url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Indie | 2023-02-04 | Indie | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmsjangre', 'Kategori:Musikksjangre'] | Indie er en forkortelse for engelsk independent, som betyr «uavhengig». I utgangspunktet var indie en betegnelse på musikk av artister som var på uavhengige plateselskaper, eller ikke på plateselskaper i det hele tatt. Begrepet brukes også om indiefilmer, det vil si spillefilmer som er produsert av små, uavhengige filmselskaper.
I en artikkel om indiemusikknettstedet Pitchfork skriver TIME at «indie har blitt en fellesnevner som antyder mindre hvordan musikken høres ut og mer hvordan typen menneske som hører på det er».
| Indie er en forkortelse for engelsk independent, som betyr «uavhengig». I utgangspunktet var indie en betegnelse på musikk av artister som var på uavhengige plateselskaper, eller ikke på plateselskaper i det hele tatt. Begrepet brukes også om indiefilmer, det vil si spillefilmer som er produsert av små, uavhengige filmselskaper.
I en artikkel om indiemusikknettstedet Pitchfork skriver TIME at «indie har blitt en fellesnevner som antyder mindre hvordan musikken høres ut og mer hvordan typen menneske som hører på det er».
== Indiemusikk ==
Opprinnelig ble indie brukt utelukkende om band på små, uavhengige selskaper, noe som tilsier at sjangeren omfattet en mengde musikkstiler, særlig ulike undersjangre innen rocke- og popmusikken. Et uavhengig plateselskap (indie record label) er et selskap som ikke hører til et stort selskap. Virgin er et stort selskap, mens Creation er uavhengig, for å ta et eksempel.
Etter hvert har indierock og indie pop, og for den saks skyld bare indie, blitt egne sjangre uten at artistene trenger å være på små selskaper. På 1980-tallet ble betegnelsene indie og alternativ rock brukt om hverandre om rock som ikke var kommersiell, eller fulgte andre retninger enn det som var vanlig på den tida. Utover 1990-tallet ble indie dratt opp av undergrunnen ved hjelp av store band som Nirvana og Pearl Jam.
Det er, av flere grunner, vanskelig å definere sjangeren indie musikalsk. Når det gjelder indierock og indiepop, kan man si at musikken i hovedsak er gitardrevet, og kan omfatte andre sjangere som britpop, madchester, tweepop, emo, støyrock og grunge. Band som ofte nevnes i forbindelse med indie-sjangeren er amerikanske Pixies og britiske The Smiths. Innenfor sjangeren elektronika finnes det også ulike indieband.
=== Indiepop ===
Indiepop som en sjanger har sine røtter i åttitallets Storbritannia. Selve navnet er en forkortelse for «independent pop» og er i utgangspunktet kun en betegnelse på popmusikk utgitt på uavhengige plateselskap. Etter hvert har det imidlertid blitt vanlig å bruke indiepop som en betegnelse på en bestemt type musikk og i dag tenker man gjerne på indiepop som en sjanger.
Det finnes ingen klar og entydig definisjon på indiepop som en sjanger, men den utviklet seg fra den britiske punk, post-punk og Do-It-Yourself (DIY) scenen. Band som Television Personalities, Orange Juice og The Pastels, for å nevne noen, spilte pop, gjerne inspirert av sekstitallets gitarpop. Drevet av punkens og DIY scenens vilje til å skape, uavhengig av de store plateselskapenes velvilje, opererte disse bandene på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.
I 1986 bestemte det britiske musikkmagasinet NME seg for å dokumentere hva som skjedde i den britiske undergrunnen på en kassett de kalte C86. Her samlet de forskjellige typer band som spilte ulike sjangere. En stor del av disse bandene spilte imidlertid pop i samme gate, og muligens inspirert av de nevnte bandene. Med NMEs posisjon som et av de største musikkmagasinene ble dermed musikken spredt til et mye videre publikum og nye band lot seg inspirere. C86 ble fort en betegnelse på band som spilte «jangly»-popmusikk. Dette til tross for at musikken på den opprinnelige kassetten var mye mer variert enn hva man endte med å kalle C86.
Videre har musikken utviklet seg, gjennom nittitallet og frem til i dag og har underveis blitt bedre kjent for mange som indiepop. Nye band henter inspirasjon fra ulike genre og det kan være stor variasjon mellom det musikalske uttrykket til forskjellige band. Det er allikevel noen fellestrekk som går igjen, som gjør at det gir mening å samle det under en sjanger. Det kan være vanskelig å sette fingeren på hva det er, men de fleste band som spiller indiepop vil på en måte identifisere seg med selve sjangeren og ha noen felles referanser og inspirasjon. Musikken er gjerne lystig og lett og vil ofte av kritikere avfeies som for søt. Samtidig kan den være støyende og energisk og befinne seg et sted i skjæringspunktet mellom punk og pop. Et mål kan det virke som, er å spille enkel, men perfekt pop.
Noen kjente indiepop-band
Television Personalities
The Pastels
Belle & Sebastian
The Pains Of Being Pure At Heart
=== Indierock ===
Indierock er en engelsk betegnelse for independent rock, «uavhengig rockemusikk». Begrepet ble opprinnelig brukt om ulike populære musikkstiler utgitt på uavhengige plateselskaper. I dag kan man finne musikk med liknende kjennetegn som er utgitt på større plateselskaper.
Blant de mest vanlige kjennetegn er såkalt low fidelity-lyd, det vil si at produksjonen ikke er teknisk påkostet. Et eksempel er det amerikanske bandet Giant Sand. Band som Sonic Youth og Pixies nevnes ofte som indierockens forløpere.
Noen kjente indierock-band
Blonde Redhead
Enon
Liam Finn
Stereolab
Arctic Monkeys
Arcade Fire
=== Indie i Norge ===
I Norge har indiepop pop og indierock hatt spredt suksess. Indiepopbandet Highasakite slo gjennom i 2014 og har markert seg internasjonalt. Ida Marias musikk kan også kalles indie.
== Indiefilm ==
En indiefilm, er per definisjon en uavhengig spillefilm. Uttrykket kommer av en forkortelse av det engelske uttrykket independent film. I USA brukes indiefilm for å beskrive film som er laget utenfor de store filmstudioene. I Norge brukes indiefilm når man snakker om filmer som ikke har mottatt produksjonsstøtte fra Norsk filminstitutt (NFI).
Det kan være flere grunner til at en film blir laget som indiefilm i Norge, for eksempel at NFI har valgt å ikke gi den støtte/prioritert andre søknader, eller fordi filmprodusenten har valgt å ikke søke. Resultatet av at en spillefilm blir produsert som en indiefilm i Norge er som regel av filmen har et lavere budsjett og/eller har høyere risikokapital enn filmer som er laget med støtte fra NFI. Det er også en vanlig, og ofte nødvendig faktor blant indiefilmer at stab og skuespillere investerer deler av sin egen lønn som arbeidskreditt i filmens egenkapital.
Noen kjente indiefilmer
Blue Velvet
Donnie Darko
Fargo
Juno
Leaving Las Vegas
Lost in Translation
Platoon
Pulp Fiction
Requiem for a Dream
Short Cuts
== Referanser == | Indie er en forkortelse for engelsk independent, som betyr «uavhengig». I utgangspunktet var indie en betegnelse på musikk av artister som var på uavhengige plateselskaper, eller ikke på plateselskaper i det hele tatt. | 8,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Magne_Bondeviks_andre_regjering | 2023-02-04 | Kjell Magne Bondeviks andre regjering | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske regjeringer', 'Kategori:Politikk i 2001', 'Kategori:Politikk i 2004', 'Kategori:Politikk i 2005'] | Kjell Magne Bondeviks andre regjering, også benevnt Samarbeidsregjeringen, ble utnevnt av Kongen i statsråd den 19. oktober 2001. Den var en mindretallsregjering utgått av Høyre (H), Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre (V).
| Kjell Magne Bondeviks andre regjering, også benevnt Samarbeidsregjeringen, ble utnevnt av Kongen i statsråd den 19. oktober 2001. Den var en mindretallsregjering utgått av Høyre (H), Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre (V).
== Regjeringens tilkomst ==
Stortingsvalget i 2001 ga Kristelig Folkeparti en oppslutning på 12,4 prosent, Høyre 21,2 prosent og Venstre 3,9 prosent. Venstre havnet med det under sperregrensen på fire prosent og partiet fikk dermed kun to representanter på Stortinget. Samme valg hadde Arbeiderpartiet gjort sitt dårligste valg siden 1924. Ifølge Kjell Magne Bondevik inviterte Jens Stoltenberg KrF til et regjeringssamarbeid med Ap etter valget, men Bondevik avviste invitasjonen.De tre partiene fikk 62 mandater, og var avhengig av støtte fra Fremskrittspartiets 26 mandater for å få det nødvendige flertall på 83 mandater.
De første sonderingene mellom partiene pågikk frem til 24. september 2001, da de brøt sammen. Både KrF og Venstre meldte da at de mente avstanden mellom partiene var for stor, og at Høyre burde danne regjering alene. Høyre vant 38 mandater i valget, fire færre enn sentrumspartiene hadde vunnet i 1997 (da Bondevik dannet sin første regjering). Etter at Frp-leder Carl I. Hagen ga tilbakemelding om at partiet hans ikke ville støtte en ren Høyre-regjering valgte de tre partiene å gå i nye sonderinger, og deretter forhandlinger fra 2. oktober.
16. oktober avklarte Hagen at Frp ville støtte en trepartiregjering med ett års prøvetid, og etter dette søkte Stoltenberg avskjed. Bondeviks andre regjering ble utnevnt 19. oktober 2001.
Høyre fikk 10 statsråder – deriblant utenriksministeren, Kristelig Folkeparti seks statsråder – deriblant statsministeren, mens Venstre fikk tre statsråder. Venstre fikk dermed flere statsråder enn representanter på Stortinget (tre statsråder og to stortingsrepresentanter).
Den 18. juni 2004 ble det foretatt utskiftninger av seks statsråder i seks departementer. I to av disse ble partitilhørigheten endret fra H til KrF; i to andre fra KrF til H. Styrkeforholdet mellom de tre partiene forble derfor uendret.
28. november 2001, under debatten om statsbudsjettet for 2002, stilte statsminister Bondevik kabinettsspørsmål for å få forslaget til statsbudsjett vedtatt. Statsbudsjettet ble vedtatt, og regjeringen ble dermed sittende.
== Avgang ==
Etter stortingsvalget 2005 mistet regjeringen sitt parlamentariske grunnlag. De tre regjeringspartiene fikk 44 mandater. Dersom vi legger til Fremskrittspartiets 38 mandater, hadde den støtte av 82 mandater på Stortinget. De tre opposisjonspartiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fikk samlet 87 mandater og kunne danne en ny flertallsregjering.
Kjell Magne Bondeviks andre regjering ble innvilget avskjed den 14. oktober 2005. Den fortsatte som forretningsministerium frem til 17. oktober 2005, da Jens Stoltenbergs andre regjering overtok.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Regjeringen.no: Kjell Magne Bondeviks andre regjering | Kjell Magne Bondeviks andre regjering, også benevnt Samarbeidsregjeringen, ble utnevnt av Kongen i statsråd den 19. oktober 2001. | 8,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Administrasjonsr%C3%A5det | 2023-02-04 | Administrasjonsrådet | ['Kategori:1940 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske regjeringer'] | Administrasjonsrådet var et sivilt styringsorgan i de tyskokkuperte delene av Norge fra den 15. april til den 25. september 1940.
Høyesterett opprettet Administrasjonsrådet for å lede den norske siviladministrasjonen etter at det var klart at Vidkun Quislings kupp-regjering manglet støtte både hos tyskerne, som hadde angrepet Norge 9. april, og i det norske samfunnet. Quisling, leder i Nasjonal Samling (NS), var motstander av å oppgi makten til Administrasjonsrådet, men kunne lite gjøre uten støtte fra Curt Bräuer, Hitler-Tysklands sendemann i Norge 1939–1940.Det var Administrasjonsrådet som 15. juni 1940 opprettet en grensesone ved svenskegrensen der alle voksne måtte ha grenseboerbevis eller passerseddel for å oppholde seg. Hensikten var å gjøre det vanskeligere å komme seg over til Sverige.
| Administrasjonsrådet var et sivilt styringsorgan i de tyskokkuperte delene av Norge fra den 15. april til den 25. september 1940.
Høyesterett opprettet Administrasjonsrådet for å lede den norske siviladministrasjonen etter at det var klart at Vidkun Quislings kupp-regjering manglet støtte både hos tyskerne, som hadde angrepet Norge 9. april, og i det norske samfunnet. Quisling, leder i Nasjonal Samling (NS), var motstander av å oppgi makten til Administrasjonsrådet, men kunne lite gjøre uten støtte fra Curt Bräuer, Hitler-Tysklands sendemann i Norge 1939–1940.Det var Administrasjonsrådet som 15. juni 1940 opprettet en grensesone ved svenskegrensen der alle voksne måtte ha grenseboerbevis eller passerseddel for å oppholde seg. Hensikten var å gjøre det vanskeligere å komme seg over til Sverige.
== Forhandlingene ==
Fra den 12. april ble det i Oslo fra flere forskjellige sider satt i gang aksjoner for å få avsatt den selvoppnevnte regjeringen Quisling og å få i stand en sivil, mest mulig norsk-kontrollert administrasjon i de okkuperte områdene. Etter flere møter og forhandlinger vedtok Høyesterett høyesterettsjustitiarius Paal Berg sitt forslag om å opprette et administrasjonsråd. Et flertall på 7 dommere stemte for, 4 dommere stemte for et forslag om at oppnevnelsen måtte godkjennes av kongen. Dommerne Næss og Schjelderup stemte imot alle tiltak fra høyesterett.
Om kvelden den 15. april etter forhandlinger i den tyske legasjonen mellom Curt Bräuer, utsendinger fra det tyske utenriksdepartementet og høyesterettsjustitiarius Paal Berg ble Administrasjonsrådet proklamert. Samtidig måtte Paal Berg takke Quisling for at han trådte tilbake som Regjeringssjef.
Den 24. april ble det opprettet et Rikskommissariat for de besatte norske områder, Josef Terboven ble innsatt som Rikskommissær, og i førerordrens paragraf 2 fikk Rikskommisæren rett til å utøve sin forvaltning gjennom Administrasjonsrådet.
Med en hensikt om å erstatte Administrasjonsrådet ble det i juni 1940 startet forhandlinger om et Riksråd.Administrasjonsrådets vedtak ble kunngjort i Bestemmelser av Administrasjonsrådet.
== Oppløsningen ==
I en radiotale 25. september 1940 oppløste Rikskommissær Josef Terboven Administrasjonsrådet. Administrasjonsrådet ble erstattet av Terbovens «kommissariske» statsråder.
== Medlemmer ==
Administrasjonsrådet bestod av:
Fylkesmann Ingolf Elster Christensen, formann. Ansvarlig for saker vedørende Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet (ikke-militære og ikke-politiske saker). Ansvarlig også for saker vedrørende Arbeidsdepartementet fra 4. juni 1940
Stadsfysikus Andreas Diesen. Ansvarlig for saker under Sosialdepartementet
Direktør i Statistisk sentralbyrå Gunnar Jahn. Ansvarlig for saker under Finans- og tolldepartementet og for saker under Arbeidsdepartementet til 4. juni 1940
Universitetets rektor Didrik Arup Seip. Ansvarlig for saker under Kirke- og undervisningsdepartementet
Sorenskriveren i Nedre Romerike Ole F. Harbek. Ansvarlig for saker under Justis- og politidepartementet
Direktøren for den statlige industriforsyningen Jens Bache-Wiig. Ansvarlig for saker under Handelsdepartementet og Forsyningsdepartementet
Dosent ved Norges landbrukshøgskole Rasmus Mork. Ansvarlig for saker under Landbruksdepartementet
== Referanser ==
== Litteratur ==
Administrasjonsrådet (1940). Bestemmelser av Administrasjonsrådet: utgitt etter offentlig tiltak : 1940. [Oslo]: C. Lampe.
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 : Utenriks- og forsvarspolitikk under regjeringen Nygaardsvold til 7. juni 1940 ; Administrasjonsrådet ; Riksrådsforhandlingene ; Høyesterett ; Fylkesmennene og nyordningen av kommunene 1940. Oslo: Aschehoug. [utgitt av Stortinget]
Tor Bomann-Larsen (2013). Svaret – Haakon & Maud VI. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-38621-4.
Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. s. 14. ISBN 8202141389.
Kupp, forhandlinger og nyordning, artikkel hos Norgeshistorie.no
== Eksterne lenker ==
(en) Administrasjonsrådet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Folk, fører, frifinnelse, kronikk av Tor Bomann-Larsen, Aftenposten, 29. desember 2011
Administrasjonsrådets møteprotokoll med tillegg 15/4-25/9 1940 (digitalisert kopi, Arkivverket)
Administrasjonsrådets vedtaksprotokoll 16/4-25/9 1940 (digitalisert kopi, Arkivverket) | Administrasjonsrådet var et sivilt styringsorgan i de tyskokkuperte delene av Norge fra den 15. april til den 25. | 8,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Josef_Terbovens_kommissariske_statsr%C3%A5der | 2023-02-04 | Josef Terbovens kommissariske statsråder | ['Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske regjeringer'] | Josef Terbovens konstituerte («kommissariske») statsråder var statsråder som rikskommissær Josef Terboven under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig utnevnte 25. september 1940 for å bestyre sine fagdepartementer. Leder Vidkun Quisling i Nasjonal Samling (NS) hadde ingen formell makt. Tittelen «konstituert statsråd» ble avløst av tittelen «minister» 25. september 1941.Fra desember 1940 møtte statsrådene fra NS med Quisling for konferanse. Hver fredag møttes samtlige, inkludert de tre upolitiske statsrådene, til statsrådskonferanse under ledelse av eldste tilstedeværende. Quisling var av og til til stede da også.Korrekt oversettelse fra tysk kommissarische Staatsräte er egentlig midlertidige, konstituerte eller «befullmektigede statsråder», hvilket ble brukt i senere tyske dokumenter på norsk. Uttrykket «kommissariske statsråder» har imidlertid festet seg, sannsynligvis som et politisk etterkrigsuttrykk.
Fra Terbovens side var ordningen et kompromiss. Han hadde ønsket direkte tysk styre, og ville for all del ikke ha Quisling i en lederrolle fordi han vurderte at det ville øke motstanden mot okkupasjonsmakten. Imidlertid hadde Quisling Hitlers støtte, og kunne ikke helt ignoreres. Det var også Hitlers uttrykte ønske at NS måtte få sin plass.
| Josef Terbovens konstituerte («kommissariske») statsråder var statsråder som rikskommissær Josef Terboven under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig utnevnte 25. september 1940 for å bestyre sine fagdepartementer. Leder Vidkun Quisling i Nasjonal Samling (NS) hadde ingen formell makt. Tittelen «konstituert statsråd» ble avløst av tittelen «minister» 25. september 1941.Fra desember 1940 møtte statsrådene fra NS med Quisling for konferanse. Hver fredag møttes samtlige, inkludert de tre upolitiske statsrådene, til statsrådskonferanse under ledelse av eldste tilstedeværende. Quisling var av og til til stede da også.Korrekt oversettelse fra tysk kommissarische Staatsräte er egentlig midlertidige, konstituerte eller «befullmektigede statsråder», hvilket ble brukt i senere tyske dokumenter på norsk. Uttrykket «kommissariske statsråder» har imidlertid festet seg, sannsynligvis som et politisk etterkrigsuttrykk.
Fra Terbovens side var ordningen et kompromiss. Han hadde ønsket direkte tysk styre, og ville for all del ikke ha Quisling i en lederrolle fordi han vurderte at det ville øke motstanden mot okkupasjonsmakten. Imidlertid hadde Quisling Hitlers støtte, og kunne ikke helt ignoreres. Det var også Hitlers uttrykte ønske at NS måtte få sin plass.
== De konstituerte statsrådene ==
Det var ti medlemmer av Nasjonal Samling (NS) og tre partiløse, og de skulle være «upolitiske». De bestyrte hvert sitt departement på vegne av Terboven og var i statsrettslig forstand ikke en regjering. De hadde sitt første møte den 26. september 1940. Quisling ledet de faste felles torsdagsmøtene mellom statsrådene, mens statsrådskonferansene på fredagene ble ledet av eldste tilstedeværende. Etter å ha virket i et år, bestemte Terboven at de konstituerte statsrådene skulle tituleres som «minister».
Kst. statsråd, Finansdepartementet: Erling Sandberg, (banksjef i Kreditkassen), «upolitisk» partiløs
Kst. statsråd, Handels- og Industridepartementet: Sigurd Johannessen, (dep.råd i vedkommende dep.), «upolitisk» partiløs
Kst. statsråd, Forsyningsdepartementet: Øystein Ravner, (salgssjef i Norsk Hydro), «upolitisk» partiløs
Kst. statsråd, Innenriksdepartementet: Albert Viljam Hagelin, NS
Kst. statsråd, Kultur- og folkeopplysningsdepartementet: Gulbrand Lunde, NS
Kst. statsråd, Arbeidstjeneste- og idrettsdepartementet: Axel Stang, NS
Kst. statsråd, Kirke- og undervisningsdepartementet: Ragnar Skancke, NS
Kst. statsråd, Arbeidsdepartementet: Tormod Hustad, NS
Kst. statsråd, Sosialdepartementet: Birger Meidell, NS
Kst. statsråd, Politidepartementet: Jonas Lie, NS
Kst. statsråd, Justisdepartementet: Sverre Riisnæs, NS
Kst. statsråd, Skipsfartsdepartementet: Kjeld Stub Irgens, NS
Kst. statsråd, Landbruksdepartementet: Thorstein Fretheim, NS
Kst. statsråd, Sosialdepartementet: Johan Andreas Lippestad, NS
== Se også ==
Vidkun Quislings første regjering (9. april–15. april 1940)
Administrasjonsrådet (15. april–22. september 1940)
Riksrådsforhandlingene
Vidkun Quislings andre regjering (1. februar 1942–8. mai 1945)
Norges regjeringer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Digitaliserte møteprotokoller fra det kommissariske statsråd 1940-1942 (Digitalarkivet) | Josef Terbovens konstituerte («kommissariske») statsråder var statsråder som rikskommissær Josef Terboven under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig utnevnte 25. september 1940 for å bestyre sine fagdepartementer. | 8,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vidkun_Quisling | 2023-02-04 | Vidkun Quisling | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Familien Quisling', 'Kategori:Fedrelandslaget', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Henrettede nordmenn', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NS-statsråder', 'Kategori:Nordmenn dømt for tyveri', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Norske partiledere', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer fra Fyresdal kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sp-statsråder', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (uttales IPA: /ˈkʋɪʃlɪŋ/; født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark, død 24. oktober 1945 i Oslo) var en norsk offiser, diplomat og politiker. Han ledet under den tyske okkupasjonen av Norge en tyskstøttet regjering og ble etter frigjøringen i 1945 henrettet for landssvik.
Quisling ble først kjent som nødhjelpsarbeider i Sovjetunionen og nær medarbeider av Fridtjof Nansen, og var Norges forsvarsminister i to Bondepartiet-regjeringer fra 1931 til 1933 (men han var aldri medlem av Bondepartiet). I 1933 stiftet Quisling fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), som i 1930-årene hadde begrenset oppslutning. Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 forsøkte Quisling, som den første i verden, å begå statskupp over radio, men kuppforsøket mislyktes ettersom tyskerne ikke var interessert i å støtte hans regjering. Vinteren 1942 kom han tilbake som sjef for en tyskstøttet regjering, og med tittelen ministerpresident ledet han sammen med den sivile administratoren for den tyske okkupasjonsmakten den norske statsadministrasjonen resten av krigen.
| Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (uttales IPA: /ˈkʋɪʃlɪŋ/; født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark, død 24. oktober 1945 i Oslo) var en norsk offiser, diplomat og politiker. Han ledet under den tyske okkupasjonen av Norge en tyskstøttet regjering og ble etter frigjøringen i 1945 henrettet for landssvik.
Quisling ble først kjent som nødhjelpsarbeider i Sovjetunionen og nær medarbeider av Fridtjof Nansen, og var Norges forsvarsminister i to Bondepartiet-regjeringer fra 1931 til 1933 (men han var aldri medlem av Bondepartiet). I 1933 stiftet Quisling fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), som i 1930-årene hadde begrenset oppslutning. Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 forsøkte Quisling, som den første i verden, å begå statskupp over radio, men kuppforsøket mislyktes ettersom tyskerne ikke var interessert i å støtte hans regjering. Vinteren 1942 kom han tilbake som sjef for en tyskstøttet regjering, og med tittelen ministerpresident ledet han sammen med den sivile administratoren for den tyske okkupasjonsmakten den norske statsadministrasjonen resten av krigen.
== Familie og oppvekst ==
Han ble døpt 28. august 1887 som Vidkun Abraham Lauritz Qvisling, sønn av Jon Lauritz Qvisling og Anna Karoline (født Bang). Han hadde tre søsken: Jørgen, Esther og Arne (1898-1991), henholdsvis ett, seks og elleve år yngre.
Faren Jon var som ung medlem av Gustav Adolph Lammers' vekkelsesbevegelse. Den forsiktige og konservative Jon fant likevel noe tiltalende i den karismatiske Lammers. Som praktiserende prest falt Quisling ned på en dogmatisk streng linje, og hørte klart til kirkens konservative og pietistiske fløy. Quisling skrev også teologisk faglitteratur, og utgav blant annet i perioden 1890–1897 en trilogi med systematiserte oversikter over informasjonen om ånder og engler i Bibelen. Arbeidet ble godt mottatt i det norske fagmiljøet.Familien Quisling var stadig på flyttefot, og Jons prestegjerning førte dem fra Fyresdal til Drammen, og senere Gjerpen. Vidkuns første seks skoleår var ved Drammen Latinskole, der han oppnådde prae ceteris til avgangseksamen. Alle Quisling-barna ble presset hardt av foreldrene til å fokusere på skole og læring, og alle fire søsken fikk særdeles som hovedkarakter ved Skien Latinskole. Yngstebroren Arne slo seg ned New York i 1923 etter å ha utdannet seg til ingeniør ved NTH og Sorbonne. Arne ga på 1930-tallet innspill til Nasjonal Samlings økonomisk politikk ved brevveksling fra USA. Arne Quisling fikk en datter som var Annas og Jons eneste barnebarn.
== Studier og tidlig militærkarriere ==
Quisling hadde gode evner innenfor både humanistiske og naturvitenskapelige fag. Etter examen artium i 1905 ble han tatt opp som nummer én på Krigsskolens feltartillerilinje. Etter at den spente stemningen rundt unionsoppløsningen utover sommeren og høsten roet seg, forløp utdanningsløpet temmelig normalt. Quisling hadde også her særdeles gode akademiske resultater. Etter tjeneste som premierløytnant ved feltartilleriet tok han fatt på videreutdanning ved Den militære høyskole. Studiene inneholdt realfag, sammen med fag som militær administrasjon, taktikk og generalstabstjeneste. Quisling fikk her hovedkarakter 1,18, noe som var det beste noensinne oppnådd ved høyskolen. Som beste avgangsstudent fikk han, slik skikken var, audiens hos kong Haakon.Etter utdanningen roterte Quisling mellom forskjellige avdelinger i generalstaben. Han hadde enkelte opphold ute i felten ved avdelingene på Værnes og Gardermoen, men det var i stabstjeneste han likte seg best. Under generalmajor Holtfodts kommando syslet Quisling blant annet med organisering av hærordningen, inspeksjon av miltæravdelinger og koordinering med kartverket, arbeid han senere skulle ha stor nytte av under nødhjelpsarbeidet i Sovjetunionen. Han fikk kapteins grad i 1917.
== De første utenlandsopphold ==
Alle aspiranter i generalstaben skulle fordype seg i et spesielt land, og Quisling hadde i utgangspunktet valgt Kina. Xinhairevolusjonen gjorde imidlertid at det ikke ble aktuelt med et studieopphold i landet, og Quisling skiftet da fokus til Det russiske keiserdømmet. Da revolusjonen kom i 1917, hadde han fem år med russiskstudier bak seg, og hadde dermed gode forutsetninger for å tjenestegjøre i landet. På nyåret 1918 ble stillingen som militærattaché i Petrograd ledig, og i mai var Quisling klar til å begynne i stillingen.Quisling kom til et Russland i kaos, og Norges legasjon var liten og dårlig organisert. Ministeren var ikke på plass i Petrograd, og legasjonssekretær Arild Huitfeldt fungerte som chargé d'affaires. Etter kort tid ble Huitfeldt erstattet av Frederik Prytz. Prytz og Quisling ble svært godt kjent under oppholdet i Russland, og ble venner for livet. Sammen rapporterte de tilbake til Oslo om konsekvensene av oktoberrevolusjonen, og rapportene ble fast lest av kongen og utenriksministeren. I desember var imidlertid situasjonen blitt så usikker i Russland at Prytz og Quisling måtte forlate landet.Tilbake i Kristiania gikk Quisling tilbake til generalstaben, men allerede sommeren 1919 søkte han seg utenlands igjen. 10. september forlot han Norge til fordel for Helsingfors, der han hadde fått stillingen som etterretningsoffiser. I Helsingfors arbeidet han under sendemann Andreas Urbye, som skal ha vært godt fornøyd med Quislings arbeid, på tross av at det neppe var spesielt energisk.
== Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen ==
På anbefaling fra minister Urbye begynte Quisling å arbeide for Fridtjof Nansen i 1921. En humanitær katastrofe var under oppbygging i Sovjetunionen, og Quisling fikk permisjon fra arbeidet ved generalstaben for å bli en del av Nansens innerste krets av hjelpearbeidere.I februar 1922 kom Quisling til Kharkiv, der han begynte å samle inn data om forholdene på den ukrainske landsbygda. Det viste seg fort at en tredjedel av landet var rammet av hungersnød, og Quisling besøkte landsbyer der hele befolkningen var døende. Quisling hadde fått en overordnet rolle i Nansenhjelpen, og sammen med Nansen klarte han å gjøre situasjonen i Ukraina kjent i resten av Europa. Private bidrag strømmet inn, og flere hundre tusen mennesker ble reddet fra sultedøden i området under Quislings administrasjon. Både Nansen og Quisling ble svært populære i Ukraina på grunn av arbeidet, og spesielt eksil-ukrainske miljøer var svært takknemlige for at Quisling gjorde katastrofen kjent utenlands.
== Quislings to ekteskap ==
Quisling møtte sin første kone Alexandra Andrejevna Voronin i Ukraina i 1922. Alexandra var såvidt fylt sytten, og var nitten år yngre enn sin mann. Hun fikk utstedt norsk pass og ble med tilbake til Kristiania, der hun ble godt mottatt av Quislings øvrige familie. Det ble samtidig spekulert i Quislings motiver, der mange i Norge antok ekteskapet kun var proforma for å redde henne ut av Sovjetunionen. Dette var også synet til flere i familien, som merket seg at de ikke hadde et vanlig ekteskapelig samliv selv om de bodde sammen i Quislings leilighet i Erling Skjalgssons gate på Frogner.Mens han var gift med Alexandra, traff Quisling en ny ukrainsk kvinne – Maria Vasilijevna Pasetsjnikova. Sommeren 1923 giftet de seg, mens Quislings ekteskap med Alexandra fortsatt var gyldig. Først etter at det nye ekteskapet var inngått, forsøkte Quisling å oppløse ekteskapet med sin første kone, men da det viste seg vanskelig, flyttet begge kvinnene inn med Quisling i Erling Skjalgssons gate. Dette var naturlig nok svært uvanlig i 1920-årene, spesielt for en sosialt konservativ offiser og prestesønn som Vidkun Quisling.Alexandra forlot etter hvert landet, og Quisling fortsatte å leve med Maria som ektefelle. For ettertidens historikere har omstendighetene rundt ekteskapene aldri blitt klare, og det kunne aldri dokumenteres nøyaktig hvor og når Vidkun og Maria Quisling skal ha giftet seg eller om det var noen formell skilsmisse med Alexandra.
== Videre arbeid i utlandet ==
Etter en kort periode ved generalstaben i Oslo begynte Quisling å arbeide for Nansen igjen. Fra slutten av 1923 til sommeren 1925 tilbrakte Quisling mye tid på Balkan, der han arbeidet med å finne løsninger for flyktninger fra Russland, Balkan og Lilleasia. Sommeren 1925 begynte Quisling å arbeide med armenernes situasjon på oppdrag fra Folkeforbundet, og han dro igjen til Sovjetunionen for å undersøke om flyktningene etter folkemordet på armenerne kunne overføres til Armenia.NEP-politikken hadde åpnet for utenlandske investeringer i Sovjetunionen, og i 1926 begynte Quisling å arbeide for Frederik Prytz' selskap The Russo-Norwegian Onega Wood Co. i Moskva. Quisling hadde ingen erfaringer med bedriftsledelse, men fikk ansvar for kontakt med sovjetiske myndigheter. NEP-politikkens opphør gjorde imidlertid at grunnlaget for bedriften opphørte, og på nyåret 1927 begynte avviklingen av virksomheten. Forretningsmannen Jonas Lied oppholdt seg i Russland samtidig med Prytz og Quisling, og Lied nevner Quisling i sin bok om forretningsvirksomheten i Russland. Lied hadde fått med seg Nansen på reisen til Sibir før første verdenskrig. Ifølge Marit Werenskiold pleide ikke Lied omgang med Prytz, men Lied hadde noe kontakt med Quisling om forholdet til Sovjetunionen da Quisling var statsråd i 1930-årene. Hans Fredrik Dahl skriver at Lied og Quisling «kom godt ut av det med hverandre» og de var enige om at bolsjeviklederne var dyktige politikere. Lied var russisk og sovjetisk statsborger, og kjente landet fra sin forretningsvirksomhet og sine reiser.Etter at statsminister Stanley Baldwin brøt formell kontakt med sovjetmyndighetene i mai 1927, trengte Storbritannia en alternativ kanal for å opprettholde en viss kontakt med Moskva. Valget falt på Norge, og Norges sendemann Andreas Urbye ansatte derfor Quisling som legasjonssekretær for å styrke staben. Quisling tok med seg Maria til Moskva og arbeidet i uformell britisk tjeneste frem til 1929, da det britiske arbeiderpartiet vant valget og gjenopptok kontakten med Sovjetunionen.Etter Quislings tid i Moskva ble han beskyldt for ulovlig valutahandel, i det som ble kjent som «rubelskandalen». Kildene er uklare når det gjelder hva konkret Quisling skal ha gjort, og det finnes ikke dokumentasjon for at sovjetiske myndigheter skal ha etterforsket Quisling eller ha utvist ham fra landet. Likevel ble Quisling angrepet i arbeiderpressen i Norge. Det ble antydet at han stod bak storstilt svartebørshandel av utenlandsk valuta i Moskva, og Arbeiderbladets Martin Tranmæl skrev at «det var god grunn for russerne til å utvise Hr. Quisling». Disse ryktene fortsatte også etter at Quisling på 1930-tallet hadde gått inn i politikken.
== Russland og vi ==
Det er ikke mange intelligente øine å oppdage i den grå masse som nu fyller gatene, teatrene og togene i Russland. Fabrikware der Natur. Man behøver ikke være raseforsker for å se forskjell på mennesketypene, for eksempel i Moskva, nu og før revolusjonen. Særlig er det påtagelig hvorledes det asiatiske og orientalske blod er blitt fremherskende
Ved Nansens død våren 1930 debuterte Quisling som politisk skribent med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansen død. Av kaptein Vidkun Quisling», og her beskrev han blant annet sine tanker om oktobrerrevolusjonen og marxismen. Teksten ble såpass populær at Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen bad Quisling skrive mer, og utover sommeren og høsten jobbet han med et bokmanuskript.Ved siden av en tradisjonell bokutgivelse på Jacob Dybwads forlag ble teksten publisert som en artikkelserie i tretten deler i Tidens Tegn. 15. september stod første del av Russland og vi på trykk, og Thommessen gav hver eneste artikkel førstesiden. Bokversjonen var klar like før jul, med Quislings egne fotografier som illustrasjoner.Russland og vi hadde stort fokus på rasens plass i historien og politikken. Quisling-biograf og historiker Hans Fredrik Dahl beskriver teksten som «et gjennomgående og sammenhengende resonnement for rasen som den ordnende faktor i samfunnslivet», der Quisling ser på den russiske revolusjon som en «raseoppstand, der lavere – vesentlig orientalske – mennesketyper har reist seg og fordrevet de høyere, på samme måte som det lavere rasestoffet gjorde kort prosess mot det høyere under den store franske revolusjon hundre år før.»Quisling anså marxismen som den viktigste hindringen for Norges nasjonale gjenreisning, og bolsjevikene blir omtalt som «en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte europeiske sivilisasjon». Quisling så i boken faktisk til Storbritannia som motkraften til bolsjevismen, og la mindre vekt på Tyskland. Dette gjorde at Quisling måtte omarbeide teksten en del da den ble nyutgitt – denne gangen også på tysk – under krigen, og ved siden av å tone ned det pro-britiske preget la han også inn en del antisemittiske formuleringer.
== «Nordisk Folkereisning» ==
Utover 1930 møttes en gruppe mennesker rundt Quisling og Frederik Prytz, ofte i Prytz' leilighet i Hafrsfjordgaten 7. Med i denne kretsen var blant annet Herman Harris Aall, Ragnvald Hvoslef, Adolf Munthe og Halvor Hansson, og det ble stadig diskutert å danne en ny politisk organisasjon. Organisasjonen Nordisk Folkereisning (NF) ble formelt stiftet 17. mars 1931, og ordstyrer Prytz uttalte store ord på stiftelsesmøtet på Håndverkeren:
Hva vi nu har tatt fatt på er, så vidt jeg vet, det første forsøk som har vært gjort her i Norden på å bygge opp en politisk doktrine bevisst avledet av vårt folks rasemessige egenart. Da vårt folk som en del av den store nordiske folkefamilie i så henseende ikke står alene, har vi kanskje lagt grunnen til en bevegelse som kan få store og uanede følger.
Prytz skulle vise seg i å få rett i at bevegelsen han og Quisling dannet, kom til å få store og uanede følger, da den i mai 1933 kom til å danne kjernen i partiet Nasjonal Samling. Foreløpig var imidlertid Nordisk Folkereisning en lukket forsamling, der det typiske medlem hadde borgerlig bakgrunn, og enten var yrkesmilitær eller forretningsmann.
Quisling ble det politiske midtpunktet for organisasjonen, og med utgangspunkt i Nansen-nekrologen hans fikk Nordisk Folkereisning fem ambisiøse hovedpunkter på programmet, der de ønsket å «knuse marxismen, reise rasen, vinne arbeiderne, etablere et riksting og lede utenrikspolitikken i nordisk retning». I programmet gikk Quisling hardt til angrep på det parlamentariske system, som han mente ikke kunne ta seg av «de nasjonale oppgaver». «Marxismen» – her refererte Quisling til Arbeiderpartiet – var hovedproblemet for samholdet i det norske folk, og han skrev at «den bosjevikiske og rabulistiske ånd brer sig i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig social revolusjon…» Nordisk Folkereisning gikk heller inn for et korporatistisk samfunn etter fascistisk modell, der arbeidere og ledere i forskjellige bransjer skulle gå sammen i «næringsråd», som igjen skulle møtes i et «Riksting». Rikstinget skulle etter hvert sidestilles med Stortinget, noe som ville medføre en åpenbar omveltning av Norges politiske system.Bevegelsen hadde et sterkt autoritært preg, og organisasjonens lover gav «føreren» alt ansvar og ubegrenset makt. Quisling krevde uavvikelig troskap og underkastelse fra medlemmene, og alle som ble tilknyttet Nordisk Folkereisning, måtte skriftlig bekrefte at de støttet bevegelsens politiske ideer. Dette var en modell som i store trekk kom til å bli videreført i Nasjonal Samling, som kom til å ha samme organisasjonsstruktur.
== Forsvarsminister 1931–1933 ==
Etter at Mowinckels Venstre-regjering gikk av i mai 1931 etter Lilleborgsaken gikk regjeringsoppdraget til Bondepartiet, på tross av at de var Stortingets minste med kun 25 representanter. Regjeringen fikk en særdeles tøff start, med en rekke problemer arvet fra tidligere regjeringer: statsregnskapet for 1931 viste en alvorlig inntektssvikt, mens budsjettet for 1932–1933 var det laveste hittil i århundret.Quisling hadde som så mange andre statsråder i den nye Kolstad-regjeringen liten politisk eller parlamentarisk erfaring. Det var på anbefaling fra Nationen-redaktør Aadahl at statsminister Peder Kolstad valgte Quisling, som ikke engang var medlem av Bondepartiet. «Russland og vi»-artiklene hadde imidlertid imponert Bondeparti-ledelsen, og Quisling hadde en sterk administrativ bakgrunn fra tiden som diplomat og som Nansen-hjelper.Det ble en stormfull politisk debut for Quisling. Arbeiderbladet angrep ham fra dag én, og omtalte utnevnelsen av forsvarsministeren som «ikke mindre enn en skandale». Nordisk Folkereisning skulle i utgangspunktet være en hemmelig organisasjon, men 28. mai ble organisasjonen kjent i offentligheten da Arbeiderbladet trykket bevegelsens program. Resten av pressen fulgte opp, og Dagbladet omtalte Quisling som «fascist». Avisen satte spørsmålstegn ved hvordan man kunne ta lederen for en slik bevegelse inn i regjeringen. Quisling gikk ut av Nordisk Folkereisning etter press fra Kolstad og andre ledende borgerlige politikere, men så lenge han nektet å kommentere organisasjonen og dens medlemmer offentlig, fortsatte angrepene i media.
=== Menstadslaget og ishavsimperialisme ===
Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt, og tre uker etter at den nye regjeringen tiltrådte, eskalerte situasjonen i Telemark. I Skien-Porsgrunn-området var stemningen hatsk mellom kommunister og sosialdemokrater, og i juni angrep en kommunistledet demonstrasjon streikebrytere og politi ved Norsk Hydros anlegg på Menstad. «Menstadslaget», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg særdeles passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister Lindboe tok den aktive rolle. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene. På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev Arbeiderbladet, og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde tatt seg til rette på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det Eirik Raudes Land. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra Grønlandslagene ved Gustav Smedal og et hardkjør i Dagbladet besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Quisling forholdt seg imidlertid taus under regjeringsmøtene, og nevner ikke saken i sine private papirer.
=== Pepperoverfallet, Quislings Stortingstale og maktkampen med Hundseid ===
5. februar 1932 var statsråd Quisling igjen på avisenes forsider. «Forsvarsminister Quisling utsatt for et mystisk overfall : Forsøk på spionasje i Forsvarsdepartementet», skrev Aftenposten, mens Arbeiderbladet hadde en litt annen vinkling med overskriften «En røverfilm i Forsvarsdepartementet».Det faktiske hendelsesforløpet var noe uklart, men Quisling hevdet at han var blitt overfalt i et konferanserom i Forsvarsdepartementet. Den ukjente gjerningsmannen skal ha kastet pepper i øynene hans og stukket ham med kniv, før han stakk av med en koffert med ukjent innhold. Quisling dro så hjem til Frogner, og meldte ikke saken til politiet før neste dag.«Pepperoverfallet» ble vinterens store sak i pressen, og avisene hadde svært ulikt syn på episoden. Arbeiderpressen var kritisk og mente hele overfallet var iscenesatt av forsvarsministeren selv, mens Tidens Tegn og Nationen aktivt forsvarte Quisling. Debatten førte til at politiet offentliggjorde en mengde rapporter fra etterforskningen, og de tekniske sporene og vurderingene til de medisinsk sakkyndige Francis Harbitz og Peter Nicolay Bull viste seg å støtte Quislings versjon. Spekulasjonene fortsatte imidlertid, og Quisling selv var lite interessert i å kommentere saken, som aldri ble oppklart. Overfallet bidro imidlertid til en ytterlige polarisering rundt Quislings person, og diskusjonene rundt Quislings troverdighet fortsatte i årevis etterpå.
Jeg har her fotografier, gjenpart fra en revisjonsantegnelse, som en agent for den internasjonale kommunistiske ledelse har gjort i Norge. Hvad viser den? Den vises at den revolusjonære bevegelse i vårt land, den finansieres fra utlandet. De har i 1928–29 fått 500 000 kr av en utenlandsk makt. […] [D]et er dem som danner celler i vår hær og flåte, i våre fabrikker og forbereder alt til revolusjon og oprør. Jeg vil advare mot at man undervurderer denne fare. […]Hvad dernest angår Det norske Arbeiderparti, så sier man, det er ikke lenger revolusjonært. Men hvad er forskjellen mellem Det norske Arbeiderparti og Moskva-kommunistene? Det er den samme forskjell som mellom de gresk-katolske og de romersk-katolske. De gresk-katolske anerkjenner ikke paven i Rom, Arbeiderpartiet anerkjenner ikke paven i Moskva. Men de holder på Trotsky, en mann som er for rød selv for Russland. […]
Det kan ikke være vanskelig å forutse, hvor dette fører hen, at hvis det ikke blir en forandring i dette, fører det før eller senere til en katastrofe. […]
I den nødstilstand som vårt land nu er i, da mangfoldige medborgere og vårt hele samfund kjemper en hård kamp, blir det klarere og klarere for hver dag at der må gjøres noe for at ikke det hele skal endre med sammenbrudd. […]
Etter at statsminister Kolstad døde etter lengre tids sykeleie, overtok Jens Hundseid som regjeringssjef. Hundseid ønsket seg egentlig ny forsvarsminister, men etter at Jon Sundby hadde forsvart Quisling, ble han med videre i den nye regjeringen.Trontaledebatten ble spesielt opphetet dette året. Etter at arbeiderpartitoppene Johan Nygaardsvold og Børge Olsen-Hagen hadde vært svært kritisk til forsvarsministeren fra Stortingets talerstol 5. april – blant annet med henvisning til det påståtte pepperoverfallet – fikk Quisling anledning til å slå tilbake to dager senere. Quislings tale var særdeles oppsiktsvekkende, da han hevdet å ha dokumentasjon på at Arbeiderpartiet og kommunistene stod i hemmelig ledtog med sovjetrusserne for å ta over makten i en væpnet revolusjon. Talen ble en politisk bombe. Store deler av den borgerlige opinionen støttet Quisling, og det haglet inn med brev og støtteerklæringer. Industrilederen Thorry Kiær skrev at «første runde gikk i Deres favør», mens forfatteren Johan Bojer skrev at «jeg kan ikke tilbakeholde min begeistring». I de politiske miljøene var imidlertid mottagelsen mer blandet. Både ledelsen i Arbeiderpartiet og i de borgerlige partiene ønsket at den påståtte dokumentasjonen måtte offentliggjøres og granskes av en spesialkomité satt opp av Stortinget. Dessuten var det oppsiktsvekkende at den påståtte revolusjonære virksomheten hadde fått pågå i lang tid uten at myndighetene hadde tatt affære – dette slo kun tilbake på Quisling selv. «Nu har De ødelagt alt for Dem selv», hvisket Mowinckel til Quisling da han gikk ned fra talerstolen.Stortingets spesialkomité satte straks i gang arbeidet med å gå igjennom Quislings dokumentasjon. Dokumentene var i hovedsak fra Forsvarsdepartementet, samlet inn av den militære etterretningstjenesten. Quisling la frem store mengder skriftlig materiale, men dokumentene stod hver for seg svakt, og det var alt i alt svært tynne bevis for Quislings sterke påstander. Avhørene med ledende arbeiderpartipolitikere ledet heller ikke til noe håndfast. Likevel falt komiteens borgerlige flertall i sin konklusjon ned på at forsvarsministeren hadde belegg for sine påstander. Arbeiderpartiets mindretall slaktet imidlertid Quisling og etterretningstjenesten, og krevde at «Generalstabens efterretningsvirksomhet som indrepolitisk spioncentral bringes til ophør». Quisling selv anså komiteens rapport som en seier for eget syn, men i senere taler til Stortinget var han noe mer moderat i sin kritikk av bolsjevismen.Forholdet mellom Quisling og Hundseid var alt annet enn godt. Hundseids forsøk på å skifte ut forsvarsministeren hadde skapt et voldsomt motsetningsforhold, og stats- og forsvarsministeren kom til å danne to motpoler i regjeringen. Dette gjorde at Quisling forfattet en lang rekke notater som han sendte til de andre statsrådene, og disse omfattet både angrep mot statsministeren og Quislings egne tanker og idéer, men førte bare til undring innad i regjeringen. Sannsynligvis forsøkte Quisling å utmanøvrere Hundseid og overta formannsvervet i Bondepartiet selv, og i forbindelse med den såkalte Kullmann-saken gikk Quisling så langt at han 20. november skriftlig bad Hundseid gi opp statsministerposten. På tross av dette åpenbare angrepet lyktes ikke Hundseid med å skyve Quisling ut av regjeringen, noe som tyder på at Quisling hadde en sterk posisjon innad i partiet. Da Hundseid ble gjenvalgt som partiformann 9. mars, var det imidlertid klart at partiet hadde tatt stilling i lederspørsmålet, og 24. mars sendte Quisling et brev til Bondepartiets stortingsgruppe der han erklærte at Hundseid hadde «forkludret partiets politikk» og at han dermed valgte å tre ut av partiet.
== Dannelsen av Nasjonal Samling og valget i 1933 ==
På tampen av 1932 var det begynt å løpe rykter om at Quisling var på vei til å danne et nytt politisk parti. Kullmann-saken og maktkampen med Hundseid hadde gitt Quisling mange støttespillere på høyresiden, selv om de etablerte borgerlige partiene var begynt å ta avstand fra ham. Samtidig hadde Quislings hjelpere Adolf Munthe og Frederik Prytz gått til høyreorienterte organisasjoner som Fedrelandslaget, Norges Samfundshjelp og Samfundsvernet og foreslått et formelt samarbeid. Selv om ledelsen i organisasjonene var lunkne, gikk ryktene fort i politiske kretser.Quisling og hans krets hadde faktisk vurdert å gripe til makt for å danne en såkalt nasjonal riksregjering høsten 1932. Da Mowinckel felte regjeringen Hundseid i februar 1933, hadde imidlertid Quisling bestemt seg for å arbeide innenfor det parlamentariske system for å nå målet om en bred og handlekraftig nasjonal riksregjering. Quislings nærmeste krets – bestående av hans gamle venner Prytz, Munthe og Hvoslef fra Nordisk Folkereisning samt advokatene Johan Bernhard Hjort og Christopher Borchgrevink – mente Quisling hadde støtte blant velgerne, og ønsket primært å fremme Quisling som leder for en borgerlig samlingsbevegelse. De foreslo et samarbeid med Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Folkeparti og deler av Høyre, men ambisjonene var neppe helt realistiske. Nordisk Folkereisning-kretsen la i løpet av april opp lover for et nytt politisk parti, og Quisling var lenge i forhandlinger med ledende Bondepartipolitikere med tanke på et formelt samarbeid. Quislings absolutte krav om at Hundseid måtte avsettes, gjorde imidlertid at forhandlingene strandet, og i begynnelsen av mai gav Nordisk Folkereisning-miljøet opp å få til et samarbeid.Dannelsen av partiet Nasjonal Samling (NS) skjedde temmelig ustrukturert. Ledelsen i Nordisk Folkereisning satt i daglige møter i perioden åttende til ellevte mai, men man ble ikke enig om noe klart politisk program, hvordan partiet skulle finansieres, eller strategien frem mot stortingsvalget samme høst. Stiftelsesmøtet 13. mai gav heller ikke noe klart svar på veien videre, annet enn at Quisling skulle gå ut i den borgerlige pressen 16. mai og oppfordre til «nasjonal samling». Quisling fremstilte her NS mer som en «bevegelse utenom partiene» enn et selvstendig politisk parti, og gikk igjen ut og inviterte de etablerte borgerlige partiene til samarbeid. Dette ble imidlertid lunkent mottatt av de andre partiene, og 28. juni ble Nasjonal Samling formelt registrert som parti.Det var flere punkter som skilte Nasjonal Samling fra de andre borgerlige partiene. Nordisk Folkereisnings idéer om korporativisme ble videreført, og «Rikstinget» skulle erstatte Stortinget. Partiprogrammet understreket den nordiske rases overlegenhet overfor andre raser, og lanserte et «storgermansk forbund» mellom de germanske folkegruppene. Partiet skulle i motsetning til andre partier styres ovenfra og ned, med en fører på toppen. Partiet tok også til seg symboler og begreper fra Norges middelalder («Norgesveldet»), og brukte for eksempel det såkalte Olavskorset som symbol. Partiets paramilitære organisasjon fikk navnet Hirden (etter middelalderens hirdmenn), mens partiets politiske samlinger ble lagt til steder som Stiklestad og Hafrsfjord. Den norrøne hilsenen Heil og sæl! og en fremstrakt hånd skulle erstatte former som «god dag» og hilsing med hatt.
Det nye partiet skaffet seg lokaler i Prinsens gate 7B i Oslo sentrum og tok fatt på arbeidet med å skaffe finansiering til valgkampen. På tross av kontakter i pengesterke miljøer viste dette seg å være vanskelig, og bevegelsen kom i alle førkrigsårene til å slite økonomisk. Samarbeidet med Bygdefolkets krisehjelp hjalp heller ikke på finansene: Krisehjelpen tilbød seg sommeren 1933 å fusjonere med Nasjonal Samling dersom NS tok over organisasjonens gjeld. Avtalen ble omstridt i begge organisasjoner, men det politiske samarbeidet skapte i alle fall oppmerksomhet utad.Den 12. juli skrev Quisling til de andre borgerlige lederne med tanke på et listeforbund. Forslaget skapte flere måneder med debatt innad i Høyre, der formann C.J. Hambro var sterkt imot mens andre i ledelsen skal ha vært mer positive. Avslaget ble varslet med en NS-kritisk Aftenposten-leder, og etter det formelle Høyre-avslaget 30. august markerte også Frisinnede avstand til Quisling. Bondepartiet sentralt gikk heller ikke med på noe samarbeid, men fristilte kretsene til å inngå lokale avtaler. Det hjalp ikke at Fedrelandslaget oppfordret til forsoning – Quislings nye samlingsparti ble stående helt på utsiden av det partipolitiske samarbeidet.Til Stortingsvalget 1933 kom Nasjonal Samling til å stille lister i 17 av 29 valgkretser. Quisling toppet Oslo-listen foran Adolf Hoel, mens Hjort var førstekandidat i Akershus. Thor Tharum toppet listen i Trøndelagsbyene, og NS hadde skaffet seg sterke kandidater med Hans S. Jacobsen (byene i Akershus og Østfold) og Christen Knudsen (byene i Telemark og Aust-Agder). Partiet hadde til sammen 144 kandidater, hvorav ni kvinner.Det var på forhånd uklart hvor store sjanser NS hadde ved valget. Nøkterne krefter i partiet trodde nok på mandater i Oslo, Akershus og Telemark, mens optimister som Hjort hadde som målsetting 7–8. Innad i Høyre var man redd for velgerflukt til NS, og i Bondepartiet trodde man også på mandater til Quislings parti. Alle bekymringer viste seg å være grunnløse, for med 27 850 stemmer (ca. 3,5 %) ble det ikke et eneste stortingsmandat på Nasjonal Samling. Valget ble på alle måter en fiasko for Quisling. Ikke nok med at han med 5 500 stemmer i Oslo ikke kom inn på Stortinget, men hele borgerlig side stod sterkt svekket tilbake. Arbeiderpartiet var med over 40 % av stemmene valgets klare vinner, og alle drømmer om en nasjonal samlingsregjering under Quislings ledelse var knust.
== NS blir et mini-parti ==
Nasjonal Samlings mål er: Nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier, et solidarisk norsk folkesamfund bygget op organisk på yrkeslivets grunn, med et sterkt og stødig styre. Ut fra dette grunnsyn vil bevegelsen gjennemføre følgende program:1. En handlekraftig nasjonal riksregjering uavhengig av partipolitikk.
11. Lockout og streik forbys.[…]
20. Familien og hjemmet vernes. Vyrdnaden for kvinnens virke i hjemmet og for morskallet høines.[…]
22. Kristendommens grunnverdier vernes.
26. Den naturlige sammensmelting av de to målfører til ett norsk skriftsprog fremmes, men uten tvang.
30. Utenrikspolitikken skal søke tilknytning til rase-, kultur- og interessebeslektede folk verden over for særlig på denne fellesgrunn å gjøre vår innsats i folkenes verdensfellesskap.
Quisling fremstod som handlingslammet etter valgnederlaget i 1933. Han hadde forventet å bli en sentral politisk figur i Norge som stortingsrepresentant og leder for en felles «front mot Marxismen», og når dette ikke skjedde klarte han ikke å beholde full kontroll over partiet. Sterke krefter i partiet gikk da sammen for å lage et nytt partiprogram, med langt mer konkrete mål enn hva som hadde fremkommet i Quislings svevende retorikk. Quisling protesterte mot det nye programmet, som likevel ble vedtatt i partiapparatet. Quisling godkjente det noe motvillig i februar 1934. Han tok i ettertiden full ære for det selv, og overså eller rasjonaliserte bort dets tilblivelse. Det nye NS-programmet krevde en «norsk, ny og sann sosialisme» basert på «nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier» og med et «sterkt og stødig styre». Partiet krevde videre en slutt på arbeidsledigheten, en «nasjonal bondepolitikk som trygger en fri, selveiende bonde- og småbrukerstand», offentlig støtte til fiskere, et styrket helsevesen og skole, og styrking av handelsbalansen i Norges favør.Våren 1934 tok Johan Bernhard Hjort på nytt initiativ til å knytte bånd til andre partier og organisasjoner, og inviterte Bondepartiet, Norges Bondelag, Fedrelandslaget og Frisinnede Venstre til samtaler. Hjort opererte uavhengig fra Quisling, og søkte å danne en «nasjonal» blokk som kunne ta over makten i tilfelle regjeringskrise. Sonderingene førte delvis frem over sommeren, men det mulige samarbeidet strandet på høsten da Bondepartiformann Jens Hundseid valgte å bryte samtalene. I løpet av året forsvant all støtte til Quisling og Nasjonal Samling fra de etablerte borgerlige partiene og miljøene, og selv Quislings gamle støttespillere i pressen sviktet da redaktørene Aadahl i Nationen og Thommessen i Tidens Tegn sluttet å gi ham spalteplass.Kommunestyrevalget 1934 ble karakterisert som et «gjennombrudd» innad i NS-bevegelsen. Der partiet året før hadde blitt stående uten stortingsmandater hadde de nå fått valgt inn 28 kommunestyrerepresentanter i herredskommunene og 41 i bykommunene. Likevel var det ikke stor grunn til å juble, da partiet kun hadde fått 0,82 % av stemmene i herredskommunene og 2,75 % i bykommunene. Av 743 ordførere i Norge fikk Nasjonal Samling kun én.De neste årene ble Quisling stadig mer ekstrem i sine politiske utspill. Han støttet det italienske angrepet på Etiopia i 1935, og avfeide Folkeforbundets kritikk av Mussolini med at de var styrt av «okkulte krefter» som arbeidet for en «marxistisk verdensrevolusjon». Han gikk også til angrep mot Arbeiderparti-regjeringen med den begrunnelse at den var «ulovlig» siden partiet var ledet av «revolusjonære marxister», og i 1936 foreslo han formelt for Stortinget at partisystemet skulle oppløses og erstattes av en korporativ stat. Til Quislings store irritasjon ble forslaget ignorert av Stortinget uten debatt, og også angrepene på Arbeiderpartiet ble oversett av alle andre enn NS og enkelte høyreekstreme miljøer. Quisling politianmeldte også Arbeiderpartiets Trygve Lie for å forsøke å bringe Norge under kontroll av fremmed makt, og han sendte også et åpent brev til Kong Haakon der han bad monarken avskjedige regjeringen, i det som i praksis ville ha vært et statskupp. Ingen av Quislings utspill ble tatt seriøst i mediene eller i de etablerte politiske partiene, og ved siden av å gjøre seg selv til latter sørget Quisling effektivt for å gjøre det umulig for andre partier å samarbeide med Nasjonal Samling.
På tross av at alle muligheter for valgsamarbeid med andre borgerlige partier var døde gikk Quisling inn i valgkampen til stortingsvalget 1936 med stor optimisme. Nasjonal Samling regnet nok en gang med å bli representert på Stortinget, og etter å ha jobbet metodisk med å bygge opp partiapparatet de foregående årene stilte nå NS liste i alle landets valgkretser. Dette viste seg imidlertid å virke mot sin hensikt, og partiets begrensede ressurser hadde ikke mulighet til å drive en effektiv landsomfattende valgkamp. Det var spesielt vanskelig for partiledelsen å rekke over Nord-Norge, og situasjonen ble ikke bedre av at partiets firkantete byråkrati forbød lokale NS-tillitsvalgte å ha egne valgarrangementer. Hele valgkampen dreide seg rundt Quislings person, som imidlertid ikke klarte å overbevise massene: Quisling var ingen stor folketaler, og han talte monotont og med trykk på feil ord. Valgresultatet ble enda dårligere enn i 1933, og med kun 26 566 stemmer (1,83 %) var partiet langt unna å komme inn på Stortinget.Etter nok et dårlig valg hadde sterke krefter i partiet fått nok av Quislings lederstil. Det hadde utviklet seg et kritisk miljø rundt nestkommanderende Johan Bernhard Hjort, og i oktober foreslo Hjort at førerens rolle skulle begrenses og at mer makt skulle legges til fylkesorganisasjonene. Hjort stod selv sterkt ute i organisasjonen, og en slik modell hadde styrket hans egen makt betraktelig. Dette ble startskuddet til en lang maktkamp mellom Quisling og Hjort. Da Quisling ignorerte forslagene forsøkte Hjort å kalle sammen NS' øverste organ (Rådet) for å behandle dem. Dette ble også sabotert av Quisling, noe som gjorde at Hjort forsøkte å gå bak Quislings rygg og kontakte partiets fylkesførere direkte. Konflikten fortsatt på nyåret, og i februar 1937 fikk Hjort nok og meldte seg ut. Det samme gjorde mange av støttespillerne hans i Hirden og i fylkesorganisasjonene. Mange kritikere forble imidlertid i partiet, og i mai sørget en rasende Quisling for å ekskludere alle som ikke stilte seg bak ham. Kaoset gjorde at mange moderate NS-medlemmer meldte seg ut utover året, og på tross av at Quisling nå satt med full kontroll over partiet var det blitt en skygge av hva det hadde vært. Nasjonal Samling hadde store økonomiske problemer etter alle utmeldelsene, og partiavisen Fritt Folk var på randen av nedleggelse.Kommunestyrevalget 1937 ble en katastrofe for Nasjonal Samling. Med 1164 stemmer i herredskommunene og 258 stemmer i bykommunene mistet partiet nesten alle kommunestyrepresentanter, og satt kun igjen med syv stykker på Østlandet. Flesteparten av de kompetente tillitsvalgte i partiet hadde forlatt det etter maktkampen mellom Quisling og Hjort, og valgresultatet viste at det gjenværende NS nå var på størrelse med en liten sekt. Partiet fortsatte å eksistere etter valget, men kun bestående av fanatiske Quisling-tilhengere og helt marginalisert i norsk politikk.
== De første krigsårene ==
=== Krigen nærmer seg Norge ===
Den såkalte Altmark-affæren slo ned som en bombe i norsk offentlighet i februar 1940. En sengeliggende Quisling så på hendelsen som en bekreftelse på hans verste mareritt – Norge var på vei til å bli krigens midtpunkt. Quisling hadde diskutert Norge med Hitler i Berlin året før, og hadde all grunn til å tro at tyskerne nå ville gå til aksjon. Det var imidlertid særdeles uklart for Quisling hvilke planer Hitler og den tyske ledelsen hadde lagt for ham og NS, og partiet var derfor i liten grad klart til å spille en aktiv rolle i begivenhetene. Dette var også blitt åpenbart for Hitler og Rosenberg i Berlin, som i løpet av våren totalt avskrev å bruke et Quisling-kupp som en del av en overtagelse av Norge.I mars gikk en friskmeldt Quisling i gang med partiarbeidet igjen, og blant annet forberedte han Fritt Folks overgang til dagsavis. 31. mars ble arbeidet avbrutt av et telegram fra Abwehr i Berlin, der Quisling ble bedt om å møte en tysk representant i København. Quisling kvidde seg for å dra, da han regnet med at han var i søkelyset til både norske og vestallierte myndigheter. Berlin insisterte imidlertid, og to dager senere tok han nattoget nedover, med et møte med Frits Clausen som påskudd.I København ventet Abwehr-oberst Hans Piekenbrock. Piekenbrock var ikke spesielt imponert over hvordan Quisling svarte for seg, og nordmannen var som regel unnvikende hver gang Piekenbrock spurte om den norske forsvarsberedskapen. Quisling fortalte imidlertid litt om de norske flyplassene, og fortalte Piekenbrock at han antok at Oslofjorden sannsynligvis ikke var minelagt. Quisling vurderte det også til at norske festninger neppe ville skyte mot fremmede krigsskip uten å ha klarert saken med høyere myndighet. Samtidig forsøkte han å fiske opplysninger ut av tyskeren, uten å få noe fornuftig ut av ham. Quisling var derfor fortsatt like uvitende om tyskernes planer, selv om han nok må ha forstått at noe konkret var i gjære.
=== Kuppforsøket april 1940 ===
Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, tilbød den tyske regjering den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom.[…]
Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten, med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister […]
Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. […]
Om morgenen 8. april minela vestmaktene Vestfjorden og områder på vestlandet. Quisling var nå helt sikker på at krigen var kommet til Norge, og vurderte det til at de tradisjonelle partiene under Nygaardsvolds, Hambros og Mowinckels ledelse var ute av stand til å håndtere situasjonen. Samme dag skrev Quisling i et opprop til befolkningen at
Nå ser enhver hvad partipolitikerne og deres vanstyre har bragt Norge op i. […] Nygaardsvold-regjeringen og de andre partipolitikerne med Hambro og Mowinckel i spissen må straks fjernes fra videre befatning med rikets styre. Nasjonal Samling er den eneste organisasjon som har sett riktig i de avgjørende politiske spørsmål. Nasjonal Samling er den eneste bevegelse som kan redde Norges frihet og selvstendighet […]
Flygebladet ble delt ut i befolkningen av Hirden, uten at folk flest tok budskapet spesielt seriøst. Det var imidlertid blodig alvor for Quisling, som nå var klar til å gripe makten og innsette seg selv som statsminister. Quisling og sekretæren hans Harald Knudsen tok inn på Hotel Continental for natten, da de ventet at situasjonen ville eskalere i nær fremtid. Flyalarmen samme natt gav ham rett, og natt til 9. april var den tyske invasjonen i gang.
Om morgenen banket Hans Wilhelm Scheidt på Quislings dør. Scheidt hadde forgjeves ventet på «Blücher» i Pipervika, og da de tyske styrkene ikke hadde kommet som forventet, valgte han å improvisere. Albert Viljam Hagelin, Scheidt og Quisling besluttet nå å iverksette statskuppet, på tross av at dette ikke var blitt klarert med den tyske militære eller politiske ledelsen. Den norske regjeringen hadde imidlertid forlatt Oslo, og i det politiske vakuumet den etterlot seg, så Quisling muligheten til å presentere en ny regjering ledet av ham selv som et fait accompli til Curt Bräuer og tyskerne.På ettermiddagen forsøkte Quisling å dra til Forsvarsdepartementet for å overta styringen der, men da både Generalstaben og alle embedsmenn han kjente, var forduftet, måtte han reise tilbake til Hotel Continental med uforrettet sak. Utover ettermiddagen kladdet Quisling med Hagelin og Scheidts hjelp en erklæring han kunne fremføre i kringkastingen, og samme kveld dro Scheidt i SA-uniform til de tyskokkuperte NRK-lokalene i Roald Amundsens gate for å få Quisling på eteren. Riksprogramsjef Olav Midttun var skeptisk til forespørselen, men Scheidt fikk bløffet Quisling på luften ved å påstå at de arbeidet på vegne av tyske myndigheter. Litt over halv åtte fikk Quisling lest opp erklæringen sin, før han igjen tok turen til Forsvarsdepartementet. Her ringte han oberst Hans S. Hiorth på Elverum og bad ham «arrestere marxistregjeringen», uten at Hiorth tok ham seriøst. Det samme skjedde da Quisling gav politimester Welhaven ordre om å innfinne seg til konferanse straks, og på samme måte reagerte Norges Rederforbund da Quisling gav ordre om at norske skip måtte søke til ikke-alliert havn: Alle Quislings ordre ble ignorert denne dagen.Klokken ti gikk Quisling på lufta igjen, og etter å ha gjentatt erklæringen fra tidligere på kvelden presenterte han regjeringen sin. Quisling erklærte også at fortsatt motstand mot tyskerne var «direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom», og at det medførte «det alvorligste personlige ansvar» for dem som ikke lød ordre fra den nye regjeringen. Samtidig uttalte han at det vil «bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn».Hitler skal ha tatt nyheten om statskuppet positivt, og han gav samme kveld Bräuer ordre om å slutte å forhandle med Nygaardsvold. Bräuer kunne fortsette å forhandle med kong Haakon, så lenge kongen anerkjente Quislings makt. Bräuer var imidlertid dypt skeptisk til Quislings evner og hans påståtte støtte i befolkningen, og begynte straks å arbeide for andre løsninger. Da næringslivet og rettsapparatet også så på Quisling som et blindspor, fikk Bräuer overtalt Berlin til å gi kontrabeskjed, og i kretsen rundt høyesterettsjustitiarius Paal Berg ble det jobbet for å fjerne Quisling. Samtidig hadde Quisling problemer i egne rekker, og både Gulbrand Lunde, Ragnar Skancke, Frederik Prytz og Jonas Lie var uvillige til å bli med i den nye regjeringen. Store deler av NS bestod av offiserer, og betydelige deler av medlemsmassen valgte å ignorere troskapseden de hadde avlagt til Quisling og heller kjempe på Nygaardsvold-regjeringens side mot invasjonen. Historikeren Hans Fredrik Dahl anslår at «minst hver tredje og sannsynligvis hver annen svorent lojale Quisling-tilhenger falt fra i aprildagene, om ikke fler».Quislings sterkeste kort de første aprildagene var kontrollen med massemediene, herunder NRK, NTB og Oslo-avisene. Disse fulgte i hovedsak Quislings direktiver, selv om den militære sensuren blokkerte mange politiske utspill. Fra og med 13. april fikk Quisling vanskeligere for å slå igjennom, og i løpet av de neste par dagene ble han satt helt på sidelinjen. Det tyske utenriksdepartementet hadde da sendt Theodor Habicht til Norge for å løse opp i flokene, og Habicht var blitt lite imponert av NS-føreren. Bräuer og Habicht jobbet heller for å la Høyesterett administrere de besatte områdene, og 15. april ble Administrasjonsrådet opprettet, mot Quislings vilje. Hitler hadde bestemt seg for å følge Bräuer og Habichts linje, men valgte å holde Quisling i «reserve», i tilfelle han kunne komme til nytte i fremtiden. I en velregissert overdragelsesseremoni i radioen sørget Bräuer for at Paal Berg overtok makten fra Quisling i tilsynelatende ordnede former. Bräuer hadde sørget for å legge opp seremonien slik at det virket som at Berg frifant Quisling for kuppet uken før, selv om dette ikke var Bergs intensjon. Quisling følte seg også manipulert, men kunne lite gjøre uten tysk støtte.
=== Maktkampen med Terboven ===
Nygaardsvold og Kongen kom ikke til å anerkjenne Administrasjonsrådet som en lovlig erstatter for regjeringen, og krigshandlingene i Norge fortsatte utover våren og forsommeren. Vanskelighetene i felttoget opprørte Hitler, som la ansvaret for de vanskelige forholdene på Bräuer og Habicht. Hitler kalte derfor tilbake sendemann Bräuer, og innsatte den lojale partimannen Josef Terboven som Reichskommisar og øverste leder i det besatte Norge.NS-bevegelsen var i dårlig forfatning da Terboven kom til Norge, og han forstod raskt at Quisling og partiet trengte aktiv hjelp til å bygge seg opp dersom de skulle spille noen støtterolle for tyskerne. Den første tiden sørget derfor Terboven for å holde Quisling og NS-folkene borte fra alle maktposisjoner, på tross av Quislings sterke posisjon hos den nasjonalsosialistiske toppen Alfred Rosenberg og marinesjef Erich Raeder. Quisling forsøkte så å gå rett til Rikskanselliet i Berlin for å overprøve Terbovens avgjørelser uten å komme noen vei hos Hitler og Hans Lammers, og rikskommissæren fikk i hovedsak styre som han ville.Terboven forsøkte etter hvert å kvitte seg helt med Quisling. 25. juni bad han formelt Quisling om å trekke seg som NS-fører og heller reise til Tyskland. Quisling forsøkte å protestere, men Terboven truet med å sette opp et alternativt tyskvennlig norsk parti dersom oppfordringen ikke ble fulgt. Dette ville i praksis være Nasjonal Samlings dødsstøt, og Quisling måtte derfor gå med på å forlate landet. 5. juli fløy han til Berlin for det som skulle bli et 45 dagers opphold. Her møtte han Joseph Goebbels og Rosenberg, og ventet ellers på foretrede for Hitler. I august fikk han møte Heinrich Himmler, og senere i måneden bestemte Hitler seg for veien videre for det okkuperte Norge. Noe overraskende gikk Hitler inn for å støtte både Quisling og Terboven, og 16. august møtte han endelig Quisling. Quisling la frem planer for en norsk regjering uavhengig av demokratiske prosesser og en systematisk oppbygning av Nasjonal Samling som et statsbærende parti, og Hitler var godt fornøyd med Quislings ideer. Quisling kunne vende tilbake til Norge i triumf. I slutten av måneden orienterte Hitler Terboven om at Quisling og Nasjonal Samling skulle bygges opp til å bli den fremtidige maktfaktor i Norge. Inntil videre skulle imidlertid Rikskommissæren ha en ledende rolle, og med mindre Stortingets presidentskap gikk med på å avsette kongen og regjeringen, skulle Terboven sette opp et kommissarisk styre under egen ledelse – Reichskommissariat Norwegen.
=== De kommissariske statsråder ===
25. september annonserte Terboven utnevnelsen av de kommissariske statsråder. Quisling fikk ikke plass blant statsrådene, men siden flertallet av dem var NS-medlemmer, øvde han likevel innflytelse igjennom partiet. Nasjonal Samling var nå blitt landets eneste lovlige parti, og Terboven erklærte i radiotalen sin at det i pakt med Hitlers ønsker kun var igjennom Nasjonal Samling at Norge kunne vinne sin «frihet og selvstendighet» tilbake.NS-propagandaen forsøkte å fremstille den nye konstruksjonen som en «nasjonal regjering», men den var i praksis fullstendig under tysk kontroll. Quisling var imidlertid optimistisk for fremtiden, og regnet med å overta makten i ikke altfor fjern fremtid. Han brukte de neste månedene på å skissere opp hvordan Norge skulle styres i fremtiden, og fremla blant annet en plan der Norge skulle tilknyttes Tyskland i et «stornordisk forbund». Norge skulle ledes av en riksforstander (Quisling selv) og en korporativ nasjonalforsamling, og det skulle være et tett økonomisk og militært samarbeid med Tyskland.Quisling brukte også tiden på å bygge opp partiorganisasjonen, og mot slutten av året hadde NS over 23 000 medlemmer, en seksdobling siden sommeren. I løpet av 1941 økte medlemstallet med ti tusen til. Totalt var omtrent 60 000 personer innom Nasjonal Samling i løpet av krigsårene. Dette var likevel langt unna en massebevegelse, og Quislings ry som kollaboratør og forræder gjorde at han hadde begrenset appell i de brede lag av folket. Hver gang Quisling ønsket større formell makt i løpet av 1941, ble forespørslene avslått av tyskerne med den begrunnelse at partiet ennå var for lite.I løpet av de første krigsårene ble Quisling langt mer antisemittisk i retorikken. Han la seg således langt nærmere de tyske nasjonalsosialistene enn han tidligere hadde gjort. Til stor publisitet i Norge deltok han i en antisemittisk kongress arrangert av Rosenbergs Institutt for utforskning av jødespørsmålet i Frankfurt i mars 1941, der Quisling argumenterte for å finne en felleseuropeisk løsning på «jødespørsmålet». Han fortsatte i samme sporet tilbake i Norge. Samme høst holdt han en propagandatale for lojale NS-medlemmer. Her tok Quisling opp hvordan den «jødiske verdensorden» via en verdensomfattende sovjetrepublikk søkte å «utslette de germanske folk og de fundamentale nordiske prinisippene»; det var ifølge Quisling kun mulig via «det nye Tyskland» å beskytte den germanske verden mot de jødisk-styrte makter.
Nasjonal Samlings oppgave er å gjennomføre den nye ordning i Norge og å sikre Norges plass i det nye Europa. Dessuten er det vår enkle moralske plikt som nordiske mennesker, dertil i vår nasjonale interesse, å hjelpe hva vi kan til den nye ordens alminnelige seier og gjennomføring i Europa. I første rekke må vi bidra vårt til Tysklands seier, som er Norges seier, og til en hensiktssvarende regulering av forholdet mellom Norge og Tyskland som et ledd i den germanske og europeiske nyordning. […]Kampfeller! Vi skal tappert og trofast overvinne eller kue all motstand inntil hele folket er vunnet for den nye ordning. Med plan og framsyn i arbeidet skal vi gjennomføre den nasjonale revolusjon, skritt for skritt, fylke for fylke.
Vårt store mål skal vi nå: Norge skal ikke bare bli fritt. Det skal bli stort.
I april 1941 henvendte Himmler seg til Quisling med tanke på å få opprettet norske Allgemeine-SS-avdelinger. Tanken var at SS-soldatene skulle verves blant norske NS-medlemmer. Dette satte Quisling i en vanskelig situasjon, da SS-soldater var forventet å sverge troskap til Hitler og Himmler. Dette kunne true hele NS-bevegelsens enhet. Situasjonen ble ikke bedre av at SS sentralt hadde utpekt Jonas Lie til å lede avdelingen. Quisling forsøkte å kontrollere situasjonen ved selv å annonsere opprettelsen av Norges SS og fremstille det som om avdelingen var hans egen idé. Under innsettelsesseremonien av de første 150 mann ble det sverget troskap til både Hitler og Quisling. I tiden som fulgte, ble det klart at de norske SS-avdelingene i liten grad ble en trussel mot Quislings makt. Stort sett alle de norske SS-frivillige ble sent til fronten i Russland, og i 1942 ble den norske SS-avdelingen omorganisert til Germanske-SS Norge og i større grad underlagt NS' kontroll.Etter Melkestreiken i september 1941 innførte Terboven unntakstilstand. 250 mennesker ble arrestert, og radioapparater ble inndratt. Flere fagforeningsfolk og intellektuelle fikk strenge straffer. Viggo Hansteen ble henrettet. Den tyske framferden skapte sterke reaksjoner i NS-miljøer, men Quisling selv forsvarte en hard linje mot dem han oppfattet som truende kommunister. Dødsdommen ble på mange måter et vannskille mellom den første og mer «uskyldige» okkupasjonstiden og de hardere og mer undertrykkende årene som fulgte, men for Quisling understreket bare de negative reaksjonene i folket at man måtte få avviklet kommissærstyret og få overført formell regjeringsmakt til ham selv og Nasjonal Samling. Den nødvendige kontrollpolitikk «avler hos nordmennene et uutslukkelig hat» når den ble påført utenfra, mente Quisling, mens NS derimot var bedre rustet til å «gjennomføre nyordningen raskere og mer smertefritt».
== Quisling som ministerpresident ==
=== Statsakten ===
På nyåret 1942 var det klart for mer formell makt til Quisling. 1. februar mottok Terboven de kommissariske statsrådene, og godtok deres avskjedssøknad. Statsrådene fikk så i oppdrag å velge en ny leder, og Quisling ble straks valgt og utnevnt til «ministerpresident». Senere på dagen fulgte høytideligheter på Akershus festning, med parader, festmøter i NS og fakkeltog. Om kvelden takket Quisling partifellene fra balkongen på Grand Hotell.Quislings maktovertagelse ble av NS forsøkt tilpasset grunnloven og det eksisterende system. Stortinget var ikke «opphevet», kun «ute av funksjon». Norge var i prinsippet fortsatt et monarki der den utøvende makt var ledet av kongen i statsråd, selv om regjeringen og kongen igjennom å ha forlatt landet skulle ha tapt sine rettigheter. Quisling så på seg selv som en forvalter av deres myndighet gjennom vervet som ministerpresident. Men i praksis var selvsagt endringen i statsskikk slående, og det var ikke lenger noe maktfordelingsprinsipp under Quislings NS-styre. Ministerpresidenten overtok både Stortingets funksjon som lovgiver og regjeringens funksjon som utøvende makt – det såkalte førerprinsippet. Quislings statsråder kunne på vegne av føreren både utferdige bindende rettsforskrifter og treffe forvaltningsavgjørelser innenfor fagområdene sine.Statsakten gjorde ikke slutt på rikskommissær Terbovens overordnede styre. Hitler og de tyske myndighetene hadde gitt Quisling relativt vide fullmakter, men okkupasjonsmakten hadde fortsatt siste ordet ved uenigheter. Terboven hadde i praksis vetorett overfor NS-initiativer, og tyske embedsmenn kontrollerte alle nye lover. Quisling gjorde imidlertid sitt beste for å få den nye regjeringen til å fremstå som norsk og uavhengig, og brukte blant annet en modifisert utgave av rikets segl – nå uten referanse til «Haakon VII Norges konge». Quisling flyttet inn på Det kongelige slott og endret navnet til «Oslo Slott», og tok opp flere av monarkens oppgaver som å dele ut ordner og organisere statsbesøk.Senere i februar dro Quisling på statsbesøk i Berlin. Her møtte de Hitler og den tyske ledelsen samt journalister fra hele det okkuperte Europa. Etter at den offisielle delen av programmet var slutt, møtte han Raeder og Rosenberg privat. Spesielt møtet med Rosenberg skal ha vakt Quislings interesse, da Rosebergs nye stilling som riksminister for de okkuperte østområder gjorde at han nå ledet det sivile styret i de okkuperte delene av Sovjetunionen. Quisling hadde jo alltid hatt en spesiell interesse for Russland, og la nå egne planer for norsk deltagelse i «opprydningen og nyordningen i det russiske rom». Dette gjorde nå Quisling til NS-regjeringens offisielle utenrikspolitikk.
=== Folkelig motstand mot Quislings korporative Norge ===
Quisling gikk raskt i gang med å forsøke å omdanne det norske samfunnet. Allerede 5. februar vedtok han tre nye lover: Alle gutter mellom ti og atten år måtte avtjene «nasjonal ungdomstjeneste» gjennom NS' Ungdomsfylkning, alle lærere måtte bli med i det NS-kontrollerte Norges Lærersamband, mens alle norske forlag måtte ta del i en NS-organisert forleggerforening. Utover våren fulgte en rekke lignende lover for å organisere en lang rekke yrkes- og interessegrupper under Nasjonal Samling-paraplyen.Det viste seg fort at det var et feilgrep å tvangsorganisere barna og lærerne. Lærerne var på ingen måte interessert i å bli oppslukt i NS-bevegelsen, og etter en lang rekke protester og streiker begynte oppsigelsene. Dette førte lærerne rett inn i motstandsbevegelsen, og en undergrunnsbevegelse av lærer-ledere ble tilknyttet Hjemmefronten. Kampen mot indoktrinering i skolen ble snart knyttet til motstanden mot ungdomstjenesten, og hundretusenvis av foreldre begynte snart å delta i protestene. I motsetning til lærere kunne ikke NS-regjeringen bare avskjedige foreldre, og på tross av at de forsøkte enkelte arrestasjoner av foreldre som ikke sendte barna sine til Ungdomsfylkningen måtte NS etterhvert gi opp planene om ungdomstjeneste.
Også kirken tok del i motstanden mot nyordningen. Biskopene hadde gått ut skriftlig mot organiseringen av ungdommen, og konflikten eskalerte kjapt. Etter at NS-myndighetene hadde avsatt domprost i Nidaros Arne Fjellbu for ordrenekt valgte alle Norges biskoper å søke kollektivt avskjed fra sine offisielle statlige stillinger. Ragnar Skanckes Kirke- og Undervisningsdepartement svarte med å beordre alle domproster til å overta ledelsen av bispedømmene, men disse fulgte snart biskopenes eksempel. Dette var et direkte angrep mot Quisling, som anså seg som kirkens overhode i kraft av å være kongens stedfortreder. Han arresterte straks biskop Eivind Berggrav som antatt hovedmann for opprøret, men den kirkelige motstanden bare fortsatte. Første påskedag ble skriftet Kirkens grunn lest opp fra landets prekestoler, der kritikken mot Quisling og NS stod sentralt. Noen dager senere omtalte NS-avisene prestene som «bedragere og forrædere», mens Quisling vedtok nye lover for ansettelser av nye kirkeledere. De nye biskopene var alle NS-medlemmer eller sympatisører, og samtidig truet Quisling alle prester med sterke reaksjoner om de ikke gjenopptok tilknytningen sin til staten. Nesten ingen prester kom til å følge oppfordringen, og folk viste hvilken side de stod på ved å strømme til de Quisling-kritiske prestenes gudstjenester. Forsøk på å vise opprørsprestene bort fra sognene sine og erstatte dem med NS-innsatte prester førte bare til at de nye prestene prekte for tomme benker.
=== Hitler avslår Quislings krav om suverenitet ===
18. juli 1942 fylte Quisling 55 år. Dagen fikk naturlig nok stor oppmerksomhet i NS-bevegelsen, og gratulasjonstelegrammer fra Hitler og Terboven ble trykket i landets aviser. Alle Nasjonal Samlings fylkes- og særogranisasjoner gav føreren kostelige gaver, og dagen ble feiret med en stor tilstelning på Gimle.På tross av det rosenrøde bildet NS og okkupasjonsmakten forsøkte å tegne utad var sommeren preget av fundamentale uenigheter mellom Quisling og tyskerne. Quisling hadde kontaktet Hitler med krav om suverenitet for Norge og fredsavtale med Tyskland, og Quisling tolket signalene fra Terboven og Hans Lammers som positive. Quisling argumenterte med at den folkelige motstanden mot Tyskland ville opphøre om Norge igjen ble suverent, og at den harde linjen med arrestasjoner og dødsdommer bare avlet hat mot tyskerne. Samtidig led den norske økonomien tungt under okkupasjonen, og Quisling-regjeringen forsøkte å argumentere med at okkupasjonsomkostningene var urimelige og ute av proporsjoner med hva de var i andre tyskokkuperte land.Hitlers avgjørelse kom i august. Det kom ikke på tale med noen norsk representasjon i utlandet, og noen fredsavtale var uaktuelt så lenge verdenskrigen pågikk. Etter krigens slutt skulle tyske myndigheter ensidig avgjøre hvordan Norges tilknytning til det tyske rike skulle være. Samtidig skulle tyskerne også suverent fortsette å bestemme hvordan norske ressurser skulle administreres, og Terboven fikk for eksempel fritt spillerom over norsk vannkraft.Avslaget ble et vendepunkt under Quislings tid som leder. På tross av at Quisling hadde forsøkt å legge all sin makt bak kravet var avslaget helt kategorisk, og tydeliggjorde at Quisling på ingen måte var Hitlers likemann. I det formelle svaret ble det også gjort klart at Quisling heretter ikke skulle kontakte Berlin direkte - nå skulle all kontakt gå igjennom Terboven. Quisling var i praksis degradert og uten mulighet til å påvirke Hitler, og stod nå uten noen som helst form for legitimitet. Heretter var den optimistiske tonen Quisling hadde fått etter utnevnelsen til ministerpresident forduftet, og i resten av krigsårene fremstod Quisling stadig mørkere og dystrere når han opptrådte offentlig.
=== Quislings rolle i jødeforfølgelsene ===
Quisling beveget seg i antisemittisk retning i løpet av de første krigsårene, men han sto likevel for en mildere diskrimineringspolitikk enn hva tyskerne agiterte for. Quisling sto for eksempel mot tysk press for at jødiske personer skulle pålegges å bære davidsstjerne offentlig. Quisling-styret sørget for at jødiske leger og sakførere fikk yrkesforbud, og Quisling gjeninnførte også «jødeparagrafen» i grunnloven i mars 1942.Jødepolitikken lå ikke i Quislings hender, og tyskerne bestemte at alle legitimasjonskort som tilhørte jøder måtte stemples med en «J». Norsk politi fikk i oppgave å stå for det praktiske i registreringen av jødene, og kopier av alle innsamlede opplysninger gikk også til NS. Da tysk politi høsten 1942 bestemte at alle jødiske personer skulle arresteres, ble Hirden og Germanske-SS Norge brukt som hjelpetropper. Quisling sørget også for å gi arrestasjonene et skinn av juridisk legitimitet ved å utvide straffelovens sikringsbestemmelser, samt ved å vedta en ny lov om inndraging av jøders formue.Det er uklart hvor mye Quisling og NS-ledelsen visste om tyskernes planer for de arresterte jødene. Quisling hadde tidligere gått inn for en felleseuropeisk løsning på «jødeproblemet», men NS-styret ble også overrasket over tempoet og brutaliteten i arrestasjonene. Quisling var ikke informert på forhånd om deportasjonen av 532 jødiske fanger med DS «Donau» 26. november, men forsvarte aksjonen offentlig i desember. I to taler i Trondheim omtalte Quisling jødisk innvandring som en «ren parasittstrøm» som «satte seg fast overalt», og understreket viktigheten av at «vi sikrer oss mot jødene» som en del av en «forsvarskamp for det norske folks nasjonale eksistens».Det store flertallet av jøder som ble sendt ut av Norge ble drept i tyske tilintetgjørelsesleirer. Det finnes ingen dokumentasjon for at Quisling eller NS fulgte opp med tyske myndigheter om hva som hadde skjedd med disse menneskene. Dette var i motsetning til andre deporterte grupper, der Quisling ofte henvendte seg til Sipo eller SD for å følge opp statusen. Quisling-biograf Hans Fredrik Dahl finner det trolig at Quisling var kjent med ryktene om massedrap på jødiske fanger, men at han «neppe [var] motivert for å feste tiltro til de historiene som gikk om jødenes ufattelige tragedie». Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side. Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene. Ved rettsoppgjøret etter krigen hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.Historiker Bodil Stenseth mener at Quisling visste mer om jødenes skjebne enn han ga inntrykk av. Blant annet endte kostbare gjenstander fra familien Watchman i Villa Gimle og i Quislings bolig i Asker («Ørneredet»). Familien Watchman ble drept i Auschwitz. Ifølge Stenseth måtte Quisling ha visst at jøder som ble sendt ut av landet, aldri ville komme tilbake. Quisling hadde omring 600 kg sølvtøy, og en del av dette var støpt om fra stjålet sølv blant annet flerarmede lysestaker fra jødiske familier. Almer Haug var 21. november 1942 på oppdrag fra likvidasjonsstyret på besiktigelse i Watchmans privatbolig. Haug var en nær venn av Quisling og 21. november satt mannlige familiemedlemmer internert, mens Florence Watchman var til stede i boligen. Stenseth sporet 16 nummererte gjenstander fra Watchmans bo til Quislings residens på Bygdøy (Villa Grande). Halldis Neegård Østbye skrev i et brev til Quisling blant annet at «den endelige ordning må naturligvis være radikal og usentimental» og «Alt det øvrige kan vel foregå mere i stillhet, konsentrasjonsleirer osv.», noe som ifølge Stenseth etterlater lite tvil om at Quisling kjente til tilintetgjørelsen.NS klipparkiv (funnet i 2018) viser tydelig og med sikkerhet hvilken informasjon Quisling fikk. Quisling ble slik informert om blant annet om massakrer i Ukraina (et land Quisling kjente personlig) i juli 1941, i oktober 1942 kom informasjon om at 700 000 kunne være drept og i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Den svenske avisartikkelen fra oktober 1942 omtalte «utrydningskrigen mot jødene», den ble overlevert Quisling 21. oktober og ble liggende på hans kontor en måned akkurat da den store deportasjonen av jøder fra Norge ble gjennomført. Klipparkivet var merket «Jødeproblemet 25.3.1941 - 31.12.1943». Quislings korrespondanse med Halldis Neegaard Østbye i 1942 viser at de kjente til hva som foregikk i Øst-Europa.Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene. NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Axel Stang, hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 med Einsatzgruppe D og var i Odessa da de massakrerte jødene i byen 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder for NSUF, var på en landbrukskonferanse i Łódź i 1942 og ble vist rundt i gettoen, Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham. Felix Hartmann arbeidet for SD ved Minsk i Hviterussland fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at 55 000 jøder ble likvidert på bare ti uker. Hans S. Jacobsen fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Katowice-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske frontkjempere, spesielt i SS-Division «Wiking», var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen. Klaus Grossmann, lederen for vaktstyrken ombord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig. Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert. Odd Bergfald forhørte selv Siegfried Wolfgang Fehmer i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik at Statspolitiet (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporteren Benkt Jerneck klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side. Avisen Det frie Norge skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold». Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.
Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut
NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. Ekspedisjonssjef Sigmund Feyling i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene. I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.
=== Ettårsfeiringen av statsakten ===
Høsten 1942 var den tyske krigsmakten kjørt seg fast, og både slagene om El Alamein og om Stalingrad endte med allierte seire. Quisling hadde nå mistet all optimisme, og avsto fra å holde nyttårstale i NRK.Til ettårsdagen for innsettelsen som ministerpresident i februar måtte imidlertid Quisling opptre offentlig igjen. Klingenberg kino var festpyntet for anledningen, men i den timeslange talen til tilhengerne hadde Quisling nå en helt annen tone enn før: Han lovet ikke lenger en lysende fremtid og nasjonal selvstendighet for Norge, men kom bare med advarsler og spådommer om endetiden. Blant de dystre temaene Quisling tok opp var krigen på østfronten, der et tysk nederlag nå var blitt en reell mulighet. Quisling uttalte at en sovjetisk seier ville bli en katastrofe. «Hvis Tyskland taper krigen, så har Skandinavia ingen sjanse», mente Quisling, og Norge ville få sitt «fedreland og folkeætt tilintetgjort under et blodig jødetyranni». Quisling oppfordret tilhørerne til å gjøre det de kunne for «å lette Tyskland denne oppgave», mens han samtidig kom med trusler mot den folkelige motstandsbevegelsen mot NS-regimet.
=== Arbeidsinnsatsen og Eilifsen-saken ===
Tyskernes nederlag ved Stalingrad gjorde at de innførte generell mobilisering av alle arbeidere, og dette tiltaket ble også iverksatt i okkuperte land. I Norge fikk det form av «Loven om den nasjonale arbeidsinnsats». På tross av at ideen var tysk forsøkte Quisling å ta ansvaret for håndhevelsen, og igjennom Sosialdepartementet krevde han myndighet til å organisere alle menn mellom 18 og 55 år og alle kvinner mellom 21 og 40. Prosjektet gikk noenlunde godt i starten, da hjemmefrontledelsen ikke hadde noen effektive mottiltak. Den 20. april slo imidlertid hjemmefronten tilbake, da Oslogjengen gjennomførte en sabotasjeaksjon mot Arbeidsinnsatsens kontor for Oslo og omegn. I aksjonen ble arkivet over innkalte arbeidsfolk ødelagt.Utover 1943 nektet flere og flere å la seg registrere til arbeidsinnsats, og NS-myndighetene forsøkte seg da på å bruke politimakt. Dette var ikke alltid vellykket, og den 9. august hadde politijurist Gunnar Eilifsen nektet å imøtekomme en ordre om å arrestere to jenter som ikke ville delta i Arbeidsinnsatsen. Terboven reagerte skarpt og ønsket dødsstraff for Eilifsen, og truet Quisling med drastiske tiltak om dette ikke skjedde. Quisling bøyde av, og fikk hastevedtatt en ny lov (tillagt tilbakevirkende kraft) som gav hjemmel for bruk av dødsstaff. En spesialdomstol utpekt av Jonas Lie dømte Eilifsen til døden, og Quisling valgte å ikke benåde ham. Dødsdommen ble fullbyrdet allerede den 16. august. Quislings rolle i Eilifsen-saken førte til et eget tiltalepunkt i rettssaken etter krigen, og var en del av lagmannsrettens begrunnelse for å idømme Quisling dødsstraff.NS-myndighetene og tyskerne fulgte opp Eilefsen-saken med «aksjon Polarkreis». Her ble store deler av politistyrken og mange offiserer i Hæren tvunget til å undertegne en lojalitetserklæring, og de som nektet havnet i konsentrasjonsleiren Stutthof. De juridiske grunnlagene for disse to aksjonene stod i direkte motsetningsforhold til hverandre: politifolk ble arrestert med henvisning til at Norge var i krig med Sovjetunionen, mens arrestasjonen av offiserene var begrunnet med at de var krigsfanger fra krigen med Tyskland. Disse hendelsene bidro til å frarøve Quisling-styret enda mer legitimitet blant den norske befolkningen, og ødela Quislings argumentasjon om at Norge under hans ledelse var alliert med Tyskland i kampen mot Sovjetunionen.
=== Tysklandsbesøk og forsøk på nazifisering av Universitetet ===
Våren 1943 hadde Quisling avlagt nok et Tysklandsbesøk, der han traff Hitler ved Schloss Klessheim. Quisling prøvde igjen å argumentere for økt norsk selvstyre, men møtte døve ører. Hitler gav ingen konkrete løfter av betydning, og Quisling greide ikke engang å finne på noe positivt å si om møtet til NS-avisen Fritt Folks planlagte ekstranummer. Det nedslående møtet med Hitler la en kraftig demper på Nasjonal Samlings tiårsjubileum i mai, og Quisling brukte jubileumstalen til nye utfall mot bolsjevismen, London-regjeringen og «den internasjonale jødedom».Nasjonal Samling forsøkte seg høsten 1943 på å nazifisere Universitetet, ved at Ragnar Skanckes Kirke- og Undervisningsdepartement nå skulle avgjøre hvem som ble opptatt som studenter. Universitetet selv protesterte kraftig mot det nye regelverket, men Quisling svarte med å beordre arrestasjonen av ti professorer og over femti studenter. Universitetet bøyde imidlertid ikke av, og i november gikk Terboven (med Quislings samtykke) på nytt til angrep. Universitetet ble stengt for resten av krigen, og over 700 studenter ble sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Quisling hadde undervurdert hvor stor oppmerksomhet strengingen fikk i utlandet, og saken ble flittig brukt i den allierte krigspropagandaen.
=== Mislykket mobilisering av militærstyrker og arbeidskraft ===
Quislings hovedfokus i 1944 var å mobilisere arbeidskraft til den tyske krigsinnsatsen. Med dette håpet han å oppnå å styrke stillingen sin både i Norge og overfor tyskerne. I januar møtte han på nytt Hitler i Rastenburg, men Hitler valgte på diplomatisk vis ikke å ta stilling til Quislings forslag om å mobilisere tre norske divisjoner i tysk tjeneste. Andre tyske nazi-topper var også lunkne til Quislings forslag, men Quisling gikk likevel videre med planen på tross av at Hitler i praksis hadde avvist den.Informasjon om Quislings forsøk på å opprette tre divisjoner nådde London-regjeringen kort tid senere, og gjennom radiosendinger fra Storbritannia oppfordret de norsk ungdom til ikke å møte til arbeidstjeneste. Milorg forsøkte seg på nytt med sabotasjeaksjoner mot arkivene til Arbeidstjenesten, denne gangen med blandede resultater. De fleste ungdommer innkalt til arbeidstjeneste valgte å møte på tross av ryktene om militær organisering, men Hjemmefrontens kampanje mot arbeidstjenesten ble likevel et vendepunkt i maktkampen i det okkuperte Norge. Parolene mot arbeidstjenesten var undertegnet med «Hjemmefrontens Ledelse», og på tross av at Hjemmefronten enda ikke hadde noen enhetlig ledelse skapte parolene et inntrykk blant folk om at det nå fantes alternativer til NS og tyskerne som man kunne få instrukser fra.Det viste seg å være igjennom arbeidsinnsatsen, ikke arbeidstjenesten, at Quisling i mai satte til verks mobiliseringen. Dette var på Quislings eget initiativ, uten tysk press. Alle menn født i 1921, 1922 og 1923 ble innkalt, og Quisling forsøkte å legitimere tiltaket med frykt for sovjetisk invasjon. Totalt 75 000 mann var innkalt, men vellykkede sabotasjeaksjoner fra Milorgs side og en massiv propagandakampanje fra Hjemmefrontens Ledelse gjorde at få møtte opp. Mange av de innkalte valgte å forlate byene og ta til skogs, disse ble kjent som «gutta på skauen». Det var nå klarere enn noen gang at folk flest heller tok ordre fra Hjemmefronten enn fra Nasjonal Samling. Hjemmefronten gjorde det også klart overfor norske lensmenn at de ville bli likvidert om de arresterte «gutta på skauen», og Hjemmefrontens økende makt gjorde at NS-myndighetene lite kunne gjøre. Hele mobiliseringsinitiativet ble dermed et prestisjenederlag og en enorm ydmykelse for Quisling.
=== Evakueringen av Nord-Troms og Finnmark ===
Finlands nederlag i fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen og krigserklæringen mot Tyskland i det som ble kjent som Lapplandskrigen høsten 1944 gjorde at de tyske styrkene i Finnmark kom i en utsatt posisjon. Wehrmacht-overkommandoen bestemte seg i oktober for å evakuere hele Finnmark og den nordligste delen av Troms. Tyskerne brukte den brente jords taktikk, og sivilbefolkningen i området måtte derfor evakueres i all hast. Quisling hadde ingen innvendinger mot evakueringen, spesielt siden NS-regjeringen ble satt til å gjennomføre den. Etter den pinlige fiaskoen med arbeidsmobiliseringen så Quisling gode muligheter til å bedre regjeringens status blant tyskerne ved å organisere en vellykket evakuering.Jonas Lie og Johan Andreas Lippestad ble satt til å lede arbeidet, men evakueringsplanene var dårlig forberedt. Lie og Lippestad forsøkte først å få folk til å reise frivillig ved å spille på deres frykt for kommunismen, men dette gav dårlige resultater. Den NS-organiserte evakueringenen gikk så dårlig at Terboven grep inn og beordret full ødeleggelse av alle bygninger og tvungen evakuering, og dette ble organisert av tyske militærstyrker. Quisling og Nasjonal Samling dro derfor ingen fordeler av å prøve å organisere evakueringen, men slapp også i stor grad unna folks hat i etterkant: dette var kun rettet mot tyskerne. Evakueringen viste seg å bli det siste større prosjekt Quisling-administrasjonen forsøkte å gjennomføre. Den feilet totalt, noe som illustrerer hvor liten og betydningsløs NS-bevegelsen var blitt på slutten av krigen.
=== Frigjøringsdagene og arrestasjon ===
7. mai holdt Quisling en appell i radio der han mante til ro og orden. Dagen etter, 8. mai, ble det forhandlet mellom hjemmefronten og Quislings stab på Gimle om overgivelse. Om morgenen 9. mai ankom Quisling Møllergata 19 der han ble arrestert og fengslet.
== Landssvikoppgjør og dødsstraff ==
Quisling ble i oktober 1945 dømt for landsforræderi, drap og tyveri i Eidsivating lagmannsrett. Dommen ble anket til Høyesterett, som stadfestet dommen. Sammen med to andre NS-ledere, Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke, ble han dømt til døden. Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus festning 24. oktober 1945. Henrettelsen ble gjennomført kl 02:40 om natten og det ble brukt elektrisk belysning. Eksekusjonspelotongen besto av 10 mann som skjøt fra om lag 8 meters avstand, kommandøren skjøt til slutt Quisling gjennom tinningen med pistol. To leger konstaterte at åtte kuler var gått gjennom hjertet. Liket ble straks sendt til krematoriet. 1. juni 1959 ble askeurnen satt ned på foreldrenes gravsted i Gjerpen.I ettertid er straffeutmålingen omdiskutert, siden dødsstraff ble gjeninnført i det norske rettssystemet av eksilregjeringen ved provisoriske anordninger under krigen for å ta seg av etterkrigsrettssakene. I Høyesteretts kjennelse den 13. oktober 1945 ved behandling av Quislings anke ble dette avvist, med begrunnelse at de provisoriske anordningene var vedtatt i krigstid og derfor innenfor rammen av lovbestemmelsen om dødsstraff i krig i den militære straffelov som Quisling var dømt etter. Etter krigen ble anordningene videreført av Stortinget i 1945.
=== Dommen ===
Konklusjonen i dommen lød som følger:
Tiltalte Vidkun Abraham Lauritz Quisling dømmes til døden for forbrytelse mot den militære straffelovs § 80, nr. 1, 2 og 3 og mot den borgelige straffelovs §§ 83, 84, 86, 98, 233, 239, 255, jf. §§ 256, 257, 275 og 317, jf. § 318 og de provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 og 22. januar 1942, alt sammenholdt med straffelovens § 62.Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens punkter I d, V c, VI e, VIII og tilleggs-tiltakebeslutningens I e.Hos tiltalte inndras etter straffelovens § 36 kr. 1 040 000. I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte til statskassen kr. 1 500.
== Utmerkelser ==
Den 22. juni 1929 ble Vidkun Quisling utnevnt til kommandør av Order of the British Empire (CBE) for sin innsats for britiske myndigheter i tiden som ansatt ved Norges legasjon i Moskva (1927–1929). 12. juni 1940 ble han ekskludert fra ordenen grunnet sitt samarbeide med tyskerne under okkupasjonen av Norge.Han ble også tildelt Romanias kroneorden og den jugoslaviske Sankt Savas orden.
== Ettermæle ==
Vidkun Quisling hadde en messias-liknende posisjon blant enkelte forhenværende NS-medlemmer helt inn på 2000-tallet. Bjørn Østring, tidligere frontkjemper og vaktsjef ved Quislings førerbolig, har gjennom sin formidling av NS-historien i flere sammenhenger, blant annet i et radiointervju i NRK i 2006, uttrykt sin livslange beundring for idealisten Vidkun Quisling.
=== «Quisling» som skjellsord ===
Under og etter andre verdenskrig ble ordet «quisling» synonymt med «sviker» og «forræder» i mange europeiske språk. Særlig betegner det en person som samarbeider med en okkupasjonsmakt, gjerne i en marionetteregjering. Avisen The Times brukte Quisling i betydningen «landsforræder» første gang 19. april 1940 og fikk følge av Daily Mail fire dager senere. Et eksempel på tidlig bruk i britisk politikk er fra Norway Debate i mai samme år, da det britiske underhuset stemte over hvorvidt statsminister Neville Chamberlain måtte gå av. Her stemte 40 konservative parlamentsmedlemmer mot sin egen statsminister, og disse ble møtt med «Quislings!»-tilrop av statsministerens støttespillere. Via British Broadcasting Corporation (BBC) ble uttrykket snart spredt til resten av verden.
Ordet «quisling» ble under krigen også brukt som skjellsord om folk som var medlemmer av Nasjonal Samling (NS), eller som på annet vis samarbeidet med okkupasjonsmakten. En som var «god nordmann» kunne bli kalt en «jøssing». I 1940–41 ble den negative betydningen av ordet forsøkt snudd, og ordet ble forsøkt brukt som hedersbetegnelse av NS selv. Blant annet brukte forsyningsminister Albert Viljam Hagelin begrepet under en tale i Colosseum kino i Oslo i mars 1941: «Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt over å være en quisling!». Forsøket mislyktes.
29. januar 1944 hadde Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning en karikaturtegning av Quisling på trykk, utført av den norske avistegneren Ragnvald Blix. Tegningen, som senere er blitt klassisk, viser Quisling på vei til audiens hos Hitler i Berlin. Quisling strekker ut armen til Hitlerhilsen og sier: «Jeg er Quisling», hvorpå vaktsoldaten svarer: «Og navnet?». Da tegningen ble bedre kjent i Norge etter krigen, bidro den til å forsterke ordet «quisling» som ensbetydende med «forræder».
En «quisling» kunne på folkemunne dessuten bety en tokroneseddel. Det ble sagt at det gikk to uslinger på en quisling. En «usling» var da en énkroneseddel.
== Litteratur ==
Av hanRussland og vi,1930 (Opprinnelig utgitt som artikler i Oslo-avisen Tidens tegn i perioden 15.9.–3.12.1930)
=== Quisling i skjønnlitteraturen ===
Kolbjørn Brekstad, Heroisme og svik, roman (2009): Vidkun Quisling er hovedperson i Heroisme og svik.
Helge Kåre Fauskanger, Skarlagenssalen, kriminalroman (2013): Den ti år gamle Vidkun Quisling er til stede når hans åndeinteresserte far Jon Lauritz Qvisling deltar i en paranormal etterforskning på en angivelig hjemsøkt herregård. I det klimatiske kapitlet er gutten nær ved å omkomme, men det antydes at mørke krefter ville barnet skulle overleve.
Erik Foynland, Kranium & sand, roman (2010): Vidkun Quisling er biperson; broren Jørgen Quisling og faren Jon Lauritz Qvisling spiller mer fremtredende roller.
Cecilie Løveid, Maria Q, skuespill 1993, drama om Maria Quislings liv.
== Referanser ==
=== Anvendt litteratur ===
Brevig, Hans Olaf (1970). NS - fra parti til sekt 1933-37. Pax.
Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling : En fører blir til. Aschehoug. ISBN 8257409049.
Dahl, Hans Fredrik (1992). Vidkun Quisling : En fører for fall. Aschehoug. ISBN 8257409782.
Dahl, Hans Fredrik (1996). «Forord til nyutgivelsen 1996». Quisling, Vidkun: Russland og vi. Leseselskapet. ISBN 8274430581.
Harper, Christopher S. (2012). Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940–1945 (PDF). HL-senteret. ISBN 978-82-92988-36-7.
Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? (PDF). Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8.
Høidal, Oddvar (1988). Quisling : en studie i landssvik. Universitetsforlaget. ISBN 8200184013.
Høidal, Oddvar Karsten (1971). «Vidkun Quisling's Decline as a Political Figure in Prewar Norway, 1933–1937». The Journal of Modern History. 43 (3): 440–467.
Jefferys, Kevin (1995). The Churchill Coalition and Wartime Politics, 1940–1945. Manchester University Press. ISBN 9780719025600.
Mendelsohn, Oskar (1987b). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. 2. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200025241.
Midgaard, John (1960). 9. april 1940 : dagen og forspillet. Aschehoug.
Hartmann, Sverre (1970). Fører uten folk : forsvarsminister Quisling : hans bakgrunn og vei inn i norsk politikk. Tiden.
Søbye, Espen (1998). «Jødeforfølgelsene under andre verdenskrig: Et mørkt kapittel statistikkens historie?». Samfunnsspeilet (nr 4): 2–17.
== Videre lesning ==
Borgen, Per Otto: Norges statsministre, Oslo 1999, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Borgersrud, Lars: Vi er jo et militært parti – Den norske militærfascismens historie I, Oslo 2010, Scandinavian Academic Press / Spartacus forlag AS. ISBN 978-82-304-0059-3
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En norsk tragedie, Oslo 2004, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører blir til, Oslo 1991, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører for fall, Oslo 1992, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Hartmann, Sverre: Fører uten folk. Forsvarsminister Quisling – hans bakgrunn og vei inn i norsk politikk, Oslo 1959, Tiden Norsk Forlag
Hewins, Ralph: Profet uten ære (Store Bjørn 1966)
Høidal, Oddvar: Quisling: En studie i landssvik, Oslo 1988, Universitetsforlaget ((no) BIBSYS)
Quisling, Vidkun: Vidkun Quislings forsvarstale i lagmannsretten 1945, Oslo 1987, Historisk Forlag ((no) BIBSYS)
Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling, Oslo 1946 ((no) BIBSYS)
Tidsskrift for Den norske legeforening: «Undersøkelsen av Quislings hjerne», «Quislings hjerne», «Quisling»
== Eksterne lenker ==
(en) Vidkun Quisling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vidkun Quisling på Internet Movie Database
(no) Vidkun Quisling hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Digitalt fortalt: «Vidkun Quislings 7.sans» (skrevet av Jørgen Engestøl, Riksarkivet) (besøkt 30. mars 2012)
(no) Riksarkivet: Familiebrev og karakterbøker, 7. sanser, Rettssaken mot Vidkun Quisling og Quisling-fotografier
(no) Politiske taler av Vidkun Quisling, virksommeord.uib.no | Vidkun Quislings første regjering ble proklamert gjennom en radiotale i Norsk rikskringkasting av Vidkun Quisling, leder i Nasjonal samling (NS), da Norge ble okkupert av det nasjonalsosialistiske Tyskland 9. april 1940. | 8,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A6rne_Kloster | 2023-02-04 | Værne Kloster | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Moss', 'Kategori:Fredete byggverk i Viken', 'Kategori:Gårder i Moss', 'Kategori:Herregårder i Norge', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Katolske valfartsmål', 'Kategori:Klosterruiner i Norge', 'Kategori:Klostre i Norge før reformasjonen', 'Kategori:Kulturminner i Moss', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norske middelalderkirker i stein', 'Kategori:Religion i Viken', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østfolds historie'] | Værne Kloster (eller Verne kloster, i middelalderen Varna) er en herregård i Rygge i Moss kommune i Viken. Navnet er hentet fra det store vannet øst for Moss. Varna, siden Vansjø. Det har tidligere vært kongsgård og johanitteranlegg (Norges eneste og verdens nordligste). Hovedbygget var over 50 meter langt, lengre enn Håkonshallen. På Norges eldste kart er kun Sarpsborg og Værne tegnet inn øst for Oslofjorden. Et maktsentrum som hadde eiendommer helt ned mot Gøteborg. Myten skal ha det til at det ligger en gullenke nedgravet rundt klosteret, antagelig til vern mot onde krefter. Det ble lagt under kronen i 1532, og ble der frem til 1675. I moderne tid har det vært meieri og planteskole. Idag (2022) er det kun landbruksvirksomhet på stedet.
| Værne Kloster (eller Verne kloster, i middelalderen Varna) er en herregård i Rygge i Moss kommune i Viken. Navnet er hentet fra det store vannet øst for Moss. Varna, siden Vansjø. Det har tidligere vært kongsgård og johanitteranlegg (Norges eneste og verdens nordligste). Hovedbygget var over 50 meter langt, lengre enn Håkonshallen. På Norges eldste kart er kun Sarpsborg og Værne tegnet inn øst for Oslofjorden. Et maktsentrum som hadde eiendommer helt ned mot Gøteborg. Myten skal ha det til at det ligger en gullenke nedgravet rundt klosteret, antagelig til vern mot onde krefter. Det ble lagt under kronen i 1532, og ble der frem til 1675. I moderne tid har det vært meieri og planteskole. Idag (2022) er det kun landbruksvirksomhet på stedet.
== Hovedbygning og beliggenhet ==
Den eldste delen av hovedbygningen skriver seg fra ca. 1660 og er antakeligvis bygget på murer fra klostertiden. Av klosterkirken er det i dag bare ruiner igjen. Disse ligger i hagen sørøst for hovedbygningen. Der finner man også en moderne bautastein med johanitterordenens våpenskjold og årstallene 1190 og 1532 innhugget, samt en liten hvit statue av «Den ensomme nonne».
Værne kloster ligger omgitt av et særpreget herregårdslandskap, med høyreiste eiketrær og flotte alléer. Her finnes også edelløvskog, med blant annet sommereik, svartor, gråor-askeskog og alm-lindeskog. Bogslunden i nærheten av klosteret er Norges første fredede edelløvskogreservat og ble fredet 2. november 1973.
== Historie ==
=== Småkonger og krongods ===
Området rundt Værne (eller Varna, som det ble kalt før) har flere store gravhauger fra bronsealderen, og Værne var i jernalderen senter for lokale småkonger. En av dem var Kong Skjold som ifølge Ynglingesagaen kunne trolldom:
«Den gang var det en konge på Varna som het Skjold; han kunne allslags trolldom. Kong Øystein seilte med noen hærskip over til Varna og herjet; han tok det han fant, klær og annet som var verdt å ha, redskapen til bøndene, og så hogg de strandhogg, etterpå seilte de bort. Kong Skjold kom ned til stranda med hæren sin, da var kong Øystein borte og kommet helt over fjorden, og Skjold så seilene deres; så tok han kappa si og sveivde og blåste med den. Da de seilte inn forbi Jersøy, satt kong Øystein ved roret, et annet skip seilte like opp mot dem, det var litt sjøgang, og så slo bommen på skipet kongen over bord; det ble hans bane. Mennene hans fikk tak i liket, de flyttet det inn i Borre, og der kastet de haug på raet ute ved sjøen ved Vadla.»
=== Johanitterkloster ===
Kong Sverre Sigurdsson overdro rundt 1190 stedet til Johanitterordenen, og et hospital eller pleiehjem for gamle hirdmenn ble anlagt. Klostertiden varte frem til 1532.
Klosterets kirke var viet til Johannes Døperen, og klosteranlegget var det eneste Johanitterordenen hadde i Norge. Ordenens opprinnelige formål var å bidra med omsorg for syke og nødstedte pilegrimer i Det hellige land. Men virksomheten fikk etter hvert en militær side; i løpet av 1100-tallet bygde de opp militære eliteavdelinger som var med på å forsvare korsfarerstatene sammen med andre korsfarerordener, som tempelridderne. De trengte en base for å skaffe seg ressurser og kom til å grunnlegge hus i hele Vest-Europa. I Norge drev johanitterne utelukkende humanitært arbeid.
Anlegget tjente også som hospital for kongens hird frem til 1308, da kong Håkon V Magnusson (1299–1319) opprettet et eget hospital for dette formål ved Mariakirken i Oslo. Kongen kom i konflikt med johannitterne og klostergodset ble konfiskert. Hans etterfølger, kong Magnus Eriksson (1319–1374), ble pålagt av paven å levere klostergodset tilbake.
Restene av klosterkirken viser at det har vært en teglsteinskirke. Klosteranleggets eksakte utforming er imidlertid ukjent. I motsetning til de fleste andre klosterordener hadde ikke johannitterne noen bestemte regler for utformingen av sine anlegg.
Værne kloster var også et pilegrimsmål på katolsk tid. Historien forteller blant annet at en bonde fra Telemark i 1458 ble pålagt å dra på pilegrimsreise til Værne, Vadstena og til Nidaros.
Klostergodset ble konfiskert i 1532. Dette skjedde etter at prioren Peter Jonssøn hadde støttet forsøket til kong Christian II på å gjenerobre Norge i 1532. Jonssøn sendte 40 lodd sølv til Christian II med bønn om at det ringe bidrag ikke måtte forsmåes. Men da Christian IIs gjenerobringsforsøk feilet, led klosteret en hard straff. Frederik I avsatte prioren, opphevet klosteret, indro dets gods og ga det som len til sin hoffsinde Peder Brockenhuus. Værnes tid som religiøst senter var med dette slutt.
=== Etter reformasjonen ===
Klosteret ble som tidligere nevnt allerede i 1532 krongods. Bygningene ble brent ned i 1570 i forbindelse med den nordiske syvårskrig. Godset med tilliggende gårder ble forpaktet fram til 1675, da ble det privatisert.
=== Sibbernperioden ===
Deretter kom det i familiens Sibberns eie fra 1730. Sibbern-perioden varte fram til 1906.
Værne kloster og et annet gods i området, Evje, hadde eierinteresser i ikke mindre enn 36 gårder i Rygge ved overgangen til 1800–tallet. Det vil si at gårdene kontrollerte en tredjedel av gårdene i sognet, og skal man gå ut ifra jordareal blir gårdene enda større.
Værne kloster og Sibbernfamilien var viktige både i Rygge og i landet forøvrig. Valentin C. W. Sibbern var blant annet Eidsvollsmann i 1814. Valentins sønner Georg og Carl gjorde begge karriere innen statsadministrasjonen. Georg ble diplomat og mangeårig norsk statsminister i Stockholm. 1840 fikk Carl Sibbern og broren Matthias dele Værne kloster mellom seg. Carl bygde opp gården Carlberg. Han var en foregangsmann for omleggingen av jordbruket i Rygge. Han arbeidet også aktivt for at det skulle bygges en jernbane fra hovedstaden, gjennom Rygge til Sverige.
=== Sundt ===
Inggard Sundt (1881–1940) fra Bergen kjøpte godset i 1906. Han innførte nye driftsmåter og satte i gang landbruksbaserte industriprosjekter. Han fikk bygget et nytt fjøs i 1912 med 130 kuer, startet eget meieri og melkekondenseringsfabrikk. Værne Kloster melkefabrikker trengte emballasje, resultatet ble De Forenede Blikemballasjefabrikker i Moss. I Årefjorden ble det anlagt en brygge med lagerhus hvor melkeprodukter ble lagret for eksport og hvor kull ble importert. Sundt satset også på grønnsaker, og fikk bygd store drivhus som ble varmet opp med damp fra en gammel lokomotivkjele.
Inggard Sundt var gift med Alfhild Knudsen (1883–1972) fra Porsgrunn, datter til skipsreder Jørgen Christian Knudsen (død 1923). Deres sønn, Rangvald Sundt, tok over gården i 1943 og drev den til 1983. Han laget en planteskole på gården, og plantet de aller fleste trærne på gården.
Dagens eier av Værne kloster er Lars Sundt Jensen (2007). Han tok over etter sin bestefar, Rangvald. De hoppet over en generasjon, fordi Rangvalds datter hadde voksne barn da han trakk seg fra gårdsbruket.
== Arkeologiske undersøkelser og konservering ==
Den første antikvariske undersøkelsen av ruinene ble gjort av L.D. Klüwer, da han i 1812 målte opp levningene av klosterkirken. Bare deler av kormuren er synlig over bakkenivå, men store deler av murfoten ligger noenlunde intakt under markoverflaten.
Ved en inspeksjon i 2005 ble det oppdaget at ruinen var i dårlig forfatning. Mørtelen holdt på å bli utvasket og stein raste ut. I tillegg truet røttene fra nærstående trær med å sprenge deler av muren. Det ble utarbeidet en skjøtselsplan, og i 2007 begynte arbeidet med å felle trær rundt ruinen. Arbeidet ble fortsatt i 2009 ved restaurering av muren og reising av et midlertidig vernetak. Arbeidet utføres av Riksantikvaren i nært samarbeid med Borgarsyssel Museum.
I 2009 ble også NIKU involvert med å gjøre kartlegging av området rundt ruinen med georadar. Da ble det konstatert spor av en stor, nærmere femti meter lang steinbygning som strekker seg inn under den eksisterende hovedbygningen på gården. Det har vært antatt at dette kan være murfoten etter det gamle klosterhospitalet.
== Annet ==
Det er ved Værne Kloster at hovedpersonen i romanen Sirkelens ende – kalt «den norske Da Vinci-koden» – finner et 2 000 år gammelt gullskrin.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Svandal, Trond: Hellige krigere: Johanitterne på Værne kloster, Valdisholm forlag, (2010) ISBN 978-82-7412-073-0
Svandal, Trond: Valentin Christian Wilhelm Sibbern og Værne kloster i Rygge, i Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014
Ellen Wessel og Lulli Knudsen: Våre besteforeldre Guro og Christen Knudsen – deres barn og barnebarn, Oslo 1929. Opptrykk 1999, side 259-262
== Eksterne lenker ==
Riksantikvaren om Værne kloster
Rygge historielag med bilder fra Værne kloster
Lokalhistoriewiki om Værne kloster
Østfold fylkesbibliotek om Værne kloster Arkivert 17. april 2009 hos Wayback Machine.
«Værne Kloster». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Værne Kloster (eller Verne kloster, i middelalderen Varna) er en herregård i Rygge i Moss kommune i Viken. Navnet er hentet fra det store vannet øst for Moss. | 8,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gulbrand_Lunde | 2023-02-04 | Gulbrand Lunde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Lokalpolitikere i Stavanger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NS-statsråder', 'Kategori:Nazister', 'Kategori:Norske kjemikere', 'Kategori:Norske sosialministre', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gulbrand Oscar Johan Lunde (født 14. september 1901 i Fana ved Bergen, død 25. oktober 1942 på Våge i nåværende Rauma kommune) var en norsk kjemiker og politiker for Nasjonal Samling. Gulbrand Lunde var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929 og kulturminister i 1942. Han omkom, sammen med sin kone, på reise fra Ålesund til Åndalsnes da bilen de satt i gled utfor en ferjelem og endte på fem meters dyp. Ulykken avstedkom mange rykter, både om attentat og sabotasje. Etterforskningen konkluderte med at det var en ulykke.
Lunde var født og oppvokst i Bergen. Han var sønn av arkitekt Sigurd Lunde (1874–1936) og Inga Grue (1870–1948). Han giftet seg 6. mars 1929 med Marie Honoria Halling Wulfsberg (26. august 1907 –25. oktober 1942).
| Gulbrand Oscar Johan Lunde (født 14. september 1901 i Fana ved Bergen, død 25. oktober 1942 på Våge i nåværende Rauma kommune) var en norsk kjemiker og politiker for Nasjonal Samling. Gulbrand Lunde var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929 og kulturminister i 1942. Han omkom, sammen med sin kone, på reise fra Ålesund til Åndalsnes da bilen de satt i gled utfor en ferjelem og endte på fem meters dyp. Ulykken avstedkom mange rykter, både om attentat og sabotasje. Etterforskningen konkluderte med at det var en ulykke.
Lunde var født og oppvokst i Bergen. Han var sønn av arkitekt Sigurd Lunde (1874–1936) og Inga Grue (1870–1948). Han giftet seg 6. mars 1929 med Marie Honoria Halling Wulfsberg (26. august 1907 –25. oktober 1942).
== Utdanning og karriere ==
Lunde studerte ved Eidgenössische Technische Hochschule (ETH) i Zürich og ved universitetet i Freiburg. Han tok i 1925 doktorgrad i kjemi i Tyskland. I 1927 var han ansatt på kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929. Han skrev en rekke vitenskapelige avhandlinger i biokjemi og om vitaminer. Han sto sentralt i utviklingen av norsk hermetikkindustri. Han takket nei til to professorater og ledet i stedet Hermetikklaboratoriet i Stavanger.
== Nasjonal Samling ==
Gulbrand Lunde markerte seg raskt som en ivrig støttespiller for Vidkun Quisling og var et av de første medlemmene av Nasjonal Samling. Han deltok i etablering av NS i Stavanger 1933 og var aktiv i valgkampen samme høst. Han var en av NS' fremste talere og var en effektiv administrator. I 1934 ble han innvalgt som kommunestyrerepresentant i Stavanger da partiet fikk 12 prosent av stemmene. Fra 1935 var Lunde propagandasjef i NS og forfattet en rekke skrifter og publikasjoner. NS gjorde et dårlig valg i 1936 og Lunde brukte da mer tid på arbeid og familie.
== Andre verdenskrig ==
Lunde ble 9. april 1940 utnevnt til sosialminister i Quislings kuppregjering, men takket nei. Fra 25. september1940 var han kst. statsråd for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, og kulturminister for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet i Quislings regjering fra 1942 fram til sin død høsten samme år.
Som kommissarisk statsråd for Kulturdepartementet oppnevnt av rikskommissær Terboven, forsøkte Lunde å skaffe seg kontroll over åndslivet i Norge. Gjennom taler og foredrag trakk Lunde kulturhistoriske linjer fra vikingtiden frem til sin samtid for å underbygge sine meninger om den nasjonale utviklingen.
I september 1942 inviterte Lunde og hirdsjef Jim Johanessen den jødiske fiolinisten Ernst Glaser til et møte. De tilbød Glaser transport til Sverige for å unngå at noe skulle tilstøte ham.Professor Gunnar Skirbekk siterer tyske etterretningsrapporter som tyder på at okkupasjonsmakten var skeptisk til Lunde fordi han fremhevet det norrøne, noe som innebar en avgrensing av Norge fra de øvrige «germanerne».
=== Dødsfall ===
Gulbrand Lunde omkom sammen med sin kone da bilen de satt i havnet i sjøen ved ferjestedet Våge ved Romsdalsfjorden på vei over til Eidsbygda og videre til Åndalsnes. De satt da sovende i baksetet, i påvente av at fergen skulle gå. Fergen var bevoktet av to tyske offiserer. Dødsfallene ble etterforsket som mistenkelige, men etterforskningen konkluderte med at intet talte for annet enn en ulykke. Likevel verserte det mange rykter om at det var et drap. Lunde og hans kone Marie druknet, mens Christian Astrup (fylkesfører for Bergen-Hordaland) kom seg ut av bilen og opp til overflaten. Sjåføren, hirdmann Rolf Brennford, sto utenfor. I boken om Lunde, Triumf og tragedie (utgitt 2012), konkluderes det med at det var et attenat iscenesatt av tyskerne som ønsket å bli kvitt en brysom minister. NTBs melding beskrev hendelsen slik:
Bilen med minister Lunde og fylkesfører Astrup reiste fra Ålesund søndag kl. 20.30. Bilen kom til ferjestedet Våge i Veøy i Romsdal ca. kl 22 og ferjen lå klar og ventet. Bilen kjørte frem til ferjelemmen som førte over til båten. Sjåføren gikk ut av bilen. Imens ble motoren på ferjen satt i gang for å bakke ferjen litt nærmere inn til kaien, men i stedet for å bakke gikk båten ut fra land og bilen kom i drift forover lemmen. Bilen stupte i dypet med minister Lunde og frue og fylkesfører Astrup.
Det ble avholdt en stor minnestund i Oslo for Lunde og hans kone Marie, og urnene ble senere satt ned ved Hopperstad stavkirke, Vik i Sogn.
Hendelsen på Våge ferjekai førte til pålegg om bom på ferjelemmene.
== Se også ==
Rettskrivningen av 1941
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gulbrand Lunde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Gulbrand Lunde hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Politiske taler av Gulbrand Lunde, virksommeord.uib.no
(no) Gulbrand Lunde i Store norske leksikon | Gulbrand Oscar Johan Lunde (født 14. september 1901 i Fana ved Bergen, død 25. | 8,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dagfinn_H%C3%B8ybr%C3%A5ten | 2023-02-04 | Dagfinn Høybråten | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:KrF-politikere i Akershus', 'Kategori:KrF-statsråder', 'Kategori:KrFUs ledelse', 'Kategori:Kristelig Folkepartis ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arbeidsministre', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske helseministre', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Norske statsvitere', 'Kategori:Personer fra Nesodden kommune', 'Kategori:Politiske rådgivere fra KrF', 'Kategori:Rådmenn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik I', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik II', 'Kategori:Statssekretærer fra KrF', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2005–2009', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2009–2013', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Rogaland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra KrF'] | Dagfinn Høybråten (født 2. desember 1957 i Oslo) er en norsk politiker (KrF). Han var leder i Kristelig Folkeparti 2004–2011. Han var også parlamentarisk leder fra 2005, da han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland. Han var visepresident i Stortinget fra 2011 til 2013. Høybråten hadde permisjon fra mars 2013 og ut stortingsperioden for å tiltre som generalsekretær i Nordisk ministerråd. Han har vært styremedlem i det internasjonale vaksinefondet GAVI Alliance siden 2006 og styreleder i perioden fra 2010 til 2015.Han var formann i Kristelig Folkepartis Ungdom 1979–1982. Høybråten har vært med i den politiske ledelsen i flere regjeringer som Kristelig Folkeparti har deltatt i siden 1980-årene, både som politisk rådgiver for kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik 1983–1986, senere som statssekretær i Finansdepartementet 1989–1990, helseminister 1997–2000 og 2001–2004 samt arbeids- og sosialminister 2004–2005. Høybråten er særlig kjent for skjerpingen av tobakksskadeloven han fikk gjennomført til tross for stor motstand fra mange hold.
Høybråten er utdannet statsviter og har yrkesbakgrunn fra Kommunenes Sentralforbund og som direktør i Trygdeetaten.
| Dagfinn Høybråten (født 2. desember 1957 i Oslo) er en norsk politiker (KrF). Han var leder i Kristelig Folkeparti 2004–2011. Han var også parlamentarisk leder fra 2005, da han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland. Han var visepresident i Stortinget fra 2011 til 2013. Høybråten hadde permisjon fra mars 2013 og ut stortingsperioden for å tiltre som generalsekretær i Nordisk ministerråd. Han har vært styremedlem i det internasjonale vaksinefondet GAVI Alliance siden 2006 og styreleder i perioden fra 2010 til 2015.Han var formann i Kristelig Folkepartis Ungdom 1979–1982. Høybråten har vært med i den politiske ledelsen i flere regjeringer som Kristelig Folkeparti har deltatt i siden 1980-årene, både som politisk rådgiver for kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik 1983–1986, senere som statssekretær i Finansdepartementet 1989–1990, helseminister 1997–2000 og 2001–2004 samt arbeids- og sosialminister 2004–2005. Høybråten er særlig kjent for skjerpingen av tobakksskadeloven han fikk gjennomført til tross for stor motstand fra mange hold.
Høybråten er utdannet statsviter og har yrkesbakgrunn fra Kommunenes Sentralforbund og som direktør i Trygdeetaten.
== Bakgrunn, utdannelse og tidlig karrière ==
Dagfinn Høybråten ble født i Oslo som sønn av kirkeverge og veterinær Per Høybråten (1932–1990) og laborant Åse Margrethe Hallen (1929–). Han er oppvokst i Oslo, men bodde tre år i Sandnes mens faren var kontrollveterinær der. Faren var politisk aktiv i Kristelig Folkeparti, blant annet som statssekretær og vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1973–1977.
Dagfinn Høybråten tok examen artium ved Kristelig Gymnasium i Oslo i 1976 og er cand.polit. med statsvitenskap og offentlig rett fra Universitetet i Oslo fra 1984. Han har også ett års samfunnsvitenskapelige studier fra Luther College i Iowa.
Han var 1. nestformann i Kristelig Folkepartis Ungdom 1978–1979 og formann 1979–1982. Han satt i Kristelig Folkepartis sentralstyre sammenhengende 1979–1997. Erfaring fra Stortinget fikk han som personlig sekretær for parlamentarisk leder Lars Korvald 1978–1981. Da Kristelig Folkeparti og Senterpartiet gikk inn i Kåre Willochs regjering i 1983, ble Høybråten politisk rådgiver for statsråd Kjell Magne Bondevik i Kirke- og undervisningsdepartementet frem til 1986. I Jan P. Syses regjering 1989–1990 var han statssekretær i Finansdepartementet.
Da Willochs regjering gikk av begynte han som spesialkonsulent i Kommunenes Sentralforbund (KS). Etter fire år i organisasjonen ble han dens direktør 1990–1993. Han var medlem av Norges Banks hovedstyre 1991–1997 og satt i styret i Det Norske Misjonsforbund 1993–1995. I 1990-årene var han også engasjert i Oasebevegelsen.
== Statsråd, stortingsrepresentant og senere arbeid ==
Ved siden av en karrière i embetsverket var han medlem av Akershus fylkesting 1984–1991, medlem av KrFs skatte- og trygdeutvalg 1986–1989, leder av KrFs programkomité 1986–1991 samt leder av KrFs økonomi- og næringsutvalg 1992–1993. Han tiltrådte stillingen som rådmann i Oppegård kommune i 1994, der han jobbet frem til han i 1997 ble utnevnt til trygdedirektør og sjef for Rikstrygdeverket. Høybråten satt som trygdedirektør i perioden 1.1.1997–18.6.2004, men hadde permisjon fra stillingen mens han var helseminister fra oktober 1997 til mars 2000 og fra oktober 2001 til juni 2004.
Etter stortingsvalget 1997 ble Høybråten statsråd for helsesaker i Sosial- og helsedepartementet i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra 17. oktober 1997 til regjeringen gikk av den 17. mars 2000. Etter stortingsvalget i 2001 ble Kjell Magne Bondeviks andre regjering utnevnt, hvor Høybråten ble statsråd i Helsedepartementet fra 19. oktober 2001 til 18. juni 2004 da han ble statsråd i Arbeids- og sosialdepartementet frem til regjeringens avgang den 17. oktober 2005. Som Helseminister frontet Dagfinn Høybråten et totalforbud mot røyking på alle serverings- og utesteder. Dette ble innført med endringer i lov om vern mot tobakksskader (røykeloven) fra 2004 etter stormende protester fra mange hold. Mange av protestene dempet seg etter en stund, og loven har i ettertid blitt framhevet som et godt eksempel på politisk mot og gjennomføringskraft. Selv mottok han Røykfriprisen i 2002 for sitt arbeid. I 2006 mottok han også LHLs ærespris for arbeidet med røykeloven. Høybråten var også sentral i sammenslåingen av arbeidsmarked, trygd og sosialtjenester, også kjent som NAV-reformen.
Da Valgerd Svarstad Haugland og resten av partiledelsen trakk seg i 2004 grunnet det dårlige kommunestyre- og fylkestingsvalget året før, ble Høybråten valgt til ny partileder på et ekstraordinært landsmøte. Han ble valgt inn på Stortinget for første gang fra Rogaland i 2005 og ble da også parlamentarisk leder for partiet. Etter et år i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ble han i 2006 medlem av Stortingets utenrikskomité, hvor han ble værende frem til han ble permittert. Han var ellers medlem av Stortingets delegasjon til Nordisk råd fra 2005, medlem av delegasjonen til Europaparlamentet fra 2006, president i Nordisk råd 2007–2008 og medlem av Europautvalget fra 2009.
Den 2. oktober 2010 fortalte Høybråten til NRK at han ville gå av som partileder på landsmøtet i april 2011, og at han heller ikke ville ta gjenvalg som stortingsrepresentant i 2013. På landsmøtet i 2011 ble Knut Arild Hareide valgt som ny partileder. Hans Olav Syversen tok over som parlamentarisk leder etter Høybråten ved utgangen av stortingssesjonen 2010/2011. Høybråten tok samtidig over som 5. visepresident i Stortinget etter Line Henriette Hjemdal.
I desember 2012 ble det kjent at Høybråten ville få permisjon fra Stortinget fra mars 2013 og ut stortingsperioden for å tiltre som generalsekretær i Nordisk ministerråd. Kjell Arvid Svendsen rykket opp om fast representant for resten av stortingsperioden. I mars 2019 overtok Paula Lehtomäki stillingen som generalsekretær.I 2016 ble Høybråten valg inn som styremedlem i «Board of International Advisors» i det Shanghai baserte Fudan Development Institute. Han ble i 2018 valgt til å lede sannhets- og forsoningskommisjonen, som skal granske fornorskingspolitikk og urett gjort mot samer og kvener/norskfinner.1. april 2019 tiltrådte han som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.
== Vaksinealliansen Gavi ==
Høybråten ble valgt som uavhengig styremedlem i den globale vaksinealliansen GAVI i 2006. I 2011 ble han valgt til styreleder i vaksinealliansen. Han etterfulgte Mary Robinson, Gracca Machel og Nelson Mandela i dette vervet og er den lengst sittende styreleder i organisasjonen. Gavi ble etablert i 2000 som et samarbeid mellom offentlig og privat sektor med et felles mål om å redde barns liv og bedre folks helse gjennom å øke tilgangen til vaksinering i verdens fattigste land.
I 2015 viste ny statistikk at Gavi har bidratt til å vaksinere en halv milliard barn og å redde sju millioner liv siden organisasjonen ble etablert. I løpet av Høybråtens tid som styreleder hadde vaksinealliansen Gavi to store ressursmobiliseringskampanjer for å finansiere det globale vaksinearbeidet. Både i London 2011 og i Berlin 2015 overoppfylte giverne målsettingene, og vaksinealliansen Gavi fikk inn henholdsvis 4,3 og 7,539 milliarder USD.
Dagfinn Høybråten har etter han gikk av som styreleder i desember 2015 tatt på seg oppgaven som spesialutsending for Gavi Alliansen.
== Utmerkelser ==
I 1999 ble Høybråten utnevnt til ærespresident av Yiyang Central Hospital i Hunan-provinsen i Kina. Sykehuset ble grunnlagt i 1906 av Høybråtens oldefar, Jørgen Edvin Nilssen. I 2004 ble det åpnet for at statsråder etter fire års tjenestetid ble tildelt St. Olavs Orden, som Høybråten da ble kommandør av. I 2005 ble han utnevnt til æresdoktor i rettsvitenskap ved Luther College i Iowa.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Høybråten, Dagfinn (2012). Drivkraft. Oslo: Cappelen Damm.
Høybråten, Dagfinn (2009). Pengene eller livet. Livskvalitet for alle. Oslo: Avenir.
Mydske, Per Kristen; Høybråten, Dagfinn (1989). Organisering av lokalt styre: Mot et paradigmeskifte?. Oslo: Tano. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Dagfinn Høybråten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dagfinn Høybråten på Internet Movie Database
(no) Dagfinn Høybråten hos Stortinget
(no) Dagfinn Høybråten hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Dagfinn Høybråtens stemmegivning på Stortinget (arkivert) siden 2009 systematisert av organisasjonen Holder de ord
(no) Dagfinn Høybråten i Norsk biografisk leksikon Wikiquote: Dagfinn Høybråten – sitater | Dagfinn Høybråten (født 2. desember 1957 i Oslo) er en norsk politiker (KrF). | 8,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per-Kristian_Foss | 2023-02-04 | Per-Kristian Foss | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. juli', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske riksrevisorer', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik II', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2005–2009', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2009–2013', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre', 'Kategori:Unge Høyres ledelse'] | Per-Kristian Foss (født 19. juli 1950 i Oslo) er en norsk tidligere politiker (H) som fra 2014 til 2021 var riksrevisor utpekt av Stortinget. Foss har vært en av Høyres mest sentrale politikere fra 1970- til 2000-tallet som formann i Unge Høyre 1973–1977, stortingsrepresentant for Oslo 1981–2013, leder i Oslo Høyre 2000–2004, Norges finansminister 2001–2005 og nestleder i Høyre 2002–2008. Som stortingsrepresentant har han også bekledd flere sentrale politiske verv. Foss har vært heltidspolitiker det meste av sitt voksne liv. Han har også vært journalist, tidsskriftsredaktør og konsulent.
| Per-Kristian Foss (født 19. juli 1950 i Oslo) er en norsk tidligere politiker (H) som fra 2014 til 2021 var riksrevisor utpekt av Stortinget. Foss har vært en av Høyres mest sentrale politikere fra 1970- til 2000-tallet som formann i Unge Høyre 1973–1977, stortingsrepresentant for Oslo 1981–2013, leder i Oslo Høyre 2000–2004, Norges finansminister 2001–2005 og nestleder i Høyre 2002–2008. Som stortingsrepresentant har han også bekledd flere sentrale politiske verv. Foss har vært heltidspolitiker det meste av sitt voksne liv. Han har også vært journalist, tidsskriftsredaktør og konsulent.
== Familiebakgrunn og yrkeskarrière ==
Han er sønn av lærer og senere informasjonssjef ved trafikketaten Arne Foss (1921–1999), som var født og oppvokst på gården Morterud i Vestre Toten og sekretær Berit Holdhus (1925–2019). Per-Kristian Foss vokste opp i Gamlebyen i etterkrigsårene.
Foss tok examen artium i 1969 og er cand.mag. med fagkretsen statsvitenskap, offentlig rett og kriminologi fra Universitetet i Oslo i 1977. Foss arbeidet som journalist 1971–1973. Han var redaktør i tidsskriftet Kontur 1979–1980 og var konsulent i Norges Rederforbund 1980–1981.
Han er gift med Jan Erik Knarbakk (1952–), administrerende direktør i Schibsted Forlag 1996–2009.
== Politisk arbeid ==
Foss begynte sin politiske karriere i Unge Høyre, hvor han blant annet var formann i Oslo Unge Høyre 1970–1971, medlem av Høyres sentralstyre 1971–1973 og formann 1973–1977. I 1978 ble han valgt til medlem av Høyres arbeidsutvalg. I 1980-årene var han medlem av Høyres oljepolitiske komité 1980–1982, formann i Høyres kommunalutvalg 1980–1984, formann i Høyres programkomité 1983–1985, formann i Høyres utvalg for mål og virkemidler i kulturpolitikken 1986–1987 og 2. viseformann i Oslo Høyre 1988–1992. Ved siden av sine politiske oppdrag har han hatt offentlige verv, blant annet som medlem av Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité (LOOC) 1989–1992.
Foss var 2. vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1977–1981 og ble fast innvalgt representant i 1981. På Stortinget har han vært medlem av en rekke fagkomiteer, deriblant Stortingets finanskomité, hvor han var leder 1989–1993 og medlem 1993–2001. Fra 2005 var han medlem av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, og 2009–2013 var han Stortingets andre visepresident. Foss var Høyres parlamentariske nestleder 1993–2001 og visepresident i Europarådets parlamentarikerforsamling i 2007.
Foss var en av de første åpent homofile statsrådene i Norge. Han sto frem som homofil på Oslo Høyres årsmøte i januar 2000, kort tid etter at Anne Holt hadde stått frem. Han hadde tidligere blitt omtalt som homofil i pressen, blant annet i en leder av Trygve Hegnar i Finansavisen i 1997. Like etter ble han valgt til Oslo Høyres leder, et verv han hadde inntil 2004. Høsten 2001 ble han utnevnt til finansminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering og var en av de første homofile medlemmer av en norsk regjering. Han var tilbake i partiledelsen som 2. nestleder 2002–2004 og 1. nestleder 2004–2008.
Foss tiltrådte som riksrevisor 1. januar 2014 og ble i 2017 gjenvalgt fram til 31. desember 2021. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen overtok da vervet som leder av riksrevisorkollegiet.
== Utmerkelser ==
I 2005 ble Foss utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
== Stortingskomiteer ==
2009–2013 medlem i Kontroll- og konstitusjonskomiteen
2005–2009 medlem i Kontroll- og konstitusjonskomiteen
2001–2001 medlem i Valgkomiteen
1997–2001 medlem i Finanskomiteen
1997–2001 medlem i Den utvidede utenrikskomiteen
1997–2001 medlem i Valgkomiteen
1993–1997 sekretær i Finanskomiteen
1993–1997 medlem i Valgkomiteen
1989–1993 leder i Finanskomiteen
1985–1989 sekretær i Energi- og industrikomiteen
1981–1985 medlem i Energi- og industrikomiteen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Per-Kristian Foss – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Per-Kristian Foss på Internet Movie Database
(no) Per-Kristian Foss hos Stortinget
(no) Per-Kristian Foss hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Per-Kristian Foss hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(no) Per-Kristian Foss i Norsk biografisk leksikon
Per-Kristian Foss hos Høyre
Per-Kristian Foss' blogg | Per-Kristian Foss (født 19. juli 1950 i Oslo) er en norsk tidligere politiker (H) som fra 2014 til 2021 var riksrevisor utpekt av Stortinget. | 8,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kortbukse | 2023-02-04 | Kortbukse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bukser'] | En kortbukse eller shorts er en bukse som rekker fra livet og ned til knærne eller høyere. Kortbukse brukes når det er ekstra varmt eller i forbindelse med sport. De brukes også oftere av barn enn voksne eller inngår i ulike typer praktiske og luftige sommeruniformer. Knelange kortbukser kan kalles knebukser.
| En kortbukse eller shorts er en bukse som rekker fra livet og ned til knærne eller høyere. Kortbukse brukes når det er ekstra varmt eller i forbindelse med sport. De brukes også oftere av barn enn voksne eller inngår i ulike typer praktiske og luftige sommeruniformer. Knelange kortbukser kan kalles knebukser.
== Historikk, typer og bruk ==
== Se også ==
Knebukse
Underbukse
Badebukse | thumb|Ulike typer kortbukser eller shorts, med lengde som [[knebukser, brukt som sommerplagg av gutter i USA 2008.]] | 8,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Kielland | 2023-02-04 | Alexander Kielland | ['Kategori:Alexander Kielland', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fylkesmenn i Møre og Romsdal', 'Kategori:Fødsler 18. februar', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske borgermestere og ordførere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Alexander Lange Kielland (opprinnelig Kjelland; født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev avisartikler, noveller og romaner, noen skuespill, og var en glitrende brevskriver. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap var på 1880-tallet og tilhører realismen, med sans for vidd, ironi og satire.
Som sin tids mest stilsikre skribent var Kielland en elegant og vittig forfatter med sterk sosial samvittighet som sitt forbilde John Stuart Mill. Mest kjent er «novellettene» hans og romaner som Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.
Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som «de fire store» i norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.
| Alexander Lange Kielland (opprinnelig Kjelland; født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev avisartikler, noveller og romaner, noen skuespill, og var en glitrende brevskriver. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap var på 1880-tallet og tilhører realismen, med sans for vidd, ironi og satire.
Som sin tids mest stilsikre skribent var Kielland en elegant og vittig forfatter med sterk sosial samvittighet som sitt forbilde John Stuart Mill. Mest kjent er «novellettene» hans og romaner som Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.
Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som «de fire store» i norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.
== Biografi ==
=== Bakgrunn ===
Alexander Kielland var oldebarn av Jens Zetlitz, «Glædens muntre sanger» og født inn i en av de eldste handelsfamiliene i Stavanger.
Barndomshjemmet var Stavangers tidligere radesykehus og lå ved Breiavatnet. (Her ligger i dag Kiellandshagen.) Kielland hevdet senere å ha talt baklengs fra sin fødsel 18. februar 1849 og kommet til at han ble unnfanget natten etter 17. mai i revolusjonsåret 1848, «derav mitt i familien uhørte opprørerblod». Barndomshjemmet forble hans sentrum i tilværelsen til han giftet seg i 1872. I 1888 flyttet han tilbake og ble boende til 1902.Sin mor beskrevet han som «en klok, fin dame - munter og djerv». Dessverre hadde hun svakt hjerte og døde da hun fødte sitt syvende barn. Hans far hadde religiøse og kunstneriske interesser, en streng og alvorstung mann, Stavanger sparebanks direktør.
Kielland stod sine to eldre søsken nærmest: Jacob (1841-1945) og Kitty Kielland som ble kjent som malerinne, men hadde også et godt forhold til Jane (f. 1852 og gift med legen Danckert Holm i Bergen), broren Tycho og Dagmar som giftet seg med litteraturhistoriker Olaf Skavlan. Yngstebarnet var en gutt som døde få dager etter at moren var død i fødsel 12. februar 1862 av hjertesvikt.Som gutt begynte Kielland på Kongsgaard skole i Stavanger, men mistrivdes. Han tok examen artium i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen «godt» i Udarbeidelse i Modersmaalet. Han skulle senere, i boka Gift, ta et oppgjør med skolesystemet og datidens undervisningsmetoder.
I oppveksten brukte han fritiden til å tegne og spille fløyte. Dertil var han en ivrig fluefisker. Like før han fylte 13 år, døde moren.
Alt året etter, i 1863, giftet hans far seg om igjen med Inger Mæle (1815-87). Hun hadde haugiansk bakgrunn og var minst like religiøs som sin mann. Kielland skrev i 1881 til sin bror Jacob om stemorens «rå og infame vesen» som særlig hans kone Beate led under, og «det er et visst ondt utrykk i hennes ansikt som jeg er redd for, slik man er redd for ekle dyr.» Inger Mæle fikk merke sine stebarns hat, familien hennes måtte gå til sak for at hun skulle få sin arvepart etter ektemannen. Da Kielland flyttet tilbake i barndomshjemmet i 1888, slettet han alle spor etter sin stemor i huset.I 1866 forlovet Kielland seg i hemmelighet med den ett år yngre Beate Ramsland, som også var av haugianerslekt. Hennes mor døde av tuberkulose da Beate var tre år gammel. Da hun var 11 år, giftet faren seg med Sara Svendsen var enke og hadde ni barn fra før. Beate selv hadde hatt fem søsken, men de døde i tur og orden av tuberkulose. Kielland regnet selv 13. januar 1867 som sin forlovelsesdag, men alt i september 1866 står det i klasseprotokollen: «A. Kielland fraværende første time; forlovet seg etter ball!» - med et kraftig utropstegn. I sitt forfatterskap stiller Kielland seg særdeles kritisk til forlovelser.Etter fullført skolegang studerte han jus i Kristiania – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste.
Han var svært opptatt av filosofen Søren Kierkegaard, og kirkekritikken i Øieblikket kan ha engasjert ham med sitt fokus på tvangen og det innholdsløse i datidens normer. Han ønsket en folkeutgave av Øieblikket, og skrev til Georg Brandes 2. januar 1880 om Kierkegaard som «den forfatter jeg mest har elsket». Han hevdet også at han skrev «alltid så å si under Søren Kierkegaards øyne». Kielland omtalte sjelden Gud, men hans forfatterskap sirkler rundt folks gudsforhold eller mangel på samme. Om han senere ba sin sønn la være å konfirmere seg, mener Tor Obrestad likevel at Kielland som «kristen etiker» ikke fjernet seg fra selve troen.I september 1872 giftet han seg med Beate Ramsland og kjøpte Malde teglverk på Madla som han drev fram til 1881. I løpet av tre år fikk han og konen sine første tre barn. Mens han drev teglverket, leste han mye, også filosofi, der han følte seg særlig inspirert av John Stuart Mill og Georg Brandes. Han sa senere at det han hadde manglet i ungdommen, var «Mod til at foragte den Tid, paa hvis vamle Levninger vore Fædre i ubegribelig Døsighed levede».14. oktober 1872, en måned etter Alexanders Kiellands bryllup, fødte bondedatteren Bertha Elisabeth «Lisa» Aarre fra Jæren en sønn som Kielland var far til, Bernhard Aarre. Hun var da 25 år gammel og han to år yngre. Men Kielland brøt ikke forlovelsen med Beate. Det ble den gang regnet som en større skandale å bryte en forlovelse med en av borgerskapets døtre enn å få et uekte barn med en bondedatter.
Kielland ba Sigbjørn Obstfelder hjem til seg innimellom. Liksom Bjørnson hjalp han også Gabriel Finne, så han fikk stipend. Av sin far hadde Kielland lært å verdsette Lars Hertervigs kunst. De hadde Hertervigs malerier hengende på veggen. I arveoppgjøret etter stemoren ønsket Kielland seg maleriet Ved smien og fikk det. I juni 1893 skrev han seks artikler om Hertervig i Dagbladet under tittelen En efterglemt,. Kielland var den eneste i Hertervigs samtid som offentlig tok til orde for bildene hans. Han kjøpte malersaker til Hertervig, men maleren var for stolt til å ta imot. Da Hertervig døde i januar 1902, skrev Kielland en oppfordring i avisen om at byens kunstnere skulle møte i begravelsen, og stilte selv som byens borgermester med krans.
=== Debut ===
I 1878 dro Kielland til Frankrike, der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en forlegger. Kielland debuterte med skuespillet Paa Hjemvejen (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Da han i 1879 utga sin første samling av Novelletter, foreslo Georg Brandes at han burde skrive en roman. Bortsett fra Camilla Collets Amtmandens Døtre og Kristian Elsters Tora Trondal fantes det ingen moderne norsk samfunnsroman av kunstnerisk verdi. Noen uker senere tok Kielland fatt på Garman & Worse.Garman & Worse utkom i 1880. Samme år skrev Kielland sitt første brev til Strindberg. Georg og Edvard Brandes hadde anbefalt ham å lese Röda rummet som da også gjorde et dypt inntrykk på Kielland. I utgangspunktet mislikte han Sverige og svensker, og erklærte seg villig til å gå til krig for å få oppløst unionen. Men med Strindberg følte han umiddelbart et fellesskap, og skrev at de var «de Indignerede, de stille Rasende, de Misfornøiede, der ikke haver Haab». Det var likevel ingen tvil om at Strindberg ordla seg langt skarpere enn Kielland når han behandlet et emne.I 1881 ble Kiellands sosiale engasjement svært tydelig. Om våren utga han romanen Arbeidsfolk med fokus på fattigdom og sosial nedverdigelse, om høsten kom Else med samme budskap. Etter all kritikken han fikk for sine barske beskrivelser i Arbeidsfolk, skrev Kielland til sin bror: «Bliv mig fra livet med eders evindelige Mæglinger, Retfærdighed, Upartiskhed, Seen fra begge Sider - og alt dette Snøvl, der omhyller og afstumper den hellige Indignation.»En universitetsprofessor som mislikte moderne litteratur, uttalte at slike bøker burde forsynes med et giftmerke slik som andre farlig stoffer. Som tilsvar kalte Kielland sin neste roman for Gift (1883), et oppgjør med kirke, stat og datidens skolesystem, latinskolen, der Marius Gottwald har fått friplass som sønn av en enslig mor. En annen hovedperson er Marius' gode venn og støtte, den evnerike Abraham Løvdahl. Hans videre forfall beskrives i Fortuna (1884) og Sankt Hans fest (1887), der Kielland fikk utløp for sin forbitrelse over holdningene han møtte da Stortinget avslo å gi ham dikterlønn.
=== Diktergasje og striden med Oftedal ===
Kiellands samfunnskritikk, særlig den som var rettet mot skolesystemet og kirken, gjorde at Stortinget nektet å innvilge ham diktergasje, selv om både Bjørnson og Lie talte hans sak, og Bjørnson sa fra seg sin egen diktergasje i protest. Saken bidro til å splitte Venstre. En av hovedtalerne imot Kiellands diktergasje var hans bysbarn, presten og venstremannen Lars Oftedal, som oppfattet Kiellands forfatterskap som ugudelig.Norge unnlot å slutte seg til Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk, ut fra lønnsomheten når Norge fritt kunne oversette fra verdenslitteraturen uten å betale for det. Men dermed gikk norske forfattere glipp av honorar for utenlandske oversettelser, og som kompensasjon fikk Ibsen, Bjørnson og senere også Lie diktergasje fra staten. Etter hvert solgte også Kielland så godt i utlandet at han la inn et krav. I november 1884 sendte han sin søknad til regjeringen, men fikk avslag. I januar 1885 snakket han med Johan Sverdrup, men forgjeves. Nå skrev Bjørnson direkte til Stortinget og fikk med seg Jonas Lie i at også Kielland burde tilkjennes en godtgjørelse. Men det var valgår og utrygt for politikerne å legge seg ut med den kristne velgermassen som fryktet fritenkerne. Lars Oftedal manet i et brev Kielland til omvendelse, for troens nådegave «tilfaller enhver som ikke motstår den». 10. juni 1885 skulle Stortinget behandle Kiellands søknad, og folk stod i kø langt nedover gaten. Ibsen stilte, og saken vakte stor interesse i utlandet, men det ble 49 stemmer for og 60 imot. Også et forslag om en engangsbevilgning falt. Johan Sverdrup holdt siden en takketale for Oftedal om hvordan han satte «pris på denne virksomhet i åndens tjeneste». Bjørnson sa fra seg sin egen dikterlønn i protest mot avgjørelsen, og Venstre ble splittet i det rene Venstre og de moderate. Saken førte dermed til at Sverdrup mistet den samlende kraft som hadde vært hans styrke. I tillegg tok Hans Jæger og bohemkretsen rundt ham avstand fra Kielland, et hardt slag for Kielland som hadde vært positiv til Jæger. Først i 1896 sluttet Norge seg til Bernkonvensjonen, men det fikk Kielland ingen glede av.I august 1887 skrev Kielland fra Frankrike: «Jeg tar straks fatt på en fortelling. Nå er det Oftedal som skal i gryten; han er moden.» Kielland våknet en morgen med sin «lille giftige fortelling» ferdig i hodet, og skrev den ned på ni uker, samtidig som han flyttet. Handlingen skal være basert på en virkelig hendelse, der Kiellands slektning Valentin Arentz hadde tatt initiativ til et ball for 214 av fiffen i Stavanger, og opplevd at Lars Oftedal dagen før ballet hadde uttalt seg strengt fordømmende om ball i en tid med arbeidsledighet. Kielland fant et nytt uttrykk for Oftedals tilhengere, «kaninene», basert på sine observasjoner av dyrene som grov sine hull rundt Cernay der han bodde i sin franske utlendighet. Han kalte boken «en avisartikkel i bokform», det var «en ganske eiendommelig fryd å stå sådan med en god hammer ferdig til å slå det intetanende uhyre, som just nu boltrer seg, tryggere og fetere enn noen gang.» Kielland skrev om Oftedal: «Jeg har truffet ham så aldeles i blinken etter min egen dom, at denne figur hører til mine stoltheter.» Til Bjørnson tilføyde han likevel at han ikke portretterte den virkelige Oftedal: «Jeg har kokt ham om til eget bruk.» Og han skrev med atskillig sympati om Oftedal i Stavanger Avis i 1889. Faktisk var det atskillige likhetspunkter mellom de to mennene, og Kielland kan ha kjent seg igjen i at Oftedal levde i et ulykkelig ekteskap fordi han ikke hadde brutt en forlovelse. De to brukte attpåtil samme rorkaren, Asbjørn, når de fisket på Orrevannet. Og etter Oftedals fall i 1891 gikk aldri Kielland ut mot ham offentlig.Oftedal på sin side skrev til redaktør Henrik Cavling i Verdens Gang 30. juli 1892: «Det er et hell for [Kielland] at han er blitt borgermester. Hittil har han ikke gjort annet enn å kalle meg en kanin og håne Gud.» For øvrig leste Oftedal gjerne Kiellands bøker «med fornøyelse», for han likte språket hans. Da Oftedal startet sin avis 1. september 1892, Stavanger Aftenblad, erklærte likevel borgermesteren at han «ikke averterer i Aftenbladet». Han ble intervjuet av Oftedal og presentert under overskriften «Kielland. En gammeldags mand» som fortsatte med at han var «den mest smålige figur som går i to sko». I 1894 utga Oftedal en roman han kalte Kaninkongen, et dårlig kamuflert portrett av Kielland, komplett med teglverk, alkoholproblemer og en søster som heter Kitty. Berge Furre kaller boken «ein mislykka karikatur», avlet i sjelens bitreste avkrok.
== Redaktør og embetsmann ==
Kielland var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.Den siste boken han utgav før han kom hjem fra Frankrike, var Sankt Hans Fest. Den var et angrep på hans motstander Lars Oftedal og dennes tilhengere, omtalt som «kaninene». Mange følte seg truffet, og da Kielland ved hjemkomsten sommeren 1888 bekjentgjorde at han ville stille som stortingsmann for Venstre, fikk han i klartekst vite av sine lokale forbindelser at en stortingsplass for Stavanger var utelukket.
=== Redaktør ===
Journalistikk var for Kielland ikke noe naturlig yrkesvalg. I november 1888 skrev han til sin bror Jacob, etter tilbakekomsten til en ruinert hjemby: «Jeg ser misbrukene og er kanskje den eneste som har mot og autoritet til å sette fingeren på det ømme sted...Nå vil mitt hode ikke lenger omdikte det iakttagne til kunst. Jeg er kommet så nær innpå livet, at min fine kunst er på randen av det jeg alltid har foraktet så dypt: Journalistikk.» Stavanger Avis var eid av brødrene Haabeth og med Kiellands ord «en skrekkelig sladank av en avis som skulle omgjøres, renses og bli et byblad for Stavanger; morsomt, europeisk og fryktelig for de små paver». Han inngikk avtale med brødrene Haabeth og overtok som redaktør 1. januar 1889. Nå kunne han ta fatt på det han hadde skrevet om til Strindberg, sitt ønske om å være like dristig som svensken, for «når jeg sitter fet og fornøyd og pusser min blanke stålpenn, farer det gjennom meg en ond samvittighet: var det ikke bedre å stå på gaten med Strindberg og kaste sten i de pene vinduer».Kielland var påvirket av brødrene Brandes og deres avis Politiken, og som avisredaktør led han aldri av den skrivesperren som hadde grepet ham som forfatter. Hans redaktørstil var den velskrevne, kommenterende reportasjen. Til Bjørnson skrev han: «Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet». Men han fikk få allierte og enda færre venner, selv om han forsøkte å gjøre avisen til Venstres talerør. Han følte seg mer og mer «hudløs» som uttrykt i et brev: «Du vet man blir iakttatt av så mange onde øyne, som lurer på de skuffede miner». På 40-årsdagen 18. februar 1889 mottok Kielland ikke et eneste telegram. Han slet også med store helseproblemer, blant annet søvnapné som ga ham konsentrasjonsvansker og dårlig hukommelse. Han fikk også diabetes.Kielland og motstanderen Lars Oftedal delte en levende interesse for arbeiderbevegelsen og arbeiderklassens kår. Da det ble hevdet at arbeiderne ikke var modne nok til å ha stemmerett, skrev Kielland at modne arbeidere kunne man endelig se i de store nasjonene: «De er perset og pint av et kapitalisttyranni som ikke er kjent hos oss; de står skummende av hat og venter på oppgjørets dag.» Han fikk ikke lenger tid til overs til skjønnlitteratur, daglig skrev han rundt ti manusflak og fylte selv avisens forside. Her tok han til orde for offentlig eldreomsorg, pensjonsordning, trygdekasse og ulykkesforsikring. Om Lars Oftedal sa Kielland at han hadde «Gud i den ene lommen og Stavanger i den andre». I likhet med Kielland skrev Oftedal om arbeidernes nød, men i motsetning til ham samlet redaktør Oftedal også inn mat og klær til de trengende. Mens Kielland har fått statue på sokkel, er Oftedals monument avisen hans, Stavanger Aftenblad.Stor betydning fikk hans artikler om Den kombinerte innretning, en kombinasjon av sykehus, sosialhjelp og straff på ett og samme sted. Uro, mistrivsel og vanstell ble i økende grad knyttet til institusjonen. I en serie avisartikler rettet Alexander Kielland skarp kritikk mot stedet, og fremskyndet nedleggelsen i 1897.
=== Borgermester og amtmann ===
I 1891 ble Kielland utnevnt til borgermester i Stavanger. Det var den gang regjeringen som utnevnte landets borgermestere, ellers hadde han neppe oppnådd en slik posisjon etter all sin kritikk av embetsstanden. Nå mente han det var bedre selv å gå inn i embetsverket og gjøre nytte for seg som «en folkelig Embedsmann».I 1902 ble han amtmann i Romsdals amt med bolig i Molde. Natt til 23. januar 1904 hadde han akkurat lagt ut på en fem-ukers ferie på kontinentet med sin forlegger Hegel, da han fikk vite at det var brutt ut bybrann i Ålesund. Han snudde, og neste morgen 24. januar klokka sju stilte han i sydvest og oljehyre på gata i Ålesund, og fikk senere ros fra Stortinget for sine presise rapporter fra katastrofen. Han var i sitt ess selv om kosten bestod av rugkavring og øl, og skrev senere til venner: «For meg var de fjorten branndager likefrem - ja, jeg tør jo ikke si festtid – men akkurat noe for meg».
== Forfatterskapet ==
Thomas Mann sa i 1926 at han planla Huset Buddenbrook etter kiellandsk mønster. Han sa senere at «Kiellands verker har bidradd til at jeg kunne skrive Buddenbrooks. Derfor kaller jeg alltid Norge for Kiellands land.»
=== Noveller ===
Novelletter, 1879
Nye Novelletter, 1880
To Novelletter fra Danmark, 1882; inneholder «Trofast» og «Karen»
=== Romaner ===
Garman & Worse, 1880
Arbeidsfolk, 1881
Else, 1881
Skipper Worse, 1882 (frittstående fortsettelse av Garman & Worse (men handling fra tiden før Garman & Worse))
Gift, 1883
Fortuna, 1884 (frittstående fortsettelse av Gift)
Sne, 1886
Sankt Hans Fest, 1887 (frittstående fortsettelse av Fortuna)
Jacob, 1891
=== Skuespill ===
Paa Hjemvejen, 1878
Hans Majestæts Foged, 1880
Det hele er Ingenting, 1880
Tre par, 1886
Bettys Formynder, 1887
Professoren, 1888
=== Essays og sakprosa ===
Forsvarssagen, 1890
Mennesker og Dyr, 1891
Omkring Napoleon, 1905
Brev 1869-1906, fire bind, 1978-1981
En lang rekke artikler i Stavanger avis, der han var redaktør i 1889-1890, noen av dem samlet i en bok i 1983.
== Kiellands død ==
Kielland hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen av, og da Amalie Skram traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: «Nei, for en fet, glad laps!». Hans overvekt - ved sin død veide han 136 kilo - og hang til alkohol forverret symptomene ved søvnapné som påførte ham pusteproblemer om natten. Han ble observert da han etter å ha inntatt en diger middag på Grand, snek seg ut i bakgården og kastet opp alt sammen - for så å gå inn igjen og bestille mer av både mat og vin.Siden han trivdes bedre i Bergen enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra Edinburgh; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes «redselsregimente». Han kalte henne «overdokkmesteren» fordi han i hennes varetekt var som et skip i tørrdokk. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: «Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt», utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen var det slutt. Alexander Kielland døde i Bergen 6. april 1906, bare 57 år gammel.
Etter Kiellands død berget Gyldendal familien fra konkurs ved å kjøpet forfatterrettighetene. For forlaget viste dette seg å ha vært et røverkjøp de så mye igjen for. Enken Beate hadde vært like uansvarlig som sin mann, og fikk et skarpt brev fra sin svoger Jacob like etter Kiellands begravelse. Snart flyttet hun til København, hvor hun døde i 1923. Da hun ble intervjuet av Jonas Collin i Tidens Tegn i anledning sin 70-årsdag i 1921, sa hun at hun foretrakk Danmark for Norge. Fra ekteskapet med Kielland hevdet hun at hun ingenting husket: «Nei, en vifte er alt som er tilbake fra den tid.» Hun mente perlemorsviften som er utstilt på Ledaal, den som datidens mest berømte menn hadde skrevet sine navnetrekk på.
== Arven og minnet etter Kielland ==
Edvard Beyer mente at «Kiellands viktigste bidrag til norsk litteratur er romanene. Det er en fargerik rekke av enkeltverk, men de fleste av dem er også deler av et større hele, en stor romanserie – vår første – om dikterens egen by i vekst og forandring gjennom et halvt hundre år.»Alt året etter Kiellands død, i 1907, ble hans barndomshjem «Kiellandshuset» revet for å gi plass til et posthus. Sigval Bergesen d.e. ønsket å bevare «Kiellandshuset» som bymuseum, men ble nedstemt i formannskapet.På Torget står en statue som ble avduket 6. mai 1928. Statuen er laget av Magnus Vigrestad. I Molde står en Kielland-skulptur laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer. Den ble avduket i 1907.
Med 15 års mellomrom fikk Kielland barn med ungdomskjæresten Lisa, og da hun døde seks år før Kielland, skrev han at livet hans «var over». Hennes egen mann var blitt stygt skadet av en stut, og kunne ikke få barn. I dag anerkjenner etterkommerne etter Kiellands barn med Beate og hans to barn med Lisa hverandre som legitime, og Kiellands oldebarn Thorleif Kielland Aarre, etterkommer av Lisa Aarre og Kielland, tok Kielland-navnet på 1990-tallet, i likhet med sin bror og en fetter. Thorleif Kielland Aarre ønsket å stifte et museum for alle bilder, papirer og gjenstander slekten har tatt vare på etter forfatteren. I 1986 var det håp om å få gjenreist «Kiellandshuset», men i stedet rev bulldosere den restaurerte bygningen som da stod på Ledaal. I 1999 var det samlet inn tre millioner kroner til oppføring av en kopi av «Kiellandshuset» på tomten ved Breiavatnet, og åpne et museum og kulturhus der, men kommunen ønsket ikke det.Først på Kiellands 170-årsdag 18. februar 2019 åpnet Kiellandsenteret i Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. Senteret har som mål å «dyrke litteratur, lesing og skriving, og være en møteplass for debatt og meningsutveksling».
Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner, og Alexander Kiellands plass (Oslo) bærer hans navn.
== Noter og referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alexander Kielland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alexander Kielland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alexander Kielland på Internet Movie Database
(no) Alexander Kielland hos Nationaltheatret
(no) Alexander Kielland hos Sceneweb
(en) Alexander Kielland hos The Movie Database
(no) Kiellands slektshistorie
(no) Alexander Kielland i UiO DokPro
(no) Alexander Kielland i NRK Forfatter
(no) Alexander Kielland i bokselskap.no
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Alexander Kielland, bøker om Alexander Kielland, arkiv etter Alexander Kielland | Alexander Lange Kielland (opprinnelig Kjelland; født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. | 8,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Nygaardsvolds_regjering | 2023-02-04 | Johan Nygaardsvolds regjering | ['Kategori:1935 i Norge', 'Kategori:1945 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1935', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske regjeringer', 'Kategori:Opphør i 1945', 'Kategori:Politikk i 1930-årene', 'Kategori:Politikk i 1935', 'Kategori:Politikk i 1940-årene', 'Kategori:Politikk i 1945'] | Johan Nygaardsvolds regjering ble utnevnt 19. mars 1935 med virkning fra neste dag kl. 12.00 og satt til 25. juni 1945 med Johan Nygaardsvold som statsminister. Fra 1940 til 1945 var regjeringen i eksil i London. Dette var den andre regjering utgått fra Arbeiderpartiet. Den avsluttet mellomkrigstidens borgerlige mindretallsregjeringer og innledet en rekke Arbeiderparti-regjeringer som, avbrutt av Samlingsregjeringen i 1945, varte fram til John Lyngs regjering i 1963.
| Johan Nygaardsvolds regjering ble utnevnt 19. mars 1935 med virkning fra neste dag kl. 12.00 og satt til 25. juni 1945 med Johan Nygaardsvold som statsminister. Fra 1940 til 1945 var regjeringen i eksil i London. Dette var den andre regjering utgått fra Arbeiderpartiet. Den avsluttet mellomkrigstidens borgerlige mindretallsregjeringer og innledet en rekke Arbeiderparti-regjeringer som, avbrutt av Samlingsregjeringen i 1945, varte fram til John Lyngs regjering i 1963.
== Bakgrunn ==
Siden Hornsrud-regjeringens intermesso vinteren 1928 hadde Arbeiderpartiet endret linje fra revolusjonær kommunisme til sosialdemokrati. Hovedgrunnen til linjeskriftet var erkjennelsen av at regjeringsmakt kunne brukes til reformer som kunne dempe virkningene av den økonomiske krisen, som startet med krakket på New York-børsen i oktober 1929. I valgkampen 1933 brukte partiet slagordene «Hele folket i arbeid» og «By og land, hand i hand». Sist gang partiet stod fram som et revolusjonært parti var ved valget i 1930, som de tapte.
Arbeiderpartiet gikk fram ved valget i 1933, men fikk ikke flertall i Stortinget. Regjeringsmakten hvilte på et kompromiss med Bondepartiet, Kriseforliket som ble inngått i 1935. Heller ikke ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet flertall i Stortinget, og måtte styre med skiftende støtte fra de borgerlige partiene.
== Krigsutbruddet og «London-regjeringen» ==
Natt til 9. april 1940 ble regjeringen, som de fleste andre ansvarlige myndigheter i landet, tilsynelatende overrasket av det tyske angrepet. To dager før hadde imidlertid Utenriksdepartementet mottatt et telegram fra den norske sendemannen i Berlin, Arne Scheel, om at tyske troppetransportskip hadde forlatt Stettin på vei vestover. Først 9. april, ca. kl 03.00, ble det besluttet delvis mobilisering med innkalling per brev og oppmøte fra 11. april. Regjeringen hevdet i ettertid at den vedtok full mobilisering, men at Generalstaben misforsto den viktige beslutningen.22. april 1940 vedtok regjeringen på Stuguflåten i Lesja å rekvirere hele den norske handelsflåten og danne Nortraship. Gjennom dette vedtaket ble verdens største rederi skapt, med ca. ett tusen fartøy.
Regjeringen forlot Norge sammen med kong Haakon og kronprins Olav 7. juni 1940, kort før de norske styrkene kapitulerte 10. juni.
=== Eksil ===
Regjeringen tok sete i London, men frem til april 1942 satt to statsråder, Mowinckel og Frihagen, i Stockholm. Eksilregjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en anerkjent regjering under krigen.Frem til april 1942 satt statsrådene Mowinckel og Frihagen i Stockholm. Hambro kom til London høsten 1944. Eksil-regjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en fullt anerkjent eksilregjering under krigen, ifølge Magne Skodvin. Regjeringen holdt sitt første møte i eksil 11. juni. Regjeringen og kongen erklærte 24. juni at de fortsatt ville oppfylle sin forpliktelser overfor Norge. Den 27. juni 1940 krevet Stortinget Kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.» Med på flukten fra Norge var omkring 20 sivile tjenestemenn. I tillegg kom Nortraships administrasjon samt personell ved ambassaden. Det var usikkert om Storbritannia lot seg forsvare mot tyske angrep og de var derfor beredt til å flykte til Canada. Fra 1940/41 holdt sentraladministrasjonen til i Kingston House sentralt i London.Eksilregjeringen hadde først en liten stab med bare noen få embetsmenn og forretningsmenn. Etterhvert ble det etablert en administrasjon med mange nordmenn og mange utlendinger. Departementsinndelingen var omtrent som hjemme med tillegg for spesielle områder som sjøfart og gjenoppbygging av Norge. Den norske handelsflåten ble beslaglagt ved provisoriske anordninger 22. april og 18. mai og dannet det økonomiske grunnlaget for Norge i eksil og norsk krigføring. Over 90 % av inntektene til eksilregjeringen kom fra Nortraship.Nygaardsvold, resten av regjeringen, Hambro og 700 andre nordmenn vendte hjem fra eksil 31. mai. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni – det allierte militærstyret av Norge ble samtidig formelt avsluttet og styringen overlatt til sivile norske myndigheter. 12. juni leverte Nygaardsvold inn avskjedssøknaden til kong Haakon. Stortinget valgt i 1936 trådte sammen 14. juni og Einar Gerhardsen ble statsminister for en samlingsregjering 25. juni.
Det var 265 kvinner ansatt i eksilregjeringens administrasjon.
=== Personer ===
Sentrale personer i eksil i Storbritannia:
Kong Haakon VII
Kronprins Olav
Johan Nygaardsvold, statsminister
Halvdan Koht, utenriksminister til 1940/41
Trygve Lie, handels- og forsyningsminister, utenriksminister fra 1940/41
Oscar Torp, finansminister til 1942, forsvarsminister
Terje Wold, justisminister
Sverre Støstad, sosialminister
Olav Hindahl, arbeidsminister, handelsminister fra 1942
Nils Hjelmtveit, kirke- og undervisningsminister
Arne Sunde (Venstre), forsyningsminister, skipsfartsminister fra 1942
Anders Fjelstad (Bondepartiet), minister uten portefølje til 1943
Anders Frihagen, minister uten portefølje i Stockholm til 1942, forsynings- og gjenreisingsminister
Sven Nielsen (Høyre), konsultativ statsråd (uten portefølje), leder for Statens Revisjonskontor, handelsminister fra mars 1945
Carl Gustav Fleischer, generalmajor, øverstkommanderende i Nord-Norge, døde i Canada i 1942
Henry Diesen kommanderende admiral (sjef for marinen i eksil) til 1941, deretter i USAI Nord-Amerika:
C.J. Hambro, stortingspresident, etter kort tid i London reiste han til USA
Birger Ljungberg, forsvarsminister til 1941, deretter militærattache i Canada og USA
Johan Ludwig Mowinckel, minister uten portefølje i Stockholm til 1942, døde i Canada 1943
Kronprinsesse Märtha med barna Harald, Astrid og Ragnhild
Øivind Lorentzen, skipsfartsdirektør, leder av Nortraship
== Sammensetning ==
Statsminister Johan Nygaardsvold, A (20. mars 1935 – 25. juni 1945)
Sjef for Kirke- og Undervisningsdepartementet: Nils Hjelmtveit, A (20. mars 1935 – 25. juni 1945)
Sjef for Justisdepartementet:
Trygve Lie, A (20. mars 1935 – 1. juli 1939)
Terje Wold, A (1. juli 1939 – 25. juni 1945)
Sjef for Utenriksdepartementet:
Halvdan Koht, A (20. mars 1935 – 19. november 1940)
Trygve Lie, A (19. november 1940 – 25. juni 1945)
Sjef for Forsvarsdepartementet:
Fredrik Monsen, A (20. mars 1935 – 15. november 1935)
Adolf Indrebø, A (15. november 1935 – 20. desember 1935)
Oscar Torp, A (20. desember 1935 – 15. august 1936)
Fredrik Monsen, A (15. august 1936 – 22. desember 1939)
Birger Ljungberg, H (22. desember 1939 – 28. november 1941)
Oscar Torp, A (28. november 1941 – februar 1942)
Birger Ljungberg, H (februar 1942 – 20. mars 1942)
Oscar Torp, A (20. mars 1942 – 25. juni 1945)
Sjef for Sosialdepartementet:
Kornelius Bergsvik, A (20. mars 1935 – 13. november 1936
Oscar Torp, A (13. november 1936 – 1. juli 1939)
Sverre Støstad (1. juli 1939 – 25. juni 1945)
Sjef for Departementet for Handel, sjøfart, industri, handverk og fiskeri:
Alfred Madsen, A (20. mars 1935 – 1. juli 1939)
Trygve Lie, A (1. juli 1939 – 2. oktober 1939)
Anders Frihagen (2. oktober 1939 – 7. juni 1940)
Terje Wold, A (7. juni 1940 – april 1942)
Anders Frihagen (april 1942 – 1. oktober 1942)
Olav Hindahl, A (1. oktober 1942 – 9. mars 1945)
Sven Nielsen, H (9. mars 1945 – 25. juni 1945)
Sjef for Skipsfartsdepartementet: Arne Sunde, V (1. oktober 1942 – 25. juni 1945)
Sjef for Finansdepartementet:
Adolf Indrebø, A (20. mars 1935 – 13. november 1936)
Kornelius Bergsvik, A (13. november 1936 – 1. juli 1939)
Oscar Torp, A (1. juli 1939 – 28. november 1941)
Paul Hartmann, Kretsen, Hjemmefronten (28. november 1941 – 28. februar 1942)
Oscar Torp, A (28. februar 1942 – 20. mars 1942)
Paul Hartmann, Kretsen, Hjemmefronten (20. mars 1942 – 25. juni 1945)
Sjef for Landbruksdepartementet: Hans Ystgaard, A (20. mars 1935 – 25. juni 1945)
Sjef for Forsyningsdepartementet:
Trygve Lie, A (2. oktober 1939 – 19. november 1940)
Arne Sunde, V (19. november 1940 – 1. oktober 1942)
Sjef for Forsynings- og gjenreisningsdepartementet: Anders Frihagen, A (1. oktober 1942 – 25. juni 1945)
Sjef for Arbeidsdepartementet:
Johan Nygaardsvold, A (20. mars 1935 – 2. oktober 1939)
Olav Hindahl, A (2. oktober 1939 – 25. juni 1945)
Konsultative statsråder:
Johan Ludwig Mowinckel (V), utnevnt 22. april 1940. Han ble gitt avskjed i nåde 5. juni 1942.
Jakob Vik (B), utnevnt 22. april 1940, men tiltrådte ikke. Utnevnelsen ble annulert 2. mai 1941.
Sven Nielsen (H), utnevnt 22. april 1940, ble statsråd i Handelsdept. fra 12. mars 1945.
Arne Sunde (V), utnevnt 7. juni 1940, ble utnevnt til statsråd i Forsyningsdept. 2. mai 1941.
Anders Fjelstad (B), utnevnt 7. juni 1940. Han ble gitt avskjed i nåde 7. oktober 1943.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. [Utgitt av Stortinget]
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 : Utenriks- og forsvarspolitikk under regjeringen Nygaardsvold til 7. juni 1940 ; Administrasjonsrådet ; Riksrådsforhandlingene ; Høyesterett ; Fylkesmennene og nyordningen av kommunene 1940. Oslo: Aschehoug. [utgitt av Stortinget]
Magne Skodvin (1990). Krig og okkupasjon 1939–1945. Samlaget. ISBN 8252134904. Berntsen, Harald: (1991). I malstrømmen : Johan Nygaardsvold 1879–1952. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203228896.
Nygaardsvold, Johan (1947). Statsminister Johan Nygaardsvolds beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. Oslo: Aschehoug. [utgitt av Stortinget]
== Eksterne lenker ==
Digitaliserte regjeringsprotokoller 9. april - 7. juni 1940 (Digitalarkivet)
Digitaliserte protokoller London-regjeringen 1940-1945 (Digitalarkivet)
Johan Nygaardsvolds regjering regjeringen.no
Fra Nygaardsvold til Gerhardsen, om situasjonen etter andre verdenskrig, artikkel hos Norgeshistorie.no | Johan Nygaardsvolds regjering ble utnevnt 19. mars 1935 med virkning fra neste dag kl. | 8,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/York | 2023-02-04 | York | ['Kategori:1°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i North Yorkshire', 'Kategori:Distrikter i Yorkshire og Humber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:York'] | York er en historisk befestet by ved samløpet av elvene Ouse og Foss i grevskapet North Yorkshire i England, og har tradisjonelt vært grevskapets hovedstad som det har gitt sitt navn til. Byen har en rik historie og kulturarv, og har vært bakteppe for betydelige politiske hendelser i England gjennom sin eksistens i to millennier. Byen har et mangfold av historiske attraksjoner, hvor katedralen York Minster er den mest framtredende, og en rekke kulturelle og sportsaktiviteter som gjør York til et populært mål for turister og andre besøkende.
Byen ble grunnlagt av romerne som Eboracum i 71 e.Kr. Den ble hovedstaden i Britannia Inferior, og senere for kongerikene Northumbria og Jórvík. I middelalderen vokste York som en betydelig senter for handel med ull til det europeiske fastlandet og ble hovedstaden for den nordlige kirkelige provinsen til den engelske kirke, en rolle den fortsatt har.På 1800-tallet ble York et nav for jernbanenettverket og ble et senter for framstilling konfekt og konditorvarer. I de siste tiårene har økonomien i York bevegd seg fra å være dominert av konfekt og jernbanerelaterte industrier til serviceindustrier. Universitetet i York og helsetjenestene har blitt betydelige arbeidsgivere, mens turismen har blitt et viktig element for den lokale økonomien.
Fra 1996 betegnet betegnelsen City of York et område av enhetlig myndighet som omfattet de landlige områdene utenfor de gamle bygrensene. I 2011 hadde det urbane området en befolkning på 153 717 innbyggere, mens hele det enhetlig myndighetsområdet i 2010 hadde en antatt befolkning på 202 400 innbyggere.
| York er en historisk befestet by ved samløpet av elvene Ouse og Foss i grevskapet North Yorkshire i England, og har tradisjonelt vært grevskapets hovedstad som det har gitt sitt navn til. Byen har en rik historie og kulturarv, og har vært bakteppe for betydelige politiske hendelser i England gjennom sin eksistens i to millennier. Byen har et mangfold av historiske attraksjoner, hvor katedralen York Minster er den mest framtredende, og en rekke kulturelle og sportsaktiviteter som gjør York til et populært mål for turister og andre besøkende.
Byen ble grunnlagt av romerne som Eboracum i 71 e.Kr. Den ble hovedstaden i Britannia Inferior, og senere for kongerikene Northumbria og Jórvík. I middelalderen vokste York som en betydelig senter for handel med ull til det europeiske fastlandet og ble hovedstaden for den nordlige kirkelige provinsen til den engelske kirke, en rolle den fortsatt har.På 1800-tallet ble York et nav for jernbanenettverket og ble et senter for framstilling konfekt og konditorvarer. I de siste tiårene har økonomien i York bevegd seg fra å være dominert av konfekt og jernbanerelaterte industrier til serviceindustrier. Universitetet i York og helsetjenestene har blitt betydelige arbeidsgivere, mens turismen har blitt et viktig element for den lokale økonomien.
Fra 1996 betegnet betegnelsen City of York et område av enhetlig myndighet som omfattet de landlige områdene utenfor de gamle bygrensene. I 2011 hadde det urbane området en befolkning på 153 717 innbyggere, mens hele det enhetlig myndighetsområdet i 2010 hadde en antatt befolkning på 202 400 innbyggere.
== Stedsnavnet ==
Ordet York, avledet fra norrøne Jórvík på 800-tallet, er igjen avledet fra det latiniserte navnet for byen, ulikt gjengitt som Eboracum, Eburacum eller Eburaci. Den første omtalen av dette navnet er datert til ca 95–104 e.Kr. som en adresse på skrivetavle av tre som ble funnet i den romerske festningen (castrum) Vindolanda i Northumberland.Toponymet Eboracum er usikkert ettersom språket til den førromerske stedegne befolkningen har ikke blitt nedtegnet. Det er antatt at de snakket et brytoniske språk, en keltisk utgave beslektet med walisisk. Det er antatt at Eboracum er avledet fra det brytoniske ordet Eborakon, en kombinasjon av eburos, «barlindtre» (sammenlign med gammelirske ibar, «barlindtre», walisiske efwr, «trollhegg», bretonske evor, «trollhegg») og endelsen *-āko(n), «sted» (sammenlign med walisiske -og) i betydningen «stedet med barlindtrærne» (sammenlign med efrog på walisisk, eabhrac på irsk og eabhraig på skotsk-gælisk, hvilket byen var kjent som i disse språkene); eller mindre sannsynlig, Eburos, «eiendom», som er keltisk personnavn omtalt i ulike dokumenter som Eβουρος, Eburus og Eburius, og som, kombinert med samme endelse *-āko(n), vil betegne en eiendom.Navnet Eboracum ble anglifisert (via angelsaksisk) til Eoforwic på 600-tallet: en sammensetning av Eofor-, fra det gamle navnet, og -wic, en endelse som finnes i flere angelsaksiske stedsnavn og betegnet hovedsakelig en landsby. Første ledd kan også ha vært en sammensmeltning til Ebor- ved det germanske rotordet *eburaz, «villsvin». Ved 600-tallet hadde det angelsaksiske ordet for «villsvin» blitt til eofor (sammenlign med moderne engelsk boar). Alternativt eksisterte ordet eofor allerede i gammelsaksisk for villsvin, hvilket er beslektet med dagens nedersaksiske (i Tyskland) ordet eaver og nederlandske ever. De angelsaksiske nykommerne tolket antagelig ebor som eofor og -rac som ric (i betydningen «rik»), mens um var (og er) en vanlig forkortelse for saksiske -heem («hjem»). For dem kan stedsnavnet ha gitt mening som «hjem rik på villsvin». Som vanlig med saksiske stedsnavn, forvant gradvis -um. Da norrøne vikinger fra Danmark og Norge erobret byen i 866 og bosette seg i området, ble navnet til Jórvík.Jórvík ble gradvis redusert til York i århundrene som fulgte normannernes erobring av England, fra mellomengelske Yerk på 1300-tallet til Yourke på 1500-tallet, og til Yarke på 1600-tallet. Skrivemåten York ble første gang nedtegnet på 1200-tallet. Mange selskaper og stedsnavn, som eksempelvis Ebor-festivalen henviser til det romerske navnet. Erkebiskopen i York benytter «Ebor» som sitt etternavn i sin signatur.
== Eldre historie ==
I romersk tid var Eboracum en viktig militærbase. To romerske keisere døde der: Septimius Severus i 211 og Constantius Chlorus i 306. Troppene i Eboracum var de første som hyllet sistnevntes sønn Konstantin som keiser.
Som erkebispesete er York by nummer to i Den engelske kirkes hierarki, etter Canterbury. I 314 nevnes byen, da under navnet Eborus, første gang som bispedømme. Dette falt bort i 625, men ble etablert på nytt som erkebispedømme allerede i 631. I 1579 døde det katolske erkebispedømmet ut på grunn av reformasjonen i England, og Den engelske kirke tok over.
Det var i området rundt York at vikingene grunnla sitt vikingkongedømme Jorvik; dette kongedømmet sto helt til 954 da Eirik Blodøks ble jaget av engelske styrker. Jorvik ble deretter lagt under det engelske kongedømmet. I 1066 ble York erobret av Harald Hårdråde og hans invasjonshær, men vikingene ble slått og Harald falt ved Stamford Bridge (12 km mot øst) like etterpå. På grunn av sin utsatte posisjon nord i England har York ofte blitt utsatt for skotske angrep.
== Severdigheter ==
I York ligger blant annet National Railway Museum, der lokomotivet Mallard står utstilt.
York Minster er den største katedralen fra middelalderen i England; den ble bygget av Henrik III i 1220.
== Andre steder i distriktet York ==
Acaster Malbis, Acomb, Askham Bryan, Askham Richard
Bishopthorpe, Bootham
Clifton, Copmanthorpe, Crockey Hill
Deighton
Dunnington
Elvington
Fishergate, Fulford
Haxby, Heslington, Hessay, Heworth, Holgate, Holtby, Huntington
Kexby, Knapton
Middlethorpe, Moor End, Murton
Naburn, Nether Poppleton, New Earswick
Osbaldwick
Rawcliffe, Rufforth
Skelton, Stockton on the Forest, Strensall, South Bank
Tang Hall, Towthorpe
Upper Poppleton
West Huntington, Wheldrake, Wigginton, Woodthorpe
== Se også ==
York erkebispedømme
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) York, England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) York – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
York hos Wikivoyage
Offisielt nettsted
History of York, nettsted dedikert Yorks historie
Life in a Mediæval City, livet i middelalderbyen York
Historisk og genealogisk informasjon fra GENUKI
Imagine York: Historic Photographs, historiske fotografier fra biblioteket online, søkbart | York er en historisk befestet by ved samløpet av elvene Ouse og Foss i grevskapet North Yorkshire i England, og har tradisjonelt vært grevskapets hovedstad som det har gitt sitt navn til. Byen har en rik historie og kulturarv, og har vært bakteppe for betydelige politiske hendelser i England gjennom sin eksistens i to millennier. | 8,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johnny_Ramone | 2023-02-04 | Johnny Ramone | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. september', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Punkmusikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Cummings (født 8. oktober 1948, død 15. september 2004 i Los Angeles), kjent som Johnny Ramone, var gitarist i punk rock-bandet Ramones. Sammen med vokalist Joey Ramone forble han medlem av bandet gjennom hele dets karriere.Johnny Ramone var kjent for sin evne til å holde bandmedlemmene opptatt med sine oppgaver, skjønt det ble sagt at han presset de andre for mye. Hans fokus var å holde The Ramones som en felles enhet, og hans personlige og musikalske stil synes å ha motivert kraften i gruppas sanger.
Johnny spilte hver konsert på en blå Mosrite, men ikke så lenge etter at Ramones hadde gitt ut albumet 'Rocket to Russia' ble den blå Mosriten stjålet.
Ramones-sangen The KKK Took My Baby Away var inspirert av at Joey Ramones tidligere kjæreste innledet et forhold med Johnny i 1981(senere giftet de seg). Valget av KKK (Ku Klux Klan) i låttittelen kan nok sees i sammenheng med at Johnny Ramone var republikaner, noe som både var – og er – relativt uvanlig i punkrockmiljøet.
På grunn av denne hendelsen med kjæresten ble Johnny og Joey så bitre uvenner at de ikke snakket sammen lenger. The Ramones' siste periode bærer preg av dette, selv om både Johnny og Joey var fast bestemt på å fortsette. Johnny nektet å ringe Joey, selv da Joey lå på dødsleiet 2001. Dee Dee Ramone døde av en overdose i 2002.15. september 2004 døde Johnny i sitt hjem i Los Angeles av prostatakreft
| John Cummings (født 8. oktober 1948, død 15. september 2004 i Los Angeles), kjent som Johnny Ramone, var gitarist i punk rock-bandet Ramones. Sammen med vokalist Joey Ramone forble han medlem av bandet gjennom hele dets karriere.Johnny Ramone var kjent for sin evne til å holde bandmedlemmene opptatt med sine oppgaver, skjønt det ble sagt at han presset de andre for mye. Hans fokus var å holde The Ramones som en felles enhet, og hans personlige og musikalske stil synes å ha motivert kraften i gruppas sanger.
Johnny spilte hver konsert på en blå Mosrite, men ikke så lenge etter at Ramones hadde gitt ut albumet 'Rocket to Russia' ble den blå Mosriten stjålet.
Ramones-sangen The KKK Took My Baby Away var inspirert av at Joey Ramones tidligere kjæreste innledet et forhold med Johnny i 1981(senere giftet de seg). Valget av KKK (Ku Klux Klan) i låttittelen kan nok sees i sammenheng med at Johnny Ramone var republikaner, noe som både var – og er – relativt uvanlig i punkrockmiljøet.
På grunn av denne hendelsen med kjæresten ble Johnny og Joey så bitre uvenner at de ikke snakket sammen lenger. The Ramones' siste periode bærer preg av dette, selv om både Johnny og Joey var fast bestemt på å fortsette. Johnny nektet å ringe Joey, selv da Joey lå på dødsleiet 2001. Dee Dee Ramone døde av en overdose i 2002.15. september 2004 døde Johnny i sitt hjem i Los Angeles av prostatakreft
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Johnny Ramone – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johnny Ramone på Internet Movie Database
(en) Johnny Ramone hos The Movie Database
(en) Johnny Ramone på Discogs
(en) Johnny Ramone på Discogs
(en) Johnny Ramone på MusicBrainz
(en) Johnny Ramone på MusicBrainz
(en) Johnny Ramone på AllMusic
(en) Johnny Ramone hos American National Biography
(en) Johnny Ramone på Twitter
(en) Johnny Ramone på Facebook
(en) Johnny Ramone på Instagram
Johnny Ramone på YouTube
(en) Johnny Ramone på Myspace | John Cummings (født 8. oktober 1948, død 15. | 8,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Bache-Wiig | 2023-02-04 | Jens Bache-Wiig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Norske professorer i elektroteknikk', 'Kategori:Personer fra Eidsvoll kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jens Bache-Wiig (født 15. november 1880 på Eidsvoll, død 6. mai 1965) var en norsk professor og industrileder. Bache-Wiig ble utnevnt til professor i elektroteknikk ved Norges tekniske høgskole i 1912. Han ble innvilget avskjed fra sin stilling i 1917 for å bli administrerende direktør i Elektrisk Bureau.
Etter studier ved Ingenieurakademie Zwickau studerte han elektroteknikk ved den tekniske høyskolen i Karlsruhe. I årene 1902–1906 var han ansatt ved Gesellschaft für Elektrische Industrie i Karlsruhe, i 1906–1912 ved Westinghouse Elect. & Manufacturing Co. i Pittsburgh i Pennsylvania.
Norsk Elektroteknisk Forening ble stiftet i Oslo 13. mai 1918 av professor Jens Bache-Wiig, direktør Carsten Bruun og kraftverksdirektør Johan Collett Holst.
Bache-Wiig ble direktør for Standard Telefon og Kabelfabrik (eid av International Telegraph and Telephone Company, ITT). I årene 1930–1935 var han, med Berlin som base, sjef for ITTs tyske bedrifter og visepresident i ITT. I 1939 hentet statsråd Trygve Lie ham til Forsyningsdepartementet som leder av Direktoratet for Industriforsyning.
Han var medlem av Administrasjonsrådet fra april til september 1940.
I dagene 18., 19. og 20. april 1940 blir det avholdt flere møter, der administrasjonsrådsmedlem Bache-Wiig direkte uttaler at man er i overensstemmelse med Administrasjonsrådets retningslinjer når man tilbyr, selger og leverer sin produksjon til Tyskland. Dette gjelder elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrier. I siste uke i april 1940 ble det holdt en konferanse mellom Administrasjonsrådets medlemmer direktør Jahn, Backe-Wiig og Hartbek samt representanter for arbeiderne ved Marinens Hovedverft og en rekke tyske offiserer. Konferansen behandlet spørsmålet om å sette verftet i gang igjen. Det ble opplyst om at driften blant annet skulle gå ut på å bygge krigsskip for fienden. Kongsberg Våpenfabrikk settes i gang med våpenfabrikasjon, og det fremgår i Bache-Wiigs brev fra Administrasjonsrådet til Kongsberg Våpenfabrikk datert 26. juli 1945 og undertegnet J. Bache-Wiig at man er fornøyd med at man kan holde hjulene i gang. (Fra boken Dømmer ikke av Oliver H. Langeland, utgitt igjen i 2009, side 65-69.)
Senere ble han styreformann og generaldirektør i Norsk Hydro (1942/1944 og til andre verdenskrigs slutt), etter krigen var han også styreformann.
Etter andre verdenskrig ble Bache-Wiig også visepresident i ITT i New York. Fra 1947 var han styreformann i Årdal og Sunndal Verk.
| Jens Bache-Wiig (født 15. november 1880 på Eidsvoll, død 6. mai 1965) var en norsk professor og industrileder. Bache-Wiig ble utnevnt til professor i elektroteknikk ved Norges tekniske høgskole i 1912. Han ble innvilget avskjed fra sin stilling i 1917 for å bli administrerende direktør i Elektrisk Bureau.
Etter studier ved Ingenieurakademie Zwickau studerte han elektroteknikk ved den tekniske høyskolen i Karlsruhe. I årene 1902–1906 var han ansatt ved Gesellschaft für Elektrische Industrie i Karlsruhe, i 1906–1912 ved Westinghouse Elect. & Manufacturing Co. i Pittsburgh i Pennsylvania.
Norsk Elektroteknisk Forening ble stiftet i Oslo 13. mai 1918 av professor Jens Bache-Wiig, direktør Carsten Bruun og kraftverksdirektør Johan Collett Holst.
Bache-Wiig ble direktør for Standard Telefon og Kabelfabrik (eid av International Telegraph and Telephone Company, ITT). I årene 1930–1935 var han, med Berlin som base, sjef for ITTs tyske bedrifter og visepresident i ITT. I 1939 hentet statsråd Trygve Lie ham til Forsyningsdepartementet som leder av Direktoratet for Industriforsyning.
Han var medlem av Administrasjonsrådet fra april til september 1940.
I dagene 18., 19. og 20. april 1940 blir det avholdt flere møter, der administrasjonsrådsmedlem Bache-Wiig direkte uttaler at man er i overensstemmelse med Administrasjonsrådets retningslinjer når man tilbyr, selger og leverer sin produksjon til Tyskland. Dette gjelder elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrier. I siste uke i april 1940 ble det holdt en konferanse mellom Administrasjonsrådets medlemmer direktør Jahn, Backe-Wiig og Hartbek samt representanter for arbeiderne ved Marinens Hovedverft og en rekke tyske offiserer. Konferansen behandlet spørsmålet om å sette verftet i gang igjen. Det ble opplyst om at driften blant annet skulle gå ut på å bygge krigsskip for fienden. Kongsberg Våpenfabrikk settes i gang med våpenfabrikasjon, og det fremgår i Bache-Wiigs brev fra Administrasjonsrådet til Kongsberg Våpenfabrikk datert 26. juli 1945 og undertegnet J. Bache-Wiig at man er fornøyd med at man kan holde hjulene i gang. (Fra boken Dømmer ikke av Oliver H. Langeland, utgitt igjen i 2009, side 65-69.)
Senere ble han styreformann og generaldirektør i Norsk Hydro (1942/1944 og til andre verdenskrigs slutt), etter krigen var han også styreformann.
Etter andre verdenskrig ble Bache-Wiig også visepresident i ITT i New York. Fra 1947 var han styreformann i Årdal og Sunndal Verk.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bache-Wiig, Jens, Fra sterkstrømsteknikkens unge år. Opplevelser og erindringer, Elektroteknisk Tidsskrift nr. 18, 1958 s. 242.
Gram, Harald og Steenstrup, Bjørn, Hvem er hvem?, 1955
Slagstad, Rune, De nasjonale strateger, Oslo 1998.
== Eksterne lenker ==
(no) Jens Bache-Wiig hos Norsk senter for forskningsdata | Jens Bache-Wiig (født 15. november 1880 på Eidsvoll, død 6. | 8,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tetragrammet | 2023-02-04 | Tetragrammet | ['Kategori:Andre Mosebok', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Det gamle testamente', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Første Mosebok', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Kristendom'] | Tetragrammet fra gresk τετραγράμματον betyr på norsk «de fire bokstaver», og benyttes særlig i jødedommen, men også enkelte ganger blant kristne som betegnelse for egennavnet til Gud JHVH (Jahve, hebraisk יהוה). Dette navnet finnes 6828 ganger i skriftsamlingen som i jødedommen kalles Tanak og blant kristne kalles Det gamle testamente. Tetragrammet (JHVH) er en omskriving (noanavn) for guddommens egennavn fordi man tradisjonen sier at De Fire Stavene kun skal uttrykkes i rituell sammenheng, bønn iberegnet. Navnet er oppfattet som for hellig eller for farlig til å bli uttrykt i andre sammenhenger. I Høysangen blir De Fire Stavene, Tetragrammaton referert som HaSem, som er både et maskulint og feminint, eller også kjønnsnøytralt[1] navn; som lettest kan oversettes med Navnet. På norsk gjengis oftest navnet Jahve eller Jehova. Noen norske teologer velger også å utelate vokalene når de omtaler Gudsnavnet skriftlig. Vanlige transkriberte varianter er JHVH, JHWH og YHWH. De ulike variantene skyldes at det ikke er enighet hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk י (jod/yod) og ו (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.Blant jøder velger man vanligvis å si «Herren», «Gud» eller bare «Navnet» når man kommer til tetragrammet i teksten, fordi det regnes som det helligste av sju gudsnavn. I jødedommen er det forbud mot å uttale dette navnet utenom i templet i Jerusalem — og til og med i templet sier tradisjonen at navnet bare skal uttales én gang i året, av ypperstepresten, på jom kippur (forsoningsdagen). Siden tempelet falt i år 70 e.Kr. ble den opprinnelige jødiske uttaletradisjonen avbrutt. Minoriteten samaritaner, som på lik linje med jødene stammer fra de gamle israelittene, har også stor respekt for navnet, men ikke forbud mot å uttale det. Da vokaltegn ble lagt til den gammelhebraiske bibelteksten av masoretene mange hundre år senere (rundt 800- og 900-tallet), var kunnskapen om rett uttale av navnet gått tapt. Ifølge forskere sluttet man å uttale gudsnavnet en tid etter etter eksilet i Babylon (586-536 f. Kr.)
| Tetragrammet fra gresk τετραγράμματον betyr på norsk «de fire bokstaver», og benyttes særlig i jødedommen, men også enkelte ganger blant kristne som betegnelse for egennavnet til Gud JHVH (Jahve, hebraisk יהוה). Dette navnet finnes 6828 ganger i skriftsamlingen som i jødedommen kalles Tanak og blant kristne kalles Det gamle testamente. Tetragrammet (JHVH) er en omskriving (noanavn) for guddommens egennavn fordi man tradisjonen sier at De Fire Stavene kun skal uttrykkes i rituell sammenheng, bønn iberegnet. Navnet er oppfattet som for hellig eller for farlig til å bli uttrykt i andre sammenhenger. I Høysangen blir De Fire Stavene, Tetragrammaton referert som HaSem, som er både et maskulint og feminint, eller også kjønnsnøytralt[1] navn; som lettest kan oversettes med Navnet. På norsk gjengis oftest navnet Jahve eller Jehova. Noen norske teologer velger også å utelate vokalene når de omtaler Gudsnavnet skriftlig. Vanlige transkriberte varianter er JHVH, JHWH og YHWH. De ulike variantene skyldes at det ikke er enighet hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk י (jod/yod) og ו (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.Blant jøder velger man vanligvis å si «Herren», «Gud» eller bare «Navnet» når man kommer til tetragrammet i teksten, fordi det regnes som det helligste av sju gudsnavn. I jødedommen er det forbud mot å uttale dette navnet utenom i templet i Jerusalem — og til og med i templet sier tradisjonen at navnet bare skal uttales én gang i året, av ypperstepresten, på jom kippur (forsoningsdagen). Siden tempelet falt i år 70 e.Kr. ble den opprinnelige jødiske uttaletradisjonen avbrutt. Minoriteten samaritaner, som på lik linje med jødene stammer fra de gamle israelittene, har også stor respekt for navnet, men ikke forbud mot å uttale det. Da vokaltegn ble lagt til den gammelhebraiske bibelteksten av masoretene mange hundre år senere (rundt 800- og 900-tallet), var kunnskapen om rett uttale av navnet gått tapt. Ifølge forskere sluttet man å uttale gudsnavnet en tid etter etter eksilet i Babylon (586-536 f. Kr.)
== Navnets uttale ==
Det er usikkert hvordan navnet opprinnelig ble uttalt. En rekke forskjellige måter å uttale navnet på har vært fulgt. Det er uenighet blant lærde hva som ligger nærmest den opprinnelige uttalen.
Jahu/Yahu:
Uttalen Yāhū er sannsynliggjort gjennom uttalen av sammensatte personnavn som Ēliyyāhū (Elia) og Zəkharyāhū (Sakarja). Mange av disse navnene finnes i to utgaver — for eksempel Ēliyyāhū ~ Ēliyyā (Elia); Zəkharyāhū ~ Zəkharyā (Sakarja); Yirməyāhū ~ Yirməyā (Jeremia). Det finnes manuskripter som viser at arameisk-språklige jøder som levde i Nildeltaet i det 4. århundre f.kr. uttalte tetragrammet «IAHU» eller «IAHO». -Elephantine Papyrii, The Interpreters Dictionary of the Bible.
Jahuah/Yahwah:
Jāhūah (med kamés under jod, kubús etter vav og patah-mappik under den siste hé) er, som Jahu, sannsynliggjort av uttalen i navn som Ēlijjāhū og Zəkharjāhū. Vokalen a er bare en glidelyd foran utlydende guttural. I framlyd får en formen Jəhō-, noe som også pekar mot formen Jāhūah, ettersom kamés (lang a) naturlig blir forkortet og redusert til ə ved mer enn én stavelses avstand fra hovedtrykket. Senkningen av u til o direkte foran guttural (ettersom glidelyden a kun forekommer foran guttural i utlyd) er også i overensstemmelse med tendensen i hebraisk fonologi. Denne uttalen er også forenlig med dialektisk uttale Jāhū (med bortfall av konsonant i utlyd før glidelyden a oppstod) og den samaritanske formen Jawe med bortfall av den gutturale h og typisk samaritansk forenkling av trippelvokalen aua til awa eller awe —jevnfør det samaritanske Eluwem ( < Eluim < Elohim).
Adonai:
I klassisk rabbanittisk og karaittisk jødedom leser en ordet som «Adonai» (hebr. אֲדוֹנָי Ădōnāj — ‘min Herre’) de fleste stedene der konsonantteksten har JHVH. Det er på denne bakgrunn de fleste bibeloversettelser gjengir JHVH med «Herren» (eller, mer sjeldent: «Gud»). Som en påminnelse om denne lesemåten satte masoretene inn hebraiske vokaltegn for Adonai sammen med konsonanttegnene JHVH. Formen Adonai er også brukt i det norske minoritetsspråket rommani.
Sjema:
Uttalen Sjema (arameisk שמא šəmā) betyr rett og slett ‘Navnet’. Denne uttalen er særlig utbredt i samaritansk religion.
Hasjém:
Uttalen Hasjém (hebraisk הַשֵּׁם haššēm) betyr, som Sjema, ‘Navnet’. Denne formen blir gjerne brukt i ikke-liturgiske sammenhenger av askenasiske-ortodokse jøder.
Jehova(h):
Formen Jehovah er brukt i hvert fall fra 1270 e.Kr. (i «Pugio fidei» av den spanske dominikanermunken Raymund Martin) og gjennom religiøs litteratur i hele middelalderen. Humanister på 1500-tallet gikk ut fra at vokaltegnene under JHVH faktisk hørte til selve Navnet. Denne misforståelsen var opphavet til at uttaleformen «Jehova» (Jəhōwā) ble så utbredt. Formen Jehova ble mye brukt i eldre kristen litteratur, inkludert bibeloversettelser. Jehovas vitner bruker vanligvis denne formen.
Jahve:
Jahve (eller jahwœ̄) ) er en vanlig lesemåte blant forskere, særlig blant teologer og religionsvitere av ikke-jødisk bakgrunn. Formen er bygd først og fremst på den samaritanske uttalen Yáwe, en form som også kan forklares som en dialektisk form av Jāhūah — jf. samaritansk Elúwem for Elohim. I seg selv er formen Jahve problematisk i bibelsk hebraisk, i og med at den ikke følger de vanlige prinsipper for hebraisk fonologi. Det er for eksempel svært uvanlig å ha en uttalt h med sjevá naḥ i innlyd. Det er også dårlig samsvar mellom denne form og de avledede navneformer på Jeho- og -jahu.
Jihve:
I nyere karaisme blir av og til uttalen Jihəve brukt.
Pipi:
Hieronymus fortalte at det på hans tid var enkelte som uttalte navnet «PIPI», fordi de misforsto det hebraiske tetragrammet i den greske teksten. De forvekslet de hebraiske bokstavene med greske bokstaver og trodde at yodh og waw var den greske bokstaven iota og at he var pi. Derfor leste de tetragrammet fra venstre til høyre som pi, iota, pi, iota (ΠΙΠΙ), som uttales «PIPI».
Jeja:
Skrivemåten Jeja kan komme av en forveksling mellom de hebraiske bokstavene J og V. Guds navn ble i hebraisk skriftspråk ofte forkortet til JH, JV eller bare J. I skrifter funnet i Qumran kan man se at de hebraiske bokstavene J og V er lett å forveksle. Kortformen JJ kan derfor komme av en feillesing av kortformen JV. Med tiden ble skrivemåten JJ også skrevet JJJ eller JVJ, eller av og til JJJJ. Det er blitt funnet en papyrus av Bibelen fra det tredje århundre e.Kr., der Guds navn er skrevet JJ. Vokalene e og a er hentet fra det arameiske ordet Sjema (‘Navnet’).
Det mest vanlige blant moderne forskere har vært å anse Jahve (eller Jahwe/Jahweh/Yahweh) som mest sannsynlig. Formen Jehova har vært mye brukt i eldre litteratur, men en del forskere heller nå også mot at formen Jahu ligger nærmest den opprinnelige.
== Navnets betydning ==
I Den hebraiske bibel (Tanákh i den jødiske tradisjon, Det gamle testamente i den kristne), forekommer navnet JHVH første gang i Første Mosebok 2,4. Guds navn er hentet fra et verb, den kausative (forårsakende) formen i imperfektum av det hebraiske verbet ha-wah, ‘å bli’. Guds navn betyr derfor ‘Han lar (eller: får til å) bli’.
Da Moses spurte etter Guds navn, fikk han dette svaret: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være» (Andre Mosebok 3,14, ifølge den norske NV-oversettelsen); på hebraisk: אהיה אשר אהיה, som uttales ehjeh asjer ehjeh). Ehjeh er 1. person entall Qal imperfektum av rotordet hajah, og brukes nesten alltid for å beskrive noe om framtiden. Noen bibeloversettelser gjengir 2. Mos. 3:14 med «jeg er den jeg er», men det er verdt å merke seg at det hebraiske verbet ehjeh snarere betyr «jeg skal bli» eller «jeg skal vise meg å være» (sammenlign med 1. Sam. 18:18 i Det Norske Bibelselskaps bibel der ehjeh er oversatt til «jeg skal bli [kongens svigersønn]»). Det uttrykker tanken om at han fortsetter å gjøre seg til den han trenger å bli for å gjennomføre sin vilje.
Men generelt må en si, at de hebraiske tempusene (finnes bare 2) perfektum og imperfektum, egentlig ikke sier noe som helst om tid i det hele tatt. Både perfektum og imperfektum kan teoretisk både oversettes som fortid, nåtid og fremtid, men som oftest vil man måtte bestemme hvilken tid det er snakk om ut ifra konteksten.
1913-utgaven av The Catholic Encyclopedia gir denne beskrivelsen av navnet: «Det passende navnet på Gud i det Gamle Testamente; jødene kalte det følgelig for det ypperste navn, det mektige navn, det eneste navn, det praktfulle og fryktelige navn, det skjulte og mystiske navn, det virkelige navn, det passende navn».
== JHVHs vesen ifølge Den hebraiske bibelen ==
JHVH opptrer i Den hebraiske bibel helt fra skapelsen av, og det dannes et ganske sammensatt bilde av hans personlige vesen i disse skriftene. Han omtales som et åndevesen, boende i et lys utilgjengelig for mennesker, og med enorm vital energi. (Jesaja 40:26) JHVH opphøyes høyt over menneskene, fordi han er hellig og ren i absolutt forstand, men likevel gjør han seg tilnærmelig ved at mennesket blir oppfordret til å søke ham i bønn. «Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han til Moses, «for det menneske som ser meg, kan ikke leve.» (2. Mosebok 33,20)
I Den hebraiske bibelen tegnes et bilde av JHVH som alt fra en kjærlig farsskikkelse og sauehyrde, til en mektig konge, rettferdig dommer og en hard eksekutør: «Herren, Herren [JHVH] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.» (2. Mosebok 34,6,7) Bibelskribentene således både fryktet ham og elsket ham; de følte takknemlighet overfor sin Skapers gavmildhet, så hen til ham for beskyttelse, og ofret regelmessig verdifulle ting til ham for å sikre seg hans gunst.
Den kjente beretningen om De ti plager i Egypt vanæret ettertrykkelig egypternes guder, som viste seg ikke å være i stand til å kopiere de mirakuløse plagene. (2. Mosebok 4 og 5) Denne beretningen illustrerer hvor suveren israelittene anså JHVH for å være, og hvordan de tilskrev ham sine seirer. «Jeg er Herren [JHVH] din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (De ti bud, 2. Mosebok 20,2, 3) Etter utfrielsen fra Egypt ble Lovpakten (Moseloven) inngått ved Sinaifjellet, med Moses som talsmann for folket og med utgytelse av dyreblod som stadfestelse av pakten. Denne handlingen satte israelittene til side som et hellig folk, og som altså bare skulle tilbe JHVH, «sine forfedres Gud». Det ble i det hele tatt svært viktig for dem ikke å «besmitte» tilbedelsen av JHVH ved å tilbe andre guder. Også for senere jøder var dette essensielt, noe som blant annet ses av beretningen om Daniels tre venner ved kongens hoff under fangenskapet i Babylon. (Daniel 1 og 3) Dette understrekes også i De ti bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [som ikke vil dele din hengivenhet med noen annen gud, New Living Translation].» –2. Mosebok 20,4,5
JHVH omtales også som «Gud Den Allmektige», og tilskrives ubegrenset makt eller energi. Han er i stand til å se både fram og tilbake i tid ned til minste detalj, og også åpenbare dette for sine tjenere, noe som kommer til uttrykk i de mange profetiene i Den hebraiske bibel. (Jesaja 46:10,11; 2. Krønikebok 16:9) De mest velkjente av profetiene er kanskje profetiene om Messias («en som er salvet»), som skulle være den Gud sendte for å frelse ikke bare sitt eget folk, men hele verden. (Daniel 9:24,25) Som betydningen av navnet hans angir («lar bli»), har JHVH all makt tilgjengelig for å gjennomføre sin vilje, eller for å styre hendelser slik at hans ord blir oppfylt.
== JHVHs vesen ifølge de kristne greske skrifter ==
I Det nye testamente (NT) er JHVH kanskje identisk med Faderen, men han omtales både som Herre og Gud. Han tilskrives langt på vei de samme evner og egenskaper som i GT (Det gamle testamente, det kristne navn på Den hebraiske bibelen): opphøyd, kongelig, allmektig, vis og kjærlig, men også fordømmende. (Apostlenes gjerninger 7:2; 17:24,25; Johannes' åpenbaring 4:11; 21:6–8) De første kristne så Jesus som den lovte Messias-skikkelsen, Guds Sønn – den som oppfyller eller gjennomfører Guds hensikter: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.» (Brevet til hebreerne 1:1,2; Evangeliet etter Johannes 1:18) Skriftene om Jesus i NT ble altså føyd til Guds Ord i GT, og kunne i ytterligere grad fortelle hvem JHVH var, og åpenbare hans hensikter.
I dag ser de fleste kristne JHVH som navnet på selve Guddommen – Den hellige treenighet – bestående av Faderen, Sønnen (Jesus Kristus) og Den hellige ånd. De tillegger ikke Guds opprinnelige egennavn, eller tetragrammet, mye betydning, og det blir sjelden nevnt i det daglige kristne liv.
== Tetragrammets forekomst i Den hebraiske bibelen ==
Guds navn forekommer 6 828 ganger i den hebraiske grunntekst til Det gamle testamente. Israelittene og jødene i gammel tid brukte det flittig som navnet på den ene Gud, som en kontrast til de gudene som ble tilbedt av folkeslag rundt dem. Få moderne oversettelser gjengir det imidlertid med et eget navn (Jahve eller Jehova) i dag. Isteden setter de inn titler som «Gud» eller «Herren».
Alle navn i den hebraiske grunnteksten forekommer kun med konsonanter, ettersom språket er uten vokaler, og den opprinnelige uttalen av disse kan således være usikker. Likevel følger oversetterne den praksis å gjengi disse navnene med innarbeidete former av det opprinnelige hebraiske. (Josva, Abraham, David). Ofte er dette versjoner av navnene som stammer fra gresk via latin, men som likevel ses som en adekvat gjengivelse av de enkelte personnavnene. Andre løsninger, slik som å bruke titler eller kun konsonantene («kongen» eller «DVD» istedenfor David) ville gjort teksten oppstykket og uforståelig – ikke minst tatt i betraktning at det finnes tusenvis av forskjellige egennavn i Den hebraiske bibel.
Når de fleste oversetterne i dag velger å gjengi navnet JHVH i Den hebraiske bibel med "Herren" eller "Gud", skyldes dette to forhold: (1) Dels at en følger den praksis Det nye testamentet vitner om, nemlig at JHVH enten unngås eller erstattes med for eksempel "Herren". (2) At en velger å gjengi en oversettelse av substituttene Adonai (Herren) og Elohim (Gud), som jødene etterhvert kom til å benytte. JHVH er utelatt i kopier av Septuaginta fra 4- og 500-tallet e.Kr., men forekommer i fragmenter av en tidlig revidert form av denne. Disse fragmentene kan dateres tilbake til det første århundre f.Kr. og det første århundre e.Kr. I sine oversettelser oppgir ikke Det Norske Bibelselskap noen utdypende forklaring på hvorfor JHVH er gjengitt med «Herren». Formen Jehovah ble imidlertid brukt konsekvent i Ny Baiboly, deres oversettelse til madagassisk.
To anerkjente oversettelser som gjengir JHVH med egennavn, er The Jerusalem Bible og The World English Bible, som begge bruker den engelske formen Yahweh. Sistnevnte oversettelse er siste utgave av American Standard Version, som i 1901 argumenterte for å bruke formen Jehovah konsekvent. Den reviderte utgaven av 1952 (Revised Standard Version) argumenterte helt motsatt, og byttet ut JHVH med the Lord (Herren) eller God (Gud). Mens siste utgaven nå altså velger formen Yahweh. Ut over disse er det stort sett eldre oversettelser som gjengir Guds egennavn, da som oftest i middelalderens populære form Jehova.
En annen bibeloversettelse som gjengir JHVH konsekvent med et tilsvarende navn (på norsk, engelsk, tysk osv.), er Jehovas vitners Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter. Det er åpenbart et ønske fra vitnenes side å framheve Jehova som en alternativ gjengivelse av JHVH, ettersom denne formen av navnet er blitt vanlig i bruk i vesteuropeiske språk i hvert fall siden 1200-tallet. Jehovas vitner argumenterer med hyppigheten navnet forekommer med i den hebraiske grunnteksten. De påpeker også at selv den nøyaktige uttalen av Jesu navn er gått tapt, uten at man av den grunn unngår å bruke navnet med den formen som er vanlig på det enkelte språk.
I Den hebraiske bibel opphøyes JHVH gjentatte ganger som det eksplisitte navnet på den høyeste Gud, den allmektige. (Salmenes bok 83:19) I bibelsk tid brukte jødene det både når de sang salmer, når de konverserte, når de bad og når de hilste hverandre. (2. Mosebok 8,29; Femte Mosebok 8,19; Ruts bok 2:4) Forkortete former av navnet forekommer også i en rekke bibelske personnavn og i den vanlige hyllesten halleluja – «lovpris Jah». Også ikke-bibelske tekstkilder, som Moabitt-steinen fra det 9. århundre f.Kr., inneholder JHVH og bekrefter at jødene brukte navnet såpass hyppig at de omkringliggende folkeslagene bet seg merke i det.
== Tetragrammets fravær i de kristne greske skrifter ==
Tetragrammet forekommer ingen steder i kjente håndskrifter av grunnteksten til Det nye testamente (NT). Gud er isteden omtalt med titler som Far/Faderen og Herre/n. Dette gjelder også de stedene NT siterer fra GT. I fire vers i Åpenbaringen kapittel 19 forekommer uttrykket halleluja, som teknisk sett inneholder formen Jah av gudsnavnet på gresk.
De aller fleste bibeloversettelser bruker derfor ikke noen navneform av JHVH i teksten til NT. Overalt i teksten forekommer uttrykket ky’rios, som betyr Herre, enten det siktes til Jesus, Faderen eller andre herrer, og det er rett og slett dette ordet som oversettes i samsvar med grunnteksten. Den greske oversettelsen av det hebraiske GT, som forkortet gjerne kalles LXX (septuaginta), oversetter tetragrammet fra hebraisk til gresk som kyrios. Dette betyr altså at når NT bruker kyrios (dog ikke alltid), så er dette ofte ment som synonym for tetragrammet i GT. Altså er dette den greske oversettelsen av tetragrammet. Dette betyr igjen at når Jesus omtales eller tiltales som kyrios ("Herren"), så er dette ikke nødvendigvis bare en høflig tiltale (altså noe sånt som "min gode herre"), men kanskje en identifisering av Jesus som Gud.
(Joh 20:28 gr. kyrios, theos)
Til sammen 890 passasjer i teksten henviser til uttrykk og allusjoner i Den hebraiske bibel, og av disse er over 300 direkte sitater, sannsynligvis fra Septuaginta, som var i vanlig bruk da bøkene i Det nye Testamente ble skrevet. (Westcott & Hort, The New Testament in the Original Greek, Graz 1974) Mange av disse passasjene henviser til eller inneholder sitater fra tekster som i det hebraiske GT inneholder navnet. For eksempel henvises det til fortidens profeter «som talte i Herrens navn;» disse talte naturligvis i navnet til JHVH. (Jakob 5:10; Evangeliet etter Matteus 1:22-23; Jesaja 7:14)
Noen få forskere (Howard, Trobisch) har fremsatt en teori om at NT-skribentene opprinnelig bevarte det hebraiske tetragrammet i sine sitater fra Den hebraiske bibel, slik vi også finner det hebraiske tetragrammet i de eldste (men tydelig reviderte) septuaginta-fragmentene vi kjenner til. Andre forskere mener bruken av «kurios» for JHVH vitner om en unaturlig ordbruk som gjør det vanskelig for leseren å skille mellom herren/JHWH og herren/Jesus. De mener dette kan være et vitnesbyrd om at tetragrammet har vært skrevet i teksten, men senere byttet ut med «herren». Flertallet av forskere mener imidlertid at skribentene valgte å gjengi tetragrammet (dersom det opphavlig sto i LXX) med ky’rios (eller the’os, Gud), ikke ulik den praksis som er reflektert i de arameiske targumene.
Hittil er det ikke funnet noen fragmenter/avskrifter av Det nye Testamente som inneholder tetragrammet. Det er imidlertid funnet fragmenter som viser at utgaver av Det gamle testamente i gresk oversettelse i det første århundre før og etter Kristi fødsel har inneholdt en eller annen form for JHVH eller IAO. Det er mulig, men ikke sikkert, at de første kristne brukte slike LXX-versjoner. Men uansett om tetragrammet var bevart i LXX, er majoritetsoppfatningen at det er usannsynlig at tetragrammet noen gang har vært i Det nye Testamente. Det fins nemlig ikke spor av tetragrammet i noen av NT-fragmentene. Tekstlingvistiske studier av Det nye Testamente tyder dessuten på at tetragrammet enten ble erstattet eller unngått.
En bibeloversettelser som avviker fra de øvrige i denne sammenheng, er Jehovas vitners Ny verden-oversettelsen, som bruker navnet 237 steder i NT. Det å avvike fra grunnteksten på en slik måte, er omstridt. Leilighetsvis kan også mer vanlige oversettelser av NT bruke Guds navn. Eksempelvis gjør Det Norske Bibelselskaps oversettelse til madagassisk, Ny baiboly, noen få steder -- og av pedagogiske grunner -- bruk av formen Jehovah.
En vanlig oppfatning blant forskere er at den jødiske praksis, som så sterkt kom til å begrense uttalen av Guds navn, ble fulgt blant jøder og kristne i det første århundre. Jesus og disiplene hans snakket arameisk, men behersket sannsynligvis også koiné-gresk, og kan derfor ha gjort bruk av Den hebraiske bibel både på originalspråket og på gresk når de leste fra, siterte og henviste til Skriftene. (Matteus 4:4–10; Evangeliet etter Lukas 4:16–21; Apostlenes gjerninger 2:16–21) Ingen steder i NT finner vi grunn til å tro at de kristne ble anklaget for å ha brukt tetragrammet. En finner heller ingen steder noe som tyder på at de kristne anklaget jødene for ikke å uttale/bruke tetragrammet.
== Historisk opphav ==
Bibelteksten selv åpenbarer JHVH som en enestående Gud, i kontrast og opposisjon til andre guder; ja, i egentlig forstand er han den eneste guden som virkelig eksisterer. Han omtales som evig, både tilbake og fram i tid, og har følgelig ikke selv noe opphav. (Jesaja 40:28; 43:11; Salme 124:8) Skribentene av Det nye testamente slutter seg til denne oppfatningen, og også Jesus omtaler ham som «den eneste sanne Gud». (Johannes 17,3; Åpenbaringen 1,8) I 1. Mosebok 4,1 legges JHVHs navn i munnen på den første kvinne, Eva. Det forekommer også som en del av navnet til Jokebed, Moses’ mor, og må derfor ha vært i bruk selv før Moses fikk åpenbaringen ved den brennende tornebusken. (2. Mosebok 6,20; 3,1–15) Ulike forskere har imidlertid søkt å finne det egentlige historiske opphavet til dyrkelsen av JHVH, og finne ut om han ble tilbedt også i andre kulturer enn den gammelhebraiske.
Ett av forslagene som er blitt fremmet for å forklare JHVHs historiske opphav, er at israelittenes JHVH er hentet fra tradisjonene til Shasu – kananeisk-språklige nomader fra det sørlige trans-Jordan. (The Origins of Biblical Monotheism, Mark S. Smith) En inskripsjon fra den egyptiske guden Amuns tempel i Karnak, fra farao Amenhotep IIIs tid (1390–1352 f.Kr.) refererer til «Jhv’s Shasu,» hvilket viser at denne guden ble tilbedt blant noen av Shasu-stammene på denne tiden. Arkeologen Amihai Mazar har foreslått at assosiasjonen mellom Jahve og ørkenvandringen kan ha sitt opphav i de tørre landområdene sør for Israel. –Archaeology of the Land of the Bible (bind 1).
Egyptologen Donald Redford foreslår at israelittene i gammel tid selv kan ha vært en gruppe Shasu som beveget seg nordover inn i Kanaan (i det 13. århundre f.Kr.), og at de for første gang dukker opp på gravsteinen til Merenptah. Israel Finkelstein har videre påpekt at de bosatte seg i de samaritanske og judeiske fjellene på den tiden. –The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts.
Enda tidligere vitnesbyrd har blitt brukt som argument for at JHVH ble tilbedt som Jah (Yah) ved Ebla (2350 f.Kr.) og som Jav (Yaw) ved Ugarit (1800–1200 f.Kr.), hvor han var en av Elohim-ene – Els sønner. (Elohim er hebraisk for Gud i majestetsflertall.)
På bakgrunn av dette foreslår Jean Bottero at Jah (Yah) var den vest-semittiske utgaven av den akkadiske visdomsguden Ea, et navn avledet fra sumerisk (E = hus, A = vann), og en tittel gitt til den sumeriske guden Enki. (Mesopotamia: Writing, Reasoning, and the Gods) Jah og Ea ble da uttalt likt. Akkurat som Ea var JHVH da menneskets skaper og den som reddet Noah fra den verdensomspennende vannflommen. Hebraikeren Joel M. Hoffman mener imidlertid at tetragrammet opprinnelig ble satt sammen av forskjellige varianter av morguder (materne guder). –In the Beginning: A Short History of the Hebrew Language.
Som Van der Toorn påpeker, har en rekke forskjellige meninger blitt presentert, men man er ikke blitt enige om noen entydig etymologi for tetragrammet. –Dictionary of Deities and Demons in the Bible: «Yahweh».
== Se også ==
Antitrinitarisme
Adonai
Jehovas vitner
Jødedommen
Tabu
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
Gudsnavnet i Norge
JewishAnswers.org
Kristin De Troyer: «The Names of God» (PSD-fil) | Tetragrammet fra gresk betyr på norsk «de fire bokstaver», og benyttes særlig i jødedommen, men også enkelte ganger blant kristne som betegnelse for egennavnet til Gud JHVH (Jahve, hebraisk ). Dette navnet finnes 6828 ganger i skriftsamlingen som i jødedommen kalles Tanak og blant kristne kalles Det gamle testamente. | 8,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aceton | 2023-02-04 | Aceton | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ketoner', 'Kategori:Løsningsmidler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Aceton (propan-2-on eller propanon), CH3(CO)CH3, er det enkleste av ketonene. Aceton blir laget ved oksidasjon av alkoholet propan-2-ol, (isopropanol), og er en fargeløs væske med karakteristisk «organisk-aromatisk» lukt. Hvert år produseres det 500 millioner tonn i verden, hvorav 3 millioner tonn kommer til Norge. Stoffet er et utmerket løsemiddel (det er hovedbestanddelen i neglelakkfjerner), og et viktig utgangsstoff for framstilling av andre stoffer. Aceton bør brukes med forsiktighet ved rensing av myke overflater, f.eks av plast, da oppløsningen er så kraftig at plasten kan smelte (klar plast vil kunne bli grumsete).
Aceton finnes i små mengder i urin. Ved lengre faste (når pasienter ikke spiser, og kroppen dermed får dårlig tilgang på glukose), brytes fettvev ned for å dekke kroppens energibehov. I denne prosessen dannes det aceton, som en kan lukte fra munnen. Dette kan også skje ved diabetes i forbindelse med ketoacidose (syreforgiftning)) og når en har feber. Aceton bidrar til en karakteristisk lukt i rom der det ligger en syk pasient.
Hos små barn kan det forekomme brekninger på grunn av utskilling av aceton i kroppen (acetonemiske brekninger).
Aceton er meget brannfarlig
Synonymer: 2-propanon, dimetylketon.
Ordet er nydannet ord av latin acetum «eddik» + suffikset -on benyttet om noen inaktive gasser eller atompartikler
| Aceton (propan-2-on eller propanon), CH3(CO)CH3, er det enkleste av ketonene. Aceton blir laget ved oksidasjon av alkoholet propan-2-ol, (isopropanol), og er en fargeløs væske med karakteristisk «organisk-aromatisk» lukt. Hvert år produseres det 500 millioner tonn i verden, hvorav 3 millioner tonn kommer til Norge. Stoffet er et utmerket løsemiddel (det er hovedbestanddelen i neglelakkfjerner), og et viktig utgangsstoff for framstilling av andre stoffer. Aceton bør brukes med forsiktighet ved rensing av myke overflater, f.eks av plast, da oppløsningen er så kraftig at plasten kan smelte (klar plast vil kunne bli grumsete).
Aceton finnes i små mengder i urin. Ved lengre faste (når pasienter ikke spiser, og kroppen dermed får dårlig tilgang på glukose), brytes fettvev ned for å dekke kroppens energibehov. I denne prosessen dannes det aceton, som en kan lukte fra munnen. Dette kan også skje ved diabetes i forbindelse med ketoacidose (syreforgiftning)) og når en har feber. Aceton bidrar til en karakteristisk lukt i rom der det ligger en syk pasient.
Hos små barn kan det forekomme brekninger på grunn av utskilling av aceton i kroppen (acetonemiske brekninger).
Aceton er meget brannfarlig
Synonymer: 2-propanon, dimetylketon.
Ordet er nydannet ord av latin acetum «eddik» + suffikset -on benyttet om noen inaktive gasser eller atompartikler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
HMS-datablad Arkivert 13. juli 2017 hos Wayback Machine.
Faktaark om Aceton fra Statoil (pdf) | Aceton (propan-2-on eller propanon), CH3(CO)CH3, er det enkleste av ketonene. Aceton blir laget ved oksidasjon av alkoholet propan-2-ol, (isopropanol), og er en fargeløs væske med karakteristisk «organisk-aromatisk» lukt. | 8,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gro_Harlem_Brundtland | 2023-02-04 | Gro Harlem Brundtland | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Arbeiderpartiets ledere', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Mottakere av prisen for frihet fra nød (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Norske miljøvernministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialdemokratiske ledere', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bratteli II', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Nordli', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Tromsø'] | Gro Brundtland (født 20. april 1939), kjent som Gro Harlem Brundtland, er en norsk tidligere lege og politiker (Ap). Hun var miljøvernminister 1974–1979, og hun var statsminister i tre perioder: først i 1981, så fra 1986 til 1989 og igjen fra 1990 til 1996. Hun var Norges første kvinnelige statsminister og den første kvinnelige lederen i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1992. Som statsminister ble hun kjent som «landsmoderen».Internasjonalt er hun særlig kjent som leder for Brundtlandkommisjonen (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling) som blant annet gjorde begrepet bærekraftig utvikling kjent, og som generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO) fra 1998 til 2003.
| Gro Brundtland (født 20. april 1939), kjent som Gro Harlem Brundtland, er en norsk tidligere lege og politiker (Ap). Hun var miljøvernminister 1974–1979, og hun var statsminister i tre perioder: først i 1981, så fra 1986 til 1989 og igjen fra 1990 til 1996. Hun var Norges første kvinnelige statsminister og den første kvinnelige lederen i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1992. Som statsminister ble hun kjent som «landsmoderen».Internasjonalt er hun særlig kjent som leder for Brundtlandkommisjonen (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling) som blant annet gjorde begrepet bærekraftig utvikling kjent, og som generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO) fra 1998 til 2003.
== Bakgrunn ==
Gro Harlem, som hun het til hun giftet seg, vokste opp i Oslo og ble nærmest født inn i Arbeiderpartiet som datter av Gudmund Harlem. Han var statsråd fra 1955 til 1965, mens moren Inga Margareta Brynolf Sandberg Harlem jobbet i stortingsgruppens sekretariat. Søsteren Hanne Harlem har også vært politiker for Arbeiderpartiet.
Som treåring, i 1943, ble Gro Harlem og hennes bror Erik hentet over til Sverige av deres svenske mormor. Senere samme år kom også foreldrene til Sverige, og faren unngikk så vidt å bli arrestert av tyskerne. I Sverige var Gudmund Harlem leirlege på Kjesäter, mens Inga Harlem arbeidet på flyktningekontoret. Tilbake i Norge etter krigen begynte Gro Harlem på Ruseløkka skole i 1945. Hun begynte også i Framfylkingen. Fra 1949 til 1950 bodde familien i Brooklyn, da Gudmund Harlem hadde fått et Rockefeller-stipend.Gro Harlem gikk på Hegdehaugen gymnas sammen med Truls Gerhardsen (1937–2022), sønnen til Einar Gerhardsen (1897–1987), Arbeiderpartimannen som ble kjent under kallenavnet «landsfaderen». I biografien som Bente Roestad skrev om Gro Harlem Brundtland i 2004 (utgitt på Damm forlag) står det på side 28:
(..) den unge Gro forstyrret undervisningen på Hegdehaugen videregående skole fordi «hun pratet, ertet og flørtet» med Truls Gerhardsen.
Hun tok medisinsk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1963 og Master of Public Health ved Harvard-universitetet i USA i 1965. Hun arbeidet i Helsedirektoratet fra 1966, og var assisterende overlege i Oslo Helseråd i perioden 1968–1974.
== Miljøvernminister ==
Det kom overraskende på Brundtland da hun i 1974 ble bedt om å møte på statsministerens kontor uten å vite hvorfor. Hun ble spurt av statsminister Trygve Bratteli om å gå inn i regjeringen som miljøvernminister. Hun fikk igjennom flere vanskelige saker. Opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark med vern av de to uregulerte vassdragene Veig og Dagali møtte stor motstand internt i Arbeiderpartiet. Kraftutbygging og industribygging hadde vært viktig for Arbeiderpartiet siden 1945, men nå kom en ny generasjon som var opptatt av miljøvern. Miljødepartementet var opprettet i 1972, og Brundland ble den femte statsråden. Det ble betraktet som et «lett» departement, og Brundtland fikk to ganger spørsmål om å skifte til et «tyngre» departement, men valgte å bli. Under Bravo-utblåsningen i april 1977 fikk Brundtland vist sin store arbeidskapasitet og sin evne til å holde hodet kaldt. Hun tilbrakte mye tid på Sola der oljevernaksjonen ble ledet fra, og var over Ekofiskfeltet i helikopter for å ta utblåsningen i øyesyn. Brundtland imponerte i sin opptreden på pressekonferansene – som ble holdt på engelsk – med over 200 internasjonale pressefolk. Bravo-utblåsningen viste at oljevernberedskapen ikke var så god som den burde være, og det førte til at oljeleting utenfor Nord-Norge ble utsatt.I en ommøblering uten forvarsel i 1979 ble hun kastet ut av regjeringen til statsminister Odvar Nordli. Hun var selv ikke med på diskusjonene rundt endringene i regjeringen.
== Statsminister og partileder ==
I 1975, allerede året etter at hun ble statsråd, ble Brundtland valgt til nestleder i partiet. Hun var Norges første kvinnelige statsminister i februar–oktober 1981. Hun fratrådte ministerposten da Arbeiderpartiet tapte valget i 1981 – og mistet flertallet de hadde hatt sammen med SV siden 1973 – men overtok allikevel partiledervervet i Arbeiderpartiet i april 1981, til tross for at Odvar Nordli pekte på Rolf Hansen som sin etterfølger. I valget 1985 økte hun Arbeiderpartiets oppslutning fra 37 % til 41 %, men tapte valget da de borgerlige partiene dannet samlingsregjering. Hun var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1981–1986 og 1989–1990. Hun var leder av FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål («Brundtlandkommisjonen») 1984–1987. Brundtland var dessuten formann i utenrikskomiteen i Stortinget 1980–1981 og 1989–1990. Hun ble ikke statsminister igjen før i mai 1986, da regjeringen Willoch stilte kabinettsspørsmål over økning av bensinavgiften. Arbeiderpartiet stemte sammen med Fremskrittspartiet mot denne økningen, og følgelig gikk Willoch av og Brundtland dannet regjering som satt til valgnederlaget i oktober 1989.
I denne perioden var Norge i dype økonomiske problemer. Det skyldes blant annet en lav oljepris som gav lave investeringer i oljesektoren, og en høy rente. Regjeringen skrev ned kroneverdien med 12 % og innstrammingstiltakene hadde som uønsket resultat at antallet arbeidsledige økte. Problemene ballet på seg i Brundtlands regjeringstid, og hun ledet Arbeiderpartiet til nok et valgnederlag ved stortingsvalget i 1989, da Arbeiderpartiet gikk sterkt tilbake og endte på 34,3 %. Jan P. Syse tok over som leder for en borgerlig samlingsregjering. Denne varte til EF-saken ble for dominerende, og Brundtland overtok som statsminister igjen uten å vinne et stortingsvalg, i november 1990. Hun gikk av som statsminister 25. oktober 1996, da hun ble etterfulgt av Thorbjørn Jagland. Hun trakk seg som leder av Arbeiderpartiet i 1992, i etterkant av at hennes yngste sønn begikk selvmord.
=== EU-saken ===
Under folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU 1994 var Brundtland statsminister og arbeidet for norsk medlemskap. Hun annonserte at Thorvald Stoltenberg ville bli Norges eventuelle EU-kommissær. Forrige gang Norge stemte om EU var i 1972, og Trygve Bratteli trakk seg som statsminister som konsekvens av resultatet. Brundtland valgte å sitte til tross for nederlaget.
=== Selvbestemt abort ===
Brundtland var aktivt i debatten om selvbestemt abort. Hun arbeidet tidligere som lege, og satt blant annet i abortnemd. Hun var med på å skape politisk endring på feltet. Retten til selvbestemt abort var en av hennes viktigste kampsaker.
== Senere liv ==
I 1998 ble hun valgt til generaldirektør for Verdens helseorganisasjon. Brundtland mottok tittelen som Policy Leader of the Year for koordineringen mot SARS-utbruddet i 2003. Hun fratrådte senere stillingen sommeren 2003, og ble etterfulgt av Lee Jong-wook.
Siden da har Brundtland blant annet sittet i styret i UN Foundation og vært Health Policy Fellow ved Harvard University. Hun har også vært medlem av High Level Panel on Threats, Challenges and Change, utnevnt av FNs generalsekretær. I 2007 ble hun, som en av tre, utnevnt til FNs spesialutsending for klimaspørsmål. De to andre var Chiles tidligere president Ricardo Lagos Escobar og Sør-Koreas tidligere utenriksminister Han Seung-soo. Brundtland er også medlem av Den internasjonale kommisjonen for ikke-spredning og kjernefysisk nedrustning. Fra 2007 har hun vært medlem av organisasjonen The Elders, fra 2013 til 2018 var hun nestleder i organisasjonen som da ble ledet av Kofi Annan.
I januar 2006 ble hennes navn trukket frem som en mulig kandidat som generalsekretær i FN.
=== Attentatforsøk ===
Brundtland slapp så vidt unna attentatforsøk av Anders Behring Breivik 22. juli 2011. Hun hadde vært på Utøya timer før massakren for å holde en tale til AUF-leiren; Breivik uttalte at han hadde til hensikt at Brundtland skulle være hovedmålet for angrepet (sammen med Eskil Pedersen og Jonas Gahr Støre), men han hadde blitt forsinket mens han reiste fra Oslo. Breivik kom til Utøya cirka to timer etter at Brundtland hadde reist.Under rettssaken i 2012 avslørte Breivik detaljerte attentatplaner for Brundtland.
== Omtale og utmerkelser ==
Det er skrevet flere bøker om og med Brundtland. Steinar Hansson utga i 1995 Makt og mannefall : historien om Gro Harlem Brundtland. Ektemannen Arne Olav Brundtland utga i 1996 Gift med Gro.
=== Utmerkelser ===
== Tidslinje for verv i regjering og storting ==
Stortingsrepresentant fra Oslo 1977–1997.
Leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1981–1986 og 1989–1990.
Nestleder i Arbeiderpartiet 1975–1981, leder 1981–1992.
Miljøvernminister 1974–1979.
Statsminister 4. februar–14. oktober 1981, 9. mai 1986–16. oktober 1989 og 3. november 1990–25. oktober 1996.
== Privatliv ==
Hun giftet seg med Arne Olav Brundtland 9. desember 1960. De fikk fire barn; en er nå død. De eier et hus i Sør-Frankrike.
=== Sykdom ===
Brundtland ble operert for livmorkreft i 2002 ved Ullevål universitetssykehus. I 2008 ble det kjent at hun i løpet av 2007 var blitt operert to ganger på Ullevål på det offentliges bekostning, til tross for at hun på dette tidspunktet var utflyttet fra Norge, og således ikke lenger var berettiget til ytelser fra Folketrygden. Etter offentlig oppmerksomhet omkring saken, meldte Brundtland flytting tilbake til Norge og hun betalte selv for behandlingen hun hadde gjennomgått.
== Utgivelser ==
Gro Harlem Brundtland (1997). Mitt liv : 1939–1986. Gyldendal. ISBN 8205248699.
Gro Harlem Brundtland (1998). Dramatiske år : 1986–1996. Gyldendal. ISBN 8205254052.
== Se også ==
Gro Harlem Brundtlands første regjering (4. februar–14. oktober 1981)
Gro Harlem Brundtlands andre regjering (9. mai 1986–16. oktober 1989)
Gro Harlem Brundtlands tredje regjering (3. november 1990–24. oktober 1996)
– Det er typisk norsk å være god
Grodagen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kjell Chr. Johanssen og Per Brunvand (1981). Gro. Tiden. ISBN 8210021028.
Makt og mannefall. Cappelen. 1992. ISBN 8202138086. CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek (link)
Jan Ove Ekeberg og Per-Arne Bjerke (1996) Statsminister. Makten og mennesket – Biografi om Gro Harlem Brundtland. – Tiden forlag.
== Eksterne lenker ==
(en) Gro Harlem Brundtland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gro Harlem Brundtland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gro Harlem Brundtland på Internet Movie Database
(en) Gro Harlem Brundtland på Discogs
(no) Gro Harlem Brundtland hos Stortinget
(no) Gro Harlem Brundtland hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Politiske taler av Gro Harlem Brundtland, virksommeord.uib.no
(no) Gro Harlem Brundtland i Norsk biografisk leksikon
(no) Gro Harlem Brundtland hos Arbeiderpartiet
(en) Dr Gro Harlem Brundtland, Director-General of WHO
(no) Gro Harlem Brundtland i Store norske leksikon
Wikiquote: Gro Harlem Brundtland – sitater | Gro Harlem Brundtlands første regjering ble utnevnt 4. februar 1981 og satt til 14. | 8,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OPEC | 2023-02-04 | OPEC | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1960', 'Kategori:OPEC', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Organization of the Petroleum Exporting Countries (OPEC), på norsk Organisasjonen av oljeeksporterende land, er en internasjonal handelsorganisasjon bestående av oljeeksporterende land. OPEC ble stiftet den 14. september 1960 i Bagdad i Irak. Organisasjonen har siden 1965 hatt hovedkvarter i Wien, hvor medlemslandenes oljeministere har jevnlige møter. Mange ikke-medlemmer regner OPEC som et kartell.Hovedmålet til OPEC er ifølge organisasjonens statutter å fastsette de beste metodene for å følge opp medlemmenes interesser, individuelt og kollektivt. Organisasjonen ønsker også å finne måter og metoder for å sikre prisstabiliteten i internasjonal oljeindustri i håp om å eliminere skadelige og unødvendige svingninger, alltid med fokus på interessene til de produserende nasjonene, for å sikre en jevn inntekt til de produserende landene, et effektivt og forutsigbart tilbud av olje og gass til det internasjonale samfunnet og en god avkastning for de som investerer i olje- og gassindustrien.
| Organization of the Petroleum Exporting Countries (OPEC), på norsk Organisasjonen av oljeeksporterende land, er en internasjonal handelsorganisasjon bestående av oljeeksporterende land. OPEC ble stiftet den 14. september 1960 i Bagdad i Irak. Organisasjonen har siden 1965 hatt hovedkvarter i Wien, hvor medlemslandenes oljeministere har jevnlige møter. Mange ikke-medlemmer regner OPEC som et kartell.Hovedmålet til OPEC er ifølge organisasjonens statutter å fastsette de beste metodene for å følge opp medlemmenes interesser, individuelt og kollektivt. Organisasjonen ønsker også å finne måter og metoder for å sikre prisstabiliteten i internasjonal oljeindustri i håp om å eliminere skadelige og unødvendige svingninger, alltid med fokus på interessene til de produserende nasjonene, for å sikre en jevn inntekt til de produserende landene, et effektivt og forutsigbart tilbud av olje og gass til det internasjonale samfunnet og en god avkastning for de som investerer i olje- og gassindustrien.
== Kritikk ==
OPECs markedsinnflytelse har vært gjenstand for kritikk. Flere medlemmer advarte verden og forårsaket høy inflasjon i både industri- og utviklingsland da de benyttet oljeembargo under oljekrisen i 1973. OPECs evne til å kontrollere oljeprisen har avtatt noe siden, som følge av oljefunn utenfor OPEC og utviklingen av store oljereserver i Mexicogolfen og Nordsjøen, oppløsningen av Sovjetunionen, og markedsmodernisering. OPECs medlemsland kontrollerer fortsatt to tredeler av verdens oljereserver og (i 2005) 41,7 % av produksjonen, noe som gir OPEC betydelig kontroll over det globale markedet. Den nest største gruppen av produsenter, medlemmene av OECD og De tidligere sovjetiske statene produserer henholdsvis 23,8 % og 14,8 % av verdens totale oljetilbud.Etter fallet i oljeprisen høsten 2014, som OPEC ikke klarte å stoppe, mente flere kommentatorer at OPEC ikke lenger kunne styre markedet. Kuwaits oljeminister Ali Omair pekte da på at OPEC stod for 30 % av den globale oljeproduksjonen, vesentlig mindre enn tidligere, og at OPEC derfor måtte beskytte markedsandelene sine og heller la tilbud og etterspørsel styre oljeprisen.
== Medlemsland ==
OPEC har 13 medlemsland pr. 2020.
Potensielle medlemmer
OPEC har invitert Bolivia, Mexico, Sudan og Syria til å bli medlemmer.
== Tidligere medlemsland ==
Indonesia forlot OPEC i 2009 fordi landet sluttet å være en nettoeksportør av olje. Det kunne ikke lenger dekke sitt eget behov ettersom veksten i etterspørsel overgikk produksjonen. Situasjonen ble gjort verre på grunn av svak rettssikkerhet og korrupsjon som avskrekket utenlandske investorer fra å investere i nye brønner i Indonesia. I den senere tid har regjeringen økt de økonomiske insentivene for utenlandske bedrifter til å investere i leting og utvinning, men har sett seg tvunget til å importere stadig mer fra land som Iran, Saudi-Arabia og Kuwait. Indonesias avgang fra OPEC vil sannsynligvis ikke påvirke mengden av olje landet produserer eller importerer. Landets økende avhengighet av import viser seg stadig dyrere ettersom de globale prisene stiger.
== Bøker om emnet ==
The Prize: The Epic Quest for Oil, Money, and Power (1993), av Daniel Yergin
The Politics of Oil-Producer Cooperation (2001)
The Coming Oil Crisis (2004)
Out of Gas: The End of the Age of Oil (2004)
It's The Crude Dude (2004)
Confessions of an Economic Hit Man (2005), av John Perkins
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) OPEC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
OPECs årsmelding 2012 | Organization of the Petroleum Exporting Countries (OPEC), på norsk Organisasjonen av oljeeksporterende land, er en internasjonal handelsorganisasjon bestående av oljeeksporterende land. OPEC ble stiftet den 14. | 8,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ule%C3%A5borgs_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Uleåborgs län | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1775', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 2009', 'Kategori:Uleåborgs län'] | Uleåborgs län (finsk: Oulun lääni) er et tidligere len i Finland som bestod i tidsrommet 1775–2009. Administrasjonssetet lå i Uleåborg. Lenet grenset til slutt til Lapplands län, Västra Finlands län og Östra Finlands län. Dessuten hadde det felles grense med Russland.
Uleåborgs län ble dannet ved lensreformen av 1775. Da Finland ble avstått fra Sverige til Russland ved freden i Fredrikshamn i 1809, ble grensen trukket langs Torneälven og Muonioälven. Områdene i Tornedalen hadde tidligere tilhørt Västerbottens län i Sverige. De avståtte områdene i Tornedalen ble ved grensetrekkingen lagt under Uleåborgs län. I 1922 ble Petsamo innlemmet i Uleåborgs län, og i 1936 ble Lapplands län utskilt som eget len. Ved utgangen av 2009 ble alle len i Finland oppløst og deres ansvarsområder overført til regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene.
| Uleåborgs län (finsk: Oulun lääni) er et tidligere len i Finland som bestod i tidsrommet 1775–2009. Administrasjonssetet lå i Uleåborg. Lenet grenset til slutt til Lapplands län, Västra Finlands län og Östra Finlands län. Dessuten hadde det felles grense med Russland.
Uleåborgs län ble dannet ved lensreformen av 1775. Da Finland ble avstått fra Sverige til Russland ved freden i Fredrikshamn i 1809, ble grensen trukket langs Torneälven og Muonioälven. Områdene i Tornedalen hadde tidligere tilhørt Västerbottens län i Sverige. De avståtte områdene i Tornedalen ble ved grensetrekkingen lagt under Uleåborgs län. I 1922 ble Petsamo innlemmet i Uleåborgs län, og i 1936 ble Lapplands län utskilt som eget len. Ved utgangen av 2009 ble alle len i Finland oppløst og deres ansvarsområder overført til regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene.
== Landskap ==
Uleåborgs län var delt inn i to landskap:
Kajanaland
Norra Österbotten
== Kommuner ==
Uleåborgs län var i 2009 delt inn i 43 kommuner.
== Eksterne lenker ==
(en) Oulu Province – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Artikkel om Uleåborgs län i Nordisk familjebok, bind 30, spalte 896, 1920 | |kart=Oulun lääni.sijainti. | 8,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ronald_Fangen | 2023-02-04 | Ronald Fangen | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-07', 'Kategori:Dødsfall 22. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske humanister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Omkomne i luftfartsulykker', 'Kategori:Personer fra Kragerø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat'] | Ronald August Fangen (født 29. april 1895 i Kragerø, død 22. mai 1946 i en flyulykke på Snarøya) var en norsk forfatter, journalist og kritiker.
| Ronald August Fangen (født 29. april 1895 i Kragerø, død 22. mai 1946 i en flyulykke på Snarøya) var en norsk forfatter, journalist og kritiker.
== Familie ==
Han var sønn av ingeniør Stener August Fangen (f. 1858) og Alice Maud Lister (f. 1864), som den nest yngste av seks barn. Han hadde søsknene Alice (1884–86), Christian (1886–1940), Stener (1888–1912), Wilhelm (f. 1890) og Knut (f. 1898). Familienavnet stammet fra hans tippoldefar, regimentskirurg Anton Wilhelm von Fangen (1739–1804), som var født i Oldenburg men virket i Kristiansand. Oldefaren Anton Wilhelm Fangen (1799–1872) var prest i Vestre Aker og bestefaren Niclaus Stener Fangen (1830–89) var overtollbetjent i Bergen.
Faren var utdannet ved Trondhjems tekniske skole, og startet opp Skåtøy bruk på Tåtøy ved Kragerø, senere kalt Fangensaga. Moren var av en engelsk slekt. Ekteskapet mellom dem ble oppløst i 1900, da Ronald var fem år gammel. Etter skilsmissen arbeidet faren ved anlegget av Bergensbanen og ved anlegg av moloer i Nord-Norge, mens moren startet høyfjellsstue på Finse. Tre av brødrene reiste utenlands; Christian Fangen bosatte seg som ingeniør i Sør-Amerika, Wilhelm Fangen drog til Australia, og Knut Fangen til Dakota i USA.
== Liv og virke før annen verdenskrig ==
Etter foreldrenes skilsmisse kom Ronald til å bo dels hos moren på Finse, og dels hos slektninger i Bergen, hvor han gikk på skolen. Han var en tidlig moden gutt, og leste forfattere som Dostojevskij og Strindberg og filosofer som Kant og Schopenhauer alt i tenårene. Skolegangen hans kom imidlertid til å bli avbrutt av sykdom, slik at han aldri fikk tatt middelskoleeksamen.
Våren 1912 tok hans eldre bror Stener, som gikk på en teknisk skole i Bergen, sitt eget liv etter å ha blitt beskyldt for juks ved skolen. Samme år besøkte Ronald sin bror Christian, som var ingeniør i Argentina. Han sendte da artikler til Verdens Gang, hvor han ble ansatt som journalist i 1913. I Kristiania var han med i bohemenes krets, blant menn som Sigurd Bødtker, Nils Kjær og Carl Nærup. 1914–18 var han redaksjonssekretær i «Ukens Revy». Hans første roman, De svake, kom i 1915. Et sentralt tema i boken er homofili. Han er en av de første som tar opp temaet i norsk litteratur, og er en viktig del av den homofile litteraturen. 17. juli 1915 ble han gift med Solveig Nielsen (f. 1889), datter av sogneprest Nielsen, Kristiania. De fikk tre barn, Alice (1916–37), Gurly (f. 1917) og Kitty Margaret (f. 1920). Han flyttet til Danmark i 1918, der han var medredaktør i tidsskriftet «Litteraturen» inntil 1921. I de neste årene virket han som litteraturkritiker i flere norske aviser, som Stavanger Aftenblad, Dagbladet og Tidens Tegn.
I 1920-årene bodde han på Hvalstad i Asker. I 1937 kjøpte han kapellangården Dusgård på Ring i Ringsaker på Hedmarken, tidligere eid av Opplysningsvesenets fond, og med kjente forfattere som Conrad Nicolai Schwach og Barbra Ring og Nils Lie blant tidligere beboere. Fangen grunnla i 1923 det kulturkonservative tidsskriftet Vor Verden, som han redigerte frem til 1930. Fangen var også med på å grunnlegge avisen «Vårt Land» i 1945. Han var formann i Den norske forfatterforening 1928–1933, og ble regnet som stående i den nyere kristne humanistiske tradisjon. I 1928 var han i kraft av sitt verv i Forfatterforeningen primus motor og taler i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Henrik Ibsens fødsel. Han sto også bak foreningens festivitas i forbindelse med utdelingen av Nobelprisen i litteratur til Sigrid Undset i 1928. Fangen er kanskje mest kjent for romanen Mannen som elsket rettferdigheten (1934). Samme år sluttet Fangen seg til Oxfordbevegelsen.
== I nazistenes fengsel ==
Sommeren 1940 hadde Fangen flere ganger besøk av tyskerne på sin gård Dusgård. De kjente hans forfatterskap fra før krigen, og visste at han var fiendtlig innstilt overfor nazismen. Så offentliggjorde Fangen i begynnelsen av november 1940 artikkelen «Om troskap» i Kirke og kultur. Dette ble angitt som den direkte foranledning til Fangens arrestasjon, men en sterkere grunn kan ha vært hans utstrakte foredragsreiser samme høst. Han nevner dessuten selv at han ble angitt av en nordmann som hadde snakket med ham på toget mellom Bergen og Oslo.
Han var den første norske forfatter som ble fengslet av okkupasjonsmakten. Det skjedde i begynnelsen av november 1940, da han var i Oslo for å møte sin forlegger Harald Grieg. Han fikk beskjed av tyskerne om å møte i Stortinget. Han møtte opp, uten å ane at han skulle arresteres. Her ble han forhørt og deretter bragt til Møllergata 19, hvor han satt på enecelle til over nyttår 1941. Fengselsoppholdet tæret hardt på helsen hans, men han led ellers ingen overlast. Han fikk ofte besøk av biskop Eivind Berggrav. I denne tiden var han flere ganger til forhør hos Gestapo på Victoria terrasse, og fikk flere ganger beskjed om at han skulle løslates, uten at noe skjedde. Over nyttår 1941 ble han imidlertid overført fra Møllergaten til den tyske avdelingen ved Ullevål sykehus, hvor forholdene var mildere, og han ble bevoktet av norske poltifolk.
Fangens fengsling ble etter hvert omtalt i Sverige og ellers i utlandet, og det forekom rykter om at han ble torturert i fengslet, hvilket ikke var riktig. Etter familien Hamsuns inngripen hos Reichskommissar Terboven ble Fangen løslatt og kjørt hjem til Dusgård av tyskerne natt til 24. juni 1941. Han ble senere innkalt til nye forhør hos Gestapo, men ikke arrestert igjen.
Fangen hadde mulighet til å skrive under deler av fengselsoppholdet, og snart etter løslatelsen redigerte eller skrev han en beretning om fengselsoppholdet. Det var trolig meningen at beretningen skulle utgis, men han rakk aldri å fullføre den før sin død. I nazistenes fengsel 1940–1941 ble først utgitt i 1975.
== Etter krigen ==
Etter krigen var han engasjert i Kristelig Folkeparti og i den nystartede avisen Vårt Land som han var en av initiativtakerne til. Men 22. mai 1946, da han var på vei til Stockholm, omkom han i en flyulykke på Snarøya som ble kjent som Snarøy-ulykken. Ti passasjerer og besetningen på tre omkom. Flyet var en tidligere Luftwaffe-maskin. Blant de omkomne var foruten Fangen også den kjente svenske kunstmaleren Isaac Grünewald.
Han ligger begravet ved Ringsaker kirke like sør for hovedskipets sydportal.
Hans manuskript om fengselsoppholdet under krigen ble liggende hos en venn helt til det i 1975, da Fangen ville ha fylt 80 år, ble utgitt som I nazistenes fengsel. Noe av stoffet hadde han brukt i romanen En lysets engel, utgitt i 1945. Her skildres to søskenbarn som dør på hver sin side i krigen. På en og samme dag i 1943 står i en norsk avis to dødsannonser etter hverandre, den ene for Harald Mørk Moe, død i Tyskland 20. august 1943; den andre for fetteren hans, Carsten Mørk Frigård, falt i Russland 12. august 1943. De var gode venner og i slekt, oppvokst i samme miljø, opptatt av de samme interessene, og begge var glade i landet sitt. Likevel gikk den ene inn i hjemmefronten og dør i en tysk konsentrasjonsleir, mens den andre gikk inn i Nasjonal Samling og setter livet til som medlem av regiment Nordland. Historien berettes av en eldre fetter, en ung prest, og Fangen reiser spørsmål om ikke nazismen også forledet oppriktige idealister.
== Verker ==
1915 De svake (roman)
1916 Slægt føder slægt (roman)
1918 En roman (roman)
1919 Streiftog i digtning og tænkning (essay)
1920 Syndefald (skuespill)
1922 Fienden (skuespill, omarb. 1931)
1925 Den frie søn (skuespill)
1926 Den forjættede dag (skuespill)
1927 Tegn og gjærninger (essay)
1929 Nogen unge mennesker (roman)
1931 Erik (roman)
1932 Duel (roman)
1933 En kvinnes vei (roman)
1934 Mannen som elsket retferdigheten (roman)
1934 Dagen og veien (essay)
1935 Som det kunde ha gått (skuespill)
1935 En kristen verdensrevolusjon (religiøst skrift)
1936 På bar bunn (roman)
1936 Paulus og vår egen tid (religiøst skrift)
1937 Allerede nu (roman)
1938 Kristendommen og vår tid (religiøst skrift)
1939 Borgerfesten (roman, første del av Kvernen som maler langsomt)
1945 En lysets engel (roman)
1946 Presten (roman, utgitt posthumt, andre del av Kvernen som maler langsomt)
1947 Nåderiket (prekensamling, utgitt posthumt)
1975 I nazistenes fengsel
== Priser og utmerkelser ==
Gyldendals legat 1940.
== Litteratur ==
Carl Fredrik Engelstad: Ronald Fangen: en mann og hans samtid. 1946.
Egil Yngvar Elseth: Ronald Fangen. Fra humanist til kristen. Gyldendal, 1953.
Bernt T. Oftestad: Kristentro og kulturansvar hos Ronald Fangen. Gyldendal, Oslo 1981.
Reidar Huseby (red.):Frihet, ansvar, tjeneste. Ronald Fangens liv og visjon. Verbum Forlag, 1995.
Jan Inge Sørbø: Over dype svelg. Eit essay om Ronalds Fangens aktualitet. Gyldendal, 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Ronald Fangen hos Sceneweb
Slegten Fangen
Portrett tatt i 1932, Galleri NOR
Fangens mor, Alice Fangen. Galleri NOR
Kunstnere i Akershus
NRK: Lydfil – Ronald Fangen taler 17. mai 1945
Digitaliserte bøker av Fangen hos Nasjonalbiblioteket. | Ronald August Fangen (født 29. april 1895 i Kragerø, død 22. | 8,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikhail_Kalinin | 2023-02-04 | Mikhail Kalinin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Gammelbolsjeviker', 'Kategori:Katyn-massakren', 'Kategori:Kommunister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Kasjin rajon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetledere', 'Kategori:Stubber 2019-12'] | Mikhail Ivanovitsj Kalinin (russisk: Михаил Иванович Калинин; født 7. novemberjul./ 19. november 1875greg. i Verkhnjaja Troitsa, død 3. juni 1946 i Moskva) var en russisk kommunistisk politiker. Han var Sovjetunionens offisielle statsoverhode fra 1919 til 1946. Inntil 1938 var han formann i sentraleksekutivkomiteen, og deretter president i presidiet i det øverste sovjet.
Kalinin hadde blant annet ansvaret for Katyn-massakren, som han gav den formelle ordren til.Kalinin har gitt navn til Kaliningrad siden han døde da den tidligere tyske byen som før het Königsberg skulle få sitt nye russiske navn. Det er ikke kjent at Kalinin noensinne besøkte området. Oppkalt etter Kalinin var også byen Kalinin, som i 1990 fikk tilbake sitt opprinnelige navn Tver, i lys av Kalinins rolle som en av Stalins fremste håndlangere. Også en by utenfor Moskva som ble grunnlagt i 1938 het Kaliningrad frem til 1995 da den fikk navnet Koroljov.
| Mikhail Ivanovitsj Kalinin (russisk: Михаил Иванович Калинин; født 7. novemberjul./ 19. november 1875greg. i Verkhnjaja Troitsa, død 3. juni 1946 i Moskva) var en russisk kommunistisk politiker. Han var Sovjetunionens offisielle statsoverhode fra 1919 til 1946. Inntil 1938 var han formann i sentraleksekutivkomiteen, og deretter president i presidiet i det øverste sovjet.
Kalinin hadde blant annet ansvaret for Katyn-massakren, som han gav den formelle ordren til.Kalinin har gitt navn til Kaliningrad siden han døde da den tidligere tyske byen som før het Königsberg skulle få sitt nye russiske navn. Det er ikke kjent at Kalinin noensinne besøkte området. Oppkalt etter Kalinin var også byen Kalinin, som i 1990 fikk tilbake sitt opprinnelige navn Tver, i lys av Kalinins rolle som en av Stalins fremste håndlangere. Også en by utenfor Moskva som ble grunnlagt i 1938 het Kaliningrad frem til 1995 da den fikk navnet Koroljov.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mikhail Kalinin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Mikhail Ivanovitsj Kalinin (russisk: Михаил Иванович Калинин; født i Verkhnjaja Troitsa, død 3. juni 1946 i Moskva) var en russisk kommunistisk politiker. | 8,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96stra_Finlands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Östra Finlands län | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Östra Finlands län'] | Östra Finlands län (finsk: Itä-Suomen lääni) er et tidligere len i Finland som bestod i tidsrommet 1997–2009. Administrasjonssetet lå i S:t Michel. Lenet grenset til Södra Finlands län, Västra Finlands län og Uleåborgs län. Dessuten hadde det felles grense med Russland.
Östra Finlands län ble dannet gjennom lensreformen av 1997 ved sammenslåing av Kuopio län, Norra Karelens län og mesteparten av S:t Michels län. Ved utgangen av 2009 ble alle len i Finland oppløst og deres ansvarsområder overført til regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene.
| Östra Finlands län (finsk: Itä-Suomen lääni) er et tidligere len i Finland som bestod i tidsrommet 1997–2009. Administrasjonssetet lå i S:t Michel. Lenet grenset til Södra Finlands län, Västra Finlands län og Uleåborgs län. Dessuten hadde det felles grense med Russland.
Östra Finlands län ble dannet gjennom lensreformen av 1997 ved sammenslåing av Kuopio län, Norra Karelens län og mesteparten av S:t Michels län. Ved utgangen av 2009 ble alle len i Finland oppløst og deres ansvarsområder overført til regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene.
== Landskap ==
Östra Finlands län var delt inn i tre landskap:
Norra Karelen
Norra Savolax
Södra Savolax
== Kommuner ==
Östra Finlands län var i 2009 delt inn i 54 kommuner (se under).
== Eksterne lenker ==
(en) Eastern Finland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |kart=Itä-Suomen lääni.sijainti. | 8,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jehovas_vitner | 2023-02-04 | Jehovas vitner | ['Kategori:1870-årene i Pennsylvania', 'Kategori:1870 i USA', 'Kategori:Antitrinitarisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Jehovas vitner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1870', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Jehovas vitner er et trossamfunn med omtrent 8,6 millioner aktive medlemmer. Trossamfunnet er ledet av Jehovas vitners styrende råd, som er en gruppe eldste i Warwick i New York som etablerer og reviderer trossamfunnets læresetninger.Jehovas vitner beskrives innen religionsvitenskap som et millenaristisk, kristent trossamfunn med antitrinitaristiske oppfatninger til forskjell fra andre kristne trosretninger. Deres lære er basert på deres forståelse av Bibelen, og de foretrekker å bruke Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter. De mener at ødeleggelsen av dagens verdenssystem, ofte omtalt som «den nåværende tingenes ordning», i form av Guds inngripen i Harmageddon, er nært forestående. De tror videre at de overlevende etter Harmageddon-krigen vil få oppleve innføringen av Guds rike, et himmelsk styresett som Jehovas vitner anser som den eneste virkelige løsning på menneskehetens problemer.Trossamfunnet oppsto gjennom Bibelstudentene, som ble grunnlagt sent i 1870-årene av Charles Taze Russell. Det gjennomgikk betydelige organisasjonsmessige og læremessige endringer under Joseph Franklin Rutherford som etterfulgte Russell som president i 1917. Trossamfunnet er registrert og organisert gjennom Zion's Watch Tower Tract Society (Selskapet Vakttårnet), som ble etablert i 1881. Navnet Jehovas vitner ble antatt i 1931 for å klart skille dem ut fra andre bibelstudiegrupper.Jehovas vitner er kjent for forkynnelse fra dør til dør, distribusjon av litteratur som Vakttårnet og Våkn opp! samt at de nekter militærtjeneste og å ta imot blodtransfusjoner. De betrakter bruk av gudsnavnet Jehova som essensielt i sin tilbedelse og avviser treenighetslæren, læren om en udødelig sjel og læren om et brennende helvete, som de betrakter som ubibelske læresetninger. De feirer ikke jul, påske, fødselsdager eller andre høytider og feiringer som de betrakter som av hedensk opphav og uforenlig med kristen lære.Det at trossamfunnet er militærnektere og nekter å hilse nasjonale flagg har brakt dem i konflikt med enkelte styresmakter. Som en følge av dette har Jehovas vitner blitt forfulgt, og deres aktiviteter forbudt, i enkelte land. Det at Jehovas vitner over tid har utfordret nasjonale restriksjoner på sitt arbeid, har hatt innflytelse på lovgivning relatert til borgerrettigheter i en rekke land.
| Jehovas vitner er et trossamfunn med omtrent 8,6 millioner aktive medlemmer. Trossamfunnet er ledet av Jehovas vitners styrende råd, som er en gruppe eldste i Warwick i New York som etablerer og reviderer trossamfunnets læresetninger.Jehovas vitner beskrives innen religionsvitenskap som et millenaristisk, kristent trossamfunn med antitrinitaristiske oppfatninger til forskjell fra andre kristne trosretninger. Deres lære er basert på deres forståelse av Bibelen, og de foretrekker å bruke Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter. De mener at ødeleggelsen av dagens verdenssystem, ofte omtalt som «den nåværende tingenes ordning», i form av Guds inngripen i Harmageddon, er nært forestående. De tror videre at de overlevende etter Harmageddon-krigen vil få oppleve innføringen av Guds rike, et himmelsk styresett som Jehovas vitner anser som den eneste virkelige løsning på menneskehetens problemer.Trossamfunnet oppsto gjennom Bibelstudentene, som ble grunnlagt sent i 1870-årene av Charles Taze Russell. Det gjennomgikk betydelige organisasjonsmessige og læremessige endringer under Joseph Franklin Rutherford som etterfulgte Russell som president i 1917. Trossamfunnet er registrert og organisert gjennom Zion's Watch Tower Tract Society (Selskapet Vakttårnet), som ble etablert i 1881. Navnet Jehovas vitner ble antatt i 1931 for å klart skille dem ut fra andre bibelstudiegrupper.Jehovas vitner er kjent for forkynnelse fra dør til dør, distribusjon av litteratur som Vakttårnet og Våkn opp! samt at de nekter militærtjeneste og å ta imot blodtransfusjoner. De betrakter bruk av gudsnavnet Jehova som essensielt i sin tilbedelse og avviser treenighetslæren, læren om en udødelig sjel og læren om et brennende helvete, som de betrakter som ubibelske læresetninger. De feirer ikke jul, påske, fødselsdager eller andre høytider og feiringer som de betrakter som av hedensk opphav og uforenlig med kristen lære.Det at trossamfunnet er militærnektere og nekter å hilse nasjonale flagg har brakt dem i konflikt med enkelte styresmakter. Som en følge av dette har Jehovas vitner blitt forfulgt, og deres aktiviteter forbudt, i enkelte land. Det at Jehovas vitner over tid har utfordret nasjonale restriksjoner på sitt arbeid, har hatt innflytelse på lovgivning relatert til borgerrettigheter i en rekke land.
== Historie ==
=== Begynnelsen (1870–1916) ===
I 1870 dannet Charles Taze Russell og andre en uavhengig gruppe i Pittsburgh i Pennsylvania for å studere Bibelen. I løpet av sin tjeneste bestridde Russell flere trosbekjennelser, læresetninger og tradisjoner som kristne i sin alminnelighet anerkjente, blant disse læren om en udødelig sjel, læren om et brennende helvete, predestinasjonslæren, Jesu kjødelige gjenkomst, treenighetslæren, og at jorden skulle brennes opp med ild.Fra 1876 av hevdet Russell at «Hedningenes tider» ville ende i oktober 1914, et tidspunkt hvor verdenssamfunnet ville bli erstattet av den fullstendige opprettelsen av Guds rike på jorden.I 1876 møtte Russell Nelson H. Barbour, og senere det året utgav de sammen boken Three Worlds, and the Harvest of This World, som kombinerer læren om gjenopprettelse med tidsprofetier. Gjennom boken fremmet de det syn at Guds handlemåte i forhold til mennesker ble håndtert i æraer, hvor hver æra ble avsluttet med en «innhøsting», at Kristi usynlige gjenkomst fant sted i 1874, innledningen av «evangeliets innhøstningstid», og at 1914 ville markere slutten på en 2 520 år lang periode kjent som «Hedningenes tider».Tidlig i 1878 gikk de sammen om utgivelsen av et religiøst tidsskrift, Herald of the Morning. Juni 1879 skilte de lag på grunn av læremessige uenigheter og avsluttet samarbeidet. Russell publiserte fra juli 1879 tidsskriftet Zion's Watch Tower and Herald of Christ's Presence (Sions Vakttårn og Forkynner av Kristi nærvær), og presenterte bladets formål; å vise at verden var inne i «de siste dager», og at en ny tidsalder for jordisk og himmelsk gjenopprettelse under Jesu Kristi usynlige styre var nært forestående.Fra 1879 samlet tilhengere av Vakttårnet seg i selvstendige menigheter for å studere bibelen emnevis. Det ble dannet tretti menigheter, og i løpet av 1879 og 1880 besøkte Russell hver av dem for å demonstrere det mønster for møter som han anbefalte. Etter hvert som det ble dannet nye menigheter, forble hver og en av menighetene selvstendige administrative enheter, som under en kongregasjonalistisk form for styring.Den 16. februar 1881 ble Zion's Watch Tower Tract Society etablert med William Henry Conley som president og med Russel som sekretær (secretary-treasurer) Den 15. desember 1884 ble selskapet formelt registrert (inkorporert) som en ideell organisasjon med formål å distribuere traktater og bibler, og fra dette tidspunktet overtok Russel som president.I 1900 hadde Russell organisert tusenvis av deltids- og heltidskolportører, og han utnevnte misjonærer for utenlandsoppdrag, samt etablerte avdelingskontor. I løpet av 1910-årene hadde organisasjonen nesten hundre «pilegrimer», eller omreisende predikanter. Russell iverksatte også en betydelig, global trykkerivirksomhet, og han ble i løpet av 1912 den mest distribuerte religiøse forfatteren i Amerika.I 1909 ble hovedkontoret flyttet til Brooklyn i New York City, i en sammenslåing av trykkerifasiliteter, Selskapet Vakttårnets kontorer, samt et møtelokale. På dette tidspunktet hadde bevegelsen blitt internasjonal. Selv om dens tilhørere i flere tiår frem til denne perioden ble omtalt som bibelstudenter, gikk de ikke under noe offisielt navn. Russell besvarte et spørsmål angående navnet på bevegelsen, med at «vi skiller oss ikke ut fra andre kristne ved å anta et spesielt eller særegent navn. Vi er tilfreds med benevnelsen, 'kristne', som de første hellige var kjent ved.»I 2016 flyttet hovedkontoret til Warwick i New York County og byggene i Brooklyn ble solgt.
Blant økenavnene var «russellitter», «millennister» og «Vakttårn-folkene». Mangelen på navn gjorde også gruppen lettere å forveksle med andre ny-religiøse bevegelser, og det ble etter hvert mer innlysende at organisasjonen trengte et navn som kunne skille dem ut fra disse. Russell introduserte navnet Den Internasjonale Bibelstudieforening (International Bible Students' Association, IBSA) i 1910, et navn bevegelsen skulle komme til å bruke frem til 1931. Russell døde 31. oktober 1916, på hjemtur fra en av sine foredragsreiser.
=== Reorganisering (1917–1942) ===
Den 6. januar 1917 ble Selskapet Vakttårnets juridiske rådgiver, Joseph Franklin Rutherford, valgt som neste president. Valget var omdiskutert, og situasjonen tilspisset seg sommeren 1917, da Den fuldbyrdede Hemmelighed (The Finished Mystery), det sjuende bindet i Studier i skriften, ble utgitt. Boken, som var skrevet av to bibelstudenter, men til dels var basert på Russells egne notater, var godkjent for utgivelse av Rutherford og hans to nærmeste medarbeidere, visepresident Pierson og sekretær-kasserer Van Ambourgh, men det øvrige styret var ikke informert om utgivelsen. Fire styremedlemmer som var i opposisjon til Rutherford, ble, samme dag som frigivelsen av boken, avsatt gjennom en juridisk finesse av Rutherford, og fire nye ble satt inn. Boken fremmet kraftig kritikk av den katolske kirke og de protestantiske kirkesamfunn, og også kristnes deltakelse i «den store krigen».I 1918 ble Rutherford og sju av hans medarbeidere, arrestert og anklaget for oppvigleri og brudd på spionasjeloven. Sju av dem ble dømt til tjue års fengsel, den åttende til ti år. En landsomfattende underskriftskampanje ble iverksatt, parallelt med at de åtte straffedømte søkte om benådning av USAs daværende president Woodrow Wilson. Om lag ni måneder etter domfellelsen erkjente Wilson i en melding til riksadvokaten at «fengselsstraffene er klart urimelige». De straffedømte ble løslatt mot kausjon kort tid etter, og saken ble endelig frafalt 5. mai 1920.I løpet av Rutherfords funksjonstid gjennomgikk bibelstudentene mange forandringer, både organisasjonsmessig og i form av endringer innen lærespørsmål, og hus-til-hus-forkynnelse og store stevner ble viktige arbeidsformer. Fra 1919 av ble menighetenes egenstyre gradvis redusert, og organisasjonen fikk en mer hierarkisk struktur. Menighetens eldste gikk fra å være demokratisk valgt, til å bli utnevnt fra sentralt hold, i begynnelsen i form av en «arbeidsdirektør» som skulle føre tilsyn med menighetens arbeid. Menighetens forkynnelsesarbeid skulle rapporteres gjennom ham. Det var også dette året at utgivelsen av Den Gyldne Tidsalder, nå kjent som Våkn opp!, ble påbegynt. Ved et internasjonalt stevne avholdt i Cedar Point, Ohio i september 1922, ble forkynnelsesarbeidet tillagt en ny betydning. I løpet av 1920-årene sluttet de å feire høytider som de anså for å være hedenske.Den 26. juli 1931, ved et stevne i Columbus, Ohio, introduserte Rutherford organisasjonens nye navn, Jehovas vitner (engelsk Jehovah's Witnesses), basert på Jesaja 43, 10: «'Dere er mine vitner', lyder Jehovas utsagn, 'ja min tjener, som jeg har utvalgt,'». Navnet ble godkjent ved resolusjon, og ble valgt for å skille denne gruppen av bibelstudenter ut fra uavhengige grupper som hadde brutt forbindelsen med Selskapet Vakttårnet. I 1932 ble ordningen hvor menighetene valgte de eldste, avskaffet, og fra og med 1938 definerte organisasjonen seg selv som gjennomgående teokratisk gjennom en endring vedtatt ved resolusjon i menghetene, hvor menighetens eldste ble utvalgt sentralt.Gjennom 1920- og 1930-årene endret trossamfunnet sin forståelse av spørsmål relatert til eskatologi og frelse, og gikk bort fra enkelte tidligere oppfatninger, blant disse at det skulle foregå en oppstandelse av «fortidens trofaste» i 1925. Siden 1932 av har Jehovas vitner lært at en klasse mennesker skulle oppnå evig liv på jorden; siden 1935 har nye medlemmer av trossamfunnet blitt betraktet som tilhørende denne klassen.En annen endring, som angikk deres lydighet i forhold til staten, fikk dramatiske konsekvenser for trossamfunnet i land som hadde betydelig deltakelse i andre verdenskrig. Militærnekting ble i praksis en religiøs plikt, og fra 1935 inntok Jehovas vitner en holdning i forhold til nasjonalflagg som medførte at de ikke deltok i flagghilsen. Medlemmer av trossamfunnet var allerede under forfølgelse, blant annet på grunn av sine anklager mot den katolske kirke, og var jevnlig gjenstand for arrestasjoner og pøbelangrep; følgene av deres nye forståelse i disse lærespørsmålene bidro til intensivert forfølgelse, og over atten tusen arrestasjoner av Jehovas vitner ble gjennomført frem til 1951 i USA alene. I Tyskland ble flere tusen av vitnene plassert i konsentrasjonleirer, hvor de fra 1935 av utgjorde en egen kategori.Da Rutherford døde i januar 1942, hadde antallet av Jehovas vitner vokst til 113 624, fordelt på 5 323 menigheter.
=== Utviklingen fra 1942 frem til i dag ===
I et valg uten interne konflikter og med enstemmig resultat, ble Nathan Homer Knorr president 13. januar 1942, fem dager etter Rutherfords død. Knorr var sentral i utbyggingen av organsisasjonens infrastruktur. Han la til rette for strukturell opplæring av vitnene gjennom etableringen av «den teokratiske tjenesteskolen» i 1942 (lansert for menighetene i 1943), som fortsatt er en del av Jehovas vitners ukentlige møteprogram, samt etableringen av Vakttårnets bibelskole Gilead i 1943, som utdanner misjonærer for trossamfunnet. Disse, samt andre endringer, gav høy avkasting i form av nye tilhengere; i en 25-årsperiode fra 1946 økte antallet Jehovas vitner med 800 prosent, og de kom til å operere i 86 nye land.Et annet betydelig prosjekt som ble påbegynt under Knorr, var utarbeidelsen av en ny bibeloversettelse til moderne engelsk. Oversettelsen ble påbegynt i siste halvdel av 1940-årene, I 1950 ble New World Translation of the Christian Greek Scriptures (Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter) utgitt. I løpet av de påfølgende ti årene ble også litt og litt av resten av Bibelen oversatt og utgitt, inntil den komplette oversettelsen forelå på engelsk i 1961. Under Knorrs tid som president, begynte Selskapet Vakttårnet å publisere artikler og bøker anonymt, noe som av hovedkontoret i Brooklyn begrunnes med at det ikke er enkeltpersoners synspunkter som fremmes, men organisasjonenes sanne lære. Den nye bibeloversettelsen ble, i tråd med denne oppfatningen, utarbeidet av en anonym oversettelseskomité.Jehovas vitner gjennomgikk omfattende organisatoriske endringer i løpet av 1970-årene. I 1972 ble ordningen med en «tilsynsmann» (tidligere også omtalt som «arbeidsdirektør») avskaffet, og menighetene skulle nå administreres av et råd av eldste. Én eldste skulle være ordstyrer, men vervet skulle gå på omgang blant samtlige eldste. Fra 1971 av var ikke Det styrende råd lengre sammenfallende med styret i Selskapet Vakttårnet, og det skulle ikke lengre bestå av et fast antall medlemmer. Det styrende råd fikk også større kontroll over den åndelige delen av virksomheten. I 1976 ble det opprettet seks utvalg, ledet av Det styrende råd, som fordelte det administrative arbeidet relatert til organiseringen av Jehovas vitner mellom seg. I tillegg ble det opprettet utvalg for hvert avdelingskontor, bestående av tre eller flere medlemmer som fører tilsyn i sitt område. Endringene medførte en maktforskyvning fra presidenten til Det styrende råd når det kom til lærespørsmål, mens Det styrende råd, på sin side, frasa seg juridisk makt.Veksten i antall Jehovas vitner stagnerte i siste halvdel av 1970-årene. Både kritikere av trossamfunnet og uavhengige skribenter har satt stagnasjonen i direkte sammenheng med forhåpninger som ble bygd opp i forhold til årstallet 1975; sammenhengen er verken bekreftet eller avkreftet av Selskapet Vakttårnet. Sosiologen Holden beskrev situasjonen som oppsto, som det etterspillet relatert til forutsigelser innad i trossamfunnet med «den mest ødeleggende effekten for [Selskapet] Vakttårnets medlemstall». Vekstraten gikk tilbake til normalt nivå ved inngangen til 1980-årene.Etter Knorrs død i 1977, ble posisjonen som president i Selskapet Vakttårnet holdt av Frederick Franz (1977–1992), etterfulgt av Milton G. Henschel (1992–2000). Henschel var president frem til det i 2000 ble foretatt organisasjonsmessige endringer, hvor Selskapet Vakttårnets styre ble adskilt fra Det styrende råd. Siden 2000 har Don A. Adams, som ikke er medlem av Det styrende råd, vært president.
== Struktur ==
Jehovas vitner er organisert hierarkisk og nivådelt, internasjonal, nasjonalt og lokalt, med klart definerte oppgaver for hvert nivå. Organisasjonen er ledet av det styrende råd, bestående av en gruppe menn, hvor gruppens antall kan variere. Siden 1. september 2012 har gruppen bestått av åtte medlemmer. De bekjenner seg å være blant «de 144 000 utvalgte» med et himmelsk håp, noe som frem til nå har vært påkrevd. Religionspsykolog Hege Kristin Ringnes skriver i boken Jehovas vitner - en flerfaglig studie at organisasjonens hovedkontor i Brooklyn har opplyst at et slikt krav ikke nødvendigvis vil gjelde i fremtiden, mens det i en nyere utgivelse av studieutgaven av Vakttårnet kommer frem at det styrende råd, som i samme utgave blir identifisert som identisk med «den tro og kloke slave», må bestå av «en liten gruppe salvede kristne», det vil si av personer som bekjenner seg å tilhøre gruppen med «de 144 000 utvalgte». Det styrende råd leder organisasjonen gjennom seks hovedutvalg (Commitees of The Governing Body), og under disse flere underutvalg. Det enkelte avdelingskontor har et utvalg som er utnevnt av det styrende råd. Det styrende råd ble frem til 2012 fremstilt i Jehovas vitners litteratur som en talsmann for «den tro og kloke slave» (også omtalt som en klasse, som i «slaveklassen»), og senere som identisk med «den tro og kloke slave». Det styrende råd utnevner både medlemmer av utvalgene ved hovedkontorene og alle reisende tilsynsmenn, sistnevnte gruppe etter anbefaling fra det lokale avdelingskontoret.Hver enkelt menighet har et råd av eldste, som består av ulønnede, mannlige medlemmer av menigheten, og som er øverste besluttende organ innad i den lokale menigheten. Eldsterådet er selvsupplerende, da de eldste, som formelt sett blir utnevnt av sitt områdes avdelingskontor, i praksis blir anbefalt av allerede sittende eldste, for deretter å bli godkjent av en reisende tilsynsmann. De eldste fører tilsyn i menigheten, og leder undervisningen som blir gitt ved menighetens møter, samt leder den lokale forkynnelsesvirksomheten. Ved disiplinære tiltak er det utelukkende de eldste som gjennomfører disse, både ved beslutning og forkynnelse, og også dersom det blir gitt veiledning. En eldste kan også inneha stillinger som forstander eller vigselsmann. Menighetstjenere blir utnevnt etter anbefaling fra menighetens eldste, på samme måte som de eldste selv blir utnevnt, og tar, i samarbeid med menighetens eldste, hånd om praktiske oppgaver. Menighetstjenerne kan også i vesentlig grad delta i undervisningen ved menighetens møter.Også vanlige medlemmer kan inneha bestemte stillinger og ansvarsoppgaver, ofte omtalt som tjenesteprivilegier, da spesielt med tilknytning til forkynnelsesvirksomheten.
== Lære ==
=== Kilder for læresetninger ===
Læresetningene blir fastsatt av Det styrende råd, som har påtatt seg ansvaret for tolkning og anvendelse av Bibelen. Selskapet Vakttårnets publikasjoner lærer at endringer og forbedringer av trossamfunnets læresetninger er et resultat av en prosess som består av progressiv åpenbaring, hvor Gud gradvis avdekker sin vilje og sine hensikter, og at slik opplysning skjer gjennom anvendelse av studier og resonnement ved hjelp av hellig ånd, og under ledelse av Jesus Kristus og englene. Selskapet Vakttårnet lærer også at «den tro og kloke slave», representert ved Jehovas vitners styrende råd som gruppe betraktet, får hjelp av den hellige ånd til å skjelne «dype sannheter», og det er disse som treffer beslutninger angående Jehovas vitners læresetninger. Trossamfunnets ledelse, som avviser å være under guddommelig inspirasjon eller ufeilbare, sies å utøve guddommelig ledelse, selv om læresetningene blir omtalt som «basert på Guds Ord [som] ... derfor ikke [kommer] fra mennesker, men fra Jehova.»Jehovas vitner betrakter hele Bibelen, definert til kanonen bestående av totalt 66 bøker i det gamle og nye testamentet, for å være Guds inspirerte og ufeilbarlige ord. De betrakter Bibelen for å være vitenskapelig og historisk nøyaktig og pålitelig, og selv om det meste av dens innhold tolkes bokstavelig, mener de også at noe av innholdet skal tolkes symbolsk. De betrakter Bibelen for å være den endelige autoriteten for sine trosoppfatninger. Sosiologen Andrew Holdens etnografiske studium av trossamfunnet trekker imidlertid den slutning at erklæringer fra det styrende råd, uttalt gjennom publikasjoner utgitt av Watch Tower Bible and Tract Society, veier nesten like tungt for vitnene som Bibelen, en påstand som blir forklart og tilbakevist av Rolf Furuli, som selv er medlem i trossamfunnet, i boken Jehovas vitner – en flerfaglig studie. Jehovas vitner mener at deres trossamfunn er en gjenopprettelse av den kristne menighet fra det første århundre. Trossamfunnet tillater ikke sine tilhørere å utforme sentrale læresetninger, og heller ikke kritisere tilsvarende eksisterende læresetninger. Alle Jehovas vitner må godta trossamfunnets læresetninger, samt oppfylle organisasjonens krav til sine medlemmer. Regelmessig personlig studium av Bibelen blir ofte anbefalt, men vitnene blir frarådet å utforme egne læresetninger og tolkninger som et resultat av studium uavhengig av Selskapet Vakttårnets publikasjoner, og de blir også advart mot å lese annen religiøs litteratur. Tilhørerne blir oppfordret til å ha full tillit til deres lederskap, unngå skepsis til det de lærer gjennom Selskapet Vakttårnets litteratur, og ikke «[gjøre seg] til talsmann for egne meninger og [ikke fremme] private tanker med hensyn til forståelse av Bibelen».
=== Jehova og Jesus Kristus ===
Jehovas vitner fremhever bruken av Guds navn, representert i originaltekstene ved tetragrammet, og de fortrekker på norsk å bruke navneformen Jehova. De lærer at Jehova er den eneste sanne Gud, skaperen av alle ting, og «Universets Overherre». De lærer at all tilbedelse bør være rettet mot ham, og at han ikke er en del av en treenighet. Som en følge av dette legger trossamfunnet mer vekt på Gud enn på Jesus Kristus. De tror at den hellige ånd er Guds ånd og hans virksomme kraft, og ikke en person.
Jehovas vitner tror at Jesus er det eneste som er skapt direkte av Gud, at alt annet ble skapt gjennom Kristus, og at den innledende uassisterte skapergjerningen identifiserer Jesus på en unik måte som Guds «enbårne sønn» og «all skapnings førstefødte». De mener at Jesus tjente som en gjenløser og et gjenløsningsoffer som løskjøper hele menneskeheten fra synd. De tror at Jesus døde på en oppreist torturpæl, og ikke på et kors. De tror at de bibelske henvisningene til erkeengelen Mikael, Abaddon (Apollyon), «Ordet» og rytteren på den hvite hesten som er beskrevet i Johannes' åpenbaring, refererer til Jesus. Jesus blir betraktet som en som går i forbønn for menneskeheten og som øversteprest, utnevnt av Gud til å være konge og dommer i hans rike. Jehovas vitner mener at Jesu rolle som mellommann er begrenset til de som er salvede kristne, som er et begrenset antall som har håp om liv i himmelen.
=== Satan ===
Jehovas vitner tror Satan opprinnelig var en fullkommen engel, som lot innbilskhet og selvfølelse få utvikle seg, og etter hvert higet etter å bli tilbedt. Satan lokket Adam og Eva til ulydighet mot Gud, og som en følge av dette ble menneskeheten dratt inn i stridsspørsmålet mellom Gud og Satan om retten til det universelle overherredømme. Andre engler som sluttet seg til Satan, ble demoner.Jehovas vitner lærer at Satan og hans demoner ble kastet ut av himmelen og ned til jorden etter 1. oktober 1914, tidspunktet som innleder «endens tid». Jehovas vitner mener at Satan er denne tingenes ordnings hersker, at menneskesamfunnet er under innflytelse av, og blir forledet av Satan og hans demoner, og at de er en viktig årsak til menneskehetens lidelser. De tror imidlertid ikke at hver enkelt hersker eller regjering er under Satans direkte kontroll.
=== Liv etter døden ===
Jehovas vitner tror at døden er en tilstand av ikke-eksistens, og at den avdøde er uten bevissthet. De avviser læren om et brennende helvete som pinested; Hades og Sheol er forstått å vise til den avdødes tilstand, ofte omtalt som «menneskehetens felles grav». Jehovas vitner betrakter sjelen for å være et liv, eller levende vesen, og at denne kan dø. Selskapet Vakttårnets publikasjoner lærer at mennesket er i en ufullkommen tilstand, og at befrielse fra syndens virkninger kun er mulig gjennom å vise tro på Jesu utgytte blod som en løsepenge, eller sonoffer, for menneskehetens synder.Vitnene tror at et begrenset antall («den lille hjord») kommer til himmelen, og at håpet for majoriteten («de andre sauer») innbefatter en oppstandelse fra de døde på en renset jord etter harmageddon. De tolker Åpenbaringen 14,1-5 dithen at antallet kristne som skal til himmelen, er på bokstavelige 144 000, som sammen med Jesus skal regjere som konger og prester over jorden. Jehovas vitner lærer at det er kun de som gruppe betraktet som oppfyller de bibelske krav som stilles for å bli frelst gjennom Harmageddon, men de lærer også at det er Gud som til syvende og sist avgjør hver enkelts skjebne. Gjennom Kristi tusenårige styre vil så de fleste av de mennesker som har dødd i tiden frem til Harmageddon, bli oppreist til liv, med muligheten til å leve evig; de vil lære å tilbe Gud på en rett måte, slik at de er forberedt på den endelige prøven ved slutten av de tusen år.
=== Guds rike ===
Jehovas vitners publikasjoner lærer at Guds rike er en bokstavelig regjering i himmelen, opprettet i himmelen i 1914, og ledet av Jesus Kristus og 144 000 kristne løskjøpt fra jorden. Riket blir ansett for å være det redskap Gud vil bruke for å fullføre sin opprinnelige hensikt med jorden, ved å forvandle denne til et paradis uten sykdom eller død. Guds rike blir omtalt som sentralt i Jesu tjeneste på jorden. Forkynnelsen av Guds rike, i Jehovas vitners litteratur ofte omtalt som «det gode budskap om Guds rike», står sentralt i Jehovas vitners lære.
=== Eskatologi ===
Et sentralt trekk ved Jehovas vitners lære er deres oppfatning av at den nåværende epoken, eller «tingenes ordning», i 1914 gikk inn i «de siste dager», og går i møte en kommende tilintetgjørelse ved Guds og Jesu Kristi inngripen, etterfulgt av en utfrielse for de som tilber Gud på en akseptabel måte. De betrakter alle andre av dagens religionssamfunn for å være falske, og sammenstiller disse med Babylon den store, eller «skjøgen», beskrevet i Åpenbaringen 17, og at disse snart vil bli tilintetgjort av De forente nasjoner, en handling som vil markere begynnelsen på den store trengsel. Videre lærer de at Satan etter dette vil angripe Jehovas vitner, en handling som vil føre til at Gud innleder Harmageddon-krigen, som videre vil føre til at alle styresmakter og enkeltpersoner som «ikke adlyder det gode budskap», blir tilintetgjort. Etter Harmageddon blir så jorden inkludert i Guds himmelske rike, for så å bli forvandlet til et paradis lignende Edens hage. Videre lærer vitnene at de fleste som har dødd gjennom tidens løp, vil gjenoppstå til en dommens dag, som vil vare i tusen år. Deres dom vil utelukkende være basert på deres handlinger etter oppstandelsen. Ved slutten av de tusen år vil en endelig prøve finne sted i det Satan, som på dette tidspunktet vil ha vært bundet i tusen år, blir løslatt for å sette menneskeheten på en siste prøve med det resultat at kun en fullstendig prøvd og fullkommen menneskehet blir igjen. Kristus vil så tilbakeføre all myndighet til Gud.Selskapet Vakttårnets publikasjoner lærer at Jesus Kristus begynte å herske i himmelen som konge i Guds rike i oktober 1914. Satan og hans demoner, som ble kastet ned fra himmelen, også dette i 1914, påfører menneskeheten «urett, nød, forurensning, krig, fiendskap mellom mennesker og naturkatastrofer». Vitnene lærer at Jesu gjenkomst er usynlig, og at hans styre kjennetegnes av en serie «tegn». De baserer denne oppfatningen av deres gjengivelse av det greske ordet parousia, vanligvis oversatt til gjenkomst, som «nærvær», og tror at Jesu nærvær viser til en periode av ukjent varighet heller enn tidspunktet for gjenkomsten.
== Praksis og levesett ==
=== Tilbedelse ===
Møter for tilbedelse og studier blir avholdt i Rikets sal. Bygningen er funksjonell til formålet, og inneholder ingen religiøse symboler. Vitnene tilhører en menighet i «distriktet» hvor de bor, og overværer ukentlige samlinger kjent som «møter», ledet av menighetens eldste. Møtene baseres i stor grad på studium av Bibelen, samt litteratur utgitt av Selskapet Vakttårnet. Møtenes struktur er bestemt fra trossamfunnets hovedkontor, og innholdet er i all hovedsak det samme for menigheter over hele verden. Menighetene samles til møtene to ganger hver uke, til fem forskjellige møter på til sammen omtrent tre og en halv time. Det er vanligvis en samling med tre møter midt i uken, og en samling med to møter i slutten av uken. Møtene blir åpnet og avsluttet med Rikets sanger og korte bønner.Hvert år samles vitner fra flere menigheter i samme «krets» til to éndagers stevner som kalles kretsstevner fordelt på et halvt år. Mange kretser samles til et årlig «områdestevne», vanligvis på leide stadion eller haller. Et av stevnenes høydepunkt er dåpen, som er en stadfestelse av at personen som blir døpt, har innviet sitt liv til Gud for å gjøre hans vilje. Jehovas vitner praktiserer ikke barnedåp, og alle som lar seg døpe, må være voksne nok til å kunne ta et selvstendig valg med tanke på sin tro, og gjennom en prosess vise at de er i stand til å forstå rekkevidden av sitt valg. Jehovas vitners viktigste og mest høytidelige høytid i løpet av året, er feiringen av «Herrens aftensmåltid», eller «Minnehøytid for Kristi død», som vanligvis faller på samme dag som den jødiske påsken.
=== Evangelisering ===
Jehovas vitner er kanskje mest kjent for sin innsats for å spre sin overbevisning, og da i første rekke ved å besøke mennesker fra hus til hus. Gratis hjemmebibelstudier blir tilbudt personer som viser interesse for deres lære, som blir presentert ved hjelp av bøker, brosjyrer og blader, inkludert Vakttårnet. Noe av litteraturen er tilgjengelig på 700 språk.Vitnene lærer at det er et bibelsk påbud å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet. De blir oppfordret til å tilbringe så mye tid som mulig til sin tjeneste, og det er påkrevd å levere en månedlig «felttjenesterapport». Døpte medlemmer som ikke leverer rapport hver måned, blir betegnet som «uregelmessige», og kan bli veiledet av eldste; de som ikke leverer rapport på seks måneder, blir betegnet som uvirksomme.
=== Etikk og moral ===
Deres moralsyn gjenspeiles av kristne konservative verdier. Alle utenomekteskapelige forbindelser er grunn for eksklusjon med mindre personen anses som angrende; homoseksuelle handlinger blir betraktet som synd, og likekjønnede ekteskap er ikke tillatt innenfor trossamfunnet. Abort blir sidestilt med drap. Beskjedenhet i klesstil og fremtoning blir ofte understreket. Spill om penger, drukkenskap og bruk av narkotika og tobakk er ikke tillatt, men moderat bruk av alkoholholdig drikke tillates.Familiestrukturen er patriarkal. Mannen er betraktet som endelig beslutningstaker i familieanliggender, men er oppfordret til å ta i betraktning sin hustrus, så vel som sine barns, meninger og følelser. Ekteskap skal være monogame og lovlig registrerte. Å inngå ekteskap med en ikke-troende, eller å bifalle en slik handling, er sterkt frarådet, og medfører religiøse sanksjoner. Skilsmisse er frarådet, og gjengifte er ikke tillatt med mindre en av partene har en utenomekteskapelig forbindelse, en såkalt «skilsmisse på bibelsk grunnlag». Dersom en skilsmisse blir gjennomført, blir gjengifte betraktet som utroskap så lenge den gjenlevende ektefellen fortsatt lever og ikke har hatt andre seksuelle forbindelser. Fysisk misbruk i ekstrem grad, med viten og vilje unnlate å forsørge sin egen familie, og «betydelig fare for egen åndelighet», blir betraktet som akseptable årsaker til separasjon.
=== Disiplinære tiltak ===
Disiplinære tiltak blir håndtert av menighetens eldste. Når et døpt medlem blir beskyldt for å ha begått en alvorlig synd, som regel brudd på trossamfunnets sett med moralnormer, eller anklaget for apostasi i forbindelse med trossamfunnets læresetninger, vil et dømmende utvalg bli iverksatt for å fastslå skyld, sørge for korrigerende veiledning, eller i noen tilfeller iverksette disiplinære tiltak.
Eksklusjon, en form for utfrysning, er den sterkeste formen for disiplinært tiltak. Kontakt med den ekskluderte er begrenset til familiemedlemmer i samme hjem, og til menighetens eldste, som kanskje oppfordrer den ekskluderte til å søke om gjenopptakelse; formelle forretningsanliggender kan fortsette, dersom disse er kontraktsfestet eller finansielt forpliktende. Vitnene lærer at det at man unngår sosialt og åndelig fellesskap med ekskluderte personer, bidrar til å holde menigheten fri for umoralsk innflytelse, og at å «miste verdifullt fellesskap med sine kjære kan hjelpe [den ekskluderte] til å 'komme til fornuft,' se alvoret i sin gale handlemåte, og ta skritt for å vende tilbake til Jehova.» Denne praksisen tjener også det formål å avskrekke andre medlemmer fra uønsket adferd. Medlemmer som trekker seg (en formell utmelding), behandles på samme måte som ekskluderte. Ekskluderte personer kan bli gjenopptatt i menigheten dersom den ekskluderte har gått på møter i Rikets sal en tid, men ellers holdt avstand til menigheten.Et døpt medlem som begår en alvorlig synd, men angrer, kan bli irettesatt; den irettesatte mister midlertidig høytstående tjenestepriviliegier, men blir ikke rammet av restriksjoner i forhold til sosialt eller åndelig fellesskap. Hege Kristin Ringnes viser til en uttalelse fra Jehovas vitners ledelse i Norge når hun i boken Jehovas vitner - en flerfaglig studie skriver at «angeren må stå i forhold til det personen har gjort». Hun konkluderer med at «[d]ette kan tyde på at det ved alvorlige saker, som vold og overgrep, skal mye til for å hindre [eksklusjon]». «Å merke seg en person», en begrensning i sosialt, men ikke åndelig, fellesskap, blir praktisert dersom et døpt medlem praktiserer en handling som anses som brudd på Bibelens prinsipper, men ikke faller under «alvorlig synd».
=== Adskillelse ===
Jehovas vitner mener at Bibelen avviser interreligiøst samarbeid med den begrunnelsen at det bare kan være én sannhet fra Gud, og de avviser derfor felleskirkelige og økumeniske bevegelser. De mener at sann kristendom bare er representert gjennom deres lære, at andre trossamfunn ikke lever opp til det Gud krever og at disse snart vil bli tilintetgjort. Jehovas vitner lærer at det er helt nødvendig å holde seg «adskilt fra verden». Publikasjoner utgitt av Jehovas vitner definerer «verden» som «den delen av menneskeheten som er adskilt fra Jehovas godkjente tjenere» og mener at disse er under Satans innflytelse i en verden som er forbundet med «åndelig fare». Selv om Jehovas vitner innad blir oppfordret til å begrense sosiale forbindelser med personer utenfor eget trossamfunn, viser uavhengig forskning til en individuell praksis, hvor enkeltindivider i varierende grad har et sosialt nettverk utenfor trossamfunnet.Jehovas vitner mener deres lydighet overfor Guds rike, som blir ansett som en virkelig regjering i himmelen med Jesus Kristus som konge, går foran hensynet til lydighet overfor alle andre myndigheter. De forholder seg politisk nøytrale, søker seg ikke til politiske stillinger og frarådes å avgi stemme ved politiske valg. Enkeltpersoner kan likevel engasjere seg i ukontroversielle, samfunnforbedrende tiltak. De avstår fra å feire religiøse helligdager og fødselsdager og avviser mange skikker som de betrakter som av hedensk opphav. De tar seg ikke arbeid i industri relatert til militær virksomhet, avtjener ikke i væpnede styrker og nekter militærtjeneste, noe som har medført at vitnene i mange land har blitt arrestert og holdt i forvaring. De hilser ikke flagget og sverger heller ikke troskap til noe flagg, og synger heller ikke nasjonalsanger eller patriotiske sanger. Jehovas vitner ser på seg selv som et brorskap som overgår nasjonale grenser og etnisk tilhørighet. Sosiolog Ronald Lawson mener at trossamfunnets intellektuelle og organisasjonsmessige isolasjon, forbundet med intens indoktrinering av dens tilhørere, strenge disiplin, samt sterk forfølgelse, har bidratt til å forsterke følelsen av at det haster i forhold til trossamfunnets apokalyptiske budskap.
=== Avvisning av blodtransfusjoner ===
Jehovas vitner avviser blodtransfusjoner som et brudd på Guds lover, basert på deres tolkning av Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 og andre skriftsteder. Siden 1961 har det å frivillig ta i mot blodtransfusjoner vært grunnlag av eksklusjon for et ikke angrende medlem. Vitnene blir pålagt å avvise blodtransfusjoner, også i tilfeller hvor det står om livet. De godtar alternativer uten blod, samt andre medisinske behandlingsformer som erstatter blodtransfusjoner, og Selskapet Vakttårnet bistår med informasjon om nåværende medisinske behandlingsformer uten bruk av blod.Selv om de ikke aksepterer blodtransfusjoner av fullblod, kan hver enkelt ut fra egen samvittighet avgjøre om de ønsker å gjøre bruk av blodplasmafraksjoner dersom nødvendig. Selskapet Vakttårnet distribuerer forhåndsformulerte fullmaktsdokumenter hvor det gjøres klart at hovedbestanddeler av blod ikke skal brukes, og hvor hvert enkelt medlem kan spesifisere hvilke tillatte blodfraksjoner og behandlingsmetoder de personlig tillater. Jehovas vitner har opprettet egne sykehuskontaktutvalg, som er et samarbeid mellom Jehovas vitner, leger og sykehus.
== Demografi ==
Per august 2015 kunne Jehovas vitner rapportere et gjennomsnitt på 8,2 millioner forkynnere, som er termen brukt om medlemmer aktive i trossamfunnets evangeliseringsvirksomhet, fordelt på 118 016 menigheter. Siden midten av 1990-årene har høydepunktet for antall forkynnere økt fra 4,9 millioner til 8,2 millioner. Sammenlignet med andre trossamfunn har Jehovas vitner en snever formulering av hvem som er medlemmer. Kun registrerte, aktive forkynnere er tatt med i deres offisielle statistikker.En spørreundersøkelse gjennomført av Pew Forum on Religion & Public Life i USA i 2008, kunne vise til en høy gjennomstrømning av medlemmer: Kun 37 prosent av personene som vokser opp i trossamfunnet, fortsetter å betrakte seg som Jehovas vitner i voksen alder. National Council of Churches konkluderte likevel med at Jehovas vitner «hadde den største veksten av alle [kristne trossamfunn i Amerika]», med en økning på 4,7 prosent i antall medlemmer i USA i 2009. Jehovas vitner estimerer egen nåværende globale vekstrate til 2,2 prosent per år.Jehovas vitner har en aktiv tilstedeværelse i de fleste land, men de utgjør ingen større del av noe lands befolkning. USA er det landet med flest Jehovas vitner, og 19 prosent av medlemmene er amerikanske, men det er færre Jehovas vitner i USA enn i Vest-Europa og langt færre enn i Latin-Amerika. Det er større vekst i «nye markeder», hvor Jehovas vitners forkynnelsesarbeid i nyere tid har vært forbudt, enn i områder hvor det har pågått forkynnelse en tid, og Jehovas vitner har større suksess i sitt rekrutteringsarbeid i tradisjonelt kristne land enn i tradisjonelt muslimske land. I de skandinaviske landene har det vært særskilt satsing på rekruttering i innvandringsmiljøer, og flere sosiologer har påpekt at Jehovas vitner på et internasjonalt plan i særlig grad lykkes med å rekruttere mennesker som nylig har flyttet fra et sted til et annet. Sosiologen James A. Beckford har påpekt at påfallende mange kjernefamilier med små barn har latt seg rekruttere til trossamfunnet.
=== Sosial sammensetning ===
Betydelig flere kvinner enn menn oppgir at de er Jehovas vitner. Likevel er kvinner nærmest fraværende i lederposisjoner i trossamfunnet, da disse i all hovedsak er forbeholdt menn.Det er ikke gjennomført undersøkelser angående Jehovas vitner i Norge og utdannelse. Undersøkelser fra USA og Canada indikerer en betydelig lavere andel med høyere utdanning blant Jehovas vitner enn samfunnet forøvrig. Undersøkelser angående de økonomiske forholdene for amerikanske husholdninger bestående av medlemmer av trossamfunnet, viser en litt lavere gjennomsnittsinntekt, men tett opp under gjennomsnittet for amerikanske husholdninger forøvrig. Sosiologene Stark og Iannaccone har omtalt undersøkelsen som oppsiktsvekkende av mange årsaker, blant disse at det er en betraktelig høyere andel av husholdninger hos Jehovas vitner som forsørges av bare en inntekt. Videre påpekes det at det at Jehovas vitner i mye høyere grad enn befolkningen forøvrig arbeider deltid, samt den relativt lave andelen hvite amerikanere blant Jehovas vitner i USA, er faktorer som skulle bidra til å trekke ned et gjennomsnitt for husholdninger bestående av Jehovas vitner. Undersøkelsen viser at forholdsvis like mange bor i en bolig de eier selv, som i samfunnet forøvrig. Funnene av et kulturelt middelklassepreg bekreftes av Beckford, mens sosiologiske studier utført av Wilson og Dobbelaere for Belgias vedkommende, samt Göran Gustafsson for Sveriges vedkommende, tilsier at Jehovas vitner primært består av en kombinasjon av middelklasse og lavere arbeiderklasse. De ulike observantene er enige om at man finner personer av høyere sosial rang kun unntaksvis i trossamfunnet.
=== Jehovas vitner i Norge ===
I Norge var det per 1. september 2017 registrert et høydepunkt på 11 652 medlemmer fordelt på 167 menigheter. Jehovas vitner mottar offentlig tilskudd på lik linje med alle registrerte trossamfunn i Norge.Jehovas vitner er fylkesvis forholdsvis jevnt fordelt over landet, men med noe høyere konsentrasjon i Telemark, Vestfold og Østfold, og noe lavere konsentrasjon i Møre og Romsdal, Oppland og Sogn og Fjordane.
==== Det skandinaviske avdelingskontoret ====
Jehovas vitners forløpere, De internasjonale bibelstudenter, opprettet i 1904 et provisorisk kontor i Pilestrædet 49A i Kristiania. Dette ble avløst av et dansk kontor i en kort periode i begynnelsen av 1916, før det svenske kontoret i mars 1916 overtok administrasjonen av virksomheten i hele Skandinavia, skjønt med et lite ekspedisjonskontor i Parkveien 60 i Kristiania. Det var trossamfunnets grunnlegger, Charles Taze Russel, som selv besluttet å opprette et felles skandinavisk avdelingskontor i 1916. I 1925 gikk bibelstudentene så til innkjøp av en treetasjes bygning i Inkognitogaten 28 B i Oslo, hvor det norske avdelingskontoret holdt til frem til 1983, da den mye større eiendommen i Gaupeveien 24 i Ytre Enebakk ble tatt i bruk. Denne eiendommen tjente som administrasjonssenter i Norge frem til 1. september 2012, da det ble opprettet et felles avdelingskontor for Skandinavia og Island i Holbæk, Danmark. I dag fungerer bygningene i Ytre Enebakk som regionalt kurssenter og oversettelseskontor.
== Klassifisering ==
Jehovas vitner betrakter seg selv som de eneste sanne kristne, en videreføring av de første kristne, og som verdens eldste monoteistiske religion. I religionsvitenskapen betraktes Jehovas vitner som et ungt, kristent trossamfunn, med opphav i USA i 1870-årene, under den tredje store vekkelsesbølgen fra 1850 til 1900. Sosiologen Andrew Holden beskriver i tillegg Jehovas vitner som en millennistisk bevegelse, med læresetninger i konflikt med de man finner blant majoriteten av kristne. Sett fra et religionsvitenskapelig perspektiv finner man spor av Russells fortid som adventist i flere av Jehovas vitners nåværende læresetninger.I sosiologisk sammenheng passer ikke Jehovas vitner inn i definisjoner på verken kirke eller konfesjon, så «sekt» har ofte blitt brukt av religionssosiologer, som en beskrivende term. Enkelte religionssosiologer, som Pernilla Liedgren Dobronravoff, har unngått å bruke «sekt» i sine avhandlinger, på grunn av begrepets negative ladning i dagligspråket. Jehovas vitner avviser selv at de er en sekt, men avvisingen bygger på en annen definisjon enn som beskrivende term, slik sekt-begrepet blir brukt innen religionssosiologi.Jehovas vitner skiller seg på sentrale punkter ut fra det store flertallet av verdens kristne. De betraktes som kristne av religionsvitenskapen, sosiologien og i andre sammenhenger hvor sekulære definisjoner er tatt i bruk.Innen konfesjonskunnskap, eller læren om kristne kirker og trossamfunn, er definisjonen av Jehovas vitner som kristne noe mer nølende. Den danske ortodokse presten Poul Sebbelov skrev i et innlegg til religion.dk i 2012: «Tillat meg, som ortodoks troende og prest, å slå fast at den ortodokse kirke og teologi utmerket forstår å skjelne hva som er kristen lære, og hva som ikke er [det].... Det faller oss ikke inn å [sammenligne luthersk tro] med Jehovas vitner[s], uansett hva folkelige meninger om dette måtte være. Hvad angår Jehovas Vidner, tilfører det ikke denne ukristelige sekt nogen som helst kristelig autoritet eller troværdighed, at de selv påberåber sig navn af kristne.» Andre fagpersoner innen konfesjonskunnskap har beskrevet trossamfunnet som et «med røtter i kristendommen, i randen av kristenheten, eller med et kristent innslag.»
== Motstand ==
Kontroverser tilknyttet Jehovas vitners trosoppfatninger, læresetninger og religiøse praksis har ført til motstand fra styresmakter, lokalsamfunn og andre trossamfunn. Sosiolog og forfatter Ken Jubber mente at «sett globalt har forfølgelsen [av Jehovas vitner] vært så vedvarende og av en slik intensitet at det ikke ville vært feil å hevde at Jehovas vitner er det mest forfulgte kristne trossamfunnet i det tjuende århundre.»
=== Forfølgelse ===
Politisk og religiøst hat mot Jehovas vitner har fra tid til annen ført til pøbelangrep og til undertrykkelse fra styresmakter i ulike land. Deres oppfatninger angående politisk nøytralitet, samt deres beslutning om ikke å tjenestegjøre i militærstyrker, har ført til fengsling av medlemmer som har nektet vernepliktstjeneste, både under andre verdenskrig, og også andre perioder hvor obligatorisk verneplikt har vært utbredt.I Tyskland under andre verdenskrig ble om lag 4 200 Jehovas vitner sendt i konsentrasjonsleirer, hvor de ble identifisert ved hjelp av en lilla trekant; 1490 av dem døde eller ble drept i leirene. Flere enn to hundre menn ble henrettet på ordre fra tysk krigsrett. I Canada ble Jehovas vitner internert i leirer sammen med politiske dissidenter og personer av kinesisk og japansk opprinnelse. I det tidligere Sovjetunionen ble 9 389 personer tilhørende Jehovas vitner deportert til Sibir som en del av Operasjon Nord i april 1951, og enkelte var fanger i Gulag-leirer.Det er rapportert brudd på Jehovas vitners menneskerettigheter mange steder, for eksempel i Eritrea,
Russland,
Kasakhstan,
Tyrkia,
og Turkmenistan.
I 2017 ble de ansett å være en ekstremist-organisasjon av russisk høyesterett. Andre land, som New Zealand, Spania, Island, og Danmark, har kritisert denne avgjørelsen.
Norge har gitt asyl til noen russiske statsborgere som har søkt asyl for religiøs forfølgelse. Den europeiske menneskerettsdomstol avsa i juni 2022 dom i saken Taganrog LRO and others v. Russia. Ifølge dommen har Russlands bruk av begrepet «ekstremisme» vært for vidt, og den etterfølgende straffeforfølgelsen av Jehovas vitner har vært i strid med menneskerettighetskonvensjonens artikkel 9, 10, 11 og 5.
=== Utfordret juridisk ===
En rekke rettstvister som involverer Jehovas vitner har blitt gjennomført som høyesterettssaker over hele verden. Deres vedvarende pågang for juridisk anerkjennelse har bidratt til å økt forståelse for menneskerettigheter i en rekke land. Rettssakene har i all hovedsak dreid seg om rettigheter i forbindelse med religionsutøvelse, deriblant retten til fritt å forkynne, samt retten til å nekte militærtjeneste.Også i Norge har Jehovas vitner gjennomført saker i høyesterett, primært i saker relatert til verneplikt og barnefordeling.
== Kritikk ==
For kritikk av Ny verden-oversettelsen, se Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifterJehovas vitner har jevnlig vært gjenstand for kritikk fra flere hold. Blant kritikerne er tidligere medlemmer og representanter for faglig-apologetisk forskning sterkt representert, men også samfunnsaktører som politikere og fagpersoner innenfor fagområder relatert til sosiologi har fremmet kritikk mot Jehovas vitner. Mye av kritikken blir avvist av trossamfunnet, og noe av kritikken har blitt avvist av domstoler og utenforstående fagpersoner.
Kritikken inkluderer synet på egen lære som den eneste som er godkjent av Gud, feilaktige forutsigelser, håndteringen av tidligere medlemmer, synet på blodoverføringer og trossamfunnets hierarkiske og autoritære styre.
Jehovas vitner er også kritisert for å undertrykke medlemmers ytringsfrihet, og har blitt beskyldt for hjernevask. Holden tilbakeviser at Jehovas vitner er hjernevasket, og andre forskere har også tatt utgangspunkt i at medlemmene er tenkende og reflekterende individer. Jehovas vitner selv avviser også at noen blir tvunget eller sterkt påvirket til å være med i trossamfunnet.Overgrep er et tema som kommer opp fra tid til annen når Jehovas vitner omtales i media. Blant de som har fremmet kritikk av Jehovas vitners håndtering ved seksuelt misbruk av barn, er tidligere medlem av trossamfunnet og grunnlegger av Silentlambs, William Bowen. Det er ikke dokumentert flere overgrep hos Jehovas vitner enn andre steder i samfunnet, men religionspsykolog Hege Kristin Ringnes fremholder det som kritikkverdig at enkeltsaker ikke er blitt meldt videre. Jehovas vitner har i noen tilfeller benyttet tilsvarsretten til å presentere interne retningslinjene i overgrepssaker, som tilsier at «[a]nklager om seksuelle overgrep [umiddelbart] skal meldes til politiet.» Tidligere pressetalsmann for Jehovas vitner i Norge, Tom Frisvold, har i et tilsvar fremholdt at Jehovas vitners retningslinjer for håndtering av overgrep eller mistanke om overgrep, har blitt «forbedret etter hvert som årene har gått, som i resten av samfunnet».Blant mer kontroversiell kritikk, finner man påstander om at Jehovas vitner før og under andre verdenskrig skal ha fremprovosert sin egen forfølgelse, og at de ønsket et samarbeid med Hitler før andre verdenskrig.
== Se også ==
Antitrinitarisme
Bibelstudentene
Charles Taze Russell
Jehovas vitners litteratur
Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter
Vakttårnet
Våkn opp!
== Kilder ==
=== Fotnoter ===
=== Referanser ===
== Litteratur ==
=== Faglitteratur ===
Helje Kringlebotn Sødal (red.), Det kristne Norge. Innføring i konfesjonskunnskap. Høyskoleforlaget 2002.
Hege Kristin Ringnes, Helje Kringlebotn Sødal (red.), Jehovas vitner – en flerfaglig studie. Universitetsforlaget 2008, ISBN 978-82-15-01453-1
Andrew Holden, Jehovah's Witnesses: Portrait of a Contemporary Religious Movement. Routledge 2002, ISBN 978-0-415-26610-9. (en)
James A. Beckford, The Trumpet of Prophecy: A Sociological Study of Jehovah's Witnesses. Oxford: Basil Blackwell, 1975. (en)
George D. Chryssides, Historical Dictionary of Jehovah's Witnesses (2008) (en)
=== Kritikk fra ståstedet til mer tradisjonell kristendom ===
Hoekema, Anthony A., The Four Major Cults. Grand Rapids, Michigan: William B. Eerdmans, 1963. (en)
Hvalvik, Reidar, Drømmen om det tapte paradis. Credo, 1992. ISBN 8270532223 (no)
=== Litteratur utgitt av Selskapet Vakttårnet ===
Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike, 1993.
Innsikt i De hellige skrifter, 2001 (bind 1), 2005 (bind 2).
Resonner ut fra skriftene, 1989 (engelsk), 2002, 2008.
Jehovah's Witnesses in the Divine Purpose, 1959. (en)
Åpenbaringen - dens klimaks er nær, 1988.
Hva Bibelen egentlig lærer, 2009.
Jehovas vitner — Hvem er de? Hva tror de?, 2000.
Jehovas vitner og utdannelse, 2006.
Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter, 1996.
=== Litteratur skrevet av tidligere medlemmer av Jehovas vitner ===
M. James Penton, Apocalypse Delayed: The Story of Jehovah's Witnesses. University of Toronto Press 1998, ISBN 0-8020-7973-3. (en)
Alan Rogerson, Millions Now Living Will Never Die. Constable & Co, London, 1969. SBN 094559406. (en)
Roar Henriksen, Gud bor i Brooklyn. Gyldendal, Skien, 2004. ISBN 82-05-32700-9. (no)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jehovah's Witnesses – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jehovah's Witnesses – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Artikkel av Geir Winje Arkivert 29. august 2005 hos Wayback Machine.
Artikkel fra Skoletorget
Dokumentarfilm som følger Jehovas vitner fra dør til dør (engelsk) | Jehovas vitner er et trossamfunn med omtrent 8,6 millioner aktive medlemmer. Trossamfunnet er ledet av Jehovas vitners styrende råd, som er en gruppe eldste i Warwick i New York som etablerer og reviderer trossamfunnets læresetninger. | 8,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lappland_(Finland) | 2023-02-04 | Lappland (Finland) | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lappland (Finland)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lappland (finsk: Lappi; nordsamisk: Sápmi) er det nordligste av Finlands landskap. Administrasjonssetet i Lappland er Rovaniemi. Lappland grenser til landskapet Norra Österbotten i sør. Lappland grenser dessuten til Norrbottens län i Sverige, til fylket Troms og Finnmark i Norge og til Murmansk oblast og Karelia i Russland.
| Lappland (finsk: Lappi; nordsamisk: Sápmi) er det nordligste av Finlands landskap. Administrasjonssetet i Lappland er Rovaniemi. Lappland grenser til landskapet Norra Österbotten i sør. Lappland grenser dessuten til Norrbottens län i Sverige, til fylket Troms og Finnmark i Norge og til Murmansk oblast og Karelia i Russland.
== Kommuner og regioner ==
Lappland er delt inn i 21 kommuner hvorav fire bykommuner. Kommunene i landskapet utgjør seks økonomiske regioner. Nedenstående oversikt viser hvordan kommunene fordeler seg på de seks økonomiske regionene. Byene er oppført med fet skrift.
I Norra Lappland og i Enontekis kommune i Fjäll-Lappland er nordsamisk offisielt språk ved siden av finsk. I Enare kommune har dessuten enaresamisk og skoltesamisk status som offisielle språk.
== Befolkningsutvikling ==
== Se også ==
Finlands kommuner
Finlands økonomiske regioner
Finlands landskap
Regionforvaltningsverk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fi) Offisielt nettsted
(se) Offisielt nettsted
(en) Lapland, Finland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Uppslagsverket Finland, Lappland (historisk landskap)
Uppslagsverket Finland, Lappland (landskap)
Uppslagsverket Finland, Lapplands län
Lapplands förbund Arkivert 31. januar 2009 hos Wayback Machine.
Lapplandsportal
Forskningscentralen för de inhemska språken, De samiska språken | Lappland (finsk: Lappi; nordsamisk: Sápmi) er det nordligste av Finlands landskap. Administrasjonssetet i Lappland er Rovaniemi. | 8,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edmonton | 2023-02-04 | Edmonton | ['Kategori:113°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Canadastubber', 'Kategori:Edmonton', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Edmonton er provinshovedstaden i den kanadiske provinsen Alberta, og den største byen i provinsen etter Calgary. Byen ble grunnlagt i 1795 da Hudson's Bay Company opprettet en handelspost der. Emonton er også kjent som oljehovedstaden i Canada, noe som har gitt navnet til byens ishockeylag. Byen har ca. 730 000 innbyggere, 1 030 000 med forsteder. Byens universitet, University of Alberta, er et av Canadas største universiteter med over 36 000 studenter. Dinosaurarten Edmontonia er oppkalt etter byen. West Edmonton Mall, Nord-Amerikas største kjøpesenter, ligger i Edmonton.
Den første broen i Edmonton over elven North Saskatchewan var Low Level Bridge som sto ferdig i 1900.
| Edmonton er provinshovedstaden i den kanadiske provinsen Alberta, og den største byen i provinsen etter Calgary. Byen ble grunnlagt i 1795 da Hudson's Bay Company opprettet en handelspost der. Emonton er også kjent som oljehovedstaden i Canada, noe som har gitt navnet til byens ishockeylag. Byen har ca. 730 000 innbyggere, 1 030 000 med forsteder. Byens universitet, University of Alberta, er et av Canadas største universiteter med over 36 000 studenter. Dinosaurarten Edmontonia er oppkalt etter byen. West Edmonton Mall, Nord-Amerikas største kjøpesenter, ligger i Edmonton.
Den første broen i Edmonton over elven North Saskatchewan var Low Level Bridge som sto ferdig i 1900.
== Sport ==
Edmonton har flere profesjonelle sportsklubber,NHL Klubben Edmonton Oilers er en av dem. Klubben ble grunnlagt i 1972 under navnet «Alberta Oilers» som klubben het frem til 1973. Klubben var i 1980-tallet ett av de beste lagene og vant Stanley Cup-titler i 1984, 1985, 1987, 1988 og 1990. Ishockeylegenden Wayne Gretzky spilte for Oilers fra 1979 til 1988
Nordmannen Patrick Thoresen spilte for klubben fra juni 2006 og frem til februar 2008 (med en del opphold på klubbens farmerlag), da han ble hentet til rivalen Philadelphia Flyers.
=== Profesjonelle sportsklubber i Edmonton ===
== Vennskapsbyer ==
Gatineau, Canada (1967)
Harbin, Kina (1985)
Nashville, USA (1990)
Wonju, Sør-Korea (1998)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Edmonton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edmonton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edmonton hos Wikivoyage
University of Alberta (engelsk)
Reiseinformasjon Edmonton (engelsk)
West Edmonton Mall Arkivert 5. juli 2008 hos Wayback Machine. (engelsk)
Edmonton Oilers (engelsk) | | areal = 683.37 | 8,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%26M | 2023-02-04 | S&M | ['Kategori:Pekere'] | S&M kan referere til flere ting:
S&M (album), et album av Metallica
Sadomasochisme, en seksuell legning som i hovedsak dreier seg om å dominere andre eller selv å bli dominert, og/eller å gi eller bli påført smerte.
S&M (sang), sang med Rihanna | S&M kan referere til flere ting:
S&M (album), et album av Metallica
Sadomasochisme, en seksuell legning som i hovedsak dreier seg om å dominere andre eller selv å bli dominert, og/eller å gi eller bli påført smerte.
S&M (sang), sang med Rihanna | lenke | 8,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ghanesisk_cedi | 2023-02-04 | Ghanesisk cedi | ['Kategori:Afrikansk valuta', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Ghanas økonomi'] | Cedi (utt. 'sidi') er valutaen i Ghana.
1 cedi deles i 100 pesewa, men minste gangbare mynt er 20 cedi.
Valutaen har vært utsatt for sterk inflasjon; i 1983 var kursen 1 amerikanske dollar = 90 cedi, i 1993 1 amerikansk dollar = 720 cedi og i 2003 1 amerikansk dollar = 8 500-8 800 cedi.
Inntil 1991 var den største valøren 500 cedi, men det året ble 1 000 cedi-sedler innført, og deretter også 2 000 og 5 000 cedi-sedler. I 2001 innførte man også valørene 10 000 og 20 000.
ISO 4217-koden er GHC. | Cedi (utt. 'sidi') er valutaen i Ghana.
1 cedi deles i 100 pesewa, men minste gangbare mynt er 20 cedi.
Valutaen har vært utsatt for sterk inflasjon; i 1983 var kursen 1 amerikanske dollar = 90 cedi, i 1993 1 amerikansk dollar = 720 cedi og i 2003 1 amerikansk dollar = 8 500-8 800 cedi.
Inntil 1991 var den største valøren 500 cedi, men det året ble 1 000 cedi-sedler innført, og deretter også 2 000 og 5 000 cedi-sedler. I 2001 innførte man også valørene 10 000 og 20 000.
ISO 4217-koden er GHC. | |delt= 100 pesewa | 8,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Line_%C3%98stvold | 2023-02-04 | Line Østvold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. september', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Dødsfall som følge av idrettsulykker', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske deltagere i X Games', 'Kategori:Norske snøbrettkjørere', 'Kategori:Personer fra Ringerike kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sport i Ringerike'] | Line Lunde Østvold (født 7. november 1978, død 19. september 2004 i Santiago i Chile) var en norsk snøbrettstjerne. Hun var datter av Nina Lunde Østvold og Dag Bjørn Østvold.
Hun var fra Haugsbygd på Ringerike, like utenfor Hønefoss. Hun bodde sammen med sin forlovede Thomas Munkelien i Oslo. Line var en av verdens beste utøvere av snowboardcross. Hun ble verdensmester i 2002.
Line Østvold, som studerte idrettsadministrasjon ved Norges idrettshøgskole i Oslo, la egentlig opp i 2002, etter at hun brakk kragebenet i en konkurranse. Men hun bestemte seg for å gjøre «comeback» da snowboardcross ble OL-gren.
Hun døde av hodeskadene hun pådro seg under en treningsulykke i Chile, etter et fall.
| Line Lunde Østvold (født 7. november 1978, død 19. september 2004 i Santiago i Chile) var en norsk snøbrettstjerne. Hun var datter av Nina Lunde Østvold og Dag Bjørn Østvold.
Hun var fra Haugsbygd på Ringerike, like utenfor Hønefoss. Hun bodde sammen med sin forlovede Thomas Munkelien i Oslo. Line var en av verdens beste utøvere av snowboardcross. Hun ble verdensmester i 2002.
Line Østvold, som studerte idrettsadministrasjon ved Norges idrettshøgskole i Oslo, la egentlig opp i 2002, etter at hun brakk kragebenet i en konkurranse. Men hun bestemte seg for å gjøre «comeback» da snowboardcross ble OL-gren.
Hun døde av hodeskadene hun pådro seg under en treningsulykke i Chile, etter et fall.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Line Østvold – FIS (snøbrett) | Line Lunde Østvold (født 7. november 1978, død 19. | 8,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Son | 2023-02-04 | Son | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vestby', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1847', 'Kategori:Severdigheter i Viken', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere kommuner i Akershus'] | Son er et tettbebygd sted ved Oslofjorden sør i Vestby kommune i Viken fylke. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. Det er også en populær småbåthavn. Son er en del av Follo, og kan dessuten regnes til Mosseregionen. Det var tidligere egen kommune og hadde bystatus.
Statistisk sentralbyrå regner fra 2007 Son/Store Brevik som del av Moss tettsted, og dermed utgikk det som eget tettsted etter at Sjøhagen boligfelt nord i Moss ble ferdig utbygd og dannet en sammenhengende tettbebyggelse. Ifølge SSB bor 6.285 personer i den delen av Moss tettsted som ligger i Vestby kommune, altså Son. Det bor et sted mellom 6.700 og 7.000 innbyggere i Son. Her medregnes imidlertid ikke bebyggelse som faller utenfor tettstedsdefinisjonen. Hele området med postnummer til Son og ny boligbygging tilsier at Sons innbyggertall er i underkant av 7.000.
| Son er et tettbebygd sted ved Oslofjorden sør i Vestby kommune i Viken fylke. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. Det er også en populær småbåthavn. Son er en del av Follo, og kan dessuten regnes til Mosseregionen. Det var tidligere egen kommune og hadde bystatus.
Statistisk sentralbyrå regner fra 2007 Son/Store Brevik som del av Moss tettsted, og dermed utgikk det som eget tettsted etter at Sjøhagen boligfelt nord i Moss ble ferdig utbygd og dannet en sammenhengende tettbebyggelse. Ifølge SSB bor 6.285 personer i den delen av Moss tettsted som ligger i Vestby kommune, altså Son. Det bor et sted mellom 6.700 og 7.000 innbyggere i Son. Her medregnes imidlertid ikke bebyggelse som faller utenfor tettstedsdefinisjonen. Hele området med postnummer til Son og ny boligbygging tilsier at Sons innbyggertall er i underkant av 7.000.
== Geografi ==
Det tidligere ladestedet Son ligger ved Oslofjorden, og fjordarmen Sonsbukta, lokalt kjent som Sonskilen, er fjordens dypeste naturlige havn. Son ligger i Vestby kommune i Viken fylke, ca. 50 kilometer fra Oslo, og grenser mot Moss i sør og mot tettstedet Hølen i nord. Son sentrum ligger nede ved sjøen, med resten av stedet i en bratt helling bak.
Utenfor Son ligger det fire øyer som tilhører Vestby kommune. Den største er Gjøva, mens de mindre tre går under fellesnavnet Sauholmene; disse ligger bare omkring 50 meter fra fastlandet. Lokalt omtales den største av de tre som Sauholmen.
Det er fire større tjern i Son: Vardåstjernet på Kjøvangen, Kolåstjernet like nord for Son sentrum, Breviktjernet og Damåstjernet på Store Brevik. Det ble tidligere drevet is fra Kolås- og Breviktjernene på vinterstid. Der tok skip inn is for å bevare proviant og forgjengelige handelsvarer. Nær Breviktjernet finnes Ishusveien, oppkalt etter ishusene som lå nede ved sjøen. Det har også vært uttak av torv fra myrer både ved Kolås og på Brevik.
Grunnfjellet i Vestby kommune er rester av en fjellkjede som lå i området for én til to milliarder år siden. Den viktigste bergarten er gneis, og typen som finnes i kommunen kalles Vestby-gneis. Den er svært varierende i karakter, med innslag av kvarts, feltspat og glimmer. I Sonsområdet kan man flere steder se mineralganger i grunnfjellet der dette ligger åpent i dagen. På sjøbunnen utenfor Son finnes det silurkalk.
I tillegg til sentrum omfatter Son to boligområder; Deør skog/Strømbråten og Store Brevik/Øståsen, og mindre befolkningskonsentrasjoner som Kolås og Kjøvangen. På grunn av fortetting er det kontinuerlig bebyggelse det meste av veien mellom det som tidligere var atskilte boligområder. De fleste av de minst 5.500 innbyggerne som sokner til postadresse 1555 Son er fordelt på boligområdene, mens i Son sentrum bor det færre enn 1.000 personer. I utkantene av Son er det også noen eldre hytteområder, med priser på linje med Sørlandet der det er strandtomt. Det er restriksjoner på bygging i strandsonen.
Lokalt deler man Son først og fremst i tre; Son, Deør og Brevik. Lokalbefolkningen omtaler Son for sentrum, Labo, Laksa, Kolås, Saga, Tønnes, Gamle Brevik, Nordre Brevik, Kjøvangen, Erikstad, Hulvika og Krokstrand. Deør brukes om Deør skog, Strømbråten, Solhøy, Laboåsen, Vollehagen, Skoglundkollen, Sletta, Grevlingen og Liabråten. Brevik omfatter Store Brevik, Øståsen, Søndre Brevik, Brevikbukta, Solåsen, Brevikåsen, Damås, Røsslyngåsen og Vestre Brevik. Dessuten kan følgende områder utenfor postnummer 1555 Son regnes til Son: Sjøhagen i Moss kommune og Klokkerud, Smørbekk, Rydding og Tegneby (disse har postnummer 1550 Hølen).
== Stedsnavnet ==
Navnet Son er ikke sikkert forklart i stednavnforskningen. En rådende oppfatning er at det har en elvetilknytning, i likhet med elven Sona i Nord-Trøndelag, som kommer fra Sonvatn. Navnet antas da å komme fra elven Såna som løper gjennom nabosognet Såner, så til Hølen og videre til Son og ut i Sonskilen som Hølenselva. Navnet har vært knyttet til verbet så, brukt om fiskens gyting, og da i betydningen «gyteelv». Det har også vært knyttet til verbet svona, å svinne inn, minke, slik at betydningen blir "elven som minker sterkt i tørketid". Tidligere i historien ble det blant annet også skrevet Soon, Zoen, Zoon og Sogn. Sistnevnte skrivemåte regnes for å være basert på en misoppfatning om at navnet kom fra ordet sogn; den ser ikke ut til å ha blitt brukt lokalt. Son ble offisiell skrivemåte i 1891; før det ser Soon ut til å ha vært mest brukt.
== Historie ==
Det er funnet oldtidsminner fra yngre steinalder i Sonsområdet, som tyder på noe bosetning der.
På et kart fra 1154 finnes det noen mener er den første referansen til stedsnavnet, med formen (Se)suna. Kartet var laget av al-Idrisi for Roger II av Sicilia. Dette er en usikker tolkning, fordi kartet er såpass fordreid i forhold til terrenget at det er vanskelig å plassere stedet. Den første sikre referansen er fra et diplom fra 1342, der Sonakaupang nevnes.
=== Hollendertiden ===
I hollendertiden, regnet fra omkring 1550 til 1800-1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son.
På gamle hollandske kart er Oslofjorden kalt for Zoen op den Water, noe som forteller om stedets store betydning i hollendertiden. Markedet nevnes for første gang i et brev fra 1548, da Christianiaborgere klaget over at de tapte penger på konkurransen med Son. Det var lite fast bebyggelse på 1500-tallet, og et stykke ut på 1600-tallet var det fortsatt bare noen titalls innbyggere. Men rundt 1650 hadde folketallet steget til rundt 200.
I 1604 ble Son ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Tollinntektene ble etter hvert store, slik at omliggende byer som Tønsberg, Fredrikstad og senere også Moss forsøkte å få lagt Son under seg. I 1670-årene hadde Son dobbelt så høye tollinntekter som Moss. Befolkningstallet økte naturlig nok også i takt med velstanden. Flere av bygningene i sentrum er fra storhetstiden som fulgte, blant annet murbygningen Thornegården fra 1641 og tømmerbygningene Stoltenberggården og Spinnerigården. Sistnevnte har sitt navn fra Ove Meyers Tobaksspinderi, som holdt til der fra før 1750.
Veksten i Son stagnerte etter 1720, da Moss ble kjøpstad. I Moss fikk man fløtet tømmer ned fra et langt større område rundt Vansjø, og kunne derfor tilby noe bedre vilkår.
=== Stagnasjon og ny storhetstid ===
Etter at Moss tok over en stor del av handelen fra Son stoppet veksten opp, men forholdene var nokså stabile frem til midten av 1800-tallet. Hollendertiden hadde vært på hell siden århundreskiftet, og tømmereventyret var til slutt over. Son klarte seg likevel rimelig godt, ikke minst på grunn av flere dyktige handelsmenn som flyttet dit.
Den første faste skolen kom i 1806. Den flyttet senere en del rundt, og ble til slutt til Son skole, en av fire skoler som fortsatt finnes i Son.
Med formannskapsloven av 1837 ble Son en bykommune. De første ti årene hadde Son og Hølen felles formannskap, men i 1847 opprettet de separate organer.
21. august 1856 ble det opprettet poståpneri i Son. I 1855 ble telegraflinjen mellom Drammen og grensen til Sverige, via Christiania, åpnet. I 1858 ble det lagt en linje til Hølen, som hadde telegrafstasjon inntil 31. desember 1866, da den ble nedlagt. 3. januar 1867 åpnet en ny telegrafstasjon i Son. Telefonen kom til Son den 30. juli 1898. Den var da knyttet til Rikstelefonen. Sentralen ble automatisert i 1975, og samme år ble telegrafen nedlagt.
Folketallet steg jevnt, og flere bosatte seg utenfor ladestedets grenser. Ved folketellingen i 1890 ble det registrert 774 mennesker innenfor grensene.
I 1899 skjedde Slettamordet. Den 6. april ble Maren Sophie Johannessen, kalt «Mor Sletta» etter gården hun bodde på, drept med to skudd fra en revolver. Hennes pleiesønn Thorvald Petersen Sletten ble tiltalt, kjent skyldig og dømt til døden. Han fikk benådning (dødsstraff hadde ikke vært brukt i Norge siden 1876) til livsvarig fengsel, og i 1901, etter at siste anke var forkastet, ble han satt i Akershus landsfengsel. Han tilstod aldri, og mange engasjerte seg i saken. Blant annet skrev stortingsrepresentanten Alfred Eriksen i 1906 Sletten-saken, hvor han hevdet at Sletten var uskyldig. Sletten ble i 1907 benådet og løslatt.
Tidlig i det 20. århundre ble Son en kunstnerby. Kjente personer som Nils Kjær, Ludvig Karsten, Herman Wildenvey, Ronald Fangen og den eksentriske maleren Karl Dørnberger er blant de som bosatte seg der. Også i dag bor en rekke kjente kunstnere i Son, og det er flere gallerier der.
I forbudstiden, perioden mellom 1916 og 1927, da brennevin var forbudt, var Son kjent som et smuglerparadis. Brennevinskanner ble losset på torvet mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omres roman «Smuglere» omhandler denne tiden; han bodde selv i Son en tid, og var involvert i smugleraktiviteten. I vittighetsbladet Hvepsen ble det i 1924 trykket et lite dikt om Son:
Soon er Norges fagreste idyl, san.
Der er roser, sladder, fisk og fyld, san.
Der saa let man finder
søte smaa veninder, –
det er vort berømte forbuds skyld, san.
Politi, san, er man fri, san,
hovednæringsvei er smugleri, san.Diktet peker på en faktor bak smuglersuksessen: Lensmannen holdt til i Hølen, og tok ikke turen ned til Son oftere enn at det var lett for smuglerne å unngå ham.
=== Andre verdenskrig ===
Tidlig på morgenen 9. april 1940, etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved Oscarsborg lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren «Lützow». Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son det første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av dem som hadde svømt i land fra «Blücher». Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen.
Den 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene på Laksa med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.
Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son. Den 18. august 1944 sprengte hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper». Aksjonen ble ledet av Nils Otternes fra Ski. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra Ski) og tre kjentmenn fra Son. 7000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje ble ødelagt, og anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.
Det stod to tyske brakker i Son under okkupasjonen, på Wernertomta. Det var også et luftvernbatteri på Søndre Brevik. Båtbyggeriet ved Kugrava, lengst sør i Son, var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent.
Det var en egen hjemmefrontavdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, muligens med unntak av at noen av dem kan ha vært blant kjentmennene under Laksa-operasjonen. Avdelingen utførte bl.a. oppgaver med observasjon/rapportering og forflytning av våpen/utstyr, og hadde en hytte i Garder-skogen som samlingssted. Milorgs store Østfold-distrikt, med bl.a. avsnitt 112 Moss, omfattet også Son og Vestby i Akershus (under avsnitt 111 Ski) og de andre kommunene i søndre Akershus. Det var noen få medlemmer av Nasjonal Samling i Son, og en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører).
Våren 1945 ankom en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til krigens slutt.
Fem soninger falt under krigen: Brødrene Arne og Øistein Jacobsen, Ivar G. Gustavsen, Yngvar Jansen og Holger Georg Hansen. Arne Jacobsen falt på krigens første dag, da panserskipet «Norge» ble senket i Narvik. En minnestøtte ble reist i 1947. I tillegg til disse ble Arthur Rosenberg (født 1899), en jøde som hadde kommet som flyktning og bosatt seg i Son i 1938, arrestert i mars 1942 og sendt til det okkuperte Polen hvor han omkom i oktober samme år.
=== Etterkrigstiden ===
Inntil 1. januar 1964 var Son egen kommune, men i forbindelse med de mange kommunesammenslåinger som fant sted i 1964 og 1966 ble ladestedet slått sammen med Vestby herredskommune. I en folkeavstemning i Son om sammenslåingen, ble det et overveldende flertall for fortsatt selvstendighet, men dette ble ikke tatt til følge av departementet.
I begynnelsen 1970-årene lanserte NVE flere steder rundt Son som alternativer for beliggenheten til et atomkraftverk. Soon og Omegns Vel stod vinteren 1973 bak stiftingen av Aksjon mot atomkraftverk i Oslofjordområdet, som var den første organiserte motstand mot atomkraftverk i Norge.
Turisme har i etterkrigstiden blitt en viktig inntektskilde for Son. Det var en periode hotell der, men dette klarte ikke å drive lønnsomt over tid. Båtfarende er en viktig gruppe turister; både de som har båten i Son, men bor annensteds og som da gjerne gjør innkjøp i Son, og de som legger til på gjestebryggen.
På begynnelsen av 2000-tallet ble det grunnlagt en ny næringspark på Sletta gård, mellom Son sentrum og jernbanestasjonen. Pr. 2006 finner man en kolonialbutikk, en båtprodusent, sykkelverksted og noen andre små bedrifter der. En betydelig andel av befolkningen pendler til arbeid. En del pendler sørover, til Moss eller andre steder i Østfold, men flertallet av pendlerne har sine arbeidsplasser nordover. Det tar omkring 40 minutter å komme til Oslo med tog, hvilket for mange gjør det attraktivt å bosette seg i Son og arbeide i Oslo. Det har vært en jevn tilflytting siden 1970-tallet. Mange ungdommer velger å flytte fra Son i studietiden, ikke minst fordi det er få muligheter til å finne en bolig som passer med studentøkonomi, og alternativet er å bli hjemme hos foreldrene. Av disse velger en ikke ubetydelig andel å skaffe seg bolig i Son senere, når økonomien tillater det.
=== Branner ===
De fleste bygninger i sentrum er av tre, og står tett, og brannfaren er derfor stor, men Son har likevel blitt spart for større branner. De mest omfattende brannene i stedets historie er:
19. mars 1934: Glennes båtverft brant ned til grunnen.
24. november 1965: Den gamle hermetikkfabrikken brant ned til grunnen.
17. mai 1976: Spinnerigården ble totalskadet av brann. Eierne og beboerne Badi og Michael Batchelor fikk bygningen gjenreist på grunnlag av de opprinnelige tegningene.
30. september 1984: «Gamlesaga» nord i Son brant ned til grunnen. Brannen var trolig påsatt.
== Kultur og friluftsliv ==
=== Kystkultur ===
Son kystkultursenter (avdeling av Follo Museum i Drøbak) har en museumshavn med slipp for trebåter, og tre bygninger – fiskerhjemmet Jostushuset, en smie som er bevart fra det gamle båtbyggeriet, samt en kopi av sprøytehuset til Soon Brandvæsen. Senteret ligger ved Glenneparken midt i Son. En lokal gullsmed åpnet verksted i smia i 2005.
Son småbåthavn er en av de mest attraktive havner i Oslofjorden, med mange brukere fra andre deler av Østlandet. Havnen er relativt dyp, noe som gjør det lett å ta store seilbåter helt inn til bryggen i sentrum. Den ligger også inne i en fjordarm, Sonskilen, noe som gir en viss beskyttelse mot vær og vind.
Son småbåthavn ble også brukt som innspillingssted til TV-serien Båtliv, som gikk på NRK i 2003.
=== Idrett ===
Soon Seilforening er en av områdets mest aktive seilforeninger, og ble landskjent etter at Siren Sundby tok gull i Europajolle i Sommer-OL 2004.
Soon Idrettsforening (Soon IF) har et herrelag i fotball som tidligere spilte kampene sine på fotballbanen Labo Stadion, og fra 2008 på det nye anlegget Son Arena i Grevlingen øst for sentrum. Soon IF har også et tilbud for yngre; barn ned i 7-årsalderen får tilbud om å spille fotball.
Sommeren 2009 åpnet Soon Golfklubb en ny golfbane i Son.
=== Kirker ===
I Den norske kirkes organisasjon tilhører Son Såner menighet, med Såner kirke som sognekirke. Da denne brant i 1995 var det en kampanje for å få bygget ny kirke i Son i stedet for å bygge den opp på branntomten. Et menighetssenter ble opprettet i de gamle lokalene til Son Trelast, lokalt kjent som «Saga». Etter frivillig innsats ble Son kulturkirke åpnet på Sagatomten i 2014.
Strømbråten kapell med kirkegård ligger i utkanten av boligområdet Strømbråten. Kapellet, som ikke er vigslet, ble reist i 1924, på det som tidligere var en danseplass.
== Samferdsel ==
=== Veinett ===
Son er endepunkt for riksvei 151, som går til Hobøl. Omkring tre kilometer øst for sentrum går europavei 6, med avkjørsel i Sonsveienkrysset. Det er lagt en ringvei utenom sentrum (Sigurd Stenes vei), for å minske trafikkmengden i de trange gatene. Flere hus langs Storgata i Son sentrum har montert såkalte «anstøtssteiner». Mens dette i nyere tid er et ord som mest brukes i overført betydning, har steinene i Son sin opprinnelige funksjon; det går sjelden en vinter uten at en bil eller buss (da bussen gikk gjennom Storgata) - treffer et hushjørne, og steinene tar av for det verste.
Den gamle veien mellom Son og Hølen langs elven har blitt opprustet. Motorisert transport er bare tillatt omkring to tredjedeler av veien, og da kun kjøring til eiendommene. Resten brukes som gang- og sykkelsti, men åpnes også for hestekjerrer på sommeren.
=== Jernbane ===
Sonsveien stasjon ligger ved E6 drøyt 49 km fra Oslo S, og er en holdeplass på Østfoldbanen for Vys lokaltog R21 mellom Moss og Oslo S, som går hver halvtime alle dager. Reisetiden til Oslo S med tog er omtrent 29 minutter etter at Follobanen ble satt i trafikk 11. desember 2022.
=== Flybuss ===
Fra Sonsveien stasjon går det flybuss til Oslo lufthavn (Flybussen, linje FB11 Fredrikstad - OSL).
=== Rutebuss ===
Ruter har ansvar for busstrafikken. Korresponderende busser til/fra Sonsveien er delt inn i linje 545A og 545B som kjører ringrute i Son i henholdsvis hver sin retning; 545A kjører Sonsveien - Store Brevik - Son sentrum - Deør - Sonsveien og 545B kjører Sonsveien - Deør - Son sentrum - Store Brevik - Sonsveien. Bussene kjører til og fra så å si alle togavganger, det vil si hver halvtime.
Linje 540 kjører Moss - Vestby via Kambo - Sjøhagen - Store Brevik - Hølen hver time og korresponderer med tog i Vestby og på Kambo stasjoner. I skoletiden går den via Steinerskolen i Moss, og i rushtidene kjøres avganger hver halvtime mellom Hølen og Vestby.
=== Nattbuss ===
Det går nattbuss fra Oslo bussterminal kl. 03:25 i helgenettene, Ruters linje 540N, som kjører til Strømbråtenveien i Son via Ski - Ås - Vestby - Pepperstad.
=== Båt ===
I sommersesongen kjøres det båt mellom Son og Aker brygge, Ruters linje B21, med stopp i blant annet Drøbak, Oscarsborg og Nesoddtangen.
== Skoler og barnehager ==
Grevlingen skole og kultursenter (8.–10. klasse) er en ungdomsskole for elevene fra Brevik, Son og Hølen skoler. Den åpnet i 2006 og erstattet da Såner ungdomsskole utenfor Hølen.
Son skole (1.-7. klasse) åpnet i 2009 og erstattet gamle Son skole (1.-4. klasse) og Solhøy skole (5.-7. klasse).
Brevik skole (1.-7. klasse) er en barneskole sør i Son. I 2018 ble den revet og gjenoppbygd.
Son har seks barnehager; Deør, Grevlingen, Øståsen, Solåsen FUS, Store Brevik og Vestby naturbarnehage avd. Son.
== Postvesen og bibliotek ==
Son fikk poståpneri i 1875, som senere ble et postkontor, og bestod inntil 2002. Da Posten begynte å gå over til post i butikk ble det først bestemt at postfunksjonene skulle flyttes til en bensinstasjon på Tegneby, flere kilometer utenfor Son, ettersom det ikke fantes butikker i Son som hadde plass. Etter store protester gikk Posten med på å beholde det gamle lokalet, med innredning som post i butikk, inntil videre. En helsekostbutikk flyttet inn der etter en tid, og Son klarte dermed å beholde posten i sentrum. Etter et par år utvidet en butikk i sentrum, og det ble dermed plass til å flytte dit slik at man fikk mer regulære forhold.
Omkring århundreskiftet kom det første biblioteket, Chr. Hansens leiebibliotek. Det ble etter hvert erstattet av Son folkeboksamling, som så ble til Son folkebibliotek. Det er en filial av Vestby folkebibliotek, og har tilhold i Torvgården.
== Bygninger ==
=== Birkelandgården ===
Birkelandgården i Storgata 29 heter egentlig «Sjølyst», men er nesten utelukkende kjent under navnet den har fått, etter at den var bestyrerbolig for familien Hartvig Birkeland ved Soon Hermetikkfabrik. Det var opprinnelig et lavt, enetasjes hus i akershusisk stil. Omkring 1900 ble det ombygget med tårn og spir, i en blanding av jugend og sveitserstil. Bygningen var truet av riving i 1970-årene, men etter en lokal kampanje fikk velforeningen i 1979 leie den i 20 år av kommunen. I 1988 ble den bygd sammen med Torggården, en ny bygning som blant annet huser Son bibliotek. Siden 1998 har bygningen blitt drevet av kommunen.
=== Dørnbergerhuset ===
Carl Dørnbergers bolig i Strandgata 15 er et svartmalt hus i to etasjer, med forseggjorte hvitmalte dekorasjoner. De eldste delene av huset er fra det 17. århundre. Kunstneren Arne Samuelsen har fått bruksrett til huset av Dørnbergers arvinger.
=== Huitfeldtgården ===
Huitfeldtgården i Kolåsveien 4 har navn etter Lars Jørgen Huitfeldt, som sammen med Rasmus Wold var sentral i å skape den nye storhetstiden på 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble det innredet skole der, og det var samtidig to skjenkestuer. Den ene hadde inngang fra samme side som skolen, og var et respektabelt sted, mens det andre hadde inngang fra baksiden og ble regnet for å være mer lugubert.
I nyere tid var det lenge kolonialhandel i huset. Etter at denne ble nedlagt i begynnelsen av 1990-årene har flere butikker forsøkt seg der. Pr. 2006 er det apotek og leketøybutikk i gården.
Ifølge en tradisjon skal Christian Magnus Falsen ha arbeidet med utkastet til Norges Grunnlov i Huitfeldtgården, sammen med Johan Gunder Adler. På hjemmesiden til Soon og Omegns Vel, en lokalhistorisk ressurs (stiftet 1929), står det:
«En av de store kjøpmennene i Son på denne tiden var Gregers Stoltenberg. Han bodde i det som nå kalles Huitfeldtgården. Da hans bror døde, giftet enken seg med sorenskriveren i Follo, Chr. Magnus Falsen. Familietilhørigheten og behovet for å arbeide i stillhet gjorde at Falsen valgte Son da han og lektor Adler tidlig på våren 1814 utarbeidet utkast til konstitusjon for kongeriket Norge.»Det finnes ikke belegg for denne historien utover den lokale tradisjonen, og det er mulig at det dreier seg om en sammenblanding med Woldegården, som Falsen bodde i på Ås der han var sorenskriver.
=== Jostushuset ===
Jostushuset er en typisk akerhusisk stue fra slutten av 1600-tallet eller begynnelsen av 1700-tallet, noe ombygget omkring midten av 1700-tallet. Det har navn etter Jost eller Just Tallachsen, som kjøpte det i 1799.
Et uthus som var knyttet til det ble revet, og i 1964 ble huset flyttet til Follo Museum i Drøbak. I forbindelse med opprettelsen av Son kystkultursenter ble det i 1991 flyttet tilbake til Son. Det er innredet et tradisjonelt, fungerende kjøkken, hvor det på sommeren lages mat etter gamle oppskrifter.
=== Klubben ===
«Klubben i Soon» ble innviet 23. september 1923 som klubbhus for seilforeningen. Året etter åpnet det restaurant der. Da seilforeningen flyttet til nye lokaler i 1970-årene fortsatte restaurantdriften en tid, men etter hvert gikk Klubben over til å primært være et kultur- og skjenkested, med blant annet musikk (med jazz som viktigste sjanger) og standup-komedie på programmet. Stedet har i mange år vært et populært festlokale for soninger. Bygningen ble i 2006 solgt til Vingulmork Predictor AS, som annonserte at de ønsker å rive den. Dette ble møtt med spredte protester lokalt, men i april 2009 ble klubben revet, etter godkjennelse fra kommunen.
=== Spinnerigården ===
Spinnerigården i Storgata 25 ble antagelig bygget i 1640-årene som pakkhus for Thornegården. Gården har også vært kjent som Grønbeckgården. Den fikk sitt nåværende navn etter at Ove Meyer omkring 1760 åpnet et tobakkspinneri der, og drev produksjon av skråtobakk inntil omkring 1840. Gården ble totalskadet av brann 17. mai 1976. Loftet og andre etasje ble fullstendig ødelagt, mens resten av huset fikk vann- og røykskader. Restaureringsarbeidet ble raskt satt igang, og bygningen ble satt tilbake i samme stand som den var før brannen. Spinnerigården er fredet.
=== Stoltenberggården ===
Stoltenberggården i Storgata 26 er fra 1700-tallet. Huset har to etasjer med valmtak. Det har navn etter handelsslekten Stoltenberg. Postkontoret lå i Stoltenberggården fra omkring 1970 til 1987. Før 1970 hadde Kafé Neptun lokaler der; en ny kafé med samme navn har senere blitt åpnet i Thornegården. Gården er fredet.
=== Thornegården ===
Thornegården på Son torv er en stor bygning i Hollandstegl og utmurt bindingsverk. Den eldste delen er antagelig fra 1647, og skal ha blitt oppført av en kaperkaptein. Omkring 1761 utvidet handelsmannen Ole Meyer bygningen, og det er dette årstallet som står med smijernsbokstaver over hovedinngangen. Man kan også se Meyerslektens familievåpen over døren. Den neste eieren var Johan F. Thorne, som har gitt bygningen sitt nåværende navn. Han måtte i 1831 overdra den til Westye Egeberg, men klarte to år senere å kjøpe den tilbake. Gården er fredet.
Det har i nyere tid vært kolonialbutikk i bygningen, og deretter annen næringsvirksomhet. Pr. 2006 har Kafé Neptun og en frisørsalong lokaler der.
== «Soning» ==
Spørsmålet om hvem som er soning diskuteres mye i Son. I Son Leksikon fra 2002 utgjør omtalen av dette en av de lengste artiklene. Noen av de mest utbredte definisjonene er:
Bare de som har tre (noen mener fire) generasjoner bosatt i Son bak seg kan kalle seg soninger.
Bare de som bor innenfor ladestedets grenser, et område som knapt dekker Son sentrum, er soninger.
Forskjellige kombinasjoner av de to ovenstående definisjonene.
Alle som har adresse 1555 Son er soninger (det legges etter Postens siste revidering av postnumrene ofte til at de som har adresse 1556 Son er «soninger med postboks»).En ting det er bred enighet om er at ingen hørning kan bli soning, uansett hvor mange generasjoner som måtte gå og hvor personen bor (dette er en holdning som deles av folk fra Hølen). Tilsvarende vil en soning som flytter til Hølen forbli soning. Definisjonen av hvem som er hørninger er like komplisert som for soninger, men i Son har man et sikkert kjennetegn: En person som ror i Sonskilen med fenderne ute er garantert hørning.
For de som kommer utenfra kan dette fremstå som nokså absurd, men det har sin bakgrunn i en sterk lokalpatriotisme og er en levende debatt, om enn ført med et smil.
== Kjente personer med tilknytning til Son ==
Personene er ordnet kronologisk etter fødselsår
Wilhelm Peters (1851–1935), maler bosatt i Son
Carl Dørnberger (1864–1940), maler bosatt i Son fra 1896
Oluf Wold-Torne (1867–1919), maler født i Son
Nils Kjær (1870–1924), forfatter bosatt i Son i en periode
Herman Wildenvey (1885–1959), dikter bosatt en tid i Son
Ronald Fangen (1895–1946), forfatter og journalist bosatt en tid i Son
Alf Løvberg (1899–1986), maler bosatt i Son fra 1944
Alf Monrad Knudsen (1923–2016), aktivt tidsvitne; fange gjennom tre år i bl.a. Sachsenhausen og Auschwitz
Sigmund Mjelve (1926-1995) dikter, bosatt en tid i Son
Finn Hald (1929–2010) og Dagny Hald (1936–2001), keramikere og grafikere med verksted i Son fra 1956
Arne Ruste (1942–), lyriker bosatt i Son siden 1972
Badi Batchelor (1941–), tekstildesigner bosatt i Son siden 1969
Anne Horn (1946–), forlagsredaktør bosatt i Son
Svend Wam (1946–2017), filmregissør oppvokst i Kjøvangen utenfor Son
Dag Larsen (1952–), barnebokforfatter og lyriker født og bosatt i Son
Eli Rygg (1955–), barnepleier, forfatter, sanger, underholder bosatt på Store Brevik
Jens Edvin A. Skoghøy (1955–), professor dr. juris i rettsvitenskap og tidligere dommer ved Norges Høyesterett, bosatt i Son i en periode
Akin Düzakin (1961–), illustratør bosatt i Son
Arild Midthun (1964–), Donald Duck-tegner, illustratør og avistegner bosatt på Deør Skog
Magne Klann (1970- ), forfatter og seiler bosatt i Son
Bård Vegar Solhjell (1971-), politiker bosatt i Son
Espen Lind (1971–), artist, låtskriver og produsent bosatt i Son
Rune Hekkelstrand (1973–), skuespiller og radioprogramleder
Ellen Dorrit Petersen (1975-), skuespiller bosatt i Son
Siri Kristiansen (1978–), stand-up-komiker og programleder bosatt i Son
Charlotte Frogner (1981- ), skuespiller bosatt i Son
Siren Sundby (1982–), seiler bosatt i Son
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ivar Gudmundsen m.fl., Son Leksikon, Vestby Historielag/Cappelen, Oslo 2002, ISBN 92-991655-5-5
Ivar Hermansen m.fl., Sider fra Son, Soon og Omegns Vel, Son 1979
Øystein Kock Johansen, Vestby Bygdebok, bind 1, Vestby kommune, Vestby 1997, ISBN 82-994452-1-3
Bjørn Linnestad, Vestby – sett med kunstnerøyne, Vestby Historielag, Vestby 1994
Marit og Bjørn Linnestad (red.), Lokalhistorien i Vestby Avis, Vestby Historielag, Vestby 1990
== Eksterne lenker ==
(en) Son, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Son, Norway – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Her i Son Arkivert 25. desember 2015 hos Wayback Machine.
Son lokalhistorie: Kategori hos lokalhistoriewiki.no
SonNorway - stedet uten mandager Arkivert 31. oktober 2016 hos Wayback Machine.
Son kulturkirke
Soon Golfklubb
Lokalmagasinet.no
Son Kystkultursenter
Historiske fotografier fra Son 1902-1939
ScenicNorway, bilder fra Son | Son er et tettbebygd sted ved Oslofjorden sør i Vestby kommune i Viken fylke. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. | 8,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8len | 2023-02-04 | Hølen | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vestby', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1943', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1847', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Viken', 'Kategori:Tidligere kommuner i Akershus', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Hølen (uttales hørn) er et tettsted i Vestby kommune i Akershus i Viken fylke. Tettstedet har 1 060 innbyggere per 1. januar 2022 og ligger 7,5 kilometer sør for kommunesenteret Vestby. Hølen ble skilt fra Son i 1848 og etablert som egen bykommune med 199 innbyggere. Hølen var Norges minste by frem til innlemmelsen i Vestby kommune i 1943. Vedtatt av lovlig valgte norske myndigheter i 1946. En innbygger i Hølen kalles en hølning (uttales hørning).
| Hølen (uttales hørn) er et tettsted i Vestby kommune i Akershus i Viken fylke. Tettstedet har 1 060 innbyggere per 1. januar 2022 og ligger 7,5 kilometer sør for kommunesenteret Vestby. Hølen ble skilt fra Son i 1848 og etablert som egen bykommune med 199 innbyggere. Hølen var Norges minste by frem til innlemmelsen i Vestby kommune i 1943. Vedtatt av lovlig valgte norske myndigheter i 1946. En innbygger i Hølen kalles en hølning (uttales hørning).
== Navnet ==
Navnet kommer antagelig av at elva Såna, som fra Såner til Son kalles Hølenselva, danner en kulp, en høl, midt i sentrum. En høl er et bredere og dypere sted i en elv der elva renner saktere enn ellers. Lokalt kalles dette stedet i elva for «Kulpa».
== Historie ==
Det er gjort funn fra eldre steinalder i Hølensområdet, men det var først etter middelalderens slutt at tettstedet oppsto. På 1600-tallet, det nøyaktige årstallet er ikke kjent, ble Hølen ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Handelsvaren var særlig tømmer som ble fløtet ned Såna til Son, hvor det ble lastet om bord på skip. I en lengre periode var det også mulig for nederlandske flatbunnede kogger å seile opp elva for å laste tømmer direkte fra Hølen, som ser ut til å ha vært det eneste ladestedet som lå inne i landet. Rester av flere tømmerbruk er synlige langs elva. Det var i 1688 hele åtte oppgangssager i Hølen, og syv av dem var i drift så sent som i 1836. I praksis var ladestedene Son og Hølen gjensidig avhengige av hverandre; mesteparten av tømmeret som ble utskipet kom fra sagene i Hølen, og Son fungerte som felles havn og tollsted. I de senere år har den omkring 3 km lange stien langs elva blitt opprustet slik at den nå kan brukes for sykkel- og hestetrafikk.
Under store nordiske krig etterlot Karl XII en avdeling i Hølen, under oberstløytnant Erik Rydningsvärd. Styrken hadde ansvar for å drive inn skatten svenskekongen hadde fastsatt, tusen riksdaler for hvert sted. I Son klarte han bare å få tak i 21 riksdaler, fordi alle formuende hadde forduftet. Han støtte på samme problem i Hølen, og prøvde der å presse store deler av beløpet ut av Nils Tank, oldefaren til senere statsråd Carsten Tank. Men Tank forsvant med tjenestegutten og tok med seg sine 3–400 riksdaler. Både i Hølen og Son gikk bønder til angrep på svenskene, ansporet av appeller fra den dansk-norske kongen som ble lest opp i kirken. Ved et tilfelle ble Rydningsvärds menn møtt med så kraftig ildgivning at de måtte trekke seg tilbake med en død og tre sårede soldater, og hestene deres måtte klare seg flere dager uten høy fordi soldatene ble beskutt så fort de gikk utendørs. Rydningsvärd forlot Hølen før kampene i Moss 23. april 1716, hvor han ble tatt til fange.
I 1837 kom formannskapsloven, som førte til at man kunne velge om Hølen skulle innlemmes i Vestby herredskommune, eller fortsette som en egen enhet. Både Hølen og Son forble egne kommuner. De to stedene hadde en tid felles formannskap, men den 27. august 1847 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at Hølen skulle være en egen bykommune, og dette trådte i kraft 1. januar 1848. Byen omfattet omkring 130 mål og rundt 300 innbyggere. Det har ofte vært sagt at Hølen var Norges minste ladested, men dette er ikke riktig; både Hvitsten og Lillesand med henholdsvis 56 og 99 innbyggere var mindre. Men som kjøpstad var Hølen minst; ved folketellingen i 1876 hadde Hølen 266 innbyggere mot 427 i Stathelle som var nest minst, og i 1910 hadde Hølen bare 171 mot Åsgårdstrands 370.
I tiden som ladested hadde Hølen blitt temmelig velstående, og som by fikk stedet flere rettigheter. I 1850 hadde man de tidligere nevnte åtte sagbrukene, to møller, syv detaljhandlere, en brennevinshandel, to skreddere, fire skomakere, seks snekkere, tre smeder, en blikkenslager, tre garvere, en farver og en hattemaker. Det var totalt omkring 80 skattytere, hvilket var en høy andel for en så liten befolkning.
Fra 1847 hadde Hølen poståpneri, som var et av de første i Follo. Det lå først i Røttergården, og ble i 1870 flyttet til Holterhuset (se nedenfor). I 1943, kort tid før sammenslåingen med Vestby, ble det opprettet postombæring i Hølen, med et postbud som var lønnet av kommunen. Dette ansvaret ble overtatt av Vestby kommune, som betalte for postombæring inntil Postverket tok over i 1970 og utvidet tilbudet til omegnen rundt Hølen. Et nytt postkontor ble åpnet i 1962. På 1990-tallet begynte Posten å legge ned mange kontorer, og for å redde Hølen postkontor ble biblioteket flyttet inn i samme lokaler. Biblioteket ble åpnet i 1901, og var opprinnelig bare et bokskap i skolestuen. I 1908 ble det plassert sammen med poståpneriet i Holterhuset, inntil det fikk egne lokaler i Kommunegården i 1927. Deretter, fra 1936 inntil det ble flyttet til det nye postkontoret i 1996, var det plassert på skolen.
Jernbanen kom til Hølen i 1879. Viadukten, offisielt benevnt Hølensviadukten, kjent lokalt som «Hølensbroa», stod ferdig i 1878 og ble testet med tunge grusvogner samme år før den kunne åpnes. Jernbroen ble bygget med pendelpilarprinsippet, der pilarene har et ledd ved foten og et ved toppen slik at de kan svinge med broens bevegelser og dermed minske belastningene på konstruksjonen. Da den ble åpnet av kong Oscar II hadde ikke passasjervognene nådd frem ennå, og kongen måtte ta til takke med en grusvogn som man hadde satt opp et telt på.
I 1896 ble Brennevinssamlaget opprettet som aksjeselskap ved folkeavstemning. Det betalte skatt til byen, og på grunn av en langt høyere omsetning enn forventet fikk kommunen store skatteinntekter. Hølen hadde i storhetstiden hele tre brennevinsutsalg; til sammenligning hadde Moss ingen. Etter en tids vurdering av hva disse pengene skulle brukes til, ble det bestemt at man skulle sette ned skattesatsen til halvannen prosent på inntekt og en promille på formue. Denne inntektskilden forsvant brått, da avholdsfolket vant en ny folkeavstemning i 1913. Etter en avviklingsperiode ble samlaget nedlagt i 1915.
I 1901 hadde Hølen bare 167 innbyggere, og ifølge Nils Kjær vant samlagstilhengerne med en eneste stemme. Kjær bodde i det tørrlagte Son, og rodde jevnlig opp elven for å kjøpe drikkevarer i Hølen. Han spekulerte en del på hva som ville skje hvis den ene utslagsgivende stemmen i Hølen døde eller skiftet mening. Hølens huseiere tjente godt på skatteflyktninger fra andre kommuner. Opptil 20 personer leide samme rommet, der de stilte fra seg en koffert med private eiendeler som bevis for at de bodde i Hølen.I perioden hvor samlaget fylte byens kasse, hadde flere selskaper etablert seg i Hølen for å nyte godt av den lave skatteprosenten. Trelasteksportøren og rederiet La Compania de Maderas kom i 1912, Essvik & Granvik i 1914 og dampskipsselskapet Klaveness året etter. I 1915, da samlaget hadde blitt nedlagt, stod disse selskapene for 87,2 prosent av skatteinntektene, mens innbyggerne slapp unna med i gjennomsnitt 12 kroner og 17 øre i utlignet skatt. Dermed kunne man fortsette med lav skatteprosent.
Flere ønsket å slå seg ned i skatteparadiset, og løsningen var Pensjonatet, eller Hjørne- og Antoniehuset som det egentlig het, et stort hus med hybelleiligheter der velstående personer satte inn en seng og en koffert med klær, og dermed kunne registreres som bosatt i Hølen. Også andre innredet hybelrom hvor kofferter ble parkert. Flere «skatteflyktninger» bygde seg også store hus i Hølen.
Ved siden av å slippe unna med lav skattesats betalte innbyggerne ingen kommunale avgifter, men fikk allikevel ny skole, innlagt strøm i alle hus allerede i 1917, god alderspensjon til alle over 70 år allerede fra 1920 og godt vedlikehold av veiene.
Hølen ble en selvstendig, administrativ enhet allerede i 1847 da området ble skilt ut fra Son som eget formannskapsdistrikt med 199 innbyggere.
1. juli 1943 ble Hølen kommune, som da hadde 228 innbyggere, slått sammen med Vestby med 3 104 innbyggere. Vedtaket ble fattet av Quisling-ministeren Albert Viljam Hagelin. Etter andre verdenskrig ble alle politiske vedtak fattet under krigen underkastet ny behandling, men vedtaket om sammenslåing ble ratifisert av Stortinget i 1946. Dermed var skatteparadistiden borte, og Hølens innbyggere måtte betale de 15 prosent Vestby kommune krevde.
Befolkningstallet i Hølen falt etter andre verdenskrig, men en del tilflytting i senere år har ført til ny næringsvirksomhet og en liten vekst i innbyggertallet. Av industri er det særlig Hølen Verktøyindustri, We-Pe Møbler og Sigma Elektronisk som har stått for mange arbeidsplasser. Av disse er det kun verktøyindustrien som er i full drift, mens møbelfabrikken er kraftig innskrenket og Sigma har flyttet ut. Hølen Næringspark er opprettet i We-Pe Møblers og Sigmas gamle lokaler.
Dagens Hølen omfatter også Såner, som tidligere var egen administrativ enhet – flere av de gamle grensesteinene er bevart. Hølens kirkested har ligget der siden minst 1349. I 1995 ble Såner kirke påtent og totalskadd; en ny kirke ble reist på samme sted og innviet 3. desember 2000. En av arkitektene, Mette Nortvedt, er selv fra Hølen. Utsmykningen er blant annet av Dagny og Finn Hald.
På begynnelsen av 2000-tallet ble kloakksystemet, som til da hadde forurenset elva, oppgradert. Det hadde da lenge vært byggestopp i Hølen, men etter oppgraderingen, med rørledning til renseanlegg på Kambo, kunne nybygging starte igjen, og pr. 2006 er to boligområder og flere tomter i sentrum klare til utbygging.
Stedet ligger ved den Fredrikshaldske kongevei (grunnlaget for Europavei 6), og ved den opprinnelige ruten til Smålensbanen (Østfoldbanen). I 1996 ble Østfoldbanen flyttet utenfor Hølen og Hølen holdeplass ble nedlagt. E6 ble i 1998 lagt om slik at det ikke lenger er direkte avkjøring til Hølen.
== «Stedet med bruene» ==
Flere steinhvelvbruer på sletta mellom Hølen og Såner har ført til at Hølen er kjent som «stedet med bruene». Bommen bru fra 1850 hviler på tømmerflåter, ettersom det ikke er fast fjell der den ligger. Den ble i 1930 forsterket med betong for å tåle moderne trafikk. Rafsal bru er fra 1848. Den er konstruert på samme måte som Bommen, men har ikke blitt forsterket ettersom den er kraftig nok til å tåle tungtrafikk. Mærø bru ligger i sentrum, rett sør for torget. Det var bru der i middelalderen, kjent som Sånabru eller Sænabru. Det moderne navnet kommer antagelig fra Hans Mærø, som bodde ved brua i 1760-årene. Mærø bru ble skadet av storflom i 1879, og måtte stenges. Den nåværende brua ble bygget 1880–1881, til en kostnad av 6493 kroner. Den fikk betongdekke i 1966, men de gamle brukarene er bevart i sin opprinnelige stand. Det finnes også flere mindre bruer.
Den mest synlige broen i selve Hølen, jernbaneviadukten fra 1879, er ikke lenger i bruk, og det pågår en debatt om dens framtid. En del mener at den bør fjernes fordi den stenger lyset ute fra sentrum, utgjør en fare for nysgjerrige barn og bare forfaller mer og mer, mens andre mener den er en del av Hølens særpreg og ønsker å få den omgjort til en del av sykkelveien mellom Moss og Oslo.
Den nye jernbaneviadukten er plassert lenger ned i Hølendalen, rett utenfor tettstedet. Den er 416 meter lang, og dermed Norges lengste jernbanebro i betong. Høyden er omkring 50 meter på det meste. Den stod ferdig i 1996, og fikk året etter NSBs pris for ingeniørkunst og byggeskikk. Motorveibroene ble åpnet 25. juni 1998; de tre går under fellesnavnet Hølendalen bruer.
== Kultur ==
Hølen Idrettsklubb (HIK) ble stiftet i 1915, og driver med flere vinter- og sommeridretter. Klubben arrangerer hvert år «HIK-dagen», som samler det meste av Hølens befolkning til aktiviteter i sentrum og på skolen. Det er to fotballbaner, en grusbane ved skolen og gressbane med klubbhus på Brandstad nord for selve Hølen. Både øvre del av skolens fotballbane og parkeringsplassen foran klubbhuset blir sprøytet om vinteren og brukt som skøytebane.
I nyere tid har Hølenkoret, stiftet 1990, vært en sentral aktør i kulturlivet. Den innflyttede lokalpatrioten Tor Åge Bringsværd har skrevet flere sanger for koret, og han har sammen med koret skrevet Helligtrekongersaften, et julespill som markerer avslutning på høytiden. Øyvind Denstad har satt musikk til flere av Bringsværds sanger, og de to samarbeidet om å skrive familiemusikalen Lilletrollet, som ble fremført fra flytebrygger og båter på «Kulpa» i elva. Sommeren 2000 så mer enn 10 000 mennesker stykket fra tribuner på elvebredden. Tribunene og scenen har også blitt brukt til konserter og andre forestillinger.
Såner skolekorps, stiftet 1953, har medlemmer fra Hølen og Son, og spiller begge steder på 17. mai. I 1983 ble et nytt korps også opprettet, da man oppdaget at det ikke var noe korps som kunne følge barnetoget tilbake fra Såner kirke til skolen. «Frem fra glemselen» ble opprettet i løpet av en ukes tid, med elleve medlemmer og en fane laget av et forheng fra Motemessen. Korpset stiller i kjole og hvitt og flosshatt ved store og små anledninger.
Hør'nselvas Immproviserte Sløyfeband er et storband, som spiller dixieland, tyrolermusikk, storbandjazz, gammeldans og annet som kan vekke glede. Man finner også andre musikalske grupper, som Visens Venner, gjengangerne, Hølen Barne- og ungdomskor, Sånertrioen og damekvartetten Nipperne.
== Bygninger i Hølen ==
=== Elverhøy ===
Elverhøy ble bygget i 1914 for selskapet Essvik & Granvik. Det ble tegnet av Arnstein Arneberg, som senere ble kjent for blant annet Skaugum. Bygningen er et av hans tidligste verk. Det ble anlagt en prakthage rundt huset, som i liten grad er bevart.
Etter at Essvik & Granvik flyttet ut av Elverhøy bodde disponent Henriksen der sammen med sin kone Lilly Egeberg Henriksen. Hun var maler, og hadde ofte besøk på Elverhøy av sine kunstnervenninner Charlotte Wankel og Ragnhild Keyser, som begge var foregangspersoner for kubismen i Norge. Disponenten var Hølens siste lovlig valgte ordfører, inntil han ble avsatt av nazistene i 1941. Han var kjent for å være noe eksentrisk, og spaserte omkring i Hølen med tropehjelm og hvit tropedress som han hadde med seg fra sin tid i Algerie. Henriksen var medgrunnlegger for Hølen Idrettsklubb.
Da Hølen ble innlemmet i Vestby kommune ble det bestemt at pengene byen hadde avsatt i fond ikke skulle tilfalle kommunekassen. I stedet ble Hølen Reservefond opprettet, og pengene ble satt på bok inntil man fant ut hva man skulle gjøre med dem. Etter at man hadde kjøpt opp Hølens Elektricitetsværk, ble det bestemt at resten skulle brukes til å kjøpe Elverhøy etter disponent Henriksens død. I 1954 stod bygningen klar, ominnredet til samfunnshus. Bygningen ble drevet med underskudd, og Hølen og Såner Vel tok over mot en symbolsk leie på en krone i året. Pr. 2006 er det fortsatt velet som driver Elverhøy, men Vestby kommune har tatt over det ytre vedlikeholdet, fyring, forsikringer og annet, mens velet leier bygningen for tusen kroner i året og har ansvar for indre vedlikehold.
Det var i en del år seksårsklubb i bygningen, og barnehage ved siden av. I 2002 flyttet Hølen Ungdomsklubb inn i kjelleren etter å ha pusset opp lokaler der.
Varselklokken fra den gamle brannstasjonen i Bruerveien ved torget har blitt bevart, og har blitt hengt opp i et tårn utenfor Elverhøy.
Ved siden av eiendommen ligger Hølen Tennisklubbs bane.
=== Holterhuset ===
Holterhuset i Store Strandgate ble bygget i 1850 av Torstein Martin Langlie. Han hadde siden 1842 drevet en skole i Hølen, og det nye huset ble både skolestue og hans hjem. Skoledriften i bygningen opphørte ved hans død i 1878. I 1870 ble Langlie også poståpner, og snekret selv sammen de nødvendige skrivepultene og hyllene. Poståpneriet lå i Holterhuset inntil 1962, da et postkontor ble åpnet i nye lokaler.
Omkring 1900 ble det åpnet kommunale kontorer der. Kunstmaleren Karl Johan Holter fungerte dermed som poståpner, kemner og ligningsfunksjonær. Fra 1908 til 1927 var det offentlig bibliotek i huset, med en liten boksamling som Holter bestyrte. Han var også ansvarlig for den lokale trygdekassen og for kassen til Hølen Elektricitetsværk. Fra 1912 til 1975 var det også telefonsentral i Holterhuset; den ble nedlagt som følge av automatiseringen.
I 2006 åpnet «Karl Johans café» i huset, med serveringssted, bokkafé og brukthandel.
=== Håkensgården ===
Håkensgården i Store Strandgate ligger helt i utkanten av Hølen, ved siden av Mølla. Det er usikkert når det ble reist, men i 1916 ble det kjøpt av ingeniør Dahl, som grunnla Hølen Fabrikker, og brukt til boliger for arbeidere.
=== Lensmannsgården ===
Lensmannsgården i Store Strandg. 5 (tidl. Elvegade 7) ble oppf. tidlig på 1800-tallet. I huset var det på et tidspunkt skjenkestue. I 1870 ble eiendommen tatt i bruk som av lensmannskontor av lensmann Carsten Julius Hansen (f.21.6.1841 i Kristiania). Hansen oppførte en laftet arrestbygning med 2 celler i 1875. Denne ble bygget sammen med øvrige bygninger på 1920-tallet, slik at eiendommen ble trelenget. Tidligere lensmenn hadde bodd på gårder i området. Hanssen skal ha hatt mer å gjøre enn sine forgjengere, fordi han ble lensmann akkurat på den tiden hvor jernbanen ble anlagt, og rallarene var en utfordring for ham.
Lensmann Hansens betjent, Laurits Frøland (f.31.12.1879 på Ringerrike) giftet seg med lensmann Hansens datter, og da han ble lensmann overtok han eiendommen. Lensmann Frøland, ble avsatt 1. juli 1943, da han nektet å melde seg inn i Nasjonal Samling. Han ble erstattet av et NS-medlem, Solerød, men ettersom Lensmannsgården var Frølands private eiendom måtte Solerød finne seg andre lokaler. Kontoret ble derfor flyttet til et rekvirert kontor i første etasje i Store Strandgate 1. Etter krigen ble Karsten Lersbryggen lensmann, og han fortsatte å bruke det nye kontoret, og kjøpte etter hvert Store Strandgate 1, Lersbryggenslekten solgte huset i 2005. Den neste lensmannen, Kåre Jacobsen, flyttet over i Murgården på torget, og deretter til et nybygg i Dronningveien. I 1993 flyttet lensmannskontoret til Vestby.
Etter krigen bodde tidl.lensmann Frøland i Lensmannsgården frem til sin død i 1958. På dødsboauksjonen til Frøland i 1961, kjøpte arkitekt Gunnar Nortvedt fra Hølen eiendommen. Den ble da restaurert og han benyttet eiendommen som bolig frem til 1975. Hans døtre billedkunstnerne Therese Nortvedt og Mathilde Nortvedt vokste opp der.
Ifra 1977 til 1982 utleide arkitekt Nortvedt eiendommen til Torstein Hilt, som drev Forfatterforlaget. Han og hans venner bodde i huset bl.a. Ingvar Ambjørnsen debuterte på Forfatterforlaget med 23-salen, bodde i Lensmannsgården et års tid; Hølen nevnes i flere av bøkene hans. Gudmund Vindland bodde også en periode i gården, og skrev flere bøker her.
I 1983 kjøpte arkitekt Asbjørn Ystad fra Oslo eiendommen. Han benyttet denne som kontor og bolig for seg og sin familie. I 1993 solgte arkitekt Ystad eiendommen til Mette og Thomas Nortvedt, som fortsatt eier eiendommen.
=== Mølla ===
Mølla har sitt navn fordi det inntil 1954 var mølle og frørenseri der. Opprinnelig var det en trebygning der, men denne brant på slutten av 1930-årene, og ble erstattet av dagens betongbygning.
Etter at mølledriften ble nedlagt åpnet Norus Chemical Company kjemisk industri i Mølla. Denne bedriften ble nedlagt, og i 1985 åpnet Sletten Mekaniske Verksted der. Dette er et gammeldags mekanisk verksted som bearbeider jern, lager spesialdeler til maskiner og utfører mindre oppdrag for lokalbefolkningen.
Billedkunstneren Inger Kvarving hadde også sitt atelier i den tidligere mølledelen, før hun døde av kreft i 2007.
=== Røttergården ===
Røttergården, med navn etter kjøpmann Røtter som drev butikk der fra omkring 1850, ble reist ved torget omkring 1847. Fra det året og frem til 1870 var det poståpneri der, og i 1858 kom det også en telegrafstasjon der. Ettersom den første telegraflinjen i Norge, fra Christiania til Drammen, hadde blitt opprettet bare fire år tidligere må Hølen sies å ha vært tidlig ute med denne nyvinningen. Telegrafen ble flyttet til Son i 1867, men kom så til Såner stasjon da jernbanen kom.
Kunstneren Jacob Sømme bodde i Røttergården omkring 1900.
Bygningen har helt siden 1850-årene hatt kolonialhandel. Godt inn i 1980-årene var den fremdeles en gammeldags butikk med handel over disk. Da familien som i mange år hadde drevet butikken solgte den videre ble den omgjort til en selvbetjeningsbutikk i mer moderne stil. I 1995 ble den nedlagt, etter at innehaveren ikke lenger klarte å stå imot konkurransen fra større butikker i Son, Vestby og Moss. Denne utviklingen ble av mange sett som negativ, og lokalpatrioter satte i gang en innsamling for å opprette et aksjeselskap som kunne drive en butikk. Store deler av befolkningen kjøpte aksjer, og det ble reist nok kapital til å starte en butikk. Den fikk navnet Skøiens Eftf., etter Erik Skøien som hadde eid den gamle butikken. Den nye butikken har spesialisert seg på varer fra små produsenter, som Den blinde ku, og på en del eksklusive, importerte varer som ikke er lette å få ellers i området, slik at de ikke konkurrerer direkte med større supermarkeder.
Butikken ble solgt videre i 2008 og ble drevet frem til nyttårsaften 2012, da den ble stengt. En ny eier av butikken åpnet igjen i mars 2014 og butikken er svært godt mottatt av lokalbefolkningen i Hølen. Det er boliger i annen og tredje etasje.
=== Doktorgården ===
Navn etter dr. Krøvel. Hølens første murhus, derfor også kalt Murgården. Opprinnelig bestod gården av to bygninger, nå med felles inngang fra gårdsrommet. Skillet kan sees på vindusradene som er i to høyder.
Hølens største og lenge eneste leiegård. Her har det også bl.a. vært drevet apotek, kafeteria, bank, kolonial og manufaktur. Lensmannskontoret var også her er en periode, men ble flyttet til et nybygg i Dronningveien i 1973 på den tiden da Kåre Jacobsen var lensmann. De siste årene har hele bygningen vært benyttet til boligformål.
=== Selviggården ===
Selviggården i Dronningveien, ved torget, har navn etter kjøpmann Selvig. Brennevinssamlaget, grunnlaget for Hølens status som skatteparadis, ble åpnet i bygningen i 1896, med Selvig som første bestyrer.
Det fortelles at den eksentriske kunstneren Carl Dørnberger i 1904 tok turen fra Son for å besøke brennevinsutsalget, og at han etter å ha kommet i krangel trakk en av sine pistoler, som han kalte «Kitty» og «Kittys broder», og fyrte av et skudd. Han traff en rødvinsflaske, og da bestyreren så rød væske på hendene sine trodde han at han var truffet og skjøt tilbake med sin egen revolver. De to skal ha skutt på hverandre inntil Dørnberger traff et konjakkfat, og de inngikk «våpenhvile» for å redde de edle dråper. Lensmannen kom til, men etter å ha fått et glass konjakk på husets regning tok han ikke affære. Sannhetsgehalten i historien er meget usikker, men den er typisk for de mange historier som verserer om Dørnberger.Etter at samlaget ble nedlagt i 1915 har det vært annen næringsdrift i bygningen, både bakeri, kafé og dagligvarebutikk. Kjøpmann Hans Vinæs drev kolonialbutikk fram til sin død i 1974. Butikken var forholdsvis tidlig ute med selvbetjening; det var et eget rom hvor man selv kunne plukke ting som vaskemidler, hermetikk og tørrvarer, mens andre varer ble solgt over disk.
=== Thornegården ===
Thornegården, som ligger ved torget er en av de eldste bygningene i Hølen, og ble antagelig reist på slutten av 1700-tallet. Det er bevaringsverdig, og har blitt restaurert i tråd med instrukser fra fylkeskonservatoren.
Bygningen har navn etter kjøpmann Thorne, som blant annet drev brennevinshandel der. En annen som drev butikk der var kjøpmann Selvig, som senere ble Brennevinssamlagets første bestyrer og åpnet brennevinshandel i Selviggården i 1896.
I 1920 flyttet apoteket fra Murgården til Thornegården, og ble der inntil det flyttet til Vestby i 1955. Gården kalles derfor også Apotekgården. Det var også en tid legebolig og -kontor der, før Vestby Sparebank åpnet en filial der i 1960-årene. Filialen hadde begrensede åpningstider, og en periode var den kun åpen fredager kl. 16 til 18. Deretter kom en frisørsalong, som ble nedlagt etter noen år, det vil si den flyttet til huset innenfor (det som nå er Kongeveien 4). Senere kom enda en frisørsalong, som flyttet ut i 2000.
Sigrid Undset leide i 1911 et rom i Thornegården. Et kort hun sendte til sin mor Charlotte er bevart, og hun forteller der at hun «har fundet et billede med dr. Frennings hus paa, jeg har satt et kryss ved vinduet mit i 1ste etage – er det ikke pent?». Cis Rieber-Mohn bodde også i huset i samme periode, og de to drev husholdningskurs på Såner skole. Det skal ha vakt bestyrtelse da de tok en dram ved disken i brennevinsutsalget i Selviggården; deres vaner fra Roma hadde ikke vunnet innpass blant norske kvinner enda.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Else Færden, Norges minste by – en vandring i Hølen med Helge Holter, Sandengen forlag, Hølen 2002
Trond Taugbøl, Hølen – stedet med bruene, Vestby kommune, Vestby 1998
Hølen og Såner Vel, Hølen minner av Kristian Jakobsen 1952, Vestby Grafiske as, Vestby 1997
== Eksterne lenker ==
(en) Hølen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hølen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | kommune = Vestby | 8,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%A5p | 2023-02-04 | Dåp | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dogmatisk teologi', 'Kategori:Dåpen', 'Kategori:Katolske sakramenter', 'Kategori:Kristen teologi', 'Kategori:Kristne begrep', 'Kategori:Liturgi', 'Kategori:Matteusevangeliet', 'Kategori:Sakramenter', 'Kategori:Seremonier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Dåp (fra lavtysk dope, 'å dyppe', etter gresk baptizein med samme betydning) er en religiøs seremoni i kristne kirkesamfunn som markerer den kristnes inntreden i kirken. Den teologiske betydning av dåpen varier noe fra et samfunn til et annet. I de fleste kirkesamfunn regnes dåpen som et sakrament.
Enkelte andre religioner har også seremonier som ligner på dåp.
| Dåp (fra lavtysk dope, 'å dyppe', etter gresk baptizein med samme betydning) er en religiøs seremoni i kristne kirkesamfunn som markerer den kristnes inntreden i kirken. Den teologiske betydning av dåpen varier noe fra et samfunn til et annet. I de fleste kirkesamfunn regnes dåpen som et sakrament.
Enkelte andre religioner har også seremonier som ligner på dåp.
== Felleskristent om dåpen ==
Flesteparten av verdens kristne er enige om en grunnleggende teologisk forståelse av dåpen. Dåpen er ifølge Det nye testamente innført av Jesus Kristus. Den utføres i de fleste trossamfunn i «Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn» (treenighetsformularet), med samtidig neddykking eller overøsning med vann.
Dåpen hviler på en uttrykkelig befaling fra Kristus, gjengitt helt sist i Matteusevangeliet:
Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,18-20).Dåpens viktighet forkynnes også av Jesus i Johannesevangeliet:
Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» (Joh 3,5).
Jesus ble selv døpt av Johannes Døperen i Jordanelven – selv om dette ikke var en dåp identisk med den han selv innførte, var den en prefigurasjon eller et symbol på den. Den hellige ånd senket seg ned over ham i en dues skikkelse.
I de aller fleste kirkesamfunn regnes dåpen som innlemmelsen i kirken. De som ikke praktiserer barnedåp regner derfor ofte barna som tilsluttet, men ikke som fulle medlemmer.
Kirkenes Verdensråd kom i 1997 med en fellesuttalelse der representanter for katolske, ortodokse og protestantiske kirker uttrykte enighet om sin forståelse av dåpen. Hovedpunktet i dette er at dåpen er en renselse fra all synd, som merker den døpte som et Guds barn. Dåpen er altså både en personlig renselse og en inntreden i et fellesskap.
Dåpen betraktes av de fleste som et sakrament (skjønt i ortodokse kirker kalt mysterion). Unntak fra dette er blant annet de kristne eller kristenjudaiserte unitarkirkene (for eksempel Den norske unitarkirke), Frelsesarmeen, Brunstad Christian Church og Vennenes samfunn (Kvekerne) som ikke har sakramenter.
=== Overøsing eller neddykking? ===
Det baptistiske dåpssyn har sitt forbilde i urkristen dåpspraksis med full neddykking. Flere kirkesamfunn, særlig Den ortodokse kirke, baptister, pinsevenner og enkelte protestantiske bevegelser, praktiser den tradisjonelle dåp ved full neddykking, en praksis som er ment å symbolisere Jesu død og oppstandelse: Dåpskandidaten dykkes under vann (døden), og løftes opp igjen (oppstandelsen). Dåp forstås også som en ny fødsel; dåpskandidaten kommer opp av vannet som et nytt menneske.
Flertallet av kristne mener at metoden ikke er avgjørende for gyldigheten av dåpen. Dette betyr ikke at man ikke har fastlagte regler, men at man har et felles minstekrav for hva som kan regnes som dåp.
Det er for eksempel i en del kirkesamfunn foreskrevet at man skal døpe ved neddykking, mens andre har overøsning av vann som normal form; likevel vil de ofte akseptere den andre formen dersom det er nødvendig (for eksempel der neddykking ikke er mulig og dåpen må gis raskt). Det finnes enkelte unntak, for eksempel hos baptistene som kun godtar full neddykking.
=== Dåpsopplæring ===
I forbindelse med voksendåp må kandidatene i mange kirkesamfunn gjennom en opplæringsperiode, tradisjonelt kalt katekumenatet. Denne kan ha forskjellige former, men siktemålet er å gi en forståelse av innholdet i dåpen og den kristne tro. Ved barnedåp forventes det at foreldre og faddere, og etterhvert også menigheten, skal gi dåpsopplæringen i ettertid. Katekumatet innledes gjerne av en primsigning hvor katekumenen velsignes av en geistlig.
=== Barnedåp ===
De fleste kirkesamfunn regner dåpen som et sakrament som kun kan gis en gang. Men samtidig er det en del kirkesamfunn som avviser barnedåpens gyldighet, og derfor døper om igjen når voksne slutter seg til dem. Dette har vært et heftig diskusjonstema gjennom kirkens historie; såkalte anabaptister (gjendøpere) var aktive og hadde stor oppslutning både i oldkirken og senere. Under reformasjonen oppsto det store grupper av anabaptister i Europa, og motstanden mot dem var så stor at protestanter og katolikker la sine uenigheter til side for å bekjempe dem. Mennonittene har direkte røtter i reformasjonstidens døperbevegelse og også mange menigheter i Baptistkirken anser seg som anabaptistenes arvtagere.
Skikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går svært langt tilbake. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. århundre av. Helt fra begynnelsen av apostlenes forkynnelse er det imidlertid mulig, når hele «hus» ble døpt (jf. Apg 16,33; 18,8; 1 Kor 1,16), at man da også døpte barna, selv om ikke teksten sier at det var spedbarn en døpte.
De fleste kristne trossamfunn opererer med et begrep som oftest sammenfattes som arvesynden. Ved barnedåp har kandidaten selv ikke begått noen synd, men man mener at også arvesynden tvettes bort i dåpen.
Med arvesynden går man tilbake til Adam og Eva i paradiset, slik det beskrives i Det gamle testamente. Ved sin synd mistet Adam, som det første menneske, den opprinnelige hellighet og rettferdighet han hadde fått av Gud, ikke bare for sitt eget vedkommende, men for alle mennesker. Adam og Eva førte videre til sitt avkom den menneskelige natur som var såret på grunn av deres første synd, altså ved tapet av den opprinnelige hellighet og rettferdighet. Dette tapet kalles arvesynden/den opprinnelige synd. Som følge av den opprinnelige synd er menneskenaturens krefter svekket (blant annet katolsk og ortodoks lære) eller rett og slett gått helt tapt (for eksempel luthersk lære), den er underlagt uvitenhet, lidelse og dødens herredømme, med hang til å synde. Spedbarn fødes med en fallen menneskenatur som bærer flekken fra den opprinnelige synd, og har derfor også behov for å bli gjenfødt i dåpen slik at de kan bli befridd fra mørkemaktene og gå over i Guds barns frihet som alle mennesker er kalt til. Det betingelsesløse i frelsens nåde fremtrer særlig tydelig når det dreier seg om dåp av barn.
=== Nøddåp ===
En del kirkesamfunn har retningslinjer for nøddåp, det vil si dåp utført når kandidaten er i dødsfare. Oftest skjer dette i forbindelse med barnefødsler der man frykter at barnet kan dø i løpet av kort tid.
Kravene er minimale: Treenighetsformular, vann og den intensjon kirken har. Med det siste menes at den som døper må mene å gjøre det kirken gjør; personen som døper, trenger ikke selv å være kristen. Det kan dermed f.eks. være en ikke-kristen jordmor, som akter å foreta den rite som hun vet at de kristne foreldre ønsker.
Slike dåp har vært forekommende også i Norge, ikke bare ved for eksempel sykepleiere på sykehus eller jordmødre i akutte situasjoner Situasjonen i områder der kristne forfølges, eller presteløse områder, der det heller ikke er diakoner, ordenssøstre eller andre kirkelige assistenter) faller også inn under denne tankegangen.
Epidemier: Dåp på denne måte er også naturlig i andre ekstraordinære situasjoner (covid-19-rammede områder med store avstander eller «lockdown» synes i så fall å passe inn turde også å passe).
Kravet til vannet er bare at det skal kunne kalles vann; i den katolske kirke er dette svært nøye spesifisert, mens man i mange andre kirkesamfunn lar den enkelte avgjøre om det er bra nok.
I Norge søkte man i middelalderen paven om å få døpe i øl fordi det mange steder var vanskelig å skaffe rent vann. Det ble ikke gitt tillatelse til å døpe i øl generelt.
I trossamfunn som ikke regner dåpen som frelsesnødvendig, eventuelt som normalt frelsesnødvendig og derfor en alvorlig forpliktelse for foreldrene, oppstår ikke problematikken rundt nøddåp. Det er også derfor at spørsmålet om hvem som kan utføre gyldig eller lovlig dåp, vurderes på annet vis.
=== Dåpsformel ===
Alle de tradisjonelle trossamfunn er enige om at dåpen må utføres trinitarisk, det vil si i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Dette er også de ord som foreskrives i dåpsbefalingen i Det nye testamente. Med fremveksten av bevegelser som ønsker å tilstrebe et kjønnsnøytralt språk har det imidlertid her og der vært prester eller forstandere som har endret på formelen, særlig i noen engelsktalende land, men også andre steder.
Trossamfunnene har strittet imot slike forandringer. Etter at noen slike episoder ble kjent i den katolske kirke i Nord-Amerika, og ikke minst etter at enkeltpersoner blant protestantiske dåpsforvaltere stadig mer åpent fremmet en annen praksis, kom Kongregasjonen for Troslæren i Vatikanet i 2008 med en katolsk tolkningsuttalelse som formelt fastslo ugyldigheten av to slike dåpsformler. Begge formlene fjerner maskuline navn for Gud, altså unngår å døpe i Faderens og Sønnens navn.
Første tvilsspørsmål: – Er en dåp gyldig dersom den utføres med ordene «I baptize you in the name of the Creator, and of the Redeemer, and of the Sanctifier» eller «I baptize you in the name of the Creator, and of the Liberator, and of the Sustainer»?Svar: – NeiAndre tvilsspørsmål: – Må personer døpt med disse dåpsformer bli døpt «in forma absoluta»?Svar: – JaDe engelske setningene ble også benyttet i den latinske grunnversjonen, men tilsvarende uttrykk på andre språk var også ment. Uttalelsen fikk generell tilslutning også fra andre større kristne samfunn, deriblant fra Den norske kirke.
=== Hvem kan døpe? ===
I Den katolske kirke er det biskoper, prester og diakoner som er de ordinære forvaltere av dåpssakramentet, men generell fullmakt til lovlig dåp gis svært ofte til kateketer og ordenssøstre, ikke minst i områder med store avstander eller prestemangel. Imidlertid innprentes alle katolikker at hvem som helst kan døpe gyldig, bare de ønsker å utføre en dåp i kirkens ånd og ellers foretar dåpen på rett vis. Dette undervises det gjerne i for eksempel på katolske sykepleierskoler. Den katolske kirke fastholder at også ikke-kristne kan døpe gyldig, slik at nøddåp som er foretatt på sykehus av ikke-troende eller annerledes troende jordmødre, leger eller sykepleiere, anerkjennes.
De fleste trossamfunn har samme holdning som Den katolske kirke i forhold til nøddåp. Men noen avviser at ikke-ordinerte eventuelle ikke-forstandere kan foreta ordinær dåp. Andre avviser fullstendig at dåp, heller ikke nøddåp, kan skje ved noen andre enn en forstander – det er et standpunkt som man kan finne blant de trossamfunn som ikke anser dåpen som frelsesnødvendig.
=== Bloddåp og lengselsdåp ===
De trossamfunn som anerkjenner dåpen som frelsesnødvendig, forholder seg på forskjellige vis til spørsmålet om hva som skjer med kristustroende som dør uten å ha rukket å bli døpt, med kristnes spedbarn som dør før dåpen, og med udøpte mennesker som uforskyldt er ukjente med den kristne lære eller som har avvist den på et sviktende grunnlag (avvist et vrengebilde av kristendommen). De fleste trossamfunn vil ikke utelukke muligheten for at Gud likevel velger å frelse slike mennesker, men vil ikke svare «på Guds vegne» om dette.
Den katolske kirke har utviklet en tilnærming der det i tillegg til «vanndåpen» tales om «bloddåpen» og om «lengselsdåpen».
Problematikken om bloddåpen ble aktualisert meget tidlig i kirkens historie, da man reflekterte over katekumenenes (dåpskandidatenes) skjebne dersom de ble arrestert under de romerske kristenforfølgelser og led martyrdøden. Om bloddåpen er den katolske kirke så overbevist at den i år 2000 til og med helligkåret to katekumener som ble drept under bokseropprøret i Kina (Chi Zhuze (1882–1900) og Zhang Huailu (1843–1900)). Lengselsdåpen handler om andre kristustroende som av andre grunner dør naturlig eller unaturlig uten å være døpt. Den katolske kirkes katekisme behandler disse spørsmål slik (1258–1261):
Til alle tider har Kirken vært overbevist om at de som dør for troen, uten å ha mottatt dåpen, blir døpt ved sin død for og med Kristus. Denne bloddåpen, på samme måte som lengselsdåpen, bærer dåpens frukter uten å være sakrament. Katekumener som dør før de er blitt døpt, sikres den frelse de ikke har kunnet motta gjennom sakramentet ved sitt uttalte ønske om å motta det, sammen med anger for syndene og nestekjærlighet. «Kristus er død for alle, og til syvende og sist har alle mennesker et felles kall som er guddommelig. Derfor må vi fastholde at Den hellige ånd gir alle mulighet for å ta del i påskens mysterium på en måte som Gud vet om» (Gaudium et spes, 22). Hvert menneske som er uvitende om Kristi Evangelium og Hans Kirke, og som søker sannheten og gjør Guds vilje slik det kjenner den, kan bli frelst. Man kan gå ut fra at slike mennesker ville ha ønsket dåpen uttrykkelig, dersom de hadde kjent til dens nødvendighet. Når det gjelder barn som døde uten å ha blitt døpt, kan ikke Kirken gjøre annet enn å overgi dem til Guds miskunn, slik den gjør i sitt gravferdsrituale for dem. For Guds store miskunn, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst (jf. 1 Tim 2,4), og Jesu mildhet mot barna som fikk Ham til å si: «La barna komme til meg, og vis dem ikke bort» (Mark 10,14), gir oss håp om at det finnes en vei til frelse for barn som er døde uten dåp. Desto alvorligere skal man også ta Kirkens oppfordring til ikke å hindre barna i å komme til Kristus ved å ta imot den hellige dåps gave.De fleste trossamfunn har samme trosmessige holdning, om enn den kles i annet teologisk språk.
=== Kvinner og dåp ===
En problemstilling om kvinner og dåp kan i dag synes selsom. Men historisk er det likevel av interesse å drøfte spørsmålet – under tre synsvinkler: Hva gjelder den tidlige skikk med å døpe personer som var nakne (gymnos) mens døperen som regel var en (mannlig) prest; hva gjelder påskenattsfeiringens dåpsliturgi; og hva gjelder kvinners adgang til å foreta dåp?
Nakendåp: Tidlige kilder belegger at kandidatene ble døpt nakne, blant annet for å understreke handlingens radikale natur. Her strides de lærde: Det er dem som mener at det er høyst usannsynlig at mannlig presteskap døpte nakne voksne kvinner, og det pekes på at uttrykket gymnos i kildene, nakenhet, hadde en mye videre bruk enn det «splitter naken» man senere tenker seg med ordet. Det kunne dreid seg om at man kun skulle ta av seg de ytre klærne. At man likevel brukte ordet nakenhet kunne tenkes å skyldes å understreke det teologiske element om en ny fødsel i dåpen.
Imidlertid finnes det i gamle skildringer sterke elementer som trekker i en annen retning, og som også kan kaste lys over hvilken rolle som de kvinnelige diakoner, ofte nevnt i eldre kilder, hadde å oppfylle. I en gammel koptisk kilde fra Egypt heter det blant annet: «Den person som døpes, blir nå avkledt … alle gull- og sølvornamenter og klær tas av …». Likeså et rituale fra Edessa: «Diakonen fjerner fra katekumenen alle klær, ornamenter, øreringer og hva enn de har på seg …». I «De apostoliske konstitusjoner» (ca. år 400) står det uttrykkelig (nr. 3,15 og 3,16) at «ingen mann skal se» den kvinnelige katekumen, og at både neddykking og salving skal foretas av en diakonisse. Ved dåp skjedde nemlig samtidig en salving (knyttet til det som i dag er konfirmasjon eller krismering i den katolske og de ortodokse kirker), og den var ikke kun – som i vår tid – på pannen, men over store deler av kroppen.
Det er også kjent fra noen kilder at det var benyttet forheng mellom døper og dåpskandidat: Den døpende/salvende biskop/prest ville da salve kandidatens hode (og la en diakon ta seg av resten) og fremsi dåpsformelen, og samtidig selv påbegynne nedsenkningen ved å føre kandidatens hode nedover (og så la diakonen ta seg av resten), eller ved å døpe ved overøsning (og la diakonen eventuelt fortsette med nedsenkningen i baptisteriets vannbasseng).
Dåp påskenatt: I de første århundrer av kristendommens historie ble påskenatt det fremherskende tidspunkt for dåp. Det skjedde da i baptisteriet, der man hadde et slikt. Først ble barna døpt, så mennene og til slutt kvinnene. Men her kom oldtidens og Midtøstens renhetsforskrifter, som hadde nedfelt seg i noen grad i kristendommen, inn som en faktor: Menstruerende kvinner ble ansett som rituelt urene. (Likeså var man rituelt uren i mange dager etter en fødsel.) Dermed har man forklaringen på at ikke alle årets kvinnelige katekumener mottok dåpen påskenatt, men at det også var senere terminer for dåp i løpet av påsketiden eller rett etter pinsen - som faller femti dager etter påskesøndag.
Kvinner som døpere: På et meget tidlig tidspunkt avklarte kirken at dåpens sakrament kunne gis gyldig også av lekfolk (menn og kvinner). Men lenge var det en rangering ved slike nøddåp: Kvinner stod nederst på listen og skulle ikke døpe dersom det var et alternativ, det vil si en mann, som kunne gjøre det. Dette kan synes som en særdeles upraktisk regel, ettersom fødselshjelperne nesten alltid var kvinner. Forklaringen var den periodiske rituelle urenhet.
== Dåp i forskjellige trossamfunn ==
=== Dåp i Den katolske kirke ===
I Den katolske kirke regnes dåpen som et sakrament som er nødvendig for frelse. Som i de fleste vestlige kirker er den normale praksis i Den katolske kirke dåp ved overøsning. Samtidig sier kirken i sine læredokumenter at neddykking er anbefalingsverdig fordi det gir et klarere bilde av dåpens innhold. Mange nye katolske kirker er derfor utstyrt med dåpsbasseng i stedet for den tradisjonelle døpefonten; en del kirker har også en mellomløsning som tillater at småbarn dyppes ned i vannet. Vannet som brukes skal være velsignet, helst av en biskop i forbindelse med påskefeiringen, men da dette ikke holder seg friskt gjennom året blir de fleste døpt i vann som er velsignet av en prest eller diakon under seremonien. Barnedåp blir praktisert, og anbefales sterkt.
Den essensielle rite er overøsningen sammen med treenighetsformelen. Men en fullstendig dåpsliturgi i den katolske latinske ritus omfatter (i rekkefølge): Presentasjon, innledende spørsmål til foreldre og faddere, tegning av barnet med korstegn på dets panne, skriftlesning/er (med en viss valgfrihet), preken, forbønner inkl. bønn om de helliges forbønn, eksorsismebønn, salving med katekumenolje på barnets bryst, (noen steder:) applikasjon av salt på barnets leppe, velsignelse av dåpsvannet (hvis ikke allerede velsignet), foreldres og fadderes avsvergelse av djevelen og deres trosbekjennelse, foreldres/fadderes bekreftelse av dåpsintensjon, selve dåpen, salving med hellig krisma på barnets panne, bønn ved ikledelse i /påleggelse av dåpsklede (ofte bønn over den hvite dåpskjole barnet allerede er iført), overrekkelse av dåpslyset som først tennes fra påskelyset, effatabønn, avsluttende velsignelser over mor og far og andre fremmøtte.
Ved voksendåp følges den samme progresjon, men med tilpasninger. Salvingen med katekumenolje er som regel skjedd ved en tidligere anledning og bortfaller dermed. Det er dåpskandidaten selv – ikke foreldre – som svarer på spørsmål. Ferming (konfirmasjon) trer inn på det sted i seremonien der det ved barnedåp skjer en ikkesakramental salving med hellig krisma.
==== Kondisjonell dåp ====
Dåpen er i katolsk teologi et pregende sakrament, det vil si at det ikke kan gjentas. Når det er usikkert om en person er døpt (eller gyldig døpt), gis kondisjonell døp (betinget dåp), det vil si at den som døper sier «dersom du ikke allerede er døpt, døper jeg deg…»
Slike kondisjonelle dåp kan være aktuelle for eksempel dersom en person er adoptert og det er usikkert om vedkommende er døpt, eller er døpt under uklare omstendigheter og ingen sikre vitner lar seg oppdrive, eller konverterer til den katolske kirke fra annet trossamfunn og det er usikkert om han eller hun er gyldig døpt. Usikkerheten kan for eksempel være knyttet til at det ikke lot seg fastslå sikkert at dåp fant sted (manglende dokumentasjon, usikre vitner, osv) eller verifisere at trossamfunnet alltid benytter trinitarisk dåpsformel, hvorvidt den som fremsa dåpsformelen kanskje ikke foretok selve dåpshandlingen selv, eller hvorvidt trossamfunnet har en etter den katolske kirkes minimumsbetingelser utilstrekkelig dåpsforståelse.
==== Dåp i forhold til ferming ====
Ferming, eller konfirmasjon, som også er et sakrament i Den katolske kirke, sees som nært knyttet til dåpen. I de orientalske katolske kirker blir derfor det alltid fermet (konfirmert) umiddelbart etter dåpen, selv om det gjelder spedbarn. De kan også motta nattverden, på lignende måte som er beskrevet mht de ortodokse kirker nedenfor. I den latinske (vestlige) del av den katolske kirke er den lovbestemte fermingsalder normalt 7 år – det tidspunkt hvor man er nådd «sjels alder» og trenger dette sakramentets styrking av dåpen. I Norge er fermingsalderen normalt 14-15 år, noe som er en tilpasning til konfirmasjonsalderen i Den norske kirke.
=== Dåp og ferming i ortodokse kirker ===
I Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker er neddykking vanlig praksis. Dåpen er et mysterion (det vestlige uttrykk er sakrament), og barnedåp anbefales sterkt. Dåpsritualet innledes av eksorsismer. Dåpskandidatens kropp blir dernest salvet med gledens olje før selve dåpen. Det døpes med tre fulle neddykninger i Treenighetens navn. Hele kroppen skal døpes, for det er hele mennesket som fødes på ny.
Den som døpes, fermes (konfirmeres ved salving med hellig myrra-olje) umiddelbart, selv om det er et spedbarn, for dermed å styrke virkningen av dåpen. Fermingen regnes også som et mysterion og kalles i det liturgiske språket «innseglet på Helligåndens gaver». Fadderne, presten og den nydøpte går i høytidelig prosesjon tre ganger rundt døpefonten mens man synger «Alle dere som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Halleluja!» (Gal 3,27.) Lesningene i dåpsseremonien er fra Romerbrevet 6,3-11 og Matteusevangeliet 28,16-20.
Avslutningsvis klippes den nydøptes hår. Tonsuren er et uttrykk for hengivenhet til Gud og en ny begynnelse.
Når barnedåp skjer i forbindelse med nattverdsgudstjeneste, mottar også barnet nattverdens mysterion, og under begge skikkelser. Barn tar del i nattverd på samme måte som voksne, ved at et lite stykke brød som er blandet med vinen i kalken, føres med skje inn i barnets munn.
=== Dåp i protestantiske kirker ===
Protestantiske kirkesamfunn praktiserer for det meste dåp etter samme regler som beskrevet ovenfor under Den katolske kirkes latinske (vestlige) ritus. Riten er imidlertid sterkt forenklet i forhold til den katolske, og i de protestantiske trossamfunn som praktiserer voksendåp/troendes dåp er seremonien som regel svært annerledes.
==== Lutheranere og kalvinister ====
De protestantiske kirkesamfunn som oppstod ved reformasjonen, det vil si med luthersk eller kalvinsk tro, har en tradisjonell vestkirkelig oppfatning av dåpen. Det praktiseres dermed barnedåp, og overøsning er den vanligste metode. Den norske kirke hører til denne kategorien. Udøpte barn med foreldre som er medlemmer av Den norske kirke regnes som tilhørende, men ikke fullverdige medlemmer. Det foretas imidlertid ikke noen konfirmasjon som ledd av riten når det er voksne som skal døpes. Ved usikkerhet om noen er rett døpt, gjennomføres ikke noen kondisjonell dåp – derimot døpes det på vanlig vis (uten verbalt forbehold).
Tre av fire barn i Norge ble døpt i Den norske kirke DNKs i 2005. I 2019 var andelen sunket til 51,4%. Tendensen var synkende, med noe over ett prosentpoeng reduksjon per år. Nedgangen er noe mindre dramatisk enn disse måleverdiene gir inntrykk av: Tallene må tildels se i sammenheng med at innvandrerbefolkningen har økt betraktelig, og videre at barnetallene i hovedstammen av DNKs del av befolkningen (personer med fire norskfødte besteforeldre) er noe lavere enn mange andre befolkningsgrupper, der det også ofte dreier seg om innvandrede unge voksne.
==== Baptistsamfunn, adventistsamfunn, mennonitter, pinsebevegelsen og Brunstad Christian Church ====
Baptister, mennonitter, adventister, pinsevenner og Brunstad Christian Church praktiserer troende dåp, også ofte referert til som voksendåp. Dåpen er frivillig og skjer på den kristnes bekjennelse og tro, og ikke på grunn av alder eller fordi en blir voksen. Den eneste betingelse for å bli døpt er bekjennelsen av å tro på Jesu Kristi frelsesverk. Derfor kalles dåpen troende dåp, og det er ikke uvanlig at ganske unge mennesker lar seg døpe. Baptister og pinsevenner deler det baptistiske dåpssyn med full neddykking i vann.
Det gis ingen formell dåpsopplæring. Det er vanlig at dåpskandidatene blir spurt på forhånd, om de forstår innholdet i dåpen og den kristne tro. Dåpen har ingen betydning i forhold til frelsen, men er en god samvittighetspakt mellom den som lar seg døpe og Gud. Å være troende døpt er nødvendig for medlemskap. Mennesker som er døpt som barn i andre kirkesamfunn, døpes på nytt.De fleste menigheter har dåpsbassenger i menighetslokalet. Men det finnes ikke noen begrensninger i forhold til stedet, foruten at det må være «nok vann», derfor kan dåp skje i svømmebasseng eller utendørs. Praktisk foregår dåpen med full neddykking i vann, like etter at dåpskandidaten har vitnet om (bekjent) sin tro for menigheten.
I disse menighetene tror mange at et barn ikke har bevissthet til å inngå en slik pakt med Gud, og at det derfor først kan realiseres når denne er til stede. For unge barn er det isteden vanlig å ha en barnevelsignelse, en bønn og velsignelse av barnet. Dette regnes ikke som en dåp. Denne seremonien er en markering i et av menighetens møter, som regel i et søndagsmøte. Dette skjer gjerne når barnet er noen måneder gammelt. I konfirmasjonsalder finnes det ofte et kurs eller opplegg som samsvarer med kirkens konfirmasjon, der trosopplæring blir gitt. I Frikirken kalles dette for tentro (frikirkelig konfirmasjon).
Enkelte baptistkirker bruker ikke treenighetsformularet, «… i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn», men døper «i Jesu navn». Baptistisk dåp blir derfor bare formodet som gyldig av enkelte andre kirkesamfunn dersom det framgår av dåpsattesten at den skjedde ved bruk av treenighetsformularet.
==== Unitarer ====
I de kristenunitariske menigheter som er direkte sprunget ut av den radikale reformasjon innenfor protestantismen, er dåpen utelukkende en rituell symbolhandling. Man praktiserer både barne- og voksendåp (men noen unitarkirker, som Den norske unitarkirke, foretrekker mest voksendåp, det vil si at dåpskandidaten ikke er yngre enn 12 år). Dåpskandidaten overøses én gang med vann fra en særskilt dåpskalk, mens presten uttaler følgende formular: «Jeg døper deg til den ene sanne Gud og til Jesu etterfølgelse.» Ved dåpen tilkjennegis at det ønskes tilhørighet til den kristne unitarisme og delaktighet i den unitarmenigheten man døpes inn i. Siden unitarene tolker reformasjonens tanker om det allmenne prestedømmet meget liberalt og vidt, kan enhver myndig person som har til intensjon å døpe, forrette en unitarisk dåp, men i praksis overlates den liturgiske handlingen vanligvis til en ordinert prest. Det er ikke vanlig med opplæring forut for voksendåp.
Kristenunitarene godtar alle kristne dåpspraksiser som gyldige og praktiserer vanligvis ikke gjendåp. En allerede døpt person som ønsker å konvertere til kristenunitarismen, behøver derfor normalt ikke å la seg døpe på nytt. I de tilfeller en allerede døpt konvertitt ønsker å markere sin tilhørighet gjennom et rituale, brukes i Den norske unitarkirke det jødisk rituelle renselsesbad (mikvah).
I noen unitarkirker betraktes enhver kristen dåp som en betingelse for medlemskap, mens det i andre er fullt mulig å være medlem uten å være døpt i noen kristen sammenheng. Dog er alle kristne unitarkirker enige i at dåp er en naturlig og forventet handling for en kristen, og svært få av de om lag 200 000 kristenunitarene som finnes i Europa i dag er udøpte. Også store grupper av de unitarer som i kommunisttiden i de tidligere Østblokklandene ikke offisielt kunne tilhøre en unitarmenighet, har etter jernteppets fall latt seg døpe. Man regner med en godt over 90 % dåpsrate i de kristenunitariske menigheter som i dag praktiserer barnedåp.
Blant kirkesamfunn som bruker den trinitariske dåpsformel (det vil si dåp til «Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn») betraktes unitarisk dåp som ugyldig, fordi det unitariske dåpsformularet til «den ene sanne Gud» bare inkluderer Gud forstått som «Faderen».
=== Dåp hos De siste dagers hellige ===
De siste dagers hellige (mormonerne) praktiserer kun dåp ved neddykking. De bruker treenighetsformularet, men da deres syn på den hellige treenighet avviker fra andre kirkesamfunns, er det mange som ikke aksepterer deres dåp som gyldig. Barnedåp praktiseres ikke.
«21 Og Herren sa til ham: Jeg gir deg myndighet til å døpe dette folk når jeg igjen har fart opp til himmelen. 22 Og Herren kalte også andre og sa det samme til dem. Og han ga dem myndighet til å døpe, og han sa til dem: På denne måten skal dere døpe, og det skal ikke være noen bordstrid blant dere. 23 Sannelig sier jeg dere at den som omvender seg fra sine synder ved deres ord og ønsker å bli døpt i mitt navn, skal dere døpe på denne måten: Se, dere skal gå ned og stå i vannet, og i mitt navn skal dere døpe dem. 24 Og se, dette er de ord dere skal si etter å ha kalt dem ved navn: 25 Med fullmakt fra Jesus Kristus døper jeg deg i Faderens og i Sønnens og i Den hellige ånds navn. Amen. 26 Og så skal dere senke dem ned i vannet og løfte dem opp igjen ut av vannet.» (Mormons Bok, 3. Nephi 11:21-26)
Dåpen blir sett som den første av flere ordinanser. Bare en prestedømsbærer (alle verdige menn som har mottatt prestedømmet i en alder av 12 [diakon]), kan døpe fra en prests embete av (som man mottar i en alder av 16 år), og embeter over det. Kirken aksepterer ikke andre kirkesamfunns dåpspraksis, da kun denne prestdømsmyndighet (som man må ha for å døpe), kun er innenfor Kirken. Konvertitter døpes derfor alltid på nytt.
3. Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning, ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.
4. Vi tror at evangeliets første prinsipper og ordinanser er: 1) Tro på den Herre Jesus Kristus. 2) Omvendelse. 3) Dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse. 4) Håndspåleggelse for Den hellige ånds gave.
(Fra trosartiklene i Jesu Kristi Kike).
Dåpen blir sett på som nødvendig til frelse, og at den renser fra alle synder (se for eksempel Ap.gj. 2:38; Ap.gj. 22:16; Mark. 16:16). Man inngår en pakt med Herren i dåpen (se for eksempel Pet. 3:21), og denne «dåpspakten» kan man «fornye» ved nadverden og få tilgivelse for sine synder. Siden Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (SDH) mener dåpen er en av flere ordinanser som er nødvendig for å «vende tilbake til Gud» (Joh. 3:3; Joh. 3:5), praktiseres også stedsfortredende dåp for avdøde (1 Kor. 15:29) som ikke fikk mulighet til å utføre dette mens de levde på jorden. Allikevel er ikke dette noen garanti for at personen vil akseptere den i «åndeverden» og bli frelst. Det er av denne grunn mormonerne har bygget opp sitt imponerende genealogiske arkiv.
== Navngivning ==
Det er ingen sammenheng mellom dåp og navngiving. I Norge er registrering av barns navn en oppgave som tas hånd om av Folkeregisteret. Tidligere ble dog avskrifter av kirkebøkene (med sine innførsler om fødsel og dåp) brukt av myndighetene til blant annet innkalling til verneplikt og andre formål. I 1905 ble kommunene pålagt folkeregistrering, men det var den tyske okkupasjonsmakten som innførte en statlig folkeregistrering. I 1946 kom den første norske loven om statlig folkeregister, som i realiteten fratok Den norske kirke denne funksjonen. I Sverige hadde Svenska Kyrkan registeroppgaven for alle innbyggere (uansett tro) frem til 1992, da den ble overtatt av Skatteverket.
Dåpsliturgien går historisk sett tilbake til den tid da voksendåp dominerte, og man ble da snart stilt overfor en situasjon der det kom dåpskandidater (katekumener) som hadde navn som syntes upassende i kristen sammenheng. Det var i disse tilfeller vanlig at de forut for dåpen ble gitt et nytt navn eller tilleggsnavn. Ved voksendåp er det i noen kirkesamfunn fremdeles tradisjon for at kandidaten tar et kristent navn, eller et ekstra helgennavn, i forbindelse med dåpen.
Det var også i lange tider mange steder vanlig at et nyfødt barn ble gitt navn etter dåpsdagens liturgiske (helgen)minne/festdag. For eksempel ble Martin Luther døpt på minnedagen for den hellige Martin av Tours (hadde han vært jente, ville det kanskje blitt en «Martina»); en kvinne som hette Natalia var sannsynligvis døpt (eller født) til Jul, osv.
I lys av barnedåpens rolle som overgangsrite er det fremdeles naturlig at barnet «presenteres» for samfunnet og navnet kunngjøres i forbindelse med seremonien.
== Dåpstvang ==
Christian V's Norske Lov fra 1687 sa at foreldre måtte sørge for å få sine barn døpt innen 8 dager etter fødselen; i motsatt fall måtte de betale en bot på 20 lodd sølv. Ett lodd sølv var rundt 16 gram.
== Andre former for «dåp» og overgangsriter ==
Religionshistorisk sett har den kristne dåpspraksisen forbilder i renselsesritene i jødisk lov og tradisjon, mikvah. I Tanakh og rabbinsk tradisjon er dette et ritualt bad i forbindelse med visse omstendigheter, for å gjenopprette rituell renhet for eksempel for kvinner etter menstruasjon eller barnefødsel. Også for konvertitter til jødedommen var et rituelt bad foreskrevet.
Dåpen er en karakteristisk overgangsrite (Rite de passage), enten den utføres som barnedåp, troende dåp eller konvertittdåp. I så måte har den fellestrekk med mange tilsvarende livsriter i andre kulturer og religioner; riter som markerer barns fødsel, inntreden i de voksnes verden, eller skifte av livsorientering.
=== Dåp i andre religioner ===
Dåpsseremonier finnes også i andre religioner og kulturer. Det er funnet spor etter slike seremonier i mange utdødde kulturer, men de arkeologiske bevis er sjelden av en slik art at man kan vite sikkert hva de inneholdt.
Mandeerne, som regner Jesus Kristus og Moses som falske profeter, ser på Johannes Døperen som sin frelser, og praktiserer en form for dåp. Denne dåpen gjentas gjerne mange ganger i løpet av livet.
Sikhene har en dåpsseremoni, amrit sanskar som ble innstiftet i 1699, da den tiende leder, Guru Gobind Singh, døpte fem følgesvenner og ble så selv døpt av dem.
=== «Dåp» brukt om rene navne- og/eller innvielsesseremonier ===
Når et skip eller en større båt sjøsettes eller overleveres fra skipsverftet er det vanlig med en dåpsseremoni. Selve dåpen utføres av en gudmor, som annonserer navnet og rett etterpå knuser en flaske med champagne mot båtsiden.
Kjæledyr blir noen ganger «døpt» i anledning at de får navn. Dette er ingen kristen dåp, men i Norge skjer den ofte med forbilde fra barnedåpen i kirken.
Ordet brukes også i en rekke andre sammenhenger, som for eksempel det å «omdøpe en gate».
I kirkelig sammenheng benyttes av og til ordet «klokkedåp» om innvielsen av kirkeklokker.
== Se også ==
Baptisterium
Anabaptister
Humanistisk navnefest
Barnevelsignelse
Konfirmasjon
Knesetting
== Referanser ==
== Litteratur ==
Om mysteriene : en dåpskatekese. av Ambrosius, biskop av Milano; oversettelse og kommentarer ved Asle Dingstad. Luther, 1999. ISBN 82-531-4392-3
Bø, Olav. Høgtider og minnedagar. Samlaget, 1985. ISBN 82-521-2614-6
Dåpen i norske kirkesamfunn. av Peder A. Eidberg, mfl. Land og kirke/Gyldendal, 1982 ISBN 82-05-14108-8
Ganeri, Anita. Et liv begynner: fødsel og dåp. Damm , 2002. (Barnefaktabok om ulike overgangsriter) ISBN 82-517-7444-6
Holck, Per. Livets høytider : skikker og overtro fra vugge til grav. Cappelen, 1995. ISBN 82-02-15302-6
Høeg, Ida Marie. "Dåpen som overgangsrite: en analyse av dåpens kirkelige og private riter " I: Prismet, nr 2, 2001
Rudmoen, Ragnar. Kristen dåp. Filadelfiaforlaget, 1986. (Pinsevennene). ISBN 82-534-0704-1
Sannes, Kjell Olav. Dåpen og dens plass i kirkens liv. Aschehoug, 1978. ISBN 82-03-09702-2
Undheim, Paul. Forberedelser til dåp. Fredhøis, 1996. (Populærveiledning for vordende dåpsforeldre i den norske kirke) ISBN 82-04-04444-5
Østerberg, Arnfinn. Tro og dåp. Luther, 1999. ISBN 82-531-4397-4
Haugland, Hans. «Barnedåpen er Bibelsk» Utgitt av: Akademi for Kristen Folkeopplysning (AKF).
== Eksterne lenker ==
Den norske kirke om dåpen
Baptistenes dåpssyn gjengis her
Tertullian: De Baptismo Liber
Fra katolsk.no: Om dåpens sakrament
Fra adventist.no: Troendes dåp
Fra baptist.no: Tro og dåp
Fra pinsebevegelsen.no: Dåp – en glad bekjennelseshandling
Fra sistedagershellige.no: Hva er forskjellen på å bli døpt i Jesu Kristi Kirke og i andre kirkesamfunn? | Dåp (fra lavtysk dope, 'å dyppe', etter gresk baptizein med samme betydning) er en religiøs seremoni i kristne kirkesamfunn som markerer den kristnes inntreden i kirken. Den teologiske betydning av dåpen varier noe fra et samfunn til et annet. | 8,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emnekart | 2023-02-04 | Emnekart | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:ISO-standarder'] | Emnekart (eng. Topic Maps) er en ISO-standard for representasjon og utveksling av strukturert og semistrukturert informasjon. Standarden startet som en generalisering av konseptene rundt stikkordregister, ordbøker og synonymordlister, men har vist seg å ha stor nytteverdi i en rekke andre sammenhenger.
Emnekart brukes til informasjonsgjenfinning og navigering i informasjon. Standarden er en semantisk teknologi, som kan sammenlignes med W3C-standardene for semantisk web. Emnekart har i tillegg en mekanisme (scope) for å angi kontekst for informasjonen, slik at man i et språkfilosofisk perspektiv kan si at den har støtte for pragmatikk.
Emnekartstandarden har også innebygget mekanismer for å flette sammen to eller flere emnekart som kan ha ulik struktur, basert på et standardisert URI-basert ID-system.
Standarden er formelt kjent som ISO/IEC 13250:2003.
| Emnekart (eng. Topic Maps) er en ISO-standard for representasjon og utveksling av strukturert og semistrukturert informasjon. Standarden startet som en generalisering av konseptene rundt stikkordregister, ordbøker og synonymordlister, men har vist seg å ha stor nytteverdi i en rekke andre sammenhenger.
Emnekart brukes til informasjonsgjenfinning og navigering i informasjon. Standarden er en semantisk teknologi, som kan sammenlignes med W3C-standardene for semantisk web. Emnekart har i tillegg en mekanisme (scope) for å angi kontekst for informasjonen, slik at man i et språkfilosofisk perspektiv kan si at den har støtte for pragmatikk.
Emnekartstandarden har også innebygget mekanismer for å flette sammen to eller flere emnekart som kan ha ulik struktur, basert på et standardisert URI-basert ID-system.
Standarden er formelt kjent som ISO/IEC 13250:2003.
== Hvordan ser datamodellen i emnekart ut? ==
Emnekart lar forfattere representere meget komplekse strukturer og sammenhenger. Allikevel er de grunnleggende konseptene, som f.eks. beskrevet i Steve Peppers artikkel «The TAO of Topic Maps», eller beskrevet av Networked Planet (https://web.archive.org/web/20060620195856/http://networkedplanet.com/technology/topicmaps/intro.html), enkle å forstå. Kjernen i emnekartmetaforen er emner, forekomster og assosiasjoner, eller på engelsk: Topics, Occurrences og Associations (TAO).
Et emnekart består av et sett med emner av forskjellige typer. Disse emnene er knyttet sammen i en grafstruktur gjennom assosiasjoner. Et emne representerer et tema (eng. subject). Et tema kan være hva som helst. Det kan være en bil, en biltype, en bilfabrikant eller til og med selve konseptet bil. Kort sagt kan temaer være alt mennesker kan snakke om.
Forekomster er data om emnet. En forekomst kan sees på som en peker fra indeksen til informasjon om temaet emnet representerer. I web-sammenheng kan dette være en hyperlenke til en nettside, men informasjonen kan også ligge direkte i emnekartet.
All informasjon forholder seg til emnet de handler om på litt forskjellige måter. Derfor er forekomster typet. De er ikke typet i klassisk datamodellerings forstand med integere, flyttall eller tekst, men heller hvordan informasjonen henger sammen med temaet.
Eksempler på forekomster er en lenke til en persons hjemmeside, en beskrivelse av en organisasjon eller antallet gjenværende varer av en bestemt varetype i en butikk.
En forekomsttype er et tema mennesker kan snakke om og representeres derfor av et emne i emnekartet. Denne gjenbruken av emner i store deler av datamodellen er det som på mange måter gjør emnekart internt konsistente og delvis selvdokumenterende.
Assosiasjoner sier noe om hvordan temaer henger sammen. F.eks. er Norge medlem av NATO. Alle slike relasjoner en ønsker å ha med i et emnekart legges inn som en assosiasjon mellom to eller flere emner.
Assosiasjoner går begge (eller alle) veier, så i eksemplet over vil emnekartet automatisk også si at NATO har Norge som medlem.
Merk at assosiasjonstypen her er temaet (eller konseptet) medlemskap. Den representeres også av et emne i emnekartet på samme måte som forekomsttypen over.
Assosiasjonsroller brukes til å vise hvem som er hva i en assosiasjon. Uten assosiasjonsroller vil en ikke kunne se om det er Norge som er medlem i NATO eller NATO som er medlem i Norge. I et emnekart som tar med denne assosiasjonen vil typisk Norge spilt rollen medlem, og NATO spilt rollen organisasjon.
Rolletypene er også temaer på samme måte som typen på assosiasjoner og forekomster.
Emner kan også ha flere navn. Et lett gjenkjennelig eksempel er hvordan landet Norge heter Norway på engelsk. Disse skilles ved å bruke perspektiver (eng. scopes). Et perspektiv er et sett med emner, i dette eksemplet et sett som inneholder et emne som representerer temaet engelsk og et annet for temaet norsk.
I tillegg kan navn også ha flere varianter. Eksempler på varianter er flertallsnavn og sorteringsverdi.
I den neste utgaven av ISO standarden forventes navn å få typer på samme måte som forekomster.
Temaidentifikatorer
Noe av poenget med å lage en slik datamodell er å gjøre det mulig for datamaskiner å forstå når det snakkes om samme ting eller tema. Dette løses ved å gi hvert enkelt emne en identitet. Identiteten angis ved å benytte en eller flere URI-er. Disse utgjør en såkalt temaidentifikator.
Temaidentifikatorene kan brukes til å flette emnekart sammen.
== Hvordan brukes emnekart? ==
Det fins like mange måter å benytte emnekart på som det fins brukere. Likevel er det mulig å dele dem inn i to hovedretninger.
Små emnekart kan en jobbe på som dokumenter i et tekstbehandlingsprogram. Da kan man tenke på den som skriver emnekartet som en forfatter. Disse emnekartene kan ofte være ment å brukes til integrasjon (å flette sammen flere emnekart), men er ofte også personlige. Et eksempel er et TODO-emnekart eller et familietre.
Det er spesifisert syntakser i tillegg til XTM og HyTM som er enklere å jobbe med. Spesielt er Ontopias Linear TopicMap Notation (LTM) populær, men også asTMa fra australske Bond University har fått stor interesse.
Dersom en skal bygge større emnekart, kan det være verdt å bruke en emnekart-prosessor med forskjellige visualiseringsteknikker, spesielt dersom emnekartet får flere forfattere. Den mest brukte metoden i Norge er å ha en emnekartmotor i bunnen som vedlikeholder datamodellens integritet og bygge dynamisk genererte nettsider oppå.
== Emnekart i Norge ==
Norge ligger langt fremme i utbredelse og utnyttelse av emnekart. Særlig i offentlig sektor har man tatt i bruk emnekart under bygging av portaler og til systemintegrasjon.
Emnekartmiljøet i Norge er faglig tungt, med flere medlemmer av standardiseringskomiteene, flere leverandører og flere konsulentselskap som tilbyr emnekarttjenester. Det er en faggruppe for emnekart i Dataforeningen.
Det er over et dusin portaler som benytter emnekart i forskjellig grad, og flere er underveis. Dette er noen av de mest kjente:
Anskaffelser.no
Arbeidstilsynet.no
Arctic Council
Bergen kommunes innbyggerportal
Cappelen Damm læreboknettsteder Arkivert 10. mars 2008 hos Wayback Machine.
Direktoratet for fovaltning og IKT sine nettsider (Se også egen artikkel)
Forbrukerrådets informasjonsportal
Grep – levende læreplaner (Se også egen artikkel)
Høyre (400 portaler)
Kulturnett
Mattilsynets informasjonsportal
Matematikk.org
Naturfag.no
Norsk institutt for skog og landskap
Polaråret
Prosjektveiviseren (Se også egen artikkel)
Regjeringen.no
Skatteetaten
Skolenettet
UtdanningsdirektoratetDet er per 2009 holdt syv emnekartkonferanser i Norge, og det ser ut til å ha blitt permanent en årlig hendelse:
Topic Maps 2009 - Culture for Sharing
Topic Maps 2008 - Towards the Vision of Subject-Centric Computing
Topic Maps 2007 - The First International Topic Maps Users Conference
Emnekart 2006
Emnekart Norge 2004
Emnekart Norge 2003
Emnekart Norge 2002
== Historie ==
Den første versjonen av Topic Maps standarden fra ISO ble ferdig i 2000, etter nesten 10 års tenkning og arbeid. Emnekartstandardene har utviklet seg mye etter dette, noe som har ført til en del misforståelser, bl.a. at en del tror at Emnekart er en XML-standard. Denne historikken gir en detaljert oversikt over standardutviklingen.
=== The Davenport Group: 1991–1993 ===
Ideen til emnekart stammer fra arbeidet Steven Newcomb og The Davenport Group gjorde rundt teknisk dokumentasjon tidlig på 90-tallet.
Steven R. Newcomb ledet en gruppe Unix-leverandører som kalte seg The Davenport Group. Initiativet ble kalt "SOFABED" (Standard Open Formal Architecture for Browsable Electronic Documents). Arbeidet bygget på SGML (Standard Generalized Markup Language) og HyTime (Hypermedia/Multimedia Time-based Structuring Language).
Oppgaven var å undersøke hvordan HyTime-standarden kunne brukes til å representere og flette sammen stikkordregister, ordlister, thesaurus og innholdsfortegnelser for elektronisk dokumentasjon fra de ulike leverandørene.
=== CApH: 1993–1995 ===
En ny gruppe kalt "Conventions for the Application of HyTime" (CApH) ble dannet. Resultatdokumentet skrevet av Michel Biezunski og Steven R. Newcomb, ble ferdig i 1995, og inneholdt den grunnleggende modellen for det som senere ble Topic Maps. Se Topic Navigation Maps utkast (1992)
=== HyTM: 1996–2000 ===
Standardiseringsprosjektet ISO/IEC 13250 (Topic Maps) ble satt i gang innenfor ISO (the International Organization for Standardization). Ansvaret for arbeidet ble lagt til SC 34 (SC betyr sub-komité), som var komitéen ansvarlig for bl.a. SGML, DSSSL, HyTime og font standarder. SC34 ier delt inn i tre arbeidsgrupper, og alt arbeidet med Topic Maps har foregått i WG3.
Arbeidet med den første versjonen, ISO/IEC 13250:2000, ble ferdig i januar 2000. Topic Maps ble her definert ved hjelp av en SGML DTD og HyTime lenking og adressering. Denne Topic Maps syntaksen er derfor også kjent som HyTM (HyTime Topic Maps). Da HyTM ble ferdig var det tre problemer med den:
Den brukte ikke XML, som i mellomtiden hadde overtatt for SGML
DTD-en var ikke komplett, den beskriver ikke hvordan linker til eksterne dokumenter skal representeres og hvilken syntaks som skal brukes for interne referanser.
Standarden brukte ikke URI-er, noe som gjorde at den ikke fungerte særlig godt i en web-kontekst.Den ferdige standarden ble først presentert på konferansen Markup Technologies 1999 (5-9 desember 1999). På samme konferanse presenterte bl.a. Ora Lassila RDF-standarden (Resource Description Framework), og det var på denne konferansen at det for alvor gikk opp for både emnekart-miljøet og RDF-miljøet at man hadde én ISO-standard og én W3C-standard der den underliggende modellen lignet ganske mye.
=== XTM: 2000–2001 ===
Underveis i arbeidet med Topic Maps standarden hadde W3C-standarden XML blitt født i 1998, og var blitt en suksess. XML var en forenklet versjon av SGML, optimalisert for bruk i WWW. Allerede før Topic Maps standarden offisielt ble sluppet ble det derfor diskutert hvordan man kunne sette i gang arbeid med å lage XML-formatet XTM, "XML Topic Maps".
Arbeidet ble ikke startet opp som en ISO-prosess, det ble opprettet en uavhengig gruppe som kalte seg TopicMaps.Org. Gruppen ble først ledet av Michel Biezunski og Steven R. Newcomb. Målet var å raskt publisere en XML-versjon av Topic Maps standarden. Murray Altheim, Sam Hunting, Steve Pepper og Graham Moore ble også med i gruppen. Den første versjonen ble publisert i desember 2000. Steve Pepper og Graham Moore ble så utnevnt til nye "editors" av spesifikasjonen, som ble ferdigstilt som XML Topic Maps (XTM) 1.0 6. august 2001.
=== ISO/IEC 13250, Topic Maps (Second Edition): 2001–2003 ===
Det ble deretter foreslått å gjøre spesifikasjonen om til en ISO-standard, og den ble akseptert som en ISO-standard ISO/IEC 13250, Topic Maps (Second Edition) i oktober 2001. ISO-standarden for Emnekart omfattet altså på dette tidspunktet to syntakser: HyTM og XTM.
XTM var i prinsippet en utvekslingssyntaks for emnekart. Fordi dette var den nyeste emnekartstandarden, og det på dette tidspunktet ikke fantes noen standard som beskrev den grunnleggende modellen (annet enn HyTM), ble mange ledet til å tro at emnekart var synonymt med XTM og at Topic Maps var en XML-standard. Boken XML Topic Maps, som ble utgitt i 2002, bidro også til denne misforståelsen. Den var kalt opp etter utvekslingssyntaksen, som på dette tidspunktet var den nye emnekartstandarden.
=== Emnekartfamilien av standarder: 2002–2008 ===
Det ble klart at det gjensto noen problemer med standarden. Den definerte bl.a. ikke hvordan XTM og HyTM forholdt seg til hverandre. Disse syntaksene hadde enkelte ulikheter i datamodellen. Det ble etterhvert bestemt å revidere ISO 13250 slik at den ble en standard som bestod av flere deler:
ISO 13250-2: Topic Maps — Data Model (TMDM)
ISO/IEC 13250-3: Topic Maps — XML Syntax (XTM 2.0)
ISO 13250-5: Topic Maps — Reference Model (TMRM)
ISO 13250-6: Topic Maps — Compact Syntax (CTM)
ISO 18048: Topic Map Query Language (TMQL)
ISO 19756: Topic Maps Constraint Language (TMCL)Per april 2008 er den underliggende modellen for emnekart definert i standardene: TMDM og TMRM, og XTM har kommet i en revidert 2.0-versjon. TMQL-spesifikasjonen, som definerer spørrespråket er stabil og vil sannsynligvis snart bli antatt som standard. Skjema-språket TMCL er nesten ferdig. Det gjenstår fortsatt litt arbeid på CTM, som skal brukes til å kode emnekartfragmenter i både TMCL og TMQL. ISO 13250-7: GTM (Graphical Notation) er under innledende vurdering.
Referanser:
Guide to the topic map standardization process
Hjemmeside for ISO SC34/WG3
The Topic Maps Standard
== Artikler ==
The TAO of Topic Maps - Finding the Way in the Age of Infoglut (Siden artikkelen er fra 2002 er referanser til emnekartstandardene utdatert. Det er imidlertid en god introduksjon til den grunnleggende modellen for emnekart)
«Metadata? Thesauri? Taxonomies? Topic Maps!»
An Introduction to Topic Maps (MSDN)
Applying Topic Maps to Application Architecture
White Paper: Topic Maps In Web-site Architecture
== Bøker ==
XML Topic Maps: Creating and Using Topic Maps for the Web (Boken er fra 2002, og referanser til emnekartstandardene og kodeeksempler er foreldet. Boken dekker kun versjon 1.0 av XTM.)
Charting the Topic Maps Research And Applications Landscape: First International Workshop on Topic Map Research and Applications, TMRA 2005, Leipzig, Germany, ... / Lecture Notes in Artificial Intelligence (Google books link)
Leveraging the Semantics of Topic Maps, Second International Conference on Topic Maps Research and Applications, TMRA 2006 (Google books link)
== Eksterne lenker ==
Topicmaps.com (Emnekartmiljøets internasjonale side med bl.a. oversikt over Internasjonale konferanser og link til konferanseartikler)
Planet Topic Maps - emnekartrelaterte blogger
Dataforeningens faggruppe for emnekart
Emnekart-diskusjon: Epostliste for diskusjon av emnekartrelaterte ting
emnekart.no (Det norske emnekartmiljøets hjemmeside, som per april 2008 sjelden blir oppdatert)ISO 13250 er en standard som består av flere deler:
ISO 13250-2: Topic Maps — Data Model (TMDM)
ISO/IEC 13250-3: Topic Maps — XML Syntax (XTM 2.0)
ISO 13250-5: Topic Maps — Reference Model (TMRM)
ISO 13250-6: Topic Maps — Compact Syntax (CTM)
ISO 18048: Topic Map Query Language (TMQL)
ISO 19756: Topic Maps Constraint Language (TMCL) | Emnekart (eng. Topic Maps) er en ISO-standard for representasjon og utveksling av strukturert og semistrukturert informasjon. | 8,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Induskulturen | 2023-02-04 | Induskulturen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Induskulturen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker'] | Induskulturen var en oldtidssivilisasjon som hovedsakelig var sentrert i den vestlige delen av det indiske subkontinent og som blomstret i området langs den store elven Indus. Sivilisasjonen var en bronsealderkultur i tiden 3300–1300 f.Kr. og hvor høydepunktet var rundt 2600–1900 f.Kr. Kulturen er en av de eldste sivilisasjoner i historien og har sitt navn etter elven Indus, men strakte seg også inn i elvedalen Ghaggar-Hakra og elvene Ganges-Yamuna-Doab, og utgjorde således det meste av det som i dag er Pakistan, foruten å strekke seg inn i de vestlige områdene av det som er dagens India, sørøstlige Afghanistan, og de østligste delene av Balutsjistan i Iran.
Induskulturens modne fase er kjent som den Harappanske sivilisasjon ettersom den første av de byer som ble avdekket var Harappa, utgravd på 1920-tallet i det som på den tiden var i provinsen Punjab i britiske India men som i dag er i Pakistan. Utgravninger av steder knyttet til Induskulturen har foregått siden 1920, og med viktige gjennombrudd så nylig som i 1999. Mohenjo-Daro er et annet velkjent arkeologisk funnsted knyttet til samme kultur og er i dag på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven»).
Harappa-sivilisasjonens språk er ikke direkte attestert og dets tilknytning er ukjent, skjønt urfasene i dravidiske språk blant annet har blitt pekt på av forskere som et mulig slektskap.
| Induskulturen var en oldtidssivilisasjon som hovedsakelig var sentrert i den vestlige delen av det indiske subkontinent og som blomstret i området langs den store elven Indus. Sivilisasjonen var en bronsealderkultur i tiden 3300–1300 f.Kr. og hvor høydepunktet var rundt 2600–1900 f.Kr. Kulturen er en av de eldste sivilisasjoner i historien og har sitt navn etter elven Indus, men strakte seg også inn i elvedalen Ghaggar-Hakra og elvene Ganges-Yamuna-Doab, og utgjorde således det meste av det som i dag er Pakistan, foruten å strekke seg inn i de vestlige områdene av det som er dagens India, sørøstlige Afghanistan, og de østligste delene av Balutsjistan i Iran.
Induskulturens modne fase er kjent som den Harappanske sivilisasjon ettersom den første av de byer som ble avdekket var Harappa, utgravd på 1920-tallet i det som på den tiden var i provinsen Punjab i britiske India men som i dag er i Pakistan. Utgravninger av steder knyttet til Induskulturen har foregått siden 1920, og med viktige gjennombrudd så nylig som i 1999. Mohenjo-Daro er et annet velkjent arkeologisk funnsted knyttet til samme kultur og er i dag på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven»).
Harappa-sivilisasjonens språk er ikke direkte attestert og dets tilknytning er ukjent, skjønt urfasene i dravidiske språk blant annet har blitt pekt på av forskere som et mulig slektskap.
== Innledning ==
Induskulturen var så å si ukjent før utgravningene som ble foretatt i 1920-årene ved Harappa og Mohenjo-Daro. Arkeologiske utgravninger har avdekket mange interessante detaljer. I Mohenjo Daro har man gravd seg dypt ned gjennom sju lag av bebyggelse. Blant annet har man avdekket et stort offentlig bad som trolig har hatt seremoniell betydning. Bebyggelsen hadde et kloakkanlegg og offentlige brønner. Man har også funnet mange vakkert utførte kunstgjenstander. Flere bilder man har funnet viser en slags fruktbarhetsgud som sitter i en stilling som ligner på yoga-stillingen som guden Shiva ofte avbildes med. Man har også funnet noe som ligner på det som i dag kalles yoni-linga, en fremstilling av det mannlige og kvinnelige kjønnsorgan som brukes i ritualer. Flere skikker i hinduismen kan ha sitt opphav tilbake til Induskulturen. Flere gjenstander fra Induskulturen har blitt funnet i Sumer, hvilket viser at det har vært kontakt mellom disse områdene. Det har vært spekulert på om folket snakket et dravidisk språk. Deres eget skriftspråk er kjent fra flere innskrifter. Steinseglene fra indus-kulturen skriver seg fra omkring 2000 f.Kr. Det har vært gjort forskjellige forsøk på å tyde skriften, men så langt uten større resultat.
Sivilisasjonen vokste frem i den brede Indusdalen, som i dag dekker områder av Pakistan og India, og besto av byer som kunne måle seg med byene i Mesopotamia og Egypt. Det har blitt avdekket levninger av velorganiserte bysamfunn med rette gater og underjordiske rørsystemer for vann og kloakk. Det er derimot ikke funnet noen storslåtte palasser, pyramider eller portretter av de øverste herskerne. Lokalbefolkningen i Indusdalen begynte å dyrke hvete og bygg like tidlig som i Mesopotamia og Egypt, og ikke noe annet sted i verden er det funnet eldre spor etter bomullsdyrking. Det finnes også spor etter omfattende handelsvirksomhet, blant annet med Afghanistan, Persia og Mesopotamia. Mye tyder på at indiske skip allerede på denne tida seilte over Indiahavet og inn i Rødehavet.
Det er ingen som med sikkerhet vet hvorfor bysamfunnene i Indusdalen gikk til grunne for rundt 3500 år siden. Det kan skyldes klimaendringer, avskoging - da det ble brent murstein til husbygging - lange tørkeperioder, forandringer i elveløp eller at jorda ble utpint på grunn av overbeiting. På samme tid fant også en innvandring fra nordvest.
== Oppdagelse og utgravning ==
Ruinene av Harappa ble først beskrevet i 1842 av Charles Masson i hans bok Narrative of Various Journeys in Balochistan, Afghanistan and the Punjab («Fortellinger fra ulike reiser i Balokistan, Afghanistan og Punjab»), hvor de lokale snakket om en oldtidsby som strakte seg ut «tretten kosser», noe som tilsvarer rundt 40 km, men det var ingen arkeologisk interesse for dette stedet i bortimot de neste hundre år.I 1856 la to engelske ingeniører, John og William Brunton, jernbanelinjen mellom byene Karachi og Lahore for East Indian Railway Company. John Brunton skrev: «Jeg grublet mye på hvordan vi skulle greie å få underlag for linjen til jernbanen.» De ble fortalt at det lå ruiner av en oldtidsby i nærheten av jernbanelinjen som ble kalt for Brahminabad. Da han besøkte byen fant han mengder av godt brente murstein, og ble «overbevist om det var et godt steinbrudd for det underlaget jeg ønsket.» Oldtidsbyen ble redusert til et grustak. Hans bror William Bruntons «seksjon av linjen gikk langs en annen ruinby, murstein fra denne hadde allerede blitt brukt av beboerne i en landsby i nærheten av Harappa ved samme sted. Denne mursteinen ble brukt langs de 150 km av jernbanesporet som gikk fra Karachi til Lahore.»I 1872–1875 utga Alexander Cunningham det første segl fra Harrappa (feilaktig identifisert som Brahmibrev). Det var først et halvt århundre senere, i 1912, at ytterligere segl fra Harrappa ble oppdaget av J. Fleet, noe som førte til igangsettelsen av en utgravning under John Hubert Marshall, sammen med Bahadur Daya Ram Sahni og Madho Sarup Vats, i 1921–1922 og den påfølgende oppdagelsen av den gamle sivilisasjonen ved Harappa. En tilsvarende oppdagelse ble gjort ved Mohenjo-daro av Rakhal Das Banerjee, E. J. H. MacKay, og John Marshall. Innen 1931 hadde det meste av Mohenjo-Daro blitt utgravd, men undersøkelsene fortsatte i 1944, blant annet ved Mortimer Wheeler, direktør for Arkeologiske undersøkelser i India. Andre arkeologer som arbeidet ved steder tilhørende den samme Indus-sivilisasjonen før den politiske splittelsen av området skjedde i 1947, var Ahmad Hasan Dani, Brij Basi Lal, Nani Gopal Majumdar, og Marc Aurel Stein.
Etter delingen av Britisk India ble de fleste av de arkeologiske funnene overtatt av Pakistan, hvor de fleste funnstedene faktisk var basert, og utgravningene fra denne tiden omfattet de som var ledet av Mortimer Wheeler i 1949, arkeologisk rådgiver for Pakistans regjering. Utposter fra Indus-siviliasjonen ble avdekket så langt vest som Sutkagan Dor i Balutsjistan i Pakistan, så langt nord som Shortugai ved Amudarya eller elven Amu-Darja i dagens Afghanistan.
== Geografisk ==
Induskulturen utgjorde det meste av Pakistan og strakte seg fra Balukistan til Sind, og videre til dagens indiske stater som Gujarat, Rajasthan, Haryana og Punjab, og nådde oppover til Rupar ved elven i øvre Sutlej. Indusdalens geografi plasserer kulturen som oppsto i en meget tilsvarende situasjon som de som oppsto i Egypt og Peru med et rikt jordbruksland omgitt av høyland, ørken og hav. Ganske nylig har det også blitt oppdaget funnsteder i Pakistans nordvestlige grenseprovinser. Andre områder knyttet til den samme kulturen er blitt funnet i Afghanistan mens mindre og isolerte steder er funnet så langt unna som Turkmenistan og Gujarat. Bosetninger langs kysten strakte seg fra Sutkagan Dor i vestlige Balukistan til Lothal i Gujarat. Det har blitt avdekket et funnsted knyttet til kulturen ved elven Amu-Darja (som i antikken ble kalt for Oxus) ved Shortughai i nordlige Afghanistan, i elvedalen Gomal i nordvestlige Pakistan, ved Manda langs elven Beas i nærheten av Jammu i India, og ved Alamgirpur langs den indiske elven Hindon, kun 28 km fra Delhi. Induskulturen har som regel blitt avdekket lands elver, men også langs oldtidens kystlinje, eksempelvis Balakot, og på øyene som Dholavira.Det er bevis på tørre elvesenger overlappet med Hakrakanalen i Pakistan og den sesongbetonte elven Ghaggar i India. Mange funnsteder fra Induskulturen (eller harappansk kultur) har blitt avdekket langs elveleiene ved Ghaggar-Hakra. Blant disse er Rupar, Rakhigarhi, Sothi, Kalibangan, og Ganwariwala. Ifølge de to forskerne J. G. Shaffer og D. A. Lichtenstein er den harappanske sivilisasjonen "en fusjon av tradisjonene fra Bagor, Hakra, og Koti Dij, eller 'etniske grupper' i Ghaggar-Hakra-dalen ved grensene til India og Pakistan."I henhold til beregninger gjort av en del arkeologer har over 500 harappanske funnsteder blitt avdekket langs opptørkede elveleier ved Ghaggar-Hakra-elven og dens sidegrener, i motsetning til kun omkring 100 langs Induselven og dennes sideelver, følgelig, etter deres mening, er benevnelsene Indus Ghaggar-Hakra-sivilisasjonen eller Indus-Saraswati-sivilisasjonen rettferdiggjort. Imidlertid har disse politisk-inspirerte argumentene blitt bestridt av andre arkeologer som hevder at Ghaggar-Hakra-ørkenen har blitt etterlatt uberørt av bosetning og jordbruk siden slutten av Indusperioden og således viser at flere funn er gjort i avleiringene i Indusdalen; videre at antallet harappanske funnsteder langs Ghaggar-Hakra-elveleiene er overdrevet og at Ghaggar-Hakra - da det eksisterte - var underordnet Indus-sivilisasjonen, slik at ny terminologi er overflødig. «Harappansk sivilisasjon» har forblitt den korrekte, i henhold til vanlig arkeologisk skikk ved navngiving av en sivilisasjon etter dets første funnsted.
== Kronologi ==
Den modne fasen til den harappanske sivilisasjon varte fra rundt 2600 til 1900 f.Kr. Medregnet foregående og etterfølgende kulturer — henholdsvis Tidlig harappansk og Sen harappansk — kan hele Induskulturen ha vært fra 3300 f.Kr. til 1300 f.Kr. To begreper er benyttet for å plassere kulturen i perioder: Faser og perioder. Tidlig-harappanske, moden-harappanske, og sen-harappanske faser er også kalt henholdsvis regionaliserings-, integrasjons- og lokaliseringsperioder og hvor regionaliseringsperioden går helt tilbake til den neolittiske Mehrgarh II-perioden. «Oppdagelser ved Mehrgarh endret hele konseptet for Indus-sivilisasjonen», ifølge Ahmad Hasan Dani, professor emeritus ved Universitet Quaid-i-Azam i Islamabad. «Der hadde vi hele sekvensen, rett fra begynnelsen av bosetninger i landsbyer.»
== Tidlig harappansk ==
Tidlig harappansk Ravi-fase, navngitt etter elven Ravi rett ved, varte fra ca. 3300 f.Kr. og fram til ca. 2800 f.Kr. Den er beslektet med Hakra-fasen, identifisert i Ghaggar-Hakra-elvedalen i vest og gikk forut for Kot Diji-fasen (2800-2600 f.Kr., Harappansk 2), navngitt etter et funnsted i nordlige Sind i Pakistan, i nærheten av Mohenjo-Daro. De tidligste eksemplene på skriftspråk fra Induskulturen er datert fra rundt 3000 f.Kr.Den modne fase av de tidligere landsbykulturene er representert av Rehman Dheri og Amri i Pakistan. Kot Diji (Harappansk 2) representerer fasen som førte fram til Moden harappansk, med citadellet som representant for sentralisert autoritet og et økende urbant byliv. En annen by fra dette stadium ble funnet ved Kalibangan i India ved elven Hakra.Handelsnettverk knyttet denne kulturen sammen med beslektede regionale kulturer og fjerne kilder til råmaterialer, inkludert lasurstein og andre materialer for å lage halssmykker. Landsbyboere hadde på denne tiden domestisert tallrike vekster, inkludert erter, sesamfrø, daddelpalme, og bomull, foruten også ulike dyr, blant annet vannbøffel. Samfunn definert som tidlig harappansk utviklet seg til urbane bysenter ved 2600 f.Kr. og fra hvor den modne harappanske fase begynte.
== Moden harappansk ==
Ved 2600 f.Kr. hadde tidlige harappanske samfunn utviklet seg til store urbane senter. Slik bysamfunn var Harappa, Ganeriwala, Mohenjo-daro i dagens Pakistan og Dholavira, Kalibangan, Rakhigarhi, Rupar, Lothal i dagens India. Totalt sett har det blitt funnet over 1052 byer og bosetninger, hovedsakelig i den generelle regionen langs elven Indus og dens sidegrener.
=== Byer ===
En sofistikert og teknologisk avansert bykultur er åpenbar i Indus-sivilisasjonen. Byplanleggingens kvalitet antyder en kunnskap i byplanlegging og en effektiv styring av byen som prioriterte hygiene, eller i hvert fall tilgang til hygienefasiliterer som en del av de religiøse ritualer.
Som sett i Harappa, Mohenjo-daro og den nylig delvis utgravde Rakhigarhi omfattet deres byplanlegginger verdens første kjente sanitærsystemer. Innenfor byen fikk de enkeltes hjem eller grupper av hjem vann fra brønner. Fra et rom som synes å ha vært avsatt for bading ble gråvannet ledet til tildekkede avløp som var tilknyttet de største veiene. Husene var åpne kun mot den indre bygården og mindre veier. Husbyggingen i en del av dagens landsbyer i regionen påminner den dag i dag om noen av husene i Harappa.
Oldtidens systemer i Indusdalen med kloakker og avløp som ble brukt i byene over hele indusregionen var langt mer avansert enn noe annet på denne tiden avdekket i Midtøsten og faktisk langt mer effektive enn de som eksisterer i mange områder i Pakistan og India i våre dager. Harappanernes avanserte arkitektur er vist i deres imponerende skipsverft, kornmagasiner, mursteinsplattformer og beskyttende murer. Byenes massive murer beskyttet beboerne ikke bare fra krig, men også mot oversvømmelser.
Hensikten med citadellet er fortsatt omdiskutert blant forskerne. I skarp kontrast til denne sivilisasjonens samtidige, Mesopotamia og oldtidens Egypt, ble det ikke bygget noen store, monumentale strukturer. Det er ingen avgjørende beviser på palasser eller templer — hverken etter konger, hærer, eller prester. En del strukturer er antatt å være kornsiloer. I en by er det funnet et enormt og velkonstruert bad («Det store bad»). Dette kan ha vært et offentlig bad. Selv om citadellene hadde murer, er det langt fra åpenbart at disse strukturene var forsvarsverker. De kan også han vært bygget for å avlede flomvann.
De fleste av de som bodde i byene synes å ha vært handelsfolk eller håndverkere som levde sammen med andre i samme yrke i veldefinerte nabolag. Materialer fra fjerne regioner ble brukt i byene for å konstruere segl, perlehalsbånd og andre objekter. Blant de artefaktene som har ble avdekket er vakre glaserte fajansehalsbånd. Segl av steatitt eller kleberstein har bilder av dyr, mennesker (kanskje guder?) og andre former for inskripsjoner, inkludert et skriftsystem som ennå ikke er dechiffrert og tydet. En del segl ble brukt for å sette avtrykk på leire for handelsvarer og hadde antageligvis også annen nytte.
Selv om noen av husene var lengre enn andre var induskulturens hus bemerkelsesverdige for deres tilsynelatende likhet. Alle husene hadde tilgang til vann og avløpssystemer. Dette har gitt et inntrykk av et samfunn med relativ lav konsentrasjon av rikdom, og med klar sosial utjevning i henhold til hva man kan se av personlige pryd og utsmykninger.
=== Vitenskap ===
Folket i induskulturen oppnådde stor presisjon måling av avstand, masse og tid. De var blant de første kulturene til å utvikle et system for felles vekt og mål. Deres målinger var etter sigende meget presise; likevel har en sammenligning mellom tilgjengelige objekter pekt på store variasjoner i målestokk over hele indusområdet. Kulturens minste skalainndeling, som er markert på en målestokk i elfenbein funnet i Lothal, var tilnærmet 1,704 mm, noe som også er den minste inndelingen som noen gang er nedtegnet for en skala i hele bronsealderen. Harappanske ingeniører fulgte desimalinndelingen for målenheter i alle praktiske formål, inkludert målingen av masse.
Vekter av flint var alle i en perfekt likviditetsgrad eller forholdsgrad 4:2:1 med vekter på 0.05, 0.1, 0.2, 0.5, 1, 2, 5, 10, 20, 50, 100, 200, og 500 enheter, og hvor hver enhet veide bortimot 28 gram, tilsvarende britisk riksunse eller gresk uncia, og mindre objekter ble veid i tilsvarende forhold med enheter av 0,871. Som i andre kulturer var faktiske vekter ikke ensartet over hele området. Vektene og målene som senere ble brukt i Kautilyas Arthashastra (slutten av 300-tallet f.Kr.) er de samme som de som ble brukt i Lothal.Unike harappanske oppfinnelser var blant annet et instrument som ble brukt for å måle hele seksjoner av horisonten og en tidevannslås. I tillegg utviklet de en del nye teknikker i metallurgi og produserte kobber, bronse, bly og tinn. Deres tekniske dyktighet og ingeniørkunst var bemerkelsesverdig, særlig knyttet til det å bygge havner og brygger etter inngående studier av tidevann, bølger og strømninger. Funksjonen av de såkalte «havner» ved Lothal er imidlertid omdiskutert.
I 2001 studerte arkeologene levningene av to menn fra Mehrgarh i Pakistan, og oppdaget at folket i Indus-sivilisasjonen, fra tidlig harappansk periode, hadde kunnskap om tannbehandling. Senere, i april 2006, ble det annonsert i vitenskapsjournalen Nature at det eldste beviset (og første fra tidlig neolittisk tid) for boring i menneskelig tenner in vivo (= på en levende person) var blitt avdekket i Mehrgarh. Elleve borede jeksler fra ni ulike, voksne personer som var blitt avdekket i en neolittisk gravplass i Mehrgarh ble datert ti å tilhøre en periode for 7500 til 9000 år siden. I henhold til denne forskningen pekte disse oppdagelsene tilbake en tradisjon på tidlig tannlegevitenskap i de tidlige jordbrukskulturene i regionen.Probérstein som hadde merker fra gull har blitt funnet i Banawali og ble antageligvis brukt for å teste renheten i gull, en teknikk som fortsatt er i bruk i flere deler av India.
=== Kunst og kultur ===
Ulike skulpturer, segl, keramikk, gullsmykker og anatomisk korrekte statuetter i terrakotta, bronse og kleberstein har blitt avdekket ved funnstedene.
Et antall statuetter av dansende piker i gull, terrakotta og stein indikerer forekomsten av ulike former for dans. Disse statuettene omfatter også kyr, bjørner, aper og hunder. Det er kjent at arkeologen John Marshall reagerte med overraskelse da han så de nå berømte bronsestatuttene av slanke, langbeinte dansepiker i Mohenjo-daro:
«...Da jeg først så dem fant jeg det vanskelig å forstå at de var forhistoriske; de synes helt å forstyrre alle etablerte forestillinger om tidlig kunst og kultur. Modellering av slik art som dette var ukjent i oldtidens verden helt opp til den hellenistiske tidsalder, og jeg tenkte derfor at en eller annen feil måtte ha skjedd; at disse figurene hadde havnet på noen nivåer som var 3000 år eldre enn de egentlig tilhørte. ...Nå, i disse statutettene, er det en anatomisk ekthet som er så overraskende at det får oss til å undres, i dette viktige emnet, om gresk kunst muligens kunne ha blitt antesipert av skulptører i en fjern tidsalder på breddene av Induselven.»Mange håndverk som framstilling i skjell, keramikk, og agat og glaserte steatittkuler ble brukt for å lage halsbånd, armeringer, og andre ornamenter i alle faser av harappanske steder, og en del av disse håndverkene er fortsatt praktisert i Pakistan og India i dag. En del sminke- og toalettartikler (en særskilt form for kammer (kakai), bruken av collyrium for rensing av øyne, og en særskilt tre-i-ett toalettartikkel) har blitt avdekket i en harappansk kontekst som også har tilsvarende motstykker i dagens India. Det har også blitt avdekket terrakottafigurer av kvinner fra ca. 2800-2600 f.Kr. som hadde rødfarge på «manga» (linjen som skilte håret midt på).Segl har også blitt funnet ved Mohenjo-daro som viser en figur som står på hodet, og en annen som sitter med beina i kryss i hva som kan kalles yogaposisjon.
Et harpelignende instrument er avbildet på et segl og to objekter av skjell er funnet ved Lothal som indikerer bruken av strengeinstrumenter. Harappanerne hadde også flere forskjellige leker og spill, blant dem kubiske terninger (med ett til seks hull på sidene) som ble funnet ved steder som Mohenjo-Daro.
=== Handel og transport ===
Induskulturens økonomi synes å ha vært i betydelig grad avhengig av handel, som førte til en stor framgang i transportteknologien. Disse framgangene omfattet oksetrukne vogner, som er identisk med tilsvarende som benyttes over hele sørlige Asia den dag i dag, og til båter. De fleste av disse båtene var antagelig små, flatbunnede fartøy, muligens drevet av seil tilsvarende de som fortsatt seiler på Induselven i dag. Det er dog kun sekundære bevis på at båtene var trukket av seil. Arkeologer har avdekket en stor, mudret kanal og hva som man antar kan være et havneanlegg ved kystbyen Lothal i vestlige India. Et omfattende nettverk av kanaler som ble benyttet for irrigasjon har blitt oppdaget av H.-P. Francfort.
I løpet av 4300-3200 f.Kr. i kobberalderen kunne Induskulturen oppvise likheter i keramikkframstillingen med sørlige Turkmenistan og nordlige Iran, noe som hentyder på betydelig bevegelighet og handel. I løpet av den tidlige harappanske periode (rundt 3200-2600 f.Kr.) dokumenterer likheter i steingods, segler, statuetter, ornamentikk en omfattende karavanehandel med Sentral-Asia og det iranske platå.
Vurdert fra utbredelsen av gjenstander fra Indus-sivilisasjonen, var handelsnettverket økonomisk integrert over et meget stort område som omfatter deler av Afghanistan, kystregionene av Persia, og nordlige og vestlige India og Mesopotamia.
Det var også et omfattende maritimt handelsnettverk i virksomhet mellom harappanerne og de mesopotamiske sivilisasjonene så tidlig som den midterste harappanske fase og hvor mye av handelen ble håndtert av «mellommenn og handelsmenn fra Dilmun» (dagens Bahrain og Failaka lokalisert i Persiabukten. Handel over store distanser ble mulig med oppfinnelsen av plankbygde skip, utstyrt med enkeltstående midtre mast med et seil gjort av vevd siv eller tøy.
Flere kystbosetninger som Sotkagen-dor (oppstrøms for elven Dasht, nord for Jiwani), Sokhta Koh (oppstrøms for elven Shadi, nord for Pasni), Balakot (i nærheten av Sonmiani) i Pakistan sammen med Lothal i India har bevitnet deres rolle som harappanske handelsutposter. Lune havner lokalisert ved elvemunninger mot havet tillot en livlig handel med mesopotamiske byer.
=== Utkomme ===
En del forskning etter 1980 har indikert at matproduksjonen hovedsakelig var stedegen til Indusdalen. Det er kjent at folket i Mehrgarh brukte domestisert hvete og bygg, og det meste av den kultiverte avlingen var naken, seksradet bygg, en avling avledet fra toradet bygg. Arkeolog Jim G. Shaffer har skrevet at Mehrgarh har «demonstrert at matproduksjonen var et stedegent, sørasiatisk fenomen» og at data støttet tolkningen av «forhistorisk urbanisering og kompleks sosial organisering i Sør-Asia basert på stedegen - men ikke en isolert kulturell - utvikling». Andre arkeologer, som Dorian Fuller, har indikert at det tok rundt 2000 år før hvete fra Midtøsten var tilpasset forhold i Sør-Asia.
=== Skrift og symbolsystem ===
Godt over 400 særegne symboler, noen mener 600, fra Induskulturen har blitt funnet på segl, små tavler, eller keramikkgryter og et dusin gjenstander i andre materialer, inkludert en «oppslagstavle» eller et «skilt» som tilsynelatende en gang har hengt over det indre citadellet i byen Dholavira. Typiske inskripsjoner fra Induskulturen er ikke mer enn fire eller fem bokstaver i lengden, de fleste (unntatt det nevnte «skiltet») var ekstremt små; den lengste på en enkelt overflate som var mindre enn en tomme (2,5 cm) i kvadrat, er 17 tegn lang, det lengste funnet på noe objekt (funnet på tre forskjellige overflater av masseproduserte objekter) hadde en lengde bestående av 26 symboler.
Mens Indus-sivilisasjonen generelt er karakterisert som et skrive- og lesekyndig samfunn basert på disse inskripsjonene, har denne antagelsen blitt utfordret av lingvistiske og arkeologiske årsaker: det har blitt pekt på at korthet i disse inskripsjonene ikke har noen parallell i noe annet førmoderne, skrivekyndig samfunn. Basert på dette beviset, har en omstridt forskningsrapport av Farmer, Sproat, and Witzel (2004) argumentert at Indussystemet ikke var et språk, men tilsvarte en lignende rekke av ikke-lingvistiske tegnsystemer som ble brukt i omfattende grad i samfunn i Midtøsten og andre samfunn hvor mange slike inskripsjoner ble masseprodusert i støpeformer. Ingen annen parallell til disse inskripsjonene er kjent i noe annet tidlig førhistorisk samfunn.En studie fra 2009 av P. N. Rao et al. i Science sammenlignet dataforskere mønsteret i symbolene med ulike lingvistiske skrifter og ikke-lingvistiske systemer, inkludert DNA- og et programmeringsspråk for computere, og fant ut at Induskulturens skriftmønster var tett opp til det talte, noe som støttet hypotesen at tegnene kodet for et ennå ukjent språk. Farmer, Sproat, og Witzel har bestridt denne undersøkelsen og pekt på at Rao et al. ikke har sammenlignet tegnene fra Induskulturen med ikke-lingvistiske systemer fra den virkelige verden, men isteden med to helt og holdent kunstige systemer som er oppfunnet av forfattere, et bestående av 200 000 tilfeldig ordnete tegn og et annet bestående av 200 000 tegn i orden og system som Rao et al. hevder representerer strukturene til alle ikke-lingvistiske tegnsystemer fra den virkelige verden. Farmer et al. har også demonstrert at en sammenligning av ikke-lingvistiske systemer som middelalderens heraldiske symboler med naturlige språk vil gi tilsvarende resultater som det som Rao et al. oppnådde med tegnene fra Induskulturen. De konkluderte at metoden som Rao et al. benyttet ikke kan skille lingvistiske systemer fra ikke-lingvistiske systemer.Foto av mange tusener av bevarte inskripsjoner er blitt publisert i Corpus of Indus Seals and Inscriptions (1987, 1991), redigert av A. Parpola og hans kollegaer. Utgivelsen av et endelig, tredje bind som etter sigende vil gjenutgi fotografier som ble tatt på 1920- og 1930-tallet av stjålne eller tapte inskripsjoner, sammen med mange som er blitt avdekket fra de aller siste tiårene, har blitt annonsert i flere år. Til nå har forskerne måtte supplere materialet fra Corpus ved å studere små fotografier fra utgravningsrapportene til Marshall (1931), Mackay (1938, 1943), Wheeler (1947), eller reproduksjoner av mer spredte kilder.
=== Religion ===
Sett i forhold til det store antallet av statuetter som er funnet i Indusdalen, har det i stor grad blitt foreslått at det harappanske folket dyrket en modergudinne som symboliserte fruktbarhet. Dette synet har blitt utfordret av Sharri R. Clark ved Harvard University. En del segler viser svastika som er funnet i senere religioner og mytologier, særlig i indiske religioner som hinduisme, buddhisme og jainisme. De tidligste bevis for elementer av hinduisme er tilstede før og under den tidlige harappanske periode Falliske symboler som minner om hinduiske Siva lingam har blitt funnet i levninger fra Harappa. Lingam er en gammel indisk betegnelse for fallos.Mange segl har avbildninger av dyr. Et berømt segl viser en sittende figur i en positur som minner om lotusstillingen og er omgitt av dyr som er navngitt etter Pashupati (dyrenes herre), et epitet eller tilnavn på Shiva og Rudra.I tidligere fase av kulturen brente harappanerne sine døde. Senere, særlig i Gravsted H-kulturen i den sene harrapanske periode, kremerte de også sine døde og gravla asken i gravurner, en tradisjon som er særlig henspillet i Rigveda hvor forfedrene «både kremerte (agnidagdhá-) og ikkekremerte (ánagnidagdha-)»
== Sen harappansk ==
En gang rundt 1800 f.Kr. dukket det opp tegn på at en gradvis nedgang var i ferd med å sette inn, og ved 1700 f.Kr. var de fleste byene forlatt. Imidlertid forsvant ikke induskulturen brått og plutselig, og mange av elementene i denne sivilisasjonen kan bli påvises i senere kulturer. Nåværende arkeologiske data antyder at den materielle kulturen som er klassifisert som sen harappansk kan ha fortsatt fram til minst ca. 1000–900 f.Kr., og var delvis samtidig med den malte steingodskulturen.
Arkeologene har framhevet at det var en pågående serie av kulturell utvikling her som i de fleste andre steder i verden. Disse knytter sammen «de to såkalte hovedfaser av urbanisering i Sør-Asia».En mulig naturlig årsak til nedgangen er knyttet til klimaendringer, noe som også var tilfelle for naboområdene i Midtøsten. Nyere geologisk forskning ble per 2010 utført av en gruppe fra Universitetet i Aberdeen som undersøkte hvordan elveretningene har endret seg i denne regionen i de siste 8000 år ved å etterprøve om klima eller elveorganiseringene var ansvarlig for nedgangen i sivilisasjonen. En rapport fra 2004 indikerte at isotopene fra Ghaggar-Hakra-systemet ikke kom fra isbreer i Himalaya, men fra nedbør, noe som motsa hypotesen om at det i en harappansk tid var en mektig «Sarasvati»-elv. Klimaet i Indusdalen ble betydelig kjøligere og tørrere fra rundt 1800 f.Kr., knyttet til en generell svekkelse av regntiden (monsun) på samme tid, og en langvarig tørkeperiode. Ved analyser av oksygenisotoper i snegleskjell er det påvist at i lang tid falt det svært lite regn i regionen. Sivilisasjonen var helt avhengig av det faste sommerregnet, men regnfallet ble dramatisk redusert i rundt 200 år. I samme periode kom andre sivilisasjoner under press; i Mesopotamia kollapset det akkadiske herskerdynastiet, og i oldtidens Egypt ble det også merkbare politiske problemer. I Nord-Afrika ble ørkendannelsene permanente. Områder verden rundt, som tidligere hadde kraftig monsunregn, fikk langvarige tørkeperioder.
Som med nedgangen til de fleste oldtidskulturer var årsakene antagelig ikke knyttet til én hendelse alene, men i samspillet mellom flere årsaker.
== Arv og forståelse ==
I tiden etter induskulturens sammenbrudd oppsto det regionale kulturer som i varierende grad viste påvirkning fra den foregående sivilisasjonen. I den tidligere, store byen Harappa har det blitt funnet graver som tilsvarer en regional kultur kalt Gravsted H-kulturen. På samme tid ekspanderte Okerfarget keramikk-kulturen fra Rajasthan og utover det nordindiske lavlandet. Gravsted H har det tidligste beviset på kremasjon, en praksis som er dominerende i hinduismen fram til i dag.
=== Historisk sammenheng og lingvistisk tilknytning ===
Induskulturen har forsøksvis blitt identifisert med toponymiet Meluhha som er kjent fra sumeriske nedtegnelser. Kulturen har særlig blitt sammenlignet med sivilisasjonene i Elam (også i konteksten med Elamo-dravidiske språk) og med minoriske Kreta (grunnet isolerte kulturelle paralleller som allestedsnærværende gudinnedyrkelse og beskrivelser av tyrehopping). Den modne, harappanske fase av Induskulturens samtidige fra tidlig til midtre bronsealder i Midtøsten i oldtiden, særlig den eldre elamittperioden, tidlig dynastiske periode i Sumer til tredje dynasti i Ur (Mesopotamia), førpalasstiden på minoriske Kreta og det gamle rike i Egypt til første mellomepoke i Egypt.
Etter oppdagelsen av induskulturen på 1920-tallet ble den umiddelbart assosiert med den stedegne Dasyu, skildet som fiende av rigvediske stammer i tallrike hymner i Rigveda. Mortimer Wheeler tolket tilstedeværelsen av de mange ubegravde likene funnet på de øvre lagene Mohenjo-daro som ofre fra krigserobringer og ga en berømt uttalelse om at «Indra står anklaget» på grunn av induskulturens ødeleggelse. Å assosiere induskulturen med den urbane Dasyus har fortsatt å lokke grunnet den antatte tidsrammen for den første indo-ariske innvandring til India som svarer veldig godt til induskulturens nedgang, slik som avdekket av arkeologien. Oppdagelsen av en avansert, urban induskultur har imidlertid endret 1800-tallets oppfatning av den tidlige indo-ariske innvandring som en «invasjon» av en avansert kultur på bekostning av en «primitiv» stedegen befolkning til en gradvis akkulturasjon (kulturinnlæring) av nomadiske «barbarer» på en avansert urban sivilisasjon, sammenlignbar med germanske folkevandringer etter Romerrikets sammenbrudd, eller kassitternes invasjon av Babylon. Denne bevegelsen bort fra forenklet «invasjonsteori» er en parallell til den gradvise endringen i forståelsen av språkoverføring og folkevandringer generelt, slik som med folkevandringen av grekere inn i Hellas (mellom 2100 og 1600 f.Kr.) eller den indoeuropeiske dominanse i det vestlige Europa (mellom 2200 og 1300 f.Kr.).
Det har blitt foreslått at befolkningen i induskulturen tilsvarte lingvistisk urdravidiske språk, og at oppløsningen av urdravidisk tilsvarte oppløsningen av sen harappansk kultur. I dag er den dravidiske språkfamilien konsentrert hovedsakelig i det sørlige India og det nordlige Sri Lanka, likevel finnes fortsatt lommer over hele resten av India og Pakistan av (språket) Brahui, noe som har gitt tiltro til denne teorien. Den finske indologen Asko Parpola har konkludert med at ensartetheten i inskripsjonene til induskulturen utelukker enhver mulighet for at det var omfattende bruk av forskjellige språk, og at en tidlig form for et dravidisk språk må ha vært språket til induskulturen. Imidlertid er teorien om urdravidisk språk langt fra etablert og det harappanske språk har fortsatt å forbli ukjent den dag i dag. Likevel finnes et antall hypoteser: Urdravidisk, urmundiske språk (eller Para-Munda) og en «tapt språkrekke», kanskje beslektet med eller forgjenger til Nihali-språket,
== Se også ==
Meluhha
== Referanser ==
== Litteratur ==
Allchin, Bridget (1997): Origins of a Civilization: The Prehistory and Early Archaeology of South Asia. New York: Viking.
Allchin, Raymond (red.) (1995): The Archaeology of Early Historic South Asia: The Emergence of Cities and States. New York: Cambridge University Press.
Aronovsky, Ilona; Gopinath, Sujata (2005): The Indus Valley. Chicago: Heinemann.
Basham, A. L. (1967): The Wonder That Was India. London: Sidgwick & Jackson. . 11–14.
Chakrabarti, D. K. (2004): Indus Civilization Sites in India: New Discoveries. Mumbai: Marg Publications. ISBN 81-85026-63-7.
Dani, Ahmad Hassan (1984): Short History of Pakistan (Bok 1). University of Karachi.
Dani, Ahmad Hassan; Mohen, J-P. (red.) (1996): History of Humanity, Volume III (bind 3), From the Third Millennium to the Seventh Century BC. New York/Paris: Routledge/UNESCO. ISBN 0415093066.
Eliassen, Engelien, Eriksen (2007): Tidslinjer 1, Aschehoug
Gupta, S. P. (1996): The Indus-Saraswati Civilization: Origins, Problems and Issues. Delhi: Pratibha Prakashan. ISBN 81-85268-46-0.
Gupta, S. P. (red.) (1995): The lost Sarasvati and the Indus Civilisation. Jodhpur: Kusumanjali Prakashan.
Kathiroli; et al. (2004): «Recent Marine Archaeological Finds in Khambhat, Gujarat». Journal of Indian Ocean Archaeology (1): 141–149.
Kenoyer, Jonathan Mark (1998): Ancient cities of the Indus Valley Civilisation. Oxford University Press. ISBN 0-19-577940-1.
Kenoyer, Jonathan Mark (1991): «The Indus Valley tradition of Pakistan and Western India». Journal of World Prehistory 5: 1–64. doi:10.1007/BF00978474.
Kenoyer, Jonathan Mark; Heuston, Kimberly (2005): The Ancient South Asian World. Oxford/New York: Oxford University Press. ISBN 0195174224.
Kirkpatrick, Naida (2002): The Indus Valley. Chicago: Heinemann.
Lahiri, Nayanjot (red.) (2000): The Decline and Fall of the Indus Civilisation. Delhi: Permanent Black. ISBN 81-7530-034-5.
Lal, B. B. (1998): India 1947-1997: New Light on the Indus Civilization. New Delhi: Aryan Books International. ISBN 81-7305-129-1.
Lal, B. B. (1997): The Earliest Civilisation of South Asia (Rise, Maturity and Decline).
Lal, B. B. (2002): The Sarasvati flows on.
McIntosh, Jane (2001): A Peaceful Realm: The Rise And Fall of the Indus Civilization. Boulder: Westview Press. ISBN 0813335329.
Mughal, Mohammad Rafique (1997): Ancient Cholistan, Archaeology and Architecture. Ferozesons. ISBN 9690013505.
Parpola, Asko (19. mai 2005): «Study of the Indus Script» (PDF). (50th ICES Tokyo Session)
Possehl, Gregory (2002): The Indus Civilisation. Walnut Creek: Alta Mira Press.
Rao, Shikaripura Ranganatha (1991): Dawn and Devolution of the Indus Civilisation. New Delhi: Aditya Prakashan. ISBN 81-85179-74-3.
Shaffer, Jim G. (1995): «Cultural tradition and Palaeoethnicity in South Asian Archaeology» i George Erdosy (red.): Indo-Aryans of Ancient South Asia. Berlin u.a.: de Gruyter. ISBN 3-11-014447-6.
Shaffer, Jim G. (1999): «Migration, Philology and South Asian Archaeology». i Bronkhorst & Deshpande (red.): Aryan and Non-Aryan in South Asia.. Cambridge: Harvard University, Dept. of Sanskrit and Indian Studies. ISBN 1-888789-04-2.
Shaffer, Jim G. (1992): «The Indus Valley, Baluchistan and Helmand Traditions: Neolithic Through Bronze Age». i R. W. Ehrich (red.): Chronologies in Old World Archaeology (2. utg.). Chicago: University of Chicago Press.
Witzel, Michael (February 2000). «The Languages of Harappa» (PDF). Electronic Journal of Vedic Studies.
Wright, Rita P. (2010): The Ancient Indus: Urbanism Economy and Society, Case Studies in Early Societies, Cambridge University Press, ISBN 9780521576529
== Eksterne lenker ==
(en) Indus Valley Civilisation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Indus Valley Civilization hos Indohistory.com
Harappa and Indus Valley Civilization hos Harappa.com
An invitation to the Indus Civilization hos Tokyo Metropolitan Museum
The Harappan Civilization
Cache of Seal Impressions Discovered in Western India
Sarasvati-Sindhu Civilization | Induskulturen var en oldtidssivilisasjon som hovedsakelig var sentrert i den vestlige delenThe Ancient Indus Civilization av det indiske subkontinentMohenjo-Daro - An Ancient Indus Valley Metropolis og som blomstret i området langs den store elven Indus. Sivilisasjonen var en bronsealderkultur i tiden 3300–1300 f. | 8,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bikiniatollen | 2023-02-04 | Bikiniatollen | ['Kategori:11°N', 'Kategori:165°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Atoller', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Marshalløyene'] | Bikiniatollen tilhører Marshalløyene. Den dekker omkring 6 km² og hadde i 2011 en befolkning på ni personer. Den er kjent som stedet hvor USA foretok flere atomprøvesprengninger mellom 1946 og 1958. Senere har det vært gjort forsøk på å rehabilitere landområdet.
| Bikiniatollen tilhører Marshalløyene. Den dekker omkring 6 km² og hadde i 2011 en befolkning på ni personer. Den er kjent som stedet hvor USA foretok flere atomprøvesprengninger mellom 1946 og 1958. Senere har det vært gjort forsøk på å rehabilitere landområdet.
== Etymologi ==
Ordet bikini er marshallesisk, og betyr «kokosstedet».
== Geografi ==
Bikini ligger ca. 850 km nordvest for hovedøya Majuro.
Atollen er en korallatoll og har en total areal på rundt 600, 1 km² med en landmasse på ca. 6,01 km² og en lagune på rundt 594,14 km². Atollen består av ca. 36 øyer og den høyeste høyden er ikke mer enn 12 moh. De største øyene er:
Bikini, hovedøy i den østre delen
Eneu, også kalt Enyu, i den østre delen
Enidrik, i den vestre delen
Ememan, i den nordre delen
Nam, i den nordre delen
Oroken, i den vestre delenFolketellingen i 2011 viste at Bikini hadde en befolkning på ni.Forvaltningsmessig utgjør atollen en egen kommune. Atollens flyplass Enyu Airfield (IATA-flyplasskode «BII») har kapasitet for lokale fly.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bikini Atoll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bikiniatollen tilhører Marshalløyene. Den dekker omkring 6 km² og hadde i 2011 en befolkning på ni personer. | 8,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Whitney_Houston | 2023-02-04 | Whitney Houston | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra East Orange', 'Kategori:Personer fra Newark', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Soulmusikere fra USA', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08'] | Whitney Elizabeth Houston (født 9. august 1963 i Newark i New Jersey, død 11. februar 2012 i Los Angeles) var en amerikansk blues-, soul- og pop-sangerinne. Hun vokste opp i en svært musikalsk familie, Cissy Houston var hennes mor og Dionne Warwick hennes kusine. Aretha Franklin var hennes gudmor.
| Whitney Elizabeth Houston (født 9. august 1963 i Newark i New Jersey, død 11. februar 2012 i Los Angeles) var en amerikansk blues-, soul- og pop-sangerinne. Hun vokste opp i en svært musikalsk familie, Cissy Houston var hennes mor og Dionne Warwick hennes kusine. Aretha Franklin var hennes gudmor.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Whitney Houston begynte som liten å synge i koret i kirken sin, The New Hope Baptist Church i Newark. Allerede da hun var 15 år gammel var hun backingvokalist sammen med sin mor på Chaka Khan's hit fra 1978, «I'm Every Woman». Hun fortsatte å være backingvokalist for Lou Rawls, Jermaine Jackson og sin egen mor og jobbet en kort stund som modell.
I løpet av hennes korte modellkarriere, kunne man se henne på forsiden av magasinet «Seventeen» i 1981.
=== Karriere ===
Hun begynte å jobbe som en funksjonsrik vokalist for det New York-baserte funk bandet «Material» og det var kvaliteten på dette vokale samarbeidet med bandet som tiltrakk seg oppmerksomheten til de store plateselskapene, inkludert Arista, som hun signerte en avtale med i 1983 og samarbeidet med resten av sin karriere.
Houston fikk sitt musikalske gjennombrudd i 1985 med det selvtitulerte debutalbumet, Whitney Houston. Albumet inneholder blant annet hitsinglene «How Will I Know», «Greatest Love of All» og «Saving All My Love for You», en sang hun vant Grammy med i kategorien «Beste kvinnelige pop-vokal». Selve albumet solgte 3 millioner eksemplarer i USA det første året, og senere 25 millioner eksemplarer på verdensbasis. Oppfølgeren Whitney kom i 1987, med hitlåter som «I Wanna Dance with Somebody», «Didn't We Almost Have It All», «So Emotional» og «Where Do Broken Hearts Go» som alle kom på 1.-plass på Billboard Hot 100 i USA. Hun vant nok en Grammy i kategorien «Beste kvinnelige pop-vokal» med sangen «I Wanna Dance with Somebody».
Houston spilte mot Kevin Costner i filmen The Bodyguard fra 1992. Gjennomgangslåta til filmen, «I Will Always Love You», en coverlåt som opprinnelig ble skrevet og fremført av Dolly Parton, ble svært populær og solgte 44 millioner eksemplarer verden over. Albumet med musikken i filmen, med flere av låtene fremført av Houston, ble tidenes nest mest solgte lydspor. Albumet vant dessuten tre Grammy-priser i 1994.
I 1998 sang Houston duetten «When You Believe» med Mariah Carey til animasjonsfilmen Prinsen av Egypt. Sangen finnes på Houstons albumutgivelse fra 1998, My Love Is Your Love.
Houston gjorde comeback i 2009 med albumet I Look to You. Albumet ble godt mottatt og solgte bra, men salgsfremmende opptredener begrenset seg grunnet hennes svekkede stemme.
Hennes siste prestasjoner innen skuespill var i filmen Sparkle (2012), som var en gjenskapning av filmen fra 1976 med samme navn. Filmen ble utgitt etter hennes død.
== Privatliv ==
Houston giftet seg med Bobby Brown 18. juli 1992, og hun fødte året etter deres datter Bobbi Kristina Houston Brown. Etter hvert ble det kjent at hun misbrukte narkotika. Albumsalgene stagnerte og hennes image ble kraftig endret med hennes merkelige offentlige opptredener. Hun innrømmet at hun misbrukte kokain, marihuana og piller, og stemmen hennes ble raspete og hes. Hun ble skilt fra Brown 24. april 2007, og fikk foreldreretten til deres datter, hennes eneste barn, som døde 26. juli 2015.Houston tilkjennegav et kristen livssyn.Den 11. februar 2012 ble hun funnet død på The Beverly Hilton i Beverly Hills, California.
== Diskografi ==
Studioalbum1985: Whitney Houston
1987: Whitney
1990: I'm Your Baby Tonight
1998: My Love Is Your Love
2002: Just Whitney
2003: One Wish: The Holiday Album
2009: I Look to YouFilmmusikk/lydspor1992: The Bodyguard
1995: Waiting to Exhale
1996: The Preacher's WifeSamlealbum2000: Whitney: The Greatest Hits
2001: Love, Whitney
2004: Artist Collection: Whitney Houston
2007: The Ultimate CollectionVideo/DVD1991: Welcome Home Heroes with Whitney Houston
1997: Classic Whitney Concert
1999: VH1 Divas Live '99
2000: The Greatest Hits
2000: Fine
2002: Whatchulookinat Video/Whatchulookinat Behind-the-Scenes Footage/Love to Infinity Megamix Video
2004: Artist Collection: Whitney Houston
== Filmografi (som skuespiller) ==
1992: The Bodyguard
1995: Waiting to Exhale
1996: The Preacher's Wife
1997: Rodgers & Hammerstein's Cinderella
2004: Nora's Hair Salon (Som seg selv, direkte på video)
2007: The Last Days of Left Eye (Dokumentar)
2012: Sparkle
2013: CrazySexyCool: The TLC Story
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Whitney Houston – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Whitney Houston på Internet Movie Database
(no) Whitney Houston hos Filmfront
(sv) Whitney Houston i Svensk Filmdatabas
(da) Whitney Houston på Filmdatabasen
(da) Whitney Houston på Scope
(fr) Whitney Houston på Allociné
(en) Whitney Houston på AllMovie
(en) Whitney Houston hos Turner Classic Movies
(en) Whitney Houston hos Rotten Tomatoes
(en) Whitney Houston hos TV Guide
(en) Whitney Houston på Apple Music
(en) Whitney Houston på Boomplay
(en) Whitney Houston på Discogs
(en) Whitney Houston på MusicBrainz
(en) Whitney Houston på SoundCloud
(en) Whitney Houston på Spotify
(en) Whitney Houston på Songkick
(en) Whitney Houston på Last.fm
(en) Whitney Houston på Genius — sangtekster
(en) Whitney Houston på AllMusic | | areal = 1558 | 8,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Egede | 2023-02-04 | Hans Egede | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. november', 'Kategori:Dødsfall i 1758', 'Kategori:Fødsler 31. januar', 'Kategori:Fødsler i 1686', 'Kategori:Lutherske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer på Grønland', 'Kategori:Norske lutherske biskoper', 'Kategori:Norske misjonærer', 'Kategori:Norske oppdagere', 'Kategori:Personer fra Harstad', 'Kategori:Personer med tilknytning til Grønland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hans Poulsen Egede (født 31. januarjul./ 10. februar 1686greg. i Harstad, død 5. november 1758 i Stubbekøbing på Falster i Danmark) var en norsk prest av dansk avstamning, kjent for sin innsats som prest/misjonær på Grønland.
| Hans Poulsen Egede (født 31. januarjul./ 10. februar 1686greg. i Harstad, død 5. november 1758 i Stubbekøbing på Falster i Danmark) var en norsk prest av dansk avstamning, kjent for sin innsats som prest/misjonær på Grønland.
== Bakgrunn og oppvekst ==
Han var sønn av Poul Hansen Egede og Kirsten Jensdatter Hind. Faren var prestesønn fra Danmark som hadde flyttet til Norge og funnet stilling som sorenskriver på Harstad-gården.
Poul Hansen Egede flyttet til Harstad i 1670. Der hadde han fått jobb som betjent i Senjen fogderi. Han rykket opp i systemet og ble først sorenskriverfullmektig før han 31. desember 1679 fikk beskjed om at han skulle overta stillingen som sorenskriver. I 1680 giftet han seg med Kirsten Jensdatter Hind, datter av Jens Pedersen Hind som var sorenskriveren han overtok stillingen til. Overgangen mellom svigerfar og svigersønn gikk gradvis. Egede fikk det fulle ansvaret fra 1684 og var sorenskriver fram til sin død i 1706. I 1687 kom det en lov som gjorde ham til enerådende dommer, et verv han skal ha skjøttet bra.Paul Hansen Egede var en velstående mann. Han disponerte gårdene som fulgte med embedet, og hadde i tillegg to jekter, en med sju mann og en med ni mann og eide et sagbruk i Salangen. Han eide også flere dyr. Til tross for dette hadde han stor gjeld da han døde, og det var ingenting å arve for enke eller barn.Hans Egede ble født i Harstad og døpt i Trondenes kirke. Han fikk først undervisning av Peder Hind, som var onkelen hans. Peder Hind var kapellan i Sand, som lå under Trondenes. Deretter ble han undervist av Niels Schielderup, som var prest på Hamarøy. Schieldrerup gav ham et svært godt vitnemål, og i 1704 dro Egede til Universitetet i København for å studere teologi.Hans Egede startet teologistudiet i april 1704 og fullførte det på så kort tid som mulig, noe som gjorde at han ble uteksaminert allerede i august 1705. Han fikk karakteren mediocrem, eller middels, og sa selv at resultatet «ikke kan glede en eneste en, heller ikke meg selv». Etter studiene vendte han hjem igjen og fungerte som huslærer for sine to yngre brødre, Jens og Christian, i to år.
== Ekteskap og embede i Vågan ==
I 1707 giftet Hans Egede seg med Gjertrud Nielsdatter Rasch. Han var da 21 år, mens hun var 34 år gammel. Rasch kom fra Kvæfjord og tilhørte den samme kretsen av embedsfamilier som Egede. Hun var datteren til Niels Nielsen Rasch, som var bondelensmann i Kvæfjord tinglag, og Nille Nielsdatter. Faren drev også en stor gård i tillegg til jektefart. Man vet ikke hvordan Egede og Rasch møttes, men denne type ekteskap mellom medlemmer av embeds- og handelsfamilier der ektefellene hadde relativt ulik alder var ikke uvanlig på denne tiden.25. juni 1707 fikk Egede embedet som kapellan i Vågan i Lofoten. Det var på denne tiden vanlig at enken etter den forrige presten giftet seg med neste prest som kom, og på den måten fikk sikret seg for alderdommen. Siden Hans Egede allerede var gift da han flyttet til Vågan, kunne ikke presteenken Dorothea de Fine gifte seg med ham. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til konflikten som senere oppstod mellom Egede og presten i Lødingen, Jacob Parelius, da Parelius brukte å bo hos de Fine når han hadde gudstjenester i Vågan. Striden mellom disse to skulle prege Egedes tid i Lofoten.Hans Egede begynte som kapellan i Vågan, som lå under Lødingen prestegjeld. Sognepresten satt i Trondheim, og presten i Lødingen hadde titelen «visepastor». Dette gjorde at inntektene fra prestegjeldet ikke gikk til presten i Lødingen, men til Trondheim, og visepastoren måtte få inntekter på andre måter enn det som var vanlig. Det var derfor bestemt at visepastoren skulle ha gudstjeneste i Vågan hver søndag under Lofotfisket, noe som skulle sikre inntekter. Da Egede kom til Vågan, hadde det lenge vært protester mot denne ordningen, da lokalbefolkningen ikke ville betale for en som ikke var «deres» prest.Allerede på Egedes første gudstjeneste i Vågan ga dette seg utslag og skapte konflikt mellom ham og Parelius. Egede kom til Vågan i perioden Parelius hadde rett til å holde gudstjenester, men Egede ønsket å holde innsettelsegudstjenesten selv. Han bad derfor om tillatelse til dette, men det viste seg at de to prestene var uenige i om Egede hadde fått lov til å holde hele gudstjenesten eller bare prekenen. Denne distinksjonen var avgjørende for hvem av dem som fikk den såkalte «fjærfisk-tienden».
Da gudstjenesten skulle starte, stoppet Egede Parelius fra å gå til alteret og insisterte på å holde gudstjenesten selv, til tross for protester fra både visepastoren og prosten. Parelius klagde i ettertid Egede inn for prosteretten, og 6. juni ble prosteretten satt. Egede angrep der både Parelius og Dorothea de Fine, noe som gjorde forholdet til Parelius ytterligere anstrengt. Retten fant til slutt at begge prestene hadde utvist uforstand, men Egede ble dømt til å betale en bot på 4 riksdaler samt 20 riksdaler i saksomkostninger.I oktober 1708 begynte tanken om å dra til Grønland å vokse fram i Egede, etter at han hadde lest Peder Claussøn Friis' Norrigis Bescrifuelse. Han tenkte i utgangspunktet å finne etterkommere etter norrøne bosettere der og skrev i 1710 brev til biskopene i Bergen og Trondheim, der han tilbød seg å dra til Grønland som prest. Biskopene kunne ikke sende ham, selv om de var positive. De viste til økonomiske vanskeligheter på grunn av krigen landet var en del av. Han skrev derfor til kong Frederik 4 året etter med samme tilbud, uten at det ble noe av det denne gangen heller. Egede så seg kallet av Gud til å omvende hedninger og føre kirken til «verdens ende», og han mente at Danmark-Norge hadde et særlig ansvar for Grønland og innbyggerne der. Han trodde nemlig innbyggerne på Grønland var tidligere norrøne kristne som på grunn av lang tids adskillelse fra kirken hadde glemt kristendommen.I 1712 tilbød Egede seg å ta all prestetjeneste i Vågan, mot at han fikk halvparten av fisken. Dette gikk ikke Parelius med på, men han tilbød Egede å ta halvparten av de gudstjenestene som hørte til presten i Lødingen, mot en tredjedel av fisken. Egede gikk sannsynligvis med på dette, selv om saken aldri ble bekreftet fra noen overordnede i systemet.I 1714 stod det ferdig en ny kirke i Vågan. I forbindelse med den nye kirken blusset det opp til ny strid rundt Egede og Parelius. I romjulen 1713 fikk Parelius et brev fra seks av de fremste mennene i Vågan, der de skrev at Hans Egede hadde tålt for mye urett fra Parelius, og at Parelius ikke lenger var velkommen i kirken i Vågan. Da mennene ble konfrontert med innholdet i brevet, var det bare en av dem som stod fast på det som stod der. Det kom også fram at brevet var skrevet av Hans Egede selv.
Thi lader vi udi Vaagens Menighed Eder hermed vide, at vi ikke har Eders Tjeneste behov, lider og fordrager ikke heller Eders Ankomst til at befatte Eder med noget i Embedets Forretninger i voris Kirke...
Jacob Parelius møtte, til tross for brevet han hadde mottatt, opp i den nye kirken i Vågan for å holde gudstjeneste 17. februar 1714, den første under lofotfisket dette året. Egede møtte også opp for å forrette gudstjenesten. Han stilte seg ved alteret da gudstjenesten startet, men Parelius tok ordet og fremførte den første bønnen i gudstjenesten, før han spurte Egede hvorfor han var der. Egede svarte at han ikke lenger godtok at Parelius gjorde tjeneste i Vågan, og spurte forsamlingen om de var enig med ham. Jens Christensen Hasselberg, den eneste av underskriverne i brevet som i ettertid stod ved innholdet, tok da ordet og forsvarte Egede. Parelius skal da ha truet Hasselberg med gapestokk og skjelt ut Egede, før han forlot alteret og overlot resten av gudstjenesten til Hans Egede. Han holdt seg også vekke fra Vågan i de følgende ukene.
Parelius dro direkte fra konfrontasjonen med Egede til Steigen, der prosten hadde sete. Allerede 19. februar ble det stevnet til prosterett. Denne ble satt 9. mars på Dorothea de Fines gård. Egede ble dømt til å betale 2 riksdaler, og boten skulle i sin helhet gå til fattige presteenker. Parelius skulle ha resten av gudstjenestene under fisket, og de to prestene skulle deretter dele gudstjenestene slik de hadde blitt enige om i 1712. Til slutt bad retten «de to smukke Mænd omgaaes efterdags med al den Kierlighed, som Ordensbrødre sømmer og ikke anstaaer att give Forargelse paa nogen Sted.»Blant folk i området var det delte meninger om hvem av de to prestene som hadde rett. Blant de lokale fiskerne i Vågan hadde mange sympati med Egede, kanskje særlig fordi det lenge hadde vært ønske fra denne gruppen å endre måten gudstjenestene ble fordelt mellom prestene under lofotfisket. Blant de velstående i området var det derimot Parelius som fikk støtte. I denne gruppen fant man blant annet prostens bror og også andre viktige menn. Konsekvensen av striden ble dermed at Egede hadde lagt seg ut med mange av de viktigste personene i området.
Hans Egede hadde i lang tid ønsket å forlate Vågan og dra til Grønland. Gjertrud var negativ til dette og mente at han «vilde styrte baade sig selv og hende udi all Ulycke» med dette. Etter sammenstøtet i 1714, kan det derimot virke som om også hun ønsket å dra fra Vågan og støttet mannen hans planer. I 1715 skrev Egede skriftet En skrift- og fornuftgrundet Resolution og Erklæring om de Objectioner og Forhindringer angaaende det Forsæt til de hedenske Grønlænderes Omvendelse for å overbevise motstandere av planene hans om at det var en god ide, og få støtte fra Misjonskollegiet. Dette førte ikke fram, og i 1717 søkte han avskjed fra stillingen før han sammen med Gjertrud flyttet til Bergen i 1718 for å forsøke å få kjøpmennene i byen til å starte et handelskompani med Grønland som mål, der han selv skulle være utsending.
== Tiden i Bergen ==
At Egede-familien dro til Bergen, var naturlig, da byen i mange år hadde vært ledende på sjøfart og fangst i området. I tiden før Egede kom til Bergen, hadde derimot de bergenske sjøfolkene blitt presset ut av sjøfolk fra Holland, og det var ikke stor stemning i byen for å satse på dette risikofylte farvannet. Krigen førte i tillegg til de naturlige utfordringene at risikoen ble ytterligere forverret, og byen var rammet av en økonomisk depresjon.
Da han kom til byen satte han igang et arbeid for å vekke interesse blant folk for misjon til Grønland kombinert med å etablere en handelsplass og koloni der. Han fikk stor oppmerksomhet, selv om folk reagerte både positivt og negativt på tankene hans. Noen mente han var gal, mens andre hadde sympati med tankene hans.Han oppnådde i begynnelsen ingenting, til tross for brennende appeller der han vendte seg både til dem som ville spre evangeliet og dem som ønsket økonomisk gevinst. Ekspedisjonen han argumenterte for krevde relativt store investeringer, og konjunkturene var på dette tidspunktet på de aller laveste. Enkelte av de som hadde erfaring med Grønland sa likevel at om de fikk støtte av kongen, kunne de kanskje være villige til å sende et skip.Dette gjorde at Egede i 1719 dro til København for å legge fram saken der. Han fikk Thomas von Westen til å legge frem saken for Misjonskollegiet, og fikk også legge saken fram for kongen. I et skriv til kongen argumenterte han med at Grønland hadde blitt befolket fra Norge, og derfor alltid hadde hørt under den danske kongen. Det var derfor naturlig å etablere seg der igjen så ikke andre nasjoner skulle få de økonomiske ressursene, og dette i tillegg «dreide seg om Guds æres utbredelse og ville folks opplysning og omvendelse». Han bad ikke kongen om direkte støtte, men om privilegier lik de andre handelskompanier hadde fått samt kirkekollekt.Kanselliet fulgte opp Egedes tur med å beordre stiftsamtmannen og magistraten i Bergen til å sammenkalle til et møte der kjøpmennene skulle diskutere mulighetene for å ta opp igjen handel og fangst på Grønland. Egede bad om at også skippere og sjømenn skulle bli bedt inn til møtet, og da møtet ble avholdt i rådhuset i Bergen 8. februar 1720 møtte det bare opp representanter fra denne gruppen. Ingen kjøpmenn kom. Sjøfolkene fortalte om et særdeles hardt landskap og om en svært primitiv befolkning, og møtet førte ikke til noe for Egede.I et forsøk på å skaffe penger til misjonsekspedisjonen sin, tok Egede opp alkymi. I letingen etter finansiering sier han at han begynte å tenke på «hvad der tales og skrives om den saa kaldede Philosophiske Steen, og tænkte, hvo der var saa lykelig, at han saadan Videnskab besad, han kunde nok udføre slikt et Verk.» Han fant ingen i Bergen som kunne lære ham opp i alkymi, og ville heller ikke vekke oppsikt med sin nye interesse. Han kjøpte seg derfor flere bøker om emnet og begynte å lese om «De vises stein». Ut fra det han leste, mente han at det hele virket så enkelt at han ikke forsod hvorfor ikke flere praktiserte kunsten. Forsøkene hans gikk derimot ikke så bra. «[M]in Forhaabning slog mig gandske feil, thi med alt det Sudlerie [=søl], som jeg næsten udi tvende Aar plagede mig med, profiterede jeg intet uden Møje og skidne Fingre.»Egede lot seg ikke knekke av motgangen, og fremholdt stadig at dette ikke handlet om å tjene penger, men om å frelse mennesker og anlegge en koloni. Til slutt fikk han overtalt noen kjøpmenn til å finansiere planene hans, under forutsetning av at kongen både gav dem monopol på handel på Grønlands vestkyst, og la ned forbud mot at andre i det hele tatt fikk seile dit. En viktig person i denne prosessen ble rådmann Magnus Schiøtte som fikk samlet noen av de rikeste kjøpmennene til et investeringsmøte hjemme hos seg. 4. juni 1720 ble det sendt brev til kongen angående stiftelsen av «Bergenske Grønlandskompani». I tillegg til monopol og forbud for andre seilende, bad man også om diverse tollempelser, samt at det ble sendt en garison soldater på 30 mann til øyen. Egede sendte også et eget brev der han bad om personlig, økonomisk støtte fra kongen. Han gikk også personlig til biskopen, prestene i byen, kjøpmenn og embedsmenn og bad dem om å støtte ekspedisjonen økonomisk. 48 personer forpliktet seg på tilsammen 5100 riksdaler av de 12-16000 riksdalene man trengte. 22 av disse forpliktet seg også til å dekke et eventuelt underskudd når ekspedisjonen kom hjem igjen. Mange av dem som investerte i ekspedisjonen sa at de ikke ventet noe økonomisk gevinst, men så på det hele som en form for religiøst offer.
I januar 1721 ble det dannet et interesseselskap, og man satte ned et styre. Skipet «Haabet» ble kjøpt inn for 1550 riksdaler, og forsterket for ytterligere 356. Tanken var at man skulle seile til Grønland og etablere en koloni som skulle få et økonomisk grunnlag gjennom handel og fangst. Om flere interessenter meldte seg, skulle man utvide til også å drive med hvalfangst. Mannskap til ekspedisjonen ble hyret inn. Over førti personer var planlagt å overvintre på Grønland. Av disse var det håndverkere av ulikt slag og tre kvinner som skulle stå for husholdningen. «Haabet» ble satt under styrmann Selgen Dahl som hadde et mannskap på 11 mann. Hartvig Hansen Jentoft ble ansatt som bokholder og handelsmann for kolonien. Det ble også gjort store innkjøp av utstyr man trengte å ha med seg.
Den ventede støtten fra kongen lot vente på seg, og Egede skrev 11. februar et brev til Missionskollegiet og bad om hjelp fra dem for å få støtten. 21. februar behandlet Kommercekollegiet brevet fra bergenskompaniet. De støttet dem i deres ønsker, bortsett fra at de var skeptiske til å forby andre å seile i området før landet var blitt kolonisert. Også styresmaktene i Bergen støttet ønskene fra selskapet.
I Bergen fortsatte forberedelsene. En hukkert og en galliot ble anskaffet. Hukkerten for å drive hvalfangst i Diskobukten, og gallioten for å følge «Haabet» og drive rekognosering. 28. april forlot hukkerten Bergen med kurs for Grønland, og noen dager senere fulgte de to andre skipene etter.Hans Egede var utpekt som leder for ekspedisjonen. Reglementet var utformet i «Skipsartiklene» som var utformet etter mønster fra de danske handelskompaniene i koloniene i Ost- og Vest-India og i et reglement for koloniens styre som var utformet etter kolonilovene i Trankebar og Guinea. Kolonien skulle ledes av «Rådet», som bestod av sju mann og ble ledet av presten. I «Skipsartiklene» ble det presisert at lokalbefolkningen på Grønland skulle behandles godt. Ekspedisjonen skulle begynne byggingen av hus med en gang de kom frem, og skipene skulle starte handelen umiddelbart. Det ene skipet skulle returnere til Bergen før vinteren, mens «Haabet» skulle returnere straks etter vinteren. Da ekspedisjonen dro hadde de ikke fått noen løfter om kongelig støtte, og det var en helt privatfinansiert ekspedisjon fra eliten i Bergen. Først 2. juni kom det en kongelig resolusjon som gav selskapet tollfrihet, men ikke noe mer. 4. juni fikk Egede et kallsbrev fra kongen, og samme dag sa Finanskollegiet at de ville betale ham 300 riksdaler i året i lønn så lenge han var på Grønland, samt 200 riksdaler for å dekke utstyr.
== Grønland ==
«Haabet» forlot Bergen 2. mai 1721 med 46 mennesker ombord, men kom seg først ikke lenger enn et lite stykke ut av byen. De kunne ikke legge ut på havet før 12. mai. 4. juni så de sørspissen av Grønland, men på grunn av dårlig vær og mye is kom de seg ikke i land før 3. juli. De kastet da anker med øyen Kanag som ligger utenfor det nåværende Godthaab. Øyen fikk navnet «Haabets Ø», og de satte straks i gang med etableringen, siden det allerede hadde blitt sent på sommeren. Kort tid etter ankomst ble hvalfangstskipet sterkt ødelagt av en storm utenfor Kapp Farvel, og var ikke brukende til hvalfangst i to måneder, noe som gjorde at denne inntektskilden forsvant for ekspedisjonen.
Lokalbefolkningen var nysgjerrige på de nyankomne, og særlig på Egede og prestedrakten hans. Denne gikk han med hele tiden. De var også overrasket over at det var kvinner og barn sammen med mennene i ekspedisjonen. Hans Egede så på de innfødte som ynkverdige, siden de ikke kjente Gud, og han ble nedtrykt av at han ikke kunne kommunisere med dem og fortelle dem om kristen tro.
9. juli var det første huset, et lagerhus av torv og stein, ferdig. Planen var å drive handel med de innfødte, men hollandske skip hadde kommet dem i forkjøpet, og det var derfor ingenting å handle. 21. juli vendte galloiten tilbake til Bergen uten varer. Den kom fram 18. september, og meldte at ekspedisjonen var framme og hadde møtt vennlige innfødte.Egede selv ble ikke knekt av motgangen, og skrev til Bergen etter mer forsyninger og støtte. I Bergen ble forespørselen møtt med velvilje, siden «foretagende var begynt og bygget på Guds hjelp», og i løpet av høsten og våren i 1721/22 ble det samlet inn nesten 4000 riksdaler for å støtte ekspedisjonen på Grønland. Våren 1722 dro to skip fra Bergen til Grønland med forsyninger og flere folk. Skipene hadde store problemer med å nå fram på grunn av mye is i havet. 26. mai skrev Egede i dagboken sin at han var veldig i tvil om det var mulig å bli på Grønland, eller om han måtte reise hjem. Provianten de hadde hatt med seg våren før var da i ferd med å gå tom. Henvendt til Gud skrev Egede: «Hvi lider dette til din Ære og disse arme Menneskers Oplysnings hensigtende Foretagende saa svare Anstød og Forhindringer?»
Ikke før 8. juni kom skipene til Haabets Ø. De hadde med seg proviant og andre varer, og fikk i retur en statusopptatering fra Egede. Han kunne fortelle at det var få gode utsikter til å tjene penger. Hvalfangsten så ikke ut til å være noe å satse på, og man hadde ikke så gode varer å handle med som hollenderne, så det var også dårlig utbytte fra handel. Han sa han skammet seg over å be om mer penger, men mente det var synd om det Gud hadde startet skulle strande på grunn av pengemangel, og bad derfor om at investorene måtte fortsette å støtte ham. Han mener også at Gud vil hjelpe dem gjennom problemene, siden det ifølge ham ikke handlet om menneskers ære og økonomi, men om Guds ære.I leiren på Grønland begynte man å forsøke å bedre på situasjonen. Alle skipene ble sendt hjem til Bergen for å spare penger i lønn til mannskapet. Med seg hadde de hvalfangstutstyret, siden dette ikke ble brukt, men handelsvarer hadde de dårlig med. Man hadde også funnet ut at leiren lå dårlig til, og begynte å se seg om etter en ny base på fastlandet og lenger inne i fjorden. Da skipene hadde dratt i løpet av sommeren var det bortsett fra Egedes familie 18 menn og to kvinner igjen i bosetningen.
I Bergen klarte man til tross for de dårlige nyhetene å samle inn nesten 1300 riksdaler denne høsten, og sendte samtidig et nytt brev til kongen der man bad om støtte. I januar 1723 klarte man å skaffe nye 2040 riksdaler til veie for Egede.16. februar 1723 fikk kjøpmennene i Bergen nytt håp. Da fikk de brev fra kongen, datert 5. februar, der han gav det bergenske grønlandskompani privilegier som lå nært de privilegiene de danske hansdelskompaniene til For- og Vest-India hadde. Kompaniet fikk hele Grønland til fri disposisjon i minst 25 år, tollfritak for handel til og fra Grønland samt fritak for skipsavgifter, fullstendig monopol på grønlandshandel for danske undersåtter samt særretter for personer som var lenge tilsatt i kompaniet på Grønland. De fikk også tillatelse til å opprette et lotteri kongen regnet med ville skaffe dem 50 000 riksdaler.Investorene i Bergen satset nå store penger. Det ble tatt opp lån, og tre nye skip ble kjøpt: en hvalfangstskute, et handelsskip og et skip som passet til å gå langs kysten av Grønland. Skipene ble sendt avgårde med nye forsyninger, blant annet korn man skulle forsøke å dyrke samt en mengde gårdsdyr. Overfarten ble hard, og de fleste av dyrene døde underveis og det minste skipet forsvant med hele mannskapet. 19. juni kom det første skipet fram, og med dette fikk også Hans Egede beskjeden om kongens bestemmelse. På skipene som kom over var studenten Albert Top en av dem som var med. Han ble etter hvert en av Egedes nære medarbeidere, og viste seg å ha lett for å lære seg grønlandsk språk.
Egedes skrev brev til Bergen, og bad om å bli avløst som overhode for kolonien, da han mente at denne oppgaven gjorde at han ikke kunne konsentrere seg om forkynnelsen som var hans egentlige grunn til å være der. Han fortalte også at han mente bosetningen burde flyttes inn i fjorden, der han mente det lå bedre tilrette for bosetning. Sammen med brevet hadde skipene som vendte tilbake til Bergen om høsten bare med seg varer for 1100 riksdaler. Den økonomiske situasjonen for kompaniet var dårlig.
Den anstrengte økonomien stoppet imidlertid ikke kompaniets ledelse i Bergen. Våren 1724 ble den til da dyreste ekspedisjonen sendt avgårde. Tilsammen kostet det 16 000 riksdaler å utruste ekspedisjonen. Man prøvde seg på en ny bosetning, men den måtte oppgis året etter. Sommeren 1724 hadde skipene med seg varer for 3 300 riksdaler tilbake, og i tillegg fikk man inn 13 400 riksdaler på lotteriet.
Egede skrev nye brev hjem, og klaget over situasjonen. Han sa at han aldri ville ha tatt på en seg jobb som bragte så mye problemer over ham selv og andre, hadde det ikke vært for at han hadde grønlendernes frelse for øye og at han ville hjelpe dem fra det han så på som elendighet. Han klaget også over at det var vanskelig å få folk i kolonien til å gjøre som han sa, og over at han ikke fikk flytte kolonien inn i fjorden slik han ville, noe som førte til at familien hans led under dårlige boforhold.Han skrøt også av ledelsen i Bergen, og roste dem for deres innsats for å fremme kristen tro. Han mener også at kongen bør yte mer støtte, og fremmer en tanke om at de innfødte på Grønland bør betale mer skatt. Dessuten ber han om støtte fra Bergen for å fremme sin egen autoritet i kolonien, da han sliter med å bli hørt i Rådet. Han bad også om at bokholder Jentoft, som vendte tilbake til Bergen denne sommeren, måtte komme tilbake til Grønland, fordi han så ham som en gudfryktig mann som ikke hadde egeninteresse på Grønland.
Sammen med Jentoft kom også to unge grønlendere som Egede bad om at bli måtte introdusert for kongen. Direktør Refdal i grønlandskompaniet tok med seg disse til København, hvor de vakte stor oppmerksomhet og ble brukt som reklame for grønlandskompaniet. Refdal møtte myndighetene og sa at tiden var kommet der man enten måtte avbryte forsøket, eller så måtte staten gå inn med betydelig støtte.Denne gangen gav kongen sterkere støtte. Ved en kongelig resolusjon av 15. desember 1724 vedtok han å gi støtte til å holde selskapet oppe. 16. mars 1725 ble det vedtatt en ekstraskatt som skulle gå til grønlandskompaniet. Innbyggerne i både Norge og Danmark skulle betale denne, og man regnet med at den ville innbringe rundt 50 000 riksdaler. Det ble også oppnevnt statlige inspektører som skulle overse at pengene ble rett forvaltet.
Sommeren 1725 gikk to skip til Grønland. «Haabet» hadde overvintret og da de tre skipene kom tilbake hadde de bare med seg varer for rundt 1500 riksdaler, mot de nesten ni og et halvt tusen kompaniet hadde i utgifter i 1725. Skipene hadde også med seg flere brev fra Egede. Han var oppløftet av at kongen nå hadde gått tyngre inn. Han mente at om man anla tre kolonier ville handelen lønne seg, men mente at siden det var misjon det egentlig dreide seg om, burde man anlegge en rekke små kolonier, utstyrt med lærere for de innfødte. Han regnet ikke med at dette ville lønne seg, men mente grønlenderne burde betale skatt. Opprettelsen av nye kolonier håpte han kunne skje allerede neste sommer.I 1726 ble det sendt avgårde to skip fra Bergen. «Egte Sophia» med Jens Falch som skipper forsvant i drivisen med hele mannskapet, mens «Cron-Printz Christian» ble så forsinket at Egede og de andre i den danske bosetningen måtte kjøpe mat fra nederlandske handelsfolk for å overleve. 10 av kolonistene ble også sendt fra øyen med de nederlandske skipene for å måtte ta vare på så få personer som mulig i den kommende vinteren som de trodde de måtte overleve uten nok mat og uten amunisjon til jakt. Det var svært dårlig stemning i kolonien, og Egede trodde selv at det ikke hadde blitt sendt skip fra Bergen til Grønland denne våren.
Da «Cron-Printz Christian» endelig kom frem 19. juli, var det så sent at skipperen nektet å vende tilbake til Bergen dette året, men heller ville overvintre på Grønland, tross i Egedes instendige forsøk på å få ham til å dra. Dette førte igjen til at det ikke kom noen beskjed til kompaniet i Bergen om at båtene hadde kommet fram. I Bergen antok man derfor at begge skipene hadde forsvunnet, og ledelsen i kompaniet gikk inn i en dyp krise, der flere av de ledende mennene rømte fra selskapet. Den vedtatte ekstraskatten ble også innkrevd i byen, noe som førte til ytterligere misnøye.Med ledelsen ute av Bergenskompaniet, ble selskapet også i praksis oppløst. Pengene som var ført inn i selskapet var forsvunnet, og kolonien på Grønland stod uten sikkerheten den trengte. For å komme de som satt på Grønland til unnsetning skrev derfor rådmann Schiøtte til kongen 1. mars og bad ham om personlig å utruste to skip for å drive handel på Grønland. Kongen sendte skip, og en mann for å undersøke forholdene for handel. Allerede 26. mai kom det første skipet til Grønland i 1727. Egede fikk da beskjeden om at Bergenskompaniet var gått i oppløsning og at pengene som var samlet inn var vekke. Sammen med de til sammen tre båtene som nå var på øyen, sendte Rådet Albert Top, som skulle legge frem deres sak for bergensborgerne.Kongen tok nå grep for å ordne opp i situasjonen. Han gjorde rådmann Schiøtte sammen med kommandanten på Bergenhus, J.F. Tuchsen og kommerciesekretær Hans Landberg ansvarlige for grønlandsaktivitetene. I tillegg satte han i gang en granskning av pengebruken fram til dette punktet. Videre bad han Schøitte sende to skip med varer og mannskap med hvalfangsterfaring til Grønland. Han sendte også to handelsskip og et krigsskip til øya. Med disse ble det sendt 12 straffanger som var blitt «tvangskopulert med 12 løsaktige kvinner» samt tretti soldater og noen offiserer. Disse skulle befolke øyen. Soldatene var svært demotiverte, og Egede ble urolig for hvilke folk som var sendt til misjonsstasjonen hans. Imidlertid døde de fleste av fangene og kvinnene av skjørbuk i løpet av den første vinteren.Sommeren 1728 ble det besluttet å flytte kolonien fra «Haabets Ø» til stedet Godthaab ligger i dag. Et stort våningshus av stein, som fremdeles står, ble bygget. Hans Egede flyttet inn i det nye huset 30. september. Han hadde fremdeles overoppsyn med handelen frem til 1729, da denne ledelsen ble flyttet til en kongelig komite i København. I 1730 måtte Egede igjen argumentere for foretagendets fremtid, da den nye kongen ville legge ned hele prosjektet. I 1734 fikk en kjøpmann i København, Jacob Severin, monopol på grønlandhandelen, men Egede fikk fremdeles økonomisk støtte fra handelskompaniet. Dette hadde han helt frem til han måtte forlate Grønland på grunn av dårlig helse i 1736.
== Misjonær på Grønland ==
Hans Egede hadde sannsynligvis allerede kommet i kontakt med misjonstanken i København i studietiden. Kongen hadde da tatt initiativ til å starte misjon i de danske områdene i India, og på universitetet lette man etter passende kandidater til dette. I 1706, etter at han hadde kommet hjem ble de første lutherske misjonærene sendt til Trankebar, og i 1707 startet misjonen blant samene i Nord-Norge.I 1708, ikke lenge etter at han hadde kommet til Vågan, begynte en tanke å vokse frem i Egede. Han hadde lest Norriges Bescriffuelse av Peder Claussøn Friis, og blitt grepet av det som stod i boken om Grønland. I 1710 forfattet han Forslag til Grønlændernes Omvendelse og Oplysning, og bad om støtte fra biskopene i Trondheim og Bergen. Han fikk ikke denne støtten, og også Gjertrud var kritisk til planene.Hans Egede kom til Grønland i 1721 som «kongelig misjonær» med sin kone Gjertrud Rasch, på leting etter etterkommerne av den norrøne bosetningen der. Det var en utbredt frykt i Danmark-Norge for at disse gamle samfunnene fremdeles var katolske, siden de hadde mistet kontakt med moderlandet før reformasjonen. Egede fant snart ut at den norrøne bosetningen ikke eksisterte lengre, og han begynte i stedet å drive misjon blant inuittene. Han grunnla Godthåb (Nuuk), som i dag er Grønlands hovedstad.
Hans Egede ble i 1741 utnevnt til superintendent (biskop) over Grønland.
== Etterkommere ==
En del av Egedes etterkommere bor ennå på Grønland - spesielt etter datteren Kirstine Egede, men også etter søsteren Kirsten Poulsdatter Egede. Egedes datter Petronelle fikk datteren Edle Johanne Saabye, som selv ble mor til Marcus Schnabel.
== Se også ==
Elgsnes kapell, også kjent som Hans Egedes minne, oppkalt etter Hans Egede.
Hans Egede er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
Hans Egedes statue i Nuuk
== Referanser ==
== Litteratur ==
Håkon Brun, «Gjertrud Rasch og Hans Egedes familier» i Fra opprører til apostel. Hans Egedes liv og kirken på Grønland, Håkon Brun (red), Egedejubileet, Kabelvåg 2008. ISBN 978-82-303-1061-8. Side 39-45
Håkon Brun, «Hans Egedes tid i Vågan» i Fra opprører til apostel. Hans Egedes liv og kirken på Grønland, Håkon Brun (red), Egedejubileet, Kabelvåg 2008. ISBN 978-82-303-1061-8. Side 46-60
Kjell Furuset, «Hans Egede som alkymist», i Fra opprører til apostel. Hans Egedes liv og kirken på Grønland, Håkon Brun (red), Egedejubileet, Kabelvåg 2008. ISBN 978-82-303-1061-8. Side 188–195
John Lunde, Hans Egede : Grønlands apostel, Lunde forlag, Bergen, 1936 E-bok
Halkild Nilsen, «Hans Egede og det Bergenske Grønlandskompani» i Hans Egede : studier til 200-årsdagen for hans død 5. november 1958, Olav Guttorm Myklebust (red), Land og kirke, Oslo, 1958 E-bok
== Eksterne lenker ==
Hans Poulsen Egede i Dansk biografisk Lexikon, 1890
Hans Poulsen Egede i Salmonsens konversationsleksikon, 1917
Hans Egede i Encyclopædia Britannica, 11th ed., 1911 | Hans Poulsen Egede (født i Harstad, død 5. november 1758 i Stubbekøbing på Falster i DanmarkHans Steenbuch, Gravskrift over Salig Biskop Egede (2 sider), gjengitt bakerst i boken: Jacob Johan Lund, Første Missionair på Grønland, Biskop Hans Egedes Levnet, København 1778. | 8,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivo_Caprino | 2023-02-04 | Ivo Caprino | ['Kategori:Akershus fylkes kulturpris', 'Kategori:Amandakomiteens Ærespris', 'Kategori:Amandaprisen 1995', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dukketeater', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Fødsler 17. februar', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av italiensk opphav', 'Kategori:Norske TV-regissører', 'Kategori:Norske animatører', 'Kategori:Norske filmklippere', 'Kategori:Norske filmprodusenter', 'Kategori:Norske filmregissører', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ivo Caprino (født 17. februar 1920 i Christiania, død 8. februar 2001) var en norsk filmprodusent, filmregissør, animatør og forfatter. Han er best kjent for flere titalls kjente dukkefilmer, som Flåklypa Grand Prix og filmatiseringen av norske folkeeventyr.
| Ivo Caprino (født 17. februar 1920 i Christiania, død 8. februar 2001) var en norsk filmprodusent, filmregissør, animatør og forfatter. Han er best kjent for flere titalls kjente dukkefilmer, som Flåklypa Grand Prix og filmatiseringen av norske folkeeventyr.
== Liv og arbeid ==
=== Bakgrunn ===
Caprino var sønn av visesangeren, illustratøren og dukkemakeren Ingeborg Gude og den italienske maleren og møbelsnekkeren Mario Caprino. Han var oldebarn av maleren Hans Gude og barnebarn av en italiensk høyesterettsjustitiarius: Sebastino Caprino. Han bodde på Snarøya i Bærum hele sitt liv.
=== Karriere ===
Utgangspunktet for dukkefilmene var et sett figurer som moren Ingeborg Gude hadde laget til en dukketeaterforestilling som billedkunstneren Frithjof Tidemand-Johannessen hadde planlagt. Forestillingen ble det aldri noe av, men ut fra disse dukkene vokste ideen om å lage dukkefilm. Ivo Caprino tok siden en bred utdannelse innen animasjonsfilm. Han studerte dukkefilm i Praha, miniatyr- og trickfilm i Roma og tegnefilm i London.
Flåklypa Grand Prix er hans største produksjon, og den største norske filmsuksessen gjennom tidene. Arbeidet med denne helaftens dukkefilmen basert på Kjell Aukrusts persongalleri startet i 1969, og den hadde premiere den 28. august 1975. Bilen «Il Tempo Gigante» ble bygd i full størrelse for å markedsføre filmen i utlandet. Bilens understell kommer fra Cadillac. Biltilsynet utstyrte bilen med registreringsnummer BL50000.
Caprino utviklet også Supervideografen, et system der fem videokameraer benyttes for å lage et 225-graders panorama som kan vises i spesielle kinoer. Disse kinoene finnes blant annet på Nordkapplatået, i Hunderfossen familiepark og på Akvariet i Bergen.
Ivo Caprino var far til Remo Caprino og Ivonne Caprino.
== TV-dokumentar om hans liv ==
I 1990 lagde og sendt NRK et dokumentarprogram om han kalt Ivo Caprino – en filmens trollmann. Programmet ble produsert av NRK, og sendt i forbindelse med Caprinos 70-årsdag. Erik Bye står for intervjuet. I tillegg til intervjuet ble det vist mange klipp av Caprinos dukkefilmer, inkludert de han lagde for kino og TV, samt reklamefilmer. Programmet var på en time og ble sendt lørdag 17. februar 1990.
== Filmografi ==
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1956 – Filmkritikerprisen.
1967 – Aamot-statuetten.
1975 – Norsk Kinoforbunds pris.
1989 – Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.
1995 – Amandakomiteens ærespris med Bjarne Sandemose.
2001 – kommandør av Republikken Italias fortjenstorden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Haddal (1993). Ivo Caprino! : Et portrett av askeladden i norsk film. Oslo: Hjemmets bokforlag. ISBN 82-590-1248-0.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Ivo Caprino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ivo Caprino på Internet Movie Database
(sv) Ivo Caprino i Svensk Filmdatabas
(da) Ivo Caprino på Filmdatabasen
(da) Ivo Caprino på danskefilm.dk
(en) Ivo Caprino på AllMovie
(en) Ivo Caprino hos The Movie Database
(en) Supervideografen | Ivo Caprino (født 17. februar 1920 i Christiania, død 8. | 8,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katedral | 2023-02-04 | Katedral | ['Kategori:Arkitektur', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Katedraler', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Kristne begrep'] | En katedral er den kirken hvor en biskop har sitt sete, og dermed hovedkirken i et bispedømme. På norsk brukes helst ordet domkirke om slike kirker, men også dom, bispestol, bispesete og katedralkirke er dekkende uttrykk. Ordet katedral kommer fra gresk καθέδρα via latin cathedra, som betyr «trone» eller «stol». Den tidligste bruk av ordet er kjent fra Tarragona i 516, der biskopens kirke omtales som ecclesia cathedralis (kirken der biskopen har sin stol). Stolen eller setet det refereres til har sammenheng med at biskopen hadde en egen stol stående i koret. Dette må sees i sammenheng med at visse kirkelige handlinger bare kan utføres av en biskop i en katedral/domkirke.
Ordet katedral brukes også ofte om store og prestisjefylte kirker, noe som ikke er korrekt. I bispedømmet Roma er det Laterankirken som er pavens katedral, men det pavelige kapellet Peterskirken blir ofte oppfattet som byens hovedkirke.
Opprinnelig ble en katedral betjent av biskopen, men utover i middelalderen vokste de andre oppgavene biskopene måtte ta seg av, og ansvaret måtte overlates til andre. De liturgiske tjenester i katedralen ble derfor mer og mer overlatt til prester. Der det var mange prester involvert ble disse ofte skilt ut i et kapittel (eller domkapittel), med egne plikter og rettigheter (kanniker eller domkapitularer).
| En katedral er den kirken hvor en biskop har sitt sete, og dermed hovedkirken i et bispedømme. På norsk brukes helst ordet domkirke om slike kirker, men også dom, bispestol, bispesete og katedralkirke er dekkende uttrykk. Ordet katedral kommer fra gresk καθέδρα via latin cathedra, som betyr «trone» eller «stol». Den tidligste bruk av ordet er kjent fra Tarragona i 516, der biskopens kirke omtales som ecclesia cathedralis (kirken der biskopen har sin stol). Stolen eller setet det refereres til har sammenheng med at biskopen hadde en egen stol stående i koret. Dette må sees i sammenheng med at visse kirkelige handlinger bare kan utføres av en biskop i en katedral/domkirke.
Ordet katedral brukes også ofte om store og prestisjefylte kirker, noe som ikke er korrekt. I bispedømmet Roma er det Laterankirken som er pavens katedral, men det pavelige kapellet Peterskirken blir ofte oppfattet som byens hovedkirke.
Opprinnelig ble en katedral betjent av biskopen, men utover i middelalderen vokste de andre oppgavene biskopene måtte ta seg av, og ansvaret måtte overlates til andre. De liturgiske tjenester i katedralen ble derfor mer og mer overlatt til prester. Der det var mange prester involvert ble disse ofte skilt ut i et kapittel (eller domkapittel), med egne plikter og rettigheter (kanniker eller domkapitularer).
== Kjente katedraler ==
Aachenkatedralen
Bagratikatedralen
Chartreskatedralen
Duomo di Milano
Hagia Sofia
Johannes Døperens katedral
Kölnerdomen
Laterankirken
Münsterdomen
Nidarosdomen
Notre Dame de Paris
Roskilde domkirke
Santa Maria del Fiore i Firenze
Santa Prisca
St. Marys pro-katedral
St. Pauls katedral
St. Vitus-katedralen (Praha)
Stefansdomen
Viborg domkirke
Washington National Cathedral
Westminster Abbey
== Domkirker og katedraler i Norge ==
=== Domkirker ===
I Den norske kirke omtales de 11 bispesetene oftest som «domkirker», selv om også ordet katedral er i bruk. Presten som har hovedansvaret ved en domkirke kalles «domprost».
Fredrikstad domkirke i Borg bispedømme
Oslo domkirke i Oslo bispedømme
Hamar domkirke i Hamar bispedømme
Tønsberg domkirke i Tunsberg bispedømme
Kristiansand domkirke i Agder og Telemark bispedømme
Stavanger domkirke i Stavanger bispedømme
Bergen domkirke i Bjørgvin bispedømme
Molde domkirke i Møre bispedømme
Nidarosdomen i Nidaros bispedømme
Bodø domkirke i Sør-Hålogaland bispedømme
Tromsø domkirke i Nord-Hålogaland bispedømme
=== Romersk-katolske kirke ===
I den Romersk-katolske kirke omtales katedraler oftest som katedraler, selv om ordet «domkirker» også er i bruk, bl.a. i Skandinavia. I Norge finnes følgende romersk-katolske domkirker:
St. Olav domkirke (Oslo)
St. Olav domkirke (Trondheim)
Vår Frue domkirke (Tromsø) | thumb|[[Helsingfors domkirke, en katedral i Helsingfors, Finland]] | 8,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M113 | 2023-02-04 | M113 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjøretøymodeller introdusert i 1962', 'Kategori:M113', 'Kategori:Panserkjøretøyer brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Pansrede personellkjøretøyer (beltegående)', 'Kategori:Pansrede personellkjøretøyer fra USA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | M113 er et amerikansk beltegående pansret personellkjøretøy, utviklet i 1950-årene. Den er verdens mest produserte panservogn, i ulike bestykninger og tilleggsutstyr. Selv om det var utviklet for den amerikanske hæren, ble det tatt i bruk i mange andre nasjoner, og gjenstand for en rekke lokale tilpasninger.
M113 kom med aluminiumspansring, noe som gjorde kjøretøyet lettere og stivere enn tidligere kjøretøyer. Dette beskyttet mannskap og passasjerer mot det meste av håndvåpen tilgjengelig da den ble introdusert, samt splinter. Kjøreegenskapene i terrenget var svært gode, og M113 kunne holde tritt med mye tyngre stridsvogner, mens M113 fremdeles var luftmobil (mulig å flytte med transportfly). Et stort antall varianter er i bruk den dag i dag, selv i amerikansk tjeneste, hvor M113 står for halvparten av den amerikanske hærens pansrede kjøretøyer. Over 80 000 M113 er produsert og er eller har vært i bruk med over 50 nasjoner verden rundt, noe som gjør det til en av de mest brukte pansrede kampkjøretøyene noen sinne.
| M113 er et amerikansk beltegående pansret personellkjøretøy, utviklet i 1950-årene. Den er verdens mest produserte panservogn, i ulike bestykninger og tilleggsutstyr. Selv om det var utviklet for den amerikanske hæren, ble det tatt i bruk i mange andre nasjoner, og gjenstand for en rekke lokale tilpasninger.
M113 kom med aluminiumspansring, noe som gjorde kjøretøyet lettere og stivere enn tidligere kjøretøyer. Dette beskyttet mannskap og passasjerer mot det meste av håndvåpen tilgjengelig da den ble introdusert, samt splinter. Kjøreegenskapene i terrenget var svært gode, og M113 kunne holde tritt med mye tyngre stridsvogner, mens M113 fremdeles var luftmobil (mulig å flytte med transportfly). Et stort antall varianter er i bruk den dag i dag, selv i amerikansk tjeneste, hvor M113 står for halvparten av den amerikanske hærens pansrede kjøretøyer. Over 80 000 M113 er produsert og er eller har vært i bruk med over 50 nasjoner verden rundt, noe som gjør det til en av de mest brukte pansrede kampkjøretøyene noen sinne.
== Historie og utvikling ==
=== Opprinnelse ===
M113 ble utviklet av Food Machinery Corp. (FMC), som hadde produsert de tidligere M59 og M75 pansrede personellkjøretøyer. M113 lignet i store trekk begge disse tidligere kjøretøyene. M75 var for tung og kostbar – blant annet var den for tung til å være amfibisk. Den kunne heller ikke løftes i selv moderne transportfly. Den lettere M59 tok hensyn til begge disse ankepunktene, men endte opp med for lett pansring, og var i tillegg upålitelig etter at kostnadsreduserende tiltak hadde blitt iverksatt.
Den amerikanske hæren var på utkikk etter et kjøretøy som skulle ha de beste egenskapene fra begge modellene. Programmet het Airborne Armored Multi-Purpose Vehicle Family (AAM-PVF). og skulle omfatte en hel familie av kampkjøretøyer. FMC hadde samarbeidet med Kaiser Aluminium and Chemical Co. sent på 1950-tallet for å utvikle passende aluminiumspansring, og brukte denne kunnskapen til å ta fram et kjøretøy som hadde vekten og smidigheten til M59 og beskyttelsesnivået til M75.
FMC sendte inn to løsningsforslag til programkomiteen: Den lette aluminumspansrede T113 i to forskjellige pansringsgrader, og den tyngre stålpansrede T117. Den tykkest pansrede T113-varianten, i bunn og grunn prototypen til dagens M113, ble valgt da den veide mindre enn stål-konkurrenten og allikevel hadde samme beskyttelsesgrad. En forbedret T113, kalt T113E1, ble approbert av den amerikanske hæren i 1960 som M113. En prototyp med dieselmotor kalt T113E2 ble satt i produksjon i 1964 som M113A1, og denne tok raskt over for M113 med bensinmotor.
=== Innføring i USAs forsvar ===
M113 ble opprinnelig tatt fram for å gi et luftmobilt, robust og pålitelig lett beltegående kjøretøy, som skulle være i stand til å transporteres luftveien, luftlandsettes og slippes i fallskjerm fra C-130 Hercules og C-141 transportfly. Det opprinnelige operasjonskonseptet innebar at kjøretøyet utelukkende skulle bli brukt til transportformål, det vil si bringe egne styrker fram til frontlinjen under beskyttelse, hvor de skulle sitte av og gå i strid, hvorpå M113 skulle trekke seg tilbake. I 1960 kom kjøretøyet i tjeneste med den amerikanske hæren, og den første versjonen hadde kun to mannskaper; vognfører og vognkommandør, og plass til 11 soldater baki. Hovedbestykningen var en 12,7 mm M2 Browning maskingevær betjent av vognkommandøren.
30. mars 1962 kom den første forsendelsen bestående av 32 M113 til Vietnam, og de ble sendt til to ARVN mekaniserte geværkompanier, som hver hadde 15 av de nye kjøretøyene. 11. juni 1962 ble de to mekaniserte avdelingene sendt ut i felt for første gang. Under slaget om Ap Bac ble minst 14 de sårbare 12,7-skytterne drept i kamp, noe som tvang fram endringer for å sikre mannskapene. Snart var improviserte skjold, laget av skroget på sunkne skip, montert på PPKene, noe som forbedret beskyttelsen. Det viste seg snart at denne stålkvaliteten var mulig å skyte gjennom med håndvåpen, så videre skjold ble laget av stål fra havarerte pansrede kjøretøyer.ARVN modifiserte raskt sine M113 til å mer fylle en rolle som kampkjøretøy i fremre linje, en utvikling den amerikanske hæren først fordømte. Etter en stund kom de dog med sin egen versjon, kalt ACAV (Armored Cavalry Assault Vehicle, «pansret kavaleri-storm-kjøretøy»), med tårn for 12,7 mm ved vognkommandørens luke, to M60 maskingeværer med skjold på høyre og venstre side bak, og bukpansring under fremre halve til to tredjedeler av kjøretøyets lengde. De to bakre våpnene kunne avfyres mens skytteren sto inne i bagasjeluka bak. Denne oppgraderingen var på tross av at den generelle pansringen var for svak til å fungere som frontlinjekjøretøy.
=== Bruk i Norge ===
M113 kom til Norge i 1964 og er fortsatt i bruk. Hæren har også de lignende modellene M577 kommandoplassvogn og M548 ammocarrier i bruk. Forsvaret oppgir prisen per vogn til å være 2,5 millioner 1996-kroner.288 stk M113 som ble kjøpt inn brukt fra utlandet er ombygd og oppgradert som en del av Prosjekt 5026:
5026 Brukte pansrede spesialkjøretøy.
Prosjektet ble vedtatt ved Stortingets behandling av Budsjett-innst. S. nr. 7 (1995–1996) til St.prp. nr. 1 (1995–1996), sist endret ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 7 (2006–2007) til St.prp. nr. 1 (2006–2007). Prosjektet skulle tilføre Hærens mekaniserte avdelinger brukte pansrede spesialkjøretøy av typen M-113 innen 2007. Leveransene ble forsinket pga. tekniske utfordringer og lang leveringstid på hovedkomponenter. Vognleveransene ble avsluttet i 2013, og prosjektet vil nå bli terminert. Prosjektet har nådd målet om å produsere 288 M113-vogner til Hæren. Prosjektets sluttkostnad er om lag 1 173 mill. kroner.
Alle disse kjøretøyene fikk nye gummibelter, utvendig plassert drivstofftank (for å frigi rom innvendig), ny intercom, ny innredning og kommando- og kontrollsystem.
== Varianter ==
Hovedvariantene av M113 er som følger:
M113A1
Denne kom i 1964, med dieselmotor i stedet for bensinmotor.
M113A2
Denne kom i 1979, med forbedringer på motorkjøling og i hjulopphenget.
M113A3
Denne kom i 1987, med tiltak for å øke overlevelsesevnen på slagmarken.
ACAV
Tilpasset variant etter erfaringer under Vietnamkrigen. Bedre beskyttelse for skytteren, og i tillegg to M60 maskingeværer plassert bak på vogna. Mange vogner hadde også ekstra minebeskyttelse. ACAV-varianter fantes både som tilpasninger i felten og som et USA-produsert oppgraderings-sett.
=== Varianter brukt i USA ===
XM45/E1
Lettpansret service- og drivstoffkjøretøy for M132, basert på M548.
M58
Wolf Smoke Generator Carrier kan legge 90 minutter visuelt skymmende røyk og 30 minutter infrarød skymmende røyk.
XM106/M106
Selvdrevet bombekasterbærer med 107 mm (4.2 tommer) M30 bomberkaster som fyrer av gjennom en stor, rund luke bak på skroget. XM106 var først kjent som T257E1 før US Army endret sitt navngivningssystem.
M106A1
M106 med dieselmotor.M106A2
M106A1 med forbedringene fra M113A2.M125
Bombekasterbærer som ligner M106, men med 81 mm M29 bombekaster.
M132 Armored Flamethrower
Flammekastervogn med lite tårn med M10-8 flammekaster og koaksial M73 maskingevær. Drivstoff og trykktanker montert bak i skroget.
M132A1
Mdifisert M113A1 i stedet for M113.
M163
M163 Vulcan Air Defense System (VADS) er en M168 luftvernkanon, en variant av M61 Vulcan, montert på M741.
M474
Bærer for utskyter av Pershing 1 atomrakett Transporter erector launcher (TEL), også bærer for atomstridshodet, ildlednings- og sambandsutstyr.
XM546
Bærer MIM-46 Mauler luftvernmissil.
XM546E1
Foreslått utgave med lengre skrog inkludert et sjette hjulsett.
XM548/M548
Upansret sekstonns lastevogn.XM548E1
Ikke pansret bærer/utskytingsrampe for MIM-72 Chaparral bakke til luft missilerM577
Variant brukt som kommandokjørtøy, generelt som taktisk operasjonssenter.
=== Andre kjøretøyer basert på M113-chassis ===
M163 Vulcan Air Defense System
M901 amfibisk rakettpanserjager
== Litteratur ==
Dunstan, Simon. The M113 Series London, UK: Osprey Publishing, 1983. ISBN 0-85045-495-6.
Tunbridge, Stephen. M113 in Action. Carrollton, TX: Squadron/Signal Publications, Inc, 1978. ISBN 0-89747-050-8.
== Referanser == | M113 er et amerikansk beltegående pansret personellkjøretøy, utviklet i 1950-årene. Den er verdens mest produserte panservogn, i ulike bestykninger og tilleggsutstyr. | 8,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A4gglunds_Bv206 | 2023-02-04 | Hägglunds Bv206 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hägglunds', 'Kategori:Introduksjonsår ikke oppgitt', 'Kategori:Militære beltevogner', 'Kategori:Militære kjøretøyer brukt av Norges forsvar'] | Hägglunds Bv206 er en svensk produsert beltevogn, konstruert av Hägglunds, utviklet på siste halvdel av 1970-tallet. I 2005 var den tatt i bruk i 35 land, blant annet i det norske forsvaret.
Vogna består av to separate deler, og er rammestyrt ved at hydrauliske stag virker på leddet mellom vognene. Det er drift på alle fire beltene, som er av gummi. Den ekstra girkassen er utstyrt med lavserie. Personellversjonen med to vogner kan flyte, og har evnen til å ta seg over åpent vann dersom det gjøres noe forberedelser.
| Hägglunds Bv206 er en svensk produsert beltevogn, konstruert av Hägglunds, utviklet på siste halvdel av 1970-tallet. I 2005 var den tatt i bruk i 35 land, blant annet i det norske forsvaret.
Vogna består av to separate deler, og er rammestyrt ved at hydrauliske stag virker på leddet mellom vognene. Det er drift på alle fire beltene, som er av gummi. Den ekstra girkassen er utstyrt med lavserie. Personellversjonen med to vogner kan flyte, og har evnen til å ta seg over åpent vann dersom det gjøres noe forberedelser.
== Varianter ==
Navnet på variantene er Hägglunds navn. De forskjellige militærvesene der den er i bruk kan ha andre betegnelser.
Bv206
Basisvariant, vanligvis fem- eller seksylindret turbodieselmotor fra Mercedes eller i enkelte tilfeller sekssylindret (V6) bensinmotor fra Ford.
Bv206S
Pansret mot splinter og utstyrt med dieselmotor fra Steyr-Daimler-Puch. I tjeneste med Sverige, Tyskland, Frankrike, Spania og Italia.
BvS10
Større versjon utviklet for Royal Marines. Tyngre pansret enn Bv206S.
TL-4
større versjon med Cummins turbodieselmotor og hytte fra Volvo lastebil, bl.a. i bruk av Sysselmannen på Svalbard
TL-6
videreutvikling av TL-4, bl.a. i bruk av Norsk Polarinstitutt
== Norske forhold ==
BV 206 har vært i bruk siden tidlig på 1980-tallet i det norske forsvaret. Vogntypen etterfulgte Volvo BM BV202. Forsvaret kaller den BV-206DN6 (altså med bindestrek) hvor DN står for Diesel Norge og tallet 6 angir motortype. I dag er alle BV206 i Forsvaret i Norge utstyrt med en Mercedes-Benz turboladet dieselmotor med 6 sylindre av type OM603A. Tidligere fantes det også i bruk andre motoralternativer, blant annet en femsylindret Mercedes-Benz dieselmotor av type OM617 og en V6 bensinmotor fra Ford . Disse kan påtreffes i sivil utgave eller i andre land. Forsvaret bruker kjøretøyet i de fleste våpengrener i Hæren, men den brukes også av Luftforsvaret. BV206 benyttes i flere versjoner som for eksempel bombekaster, sambandsbærer eller ambulanse. Forsvaret oppgir prisen på en vogn til å være rundt 1,3 millioner og driftskostnadene per kilometer til å være 63,-, begge i 1996-kroner.Senere ble 12 av vognene utstyrt med Artillery Hunting Radar (ARTHUR). Leveransen ble gjort fra 1999 til 2002.Pr 2014 hadde forsvaret ca 1000 Bv206. Teknisk ukeblad skrev: «Forsvaret har i dag cirka 500 Bv206 i daglig bruk og et tilsvarende antall som stort sett står lagret. Noen av dem leies ut i forbindelse med øvelser.»
=== Levetidsforlengelse ===
I 2020-21 gjennomføres det et oppgraderingsprosjekt av 700 stk Bv206. Hensikten med prosjektet er å utbedre og bygge om BV206 slik at de er operative frem til 2030. Det er CHSnor på Moelv som står for ombyggingen av beltevognene.Som del av oppgraderingen blir vognene nå utstyrt med et større vindu bak, som skal gjøre det lettere å evakuere soldater fra vogna. Det gjennomføres også tiltak for sikring av våpen og last. Ikke minst får vognene nye seter som gjør at transport kan gjennomføres tryggere og mer komfortabelt.
Noen av vognene blir som en del av prosjektet bygd om til spesielle formål som transport av vann og drivstoff, samt evakueringsambulanse og for hjelpeplass.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Schulze, Carl; Bv 206 Husky Hägglunds All-Terrain-Vehicles in German and International Service, Tankograd Publishing 2006
== Eksterne lenker ==
(en) Hägglunds Bv206 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hägglunds hjemmeside (engelsk)
TL-6 produsentens hjemmeside (engelsk) | Hägglunds Bv206 er en svensk produsert beltevogn, konstruert av Hägglunds, utviklet på siste halvdel av 1970-tallet. I 2005 var den tatt i bruk i 35 land, blant annet i det norske forsvaret. | 8,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oddaprosessen | 2023-02-04 | Oddaprosessen | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gjødsel', 'Kategori:Kjemiske prosesser', 'Kategori:Norsk industri', 'Kategori:Norske oppfinnelser', 'Kategori:Yara'] | Oddaprosessen eller nitrofosfatprosessen er en kjemisk prosess basert på salpetersyre for industriell produksjon av tresidig kunstgjødsel med delkomponentene nitrogen, fosfor og kalium. Oddaprosessen ble utviklet av sjefskjemiker Erling Johnson ved Odda Smelteverk årene 1927-1928. Prosessen var en innovasjon for framstillingen av NPK-gjødsel, for verken å bruke kostbar svovelsyre eller å produsere gipsavfall. Med Oddaprosessen var det mulig å framstille et salgbart biprodukt av nitratdelen i form av kalsiumnitrat (kalksalpeter), som også kunne anvendes til jordbruksformål. Kalsiumnitrat er bl.a. godt egnet til gjødsling der det er lite vann. Gjødsel tilsettes via slanger med vann og næringsstoffene går rett til planten. Kalsiumnitrat anvendes i dag også til å «gjødsle» større kloakksystemer for å hindre at det dannes eksplosive, illeluktende eller farlige gasser som hydrogensulfid.
| Oddaprosessen eller nitrofosfatprosessen er en kjemisk prosess basert på salpetersyre for industriell produksjon av tresidig kunstgjødsel med delkomponentene nitrogen, fosfor og kalium. Oddaprosessen ble utviklet av sjefskjemiker Erling Johnson ved Odda Smelteverk årene 1927-1928. Prosessen var en innovasjon for framstillingen av NPK-gjødsel, for verken å bruke kostbar svovelsyre eller å produsere gipsavfall. Med Oddaprosessen var det mulig å framstille et salgbart biprodukt av nitratdelen i form av kalsiumnitrat (kalksalpeter), som også kunne anvendes til jordbruksformål. Kalsiumnitrat er bl.a. godt egnet til gjødsling der det er lite vann. Gjødsel tilsettes via slanger med vann og næringsstoffene går rett til planten. Kalsiumnitrat anvendes i dag også til å «gjødsle» større kloakksystemer for å hindre at det dannes eksplosive, illeluktende eller farlige gasser som hydrogensulfid.
== Prosessen ==
Prosessen går ut på å etse apatitt Ca3(PO4)2 med salpetersyre HNO3 som blir til en blanding av fosforsyre H3PO4 og kalsiumnitrat Ca(NO3)2.
Ca3(PO4)2 + 6 HNO3 + 12 H2O → 2 H3PO4 + 3 Ca(NO3)2 + 12 H2OBlandingen blir nedkjølt til under 0C grader, der kalsiumnitratet krystalliseres og blir separert fra fosforsyren.
2 H3PO4 + 3 Ca(NO3)2 + 12 H2O → 2 H3PO4 + 3 Ca(NO3)2.4H2OKalsiumnitratet Ca(NO3)2 går til produksjon av nitrogengjødsel. Filtratet består vesentlig av fosforsyre H3PO4 med noe salpetersyre HNO3 og spor av kalsiumnitrat Ca(NO3)2, som nøytraliseres med ammoniakk NH3 for å produsere en sammensatt gjødsel.
Ca(NO3)2 + 4 H3PO4 + 8 NH3 → CaHPO4 + 2 NH4NO3 + 3(NH4)2HPO4Hvis kaliumklorid eller kaliumsulfat tilsettes, dannes NPK gjødsel.
Kalsiumnitraten Ca(NO3)2 kan bearbeides til kalsiumnitratgjødsel, men ofte blir det omdannet til ammoniumnitrat NH4NO3 og kalsiumkarbonat CaCO3
med karbondioksid CO2 og ammoniakk NH3.
Ca(NO3)2 + 2 NH3 + CO2 + H2O → 2 NH4NO3 + CaCO3Begge produkter kan bearbeides til nitrogengjødsel.
== Historie ==
Etter første verdenskrig innførte de fleste industriland selvforsyningspolitikk som resulterte i større konkurranse på eksportmarkedene. For å møte utfordringen søkte man etter alternative råstoffer, prosesser og framstillingsmåter. Kalsiumcyanamidprodusenten Odda Smelteverk fikk sjefskjemiker Erling Johnson til å undersøke mulighetene for å legge om produksjonen til nye gjødselstyper.
Johnson var godt kjent med de internasjonale forsøkene med å framstille NPK-gjødsel. Nitrophoska, IG Farbens første NPK-gjødsel fra 1927, var produsert etter en metode som anvendte kostbar svovelsyre og produserte gipsavfall. I laboratoriet ved Odda Smelteverk utviklet Johnson i 1927 en metode for produksjon av gjødsel basert på oppløsning av råfosfat i salpetersyre. Patentsøknaden ble sendt i 1928. Norsk Hydro protesterte mot patentsøknaden de hevdet krenket deres samarbeidspartner IG Farben og deres patent. Denne klagen ble avvist både i Norge og i Tyskland da patentet ble anmeldt der. Oddaprosessen ga NPK-gjødsel av høy kvalitet og var mye enklere enn svovelsyreprosessen som ble benyttet av IG Farben.
=== Norsk Hydro ===
Det ble bygget et eget forsøksanlegg ved Odda Smelteverk og fram til 1930 ble det utviklet en rekke nye patenter knyttet til prosessen. Prosessen ble likevel ikke brukt i praktisk produksjon ved Odda Smelteverk. Den eneste aktuelle kandidaten til prosessen i Norge var den andre store gjødselsprodusenten, Norsk Hydro. I 1930 fikk Hydro anledning til å studere prosessen, inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen. I lisensforhandlingene krevde Hydro å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk ble det satt igang forsøk på Hydros laboratorium på Rjukan, hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av ammoniumnitrat som dannet et dobbeltsalt. Oddapatentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet.
I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda Smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av Fullgjødsel uten lisens ved en forsøksfabrikk på Herøya i 1936 og ved fullgjødselfabrikken som startet i 1938. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson. Saken ble forlikt i 1947 ved at Hydro betalte Odda 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte Oddaprosessen. I 1955 fikk Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Oddaprosessen.
=== Internasjonalt ===
Internasjonalt ble Oddaprosessen først lisensiert til Bamag-Meguin AG i 1934 og IG Farben i 1938. Prosessen ble også lisensiert til BASF, Hoechst og Staatsmijnen. Alle disse foretakene brukte prosessen, introduserte endringer, og lisensierte disse videre til andre foretak. Per 2004 bruker Yara (Norsk Hydro), BASF, Agrolinz og Gujarat Narmada Valley Fertilizers Company Limited prosessen.
== Se også ==
Birkeland-Eyde-prosessen
Frank-Caro-prosessen
Haber-Bosch-prosessen
== Eksterne lenker ==
TU - Derfor kan Yara drive verdens største gjødselfabrikk i verdens dyreste land | Oddaprosessen eller nitrofosfatprosessen er en kjemisk prosess basert på salpetersyre for industriell produksjon av tresidig kunstgjødsel med delkomponentene nitrogen, fosfor og kalium. Oddaprosessen ble utviklet av sjefskjemiker Erling Johnson ved Odda Smelteverk årene 1927-1928. | 8,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MG-3 | 2023-02-04 | MG-3 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskingeværer', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,62 mm', 'Kategori:Tyske skytevåpen'] | MG-3 eller MG3, på tysk Maschinengewehr 3, er et tysk, luftkjølt maskingevær med kort piperekyl. Våpenet er beltematet og benytter 7,62 x 51 mm NATO-ammunisjon.
MG-3 bygger på MG42, som tyskerne innførte under andre verdenskrig, og er med små modifikasjoner identisk med dette geværet. Med unntak av pipe i annet kaliber og annen kamring er delene i de to våpnene de samme. MG-3 ble tatt i bruk av den tyske hæren i 1969 og den norske hær fra 1970. På mange norske MG-3 kan man finne det tredje rikes riksvåpen stemplet på sluttstykket. Maskingeværet benyttes på tofot, trefot og luftmålsstativ og både i stridsvogner og som lagsvåpen i infanterilag. MG-3 er solgt til veldig mange land, men er i ferd med å fases ut til fordel for lettere maskingevær kamret for 5.56x45 mm.
| MG-3 eller MG3, på tysk Maschinengewehr 3, er et tysk, luftkjølt maskingevær med kort piperekyl. Våpenet er beltematet og benytter 7,62 x 51 mm NATO-ammunisjon.
MG-3 bygger på MG42, som tyskerne innførte under andre verdenskrig, og er med små modifikasjoner identisk med dette geværet. Med unntak av pipe i annet kaliber og annen kamring er delene i de to våpnene de samme. MG-3 ble tatt i bruk av den tyske hæren i 1969 og den norske hær fra 1970. På mange norske MG-3 kan man finne det tredje rikes riksvåpen stemplet på sluttstykket. Maskingeværet benyttes på tofot, trefot og luftmålsstativ og både i stridsvogner og som lagsvåpen i infanterilag. MG-3 er solgt til veldig mange land, men er i ferd med å fases ut til fordel for lettere maskingevær kamret for 5.56x45 mm.
== Norske forhold ==
MG-3 benyttes som middelstungt maskingevær (MMG) i Forsvaret. Selv om våpenet betjenes av to soldater (én skytter og én observatør/ammunisjonsbærer) er egenvekten på 11.7 kg (med to-fot) noe tungt sammenliknet med nyere maskingevær som bruker samme patron. Videre har MG-3 en meget høy skuddtakt, med et ammunisjonsforbruk på opptil 22 skudd i sekundet. Kombinasjonen av høyt ammunisjonsforbruk og høy vekt gjør våpenet best egnet som kjøretøymontert støttevåpen. MITR-3 er basert på MG-3.
Pr 2019 er MG-3 kun i bruk i Heimevernet. (Er fortsatt i bruk i enkelte hæravdelinger.) Hærens avdelinger brukte tidligere MG-3, herunder på flere typer kjøretøy, men har faset ut MG-3 til fordel for maskingeværet FN MAG på grunn av slitasje på mange maskingevær, økonomiske grunner og NATO-standardisering.
== Se også ==
Liste over maskingeværer
MITR-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) MG3 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MG3 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Presentasjon med bilder av MG-3 (på tysk) | Tyskland | 8,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Johnson | 2023-02-04 | Erling Johnson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. november', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Guldberg og Waage-medaljen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjemikere'] | Erling Bjarne Johnson (født 7. juni 1893 i Kristiania, død 5. november 1967) utviklet i årene 1927-28 Oddaprosessen. Prosessen er anerkjent internasjonalt som viktig i forbindelse med produksjon av kunstgjødsel, men er lite kjent i Norge.
Johnson var utdannet kjemiingeniør, med eksamen fra Kristiania Tekniske skole i 1913. Amanuensis ved kjemisk institutt ved Norges landbrukshøgskole fra 1913 til 1916, der han var assistent for professor Sebelien. Arbeidet konsentrerte seg om gjødslingsspørsmål.
Forsøkskjemiker ved North Western Cyanamide Company i Odda fra 1915 til 1921, her også med vekt på gjødslingsspørsmål. Statens Råstoffkomité 1921. Kjemisk og teknisk leder for A/S Monopol malingsfabrikk ved Florvåg på Askøy ved Bergen, i tillegg til arbeid ved Jakobsens Fabrikker A/S i Oslo fra 1921 til 1924. Sjefskjemiker ved Odda Smelteverk A/S fra 1925. Johnson var trolig den fremste kjemikeren ved Odda Smelteverk. Han ble ved bedriften til han i 1963 gikk av med pensjon.
I 1964 ble Johnson tildelt Guldberg og Waage-medaljen av Norsk kjemisk selskap.
| Erling Bjarne Johnson (født 7. juni 1893 i Kristiania, død 5. november 1967) utviklet i årene 1927-28 Oddaprosessen. Prosessen er anerkjent internasjonalt som viktig i forbindelse med produksjon av kunstgjødsel, men er lite kjent i Norge.
Johnson var utdannet kjemiingeniør, med eksamen fra Kristiania Tekniske skole i 1913. Amanuensis ved kjemisk institutt ved Norges landbrukshøgskole fra 1913 til 1916, der han var assistent for professor Sebelien. Arbeidet konsentrerte seg om gjødslingsspørsmål.
Forsøkskjemiker ved North Western Cyanamide Company i Odda fra 1915 til 1921, her også med vekt på gjødslingsspørsmål. Statens Råstoffkomité 1921. Kjemisk og teknisk leder for A/S Monopol malingsfabrikk ved Florvåg på Askøy ved Bergen, i tillegg til arbeid ved Jakobsens Fabrikker A/S i Oslo fra 1921 til 1924. Sjefskjemiker ved Odda Smelteverk A/S fra 1925. Johnson var trolig den fremste kjemikeren ved Odda Smelteverk. Han ble ved bedriften til han i 1963 gikk av med pensjon.
I 1964 ble Johnson tildelt Guldberg og Waage-medaljen av Norsk kjemisk selskap.
== Litteratur ==
Bassøe, Bjarne: Ingeniørmatrikkelen: norske sivilingeniører 1901-55 : med tillegg, Oslo 1961.
Johnson, Erling: Dicyandiamidets innflydelse på Planteveksten (1918). Avhandling prisbelønnet i 1920 av 1905 fondet for Landbruksforskning i Norge.
Johnson, Erling: Omkring den nyere utvikling av kunstgjødselindustrien. Nye fremgangsmaater til fremstilling av koncentrerte kunstgjødselblandinger. Foredrag ved det 2. landsmøte for ingeniører M.N.I.F. NIF Bergens avdeling 50-årsjubileum, Bergen 22-24. august 1930.
Sogner, Knut: The Case of Hafslund and the Odda Process. In Travis, Anthony S. (ed.): Determinants in the Evolution of the European Chemical Industry, 1900—1939 New Technologies, Political Frameworks, Markets and Companies, Dordrecht 1998. | Erling Bjarne Johnson (født 7. juni 1893 i Kristiania, død 5. | 8,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jahve | 2023-02-04 | Jahve | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det gamle testamente', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jahve (hebraisk יהוה) eller Jehova er Guds egennavn i Det gamle testamente (jødisk Tanak), og nevnes over 7 000 ganger der. Siden persisk tid har man belegg for at jøder unngikk å uttale dette navnet, men sa adonay «Herren», elohim «Gud» eller bare hashem, «Navnet», når de kom til dette egennavnet, fordi man mente at navnet var så hellig og så farlig at det måtte unngås. Følgelig var uttalen av navnet gått tapt i middelalderen.Det hebraiske יהוה har i noen sammenhenger blitt transkribert som «Jahve», i andre som «Jahwe» eller «Yahwe(h)». Disse ulike variantene skyldes at det ikke er enighet om hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk י (jod/yod) og ו (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.
| Jahve (hebraisk יהוה) eller Jehova er Guds egennavn i Det gamle testamente (jødisk Tanak), og nevnes over 7 000 ganger der. Siden persisk tid har man belegg for at jøder unngikk å uttale dette navnet, men sa adonay «Herren», elohim «Gud» eller bare hashem, «Navnet», når de kom til dette egennavnet, fordi man mente at navnet var så hellig og så farlig at det måtte unngås. Følgelig var uttalen av navnet gått tapt i middelalderen.Det hebraiske יהוה har i noen sammenhenger blitt transkribert som «Jahve», i andre som «Jahwe» eller «Yahwe(h)». Disse ulike variantene skyldes at det ikke er enighet om hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk י (jod/yod) og ו (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.
== Navnets uttale ==
Mer om dette: TetragrammetDet mest vanlige blant moderne forskere har vært å anse Jahve (eller Jahwe/Jahweh/Yahweh) som mest sannsynlige uttale av navnet. Formen Jehova har vært mye brukt i eldre litteratur og brukes fortsatt noen steder. Formen brukes i flere engelskspråklige bøker og i American Standard Version (1901). Det har vært vanlig blant forskere å bruke formen Jahve og å si at formen Jehova oppstod som en feil. Dette skal ha skjedd ved at de hebraiske vokalene for adonaj (אֲדֹנָי det er 4887 forekomster av denne vokaliseringen i Codex Leningradensis) blitt skrevet rundt gudsnavnet for å markere at man skulle lese adonaj når man kom til dette navnet. Det gav formen jeho-va(h) (יְהוָה) - som ble latinisert til Jehova. Denne vokaliseringen bryter hebraiske regler for vokalisering, og dens opprinnelse kan enkelt forklares. Følgelig er det usannsynlig at dette har vært den gammelisraelittiske måten å uttale navnet på. Men, som flere har påpekt, er kanskje ingen av disse formene den opprinnelige. I dag er det en del forskere som heller mot at formen Jahu kan være den eldste.
== Navnets betydning ==
I Det gamle testamente (den jødiske Tanak) forekommer navnet Jahve første gang i 1 Mosebok 2,4. Men den mest kjente forekomsten er 2 Mosebok 3,14, hvor Moses spør etter Guds navn. Han fikk svaret: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være» (2 Mosebok 3,14, ifølge den norske NV-oversettelsen; på hebraisk: אהיה אשר אהיה, som uttales ehjeh asjer ehjeh). Ehjeh er 1. person entall Qal imperfektum av rotordet hajah, og brukes nesten alltid for å beskrive noe om framtiden. Noen bibeloversettelser gjengir 2 Mosebok 3:14 med «jeg er den jeg er», men det er verdt å merke seg at det hebraiske verbet ehjeh (1. person entall av hajah) snarere betyr «jeg skal bli» eller «jeg skal vise meg å være» (sammenlign med 1 Samuelsbok 18,18 i Det Norske Bibelselskaps bibel, der ehjeh er oversatt til «jeg skal bli [kongens svigersønn]»). Det uttrykker tanken om at han fortsetter å gjøre seg til den han trenger å bli for å gjennomføre sin vilje.
Men generelt må en si at de hebraiske tempusene (det finnes bare to: perfektum og imperfektum) egentlig ikke sier noe om tid. Noen forskere har hevdet at den forklaringen som gis på gudsnavnet i 2 Mosebok 3,14, er historisk gyldig. Andre mener at dette er folkeetymologi, dvs. at forfatteren finner opp denne forklaringen, på et navn som allerede finnes. Dersom 2 Mosebok 3,14 regnes som sekundær, har vi lite grunnlag for å si hva navnet opprinnelig kan ha betydd. Forøvrig uttaler Gud selv i Åpenbaringen 21:6, at han er "Alfa og Omega", begynnelsen og enden.
== Historisk opphav ==
Ett av forslagene som er blitt fremmet for å forklare Jahves historiske opphav, er at israelittenes JHVH er hentet fra tradisjonene til Shasu – kananeisk-språklige nomader fra det sørlige trans-Jordan. (The Origins of Biblical Monotheism, Mark S. Smith) En inskripsjon fra den egyptiske guden Amuns tempel i Karnak, fra farao Amenhotep IIIs tid (1390–1352 f.Kr.) refererer til «Jhv’s Shasu,» hvilket viser at denne guden ble tilbedt blant noen av Shasu-stammene på denne tiden. Arkeologen Amihai Mazar har foreslått at assosiasjonen mellom Jahve og ørkenvandringen kan ha sitt opphav i de tørre landområdene sør for Israel. –Archaeology of the Land of the Bible (bind 1).
Egyptologen Donald Redford foreslår at israelittene i gammel tid selv kan ha vært en gruppe shasuer som beveget seg nordover inn i Kanaan (i det 13. århundre f.Kr.), og at de for første gang dukker opp på gravsteinen til Merenptah. Israel Finkelstein har videre påpekt at de bosatte seg i de samaritanske og judeiske fjellene på den tiden. –The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts.
Enda tidligere vitnesbyrd har blitt brukt som argument for at Jahve ble tilbedt som Jah (Yah) ved Ebla (2350 f.Kr.) og som Jav (Yaw) ved Ugarit (1800–1200 f.Kr.), hvor han var en av Elohim-ene – Els sønner. (Elohim er i hebraisk både betegnelse for guder i flertall, eller for Gud i majestetsflertall.)På bakgrunn av dette foreslår Jean Bottero at Jah (Yah) var den vest-semittiske utgaven av den akkadiske visdomsguden Ea, et navn avledet fra sumerisk (E = hus, A = vann), og en tittel gitt til den sumeriske guden Enki. (Mesopotamia: Writing, Reasoning, and the Gods) Jah og Ea ble da uttalt likt. Akkurat som Ea var JHVH da menneskets skaper og den som reddet Noah fra den verdensomspennende vannflommen. Hebraikeren Joel M. Hoffman mener imidlertid at tetragrammet opprinnelig ble satt sammen av forskjellige varianter av morguder (materne guder). –In the Beginning: A Short History of the Hebrew Language.
Som Van der Toorn påpeker, har en rekke forskjellige meninger blitt presentert, men man er ikke blitt enige om noen entydig etymologi for tetragrammet. –Dictionary of Deities and Demons in the Bible: «Yahweh».
== Jahves vesen ifølge Det gamle testamente ==
Jahve opptrer i Det gamle testamente (eller jødisk Tanakh) helt fra skapelsen av, og det dannes et ganske sammensatt bilde av hans personlige vesen i disse skriftene. Jahve opphøyes høyt over menneskene, fordi han er hellig og ren i absolutt forstand, men likevel gjør han seg tilnærmelig ved at mennesket blir oppfordret til å søke ham i bønn. «Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han til Moses, «for det menneske som ser meg, kan ikke leve» (2 Mosebok 33,20).
I Den hebraiske bibelen tegnes et bilde av Jahve som alt fra en kjærlig farsskikkelse og sauehyrde, til en mektig konge, rettferdig dommer og en hard eksekutør: «Herren, Herren (Jahve) er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.» (2 Mosebok 34,6.7) Bibelskribentene således både fryktet ham og elsket ham; de følte takknemlighet overfor sin Skapers gavmildhet, så hen til ham for beskyttelse, og ofret regelmessig verdifulle ting til ham for å sikre seg hans gunst.
Den kjente beretningen om De ti plager i Egypt vanæret ettertrykkelig egypternes guder, som viste seg ikke å være i stand til å kopiere de mirakuløse plagene. (2 Mosebok 4 og 5) Denne beretningen illustrerer hvor suveren israelittene anså Jahve for å være, og hvordan de tilskrev ham sine seire. «Jeg er Herren (Jahve) din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (De ti bud, 2. Mosebok 20,2.3) Etter utfrielsen fra Egypt ble Lovpakten (Moseloven) inngått ved Sinaifjellet, med Moses som talsmann for folket og med utgytelse av dyreblod som stadfestelse av pakten. Denne handlingen satte israelittene til side som et hellig folk, og som altså bare skulle tilbe Jahve, «sine forfedres Gud». Det ble i det hele tatt svært viktig for dem ikke å «besmitte» tilbedelsen av JHVH ved å tilbe andre guder. Også for senere jøder var dette essensielt, noe som blant annet ses av beretningen om Daniels tre venner ved kongens hoff under fangenskapet i Babylon. (Daniel 1 og 3) Dette understrekes også i De ti bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [som ikke vil dele din hengivenhet med noen annen gud, New Living Translation].» –2. Mosebok 20,4.5
Jahve omtales også som «Gud Den Allmektige», og tilskrives ubegrenset makt eller energi. Han er i stand til å se både fram og tilbake i tid ned til minste detalj, og også åpenbare dette for sine tjenere, noe som kommer til uttrykk i de mange profetiene i Den hebraiske bibel. (Jesaja 46,10.11; 2. Krønikebok 16,9) De mest velkjente av profetiene er kanskje profetiene om Messias («en som er salvet»), som skulle være den Gud sendte for å frelse ikke bare sitt eget folk, men hele verden. (Daniel 9,24.25) Som betydningen av navnet hans angir («lar bli»), har Jahve all makt tilgjengelig for å gjennomføre sin vilje, eller for å styre hendelser slik at hans ord blir oppfylt.
== Jahves teologiske betydning i dag ==
JHVH regnes fremdeles av jødene som den eneste sanne Gud, hvis navn de ikke uttaler. Innen katolsk, protestantisk og frikirkelig kristendom er Jahve eller Jehova synonymt med selve Guddommen, Den hellige treenighet, og ikke knyttet til en bestemt av de tre personene som utgjør denne. Disse kirkene bruker navnet tidvis, men ikke svært ofte. Hos antitrinitariske trosretninger, særlig Jehovas vitner, regnes Jahve eller Jehova som navnet på Faderen, som hos dem er synonymt med selve Guddommen og ikke en del av en treenighet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Albertz, Rainer (1994): A History of Israelite Religion, Volume I: From the Beginnings to the End of the Monarchy. Westminster John Knox. ISBN 9780664227197.
Allen, Spencer L. (2015): The Splintered Divine: A Study of Istar, Baal, and Yahweh Divine Names and Divine Multiplicity in the Ancient Near East. Walter de Gruyter. ISBN 9781501500220.
Anderson, James S. (2015): Monotheism and Yahweh's Appropriation of Baal. Bloomsbury. ISBN 9780567663962.
Cook, Stephen L. (2004): The Social Roots of Biblical Yahwism. Society of Biblical Literature.
Darby, Erin (2014): Interpreting Judean Pillar Figurines: Gender and Empire in Judean Apotropaic Ritual. Mohr Siebeck.
Day, John (2002): Yahweh and the Gods and Goddesses of Canaan. Continuum.
== Eksterne lenker ==
«'Jahve' kan ikke brukes om Gud i den katolske liturgi», Katolsk.no 19. august 2008
«Yahweh», Ancient History Encyclopedia | [Annes Church Manchester England TETRAGRAMMATON.jpg|mini|Guds navn skrevet inni en davidsstjerne] i St Anne's Church i [[Manchester. | 8,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Falkberget | 2023-02-04 | Johan Falkberget | ['Kategori:Ap-politikere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Gunnerusmedaljen', 'Kategori:Lokalpolitikere i Glåmos', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gruvearbeidere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Røros kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1931–1933', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Sør-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat'] | Johan Falkberget (født Johan Petter Lillebakken 30. september 1879 i Rugldalen ved Røros, død 5. april 1967) var en norsk forfatter, journalist, gårdbruker og politiker (Ap). Han var gift med Anna Marie Olsdatter Skjølsvold, født 1880, og de fikk tre barn, hvorav to vokste opp, datteren Aasta og sønnen Magnus.
Han ble født på gården Falkberget («Inni Dala» – Trondalen) ved Rugelsjøen på Røros.
Falkberget begynte sin yrkeskarriere som gruvearbeider, og mange av Falkbergets romaner skildrer arbeidere og arbeidsvilkår i gruvesamfunnet. Gjennombruddet kom med romanen Den fjerde nattevakt (1923), en historisk roman med handling lagt til første halvdel av 1800-tallet. I Christianus Sextus-syklusen er handlingen lagt til 1720-årene, og gruvedriften er også her et sentralt motiv. Johan Falkberget var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1931–1933, og dessuten varaordfører i Glåmos herredsstyre 1931–1937. Falkberget var frimurer.
| Johan Falkberget (født Johan Petter Lillebakken 30. september 1879 i Rugldalen ved Røros, død 5. april 1967) var en norsk forfatter, journalist, gårdbruker og politiker (Ap). Han var gift med Anna Marie Olsdatter Skjølsvold, født 1880, og de fikk tre barn, hvorav to vokste opp, datteren Aasta og sønnen Magnus.
Han ble født på gården Falkberget («Inni Dala» – Trondalen) ved Rugelsjøen på Røros.
Falkberget begynte sin yrkeskarriere som gruvearbeider, og mange av Falkbergets romaner skildrer arbeidere og arbeidsvilkår i gruvesamfunnet. Gjennombruddet kom med romanen Den fjerde nattevakt (1923), en historisk roman med handling lagt til første halvdel av 1800-tallet. I Christianus Sextus-syklusen er handlingen lagt til 1720-årene, og gruvedriften er også her et sentralt motiv. Johan Falkberget var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1931–1933, og dessuten varaordfører i Glåmos herredsstyre 1931–1937. Falkberget var frimurer.
== Liv ==
Johan Falkberget, også kjent som «bergarbeidernes forfatter», levde et slitsomt liv på Røros. Allerede som sjuåring begynte Johan sitt arbeidsliv i kobbergruvene, med hardt arbeid fra første stund. Fra tidlig vår til frosne vintre, måtte guttepjokkene sjaue malm og koks fra tidlig om morgenen. Småguttene kunne bli vekket så tidlig som firetida før morgengry, for å tumle ned til gruvene i det kalde mørket, nesten sovende. Ikke før de famlet rundt med de sprukne og hovne barnehendene i isvannet, våknet de til liv. Her ifra måtte de bære fat med malmklumper opp til malmvelten, før det bar seg ned igjen til det iskalde vannet. Slik kunne skiftet vare i opptil fire timer før en ny gutteflokk steppet inn for den forrige flokken av frosne gutter.
Fra Johan Falkberget var åtte (men sa alltid han var elleve, minstealderen for å jobbe med gruvearbeid) til han var 27 år jobbet han i gruvene, de siste årene som handelsbetjent hos sin far, som drev butikk oppe ved Kongens Gruve. Han fikk tidlig oppleve hva hardt arbeid var, der han levde i det gamle gruvesamfunnet. Det var lange og svært slitsomme dager, med blodslit og dårlig lønn. Røros som en høytliggende by med ugjestmilde klimaforhold, satte dype spor i denne forfatterens liv. En av dem som jobbet sammen med ham i gruvene, var både familiemedlem og venn. Onkelen og bergmannen Ole Johnsen Jamt var beskrevet som Falkbergslektens forfatterbegavelse. I en arbeidsulykke i gruvene ble han nesten helt blind. Men det er Ole Johnsen Jamt, også kalt Blind-Steffa i gruva Christianus Sextus, som lærte Johan å skrive og lese. Mer enn noen annen, var det visstnok Blind-Steffa som hadde gitt Falkberget del i Rørosviddas sagn og historier – og blitt et av Johans forbilder.
For å avkoble tankene fra det dagligdagse slit, begynte Falkberget å skrive etter at arbeidsdagen var over. Det var dette som startet hans liv som forfatter. Den unge forfatteren skriver om det han selv har erfart, og hva han mener om de sosiale forholdene mellom arbeidere og embetsmenn. Johan skildrer hvordan verkseiere og embetsmenn utnyttet arbeidere og fattige småfolk. Han beskrev svært detaljert og realistisk de slitsomme og nærmest uoverkommelige dagene arbeidere og småfolk levde.
Falkberget visste svært godt hvordan det å være arbeider i små kår var. Det var livet i Røros-samfunnet som preget ham selv som menneske, som forfatter og bøkene hans. I bøkene skildret han samholdet blant bergmennene og deres drøm om en lysere framtid – på en svært levende måte. Johans familie fikk dårlig utbytte fra gården Falkberget ved Rugelsjøen, selv om familien godt visste hvordan man kunne utnytte ressursene sine. Faren prøvde deretter å forsørge sin familie som gruvearbeider. Det var derfor fattige og trange kår som Johan Falkberget vokste opp med. Dette ble grunnlaget for hans forfatterskap.
Både moren og faren var gode påvirkere til Johans forfatterliv. De var svært opptatt av både dikt, musikk og bøker. I pausestundene i gruvene pleide Johans far å lese historier høyt, noe som også påvirket sønnens forfatterskap. Johan Falkbergets foreldre var, tiden tatt i betraktning, svært opplyste mennesker med god innsikt i hva som skjedde. Falkbergfamilien var en svært kristen bergmannsfamilie – som de fleste andre familier i gruvesamfunnet. Å jobbe i gruvene var et farlig yrke. Arbeiderne visste godt at deres egen styrke og makt ikke hjalp så mye i farlige situasjoner nedi gruvene, slik at deres skjebne ble overlatt i Guds hender. Dette satte også preg på hva Johan Falkberget kom til å skrive om.
I ti år bodde Falkberget på Grorud i Oslo. Om denne perioden har Sturle Kojen skrevet en egen bok. Det var i villaen Fløifjell, som ligger i Kirkesvingen på Grorud, at Bør Børson jr. ble skrevet.
I sin tale da han ble utnevnt til æresdoktor ved Stockholms høgskole i 1950, sa Falkberget:
«Min fars bergmannslampe ble min arvelodd. I lyset fra den har jeg tydet historiens bokstav bak århundrene. Hans lampe har vært ‘mitt seende øye’ når jeg retter den mot min egen tid og dens mennesker.»
Et virkemiddel som var veldig sentralt i Johans diktning, var kontrasten mellom romantikk og realisme. Dette var en sjelden kombinasjon som ble et kjennetegn for Johan Falkbergets dikting. Et annet kjennetegn, nærmere et karakteristisk trekk, var hans politiske ståsted – som kristen sosialist. Boka Den fjerde nattevakt, blir sett på som hans gjennombrudd, der handlingen er lagt til første halvdel av 1800-tallet. Her skrev han om de religiøse prøvelsene han hadde vært utsatt for, og konfliktene som oppstod i ham selv, om tro og tvil.
Som 60-åring formulerte Falkberget en selvtolkning:
«Jeg er bergmannen. Jeg er det av vesen, av følelse, – min diktning, min forskning er bergmannens og mitt syn på alt. Når man er runnet av en 300-årig bergmannsslekt, er det nokså naturlig.»
Johan Falkberget skrev fra han var en ung mann i tjueårene. I 1902 ga han ut sin første fortelling, Når livskvelden kjem. Han skrev helt til han var rundt 80 år gammel. I løpet av denne perioden hadde han gitt ut rundt 50 bøker, hele 7000 innlegg i 90 forskjellige dagsaviser, 98 tidsskrifter, 49 julehefter og 25 vittighetsblad. Dessuten skrev han en utrolig mengde brev.
I perioden 1940–1959 avslutter han sitt forfatterskap, 80 år gammel, med firebindsromanen Nattens Brød. Her foregår alt i et barskt og isolert gruvesamfunn på slutten av 1600-tallet. Hovedpersonen An-Magritt kom til å bli et navn kjent i hele Norge. Hun er en kvinne som måtte slite i et hardt og barskt mannlig gruvesamfunn. Idet folk tror hun skal gi opp, står An-Magritt frem og vokser i styrke og seier i kampen for levebrødet. Denne kvinnen ble et forbilde for mange andre norske kvinner. An-Magritt blir selve symbolet på mennesket som aldri gir opp og ei som er full av styrke og godhet.
Mange mente Falkberget fortjente nobelprisen i litteratur. I 1949 fikk han noe som liknet. Han fikk nemlig «Det norske folks nobelpris» (Hjertenes nobelpris), som lød på 165 000 kroner. Det var svært mange penger på den tida og en pris som betydde svært mye for både Johan Falkberget og det norske folk.
Falkberget hadde også selv store norske diktere som forbilder. De som bør nevnes er Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset. Det var visstnok Bjørnsons verker og Bibelen som gav Falkberget de beste leseropplevelsene. Johan Falkberget hadde som motto – og gav stadig rådet til andre:
«Søk kontakt med de en kan lære noe – og aller helst de en kan lære noe av. Alt anna er spille av verdifull tid.»
Å jobbe var noe Johan Falkberget likte å gjøre, med andre ord elsket å gjøre. Han gjorde nesten hva som helst for å kunne sitte i fred å skrive. I et litt oppskrytt sitat sier han:
«Jeg unner meg maksimalt fem timer per døgn til søvn og kvile – resten går med til arbeid.»
Falkberget ble begravet på statens bekostning fra Røros kirke den 15. april 1967. Familiens gravplass er på Røros øvre kirkegård. Hans hjemsted Ratvolden er i dag et museum.
=== Viktige årstall i Johan Falkbergets liv ===
== Viktigste verker ==
=== Utgitt etter hans død ===
== Litteratur om Falkberget ==
== Filmografi (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Falkberget – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johan Falkberget på Internet Movie Database
(sv) Johan Falkberget i Svensk Filmdatabas
(fr) Johan Falkberget på Allociné
(en) Johan Falkberget hos The Movie Database
(no) Johan Falkberget hos Norsk senter for forskningsdata
NRK: Lydfiler med Johan Falkberget
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Johan Falkberget, bøker om Johan Falkberget, arkiv etter Johan Falkberget
Selger Johan Falkbergets dikterloft Wikiquote: Johan Falkberget – sitater | Johan Falkberget (født Johan Petter Lillebakken 30. september 1879 i Rugldalen ved Røros, død 5. | 8,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adobe_Photoshop | 2023-02-04 | Adobe Photoshop | ['Kategori:Adobe', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bildebehandlingsprogrammer', 'Kategori:Programvare fra 1990', 'Kategori:Proprietær programvare'] | Adobe Photoshop er et avansert bilderedigeringsprogram fra Adobe Systems for rastergrafisk (bitmap) bildebehandling. Programmet ble opprinnelig utviklet for Mac OS, for redigering av skannede bilder. Fra og med Photoshop 3 (november 1994), kom Photoshop også for operativsystemet Microsoft Windows. Senere kom også versjoner til IRIX og Solaris.
Photoshop er markedsleder innen kommersiell digital bildebehandling. Blant annet har Photoshop et avansert system for fargeseparering, pantone-farger og fargestyring. Når en formgiver sender et bilde til sitt trykkeri, kan vedkommende lagre med en standard fargeprofil som trykkerens programvare kan lese og forholde seg til, slik at fargene blir mest mulig korrekt gjengitt.
Opprinnelig var programmet beregnet på å lage bilder som skulle trykkes på papir. I de senere år har Adobe også utviklet programmet med sikte på skjermvisning. Det fulgte (inntil 2007) med et eget program Adobe Image Ready, for ytterligere klargjøring av bilder som passer og er optimalisert for Internett. I Adobe CS-pakka (fra CS3) er funksjonene i IR integrert med Photoshop.
I dag kan Photoshop leveres i en programvarepakke sammen med InDesign, Illustrator, Flash og Acrobat. Denne pakken kalles Adobe Creative Suite. En billigere versjon for amatørarbeid og hjemmebruk kalles Adobe Photoshop Elements.
| Adobe Photoshop er et avansert bilderedigeringsprogram fra Adobe Systems for rastergrafisk (bitmap) bildebehandling. Programmet ble opprinnelig utviklet for Mac OS, for redigering av skannede bilder. Fra og med Photoshop 3 (november 1994), kom Photoshop også for operativsystemet Microsoft Windows. Senere kom også versjoner til IRIX og Solaris.
Photoshop er markedsleder innen kommersiell digital bildebehandling. Blant annet har Photoshop et avansert system for fargeseparering, pantone-farger og fargestyring. Når en formgiver sender et bilde til sitt trykkeri, kan vedkommende lagre med en standard fargeprofil som trykkerens programvare kan lese og forholde seg til, slik at fargene blir mest mulig korrekt gjengitt.
Opprinnelig var programmet beregnet på å lage bilder som skulle trykkes på papir. I de senere år har Adobe også utviklet programmet med sikte på skjermvisning. Det fulgte (inntil 2007) med et eget program Adobe Image Ready, for ytterligere klargjøring av bilder som passer og er optimalisert for Internett. I Adobe CS-pakka (fra CS3) er funksjonene i IR integrert med Photoshop.
I dag kan Photoshop leveres i en programvarepakke sammen med InDesign, Illustrator, Flash og Acrobat. Denne pakken kalles Adobe Creative Suite. En billigere versjon for amatørarbeid og hjemmebruk kalles Adobe Photoshop Elements.
=== Støttede formater ===
ImportJPEG versjon 1.02, .psd, Portable Network Graphics, GIF, .psb, Windows Bitmap, .cin, DICOM, Interchange File Format, JP2, OpenEXR, .pcx, Pixar-format, .pbf, Scitex CT, .tga, Tagged Image File Format, .wbmp, .pict, Radiance RGBE, Photoshop Curve, PhotoShop Extended Digital Book, Digital Negative, cal, Adobe Color Swatch, Adobe Color Book, Adobe Swatch Exchange, Adobe Photoshop gradient, Adobe Swatch Exchange File.
Eksport.psd, JPEG, .cin, DICOM, Interchange File Format, JP2, .psb, Portable Network Graphics, .pbf, Tagged Image File Format, Radiance RGBE, Photoshop Curve, Adobe Color Swatch, Adobe Swatch Exchange, Adobe Photoshop gradient, Adobe Swatch Exchange File.
== Konkurrerende programvare ==
Pixeluvo – programvare for GNU/Linux og Windows
Affinity Photo – programvare for macOS, iOS og Windows
Picture Window Pro – programvare for Windows
Adobe Photoshop Elements – programvare for macOS og Windows
GIMP (åpen kildekode) – programvare for GNU/Linux. macOS og Windows
Corel Photo-Paint, del av Corels Graphic Suite – programvare for Windows
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Adobe Photoshop – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Adobe.no | Adobe Photoshop er et avansert bilderedigeringsprogram fra Adobe Systems for rastergrafisk (bitmap) bildebehandling. Programmet ble opprinnelig utviklet for Mac OS, for redigering av skannede bilder. | 8,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_om_Narvik | 2023-02-04 | Slaget om Narvik | ['Kategori:1940 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Konflikter i 1940', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Norge', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Norge', 'Kategori:Slag med deltagelse av Polen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Tyskland', 'Kategori:Slag med deltagelse av den franske fremmedlegionen', 'Kategori:Slaget om Narvik'] | Slaget om Narvik ble utkjempet under andre verdenskrig fra 9. april til 8. juni 1940 og var et frontavsnitt i fjellområdene i Ofoten omkring Narvik og en serie sjøslag i Ofotfjorden. Nazi-Tysklands mål med invasjonen av Norge var å sikre forsyningen av jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna og Gällivare som ble skipet ut i Narvik som var antatt å ha avgjørende betydning for Tysklands rustningsindustri, samt erobre den norske flyplassen på Bardufoss.
Slaget startet om morgenen 9. april da ti jagere som ledd i angrepet på Norge i 1940 torpederte de norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» og landsatte tyske bergjegere i Narvik og Bjerkvik. Norske styrker var allerede beordret i stilling av generalmajor Carl Gustav Fleischer. Byen ble imidlertid umiddelbart overgitt til tyskerne av oberst Konrad Sundlo, som var medlem i det tyskvennlige fascistpartiet Nasjonal Samling (NS). Oberst Sundlo ble beordret arrestert av generalmajor Fleischer neste dag. Etter to sjøslag i Ofotfjorden den 10. og 13. april ble den tyske invasjonsflåten senket av britiske Royal Navy. Tyske styrker holdt i slutten av april Ofotbanen og fjellområdene fra Gratangen i nord til Ankenes i sør, men ble tvunget på retrett mot svenskegrensen av norske og franske styrker fra nord og polske styrker på Ankenes-halvøya sør for Narvik. Den 28. mai ble Narvik gjenerobret av allierte styrker og de tyske styrkene under ledelse av Eduard Dietl var nær overgivelse. På grunn av Frankrikes nederlag på vestfronten, trakk de allierte seg ut fra Nord-Norge 8. juni 1940, og de norske styrkene ledet av general Fleischer la ned våpnene.
Slaget om Narvik har blitt omtalt som Hitlers første nederlag i andre verdenskrig ettersom byen ble gjenerobret. Men det er også omtalt som en alliert seier som glapp fordi Nord-Norge ble oppgitt uten at de tyske styrkene hadde blitt tvunget til kapitulasjon. Narvik-felttoget er det eneste under den tyske invasjonen av Norge hvor norske styrker gjennomførte langvarige vellykkede offensive operasjoner mot tyske styrker.
| Slaget om Narvik ble utkjempet under andre verdenskrig fra 9. april til 8. juni 1940 og var et frontavsnitt i fjellområdene i Ofoten omkring Narvik og en serie sjøslag i Ofotfjorden. Nazi-Tysklands mål med invasjonen av Norge var å sikre forsyningen av jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna og Gällivare som ble skipet ut i Narvik som var antatt å ha avgjørende betydning for Tysklands rustningsindustri, samt erobre den norske flyplassen på Bardufoss.
Slaget startet om morgenen 9. april da ti jagere som ledd i angrepet på Norge i 1940 torpederte de norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» og landsatte tyske bergjegere i Narvik og Bjerkvik. Norske styrker var allerede beordret i stilling av generalmajor Carl Gustav Fleischer. Byen ble imidlertid umiddelbart overgitt til tyskerne av oberst Konrad Sundlo, som var medlem i det tyskvennlige fascistpartiet Nasjonal Samling (NS). Oberst Sundlo ble beordret arrestert av generalmajor Fleischer neste dag. Etter to sjøslag i Ofotfjorden den 10. og 13. april ble den tyske invasjonsflåten senket av britiske Royal Navy. Tyske styrker holdt i slutten av april Ofotbanen og fjellområdene fra Gratangen i nord til Ankenes i sør, men ble tvunget på retrett mot svenskegrensen av norske og franske styrker fra nord og polske styrker på Ankenes-halvøya sør for Narvik. Den 28. mai ble Narvik gjenerobret av allierte styrker og de tyske styrkene under ledelse av Eduard Dietl var nær overgivelse. På grunn av Frankrikes nederlag på vestfronten, trakk de allierte seg ut fra Nord-Norge 8. juni 1940, og de norske styrkene ledet av general Fleischer la ned våpnene.
Slaget om Narvik har blitt omtalt som Hitlers første nederlag i andre verdenskrig ettersom byen ble gjenerobret. Men det er også omtalt som en alliert seier som glapp fordi Nord-Norge ble oppgitt uten at de tyske styrkene hadde blitt tvunget til kapitulasjon. Narvik-felttoget er det eneste under den tyske invasjonen av Norge hvor norske styrker gjennomførte langvarige vellykkede offensive operasjoner mot tyske styrker.
== Tysk invasjon ==
Invasjonen ble utført ved troppetransport av ca. 2 000 østerrikske Gebirgsjägere fra 139. Gebirgsjägerregiment på ti nybygde tyske jagere. Dette var soldater som var spesialtrente i fjellandskap og hadde rykte på seg til å være blant annet gode skiløpere. I grålysningen og snøværet den 9. april ble de norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» torpedert og senket på Narvik havn. Den norske kommandøren i Narvik, oberst Konrad Sundlo (som var medlem av Nasjonal Samling) overga byen uten kamp. Kapitulasjonen ble unngått ved at 200 norske soldater under ledelse av majorene Sigurd Omdal og Sverre Spjeldnæs unnslapp fra Narvik om morgenen den 9. april, men ble nedkjempet av tyske styrker ved Bjørnfjell stasjon ved svenskegrensen. Totalt døde 8 500 mennesker (militære og sivile) i kampene i og rundt Narvik.
Etter norsk kapitulasjon i Trøndelag og alliert tilbaketrekning fra Namsos begynte tyske styrker marsjen nordover i Nord-Trøndelag og Nordland. Hemnesberget ble overraskende inntatt 10.-11. mai, Mo i Rana ble inntatt 17. mai. Tyske styrker gikk opp Dunderlandsdalen og over Saltfjellet. Norske og britiske styrker trakk seg ut av Saltdal 27. mai.
== Det første sjøslaget om Narvik ==
Den 10. april slo den britiske Force H til, og fem britiske jagere under kommando av Bernard Warburton-Lee på flaggskipet «Hardy», seilte inn i Narvik havn. De senket de to tyske jagerne «Wilhelm Heidkamp» og «Anton Schmitt», og skadet «Diether von Roeder» alvorlig, og senket ytterligere syv andre tyske skip, deriblant ammunisjonforsyningsskipet «Rauenfels». De to britiske jagerne «Hunter» og flaggskipet «Hardy» ble senket, samt 11 handelsskip (seks tyske, ett britisk, to svenske og to norske). Kommandørene på begge sider i slaget ble drept. Friedrich Bonte fikk Jernkorsets Ridderkors og Bernard Warburton-Lee fikk Victoria Cross post mortem.
Allierte skip i det første sjøslaget om NarvikJager HMS «Hardy» (sank)
Jager HMS «Hotspur» (sterkt skadet)
Jager HMS «Havock»
Jager HMS «Hunter» (sank)
Jager HMS «Hostile»Tyske skip i det første sjøslaget om NarvikJager Z19 «Hermann Künne»
Jager Z18 «Hans Lüdemann»
Jager Z17 «Diether von Roeder» (sterkt skadet)
Jager Z21 «Wilhelm Heidkamp» (sank)
Jager Z22 «Anton Schmitt» (sank)
Jager Z9 «Wolfgang Zenker»
Jager Z13 «Erich Koellner»
Jager Z12 «Erich Giese»
Jager Z2 «Georg Thiele»
Jager Z11 «Bernd von Arnim»
Ammunisjonskip «Rauenfels»
Tankskip FLK «Jan Wellem»
Ubåt «U-25»
Ubåt «U-51»
== Det andre sjøslaget om Narvik ==
Viseadmiral William Whitworth ble sendt til Narvik med slagskipet HMS «Warspite» og ni jagere i følge med fly fra hangarskipet HMS «Furious». 13. april ble det andre sjøslaget i Narvik satt igang, og resten av de tyske jagerne ble senket eller satt på land for egen maskin for å forsøke og berge mannskapet. Britene ødela åtte tyske jagere og en undervannsbåt og fikk selv tre jagere skadet. Undervannsbåten «U-64» ble senket av et fly fra HMS «Warspite», og var den første ubåt som ble senket av et fly under andre verdenskrig. Ett av de tyske skipene, «Georg Thiele», står fortsatt (2011) med baugen 30 meter over vannflaten i Sildvik i Ofotfjorden.
Som følge av at tyskerne mistet større deler av sine forsyninger, var de nødt til å utstyre egne soldater med norske uniformer og geværer fra Elvegårdsmoen (disse om lag 5 000 troppene gikk senere under den ironiske benevnelsen «fjellmarine»).
Allierte skip i det andre sjøslaget om NarvikSlagskipet HMS «Warspite»
Jager HMS «Bedouin»
Jager HMS «Cossack»
Jager HMS «Punjabi»
Jager HMS «Eskimo»
Jager HMS «Kimberley»
Jager HMS «Hero»
Jager HMS «Icarus»
Jager HMS «Forester»
Jager HMS «Foxhound»Tyske skip i det andre sjøslaget om Narvik
Ubåt «U-64» (senket 28. april)
Ubåt «U-51» (unnslapp)
Jager Z13 «Erich Koellner» (senket 13. april)
Jager Z9 «Wolfgang Zenker» (senket 7. mai)
Jager Z11 «Bernd von Arnim» (senket 13. april)
Jager Z19 «Hermann Künne» (senket 13. april)
Jager Z18 «Hans Lüdemann» (senket 13. april)
Jager Z2 «Georg Thiele» (senket 13. april)
Jager Z17 «Diether von Roeder» (senket 13. april)
Jager Z12 «Erich Giese» (senket 13. april)
== Kamper på land ==
Tyske styrker nedkjempet 16. april en norsk styrke på 200 mann fra Trøndelag på Bjørnfjell nær svenskegrensa, disse hadde unnsluppet fra Narvik invasjonsdagen. I Gratangen ble den tyske oppmarsjen fra Bjerkvik stoppet 12. april av norske befalsskoleelever.
24. april begynte en 40 dagers sammenhengende norsk offensiv ledet av general Fleischer, med avdelinger fra IR 15 og IR 16, Alta bataljon og Trønderbataljonen I/IR12. Uvær den 24. april gjorde at de ikke nådde sine mål denne dagen. Grytidlig 25. april ble Trønderbataljonen utsatt for tysk overraskelsesangrep i Gratangsdalen og led store tap. Men samme dag fortsatte den norske offensiven, og tyske styrker ble etter kort tid drevet tilbake fra Lapphaugen. Gratangen var på norske hender.
Etter kontinuerlige kamper ble fjellene i Læigastindmassivet og på Kuberg-platået erobret: Roasme, Ørnfjell, Storebalak, Hundbergan, Lillebalak, Næverfjell, Kuberget. Slaget på nordfronten kulminerte med harde kamper nær svenskegrensa ved 620-høgda og Holmvann i månedsskiftet mai/juni.
En norsk krigsbok sier: Den norske innsatsen på Hundbergan, der de nærmest tilintetgjør en hel tysk avdeling, må vel være noe av det mest underkommuniserte i krigshistorien om landkrigen i Norge 1940.
På sørfronten ble de tyske og østerrikske styrkene presset stadig lenger mot svenskegrensa av en polsk eksil-bataljon på Ankenes-halvøya. Den franske fremmedlegionen invaderte Bjerkvik den 13. mai med tung britisk sjøveis artilleristøtte. Dette, samt press fra Alta Bataljon førte til tysk retrett til en ny forsvarslinje sør for Jernvannene ved Haugfjell og Rundfjell.
=== Bøffelmarsjen ===
Tyske soldater begynte 2. juni en marsj («operasjon Bøffel») over fjellet langs grensen fra Røsvik mot Narvik for å støtte Dietls styrker der. Planen var å sende over 2 000 tyske soldater. Det lyktes å skape en forbindelse over land mellom Fauske og Narvik, men uten at dette fikk noen militær betydning.
== Gjenerobring av Narvik ==
Den britiske flåten under flaggskipet, HMS Warspite, bombarderer Narvik i tre timer og skyter deler av byen i brann den 24. april 1940. Den 28. mai tok en norsk bataljon fra IR 15 og en avdeling fra den franske fremmedlegionen tilbake Narvik fra Øyjord-halvøya. Selve byen var ubesatt, men i fjellene øst for byen måtte østerrikerne trekke seg ut etter harde kamper og tung beskytning fra britisk marine. Etter gjenerobringen ble byen bombet av tyske fly 31. mai, og bombingen fortsatt 2. og 7. juni. Før bombingen tok til ble 4 500 sivile evakuert sjøveien. Evakueringen ble organisert av Patrick Dalzel-Job (inspirasjon til James Bond) og ordfører Broch.
== Allierte styrker trekker seg ut ==
Første uka av juni var det ifølge den tyske hærledelsen kun et tidsspørsmål når tyskerne ville ha måtte kapitulere eller la seg internere i Sverige. Men på det tidspunktet hadde Wehrmacht brutt igjennom fronten i Frankrike, og det ble besluttet av de allierte å trekke seg ut av Norge. Den 8. juni måtte de norske styrkene legge ned våpnene, da den allierte hærledelsen nektet å etterkomme den norske forespørselen om å etterlate sine våpen til de norske styrkene slik at de kunne fortsette striden på egen hånd.
== Slaget om Narviks betydning ==
Den tyske marine mistet ti av sine nyeste jagere i Ofotfjorden og to ubåter den 10. og 13. april. Dette var et avgjørende hinder for Tysklands planlagte invasjon av Storbritannia som var ment å finne sted høsten 1940 ("Operasjon Sjøløve").
Lærdommer fra invasjonen av Narvik den 28. mai var viktig i de alliertes planlegging av D-dagen i 1944.
Mens styrker i Sør-Norge kapitulerte etter kort tid, var nordnorske avdelinger de eneste som førte større offensive operasjoner mot invasjonshæren. Dette var under den kalde krigen en vesentlig del av den kollektive erindringen til befolkningen. Fortellingen/myten om "Fiskerbondesønnene som slo Hitlers elitesoldater" var en vesentlig kilde til kollektiv identitet i tiårene etter krigen.
Narvik var i to måneder sentrum for verdensnyhetene. I tiårene etter krigen var Narvik muligens Norges mest kjente by i utlandet på grunn av dette slaget.
== Minnesmerker ==
En rekke minnesmerker finnes i Nord-Norge og i utlandet. Her er en liste over noen av dem.
Narvik: Trinigon (Det nasjonale frihetsmonument), en stålskulptur i Narvik, avduket mai 1995 av kong Harald. Laget av billedhugger Espen Gangvik. Blåste ned under en storm 7. november 2003, reparert og avduket på ny 23. september 2005.
Gratangen: Minnebautaer i Minnelunden i Gratangsbotn, og minnebauta på Gratangsfjellet. Samt minnebauta i Foldvik for flyangrepet den 1. mai 1940 på DS «Dronning Maud», da merket som hospitalskip.
Lapphaugen: Minnebauta på Lapphaugen i Lavangen for 6. divisjon under ledelse av general Fleischer. Avduket 16. juli 1950 av oberst Hunstad. Inskripsjonen på støtten lyder: «Her ble tyskerne første gang i andre verdenskrig slått tilbake. 6. divisjon under ledelse av general Fleischer gjorde det».
Harstad: Statue av general Fleischer i Harstad, avduket 20. juli 1950 av kong Haakon. Kunstner Finn Eriksen.
Bjerkvik: Minnebauta. Innskrift på norsk og fransk. Norsk: Til minne om de franske soldater som falt ved de alliertes første landgang under den annen verdenskrig. Bjerkvik-Elvegaard 13-5-1940. Avduket av den franske general Béthouart den 10. juli 1954.
Narvik: Fleischers minnebauta på Veteranplassen ved Narvik. Avduket 18. juli 1950 av generalløytnant Ole Berg. Inskripsjon: ”Til minne om de norske styrkers tapre innsats i krigsoperasjonene ved gjenerobringen av Narvik 28. mai 1940 under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer”.
Narvik: Fransk minnebauta på Veteranplassen ved Narvik. Avduket 28. mai 1946, eksakt 6 år etter frigjøringen av Narvik, av ambassadør M. Blondel. Inskripsjon: «La France à ses fils et à leurs frères d’armes tombés glorieusement en Norvège. Narvik 1940.» (For øvrig finnes komplett oversikt over franske krigsminnesmerker i Norge i artikkel fra den franske ambassaden: Les monuments commemoratifs militaires français en Norvège.)
Narvik: Den 11. juli 1954 avduket forsvarsminister Kai Knudsen et monument på Narvik nye gravlund over franske soldater som var falt i slaget om Narvik. Monumentet var utført av billedhugger Per Palle Storm.[8]
Narvik: Polsk minnesmerke over falne polske soldater og sjømenn, som omkom da den polske destroyeren ORP «Grom» ble senket i kamp 4. mai 1940. Står på Groms plass. Avduket av minister Janusz Wieczorek den 10. juli 1949. To minneplater montert 1979.
Nice: Den franske byen Nice innviet i 2011 en plass til minne om de falne i Narvik. Plassen har fått navnet «Square de Narvik». Midt på plassen står en minnesten med innskriften «Square de Narvik / 28. mai 1940 / A la gloire du corps éxpéditionnaire de Norvège». Det arrangeres en minnestund med bekransning av minnestenen i mai hvert år.
Marseille: I Marseille står det et stenmonument til minne om slaget Det ble avduket den 1. november 1946, og står på plassen «Place de Narvik».
Ville-de-Sciez: I byen Ville-de-Sciez i det franske departementet Haute-Savoie ble det i 1999 reist en minnesten til minne om de falne fra Narvik og Namsos.Flere franske byer har navngitt plasser og gater til minne om slaget ved Narvik, blant andre:
Évian-les-Bains («Avenue de Narvik»)
Marseille («Place de Narvik»)
Nice («Square de Narvik»)
Paris («Place de Narvik», plassen ligger i 8. arrondissement)
== Verning av krigshistorisk landskap i Narvikfjellene ==
8. juni 2020, på dagen 80 år etter at Narvik falt, kunngjorde riksantikvaren at krigshistorisk landskap i Narvikfjellene blir fredet. Fredningen ble markert 10. september 2020 med en marsj i fjellene med representanter fra Regjeringen, Forsvaret og riksantikvaren.Verning av området freder med dette kulturminner fra de siste kampene mellom norske og tyske styrker i mai og juni 1940. Formålet er å sikre det krigshistoriske landskapet og spor etter blant annet kamphandlinger og støttetjenester.
Foreløpig er det registrert rundt 700 slike kulturminner i området. Det er rester etter sko, ski, hermetikkbokser, patronhylser. Det er svært mange gjenstander som beskriver hvordan disse dagene var for soldatene under slaget.
Det fredete området er på nesten 27 km2, og med er med dette det største landområdet som noen gang er vernet i Norge.
Fredningen omfatter et stort mangfold av krigsminner i form av enkle skyte-, hvile- og observasjonsstillinger, telt- og leirplasser, og tusenvis av gjenstander fra krigshandlingene i mai og juni 1940.
== Litteratur ==
Fritz Otto Busch: Zehn Zerstörer. Die Besetzung Narviks, Hannover, Adolf Sponholtz Verlag, 1959
Evjenth, Håkon: Krig i Kvitt, 1945 ISBN 8291233098 [barnebok om nordfronten i Narvik-slaget]
Hauge, Andreas: Kampene i Norge 1940 bind 1, 1978, ISBN 8299336902
Hovland, Torkel General Carl Gustav Fleischer : storhet og fall, 2005 ISBN 8203232922
Tamelander, Michael og Zetterling, Niklas: Niende april: Nazi-Tysklands invasjon av Norge, 2001 ISBN 8243001913
Bjørnsen, Bjørn: Narvik 1940, 1980 ISBN 8205124574
Alf R. Jacobsen Angrep ved daggry – Narvik, 9.–10. april 1940 ISBN 978-82-8211-160-7
Alf R. Jacobsen Bitter seier. Narvik, 10. april-10. juni 1940 2013 ISBN 978-82-8211-341-0
Joakimsen, Oddmund: Narvik 1940. Nazi-Tysklands første tilbakeslag under 2. verdenskrig, 2010, Narviksenteret, ISBN 978-82-91451-14-5
Berg, Johan Helge: I Trønderbataljonens fotspor – 50 år etter. Gratangen 1940, Wennbergs trykkeri, 1990
Berg, Johan Helge: Fjellkrigen 1940. Lapphaugen – Bjørnfjell. En ukronet seier. BnI- og Bn II/IR16 i 6. Divisjons felttog, Wennbergs trykkeri, 1999
Dahl, A.D.: Med Alta bataljon mot tyskerne, Aschehoug, 1946
Enoksen, Ivar: Tusen glemte menn. Og historien om den virkelige James Bond, Schibsted, 2005, ISBN 82-516-2156-9
Refsdal, Per: 6. divisjon, Distriktskommando Nord-Norge 1940-1990 : 50 år, 1990
Sandvik, Trygve: Krigen i Norge 1940 (2 bind), Gyldendal, 1965
Vaagland, Per Olav: En infanteribataljon i strid: Bn II/IR 15 i slaget om Narvik 1940, Forsvarsmuseets småskrift nr 32, 2003
Lindgjerdet, Frode Kampen om Narvik 1940 (Militære operasjoner 2017)
Gunnar Bjørklund og Alvin Jensvold: VINGER. Om flypionerer og krigspiloter nord i Norge, Arena Elvenes, 2010, ISBN 978-82-998386-0-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Narvik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Narvik Røde Kors Krigsminnemuseum
Slaget om Narvik, artikkel hos Norgeshistorie.no
Slaget om Narvik hos Store norske leksikon
Bjørn Bjørnsen: Narvik 1940 (Gyldendal 1980)
Gerd Böttger Narvik im Bild, tysk propgandabok utgitt i 1941 | , Narvik | 8,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bletchley_Park | 2023-02-04 | Bletchley Park | ['Kategori:0°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-12', 'Kategori:Britisk etterretning', 'Kategori:Kryptologi', 'Kategori:Matematikkens historie', 'Kategori:Milton Keynes', 'Kategori:Sider med kart'] | Bletchley Park var under andre verdenskrig base for den britiske etterretningstjenestens kodebryteroperasjoner. Basen ligger i tettstedet Bletchley, som nå er en del av byen Milton Keynes, omkring 80 km nord for London. Stedet drives som museum.
| Bletchley Park var under andre verdenskrig base for den britiske etterretningstjenestens kodebryteroperasjoner. Basen ligger i tettstedet Bletchley, som nå er en del av byen Milton Keynes, omkring 80 km nord for London. Stedet drives som museum.
== Forhistorie ==
Bletchley Parks historie begynte antagelig som herregård omkring tiden for den normanniske invasjon i 1066. Den eldste sikre referansen er fra 1308, da Grey-familien eide stedet. På et ukjent tidspunkt ble eiendommen krongods. Hovedbygningen som står nå ble bygget mellom 1883 og 1926 av Herbert Samuel Leon (1850 – 1926), parlamentsmedlem for det liberale partiet. Stilen er eklektisk, med blanding av viktoriansk gotikk, tudor og nederlandsk barokk. Leons eiendom dekket omkring 2,4 km²; omkring 0,2 km² av dette utgjør Bletchley Park. Etter at enken, Fanny Leon (1878 – 1937), døde, ble parken solgt til en eiendomsutvikler i 1938.
Huset skulle rives for å gi plass til et boligkompleks, men admiral Sir Hugh Sinclair, direktør for marinens etterretningstjeneste og for Secret Intelligence Service, kjøpte stedet for egne penger våren 1938. Han hadde grunnlagt Statens kode- og chifferskole (Government Code and Cypher School), og da han regnet med at et krigsutbrudd var nært forestående ville han sikre et egnet tilholdssted for organisasjonen. Han valgte stedet av fire grunner: Det lå ved jernbanelinjen mellom Oxford og Cambridge, hvor man ville komme til å hente ekspertise fra; det lå ved hovedveien til London (nå kalt A5); det lå nær en større telefonsentral og det lå et stykke fra kjente militære installasjoner slik at det ikke var noen åpenbart mål for fiendtlige fly.
== Krigsårene ==
I 1939 ble etterretningstjenestens kodebrytervirksomhet lokalisert til Bletchley. De flyttet først inn i hovedbygningen, men etterhvert som arbeidsmengden økte måtte man bygge enkle brakker, omtalt som huts. Anlegget ble bygget slik at det fra luften kunne se ut som et sykehus, for å minske faren for bombing. Bletchley ble da også bare truffet av én bombe under krigen; den gjorde liten skade bortsett fra å flytte brakke 4 et par meter bort fra fundamentet. Bomben var antagelig ment å skulle treffe jernbanestasjonen like ved.
En lyttestasjon ble konstruert for å fange opp fiendens radiosignaler, og da denne var den tiende stasjonen i en serie fikk den navnet Station X (romertall 10). Dette navnet blir ofte, feilaktig, brukt på hele anlegget. Lyttestasjonen ble snart flyttet til Whaddon Hall, for å trekke oppmerksomhet bort fra Bletchley. Flere andre radiostasjoner var også i aktivitet med å fange opp signaler.
På det meste var opptil 10 000 mennesker tilknyttet parken, enten i selve anlegget eller på lyttestasjonene.
=== Kryptoanalyse ===
Bletchley Park viste seg å bli en viktig brikke i den allierte planleggingen under krigen. Opplysningene som ble samlet gikk under kodenavnet 'Ultra', og det ble holdt strengt hemmelig hvordan man hadde samlet dem. Noe av det viktigste arbeidet som foregikk var analyser av koder fra de tyske kodemaskinene Enigma og Lorenz. Hemmeligholdet var så vellykket at den tyske kontraspionasjen, Abwehr, aldri forsto at man hadde brutt kodene.
For å løse problemene med de kompliserte kodene Tyskland brukte, samlet etterretningstjenesten en rekke av de fremste matematikerne og lingvistene i Storbritannia. Blant de meste kjente er Alan Turing som var hoveddesigner av The Turing Bomb, maskinen som løste koden fra Enigma-maskinene. Dette reddet livet til mange norske sjømenn da man fikk redusert de store tapene i konvoifarten over Atlanterhavet fordi man ved å knekke de tyske marinekodene kunne lokalisere hvor tyske ubåter oppholdt seg ved å lese enigmameldingene ubåtene sendte tilbake til Tyskland.
For å løse kodene fra Lorenz-maskinene som var mer komplekse og ble brukt mellom hovedkvarterene til tyskerne ble verdens første programmerbare elektroniske datamaskin laget. Denne ble kalt Colossus. Matematikerne Bill Tutte og Max Newmann og elektronikkingeniøren Tommy Flowers var ledende i dette arbeidet. Colossus ble laget i løpet av 1943 tidsnok til å hjelpe i planleggingen av D-dagen. Kunnskapen om hvordan Colossus var konstruert ble også overført til USA samtidig med at disse begynte å konstruere sin første datamaskin.
Når kodene skulle brytes hadde man i utgangspunktet to hovedhjelpemidler: Erobrede Enigma- og Lorenz-maskiner, og «jukselapper» (cribs). Jukselappene besto dels av formuleringer man visste ble brukt i innledningen eller avslutningen på visse meldinger og dels av informasjon om f.eks. posisjoner, temperatur og værforhold som man kjente og visste at var en del av meldingen. Man fikk også hjelp ved at mange tyske operatører slurvet. Den som brukte maskinen til å kode en melding skulle velge en tilfeldig kode først, men mange brukte f.eks. initialene til kjæresten på alle meldinger. Det ble også slurvet ved at samme meldingen noen ganger ble sendt med forskjellig kode; da kunne man regne ut i det minste noen av innstillingene på maskinen. Med datamaskinen som ble bygget, og de enklere bombene, elektriske maskiner som sjekket alle mulige innstillinger i løpet av noen timer, kunne arbeidet med å knekke en kode ofte komme ned i noen få timer.
Man arbeidet også med japanske og italienske koder, og arbeidet med å bryte de japanske kodene var til stor hjelp under Stillehavskrigen.
=== Resultater ===
Et av de viktigste og mest konkrete resultater av arbeidet er at Tysklands ubåtkrig i Atlanterhavet ble langt mindre effektiv enn den kunne vært. I en periode hvor man ikke kunne lese den tyske marinens Enigma-koder på grunn av en forandring som ble gjort på maskinen, økte mengden senket tonnasje enormt. Da man igjen fikk knekket koden kunne konvoiene ledes utenom de tyske ulveflokkene, og Storbritannia fikk sårt trengte forsyninger fra USA.
Opplysninger hentet fra tyske landstyrkers og Luftwaffes signaler var også av stor verdi, spesielt i forbindelse med felttoget i Nord-Afrika og D-dagen.
Mange har forsøkt å sette en målbar verdi på resultatet, og det har vært hevdet at informasjon fra Bletchley Park forkortet krigen med inntil to år. Dette er høyst usikkert, men det er ikke tvil om at innsatsen sparte mange allierte soldaters og sivile sjøfolks liv.
== Etter krigen ==
Winston Churchill omtalte Bletchley Park som «the goose that laid the golden egg, but didn't cackle». Dette refererer til at Bletchley Park og alt de klarte å få til ble holdt hemmelig ikke bare under den andre verdenskrig, men også under den kalde krigen, slik at Sovjetsamveldet ikke fikk innsyn i hva Vest-Europa kunne klare når det gjaldt overvåking og innsyn i motpartens interne meldinger. Colossus og alt annet som ble utviklet ved Bletchley ble destruert. Eksistensen av Bletchely Park og alt de lagde ble ikke allment kjent før i 1976, etter at 30 årsfristen for hemmeligholdelse hadde utløpt.
Etter krigen ble mye av utstyret og tegningene til dette ødelagt. De som jobbet der ble også pålagt streng taushetsplikt. Mange av dem slet i årene etter krigen med at familie og venner trodde de ikke hadde gjort en anstendig innsats under krigen, spesielt de som var unge menn da de begynte på Bletchley. Etter at hemmeligheten ble kjent har de fått anerkjennelse for sitt arbeid, som blant annet er blitt kjent for et stort publikum gjennom filmen Enigma.
Anlegget ble overtatt av andre statlige institusjoner, blant annet British Telecom (televerket) og Aviation Authority (luftfartsverket).
== Museet ==
Etter at anlegget begynte å forfalle sterkt, og det ble snakk om å rive det, ble Bletchley Park Trust grunnlagt for å bevare og restaurere bygningene. Det ble satt i stand et museum som viser aktiviteten ved anlegget, der man blant annet kan se kodemaskinene og rekonstruksjoner av de første datamaskinene som var i bruk.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Bletchley Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bletchley Park – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Bletchley Park var under andre verdenskrig base for den britiske etterretningstjenestens kodebryteroperasjoner. Basen ligger i tettstedet Bletchley, som nå er en del av byen Milton Keynes, omkring 80 km nord for London. | 8,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milton_Keynes_Dons_FC | 2023-02-04 | Milton Keynes Dons FC | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 2004', 'Kategori:Fotballag i England', 'Kategori:Milton Keynes', 'Kategori:Sport i England i 2004'] | Milton Keynes Dons Football Club (vanligvis forkortet til MK Dons) er en engelsk fotballklubb. «The Dons», som er det omstridte kallenavnet til Milton Keynes Dons, spiller hjemmekampene sine på Stadium:mk i Milton Keynes. Byen Milton Keynes ligger i den engelske regionen Sørøst-England, omtrent ni mil nord for London.
| Milton Keynes Dons Football Club (vanligvis forkortet til MK Dons) er en engelsk fotballklubb. «The Dons», som er det omstridte kallenavnet til Milton Keynes Dons, spiller hjemmekampene sine på Stadium:mk i Milton Keynes. Byen Milton Keynes ligger i den engelske regionen Sørøst-England, omtrent ni mil nord for London.
== Opprinnelse ==
Stedet Milton Keynes ble etablert i 1967, men hadde ingen fotballklubb som klarte å rykke opp i de fire øverste divisjonene. Det ble foreslått at en klubb i The Football League, blant annet Charlton Athletic og Luton Town, skulle flytte til byen uten av det ble noe av det. Et annet lag som vurderte å flytte, var Wimbledon.
Wimbledon ble grunnlagt i Sør-London i 1889 og fikk kallenavnet "The Dons". De ble valgt inn i ligasystemet i 1977 og rykket helt opp til øverste divisjon på kort tid. Deres hjemmebane var Plough Lane, som var lite modernisert siden de startet i ligaen. Allerede i 1979 tok daværende eier, Ron Noades, opp problemet med stadionet og vurderte å flytte til Milton Keynes, men valgte å bli værende siden de antagelig ikke ville få flere tilskuere ved å flytte.
I 1991 kom Taylor-rapporten, og Wimbledon forlot Plough Lane for å dele banen Selhurst Park med Crystal Palace som lå cirka ti km unna. Daværende Wimbledon-eier, Sam Hamman, sa at klubben ville bygge et nytt stadion i Sør-London i stedet for å pusse opp Plough Lane. Dette var ikke lett å finne, og i 1996 vurderte Hamman å flytte klubben til Dublin. Han solgte klubben til Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten i 1997 og solgte Plough Lane til "Safeway Supermarkets".
I 2000 ble det foreslått å bygge et større kjøpesenter inkludert et fotballstadion i Milton Keynes. Konsortiet ledet av Peter Winkelman forespurte Luton, Wimbledon, Crystal Palace, Barnet og Queens Park Rangers om å flytte dit. Alle disse klubbene spilte på eldre og mindre stadioner i London eller stor-London. 2. august 2001 annonserte klubbformann Charles Koppel at klubben ville flytte til Milton Keynes. Fotballigaen avviste søknaden, men Wimbledon anket til Fotballforbundet. Dette oppnevnte en tre-manns uavhengig komité. 28. mai 2002 ble det klart med to mot én stemmer at klubben kunne flytte. Supporterne til Wimbledon var ikke fornøyde med å flytte 110 km og startet opp fotballklubben AFC Wimbledon. Supporterne til AFC Wimbledon er i dag sterkt kritiske til MK Dons' bruk av navnet "The Dons".
Det nye stadionet var ikke klart, og klubben måtte spille på Selhurst Park i 2002-03-sesongen og ble satt under administrasjon i juni 2003. Klubben ble truet med å bli oppløst, og Peter Winkelman kjøpte klubben av nordmennene. Han fikk tak i nok penger til å sikre klubbens eksistens og fikk tillatelse til å spille kamper på National Hockey Stadium i Milton Keynes. De spilte sin første kamp der i september 2003. Sommeren 2004 kjøpte Winkelmans selskap "Inter MK Group" klubben og annonserte det nye navnet Milton Keynes Dons Football Club samt ny logo og farger på draktene.
== Historie ==
Klubbens første offisielle sesong som MK Dons var i 2004-05. Manager var Stuart Murdoch som hadde trent laget siden 2002. Laget spilte i League One etter at de kom på sisteplass i Championship sesongen før. Deres første kamp var hjemme mot Barnsley og endte 1-1. Murdoch fikk sparken etter en halv sesong og ble erstattet av Danny Wilson. De unngikk nedrykk siden Wrexham ble trukket ti poeng på grunn av økonomiske problemer. Sesongen etter gikk det dårligere, og laget rykket ned til League Two, og Wilson fikk sparken.
Martin Allen overtok som manager før 2006-07-sesongen og klarte fjerdeplass i serien, men laget tapte play-off semifinalene mot Shrewsbury Town. Allen gikk sommeren 2007 videre til Leicester City.
Paul Ince ble ny manager og vant Football League Trophy ved å slå Grimsby Town 2-0 i finalen i 2008. Dette var klubbens første trofé. Laget vant også League Two og rykket opp til League One. Sommeren 2008 gikk Ince videre til Blackburn Rovers, og Roberto Di Matteo overtok. I 2008-09 endte klubben bare to poeng unna direkte opprykk og endte i play-off hvor de tapte finalen mot Scunthorpe United på straffespark. Di Matteo gikk videre til West Bromwich Albion i juni 2009, og Ince overtok igjen etter å ha fått sparken i Blackburn Rovers. Ince varte ikke lenge og trakk seg som manager i april 2010, men ble i klubben ut sesongen. Laget endte på en skuffende tolvteplass i serien i 2009-10.
10. mai ble Karl Robinson ansatt som manager med John Gorman som assistent. Robinson var 29 år og dermed den yngste manageren i The Football League. Laget kom på femteplass i serien i 2010-11 sesongen, men tapte nok en gang semifinalene i play-off, denne gangen mot Peterborough United (3-4 sammenlagt). 2011-12-sesongen endte identisk med femteplass i serien og tap i play-off semifinalene, denne gangen mot Huddersfield (2-3 sammenlagt).
I 2012-13-sesongen kom MK Dons helt til femte runde i FA-cupen hvor de møtte AFC Wimbledon for første gang og slo dem 2-1. Laget kom på åttendeplass i serien. Neste sesong kom laget på en skuffende tiendeplass, men 2014-15-sesongen ble en stor suksess. MK Dons slo Manchester United 4-0 i andre runde i Liga-cupen foran et utsolgt stadion, og senere i sesongen vant de 6-0 over Colchester United og 7-0 over Oldham Athletic, noe som er deres største seier. I siste serierunde vant de 5-1 og sikret seg opprykk til Championship da de gikk forbi Preston North End som lå på andreplass. (De tapte 0-1). Dermed ble MK Dons klare for Championship for første gang i klubbens historie.
== MK Dons managere ==
Oppdatert 13. august 2021
== Spillerstall ==
Oppdatert 29. september 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Annet ==
Klubben var de første årene den eneste i England hvis supporterklubb ikke fikk lov til å bli med i Football Supporters' Federation, som også oppfordret til boikott av kampene deres. Grunnen var at klubben fortsatt regnet Wimbledons meritter som sine. Dette ble omgjort i 2007 da klubben etterkom kravene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Milton Keynes Dons F.C. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Milton Keynes er en by i Buckinghamshire, England, omkring 80 km nord for London. Det er en av de nye byene som ble grunnlagt i 1960-årene for å legge til rette for ekspansjon i Sørøst-England. | 8,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nelly_Sachs | 2023-02-04 | Nelly Sachs | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Migranter fra Nazi-Tyskland', 'Kategori:Migranter til Sverige', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske nobelprisvinnere', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyske nobelprisvinnere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Nelly Sachs (født 10. desember 1891 i Berlin, død 12. mai 1970 i Stockholm) var en tyskfødt svensk lyriker og forfatter. Hun har både utgitt egne bøker og oversatt svensk lyrikk til tysk. I 1965 fikk hun Friedenspreis des Deutschen Buchhandels, året deretter Nobelprisen i litteratur. Hennes hymneartede poesi er en klagesang over det jødiske folks ulykker.
| Nelly Sachs (født 10. desember 1891 i Berlin, død 12. mai 1970 i Stockholm) var en tyskfødt svensk lyriker og forfatter. Hun har både utgitt egne bøker og oversatt svensk lyrikk til tysk. I 1965 fikk hun Friedenspreis des Deutschen Buchhandels, året deretter Nobelprisen i litteratur. Hennes hymneartede poesi er en klagesang over det jødiske folks ulykker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Sachs vokste opp i Maaßenstraße 12 i bydelen Schöneberg som enebarn i en privilegert jødisk familie. Hun hadde dårlig helse, men faren var fabrikkeier og hadde råd til å betale for hjemmeundervisning. Frem til Hitlers maktovertakelse i 1933 førte Nelly Sachs et beskyttet liv som andre i tysk overklasse. Hun studerte dans og litteratur, og hennes høyeste ønske var å bli danserinne, men da hun som 15-åring fikk Gösta Berlings saga i gave, skrev hun henrykt til Selma Lagerlöf, som også svarte henne og ble et forbilde for Sachs.
=== Forfulgt forfatter ===
Sachs begynte selv tidlig å skrive, både noveller, eventyr og etterromantisk poesi. Tidlige verk av Nelly Sachs ble brent på bokbålene i Nazityskland i mai 1933. Imidlertid ønsket hun ikke å gjenutgi disse arbeidene, der det første, Legenden und Erzählungen fra 1921, gjenspeiler en kristen-intellektuell verden påvirket av Jakob Böhmes mystisisme, den tyske romantikken og katolsk middelalder. Etter 1933 oppdaget Sachs, i likhet med mange andre assimilerte jøder, sin jødiske arv og et slektskap med Jakob Böhme i den jødiske Sohar.
Faren hennes døde i 1930, men hun blev boende i Berlin sammen med sin mor Margarete. I 1940 ble mor og datter forhørt av Gestapo som raserte hjemmet deres. De fikk en uke på seg, før de ville bli deportert til en konsentrasjonsleir.«Å leve under trussel innebærer å befinne seg i en åpen grav uten død,» skrev Nelly Sachs. Hennes flukt fra Nazi-Tyskland handler om de rareste tilfeldigheter: Sachs kontaktet alt i 1938 Selma Lagerlöf om hjelp til et visum til Sverige, men fikk ikke svar. En venninne av familien dro til Värmland for personlig å forklare Lagerlöf hva som foregikk i Tyskland. Utrolig nok ble hun underveis påkjørt av en buss. I januar 1939 skrev Nelly Sachs et nytt brev til Lagerlöf der hun tryglet om hjelp, men fikk heller ikke denne gang noe svar. Den skadete venninnen ble omsider utskrevet fra sykehuset, og rakk også frem til Mårbacka; men denne gang ble Lagerlöf så forstyrret av håndverkere på taket at hun ikke oppfattet et eneste ord. Dagen etter gjorde venninnen et siste forsøk; i ren desperasjon skrev hun med store bokstaver en bønn om hjelp til Nelly Sachs. Selma Lagerlöf husket ingenting av sin brevkontakt med Sachs i 1906; men nå kviknet hun til, og gikk med til å skrive en anbefaling svenske myndigheter: «Det er av betydning for meg at frk Sachs mottas i Sverige.» Visum til Sverige - men bare som transitland - ble udstedt, og prins Eugen av Sverige bidro med å finne kausjonister som garanti for at Nelly Sachs ikke kom til å belaste den svenske staten. 16. mars 1940 døde Lagerlöf og kunne ikke lenger vært til hjelp.
En tilsvarende nervepåkjenning var den måneden Sachs gikk og ventet på de 175 kronene som et visum ville koste. Hun mottok deportasjonsordren og visum til Sverige på samme dagen, og hun og moren klarte å få plass på det siste flyet fra Berlin til Stockholm. 12. mai 1940 fløy de fra Tempelhof lufthavn.
== Livet i Sverige ==
Hun ble boende i Sverige resten av livet. Resten av familien forsvant i konsentrasjonsleir. Sachs og hennes mor delte en ettroms med pipende vannrør og -kraner nederst i Bergsunds strand 23 med utsikt til bakgården i Drakenbergsområdet i Stockholm. Nelly Sachs ble svensk statsborger i 1952, lærte seg svensk og brukte mye tid på å oversette Gunnar Ekelöf og andre svenske lyrikere.
Etter noen år i taushet etter flyttingen til Sverige kom hun tilbake med dikt av en helt ny dimensjon. Hennes stadige tema i samlinger som In den Wohnungen des Todes (1947), Sternverdunklung (1949) og Flucht und Verwandlung (1959) var hennes og jødenes opplevelser under forfølgelse, skrekk og død. Hennes mest kjente skuespill er Eli: Ein Mysterienspiel vom Leiden Israels (= Eli: et mysteriespill om Israels lidelse) fra 1951. Eli ble senere oppført både som hørespill og opera.
Nelly Sachs fikk nobelprisen i litteratur i 1966 sammen med den israelske forfatteren Samuel Agnon, og begrunnelsen for tildelingen var «för hennes framstående lyriska och dramatiska diktning, som med gripande styrka tolkar Israels öde».I 1960 ble Sachs innhentet av fortiden, og var lenge på sykehus etter et sammenbrudd. I 1965 fikk hun Friedenspreis des Deutschen Buchhandels og året efter på sin fødselsdag Nobelprisen i litteratur. Hun ble utnevnt til æresborger av Berlin i 1967. Samme år ble diktet O, die Schornsteine (= Å, skorsteinene) trykt. Hun er gravlagt på den jødiske kirkegården i Stockholm.En kopi av hennes leilighet i boligblokken Bergsunds strand 32 er gjenskapt i et magasin under Kungl. biblioteket i Stockholm, med en stor del av hennes eiendeler. Ved Hornsbergs strand på Kungsholmen er Nelly Sachs-parken oppkalt etter henne.
== Verker i utvalg ==
In den Wohnungen des Todes, 1947
Die Leiden Israels, 1951
Fahrt ins Staublose. Die Gedichte, Band 1, 1961
Zeichen im Sand. Die szenischen Dichtungen, 1962
Ausgewählte Gedichte, 1963
Landschaft aus Schreien, 1966
Gedichte, 1977
Suche nach Lebenden. Die Gedichte, Band 2, 1979
Frühe Gedichte und Prosa, 1983
== Priser (utvalg) ==
== Utsnitt av dikt ==
=== Fra Å, de gråtende barns natt ===
Trakk moren ennå i går
søvnen hit som en hvit måne,
la dukken med bortkysset kinnrødt
i den ene armen,
la det utstoppede dyret, levendegjort
av kjærlighet,
i den andre armen -
nå blåser dødens vind,
blåser skjortene over håret
som ingen kommer til å kjemme mer.
=== Fra Kommer noen ===
En fremmed har alltid
sitt hjemsted på armen som en foreldreløs
han kanskje ikke søker annet til
enn en grav
=== Fra Å, skorsteinene ===
På de sinnrikt uttenkte dødens boliger
da Israels kropp, oppløst i røyk,
dro gjennom luften -
da feieren mottok en stjerne som svartnet
eller var det en solstråle?
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nelly Sachs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nelly Sachs på Internet Movie Database
(en) Nelly Sachs hos The Movie Database
(en) Nelly Sachs på Discogs
(en) Nelly Sachs på MusicBrainz | Nelly Sachs (født 10. desember 1891 i Berlin, død 12. | 8,150 |
null | 2023-02-04 | Marion Dönhoff | null | null | null | Marion Hedda Ilse Gräfin Dönhoff (1909–2002) var en tysk journalist og sakprosaforfatter. Hun var sjefredaktør og utgiver (Herausgeber) av avisen Die Zeit. | 8,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lauritz_Dorenfeldt | 2023-02-04 | Lauritz Dorenfeldt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 15. april', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske riksadvokater', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-12'] | Lauritz Jenssen Dorenfeldt (født 3. februar 1909, død 15. april 1997) var en norsk jurist. Han var Norges riksadvokat fra 1968 til 1979, da Magnar Flornes overtok. Mens han var statsadvokat var han aktor i en rekke berømte og omstridte saker i 1950- og 1960–årene, blant annet Uten en tråd-saken og Torgersen-saken. Han var også involvert i Liland-saken. Han publiserte flere fagartikler i diverse norske og nordiske juridiske tidsskrifter.
Dorenfeldt ble cand.jur. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1934 og arbeidet som dommerfullmektig og sakførerfullmektig før han i 1945 ble ansatt som hjelpedommer ved kriminaldommerembedet i Aker. Han ble statsadvokat i Oslo i 1947 og tjenestegjorde som statsadvokat til han ble utnevnt til riksadvokat i 1968.
Dorenfeldt ble av de radikale bevegelsene på 1960-tallet betraktet som en moralens vokter, der han blant annet talte moralismens sak under Uten en tråd-saken. Ole Paus utgav visen «Balladen om L. J. Dorenfeldt» på platen Nye Paus-posten i 1977.
| Lauritz Jenssen Dorenfeldt (født 3. februar 1909, død 15. april 1997) var en norsk jurist. Han var Norges riksadvokat fra 1968 til 1979, da Magnar Flornes overtok. Mens han var statsadvokat var han aktor i en rekke berømte og omstridte saker i 1950- og 1960–årene, blant annet Uten en tråd-saken og Torgersen-saken. Han var også involvert i Liland-saken. Han publiserte flere fagartikler i diverse norske og nordiske juridiske tidsskrifter.
Dorenfeldt ble cand.jur. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1934 og arbeidet som dommerfullmektig og sakførerfullmektig før han i 1945 ble ansatt som hjelpedommer ved kriminaldommerembedet i Aker. Han ble statsadvokat i Oslo i 1947 og tjenestegjorde som statsadvokat til han ble utnevnt til riksadvokat i 1968.
Dorenfeldt ble av de radikale bevegelsene på 1960-tallet betraktet som en moralens vokter, der han blant annet talte moralismens sak under Uten en tråd-saken. Ole Paus utgav visen «Balladen om L. J. Dorenfeldt» på platen Nye Paus-posten i 1977.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lauritz Jenssen Dorenfeldt i Norsk biografisk leksikon | Lauritz Jenssen Dorenfeldt (født 3. februar 1909, død 15. | 8,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borg_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Borg bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borg bispedømme', 'Kategori:Religion i Viken'] | Borg er et bispedømme i Den norske kirke som omfatter menighetene i østre deler av Viken fylke, med Fredrikstad domkirke som bispesete.
Borg bispedømme ble opprettet i 1969, ved delingen av Oslo bispedømme, og Per Lønning ble utnevnt til den første biskop i Borg. Ved en nyordning i bispemøtet 2011 ble Helga Haugland Byfuglien utnevnt til fast preses i bispemøtet, og Atle Sommerfeldt ble 28. oktober 2011 utnevnt til ny biskop. Han ble vigslet til embetet 29. januar 2012. Kari Mangrud Alvsvåg ble vigslet til biskop 24. april 2022.
Borg bispedømme er delt i 9 prostier, 38 fellesråd og 116 sogn/menigheter.
| Borg er et bispedømme i Den norske kirke som omfatter menighetene i østre deler av Viken fylke, med Fredrikstad domkirke som bispesete.
Borg bispedømme ble opprettet i 1969, ved delingen av Oslo bispedømme, og Per Lønning ble utnevnt til den første biskop i Borg. Ved en nyordning i bispemøtet 2011 ble Helga Haugland Byfuglien utnevnt til fast preses i bispemøtet, og Atle Sommerfeldt ble 28. oktober 2011 utnevnt til ny biskop. Han ble vigslet til embetet 29. januar 2012. Kari Mangrud Alvsvåg ble vigslet til biskop 24. april 2022.
Borg bispedømme er delt i 9 prostier, 38 fellesråd og 116 sogn/menigheter.
== Prostier i Borg bispedømme ==
Fredrikstad domprosti
Søndre Borgesyssel prosti
Østre Borgesyssel prosti
Vestre Borgesyssel prosti
Nordre Follo prosti
Søndre Follo prosti
Nedre Romerike prosti
Øvre Romerike prosti
== Kronologisk oversikt over biskoper i Borg bispedømme ==
Per Lønning 1969–1976
Andreas Aarflot 1976–1977
Gunnar Lislerud 1977–1990
Even Fougner 1990–1998
Ole Christian Mælen Kvarme 1998–2005
Helga Haugland Byfuglien 2005–2011
Atle Sommerfeldt 2012–2021
Kari Mangrud Alvsvåg 2022–
== Tidligere prostier ==
Nedre Borgesyssel prosti: Oppløst i 1973.
Mellem Borgesyssel prosti: Endret navn til Østre Borgesyssel prosti i 1973.
Øvre Borgesyssel prosti: Oppløst i 1973.
Follo prosti: Delt 2011 i Søndre Follo prosti og Nordre Follo prosti.
Østre Romerike prosti: Sogn fordelt mellom Øvre Romerike prosti, Nedre Romerike prosti og Østre Borgesyssel prosti ved kommunereform 1.1.2020.
== Se også ==
Liste over sogn i Borg bispedømme
Liste over norske biskoper
== Eksterne lenker ==
Borg bispedømme
Biskopene i Den norske kirke
Borg bispedømme: Prostier, proster og menigheter i Borg | Borg er et bispedømme i Den norske kirke som omfatter menighetene i østre deler av Viken fylke, med Fredrikstad domkirke som bispesete. | 8,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ndre_Borgesyssel_prosti | 2023-02-04 | Søndre Borgesyssel prosti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1973', 'Kategori:Halden', 'Kategori:Prostier i Borg bispedømme', 'Kategori:Religion i Viken', 'Kategori:Sarpsborg'] | Søndre Borgesyssel prosti (tidligere Sarpsborg prosti) er et tjenestedistrikt i Borg bispedømme i Den norske kirke og omfatter kommunene Halden og Sarpsborg. Prosten har sete i Sarpsborg.
| Søndre Borgesyssel prosti (tidligere Sarpsborg prosti) er et tjenestedistrikt i Borg bispedømme i Den norske kirke og omfatter kommunene Halden og Sarpsborg. Prosten har sete i Sarpsborg.
== Historikk ==
Ved lov av 10.05.1968 om deling av Oslo bispedømme, ble det opprettet et Borg bispedømme bestående av Østfold og Akershus fylker med unntak av Asker og Bærum kommuner. Ved kgl. res. 25.06.1971 med virkning fra 1.1.1973 ble det foretatt endinger i prostiinndelingen i Borg bispedømme. Det ble opprettet et Sarpsborg prosti, som fikk Sarpsborg, Tune og Varteig fra Vestre Borgesyssel prosti og Idd, Halden, Berg og Skjeberg fra Nedre Borgesyssel prosti. Greåker, som senere er utskilt fra Tune prestegjeld, tilhører også Sarpsborg prosti. I 2019 ble prostinavnet endret til Søndre Borgesyssel.
== Sogn ==
Halden kommune
Asak
Berg
Enningdalen
Halden
Idd
Rokke
TistedalSarpsborg kommune
Greåker
Hafslund
Holleby
Ingedal
Sarpsborg
Skjeberg
Skjebergdalen
Solli
Tune
Ullerøy
Varteig
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Borg bispedømme: Prostier, proster og menigheter i Borg | Søndre Borgesyssel prosti (tidligere Sarpsborg prosti) er et tjenestedistrikt i Borg bispedømme i Den norske kirke og omfatter kommunene Halden og Sarpsborg. Prosten har sete i Sarpsborg. | 8,154 |
null | 2023-02-04 | Alfred Döblin | null | null | null | Alfred Döblin (1878–1957) var en tysk forfatter og lege. | 8,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berlin_Alexanderplatz | 2023-02-04 | Berlin Alexanderplatz | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Berlin i kunsten', 'Kategori:Bøker fra 1929', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tyske romaner'] | Berlin Alexanderplatz er en roman av den tyske forfatteren Alfred Döblin. Romanen kom ut på Fischer Verlag i Berlin i 1929. Førsteutgaven er på 528 sider.
| Berlin Alexanderplatz er en roman av den tyske forfatteren Alfred Döblin. Romanen kom ut på Fischer Verlag i Berlin i 1929. Førsteutgaven er på 528 sider.
== Beskrivelse og betydning ==
Romanen, som bærer undertittelen Fortellingen om Franz Biberkopf (Die Geschichte vom Franz Biberkopf) har sitt navn etter Alexanderplatz i det sentrale Berlin, hvor store deler av romanens handling finner sted. Ved romanens begynnelse er hovedpersonen, Franz Biberkopf, nettopp løslatt fra fengsel, og Döblin beskriver hans kamp for å tilpasse seg i mellomkrigstidens Berlin. Slik framstår det i Döblins egne ord fra romanens begynnelse:
Denne boken handler om en tidligere sement- og transportarbeider, Franz Biberkopf, i Berlin. Han er løslatt fra fengselet, hvor han har sittet på grunn av noen eldre forhold, og står nå igjen i Berlin og vil være ordentlig. Det klarer han også, til å begynne med. Men selv om det går sånn noenlunde økonomisk, blir han trukket inn i en regelrett kamp med noe som kommer utenfra, noe uberegnelig som kan se ut som hans skjebne.Men også byen Berlin har en helt sentral rolle i romanen, den er ikke bare en arena hvor handlingen finner sted, men framstår på mange måter som en aktør i seg selv. Erik Fosnes Hansen formulerer det slik i et innledende essay til den siste norske oversettelsen:
«Det skal altså ikke mye litterær observasjonsevne til for å fastslå at byen Berlin selv altså er en 'hovedperson', eller la oss heller si aktør i handlingen. Det er 20-tallets Berlin, 52 grader 31 nordlig bredde, 13 grader 25 østlig lengde, 20 fjerntogstasjoner, 121 forstadsbaner, 27 ringbaner, 14 bybaner, 7 rangerstasjoner, trikk, høybane, buss. Velkommen.»Man kan si at romanens intrige spiller seg ut nettopp i spenningen mellom disse to hovedpersonene – Franz Biberkopf og Berlin by. Franz forsøker å komme seg videre i livet etter å ha sittet inne for et mord på sin tidligere kjæreste Ida, men Berlins underverden presenterer stadig nye utfordringer for ham. Kjell Risvik uttrykker seg slik i etterordet til sin oversettelse:
«Denne arbeiderromanen, for det er det den blant mye annet er, utforsker enkeltmenneskets rolle i en moderne, kollektiv kontekst, filleproletariatets kamp for ikke å bli søndermalt av tannhjulene i storbyens underverden. De tyske ekspresjonistenes drøm om menneskets forbrødring, om det nye menneskets oppvåkning, kommer hos Alfred Döblin til uttrykk ved at Franz, den aggressive proletaren, fyllerørende sentimentalisten og ludderelskende naivisten, gjennomlever et uttall av omskiftelser og forviklinger, men kommer tilbake til Alexanderplatz, full av skrammer og bulker, men oppreist i sosialistisk morgenluft, i et nyvunnet solidarisk forhold til sine medmennesker, for han står der ikke alene, det er noen til høyre og venstre, foran og bak. Den fryktinngytende og tilsynelatende uovervinnelige skjebnen er avmytologisert. Mennesket behøver likevel ikke å legge seg langflat for slaktebenkens lover, som i de beinknasende avsnittene fra slaktehusene i Berlin, der griser og kalver og okser blir til industrialiserte bratwurst og karbonade.»Romanens betydning består i at den ble skrevet i mellomkrigstidens Tyskland og dermed beskriver Weimar-republikkens utfordringer fra innsiden. Döblins fortelling utspiller seg blant hallikker, prostituerte og andre småkriminelle berlinere, og forfatteren viser hvordan datidens to store ideologier – nazismen og sosialismen – brytes mot hverandre. Franz Biberkopf lar seg en kort stund fascinere av nazismen, men ender opp med å ta avstand fra den:
De marsjerer ofte forbi vinduet hans med faner og musikk og sang. Biberkopf ser kjølig ut av døren og holder seg rolig hjemme. Hold kjeft og gå med faste skritt, fra nå av skal vi holde tritt. Skal jeg marsjere, må jeg etterpå betale med huet mitt for noe andre har pønska ut. Derfor vil jeg regne på alt, og når den tid kommer og det passer meg, vil jeg innrette meg deretter. Mennesket er utstyrt med forstand, stuter utgjør heller en bestand.
== Romanens fortellerstil og språk ==
En av romanens tydeligste karakteristika er vekslingen mellom ulike stilnivåer, de stadige innskuddene i hovedfortellingen. Döblin vever blant annet skillingsviser, Bibel-sitater og statistikk inn i romanen, noe som gir romanen en pulserende rytme. Han veksler også mellom ulike språkvarieteter, fra standardtysk til slang og forbrytersjargong. Döblins fortellerstemme er sterkt til stede i teksten, og gir stadig indikasjoner om hvilken retning fortellingen vil ta. Samtidig er det hele tiden tilstrekkelig avstand mellom disse metakommentarene og romanens handling til at de forblir nettopp indikasjoner, uten å ødelegge overraskelsesmomentet.
== Oversettelser til norsk ==
Den første norske oversettelsen ved Ellen Harboe ble utgitt på Gyldendal i 1983, mens Kjell Risviks oversettelse kom på samme forlag i 2004. Risviks oversettelse ble utgitt i De norske bokklubbenes Verdensbibliotek-serie, noe som understreker bokens litteraturhistoriske betydning. Denne serien består av verdenslitteraturens 100 beste bøker etter en kåring blant forfattere fra 54 land foretatt ved årtusenskiftet.
== Filmatisering ==
Romanen er filmatisert to ganger, i 1931 av Piel Jutzi og i 1980 av Rainer Werner Fassbinder. Den siste ble produsert som en TV-serie i 13 episoder med til sammen over 15 timers spilletid. Günter Lamprecht spiller Franz Biberkopf; ellers medvirker blant andre Elisabeth Trissenaar, Hanna Schygulla, Barbara Sukowa og Gottfried John.
== Litteratur ==
Alfred Döblin, 2005, Berlin Alexanderplatz. Fortellingen om Franz Biberkopf, oversatt av Kjell Risvik med innledende essay av Erik Fosnes Hansen og etterord av oversetteren, Oslo: Gyldendal.
== Eksterne lenker ==
De norske bokklubbenes informasjon om Berlin Alexanderplatz. | Berlin Alexanderplatz er en roman av den tyske forfatteren Alfred Döblin. Romanen kom ut på Fischer Verlag i Berlin i 1929. | 8,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rim | 2023-02-04 | Rim | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Metrikk'] | Rim er et litterært virkemiddel som består i en lydmessig samklang mellom visse ord. Rim spiller en stor rolle innen poesi. De vanligste formene for rim er fullrim, assonans og allitterasjon. Se også metrikk.
| Rim er et litterært virkemiddel som består i en lydmessig samklang mellom visse ord. Rim spiller en stor rolle innen poesi. De vanligste formene for rim er fullrim, assonans og allitterasjon. Se også metrikk.
== Fullrim ==
Fullrim eller helrim er den typen man vanligvis forbinder med dikt med rim og fast rytme. Et fullrim innebærer lydlikhet mellom to (eller flere) ord fra og med vokal og etterfølgende trykksvake stavelser. Man har vanligvis enstavelses, tostavelses, eller trestavelses rim; rim med flere stavelser er en stor sjeldenhet. Et eksempel på et enstavelses fullrim (også kalt «mannlig rim») er katt og hatt, et eksempel på tostavelses (eller «kvinnelig rim») er aske og naske, og et eksempel på trestavelses er skumrende og slumrende.
Ord som rimer på papiret, men ikke lydmessig, f. eks. «skipet» og «stripet», kalles papirrim.
«Sammensatte rim» er situasjoner hvor et ord rimer på to eller flere ord eller hvor to eller flere ord rimer på to eller flere ord, som for eksempel «For å si det som sant, er/Det var smått med kontanter» (trad) eller «Jeg har eid mange biler i mitt syndige liv/Med og uten aksept fra min yndige viv/Fra banken har jeg fått mange myndige skriv/...» (Øystein Sunde).
Denne varianten av rim dukker som regel opp når det dreier seg om rim med tre eller flere stavelser.
== Assonans ==
Se også AssonansAssonans eller halvrim ligner på fullrim, men er ikke så gjennomført. Det kan være vokalisk eller konsonantisk. Et eksempel på vokalisk assonans er mor og sol og et eksempel på konsonantisk er last og blest.
== Allitterasjon ==
Se også AllitterasjonAllitterasjon (av latin ad, «til» og litera, «bokstav») eller bokstavrim kjennetegnes ved at visse trykksterke ord eller stavelser begynner på lyder som klinger sammen på en iørefallende måte. Konsonantisk allitterasjon består i at de begynner på samme konsonant, eller i det minste på konsonantlyder som ligner hverandre. Som vokalisk allitterasjon betrakter man vanligvis trykksterke ord med forskjellig vokal. I norrøn diktning brukes en særlig form for allitterasjon som kalles stavrim.
== Rimstilling ==
Når rimordene er plassert i slutten av verselinjene, snakker vi om enderim. Midtrim er når et ord midt i verselinja rimer med et ord midt i en annen linje. Ei verselinje kan også ha innrim, ved at et ord inne i verset rimer med utgangen av verset.
I strofer med enderim skiller en mellom flere typer rimstilling, hvorav følgende typer er de vanligste:
Parrim: aabb
Kryssrim: abab
Balladerim: 0a0a (0 – ikke rim)
Kiastiske (omsluttende) rim: abba
Kjederim: aba bcb cdc
Sekvensrim, Kombineret Parrim: aab ccb
Fletterim: abcabc
Tiraderim: aaaa
== Se også ==
Sonett | Rim er et litterært virkemiddel som består i en lydmessig samklang mellom visse ord. Rim spiller en stor rolle innen poesi. | 8,157 |
null | 2023-02-04 | Indus | null | null | null | (5%) (2%) | 8,158 |
null | 2023-02-04 | Shiva | null | null | null | Shiva (sanskrit: śiva, devanagari: शिव, «den milde») er en av de høyeste guddommene i hinduismen. Han regnes ofte som en del av Trimūrti, en guddommelig treenighet hvor Brahmā er skaperen, Vishnu er opprettholderen og Shiva er ødeleggeren. | 8,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brahma | 2023-02-04 | Brahma | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hinduistiske guddommer', 'Kategori:Skaperguder', 'Kategori:Viktige stubber'] | For hønserasen, se Brahma (hønserase).
Brahma er skaperguden i hinduismen. Hans kone er Sarasvati. Han avbildes ofte med fire ansikter. I tilbedelsen spiller han en underordnet rolle, og det er bare noen få templer som er viet til ham. Hans guddommelige krefter kalles Brahman. Det betyr "verdenssjelen". Brahma står bak gudene Shiva og Vishnu. Brahma er visdommens gud. Brahma har fire ansikter, men du kan bare se tre av dem på en gang. De fire ansiktene viser de fire himmelretningene. Brahma blir også vist med fire armer.
I motsetning til Shiva og Vishnu består ikke Brahma fra verdens undergang. Når en ny verden skal skapes, spirer en lotus ut av Vishnus navle, og i denne lotus sitter en ny Brahma som har fått oppgaven i og skape en ny verden,
og alt som skal være i den. Det er nok grunnen til at hinduene tilber Brahma. Ett av de få templer for Brahma ligger i Pushkar i Rajasthan. Brahma hersker over de 4 himmelretningene. Brahma er universets skaper og visdommens gud.
Han er gift med Sarasvati, gudinne for kunst, musikk og litteratur. Hun blir vanligvis framstilt med ei bok i en hånd og en vina (et strengeinstrument) i en annen.
Brahma har i noen tradisjoner en annen hustru som heter Gayatri, som representerer oppgående velsignelse og livgivende kraft. | For hønserasen, se Brahma (hønserase).
Brahma er skaperguden i hinduismen. Hans kone er Sarasvati. Han avbildes ofte med fire ansikter. I tilbedelsen spiller han en underordnet rolle, og det er bare noen få templer som er viet til ham. Hans guddommelige krefter kalles Brahman. Det betyr "verdenssjelen". Brahma står bak gudene Shiva og Vishnu. Brahma er visdommens gud. Brahma har fire ansikter, men du kan bare se tre av dem på en gang. De fire ansiktene viser de fire himmelretningene. Brahma blir også vist med fire armer.
I motsetning til Shiva og Vishnu består ikke Brahma fra verdens undergang. Når en ny verden skal skapes, spirer en lotus ut av Vishnus navle, og i denne lotus sitter en ny Brahma som har fått oppgaven i og skape en ny verden,
og alt som skal være i den. Det er nok grunnen til at hinduene tilber Brahma. Ett av de få templer for Brahma ligger i Pushkar i Rajasthan. Brahma hersker over de 4 himmelretningene. Brahma er universets skaper og visdommens gud.
Han er gift med Sarasvati, gudinne for kunst, musikk og litteratur. Hun blir vanligvis framstilt med ei bok i en hånd og en vina (et strengeinstrument) i en annen.
Brahma har i noen tradisjoner en annen hustru som heter Gayatri, som representerer oppgående velsignelse og livgivende kraft. | Brahma er skaperguden i hinduismen. Hans kone er Sarasvati. | 8,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sarasvati | 2023-02-04 | Sarasvati | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Hinduistiske guddommer', 'Kategori:Kunnskapsgudinner'] | Sarasvati (सरस्वती) er ei av de fremste og mest populære gudinnene innen hinduismen. Hun er det kvinnelige motstykket til skaperguden Brahma, og framstilles gjerne som hans kone.
Sammen med Parvati og Kali utgjør hun de trefoldige gudinnene tridevi.
Sarasvati avbildes med en sitar eller vina. Hun ledsages gjerne av en svane eller en påfugl og sitter ved bredden av en flod, som gjerne forbindes med den mytiske floden som bærer hennes navn, den hellige flod Sarasvati som ved å forenes med Jumna og Ganges ved Allahabad blir Triveni.
Sarasvati er vedaenes mor og dermed den hinduiske tradisjons høyeste beskytter. Hun er dessuten beskytter for all kunst og kultur, visdom og litteratur, og påkalles derfor ofte av skoleelever, forfattere og kunstnere. Hennes avbildninger finnes gjerne ved kinoer, konsertsaler, biblioteker og utdanningsinstitusjoner. | Sarasvati (सरस्वती) er ei av de fremste og mest populære gudinnene innen hinduismen. Hun er det kvinnelige motstykket til skaperguden Brahma, og framstilles gjerne som hans kone.
Sammen med Parvati og Kali utgjør hun de trefoldige gudinnene tridevi.
Sarasvati avbildes med en sitar eller vina. Hun ledsages gjerne av en svane eller en påfugl og sitter ved bredden av en flod, som gjerne forbindes med den mytiske floden som bærer hennes navn, den hellige flod Sarasvati som ved å forenes med Jumna og Ganges ved Allahabad blir Triveni.
Sarasvati er vedaenes mor og dermed den hinduiske tradisjons høyeste beskytter. Hun er dessuten beskytter for all kunst og kultur, visdom og litteratur, og påkalles derfor ofte av skoleelever, forfattere og kunstnere. Hennes avbildninger finnes gjerne ved kinoer, konsertsaler, biblioteker og utdanningsinstitusjoner. | Sarasvati (सरस्वती) er ei av de fremste og mest populære gudinnene innen hinduismen. Hun er det kvinnelige motstykket til skaperguden Brahma, og framstilles gjerne som hans kone. | 8,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Artikkel_(ordklasse) | 2023-02-04 | Artikkel (ordklasse) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordklasser'] | Artikkel er en ordklasse som består av ord som normalt brukes sammen med substantiver for å skille mellom bestemt og ubestemt form av substantivet. Artikkelen kan også fortelle hvilket kjønn, tall og kasus substantivet har.
Urindoeuropeisk hadde ikke artikler, og ordklassen fantes ikke i eldre språk som latin eller urnordisk. Alle de nålevende germanske og romanske språkene har utviklet artikler. De ubestemte artiklene er utviklet fra tallord og de bestemte artiklene fra påpekende pronomener. På de vesteuropeiske språkene og nygresk står både ubestemte og bestemte artikler foran substantivet, men i de nordiske språkene og rumensk henges den bestemte artikkelen på substantivet som en endelse. Noen danske dialekter har likevel foranstilt bestemt artikkel. Albansk, makedonsk og bulgarsk har som en del av språkbunten på Balkan, etterhengt bestemt artikkel. Islandsk og de nevnte balkanspråkene mangler ubestemt artikkel.
I Norsk referansegrammatikk fra 1997 er ikke artikkel lenger egen ordklasse, og de tidligere artiklene er tatt opp i den nydefinerte ordklassen determinativ. Dette er også anbefalt for skoleverket.
| Artikkel er en ordklasse som består av ord som normalt brukes sammen med substantiver for å skille mellom bestemt og ubestemt form av substantivet. Artikkelen kan også fortelle hvilket kjønn, tall og kasus substantivet har.
Urindoeuropeisk hadde ikke artikler, og ordklassen fantes ikke i eldre språk som latin eller urnordisk. Alle de nålevende germanske og romanske språkene har utviklet artikler. De ubestemte artiklene er utviklet fra tallord og de bestemte artiklene fra påpekende pronomener. På de vesteuropeiske språkene og nygresk står både ubestemte og bestemte artikler foran substantivet, men i de nordiske språkene og rumensk henges den bestemte artikkelen på substantivet som en endelse. Noen danske dialekter har likevel foranstilt bestemt artikkel. Albansk, makedonsk og bulgarsk har som en del av språkbunten på Balkan, etterhengt bestemt artikkel. Islandsk og de nevnte balkanspråkene mangler ubestemt artikkel.
I Norsk referansegrammatikk fra 1997 er ikke artikkel lenger egen ordklasse, og de tidligere artiklene er tatt opp i den nydefinerte ordklassen determinativ. Dette er også anbefalt for skoleverket.
== Ubestemt form ==
=== På norsk ===
Ordene en, ei og et, for eksempel en bil, ei jente, et fly. Her viser artikkelen henholdsvis hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Foran substantiver av hunkjønn kan man ifølge offisiell rettskrivning valgfritt benytte en eller ei på bokmål.
I norsk språk er den ubestemte artikkelen i entall alltid et eget ord.
Ubestemt artikkel i flertallsform finnes egentlig ikke på norsk, den oppgaven er ivaretatt av endelser. Gutter, jenter, hus (uten endelse)
== Bestemt form ==
=== På norsk (bokmål) ===
Bestemt artikkelen kan på norsk og andre skandinaviske språk forstås som et suffiks til substantivet; alternativt kan man si at den bestemte form normalt ikke trenger artikkel og i stedet markeres med et bøyningssuffiks. Artikkelen er avhengig av hvilket kjønn substantivet har.
Intetkjønn får endelsen et. Eks.: Huset.
Hankjønn får endelsen en. Eks.: Bilen.
Hunkjønn får endelsen a eller en. Eks.: Musa, sengen/senga.Flertallsformen til bestemt artikkel er også ivaretatt av endelser: I flertall guttene.
Ordene den, det og de brukes som foranstilt bestemt artikkel. Dersom artikkelen står foran substantivet, må det komme et adjektiv mellom: «Den store mannen kom imot meg». Da kalles artikkelen Adjektivets bestemte artikkel. Det varierer om man da velger også bruker etterstilt artikkel:
Den store mannen (med etterstilt artikkel)
Den amerikanske borgerkrig eller den amerikanske borgerkrigen (valgfri etterstilt artikkel)
Det tiende Storting (uten etterstilt artikkel)
De gamle husene (med etterstilt artikkel)
=== På engelsk ===
På engelsk blir den bestemte artikkel plassert foran substantivet. Artikkelen forteller ingenting om mengde og kjønn (engelske substantiv deles ikke inn i kjønn).
The car (bilen).
The girl (jenta).
=== På fransk ===
På fransk forteller den bestemte artikkelen om kjønn i entall, men ikke i flertall. I flertall forteller ikke artikkelen noe om kjønn.
La voiture (bilen, hunkjønn).
Le garçon (gutten, hankjønn).
Les murs (veggene, flertall)
La fille (jenta, hunkjønn)
=== På tysk ===
På tysk er det mange bestemte artikler; formen bestemmes av substantivets kasus.
Der Pullover (genseren, hankjønn nominativ)
Den Pullover (genseren, hankjønn akkussativ)
Dem Pullover (genseren, hankjønn dativ)
Des Pullovers (genserens, hankjønn genitiv)
Die Frau (fruen, hunkjønn nominativ og akkussativ)
Der Frau (fruen, hunkjønn dativ)
Der Frau (fruens, hunkjønn genitiv)
Das Auto (bilen, intetkjønn nominativ og akkussativ)
Dem Auto (bilen, intetkjønn dativ)
Des Autos (bilens, intetkjønn genitiv)
Die Schüler (elevene, flertall nominativ og akkussativ)
Den Schülern (elevene, flertall dativ)
Der Schüler (elevenes, flertall genitiv)
== Om å sløyfe artikkelen ==
Hvis antallet er helt uvesentlig for begrepet som brukes så bør artikkelen fjernes. «Naturen er utsatt for et press fra mange kanter.» Her kan artikkelen med fordel fjernes.
En vanlig feil er å fjerne en artikkel og derved få et begrep som er noe annet enn det tiltenkte. «Finn den største og minste verdien.» Her burde en skrive «Finn den største og den minste verdien» om det er to verdier en snakker om og ikke en kombinert verdi.
== Referanser == | Artikkel kan sikte til: | 8,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Woburn_Abbey | 2023-02-04 | Woburn Abbey | ['Kategori:0°V', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bedfordshire', 'Kategori:Cistercienserordenen', 'Kategori:Herregårder i England', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i England', 'Kategori:Vernede byggverk i England'] | Woburn Abbey er et gods og tidligere kloster i Buckinghamshire, England. Det ligger like ved både byen Woburn i Bedfordshire og landsbyen Woburn Sands i utkanten av Milton Keynes.
Stedet ble grunnlaget i 1145 som da Hugh de Bolevec inviterte cisterciensermunker til å etablere et kloster. Det er nesten ingen spor av kloster, men man vet at dagens nordfløy ligger over klosterkirken. I 1538, etter reformasjonen ble den siste abbeden, Robert Hobbes, funnet skyldig i høyforræderi. Han ble hengt, angivelig fra et eiketre som fortsatt står i parken, og eiendommen ble konfiskert som krongods.
Kong Edward VI ga godset til John Russell, som senere ble jarl av Bedford. Familien bosatte seg foreløpig ikke på stedet. I 1619 døde den tredje jarlen av Bedford uten arvinger, og hans fetter Francis Lord Russell arvet tittel og gods, og flyttet dit med sin familie. I 1683 ble William Lord Russell d.y. henrettet for høyforræderi. Man fant noen år senere ut at han var uskyldig, og som kompensasjon etter justismordet utnevnte kongen hans far, William Lord Russel d.e. til hertug av Bedford.
Både dronning Elizabeth I og dronning Victoria har overnattet på godset.
I 1953, da den tolvte hertugen døde, var huset i svært dårlig stand. Hans arving John, trettende hertug av Bedford, åpnet det for publikum i 1955, og fikk dermed mulighet til å foreta omfattende restaureringsarbeider. Blant annet ble østfløyen, som var i svært dårlig stand, revet.
Godset er i dag hjem for den femtende hertugen av Bedford og hans familie, og store deler av det er åpent for publikum. Hovedbygningen inneholder en av Englands største portrettsamlinger i privat eie, med bilder tilbake til 1600-tallet; det er også mange andre kunstverk utstilt. På den store eiendommen går over 4000 hjort fra ti forskjellige raser fritt; flere av dem er av raser som var utrydningstruet, men som nå har levekraftige bestander.
Woburn Abbey Antiques Centre er den største antikvitetshandel i Storbritannia utenfor London.
| Woburn Abbey er et gods og tidligere kloster i Buckinghamshire, England. Det ligger like ved både byen Woburn i Bedfordshire og landsbyen Woburn Sands i utkanten av Milton Keynes.
Stedet ble grunnlaget i 1145 som da Hugh de Bolevec inviterte cisterciensermunker til å etablere et kloster. Det er nesten ingen spor av kloster, men man vet at dagens nordfløy ligger over klosterkirken. I 1538, etter reformasjonen ble den siste abbeden, Robert Hobbes, funnet skyldig i høyforræderi. Han ble hengt, angivelig fra et eiketre som fortsatt står i parken, og eiendommen ble konfiskert som krongods.
Kong Edward VI ga godset til John Russell, som senere ble jarl av Bedford. Familien bosatte seg foreløpig ikke på stedet. I 1619 døde den tredje jarlen av Bedford uten arvinger, og hans fetter Francis Lord Russell arvet tittel og gods, og flyttet dit med sin familie. I 1683 ble William Lord Russell d.y. henrettet for høyforræderi. Man fant noen år senere ut at han var uskyldig, og som kompensasjon etter justismordet utnevnte kongen hans far, William Lord Russel d.e. til hertug av Bedford.
Både dronning Elizabeth I og dronning Victoria har overnattet på godset.
I 1953, da den tolvte hertugen døde, var huset i svært dårlig stand. Hans arving John, trettende hertug av Bedford, åpnet det for publikum i 1955, og fikk dermed mulighet til å foreta omfattende restaureringsarbeider. Blant annet ble østfløyen, som var i svært dårlig stand, revet.
Godset er i dag hjem for den femtende hertugen av Bedford og hans familie, og store deler av det er åpent for publikum. Hovedbygningen inneholder en av Englands største portrettsamlinger i privat eie, med bilder tilbake til 1600-tallet; det er også mange andre kunstverk utstilt. På den store eiendommen går over 4000 hjort fra ti forskjellige raser fritt; flere av dem er av raser som var utrydningstruet, men som nå har levekraftige bestander.
Woburn Abbey Antiques Centre er den største antikvitetshandel i Storbritannia utenfor London.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Woburn Abbey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Woburn Abbey – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Woburn Abbey er et gods og tidligere kloster i Buckinghamshire, England. Det ligger like ved både byen Woburn i Bedfordshire og landsbyen Woburn Sands i utkanten av Milton Keynes. | 8,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8dehavet | 2023-02-04 | Rødehavet | ['Kategori:22°N', 'Kategori:38°Ø', 'Kategori:Afrikas geografi', 'Kategori:Andre Mosebok', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Asias geografi', 'Kategori:Indiahavet', 'Kategori:Riftdalen', 'Kategori:Rødehavet', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rødehavet (arabisk: البحر الأحمر, al-Baḥr al-Aḥmar; hebraisk: ים סוף, Yam Suf; latin: Mare erythraeum; tigrinsk: ቀይሕ ባሕሪ Qeyḥ bāḥrī; somali: Badda cas) er et middelhav som skiller to kontinenter fra hverandre, Afrika i vest fra den arabiske halvøy i Asia. Rødehavet er 2 250 km langt og på sitt bredeste 350 km. På det dypeste er det 3 040 m, og gjennomsnittsdybden er cirka 560 meter. Det har en flate på rundt 438 000 km².
I nord danner Rødehavet to store bukter, Suezbukten i vest og Akababukten i øst, og mellom dem ligger Sinaihalvøya som grenser mot havet. Det er også omfattende grunne områder, kjent for sitt rike maritime liv og korallrev med mange forskjellige, fargerike fisker og dyreliv. Det finnes over 1 200 forskjellige arter av fisk i Rødehavet. Det er tilholdssted for over 1 000 arter virvelløse dyr og over 200 arter myke og harde koraller. Det er verdens mest nordlige tropiske hav. Temperaturen på overflaten av Rødehavet kan komme opp i over 30° C.
Rødehavet er en bruddsone mellom to plater i jordskorpen som utvider seg med ca. 1 cm pr. år. Havet har forbindelse til Indiahavet gjennom Bab el-Mandeb-stredet. På grunn av den store fordampningen som kan kom opp i over 200 cm hvert år, har Rødehavet en meget høyt innhold av salt. Etter åpningen av Suezkanalen ble Rødehavet en viktig samferdselsvei for både handelsskip og andre båter. Rødehavet har kyst mot Somalia, Djibouti, Eritrea, Sudan og Egypt i vest, og Jemen, Saudi-Arabia, Jordan og Israel i øst.
| Rødehavet (arabisk: البحر الأحمر, al-Baḥr al-Aḥmar; hebraisk: ים סוף, Yam Suf; latin: Mare erythraeum; tigrinsk: ቀይሕ ባሕሪ Qeyḥ bāḥrī; somali: Badda cas) er et middelhav som skiller to kontinenter fra hverandre, Afrika i vest fra den arabiske halvøy i Asia. Rødehavet er 2 250 km langt og på sitt bredeste 350 km. På det dypeste er det 3 040 m, og gjennomsnittsdybden er cirka 560 meter. Det har en flate på rundt 438 000 km².
I nord danner Rødehavet to store bukter, Suezbukten i vest og Akababukten i øst, og mellom dem ligger Sinaihalvøya som grenser mot havet. Det er også omfattende grunne områder, kjent for sitt rike maritime liv og korallrev med mange forskjellige, fargerike fisker og dyreliv. Det finnes over 1 200 forskjellige arter av fisk i Rødehavet. Det er tilholdssted for over 1 000 arter virvelløse dyr og over 200 arter myke og harde koraller. Det er verdens mest nordlige tropiske hav. Temperaturen på overflaten av Rødehavet kan komme opp i over 30° C.
Rødehavet er en bruddsone mellom to plater i jordskorpen som utvider seg med ca. 1 cm pr. år. Havet har forbindelse til Indiahavet gjennom Bab el-Mandeb-stredet. På grunn av den store fordampningen som kan kom opp i over 200 cm hvert år, har Rødehavet en meget høyt innhold av salt. Etter åpningen av Suezkanalen ble Rødehavet en viktig samferdselsvei for både handelsskip og andre båter. Rødehavet har kyst mot Somalia, Djibouti, Eritrea, Sudan og Egypt i vest, og Jemen, Saudi-Arabia, Jordan og Israel i øst.
== Navnet ==
Rødehavet er kjent i bibelsk kontekst for fortellingen om hvordan israelittene krysset havet ved at Moses skilte det og de gikk trygt over. Det er beskrevet i Andre Mosebok og kalt for «Sivsjø-underet». Navnet «Rødehavet» ble fremmet i den tidlige greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen som kalles Septuaginta, omtrentlig på 200-tallet f.Kr. I denne versjonen er hebraiske ים סוף, Yam Suph, bokstavelig «Sivsjø», oversatt som Ερυθρὰ Θάλασσα, Erythra Thalassa, «Rødehavet». Den direkte oversettelsen fra gresk til latin er Mare Erythraeum som refererer til den nordvestlige delen av Indiahavet. Det er også betegnelsen for en mørk region på planeten Mars. Rødehavet er et av fire hav som har navn etter farge. De andre er Svartehavet, Kvitsjøen, og Gulehavet.
Navnet på Rødehavet kan ha sin årsak i de sesongmessige oppblomstringen av de rødfargede Trichodesmium erythraeum, en art alger, nær vannets overflate. En teori fremmet av moderne forskere er at «rødt» viser til retningen sør, akkurat som Svartehavet kan referere til nord. Grunnlaget for denne teorien er at en del asiatiske språk benytter fargeord for å referere til himmelretninger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Red Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Red Sea – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Red Sea Coral Reefs
Red Sea Photography | Rødehavet (arabisk: البحر الأحمر, al-Baḥr al-Aḥmar; hebraisk: ים סוף, Yam Suf; latin: Mare erythraeum; tigrinsk: ቀይሕ ባሕሪ Qeyḥ bāḥrī; somali: Badda cas) er et middelhav som skiller to kontinenter fra hverandre, Afrika i vest fra den arabiske halvøy i Asia.Geijerstam, Ingela af; Grenholm, Kerstin, red. | 8,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Master_of_Puppets | 2023-02-04 | Master of Puppets | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Metallica-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1986'] | Master of Puppets er Metallicas tredje studioalbum, utgitt 3. mars 1986 av Elektra Records. Platen nådde 4.-plass på Billboard 200-listen. Hittil har platen solgt over seks millioner kopier bare i USA. Dette var den siste platen Metallica laget med bassisten Cliff Burton, og den blir regnet som et landemerke i heavy metal-historien. Albumet regnes som en klassiker av musikkavisen Panorama, og ble i 2016 utvalgt av Library of Congress til bevaring i National Recording Registry etter begrunnelsen «culturally, historically, or aesthetically important» (norsk: viktig kulturelt, historisk eller estetisk).
| Master of Puppets er Metallicas tredje studioalbum, utgitt 3. mars 1986 av Elektra Records. Platen nådde 4.-plass på Billboard 200-listen. Hittil har platen solgt over seks millioner kopier bare i USA. Dette var den siste platen Metallica laget med bassisten Cliff Burton, og den blir regnet som et landemerke i heavy metal-historien. Albumet regnes som en klassiker av musikkavisen Panorama, og ble i 2016 utvalgt av Library of Congress til bevaring i National Recording Registry etter begrunnelsen «culturally, historically, or aesthetically important» (norsk: viktig kulturelt, historisk eller estetisk).
== Tolkning ==
Master of Puppets – «Dukkemesteren» – kan nesten karakteriseres som et konseptalbum i det at temaet «folk som dukker» styrt av en «dukkemester» går igjen i de fleste av sangene på platen. Mange av sangene beskriver mennesker under kontroll av en eller annen overmakt: sinne i «Battery», avhengighet i «Master of Puppets», galskap/sinnssykdom i «Welcome Home (Sanitarium)» og religion i «Leper Messiah». I tillegg beskrives soldater som kanonføde i «Disposable Heroes», og referansen til Cthulhu-mytologien i «The Thing That Should Not Be» omhandler tilhengerne av sekter; «Orion», jegeren i Gresk mytologi, ble drept av Artemis etter at han ble hennes tilhenger. I «Damage Inc.», platens siste spor, prøver man å kutte strengene til «dukkemesteren».
=== Omslaget ===
Platens omslag er også sterkt inspirert av dette temaet. Omslaget viser en militærkirkegård med kors som gravsteiner, som minner om både de døde soldatene i «Disposable Heroes» så vel som tilhengerne av den korrupte predikanten i «Leper Messiah». I gravsteiene er det festet tråder som strekker seg opp mot et par kontrollerende dukkemesterhender.
Legg merke til korset helt til venstre som har en hjelm hengende over seg, og de militære ID-brikkene (engelsk: «dog tags») på korset i midten. Disse er klare referanser til «Disposable Heroes».
== Sporliste ==
«Battery» (Hetfield, Ulrich) – 5:10
«Master of Puppets» (Burton, Hammett, Hetfield, Ulrich) – 8:38
«The Thing That Should Not Be» (Hammett, Hetfield, Ulrich) – 6:32
«Welcome Home (Sanitarium)» (Hammett, Hetfield, Ulrich) – 6:28
«Disposable Heroes» (Hammett, Hetfield, Ulrich) – 8:14
«Leper Messiah» (Hetfield, Ulrich **) – 5:38
«Orion» (instrumental) (Burton, Hetfield, Ulrich) – 8:12
«Damage, Inc.» (Burton, Hammett, Hetfield, Ulrich) – 5:08** Gitaristen i Megadeth Dave Mustaine (tidligere bandmedlem i Metallica) har i forskjellige intervjuer hevdet å ha skrevet riffene som Hetfield og Ulrich benytter i «Leper Messiah». Om påstandene er sanne eller ikke, har verken Hetfield eller Ulrich noen gang kommentert dem offentlig.
== Utmerkelse ==
19. januar 2007 ble Master of Puppets kåret til verdens mest innflytelsesrike heavy metal-album av Spence D. og Ed T. fra IGN.
== Personell ==
James Hetfield – Gitar, arrangement, vokal
Cliff Burton – Bassgitar, vokal (koring) på «Orion»
Kirk Hammett – Gitar
Lars Ulrich – Arrangement, trommerProduksjon
Metallica – Produsent, plateomslag
Flemming Rasmussen – Produsent, lyd
Michael Wagener – Miksing
George Marino – Remastering
Rob Ellis – Fotografi
Ross Halfin – Fotografi
Don Brautigam – Illustrasjoner
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Master of Puppets på Discogs
(en) Master of Puppets på MusicBrainz
(en) Master of Puppets på Encyclopaedia Metallum
(en) Master of Puppets på Spotify
(en) Master of Puppets på Last.fm
(en) Master of Puppets på AllMusic | lenke | 8,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Londonderry | 2023-02-04 | Londonderry | ['Kategori:54°N', 'Kategori:7°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Londonderry', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Londonderry (noen ganger bare Derry, irsk Doire «eikelund») er en by i det vestlige Nord-Irland. Londonderry har 105 066 innbyggere (2001). Den ligger i grevskapet Derry, et av de seks, tradisjonelle, irske grevskap i Ulster som utgjør Nord-Irland. Byen er den nest største i Nord-Irland og den fjerde største på øya Irland. Byen hadde et innbyggertall på 103 700 i juni 2006.
| Londonderry (noen ganger bare Derry, irsk Doire «eikelund») er en by i det vestlige Nord-Irland. Londonderry har 105 066 innbyggere (2001). Den ligger i grevskapet Derry, et av de seks, tradisjonelle, irske grevskap i Ulster som utgjør Nord-Irland. Byen er den nest største i Nord-Irland og den fjerde største på øya Irland. Byen hadde et innbyggertall på 103 700 i juni 2006.
== Historie ==
Byen er kanskje den eldste bosetningen på Irland. Den eldste referansen til byen er fra det sjette århundre, da et kloster var grunnlagt her av Columba av Iona, en irsk helgenen, men det har bodd folk i området i tusenvis av år.
Londonderry ble strategisk viktig for det britiske riket da Tudorenes erobring av Irland, og ble angrepet jevnlig av irske opprørere, helt til 1608 da byen ble ødelagt av Cahir o'Doherty, en irsk høvding av Inishowen.
Byen ble så bygget opp igjen i 1613, som den første planlagte i Irland og hadde som en av de første byene som brukte ruteplanbygging. En stil som senere ble kopiert av kolonibyene i Amerika. Selve bymurene stod ferdig 5 år senere i 1618
== Navn ==
Navnet er gjenstand for konflikten mellom unionistene/lojalistene, som ønsker fortsatt tilslutning til Storbritannia, og nasjonalistene/republikanerne, som ønsker å forene Nord-Irland med republikken Irland. Lojalistene insisterer på å bruke Londonderry, selv om de ofte bruker Derry i dagligtalen. Befolkningen i Irland, samt nordirske nasjonalister, bruker konsekvent navnet «Derry». Distriktet Derry skiftet offisielt navn fra Londonderry i 1984. I januar 2007 bestemte høyesterett at navnet Londonderry fra 1662 fremdeles var byens offisielle navn. Noen har forsøkt å omgå problemet ved å kalle byen for L'derry; dette har aldri fått gjennomslag, ettersom L-en er en åpenbar referanse til London.
Den første skikkelige bydannelsen i området kom på 16 -1700-tallet da primært skotske protestanter bosatte seg der. Oppbyggingen av den nye byen ble støttet av laug i London og derfor ble byen døpt Londonderry.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Derry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Derry – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | konstituerende land = | 8,166 |
null | 2023-02-04 | C++ | null | null | null | C++ er et populært høynivå programmeringsspråk som er en utvidelse av språket C. C++ ble opprinnelig kalt «C with Classes» og ble utviklet og implementert av dansken Bjarne Stroustrup omkring 1983–85, som da jobbet for AT&T Bell Laboratories. | 8,167 |
null | 2023-02-04 | Regina (Saskatchewan) | null | null | null | | areal =145.5 | 8,168 |
null | 2023-02-04 | Canadian Pacific Railway | null | null | null | Canadian Pacific Railway er en jernbane som går Canada fra øst til vest. Den er transkontinental, det vil si at den går hele veien fra Atlanterhavet til Stillehavet. | 8,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nationaldemokratische_Partei_Deutschlands | 2023-02-04 | Nationaldemokratische Partei Deutschlands | ['Kategori:1964 i Vest-Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Høyreekstremisme', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1964', 'Kategori:Politiske partier i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Nationaldemokratische Partei Deutschlands (Tysklands nasjonaldemokratiske parti, NPD) er et tysk høyreorientert politisk parti, grunnlagt i 1964. Partiet var per 2017 uten representasjon i landets statlige, folkevalgte organer.
Partiet er en etterfølger til Deutsche Reichspartei, og ble i 2011 slått samen med Deutsche Volksunion. NPD regnes som nasjonalistisk, EU-kritisk og innvandringskritisk. Det er omtalt som det viktigste nynazistiske partiet etablert etter 1945.Forbundsrådet fremsatte i desember 2013 krav overfor Tysklands forfatningsdomstol om å forby partiet. Forfatningsdomstolen avsa 17. januar dom for at partiet ikke skal forbys.Den statlige overvåkningsorganisasjonen Verfassungsschutz anser partiet som høyreekstremistisk og det blir derfor overvåket. Et flertall av de tyske velgerne mener at partiet skader Tysklands anseelse i verden.Partiet mener at Tyskland er større enn dagens forbundsrepublikk, og ønsker revurdering av de grensene som ble trukket opp etter andre verdenskrig. Ved en anledning presenterte partiet et kart hvor dagens grensen som skiller Tyskland og Østerrike var fjernet, og uten fargemarkeringen av Oder-Neisse-linjen.
Partiet har et konservativt syn på familien og forholdet mellom kjønnene.
| Nationaldemokratische Partei Deutschlands (Tysklands nasjonaldemokratiske parti, NPD) er et tysk høyreorientert politisk parti, grunnlagt i 1964. Partiet var per 2017 uten representasjon i landets statlige, folkevalgte organer.
Partiet er en etterfølger til Deutsche Reichspartei, og ble i 2011 slått samen med Deutsche Volksunion. NPD regnes som nasjonalistisk, EU-kritisk og innvandringskritisk. Det er omtalt som det viktigste nynazistiske partiet etablert etter 1945.Forbundsrådet fremsatte i desember 2013 krav overfor Tysklands forfatningsdomstol om å forby partiet. Forfatningsdomstolen avsa 17. januar dom for at partiet ikke skal forbys.Den statlige overvåkningsorganisasjonen Verfassungsschutz anser partiet som høyreekstremistisk og det blir derfor overvåket. Et flertall av de tyske velgerne mener at partiet skader Tysklands anseelse i verden.Partiet mener at Tyskland er større enn dagens forbundsrepublikk, og ønsker revurdering av de grensene som ble trukket opp etter andre verdenskrig. Ved en anledning presenterte partiet et kart hvor dagens grensen som skiller Tyskland og Østerrike var fjernet, og uten fargemarkeringen av Oder-Neisse-linjen.
Partiet har et konservativt syn på familien og forholdet mellom kjønnene.
== Historie ==
Etter opprettelsen i 1964 gjorde partiet seg først bemerket gjennom kommunale delstatsvalg i Vest-Tyskland, med blant annet 15 seter i Bayern, 10 i Niedersachsen og åtte i Hessen i 1966-67. Ikke siden den gang har partiet klart å klatre over sperregrenser på 5% av de stemmene ved føderale valg. De var nærmest i 1969, da de oppnådde 4,3%.
I delstatsvalget i 2004 i Sachsen oppnådde NPD 9,2% av stemmene, som ga 12 representanter til delstatsparlamentet. Valget i 2009 medførte en tilbakegang for partiet som fikk 5,6 % av stemmene og åtte medlemmer av landdagen. Ved delstatsvalget i 2014 falt partiet ut av landdagen.
I 2006 oppnådde partiet 7,3% oppslutning i delstaten Mecklenburg-Vorpommern og oppnådd dermed statlig representasjon der også. Ved valget i denne delstaten i 2016 falt partiet ut av også dette parlamentet.
Forbundskansler Angela Merkel uttalte i mars 2013 at hun ikke ønsket å arbeide mot et forbud mot NPDs virksomhet. Forbundsrådet fremsatte likevel i desember 2013 krav overfor Tysklands forfatningsdomstol om å forby partiet. Forfatningsdomstolen avsa 17. januar dom for at partiet ikke skal forbys.
== Politiske standpunkter ==
Historikeren Walter Laqueur hevdet i 1960 at NPD ikke kan klassifiseres som et nynazistisk eller nyfascistisk parti, men som et parti med sterke nasjonalkonservative verdier og tidvis høyrepopulistisk. Sett bort fra innvandringskritikk, EU-motstand og partiets nasjonalistiske strømninger, blir partiet ansett for å ha inntatt en «tredje posisjon» i sosiale og økonomiske spørsmål. Denne «tredje posisjonen» har historisk sett vært motstand mot både kommunismen og kapitalismen som økonomiske system, i tillegg til å være grunnleggende antiliberal. Tidligere NPD-leder Udo Voigt sier at filosofien til NPD skiller seg både fra både kommunisme og sosialliberalisme i at partiet erkjenner folk som ulik produkter av deres samfunn og miljøer. Voigt sier at partiet er også påvirket av synspunktene til moderne etologer som Konrad Lorenz og Irenäus Eibl-Eibesfeldt. Rent økonomisk ønsker partiet en sterk velferdsstat og har siden opprettelsen fremmet flere forslag om sosial sikkerhet og beskyttelse mot plutokrati.Selv om partiet er motstander av EU, motsetter det seg et tyrkisk medlemskap av organisasjonen. Partiet ser i stedet for seg et fremtidig samarbeid og vennskapelige forbindelser med andre nasjonalister og europeiske nasjonale partier. Internasjonalt har partiet oppnådd sympati fra nasjonalistiske partiledere og høyreorienterte akademikere. Høyreorienterte akademikere som Kevin MacDonald, Tomislav Sunic, Alain de Benoist samt partiledere som Jean-Marie Le Pen, Roberto Fiore og Jörg Haider har blant andre uttrykt sympati med partiet.NPD har siden opprettelsen vært et omstridt parti og blitt plassert på den ytterste høyreside i Tysklands politiske system. Partiet har siden opprettelsen blitt beskyldt for å promotere antisemittisme, rasisme og for å ha fascistiske tendenser. Gjennom aggressiv agitasjon og retorikk, har partiet også blitt beskyldt for å ønske å avskaffe demokratiet som derfor har gjort at partiet har blitt kritisert for å være en ren nynazistisk organisasjon. Partiet avviser disse påstandene, men hevder samtidig partiet er sterkt nasjonalistisk og høyreradikalt.NPD hadde 5 300 registrerte partimedlemmer i 2004. Partiets har en ungdomsorganisasjon Junge Nationaldemokraten (JN) samt en kvinnegruppe Ring Nationaler Frauen.
== Partiledere ==
1964–1967 Fritz Thielen
1967–1971 Adolf von Thadden
1971–1990 Martin Mußgnug
1991–1996 Günter Deckert
1996 –2011 Udo Voigt
2011 –2013 Holger Apfel
2013 –2014: Udo Pastörs
2014 – : Frank Franz
== Valgresultater ==
=== Føderale valg ===
1965: 2,0%; 1969: 4,3%; 1972: 0,6%; 1976: 0,3%; 1980: 0,2%; 1983: 0,2%; 1987: 0,6%; 1990: 0,3%; 1998: 0,3%; 2002: 0,4%; 2005: 1,6%; 2009: 1,5%; 2013: 1,3%
=== Europavalg ===
1984: 0,8%; 1994: 0,2%; 1999: 0,4%; 2004: 0,9%
== Underorganisasjoner ==
Junge Nationaldemokraten (JN)
Nationaldemokratischer Hochschulbund (NHB)
== Partiavis ==
Deutsche Stimme
== Se også ==
Tysklands politiske system
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Nationaldemokratische Partei Deutschlands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nationaldemokratische Partei Deutschlands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.deutsche-stimme.de (partiorgan)
https://web.archive.org/web/20040922020040/http://www.npd.de/npd_info/wahlen/wahlen.html (detaljerte valgresultater) | Nationaldemokratische Partei Deutschlands (Tysklands nasjonaldemokratiske parti, NPD) er et tysk høyreorientert politisk parti, grunnlagt i 1964. Partiet var per 2017 uten representasjon i landets statlige, folkevalgte organer. | 8,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finlands_historie | 2023-02-04 | Finlands historie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finlands historie'] | Finlands historie er historien om ulike innvandrede folk som i et hardt klima utviklet en tidlig jordbrukskultur med østlige kulturelle impulser, men som gjennom årtusener kom i stadig sterkere kontakt med sine språklig germanske nabofolk, og i dag er et vesteuropeisk integrert, nordisk demokrati. Finland har en svært lang bosettingshistorie med rester av bosetting fra siste mellomistid for 120 000 til 125 000 år siden. Jakt og fiske, jordbruk, kobber og bronse oppsto tidligere eller like tidlig som i Norge, men med en klar «østlig» kulturell og språklig tilhørighet.
Finland har vært utsatt for skiftende og sterke stormaktsinteresser: Landet var en del av kongedømmet Sverige fra 1200-tallet og fram til 1809 da det ble avgitt til Russland ved erobring – som det selvstyrte Storfyrstedømmet Finland. I kjølvannet av det russiske sammenbruddet i første verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917 erklærte Finland uavhengighet. I borgerkrigen mellom sosialistene, «de røde», og de konservative, «de hvite», vant til slutt de hvite. I løpet av andre verdenskrig var Finland to ganger i krig mot sin mektige nabo, Sovjetunionen, og måtte avgi sitt østligste landområde, Karelen. I løpet av 1900-tallet utviklet Finland seg fra å være et av Europas fattigste land, til gjennom politisk konfliktskapende industrialisering, å bli et moderne, stabilt demokrati innenfor EU og Norden.
| Finlands historie er historien om ulike innvandrede folk som i et hardt klima utviklet en tidlig jordbrukskultur med østlige kulturelle impulser, men som gjennom årtusener kom i stadig sterkere kontakt med sine språklig germanske nabofolk, og i dag er et vesteuropeisk integrert, nordisk demokrati. Finland har en svært lang bosettingshistorie med rester av bosetting fra siste mellomistid for 120 000 til 125 000 år siden. Jakt og fiske, jordbruk, kobber og bronse oppsto tidligere eller like tidlig som i Norge, men med en klar «østlig» kulturell og språklig tilhørighet.
Finland har vært utsatt for skiftende og sterke stormaktsinteresser: Landet var en del av kongedømmet Sverige fra 1200-tallet og fram til 1809 da det ble avgitt til Russland ved erobring – som det selvstyrte Storfyrstedømmet Finland. I kjølvannet av det russiske sammenbruddet i første verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917 erklærte Finland uavhengighet. I borgerkrigen mellom sosialistene, «de røde», og de konservative, «de hvite», vant til slutt de hvite. I løpet av andre verdenskrig var Finland to ganger i krig mot sin mektige nabo, Sovjetunionen, og måtte avgi sitt østligste landområde, Karelen. I løpet av 1900-tallet utviklet Finland seg fra å være et av Europas fattigste land, til gjennom politisk konfliktskapende industrialisering, å bli et moderne, stabilt demokrati innenfor EU og Norden.
== Tidlig historie ==
Det er funnet spor etter bosetting i Finland fra siste mellomistid (om lag 120 000–125 000 år siden), i Varggrottan («Susiluola») ved Kristinestad. Pollen og redskaper stammer fra inntil 123 000 før vår tidsregning (f.Kr.), mens det også er dateringer som kan være 72 000 før vår tidsregning. Varggrottan inneholdt redskaper av rød sandstein, og beboerne var utvilsomt neandertalere. Det landområdet som i dag utgjør Finland, ble igjen bosatt rett etter istiden, fra en gang rundt 8500 f.Kr. I Karelen er det funnet fiskegarn som er mellom 8422 og 8107 år gammelt. Videre er det gjort funn av en fem meter lang slede i Lappland som er 6000 år gammel.
Finland ble bosatt fra sør, og fra tiden 4200–3200 f.Kr. er det funnet kulturelle rester etter den nordøsteuropeiske Den kamkeramiske kulturen. Redskapene som er funnet, ble trolig importert, siden det ikke var noen folkevandring på den tiden. Funn av kobber ved innsjøen Onega og usikre lokasjoner i dagens Finland, daterer seg til 3000 før vår tidsregning.
Det første jordbruket falt sammen med en ny innvandring fra sør omkring 2500 f.Kr. På dette tidspunktet ble båndkeramikken tydelig etablert som del av Stridsøkskulturen, med funnsteder spesielt i det sørvestre Finland. Jordbruk fra 2500 f.Kr. er nesten utelukkende avgrenset til sørvest, men fra 2000 f.Kr. finnes også jordbruk innerst i Bottenviken og lengre øst i det sørøstre av dagens Finland rundt Finskebukta. Det ble samtidig drevet jakt og fiske. Ved Vanda har man funnet graver, økser og redskaper av kvarts ved Jönsas. Bronsealderen dateres til 1500–1300 f.Kr. Omtrent på samme tid ble også Åland permanent bebodd.
Det finske språket tilhører den finsk-ugriske språkgruppen. Urbefolkninger i Nord-Europa, hovedsakelig Russland, snakker språk av denne språkfamilien. Disse folkeslagene antas i dag å være rester av befolkningen som bebodde det nordlige Europa før den indoeuropeiske innflyttingen fra rundt år 500. Historikere regner med at jordbrukskulturen ble introdusert av indoeuropeerne, deriblant germanere og slavere. Flere finsk-ugriske folk omstilte seg til jordbrukskulturen, blant andre finner, karelere, estere, mens andre forble jegere og sankere i lang tid – som samer, komier og nenetsere. I likhet med det baskiske språk i Sørvest-Europa, har ikke finsk-ugriske språk noe felles opphav med den indoeuropeiske språkgruppen som de fleste europeiske språk tilhører (også norsk). Indoeuropeernes kjerneområde omfatter India og områder i Østen, der jordbrukskulturen oppsto.
== Svensk overherredømme ==
Erik den hellige la Finland under svensk herredømme rundt 1150, under påskudd av å føre et korstog. Den svenske erobringen fortsatte med Birger Jarl i 1250 og Torgils Knutsson i 1293. Ved freden i Nöteborg 1323 ble grensen trukket mellom svensk og russisk område, og Sveriges lov ble innført. På 1500-tallet ble reformasjonen innført av Mikael Agricola. Økonomisk fremgang skjedde under Gustav Vasas styre, mens grensekrigene med Russland skjedde i perioden 1555–1557 og 1570–1595. Et bondeopprør skjedde i perioden 1596–1597 («køllekrigen»), og på denne tiden ble finsk utviklet som riksspråk. Åbo Akademi ble grunnlagt i 1623. Det ble og ført en ny krig mot Russland i periodene 1700–1721 (Store nordiske krig), 1741–1743 og 1788–1790.
== Russisk styre, gryende nasjonalfølelse og selvstendighet ==
Russland erobret Finland i 1808–1809, og Finland ble et russisk storfyrstedømme, formalisert ved Borgå lantdag. Helsingfors ble hovedstad i 1812. I likhet med en rekke andre europeiske land, opplevde også Finland en sterk nasjonal vekkelse på 1800-tallet.
Elias Lönnrot ga ut Kalevala i 1835–1849, et episk dikt som betraktes som Finlands nasjonalepos. Diktet er et av de viktigste finske litterære verker og har hatt stor betydning for finsk nasjonal selvbevissthet. Johan Ludvig Runeberg ga ut egne dikt. En rekke reformer ble innført i årene etter 1856. Finsk ble sidestilt med svensk i 1863.
Fra rundt 1890 og særlig under generalguvernør Nikolaj Ivanovisj Bobrikov 1898–1904, ble det imidlertid drevet en hard russifiseringspolitikk. Omtrent samtidig vokste arbeiderbevegelsen frem, og russifiseringen ga grobunn for nasjonal kultur. Zacharias Topelius skrev historiske romaner, mens Aleksis Kivi skrev en rekke realistiske romaner. Malerne Albert Edelfelt og Akseli Gallen-Kallela produserte også en rekke patriotiske verk.
I 1898 ble Nikolaj Bobrikov utnevnt som storfyrstedømmets generalguvernør for å nedkjempe den finske separatist-bevegelsen. Han førte en streng politikk, noe som medførte at han ble forhatt og fryktet av det finske folket. 16. juni 1904 utførte den unge nasjonalisten Eugen Schauman et attentat mot Bobrikov, som døde av skuddskader dagen etter. Attentatet førte til stengere russifisering av landet.
I årene 1905–1907 stoppet russifiseringen på grunn av intern uro i det russiske storfyrstedømmet etter en mislykket krig mot Japan. Dette utnyttet finnene, som fikk innført Riksdagen og allmenn stemmerett i 1906. Russifiseringen tiltok igjen fra 1908.
Under den russiske revolusjon erklærte Finland seg uavhengig. Den finske borgerkrigen ble utkjempet i 1918 mellom de røde gardene og «de hvite» under Carl Gustaf Emil Mannerheims ledelse. «De røde» tapte, og mange ble drept. Etter et forsøk med å etablere kongeriket Finland med Fredrik Karl av Hessen som konge, ble republikken ble erklært selvstendig i 1919. Åland ble i 1921 tilkjent Finland som demilitarisert og selvstyrt område. Dette var også en rik periode i finsk kultur, med store kunstere som Edith Södergran, Elmer Diktonius, Helene Schjerfbeck, Eero Saarinen og Jean Sibelius.
== Finland under andre verdenskrig ==
Utdypende artikler: Vinterkrigen, FortsettelseskrigenI oktober 1939 stilte Sovjetunionen en rekke territoriale krav som Finland nektet å gå med på. Dette førte til Vinterkrigen (1939–1940) som igjen endte med at Finland måtte avstå økonomisk viktige landområder. Blant dem var det meste av Karelen med Viborg (Viipuri), landets nest største by. 450 000 mennesker ble fordrevet.
Under fortsettelseskrigen 1941–1944 kjempet Finland på tysk side mot Sovjetunionen. Dette førte at den internasjonale sympatien for Finlands sak ble svekket, særlig fordi Finland under fortsettelseskrigen invaderte Sovjetunionen som en del av Operasjon Barbarossa. Denne finske invasjonen skulle vinne tilbake de områdene landet hadde tapt under vinterkrigen. Invasjonen støttet også tanken om et Stor-Finland som omfattet Øst-Karelen, der befolkningen hadde nære kulturelle bånd til Finland. Invasjonen av Sovjetunionen førte til at Storbritannia erklærte Finland krig 4. desember 1941.
Våpenstillstandsavtalen av september 1944 gjenopprettet grensene fra 1940. I tillegg måtte finnene avstå Petsamo og gi Sovjetunionen en militærbase i Porkala ved Helsingfors. Finland måtte også betale store krigserstatninger til Sovjetunionen.
== Finland i etterkrigstiden ==
Finland forble et selvstendig demokrati, selv om landet til tider ble påvirket av Sovjetunionen under den kalde krigen. I hele etterkrigstiden, under presidentene Juho Kusti Paasikivi og Urho Kekkonen, var behovet for et godt forhold til Sovjetunionen avgjørende for finsk utenrikspolitikk. I 1948 hadde de to landene undertegnet en «vennskaps- og bistandpakt», og Finland hadde særavtale med COMECON. 1956 fikk Finland Porkala tilbake. Kekkonen ble avløst av Mauno Koivisto i 1982. I kulturlivet denne perioden markerte billedhoggeren Wäinö Aaltonen og arkitekten Alvar Aalto seg.
De politiske endringene i Sovjetunionen førte til at Finland i 1991 begynte å definere sin utenrikspolitikk på nytt og innledet en prosess i retning av medlemskap i EU. Vennskapsavtalen med Sovjetunionen ble sagt opp i oktober 1991. Bortfallet av det sovjetiske markedet og virkningene av den internasjonale krisen, førte Finland inn i en omfattende økonomisk krise med høy arbeidsløshet fra 1992. Finland ble medlem av EU fra 1995, etter at ja-siden fikk 57 prosent oppslutning under folkeavstemningen i oktober 1994. Finland var med i EFTA fra 1986 til 1994.
Riksdagsvalget i 1995 ble vunnet av sosialdemokratene, og Paavo Lipponen ble statsminister i en bred samlingsregjering. Han ble siden gjenvalgt i 1999. Etter valget i 2003 dannet en koalisjon av Senterpartiet, Sosialdemokratene og Svenska Folkpartiet regjering med Anneli Jäätteenmäki (Senterpartiet) som statsminister. Hun gikk av etter åtte uker etter angivelig å ha løyet for Riksdagen.
Matti Vanhanen (Senterpartiet) ble valgt til ny statsminister i juni 2003. Sosialdemokraten Tarja Halonen var president fra mars 2000 til 2012. Siden da har Sauli Niinistö fra Samlingspartiet vært Finlands president.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
History of Finland: A selection of events and documents by Pauli Kruhse
History of Finland: Primary Documents
ProKarelias collection of international treaties concerning independent Finland (Finsk)
«Knuser myter om Finlands rolle i krigen», Aftenposten 10. mai 2009 | Finlands historie er historien om ulike innvandrede folk som i et hardt klima utviklet en tidlig jordbrukskultur med østlige kulturelle impulser, men som gjennom årtusener kom i stadig sterkere kontakt med sine språklig germanske nabofolk, og i dag er et vesteuropeisk integrert, nordisk demokrati. Finland har en svært lang bosettingshistorie med rester av bosetting fra siste mellomistid for til år siden. | 8,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Partei_des_Demokratischen_Sozialismus | 2023-02-04 | Partei des Demokratischen Sozialismus | ['Kategori:1990 i Tyskland', 'Kategori:2005 i Tyskland', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1990', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2005', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialistiske partier', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Tyskland'] | Partei des Demokratischen Sozialismus (Partiet for Demokratisk Sosialisme, PDS) var et politisk parti i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1990, og ble regnet som arvtageren til kommunistpartiet SED.
| Partei des Demokratischen Sozialismus (Partiet for Demokratisk Sosialisme, PDS) var et politisk parti i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1990, og ble regnet som arvtageren til kommunistpartiet SED.
== Opprettelse ==
Det gamle statsbærende partiet i DDR, SED, skiftet navn til SED-PDS i desember 1989. Fra 4. februar het partiet bare PDS. PDS så seg selv i en historisk kontinuitet der partiet via KPD, VKPD, USPD, Spartakusbund, SPD, SDAP, ADAV førte røttene tilbake til den første tyske arbeiderbevegelse.
Partiet tok imidlertid avstand fra SED og forbrytelsene begått under DDR-regimet, de ekskluderte fremtredende representanter for det gamle regimet og personer dømt for landssvik og forbrytelser begått under den kalde krigen. Partiet ble derfor ofte beskrevet som venstre-sosialdemokratisk.
Partiet hadde et populistisk preg, og oppnådde i den senere tiden en viss størrelse på meningsmålingene ved å angripe den sosialdemokratiske regjeringens reformering av velferdsstaten. Partiet var spådd å bli størst ved delstatsvalget i Brandenburg høsten 2004, men ble forbigått av sosialdemokratene. I det vestlige Tyskland var imidlertid partiet av ubetydelig størrelse (0-2%).
De var representert i det tyske parlamentet siden 1990 med fraksjonsstyrke fordi de hadde alltid 5% stemmer eller 3 direktmandater. PDS representerte én gang alderspresidenten med partiløs forfatter Stefan Heym.
Ved valgene i 2002 kom partiet under sperregrensen og hadde bare to direktevalgte representanter i det føderale parlamentet (av totalt 603). Forholdsvis blir det norske Kystpartiet nesten dobbelt så stort i Stortinget.
I 2005 ble partiet omdannet til Die Linkspartei ved å inngå et forbund med WASG.
== Partiledere ==
1990–1993: Gregor Gysi
1993–2000: Dr.Prof. Lothar Bisky
2000–2003: Gabi Zimmer
2003–2005: Dr.Prof. Lothar Bisky
== Litteratur ==
Michael Brie / Rudolf Woderich (Hrsg.): Die PDS im Parteiensystem. Berlin, Dietz Verlag, 2000, ISBN 3-320-02014-5
== Eksterne lenker ==
www.sozialisten.de
Partiprogram
Diskusjonsforum på pds-online.de
«Die PDS hat sich vom Stalinismus der SED unwiderruflich befreit» - erklæring fra partiledelsen i anledning 40-årsdagen for bygningen av Berlinmuren | Partei des Demokratischen Sozialismus (Partiet for Demokratisk Sosialisme, PDS) var et politisk parti i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1990, og ble regnet som arvtageren til kommunistpartiet SED. | 8,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_Norberg-Schulz | 2023-02-04 | Elizabeth Norberg-Schulz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske musikkprofessorer', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Stavanger', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sopraner', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Elizabeth Norberg-Schulz (født 27. januar 1959 i Oslo) er en norsk-italiensk operasanger (lyrisk sopran). Siden gjennombruddet i 1986 har hun gjestet operascener over hele verden.
| Elizabeth Norberg-Schulz (født 27. januar 1959 i Oslo) er en norsk-italiensk operasanger (lyrisk sopran). Siden gjennombruddet i 1986 har hun gjestet operascener over hele verden.
== Oppvekst og utdannelse ==
Norberg-Schulz er datter av professor Christian Norberg-Schulz og hans italienske kone, Anna Maria De Dominicis (1925–2015). Siden foreldrene snakket engelsk sammen, og både norsk og italiensk med barna, vokste den unge Elizabeth opp med tre språk i hjemmet. Faren var en habil pianist, og lærte datteren opp i å bli glad i musikk.
På skolen lærte Norberg-Schulz tysk, og senere studerte hun også fransk ved Centre Culturel Francais. Dette skulle vise seg å bli nyttig i virket som operasanger, da opera ofte synges på originalspråket.
Fra elleveårsalderen ble Norberg-Schulz oppfordret av sangeren og pedagogen Anne Brown til å satse på klassisk sang. Hun deltok tidlig også i andre aktiviteter, som Elisabeth Gordings barneteater og i NRKs jentekor.
Sommeren 1974 kom Norberg-Schulz inn på Santa Cecilia-konservatoriet i Roma med klaver som hovedinstrument; sangere ble ikke tatt inn så unge. Året etter slapp hun til på sangstudiet, der hun fikk pedagogen Rosina Vedrani Laporta som lærer. Det var hos henne Norberg-Schulz studerte sin vokalteknikk, med tre ukentlige sangtimer i ti år. Hun fulgte videregående skole ved siden av musikkstudiene, med italiensk eksamen artium i 1978, samme år som hun tok mellomfag i klaverspill. I 1981 fikk hun hovedfag i sang.
== Karrière som operasanger ==
Fra 1982–86 var Norberg-Schulz sanger i det italienske kringkastingskoret (RAI-koret). I disse årene fulgte hun sommerkurs ved Peter Pears og Benjamin Brittens skole i England, med blant annet Hans Hotter, Peter Pears, Elisabeth Søderstrøm og Elisabeth Schwarzkopf som pedagoger. Sistnevnte hadde hun også private timer med i over to år. Sammen med Schwarzkopf innstuderte hun det store Lied-repertoaret og de fleste Mozart-operaene.
I 1986 fikk Norberg-Schulz sitt store internasjonale gjennombrudd. Dette året vant hun andreprisen i Mozart Wettbewerb i Salzburg, førsteprisen i den internasjonale konkurransen for unge operasangere i Spoleto i Italia, og tredjeprisen i Radio Bayerns internasjonale musikk-konkurranse i München. Spoleto-seieren første med seg operadebut samme år som Gilda i Verdis opera Rigoletto. Året etter sang hun Lucias parti i Donizettis Lucia di Lammermoor.
I årene som fulgte fikk Norberg-Schulz engasjementer både i Italia og i resten av Europa. I 1986 ble hun knyttet til La Scala i Milano, en stilling hun hadde frem til 2000. De første årene hadde hun mindre roller slik som Barbarina i Figaros bryllup, før hun senere fikk roller som for eksempel Susanna i samme opera.
I Norge ble hun kjent gjennom opptredener i Oslo og under Festspillene i Bergen i 1987 og 1988. I 1988 debuterte Norberg-Schulz i Den Norske Opera med tittelrollen i Lucia di Lammermoor. Hun har siden gjestet DNO flere ganger og hatt betydelige roller. Blant disse er Oscar i Un ballo in Maschera, Gilda i Rigoletto, Mimi i La bohème, Micaela i Carmen, Norina i Don Pasquale, Donna Anna i Don Giovanni og Sophie i Rosenkavaleren. Sistnevnte opera ble sendt på TV to ganger i 2007 av NRK1.
I Mozart-året 1991 sang hun Pamina i Tryllefløyten under Festspillene i Salzburg. Dette ble en stor suksess, noe som innledet et årlig engasjement i Salzburg. I årene som fulgte sang Norberg-Schulz i Die Frau ohne Schatten, Falstaf, La clemenza di Tito, Boris Godunov, Ein deutsches Requiem, Mendelssohns andre symfoni og Schumanns Requiem.
Fra 1990 til 2000 var Norberg-Schulz fast tilknyttet Wiener Staatsoper, der hun hadde 20-25 forestillinger i året med bare hovedroller. I 1992 fikk hun ekstra oppmerksomhet i oppsetningen av Donizettis Elskovsdrikken som Adina mot tenoren Luciano Pavarotti.
I 1992 debuterte Norberg-Schulz i Lyric Opera of Chicago som Oscar i Maskeballet. Suksessen ble så stor at Metropolitan Opera i New York inviterte henne over i 1995 til å spille samme rolle, noe som ble hennes debut på the Met. Siden har hun gjestet regelmessig Chicago, Los Angeles Opera og Metropolitan Opera med roller som Pamina i Tryllefløyten, Sophie i Rosenkavaleren, Gretel i Hänsel und Gretel, Adele i Flaggermusen og Valencienne i Den glade enke. I Den glade enke sang hun med Plácido Domingo.
På Royal Opera House i London debuterte hun i 1994 i rollen som Liu i Turandot av Puccini.
Norberg-Schulz har gjestet de største festivalene og orkestrene i verden, som blant annet Festspillene i Salzburg, Montreux-festivalen, Beethoven-festivalen i Bonn, Händel-festivalen i Halle, Pesaro, Macerata, Ravello, Glyndebourne, Oslo Kammermusikk Festival, Olavsdagene i Trondheim og Festspillene i Bergen. Hun har sunget med mange av verdens fremste dirigenter, som Riccardo Muti, Claudio Abbado, Sir Georg Solti, Seiji Ozawa, Colin Davis, Riccardo Chailly, Aldo Ceccato, Carlos Kleiber, Giuseppe Sinopoli, Valerij Gergev, Lorin Maazel, Manfred Honeck, Daniele Gatti, Antonio Pappano, Frubeck De Burgos, James Levine, Mariss Jansons, Kurt Mazur, Jeffrey Tate, Jurij Temirkanov, Ivor Bolton og flere.
== Norberg-Schulz som konsertsanger ==
Norberg-Schulz er også en anerkjent konsertsanger. Hun har fremført kirkemusikalske verk som Mozarts og Brahms' rekvier, vokalpartier i store symfonier, som Beethovens niende symfoni, Mahlers andre, fjerde, og åttende symfoni, og tyske, franske og norske lieder og romanser.
Norberg-Schulz holder Liederabender («Lieder-fremføringer») i duo med Håvard Gimse, Tor Espen Aspaas, Erling R. Eriksen, Irwin Gage og Silvia Cappellini Sinopoli.
Orkestrene hun har sunget med er blant annet Berliner Philharmoniker, Wiener Philharmoniker, Bayerischer Rundfunk, New York Philharmonic, London Philharmonic Orchestra, Orchestre National de France, Oslo Filharmoniske Orkester og Bergen Filharmoniske Orkester. Hun synger også ofte med barokke orkestre, som Les Arts Florissants og The English Concert med Trevor Pinnock og William Christie som dirigenter.
== Kirsten Flagstad Festival ==
Norberg-Schulz var fra 2006 til 2010 kunstnerisk leder for Kirsten Flagstad Festival på Hamar. Festivalen har blant annet hatt Kringkastingsorkestret med dirigentene Bjarte Engeset og Ole Kristian Ruud som gjester, og også Kongelige Norske Marines Musikkorps, Toralv Maurstad, Wenche Myhre og Lise Fjeldstad, Randi Stene, Carsten Stabell, Helge Rønning, Luca Canonici og Oslo Strykekvartett.
== Undervisningsvirksomhet ==
Siden 1995 har Norberg-Schulz undervist privat i Roma og som gjesteprofessor ved flere konservatorier, blant annet i Operaskolen i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, Griegakademiet i Bergen og Akademiet S.Cecilia i Roma. Siden 2006 har hun også ledet sommerskolen for operasangere, dirigenter og pianister i Nordfjordeid i samarbeid med Opera Nordfjord.
Norberg-Schulz har siden høsten 2006 vært professor i sang ved Universitetet i Stavanger.
== Priser og utmerkelser ==
I 1988 mottok Norberg-Schulz Den Norske Hypotekforenings kulturpris, og i 1992 mottok hun Fanny Elstad-prisen. For innspillingen av Grieg-sanger med Håvard Gimse fikk Norberg-Schulz i 1993 Griegprisen, og i 2004 fikk hun Minervaprisen, som går til kvinner som har vist et eksepsjonelt høyt internasjonalt nivå innenfor sitt fag. I 2005 fikk hun Statens arbeidsstipend.
I 2004 ble Norberg-Schulz utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden. I 2006 fikk hun Verdiprisen, og samme år ble hun utnevnt til kommandør av Republikken Italias fortjenstorden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Elizabeth Norberg-Schulz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elizabeth Norberg-Schulz på Internet Movie Database
(en) Elizabeth Norberg-Schulz hos The Movie Database
(en) Elizabeth Norberg-Schulz på Discogs
(en) Elizabeth Norberg-Schulz på MusicBrainz
(en) Elizabeth Norberg-Schulz på MusicBrainz
(en) Elizabeth Norberg-Schulz på Songkick
(no) Publikasjoner av Elizabeth Norberg-Schulz i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Elizabeth Norberg-Schulz (født 27. januar 1959 i Oslo) er en norsk-italiensk operasanger (lyrisk sopran). | 8,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skaugum | 2023-02-04 | Skaugum | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,8°N', "Kategori:Akershus' historie", 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1932', 'Kategori:Byggverk tegnet av Arnstein Arneberg', 'Kategori:Delområder i Asker kommune', 'Kategori:Det norske monarkiet', 'Kategori:Eiendommer eid av den norske kongefamilien', 'Kategori:Gårder i Asker', 'Kategori:Sider med kart'] | Skaugum er en gammel storgård og et delområde i Asker kommune. Gården benyttes som residens av kronprinsparet. Skaugum ligger under Skaugumsåsen og nær Semsvannet, som er populære friluftsområder.
| Skaugum er en gammel storgård og et delområde i Asker kommune. Gården benyttes som residens av kronprinsparet. Skaugum ligger under Skaugumsåsen og nær Semsvannet, som er populære friluftsområder.
== Skaugum gård ==
Gårdens historie går tilbake til middelalderen. Opprinnelig hørte gården til Mariakirken i Oslo og Nonneseter kloster, men gården har skiftet eier flere ganger. I 1909 kjøpte minister Fritz Wedel Jarlsberg gården.
I 1929 overdro minister Fritz Wedel Jarlsberg gården for kr. 120 000 til daværende kronprins Olav da han giftet seg med prinsesse Märtha av Sverige. Konsesjon for kronprins Olav ble gitt ved kongelig resolusjon av 11. oktober 1929.
Gården er kongefamiliens private eiendom, i motsetning til for eksempel Det kongelige slott og Oscarshall, som er statens eie. Hovedbygningen brant ned i mai 1930. Den nye hovedbygningen ble tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg og sto ferdig i 1932.
Skaugum var under den andre verdenskrig bolig for rikskommissær Josef Terboven og SS-sjef Wilhelm Redieß. Like før kapitulasjonen trådte i kraft ved midnatt 8. mai 1945 sprengte Terboven seg i luften i sin bunker på gården. Redieß skjøt seg selv tidligere på dagen.Kong Olav V bodde på Skaugum fram til 1968, da han i forbindelse med bryllupet mellom daværende kronprins Harald og Sonja Haraldsen ga gården videre. Tradisjonen med å bruke Skaugum som residens for kronprinsparet fortsatte, og det er nå kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit som bor der. Stedet er ikke åpent for besøkende.
Eiendommen som drives som gårdsbruk med dyr, har i alt 480 dekar dyrket mark og 500 dekar skog. I 2010 besluttet kronprisparet å legge ned melkeproduksjonen, og 24. juli 2010 ble besetningen på omkring 110 kyr og ungdyr auksjonert bort. Kronprinsen er selv ansvarlig for vedlikeholdskostnader. Garden står for vaktholdet på Skaugum.
Tidligere lå den populær hoppbakken Fjelkenbakken ved Skaugum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Kongehuset.no om Skaugum
(no) Standard for delområde- og grunnkretsinndeling – Delområde- og grunnkretsinndeling 2020 | Skaugum er en gammel storgård og et delområde i Asker kommune. Gården benyttes som residens av kronprinsparet. | 8,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brengun | 2023-02-04 | Brengun | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Britiske skytevåpen', 'Kategori:Introduksjoner i 1935', 'Kategori:Lette maskingeværer', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Brengun er et britisk lett maskingevær som var standard i den britiske hæren under andre verdenskrig. Den erstattet det gamle maskingeværet Lewisgun fra første verdenskrig i 1935. Navnet er en sammentrekning av «Brno Enfield», siden den ble laget i våpensmiene i Royal Small Arms Factory i Enfield basert på et tsjekkisk design, som opprinnelig het ZB vz 26 før det ble oppdatert til ZB vz 30, som deretter ble grunnlaget for ZB vz 33 og Bren.gun
Den benytter samme ammunisjon som den britiske standard armériflen Lee-Enfield (kaliber .303 British – 7,7 mm). Ulempene med våpenet var at skuddtakten var mye lavere enn sitt tyske motstykke, og den kunne bare benytte magasiner og ikke beltemating. Brengun ble vanligvis benyttet med et 30-skudd magasin som i praksis var ladet med 28 skudd for å forhindre forkiling. Det fantes også et 100-skudds tallerkenmagasin beregnet for bruk mot fly, tilsvarende lewis maskingevær. Vekten var en annen ulempe, og derfor ble ofte Brengun demontert og vekten fordelt mellom to soldater under lange forflytninger til fots.
På tross av disse ulempene var Brengun et meget populært våpen blant de britiske soldatene som respekterte den som et effektivt og pålitelig våpen. Den var også i bruk blant norske hjemmestyrker og i den norske hæren under og etter krigen, frem til man tok i bruk amerikanske våpen på begynnelsen av 50-tallet.
Etter at Storbritannia tok i bruk L1A1 i 7,62x51 som sin rifle, ble Brengun omkamret til 7,62x51 og omdøpt til L4.
L4 forble i britisk tjeneste frem til 1980- eller 90-tallet, og er nå helt erstattet av beltematede FN MAG. Dette blir også brukt i det norske forsvaret, på Leopard 2-stridsvogner kjøpt inn fra Nederland.
| Brengun er et britisk lett maskingevær som var standard i den britiske hæren under andre verdenskrig. Den erstattet det gamle maskingeværet Lewisgun fra første verdenskrig i 1935. Navnet er en sammentrekning av «Brno Enfield», siden den ble laget i våpensmiene i Royal Small Arms Factory i Enfield basert på et tsjekkisk design, som opprinnelig het ZB vz 26 før det ble oppdatert til ZB vz 30, som deretter ble grunnlaget for ZB vz 33 og Bren.gun
Den benytter samme ammunisjon som den britiske standard armériflen Lee-Enfield (kaliber .303 British – 7,7 mm). Ulempene med våpenet var at skuddtakten var mye lavere enn sitt tyske motstykke, og den kunne bare benytte magasiner og ikke beltemating. Brengun ble vanligvis benyttet med et 30-skudd magasin som i praksis var ladet med 28 skudd for å forhindre forkiling. Det fantes også et 100-skudds tallerkenmagasin beregnet for bruk mot fly, tilsvarende lewis maskingevær. Vekten var en annen ulempe, og derfor ble ofte Brengun demontert og vekten fordelt mellom to soldater under lange forflytninger til fots.
På tross av disse ulempene var Brengun et meget populært våpen blant de britiske soldatene som respekterte den som et effektivt og pålitelig våpen. Den var også i bruk blant norske hjemmestyrker og i den norske hæren under og etter krigen, frem til man tok i bruk amerikanske våpen på begynnelsen av 50-tallet.
Etter at Storbritannia tok i bruk L1A1 i 7,62x51 som sin rifle, ble Brengun omkamret til 7,62x51 og omdøpt til L4.
L4 forble i britisk tjeneste frem til 1980- eller 90-tallet, og er nå helt erstattet av beltematede FN MAG. Dette blir også brukt i det norske forsvaret, på Leopard 2-stridsvogner kjøpt inn fra Nederland.
== Se også ==
Liste over maskingeværer
== Eksterne lenker ==
(en) Bren light machine guns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bren – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Storbritannia | 8,175 |
null | 2023-02-04 | Holger Apfel | null | null | null | Holger Apfel (født 1970 i Hildesheim) var fra 2011 til 2013 leder for det nasjonalistiske tyske partiet NPD, og fra 2004 til 2014 medlem av den saksiske landdagen. Han overtok ledervervet for partiet etter Udo Voigts avgang i 2011. | 8,176 |
null | 2023-02-04 | Udo Voigt | null | null | null | Udo Voigt (født 14. april 1952 i Viersen) er en tysk politiker, medlem av Europaparlamentet, statsviter og tidligere Luftwaffe-offiser. | 8,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Restaurasjonen_i_Frankrike | 2023-02-04 | Restaurasjonen i Frankrike | ['Kategori:1810-årene i Frankrike', 'Kategori:1814 i Frankrike', 'Kategori:1820-årene i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Opphør i 1830', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1814', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1830', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1830-årene'] | Restaurasjonen er en periode i Frankrikes historie fra 1814 til 1830. Perioden var preget av gjenopprettelsen av «den gamle orden» og gjeninnsettelsene av Bourbonerne på den franske tronen etter den endelige seieren over Napoléon Bonapartes Frankrike. Den ble initiert på Wienerkongressen av fyrst Klemens von Metternich.
Begrepet omfatter også gjeninnsettelsen av andre gamle kongefamilier i Europa på samme tid, og gjenopprettelsen av Den katolske kirkes hierarki i Frankrike.
| Restaurasjonen er en periode i Frankrikes historie fra 1814 til 1830. Perioden var preget av gjenopprettelsen av «den gamle orden» og gjeninnsettelsene av Bourbonerne på den franske tronen etter den endelige seieren over Napoléon Bonapartes Frankrike. Den ble initiert på Wienerkongressen av fyrst Klemens von Metternich.
Begrepet omfatter også gjeninnsettelsen av andre gamle kongefamilier i Europa på samme tid, og gjenopprettelsen av Den katolske kirkes hierarki i Frankrike.
== Perioden 1814 - 1830 i Frankrike ==
Etter keiser Napoleon Is abdikasjon i 1814 restaurerte de allierte det franske monarkiet og tilsatte bourbonerne på tronen. Den perioden som fulgte innebar en konservativ reaksjon mot revolusjonens ideal og en gjenopprettelse av den katolske kirkens stilling i fransk samfunnsliv - og innevarslet også industrialismens inntog i Frankrike.
Ludvig XVIIIs regjeringstid 1814-1824 innebar både konsesjoner til de europeiske maktene som hadde beseiret Napoleon og en anerkjennelse av privat eiendomsrett. Men de konservative gruppene som vendte tilbake til Frankrike sammen med Ludvig, som for eksempel jesuittene, fant seg ofte skjøvet til side, fortrengt av liberalere som de Decazes som ville få i gang økonomisk virksomhet ved å prioritere den franske industrien. Selv om franskmenn i sin alminnelighet knapt var begeistret over å ha fått tilbake monarkiet pekte disse liberale etterstrebelsene i ønsket retning - franskmennene ønsket nå, og hele Europa med dem, fred og velstand.
Karl Xs regjering 1824-1830 innebar et tvert brudd med denne liberale utviklingen. Ved sin tiltreden gikk Karl gjennom alle de gamle ritualene. For eksempel lot han seg krone i Reims, slik som de franske kongene hadde gjort i århundrer. Derpå avskjediget han regjeringens liberale ministre og tilsatte sine reaksjonære venner, som hertug de Polignac og greve de Villèle, fra det konservative selskap Jomfruens kongregasjon som etterstrebet å gjenopprette den gamle orden med kirken som samlende kraft.
De franske borgere hadde imidlertid fått smak på den materielle velstanden som var begynt under Ludvigs regjering. Sammen skapte borgerklassen, mer militante intellektuelle, en ny økonomisk krise, og dårlige avlinger, de forutsetningene som førte til julirevolusjonen i 1830. Den 2. august samme år abdiserte Karl, og hertugen av Orléans, sønn av Philippe Égalité, tiltrådte tronen som Ludvig Filip I.
Femti år etter at den industrielle revolusjon var blitt innledet i Storbritannia kom den i gang i Frankrike. Fra 1830-årene til 1850-årene ble industriens kapasitet bedret, jern- og kullproduksjonen øket og antall spinnerier, tekstilindustrier og papirfabrikker økte sterkt. Jernbanenettet ble utbygd. Adelens plass ble mer og mer overtatt av bankfolk og industriledere.
Den industrielle utviklingen førte også til framveksten av sosialismen med forkjempere som Henri de Saint-Simon, Charles Fourier, Louis Blanc og Auguste Blanqui. Motsetninger mellom arbeidere og borgere tiltok i hele perioden, og spenningene i det franske samfunnet ble forverret av dårlige avlinger og en rask befolkningvekst. Industrialismen satte både produksjonen i bevegelse og samfunnet i ubalanse.
== Litteratur ==
HjelpemiddelGuillaume de Bertier de Sauvigny / Alfred Fierro: Bibliographie critique des mémoires sur la restauration écrits ou traduits en français, Genève 1988KildeskriftutgaverArchives parlementaires: de 1787 à 1860. Recueil complet des débats législatifs et politiques des Chambres Françaises, imprimé … sous la direction de Jules Madival et Émile Laurent, deuxième série (1800 à 1860), Paris 1799–
Procès-verbal des séances de la Chambre des Pairs, Paris 1814–Samlet fremstillingEmmanuel de Waresquiel / Benoît Yvert: Histoire de la Restauration, 1814–1830: naissance de la France moderne, Paris 1996, ISBN 2-262-00912-0 | {{Infoboks tidligere land2 | 8,178 |
null | 2023-02-04 | Fredrik Bull-Hansen | null | null | null | Fredrik Vilhelm Bull-Hansen (født 2. august 1927 i Skien, død 1. | 8,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Jervell | 2023-02-04 | Sverre Jervell | ['Kategori:Alumni fra Europa-colleget', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske diplomater'] | Sverre Jervell (født 16. mars 1943) er en norsk diplomat og sikkerhetspolitisk forsker.
Han er utdannet ved Norges handelshøyskole, Europa-colleget i Brugge og Harvard University. Sverre Jervell var i en rekke år en nær medarbeider av Thorvald Stoltenberg og deltok i arbeidet med Stoltenbergs rapport om nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Han har vært ministerråd ved den norske ambassaden i Berlin, og var 2002–2003 gjesteforsker ved NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt). Han er medlem av rådet i Norsk-Tysk Selskap og utgav boken Nordmenn i Berlin i 2007.Sverre Jervell er far til den norske forfatteren Ellen Emmerentze Jervell.
| Sverre Jervell (født 16. mars 1943) er en norsk diplomat og sikkerhetspolitisk forsker.
Han er utdannet ved Norges handelshøyskole, Europa-colleget i Brugge og Harvard University. Sverre Jervell var i en rekke år en nær medarbeider av Thorvald Stoltenberg og deltok i arbeidet med Stoltenbergs rapport om nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Han har vært ministerråd ved den norske ambassaden i Berlin, og var 2002–2003 gjesteforsker ved NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt). Han er medlem av rådet i Norsk-Tysk Selskap og utgav boken Nordmenn i Berlin i 2007.Sverre Jervell er far til den norske forfatteren Ellen Emmerentze Jervell.
== Referanser == | Sverre Jervell (født 16. mars 1943) er en norsk diplomat og sikkerhetspolitisk forsker. | 8,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avis | 2023-02-04 | Avis | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Avis er tradisjonelt en trykt publikasjon på papir med varierende format, bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har lagt vekt på nyhetsformidling.
Papiraviser utgis i stor grad som publikasjoner trykket på avispapir, men selges også over internett som nettaviser.
| Avis er tradisjonelt en trykt publikasjon på papir med varierende format, bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har lagt vekt på nyhetsformidling.
Papiraviser utgis i stor grad som publikasjoner trykket på avispapir, men selges også over internett som nettaviser.
== Etymologi ==
Ordet «avis» kommer fra fransk avis (= kunngjøring, meddelelse, oppslag), en substantivering av perfektum partisippen til verbet aviser (= tenke over; underrette), avledet av latin ad og visum (= syn; tanke). Norsk og dansk er de eneste vestlige språkene som i dag bruker ordet «avis» i denne betydningen; men også på svensk ble ordet brukt i en kortere periode på 1700- og 1800-tallet, før landet gikk over til å bruke ordet tidning.I enkelte sammenhenger kan ordet «blad» bli brukt synonymt med «avis», som i avistitlene Dagbladet, Morgenbladet og Stavanger Aftenblad. På islandsk og færøysk er ordet for avis blað.
== Innhold ==
Innholdet i en avis utarbeides av en redaksjon som består av journalister. Redaksjonen ledes av en ansvarlig redaktør som er ansvarlig for innholdet, i Norge er dette nedfelt i straffeloven. Det kan i tillegg være flere redaktører i redaksjonen, med ansvar for hver sin del av redaksjonens arbeid, for eksempel desk, politikk, sport eller foto. Redaksjonen vil normalt foreta vurderinger på selvstendig journalistisk grunnlag, samt de presseetiske normene, blant annet nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten, foruten avisens egne interne etiske regler.
Innholdet i aviser er i varierende grad aktualitetspreget, avhengig av hvor ofte avisen kommer ut. Redaksjonelt innhold deles gjerne i ulike sjangre. Blant dem er lederartikkelen, nyhetsartikler, reportasjer, kronikker, kommentarer, petit'er, leserbrev, notiser, intervjuer, enquêter, anmeldelser og artikler i gjentagende navngitt spalte. De fleste aviser inneholder også et betydelig antall bilder og grafiske fremstillinger som skal illustrere og supplere teksten.
En avis består dessuten av betalt spalteplass som kalles for annonser eller kunngjøringer. Annonser er for de fleste aviser den viktigste inntektskilden.
I flere land kan aviser i konkurranseutsatte posisjoner motta statlige bidrag som i Norge kalles for pressestøtte. Foruten den direkte pressestøtten nyter alle aviser i Norge godt av fritak for merverdiavgift.
== Historie ==
Nyheter hadde både kommersiell og underholdningsmessig verdi, og de store handelshusene sendte ut detaljerte beskrivelser av nye varer som kom i omløp, av aktuelle politiske spørsmål og årets avlinger. På 1500-tallet avkrevde styret i Venezia borgerne en liten avgift for å få høre offisielle kunngjøringer om kamper mot erkefienden, tyrkerne. Denne avgiften ble kalt gazetta (= lille skjære), egentlig den lokale mynten (verd to soldi) som tjenesten ble betalt med, og opphav til gazette som navn på mange aviser rundt om i verden. I England først brukt i 1665 om en avis utgitt i Oxford, dit hoffet hadde flyktet fra pestutbruddet i London. En av Europas store aviser var den franskspråklige la Gazette, utgitt i Leiden. Dette minsket sensurens makt over befolkningslag som hadde lært fremmedspråk og kunne betale for å få tilsendt utenlandske aviser.På 1700-tallet økte behovet for nyhetsoppdateringer, etter hvert som europeiske handelsruter strakte seg over det meste av kloden. Men selve avisene var beskjedne - vanligvis på fire sider, illustrasjoner var sjeldne, og overskrifter ennå ikke oppfunnet. Viktige nyvinninger var leserbrev som ble satt på trykk, og annonser som skaffet avisene inntekter og gjorde annonsørene kjent for en større kundekrets.
== Avis i Norge ==
=== Historie ===
Se utdypende artikkel om Norsk avishistorie
I Danmark-Norge var det forbudt å produsere aviser med nyheter utenfor København. De første norske avisene var derfor nærmest annonseaviser. Norges eldste avis er Norske Intelligenz-Seddeler fra 1763, utgitt av boktrykker S. C. Schwach. Den eldste norske avisen som fortsatt utgis, er Adresseavisen, startet 3. juli 1767 som Kongelig allene privilegerede Trondhiems Adresse Contoirs Efterretninger.De første adresseavisene hadde utgangspunkt i de såkalte adressekontorene, en type opplysningskontor med privilegium til å formidle kunngjøringer og annonser fra folk og bedrifter. Disse fikk ikke lov til å trykke nyheter, men formidlet annonser og kunngjøringer ispedd litterære tekster som fortellinger og dikt.Fra starten skulle norske avisutgivelser ha et kongelig monopol fra den dansk-norske kongen i København, gjeldende for distribusjon av adresseaviser med innhold som nyere tids annonseaviser. Norges første nyhetsavis kom først i august 1807, da kongen mistet kontrollen etter bombardementet av København som la store deler av byen i aske. I mangel av danske aviser nådde bare rykter om bombingen og flåteranet til Norge, så Niels Wulfsberg ved Vår Frelsers kirke sørget for at Norges første nyhetsavis - Efterretninger og Opmuntringer angaaende de Nærværende Krigsbegivenheder - kom i omløp. Wulfsberg hadde trosset bestemmelsen om det københavnske nyhetsmonopolet i den hensikt å forebygge rykteskapt panikk; men da han i januar 1808 begynte å utgi bladet Tiden, advarte kong Frederik ham med ordene: «Pass jer, jeg liker ikke jeres Blad.» Wulfsberg måtte dermed stanse utgivelsen, men gjenopptok den i 1813. Og året etter var dansketiden over.Grunnloven av 1814 gjorde slutt på pressesensuren i Norge, § 100 sier at «Ytringsfrihed bør finde Sted». Dette muliggjorde en mer samfunnskritisk avis- og bladflora, til dels i folkeopplysningens navn. Dermed kunne Wulfsberg i 1819 utgi Morgenbladet, som dermed var Norges første dagsavis, og i dag en ukeavis.
Innføring av ny teknikk i trykkeriene, sylinderpressen første gang tatt i bruk hos Grøndahl i 1840, rotasjonspressen første gang tatt i bruk av Aftenposten i 1886, og settemaskinen tatt i bruk i flere avistrykkerier i 1898, representerte teknologiske fremskritt. Teknologien var kostnadssparende, men først og fremst gjorde den produksjonen mer effektiv.
Industrialiseringen, folkevandringen fra bygdene til byene, bedret lesekyndighet og økt politisk bevissthet bidro sterkt til at siste halvdel av 1800-tallet ble avisenes store ekspansjonsfase. I 1850 var det 40 aviser i Norge, i 1918 var antall titler 250. På samme måte som innføringen av parlamentarisme i 1884 gav opphav til de politiske partiene, gav de politiske partiene opphav til en ny type presse, partipressen.
==== Andre verdenskrig ====
Norge hadde vel 260 aviser ved andre verdenskrigs start og under halvparten, 114 da krigen sluttet. Pressebildet før krigen bar preg av stor avistetthet og politisk bredde. De fleste steder hadde minst to aviser som representerte ulikt politisk syn.Andre verdenskrig kom til å endre det norske avisbildet permanent. De tyske okkupantene og det norske NS-styret satte i gang en nyordning for de norske avisene, med nedstenging av aviser som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti (NKP). Alle NKP-avisene ble raskt stanset, senere også de aller fleste arbeiderpartiavisene. Av Høyres og Bondepartiets aviser ble vel halvparten stanset, mens Venstre mistet litt mer enn halvparten av sine.
Gula Tidend i Bergen som var målbevegelsens avis, stengte straks okkupasjonen var et faktum.Pressedirektoratet hadde som hovedoppgave å nyordne avisene i Norge, og kunne etter lov av 26. februar 1942 legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere. På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene. De gjenværende avisene måtte derfor akseptere å få innsatt NS-redaktør, bli slått sammen med andre aviser, akseptere nytt navn eller å bli lagt ned. Noen få aviser fikk også lov til å legge ned frivillig. I tillegg ble flere aviser slått sammen.Direktoratet fikk ytterligere fullmakter til å stanse aviser i 1943. Pressedirektoratet selv beskrev høsten 1943 at den samlede presse nå brukte like mye papir som Aftenposten alene før krigen. Mens direktoratet sørget for organiseringen av avisene, hadde Presseabteilung i oppgave å forsyne avisene med innhold som tjente som nasjonalsosialistisk propaganda.
I 1943 var antallet aviser nede i 118. Men mens antall titler var mer enn halvert, holdt opplaget seg. Dermed økte opplaget sterkt for de avisene som fikk komme ut, og også abonnenter og annonsører fulgte med over til de gjenværende avisene. Annonseprisene økte, mens størrelsene krympet kraftig grunnet den strenge papirrasjoneringen. Avisene som fikk komme ut, økte inntektene betydelig, noe som fikk følger for debatten om avisenes lojalitet da krigen var slutt.
===== Illegale aviser =====
Se egen artikkel: den illegale pressen. De illegale avisene brakte ofte videre meldinger fra BBCs radiosendinger, og ble et viktig korrektiv til nyhetene i de offisielle avisene som alle måtte gjennom tyskvennlig sensur.
==== Avisoppgjøret ====
Se egen artikkel: Avisoppgjøret
==== Endringer i avisstruktur ====
Etter andre verdenskrig forsøkte avisene å komme raskt i gang igjen.
I Trondheim var Dagsposten byens største avis før krigen brøt ut. Etter en frivillig nazifisering måtte avisen legge ned da freden kom. Adresseavisen som hadde fått lov å komme ut med NS-redaktør overtok ikke bare lesere fra Dagsposten, men også fra de to konkurrentene som ble stanset, venstre-avisa Nidaros og Arbeider-Avisen (DnA). Tilsvarende eksempler fantes fra de fleste steder, og det generelle bildet var at de ikke-stansede avisene hadde overtatt betydelige markedsandeler og ikke bare økt opplaget betydelig, men også det viktige annonsemarkedet. Da fredsdagene kom, klarte de stansede avisene bare til en viss grad å tjene på det enorme suget etter nyheter.
==== Avisstruktur og avisdød ====
En kunne ganske raskt dele avisene i tre grupper, store byaviser med solid økonomi til å skape redaksjonelt innhold og opprette et finmasket distribusjonsnett, og aviser som var nest størst på utgiverstedet, som slet med dårlig økonomi og manglende konkurransekraft, og tredje gruppen, små lokalaviser som var alene om både sitt redaksjonelle marked, og om annonsemarkedet.
=== Pressestøtte ===
Se utdypende artikkel om pressestøtte
Pressestøtte er en form for statsstøtte som aviser kan motta. På grunn av avisdøden bestemte Stortinget i 1969 seg for å etablere den direkte pressestøtten. Pressestøtte begrunnes først og fremst med viktigheten av å ha et bredt medieperspektiv som skal sikre pressens jobb som samfunnsvokter. Innunder dette ligger blant annet å sikre et samfunn der ytringsfriheten står sentralt.
Den direkte pressestøtten gis til aviser etter gitte kriterier knyttet til papirforbruk og størrelse, men gis ikke lenger bare til nummer to-aviser, men også til små lokalaviser. I statsbudsjettet for 2007 var den foreslått satt til 308 millioner kroner.
Den indirekte pressestøtten er noe alle aviser nyter godt av og innebærer at aviser er fritatt for merverdiavgift. Dette er den i verdi største av støtteordningene og gir alle aviser inntekter til en verdi av over en milliard kroner årlig.
=== Dagens avisstruktur ===
Norske aviser har opplevd en kontinuerlig vekst etter andre verdenskrig fram til internettalderen. Økt sentralisering og informasjonsbehov har vært drivkreftene i det norske avisforbruket, som i dag er verdens største. Nye medier som radio, fjernsyn og videospilleren ble alle spådd å skulle sette en stopper for opplagsveksten, men bidro heller med det motsatte. Det nye mediet Internett ser imidlertid ut til å ha stanset opplagsveksten, i det minste midlertidig.
Det er flere andre utviklingstrekk blant de norske avisene. Det mest klare er konsernkonsentrasjonen. De fleste norske avisene eies i dag av tre aviskonsern. Schibsted er størst, men med bare to avistitler (VG og Aftenposten), men med en betydelig investering i andre medier, A-pressen er også størst, men da målt i antall titler og geografisk spredning, mens Orkla Media bygde seg særlig opp i Møre og Romsdal, Grenland og Østfold, samt Oslo-området.
Tradisjonelt ble mange aviser etablert av et avistrykkeri, slik at en skulle få arbeid til pressa. I dag er det svært uvanlig at en avis eier et eget trykkeri. Bare noen få gjør det, og der trykkes det som oftest mange aviser. Orkla Media og A-pressen er eksempler på konsern som har sentralisert sin trykkerivirksomhet på Østlandet til to steder, henholdsvis Stokke og Lillestrøm.
Avpolitiseringen av avisene kom som en følge av at stadig flere aviser ble alene på utgiverstedet. Dermed kom behovet for å slipe vekk de politiske kantene og inkludere alle avisleserne. Avpolitiseringen var med andre ord et konkurransefortrinn stadig flere aviser så seg tjent med for å øke sitt nedslagsfelt mest mulig.Avisformatene har også endret seg. Tradisjonelt ble alle aviser utgitt i fullformat. Etter hvert økte etterspørselen etter mindre avisformat. Berlinerformatet, eller halv fullformat, slo aldri gjennom i Norge, men var i mange år Arbeiderbladets kjente mellomformat. «Tabloid» er et ord som oftest forbindes med en bestemt type avisinnhold, men er egentlig betegnelsen på et avisformat. Det var først og fremst VG som introduserte dette formatet til de brede leserkretser i Norge. Da avisen gikk over til tabloid i 1963 ble dette en umiddelbar suksess. I 1981 ble avisen landets største da den passerte Aftenposten i opplag. Dagbladet fulgte etter med formatendring, også det med en viss grad av suksess, men avisen kunne ikke måle seg med VGs. Etter at Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad la om til tabloidformat 16. september 2006 var Møre-Nytt den eneste dagsavisen i Norge som kom ut i fullformat. Høsten 2007 ble Møre-Nytt tvangsomlagt til tabloid, på grunn av avisens nye eier Edda Trykkeri (Sunnmørsposten). Dette markerte slutten for både fullformat og totalt «svart/hvitt» for dagsaviser i Norge.
Den 30. august 1987 utkom Morgenbladet som første norske dagsavis siden 1919 med en søndagsutgave. Mange aviser har siden utgitt søndagsaviser.
== Avisproduksjon ==
Avisproduksjonen i Norge har endret seg de siste 10 årene. Avisproduksjonen samles i mediehus hvor det produseres journalistisk stoff til flere medier som tv, avis, radio osv.Den enkelte avis har journalister og pressefotografer til å levere stoff som bedømmes av ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør eller ansvarshavende redaktør) er den vanlige betegnelsen i Norge for den redaktør som har det øverste og endelige ansvar for det publiserte innhold i henhold til straffelovens § 269-270 . Redaktøren er etter loven ansvarlig enten som forfatter eller ved å medvirke til å publisere andres eventuelle forbrytelser. Øvrige redaksjonelle medarbeidere har tilsvarende ansvar.
Ansvarlig redaktør kan velge å delegere ansvar til underordnede redaktører som har ansvar for ulike avdelinger i bedriften. I et nyhetsmedie kan dette være avdelinger for sport, politikk, innen- og utenriks, desk, foto, kultur o.l. Redaktøren(e) kan på selvstendig grunnlag endre alt innhold som blir produsert.
== Definisjon av begrepet «avis» ==
Tidligere var det vanlig å definere en avis etter innhold, format og papirkvalitet. Innholdet bestod av allmenne dagsaktuelle nyheter og annonser, formatet var i hovedsak fullformat og papirkvaliteten heller dårlig.
I dag er dette vanskeligere, både fordi avisformatene har endret seg, men også fordi definisjonen av hva som er innhold endrer seg. I 2003 søkte Se og Hør om momsfritak da bladet økte utgivelsesfrekvensen fra én til to ganger ukentlig, og mente det kom inn under avisbegrepet. Aviser er fritatt for å kreve inn moms på salg av bladet, noe ukeblader ikke er. Fylkesskattekontoret i Oslo avviste dette. I vedtaket het det at alle aviser må «gjennom nyheter og kommentarer orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle anliggender» og refererte også til UNESCOs avis-definisjon, som sier at avisen skal fungere som lesernes «primære ressurs for skrevne nyheter».Institutt for Journalistikk definerer en avis som «publikasjoner som kommer ut minst én gang per uke, og som fyller de opprinnelige reglene for listeføring som avis, det vil si de skal «orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle spørsmål», ta reell betaling for abonnement og løssalg og ha mindre enn 50 prosent annonser».
== Antatt minkende bruk av ordet «avis» ==
I 2015 hevdet Sylfest Lomheim at ordet «avis» stadig sjeldnere er å se: «... etter to hundre år. No er det «papiravis» og «nettavis» som gjeld. Fordi det er behov for å skilja mellom to typar av aviser».
== Norske aviser med størst daglig opplagstall (2012) ==
(Endring i opplag fra 2010)
1. Aftenposten (morgenutgaven), Oslo, 225 981 (-13 850)
2. VG (Verdens Gang), Oslo, 188 354 (-44 941)
3. Aften, Oslo, 96 100 (-8 912)
4. Dagbladet, Oslo, 88 593 (-9 537)
5. Dagens Næringsliv, Oslo, 82 889 (2 330)
6. Bergens Tidende, Bergen, 76 817 (-5 615)
7. Adresseavisen, Trondheim, 70 089 (-3 345)
8. Stavanger Aftenblad, Stavanger, 61 636 (-2 352)
9. Fædrelandsvennen, Kristiansand, 35 441 (-2 493)
10. Drammens Tidende, Drammen, 31 026 (-5 083)
== Aviser med størst opplagstall 2005 ==
Se også Liste over aviser
1. Yomiuri Shimbun, Japan, 14.067.000
2. The Asahi Shimbun', Japan, 12.121.000
3. Mainichi Shimbun, Japan, 5.587.000
4. Nihon Keizai Shimbun, Japan, 4.635.000
5. Chunichi Shimbun, Japan, 4.512.000
6. Bild, Tyskland, 3.867.000
7. Sankei Shimbun, Japan, 2.757.000
8. Canako Xiaoxi (Beijing), Kina, 2.627.000
9. Renmin Ribao, Kina, 2.509.000
10. Tokyo Sports, Japan, 2.425.000
11. The Sun, Storbritannia, 2.419.000
13. USA Today, USA, 2.310.000
14. The Wall Street Journal, USA, 2.107.000
15. Daily Mail, Storbritannia, 2.093.000
26. The Mirror, Storbritannia, 1.597.000
37. The New York Times, USA, 1 121 000
45. Kronen Zeitung, Østerrike, 1.009.000
63. Komsomolskaya Pravda, Russland, 817 000
71. De Telegraaf, Nederland, 753.000
80. The Washington Post, USA, 708.000
== Avisbegreper ==
Som beskriver utgivelsesfrekvensenDagsavis
Ukeavis
Ukeblad
MånedsavisSom beskriver dekningsområdetLokalavis
Områdespesifikk utgave av riksavis (som utgis med særskilt navn)
Regionavis
RiksavisSom beskriver innholdetPartiavis (flertall: Partipresse)
Temaavis
Gratisavis
Leiravis
Studentavis
Tabloid
Underholdningspresse
VittighetsbladMer om avisinnholdAvistegning
Pressefoto
AnnonserSom beskriver formatetFullformat
Berlinerformat
TabloidformatSom beskriver ansatteAnsvarlig redaktør
Redaktør
Journalist
Avistegner
Pressefotograf
TrykkerAvisuttrykkAvisand
Agurktid
Veggavis
Riksdekkende meningsbærende avis (pressestøttebegrep)
Faksjon
Telefaks historisk
Setter historisk
Linotypist
Korrekturleser snart historisk
Desk
Petit
LederAvisrelaterte priser og utmerkelserDen store journalistprisen
SKUP-prisen
Årets lokalavis
Årets avistegning
Årets Bilde
Pulitzerprisen
Gullpennen
== Se også ==
Liste over norske aviser
Liste over nedlagte norske aviser
Liste over norske studentaviser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Newspapers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Newspapers – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oppslagsordet «avis» i Ordbog over det danske sprog (på dansk)
Oppslagsordet «avis» i Pax leksikon 1976–1982
Aviser fra Hordaland, Rogaland og Agder 1763–1969
Norske aviser i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv
List of Newspapers – Online Newspapers Directory
De største nettaviser i alle lande
Avis i skolen om avisproduksjon m.m.
Norske og internasjonale nettaviser | Avis er tradisjonelt en trykt publikasjon på papir med varierende format, bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har lagt vekt på nyhetsformidling. | 8,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Superhelt | 2023-02-04 | Superhelt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fiktive personer', 'Kategori:Tegneserier'] | Superhelten er en heroisk fiktiv person, som besitter et spesielt talent, overnaturlige fenomener eller overmenneskelige krefter (superkrefter). De er ofte å finne i tegneserier, spesielt amerikanske og diverse filmer (ofte basert på tegneseriene). En superhelt har ofte én eller flere fiender (superskurker), som enten kjemper aktivt mot helten, eller som helten av en eller grunn må stoppe for at ikke superskurken skal skade noen andre.
Typisk kan superhelten ha kommet i kontakt med eller bli utsatt for ett farlig stoff eller stråling (ofte radioaktivt), som kan resultere i at helten muterer og dermed får en form for superkrefter. Dette gjelder helter som for eksempel Spider-Man, Hulk og gruppen kalt Fantastic Four. Andre superhelter har medfødte krefter, som f.eks heltene i X-Men, som på grunn av sine overmenneskelige evner blir kalt for mutanter. Figurer som kommer fra en annen planet enn jorden kan besitte medfødte superkrefter. Et eksempel på dette kan være Supermann.
En annen omdiskutert gruppe superhelter igjen har ikke superkrefter i det hele tatt, men stoler derimot på kløkt, talent og teknologi. Eksempler på dette kan være Batman eller Iron Man.
Selv om det er et tydelig skille mellom superhelter, som er gode, og superskurker, som er superheltenes onde motpart, finnes det noen såkalte «helter» som befinner seg mellom disse ytterpunktene. Dette kan være skikkelser med evner som befinner seg på grensen mellom god og ond. Disse kalles antihelter og ofte kjemper disse på sin egen side, fremfor å velge mellom godt og ondt. Mangler av dem mangler én eller flere egenskaper som en tradisjonell helt ofte har. Et eksempel på en slik antihelt er mutanten Deadpool. | Superhelten er en heroisk fiktiv person, som besitter et spesielt talent, overnaturlige fenomener eller overmenneskelige krefter (superkrefter). De er ofte å finne i tegneserier, spesielt amerikanske og diverse filmer (ofte basert på tegneseriene). En superhelt har ofte én eller flere fiender (superskurker), som enten kjemper aktivt mot helten, eller som helten av en eller grunn må stoppe for at ikke superskurken skal skade noen andre.
Typisk kan superhelten ha kommet i kontakt med eller bli utsatt for ett farlig stoff eller stråling (ofte radioaktivt), som kan resultere i at helten muterer og dermed får en form for superkrefter. Dette gjelder helter som for eksempel Spider-Man, Hulk og gruppen kalt Fantastic Four. Andre superhelter har medfødte krefter, som f.eks heltene i X-Men, som på grunn av sine overmenneskelige evner blir kalt for mutanter. Figurer som kommer fra en annen planet enn jorden kan besitte medfødte superkrefter. Et eksempel på dette kan være Supermann.
En annen omdiskutert gruppe superhelter igjen har ikke superkrefter i det hele tatt, men stoler derimot på kløkt, talent og teknologi. Eksempler på dette kan være Batman eller Iron Man.
Selv om det er et tydelig skille mellom superhelter, som er gode, og superskurker, som er superheltenes onde motpart, finnes det noen såkalte «helter» som befinner seg mellom disse ytterpunktene. Dette kan være skikkelser med evner som befinner seg på grensen mellom god og ond. Disse kalles antihelter og ofte kjemper disse på sin egen side, fremfor å velge mellom godt og ondt. Mangler av dem mangler én eller flere egenskaper som en tradisjonell helt ofte har. Et eksempel på en slik antihelt er mutanten Deadpool. | Superhelten er en heroisk fiktiv person, som besitter et spesielt talent, overnaturlige fenomener eller overmenneskelige krefter (superkrefter). De er ofte å finne i tegneserier, spesielt amerikanske og diverse filmer (ofte basert på tegneseriene). | 8,182 |
null | 2023-02-04 | Scott Adams (1957) | null | null | null | Scott Adams (født 8. juni 1957) er skaperen bak tegneserien Dilbert og forfatteren bak flere firmakommentarer, sosiale satirer og eksperimentelle filosofibøker. | 8,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scott_Adams | 2023-02-04 | Scott Adams | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Scott Adams kan referere til:
Tegneserieskaperen Scott Adams
Spilldesigneren Scott Adams | Scott Adams kan referere til:
Tegneserieskaperen Scott Adams
Spilldesigneren Scott Adams | Scott Adams kan referere til: | 8,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adam | 2023-02-04 | Adam | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:Første Mosebok', 'Kategori:Islams profeter', 'Kategori:Kristne helgener fra Det gamle testamente', 'Kategori:Personer i Tanakh', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Adam (hebraisk: אָדָם – ʾĀḏām; gresk: Ἀδάμ – Adám; arabisk: آدَم – ʾĀdam; gammelsyrisk: ܐܕܡ) er en skikkelse i Første Mosebok som også nevnes i Det nye testamente, de deuterokanoniske bøker, Koranen, Mormons bok, og Kitáb-i-Íqán. Ifølge de abrahamittiske religioners skapelsesberetning var Adam det første menneske.
I skapelsesberetningen i Bibelen ble han skapt av Gud fra støv. Kristne kirker varierer i hvordan de anser Adams videre oppførsel med ulydighet overfor Gud (ofte kalt Syndefallet), og disse handlingers konsekvens for resten av menneskeheten. Kristen og jødisk lære tilegner ofte ulik grad av skyld på Adam og Eva (den første kvinne) for syndefallet, mens islamsk lære holder begge like ansvarlig. I tillegg hevder islam av Adam til slutt ble tilgitt, mens kristendommen mener frelse først kom gjennom Jesu ofring. Bahai-troen, islam, og visse kristne kirkesamfunn anser Adam som den første profet.
| Adam (hebraisk: אָדָם – ʾĀḏām; gresk: Ἀδάμ – Adám; arabisk: آدَم – ʾĀdam; gammelsyrisk: ܐܕܡ) er en skikkelse i Første Mosebok som også nevnes i Det nye testamente, de deuterokanoniske bøker, Koranen, Mormons bok, og Kitáb-i-Íqán. Ifølge de abrahamittiske religioners skapelsesberetning var Adam det første menneske.
I skapelsesberetningen i Bibelen ble han skapt av Gud fra støv. Kristne kirker varierer i hvordan de anser Adams videre oppførsel med ulydighet overfor Gud (ofte kalt Syndefallet), og disse handlingers konsekvens for resten av menneskeheten. Kristen og jødisk lære tilegner ofte ulik grad av skyld på Adam og Eva (den første kvinne) for syndefallet, mens islamsk lære holder begge like ansvarlig. I tillegg hevder islam av Adam til slutt ble tilgitt, mens kristendommen mener frelse først kom gjennom Jesu ofring. Bahai-troen, islam, og visse kristne kirkesamfunn anser Adam som den første profet.
== Etymologi ==
Adam (hebraisk: אָדָם) betyr «menneske»; med bestemt artikkel (ha) blir det «mennesket». Roten er אדם (ʾ-d-m); ordet har blitt satt i sammenheng med ordene 'adom («rød»), dam («blod»), og 'adamah («jord»). Ingen av disse etymologiske forklaringene regnes derimot som tilfredsstillende.Ordspillet at Gud lager mennesket (hebraisk: ha'adam) fra jorden/støvet (hebraisk: 'adamah) er ikke tilknyttet ordets etymologi. 'Adam brukes kun et fåtall ganger i Første Mosebok 4 og 5 som et egennavn, uten artikkel; som betegnelse for menneske forekommer ordet 554 ganger Det gamle testamente.Som maskulint substantiv betyr 'adam «menneske», «menneskehet», ofte i kollektiv kontekst som «menneskeheten». I Første Mosebok gjengis ofte det hebraiske ordet ׳āḏām som «menneskehet» i generell forstand, som er lik bruken i andre kanaanittiske språk.
== I Første Mosebok ==
I de fem første kapittel av 1. Mosebok brukes ordet אָדָם ('adam) i alle forstander: kollektivt («menneskeheten»), individuelt (en «mann»), kjønnsnøytralt, («mann og kvinne») og hann. Ifølge Jewish Encyclopedia er bruken i 1. Mosebok 1 generisk, mens i 1. Mosebok 2 og 3 blandes bruken av generell og personlig form.Et tilbakevendende litterært motiv i 1. Mosebok 1–8 er båndet mellom Adam og jorden (adamah). Adam skapes fra jorden (eller støvet), og fra denne adamah henter Adam sitt navn. Guds forbannelse av Adam fører også til jordens forbannelse, noe som gjør at han må arbeide for mat, og Adam skal vende tilbake til jorden (støvet) som han ble skapt av. Dette «jordiske» aspektet er en del av Adams identitet, og Adams forbannelse gjennom fremmedgjøring fra jorden virker å gjengi menneskehetens delte identitet som jordisk, men allikevel adskilt fra naturen.
=== Skapelse ===
Ifølge 1. Mosebok 1 skapte Gud (Elohim) mennesket. «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.» Her er Adam det generelle begrepet på «menneskeheten», og refererer til hele menneskeheten. Gud velsigner «dem» (menneskeheten) med «vær fruktbare og bli mange», og forordner at mennesket skal «råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»I 1. Mosebok 2 skaper Gud mennesket (denne gangen i betydningen av ett enkelt menneske) av «støv fra jorden», og blåste videre «livspust i nesen på det» så han «ble en levende skapning». Gud plasserte deretter Adam i Edens hage, og gav ham budet: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø.»Gud merket deretter at «Det er ikke godt for mennesket å være alene.». Han skapte deretter «alle dyr på marken og alle fugler under himmelen av jord» og førte dem til mennesket for å se hva mennesket ville kalle dem. Mennesket (Adam) fant derimot ikke en «hjelper av samme slag»; Gud lot derfor «en dyp søvn komme over mannen», og tok et av hans ribbein, hvorfra han skapte en kvinne. Kvinnen kom senere til å få navnet Eva.
=== Syndefallet ===
For de kristne doktriner, se syndefallet og arvesynd.I 1. Mosebok 3 opptrer en mann ved navn Adam i beretningen om «utkastelsen fra Eden» som brukes som en parabel, eller «visdomsfortelling» i visdomstradisjonen. Dokumenthypotesen for denne narrative delen tilskrives jahvistkilden (J), grunnet bruken av tetragrammet («YHWH»).I beretningen om utkastelsen fra Eden lures «kvinnen» inn i dialog på «slangen»s vilkår, som er stikk i strid med Jahves bud. Mannen og kvinnen synder. Gud utspør deretter Adam og kvinnen, som innleder en dialog. Gud roper ut til Adam ved å bruke et retorisk spørsmål som skal få ham til å tenke på sine feilgrep. Adam forklarer at han gjemte seg utav frykt fordi han innså sin nakenhet. Dette etterfølges av to ytterligere retoriske spørsmål som er utformet for å vise trass mot Guds bud. Adam peker deretter på kvinnen som den virkelige lovbryter og gir samtidig Gud skyld for tragedien.Etter skyldgivning utdeler Gud straff på alle involverte. Dom gis først til slangen, deretter kvinnen, og til slutt mannen (Adam). I Adams straff forbanner Gud jorden han kom fra, før han mottar en dødsstraff.Kiasmestrukturen til dødsstraffen gitt Adam i 3,19 er en kobling mellom menneskets skapelse av «støv» (2,7) til tilbakevendingen til hans opphav.
A du vender
B tilbake til jorden,
C for (kî) av den er du tatt.
C' [for] (kî) Støv er du,
B' og til støv
A' skal du vende tilbakeAdams reaksjon, Evas navngivning og Guds utforming av skinnplagg beskrives konsist. Hageberetningen ender med en guddommelig monolog som fastsetter Adam og kvinnens fordrivelse, og utføringen av den bestemmelsen.
=== Etter utkastelsen ===
Etter fordrivelsen fra Eden ble Adam tvunget til å arbeide hardt for føden. Ifølge 1. Mosebok fikk han flere sønner og døtre med Eva, hvorav tre er navngitt: Kain, Abel og Set. Ifølge 1. Moseboks slektslister døde Adam i en alder av 930, noe som gjør ham til den fjerde mest lengstlevende personen i Bibelen etter Metusjalah, Jared og Noah. Med slike tall vil utregninger, som de utført av erkebiskop James Ussher, tyde på at Adam døde kun 127 år før Noahs fødsel, ni generasjonsledd etter Adam. Med andre ord vil Adams livstid overlappe faren til Noahs livstid (Lamek) med minst femti år. Ussher og en gruppe teologer og lærde utførte i 1630 utregninger og utførte en studie som konkluderte med at Adam ble skapt 23. oktober 4004 f.Kr.At han levde til 3074 f.Kr.
== I andre verker ==
Adam og Evas liv, og dens greske versjon Moses' apokalypse, er en gruppe jødiske pseudepigrafiske skrifter som beretter om Adam og Evas liv etter fordrivelsen fra Edens hage fram til deres død.
Josvas bok nevner en by ved navn Adam på samme tid som israelittene krysset Jordanelven på vei inn i Kanaan, men foreslår ingen sammenheng mellom denne byen og 1. Moseboks Adam.
Boken om Jubelårene, en tekst fra det andre århundre f.Kr., som ikke anses som kanonisk av de fleste abrahamittiske trosretninger, hevder at Adam fikk to døtre: Azûrâ og Awân, som ble født etter Set, Kain, Abel, og ni andre sønner. Kain gifter seg senere med Awân, og Set gifter seg med Azûrâ, som dermed tar hensyn til deres etterkommere.
I Koranen skaper Gud Adam av leire og beordrer englene til å bøye seg for dette mennesket. Etter Iblis (Djevelen) nekter, lokker han Adam og Eva til å være ulydige mot Gud. Som straff sendes Adam of Eva ut til resten av Jorden hvor de unnfanger Kain og Abel.
== Se også ==
Adapa
Adam Kadmon
Adam kasia
Adam pagria
Det tapte paradis
Y-kromosomale Adam
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barker, Kenneth (Editor) (2008). The NIV Study Bible. Genesus: Zondervan Publishing House. s. 7. ISBN 978-0-310-93896-5. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
Hendel, Ronald S (2000). «Adam». I David Noel Freedman. Eerdmans Dictionary of the Bible. Eerdmans.
Mathews, K. A. (1996). Genesis 1-11:26. B&H Publishing Group. ISBN 978-0-8054-0101-1.
Oxford annotated NRSV, editors, Michael D. Coogan, editor ; Marc Z. Brettler, Carol A. Newsom, Pheme Perkins, associate (2007). The new Oxford annotated Bible with the Apocryphal/Deuterocanonical books : New Revised Standard Version (Augm. 3rd utg.). New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-528880-3. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link) | Personer med Adams som etternavn: | 8,185 |
null | 2023-02-04 | New Orleans | null | null | null | | areal = 902 | 8,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helen_Clark | 2023-02-04 | Helen Clark | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:New Zealands statsministere', 'Kategori:New Zealandstubber', 'Kategori:Partiledere', 'Kategori:Personer fra Waikato Region', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sosialdemokratiske ledere', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Helen Elizabeth Clark (født 26. februar 1950) var statsminister på New Zealand mellom 1999 og 2008. Hun var fra 2008 til 2017 (administrator) for FNs utviklingsprogram.Clark var leder av det newzealandske arbeiderpartiet. Hun var New Zealands andre kvinnelige statsminister, og den første som besatte posten etter først å ha vunnet et valg.
I 2009 ble Clark utnevnt til medlem av New Zealand-ordenen, New Zealands fornemste orden.
| Helen Elizabeth Clark (født 26. februar 1950) var statsminister på New Zealand mellom 1999 og 2008. Hun var fra 2008 til 2017 (administrator) for FNs utviklingsprogram.Clark var leder av det newzealandske arbeiderpartiet. Hun var New Zealands andre kvinnelige statsminister, og den første som besatte posten etter først å ha vunnet et valg.
I 2009 ble Clark utnevnt til medlem av New Zealand-ordenen, New Zealands fornemste orden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brian Edwards: Helen: Portrait of A Prime Minister: Auckland: Exisle Publishing: 2001: ISBN 0-908988-20-6
== Eksterne lenker ==
(engelsk) New Zealands statsminister
(engelsk) New Zealand Labour Party
(en) Helen Clark på Internet Movie Database | Helen Elizabeth Clark (født 26. februar 1950) var statsminister på New Zealand mellom 1999 og 2008. | 8,187 |
null | 2023-02-04 | San Diego | null | null | null | }} | 8,188 |
null | 2023-02-04 | Chemnitz | null | null | null | | areal = 220.85 | 8,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ladested | 2023-02-04 | Ladested | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bebyggelsestyper', 'Kategori:Bosetninger i Norge', 'Kategori:Byer', 'Kategori:Bygeografi', 'Kategori:Geografiske inndelinger', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Samfunn', 'Kategori:Tettsteder', 'Kategori:Undernasjonale områder'] | Ladested (losse- og ladested) var et tettsted, vanligvis av bymessig karakter, hvor borgerne hadde privilegium til å drive handel, vareinnførsel (lossing) og -utførsel (lading), særlig med trelast. Et ladested hadde kun begrensede rettigheter, og formelt var det underlagt en større kjøpstad i samme landsdel. Det var på 1500-tallet at de første ladestedene vokste, og mange av disse var viktige trelasteksportsteder. En rekke steder i Norge har historisk status som ladested, og langt de fleste fikk med tiden status som kjøpsteder.
Den historiske prosessen var vanligvis at et strandsted fikk tollbod, deretter formell status som ladested og senere kjøpstad.
| Ladested (losse- og ladested) var et tettsted, vanligvis av bymessig karakter, hvor borgerne hadde privilegium til å drive handel, vareinnførsel (lossing) og -utførsel (lading), særlig med trelast. Et ladested hadde kun begrensede rettigheter, og formelt var det underlagt en større kjøpstad i samme landsdel. Det var på 1500-tallet at de første ladestedene vokste, og mange av disse var viktige trelasteksportsteder. En rekke steder i Norge har historisk status som ladested, og langt de fleste fikk med tiden status som kjøpsteder.
Den historiske prosessen var vanligvis at et strandsted fikk tollbod, deretter formell status som ladested og senere kjøpstad.
== Historikk ==
De norske ladestedenes opprinnelse går tilbake til 1500- og 1600-tallet, da utførsel av tømmer og trelast i økende grad foregikk både fra de gamle middelalderbyene og fra strandsteder på landsbygden. Fra omkring 1500 hadde hollendere begynt å oppsøke norske havner, hvor de kjøpte opp og gav kontant betaling for trelast. Dessuten forekom salg av proviant til forbiseilende skip. I myndighetenes forsøk på å utøve kontroll med handelen ble det opprettet en tollbod, og deretter fikk ofte fremvoksende strandsteder gradvis formell status som ladesteder.
Ladestedene var i hovedsak mindre havnebyer og små, bymessige strandsteder som eksporterte tømmer og trelast. Borgerne i ladestedene hadde offentlig privilegium til å drive slik handel, innenlands og utenlands. Ladestedene oppstod som følge av at kjøpstedenes monopol i senmiddelalderen delvis ble brutt opp. At tømmer og trelast var varer som en ikke ønsket å transportere mer enn nødvendig var trolig medvirkende til at det ble opprettet mange ladesteder.
På mange måter liknet ladestedene på kjøpstedene, bare i mindre målestokk. Begge hadde bymessig, tett bebyggelse og lå ved havner hvor trelast og fisk ble utskipet. Likheten gikk ikke bare på bebyggelse, men også på næringsveier og sosial og kulturell variasjon. Likevel var ladestedene mindre, og de manglet flere funksjoner som kjøpstedene var tillagt.
== Formalia ==
Kjøpstedene hadde bredere rettigheter enn ladestedene, blant annet innenfor selvstyre, rettsvesen og forvaltning, og kjøpstadsborgerne hadde opprinnelig enerett til å drive næring i til dels store områder utenfor sin kjøpstad.
Ladestedenes handelsmenn, håndverksmestre og skippere (reder som drev skipsfart for egen regning) måtte ta borgerskap i sin overordnede kjøpstad. Ladestedsborgere som ønsket å drive handel, måtte søke om handelsborgerskap i sin kjøpstad eller i en av landets stiftsstader, godkjennes og avlegge borgered.
For å motta handelsborgerskap, måtte søkeren fremstille seg for magistraten i kjøpstaden, senere i ladestedet, og legge frem dåpsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville da prøve om vilkårene for borgerskap var til stede. Hvis søkeren kunne godkjennes, måtte han avlegge borgered. Når formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen som borger og drive lovlig forretning.
De særlige rettighetene som kjøpstedene og ladestedene hadde, ble innskrenket med handelsloven av 1842. Privilegiene ble begrenset, og i 1857 kom det ytterligere lovbestemmelser som innebar at kjøpstedenes og ladestedenes monopol i realiteten ble opphevet. Fra dette tidspunkt kunne handel drives lovlig på landet.
I 1952 ble kjøpstedene og ladestedene avviklet som juridiske enheter, og ble egne bykommuner. Små og mellomstore bykommuner ble noen år senere slått sammen med omliggende landkommuner, og mistet dermed den formelle status som by.
== Liste over ladesteder ==
=== Ladesteder opprettet under dansk-norske konger ===
=== Ladesteder opprettet under svensk-norske konger ===
=== Ladesteder opprettet etter 1905 ===
== Se også ==
Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse
== Referanser == | thumb|Sjøkart over Oslofjorden fra 1803, med navnet på datidens kjøpsteder i kapitéler. Ladesteder og strandsteder står i vanlig skrift. | 8,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norne | 2023-02-04 | Norne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi', 'Kategori:Tids- og skjebnegudinner'] | For olje- og gassfeltet, se Nornefeltet
Norne er en type gudinne i den norrøne mytologien som bestemmer skjebnen til menneskene og æsene. Nornene er til stede når et barn blir født og bestemmer skjebnen til barnet. Deres jobb er å spinne, måle og klippe livstråder (skjebnetråder) for menneskene.
Nornene blir ofte nevnt i skaldekvad og gudekvad, og ifølge Edda finnes det norner av både alve-, åsa- og dvergeætt.
Skjebnegudinner som nornene finnes også i gresk (moirer) og romersk mytologi (parcerne), noe som gjør det vanskelig å fastsette opphavet til nornene.
| For olje- og gassfeltet, se Nornefeltet
Norne er en type gudinne i den norrøne mytologien som bestemmer skjebnen til menneskene og æsene. Nornene er til stede når et barn blir født og bestemmer skjebnen til barnet. Deres jobb er å spinne, måle og klippe livstråder (skjebnetråder) for menneskene.
Nornene blir ofte nevnt i skaldekvad og gudekvad, og ifølge Edda finnes det norner av både alve-, åsa- og dvergeætt.
Skjebnegudinner som nornene finnes også i gresk (moirer) og romersk mytologi (parcerne), noe som gjør det vanskelig å fastsette opphavet til nornene.
== Urd, Verdande og Skuld ==
De tre herskernornene heter Urd (representerer fortid), Verdande (nåtid) og Skuld (fremtid). De er søstre og tett forbundet med hverandre gjennom skjebnetråden, på samme måte som nettopp fortid, nåtid og fremtid. Herskernornene holder til ved Urds brønn ved verdenstreet Yggdrasil. Fosmark og Moe skriver i Guder, volver og sjamaner: en sammenlignende reise i gresk, norrøn og samisk mytologi: "Ved Urdarbrønn sitter de og øser vann og aur over verdenstreets rot, så det ikke skal tørke inn. (...) Nornene holder, bokstavelig talt, skjebnen i sine hender. For det er nornene som på håndtein spinner skjebnen, ikke bare for menneskene, men også for æsene."Urd og Verdande (av det norrøne verbet verða, «bli») gir folk lykkelige skjebner, mens den yngste av dem, Skuld (av skulu, «skulle»), ofte krummer skjebnetrådene de to andre har spunnet, til mer tragiske endelikt. Det er også Skuld som bestemmer hvor lang tråden skal være.
== Se også ==
Nornen, navn på flere skip og båter i kystvakten
Nornefeltet, olje- og gassfelt utenfor Helgeland
Tåtten om Norne-Gjest, en eventyrsaga
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Norns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oppslagsordet «Nornor» i Nordisk familjebok fra 1913 (på svensk) | thumb|Nornene [[Urd, Verdande og Skuld spinner livstråder, skjærer merker i tallstaven og måler ut menneskers skjebner ved Urds brønn ved Yggdrasiltreet. Illustrasjon fra en svensk utgave av Edda fra 1913. | 8,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EFTA | 2023-02-04 | EFTA | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Etableringer i 1960', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Det europeiske frihandelsforbund (engelsk: European Free Trade Association; forkortet EFTA) er en mellomstatlig organisasjon bestående av Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. Den ble opprettet i 1960 for å fremme fri handel og økonomisk integrasjon mellom medlemsstatene. EFTA var et svar på opprettelsen av EEC, en forløper til EU.
Da EU senere gjennomførte det indre marked, risikerte EFTA-landene å møte handelshindringer som da var avviklet internt i EU. Det var behov for en avtale som forhindret slike handelshindringer. EFTAs medlemsstater bortsett fra Sveits, ble derfor tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen.Stockholmskonvensjonen som var organisasjonens grunnleggende traktat, ble i 2002 avløst av Vaduzkonvensjonen. Dette medførte utvidelse av samarbeidet til flere områder.
| Det europeiske frihandelsforbund (engelsk: European Free Trade Association; forkortet EFTA) er en mellomstatlig organisasjon bestående av Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. Den ble opprettet i 1960 for å fremme fri handel og økonomisk integrasjon mellom medlemsstatene. EFTA var et svar på opprettelsen av EEC, en forløper til EU.
Da EU senere gjennomførte det indre marked, risikerte EFTA-landene å møte handelshindringer som da var avviklet internt i EU. Det var behov for en avtale som forhindret slike handelshindringer. EFTAs medlemsstater bortsett fra Sveits, ble derfor tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen.Stockholmskonvensjonen som var organisasjonens grunnleggende traktat, ble i 2002 avløst av Vaduzkonvensjonen. Dette medførte utvidelse av samarbeidet til flere områder.
== Organisasjon ==
=== EFTA-rådet ===
EFTA-rådet (EFTA Council) er organisasjonens høyeste organ og sammensatt av representanter fra hvert av medlemslandene. To ganger i året møtes rådet på ministernivå og åtte ganger på ambassadørnivå. Ambassadørene er ledere av medlemslandenes faste delegasjoner til EFTA. Beslutninger i rådet tas ved konsensus. Formannskapet går på omgang mellom EFTAs medlemsland og varer i seks måneder.
=== EFTAs faste komité ===
EFTAs faste komité er det styrende organ for EØS/EFTA-landenes samarbeid om EØS-saker. Komiteen møtes for å behandle saker som skal opp i drøftelser med EU i EØS-komiteen og EØS-rådet.
=== Budsjettkomiteen ===
Budsjettkomiteen består av representanter fra hovedstedene, vanligvis med vedkommende deputy som stedfortreder. Vedtak i Budsjettkomiteen kan (i motsetning til andre vedtak i EFTA) ikke reverseres.
=== Sekretariatet ===
EFTA-sekretariatet som ledes av en generalsekretær, har sitt hovedkvarter i Genève. Det finnes i tillegg tre assisterende generalsekretærer, en i Genève og to i Brussel. Samtlige fire stillinger ansettes av EFTA-rådet og deles mellom medlemslandene. Det finnes per 2021 ca. 90 ansatte i EFTA, hvorav en tredel arbeider i Genève og to tredeler i Brussel og Luxembourg. Kontoret i Luxembourg som samarbeider med EU om statistikkspørsmål.
=== EFTA-domstolen ===
EFTA-domstolen er et frittstående organ med jurisdiksjon over de av medlemsstatene som også er EØS-medlemmer, det vil si Norge, Island og Liechtenstein. Domstolens saksområde er hovedsakelig anklager fra ESA mot medlemsstatene om feilaktig eller manglende gjennomføring av forpliktelser som følger av EØS-avtalen, tvister medlemsstatene imellom og ankesaker vedrørende avgjørelser truffet av ESA. Domstolen kan i tillegg rådgi nasjonale domstoler med hensyn til tolking av EØS-regler.
Domstolen består av tre dommere, én fra hver av medlemsstatene. De skal oppnevnes av EFTA-statenes regjeringer ved felles overenskomst for seks år.
=== ESA ===
EFTAs overvåkningsorgan ESA (EFTA Surveillance Authority) har som hovedoppgave å sørge for at de regler og plikter som følger av Korfuavtalen og EØS-avtalen, gjennomføres i medlemsstatene. Dette omfatter også plikten til å innarbeide EU-retten i nasjonal rett. ESA kan gripe inn dersom organet finner at en medlemsstat ikke etterlever sine plikter, og i siste instans kan ESA bringe saken inn for EFTA-domstolen. ESAs avgjørelser kan også ankes inn for EFTA-domstolen.
=== EFTA Board of Auditors (EBOA) ===
EFTA Board of Auditors (EBOA) har ansvaret for å revidere EFTA-sekretariatet, EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen. Det ble opprettet i mai 1992. Det består blant annet av representanter fra den norske Riksrevisjonen. Organet samarbeider også med Revisjonsretten som er dets sidestykke i EU. EBOA møtes tre ganger i året.
=== Rådgivende organer ===
Rådgivende organer i EFTA er EFTAs parlamentarikerkomité, EFTAs konsultative komité og EØS-EFTA Forum for folkevalgte representanter fra lokale og regionale myndigheter (EEA EFTA Forum of Elected Representatives of Local and Regional Authorities).
=== Forbindelsen til EØS-organene ===
== Historie ==
EFTA ble opprettet ved Stockholmskonvensjonen av 1960, på initiativ fra Storbritannia. Samarbeidet var mindre forpliktende enn EEC, som var blitt dannet to år tidligere gjennom undertegnelsen av Romatraktaten. Norge hadde på dette tidspunkt sin utenrikspolitikk nært knyttet til Storbritannia, og var derfor en naturlig partner i samarbeidet. I tillegg var Sverige, Danmark, Portugal, Sveits og Østerrike med fra begynnelsen. Senere ble Island (1970), Finland (1986) og Liechtenstein (1991) medlemmer.
EFTA-samarbeidets hovedformål var fri varehandel mellom medlemsstatene, men uten felles tollsatser eller handelspolitikk utad. Det var således mindre omfattende enn EF. Ut fra disse beskjedne mål var samarbeidet vellykket, og fri handel med industrivarer ble oppnådd i 1966. Frihandel med fisk ble oppnådd i 1986.
=== Tilnærming til EF ===
Mange av medlemsstatene innså raskt at EF var et mer attraktivt samarbeid, og begynte tidlig å innrette seg mot å søke medlemskap i EF. I 1961 innledet Storbritannia, Norge og Danmark forhandlinger om medlemskap, men prosessen strandet da Frankrikes president Charles de Gaulle nedla veto mot Storbritannias medlemskap, og dermed også utelukket Norge og Danmark.
Da Charles de Gaulle gikk av i 1969 ble forhandlingene gjenopptatt. Storbritannia og Danmark ble medlemmer av EF i 1973, mens Norge etter folkeavstemningen i 1972 valgte å si nei. Tilbake sto et betydelig svekket EFTA, der det eneste store landet, Storbritannia, ikke lenger var medlem.
=== EFTA etter 1973 ===
I 1973 ble det fremforhandlet frihandelsavtaler mellom de gjenværende EFTA-statene og EF. I 1977 opphørte tariffene på industrivarer mellom de resterende EFTA-landene og EF. Også andre klausuler, om blant annet konkurranseforhold og statsstøtte, ble tatt med i avtalene, men igjen skortet det på viljen til å gi bestemmelsene rettslig realitet.
På et toppmøte i Luxembourg i 1984 ble det lansert et nytt initiativ for nærmere samarbeid mellom EF og EFTA. I 1985 lanserte EF-kommisjonen planer om et indre marked, som EFTA-statene så seg nødt til å bli en del av. Mye arbeid ble derfor lagt ned for ytterligere å tilpasse seg EF, blant annet ved å gjennomgå en rekke detaljer i den økonomiske næringsreguleringen, harmonisere varestandarder og avskaffe importrestriksjoner.
=== EØS-avtalen ===
I 1989 åpnet Europakommisjonens president Jacques Delors for å tilby EFTA-statene et mer strukturert partnerskap med EF. Dermed startet en prosess som skulle ende i EØS-avtalen og korfuavtalen.
EF forventet en strøm av søknader om medlemskap etter etableringen av det indre marked, og ønsket derfor å tilby det som skulle bli EØS-avtalen som en overgangsordning, for å forhindre for mange nye medlemmer samtidig. For mange av statslederne i EFTA, som næret et ønske om fullt EF-medlemskap, ble dette sett på som en hensiktsmessig måte å nærme seg EF på.
Allerede før EØS-avtalen var undertegnet hadde imidlertid Østerrike, Sverige og Finland, og etter hvert også Norge, sendt søknader om fullt EF-medlemskap. EFs plan om å bruke EØS til å utsette strømmen av medlemssøknader hadde slått feil. Etter folkeavstemninger i de fire landene ble alle unntatt Norge medlemmer av det som nå var blitt EU, og EFTA var ytterligere svekket. Igjen stod Norge, Island og Liechtenstein, som var EØS-medlemmer, samt Sveits. EØS-avtalen gir landene i EFTA tilgang til EUs indre marked.
== Nåværende betydning ==
EFTA-samarbeidet foregår i dag på en rekke områder, konvensjonsfestet ved Vaduzkonvensjonen Selve handelen mellom de fire medlemsstatene er ubetydelig, men det omfattende samarbeidet med EU på felter som statistikk, opprinnelsesmerking, miljøvern, utdanning m.v. er knyttet til samarbeidet mellom EFTA og EU.
Medlemmene av ESA og EØS-komiteen er anmeldt som diplomater i Brussel og står både formelt og reelt under instruks av hjemlige myndigheter.
== Medlemsstater ==
== Frihandelsavtaler med tredjeland ==
== Generalsekretærer av EFTA ==
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeid
EØS-saker
Den europeiske union
Norges delegasjon til EU
Central Europe Free Trade Association
EØS-midlene
Frihandelsavtalen mellom Norge, Island, Liechtenstein og Storbritannia
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fredrik Sejersted m.fl.: EØS-rett, 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 2004, ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) European Free Trade Association – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norges delegasjon til EU
Utenriksdepartementets Europaportal
EEA Grants og Norway Grants
Europakommisjonens Delegasjon til Norge og Island | Island Liechtenstein Norge Sveits | 8,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basel | 2023-02-04 | Basel | ['Kategori:47°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Basel', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1264', 'Kategori:Byer i Sveits', 'Kategori:Byer ved Rhinen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Sveitsstubber'] | Basel (italiensk Basilea og fransk Bâle) er hovedstaden i (og utgjør mesteparten av) den sveitsiske kantonen Basel-Stadt. Byen ligger nordvest i Sveits, ved grensene til Frankrike og Tyskland, og ved Rhinens bredder. Med sine nærmere 170 000 innbyggere innenfor bygrensen og 740 000 i forstedene rundt, er Basel den tredje største byen i Sveits.
Samferdselsforholdene er gode, med blant annet et jernbanenett som forgrener seg til Frankrike, Tyskland og det øvrige Sveits. Stasjonen i Basel er et av Europas viktigste jernbaneknutepunkt. Industrien er viktig for Basel, byen er kjent for sin legemiddel- og kjemiindustri, som for eksempel Hoffmann-La Roche, Novartis og Sandoz.
Ellers kan nevnes at Basel, sin beliggenhet til tross, er en viktig sjøfartsby, der flere rederier har sine kontorer. Forbindelsen til havet ved hjelp av Rhinen betyr mye for byen. Elven renner gjennom byen og deler den i to, noe som har gitt Basel tilnavnet «byen med broene».
Videre er Basel òg kjent som en viktig kulturby, der mange kulturfestivaler, arrangementer og konserter avvikles. I tillegg til dette er Basel en internasjonal utdannings- og forskningsby.
Navnet Basel var også betegnelsen på en historisk kanton, men denne ble i 1833 delt i Basel-Landschaft og Basel-Stadt.
Sport
Den verdensberømte tennisspilleren Roger Federer kommer fra Basel. Fotballspilleren Granit Xhaka som spiller for Arsenal FC kommer også fra Basel. Det kan òg nevnes at fotballaget FC Basel, som holder til i St. Jakob Park, er fra den sveitsiske byen.
| Basel (italiensk Basilea og fransk Bâle) er hovedstaden i (og utgjør mesteparten av) den sveitsiske kantonen Basel-Stadt. Byen ligger nordvest i Sveits, ved grensene til Frankrike og Tyskland, og ved Rhinens bredder. Med sine nærmere 170 000 innbyggere innenfor bygrensen og 740 000 i forstedene rundt, er Basel den tredje største byen i Sveits.
Samferdselsforholdene er gode, med blant annet et jernbanenett som forgrener seg til Frankrike, Tyskland og det øvrige Sveits. Stasjonen i Basel er et av Europas viktigste jernbaneknutepunkt. Industrien er viktig for Basel, byen er kjent for sin legemiddel- og kjemiindustri, som for eksempel Hoffmann-La Roche, Novartis og Sandoz.
Ellers kan nevnes at Basel, sin beliggenhet til tross, er en viktig sjøfartsby, der flere rederier har sine kontorer. Forbindelsen til havet ved hjelp av Rhinen betyr mye for byen. Elven renner gjennom byen og deler den i to, noe som har gitt Basel tilnavnet «byen med broene».
Videre er Basel òg kjent som en viktig kulturby, der mange kulturfestivaler, arrangementer og konserter avvikles. I tillegg til dette er Basel en internasjonal utdannings- og forskningsby.
Navnet Basel var også betegnelsen på en historisk kanton, men denne ble i 1833 delt i Basel-Landschaft og Basel-Stadt.
Sport
Den verdensberømte tennisspilleren Roger Federer kommer fra Basel. Fotballspilleren Granit Xhaka som spiller for Arsenal FC kommer også fra Basel. Det kan òg nevnes at fotballaget FC Basel, som holder til i St. Jakob Park, er fra den sveitsiske byen.
== Se også ==
Basel-konvensjonen
Art Basel
Trikken i Basel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Basel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Basel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Basel (italiensk Basilea og fransk Bâle) er hovedstaden i (og utgjør mesteparten av) den sveitsiske kantonen Basel-Stadt. Byen ligger nordvest i Sveits, ved grensene til Frankrike og Tyskland, og ved Rhinens bredder. | 8,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verona | 2023-02-04 | Verona | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Veneto', 'Kategori:Kommuner i provinsen Verona', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Italia'] | Verona er en by i regionen Veneto i Italia med 257 749 innbyggere per februar 2021. Byen er kjent som stedet der Shakespeares Romeo og Julie utspiller seg. Dessuten er byen kjent for sitt store romerske amfiteater kalt Arena di Verona, som er over 50 år eldre enn Colosseum i Roma. Arenaen hadde plass til 30 000 mennesker samtidig. Amfiteaterets ytterdel ble i middelalderen revet ned og brukt som materiale til andre bygninger rundt om Verona.
Den gamle veronesiske, rosafargete marmoren er brukt mye i hele Veneto. Titter man nøye etter når man går i sentrum, kan man finne fossiler av store sneglehus der.
Sentrum ligger omkring to piazzaer: Piazza delle Erbe og Piazza Bra, som Arena ligger i.
Gamlebyen og sentrum av den moderne byen befinner seg innenfor en buktning i Adige-elva noe sør for Gardasjøen.
Verona skal ha blitt grunnlagt av etruskerne, men det første belegg for byens eksistens er fra 300-tallet f.Kr. Den ble raskt et viktig politisk og økonomisk senter i romertiden.
I 1239 ble byen flomrammet, og deretter ble den gjenoppbygd. Den nådde høydepunktet av sin politiske innflytelse på 1300-tallet, da den var maktsentret for della Scala-familien (også kjent som scaligeriene).
| Verona er en by i regionen Veneto i Italia med 257 749 innbyggere per februar 2021. Byen er kjent som stedet der Shakespeares Romeo og Julie utspiller seg. Dessuten er byen kjent for sitt store romerske amfiteater kalt Arena di Verona, som er over 50 år eldre enn Colosseum i Roma. Arenaen hadde plass til 30 000 mennesker samtidig. Amfiteaterets ytterdel ble i middelalderen revet ned og brukt som materiale til andre bygninger rundt om Verona.
Den gamle veronesiske, rosafargete marmoren er brukt mye i hele Veneto. Titter man nøye etter når man går i sentrum, kan man finne fossiler av store sneglehus der.
Sentrum ligger omkring to piazzaer: Piazza delle Erbe og Piazza Bra, som Arena ligger i.
Gamlebyen og sentrum av den moderne byen befinner seg innenfor en buktning i Adige-elva noe sør for Gardasjøen.
Verona skal ha blitt grunnlagt av etruskerne, men det første belegg for byens eksistens er fra 300-tallet f.Kr. Den ble raskt et viktig politisk og økonomisk senter i romertiden.
I 1239 ble byen flomrammet, og deretter ble den gjenoppbygd. Den nådde høydepunktet av sin politiske innflytelse på 1300-tallet, da den var maktsentret for della Scala-familien (også kjent som scaligeriene).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Verona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Verona – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Verona er en by i regionen Veneto i Italia med 257 749 innbyggere per februar 2021. Byen er kjent som stedet der Shakespeares Romeo og Julie utspiller seg. | 8,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aruba | 2023-02-04 | Aruba | ['Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aruba', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1986', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Øyer i Nederland'] | Aruba er ei øy i Karibia og utgjør sammen med Nederland, Curaçao og Sint Maarten Kongeriket Nederlandene. Aruba ligger like utenfor kysten av Venezuela, og ble kolonisert av nederlenderne i 1636. Fram til 1986 var øya en del av De nederlandske Antiller. Større deler av Arubas økonomi baserer seg på turisme, særlig turister fra USA. I tillegg er oljeraffinerier viktige for landets økonomi. Ved siden av nederlandsk er papiamento landets offisielle språk, som snakkes av store deler av befolkningen. Papiamento er et kreolspråk, basert på spansk, portugisisk, nederlandsk, engelsk, fransk og flere afrikanske språk. De fleste innbyggerne er katolikker.
Øyas hovedstad er Oranjestad, med 28 000 innbyggere.
| Aruba er ei øy i Karibia og utgjør sammen med Nederland, Curaçao og Sint Maarten Kongeriket Nederlandene. Aruba ligger like utenfor kysten av Venezuela, og ble kolonisert av nederlenderne i 1636. Fram til 1986 var øya en del av De nederlandske Antiller. Større deler av Arubas økonomi baserer seg på turisme, særlig turister fra USA. I tillegg er oljeraffinerier viktige for landets økonomi. Ved siden av nederlandsk er papiamento landets offisielle språk, som snakkes av store deler av befolkningen. Papiamento er et kreolspråk, basert på spansk, portugisisk, nederlandsk, engelsk, fransk og flere afrikanske språk. De fleste innbyggerne er katolikker.
Øyas hovedstad er Oranjestad, med 28 000 innbyggere.
== Demografi ==
Ved folketellingen i 2010 hadde landet en befolkning på 101 484.
=== Språk ===
Ved folketellingen i 2010 talte 68,3 % av innbyggerne vanligvis papiamento. 13,5 snakket spansk, 7 % engelsk, 6 % nederlandsk og 1,4 % kinesisk.
=== Religion ===
Befolkningen tilhører for det meste kristendommen. I folketellingen i 2010 oppga 75,3 % av befolkningen at de var katolikker. 2,7 % var protestanter og 1,7 % Jehovas vitner. 11,7 % oppga å tilhøre andre trossamfunn, mens 5,5 % ikke tilhørte noen religion.
== Økonomi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Aruba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aruba – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Aruba er ei øy i Karibia og utgjør sammen med Nederland, Curaçao og Sint Maarten Kongeriket Nederlandene. Aruba ligger like utenfor kysten av Venezuela, og ble kolonisert av nederlenderne i 1636. | 8,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spydkast | 2023-02-04 | Spydkast | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettsøvelser', 'Kategori:Spydkast'] | Spydkast (ofte omtalt som bare «spyd») er en av de fire tradisjonelle kastdisiplinene innen friidrett: Spydkast, kulestøt, diskoskast, og sleggekast. Øvelsen har til hensikt å kaste et spyd så langt som mulig etter et tilløp.
Spydet er vanligvis lagd av aluminium, glassfiber eller karbon. Spydet for menn er 800 gram og omkring 2,65 meter langt. For kvinner er målene 600 gram og 2,25 meter. For yngre utøvere og veteraner brukes også spyd på 400, 500 og 700 gram. Størrelsen og formen på spydet er endret mange ganger, fordi det har vært nødvendig å redusere lengden på kastet, og for å få renere nedslag og færre ugyldige kast.
Spydkast var en av øvelsene også under de antikkens olympiske leker. I de moderne olympiske leker kom spydkast på øvelsesprogrammet i 1906 (for kvinner i 1932). Spydkast har vært olympisk øvelse for herrer siden 1908 i London og fra 1932 i Los Angeles for damer. Spyd inngår også som øvelse i herrenes tikamp og damenes sjukamp.
| Spydkast (ofte omtalt som bare «spyd») er en av de fire tradisjonelle kastdisiplinene innen friidrett: Spydkast, kulestøt, diskoskast, og sleggekast. Øvelsen har til hensikt å kaste et spyd så langt som mulig etter et tilløp.
Spydet er vanligvis lagd av aluminium, glassfiber eller karbon. Spydet for menn er 800 gram og omkring 2,65 meter langt. For kvinner er målene 600 gram og 2,25 meter. For yngre utøvere og veteraner brukes også spyd på 400, 500 og 700 gram. Størrelsen og formen på spydet er endret mange ganger, fordi det har vært nødvendig å redusere lengden på kastet, og for å få renere nedslag og færre ugyldige kast.
Spydkast var en av øvelsene også under de antikkens olympiske leker. I de moderne olympiske leker kom spydkast på øvelsesprogrammet i 1906 (for kvinner i 1932). Spydkast har vært olympisk øvelse for herrer siden 1908 i London og fra 1932 i Los Angeles for damer. Spyd inngår også som øvelse i herrenes tikamp og damenes sjukamp.
== Norske OL-bragder ==
Spydkast er Norges beste olympiske friidrettsøvelse gjennom tidene. Av 7 norske OL-gull i friidrett er fire vunnet i spydkast. Av totalt 18 OL-medaljer er 7 vunnet i spydkast. I Melbourne 1956 vant Egil Danielsen gull på ny verdensrekord, 85,71 meter (gammel spydtype). I Sydney 2000 vant Trine Solberg Hattestad gull med et kast på 68,91 meter. I Aten 2004 vant Andreas Thorkildsen gull med 86,50 meter. Andreas Thorkildsen tok også OL-gull i Beijing 2008 med et kast på 90,57 meter, noe som også var ny olympisk rekord.
=== Norske plasseringer blant de åtte beste i olympiske leker ===
== Rekorder ==
Egil Danielsen satte verdensrekord med 85,71 meter under OL i Melbourne, 26. november 1956. Rekorden ble stående til 5. juni 1959.
Terje Pedersen satte verdensrekord i Oslo 1. juli 1964, med 87,12 meter. Den 2. september samme år forbedret han sin egen verdensrekord med hele 4,60 meter, og satte ny verdensrekord med 91,72 meter. Dette var historiens første kast over 90 meter, og rekorden ble stående til 23. juni 1968.
Trine Hattestad satte verdensrekord med et kast på 68,19 meter i Bergen 28. juli 1999. Hun forbedret sin egen rekord to ganger; til 68,22 meter i Roma 30. juni 2000 og til 69,48 meter i Oslo 29. juli 2000. Hattestads siste rekord holdt til 1. juli 2001, da Osleidys Menéndez fra Cuba kastet 71,54. Menéndez forbedret rekorden til 71,70 meter 14. august 2005.
== Endringer i spydtyper ==
I 1985 ble spesifikasjonene for mennenes spyd endret, ved at tyngdepunktet ble flyttet 4 cm fremover. Formålet for endringen var å få færre døde kast og å gjøre det lettere å måle kastene, fordi den gamle spydtypen landet for flatt. I tillegg kunne kast på over 100 meter utgjøre en fare.
Før denne endringen hadde Uwe Hohn, Øst-Tyskland verdensrekorden på 104,80 meter, satt 20. juli 1984 på Friedrich Ludwig Jahn Stadion i Berlin. Terje Pedersen hadde den norske rekorden, med 91,72 meter, satt i Oslo (Bislett) 2. september 1964. I 1964 var dette også verdensrekord, og verdens første 90-meterskast.
Spesifikasjonene for kvinnenes spyd ble endret 1. april 1999, ved at tyngdepunktet ble flyttet 3 cm fremover. Før denne endringen hadde Petra Felke fra Tyskland verdensrekorden med 80,00 m. Trine Solberg Hattestad hadde den norske rekorden på 72,12.
== Topplister gjennom tidene ==
Statistikkene viser kun resultater oppnådd med ny spydtype, det vil si resultater oppnådd etter 01.01.1985 (menn) og 01.01.1999 (kvinner).
=== Tidenes 90-meters kastere - menn ===
18 menn har kastet over 90 meter med 800 grams spyd siden innføringen av ny spydtype 1. januar 1985. Av disse har Jan Železný har kastet over 90 meter i hele 35 konkurranser. Aki Parviainen og Andreas Thorkildsen har åtte hver, Raymond Hecht og Tero Pitkämäki seks, Sergej Makarov fem, Kostas Gatsioudis og Vadims Vasiļevskis tre, Steve Backley, Breaux Greer og Julius Yego har to. Finland har tre kastere på listen, og spydkast omtales gjerne som en finsk nasjonaløvelse.
(oppdatert per 25. november 2018)
=== Topp ti i verden - kvinner ===
(oppdatert per 25. november 2018)
=== Topp ti i Norge - menn ===
(oppdatert per 19. november 2021)
=== Topp ti i Norge - kvinner ===
(oppdatert per 19. november 2021)
== Referanser == | Spydkast (ofte omtalt som bare «spyd») er en av de fire tradisjonelle kastdisiplinene innen friidrett: Spydkast, kulestøt, diskoskast, og sleggekast. Øvelsen har til hensikt å kaste et spyd så langt som mulig etter et tilløp. | 8,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lee_Harvey_Oswald | 2023-02-04 | Lee Harvey Oswald | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Attentatet på John F. Kennedy', 'Kategori:Drapsofre fra USA', 'Kategori:Dødsfall 24. november', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Kommunister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Dallas', 'Kategori:Personer fra New Orleans', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Soldater i U.S. Marine Corps'] | Lee Harvey Oswald (født 18. oktober 1939, død 24. november 1963) var en amerikansk arbeider og attentatsmann, kjent for å ha skutt og drept president John F. Kennedy.
| Lee Harvey Oswald (født 18. oktober 1939, død 24. november 1963) var en amerikansk arbeider og attentatsmann, kjent for å ha skutt og drept president John F. Kennedy.
== Barndom ==
Oswalds far, Robert Edward Lee Oswald, døde to måneder før Lee ble født. Hans mor Marguerite måtte i stor grad oppfostre Lee og hans to eldre brødre (Robert – og halvbroren John Pic., som moren hadde fra et tidligere ekteskap) alene. Lee ble sendt til fosterforeldre i 1942–43 fordi hun var for fattig til å ta ansvaret for ham. Hun er beskrevet som en dominerende og labil person. Før Lee hadde fylt 18 år hadde han bodd på 22 forskjellige steder (New Orleans, Dallas og New York) og hadde gått på 12 forskjellige skoler.Som barn var Lee tilbaketrukket og temperamentsfull. Han ble som 14-åring satt under psykiatrisk observasjon. Legen beskrev hans personlighet som forstyrret av «schizofreni med passiv-aggressive tendenser».Lee fikk aldri mer utdannelse enn grunnskole. Selv om han hadde store problemer med å stave og skrive (hans brev og dagbok er beskrevet som «dyslektisk»), så leste han godt. Som 16-åring skrev han til sosialistpartiet (Socialist Party of America), hvor han opplyste at han hadde studert «sosialismens grunnprinsipper» og ba om opplysninger om deres ungdomsorganisasjon.
== Marinekorpset ==
Lee beundret John Pic, som var innrullert i marinekorpset, og ville følge i den eldre brorens fotspor. Det ga ham kanskje en mulighet til å slippe unna sin dominerende mor. Han vervet seg i oktober 1956, en uke etter at han hadde fylt 17 år.I denne tiden fikk Lee skytetrening. Han oppnådde graden skarpskytter i desember 1956. Selv om han senere fikk en lavere grad (marksman), så ble hans skyteferdigheter beskrevet som over gjennomsnitt.
Oswald tjenestegjorde som radaroperatør først i California, senere i Japan. Han ble dimittert i 1959.
== Sovjetunionen ==
Etter dimisjonen hoppet Oswald av til Sovjetunionen. Han forlot USA i september 1959, og ingen hørte fra ham før han møtte opp i USAs ambassade i Moskva i oktober 1959, hvor han ville frasi seg sitt amerikanske statsborgerskap.Oswald ble opprinnelig godt mottatt av de sovjetiske myndigheter, men da de oppdaget at han ikke hadde noe å tilføre, ble hans søknad om sovjetisk statsborgerskap avslått. Deprimert forsøkte Oswald å ta sitt eget liv. De bekymrede sovjetiske myndigheter holdt Oswald under psykiatrisk observasjon. De fryktet internasjonale konsekvenser. Mot KGBs ønske lot myndighetene ham bli i Sovjetunionen og ga ham jobb som metallarbeider på den hviterussiske radio- og fjernsynsfabrikken i Minsk.
Til tross for at han hadde bedre levestandard enn de fleste russiske arbeiderne, mistrivdes Oswald. Han traff den 19 år gamle farmasi-studenten Marina Prusakova, som han giftet seg med. Den 1. juni 1962 reiste paret til USA og slo seg ned i Dallas-området.
== Dallas ==
Marina og Lee Harwey Oswald bosatte seg i Dallas/Fort Worth-området, hvor hans mor og bror bodde. Han tok flere jobber i denne tiden, men han var utilpass og misfornøyd. I juli 1962 fikk han jobb i Leslie Wielding Company, men mislikte arbeidet og sluttet etter tre måneder. I oktober 1962 fikk han jobb som trainee i Jaggar-Chiles-Stowall, en grafisk bedrift. Her kan han ha laget forfalskede identifikasjonspapirer som senere ble funnet i navnet av Alek Hidell, et alias han brukte da han kjøpte våpen. Oswald fikk sparken i april 1963 fordi han gjorde en dårlig jobb og kranglet med kolleger.
== Attentatet mot general Walker ==
I Dallas bodde den svært høyreorienterte general Erwin Walker. Walker hadde engasjert seg mot at fargede studenter skulle få studere ved Universitetet i Mississippi. Walker tok del i opptøyene som fulgte (hvor to personer ble drept), og det ble reist sak mot ham. Anklagene ble henlagt 21. januar 1963. Få dager senere bestilte Oswald en revolver i navnet til A. Hidell – til sin egen postboks i Dallas.
Den 5. mars 1963 holdt Walker en tale der han angrep amerikanske myndigheter for å ha oppgitt Cuba. Syv dager senere bestilte Oswald en Carcano M91 rifle, også denne i navnet til A.Hidell og til sin egen postboks.Oswald mente at Walker var en «fascist». Han begynte å skygge Walker. Blant Oswalds etterlatenskaper fant politiet senere flere bilder av Walkers hjem. 10. april 1963, ti dager etter at han hadde fått sparken, avfyrte Oswald et skudd mot Walker mens han satt i sitt arbeidsværelse. Kulen traff vinduskarmen, og Walker ble såret i armen av kulefragmenter. Politiet hadde ingen mistenkte etter skyteepisoden før etter arrestasjonen av Oswald 22. november. Det var Marina Oswald som fortalte politiet om attentatet. Politiet mente at det var «svært sannsynlig» at kulen fra attentatet mot Walker kom fra samme våpen som senere ble brukt mot Kennedy.
== New Orleans ==
Etter attentatet mot general Walker dro Oswald til New Orleans 25. april 1963 og ble der i fem måneder. Han fikk jobb i Reily Coffee Company i mai, men fikk sparken etter to måneder. I denne perioden vurderte Oswald å returnere til Sovjetunionen.Oswalds politiske interesse dreide deg i denne tiden om Fidel Castro og Cuba. Han ble medlem av organisasjonenThe Fair Play for Cuba Committee og delte ut løpesedler som var pro-Castro. Også her brukte han pseudonymet Alek Hidell. Han kom i håndgemeng med anti-Castro-folk og havnet i fengsel (en natt) 9. august 1963. Dette fikk medieomtale. Hans aktivitet er dokumentert på foto og på film. Oswald deltok også i en radiodebatt.
Oswalds opphold i New Orleans er bakgrunnen for at statsadvokat Jim Garrison i 1966 startet etterforskning av et mulig New Orleans-spor i attentatet mot Kennedy. Garrison var overbevist om at en gruppe høyreaktivister var involvert i en konspirasjon med CIA for å drepe Kennedy, og at Oswald var en del av dette. Garrison skrev senere boken On The Trial of The Assassins (1988), som Oliver Stones film JFK er basert på.
== Mexico ==
Sent i september 1963 forlot Marina og Lee New Orleans. Marina flyttet tilbake til Dallas, der hun tok inn hos et annet par. Lee Harvey Oswald dro med buss til Mexico, hvor han forsøkte å skaffe seg visum til Cuba. Han møtte opp i den cubanske ambassaden og hevdet at han skulle reise til Sovjetunionen via Cuba. Ambassaden bad om bekreftelse på dette, men Oswald hadde ingen papirer som kunne dokumentere det.
Det er spesielt denne reisen som har gitt næring til spekulasjoner om hvorvidt Oswald gjennomførte attentatet mot Kennedy på vegne av Cuba/Castro.
== Tilbake til Dallas ==
Oswald returnerte til Dallas 3. oktober 1963. Han tok inn på et pensjonat og begynte å se seg om etter arbeid. Han fikk jobb i skoleboklageret (Texas School Book Depository) fra 16. oktober 1963. Marina bodde hos et vennepar i Irving, cirka 24 km fra Dallas sentrum.I november 1963 opplyste Dallas-avisene at president John F. Kennedy skulle kjøre i en bilkortesje gjennom byen, rett forbi skoleboklageret hvor Oswald jobbet. Torsdag 21. november 1963 bad Oswald om å få sitte på med Buell Wesley Frazier, en av kollegene sine, til Irving. Da han ble hentet neste dag forklarte han kollegaen at det var «gardinstenger» som var i en papirpose han bar med seg.Oswald hadde etterlatt gifteringen og 170 dollar til Marina da han dro på jobb 22. november.
== Attentatet mot Kennedy ==
President John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas, Texas 22. november 1963. Lee Harvey Oswald er knyttet til drapet fordi politiet fant fingeravtrykkene hans på geværet, en Mannlicher Carcano i kaliber 6,5x54 mm, som avfyrte de dødbringende kulene. Mordvåpenet er identifisert som den riflen Oswald bestilte og kjøpte under falsk navn (A. Hidell). Oswalds håndavtrykk ble dessuten funnet på papirposen (med «gardinstengene») og på bokkasser som var arrangert i snikskytterens rede (snipers nest) i skoleboklagerets 6. etasje.Warren-kommisjonen, som ble opprettet for å etterforske mordet, fastslo at det var Oswald som hadde avfyrt tre skudd mot Kennedy. Oswald og rollen hans i Kennedy-mordet har vært gjenstand for adskillige konspirasjonsteorier.
== Mordet på J.D. Tippit ==
Etter attentatet på Kennedy stakk Oswald av fra skoleboklageret. Han dro tilbake til pensjonatet, der han byttet klær og hentet en revolver. Da Oswald 45 minutter senere ble stoppet av politimannen J.D. Tippit (på grunnlag av beskrivelse av Kennedys attentatmann), skjøt han og drepte Tippit med tre skudd i brystet. Oswald ble identifisert av vitner. Han rømte deretter inn i en kino, hvor han ble arrestert. Oswald forsøkte å skyte en annen politimann under arrestasjonen.
== Oswald myrdes ==
Oswald ble ført til politistasjonen i Dallas for avhør. Han benektet alt, både at han hadde skutt Kennedy og Tippit, og at han eide en rifle. Han hadde falske identifikasjonspapirer pålydende Alek Hidell på seg. Før Oswald kom for retten, ble han selv skutt av Jack Ruby søndag 24. november 1963. Dette var mens han skulle eskorteres av Jim Leavelle med flere til fengsel. Oswald døde på Parkland Memorial Hospital kort tid etter.
== Ettertiden ==
Journalisten Priscilla Johnson McMillan ble etter drapet kjent med Marina Oswald Porter, enken etter Oswald, og bodde en periode fra 1964 sammen med henne for å samle stoff om Oswald. McMillan møtte Oswald i Moskva i 1959 og intervjuet ham der. McMillan ga i 1977 (over 10 år etter at arbeidet begynte) ut Lee and Marina. The Tormented Love and Fatal Obsession Behind Lee Harvey Oswald’s Assassination of John F. Kennedy som er et standardverk om Oswald. Ifølge McMillan likte Oswald Kennedy, men så ham som symbol på den amerikanske kapitalismen. McMillan konkluderte med at Oswald handlet på egen hånd, en konklusjon som var i strid med en utbredt oppfatning at det var et stort komplott bak drapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lee Harvey Oswald – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lee Harvey Oswald – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Lee Harvey Oswald (født 18. oktober 1939, død 24. | 8,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85lg%C3%A5rdbanen | 2023-02-04 | Ålgårdbanen | ['Kategori:1924 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gjesdal', 'Kategori:Etableringer i 1924', 'Kategori:Ganddal', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Sandnes', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Rogaland', 'Kategori:Jernbanestrekninger nedlagt i 1988', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1924', 'Kategori:Museumsjernbaner i Norge', 'Kategori:Nedlagte jernbanestrekninger i Norge', 'Kategori:Rogalands samferdselshistorie', "Kategori:Sandnes' historie"] | Ålgårdbanen eller Ålgårdsbanen er en sidelinje til Jærbanen i Rogaland. Den går fra Ganddal stasjon på Jærbanen i Sandnes til Ålgård i Gjesdal kommune. Linjen er 12 kilometer lang, og den ble åpnet 20. desember 1924. I 1988 ble den nedlagt ved stortingsvedtak.
| Ålgårdbanen eller Ålgårdsbanen er en sidelinje til Jærbanen i Rogaland. Den går fra Ganddal stasjon på Jærbanen i Sandnes til Ålgård i Gjesdal kommune. Linjen er 12 kilometer lang, og den ble åpnet 20. desember 1924. I 1988 ble den nedlagt ved stortingsvedtak.
== Historie ==
De første planene om å bygge en jernbane i samme trasé som Ålgårdbanen kom under planleggingen av jernbanestrekningen mellom Stavanger og Oslo. I 1873 foreslo fylkesingeniør Th. Sejersted en trasé som gikk gjennom Høgsfjord, Dirdal, Hunnedalen, Sirdal og Hylestad og videre gjennom Telemark til Kongsberg, med en trasé lik den som E39 har i dag. Gjennom Rogaland ville den gå lengre øst enn Jærbanen, som var under bygging fra Stavanger til Egersund. Da arbeidene med Sørlandsbanen ble satt i gang i 1892, ble noen av Sjersteds planer tatt opp igjen.27. september 1894 ble det opprettet en komité for å utrede en sidebane fra Jærbanen til Ålgård. Året etter anbefalte utvalget at det skulle den skulle bygges en smalsporet bane fra Orstad i Klepp, som skulle koste 348 000 kroner. Gjesdal kommune tilbød seg å finansiére 60 000 kroner av kostnaden for å bygge banen, under forutsetning av at NSB skulle bygge og drifte den. Staten ville derimot at banen skulle bygges og drives av private. Private jernbaner var ofte eid helt eller delvis av kommuner, fylker og stat, men ble drivet uavhengig av NSB, der eieren selv bar risikoen for driftsunderskudd.En ny komité ble opprettet i 1910, ledet av ordfører Sven Nilssen i Gjesdal, som også var direktør ved Ålgårds Ullvarefabrikker. Selskapet hans betalte for trafikktelling langs strekningen, og utvalget konkluderte med at det var tilstrekkelig trafikk til å bygge en jernbanelinje der. Det ble foreslått to traseer: en fra Sandnes stasjon og en fra Ganddal stasjon. Ganddals-alternativet hadde lavere investeringskostnader, men ville gi høyere driftskostnader, og ble i 1913 ble beregnet til å koste 787 800 kroner å bygge. Derfor søkte komitéen i 1914 om at det skulle fremmes en kongelig resolusjon om å få bygget banen. NSBs hovedstyre støttet også byggingen, ble den satt på vent. I 1919 foreslo lokalpolitikerne at banen skulle bygges som en del av Jærbanen og finansieres som en den av denne, men dette ble avvist av regjeringen. I stedet ønsket departementet igjen å vurdere å bygge Ålgårdsbanen som en del av Sørlandsbanen, og foreslo at Ålgårdsbanen bygges med normalspor, noe Sørlandsbanen ble planlagt med. Det ville derimot ikke være behov for normalspor før Sørlandsbanen ble forlenget til Rogaland, så banen ble planlagt bygget med smalspor, men der alle andre installasjoner skulle klargjøres for å kunne brukes med normalspor.I 1923 gjorde Stortinget vedtak om bygging av den «Indre Linje» (Klungland–Bjerkreim–Vikeså–Ålgård). I 1937 gjorde Stortinget nytt vedtak om at den normalsporede Sørlandsbanen skulle gå over Egersund og Jæren.
Passasjertrafikken ble nedlagt i 1955. Turen fra Ganddal til Ålgård tok da omtrent 20 minutter. Størstedelen av godstrafikken forsvant i 1988, og sporene på Ålgård stasjon ble revet opp. I 1998 og 1999 ble det satt opp søndagsturer Ganddal - Figgjo-Ganddal med motorvogn BM 86 22 og en styrevogn lånt fra Jærlokalen. En av dagene reiste over tusen små og store passasjerer med Ålgårdbanen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Jernbaneverket, kulturetaten i Sandnes og vertskapet på Figgjo stasjon.
Fram til 2001 ble bare de tre første kilometerne av linjen benyttet til transport av betongelementer. Jernbaneverket brukte den nordre delen av banen til tungtransport av trafoer som lastes på vogner, sviller er skiftet på en del av dette strekket. På Figgjo stasjon, som nå er blitt museum, kan en om sommeren leie seg dresin og sykle til Ålgård og Foss-Eikeland. I 2008 ønsket bydelsutvalget på Figgjo å fjerne jernbanespor på Ålgårdbanen. Dette ble stoppet av Jernbaneverket, som var eier av sporet.
På Figgjo er det utstilt følgende jernbanemateriell: NSB Skd 220 197 og NSB Bfv 1 19904
== Gjenåpning ==
I 2022 utførte Jernbanedirektoratet en ny undersøkelse av fremtidig togdrift på Ålgårdbanen. Her kommer det frem at den totale prisen for at tog igjen skal kunne rulle på skinnene mellom Ganddal og Ålgård sentrum vil være rundt to milliarder.I 2012 anslo Jernbaneverket at en gjenåpning av Ålgårdsbanen vil koste mellom 580 og 787 millioner kroner. Politikerne i Sandnes og Gjesdal var positive til gjenåpning av Ålgårdsbanen, og i desember 2014 gikk transportkomiteen på Stortinget inn for å utrede fremtiden for Ålgårdsbanen, sammen med utvidelse av Jærbanen sørover.
== Linjekart ==
Kilometrering refererer til Oslo V.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 284–285. ISBN 82-90286-28-7.
Torkel Thime (1999). Banelangs: Ålgårdbanen gjennom 75 år. Statsarkivet i Stavanger. ISBN 8291794065.
Aspenberg, Nils Carl (1994). Glemte spor: boken om sidebanenes tragiske liv. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-00-0.
Rune Gjertsen (1986). Gjenåpning av Ålgårdsbanen for persontrafikk. Stavanger. [Kandidatoppgåve Rogaland distriktshøgskule]
Aasmund Dahl, red. (1983). Bygningsregistrering: Stavanger distrikt. NSB Arkitektkontoret. s. 221–244, 315–336.
== Eksterne lenker ==
Ålgårdbanen i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase
Ålgårdbanens venner
Banen på openstreetmap.org | | land = Norge | 8,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Regent | 2023-02-04 | Regent | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Statsrett', 'Kategori:Titler'] | Regent er en fungerende hersker. I et monarki regjerer vanligvis regenten mens monarken er fraværende, uskikket eller mindreårig. I Finland og Ungarn fungerte militære offiserer som regenter når monarken var fraværende. Da forbindelsene mellom Danmark og Island ble brutt som følge av andre verdenskrig ble en regent (riksforstander) oppnevnt i 1941 av Alltinget for å ivareta monarkens fullmakter på Island. Ordningen varte til landet ble republikk i 1944.
I San Marino, som er en selvstendig republikk totalt omringet av Italia, er forfatningen slik at to såkalte «kapteinregenter» (it. Capitani Reggenti) sammen alltid utgjør landets statsledere. Disse er ingen egentlige regenter, men to sam-presidenter med en valgperiode på seks måneder om gangen.
I Norge er kronprinsen regent mens kongen er utenlands eller syk. Kronprins Olav var kronprinsregent fra 1955 til kong Haakon VIIs død i 1957. Kronprins Haakon var kronprinsregent i kong Haralds sykdoms- og rekonvalesensperiode i 2003–2004, og holdt således også nyttårstalen det året. | Regent er en fungerende hersker. I et monarki regjerer vanligvis regenten mens monarken er fraværende, uskikket eller mindreårig. I Finland og Ungarn fungerte militære offiserer som regenter når monarken var fraværende. Da forbindelsene mellom Danmark og Island ble brutt som følge av andre verdenskrig ble en regent (riksforstander) oppnevnt i 1941 av Alltinget for å ivareta monarkens fullmakter på Island. Ordningen varte til landet ble republikk i 1944.
I San Marino, som er en selvstendig republikk totalt omringet av Italia, er forfatningen slik at to såkalte «kapteinregenter» (it. Capitani Reggenti) sammen alltid utgjør landets statsledere. Disse er ingen egentlige regenter, men to sam-presidenter med en valgperiode på seks måneder om gangen.
I Norge er kronprinsen regent mens kongen er utenlands eller syk. Kronprins Olav var kronprinsregent fra 1955 til kong Haakon VIIs død i 1957. Kronprins Haakon var kronprinsregent i kong Haralds sykdoms- og rekonvalesensperiode i 2003–2004, og holdt således også nyttårstalen det året. | Regent er en fungerende hersker. I et monarki regjerer vanligvis regenten mens monarken er fraværende, uskikket eller mindreårig. | 8,199 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.