører en hugenottisk (protestantisk) adelsslekt som flyktet fra Frankrike til Mark Brandenburg i det senere Preussen på 1600-tallet, som følge av de franske religionsforfølgelsene. Familienavnet viser til Maizières som ligger i nærheten av Metz i Lorraine (Lothringen). Familien gikk fremdeles i franskspråklige hugenottiske kirker og sendte sine barn på franskspråklige skoler på begynnelsen av 1900-tallet. Han er sønn av Ulrich de Maizière, som var generalinspektør for det tyske forsvaret. Hans fetter Lothar de Maizière er også CDU-politiker og var DDR-statens siste og eneste demokratisk valgte statsminister, og senere minister for særlige oppgaver i Helmut Kohls regjering.
Han er gift med Martina de Maizière og har en datter (født 1987) og to sønner (født 1990 og 1993).
== Parti ==
Han ble medlem av CDUs ungdomsorganisasjon Junge Union som gymnasiast i 1971.
== Parlamentsmedlem ==
Siden 2004 har han vært medlem av Sachsens landdag (parlament). Han er innvalgt for valgkrets 51 Bautzen I.
== Offentlige verv ==
I november 1990 ble han statssekretær i kultusministeriet i delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Fra desember 1994 var han sjef for statskanselliet under statsminister Berndt Seite. Etter at CDU tapte regjeringsmakten ved landdagsvalget i 1998 måtte han forlate denne stillingen. Den 26. oktober 1999 overtok han ledelsen av det saksiske statskanselli under statsminister Kurt Biedenkopf. Etter Georg Milbradts avgang ble han utnevnt til ny saksisk finansminister den 30. januar 2001. Da Milbradt etterfulgte Biedenkopf som statsminister, overtok Maizière justisministeriet den 2. mai 2002. Etter landdagsvalget i 2004 ble han den 11. november det året utnevnt til saksisk innenriksminister.
Mandag 17. oktober 2005 ble det klart at Thomas de Maizière ville bli sjef for kanslerkontoret under Angela Merkel og medlem av den føderale tyske regjeringen som forbundsminister for særlige oppgaver. Etter det formelle valget av Merkel til kansler ble han utnevnt til denne stillingen.
I Angela Merkels første regjering var han minister for særlige oppgaver og sjef for Forbundskanslerens kontor. I oktober 2009 ble han utnevnt til innenriksminister i Merkels andre regjering. Han var fra 3. mars 2011 til 17. desember 2013 Tysklands forsvarsminister i regjeringen Merkel II og fra 17. desember 2013 til 2018 innenriksminister i regjeringen Merkel III.
== Utmerkelser ==
de Maizière ble i 2007 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Thomas de Maizière – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Thomas de Maizière i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Thomas de Maizière i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Karl Ernst Thomas de Maizière (født 21. januar 1954 i Bonn) er en tysk politiker (CDU). | 8,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%BCnster | 2023-02-04 | Münster | ['Kategori:51°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Münster', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Münster er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Den ligger nord i staten og anses som Westfalens kulturelle sentrum.
Byen har en befolkning på 300 267 innbyggere (2014) og et areal på 302,83 km². Munster er en relativt stor studentby med 58 146 studenter (2013/2014) hvorav 9 410 var førsteårsstudenter.
Av de største severdighetene er kirkene og dyreparken Allwetterzoo. Allwetterzoo har bortimot en million besøkende i året.
| Münster er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Den ligger nord i staten og anses som Westfalens kulturelle sentrum.
Byen har en befolkning på 300 267 innbyggere (2014) og et areal på 302,83 km². Munster er en relativt stor studentby med 58 146 studenter (2013/2014) hvorav 9 410 var førsteårsstudenter.
Av de største severdighetene er kirkene og dyreparken Allwetterzoo. Allwetterzoo har bortimot en million besøkende i året.
== Historie ==
Byens navn er avledet fra latin monasterium (kloster) og refererer til grunnleggelsen av bispedømmet Münster av Karl den store i år 793. I middelalderen var Münster en ledende hanseatisk by.
I 1534 tok gjendøperne makten i byen. Det kom til billedstorm og ødeleggelser i kirker og klostre. Alt sølv og gull ble plyndret. Deretter ble alle de innbyggere som ikke hadde flyktet, gjendøpt i løpet av tre dager. De som ikke lot seg døpe, ble fordrevet. Gjendøperne grunnla så en demokratisk proto-sosialistisk stat. Den var særlig inspirert av en forventning om verdens snarlige undergang. Blant deres religiøse anførere var Melchior Hoffmann, som forkynte at Gud forlangte av de troende at de fysisk skulle tilintetgjøre de vantro. De trodde også på en lære om et guddommelig indre lys i mennesket; slik kom guddommelige inngivelser som var viktigere enn det som lot seg avlede av Bibelen. Byen ble gjenerobret i 1535, overløpere innenfor bymurerne hjalp beleirerne inn. I dagene etter gjenerobringen ble rundt 600 gjendøpere drept eller henrettet. Året etter ble tre av de overlevende anførere, Jan van Leiden (som var blitt torturert i ukevis), Bernd Knipperdollnick og Heinz Krechting dømt til døden for kirkeskjending og opprør, De ble henrettet ved at kjøtt ble revet av deres knokler med glødende tenger og etterpå hjertet gjennomboret av glødende jern, og likene ble hengt opp til skrekk og advarsel.
Inngåelsen av freden i Westfalen etter religionskrigene i 1648 i Münster og Osnabrück garanterte fremtiden til fyrstbiskopen og bispedømmet; området skulle være eksklusivt romersk-katolsk.
I 1802 ble Münster erobret av Preussen under Napoleonskrigene, og ble hovedstad for den prøyssiske provinsen Westfalen.
== Utdanning ==
Westfälische Wilhelms-Universität i Münster er et av Tysklands største universiteter, og ble åpnet i 1780.
== Severdigheter ==
Prinzipalmarkt, markedsplass i bysentret med rådhus fra 1300-tallet
St. Paulus-katedralen, fra 1200-tallet, med astronomisk klokke fra 1540
St. Lamberti, kirke fra 1375
Münster slott, bygget 1767–86 som residens for fyrstbiskopen, nå sete for universitetet
Skulpturprosjekt Münster er en kunstfestival som finner sted hvert 10. år, den første var i 1977, neste skal være i 2017.
Allwetterzoo
== Bydeler ==
Coerde
Kinderhaus
Sprakel
Handorf
Gelmer
Wolbeck
Gremmendorf
Angelmodde
Hiltrup
Amelsbüren
Berg Fidel
Mecklenbeck
Albachten
Gievenbeck
Roxel
Nienberge
Häger
== Politikk ==
Münster hadde et byråd allerede på 1100-tallet. Det er idag en utpreget konservativ by. CDU er største parti. Byens 20 æresborgere inkluderer generalfeltmarskalk og rikspresident Paul von Hindenburg (siden 1933), rikskansler Heinrich Brüning (siden 1932) og kardinal Clemens August von Galen (siden 1946).
=== Overborgermestre siden 1824 ===
1824–1842: Joseph von Münstermann
1842–1848: Johann Hermann Hüffer
1848–1851: Münster hadde ingen Overborgermester i 28 måneder pga. diskusjoner om hva jobben skulle innebære i Nationalsamlingen i Frankfurt
1851–1855: Johann Heinrich von Olfers
1856–1879: Caspar Offenberg
1879–1886: Theodor Scheffer-Boichorst
1887–1897: Karl Windthorst
1898–1916: Dr. Mathias Maximilian Franziskus Jungeblodt
1916–1920: Dr. Franz Wilhelm Bernhard Dieckmann
1920–1932: Dr. Dr. Georg Sperlich
1932–1933: Dr. Joseph Ludwig Karl Magnus Zuhorn
1933–1945: Albert Anton Hillebrand
1945: Dr. Fritz-Carl-Peus
1945–1946: Dr. Joseph Ludwig Karl Magnus Zuhorn, CDU
1946: Dr. Wilhelm Siehoff, Zentrum
1946–1948: Franz Rediger, CDU
1948–1951: Gerhard Boyer, CDU
1951–1952: Dr. Wilhelm Siehoff, Zentrum
1952–1964: Dr. Busso Peus, CDU
1964–1972: Dr. Albrecht Beckel, CDU
1972–1984: Dr. Werner Pierchalla, CDU
1984–1994: Dr. Jörg Twenhöven, CDU
1994–1999: Marion Tüns, SPD
1999–2009: Dr. Berthold Tillmann, CDU
fra 2009: Markus Lewe, CDU
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Münster (Westfalen) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bypanoramaer
(de) Tourist-Info Münsterland | Westfälische Wilhelms-Universität (WWU) i Münster er med 39 000 studenter og omkring 120 fag et av de største universitetene i Tyskland, etter Universität zu Köln og Ludwig-Maximilians-Universität. Det ble åpnet i 1780. | 8,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jom_kipp%C3%BAr | 2023-02-04 | Jom kippúr | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hebraiske ord og uttrykk', 'Kategori:Jødiske høytider', 'Kategori:Tredje Mosebok'] | For å lese om krigen med samme navn, se jom kippur-krigen.
Kippúr, eller jom kippúr, er den jødiske forsoningsdagen, som faller på den tiende dagen av måneden tisjré. Etter den verdslige kalenderen havner kippúr en dag mellom 15. september og 14. oktober. I 2010 falt kippúr på 18. september – det vil si fra 17. september ved solnedgang til 18. september etter solnedgang. I 2011 falt kippúr på 8. oktober – det vil si fra 7. oktober ved solnedgang til 8. oktober etter solnedgang.
Kippúr er en full fastedag, og alle jøder over 12/13 års alder som har helse til det, er pålagt å faste fra solnedgang på kippúr-aftenen til det er mørkt etter selve kippúr-dagen — det vil si rundt 24 timer. I denne perioden spiser man ingen ting og man drikker ikke noe annet, enn hva som er strengt nødvendig av helsemessige årsaker.
| For å lese om krigen med samme navn, se jom kippur-krigen.
Kippúr, eller jom kippúr, er den jødiske forsoningsdagen, som faller på den tiende dagen av måneden tisjré. Etter den verdslige kalenderen havner kippúr en dag mellom 15. september og 14. oktober. I 2010 falt kippúr på 18. september – det vil si fra 17. september ved solnedgang til 18. september etter solnedgang. I 2011 falt kippúr på 8. oktober – det vil si fra 7. oktober ved solnedgang til 8. oktober etter solnedgang.
Kippúr er en full fastedag, og alle jøder over 12/13 års alder som har helse til det, er pålagt å faste fra solnedgang på kippúr-aftenen til det er mørkt etter selve kippúr-dagen — det vil si rundt 24 timer. I denne perioden spiser man ingen ting og man drikker ikke noe annet, enn hva som er strengt nødvendig av helsemessige årsaker.
== Rituale ==
Den mest omfangsrike skildring av oldtidens markering av Jom kippur er i Tredje Mosebok.
Bønneritualet for kippúr inneholder flere karakteristiske elementer:
En bruker tallét (bønnesjal) under kveldsgudstjenesten. Dette er den eneste kveldsgudstjenesten i hele det jødiske året at alle hovedretninger av jødedommen er enige om at dette er pålagt. Grunnen til påbudet er at alle gudstjenestene i løpet av hele kippúr er å regne som én sammenhengende gudstjeneste.
Kol nidré (arameisk for «Alle løfter» etter bønnens åpningsord; på askenasisk: Kol nidré; italiensk kol-nedarím) er en bønn om at løfter man gjorde sitt beste for å holde, men ikke greide å leve opp til, ikke må bli holdt mot en, og likeledes at løfter man ble tvunget til å avlegge (slik som, f.eks. under Den spanske inkvisisjonen) ikke må bli holdt mot en. (I askenasisk jødedom er denne bønnen endret til å gjelde det kommende året isteden.) På 1800-tallet var det krefter i vesteuropeisk jødedom som arbeidet for å fjerne denne bønnen som del av ritualet.
En blåser i sjofár (bukkehorn) én gang på slutten av dagen for å markere at jom kippúr er over.
Under amidáen legger man blant annet til bønnen selihót.
I tillegg til de vanlige gudstjenestene har man gudstjenestene Musáf og Neilá.
En legger til Abodá-avsnittet, som forteller om gudstjenesten i Tempelet i Jerusalem på denne dagen.
En legger til en minnebønn — kalt Hasjkabá (eller Rogativa) av sefardím og Yiskor blant askenasím.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Machzor. Orden de Ros Asanah y Kipur. (Amsterdam 1630 | Kippúr, eller jom kippúr, er den jødiske forsoningsdagen, som faller på den tiende dagen av måneden tisjré. Etter den verdslige kalenderen havner kippúr en dag mellom 15. | 8,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pipeorgel | 2023-02-04 | Pipeorgel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Kirkeinventar', 'Kategori:Pipeorgler'] | Et pipeorgel er et tangentinstrument med piper. Bestanddelene i et orgel er belgverk, vindlader, traktur, spillebord og pipeverk. Det hele trakteres ved hjelp av ett eller flere klaviaturer på spillebordet. Pipene kan være laget enten av tre eller metall, og lyden blir produsert ved at det presses luft gjennom disse, via vindlader (store luftmagasin/kasser som pipene er montert på) når en tangent blir presset ned. På grunn av den kontinuerlige lufttilførselen, har et orgel evnen til å holde tonen så lenge tangenten holdes nede. Dette er typisk for orgelet og skiller det fra andre tangentinstrumenter der tonen vil svinne med en gang etter ansats.
Pipeorgelet er et av de eldste musikkinstrumentene vi kjenner til og kan spores tilbake til antikkens Hellas (ca. 250 f.Kr). Orgelet har sine forbilder i primitive fløyteinstrumenter, som for eksempel panfløyten og sekkepipen. Den mest kjente orgeltypen fra antikken var hydraulis, vannorgelet. Her ble lufttrykket regulert ved hjelp av vannsøyler. Ktesibios fra Alexandria (200 f.Kr) er nevnt som oppfinneren av hydraulis, men sannsynligheten er stor for at han bare hadde forbedret en allerede eksisterende instrumenttype. Restene av et firestemmers antikt orgel fra 228 e.Kr. ble funnet under utgravning av den romerske byen Aquincum i nærheten av Budapest i 1931. I 757 mottok frankerkongen Pipin den lille et orgel i gave fra den østromerske keiseren. Det var denne begivenheten som førte orgelet fra Østromerriket til de vestlige land, og som også gjorde at orgelet etter hvert fikk sine liturgiske oppgaver som orgelet er kjent for i dag.
Orgelet er i dag det største av musikkinstrumentene hva format, klangvariasjon og toneomfang angår. Størrelsen på et orgel kan imidlertid variere, fra orgler med flere tusen piper og opptil sju manualer, til små bærbare orgler med kun et titalls piper. Av sistnevnte kan m.a. portativ, positiv og regal nevnes.
Pipeorgelet er best kjent fra kirkemusikken, men en finner det også i konsertsaler, kinoer og private hjem. En orgelspiller kalles ofte organist eller (i kirken) kantor.
| Et pipeorgel er et tangentinstrument med piper. Bestanddelene i et orgel er belgverk, vindlader, traktur, spillebord og pipeverk. Det hele trakteres ved hjelp av ett eller flere klaviaturer på spillebordet. Pipene kan være laget enten av tre eller metall, og lyden blir produsert ved at det presses luft gjennom disse, via vindlader (store luftmagasin/kasser som pipene er montert på) når en tangent blir presset ned. På grunn av den kontinuerlige lufttilførselen, har et orgel evnen til å holde tonen så lenge tangenten holdes nede. Dette er typisk for orgelet og skiller det fra andre tangentinstrumenter der tonen vil svinne med en gang etter ansats.
Pipeorgelet er et av de eldste musikkinstrumentene vi kjenner til og kan spores tilbake til antikkens Hellas (ca. 250 f.Kr). Orgelet har sine forbilder i primitive fløyteinstrumenter, som for eksempel panfløyten og sekkepipen. Den mest kjente orgeltypen fra antikken var hydraulis, vannorgelet. Her ble lufttrykket regulert ved hjelp av vannsøyler. Ktesibios fra Alexandria (200 f.Kr) er nevnt som oppfinneren av hydraulis, men sannsynligheten er stor for at han bare hadde forbedret en allerede eksisterende instrumenttype. Restene av et firestemmers antikt orgel fra 228 e.Kr. ble funnet under utgravning av den romerske byen Aquincum i nærheten av Budapest i 1931. I 757 mottok frankerkongen Pipin den lille et orgel i gave fra den østromerske keiseren. Det var denne begivenheten som førte orgelet fra Østromerriket til de vestlige land, og som også gjorde at orgelet etter hvert fikk sine liturgiske oppgaver som orgelet er kjent for i dag.
Orgelet er i dag det største av musikkinstrumentene hva format, klangvariasjon og toneomfang angår. Størrelsen på et orgel kan imidlertid variere, fra orgler med flere tusen piper og opptil sju manualer, til små bærbare orgler med kun et titalls piper. Av sistnevnte kan m.a. portativ, positiv og regal nevnes.
Pipeorgelet er best kjent fra kirkemusikken, men en finner det også i konsertsaler, kinoer og private hjem. En orgelspiller kalles ofte organist eller (i kirken) kantor.
== Orgelets ytre ==
På et orgel er pipene, mekanikken og vindsystemet omgitt av et beskyttende orgelhus, eller det kan være utformet som et crescendoskap (svellverk). Orgelhuset kan enten stå fritt, eller det kan være integrert som en del av bygningen. I tillegg kommer spillepulten, som kan være flyttbar eller innebygd i fasaden. Spillepulten består av m.a. manualer (lat: manus; hender), pedaler og registertrekk.
Fasaden eller prospektet på et orgel er ofte utformet med klingende eller stumme piper; såkalte blindpiper. Pipeverket plasseres frittstående, eller det er innebygd i en «nisje» eller orgelkammer. Det kan også forekomme orgler med fasader i flere retninger. Det var vanlig å plassere den dominerende stemmen som en del av fasaden. Dermed kan man på eldre orgler (før 1850) ut ifra fasaden se hvilke verk et orgel har, samt også hvilket principalfundament (fottall) orgelet er bygget opp omkring.
Fasadens form har tradisjonelt sett fulgt de vekslende stilretningene. Dette tok slutt omkring 1800. Det ble også slutt på bruken av klingende fasadepiper rundt 1850, da orgelets utforming også ble et romarkitektonisk spørsmål på bakgrunn av romantikkens stadig større orgler.
På starten av 1900-tallet ble det eksperimentert med å plassere ett eller flere av orgelets verk i egne orgelkammer i stedet for de vanlige orgelhusene/kassene. Dette resulterte imidlertid i at lyden ikke ble projisert ut i rommet på samme måte som før, og lyden i orgler fra denne epoken lyder dempet og fjern. Dette gjorde at man fra midten av 1900-tallet søkte tilbake til den originale byggeskikken med orgelhus.
== Spillebordet ==
Alle kontrollene som er tilgjengelige for organisten, finnes på spillebordet eller spillepulten. Dette inkluderer manualer (tangentrekke), pedaler, uttrykkspedaler, stoppkontroller, koppel og registertrekk.
På dagens orgler er det vanlig å finne mer enn ett manual. Det finnes orgler med så mange som sju manualer. Det vanligste manualomfanget i dag er fra C til g3, eller C til c4 (USA).
Stemmene på et orgel er ordnet i verk. De vanligste verkene kalles hovedverk, svellverk og pedalverk. Hovedverket er grunnlaget for resten av orgelet, med de bærende prinsipalstemmene. Svellverket står i en kasse med vegger som kan åpnes og lukkes av organisten, noe som gjør det mulig å variere lydstyrken. Andre verk en kan finne i et orgel er oververk, brystverk, ryggpositiv og fjernverk. Hvert manual styrer ett verk, som er benevnelsen på en samling stemmer. Dersom et orgel har flere verk enn manualer, er det vanlig å referere til de ekstra verkene som svevende, og disse gir lyd når de blir koblet til et manual.
Det vanligste pedalomfanget er fra C til f1 (30 taster) eller g1. Omfanget vil være mindre ved eldre orgler. Det vanligste pedalprinsippet er konkavpedal (buer oppover ved ytterpunktene), eller radial pedal (buer utover fra midtpunktet).
Registertrekket kobler sammen de ulike stemmene i et orgel. Disse registertrekkene er enten manuelle eller elektriske. Ved elektriske eller pneumatiske orgler er det vanligst med elektriske registertrekk, da som registervipper.
Av ulike koppel finner vi manualkoppel som forbinder de ulike manualene med hverandre, og pedalkoppel, som forbinder de ulike manualene med pedalstemmene. Disse koppelene kan være unisonkoppel eller oktavkoppel. Unisonkoppelet, eller normalkoppelet, forbinder taster med nevning a` med hverandre, mens oktavkoppelet kobler a` med a``. I tillegg finnes det også superoktavkoppel(4´koppel: a`+a```), og suboktavkoppel (16´koppel: a`+a). Koppel manøvreres ved hjelp av tritt, som er pedaler over pedalrekken, eller registertrekk/vipper.
Det siste innslaget på spillepulten er uttrykkspedalene. Den vanligste av disse er crescendorullen/vippen som åpner og lukker svellverket, og dermed gir crescendo/decrescendo.
== Luftforsyning ==
De tidligste orglene ble operert ved hjelp av hand- eller fotbelg (kjent fra 1100-tallet). Arbeidet med luftforsyningen hadde også en egen stillingstittel: Calcant. På første halvdel av 1800-tallet ble magasinbelgen utviklet for å sørge for et bedre og mer kontinuerlig lufttrykk. Etter hvert innførte man også støtdempere for å eliminere tonesenking. I dag står en eller flere ventilatorer for lufttilførselen, selv om mange orgler også blir bygd med mulighet for manuell pumping.
Luften blir ledet fra ventilatorene, via eventuelt belger i luftkanaler (vindkanaler), til en vindlade som pipene står på. Her blir luften fordelt via ulike ventiler, som står i forbindelse med spillebordets taster og registertrekk. som regel har hvert verk sin egen vindlade. Det er av praktiske årsaker også vanlig med en oppdeling i bass- og diskantlader, eller C- og cisslader, som inneholder henholdsvis C, D, E, Fiss, Giss og Aiss, og Ciss, Diss, F, G, A og H. I større orgler der man finner verk med mange stemmer, kan pipeverket fordeles på flere lader. Sprekker eller feil i ladene forårsaker hylere; toner som henger seg opp og klinger selv om dens korresponderende tangent ikke trykkes ned.
Vindladen er delt opp i flere parallelle rom kalt kanseller. Det finnes to typer kanseller: tonekanselladen (se spilletraktur), og registerkanselladen (se registertraktur).
Ved tonekanselladen er alle piper som spilles med samme tangent, plassert på samme kansell. I sin mest primitive form ville dette fått alle pipene til å lyde samtidig når man trykte ned den tilhørende tangenten. Tonekanselladen kan deles opp i to underkategorier: springladen; der en registerventil under hver pipe må åpnes for at luften i kansellen kan nå opp til pipefoten, og den klassiske tonekanselladen sløyfeladen: Her har hver stemme en sløyfe (tynt brett med hull for hver pipe), der sløyfen i hvilestilling hindrer lufttilgang til pipefoten.
Ved registerkanselladen står alle piper som hører til samme stemme på samme kansell. Dette er det samme prinsippet som ble brukt på orgler i antikken. I den moderne versjonen av registerkanselladen; kjegleladen (fra 1800), har hver pipe sin egen spillventil, og pipene toner bare når den respektive kanselladen er full av luft. Andre varianter av registerkanselladen er taskeladen (witziglade) rundbelgladen og pitmanladen (vanlig i USA).
== Traktur og registratur ==
Spilletrakturen (traktur) og registertrakturen (registraturen) er hovedbestanddelene i forbindelsen mellom spillebordet og orgelets indre. Trakturen overfører tastenes bevegelser til spilleventilene i vindladen, og registraturen formidler impulsene fra registertrekkene (vipper) til tilsvarende sløyfer eller ventiler i vindladen.
Frem til begynnelsen av 1800-tallet var både traktur og registratur mekaniske systemer. Her ble tastbevegelsene ført videre med abstrakter; tynne ribber/«wire» av tre eller metall. Større orgler, og romantikkens forkjærlighet for luftkrevende 8- og 16´-stemmer gjorde orglene tungspilte ved bruk av det mekaniske systemet. Det ble lettere da C. Barker i 1832 konstruerte den pneumatiske maskinen (lufttrykk). Det som først kom i allmenn bruk, var det rørpneumatiske systemet, der impulsene fra spillebordet ble overført i rør fra hver tast og registertrekk. Ved et helelektrisk system overføres impulsene ved at en strømkrets på 12-15 volt tilsluttes, og elektromagneter åpner spille- eller registerventilene. Da et rent elektrisk system innebærer flere funksjonelle vanskeligheter, er det i dag foretrukket å bruke et elektro-pneumatisk system; en kombinasjon. Her skjer overføringen fra spillebordet til vindladene elektronisk, mens selve spilleventilen åpnes pneumatisk.
== Piper ==
På orgelet er det pipene som produserer lyden. Disse er laget av metall (som oftest en legering av tinn og bly – «orgelmetall») eller tre (for eksempel furu eller eik), og er ordnet i stemmer (eller register), som kan koples inn og ut med registertrekkene. En stemme er en samling piper av éns form og materiale. De viktigste stemmesortene er leppestemmer' og tungestemmer. Noen er laget for å høres ut som et annet instrument (for eksempel trompet, blokkfløyte og obo), mens andre (for eksempel prinsipal, mikstur og unda maris) bare finnes i orgelet. For å endre lydbildet og -styrke må organisten trekke registertrekkene ut og inn i løpet av stykket som spilles. Ved konserter har organisten ofte med seg en registrant som følger med i notene og trekker registrene underveis. Orgler har gjerne frie kombinasjoner som gjør det mulig å veksle raskt mellom bestemte kombinasjoner kun med et tastetrykk. Pipeverket deles inn i to kategorier: labialpiper (leppepiper) og lingualpiper (tungepiper). Pipenes lengde blir oppgitt i fot (for eksempel 8').
=== Labialpiper ===
I en labialpipe dannes tonen etter det samme prinsippet som i en blokkfløyte. Gjennom et hull i pipefoten strømmer luften inn, og kløves mot overlabiet (åpningen i pipen). Deretter fortsetter luften ut i pipekroppen i stående svingninger, og en tone dannes. Pipekroppen i en metall-labialpipe er sylindrisk, konisk, eller traktformet. Tilsvarende form finnes også hos trepipene, men kroppen har vanligvis her et rektangulært tverrsnitt. Øverst kan pipene være åpne, halvveis dekket, eller helt dekket (gedakt). Pipekroppens lengde (lengdemensuren) angir pipens tonehøyde. Hver pipe er dobbelt så lang som en pipe av det samme slaget en oktav høyere. Bredden (viddemensuren) på en pipe er grunnleggende for klangkarakteren. En vid mensur gir en fløyteaktig klang med få overtoner, mens en trang pipe blir rik på overtoner, og kan minne om strykeinstrumentenes klang. Bredden på pipeåpningen (labiemensuren) er viktig for å bestemme tonestyrken. Et bredere labium gir en kraftigere tone. Høyden på pipeåpningen (oppsnittmensuren) er angivende for pipens klangfarge. En lavt oppskåret pipe vil gi en overtonerik klang. Luftmengde og lufttrykk (vindmensuren) innvirker i første rekke på tonestyrken.
En inndeling av labialstemmer etter mensurer gir tre grupper med karakteristiske egenskaper: trange stemmer (strykestemmer), middels vide stemmer (prinsipalstemmer) og vide stemmer (fløytestemmer). På grunn av sin overtonerikdom har de trange stemmene vanskelig for å smelte sammen med andre stemmer. De vide stemmene har færre overtoner, og blander seg godt sammen med andre stemmer. De middels trange labialstemmene får en mellomstilling, og egner seg dermed godt til polyfon musikk. Den kollektive mengden av labialpiper i et instrument kan kalles et labialverk.
Man kan også dele labialverket opp etter funksjoner i grunnstemmer, alikvotestemmer og sammensatte stemmer:
Grunnstemmene gir grunntonen eller en av dens under- eller overoktaver, for eksempel 8', 16' og liknende. Den viktigste gruppen av grunnstemmer er prinsipalstemmene.
Alikvotestemmer, som er et viktig innslag i orgelklangen, gir andre deltoner enn oktaver. Det mest vanlige er kvintstemmer og tersstemmer. Ved bruk av alikvotestemmer vil man for eksempel høre kvinten eller tersen lyde sammen med grunntonen. Kvint 10 ²∕₃' blir ofte brukt i kombinasjon med en 16'-stemme for å oppnå 32'-effekt. Alikvotestemmene er renstemte, ikke tempererte.
Sammensatte stemmer, eller miksturstemmer, har flere piper for hver tast. En piperekke kalles her for et kor eller et fag. En spesiell gruppe miksturstemmer utgjør de svevende stemmene voix céleste, unda maris med flere. Disse består vanligvis av to 8'-stemmer, hvor den ene av disse er for høyt eller for lavt stemt, slik at det oppstår svingninger.
=== Lingualpiper ===
I en lingualpipe skjer tonedannelsen ved at luften passerer en elastisk «tunge» av messing eller fosforbronse i pipestøvelen, og setter denne i bevegelse. Tonen som oppstår blir forsterket gjennom et kjegleformet lydbeger eller oppsats som er plassert i toppen av pipen. Pipestøvelen er som oftest av metall eller tre, og lydbegeret som stikker ut av denne er som oftest laget av metall eller, for større piper, av tre. Formen på lydbegeret varierer fra sylindrisk form ved metalloppsats, til firkantet form for treoppsatser.
=== Biregistre ===
I orgelets instrumentering inngår også biregistre. Dette er lyd som blir produsert av andre kilder enn pipene. Særlig i barokken fantes det mange slike; for eksempel symbelstjerne, fuglekvitter, pauker, trommer og torden. I amerikanske orgler forekommer også ofte «chimes», eller rørklokkespill. Slagverksimitasjoner og lignende biregistre er vanlige i kinoorgler.
=== Disposisjon ===
Sammensetningen av et orgels stemmer, deres mensurer og fordeling på eventuelle verk, samt tekniske deler som vindlader, lufttrykk, traktur, registratur med mer, kalles en disposisjon. Det er ikke mulig å disponere et orgel for all mulig orgelmusikk, så de fleste orgler i dag vil derfor være kompromisser mellom ulike stilarter.
== Historie ==
=== Antikken ===
Orgelet er det eldste instrumentet som fortsatt er i bruk i europeisk klassisk musikk, og røttene strekker seg helt tilbake til 300 f.Kr. I tillegg til hydraulis, eksisterte det i antikken også det såkalte pneumatiske orgelet (som ikke må forveksles med dagens pneumatiske orgel). Dette kan spores tilbake til 100-tallet e.Kr, men er trolig mye eldre. Dette var mindre enn hydraulis, hadde svakere tone, og var et instrument for hjemmet. Det ble forsynt med luft fra en belg, og er således en nærere forgjenger til det moderne orgelet en hydraulis. Funnet fra Aquincum er mest trolig et orgel av denne typen. Fra 400-tallet nevnes orgelet stadig sjeldnere i de vestlige land, men levde videre i Det østromerske riket, og spilte en viktig rolle ved hoffseremoniene i Bysants.
=== Middelalderen ===
Etter at Pippin den lille fikk et orgel i gave av den øst-romerske keiseren, spredte orgelet seg til de vestlige land, og fikk etter hvert sin liturgiske rolle. Middelalderens orgler var nesten alltid av den pneumatiske typen. Men med et omfang på kun 1-2 oktaver, og få stemmer som ikke kunne benyttes separat, og uten tilbakefjærende tastsløyfer var denne typen orgler på mange måter mer primitivt enn antikkens orgler. Et slikt instrument, som hele tiden klinger i fullt verk, kalles blokkverksorgel. På 1300-tallet ble toneomfanget utvidet, og man innførte pedalene (til å begynne med bare koblet opp mot manualene; såkalt anhangspedal. Dessuten delte man opp blokkverksorgelet i enkeltstemmer.
=== Renessansen og barokken ===
I renessansen og barokken utviklet orgelet seg etter hvert til et instrument med unik evne til å skape ulike unike og imitatoriske klanger. I denne epoken utvikler orglene seg også svært forskjellig, og med svært ulikt tempo i de ulike land. I Nord-Europa utviklet orgelet seg til et stort instrument med flere ulike divisjoner. Denne byggeskikken har i moderne tid fått tilnavnet werkprinzip. I England sto utviklingen av orglene omtrent stille på bakgrunn av den puritanske bevegelsen, og flere orgel ble også ødelagt i denne perioden.
=== Romantikken ===
I løpet av den romantiske perioden utviklet orgelet seg fra å være et polyfonisk instrument til et symfonisk. Det romantiske orgelet hadde mulighet til å utvikle seg i så ekstrem grad som det gjorde, på bakgrunn av de teknologiske nyvinninger som også ble gjort på 1800-tallet. På bakgrunn av romantikkens krav om store, dramatiske orgler, ble det etter hvert nødvendig å konstruere det pneumatiske orgelet. Samtidig fikk man stadig flere registre og stopp for å kunne oppfylle kravene fra den storslåtte romantiske musikken. På denne tiden tok også orglene steget ut fra kirkerommet, og det ble bygget orgler i teatre og konserthaller.
=== Moderne utvikling ===
I siste halvdel av 1900-tallet ble det elektro-pneumatiske systemet utviklet. Dette systemet gjorde det mulig å plassere spillebordet uavhengig av resten av orgelet, og orgelbyggerne kunne bygge enda større orgel av symfonisk karakter.
Som en reaksjon på denne utviklingen kom orgelbevegelsen som ønsket seg tilbake til barokkens mekaniske traktur. Albert Schweitzer.var en av orgelbevegelsens forkjempere. I dag bygges de fleste nye orgel med mekanisk traktur, men det er også vanlig å ha elektronisk styring av registratur. Her kan alle kombinasjonene som skal benyttes i en konsert forhåndprogrammeres og velges skritt for skritt under konserten.
== Eksterne lenker ==
(en) Pipe organs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pipe organ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Et pipeorgel er et tangentinstrument med piper. Bestanddelene i et orgel er belgverk, vindlader, traktur, spillebord og pipeverk. | 8,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Palestinas_frigj%C3%B8ringsorganisasjon | 2023-02-04 | Palestinas frigjøringsorganisasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1964', 'Kategori:Palestina', 'Kategori:Politiske organisasjoner', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) (arabisk: Munazzamatu t-tahrîri filistînîya) ble opprettet den 28. mai 1964 i Øst-Jerusalem, den gang en del av Jordan, på det grunnlag at «palestinske arabere har legitim rett til sitt hjemland». Samtidig har paraplyorganisasjonen i mangel av et eget palestinsk hjemland krevd og fått aksept for retten til å være den eneste representant for det palestinske folket i internasjonale fora.
Blant gruppene i PLO er al-Fatah, as-Sa'iqa og Folkefronten for frigjøring av Palestina.
Yasir Arafat var leder av PLO fra 1968 og frem til sin død 11. november 2004, da Mahmoud Abbas tok over som leder. Abbas ble senere også valgt til president i Palestina.
PLO gjorde i 1996 et intensjonsvedtak om at PLO-charteret skulle endres slik at staten Israels utslettelse ikke lenger var noe uttalt mål, men dette intensjonsvedtaket ble aldri fulgt opp, og åtte år senere er PLO-charteret fortsatt uendret.
| Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) (arabisk: Munazzamatu t-tahrîri filistînîya) ble opprettet den 28. mai 1964 i Øst-Jerusalem, den gang en del av Jordan, på det grunnlag at «palestinske arabere har legitim rett til sitt hjemland». Samtidig har paraplyorganisasjonen i mangel av et eget palestinsk hjemland krevd og fått aksept for retten til å være den eneste representant for det palestinske folket i internasjonale fora.
Blant gruppene i PLO er al-Fatah, as-Sa'iqa og Folkefronten for frigjøring av Palestina.
Yasir Arafat var leder av PLO fra 1968 og frem til sin død 11. november 2004, da Mahmoud Abbas tok over som leder. Abbas ble senere også valgt til president i Palestina.
PLO gjorde i 1996 et intensjonsvedtak om at PLO-charteret skulle endres slik at staten Israels utslettelse ikke lenger var noe uttalt mål, men dette intensjonsvedtaket ble aldri fulgt opp, og åtte år senere er PLO-charteret fortsatt uendret.
== Referanser ==
== Se også ==
Midtøsten-konflikten
Israels invasjon av Libanon | | ideologi = Palestinsk nasjonalisme | 8,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olof_Palme | 2023-02-04 | Olof Palme | ['Kategori:Alumni fra Stockholms universitet', 'Kategori:Antiapartheid-aktivister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av prisen for frihet fra frykt (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Olof Palme', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialdemokratiske ledere', 'Kategori:Svenske partiledere', 'Kategori:Svenske sosialdemokrater'] | Sven Olof Joachim Palme (født 30. januar 1927 på Östermalm i Stockholm, død 28. februar 1986 i Stockholm) var en svensk politiker for socialdemokraterna og statsminister i årene 1969-1976 og 1982-1986.
Olof Palme var som politiker internasjonalt anerkjent som en tydelig sosialdemokratisk stemme. Med sin borgerlige oppvekst og radikale fremtoning var Palme også svært kontroversiell i svensk politikk, og hatet mot ham ble et fenomen omtalt som Palmehat.
Palme var utdannet jurist og var medlem av Sveriges riksdag 1958–86. Før han ble statsminister i 1969 var han konsultativ statsråd 1963–1965 (med ansvar blant annet for ungdomsspørsmål), kommunikasjonsminister 1965–1967, ecklesiastikminister 1967–1968 samt utdanningsminister 1968–1969.
En halv time før midnatt, fredag 28. februar 1986 ble Olof Palme skutt og drept på åpen gate Stockholm. Christer Pettersson ble i 1989 tiltalt og dømt til livsvarig fengsel for drapet, men ble samme år ble han frifunnet av Svea hovrätt etter anke. I 2020 opplyste svensk påtalemyndighet at avdøde Stig Engström hadde fått status som mistenkt for drapet. Ettersom Engström nå var død, kunne han ikke tiltales. Spekulasjonene rundt Palmedrapet har vært gjenstand for enorm offentlig oppmerksomhet, og Palmeetterforskningen regnes for å være en av verdenshistoriens største politietterforskninger.
| Sven Olof Joachim Palme (født 30. januar 1927 på Östermalm i Stockholm, død 28. februar 1986 i Stockholm) var en svensk politiker for socialdemokraterna og statsminister i årene 1969-1976 og 1982-1986.
Olof Palme var som politiker internasjonalt anerkjent som en tydelig sosialdemokratisk stemme. Med sin borgerlige oppvekst og radikale fremtoning var Palme også svært kontroversiell i svensk politikk, og hatet mot ham ble et fenomen omtalt som Palmehat.
Palme var utdannet jurist og var medlem av Sveriges riksdag 1958–86. Før han ble statsminister i 1969 var han konsultativ statsråd 1963–1965 (med ansvar blant annet for ungdomsspørsmål), kommunikasjonsminister 1965–1967, ecklesiastikminister 1967–1968 samt utdanningsminister 1968–1969.
En halv time før midnatt, fredag 28. februar 1986 ble Olof Palme skutt og drept på åpen gate Stockholm. Christer Pettersson ble i 1989 tiltalt og dømt til livsvarig fengsel for drapet, men ble samme år ble han frifunnet av Svea hovrätt etter anke. I 2020 opplyste svensk påtalemyndighet at avdøde Stig Engström hadde fått status som mistenkt for drapet. Ettersom Engström nå var død, kunne han ikke tiltales. Spekulasjonene rundt Palmedrapet har vært gjenstand for enorm offentlig oppmerksomhet, og Palmeetterforskningen regnes for å være en av verdenshistoriens største politietterforskninger.
== Bakgrunn ==
Palme kom fra et overklassemiljø og vokste opp på Östermalm i Stockholm. Familien bodde i Östermalmsgatan 36 (i dag huser bygningen den rumenske ambassaden).
Han var sønnesønn av forsikringsmannen og den liberale politikeren Sven Palme (1854–1934), som satt i Andra kammaren i Riksdagen. Faren Gunnar Palme (1886–1934) var adm. dir. i forsikringsselskapet Thule. Moren var Elisabeth Sophie von Knieriem (1890–1972), som var av baltisk-tysk opphav og født i Latvia. I løpet av 1 år mistet familien Palme to av sine mannlige overhoder, da både bestefar Sven og far Gunnar døde med kort tids mellomrom. Dette påvirket i stor grad Olof Palme, som etter dette sto uten to av sine mest innflytelsesrike forbilder tidlig i livet.
Olof Palme var yngst av tre barn; hans søsken var Claës Palme (1917–2006) og Catharina Palme Nilzén (1920–2002). Olof var far til sønnene Joakim Palme, Mårten Palme og Mattias Palme.
Under Palmes oppvekst på Östermalm levde den unge Olof Palme et meget privilegert liv, og familien omgikk regelmessig noen av Sveriges og Skandinavias mest innflytelsesrike og kjente personligheter, deriblant Selma Lagerlöf, Hjalmar Branting, Henrik Ibsen og flere fra den svenske kongefamilien. Som fireåring utmerket den unge Olof Palme seg med sitt store talent for språk. Dette kom av at han i hjemmet snakket flere språk; med sin mor og barnepike snakket han svensk, med sin far og søsken snakket han svensk og med slekt på morssiden snakket han delvis russisk. Som fireåring var Olof mye syk, og brukte mye av sin tid på å lese bøker. Dette gjorde han til en yndet underholder i familiens sosietetsmiddager, der han ble brukt som oppleser av kjente internasjonale romaner for gjestene.
Palmes første skoleår var på Beskowska skolan i Stockholm. Som 10-åring ble han skrevet inn på Sigtuna Humanistiska Läroverk av sin mor. Som elev ved Sigtuna utmerket Palme seg som en aktiv idrettsmann og som skoleflink i sine fag. Som student begynte Palme som journalist for den borgerlige avisen Svenska Dagbladet. Palme gikk etter gymnaset inn i det svenske Forsvaret, og ble i 1948 fenrik i reservekavaleriet.
I 1948 fortsatte studiene Palme studiene ved Kenyon College i USA, der han tok Bachelor of Arts. Det er av flere historikere antydet at Palme fikk sin politiske oppvåkning under sin tid i etterkrigstidens USA. Palme selv hevdet at å se de store klasseskillene i datidens USA var en av tre avgjørende hendelser som gjorde ham til sosialdemokrat. De to andre episodene var ifølge ham selv en skattedebatt i Stockholms konserthus i 1947 og en rundreise i Asia i 1953 der han med egne øyne fikk se kolonialismens konsekvenser. Etter endte studier ved Kenyon, reiste Palme flere måneder rundt i landet for å oppleve livet blant vanlige folk i USA. Senere vendte han hjem til Sverige der han begynte å studere jus. Han ble cand.jur. i 1951. Året etter ble han leder i Sveriges förenade studentkårer, der han var leder i rundt ett år.
== Politisk karriere ==
=== Tidlig liv og politisk karriere ===
I 1953 ble han tilbudt å arbeide som statsminister Tage Erlanders assistent. Palme ble gjennom sitt virke som rådgiver for Erlander raskt en av statsministerens mest betrodde medarbeidere.
Palme avanserte i 1954 i regeringskansliet og ble sekretær i Statsrådsberedningen. Året etter ble han styremedlem i ABF. Han ble valgt inn i Första kammaren i 1958 for Socialdemokraterna. Et av hans første viktigere oppdrag som politiker var som leder av «studiesociala utredningen» i 1959.
Palme giftet seg 9. juni 1956 med psykologen Lisbet Beck-Friis. De bosatte seg i et rekkehus i Vällingbyhöjden og fikk tre sønner. Formelt var dette Palmes andre ekteskap; i perioden 1949–52 var han gift med Jelena Rennerova fra Tsjekkoslovakia i et pro forma ekteskap for å gi henne mulighet til å forlate sitt land etter statskuppet i 1948.
Høsten 1944 rykket Olof Palme inn i kavaleriet, sjette skvadronen ved K4 i Umeå. Han begynte deretter på aspirantskolen ved K3 i Skövde. Etter noen måneder ble han forfremmet til sersjant og i november 1948 ble han utnevnt til fenrik i kavaleriets reserve. Sommeren 1955 gjennomgikk han et stridskurs for ryttertroppssjefer, hvilket førte til at han på nyåret 1956 kunne titulere seg som løytnant. «Alltid terger det vel noen», skal han ha sagt.
=== Palmes inntreden i toppolitikken ===
Palme trådte inn i regjeringen i 1963 som konsultativ statsråd i Statsrådsberedningen, og to år senere ble han utnevnt til statsråd og sjef for kommunikationsdepartementet. Deretter avanserte han til posten som ecklesiastikminister i 1967. Palme hadde dermed kirkespørsmål som sitt område, til tross for at han hadde meldt seg ut av Svenska kyrkan. Palme ble dermed Sveriges siste ecklesiastikminister; etter at departementet i 1968 byttet navn til Utbildningsdepartementet, ble Palme titulert som utbildningsminister. I 1969 etterfulgte han Tage Erlander som partileder for Socialdemokratarna og som statsminister.
I 1972 holdt han den såkalte juletalen sin, der han sammenlignet USAs bombeangrep mot Hanoi med andre krigsforbrytelser: «Guernica, Oradour, Babij Jar, Katyn, Lidice, Sharpeville, Treblinka. Der har volden seiret, men ettertiden har felt en hard dom over de ansvarlige. Nå føyer et nytt navn seg inn i rekken: Hanoi – julen 1972.» Talen skapte en alvorlig diplomatisk krise mellom USA og Sverige.
=== Statsminister og partileder ===
Etter riksdagsvalget i 1973 ble Palme sittende som statsminister, om enn ganske vingeklippet; valget resulterte i den såkalte lotteririksdagen (s+vpk:175 mandat; c+m+fp:175 mandat). I mandatperioden 1973–76 klarte regjeringen Palme likevel å få gjennom noen betydningsfulle reformer, bl.a. loven om medbestemmelse i arbeidslivet (Medbestämmandelagen/MBL) og loven om en allmenn foreldreforsikring. I 1975 trådte den nye forfatningen i kraft, hvilket bl.a. innebar at monarkens oppgaver ble kraftig redusert. Selv om Sverige i teorien fortsatt var et monarki, var det i praksis en slags republikk; monarkiets fremtidige status var dermed, med Palmes egne ord, bare «et pennestrøk». Etter valget i 1976, da kjernekraftspørsmålet kom i fokus, og de borgerlige fikk majoriteten, ble Socialdemokraterna (etter 40 år uavbrutt ved makten) og Palme tvunget til å gå av. På denne tiden havnet Palme i store problemer på grunn av Geijer-skandalen (eller Geijeraffären), der han løy om hvordan det hele hang sammen for å ikke «skitne til» sosialdemokratiet. Valget i 1979 innebar nok et nederlag for Socialdemokraterna, ettersom man ikke lyktes i å gjenerobre regjeringsmakten, men Palmes stilling i partiet var trygg på tross av dette.
I 1980 ble Palme utnevnt til FNs meklingsmann i Iran–Irak-krigen, og etter socialdemokraternas valgseier i 1982 tok han igjen tilbake statsministerembetet. Den 1. mars 1982 avleverte Palmekommisjonen sin rapport om meklingen mellom Iran og Irak.
Palme hadde som statsminister og politiker et stort internasjonalt nettverk, og pleide kontakt med internasjonale personligheter som Willy Brandt, Bruno Kreisky, Trygve Bratteli, Oliver Tambo og Gro Harlem Brundtland.
Som sosialdemokratisk statsminister havnet Palme i konflikt med næringslivets representanter, da Riksdagen i 1983 besluttet å innføre lønnstakerfond, som av næringslivets topper ble ansett som en måte å sosialisere Sveriges næringsliv. I 1985–86 oppstod det også gnisninger med ledende militære personer (kommandørkaptein Hans von Hofsten m.fl.) som, i anledning av de påståtte russiske ubåtreguleringene, anså ham for å være altfor svak i handlingsøyeblikket i forhold til Sovjetunionen, samtidig som de erklarte at de manglet tillit til ham personlig.
Statsminister Olof Palme ble anklaget for skattefusk i 1985; den såkalte Harvard-affären. Sønnen Joakim Palme ønsket seg til Harvard University, og hadde fått avslag på sin søknad om stipend av Sverige-Amerika Stiftelsen. Like etter skulle Olof Palme, ifølge skattemyndighetene, ha tilbudt seg å holde et foredrag på skolen i bytte mot et honorar dedikert til stipend for sønnen.
=== Som politiker ===
Olof Palme er i ettertiden regnet som en av både Sveriges og Europas mest markante politikere. Gjennom sine verv og politiske gjerninger i 4 tiår ble Palme både meget populær og meget omstridt. Særlig ble Palme kritisert og omstridt av den svenske høyresiden, og det er hevdet at dette ble verre som en konsekvens av Palmes borgerlige bakgrunn, og at han ble opplevd som en klasseforræder.
Som statsminister og partileder ble Palme kjent for sine talegaver. Hans retoriske evner og bitende kommentarer gjorde med årene at Palme av flere ble ansett for å være arrogant. Særlig ble dette fremtredende i debatter med Centerpartiets statsministerkandidat, den langt mer tradisjonelle Thorbjørn Fälldin, som endte med at Socialdemokraterna måtte anmode Palme om å tone ned sine retoriske angrep på motstanderen.
Palme ble internasjonalt kjent for sitt store internasjonale engasjement som statsminister. Særlig gjorde dette seg gjeldende i en del internasjonale spørsmål som angikk USA, herunder blant annet både Vietnamkrigen og det CIA-finansierte kuppet i Chile. I 1975 ble Palme den første vestlige statslederen som dro på offisielt besøk til Cuba etter den cubanske revolusjonen. Palme var også en uttalt kritiker av det sørafrikanske apartheid-regimet, og kun én uke før han ble myrdet holdt han en meget apartheid-kritisk tale i Folkets hus i Stockholm.
== Palmemordet ==
Olof Palme ble skutt og drept på Sveavägen i det sentrale Stockholm den 28. februar 1986. Palmemordet, og den merkelige utviklingen, skandalene og manglede politimessige etterforskningsresultater som fulgte etter dette, var et nasjonalt traume for Sverige. I 1989 ble den uføretrygdede rusmisbrukeren Christer Pettersson funnet skyldig i mordet og dømt til livsvarig fengsel, men allerede noen måneder senere ble han av en høyere rettsinnstans frifunnet som følge av manglende bevis og feil begått under etterforskningen.
Palmemordet regnes for å være et åpent sår i svensk historie, og etterforskningen har vært en av verdenshistoriens mest omfattende mordetterforskninger.
Under en pressekonferanse i regi av svensk politi den 10. juni 2020 ble Stig Engström («Skandiamannen») etter over 34 år pekt ut som hovedmistenkt av Sveriges statsadvokat, men bare basert på en revurdering av de allerede omstridte og motstridende bevisene i saken.
Olof Palme ligger begravet på kirkegården ved Adolf Fredriks kyrka i Stockholm.
== Utmerkelser ==
Gummiudden (Humanistiska föreningen, Stockholms universitet, 1976)
Jawaharlal Nehrus Pris (postumt, 1986)
1. klass av Tjeckiska lejonets orden (postumt, 2000)
Den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner (Posthumt, 2002)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Olof Palme – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olof Palme – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olof Palme på Internet Movie Database
(en) Olof Palme hos The Movie Database
(en) Olof Palme på Discogs
(en) Olof Palme på MusicBrainz
(sv) Olof Palme-tale i 1972: Kritik Vietnamkriget
(sv) Olof Palme-tale i 1965: Fordomer | Sven Olof Joachim Palme (født 30. januar 1927 på Östermalm i Stockholm, død 28. | 8,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Elmer_Smith | 2023-02-04 | Edward Elmer Smith | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 31. august', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kootenai County i Idaho', 'Kategori:Personer fra Sheboygan County i Wisconsin', 'Kategori:Personer fra Spokane', 'Kategori:Science Fiction Hall of Fame', 'Kategori:Science fiction-forfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-06'] | Edward Elmer Smith (også kjent som E. E. Smith og Doc. Smith) (født 2. mai 1890, død 31. august 1965) kalles rom-operaens far. Han er mest kjent for sin Lensman-serie. Han er hedret som en av fedrene til moderne science fiction.
| Edward Elmer Smith (også kjent som E. E. Smith og Doc. Smith) (født 2. mai 1890, død 31. august 1965) kalles rom-operaens far. Han er mest kjent for sin Lensman-serie. Han er hedret som en av fedrene til moderne science fiction.
== Referanser == | Edward Elmer Smith (også kjent som E. E. | 8,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kampen_om_Mard%C3%B8la | 2023-02-04 | Kampen om Mardøla | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1972', 'Kategori:Filmer om naturvern og økologi', 'Kategori:Miljøvern i Norge', 'Kategori:Norske dokumentarfilmer', 'Kategori:Norske dokumentarfilmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske filmstubber', 'Kategori:Norskspråklige filmer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | Kampen om Mardøla, norsk dokumentarfilm fra 1972 om Mardøla-aksjonen sommeren 1970.
Onsdag 26. august 1970 kl. 05.00: Politiet går til aksjon. Ved Mardalsfossen bærer politiet bort demonstranter med filosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy i spissen. De første teltene blir slått opp søndag den 26. juli 1970. Dagen etter møtte anleggsarbeiderne disse plakatene: «Stans anleggsarbeidet til rettssaken er over», «Stans: Mardøla skal fortsatt renne til Eikesdalen» «Stopp: (gjelder bare anleggsmaskiner)».
Filmregissør: Oddvar Einarson
Manus: Oddvar Einarson
Lyd: Sturla Einarson
Spilletid: 89.32 minutt
| Kampen om Mardøla, norsk dokumentarfilm fra 1972 om Mardøla-aksjonen sommeren 1970.
Onsdag 26. august 1970 kl. 05.00: Politiet går til aksjon. Ved Mardalsfossen bærer politiet bort demonstranter med filosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy i spissen. De første teltene blir slått opp søndag den 26. juli 1970. Dagen etter møtte anleggsarbeiderne disse plakatene: «Stans anleggsarbeidet til rettssaken er over», «Stans: Mardøla skal fortsatt renne til Eikesdalen» «Stopp: (gjelder bare anleggsmaskiner)».
Filmregissør: Oddvar Einarson
Manus: Oddvar Einarson
Lyd: Sturla Einarson
Spilletid: 89.32 minutt
== Medvirkende ==
Kjell Kjær kommentator
Lars Andreas Larssen kommentator
Liv Thorsen kommentator
Dag Åkeson Moe kommentator
Jan Hårstad kommentator
Sossen Krohg kommentator
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kampen om Mardøla på Internet Movie Database
(no) Kampen om Mardøla i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Kampen om Mardøla hos Filmfront | Kampen om Mardøla, norsk dokumentarfilm fra 1972 om Mardøla-aksjonen sommeren 1970. | 8,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neil_Gaiman | 2023-02-04 | Neil Gaiman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Britiske novellister', 'Kategori:Britiske tegneserieskapere', 'Kategori:Carnegie Medal in Literature', 'Kategori:Engelske science fiction-forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Grøsserforfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Fareham', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Neil Richard Gaiman (født 10. november 1960 i Portchester i Hampshire i England) er forfatter av flere verker innen science fiction og fantastisk litteratur, inkludert mange tegneserier. Han er opprinnelig fra England, men bor nær Minneapolis i Minnesota i USA.
| Neil Richard Gaiman (født 10. november 1960 i Portchester i Hampshire i England) er forfatter av flere verker innen science fiction og fantastisk litteratur, inkludert mange tegneserier. Han er opprinnelig fra England, men bor nær Minneapolis i Minnesota i USA.
== Liv og virke ==
Etter en rekke avslag fra forlagene satset Gaiman på journalistikk i et håp om å skaffe seg inspirasjon og et nettverk som kunne hjelpe ham til utgivelse senere. I denne perioden skrev han sin første bok, en biografi om bandet Duran Duran, og en rekke artikler for Knave magazine. Sent i 1980-årene skrev han Don't Panic: The Official Hitchhikers Guide to the Galaxy Companion, etter eget utsagn i «klassisk engelsk humoristisk stil». Denne boken skulle senere lede til et samarbeid med Terry Pratchett på romanen Good Omens, som handler om en kommende apokalypse.
== Tegneserier ==
På 1980-tallet utviklet han også et vennskap til den berømte tegneserieskaperen Alan Moore. Dette ga igjen liv til Gaimans ungdomskjærlighet for tegneserier og han begynte å skape sine egne. Han innledet et samarbeid med tegneren og illustratøren Dave McKean, noe skulle resultere i en rekke tegneserier: Violent Cases (1987), Black Orchid Signal to Noise (samlet utg. 1992] og Mr. Punch (1994).
Han har skrevet et mangfold av tegneserier for et antall utgivere, men den meste kjente er utvilsomt The Sandman. En historie om eventyrene til Morpheus, personifikasjonen av Drøm. Serien ble en liten kulturell sensasjon og skapte både en entusiastisk tilhengerskare og gjorde tegneserier interessante for nye lesegrupper. Serien startet i 1988 og sluttet i 1996, ikke på grunn av manglende publikumsoppslutning, men fordi Gaiman var ferdig med sin historie. De 75 utgavene av tegneserien er blitt samlet i 10 bøker som fremdeles utgis og oppnår gode salgstall. Gaiman har også skrevet to de to miniseriene Death: The High Cost of Living og Death: The Time of Your Life om Sandmans søster Død. Begge ble illustrert av Chris Bachalo.
I 1990 tok Gaiman over som forfatter av Miracleman etter Alan Moore, men på grunn av forlaget Eclipse Comics' konkurs og en langvarig rettstvist om rettighetene til serien har ikke Gaiman fått fullført denne. I 1993 skrev Gaiman et nummer av Todd McFarlanes serie Spawn. Her introduserte han figuren Angela, som han også har skrevet en miniserie om. Sammen med Andy Kubert laget Gaiman serien 1602 i 2003/4. Her skildret han et alternativt Marvelunivers der superheltene lever i England på dronning Elisabeths Is tid.
I 1991 ga Gaiman ut The Books of Magic, en mini-serie i fire deler som ble illustrert av John Bolton, Charles Vess, Paul Johnson og Scott Hampton. Historien finner sted i de mytologiske og magiske delene av DC Comics' tegneserieunivers, og vi møter figurer som Doctor Occult, John Constantine, the Phantom Stranger og Mister E Selve rammefortellingen er om en engelsk tenåringsgutt utpekt av skjebnen til å bli verdens største trollmann. Mini-serien var så populær at den fikk en avlegger skrevet av John Ney Reiber. Mange har bemerket likhetstrekkene mellom seriens protagonist Tim Hunter og den senere og mer berømte Harry Potter.
I 2003 gav Gaiman ut miniserien 1602 på Marvel Comics. Serien ble illustrert av Andy Kubert og handler om Marvels superhelter i England på Dronning Elisabeth Is tid. I miniserien The Eternals (2006) tok Gaiman og tegneren John Romita jr. for seg et av Jack Kirbys mytologiske superheltkonsepter fra 1970-årene. Gaiman har også skrevet manuskriptet til en tegneserie om Alice Cooper kalt The Last Temptation (tegnet av Michael Zulli.
== Annet ==
Gaiman skriver også sangtekster, dikt og romaner. Han har skrevet TV-serien Neverwhere for BBC, som han senere skrev om til romanform. Manus til filmen MirrorMask ble til i samarbeid med Dave McKean. I tillegg har han skrevet det engelske manuset til animefilmen Princess Mononoke. Gaiman har skrevet manuskriptet til Robert Zemeckis film Beowulf. Gaimans bok Coraline er blitt filmatisert av Henry Selick. Det er også blitt laget film basert på den illustrerte kortromanen Stardust.
Gaiman er styremedlem og aktiv forkjemper for Comic Book Legal Defense Fund. Som sådan er han jevnlig med i aksjoner for å samle penger for gruppen. For eksempel har han laget Snow, Glass, Apples og gitt rettighetene til CBLDF.
Like etter publiseringen av American Gods begynte Gaiman å skrive en vevlogg som nå ligger på han offisielle hjemmeside. Deler av denne vevloggen ble brukt for publisering i New England Science Fiction Association Press' samling av Gaimans arbeider kalt Adventures in the Dream Trade.
Gaiman har fått en World Fantasy Award i 1991 for Sandman-utgivelsen A Midsummer Night's Dream. I 2002 fikk han en Hugo Award og en Nebula Award for American Gods. Coraline vant best novella award i 2003 og i 2004 vant novellen A Study in Emerald ham en ny Hugo.
Gaiman har også skrevet minst tre utkast til et filmmanus basert på Nicholson Bakers roman The Fermata for regissøren Robert Zemeckis. Prosjektet er fremdeles under utvikling.
På begynnelsen av 1990-tallet utviklet Gaiman et tett vennskap med låtskriver og artist Tori Amos, lenge før hun ble berømt. Han blir derfor stadig nevnt på minst en låt på alle albumene hennes. Han har skrevet forord til flere av turneprogrammene hennes i tillegg til noveller inkludert på platen Strange Little Girls. Noen eksempler på tekster der Gaiman blir nevnt er: «If you need me, me and Neil'll be hangin' out with the dream king/Neil said hi, by the way» (Tear In Your Hand, 1992); «Where's Neil when you need him?» (Space Dog, 1994); «Will you find me if Neil makes me a tree?» (Horses, 1996) Gaiman skrev om et snakkende tre basert på Amos; «Where are the Velvets?» (Hotel, 1998). «The Velvets» er vampyrlignende figurer fra Gaimans roman Neverwhere; «Get me Neil on the line, have him read Snow, Glass, Apples» (Carbon, 2002).
En annen venn av Gaiman er J. Michael Straczynski, skaper av TV-serien Babylon 5. Straczynski har derfor skapt en utenomjordisk rase i serien med navnet Gaim. Hodene til denne rasen bærer sterke likhetstrekk med masken Gaimans Sandman bruker. Dette kunne kanskje vært en fin tributt, men Straczynski har uttalt at maskene var mer inspirert av gassmasker enn Drøm. Gaiman skrev en episode i sesong 5 kalt «Day of the Dead» og var med det den eneste forfatteren bortsett fra Sraczynski selv som fikk påvirke Babylon 5 universet i de siste tre sesongene.
Gaiman har også skrevet en rekke romaner, mange av dem i sjangeren fantastisk litteratur, og rettet mot barn og ungdom.
== Bibliografi ==
=== Tegneserier ===
Violent Cases (Titan Books, 1987) (med Dave McKean)
Black Orchid #1-3 (DC Comics, 1988) (med Dave McKean)
The Sandman #1-75 (DC Comics/Vertigo, 1989-1996) (med diverse tegnere)
Miracleman #17-24 (Eclipse Comics, 1990-1993) (med Mark Buckingham)
Books of Magic #1-4 (DC Comics, 1991) (med diverse tegnere)
Signal to Noise (VG Graphics/Dark Horse Comics, 1992) (med Dave McKean)
Death: The High Cost of Living #1-3 (Vertigo, 1993) (with Chris Bachalo)
The Tragical Comedy or Comical Tragedy of Mr. Punch (Vertigo, 1994) (med Dave McKean)
The Last Temptation (Marvel Comics, 1994) (medMichael Zulli)
historie basert på Alice Coopers album The Last Temptation, skrevet i samarbeid av Gaiman og Alice Cooper
Angela #1-3 (Image Comics, 1995) (med Greg Capullo)
Death: The Time Of Your Life #1-3 ( Vertigo, 1996) (med Chris Bachalo)
Neil Gaiman's Midnight Days (Vertigo, 1999) (samling av tidlige arbeider fra diverse tegnere)
Harlequin Valentine (Dark Horse Comics, 2001) (med John Bolton)
Murder Mysteries (Dark Horse Books, 2002) (omskrevet av P. Craig Russell)
1602 #1-8 (Marvel Comics, 2003) (med Andy Kubert)
Endless Nights (Vertigo, 2003) (med diverse tegnere)
=== Prosa ===
(inkluderer bøker med illustrert tekst i motsetning til tegneserieformat)
Ghastly Beyond Belief: The Science Fiction and Fantasy Book of Quotations (1985) (med Kim Newman, samling av sitater fra bøker og film)
Don't Panic: The Official Hitchhikers Guide to the Galaxy Companion (1987) (En guide til Douglas Adams' 'trilogy')
Good Omens (1990) (med Terry Pratchett)
Now we are Sick (1991) (redaktør, med Stephen Jones)
Antologi av Nasty Verse med dikt av Alan Moore, Ramsey Campbell, Gene Wolfe, R. A. Lafferty, Terry Pratchett, Brian Aldiss, Kim Newman, Diana Wynne Jones, etc.
Angels and Visitations (1993) (novellesamling)
Snow, Glass, Apples (1994) (novelle illustrert av Charles Vess)
About Cats and Dogs (1997) (to noveller)
Neverwhere (1996, 1997 US)
Smoke And Mirrors (1998) (novellesamling)
The Day I Swapped My Dad for Two Goldfish (1998) (barnebok illustrert av Dave McKean)
Stardust (1998, 2000) (illustrert av Charles Vess)
The Sandman: The Dream Hunters (Vertigo, 1999) (med Yoshitaka Amano)
American Gods (2001)
Murder Mysteries (Biting Dog Press) (2001) (Manuskript for hørespillet illustrert av George Walker. Begrenset opplag)
Adventures in the Dream Trade (2002) (diverse sjangre)
Snow, Glass, Apples (Biting Dog Press) (2002) (Manuskript for hørespillet illustrert av George Walker. Begrenset opplag)
A Walking Tour of the Shambles (2002) (med Gene Wolfe)
Coraline (2002) (barnebok, amerikansk utgave illustrert av Dave McKean)
The Wolves in the Walls (2003) (illustrert av Dave McKean)
Little Lit: It Was a Dark and Silly Night (2003) (med Gahan Wilson), samling av historier av diverse forfattere og artister, redigert av Art Spiegelman og Francoise Mouly
Anansi Boys (2005)
InterWorld (2007) (med Michael Reaves)
The Graveyard Book (2008), senere også utgitt som grafisk roman/tegneserie i to bind
Odd and the Frost Giants (2008)
The Silver Dream (2013) (med Michael Reaves og Mallory Reaves)
The Ocean at the End of the Lane (2013)
Eternity’s Wheel (2015) (med Michael Reaves og Mallory Reaves)
=== Audio ===
Warning Contains Language (1995) (historier lest av Gaiman, musikk av McKean)
Signal to Noise (2000) (hørespill med full besetning og musikk)
American Gods (2002) (lest av George Guidall)
Coraline (2002) (Amerikansk utgave lest av Gaiman, britisk utgave av Dawn French)
Two Plays for Voices (2002) (Snow, Glass, Apples and Murder Mysteries med full besetning og musikk)
Telling Tales (2003) (Neil forteller: A Writer's Prayer; Harlequin Valentine; Boys and Girls Together; The Wedding Present, og In The End. Perkusjon av Robin Adnan Anders)
Gaimans tekster og medvirkning finnes også på:
Alice Coopers The Last Temptation
The Flash Girls' The Return of Pansy Smith & Violet Jones, Maurice & I og Play Each Morning Wild Queen
Folk UnderGrounds Buried Things
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
2010 – Carnegie Medal
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
Mate-URL
(en) Neil Gaiman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Neil Gaiman – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Neil Gaiman på Internet Movie Database
(sv) Neil Gaiman i Svensk Filmdatabas
(da) Neil Gaiman på Filmdatabasen
(da) Neil Gaiman på Scope
(fr) Neil Gaiman på Allociné
(en) Neil Gaiman på AllMovie
(en) Neil Gaiman hos The Movie Database
(en) Neil Gaiman på Discogs
(en) Neil Gaiman på MusicBrainz
(en) Neil Gaiman på Songkick
(en) Neil Gaiman på Last.fm
(en) Neil Gaiman på AllMusic
(en) Neil Gaiman på Twitter
(en) Neil Gaiman på Facebook
(en) Neil Gaiman på Instagram
(en) Neil Gaiman på YouTube
Neil Gaiman på Tumblr
(en) Neil Gaiman på Mastodon
Neil Gaiman på Reddit
(en) Neil Gaimans vevlogg
(en) Internettsiden for The Flash Girls's
(en) FolkUnderGrounds internettside
(en) Joseph Campbell og Everyday Mythology | Neil Richard Gaiman (født 10. november 1960 i Portchester i Hampshire i England) er forfatter av flere verker innen science fiction og fantastisk litteratur, inkludert mange tegneserier. | 8,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wikiquote | 2023-02-04 | Wikiquote | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettsteder', 'Kategori:Wikimedia-prosjekter'] | Denne artikkelen nevner Wikimedia eller et av Wikimedias prosjekter. Vær oppmerksom på at Wikipedia er et Wikimedia-prosjekt.
Wikiquote er et av Wikipedias søsterprosjekter og bruker den samme MediaWiki-programvaren. Den er nært beslektet med de andre wiki-baserte prosjektene drevet av Wikimedia Foundation. Det er basert på en idé av Daniel Alston som ble satt ut i livet av Brion Wibber. Målet er å lage en samling med sitater fra personer, bøker og ordspråk, og gi ytterligere detaljer om dem.
Prosjektet fantes opprinnelig bare på engelsk, men den 17. juli 2004 ble flere språk lagt til.
| Denne artikkelen nevner Wikimedia eller et av Wikimedias prosjekter. Vær oppmerksom på at Wikipedia er et Wikimedia-prosjekt.
Wikiquote er et av Wikipedias søsterprosjekter og bruker den samme MediaWiki-programvaren. Den er nært beslektet med de andre wiki-baserte prosjektene drevet av Wikimedia Foundation. Det er basert på en idé av Daniel Alston som ble satt ut i livet av Brion Wibber. Målet er å lage en samling med sitater fra personer, bøker og ordspråk, og gi ytterligere detaljer om dem.
Prosjektet fantes opprinnelig bare på engelsk, men den 17. juli 2004 ble flere språk lagt til.
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Wikiquote – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wikiquote – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk versjon | Wikiquote er et av Wikipedias søsterprosjekter og bruker den samme MediaWiki-programvaren. Den er nært beslektet med de andre wiki-baserte prosjektene drevet av Wikimedia Foundation. | 8,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jimmy_Carter | 2023-02-04 | Jimmy Carter | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Guvernører i Georgia', 'Kategori:Medlemmer av Den trilaterale kommisjon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Sumter County i Georgia', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter'] | James «Jimmy» Earl Carter jr. (født 1. oktober 1924 i Plains i Georgia i USA) er en amerikansk politiker som var USAs 39. president fra 1977–1981, fra Det demokratiske parti. Hans største utenrikspolitiske suksess som president ble forhandlingene rundt Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt i 1978.
| James «Jimmy» Earl Carter jr. (født 1. oktober 1924 i Plains i Georgia i USA) er en amerikansk politiker som var USAs 39. president fra 1977–1981, fra Det demokratiske parti. Hans største utenrikspolitiske suksess som president ble forhandlingene rundt Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt i 1978.
== Bakgrunn ==
Jimmy Carter har utdannelse fra United States Naval Academy hvor han ble uteksaminert i 1946. Han tjenestegjorde i US Navy fram til farens død i juli 1953, da han som løytnant søkte avskjed for å overta familiebedriften i Plains. Bedriften produserte peanøtter noe som etter hvert gjorde ham ganske velstående. Han engasjerte seg tidlig i politikk, og satt to perioder (valgt i 1962 og 1964) i staten Georgias senat.
I 1966 avsto han fra gjenvalg og tok først sikte på å stille til valg til Representantenes hus, men stilte i stedet som guvernør i hjemstaten Georgia. Selv om han tapte valget, bidro hans kandidatur at han ble mer kjent i staten og han brukte de neste fire årene på å forberede det neste guvernørvalget, i 1970. I denne perioden holdt han rundt 1 800 taler ulike steder innen staten. Han møtte stor motstand på grunn av sin bakgrunn som motstander av raseskillepolitikken, men vant en knepen seier i demokratenes primærvalg, og senere en klar seier i guvernørvalget i 1970 med nesten 60% av stemmene.
== Guvernør ==
Carter ble satt inn som Georgias 76. guvernør 12. januar 1971 og han satt i embetet fram til 14. januar 1975. På den tiden kunne ikke guvernører gjenvelges direkte og slik etterfølge seg selv.
== President ==
I oppgjøret med sittende president Gerald Ford under presidentvalget i USA 1976 vant demokratene tilbake presidentembetet etter skandalene i tilknytning til Watergate-saken og diskrediteringen av republikanerne. Carter hadde det doble slagordet «Carter. A leader, for a change».Carters presidentperiode ble ingen stor suksess, blant annet på grunn av gisselkrisen i Iran i 1979. I presidentvalget i USA 1980 vant motkandidaten Ronald Reagan en solid seier over Carter, med en kampanje hvor Carter ble fremstilt som lite handlekraftig i internasjonal politikk.
== Etter presidentperioden ==
Etter avgangen som president har han engasjert seg i humant og fredspolitisk arbeid verden over. Blant annet har han meklet i konfliktområder i Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika. Jimmy Carter var den første sittende eller tidligere amerikanske president som besøkte Cuba siden 1928, som et ledd i å bedre dialogen mellom USA og Cuba.
Carter mottok 9. august 1999 Presidentens Frihetsmedalje av president Bill Clinton og han ble i 2002 tildelt Nobels fredspris for sin innsats for å finne fredelige løsninger i internasjonale konflikter. Han har de senere årene markert seg som en kraftig kritiker av USAs håndtering av krigen mot terror og behandlingen av fangene ved Guantanamo Bay, og har også gjort seg bemerket gjennom kritikk av Israel og Israel-lobbyen i USA.I USA er Jimmy Carter også kjent for sin tjeneste som søndagsskolelærer for voksne i sin lokale baptistkirke. Folk kommer tilreisende fra hele USA for å høre Carter undervise. Dette er en oppgave han har utført både før og etter sin tjeneste som USAs president. Carter tilhører det største evangeliske trossamfunn i verden, Southern Baptist Convention (Sørstatsbaptistene).
Jimmy Carter ble i løpet av september 2012 den amerikanske presidenten som har levd lengst etter sin presidentperiode. Herbert Hoover, som gikk av som president i 1933, levde i 31 år og 229 dager etter endt presidentperiode.
=== Kreft ===
Carter ble i august 2015 operert for leverkreft, og han kunngjorde en uke senere at kreften hadde spredd seg til andre steder i kroppen, blant annet til hjernen. I desember samme år uttalte Carter at MRI-undersøkelser viste at kreften hadde forsvunnet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jimmy Carter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jimmy Carter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jimmy Carter på Internet Movie Database
(da) Jimmy Carter på Filmdatabasen
(fr) Jimmy Carter på Allociné
(en) Jimmy Carter på AllMovie
(en) Jimmy Carter hos Rotten Tomatoes
(en) Jimmy Carter hos The Movie Database
(en) Jimmy Carter på Discogs
(en) Jimmy Carter på MusicBrainz
(en) Jimmy Carter på Songkick
(en) Jimmy Carter på Facebook
(en) Jimmy Carter hos The Peerage
(en) Jimmy Carter – Olympedia
(en) Nobels fredspris 2002 hos Nobelprize.org
(en) Jimmy Carter hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 2002 | Carter er et vanlig engelsk navn som kan brukes både som fornavn og etternavn. | 8,236 |
null | 2023-02-04 | Charles | null | null | null | Charles har flere betydninger: | 8,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberg_Colt | 2023-02-04 | Kongsberg Colt | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kongsberg Våpenfabrikk', 'Kategori:Norske skytevåpen', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber .45', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | 11,25 m/m Automatisk pistol M/1914, populært kalt «Kongsberg Colt», er en norskprodusert versjon av den amerikanske Colt M1911-pistolen, produsert på Kongsberg Våpenfabrikk fra 1916 til 1947.
| 11,25 m/m Automatisk pistol M/1914, populært kalt «Kongsberg Colt», er en norskprodusert versjon av den amerikanske Colt M1911-pistolen, produsert på Kongsberg Våpenfabrikk fra 1916 til 1947.
== Approbering ==
Det norske forsvaret approberte 7,5 mm Nagantrevolver (M1893) i 1893 og den var forsvarets sidevåpen inntil Colt M1911 ble approbert 24. september 1914, etter anbefaling av «Pistolkommisjonen av 1914», som ble formelt oppnevnt 26. mars 1914 av Forsvarsdepartementet. I 1915 kom Norge og Fabrique Nationale i Belgia til enighet om en lisensavtale som resulterte i at Norge fikk tillatelse til å starte produksjon av Colt M1911 pistoler til sine militære styrker. Det ble bestemt at den skulle produseres på Kongsberg Våpenfabrikk i Norge. Kaliberet er .45 ACP, og magasinkapasiteten syv patroner, samme som Colt M1911.
Pistolmodeller som ble vurdert for det norske forsvaret i 1914 Fidjeland - 9 mm
Sunngaard - 6,5 mm
Krag - 11,6 mm
Bjørgum - 9 mm & 10,15 mm
Colt - 11,43 mm (.45 ACP)
Webley & Scott - 11,6 mm (.455 Webley) & 9 mm (.38/200)
Schouboe 11,35 mm
Steyr 9 mm
Mauser 9 mm & 7,65 mm
== Produksjon ==
Produksjonen av Kongsberg Colt startet i 1916. I 1917 ble de første 95 pistoler produsert og stemplet «COLT AUT. PISTOL M/1912». Disse pistolene var stort sett omtrent identiske med Colt M1911.
Kongsberg Våpenfabrikk kom i gang med masseproduksjon fra 1918. En par vesentlige endringer ble gjort på våpenet. Sleideutløseren ble forlenget for enklere håndtering. Dette gjorde at det ble en utskjæring i venstre skjefteplate. Disse nye pistolene fikk stemplet inn på venstre side: «11.25 m/m AUT. PISTOL M/1914», hvor årstallet som er referert er korrekt da våpenet ble approbert i 1914. Ca 20 000 pistoler ble laget frem til 1939, men ifra 1929 til 1939 var produksjonen veldig lav, kun 871 pistoler ble laget.
Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 ble produksjonen satt i gang igjen av tyskerne i 1941. Det var kun i 1945 at pistolene ble Waffenamtmerket (med WaA84). Kun 920 pistoler med slik merking ble levert før krigen var slutt. Den første med serienummer 29615 ble levert 29. mars 1945. Den siste med serienummer 30534 ble levert til tyskerne den 5. mai 1945, rett før frigjøringen. Det er ikke trolig at noen av disse Waffenamt-merkede pistolene ble brukt i tyske avdelinger under andre verdenskrig.
Produksjonsantall 1940-19451940 = ca. 50 pistoler
1941 = ca. 4099 pistoler
1942 = 3154 pistoler
1945 = 920 pistolerDet ble ikke levert noen pistoler i 1943 og 1944. Da ble produksjon av Krag-Jørgensen-geværer prioritert. Produksjonen foregikk frem til 1947. Totalt ble det laget 32 854 Kongsberg Colt pistoler i den ordinære serien for den norske hæren og marine.
== Bruk ==
Pistolen ble brukt i det norske Luftforsvaret, Heimevernet og Hæren frem til den ble erstattet av østerrikske Glock 17 (P-80), som ble levert først på vinteren 1986. I 1991 la Sjøforsvaret ned skyteforbud i fredstid på pistolen grunnet at man mente de var usikre i forhold til teknisk stand, og at det innebar en risiko for brukeren å skyte med dem. I 1992 ble det besluttet at våpenet var utrangert, og skulle innleveres, etter at man hadde foretatt materialundersøkelser på pistolene. Våpnene som ble innlevert (ca. 5 000 stk) ble overtatt av Forsvarsmuseet. Sjøforsvaret erstattet ettervert pistolene med Glock 17 de også.
== Forfalskninger ==
Det finnes forfalskede Kongsberg Colter, da Waffenamtmerkede Kongsberg Colt pistoler er relativt sjeldne og ettertraktet. Noen 1945 produserte pistoler som ble produsert etter WW2 (serienummer høyere enn #30534) har Waffenamtmerking, og også noen pistoler produsert i 1940/41/42 har Waffenamtmerkinger. Disse er alle forfalskninger og har blitt påsatt Waffenamtmerkinger etter andre verdenskrigs slutt.
== Motstandsvåpen ==
Under andre verdenskrig ble deler av, og hele pistoler, smuglet ut av arbeiderne, gjerne i matboksene. Disse våpnene var tiltenkt motstandsarbeidet. Våpenet blir kalt «Matpakke-Colt» på folkemunne, og anslått antall er ca. 500 stk.
== Se også ==
Liste over norske skytevåpen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hanevik, Karl Egil: Kongsberg-Colten, 2003 ISBN 8299314321
== Eksterne lenker ==
Kongsberg Våpenhistoriske Forening | Colt kan vise til | 8,238 |
null | 2023-02-04 | Vishnu | null | null | null | Vishnu er en av de viktigste gudene i hinduismen, og dyrkes ikke minst i sine inkarnasjoner som Krishna og Rama. | 8,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lakshmi | 2023-02-04 | Lakshmi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fruktbarhetsgudinner', 'Kategori:Hinduistiske guddommer', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-11', 'Kategori:Visdomsgudinner'] | Lakshmi er en hinduisk gudinne for rikdom, lykke, velstand og fruktbarhet.
Hun er beskytter for byen Kolhapur i delstaten Maharashtra.
Lakshmi er en av de høyeste gudinnene, og tiltales ofte som mata (mor).
Lakshmi og Vishnu rir ned fra himmelen på en ørn ved navn Garuda, eller en slange ved navn Shesha, for å opprettholde den kosmiske orden.
Hun er datteren til Bhrigu.
Lakshmi sies å ha blitt inkarnert i hustruene til de forskjellige avataraene til Vishnu. Hun var for eksempel Sita, kona til kong Rama, og Rukmini, kona til Krishna.
| Lakshmi er en hinduisk gudinne for rikdom, lykke, velstand og fruktbarhet.
Hun er beskytter for byen Kolhapur i delstaten Maharashtra.
Lakshmi er en av de høyeste gudinnene, og tiltales ofte som mata (mor).
Lakshmi og Vishnu rir ned fra himmelen på en ørn ved navn Garuda, eller en slange ved navn Shesha, for å opprettholde den kosmiske orden.
Hun er datteren til Bhrigu.
Lakshmi sies å ha blitt inkarnert i hustruene til de forskjellige avataraene til Vishnu. Hun var for eksempel Sita, kona til kong Rama, og Rukmini, kona til Krishna.
== Hvordan er Lakshmi avbildet ==
Lakshmi framstilles ofte sittende på en lotusblomst, kledd i fine klær og dyrebare juveler. Hun har et vennlig ansikt, og er i sin fulle ungdom, men med et moderlig utseende. Lakshmi har gyllen ansiktsfarge og fire hender. Disse representerer de fire menneskelige levemåtene: dharma eller rettferdig skjebne, karma eller begjær og kjærlighet, artha eller rikdom, og moksha frigjøring fra gjenfødelsens rundgang.
Kaskader av gylne mynter har blitt sett strømmende ut fra hendene hennes, og de som ønsker rikdom søker hennes hjelp. Hun er alltid kledd i en gullbrodert rød sari. Det røde symboliserer aktivitet og det gylne symboliserer velstand.
== Hjelp ==
Lakshmis hjelp kommer bare til de som har rene hus, ikke har onde tanker, er hjelpsomme, fredelige og jobber hardt. Hun holder seg borte fra steder som er urene og hvor folk er dovne og/eller voldelige .
Lotusen har sine røtter i gjørme, men blomstrer over vann. Den springer ut av dens skitne gjørme, som menneskene gjør på jord, men blir en vakker blomst som ”svever” rundt i renhet og åndelighet, som det gudene etter hinduisk tro gjør. Lakshmi kunne bare bli nådd av de som har kontroll, og som kan benytte seg av hennes ressurser, som Vishnu.
Flere av Lakshmis navn forbindes med lotusblomsten:
Padmapriya: en som liker lotus.
Padmamaladhara devi: en som har en krans av lotus.
Padmamukhim: en som er vakker som en lotus.
Padmakshi: en som har øyne vakre som lotus.
Padmahastam: en som holder en lotus.
Padmasundari: en som er vakker som en lotus.
== Lakshmis opprinnelse ==
En av historiene om Lakshmi er knyttet til hennes fødsel.
Det hele begynte med at en klok, men hissig mann ved navn Durvasa en gang ga til Indra, kongen over alle guder, en blomsterkrans som aldri ville visne. Indra ga denne kransen til sin elefant Airvata, som trampet den i stykker. Den kloke Durvasa så at elefanten trampet i stykker kransen og temperamentsfull som han var, forbannet han Indra for å ikke ha respektert ham. Forbannelsen til Indra gikk ut på at alle guder skulle miste kreftene sine fordi kreftene hadde gjort dem så stolte og forfengelige. Pga denne forbannelsen kastet demonene gudene ut av himmelriket.
Gudene søkte hjelp hos skaperen, Brahma, som ba dem om å kjerne sjøen av melk for å oppnå udødelighet igjen. Gudene dro da til Vishnu for å spørre om hans hjelp. Vishnu gjorde seg om til avataren Kurma som er en skilpadde, og brukte fjellet Manthara Parvata som kjernestang, med slangenes konge, Vasuki, som kjerningsrep. Gudene samarbeidet om å kjerne melken.
Blant alle de guddommelige gavene som dukket opp av sjøen var månen og gudinna Lakshmi. Da gudene så Lakshmi, ble de alle forelsket i hennes skjønnhet.
Shiva gjorde krav på Lakshmi som sin kone. Men hennes hånd ble gitt til Vishnu, som Lakshmi selv foretrakk. Lakshmi blir siden inkarnert som hustru til Vishnus ulike avatarer, hver gang Vishnu blir legemliggjort. Pga. dette kalles Lakshmi også Havets Datter, og fordi månen også ble skapt i sjøen under kjerningen, blir månen kalt hennes bror.
== Lakshmi og Divali ==
Lakshmi knyttes til feiringen av Divali som blir ansett som hennes fødselsdag. Divali som feires i god tid før vinteren kommer kalles lysets fest. De som tenner et lys utenfor sitt hjem på denne dagen, får Lakshmis velsignelse.
Hun knyttes også til divali fordi Vishnu skal ha reddet henne fra fengselet til kong Bali på denne dagen.
== Litteratur ==
Venkatadhvari (1904). Sri Lakshmi Sahasram. Chowkhamba Sanskrit Depot, Benares. (in Sanskrit only)
Dilip Kododwala, Divali fra Google Books, ISBN 978-0237528584
Kinsley, David (1988). Hindu Goddesses: Visions of the Divine Feminine in the Hindu Religious Tradition (engelsk). University of California Press. ISBN 978-0-520-90883-3.
Lakshmi Puja and Thousand Names (ISBN 1-887472-84-3) by Swami Satyananda Saraswati | Lakshmi er en hinduisk gudinne for rikdom, lykke, velstand og fruktbarhet. | 8,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minneapolis | 2023-02-04 | Minneapolis | ['Kategori:1856 i USA', 'Kategori:44°N', 'Kategori:93°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1856', 'Kategori:Byer i Hennepin County', 'Kategori:Byer i Minnesota', 'Kategori:Byer ved Mississippi', 'Kategori:Midtvesten', 'Kategori:Minneapolis', 'Kategori:Norsk-amerikansk kultur', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Minneapolis er den største byen i delstaten Minnesota i USA, og er fylkesadministrasjon for Hennepin County. Navnet kommer fra (indianerspråket dakota «minne» – vann, og det greske «polis» – by. Minneapolis ligger på begge sider av Mississippielven, like nord for stedet hvor denne får tilløp av Minnesota-elven. Minneapolis kommune hadde 387 970 innbyggere i 2006. På lokalt folkemunne kalles byen ofte – på grunn av navnet og høyhusbebyggelsen – «The Mini Apple», som en slags lokal motsats til New Yorks «The Big Apple».
De siste årene har Minneapolis vokst sammen med delstatshovedstaden Saint Paul i øst og omkringliggende forsteder til étt, sammenhengende storbyområde. Dette byområdet kalles populært for «Twin Cities», og har 3,5 millioner innbyggere.
Minneapolis regnes for en av de mest «norske» byer i USA, fordi et stort antall norske immigranter bosatte seg i Minnesota, ikke minst sør og vest i delstaten. I Minnesota ligger hovedkontoret til Sons of Norway (på West Lake Street) og dessuten American-Swedish Institute. I sør ligger en egen norsk kirke (Mindekirken) med prest utsendt fra Norge. Norsk-ættede amerikanere feirer Grunnlovsdagen hvert år i blant annet Loring Park.
| Minneapolis er den største byen i delstaten Minnesota i USA, og er fylkesadministrasjon for Hennepin County. Navnet kommer fra (indianerspråket dakota «minne» – vann, og det greske «polis» – by. Minneapolis ligger på begge sider av Mississippielven, like nord for stedet hvor denne får tilløp av Minnesota-elven. Minneapolis kommune hadde 387 970 innbyggere i 2006. På lokalt folkemunne kalles byen ofte – på grunn av navnet og høyhusbebyggelsen – «The Mini Apple», som en slags lokal motsats til New Yorks «The Big Apple».
De siste årene har Minneapolis vokst sammen med delstatshovedstaden Saint Paul i øst og omkringliggende forsteder til étt, sammenhengende storbyområde. Dette byområdet kalles populært for «Twin Cities», og har 3,5 millioner innbyggere.
Minneapolis regnes for en av de mest «norske» byer i USA, fordi et stort antall norske immigranter bosatte seg i Minnesota, ikke minst sør og vest i delstaten. I Minnesota ligger hovedkontoret til Sons of Norway (på West Lake Street) og dessuten American-Swedish Institute. I sør ligger en egen norsk kirke (Mindekirken) med prest utsendt fra Norge. Norsk-ættede amerikanere feirer Grunnlovsdagen hvert år i blant annet Loring Park.
== Geografi og natur ==
Minneapolis ligger i det sørøstlige hjørnet av Minnesota og langs byen strekker det seg over et område på 151,3 km², 142,2 km² som består av land og 9,1 km² innsjøer, noe som utgjør 6,91 % av det totale areal. Byen ligger på det nordamerikanske slettalandet som dannes av Mississippi-elven, den har sitt utspring 150–200 km nord for Minneapolis. Både Mississippi- og Minnesota-elvene er fra gammelt av farbare for store kanoer og små skip. Det er en del avsatte innsjøer i tidligere elveløp tett inntil dagens løp av Mississippi og Minnesota.
Elvedalen er langt brattere ved Minneapolis enn ved St. Paul – Mississippi ble dannet av smeltevann etter istiden, og gravde seg ned i grunnmassene med et stort fossefall ved St.Paul for 12 000 år siden. Etterhvert eroderte elven seg nedover og brøt igjennom fosseterskelen, da ble det dannet nye fosser litt lengre oppe i elven som fortløpende ble erodert ned og erstattet. I dag ligger strykene ved Minneapolis by, og gjør elven farbar til Saint Anthonyfallene som er den moderne periodens fossefall nær sentrum. Derimot førte eroderingen til utfall av granittblokker mellom de to storbyene, slik at større skip ikke kan gå lengre enn til St. Paul.
Minneapolis ligger i grenselandet mellom tre landskapstyper. I vest starter den amerikanske prærien, og det er vernet et stykke prærie i Hyland Lake Park sørvest for byen - dette regnes for å være Minnesotas østligste bevarte prærielandskap. I øst starter det nordamerikanske blandingsskogen med både bartrær og løvtrær. I nord starter et glacialt innsjølandskap med grytehullsjøer («kettle lakes») som preger bybildet i sør og vest. De mange grytehullsjøene i sørvestre Minneapolis er et populært rekreasjons- og utfartsmål, og rundt disse sjøene ligger byens mest fasjonable boligområder. Størst er sjøene Lake Minnetonka og Medicine Lake ytterst i vest, fulgt av de mer bynære sjøene Harriet Lake, Lake Calhoun, Lake of Isles og Lake Nokomis. Sjøene har utløp gjennom den lille elven Minnehaha, som renner ut i Mississippi-elven like ovenfor sammenløpet med Minnesota-elven.
Minneapolis har et variert plante- og dyreliv, takket være langsiktig byplanlegging i 1930-årene. Gatene er brede og beplantet med løvtrær, mens det er et meget stort antall parker og grønne lunger i bykommunen. Ingen av innsjøene har bebyggelse i strandsonen, det er offentlig adgang til all strandlinje langs sjøene. Minnesota Zoological Gardens ligger like utenfor bygrensen i sør.
== Historie ==
Den første européeren som utforsket området rundt Minneapolis var franskmannen Louis Hennepin, og det var han som gav Saint Anthonyfossen sitt navn. Etter han er også fylket (countyet) hvor byen ligger fått sitt navn.
Minneapolis grodde frem langs Saint Anthonyfallene, den høyeste fossen langs Mississippielva. Helt dit var det mulig å seile på elven fra St. Louis, men i 1960-årene ble det bygget sluser, både for å regulering vannstanden og for å hjelpe elvetrafikken. Grunnlaget for byens fremvekst var opprettelsen av store møller som betjente jordbruksområdene i det vestlige Minnesota, samt kornområdene i Nord-Dakota. Korn og mel ble skipet ned Mississippi-elva til St. Louis eller New Orleans. På 1800-tallet ble derimot elvetrafikken med større skip vanskeliggjort av utfallet av granittblokker i Mississippielva vest for innløpet av Ninnesota-elva, og byen St. Paul ble anlagt 20 km lengre øst som havneby for Minneapolis.
På grunn av sin nærhet til det militære anlegget Fort Snelling vokste Minneapolis og nabobyen Saint Anthony kraftig i 1840-årene. Fortet ligger på en høyde over stedet hvor Minnesota og Mississippi renner sammen, og kontrollerer dette strategisk viktige stedet. Minneapolis fikk i 1867 status som by og ble slått sammen med Saint Anthony i 1872.
== Demografi ==
Minnesota var landet til nasjonene ojibwa (chippewa), cree og lakota (sioux). Området var på 1800-tallet mål for mange skandinaviske (i nord) og tyske (i det varmere sør) emigranter. Omkring 35 % av delstatens befolkning er av skandinavisk opprinnelse. Minneapolis har innslag fra begge gruppene, og er forøvrig også den amerikanske storbyen som har størst andel indianere (2.2 % i 2000). Andelen afroamerikanere er 18 %, latinamerikanere utgjør 7 %. Etter Vietnamkrigen kom mange flyktninger fra Vietnam og Laos til byen, i den senere tid også fra Somalia. Særlig somalierne i Minnesota er kjent for å være godt integrert og har utmerket seg med høy utdanning og yrkesdeltakelse.
Folketallets toppår var 1950 med 521 718 innbyggere, mens det laveste folketallet ble nådd i 1990 med 368 383. Andelen hvite (65 %) er fortsatt synkende.
== Samferdsel ==
Minneapolis vide utstrekning ble i stor grad bestemt av Mississippielven, og mange av de første gatene gikk parallelt med elven, for maksimalt å kunne utnytte jordbruksarealet bakenfor. Senere gikk man over til det gatesystemet som er i dag, og som benyttes i mange moderne byer, fremfor alt i USA, hvor man la ut gatenettet i et nord-syd- og øst-vest-mønster. Dette har ført til at det finnes mange spesielle veikryss i byen, der man har vært nødt til å tilpasse seg de skiftende gatemønstrene.
Et system av såkalte skyways, innelukkede, glassdekkede gangbroer, forbinder bygningene i byens sentrum slik at man kan gå tørrskodd mellom de ulike forretningsbyggene. Disse skyways er bygget for å øke tilgjengeligheten i sprengkulda som setter inn om vinteren i Minnesota.
=== Luftfart ===
I den sørligste del av Minneapolis ligger Minneapolis-Saint Paul International Airport, som danner et triangel mot Minneapolis i nordvest og St. Paul i nordøst. Flyplassen har to terminaler som ligger i forstaden Bloomington og har direkteforbindelser til blant annet Amsterdam, London, Paris og Reykjavík i Europa, i tillegg til byer i USA og Canada. Flyselskapene Northwest Airlines og Sun Country Airlines har sine hovedkvarter ved flyplassen. Icelandair flyr Keflavik internasjonale lufthavn-Minneapolis-St.Paul International Airport i sommerhalvåret.
=== Veitrafikk ===
Samferdselsmessig ligger Minneapolis sentralt i USA med to store hovedveier som forbinder Minneapolis med resten av landet – Interstate 94 som går øst-vest og Interstate 35 som går nord-sør.
De fleste innbyggere har tilgang til bil selv om det finnes et godt utbygd rutenett for lokaltrafikken. Denne ivaretas av busselskapet Metro Transit. Den 26. juni 2004 ble det åpnet en sporvognforbindelse Hiawatha Line, som går fra sentrum til flyplassen og Mall of America. Det tidligere omfattende sporvognsnettet ble nedlagt i 1950-årene og erstattet med busser.
== Økonomi og utdanning ==
Opprinnelig var den viktigste næringsveien skogbruk og landbruk, men i dag har man fått flere ledende bedrifter innen medisin og finansiering i byen. Store internasjonale konsern som feks Target Corporation, U.S. Bancorp, Xcel Energy, Ameriprise Financial og Thrivent Financial for Lutherans har sine hovekontorer der. Viktige arbeidsgivere er også kjøpesentrene Mall of America (verdens største), IKEA, Southdale Shopping Center og Ridgedale Shopping Center. Dessuten er flyplassen Minneapolis-Saint Paul International Airport en stor arbeidsgiver for kommunen.
Hovedcampus for University of Minnesota ligger i Minneapolis, og dette universitetssystemet har mer enn 45 000 studenter i storbyområdet. De fleste av storbyområdets mange høyere læresteder ligger like over kommunegrensen i nabobyen St. Paul i Ramsey County. Viktige studiesteder som betjener begge byene er Concordia University St. Paul, Hamline University, Macalester College, og University of St. Thomas (med hovedcampus i St. Paul og business school i Minneapolis). Det private, «norsk-amerikanske» St. Olaf College ligger litt sør for storbyområdet. Det er ellers en rekke private kunstakademier og såkalte liberal arts institutes i byen.
== Fotogalleri ==
== Kultur og medier ==
Byen har 8 fjernsynsstasjoner og 20 radiostasjoner. De største dagsavisene er Minneapolis Star Tribune og Saint Paul Pioneer Press, i tillegg til gratisaviser og studentavisen Minnesota Daily, utgitt av studenter ved universitetet. Minneapolis og Saint Paul har et rikt kulturliv, og kan notere seg å ha flest besøkende på teater og konserter per innbygger utenfor New York. Minnesota Orchestra er internasjonalt anerkjent. Her spilte den norske pianistinnen Eva Knardahl i 15 år, fra 1952 til 1967.
== Religion ==
Minneapolis har, som andre amerikanske storbyer, et svært variert religiøst liv med en rekke kongregasjoner og kirkesamfunn. Den katolske kirke og islam har vært i vekst i forbindelse med innvandring fra Latin-Amerika og Somalia. Den Norske Lutherske Mindekirke ligger i Minneapolis.
== Kjente norskættete personer i Minneapolis ==
Bradley Joseph – komponist/musiker
Walter Mondale – politiker/visepresident
Ole Rølvåg – forfatter
Theodore C. Blegen – universitetsprofessor
Frederick Wilhelm Cappelen (død 1921) – byingeniør som Cappelen Memorial Bridge er oppkalt etter
Kristoffer Olsen Oustad – byingeniør
Martin Sigvart Grytbak – byingeniør
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Minneapolis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Minneapolis – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Minneapolis hos Wikivoyage | | tidssone = -6 | 8,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neil_Armstrong | 2023-02-04 | Neil Armstrong | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Apollo-programmet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronauter fra USA', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Gemini-programmet', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Månevandring', 'Kategori:Offiserer i U.S. Navy', 'Kategori:Personer fra Auglaize County i Ohio', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Testflyvere'] | Neil Alden Armstrong (1930–2012) var en amerikansk astronaut og den første personen som gikk på månen. Han var også flyingeniør, tidligere postmann, marineoffiser, rørlegger, testpilot og universitetsprofessor.
| Neil Alden Armstrong (1930–2012) var en amerikansk astronaut og den første personen som gikk på månen. Han var også flyingeniør, tidligere postmann, marineoffiser, rørlegger, testpilot og universitetsprofessor.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Neil Armstrong gjorde tjeneste i Koreakrigen som jagerpilot fra hangarskipet USS Essex. Han fløy 78 kampoppdrag i Grumman F9F Panther, og måtte en enkelt gang redde seg med katapultsetet.
Neil Armstrong gikk på Purdue University, som ligger i West Lafayette, Indiana. Mellom 1955 og 1962 var han testpilot ved «National Advisory Committee for Aeronautics High-Speed Flight Station», i dag kjent som NASAs Neil A. Armstrong Flight Research Center. Han loggførte mer enn 900 flyvninger, blant annet med rakettflyet North American X-15. Senere fullførte han sine akademiske studier ved University of Southern California.
=== Astronaut ===
Som deltaker i flyvåpenets «Man in Space Soonest», et program for raskest mulig å sende et menneske ut i verdensrommet, og Boeing X-20s romflyprogram, ble Armstrong en del av NASAs astronautkorps i 1962. Han gjorde sin første tur i verdensrommet som fartøysjef på Gemini 8-ferden i 1966. Han ble da NASAs første sivile astronaut som fløy i rommet. På denne turen gjennomførte han sammen med pilot David R. Scott den første sammenkoblingen av to romfartøyer i rommet.Armstrongs andre og siste romferd var som fartøysjef under Apollo 11-ferden i juli 1969. På denne romferden steg Armstrong og Buzz Aldrin som første mennesker ned på månens overflate og gjennomførte to og en halv time med undersøkelser og utforskning mens Michael Collins ble værende i kretsløp rundt månen i kommandomodulen. Armstrong ble det første mennesket som satte sin fot på månen den 21. juli (20. juli amerikansk tid) 1969 og hvor han uttalte de historiske ordene «Det er et lite steg for et menneske, et stort sprang for menneskeheten».Armstrong døde i Cincinnati, Ohio, den 25. august 2012 i en alder av 82 år som følge av komplikasjoner etter en hjerteoperasjon.
=== Romferdene ===
Gemini 8 – Første sammenkobling av to romfartøyer i rommet.
Apollo 11 – Det første mennesket på Månen.Armstrong var fartøysjef på Gemini 8-ferden da den, sammenkoblet med Agena, begynte å rotere ukontrollerbart. Armstrongs ro og evne til å komme seg ut av den livstruende og farlige situasjonen, var en av grunnene til at han ble valgt til fartøysjef på Apollo 11.
Armstrong var reserve for Gemini 5 og Gemini 11.
== Æresbevisninger ==
Sammen med blant andre Collins og Aldrin ble Armstrong tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Richard Nixon 18. april 1970. President Jimmy Carter overrakte Armstrong Kongressens æresmedalje for romfart i 1978, og sammen med sitt mannskap fikk han Kongressens gullmedalje i 2009. 14. januar 1993 fikk Armstrong og de to andre astronautene fra Apollo 11-ferden fire plaketter på Hollywood Walk of Fame. I januar 2014 ble NASAs Dryden Flight Research Center omdøpt Neil A. Armstrong Flight Research Center gjennom kongressvedtak H.R.667.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Neil Armstrong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Neil Armstrong – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Neil Armstrong – sitater
Armstrongs offisielle biografi hos NASA
Neil Armstrongs minneside hos Universitetet i Cincinnati | Neil Alden Armstrong (1930–2012) var en amerikansk astronaut og den første personen som gikk på månen. Han var også flyingeniør, tidligere postmann, marineoffiser, rørlegger, testpilot og universitetsprofessor. | 8,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ravenna | 2023-02-04 | Ravenna | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Eksarkatet Ravenna', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Ravenna', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Verdensarven i Italia'] | Ravenna er en by i den italienske regionen Emilia-Romagna. Ravenna har 157 663 (2018) innbyggere.Byens sentrum ligger på grunn av sedimenteringer i dag ni kilometer inne i landet, men er forbundet med Adriaterhavet og havnen Marina di Ravenna via kanalen Canale Candiano. Med et areal på 652,89 km² er Ravenna den nest største kommunen i Italia, omtrent halvparten så stor som den største, Roma.
Ravenna var fra 402 til 476 hovedstad for Vestromerriket og sete for den bysantinske keiseren i Italia. De påfølgende tiårene residerte de østgotiske kongene Odoaker, Teoderik den store og hans etterfølger her. Så gjenerobret Østromerriket Italia, og var frem til langobardene inntok byen i 751 sentrum for et keiserlig eksarkat, eksarkatet Ravenna. Ravenna var etter bysantinerne oppgav Italia en del av Kirkestaten.
| Ravenna er en by i den italienske regionen Emilia-Romagna. Ravenna har 157 663 (2018) innbyggere.Byens sentrum ligger på grunn av sedimenteringer i dag ni kilometer inne i landet, men er forbundet med Adriaterhavet og havnen Marina di Ravenna via kanalen Canale Candiano. Med et areal på 652,89 km² er Ravenna den nest største kommunen i Italia, omtrent halvparten så stor som den største, Roma.
Ravenna var fra 402 til 476 hovedstad for Vestromerriket og sete for den bysantinske keiseren i Italia. De påfølgende tiårene residerte de østgotiske kongene Odoaker, Teoderik den store og hans etterfølger her. Så gjenerobret Østromerriket Italia, og var frem til langobardene inntok byen i 751 sentrum for et keiserlig eksarkat, eksarkatet Ravenna. Ravenna var etter bysantinerne oppgav Italia en del av Kirkestaten.
== Verdensarvsteder i Ravenna ==
I sentrum av Ravenna ligger det en samling kirker, baptisterier og gravmæler bygd i senromersk tid, under østgoternes herredømme og under bysantinerne.
Noen av dem er bygget for sekten arianerne. Disse monumentene danner overgangen mellom den tidligkristne og den bysantiske perioden i italiensk kunst. Bygningene har ulik grunnplan, både basilikaer og sentralkirker er representert, men felles for dem alle er mosaikkene. Utenfor sentrum, i bydelen Classe finnes en av de mest betydningsfulle, nemlig Sant'Apollinare.
Ravenna kom på UNESCOs verdensarvliste i 1996.
== Tidlig historie ==
Ravennas opprinnelse er usikker. De første bosetningene er noen ganger assosiert med tyrsenere, thessalierne og umbrierne. Ravenna besto da av hus bygget på påler på en rekke småøyer i en sumpaktig innsjø, ikke ulikt Venezia flere århundrer senere.
Da romerne erobret Podeltat, brydde de seg ikke om bosetningen, men aksepterte den i 89 f.Kr. som en alliert by. Julius Caesar samlet troppene sine i Ravenna, 49 f.Kr, før han krysset Rubicon.
Ravenna blomstret under romersk styre. Trajan lot bygge en 70 km lang akvedukt på begynnelsen av 100-tallet e.Kr. Det romerske hovedstaden ble flyttet til Ravenna av keiser Honorius i 402. I 476 falt Vestromerriket. Den østromerske keiseren Zenon sendte den østrogiske kongen Theoderik for å gjenerobre den italienske halvøya. Etter slaget ved Ravenna (476) trakk Odovakar seg tilbake til byen, som var beleiret i tre år. Deretter ble Ravenna hovedstad i det østrogiske riket i Italia.
Etter 493 lot Theoderik romerske arkitekter reise en rekke sekulære og religiøse bygninger, bl.a. "Palazzo di Teodorico", et nå ødelagt palass ved siden av Sant'Apollinare Nuovo.
Theoderik og hans tilhengere var ariere, men levde i fred med latinerne. Theoderik døde i 526 og ble etterfulgt av datteren Amalasunta som ble drept i 535 da den bysantinske og ortodokse keiseren Justinian invaderte Italia og gjorde slutt på både arianisme og østrogotisk styre. Han gjorde Ravenna til hovedstaden i Italia.
Eksarkatet Ravenna (se egen artikkel) var senteret i den østromerske makt i Italia fra slutten av 500-tallet til 751, da den siste eksarken (østromerske guvernøren) ble myrdet av keiserens fiender i Italia, langobardene.
== Monumentene ==
i Ravenna
Mausoleo di Galla Placidia
Battistero Neoniano
Basilica di Sant'Apollinare Nuovo
Battistero degli Ariani
Cappella Arcivescovile
Mausoleo di Teodorico
Basilica di San Vitale
i Classe
Basilica di Sant'Apollinare in Classe
== Mosaikk fra Ravenna ==
== Kjente personer fra Ravenna ==
Peter Damian
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ravenna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ravenna – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ravenna er en by i den italienske regionen Emilia-Romagna. Ravenna har 157 663 (2018) innbyggere. | 8,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neil_Armstrong | 2023-02-04 | Neil Armstrong | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Apollo-programmet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronauter fra USA', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Gemini-programmet', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Månevandring', 'Kategori:Offiserer i U.S. Navy', 'Kategori:Personer fra Auglaize County i Ohio', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Testflyvere'] | Neil Alden Armstrong (1930–2012) var en amerikansk astronaut og den første personen som gikk på månen. Han var også flyingeniør, tidligere postmann, marineoffiser, rørlegger, testpilot og universitetsprofessor.
| Neil Alden Armstrong (1930–2012) var en amerikansk astronaut og den første personen som gikk på månen. Han var også flyingeniør, tidligere postmann, marineoffiser, rørlegger, testpilot og universitetsprofessor.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Neil Armstrong gjorde tjeneste i Koreakrigen som jagerpilot fra hangarskipet USS Essex. Han fløy 78 kampoppdrag i Grumman F9F Panther, og måtte en enkelt gang redde seg med katapultsetet.
Neil Armstrong gikk på Purdue University, som ligger i West Lafayette, Indiana. Mellom 1955 og 1962 var han testpilot ved «National Advisory Committee for Aeronautics High-Speed Flight Station», i dag kjent som NASAs Neil A. Armstrong Flight Research Center. Han loggførte mer enn 900 flyvninger, blant annet med rakettflyet North American X-15. Senere fullførte han sine akademiske studier ved University of Southern California.
=== Astronaut ===
Som deltaker i flyvåpenets «Man in Space Soonest», et program for raskest mulig å sende et menneske ut i verdensrommet, og Boeing X-20s romflyprogram, ble Armstrong en del av NASAs astronautkorps i 1962. Han gjorde sin første tur i verdensrommet som fartøysjef på Gemini 8-ferden i 1966. Han ble da NASAs første sivile astronaut som fløy i rommet. På denne turen gjennomførte han sammen med pilot David R. Scott den første sammenkoblingen av to romfartøyer i rommet.Armstrongs andre og siste romferd var som fartøysjef under Apollo 11-ferden i juli 1969. På denne romferden steg Armstrong og Buzz Aldrin som første mennesker ned på månens overflate og gjennomførte to og en halv time med undersøkelser og utforskning mens Michael Collins ble værende i kretsløp rundt månen i kommandomodulen. Armstrong ble det første mennesket som satte sin fot på månen den 21. juli (20. juli amerikansk tid) 1969 og hvor han uttalte de historiske ordene «Det er et lite steg for et menneske, et stort sprang for menneskeheten».Armstrong døde i Cincinnati, Ohio, den 25. august 2012 i en alder av 82 år som følge av komplikasjoner etter en hjerteoperasjon.
=== Romferdene ===
Gemini 8 – Første sammenkobling av to romfartøyer i rommet.
Apollo 11 – Det første mennesket på Månen.Armstrong var fartøysjef på Gemini 8-ferden da den, sammenkoblet med Agena, begynte å rotere ukontrollerbart. Armstrongs ro og evne til å komme seg ut av den livstruende og farlige situasjonen, var en av grunnene til at han ble valgt til fartøysjef på Apollo 11.
Armstrong var reserve for Gemini 5 og Gemini 11.
== Æresbevisninger ==
Sammen med blant andre Collins og Aldrin ble Armstrong tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Richard Nixon 18. april 1970. President Jimmy Carter overrakte Armstrong Kongressens æresmedalje for romfart i 1978, og sammen med sitt mannskap fikk han Kongressens gullmedalje i 2009. 14. januar 1993 fikk Armstrong og de to andre astronautene fra Apollo 11-ferden fire plaketter på Hollywood Walk of Fame. I januar 2014 ble NASAs Dryden Flight Research Center omdøpt Neil A. Armstrong Flight Research Center gjennom kongressvedtak H.R.667.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Neil Armstrong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Neil Armstrong – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Neil Armstrong – sitater
Armstrongs offisielle biografi hos NASA
Neil Armstrongs minneside hos Universitetet i Cincinnati | Armstrong kan ha ulike betydninger: | 8,244 |
null | 2023-02-04 | Perth (Australia) | null | null | null | Perth er hovedstaden og den største byen i den australske delstaten Vest-Australia. Perth hadde i juni 2009 1 658 992 innbyggere, tre fjerdedeler av Vest-Australias samlede befolkning. | 8,245 |
null | 2023-02-04 | Hawaii, Oslo | null | null | null | Hawaii, Oslo er en norsk film som kom ut i 2004. Den er regissert av Erik Poppe etter filmmanus av Harald Rosenløw Eeg. | 8,246 |
null | 2023-02-04 | La elva leve! | null | null | null | La elva leve! er en norsk doku-fiksjonell dramafilm fra 1980 om Alta-aksjonen, regissert av Bredo Greve. | 8,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkeaksjonen_mot_utbygging_av_Alta-Kautokeinovassdraget | 2023-02-04 | Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget | ['Kategori:Altas historie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Troms og Finnmark', 'Kategori:Norske miljøorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1978', 'Kategori:Organisasjoner opphørt i 1982', 'Kategori:Politiske demonstrasjoner', 'Kategori:Sivil ulydighet'] | Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget var en kampanjeorganisasjon som ble stiftet 12. juli 1978 i Alta. Under Alta-konflikten ble Folkeaksjonen ledende i kampen mot vannkraftutbygging i Altaelva.
På det meste hadde aksjonen 20 000 medlemmer. Til sammen 10 000 deltok i demonstrasjoner. Etter demonstrasjonene ila politiet bøter, og kraftutbyggingen ble gjennomført. På tross av dette, hadde aksjonen oppnådd å få oppmerksomhet, særlig om samenes rettigheter. Organisasjonen ble nedlagt i januar 1982.
| Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget var en kampanjeorganisasjon som ble stiftet 12. juli 1978 i Alta. Under Alta-konflikten ble Folkeaksjonen ledende i kampen mot vannkraftutbygging i Altaelva.
På det meste hadde aksjonen 20 000 medlemmer. Til sammen 10 000 deltok i demonstrasjoner. Etter demonstrasjonene ila politiet bøter, og kraftutbyggingen ble gjennomført. På tross av dette, hadde aksjonen oppnådd å få oppmerksomhet, særlig om samenes rettigheter. Organisasjonen ble nedlagt i januar 1982.
== Sentrale personer ==
For første gang siden andre verdenskrig ble oppviglerparagrafen tatt i bruk mot de fire fremste lederne i folkeaksjonen:
Alfred Nilsen
Tore Bongo
Svein Suhr
Per Flatberg, informasjonslederSiden 1973 hadde Alta-utvalget for bevaring av Alta-Kautokeino-vassdraget arbeidet under ledelse av Haakon Henriksen.
Folkeaksjonens første leder var Kato Johansen.
=== Styrets politiske orientering ===
Blant styremedlemmene fantes medlemmer av AKP, Høyre og Arbeiderpartiet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jan Ditlev Hansen og Kjell Pihlstrøm (1981). Stormen om Stilla. Trohaug. ISBN 8290303378.
Øystein Dalland (1994). Altakrønike. Davvi girji. ISBN 8273740730.
Øystein Dalland (1989). Demningen. Davvi media. ISBN 8273740498.
== Eksterne lenker ==
Alfred Nilsens åpningstale ved Landskonferansen til Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget den 30. mai 1981 | Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget var en kampanjeorganisasjon som ble stiftet 12. juli 1978 i Alta. | 8,248 |
null | 2023-02-04 | Monstertorsdag | null | null | null | Monstertorsdag er en norsk film fra 2004. Den ble laget av stort sett det samme Stavanger-tilknyttede crewet som laget Mongoland. | 8,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_George | 2023-02-04 | Henry George | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1897', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1839', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Økonomer fra USA'] | Henry George (født 2. september 1839, død 29. oktober 1897) var en amerikansk politisk økonom og sosialfilosof. Han foreslo en skatt, eller grunnrente, på eiendom. Hans tanker ble utgitt i flere bøker. Tilhengerne av disse teoriene ble kalt «georgister», og ifra dette navnet kommer ordet "georgisme" Den norske forfatteren Arne Garborg hadde et syn som lå nært opp til georgismen.
| Henry George (født 2. september 1839, død 29. oktober 1897) var en amerikansk politisk økonom og sosialfilosof. Han foreslo en skatt, eller grunnrente, på eiendom. Hans tanker ble utgitt i flere bøker. Tilhengerne av disse teoriene ble kalt «georgister», og ifra dette navnet kommer ordet "georgisme" Den norske forfatteren Arne Garborg hadde et syn som lå nært opp til georgismen.
== Liv og verk ==
George ble født i Philadelphia, og som 16-åring tok han hyre som sjømann. Etter en tid til sjøs slo han seg ned i California. Etter noen mislykkede forsøk på gullgraving begynte han på en karriere innenfor avis. Han begynte som trykker og endte opp som redaktør og eier.
Under en reise til New York ble George sjokkert over de fattiges levekår i storbyen. Han så på det som et paradoks at de fattige i den etablerte storbyen hadde dårligere levekår enn i det mindre utviklede California. Tankene om de fattiges levekår gav tema og tittel til boka Progress and Poverty, eller Fremskritt og Fattigdom. Boka kom ut i 1879, og ble en bestselger. På kort tid ble det solgt over 3 millioner bøker.
I boken argumenterte George for at nesten all rikdom fra sosiale og teknologiske fremskritt i en fri markedsøkonomi ble tatt av jordeiere og monopolister ved hjelp av leiepriser. En slik konsentrasjon av rikdom til de som ikke arbeider var den grunnleggende årsaken til fattigdom. George så det ikke som rettferdig å hindre folk å kunne utnytte naturressurser. Han mente at slike hindringer var å sammenligne med slaveri. I denne sammenhengen oppsto begrepet lønnsslaveri.
George hadde vært fattig selv og var derfor istand til å se disse sammenhengene. På sine reiser hadde han sett mange forskjellige samfunn og han hadde bodd i et California som var i rask vekst og fremgang. Han hadde merket seg spesielt at byggingen av jernbane i California gjorde at eiendomsverdien og leien øket mer enn lønningene.
== Bibliografi ==
Progress and Poverty 1879
Social Problems 1883
The Land Question 1884
Protection or Free Trade 1886
A Perplexed Philosopher 1892
The Science of Political Economy 1898
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Henry George Institute
Online Works of Henry George
Criticism of copyrights and patents
Incentives for invention
Breaking up monopolies
Henry Georges værker – på dansk | Henry George (født 2. september 1839, død 29. | 8,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bluetooth | 2023-02-04 | Bluetooth | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettverksprotokoller', 'Kategori:Radioteknikk', 'Kategori:Varemerker'] | Bluetooth (også kalt blåtann) er radiooverføringsprotokoll som benyttes for å sende og motta data trådløst mellom enheter i et personlig datanett sammensatt av mobiltelefon, datamaskin, og/eller andre enheter som støtter protokollen. Bluetooh ble først utviklet av Ericsson, og senere formalisert av Bluetooth Special Interest Group (SIG), som ble presentert den 20. mai 1999. SIG var sammensatt av Sony Ericsson, IBM, Intel, Nokia og Toshiba. Bluetooth opererer i frekvensbåndet 2,402 til 2,480 GHz. Rekkevidden til bluetooth er i praksis på rundt 10-20 meter, avhengig av støyforhold. Overføringskapasiteten er på maksimalt 2 Mbit/s.Bluetooth er en av flere konkurrerende protokoller som brukes for kommunikasjon mellom enheter i smarthus, ved siden av andre protokoller som for eksempel Z-Wave og ZigBee. Bluetooth brukes blant annet i lysstyringssystemet til Philips Hue, i tillegg til ZigBee.
Navnet «bluetooth» er inspirert av Harald Blåtann som var konge i Danmark, trolig fra 958 til 987. Logoen for blåtann er satt sammen av bokstavene H (ᚼ) og B (ᛒ) i det yngre runealfabetet.
| Bluetooth (også kalt blåtann) er radiooverføringsprotokoll som benyttes for å sende og motta data trådløst mellom enheter i et personlig datanett sammensatt av mobiltelefon, datamaskin, og/eller andre enheter som støtter protokollen. Bluetooh ble først utviklet av Ericsson, og senere formalisert av Bluetooth Special Interest Group (SIG), som ble presentert den 20. mai 1999. SIG var sammensatt av Sony Ericsson, IBM, Intel, Nokia og Toshiba. Bluetooth opererer i frekvensbåndet 2,402 til 2,480 GHz. Rekkevidden til bluetooth er i praksis på rundt 10-20 meter, avhengig av støyforhold. Overføringskapasiteten er på maksimalt 2 Mbit/s.Bluetooth er en av flere konkurrerende protokoller som brukes for kommunikasjon mellom enheter i smarthus, ved siden av andre protokoller som for eksempel Z-Wave og ZigBee. Bluetooth brukes blant annet i lysstyringssystemet til Philips Hue, i tillegg til ZigBee.
Navnet «bluetooth» er inspirert av Harald Blåtann som var konge i Danmark, trolig fra 958 til 987. Logoen for blåtann er satt sammen av bokstavene H (ᚼ) og B (ᛒ) i det yngre runealfabetet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Bluetooth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bluetooth and IEEE 802.15
Howstuffworks.com explanation of bluetooth
The Bluetooth Car Concept
Personal Telco Wiki (this article may not be completely accurate technically)
A series of guides on how-to connect devices like mobile phones, PDAs, desktop/laptops, headsets and use different Bluetooth services
Bluetooth News and Discussion Group
Bluetooth Top Sites
Bluetooth Jobs
Laptops, PDA and mobile (cell) phones with Bluetooth(TM) and Linux
Bluetooth qualified products
Bluecarkit discussion forum about Bluetooth car handsfree | Bluetooth (også kalt blåtann) er radiooverføringsprotokoll som benyttes for å sende og motta data trådløst mellom enheter i et personlig datanett sammensatt av mobiltelefon, datamaskin, og/eller andre enheter som støtter protokollen. Bluetooh ble først utviklet av Ericsson, og senere formalisert av Bluetooth Special Interest Group (SIG), som ble presentert den 20. | 8,251 |
null | 2023-02-04 | Enkelt sidebåndmodulering | null | null | null | mini|Skjematisk fremstilling av SSB | 8,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_kringkastingskanaler | 2023-02-04 | Liste over norske kringkastingskanaler | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kringkasting i Norge'] | null |
== Norske TV-kanaler ==
NRK
NRK1
NRK2
NRK3
NRK Super
TV 2 Gruppen
TV 2
TV 2 Zebra
TV 2 Nyhetskanalen
TV 2 Filmkanalen
TV 2 Livsstil
TV 2 Sport
TV 2 Premier League
Discovery Communications
TVNorge
FEM
MAX
VOX
C More
Viasat
Viasat Film
TV3
Viasat 4
Disney XD
== Norske lokal-TV-kanaler ==
Bergen Student-TV
BTV
Norsk Forbund for Lokal-TV
NRK Innlandet
NRK Nordland
NRK Møre og Romsdal
NRK Rogaland
NRK Sørlandet
NRK Troms og Finnmark
NRK Trøndelag
NRK Vestland
NRK Østafjells
NRK Østfold
NRK Østlandssendingen
Student-TV Trondheim
TVBudstikka
TV Agder
TV8 Follo
TV Østfold
TV Haugaland
TV Nordvest
TV ØST
TVØSTFOLD 24
== Norske riksdekkende radiokanaler ==
==== NRK ====
==== Kommersielle ====
== Norske lokalradiostasjoner ==
Radio Nord Norge Regionskanal for Nordland, Troms og Finnmark på FM og DaB på Østlandet, samt nettradio.
1 FM Hit-radio som holder til i Molde og Kristiansund.
Armed Forces Radio-stasjonen (nedlagt) hadde kontor i Kolsås leir.
Atlantic FM Lokalradio for Stavanger og Ryfylke.
Budstikka Radio Formidler det som skjer på misjonsfronten ute og hjemme innen kirke- og bedehussammenheng.
Bykle Radio Sender fra Telemarksgrensa i nord til deler av Bygland i sør.
ElverumsRadioen Dekker Elverum, Løten og deler av Mjøsdistriktet.
Evje Radio dekker Evje og Hornnes kommune og Bygland kommune
FM 1 Romerike Lokalradio for Romerike.
GLR Lokalradio i Kautokeino.
Gimlekollen Radio Kristen radio med dekningsområde i Kristiansand og deler av kommunene Søgne, Songdalen, Vennesla, Birkenes og Lillesand.
Hallo Kragerø Lokal radioen for Kragerø og omegn.
Hjerteradioen Hjerteradioen har hver onsdag samsending med Radio Glåmdal i Kongsvinger.
JærRadioen Lokalradio for Jæren, Nord-Jæren, Dalane og Ryfylke.
Kanal Skodje Lokal nettradio for Skodje.
Kanal 1 Drammen Drammens Tidenes nærradioavdeling.
Kanal 7 Syvendedags Adventistsamfunnets radio- og TV-kanal.
Kiss (radiokanal) begynte å sende i 2016, og utelukkende på DAB.
Kontakt Radio Lokalradio for Sandefjord. Eies av Pinsemenigheten Salem.
Kulturradioen (Oslo)
Kystradioen Lokalradio med Bergen og kysten som primærområde.
Lofotradioen Lokalradio for hele Lofoten med musikk og faste sendinger. Nettradio.
Narvik Studentradio
NBradio Lokal radiostasjon med base i Arendal, for og med personer som er blinde eller svaksynte.
Nea Radio Nærradio som samarbeider med NRK. Mye lokalstoff fra Sør-Trøndelag.Norea Radio Oslo Kristen profil. 107,7 mandag-fredag 1300-1800.
Nytt Liv Media Nytt Liv Media er en mediebedrift som er 100 % eid av Norsk Luthersk Misjonssamband. Lokalradio for Stavangerområdet.
Nærkanalen Nærradiokanal for Meløy og Rødøy.
P5 Fosen Lokalradio i Trøndelag.
Power Hit Radio Sendte i Oslo-området, Buskerud og Trøndelag.
PVest Sogn & Fjordane Radio AS Lokalradio for Sogn og Fjordane.
Radio + Radio Pluss er Buskeruds musikkbaserte radiostasjon, med hovedvekt på musikk fra 80- og 90-tallet og nå.
Radio 1 i Bergen, Oslo, Stavanger og Trondheim med nyheter og musikk.
Radio 1 Hits
Radio 102 Nærradio for Nord-Rogaland og Sunnhordaland med lokale nyheter og sport.
Radio 107 Gjøvik & Lillehammer Aktuelt og nytt fra nærradioen for Gjøvik og Lillehammer.
Radio 3 Bodø Samarbeid med Avis Nordland.
Radio 3 Rana Lokalradio for Rana i polarsirkelbyen Mo i Rana.
Radio Alta Radiolyd direkte fra Radio Alta.
Radio Bardufoss Lokalradio i Troms
Radio Bø Lokalradio i Vesterålen.
Radio City Holder til i Askim og sender i Indre Østfold.
Radio DSF Norges største i utstrekning, sender i Karasjok, Kautokeino og Tana. Eid av Norges Samemisjon og sender på samisk, norsk og finsk.
Radio Filadelfia Kristiansand En kristen radiokanal i Kristiansand.
Radio Filadelfia Drammen En kristen radiokanal i Drammen.
Radio Fitjar Nærradio med vekt på lokalt stoff og kristen profil.
Radio Follo Radio Follo sender hver dag fra kl. 19.00 på frekvens 99,0 MhZ og har konsesjon for Ås, Vestby og Frogn kommuner.
Radio Gnisten Holder til i Bergen. Kanalen ønsker å være et redskap for evangelisering og kristen vekst blant lytterne.
Radio Grenland Lokalradio for Grenland og Telemark.
Radio Groruddalen
Radio Hallingdal Formidler lokale nyheter, kulturstoff og underholdning.
Radio Hamar Hedmarkens hitradio med lokalnytt.
Radio Harstad Opprinnelig Ungdomsradioen, landets første og nå eneste ungdomsstyrte nærradio.
Radio Haugaland Nærradio for Haugalandet.
Radio Kongsvinger På lufta siden 1984.
Radio Korgen På lufta siden 1982.
Radio Kvinesdal
Radio Latin-Amerika Spansktalende lokalradio for minoritetsspråklige i Oslo.
Radio Limelight
Radio Loland AS
Radio Lyngdal
Radio Midt-Trøndelag Lokalradio som dekker hele Nord-Trøndelag med unntak av 5 kommuner.
Radio Midt-Østerdal Lokalradio for Åmot, Stor-Elvdal og Rendalen.
Radio Modum Lokalradio for Modum, Sigdal og Krødsherad.
Radio Mosjøen
Radio Moss Sender på 106,9 i Østfoldbyen.
Radio Motor
Radio Narvik
Radio Nesset (nedlagt, Radio Rauma FM har overtatt konsesjonen)
Radio Nero
Radio Nordkapp
Radio Nordsjø Lokalradio for Dalane-regionen i Rogaland.
Radio Nordvest (tidligere Norrøna Radio) sender i Ålesund-området og har et kristent utgangspunkt.
Radio Nova
Radio NRJ Byradio, sender i Oslo, Romerike, Stavanger, Bergen, Trondheim
Radio Oslo Lokalradio som sendte i Oslo.
Radio P5 Lokalradioen for Aust-Agder og Sørlandet. FM 104 Arendal og FM 93 Tvedestrand.
Radio Prime Fredrikstad Lokalradio som dekker Fredrikstad og Hvaler
Radio PS Kristen Radio som sender på 104.2, 105.9 og 107.5 i Moldedistriktet.
Radio Puddefjord
Radio R-35 Nærradio i modum, buskerud.
Radio Randsfjord Radio Randsfjord er eneste lokalradioen på Hadeland og i Land.
Radio Rauma FM (tidlgere: Radio Rauma, Radio Rauma og Nesset) Åndalsnes. Allmenn radio, Indre deler av Romsdal og sørvest på Nordmøre.
Radio Revolt Lokal studentradio i Trondheim.
Radio Riks
Radio Rjukan
Radio Sandefjord Lokalradio for Sandefjord.
Radio Sentrum Kongsvinger
Radio Sentrum Oslo. Paraply for flere kristne aktører på 107,7.
Radio Sentrum Radio Sentrum Trondheim er eid av Norea Mediemisjon, og er i dag Trondheims eneste lutherske lokalradio.
Radio Sentrum Ålesund Lokalradio i Ålesund med kristen profil, eid av Indremisjonsforbundet.
Radio Smaalenene Lokalradio for Østfold/Follo
Radio Sjøvegan
Radio Sotra
Radio Søgne
Radio Tango Radio som etter eget utsagn «bare spiller rock».
Radio Toten Lokalradio for Toten.
Radio Tromsø
Radio Tønsberg Lokalradio for Tønsberg og Vestfold.
Radio Ung
Radio Øksnes Lokalradio for Øksnes kommune i Vesterålen.
Radio Øst
Radio Østlendingen
Radio Åkra Kristen nærradio i Åkrehamn.
RadiOs
Radio Ålesund Lokalradio for Sunnmøre.
Rock FM Lokalradio som sender fra Nesodden og dekker deler av Oslo og Akerhus. Også som nettradio.
Skjervøy Nærradio
Studentradioen i Bergen Etablert i 1982. På FM i bergensområdet og som nettradio [1]
Solradio'n
SolørRadioen Lokalradio for Solør-distriktet.
Trondheim Underground Radio
Teipen radio
TrysilRadioen Lokalradio for Trysil og Engerdal.
Valle Radio Nærradio for Bykle og Valle kommune.
Valdres Radio
Våler Nærradio Har konsesjon for Solør.
Østerdalsradioen Dekker Folldal, Tynset, Os, Tolga og Alvdal.
== Referanser == | ==Norske TV-kanaler== | 8,253 |
null | 2023-02-04 | Bydannelse i Norden | null | null | null | Bydannelse er en arkeologisk term som omfatter de aller tidligste bydannelsene på skandinavisk område, deres historie, og ikke minst de politiske, sosiale og økonomiske drivkreftene som ligger bak disse aller tidligste byene, eller forløpere for byer. | 8,254 |
null | 2023-02-04 | Pest | null | null | null | Pest er et begrep brukt i middelalderen om alle fatale epidemiske sykdommer, men i dag begrenset til en akutt infeksjonssykdom blant gnagere og mennesker. Sykdommen forårsakes av bakterien Yersinia pestis. | 8,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clutter | 2023-02-04 | Clutter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Meteorologi', 'Kategori:Radar'] | Clutter er støy på en radarskjerm som skyldes skyer, fronter i atmosfæren, fjell eller berg. Clutter kan av en uerfaren operatør lett mistolkes å være noe annet enn det i virkeligheten er. | Clutter er støy på en radarskjerm som skyldes skyer, fronter i atmosfæren, fjell eller berg. Clutter kan av en uerfaren operatør lett mistolkes å være noe annet enn det i virkeligheten er. | Clutter er støy på en radarskjerm som skyldes skyer, fronter i atmosfæren, fjell eller berg. Clutter kan av en uerfaren operatør lett mistolkes å være noe annet enn det i virkeligheten er. | 8,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avril_Lavigne | 2023-02-04 | Avril Lavigne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Canadiske låtskrivere', 'Kategori:Canadiske sangere', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Hastings County i Ontario', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Avril Ramona Lavigne (født 27. september 1984) er en canadisk sanger, låtskriver, motedesigner og skuespiller. Hun ble signert ved Arista Records da hun var 16 år gammel, og debuterte med studioalbumet Let Go i 2002.
Hun er primært vokalist og gitarist, og framfører sjangere som alternativ rock, pop-punk/-rock og post-grunge.
| Avril Ramona Lavigne (født 27. september 1984) er en canadisk sanger, låtskriver, motedesigner og skuespiller. Hun ble signert ved Arista Records da hun var 16 år gammel, og debuterte med studioalbumet Let Go i 2002.
Hun er primært vokalist og gitarist, og framfører sjangere som alternativ rock, pop-punk/-rock og post-grunge.
== Biografi ==
Før Lavigne fikk sin første profesjonelle kontrakt, hadde hun vært med og sunget på andre artister sine sanger/utgivelser, men fikk sin første platekontrakt da hun var 16 år. Lavigne flyttet da til New York for å jobbe med sitt første album, og dette kom ut etter to år i 2002, og albumet fikk navnet Let Go.
Let Go nådde førsteplass på de australske, canadiske og britiske listene, og ble blant annet den yngste kvinnelige solisten som nådde en førsteplass i Storbritannia.
I 2004 ga hun ut sitt andre album, med navnet Under My Skin, som også nådde en rekke førsteplasser på salgslistene ulike steder i verden, og nådde tilsvarende plasseringer med albumet The Best Damn Thing fra 2006.
I 2011 ble Lavignes fjerde studioalbum, Goodbye Lullaby, utgitt etter flere angitte utgivelsesdatoer. Lavigne selv ville lage et mer personlig album etter skilsmissen med tidligere ektemann, Deryck Whibley, mens hennes daværende plateselskap RCA ville ha et oppfølgingsalbum til The Best Damn Thing.
Det femte studioalbumet var ventet i slutten av september 2013. Det ble utgitt under Epic Records etter som Avril byttet plateselskap i 2012. Den første singelen fra albumet Here's To Never Growing Up ble utgitt internasjonalt den 9. april 2013
Hun var gift med Deryck Whibley, vokalist i Sum 41, 17. september 2009 ble det kunngjort at paret hadde blitt separert. Etter et halvt år med dating ble hun i august 2012 forlovet med frontmannen i Nickelback, Chad Kroeger. De giftet seg i Frankrike 1. juli 2013, på Canadas nasjonaldag. De ble separert to år senere, og siden skilt.Som en følge av musikkarrièren, har hun også deltatt i noen spillefilmer, i tre av disse spiller hun seg selv, mens i filmene Fast Food Nation og The Flock hadde hun ordinære fiksjonsroller.
I 2008 lanserte Lavigne sitt eget klesmerke med navnet «Abbey Dawn», etter det kallenavnet hun hadde da hun var ung. Tilhørende klesmerket kom også en parfymekolleksjon.
== Diskografi ==
=== Album ===
Let Go (2002)
Under My Skin (2004)
The Best Damn Thing (2007)
Goodbye Lullaby (2011)
Avril Lavigne (2013)
Head Above Water (2019)
=== Singler ===
«Complicated» (2002)
«Sk8er Boi» (2002)
«I'm with You» (2002)
«Losing Grip» (2002)
«Mobile» (2003)
«Don't Tell Me» (2004)
«My Happy Ending» (2005)
«Nobody's Home» (2004)
«He Wasn't» (2005)
«Fall to Pieces» (2005)
«Keep Holding On» (2006) – Laget spesifikt til filmen Eragon. Temasangen spilles av mens den første delen av rulleteksten vises.
«Girlfriend» (2007)
«When You're Gone» (2007)
«Hot» (2007)
«The Best Damn Thing» (2008)
«Alice» (2010) – Laget spesielt til filmen Alice in Wonderland
«What the Hell» (2011)
«Smile» (2011)
«Wish You Were Here» (2011)
«Here's to Never Growing Up» (2013)
«Rock n Roll» (2013)
«Hello Kitty» (2014)
«Give You What You Like» (2015)
«Fly» (2015)
«Head Above Water» (2018)
«Tell Me It's Over» (2018)
«Dumb Blonde» (2019)
«I Fell in Love with the Devil» (2019)
«We Are Warriors» (2020)
== Filmografi ==
Fast Food Nation (2006) som Alice
Over Hekken (2006) som Heather
The Flock (2007) som Beatrice Bell
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Avril Lavigne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Avril Lavigne – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Avril Lavigne på Internet Movie Database
(no) Avril Lavigne hos Filmfront
(sv) Avril Lavigne i Svensk Filmdatabas
(da) Avril Lavigne på Scope
(fr) Avril Lavigne på Allociné
(en) Avril Lavigne på AllMovie
(en) Avril Lavigne hos Rotten Tomatoes
(en) Avril Lavigne hos TV Guide
(en) Avril Lavigne hos The Movie Database
(en) Avril Lavigne hos Behind The Voice Actors
(en) Avril Lavigne på Apple Music
(en) Avril Lavigne på Boomplay
(en) Avril Lavigne på Discogs
(en) Avril Lavigne på MusicBrainz
(en) Avril Lavigne på SoundCloud
(en) Avril Lavigne på Spotify
(en) Avril Lavigne på Songkick
(en) Avril Lavigne på Last.fm
(en) Avril Lavigne på Genius — sangtekster
(en) Avril Lavigne på AllMusic
(en) Avril Lavigne på Twitter
(en) Avril Lavigne på Facebook
(en) Avril Lavigne på Instagram
(en) Avril Lavigne på YouTube
(en) Avril Lavigne på Myspace
(en) Avril Lavigne på TikTok
(en) Avril Lavigne på Snapchat | Avril Ramona Lavigne (født 27. september 1984) er en canadisk sanger, låtskriver, motedesigner og skuespiller. | 8,257 |
null | 2023-02-04 | John Tyler | null | null | null | John Tyler (født 29. mars 1790, død 18. | 8,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sardinia | 2023-02-04 | Sardinia | ['Kategori:40°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sardinia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Italia'] | Sardinia (sardisk: Sardigna, italiensk: Sardegna) er en øy i Middelhavet mellom Italia, Spania, Tunisia og sør for Korsika. Sardinia er 24 090 km² stor og har cirka 1 650 000 innbyggere. Sardinia er en autonom region i Italia, og regionshovedstaden er Cagliari.
Sardinia er den nest største øya i Middelhavet (etter Sicilia og foran Kypros), preget av en 1849 km lang kystlinje som er generelt høy, ujevn og berglendt, men brutt opp av dype bukter med sandstrender, omgitt av mindre øyer. Øyas geologi går tilbake til paleozoikum, jordens oldtid, for 300 millioner år siden og er ikke vulkansk som ellers i Italia og Sicilia og har heller ikke høye fjell grunnet lang erosjonsprosess.
| Sardinia (sardisk: Sardigna, italiensk: Sardegna) er en øy i Middelhavet mellom Italia, Spania, Tunisia og sør for Korsika. Sardinia er 24 090 km² stor og har cirka 1 650 000 innbyggere. Sardinia er en autonom region i Italia, og regionshovedstaden er Cagliari.
Sardinia er den nest største øya i Middelhavet (etter Sicilia og foran Kypros), preget av en 1849 km lang kystlinje som er generelt høy, ujevn og berglendt, men brutt opp av dype bukter med sandstrender, omgitt av mindre øyer. Øyas geologi går tilbake til paleozoikum, jordens oldtid, for 300 millioner år siden og er ikke vulkansk som ellers i Italia og Sicilia og har heller ikke høye fjell grunnet lang erosjonsprosess.
== Historie ==
=== Forhistorie ===
Øya fikk fast bosetning i steinalderen fra rundt 18 000 f.Kr. via Korsika og gjennom migrasjoner av andre folkeslag i neolitisk tid. De siste utviklet seg til komplekse samfunn og i bronsealderen, fra rundt 1700 f.Kr. og framover bygget de en rekke murstrukturer med ett eller flere tårn som kalles nurager. Nuragene hadde både militær og sivil funksjon: gjennom et nett av store og mindre nurager kunne man vokte territoriet og havet. I dag finnes det over 7000 gjenværende nurager spredt ut over det sardinske landskapet (én for hver 3–4. kvadratkilometer i gjennomsnitt). Den nuragiske sivilisasjonens storhetstid vedvarte i over tusen år til karthagerne erobret store deler av øya, men uavhengige nuragiske samfunn eksisterte fortsatt i historisk tid, som dokumentert i brevet Gregor den store skrev til Hospito dux Barbaricinorum (kongen av fjellområdene) i 594 e.Kr for å hjelpe med kristningen av øya.
=== Antikken ===
Fønikere bosatt seg fra ca. år 700 f.Kr. og karthagerne 200 år senere, til romere vant over Karthago i 238 f.Kr. og Sardinia ble en romersk provins i 227. Etter Romas fall, kom Sardinia i vandalenes besittelse i cirka 80 år. Vandalene var en germansk folkegruppe som kan ha stammet fra Skandinavia. Sardinia ble i 534 en del av det bysantinske riket.
=== Middelalderen ===
Etter at araberne erobret Nord-Afrika, Spania og Sicilia fra 640 til 827, ble Sardinia mer og mer isolert fra Bysants og måtte forsvare seg selv. Bysantinske tjenestemenn – som vicarius, lociservator (løytnant, bokstavelig talt) og praeses (en slags keiser-prefekt) – ble trolig de facto regjeringssjefer og ble til slutt anerkjent som legitime og uavhengige konger med navnet Judex, som med tiden fikk arvelig suverenitet. Slik ble øya delt i fire judicater, semi-demokratiske stater med egne parlamenter (corona de logu), lover (cartas de logu), og språk. De to maritime republikkene Pisa og Genova begynte å blande seg inn i de ulike judikater fra det 11. århundre og sakte klarte de å snu tre av disse fra protektorater til dominans. Judikatet av Arborea forble uavhengig med støtte fra pavedømmet først og Aragon senere.
=== Den spanske tiden ===
Sardinia ble spansk i det 15. århundre etter at Aragón vant over Arborea i 1409, deres tidligere allierte. Arborea hadde samlet det meste av øya mellom 1365 og 1409, i det som mange i ettertid ser som det nærmeste Sardinia kom til å bli en selvstendig nasjon. Det var Bonifatius VII som i 1297 oppfordret erobringen i det han opprettet et hypotetisk «Sardinia og Korsika Kongedømme» og ga dem til Jakob II av Aragon i bytte for en troskapsed og utbetaling av en livrente. Under spanjolene fikk Sardinia et autonomt parlament, regjering (visekonge) og domstol (Reale Udienza), men føydalismen ble innført på øya. Øya ble delt inn i len, tildelt dem som hadde bidratt til den seirende erobring. Det føydale systemet, spesielt i det syttende århundre, ble delvis svekket av at mange lokalsamfunn var i stand til å begrense de lokale baronenes vilje i forhold til skatt og rettspleie. Den føydale beskatning forble likevel tyngende og ofte uholdbar, spesielt på grunn av en ekstrem variasjon av avlinger. Angrepene fra sarasenerne forsatte, handelen ble hindret, og folketallet falt etter flere sultkatastrofer, særlig i 1652 og 1680 når mange landsbyer ble lagt øde (ikke ulikt resten av Europa på den tiden).
=== Moderne historie og «Kongedømmet Sardinia» ===
I 1720 kom Sardinia under hertugen av Savoia, som lovet den sardinske overklasse og det spanske adelen (folkelig kalt baronene som fremdeles beholdt len i over halvparten av øyas landareal uten å bo på Sardinia), til å respektere alle de gamle rettigheter og privilegier. Lite forandret seg på Sardinia til rundt 1830-årene da føydalismen ble avskaffet, baronene fikk kompensasjon for landet som ble overført til staten og kommunene, og store landområder ble privatisert, alt i moderniseringsøymed. Modernisert landbruk (etter Piemontes modell) ble det lite av. De lokale overklassene tok for seg store jordområder som tidligere ble brukt av fellesskapet, og de krevde betaling for tilgang til vann, skog og beitemark. Samtidig startet avskogingen i stor skala: på slutten av 1800-tallet var den produktive skogen under 5 prosent av øyas areal, mot 33 prosent i starten av århundret. Landskapet og klimaet forandret seg dramatisk, og øya som ble beskrevet av alle som besøkte den på 1800-tallet som mytisk, frodig, rik på vann og gigantiske trær, ble til den tørre, skrubbskogete øya beskrevet av dem som ankom seinere.
=== Samtidshistorie ===
I 1847 reiste tre delegasjoner fra byene Sassari, Alghero og Cagliari til Torino og ba kongen Karl Albert fusjonere Sardinia med resten av fastlandet og gi avkall på de sekulære autonome institusjonene. Fusjonen ble ratifisert 20. desember 1847, vel å merke uten at det sardinske parlamentet, den eneste legitime makten til å bestemme over et spørsmål av en slik historisk og folkerettlig betydning, ble innkalt. Tross alt, de mektigste sosiale grupper var bak delegatene: offentlige ansatte og fagfolk; handelsmenn, som ville eksportere til fastlandet landbruksprodukter, særlig vin og olje, uten å bli kvalt av tunge tollgebyrer; den tidligere føydale adelen som så at sine renteinntekter skulle øke i verdi i den nye valuta og ville bli garantert av Piemontes sterkere økonomi; intellektuelle som fryktet at Sardinia, gitt den institusjonelle autonomi, kunne være ekskludert de nye liberale reformer Karl Albert hadde gitt i 1847 til fastlandet: moderat presse-, tale-, og foreningsfrihet, delvis valgfrie kommunale råder, og begrensninger av kirkelig makt. Befolkningen var hovedsakelig imot. Den gamle hat mot Piemonte vedvarte, anset som ansvarlig for den økonomisk og sosialt sammenbrudd og befolkningen ønsket å sikre «reformer» ikke «fusjon».Virkeligheten ble annerledes enn fremstilt og allerede i januar 1848 protesterte i Cagliari de samme studentene som hadde marsjert for «fusjonen». Øya tapte de to siste «privilegier» som var igjen: den monetære suverenitet og fritak fra militærtjeneste av sine innbyggere. Skatteinnkrevingen forverret seg med en flom av nye skatter og forandring fra naturalia til kontant. Eiendomssatsene ble lagt til 10 prosent, lik den rikeste provinsen Torino, samt eiendomsverdier overestimerte. Fattigere provinser på fastlandet, ikke fattigere enn Sardinia, hadde eiendomssats helt ned 1,32 prosent. Skatteinnkrevingen var særlig hard i Sardinia med en premie som var over det dobbelte av kongedømmets snitt. Resultatet ble at fra 1887 til 1897 var det like mange tvungne eiendomoverdragelser til staten i Sardinia enn i resten av det samlede Italia. Den sosialistiske tankeren Antonio Gramsci anslo i 1919 at i de 50 årene siden Italias samling betalte Sardinia mer enn 500 millioner lire i skatt til «overklassen i Torino» (500 millioner lire i 1911 tilsvarer ca. to milliarder euro i 2017 og øyas befolkning var ca. en tredjedel av dagens tall. Til sammenligning var dagslønnen til en sardinsk arbeider i 1885 mellom 0,75 til 1 lire, og 50 prosent mindre enn i resten av kongeriket).
Året etter Sardinia fusjonerte seg med fastlandet, startet uavhengighetskrigene for Italias samling som kongen av Sardinia førte i 13 år. I 1861 ble «Sardinias kongerike» til «Italias Kongerike» og staten Italia ble til. Piemonte og norditalienske interesser skulle bli dominerende over resten av den italienske halvøya og Sicilia. Den sentralistiske styremodellen allerede eksperimentert i Sardinia ble vedtatt for den nye staten og den brutale undetrykkelse, som kongelig kommisjonærer utførte for å berolige øya fra de kontinuerlige opptøyene som eksploderte på grunn av alvorlige økonomiske kriser og fornyede republikanske ambisjoner, ble vanlig å se under og etter erobringen av Sør-Italia.
==== Den første verdenskrig og fascismen ====
Den første verdenskrig ble en traumatisk erfaring for Sardinia med konsekvenser av spesielt betydning. For det første, hver tredje-fjerde menn deltok i krigen, slik at alle familier i Sardinia ble berørt. For den andre, siden den italienske hæren var organisert på regional basis, ble sardere, på tvers av klassebakgrunn og lokal opprinnelse, for første gang bevisst på egen identitet og samtidig til å være en del av en større nasjonal historie. Til da hadde Sardinia levd egen historie helt adskilt fra fastlandet. I kamp døde 13 603 sardere, 138,6 per 1000 innbyggere, 30 prosent over det nasjonale gjennomsnittet. Disse strømninger førte til at combattenti (veteraner) dannet en politisk bevegelse som ble til Partito Sardo D'Azione, en parti som kjempet for autonomi, øyas rettigheter, landreform, østmarked reform, og mobiliserte for å vinne de lokale valgkampene.
Under Fascismen fikk Sardinia den etterspurte belønning for de tjenester utførte under den store krigen som sardistene hadde kjempet for. En rekke offentlige investeringer ble iverksatt, spesielt etter 1924 da «milliardloven» lovte et tilsvarende beløp i lire til Sardinia. Investering ble iverksatt i infrastruktur (vannkraftverk, kloakk, akvedukter), i gruveindutrien (kull, sink, bly) og landvinninger. Men investeringen falt etter den globale økonomiske krisen i 1929 og interessen for sardinske saker var dalende, overskygget av kolonipolitikken og den spanske krigen. Derfor, i forkant av den andre verdenskrig, lot fascismen øya i en marginalt forbedret tilstand. Minst mulig forandring ble utenfor de større byene, hvor ikke engang flere skoler, en beskjeden inntektsøkning og ny infrastruktur klarte å modifisere det arkaiske menneskelige og sosiale landskapet, karakterisert av en fremdeles dominerende og underutviklet gjeter- og bondeøkonomi og vedværende kriminalitetsutfordringer.
==== Den andre verdenskrig, autonomien og industrialisering ====
Sardinia var den eneste regionen i Italia hvor det ikke ble utkjempet kamper under den andre verdenskrig, med unntak av bombingen av en rekke byer. Sardinia ble isolert fra omverden da transportforbindelser via luft og sjø stoppet. Isoleringen vedvarte i noen år etter krigens slutt og førte til at sardere måtte klare seg med egne midler. Det var i disse årene at lokale krefter satte i gang virksomheter, som et maritimt transportselskap (Sardamare) og et flyselskap (Airone). Samtidig, i mangel av en motstandsbevegelse bremset den sivile og politiske utviklingen i forhold til resten av Italia, slik at sardere med overlegen majoritet valgte monarkiet fremfor republikken i den konstitusjonelle folkeavstemningen i 1946 (i likhet med Sør-Italia).
Fra 1948 fikk Sardinia særskilt status som autonom region (selvstyre). Selvstyret ble mest symbolsk (og etter en grunnlovsreform i 2005, som desentraliserte visse statlige funksjoner, har ikke Sardinia mer autonomi enn ordinære regioner). Staten forbeholdt seg de viktigste kompetanser, kommunene forble direkte underlagt de sentrale institusjoner i Roma, og regjeringen fortsatte å utøve makten via lokale prefekturer. Dette til tross, fra 1955 begynte Sardinia å forandre seg raskt økonomisk og sosialt. På femtitallet kom et program av landreformer som gjenvant over 700 000 hektar (inkludert tildeling til tusenvis av bondefamilier) og utbygning av transportinfrastruktur skjøt fart (i 1951 var det i Sardinia 4700 kilometer med veier, bare 200 mer enn i 1911, men allerede i 1961 var det 10 000 km.). I 1960-årene og gjennom den regionale loven «Piano di Rinascita» (gjenvekkelsesplan) startet den industrielle (kjemiske- og petrokjemiske industrier, samt prosessering av industrielt avfall og importerte råmaterialer) og utvikling av reiselivsnæringen. I midten av 1960-årene vokste den sardinske økonomien 2 prosent raskere enn resten av Italia, med over 10 prosent årlig vekst. Fra 1966 var ikke lenger Sardinia den dårligste italienske regionen i de fleste sosio-økonomiske statistikker. Der er i disse årene at de innenlandske, tradisjonelle samfunnsstrukturene begynte å vakle og mange unge flyttet til de største byene og til de industrielle og turistiske områder. Store mengder emigrerte, spesielt til fastlandet, og bare på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallene var det en kraftig nedgang i fenomenet som ble marginalt i 1980-årene. Av like stor betydining som den økonomiske vekst er fremgangen i skolegang og utdanning. Fra 1951 til 1961 var det en tredobling av studenttallene på alle utdanning nivåer over barneskolen. Dette sammen med spredningen av nye media, spesielt TV, førte til en betydelig og rask italienisering av den sardinske samfunn, og det er i denne periode at middelklassen, særlig i de store byene, begynne å snakke italiensk med barna sine, mens sardisk, etter få vellykket eksperimenter i 1950-årene, ble totalt ekskludert fra skoleplanene og alt offentlig kommunikasjon.
==== Deindustrialisering og økonomisk tilbakegang ====
Industrialiseringsprosessen fra 1960-årene var basert på kjemisk og petrokjemisk industri hvor råvarer og halvfabrikata ble prosessert i Sardinia og eksportert igjen til videre bearbeiding. Alt dette var totalt frakoblet fra lokale råvarer og ressurser. Den petrokjemiske sektor ble utfordret i hele Europa allerede på syttitallet og presenterte spesielle utfordinger i Sardinia: et sterk behov på vanntilgang (i konkurranse med landbruk) og energi til den energikrevende aluminiumindustrien (dyrere i Italia sammenlignet med EU, og spesielt i Sardinia). Allerede i 1978, av de 17 220 ansatte i industriene på Porto Torres, Cagliari Macchiareddu, Sarrok, Ottana, og Villacidro, var 5221 enten permittert eller sagt opp, det vil si nærmere 30 prosent av arbeidsstyrken i det nyetablerte industrielle systemet. Etter en periode med statlige subsidieringer (som tok av etter Italia inngikk i eurosonen, men som allerede hadde blitt problematiske gitt den italienske statens gjeldsbyrde og fremveksten av norditalienske kontrasolidariske politiske strømninger som ville gjøre det slutt med pengeøverføring fra det rikeste nord til det fattigste sør), og en fase med privatisering og omstilling, måtte en etter den andre industri nedbemanne eller legges ned. I 2016 var det tilbake tolv industrielle produksjonsenheter i hele Sardinia som representerte rundt 10 prosent av regionens BNP.Sardinia ble dypt preget av prosessen og falt fra slutten av nittitallet betydelig tilbake i forhold til de begrensede avanserte områder av Sør-Italia (Abruzzo og Molise) og regionene i sentrum, som tidligere hadde nærmet seg i de viktigste indikatorene på arbeidsmarkedet. I dag er øyas arbeidsledighet høy. Årlig GNP vekst, som var 1,1% i snitt fra 2001 til 2007 ble negativ alle følgende år, og opp til –4,3 prosent i 2013. Den infrastrukturelle avstanden mellom Sardinia, den europeiske øy mest isolert fra kontinentet, og Italia forverret seg i de siste 15 år. En studie fra det sardinske regjering viser at Sardinia har en infrastrukturressurs index på 50,5 poeng mot 100 i landet og 78,8 i de regionene i sør. Dette er den laveste verdien i Italia og viser en kraftig forverring fra 2001 når Sardinia hadde 74,1 poeng. Uten mulighet for statlige investeringer under «austerity»-regimet i eurosonen, med en regional regjering uten fullmakter og ressurser, og øyas tradisjonelle irrelevans i den italienske politikken (sardere utgjør under 3 prosent av den italienske befolkningen, er utenfor de tre store makroregioner i Italia – nord, sentrum, og sør – og er uten representanter i den italienske regjering siden 2013), ser man en alvorlig tilstand i mange sektorer, spesielt utdanning, infrastruktur, transport og demografi. Fra 2013 har mange økonomiske indikatorer stabilisert seg og man kan se positive trekk i turisme, digitalisering (høy andel av start-up bedrifter, spesielt rundt Cagliari), landbruk- og næringsmiddelindustrien samt et positivt sivil- og institusjonelt landskap (likere Nord-Italia når det gjelder korrupsjonsgrad og fravær av organisert kriminalitet).
== Etymologi ==
Navnet Sardinia er fra førromersk substantiv *sard[], latinisert som sardus (hunkjønn sarda); og at navnet hadde en religiøs konnotasjon er antydet fra dets bruk som adjektiv for den førhistoriske sardinske mytologiske helteguden Sardus Pater («Sardinske Far», ikke som «Far Sardus»), foruten også å bli forstavelsen til adjektivet «sardonisk» (spotsk). Sardinia ble kalt for Ichnusa (latinisert utgave av greske Hyknousa), Sandalion, Sardinia og Sardo av antikkens grekere og romere. Øya har også gitt navn til sildefisken sardin, antagelig for at den ble fisket og eksportert herfra.
== Vinproduksjon ==
Vinregionen Sardinia er inndelt i fire underområder som har et variert landskap og klima, i tillegg til en rekke lokale druesorter. I likhet med andre mange europeiske vinområder har Sardinia siden 1950 vært dominert av masseproduserende kooperativer uten fokus på kvalitet. EU-ordninger har medført at et markant mindre areal brukes til å dyrke vindruer. I dag er det mer fokus på kvalitet og vinindustrien er variert.
Spanjolene brakt med seg sine oksiderte og sherryaktive viner og det lages fortsatt oksidativ vin på Sardinia. Spanjolene kan ha tatt druen grenache tilbake til Sardinia, hvor druen kalles Cannonau og ble dyrket allerede fra 1300 f.Kr. til 300 e.Kr., mens den italienske nebbiolo kalles karama. Nebbiolo kom til Sardinia da øya i likhet med Piemonte var en del av kongedømmet Savoie.
De røde vinene som er fastsatt i det italienske kontrollsystemet inkluderer Cannonau, Monica, Carignano del Sulcis, og Giro, mens blant de hvite finnes Vermentino DOCG (kontrollert kvalitetsvin med de strengeste kravene til opprinnelse, fremstilling og utbytte fra vinmarken), Malvasia, Nasco, Torbato Alghero, Nuragus di Cagliari, Moscato, og Vernaccia di Oristano. På slutten av det tjuende århundre har ulike sardinske produsenter gjenoppdaget flere mindre varianter som er blitt gjenstand for en stor forbedring. Dette er tilfellet for vinranker som Cagnulari (som var i fare for å dø), Caddiu (Tirso dal), Semidano og andre. Gitt den lange historien er mange viner DOC (kontrollert kvalitetsvin), og varierer i smak og alkoholinnhold i henhold til de regionene hvor de er produsert.
Sardinias viner har tradisjonelt vært smaksrike eller sherrylignende. Sardiske rødviner er gjerne fyldige og kraftige, spesielt når de er laget på Cannonau. Dagens hvite viner er varierte, friske og fruktige, spesielt vin på druen nuragus.
== Turisme ==
Takket være det milde klimaet, uberørt landskap og renheten i de marine farvann, tiltrekker Sardinia et stort antall ferierende. Øya er mest kjent for strendene sine, men har også variert landskap, fjell, dype daler, olivenlunder, sjeldne urskoger og klipper. Turismen på Sardinia er en viktig næringsvei som har økt de siste tiårene.
De første investeringene og utviklingsplaner innenfor turistnæringen daterer tilbake til 1948, og ble iverksatt gjennom ESIT (Ente Sardo Industrie Turistiche). Det største gjennombruddet kom i begynnelsen av 1950- og 1960-årene, særlig i Alghero og dens Riviera del Corallo. Noen år senere kom Costa Smeralda, som raskt etablerte seg blant det internasjonale jetsettere, og ble det sardinske turistmål par excellence takket være at turisme ble en del av massekulturen. I 1990-årene, med spredning av lavprisflyselskaper, ble kortsiktige reiser en trend gjennom hele året; denne nye typen turisme på øya har hatt en meget god utvikling, og har fremmet diversifisering, sesongjustering, kulturell turisme og inkludert innlandet hvor det praktiseres rideturisme, fotturer, fugletitting, seiling og friklatring, særlig gjennom agriturismo (gårdsturisme). I dag er det rikt med hoteller og ferieboliger med god standard.
== Se også ==
Kongedømmet Sardinia
Liste over Sardinias presidenter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Sardinia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sardegna – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Sardinia (sardisk: Sardigna, italiensk: Sardegna) er en øy i Middelhavet mellom Italia, Spania, Tunisia og sør for Korsika. Sardinia er km² stor og har cirka innbyggere. | 8,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konqueror | 2023-02-04 | Konqueror | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filbehandling', 'Kategori:KDE', 'Kategori:Linux-programmer', 'Kategori:Nettlesere'] | Konqueror er primært KDE sin filbehandler og nettleser, men i tillegg fungerer den som en dokumentfremviser, utviklet som en del av KDE skrivebordsmiljøet av frivillige, og kjører på de fleste unix-lignende operativsystemer. I likhet med resten av «kdebase»-pakken, er Konqueror linsensiert under GNU General Public License (GPL).
Selve navnet Konqueror kommer av en navnelek av andre nettlesere: først kommer Navigator (navigatør), så Explorer (utforsker), og deretter Konqueror (erobrer). At programmet starter med K kommer av vanen i å døpe KDE programmer slik.
| Konqueror er primært KDE sin filbehandler og nettleser, men i tillegg fungerer den som en dokumentfremviser, utviklet som en del av KDE skrivebordsmiljøet av frivillige, og kjører på de fleste unix-lignende operativsystemer. I likhet med resten av «kdebase»-pakken, er Konqueror linsensiert under GNU General Public License (GPL).
Selve navnet Konqueror kommer av en navnelek av andre nettlesere: først kommer Navigator (navigatør), så Explorer (utforsker), og deretter Konqueror (erobrer). At programmet starter med K kommer av vanen i å døpe KDE programmer slik.
== Brukergrensesnitt ==
Konqueror sitt brukergrensesnitt kan minne noe om Internet Explorer sitt (som igjen er utformet etter Netscape Navigator og NCSA Mosaic), men er mer konfigurerbart. Det består av en rekke «paneler», som kan flyttes på. Nye paneler kan bli lagt til, og andre fjernes. Som eksempel kan en ha bokmerkepanel på venstre side av utforskervinduet, og ved å klikke på et bokmerke, vil bokmerket vises i det større panelet på høyre side. Eller så kan man for eksempel vise en hierarkisk liste av filsystemet i ett panel og innholdet av en mappe i et annet. Panelene er fleksible og kan blant annet inneholde et konsollvindu. Konfigurasjon av panelutseendet kan lagres, og det følger en rekke standardkonfigurasjoner for disse med nettleseren. (Eksempelvis, «Midnight Commander» viser et vindu delt inn i to paneler, hvor hvert inneholder en mappe, nettside, eller filutforsker.)
Navigasjonsfunksjoner (tilbake, fremover, opp en mappe, historie, o.l.) er alltid tilgjengelige. Fleste tastatursnarveier kan bli forandret på ved å bruke et grafisk konfigurasjonsgrensesnitt. Adressefeltet støtter automatisk fullføring for lokale mapper, tidligere besøkte nettadresser og tidligere søk. Man kan bla i tidligere besøkte adresser ved å skrolle med musa i adressefeltet.
Konqueror har hatt støtte for arkfaner siden versjon 3.1 av nettleseren.
== Nettleser ==
Konqueror har blitt utviklet som et uavhengig nettleserprosjekt. Til vanlig bruker den KHTML til sin nettleser-motor, som fungerer med HTML, JavaScript, Java applet, Cascading Style Sheets, SSL, og andre relevante åpne standarder.
Siden Konqueror er modulær kan også motoren Gecko fra Mozilla-prosjektet benyttes i stedet for KHTML. Denne funksjonen kalles kmozilla og kan finnes i pakken «kbindings».
Integrert i Konqueror er å finne flere søketjenester, som kan benyttes ved å skrive inn tjenestene sine forkortelser etterfulgt av søkestreng. Disse kan konfigureres, og nye kan bli lagt til. For eksempel kan et søk i Google etter linuxguiden gjøres ved å skrive gg: linuxguiden . For å legge til andre søketjenester; for eksempel søk etter Wikipedia-artikler, legger man til en Web shortcut kalt wp:.
Tiden Konqueror bruker på å tegne opp vevsider er sammenlignbar med konkurrerende nettlesere, men sider med ugyldig HTML kan i noen tilfeller tegnes tregere enn i andre nettlesere. Det kan også dukke opp problemer som et resultat av at en nettside bruker utvidelser som ikke støtter operativsystemet Konqueror kjører på, men dette er et problem alle nettlesere har. Eksempler på slike utvidelser er bruk av QuickTime-snutter og Shockwave-animasjoner. Men utvidelser som SWF (Flash), PDF, Java applet er støttet, hvis programvaren for disse er lagt inn.
== Dokumentutforsker ==
Konqueror lar brukeren utforske det lokale mappehierarkiet — enten ved å skrive inn lokalitet i adressefeltet, eller ved å klikke på ikoner i utforskervinduet. Det er mulig å velge mellom flere typer fremvisninger, som bruker forskjellige ikoner og annerledes utforming. Filer kan også bli kjørt, vist frem, kopiert, flyttet på og slettet.
== Dokumentfremviser ==
Ved å bruke KParts' objektmodell, kan Konqueror kjøre komponentene som er i stand til å vise frem (og i noen tilfeller redigere) spesifikke filtyper. Komponentene blir da integrert og vist direkte inn i Konqueror. Dette gjør det mulig å for eksempel vise et KOffice-dokument, en film, eller en binærfil i hex-format direkte i Konqueror. Hver applikasjon som implementerer KParts-modellen riktig kan bli integrert inn i Konqueror på denne måten.
== KIO ==
Utdypende artikkel: KIOKonqueror benytter seg av KDE sin KIO-utvidelse, og blir gjennom den mer funksjonell enn andre dokumentfremvisere og nettlesere. Den benytter KIO-komponentene til å aksessere protokoller som HTTP og FTP.
I likhet, kan Konqueror benytte KIO utvidelsene (kalt IOslaver) til å aksessere ZIP-filer og andre arkiver, smb-tjenere, å prosessere ed2k-pekere (edonkey/eMule), og utforske lyd-CD-er, ("audiocd:/) samt rippse disse via dra-og-slipp-grensesnitt. Gjennom IOslaven FISH ("fish://buker@lokasjon") kan Konqueror behandle filer på andre SSH-tjenere, og «man:»- og «info:»-IOslavene er nyttige for å hente fint formatert dokumentasjon. For en komplett liste over IOslaver, kjør KDE Info Center og klikk protokollikonet. (Hvis Info Center ikke finnes i din versjon av KDE, kjør KDE Contol Panel og se under Informasjon, Protokollseksjonen i stedet.)
Konqueror kan sømløst flytte og kopiere filer mellom forskjellige protokoller, som FTP og SSH ved bruk av denne teknologien.
== Plattformer ==
Selv om Konqueror hovedsakelig er utviklet for GNU/Linux-plattformen, er programmet tilgjengelig også på andre plattformer (inkludert BSD, og nylig, Microsoft Windows, dog er Windows-støtte veldig begrenset).
== Se også ==
KHTML
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Konqueror – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Konqueror er primært KDE sin filbehandler og nettleser, men i tillegg fungerer den som en dokumentfremviser, utviklet som en del av KDE skrivebordsmiljøet av frivillige, og kjører på de fleste unix-lignende operativsystemer. I likhet med resten av «kdebase»-pakken, er Konqueror linsensiert under GNU General Public License (GPL). | 8,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6ran_Persson | 2023-02-04 | Göran Persson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vingåkers kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialdemokratiske ledere', 'Kategori:Svenske partiledere', 'Kategori:Svenske sosialdemokrater', 'Kategori:Svenske statsministre'] | Hans Göran Persson (født 20. januar 1949) er en svensk politiker. Han var statsminister i Sverige fra 1996 til 2006 og partileder for Socialdemokraterna fra 1996 til 2007. Mellom 1985 og 1989 var han ordfører i kommunen Katrineholm i Södermanlands län. I 1989 ble han undervisningsminister frem til 1991, da sosialdemokratene tapte valget. Etter at sosialdemokratene kom tilbake til makten i 1994 ble han utnevnt til finansminister, frem til 1996 da han avløste Ingvar Carlsson som statsminister.
Som politiker er Persson kjent som en retorisk taler. Han skriver sine egne taler, og ofte skriver han ikke taler i det hele tatt før han entrer scenen. Han er også kjent for sitt tøffe lederskap. Som byrådsmedlem i Katrinholm fikk han kallenavnet «HSB», en forkortelse for «Han som bestämmer».Göran Persson mottok den internasjonale miljøutmerkelsen Sofie-prisen i 2007 for sin innsats for å bekjempe klimakrisen gjennom politiske miljøtiltak i Sverige. Siden 2007 har Persson jobbet som senior advisor for det kommunikasjonsrådgivningsselskapet KekstCNC (tidligere JKL Group) Persson er også styreformann Swedbank.
Persson er gift med Anitra Steen, som er direktør i Systembolaget. Dette er hans tredje ekteskap.
| Hans Göran Persson (født 20. januar 1949) er en svensk politiker. Han var statsminister i Sverige fra 1996 til 2006 og partileder for Socialdemokraterna fra 1996 til 2007. Mellom 1985 og 1989 var han ordfører i kommunen Katrineholm i Södermanlands län. I 1989 ble han undervisningsminister frem til 1991, da sosialdemokratene tapte valget. Etter at sosialdemokratene kom tilbake til makten i 1994 ble han utnevnt til finansminister, frem til 1996 da han avløste Ingvar Carlsson som statsminister.
Som politiker er Persson kjent som en retorisk taler. Han skriver sine egne taler, og ofte skriver han ikke taler i det hele tatt før han entrer scenen. Han er også kjent for sitt tøffe lederskap. Som byrådsmedlem i Katrinholm fikk han kallenavnet «HSB», en forkortelse for «Han som bestämmer».Göran Persson mottok den internasjonale miljøutmerkelsen Sofie-prisen i 2007 for sin innsats for å bekjempe klimakrisen gjennom politiske miljøtiltak i Sverige. Siden 2007 har Persson jobbet som senior advisor for det kommunikasjonsrådgivningsselskapet KekstCNC (tidligere JKL Group) Persson er også styreformann Swedbank.
Persson er gift med Anitra Steen, som er direktør i Systembolaget. Dette er hans tredje ekteskap.
== Referanser ==
== Videre lesning ==
Aldrig ensam, alltid ensam: samtalen med Göran Persson 1996-2006. Stockholm: Norstedt. 2007. ISBN 978-91-1-301753-2.
Perssons sidor: en kritisk granskning av en statsminister. Stockholm: Wahlström & Widstrand. 1999. ISBN 91-46-17555-5.
Historien om statsministerns revansch. Stockholm: Kalla kulor. 2006. ISBN 91-975748-7-2.
Göran Persson och hans värld. Stockholm: Norstedt. 2005. ISBN 91-1-301391-2.
Ögren, Mats, red. (2005). Makten framför allt: en antologi om statsminister Göran Persson. Stockholm: Wahlström & Widstrand. ISBN 91-46-21154-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Göran Persson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Göran Persson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(sv) Göran Persson hos Sveriges riksdag | Hans Göran Persson (født 20. januar 1949) er en svensk politiker. | 8,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enver_Hoxha | 2023-02-04 | Enver Hoxha | ['Kategori:Albanske kommunister', 'Kategori:Albanske statsministre', 'Kategori:Albanske utenriksministre', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ateismeforkjempere', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall 11. april', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gjirokastër', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Enver Halil Hoxha ([ɛn'vɛɾ 'hɔʤa] , født 16. oktober 1908 i Gjirokastër, død 11. april 1985 i Tirana) var en albansk kommunistisk statsmann. Han var Albanias statsleder fra den andre verdenskrigs sluttfase og til sin død, som generalsekretær i Arbeidets parti fra 1943 til 1985. Hoxha var leder for massebevegelsen Den demokratiske front og øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Han var også formann i Albanias ministerråd (statsminister) fra 1944 til 1954 og i flere omganger utenriks- og forsvarsminister.
Han ledet de albanske partisanene mens landet var okkupert av italienerne og tyskerne. Etter krigen etablerte han et stalinistisk diktatur som isolerte Albania fra omverdenen og omskapte et føydalt jordbrukssamfunn til et industrisamfunn. Under Hoxhas styre ble politiske opposisjonelle og religiøse mennesker forfulgt, en personkultus ble etablert, og ulovlig utreise fra landet kunne straffes med døden. Det var utstrakt bruk av dødsstraff, tortur og arbeidsleirer. Regimet henrettet minst 5 000–6 000 politiske fanger, og har blitt holdt ansvarlig for opptil 100 000 dødsfall.Hoxha var svært mistroisk til nabostatene på Balkan og de såkalte revisjonistiske kommuniststatene. Han fryktet stadig en invasjon fra Jugoslavia eller Sovjetunionen. Etter det kinesisk-sovjetiske bruddet i 1960-årene valgte Hoxha å tilnærme seg Kina og tre ut av Warszawapakten. Frem til det kinesisk-albanske bruddet i 1978 var Hoxhas politikk inspirert av maoismen.
Hoxha var den lengst sittende statslederen i Østblokken med nærmere 41 år ved makten.
| Enver Halil Hoxha ([ɛn'vɛɾ 'hɔʤa] , født 16. oktober 1908 i Gjirokastër, død 11. april 1985 i Tirana) var en albansk kommunistisk statsmann. Han var Albanias statsleder fra den andre verdenskrigs sluttfase og til sin død, som generalsekretær i Arbeidets parti fra 1943 til 1985. Hoxha var leder for massebevegelsen Den demokratiske front og øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Han var også formann i Albanias ministerråd (statsminister) fra 1944 til 1954 og i flere omganger utenriks- og forsvarsminister.
Han ledet de albanske partisanene mens landet var okkupert av italienerne og tyskerne. Etter krigen etablerte han et stalinistisk diktatur som isolerte Albania fra omverdenen og omskapte et føydalt jordbrukssamfunn til et industrisamfunn. Under Hoxhas styre ble politiske opposisjonelle og religiøse mennesker forfulgt, en personkultus ble etablert, og ulovlig utreise fra landet kunne straffes med døden. Det var utstrakt bruk av dødsstraff, tortur og arbeidsleirer. Regimet henrettet minst 5 000–6 000 politiske fanger, og har blitt holdt ansvarlig for opptil 100 000 dødsfall.Hoxha var svært mistroisk til nabostatene på Balkan og de såkalte revisjonistiske kommuniststatene. Han fryktet stadig en invasjon fra Jugoslavia eller Sovjetunionen. Etter det kinesisk-sovjetiske bruddet i 1960-årene valgte Hoxha å tilnærme seg Kina og tre ut av Warszawapakten. Frem til det kinesisk-albanske bruddet i 1978 var Hoxhas politikk inspirert av maoismen.
Hoxha var den lengst sittende statslederen i Østblokken med nærmere 41 år ved makten.
== Familiebakgrunn og utdannelse ==
Enver Hoxha ble født i Gjirokastër, den gang en del av Det osmanske rike og kjent under sitt tyrkiske navn, Ergiri. Byen ligger 30 km nordvest for grensen mot Hellas, og huser en stor gresk minoritet. I 1914 fungerte byen som hovedstad i Den autonome republikken Nord-Epirus, som ble proklamert av grekerne i området. Albanerne i Gjirokastër er overveiende toskere. De viktigste forskjellene mellom toskere og ghegere ligger i deres dialekt og tradisjonelle levevis, i liten grad religion; ortodoks og katolsk kristendom og islam har generelt sameksistert fredelig i Albania.
Faren Halil Hoxha var en toskisk og muslimsk landeier, som ifølge ulike kilder var enten kleshandler eller apoteker. Han reiste mye i Europa og Amerika, og bodde periodevis i utlandet. Halil Hoxha hadde fem barn med Gjylihan (eller Gjylo). Farfaren Beqir Hoxha støttet Prizrenligaen. Slektsnavnet Hoxha var opprinnelig en ærestittel, fra tyrkisk hoca, «læremester», som ble tildelt hans forfedre for deres innsats i å spre den islamske troen i landet.
Hoxhas største inspirasjon i barndommen kom fra onkelen Hysen Hoxha, «en fremmedfiendtlig ateist og urokkelig albansk nasjonalist». Albania fikk sin uavhengighet fra osmanerne etter den første Balkankrigen i 1913. Hoxha fullførte grunnskolen i hjembyen, og som 16-åring ble han medlem og sekretær for studentrådet i Gjirokastër. Studentrådet hadde en gjennomgående opprørsk, demokratisk ånd, og Hoxha ledet protesten mot regjeringen etter at den fikk rådet nedlagt etter bare ett år. På denne tiden begynte albanske intellektuelle som hadde studert i Wien, Beograd og Roma, å spre radikale ideer i hjemlandet.Etter grunnskolen forlot han Gjirokastër til fordel for det franskspråklige gymnaset i Korçë. Det er antatt at han formet mye av sitt politiske grunnsyn i løpet av denne perioden. Han skal ha vært veldig fascinert av de franske og russiske revolusjonene. Etter eksamen i 1930 mottok han statsstipend for å studere ved Université de Montpellier i Frankrike. Hoxha studerte naturvitenskap og deltok på møter arrangert av Parti communiste français. I mangel av interesse for biologi sluttet han etter kun ett år, og flyttet til Paris hvor han ønsket å studere jus eller filosofi. Han studerte en tid filosofi ved Sorbonne, og fikk samtidig undervisning i jus av albanske Llazar Fundo, men fullførte ikke studiene. I løpet av sin tid i den franske hovedstaden skrev han flere artikler for den kommunistiske avisen L'Humanité om situasjonen i Albania. Artiklene ble senere en medvirkende årsak til at han ikke mottok stipend etter november 1933.
== Partisan og frigjøring ==
Etter han sluttet med studiene i 1934, reiste han til Brussel i Belgia, hvor han arbeidet i to år som privatsekretær for den albanske konsulen. I denne perioden studerte han også jus, og fortsatte å skrive for L'Humanité. Da hans republikanske og kommunistiske sympatier ble avslørt i 1936, ble han tvunget til å fratre stillingen ved konsulatet.Etter et kort opphold i hjembyen ble han ansatt som fransklærer ved sitt tidligere gymnas i Korçë. Studietiden gjorde at han behersket både fransk, italiensk, serbisk, engelsk og russisk. Senere skulle han bli beskrevet som «den desidert mest språkmektige statslederen i Øst-Europa». Etter at Italia invaderte Albania i 1939, og kong Zog av Albania drog i landflyktighet, ble alle offentlig ansatte tvunget til å skrive seg inn som medlemmer i Det albanske fascistiske parti. Hoxha nektet å melde seg inn, hvorpå han ble avskjediget fra lærerstillingen. Han flyttet til Tirana og åpnet en tobakksforretning. Derfra drev han også en kommunistisk undergrunnsbevegelse. Da hans aktiviteter ble oppdaget i 1941, ble forretningen stengt, og Hoxha måtte flykte til fjells.I november 1941 mottok han hjelp fra de jugoslaviske partisanene, og etablerte Albanias kommunistiske parti, som i 1948 endret navn til Arbeidets parti. Hoxha ble valgt til medlem av den syv mann store sentralkomiteen og redaktør for partiavisen Zëri i Popullit, «Folkets røst». I 1942 ble den albanske motstandsbevegelsen for alvor organisert. Under kommunistpartiets første kongress i mars 1943 ble Hoxha betrodd vervet som partiets førstesekretær, som han besatt frem til sin død. Kort tid etter etableringen av kommunistpartiet ble den antikommunistiske, nasjonalistiske og republikanske organisasjonen Nasjonal front dannet. Nasjonal front anså kommunistene som medløpere for Jugoslavia, og utgjorde i begynnelsen den største motstandsstyrken.I juli 1943 ble de albanske partisanene organisert i Albanias nasjonale frigjøringshær, som mottok støtte fra den hemmelige, britiske militærenheten SOE. Etter at Italia inngikk våpenhvile med de allierte høsten 1943, ble Albania okkupert av Tyskland, som fryktet at de allierte kunne bruke Albania som landingssted for en invasjon på Balkan. I august 1943 hadde den albanske motstandbevegelsen blitt utvidet til å omfatte det storalbanske området Kosovo i Jugoslavia og deler av Hellas. Den tyske okkupasjonsmakten stilte seg positiv til ideen om Stor-Albania. Dette synet fant gjenklang i Nasjonal front, noe som styrket kommunistenes posisjon i motstandsbevegelsen. For å blidgjøre jugoslavene, utelot kommunistene de storalbanske områdene, men til protest fra Nasjonal front. Kommunistene benyttet anledningen til å ta kontrollen over motstandsbevegelsen.Etter modell fra Jugoslavia trådte Den antifascistiske komité for nasjonal frigjøring sammen, og valgte Hoxha til formann, i Përmet i mai 1944. Den 22. oktober erklærte komiteen seg som Albanias lovlige regjering etter et møte i Berat, og Hoxha ble midlertidig formann i Albanias ministerråd (statsminister).I november 1944 trakk tyske styrker seg ut av Albania, og frigjøringshæren tok makten i landet. Etter at de tyske styrkene forlot Albania, drog Hoxha og flere albanske partisaner til Jugoslavia for å kjempe med jugoslavene og sovjeterne mot tyskerne der. I august 1945 ble Den nasjonale frigjøringshær omdannet til massebevegelsen Den demokratiske front, som ble eneste tillatte parti. Den 11. januar 1946 ble monarkiet formelt avskaffet, og folkerepublikken Albania ble proklamert. Som førstesekretær i kommunistpartiet var Hoxha statsleder. Det nye regimet var dominert av toskere fra det sørlige Albania, som var preget av store jordegods, fremmed undertrykkelse og sosial nød, og der kommunismen fikk stor gjennomslagskraft i befolkningen.
== Albanias statsleder ==
=== Økonomisk og sosial politikk ===
Da Hoxha tok makten, var den forventede levealderen i Albania 40 år, og analfabetismen ble anslått til å være 80–85 %. På landsbygden ble den anslått til å være hele 90–95 % i 1939. Hoxha var inspirert av sovjetisk planøkonomi, og reduserte de store jordeiernes andel av jordbruksarealet i Albania fra 52 til 16 % med ekspropriasjon i 1946. Fra 1955 ble jordbruket kollektivisert, men det var fortsatt meget arbeidsintensivt, og Hoxha lyktes aldri i å gjøre Albania selvforsynt med jordbruksvarer.Albania har Europas nest største potensial for vannkraftutbygging, etter Norge, noe som la grunnlaget for industrialisering. Med utgangspunkt i mineralutvinning, som i likhet med all industri ble nasjonalisert i 1944, bygde regimet ut en relativt variert industrisektor. Hoxhas initiativer var mulig å realisere med utviklingshjelp fra Sovjetunionen og Kina, en lav levestandard og eksport som gav hard valuta. I slutten av 1980-årene stod industrien for mer enn halvparten av Albanias BNP. På samme tid hadde utenrikspolitisk isolasjon stanset kapitaltilførselen til industrien, som ble teknologisk utdatert og gav mindre eksportinntekter. Sosiale og militære utgifter økte. På tross av industrialiseringen var Albania fremdeles det fattigste og mest isolerte landet i Øst-Europa. Privatbilisme var forbudt; før 1989 fantes det ikke mer enn 2 000 biler, fordelt på rundt 3 millioner innbyggere.En side ved industrialiseringen var utbyggingen av skole- og helsevesenet og andre offentlige tjenester. Sykdommer som malaria, difteri, tuberkulose og syfilis var svært utbredt i befolkningen. Alle skoler ble nasjonalisert, og skolegang for alle innbyggere mellom 12 og 40 år ble påbudt. Analfabetismen sank til 30 % av befolkningen i 1950, og i 1985 var den på samme nivå som i Vesten. Økt levestandard, en radikal feminisme, privilegier for store barnefamilier, forbud mot prevensjonsmidler og en restriktiv abortlovgivning bidrog til å øke folketallet i Albania fra rundt 1 million i 1944 til rundt 3 millioner i 1985, og endret kvinnenes posisjon i det hittil patriarkalske samfunnet. I 1989 utgjorde kvinner om lag halvparten av arbeidsstyrken i landet.
=== Kulturelle og religiøse endringer ===
Hoxhas regime bar preg av en doktrinær marxisme-leninisme. Hoxha hadde en sterk ideologisk forestilling om at proletariatets diktatur ikke skulle avvikles idet klassekampen øyensynlig var avsluttet, fordi alle alternativer til proletariatets diktatur var uttrykk for utbytternes ideologier. Han mente også at klassekampen ville bli truet, dersom proletariatets diktatur ble avviklet før kommunismen hadde seiret i hele verden. Et annet uttrykk for den doktrinære marxismen var Hoxhas forbud mot religionsutøvelse, som ble grunnlovsfestet i 1976. Hoxha erklærte i 1967 at «Albania er verdens første ateistiske stat, hvis ene religion er albanismen», et uttrykk lånt fra Pashko Vasa, en poet under den albanske nasjonale vekkelsen på slutten av 1800-tallet.Mellom 1961 og 1971 initierte Hoxha en såkalt statsreformasjon og kulturrevolusjon i Albania. Kulturrevolusjonen var tydelig inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og kan sees på som toskiske Hoxhas oppgjør med ghegernes språk, kultur, religion og sosiale organisasjon. Toskiske dialekter fikk forrang. Ghegernes klanssamfunn, der bøndene i overveidende grad var gjetere, var vanskeligere å mobilisere til støtte for regimet. Innslaget av katolske kristne var større blant ghegere enn toskere. Katolske prester ble raskt anklaget for å ha vært italienske spioner under krigen. Hoxha fordømte blodhevn, som har vært mest utbredt blant kristne ghegere, som en «primitiv føydalskikk». Regimet statuerte eksempler ved å henrette klansoverhoder og avstraffe kollektivt.Kulturrevolusjonen innebar også strenge føringer for albanernes livsstil, for slik å komme nærmere hva Hoxha anså som det fullendte mennesket – fysisk og intellektuelt. Morgengymnastikk ble obligatorisk. «Skjegg og langt hår forbinder albanerne med det gamle patriarkiske samfunnet. Korte skjørter og bukser med sleng forbinder de med vestlig liberalisme,» skrev Espen Haavardsholm om reglene for klær og utseende. Vestlige kulturuttrykk ble også forbudt, til fordel for sosialistisk realisme, men en del klassisk litteratur, især italiensk, ble likevel oversatt til albansk, etter ønske fra Hoxha. Mange albanere lyttet til gresk og italiensk radio eller fjernsyn i hemmelighet, men sendingene tjente ofte som bevis på Hoxhas påstand om at nabostatene ignorerte Albania. Idet mange albanske familier ikke eide fjernsynsapparat, pleide desto flere å gå på kino. Mellom 1950 og 1990 ble det vist 400 utenlandske spillefilmer, hvorav 20 % var italienske. Filmer om mafia og terror var ment å illustrere kapitalismens ondskap. I motsetning til Josef Stalin og Josip Broz Tito ble Hoxha aldri portrettert i hjemlige spillefilmer.
=== Utenrikspolitikk ===
Forholdet til Jugoslavia kjølnet raskt, ettersom Tito mente at Albania burde inngå i Jugoslavia. Den fremste albanske talsmannen for et tett økonomisk samkvem med Jugoslavia var Koçi Xoxe. Hoxha anså avtalene med Jugoslavia som en trussel mot Albanias suverenitet, slik avtalene med Italia før krigen hadde vært det. Jugoslavene fordømte Hoxhas politikk som opportunistisk, og mente at Albania ikke kunne inngå avtaler med andre stater uten Jugoslavias samtykke. Xoxe klandret Hoxha for uvennskapet med Jugoslavia, og forsøkte å styrte ham i 1948. Hoxha sikret sin posisjon da Jugoslavia brøt med Sovjetunionen samme år. Hoxha benyttet anledningen til å erklære alle avtaler med Jugoslavia ugyldige, og utvise alle jugoslaver fra landet. Xoxe ble ekskludert fra partiet og henrettet.Albania gikk inn i COMECON og Warszawapakten. Stalins død i 1953 ble markert med landesorg i Albania. Hoxha fikk befolkningen i Tirana til å møte opp på Skanderbeg-plassen, knele, og avlegge et 2 000 ord langt troskapsløfte til deres «elskede far og store frigjører». Hoxha reagerte med vantro på Nikita Khrusjtsjovs politikk med fredelig sameksistens med kapitalismen, forsoning med Jugoslavia og såkalt avstalinisering. Forsoningen med Jugoslavia i 1955 ble tolket som sovjetisk likegyldighet til Albanias sikkerhet. Khrusjtsjovs fremstøt overfor Hellas om større autonomi for greskalbanerne styrket denne antagelsen.På sin side nektet Albania å rehabilitere Koçi Xoxe. Hoxha lot seg provosere dypt over Khrusjtsjovs plan for COMECON, der Albania i all hovedsak var tiltenkt å være feriedestinasjon og råvareprodusent. Khrusjtsjov skal ha sagt under et besøk i 1959 at Albania burde konsentrere seg om å dyrke appelsiner for eksport. I 1960 sa Mehmet Shehu til Anastas Mikojan at «Stalin gjorde to feil. For det første døde han for tidlig. For det andre likviderte han ikke hele den nåværende, sovjetiske ledelsen». Året etter gikk Hoxha og Khrusjtsjov i åpen, verbal konfrontasjon på sine respektive partikongresser. Albania ble ekskludert fra COMECON og Warszawapakten. Albania brøt alle forbindelser med Warszawapakten etter invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. I sine memoarer kalte Khrusjtsjov det albanske lederskapet «monstre», og gav deres «frykt for demokratisering» skylden for bruddet med Sovjetunionen. Hoxha fortsatte den tilnærmingen overfor Kina som han hadde påbegynt i 1950-årene.
Mao Zedong betegnet Albania som «sosialismens fyrtårn i Europa» og Kinas «brohode» i verdensdelen. Forbindelsene stagnerte idet Kina begynte å bryte sin internasjonale isolasjon tidlig i 1970-årene. Richard Nixon tok initiativ til en normalisering av det kinesisk-amerikanske forholdet, noe som vakte harme i det albanske lederskapet, og reduserte Kinas interesse for Albania. Dette ble tiltagende etter Maos død i 1976. Ideologisk tok Hoxha sterk avstand fra Maos teori om «de tre verdener». Til gjengjeld ble Kinas økonomiske og militære bistand til Albania kraftig redusert i 1976. Albania åpnet forhandlinger om handel med Frankrike og Italia og nye asiatiske og afrikanske stater, og normaliserte forholdene til Jugoslavia og Hellas i 1971. Hoxhas åpne kritikk av Kinas utenrikspolitikk ble en utløsende årsak til det kinesisk-albanske bruddet i 1978. Sovjetiske og amerikanske fremstøt ble ignorert av Hoxha, og Albania fant ingen ny stormakt å samarbeid med.
Før bruddet med Kina i 1970-årene uttrykte mange maoister begeistring for Hoxhas regime. I den norske ml-bevegelsen fikk Hoxha en spesielt høy stjerne i det maoistiske AKP(m-l). Nordmennene drog paralleller mellom Norge og Albania, hva gjaldt historie, natur og kultur. Innreise til landet var strengt regulert, men en del norske kommunister fikk besøke landet i regi av Vennskapssambandet Norge–Albania. AKP(m-l) tok avstand fra Hoxhas politikk i 1979. I sitt oppgjør med det albanske regimet skrev Finn Sjue i AKP(m-l) at Hoxha, Shehu og Hysni Kapo hadde «degenerert til borgerlige herskere». Grupper som Kommunistisk Arbeiderforbund og Marxist-leninistisk forbund valgte å støtte Albania etter bruddet med Kina.
=== Forsvarspolitikk ===
Hoxhas regime etterlot 700 000 bunkere i det albanske landskapet. De fleste ble bygget mellom 1967 og 1986, som ledd i Hoxhas forsvarsstrategi mot især Jugoslavia. Antallet svarer til én bunker for hver fjerde albaner, og i snitt 24 bunkere per kvadratkilometer. Byggingen kostet rundt 2 % av Albanias NMP. Det var en dobbelt så høy kostnad og tre ganger så mye betong som ved byggingen av den franske Maginotlinjen.Sivilbefolkningen måtte delta i øvelser minst to ganger i måneden, og barn ned i 12-årsalderen fikk våpentrening.I ettertid har bunkerne blitt betraktet som et uttrykk for Hoxhas paranoia og utenrikspolitiske isolasjon. I de siste 20 årene av sitt liv drog Hoxha aldri utenlands.I midten av 1970-årene utgjorde forsvarsutgiftene 11,5 % av Albanias BNP, og landet hadde en stående hær på 65 000 mann og en hærreserve på 100 000 mann.
=== Forfølgelser ===
Kommunistregimet i Albania henrettet minst 5 577 mannlige og 450 kvinnelige politiske fanger. Bare de ti første årene, fra 1945 til 1955, satt rundt 80 000 personer i 40 politiske fengsler og fangeleirer i Albania. Anslagsvis 16 000 av dem døde, ifølge en rapport fra det amerikanske Utenriksdepartementet til FNs økonomiske og sosiale råd i 1955. Regimet har blitt holdt ansvarlig for opptil 100 000 dødsfall.Sentralt i den totalitære statens maktapparat stod det hemmelige politiet, Sigurimi, og deres nettverk av angivere. I midten av 1970-årene hadde det hemmelige politiet rundt 5 000 uniformerte ansatte.Tortur under avhør og vilkårlig fengsling var svært utbredt. Albanias straffelov fastsatte dødsstraff for 34 forhold, hvorav 12 politiske og 11 militære. Fluktforsøk fra landet kunne straffes med døden. Dødsstraff ble fullbyrdet ved skyting, i noen tilfeller ved hengning. I sin årsrapport for 1974 skrev Amnesty International at det var sterk grunn til å tro at Albania hadde Europas største antall politiske fanger i forhold til folketallet. Mange ble forfulgt på bakgrunn av etniske eller religiøse forhold. Mellom 1945 og 1968 ble anslagsvis 200 religiøse ledere fengslet eller henrettet. I 1983 var 20 000 greskalbanere internert i fangeleirer, ifølge en rapport til Europaparlamentet.Fra 1949 ble albanske flyktninger og emigranter i Egypt, Italia og Hellas som sympatiserte med kong Zog, rekruttert av amerikansk og britisk etterretning. Flere hundre infiltratører ankom Albania i 1950 og 1952, men ble drept eller tatt til fange.Hoxha beordret utrenskninger i Arbeidets parti i flere omganger, ofte sammenfallende med utenrikspolitiske endringer. Da Albania og Sovjetunionen brøt med Jugoslavia i 1948, ble uttalte projugoslaviske partifeller likvidert. Rundt en fjerdedel av medlemsmassen ble ekskludert. Etter oppstanden i Ungarn og den delvise forsoningen mellom Jugoslavia og Sovjetunionen i 1955/1956 ble flere projugoslaviske og prosovjetiske partimedlemmer forfulgt. Tidlig i 1960-årene rettet forfølgelsene i partiet seg mot resterende Moskva-orienterte medlemmer. Mehmet Shehu uttalte på partikongressen i 1961 at opposisjonelle skulle tildeles «et spytt i ansiktet, et slag i kjeven og – om nødvendig – en kule i hodet».I 1974 ble forsvarsminister Beqir Balluku og flere offiserer beskyldt for å ha planlagt et statskupp, og henrettet.I 1981 døde Mehmet Shehu under uklare omstendigheter, offisielt som følge av depresjon og selvmord. Senere ble han anklaget av Hoxha for å ha spionert for en rekke fremmede makter. Shehu begikk trolig selvmord, eller ble likvidert på ordre fra Hoxha, etter uoverensstemmelser om utenrikspolitikken. Etter Shehus død ble en rekke ministre henrettet eller dømt til lange fengselsstraffer, anklaget for spionasje. Andre ble tvunget til å fratre. En rekke slektninger av Shehu ble også forfulgt. Mehmet Shehus levninger ble først funnet i en umerket grav og flyttet til en gravplass i Tirana i 2001.I 1982 forsøkte fire albanske flyktninger å ta seg inn i Albania med båt fra Italia, i den hensikt å skyte og drepe Hoxha. Tre av medlemmene steg i land i Albania, der to ble drept, mens Halit Bajrami ble arrestert. Bajrami ble løslatt etter å ha vitnet mot den avsatte forsvarsministeren Kadri Hazbiu, og gikk igjen i landflyktighet. Operasjonen kan ha vært iscenesatt av Hoxha som et påskudd for å forfølge Hazbiu og flere andre ministre, som ble henrettet.
== Sykdom, død og etterspill ==
Hoxhas helseplager ble gjenstand for mange rykter. Ved hans død var det på det rene at Hoxha hadde lidd av diabetes siden 1948, fikk et hjerteinfarkt i 1973, og ble rammet av hjerneslag i 1983. Mellom mai og oktober 1983 trakk Hoxha seg tilbake fra offentligheten, noe som førte til hyppigere spekulasjoner om hans helse.Da Hoxha døde den 11. april 1985, ble det erklært syv dagers landesorg. Hjertesvikt ble oppgitt som dødsårsak. Hoxha ble gravlagt på den såkalte martyrgravplassen på en høyde over Tirana den 15. april. Etter Hoxhas eget ønske deltok ingen utlendinger under minnehøytideligheten, der partisekretær Ramiz Alia holdt sin minnetale på Skanderbeg-plassen i Tirana. Valget av Alia som ny partisekretær skjedde så raskt at Hoxha trolig utpekte ham til sin etterfølger personlig. Alia opptrådte hyppigere offentlig etter Mehmet Shehus død.Lite var kjent om Hoxhas privatliv i samtiden. Ektefellen Nexhmije Hoxha, med økenavnet «Tiranas sorte enke», hadde en rekke partiverv og offentlige stillinger. Hun overtok som leder for Den demokratiske front etter ektemannens død. De hadde sønnene Ilir og Sokol og datteren Pranvera, men ingen av dem spilte noen politisk rolle av betydning. Datteren og svigersønnen er arkitekter, og de tegnet Enver Hoxha-museet, «Pyramiden», som åpnet i 1988. Etter regimets fall har den forfalne bygningen blitt foreslått revet. Ilir Hoxha utgav i 1998 en bok om sin far med memoarer, korrespondanse og presseklipp. Enver Hoxha ble fremstilt som asketisk, men familien levde i virkeligheten et luksuriøst liv. Nexhmije Hoxha skrev også en biografi om ham.Etter regimets fall i 1991/1992 ble Nexhmije Hoxha arrestert og fengslet i noen år for korrupsjon og misbruk av offentlige midler. Også en rekke andre kommunistledere ble stilt for retten. I 1992 ble Hoxhas og andre partilederes levninger flyttet til en offentlig gravplass i byen; et symbolsk oppgjør med regimet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Apor, Balázs, Behrends, Jan C., Jones, Polly og Rees, E.A. (2004). The Leader Cult in Communist Dictatorships. Stalin and the Eastern Bloc (engelsk). London: Palgrave Macmillan. ISBN 978-1-4039-3443-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Benincasa, Rino (1995). Enver Hoxha: Der Pharao des Sozialismus und der Söhne des albanischen Adlers (tysk). Lengwil: PrismaPoint. ISBN 3-907567-01-3.
Fischer, Bernd Jürgen (2007). «Enver Hoxha and the Stalinist Dictatorship in Albania». Balkan Strongmen. Dictators and Authoritarian Rulers of South Eastern Europe (engelsk). West Lafayette: Purdue University Press. s. 239–268. ISBN 1-55753-455-1.
Kvilstad, Dan Roger Luneborg (2011). Fyrtårnet som slukket. AKPs forestillinger om Albania 1973 til 1979 (masteroppgave i historie) (norsk). Universitetet i Oslo.
Myftaraj, Kastriot (2009). The Enigmas of Enver Hoxha's Domination 1944–1961 (engelsk). Tirana. ISBN 978-99956-57-10-9.
Myftaraj, Kastriot (2008). The Secret Life of Enver Hoxha, 1908–1944 (engelsk). Tirana. ISBN 978-99956-706-4-1.
O'Donnell, James S. (1999). A Coming of Age. Albania under Enver Hoxha (engelsk). New York: Columbia University Press. ISBN 0-88033-415-0.
Pearson, Owen (2007). Albania as Dictatorship and Democracy. From Isolation to the Kosovo War, 1946–1998 (engelsk). London: I.B. Tauris. ISBN 978-1-84511-105-2.
Pipa, Arshi (1990). Albanian Stalinism (engelsk). Boulder: East European Monographs. ISBN 0-88033-184-4.
== Eksterne lenker ==
«Enver Hoxha Archive (1908–1985)» (engelsk). Marxists Internet Archive. | Enver Halil Hoxha (, født 16. oktober 1908 i Gjirokastër, død 11. | 8,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_F%C3%B8rde | 2023-02-04 | Einar Førde | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. september', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Friidrettsutøvere for IK Tjalve', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Journalister i Dagsavisen eller forløpere', 'Kategori:Kringkastingssjefer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Personer fra Høyanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Brundtland I', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Nordli', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Einar Førde (20. januar 1943–26. september 2004) var en norsk politiker og stortingsrepresentant (1969-1989) for Arbeiderpartiet. Han var nestleder i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1989 og parlamentarisk leder 1986–1989.
Førde var som politiker en viktig ideolog og strateg. Han var kirke- og undervisningsminister fra 1979 til 1981 og kringkastingssjef i NRK fra 1989 til 2001.
| Einar Førde (20. januar 1943–26. september 2004) var en norsk politiker og stortingsrepresentant (1969-1989) for Arbeiderpartiet. Han var nestleder i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1989 og parlamentarisk leder 1986–1989.
Førde var som politiker en viktig ideolog og strateg. Han var kirke- og undervisningsminister fra 1979 til 1981 og kringkastingssjef i NRK fra 1989 til 2001.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Førde ble født i industristedet Høyanger under den annen verdenskrig, som sønn av Gudleik Førde (1904–1998) og Dagny Hagen (1910–1991). Etter examen artium ved Eidsvoll landsgymnas ble han tatt opp og gjennomførte Forsvarets russiskkurs. Han studerte videre statsvitenskap, samfunnsøkonomi og historie ved Universitetet i Oslo. Han var i 1966 formann i Det Norske Studentersamfund og formann i den norsk hellaskomiteen 1970-1975.Førde var også mellomdistanseløper. Han tok NM-gull for seniorer på 4 × 400 meter stafett i 1961 og sølv på 1500 m i 1963. Samme år vant han distansen under Nordisk juniormesterskap. Han representerte da Idrettsklubben Tjalve.
Einar Førde døde 61 år gammel av kreft etter en tids sykdom. Han var gift med Brit Fougner og senere med Synnøve Nymo.
== Verv ==
Stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989 (Akershus 1981–1985)
Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1986–1989
Kirke- og undervisningsminister 1979–1981
Nestleder i Arbeiderpartiet 1981–1989
Kringkastingssjef 1989–15. juli 2001
== Bibliografi ==
2005 Innsyn : artiklar : 2002-2004 ISBN 82-521-6633-4
2002 Utsyn : innkast mot gravalvorets diktatur ISBN 82-521-6146-4
1990 Smeltedigelen Høyanger
1981 Vi er alle sosialdemokratar
1968 Det norske klassesamfunnet
== Biografier ==
Frank Rossavik: Stikk i Strid. Ein biografi om Einar Førde. Spartacus, 2007. ISBN 9788243004078
Tor Obrestad: Einar Førde. Ein biografi.. 2007. ISBN 978-82-521-6972-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Einar Førde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Einar Førde på Internet Movie Database
(no) Einar Førde hos Stortinget
(no) Einar Førde hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Einar Førde i Norsk biografisk leksikon
(no) Einar Førde i Store norske leksikon
Førde i valgdebatt 1981
Nekrolog i Dagbladet
Nekrolog fra Norges Friidrettsforbund Wikiquote: Einar Førde – sitater | Einar Førde (20. januar 1943–26. | 8,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inspekt%C3%B8r_Morse | 2023-02-04 | Inspektør Morse | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske TV-serier fra 1980-årene', 'Kategori:Britiske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Britiske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Britiske krimserier', 'Kategori:Britiske politi-TV-serier', 'Kategori:Detektimen', 'Kategori:TV-produksjoner på ITV'] | Inspektør Morse (orig: Inspector Morse) er en britisk kriminalserie som gikk på ITV fra 1987 til 2000. Serien handlet førstebetjent Morse (John Thaw) og betjent Lewis (Kevin Whately). Som regel dreide handlingen seg om drap i og rundt Oxford. Serien var basert på kriminalromaner av Colin Dexter (som hadde en cameo-opptreden i alle episodene foruten tre) og etter hvert originale historier av ham eller basert på hans figurer.
Det ble ikke produsert mange avsnitt per sesong, og hver episode er i praksis en fullengdes fjernsynsfilm. Serien ble meget populær i Storbritannia og lå på seertoppen i flere år. Den ble solgt til flere land, blant annet USA og Australia.Musikken til TV-serien var komponert av Barrington Pheloung. Han brukte som motiv morsekoden for «M.O.R.S.E.»
I Norge ble serien sendt på NRK Detektimen fra 1992.
| Inspektør Morse (orig: Inspector Morse) er en britisk kriminalserie som gikk på ITV fra 1987 til 2000. Serien handlet førstebetjent Morse (John Thaw) og betjent Lewis (Kevin Whately). Som regel dreide handlingen seg om drap i og rundt Oxford. Serien var basert på kriminalromaner av Colin Dexter (som hadde en cameo-opptreden i alle episodene foruten tre) og etter hvert originale historier av ham eller basert på hans figurer.
Det ble ikke produsert mange avsnitt per sesong, og hver episode er i praksis en fullengdes fjernsynsfilm. Serien ble meget populær i Storbritannia og lå på seertoppen i flere år. Den ble solgt til flere land, blant annet USA og Australia.Musikken til TV-serien var komponert av Barrington Pheloung. Han brukte som motiv morsekoden for «M.O.R.S.E.»
I Norge ble serien sendt på NRK Detektimen fra 1992.
== Rolleliste ==
HovedrollerJohn Thaw … Detective Chief Inspector Endeavour Morse
Kevin Whately … Detective Sergeant Robbie Lewis
James Grout … Chief Superintendent StrangeAndre rollerPeter Woodthorpe … Dr Max DeBryn (patolog) i første og andre sesong
Amanda Hillwood … Dr Grayling Russell (patolog) i tredje sesong
Clare Holman … Dr Laura Hobson (patolog) i spesialepisoder
== Morse ==
Førstebetjent Morse var fremstilt som evig ungkar med til tider grettent humør, en hang til å drikke øl i arbeidstiden og sterk interesse for klassisk musikk og opera (særlig Wagner og Mozart) samt litteratur. Fornavnet hans, Endeavour, ble ikke avslørt før i tredje siste episode.
== Senere produksjoner ==
Fjernsynsfilmen Lewis: Reputation, hvor Kevin Whately spiller Lewis, ble vist på britisk TV i januar 2006. Publikumsmottagelsen var såpass god at det senere er spilt inn og kringkastet mange nye episoder av Lewis. Inspektør Morse fikk sin andre spin-off i 2012 med Endeavour (titulert Unge inspektør Morse av NRK).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Inspector Morse (TV series) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Inspektør Morse på Internet Movie Database | Inspektør Morse (orig: Inspector Morse) er en britisk kriminalserie som gikk på ITV fra 1987 til 2000. Serien handlet førstebetjent Morse (John Thaw) og betjent Lewis (Kevin Whately). | 8,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_de_Gaulle | 2023-02-04 | Charles de Gaulle | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Franske generaler', 'Kategori:Franske motstandsfolk fra andre verdenskrig', 'Kategori:Franske presidenter', 'Kategori:Franskmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Franskmenn fra første verdenskrig', 'Kategori:Fødsler 22. november', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militærpersonell fra andre verdenskrig', 'Kategori:Militærpersonell fra første verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Lille', 'Kategori:Rassemblement du peuple français-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Union des démocrates pour la République-politikere', 'Kategori:Union pour la nouvelle République-politikere'] | Charles André Joseph Marie de Gaulle (født 22. november 1890, død 9. november 1970) var en fransk offiser, politiker, forfatter og statsmann. Under andre verdenskrig ledet han De frie franske styrker i kampen mot den tyske okkupasjonen. Han var regjeringssjef fra 1944 til 1946, grunnla den femte franske republikk i 1958, og var president fra 1959 til 1969.
| Charles André Joseph Marie de Gaulle (født 22. november 1890, død 9. november 1970) var en fransk offiser, politiker, forfatter og statsmann. Under andre verdenskrig ledet han De frie franske styrker i kampen mot den tyske okkupasjonen. Han var regjeringssjef fra 1944 til 1946, grunnla den femte franske republikk i 1958, og var president fra 1959 til 1969.
== Bakgrunn ==
Charles de Gaulle ble født i hjemmet til sin mors foreldre, Jules-Émile og Julia Maillot, i Lille og døpt neste dag i Saint André-kirken. Hans fødested er i dag museum.Hans foreldre, Henri de Gaulle og Jeanne Maillot, var søskenbarn og bosatt i Paris hvor familien etter hvert besto av fire sønner og én datter. Faren var lærer ved et lærested drevet av jesuitter og hjemmet hadde en utpreget katolsk og patriotisk atmosfære.Henri de Gaulle, som kom fra en skrivende familie, oppmuntret til historisk og filosofisk samtale ved måltidene. På grunn av dette ble Charles kjent med fransk historie fra tidlig alder og han utviklet en sterk interesse for det militære. Foreldrene var rojalister og motstandere av den franske revolusjonen. Faren var veteran fra den fransk-prøyssiske krigen i 1870 og mislikte sterkt den tredje republikk. Moren pleide fortelle hvordan hun gråt da hun hørte om Frankrikes kapitulasjon for tyskerne ved Sedan. Charles de Gaulle spurte gjerne sin far ut om de militære detaljene ved krigen og ledet andre barn i små leker som skulle fremstille de forskjellige slagene.Selv om familien bodde i Paris beholdt de et nært forhold til Lille som de ofte besøkte.
=== Utdannelse ===
De Gaulle avla baccalauréat (examen artium) i 1906. Fra 1907 tok han to år med forberedelsesklasser (classe préparatoire). Han studerte først et år i Belgia og deretter et år ved Le Collège Stanislas de Paris, en privat katolsk skole. I 1909 ble han tatt opp ved École spéciale militaire de Saint-Cyr. I 1913 gikk han ut av Saint-Cyr som nummer 13 av 221 elever.
== I krig ==
=== Første verdenskrig ===
De Gaulle deltok fra første stund i kampene, og ble på et tidspunkt såret. Etter at han returnerte til slagmarken fikk troppen hans mye respekt da de gjentatte ganger krøp ut i ingenmannsland for å lytte til samtalene fienden førte i skyttergravene sine. Informasjonen han brakte med tilbake var så verdifull at han i 1915 mottok en utmerkelse for sitt mot. Under slaget ved Verdun fikk han en bajonettskade, og da han besvimte (sannsynligvis som følge av giftige gasser) ble han tatt til fange som en av de få overlevende i bataljonen.
Mens han satt i tysk fangenskap skrev han sin første bok, L'Ennemi et le vrai ennemi (Fienden og den sanne fienden). Boken ble utgitt i 1924.
Han gjorde i alt fem mislykkede forsøk på å flykte fra fangenskapet, og hver gang ble han flyttet til sikrere fasiliteter. Han ble straffet med lengre perioder med isolasjon, og han mistet privilegier som aviser og tobakk. I brev hjem til foreldrene uttrykte han stor frustrasjon over at krigen fortsatte uten ham, og mot slutten av krigen gikk han inn i en depresjon fordi han ikke var en del av seierskampene. Han ble løslatt fra krigsfangenskapet og returnerte til barndomshjemmet 1. desember 1918, tre uker etter våpenstillstanden i Compiègneskogen.
=== Andre verdenskrig ===
I 1939 erklærte Frankrike krig mot Tyskland. Under den tyske invasjonen av Frankrike våren 1940 opplevde de Gaulle en viss suksess som oberst og kommandant over en panserstyrke, men etter at marskalk Pétain ba om våpenhvile med tyskerne, reiste den da nylig forfremmede general de Gaulle til Storbritannia, etter å ha instruert sin familie om å gjøre det samme. 18. juni 1940 talte han i BBCs franskspråklige sendinger og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike. Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandsviljens ild slokke.» Han var en ganske ukjent størrelse, forfremmet til general først 1. juni 1940, og penger og materiell hadde han ikke. Hans hær av frie franskmenn var i starten på høyst 7 000 mann, siden de fleste eksilfranskmenn hadde sluttet seg til den britiske hæren.Churchill hjalp ham ved å anerkjenne hans Franske Nasjonalkomité som eneste lovlige franske myndighet og sikret ham regelmessig taletid i BBC. Det ble likevel sagt at «General de Gaulle må stadig minnes om at Tyskland er vår hovedfiende, for hvis han skulle følge sin naturlige tilbøyelighet, ville det ha vært England.» I april 1942 forbød Churchill ham å forlate Storbritannia og holdt ham i praksis som fange. De Gaulle ble svært provosert da Syria, etter gjenerobringen av Vichy-regimet, ble stående under britisk kommando, og da britene inntok Madagaskar i 1943 uten å varsle ham på forhånd. Stadig nye krangler førte til at han iblant ble nektet adgang til BBCs mikrofoner.Under Casablanca-konferansen i januar 1943 sa Franklin D. Roosevelt til Churchill om generalen, som han anså nærmest som en tosk: «Den ene dagen sier han at han er Jeanne d’Arc, dagen etter betrakter han seg som Georges Clemenceau. Jeg sier til ham: 'Nå må De endelig bestemme Dem for hvem De vil være!'» Seg imellom kalte Churchill og Roosevelt ham «primadonnaen» og «bruden», og i mai 1943 var de på nippet til å fjerne ham fra den allierte ledelsen. «Han hater England, og overalt hvor han har vært, har han trukket et spor av anglofobi etter seg,» hevdet Churchill.Han etablerte seg etter hvert som fransk eksilleder, i opposisjon til Petains «regjering» som hadde tatt sete i Vichy, ettersom Paris var under tysk militær administrasjon. Han flyttet sitt hovedkvarter fra London til Algerie og førte sin egen politikk derfra. Mot slutten av krigen deltok han i den allierte invasjonen av Frankrike, og kalte tilbake de 200 franske forbindelsesoffiserene som skulle lede operasjonen, fordi han var sint over at de allierte soldatene hadde med seg franske pengesedler utstedt uten hans tillatelse. De allierte hadde ikke informert ham om invasjonen før 4. juni.
== I fred ==
I august 1944 kunne han imidlertid paradere på Champs-Élysées. Den fjerde republikken hadde svak presidentmakt, og de Gaulle gikk av i 1946, men dannet partiet RPF (Rassemblement du peuple français) med krav om en forfatningsendring for å utvide presidentens fullmakter. I 1953 forlot de Gaulle partiarbeidet for å skrive sine memoarer i Colombey-les-Deux-Églises. Årene som fulgte, har han selv kalt ørkenvandringene, årene uten politisk innflytelse.
I 1958 pågikk den algirske frigjøringskrigen for fullt, og Frankrike kunne verken nedkjempe de algirske styrkene eller slutte fred med dem. Ved kuppet i Alger 13. mai 1958 overtok den franske hærledelsen makten i Algerie. Politikerne i Paris ble engstelige for at opprøret skulle spre seg til Frankrike. Charles de Gaulle ble ansett som den som kunne skape stabilitet. Han ble først utnevnt som statsminister, og gitt i oppdrag å få løsning på den da fastlåste politiske situasjonen. I denne sammenheng utba han seg, og fikk, et mandat til å utforme en ny konstitusjon, for det som i dag er kjent som Frankrikes «femte republikk». Etter at forslaget til konstitusjon hadde blitt godkjent, ble han så valgt til president, og på grunn av endringene i statens organer avløste han da den sittende presidenten, René Coty, før tiden.
=== Presidentperiode ===
8. januar 1959 tiltrådte han som Frankrikes president med særskilte fullmakter til å løse krisen i Algerie. Utad fremstod han som en president som med besluttsomhet skulle kjempe for et fransk Algerie, men i hemmelighet innledet han forhandlinger med den algirske motstandsbevegelsen, FLN. I mars 1959 uttalte de Gaulle: «Den franske hæren kommer aldri til å forlate dette landet, og jeg kommer aldri til å forhandle med disse personene fra Kairo og Tunis». I vanskelige situasjoner kunne han gå imot parlamentets flertall ved å bruke unntakslover eller utlyse folkeavstemning. En folkeavstemning i januar 1961 gav ham frie hender til å gi Algerie selvstendighet. Algerie fikk sin selvstendighet til tross for protester fra den franske hæren. I april 1961 forsøkte generalene i Algerie å styrte ham, men revolten mislyktes.
I 1960 detonerte Frankrike en atombombe (Gerboise bleue) i Algerie, og i 1968 ble en hydrogenbombe detonert. I 1965 sendte Frankrike opp en satellitt. Charles de Gaulle anerkjente Folkerepublikken Kina i 1964 til tross for at USA mislikte dette. Han ble gjenvalgt som president i 1965 etter å ha beseiret François Mitterrand. Den gaullistiske utenrikspolitikken ville gi Frankrike en posisjon i verden og redusere avhengigheten av Storbritannia og USA. Hans vennskap med Konrad Adenauer var viktig for den fransk-tyske forsoning og for etableringen av EUs forløpere. For de Gaulle var det åpenbart at britisk medlemskap i EEC ville true den fransk-tyske balansen, og under en pressekonferanse 14. januar 1963 la han ned veto mot britisk medlemskap. Frankrike gikk ut av NATOs militære samarbeid i 1966. De amerikanske troppene måtte ut av Frankrike og 26 000 soldater hjemsendes. Den amerikanske utenriksminister Dean Rusk spurte ironisk om de døde amerikanerne på militærkirkegårdene også måtte evakueres? En karikatur viser en avreisende amerikansk soldat som roper til de Gaulle: «Hvis De trenger oss igjen, er telefonnummeret 14-18 og 39-45!»
==== Lenge leve det fri Québec! ====
I juli 1967 besøkte Charles de Gaulle Canada som feiret sin hundreårsdag med en verdensutstilling i Montréal, Expo 1967. 24. juli 1967 talte han til en stor forsamling fra Montreals rådhus og ropte Vive le Québec! (Lenge leve Québec), etterfulgt av Vive le Québec libre! (Lenge leve det fri Québec!). Canadisk media kritiserte sterkt utsagnene, og Canadas statsminister Lester B. Pearson uttalte at kanadiere ikke hadde behov for å bli frigjort. De Gaulle forlot Canada to dager senere og unnlot å møte i Ottawa som opprinnelig planlagt. Talen i Montreal ble tatt ille opp i det engelsktalende Canada og førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Canada og Frankrike. Men for uavhengighetsbevegelsen i Québec ble talen sett på som et vannskille og er fortsatt betraktet som en milestein blant mange fransk-canadiere.De omfattende streikene og urolighetene i mai 1968 tok ham på sengen, og en folkeavstemning i april 1969 handlet i praksis om folkets tillit til Charles de Gaulle. 53 prosent stemte nei, noe som førte til hans avgang.
Han døde brått et par uker før sin 80-årsdag. Penger hadde han lite av, ettersom han avslo pensjoner han var berettiget til som tidligere statsoverhode, og i stedet nøyde seg med den vanlige pensjonen for offiserer. Han hadde bestemt at ingen statsoverhoder skulle komme til hans begravelse, og at gravsteinen bare skulle bære en enkel inskripsjon med hans navn, fødsels- og dødsår.
== Familie ==
Charles de Gaulle giftet seg med Yvonne Vendroux i 1921. De hadde møttes et par måneder tidligere. Som fransk førstedame holdt hun en lav profil. Hun var som sin mann sosialt konservativ og praktiserende katolikk. Franske medier ga henne tilnavnet «Tante Yvonne». Da president de Gaulle inviterte Brigitte Bardot til en offisiell mottagelse protesterte Yvonne de Gaulle fordi Bardot var skilt. Under studentopprøret i 1968 ble hun en karikatur for det som ble oppfattet som foreldete verdier.Charles og Yvonne de Gaulle fikk en sønn og to døtre.Philippe de Gaulle født 1921 ble som sin far offiser og politiker, og satt i det franske senatet. Élisabeth født 1924 giftet seg med general Alain de Boissieu. Yngstedatteren Anne (1928–1948) hadde Downs syndrom. Hun døde av lungebetennelse tyve år gammel. Charles de Gaulle hadde vært nært knyttet til henne. Det ble satt opp et fond i hennes navn, La Fondation Anne de Gaulle.
En sønnesønn, Charles de Gaulle, født 1948, satt i Europaparlamentet 1994–2004, først for Mouvement pour la France og deretter for Nasjonal Front. 57 andre slektninger av de Gaulle fordømte i et innlegg i Le Monde at han stilte til valg for Nasjonal Front.
== Utmerkelser ==
De Gaulles innsats i første verdenskrig gjorde ham fortjent til sine første utmerkelser. Han mottok ytterligere utmerkelser som offiser, regjerings- og statssjef. Videre innstiftet han Ordre de la Libération og Médaille de la Résistance française, samt reformerte det franske ordensvesenet ved nedleggelse av et stort antall ordener for ulike samfunnsområder og opprettelse av en nasjonal fortjenstorden i stedet. Han bar som stormester ordenskjedene for Légion d'honneur, Ordre de la Libération og Ordre national du Mérite.
De Gaulle mottok disse franske utmerkelsene (kronologisk rekkefølge):
Croix de guerre 1914–1918 med stjerne (1915)
Médaille des blessés de guerre, (1916)
ridder av Légion d'honneur, 1919
Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures med palme
Médaille interalliée 1914–1918, 1922
Médaille commémorative de la bataille de Verdun, 1922
Médaille des évadés, 1927
offiser av Légion d'honneur, 1934
storkors av Légion d'honneur, 1945
Croix de guerre 1939–1945 med bronsepalme, 1946
Médaille commémorative des services volontaires dans la France libre, 1946
storkors av Ordre national du Mérite, 1963På bakgrunn av innsatsen i første verdenskrig mottok de Gaulle også to polske utmerkelser og en russisk. Flere utmerkelser ble ham til del i løpet av og etter andre verdenskrig. Som president fra 1958 til 1969 mottok han øverste klasse av en rekke utenlandske ordener, gjerne i forbindelse med statsbesøk.Utenlandske utmerkelser (kronologisk):
3. klasse av Sankta Annas orden, Den sørrussiske regjering, 1920
5. klasse av Ordenen Virtuti Militari, Polen, 1922
ridder av Ordenen Polonia Restituta, Polen, 1923
æresmedalje av 2. klasse av Den syriske fortjenstorden, Syria, 1932
storkors av Den hvite løves orden, Tsjekkoslovakia, 1940–1944
Krigskorset, Tsjekkoslovakia, 1940–1944
storkors av Omayyadenes orden, Syria, 1942
storkors av Alaouite-ordenen, Marokko, 1943
Blodets orden, Tunisia, 1943
storkors av Den hellige Carls orden, Monaco, 1944
Den grunnleggende pakts orden, Tunisia, 1944
storbånd av Leopoldsordenen, Belgia, 1945
Croix de guerre med palme, Belgia, 1945
øverstkommandør av Legion of Merit, USA, 1945
storkors med kjede av Dronningen av Sabas orden, Etiopia, 1950
storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden, Italia, 1959
ridder av Kristusordenen, Vatikanet, 1959
Det pavelige laterankors, Vatikanet, 1959
kjede av Frigjøreren San Martins orden, Argentina, 1960
storkors av 1. klasse av Madagaskars nasjonalorden, Madagaskar, 1960
storkors med diamanter av Solordenen, Peru, 1960
Det kongelige Victoriakjedet, Storbritannia, 1960
Chakri-ordenen, Thailand, 1960
storkors av Nasjonalordenen, Dahomey, 1961
storkors av Nasjonalordenen, Elfenbenskysten, 1961
storkors av Ekvatorialstjernens orden, Gabon, 1961
1. klasse av Pahlaviordenen, Iran, 1961
storkors av Kongos fortjenstorden, Republikken Kongo, 1961
ridder av Den nassauske husorden av den gylne løve, Luxembourg, 1961
storkors av Løveordenen, Senegal, 1961
storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Vest-Tyskland, 1961
Den bayerske fortjenstorden, Bayern, 1961
storkors av Den sentralafrikanske fortjenstorden, Den sentralafrikanske republikk, 1962
storkors med kjede av Finlands hvite roses orden, Finland, 1962
storbånd av Den nasjonale fortjenstorden, Mauritania, 1962
storkors av Nasjonalordenen, Niger, 1962
storkors med kjede av St. Olavs Orden, Norge, 1962
storkors av Tsjads nasjonalorden, Tsjad, 1962
storkors av Den voltaiske nasjonalorden, Øvre-Volta, 1962
storkors av Frelserens orden, Hellas, 1963
Médaille militaire, Luxembourg, 1963
storbånd med kjede av Muhammed-ordenen, Marokko, 1963
kjede av Den aztekiske ørns orden, Mexico, 1963
ridder av Serafimerordenen, Sverige, 1963
kjede av Andeskondorordenen, Bolivia, 1964
storkjede av Sydkorsordenen, Brasil, 1964
storkors av Den militære fortjenstorden, Brasil, 1964
storkors med kjede av Chiles fortjenstorden, Chile, 1964
storkors av Boyacá-ordenen, Colombia, 1964
storkjede av Uavhengighetsordenen, Kambodsja, 1964
kjede av Den nasjonale fortjenstordenen, Paraguay, 1964
storkors av Den militære Ayacucho-ordenen, Peru, 1964
storkors av Mono-ordenen, Togo, 1964
kjede av Frigjørerens orden, Venezuela, 1964
kjede av Solordenen, Afghanistan, 1965
ridder av Elefantordenen, Danmark, 1965
Al-Hussein bin Ali-ordenen, Jordan, 1965
øverste klasse av Fortjenstordenen, Libanon, 1965
storkors av De millioner elefanters og den hvite parasolls orden, Laos, 1966
Ojaswi Rajanya-ordenen, Nepal, 1966
storkjede av Fortjenstordenen, Ecuador, 1967
Pakistan-ordenen, Pakistan, 1967
storkors av Ordenen Polonia Restituta, Polen, 1967
storkors med kjede av De to floders orden, Irak, 1968
Tapperhetsordenen, Kamerun, storoffiser 1969
== Litteratur ==
=== Verker av Charles de Gaulle ===
Une mauvaise rencontre, Imp. de Montligeon, 1906
La Congrégation, Hors de France, Revue du collège d'Antoing, nr. 6, 1908
Carnet de campagne d'un officier français, Revue de Paris, nr. 6, 1920
La Discorde chez l'ennemi, Berger-Levrault 1924
Le Flambeau (i to deler) Revue militaire, nr.69 og 70, 1927
La Défaite, question morale, 1927-1928
Philosophie du recrutement, Revue de l'Infanterie, nr. 439 1929
La Condition des cadres dans l'armée, 1930-1931
Histoire des troupes du Levant, Imp. nationale 1931 (i samarbeid med andre)
Le fil de l'épée, Berger-Levrault 1932
Combats du Temps de paix, Revue de l'Infanterie, nr. 476, 1932
Pour une politique de défense nationale, Revue Bleue, nr. 3, 1933
Le soldat de l'Antiquité, Revue de l'Infanterie 1933
Forgeons une armée de métiers, Revue des Vivants 1934
Vers l'armée de métier, Berger-Levrault 1934
Le problème belge, Revue Défense Nationale 1936
La France et son Armée, Plon 1938
Discours de guerre, Paris (Librairie universelle de France) Egloff, 1944-1945, 3 vol. Collection Le Cri de la France.
Trois études, Berger-Levrault 1945 (Rôle historique des places fortes ; Mobilisation économique à l'étranger ; Comment faire une armée de métier) etterfulgt av Mémorandum du 26 janvier 1940.
Mémoires de guerre
Volume I - L'Appel, 1940-1942 Plon 1954
Volume II - L'Unité, 1942-1944 Plon 1956
Volume III - Le Salut, 1944-1946 Plon 1959
Mémoires d'espoir
Volume I - Le Renouveau, 1958-1962 Plon 1970
Volume II - L'effort, 1962… Plon 1971
Discours et Messages
Volume I - Pendant la Guerre, 1940-1946 Plon 1970
Volume II - Dans l'attente, 1946-1958 Plon 1970
Volume III - Avec le Renouveau, 1958-1962 Plon 1970
Volume IV - Pour l'Effort, 1962-1965 Plon 1970
Volume V - Vers le Terme, 1966-1969 Plon 1970
Lettres, Notes et Carnets
Tome 1 - 1905-1918 Plon 1980
Tome 2 - 1919-juin 1940 Plon 1980
Tome 3 - Juin 1940-juillet 1941 Plon 1981
Tome 4 - Juillet 1941-mai 1943 Plon 1982
Tome 5 - Juin 1943-mai 1945 Plon 1983
Tome 6 - Mai 1945-juin 1951 Plon 1984
Tome 7 - Juin 1951-mai 1958 Plon 1985
Tome 8 - Juin 1958-décembre 1960 Plon 1985
Tome 9 - Janvier 1961-décembre 1963 Plon 1986
Tome 10 - Janvier 1964-juin 1966 Plon 1986
Tome 11 - Juillet 1966-avril 1969 Plon 1987
Tome 12 - Mai 1969-novembre 1970 Plon 1988
Tome 13 - Compléments de 1924 à 1970 Plon 1997
Textes, allocutions déclarations et notes. La Documentation française, nr. 216, 25. september 1967
Voyage en Pologne du général de Gaulle, (6 - 11. september 1967)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles de Gaulle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Charles de Gaulle – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Charles de Gaulle på Internet Movie Database
(fr) Charles de Gaulle på Allociné
(en) Charles de Gaulle hos The Movie Database
(en) Charles de Gaulle på Discogs
(en) Charles de Gaulle på MusicBrainz
(en) Charles de Gaulle på Songkick
(en) Charles de Gaulle hos The Peerage
(en) Charles de Gaulle – Olympedia
(en) Charles de Gaulle, Encyclopædia Britannica, hentet 16. juli 2012. | Charles André Joseph Marie de Gaulle (født 22. november 1890, død 9. | 8,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Furuset_Ishockey | 2023-02-04 | Furuset Ishockey | ['Kategori:1934 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Furuset', 'Kategori:Furuset Ishockey', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1934', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Ishockeyklubber i Norge', 'Kategori:Sport i bydel Alna'] | Furuset Ishockey (stiftet 1914) er en norsk ishockeyklubb fra Furuset i Oslo. Klubben er en del av Furuset Idrettsforening og er populært kalt «FIF», også kalt «Ulvene fra Groruddalen». Klubbens hjemmekamper spilles i Furuset Forum siden 1998, som har en tilskuerkapasitet på 1 200. Klubben befinner seg i siden sesongen 2022/23 i 1. divisjon.
Klubben har fostret hockeyspillere som Bjørn «Botta» Skaare, Ole Eskild Dahlstrøm, Petter Salsten og Leif Solheim.
| Furuset Ishockey (stiftet 1914) er en norsk ishockeyklubb fra Furuset i Oslo. Klubben er en del av Furuset Idrettsforening og er populært kalt «FIF», også kalt «Ulvene fra Groruddalen». Klubbens hjemmekamper spilles i Furuset Forum siden 1998, som har en tilskuerkapasitet på 1 200. Klubben befinner seg i siden sesongen 2022/23 i 1. divisjon.
Klubben har fostret hockeyspillere som Bjørn «Botta» Skaare, Ole Eskild Dahlstrøm, Petter Salsten og Leif Solheim.
== Tabellen (2021-22) ==
== Historie ==
=== Fra 30-tallet og til 70-tallet var Furuset en av de største i Norge ===
Furuset er en av de eldste ishockeyklubber i Norge helt tilbake til 1935 og spilte Furuset da på øverste nivå i Norge fra 1934/35 sesongen og deltok NM i ishockey 1935 som var Norges første NM. Gjennom flere epoker har Furuset laget sitt navn som en av de største hockeyklubber i Norge. Som en av grunnleggerne av norske ishockey, hadde de et forsprang på mange motstandere.
Furuset vant sitt første av sju norske mesterskap i 1949 og startet med det den første gylne epoke i klubbens historie. Ledet av den legendariske Leif Solheim hentet klubben ytterligere tre mesterskap i løpet av femtitallet. Klubben klarte ikke å erstatte de sentrale spillerne og ble langsomt oppløst. Furuset ble snart forbigått av andre Oslo- klubber, og til slutt falt de ned i de lavere divisjonene.
=== 1977 til 1993 den nye gullaldre ===
Det var ikke før slutten av 1970-tallet at Furuset gjenoppstod som en storhet. Furuset ble seriemestere for første gang i sesong 1978/79. Etter å ha klart opprykk til den øverste ligaen på slutten av syttitallet, vokste en fin gruppe med unge spillere, som blomstret i rampelyset i eliteserien. Ingen av dem større enn Bjørn Skaare og Ketil Aurstad, Skaare som den første norske til å spille i NHL. Han ledet laget til det norske mesterskapet i 1980 etter 4-2 over Vålerengen. Furuset ble både seriemester og vant NM i ishockey 1983, med nok en stor generasjon av spillere på gang. Sesongen 1989/90 inngikk Manglerud Star og Furuset Ishockey et samarbeid på A-lagsnivå som ble kalt "Oslo hockey". Dette ble en sportslig suksess, hvor elitelaget Furuset ble Norgesmestre og farmerlaget Manglerud Star fikk bedre tabellplassering enn på mange år, Samarbeidet med Manglerud Star varte bare en sesong. Furusets siste mesterskap kom i 1990 med spillere som Petter Salsten, Ole Eskild Dahlstrøm og Steve Allman som de ledende spillerne.
=== 1993-2006 slitere ===
Etter suksess tidlig på nittitallet, som kulminerte med en opptreden som endte med tap i finalen mot Vålerenga i 1993, sto Furuset overfor en økonomisk krise og Furuset rykket ned i 1 divisjon.
Furuset gikk på ny inn i samarbeide med Manglerud Star. Denne gang under navnet Spektrum Flyers. Samarbeidet holdt i to sesonger og i 1996 var Furuset tilbake i eliteserien. Den 2. september 1998 ble Furuset Forum åpnet Spill i eliteserien det holdt noen sesonger før nedrykk og konkurs ble resultatet i 2003.
==== 2006-2009 Siste gang i Eliteserien ====
Et nytt Furuset gjenoppsto og sesongen 2006/07 rykket Furuset opp til UPC-ligaen igjen med stor optimisme. I NM i ishockey 2007 spilte Furuset kvartfinale mot «rival» Vålerenga, Vålerenga gikk videre uten noe spesiell motstand fra Furuset (4-0 i kamper). Dette er siste gang Furuset har spilt en kvartfinale. I desember 2008 annonserte klubben at de var på randen av konkurs, at de hadde informert alle spillerne om at de ikke lenger kontraktsmessig var forpliktet til å bli i klubben og at utstedelse av lønn var i fare. Furuset rykket ned fra GET-ligaen 2008/09 med bare seks poeng på 45 kamper etter å ha fått ti poeng i trekk for økonomisk rot.
=== 2009- tilbake i 1. divisjon ===
Furuset var tilbake i 1. divisjon etter nedrykk før 2009\10 sesongen. Furuset har stort sett ligget nederste halvdel av tabellen gjennom hele 2010-tallet, og har ikke greid å ta mye poeng.
Etter 2015\16 sesongen måtte Furuset sitt a-lag kvalifisering til 1. divisjon, Furuset sikret plassen sin.
Etter 2021\22 sesongen måtte A-laget til Furuset spille kvalifisering til 1. Divisjon. Furuset havnet på en 3. plass og måtte ned i 2. divisjon. Men eltelaget til Haugesund gikk konkurs og Furuset fikk beholde plassen sin i 1. Divisjon.
== Meritter ==
Norgesmestre: 1949, 1951, 1952, 1954, 1980, 1983, 1990
Seriemestre: 1978/79, 1979/80, 1982/83, 1989/90.
== Hjemmebanen til Furuset ==
Hjemmebanen til Furuset er Furuset Forum, før 1998 spilte Furuset Ishockey sine hjemmekamper i Furuset ishall før det igjen Furusetbobla. Men har også brukt Jordal Amfi, Lørenskog Ishall, Oslo Spektrum, Gjøvik Fjellhall, Grünerhallen og Manglerud Ishall.
== Rivaler til Furuset ==
De største rivalene til Furuset var Vålerenga. På 80-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var oppgjørene mellom de to laga fra Oslos østkant obligatoriske. 2000 stykker ble stående utafor Jordal Amfi, inne var det 6000-7000. Det var alltid fullt. Folk sto der det var plass.
== Kjente spillere ==
Tommie Eriksen
Björn Gustafsson
Hans Kristian Hollstedt
Knut Walbye
Andrei Chistyakov
Bjørn «Botta» Skaare
Ole Eskild Dahlstrøm
Pål Dahlstrøm
Petter Sæther
Petter Salsten
Leif Solheim
Øivind Solheim
Carl Erik Guldahl
Rune Molberg
Ketil Aurstad
Kristian Forsberg
Geir Hoff
Anders Myrvold
Steve Allman
Sven Lien
Harald Bastiansen
Øystein Jarlsbo
Øivind Løsåmoen
Åge Ellingsen
Lars Bergseng
Arne Bergseng
Sigurd Thinn
Frank Vestreng
Glenn Christer Jensen
Johnny Bruun
Åge Ellingsen
Ole-Roberth Holmen
Kristian Forsberg
Jon-Hroar Nordstrøm
Mats Rosseli Olsen
Tommy Jakobsen
Tommy Lund
Bjørn Mathisrud
Martin Scott Hagen
Rob Doroshuk
Knut Walbye
Øystein Jarlsbo
Hege Ask
Marianne Dahlstrøm
Glenn Christer Jensen
Mats Roselli Olsen
Daniel Sørvik
Mikael Vuorio
Andrej Tsjistjakov
Birgitte Lersbryggen
Rasmus Juell
Torbjørn Orskaug
Jarl Espen Ygranes
=== Fredede draktnummer ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Furuset Idrettsforening (stiftet 14. januar 1914) er en idrettsforening på Furuset i Groruddalen i Oslo. | 8,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Noa | 2023-02-04 | Noa | ['Kategori:Pekere'] | Noa kan referere til:
Noa (navn)
Noah (navn)
Noah, en bibelsk person
Nuh, islamsk profet
Forskningstidsskriftet NOA. Norsk som andrespråk
| Noa kan referere til:
Noa (navn)
Noah (navn)
Noah, en bibelsk person
Nuh, islamsk profet
Forskningstidsskriftet NOA. Norsk som andrespråk
== Se også ==
NOAH, forkortelser | Noa kan referere til: | 8,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Campaign_for_Real_Ale | 2023-02-04 | Campaign for Real Ale | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske organisasjoner', 'Kategori:Etableringer i 1971', 'Kategori:Ølkultur'] | CAMRA (eller Campaign for Real Ale (Kampanjen for Real Ale)) er en uavhengig, frivillig, forbrukerorganisasjon i Storbritannia, med hovedmål å promotere real ale og de tradisjonelle britiske pubene. Organisasjonen ble grunnlagt i 1971 og har sterke bånd til britisk kulturarv, og har over 185 000 medlemmer (juni 2016). Medlemsfordelene inkluderer et månedlig nyhetsbrev og fri inngang til CAMRA-organiserte ølfestivaler.
CAMRAs kampanjemål er promotering av små bedrifter, reformere lisenslovgivingen og redusere skatt på øl. De prøver også å arbeide for utbredelsen av mindre vanlige øltyper og lignende drikker, som for eksempel:
stout
Porter
mild
tradisjonell sider og scrumpy
perry
økologisk ølCAMRA gir også ut Good Beer Guide, en årlig bok guide til anbefalte puber som serverer real ale og register over bryggerier i Storbritannia.
| CAMRA (eller Campaign for Real Ale (Kampanjen for Real Ale)) er en uavhengig, frivillig, forbrukerorganisasjon i Storbritannia, med hovedmål å promotere real ale og de tradisjonelle britiske pubene. Organisasjonen ble grunnlagt i 1971 og har sterke bånd til britisk kulturarv, og har over 185 000 medlemmer (juni 2016). Medlemsfordelene inkluderer et månedlig nyhetsbrev og fri inngang til CAMRA-organiserte ølfestivaler.
CAMRAs kampanjemål er promotering av små bedrifter, reformere lisenslovgivingen og redusere skatt på øl. De prøver også å arbeide for utbredelsen av mindre vanlige øltyper og lignende drikker, som for eksempel:
stout
Porter
mild
tradisjonell sider og scrumpy
perry
økologisk ølCAMRA gir også ut Good Beer Guide, en årlig bok guide til anbefalte puber som serverer real ale og register over bryggerier i Storbritannia.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Campaign for Real Ale – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nyhetsgruppe FAQ | CAMRA (eller Campaign for Real Ale (Kampanjen for Real Ale)) er en uavhengig, frivillig, forbrukerorganisasjon i Storbritannia, med hovedmål å promotere real ale og de tradisjonelle britiske pubene. Organisasjonen ble grunnlagt i 1971 og har sterke bånd til britisk kulturarv, og har over 185 000 medlemmer (juni 2016). | 8,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Real_ale | 2023-02-04 | Real ale | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2016-07', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Øltyper'] | Real ale (cask ale) er en betegnelse på upasteurisert og ufiltrert øl av overgjæret type. Begrepet ble innført på 70-tallet i Storbritannia av CAMRA, som kjempet for å hindre at real ale skulle dø ut i Storbritannia. I real ale er gjæret ikke filtrert ut, og derfor fortsatt levende til stede i ølet ved tapping på flaske eller tønne. Gjæringsprosessen fortsetter således etter tappingen på flaske eller fat, og gjør at smaken fortsetter å utvikle seg etter tappingen. Slik øl holder seg også som regel lenger på flaske enn hva tilfellet er med pasteurisert øl.
Real ale skal serveres fra cask (hvis det altså ikke kommer på flaske), og inneholder således kun kullsyre som oppstår under gjæringen. Norsk industriøl finnes kun på keg, og øl servert på cask er i dag svært sjeldent i Norge.
| Real ale (cask ale) er en betegnelse på upasteurisert og ufiltrert øl av overgjæret type. Begrepet ble innført på 70-tallet i Storbritannia av CAMRA, som kjempet for å hindre at real ale skulle dø ut i Storbritannia. I real ale er gjæret ikke filtrert ut, og derfor fortsatt levende til stede i ølet ved tapping på flaske eller tønne. Gjæringsprosessen fortsetter således etter tappingen på flaske eller fat, og gjør at smaken fortsetter å utvikle seg etter tappingen. Slik øl holder seg også som regel lenger på flaske enn hva tilfellet er med pasteurisert øl.
Real ale skal serveres fra cask (hvis det altså ikke kommer på flaske), og inneholder således kun kullsyre som oppstår under gjæringen. Norsk industriøl finnes kun på keg, og øl servert på cask er i dag svært sjeldent i Norge.
== Se også ==
Campaign For Real Ale
== Referanser == | Real ale (cask ale) er en betegnelse på upasteurisert og ufiltrert øl av overgjæret type. Begrepet ble innført på 70-tallet i Storbritannia av CAMRA, som kjempet for å hindre at real ale skulle dø ut i Storbritannia. | 8,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karbonsyre | 2023-02-04 | Karbonsyre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Syrer', 'Kategori:Tilsetningsstoffer'] | Oppslagsordet «kullsyre» omdirigeres hit, men kan også vise til karbondioksid (CO2).Karbonsyre (også kalt kullsyre eller kolsyre ) er en uorganisk syre med den kjemiske formelen H2CO3. Karbonsyre vil inngå i en likevekt når karbondioksid oppløses i vann. CO2 + H2O ⇌ H2CO3.
Karbonsyre er en toprotisk syre som kan avgi 2 H+-ioner i to protolysetrinn:1. protolysetrinn: H2CO3 + H2O → HCO3- + H3O+ 2. protolysetrinn: HCO3- + H2O → CO32- + H3O+
| Oppslagsordet «kullsyre» omdirigeres hit, men kan også vise til karbondioksid (CO2).Karbonsyre (også kalt kullsyre eller kolsyre ) er en uorganisk syre med den kjemiske formelen H2CO3. Karbonsyre vil inngå i en likevekt når karbondioksid oppløses i vann. CO2 + H2O ⇌ H2CO3.
Karbonsyre er en toprotisk syre som kan avgi 2 H+-ioner i to protolysetrinn:1. protolysetrinn: H2CO3 + H2O → HCO3- + H3O+ 2. protolysetrinn: HCO3- + H2O → CO32- + H3O+
== Navnet «kullsyre» ==
Navnet «kullsyre» er et unøyaktig trivialnavn, som i dag fremfor alt brukes synonymt med karbonsyre. Tidligere refererte navnet «kullsyre» også til karbondioksid. «Kull» refererte til karbon-bestanddelen, mens «syre» refererte til oksygenet.
== Biologi ==
Omdanningen av CO2 løst i vann til karbonsyre, og de to protolysetrinnene av karbonsyre er en viktig del av CO2/O2 omsetningen for celleåndingen, i blodet i menneskekroppen. Reaksjonene virker som buffer for å unngå for lav pH i blodet (surt blod).
== Geologi ==
Det vanligste karbonførende ionet i ferskvann er bikarbonat-ionet (HCO3-, og her er innholdet av karbon 19,7 %. Mineralet kalkspat (CaCO3), som er hovedkomponenten i alle jordens kalksteiner, inneholder 12 % karbon.
Grunnvannet vil inneholde karbonsyre fordi nedbøren, (som alltid har et lite innhold av CO2) siger ned i jorda. Mengden med karbonsyre i grunnvannet øker på grunn av rotrespirasjon og nedbrytning av organisk materiale. Vannets høye innhold av karbonsyre fører til forvitring av karbonatbergarter og silikatbergarter.
Forvitringsreaksjonen for mineralet kalkspat er (reaksjonen går fra venstre mot høyre): CaCO3 + H2CO3 → Ca+2 + 2HCO3-. Én av mange mulige forvitringsreaksjoner med silikatberger kan illustreres med følgende ligning:
MgSiO3+ + 2H2CO3 + H2O → Mg2+ + 2HCO3- + H4SiO4.
Disse to reaksjonene forklarer hvorfor bikarbonationet (HCO3-) er det viktigste anionet i de fleste elver.
== Industrielt bruk ==
Karbonsyre blir tilsatt blant annet i brus og musserende vin og dannes naturlig i champagne og øl.
== Referanser == | Karbonsyre (også kalt kullsyre eller kolsyre ) er en uorganisk syre med den kjemiske formelen H2CO3. Karbonsyre vil inngå i en likevekt når karbondioksid oppløses i vann. | 8,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kreta | 2023-02-04 | Kreta | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', "Kategori:Hellas' periferier", 'Kategori:Kreta', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Kreta (gresk: Κρήτη) er den største og mest folkerike greske øy, og den femte største øy i Middelhavet. Den er en av tretten administrative regioner i Hellas. Kreta har et areal på 8 300 kvadratkilometer og har noe over 620 000 innbyggere. Geologisk er Kreta en fortsettelse av det greske foldesystemet og består hovedsakelig av tertiære kalkstein i retningen øst-vest.
I henhold til antikkens gresk mytologi er Kreta stedet hvor den fremste guden, Zevs, ble født. Det var her at uhyret Minotauros, halvt menneske, halvt okse, fortærte unge kvinner og menn inntil helten Thesevs drepte den. Byggmesteren Daidalos og hans sønn Ikaros flyktet fra øya på egenproduserte vinger. Oldtidens storslåtte palass i Knossos vitner om en folk og en kultur lenge før de greske og romerske sivilisasjoner i Europa. I det ytre er Kreta gresk som alt annet i Hellas, men er samtidig noe for seg. Øya ble frivillig en del av Hellas i 1913 etter å ha motsatt seg og innbitt bekjempet romere, bysantinere, venetianere, osmanske tyrkere og det nasjonalsosialistiske Tyskland som har lagt øya under seg med tvang.
Kreta utgjør i dag en betydelig del av gresk økonomi og kulturarv samtidig som den beholder sine egne kulturelle trekk i blant annet poesi og musikk. Kreta var en gang sentrum for den minoiske kultur (ca. 2700–1420 f.Kr.), som utgjorde den tidligste dokumenterte sivilisasjon i Europa.
| Kreta (gresk: Κρήτη) er den største og mest folkerike greske øy, og den femte største øy i Middelhavet. Den er en av tretten administrative regioner i Hellas. Kreta har et areal på 8 300 kvadratkilometer og har noe over 620 000 innbyggere. Geologisk er Kreta en fortsettelse av det greske foldesystemet og består hovedsakelig av tertiære kalkstein i retningen øst-vest.
I henhold til antikkens gresk mytologi er Kreta stedet hvor den fremste guden, Zevs, ble født. Det var her at uhyret Minotauros, halvt menneske, halvt okse, fortærte unge kvinner og menn inntil helten Thesevs drepte den. Byggmesteren Daidalos og hans sønn Ikaros flyktet fra øya på egenproduserte vinger. Oldtidens storslåtte palass i Knossos vitner om en folk og en kultur lenge før de greske og romerske sivilisasjoner i Europa. I det ytre er Kreta gresk som alt annet i Hellas, men er samtidig noe for seg. Øya ble frivillig en del av Hellas i 1913 etter å ha motsatt seg og innbitt bekjempet romere, bysantinere, venetianere, osmanske tyrkere og det nasjonalsosialistiske Tyskland som har lagt øya under seg med tvang.
Kreta utgjør i dag en betydelig del av gresk økonomi og kulturarv samtidig som den beholder sine egne kulturelle trekk i blant annet poesi og musikk. Kreta var en gang sentrum for den minoiske kultur (ca. 2700–1420 f.Kr.), som utgjorde den tidligste dokumenterte sivilisasjon i Europa.
== Navn ==
Øya ble første gang referert til som Kaptara i tekster fra den syriske byen Mari som er datert til 1700-tallet f.Kr., gjentatt senere i nedtegnelser fra det nyassyriske rike og i Bibelen som Kaftor. Den var også kjent for oldtidens egyptere som Keftiu, noe som sterkt antyder navnformer tilsvarende til begge som var det egne minoiske navnet på øya.Det nåværende navnet Kreta opptrer i mykensk gresk som ke-re-si-jo, «kretisk», i Linear B-tekster. I gammelgresk opptrer navnet Kreta (Κρήτη) først i Homers Odysseen. Dets etymologi er ukjent. Et spekulativ forslag utleder det fra det hypotetisk luvisk ord *kursatta (fra kursawar «øya», kursattar «hogging, splintre»). På latin ble det Creta hvor første stavelse er en k-lyd.
Det opprinnelige arabiske navnet for Kreta var Iqrīṭiš (arabisk: اقريطش, (της) Κρήτης), men etter at det muslimske emiratet Kreta etablerte sin ny hovedstad ved ربض الخندق, Rabḍ al-Ḫandaq (dagens Iraklio), ble både byen og øya kjent som Χάνδαξ (Khandhax) eller Χάνδακας (Khandhakas), noe som førte til latinske og venetiansk Candia fra hvor franske Candie og engelske Candy eller Candia ble avledet. Under osmansk styre ble Kreta på osmantyrkisk kalt for Girit (كريت).
== Geografi ==
Kreta er den største øya i Hellas og den femte største øya i Middelhavet. Den er lokalisert i den sørlige delen av Egeerhavet og skiller Egeerhavet fra Libyahavet.
Kreta har en langstrakt form; den strekker seg 260 km fra øst til vest, er 60 km på sitt bredeste, og smalner til så mye som 12 km (i nærheten av Ierapetra). Kreta dekker et areal på 8 336 km² og har en kystlinje som er 1 046 km. I nord ligger den ved Kretahavet (Κρητικό Πέλαγος) og i sør Libyahavet (Λιβυκό Πέλαγος); i vest det myrtoiske havet (den sørvestlige delen av Egeerhavet), og mot øst til det karpatiske havet. Kreta ligger bortimot 160 km sør for det greske fastlandet.
Kreta er fjellrik, og er karakterisert av en høy fjellkjede som strekker seg fra vest til øst, dannet av tre ulike fjellgrupper:
De hvite fjell, eller Lefka Ori, 2 452 meter
Idifjellkjeden, eller Psilorítis, 2 456 meter
Kedros, 1 777 meter
Diktifjellene, 2 148 meter
Thripti, 1 489 meterDisse fjellene dekker Kreta med mange dalstrøk, som blant annet Amaridalen mellom Idifjellene og Kedrosfjellet; fruktbare platåer, slik som Lasithiplatået, Omalos og Nidha; grotter, som Diktaion og Idaion (det mytologiske fødestedet til guden Zevs); og et antall kløfter.
Kreta har en rekke kløfter som blant annet Samariá, Imbros, Kourtaliotiko, Ha, Plataniakløften, «De dødes kløft» (ved Kato Zakros, Sitia) og Richtiskløften og vannfallet ved Exo Mouliana i Sitia.Elvene på Kreta omfatter elven Ieropotamos, Koiliaris, Anapodiaris, Almiros, og Megas Potamos. Det er kun to innsjøer med ferskvann: Kournasvannet og Agiavannet, som begge er i regionen Khaniá, den vestligste delen av øya. Voulismeni ved kysten og liggende ved landsbyen Aghios Nikolaos var tidligere en innsjø med ferskvann, men er i dag knyttet til havet.
== Øyer ved Kreta ==
Et stort antall øyer, småøyer og holmer finnes langs kysten av Kreta. Mange blir besøkt av turister, en del er kun besøkt av arkeologer og biologer. En del av disse småøyene er beskyttet av miljøhensyn. Et utvalg av disse er:
Gramvousa (Kissamos, Khaniá), tidligere piratøy som ligger på motsatt side av Balobukten.
Elafonisi (Khaniá), som huskes for et skipsvrak og en massakre utført av Det osmanske rike.
Chrysi (Ierapetra, Lasithi), beliggende sør for Kreta, og har den største naturlige skogen av libanonseder i Europa.
Paximadia (Agia Galini, Rethymno), egentlig to ubebodde øyer, og hvor i henhold til gresk mytologi guden Apollon og gudinnen Artemis ble født.
Spinalonga på motsatt side av stranden til Elounda (Agios Nikolaos, Lasithi), en tidligere festning bygget av republikken Venezia og en koloni for spedalske.
Dionysadene, en øygruppe som er miljømessig beskyttet region sammen med Palmestrandskogen i Vai i kommunen Sitia, Lasithi.
== Historie ==
Kreta har en lang historie med bosetning tilbake til 6000 f.Kr. Den minoiske kultur oppsto rundt 2000 f.Kr. og var den første sivilisasjon i Europa og den første som bygde palasser. Under den minoiske kultur ble Kreta en utviklet, lese- og skrivekyndig sivilisasjon. Den ble siden styrt av ulike greske enheter, Romerriket, Det bysantinske rike, det muslimske emiratet Kreta, republikken Venezia, og Det osmanske rike. Etter en kort periode med selvstyre (1897–1913) under en provinsregjering på Kreta, ble øya en del av kongeriket Hellas. Under den andre verdenskrig ble øya okkupert av Tyskland.
=== Forhistorisk tid ===
Kretas historie går tilbake til 6000 f.Kr., forut oldtidens minoiske sivilisasjon med mer enn 4000 år. Den første menneskelige bosetning på Kreta er datert til for 130 000 år siden under den paleolittiske tidsalder, den første steinalderepoke. De første innbyggerne kom antagelig østfra i Anatolia og krysset Egeerhavet i primitive farkoster.
Jordbruksteinalder med bosetninger datert til akeramisk (uten keramikk) neolittisk tid på 6000-tallet f.Kr. hadde krøtter, sauer, geiter, griser og hunder foruten også domestiserte korn og grønnsaker. Forhistoriske Knossos var området hvor disse betydelige neolittiske (og senere minoiske) stedene blomstret. Andre neolittiske bosetninger var i Kefala, Magasa, og Trapeza. I sen neolittisk tid er det en spredning av bosteder, noe som peker til en befolkningsøkning. I samme epoke ble eselet og kanin innført på øya. Det ble drevet jakt på hjort og kri-kri, sistnevnte en villgeit (som i dag finnes kun på Kreta) som har bevart trekk fra tidlig temming. Hester, dåhjort og piggsvin er derimot kun bevitnet fra minoisk tid og framover.
=== Minoisk tid ===
På Kreta oppsto Europas første avanserte sivilisasjon, den minoiske sivilisasjon (ca. 2700–1420 f.Kr.). Denne sivilisasjonen benyttet et ikke dechiffrert skriftspråk som er kjent som Linear A, brukt til å skrive på etokretiske (minoiske) språk. Etokretisk er det språk som gikk forut det greske. Linear A, som avløste et tidligere skriftspråk, ble utviklet i sørlige Kreta under andre palassperiode, og ble deretter benyttet over hele øya. Det var preget av rette, lineære streker (derav navnet), og benyttet hovedsakelig for nedtegne regnskap og lagerbeholdninger på leirplater, tidvis også for religiøse objekter, men tilsynelatende ikke for litterære tekster.Kulturens fremste sted var Knossos som ligger 5 km fra nordkysten, sørøst for dagens Iraklio hvor det bygget en rekke etterfølgende palasser (etter ødeleggelser grunnet jordskjelv) som var hovedsenter for en rekke rituelle aktiviteter som omfattet både menn og kvinner, inkludert å hoppe over okser. Ti eller flere palasser dannet sentre andre steder på Kreta rundt midten av andre millennium f.Kr. som utgjorde et nettverk som dekket det meste av øya. De hadde felles type jordbruk og lignende funksjoner, og selv de andre var mindre komplekser enn Knossos, synes de å ha vært mer eller mindre likestilte. Den minoiske kultur var en avansert palasskultur som konstruerte innlagt vann og kloakk. Det var monumentale bygninger med administrative funksjoner, bygget med flere etasjer, med indre og ytre trapper, massive søyler, lagre og arkiver.
Minoene spredte seg til andre øyer enn Kreta, og er bevitnet på Kea, Kythira, Milos, Rhodos, og fremfor alt på Thera (Santorini). De var dyktige smeder og seilte til Spania etter tinn, og drev handel med oldtidens Egypt hvor de handlet gull og elfenbein, solgte vin, oliven og luksusgjenstander. Tidlig historie er fylt med legender som de om kong Minos (som ga navn til folket og kulturen), Thesevs og Minotauros, formidlet muntlig av poeter.
Det vulkanske utbruddet på Thera i tiden rundt 1627 og 1600 f.Kr. ødela eller bidro til å ødelegge den minoiske kulturen, og den ebbet ut i tiden rundt 1400-tallet f.Kr. En årsak var antagelig at det Kretas krigsflåte ble ødelagt. Viktige steder som Knossos ble ødelagt av brann. Mykenske grekere innvandret det greske fastlandet fra rundt 1420 f.Kr. og overtok palassene, og gjenoppbygget deler av dem, men ble selv beseiret av påfølgende invasjon av doriske grekere fra fastlandet. De eldste eksemplene på skrift på gresk språk, identifisert av Michael Ventris, er arkivet med Linear B fra Knossos, datert til rundt 1425–1375 f.Kr.
=== Klassisk og romersk tid ===
I klassisk og hellenistisk tid falt Kreta inn i et mønster med stridende bystater og piratvirksomhet. Gortyn, Kydonia (Khaniá) og Lyttos utfordret Knossos som fremste senter på øya, og inviterte utenlandske makter som Makedonia og dets rivaler Rhodos og ptolemeiske Egypt til å ta del i øyas innbyrdes stridigheter. Det var en situasjonen som åpnet for romersk innblanding.
Kreta ble involvert i de mithridatiske kriger, og til å begynne med slo øya tilbake et romersk angrep i 71 f.Kr. Etter en voldsom krig i tre år ble Kreta endelig erobret og underlagt Roma i 69 f.Kr. Gortyn ble gjort til øyas hovedstad, og Kreta ble en romersk provins som sammen med Kyrenaika (Libya) som ble kalt for Creta et Cyrenaica. Da keiser Diokletian delte keiserdømmet ble Kreta plassert, sammen med Kyrene under bispedømmet Moesia, og senere av Konstantin den store til bispedømmet Makedonia.
=== Bysantinsk tid ===
Kreta ble adskilt fra Kyrenaika ca 297 f.Kr. Øya forble en del av Romerriket, og da riket ble delt på 400-tallet, ble Kreta en del av Østromerriket (Det bysantinske riket). Kreta havnet i en rekke ulykker: store jordskjelv i 365 og 415, i 467 ble Kreta angrepet av vandaler, herjet av slavere i 623, arabiske angrep i 654 og gjentatte ganger på 670-tallet, og igjen på 700-tallet. En gang rundt 732 overførte keiser Leo III Kreta fra den katolske pavens jurisdiksjon og til det patriarkalsk styret i Konstantinopel.Den store katastrofen skjedde på 820-tallet da øya ble erobret av muslimsk hær fra al-Andalus (dagens Spania), ledet av Abu Hafs, og i løpet av de neste få årene slo de tilbake et antall bysantinske forsøk på å frigjøre Kreta, og etablerte det uavhengige muslimske emiratet Kreta. Det bysantinske rike forsøkte en rekke ganger å gjenerobre øya i 842 og 843 under hærføreren Theoktistos med en viss framgang, men ytterligere forsøk i 911 og 949 var mislykket. Først i 960 og 961 under keiser Nikeforos II ble Kreta endelig frigjort, araberne forvist og landet tilbakeført til Det bysantinske rike.I 1204 dro det fjerde korstog ikke til Midtøsten og Det hellige land, men angrep og herjet den bysantinske hovedstaden Konstantinopel. Kreta var innledningsvis gitt til den framtredende korsfareren marki Bonifacius I av Montferrat da byttet ble fordelt, men han solgte sin andel til republikken Venezia, som utgjorde flertallet i korstoget, for 5000 gulldukater i 1205. Venezias italienske rival Genova tok straks Kreta i besittelse og det var ikke før i 1212 at Venezia kunne ta over Kreta som sin koloni.
=== Venetiansk styre ===
Da de vestlige korsfarerne delte opp det tidligere bysantinske riket ble republikken Venezia samtidig sentrum i et veldig sjørike, Stato da Mar, og fra å være handelsnasjon til en kolonimakt. En hjørnestein i dette riket var Kreta, en viktig for å kontrollere det østlige Middelhavet og handelen med Østen. En strategisk akse i Stato da Mar var tvillinghavnene Modone (dagens Methoni i Messenia på Peloponnes) og Corone (dagens Koroni), kun 32 km unna, foruten Kreta. Disse var nødvendige baser for republikkens infrastruktur og dens kommersielle og militære nettverk. Kreta var dog mer enn en havn, men et helt land med en befolkning som var fem ganger større enn Venezia. «Kreta hadde vært billig å kjøpe. Å eie det ville koste en formue i penger og blod.» Den militære koloniseringen inndelt Kreta i seks deler, sestieri, som et speilbilde av Venezia selv. Venetianske kolonister til å bosette seg og som fikk eiendommer i bytte for militærtjeneste. Titusener venetianere bosette seg på Kreta på 1200-tallet. Kreterne underkastet seg ikke frivillig. Det var 27 opprør og to århundrer med væpnet motstand, ledet av de kretiske føydale godseiere som var blitt fratatt sine eiendommer. Venetianere, som var i all vesentlighet urbane, holdt seg til kysten og noen få havnebyer, Candia (dagens Iraklio), og Rethymno og Khaniá lengre vest, mens opprørske kretere holdt til i fjellene. Venetianere behandlet øyas greske befolkning hardt og ufølsomt, skattla dem tungt, utskrev bønder til galeitjeneste, jagde ortodokse prester, og ingen greker kunne ha noen administrativ posisjon, men var dømt til fattigdom i 450 år med venetiansk styre. De reiste seg gang på gang i opprør; i 1211, 1222, 1228 og 1262 var innledningen, perioden 1272-1333 var en bølge av betydelige opprør. Venezia brente landsbyer, ødela klostre, halshogde opprørere, torturerte mistenkte og forviste kvinner og barn til utlendighet. Men kreterne ga seg aldri, i tiden etter var det stadige nye opprør og massakrer av mennesker, selv om de samme landsbyene som hadde blitt ødelagt av venetianerne, ble siden brent av de muslimske osmanene, og på nytt av tyskerne under den andre verdenskrig.Under katolske Venezia ble det hevdet at byen Candia var den best befestede i hele østlige Middelhavet. De tre hovedfestningene var lokalisert i Gramvousa, Spinalonga, og Fortezza ved Rethymno. Andre befestninger omfattet festningen Kazarma ved Sitia. I 1492 bosatte jøder seg på øya som var forvist fra Spania og de brakte med sine kunnskaper som kom kretisk handel til gode. I årene 1574–1577 var Kreta styrt av Giacomo Foscarini som guvernør. Det ble en særlig mørk tidsalder før både jøder og grekere. Under hans styre måtte alle ikke-katolikker betale høye skatter og fikk innskrenkede rettigheter. I 1627 var det likevel 800 jøder i byen Chania, rundt sju prosent av byens befolkning.Under fire århundrene med venetiansk styre sveipte likevel italiensk renessanse over Kreta, noe som er påviselig fra overfloden av kunstneriske verker fra denne perioden. Kjent som den kretiske skole eller postbysantinsk kunst, er den blant de siste blomstringer av de kunstneriske tradisjoner fra det falne riket. De mest kjente representanter for denne kretiske renessanse var Georgios Hortatzis, forfatteren bak det dramatiske verket Erofili (1600), og maleren Domenicos Theotocopoulos, bedre kjent som El Greco, født på Kreta og opplært i bysantinsk ikonografi før han flyttet til Italia og senere til Spania.
=== Osmansk styre ===
Det osmanske rike erobret Kreta i 1669 etter å ha beleiret Candia. Mange greske kretere flyktet til andre regioner tilhørende republikken Venezia etter krigene mellom Venezia og Det osmanske rike, som framstående som familien til vitenskapsmannen Simone Stratigo (ca. 1733 – ca. 1824) som emigrerte til Dalmatia (i sørvestre Kroatia) fra Kreta i 1669. Islamsk tilstedeværelse på øya, bortsett fra den tidligere epoken med arabisk okkupasjon, ble sementert med den osmanske erobringen. De fleste kretiske muslimer var lokale grekere som følte seg nødtvungen til å konvertere, men i den lokale politiske konteksten på 1800-tallet ble de betraktet som tyrkere. Mange krypto-kristne konverterte tilbake til kristendommen under den greske selvstendighetskrigen mens andre flyktet fra Kreta til Tyrkia, Rhodos, Syria og andre steder. I 1900 var 11 prosent av befolkningen muslimer og de som ble relokalisert i befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia i 1924.
I løpet av påsken 1770 gjorde kreterne opprør mot den osmanske undertrykkelsen på Kreta. Det ble startet av Daskalogiannis, en skipseier fra Sfakia som var blitt lovt støtte fra Orlovs flåte som derimot aldri kom. Uten støtte ble opprøret brutalt slått ned og Daskalogiannis måtte til sist overgi seg til osmanene. De torturerte ham som straff og henrettet ham. I dag er en flyplass i Chania oppkalt etter ham.
Kreta ble plassert utenfor den moderne, uavhengige greske stat av London-protokollen av 1830, og ble deretter gitt bort til Egypt av den osmansk sultanen. Det egyptiske styret ble kortvarig og overherredømmet ble gitt tilbake til Det osmanske rike av London-konvensjonen av 3. juli 1840.
Heraklion var omgitt av høye murer og bastioner og utvidet østover og sørover i løpet av 1600-tallet. Det mest velstående området i byen var den nordøstlige kvadranten hvor eliten samlet seg. Byen hadde fått et annet navn under osmanene, «den forlatte byen». Den urbane politikk osmanene benyttet på byen var en todelt tilnærmelse. Det første var religiøse tilskudd som fikk eliten til å bidra til oppbyggingen og rehabiliteringen av den raserte byen. Den andre metoden var å øke befolkningen og øke inntektene ved å selge eiendommer. Således fikk også minoriteter tillatelse til å anskaffe seg eiendommer, og både kristne og jøder ble fikk lov til å kjøpe og selge eiendommer.
=== Den kretiske stat ===
Som følge av gjentatt opprør av den greske befolkningene på Kreta, i 1889, 1895 og 1897, og til sist besluttet de europeiske stormaktene å gjenopprette orden ved å overta styringen midlertidig ved å opprette en komité bestående av fire admiraler.
Den 25. august 1898 massakrerte en tyrkisk mobb hundrevis av grekere, den britiske konsul og 17 britiske soldater. Som et resultat ble de tyrkiske styrker forvist fra Kreta av stormaktene i november 1898, og en selvstendig kretisk stat ble grunnlagt, om enn under kompromisset av det var under selvmotsigelsen osmansk overherredømme, symbolisert av en hvit stjerne i rød kvadrant på flagget. Den nye staten ble beskyttet av en internasjonal militær styrke, og dens høykommissær var prins Georg av Hellas, og ble effektivisert den 9. desember 1898.
I september 1906 ble prins Georg erstattet av den tidligere greske statsministeren Alexandros Zaimis og i tillegg erstattet greske offiserer de italienske i politiet, og samtidig begynte tilbaketrekningen av de utenlandske troppene, noe som etterlot Kreta under faktisk gresk kontroll. En konstitusjon ble kunngjort i 1907, men i 1908, ved å dra fordel av indre uro i Tyrkia, erklærte kretiske myndigheter en union med Hellas, men Hellas kunne ikke anerkjenne dette før i oktober 1912 og internasjonalt i 1913 etter balkankrigene. Den totale befolkningen på Kreta i 1911 var 336 151 hvorav 307 812 var oppgitt som kristne, 27 852 som muslimer og 487 jøder.
=== Den andre verdenskrig ===
Under den andre verdenskrig ble øya kamparena for det berømte slaget om Kreta i mai 1941 hvor tyske fallskjermsoldater gjennomførte en hard og blodig erobring av øya i kamp med allierte styrker fra Hellas, Storbritannia, New Zealand, og Australia i ti dager før Kreta ble erobret. Tapene var enorme på begge sider, og som et resultat forbød Adolf Hitler ytterligere storstilte angrep med fallskjermsoldater resten av krigen. Under okkupasjonen henrettet den tyske okkupasjonsmakten rutinemessig mannlige grekere som samlet i lokale landsbyer som represalier for aktivitetene til den greske motstandsbevegelsen.
== Mytologi ==
Se hovedartikkel, Gresk mytologiKreta har en rik mytologi som hovedsakelig er forbundet med antikkens greske guder, men som også går tilbake til den minoiske sivilisasjon.
Idaion-grotten på fjellet Ida var antatt å være fødestedet til guden Zevs. Øyene Paximadia sør for Kreta ble sagt å være stedet hvor tvillingguddommene Apollon og Artemis ble født. Deres mor, gudinnen Leto ble særlig dyrket i byen Faistos. Gudinnen Athene badet i innsjøen Voulismeni. Den øverste gud Zevs sendte en lynstråle mot en kjempemessig firfisle som truet Kreta. Den ble til stein og siden kjent som øya Dia nord for Kreta. Småøyene Lefkai var resultatet av en musikalsk tevling mellom sirenene og musene. Musene var så forpint over å ha tapt at de plukket fjærene av vingene til sine rivaler. Sirenene ble hvite og falt i sjøen ved Aptera («fjærløse») hvor de opprettet øyene Souda og Leon i bukten som ble kalt for Lefkai. Herakles i en av sine storverker tok den kretiske tyren til Peloponnes. En av de mest berømte fortellingene er kjærlighetsaffæren mellom Zevs og prinsesse Europa, og resultatet av denne foreningene var tre sønner som opprettet den minoiske sivilisasjonen.
I oktober 2005 ble en stor skulptur i stål, bronse og glass avdekket utenfor Europaparlamentet i Strasbourg. Skulpturen var donert til Europaparlamentet av byen Agios Nikolaos på Kreta og avbildet den mytiske prinsesse Europa som red på ryggen av Zevs i form av en okse. Skulpturen i Strasbourg fungerer som et symbol for Kretas plass i Europas historie ettersom prinsesse Europa ga navn sitt til kontinentet Europa, og hennes sønner markerte som legendarisk opprettet den minoiske sivilisasjon, var den første europeiske sivilisasjon.
== Klima ==
Kreta har et to bein i hver sine klimasoner, middelhavsklima og nordafrikansk klima, men havner hovedsakelig inn under førstnevnte. Som sådan er klimaet på Kreta temperert. Atmosfæren kan være ganske fuktig, avhengig av nærheten til havet, mens vintrene er ganske milde. Snø er vanlig i fjellene mellom november og mai, men sjelden i de lavtliggende områdene. Mens fjelltoppene forblir snødekt året rundt, forblir snøfallet ved kysten værende på bakken kun noen få timer eller minutter. En svært unntaksmessig kald periode sveipte imidlertid over øya i februar 2004, og i løpet av denne perioden var hele landet dekket av snø. Middeltemperaturen er rundt 30 grader, med maksimum temperatur på 40 til 45 grader.Sørkysten, inkludert sletten ved Mesara og Asterousiafjellene, faller innenfor den nordafrikanske klimasonen, og kan derfor få betydelig flere soldager og høye temperaturer gjennom hele året. Der bærer palmer frukter og svalene blir boende året rundt framfor å emigrere til Afrika. Den fruktbare regionen rundt Ierapetra på øyas sørøstlige hjørne er kjent for sin usedvanlig jordbruksproduksjon året rundt med alle typer grønnsaker og frukter som produseres i drivhus gjennom vintrene.
== Befolkning og bosetning ==
Kreta er den mest folkerike av alle øyer i Hellas med en befolkning på mer enn 600 000 mennesker. Bortimot 42 prosent bor i de største byene og landsbyene, mens 45 prosent bor i rurale områder.
=== Byer ===
Iraklio, også kalt Heraklion, er den største byen og hovedstaden på Kreta. De fremste byene er:Iraklio (Heraklion), tidligere kalt Candia); 130 914 innbyggere
Khaniá (Haniá); 53 373 innbyggere
Réthymno; 27 868 innbyggere
Ierapetra; 23 707 innbyggere
Agios Nikolaos; 19 462 innbyggere
Sitia; 14 338 innbyggere
=== Administrasjon ===
Kreta med sine nærmeste småøyer utgjør regionen Kreta (gresk: Περιφέρεια Κρήτης), en av 13 regionene i Hellas som ble etablert ved administrativ reform i 1987. Med Kallikratis-regjeringens plan ble makten og myndighetene til regionene redefinert og utvidet. Regionen base er plassert i Heraklion og er inndelt i fire regionale enheter (kalt for prefekturer før Kallikratis-reformene). Fra vest til øst er disse: Khaniá, Rethymno, Heraklion, og Lasithi. Disse er igjen inndelt i 24 kommuner.
Regionens guvernør har siden 1. januar 2011 vært Stavros Arnaoutakis som ble valgt i lokalvalget i november 2010. Han representerer partiet PASOK, Den panhellenske sosialistiske bevegelse.
== Økonomi ==
Kretas økonomi er i stor grad basert på jordbruk og er en av få gresk øyer som er helt selvforsynt og som ikke er avhengig av turistindustrien. Økonomien begynte å endres på 1970-tallet da turismen begynte å få betydning. Mens tyngdepunktet har forblitt vektlagt på jordbruk og husdyrhold grunnet øyas klima og terreng, har det vært en tilbakegang i fabrikkindustrien og en markant ekspansjon i serviceindustrien (hovedsakelig knyttet til turisme). Alle de tre sektorene i Kretas økonomi (jordbruk, foredling, tjenester) er knyttet sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Kreta har en inntekt per innbygger som er høyere enn det greske gjennomsnittet, og arbeidsledigheten er på rundt 4 prosent, bortimot halvparten av landsgjennomsnittet.
Som med mange regioner i Hellas er vindyrking og oliventrær svært viktig; appelsiner og sitroner er også kultivert. Inntil ganske nylig var det restriksjoner på import av bananer til Kreta, og av den grunn dyrker øya selv sine bananfrukter, hovedsakelig i drivhus. Meieriprodukter er viktig for lokaløkonomien og det er et antall særegne lokale oster som mizithra, anthotyros, og kefalotyri.
== Transport og infrastruktur ==
Kreta har tre større flyplasser, Nikos Kazantzakis ved Iraklio, Daskalogiannis-flyplassen ved Khaniá, og en mindre i Sitia. De to første betjener internasjonal flytrafikk og fungerer som fremste innfallsport for reisende. Det er langvarig plan om å erstatte flyplassen ved Heraklion med en fullstendig ny flyplass ved Kastelli hvor det allerede er en militær flyplass.
Det går også ferger til og fra Athen av selskaper som Minoan Lines og ANEK Lines.
Selv om det er nettverk av veier bortimot over alt, og faktisk lengre nettverk enn i Storbritannia, er det en mangel på moderne motorveier, skjønt det er en gradvis endring med fullførelsen av konstruksjonen av den nordlige hovedmotorvegen langs kysten.
På 1930-tallet var en industriell, smalsporet jernbane i Heraklion fra Giofyros på vestiden av byen og til havnen, men i dag er det ingen jernbane på Kreta.
== Turisme ==
Kreta er et av de mest populære turistmål i Hellas. Rundt 15 prosent av all ankomst til Hellas i løpet av året går gjennom byen Iraklios havn og flyplass. Økningen i turisme er reflektert i økningen av hotellsenger som steg med 53 prosent i perioden mellom 1986 og 1991 mens den tilsvarende økningen for resten av Hellas var 25 prosent.
Kretas milde klima har tiltrukket seg mange nordeuropeere som ønsker seg et feriehjem eller en bolig på øya. EU-borgere har rett til å kjøpe eiendom og bo uten større formaliteter. Det er noe mer omstendelig for borgere i land utenfor EU, som Norge. Et voksende antall eiendomsselskaper betjener britiske, tyske, nederlandske, skandinaviske (dansker og svensker) og andre europeiske nasjonaliteter som ønsker å kjøpe seg hjem på Kreta.
I dag kan Kretas turistinfrastruktur ta imot de fleste turister, inkludert et stor omfang av husly og bekvemmeligheter, fra store luksushoteller med svømmebassenger og rekreasjonsanlegg til mindre familieeide leiligheter, campingplasser og annet. Populære turistattraksjoner er blant annet de arkeologiske stedene for den minoiske sivilisasjon, den venetianske gamlebyen og havnen i Khaniá, den venetianske festningen i Rethymno, Samariaravinen, øyene Chrysi, Elafonisi, Gramvousa og Spinalonga og palmestranden ved Vai, som har den største naturlige palmeskogen i Europa.
== Museer og severdigheter ==
Det er et stort antall arkeologiske steder som inkluderer det minoiske stedet Knossos og Faistos, det klassiske stedet Gortyn, og ulike arkeologiske steder på øya Koufonisi som dekker historiske epoker som minoisk, romersk og ruiner fra den andre verdenskrig.
Det er et antall museer over hele Kreta. Iraklions arkeologiske museum viser det meste av arkeologiske funn fra minoisk tid. Per 2012 er museet stengt for renovering, men et midlertidig museum på stedet viser de fremste og mest ettertraktede gjenstandene, blant annet freskoen «Fjærprinsen» (se bilde), Festosdisken, og statuettene som forestiller slangegudinner med blottede bryster.
== Vernete områder ==
Det er et antall miljømessig beskyttede områder. Et slikt område er på øya Elafonisi ved kysten av det sørvestlige Kreta. Plameskogen ved Vai i østlige Kreta og øygruppen Dionysadene, begge innenfor kommunen Sitia i Lasithi, har ulikt sjeldent dyr- og planteliv. Vai har en palmestrand og er den eneste naturlige skog med palmer i Europa. Øya Chrysi, 15 km sør for Ierapetra, har den største naturlige skog med libanonseder i Europa. Samariaravinen tilhører UNESCOs program for beskyttelse av verdens biosfære (MAB), og Richtiskløften er beskyttet for dens landskapsmangfold.
== Flora og fauna ==
Kreta er isolert fra fastlandet i Europa, Asia og Afrika og det er reflektert i øyas mangfold i dens flora og fauna. Som et resultat har flora og fauna på Kreta mange spor og svar på de ulike artenes evolusjon. I forhistorisk tid, Pleistocen, for 1 810 000–11 500 år siden, var det dvergelefant (Elephas cypriotes), dvergflodhest (Hippopotamus creutzburgi) og dverghjort (Candiacervus) stedegen for øya, men har siden dødd ut.
Det er ingen dyr igjen som er farlig for mennesker i motsetningen til andre deler av Hellas. Antikkens grekere tilskrev mangelen på store pattedyr som bjørn, ulver, sjakaler, foruten også giftige slanger, mytologisk til Herakles' storverk (som fraktet den kretiske tyr i Peloponnes. Herakles ønsket å ære fødestedet til Zevs ved å fjerne alle «skadelige» og «giftige» dyr fra Kreta. Senere lot øyas innbyggere denne æren tilfalle apostelen Paulus og hans påståtte mirakler etter at han hadde bodd på Kreta i to år. Det er et naturhistorisk museum opprettholdt av Universitet på Kreta, og to akvarium; Aquaworld i Hersonissos og Cretaquarium i Gournes. De viser fram ulikt liv som er vanlige for vannene rundt Kreta.
=== Pattedyr ===
Blant pattedyr er den sjeldne steinbukken kri-kri (Capra Aegagrus Creticus) som kan bli sett i nasjonalparken tilhørende Samariakløften, ved Thodorou, Dia og Agioi Pantes (småøyer utenfor nordkysten). Dessuten finnes kretisk villkatt (Felis silvestris cretensis), lenge antatt å ha dødd ut, og kretataggmus (Acomys minous). Andre terrestriske pattedyr er underarter som kretisk mår, kretisk røyskatt, kretisk grevling, langøret piggsvin, syvsovere, og kretisk spissmus (Crocidura zimmermanni) som er unik for Kreta og Hellas, men nå truet av utryddelse. Det finnes også en rekke ulike arter av flaggermus.
=== Fugler ===
Et stort mangfold av fugler omfatter blant annet ørner (som i Lasithi), svaler (over hele Kreta i sommermånedene og hele året langs øyas sørside), pelikaner (langs kysten), og traner (inkludert Gavdos og Gavdopoula). I fjellene og i kløftene/dalene er det fristed for de utrydningstruede lammegribber (Gypaetus barbatus). Andre fuglearter er kongeørn, haukørn, gåsegribb, eleanorafalk, vandrefalk, slagfalk, tårnfalk, kattugle, kirkeugle, kråke, alpekråke, og hærfugl.
=== Krypdyr og amfibier ===
Reptiler og skilpadder kan bli sett over hele øya. Slanger kan bli funnet skjule seg under steiner og bergknauser. Frosker og padder dukker opp når det regner.
Reptiler (krypdyr) er blant annet egeiske veggfirfisle, balkansk grønnfirfisle, vanlig kameleon, skinker som brilleskinker, murgekko, tyrkisk halvfingergekko, maurisk skilpadde og europeisk sumpskilpadde.Det er fire slangearter på øya, men ingen av dem er farlige for mennesker. De er leopardsnok (Zamenis situla), europeisk pilsnok (Hierophis gemonensis), rutesnok (Natrix tessellata) og den eneste giftige slange er den nattlige katteslangen (Telescopus fallax), som har utviklet seg å avlevere en svak gift fra bak i munnen for å lamme gekkoer og små firfisler og er ikke farlig for mennesker.Av skilpadder finnes suppeskilpadde (eller grønn havskilpadde) og glattkarett som begge er begge utrydningstruet. Glattkarett har rede og hekker på strendene på nordkysten rundt Rethymno og Khaniá, og på strendene ved sørkysten langs bukten i Mesara.Av amfibier finnes grønnflekket padde (Bufo viridis), amerikansk padde (Bufo americanus), vanlig løvfrosk (Hyla arborea) og kretisk latterfrosk (Pelophylax ridibundus).
=== Leddyr ===
Kreta har et uvanlig mangfold av insekter. Ephippiger, kjent lokalt som Tzitzikia, gjør en særskilt gjentagende tsi-tsi-lyd som blir høyere og mer hyppig på varme dager. Blant sommerfuglartene er svalestjerter. Møllarter omfatter humlesvermere. Det er flere arter av skorpioner som blant annet Euscorpius carpathicus, men dens gift er ikke kraftigere enn et myggstikk.
=== Krepsdyr og bløtdyr ===
Blant elvekrabber finnes den delvis terrestriske krabben Potamon potamios. Spiselige snegler er utbredte og kan klynge seg sammen i hundrevis i påvente av regn.
=== Sjøliv ===
Bortsett fra terrestriske pattedyr er havene rundt Kreta rike på store maritime pattedyr, et fakta som er lite kjent blant grekere selv, skjønt det er rapportert siden antikken. Minoiske freskoer i Knossos viser avbildninger av delfiner. Bortsett fra den kjente, men utrydningstruete munkeselen, som lever langs hele den greske kysten, finnes hvaler, spermhvaler, delfiner, og skilpadder. Disse er enten fasteboende i Middelhavet eller tidvise besøkende. I området sør for Kreta, kjent som den greske avgrunn (eller dyphavsslette) er det mange av dem. Tiarmete blekkspruter og åttearmete blekkspruter kan bli funnet langs kysten og havskilpadder og hammerhaier svømmer i havene langs kysten. Cretaquarium og Aquaworld på Kreta er to av tre akvarier i hele Hellas. De er lokalisert i henholdsvis Gournes og Hersonissos og har eksempler på det lokale sjølivet.En del av fiskene som finnes i vannene rundt Kreta er blant annet rød skorpionfisk, mero, leppefiskene Symphodus tinca, Symphodus roissali og Xyrichtys novacula, havål, murene, fjesingen Trachinus radiatus, piggskate, svartkutling, stjernekikker, Serranus scriba, jomfrufisken Chromis chromis og flygeknurr.
=== Flora ===
Vanlig villblomster på Kreta er blant annet kamille, tusenfryd, perleblom, iris, valmue, alpefiol og tulipan, og andre. Det er mer enn 200 forskjellige arter av ville orkideer, blant annet 14 varianter av Ophrys cretica (eller gresk orkide) Kreta har et rikt mangfold av stedegne urtevekster, inkludert de vanlige tesalvie, rosmarin, timian, og oregano. Sjeldne urter er de endemisk kretisk askrot (også kalt for kretadiptam eller spansk humle) og jernurt, Sideritis syriaca L, kjent lokalt som Malotira (Μαλοτήρα). Blant kaktusartene finnes den spiselige opuntia. De vanlige trærne på Kreta er kastanje, sypress, eik, oliventre, furu, platan og tamarisk. Palmen Phoenix theophrasti ble tidligere regnet som endemisk for Kreta, men er nå også funnet i Tyrkia og det greske fastlandet. Trær tenderer å bli høyere i vest på øya hvor vann er mer rikelig.
== Kultur ==
Kreta har sin egen mantinades-poesi, begrepet er avledet fra det venetianske matinada, «morgensang», Det er spontane musikalske uttrykk som utøves mange steder i Hellas, men særskilt på Kreta, vanligvis framført med kretisk lyre og laouto, og tilhørende danser, mest kjente er pentozali, en folkedans med hoppende bevegelser og stort anslag av improvisasjon.
Forfattere fra Kreta har gitt mange viktige bidrag til gresk litteratur fra tidlig moderne tid og framover. Betydelige navn er Vikentios Kornaros, skaperen av den episke romansen Erotokritos (Ερωτόκριτος) fra 1600-tallet. På 1900-tallet er Nikos Kazantzakis feiret for blant annet sin roman Fortell Zorbas, fortell (1946) og som siden ble filmatisert som Zorba, grekeren. I renessansen var Kreta hjem for den kretiske skole av ikonmaleri som påvirket El Greco og gjennom ham også påfølgende europeisk maleri.
Kreterne er intenst stolt av sin øy og sine skikker, og mannfolkene bærer ofte elementer av de tradisjonelle klesdraktene i dagliglivet: knehøye svarte ridestøvler (stivania), vráka-bukser stukket i støvlene ved knærne, svarte skjorter og svarte hodekledninger bestående av fiskenettvevde tørkle viklet rundt hodet eller drapert på skuldrene (sariki). Svart er sorgens farge, og ettersom kretiske familier er omfatter så omfattende som bestefedres fedre og tremenninger (uansett hvor nær faktisk kontakt er) foruten også inngifte, er de teoretisk alltid i sorg over en eller annen slektning uansett hvor langt ut eller hvor fjern denne er. Ved fester kan de som ikke er i sorg bære hvitt, da hvite støvler og hodekledning. I små landsbyer i fjellene bærer en del menn utrettelig våpen som kniver og geværer, også når det er feiring av bryllup.
Det kretiske samfunn er også kjent for sine beryktede familie- og klanvendettaer som fortsatt eksisterer til en viss grad. Kretere har også en tradisjon for å ha skytevåpen i hjemmet, en tradisjon som nedstammer fra tiden med motsanden mot det muslimske osmanske riket. Bortimot hver eneste husholdning på rurale landet på Kreta har minst et uregistrert våpen. Våpen er underlagt streng regulering av den greske regjering, og i nyere år har det vært gjort store anstrengelser på å kontrollere skytevåpen på Kreta av det greske politi.
== Sport ==
Kreta har mange fotballklubber som spiller i lokale ligasystemer. I løpet av sesongen 2011-2012 var fotballagene OFI Kreta, som har hjemmebanen Theodoros Vardinogiannis' stadium i Iraklion, og Ergotelis FC, som har hjemmebane på Perivolias kommunale stadium i Iraklion i nærheten av Khaniá, begge medlemmer av den greske superliga.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Benito, Julia Schreiner (2011): 35 fotturer på Kreta, Dreyers forlag, ISBN10: 8282650188
Beevor, Antony (2009): Kreta; okkupasjon og motstand, Cappelen Damm, overs. Arne-Carsten Carlsen, ISBN10: 8202301556
Crowley, Roger (2011): City of Fortune: How Venice Ruled the Seas, Faber & Faber, ISBN 978-0571-24595-6
Iozzo, Mario (1998): Art and History of Crete, Firenze, Bonechi. Engelsk utgave ved Mark Roberts. ISBN 88-8029-424-5
Ferdinand, Ida F. (2013): Turen går til Kreta, Oslo, Aschehoug, overs. Lisbeth Kristoffersen. ISBN 9788203391002
Nilsen, Tove (2004): Kreta-døgn, Oslo, Oktober, ISBN 9788249502288
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Crete – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Κρήτη – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kreta hos Wikivoyage
Kreta, det offisielle nettsted for den gresk turistforening
Naturhistorisk museum på Kreta
Cretaquarium Thalassocosmos, Heraklion
«Ancient Crete», Oxford Bibliographies Online: Classics
Værvarsel for Kreta (Hellas), Yr.no | Kreta (gresk: Κρήτη) er den største og mest folkerike greske øy, og den femte største øy i Middelhavet. Den er en av tretten administrative regioner i Hellas. Kreta har et areal på 8 300 kvadratkilometer og har noe over 620 000 innbyggere. Geologisk er Kreta en fortsettelse av det greske foldesystemet og består hovedsakelig av tertiære kalkstein i retningen øst-vest. | 8,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blyant | 2023-02-04 | Blyant | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Tegne- og skriveutstyr'] | En blyant er et redskap for å tegne og skrive, vanligvis på papir. Blyanter er hovedsakelig bygd opp av en kjerne (kalt «bly» ref; )Til skrivning på tykt papir ble opprinnelig brukt en legering av bly og tinn. Nå brukes blyant som består av en stift av grafitt og leire (med unntak av fargeblyanter), og en mantel av tre. Mange blyanter har et viskelær festet til enden.
For finere blyanter blir virket laget av den røde, velduftende kjerneveden i blyanttreet. Dette treet kan bli opptil 30 meter høyt, og er en amerikansk einerart.
De første sporene man har av blyanter er fra romertiden. Da brukte de en trepinne med en liten blyspiss på tuppen, som avsatte spor på papiret når man skrev. Det er dette som gjør at vi nå kaller den for en blyant (det engelske ordet pencil kommer av det latinske ordet penicillus, som betyr «liten hale»).
Albrecht Dürer og andre kunstnere tegnet blant annet med sølvstift. De første skikkelige blyantene, slik som vi kjenner dem, kom rundt 1564. Da var det noen gjetere som fant store mengde grafitt i et fjell i nærheten av Barrowdale i England. De fant ut at dette egnet seg godt til å merke opp sauer, fordi det var hardt, lett å dele opp, og lett å tegne av med. Kjemikerne trodde på den tiden at dette var en form for bly, og kalte det derfor «plumbabo», noe som betyr «oppfører seg som bly».
Først var det ulovlig å eksportere grafitt, fordi myndighetene mente dette egnet seg like godt til støping av kanonkuler som til blyanter. Derfor ble grafitten smuglet ut av landet. Den ble oppbevart i saueskinn for at den ikke skulle knuses eller oppdages. Det var italienerne som var de første til å hule ut pinner for å fylle dem med grafitt. Like etter ble metoden med å dele en hul pinne fra et blyanttre, legge en stang av grafitt inni, og så lime delene sammen, utviklet. Det er denne teknikken som fortsatt blir brukt i dagens blyantproduksjon. Også andre steder ble det så smått begynt produksjon av blyanter. Men dette var ikke like vellykket, fordi grafitten var veldig porøst, og fort ble pulverisert. På grunn av dette hadde England så å si monopol på blyanter helt til noen i Nürnberg i 1662 fant en måte å få pulverisert grafitt tilbake til «fast» form igjen. Dette ble gjort med en blanding av svovel og antimon. Men den karakteristiske, firkantede, engelske blyanten ble fortsatt laget av naturlig grafitt helt til 1860-årene. Nå er det et eget blyantmuseum i den engelske byen Keswick, i nærheten av der den første plumbaboen ble funnet.
| En blyant er et redskap for å tegne og skrive, vanligvis på papir. Blyanter er hovedsakelig bygd opp av en kjerne (kalt «bly» ref; )Til skrivning på tykt papir ble opprinnelig brukt en legering av bly og tinn. Nå brukes blyant som består av en stift av grafitt og leire (med unntak av fargeblyanter), og en mantel av tre. Mange blyanter har et viskelær festet til enden.
For finere blyanter blir virket laget av den røde, velduftende kjerneveden i blyanttreet. Dette treet kan bli opptil 30 meter høyt, og er en amerikansk einerart.
De første sporene man har av blyanter er fra romertiden. Da brukte de en trepinne med en liten blyspiss på tuppen, som avsatte spor på papiret når man skrev. Det er dette som gjør at vi nå kaller den for en blyant (det engelske ordet pencil kommer av det latinske ordet penicillus, som betyr «liten hale»).
Albrecht Dürer og andre kunstnere tegnet blant annet med sølvstift. De første skikkelige blyantene, slik som vi kjenner dem, kom rundt 1564. Da var det noen gjetere som fant store mengde grafitt i et fjell i nærheten av Barrowdale i England. De fant ut at dette egnet seg godt til å merke opp sauer, fordi det var hardt, lett å dele opp, og lett å tegne av med. Kjemikerne trodde på den tiden at dette var en form for bly, og kalte det derfor «plumbabo», noe som betyr «oppfører seg som bly».
Først var det ulovlig å eksportere grafitt, fordi myndighetene mente dette egnet seg like godt til støping av kanonkuler som til blyanter. Derfor ble grafitten smuglet ut av landet. Den ble oppbevart i saueskinn for at den ikke skulle knuses eller oppdages. Det var italienerne som var de første til å hule ut pinner for å fylle dem med grafitt. Like etter ble metoden med å dele en hul pinne fra et blyanttre, legge en stang av grafitt inni, og så lime delene sammen, utviklet. Det er denne teknikken som fortsatt blir brukt i dagens blyantproduksjon. Også andre steder ble det så smått begynt produksjon av blyanter. Men dette var ikke like vellykket, fordi grafitten var veldig porøst, og fort ble pulverisert. På grunn av dette hadde England så å si monopol på blyanter helt til noen i Nürnberg i 1662 fant en måte å få pulverisert grafitt tilbake til «fast» form igjen. Dette ble gjort med en blanding av svovel og antimon. Men den karakteristiske, firkantede, engelske blyanten ble fortsatt laget av naturlig grafitt helt til 1860-årene. Nå er det et eget blyantmuseum i den engelske byen Keswick, i nærheten av der den første plumbaboen ble funnet.
== Hardhet ==
I dagens blyanter har forskjellig hardhet og farge. Det klassifiseres etter følgende kategorier:
9H er en veldig hard blyant, og gir en lys grå strek, mens 9B er veldig myk og gir mye sverte. Den vanligste typen er HB.
Blyanter finnes også som kullblyanter med og uten voks som bindemiddel, som holdere for tykkere grafittstifter og blypenner.
Fjerning av blyantstreker skjer ved hjelp av viskelær eller knetgummi.
== Eksterne lenker ==
(en) Pencils – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | En blyant er et redskap for å tegne og skrive, vanligvis på papir. Blyanter er hovedsakelig bygd opp av en kjerne (kalt «bly» ref; )Til skrivning på tykt papir ble opprinnelig brukt en legering av bly og tinn. | 8,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Empire | 2023-02-04 | Empire | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Empire (arkitektur)', 'Kategori:Kunsthistoriske perioder', 'Kategori:Stilarter'] | For studioalbumet til progressiv metal bandet Queensrÿche, se Empire (album). For det britiske filmmagasinet, se Empire (magasin)Empire og senempire er betegnelser på de sene fasene av klassisistisk arkitektur og kunsthåndverk. Den har navn etter Napoleons keiserdømme fra 1804 til 1815. Betegnelsen empire blir imidlertid også brukt om perioden etter Napoleons fall, til ut i 1820-årene. Senempire blir brukt om det fremherskende stilpreget i senere arkitektur og dekorativ kunst til ca. 1850.
| For studioalbumet til progressiv metal bandet Queensrÿche, se Empire (album). For det britiske filmmagasinet, se Empire (magasin)Empire og senempire er betegnelser på de sene fasene av klassisistisk arkitektur og kunsthåndverk. Den har navn etter Napoleons keiserdømme fra 1804 til 1815. Betegnelsen empire blir imidlertid også brukt om perioden etter Napoleons fall, til ut i 1820-årene. Senempire blir brukt om det fremherskende stilpreget i senere arkitektur og dekorativ kunst til ca. 1850.
== Ulike betegnelser ==
I forskjellige land kan empire ha ulike navn, og på mange språk kalles stilen «klassisisme», som brukes på norsk om hele perioden da kunst og arkitektur hentet forbilder fra gresk og romersk oldtid. I Norge betegner empire den senere fasen av klassisismen. I Sverige kalles empiren ofte Karl Johansstil, etter kongen Karl Johan. I USA kalles stilen ofte «federal», siden den sammenfaller med den amerikanske selvstendigheten. I England kalles den tidlige stilen for «georgian» etter rekken av konger som het George, mens den senere delen, fram mot 1840, kalles «regency». I Tyskland kalles interiørene fra den senere delen av perioden for «Biedermeyer».
I Napoleonstiden hentet man bevisst forbilder fra romersk keisertid. Empirestilen fikk dermed et storslått preg, med rette linjer og militær orden. Også i draktskikkene søkte man tilbake til antikken, særlig i kvinnedraktene med høye liv og lette stoffer.
== Forbilder ==
Det som opprinnelig utløste den store interessen for den klassiske romerske og greske kunsten og arkitekturen, var utgravningene i Pompeii. Napoleons felttog til Egypt i 1798 skapte også økt interesse for den klassiske, egyptiske arkitekturen, mens den greske frihetskampen i 1820-årene også inspirerte europeerne.
Egentlig var jo de greske templene og de romerske praktbyggene malt i sterke farger eller beriket med innslag av steinarter i sterke farger og mønstre. Disse gikk tapt gjennom århundrene, og dermed oppsto det kjølige, beinhvite idealet som preger empirebyggene.
I møbelkunsten ble enkle, massive former foretrukket, og møblene ble ofte finert med mørke, oversjøiske treslag som mahogny. Utskårne ornamenter ble sjelden brukt, mens innlegninger av mørkere og lysere treslag (ibenholt, sitrontre m.fl.) ble brukt til utsmykning. I tillegg ble praktmøbler ofte utstyrt med beslag og ornamenter av gullbronse. Den britiske blokaden etter 1806 førte til at tilgangen på eksotiske treslag ble dårligere, og i Frankrike ble det agitert for å bruke hjemlige treslag som valnøtt, lønn, lind og ask til erstatning. Av samme grunner ble norske empiremøbler i stor utstrekning laget av bjerk.
== Eksempler på byggverk i empire-stil ==
I Paris er Triumfbuen og Madeleine-kirken blant de fremste eksemplene på stilarten. Det nye USA lot seg påvirke av de klassiske greske og romerske idealene, og bygde i den såkalte «federal»-stilen. Byen Washington har en rekke praktbygg, bl.a. Capitol og Det hvite hus. København har en rekke empirebygg, siden sentrum av byen ble bombet i 1807, fremst blant dem er Vår Frue Kirke. I Tyskland regnes Paulskirche i Frankfurt am Main som noe av det beste innen stilarten. I St. Petersburg ble flere praktbygg i empirestil oppført etter Napoleonskrigens slutt, først og fremst Kazan-katedralen og Admiralitetsbygningen. Det nye Hellas bygde også i empirestil, inspirert av landets store fortid, noe som i dag kan sees på praktbyggene rundt Syntagmaplassen i Athen.
== Norge ==
Betydelige empire-bygg i Norge er bl.a. Slottet, Oslo Børs og flere militære bygninger i Kvadraturen i Oslo, og Immanuelskirken i Halden. I likhet med alle andre importerte stilarter ble også empire-stilen «oversatt» til tre som materiale. Sentrum av Tromsø oppviser en betydelig samling trehus i empire-stil. Arendal gamle rådhus fra 1813 er en empirebygning av internasjonal målestokk. Norges største trekirke, Mandal kirke, er oppført i empire. Halden blir kalt Norges empireby.
== Eksterne lenker ==
Empire | Empire og senempire er betegnelser på de sene fasene av klassisistisk arkitektur og kunsthåndverk. Den har navn etter Napoleons keiserdømme fra 1804 til 1815. | 8,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/E%C3%98S | 2023-02-04 | EØS | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:EØS', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), engelsk: European Economic Area (EEA), er en folkerettslig avtale mellom EU og tre av medlemsstatene i EFTA (Norge, Island og Liechtenstein). Avtalen har som hovedmål å utvide EUs indre marked med fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer, til de tre ikke-medlemslandene. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994.
Hovedprinsippet i EØS er at EFTA og EU utgjør to pilarer i samarbeidet. Det institusjonelle rammeverket for EØS-avtalen blir derfor omtalt som et to-pilarsystem. De to felles EØS-organene, EØS-rådet og EØS-komiteen, anses som en overbygning mellom de to pilarene. I tillegg til disse kommer de to rådgivende organene Parlamentarikerkomiteen for EØS og Den konsultative komité for EØS, som representerer partene i arbeidslivet.EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til EU-land til økonomisk og sosial utjevning i EØS. I perioden 2014–2021 ble det bevilget ca. 2,8 milliarder euro som EØS-midler, hvorav Norge dekket ca. 98 %.
| Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), engelsk: European Economic Area (EEA), er en folkerettslig avtale mellom EU og tre av medlemsstatene i EFTA (Norge, Island og Liechtenstein). Avtalen har som hovedmål å utvide EUs indre marked med fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer, til de tre ikke-medlemslandene. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994.
Hovedprinsippet i EØS er at EFTA og EU utgjør to pilarer i samarbeidet. Det institusjonelle rammeverket for EØS-avtalen blir derfor omtalt som et to-pilarsystem. De to felles EØS-organene, EØS-rådet og EØS-komiteen, anses som en overbygning mellom de to pilarene. I tillegg til disse kommer de to rådgivende organene Parlamentarikerkomiteen for EØS og Den konsultative komité for EØS, som representerer partene i arbeidslivet.EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til EU-land til økonomisk og sosial utjevning i EØS. I perioden 2014–2021 ble det bevilget ca. 2,8 milliarder euro som EØS-midler, hvorav Norge dekket ca. 98 %.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
EFTA ble etablert i 1960 for å verne om handelsinteressene til de europeiske landene som ikke var medlemmer av EU. Da EU senere gjennomførte det indre marked, risikerte EFTA-landene å møte handelshindringer som da var avviklet internt i EU. Det var behov for en avtale som forhindret slike handelshindringer.Europakommisjonen ved sin president Jaques Delors, inviterte i 1989 EFTA-landene til et «strukturert partnerskap». Delors fryktet at en utvidelse av EU utover de tolv daværende medlemslandene, ville føre til mindre fordypning av den europeiske integrasjon enn ønskelig. Østerrike oppfattet dette som en et forsøk på å hindre fullt medlemskap for andre land. Landet søkte derfor sommeren 1989 om fullt medlemskap. Østerrike og senere også Finland, Sverige og Norge, anså EØS som et forstadium til fullt medlemskap i EU.EØS-avtalen ble undertegnet av EU og EFTA-landene i Porto 2. mai 1992, og trådte i kraft 1. januar 1994.
=== Tilslutning ===
Sveits vedtok ved folkeavstemning i 1992 å holde seg utenfor EØS. Landet har knyttet seg til EØS gjennom bilaterale avtaler med EU på alle EØS-feltene utenom tjenester og investeringer og også på felter innenfor Luxembourg-avtalen (som bl.a. omfattet miljøvern og utdanning) og ved å gjennomføre EU-regler om utestående spørsmål direkte i egen lovgivning. Liechtenstein trakk seg første omgang, da landet var i tollunion med Sveits. Nye forhandlinger måtte til, og dette førte til forsinkelse med avtalen.I 1992 ble EØS-avtalen vedtatt av Stortinget med 3/4 flertall, i samsvar med Grunnlovens § 93 (nå § 115).Det skyldtes at avtalen overførte suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen med hensyn til håndhevelse av konkurransereglene. Stortingets vedtak ble gjort med 130 mot 35 stemmer. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte samlet mot. Med unntak av enkeltrepresentanter fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen.
I 1994 ble det holdt folkeavstemninger om medlemskap i EU, i søkerlandene Østerrike, Sverige, Finland og Norge. Samtlige land sa ja til medlemskap, bortsett fra Norge.
== Omfang ==
EØS-avtalen er sett fra EU-rettens side, en assosieringsavtale etter TEUV artikkel 217.
=== EØS-avtalens innhold ===
Store deler av EU-retten er innlemmet i EØS-avtalen. Det gjelder blant annet bestemmelsene om de fire friheter og konkurransebestemmelsene. I tillegg er avtalen grunnlag for samarbeid om blant annet energi, miljøvern, utdanning, forskning og teknologisk utvikling, informasjonstjenester, likestilling, statistikk, små- og mellomstore bedrifter, kultur- og mediespørsmål, turisme, sivil beredskap, helse- og forbrukerspørsmål, arbeidslivsspørsmål og sosiale spørsmål.En rekke land utenfor EU deltar i EUs byråer og programmer gjennom EØS-avtalen, men også på bilateralt grunnlag. Norge deltok per 2017 i 31 av disse byråene. Som hovedregel har norske styrerepresentanter møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett i byråene Norge deltar i. Norge deltok også i tolv av EUs programmer (2014–2020), som for eksempel Erasmus-programmet og Galileo og Egnos-programmene. Norge er i 2021–2027 tilknyttet Horisont Europa, EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, samt Erasmus+, EUs rammeprogram for ungdom, utdannelse og sport. Det europeiske helsetrygdkortet gir EØS-borgere rett til helsehjelp i EØS/EU-land og Sveits.
=== Politikkområder som ikke omfattes ===
EØS-avtalen omfatter ikke Den økonomiske og monetære union, EUs handelspolitikk, EUs bistandspolitikk, EUs tollunion, den felles landbrukspolitikken, den felles fiskeripolitikken, EUs justis- og innenrikspolitikk eller EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.Handel med fisk og landbruksvarer er regulert i egne bestemmelser i EØS-avtalen.
=== Avtalens karakter ===
Hoveddelen av EØS-avtalen er statisk og finnes på lovdata. Avtalens vedlegg og protokoller, som finnes på Efta-sekretariatets hjemmeside, er dynamiske, og det foreligger ingen offisiell norsk oversettelse av disse.
== Organer ==
EØS-samarbeidet bygger på to pilarer, der EU og Efta utgjør de to pilarene. Samarbeidet har fire felles organer, hvor representanter fra Efta/EØS-landene og representanter for EU møtes. Det dreier seg om EØS-rådet og EØS-komiteen, som kan betraktes som en overbygning mellom de to pilarene. I tillegg kommer Parlamentarikerkomiteen for EØS og Den konsultative komité for EØS (arbeidslivets parter).
== Utforming av regler ==
EFTA/EØS-landene kan ikke delta i EUs beslutningsprosess. Disse landene får imidlertid lov til å delta i saksbehandlingen når Europakommisjonen skal fremsette forslag til nye rettsakter som skal innlemmes i avtalen.EFTA-landene behandler sakene i sine nasjonale politiske systemer. I Norge konsulterer regjeringen Stortinget ved å forelegge saken for Europautvalget.For at en rettsakt skal kunne innføres i EFTA-landenes rettssystemer, må forslaget vedtas behandles i EØS-komiteen son består av medlemmer fra EFTA og EU. Komiteen møtes normalt sju ganger i året i Brussel. Vedtaket i komiteen gjøres ved enighet. Dersom partene ikke blir enige, foreligger intet vedtak. Hvert EFTA-land har vetorett i EFTAs faste komité. Den samme vetoretten gjelder ikke for landene på EU-siden. EØS-komiteen kan ikke hindre at EU-vedtaket blir gjort gjeldende i EU.Dersom EØS-komiteen ikke godtar et EU-vedtak innenfor de områder som avtalen gjelder, kan EU ta hele det aktuelle området ut av avtalen. Frykt for at dette skal kunne skje og medføre uoverskuelige virkninger, har vært en av årsakene til at Norge ennå ikke har benyttet reservasjonsretten i avtalen.Stortinget kan nedlegge veto mot en rettsakt som er vedtatt i EØS-komiteen, dersom nasjonale statsrettslige vilkår ikke er oppfylt. Det vil typisk være dersom traktaten er av særlig viktighet og derfor krever samtykke fra Stortinget etter Grunnloven § 26 (2).
== EØS-avtalen og EU-utvidelser ==
EØS-avtalens artikkel 28 sier at enhver europeisk stat som blir medlem av EU, skal søke om å bli part i EØS-avtalen. På samme måte kan Sveits, og enhver europeisk stat som blir medlem av EFTA søke om å bli part i avtalen. Vilkårene for tiltredelse fastsettes i en avtale mellom søkerstaten og avtalepartene.I forbindelse med utvidelsen av EU med 10 nye land 1. mai 2004 ble vilkårene for disse landenes tiltredelse forhandlet i EØS-avtalen. Utvidelsen av EØS-avtalen ble behandlet i Stortinget 29. januar 2004. Det ble da fremmet forslag om å si opp avtalen, som fikk kun én stemme (Kystpartiet). SV og SP hadde alternative forslag, men disse falt, og avtalen ble til slutt vedtatt mot Kystpartiets ene stemme.
1. januar 2007 ble Romania og Bulgaria medlemmer av EU. De ble provisoriske medlemmer av EØS 1. august 2007, og fulle medlemmer 9. november 2011. På samme måte ble Kroatia EU-medlem 1. juli 2013 og provisorisk EØS-medlem 12. april 2014. Samtlige EØS-land må ratifisere avtalen før fullt medlemskap.
== EØS-midlene ==
EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til sosial og økonomisk utjevning i Europa og til å styrke kontakten og samarbeidet mellom EØS- og EU-land. Programmene fordeler støtte til enkeltprosjekter fordelt på 15 mottakerland. Det er lagt til rette for at norske partnere kan få støtte fra EØS-midlene for å delta i samarbeidsprosjekter. EØS-midlene er knyttet opp mot de tre EFTA-landenes deltakelse i EUs indre marked gjennom EØS, derav betegnelsen. For inneværende periode (2014–2021) utgjør EØS-midlene 2,8 milliarder euro, hvorav Norge bidrar med ca 2,738 milliarder. Størrelsen på bidraget forhandles for femårsperioder.
Norge deltar i et av EUs regionale utviklingsprogram, Interreg Sverige-Norge, og betaler samme bidrag som andre EU-land. Det var 26 millioner euro i 2016.
== Referanser ==
== Se også ==
Europalov
Norges delegasjon til EU
Schengen-traktaten
Mercosur
EURES
== Litteratur ==
Finn Arnesen, Sten Foyn, Olav Kolstad, Ole-Andreas Rognstad og Fredrik Sejersted EØS-rett 2011 ISBN 9788215017730
== Eksterne lenker ==
(en) European Economic Area – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
lovdata.no EØS-avtalen, konsolidert tekst
regjeringen.no Regjeringens oversiktside om EØS
EFTA-sekretariatets oversikt over bilag til avtalen
EØS-relevante saker i prosess hos Europalov
regjeringen.no EØS-midlene
regjeringen.no Oversikt over EØS-regelverk til norsk næringsliv | Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), engelsk: European Economic Area (EEA), er en folkerettslig avtale mellom EU og tre av medlemsstatene i EFTA (Norge, Island og Liechtenstein). Avtalen har som hovedmål å utvide EUs indre marked med fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer, til de tre ikke-medlemslandene. | 8,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Protokoll_(datamaskiner) | 2023-02-04 | Protokoll (datamaskiner) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Informasjonsteknologi'] | En protokoll i datamaskinsammenheng er et konvensjonelt eller standardisert sett med regler som bestemmer tilkobling, kommunikasjon og dataoverføring mellom to endepunkter (f.eks. to dataprogrammer på ulike maskiner i et nettverk). Protokoller kan implementeres i maskinvare, programvare, eller en kombinasjon av disse. På det laveste nivået definerer en protokoll en maskinvaretilkobling.
Populariteten og gjennomslagskraften til standard kommunikasjonsprotokoller har vært både en betingelse for skapelsen av og populariteten til internett. Transmission Control Protocol (TCP) var den første av disse protokollene, og uttrykket TCP/IP henviser til en viktig sammensetning av de mest brukte protokollene, IP og TCP. De fleste kommunikasjonsprotokoller er fastsatt av RFC-dokumenter publisert av Internet Engineering Task Force (IETF).
Alle nettverksprotokoller har egne spesifikasjoner. SMTP-protokollen har for eksempel spesifisert at utveksling skal innledes med kommandoen HELO, og TCP-protokollen spesifiserer at forbindelsen skal etableres ved hjelp av en såkalt Three Way Handshake før øvrig kommunikasjon kan foregå. Eksempler på andre protokoller er HTTP (Hypertext Transfer Protocol) og FTP (File Transfer Protocol) som benyttes til filoverføringer. Nettverksprotokoller beskrives ofte i forskjellige lag i OSI-modellen.
Objektorientert programmering har utvidet bruksområdet til protokollbegrepet til å inkludere programmeringsprotokoller tilgjengelig for tilkobling og kommunikasjon mellom objekter. | En protokoll i datamaskinsammenheng er et konvensjonelt eller standardisert sett med regler som bestemmer tilkobling, kommunikasjon og dataoverføring mellom to endepunkter (f.eks. to dataprogrammer på ulike maskiner i et nettverk). Protokoller kan implementeres i maskinvare, programvare, eller en kombinasjon av disse. På det laveste nivået definerer en protokoll en maskinvaretilkobling.
Populariteten og gjennomslagskraften til standard kommunikasjonsprotokoller har vært både en betingelse for skapelsen av og populariteten til internett. Transmission Control Protocol (TCP) var den første av disse protokollene, og uttrykket TCP/IP henviser til en viktig sammensetning av de mest brukte protokollene, IP og TCP. De fleste kommunikasjonsprotokoller er fastsatt av RFC-dokumenter publisert av Internet Engineering Task Force (IETF).
Alle nettverksprotokoller har egne spesifikasjoner. SMTP-protokollen har for eksempel spesifisert at utveksling skal innledes med kommandoen HELO, og TCP-protokollen spesifiserer at forbindelsen skal etableres ved hjelp av en såkalt Three Way Handshake før øvrig kommunikasjon kan foregå. Eksempler på andre protokoller er HTTP (Hypertext Transfer Protocol) og FTP (File Transfer Protocol) som benyttes til filoverføringer. Nettverksprotokoller beskrives ofte i forskjellige lag i OSI-modellen.
Objektorientert programmering har utvidet bruksområdet til protokollbegrepet til å inkludere programmeringsprotokoller tilgjengelig for tilkobling og kommunikasjon mellom objekter. | Protokoll kan referere til | 8,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Protokoll_(datamaskiner) | 2023-02-04 | Protokoll (datamaskiner) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Informasjonsteknologi'] | En protokoll i datamaskinsammenheng er et konvensjonelt eller standardisert sett med regler som bestemmer tilkobling, kommunikasjon og dataoverføring mellom to endepunkter (f.eks. to dataprogrammer på ulike maskiner i et nettverk). Protokoller kan implementeres i maskinvare, programvare, eller en kombinasjon av disse. På det laveste nivået definerer en protokoll en maskinvaretilkobling.
Populariteten og gjennomslagskraften til standard kommunikasjonsprotokoller har vært både en betingelse for skapelsen av og populariteten til internett. Transmission Control Protocol (TCP) var den første av disse protokollene, og uttrykket TCP/IP henviser til en viktig sammensetning av de mest brukte protokollene, IP og TCP. De fleste kommunikasjonsprotokoller er fastsatt av RFC-dokumenter publisert av Internet Engineering Task Force (IETF).
Alle nettverksprotokoller har egne spesifikasjoner. SMTP-protokollen har for eksempel spesifisert at utveksling skal innledes med kommandoen HELO, og TCP-protokollen spesifiserer at forbindelsen skal etableres ved hjelp av en såkalt Three Way Handshake før øvrig kommunikasjon kan foregå. Eksempler på andre protokoller er HTTP (Hypertext Transfer Protocol) og FTP (File Transfer Protocol) som benyttes til filoverføringer. Nettverksprotokoller beskrives ofte i forskjellige lag i OSI-modellen.
Objektorientert programmering har utvidet bruksområdet til protokollbegrepet til å inkludere programmeringsprotokoller tilgjengelig for tilkobling og kommunikasjon mellom objekter. | En protokoll i datamaskinsammenheng er et konvensjonelt eller standardisert sett med regler som bestemmer tilkobling, kommunikasjon og dataoverføring mellom to endepunkter (f.eks. to dataprogrammer på ulike maskiner i et nettverk). Protokoller kan implementeres i maskinvare, programvare, eller en kombinasjon av disse. På det laveste nivået definerer en protokoll en maskinvaretilkobling.
Populariteten og gjennomslagskraften til standard kommunikasjonsprotokoller har vært både en betingelse for skapelsen av og populariteten til internett. Transmission Control Protocol (TCP) var den første av disse protokollene, og uttrykket TCP/IP henviser til en viktig sammensetning av de mest brukte protokollene, IP og TCP. De fleste kommunikasjonsprotokoller er fastsatt av RFC-dokumenter publisert av Internet Engineering Task Force (IETF).
Alle nettverksprotokoller har egne spesifikasjoner. SMTP-protokollen har for eksempel spesifisert at utveksling skal innledes med kommandoen HELO, og TCP-protokollen spesifiserer at forbindelsen skal etableres ved hjelp av en såkalt Three Way Handshake før øvrig kommunikasjon kan foregå. Eksempler på andre protokoller er HTTP (Hypertext Transfer Protocol) og FTP (File Transfer Protocol) som benyttes til filoverføringer. Nettverksprotokoller beskrives ofte i forskjellige lag i OSI-modellen.
Objektorientert programmering har utvidet bruksområdet til protokollbegrepet til å inkludere programmeringsprotokoller tilgjengelig for tilkobling og kommunikasjon mellom objekter. | En protokoll i datamaskinsammenheng er et konvensjonelt eller standardisert sett med regler som bestemmer tilkobling, kommunikasjon og dataoverføring mellom to endepunkter (f.eks. | 8,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bly | 2023-02-04 | Bly | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gift', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller', 'Kategori:Trebokstavsord'] | For romanen med samme navn, se Bly (roman)Bly er et grunnstoff med kjemisk symbol Pb og atomnummer 82.
| For romanen med samme navn, se Bly (roman)Bly er et grunnstoff med kjemisk symbol Pb og atomnummer 82.
== Historie ==
Bly har vært kjent for mennesker i over 7 000 år. Bly er et vanlig grunnstoff i store deler av verden, i tillegg er det relativt lett å utvinne. Bly er også mykt, og derfor lett å bearbeide. Bly har tidligere blitt brukt i vannrør, dette var særlig vanlig i Romerriket (det engelske ordet for rørlegger - plumber - stammer fra bruken av bly - latinsk: plumbum - til vannrør). Siden 1980-tallet har man forsøkt å redusere bruken av bly på grunn av de alvorlige helsefarene. Bly brukes derfor ikke lenger i bensin, maling eller i vannrør.
== Egenskaper ==
Bly er et mykt, tungt og giftig metall med en matt, grå farge. Det regnes som tungmetall, og har det høyeste atomnummeret av de stabile grunnstoffene.
Til tross for at bly er et metall er det en dårlig elektrisk leder. Bly oksiderer meget langsomt i tørr luft eller oksygenfritt vann. I fuktig luft dannes et beskyttende sjikt av blyoksid. I oksygenholdig vann løses bly sakte opp. Blys mekaniske styrke kan lett økes ved å legere det med andre metaller, som for eksempel antimon.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende bly består av 4 isotoper, hvorav 3 er stabile: 206Pb (24,1%), 207Pb (22,1%) og 208Pb (52,4%), og 1 er ustabil (og dermed radioaktiv): 204Pb (1,4%) med halveringstid 1,4 · 1017 år. Den lange halveringstiden gjør at 204Pb ofte blir betraktet som stabil. I tillegg finnes 34 kunstig fremstilte ustabile isotoper, hvorav de mest stabile er 205Pb med halveringstid 1,53 · 107 år, 202Pb med halveringstid 52 500 år, 210Pb med halveringstid 22,3 år og 203Pb med halveringstid 51,873 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7439-92-1
== Forekomst ==
Bly forekommer sjelden i ren form naturlig, men finnes i noen mineraler som galenitt (blyglans), cerusitt (blykarbonat), krokoitt (blykromat) og anglesitt (blysulfat). Naturlig forekommende bly er toverdig.
Den viktigste kommersielle kilden til produksjon av «nytt» bly er blyglans, men gjenvinning sto for 76% av blyforbruket i USA i 2007. Det ble i 2007 produsert 3 550 tonn bly med Kina som den største produsenten (1 320 tonn), fulgt av Australia, USA og Peru. Verdens bly-reserver anslås til 1,5 milliarder tonn.
== Anvendelse ==
Nåværende:
Brukes som søkke i fiskeredskap.
Brukes i blybatterier, som blant annet benyttes i kjøretøy.
Brukes som fargestoff i keramikk.
På grunn av den høye tettheten brukes bly ofte i ammunisjon.
Brukes som beskyttelse mot radioaktiv stråling.
Blir ofte brukt som medie i kulemøller pga. tyngden og at det ikke slår gnister.
Bly brukes som tilsetningsstoff i krystallglass (blyglass).
Brukes i enkelte sjøkabler.
Brukes i loddetinn, som er en legering med tinn og andre metallerTidligere:
Har blitt brukt som tilsetningsstoff (oktanforhøyer og ventilsmøring) i bensin.
Ble tidligere brukt som fargestoff i blymaling.
Ble brukt til å lage vannrør, særlig vanlig i Romerriket.
Ble brukt som søkke i skipsankere i Romerriket.
== Helseeffekter ==
Bly er et giftig metall som kan gi alvorlige nerve- og hjerneskader, siden bly hindrer signaloverføring mellom nervetrådene. Blyforgiftning er også nevnt som en mulig årsak til schizofreni. Stoffet tas lettere opp av barn enn av voksne. Bly akkumuleres i beinbygningen, og har svært lang utskillelsestid.
Blyeddik (også kalt blysukker eller blyacetat) er et giftig stoff med søt smak. Blyeddik ble faktisk brukt som søtningsstoff i vin hos romerne, og er nevnt som en årsak til at flere av de romerske keiserne hadde demenssymptomer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Bly | Bly er et grunnstoff med kjemisk symbol Pb og atomnummer 82. | 8,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/No_Comprendo_Press | 2023-02-04 | No Comprendo Press | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forlag etablert i 1992', 'Kategori:Norske forlag', 'Kategori:Norske tegneserieforlag'] | No Comprendo Press er et norsk forlag som gir ut norske og utenlandske tegneserier og bøker i Norge. Forlaget ble startet av Espen Holtestaul og Hallvard Bratberg i 1992. No Comprendo Press har de siste år gitt ut mest tegneseriebøker, bildebøker for barn, og Anna Fiskes barneblad Rabbel, samt nyutgivelse av Olaf Gulbransson: Det var engang/Og så videre, og Pushwagner: Soft City, som er fra 1969-75. I 2009 gikk Dongery-kollektivet med sine bokutgivelser til No Comprendo Press.
Siden 1993 har forlaget gitt ut bladet Fidus som for tiden har Knut Nærum som redaktør. Fidus ble opprettet for at norske tegnere skulle ha et felles forum og et blad hvor de kunne eksperimentere med form og innhold. Bladet ligger for tiden (2007) på is.
I dag (2016) driver Espen Holtestaul forlaget, som holder til på Grünerløkka i Oslo, sammen med kona Cis-Doris Andreassen.
| No Comprendo Press er et norsk forlag som gir ut norske og utenlandske tegneserier og bøker i Norge. Forlaget ble startet av Espen Holtestaul og Hallvard Bratberg i 1992. No Comprendo Press har de siste år gitt ut mest tegneseriebøker, bildebøker for barn, og Anna Fiskes barneblad Rabbel, samt nyutgivelse av Olaf Gulbransson: Det var engang/Og så videre, og Pushwagner: Soft City, som er fra 1969-75. I 2009 gikk Dongery-kollektivet med sine bokutgivelser til No Comprendo Press.
Siden 1993 har forlaget gitt ut bladet Fidus som for tiden har Knut Nærum som redaktør. Fidus ble opprettet for at norske tegnere skulle ha et felles forum og et blad hvor de kunne eksperimentere med form og innhold. Bladet ligger for tiden (2007) på is.
I dag (2016) driver Espen Holtestaul forlaget, som holder til på Grünerløkka i Oslo, sammen med kona Cis-Doris Andreassen.
== Noen norske tegneseriekunstnere på No Comprendo Press ==
Vanessa Baird
Anna Fiske
Lars Fiske
Flu Hartberg
Mette Hellenes
Bendik Kaltenborn
Steffen Kverneland
Christopher Nielsen
Knut Nærum
PushwagnerNoen utenlandske tegneserieromaner utgitt av forlaget er Marjane Satrapis Persepolis "Jimmy Corrigan" av Chris Ware og "I dag er den siste dagen i resten av ditt liv" av Ulli Lust.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
No Comprendo Press' nettpresentasjon
Intervju om forlaget 2002 | No Comprendo Press er et norsk forlag som gir ut norske og utenlandske tegneserier og bøker i Norge. Forlaget ble startet av Espen Holtestaul og Hallvard Bratberg i 1992. | 8,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Papir | 2023-02-04 | Papir | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Husgeråd', 'Kategori:Kunstnermateriell', 'Kategori:Lagringsmedier', 'Kategori:Materialer', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Papir', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Papir (fra gresk pápyros, «papyrus») er et tynt, flatt materiale som består av plantefibre, særlig av bomull og cellulose, som er samlet til ark eller ruller. Papir brukes først og fremst til å skrive og tegne på, til trykksaker og bøker, og det er dermed en viktig informasjonsbærer i et moderne samfunn. Papir benyttes også til innpakking, som formingsmateriale, tørkepapir og tapeter. Det brukes dessuten til å lage papp og kartong, og inngår dermed som et lett og billig materiale i forskjellige gjenstander.
Å lage papir ble oppfunnet i Kina før år 100, men kom til Spania først rundt 1100. Det finnes i dag en mengde papirsorter med ulike kvaliteter og bruksegenskaper.
| Papir (fra gresk pápyros, «papyrus») er et tynt, flatt materiale som består av plantefibre, særlig av bomull og cellulose, som er samlet til ark eller ruller. Papir brukes først og fremst til å skrive og tegne på, til trykksaker og bøker, og det er dermed en viktig informasjonsbærer i et moderne samfunn. Papir benyttes også til innpakking, som formingsmateriale, tørkepapir og tapeter. Det brukes dessuten til å lage papp og kartong, og inngår dermed som et lett og billig materiale i forskjellige gjenstander.
Å lage papir ble oppfunnet i Kina før år 100, men kom til Spania først rundt 1100. Det finnes i dag en mengde papirsorter med ulike kvaliteter og bruksegenskaper.
== Historikk ==
Man hadde kjennskap til skrivematerialer allerede 3000 år f.Kr fra Egypt i form av papyrus, men papirets historie i moderne forstand startet i Kina. Det eldste papiret man kjenner til, dog uten skrift er funnet i utgravinger i Kina datert 100-tallet f.Kr. Dette papiret ble anvendt til forpakningsformål. Det første papir med skrevet tekst daterer seg til ca. år 0. Den kinesiske papirfremstillingsprosessen ble forbedret og på 100-tallet e.Kr ble det gjort fremskritt som gjorde masseproduksjon av papir mulig. Dette papiret ble lagd av bark, tøy og fiskegarn. På 200-tallet e.Kr ble det vanlig å bruke papir til å skrive på. Først på 1000-tallet startet man med produksjon av papir i Europa, i første omgang i Spania og på Sicilia.
En forklaring på papirets gang fra Kina til den arabiske verden er slaget ved Talas i nærheten av Samarkand i 751, da en islamsk hær tok noen kinesere som viste seg å være papirmakere til fange. Det var deres kunnskap som brakte papiret til Europa. Dette er mest sannsynlig ikke historisk korrekt, for papir var allerede i produksjon i Samarkand i år 704.De tidligste arabiske manuskripter på papir finnes fra midten av 800-tallet. Før papirets tid krevde en bok på to hundre små sider skinn fra tolv sauer og en enorm arbeidsinnsats. Islams erobringer gjorde det mulig å produsere Bibelen og andre ikke-islamske verker til en brøkdel av den tidligere prisen.
== Papirmaterialer og -produksjon ==
Papir består av plantefibre som holdes sammen av elektrostatiske bindinger. Fibrene kan være av tre, bomull, lin (klutepapir), hamp, innerbarken fra ulike trær.
I dag lages imidlertid det meste papiret av papirmasse utvunnet av trevirke. Treholdig papir lages fra mekaniske masser. Trefritt papir lages av vedflis som kokes med kjemikalier i f.eks sulfat- eller sulfittprosessen. Kjemiske masser kalles også cellulosefiber.
Papirmassen anvendes som råvare i papirfremstilling. Papirmassen fortynnes med vann og danner en suspensjon. Denne massesuspensjonen blir drenert gjennom en flat sil slik at en matte av sammenfiltrede fiber dannes. Denne fibermatten presses og tørkes og blir da til papir.
Nå blir papir fremstilt maskinelt og en moderne papirmaskin er et stort anlegg som kan være rundt ti meter bredt og flere hundre meter lang. Det finnes maskiner som produserer hundretalls tonn papir i året. De fleste papirmaskiner kjøres døgnkontinuerlig og styres av operatører som jobber på skift.
== Papirkvaliteter og -typer ==
Papir selges i forskjellige kvaliteter, tykkelser (papirvekt) og størrelser. Det finnes en mengde spesialpapirer med egenskaper som er tilpasset ulik bruk. De kan ha forskjellige varenavn og fagbetegnelser etter bruksområde, utseende og kvaliteter. I handelen har en ofte skilt mellom finpapir, det vil si finere papirsorter, og grovere pakkpapir.
Trykk- og tegnepapir deles ofte inn i to kategorier, ubestrøket og bestrøket. Ubestrøket papir er uten bestrykning, som gir en ruere flate. Bestrøket papir har en glatt overflate. Bestrøket papir er basispapir som er belagt med et lag bestrykning (hovedsakelig leire, kritt og bindemidler) for å forbedre papirflatens egenskaper. Papir kan ellers være matt eller blankt.
== Papirformater ==
Papir selges i forskjellige kvaliteter, tykkelser (papirvekt) og størrelser. Det vanligste, standardiserte, firkanta papirformatet i Europa i dag er A-serien. Det beregnes ut fra grunnformatet A0 = 841 x 1189 mm, der arealet er 1 m² og forholdet mellom sidene er lik kvadratroten av 2. Dette medfører at størrelsesforholdet mellom bredde og høyde bevares når formatet blir delt i to like deler. Ved å dele grunnformatet A0 i to oppstår formatet A1, som halvert er A2, som halvert er A3 osv.
A-serien brukes særlig i kontorpapir.
A-serien ser slik ut (sidelengdene er oppgitt i millimeter) :
A0 : 841 x 1189
A1 : 594 x 841
A2 : 420 x 594
A3 : 297 x 420
A4 : 210 x 297
A5 : 148 x 210
A6 : 105 x 148
A7 : 74 x 105
== Effekter på miljøet ==
Verdens papirforbruk har økt voldsomt med økt folketall og levestandard, særlig i den vestlige verden. I løpet av de siste 40 årene har forbruket økt med 400 %. For å dempe presset på råstoffressursene, har en derfor innført gjenvinning av papir og bruk av returfiber. Til tross for dette blir 35 % av alle felte trær brukt til papirproduksjon. Hogst av urskog står for mindre enn 10 % av tremassen, men er et av de mest kontroversielle temaene.
Papiravfall står for opptil 40% av alt avfall som produseres i USA hvert år, i alt opp mot 71 600 000 tonn papiravfall per år bare i USA.Konvensjonell bleking av tremasse med klor produserer og frigjør inn i naturmiljøet store mengder klorerte organiske forbindelser, inkludert klorerte dioksiner. Dioksiner er anerkjent som en vedvarende miljøgift, og reguleres internasjonalt av Stockholmskonvensjonen om persistente organiske forurensninger. Dioksiner er svært giftige, og helseeffekter på mennesker inkluderer reproduktive, utviklingsmessige, immunsvekkende og hormonelle problemer. De er kjent for å være kreftfremkallende.
== Dokumenter og verdipapirer ==
Ordet «papir» kan også bety dokument eller verdipapir, for eksempel identifikasjons- eller legitimasjonspapirer, eksamenspapirer, forretnings- og handelspapirer, omsetningspapirer (negotiable dokumenter), lånepapirer (gjeldsbrev) og liknende.
«Papirløst ekteskap» er en betegnelse for samboerskap uten giftermål og ekteskapsdokumenter. Et papirløst kontor er kontorhold nesten uten bruk av papir, men der en isteden gjør bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester.
== Se også ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paper – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paper – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
En historisk oversikt over papirteknologi
Hvordan en lager papir på fabrikk (mp4-fil med engelsk tale)
Om bøker og papir fra middelalderen (på dansk)
Kinesiske oppfinnelser som endret verden: Papir | Papir (fra gresk pápyros, «papyrus») er et tynt, flatt materiale som består av plantefibre, særlig av bomull og cellulose, som er samlet til ark eller ruller. Papir brukes først og fremst til å skrive og tegne på, til trykksaker og bøker, og det er dermed en viktig informasjonsbærer i et moderne samfunn. | 8,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/KDE_Software_Compilation | 2023-02-04 | KDE Software Compilation | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:KDE', 'Kategori:Programvare fra 1996'] | K Skrivebordsmiljøet (KDE) (K Desktop Environment) er et fritt skrivebordsmiljø og en fri utviklingsplattform bygd på Qt Softwares Qt‐verktøyboks. KDE kjører på de fleste UNIX‐platformene, ‐lignende (inkludert Linux, Berkeley Software Distribution, og Solaris) og Windows.
| K Skrivebordsmiljøet (KDE) (K Desktop Environment) er et fritt skrivebordsmiljø og en fri utviklingsplattform bygd på Qt Softwares Qt‐verktøyboks. KDE kjører på de fleste UNIX‐platformene, ‐lignende (inkludert Linux, Berkeley Software Distribution, og Solaris) og Windows.
== Historie ==
KDE ble grunnlagt i 1996 av Matthias Ettrich, som da var en student på Universitetet i Tübingen. Han syntes at datidens grafiske miljøer i UNIX var altfor dårlige. Blant problemene, som han beskrev i en berømt nyhetspost, var at ingen programmer så ut som andre eller fungerte noe særlig med andre programmer. Han foreslo å lage noe som ikke bare var en samling programmer, men et skrivebordsmiljø, hvor brukerne kunne forvente at de ulike elementene hadde konsist utseende og funksjonalitet. Han ville også at det skulle være lett å bruke – en av problemene hans var at kjæresten ikke kunne bruke UNIX-maskina. Den posten til forskjellige nyhetsgrupper fikk mye interesse, og KDE-prosjektet var i gang.
Matthias valgte å bruke Qt-verktøysettet for KDE-prosjektet. I 1997 ble GNU-prosjektet bekymret for lisensierignsproblemer med Qt, som førte til at GNOME-prosjektet ble startet av Miguel de Icaza. Qt ble senere re-lisensiert for å tilby en GNU GPL-lisens som et alternativ, noe som i stor grad har fjernet lisensieringsbekymringene. GPL-lisensen på et bibliotek krever imidlertid at alle programmer som bruker biblioteket også må være GPL-lisensiert, og noen mener dette er et problem fordi det medfører at proprietære, ufrie programmer ikke kan lenke til KDEs biblioteker.
Både KDE og GNOME er i dag del av Freedesktop.org-prosjektet – et forsøk på å standardisere UNIX-skrivebordet slik at de forskjellige skrivebordsmiljøene kan samvirke.
== Navngivning og markedsføring ==
I 1996 ble «KDE» opprinnelig lansert av Matthias Ettrich og navnet var et ordspill på et annet skrivebordsmiljø som heter CDE (Common Desktop Environment). I begynnelsen var det foreslått at K-en stod for «Kool» (ordspill på det engelske ordet cool), men nå står ikke K-en for noe som helst. Det er feilaktig påstått av K-en skal symbolisere bokstaven før L i Linux.Prosjektets maskot er den grønne dragen «Konqi». Konqi kan sees i forskjellige programvarer; som når brukeren logger inn og i «Om KDE»‐vinduet. Det finnes mange ulike variantert av Konqi, også ei kvinnelig som heter Katie, som brukes i ulike sammenhenger og arrangementer.
== Organiseringen av KDE-prosjektet ==
Som mange andre fri programvare-prosjekter er KDE først og fremst bygget på dugnad, selv om flere store firmaer, som Novell (gjennom SuSE), Qt Software og Mandriva har ansatte som jobber med KDE. Siden så mange bidrar til KDE-prosjektet i ulike former (som utvikling, oversetting, grafikk, etc), er organiseringen ganske kompleks. De fleste problemene diskuteres på et stort antall forskjellige epostlister.
Viktige avgjørelser, som slippdatoer og inkludering av ny programvare, skjer på «kde-core-devel»-lista, av hovedutviklerne – det vil si de som har lang fartstid i prosjektet og som har bidratt mye. Avgjørelser taes ikke i formelle avstemninger, men diskuteres på epostlistene.
Brukere og utviklere finnes over hele verden, men prosjektet har sterke røtter i Tyskland. Webserverne er på universitetet i Tübingen og Kaiserslautern, en tysk velferdsorganisasjon, KDE e.V., eier varemerket «KDE» og KDE-konferanser finner ofte sted i Tyskland.
== Viktige KDE‐programmer ==
Utdypende artikkel: Liste over KDE‐programmerAkregator – nyhetskanalleser (Atom, RDF, RSS)
Amarok – musikkbibliotek og spiller
Basket – tankekartlegging
Dolphin – filbehandler
Gwenview – bildefremviser
K3b – et program til å brenne CD/DVD/Blu-ray og mye mer
Kate – avansert tekstbehandling for programmerere
KDevelop – utviklingstudio
KCalk – kalkulator
KMail – epostleser
KOffice – kontorprogramvare
Konqueror – nettleser
Kontact – integrerer KMail, planleggeren KOrganizer, nyhetsgruppeleseren KNode og flere i et Evolution-lignende skall.
Konversation – IRC-klient
Kopete – direktemeldingsklient (Jabber, Y!M, IRC, etc.)
Ktorrent – torrentklient
Kwrite – enkel tekstbehandler basert i Kate
Quanta Plus – nettutviklingstudio
== Galleri ==
== Versjonshistorikk ==
== Referanser ==
== Se også ==
dwm
GNOME
Vindussystemet X
Vindusbehandler
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Mate-URL
(en) Mate-URL
(en) KDE (software) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) KDE – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nyheter om KDE
KDE-look (temaer, bakgrunner osv)
KDE-Apps, en oversikt over programmer laget for KDE | K Skrivebordsmiljøet (KDE) (K Desktop Environment) er et fritt skrivebordsmiljø og en fri utviklingsplattform bygd på Qt Softwares Qt‐verktøyboks. KDE kjører på de fleste UNIX‐platformene, ‐lignende (inkludert Linux, Berkeley Software Distribution, og Solaris) og Windows. | 8,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skreiabanen | 2023-02-04 | Skreiabanen | ['Kategori:1902 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Vestre Toten', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Østre Toten', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Innlandet', 'Kategori:Jernbanestrekninger nedlagt i 1987', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1902', 'Kategori:Nedlagte jernbanestrekninger i Norge', 'Kategori:Opplands samferdselshistorie', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vestre Totens historie', 'Kategori:Østre Totens historie'] | Skreiabanen var en sidebane til Gjøvikbanen. Den gikk ifra Reinsvoll til Skreia. Den ble åpnet 26. november 1902. Opprinnelig var ideen at Gjøvikbanen skulle følge deler av Skreiabanens trasé, men dette ble forandret grunnet sterke industriinteresser på Raufoss og i Hunndalen. Passasjertrafikken ble lagt ned i 1963, men godstrafikken fortsatte frem til 1987. Selve banen ble formelt nedlagt i 1988, og allerede samme år ble det meste av skinnegangen revet opp. Mye av den er omgjort til gang- og sykkelvei. Strekningen fra Reinsvoll til Bøverbru kalkverk ble imidlertid beholdt til eventuell fremtidig bruk.
Ekspedisjonsbygning, godshus, uthus, lokstall og vognremisse på Skreia er tegnet av Paul Due, mens sønnen Paul Armin Due har tegnet bygninger til mellomstasjonene samt Reinsvoll. Paul Armins bygninger er i jugendstil, og Reinsvoll er noe større enn mellomstasjonene. Skreia stasjon er i dragestil og minner om gjøvikbanestasjoner som Gran, Jaren, Eina, Hakadal og Kjelsås. Bøverbru fikk senere tilbygd stasjonsmesterbolig etter mønster av Paul Dues vokterboliger på søndre del av Solørbanen, mens Lena stasjon fikk ny ekspedisjonsbygning i 1913.
| Skreiabanen var en sidebane til Gjøvikbanen. Den gikk ifra Reinsvoll til Skreia. Den ble åpnet 26. november 1902. Opprinnelig var ideen at Gjøvikbanen skulle følge deler av Skreiabanens trasé, men dette ble forandret grunnet sterke industriinteresser på Raufoss og i Hunndalen. Passasjertrafikken ble lagt ned i 1963, men godstrafikken fortsatte frem til 1987. Selve banen ble formelt nedlagt i 1988, og allerede samme år ble det meste av skinnegangen revet opp. Mye av den er omgjort til gang- og sykkelvei. Strekningen fra Reinsvoll til Bøverbru kalkverk ble imidlertid beholdt til eventuell fremtidig bruk.
Ekspedisjonsbygning, godshus, uthus, lokstall og vognremisse på Skreia er tegnet av Paul Due, mens sønnen Paul Armin Due har tegnet bygninger til mellomstasjonene samt Reinsvoll. Paul Armins bygninger er i jugendstil, og Reinsvoll er noe større enn mellomstasjonene. Skreia stasjon er i dragestil og minner om gjøvikbanestasjoner som Gran, Jaren, Eina, Hakadal og Kjelsås. Bøverbru fikk senere tilbygd stasjonsmesterbolig etter mønster av Paul Dues vokterboliger på søndre del av Solørbanen, mens Lena stasjon fikk ny ekspedisjonsbygning i 1913.
== Linjekart ==
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aspenberg, Nils Carl; Hansen, Trond Børrehaug; Reisegg, Øyvind (2009). Gjøvikbanen. Baneforlaget. ISBN 978-82-91448-48-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Bjerke, Thor og Holom, Finn m.fl (2004). Banedata 2004. Oslo / Hamar: Norsk Jernbanemuseum & Norsk Jernbaneklubb. s. 151. ISBN 82-90286-28-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Skreiabanen i openstreetmap.org
Bilder på Digitalt Museum
Skinnelangs: Skreiabanen | Norge | 8,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reinsvoll | 2023-02-04 | Reinsvoll | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Bosetninger i Vestre Toten', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Reinsvoll er et tettsted i Vestre Toten kommune i Innlandet. Tettstedet har 1 052 innbyggere per 1. januar 2022, og er med dette det nest største tettstedet i kommunen. Reinsvoll ligger omtrent seks kilometer sør for kommunesenteret Raufoss.
| Reinsvoll er et tettsted i Vestre Toten kommune i Innlandet. Tettstedet har 1 052 innbyggere per 1. januar 2022, og er med dette det nest største tettstedet i kommunen. Reinsvoll ligger omtrent seks kilometer sør for kommunesenteret Raufoss.
== Stedet ==
Vi finner Reinsvoll først nevnt i 1616. Allerede tidlig på 1600-tallet var her både husmenn og bygslere. Utover på 1700-tallet hadde Reinsvoll en blanding av seterbruk og fast bosetting. Det er utnyttelsen av det vesle elvestryket i Hunnselva som har vært den opprinnelige årsaken til tettbebyggelsen på Reinsvoll. Mølla på Reinsvoll ble oppført omkring år 1800.
Åpningen av Gjøvikbanen og Skreiabanen i 1902 brakte store forandringer. Arbeiderne som kom for å bygge togstrekningen, bosatte seg på Rensvoll eller tok inn på et av hotellet som var der. Før var det også fiskebutikk, kiosk, posthus og bakeri på stedet.
Dagens sentrum i Reinsvoll ble bygget opp rundt Reinsvoll jernbanestasjon. I dag har stedet en matbutikk, bruktbutikk, tre frisørsalonger, blomsterbutikk, bensinstasjon med postfunksjon og fysioterapeut / fysikalsk institutt. Reinsvoll har en barneskole som ble innviet i 1923, og flyttet og nyetablert i 1956. I 2005 flyttet Reinsvoll barneskole på nytt, og de gamle skolebygningene ble omgjort til boliger. Siden 1973 har det også ligget en ungdomsskole på Reinsvoll.
Ved demningen i Hunnselva, 900m vest for sentrum, ligger "Dammen", et lite vann hvor man kan bade.
På Reinsvoll ligger også et psykiatrisk sykehus, Sykehuset Innlandet, avdeling Reinsvoll. Det er bygget på en gammel gård med navn Prestesæter. Sykehuset het lenge Prestesæter Sykehus, men har skiftet navn mange ganger.
Et par kilometer vest for sentrum, ved Gotterud, ligger Reinsvoll flyplass.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Reinsvoll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |befolkningsår = | 8,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A6rbanen | 2023-02-04 | Jærbanen | ['Kategori:1878 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge med persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Rogaland', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1878', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sørlandsbanen'] | Jærbanen er jernbanestrekningen mellom Stavanger og Egersund og er en del av Sørlandsbanen. Strekningen går over det flate kystlandskapet Jæren og er innom byene Stavanger, Sandnes, Bryne og Egersund.
I 2005 var det 2 500 000 reisende på banen mellom Stavanger og Sandnes (278 prosent økning fra 665.000 reisende i 1991 ) og i 2012 er antallet reisende økt til 3,6 millioner. I 2019 hadde dette økt til fem milloner passasjerer. Jærbanen er det nest største togmarkedet i Norge, etter lokaltrafikken i Oslo-området. Jærbanen har nesten dobbelt så mange passasjerer som lokaltrafikken i Trondheimsområdet og Bergensområdet til sammen.Sørlandsbanen ble en realitet etter at strekningen fra Kristiansand til Sira ble fullført i løpet av den andre verdenskrigen og det ble sammenhengende spor til Oslo.
| Jærbanen er jernbanestrekningen mellom Stavanger og Egersund og er en del av Sørlandsbanen. Strekningen går over det flate kystlandskapet Jæren og er innom byene Stavanger, Sandnes, Bryne og Egersund.
I 2005 var det 2 500 000 reisende på banen mellom Stavanger og Sandnes (278 prosent økning fra 665.000 reisende i 1991 ) og i 2012 er antallet reisende økt til 3,6 millioner. I 2019 hadde dette økt til fem milloner passasjerer. Jærbanen er det nest største togmarkedet i Norge, etter lokaltrafikken i Oslo-området. Jærbanen har nesten dobbelt så mange passasjerer som lokaltrafikken i Trondheimsområdet og Bergensområdet til sammen.Sørlandsbanen ble en realitet etter at strekningen fra Kristiansand til Sira ble fullført i løpet av den andre verdenskrigen og det ble sammenhengende spor til Oslo.
== Historie ==
Jærbanen - den gang het det Jæderbanen - ble anlagt fra 1874 til 1878. Sporvidden var smalspor, dvs. 1067 mm. I 1944 ble strekningen ombygget til normalspor (1435 mm). I 1955 ble banen flyttet fra bakkenivå til høybane gjennom Sandnes sentrum, og det ble bygget ny sentralstasjon for byen på Skeiene og hevet holdeplass ved det gamle stasjonsområdet i sentrum. I 1956 ble linjen elektrifisert. 1. januar 1992 var en merkedag for jernbanen i Rogaland, da antallet lokaltogavganger ble drastisk økt over natten, med fast rutestruktur, nye togsett og oppgraderte stasjoner.På grunn av høy lokaltrafikk ble arbeidet med å utvide linjen til dobbeltspor fra Stavanger til Sandnes sentrum startet i 2006. Ny godsterminal ble også påbegynt på Skjæveland i Sandnes.
Siste planovergang på strekningen Stavanger-Egersund ble fjernet 6. oktober 2006. Denne var ved den nye godsterminalen på Ganddal. Jærbanen er nå den lengste strekningen i Norge uten planoverganger. De gamle planovergangene har blitt suksessivt fjernet siden tidlig på nittitallet.Jærbanen har én sidelinje, Ålgårdbanen, som går fra Ganddal til Ålgård, en distanse på 12 kilometer. Ålgårdbanen hadde passasjertrafikk fra åpningen i 1924 og til 1955, mens vanlig godstrafikk fortsatte frem til 1988. Banen er i dag stengt ved Foss-Eikeland, dvs. etter cirka tre kilometer, men også godstrafikk til/fra Foss-Eikeland er opphørt.
I helgen rett før inngangen til 2008 ble godsterminalen ved Paradis i Stavanger stengt og utstyr flyttet til den nye Ganddal godsterminal. Onsdag 2. januar forlot første tog terminalen. Den offisielle åpningen av terminalen ble foretatt 21. januar av statsråd Liv Signe Navarsete. Det regnes med at terminalen skal håndtere 80 000 TEU det første driftsåret.
== Togtrafikk ==
Trafikken på Jærbanen består av lokaltog, regiontog og godstog. Passasjertog opereres av Go-Ahead og godstrafikken av CargoNet. Lokaltogene går hver time fra Stavanger til Egersund, hver halvtime til Nærbø og hvert kvarter til Sandnes. Ved utbygging av krysningsspor nord for Bryne vil lokaltogene til Sandnes kunne forlenges dit. Regiontogene fra Stavanger stopper på Sandnes sentrum, Bryne og Egersund før de går videre til Moi og Sørlandsbanen. Godstogene går til og fra Ganddal godsterminal.
== Antall reisende ==
På 90-tallet ble det satset på Jærbanen. Dette førte til at antall reisende økte fra 635 000 i 1991 til 2 315 000 i 2001. I 2006 ble det registrert hele 2 600 000 reisende, dvs rundt 50 000 per uke. I tillegg kommer 404 000 passasjerer som benytter regiontog mellom Kristiansand og Stavanger (tall fra 2008).
Ifølge målinger foretatt i september 2011 reiser det omtrent 74 000 passasjerer ukentlig på Jærbanen. Dette er en økning på rundt 11 prosent det siste året, sammenliknet med tellingen fra høsten 2010.
== Dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes ==
Anleggsarbeidet med dobbeltsporet mellom Stavanger og Sandnes startet 23. oktober 2006 og skulle åpnet for trafikk 19 oktober 2009. Det ble imidlertid forsinket på grunn av problemer med signalanlegget og driften kom igang 16. november 2009. Offisiell åpning fant sted på den nye Paradis holdeplass mandag 14. desember 2009 med samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa til stede. Kostnaden ble på forhånd antatt å bli på 1,5 milliarder kroner for en strekning på 14,5 km, men etter tre års anleggsperiode kom sluttregningen på 2,2 milliarder. I tillegg til utvidelsen av selve sporet, er også gamle spor lagt på nytt og det elektriske anlegg o.l. er blitt modernisert. I realiteten er tale om en helt ny dobbeltsporet bane mellom de to byene. De gamle spor og elektrisk anlegg var over 40 år gamle.
I forbindelse med dobbeltsporet ble det også bygget tre nye holdeplasser: Paradis, Jåttåvågen og Gausel, mens Hillevåg holdeplass ble nedlagt. Stasjonene/holdeplassene tilrettelegges for en eventuell bybane. Med det nye dobbeltsporet har Jærbanen fått større kapasitet og på strekningen Stavanger–Sandnes går det fire lokaltog i timen hele dagen. Målsettingen er å doble markedsandelen for banetrafikk over 10 år.Siden dobbeltsporet åpnet har NSB registrert en trafikkøkning på hverdager på godt og vel 30 prosent.
== Dobbeltspor videre fra Sandnes og videre til Egersund ==
Samferdselsdepartementet ga i 2014 Jernbaneverket i oppdrag å utarbeide kommunedelplaner for utbygging av dobbeltspor mellom Sandnes og Nærbø. Når dette arbeidet er kommet godt i gang vil det videre planarbeidet på strekninga Nærbø Egersund starte. Disse planene skal danne grunnlaget for om mulig å ta dobbeltsporutbygginga inn i den neste nasjonale transportplanen som skal gjelde fra 2018.
== Stasjonsliste ==
=== Oversikt og reisetider ===
F.o.m 13. desember 2009. Reisetider fra NSB på lokaltogslinje 59.
=== Detaljkart ===
== Litteratur ==
Bergesen, Sigval (1952). Stambanen øst-vest: Indre stambane og Sørlandsbanens historie : av Sigval Bergesens memoarer 1905-1951. Stavanger: Dreyer.
Broch, Just (1932). Sørlandsbanens fortid. Stavanger: I hovedkommisjon hos Johs. Floor.
Hansen, Trond Børrehaug (1980). Jernbanen i Norge. Oslo: Pax. ISBN 8253011156.
Lunde, Aage (1969). Det norske jernbanepersonale 1854-1914: sosialhistoriske undersøkelser. [Oslo]: Universitetsforlaget.
Klart for tog 701 til Stavanger, ta plass!: Sørlandsbanen Kristiansand-Stavanger 50 år : 1944-1994. Kristiansand: Komitéen. 1994.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jærbanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sørlandsbanen Kristiansand S - Stavanger. | | type = Jernbane | 8,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hannah_Arendt | 2023-02-04 | Hannah Arendt | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Etikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 14. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Hannover', 'Kategori:Politiske filosofer fra USA', 'Kategori:Professorer ved Princeton', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske etikere', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske politiske filosofer'] | Hannah Arendt (1906–1975) var en tyskfødt amerikansk statsviter, ofte beskrevet som politisk filosof. Hun brukte imidlertid ikke betegnelsen filosof om seg selv. Arendts mest kjente arbeider handler om å forstå opprinnelsen til totalitarisme; i The Origins of Totalitarianism forsøker hun å vise nazismens og kommunismens felles røtter.
Arendt hadde selv jødisk bakgrunn og mange av hennes arbeider berører jødiske spørsmål. Arendt inntok mange synspunkter som gjorde henne omstridt i jødiske miljøer. Hun var en tidlig kritiker av Israel og sionismen som ideologi. I sin omstridte bok Eichmann i Jerusalem ga hun jødiske ledere en del av skylden for omfanget av jødeforfølgelsene, og presenterte sin teori om ondskapens banalitet.
| Hannah Arendt (1906–1975) var en tyskfødt amerikansk statsviter, ofte beskrevet som politisk filosof. Hun brukte imidlertid ikke betegnelsen filosof om seg selv. Arendts mest kjente arbeider handler om å forstå opprinnelsen til totalitarisme; i The Origins of Totalitarianism forsøker hun å vise nazismens og kommunismens felles røtter.
Arendt hadde selv jødisk bakgrunn og mange av hennes arbeider berører jødiske spørsmål. Arendt inntok mange synspunkter som gjorde henne omstridt i jødiske miljøer. Hun var en tidlig kritiker av Israel og sionismen som ideologi. I sin omstridte bok Eichmann i Jerusalem ga hun jødiske ledere en del av skylden for omfanget av jødeforfølgelsene, og presenterte sin teori om ondskapens banalitet.
== Biografi ==
=== Familie og utdanning ===
Hannah Arendt ble født som Johanna Arendt 14. oktober 1906 i Hannover, Tyskland. Hun tilhørte en velstående sekulær familie av jødisk opprinnelse i Linden, Hannover, og vokste opp i Østpreussens hovedstad Königsberg og i Berlin. Faren døde tidlig. Hjemme i Königsberg hadde familien kontakt med mange slags jødiske miljøer blant annet sionister, tyske borgere av jødisk tro, jøder som fluktet vestover, det flere hundre år gamle jødiske miljøet i Königsberg og jøder som hadde forlatt religionen. Familien var tydelig jødisk men ikke særlig religiøs. Politisk sympatiserte familien med sosialdemokratene.Arendt tok artium i 1924 og studerte teologi og deretter filosofi og gresk i Berlin, Marburg, Freiburg og Heidelberg. Hun studerte filosofi med Martin Heidegger ved Philipps-Universität Marburg. Fra hun var 19 år hadde hun et kjærlighetsforhold til Heidegger, som da var midt i 30-årene. Etter å ha avbrutt forholdet, dro hun til Heidelberg for å skrive en doktorgradsavhandling over kjærlighet i Augustins tenkning, under eksistensialist-filosofen Karl Jaspers' veiledning.Arendt var påvirket av Heideggers eksistensialisme, men tok senere sterk avstand fra hans politiske tenkning.Avhandlingen ble publisert i 1929 under tittelen Der Liebesbegriff bei Augustin. Versuch einer philosophischen Interpretation, men Arendt fikk ikke habilitere seg (få professorkompetanse) i 1933 fordi hun var jøde, og forlot derfor hjemlandet og slo seg ned i Paris.
=== Under naziregimet ===
I 1964 fortalte hun at hun ble politisk engasjert 27. februar 1933 etter riksdagsbrannen og de påfølgende «beskyttelsesarrestasjonene». Hun begynte å samle informasjon om nazistenes politikk overfor jødene i landet til bruk for informasjonsarbeid i utlandet. Arendt ble i 1933 arrestert mens hun arbeidet med dette i statsbiblioteket og slapp ut etter åtte dager av en vennlig politimann som ikke visste helt hva han skulle gjøre. Hun planla straks å forlate Tyskland uten reisedokumenter. Hun og moren snek seg over grensen til Tsjekkoslovakia og reiste via Geneve til Paris.
I Paris måtte hun stadig skjule seg for politiet fordi hun ikke hadde og ikke fikk identitetsdokumenter. Erfaringen som papirløs og senere statsløs flyktning var viktig grunnlag for hennes drøfting av forholdet mellom statsborgerskap og menneskeretter. I Frankrike arbeidet hun for å hjelpe tysk-jødiske flyktninger og støttet arbeidet med emigrasjon av jødiske barn til Palestina. Arendt mistet sitt tyske statsborgerskap i 1937, og var deretter statsløs. I 1940 giftet hun seg med den tyske kommunistiske men antistalinistiske forfatteren og filosofen Heinrich Blücher. I mai 1940, etter den tyske invasjon av Frankrike, ble hun skilt fra ektemannen og internert i Gurs-leiren i Pyreneene (i nærheten av Pau) sammen med 6 000 andre statsløse tyskere. Få uker senere brøt den franske motstanden sammen og man ventet at interneringsleiren snart ville bli overtatt av fremrykkende tyske styrker og 2 000 av 7 000 kvinner i leiren flyktet. Hun flyktet fra interneringsleiren og tok seg til fots til Montauban (under Vichy-regimets kontroll) der hun tilfeldigvis møtte Blücher. Blücher hadde på egen hånd tatt seg dit etter hans interneringsleir ble evakuert. I Marseilles møtte de Walter Benjamin og Arendt fikk en kopi av Benjamins historisk-filosofisk verk ferdigstilt våren 1940. Benjamin tok sitt eget liv og Arendt utga senere verket. Arendt kom på Varian Frys liste over jøder som måtte reddes ut av Vichy-Frankrike og de kom seg på den måten med skip fra Lisboa i 1941 etter å ha ventet i Lisboa i tre måneder. De kom i 1941 til USA sammen med Blücher og Arendts mor. Hun ble deretter aktiv i det tyske jødiske samfunnet i New York og skrev for tidsskriftet Aufbau. Ved siden av morsmålet tysk var det fransk som var Arendts primære fremmedspråk, og med haltende engelskkunnskaper måtte hun bygge opp sin tilværelse på nytt.
De omkring 4 000 internerte jøder som ikke unnslapp Gurs-leiren i Frankrike ble av Vichy-regimet senere (1942–1943) utlevert til den tyske okkupanten som deporterte dem til Auschwitz. Det var Theodor Dannecker, Eichmanns medarbeider, som organiserte transporten fra Gurs. Etter krigen fikk Arendt kjennskap til at hun selv kunne ha havnet i denne transporten. Erfaringene som flyktning gjorde henne bevisst på hvor viktige tilfeldigheter, uforutsigbarhet og sammentreff er i livet.
=== Karriere i USA ===
Etter krigen tok hun opp igjen kontakten med Heidegger og Karl Jaspers, som hun utviklet et dypt intellektuelt vennskap med. Hun ble amerikansk statsborger i 1950. I 1953 ble hun professor ved Brooklyn College i New York. Hun underviste ved en rekke universiteter, og i 1959 ble hun den første kvinne som ble utnevnt til full professor ved Princeton-universitetet.
== Arbeider ==
Arendts arbeider omhandler emner som makt, politikk, autoritet og totalitarisme. Hun ble særlig etter krigen opptatt av politisk handling og direkte deltakelse i politikken. Arendt beundret Rosa Luxemburg og var kritisk til Lenins revolusjonsteori. Hun var opptatt byråkratiets potensial for uforutsigbarhet og umenneskelighet snarere enn rasjonalitet og forutsigbarhet som Max Weber var opptatt av. Dette hang også samme med hennes analyser av Eichmann og hans rolle i nazisystemet.
== Arendt om jødedom, Israel og sionisme ==
På 1940-tallet, samtidig med opprettelsen av Israel, skrev Arendt en rekke tekster om jødiske spørsmål, sionismen og opprettelsen av Israel. Hun advarte i kraftige ordelag mot den nye jødiske nasjonalismen, og ironiserte over Theodor Herzls bok Der Judenstaat og ideen om at en jødisk stat i Palestina skulle være et svar på antisemittisme. Hun fryktet også at en jødisk stat ville bli avhengig av andre stater, og skrev at morgendagens antisemittisme ville hevde at jødene profitterte på og iscenesatte fremmede makters tilstedeværelse i Midtøsten. Disse synspunktene utviklet hun videre i senere arbeider som gjorde henne omstridt særlig i Israel.
== Arendt om ondskap ==
Hannah Arendt er kjent som en kompromissløs filosof, skribent og debattør. Hennes oppgjør med alt som er totalitært og hennes utforskning på menneskers ondskap er fortsatt aktuelt. Noe av det farligste, mente hun, var når mennesker i sin iver etter å være til nytte, handler med automatikk. Hennes tenkning er en hyllest til refleksjonen og den sunne fornuft som setter mennesket i stand til å tre et skritt tilbake fra verdens vrimmel og selv velge hva det vil.
=== Rettssaken mot Eichmann ===
Den tidligere SS-mannen Adolf Eichmann ble i 1961 stilt for retten i Jerusalem særlig for sitt bidrag til holocaust. Arendt rapporterte fra rettssaken for The New Yorker og disse reportasjene ble senere utgitt i boken Eichmann i Jerusalem. Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: banality of evil). Eichmann hadde ikke selv drept noen eller beordret noen drept, han var ingen sadist og fremsto som grå og alminnelig. For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs. For å forstå Eichmann endte Arendt på viktige punkter opp med å akseptere hans egen fremstilling og tok tilsynelatende hans parti. Arendts tilnærming fikk Eichmann til å fremstå i litt bedre enn lys enn aktoratet gjorde. Arendt mente han var skyldig og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord. I Arendts perspektiv var ikke antisemittisme en fullgod forklaring på Eichmanns handlinger.Arendt påpekte at Eichmann og mange andre ansvarlige og gjerningsmenn under holocaust var påfallende eller urovekkende normale. Hun beskrev Eichmann som språklig lite avansert, han snakket i klisjer og med lite variasjon. Arendt skrev at Eichmann ikke bare var helt normal og alminnelig, men også hadde et forbilledlig forhold til venner og familie. Arendt og andre observatør antok at Eichmann var preget av personlighetstrekkene omgjengelig (engelsk: agreeable) og planmessig/samvittighetsfull (engelsk: conscientiousness).Rettssaken mot Eichmann ble kjent blant annet på grunn av Arendts reportasje og uttrykket «ondskapens banalitet» i beskrivelsen av Eichmanns person og virke. Arendts analyse vakte oppsikt og var kontroversiell i samtiden, særlig blant mange jøder, og har blitt mye debattert i ettertid. Arendt var meget kritisk til prosessen og til fokuset på Eichmanns person, som hun mente ble gitt en uforholdsmessig stor rolle, og hevdet at Eichmann ikke var spesielt ond, men at feilen han hadde gjort var å være en ekstremt lovlydig person i et ondt system og å ha latt være å tenke og sette sitt arbeid inn i en større sammenheng. Arendts bok var sterkt kontroversiell blant mange jøder og ble voldsomt debattert. Noen gikk så langt som å kalle henne en «selvhatende jøde». I boken sammenlignet hun også Eichmann med medlemmene av de såkalte jøderådene, som hun beskrev som feige mennesker som bare tenkte på egne interesser, og gav jødiske ledere en del av skylden for omfanget av forfølgelsene.
La oss for resonnementets skyld anta at det ikke var noe annet enn uhell som gjorde Dem til et villig redskap for organiseringen av massemord. Det gjenstår fremdeles det faktum at De har gjennomført og derfor aktivt støttet en politikk for massemord. Politikk er jo ikke noen barnehave; i politikk er lydighet og støtte det samme. Og akkurat som De selv støttet og gjennomførte en politikk som ikke ønsket å dele jorden med det jødiske folk og en rekke andre nasjoners folk – som om De og Deres overordnede har noen rett til å avgjøre hvem som skulle leve i denne verden og hvem ikke – finner vi at ingen, det vil si ingen som tilhører menneskeheten, kan ventes å ville dele jorden med Dem. Dette er grunnen og den eneste grunnen til at De må bli hengt.
Stanley Milgram innledet det kjente Milgram-eksperimentet et par måneder etter at rettssaken i Jerusalem åpnet. Arendts observasjoner ble støttet av konklusjoner fra Milgram-forsøkene.. Stanley Milgram bemerket at Arendts ondskapens banalitet er nærmere sannheten enn man kunne frykte. Arendt støttet arrestasjonen og henrettelsen av Eichmann. Hun mente at han var fullt klar over massemordene, men at hans tjenestevillighet skyldes at han var del av en bevegelse som omfavnet og fulgte. I ettertid har Arendts vurdering og konklusjon blitt kritisert for å basere seg bare de lille hun så av Eichmann i glassburet i retten samt rettens dokumenter.Bernt Hagtvet skrev i innledningen til den norske 2000-utgaven at det er mulig at Eichmanns opptreden i retten var skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Hagtvet stiller spørsmål om fremstillingen i retten ga et dekkende bilde av mannens virke og om han kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre. Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen stiller spørsmålet hvorfor Arendt tok Eichmann på ordet: Hvorfor antok hun at Eichmanns svikt lå i hans manglende tenkeevne og ikke i hans mulige mangler på det emosjonelle området. Ifølge Hagtvet skyldes en god del av striden Arendts egen skriftlige stil fordi hun skrev tett, ofte polemisk og ironisk. Derfor er ifølge Hagtvet tekstene underforståtte, indirekte og ofte sarkastiske, og særlig i USA var det vanskelig for henne å vinne frem med sine intrikate og oppsiktsvekkende betraktninger. Arendt omtalte saken som Ben-Gurions skueprosess (show trial). Striden om Eichmann i Jerusalem skal ha kostet henne vennskap og var en personlig påkjenning.Oppfatning av at Eichmann bare var en tankeløs byråkrat som lojalt utførte ordrer skriver seg fra Milgram, men tilskrives ofte Arendt som understreket at Milgram misforsto hennes poeng. Mens Milgram mente at lydighet i et byråkrat medførte redusert ansvar, mente Arendt at lydighet og støtte er det samme: Arendt mente Eichmann støttet villig regimet og fortjente straff for regimets forbrytelser.
== Totalitærstatens opprinnelse ==
Hannah Arendt er også kjent for sin bok The Origins of Totalitarianism (tysk utgave Elemente und Ursprünge totalitärer Herrschaft), hvor hun prøver å søke røttene til kommunisme og fascisme, og deres forbindelse til antisemittisme. Det var hennes mann som hadde introdusert henne for marxistisk tenkning og politisk teori, men hennes beskjeftigelse med marxismen ble et nådeløst oppgjør med en ideologi hun anså som totalitær og som hun i sin bok sidestilte med fascismen.
Origins ble utgitt i 1951 og gjorde Arendt kjent internasjonalt. Deretter publisert hun flere bøker om blant annet vold, sivil ulydighet, autoritet og revolusjon. Arendt gjennom dette en intellektuell i offentligheten.
== Om revolusjon ==
I boken On Revolution sammenligner hun den franske revolusjon og den amerikanske revolusjon. Arendt hevdet den amerikanske revolusjon var en vellykket revolusjon, mens den franske revolusjon var en mislykket revolusjon. Ifølge Arendt utviklet Frankrike seg bort fra lovmessig stabilitet og konstitusjonelt styre.
== Arendts arbeidsbegrep ==
Hannah Arendt er også kjent for sitt aktivitetsbegrep eller arbeidsbegrep hvor hun i hovedverket Vita activa oder Vom tätigen Leben (1958 i engelsk utgave, 1960 i hennes egen oversettelse til tysk) skjelner mellom tre typer menneskelig aktivitet:
Arbeidet, det vil si menneskets kamp mot naturen for å opprettholde livet
Frembringelsen, det vil si den aktivitet hvor mennesket omgir seg med sine egne produkter og gjenstander
Handlingen, det vil si en situasjon hvor mennesket inngår en direkte, felles aktivitet.Ifølge Arendt er kjennetegnet på det moderne teknologiske samfunnet at handlings- og frembringelsesaktiviteter blir nedvurdert til fordel for arbeidsaktiviteten, noe som er et ledd i den fremskridende likhetsideologien.
Arbeidet (Labour/Die Arbeit) er knyttet til menneskets biologiske prosesser, som å skaffe og innta føde, å føde barn, passe på barn, bli gammel og bli passet på. Arbeid knytter seg til prosesser for livsoppholdet. Arbeid er igjen det som knytter mennesket til naturen og arbeidet er det dyriske elementet i oss.
Frembringelsen (Work/Das Herstellen) er den aktivitet hvor mennesket skaper kunstige ting, det vil si skaper en verden av menneskeskapte ting. Det kan være nyttige teknologier og kunst.
Handlingen (Action/Das Handeln) er den aktivitet som foregår direkte mellom mennesker uten å ha ting eller omstendigheter mellom seg. Handling er noe som foregår mellom individer. Handling er utviklet fra den frie tanke, meningsutveksling, dannelse av verdier og kultur, og politisk handling.Uttrykket «verden» finnes i en spesiell betydning allerede hos Heidegger og betegner i den fenomenologiske tradisjonen (fra gresk phainomena, «det som viser seg for oss når vi retter oss mot det»), menneskenes skapte verden. «Verden» for Arendt er noe meget konkret som homo faber (det redskapstilverkende menneske) er opphavet til slik at vi kjenner oss hjemme i denne verden. Via en kritikk av Descartes sporer Arendt fremmedgjøringen av verden i og med at Descartes gjennom introspeksjon forelegger sannheten i oss og forklarer mennesket som en «tenkende ting».
== Ettermæle ==
Arendt døde den 4. desember 1975 i New York og ble begravet ved Bard College i New York, hvor hennes mann hadde undervist i mange år.
Asteroiden 100027 Hannaharendt er oppkalt etter henne.
Hannah Arendt Express er en jernbanelinje mellom Karlsruhe og Hannover.
Hannah Arendts minnefrimerke.Bernt Hagtvet skrev i innledningen til 2000-utgaven av Eichmann i Jerusalem at hun var en interessant tenker og at hun var ute av stand til å skrive en slapp setning.Hun regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.
== Referanser ==
== Litteratur ==
InnføringsverkEinar Øverenget Hannah Arendt, 2006 ISBN 9788215003566På norskVold i vår tid. [Oslo]: Cappelen. 1971. originaltittel: On violence utgitt i serien Cappelens upopulære skrifter
Vita activa: det virksomme liv. Oslo: Pax. 1996. ISBN 8253017502.
Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. [Oslo]: Bokklubben dagens bøker. 2000. ISBN 8252537367. i serien Bokklubbens Kulturbibliotek
Makt og vold : tre essay Cappelens upopulære skrifter, 2017
Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.På tyskDenken ohne Geländer. Texte und Briefe. Piper München, Zürich 2006 ISBN 3-492-24823-3 (sammenstilling og korte tekstutdrag om filosofi, politisk tenkning, politisk handling, livssituasjon, livshistorier)
Ich will verstehen. Selbstauskünfte zu Leben und WerkHg. Ursula Ludz. Piper, München 1996, Neuauflage 2005 ISBN 978-3-492-24591-3 (blant annet brev til Scholem 1963, fjernsynssamtale med Thilo Koch 1964, Günter Gaus 1964, Roger Errera 1973, diskusjon med venner i Toronto 1973)
Hannah Arendt og Karl Jaspers: Briefwechsel 1926–1969. Piper, München, 2001, ISBN 3-492-21757-5Bøker, forelesninger og større verkerDer Liebesbegriff bei Augustin. Versuch einer philosophischen Interpretation. Berlin 1929, Neuausgabe Philo Verlagsges., Berlin und Wien 2003 ISBN 3-86572-343-8
The Origins of Totalitarianism. New York 1951, dt. Elemente und Ursprünge totaler Herrschaft, Frankfurt a. M., 1955); 10. Aufl. Piper, München 2003 ISBN 3-492-21032-5
Rahel Varnhagen: The Life of a Jewess. London 1958, dt. Rahel Varnhagen. Lebensgeschichte einer deutschen Jüdin aus der Romantik. Piper, München 1959; Neuauflagen: 1981-1998 ISBN 3-492-20230-6)
The Human Condition, University Press, Chicago 1958, dt. Vita activa oder vom tätigen Leben, Kohlhammer, Stuttgart 1960; Piper, München 1967, 3. Aufl. 2002 ISBN 3-492-23623-5
Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil New York 1963, dt. Eichmann in Jerusalem. Ein Bericht von der Banalität des Bösen Piper, München 1964; 14. Auflage 1986 ISBN 3-492-20308-6
On Revolution. New York 1963, dt. Über die Revolution Piper, München 1963, 4. Aufl. 2000 ISBN 3-492-21746-X
Some Questions of Moral Philosophy 1965, dt. Einige Fragen der Ethik. Vorlesung in vier Teilen i: Über das Böse. Eine Vorlesung zu Fragen der Ethik, Piper, München, 2006 ISBN 3-492-04694-0, (engelsk Responsibility and Judgment) Einleitung, posthum erstmals veröffentlicht
On Violence, New York, London 1970, dt. Macht und Gewalt, Piper, München 1970; 15. Aufl. 2003 ISBN 3-492-20001-X
Lectures on Kant's Political Philosophy, Chicago 1982, dt. Das Urteilen. Texte zu Kants politischer Philosophie. Piper, München 1985 ISBN 3-492-22560-8, Vorlesung 1970, først offentliggjort posthum.
The Live of the Mind, New York 1978, dt. Vom Leben des Geistes. Bd. 1 Das Denken; Bd. 2 Das Wollen Piper, München 1979 ISBN 3-492-22555-1, Vorlesungen 1973 og 1974, først offentliggjort posthum.
Denktagebuch 1950–1973. Hg. Ursula Ludz u. Ingeborg Nordmann i samarbeid med Hannah-Arendt-Institut, Dresden. 2 Bände, Piper, München & Zürich 2002 ISBN 3-492-04429-8, først offentliggjort posthum.
== Eksterne lenker ==
(en) Hannah Arendt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hannah Arendt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hannah Arendt på Internet Movie Database
(en) Hannah Arendt hos American National Biography
(no) Hannah Arendt i Store norske leksikon
(en) Jødisk Virtuelt Bibliotek: Hannah Arendt
(en) «Hannah Arendt», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy
(en)«Hannah Arendt (1906—1975)», fra Internet Encyclopedia of Philosophy
(de) Innføring i Hannah Arendts politisk filosofi
(de) Hannah-Arendt-Zentrum ved Universität Oldenburg
(de) Hannah-Arendt-Institut für Totalitarismusforschung e.V. ved Technische Universität Dresden | Hannah Arendt (1906–1975) var en tyskfødt amerikansk statsviter, ofte beskrevet som politisk filosof. Hun brukte imidlertid ikke betegnelsen filosof om seg selv. | 8,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Heidegger | 2023-02-04 | Martin Heidegger | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 26. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Eksistensialisme', 'Kategori:Fødsler 26. september', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08', 'Kategori:Personer fra Landkreis Sigmaringen', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Martin Heidegger (født 26. september 1889 i Meßkirch i Tyskland, død 26. mai 1976) var en tysk filosof. Han studerte ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg under Edmund Husserl, grunnleggeren av fenomenologien, og ble professor der i 1928. Han regnes som en av de viktigste filosofer i nyere tid og påvirket mange andre store filosofer. Hans egne studenter inkluderte Hans-Georg Gadamer, Emmanuel Levinas, Hannah Arendt og Karl Löwith. Maurice Merleau-Ponty, Jean-Paul Sartre, Jacques Derrida og Michel Foucault lot seg påvirke av hans tenkning.
| Martin Heidegger (født 26. september 1889 i Meßkirch i Tyskland, død 26. mai 1976) var en tysk filosof. Han studerte ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg under Edmund Husserl, grunnleggeren av fenomenologien, og ble professor der i 1928. Han regnes som en av de viktigste filosofer i nyere tid og påvirket mange andre store filosofer. Hans egne studenter inkluderte Hans-Georg Gadamer, Emmanuel Levinas, Hannah Arendt og Karl Löwith. Maurice Merleau-Ponty, Jean-Paul Sartre, Jacques Derrida og Michel Foucault lot seg påvirke av hans tenkning.
== Biografi ==
Heidegger ble født inn i en katolsk familie. Hans foreldre var ikke velstående og hadde derfor ikke råd til å sende ham på universitetet, så Heidegger gikk i stedet på et jesuitt-seminar. Her gjorde han det bra, og etter å ha studert teologi ved universitetet i Freiburg i noen år, byttet han til filosofi, som han tok doktorgraden i. Han deltok i første verdenskrig, og 1917–23 var han ansatt ved Freiburg-universitetet som assistent for Edmund Husserl, «fenomenologiens far», som fikk avgjørende betydning for Heideggers tenkning.
=== Karriere i Marburg og deretter Freiburg ===
I 1923 overtok Heidegger professoratet ved det protestantiske universitet i Marburg, der han fikk kolleger som Rudolf Bultmann og blant andre underviste han Hannah Arendt, som han også innledet et seksuelt forhold til.
I 1927 utga han sitt hovedverk Væren og tid, og da Husserl ble avsatt det følgende året, overtok Heidegger hans professorat i Freiburg der han tilbrakte resten av sin karriere. Mellom 1945 og 1949 fikk han undervisningsforbud av de allierte som ledd i «avnazifiseringen». I 1951 fikk han emeritus-status på Freiburg og underviste der fast frem til 1958. Han holdt gjesteforelesninger frem til 1967. Den internasjonale berømmelsen hans vokste da eksistensialismen kom på moten i etterkrigstiden. Mange kjente besøkte ham på 1950- og 1960-tallet i hytten hans i Todtnauberg i Schwarzwald.
Heidegger tok over som rektor ved Freiberg-universitetet i april 1933, fordi hans sosialdemokratiske forgjenger var oppsagt for å nekte å innføre det da vedtatte antisemittiske regelverket. Som rektor organiserte Heidegger paramilitære leirer, og ba studentene ta avstand fra fornuftens diktat, slik «fornuft» forstås i Vesten. På ham virket moderne teknologi avsjelende og fremmedgjørende. Han gikk ofte kledd som en bonde fra hjemtraktene i Schwarzwald, og foreleste gjerne i knebukser og en tilpasset tyrolerhatt: «Er ikke all blomstring og et hvert ekte arbeid betinget av å være rotfestet i hjemlig jord?» spurte han med tanke på læren om Blut und Boden (= blod og jord). Da hans kjærlighetsforhold til Hannah Arendt var på sitt mest stormfulle på 1920-tallet, anbefalte han henne som lindring å lese bøker av Knut Hamsun. På 1930-tallet overtok Friedrich Hölderlin som Heideggers litterære forbilde.Heidegger har hatt avgjørende betydning for de fleste filosofer innen kontinental filosofi. Blant de mest kjente av Heideggers studenter kan følgende nevnes: Hans-Georg Gadamer, Emmanuel Levinas, Hannah Arendt, Karl Lowith og Herbert Marcuse, samt Jean-Paul Sartre, Maurice Merleau-Ponty, Jacques Derrida, Giorgio Agamben, Jean-Luc Nancy og Slavoj Žižek.
Marcuse studerte filosofi i Freiburg under Heidegger og skrev en doktoravhandling om Hegel og Heideggers filosofi. Også i Marcuses senere marxistiske forfatterskap er påvirkningen fra Heideggers eksistensfilosofi tydelig.
=== Heidegger og nazismen ===
Heideggers plass i moderne filosofi er omstridt på grunn av hans forhold til den tyske nasjonalsosialismen. Hans støtte til Hitlers maktovertakelse i 1933 og hans politiske engasjement under Det tredje rike har lenge skapt debatt. I etterkrigstiden innrømmet han til sin venn Heinrich Wiegand Petzet at rektoratet og omgangen med nazismen var «hans livs største dumhet».På 1930-tallet så Heidegger nazismen som den eneste politiske bevegelsen som kunne overvinne det han senere skulle kalle nihilismen og teknologiens verdensbilde. Han tilhørte die Märzgefallene («de falne i mars» - dvs. de som meldte seg inn i partiet like etter Hitlers maktovertakelse i januar 1933, og dermed ble ansett som opportunister). Han sa ved den offentlige seremonien 1. mai 1933, som bekreftet innmeldelsen hans: «Nå gjelder det å vie all vår strid til å erobre de utdannede menns og vitenskapsfolkenes verden til den nye politiske ånd. Det blir ingen enkel seilas. Sieg Heil!» Alt i 1929 hadde Heidegger tatt til orde mot jødisk innflytelse på tysk kultur: «Enten fornyer vi vårt tyske åndelige liv med ekte hjemlige krefter og oppdragere, eller vi kapitulerer én gang for alle overfor voksende judaisering.» Da hans hovedverk Væren og tid kom ut i 1927, var det tilegnet Husserl «i respekt og vennskap, i Schwarzwald». Da det ble gjenopptrykt i 1941, var tilegnelsen på tittelsiden fjernet etter påtrykk fra utgiveren Max Niemeyer, tilegnelsen i en fotnote på side 38 (i 1941-utgaven) forble. Tilegnelsen på tittelsiden er til stede i alle opptrykk etter krigen.
Heidegger fastholdt til sin død at forleggeren hadde følt seg presset til å fjerne tilegnelsen.Han hadde store håp for Tyskland etter 1933, men ble etter hvert overbevist om at nazistene ikke var radikale nok i sin respons til den faren nihilismen og teknologien utgjorde. Heideggers avstand fra den offisielle nazistiske ideologien førte til at han var under myndighetenes overvåkning i 1936-37.For Heidegger var tysk kultur i kamp mot moderniteten en kamp gjennom tusen år, fra antikkens Hellas til Hitler-Tyskland. Heidegger sa til sin kollega Karl Jaspers at han ønsket den Führer zu führen (= å føre Føreren), det vil si føre ham til den autentiske livserkjennelsen i Heideggers ånd. Han forsøkte å arrangere et møte med Hitler, men det ble aldri noe av. Jaspers forteller i sine erindringer at han spurte Heidegger i 1933 hvordan en mand som Hitler uten dannelse kunne regjere Tyskland. Heidegger svarte: «Kultur er ikke så viktig. Bare se på hans vidunderlige hender.» Jaspers spurte ikke hva Heidegger mente, kanskje han mente at Hitler hadde «pianisthender». Nazismens innerste vesen var å sette estetikk over etikk, så det som ser pent ut, er sant, mens det som ser stygt ut, er tilsvarende usant.Hans og Jaspers' vennskap endte brått, etter at Heidegger fratok kollegaen hans tro på filosofers moralske godhet, da han avla Jaspers et besøk der han sørget for å være uforskammet mot Jaspers' jødiske kone. Men etter krigen skal Jaspers-familien ha blitt forsont med Heidegger.
=== Denazifiserings-høring ===
Heidegger ble kalt inn til en denazifiserings-høring. Under høringen vitnet Hannah Arendt for ham, mens Karl Jaspers vitnet imot ham. Fortsatt er det uvisst hvorvidt Arendt på dette tidspunkt var kjent med hans nære forhold til nazismen og antisemittiske holdninger.
=== Ettermæle ===
Heidegger døde i 1976 og fikk en tradisjonell katolsk begravelse. Han ligger gravlagt på kirkegården i Meßkirch.Michel Foucault anerkjente Heidegger som en filosof han hadde lest, men som han aldri skrev om.I Nils Giljes bokomtale av Svarte hefter skrev han at «Det er altså lite som tyder på at Heidegger forsvarte den mer eller mindre offisielle tyske rasepolitikk», skjønt hans filosofi var rotfestet i jødehat.
== Filosofi ==
=== Væren, tid, og Dasein ===
I Heideggers filosofi forsøkes det å sammenføye det som han anser som to fundamentale innsikter: Hans observasjon at, i løpet av to tusen års fortid, så har filosofi forholdt seg til alle vesener som finnes i verden (og verden medregnet), men har glemt å spørre hva Væren i seg selv er. Heidegger trodde at tilstedeværelsen av ting for oss ikke er deres væren, men (at) de blir tolket/oppfattet som utstyr i henhold til et særskilt system av mening og formål.
Heidegger hevdet at filosofi og naturvitenskap, siden den greske antikken, hadde redusert ting til deres tilstedeværelse, som var en overfladisk måte å forstå dem. En vesentlig kilde til denne innsikten var Heidegger's lesning av Franz Brentano's avhandling om Aristotle's manifold, der ordet being [being er den engelske oversettelsen, red.anm.], et verk som ledet Heidegger til å spørre, hva slags overensstemmelse ligger bak denne mangfoldigheten av bruk [engelsk: uses].
Heideggers magnum opus, Væren og Tid, begynner med et sitat fra Plato's Sophist [noe som] indikerer at den vestlige verdens filosofi har neglisjert Væren fordi begrepet ble ansett som selvfølgelig, i stedet for å være verdig å bli stilt spørsmål ved.
Heideggers intuisjon om spørsmålet om Væren er dermed et historisk argument, som i hans senere verk blir til hans behandling av begrepet «værens historie», det vil si, historien om glemselen av væren, som ifølge Heidegger krever at filosofien følger sitt fotspor gjennom en produktiv destruksjon [Heidegger-terminologi] av filosofiens historie.
==== Boken Væren og tid ====
Heideggers mest kjente verk er Væren og tid fra 1927. Boken består av den første av tre planlagte deler, hvor de siste to aldri ble utgitt. Boken inneholder en introduksjon, del I "Forberedende fundamentalanalyse av Dasein" og del II «Dasein og temporalitet». I Væren og tid tar Heidegger for seg å legge til rette for muligheten for å stille "spørsmålet om væren" og å "destruere" den vestlige filosofihistorien. Ifølge Heidegger har hele den vestlige filosofihistorien oversett spørsmålet om væren til fordel for spørsmålet om det værendes væren. For å kunne stille spørsmålet om væren hevder Heidegger at det først er nødvendig å klargjøre spørsmålsstillerens fundamentale ontologiske status. Væren og tid er således en eksistensialanalyse av menneskets væremåte.
===== Dasein =====
Siden René Descartes har mennesket blitt forstått som subjekt. Ifølge Heidegger er Descartes' bestemmelse av det menneskelige subjekt som res cogitans (tenkende ting), i motsetning til objekter ("res extensa", utstrakte ting), derivert fra en mer fundamental væremåte som han kaller Dasein (der-væren). Dasein er bestemt som det værende for hvilket dets egen væren angår det selv.
=== Endring av retning - «Kehre» (sving) - i filosofien hans ===
En utvikling i Heidegger's verk fra 1930, og i økende grad etablert tidlig på 1940-tallet, synes for mange kommentatorer (e.g. William J. Richardson) å representere et fokusskifte, om ikke en større endring i hans filosofiske ståsted, som er kjent som «svingen» (die Kehre).
== Publisering (posthumt) av dagboken Svarte hefter ==
Etter krigen skrev han i en dagbok (publisert i 2015 som en del av
samlede verker i tysk utgave) at den allierte okkupasjonen av Tyskland var en større forbrytelse enn «'gasskamrenes' redsler» (Heideggers anførslelstegn på ordet gasskamrenes).Heideggers Svarte Hefter, skrevet mellom 1931 og 1941, og første gang utgitt i 2014, inneholder en del antisemittiske uttalelser og har ført til re-evaluering av Heideggers forhold til Nazismen.Nils Gilje hevder at Heideggers dagbøker fra slutten av 1930-tallet viser at Heideggers filosofi var rotfestet i jødehat. Heidegger mente at tysk kultur var infisert av en skremmende «Verjudung» (jødifisering).
== Bibliografi ==
=== Samlede verker -Gesamtausgabe - på tysk ===
Heideggers samlede verker (på tysk) har (per 2015) kommet ut i 97 av 102 planlagte bind.Gesamtausgabe er delt inn i fire serier:
I. Publiserte verk, 1910–1976
II. Lecture courses, 1919–1944
Marburg forelesninger, 1923–1928
Freiburg lecture courses, 1928–1944
Early Freiburg lecture courses, 1919–1923III. Upublisert stoff, forelesninger, og notater
IV. Notater og opptak
Schwarze Hefte Gesamtausgabe 94-97 [fritt oversatt: svarte hefter samleutgave-] (2014-2015)Kritikk av Gesamtausgabe har også avstedkommet negativ kritikk, blant annet fra Theodore Kisiel i 1995 i en artikkel i Philosophy Today.
== Litteratur ==
(no) Publikasjoner av Martin Heidegger i BIBSYS
Guttorm Fløistad Heidegger : en innføring i hans filosofi Pax filosofibibliotek 1968 ISBN 82-530-1609-3
Rune Fritz Nicolaisen Å være underveis - Introduksjon til Heideggers filosofi, 2003 ISBN 9788200453635
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.heidegger.org Martin Heidegger web site von Burghard Heidegger. Biographisches, Aktuelles, Informationen zu: Meßkircher-Martin-Heidegger-Stiftung, Martin-Heidegger-Gesellschaft e.V., Martin-Heidegger-Forschungsgruppe.
www.martin-heidegger.org Martin Heidegger -- Resources Web Page von Daniel Fidel Ferrer. Biographisches und Bibliographisches, Ressourcen, Forschungsinitiativen (auf Englisch).
Materialien zu Sein und Zeit bei philosophisches-lesen.de | Martin Heidegger (født 26. september 1889 i Meßkirch i Tyskland, død 26. | 8,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edmund_Husserl | 2023-02-04 | Edmund Husserl | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. april', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Okres Prostějov', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske filosofer'] | Edmund Gustav Albrecht Husserl (født 8. april 1859 i Proßnitz i Mähren, død 27. april 1938 i Freiburg im Breisgau) var en tysk filosof.
Husserl regnes som grunnleggeren av fenomenologien, og hadde bl.a. stor betydning for eksistensialistene Martin Heidegger, Maurice Merleau-Ponty og Jean-Paul Sartre.
| Edmund Gustav Albrecht Husserl (født 8. april 1859 i Proßnitz i Mähren, død 27. april 1938 i Freiburg im Breisgau) var en tysk filosof.
Husserl regnes som grunnleggeren av fenomenologien, og hadde bl.a. stor betydning for eksistensialistene Martin Heidegger, Maurice Merleau-Ponty og Jean-Paul Sartre.
== Biografi ==
Han ble født i en tyskspråklig jødisk familie i den daværende østerrikske provinsen Mähren (i dag en del av Tsjekkia). Etter å ha fullført gymnasiet i Olmütz, begynte han å studere astronomi, matematikk, fysikk og filosofi i Leipzig (1876–1878). Der møtte han Thomas Masaryk, senere president av Tsjekkoslovakia, som overtalte Husserl til å satse på filosofi. Dermed begynte den unge Husserl å lese Descartes, britisk empirisme, Leibnitz og Berkeley.
De neste tre årene fortsatte han å studere matematikk ved Universitetet i Berlin (1878–1881). I denne perioden studerte han spesielt Thomas Hobbes’ De Cive, Alexander Bains Mind and Body, Baruch de Spinozas Ethica og en del verker av Schopenhauer.
I 1882 tok han doktorgraden i Wien over emnet Theorie der Variationsrechnung.
Årene 1883–1884 avtjente Husserl militærtjeneste, og tiden ble brukt til å studere Georg Wilhelm Friedrich Hegels Phänomenologie des Geistes, verker av Aristoteles og Herbert Spencer.
I årene 1884–1885 fulgte han Brentanos forelesninger over deskriptiv og fenomenologisk psykologi, og fikk veiledning av Brentano frem til 1886, og i 1886 fulgte hans habilitasjon (professorkompetanse) i Halle med et psykologisk arbeide over Begriff der Zahl. Møtet med Brentano kjennetegnes gjerne som Husserls filosofiske omvendelse. I Brentanos undervisning innså han at filosofi er en vitenskap, en fundamental vitenskap som er grunnlaget for alle andre vitenskaper. Brentano ledet Husserl til å studere David Hume og Ernst Mach. Det var Brentanos analyse av intensjonalitet som førte til at Husserl senere skulle oppdage fenomenologien.
I perioden 1887-1901 får Husserl en akademisk stilling ved Universitetet i Halle
Etter sitt ekteskap med Malvine Steinschneider (1887) fikk han med sin Philosophie der Arithmetik. Psychologische und logische Untersuchungen (1891) den kritiske oppmerksomhet fra logikeren Gottlob Frege. I lys av hans psykologimekritikk skrev han frem til århundreskiftet omfangsrike logiske undersøkelser, som utviklet seg til hans første fenomenologiske hovedverk Logische Untersuchungen. Erste Teil: Prolegomena zur reinen Logik (1900), og førte til et kall som professor ved Georg-August-Universität Göttingen i Göttingen (ekstraordinarius). Her ble han bl.a. kjent med matematikeren David Hilbert, filosofene Wilhelm Dilthey, Max Scheler og Karl Jaspers samt dikteren Hugo von Hofmannsthal.
I 1916 — midt under den første verdenskrigen, hvor hans sønn falt — etterfulgte Husserl nykantianeren Heinrich Rickert som professor i Freiburg. Hans verk Ideen zu einer reinen Phänomenologie und phänomenologischen Philosophie (1913) var utslagsgivende for kallet.
I 1918 grunnla han Freiburger phänomenologische Gesellschaft. Hans første assistent var jødinnen Edith Stein (senere katolsk nonne), hun ble 1919 avløst av Martin Heidegger, som i sitt hovedverk Sein und Zeit (1927) om læreren skrev:
«Wenn die folgende Untersuchung einige Schritte vorwärts geht in der Erschließung der 'Sachen selbst', so dankt das der Verfasser in erster Linie Edmund Husserl, der den Verfasser während seiner Freiburger Lehrjahre durch eindringliche persönliche Leitung und durch freieste Überlassung unveröffentlichter Untersuchungen mit den verschiedensten Gebieten phänomenologischer Forschung vertraut machte.»Heidegger etterfulgte Husserl som professor i Freiburg i 1928.
Husserls siste leveår begynte med en rekke foredragsreiser (Amsterdam, Paris, Frankfurt am Main, Berlin, Halle, Wien, Praha). Samtidig skrev han et tredje hovedverk: Die Krisis der europäischen Wissenschaften und die transzendentale Phänomenologie (1936) hvor han omdanner sin fenomenologi til en livsverdenens ('Lebenswelt') fenomenlogi.
== Bibliografi ==
Über den Begriff der Zahl. Psychologische Analysen (1887)
Philosophie der Arithmetik. Psychologische und logische Untersuchungen (1891)
Logische Untersuchungen. Erste Teil: Prolegomena zur reinen Logik (1900)
Logische Untersuchungen. Zweite Teil: Untersuchungen zur Phänomenologie und Theorie der Erkenntnis (1901)
Philosophie als strenge Wissenschaft (1911)
Ideen zu einer reinen Phänomenologie und phänomenologischen Philosophie. Erstes Buch: Allgemeine Einführung in die reine Phänomenologie (1913)
Vorlesungen zur Phänomenologie des inneren Zeitbewusstseins (1928)
Formale und transzendentale Logik. Versuch einer Kritik der logischen Vernunft (1929)
Mèditations cartèsiennes (1931)
Die Krisis der europäischen Wissenschaften und die transzentale Phänomenologie: Eine Einleitung in die phänomenologische Philosophie (1936)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edmund Husserl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edmund Husserl – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
www.uni-koeln.de/phil-fak/husserl Husserl Archiv Universität zu Köln | Edmund Gustav Albrecht Husserl (født 8. april 1859 i Proßnitz i Mähren, død 27. | 8,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABBl%C3%BCcher%C2%BB | 2023-02-04 | «Blücher» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kryssere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1937', 'Kategori:Skip sluttseilt 1940', 'Kategori:Tyske kryssere'] | «Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og sank 9. april 1940 etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 - kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter flere øvelsestokt, i Østersjøen, ble skipet tatt i bruk den 5. april 1940. Fartøyet fikk en begrenset klarering da en rekke tester og øvelser ennå ikke var gjennomført.
«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetz' flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden Oslo natt til 9. april. Skipet ble truffet av to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner som antente større branner om bord. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet på Oscarsborg traff deretter skipet og påførte alvorlig skade på skroget. Man fikk ikke kontroll på brannene og etter en magasineksplosjon fikk skipet kraftig slagside før det sank med store tap av liv.
Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene, og ble i juni 2016 fredet som krigsminne og gravminne.
| «Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og sank 9. april 1940 etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 - kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter flere øvelsestokt, i Østersjøen, ble skipet tatt i bruk den 5. april 1940. Fartøyet fikk en begrenset klarering da en rekke tester og øvelser ennå ikke var gjennomført.
«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetz' flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden Oslo natt til 9. april. Skipet ble truffet av to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner som antente større branner om bord. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet på Oscarsborg traff deretter skipet og påførte alvorlig skade på skroget. Man fikk ikke kontroll på brannene og etter en magasineksplosjon fikk skipet kraftig slagside før det sank med store tap av liv.
Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene, og ble i juni 2016 fredet som krigsminne og gravminne.
== Bakgrunn ==
«Blücher» var oppkalt etter den prøyssiske generalfeltmarskalk og fyrste Gebhard Leberecht von Blücher (1742–1819) og var det tredje tyske krigsskipet med dette navnet.
Fartøyet hadde åtte kanoner, tolv antiluftskyts og tolv torpedorør. Skipet ble ferdigstilt 20. september etter flere forsinkelser grunnet endring i plantegningene. Disse endringene var blant annet en endret baug, og en ombygd skorstein.
Skipet gjennomgikk utprøving og mannskapet opplæring under tokt i Østersjøen.
I november lå Blücher mye ved verftet for å rette på mindre problemer. Skipet seilte endelig fra Kiel 27. november 1939 mot Østersjøen, og ankret opp i Gdańskbukten 30. november. Fra 1. til 15. desember var skipet stasjonert ved Gotenhafen og brukte mye tid på å prøve ut maskineriet og våpnene før det returnerte til Kiel etter flere problemer med utrustningen. Tilbake i Kiel ankom skipet Deutsche Werke den 16. desember og ble ombygd mellom 16. og 31. desember. 7. januar dro skipet igjen mot Østersjøen, og oppholdt seg der til 15. januar 1940 mens det utførte øvelser, som i denne perioden ble sterkt begrenset grunnet streng vinter og mye is øst i Østersjøen. 17. januar dro skipet tilbake til Kiel. Skipet lå isfast fram til 27. da det endelig ankom Deutsche Werke i Kiel. Her ble til 30. mars, mye av tiden i tørrdokk. Etter fem måneds tjeneste hadde mannskapet kun fått utført 19 dager trening. Skipet ble endelig erklært operativt den 30. mars 1940. I løpet av hele denne utprøvingsperioden ble baugen bygget om til en klipperbaug og skipet ble dermed lengre. Siste hendelse før operasjon Weserübung var trening med lettkrysseren «Emden», som også kom til å delta under invasjonen av Norge.
== Invasjonen av Norge ==
Kort tid etter ble det satt inn under Weserübung-Nord, det tyske overfallet på Norge. Den 6. april ankom 800-900 soldater fra den 163. infantridivisjonen, med ammunisjon og utstyr. Skipet hadde ennå ikke fått utført noen øvelser med hovedbatteriet, skadekontroll, eller kampstasjonsøvelser, og ble ikke ansett som fullt operativt. Det ble uansett satt inn grunnet mangelen på tyngre fartøy i Kriegsmarine. Den 7. april 1940 drar skipet fra Swinemünde med «Emden» og tre torpedobåter under kaptein Heinrich Woldag. Skipet møtte opp med «Lützow» på veien. Det var førende skip i invasjonsgruppe 5 (under kontreadmiral Oskar Kummetz), og sammen med krysserne «Lützow» og «Emden», og noen mindre skip, brakte det invasjonsstyrker bestemt for Oslo.
På vei mot Oslo den 8. april ble Gruppe 5 angrepet av HMS «Triton» (N15)» fra Royal Navy. Alle britiske torpedoer ble unngått.Det norske bevoktningsfartøyet «Pol III» oppdaget den tyske flåtestyrken like før midnatt 8. april og skjøt varslingsraketter Dette alarmerte det norske forsvaret, Bolærne og Rauer gjorde klar. Det kom til noen få skudd uten virkning. På norsk side kjente en ikke størrelsen eller nasjonaliteten på inntrengerne.
Oberst Eriksen på Oscarsborg ble varslet og han satte umiddelbart i gang med å mobilisere de tilgjengelige styrkene. I tillegg ble kadetter ved befalsskolen ved Seiersten innbeordret for å øke bemanningen på Kopås. Fungerende sjef for torpedobatteriet ble tilkalt fra sin bolig i Drøbak. Politimesteren i Drøbak ble varslet og startet evakuering.
Siden var det lite informasjon som nådde oberst Eriksen. En mente at det hadde vært en større trefning i Skagerak og at en flåtestyrke hadde søkt tilflukt i fjorden. Eriksen beordret redusert bemanning og hvile.
Kl 03:38 meldte bevoktningsfartøyene «Furu» via Filtvet signalstasjon at «7 fartøyer, 3 større og 4 mindre går opp fjorden. Det er hørt tysk tale ombord!». Eriksen satte umiddelbart festningen i full beredskap, men tvilte på at det skulle være mulig å høre stemmer fra fartøyene.
Klokken 04:21 norsk tid 9. april 1940 åpnet festningen ild mot «Blücher» med hovedbatteriets tyskbygde 280 mm-kanoner. Avstanden var da ca 950 meter, og «Blücher» passerte badeparken i Drøbak. Av ukjent årsak ønsket oberst Eriksen å heve basis med 6 meter, slik at ønsket treffpunkt skulle ligge i overbygget rett over hoveddekket. Han beordret derfor avstand 1 400 m. Det første prosjektilet traff langt høyere i stridsmasten høyt over broen. Her ble artillerioffiser II, Kapitänleutnant Puchammer, sjef for luftvernartilleriet, drept. Skadene i øvre del av stridstårnet var så store at kommandoen over artilleriet ble overført til artillerioffiser III på broen. Det andre prosjektilet fra hovedbatteriet traff nær flyhangaren mellom aktre mast og skorsteinen. Skuddet slo også ned i skipet, gjennom panserdekket og ødela rørføringen for damp til turbin 1, midtpropellen. Det store El-verk 2 mistet også damptilførsel og stanset. Strømforsyningen ombord ble kraftig redusert. Treffet skapte et inferno av flammer og røyk midtskips. Dette var like ved flyhangaren, og her var det stuet mye håndammunisjon for hærens personell. I tillegg var det også bensin og olje til flyene. Etter noe tid gikk også flere 50 kilos flybomber i luften.
Festningen kunne bare skyte disse to skuddene, da personellet var 30 utrente rekrutter som brukte lang tid på å lade om. «Blücher» var dessuten kommet for nær og ute av disse kanonenes skuddfelt. Ildåpning fra hovedbatteriet var signal til Kopås om ildgivning. En av de første 15 cm-granatene fra Kopås ødela roroverføringen mellom bro og rormaskinen. Skipssjefen klarte å nødstyre med motor og sidepropellene. Fartøyet kunne håndstyres fra rormaskinen, men det kan ha vært nødvendig med kurér for å overbringe rorordre, noe som ville tatt for lang tid.
Returilden fra «Blücher» hadde liten virkning. Artilleriet pekte for høyt. Det tunge sjøartilleriet ble ikke avfyrt da det ikke fant egnede mål.
De sekundære, norske kystbatteriene bombarderte «Blücher» med skudd fra småkalibret 57 mm-ild fra Husvik på fastlandet på Drøbaksiden – ment til forsvar av fortets minefelt (som ikke var lagt) – og 15 cm-kanoner på Kopås på østre side av fjorden, mens «Blücher» brant kraftig. De større kanonene ødela mye ombord mens ilden fra 57 mm-kanonene ble fokusert mot overbygget og antiluftskytset. Ildgivingen undertrykket «Blücher»s lette artilleri mens hun sakte seilte forbi fortet. Husvik-batteriet måtte evakueres mens «Blücher» passerte og skjøt med det lette luftvernartilleriet rett ned i batteriet.
Tyskerne kjente ikke til torpedobatteriet på nordre Kaholmen. Det var bygget i 1901, innsprengt i fjell. I fjellhallen er det tre doble avfyringsrammer. Da disse var ladd, ble opptil tre torpedoer låret ned i sjøen og skutt ut via de tre undervannstunnelene. Torpedoene var østerriksk-ungarske, bygget i det daværende Fiume (dagens Rijeka i Kroatia). Mannskapene i torpedobatteriet var faste mannskaper med god øvelse. Øvelsesskyting med torpedoer var billig og enkelt å gjennomføre. En antar at det var skutt ca 200 øvelsesesskudd fra batteriet. En var derfor trygg på rutiner og betjening. Torpedobatteriet ble dermed festningens farligste våpen.
Første treffer kom trolig i det aktre av kjelerommene under broen. Det andre sannsynligvis trolig turbinrom 2/3. Dampoverføringen til midtturbin 1 var tidligere brutt grunnet artillertreffere. Tilsammen satte dette alt fremdriftmaskineri ut av spill. De dampdrevne generatorene falt snart ut sammen med mye av det elektriskeanlegget; kun dieselagregatene fortsatte å gå til fartøyet sank. Hun drev uten kontroll i den trange fjorden og da resten av den tyske flåten så torpedoene eksplodere, trodde man feilaktig at «Blücher» hadde gått på miner. De avbrøt angrepet. Oslo ble derfor ikke invadert om morgenen som planlagt. Idet resten av flåten bakket og tørnet om, ble «Lützow» truffet tre ganger fra Kopaas, og skipets A-tårn fikk kraftige skader.
Cirka kl 05:00 ankret «Blücher» opp ved Askholmene. Det brant heftig ombord. Ammunisjon ble bragt til magasinene, torpedoer desarmert eller friskutt,Mal:Klartgjør. Det var vanskelig å bekjempe ilden, dels på grunn av eksploderende håndammunisjon, kraftig brann, dårlig trente havarigjenger og lite vann grunnet utfall av mesteparten av generatorene. Omtrent klokken 06:00 inntraff en kraftig eksplosjon i nærheten av kjelerom 2, et magasin for 10,5 cm ammunisjon eksploderte og slo et større hull i skipsbunnen. Med dette var skipet tapt og det sank rundt klokken 06:22.
I tidsrommet omtrent idet det sank eller noe etter, hørte en at enkelte av de overlevende istemte den tyske nasjonalsangen «Deutschlandlied». Det hevdes at dette ble hørt av Eriksen og Andressen der de sto i nærheten av fyrlykta på nordre Kaholmen, omtrent tre km unna.Av mannskapet på 1 308 mann, omkom 830 i det kalde vannet. Andre kommer til at 125 av mannskapet og 195 soldater omkom.
På norsk side omkom to kvinner i Drøbak av ildgivningen fra «Blücher».
Forsinkelsen av invasjonen av Norge ga det norske kongehuset, regjering og storting tid til å evakuere. Også norske gullreserver ble flyttet i tide.
=== Besetning ===
Under invasjonen bestod besetningen blant annet av:
Flåtesjef Kontreadmiral: Oskar Kummetz
Kaptein: Kapitän zur See Heinrich Woldag
I. Offizier: FKpt. Erich Heymann - senere førsteoffiser på «Gneisenau».
I. artillerioffiser: KKpt. Kurt-Eduard Engelmann - senere kommandant på ubåten «U-163», og døde ved dens senkning i Biscayabukten 14. mars 1943.
II. artillerioffiser: KLt. Hans-Erik Pochhammer - døde under angrepet rundt kl. 09.41.
III. artillerioffiser: KLt. Hagena
FlaMWOffz.(Anti-luftskytsoffiser): OLt.zS Schürdt - alvorlig skadet kl. 09.40.
Sjefsmaskinist: FKpt. Dipl.-Ing. Karl Thannemann - døde senere om bord på «Bismarck».
Ingeniør: KKpt. Helmut Karbe
1.Leckwehr-Offz. (Lekkasjevernoffiser): KLt. Baron von Engelhardt Bergeshof
Navigatør: KKpt. Ernst Gruber (til 01.40), KKpt. Hugo Förster (etter 01.40)
Administrativ offiser: KKpt. Ramm
E-Meß-Offizier: KLt. Knappe
Bordnachrichten-Offz.: KLT. Walter Pommerehne
Adjutant: KKpt. Kurt Zoepfel, OLt.zS Baron. von Freyberg (fra 04:40)
Leger: Dr. Korth, Dr. Günther
==== Bruk av besetningen etter senkningen ====
En del av Blüchers mannskap ble beordret tilbake til Tyskland etter senkingen, men mesteparten ble brukt under invasjonen av Norge. En av de første oppgavene var å bemanne kaprede norske krigsskip. I tillegg trengtes batteriene i Oslofjorden å bemannes grunnet frykt for eventuelle britiske angrep. KLT. Bloomfield, KLT. Knappe og 150 menn overtok Oscarsborg festning. Olt.zS Kühn tok over 15 cm batteriet ved Drøbak. Fjellbatteriet ved Håøya ble overtatt av løytnant Anders. KKpt. Helmut Karbe og KLT. Walter Pommerehne ble tildelt plasser i staben til den ledende admiralen i Norge. Pommerehne ble fra 17. april 1940 sjef for basen i Oslo. Som portsjef ble KKpt. Hugo Förster brukt, før han ble erstattet den 15. april av Lt.zS Bodenstein. Basen ved Larvik ble i starten kommandert av KLt. Baron von Engelhardt Bergeshof.
== KzS Woldag ==
«Blücher»s skipssjef, KzS Woldag ble etter tapet av skipet innkalt til Berlin for å avlegge rapport. På tur tilbake til Norge den 16. april i en Junkers Ju 52 fra KGzbv styrtet dette et sted i nærheten av Drøbak. Stedet der flyet styrtet kan nå være lokalisert som i nærheten av Tofteholmen sør for tettstedet Tofte, der en rekke øyenvitner så en Junkers styrte og der det ble funnet blant annet brev til besetningsmedlemmer på «Blücher», brev som Woldag hadde med.Sammen med Woldag gikk hele flyets besetning tapt: Pius Kohle, Ernst Maisch og Walter Poplow. Trolig hadde også Woldag med en adjutant eller oppasser, men slike er ikke nevnt i tapsmeldingen fra Luftwaffe.
== Vraket av «Blücher» ==
Vraket av «Blücher» ligger rett sørøst for Askholmene, på 90 meters dyp, og det har tidvis lekket olje. Vrakets tilstand ble første gang undersøkt i 1993. Skroget inneholdt frem til 1994 anslagsvis 1 500 m³ brunkulltjære i tanker langs bunn og sider på skroget. Brunkulltjære var et vanlig drivstoff for tyske krigsskip i perioden frem til og med annen verdenskrig. Ved en opprenskningsaksjon i 1994 ble mesteparten av brunkulltjæren pumpet ut og det ble gjennomført oljetømming av vraket. Totalt ca. 8000 tonn olje/vann ble transportert til Moss med Østfold Septik Industrisevice AS' kjemikalietanker MT «Mahdi» og oljelekteren «Pondus» for viderebehandling og dekantering av oljefasen. Oljedelen på 870 tonn, som var datidens dieselolje var en tyntflytende tjæreolje med kraftig tjærelukt, ble solgt og levert til Treschow Fritzøe i Larvik med oljelekteren «Pondus» og anvendt som fyringsolje.
Etter rensingen av det resterende vannet ble det tatt vare på ca. 100 tonn oljefase som senere ble levert til eieren av veteranbåten SS «Forlandet» i Oslo. Av den resterende vannfasen på ca 7000 tonn, ble 1400 tonn renset til 15 ppm og pumpet over bord under fart i skipsleia utenfor Horten etter krav fra Statens forurensningstilsyn. Det resterende vannet inneholdt mye glykol og lot seg ikke rense med valgte prosedyre, og ble derfor fraktet til Larvik for mellomlagring, og ble året etter fraktet til NSOs mottaksanlegg på Kambo utenfor Moss for endelig rensing og utslipp til sjøen. Da «Blücher» ble tømt for olje i 1994 oppga Forsvaret en antatt mengde ammunisjon på ca. 700 tonn i vraket, fordelt på flere magasiner. 108 av i alt 120 oljetanker ble anboret fra utsiden og tømt. De resterende 12 oljetankene ligger nær ammunisjonskammere og Forsvaret frarådet tømming av disse.
Vraket etter «Blücher» og slagskipet «Tirpitz» ble midlertidig fredet i 2014, og permanent fredet som krigsminne og gravminne i juni 2016.
== Andre skip med samme navn ==
«Blücher» (1937) var det tredje tyske krigsskip som bar navn etter den prøyssiske Feldmarschall Gebhard Leberecht von Blücher, kjent fra slaget ved Waterloo. Det første skipet som ble oppkalt etter von Blücher var skoleskipet SMS «Blücher» (1877), bygget ved Norddeutsche Schiffbau AG, senere under navnet Krupp-Germaniawerft i Kiel, sjøsatt den 20. mars 1877. Etter en kjeleeksplosjon i 1907 ble den tatt ut av tjeneste og endte som frakteskip for kull i Vigo i Spania. «Blücher» (1901) ble sjøsatt som et sivilt, kombinert passasjer- og fraktedampskip. Den 11. april 1908 ble panserkrysseren SMS «Blücher» (1908) sjøsatt fra Kaiserliche Werft Kiel . Dette skipet ble senket den 24. januar 1915 i Slaget ved Doggerbank. Det bukket under for en overveldende samling av slagkryssere ledet av Vice Admiral David Beatty. Begge de to siste skipene med navnet «Blücher» led den skjebne å bli senket i løpet av de første 8 måneder av første- og andre verdenskrig.
== Bilder ==
== Litteratur ==
Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher
Frank Binder (1991). Krysseren "Blücher". Faktum.
Othar Lislegaard (1975). Skuddene som reddet Norge?. Oslo: Aschehoug.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blücher (ship, 1937) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder av ilanddrevne dokumenter fra Blücher (Riksarkivet/Digitalarkivet)
Bilder av senkingen av Blücher (Riksarkivet/flickr) | Heinrich Blücher (født 29. januar 1899 i Berlin, død 31. | 8,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABEstonia%C2%BB-forliset | 2023-02-04 | «Estonia»-forliset | ['Kategori:1994 i Estland', 'Kategori:1994 i Sverige', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-09', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estisk sjøfart', 'Kategori:Forlis i Europa', 'Kategori:Konspirasjonsteorier', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sjøulykker i 1994', 'Kategori:Svensk sjøfart', 'Kategori:Østersjøen'] | «Estonia»-forliset var et skipsforlis som hendte med den estiske cruisefergen MS «Estonia», en stor og moderne kombinert bil- og passasjerferge bygd i 1980, som kantret og sank under en full storm i Østersjøen natt til den 28. september 1994 da skipet var på rute fra Tallinn i Estland til Stockholm i Sverige. Forliset som krevde 852 menneskeliv og der bare 137 overlevde – regnes som en av de verste maritime skipskatastrofene i det 20. århundre – og regnes som en av Europas verste skipsforlis i fredstid etter Andre verdenskrig.
Havariundersøkelsen som ble publisert i 1997 fastslo at den direkte årsaken til ulykken var svikt i låsene på baugporten som gikk i stykker under belastninger av bølgene. Da porten brakk løs fra skipet dro den med seg rampen som dekket for åpningen til bildekket bak baugporten. Dette førte til at vann trengte inn på bildekket, noe som destabiliserte skipet og satte i gang en katastrofal kjede av hendelser som førte til at skipet kantret over og sank. Det ble i 2005 slått fast at det ble fraktet militært utstyr med «Estonia» på to tidligere datoer i september 1994. I en TV-serie fra 2020 forteller to av de overlevende at de så et militært transportkjøretøy kjøre om bord på «Estonia» kvelden før havariet. I TV-serien dokumenteres et fire meter høyt hull i skipssiden på styrbord side – siden som ligger ned – noe som sådde tvil om den offisielle forklaringen på at skipet sank.
| «Estonia»-forliset var et skipsforlis som hendte med den estiske cruisefergen MS «Estonia», en stor og moderne kombinert bil- og passasjerferge bygd i 1980, som kantret og sank under en full storm i Østersjøen natt til den 28. september 1994 da skipet var på rute fra Tallinn i Estland til Stockholm i Sverige. Forliset som krevde 852 menneskeliv og der bare 137 overlevde – regnes som en av de verste maritime skipskatastrofene i det 20. århundre – og regnes som en av Europas verste skipsforlis i fredstid etter Andre verdenskrig.
Havariundersøkelsen som ble publisert i 1997 fastslo at den direkte årsaken til ulykken var svikt i låsene på baugporten som gikk i stykker under belastninger av bølgene. Da porten brakk løs fra skipet dro den med seg rampen som dekket for åpningen til bildekket bak baugporten. Dette førte til at vann trengte inn på bildekket, noe som destabiliserte skipet og satte i gang en katastrofal kjede av hendelser som førte til at skipet kantret over og sank. Det ble i 2005 slått fast at det ble fraktet militært utstyr med «Estonia» på to tidligere datoer i september 1994. I en TV-serie fra 2020 forteller to av de overlevende at de så et militært transportkjøretøy kjøre om bord på «Estonia» kvelden før havariet. I TV-serien dokumenteres et fire meter høyt hull i skipssiden på styrbord side – siden som ligger ned – noe som sådde tvil om den offisielle forklaringen på at skipet sank.
== MS «Estonia» ==
MS «Estonia» var en estisk-flagget stor og moderne kombinert bil- og passasjerferge (kalt cruiseferge) som ble bygget fra 1979 til 1980 av Jos. L. Meyer i Papenburg, i daværende Vest-Tyskland, med byggnummer 590.Cruisefergen som var dimensjonert 157,02 meter i lengde, 24,21 meter i bredde og med dypgående på 5,55 meter, var på 15 566 brutto(register)tonn (BRT) og hadde kapasitet på 2 000 passasjerer og 460 personbiler. Skroget var isklasset med den høyeste isklassen 1 A, som betydde at hun kunne seile på alle verdens hav.Fra og med 1. februar 1993 seilte «Estonia» i ordinær rutetrafikk mellom Tallinn i Estland og Stockholm i Sverige, hun var det største fartøyet som førte estisk flagg, og ble ansett som et nasjonalsymbol for landet Estland ettersom hun var navngitt og oppkalt etter sitt land. Cruisefergen ble benyttet i hovedsak av svensker og estere, men også av mange nordmenn. Hun ble operert av det svensk-estiske fergerederiet EstLine AB som chartret cruisefergen fra E. Liini AS i Tallinn, Estland, og Estline Marine Company Ltd i Nikosia, Kypros, som var de to selskapene som skipet var registrert i. Det svensk-estiske fergerederiet EstLine AB var svenskeid av det svenske rederiet Nordström & Thulin AB og var estisk statseid av Estlands regjering via det estiske rederiet AS Eesti Merelaevandus (internasjonalt kjent som ESCO – Estonian Shipping Company).Opprinnelig var MS «Estonia» bygget som den finske cruisefergen MS «Viking Sally» og opererte for det finske fergeselskapet Viking Line AB fra 1980 til 1990 på ruten mellom Stockholm i Sverige, Mariehamn i Åland og Åbo i Finland. Da Viking Line AB solgte skipet til p/r Wasa King i 1989 og utchartret henne til Oy Silja Line AB i 1990, fikk hun navnet MS «Silja Star» og trafikkerte den samme ruten som hun gjorde under Viking Line-tjenesten. I november 1990 ble skipet overført til Oy Wasa Line som opererte cruisefergen på ruten mellom Vaasa i Finland og Umeå i Sverige fra februar 1991 til august 1993 under navnet MS «Wasa King». Skipet ble kjøpt av svenske Nordström & Thulin AB og estiske AS Eesti Merelaevandus og ble chartret og operert av fergerederiet EstLine AB i januar 1993. Etter oppløsningen av Sovjetunionen hadde jernteppet mellom de nordiske landene og de baltiske statene forsvunnet, og den første overfarten mellom Tallinn og Stockholm fant sted 1. februar 1993. Trafikken pågikk med avganger annenhver dag fra henholdsvis Tallinn og Stockholm.
== Forliset ==
Den 28. september 1994 mellom kl. 00:55 og 01:50 (UTC+2) kantret og sank skipet. Det var 989 mennesker ombord.
MS «Estonia» skulle ha anløpt Stockholm kl. 09:30. Været var dårlig, med en vind på 20–25 m/s og 6–10 meter høye bølger. Noen meldte om 15 meter høye bølger og vind på over 30 m/s. I motsetning til andre ferger på ruter i Østersjøen, gikk hun for full fart mot bølgene.
Fartøyet var et RoRo-skip (Roll-on/roll-off) med store porter i baug og akterende som tillot hurtig lasting og avlasting av kjøretøy. Den direkte årsaken til forliset var at låsene på løftebaugen sviktet under belastningen fra bølgene. Da baugen brakk løs fra båten dro den med seg rampen som dekket for åpningen til bildekket bak løftebaugen. Dette førte til at vann trengte inn på bildekket og destabiliserte skipet, noe som satte i gang en katastrofal kjede av hendelser som førte til at skipet sank. (Liknende problemer førte også til forliset av MS «Princess Victoria» i 1953 og MS «Herald of Free Enterprise» i 1987.)
De første faresignalene var uvanlige lyder av metall mot metall rundt kl. 01:00, da skipet befant seg utenfor Åbos skjærgård. Imidlertid viste en inspeksjon av baugporten ingen tydelig skade. Omkring kl. 01:20 ropte en svak kvinnerøst «Häire, häire, laeval on häire» (estisk som betyr «Alarm, alarm, det går alarm på båten») over høyttaleranlegget. Bare sekunder senere ble et internt alarmanrop utsendt til mannskapet over høyttaleranlegget. Livbåtalarmen ble dessverre utløst for sent, og den ble formidlet på estisk, så det var ikke mange av passasjerene som klarte å redde seg i livbåtene.
Raskt hadde fartøyet fått 30–40 grader slagside mot styrbord som gjorde det så å si umulig å bevege seg trygt ombord i skipet. Dører og korridorer ble omgjort til dødsfeller. De som skulle komme til å overleve befant seg da allerede på dekk. Mayday ble sendt ut av skipets mannskap kl. 01:22, men fulgte ikke internasjonale standarder. På grunn av strømbrudd fikk man ikke oppgitt posisjon, noe som forsinket redningsoperasjonen noe.
Cruisefergen MS «Mariella» fra Viking Line AB var på plass ved ulykkesstedet kl. 02:12. Det første redningshelikoptret ankom kl. 03:05.
Av et totalt antall på 989 mennesker ombord på skipet ble bare 137 reddet. Ulykken krevde 852 liv. 501 av de omkomne var svensker og seks av nordmennene som befant seg ombord var blant de omkomne. Dødsårsaken var drukning og nedkjøling (vanntemperaturen var 8 °C). Bare 92 av det totale antallet omkomne er blitt funnet.
Skrogets posisjon er 59°22′N 21°41′Ø, 22 nautiske mil (41 km) 157° sør-sørøst for den lille finske øya Utö.
== Mangler i redningsinnsatsen ==
Ulykken avdekket et stort antall feil i rutinene for redningsoperasjoner ved havari av en stor passasjerferge. Noen av de viktigste konklusjonene var:
En tydelig beskjed til passasjerene kunne ha reddet mange liv. De fleste av de omkomne klarte aldri å komme seg ut av skipet. Da skipet krenget 30 grader eller mer, var det å bevege seg på innsiden omtrent umulig og svært farlig på grunn av faren for å falle eller bli knust under fallende gjenstander.
Livbåter kunne ikke sjøsettes på grunn av slagsiden (sideveis helling) skipet hadde.
De fleste passasjerene forsto ikke hvordan de skulle blåse opp redningsflåtene eller bruke de utdelte redningsvestene.
Redningsflåtene var vanskelige å borde, kantret lett og var svært vanskelige å sette sammen av menneskene som kom ombord. En kantret redningsflåte ga omtrent ingen beskyttelse mot vannet.
Til å begynne med ble det sløst med tid fra redningsmannskapene gjennom gjentatte kontroller av flåtene. Da redningsfolkene ble klar over dette startet de å kutte takduken på flåtene så allerede gjennomsøkte flåter lett kunne oppdages fra helikoptre.
Flere av redningshelikoptrenes vinsjer brant opp eller vaierne fliset seg opp. De var ikke laget for å tåle belastningen.
Én redningsmann per helikopter var ikke nok. Minst to burde vært med ut ettersom redningsarbeidet var utmattende. Flere av redningsmennene ble skadet.
== Beskyttelse av vraket ==
I kjølvannet av katastrofen har mange pårørende av de omkomne krevet at deres kjære skulle bringes opp og bli begravet på land. Krav har også blitt fremmet om at hele skipet måtte bli hevet slik at årsaken til katastrofen kunne bli oppdaget gjennom en detaljert inspeksjon.
Med henvisning til de praktiske vanskene og de moralske implikasjonene ved å hente opp fra havbunnen lik som har begynt å gå i oppløsning, men også av frykt for de økonomiske belastningene ved å heve hele skroget og bergingsoperasjonen ville medføre, foreslo den svenske regjeringen å begrave hele skipet in situ med en kappe av betong.
Til slutt erklærte Estoniaavtalen av 1995, en traktat mellom Sverige, Finland, Estland, Latvia, Danmark, Russland og Storbritannia (selv om Storbritannia ikke er en Østersjø-nasjon) stedet for fredet, med forbud for sine lands borgere om selv å nærme seg vraket. Traktaten er imidlertid bare bindende for statsborgere av de landene som undertegnet den. Den svenske marine har, i hvert fall to ganger, forpurret dykkeroperasjoner ved vraket som blir overvåket med radar av den finske marinen.
== Årsaker til katastrofen ==
=== Offisiell etterforskning og rapport ===
Fjernstyrte videoopptak av vraket viste at låsene på baugporten hadde sviktet og at den hadde delt seg fra resten av fartøyet. Den offisielle rapporten indikerte at baugvisiret og rampen hadde blitt revet av i punkter som ikke ville gi en indikasjon av «åpen» eller «ikke gått i smekk» oppe på broa, slik det normalt ville skjedd hvis smekklåsen skulle svikte. Det fantes ingen videoovervåkning av denne delen av skipsrommet heller. Et videokamera som overvåket den indre rampa viste imidlertid vannet idet det flommet inn på bildekket. Hvis mannskapet hadde kjent tilstanden, er det sannsynlig at de hadde satt ned farten eller endret kurs, noe som kanskje kunne ha forhindret oversvømmelsen og synkingen. Anbefalinger om modifikasjoner som skal foretas på liknende skip inkluderer atskillelse av tilstandssensorene fra smekklåsen og hengselmekanismen og tilføyelsen av videoovervåkning.
=== Bevis for eksplosjon ===
En mindre industri av fortolkninger basert på konspirasjonsteorier blomstret opp etter katastrofen. Elementer av disse har blitt rettferdiggjort av nye beviser skaffet tilveie via uavhengige etterforskninger samt bekreftede utsagn fra vitner. Den amerikanske eventyreren Gregg Bemis som sammen med sitt mannskap hadde dykket til vraket og filmet skroget fikk hentet metalldeler fra skipet som i laboratorietester beviste at det hadde vært utsatt for en eksplosjon. Finske seismologer har avvist muligheten for en eksplosjon da det ligger en målestasjon cirka 20 kilometer fra ulykkesstedet og selv en liten eksplosjon under vannlinjen ville ha blitt registrert.
=== Tysk journalists bok blir film ===
Den tyske journalisten Jutta Rabe utførte også egne undersøkelser som resulterte i en bok som ble omgjort til filmen Baltic Storm (2003). Her blir Det russiske føderale etterretningsvesen gjort ansvarlig for senking av fergen. Handlingen framstiller den svenske regjeringen som ansvarlig for å ha brukt skipet til hemmelig transport av russiske høyteknologiske komponenter til USA. Intrigen rulles opp av en ung kvinnelig journalist, ikke ulike Rabe selv. Ifølge Rabe brukte dykkere innleid av den svenske regjeringen (som hun hevdet hadde underskrevet kontrakter der de sverget for livstid at de ville bevare hemmelighetene) timevis på å bryte seg inn i lugarer på leting etter en sort attachékoffert båret av en russisk romteknologihandler, Aleksandr Voronin.
Hun vektla amerikansk interesse for diverse sovjetisk teknologi, inkludert atomdrevne satellitter. Det er blitt foreslått at panikk med bakgrunn i stabiliteten i en kjernefysisk anretning er den mest sannsynlige grunnen til den svenske regjerings forslag om å begrave vraket i betong, noe som er et høyst uvanlig forslag for et vrak og minner om sarkofagen i Tsjernobyl. Tidlig i 2005 hevdet Rabe at en helikopter-loggbok hadde blitt funnet som viste at enkelte av mannskapet på «Estonia», inkludert kapteinen, Avo Piht, hadde blitt fløyet til sykehus etter katastrofen. Disse ni menneskene, som ville vært betydningsfulle øyenvitner om situasjonen og hendelser ombord på skipet, skal ha forsvunnet sporløst. Øyenvitner som har stått fram har siden gitt en forklaring av påstanden om Pihts overlevelse. Han ble opprinnelig oppført som en overlevende da en mann som liknet på ham ble sett på fjernsyn. Siden ble et videoopptak av sendingen gjennomgått og listen ble rettet. Legenden om det «mystiske bortfallet» av navnet hans fra listen over overlevende lever videre.
Svenske myndigheter utstedte i 2000 en arrestordre på Rabe etter dykkerekspedisjonen hun og Bemis hadde foretatt ved vraket av MS «Estonia». De vil bli pågrepet dersom de besøker Sverige, Finland eller Estland.
Rabe ble forøvrig avsatt som kasserer og ekskludert fra det tyske journalistforbundet Deutscher Journalisten-Verband i 2011.
=== Den militære etterretningsforbindelse skaper svensk medieskandale ===
Høsten 2004 brøt en skandale løs i svenske media etter en avsløring fra en pensjonert tolltjenesteperson om at kort før ulykken i 1994 hadde «Estonia» blitt brukt av svensk militær etterretning til å innføre elektronisk utstyr ulovlig ervervet i Estland fra den russiske hæren (tidligere enheter fra SSSR Baltiske Militærdistrikt). Den svenske domstolsetterforskeren Johan Hirschfeldt bekreftet senere at den militære etterretningen virkelig brukte «Estonia» i september 1994 for å frakte inn hemmelig militært utstyr, men innholdet i forsendelsen vil forbli hemmeligstemplet i 70 år.
Den 22. september 2005 kunngjorde den estiske statsadvokaten Margus Kurm at etterforskningen som estiske myndigheter hadde utført bekreftet det faktum at militært utstyr befant seg ombord på skipet den 14. og den 20. september 1994 og at Estland ikke hadde noen del i denne «svenske operasjonen». Han hevdet at ingen beviser var funnet som tilsa at slikt utstyr befant seg ombord på skipet katastrofenatten. Til tross for dette fortsetter mistanker å omgi den påståtte svenske aktiviteten. I mars 2006 uttrykte nestlederen for det europeiske parlamentets undersøkelseskommisjon, Evelyn Sepp, oppfatningen om at forslaget om å tildekke vraket med betong som de svenske myndighetene hadde kommet med, kan ha vært et forsøk på å skjule omstendighetene rundt katastrofen. Ifølge Sepp forhindrer Estoniaavtalen av 1995 i realiteten videre grundig (gjenopptagelse av) etterforskning av katastrofen.
=== Den estiske regjeringsoppnevnte spesialkommisjon anklager Sverige ===
Den 30. mars 2006 annonserte en spesialkommisjon satt ned av den estiske regjeringen for å etterforske de hemmelige militære forsendelsene ombord på skipet deler av sine funn. I den offentliggjorte rapporten var kommisjonen nær ved å beskylde svenske myndigheter for å ha gjemt unna beviser og omstendighetene omkring katastrofen. Blant annet la kommisjonen vekt på motsigelsene i vitnemålene og i forklaringene til personer som tok del i etterforskningen i 1994. Den svenske regjeringen nektet flere ganger å tillate intervjuer med vitnene. Ifølge kommisjonen har kontrakten med det private selskapet (Rockwater) som var ansvarlig for dykkerne og deres aktiviteter på vraket i 1994, gjort flere uunnværlige deler som ble funnet av dykkerne inne i skipet utilgjengelig.
Den svenske regjeringen nektet å gi tillatelse til innsyn i arkivet. Kommisjonen bemerker at et svensk medlem av etterforskningsgruppen fra 1994 ved en anledning fjernet en viktig del av bevismaterialet som var brakt opp til overflaten fra skipet (låsen på baugporten som dykkere hadde tatt løs). Avslutningsvis hevdet kommisjonen av dykkerne hadde brakt opp fra vrakets innside en bestemt bagasjegjenstand, slik som vist i filmen, som de svenske myndighetene nekter i diskutere innholdet av. Den delen av skipet der gjenstanden var, kunne ikke ha blitt nådd gjennom eksisterende åpninger, sa kommisjonen.
=== Hvorfor Storbritannia undertegnet ===
Ifølge journalist Stephen Davis i avisen New Statesman hadde skipet ombord en hemmelig last bestående av militært utstyr smuglet fra Russland av det britiske Secret Intelligence Service som et ledd i pågående tiltak for å overvåke utviklingen av Russlands våpen. Dette hevder han forklarer hvorfor Storbritannia undertegnet Estoniaavtalen.
=== TV-serie fra 2020 ===
Monster Medias fem episoder lange TV-serie Estonia fra 2020 med Frithjof Jacobsen som produsent setter søkelys på årsakene til forliset. Flere av de overlevende intervjues, deres oppfatning var ikke inkludert i den offisielle havarirapporten fra 1997. To av de overlevende opplyser at de så en militær transport kjøre om bord på «Estonia» umiddelbart før avgangen fra Tallinn. Videre fremkommer opplysninger fra Rockwaters dykking ned til vraket fire dager etter ulykken. Da var det indikasjoner på at andre dykkere allerede hadde vært nede ved vraket. Rockwaters dykkere lokaliserte 125 omkomne etter at de skar to hull i skipssiden på babord side – siden som ligger opp, men deres oppdrag var ikke å hente opp omkomne, selv om dette ville vært en relativ enkel oppgave.
I TV-serien sendes en fjernstyrt undervannsfarkost ned til vraket. Den oppdager et hull på styrbord side – siden som ligger ned. Hullet er fire meter høyt og 1,2 meter bredt. Professor i maritim teknikk Jørgen Amdahl ved NTNU opplyser i serien at «dersom skaden skyldes et støt, kan energien tilsvare et legeme for eksempel på 1000 tonn med en hastighet på 4,3 knop; Eventuelt et legeme på 5000 tonn med en hastighet på 1,9 knop». Skipet med den fjernstyrte undervannsfarkosten er registrert i Tyskland og gikk ut fra tysk havn og er dermed ikke underlagt gravfreden ettersom Tyskland ikke har ratifisert avtalen. To svenske statsborgere som var ombord, regissør Henrik Evertsson og ROV-operatør Linus Andersson, ble tiltalt for brudd på gravfreden. Begge ble frikjent i Göteborgs tingsrätt fordi dykkingen hadde skjedd fra et tysk-registrert skip.
=== Nye undersøkelser fra 2021 ===
I 2021 ble lov om gravfred endret slik at det ble tillatt med nye undersøkelser av vraket i regi av myndigheter i Estland, Sverige og Finland. I juni 2022 avslørte nye dykk at flengen i skroget var 40 meter lang og minst seks meter bred.
== «Estonia»-forliset i Dagsrevyen ==
(no) Dagsrevyen – 28. september 1994 | NRK TV
(no) Dagsrevyen – 29. september 1994 | NRK TV
(no) Dagsrevyen – 30. september 1994 | NRK TV
== Referanser ==
== Kilder ==
Jutta Rabe (2002). Die Estonia. Tragödie eines Schiffsuntergangs (tysk). Delius Klasing Verlag GmbH. ISBN 978-3768812672.
Jutta Rabe (12. februar 2005). «‘Estonia’: Der Richter muss schweigen». Süddeutsche Zeitung (tysk).
Peter R. Limburg (2004). Deep-Sea Detectives: Maritime Mysteries and Forensic Science (engelsk). Canada: ECW Press. ISBN 9781550225785.
== Eksterne lenker ==
(sv) Estoniasamlingen – Svensk statlig ressurs over materiale som er relevant for katastrofen
Mayday-anropet fra Estonia (lyd) Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
MS «Estonia»: 20 år siden katastrofen – Artikkelsamling om forliset hos Aftenposten | | posisjonskart = Østersjøen | 8,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kilometer | 2023-02-04 | Kilometer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lengdeenheter', 'Kategori:Multipler av SI-enheter'] | Kilometer er en avledet SI-enhet for avstand.
En kilometer er lik 1000 meter.
Symbolet for kilometer er km.
Kilometer er en av de mest brukte måleenheter for avstand,
og brukes særlig til å angi avstanden mellom steder.
1 kilometer er lik:
1000 meter
100 dekameter
10 hektometer
0,001 megameterOg motsatt:
1 meter = 0,001 kilometer
1 dekameter = 0,01 kilometer
1 hektometer = 0,1 kilometer
1 megameter = 1000 kilometer
| Kilometer er en avledet SI-enhet for avstand.
En kilometer er lik 1000 meter.
Symbolet for kilometer er km.
Kilometer er en av de mest brukte måleenheter for avstand,
og brukes særlig til å angi avstanden mellom steder.
1 kilometer er lik:
1000 meter
100 dekameter
10 hektometer
0,001 megameterOg motsatt:
1 meter = 0,001 kilometer
1 dekameter = 0,01 kilometer
1 hektometer = 0,1 kilometer
1 megameter = 1000 kilometer
== Kilder ==
«kilometer», fra artikkel hos Store norske leksikon | Kilometer er en avledet SI-enhet for avstand. | 8,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mil | 2023-02-04 | Mil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Desimalisering', 'Kategori:Gamle måleenheter', 'Kategori:Lengdeenheter'] | Mil (av latin milliarium, milepæl) er en enhet for måling av lengde. På norsk tilsvarer nå 10 kilometer én mil.
1 mil = 1 myriameter = 10 kilometer (km) = 10 000 meter.
100 mil = 1 megameter (Mm).Opprinnelig uttrykte lengden en romersk mil, tilsvarende 1 000 pass (mille passus). Ett pass er lik to skritt, ett med hvert ben, og svarer til den distansen to skritt utgjorde når romerske legionærer marsjerte.
I Norge og Sverige er én mil blitt definert likt siden 1889. Tidligere var imidlertid disse ulike. I Skandinavia er én mil helst blitt kalt rast eller vei. Mil er ikke en SI-enhet og har derfor heller ikke et eget symbol. Det utvidete metriske systemet, SI, ble innført i Norge ved kongelig resolusjon av 19. juni 1977.
Mil er mye brukt i muntlig språk for å angi større avstander, gjerne mellom steder. Mil brukes sjelden skriftlig og da kun uformelt. Mil var mye brukt i tidligere tider, men betydningen var ikke entydig. Den eneste andre anvendelsen av mil i Norge er i nautisk mil (og eventuelt sjømil, en utdatert enhet som på slutten tilsvarte fire nautiske mil).
| Mil (av latin milliarium, milepæl) er en enhet for måling av lengde. På norsk tilsvarer nå 10 kilometer én mil.
1 mil = 1 myriameter = 10 kilometer (km) = 10 000 meter.
100 mil = 1 megameter (Mm).Opprinnelig uttrykte lengden en romersk mil, tilsvarende 1 000 pass (mille passus). Ett pass er lik to skritt, ett med hvert ben, og svarer til den distansen to skritt utgjorde når romerske legionærer marsjerte.
I Norge og Sverige er én mil blitt definert likt siden 1889. Tidligere var imidlertid disse ulike. I Skandinavia er én mil helst blitt kalt rast eller vei. Mil er ikke en SI-enhet og har derfor heller ikke et eget symbol. Det utvidete metriske systemet, SI, ble innført i Norge ved kongelig resolusjon av 19. juni 1977.
Mil er mye brukt i muntlig språk for å angi større avstander, gjerne mellom steder. Mil brukes sjelden skriftlig og da kun uformelt. Mil var mye brukt i tidligere tider, men betydningen var ikke entydig. Den eneste andre anvendelsen av mil i Norge er i nautisk mil (og eventuelt sjømil, en utdatert enhet som på slutten tilsvarte fire nautiske mil).
== Andre mil ==
Amerikansk mil er 1 609,347 m (brukt til landmåling).
Engelsk mil (statute mile) er lik 1 760 yards (= 5 280 fot), vedtatt i det engelske parlamentet i 1592, er lik 1 609,344 m (eksakt).
Geografisk mil = ett lengdeminutt ved ekvator = 1 855,325 m (WGS 84).
Irsk mil var 2 048,256 m eller lik 2 240 yards.
Italiensk mil var 1 482 m eller lik tusen lengder à 5 romerske fot (det vil si 1000 pass).
Nautisk mil var 1 855 m (1⁄60 lengdegrad ved ekvator), nå: internasjonal nautisk mil = 1 852 m (avrundet gjennomsnittlig breddeminutt) (vedtatt av IHC i Monaco i 1929).
Nederlandsk mil var ca. 6 880 eller 6 370,7 m eller tilsvarende 20 000 amsterdamske eller rijnlandske fot.
Polsk mil var 7 146 m eller lik 7 verster, fra 1819 lik 8 534,31 m.
Romersk mil var ca. 1 482 m.
Russisk mil var 7 467,6 m eller 7 verster.
Sjømil var 7 421,43 m, nå: 7 408 m (tilsvarer fire internasjonale nautiske mil).
Skandinaviske mil (fellesbetegnelse):
Dansk mil var 7 532,4 m eller tilsvarende 4 lengdeminutter ved ekvator eller én gammel sjømil, nå: 7 421,3 m (WGS 84).
Norsk mil var 11 295 m, nå (fra 1889): 10 000 m.
Svensk mil var 10 688,54 m, nå (fra 1889): 10 000 m.
Skotsk mil var 1 807,3116 m eller 1 976,5 yards.
Sveitsisk mil var ca. 4 800 m eller tilsvarende 16 000 sveitsiske fot.
Tysk mil (geographische Meile) var ca. 7 420,5 m eller 1⁄15 lengdegrad ved ekvator og landmilen (Gemeine deutsche Meile eller Reichsmeile) fra 1908: 7 500 m.
Anhalt mil var ca. 7 532 m.
Bayersk mil var ca. 7 415 m.
Bøhmisk mil var ca. 7 498 m.
Hessen-Kassel mil var ca. 9 206 m.
Saksisk landmil var ca. 9 062 m, senere 7 500 m.
Schleswig-Holstein mil var ca. 8 803 m.
Württemberg mil var ca. 7 449 m.
Østerriksk mil var ca. 7 586 m (Wien).
== Mil brukt i andre sammenhenger ==
I tillegg til de overnevnte «mil»-enhetene for store lengdemål (i størrelsesordenen 1000 m til 10 000 m) er andre eksempler på sammenhenger hvor mil er brukt:
En dørstokkmil betegner bøygen man må over for å komme i gang med noe.
Å ta på seg sjumilsstøvler betyr å haste av sted eller gå fort.
Formulering og oppfølging av milepæler inngår vanligvis ved prosjektstyring.
Forkortelse for militær
Mil brukes iblant som uoffisiell forkortelse for enheter som:
Milliradian (offisiell SI-forkortelse: mrad), definert som tusendel av en radian, en enhet som brukes til vinkelmål.
Milliliter (offisiell SI-forkortelse: ml), definert som tusendel av en liter, en enhet som brukes til måling av volum.
Millimeter (offisiell SI-forkortelse: mm), definert som tusendel av en meter, en enhet som brukes til måling av lengde.
Samt alle andre enheter (inkludert ikke-metriske enheter) som har milli-prefikset foran seg
MIL var varemerket for bensin og drivstoff solgt av Norsk Brændselolje, et tidligere norsk oljeselskap som ble etablert i 1920. Selskapet var delvis eid av British Petroleum, og BP overtok etterhvert som merke inntil det ble overtatt av og erstattet med Norol (Norsk Olje A/S) i 1976. MIL-navnet ble valgt etter en konkurranse og var i sin tid godt kjent som varemerke.
== Se også ==
Gamle romerske lengdemål
Milepæl
Rast
== Referanser == | Mil (av latin milliarium, milepæl) er en enhet for måling av lengde. På norsk tilsvarer nå 10 kilometer én mil. | 8,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nautisk_mil | 2023-02-04 | Nautisk mil | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Båtliv', 'Kategori:Gamle måleenheter', 'Kategori:Lengdeenheter', 'Kategori:Skipsterminologi'] | Nautisk mil (tilnærmet lik et gjennomsnittlig breddeminutt) forkortet nm eller NM, er en måleenhet for distanse som brukes til sjøs, i luften og i meteorologi. Det er også grunnlaget for hastigheter i knop, dvs. nm/h.
| Nautisk mil (tilnærmet lik et gjennomsnittlig breddeminutt) forkortet nm eller NM, er en måleenhet for distanse som brukes til sjøs, i luften og i meteorologi. Det er også grunnlaget for hastigheter i knop, dvs. nm/h.
== Bakgrunn ==
Én internasjonal nautisk mil er definert som nøyaktig 1852 meter, som er lik den avrundede gjennomsnittlige lengden av ett breddeminutt på Jorden. Én nautisk mil deles videre inn i ti kabellengder à 185,2 m.Hvis man seiler i én time med én knops fart, har man seilt én nautisk mil.Det opprinnelige målet for en nautisk mil var at man delte Jordens omkrets over polene, 40 000 km, senere målt til 40 007,864 km, på 360 (grader) og deretter på 60 (minutter), hvilket gav 1852,276 m (WGS 84: 1852,216 m); dette ble rundet av til nærmeste hele meter og den er siden 1929 definert å være nøyaktig lik 1852 m (Den internasjonale hydrografiske organisasjon, Monaco).I Storbritannia og samveldelandene var one nautical mile lik 6080 fot (1853,184 m) helt frem til 1970 da den internasjonale nautiske milen overtok. 6080 fot var også kjent som the Admirality mile og var lik lengden av ett bueminutt av en storsirkel på en kule som har samme overflateareal som Clarkes ellipsoide fra 1866.
Én nautisk mil tilsvarte tidligere også 1⁄4 sjømil. Betegnelsen kvartmil har sammenheng med tidligere tiders sjømil som etter hvert utgjorde 7408 m (fire nautiske mil), altså fire kvartmil. (Opprinnelig var én sjømil lik fire geografiske mil, 7421,43 m).
Det er vanlig å bruke betegnelsen sjømil ensbetydende med nautisk mil, hvilket i teorien kan misforstås, men fordi den gamle definisjonen ikke er i bruk er de i dag å betraktes som synonymer.
== Se også ==
Mil
Sjømil
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ditlefsen, Reidar: Navigasjon: terrestrisk og astronomisk navigasjon, Aschehoug, Oslo, 1985 (Ebok fra bokhylla.no) | Nautisk mil (tilnærmet lik et gjennomsnittlig breddeminutt) forkortet nm eller NM, er en måleenhet for distanse som brukes til sjøs, i luften og i meteorologi. Det er også grunnlaget for hastigheter i knop, dvs. | 8,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8mil | 2023-02-04 | Sjømil | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Båtliv', 'Kategori:Gamle måleenheter', 'Kategori:Lengdeenheter'] | En sjømil er en foreldet måleenhet for distanse til sjøs. På slutten kunne den settes lik fire (internasjonale) nautiske mil, altså 7 408 meter. Tidligere ble en nautisk mil også kalt kvartmil fordi en nautisk mil utgjorde omtrent (avhengig av definisjon) 1⁄4 sjømil.
Da meterkonvensjonen ble innført i 1875, ble én sjømil definert som én geografisk mil (dvs. lengden av 1⁄15 lengdegrad ved ekvator, 7 421,43 m). Fra gammelt av kunne én sjømil også kalles én dampskibsmil og utgjorde 11 850 alen som tilsvarte 23 700 fot.
En vanlig misforståelse er å bruke betegnelsen sjømil (som kan variere mye) ensbetydende med nautisk mil (1852 m), hvilket altså ikke er korrekt.
| En sjømil er en foreldet måleenhet for distanse til sjøs. På slutten kunne den settes lik fire (internasjonale) nautiske mil, altså 7 408 meter. Tidligere ble en nautisk mil også kalt kvartmil fordi en nautisk mil utgjorde omtrent (avhengig av definisjon) 1⁄4 sjømil.
Da meterkonvensjonen ble innført i 1875, ble én sjømil definert som én geografisk mil (dvs. lengden av 1⁄15 lengdegrad ved ekvator, 7 421,43 m). Fra gammelt av kunne én sjømil også kalles én dampskibsmil og utgjorde 11 850 alen som tilsvarte 23 700 fot.
En vanlig misforståelse er å bruke betegnelsen sjømil (som kan variere mye) ensbetydende med nautisk mil (1852 m), hvilket altså ikke er korrekt.
== Norsk sjømil ==
I Norge før 1875 var sjømilen og kvartmilen fastsatt til:
1 sjømil = 1 dampskibsmil = 3950 favner = 11 850 alen = 23 700 fot ≈ 7435 meter
1 kvartmil = 0,25 sjømil = 987,5 favner = 2962,5 alen = 5925 fot ≈ 1858,75 meterEtter at Stortinget i 1875 vedtok å slutte seg til meterkonvensjonen og Norge tok i bruk det metriske systemet, ble én sjømil redefinert som én geografisk mil. Etter den nye definisjonen, og med datidens antagelser av jordas størrelse:
1 sjømil = 1 geografisk mil = 1⁄15 ekvatorgrad = 7420 meter
1 kvartmil = 0,25 sjømil = 1⁄60 ekvatorgrad = 1 bueminutt langs ekvator = 1855 meterI 1929 ble den nautiske milen innført i Norge, og både sjømil og kvartmil gikk etter hvert ut av bruk.
== Andre definisjoner ==
Lignende mål tidligere brukt i andre land er for eksempel amerikansk «sea-mile», fransk «mille marin», nederlandsk «seemijl» eller tysk «Seemeile».
1 tysk sjømil = 1296 meter
1 nederlandsk seemijl = 1 fransk mille marin ≈ 5556 meter
=== Svensk sömil ===
Den svenske sjømilen (sömil) ble tidligere benyttet i svensk sjøfart, og tilsvarte 7420,44 meter. En svensk sömil tilsvarte dermed en geografisk mil. På slutten av 1800-tallet hadde sjömilen en ganske svevende betydning i det svenske språket, ettersom ordet sömil ofte ble brukt synonymt med en nautisk mil. Den svenske sjømilen benyttes ikke lengre, og svensk sjøfart har gått over til den (internasjonale) nautiske milen.
=== Dansk sømil ===
Den danske sjømilen (sømil) var definert som 1851,11 meter, som vil si litt under 1 meter forskjell fra den internasjonale nautiske milen på 1852 meter.
1 dansk sømil = 10 danske kabellængder = 1851,11 meter
=== Amerikansk sea mile ===
I USA brukte man lenge en egen definisjon kalt sea mile.
1 amerikansk sea mile = 6080,2 engelske fot = 1853,24496 meter
=== Britisk nautical mile ===
Inntil 1970-tallet da Storbritannia gikk over til å bruke den internasjonale nautiske milen (definert som 1852 meter), ble det brukt en egen britisk nautisk mil definert på følgende måte:
1 britisk nautical mile = 6080 engelske fot = 1853,184 meter
== Se også ==
Mil
Vike sjø
== Referanser == | En sjømil er en foreldet måleenhet for distanse til sjøs. På slutten kunne den settes lik fire (internasjonale) nautiske mil, altså 7 408 meter. | 8,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L-Innu_Malti | 2023-02-04 | L-Innu Malti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Malta', 'Kategori:Nasjonalsanger'] | «L-Innu Malti» er Maltas nasjonalsang. Den er skrevet av Dun Karm Psaila, Maltas' nasjonalpoet, og komponert av Robert Sammut. Den ble første gang fremført den 3. februar 1923, og ble landets nasjonalsang fra og med 1945.
| «L-Innu Malti» er Maltas nasjonalsang. Den er skrevet av Dun Karm Psaila, Maltas' nasjonalpoet, og komponert av Robert Sammut. Den ble første gang fremført den 3. februar 1923, og ble landets nasjonalsang fra og med 1945.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lytt til sangen | «L-Innu Malti» er Maltas nasjonalsang. Den er skrevet av Dun Karm Psaila, Maltas' nasjonalpoet, og komponert av Robert Sammut. | 8,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engelsk_mil | 2023-02-04 | Engelsk mil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lengdeenheter'] | For friidrettsøvelsen, se En engelsk mil (løp).
En engelsk mil (eng.: mile eller statute mile) er en lengdeenhet som er nøyaktig 1 609,344 meter, avledet ut fra at en engelsk mil er 1 760 yards eller 5 280 britiske fot (tilsvarende 8 furlong og 63 360 tommer). Den blir i dag mest brukt i USA, men blir også fremdeles brukt til enkelte formål i mange land, som for eksempel i vegskilting i USA, Storbritannia, Liberia og noen andre engelskspråklige land.
| For friidrettsøvelsen, se En engelsk mil (løp).
En engelsk mil (eng.: mile eller statute mile) er en lengdeenhet som er nøyaktig 1 609,344 meter, avledet ut fra at en engelsk mil er 1 760 yards eller 5 280 britiske fot (tilsvarende 8 furlong og 63 360 tommer). Den blir i dag mest brukt i USA, men blir også fremdeles brukt til enkelte formål i mange land, som for eksempel i vegskilting i USA, Storbritannia, Liberia og noen andre engelskspråklige land.
== Amerikansk mil ==
I USA brukes også en litt annen mil enn i Storbritannia. En survey mile er definert som 1 609,347 meter. Den brukes blant annet i landmåling og er en levning fra en tid der engelske mil ikke var like godt definert.
== Se også ==
Engelsk mil per time
Mil
Romersk mil | En engelsk mil (eng.: mile eller statute mile) er en lengdeenhet som er nøyaktig meter, avledet ut fra at en engelsk mil er yards eller britiske fot (tilsvarende 8 furlong og tommer). | 8,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rgen_Slips | 2023-02-04 | Jørgen Slips | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Radiojournalister'] | Jørgen Slips (1957–), egentlig Øyvind Janeschitz, er en norsk radioprogramleder som har medvirket som skuespiller i to filmer.
Han var med på starten av Radio 1 Oslo og P4, og har også jobbet i Radio Limelight og Radio Metro.
Han har opptrådt i filmene 1958 (1980) og Fifty-Fifty (1982). Han har også spilt inn to LPer; Jørgen Slips og BAD. Singelen Min Borghild lå i 1989 på VG-listen.
| Jørgen Slips (1957–), egentlig Øyvind Janeschitz, er en norsk radioprogramleder som har medvirket som skuespiller i to filmer.
Han var med på starten av Radio 1 Oslo og P4, og har også jobbet i Radio Limelight og Radio Metro.
Han har opptrådt i filmene 1958 (1980) og Fifty-Fifty (1982). Han har også spilt inn to LPer; Jørgen Slips og BAD. Singelen Min Borghild lå i 1989 på VG-listen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jørgen Slips på Discogs
(en) Jørgen Slips på Internet Movie Database
(no) Jørgen Slips hos Filmfront | Slips er et smalt, dekorativt halsbind som bæres sammen med skjorte som del av formelt herreantrekk i tradisjonell vestlig mote. Plagget er formet som et langt bånd eller tøystykke med spiss ende og laget av ensfarget eller mønstret tekstil. | 8,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R.E.M. | 2023-02-04 | R.E.M. | ['Kategori:1980 i USA', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1980', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Opphør i 2011', 'Kategori:R.E.M.', 'Kategori:Rockegrupper fra USA'] | Se også REM-søvn.R.E.M. var et amerikansk rockeband som ble dannet i Athens, Georgia i januar 1980 av vokalist Michael Stipe, gitarist Peter Buck, bassist Mike Mills og trommeslager Bill Berry.
Etter at de debuterte med EP-en Chronic Town i 1982 gav bandet ut seks album på like mange år, fra Murmur i 1983 til Green i 1988. Den klare R.E.M.-lyden og de kryptiske tekstene til Stipe hadde stor påvirkning på mange band, både skrangle-pop band på 80-tallet og alternativ rock-band på 90-tallet. Etter å ha oppnådd suksess med nytt plateselskap mot slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet, kunne bandet fronte sine egne politiske meninger på samme tid som de spilte på store arenaer verden over. Plater som Out of Time (1991) og Automatic for the People (1992) solgte til platina flere ganger og var godt tatt imot både av fans og kritikere.
I 1997, etter at R.E.M. hadde signert ny kontrakt med plateselskapet sitt, Warner Bros. Records, for rekordsummen 80 millioner dollar, forlot trommeslager Bill Berry bandet. R.E.M. holdt fram med de tre gjenværende medlemmene. Etter en del forandringer i musikkstil holdt bandet frem i det neste tiåret med blanda kommersiell suksess. I 2007 var historien og påvirkningen til bandet hedret med plass i amerikanske Rock and Roll Hall of Fame. Det første offisielle konsertalbumet deres, R.E.M. Live, ble gitt ut i oktober 2007. Det siste studioalbumet deres, Collapse into Now, kom ut i mars 2011.
21. september 2011 uttalte R.E.M. på sin hjemmeside at gruppa var oppløst. Ifølge Peter Buck ble avgjørelsen tatt på et hotellrom i Bergen i 2008. | Se også REM-søvn.R.E.M. var et amerikansk rockeband som ble dannet i Athens, Georgia i januar 1980 av vokalist Michael Stipe, gitarist Peter Buck, bassist Mike Mills og trommeslager Bill Berry.
Etter at de debuterte med EP-en Chronic Town i 1982 gav bandet ut seks album på like mange år, fra Murmur i 1983 til Green i 1988. Den klare R.E.M.-lyden og de kryptiske tekstene til Stipe hadde stor påvirkning på mange band, både skrangle-pop band på 80-tallet og alternativ rock-band på 90-tallet. Etter å ha oppnådd suksess med nytt plateselskap mot slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet, kunne bandet fronte sine egne politiske meninger på samme tid som de spilte på store arenaer verden over. Plater som Out of Time (1991) og Automatic for the People (1992) solgte til platina flere ganger og var godt tatt imot både av fans og kritikere.
I 1997, etter at R.E.M. hadde signert ny kontrakt med plateselskapet sitt, Warner Bros. Records, for rekordsummen 80 millioner dollar, forlot trommeslager Bill Berry bandet. R.E.M. holdt fram med de tre gjenværende medlemmene. Etter en del forandringer i musikkstil holdt bandet frem i det neste tiåret med blanda kommersiell suksess. I 2007 var historien og påvirkningen til bandet hedret med plass i amerikanske Rock and Roll Hall of Fame. Det første offisielle konsertalbumet deres, R.E.M. Live, ble gitt ut i oktober 2007. Det siste studioalbumet deres, Collapse into Now, kom ut i mars 2011.
21. september 2011 uttalte R.E.M. på sin hjemmeside at gruppa var oppløst. Ifølge Peter Buck ble avgjørelsen tatt på et hotellrom i Bergen i 2008.
== Historie ==
=== Begynnelsen: 1980–1981 ===
I januar 1980 ble Michael Stipe kjent med Peter Buck i platebutikken i Athens i Georgia der Buck jobba. De to oppdaget at de hadde lik musikksmak, spesielt når det gjaldt pønkrock- og protopønk-artister som Patti Smith, Television, og The Velvet Underground. Stipe sa at «det virker som jeg kjøpte alle platene som Buck hadde lagt av til seg selv». Kort tid etter møtte Stipe og Buck medstudentene på University of Georgia, Mike Mills og Bill Berry, på en fest. De to hadde spilt musikk sammen siden high school. Gruppa ble enige om å samarbeide med noen sanger, og Stipe har senere sagt at «det var aldri noen stor plan bak noe av det». Bandet, som fremdeles ikke hadde fått et navn, brukte flere måneder på å øve inn den første konserten deres, som var 5. april 1980 på bursdagsfesten til en kamerat i en omgjort kirke. Etter å ha vurdert navn som «Twisted Kites», «Cans of Piss» og «Negro Wives», valgte bandet til slutt «R.E.M.», som Stipe tilfeldig plukka ut fra ei ordbok.Bandmedlemmene sluttet på skolen for å fokusere på gruppa, som var i stadig utvikling. De fant en manager i Jefferson Holt, en plateselskapeier som var så imponert over en R.E.M.-konsert i hjembyen sin i Nord-Carolina, at han flytta til Athens. Suksessen til R.E.M. i Athens og området rundt kom omtrent på en blunk. Bandet trakk gradvis mer og mer folk til konsertene sine, og dette skapte en forandring i musikkmiljøet i Athens. I det neste halvåret reiste R.E.M. rundt på turné i alle sørstatene i USA. Turnéen var vanskelig siden det ikke eksisterte turneringsplaner for alternative rockeband på denne tiden. Gruppa måtte turnere i en gammel varebil som Holt kjørte, og økonomien var såpass stram at bandmedlemmene levde på en matrasjon til to dollar dagen. Sommeren 1981 spilte R.E.M. inn den første singelen sin, «Radio Free Europe», på produsent Mitch Easter sitt drive-in-studio i Winston-Salem i Nord-Carolina. «Radio Free Europe» ble utgitt på det lokale plateselskapet, med et førsteopplag på tusen eksemplarer. Disse ble fort solgt vekk. Til tross for det lille opplaget, fikk singelen gode kritikker fra større medium. Singelen var rangert som en av de ti beste singlene i 1981 av The New York Times, og Village Voice gav den tittelen «Single of the Year» i jazz & pop-kritikeravstemningen dette året.
=== I.R.S. Records og kultsuksessen: 1982–1986 ===
R.E.M. spilte inn EP-en Chronic Town med Mitch Easter i oktober 1981, og denne var også planlagt utgitt på Hib-Tone. Men en demo av den første innspilingen med Easter hadde sirkulert i månedsvis, og I.R.S. Records fikk også tak i en kopi. Bandet tok ikke imot kontrakten fra RCA Records, et større plateselskap, men valgte heller I.R.S., som de skrev kontrakt med i mai 1982. Chronic Town ble utgitt av I.R.S. i august samme år, som den første amerikanske utgivelsen til selskapet. Det britiske musikkbladet NME trykket en positiv melding av EP-en der det var framhevet at sangene hadde en aura av mystikk, og det var konkludert med at «R.E.M. klinger godt, og det er flott å høre noe så lite framtvunget og utspekulert som dette».I.R.S. satt R.E.M. sammen med produsent Stephen Hague for å spille inn debutalbumet. Hague la mye vekt på teknisk perfeksjon og det gjorde at bandet ikke var fornøyde, og spurte derfor plateselskapet om å få arbeide med Easter istedenfor. I.R.S. gikk med på ei «prøve»-økt der bandet fikk reise til Nord-Carolina, og spille inn sangen «Pilgrimage» med Easter og produsentpartneren hans Don Dixon. Etter å ha hørt opptaket lot I.R.S. bandet spille inn albumet med Dixon og Easter. På grunn av den dårlige erfaringen med Hague, spilte bandet inn albumet gjennom en prosess der de nektet å ha med klisjéer fra rockemusikken, som gitarsoloer eller de populære synthesizerane, dette for å gi musikken deres et tidløst preg. Det ferdige albumet, Murmur, ble tatt imot med gode kritikker ved utgivelsen i 1983, og musikkbladet Rolling Stone kåret albumet til den beste plata det året. Albumet kom opp på 36.-plass på bladet Billboard sin albumliste. En nyinnspilling av «Radio Free Europe» var hovedsingelen til plata, og nådde 78.-plass på Billboards singelliste i 1983. Til tross den gode mottagelsen fra publikum, solgte Murmur bare om lag 200 000 eksemplar, noe Jay Boberg på I.R.S. følte var under det en kunne forvente.R.E.M. gjorde den nasjonale fjernsynsdebuten sin på Late Night with David Letterman i oktober 1983, der gruppa framførte en ny sang uten navn. Sangen, som senere er kalt «So. Central Rain (I’m Sorry)», var den første singelen fra det andre albumet deres, Reckoning (1984), som også var innspilt med Easter og Dixon. Dette albumet fikk også gode kritikker, Mat Snow i NME skrev at Reckoning «stadfester at R.E.M. er en av de mest vidunderlige og spennende gruppene på planeten». Sent i 1983 startet bandet den første Europa-turnéen sin. Reckoning lå som nummer 27 på albumlistene i USA, som var en uvanlig høy plassering for et collegerock-band på den tida, hadde lite spilletid på radio, og dårlig distribusjon utenfor USA gjorde at plata ikke kom høyere enn 91.-plass i Storbritannia.
Med det tredje albumet til bandet, Fables of the Reconstruction (1985), kom det flere endringer. I stedet for Dixon og Easter valgte R.E.M. Joe Boyd til produsent for innspillingen, som fant sted i England. Han hadde tidligere arbeidet med bland andre Fairport Convention og Nick Drake. Bandmedlemmene syntes øktene var uventa vanskelige, og var misfornøyde grunnet det kalde vinterværet og dårlig mat. I denne perioden var bandet på nippen til å løse seg opp. Den dårlige stemninga under innspilingsøktene endte opp med å gi konteksten til albumet. Stipe begynte å lage tekster med sørgmodig preg, og han sa i et intervju i 1985 at han var inspirert av «hele idéen med de gamle mennene som sitter rundt bålet, og hvor de forteller videre … legender og fabler til barnebarna». Fables of the Reconstruction var den mestselgende plata som var utgitt i USA av I.R.S. til da. Men albumet gjorde det dårlig i Europa, og meldingene fra kritikerne var varierte. Noen mente albumet var kjedelig og dårlig innspillet. Som tilfellet var med tidligere plater, var også singlene fra Fables of the Reconstruction for det meste oversett av de fleste radiostasjonene. På samme tid begynte I.R.S. å bli frustrerte over bandet sin motvilje mot å oppnå vanlig suksess.Til det fjerde albumet fikk R.E.M. tak i John Mellencamp sin produsent, Don Gehman. Resultatet, Lifes Rich Pageant (1986), var mer tilgjengelig for lyttere utenom collegeradioene, og Stipe sin vokal var mer fremtredende i musikken. I et intervju med Chicago Tribune fra 1986 fortalte Peter Buck at «Michael var bedre på det han drev med, og han var sikrere på det. Og det synes jeg at man hører på stemmen hans.» Albumet hadde vesentlig bedre salgstall enn Fables of the Reconstruction, og enda til slutt på 21.-plass på albumlista til Billboard. Singelen «Fall on Me» var også spilt på kommersiell radio. Albumet var det første av albumene deres som solgte til gull, opp imot 500 000 eksempler. De amerikanske collegeradio-stasjonene holdt fram med å være den viktigste støtten til R.E.M., men nå kom bandet også høyere og høyere opp på de vanlige album- og singellistene. Likevel ville stasjonene, som bare spilte topp 40-musikk, fremdeles ikke spille musikken deres. Etter suksessen med Lifes Rich Pageant, gav I.R.S. ut Dead Letter Office, en samleplate med noen spor fra albumet, samt sanger som tidligere bare vært utgitt som b-sider eller ikke i det hele tatt. Kort tid etter satte I.R.S. sammen alle musikkvideoene deres (utenom «Wolves, Lower») til den første videoutgivelsen, Succumbs.
=== Gjennombruddet: 1987–1993 ===
Don Gehman valgte å ikke produsere det femte albumet til R.E.M., og foreslo at gruppa burde arbeide med Scott Litt, som kom til å bli produsent for de fem neste albumene til bandet. Document (1987) inneholder noen av de mest åpenbare politiske tekstene til Stipe, spesielt gjelder dette «Welcome To the Occupation» og «Exhuming McCarthy», som var reaksjoner på det konservative politiske miljøet på 1980-tallet under president Ronald Reagan. Jon Pareles i The New York Times skrev i meldinga at albumet «'Document' er både selvsikkert og trassig. Dersom R.E.M. holdt på å gå fra kultstatus til større popularitet viser dette albumet at bandet vil klare det på sine egne vilkår». Document var albumet R.E.M. fikk gjennombruddet sitt med, og den første singelen «The One I Love» kom inn på topp 20 i både USA, Storbritannia og Canada. I januar 1988 var Document det første albumet deres som solgte en million eksemplarer. I lys av gjennombruddet erklærte bladet Rolling Stone R.E.M. som «America’s Best Rock & Roll Band» i desember 1987.Frustrerte over at albumet ikke hadde god nok distribusjon utenfor USA, forlot R.E.M. I.R.S. da kontrakten deres gikk ut, og signerte en ny med Warner Bros. Records, et større selskap. I 1988 slapp I.R.S. samleplata Eponymous, som inneholdt de fleste av singlene til bandet, i tillegg til flere ukjente sanger. Debuten på Warner Bros. Records fra 1988, Green, var spilt inn i Nashville i Tennessee og viste at gruppa eksperimenterte med lydbildet sitt. Sporene på plata var alt fra den første singelen «Stand» (en stor suksess i USA), til mer politisk materiale, som de rockorienterte «Orange Crush» og «World Leader Pretend», som hovedsakelig handlet om Vietnamkrigen og den kalde krigen. Green har solgt opp til fire millioner eksemplarer verden over. Albumet var fulgt opp med den største og mest visuelle turnéen bandet har hatt til i dag. Etter Green-turnéen avgjorde bandmedlemmene uoffisielt at de ville ha en pause det neste året, og dette var den første lengre pausen i bandets sin historie.R.E.M. kom tilbake i 1990 for å spille inn det syvende albumet, Out of Time. I motsetning til tidligere album, inneholdt sangene på dette albumet utradisjonelle rockeinstrumenter, som mandolin, orgel og akustisk gitar. Det kom i mars 1991, og var det første albumet som både toppet listene i USA og Storbritannia. Albumet solgte til slutt 4,2 millioner bare i USA, og om lag 12 millioner eksemplar på verdensbasis (frem til 1996). Hovedsingelen fra albumet, «Losing My Religion», var en suksess verden over, og var ofte spilt på radio og vist på MTV. «Losing My Religion» var også den høyest rangerte singelen til R.E.M. på listene i USA, med 4.-plass på Billboard-lista. «Det har vært svært få hendinger som har endret livene våre i karrieren vår, fordi alt har hendt gradvis», har Mills sagt senere. «Dersom du vil snakke om endringer i livet, trur jeg «Losing My Religion» er det nærmeste man kommer». Den andre singelen fra albumet, «Shiny Happy People» (en av tre sanger på albumet som hadde Kate Pierson fra Athens-bandet The B-52’s med som vokalist) var også en stor suksess, og nådde 10.-plass i USA og 6.-plass i Storbritannia. Out of Time gav R.E.M. syv nominasjoner til Grammy Awards i 1992, det meste noen artister fikk det året. Bandet vant tre av prisene, en for beste alternative musikkalbum og to for «Losing My Religion», beste korte musikkvideo og beste popframføring av duo eller gruppe med vokal. R.E.M. hadde ingen turné for å promotere Out of Time, i stedet spilte de inn flere fjernsynsprogrammer, et av de til en episode av MTV Unplugged.Etter en pause på noen måneder vendte R.E.M. tilbake til studioet i 1991 for å spille inn det neste albumet, som kom ut sent i 1992 med tittelen Automatic for the People. Selv om bandet ville lage et album med hardere rock etter det myke Out of Time, virket det alvorlige Automatic for the People «å gå enda lenger mot pine og grøssing», ifølge musikkavisen Melody Maker. Albumet handlet om temaer som savn og sorg, inspirert av «følelsen av … å fylle tretti», ifølge Buck. På flere av sangene var strengeinstrumentene arrangert av tidligere bassist i Led Zeppelin, John Paul Jones. Automatic for the People ble regnet som det beste albumet til bandet, både av mange kritikere og av Buck og Mills. Det kom opp på flere første- og andreplasser på de britiske og amerikanske salgslistene, og singlene «Drive», «Man on the Moon» og «Everybody Hurts» kom på den amerikanske topp 40-lista. Albumet solgte om lag ti millioner eksemplarer verden over. På samme måte som med Out of Time var det ingen turné for albumet. Dette, og hvordan Stipe så ut, fikk det til å oppstå rykte om at han var døende, noe som var sterkt tilbakevist av bandet.
=== Monster og New Adventures in Hi-Fi: 1994–1996 ===
Etter to plater på rad med rolig tempo, var Monster fra 1994, som Buck sa, «en 'rocke'-plate, med rock i hermetegn». I kontrast til lydbildet på de tidligere platene, inneholdt musikken på Monster forvridde gitartoner, få overdubbinger og litt av stilen fra glamrocken fra 1970-tallet. I likhet med Out of Time, toppa Monster albumlistene i både USA og Storbritannia. Plata solgte om lag ni millioner eksemplarer verden over. Singlene «What’s the Frequency, Kenneth?» og «Bang and Blame» ble de siste topp 40-sangene til bandet i USA, selv om alle singlene fra Monster, også singlene «Crush With Eyeliner» og «Tongue», som bare ble gitt ut i Storbritannia, nådde topp 30 på de britiske listene.I januar 1995 dro R.E.M. ut på den første turnéen på seks år. Det ble en stor kommersiell suksess, men denne tida var vanskelig for gruppa. 1. mars dette året kollapset Berry på scena under en konsert i Lausanne i Sveits. Det var klart at han hadde fått en hjerneaneurisme. Han ble operert med en gang og var helt frisk igjen etter en måned. Aneurismen Berry hadde var bare begynnelsen på helseplagene som plaget bandet under Monster-turnéen. Mills måtte gjennom bukkirurgi for å fjerne en intestinal adhesjon i juli det året, og bare en måned senere måtte Stipe gjennom en nødoperasjon for å få reparert et brokk. Til tross for alle problemene hadde gruppa spilt inn mesteparten av det nye albumet selv om de var ute og reiste. Bandet hadde med seg åttesporsopptaker for å ta opp konsertene, og brukte opptakene som grunnelement til albumet. Etter å ha fullført turnéen var bandet i studio, og spilte inn resten av albumet.
R.E.M. signerte en ny kontrakt med Warner Bros. Records i 1996, til en verdi av 80 millioner USD, som var ny rekord på dette tidspunktet. New Adventures in Hi-Fi fra 1996 debuterte på andreplass i USA og førsteplass i Storbritannia. De fem millioner eksemplarene albumet solgte var en tilbakegang etter de høye salgstallene de fem siste årene. Skribent i Time Christopher John Farley, mente de dårlige salgstallene skyldes den matte kvaliteten og de minkende markedskreftene til alternativ rock i det hele. Samme år skilte R.E.M. lag med manageren Jefferson Holt, etter beskyldninger om seksuell trakassering fra en av de ansatte på kontoret deres i Athens. Advokaten til gruppa, Bertis Downs, IV, tok på seg manageroppgavene.
=== Berry slutter og Up: 1997–2000 ===
I april 1997 var bandet samlet i feriehuset til Buck på Kauai på Hawaii for å spille inn demoer av materiale til det neste albumet. Bandet søkte en nyskapende stil, og ville ha med trommesløyfer og eksperimenterte med slagverksinstrument. Da opptakene skulle ta til i oktober hadde Berry avgjort, etter måneder med ettertanke og diskusjoner med Downs og Mills, at han ville fortelle resten av bandet at han ville slutte. Berry fortalte kameratene at han ikke kom til å slutte dersom det førte til at bandet ble oppløst, så Stipe, Mills og Buck ble enige om å holde fram med velsigning fra han. Berry gikk offentlig ut med avgangen sin tre uker senere, i oktober 1997. Berry sa til pressen at «jeg har bare ikke lenger den entusiasmen jeg hadde tidligere når jeg gjorde dette. Jeg har den beste jobben i verden, men jeg er på en måte klar til å lene meg tilbake og tenke, og kanskje ikke være noe popstjerne mer.» Stipe aksepterte at bandet kom til å være annerledes uten den viktige bidragsyteren som Berry vært: «Med meg, Mike og Peter igjen som R.E.M., er vi fremdeles R.E.M.? En hund med tre føtter er vel fremdeles en hund. Han må bare lære seg å springe på en annen måte.»Bandet avlyste opptaksøktene på grunn av at Berry slutta. «Uten Bill ble det annerledes, forvirrende», har Mills senere sagt. «Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi kunne ikke øve uten en trommeslager.» De resterende medlemmene i R.E.M. startet opp arbeidet med albumet i februar 1998 i Toast Studios i San Francisco. Bandet avslutta det ti år lange samarbeidet med Scott Litt, og fikk Pat McCarthy til å produsere plata. Dagens Radiohead produsent Nigel Godrich var assisterende produsent, og fikk inn tidligere Screaming Trees-medlem Barrett Martin og turné-trommeslageren til Beck, Joey Waronker. Innspillingen var prega av spenning, og gruppa var nær oppløsning. Bertis Downs kalte inn til krisemøte der medlemmene i bandet fikk tatt opp problemene sine og avgjorde at de ville holde frem som gruppe. Etter singelen «Daysleeper», kom albumet Up (1998), som debuterte på topp 10 i både USA og Storbritannia. Likevel ble albumet relativt sett på som en fiasko, med bare 900 000 solgte eksemplarer i USA ved midten av 1999, og til slutt rett over to millioner verden over. Fordi salgstallene i USA svikta, flytta den kommersielle basisen til R.E.M. seg til Storbritannia, der det var solgt flere R.E.M.-plater per innbygger enn i noen andre land, og singlene til bandet var regelmessig på topp 20.Et år etter at Up kom ut, skrev R.E.M. musikken til den biografiske filmen Man on the Moon om Andy Kaufman, og dette var den første filmmusikken de laget. Filmen fikk tittelen fra sangen med samme navn fra Automatic for the People. Sangen «The Great Beyond» ble utgitt som en singel fra filmmusikk-albumet til filmen, Man on the Moon. «The Great Beyond» kom bare til 57.-plass på de amerikanske poplistene, men var den høyest rangerte singelen bandet noen gang har hatt i Storbritannia, med en tredjeplass i år 2000.
=== Reveal og Around the Sun: 2001–2005 ===
R.E.M. spilte inn størsteparten av det tolvte albumet Reveal (2001) i Canada og Irland fra mai til oktober 2000. Reveal hadde samme «dystre stemning» som Up, og hadde med Joey Waronker på trommer, i tillegg til bidrag fra Scott McCaughey (som hadde starta bandet The Minus 5 med Buck) og Ken Stringfellow som hadde starta Posies. Salget av plata, over hele verden, var mer enn fire millioner, men i USA solgte Reveal omtrent det samme som Up. Albumet kom etter singelen «Imitation of Life», som kom opp på en 6.-plass på listene i Storbritannia. For internettsiden Rock’s Backpages, skildra Al «The Rev.» Friston albumet som «fylt med gylden herlighet i hver skru og sving», i motsetning til «hovedsakelig lite overbevisende arbeid på New Adventures in Hi-Fi og Up». På samme måte kalte Rob Sheffield Reveal for «en åndelig fornying med musikalske røtter» i bladet Rolling Stone og rosa det «forbløffende vennskapet som ikke slutter».I 2003 gav Warner Bros. Records ut samlealbumet In Time: The Best of R.E.M. 1988-2003, som også hadde med to nye sanger, «Bad Day» og «Animal». Samme år dukka Berry overraskende opp under en R.E.M.-konsert i Raleigh i Nord-Carolina, der han sang støttevokal på sangen «Radio Free Europe». Siden satt han seg bak trommesettet for å spille til den tidlige sangen «Permanent Vacation». Dette var den første gangen han opptrådte siden han slutta i bandet.R.E.M. gav ut Around the Sun i 2004. Under produksjonen av albumet i 2002, sa Stipe at «albumet høres ut som det tok av fra de siste platene inn til tidligere uoppdaget R.E.M.-territorium. På en måte er det primitivt og brølende». Etter at albumet hadde komme ut, sa Mills: «Jeg tror ærlig talt at tempoet på albumet var lavere enn det vi ville, når man tenker på den vanlige farten.» Around the Sun fikk blandet mottagelse av kritikerne, og debuterte på 13.-plass på Billboard-listene. Den første singelen fra albumet, «Leaving New York», var på topp fem i Storbritannia. Til platen og den etterfølgende turnéen leide bandet inn en ny trommeslager på heltid, Bill Rieflin, som tidligere hadde vært med i bandet Ministry. Sent i 2004 var R.E.M. på turné med Bruce Springsteen, Pearl Jam, Bright Eyes og andre under «Vote for Change» i anledning det amerikanske presidentvalget det året. I 2005 dro bandet ut på den første verdensturnéen med full lengde siden turnéen etter plata Monster ti år tidligere. Under turnéen deltok de også på London-konserten til Live 8.
=== Accelerate og Collapse into Now: 2006–2011 ===
EMI, som ny eier av plateselskapet I.R.S., gav ut en samleplate med de beste av R.E.M. sine verk på deres plateselskap i september 2006, med navnet And I Feel Fine... The Best of the I.R.S. Years 1982-1987. DVD-en When the Light Is Mine: The Best of the I.R.S. Years 1982-1987 kom ut på samme tid. Samme måned spilte alle de fire opphavlige bandmedlemmene under seremonien da de var med i Georgia Music Hall of Fame. Samtidig som de øvde til seremonien, spilte bandet inn en coverversjon av «#9 Dream» av John Lennon til platen Instant Karma: The Amnesty International Campaign to Save Darfur, et tributtalbum til inntekt for Amnesty International. Sangen, som også ble utgitt som en egen singel i samband med albumet og kampanjen, var den første studioinnspillingen til Bill Berry med bandet siden han sluttet, nesten ti år tidligere. I oktober 2006 ble R.E.M. for første gang nominert til å være med i Rock and Roll Hall of Fame. Bandet var et av fem nominerte som var tatt med det året, og seremonien gikk for seg 12. mars 2007 på Waldorf-Astoria Hotel i New York. Gruppa, som var satt inn av vokalist i Pearl Jam, Eddie Vedder, framførte fire sanger sammen med Bill Berry.Arbeidet med det fjortende albumet til gruppa, Accelerate, begynte tidlig i 2007. Bandet startet innspillingen samman med produsent Jacknife Lee i Vancouver og Dublin, der de spilte fem kvelder mellom 30. juni og 5. juli i Olympia Theatre, som en del av en «øving til arbeidet». R.E.M. Live, det første konsertalbumet til bandet, med opptak fra en konsert i Dublin i 2005, kom i oktober 2007. R.E.M. gav ut Accelerate tidlig i 2008. Albumet debuterte som nummer to på Billboard-listene, og var det åttende albumet til bandet som toppet de britiske albumlistene. Musikkanmelderen i Rolling Stone, David Fricke, regnet Accelerate for å være en bedring etter de andre albumene som hadde komme etter at Berry hadde slutta. Han kalte albumet «en av de beste platene R.E.M. noensinne har laget.»I 2010 gav R.E.M. ut videoalbumet R.E.M. Live from Austin, TX – en konsert de spilte i Austin City Limits i 2008. Gruppa kunngjorde i 15. oktober 2010 at innspillingen av det kommende albumet, Collapse into Now, var ferdig. Albumet ble utgitt 7. mars 2011.
== Musikkstil ==
I et intervju fra 1988 skildret Peter Buck en typisk R.E.M.-sang slik: «Musikk i moll, middels rask, gåtefull, delvis folk-/rock-/balladestil. Det er det alle mener, og det er til en viss grad sant.» Alle sangane er krediterte hele bandet, selv om enkelte av medlemmene noen ganger har skrevet størsteparten av sangene. Alle medlemmene er med og avgjør i denne prosessen, men Buck har vedgått at Stipe, som er hovedlåtskriver, sjeldent kan bli overbevist til å følge opp en idé han ikke er enig om. Før Berry sluttet foregikk prosessen på en spesiell måte; Stipe skrev tekstene og tenkte ut melodiene, Buck flyttet bandet til nye musikalske retninger, og Mills og Berry finjusterte komposisjonene grunnet den større musikalske erfaringen deres.Michael Stipe synger i «klagande, skarpe, krummende vokaltoner» som biografiskrivaren David Buckley sammenligner med keltiske folkemusikk-artister og en muslimsk mujahid. Stipe harmoniserer ofte med Mills i sangene, for eksempel i refrenget på «Stand», der Mills og Stipe bytter på å synge teksten, slik at det blir en slags dialog mellom de to. Tidligere artikler om bandet fokuserte ofte på syngemåten til Stipe (skildra som «momlende» av The Washington Post), som ofte gjorde tekstene hans uforståelige. Skribent i bladet Creem, John Morthland skrev i musikkmeldingen av Murmur, at «jeg aner fremdeles ikke hva disse sangene handler om, fordi verken jeg eller noen andre jeg kjenner har vært i stand til å oppfatte tekstene til R.E.M.» Stipe kommenterte i 1984 at «det er bare måten jeg synger på. Dersom jeg prøvde å kontrollere det, ville det være ganske falskt». Produsent Joe Boyd overtalte Stipe til å begynnee å synge tydeligere under innspillingen av Fables of the Reconstruction.Stipe insisterte på at mange av de tidligere tekstene hans var «tull», og sa på en Internett-chat i 1994, at «alle vet at tekstene til mange av de tidligere sangene ikke har ord i seg selv. Jeg kan ikke engang huske de.» Sannheten er at mange av de tidligere R.E.M.-sangene hadde tydeligt innhold som Stipe skrev med omtanke. Stipe forklarte i 1984 at da han begynte å skrive sangtekster var de som «enkle bilder», men etter et år var han lei av denne måten å skrive på og «begynte å eksperimentere med tekster som ikke hadde nøyaktige lineære tydinger, og siden har det utviklet seg fra det.» På midten av 1980-tallet, etter hvert som Stipe sin uttale ble tydeligere når han sang, avgjorde bandet at sangene deres skulle formidle innholdet sitt mer bokstavelig. Mills forklarte: «Etter at man har laget tre plater, man har skrevet flere sanger og tekstene har blitt bedre og bedre, måtte det neste skrittet være å få noen til å spørre, mener de virkelig noe med de? Og Michael hadde på det punktet selvtillit nok til å svare ja på det spørsmålet …» Andre sanger som «Cuyahoga» og «Fall on Me» på plata Lifes Rich Pageant handler om samfunnsproblem, som blant annet forurensning. Stipe tok med mer politikkorienterte emner i tekstene på Document og Green. «Den politiske aktivismen vår, og innholdet i sangene var bare en reaksjon på hva vi var og hva som var rundt oss, og dette var bare elendig», sa Stipe senere. «I 1987 og 1988 var det ikke noe annet å gjøre enn å være aktive.» Stipe begynte med å skrive sanger med politiske tema på denne tida, som «Ignoreland» og «Final Straw», som fokuserte på andre. Automatic for the People omhandlet «dødelighet og det å dø. Ganske svulstige saker», ifølge Stipe, Monster kritiserte kjærligheten og populærkulturen.Måten til Peter Buck å spille gitar på har av mange blitt trukket fram som det mest karakteristiske aspektet i musikken til R.E.M. På 1980-tallet skrev britiske musikkjournalister at den «sparsomme, arpeggio-baserte, poetiske» stilen minnet de om det amerikanske folkrock-bandet The Byrds fra 1960-tallet. Buck har uttala at «gitarist i The Byrds, Roger McGuinn var en stor inspirasjonskilde for meg da jeg spilte gitar». Gitarspillinga hans var også sammenlignet med Johnny Marr, som spilta i alternativ rock-bandet The Smiths på samme tid. Da Buck hevdet han var tilhenger av gruppa, innrømte han at han tidligere hadde kritisert bandet bare fordi han var lei av å bli spurte om han var påvirka av Marr. Buck misliker generelt gitarsoloer, og han forklarte dette i 2002: «Jeg vet at når gitaristene går inn i disse tøffe soloene, folk går amok til slikt, men jeg skriver ikke sanger som passar til det, og jeg er ikke interessert i det. Jeg kan gjøre det dersom jeg må, men jeg liker det ikke.» Mike Mills sin melodiske tilnærming til basspillingen er inspirert av Paul McCartney og Chris Squire i bandet Yes. Han har sagt at han «alltid spilte melodisk bass, som pianobass på en måte … Jeg ville aldri spille på den tradisjonelle måten». Mills har mer erfaring med musikk enn de andre i bandet, noe han har sagt «gjorde det enklere å gjøre abstrakte musikalske idéer om til realitet».
== Kampanjer og aktivisme ==
Gjennom karrierene sine har medlemmene i R.E.M. prøvd å få sosiale og politiske saker fram i lyset. Ifølge avisa Los Angeles Times, er R.E.M. regnet for å være en av de «mest liberale og politisk korrekte rockegruppene» i USA. Medlemmene er «på samme side» politisk, og deler et utsyn som er liberalt og progressivt i amerikansk forstand. Mills har vedgått at det av og til er uenigheter mellom bandmedlemmene om hvilken saker de skal støtte, men sa at «av respekt for den eller de som er uenige pleier de diskusjonene å være private, også fordi vi ikke vil la folk få vite hva som skiller oss, så de kan utnytte det til sine egne formål». Et eksempel på dette er at Buck i 1990 sa at Stipe arbeidet med den omstridte organisasjonen People for the Ethical Treatment of Animals (PETA), men at resten av bandet ikke gjorde det.R.E.M. har fått inn penger til fond innenfor miljøvern, kvinnesak og menneskerettigheter, og har vært involvert i kampanjer for å støtte opp om registrering av nye røystarar ved valg. Under Green-turnéen tok Stipe seg tid til å informere publikumet om ulike viktige sosialpolitiske spørsmål. På slutten av 1980-årene og i 1990-årene brukte bandet (spesielt Stipe) i økende grad mediedekningen sin på nasjonalt fjernsyn til å nevne mange saker de mente var viktige. Et eksempel på dette er da bandet var med på MTV Video Music Awards i 1991, og Stipe hadde på seg hvite skjorter med påskrifter som «regnskog», «kjærlighet kjenner ingen farger» og «kontroll av pistoler nå». R.E.M. fikk også operksomhet rundt Aung San Suu Kyi og brott på menneskerettighetene i Burma da de jobbet med ulike frihetskampanjer. Bandet var med på Vote for Change-turnéen i 2004, der de som var med ville mobilisere de amerikanske velgerne til å støtte den demokratiske presidentkandidaten John Kerry. Det at de politiske holdningene til R.E.M. kommer fra et rikt rockeband som har kontrakt med et multinasjonalt plateselskap, har fått kritikk fra noen kanter. Tidligere redaktør i bladet Q, Paul Du Noyer, kritiserte «kjendisliberalismen» til bandet, og sa: «Det er en helt smertefri opprørsform de har. Det er ingen risiko i det i det hele tatt, men ganske mye framvising av lojalitet ovenfor kundene. Og når jeg hører uttrykkene de bruker for å si hvor lite de liker valget av George W. Bush, til president i USA, hører jeg bare lyden av demokratiske teddybjørner som blir kastet ut av barnesenger.»Siden sent i 1980-årene har R.E.M. vært involvert i lokalpolitikken i hjembyen Athens i Georgia. Buck forklarte i 1987 til bladet Sounds at «Michael sier alltid 'tenk lokalt og handle lokalt' – vi har gjort mange ting i byen vår for å prøve å gjøre den til en bedre by». Bandet har ofte donert penger til lokale velgjerande formål, og hjulpet med oppussning og bevaring av historiske bygninger i byen. Valget av Gwen O’Looney til borgermester to ganger i 1990-årene var på grunn av R.E.M. sin politiske påvirkning.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fletcher, Tony: Remarks: The story of R.E.M. (Omnibus, 1989)
Buckley, David: R.E.M.: Fiction: An Alternative Biography (Virgin, 2002)
Fletcher, Tony: Remarks Remade: The Story of R.E.M (Omnibus, 2002)
Gray, Marcus: It crawled from the South: an R.E.M. companion. (Guinness, 1992)
Rosen, Craig: R.E.M.: Inside Out: The Stories Behind Every Song. (Thunder's Mouth Press, 1997)
Black, Johnny: Reveal: The Story of R.E.M. (Backbeat Books, 2004)
Platt, John (red.): The R.E.M. Companion: Two Decades of Commentary (Schirmer, 1998)
Sullivan, Denise: Talk About the Passion: R.E.M.: An Oral Biography (Underwood-Miller, 1994)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) R.E.M. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) R.E.M. – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) R.E.M. på Internet Movie Database
(da) R.E.M. på Filmdatabasen
(en) R.E.M. på Apple Music
(en) R.E.M. på Discogs
(en) R.E.M. på MusicBrainz
(en) R.E.M. på SoundCloud
(en) R.E.M. på SoundCloud
(en) R.E.M. på Spotify
(en) R.E.M. på Songkick
(en) R.E.M. på Last.fm
(en) R.E.M. på Genius — sangtekster
(en) R.E.M. på AllMusic | R.E. | 8,296 |
null | 2023-02-04 | Ditanyè | null | null | null | Ditanyè, også kalt Une Seule Nuit, er nasjonalsangen til Burkina Faso. Den er skrevet av Thomas Sankara og ble innført i 1984. | 8,297 |
null | 2023-02-04 | Bispelue | null | null | null | Bispelue, også kalt bispehue og mitra, er en høy hodebekledning som inngår som del av embedsdrakten i flere kirker, blant annet i den katolske, ortodokse, anglikanske og svenske kirken. | 8,298 |
null | 2023-02-04 | Osamu Tezuka | null | null | null | Osamu Tezuka (手塚 治虫 Tezuka Osamu; født 3. november 1928 i Toyonaka i Japan, død 9. | 8,299 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.