url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/753_f.Kr. | 2023-02-04 | 753 f.Kr. | ['Kategori:753 f.Kr.', 'Kategori:Årstall på 700-tallet f.Kr.'] | null |
== Begivenheter ==
21. april - Roma ble grunnlagt av Romulus og Remus, ifølge tradisjonen
Den romerske kalender ble innført
Starten av Ab urbe condita-kalenderen, som refererer til grunnleggelsen av Roma | == Begivenheter == | 7,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/390_f.Kr. | 2023-02-04 | 390 f.Kr. | ['Kategori:390 f.Kr.', 'Kategori:Årstall på 300-tallet f.Kr.'] | null |
== Begivenheter ==
Roma ble herjet av gallerne. Mesteparten av det skriftlige materialet i byen gikk tapt. | == Begivenheter == | 7,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viggo_Hansteen | 2023-02-04 | Viggo Hansteen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Medlemmer av Mot Dag', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NKP-politikere', 'Kategori:Nordmenn drept i andre verdenskrig', 'Kategori:Nordmenn dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Harald Viggo Hansteen (født 13. september 1900 i Kristiania, henrettet 10. september 1941 i Oslo) var en norsk jurist og politiker.
| Harald Viggo Hansteen (født 13. september 1900 i Kristiania, henrettet 10. september 1941 i Oslo) var en norsk jurist og politiker.
== Liv og virke ==
=== Mellomkrigstiden ===
Som student var han med i etableringen av Mot Dag. Da samarbeidet mellom Mot Dag og Norges Kommunistiske Parti opphørte i 1929 ble han værende i NKP. Han ble høyesterettsadvokat i 1933 og juridisk konsulent for LO fra 1936.
=== Okkupasjonstiden ===
Etter den tyske okkupasjonen ble LOs lovlig valgte leder Konrad Nordahl avsatt og Jens Tangen innsatt som ny leder. Hansteen medvirket sterkt til å avverge Nasjonal Samlings forsøk på å vinne kontroll over LO.
I september 1941 utbrøt det en spontan streik blant arbeidere i Oslo, kjent som melkestreiken. Streiken ble utløst ved at matforsyningene under den tyske okkupasjonen ble stadig dårligere, og da melk til arbeidsplassene uteble mandag 8. september 1941 gikk arbeiderne ved flere bedrifter spontant hjem.Dagen etter, 9. september, streiket om lag 25 000 arbeidere i Oslo. Om lag en måned før streiken hadde den tyske administratoren i Norge, rikskommissær Josef Terboven, kunngjort at streik ville føre til unntakstilstand og standrett.
Da streiken var et faktum slo de tyske okkupasjonsmyndighetene raskt til. Josef Terboven holdt sitt ord og erklærte unntakstilstand i Oslo og Aker. De arresterte Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm.
Hansteen ble sammen med Wickstrøm henrettet den 10. september 1941 under unntakstilstanden som fulgte melkestreiken. Henrettelse ble ledet av Oscar Hans.
På retterstedet, Oslo Østre skytterlags bane på Årvoll i Oslo, ble det i 1948 reist en bauta i granitt med bronserelieffer. Bautaen er utført av Nic Schiøll. Den har følgende inskripsjon: «Viggo Hansteen, Rolf Wickstrøm. De første offer i Norges frihetskamp 1940–45. Skutt av tyskerne 10. september 1941». Viggo Hansteen er også minnet ved at en parsell av Ring 3, Store ringvei rundt Oslo, fra Smestadkrysset til Slemdalsveien bærer hans navn.
Hansteens enke Kirsten Hansteen ble i Einar Gerhardsens samlingsregjering i 1945 Norges første kvinnelige statsråd.
Hansteen og Rolf Wickstrøm er gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Hans oldefar var Christopher Hansteen, hans onkel var Kristofer Hansteen, grandtanten var Aasta Hansteen, og selv var han svoger til Karl Evang.Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm har også fått to parallelle gater i Lillestrøm og i Kongsten Haveby i Fredrikstad oppkalt etter seg.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harald Berntsen, To liv - én skjebne : Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, Aschehoug, Oslo, 1995 ISBN 82-03-26002-0 (Ebok fra bokhylla.no)
«Viggo Hansteen», fra Norsk biografisk leksikon
Henrettelsene av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, artikkel hos Norgeshistorie.no
Politiske taler av Viggo Hansteen, virksommeord.uib.no
Nordahl Griegs minnedikt «Viggo Hansteen», publisert i samlingen Friheten (1944), Bergen Offentlige Bibliotek
«Bekransning av Viggo Hansteens og Rolf Wickstrøms gravsted», statsminister Gro Harlem Brundtlands tale ved bekransning av Viggo Hansteens og Rolf Wickstrøms gravsted på Vår Frelsers gravlund i Oslo, 17. mai 1995
== Eksterne lenker ==
Bilder av Viggo Hansteen, Oslo Museum | Harald Viggo Hansteen (født 13. september 1900 i Kristiania, henrettet 10. | 7,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_Wickstr%C3%B8m | 2023-02-04 | Rolf Wickstrøm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Henrettede nordmenn', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn drept i andre verdenskrig', 'Kategori:Nordmenn dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet', 'Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rolf Wickstrøm (1912–1941 i Oslo) var en norsk fagforeningsleder. Den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig i Norge arresterte Wickstrøm sammen med kommunisten og LO-advokaten Viggo Hansteen og henrettet begge dagen etter.
| Rolf Wickstrøm (1912–1941 i Oslo) var en norsk fagforeningsleder. Den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig i Norge arresterte Wickstrøm sammen med kommunisten og LO-advokaten Viggo Hansteen og henrettet begge dagen etter.
== Annen verdenskrig: Melkestreiken i Norge ==
Rolf Wickstrøm, født 9. desember 1912 i Kristiania (dagens Oslo), død 10. september 1941 i Oslo, var en norsk fagforeningsleder.
Rolf Wickstrøm var fra januar 1940 hovedtillitsvalgt ved Skabo Jernbanevognfabrikk i Oslo.
I september 1941 utbrøt det en spontan streik blant arbeidere i Oslo, kjent som melkestreiken. Streiken ble utløst ved at matforsyningene under den tyske okkupasjonen ble stadig dårligere, og da melk til arbeidsplassene uteble mandag 8. september 1941 gikk arbeiderne ved flere bedrifter spontant hjem.Dagen etter, 9. september, streiket om lag 25 000 arbeidere i Oslo. Om lag en måned før streiken hadde den tyske administratoren i Norge, rikskommissær Josef Terboven, kunngjort at streik ville føre til unntakstilstand og standrett.
=== Arrestasjon, henrettelse ===
Da streiken var et faktum slo de tyske okkupasjonsmyndighetene raskt til. Josef Terboven holdt sitt ord og erklærte unntakstilstand i Oslo og Aker. De arresterte klubbformann Wickstrøm og LOs advokat (og faktiske leder) Viggo Hansteen.Som en maktdemonstrasjon overfor Landsorganisasjonen (LO) ble Wickstrøm og Hansteen dømt og henrettet 10. september 1941, samme dag som unntakstilstanden etter melkestreiken ble innført, noe historiker Harald Berntsen har omtalt som et eksempel på terrorisme. Begge likene ble dumpet. De ble ikke funnet før etter krigen og flyttet til Vår Frelsers gravlund i Oslo.
På retterstedet, Østre skytterlags bane på Årvoll i Oslo, ble det i 1948 reist en bauta i granitt med bronserelieffer. Bautaen er utført av Nic. Schiøll. Den har følgende inskripsjon: «Viggo Hansteen, Rolf Wickstrøm. De første offer i Norges frihetskamp 1940–45. Skutt av tyskerne 10. september 1941.»
Han etterlot seg kona Signe (1913–1996) og sønnen Tore (født 1938), som etter krigen ble satt bort til slektninger.
Rolf Wickstrøm er også minnet ved at en parsell av Ring 3, Store ringvei rundt Oslo, fra Sognsveien til Grefsenveien heter Rolf Wickstrøms vei. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm har også fått to parallelle gater i Lillestrøm og i Kongsten Haveby i Fredrikstad oppkalt etter seg.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harald Berntsen, To liv - én skjebne : Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, Aschehoug, Oslo, 1995 ISBN 82-03-26002-0 (Ebok fra bokhylla.no)
«Rolf Wickstrøm», fra Norsk biografisk leksikon
== Eksterne lenker ==
Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm gravlegges (1945), fra YouTube | Rolf Wickstrøm (1912–1941 i Oslo) var en norsk fagforeningsleder. Den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig i Norge arresterte Wickstrøm sammen med kommunisten og LO-advokaten Viggo Hansteen og henrettet begge dagen etter. | 7,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camillo_Benso_di_Cavour | 2023-02-04 | Camillo Benso di Cavour | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1861', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Italienske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Italias samling', 'Kategori:Personer fra Torino', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte. Cavour spilte en avgjørende rolle i Italias samling på 1850-tallet fram til sin død i 1861. I motsetning til Giuseppe Garibaldi fokuserte ikke Cavour på væpnet oppgjør, men på realpolitik for å oppnå målene sine. Cavours metoder var langt mer effektive en Garibaldis.
Før Italias samling var Cavour statsminister i Piemonte, og han ble arkitekten til landets (også kjent som Kongedømmet Sardinia) grunnlov fra 1848, Statuto Albertina, utstedt av kong Karl Albert av Sardinia. Cavour var i to perioder statsminister i Piemonte. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye Kongedømmet Italia.
| Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte. Cavour spilte en avgjørende rolle i Italias samling på 1850-tallet fram til sin død i 1861. I motsetning til Giuseppe Garibaldi fokuserte ikke Cavour på væpnet oppgjør, men på realpolitik for å oppnå målene sine. Cavours metoder var langt mer effektive en Garibaldis.
Før Italias samling var Cavour statsminister i Piemonte, og han ble arkitekten til landets (også kjent som Kongedømmet Sardinia) grunnlov fra 1848, Statuto Albertina, utstedt av kong Karl Albert av Sardinia. Cavour var i to perioder statsminister i Piemonte. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye Kongedømmet Italia.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Cavour ble født i Torino, hovedstaden i Piemonte i det nordvestlige Italia, på den tiden hovedstad i kongedømmet Sardina. Han var den nest eldste sønnen i en piemontesisk adelsfamilie. Camillo var oppkalt etter prins Camillo Filippo Borghese og Pauline Bonaparte, som var sponsorer i Cavours dåp. Ettersom broren, Gustavo, ble tiltenkt en administrativ rolle, ble Camillo tiltenkt en respektabel karriere i hæren. Fram til han var ti, var Camillo Cavour utdannet hjemme, men som tiåring ble han sendt på militærskole.
=== Utdannelse og hæren ===
Etter å ha blitt best i klassen, ble han løytnant i ingeniørtroppene, der han blant annet jobbet med forsvarsverker i Alpene. På fritiden leste Cavour mye, blant annet lærte han seg engelsk og leste seg opp på liberale ideer. På grunn av sine radikale liberale syn valgte han i 1831, etter utnevnelsen av Karl Albert av Sardinia til konge. Karl Albert hadde markert seg i bekjempelsen av liberale krefter i Spania og tilsidesatt den liberale grunnloven.
ble han presset til å forlate hæren i 1831, etter militærkarrièren reiste han rundt i Europa og studerte politikk og landbruk.
Cavours studier i statsvitenskap og hans erfaringer fra den franske julirevolusjonen i 1830 styrket hans liberale innstilling. Det konstitusjonelle monarki som var opprettet under Ludvig Filip av Frankrike hadde også overbevist ham om denne styreformens fordeler. Den nasjonalistiske stemning som rådet i mange miljøer tidlig på 1800-tallet, ledet til at Cavour ble engasjert i en samling av Italia. Hans studier i landbruk hadde fått ham til også å interessere seg for industrialisering og infrastruktur. Hans bidrag til den politiske og teknologiske modernisering av Italia bygger på disse tre elementer: Sterk tro på liberalisme og konstitusjonelt styre, omfattende kjennskap til teknologi og drømmen om et forent Italia.
=== Virksomhet som journalist ===
Da pave Pius IX ble valgt i 1846 ble han regnet for å være liberal i mange henseender. Cavour følte derfor at det var tid for å fremme reformtanker. I 1847 grunnla han avisen Il Risorgimento (Gjenreisningen); navnet skulle senere bli et generelt navn for hele kampen for Italias samling. Som redaktør ble han en sentral politisk figur på Sardinia.
I 1848 fant flere revolusjoner sted i Europa. Reisningen i De to Sicilier skremte kong Karl Albert av Piemonte-Sardinia. Han befant seg under sterkt press, ikke minst på grunn av Il Risorgimentos innflytelse.
=== Grunnloven fra 1848, krig mot Østerrike ===
Cavour tok i avisen Il Risorgimento til orde for en ny og liberal grunnlov, og kong Karl Albert aksepterte i mars 1848. Grunnloven fikk tilnavnet Den albertinske statutt (Statuto Albertino).Cavour vendte seg deretter straks til kongen for å overtale ham til å erklære krig mot Østerrike, som styrte Italia gjennom Habsburgernes vasaller. 19. mars 1848 nådde nyheten om at opprør hadde brutt ut i Milano fram til Torino, og kongen ga etter for press fra Cavour og erklærte krig.
=== Politisk karrière i Sardinia ===
Ved valget i juli 1848 vant Cavour et sete i det sardinske deputertkammeret. Sardinia ble slått av Østerrike i slaget ved Novara i 1849, og de italienske revolusjonene ble slått ned i Lombardia, Venezia og Milano. Kong Karl Albert abdiserte som en følge av nederlaget, og hans sønn
Viktor Emmanuel tok over. Under hans styre skjøt Cavours politiske karriere fart, og han ble landbruks- og handelsminister i 1850 og finansminister i 1851.
Etter at 1848-revolusjonene hadde slått feil, revurderte Cavour sine liberale standpunkter, og bestemte seg for å gi slipp på sin realpolitikk. Hans tankegang var at dersom Italia ikke kunne samles gjennom revolusjon, kunne et sterkt og beregnende lederskap være en mulighet. Mens han satt i sine to første statsrådposter arbeidet han hardt for å styrke Sardinia, blant annet gjennom å fremme en utbygging av infrastruktur som gjorde Sardinia til en av de mest moderniserte stater på den tiden.
I november 1852 ble Cavour statsminister i Piemonte-Sardinia. Han fikk dermed muligheten til også å ha innflytelse på utenrikspolitikken. Da Krimkrigen brøt ut i 1854 øynet han en sjanse til å styrke Sardinias stilling i det internasjonale samfunnet, og i februar 1855 gikk landet inn i krigen på Storbritannia og Frankrikes side. Motytelsen skulle være at de to alliansepartnerne skulle støtte arbeidet for å vurdere Italias framtid som et internasjonalt spørsmål. Etter krigens slutt bruke han Pariskongressen i 1856 som plattform for å fordømme det nøytrale Østerrikes okkupasjon av Italia.
=== Forhandlinger med Napoleon ===
I 1852, samme år som Cavour ble statsminister, ble også Napoleon III keiser i Frankrike. Han sympatiserte med Cavours plan om forening av Italia, og de to møttes i Plombières for å planlegge Italias framtid.Napoleon gikk med på en avtale om at dersom Østerrike gikk til angrep på Sardinia ville franske styrker bli sendt dit. Cavour gikk straks igang med å provosere Østerrike, og i april 1859 ble Sardinia angrepet. Napoleon holdt sitt løfte, men etter to dyrekjøpte seire ved Magenta og Solferino, inngikk han en våpenhvile i Villafranca og trakk tilbake sine styrker. Under avtalen fikk Østerrike beholde Venezia. Områder som var erobret av Sardinia skulle tilbakeføres til sine tidligere herskere.
Cavour var rasende på Napoleon. Men situasjonen snudde seg året etter, da borgerne i Toscana, Modena, Parma, Bologna og Romagna stemte for å tilslutte seg Sardinia. Napoleon anerkjente dette, mot at han fikk kontroll over Savoie og Nice.
=== Italias samling, kongeriket Italias første statsminister ===
Senere, i mai 1860 ledet den italienske patrioten Giuseppe Garibaldi sine styrker, omkring 1 000 frivillige, inn i det habsburg-kontrollerte kongedømmet De to Sicilier. Viktor Emmanuel sendte styrker inn i Umbria. Begge kongedømmer stemte, under press fra Garibaldi og kongen, for union med Sardinia. Dermed kunne opprettelsen av kongedømmet Italia proklameres i mars 1861, og Cavour ble statsminister. Med unntak av Venezia og rikets naturlige hovedstad Roma var dermed Cavours plan for forening av Italia fullført. Han døde to måneder senere; Venezia ble tilsluttet Italia i 1866 og Roma i 1870.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Beales, Derek & Eugenio Biagini. The Risorgimento and the Unification of Italy. Second Edition. London: Longman, 2002. ISBN 0-582-36958-4
Di Scala, Spencer. Italy: From Revolution to Republic, 1700 to the Present. Boulder, CO: Westview Press, 2004. ISBN 0-8133-4176-0
Holt, Edgar. The Making of Italy: 1815-1870. New York: Murray Printing Company, 1971. Library of Congress Catalog Card Number: 76-135573
Kertzer, David. Prisoner of the Vatican. Boston: Houghton Mifflin Company, 2004. ISBN 0-618-22442-4
Norwich, John Julius. The Middle Sea: A History of the Mediterranean. New York: Doubleday, 2006. ISBN 978-0-385-51023-3
Smith, Denis Mack. Italy: A Modern History. Ann Arbor: The University of Michigan Press, 1959. Library of Congress Catalog Card Number: 5962503
== Eksterne lenker ==
Camillo Benso di Cavour på nettsiden til Italias deputertkammer | Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. | 7,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camillo_Benso_di_Cavour | 2023-02-04 | Camillo Benso di Cavour | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1861', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Italienske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Italias samling', 'Kategori:Personer fra Torino', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte. Cavour spilte en avgjørende rolle i Italias samling på 1850-tallet fram til sin død i 1861. I motsetning til Giuseppe Garibaldi fokuserte ikke Cavour på væpnet oppgjør, men på realpolitik for å oppnå målene sine. Cavours metoder var langt mer effektive en Garibaldis.
Før Italias samling var Cavour statsminister i Piemonte, og han ble arkitekten til landets (også kjent som Kongedømmet Sardinia) grunnlov fra 1848, Statuto Albertina, utstedt av kong Karl Albert av Sardinia. Cavour var i to perioder statsminister i Piemonte. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye Kongedømmet Italia.
| Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte. Cavour spilte en avgjørende rolle i Italias samling på 1850-tallet fram til sin død i 1861. I motsetning til Giuseppe Garibaldi fokuserte ikke Cavour på væpnet oppgjør, men på realpolitik for å oppnå målene sine. Cavours metoder var langt mer effektive en Garibaldis.
Før Italias samling var Cavour statsminister i Piemonte, og han ble arkitekten til landets (også kjent som Kongedømmet Sardinia) grunnlov fra 1848, Statuto Albertina, utstedt av kong Karl Albert av Sardinia. Cavour var i to perioder statsminister i Piemonte. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye Kongedømmet Italia.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Cavour ble født i Torino, hovedstaden i Piemonte i det nordvestlige Italia, på den tiden hovedstad i kongedømmet Sardina. Han var den nest eldste sønnen i en piemontesisk adelsfamilie. Camillo var oppkalt etter prins Camillo Filippo Borghese og Pauline Bonaparte, som var sponsorer i Cavours dåp. Ettersom broren, Gustavo, ble tiltenkt en administrativ rolle, ble Camillo tiltenkt en respektabel karriere i hæren. Fram til han var ti, var Camillo Cavour utdannet hjemme, men som tiåring ble han sendt på militærskole.
=== Utdannelse og hæren ===
Etter å ha blitt best i klassen, ble han løytnant i ingeniørtroppene, der han blant annet jobbet med forsvarsverker i Alpene. På fritiden leste Cavour mye, blant annet lærte han seg engelsk og leste seg opp på liberale ideer. På grunn av sine radikale liberale syn valgte han i 1831, etter utnevnelsen av Karl Albert av Sardinia til konge. Karl Albert hadde markert seg i bekjempelsen av liberale krefter i Spania og tilsidesatt den liberale grunnloven.
ble han presset til å forlate hæren i 1831, etter militærkarrièren reiste han rundt i Europa og studerte politikk og landbruk.
Cavours studier i statsvitenskap og hans erfaringer fra den franske julirevolusjonen i 1830 styrket hans liberale innstilling. Det konstitusjonelle monarki som var opprettet under Ludvig Filip av Frankrike hadde også overbevist ham om denne styreformens fordeler. Den nasjonalistiske stemning som rådet i mange miljøer tidlig på 1800-tallet, ledet til at Cavour ble engasjert i en samling av Italia. Hans studier i landbruk hadde fått ham til også å interessere seg for industrialisering og infrastruktur. Hans bidrag til den politiske og teknologiske modernisering av Italia bygger på disse tre elementer: Sterk tro på liberalisme og konstitusjonelt styre, omfattende kjennskap til teknologi og drømmen om et forent Italia.
=== Virksomhet som journalist ===
Da pave Pius IX ble valgt i 1846 ble han regnet for å være liberal i mange henseender. Cavour følte derfor at det var tid for å fremme reformtanker. I 1847 grunnla han avisen Il Risorgimento (Gjenreisningen); navnet skulle senere bli et generelt navn for hele kampen for Italias samling. Som redaktør ble han en sentral politisk figur på Sardinia.
I 1848 fant flere revolusjoner sted i Europa. Reisningen i De to Sicilier skremte kong Karl Albert av Piemonte-Sardinia. Han befant seg under sterkt press, ikke minst på grunn av Il Risorgimentos innflytelse.
=== Grunnloven fra 1848, krig mot Østerrike ===
Cavour tok i avisen Il Risorgimento til orde for en ny og liberal grunnlov, og kong Karl Albert aksepterte i mars 1848. Grunnloven fikk tilnavnet Den albertinske statutt (Statuto Albertino).Cavour vendte seg deretter straks til kongen for å overtale ham til å erklære krig mot Østerrike, som styrte Italia gjennom Habsburgernes vasaller. 19. mars 1848 nådde nyheten om at opprør hadde brutt ut i Milano fram til Torino, og kongen ga etter for press fra Cavour og erklærte krig.
=== Politisk karrière i Sardinia ===
Ved valget i juli 1848 vant Cavour et sete i det sardinske deputertkammeret. Sardinia ble slått av Østerrike i slaget ved Novara i 1849, og de italienske revolusjonene ble slått ned i Lombardia, Venezia og Milano. Kong Karl Albert abdiserte som en følge av nederlaget, og hans sønn
Viktor Emmanuel tok over. Under hans styre skjøt Cavours politiske karriere fart, og han ble landbruks- og handelsminister i 1850 og finansminister i 1851.
Etter at 1848-revolusjonene hadde slått feil, revurderte Cavour sine liberale standpunkter, og bestemte seg for å gi slipp på sin realpolitikk. Hans tankegang var at dersom Italia ikke kunne samles gjennom revolusjon, kunne et sterkt og beregnende lederskap være en mulighet. Mens han satt i sine to første statsrådposter arbeidet han hardt for å styrke Sardinia, blant annet gjennom å fremme en utbygging av infrastruktur som gjorde Sardinia til en av de mest moderniserte stater på den tiden.
I november 1852 ble Cavour statsminister i Piemonte-Sardinia. Han fikk dermed muligheten til også å ha innflytelse på utenrikspolitikken. Da Krimkrigen brøt ut i 1854 øynet han en sjanse til å styrke Sardinias stilling i det internasjonale samfunnet, og i februar 1855 gikk landet inn i krigen på Storbritannia og Frankrikes side. Motytelsen skulle være at de to alliansepartnerne skulle støtte arbeidet for å vurdere Italias framtid som et internasjonalt spørsmål. Etter krigens slutt bruke han Pariskongressen i 1856 som plattform for å fordømme det nøytrale Østerrikes okkupasjon av Italia.
=== Forhandlinger med Napoleon ===
I 1852, samme år som Cavour ble statsminister, ble også Napoleon III keiser i Frankrike. Han sympatiserte med Cavours plan om forening av Italia, og de to møttes i Plombières for å planlegge Italias framtid.Napoleon gikk med på en avtale om at dersom Østerrike gikk til angrep på Sardinia ville franske styrker bli sendt dit. Cavour gikk straks igang med å provosere Østerrike, og i april 1859 ble Sardinia angrepet. Napoleon holdt sitt løfte, men etter to dyrekjøpte seire ved Magenta og Solferino, inngikk han en våpenhvile i Villafranca og trakk tilbake sine styrker. Under avtalen fikk Østerrike beholde Venezia. Områder som var erobret av Sardinia skulle tilbakeføres til sine tidligere herskere.
Cavour var rasende på Napoleon. Men situasjonen snudde seg året etter, da borgerne i Toscana, Modena, Parma, Bologna og Romagna stemte for å tilslutte seg Sardinia. Napoleon anerkjente dette, mot at han fikk kontroll over Savoie og Nice.
=== Italias samling, kongeriket Italias første statsminister ===
Senere, i mai 1860 ledet den italienske patrioten Giuseppe Garibaldi sine styrker, omkring 1 000 frivillige, inn i det habsburg-kontrollerte kongedømmet De to Sicilier. Viktor Emmanuel sendte styrker inn i Umbria. Begge kongedømmer stemte, under press fra Garibaldi og kongen, for union med Sardinia. Dermed kunne opprettelsen av kongedømmet Italia proklameres i mars 1861, og Cavour ble statsminister. Med unntak av Venezia og rikets naturlige hovedstad Roma var dermed Cavours plan for forening av Italia fullført. Han døde to måneder senere; Venezia ble tilsluttet Italia i 1866 og Roma i 1870.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Beales, Derek & Eugenio Biagini. The Risorgimento and the Unification of Italy. Second Edition. London: Longman, 2002. ISBN 0-582-36958-4
Di Scala, Spencer. Italy: From Revolution to Republic, 1700 to the Present. Boulder, CO: Westview Press, 2004. ISBN 0-8133-4176-0
Holt, Edgar. The Making of Italy: 1815-1870. New York: Murray Printing Company, 1971. Library of Congress Catalog Card Number: 76-135573
Kertzer, David. Prisoner of the Vatican. Boston: Houghton Mifflin Company, 2004. ISBN 0-618-22442-4
Norwich, John Julius. The Middle Sea: A History of the Mediterranean. New York: Doubleday, 2006. ISBN 978-0-385-51023-3
Smith, Denis Mack. Italy: A Modern History. Ann Arbor: The University of Michigan Press, 1959. Library of Congress Catalog Card Number: 5962503
== Eksterne lenker ==
Camillo Benso di Cavour på nettsiden til Italias deputertkammer | Cavour har flere betydninger: | 7,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simoni | 2023-02-04 | Simoni | ['Kategori:Apostlenes gjerninger', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristendom'] | Simoni er innenfor kristendom kjøp og salg av kirkelige embeter eller stillinger. Navnet kommer fra Simon Magus, som i Apostlenes gjerninger (8, 18-24) forsøker å kjøpe makten til å utføre mirakler fra disiplene.I middelalderen forårsaket sammenblandingen mellom kirkelig og verdslig autoritet store problemer med simoni, da mange gjorde karriere gjennom å kjøpe seg et kirkelig embete. Verdslige herskere utnyttet også muligheten til å plassere lojale personer i embeter gjennom bestikkelser.
Simon Magus' forsøk ble avvist. Simoni har alltid vært forbudt innenfor den kristne kirke, men til tross for dette ble simoni relativt vanlig innen den katolske kirke i det 9. og 10. århundre. På Første Laterankonsil i 1123 ble dette forbudet fornyet i Den katolske kirke. I de fleste andre kirker finnes det også klare regler som forbyr fenomenet. Etter det 16. århundret ble det ganske sjeldent.
| Simoni er innenfor kristendom kjøp og salg av kirkelige embeter eller stillinger. Navnet kommer fra Simon Magus, som i Apostlenes gjerninger (8, 18-24) forsøker å kjøpe makten til å utføre mirakler fra disiplene.I middelalderen forårsaket sammenblandingen mellom kirkelig og verdslig autoritet store problemer med simoni, da mange gjorde karriere gjennom å kjøpe seg et kirkelig embete. Verdslige herskere utnyttet også muligheten til å plassere lojale personer i embeter gjennom bestikkelser.
Simon Magus' forsøk ble avvist. Simoni har alltid vært forbudt innenfor den kristne kirke, men til tross for dette ble simoni relativt vanlig innen den katolske kirke i det 9. og 10. århundre. På Første Laterankonsil i 1123 ble dette forbudet fornyet i Den katolske kirke. I de fleste andre kirker finnes det også klare regler som forbyr fenomenet. Etter det 16. århundret ble det ganske sjeldent.
== Referanser == | Simoni er innenfor kristendom kjøp og salg av kirkelige embeter eller stillinger. Navnet kommer fra Simon Magus, som i Apostlenes gjerninger (8, 18-24) forsøker å kjøpe makten til å utføre mirakler fra disiplene. | 7,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernteppet | 2023-02-04 | Jernteppet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den kalde krigen'] | For andre betydninger, se jernteppe
Under den kalde krigen var jernteppet et begrep som viste til delingen av Europa i en vestlig, demokratisk del, og en østlig, sovjetkontrollert kommunistisk del. Det er i denne betydningen uttrykket ble alminneliggjort av Winston Churchill og besto under den kalde krigen. Det metaforiske uttrykket jernteppe er kjent i engelsk (iron curtain), fransk og tysk siden 1600-tallet og på 1700-tallet tok teater i Lyon og i London i bruk sceneteppe av jern for å hindre brannspredning. På 1800-tallet ble brannsikre scenetepper vanligivs kalt jernteppe. I 1930 skrev Lev Nikulin i et sovjetisk litteraturtidsskrift at borgerskapet (bourgeoisie) forsøkte å senke et jernteppe mellom Russland og Vesten for å hindre kommunismen å spre seg som en brann. Begrepet ble første gang brukt i moderne betydning av Joseph Goebbels i ukeavisen Das Reich 24. februar 1945 to uker etter Jaltakonferansen. Goebbels ventet at mente at avtalen fra Jalta vil tillate Sovjetiske styrker å okkupere hele det østlig og sørøstlige Europa samt store deler av det tyske riket, og foran dette veldige territoriet ville et jernteppe straks senke seg. Goebbels' artikkel var godt kjent og bredt diskutert i samtiden. Goebbels gjentok uttrykket senere i forbindelse med sovjetisk politikk overfor Romania. Det er ikke dokumentert at Churchill var kjent med Goebbels' bruk av uttrykket. Churchill skrev 12. mai 1945 til president Truman at et jernteppet senket seg foran de sovjetiske styrkene og vi vet ikke hva som foregår bak. Under Potsdamkonferansen brukte Churchill uttrykket iron fence hvorpå Stalin repliserte at Churchill fortalte eventyr. Den første engelskspråklige bruken på trykk var ved St. Vincent Troubridge i artikkelen «An Iron Curtain across Europe» i Sunday Empire News (London, 21. oktober 1945). Begrepet ble plukket opp av Lutz Schwerin von Krosigk og brukt i en radiotale i 1945.Konrad Adenauer fikk i juli 1945 brev fra Berlin med rapporter om russisk utplyndring av byens storbanker og storindustri. Disse flyttet sine hovedkontorer til ikke-russiske deler av byen. Adenauer skrev deretter i et brev 8. juli 1945 at Russland var i ferd med å senke et jernteppe.
Storbritannias statsminister Winston Churchill gjentok og populariserte begrepet i en tale 5. mars 1946 ved Westminster College i Fulton i Missouri. Churchill sa:
«From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent. Behind that line lie all the capitals of the ancient states of Central and Eastern Europe. Warsaw, Berlin, Prague, Vienna, Budapest, Belgrade, Bucharest and Sofia, all these famous cities and the populations around them lie in what I must call the Soviet sphere, and all are subject in one form or another, not only to Soviet influence but to a very high and, in many cases, increasing measure of control from Moscow.»
Churchill mente at de sovjetiske lederne bare respekterte militær makt og han oppfordret de vestlige landene til å stå sammen. Stalin svarte med å kalle Churchill en krigshisser. Churchills tale var et forsøk på å styrke den britiske-amerikanske relasjonen og å styrke fronten mot Sovjetunionen. Churchill så med bekymring på at Sovjetunionen befestet sin stilling samtidig som han selv ikke var i stand til å gjøre noe med situasjon. Trumans regjering var kjent med innholdet i talen på forhånd, mens den britiske regjeringen ikke var informert. På denne tiden hadde britisk og amerikansk utenrikspolitikk til en viss grad byttet rolle der Atlees regjering hadde lagt seg mer på Roosevelts forsiktige linje og Trumans hadde lagt seg mer på Churchills konfrontasjonslinje.
Øst for jernteppet var Sovjetunionens buffersone med Øst-Tyskland (DDR), Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria der sovjetiske styrker ble stående etter krigen. I perioden 1945-1948 tok kommunistpartiene kontrollen i disse landene. Ved utgangen av krigen ble det dannet samlingsregjeringer i disse landene med støtte fra Sovjetunionen. De første valgene i Ungarn og Tsjekkoslovakia var frie og demokratiske, mens valgene i Polen, Romania og Bulgaria ikke ble anerkjent som frie av vesten. Med sovjetisk støtte tok kommunistene kontrollen i alle land, også i Tsjekkoslovakia der ikke-sosialister trakk seg fra regjeringen i 1948. Fra 1955 var området organisert i Warszawapakten. Berlin forble okkupert av de allierte fra andre verdenskrig og jernteppet ble fysisk synlig i form av Berlinmuren som DDR oppførte rundt Vest-Berlin. Vest for jernteppet ble NATO og senere EEC/EF etablert. Jugoslavia brøt med Stalin og forlot østblokken i 1948, og fikk økonomisk bistand fra vesten da Sovjetunionen innførte blokade.En parallell til jernteppet i Europa var bambusteppet i Asia. Bambusteppet betegnet grensen mellom Kina og dets allierte på den ene side og de ikke-kommunistiske asiatiske landene på den andre siden.
I desember 1941, mens Slaget om Moskva pågikk, gjorde Stalin det klart for Anthony Eden, den britiske utenriksministeren, at etter krigen ønsket han at Sovjetunionen skulle ha siste ord i de baltiske landene og i Øst-Europa. Til gjengjeld ville Stalin godta britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge. Petsamo ble etter krigen overført fra Finland til Sovjetunionen, og Norge fikk grense mot Sovjetunionen. Grensen var en av NATOs yttergrenser mot Sovjetunionen og ble militært bevoktet på begge sider.På slutten av 1980-tallet pågikk en politisk oppmykning og landene ble demokratisert i 1989-1990.
| For andre betydninger, se jernteppe
Under den kalde krigen var jernteppet et begrep som viste til delingen av Europa i en vestlig, demokratisk del, og en østlig, sovjetkontrollert kommunistisk del. Det er i denne betydningen uttrykket ble alminneliggjort av Winston Churchill og besto under den kalde krigen. Det metaforiske uttrykket jernteppe er kjent i engelsk (iron curtain), fransk og tysk siden 1600-tallet og på 1700-tallet tok teater i Lyon og i London i bruk sceneteppe av jern for å hindre brannspredning. På 1800-tallet ble brannsikre scenetepper vanligivs kalt jernteppe. I 1930 skrev Lev Nikulin i et sovjetisk litteraturtidsskrift at borgerskapet (bourgeoisie) forsøkte å senke et jernteppe mellom Russland og Vesten for å hindre kommunismen å spre seg som en brann. Begrepet ble første gang brukt i moderne betydning av Joseph Goebbels i ukeavisen Das Reich 24. februar 1945 to uker etter Jaltakonferansen. Goebbels ventet at mente at avtalen fra Jalta vil tillate Sovjetiske styrker å okkupere hele det østlig og sørøstlige Europa samt store deler av det tyske riket, og foran dette veldige territoriet ville et jernteppe straks senke seg. Goebbels' artikkel var godt kjent og bredt diskutert i samtiden. Goebbels gjentok uttrykket senere i forbindelse med sovjetisk politikk overfor Romania. Det er ikke dokumentert at Churchill var kjent med Goebbels' bruk av uttrykket. Churchill skrev 12. mai 1945 til president Truman at et jernteppet senket seg foran de sovjetiske styrkene og vi vet ikke hva som foregår bak. Under Potsdamkonferansen brukte Churchill uttrykket iron fence hvorpå Stalin repliserte at Churchill fortalte eventyr. Den første engelskspråklige bruken på trykk var ved St. Vincent Troubridge i artikkelen «An Iron Curtain across Europe» i Sunday Empire News (London, 21. oktober 1945). Begrepet ble plukket opp av Lutz Schwerin von Krosigk og brukt i en radiotale i 1945.Konrad Adenauer fikk i juli 1945 brev fra Berlin med rapporter om russisk utplyndring av byens storbanker og storindustri. Disse flyttet sine hovedkontorer til ikke-russiske deler av byen. Adenauer skrev deretter i et brev 8. juli 1945 at Russland var i ferd med å senke et jernteppe.
Storbritannias statsminister Winston Churchill gjentok og populariserte begrepet i en tale 5. mars 1946 ved Westminster College i Fulton i Missouri. Churchill sa:
«From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent. Behind that line lie all the capitals of the ancient states of Central and Eastern Europe. Warsaw, Berlin, Prague, Vienna, Budapest, Belgrade, Bucharest and Sofia, all these famous cities and the populations around them lie in what I must call the Soviet sphere, and all are subject in one form or another, not only to Soviet influence but to a very high and, in many cases, increasing measure of control from Moscow.»
Churchill mente at de sovjetiske lederne bare respekterte militær makt og han oppfordret de vestlige landene til å stå sammen. Stalin svarte med å kalle Churchill en krigshisser. Churchills tale var et forsøk på å styrke den britiske-amerikanske relasjonen og å styrke fronten mot Sovjetunionen. Churchill så med bekymring på at Sovjetunionen befestet sin stilling samtidig som han selv ikke var i stand til å gjøre noe med situasjon. Trumans regjering var kjent med innholdet i talen på forhånd, mens den britiske regjeringen ikke var informert. På denne tiden hadde britisk og amerikansk utenrikspolitikk til en viss grad byttet rolle der Atlees regjering hadde lagt seg mer på Roosevelts forsiktige linje og Trumans hadde lagt seg mer på Churchills konfrontasjonslinje.
Øst for jernteppet var Sovjetunionens buffersone med Øst-Tyskland (DDR), Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria der sovjetiske styrker ble stående etter krigen. I perioden 1945-1948 tok kommunistpartiene kontrollen i disse landene. Ved utgangen av krigen ble det dannet samlingsregjeringer i disse landene med støtte fra Sovjetunionen. De første valgene i Ungarn og Tsjekkoslovakia var frie og demokratiske, mens valgene i Polen, Romania og Bulgaria ikke ble anerkjent som frie av vesten. Med sovjetisk støtte tok kommunistene kontrollen i alle land, også i Tsjekkoslovakia der ikke-sosialister trakk seg fra regjeringen i 1948. Fra 1955 var området organisert i Warszawapakten. Berlin forble okkupert av de allierte fra andre verdenskrig og jernteppet ble fysisk synlig i form av Berlinmuren som DDR oppførte rundt Vest-Berlin. Vest for jernteppet ble NATO og senere EEC/EF etablert. Jugoslavia brøt med Stalin og forlot østblokken i 1948, og fikk økonomisk bistand fra vesten da Sovjetunionen innførte blokade.En parallell til jernteppet i Europa var bambusteppet i Asia. Bambusteppet betegnet grensen mellom Kina og dets allierte på den ene side og de ikke-kommunistiske asiatiske landene på den andre siden.
I desember 1941, mens Slaget om Moskva pågikk, gjorde Stalin det klart for Anthony Eden, den britiske utenriksministeren, at etter krigen ønsket han at Sovjetunionen skulle ha siste ord i de baltiske landene og i Øst-Europa. Til gjengjeld ville Stalin godta britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge. Petsamo ble etter krigen overført fra Finland til Sovjetunionen, og Norge fikk grense mot Sovjetunionen. Grensen var en av NATOs yttergrenser mot Sovjetunionen og ble militært bevoktet på begge sider.På slutten av 1980-tallet pågikk en politisk oppmykning og landene ble demokratisert i 1989-1990.
== Referanser == | Under den kalde krigen var jernteppet et begrep som viste til delingen av Europa i en vestlig, demokratisk del, og en østlig, sovjetkontrollert kommunistisk del. Det er i denne betydningen uttrykket ble alminneliggjort av Winston Churchill og besto under den kalde krigen. | 7,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionens_flagg | 2023-02-04 | Sovjetunionens flagg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske flagg', 'Kategori:Sovjetunionen'] | Sovjetunionens flagg bestod av et helt rødt flagg med en hammer i kors over en sigd og en rød stjerne i øvre hjørne nærmest stangen. Hammeren symbliserte nasjonens industriarbeidere, mens sigden symboliserte landbruksarbeiderne. Den røde stjernen symboliserte Det sovjetiske kommunistpartiet.
Det første offisielle sovjetiske flagg ble godkjent i juli 1923. Flaggets lengde var fire ganger dets høyde, og bestod av et rødt flagg med riksvåpenstatsvåpenet i midten. Dette flagget var nasjonalflagget i bare fire måneder og ble erstattet av et offisielt flagg av mer kjent format med hammer og sigd den 13. november 1923. Den 15. august 1980 ble det vedtatt at flagget heretter skulle være helrødt på baksiden, uten hammer, sigd eller andre motiver. Samtidig ble flaggets rødfarge gjort lysere.
Ved oppløsningen av Sovjetunionen 3. desember 1991 opphørte flagget å være et nasjonalflagg.
Sovjetflagget har vært båret i et norsk 17. mai-tog. 17. mai 1945 ytret den britiske kommandanten i Bergen ønske om at britiske gaster fikk delta i prosesjonen, men dette ble avslått, for på selveste frihetsdagen skulle bare norske flagg bæres i festtoget. Befridde sovjetiske krigsfanger deltok imidlertid i hovedprosesjonen gjennom Bergen, og ble hyllet der de gikk under et sovjet-banner.
| Sovjetunionens flagg bestod av et helt rødt flagg med en hammer i kors over en sigd og en rød stjerne i øvre hjørne nærmest stangen. Hammeren symbliserte nasjonens industriarbeidere, mens sigden symboliserte landbruksarbeiderne. Den røde stjernen symboliserte Det sovjetiske kommunistpartiet.
Det første offisielle sovjetiske flagg ble godkjent i juli 1923. Flaggets lengde var fire ganger dets høyde, og bestod av et rødt flagg med riksvåpenstatsvåpenet i midten. Dette flagget var nasjonalflagget i bare fire måneder og ble erstattet av et offisielt flagg av mer kjent format med hammer og sigd den 13. november 1923. Den 15. august 1980 ble det vedtatt at flagget heretter skulle være helrødt på baksiden, uten hammer, sigd eller andre motiver. Samtidig ble flaggets rødfarge gjort lysere.
Ved oppløsningen av Sovjetunionen 3. desember 1991 opphørte flagget å være et nasjonalflagg.
Sovjetflagget har vært båret i et norsk 17. mai-tog. 17. mai 1945 ytret den britiske kommandanten i Bergen ønske om at britiske gaster fikk delta i prosesjonen, men dette ble avslått, for på selveste frihetsdagen skulle bare norske flagg bæres i festtoget. Befridde sovjetiske krigsfanger deltok imidlertid i hovedprosesjonen gjennom Bergen, og ble hyllet der de gikk under et sovjet-banner.
== Referanser ==
== Se også ==
Hammer og sigd
Sovjetunionens riksvåpen
== Eksterne lenker ==
(en) Flags of the Soviet Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sovjetunionens flagg bestod av et helt rødt flagg med en hammer i kors over en sigd og en rød stjerne i øvre hjørne nærmest stangen. Hammeren symbliserte nasjonens industriarbeidere, mens sigden symboliserte landbruksarbeiderne. | 7,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deutsche_Zentrumspartei | 2023-02-04 | Deutsche Zentrumspartei | ['Kategori:1870 i Tyskland', 'Kategori:1933 i Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deutsche Zentrumspartei', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1870', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1933', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialkonservative partier'] | Det tyske Sentrumspartiet (Deutsche Zentrumspartei eller bare Zentrum), ofte kalt Det katolske sentrumspartiet, er et katolsk politisk parti i Tyskland, grunnlagt 1870. Partiet spilte en viktig rolle i keisertiden og senere under Weimarrepublikken. Partiet gjenoppstod i 1945, men ble i fortsettelsen kun et lite parti. Med grunnleggelsen av CSU og senere CDU, mistet Zentrum sine velgere og medlemmer. Partiet kaller seg Tysklands eldste parti, ettersom det har hatt det samme navn siden stiftelsen. Dette gjelder i motsetning til FDP som ble stiftet som Deutsche Fortschrittpartei, og SPD som opprinnelig het Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein.
| Det tyske Sentrumspartiet (Deutsche Zentrumspartei eller bare Zentrum), ofte kalt Det katolske sentrumspartiet, er et katolsk politisk parti i Tyskland, grunnlagt 1870. Partiet spilte en viktig rolle i keisertiden og senere under Weimarrepublikken. Partiet gjenoppstod i 1945, men ble i fortsettelsen kun et lite parti. Med grunnleggelsen av CSU og senere CDU, mistet Zentrum sine velgere og medlemmer. Partiet kaller seg Tysklands eldste parti, ettersom det har hatt det samme navn siden stiftelsen. Dette gjelder i motsetning til FDP som ble stiftet som Deutsche Fortschrittpartei, og SPD som opprinnelig het Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein.
== Historie ==
Det ble grunnlagt i 1870 av Ludwig Windthorst og Mainz-biskopen Wilhelm Emmanuel von Ketteler for å ivareta den katolske minoritetens rettigheter i det nye protestantisk dominerte Tyskland. Partiet ble en relativt mektig motkraft til Otto von Bismarcks Kulturkampf mot den katolske kirken. I tillegg til å støtte kirkelige interesser, støttet Sentrumspartiet stort sett representativt demokrati og minoritetsvern. Partiet var også spesielt for den blandingen av klasseinteresser som det representerte, da det favnet bredt fra katolske arbeidere til katolske aristokrater.
Med grev Georg von Hertling stilte partiet første gang med rikskansleren i 1917. Mellom 1919 og 1932 var partiet representert i nesten alle riksregjeringer. Rikskanslerne Wilhelm Marx, Heinrich Brüning og Franz von Papen kom alle fra partiet.
Partiet oppløste seg selv den 5. juli 1933, og var det siste av de ikke-nasjonalsosialistiske partier som forsvant etter forbud eller påtrykk fra Hitler og NSDAP.
Partiet ble gjenopprettet etter andre verdenskrig, men de fleste tradisjonelle Zentrums-velgerne sluttet imidlertid i stedet om dannelsen av det nye partidannelsen Christlich Demokratische Union (CDU) som favnet over både katolikker og protestanter. Dette partiet har imidlertid i stor grad er utgått fra og vært preget av miljøet rundt Det katolske sentrumspartiet. CDU lyktes med å forene protestantene og katolikkene i et felles kristelig-konservativt parti.
Det katolske sentrumspartiet eksisterer fremdeles som et lite parti, og var representert i det tyske parlamentet frem til 1957, da det falt under sperregrensen. I enkelte katolske høyborger, som Nordrhein-Westfalen, har partiet likevel stadig en viss lokalpolitisk betydning, og er kjent for sin familievennlige politikk.
Det bayerske folkepartiet, forløperen til CSU, brøt ut fra Sentrumspartiet i 1918 fordi Sentrumspartiets daværende ledelse ønsket en sentralistisk stat fremfor en føderalistisk.
== Valgresultater ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Winfried Becker [Hrsg.]: Die Minderheit als Mitte : die Deutsche Zentrumspartei in der Innenpolitik des Reiches 1871 – 1933. Schöningh, Paderborn, München, Wien, Zürich 1986
Guido Hoyer: Nichtetablierte christliche Parteien. Deutsche Zentrumspartei, Christliche Mitte, Christliche Partei Deutschlands und Partei Bibeltreuer Christen im Parteiensystem der Bundesrepublik Deutschland. Frankfurt am Main u.a. 2001, ISBN 3-631-38203-0
Herbert Lepper: Volk, Kirche und Vaterland : Wahlaufrufe, Aufrufe, Satzungen und Statuten des Zentrums ; 1870 – 1933 ; eine Quellensammlung zur Geschichte insbesondere der Rheinischen und Westfälischen Zentrumspartei. Droste, Düsseldorf 1998
Ute Schmidt: Zentrum oder CDU : politischer Katholizismus zwischen Tradition u. Anpassung. Westdt. Verl., Opladen 1987
Christoph Weber: "Eine starke, enggeschlossene Phalanx" : der politische Katholizismus und die erste deutsche Reichstagswahl 1871. Klartext, Essen 1992
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Deutsche Zentrumspartei – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Det tyske Sentrumspartiet (Deutsche Zentrumspartei eller bare Zentrum), ofte kalt Det katolske sentrumspartiet, er et katolsk politisk parti i Tyskland, grunnlagt 1870. Partiet spilte en viktig rolle i keisertiden og senere under Weimarrepublikken. | 7,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke | 2023-02-04 | Den katolske kirke | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doktriner', 'Kategori:Katolisisme'] | Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.Den består av 23 særkirker, hvorav Den latinske kirke er den største med omkring 1 272 000 000 medlemmer (2014). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker).
| Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.Den består av 23 særkirker, hvorav Den latinske kirke er den største med omkring 1 272 000 000 medlemmer (2014). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker).
== Historisk bakgrunn ==
Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken.
I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv, senere kjent som reformasjonen. Dette førte til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England.
=== I Norge ===
Hovedartikkel: Den katolske kirke i NorgeDen katolske kirke ble etablert i Norge i det 10. århundre. De første kristne i Norge var antagelig fra De britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.
Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem.
Med Olav den hellige ble katolisisme eneste tillatte religion i Norge. Ved tingmøtet i 1024 fikk Norge en riksomfattende kirke, rettsordning og forbud mot all annen religionsutøvelse. I årene etter Olav den helliges død i 1030 ble denne nye troen den dominerende også i praksis, og i 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete. Dette innebar at Norge ble en egen kirkelig provins.
I nesten 400 år var så den katolske kirke den eneste tillatte i Norge. Med reformasjonen i 1537 ble katolisismen forbudt. I dansketiden var det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Dissenterloven kom i 1845. Grunnlovsforbudet mot jøder (i den beryktede §2) ble opphevet i 1851, munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, da Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettskonvensjon. I 1964 ble Grunnlovens §2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble eksplisitt uttrykt: «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse».
Det er i dag ca. 98 000 registrerte katolikker i Norge, det vil si omtrent 2 % av befolkningen. Flertallet av disse, minst halvparten, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopiere, kaldeere og ukrainere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. På samme måte som for nesten 1000 år siden har Norge i dag tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø. Tilsammen har disse 35 menigheter, samt et kapelldistrikt som med tiden kan bli egen menighet. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirke i Norge om lag 200 000 katolikker. Den mottar statstilskudd for de 98 000 katolikkene som har norsk personnummer.
== Oppbygning og struktur ==
Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode i lærespørsmål. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Bispedømmene er kirkens grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin, samt administrasjon av den delen av kirken som omfattes av bispedømmet. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962–1965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.
Den katolske kirke har både en liturgisk, en hierarkisk og en regional struktur:
Den katolske kirkens liturgiske struktur består av 23 særkirker med ulike riter og liturgier, hvorav imidlertid den romersk-katolske uten sammenligning er den største.
Den katolske kirkens hierarkiske struktur refererer til de kirkelige jurisdiksjonene og titlene, som har en tradisjonell rangorden.
Den katolske kirkens geografiske struktur består av bispedømmer eller lignende jurisdiksjoner i så godt som alle av verdens land.
== Troslære ==
Katolsk tro er oppsummert i den nikenske trosbekjennelse og er nøyere detaljert i katekismen til den katolske kirke. Basert på løftene til Jesus Kristus i Evangeliene, mener kirken at den ledes gjennom Den hellige ånd og at kirkens dogmatiske ufeilbarlighet derfor er beskyttet fra vranglære. Den katolske kirke lærer at Den hellige ånd åpenbarer Guds sannhet gjennom De hellige skrifter, Den hellig tradisjon og Magisteriet.De hellige skriftene er de 73 bøkene i den katolske bibelen. Den består av de 46 bøkene funnet i den eldgamle greske versjonen av Det gamle testamentet - kjent som Septuaginta- og de 27 skriftene i Det nye testamentet som først ble funnet i Codex Vaticanus og listet opp i påskebrevet til Athanasius. Den hellige tradisjon består av den læren som stammer fra apostlenes tid. De hellige skriftene og Den hellige tradisjon blir sammen sett på som «depositumet av tro» (depositum fidei). Disse blir igjen tolket av Magisteriet (fra magister, latin for "lærer"), den lærende autoriteten i kirken, bestående av biskopene sammen med paven, som er biskopen av Roma.Sentralt i troslæren er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold.
Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. venerare) som essensielt helt annerledes enn den som tilkommer Gud alene (lat. adorare).
== Økumenikk og samfunnsmessige spørsmål ==
Økumenikk (fra gresk oikoumenikos, «som berører den bebodde verden») er en betegnelse for den kristne enhetstanken, og er relatert til religionsdialog. Den katolske kirke mener å være identisk med den kirke som ble grunnlagt av Kristus. Den økumenikk som den svenske teologen og Nobels fredsprisvinner, Nathan Söderblom, sto for, innebar at hver kirkesamfunn er likestilte, er derfor uforenelig med den katolske lære. Fram til 1950-tallet ble denne økumenikk avvist.
Pave Johannes XXIII og Andre Vatikankonsil innførte en ny praksis som heller skulle fremme gode forhold til medkristne framfor å stå fast på ulikheter i læren. Bønn med ikke-katolikker ble tillatt i motsetningen til tidligere kirkelover.
Den 29. juni 2007 ble det utgitt et dokument av Vatikanets Troskongregasjonen som berørte det økumeniske samarbeidet med de protestantiske og ortodokse kirkene. Dokumentet, benevnt som Responsa ad quaestiones, bar kardinal William Joseph Levadas signatur, henviste til hva som ble besluttet ved Andre Vatikankonsil og deretter slo atter fast av Vatikanet gjentatte ganger, senest i dokumentet Dominus Iesus (2000). Dokumentet slår fast at, i henhold til den katolske kirke, kan kirker utenfor den katolske kirke, ikke bli ansett for være kirker i egentlig mening. Unntaket er de ortodokse kirker, noe som opprettholder det katolske synet på sakramentet og presteembetet.
Det ble også slått fast at i henhold til den katolske kirke har de protestantiske kirkesamfunnene ikke de riktige sakramentet. Når det gjelder økumeniske diskusjoner skrives det i dokumentet at «dialog er bare konstruktivt om deltagerne viser troskap til den katolske identiteten».
Den katolske kirke ønsker fortsatt ikke å ha felles nattverdfeiring med protestantiske kirkesamfunn på grunn av ulike syn på hva denne innebærer; den katolske kirke betoner transsubstansiasjonen, mens de lutherske kirkene ser på nattverdens mer som en symbolsk handling. Den katolske kirken ønsker ikke bruk av prevensjon, da den mener at muligheten for nytt liv ikke skal hindres på kunstig måte, og godtar bare seksuell avholdenhet som virkemiddel for ikke å få barn. «Barn er viktig» sa paven under et mediaopptak fra messen jula 2008. Paven mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot kan gjøre situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt, og mener problemet primært er et fattigdomsproblem som de vestlige landene ikke er villige til å ta opp og erkjenne. Kirkens kondomforbud er kontroversielt, og enkelte innen kirken hevder at dette gir store belastninger for verdens fattige ved manglende familieplanlegging, setter unge kvinners liv i fare og øker faren for hiv-smitte.Den katolske kirke er konsekvent imot bruk av abort, og mener at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle og at livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, Det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneske og et befruktet egg. Medlemmer som utfører abort blir bannlyst.
Den katolske kirken, som de protestantiske kirkene, har også strid med spørsmålet om homofili. Kirken regner homofili som et brudd på den naturlige orden, og pave Benedikt XVI sammenlikner kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogene, ettersom også homoseksuelle forhold er en ødeleggelse av skaperverket. Den katolske kirken er motstander av homofile og lesbiske ekteskap og ser på homofile handlinger som en synd.
== Statistikk ==
Tall pr 2010:
Medlemmer: 1 196 000 000 (2010) (økning på 15 000 000 fra 2009)
Prester
Totalt 412 236, hvoravsekularprester: 227 009
ordensprester: 135 227Endinger fra 2009:
Asia: +1 695
Afrika: +765
Oseania: +52
Amerika: +42
Europa: -905Seminarister
114 439 (+2 449 fra 2005)OrdensmedlemmerKvinner: 721 935 (-7 436)
Menn: 0054 665 (+436)
== Se også ==
Den hellige stol
Vatikanstaten
Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vårt Land 040308
Den katolske kirke i Norge
Vatikanet | De orientalske katolske kirker er 22 særkirker innenfor Den katolske kirke. De kalles også østlige katolske kirker eller katolske kirker av orientalsk/østlig ritus. | 7,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kyiv | 2023-02-04 | Kyiv | ['Kategori:30°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 400-tallet', 'Kategori:Byer ved Dnipro', 'Kategori:Heltebyer', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kyiv', 'Kategori:Pågående hendelser', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kyiv (eller Kiev) er hovedstaden og den største byen i Ukraina, samt administrasjonssentrum i Kyiv oblast. Kyiv ligger ved elven Dnipro i det sentrale Ukraina. Kyiv hadde i juni 2017 en befolkning på 2 928 177 innbyggere (høyere estimater har versert hos enkelte kilder) og er Europas ellevte største by. Kyiv er den største ukrainsktalende byen i verden.
Byen har navn etter en av Kyivs fire legendariske grunnleggere, Kyi. Gjennom historien har Kyiv, som er en av Øst-Europas eldste byer, vært gjennom flere ulike epoker, hvor byen har vært alt fra av stor til relativt uten betydning. Byen eksisterte sannsynligvis som et kommersielt senter så tidlig som i det femte århundre. Som en slavisk bosetning langs den viktige handelsruten mellom Skandinavia og Konstantinopel, var Kyiv under Khazarenes styre, frem til byen ble inntatt av væringer fra Skandinavia på midten av 800-tallet. Under væringenes styre ble Kyiv hovedstad i Kyivriket, også kjent som Kyiv-Rus, den første slaviske statsdannelsen. Byen mistet imidlertid det meste av sin innflytelse i flere århundrer etter at den ble fullstendig tilintetgjort under den mongolske invasjonen i 1240. Den ble en provinshovedstad av marginal betydning og innflytelse i utkanten av områder som ble kontrollert av mektige naboer; først storhertugdømmet Litauen, etterfulgt av Polen og Russland.Kyiv vokste under den industrielle revolusjon i det russiske keiserdømmet mot slutten av det 19. århundre. I 1917 ble Kyiv hovedstad da Den ukrainske folkerepublikk erklærte sin uavhengighet. Fra 1921 inngikk Kyiv i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk (Ukrainske SSR) og var fra 1934 dens hovedstad. Under andre verdenskrig gjennomgikk byen igjen betydelige ødeleggelser, men etter å ha blitt raskt gjenoppbygd i etterkrigstiden forble Kyiv tredje største by i Sovjetunionen.
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble noen av forstedene til Kyiv hardt angrepet, blant annet Irpin og Butsja. Også inne i Kyiv førte bombing til en del skader, blant annet på boligblokker.
| Kyiv (eller Kiev) er hovedstaden og den største byen i Ukraina, samt administrasjonssentrum i Kyiv oblast. Kyiv ligger ved elven Dnipro i det sentrale Ukraina. Kyiv hadde i juni 2017 en befolkning på 2 928 177 innbyggere (høyere estimater har versert hos enkelte kilder) og er Europas ellevte største by. Kyiv er den største ukrainsktalende byen i verden.
Byen har navn etter en av Kyivs fire legendariske grunnleggere, Kyi. Gjennom historien har Kyiv, som er en av Øst-Europas eldste byer, vært gjennom flere ulike epoker, hvor byen har vært alt fra av stor til relativt uten betydning. Byen eksisterte sannsynligvis som et kommersielt senter så tidlig som i det femte århundre. Som en slavisk bosetning langs den viktige handelsruten mellom Skandinavia og Konstantinopel, var Kyiv under Khazarenes styre, frem til byen ble inntatt av væringer fra Skandinavia på midten av 800-tallet. Under væringenes styre ble Kyiv hovedstad i Kyivriket, også kjent som Kyiv-Rus, den første slaviske statsdannelsen. Byen mistet imidlertid det meste av sin innflytelse i flere århundrer etter at den ble fullstendig tilintetgjort under den mongolske invasjonen i 1240. Den ble en provinshovedstad av marginal betydning og innflytelse i utkanten av områder som ble kontrollert av mektige naboer; først storhertugdømmet Litauen, etterfulgt av Polen og Russland.Kyiv vokste under den industrielle revolusjon i det russiske keiserdømmet mot slutten av det 19. århundre. I 1917 ble Kyiv hovedstad da Den ukrainske folkerepublikk erklærte sin uavhengighet. Fra 1921 inngikk Kyiv i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk (Ukrainske SSR) og var fra 1934 dens hovedstad. Under andre verdenskrig gjennomgikk byen igjen betydelige ødeleggelser, men etter å ha blitt raskt gjenoppbygd i etterkrigstiden forble Kyiv tredje største by i Sovjetunionen.
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble noen av forstedene til Kyiv hardt angrepet, blant annet Irpin og Butsja. Også inne i Kyiv førte bombing til en del skader, blant annet på boligblokker.
== Navn ==
På ukrainsk er navnet Київ (Kyjiv [ˈkɪjiw]); på russisk Киев (Kijev). På norsk var tidligere den russiskbaserte navneformen Kiev mest vanlig i bruk, mens det nå er den ukrainskbaserte navneformen Kyiv som dominerer. Språkrådet anbefaler Kyiv (dette er også hva Ukraina selv har foretrukket siden 1990-årene), men godtar også Kiev.Den offisielle ukrainske transkripsjonen ble i 1995 endret til Kyiv, mens den internasjonale ISO-standarden ISO 9 fra samme år gir Kiev. Transkripsjonen fra kyrilliske til latinske bokstaver har vært omstridt siden den russiske invasjonen av Krim i 2014.
== Geografi ==
Kyiv ligger på kanten av et lavt platå 100 meter over ved elven Dnipro rett nedenfor samløpet med Desna og ved nordgrensen av Ukrainas belte av fruktbar svartjord. Byens opprinnelige beliggenhet på høyden (øvrebyen) er påfallende sett fra andre side av Dnipro. Etter andre verdenskrigen har byen blitt utvidet til den lavere elvesletten på østre bredd. Byen strekker seg omtrent 50 km langs elven. Den var tredje største by i Sovjetunionen. Byen er Ukrainas industri-, utdannings- og kultursenter. Kharkiv er nest største by og ligger langt øst nær grensen til Russland.
== Historie ==
Byen ble antakelig grunnlagt allerede på 400-tallet, da som en utpost i Khazarriket. Dateringen til 400-tallet er omdiskutert. Den ble sentrum i den østslaviske sivilisasjonen og ble hovedstad i Kyivriket fra det niende århundre. Kyiv vokste frem rundet år 800 og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». Fra Kyiv ble det kyriliske alfabetet og den ortodokse tro (med opphav i Bysants) spredt i de slaviske områdene. Domkirken i Kyiv ble reist i 1037. Kyiv og Dnipros midtre del var på den tiden tyngdepunkt i østslavisk bosetning. Kyiv var i stor grad omgitt av skog, mens steppene lenger sør var dominert av tatariske (tyrkiske) nomader. Angrep fra mongolene og indre splittelse førte til at Kyiv mistet den sentrale stillingen til fordel for Moskva. Statene Russland, Ukraina og Hviterussland har alle et historiske utgangspunkt i Kyiv-riket. Russiske historikere på bakgrunn av dette hevdet at Moskva-riket (Russlands forløper) er Kyiv-rikets rettmessige arvtaker. I Ukraina legges det i stedet vekt på geografisk kontinuitet.Fra 1326 hadde metropolitten av Kyiv fast sete i Moskva og i 1458 ble metropolittembetet delt mellom Moskva og Polen/Litauen. Metropolitten i Polen-Litauen fikk tittelen metropolitt av Kyiv, Galicja og hele Rus' med sete i Navahrudak (nå i Hrodna voblasts i Hviterussland). I 1589 fikk metropolitten i Moskva tittel som patriark og med det frigjorde Moskva seg fra moderkirken i Konstantinopel.I byens storhetstid var den en av de største i Europa og hadde over 100 000 innbyggere. Gullalderen tok en definitiv slutt da byen ble ødelagt under mongolenes invasjon av Russland.
På 1300-tallet ble fyrstedømmene ved Dnipro (Kyiv og Tsjernigov) og Volhynia under litauisk styre, mens Lviv og Galicja kom under polsk styre. I 1321 ble byen erobret av Gediminas av Litauen og ble lagt under Storhertugdømmet Litauen. Fra 1569 lå den under Det polsk-litauiske samvelde før byen kom under russisk styre i 1686. Peter den store drev en målrettet russifisering av området.Kyiv ble etter hvert en av de viktigste byene i Det russiske imperiet. Etter første verdenskrig og oktoberrevolusjonen i 1917 ble byen et stridstema i forbindelse med oppløsningen av det russiske imperiet og var krigsskueplass både i den russiske borgerkrigen og under den polsk-sovjetiske krig. Bolsjevikene inntok Kyiv for andre gang etter Tysklands kapitulasjon. Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk ble proklamert 14. januar 1919. Under den polsk-sovjetiske krig våren og sommeren 1920 ble det forsøkt etablert en ukrainsk stat i forbund med Polen. Ved freden i Riga i 1921 stilte ukrainere i felles delegasjon med russerne ble de vestligste delene en del av det nye Polen. I 1921 ble byen med i den ukrainske SSR og Sovjetunionen, fra 1934 som hovedstad i den ukrainske sovjetrepublikken.
I 1934 ble landets administrasjon flyttet fra Kharkiv til Kyiv. Kharkiv er sentrum for en betydelig etnisk russisk befolkning. Kharkiv var under revolusjonen bolsjevikenes viktigste base i Ukraina og ble etter revolusjonen hovedstad.Byen fikk store skader under andre verdenskrig.
== Samfunn ==
Kyiv har en spesiell administrativ status i Ukraina. Byen er ikke underlagt den omliggende Kyiv oblast, men er som forvaltningsledd direkte underlagt staten. Samtidig velges byens politiske ledelse i direkte valg, i motsetning til i resten av landet der den utpekes av staten. Siden 2010 har Vitalij Klitsjko vært ordfører.
Byen er delt inn i ti rajoner (distrikter eller bydeler), med et visst politisk selvstyre.
Byen har et universitet – Taras Sjevtsjenko-universitetet i Kyiv – grunnlagt i 1834. Dessuten har byen 17 høyskoler.
=== Samferdsel ===
Kyivs kollektivnett omfatter tunnelbanen (Kyiv Metro) med 45 stasjoner, busser, trolleybusser og trikk.
Kyivs hovedflyplass er Boryspil internasjonale lufthavn, som ligger i forstaden Boryspil 29 kilometer øst for sentrum.
== Kultur ==
Kyiv var et kulturelt sentrum for den øst-slaviske sivilisasjonen og utgangspunkt for kristningen av Kyivriket. Kyiv har gjennom århundrene beholdt sin kulturelle betydning, og også i perioder med relativt kulturelt forfall har byen beholdt sin posisjon som et sentrum for den østlige delen av den ortodokse kirke. Grotteklosteret og St. Sofia-katedralen er begge verdensarvsteder anerkjent av UNESCO og fortsatt i bruk til religiøse formål i tillegg til at de er blant byens store turistmål. Grotteklosteret og St. Sofia-katedralen er også to av Ukrainas sju underverk.
Blant Kyivs kulturinstitusjoner kan nevnes Kyiv-operaen, Ivan Frankos nasjonalteater, Lesya Ukrainkas akademiske nasjonalteater for russisk drama, Kyivs dukketeater, Oktoberpalasset samt Ukrainas filharmoniske orkester. I 1946 hadde Kyiv fire teater, et operahus og en konserthall. De fleste av billettene den gangen var forbeholdt en «privilegert gruppe». Blant andre kulturinstitusjoner finner man Dovzhenko filmstudio og Kyiv Sirkus.
Kyiv har 25 museer, et planetarium, teater og flere botaniske og zoologiske haver. Et av de mest kjente landemerkene er Den store fedrelandskrigen-museet med statuen Rodina-mat på toppen. Inklusive sokkelen er monumentet hele 102 meter høyt. Kyiv-operaen er også berømt. Blant Kyivs mange museer finner man også Ukrainas nasjonalmuseum for nasjonal kunst, Museet for vestlig og østlig kunst, PinchukArt-senteret (stiller ut samtidskunst) og Nasjonalmuseet for russisk kunst.
Hvert år arrangeres Kyiv Music Fest, en internasjonal musikkfestival med fokus på moderne klassisk musikk. Festivalen finansieres av det ukrainske kulturdepartementet.
Kyiv var i 2005 vertsby for Eurovision Song Contest 2005 etter Ruslanas seier med Wild Dances året før.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(uk) Offisielt nettsted
(en) Kyiv – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Київ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kyiv hos Wikivoyage | Kyiv (eller Kiev) er hovedstaden og den største byen i Ukraina, samt administrasjonssentrum i Kyiv oblast. Kyiv ligger ved elven Dnipro i det sentrale Ukraina. | 7,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odesa | 2023-02-04 | Odesa | ['Kategori:1794 i Russland', 'Kategori:30°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1794', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1415', 'Kategori:Byer i Odesa oblast', 'Kategori:Byer ved Svartehavet', 'Kategori:Heltebyer', 'Kategori:Historiske jødiske samfunn', 'Kategori:Odesa', 'Kategori:Sider med kart'] | Odesa (ukrainsk: Одеса), eller Odessa (russisk: Одесса), er en havneby i Odesa oblast i Ukraina. Byen ligger ved bredden av Svartehavet og var tidligere en sovjetisk marinebase. Odesa er den tredje største byen i Ukraina. Byen fikk sitt nåværende navn da russerne opprettet fortet. De fleste innbyggerne i Odesa er russisktalende og pro-ukrainske.Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 er Odesa blitt utsatt for russiske angrep, blant annet rakettangrep mot boligblokker. Russland hevder at de ikke angriper sivile mål, mens blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter har registrert mange russiske angrep mot sivile mål i Ukraina.Odesa er en viktig havn for eksport av korn. 23. juli 2022 ble havnen i Odesa utsatt for russiske rakettangrep, dagen etter at FN, Ukraina og Russland underskrev en avtale som skulle sikre eksport av korn fra Ukraina.
| Odesa (ukrainsk: Одеса), eller Odessa (russisk: Одесса), er en havneby i Odesa oblast i Ukraina. Byen ligger ved bredden av Svartehavet og var tidligere en sovjetisk marinebase. Odesa er den tredje største byen i Ukraina. Byen fikk sitt nåværende navn da russerne opprettet fortet. De fleste innbyggerne i Odesa er russisktalende og pro-ukrainske.Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 er Odesa blitt utsatt for russiske angrep, blant annet rakettangrep mot boligblokker. Russland hevder at de ikke angriper sivile mål, mens blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter har registrert mange russiske angrep mot sivile mål i Ukraina.Odesa er en viktig havn for eksport av korn. 23. juli 2022 ble havnen i Odesa utsatt for russiske rakettangrep, dagen etter at FN, Ukraina og Russland underskrev en avtale som skulle sikre eksport av korn fra Ukraina.
== Historie ==
Det har vært bosetting i området minst siden 1396 under navnet Kachibey. Tartarer er belagt på stedet siden senest 1415.
Det moderne Odesa ble grunnlagt 2. september 1794 på territorium som i 1789 var blitt annektert av Russland fra Det osmanske rike. På stedet fantes det da bare et enklere fort, oppført 1764. Byen ble oppkalt etter antikkens gresk-romerske koloni Odessos, tilsvarende dagens Varna i Bulgaria.
Under guvernør Armand Emmanuel du Plessis de Richelieu (senere fransk statsminister), ble byen utviklet, og i 1814 hadde den 35 000 innbyggere.Byen fortsatte å vokse sterkt, særlig i perioden 1817–59 da Odesa var frihavn, og dens betydning tiltok ytterligere i 1866 ved ferdigstillingen av jernbanen til Kyiv og Kharkiv. I 1852 hadde byen 97 000 innbyggere, og i 1900 var det 449 673. Særlig påtagelig ble den store befolkningen av fattige arbeidere. I samband med Den russiske revolusjon i 1905 utbrøt voldsomme kamper i Odesa, og befolkningen gikk ned med 80 000. Men i 1912 var den igjen økt, til 631 040.
Etter Kerenskij-regjeringens fall i 1917 var Odesa lenge et sentrum for kontrarevolusjonære styrker og utenlandske intervensjonsstyrker. Først i 1920 klarte Den røde armé å ta kontroll over byen, hvis befolkning da hadde sunket til 314 480.Odesa ble sterkt skadet under andre verdenskrig. Odessamassakren pågikk 22.–25. oktober 1941; anslagene på antall drepte varierer fra 15 000, 25 000, 40 000 og til og med opp til 50 000. Byen var deretter hovedstad i det rumensk-styrte Transnistria-guvernementet til dette ble omgjort til «militærguvernementet mellom Dnestr og Bug» 29. januar 1944: Byen ble gjenerobret av Den røde armé 10. april 1944.
== Næringsliv ==
Skipsverft, oljeraffinerier, kjemisk industri, metallindustri, næringsmiddelproduksjon, fiske og turisme er de viktigste næringsveier.
== Arkitektur ==
Gater og hus ligger spredt ut på terrasserte åser omkring havnen. Arkitekturen i Odesa er sterkt påvirket av fransk og italiensk stil.
== Kultur ==
Odesa Nasjonalmusum for Kunst er et av byens fremste kunstmuseer.
Odesa arkeologiske museum ble etablert i 1825 og er et av Ukrainas eldste arkeologiske museer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Odessa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Одеса – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«Odessas vekst og fall: En historie om politikkens betydning», artikkel av Eva-Kristin Urestad Pedersen i Minerva | | status = | 7,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innsbruck | 2023-02-04 | Innsbruck | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tirol', 'Kategori:Innsbruck', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL', 'Kategori:Vintersportssteder i Østerrike'] | Innsbruck er Tirols største by og delstatens hovedstad. Den ligger ved elven Inn og er omkranset av høye fjell. Bybildet er preget av mange gotiske og barokke bygninger, siden Innsbruck ikke bare har vært residensby for Tirols grever siden 1420, men også for enkelte østerrikske erkehertug(inn)er og tysk-romerske keisere. Byens universitet ble grunnlagt i 1669.
Innsbruck er i moderne tid også kjent som et vintersportssted og har arrangert flere VM og de olympiske vinterleker to ganger (1964 og 1976).
| Innsbruck er Tirols største by og delstatens hovedstad. Den ligger ved elven Inn og er omkranset av høye fjell. Bybildet er preget av mange gotiske og barokke bygninger, siden Innsbruck ikke bare har vært residensby for Tirols grever siden 1420, men også for enkelte østerrikske erkehertug(inn)er og tysk-romerske keisere. Byens universitet ble grunnlagt i 1669.
Innsbruck er i moderne tid også kjent som et vintersportssted og har arrangert flere VM og de olympiske vinterleker to ganger (1964 og 1976).
== Beliggenhet ==
Som byens navn antyder, ligger Innsbruck (= «Inn-bro») ved elven Inn, midt i den vest–øst-gående Inndalen, der denne tar opp Wipptal fra syd. Innsbruck utgjør skillet mellom Øvre Inndal (vest for Innsbruck) og Nedre Inndal (i øst). Med sin beliggenhet er Innsbruck et knutepunkt for trafikk gjennom Alpene, med Brennerpasset mot Syd-Tirol og Italia i syd, Arlberg-, Reschen- og Fernpasset mot Sveits, Vorarlberg og Bayern i vest, og Nedre Inndal mot Bayern og Salzburg i øst. All vei- og jernbanetransport langs aksene Basel/Zürich–Wien/Beograd og München–Verona passerer derfor gjennom Innsbruck.
Av fjellene som omkranser byen, er Nordkette («nordkjeden») den mest markante. Den hører til Karwendelfjellene og utgjør med sine opptil 2637 meter høye topper et imponerende bakteppe for hele byen. Syd for Innsbruck begynner Sentral-Alpene med flere topper som når over 3500 moh. (Stubaier Alpen vest for Wipptal og Tuxer og Zillertaler Alpen øst for Wipptal). Ved inngangen til Stubaital, en sidedal til Wipptal, ruver Serles (2717 moh.), godt synlig fra Innsbruck. Stubaital og høyfjellene bak er lett tilgjengelig via en 18 km lang trikk fra byen, som heter Stubaitalbahn. Rett syd for Innsbruck, ved inngangen til Wipptal, ligger Bergisel, som huser Innsbrucks hoppbakke.
== Historie ==
Området av dagens Innsbruck har vært bebodd i minst 3000 år, sannsynligvis mye lenger. Romerne anla en militærleir (Veldidena) som bevoktet veien fra Verona via Brennerpasset til Augsburg. På samme plass, syd i dagens byområde, ble 1138 klosteret Wilten grunnlagt. På Inns nordside lå et lite handelssted. Den første brua over Inn ble åpnet rundt 1170. Dermed oppstod Innsbruck (først nevnt som Insprucke, eller latinisert Oeni pons [«Inns bro»], i 1187), som fikk bystatus rundt år 1200. Også byens våpen viser Inn-brua. Siden byen kontrollerte (og tok seg betalt av) trafikken over Brennerpasset, ble byen snart velstående.
Siden 1420 er Innsbruck residensbyen for grevene av Tirol, som tidligere hadde residert i Meran. Dermed skjøt byggevirksomheten fart, noe en rekke gotiske bygninger som bytårnet (Stadtturm) og hoffborgen (Hofburg) vitner om.
Flere sidelinjer av de habsburgske erkehertugene residerte i Innsbruck. I tillegg var det enkelte tysk-romerske keisere som foretrakk Innsbruck fremfor Wien, deriblant keiser Maximilian I. Under ham ble bl.a. byens kjennemerke til, den sengotiske slottsbalkongen med det gyldne taket (das goldene Dachl), og hoffkirken (Hofkirche) ble oppført i renessansestil. Mange andre av byens kirker ble bygget i barokkstil (domkirken, stiftskirken, jesuittkirken m.fl.). Rokokkobygningene i Innsbruck (bl.a. basilikaen, ombyggingen av hoffborgen) ble oppført under keiserinne Maria Theresia.
På 1800-tallet fikk Innsbruck jernbaneforbindelser til München (1858, via Kufstein), Bozen (1867, via Brennerpasset), Bregenz (1884, via Arlbergtunnelen). I 1904 fulgte Stubaitalbahn, og i 1912 forbindelsen til Garmisch-Partenkirchen via Seefeld.
== Severdigheter ==
Gamlebyen (Altstadt) med bl.a. bytårnet (Stadtturm) og det gylne taket (goldenes Dachl)
Maria-Theresien-Straße med bl.a. Anna-søylen (Annasäule), spitalskirken (Spitalskirche) og triumfbuen (Triumphpforte)
Hoffborgen (Hofburg) med park (Hofgarten) og hoffkirken (Hofkirche)
Stiftskirken og basilikaen i Wilten (Stift Wilten, Wiltener Basilika)
Domkirken (Dom zu St. Jakob)
Fjelldyrehagen (Alpenzoo)
Rundt 20 museer
Bergisel med olympisk og verdenscup-hoppbakke, og museum om Tirols frihetskamp i 1809
Slottet Ambras med historisk samling og park
Taubanen til Hafelekar (Nordkette, 2334 moh.)
Trikken til Stubaital
== Næringsliv ==
Hovednæringene er bankvesen, offentlig forvaltning, transport og kommunikasjon. I enkelte bydeler drives landbruk, inkludert seterdrift. Sommer- og vinterturisme er også viktig inntektskilder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Innsbruck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Innsbruck – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nettsider av severdighetene:
Alpenzoo
Bergisel
Goldenes Dachl
Hofkirche
Jernbanemuseum
Jesuitenkirche
Landesmuseum Arkivert 23. februar 2010 hos Wayback Machine.
Landestheater
Nordkettenbahn Arkivert 26. juni 2007 hos Wayback Machine.
Schloss Ambras
Stift Wilten Arkivert 23. januar 2019 hos Wayback Machine.
Volkskunstmuseum Arkivert 10. oktober 2006 hos Wayback Machine. | Innsbruck er Tirols største by og delstatens hovedstad. Den ligger ved elven Inn og er omkranset av høye fjell. | 7,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dublin | 2023-02-04 | Dublin | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Dublin', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Dublin (irsk: Baile Átha Cliath, «byen ved overgangen for slep» og Duibhlinn, «svart kulp» (eng. Blackpool)) er hovedstad og den største byen i Irland med litt under 500 000 innbyggere i bykjernen. Dublin Urban Area har 1 045 769 innbyggere.
| Dublin (irsk: Baile Átha Cliath, «byen ved overgangen for slep» og Duibhlinn, «svart kulp» (eng. Blackpool)) er hovedstad og den største byen i Irland med litt under 500 000 innbyggere i bykjernen. Dublin Urban Area har 1 045 769 innbyggere.
== Historie ==
Første gang byen nevnes er i ca. 140, da geografen Klaudios Ptolemaios skrev om den under navnet Eblana.
St. Patrick skal ha besøkt stedet omkring 448, og omvendte mange av innbyggerne til kristendommen. I løpet av de neste fire århundrer vokste det opp en by ved et sted i elven Liffey hvor man kunne krysse med hesteslep.
Omkring 840 ankom norske vikinger, som anla en festning i området. (norrønt: Dýflin) ble sete for et norsk kongedømme. I 852 tok danske vikinger kontroll, og de etterfølgende årene var preget av kamper mellom irer og dansker/nordmenn. Kildene varierer i sin omtale av hvem det egentlig var som kontrollerte Dublin; i Norge snakker man ofte om det som et norsk vikingkongedømme, mens man i Irland og Storbritannia omtaler dem som Danes. Historiske irske kilder bruker i regelen bare «de fremmede fra Dublin», Gaill Áith Clíath. Dette fortsatte inntil 1014, da irene seiret i slaget ved Clontarf.
I 1169 begynte engelskmennene å ta kontroll over Irland. Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke (kjent som Strongbow), tok først Wexford, Waterford og størstedelen av Leinster, og deretter Dublin. Henrik II av England ankom i 1171, og ga Dublin sitt første bybrev.
På 1700-tallet hadde Dublin en storhetstid. De rikere lag av befolkningen la stor vekt på vakker arkitektur, og mange nye gater, parker og plasser ble anlagt. I 1783 ble byen sete for det første autonome irske parlamentet. Dette varte bare til 1800, da Unionsakten gjeninnførte styre fra London. Selv i perioden 1793-1800 var det store konflikter, fordi britene beholdt utøvende makt. Uroen kulminerte i et mislykket opprør i 1798 (se 1798-opprøret i Irland).
I 1916 fant Påskeopprøret sted i Dublins gater. Irland ble erklært som selvstendig republikk, men opprøret ble slått ned og flere av lederne henrettet i Kilmainhamfengselet i byen. Det var igjen kamphandlinger i byen under den irske borgerkrigen. Krigen endte med opprettelsen av Den irske fristaten, med Dublin som hovedstad.
== Severdigheter ==
=== Den gamle parlamentsbygningen ===
Parlamentsbygningen var det første offentlige bygg som ble reist i storhetstiden i det 18. århundre. Det ble påbegynt 1729 etter tegninger av Edward Lovat Pearce, og regnes som et av de beste eksempler på tidens rådende stil. Det autonome irske parlamentet hadde tilhold her fra 1783 til 1800. Den private forretningsbanken Bank of Ireland tok over bygningen i 1804.
=== Trinity College ===
Universitetet Trinity College ble grunnlagt i 1592, på stedet hvor et kloster hadde ligget inntil det ble stengt av Henrik VIII av England. Det var et protestantisk universitet, opprettet for å fremme reformasjonen. Den eldste bevarte bygningen er fra 1722. Biblioteket rommer over en halv million trykte bøker og over 2 000 håndskrifter. Siden 1801 har det hatt rett til et eksemplar av alle bøker utgitt i Irland og Storbritannia. Den største skatten i biblioteket er Kellsboken (Book of Kells), som er en illuminert håndskrift av evangeliene, antagelig fra 8. århundre. Blant tidligere studenter finner man forfatteren Bram Stoker, politikeren Edward Carson og Irlands første president, Douglas Hyde.
=== Tollbygningen ===
Tollbygningen regnes av mange som Dublins fineste bygning. Den ble tegnet av James Gandon, og fullført i 1791. Det ble satt i brann i 1921, under borgerkrigen, men er dyktig restaurert.
=== Dublin Castle ===
Slottet ble bygget mellom 1208 og 1220. Det var bolig for de engelske visekongene. Det brukes nå blant annet til innsettelse av presidenten og andre viktige statstilstelninger.
=== Four Courts ===
Rettsbygningen,.
=== Kilmainham fengsel ===
Fengselet ble bygget etter modell av moderne, åpne fengsler i USA. Planløsningen er slik at vaktene skal kunne se alle cellene, det er også lyst og luftig. Under hungersnøden på 1840-tallet var fengselet et av de stedene man var garantert å få mat, dermed gjorde mange hungersrammede seg til forbrytere for å havne her. Etter Påskeopprører i 1916 ble flere av lederne fengslet og senere henrettet i Kilmainham. På grunn av dette er fengselet nå gjort om til museum om Irlands frihetskamp, med spesiell vekt på lederne fra 1234.
=== General Post Office ===
Hovedpostkontoret (General Post Office, eller bare GPO på folkemunne) i O'Connell Street som er hovedgaten, ble fullført 1818 etter tegninger fra Francis Johnston. I tillegg til å være en flott bygning er det mest kjent for å være stedet hvor uavhengighetserklæringen ble lest opp under Påskeopprøret i 1916. Det er satt opp en minneplakett på fasaden og en statue i sentralhallen.
=== Kristkirken ===
Christ Church Cathedral har sin opprinnelse i en katedral reist i det 11. århundre. Jarlen av Pembroke, Strongbow, erstattet den med et større bygg reist fra 1172 til omkring 1220. Det meste av dagens katedral er fra det 19. århundre, men deler av middelalderkatedralen er bevart. Ved reformasjonen ble den en anglikansk katedral, og er det fortsatt.
=== Nasjonalmuseet ===
Nasjonalmuseet rommer mange gjenstander fra keltisk tid, og har en historisk seksjon som blant annet rommer den permanente utstillingen «Veien til uavhengighet», med fokus på perioden 1900 til 1923.
=== Phoenix Park ===
En sektor av byen mot øst og øst-nordøst består av en stor park med store gressletter
innimellom eiketrær og få bilveier. Dublin Zoo og residensen til USAs ambassadør ligger i parken. Det er en opplevelse å leie hest og se parken fra hesteryggen.
=== St.Stephens Green ===
St. Stephens Green er en idyllisk park like sør for sentrum med plener, flere vann og beplantninger.
=== Grand Canal og Royal Canal ===
Det er bygget kanaler på nord- og sørsiden av sentrum som begge går tvers over Irland til vestkysten. Det er mulig å leie kanalbåter for kortere eller lengre turer på kanalene.
== Samferdsel ==
=== Lufthavn ===
Dublin lufthavn ligger ca. 10 km nord for Dublin. Den er Irlands hovedflyplass med over 31 millioner reisende (2018). Lufthavnen er en av få hovedflyplasser i Europa som ikke betjenes av jernbane.
=== Veinett ===
Sentrum av Dublin fungerer som et nav for riks- og fylkesveier som går ut av byen og videre innover i landet. Ringveien M50 er en motorvei som delvis omkranser Dublin (sør, vest og nord) og den fungerer som en forbindelse mellom disse riks- og fylkesveiene. Det er én automatisk bomstasjon, West Link, der motorveien krysser elven Liffey mellom avkjøringene til riksvei N3 og N4.
Ved nord-enden av M50 går motorveien M1 videre mot grensen til Nord-Irland. M1 er også knyttet til Dublins eneste veitunnel, Port Tunnel, som ble bygget for å fjerne tungtrafikk som før tunnelen åpnet måtte kjøre fra havnen gjennom sentrum for å nå M50 og riksveiene.
M1 og M50 utgjør deler av Europavei E01.
=== Kollektivtransport ===
Dublin Bus har 121 bussruter (2020). Det private selskapet Go Ahead Ireland har 38 bussruter (2020) og det nasjonale busselskapet Bus Éireann én bussrute nord i Dublin fylke.
Det er også private operatører som dekker spesielle transportbehov, både utfyllende til og i konkurranse med Dublin Bus, for eksempel ekspressbuss fra Swords nord i Dublin til sentrum via Port Tunnel, flybuss til lufthavnen og busser fra sentrum ut til industriområder i utkanten av byen.
Det statlige togselskapet Iarnród Éireann kjører pendlertog fra Dundalk og Drogheda nord for Dublin, Longford og Maynooth vest for Dublin og Wexford sør for Dublin til Connolly stasjon og fra Kildare sørvest for Dublin til Heuston stasjon og til Grand Canal Dock stasjon via Connolly stasjon. De kjører også tog fra M3 Parkway stasjon i vest til Docklands stasjon like ved Connolly stasjon.
Iarnród Éireann kjører også det elektriske toget Dublin Area Rapid Transit (DART), fra Howth og Malahide nord i Dublin til Bray og Greystones i Wicklow sør for Dublin. DART deler toglinje med pendlertog. Strekningen som DART trafikkerer har blitt omtalt av avisen Irish Independent som en av Irlands ti beste togturer.
I 2004 åpnet to separate bybaner i Dublin, begge kalt Luas. Den røde linjen går fra Connolly stasjon og Point Village øst for sentrum til Tallaght og Saggart sørvest i Dublin. Den grønne linjen går fra Broombridge nord for sentrum via St. Stephens Green til Brides Glen sør i Dublin.
Det er rundt 14 200 aktive drosjeløyver i Dublin (2016).
=== Havnetrafikk ===
Havnen i Dublin drives av Dublin Port Company og håndterer hovedsakelig gods. Den har også passasjertrafikk til Holyhead og Liverpool i Storbritannia og sesongtrafikk til Douglas på Isle of Man. Verdens største bilferge, Irish Ferries sin MS «Ulysses», trafikkerer Holyhead-ruten. Mange cruiseskip ankommer også havnen årlig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dublin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dublin / Baile Átha Cliath – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dublin hos Wikivoyage | Dublin (irsk: Baile Átha Cliath, «byen ved overgangen for slep» og Duibhlinn, «svart kulp» (eng. Blackpool)) er hovedstad og den største byen i Irland med litt under 500 000 innbyggere i bykjernen. | 7,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Napoli | 2023-02-04 | Napoli | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Campania', 'Kategori:Ekstra store stubber', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Kolonier i antikkens Hellas', 'Kategori:Kommuner i Storbyområdet Napoli', 'Kategori:Magna Graecia', 'Kategori:Napoli', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Verdensarven i Italia'] | Napoli (tysk og historisk norsk Neapel) er den største og viktigste byen i Sør-Italia og hovedstad i Storbyområdet Napoli og regionen Campania. Byen har omtrent 1 million innbyggere og er Italias tredje største, storbyområdet har omkring 3 millioner innbyggere (i 2018).Byen ligger ved Golfo di Napoli (Napoli-bukten) og er havneby for Campania. Utenfor bukten ligger kjente reisemål som Capri, Ischia og Sorrento. Omlandet har gjort byen til en av verdens meste besøkte. Nær byen ligger vulkanen Vesuv som er den eneste aktive vulkanen på det europeiske fastlandet. Et voldsomt utbrudd i år 79 begravede byene Pompeii, Herculaneum og Stabiae. Rett vest for byen ligger det hovedsakelig undersjøiske vulkanske området Campi Flegrei som er en del av den campanianske vulkanbue. Universitetet i Napoli Federico II ble grunnlagt i 1224 og er et av verdens eldste, og trolig det eldste ikke-kirkelige universitet.Området ble bebygd av greske kolonister omkring 500 f.Kr. og er en av Europas eldste byer. Napoli og omland har en historie som skiller seg fra Nord-Italia. Fra 1282 til dannelsen av Italia i 1861 var Napoli hovedstad i et kongerike i Sør-Italia og Sicilia. Fra omkring 1500 til omkring 1800 var Napoli en av Europas mest folkerike byer.
Napolis historiske sentrum er innført på UNESCOs liste over verdensarven.
| Napoli (tysk og historisk norsk Neapel) er den største og viktigste byen i Sør-Italia og hovedstad i Storbyområdet Napoli og regionen Campania. Byen har omtrent 1 million innbyggere og er Italias tredje største, storbyområdet har omkring 3 millioner innbyggere (i 2018).Byen ligger ved Golfo di Napoli (Napoli-bukten) og er havneby for Campania. Utenfor bukten ligger kjente reisemål som Capri, Ischia og Sorrento. Omlandet har gjort byen til en av verdens meste besøkte. Nær byen ligger vulkanen Vesuv som er den eneste aktive vulkanen på det europeiske fastlandet. Et voldsomt utbrudd i år 79 begravede byene Pompeii, Herculaneum og Stabiae. Rett vest for byen ligger det hovedsakelig undersjøiske vulkanske området Campi Flegrei som er en del av den campanianske vulkanbue. Universitetet i Napoli Federico II ble grunnlagt i 1224 og er et av verdens eldste, og trolig det eldste ikke-kirkelige universitet.Området ble bebygd av greske kolonister omkring 500 f.Kr. og er en av Europas eldste byer. Napoli og omland har en historie som skiller seg fra Nord-Italia. Fra 1282 til dannelsen av Italia i 1861 var Napoli hovedstad i et kongerike i Sør-Italia og Sicilia. Fra omkring 1500 til omkring 1800 var Napoli en av Europas mest folkerike byer.
Napolis historiske sentrum er innført på UNESCOs liste over verdensarven.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Med økende gresk befolkning og handelsruter vestover i Middelhavet ble greske kolonier etablert langs kysten av det sørlige Italia. Pithekusai, det moderne Ischia, ble koloniserte av greske handelsfolk i år 775 f.Kr.. Napoli ble sannsynligvis grunnlagt av greske kolonister fra Pithekusai (Ischia) rundt 8. århundre f.Kr., og var del av Magna Graecia, det er også mulig at kolonistene kom fra Cuma. Av denne grunnen ble den kalt Neapolis, «den nye byen». Den lå noen kilometer fra den antikke byen Partenope fra omkring år 800 f.Kr. (som kan ha vært fønikisk). Byens antikke gatenett er i hovedtrekk bevart i Napolis gamle sentrum. Byen var forbundet med veier til Pompei, Sorrento, Salerno (kalt Nuceria) og Reggio (kalt Rhegion). Herculaneum lå så nær Napoli at den fikk liten selvstendig betydning. Herculaneum var et populært bosted for de rike.
=== Romertid ===
Romerske styrker overvant samnittene omkring år 358 f.Kr. og erobret Napoli i år 330. Selv om den ble erobret av romerne beholdt den lenge sin greske kultur. Resten av Sør-Italia med Sicilia ble erobret av Romerriket omkring år 200. I år 90 f.Kr. ble byen fullt integrert i Romerriket. På den tiden hadde Napoli omkring 30.000 innbyggere og var en storby. Velstående romere, inkludert senatorer og keisere, etablerte feriehus i Napoli med omland og de fant restene av gresk kultur spesielt attraktivt. Gresk språk ble brukt i flere hundre år etter romersk erobring. Napoli spilte en viktig rolle i overføring av gresk kultur til romerne.
Vulkanen Vesuv, like ved byen, hadde i år 79 et voldsomt utbrudd som på kort tid begravde byene Pompeii, Herculaneum og Stabiae. Utgravingene dokumenterer hvordan folk levde på den tiden. Mange gjenstander er utstilt på Napoli arkeologiske museum (etablert 1738), et av de viktigste museer i Italia og omtales også som et av de viktigste museene i verden.Romulus Augustulus, den siste antikke romerske keiser, ble innesperret i Napoli, etter at han var blitt avsatt i 476 e.Kr. Østromerriket erobret Sør-Italia med Napoli og holdt området i et par hundre år. På 700-tallet ble Sør-Italia administrativt fragmentert med bysantisk (østromersk), lombardisk og arabisk dominans. På slutten av 400-tallet kom Napoli under østgotersk kontroll og ble i år 536 gjenerobret av den bysantiske keiser Justinians hær.
=== Middelalder ===
Basil fra Bysants gjorde byen uavhengig av Konstantinopel og etablert et hertugdømme som varte fra 763 til 1139. Hertugen av Napoli, i utgangspunktet en bysantisk fyrske, erklærte i 763 Napoli uavhengig av Konstantinopel, etter at Eksarkatet Ravenna gikk i oppløsning i 751. Biskopene i Napoli begynte å forholde seg til Roma og ikke Konstantinopel, blant annet var liturgien romersk og prestene reiste på studier i Roma. Mange innbyggere behersket gresk og hadde greske navn, men kommuniserte i praksis på latin. På 800-tallet valgte Napoli sin egen hertug uten å rådføre seg med bysantinske styresmakter og hadde sine egne mynter. Langobardene (Hertugdømmet Benevento) hadde dominert det sørlige Italia fra slutten av 500-tallet og presset stadig mot Napolis grenser, og i denne situasjonen søkte Napoli beskyttelse hos Bysants.Da Sicilia kom under arabisk kontroll omkring 830 søkte Napoli bistand fra arabiske leiesoldater. Napoli dro fordel av tiltagende uro og fragmentering på den italienske halvøyen på 800-tallet. Napoli hadde god kontakt med den arabiske verden hvor handelen økte. Flere kirker ble bygget i byen og eldre kirker ble utsmykket. Napoli var i praksis selvstyrt, men tilknyttet Konstantinopel blant annet ved at bysantinske manuskripter ble innført og oversatt. Eliten i Napoli var stolte av å beherske både gresk og latin. Athanasisus II (død 898), biskop og hertug av Napoli, var en fremstående leder i Napoli på 800-tallet. Athanasisus lovet først å kaste ut alle arabere fra byen, men viste seg å ha et enda bedre forhold til araberne enn forgjengeren og han ignorerte åpenlyst pavens ekskommunikasjon. På 900-tallet var Amalfi ikke lenger underlagt Napoli og dominerte handel med den arabiske verden. Konflikten mellom Capua/Benevento og Salerno ble avsluttet og disse områdene blomstret på bekostning av Napoli. Langobardene ga samtidig opp forsøket på å ta kontroll over Napoli. Konfliktene mellom de tyske keiserne Otto I og Otto II og det bysantiske riket om kontroll over Sør-Italia berørte i liten grad Napoli.Tidlig på 1000-tallet ble normanniske leiesoldater engasjert både av langobardene og av det bysantinske riket. Også Napoli engasjerte normanniske leiesoldater og hertugen ga den befestede byen Aversa i bytte mot militær bistand. Etter dette begynte normannere å kreve stadig mer land og innen 1080 hadde normannere tatt kontroll over Salerno, Calabria og Puglia (bare Napoli og Amalfi beholdt selvstendigheten). I 1130 fikk normannerkongen Roger II pavens støtte i sitt krav på hele Sør-Italia.Året 1139 falt Napoli i normannernes hender da byen ble erobret av Roger II av Sicilia, og byen ble en del av det da normanniske Kongedømmet Sicilia. Kongene residerte på den tiden i Palermo eller Barletta i Puglia. Fredrik II begynte å bruke Napoli som residens. I 1266 ble kongedømmet Sicilia av paven gitt til Karl I av Anjou. Karl tok med seg franske tjenestemenn til Napoli som da fikk en fransk biskop, franske dommere og andre franske tjenestemenn. Fransk språk ble brukt i kanselliet selv om latin fortsatt dominerte. Den franske arkitekten Pierre d'Angicourt ble engasjert på en del av Karls store byggearbeider. De tidlige angevinske borgene viser tydelig fransk innflytelse og alle ny kirker var i gotisk stil. Fransk språk etterlot få spor i Napolis språk. Etter tapet av Sicilia i Den sicilianske vesper (1285) begynte de angevinske kongene å styre fra Napoli med residens i Castel Nuovo. Krigen nådde Napoli-bukten i 1287, men berørte ikke selve byen Napoli. Pave Celestin V abdiserte i 1294 mens han var på besøk hos Karl II i Castel Nuovo.
=== Kongedømmet Napoli ===
I 1284 ble kongedømmet som følge av krigen den sicilianske vesper delt i to deler, som begge gjorde krav på benevnelsen kongedømmet Sicilia, med Napoli under betegnelsen Kongedømmet Napoli. Kongen residerte da i Napoli noe som under Karl II og Robert stimulerte byens økonomi. Handel i regi av kjøpmenn fra Firenze og Genova bragte også velstand til byen. Jordskjelv i 1343 og 1349 og svartedauden i 1348 satte byen kraftig tilbake. Birgitta av Vadstena besøkte Napoli i Johanna Is regjeringstid og ble forferdet over umoralen og hedonismen i byen. I 1442 ble Napoli og Sicilia slått sammen under Alfonso V av Aragon. På 1400-tallet var Napoli en av fem bystater som dominerte Italia, de andre var Milano, Venezia, Firenze og Pavestaten.De to delene forble adskilt frem til 1816, da de ble samlet under navnet Kongeriket De to sicilier. I 1860 gikk Kongeriket De to sicilier i oppløsning, og byen ble en del av kongedømmet Italia.Etter slaget ved Garigliano i 1503 tok Castilla og Aragon kontroll over Napoli. Spansk herredømme over Napoli tok slutt med Den spanske arvefølgekrigen i 1714; mens Huset Bourbon inntok tronen i 1734. Under Bourbon ble Napoli kjent for det enorme og lukseriøse kongepalass og for sitt operahus. Napoli hadde på denne tiden omkring 300.000 innbyggere og var den nest største byen i Europa.I Napoli finnes San Carlo, det eldste operahuset i verden som fremdeles er i drift. Det ble åpnet 4. november 1737.
I 1799 ble byen inntatt av franske styrker og Republikken Napoli ble erklært, republikken falt sammen noen måneder da franske styrker trakk seg tilbake og den britiske marinen under Nelson angrep. Napoli ble i 1806 erobret av Napoleon som kontrollerte området til 1815. I 1806 satte Napoleon inn broren Joseph Bonaparte som konge, han ble i 1808 erstattet av Joachim Murat. Napoleon selv var aldri i byen som var den fjerneste delen av keiserriket. Napoleon erobret aldri Sicilia der britiske styrker støttet Bourbon-dynastiet.Ifølge tradisjonen er Napoli opprinnelsessted for den italienske matretten pizza.
=== Moderne Italia ===
Giuseppe Garibaldi og hans styrke gikk 11. mai 1860 i land på Sicilia og ved slutten av juli var Messina inntatt. Garibaldi krysset stredet og kom med tog 7. september til Napoli, der bourbonkongen Frans II fremdeles holdt stand. Frans II flyktet fra byen dagen før Garibaldi red inn. I mars 1861 ble kongedømmet Italia proklamert. I årene 1860-1864 var det stadig væpnede forsøk på å holde Napoli utenfor den italienske statsdannelsen. Tapet av status som hovedstad innledet en nedgangsperiode for Napoli. Det nye kongedømmet hadde tyngdepunkt i Firenze og deretter i Roma. Undertrykking fra sentralregjeringen kombinert med lang tids lovløshet styrket den lokale mafiaen i Napoli, kalt camorra. Fra 1880 til 1914 utvandret 2,5 millioner av Sør-Italias innbyggere, hovedsakelig til USA.Etter Italias samling økte folketallet i byen med 26 % til 1900. Torinos folketall økte i samme periode med 63 %, mens Milano doblet folketallet til 491.000 innbyggere. I 1884 hadde Napoli nær 500.000 innbyggere innenfor 8 km2 og var da Italias største by, foran Milano med 324.000 innbyggere og Roma med 300.000. Napoli hadde på den tiden befolkningstetthet på 64.000 personer/km2, sammenlignet med 34.000 i Torino og 13.000 i London. De sentrale, lavtliggende bydelene hadde en befolkningstetthet på 130.000 personer/km2 (det vil si at hver innbygger i gjennomsnitt hadde 8 m2 til rådighet). Turistene unngikk byen, som hadde rykte for dårlig sanitære forhold og vond lukt. Byen hadde på den tiden markert høyere dødstall enn andre europeiske storbyer. Napoli ble hardt rammet av flere kolerautbrudd i siste halvdel av 1800-tallet.
==== Andre verdenskrig ====
Under andre verdenskrig ble Napoli utsatt for kraftig bombing av allierte styrker 1. oktober 1943, da allierte styrker inntok byen. Tyske styrker ødela deler av byen før de trakk seg tilbake. Særlig havneområdet ble ødelagt av krigshandlingene og bybildet ble vesentlig forandret ved gjenoppbyggingen. De tyske styrkene minela havnen før de trakk seg tilbake og senket skip i havnen. Kaier, kraner og kraftverk ble sprengt. De tyske styrkene plasserte tidsinnstilte sprengladninger rundt omkring i byen, noen med flere dagers forsinkelse. Bakgrunnen var alliert landgang i Italia (ved Salerno like sør for Napoli) og statskuppet mot Mussolini i september 1943. Fire dager før allierte inntok byen gjorde innbyggerne opprør mot de tyske styrkene (Quattro Giornate di Napoli). Opprøret medvirket til at de tyske styrkene trakk seg ut av byene raskere enn planlagt. Omkring 20.000 innbyggere døde i forbindelse med at allierte inntok byen.I etterkrigsårene nøt Nord-Italia av solid økonomisk vekst, mens Napoli og Sør-Italia sakket relativt akterut. I 1994 ble toppmøtet G7 avholdt i byen.
=== Folketall ===
Omkring år 1050 hadde Napoli anslagsvis 30 000 innbyggere og var betydelig mindre enn Europas største byer Palermo med 150 000-350 000 innbyggere og Córdoba (under kalifatet) med opp kanskje så mye som 450 000 innbyggere. I år 1290 hadde byen omkring 40.000 innbyggere og vokste til 60.000 i Roberts regjeringstid. I middelalderen hadde Napoli over 100 000 innbyggere og var en av Europas største byer. Nord for Alpene var London og Paris de eneste byene som var i nærheten av denne størrelsen. De største hansabyene kan vært på rundt 20.000 innbyggere. Omkring år 1650 hadde Napoli om lag 300.000 innbyggere og var på størrelse med London og Konstantinopel. Ved år 1700 var Napoli forbigått av London og Paris, mens Roma og Venezia var mindre med opp mot 150.000 innbyggere. Omkring år 1800 var Napoli fortsatt Europas tredje største by med rundt 430 000 innbyggere, bak Paris (over ½ million) og London (nesten 1 million). Ved år 1500 var Napoli Europas nest største by med 125.000 innbyggere, bare forbigått av Paris med 225.000. Milano og Venezia var neste på listen med omkring 100.000 hver. På 1700-tallet hadde Napoli over 300.000 innbyggere og var en av de største byene i Italia. På 1700-tallet ble havnen modernisert og Napoli ble en viktig havneby på linje med Genova og Venezia. De bourbonske kongene satte i gang flere byggearbeider blant annet det storslagne slottet i Caserta (italiensk: Reggia di Caserta) modellert etter Versailles.
== Kultur ==
Napoli er sammen med Roma, Venezia, Firenze og Palermo blant Italias store kunstbyer. Byen spilte en betydelig rolle innenfor bildekunst i renessansen og barokken, og innenfor kirkemusikk og opera på 1700-tallet. Bourbon-kongen Karl støttet utgravinger i Herculaneum fra 1738. I 1748 begynte utgravinger i Pompeii. Den engelske diplomaten William Hamilton avdekket greske gjenstander nær Napoli fra 1760. Filosofen Giambattista Vico var født og virket i Napoli i opplysningstiden. Pietro Metastasio arbeidet i Napoli på 1700-tallet og ble særlig kjent for tekster skrevet for å bli fremført til musikk. Verdens første konservatorium (musikkskole) ble etablert i Napoli i 1537. Innenfor musikken er «den napolitanske skole» en rekke komponister som virket i Napoli på 1600-1700-tallet, særlig knyttet til byens kjente konservatorier og de tre operahusene Teatro della Pace, Teatro Nuovo og Teatro San Carlo. Alessandro Scarlatti og Francesco Durante er blant de sentrale komponister fra denne epoken. Scarlatti regnes som grunnlegger av Den napolitanske skole.På en liten øy vest for havnen ligger festningen Castel dell'Ovo 1100-tallet (øyen er knyttet til fastlandet ved Santa Lucia-området) og på platået i vest Castel Sant' Elmo fra 1300-tallet. Byen har omkring 500 kirker, blant annet San Gennaro (Napolis katedral) og San Domenico Maggiore fra rundt år 1300, Santa Chiara (barokk) fra 1300-tallet og Monte Oliveto fra renessansen. Santa Chiara og Monte Oliveto fikk store skader under andre verdenskrig.
=== Universitetet ===
Fredrik II av Hohenstaufen grunnla i 1224 universitetet i Napoli. Dette var det første universitetet som ble planmessig etablert med et eget grunnlagsdokument. Da dominikanerne forlot byen i 1234 gikk det nedover med universitetet. Under Karl I ble driften av universitetet styrket, men var i stor grad begrenset til juridiske studier - medisin ble undervist Salerno mens teologi og kunst ble undervist av kirkens organisasjoner. Universitet var direkte underlagt kongen og hadde liten frihet.
=== Mat ===
Napolitanske mattradisjoner bruker lokale ingredienser som er lett å få tak i. Av typiske matretter og produkter fra Napoli finner vi pizza, mozzarella, spaghetti, sfogliatelle, casatiello, tortano, struffoli, pastiera, babà og mange flere. Av napolitansk vin og brennevin finner vi Lacryma Christi, rød og hvit Vesuvio-vin og limoncello.
Napoli blir tradisjonelt regnet som hjemstedet til pizzaen. Det er omstridt hvor pizza og pasta har sitt egentlige opphav, men noen varianter eller oppskrifter skriver seg trolig fra Napoli. De to klassiske napolitanske pizzaene er pizza marinara med tomat, hvitløk, oregano, fersk olivenolje og vanligvis basilikum og Pizza Margherita med tomat, basilikum og mozarella. Margherita er oppkalt etter Dronning Margherita som fikk servert retten da hun besøkte byen i 1889. La vera pizza («ekte pizza») blir bakt i en vedfyrt steinovn. Det finns et sertifiseringsorgan som reiser rundt til pizzasteder i verden for å godkjenne at de lager ekte napolitansk pizza.
Pizzelle fritte eller montanare er en variant av pizza der man lager små, stekte biter av pizzadeig med tomatsaus og parmesanost oppå. Pasticcio di Carnevale er pasta som er bakt i ovn med tomatsaus, ricotta og mozzarellaost, små kjøttboller, og noen ganger med pølse og kokt egg.
For påsken er casatiello en spesialitet i Napoli. Det er en rund, salt kake med salami inni og hele egg på toppen. Aubergine blir mye brukt i napolitansk matlaging, og blir enten stekt, grillet eller spist som en grønnsak ved siden av hovedretten. Parmigiana di melanzane er et bakverk med lag av stekte auberginer (ofte dekket med egg og mel) og som oftest med mozarella, tomatsaus og parmesan. En annen karakteristisk grønnsak i napolitansk matlaging er friarielli, en slags liten brokkoli, stekt i lag med olivenolje, hvitløk, salt og chili.
Napoli har også flere unike kaker, og de mest kjente av dem er babà, choux (skrives sciù i Napoli) og Pastiera. Andre typiske bakverk er Sfogliatella (riccia eller frolla). Napoli er også kjent for iskremen sin.
=== Arkitektur og kunst ===
Under den nordlige delen av byen er det en mengde katakomber hugget ut hovedsakelig i tuff eller annet mykt materiale i grunnen. Det er hovedsakelig Napoli og Roma som har katakomber i Italia. St Gennaro i Capodimonte-området er fra 100-tallet og er den største. Andre katakomber er St Gaudioso (under kirken St Maria della Sanita) fra 400-tallet, St Efebo og St Severo. Katakombene i Napoli er bredere og åpnere enn de lange, smale galleriene som er typisk i Roma. Katakombene i Napoli er til dels utformet som katakomber på Malta og Sicilia. Katakombene er delvis dekorert med mosaikk og malerier som blant annet fremstiller Napolis tidlige biskoper. Katakomber ble brukt som gravkammer særlig for kristne martyrer. Katakomber har også vært brukt av jøder og før-kristne religioner. Rundt år 500 ble levningene etter martyrer og helgener flyttet til kirker i byen og katakombene fikk mindre betydning.Byen har omkring 500 kirker. Bortsett fra gatenettet i sentrum er lite bevart av Napolis greske fortid. Gatenett fra 1500-tallet i «de spanske kvartaler» (italiensk: Quartieri Spagnoli) er bevart. Det arkeologiske museet i Napoli har mange gjenstander fra greske steder i omlandet. Museet i Napoli har et stort antall gjenstander fra romersk periode, særlig gjenstander Pompeii og Herculaneum. Tidlig kristen kunst finnes særlig i katakombene i San Gennaro og baptisterium ved Duomo di Napoli med mosaikk fra 400-500 tallet. De angevinske kongene bragte gotikken til Napoli blant annet i form av katedralen (Duomo di Napoli, Cattedrale di Santa Maria Assunta or Cattedrale di San Gennaro, påbegynt 1294), San Lorenzo Maggiore og Castel Nuovo. Katedralen er monumental og måler 100 meter innvendig, skipet er 14 meter under taket og 45 meter bredt. Under Karl II fikk gatene fast dekke. Renessansen var mindre produktiv i Napoli og Sør-Italia enn lengre nord. Caravaggio oppholdt seg en periode i Napoli etter å har rømt fra Roma. Freskomaleren Giovanni Lanfranco var 12 år i Napoli der han blant annet arbeidet i Gesù Nuovo (jesuittkirken).Innenfor malerkunsten ble Napoliskolen inspirert av Caravaggio og grunnlagt av spanske Jusepe de Ribera. Senere mestre i skolen var Francesco Solimena og Andrea Vaccaro på 1600-tallet og Ferdinand Sanfelice på 1700-tallet. Giuseppe Sanmartino (1720-1793) var en av barokkens ledende skulptører og kjent særlig for Cristo velato (Kristus under slør) i Cappella Sansevero.Bourbon-dynastiet fra 1734 tok med seg nye impulser til Napoli blant annet nyklassisk arkitektur. Blant annet ble Ferdinando Fuga (1699-1782) hentet fra Roma for å bygge Albergo dei Poveri og Luigi Vanvitelli (1700-1773) som fikk i oppdrag å reise det enorme slottet i Caserta (på UNESCOs verdensarvliste fra 1997). Bourbonene fikk også reist Teatro di San Carlo (1737). San Francesco di Paola (1817) etterlignet Pantheon i Roma. Den nyklassiske perioden ble også stimulert av avdekkingen av Pompeii.
Den norske maleren J.C. Dahl oppholdt seg i og rundt Napoli rundt 1820. Den franske maleren Pierre-Jacques Volaire (1729-1790) oppholdt seg i flere tiår i Napoli og spesialiserte seg på fremstillinger av Vesuv.
=== Sport ===
Fotballklubben SSC Napoli kommer fra Napoli, og hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, da Maradona herjet som verst. SSC Napoli spiller i Serie A (Det øverste nivået i Italia). Laget spiller sine hjemmekamper på Stadio San Paolo. Napoli har vunnet serien to ganger (1987 og 1990), cupen 3 ganger (1962, 1976 og 1987) og UEFA-cupen én gang (1989).
Maradona ble i 2017 utnevnt til æresborger av Napoli.
=== Film ===
Sophia Loren vokste opp i utkanten av byen og brøt gjennom med Hver dag er en festdag (original tittel: L'Oro di Napoli - «Napolis gull»; 1954) som er en hyllest til byen. I 1960 spilte hun blant annet i Det begynte i Napoli (1960). Gomorrah (2008) som omhandler den lokale mafiaen er spilt inn med napolitansk tale.
=== Verdensarvsted ===
Napolis historiske sentrum ble innført på UNESCOs liste over verdensarven i 1995. Området oppført på listen dekker 10 210dekar. UNESCO-området ble i 2011 litt utvidet blant annet for å inkludere vernede arkeologiske områder. Området strekker seg langs sjøen fra Marechiaro i vest via Posillipo til Chiaia (et område som ble utviklet av de spanske herskerne på 1500-tallet). Østover fra Chiaia omfattes Santa Lucia og områder lenger fra sjøen og østover til Corso Giuseppe Garibaldi. Med unntak av Castel Nuovo og Palazzo Reale er ikke havnen omfattet. Lengst fra sjøen er den store parken Bosco di Capodimonte inkludert. UNESCO beskriver området som sårbart på grunn av generelt manglende vedlikehold i byen. Innføring på listen ble begrunnet med at en rekke kulturer har satt preg på byen i løpet av dens lange og rike historie. Ifølge UNESCO gjør dette stedet unikt. Byens sentrum omfatter blant annet betydelige monumenter som Basilica di Santa Chiara og Castel Nuovo. Chiesa di San Giorgio Maggiore og Basilica di San Giovanni Maggiore har rester av bygg fra 300-400-tallet. Gatenett fra gresk, romersk og spansk periode er bevart. Det brukes fortsatt tradisjonelle byggemetoder med lokal stein som tuff, hvit marmor og vulkansk piperno, og disse benyttes i restaureringsprosjektene.
Naples is one of the most ancient cities in Europe, whose contemporary urban fabric preserves the elements of its long and eventful history. The rectangular grid layout of the ancient Greek foundation of Neapolis is still discernible and has indeed continued to provide the basic form for the present-day urban fabric of the Historic Centre of Naples, one of the foremost Mediterranean port cities. From the Middle Ages to the 18th century, Naples was a focal point in terms of art and architecture, expressed in its ancient forts, the royal ensembles such as the Royal Palace of 1600, and the palaces and churches sponsored by the noble families.
== Klima ==
Napoli har et typisk middelhavsklima med en mild og våt vinter og en varm til stekende, tørr sommer. Middeltemperaturen i juli er nær 24 °C og i januar 8 °C. Somrene er ofte så tørre at vann må fraktes fra fastlandet til Capri. Milde, frostfrie vintre gjør at frostfølsomme vekster trives. Appelsiner og sitroner dyrkes i omlandet.Det milde klimaet og den frodige og vakre Napolibukten har gjort byen til et populært feriested, helt siden de romerske keiserne ferierte der.
== Økonomi ==
Napoli har blant annet skipsverft, tekstil-/lærindustri (blant annet hansker), kjemisk industri og metallindustri. Byen er en av Italias viktigste fiskerihavner. Napoli med omland har i moderne tid vært blant de fattigste områdene i Italia. Tradisjonelt har det byen blitt fremstilt mye kunsthåndverk, inkludert suvernirer. Napoli er havneby for Campania blant annet med den fruktbare Campania-sletten med utførsel av jordbruks- og industriprodukter. Havnen tar i mot olje, treverk og andre råvarer til industrien. Napoli havn hadde på 1900-tallet stor passasjertrafikk med skipsforbindelser blant annet til Sør-Amerika og Frankrike. Napoli var på 1900-tallet en av de fattigste og tettest befolkede og hadde noen av de mest forslummede områdene i Vest-Europa. Napolibukten med Sorrento-halvøya samt øyene Ischia og Capri utenfor har lenge vært populære turistmål, til dels siden Romertiden. Den vulkanske jorden er svært fruktbar. Napolibukten har en god naturlig havn på en kyststripe som ellers er vanskelig.
== Kjente innbyggere ==
Tommaso Aniello (Masaniello) – revolusjonær i 1647, knyttet til betegnelsen lasaron
Salvo D'Acquisto – carabiniere
Enrico Caruso – operasanger
Enrico De Nicola – jurist, journalist, politiker og den første presidenten i den italienske republikken
Salvatore di Giacomo – forfatter og dikter
Giacinto Gigante – maler
San Gennaro – Biskop i Napoli og skytshelgen for byen
Luca Giordano – maler
Ruggero Leoncavallo – komponist
Giambattista Marini – dikter
Giovan Battista Marino – dikter
Domenico Morelli – maler
Giorgio Napolitano – Italiensk politiker og tidligere president
Nicola Porpora – komponist
Salvator Rosa – dikter, satiriker og maler fra barokken
Raffaele Sacco – dikter
Ferdinando Sanfelice – maler
Jacopo Sannazaro – dikter
Domenico Scarlatti – komponist
Massimo Stanzione – maler
Statius – romersk dikter
Giambattista Vico – filosof
Domenico Antonio Vaccaro – skulptør, arkitekt og maler
Raffaele Viviani – forfatter
Fabio Cannavaro – fotballspiller
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Naples – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Napoli – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Panorama of Naples by Google Earth
3D modell av katakombene | Napoli (tysk og historisk norsk Neapel) er den største og viktigste byen i Sør-Italia og hovedstad i Storbyområdet Napoli og regionen Campania. Byen har omtrent 1 million innbyggere og er Italias tredje største, storbyområdet har omkring 3 millioner innbyggere (i 2018). | 7,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taranto | 2023-02-04 | Taranto | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Puglia', 'Kategori:Kolonier i antikkens Hellas', 'Kategori:Kommuner i provinsen Taranto', 'Kategori:Magna Graecia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Taranto (latin Tarentum, lokal dialekt Tarde) er en by i sørlige Italia med 203 257 (2013) innbyggere. Byen er en betydningsfull havneby og er hovedbasen til den italienske marinen. Den er en av Sør-Italias viktigste industribyer.
| Taranto (latin Tarentum, lokal dialekt Tarde) er en by i sørlige Italia med 203 257 (2013) innbyggere. Byen er en betydningsfull havneby og er hovedbasen til den italienske marinen. Den er en av Sør-Italias viktigste industribyer.
== Historie ==
Ifølge romersk mytologi var det sønnen Taras av havguden Neptun som grunnla byen. I virkeligheten ble Taranto (gresk: Τάρας) grunnlagt omkring år 706 f.Kr. av greske innvandrere fra Sparta. Dette var Spartas eneste koloni. Byen var del av det greske kulturområde sør i Italia som kalles Magna Graecia.
I 280-275 f.Kr. utkjempet og tapte Taranto en krig mot Roma. Tarantinerne fryktet den stadige romerske ekspansjon, og hadde tilkalt hjelp fra kong Pyrrhos av Epiros.
Byens vernehelgen er den irske misjonsbiskop Catald (død ca. 685, og byens domkirke, innviet i 1071, er oppkalt etter ham.
I 927 ble Taranto fullstendig ødelagt av de muslimske sarasenerne, men ble gjenoppbygget i 967 av Nikeforos Phoca. Byen ble erobret av normanneren Robert Guiscard i 1063. Hans sønn Bohemond ble fyrste av Taranto. Etter hans død ga Roger II av Sicilia byen til sin sønn Vilhelm. Keiser Fredrik II av Det tysk-romerske rike bygde borgen Rocca Imperiale på byens høyeste punkt.
Den katolske helgen Egidius Maria Pontillo (1729–1812) var født i Taranto.
Byen hadde alltid pekt seg ut som et strategisk gunstig flåtestøttepunkt, og den franske keiser Napoléon Bonaparte fikk av den grunn utbygd byens havneanlegg. I 1861 igangsatte den italienske regjering en utredning om Tarantos militære egnethet, og i 1864 ble det besluttet at byen skulle få landets tredje marineverft, etter La Spezia og Venezia. Arbeidet på marineverftet ble påbegynt i 1883 og etterhvert bygde det alle slags krigsskip.
12. november 1940 gjennomførte britiske torpedobombere av typen Fairey Swordfish et angrep på den italienske marinen som lå for anker i Taranto havn. De senket tre slagskip og skadet ytterligere tre. Denne aksjonen ble sett på som slutten på slagskipenes dominans på havet. Det spesielle med aksjonen var at britene benyttet seg av torpedoer som ikke krevde så dypt vann som vanlige flybårne torpedoer. Dette ble tatt til etterretning i det japanske admiralitetet som studerte raidet nøye i sin planlegging av angrepet på Pearl Harbor.
=== Tarantella ===
Edderkoppen Lycosa tarantula (tarantella) er oppkalt etter byen Taranto.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Taranto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Taranto – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Offisielt nettsted
Tarantoturismo.it Arkivert 14. juli 2009 hos Wayback Machine.
Filonidetaranto
Taranto in cartolina Arkivert 18. desember 2005 hos Wayback Machine. | Taranto (latin Tarentum, lokal dialekt Tarde) er en by i sørlige Italia med 203 257 (2013) innbyggere.Statistisk demografi ISTAT . | 7,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fairey_Swordfish | 2023-02-04 | Fairey Swordfish | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biplan', 'Kategori:Bombefly', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fairey-luftfartøy', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Fairey Swordfish var et britisk torpedobombefly fra andre verdenskrig. Det var allerede utdatert på starten av krigen, men fortsatte som britenes hovedtorpedobomber frem til 1942. Konstruksjonen var tradisjonell med stålrammekonstruksjon dekket med trespanter kledd med seilduk. Med sitt doble vingepar var den langsom, men enkel å fly og svært stabil. Motoren var den driftssikre Bristol Pegasus.Swordfish ble brukt i mange aksjoner i løpet av krigen, blant annet ved senkingen av det tyske krigsskipet «Bismarck», og under luftangrepet mot den italienske hovedbasen i Taranto.
| Fairey Swordfish var et britisk torpedobombefly fra andre verdenskrig. Det var allerede utdatert på starten av krigen, men fortsatte som britenes hovedtorpedobomber frem til 1942. Konstruksjonen var tradisjonell med stålrammekonstruksjon dekket med trespanter kledd med seilduk. Med sitt doble vingepar var den langsom, men enkel å fly og svært stabil. Motoren var den driftssikre Bristol Pegasus.Swordfish ble brukt i mange aksjoner i løpet av krigen, blant annet ved senkingen av det tyske krigsskipet «Bismarck», og under luftangrepet mot den italienske hovedbasen i Taranto.
== Spesifikasjoner (Mk.II) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wings Palette-fargelegging | Fairey Swordfish var et britisk torpedobombefly fra andre verdenskrig. Det var allerede utdatert på starten av krigen, men fortsatte som britenes hovedtorpedobomber frem til 1942. | 7,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferrari | 2023-02-04 | Ferrari | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1929', 'Kategori:Ferrari', 'Kategori:Sider med kart'] | Ferrari er en italiensk sportsbilprodusent basert i Maranello i Italia.
Fabrikken ble stiftet av Enzo Ferrari i 1929 som Scuderia Ferrari, og selskapet bygget racerbiler og sponset sjåfører før de startet produksjon av gategodkjente biler i 1947 som Ferrari S.p.A.. Gjennom historien har selskapet deltatt aktivt i racing, spesielt i Formel 1, hvor Ferrari har hatt stor suksess, spesielt på 1950- og 1960-tallet og årene 2000 til 2004.
Etter mange år med økonomiske problemer solgte Enzo Ferrari selskapets sportsbilavdeling til Fiat-gruppen i 1969 for å sikre økonomisk styrke i fremtiden. Ferrari selv beholdt kontrollen over racingavdelingen frem til sin død i 1988 i en alder av 90 år. Firmaet ledes av elektrikeren Benedetto Vigna som ble tilsatt som administrerende direktør (CEO) i 2021.
| Ferrari er en italiensk sportsbilprodusent basert i Maranello i Italia.
Fabrikken ble stiftet av Enzo Ferrari i 1929 som Scuderia Ferrari, og selskapet bygget racerbiler og sponset sjåfører før de startet produksjon av gategodkjente biler i 1947 som Ferrari S.p.A.. Gjennom historien har selskapet deltatt aktivt i racing, spesielt i Formel 1, hvor Ferrari har hatt stor suksess, spesielt på 1950- og 1960-tallet og årene 2000 til 2004.
Etter mange år med økonomiske problemer solgte Enzo Ferrari selskapets sportsbilavdeling til Fiat-gruppen i 1969 for å sikre økonomisk styrke i fremtiden. Ferrari selv beholdt kontrollen over racingavdelingen frem til sin død i 1988 i en alder av 90 år. Firmaet ledes av elektrikeren Benedetto Vigna som ble tilsatt som administrerende direktør (CEO) i 2021.
== Historie ==
=== 1929-1946 ===
Enzo Ferrari hadde aldri planlagt å produsere gatebiler da han startet Scuderia Ferrari i Modena i 1929 for å sponse amatørførere. Ferrari trente flere førere i Alfa Romeo-biler frem til 1938, da han ble ansatt av Alfa som leder for deres racingavdeling.
I 1940 ble Alfa Romeo tatt over av myndighetene på grunn av 2. verdenskrig. Enzo Ferraris avdeling var så liten at den ikke ble påvirket av dette. Fordi han var hindret fra å delta i racing i flere år fremover ble Scuderia i en kort periode Auto Avio Costruzioni Ferrari, en produsent av maskindeler og luftfartkomponenter. Under navnet SEFAC (Scuderia Enzo Ferrari Auto Corse) produserte faktisk Ferrari én racerbil, Ferrari Tipo 815, i denne perioden, noe som dermed var Ferraris første egne bilmodell (den debuterte i Mille Miglia-løpet i 1940], men på grunn av den 2. verdenskrig fikk den ikke særlig konkurranse. I 1943 flyttet Ferrari-fabrikken til Maranello, hvor den fortsatt ligger. Fabrikken ble bombet i 1944, og bygget opp igjen i 1946. Helt frem til Enzo Ferraris død var bilfabrikken lite mer enn en inntektskilde for hans store lidenskap, racing.
Scuderia Ferrari betyr direkte oversatt «Ferraris stall», i betydningen «Team Ferrari».
=== 1945- ===
Den første Ferrari-modellen for gatebruk var 125 S i 1947. Den var utstyrt med en 1,5 liters V12, og Enzo bygget kun gatemodeller for å skaffe kapital til Scuderia. Selv om hans vakre og raske biler fort skaffet seg et godt rykte mislikte Enzo kundene sine sterkt, som han mente kun kjøpte bilene for den status de ga, og ikke ytelsene deres. På et tidspunkt var bilene fra det spanske selskapet Pegaso raskere enn Enzo Ferraris biler, men dette selskapet sluttet senere med sportsbilproduksjon.
Ferraris gatebiler har lenge vært et symbol for de rike og vellykkede. Pininfarina fra Torino designet frem til 2016 svært mange av modellene. Andre designhus som har vært involvert er blant andre Carrozzeria Scaglietti som også holder til i Modena. På 1950-tallet var også Carrozzeria Touring i Milano inne, samt de Torino-baserte Bertone, Ghia og Vignale.
I 2005 fikk fire universiteter tilbud om å utvikle Ferraris fremtidige modellprogram i en konkurranse kalt 'Ferrari Concepts of the Myth'. 20 vinnere fikk vise frem sine konsepter i skala 1:4 og presentere sitt arbeid til styret i Ferrari, som ga tre vinnere muligheten til å arbeide for Ferraris designstudio i Maranello.
== Eierskap ==
Ferrari eies av
Fiat 56 %
Mediobanca 29 %
Mubadale Development Company – Abu Dhabi 5 %
Comerzbank 8,5 %
ABN Amro Holding NV 7,5 %
Banca Popolare dell'Emilia-Romagna 1,3 %Fiat solgte 34 % av aksjene i Ferrari til Mediobanca i 2002 som en del av en låneavtale, for blant annet å få forlengelse på et lån som Mediobanca hadde ytt Fiat. Mediobanca solgte 5 % av aksjene de kjøpte til det statlige investeringsselskapet Mubadale Development Company i Abu Dhabi .
== Liste over modeller ==
Frem til midten av 1990-tallet benyttet Ferrari seg av et tretalls-system basert på motorvolum:
Modeller med V6 og V8-motorer benyttet seg av det totale motorvolumet (i desiliter) for de første to sifrene, og antallet sylindre for tredje siffer. Derfor var 206 en 2.0 liters V6, mens 348 var en 3.4 liters V8.
Modeller med V12 benyttet seg av motorvolumet (i kubikkcentimeter) av én sylinder. Ergo hadde den berømte 365 Daytona en 4 380 ccm V12-motor.
Modeller med boksermotor benyttet seg av motorvolumet i liter. Ergo var 512BB en fem liters boxermotor med tolv sylindre. Unntaket er Ferrari 365 GT4 BB, som var utstyrt med en boxermotor, men navngitt etter V12-prinsippet.De fleste Ferrari-modeller ble også gitt navn etter karosseriformen, vanligvis etter følgende mønster:
M (Modificata): Dette prefikset ble benyttet etter modellens nummer for å angi at det var en modifisert utgave av sin forgjenger, og ikke en helt ny modell. (Ferrari Testarossa F512M, Ferrari 575M Maranello).
GTB-modeller er lukkede Berlinetta-modeller eller coupéer.
GTS-modeller er enten, hos eldre modeller, cabriolet (Ferrari 365 GTS4), eller, hos nyere modeller, targa-modeller (Ferrari 348 GTS og Ferrari F355 GTS). Unntaket er Ferrari 348 TS, som er den eneste targamodellen med et annet navn. Cabriolet-utgavene hadde i tillegg betegnelsen Spider (Ferrari 360 Spider).Dette navnesystemet kan være forvirrende, fordi noen helt forskjellige modeller benyttet seg av de samme motortypene og karosseriformene. Mange Ferrarimodeller hadde i tillegg andre betegnelser (som Daytona) for å ytterligere identifisere hver enkelt modell. Mange slike navn er egentlig ikke offisielle fabrikknavn. Daytona-navnet er til minne om Ferraris trippelsuksess i 24-timersløpet på Daytona-banen i februar 1967 med Ferrari 300P4.
I tillegg var Ferrari 250 GTOs berømte akronym, som står for Gran Turismo Omologato, et navn italiensk presse ga bilen, som refererte til måten Ferrari hadde omgått reglene og klart å homologere bilen for racingbruk (Ferrari hadde klart å overbevise FIA om at 250 GTO var den samme bilen som den tidligere Ferrari 250). Dette ble sannsynligvis gjort for å unngå forvirring med de mange 250-modellene som hadde blitt produsert før GTO.
De forskjellige Dino-modellene ble oppkalt etter Enzos sønn.
Midt på 1990-tallet la Ferrari til bokstaven F før alle modellnavn (en praksis de gikk vekk fra etter Ferrari F512M og Ferrari F355, men som de returnerte til med Ferrari F430.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Ferrari – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ferrari – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Ferrari Life
Bilnorge.no sin historie om merket | Ferrari er en italiensk sportsbilprodusent basert i Maranello i Italia. | 7,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Pogues | 2023-02-04 | The Pogues | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1982', 'Kategori:Folkrockgrupper', 'Kategori:Irske rockegrupper'] | The Pogues er et populært irsk-britisk folk/punk-band startet på 1980-tallet. De presenterte en musikk som også i senere tid er unik. Pogues ble dannet i London i 1982 under det gæliske navnet «Pogue Mahone», som betyr «kyss meg i ræva».
Musikken deres var hele tiden preget av tekster med et politisk tilsnitt, ikke ulikt The Clash som de også samarbeidet med (Joe Strummer var også produsent på et av albumene deres). De tok i bruk tradisjonelle Irske folkemusikkinstrumenter som blekkfløyte, banjo, mandolin, trekkspill m.m. Etter at Shane MacGowan forlot bandet ble bruken av mer moderne elektriske instrumenter som el-gitar mer utbredt i bandets lydbilde.
De opprinnelige medlemmene av Pogue Mahone, Shane MacGowan (vokal), Jim Fearnley (trekkspill) og Spider Stacy (blekkfløyte) bygde bandet på restene av pønkbandet The Nipple Erectors. Etter hvert fikk de komplettert bandet med Jeremy 'Jem' Finer (gitar, banjo), Cait O'Riardon (bass) og Andrew Ranken (slagverk). Bandet skaffet seg raskt et rykte, spilte inn et par demoer og fikk etter hvert også varme opp for The Clash på turne i 1984. Siden enkelte radiostasjoner nektet å spille låtene deres på grunn av bandnavnet, forkortet de det til The Pogues før de slapp sitt første album Red Roses for Me i 1985.
Phil Chevron (gitar) ble senere med i bandet, og med hjelp av punk- og new wave legenden Elvis Costello spilte de inn oppfølgeren, Rum, Sodomy, and the Lash i 1985. Mens den første plata stort sett inneholdt versjoner av tradisjonelle folkeviser ble MacGowans låtskrivingstalent tydelig på den andre, som inneholdt en lang rekke minneverdige fortellinger i sangtekstform.
Selv om andreplata ble en suksess både blant kritikere og platekjøpere skulle etter hvert ting begynne å gå dårlig for bandet. Den etterlengtede tredjeplata lot vente på seg, og i stedet kom bare den 4 spor lange EP-en Poguetry in Motion. O'Riordan giftet seg med Elvis Costello og forlot bandet. Hun ble erstattet med Darryl Hunt, og dessuten fikk bandet et nytt medlem, Terry Woods (mandolin) fra bandet Steeleye Span. Den største trusselen mot bandets videre karriere var likevel den utsvevende livsførselen og uberegnelige oppførselen til bandets frontfigur, låtforfatter og kreative midtpunkt, Shane MacGowan.
Omsider klarte the Pogues i 1988 å få strukturert seg nok til å gå i studio igjen og spille inn plate nummer tre, If I Should Fall from Grace with God. Denne plata inneholdt blant annet en duett mellom MacGowan og Kirsty MacColl med tittelen «Fairytale of New York», og denne litt spesielle julesangen står i ettertid igjen som bandets største hit siden den slo an også blant mange folk utenfor det som ellers var bandets målgruppe. Den fjerde plata, Peace and Love, kom året etter. Når bandet nå hadde nådd sitt kommersielle høydepunkt, hadde dessverre samtidig også MacGowans rusproblemer utviklet seg til det verre. På det neste albumet, Hell's Ditch (produsert av Joe Strummer fra The Clash), sto derfor Stacy og Finer for en stor del av syngingen. MacGowan forlot bandet i 1991.
Etter at MacGowan forlot bandet stilte Strummer opp som vikar i en kort periode, før Stacy til slutt tok over vokalistjobben. Etter to plater med lunken mottakelse, ble the Pogues oppløst i 1996. Det viste seg ganske tydelig at selv om MacGowan var vanskelig å samarbeide med, var det også svært vanskelig for the Pogues å holde nivået like høyt uten sin største kreative ressurs.
Av medlemmene i the Pogues er det bare Shane MacGowan som har klart å fortsette å holde seg akuell. I 1994 startet han bandet The Popes (også kjent som Shane MacGowan and The Popes). Selvbiografien hans, A Drink With Shane MacGowan, kom i 2001 og ble skrevet i samarbeid med hans journalist-kjæreste.
| The Pogues er et populært irsk-britisk folk/punk-band startet på 1980-tallet. De presenterte en musikk som også i senere tid er unik. Pogues ble dannet i London i 1982 under det gæliske navnet «Pogue Mahone», som betyr «kyss meg i ræva».
Musikken deres var hele tiden preget av tekster med et politisk tilsnitt, ikke ulikt The Clash som de også samarbeidet med (Joe Strummer var også produsent på et av albumene deres). De tok i bruk tradisjonelle Irske folkemusikkinstrumenter som blekkfløyte, banjo, mandolin, trekkspill m.m. Etter at Shane MacGowan forlot bandet ble bruken av mer moderne elektriske instrumenter som el-gitar mer utbredt i bandets lydbilde.
De opprinnelige medlemmene av Pogue Mahone, Shane MacGowan (vokal), Jim Fearnley (trekkspill) og Spider Stacy (blekkfløyte) bygde bandet på restene av pønkbandet The Nipple Erectors. Etter hvert fikk de komplettert bandet med Jeremy 'Jem' Finer (gitar, banjo), Cait O'Riardon (bass) og Andrew Ranken (slagverk). Bandet skaffet seg raskt et rykte, spilte inn et par demoer og fikk etter hvert også varme opp for The Clash på turne i 1984. Siden enkelte radiostasjoner nektet å spille låtene deres på grunn av bandnavnet, forkortet de det til The Pogues før de slapp sitt første album Red Roses for Me i 1985.
Phil Chevron (gitar) ble senere med i bandet, og med hjelp av punk- og new wave legenden Elvis Costello spilte de inn oppfølgeren, Rum, Sodomy, and the Lash i 1985. Mens den første plata stort sett inneholdt versjoner av tradisjonelle folkeviser ble MacGowans låtskrivingstalent tydelig på den andre, som inneholdt en lang rekke minneverdige fortellinger i sangtekstform.
Selv om andreplata ble en suksess både blant kritikere og platekjøpere skulle etter hvert ting begynne å gå dårlig for bandet. Den etterlengtede tredjeplata lot vente på seg, og i stedet kom bare den 4 spor lange EP-en Poguetry in Motion. O'Riordan giftet seg med Elvis Costello og forlot bandet. Hun ble erstattet med Darryl Hunt, og dessuten fikk bandet et nytt medlem, Terry Woods (mandolin) fra bandet Steeleye Span. Den største trusselen mot bandets videre karriere var likevel den utsvevende livsførselen og uberegnelige oppførselen til bandets frontfigur, låtforfatter og kreative midtpunkt, Shane MacGowan.
Omsider klarte the Pogues i 1988 å få strukturert seg nok til å gå i studio igjen og spille inn plate nummer tre, If I Should Fall from Grace with God. Denne plata inneholdt blant annet en duett mellom MacGowan og Kirsty MacColl med tittelen «Fairytale of New York», og denne litt spesielle julesangen står i ettertid igjen som bandets største hit siden den slo an også blant mange folk utenfor det som ellers var bandets målgruppe. Den fjerde plata, Peace and Love, kom året etter. Når bandet nå hadde nådd sitt kommersielle høydepunkt, hadde dessverre samtidig også MacGowans rusproblemer utviklet seg til det verre. På det neste albumet, Hell's Ditch (produsert av Joe Strummer fra The Clash), sto derfor Stacy og Finer for en stor del av syngingen. MacGowan forlot bandet i 1991.
Etter at MacGowan forlot bandet stilte Strummer opp som vikar i en kort periode, før Stacy til slutt tok over vokalistjobben. Etter to plater med lunken mottakelse, ble the Pogues oppløst i 1996. Det viste seg ganske tydelig at selv om MacGowan var vanskelig å samarbeide med, var det også svært vanskelig for the Pogues å holde nivået like høyt uten sin største kreative ressurs.
Av medlemmene i the Pogues er det bare Shane MacGowan som har klart å fortsette å holde seg akuell. I 1994 startet han bandet The Popes (også kjent som Shane MacGowan and The Popes). Selvbiografien hans, A Drink With Shane MacGowan, kom i 2001 og ble skrevet i samarbeid med hans journalist-kjæreste.
== Utgivelser ==
1984 Red Roses for Me
1985 Rum, Sodomy, and the Lash
1986 Poguetry in Motion
1987 If I Should Fall from Grace with God
1989 Yeah Yeah Yeah Yeah Yeah
1989 Peace and Love
1990 Hell's Ditch
1991 The Best of The Pogues
1992 The Rest of the Best
1993 Waiting for Herb
1996 Pogue Mahone
2001 The Very Best of The Pogues
2005 The Ultimate Collection
2016 Tribute to the Pogues
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) The Pogues – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Pogues på Internet Movie Database
(en) The Pogues på Apple Music
(en) The Pogues på Discogs
(en) The Pogues på MusicBrainz
(en) The Pogues på Spotify
(en) The Pogues på Songkick
(en) The Pogues på Last.fm
(en) The Pogues på AllMusic
The Pogues på Twitter
The Pogues på Facebook
The Pogues på Instagram
The Pogues på YouTube
The Pogues på Myspace | Kings Cross, London, England Mesteparten av bandet har irsk opphav. | | 7,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manu_Chao | 2023-02-04 | Manu Chao | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Franske sangere', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Boulogne-Billancourt', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Personer fra Sèvres', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Manu Chao (født 21. juni 1961 i Paris i Frankrike; egentlig Jose-Manuel Thomas Arthur Chao, noen ganger kreditert som Oscar Tramor) er en fransk sanger.
Han ble født av spanske foreldre som bodde i Frankrike, og vokste opp i Boulogne-Billancourt og senere i Sèvres, i Paris-området. Han ble tidlig interessert i Chuck Berrys musikk og i spanske revolusjonære sanger, og utviklet en eklektisk musikksmak og -stil. I 1985 var han med i en rock/rhytm'n'blues-gruppe kalt Hot Pants.
Chao var medlem av bandet Mano Negra, som han grunnla sammen med broren Antoine Chao, i perioden 1987–1998. Gruppens første album het "Patchanka", og kom ut i juni 1988.
Etter at han forlot gruppen, dro Chao til Madrid i Spania. Senere begynte han å samarbeide med latinamerikanske grupper, som Tijuanano i Mexico, Skank i Brasil og Todos Tus Muertos i Argentina.
Chao synger på fransk, spansk, arabisk, portugisisk, engelsk og wolof. Ofte benytter han flere språk i en sang.
| Manu Chao (født 21. juni 1961 i Paris i Frankrike; egentlig Jose-Manuel Thomas Arthur Chao, noen ganger kreditert som Oscar Tramor) er en fransk sanger.
Han ble født av spanske foreldre som bodde i Frankrike, og vokste opp i Boulogne-Billancourt og senere i Sèvres, i Paris-området. Han ble tidlig interessert i Chuck Berrys musikk og i spanske revolusjonære sanger, og utviklet en eklektisk musikksmak og -stil. I 1985 var han med i en rock/rhytm'n'blues-gruppe kalt Hot Pants.
Chao var medlem av bandet Mano Negra, som han grunnla sammen med broren Antoine Chao, i perioden 1987–1998. Gruppens første album het "Patchanka", og kom ut i juni 1988.
Etter at han forlot gruppen, dro Chao til Madrid i Spania. Senere begynte han å samarbeide med latinamerikanske grupper, som Tijuanano i Mexico, Skank i Brasil og Todos Tus Muertos i Argentina.
Chao synger på fransk, spansk, arabisk, portugisisk, engelsk og wolof. Ofte benytter han flere språk i en sang.
== Diskografi ==
Clandestino (Virgin – 1998, utgitt på nytt året etter som Clandestino: Esperando La Ultima Ola...)
...Próxima Estación... Esperanza (Virgin – 2001)
Radio Bemba Sound System (livealbum) (Virgin – 2002)
Sibérie m'était contéee [sic], (Virgin – 2004)
La Radiolina (utgitt september 2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Manu Chao – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Manu Chao – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Manu Chao på Internet Movie Database
(en) Manu Chao hos The Movie Database
(en) Manu Chao på Apple Music
(en) Manu Chao på Discogs
(en) Manu Chao på MusicBrainz
(en) Manu Chao på SoundCloud
(en) Manu Chao på Spotify
(en) Manu Chao på Songkick
(en) Manu Chao på Last.fm
(en) Manu Chao på AllMusic
Manu Chao på Twitter
Manu Chao på Facebook
Manu Chao på YouTube
Manu Chao på Myspace
Manu Chao på LiveJournal
Verdensmann og omstreifer | Manu Chao (født 21. juni 1961 i Paris i Frankrike; egentlig Jose-Manuel Thomas Arthur Chao, noen ganger kreditert som Oscar Tramor) er en fransk sanger. | 7,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tegneseriemuseet | 2023-02-04 | Tegneseriemuseet | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gran', 'Kategori:Kultur i Gran', 'Kategori:Museer etablert i 2001', 'Kategori:Museer i Innlandet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tegneserier i Norge'] | Tegneseriemuseet i Norge ble opprettet i 1996 av Norsk Tegneserieforum. Museet overtok ansvaret for samlingene fra Tegneserieakademiet etablert 1970 og Det nasjonale Tegneseriearkivet etablert 1987.
Tegneseriegalleriet i Oslo ble opprettet 20. juni 1996 av Norsk Tegneserieforum, GRAFILLs tegneseriegruppe, landsforeningen Tegneserievennen, Oslo Tegneserieforum og TEGN A/L for å stille ut ny og gammel tegneseriekunst av norske og utenlandske tegneserieskapere sentralt i Oslo. Landets første og eneste rene tegneseriegalleri de første årene. En rekke utstillinger med blant annet Bud Grace med serien Ernie, Don Rosa med De ti avatarene.
Det var fra år 2000 vært en del av Tegneseriemuseet i Norge, flyttet til Brandbu og forkortet navnet til Tegneseriegalleriet og har en fast utstilling av rundt 75 norske tegneserieskapere. Museet lå i Oslo til 2000, men flyttet så til Brandbu i Gran kommune og har i dag foruten 700 m² med utstillinger, 700 hyllemeter med ca. 200 000 objekter.
Norsk Tegneserieforum, Donaldistene, Pirayaklubben i Norge, Tegneserierådet, Tegneseriemuseets Venner, Tegneseriehuset A/L og landsforeningen Tegneserievennen holder alle til i museet. 2001-2008 drevet som privat stiftelse. Inngår fra 1. juli 2008 i offentlige Follo Museum som en avdeling.
| Tegneseriemuseet i Norge ble opprettet i 1996 av Norsk Tegneserieforum. Museet overtok ansvaret for samlingene fra Tegneserieakademiet etablert 1970 og Det nasjonale Tegneseriearkivet etablert 1987.
Tegneseriegalleriet i Oslo ble opprettet 20. juni 1996 av Norsk Tegneserieforum, GRAFILLs tegneseriegruppe, landsforeningen Tegneserievennen, Oslo Tegneserieforum og TEGN A/L for å stille ut ny og gammel tegneseriekunst av norske og utenlandske tegneserieskapere sentralt i Oslo. Landets første og eneste rene tegneseriegalleri de første årene. En rekke utstillinger med blant annet Bud Grace med serien Ernie, Don Rosa med De ti avatarene.
Det var fra år 2000 vært en del av Tegneseriemuseet i Norge, flyttet til Brandbu og forkortet navnet til Tegneseriegalleriet og har en fast utstilling av rundt 75 norske tegneserieskapere. Museet lå i Oslo til 2000, men flyttet så til Brandbu i Gran kommune og har i dag foruten 700 m² med utstillinger, 700 hyllemeter med ca. 200 000 objekter.
Norsk Tegneserieforum, Donaldistene, Pirayaklubben i Norge, Tegneserierådet, Tegneseriemuseets Venner, Tegneseriehuset A/L og landsforeningen Tegneserievennen holder alle til i museet. 2001-2008 drevet som privat stiftelse. Inngår fra 1. juli 2008 i offentlige Follo Museum som en avdeling.
== Det nasjonale tegneseriearkivet ==
Tegneseriearkivet i Oslo ble opprettet av Norsk Tegneserieforum i januar 1986 som nasjonalt informasjons- og dokumentasjonssenter for tegneserier og tegneserielitteratur. I 1997 ble det innlemmet i tegneseriemuseet. Arkivet er ment å være forsknings- og referansearkiv som står til rådighet for studenter og lærere ved universiteter og høyskoler, og for alle andre som arbeider med tegneserier og tegneserielitteratur. Arkivets oppgave er å samle inn alle tegneserier og all tegneserielitteratur som blir utgitt i Norge samt skandinavisk litteratur om emnet.
Arkivet samler også internasjonal faglitteratur om tegneserier. I faglitteraturen inngår nyere hovedoppgaver fra norske universiteter og høyskoler, forskningsrapporter med mere. Arkivet skal arbeide for økt informasjon om tegneserier og tegneserielitteratur, og legge forholdene til rette for forskning og undervisning på området.
== Eksterne lenker ==
Tegneseriemuseet | Tegneseriemuseet i Norge ble opprettet i 1996 av Norsk Tegneserieforum. Museet overtok ansvaret for samlingene fra Tegneserieakademiet etablert 1970 og Det nasjonale Tegneseriearkivet etablert 1987. | 7,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DRM | 2023-02-04 | DRM | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | DRM kan vise til:
Digital rettighetsadministrasjon (digital rights management)
Digital Radio Mondiale
Direct Rendering Manager
Deutsche Rallye Meisterschaft
Deutsche Rennsport Meisterschaft | DRM kan vise til:
Digital rettighetsadministrasjon (digital rights management)
Digital Radio Mondiale
Direct Rendering Manager
Deutsche Rallye Meisterschaft
Deutsche Rennsport Meisterschaft | DRM kan vise til: | 7,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_demokratiske_republikken_Kongo | 2023-02-04 | Den demokratiske republikken Kongo | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:2°S', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Den demokratiske republikken Kongo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den demokratiske republikken Kongo (fransk: République démocratique du Congo), offisielt norsk kortnavn Kongo, også kalt DR Kongo eller Kongo-Kinshasa, er en republikk i Sentral-Afrika og grenser til Den sentralafrikanske republikk i nord, Sør-Sudan i nordøst, Uganda, Rwanda, Burundi og Tanzania i øst, Zambia og Angola i sør og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) i vest. Landet har også en kort kyststripe ut til Atlanterhavet i vest. Landet fikk sin uavhengighet fra Belgia i 1960, og har tidligere hatt navnene Fristaten Kongo, Belgisk Kongo og Zaïre.
Per 1000 innbyggere er det 2,6 personbiler, 79,5 radioapparater, 0,5 fjernsynsapparater, 0,8 telefoner og 2,7 aviser. 77,3 % av befolkningen over 15 år er lesekyndige.
Viktige eksportvarer er kobber, diamanter, råolje, kaffe og gummi. Viktige importvarer er maskiner, transportutsyr, matvarer, levende dyr og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Belgia, Sør-Afrika, USA, Frankrike og Tyskland.
Jernbanenettet har en total lengde på 5088 km. Veinettet har en total lengde på 146 800 km, hvorav 2 % er asfaltert. Det er bygd 12 flyplasser med regulær trafikk.
| Den demokratiske republikken Kongo (fransk: République démocratique du Congo), offisielt norsk kortnavn Kongo, også kalt DR Kongo eller Kongo-Kinshasa, er en republikk i Sentral-Afrika og grenser til Den sentralafrikanske republikk i nord, Sør-Sudan i nordøst, Uganda, Rwanda, Burundi og Tanzania i øst, Zambia og Angola i sør og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) i vest. Landet har også en kort kyststripe ut til Atlanterhavet i vest. Landet fikk sin uavhengighet fra Belgia i 1960, og har tidligere hatt navnene Fristaten Kongo, Belgisk Kongo og Zaïre.
Per 1000 innbyggere er det 2,6 personbiler, 79,5 radioapparater, 0,5 fjernsynsapparater, 0,8 telefoner og 2,7 aviser. 77,3 % av befolkningen over 15 år er lesekyndige.
Viktige eksportvarer er kobber, diamanter, råolje, kaffe og gummi. Viktige importvarer er maskiner, transportutsyr, matvarer, levende dyr og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Belgia, Sør-Afrika, USA, Frankrike og Tyskland.
Jernbanenettet har en total lengde på 5088 km. Veinettet har en total lengde på 146 800 km, hvorav 2 % er asfaltert. Det er bygd 12 flyplasser med regulær trafikk.
== Naturgeografi ==
Den demokratiske republikken Kongo omfatter størstedelen av nedslagsfeltet til elva Kongo, som dekker et område på nesten 1 000 000 km². Landets eneste tilgang til Atlanterhavet er en smal stripe land på nordsiden av denne elva.
Det store, lavtliggende sentrale området er et platå som skråner mot vest, dekket av tropisk regnskog og et stort nettverk av elver. Et stort område av dette har blitt kategorisert av World Wildlife Fund som økoregion. Skogen i sentrum er omgitt av fjellterrasser i vest, platå som flettes inn savanner i sør og sørvest, og tette gressletter som strekker seg forbi Kongo i nord. Høye fjell på litt over 5000 m ligger på den østlige grensen mot Rwanda og Uganda. Landet har også flere aktive vulkaner.
DR Kongo ligger på ekvator, med en tredjedel av landet nord og to tredjedeler sør for ekvator. Klimaet er stabilt varmt og fuktig i elvebassenget og kjølig og tørt i det sørlige høylandet, med et kaldt, alpint klima i fjellene. Sør for ekvator varer regntiden fra oktober til mai, og nord for ekvator fra april til november. Langs ekvator er nedbøren ganske regelmessig gjennom hele året. I løpet av den våte sesongen er tordenværene ofte voldsomme, men de varer sjelden mer enn noen timer. Den gjennomsnittlige nedbøren for hele landet er ca. 1070. Til tross for at landet ligger på ekvator hender det at det faller snø på de høyeste fjellene.
== Demografi ==
Befolkningstallet lå i 2007 på 62,6 millioner (estimert av FN). I forhold til befolkningstallet i 1997, som var på 46,7 millioner, viser dette en rask utvikling. I 2009 ble veksten estimert til 3,20 %. Gjennomsnittlig levealder er 55 år, mens gjennomsnittsalderen i befolkningen er 16,4 år (median).
Over 200 etniske grupper har blitt identifisert og navngitt, der de største i antall personer er kongofolket, luba-folket og mongo-folket. Det er rundt 600 000 pygmeer, som utgjør DR Kongos urinnbyggere.Landets offisielle språk er fransk, men også de fire nasjonale hjelpespråkene kongo, tshiluba, swahili og lingala er utbredt. I tillegg finnes det rundt 700 lokale språk og dialekter.
95,1 % av befolkningen er kristne.
34 % av befolkningen bor i byer, eller urbane områder. De ti største byene, med befolkning, er:
== Historie ==
=== 1960–1994 ===
Etter uavhengighet fra Belgia i 1960, ble landet umiddelbart rammet av opprør i hæren, og et forsøk på å løsrive den mineral-rike provinsen Katanga. I 1961 ble statsministeren Patrice Lumumba henrettet av tropper lojale til hærsjefen Joseph Mobutu.
I 1965 tok Mobutu så makten selv, forandret navnet på landet til Zaïre, og tok selv navnet Mobutu Sese Seko. Han snudde Zaïre om til et springbrett for operasjoner mot det Sovjet-støttede Angola, og sikret seg derfor amerikansk støtte under den kalde krigen. Mobutu gjorde samtidig Zaïre om til et synonym for korrupsjon.
=== 1994–2004 ===
DR Kongos nåværende problemer stammer fra folkemordene i Rwanda i 1994. Noen av milits-gruppene som var ansvarlige for drapene på ca. 800 000 etniske tutsier og hutuer rømte over grensen inn i DR Kongo.
Fra 1996 til 1997 pågikk det som har blitt hetende den første krigen i Kongo. Rwanda-støttede opprørere kastet presidenten Mobutu Sese Seko, etter at kongolesiske Interahamwe-opprørere gjentatte ganger hadde angrepet Rwanda fra Kongo. Laurent Kabila ble innsatt som ny leder, og landet ble igjen omdøpt til Kongo.
I 1998 prøvde de samme Rwanda-støttede opprørere å kaste sin gamle allierte Kabila, med anklager om at han nå støttet de gjenværende restene av Interahamwe-styrkene. Men denne gangen ble styrkene med støtte fra Rwanda stoppet av intervensjon av styrker fra Angola, Zimbabwe og Namibia. En 4 år lang stand-off, gjerne kalt den andre krigen i Kongo, begynte.
FN anklaget i denne perioden flere høytstående politiske og militære embedsmenn fra Rwanda, Uganda og Zimbabwe for å ha utnyttet sin intervensjon i DR Kongo for å plyndre den enorme mineralske rikdommen der, spesielt diamanter.
Alle landene og opprørsgruppene innblandet i krigen i DR Kongo gikk til slutt med på å stoppe kampene, og en delt regjering ble satt inn. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er om lag 5,4 millioner mennesker på flukt i eget land. Om lag 5,4 millioner mennesker er omkommet siden krigen startet i 1998. Til tross for at en fredsavtale er undertegnet, blusser det stadig opp harde kamper som presser nye tusener på flukt.
=== FN-styrken MONUC ===
FN har utplassert ca. 17 000 FN-soldater i Kongo. Dette gjør den til den største FN-styrken i verden. Pr 30. november 2005 består MONUC av 16 561 total uniformert personell, inkludert 15 051 tropper, 724 militære observatører, 786 politifolk. Disse er støttet av 816 internasjonale sivilt politi-personell, 1 338 lokale sivile stabsfolk og 482 FN-frivillige.
Oppgaven til MONUC er å sikre freden i landet, etter at Den demokratiske republikken Kongo og fem andre stater signerte en våpenhvileavtale i Lusaka i juli 1999.
MONUC ble etablert 30. november 1999 av FNs sikkerhetsråd. Mandatet og størrelsen til MONUC ble utvidet 24. februar 2000.
=== Demokratiske valg 2006– ===
De første demokratiske valgene siden 1961 var planlagt til 30. juli 2006. 32 kandidater stilte opp mot sittende president Joseph Kabila i den første runden av presidentvalget.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
Tidligere var landet inndelt i elleve provinser: Kinshasa, Orientale, Kasaï-Oriental, Kasaï-Occidental, Maniema, Katanga, Sud-Kivu, Nord-Kivu, Kongo Central, Équateur og Bandundu. Etter konstitusjonen, vedtatt i 2005, ble landet inndelt i 26 ganske selvstendige provinser, inkludert hovedstaden, Kinshasa. Inndelingen skulle gjelde fra 18. februar 2009 (innen 36 måneder). Imidlertid fungerer de tidligere 11 provinsene fremdeles som administrative enheter. Provinsene er igjen inndelt i 192 territorier.
== Næringsliv ==
I 2011 ble banken Trust Merchant Bank kåret til «Beste bank i Den demokratiske republikken Kongo» av magasinet EMEA Finance. Samme år ble banken i konkurranse med over 100 andre banker som en av fem nominert til prisen «Beste lokalbank i Afrika» av The Afrikan Banker, et magasin utgitt av Financial Times.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Garamba nasjonalpark – pattedyrvern, hvitt neshorn
Kahuzi-Biéga nasjonalpark – pattedyrvern, fjellgorilla
Okapi viltreservat – pattedyrvern, okapi
Salonga nasjonalpark – pattedyrvern, dvergsjimpanse
Virunga nasjonalpark – bl.a. alpin floraMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2018 – Tradisjonell koreansk bryting
== Se også ==
CELPA, (pinsebevegelsen i Den demokratiske republikken Kongo)
Norske baptisters Kongomisjon
Denis Mukwege (Nobels fredspris 2018)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hochschild, Adam (2002): Kong Leopolds Arv – En beretning om grådighet, forferdelser og heroisme i det koloniale Afrika. Pax forlag. ISBN 82-530-2768-0
Fosser, Per Einar (2007): Kongo. Landet verden helst vil glemme. Humanist forlag. ISBN 978-82-92622-34-6
Wrong, Michela (2002): In the Footsteps of Mr. Kurtz: Living on the Brink of Disaster in Mobutu's Congo. Harper Perennial. ISBN 9780060934439
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 49. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 58. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Opprørere på frammarsj i Kongo, NRK nyheter 18. november 2012
«Thousands flee DR Congo fighting», BBC News 21. januar 2006 om konflikten i DR Kongo
Nedlastbare kart over Den demokratiske republikken Kongo (Zaïre) hos Perry Cantañeda Map Collection, University of Texas
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Den demokratiske republikken Kongo i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Kongo eller Congo har flere betydninger: | 7,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basra | 2023-02-04 | Basra | ['Kategori:30°N', 'Kategori:47°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Irak', 'Kategori:Guvernementet Basra', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Basra (arabisk: البصرة, al-Baṣrah), også transkribert Basrah og Bassora, sjeldnere Balsora) er en by i sørlige Irak og administrativt senter for Basraprovinsen. Den ligger ved Shatt al-Arab, som er utløpet av de to mektige flodene Eufrat og Tigris ned til Den persiske gulf.
Byen er en viktig havneby for Irak, blant annet med tanke på utskipning av olje. Basra er den tredje største byen i Irak med omtrent 1 700 000 innbyggere.
Den bibelske Edens have har, trass i beretningens klare symbolske trekk, gjerne blitt stedfestet til området rundt eller oppstrøms for det nåværende Basra (skjønt en rekke andre områder i den bibelske verden har også fått den ære). I fortellingen om Sinbad sjøfareren (Tusen og en natt) dreier det seg om en sjømann som seiler ut fra Basra.
| Basra (arabisk: البصرة, al-Baṣrah), også transkribert Basrah og Bassora, sjeldnere Balsora) er en by i sørlige Irak og administrativt senter for Basraprovinsen. Den ligger ved Shatt al-Arab, som er utløpet av de to mektige flodene Eufrat og Tigris ned til Den persiske gulf.
Byen er en viktig havneby for Irak, blant annet med tanke på utskipning av olje. Basra er den tredje største byen i Irak med omtrent 1 700 000 innbyggere.
Den bibelske Edens have har, trass i beretningens klare symbolske trekk, gjerne blitt stedfestet til området rundt eller oppstrøms for det nåværende Basra (skjønt en rekke andre områder i den bibelske verden har også fått den ære). I fortellingen om Sinbad sjøfareren (Tusen og en natt) dreier det seg om en sjømann som seiler ut fra Basra.
== Etymologi ==
Navnet Basra stammer formodentlig fra det arabiske Al-Basrah, som betyr «den overskuende» eller «den altseende». Dette gjenspeiler stedets militære betydning for araberne. Andre kilder hevder at et persisk ord ligger til grunn: Bas-rāh eller Bassorāh, som betyr «der mange veier møtes». Andre ser en forbindelse til det aramaiske ord basratha, som betyr «hyttested» eller «bosetting».I europeiske middelalderkilder kan man støte på Balsora om byen.
== Befolkning ==
Det overveldende flertall av befolkningen er etniske arabere av adnanittiske eller qahtanittiske røtter. De viktigste stammer i Basra er al-Emarah, bani tamim, bani assad, bani ka'ab, bani malik, sjammar, bani khalid, bani sa'ad, al-shwelat 'anizzah, suwa'id, al-bo Mohammed, al-Jboor, duwasir, dhufair, shreefat, al-Badr, al-Ubadi, ruba'ah sajjid, men det er dessuten et stort antall andre arabiske stammer representert. Basra har også noen få afro-irakere.
== Religion ==
Det er nesten 86 % sjiitter og 9 % sunnier i byen. Basras gamle moské presenterer seg som den første moské overhodet utenfor Den arabiske halvøy. Et lite antall kristne, blant annet tilhørende den kaldeisk-katolske kirke som har et bispesete her, finnes fortsatt i Basra. Det er også restene av den før-islamske gnostiske gruppen mandeerne, hvis hovedkvarter var bydelen tidligere kalt Suk esh-Sheikh, med en menighet på 3000 eller færre.
== Historie ==
=== Det gamle Basra ===
I år 638 bad kalif Umar ibn al-Khattab at general Utba ibn Ghazwan skulle bygge et militært feste og en handelsplass på stedet for den gamle persiske bosetning Vaheštābād Ardašīr. Rundt denne leiren oppstod så byen Basra.
Den 9. desember 656 kom det til et væpnet sammenstøt ved Basra mellom tilhengerne av den fjerde kalif og svigersønn av profeten Mohammed, Ali ibn Abi Talib, og hans motstandere som bestred Ali var en rashidun med anspråk til kalifatet. Slaget ble kjent som Kamelslaget ved Basra, og endte med seier for Alis parti («Sjiat Ali» - navnegivende for sjiamuslimenes trosretning). Frem til slutten av 670-årene var tilhørige til det arabiske stammeforbundet Tamīm og qaisittiske grupper toneangivende i Basra. Men så førte tilvandringene av azd til en maktforskyvning. Under den andre borgerkrigen (683-691) tilhørte Basra zubairidenes maktområde.Tidlig på 700-tallet virket den meget innflytelserike Koran-lærde Hasan al-Basri (642–728) og hans disippel, den rettslærde Qatāda ibn Diʿāma (døde 735/6) i Basra. Byen var på sitt kulturelle høydepunkt på 800-tallet, da den var sentrum for den teologisk-filosofiske muʿtazila-retningen. Til den hørte litterater som al-Jahiz (776-869). I Basra virket også Al-Hariri (1054-1122), en arabisk dikter og grammatiker kjent for sine makamaer.
Frem til Hülegüs mongolerinvasjon på 1200-tallet var Basra et blomstrende handelssentrum. Men i ettertiden tapte den stadig mer av sin betydning. Den reisende Ibn Battuta beskrev på 1300-tallet en heller forfallen by. Etter ilkhanenes tid hersket forskjellige dynastier over Basra, som for eksempel jalairidene, safavidene og fra 1500-tallet osmanene. Basra var hovedstad i eyaletet Basra mellom 1538 og 1862. Afrasiyab (†1624), en lokal storgodseier, manøvrerte mellom safavider og osmaner, knyttet kontakter til portugiserne og kunne fra 1612 etablere et for det meste selvstendig herredømme over Basra. Hans etterfølgere Ali og Hussein behersket byen frem til 1668, da den igjen kom under osmansk styre.
=== Den nye by ===
På 1700-tallet ble det nye Basra grunnlagt noen få kilometer fra gamlebyen. Restene av gamle Basra med sitt militære feste ligger utenfor den nye by, og på stedet er det en stor haug.
Basra forble osmansk til byen ble erobret av britiske styrker i november 1914 i innledningen av det britiske felttoget i Mesopotamia under første verdenskrig.
De britiske okkupanter moderniserte byen. De bygde havnen, hvorpå Basra ble Iraks viktigste havneby. Under annen verdenskrig var Basra med sin havn et viktig transittpunkt for de vestalliertes forsyninger til Sovjetunionen. Ved krigens slutt hadde Basra 93 000 innbyggere.
I 1964 ble Universitetet i Basra grunnlagt. Befolkningen var i 1977 steget til ca 1,5 millioner, men falt under den første Gulfkrigen mellom Irak og Iran muligens så langt ned som til 400 000 innbyggere. Det var harde kamper om herredømmet over Basra, og byen ble flere ganger tatt under ild, men fant aldri til iranerne.
Under den andre Gulfkrigen i 1991 ble Basra igjen sterkt rammet av de alliertes bombeangrep.Etter krigen var Basra sentrum for det sørirakiske opprør mot Saddam Hussein. Oppstanden brøt ut 2. mars 1991, og baserte seg på den amerikanske president Bushs løfte om å styrte Saddam Hussein. Opprørerne fikk ikke støtte av de allierte, og minst 3000 av dem falt i Basra.
Under den tredje Gulfkrigen i 2003 var Basra på nytt en av de viktigste krigsskueplassene. Britiske styrker var etterpå den stedlige okkupasjonsmakt. Tidlig i september 2007 forlot de britiske styrker sitt hovedkvarter i Basras palass, og trakk seg først tilbake til byens flyplass. Ved slutten av året overgav britene også den til de irakiske myndigheter. Senere raste det kamper mellom tilhengere av sjiittlederen Muqtada al-Sadr og de irakiske regjeringsstyrker om kontrollen over den viktige oljehavnen.
== Næringsliv ==
Basras omland er rikt på oljefelter, og selve byen har oljeraffinerier (med en kapasitet på 140.000 fat pr dag) og kjemisk industri. Oljefeltene rundt Basra representerer over 64 % av de irakiske oljereserver (2012). Samtidig har regionen et rikt landbruk; her dyrkes blant annet dadler, ris, mais, bygg, hirse og hvete om vinteren (sommeren er for tørr og varm).
== Utdanning ==
Universitetet i Basra har nærmere 100 000 studenter på tre campuser med til sammen 14 fakulteter.
== Se også ==
Slaget om Basra (1914)
Slaget om Basra 2003
Slaget om Basra 2008
== Litteratur ==
U. Abū l-Nasr: al-ʿIrāq al-jadīd, Beirut, 1937.
A. al-Azzawī: Taʾrīkh al-ʿIrāq bayna iḥtilālayn, Bagdad, 1955.
R.W. Bullard: Britain and the Middle East, London, 1950.
H.A. Foster: The Making of Modern Iraq, Oklahoma, 1935.
Wael Hallaq: The Origins and Evolution of Islamic Law. Cambridge University Press, 2005
Gerald R. Hawting: The First Dynasty of Islam. Routledge. 2nd ed, 2000
Kāmil al-Jādirjī: Mudhakkirāt Kāmil al-Jādirjī, Beirut, 1970.
M. Khadduri: Independent Iraq. A Study in Iraqi Politics since 1932, Oxford, 1951.
S.H. Longrigg: Four Centuries of Modern Iraq, London, 1925.
Wilferd Madelung: «Abd Allah b. al-Zubayr and the Mahdi» i Journal of Near Eastern Studies 40. 1981. s. 291–305.
Costanzo Marinucci de' Reguardati: Iraq, Roma, 1956.
B. Vernier: L'Irak d'aujourd'hui, Paris, 1963.
Stephen Vincent: Into The Red Zone: A Journey Into the Soul of Iraq. ISBN 1-890626-57-0.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Basra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) البصرة – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Basra (arabisk: البصرة, al-Baṣrah), også transkribert Basrah og Bassora, sjeldnere Balsora) er en by i sørlige Irak og administrativt senter for Basraprovinsen. Den ligger ved Shatt al-Arab, som er utløpet av de to mektige flodene Eufrat og Tigris ned til Den persiske gulf. | 7,924 |
null | 2023-02-04 | Låne- og leieloven | null | null | null | Låne- og leielovenSirevåg, Torbjørn. (2009, 14. | 7,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hymne_til_Sovjetunionen | 2023-02-04 | Hymne til Sovjetunionen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalsanger', 'Kategori:Sovjetunionen'] | Hymne til Sovjetunionen, også kalt Stalin-hymnen (russisk: Гимн Советского Союза, Gimn Sovetskogo Soyuza), ble Sovjetunionens nye nasjonalsang den 14. mars 1944, og erstattet dermed den gamle Internasjonalen. Teksten ble skrevet av Sergej Mikhalkov sammen med G. El-Registan og melodien ble komponert av Alexander Alexandrov. Melodien har alltid vært den samme, men selve teksten er blitt endret av Mikhalkov tre ganger gjennom en sekstiårsperiode. Etter sovjetunionens fall i 1991 ble melodien brukt (med ny tekst av Mikhalkov) fra 2000 i Hymne til Den russiske føderasjonen, og er i dag Russlands nasjonalsang.
Stalin-hymnen er forbudt i noen land som tidligere var okkupert av Sovjetunionen, bl.a. Litauen (fra 2008).
| Hymne til Sovjetunionen, også kalt Stalin-hymnen (russisk: Гимн Советского Союза, Gimn Sovetskogo Soyuza), ble Sovjetunionens nye nasjonalsang den 14. mars 1944, og erstattet dermed den gamle Internasjonalen. Teksten ble skrevet av Sergej Mikhalkov sammen med G. El-Registan og melodien ble komponert av Alexander Alexandrov. Melodien har alltid vært den samme, men selve teksten er blitt endret av Mikhalkov tre ganger gjennom en sekstiårsperiode. Etter sovjetunionens fall i 1991 ble melodien brukt (med ny tekst av Mikhalkov) fra 2000 i Hymne til Den russiske føderasjonen, og er i dag Russlands nasjonalsang.
Stalin-hymnen er forbudt i noen land som tidligere var okkupert av Sovjetunionen, bl.a. Litauen (fra 2008).
== 1977-versjonen av teksten ==
== Se også ==
DDRs nasjonalsang
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Russisk versjon - http://www.sovmusic.ru/english/download.php?fname=ussr44
Engelsk versjon - http://www.sovmusic.ru/english/download.php?fname=ussr_eng
Flere Sanger – http://english.sovmusic.ru/ | Hymne til Sovjetunionen, også kalt Stalin-hymnen (russisk: Гимн Советского Союза, Gimn Sovetskogo Soyuza), ble Sovjetunionens nye nasjonalsang den 14. mars 1944, og erstattet dermed den gamle Internasjonalen. | 7,926 |
null | 2023-02-04 | Warcraft III: Reign of Chaos | null | null | null | |sjanger = Strategispill | 7,927 |
null | 2023-02-04 | Mu isamaa, mu õnn ja rõõm | null | null | null | | tekstforfatter = Johann Voldemar Jannsen | 7,928 |
null | 2023-02-04 | Ahab av Israel | null | null | null | Ahab (hebraisk: – ʾAḥʾāḇ, «bror av faren»; i eldre oversettelser Akab; gresk: ; latin: Achab) var konge av Israel og sønn og etterfølger av Omri i henhold til den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet).Nettbibelen: Første Kongebok 16,29: «I det trettiåttende året Asa var konge i Juda, ble Ahab, sønn av Omri, konge i Israel. | 7,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tabulatur | 2023-02-04 | Tabulatur | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkteori'] | Tabulatur er en form for noter, hvor tonen angis ved hjelp av tall, og for enkelte instrumenter ved hjelp av bokstaver, hvor notelinjene viser til instrumentets strenger.
| Tabulatur er en form for noter, hvor tonen angis ved hjelp av tall, og for enkelte instrumenter ved hjelp av bokstaver, hvor notelinjene viser til instrumentets strenger.
== Hvordan tabulatursystemet praktiseres ==
Istedenfor fem notelinjer vil vi ved bruk av et slikt noteringssystem se seks tabulaturlinjer for gitar og fire for el-bass (dersom en ikke velger å skrive mellom linjene for å kunne bruke et vanlig melodiskjema). Enkelte foretrekker dessuten å skrive tallene ovenfor linjene istedenfor på disse.
Tabulaturer er i hovedsak kommet til anvendelse for strengeinstrumenter med tverrbånd, som gitar, banjo, salmodikon, langeleik og lutt. Mens noter kun angir tonehøyden, og må tilføyes opplysninger om i hvilken posisjon notene skal spilles, så vil en ved bruk av tabulatursystem kunne vise nøyaktig hvor på gripbrettet det skal spilles. Ved ulike typer åpen stemming, slik det ofte praktiseres på gitar, banjo og lutt, vil eneste brukbare alternativ til å huske det hele utenat være å få notert tonene innenfor et tabulatursystem.
Denne notasjonsteknikken blir derfor ofte foretrukket av utøverne på de ovennenvte strengeinstrumenter. Det fins imidlertid tabulatursystemer utarbeidet for andre instrumenter også, for eksempel til trommer og keyboard.
== I historisk perspektiv ==
På eldre tabulaturer forekommer det ofte at noteverdiene ikke er markert. Musikerne må følgelig kjenne melodien for å være i stand til å spille den etter anvisningene. En mulighet er å markere noteverdiene separat med tilleggsnoter plassert over notelinjene, slik som i illustrasjonseksempelet til høyre. Det er imidlertid fullt mulig å gjengi tonenes varighet som ellers, ved bruk av noter og taktstreker, men hel- og halvnoter må naturligvis noteres som flere 1/4-dels noter og knyttes sammen ved hjelp av bindebuer.
Tabulaturer har vært brukt i Europa i hvertfall siden senmiddelalderen.
== Referanser == | Tabulatur er en form for noter, hvor tonen angis ved hjelp av tall, og for enkelte instrumenter ved hjelp av bokstaver, hvor notelinjene viser til instrumentets strenger. | 7,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslospeiderne | 2023-02-04 | Oslospeiderne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Kultur i Oslo', 'Kategori:Speiderbevegelsen'] | Oslospeiderne er Norges speiderforbunds krets i Oslo. Kretsen består av de tre gamle kretsene i Oslo; Oslo Lillomarka krets, Oslo Østmarka krets og Oslo Nordmarka krets, som i juni 2004 slo seg sammen.
| Oslospeiderne er Norges speiderforbunds krets i Oslo. Kretsen består av de tre gamle kretsene i Oslo; Oslo Lillomarka krets, Oslo Østmarka krets og Oslo Nordmarka krets, som i juni 2004 slo seg sammen.
== Grupper ==
Norges speiderforbund har totalt 51 speidergrupper i Oslo. Dessverre er det ikke aktivitet i alle disse, men godt over 30 av dem har aktiviteter i form av møter, turer, leir og lignende. Totalt er det nesten 1500 som er speidere i disse speidergruppene.
Følgende speidergrupper er blant de største i Oslo:
1.Bekkelaget
1.Nordstrand
17.Oslo
7.Oslo
Bøler speidergruppe
Tåsen
Kjelsås
Longship
1. Haugerud
4. Oslo speidergruppeFølgende speidergrupper eksisterer ikke lenger:
1.Trasop
== Hytteutleie ==
Oslospeiderne har flere hytter som de leier ut til både speidergrupper, andre organisasjoner og firmaer. Blåhaug er Oslospeidernes hytte ved Sandbakken, rett utenfor Oslo-grensa i Østmarka (Enebakk kommune). Hytta har innlagt vann og strøm, og overnattingskapasitet for inntil 35 personer. Krakosseter er Oslo-speidernes hyttesenter og leirsted i Nittedal. Hyttesenteret består av totalt 5 hytter.
== Eksterne lenker ==
www.oslospeiderne.no Hjemmeside
Oslospeiderne Norges speiderforbunds sider | Oslospeiderne er Norges speiderforbunds krets i Oslo. Kretsen består av de tre gamle kretsene i Oslo; Oslo Lillomarka krets, Oslo Østmarka krets og Oslo Nordmarka krets, som i juni 2004 slo seg sammen. | 7,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernbane_i_Norge | 2023-02-04 | Jernbane i Norge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Jernbane i Norge', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Norges jernbanenettverk består av rundt 4 200 km med normalspor (1 435 mm), hvorav 2 470 km er elektrifisert og 290 kilometer er dobbeltspor. På det norske jernbanenettverket finnes det totalt 733 tunneler og rundt 2 577 broer. Ca. 30 prosent av nettet tåler hastigheter på mer enn 100 kilometer i timen, og rundt fire prosent av dette igjen er tilpasset hastigheter på mer enn 160 kilometer i timen. I etterkrigstiden har jernbanens andel av persontrafikk sunket jevnt, og står i dag for om lag 4 %.Jernbanedirektoratet skal utvikle jernbanen, mens Statens jernbanetilsyn er tilsynsmyndighet. Det nasjonale jernbanenettet eies og driftes av statsforetaket Bane NOR. Norske tog leier ut rullende materiell til togselskapene. Tekniske tjenester leveres av de statlige selskapene Mantena, Spordrift og Baneservice.Etter liberalisering av jernbanesektoren er det etablert flere togselskaper innenfor passasjer- og godstrafikk. Disse selskapene inkluderer blant andre SJ Norge, SJ, Vy, Vy Tog, Vy Gjøvikbanen, Vy Tåg, Go-Ahead Norge, Arctic Train, Flytoget, CargoNet, Green Cargo, Green Cargo AS (avvikles 2023), Hector Rail, Onrail, Grenland Rail, Tågåkeriet i Bergslagen, LKAB Malmtrafik AB, BLS Rail AB, TM Togdrift AS, ProTrain AB og Railcare T AB.
| Norges jernbanenettverk består av rundt 4 200 km med normalspor (1 435 mm), hvorav 2 470 km er elektrifisert og 290 kilometer er dobbeltspor. På det norske jernbanenettverket finnes det totalt 733 tunneler og rundt 2 577 broer. Ca. 30 prosent av nettet tåler hastigheter på mer enn 100 kilometer i timen, og rundt fire prosent av dette igjen er tilpasset hastigheter på mer enn 160 kilometer i timen. I etterkrigstiden har jernbanens andel av persontrafikk sunket jevnt, og står i dag for om lag 4 %.Jernbanedirektoratet skal utvikle jernbanen, mens Statens jernbanetilsyn er tilsynsmyndighet. Det nasjonale jernbanenettet eies og driftes av statsforetaket Bane NOR. Norske tog leier ut rullende materiell til togselskapene. Tekniske tjenester leveres av de statlige selskapene Mantena, Spordrift og Baneservice.Etter liberalisering av jernbanesektoren er det etablert flere togselskaper innenfor passasjer- og godstrafikk. Disse selskapene inkluderer blant andre SJ Norge, SJ, Vy, Vy Tog, Vy Gjøvikbanen, Vy Tåg, Go-Ahead Norge, Arctic Train, Flytoget, CargoNet, Green Cargo, Green Cargo AS (avvikles 2023), Hector Rail, Onrail, Grenland Rail, Tågåkeriet i Bergslagen, LKAB Malmtrafik AB, BLS Rail AB, TM Togdrift AS, ProTrain AB og Railcare T AB.
== Jernbanens historie i Norge ==
=== Jernbaner i Norge før 1850, hestejernbanene ===
Norges første jernbane antas å være den omkring 1 400 meter lange hestejernbanen Damtjern-Storflåtan på Krokskogen, som var et ledd i en lengre transportkjede for tømmer fra Land og Valdres til Oslo. Kjerraten i Åsa var planlagt å nå helt frem til Storflåtan, slik at tømmeret kunne fløtes mot Bogstad, men den tolvte og siste strekningen ble i stedet betjent av hestejernbane over det flate eidet mellom innsjøene. Skinnegangen var av jernbeslåtte (1 x 8 cm flattjern) tømmerstokker/planker (om lag 15 x 20 cm) som hvilte på sviller av tømmer som var nedgravd av hensyn til hestene. Skinnegangen var 1 meter bred og hadde egne vogner; vognene kunne ikke snus og hadde derfor drag i begge ender. Hjulene var relativt små, av støpejern og hadde flenser. På det meste var 16 hester og 16 mann i arbeid, og 1 400–1 800 tonn tømmer ble fraktet i løpet av en sesong. Banen ble tatt i bruk i 1805 og tatt ut av bruk omkring 1849.Den neste jernbanen var antagelig den som ble anlagt på Blaafarveværket i Modum i 1820-årene, av den tyske bergmesteren Karl Friedrich Böbert. Dette var en gruvejernbane med hestedrift og støpejernssviller som ble brukt til å transportere malm.
Omtrent samtidig ble den 1 200 meter lange Gjøsbubanen på Otteidanlegget i Marker i Østfold bygget. Dette var et kombinert kanal- og jernbaneanlegg som muliggjorde tømmertransport mellom innsjøene Store Le og Øymarksjøen. Vognene ble trukket opp ved hjelp av et opphalingsspill, først drevet av hester eller okser, fra 1854 av en stasjonær dampmaskin. Banen var i bruk fra 1825 til 1926.Mortsjølungen-Tvillingtjern-banen (også kjent som Grasmobanen) var også en kort bane for å frakte tømmer mellom to vassdrag, nemlig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Banen ble åpnet i 1849 og var i drift fram til 1931. Til å begynne med ble vognene trukket av hester. Fra 1918 ble det anvendt et motorisert wiretrekk. Banen var ca. 1 400 meter lang.
=== Norges første offentlige jernbane, Norsk Hoved-Jernbane ===
For jernbane Christiania-Eidsvoll ble det foreslått hester som trekkraft blant annet fordi hester kunne klare større stigning enn lokomotiver. Arbeidet med Norsk Hoved-jernbane (også benevnt Hovedbanen), den første norske jernbanen for offentlig transport, ble ledet av engelskmannen Robert Stephenson, sønnen til George Stephenson, som hadde konstruert den aller første offentlige jernbanen i verden. Anleggsarbeidet startet i 1851 og banen ble åpnet 1. september 1854. Banen går fra Oslo til Eidsvoll. Finansieringen av anlegget skjedde ved å utstede aksjer for 2,2 mill. spesiedalere der halvparten ble skaffet til veie av engelske aksjonærer og den andre halvparten av norske, hvorav staten stod for litt over halvparten. Hovedbanen var fram til 1926 et aksjeselskap der Staten riktignok med årene skaffet seg flere og flere av aksjene. Hovedbanen var derfor formelt en privatbane og ble ikke en del av Norges Statsbaner før 4. mars 1926.På kontinentet ble det anlagt en rekke jernbaner på midten av 1800-tallet, de aller fleste av engelske jernbaneingeniører som brukte blåkopier av engelske jernbaner, hvilket i disse landene medførte at jernbanene var venstrekjørte, tom. i Frankrike. Grunnen til at det ikke ble tilfelle i Norge var rett og slett at her var det bare enkeltsporede jernbaner. Og etter at Norge fikk vedtatt høyretrafikk på bilveiene på 1880-tallet var det ikke noe problem for NSB å etterfølge dette, ettersom det dengang ikke var noen dobbeltsporede jernbaner i landet.
=== Statsbanene inntil 1883 ===
Etter åpningen av Hovedbanen, fattet man interesse for at det kunne bygges offentlige jernbaner flere steder i Norge. I første omgang så man på jernbaner som ett blant flere ledd i en lengre transportåre, gjerne kombinert med transport til vanns. Hovedbanen knyttet sammen Mjøsa med Oslofjorden, og lignende hensyn lå til grunn for flere av de banene som Stortinget fra og med 1857 gjorde vedtak om. I den byggeperioden som varte fram til 1883, ble samtlige statsbaner organisert som aksjebaner der private ble innbudt til å tegne aksjer som kunne gi utbytte hvis overskudd, men ingen innflytelse ellers over banenes drift. Stortinget krevde at det måtte tegnes en viss andel aksjer for et baneprosjekt, før Stortinget vedtok banen og bevilget den resterende del av anleggskapitalen.
I årene mellom 1862 og 1883 åpnet man en rekke mer eller mindre løsrevne banestrekninger i hele Sør-Norge. Det startet med Hamar-Grundsetbanen og Kongsvingerbanen i 1862. Deretter fulgte Størenbanen, Randsfjordbanen, Drammenbanen, Rørosbanen, Jærbanen, Smaalensbanen, Hedmarksbanen, Meråkerbanen, Drammen-Skiensbanen og endelig Vossebanen. 1563,4 km offentlig jernbane var tatt i bruk. I 1883 ble det en pause i byggingen av flere jernbaner, og samme år ble det iverksatt en ny administrativ ordning for statsbanene med en hovedbestyrelse i Kristiania og seks distriktsadministrasjoner i Kristiania, Drammen, Hamar, Trondheim, Stavanger og Bergen. Betegnelsen «De norske Statsbaner» ble tatt i bruk i 1883, og i desember 1885 anvendes betegnelsen «Norges Statsbaner» for første gang.
=== Privatbanene ===
Selv om staten etter noe blandede erfaringer med modellen Hovedbanen ble bygget etter, ville ha kontroll med norsk jernbanebygging selv, ble det i perioden 1892–1956 åpnet en rekke private offentlige jernbaner i Norge. Noen av disse ble bygget ut fra transportbehovet til enkeltbedrifter, mens andre ble til som ordinære offentlige jernbaner som skulle tjene et bestemt distrikt. Først ut var Sulitjelmabanen som ble åpnet på strekningen Sjøntså-Fossen i 1892 og forlenget til Hellarmo året etter. Deretter fulgte Nesttun-Osbanen (1894), Lillesand-Flaksvandbanen (1896), Urskog-Hølandsbanen (1896–1898), Tønsberg-Eidsfossbanen (1901), Holmestrand-Vittingfosbanen (1902), Valdresbanen (1902–1906), Lierbanen (1904), Dunderlandsbanen (1904), Grimstad-Frolandbanen (1907), Thamshavnbanen (1908–1910),Rjukanbanen (1909), forlengelse av Sulitjelmabanen til Fagerli (1915), Askim-Solbergfossbanen (1918) og endelig forlengelsen av Sulitjelmabanen til Finneid i 1956. Hølandsbanen, Valdresbanen, Dunderlandsbanen og Frolandbanen ble senere overtatt av NSB og er senere nedlagt, bortsett fra Dunderlandsbanen som er blitt en del av Nordlandsbanen. Privatbanene som var bygget for en bestemt bedrifts behov holdt seg lengst i drift (Sulitjelmabanen 1972, Thamshavnbanen 1974 og Rjukanbanen 1991). De resterende ble nedlagt for de flestes del i mellomkrigstiden allerede, da de ble utkonkurrert av veitransporten: Hvittingfossbanen 1931/1938, Lierbanen 1932/1938, Nesttun-Osbanen 1935, Eidsfossbanen 1938 og Flaksvatnbanen 1953.
=== Utvikling av jernbanenettet etter 1890 ===
Stansen i jernbaneutbyggingen etter 1883 ble kritisert av mange. Man hadde i løpet av en trettiårsperiode opparbeidet nasjonal kompetanse på jernbanebygging. Da anleggsvirksomheten stanset, risikerte man at denne kompetansen forsvant. Det manglet ikke på jernbaneplaner og ønsker, men den store byggeboomen på 1870-tallet ble finansiert for en stor del med ved statlige låneopptak i utlandet. Fra 1890 turde man imidlertid å satse igjen, og etter få år var man i full gang igjen, kanskje mer ambisiøst enn noen gang. I 1890 hadde man fulført kun én stambane, nemlig «Trondhjemsbanen» over Røros. I den femti år lange byggeperioden som fulgte (1890–1940) ble tre nye stambaner fullført: Bergensbanen i 1909, Dovrebanen i 1921, Sørlandsbanen til Kristiansand i 1938. I tillegg ble Solørbanen bygget (1893 og 1910), Gjøvikbanesystemet i 1900–1902, Bratsbergbanen forbandt den private Rjukanbanen med Vestfoldbanen 1909–1917, Nordlandsbanen parsellvis ført fram til Mosjøen 1902–1940, Raumabanen og Ålgårdbanen i 1924, Sperillbanen i 1926, Namsosbanen i 1933 og Hardangerbana i 1935.
Så kom krigen. Utbygging av jernbanenettet var en prioritert oppgave for okkupasjonsmakten, som forserte flere av anleggene, med stort sett elendig kvalitet som resultatet. I løpet av krigen ble Nordlandsbanen videreført til Dunderland, Flåmsbana ble åpnet i 1941 og hele Sørlandsbanen fullført i 1944 til Stavanger.
Etter krigen ble Nordlandsbanen ført helt fram til Bodø i 1962. Med dette anlegget stoppet den norske jernbanebyggingen i den forstand at senere anlegg kan betraktes som moderniseringer og kapasitetsutvidelser av eldre jernbaner: Ulrikstunnelen 1964, Lieråstunnelen 1973, Oslotunnelen 1980, Finsetunnelen 1993, Ski-Sandbukta fullført 1996, Gardermobanen 1998/1999, Gråskallen tunnel på Bergensbanen 1999, Kobbervik-Holm 2001 og Askerbanen i 2005.
Under 1920-tallet av regjeringen og Stortinget undersøkte jernbaneprosjekter som ikke ble bygget inkluderte:Torpo(nå Torpe)–Gol–Kvam. Sogndalsfjøra–Jostedalen–Otta. Vadheim–Sandene(nå Sandane). Dale–Brekke (Gulen). Tynset–Kvikne–Ulsberg. Spydeberg–Moss/Son. Finsand–Bagn. Hjellebøl/Hemnes–Mysen. Narvik–Kvesmenes. Foreslått i Stortinget, ikke undersøkt: Haugesund–Røldal–Haukeli–Bø. Bodø–Narvik–Vadsø. Bjerkvik–Harstad–Kvæfjord. Trondheim–Selbu. Oppdal–Sunndalsøra(Sunndalslinjen). Vangsmjøse–Lærdalsøyri. Voss–Vik.
== Organisering av jernbanedriften ==
Etter Hovedbanen ble det i 1862 åpnet to nye norske banestrekninger, eid og drevet av Staten. Alle nye jernbaner frem til 1890-årene var slike selvstendige statsbaneselskaper. Deretter ble det anlagt noen privatbaner, gjerne på strekninger som Stortinget ikke ville prioritere, men fortsatt var det Staten som sto for brorparten av jernbaneutbyggingen. Etter hvert ble de statlige banene slått sammen under én administrasjon – Statsbanene, senere Norges Statsbaner (NSB).
Privatbanene ble utover fra 1930-årene nedlagt eller overtatt av Staten. Fra 1950-årene til 1990 ble også de fleste av NSBs sidebaner nedlagt. Stykkgodstrafikken ble fra 1970 overtatt av Linjegods, som hovedsakelig brukte biler. På slutten av 1990-tallet ble jernbanen omorganisert med et eget organ for infrastruktur, Jernbaneverket, og NSB som operatørselskap (og stasjonseier). Godstrafikken ble skilt ut i et eget kommersielt selskap, CargoNet, som nå bare kjører såkalte heltog (hele togstammer med samme produkt som skal til samme sted). Lignende utvikling har skjedd i de fleste europeiske land, og er tilskyndet av EU.
Ved årsskiftet 2016/17 ble Jernbaneverket til Jernbanedirektoratet og Bane NOR og i april/mai 2017 ble Norske tog AS, Mantena AS og Entur skilt ut som egne selskaper fra Vy (tidligere NSB).
== Forskjellig om norske jernbaner ==
NSB var lenge et selskap med tilnærmet monopol på jernbanedrift. Jernbaneverket ble utskilt fra NSB i 1996 og hadde ansvar for norsk jernbanes infrastruktur. JBV ble avviklet 31. desember 2016 og oppgavene overført til Jernbanedirektoratet og Bane NOR. Jernbanedirektoratet skal utvikle jernbanen, mens Statens jernbanetilsyn er tilsynsmyndighet. Det nasjonale jernbanenettet eies og driftes av statsforetaket Bane NOR. Etter liberalisering av jernbanesektoren er det etablert flere togselskaper innenfor passasjer- og godstrafikk. Offentlig kjøp av persontogtrafikk ble innført i 2019.
Jernbanenettet i Norge består av 4 200 km med normalsporbane (1,435 mm), hvor 2 518 er elektrifisert og 290 km er dobbeltspor. Det er 702 tunneler og 2 804 bruer.
Jernbanelinjen mellom Kirkenes og Bjørnevatn (ikke persontogførende) er en av verdens nordligste jernbanestrekninger (verdens nordligste frem til Obskaja–Bovanenkovobanen i Russland åpnet i 2010). Kirkenes–Bjørnevatnbanen ble stengt på nittitallet og gjenåpna i 2009. En periode var gruvebanen i Ny-Ålesund på Svalbard verdens nordligste. I dag fører Ofotbanen – fra Kiruna i Sverige til Narvik – til at Narvik er en av verdens nordligste byer med jernbanetilknytning.
Det nordligste punktet i Norge og også på det sammenhengende nordiske jernbanenettet befinner seg ved Bjørneborg på Ofotbanen, noen få kilometer øst for Narvik. Det sørligste punktet på det norske nettet er på sidesporet til Odderøya i Kristiansand. Høyeste punkt i Norge er i Finsetunnelen på Bergensbanen – 1239 moh.
== Aktive jernbanestrekninger i Norge ==
== Nedlagte jernbanestrekninger i Norge ==
=== Industri- og anleggsbaner, større sidespor ===
Grasmobanen (hestejernbane i Eidskog)
Bergerlinna (hestejernbane fra Dal stasjon til Hurdalssjøen)
Losbylinja (Fjellhammer-Losby Verk, 1861-ca 1930/1935. Skinner fjernet 1942) (bare tømmertransport)
Hafslundbanen (Hafslund–Sundløkka, Sarpsborg) (1898–1974)
Ilsvikbanen (Skansen/Stavne–Fagervika) (Sidespor til industriområde)
Hauerseter-Gardermobanen (Hauerseter–Gardermoen) (Sidespor til flystasjon)
Ny-Ålesundsbanen (Ny-Ålesund)
=== Jernbaner som drives som museumsjernbaner ===
Krøderbanen (hele strekningen Vikersund-Krøderen)
Setesdalsbanen på strekningen Grovane-Røyknes
Urskog–Hølandsbanen på strekningen Sørumsand-Fossum
Thamshavnbanen på strekningen Bårdshaug-Løkken
Rjukanbanen, hele strekningen, men (per 2015) ikke regelmessig drift
Gamle Vossebanen, museets navn på sidesporet Tunestveit-Garnes-Midttun på den opprinnelige Vossebanen
Lommedalsbanen. Bygget som museumsbane for 600 mm sporvidde.
=== Jernbaner som drives som dresinbaner ===
Flekkefjordbanen (strekningen Flekkefjord-Bakkekleivi hp)
Valdresbanen (deler)
Namsosbanen (deler)
Numedalsbanen (fra Veggli og nordover)
== Vedtatte prosjekter ==
Følgende strekninger er enten under utbygging eller vedtatt av Stortinget:Østfoldbanen – nytt dobbeltspor Sandbukta - Moss - Såstad. Ferdig 2024.
Vestfoldbanen – nytt dobbeltspor Drammen - Kobbervikdalen. Ferdig 2025.
Vestfoldbanen – nytt dobbeltspor Nykirke - Barkåker (inkl. innføring og mindre ombygging av Tønsberg stasjon). Ferdig 2024.
Gardermobanen – utviding til dobbeltspor langs eksisterende spor på strekningen Venjar - Eidsvoll. Ferdig 2022.
Dovrebanen – nytt dobbeltspor Eidsvoll - Langset. Ferdig 2023.
Dovrebanen – nytt dobbeltspor Kleverud - Åkersvika ved Hamar. Ferdig 2027.
Bergensbanen – nytt løp i Ulriken tunnel, gir dobbeltspor mellom Arna og Bergen. Ferdig 2023.
== Potensielle strekninger ==
Ringeriksbanen – ny – (Oslo-Hønefoss). Planlagt ferdig 2028.
Bergensbanen – nytt dobbeltspor Stanghelle - Arna. Usikker fremdrift, tidligst ferdig ca. 2030.
Grenlandsbanen – ny – (Porsgrunn-Sørlandsbanen nær Risør). Usikker fremdrift, tidligst ferdig ca. 2035.
Dovrebanen – dobbeltspor Åkersvika (Hamar) - Lillehammer. Usikker fremdrift, tidligst ferdig ca. 2034.
Vestfoldbanen – nytt dobbeltspor mellom Tønsberg og Larvik samt innføring til Porsgrunn stasjon. Usikker fremdrift, tidligst ferdig ca. 2032.
Østfoldbanen – nytt dobbeltspor Haug - Halden. Usikker fremdrift, tidligst ferdig ca. 2034.Disse planlegges å bygges før år 2030, usikkert datum.
=== Høyhastighetsbaner som utredes ===
Følgende strekninger er undersøkt som potensielle strekninger for høyhastighetstog mellom de større byene i Sør-Norge og Sverige:
Oslo – Bergen (via Ringeriksbanen mest sannsynlig dersom denne bygges)
Oslo – Trondheim (ny/oppgradert Dovrebane eller Rørosbane)
Oslo – Gøteborg (oppgradert Østfoldbane, i hvert fall til Halden)
Oslo – Stockholm.Man vil her se på de enkelte strekninger og eventuelle kombinasjoner av disse. Disse prosjekter har ikke noen tidsplan, og vil kanskje aldri bygges.Følgende lobbyistorganisasjoner har utredet nye baner:
Den sørnorske høyhastighetsringen. Oslo–Drammen–Kristiansand–Stavanger–Bergen–Drammen–Oslo. Medfører helt nye traséer med unntak av strekningen Drammen–Oslo, blant annet ny sørlandsbane, en helt ny strekning mellom Stavanger – Bergen, og ny bergensbane.
Norsk Bane har også utredet flere alternativer (inkluderer Haukelibanen, Dovrenettet og en ny sørlandsbane).
Didrik A. Seip har foreslått en alternativ jernbaneplan med linjer fra Trondheim og Ålesund til Oslo, en ny trasé for Bergensbanen og blant annet en alternativ ringeriksbane.
Y-banen er en høyhastighetsbane som knytter sammen Oslo, Bergen og Trondheim med knutepunkt ved Fagernes. Aktuelle tilknytningsbaner til Y-banen går gjennom Østfold, Møre og Sørvestlandet.
Jernbaneforum Sør har også utredet ny sørlandsbane, kallet Sørvestbanen.
Jernbaneforum Øst vil ha bedre Østfoldbane, med høyhastighetsdobbeltspor, og to nye spor Oslo–SkiAndre høyhastighetsbaner:
Nord-Norgebanen (denne planen ble vraket i 1994, men i 2009 vedtok Stortinget å utrede den under navnet Tromsbanen)
== Alvorlige jernbaneulykker i Norge ==
Se også Norske katastrofer og store ulykker og Liste over togulykker.
Mars 1914 – Motordresin med fire personer kolliderte med godstog ved Ilen i Askim: 2 omkom.
19. september 1921 – Nidareid-ulykken: 6 omkomne.
5. juli 1923 – Avsporing i "Vestfoldbanekrysset" ved Drammen stasjon: 16 skadde, hvorav 4 døde senere.
1. mai 1940 – Avsporing ved Lesjaverk etter bombing av jernbanelinja. 11 omkom.
3. mai 1940 – To passasjertog kolliderte ved Tangen i Stod. 8 omkom.
19. november 1940 – Hommelvik-ulykken: 22 omkomne.
28. februar 1944 – Breifoss-ulykken på Bergensbanen: minst 25 omkomne.
13. januar 1945 – Jørstad elv-sabotasjen: 81 omkomne.
6. januar 1948 – Passasjertog kolliderte med to godsvogner på Oslo Ø grunnet bremsesvikt: 3 skadde.
19. mai 1949 – Passasjertog kolliderer med et løslokomotiv ved Sagdalen holdeplass: 3 omkomne, 4 hardt skadde.
15. november 1950 – Hjuksebø-ulykken: 14 omkomne, 6 hardt skadde.
19. juni 1966 – To tog kolliderer ved Grefsen stasjon: 1 lokomotivfører omkom.
25. oktober 1966 – To passasjertog kolliderer ved Valebø stasjon: 1 lokomotivfører omkom.
18. juli 1969 – To malmtog frontkolliderte ved Straumsnes på Ofotbanen: 1 lokomotivfører omkom, 1 hardt skadd.
juni 1970 – Et passasjertog fra Skien stasjon kolliderte med et skiftelokomotiv ved Lysaker: 30 skadde.
8. oktober 1970 – Eksplosjonsulykken på Formo: 1 konduktør omkom.
2. desember 1970 – Grefsen-ulykken: 1 lokomotivfører omkom.
22. februar 1975 – Tretten-ulykken: 27 omkomne.
22. desember 1975 – Et passasjertog på Nordlandsbanen mellom Trondheim og Bodø sporer av: 1 lokomotivfører omkom.
10. juni 1977 – Et passasjertog sporer av på Nordlandsbanen ved Mo i Rana: 1 omkom.
8. januar 1982 – en pyroman setter fyr på en sovevogn på Sørlandsbanen: 4 omkom.
16. april 1990 – Lysaker-ulykken: 5 omkomne, 30 skadde.
18. januar 1991 – Et passasjertog sporer av ved Bjorli stasjon på Raumabanen: 2 omkomne.
3. oktober 1993 – Nordstrand-ulykken: 5 omkomne, 6 hardt skadde.
19. september 1998 – Et godstog kolliderer med en personbil på planovergangen ved Gol stasjon: 5 omkomne.
4. januar 2000 – Åsta-ulykken: 19 omkomne.
5. april 2000 – Lillestrømulykken: Et godstog mister bremseffekt og kolliderer med et annet på Lillestrøm stasjon, hvor det oppstår brann i vogner lastet med 94 tonn propan: 2000 mennesker ble evakuert, ingen skadet.
24. mars 2010 – Sjursøya-ulykken: 3 omkomne, 4 skadde.
== Se også ==
Jernbaneselskaper som trafikkerer norske spor
Flytoget
Jernbaneverket
Høyhastighetsbane i Norge
Damplokomotivtyper i Norge
Diesellokomotivtyper i Norge
Elektriske lokomotivtyper i Norge
Motorvogntyper i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aspenberg, Nils Carl (1994). Glemte spor: Boken om sidebanenes tragiske liv. Oslo: Baneforlaget. ISBN 9788291448008.
Bergh, Trond, Gulowsen, Jon og Ryggvik, Helge (2004). Jernbanen i Norge 1854-2004. 2. bind. Oslo: Vigmostad & Bjørke. ISBN 82-419-0333-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Bjerke, Thor og Holom, Finn m.fl (2004). Banedata 2004. Oslo / Hamar: Norsk Jernbanemuseum & Norsk Jernbaneklubb. ISBN 82-90286-28-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Broch, Just (1930). Den gang man gikk til anlegg av Norges første jernbane. Oslo: Cappelen.
Børrehaug Hansen, Trond, Gundersen, Håkon og Sando, Svein (1980). Jernbanen i Norge. Oslo: Pax Forlag. ISBN 8253011156. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Gundersen, Håkon (1983). Samferdsel i Norge. Oslo: Samlaget. ISBN 8252123627.
Hartmann, Eivind, Mangset, Øistein og Reisegg, Øyvind (1997). Neste stasjon. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-052-5294-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Jernbaneverket (1997). Perler på et spor: en reise i jernbanens kulturminner. [Oslo]: Jernbaneverket.
Norsk jernbanemuseum (1998). Norsk jernbanemuseum: introduksjon til museet. Hamar: Jernbaneverket, Norsk jernbanemuseum.
Østvedt, Einar (1954). De norske jernbaners historie. 3. bind. Oslo: Cappelen.
== Eksterne lenker ==
(en) Rail transport in Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Jernbaneverket om jernbanenettet m.m. i Norge
Langs linjen – Baner i Norge Arkivert 2. juli 2006 hos Wayback Machine.
Stasjonsdatabasen
Motorvogner i Norge | | operatører = SJ Norge, SJ, Vy, Vy Tog (inkl. Flåm Utvikling), Vy Gjøvikbanen, Vy Tåg (inkl. | 7,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernbane | 2023-02-04 | Jernbane | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbane'] | Jernbane er et begrep som brukes på flere måter, der den første er mer omfattende enn de andre:
Et komplett transportsystem av infrastruktur (spor, stasjoner, signalsystem osv), rullende materiell og virksomheten knyttet til dette (jernbanedrift).
Kun infrastrukturdelen av betydning 1, dvs. jernbanespor, bruer, tunneler, stasjoner, sikkerhets- og signalanlegg, telekommunikasjonsanlegg og jernbaneverksteder.
En bestemt jernbane, dvs. en jernbanestrekning. Denne bruken er egentlig sammenfallende med betydning 2 over, som et konkret tilfelle.
| Jernbane er et begrep som brukes på flere måter, der den første er mer omfattende enn de andre:
Et komplett transportsystem av infrastruktur (spor, stasjoner, signalsystem osv), rullende materiell og virksomheten knyttet til dette (jernbanedrift).
Kun infrastrukturdelen av betydning 1, dvs. jernbanespor, bruer, tunneler, stasjoner, sikkerhets- og signalanlegg, telekommunikasjonsanlegg og jernbaneverksteder.
En bestemt jernbane, dvs. en jernbanestrekning. Denne bruken er egentlig sammenfallende med betydning 2 over, som et konkret tilfelle.
== Jernbane som transportsystem ==
Jernbanens tekniske innretninger kan deles i det som beveger seg (lokomotiver og vogner) og den faste infrastrukturen som skal til for at denne bevegelsen skjer hensiktsmessig. Den virksomheten som knyttes til bruken av begge deler er jernbanens drift:
Infrastruktur
Rullende materiell
Drift og organisasjon
=== 1. Infrastruktur ===
Infrastrukturen kan deles inn i:
Kjøreveien (skinnegangen) med tilhørende konstruksjoner som ballast, tunneler og bruer
Kontaktledningsanlegg (ofte kalt «kjøreledninger») og omformere ved elektrisk jernbanedrift – kontaktledningene erstattes av og til av takskinne (som i Oslotunnelen) eller (vanligere for tunnelbaner) strømskinne
Sikringssystemer
Stasjoner med utstyr
Bygninger langs sporet for kjøreveiens vedlikehold, så som banevokterbolig, hvilebuer, dresinskur
Jernbaneverksteder
=== 2. Rullende materiell ===
Det rullende materiellet kan deles inn slik:
Trekkraftmateriell
Lokomotiver
Damplokomotiver (ved NSB inntil 1971)
Elektriske lokomotiver
Akkumulatorlokomotiver (ved NSB siden 1916)
Kontaktledningslokomotiver (ved NSB siden 1922)
Diesellokomotiver (ved NSB siden 1942)
Gassturbinlok (vanligst i 1970- og 80-årene)
Skinnetraktorer (små lokomotiver, helst med forbrenningsmotor)
Motorvogner
Bensinmotorvogner
Dieselmotorvogner
Elektriske motorvognerBåde lok og motorvogner kan ha flere fremdriftsteknologier. Noen elektriske lok og motorvogner, særlig slike som krysser landegrenser, kan utnytte flere strømsystemer.Jernbanevogner
Personvogner, som kan deles opp etter bruksområde (samme vogn kan kombinere en eller flere av disse):
1. klasse (litra A, i dag gjerne benevnt "Komfort")
2. klasse (litra B)
3. klasse (litra C inntil 1956 i Norge)
Post (litra D)
Spiseavdeling (litra E fram til 1970, deretter litra R)
Reisegods- og konduktøravdeling (litra F)
Sovevogner (litra WL)
Godsvogner
Lukkede vogner
Plattformvogner med staker, med eller uten nedleggbare sidelemmer
Lavkarmvogner med staker
Kassevogner
Bunntømmingsvogner
Tankvogner
Biltransportvogner (jf. biltog)
Vogner for bulklast (f.eks. korn)
Vogner for særlig tungt gods, transformatorer o.l.
Materiell for internt bruk
Losjivogner
Transportvogner
Lastetraktorer
Sporvedlikeholdsmateriell
Redningsmateriell
Kontaktledningsrevisjonsmateriell
Snøryddingsmateriell
m.fl.
=== 3. Jernbanedriften ===
Jernbanevirksomheten kan deles inn i disse hoveddelene:
Planer og anlegg av nye jernbaner
Ledelse og administrasjon
Persontrafikk
Godstrafikk
Togframføring
Vedlikehold og drift av infrastruktur
Vedlikehold og drift av rullende materiell
== Jernbanestrekninger i Norge ==
Det norske jernbanenettet kan snarere beskrives som en stjerne med Oslo i navet. Fra Oslo går det baner i de fire himmelretningene:
Mot sør: Østfoldbanen (banen ble også kalt Sydbanen tidligere) og Østfoldbanen Østre Linje
Mot øst (nordøst): Hovedbanen/Gardermobanen, Kongsvingerbanen, Solørbanen, Rørosbanen og Dovrebanen til Trondheim, Meråkerbanen og Nordlandsbanen.
Mot nord: Gjøvikbanen, Valdresbanen og tidligere også Bergensbanen (som nå kjøres via Drammen. Bergensbanen er i dag definert som strekningen mellom Hønefoss og Bergen.).
Mot vest: Drammenbanen, Randsfjordbanen, Vestfoldbanen, Sørlandsbanen med sidelinjer.
== Historie ==
=== Starten ===
Helt fra oldtiden eksisterte det hestebaner, og fra 1600-tallet ble banene belagt med plater av jern slik at vognene rullet lettere. Det var særlig gruvedrift som skapte behovet for baner. I 1789 laget en engelskmann det første jernbanespor med opphøyde skinnehoder og vognhjul med flenser, og den videre utvikling skjedde først og fremst i England. Men det var først da damplokomotivet ble anvendelig på slutten av 1820-tallet at vi fikk det vi i dag forstår med jernbaner og jernbanedrift.
Etter forskjellige forsøk kom det første vellykkede damplokomotivet i praktisk bruk i 1813. Konstruktøren, George Stephenson, vant i 1829 en berømt lokomotivkonkurranse med sin nyskapning "Rocket", som kunne presses opp i 60 km/t; og dermed var jernbanefeberen i gang. Jernbaner ble bygget over hele Europa og også USA, etter hvert også i andre verdensdeler, og innen århundret var omme var praktisk talt samtlige byer og tettsteder i vår verdensdel knyttet sammen med jernbanen.
=== Norsk jernbanehistorie ===
I Norge ble de første jernbanesporene anlagt for å løse lokale transportoppgaver. Antagelig var den 1,4 km lange hestejernbanen Damtjern-Storflåtan på Krokskogen den første (1805). Den inngikk som del av en transportkjede for tømmer som strakte seg fra Land og Valdres og ned til Christiania. Otteid-anlegget var et kombindert kanal- og jernbaneanlegg i Marker i Østfold ble bygget i 1825 for å frakte tømmer mellom Store Le og Øymarksjøen. I 1849 ble Mortsjølungen-Tvillingtjernanlegget åpnet, også det kombinert kanal- og hestejernbane, for å forbinde Mangenvassdraget og Haldenvassdraget. Anlegget skulle frakte tømmer, men også jern og annet tungt gods. Det var Engebret Soot som stod bak dette foretagendet.Landets første lokomotivjernbane var Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvold. Den ble påbegynt i 1851 og offisielt åpnet i 1854 og var et samvirke mellom engelske investorer og norske myndigheter. Banen fikk stor trafikk, men erfaringene med de sterke, utenlandske interessene var blandede, og man ble fort enige om at jernbaner heretter skulle bygges med norsk kapital og med sterk, statlig styring. Da de neste jernbanene (Hamar-Grundset, Kongsvingerbanen, Trondhjem-Støren) ble vedtatt av Stortinget i 1857, var det baner der staten hadde aksjemajoriteten og full styring. Raumabanen, Dombås-Åndalsnes, ble åpnet i 1924 og er 114 km lang.
Mens Sverige helt fra starten bygget ut sitt hovedbanenett etter en landsplan, skjedde utbyggingen i Norge mer tilfeldig og avhengig av hva distriktene ønsket og hvilke distrikter og byer som ville bidra mest (det norske system). Det, sammen med landets fjellnatur og vanskelige byggeforhold, gjorde at de viktigste stambanene, bortsett fra Rørosbanen (1877), ble bygget bitvis og fullført for sent; Bergensbanen i 1909, Dovrebanen i 1921, Sørlandsbanen i 1944 og Nordlandsbanen til Bodø i 1962. Noen bane langs kysten rundt Norge kom aldri (der hadde man jo skipsleia, med kystruteskip), og dermed fikk Norge aldri et ordentlig, sammenbindende jernbanenett som andre land; bare noen lange strekninger som strålte ut fra hovedstaden. Mens Sverige på det meste hadde 18 000 km jernbane, fikk Norge aldri mer enn 4 500 km.
Jernbaneutbyggingen tok en lang pause etter at Nordlandsbanen var fullført frem til Bodø i 1962. Neste utbyggingsprosjekt var Oslotunnelen, en ny øst–vest-forbindelse gjennom Oslo, i 1980. Riktignok ble enkelte kortere strekninger utbedret, vesentlig for å forkorte eller øke kapasiteten på hovedlinjene. Arnanipa tunnel og Ulriken tuneller ved Bergen ble åpnet i 1964. Nytt dobbeltspor Asker–Drammen (med Lieråsen tunnel) ble åpnet i 1973). Dobbeltsporet Ski–Sandbukta på Østfoldbanens vestre linje var fullført i 1996. Mange viktige forbindelser var vedtatt av Stortinget, men ble ikke bygget – Gjøvik–Lillehammer, Åndalsnes–Ålesund, Oslo–Hønefoss (direkte, jf. Ringeriksbanen) og mange flere. Disse forbindelsene var det da blitt mulig å erstatte med rutebiler. I 1998 kom Gardermobanen, som den første høyhastighetsbane i landet.
Skandinavias første, elektriske jernbane ble bygget på Skotfoss i Skien i forbindelse med papirfabrikken Skotfos Brug (1892). Mer ordinære jernbanestrekninger fikk elektrisk drift utover på 1920-tallet, med Drammenbanen (1922), Ofotbanen, Rjukanbanen og Tinnosbanen (Bratsbergbanen).
== Teknologi ==
Det er glatte stålhjul på stålskinner som gir jernbanens store fortrinn; både fordi det tillater stor fart, og fordi det krever mye mindre energi enn tilsvarende transport med gummihjul på vei. Til gjengjeld må sporet være jevnt og av god kvalitet, svingene (kurvene) bør være slake, og bare slake bakker (stigninger og fall) bør tillates; mye slakere enn på vei. Normalt bygges ikke hovedlinjene i Norge med sterkere stigning/fall enn 25 ‰ (25 meter stigning på 1 000 meter bane).
Sporvidden er en jernbanes viktigste parameter. Alle lokomotiver og vogner på banen er bygget for nettopp denne sporvidden (avstanden mellom skinnehodene). Normalsporvidden på jernbanenettet er 1 435 mm (4'8,5"), men det finnes mange andre sporvidder også. Det er utviklet forskjellige systemer for å kjøre tog fra en sporvidde til en annen. I Spania har de utviklet systemer der toget kan skifte sporvidde i fart. På andre grenseoverganger med sporbrudd heises vognene opp for å bytte boggier, en prosess som tar lang tid. På enkelte jernbanestrekninger (hovedsakelig over broer) kan det være et ekstra sett med skinner for å holde toget på rett kurs og forhindre at det endre kurs dersom det skulle spore av.
Forskjellige jernbanesystemer kan ha ulik linjeprofil, altså hvor høye og brede tog som kan kjøres uten å treffe møtende tog, tunnelvegger, broer og perronger. Norge og Sverige har bred og høy linjeprofil, og mange norske og svenske tog kan ikke kjøre til Danmark eller kontinentet. Storbritannia har en smal og lav linjeprofil som fører til problemer med å overføre containertransport fra vei til bane.
I tillegg til sporene er signalsystemer og kontaktledninger eller andre anlegg for energiforsyning (kull, diesel, vann) i dag viktige deler av infrastrukturen på en jernbane. I Norge, Sverige, Tyskland, Østerrike og Sveits kjører de elektriske togene på en spenning på 15 kV vekselspenning med en periode på 16 ⅔ Hz enfase. Høyhastighetstog i Frankrike, Spania, Belgia og Nederland kjører med 25 kV vekselspenning 50 Hz. Mange internasjonale tog er utstyrt med omformere og kan kjøre på forskjellige spenninger.
På den klassiske jernbanen var sporet lagt på tresviller i grusballast. Lokomotivene var damplokomotiver. Vognene hadde ramme og understell av jern/stål, og var ellers bygget av tre. I begynnelsen var det dårlig med bremser; bare lokomotivet og et par bemannede vogner kunne bremse. Fra begynnelsen av 1900-tallet fikk persontogene gjennomgående bremser som ble styrt fra lokomotivet, og fra 1930-årene ble dette vanlig også i godstogene.
Elektriske lokomotiver ble introdusert på Drammenbanen i 1921, og fra 1930 ble det – med unntak for «Dovregubben» og tyske lokomotiver under krigen – for det meste bygget elektriske lokomotiver. Dette skjedde selvfølgelig samtidig med at stadig flere banestrekninger ble elektrifisert; først på Østlandet, så Sørlandsbanen i 1944, Bergensbanen i 1964 og Dovrebanen i 1970.
Motorvogner ble også mer og mer vanlig, særlig fra 1950-årene. Idag kjøres de fleste persontog med motorvognsett. De banestrekninger som fortsatt ikke er elektrifisert, betjenes av dieseldrevne lokomotiver og motorvogner. Det dreier seg stort sett om Rørosbanen, Raumabanen og Nordlandsbanen.
Mens hastigheten for hurtigtogene lå på 80–90 km/t helt til etter krigen, kommer de fleste togene i dag opp i 130–160 km/t på noenlunde rette strekninger. Nesten alt persontogmateriell i Norge er godkjent for 160 km/t eller mer. I Europa forøvrig er hastigheten ofte betydelig høyere. Det norske banenettet er fortsatt belemret med alt for mange kurver. Det ble også i Norge gjort forsøk med krengende vognsett som gikk fortere i kurvene, men negative reaksjoner fra publikum satte en delvis stopper for den utviklingen.
På en god jernbane kan et kraftig lokomotiv uten problemer trekke et godstog på over tusen tonn, og på en høyhastighetsbane kan et togsett lett komme opp i 200 km/t og mer. Hastighetsrekorden på jernbanespor ble satt 3. april 2007 av et modifisert V150 TGV-togsett i Frankrike. Hastigheten som ble oppnådd var 574,8 km/t.Et elektrisk tog med 400 passasjerer mellom Bergen og Oslo på Bergensbanen bruker rundt 0,1 kWh/passasjerkilometer. Mens en batteridrevet bil som Tesla X bruker rundt 0,2 kWh/passasjerkilometer og tog i slakt terreng og god trase bruker rundt 0,03 kWh/passasjerkilometer.
== Jernbanedrift ==
I godstrafikken gikk utviklingen hos NSB, senere NSB Gods, idag Cargo Net AS fra små godsvogner som ble lastet og losset ved håndkraft, sekketraller, jekketraller eller små gaffeltrucker, til faste togstammer som bare frakter ferdiglastede containere, eller eventuelle massegods (olje, tremasse, tømmer, flydrivstoff, malm osv.). Etter at det ble åpnet for konkurranse innen godstransporten har godstogselskaper som har etablert seg i Norge gjeninnført transporter med åpne og lukkede godsvogner - nå vogner av stor og moderne type - som lastes og losses med gaffeltrucker. I godstogene er fortsatt lokomotivene enerådende som trekkraft.
Trafikken ble før avviklet ved hjelp av et omfattende personale. Selv de minste stasjonene hadde mange ansatte som var opptatt med togstyring, signalgivning, skifting av vogner, billettsalg, reisegods m.m. Idag er nesten alle stasjoner ubetjente. Billettene selges fra automater eller Internett. Togtrafikken styres fra (per 2017) 7 fjernstyringssentraler som har kontroll med alle signaler, sporveksler og togbevegelser over nesten hele landet.
== Andre skinnegående transportsystemer ==
En del skinnegående transportsystemer, oftest lokalt i byene, ligner på den «ekte» jernbanen – men er som regel skilt fra denne, både fysisk og ved at f.eks. strømsystemene er annerledes. Skillelinjene mellom systemene er ofte flytende, og flere former for kombivogner (f.eks. kombitrikker av Tram-Train-typen) finnes og kan gå både i gatene og på «ekte» jernbanespor. Med disse forbehold kan systemene inndeles f.eks. slik:
Trikk/sporvei – persontransport (sjelden godstransport) i bygater og bystrøk
Bybane, persontransport i bystrøk, nær slektning av trikken, men for en stor del i egen trasé
Forstadsbane – persontransport med geografiske begrensninger; kan gå som trikk i bygatene og er av og til et resultat av at en trikkelinje er forlenget ut i nye forsteder
Mellombytrikk, går som trikk i bygatene, men også fra by til by, ofte i landlige omgivelser mellom byene – f.eks. de schlesiske trikkene i Polen, Kusttram i Belgia og Manx Electric Railway på øya Man
T-bane (metro) – helt eller delvis tunnelbasert og med meget høy kapasitet; som regel adskilt fra all annen trafikk, persontransport i og rundt de største byene; bruker gjerne strømskinne istedenfor kontaktledninger
Semimetro eller «nesten-T-bane», bybane som nærmer seg en egentlig T-bane i kapasitet – og anleggskostnader
== Se også ==
Jernbane i Norge
Jernbane i Sverige
Transport
Jernbanearkitektur
Hestejernbaner: Kjerraten i Åsa · Otteidkanalen · Grasmobanen
== Referanser ==
4. Bjerke, Haugen, Holom og Tovås (2013). Banedata 2013. Data om infrastrukturen til jernbanene i Norge. Norsk jernbanemuseum og Norsk Jernbaneklubb | Jernbane er et begrep som brukes på flere måter, der den første er mer omfattende enn de andre: | 7,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernbanetog | 2023-02-04 | Jernbanetog | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Jernbanedrift'] | Et jernbanetog, oftest bare kalt tog, har i dag flere betydningsnyanser:
Rullende jernbanemateriell (se betydning 2) som brukes til å framføre et tog på en jernbanestrekning. Dette er en jernbanedriftsmessig forståelse av begrepet tog. Den norske togframføringsforskriften definerer tog som: «trekkraftkjøretøy, med eller uten vogner, som er gitt et tognummer i en rute og som skal kjøres fra et bestemt utgangssted til et bestemt ankomststed». Definisjonen omfatter altså ikke f.eks. et hensatt tog, mens f.eks. en enslig motorvogn eller skinnebuss i rute er et tog.
Sammenkoblet rullende jernbanemateriell som er koblet sammen og at minst én av enhetene er selvgående. Dette er den gjengse forståelse av begrepet tog.
Rullende jernbanemateriell i sin alminnelighet, uten krav til antall eller om det er selvgående eller ikke, eller om det brukes i togframføring der og da. Dette er en bruk av ordet som har oppstått i de senere årene og som eldre personer og de med jernbanekunnskap oftest anser som feilaktig. Denne betydningen er mindre spesifikk i og med at den inkluderer mer enn både den gjengse og den jernbanefaglige.Det er altså i hovedsak en økende grad av generalitet i listen over, som da kan settes opp slik:
Rullende jernbanemateriell som brukes til å framføre et tog som er gitt et tognummer i en rute
Rullende jernbanemateriell som er sammenkoblet og som har minst en trekkraftenhet
Rullende jernbanemateriell
| Et jernbanetog, oftest bare kalt tog, har i dag flere betydningsnyanser:
Rullende jernbanemateriell (se betydning 2) som brukes til å framføre et tog på en jernbanestrekning. Dette er en jernbanedriftsmessig forståelse av begrepet tog. Den norske togframføringsforskriften definerer tog som: «trekkraftkjøretøy, med eller uten vogner, som er gitt et tognummer i en rute og som skal kjøres fra et bestemt utgangssted til et bestemt ankomststed». Definisjonen omfatter altså ikke f.eks. et hensatt tog, mens f.eks. en enslig motorvogn eller skinnebuss i rute er et tog.
Sammenkoblet rullende jernbanemateriell som er koblet sammen og at minst én av enhetene er selvgående. Dette er den gjengse forståelse av begrepet tog.
Rullende jernbanemateriell i sin alminnelighet, uten krav til antall eller om det er selvgående eller ikke, eller om det brukes i togframføring der og da. Dette er en bruk av ordet som har oppstått i de senere årene og som eldre personer og de med jernbanekunnskap oftest anser som feilaktig. Denne betydningen er mindre spesifikk i og med at den inkluderer mer enn både den gjengse og den jernbanefaglige.Det er altså i hovedsak en økende grad av generalitet i listen over, som da kan settes opp slik:
Rullende jernbanemateriell som brukes til å framføre et tog som er gitt et tognummer i en rute
Rullende jernbanemateriell som er sammenkoblet og som har minst en trekkraftenhet
Rullende jernbanemateriell
== Tog i togrute – den jernbanefaglige betydningen ==
Togframføringsforskriften sier at et tog er materiell som kjøres etter en ordre. Det er slike tog som opptrer i ruteplaner. Disse omfatter også f.eks. arbeidstog og tomtog og er altså mer omfattende enn de rutetabellene som er tilgjengelig for publikum. Tog etter denne forståelsen oppstår idet toget starter å gjennomføre ordren, dvs. ved avgang fra utgangsstasjonen, og opphører når toget har nådd sin bestemmelsesstasjon. Når ordren er fullført, opphører materiellet å være tog. Da er det bare materiell. En togrute er en ordre. For å framføre tog er det ikke nok at det foreligger en rute. Sporet må også være klart for toget, og det reguleres av forskjellige sikkerhetsbestemmelser og sikkerhetsmidler, der lyssignaler og ATC (automatisk togkontroll) er de viktigste midlene ved moderne jernbanedrift. Tidligere spilte togekspeditørene på stasjonene en viktig rolle i så måte, ved at de hadde ansvar for at togveien var klar fram til neste stasjon. Togekspeditøren gav kjøreordre til toget enten ved signalflagg, signallamper eller ved manuelt å stille stasjonens faste lyssignaler ved de stasjonene som var utstyrt med slikt utstyr. Denne mer manuelle måten å framføre tog på, er fortsatt i bruk på noen få strekninger, slik som Raumabanen og Nordlandsbanens nordligste del.
Innen jernbaneterminologien skiller man mellom hhv. kjøring av tog og skifting. Skifting er definert som flytting av rullende jernbanemateriell lokalt innen et stasjonsområde.
Innen sporveisterminologi, herunder T-banen i Oslo, defineres tog som den kjøringen en bestemt trikk eller et T-banetogsett utfører i løpet av et helt driftsdøgn. Det kjøres med samme tognummer hele driftsdøgnet, fra og med utkjøringen om morgenen til innkjøring om kvelden. Dette i motsetning til hva som gjelder på jernbanen, der et bestemt tognummer bare gjelder fra en utgangs- til en endestasjon. Det tildeles nytt og unikt tognummer til hver avgang fra en utgangsstasjon.
== Tog som materiell – den gjengse betydningen ==
For at jernbanemateriell skal forstås som tog, må materiellet være koblet sammen, og det må kunne bevege seg ved egen hjelp. Det må altså ha ett eller flere trekkaggeregater i seg.
Det tradisjonelle toget består av et lokomotiv først, og så én eller flere etterhengte vogner. I mellomkrigstiden ble det også vanligere å utstyre vogner med egne motorer slik at man ikke trengte et eget lokomotiv. Dette var begrunnet ut fra driftsøkonomi og fleksibilitet, da slike motorvogner gjerne utstyres med førerrom i begge ender av motorvogntoget. Motorvognene ble gjort så kraftige at de kunne trekke et par vogner i tillegg til seg selv. Et vanlig motorvogntog ved NSB fram til 1990-årene besto derfor som regel av tre vogner:
En selvgående motorvogn med passasjeravdeling.
En mellomvogn - en ren passasjervogn, normalt tilpasset designmessig motorvognen.
En styrevogn, en passasjervogn, men med et førerrom i enden hvorfra man kan fjernbetjene motorvognas motorer.Mellomvognen manglet i noen motorvogntog, bl.a. de første lokaltogene av type 69.
I de fleste nyere motorvognsett er motorene og annen teknisk utrustning spredt rundt på alle eller flere av vognene. Flytoget har for eksempel en motorboggi på hver av de fire vognene i motorvognsettet. Den opprinnelige betydningen av begrepet tog, noe som trekker, er derfor utvannet en del ved at alle enhetene i toget trekker seg selv.
Sammenkoblet rullende materiell som ikke er tilkoblet lokomotiv eller motorvogn, kalles på sjargong «slerke». Hvis et tog med lokomotiv etter endt tur kobles fra vognene, står det altså igjen ei slerke.
== Ulike typer tog ==
Trafikkregler for Jernbaneverkets nett omtaler følgende ulike typer tog:
Faste tog – tog «som er tatt inn i tjenesteruteboka»
Ekstratog – «tog som kjøres etter rutesirkulære eller ruteordre»
Godstog – «tog som kjøres for transport av gods, samt nødvendig personell som har tilsyn med godset» f.eks. malmtog.
Persontog – «tog som kjøres for transport av passasjerer eller for transport av både passasjerer og gods »
Kipptog – «godstog som kjøres fra stasjon til sidespor og tilbake til utgangstasjon uten å passere noen fjernstyrt eller betjent stasjon.»
Tomtog – «tog som kjøres med personvogner som etter ruten ikke tar med passasjerer.» Tomtog benyttes gjerne i døgnets ytterkant for å få materiell på plass enten for morgenes første tog eller for å kjøre materiellet fra dagens siste tog tilbake til overnattingsstasjonen der vedlikeholdet skjer.
Arbeidstog – «tog som kjøres for å utføre arbeid i spor»
Hjelpetog – «tog som kjøres for å hente et tog som er blitt stående på linjen»
== Historikk ==
Historisk var de første jernbanetogene sammensatt av passive vogner som ble trukket av et aktiv trekkaggeregat. De første trekkaggregatene var hester eller til og med mennesker. I noen få tilfeller var det også stasjonære trekkilder som via tau/wire/kjetting trakk vogner opp en kort stigning. Disse primitive togene kunne man finne på korte banestumper i den europeiske gruveindustrien o.l.
De første lokomotivene ble konstruert på starten av 1800-tallet ved å ta bruk dampmaskinteknologien som hadde vært kjent noen tiår som stasjonære maskiner. Richard Trevithick bygget det første kjørbare lokomotivet i 1804, men skinnene var for svake for denne tunge konstruksjonen og ble av samtiden ansett som en fiasko. Andre gjorde forsøk med å bygge brukbare lokomotiver i årene som fulgte, med mer eller mindre hell. Generelt hadde disse første lokomotivene lav ytelse i forhold til vekten. I 1825 åpnet verdens første egentlige jernbane, den 40 km lange banen mellom Stockton og Darlington, med lokomotivet «Locomotion». Lokomotivet var bygget av George Stephenson og sønnen Robert Stephenson. Det klassiske toget var dermed et faktum. Det er imidlertid først med lokomotivet «The Rocket» i 1829 på Liverpool & Manchester Railway at damplokomotivet fikk en tilstrekkelig vellykket teknisk utforming slik at ordinær jernbanedrift i stor skala ble mulig.
Etter hvert skjønte samfunnsplanleggere og investorer i England at lokomotivjernbanen var tidens viktigste oppfinnelse på transportfronten. Jernbanetoget ble synonymt med modernisering og industrialisering. Toget ble en viktig forutsetning for den industrielle revolusjon fordi man med dette middelet kunne transportere store og tunge gjenstander over store avstander og på en brøkdel av tiden i forhold til eldre transportmetoder.
Jernbanetoget gjør bruk av en viten om Newtons klassiske fysikks bevegelseslover og er slik sett en naturlig følge av sin tid. Stål mot stål gir minimalt med rullemotstand og særlig de første jernbanene ble bygget med svært liten stigning på grunn av svake lokomotiver. Dermed er energien som skal til for å framføre et tog svært liten i forhold til forflyttet masse. Et tog bruker energi først og fremst til akselerasjon, og dernest skal kun eventuell stigning, luftmotstand og friksjon overvinnes, men den siste er på grunn av skinnenes jevnhet og hardhet svært liten. Allerede på 1920-tallet begynte man å forsøke å nyttiggjøre seg den store bevegelsesenergien som normalt ville gå til spille ved oppbremsing. Ved elektrisk jernbanedrift kan man anvende motorene som generatorer og sende strøm tilbake på ledningsnettet ved oppbremsing (rekuperasjon). Dette systemet var på barnestadiet på 1920-tallet da man forsøkte dette på bl.a. Ofotbanen, men er i dag standard teknologi. Energien som frigjøres av et tog som kjører ned et fall, kan benyttes av et annet tog som skal oppover et annet sted.
Ved sporveisdrift betegnet "tog" tidligere at det var flere vogner sammenkoblet og ikke en enkelt motorvogn. Et slikt sporvogntog kan bestå av en motorvogn og én eller to tilhenger(e) (bivogn(er)), eller to motorvogner. Ved tunnelbanedrift kjøres gjerne T-banetog med 3-8 vogner, enkelte steder opptil 18. I dag regnes også enkeltvogner, f.eks. leddtrikker, som "tog" i drift- og ruteplanlegging.
== Bremser ==
I motsetning til biler, som i stor grad kan regulere farten ned ved å slippe gassen, har jernbanetog så liten rullemotstand at toget kan fortsette svært langt på horisontal bane uten at motorene brukes. Det stiller store krav til togets utrustning av bremser, og selv med aktive bremser på samtlige hjul i et tog, bruker det mange hundre meter på å stanse.
Hovedbremseanordningen på moderne tog er en trykkluftbremse som fungerer slik at dersom det skjer en trykksenkning i bremseledningen som går gjennom hele toget, så settes hele togets bremser til. Det betyr at hvis vogner sliter seg løs fra resten av toget, så brytes også trykkluftledningen der vognene slet seg løs, og dermed oppstår det et raskt trykkfall i bremseledningen, og både de løsrevne vognene og resten av toget stanser. Det at feil medfører at ting automatisk stanses, kalles «fail safe». Lokomotivføreren har også en fail safe anordning ved førerplassen. Denne kaltes opprinnelig «dødmannsknappen», mens det offisielle navnet er sikkerhetsbremseapparat. Det fungerer slik at dersom lokomotivføreren ikke kvitterer jevnlig på et apparat for at «nå er jeg våken», så tilsettes bremser slik at toget stanser av seg selv.
== Se også ==
Rullende materiell
Togrute
Jernbane
Jernbanestasjon
Høyhastighetstog
Vogner med egen motor jfr. lokomotiv
Toetasjes tog
Vekselsbeholder, konteiner brukt på tog og lastebiler
== Referanser == | Et jernbanetog, oftest bare kalt tog, har i dag flere betydningsnyanser: | 7,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Windows_NT | 2023-02-04 | Windows NT | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Microsoft Windows'] | Windows NT er et operativsystem fra Microsoft og omfatter Microsofts flaggskip Windows 2000, Windows XP, Windows Vista, Windows 7, Windows 8 og Windows 10. Første versjon kom i juli 1993 og siste utgitte stabile versjon er Windows 10. Windows NT har, ulikt de DOS-baserte systemene, vært et 32-biters-operativsystem fra starten av, men senere versjoner er også tilgjengelig i 64-biters-utgave. Navnet NT er ifølge Bill Gates en forkortelse av ordene New Technology («ny teknologi»).
| Windows NT er et operativsystem fra Microsoft og omfatter Microsofts flaggskip Windows 2000, Windows XP, Windows Vista, Windows 7, Windows 8 og Windows 10. Første versjon kom i juli 1993 og siste utgitte stabile versjon er Windows 10. Windows NT har, ulikt de DOS-baserte systemene, vært et 32-biters-operativsystem fra starten av, men senere versjoner er også tilgjengelig i 64-biters-utgave. Navnet NT er ifølge Bill Gates en forkortelse av ordene New Technology («ny teknologi»).
== Utvikling ==
Windows NT ble planlagt i oktober 1988 som et operativsystem som skulle ha støtte for mer enn bare én kjerne. Da utviklinga starta i 1989, skulle Windows NT egentlig hete OS/2 3.0 og være den tredje versjonen av operativsystemet som blei utvikla av Microsoft og IBM. Operativsystemet er laga for å virke med flere forskjellige typer maskiner. Da Windows 3.0 kom i mai 1990, blei den en så stor suksess at Microsoft erstatta OS/2-API-en med Windows API. Windows NT var på den tida kjent som NT OS/2. Med dette brøyt samarbeidet mellom Microsoft og IBM sammen og utfallet blei at IBM fortsatte utviklinga av OS/2 aleine, mens Microsoft døpte om NT OS/2 til Windows NT. Navnet NT mottok en del latterliggjøringer gjennom kallenavn som Not There, Nice Try osv.
== Utgaver ==
=== Maskinvarekrav ===
Minstekravet til maskinvare for å kunne kjøre Windows NT har økt ganske sakte fram til utgivelsen av versjon 6.0 (Vista). Vista krever minst 15 GB ledig plass på platelageret og ytterligere 5 GB til bruk. Dette er ti ganger så mye som forrige versjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Windows NT – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | NT og nT kan referere til | 7,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerd_Thoreid | 2023-02-04 | Gerd Thoreid | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. november', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske standupkomikere', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gerd Miriam Thoreid (født 17. september 1924 på Hamar, død 14. november 2020 på Kongsvinger) var en norsk musiker og sanger. Hun gikk for å være Norges eldste stand-up-komiker. Artistnavnet hennes var GT-Sara, et kallenavn hun fikk av Dag Frøland da hun deltok i radioprogrammet Har du lyst har du lov. Der sang hun «Vill ni se en stjärna», som Zarah Leander hadde gjort kjent i hele Skandinavia. Siden Thoreid alltid var på farten og initialene i navnet hennes var GT (Gerd Thoreid), ga artistnavnet seg selv, mente Dag Frøland. Hun gjorde sin første TV-opptreden i 1975.
I 2007 platedebuterte hun som 83-åring med albumet GT-Sara på farten med Full Rulle. GT-Sara ble dermed Norges eldste platedebutant noensinne. Albumet lå lenge blant toppene på VG-lista. «Ballongvisa» gikk til topps på Norsktoppen og figurerte på Norsktopplista i seks uker.Året etter kom albumet Hva var vel livet uten deg? med Hedemarkslaget. I 2009 kom albumet 85 år og alt intakt. GT-Sara hadde gjesteopptredener i Senkveld med Thomas og Harald, Frokost-TV og Trygdekontoret. Ett år var hun en av prisutdelerne på arrangementet Spellemannprisen.
| Gerd Miriam Thoreid (født 17. september 1924 på Hamar, død 14. november 2020 på Kongsvinger) var en norsk musiker og sanger. Hun gikk for å være Norges eldste stand-up-komiker. Artistnavnet hennes var GT-Sara, et kallenavn hun fikk av Dag Frøland da hun deltok i radioprogrammet Har du lyst har du lov. Der sang hun «Vill ni se en stjärna», som Zarah Leander hadde gjort kjent i hele Skandinavia. Siden Thoreid alltid var på farten og initialene i navnet hennes var GT (Gerd Thoreid), ga artistnavnet seg selv, mente Dag Frøland. Hun gjorde sin første TV-opptreden i 1975.
I 2007 platedebuterte hun som 83-åring med albumet GT-Sara på farten med Full Rulle. GT-Sara ble dermed Norges eldste platedebutant noensinne. Albumet lå lenge blant toppene på VG-lista. «Ballongvisa» gikk til topps på Norsktoppen og figurerte på Norsktopplista i seks uker.Året etter kom albumet Hva var vel livet uten deg? med Hedemarkslaget. I 2009 kom albumet 85 år og alt intakt. GT-Sara hadde gjesteopptredener i Senkveld med Thomas og Harald, Frokost-TV og Trygdekontoret. Ett år var hun en av prisutdelerne på arrangementet Spellemannprisen.
== Diskografi ==
2007: GT-Sara på farten med Full Rulle (Tuft Production Team)
2008: Hva var vel livet uten deg? (Brænderi Studio)
2009: 85 år og alt intakt (Slagerfabrikken)
2012: Når Jeg Blir 88 (Ess Engros)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gerd Thoreid på Internet Movie Database
(no) Gerd Thoreid hos Filmfront
(en) Gerd Thoreid på Discogs
(en) Gerd Thoreid på MusicBrainz
(no) Gerd Thoreid på Rockipedia
(en) Gerd Thoreid på AllMusic | GT og Gt kan sikte til flere ting: | 7,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaukaba | 2023-02-04 | Kaukaba | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart'] | Kaukaba (Kaoukaba) er en liten by nordøst for Blatt i det sørøstlige Libanon. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 600 personer her. Befolkningen er katolsk, tilhørende den maronittiske kirke. I Kaukaba var Norbatts tropp 1 i kompani A forlagt.
Norske FN-soldater fra UNIFIL og PLO-soldater var 9. mai 1978 i kamp ved Kaoukaba.
| Kaukaba (Kaoukaba) er en liten by nordøst for Blatt i det sørøstlige Libanon. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 600 personer her. Befolkningen er katolsk, tilhørende den maronittiske kirke. I Kaukaba var Norbatts tropp 1 i kompani A forlagt.
Norske FN-soldater fra UNIFIL og PLO-soldater var 9. mai 1978 i kamp ved Kaoukaba.
== Referanser == | Kaukaba (Kaoukaba) er en liten by nordøst for Blatt i det sørøstlige Libanon. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. | 7,937 |
null | 2023-02-04 | Blatt | null | null | null | Blatt (eller Blate) er en by nordvest for Ebel es-Saqi og sørvest for Kaukaba i det sørøstlige Libanon. | 7,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El_Hebbariye | 2023-02-04 | El Hebbariye | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart'] | El Hebbariye er en landsby øst for El Ferdiss i det sørøstlige Libanon. I 1988 da landbyen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 500 personer her. Alle var sunnimuslimer. | El Hebbariye er en landsby øst for El Ferdiss i det sørøstlige Libanon. I 1988 da landbyen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 500 personer her. Alle var sunnimuslimer. | El Hebbariye er en landsby øst for El Ferdiss i det sørøstlige Libanon. I 1988 da landbyen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. | 7,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El_Ferdiss | 2023-02-04 | El Ferdiss | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart'] | El Ferdiss (فرديس) er en landsby nord for Rachaya el Foukhar, sydøst for Kaukaba og vest for El Hebbariye i det sørøstlige Libanon.
Under Libanon-konflikten i 1978 etablerte tropp 2 i Norbatts daværende Kompani 1 seg her. I 1988, da landsbyen fortsatt lå innenfor Norbatts område, bodde det ca. 500 personer her. Alle var drusere.
| El Ferdiss (فرديس) er en landsby nord for Rachaya el Foukhar, sydøst for Kaukaba og vest for El Hebbariye i det sørøstlige Libanon.
Under Libanon-konflikten i 1978 etablerte tropp 2 i Norbatts daværende Kompani 1 seg her. I 1988, da landsbyen fortsatt lå innenfor Norbatts område, bodde det ca. 500 personer her. Alle var drusere.
== Eksterne lenker ==
Fardis, Localiban | El Ferdiss (فرديس) er en landsby nord for Rachaya el Foukhar, sydøst for Kaukaba og vest for El Hebbariye i det sørøstlige Libanon. | 7,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kfar_Hamam | 2023-02-04 | Kfar Hamam | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart'] | Kfar Hamam er en liten kristen landsby sørøst for Rachaya el Foukhar og nordvest for Kfar Chouba i det sørøstlige Libanon.
Kfar Hamam var i 1985/1986 en sunnimuslimsk landsby med moské vis-à-vis Norbatts hovedkvarter 4-12. I 1988, da landsbyen fortsatt lå innenfor Norbatts område, bodde det ca. 300 personer der. | Kfar Hamam er en liten kristen landsby sørøst for Rachaya el Foukhar og nordvest for Kfar Chouba i det sørøstlige Libanon.
Kfar Hamam var i 1985/1986 en sunnimuslimsk landsby med moské vis-à-vis Norbatts hovedkvarter 4-12. I 1988, da landsbyen fortsatt lå innenfor Norbatts område, bodde det ca. 300 personer der. | Kfar Hamam er en liten kristen landsby sørøst for Rachaya el Foukhar og nordvest for Kfar Chouba i det sørøstlige Libanon. | 7,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rachaya_el_Foukhar | 2023-02-04 | Rachaya el Foukhar | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | En annen artikkel omhandler den større byen Rachaya noe lenger mot nordRachaya el Foukhar er en landsby i Libanon.
| En annen artikkel omhandler den større byen Rachaya noe lenger mot nordRachaya el Foukhar er en landsby i Libanon.
== Norsk nærvær under Libanon-konflikten ==
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20180703010443/http://www.rachaya-al-foukhar.com/
http://www.localiban.org/spip.php?article4311 | Rachaya el Foukhar er en landsby i Libanon. | 7,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kfar_Chouba | 2023-02-04 | Kfar Chouba | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kfar Chouba er en landsby sørøst for Kfar Hamam i det sørøstlige Libanon.
| Kfar Chouba er en landsby sørøst for Kfar Hamam i det sørøstlige Libanon.
== Historikk ==
Landsbyen var en del av Norbatts område frem til UNIFIL ved årsskiftet 1978/1979 måtte gi etter for trusler fra major Haddad og den israelske okkupasjonsstyrken, og trekke seg tilbake fra landsbyen. Norbatt-posisjonen i Kafr Chouba ble beskutt med artilleri av Haddad-styrkene (israelerne), noe som var en viktig årsak til Norbatts utrekning.
I 1986 ble landsbyen igjen lagt innenfor Norbatts område. Imidlertid var Kfar Chouba i 1988 ikke lenger på listen over byer i Norbatt.
Kafr Chouba var en av de hardest rammede byene i 1996-konflikten med Israel. | Kfar Chouba er en landsby sørøst for Kfar Hamam i det sørøstlige Libanon. | 7,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chebaa | 2023-02-04 | Chebaa | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:UNIFIL'] | Cheeba er en fjellby østfor El Hebbariye og Kfar Hamam på 1300 meters høyde i det sørøstlige Libanon, helt på grensen mot Syria. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 12 000 personer her, et tall som økte til 17 000 om sommeren. 97% var sunnimuslimer og 3% var kristne.
Cheeba var Norbatts største by, selv om det bare var fast stasjonert rundt 30 norske soldater her.
| Cheeba er en fjellby østfor El Hebbariye og Kfar Hamam på 1300 meters høyde i det sørøstlige Libanon, helt på grensen mot Syria. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 12 000 personer her, et tall som økte til 17 000 om sommeren. 97% var sunnimuslimer og 3% var kristne.
Cheeba var Norbatts største by, selv om det bare var fast stasjonert rundt 30 norske soldater her.
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20041204131923/http://www.chebaa.org/ | Cheeba er en fjellby østfor El Hebbariye og Kfar Hamam på 1300 meters høyde i det sørøstlige Libanon, helt på grensen mot Syria. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. | 7,944 |
null | 2023-02-04 | Europavei | null | null | null | Europa har et nett av europaveier som er nummerert fra E1 og oppover. Mange av dem krysser nasjonale grenser, og de er underlagt De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (UNECE). | 7,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry | 2023-02-04 | Henry | ['Kategori:Pekere'] | Henry kan ha flere betydninger:
Henry (navn)
Henry (enhet)
Henry (Illinois)
Henry (film)
| Henry kan ha flere betydninger:
Henry (navn)
Henry (enhet)
Henry (Illinois)
Henry (film)
== Se også ==
Henry County
Henrik | Herøy er navnet på to kommuner i Norge, samt øya som Herøy kommune i Møre og Romsdal har navnet sitt fra: | 7,946 |
null | 2023-02-04 | Sande | null | null | null | Sande kan vise til: | 7,947 |
null | 2023-02-04 | Heinrich Mann | null | null | null | Luiz Heinrich Mann (født 27. mars 1871 i Lübeck i Det tyske keiserrike, død 11. | 7,948 |
null | 2023-02-04 | Klaus Mann | null | null | null | Klaus Mann (1906–1949) var en tysk forfatter. | 7,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Golo_Mann | 2023-02-04 | Golo Mann | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst', 'Kategori:Dødsfall 7. april', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Georg Büchners pris', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske historikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Angelus Gottfried Thomas «Golo» Mann (født 27. mars 1909 i München, død 7. april 1994 i Leverkusen) var en tysk-sveitsisk historiker, forfatter og publisist.
| Angelus Gottfried Thomas «Golo» Mann (født 27. mars 1909 i München, død 7. april 1994 i Leverkusen) var en tysk-sveitsisk historiker, forfatter og publisist.
== Liv og virke ==
=== Barndom og studietid ===
Golo Mann var sønn av forfatteren Thomas Mann og hans jødisk-tyske kone Katja Pringsheim. Han hadde to eldre søsken, Erika og Klaus, og tre yngre, Monika, Elisabeth og Michael. I et dagboknotat beskrev moren Golo som sensitiv, nervøs og lettskremt. Faren skjulte ikke sin skuffelse over sønnen og nevnte ham sjelden i sine dagbøker. Golo Mann skrev senere at faren nok kunne være snill i blant, men at han stort sett var taus, streng, nervøs eller sint. I sin første biografi, Kind dieser Zeit, skrev Klaus Mann at som barn var Golo nærmest absurd stoisk, men også kunne være både ondskapsfull og servil. Han var tjenestevillig, likevel aggressiv i skjul; samtidig førte han seg verdig som en liten konge. Klaus skriver videre at han selv kom godt overens med broren, men at Golo og Erika kranglet mye.Fra september 1918 gikk Golo Mann på det humanistiske Wilhelmsgymnasium i München og studerte fra 1927 til 1932 filosofi og historie i München, Berlin, og til slutt ved Ruprecht-Karls-Universität i Heidelberg, der han tok doktorgraden under Karl Jaspers.
På begynnelsen av 1925 ble Golo Mann rammet av en tung depresjon, en lidelse som fra tid til annen plaget ham resten av livet.
=== I eksil ===
Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 emigrerte Golo Mann til Frankrike og Sveits. Som emigrant var han lektor i tysk historie ved École normale supérieure i Saint-Cloud, senere ble han dosent i Rennes. Mann-familien ble kollektivt fratatt det tyske statsborgerskapet, men den tsjekkiske tekstilfabrikanten Rudolf Fleischmann skaffet dem tsjekkisk statsborgerskap og Golo Mann var en tid i Praha der han publiserte bidrag i Die Neue Weltbühne. Fra 1937 til 1940 var Mann redaktør i Zürich.
I 1940 flyktet han fra Perpignan over Pyreneene Spania og derfra til USA. Sammen med ham under den dristige flukten var onkelen Heinrich Mann med ektefellen Nelly, dessuten ekteparet Alma Mahler og Franz Werfel. Fra høsten 1942 underviste Golo Mann historie i ti måneder ved Olivet College i Olivet, Michigan. I 1943 fulgte han broren Klaus eksempel og gikk inn i US Army, ble amerikansk statsborger og arbeidet i Office of Strategic Services i Washington, D.C. Oppgaven var å samle inn og oversette viktig militær informasjon. Mot slutten av krigen ble han sendt til London og etter en reise gjennom Tykland ble han så rasende over ødeleggelsen utført av «seiersherrepøbelen» forlot han på eget ønske US Army og arbeidet som sivil kontrolloffiser under krigsforbryterprosessene. Mot slutten av 1946 vendte han tilbake til USA.I 1946 kom Golo Manns første store verk ut, Secretary of Europe. The Life of Friedrich Gentz. Fra 1947 til 1958 var han assistentprofessor i historie ved Claremont Men’s College (dagens Claremont McKenna College) i Claremont i California. I ettertid karakteriserte han denne tida som sin lykkeligste, men klaget også på at studentene var de mest hånlige, uvennlige og steindumme han hadde vært borti.
=== Senere år i Europa ===
Golo Manns andre bok, Vom Geist Amerikas, kom i 1954. I denne boka, som han skrev under opphold i Sveits og Østerrike, skildrer han USA fra et europeisk ståsted. I årene 1956 og 1957 tilbrakte han mange uker i Altnau ved Bodensjøen mens han skrev Deutsche Geschichte des XIX. und XX. Jahrhunderts. Verket ble gitt ut i to bind i juli 1958 og ble straks en bestselger og etterhvert et standardverk. Samme år vendte han tilbake til Europa for godt og ble gjesteprofessor ved Westfälische Wilhelms-Universität i Münster.
Høsten 1960 ble Golo Mann professor i statsvitenskap ved Technische Hochschule Stuttgart. Et forsøk på å få et professorat ved det sosialvitenskapelige fakultetet ved Johann Wolfgang Goethe-Universität Frankfurt i 1963 strandet på at Max Horkheimer og Theodor W. Adorno intrigerte mot ham.I 1965 sa Golo Mann fra seg professoratet i Stuttart og ble selvstendig historiker og publisist. Han omgikk politikere som Konrad Adenauer og Willy Brandt. Han var en periode rådgiver for Brandt og støttet østpolitikken hans. Han stilte seg avvisende til studentbevegelsen og i 1980 engasjerte han seg i valgkampen til Franz Josef Strauß.
Fra 1961 arbeidet Golo Mann på tibindsverket Propyläen-Weltgeschichte som ble ferdig 1964. I 1965 ble han æret med Schillerprisen i Mannheim. Mann ble i 1973 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og mottok en rekke andre priser. I 1971 skrev han en kjent Wallenstein-biografi.
Golo Mann var homofil, men av frykt for represalier holdt han det skjult for offentligheten inntil han noen dager før sin død bekjente seg i et intervju.
== Priser ==
1968: Georg Büchner-prisen fra Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung.
== Verk i utvalg ==
1947: Friedrich von Gentz. Ullstein, Berlin 1982, ISBN 3-548-02935-3.
1954: Vom Geist Amerikas. Kohlhammer, Stuttgart, 2. opplag. 1955.
1958: Deutsche Geschichte des XIX. und XX. Jahrhunderts. Ny utgave Deutsche Geschichte des 19. und 20. Jahrhunderts. Fischer, Frankfurt/Main 2009, ISBN 978-3-10-047920-4.
1960–1964: Medugiver Golo Mann: Propyläen Weltgeschichte. Eine Universalgeschichte von den Anfängen bis zur Nachkriegszeit. Zehn Bände, Propyläen Verlag Berlin 1960 til 1964, ISBN 978-3-549-05840-4.
1964: Wilhelm II. Archiv der Weltgeschichte. Scherz-Verlag, München-Bern-Wien 1964.
1970: Von Weimar nach Bonn. Fünfzig Jahre deutsche Republik. Fromm Druckhaus A 1982, ISBN 3-7729-5003-5.
1971: Wallenstein. Sein Leben erzählt von Golo Mann. Fischer, Frankfurt/Main 1971, ISBN 3-10-047903-3 (innbundet) og Fischer, Frankfurt/Main 1997, ISBN 3-596-13654-7 (paperback).
1973: Golo Mann, Ruedi Bliggenstorfer: Wallenstein. Bilder zu seinem Leben. Fischer, Frankfurt/Main 1973, ISBN 3-10-047904-1.
1986: Erinnerungen und Gedanken. Eine Jugend in Deutschland. Fischer, Frankfurt/Main 1991, ISBN 3-596-10714-8.
1989: Wir alle sind, was wir gelesen. Verlag der Nation, ISBN 3-373-00435-7.
1989: Ludwig I., König von Bayern. Oreos, Schaftlach; Fischer, Frankfurt 2006, ISBN 3-596-14491-4.
1992: Wissen und Trauer. Historische Portraits und Skizzen. Reclam, Leipzig. Überab. Neuaufl. 1995, ISBN 3-379-01548-2.
1994: Vorwort zum Buch Rudolf Heß: Ich bereue nichts. Wolf Rüdiger Heß (red.) Leopold Stocker Verlag, Graz, Stuttgart 1994, ISBN 3-7020-0682-6.
1999: Erinnerungen und Gedanken. Lehrjahre in Frankreich. Frankfurt/Main, postum erschienen. Als Taschenbuch 2000: ISBN 3-596-14952-5.
2006: Briefe 1932–1992. Herausgegeben von Tilmann Lahme und Kathrin Lüssi. Wallstein Verlag, Göttingen 2006, ISBN 3-8353-0003-2.
2009: Man muss über sich selber schreiben. Erzählungen, Familienporträts, Essays. Herausgegeben von Tilmann Lahme, mit einem Nachwort von Hans-Martin Gauger. S. Fischer, Frankfurt 2009, ISBN 978-3-10-047915-0.
== Referanser og noter ==
== Litteratur ==
(de) Thomas Feitknecht: «Mann, Golo» i Historisches Lexikon der Schweiz
Urs Bitterli: Golo Mann – Instanz und Außenseiter. Eine Biographie, zugleich Verlag NZZ Zürich und Kindler Berlin 2004, ISBN 3-463-40460-5; auch: Rowohlt, Reinbek 2005, ISBN 3-499-24078-5
Joachim Fest: Begegnungen med et svært personlig kapittel om Golo Mann. Rowohlt, Reinbek 2006, ISBN 3-499-62082-0
Jeroen Koch: Golo Mann und die deutsche Geschichte. Eine intellektuelle Biographie. Schöningh, Paderborn 1998, ISBN 3-506-74662-6.
Tilmann Lahme: Golo Mann. S. Fischer, Frankfurt/Main 2009, ISBN 978-3-10-043200-1 (Omtale).
== Eksterne lenker ==
(en) Golo Mann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Golo Mann på Internet Movie Database
(de) Verk av og om Golo Mann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Golo Mann i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Golo Mann, thomasmann.de
(de) Golo Mann, wikiservice.at
(de) Tilmann Lahme: War so ein Mensch als Kollege wünschbar?, faz.net mars 2009 (Om kontroversen Adorno/Horkheimer mot Golo Mann)
(de) Patrick Bahners: Selbstbehauptung des Unter-Ichs , utstilling om Golo Mann, faz.net, 29. oktober 2009 | Angelus Gottfried Thomas «Golo» Mann (født 27. mars 1909 i München, død 7. | 7,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesopotamia | 2023-02-04 | Mesopotamia | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Mesopotamia'] | Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f.Kr. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia.
Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn.
Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.
Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.
| Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f.Kr. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia.
Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn.
Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.
Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.
== Fra forhistorie til historie (8000–3000 f.Kr.) ==
Omkring 8000 f.Kr. begynte mesopotamierne å dyrke jorden, ta i bruk lokale planter og temme ville dyr. Disse kunnskapene hentet de fra naboområder oppe i fjellsidene rundt Mesopotamiasletten – fra den såkalte fruktbare halvmåne. Jordbruket krevde hard arbeidsinnsats og reduserte levealderen, men økte matmengden betydelig. Tross hardt arbeidspress og økt sykdomstilfang fra husdyr, vokste likevel befolkningen merkbart. Neolittiseringsprosessen var i gang; menneskene var ikke lenger nødt til å basere seg på sanking og jakt, og kunne nå selv dyrke jorda. Se også artikkel Den fruktbare halvmåne.
=== Halafperioden ===
Deretter flyttet mange ned fra de nordlige høydene til de frodige grønne viddene i det nordlige Mesopotamia, der nedbørsmengden var stor. Det var derfor ikke nødvendig å etablere et omfattende kunstvanningssystem som i syd; og frem mot 6000 f.Kr. strakk primitive byer seg i en bue fra de armenske høydene i vest til Zagrosfjellene i øst.
Halafperioden (6900–4000 f.Kr) innebar to revolusjonerende nyvinninger i nordskråningene av Mesopotamia – handelen med obsidian fra fjellstrøk lengre nord, og den første bruk av keramikk for koking og lagring av matvarer. Når vi kommer til 6000 f.Kr gjorde bedre koking av mat og lagring av korn over tid det mulig å introdusere jordbruk i stor skala i de tidligere sumpområdene i Egypt og Mesopotamia.
Nå ble floddalen i sør bebodd og tatt i bruk. Her var regnmengden ytterst sparsom, derfor var det behov for en grundig kunstig vanning før den potensielle jorden kunne bli fruktbar og dyrkes. Denne utfordringen krevde en god organisasjon som kunne fordele arbeidet og vedlikeholdet av vanningssystemene. Mesopotamias velstand var gjennom hele historien avhengig av et sterkt lederskap som kunne sikre et velfungerende kanalsystem.
Mangel på stein, tre, metall og andre råstoffer tvang beboerne i floddalen til å utnytte eksisterende ressurser. De utviklet derfor en tekstilindustri med bearbeiding av ull, som grunnlag for en handel med omverdenen som forsynte dem med viktige og profitable varer.
Vann og leire ble også benyttet, blant annet til å bygge alt fra beskjedne skur til storslåtte palasser og templer; selv de kjempemessige tempeltårnene ble bygget av teglstein, som var en blanding av hakket strå, leire og vann presset ned i en form. Teglet ble herdet ved å tørkes i solen eller brennes. Den samme teknikken benyttes fremdeles i Midtøsten.
=== Ubaidperioden og Uruk ===
Med det omfattende landbruket fulgte en kompleks sosial struktur da befolkningen ble samlet i større fellesskaper. Urbaniseringsprosessen begynte, og fram mot 3500 f.Kr. oppstod de første egentlige byer med en mangfoldig spesialisering. Ubaidperioden (4000–3500 f.Kr) betegner den korte perioden med utviklet jordbruk, skrivekunst og bruk av hest og hjul, men uten store, sentraliserte imperiestater utover forstørrede bystater. Perioden opplevde ulike konkurrerende bysentra som ble avløst av den første staten som fra 3500 f.Kr. rådde over hele slettelandet, Uruk.
Uruk i det sørlige Mesopotamia var verdens største by på det tidspunktet, med monumental arkitektur og fremragende kunsthåndverk. Ressursene til bystaten ble rikt forsynt av underlagte byer og hadde en rekke handelskolonier i den nære Orienten. Det økonomiske senteret var en sentral tempeladministrasjon som hadde ansvar for betaling av lønn til arbeidere, til eksport, og som nødforsyning i krisetider. Det sosiale fellesskapet i byen tok seg av etterlatte barn og dyrket den samlende bygud. Man var først og fremst sønn av sin by, som var identisk med byens gud.
Omkring 3400 f.Kr. oppstod verdens første skriftspråk i Uruk, og med dette går vi fra forhistorien og inn i historien. I begynnelsen var skriften en ren billedskrift, som ble brukt til å forenkle regnskapsføringen. Etterhvert ble den også brukt til lærde utfoldelser, og gradvis ble tegnene forenklet og stilisert til egentlige sammensetninger av karakteristiske kiler. Dette ga navnet til skriftformen kileskrift.
== De første riker (3000–2000 f.Kr.) ==
=== Den tidlig-dynastiske periode ===
I den etterfølgende tidlig-dynastiske periode (2900 f.Kr.–2350 f.Kr.) skjedde en betydelig befolkningsvekst. Det ble trangt om plassen i det frodige området mellom flodene Tigris og Eufrat, og byene måtte nødvendigvis ligge langs disse breddene. Dette medførte grensestridigheter mellom forskjellige bystater, som inngikk i forskjellige allianser med et skiftende overherredømme. Den økte befolkningsmengden forsterket behovet for lov og orden, og i tillegg til økonomiske tekster finner vi en mengde rettsprosedyrer fra denne perioden.
Den enkelte byherren var bygudens representant, han var altså samfunnets leder. Forbindelsen mellom bygud og by kan ses på den berømte Gribbstein: I en scene på den ene siden av minnesteinen ser vi Kong Eannatum av Lagash (ca. 2400 f.Kr.) lede en falanks (tungt infanteri med spyd som beskyttes av en mur av skjold), som tramper over den beseirede fienden fra bystaten Umma, mens løver og gribber fortærer deres nakne kropper. På den andre siden av steinen ses Lagash' bygud Nin-girsu med en stridskølle i den ene hånden og et fangstnett i den andre, fylt med fiender fra Umma: Kongen sikret Lagash' seier over Umma, og byguden fanget sitt bytte.
De fantastisk rike kongegravene i Ur, med en helt ukjent gravskikk, stammer også fra denne perioden. I tillegg til et vell av prektige smykker av gull og edelstener, fant man skjeletter av hoffolk og tjenere som har fulgt sine herrer i døden. I den største graven fant man ikke mindre enn 80 mennesker, som man antar har tatt gift og sovnet stille inn, og som ble begravd som en del av kongens øvrige gravgods.
Endelig ble bystatene underlagt Sargon den store (2334–2279 f.Kr.), som etter å ha steget opp fra ubemerkethet beseiret Lugalzaggesi av Umma. Kort tid før dette, hadde denne kongen beseiret arvefienden Lagash og underlagt seg det meste av det sydligste Mesopotamia, som etter den dominerende sumeriske befolkningsgruppen kaltes Sumer.
=== Den oldakkadiske periode ===
Sargon den store innledet den oldakkadiske periode (2350–2100 f.Kr.) og skapte verdenshistoriens første rike med sentraladministrasjon og en stående hær som forble i hans families hender i tre generasjoner etter ham. Riket strakk seg fra Middelhavet i nord til Den persiske golf i syd og hadde monopol på en rik oversjøisk handel med så fjerne besittelser som Bahrain, Oman og India.
I tillegg til bekjempelse av indre opprør, førte Sargon den store og hans barnebarn Naram-Sin (2254–2218 f.Kr.) også felttog i så fjerne områder som Syria og det iranske høyland. Helt fram til den nybabyloniske periode i første halvdel av det første årtusen finner vi legender om disse to store kongene, med Sargon som den arketypiske gode kongen og Naram-Sin som hans motsetning. Den mest kjente av disse er Sargons fødselslegende, som ligger tett opp til Bibelens historie om Moses' oppvekst i Egypt. Ifølge legenden ble Sargon lagt i en sivkurv og kastet på Eufrat av sin mor, som var yppersteprestinne, og derfor ikke måtte føde barn. Floden førte ham til en vanndrager som løftet ham opp i sitt spann og satte ham til å arbeide i hagen. Dette er den gamle historien om herskeren som sitt lands gartner. Legenden fortsetter med at da Sargon drev med hagearbeid, ble han gudinnen Ishtars yndling, og derfor regjerte han over mesopotamierne i 55 år.
Perioden har fått navn etter kongebyen Akkad, som også har gitt navn til hele området nord for Sumer og Sargons folk, akkaderne. De snakket et østsemittisk språk, og på kongelig initiativ dukket språket opp i inskripsjoner fra denne perioden i stedet for sumerisk, som er av uviss opprinnelse. Man vet ikke eksakt når folket innvandret til floddalen, men allerede fra 2700 f.Kr. var de godt blandet med sumererne.
Geografisk lå Mesopotamia ubeskyttet og ble gang på gang ofre for invasjoner fra den store syriske steppen i vest og fra Zagrosfjellene i øst. Folket brakte egne skikker med seg, og beriket på denne måten den mesopotamiske kulturen, men endret den ikke radikalt. Den gammelakkadiske periode avsluttes med et angrep av guteere fra Zagrosfjellene som krympet det akkadiske rike til bare å omfatte noen få bystater.
Guteerne ble av mesopotamierne selv beskrevet som en horde av barbariske udyr. Et typisk uttrykk for mesopotamiernes følelse av å være det siviliserte midtpunktet i en verden omgitt av usivilisert villskap; et etnosentrisk bilde som mange imperialister gjennom tidene har kunnet nikke gjenkjennende til.
Bystaten Lagash klarte å unndra seg de verste skadene, og under Kong Gudea nøt Lagash stor velstand med storslåtte bygningsarbeider i byen Girsu, som var bystatens administrative senter.
I denne perioden ble det også skrevet store litterære verker på fremragende sumerisk. Det mest kjente er Gudeas byggeinnskrift, som er skrevet på to store leirsylindre. De forteller hvordan byguden Nin-girsu i en drøm henvendte seg til Gudea for å få ham til å bygge hans tempel, og hvordan Gudea deretter renset et sted rituelt og importerte håndverkere og byggemateriale fra fjerne områder til byggingen av tempelet.
De sumeriske bystatene slapp fri fra fremmede hender da Utu-hegal fordrev guteerne ut av Uruk på en uke. Den store befrieren ble sannsynligvis veltet av Ur-nammu (2112–2095 f.Kr.), som han innsatte som sin nestkommanderende i Ur.
=== Ur-III-dynastiet ===
Ur-nammu grunnla Ur-III-dynastiet (2100–2000 f.Kr.), der det sydlige Mesopotamia ble gjenforent i et stort byråkratisk rike med en rekke lydriker. Riket benyttet et redistribusjonssystem, hvor alle eiendomsoverførsler etter kongelig dekret fra Kong Shulgi (2094–2047 f.Kr.) ble registrert innenfor de enkelte avdelinger i institusjonene for å imøtegå økonomiske vanskeligheter. Det enorme byråkratiet krevde selvsagt et stort antall sorenskrivere, noe som gjorde samfunnet til et av de mest skriftrike i oldtiden.
I denne perioden oppstod en rekke nye sjangere innen litteraturen og sumerisk ble gjeninnført som riksspråk, etter å ha vært drevet på retur av akkadisk.
Lokal motstand mot sentralmakten medførte at riket langsomt ble oppløst innenfra, riket lå også under press av en stor strøm av innvandrende amoritter fra steppen i vest. I et forsøk på å avskjerme dem bygde de, som i Kina, en enorm mur på 270 kilometer. Muren krysset både Tigris og Eufrat.
I 2004 f.Kr. var Ur uthungret med tilsaltede marker, og folket ventet på skipslass med korn fra nord. Da grep elamittene fra naboriket Elam i øst sjansen. De plyndret hovedstaden totalt og førte kong Ibbi-Sin (2028–2004 f.Kr.) bort til Elam som krigsfange.
== Det tidlige 2. årtusen (2000–1500 f.Kr.) ==
=== Isin-Larsa perioden ===
Ur-III-dynastiets fall skapte et politisk tomrom, hvor de to bystatene Isin og Larsa innbyrdes kjempet om herredømmet over flodsletten og den prestisjefylte tittelen som konge av Ur. Disse to byene har gitt navn til Isin-Larsa-perioden (2000–1800 f.Kr.).
Allerede i 2017 f.Kr. hadde Ibbi-Sins general Ishbi-Erra (2017-1985 f.Kr.) frigjort seg fra Urs overherredømme og opphøyd seg til konge av Isin. Få år etter Urs fall klarte han å fordrive inntrengerne, elamittene.
Under Ishbi-Erras regjering fulgte mange gode år med økonomisk fremgang og fred, som også ga kunsten og litteraturen mulighet til å blomstre.
Noen av Mesopotamias største historiske og litterære verker stammer fra denne perioden, også de fantastisk vakre klagesangene. De gråter over barbarenes ødeleggelser mot slutten av det 3. årtusen og tildeler en av samtidens konger æren for å ha gjenreist den falne sivilisasjonen. På denne tiden var sumerisk utdødd på bekostning av akkadisk, men man holdt det kunstig i live ved flittige avskrifter: Det samme hendte langt senere med latin i Europa; det forble et fornemt språk lenge etter at det hadde forsvunnet som talespråk.
=== Den oldbabylonske perioden ===
I 1932 f.Kr. grunnla inntrengende grupper av amoritter fra vest, under kong Gungunum, et dynasti i Larsa, som klarte å overta den viktige handelsbyen Ur. Byen var et knutepunkt i transporten av kobber fra Bahrain.
I 1894 f.Kr. ble et annet amorittisk dynasti grunnlagt i Babylon av Sumu-abum, som under Hammurabi (1792–1750 f.Kr.) nøt en stor politisk og kulturell fremvekst. Han innledet den oldbabylonske perioden (1800–1550 f.Kr.). Hammurabi er særlig kjent for sin store lovtavle og for sin interesse for rettslige anliggender. Tavlen Codex Hammurabi, som har vært oppstilt i flere babylonske byer, viser kongen foran solguden Shamash, som overrekker ham symbolene på lov og orden. Kongen var ifølge tradisjonen satt på jorden for å være hyrde for sitt folk og lede dem i rettferdighet og velstand.
I 1792 f.Kr. beseiret kong Rim-Sin I av Larsa bystaten Isin, og ble dermed Babylons eneste større rival i syd. Den største rivalen i nord var Shamshi-Adad I (1813-1781 f.Kr.) av Assyria som innsatte to av sine sønner som visekonger i byene Ekallatum og Mari. Etter Shamshi-Adads død, smuldret riket opp, og Kong Zimrilim gjenvant kontrollen over Mari.
Den etterfølgende perioden var preget av en rekke skiftende allianser mellom småstater, uten at noen av småkongene var i stand til å oppnå et overherredømme. Kong Hammurabi av Babylon klarte å utnytte situasjonen fullt ut: han var en dreven politiker som sprang fra allianse til allianse, og da alle utslettet hverandre med hans hjelp, satt Hammurabi tilbake og hadde underlagt seg et rike som strakk seg fra Mari i nordvest til Elam i øst.
Like etter Hammurabis død begynte riket å smuldre, da han skjebnesvangert fjernet støtputen mot kassitter fra Zagrosfjellene. Sammen med hettittere og hurrittere oppstod nå et betydelig press på Babylon fra nord. Dødsstøtet kom i 1595 f.Kr., da hettitterkongen Mursilis I foretok et lynangrep mot Babylon etter en tokt mot Aleppo. Han plyndret og ødela riket totalt.
=== Den oldassyriske perioden ===
Den oldassyriske perioden (1950–1800 f.Kr.) kjennetegnes ved bystaten Assurs sentrale plassering i en livlig handel. I Anatolia har man funnet flere tusen leirtavler med handelskorrespondanse mellom Assur og deres handelsstasjoner og handelskolonier i Anatolia, som politisk og administrativt var organisert under assyrerne i byen Kanesj (dagens Kültepe). Arkivene viser at familiefirmaer med slekt i Assur importerte tinn fra Afghanistan og tekstiler fra Babylonia, som ble eksportert videre til Anatolia. Her ble varene solgt av familiens representanter med stor profitt i sølv og gull. Dette nettverket ble brutt omkring 1750 f.Kr. av ukjente årsaker, og fra omkring 1700–1350 f.Kr. inntraff en mørk periode i Assyrias historie.
== Den storpolitiske scene (1500–1000 f.Kr.) ==
=== Den mellombabylonske perioden ===
Etter Babylons fall startet en mørk tidsalder i den mellombabylonske perioden (1550-1100 f.Kr.), som fra starten er kjent som det kassitiske dynasti (1415-1150 f.Kr.).
Kassiterne vernet om tradisjonen, og man kan si at de ble mer babylonske enn babylonerne selv. De foretok en flittig restaurering av de tradisjonelle mesopotamiske gudenes templer og benyttet til og med sumerisk som skriftspråk i stedet for sitt eget, i en slik grad at man nesten ikke vet noe om det kassitiske språket. Mange av tekstene vi kjenner fra den senere nyassyriske perioden, ble samlet og kanonisert til standardverker i denne perioden, men teksten var til for de lærde og var gjort unødig innviklet.
Storpolitisk er perioden best kjent fra Amarnaarkivet i egypterkongen Aknatons nyanlagte hovedstad, som avslører et avansert, politisk nettverk med det akkadiske språk som internasjonalt diplomatspråk. Arkivet består av korrespondanse mellom stormaktene Egypt, Mitanni og Hettitterriket, i tillegg til korrespondanse med småkonger. Babylon inntar rollen som et lite rike på sidelinjen, som er seg selv nok blant stormaktene.
Det kassitiske dynasti endte 1160 f.Kr., da den elamittiske kongen Shutruk-Nahhunte plyndret Babylonia. Denne hendelsen brakte blant annet Hammurabis gamle lovtavle som krigsbytte til den elamittiske hovedstaden Susa. Dette er verdenshistoriens første kjente tilfelle hvor en erobrer plyndrer fiendens kulturarv og dekorerer sin egen hovedstad med krigsbyttet.
=== Den mellomassyriske perioden ===
Assur-uballit I (1363–1328 f.Kr.) sikret Assyrias uavhengighet fra Mitanniriket i vest; ved gjentakende angrep fulgte han opp farens arbeid og delte Mitanniriket mellom Assyria og Hettitterriket.
Dette var i den mellomassyriske periode (1350–1075 f.Kr.), hvor Assyria ble en ekspansiv militærmakt. Grenseområdene mot nord, øst og vest var geografisk ubeskyttet, så Assyria måtte beskytte dem med regelmessige felttog, som også sikret vesentlige ressurser. Det ga grobunn for en krigsideologi hvor statsguden Assur befalte kongen å gå i krig mot ondskapen som truet Assyria.
På begynnelsen av 1100-tallet f.Kr. startet en massiv folkevandring av de såkalte havfolkene fra vest, noe som felte Hettitterriket og mange av de store kystbyene langs Middelhavet.
Mesopotamia kom under press fra innvandrende arameere fra vest, men de greide imidlertid aldri å velte det assyriske hjemlandet. Arameerne var et nomadefolk fra Den arabiske halvøy, og de slo seg ned i små kongedømmer omkring de store babylonske byene. De brukte en alfabetskrift til å skrive arameisk, og gradvis erstattet dette de akkadiske dialektene babylonisk og assyrisk som talespråk. Skriften ble skrevet med blekk på pergament, som holder seg langt dårligere over tid enn kileskriftstavlene av leire.
Tekster i Mesopotamia ble naturligvis skrevet på leire som var tilgjengelige i store mengder. Med en griffel ble tegnene presset ned i den fuktige leirtavlen, og deretter lagt til tørk i solen eller brent for å herdes. Det er bruken av leire til å skrive på som har resultert i den umåtelige rikdommen av kilder fra det gamle Mesopotamia, og det oppdages fremdeles nye tavler. I strid med UNESCO, plyndres dessverre leirtavlene ofte av røvere som er engasjert av velstående folk og antikvitetshandlere, i hensikt å selge dem på det svarte markedet. Dette løsriver kildene fra den historiske sammenhengen og ødelegger fullstendig den vitenskapelige verdien.
== Det nyassyriske rike (1000–600 f.Kr.) ==
Etter at det assyriske kjerneområdet var kommet helskinnet igjennom den arameiske innvandringen, innledet Adad-nirari (911–891 f.Kr.) en ekspansiv politikk i den etterfølgende nyassyriske perioden (911-612 f.Kr.).
De assyriske interessene lå mot vest, og Kong Asurnasirpal II (883–859 f.Kr.) nådde som den første av de nyassyriske kongene frem til Middelhavet. Han innførte nye militære strategier og gjorde de beseirede områdene til assyriske provinser, som ble styrt av guvernører. Assurnasirpal II gjenoppbygde hovedstaden Nimrod og oppførte et nytt palass med en fremragende innovasjon som kom til å revolusjonere palassarkitekturen: Hundrevis av alabasterrelieffer med religiøse og politiske motiver var oppstilt langs palassets vegger. Budskapet var klart for de besøkende: Dette var verdens hovedstad og kongen dens ubestridte leder.
Etter Assurnasirpal IIs etterfølger Shalmaneser III (858–824 f.Kr.), ble det assyriske riket generelt svekket, fulgt av opprør og borgerkrig. Riket ble gjenreist av Tiglat-pileser III (744–727 f.Kr.) som utvidet det assyriske kjerneområdet, førte stadige felttog mot vest, og sikret seg Babylons krone. Han var den første som for alvor utøvde tvangsforflytninger i det assyriske riket; grupper av mennesker fra den ene delen av riket ble simpelthen forflyttet til den andre, så de ikke kunne opprettholde lojalitet overfor lokalsamfunnet og bevare politiske kontakter som kunne true de assyriske interessene.
Det sargonidiske dynastiet (721–612 f.Kr.) ble innledet av Sargon II (721–705 f.Kr.) (dersom det medfører riktighet at navnebroren Sargon den store var en tronraner av ukjent herkomst).
Sargon II flyttet hovedstaden til den nyanlagte byen Khorsabad og førte en rekke felttog. Under et av disse felttogene, mot landet Tabal i det sydlige Anatolia, omkom han, og man kunne under omstendighetene ikke gi ham en passende begravelse. Derfor fryktet man at hans døde ånd var utelukket fra underverdenen og raste hvileløst omkring på steppen.
Sønnen Sankerib (704–681 f.Kr.) flyttet hovedstaden til Ninive av frykt for å dele farens grusomme skjebne. Han gjorde byen prektigere, større og bedre enn under noen av forgjengerne. Han oppførte også en kongelige lysthage i Ninive med fjellandskaper, eksotiske dyr og planter samt rislende vannløp som ble forsynt gjennom et sinnrikt system av kanaler, akvedukter og arkimediske vannskruer. Hagen ble i senere legender kjent som Babylons hengende hager. Kong Sankerib sluttet å føre årlige felttog og brukte i stedet aggressiv gjengjeldelse for å opprettholde den assyriske anseelsen. Han er blant annet kjent for beleiringen av Jerusalem og ødeleggelsen av Babylon. Sankerib ble til slutt snikmyrdet av to av sine sønner. Sankerib ble hevnet og etterfulgt av en tredje og yngre sønn ved navn Esarhaddon.
Kong Esarhaddon gjenoppbygde det ødelagte Babylon, som var den evige stein i assyrernes sko: Kulturen hadde sitt utspring i Babylonia, som fra urtiden hadde vært sete for den mesopotamiske sivilisasjonen. Denne kulturelle overlegenheten medførte at Babylonia inntok en særstilling i assyrisk politikk og ble behandlet med silkehansker. Da gjenstridige sydlige stammer av arameere og kaldeere begynte å blande seg inn på den babyloniske scene og tilrane seg makt, var militær mellomkomst den eneste løsningen.
Etter bitre erfaringer sikret Esarhaddon arvefølgen for sønnen Assurbanipal (668–627 f.Kr.) med en traktat forseglet med statsguden Assurs segl fra den oldassyriske perioden, et mellomassyrisk segl og Sankeribs segl. Assurbanipal er den siste store assyriske kongen, som blant annet førte felttog i Egypt og erobret den elamittiske hovedstaden Susa. Dette banet indirekte vei for mederne i det nordlige Iran, som sammen med babylonerne erobret Ninive i 612 f.Kr. og endte denne perioden. Årsaken til det mektige assyriske rikets plutselige fall skyldes økonomisk svekkelse. Som en ekspansiv makt var rikets økonomi blitt avhengig av tilstrømningen av ressurser fra de underlagte områdene. Da disse var uttømt, etter at Assyria hadde nådd toppmålet av ekspansjon, og en erobring av Egypt viste seg å være for kostbar, falt rikets økonomi fra hverandre. Assurbanipal er særlig kjent for sitt store bibliotek i Ninive, med mange tusen tekster innsamlet fra hele riket og med relieffer av prektige løvejaktsscener.
== Det kaldeiske rike (600–540 f.Kr.) ==
Den nybabylonske periode (625–539 f.Kr.) kjennetegnes av et mektig handelsimperium. Det innledes av kaldeeren Nabopolassar (625–605 f.Kr.), som var medskyldig i Assyrias fall. I kaoset som fulgte etter Assurbanipals død, kronet Nabopolasser seg til konge av Babylon den 23. november 626 f.Kr. og grunnla det kaldeiske dynastiet. I 616 f.Kr. sikret han seg kontrollen over Babylonia og vendte seg mot det foraktede assyriske kjerneområdet.
Kaldeerne marsjerte opp langs Eufrat og nedkjempet den assyriske hæren og deres allierte fra Egypt. Uten hell angrep de Assur i 615 f.Kr. og var nødt til å søke tilflukt i Tikrit, der de ble beleiret av den assyriske hæren. Året etter ble Nimrud plyndret og Assur beseiret av Kong Kyaxares av Media. Da Nabopolasser nådde frem til det allerede falne og ruinerte Assur, allierte han seg med Kyaxares i nærheten av byen.
Etter tre måneders beleiring erobret de Ninive i 612 f.Kr. Byens palasser og templer ble plyndret, rasert og satt i brann. En gruppe assyrere flyktet til Harran, syd i Tyrkia. Med egyptisk støtte forble Harran assyrernes siste bastion inntil 609 f.Kr. da babylonerne satte inn en garnison.
Babylonias eneste større fiende var nå Egypt, hvis interessesfære lå i Levanten. I 610 f.Kr. allierte de seg med assyrerne i Harran, og i 609 f.Kr. beseiret og drepte de Kong Josjia av Judea ved Megiddo og slo seg ned sammen med resten av den assyriske hæren i Karkemish. Våren 605 f.Kr. angrep kronprinsen Nebukadnesar II (604–562 f.Kr.), og nedkjempet den egyptiske hæren, med store tap på begge sider. Deretter jaget Nebukadnesar restene av hæren gjennom Syria, men da hans far døde 16. august 605 f.Kr., var han nødt til å gi opp jakten og dra til Babylon. Der ble han kronet 7. september 605 f.Kr. Etter kroningen fortsatte han felttoget i Syria, konsoliderte farens rike og sikret seg de regelmessige betalingene av skatt og tributt fra de underlagte områdene med årlige felttog som stadfestet riket og avstraffet de gjenstridige. Dette var en videreføring av den gamle, suksessfulle assyriske politikken.
Den store mengden av krigsbytte og tributt lot Nebukadnesar II starte omfattende bygningsprogrammer i Babylon og andre steder; i hovedstaden bygde han blant annet tempeltårnet Etemenanki, den store prosesjonsveien og Ishtarporten. Begge var omhyggelig dekorert med relieffer av noen av de store gudenes hellige dyr og andre motiver i glasert tegl. Under de store folkelige nyttårsfestene kom gudene som kultstatuer fra hele landet, og de ble båret gjennom byen i prosesjonsveien og ført ut igjennom Ishtarporten til et tempel på steppen for å beseire kaosmaktene. Fra Bibelen er Nebukadnesar II særlig kjent for deportasjonen av jødene etter erobringen av Jerusalem i 597 f.Kr. Han førte også flere felttog mot Egypt som han forsøkte å erobre, men uten hell.
Etter Nebukadnesar IIs død i 562 f.Kr. fulgte en rekke turbulente år. Etter to års regjering ble Nebukadnesars sønn etterfulgt av sin svoger som regjerte i tre år. Han ble igjen etterfulgt av en ung sønn som ble myrdet tre måneder senere i juni 556 f.Kr. Konspiratorene utnevnte den gamle hærsjefen Nabonid (559-539 f.Kr.) til konge, som 30 år tidligere hadde forhandlet fred mellom Media og Lydia, etter at den berømte måneformørkelsen 28. mai 585 f.Kr. avbrøt den bitre kampen.
Nabonid var sønn av guvernøren i Harran. Hans mor, som ble 104 år gammel, hadde vært hoffdame hos Assurbanipal. Hun var prestinne for måneguden Sin i Harran, hvis tempel var blitt ødelagt av babylonere og medere i 609 f.Kr. Allerede i begynnelsen av regjeringstiden beordret Nabonid morens tempel gjenoppbygget. Dette forble lenge et viktig senter for måneguden; frem til det 3. århundre kunne gudens halvmåne ses på romerske mynter preget i Harran. Nabonid innsatte også sin datter som yppersteprestinne for Sin i Ur, på samme måte som Sargon den store hadde innsatt datteren Enheduanna 2000 år tidligere. Sargons datter skrev en rekke vakre hymner til gudene og er verdenshistoriens første kjente forfatter. Nabonid forsøkte å reformere religionen ved å opphøye Sin til den øverste guden, og utfordret dermed statsguden Marduks presteskap. Da det brøt ut pest og hungersnød i Babylonia, med en inflasjon på opp til 50 %, skyldte Nabonid på deres forræderi overfor Sin. Han innsatte sin sønn Belsassar som regent i Babylon og ledet et felttog gjennom Syria og Libanon og videre frem til den viktige karavanebyen Taima i det som nå er det nordvestlige Saudi-Arabia, hvor han ble i 10 år. Årsaken til det frivillige eksilet er ukjent, men det betød at Marduk-prestene ikke kunne holde store nyttårsfester hvor kongen skulle avgi sin kongeverdighet foran Marduk, bli slått i ansiktet og bekjenne hva han ikke hadde gjort før han kunne gjenoppta kongedømmet.
I 540 f.Kr. vendte Nabonid tilbake og sto overfor en ny maktbalanse; de tidligere mektige mederne og lyderne var blitt beseiret av perserne som etterpå skulle regjere i hele Midtøsten. Høsten 539 f.Kr. nedkjempet perserkongen Kyros den babylonske hæren ved Opis og marsjerte videre ned til Sippar. Byen ble erobret 10. oktober. Nabonid flyktet, og allerede to dager senere marsjerte den persiske hæren inn i Babylon uten kamp. Troppene omringet Marduks tempel og sørget for at nyttårsfestens religiøse seremonier som foregikk i tempelet ikke ble forstyrret.
Kong Kyros førte en slagkraftig propaganda og vant mye støtte for sin liberale politikk og religiøse toleranse, som uten tvil ble støttet av et militært nærvær. Kong Kyros ble av jødene betraktet som en frelser, JHVHs sendebud, som befridde dem fra fangenskapet og tillot dem å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Selv blant babylonerne sies han å ha blitt hyllet som befrieren av den kjetterske Nanbonids tyranni, da han utnevnt av Marduk triumferende marsjerte inn i Babylon 29. oktober.
Hermed var det siste selvstendige styret i Mesopotamia brakt til ende for de neste 2.500 år. Først etter første verdenskrig ble Mesopotamia etablert som den nye staten Irak, under britisk mandat i 1921. I 1932 ble landet selvstendig.
== Prolog ==
Med unntak av nomadene som bodde i telt og sumpbeboerne i syd som bodde i sivhytter, bygde de gamle mesopotamierne hus i leire. Når leiren ikke brennes, er byggematerialet ikke særlig holdbart, og da det var rik forekomst på leire i motsetning til tre, rev man ofte det gamle huset, utjevnet jorden og bygde nytt. Det betød at det i ettertid er opphopet lag på lag av ruiner etter tidligere beboelser og dannet hva man med et arabisk ord kaller en tell, en høyby. Gjennom årtusener blomstret den ene store kulturen etter den andre på sine forgjengeres ruiner, som lå avleiret i høybyens lag. Den dag i dag er disse platåene svært karakteristiske i landskapet i Midtøsten og et evig vitne om en ufattelig gammel verden.
De gamle borgerne i oldtidens Mesopotamia var klar over den fantastiske rikdommen som lå gjemt i den gamle høybyen, og bevisstheten om landets umåtelig rike kulturarv dukket mildt sagt opp av jorden.
Man utførte antikvariske undersøkelser, hadde antikvitetssamlinger, lagde forfalskninger, utførte innskrifter med eldre tegnformer og fantaserte omkring skrifttegnenes utviklingshistorie. Den oldkyndige babylonerkongen Nabonid var en flittig antikvar. Under restaureringen av de gamle kultsentre i Babylonia undersøkte han fundamentet og fant gamle innskrifter og gjenstander fra en fjern fortid. Han gravde blant annet i Sippar, hvor han nådde helt ned i lag til den oldakkadiske kongen Naram-Sins tid (2254–2218 f.Kr.). Noen funn oppbevarte han i et slags museum i tempelanlegget i Ur, hvor han hadde innsatt datteren som yppersteprestinne. Blant funnene var en statue av Kong Shulgi fra Ur-III dynastiet(2094–2047 f.Kr.), en av Larsa-kongenes leirespiker fra det tidlige 2. årtusen, samt en kassitisk grensestein fra slutten av det 2. årtusen.
Inntil midten av det 19. århundre var Mesopotamias historie i den vestlige verden bare kjent fra beretninger i Bibelen og fra enkelte antikke forfattere. I det 12. århundre finner vi de første iakttagelser av de gamle ruinhøydene fra en reisende i området, som siden skulle bli etterfulgt av flere nysgjerrige sjeler. I det 17. og 18. århundre beskrev europeere Persepolis' ruiner og laget kopier av oldpersiske kileinnskrifter, som delvis ble tydet av den tyske forskeren Georg Grotefend i 1802. Blant de tidlige reisende var Carsten Niebuhr, som besøkte Ninive i 1766 under den danske ekspedisjonen til Arabia felix («Det lykkelige Arabia»).
De første vitenskapelige undersøkelsene i Mesopotamia ble foretatt av orientalisten Claudius Rich, som ble etterfulgt av den unge Henri Austen Layard. I begynnelsen av 1840-årene reiste han rundt i området og ble dypt betatt av de gamle, hemmelighetsfulle ruinhøydene, og i en alder av 28 år begynte han i november 1845 å grave i Nimrud, hvor han fant Assurnasirpal IIs palass. Året etter foretok han noen prøvegravninger i Ninive, hvor han etter et år fant Sankeribs palass og avdekket til sammen tre kilometer med assyriske palassrelieffer. Helt eksepsjonelt gjorde Layard Mesopotamias historie kjent for en begeistret viktoriansk offentlighet som drømte om å grave helt tilbake til Adam og Evas tid.
Den gamle kileskriften ble brukt fra slutten av det 4. årtusen f.Kr. frem til det 1. århundre e.Kr. til å skrive bortimot femten forskjellige språk, som for eksempel akkadisk, (assyrisk og babylonisk), sumerisk, eblaittisk, elamittisk, hettittisk, hurrittisk, urarteisk, ugaritisk og oldpersisk. Skriften ble tydet på bakgrunn av en trespråket klippeinnskrift av Kong Dareios I ved Bisutun i det sydvestlige Iran. Etter en møysommelig kopiering av den oldpersiske inskripsjonen utga Henry Rawlinson en tolkning i 1846. I neste omgang ble resten av inskripsjonen kopiert, og i 1851 tolket han den babylonske inskripsjonen.
I senere tid ble den siste inskripsjonen på elamittisk tolket av Edwin Norris, på bakgrunn av Henry Rawlinsons notater i 1855. Dermed var grunnen lagt til en kileskriftforskning som fremdeles pågår i assyriologien.
== Eksterne lenker ==
Søkbar digitalkopi av Margaret Oliphants Oldtidens sivilisasjoner : rikene, kulturene, herskerne (Grøndahl Dreyer, 1993) | Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f. | 7,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sargon_II | 2023-02-04 | Sargon II | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Assyriske konger', 'Kategori:Babylonske konger', 'Kategori:Fødsler i 765 f.Kr.', 'Kategori:Menn'] | Sargon II av Assyria (akkadisk: Šarru-ukin, «han [= guden] gjorde kongen urokkelig/hard», styrte 722 – 705 f.Kr.) var en assyrisk konge. Han var først medregent med Salmanassar V. Det er ikke klart om Sargon var sønn av Tiglat-Pileser III eller en usurpator (tronraner) ikke i slekt med den kongelige familie. I sine inskripsjoner har titulert seg selv som en ny mann, og sjeldent referert til sine forgjengere; imidlertid tok han navnet Sharru-kinu («sanne/rettmessige konge»), etter Sargon av Akkad — grunnlegger av det første semittiske rike i regionen rundt 16 århundrer tidligere. Sargon er den bibelske formen av navnet Sharru-kinu.
Sargons tid ødela assyrerne tistammeriket i Israel, og da byen Samaria falt etter tre års beleiring, ble innbyggerne bortført. Denne hendelsen ble antagelig grunnlaget for legendene om Israels ti forsvunne stammer.
| Sargon II av Assyria (akkadisk: Šarru-ukin, «han [= guden] gjorde kongen urokkelig/hard», styrte 722 – 705 f.Kr.) var en assyrisk konge. Han var først medregent med Salmanassar V. Det er ikke klart om Sargon var sønn av Tiglat-Pileser III eller en usurpator (tronraner) ikke i slekt med den kongelige familie. I sine inskripsjoner har titulert seg selv som en ny mann, og sjeldent referert til sine forgjengere; imidlertid tok han navnet Sharru-kinu («sanne/rettmessige konge»), etter Sargon av Akkad — grunnlegger av det første semittiske rike i regionen rundt 16 århundrer tidligere. Sargon er den bibelske formen av navnet Sharru-kinu.
Sargons tid ødela assyrerne tistammeriket i Israel, og da byen Samaria falt etter tre års beleiring, ble innbyggerne bortført. Denne hendelsen ble antagelig grunnlaget for legendene om Israels ti forsvunne stammer.
== Tidlig styre ==
Beleiret av vanskeligheter i begynnelsen av sitt styre, inngikk Sargon en pakt med den babylonske kong Marduk-apla-iddina II. Han var i stand til å frigjøre alle templene, foruten også innbyggerne av byene Assur og Harran fra skattlegging. Mens Sargon således forsøkte å få støtte i Assyria, erobret Marduk-apla-iddina II Babylon med hjelp fra den nye elamittiske kong Ummanigasj og ble kronet som konge i 721 f.Kr.
== Militære kampanjer ==
I 720 f.Kr. dro Sargon mot Elam, men den assyriske hæren ble beseiret i nærheten av Der i Sumer. Senere det samme året beseiret Sargon en sammenslutning fra Aram ved Qarqar, og fikk på den måten kontroll over Arpad, Simirra, og Damaskus. Sargon erobret Gaza i Filistia, ødela Rafah, og vant en seier over en egyptisk hær. På vegen tilbake fikk han Samaria ombygd som hovedstaden i den nye provinsen Samerina og fikk assyrere bosatt der.
I 717 f.Kr. erobret han deler av Zagrosfjellene og den syrisk-hettittiske byen Karkemisj i øvre Eufrat. I 716 f.Kr. gikk han mot mannaierne (et oldtidsfolk eller stamme som det i dag er noe vanskelig å identifisere), hvor deres hersker Aza, sønn av Iranzu, hadde blitt avsatt av Ullusunu ved hjelp av Urartu. Sargon tok hovedstaden Izirtu og stasjonerte soldater i Parsuasj eller Parsua og Kar-Nergal (Kishesim). Han bygde nye baser i Media hvor den fremste var Harhar og som han omdøpte til Kar-Sharrukin. I 715 f.Kr. fulgte andre etter: Kar-Nabu, Kar-Sin og Kar-Ishtar — alle oppkalt etter babylonske guder og som fikk assyriske bosettere.
Sargons åttende militære kampanje var vendt mot Urartu i 714 f.Kr. er velkjent fra et brev fra Sargon til guden Assur, som ble gjenfunnet i byen Assur, og i dag oppbevart i Louvre. Dessuten i relieffer i palasset i Dur-Sharrukin («Sargons festning»). Relieffene viser vanskeligheter med terrenget: stridsvognene måtte bli tatt fra hverandre og båret i deler av soldatene (mens kongen er fortsatt avbildet i sin stridsvogn). Brevet beskriver hvordan det måtte hogges veg gjennom ugjennomtrengelige skoger. Krigstoktet var antagelig motivert av det faktum at Urartu var blitt svekket av angrep fra kimmeriere, en nomadisk stamme fra steppene. En hær fra Urartu hadde blitt fullstendig utryddet og hærføreren Qaqqadanu ble tatt til fange.Etter å ha nådd fram til Urmiasjøen gikk han mot øst og inn i Zikirtu og Andia ved de kaspiske toppene av Kaukasia. Da rapporter om at kong Rusa I av Urartu bevegede seg mot ham, vendte han tilbake til Urmia og beseiret en hær fra Urartu i en bratt dal i Uausj (antagelig Sahend, øst for Urmiasjøen, eller lengre sør i landet til mannaierne), et bratt fjell som nådde opp til skyene og hvor fjellsidene var dekket av snø. Slaget er beskrevet som ren nedslaktning, men kong Rusa greide å slippe unn. Hestene til hans stridsvogn ble drept av assyriske spyd, noe som tvang ham til å ri på en hoppe for å slippe unna, ydmykende for en konge.
Sargon plyndret det fruktbare landet ved de sørlige og vestlige breddene av Urmiasjøen, felte frukttrærne og brente avlingene. I den kongelige bolig ved Ulhu ble vinkjelleren til kongene av Urartu plyndret. Den assyriske hæren plyndret deretter Sangibuti og marsjerte nord til Van uten å møte motstand. Folket hadde øyensynlig enten trukket seg tilbake til sine festninger eller dratt opp i fjellene. Sargon hevdet å ha ødelagt 430 tomme landsbyer.
Etter å ha nådd fram til Vansjøen forlot han Urartu via Uaiaisj. I Hubushkia mottok han tributt fra Nairilandene. Mens det meste av hæren dro tilbake til Assyria, dro Sargon videre for å herje urartiske tempelet for guden Nairi i Musasir i 714 f.Kr. Krigsbyttet må ha vært veldig og imponerende: beskrivelsen av det tar opp til femti rader i brevet til guden Assur. Mer enn et tonn med gull og fem tonn med sølv falt i hendene på assyrerne; 334 000 objekter totalt. Et relieff fra Dur-Sharrukin har også avbildet plyndringen av Musasir. Sargon hevdet å tapt kun en eneste stridsvogn, to kusker og tre andre. Kong Rusa skal etter sigende ha blitt fortvilet da han hørte om tapet av Musasir og ble syk. I henhold til de keiserlige annaler skal han ha tatt sitt eget liv med å falle på sverdet.I 713 ble Sargon ved sitt hjem. Hans soldater erobret blant annet Karalla, Tabal og Kilikia. En del mediske herskere underkastet seg og tilbud tributter. I 711 f.Kr. ble byen Gurgum erobret. Et opprør i den filistiske byen Ashdod, støttet av rikene Judea, Moab og Egypt, ble slått ned og Ashdod ble en assyrisk provins.
Under Sargons styre ble kongedømmet Israel (det israelske nordriket) fullstendig beseiret etter at hovedstaden Samaria ble beleiret i tre år og til sist erobret. Alle innbyggerne ble ført bort i landflyktighet. Det ble antagelig grunnlaget for legendene om Israels ti forsvunne stammer. I henhold til den bibelske redegjørelsen ble andre mennesker ført til Samaria, samaritaner, under hans medregent Salmanassar V, se Andre kongebok 18. Sargons navn opptrer kun en gang i Bibelen, i Jesajaboken som nedtegner den assyriske erobringen av Ashdod i 711 f.Kr.
== Krigen mot Babylonia ==
I 702 f.Kr. følte Sargon seg trygg nok sitt styre til å gå imot sin babylonske erkefiende Marduk-apla-iddina II. En hær bevegede seg mot Elam og landets nye konge Shutruk-Nahhunte II; den andre, som han førte selv, gikk mot Babylon. Hæren beleiret Babylon og Marduk-apla-iddina II flyktet. Det ble sagt at han ble tatt til fange i sumplandet ved det som i dag kalles for Shatt al-Arab, men det er kanskje usannsynlig da han fortsatt var en motstander for Sargons etterfølger Sankerib. Sørlige Babylonia ble erobret og omgjort til provinsen Gambulu.
Etter at Marduk-apla-iddina II var flyktet eller tatt til fange, overga Babylon seg til Sargon og han ble proklamert konge av Babylonia i 710 f.Kr. og gjeninnførte således fellesmonarkiet Babylonia og Assyria. Han gjorde Babylon til sitt hovedkvarter og ble boende der i tre år. I 709 f.Kr. ledet han en nyttårsprosesjon som konge av byen. Han fikk sin sønn Sankerib gift med den arameiske adelskvinnen Naqi'a, og ble værende i sør for å pasifisere de arameisk og kaldeiske stammene i nedre Eufrat foruten også sutinomader. En del områder ved grensen til Elam ble også erobret og underlagt ham.
== Senere styre ==
I 710 f.Kr. hadde de syv kongene på Ia' (Kypros) akseptert assyrisk overherredømme; i 709 f.Kr. hadde Midas, konge av Frygia, underkastet seg assyrisk styre, og i 708 f.Kr. hadde Kummuhu (Kommagene) blitt en assyrisk provins. Assyria var toppen av sin makt. Urartu hadde bortimot underkastet kimmerierne, Elam var svekket, Marduk-apla-iddina II var maktesløs, og den egyptiske innflytelsen i Midtøsten var også for tiden svinnende.
== Byggeprosjekter ==
Sargon valgte Nineve framfor den tradisjonelle hovedstaden ved Assur. I 713 f.Kr. beordret han byggingen av et nytt palass og by kalt Dur-Sharrukin («Sargons festning/hus»), 20 km nord for Nineve ved foten av Gebel Musri. Landet ble kjøpt og gjelden til byggarbeidene ble nullstilt for å tiltrekke seg tilstrekkelig med arbeidskraft. Landet rundt byen ble kultivert og oliventrær ble plantet for å øke Assyrias mangelfulle produksjon av olivenolje. I tillegg ble det opprettet hager for alle slags frukttrær.Byen hadde en rektangulær formgivning og målte 1760 ved 1635 meter. Lengden på murene var 16 280 assyriske enheter, tilsvarende til den numeriske verdien av Sargons assyriske navn. Byen ble delvis bosatt med krigsfanger og landflyktige under kontroll av assyriske embetsmenn som sikret at de viste nok respekt for gudene og kongen. Hoffet flyttet til Dur-Sharrukin i 706 f.Kr. selv om det fortsatt ikke var helt ferdigstilt. Det var fortsatt ikke helt ferdig da Sargon II døde i 705 f.Kr. Hans sønn og etterfølger flyttet hovedstaden tilbake til den etablerte byen Nineve, rundt 24 km lengre sør, og Dur-Sharrukin synes i stor grad å ha blitt forlatt.
== Død ==
I år 705 f.Kr. dro Sargon ut for å drive krig mot kimmerierne, som senere kom til å ødelegge kongedømmene Urartu og Frygia før de dro videre vestover. I denne krigen ble Sargon drept. Han ble etterfulgt av sin sønn, Sin-ahhe-eriba, som styrte i årene 705 – 681 f.Kr., og er mest kjent under sitt bibelsk navn, Sankerib.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hurowitz, Victor Avigdor (2008): «‘Shutting Up’ the Enemy: Literary Gleanings from Sargon's Eighth Campaign» i: Mordechai Cogan & Dan'el Kahn (red.): Treasures on Camels' Humps: Historical and Literary Studies from the Ancient Near East Presented to Israel Eph'al, Jerusalem, Magnes Press
Kriwaczek, Paul (2010): Babylon. Mesopotamia and The Birth of Civilization, London
== Eksterne lenker ==
(en) Sargon II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Great Inscription of Khorsaband, babylonsk og assyrisk litteratur hos Prosjekt Gutenberg.
Sargon’s VIII Campaign | Sargon (2334-2279 f.Kr. | 7,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lingua_franca | 2023-02-04 | Lingua franca | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstruerte språk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk'] | Lingua franca (uttales lingva franka; italiensk, bokstavelig «frankisk språk») var opprinnelig en betegnelse for et blandingsspråk eller fellesspråk, som oppsto i korsfarertiden (middelalderen) rundt om i Middelhavet. Det har siden blitt en generell betegnelse for kommunikasjon mellom personer som ikke har et felles morsmål, og derfor bruker et tredjespråk som er adskilt fra begges språk, eksempelvis fransk som diplomatspråk.Ulike former for lingua franca har utviklet seg rundt om i verden i menneskehetens historie, tidvis av kommersielle hensyn (såkalte «handelsspråk»), men også av kulturelle, religiøse, diplomatiske og administrativ bekvemmelighet, og som et virkemiddel for å utveksle informasjon mellom vitenskapsfolk og andre lærde av forskjellige nasjonaliteter. Et verdensspråk er idéen bak et global lingua franca. Et av de mest utstrakt praktiserte språket og hurtigst spredte verdensspråket i dag er engelsk. Det har over 980 000 000 bruker som første- og andrespråk verden over.
| Lingua franca (uttales lingva franka; italiensk, bokstavelig «frankisk språk») var opprinnelig en betegnelse for et blandingsspråk eller fellesspråk, som oppsto i korsfarertiden (middelalderen) rundt om i Middelhavet. Det har siden blitt en generell betegnelse for kommunikasjon mellom personer som ikke har et felles morsmål, og derfor bruker et tredjespråk som er adskilt fra begges språk, eksempelvis fransk som diplomatspråk.Ulike former for lingua franca har utviklet seg rundt om i verden i menneskehetens historie, tidvis av kommersielle hensyn (såkalte «handelsspråk»), men også av kulturelle, religiøse, diplomatiske og administrativ bekvemmelighet, og som et virkemiddel for å utveksle informasjon mellom vitenskapsfolk og andre lærde av forskjellige nasjonaliteter. Et verdensspråk er idéen bak et global lingua franca. Et av de mest utstrakt praktiserte språket og hurtigst spredte verdensspråket i dag er engelsk. Det har over 980 000 000 bruker som første- og andrespråk verden over.
== Karaktertrekk ==
Lingua franca er et funksjonelt eller praktisk begrep, uavhengig av lingvistisk historie eller språklig struktur. Pidgin- og kreolspråk har ofte funksjon som lingua francas. Hvor morsmålet er benyttet som et innfødt språk i et samfunn, er lingua franca benyttet utfor dette samfunnets grenser og som et andrespråk for kommunikasjon mellom grupper. Lingua franca fungerer som et fellesspråk for grupper som ikke deler samme morsmål, for eksempel kiswahili i Sentral- og Øst-Afrika, og engelsk som er innfødt språk Storbritannia, men er benyttet som lingua franca på Filippinene og i India. Russisk, mandarin (kinesisk), arabisk, spansk, portugisisk, og fransk fungerer med tilsvarende hensikt som lingua francas i mange områder.
== Etymologi ==
Begrepet «lingua franca» er avledet fra det språk som folk rundt Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet benyttet som hovedspråk for handel og diplomati i senmiddelalderen, også under renessansen og fram til 1700-tallet. Til tross for navnet, som bokstavelig betyr «frankisk språk», var det en svært forenklet form for italiensk, fylt opp med spanske, greske, arabiske og tyrkiske ord. På denne tiden dominerte italienere handelen i havnbyene rundt Middelhavet innenfor Det osmanske rike og i arabiske Midtøsten. Selve betegnelsen, som muligens er av arabisk opprinnelse, har sitt opphav tilbake til korsfarertiden, hvor araberne kalte alle europeere for «frankere». Engelske kilder fra 1600-tallet omtalte det også som «bastardspansk».
== I betydningen «fellesspråk» ==
Flere versjoner av lingua franca utviklet seg, blant annet en portugisisk form som ble brukt på portugisiske skip og i landets kolonier. I dag finner man spor etter språket særlig i algirsk slang. Også i britisk engelsk finner man enkelte ord fra lingua franca, da mange engelske sjømenn gjorde tjeneste på skip hvor man snakket språket.
Funksjonen lingua franca hadde som handelsspråk, har ført til at man også bruker navnet som betegnelse på et fellesspråk i en region med flere språkgrupper, spesielt i forbindelse med uoffisielle språk. Man finner for eksempel hausa i Vest-Afrika, hindi i det meste av India og swahili i Øst-Afrika. Språkformen som er i bruk som lingua franca avviker ofte fra formen som brukes som morsmål, da den påvirkes av de forskjellige morsmålene i regionen. Et lands offisielle språk kan også ha funksjon som lingua franca, men omtales da gjerne nettopp som offisielt språk. Dette er et vanlig fenomen særlig i tidligere kolonier, der kolonimaktens språk brukes i offentlige sammenhenger, mens befolkningen ofte har andre morsmål.
I Europa har flere språk gjort tjeneste som fellesspråk i de øvre samfunnssjikt. Spesielt har latin utmerket seg som akademisk og kirkelig språk gjennom mange århundrer.
Konstruerte språk som esperanto, ido, interlingua og volapük har vært ment å skulle fylle en funksjon som globalt fellesspråk, og er derfor ofte omtalt som kandidater for et globalt lingua franca. Bruken har imidlertid vært begrenset.
== Referanser == | Lingua franca (uttales lingva franka; italiensk, bokstavelig «frankisk språk»)lingua franca, Bokmålsordboka var opprinnelig en betegnelse for et blandingsspråk«blandingsspråk», NAOB eller fellesspråk,«fellesspråk», NAOB som oppsto i korsfarertiden (middelalderen) rundt om i Middelhavet. Det har siden blitt en generell betegnelse for kommunikasjon mellom personer som ikke har et felles morsmål, og derfor bruker et tredjespråk som er adskilt fra begges språk,Chirikba, Viacheslav A. (2008): «The problem of the Caucasian Sprachbund» i: Muysken, Pieter red.: From Linguistic Areas to Areal Linguistics, ISBN 90-272-3100-1, s. 31. eksempelvis fransk som diplomatspråk. | 7,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beirut | 2023-02-04 | Beirut | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Beirut', 'Kategori:Byer i Libanon', 'Kategori:Hovedsteder i Asia', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | For detaljer om eksplosjonen 4. august, se Havneeksplosjonen i Beirut.Beirut (بيروت) er hovedstaden, den største byen og en viktig havneby i Libanon. Beirut har omtrent 2,2 millioner innbyggere inkludert forsteder (2014).Bykjernen har om lag 360 000 innbyggere (2014).
Beirut er en av Midtøstens mest sammensatte byer, med mange etniske og religiøse retninger innenfor byen. Under den libanesiske borgerkrigen ble byen nærmest delt mellom det overveiende kristne Øst-Beirut og det muslimske Vest-Beirut. Flyktningleirene Burj el Barajneh og Dbeyeh ligger i Beirut. Shiamuslimske Dahieh ligger like sør for byen.
Navnet Beirut kommer ifra det fønikiske ordet Beroth som betyr «byen med brønner».
| For detaljer om eksplosjonen 4. august, se Havneeksplosjonen i Beirut.Beirut (بيروت) er hovedstaden, den største byen og en viktig havneby i Libanon. Beirut har omtrent 2,2 millioner innbyggere inkludert forsteder (2014).Bykjernen har om lag 360 000 innbyggere (2014).
Beirut er en av Midtøstens mest sammensatte byer, med mange etniske og religiøse retninger innenfor byen. Under den libanesiske borgerkrigen ble byen nærmest delt mellom det overveiende kristne Øst-Beirut og det muslimske Vest-Beirut. Flyktningleirene Burj el Barajneh og Dbeyeh ligger i Beirut. Shiamuslimske Dahieh ligger like sør for byen.
Navnet Beirut kommer ifra det fønikiske ordet Beroth som betyr «byen med brønner».
== Historie ==
Den første gangen Beirut er nevnt er i brevene fra Tell el-Amarna fra 14. århundre f.Kr.. Byen ble tatt og rasert av Diodotus Tryfon i 140 f.Kr., da hans hær kjempet for å få makten i Selevkidriket. Byen ble snart bygd opp igjen i planmessig hellenistisk stil. Dagens by er bygget oppå den gamle, og arkeologiske undersøkinger har vist at gaten Souk Tawile følger kursen til en gate fra romersk-gresk tid.
Under romerne fikk Beirut et berømt juridisk akademi der blant annet de to kjente juristene Papinian og Ulpian underviste.
I 533 utnevnte keiser Justinian skolen til en av de tre offisielle for justis i keiserdømmet, men etter et jordskjelv i 551 måtte skolen flytte til Sidon. Beirut var lenge et viktig handelssenter, men i mellomalderen tok etter hvert Akko mye av denne rollen.
I 653 ble byen arabisk. Kristne korsfarere hadde makten fra 1110 til 1291. Beirut ble uansett alltid styrt av lokale drusiske emirer. En av disse, Fakr ed-Din Maan II, erobret byen på 1600-tallet, men osmanene tok byen tilbake i 1763. Etter 1763 vokste Beirut forbi Akko som handelssenter, men maktkamp og krig førte til tilbakegang for byen, som fikk redusert innbyggertallet til rundt 10 000.
Byen ble syrisk provinshovedstad i 1888 og fikk et kosmopolitisk preg med påvirkning fra Europa og USA samt Midtøsten. Beirut ble etter hvert kjent som Midtøstens Paris. Byen ble et handelssentrum og et intellektuelt samlingspunkt.
Da Det osmanske riket brøt samen etter første verdenskrig, fikk Frankrike kontrollen over både Beirut og resten av Libanon. De nye styresmaktene favoriserte de kristne innbyggerne, noe som førte til spenning mellom de ulike religiøse folkegruppene. Byen fortsatte å tiltrekke seg intellektuelle og turister fram til borgerkrig brøt ut i 1975, da også mange fastboende flyktet. Etter at krigen sluttet i 1989 arbeidet styremaktene hardt for å gjøre Beirut til et midtpunkt for kunnskap, kultur, turisme og mote igjen. I 2006 ble byen bombet av Israel, som okkuperte deler av Libanon for å krige mot Hizbollah.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Beirut – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beyrouth بيروت – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beirut hos Wikivoyage | – | 7,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IBM | 2023-02-04 | IBM | ['Kategori:41°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske hoffleverandører', 'Kategori:IBM', 'Kategori:IT-konsulentselskaper', 'Kategori:Maskinvareprodusenter', 'Kategori:Sider med kart'] | International Business Machines (IBM) er en amerikansk teknologibedrift med hovedkontor i Armonk i New York, og med virksomhet i over 170 land.
Selskapet ble grunnlagt i 1911 som Computing-Tabulating-Recording Company (CTR) og ble omdøpt til «International Business Machines» i 1924. Dette gjør IBM til en av verdens eldste teknologibedrifter, bare NCR Corporation er eldre.
IBM produserer og markedsfører program- og maskinvare, og tilbyr internet-hosting, og konsulenttjenester på alt fra stormaskiner til nanoteknologi. IBM er også en betydelig forskningsorganisasjon som har rekorden for mest patenter oppfunnet av en bedrift (pr 2016) for 23. år på rad. Oppfinnelser fra IBM inkluderer blant annet Minibanken, disketter, harddisker, magnetkort, relasjonsdatabase, SQL programmeringsspråk, UPC barcode, og dynamic random-access memory (DRAM).
IBM har kontinuerlig skiftet ut sin produkt/tjeneste-portefølje ved å forlate massemarkeder med lave marginer og heller fokusere på høyverdi- og mer profitable markeder. Eksempler på dette inkluderer å fisjonere ut skriver-produsenten Lexmark i 1991 og ved å selge PC- (ThinkPad) og x86-baserte server- divisjonen til Lenovo (i 2005 og 2014 respektivt), samt å kjøpe opp firmaer som PwC Consulting (i 2002), SPSS (i 2009), og The Weather Company (i 2016).
På grunn av størrelsen og den blå logoen er firmaet også kjent som Big Blue («Store blå»). Selskapet er en av verdens største arbeidsgivere med (pr 2016) nesten 380 000 ansatte. Omtalt som «IBM-ere» har IBM ansatte blitt tildelt fem nobelpriser, seks Turing Awards, ti National Medals of Technology og fem National Medals of Science.
| International Business Machines (IBM) er en amerikansk teknologibedrift med hovedkontor i Armonk i New York, og med virksomhet i over 170 land.
Selskapet ble grunnlagt i 1911 som Computing-Tabulating-Recording Company (CTR) og ble omdøpt til «International Business Machines» i 1924. Dette gjør IBM til en av verdens eldste teknologibedrifter, bare NCR Corporation er eldre.
IBM produserer og markedsfører program- og maskinvare, og tilbyr internet-hosting, og konsulenttjenester på alt fra stormaskiner til nanoteknologi. IBM er også en betydelig forskningsorganisasjon som har rekorden for mest patenter oppfunnet av en bedrift (pr 2016) for 23. år på rad. Oppfinnelser fra IBM inkluderer blant annet Minibanken, disketter, harddisker, magnetkort, relasjonsdatabase, SQL programmeringsspråk, UPC barcode, og dynamic random-access memory (DRAM).
IBM har kontinuerlig skiftet ut sin produkt/tjeneste-portefølje ved å forlate massemarkeder med lave marginer og heller fokusere på høyverdi- og mer profitable markeder. Eksempler på dette inkluderer å fisjonere ut skriver-produsenten Lexmark i 1991 og ved å selge PC- (ThinkPad) og x86-baserte server- divisjonen til Lenovo (i 2005 og 2014 respektivt), samt å kjøpe opp firmaer som PwC Consulting (i 2002), SPSS (i 2009), og The Weather Company (i 2016).
På grunn av størrelsen og den blå logoen er firmaet også kjent som Big Blue («Store blå»). Selskapet er en av verdens største arbeidsgivere med (pr 2016) nesten 380 000 ansatte. Omtalt som «IBM-ere» har IBM ansatte blitt tildelt fem nobelpriser, seks Turing Awards, ti National Medals of Technology og fem National Medals of Science.
== Historie ==
IBMs historie begynte flere tiår før utviklingen av datamaskinen – før den tid produserte man hullkortmaskiner. Opprinnelig het virksomheten Computing Tabulating Recording Corporation (CTR), som ble opprettet som et aksjeselskap 15. juni 1911 i Binghamton, New York. Denne virksomheten var en fusjon mellom Tabulating Machine Corporation, Computing Scale Corporation og International Time Recording Company. Direktøren for Tabulating Machine Corporation var den gang Herman Hollerith. Thomas J. Watson Sr., som grunnla IBM, ble direktør for CTR i 1914 og administrerende direktør i 1915. 14. februar 1924 endret CTR navn til International Business Machines Corporation (IBM).
Virksomhetene som ble fusjonert under CTR-navnet, fremstilte et bredt utvalg produkter, blant annet tidsstyringssystemer, vekter, automatiske kjøttskjærere og, viktigst av alt for utviklingen av datamaskinen, hullkortutstyr. Etter hvert fokuserte CTR utelukkende på hullkortutstyr, og innstilte sine øvrige aktiviteter.
=== 1980-årene og PC-standarder ===
Selv om IBM ikke oppfant PC-en, ble deres arkitektur - som er blitt kopiert fra deres opprinnelige 1981-design - industristandarden innen dataverden. Dette omtales som komponentbasert arkitektur, hvor man gjerne er avhengig av komponenter laget av tredjeparter. Microsoft og Intel ble monopol-leverandører av henholdsvis operativsystemer og prosessorer, to av nøkkelkomponentene i disse datamaskinene.
IBM Personal System/2 eller PS/2 ble lansert i april 1987 og var IBMs tredje generasjon av personlige datamaskiner. Innenfor IBMs produktrekke erstattet den offisielt IBM PC, XT, AT og PC Convertible. PS/2 ble skapt av IBM i et forsøk på å gjenoppnå kontrollen over markedet for personlige datamaskiner ved å introdusere en avansert, men likevel proprietær arkitektur. IBMs betydelige markedsandeler gjorde produktet til en salgssuksess.
Mange av nyvinningene til PS/2 gikk over til å bli standarder i markedet generelt. Av disse kan nevnes:
Seriell porten 16550 UART (omtrent alltid kombinert med sammenkoplingen RS-232)
3 1/2 tommer 1.44 Mb disketter
72-pinners SIMM
PS/2-tilkoblinger for mus og tastatur
VGA
=== Omstillingen i 1990-årene ===
Etter å ha vært ledende i årtier, fikk IBM problemer på 1990-tallet. Kvalitetsforskjellen overfor konkurrentenes produkter ble redusert, og selskapets høyere priser lot seg vanskelig forsvare. Fra 1991 til 1993 registrerte IBM tap på US$ 16 milliarder. Aksjemarkedet presset selskapet til å kvitte seg med undervirksomheter, og børsverdien raste nedover. 19. januar 1993 offentliggjorde IBM et underskudd på 4,97 milliarder dollar i 1992, noe som den gangen var det største underskuddet i noen amerikansk bedrift noensinne
Den 1. april samme år ble Louis V. Gerstner, Jr. administrerende direktør i IBM. Han solgte hovedkontoret i New York, og gjennomførte en kritisk studie av hele organisasjonen. Konklusjonen var at IBM var for ukritisk til hva som ble utviklet og solgt, og kulturen var for innadskuende. Gerstner endret fokus radikalt ved å sette kundene og deres behov i fokus. Gerstner endret IBM totalt fra å være en produktfokusert bedrift, til å bli kunde- og løsningsorientert. Mot slutten av 1990-årene begynte IBM igjen å levere gode resultater.
Gerstner innførte også bonusordninger som baserte seg på det helhetlig resultatet av organisasjonen. Tidligere hadde ordningene kun tatt utgangspunkt i hvordan den enkelte avdeling gjorde det, helt uavhengig av total resultat. På den måten ble kulturen under Gerstner mer samlet om et helhetlig IBM. Kulturen i IBM ble nå basert på å levere det kunden vil ha.
=== På 2000-tallet ===
IBM har forskning og utviklingsavdelinger over hele verden og forskningssentre i Austin, Beijing, Delhi, Cambridge (Massachusetts), Haifa, New York, San Jose (California), Tokyo og Zürich. IBM har over 545 000 aksjonærer (per april 2010).
Bedriften produserte i nesten alle markedssegmentene innen program- og maskinvare, og var pr 2005 i tillegg verdens desidert største leverandør av IT-tjenester (dette utgjorde over 50 % av inntektene). IBM var også verdens tredje største PC-leverandør da de i desember 2004 solgte denne del av virksomheten til det kinesiske selskapet Lenovo.
=== Oppkjøp f.o.m 1995 ===
Lotus Development Corporation i 1995 for 3,5 milliarder dollar.
Tivoli Systems i 1995 for 750 millioner dollar.
Sequent Computer Systems i 1999 for 810 millioner dollar.
Informix Software (Ikke egentlig en overtagelse, bare oppkjøp av all aktiva) i 2001 for 1 milliard dollar.
PricewaterhouseCoopers' Consulting i 2002 for 3,5 milliarder dollar
Rational Software Corporation i 2003 for 2,1 milliarder dollar.
== IBM Norge ==
De første IBM hullkortmaskinene ankom Norge i 1931. I 1935 etableres AS Hollerith som er forgjengeren til dagens IBM Norge. Administrerende direktør i IBM Norge er Hans-Henrik Merckoll.
== Diverse fakta ==
IBMs logo ble designet av Paul Rand.Louis V. Gerstner, Jr. var styreformann og administrerende direktør for IBM fra 1. april 1993 til 29. januar 2002, da Samuel J. Palmisano ble valgt som ny administrerende direktør (og satt til 2012).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) IBM – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IBM – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
IBM Research
IBM Research i Cambridge | International Business Machines (IBM) er en amerikansk teknologibedrift med hovedkontor i Armonk i New York, og med virksomhet i over 170 land. | 7,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Houthulst | 2023-02-04 | Houthulst | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Houthulst er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Houthulst er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Houthulst – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koekelare | 2023-02-04 | Koekelare | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Koekelare er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Koekelare er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Koekelare – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kortemark | 2023-02-04 | Kortemark | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Kortemark er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av byene Handzame, Kortemark Werken og Zarren.
| Kortemark er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av byene Handzame, Kortemark Werken og Zarren.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kortemark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lo-Reninge | 2023-02-04 | Lo-Reninge | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Lo-Reninge er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Lo-Reninge er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lo-Reninge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bredene | 2023-02-04 | Bredene | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Belgiastubber', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-11'] | Bredene er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Bredene er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Bredene – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_Haan | 2023-02-04 | De Haan | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | De Haan er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen inneholder fire tettsteder: De Haan, Klemskerke, Vlissegem og Wenduine. Mange bygninger i kommunen stammer fra Belle Époque.
| De Haan er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen inneholder fire tettsteder: De Haan, Klemskerke, Vlissegem og Wenduine. Mange bygninger i kommunen stammer fra Belle Époque.
== Billedgalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) De Haan, Belgium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) De Haan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fotografier av De Haan | | provins = Vest-Flandern | 7,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gistel | 2023-02-04 | Gistel | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Gistel er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av, i tillegg til selve Gistel, byene Moere, Snaaskerke og Zevekote.
| Gistel er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av, i tillegg til selve Gistel, byene Moere, Snaaskerke og Zevekote.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gistel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mars | 2023-02-04 | Mars | ['Kategori:Pekere'] | Mars har flere betydninger:
Mars (planet), en av planetene i solsystemet
Mars (gud) i den romerske mytologien
Mars (måned), den tredje i året
Mars, Incorporated, et amerikansk selskap
Frank C. Mars, grunnleggeren av Mars, Inc
Mars (sjokolade), en sjokolade lansert av Mars, Inc
Mars-500, et prosjekt for å simulere en romferd til planeten Mars
MARS, et musikkalbum av Gackts
MARS (band), en norsk musikkgruppe
M.A.R.S., en amerikansk musikkgruppe med én utgivelse, Project: Driver | Mars har flere betydninger:
Mars (planet), en av planetene i solsystemet
Mars (gud) i den romerske mytologien
Mars (måned), den tredje i året
Mars, Incorporated, et amerikansk selskap
Frank C. Mars, grunnleggeren av Mars, Inc
Mars (sjokolade), en sjokolade lansert av Mars, Inc
Mars-500, et prosjekt for å simulere en romferd til planeten Mars
MARS, et musikkalbum av Gackts
MARS (band), en norsk musikkgruppe
M.A.R.S., en amerikansk musikkgruppe med én utgivelse, Project: Driver | Mars har flere betydninger: | 7,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8ytorp_fort | 2023-02-04 | Høytorp fort | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Indre Østfold', 'Kategori:Festningsverk i Østfold', 'Kategori:Fort i Norge', 'Kategori:Fossumstrøkets festning', 'Kategori:Fredete byggverk i Viken', 'Kategori:Grensebefestningene 1895–1915', 'Kategori:Kulturminner i Indre Østfold', 'Kategori:Kulturminner i Norge fra andre verdenskrig', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart'] | Høytorp fort er et festningsanlegg som igjen var en del av Fossumstrøkets festning. Fortet ligger like nordøst for Mysen i Indre Østfold kommune, Viken.
Fortet var det største anlegget i festningen, og det var sete for festningskommandoen. Det sto ferdig i 1915, og det var i kamp med tyske tropper i aprildagene 1940. Etter krigen var fortet bl.a. standkvarter for Transportregimentet og Heimevernet. Det ble nedlagt som militært anlegg i 2001, og hele området er i dag overtatt av kommunen.
Høytorp fort er av antikvariske myndigheter betegnet som et nasjonalt festningsverk på linje med Akershus festning i Oslo og Fredriksten festning i Halden.
| Høytorp fort er et festningsanlegg som igjen var en del av Fossumstrøkets festning. Fortet ligger like nordøst for Mysen i Indre Østfold kommune, Viken.
Fortet var det største anlegget i festningen, og det var sete for festningskommandoen. Det sto ferdig i 1915, og det var i kamp med tyske tropper i aprildagene 1940. Etter krigen var fortet bl.a. standkvarter for Transportregimentet og Heimevernet. Det ble nedlagt som militært anlegg i 2001, og hele området er i dag overtatt av kommunen.
Høytorp fort er av antikvariske myndigheter betegnet som et nasjonalt festningsverk på linje med Akershus festning i Oslo og Fredriksten festning i Halden.
== Historien bak Høytorp fort ==
=== Forhistorien ===
Etter unionsoppløsningen, under Karlstadforhandlingene høsten 1905, la den svenske delegasjonen fram et krav om at det skulle opprettes en demilitarisert sone langs den norsk-svenske grensen, fra Svinesund i sør til 61°N, det vil si like nord for Elverum. Norge måtte motstrebende godta kravet, selv om det innebar at flere nybygde og meget påkostede festningsanlegg måtte legges ned:
Ved Fredriksten festning måtte alt det moderne utstyret, inkludert de nye tårnkanonene, fjernes.
Kongsvinger festning fikk beholde de nye fortene, på betingelse av at de ikke måtte moderniseres.
Hjelmkollen fort, Ørje nordre og søndre fort, Vittenbergåsen batteri og Urskog fort ble fraflyttet og demolert. Dette ble gjort i løpet av sommeren 1906.Allerede høsten 1905, etter forhandlingene i Karlstad, hadde imidlertid sjefen for festningsartilleriet, oberst Georg Stang, begynt på egen hånd å utarbeide forslag til planer for en helt ny forsvarslinje mot Sverige, men da trukket tilbake, vest for den demilitariserte sonen. Dette skulle resultere i en ny rekke av grensefestninger. I Trøndelag kom de Værdalske befestninger og Hegra festning i Stjørdal. Etter en langtrukken prosess mellom Forsvarsdepartementet, Stortinget og diverse komiteer ble til slutt også Fossumstrøkets festning anlagt etter Stangs opprinnelige konsept, som et framskutt brohode på østsiden av Glommabuen.
Ved mobilisering skulle det etableres en dobbel forsvarslinje med til sammen to tusen infanterister fra Øyeren i nord, over Skjønhaug, Havnås og Hærland og videre ned til Glomma sør for Eidsberg kirke. Linjene skulle ved mobilisering opparbeides med forhugninger, piggtrådsperringer og skyttergraver. Bak linjene skulle det ligge tre kraftige fort, på Trøgstad varde, Høytorpåsen og Torkelsrudåsen. Fortene skulle utstyres med langtrekkende kanoner som kunne gjøre det mulig å utføre operasjoner også dypt inn i, eller bak, fiendtlige stillinger.
Våren 1912 ble planene godkjent av Stortinget, men man frafalt planene om befestningene på Torkelsrudåsen. Festningen kom dermed til å omfatte Trøgstad fort, Høytorp fort og brogalleriene ved Fossum veibru og Langnes jernbanebru. Høytorp fort var det største og kraftigste av dem, og skulle tjene som kommandoplass for hele festningen.
=== 1912 – 1915 Anleggsperioden ===
I 1908 ble Høytorpåsen målt opp av Ingeniørvåpenet, og det ble utarbeidet kart i målestokk 1 : 1000. Dette ble utgangspunkt for den videre utviklingen av anlegget. Det ble kjøpt inn et område på ca. 600 dekar, for det meste utmark. Arkitekten bak selve befestningsanleggene var ingeniørkaptein Thomas Neumann. Han hadde gjennom flere år studert festningsverk på kontinentet, hovedsakelig i Frankrike og Tyskland, og han kom direkte fra utbyggingen av Ingstadkleven fort i Stjørdal, det som i ettertid er blitt bedre kjent som Hegra festning. Anleggsarbeidene ble igangsatt sommeren 1912, umiddelbart etter Stortingets vedtak.
Da fortet begynte å ta form resulterte det i protester fra svensk side. Enkelte der mente at selve anlegget av fortet var en uvennlig handling. Saken ble til og med tatt opp i Riksdagen. Men fra norsk side kunne man bare vise til at fortet lå vest for, og på betryggende avstand til, den demilitariserte sonen.
Opp til ni hundre anleggsarbeidere, alle norske statsborgere, deltok ved anlegget på Høytorpåsen. Sommeren 1915, nesten nøyaktig tre år etter anleggsstart, ble 12 cm tårnkanoner montert og fortet var på det nærmeste ferdigstilt. Festningens første kommandant var oberst Olaf Elias Jølsen, som kom fra stillingen som kommandant på Agdenes festning.
=== 1915 – 1933 ===
Den 10. august 1915 rykket den første kontingenten med rekrutter inn, og garnisonsmannskapene ankom den 14. september. Den 22. august ble tårnkanonene prøveskutt og godkjent. Likevel drøyde det helt til 1918 før offisiell åpning ble markert.
Til daglig var bemanningen ved fortet en rekruttskole på ca. 70 mann, og en garnisonsavdeling, også den på ca. 70 mann. I tillegg kom 10 – 15 befal og håndverkere.
Fra fortet sto ferdig og ut gjennom 1920-tallet var det jevnlige våpenøvelser. Da ble fortet, sammen med resten av Fossumstrøkets festning, fullt bemannet og satt i krigsorden. Høytorp fort ble da satt opp med full bemanning, ca. 850 soldater, hovedsakelig var dette vernepliktige mannskaper utskrevet til repetisjonsøvelse. De aller fleste av disse igjen var infanteri, som bemannet nærforsvarsstillingene på fortet. Ved skarpskyting med tårnkanonene måtte befolkningen i deler av Hærland flytte ut av skuddsektoren. De fikk en fast årlig godtgjørelse fra Staten for å dekke utgiftene ved dette.
=== 1933 – 1940 ===
Hærordningen av 1933 kom til å innebære store endringer i det norske forsvaret. Festningsartilleriet hadde vært en egen våpengren siden 1903. Nå ble det nedlagt, og kystfestningene ble overført til Kystartilleriet. Landfestningene ble overført til Hærens artilleri og nesten samtlige ble stilt i reserve. Unntakene for dette var Høytorp og Trøgstad fort, som fikk status som manøver- og depotfestninger for feltartilleriet.
Fra nå satset hæren for fullt på det mobile feltartilleriet. Ved festningen ble det oppsatt to bilbårne batterier á fire 7,5 cm Schneider-Canet M 1899 feltkanoner allerede mot slutten av 1920-tallet, og det ble kjøpt inn én Citroën C4 lastebil, øvrige lastebiler skulle rekvireres ved mobilisering. Det ble også oppsatt en motorisert bataljon i 1938, bestående av stabsbatteri, tre batterier á fire 10,5 cm Cockerill M/1904 posisjonskanoner hver, med omgjorte understell til biltrekk. I 1939 tilkom stabsbatteri og to batterier á fire stk. 12 cm Selmer M/32 felthaubitser. I tillegg ble det innkjøpt 16 stk. Opel Blitz lastebiler, en Opel Kapitän, en Horch patruljebil, en Latil traktor og våren 1940 kom åtte Allis Chalmer beltetraktorer for å kunne trekke kanoner i terreng. Fossumstrøkets festning ble med dette senteret for utviklingen av det motoriserte artilleriet i Norge, og kommandant Lauritz Rodtwitt fikk Kongens fortjenstmedalje for dette arbeidet. Det var kaptein Halvor Gudmundsen som sto for selve omgjøringen og konstruksjonen av nye understell på de seksten 10,5 cm Cockerill kanonene.
Det fastmonterte artilleriet på festningene mistet sin betydning, og bare unntaksvis ble det drevet øvelsesskyting herfra. Kommandanten forsøkte å få ut midler til vedlikehold og opplæring på det faste skytset, men forgjeves. Dette er grunnen til at i 1940 var det nesten bare befal og vernepliktige mannskaper som hadde gjort førstegangstjeneste fra 1933 og tidligere som hadde kompetanse til å betjene tårnkanonene.
== Andre verdenskrig ==
=== Kampene i 1940 ===
Under kampene i Østfold kom Høytorp fort til å spille en betydelig rolle. Fortet var i begynnelsen av april bemannet med 70 soldater, 12 befal og fem håndverkere.
Det begynte allerede om morgenen 9. april. Kommandanten, oberstløytnant Lauritz Rodtwitt, ble tidlig om morgenen varslet om kampene i Oslofjorden. Han beordret da fortets tre luftvernmitraljøser satt opp på Vestre høyde. Det skulle vise seg at flyene med den tyske invasjonsstyrken som var planlagt landsatt på Fornebu var blitt dirigert inn over Østfold. Antakelig regnet man denne ruten som sikrere enn å gå rett inn over Oslofjorden. De tyske Ju-52 transportflyene kom i lav høyde sørfra – rett over Høytorp fort. Mitraljøsebetjeningene skjøt alt de maktet, og det ble observert treff på flere fly, men ingen ble skutt ned.
Omtrent samtidig med dette begynte de første frivillige å melde seg ved fortet. Etter hvert skulle det bli flere hundre av dem. Blant disse var det folk som hadde avtjent verneplikt ved fortet og som hadde fått opplæring på tårnkanonene. Batterioffiserene var derfor spesielt oppmerksomme for kjente fjes og tok dem til side som kanonbetjening. Allerede på kvelden 9. april var det etablert dobbelt sett betjening til hovedbatteriet.
Tidlig om morgenen den 13. april klarte tyskerne å ta seg over Glomma og de greide snart å nedkjempe forsvarsstillingene ved Fossum bro. Deretter fortsatte de framrykkingen mot Askim og videre østover. Omtrent klokken 14.00 ba sjefen for Askim-detasjementet om artilleristøtte fra Høytorp fort. 12 cm kanonene ga da flere lag ild mot de framrykkende tyske styrkene. Ved 15.30-tiden brøt telefonnettet vest for Mysen sammen. Fortet fortsatte da å gi ild mot punkter på Askimveien for å hindre den tyske framrykkingen.
På ettermiddagen den 13. april kom ordren om at den motoriserte 12 cm haubitsbataljonen skulle trekkes ut av kampene og sendes til Sverige. 460 mann ble da sendt østover, de fleste av disse var tatt fra besetningen på Høytorp fort. 350 mann ble igjen, men de var rent for få til å bemanne nærforsvarsstillingene. Oberstløytnant Rodtwitt fikk imidlertid ordre om å holde fortet mot de framrykkende tyskerne og dekke opp for den videre evakueringen av norske styrker østover.
Ut mot kveldingen ble det rapportert at det var hørt tyske kommandorop nede fra området ved Momarken. Da klokken var blitt 20.00 begynte fortet å komme under direkte beskytning, først med håndvåpen og maskingevær, etter hvert også med bombekastere og artilleri. Fortet var da fullstendig omringet og beleiret. Rodtwitt trakk besetningen inn i reduiten og satset på å holde den mot direkte angrep. Gjennom natten og morgenen 14. april var fortet utsatt for flere kraftige tyske stormangrep, men de klarte å avvise dem.
Ut over formiddagen ble det meldt om lite ammunisjon. Omtrent kl. 13.00 ringte Rodtwitt til Ørje for å forhøre seg om situasjonen. Han fikk da opplyst at det sto nå ingen norske styrker på vestsiden av Haldenvassdraget; alle var nå på marsj mot grensen. Klokken 13.30 innkalte han til krigsråd. Man fant at besetningen hadde utført den oppgaven de hadde fått ordre om. Det ble vedtatt å overgi fortet. Det skjedde kl. 14.16 den 14. april. De norske soldatene ble holdt på fortet som krigsfanger, de fleste fikk dra hjem igjen i slutten av april.
Én nordmann, gårdbruker Thorer Homstvedt Skaarer, født 17. august 1912, fra Eidsberg, ble såret under kampene og brakt inn til Réduitens sykestue. Han døde av skadene 14. april på Mysen sykestue og ble gravlagt ved Hærland kirke. Det foreligger ingen sikre tyske tapstall.
=== Fortet under okkupasjonen ===
Høytorp fort ble overtatt av Wehrmacht. Bygningsmassen ble brukt som rekonvalesentleir for sårede soldater, og det ble bygget fire «tyskerbrakker» og ny vaktstue nede ved Momarken. Selve fortet var av liten interesse for tyskerne. Det ble snart ribbet for strategiske metaller, som kobber og messing. Tårnkanonene ble i 1942/43 pigget løs og sendt til kystfort på Vestlandet. 12 cm kanonene kom til Eigerøya, 7,5 cm kanonene til Storøy utenfor Haugesund. Høsten 1944 ble fortet ribbet for alt av metall; ovner, ståldører, vindusskodder og piggtrådsperringer ble fjernet og sendt til omsmelting i Tyskland.
== Etter andre verdenskrig ==
=== 1945 – 2003 ===
Etter annen verdenskrig ble Høytorp fort mye brukt til øvelse, blant annet av Feltartilleriets avdelinger i Tysklandsbrigaden. Det forelå også planer om videre utbygging av hele Fossumstrøkets festning. Disse planene inkluderte også nye befestninger med svære underjordiske anlegg på Torkildsrudåsen. Men i 1956 ble planene satt i bero og festningen stilt i reserve fram til den ble endelig nedlagt i 1959.
Fra 1956 var Høytorp fort standkvarter for Transportregimentet, men de la stort sett bare beslag på bygningsmassen. Réduiten ble bygd om til ammunisjonslager. Vinduene ble murt igjen, og Inngangstårnet ble revet for å gi adgang for lastebiler. I denne perioden hadde også Norges Bank lagret store mengder kontanter i Réduiten for bruk i en eventuell krigssituasjon.
I 1980-årene ble Réduiten tømt og ominnredet til krigshovedkvarter for Østre Oslofjord Forsvarsdistrikt / FDI 1. Transportregimentet ble nedlagt i 1994, men fortet var fortsatt base for flere større repetisjonsøvelser, og Heimevernet disponerte en del av bygningene. På slutten av 1990-tallet arbeidet Forsvarsdepartementet for en endelig nedlegging av fortet.
Det var opprinnelig meningen å sprenge og forsegle fjellanleggene, noe som utløste kraftig lokal motstand. Foreningen for Høytorp fort ble stiftet i 1996, og de klarte å arbeide fram en løsning der fortet ble liggende intakt. Det ble videre inngått forhandlinger med Eidsberg kommune, og hele anlegget ble overdratt kommunen høsten 2003. Heimevernet disponerte fortsatt lokaler ved fortet fram til 2005.
Forsvarssjefen under felttoget i 1940, general Otto Ruge, fikk i 1945 tildelt kommandantboligen på Høytorp fort som æresbolig, og han bodde der fram til sin død. På folkemunne i Mysen kalles fremdeles huset «Rugevillaen», det ligger for seg selv nordvest for hovedanlegget.
Også andre landskjente personer har hatt tilknytning til Høytorp fort: Einar Gerhardsen tjenestegjorde i det ene 12 cm pansertårnet under sin militærtjeneste i 1917 – 1918. Under kampene i 1940 var André Bjerke en av soldatene som forsvarte Reduiten.
=== Høytorp fort i dag ===
Hele fortet ble fredet av Riksantikvaren i 2001. Mesteparten av området er regulert til bevaring.
Området utgjør i alt 426 dekar. Dette inkluderer også 41 større og mindre bygninger. Disse leies ut til sivile formål for eksempel til lag, foreninger, kunstnere og firmaer. Den gamle mannskapsmessa ble påbygd og utstyrt med nytt kjøkken på 1990-tallet og er i dag restaurant. Foreningen for Høytorp fort har innredet bygning 11, det gamle kanonskuret, til utstilling av artillerimateriell.
Fortet er i dag et mye nyttet friluftsområde for befolkningen i Mysen. Inne på området finnes det flere kilometer med turveier og stier. Om vinteren blir det laget en to kilometer lang lysløype med kunstsnø. Hver høst arrangeres motbakkeløpet «Høytorp Opp» fra Kulturtorget i Mysen sentrum opp til toppen av Reduiten.
Området er mye brukt av foreninger og organisasjoner som samlingssted i sommerhalvåret. Her kan nevnes Norgestreffet, en årlig samling i august måned av entusiaster som konsentrerer seg om militære kjøretøyer av eldre modell.
== Beskrivelse av fortet ==
Høytorp fort er oppført på toppen av en markert åsrygg rett øst for nåværende Mysen sentrum. Høyeste punkt er på 227 moh. Fra toppunktet faller terrenget bratt mot øst og vest, på østsiden nesten hundre meter ned, på vestsiden går en dalgang sørover før terrenget igjen stiger til det man i dag kaller Vestre høyde. Derfra faller det bratt nedover mot Mysen sentrum. Toppen av åsen er synlig lange veier i det relativt flate terrenget. Fra gammelt av har det vært varde her. På et kart fra 1797 er den kalt «Skoftefields Varde». Senere er åsen referert til som «Høytorpåsen», etter bruket Høytorp under Opsal på vestsiden, nå i tettbebyggelsen i Mysen.
=== Reduiten ===
I den øverste toppen av åsen ble hovedanlegget, Reduiten, lagt. Da den sto ferdig var den Norges største betongbygning, en status den hadde i fem år, fram til Havnelageret i Oslo sto ferdig i 1920. Reduiten er et fjellanlegg omgitt av en dyp grav på tre sider. Denne såkalte fortgraven ligger i vest, nord og sør for Reduiten, den er sprengt ned i fjellet og er 7 – 10 meter bred og 5 – 12 meter dyp. Her er også mitraljøsestillinger plassert i flankene i graven. Inne i fjellanlegget er alle nødvendige rom for drift av fortet; sambandssentral (med 1000 linjer inn), kommandosentral, kjøkken, offisersmesse, ammunisjonsmagasiner, lagerrom og forlegningsrom. Alle er forbundet med underjordiske ganger og trappeløp, og det er ganger opp til kanonstillingene helt oppe på toppen. Kanonene var hovedbatteriet i festningen, og besto av fire kanoner montert i dreibare pansertårn. Det er også ganger ut til infanteristillinger, kaponnierer og lyskasterstillinger på østsiden av åsen. Til sammen er det over 1100 meter med underjordiske tunneler, ganger og passasjer inne på fortområdet.
=== Storfyllingen og nordre infanteriverk ===
Eneste vei inn i fortgraven er gjennom en tunnel fra vestsiden. Den var opprinnelig lukket i åpningen mot vest av «Inngangstårnet», et tre etasjer høyt betongtårn med skyteskår og stålport. Fra dette strakte det seg en stor fylling av sprengstein på vest- og sørsiden av Reduiten. Dette er den såkalte «Storfyllingen», der det var overdekkede skytestillinger, dekningsrom og sammenhengende brystvern for infanteri. På nordflanken ligger tilsvarende stillinger med kaponniere og dekningsrom, kalt «Nordre infanteriverk». Her er også stillinger for Krupp feltkanoner.
Inngangstårnet ble sprengt vekk av Forsvaret en gang på 1970-tallet, men det foreligger planer om å gjenreise det.
=== Haubitsbatteriet ===
Vest for og nedenfor Storfyllingen er det stort sett flatt terreng i en svakt sørhellende dalgang, som er sperret mot sør av Tverrvollen, en tversgående voll av jord og stein med brystvern på toppen. Bak denne, på nordsiden, sto fire fastmonterte 12 cm festningshaubitser i betongstillinger. I fjellet nedenfor Storfyllingen er det sprengt inn et ammunisjonsmagasin for batteriet. I tverrvollen er det lagt inn et oppholdsrom med ståldør, opprinnelig utstyrt med ovn og køyer for ett kanonmannskap i beredskap. Ved haubitsbatteriet er også fire mindre ammunisjonsskur, ved- og koksskur og kanonskur til 8,4 cm feltkanonene.
=== Vestre høyde ===
Vestre høyde ligger på en kolle vest for haubitsbatteriet og er nærforsvarsstilling for vestflanken. Hele høyden er omgitt av infanteristillinger. Fra haubitsbatteriet går den såkalte forbindelsestunnelen opp til toppen av høyden, og fra denne går trapper videre opp i stillingene. Det er lagt inn lys i tunnelen, fjellet er sikret og den er åpen for fri ferdsel. På høyden er også dekningsrom, fire plattformer for 8,4 cm kanoner, to lyskasterstillinger og stilling for en Puteaux anti-ballonkanon. På Vestre høyde står også fortets flaggstang, og herfra blir det avfyrt flaggsalutt på 17. mai.
=== Piggtrådsperringene ===
Da Høytorp fort ble planlagt var piggtråd et av de mest moderne defensive middel også for permanente installasjoner. Det ytre førstelinjeforsvaret var en kraftig piggtrådsperring som omringet hele fortområdet, total lengde var 1590 meter. Sperringen var ti meter bred og opptil tre meter høy, og hele sperringen var dekket fra infanteristillinger i bakkant. Det var bare en port i sperringen, foran vaktstua (bygning 19). I dag finnes bare mindre spor igjen av denne sperringen. Den ble så godt som totalt fjernet i 1944 da fortet ble ribbet for alt av metall. Rundt fortgraven i Reduiten var det en mindre piggtrådsperring, tre meter bred og 362 meter lang. Denne er i dag rekonstruert.
=== Bygningsmassen ===
Nord for haubitsbatteriet ligger leirområdet med brakker for den faste bemanningen og andre nødvendige bygninger. I alt 19 bygninger er bevart av leiren fra 1915. Ti av disse er tegnet av Gerhard Fischer, som den gang var engasjert som arkitekt ved Ingeniørvåpenet. Kommandantboligen, offisers- og underoffisersmesser, mannskapsmesse og mannskapsbrakker er hans verk. Likeså den gamle vaktstua og tøymagasinet, som er inspirert av svalgangsbygningene.
I løpet av okkupasjonstiden ble det bygd en ny vaktstue nede ved Momarken og fire typiske «tyskerbrakker». Fra etterkrigstiden er det seks bygninger, blant annet garasjene ved Momarken. I alt er det 41 bygninger inne på området, de fleste er fredet, eller de er vernet administrativt. Fem mindre bygninger er revet.
== Bevæpning ==
Høytorp fort var utstyrt med:
To 12 cm Schneider-Canet L/40 M/1902 kanoner i dreibare pansertårn. Kanonene ble opprinnelig satt opp på Fredriksten festning i 1902, men etter Karlstad-avtalen måtte de demonteres og fjernes fra den demilitariserte sonen. Kanonene ble da kjørt til Ski magasinplass og lå midlertidig på lager der. I 1915 ble de satt opp igjen i nye stillinger på Høytorp fort. Kanonene hadde en rekkevidde på 11 300 meter og avfyrte granater på 20,4 kg. Skuddtakten var to skudd i minuttet. Hver kanon hadde en betjening på åtte mann; kanonkommandør, fire kanonbetjening og tre til ammunisjonsbehandling. I tillegg var en telefonoperatør fra signaltroppen fast plassert i tårnet.
Kanonene ble fjernet av tyskerne i 1942 og satt opp igjen ved kystfortet HKB 20./978 Eigerøy, ved Vedafjellet på Midbrødøya utenfor Egersund. Høsten 2014 ble den ene kanonen hentet tilbake til Indre Østfold, den ble restaurert og satt opp i sin opprinnelige stilling på Høytorp fort til fortets hundreårsjubileum i 2015.
To 7,5 cm Cockerill L/50 M/1909 kanoner i dreibare pansertårn. Disse kanonene ble bestilt i 1913 for levering høsten 1914, men på grunn av første verdenskrig kunne de ikke leveres før i 1920. Fabrikkens standardutgave var med haubitser med rekkevidde ca. 6000 meter, men til Fossumstrøkets festning var det nødvendig å ha kanoner med samme rekkevidde som 12 cm batteriet. Kanonene ble derfor spesiallaget og de er derfor helt unike for denne festningen. Kanonene var halvautomatiske med skuddtakt på fire skudd i minuttet, og de var ansett som meget avanserte våpen for sin tid. Hver kanon hadde en betjening på åtte mann pluss en telefonoperatør. Tårnene består av 22 cm tykt panserstål og veier over 16 tonn. Største rekkevidde var 11 300 meter.
Kanonene ble fjernet av tyskerne i 1942, og de ble satt opp igjen på kystfortet HKB 68/977 Artilleriegruppe Haugesund på Storøya i innseilingen til Haugesund. Sommeren 2009 ble de pigget løs og hentet tilbake til Høytorp fort. De ble endelig restaurert og satt opp igjen i sine gamle stillinger høsten 2014.
Fire 12 cm Schneider-Canet L/14 festningshaubitser montert i betongstillinger. Kanonene var, som tårnkanonene, opprinnelig satt opp på Fredriksten festning og ble demontert etter 1905. De ble igjen montert på Høytorp fort i 1915, og hver av dem hadde en besetning på sju mann pluss en telefonoperatør. Kanonene hadde en rekkevidde på maks. 7500 meter, og de var først og fremst beregnet for nærforsvar av fortet.
Kanonene ble demontert og fjernet av tyskerne i løpet av krigen, og det foreligger ingen ytterligere opplysninger om deres skjebne. Antakelig ble de sendt til omsmelting. Betongstillingene står fortsatt på Haubitsbatteriet. Her er også ammunisjonsrom og beredskapsrom for én kanonbesetning.
Åtte 8,4 cm Krupp feltkanoner. Disse kanonene hadde en rekkevidde på 6000 meter og hadde en bemanning på kanonkommandør og fire artillerister.
Dette var bakladekanoner av første generasjon, uten rekylbrems. Det vil si at de hadde en teknologisk vinning i at ladingen gikk betydelig raskere enn ved de gamle forladekanonene. Men de hadde fortsatt ulempen med at rekylen fikk kanonene til å hoppe flere meter bakover ved avfyring, slik at betjeningen måtte bringe dem tilbake i stilling for hvert skudd. Kanonene ble raskt umoderne da rekylbremsen ble introdusert bare ca. ti år senere. Feltartilleriet skaffet seg da nye kanoner, og Krupp-kanonene ble fordelt til festnings- og posisjonsartilleriet.
Fire av de åtte kanonene ble avsatt til Nordre infanteriverk, der det ble opparbeidet stillinger for ild nordover eller østover. Det ble i tillegg bygget en liten kasematt på Storfyllingen for én kanon. De andre fire ble stasjonert på Vestre høyde og utstyrt med den såkalte «Calmeyers rekylbremse». Dette var en rund betongplatting med en kraftig stålbolt i midten. Rekylbremsen var en kraftig stålfjær som forbandt bolten og kanonen, og som dro kanonen tilbake i stilling etter avfyring.
Kanonene ble fjernet av tyskerne under krigen, og ble sannsynligvis smeltet om. Fire plattinger til rekylbremsene ligger fortsatt på Vestre høyde og én i kasematten på Storfyllingen.
En 7,5 cm Puteaux anti-ballonkanon. Da fortet ble anlagt var det ikke mange som så for seg at fly hadde noen framtid som våpen. Derimot var luftskip ansett som en farlig trussel. Denne kanonen var rett og slett en alminnelig feltkanon på en egenartet lavett; en såkalt «krinolineaffutasje» i en sirkelformet stilling. Kanonen skulle skyte fosforgranater, som skulle antenne hydrogenet i luftskipene. Skuddtakten var lav, og for å operere den skulle det til en betjening på hele 14 mann.
Kanonen kom opp på Vestre høyde i 1920, og den ble demontert og lagt i magasin ved Langenes batteri i 1939. Affutasjen er fortsatt bevart, men selve kanonen ble fjernet av tyskerne under krigen. Stillingen kan fortsatt sees på Vestre høyde.
== Omvisninger ==
I sommermånedene arrangeres det 1½ times omvisninger på fortet hver søndag ettermiddag kl. 14.00. Oppmøte ved bygning nr. 19; den gamle vaktstua. Samlede grupper kan avtale omvisninger til andre tider. Arrangør er Foreningen for Høytorp fort. Venneforeningen, som ble stiftet 4. november 1996, arbeider på dugnad for å kunne bevare Høytorp fort for ettertiden.
Høytorp fort ligger på åskammen rett bak Momarken travbane, avkjøringen fra E18 og Vandugbakken (Fv 129) er skiltet.
== Litteratur ==
Dukstad, Sigurd (1994). Transportregimentet 1946-1994: historisk oversikt. [Mysen]: Transportregimentet.
Faye, Wilhelm (1963). Operasjonene i Østfold. Oslo: Gyldendal.
Indre Østfold i krig: en berettelse om kampene i Indre Østfold for 50 år siden. [Askim: D.B. Haugen, Solbergfossvn. 1990.
Oppegaard, Tore Hiorth (1996). Østfold regiment: norsk infanteri gjennom 350 år. Oslo: Elanders forl. ISBN 8290545592.
Sandem, Arne (1990). Den siste SS-leiren: SS-Sonderlager – Mysen. [Eidsberg]: Arne Sandem.
Jostein Flåøien og Per Hernæs: Fossumstrøkets festning, Norges største innlandsfestning etter 1905, Mysen, Foreningen for Høytorp fort, 2009.
== Referanser ==
== Se også ==
Nasjonale festningsverk
== Eksterne lenker ==
(en) Høytorp fort – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Foreningen for Høytorp fort.
Opplev Østfold: Jostein Flåøien forteller og viser om på fortet (8 min. video).
Tatt av nazistene – hjem etter 66 år Tårnkanonprosjektet.
«Høytorp fort». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
12 cm tårnkanon prøveskytes før hundreårsjubileet. | __NOTOC__ | 7,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysklandsbrigaden | 2023-02-04 | Tysklandsbrigaden | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Avdelinger og forband i Hæren (Norge)', 'Kategori:Etableringer i 1947', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger', 'Kategori:Opphør i 1953', 'Kategori:Schleswig-Holsteins historie'] | Tysklandsbrigaden var den norske hærens bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken i Tyskland etter den andre verdenskrig. Brigaden var utstasjonert under britisk kommando i 1947–1953.
| Tysklandsbrigaden var den norske hærens bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken i Tyskland etter den andre verdenskrig. Brigaden var utstasjonert under britisk kommando i 1947–1953.
== Bakgrunn ==
Mot slutten av krigen forhandlet London-regjeringen med britene om våpenleveranser til det norske etterkrigsforsvaret. Britene kom med et utilfredsstillende tilbud og satte som betingelse at norske styrker måtte delta i okkupasjonen av Tyskland. Norge utredet så mulighetene for våpenkjøp fra Sverige som ble oppgitt på grunn av mangel på hard valuta. Norge hadde store tilgodehavender i britiske pund grunnet handelsflåtens innsats, og forhandlingene med britene ble gjenopptatt. I mars 1945 godtok London-regjeringen det britiske tilbudet og aksepterte norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland. Den britiske regjeringen krevde opprinnelig 12 000 norske soldater, mens Stortinget i 1946 bare ville akseptere 4000 mann.Forsvarsledelsen var imot å binde så store styrker i utlandet, mens forsvarsminister Jens Chr. Hauge av sikkerhetspolitiske grunner ønsket å samarbeide praktisk og operativt med britene som han anså som en viktig alliansepartner. Hauges syn vant igjennom.
== Utstasjonering ==
Tysklandsbrigaden sto under norsk administrasjon og jurisdiksjon, men under britisk operativ kommando. Den var utstyrt med britisk utstyr, og ble i januar 1947 utstasjonert i Harz, underlagt britenes 5. divisjon. De norske soldatene hadde britiske uniformer merket med et lite norsk flagg på ermet, oppe ved skulderen. Styrken var på omkring 5000 soldater. Hver kontingent tjenestegjorde i seks måneder.I 1948 økte den internasjonale spenningen, og norske myndigheter krevde at brigaden ble flyttet nordover til Schleswig-Holstein, slik at den lettere kunne trekkes tilbake til Norge i en krisesituasjon. Schleswig og Holstein var tidligere (før 1814) i personalunion med Norge, i egenskap av besittelser av den danske kongen.
I tillegg til selve brigaden ble det etablert et permanent kommandoelement under en norsk general, Tysklandskommandoen, som også skulle håndtere forbindelsen mellom norske myndigheter og det britiske okkupasjonsstyret.
== Døde ==
Totalt 40 norske soldater døde under tjeneste i Tysklandsbrigaden, de fleste i ulykker. Fullstending liste finnes under Liste over norsk militærpersonell omkommet i tjeneste i etterkrigstiden.
== Avslutning ==
På grunn av den kalde krigens begynnelse, og grunnleggelsen av NATO, endret den norske styrken karakter fra å være okkupasjonsstyrke til å være en del av en britisk-dansk-norsk NATO-styrke (South Jutland Land Covering Force) som skulle bidra til forsvaret av Schleswig-Holstein og de sørlige delene av NATOs nordregion mot den sovjetiske trusselen i tilfelle krig. Norge var interessert i en slik styrke, siden man anså at invasjonstrusselen mot landet var størst sørfra.
Våren 1953 ble brigaden trukket hjem og omdannet til Brigaden i Nord-Norge som følge av NATOs fokusering på forsvaret av Nord-Norge mot Sovjet. Her ble en rekke høytstående tyske offiserer med erfaring fra krigen invitert som rådgivere.
== Ettertid ==
Et stort antall av medlemmene i Tysklandsbrigaden er senere blitt profilerte tysklandsvenner og har engasjert seg i norsk-tyske vennskapsforeninger. Blant annet var tidligere statsminister Kåre Willoch og tidligere forsvarssjef, general Fredrik Bull-Hansen soldater i brigaden.Nær 40 nordmenn i Tysklandsbrigaden omkom i årene fra 1947 til 1953. På Akershus festning er reist en minnebauta med navnene på de norske som falt i tjeneste.
Det var i alt tolv brigadekontingenter. Disse fikk navn Brig. 471, 472, 481, 482, 491, 492, 501, 502, 511, 512, 521, 522. Det var rundt 4200 soldater i hver kontingent. Det er utgitt både bøker og artikler fra Tysklandsbrigaden. Arkiv fra tjenestetiden i Tyskland er nå oppbevart og arkivert ved Riksarkivet i Oslo.
== Sjef for Tysklandskommandoen ==
1946–48: Generalmajor Wilhelm von Tangen Hansteen
1948–49: Generalmajor Ragnvald Roscher Nielsen
1949–50: Generalmajor Arne Dagfin Dahl
1950–52: Generalmajor Hans Reidar Holtermann
1952–53: Generalmajor Bjørn Olafsøn Christophersen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Veteranforening
Artikkel av Kåre Willoch | Tysklandsbrigaden var den norske hærens bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken i Tyskland etter den andre verdenskrig. Brigaden var utstasjonert under britisk kommando i 1947–1953. | 7,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sibir | 2023-02-04 | Sibir | ['Kategori:105°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Arktis', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sibir', 'Kategori:Sider med kart'] | Sibir (russisk: Сиби́рь) er et større geografisk område i det østlige Russland og deler av Kasakhstan. Det strekker seg ifra Uralfjellene i vest til Stillehavet i øst, og utgjør mesteparten av det nordlige Asia.
Geografisk kan Sibir deles i tre hovedområder; det vestlige lavlandet (Det vestsibirske lavland) som går over i det sibirske platå (Det sentralsibirske platå), og til slutt fjellområdene i Det fjerne østen. På samme måte kan Sibir også deles inn i tre i nord/sør-retning; i nord er det tundra som går over i et ca. 1 000 km. bredt barskogbelte – taigaen, og videre til steppe/ørken områdene i sør. Geologisk utgjør mesteparten av Sibir et kraton, kalt Angaraland.
Størsteparten av befolkningen bor langs Den transsibirske jernbanen som går fra Moskva til Vladivostok ved stillehavskysten. De største byene er Novosibirsk, Jekaterinburg, Omsk og Tsjeljabinsk. Sibir utgjør omkring 77 % av Russlands territorium (13,1 millioner kvadratkilometer), men kun 25 % av Russlands befolkning (36 millioner mennesker). Den resterende delen av Russland kalles bare Europeisk Russland.
Vann utgjør viktige elementer i Sibirs geografi, som inneholder 53 000 elver og mer enn én million innsjøer. Bajkalsjøen er verdens dypeste innsjø og inneholder nær en femtedel av verdens ferskvann, og elvene er blant verdens største. Fra vest til øst er de største elvene i Sibir Ob, Jenisej og Lena som flyter nordover til Nordishavet og Amur som flyter østover mot Stillehavet. Disse fire elvene drenerer omkring ⅔ av Sibir.
Det kan bli veldig kaldt der, ned til −71 ℃. Det finnes sibirtiger og ulv.
Det ligger gode økonomiske muligheter i Sibir, blant annet olje og gass. Et omfattende nettverk av rørledninger fører olje og gass til de ulike deler av det tidligere Sovjetunionen. Rørsystemet er bevart etter samveldets oppløsning, og det er nå planlagt å videreføre ledningene til Kina og Middelhavet.
| Sibir (russisk: Сиби́рь) er et større geografisk område i det østlige Russland og deler av Kasakhstan. Det strekker seg ifra Uralfjellene i vest til Stillehavet i øst, og utgjør mesteparten av det nordlige Asia.
Geografisk kan Sibir deles i tre hovedområder; det vestlige lavlandet (Det vestsibirske lavland) som går over i det sibirske platå (Det sentralsibirske platå), og til slutt fjellområdene i Det fjerne østen. På samme måte kan Sibir også deles inn i tre i nord/sør-retning; i nord er det tundra som går over i et ca. 1 000 km. bredt barskogbelte – taigaen, og videre til steppe/ørken områdene i sør. Geologisk utgjør mesteparten av Sibir et kraton, kalt Angaraland.
Størsteparten av befolkningen bor langs Den transsibirske jernbanen som går fra Moskva til Vladivostok ved stillehavskysten. De største byene er Novosibirsk, Jekaterinburg, Omsk og Tsjeljabinsk. Sibir utgjør omkring 77 % av Russlands territorium (13,1 millioner kvadratkilometer), men kun 25 % av Russlands befolkning (36 millioner mennesker). Den resterende delen av Russland kalles bare Europeisk Russland.
Vann utgjør viktige elementer i Sibirs geografi, som inneholder 53 000 elver og mer enn én million innsjøer. Bajkalsjøen er verdens dypeste innsjø og inneholder nær en femtedel av verdens ferskvann, og elvene er blant verdens største. Fra vest til øst er de største elvene i Sibir Ob, Jenisej og Lena som flyter nordover til Nordishavet og Amur som flyter østover mot Stillehavet. Disse fire elvene drenerer omkring ⅔ av Sibir.
Det kan bli veldig kaldt der, ned til −71 ℃. Det finnes sibirtiger og ulv.
Det ligger gode økonomiske muligheter i Sibir, blant annet olje og gass. Et omfattende nettverk av rørledninger fører olje og gass til de ulike deler av det tidligere Sovjetunionen. Rørsystemet er bevart etter samveldets oppløsning, og det er nå planlagt å videreføre ledningene til Kina og Middelhavet.
== Se også ==
Sibir-khanatet | Sibir (russisk: Сиби́рь) er et større geografisk område i det østlige Russland og deler av Kasakhstan. Det strekker seg ifra Uralfjellene i vest til Stillehavet i øst, og utgjør mesteparten av det nordlige Asia. | 7,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minsk | 2023-02-04 | Minsk | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Belarusstubber', 'Kategori:Bosetninger etablert på 1000-tallet', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Minsk', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Minsk (belarusisk: Мінск (Менск); russisk: Минск) er hovedstad og største by i Belarus med 1,9 millioner innbyggere. Byen ligger mellom elvene Svislatsj og Njamiha, og huser blant annet hovedkvarteret til Samveldet av uavhengige stater (SUS).
| Minsk (belarusisk: Мінск (Менск); russisk: Минск) er hovedstad og største by i Belarus med 1,9 millioner innbyggere. Byen ligger mellom elvene Svislatsj og Njamiha, og huser blant annet hovedkvarteret til Samveldet av uavhengige stater (SUS).
== Geografi ==
Minsk ligger midt i landet og jernbanen Warszawa-Moskva går gjennom byen. Minsk ligger ved vannskillet mellom Østersjøen og Svartehavet. Minsk er landets største by. Minsk var på 1000-tallet en viktig by langs handelsruten mellom Østersjøen og Svartehavet. Byen ble gjenoppbygget etter å ha blitt fullstendig ødelagt under andre verdenskrig og ble et handels- og industrisenter. Jernbanelinjene Moskva-Warszawa og Vilnius-Homjel (Gomel) går gjennom Minsk. Etter Minsk er Homjel og Vitebsk viktige industri- og handelsbyer, Mahiljow (Mogiljov) er en industriby og elvevhavn ved Dnepr, og Hrodna (Grodno) er et samferdselssenter ved Nemunas.
== Historie ==
Minsk nevnes for første gang i Nestorkrøniken, og skal ha blitt grunnlagt i 1067. Byen lå på denne tiden under Fyrstedømmet Polotsk. Minsk er omtalt i skriftlige kilder første gang i 1067. I middelalderen forgikk en utstrakt trafikk på elvene i området. Byen ble senere underlagt Polen-Litauen. I 1655 ble Minsk erobret av russerne, men ble tatt tilbake av Polen-Litauen. Byen ble igjen annektert av Russland ved Polens andre deling.
Etter oktoberrevolusjonen ble Minsk hovedstaden i Den belarusiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Under andre verdenskrig ble byen erobret av tyske styrker. Tyske styrker krysset delelinjen mellom den tyskokkuperte og den sovjetiskokkuperte delen av Polen 22. juni 1941 ved invasjonen av Sovjetunionen. Fra Brest via Minsk og Smolensk på nordsiden av Pripjatmyrene gikk en god hovedvei til Moskva. Dette var den korteste veien til Moskva og hadde tidligere blitt brukt av blant andre Napoleon. Hitler konsentrerte sin største styrke i form av Armégruppe sentrum (støttet av Luftwaffe med 1000 fly) langs denne korridoren. De tyske styrkene krysset elven Bug, inntok Minsk etter fire dager og tok 300 000 sovjetiske soldater til fange. Mesteparten av Minsk ble ødelagt i harde kamper, og byen ble etter krigen gjort til helteby for rollen i motstandskampen. Etter krigen ble byen bygget opp igjen i sosialistisk klassisisme. Bebyggelsen i Minsk er preget av at byen ble rasert under andre verdenskrig. De materielle ødeleggelsene under andre verdenskrig var omfattende: i storbyene Minsk og Vitebsk var 80–95 % bygningene ødelagt. Gjenreisingen etter katastrofen ble gjort med støttet av «det russisk broderfolket» noe som ble utnyttet i propagandaen.I etterkrigstiden var byen i sterk vekst, og nådde 1 million innbyggere i 1972 og 1,5 millioner i 1986.
== Administrativ inndeling ==
Minsk er delt inn i ni administrative distrikter:
██ Tsentralny («Sentral-distriktet», belarusisk: Цэнтральны раён)
██ Savjetski («Arbeiderråd-distriktet», belarusisk: Савецкі раён)
██ Pjersjamajski (oppkalt etter 1. mai, belarusisk: Першамайскі раён)
██ Partyzanski (oppkalt etter sovjetiske partisaner, belarusisk: Партызанскі раён)
██ Zavodski («Fabrikk-distriktet», belarusisk: Заводскі раён)
██ Ljeninski (oppkalt etter Lenin, belarusisk: Ленінскі раён)
██ Kastrytsjnitski (oppkalt etter oktoberrevolusjonen, belarusisk: Кастрычніцкі раён)
██ Maskowski (oppkalt etter Moskva, belarusisk: Маскоўскі раён)
██ Frunzienski (oppkalt etter Mikhail Frunze, belarusisk: Фрунзенскі раён)
== Klima ==
Minsk har varme somre med et fuktig kontinentalklima,på grunn av byens beliggenhet mellom den sterke innflytelsen fra den fuktige luften fra Atlanterhavet og den tørre luften fra landområdene i Eurasia. Byens vær er dog ustabilt og har en tendens til å skifte ofte.
Den gjennomsnittlige januartemperaturen er på -6,1 ° celsius, mens julitemperaturen ligger på 17,8 °C. Den laveste temperaturen notert i byen var den 17. januar 1940 og var på hele -40 °C. Den varmeste historiske temperaturen ble notert den 29. juli 1936, og var 35 °C.
== Næringsliv ==
Minsk er sentrum for næringslivet i Belarus. Den har utviklede industri- og tjenesteytelsessektorer, og leverer varer og tjenester til hele landet.
=== Industri ===
Minsk har over 250 fabrikker. Byens industrielle utvikling startet på 1860-tallet, og på 1870-tallet kom jernbanen til byen. Mesteparten av Minsk sin industrielle infrastruktur ble ødelagt under første verdenskrig og spesielt under andre verdenskrig. Etter siste krig har byens utvikling tett fulgt industriens utvikling. Minsk ble forvandlet til et kjempemessing produksjonsentrum for lastebiler, traktorer, tannhjul, optisk utstyr, kjøleskap, fjernsynsapparat, radioer, sykler, motorsykler og klokker. I tillegg til maskin- og elektronikkindustrien hadde også Minsk tekstil-, næringsmiddel- og trykkeindustri.
Minsk var avhengig av det store innenriksmarkedet i Sovjetunionen, og ved unionens sammenbrudd tidlig på nittitallet fikk byens næringsliv alvorlige problemer. Med Aleksandr Lukasjenkos ny-keynesianske politikk fra 1995 har det gått oppover igjen med byens industri, og ulikt mange andre østeuropeiske byer har ikke Minsk blitt avindustrialisert etter kommunismens fall. Over 70 % av de fremstilte industrivarene blir eksportert, i all hovedsak til Russland og andre land i SUS.
== Befolkningsvekst ==
* – folketelling
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kolstø, Pål (1999). Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129187.
Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan. [Oslo]: Det Beste. ISBN 8270102555.
Salisbury, Harrison E. (1979). Den ukjente krigen. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202044707.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Minsk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Мінск — Менск — Минск – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Minsk (belarusisk: Мінск (Менск); russisk: Минск) er hovedstad og største by i Belarus med 1,9 millioner innbyggere. Byen ligger mellom elvene Svislatsj og Njamiha, og huser blant annet hovedkvarteret til Samveldet av uavhengige stater (SUS). | 7,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertie_Ahern | 2023-02-04 | Bertie Ahern | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Irske borgermestere', 'Kategori:Irske politikere', 'Kategori:Medlemmer av det 21. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 22. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 23. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 24. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 25. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 26. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 27. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 28. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 29. Dáil', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dublin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Patrick Bartholemew (Bertie) Ahern (irsk Pádraig Parthalán Ó hEachthairn) (født 12. september 1951 i Dublin) var den tiende taoiseach (statsminister) i Irland. Han ble statsminister i 1997 og gikk av i begynnelsen av mai 2008. I 1994 ble han leder for partiet Fianna Fáil. Ahern har også vært arbeidsminister (1987–1991) og finansminister (1991–1994).
| Patrick Bartholemew (Bertie) Ahern (irsk Pádraig Parthalán Ó hEachthairn) (født 12. september 1951 i Dublin) var den tiende taoiseach (statsminister) i Irland. Han ble statsminister i 1997 og gikk av i begynnelsen av mai 2008. I 1994 ble han leder for partiet Fianna Fáil. Ahern har også vært arbeidsminister (1987–1991) og finansminister (1991–1994).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ahern ble født i Drumcondra i Dublin, i en republikansk familie. Hans far Con, som var fra grevskapet Cork, hadde kjempet i uavhengighetskrigen og borgerkrigen, og var tilhenger av Eamon de Valera.Ahern fikk sin utdannelse ved St. Patrick's National School i Drumcondra, St. Aidan's Christian Brothers i Whitehall, University College Dublin, Rathmines College of Commerce og muligens ved London School of Economics.
=== Karriere ===
Han ble regnskapsfører, og arbeidet en tid ved Mater sykehus.
I eller rett før 1972 møtte han Miriam Kelly, en bankfunksjonær som bodde rett ved ham. De giftet seg på Aherns 24-årsdag i 1975. Det viste seg at hans politiske aktivitet var vanskelig å kombinere med ekteskapet, og forholdet mellom de to var anstrengt da han han ble borgermester i Dublin i 1986. Da han kom inn i regjeringen ble det for mye, og i 1992 endte ekteskapet. Paret fikk to barn sammen, Georgina og Cecelia. Sistnevnte er romanforfatter. Etter ekteskapets slutt hadde Ahern i en periode et forhold til Celia Larkin, som er aktiv i partiet Fianna Fáil. Dette forholdet tok slutt i 2003.Datteren Georgina er gift med Nicky Byrne fra Westlife, noe som har fått mye oppmerksomhet. Deres avgjørelse om å gifte seg i Frankrike i stedet for Irland, kostnadene for bryllupet og salget av bryllupsbildene til ukebladet Hello! var kontroversielle temaer både for paret og for Bertie Ahern.Religion har vært viktig for Ahern gjennom hele hans liv, og han går til katolsk messe hver søndag. Han reiste også til Lourdes to ganger med sin mor. Allikevel ble han irettesatt av kardinal Desmond Connell, erkebiskopen av Dublin, for sitt offentlig kjente forhold til Celia Larkin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bertie Ahern – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bertie Ahern – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bertie Ahern hos Oireachtas, Irlands parlament | Patrick Bartholemew (Bertie) Ahern (irsk Pádraig Parthalán Ó hEachthairn) (født 12. september 1951 i Dublin) var den tiende taoiseach (statsminister) i Irland. | 7,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taoiseach | 2023-02-04 | Taoiseach | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Embetstitler', 'Kategori:Lister over regjeringssjefer', 'Kategori:Politikk i Republikken Irland'] | Taoiseach (pluralis Taoisigh) er den irske regjeringssjefen. Han blir utnevnt av presidenten etter nominasjon ifra Dáil Éireann (det irske underhuset).
Ordet Taoiseach er irsk og betyr «leder» eller «høvding». Før den irske grunnloven fra 1937 ble tatt i bruk ble regjeringssjefen kalt President of the Executive Council of the Irish Free State (Irsk: Uachtarán ar Ard-Chomhairle Shaorstát Éireann), altså Presidenten for Den irske fristatens utøvende råd. Han ble utnevnt av generalguvernøren, som imidlertid var bundet av konstitusjonell sedvanerett til å utnevne den kandidaten som var nominert av Dáil Éireann.
Under Den irske republikk 1919–1922 var Dáil Éireanns presidenter og republikkens president regjeringssjefer.
| Taoiseach (pluralis Taoisigh) er den irske regjeringssjefen. Han blir utnevnt av presidenten etter nominasjon ifra Dáil Éireann (det irske underhuset).
Ordet Taoiseach er irsk og betyr «leder» eller «høvding». Før den irske grunnloven fra 1937 ble tatt i bruk ble regjeringssjefen kalt President of the Executive Council of the Irish Free State (Irsk: Uachtarán ar Ard-Chomhairle Shaorstát Éireann), altså Presidenten for Den irske fristatens utøvende råd. Han ble utnevnt av generalguvernøren, som imidlertid var bundet av konstitusjonell sedvanerett til å utnevne den kandidaten som var nominert av Dáil Éireann.
Under Den irske republikk 1919–1922 var Dáil Éireanns presidenter og republikkens president regjeringssjefer.
== Den irske republikk 1919–1922 ==
Sinn Féin
Sinn Féin (Pro-Treaty-fraksjon)
== Sør-Irland 1922 ==
Sinn Féin (Pro-Treaty-fraksjon)
== Den irske fristaten 1922–1937 ==
Sinn Féin (Pro-Treaty-fraksjon)
Cumann na nGaedheal
Fianna Fáil
== Irland 1937– ==
Fianna Fáil
Fine Gael
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(ga) Offisielt nettsted
(en) Taoisigh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Taoiseach (pluralis Taoisigh) er den irske regjeringssjefen. Han blir utnevnt av presidenten etter nominasjon ifra Dáil Éireann (det irske underhuset). | 7,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruhr | 2023-02-04 | Ruhr | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Ruhrs vassdragsområde', 'Kategori:Sauerland'] | Ruhr er ei elv i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Den er ei sideelv av Rhinen og er 219 kilometer lang med et nedbørområde på 4 485 km². Elva renner gjennom Ruhrområdet, Tysklands største industriområde, med store deler av Tysklands historiske kull- og stålproduksjon. Elva begynner i Winterberg i fjellregionen Sauerland, og renner ut i Rhinen ved Duisburg. Ved Pegel Mülheim er vannføringen på 79 m³ per sekund.
I dag er Ruhr en viktig kraft- og drikkevannskilde for befolkningen i Ruhrområdet. Elvebåttrafikk foregår i dag bare på de 12 nederste kilometrene, nedenfor Mülheim.
| Ruhr er ei elv i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Den er ei sideelv av Rhinen og er 219 kilometer lang med et nedbørområde på 4 485 km². Elva renner gjennom Ruhrområdet, Tysklands største industriområde, med store deler av Tysklands historiske kull- og stålproduksjon. Elva begynner i Winterberg i fjellregionen Sauerland, og renner ut i Rhinen ved Duisburg. Ved Pegel Mülheim er vannføringen på 79 m³ per sekund.
I dag er Ruhr en viktig kraft- og drikkevannskilde for befolkningen i Ruhrområdet. Elvebåttrafikk foregår i dag bare på de 12 nederste kilometrene, nedenfor Mülheim.
== Historie ==
Fra karolingertiden på 800-tallet vokste det fram en linje av fort langs den naturlige befestningslinjen som Ruhr utgjorde, til forsvar for handelen ut fra Bergisches Land i sør. På 1200-tallet begynte også erkebiskopen i Köln og ulike grevskap å bygge forsvarsverker langs elven.
Vannkraften ble utnyttet til tidlig håndverksproduksjon og industrialisering. Omkring 1650 utviklet Mülheim en lærindustri som innen 1920 talte mer enn 50 bedrifter. På 1800-tallet var Ruhr Tysklands mest trafikkerte elv. Tidlige jernverk ble etablert, men det var først med utnyttelsen av kullkraft fra midten av 1800-tallet at utviklingen skjøt fart. Stålverk som Krupp og Thyssen har sine røtter langs Ruhr.
Fra 1920-tallet kom begrepet Ruhrområdet i bruk om hele industriområdet langs elva, og dette vokste kraftig med opprustningen etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933. Under avslutning av andre verdenskrig ble store tyske styrker under kommando av Walter Model omringet i området av britiske og amerikanske styrker i perioden 1. til 21. april 1945. Til slutt overga den tyske styrken med rundt 325 000 seg til de allierte.
På 1980- og 90-tallet ble derimot kull- og stålindustrien kraftig nedbygd, og mange gruver er i dag stengt i «spøkelsesbydeler» over hele Ruhrområdet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ruhr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ruhr – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
www.ruhr.nrw.de Ruhrregionen
Der Pegel der Ruhr
Informasjonsside om Ruhr
Naturvern og turisme i Ruhrdalen
Websiden til Ruhrverband | | munning = Rhinen ved Duisburg | 7,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rimini | 2023-02-04 | Rimini | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Emilia-Romagna', 'Kategori:Eksarkatet Ravenna', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Kommuner i provinsen Rimini', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02'] | Rimini er en italiensk by i regionen Emilia-Romagna. Byen ligger langs Adriaterhavet og danner sin egen provins med omkringliggende kommuner. Den gamle bydelen ligger mellom elvene Marecchia (”historisk Ariminus”) og Ausa (”Aprusa”). Sammen med nærliggende byer som Riccione danner byen en av de mest populære turiststedene langs Adriaterhavet. I utstrekning strekker kommunen seg opp til San Marino.
| Rimini er en italiensk by i regionen Emilia-Romagna. Byen ligger langs Adriaterhavet og danner sin egen provins med omkringliggende kommuner. Den gamle bydelen ligger mellom elvene Marecchia (”historisk Ariminus”) og Ausa (”Aprusa”). Sammen med nærliggende byer som Riccione danner byen en av de mest populære turiststedene langs Adriaterhavet. I utstrekning strekker kommunen seg opp til San Marino.
== Transport ==
Rimini har 5 jernbanestasjoner (Rimini, Rimini Fiera, Rimini Torre Pedrera, Rimini Viserba og Rimini Miramare). Jernbanelinjen Bologna-Bari går gjennom byen. Den andre jernbanelinjen går til Ravenna. Fram til 2. verdenskrig gikk det også en jernbanelinje til San Marino. Hovedstasjonen i Rimini har avganger til de fleste byene i Nord-Italia, til Roma og Puglia. Det er også togavganger til utlandet.
Flyplassen heter Federico Fellini (eller Miramare) og betjener Rimini og San Marino. De senere årene har flere lavpris-selskaper etablert seg og Rimini har nå forbindelse med blant annet München, London og Roma, men det er først og fremst charterfly som betjener flyplassen. IATAkoden er RMI.
Motorveien A14 passerer byen. Ellers går det hovedveier til San Marino og Ravenna. Byen har en trolleybusslinje som går fra sentrum til jernbanestasjonen og videre langs kysten.
Om sommeren går det hurtigbåter til Venezia og Kroatia
== Næringsliv ==
Den viktigste næringssektoren i Rimini er turisme. Byen har 15 km sandstrand som varierer med en bredde fra 40 m til 200 m. Dette har gjort at byen har rundt 1300 hoteller med over 50000 sengeplasser. Den første informasjonen om badeturister til Rimini stammer fra slutten av 1700-tallet. De første badeanstaltene kom på midten av 1800-tallet og byens første hotell ble åpnet i 1896, Villa Adriatica. Grand Hotell ble åpnet i 1908. Byen er kjent for sitt uteliv og har mange diskoteker, kaffer, barer, restauranter, kjøpesentre og butikker. Man finner også delfinarium, marina, teater, kinoer, messe og diverse fornøyelsesparker. Industri er av liten betydning.
== Historie ==
=== Ariminum ===
De første bosetterne i området bodde på sletten mellom de nærmeste åsene og stranda for mer enn 800 000 år siden. I år 390 f. Kr ble området okkupert av Gallere, mens Romerne kom til området i år 295 f. Kr, men det var først i 286 f. Kr at Romerne etablerte en koloni her mellom de to elvene Ausa og Marecchia. Byen fikk raskt en viktig strategisk posisjon som en viktig veiknutepunkt for 3 romerske veier.
Via Flaminia (220 f. Kr) som gikk til Roma
Via Emilia (197 f. Kr) som gikk langs foten av Appenninene til Piacenza
Via Popilia (132 f. Kr) gikk langs Adriaterhavskysten til byen AquileiaByen var involvert i den romerske borgerkrigen og var hele tiden trofast til det regjerende partiet og dets leder, først Marius og deretter Caesar. Caesar besøkte også byen etter at han krysset elva Rubicone (50 f. Kr) og holdt si legendariske appell i byens Forum. Etter ham kom også Augustus (9 f. Kr) som senere byens borgerer hedret ved å oppkalle byporten etter ham. Augustus lot bygge en bro over Marecchia. Broen ble senere ferdigstilt av Tiberius som ga broa sitt navn. I denne perioden ble flere prestisjebygninger bygd som Amfiteateret og San Stefano-kirken.
== Kjente mennesker fra Rimini ==
Federico Fellini
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rimini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rimini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rimini hos Wikivoyage | Rimini er en italiensk by i regionen Emilia-Romagna. Byen ligger langs Adriaterhavet og danner sin egen provins med omkringliggende kommuner. | 7,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Schweigaard | 2023-02-04 | Christian Schweigaard | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1899', 'Kategori:Fødsler 14. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1838', 'Kategori:Høyre-ordførere i Oslo', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske høyesterettsadvokater', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1814–1884', 'Kategori:Ordførere i Oslo', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1886–1888', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1889–1891', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1892–1894', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1895–1897', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Holmestrand', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Christian Homann Schweigaard (født 14. oktober 1838 i Christiania, død 24. mars 1899) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H). Han var statsminister i det såkalte Aprilministeriet i 1884, etter riksrettssaken. Christian Schweigaard var Emil Stangs nære venn og uunnværlige partner i ledelsen av Høyres politikk og organisasjonsbygging i 1880- og 1890-årene, som formann i Høyres sentralstyre 1889–1891 og 1893–1896 og formann i stortingsgruppen 1889–1891 og 1894–1895. Schweigaard beskrives hverken som en kampens mann eller noen lederskikkelse, men «med sin begavelse og evne til å lytte og utjevne motsetninger» ble han en samlende figur i et parti som hadde tapt i mange saker, mente Paul Thyness.
| Christian Homann Schweigaard (født 14. oktober 1838 i Christiania, død 24. mars 1899) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H). Han var statsminister i det såkalte Aprilministeriet i 1884, etter riksrettssaken. Christian Schweigaard var Emil Stangs nære venn og uunnværlige partner i ledelsen av Høyres politikk og organisasjonsbygging i 1880- og 1890-årene, som formann i Høyres sentralstyre 1889–1891 og 1893–1896 og formann i stortingsgruppen 1889–1891 og 1894–1895. Schweigaard beskrives hverken som en kampens mann eller noen lederskikkelse, men «med sin begavelse og evne til å lytte og utjevne motsetninger» ble han en samlende figur i et parti som hadde tapt i mange saker, mente Paul Thyness.
== Familie og yrke ==
Schweigaard ble født i Christiania i 1838, som sønn av Anton Martin Schweigaard og Caroline Magnine Homan. Han var dermed nevø av Peder Jacob Homan og Henrik Homan. Han ble gift den 23. mai 1867 med Thea Meyer, datter av Thorvald Meyer, og ble svoger til Axel Heiberg, svigerfar til Fredrik Stang samt morfar til Erling Christophersen og Christian Schweigaard Stang.
Han tok examen artium i 1855 som preseterist, og studerte deretter rettsvitenskap og ble cand.jur. i 1860. Han var fullmektig i onkelen Peder Jacob Homans advokatforretning, studerte deretter ett år i London og Paris, og ble overrettssakfører i 1863. I 1864 ble han høyesterettsadvokat og opparbeidet raskt en stor og velrenommert advokatforretning. Ved siden av dette og politikken innehadde Schweigaard en rekke offentlige verv, blant annet som direksjonsmedlem i Hovedbanen, medlem av den kongelige kommisjon om utvidelse av Christiania i 1873, samt medlem av den parlamentariske skattekommisjon i 1877.
== Politisk arbeid ==
Ved en regjeringsomdannelse i 1880 ble Schweigaard revisjonsminister fra 22. desember. Han bestyrte Revisjonsdepartementet inntil september 1882, i tillegg til Justisdepartementet fra 26. september til november 1881. Han var ved statsrådsavdelingen i Stockholm fra september 1882 til september 1883. Han var finansminister fra september 1883 til 3. april 1884, da han gikk av sammen med Christian Selmers ministerium som følge av Statsrådssaken.
Emil Stang fikk i oppdrag å danne ny regjering, men man innså etter hvert at Høyres stortingsgruppe ikke kunne avse Stangs parlamentariske talent, og det ble derfor Schweigaards oppgave å lede Aprilministeriet.
Regjeringen, hvor Schweigaard dessuten var sjef for Revisjonsdepartementet, tiltrådte 3. april 1884, til Venstres store forargelse, idet Venstre utgjorde flertallet på Stortinget. Regjeringens marinebudsjett ble så avvist, med Jacob Lerche Johansens avgang som resultat. Trusler om en ny riksrettssak, et splittet Høyre, en motstridende svensk opinion og en usikker kong Oscar II førte til slutt til at Schweigaard søkte avskjed den 31. mai, hvilket senere ble innvilget den 26. juli.Schweigaard var innvalgt på Stortinget fra Holmestrand 1886–1897, i henhold til Grunnlovens unntak fra bostedsbåndet for tidligere statsråder. Han var odelstingspresident 1889–1891 og parlamentarisk leder mens Emil Stang var statsminister 1889–1891 og 1894–1895. Schweigaard var innvalgt i Christiania bystyre 1873–1880 og 1885–1894, og var ordfører 1879–1880 og 1885–1888.
Han var formann i Høyre 1889–1891 og 1893–1896, og i Christiania Høire var han viseformann fra stiftelsen i 1884 og formann 1889–1891.
== Utmerkelser ==
Schweigaard ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1880 og til kommandør av 1. klasse i 1890, og han var også kommandør av den svenske Nordstjerneordenen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Homann Schweigaard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Christian Schweigaard hos Norsk senter for forskningsdata | Christian Schweigaard Stang (født 15. mars 1900 i Kristiania, død 2. | 7,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alternativ_behandling | 2023-02-04 | Alternativ behandling | ['Kategori:Alternativ behandling', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Alternativ behandling er en samlebetegnelse på medisinske behandlingsformer ved hjelp av teknikker, utstyr eller legemidler som ikke bygger på vitenskapelig grunnlag.
Som motsetning til alternativ behandling brukes gjerne betegnelsene konvensjonell behandling, evidensbasert medisin eller skolemedisin. Når alternativ behandling benyttes som et tillegg til behandling med dokumentert virkning, brukes ofte benevnelsen komplementær behandling.
De fleste alternative behandlingsformer praktiseres utenfor det etablerte helsevesen, men i noen land er noen av disse tatt inn i det regulære helsetilbudet, til tross for at disse behandlingsformenes grunnlag omtales som pseudovitenskapelig. Dette gjelder kiropraktikk i Norge.
| Alternativ behandling er en samlebetegnelse på medisinske behandlingsformer ved hjelp av teknikker, utstyr eller legemidler som ikke bygger på vitenskapelig grunnlag.
Som motsetning til alternativ behandling brukes gjerne betegnelsene konvensjonell behandling, evidensbasert medisin eller skolemedisin. Når alternativ behandling benyttes som et tillegg til behandling med dokumentert virkning, brukes ofte benevnelsen komplementær behandling.
De fleste alternative behandlingsformer praktiseres utenfor det etablerte helsevesen, men i noen land er noen av disse tatt inn i det regulære helsetilbudet, til tross for at disse behandlingsformenes grunnlag omtales som pseudovitenskapelig. Dette gjelder kiropraktikk i Norge.
== Norske definisjoner ==
Alternativ behandling ble i Norge tidligere kalt alternativ medisin. Begrepsbruken ble endret i 2002 i forbindelse med innstilling til ny lov om alternativ behandling av sykdom.
Lov om alternativ behandling av sykdom ble vedtatt i 2003 og alternativ behandling har siden vært den offentlig akstepterte termen. Loven definerer hva som er alternativ behandling § 2: «Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell.» Videre definerer lovens § 2 i tillegg behandling som utøves av autorisert helsepersonell som alternativ behandling når: «.. det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten.».
Begrepet alternativ behandling favner vidt og er bare avgrenset til at det skal være helserelatert og at det skal være metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Variasjonen i hva som kalles alternativ behandling er stort og i forarbeidene til loven omtales over 100 forskjellige former for alternativ behandling. Lov om alternativ behandling av sykdom har, i tillegg til definisjonen av hva alternativ behandling er, også bestemmelser om registerordning, taushetsplikt, hvilke helsetilstander alternative behandlere ikke kan behandle, beskyttede titler, markedsføring av alternativ behandling og om straff.
Det som i Norge omtales som alternativ behandling eller alternativ medisin må ikke forveksles med tradisjonell medisin slik det er definert av WHO (FNs helseorganisasjon). Tradisjonell medisin er medisin som har lange tradisjoner i et land og er forankret i innbyggernes kultur. Bruk av et lands tradisjonelle medisinske kunnskap og praksis er anbefalt av WHO og for rundt 80% av verdens befolkning er primærhelsetilbudet å finne innenfor behandlingssystemer og -metoder som WHO betegner som tradisjonell medisin. I dag tilbys rundt 200 forskjellige alternative behandlingsformer i Norge i tillegg til det medisinske tilbudet innenfor helsetjenesten.
== Benevnelse ==
Helse- og omsorgsdepartementet har fra 2002 valgt å bruke begrepet «alternativ behandling» i rettslig sammenheng og i den generelle omtalen av feltet. Begrunnelsen er begrunnet med at begrepet behandling har den fordel at det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring. Begrepet behandling kan tolkes videre enn begrepet medisin, og må sies å favne de ulike terapiformene på en mer dekkende måte enn medisinbegrepet. Medisinbegrepet kan av mange oppfattes slik at det er avgrenset til den virksomhet som utøves av leger, basert på en naturvitenskapelig biomedisinsk forståelsesmodell.Behandling kan ha både et kurativt aspekt, og et forebyggende og lindrende aspekt. Behandling vil imidlertid også kunne omfatte tjenester som kun har økt velvære som formål. Begrepet behandling vurderes å være et mer hensiktsmessig begrep enn medisin. Dette kan begrunnes med at behandlingsbegrepet kan tolkes videre, samtidig som det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring.Helse- og omsorgsdepartementet vurderer det som mest hensiktsmessig å bruke begrepet alternativ behandling fremfor alternativ medisin eller komplementær behandling. Begrepet er enkelt i bruk, særlig i rettslig sammenheng, og er det som er mest nærliggende å benytte i stedet for alternativ medisin. Begrepet regnes også som mer dekkende og nøytralt.
Valg av begrepet alternativ behandling bygger ikke på en vurdering av eventuell effekt, men på behandlingens hensikt. Begrepsbruken er med andre ord ikke å forstå som en offisiell bekreftelse på at de aktuelle behandlingsformene virkelig representerer et anerkjent og reelt vitenskapelig basert alternativ til den offisielle medisinen.
== Verdens helseorganisasjon (WHO) om alternativ medisin og tradisjonell medisin ==
WHO ser på tradisjonell medisin som et svært viktig tilbud. I «General Guidelines for Methodologies on Research and Evaluation of Traditional Medicine» fra 2000 fra november 2008 oppfordrer WHO alle sin 193 medlemsland til å integrere tradisjonell medisin i sine nasjonale helsesystemer og dele erfaringer og kunnskap. WHO definerer tradisjonell medisin som summen av den viten, ferdighet og den praksis som er basert på opprinnelige teorier, tro og erfaring i innfødte kulturer enten de kan forklares eller ikke. WHO omtaler også alternativ medisin og Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB skriver: «Verdens helseorganisasjon, (WHO) bruker følgende definisjon» (alternativ medisin): «En vid gruppe av behandlingsmetoder som ikke er en del av landets egne tradisjoner, og som ikke er integrert i det dominerende behandlingssystemet”. Denne definisjonen ser man ofte brukt om alternativ behandling i Norge.»WHO anerkjenner tradisjonell medisin som viktig for primærhelsetjenesten både på grunn av tilgjengelighet og lave kostnader – og dens bidrag til forbedret helse hos mange, ikke minst i utviklingsland i Afrika og Asia. Samtidig ser man at 80% av befolkningen i Tyskland og 70% i Canada bruker alternativ behandling. I alle de tre skandinaviske land, Norge, Sverige og Danmark, ligger antallet brukere mellom 45 og 50%.Ifølge WHOs generaldirektør, Margaret Chan, er plantemedisin, tradisjonelle behandlinger og tradisjonelle utøvere det viktigste og ofte også det eneste helsetilbudet som finnes for millioner av mennesker. Chan mener tradisjonell medisin og skolemedisin ikke trenger å støte mot hverandre, men kan utvikles harmonisk sammen i primærhelsetjenesten og dra nytte av det beste i begge systemene. Dette kan ifølge henne bare oppnås om myndighetene tar de riktige beslutningene. Hun sier videre at mange land har klart å kombinere systemene og nevner Kina som et godt eksempel hvor plantemedisin med dokumentert virkning tilbys i offentlige sykehus over hele landet ved siden av skolemedisin.
== Dynamisk begrep ==
Hva som faller inn under begrepet alternativ behandling og hva som er medisin, endres og varierer over tid, over landegrenser, mellom fagmiljøer, og grensesnittet mellom områdene er flytende og i forandring.
I Norge ble alternativ behandling først introdusert på departementsnivå som ”politisk korrekt” begrep i forbindelse med ovennevnte lov. Tidligere er andre begrep brukt.
=== Eksempler på endringer og forskjeller ===
Kiropraktikk ble en del av det offentlige helsevesen i Norge fra 1. januar 2006. Kiropraktorer ble først autorisert helsepersonell i Norge i 1988.
Naprapati er integrert i helsevesenet og naprapater er autorisert helsepersonell i Sverige og Finland, men ikke i Norge. Osteopater er autorisert i Finland, men ikke i Sverige og Norge.
=== Andre betegnelser ===
Begrepet alternativ medisin er fortsatt i utstrakt bruk i forskjellige sammenhenger. Både i Norge og utlandet brukes ofte betegnelsene komplementær og alternativ medisin (KAM/CAM i engelskspråklige land). Også alternativ terapi er brukt samt ikke-skolemedisinsk behandling / konvensjonell terapi. En nyere variant er integrert medisin. Utøvere og brukere av behandlingene kan bruke betegnelser som naturmedisin, helhetsmedisin, ikke-toksisk medisin, holistisk medisin, naturlig medisin og tradisjonell medisin. Norges forskningsråd bruker begrepene etablert og ikke-etablert medisin, og begrepsinnholdet vil dermed nødvendigvis endre seg over tid, ettersom forskjellige systemer, terapier og preparater vinner aksept etter hvert som det genereres forskningsresultater og dokumentasjon.
I EU brukes forskjellige uttrykk, blant annet konvensjonell medisin og komplementær medisin. Verdens helseorganisasjon (WHO) bruker forkortelsen TCAM, som står for tradisjonell, komplementær og alternativ medisin. I internasjonal sammenheng og i vestlig skolemedisin brukes ofte begrepet ”non-proven therapy” (ikke-utprøvd terapi).
Den fremste forskningsinstitusjonen på området i Norge har navnet Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) som er lagt til det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø. Det nasjonale informasjonssenteret kalles Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB).
På engelsk brukes gjerne samlebetegnelsen complementary and alternative medicine, forkortet CAM. På fransk brukes betegnelsen médecine non conventionnelle og denne er også en del av begrepsapparatet i EU-kommisjonen. Svensk bruker begrepene alternativmedicin og komplementärmedicin om hverandre.
== Definisjoner internasjonalt ==
WHO definerer alternativ behandling slik: «En vid gruppe av behandlingsmetoder som ikke er en del av landets egne tradisjoner, og som ikke er integrert i det dominerende behandlingssystemet». WHO-definisjonen brukes ofte om alternativ behandling i Norge.
National Center for Complementary and Alternative Medicine (NCCAM) i USA har denne definisjonen: «En gruppe av mangfoldige medisinsk- og helseomsorgsystemer, praksiser og produkter, som for øyeblikket ikke vurderes som en del av konvensjonell medisin. Selv om det finnes vitenskapelig bevis for noen komplementære og alternative terapiformer, gjenstår det for de fleste å besvare nøkkelspørsmål med godt designede vitenskapelige studier. Spørsmål om hvorvidt terapiformene er trygge, og hvorvidt de virker mot sykdommene eller de medisinske tilstandene de brukes mot».
Ifølge VIFAB, Videns- og forskningscenter for alternativ behandling i Danmark, er alternativ behandling «behandlingsformer som ikke foregår i eller med støtte fra den offentlige helsetjenesten».
I Sverige er det vanligste begrepet komplementär medicin, men det finnes ingen offisiell definisjon av dette begrepet.
== Bruk av komplementær og alternativ behandling ved norske sykehus ==
En studie publisert i januar 2011 viser at alternativ behandling tilbys ved om lag halvparten av norske sykehus. 40 sykehus tilbød akupunktur, mens 19 hadde tilbud om behandlinger som biofeedback, hypnose, kopping, øreakupunktur, urtemedisin, kunstterapi, homøopati, refleksologi, tankefeltterapi, gestaltterapi, aromaterapi, tai chi, akupressur, yoga, pilates og andre. 9 sykehus hadde flere enn ett tilbud.
Alternativ behandling brukes i flere avdelinger i sykehusene; i fødeavdelinger, smerteklinikker og kreftavdelinger. Alternativ behandling kan være aktuelt å tilby ved smerter i forbindelse med fødsel, ryggplager, hodepine, samt ved bivirkninger etter operasjon eller ved cellegiftbehandlinger. Også kvalme, leddsmerter, revmatiske lidelser, diabetes, allergier og søvnplager oppgis som tilfeller der sykehusene kan tilby pasientene å forsøke en alternativ behandlingsform.
Undersøkelsen viser at så godt som alle som har ansvaret for den alternative behandlingen som sykehuset tilbyr, er utdannet helsepersonell. Ved akupunktur stiller sykehusene også krav til utdanning i akupunktur til de som skal utføre den. Det er hovedsakelig fysioterapeuter, jordmødre, leger og sykepleiere som utfører den alternative behandlingen på sykehusets pasienter. I liten grad hentes det inn alternative behandlere utenfra.
Studien konkluderer med at det har vært en merkbar økning i tilbudet av alternativ behandling i norske sykehus fra 2001, da andelen som tilbudte pasientene slik behandling var 25%, mot 50% i dag. Grunnene til at sykehuset velger å tilby alternativ behandling, har endret seg noe fra 2001. Forskningsresultater og økt vitenskapelig dokumentasjon oppgis nå oftere som årsak til at sykehusene tilbyr akupunktur.
== Andre land og kulturer ==
=== Kina ===
I Kina har man to likestilte medisinsystemer: Vestlig medisin og tradisjonell kinesisk medisin (TKM). Begge systemene er anerkjent av staten, og finansieres for en stor del av staten. Helsemyndighetene ønsker å fremme systemenes likeverdighet blant annet av politiske, kulturelle og økonomiske årsaker. Både medisin og tradisjonell kinesisk medisin utøves av leger, men de har forskjellig utdannelse. Under utdannelsen lærer studentene noe om den andre medisinformen.
=== India ===
I India har man fire parallelle, likeverdige medisinsystemer som alle er anerkjent av staten og
som delvis også finansieres av staten. I tillegg til vestlig medisin, er det ayurveda og siddha, unani samt homøopati. Helsemyndighetene søker å fremme de tradisjonelle medisinformene ayurveda, siddha og unani blant annet av politiske, kulturelle og økonomiske årsaker. Også homøopati søkes fremmet av blant annet økonomiske grunner. Det er etablert offentlig godkjenning for leger innen alle fire systemer. De ulike typer leger utdannes ved forskjellige skoler.
=== Europa ===
En analyse foretatt ved Universitetet i Neuchâtel, Institutt for helserett, i forbindelse med et forskningsprosjekt om alternativ behandlings rettslige stilling i Europa omfatter 24 land. I tre land, Norge, Island og Ukraina er det kun medisin, kiropraktikk og fysioterapi som inkluderes og som kan refunderes. I Danmark er akupunktur og osteopati inkludert i det offentlige helsevesen. Irland og Finland inkluderer akupunktur, naprapati, osteopati og lymfedrenasje, Latvia inkluderer akupunktur, homøopati, naprapati, osteopati, iridologi og bioresonans, Luxembourg og Malta inkluderer TKM. Private forsikringer gir dekning for homøopati, osteopati, og akupunktur i Østerrike og Belgia og osteopati og manipulasjonsteknikker i Liechtenstein, Spania og Storbritannia. Både private forsikringer og offentlige ordninger inkluderer refusjon for homøopati, akupunktur og osteopati i Frankrike, akupunktur, hypnose, laserterapi, lymfedrenasje og soneterapi i Italia og akupunktur og homøopati i Tyskland, Nederland og Sveits.
=== Storbritannia ===
Veldig få former for alternativ behandling tilbys pasienter i det britiske helsevesenet (NHS). Bruk av disse behandlingene er økende begrenset, og i de fleretall av sakene vil helsetjeneste ikke betale for dem. Bare to typer alternative behandlinger er regulert, osteopati og kiropraktikk. Disse kan ikke kreves på nasjonal helsesystemet og tolkes som uortodoks behandlinger med lite bevis for effektivitet bortsett fra noen typer leddsmerter. For kiropraktikk er det varslet fare for negativ bivirkninger som skiveprolaps eller hjerneslag.
=== Innvandrermiljøer i Norge ===
Innvandrere i Norge velger gjerne de tradisjonelle behandlingssystemer de er kjent med fra hjemlandet, blant annet behandling med urter og healing. Årsakene er mange. Kulturelle, språklige, psykiske og religiøse på den ene siden, og at helsevesenet ikke er godt nok tilpasset det flerkulturelle samfullet på den andre. Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse er kjent med dette, men påpeker at også mange etnisk norske pasienter bruker alternativ behandling.
== Alternative behandlingssystemer ==
Bak de ulike alternative behandlingssystemer er det en omfattende teori, filosofi og metoder. Disse spiller er viktig rolle både i behandling og forebygging av sykdom. For brukerne er bakgrunnen også en naturlig del av det daglige liv for opprettholdelse av balanse og helse.
=== TKM ===
Tradisjonell kinesisk medisin (TKM/TCM) har røtter som går flere tusen år tilbake. TKM omfatter en rekke elementer innen behandling, blant annet akupunktur, kosthold, livsstilsveiledning og øvelser. Den bygger på taoisme, kinesisk kultur og livsvisdom. Et sentralt begrep i TKM er ”Qi” eller «livsenergi». Ifølge TKM sirkulerer «livsenergien» i hele kroppen gjennom meridiansystemet og opprettholder kroppens livsprosesser. Sykdomsteorien bygger på at sykdommer oppstår på grunn av ubalanser i Qi. Du blir frisk når likevekt og indre ro gjenopprettes.
=== Ayurveda ===
Ayurveda / ayurvedisk medisin er antagelig ett av verdens eldste medisinske systemer som fortsatt er i bruk. Den er offentlig anerkjent i India. Både i India og på Sri Lanka er ayurvedisk medisin nært knyttet til hinduistisk filosofi. Den praktiseres også i Norge, resten av Europa, Nord-Amerika og Australia. Den grunnleggende tanken bak behandlingstradisjonen er at alt i universet består av en kombinasjon av ulike livsenergier. Ubalanser mellom livsenergiene gjør at vi blir syke. I behandlingen inngår blant annet kosthold, mosjon, en lang rekke urter og planter, meditasjon, massasje og pusteøvelser.
=== Tibetansk medisin ===
Tibetansk medisin bygger på medisinske tradisjoner fra begynnelsen av 800-tallet og er påvirket av bl. a gammel indisk og kinesisk medisin. Det er dokumentert at en tibetansk konge inviterte leger fra India, Nepal, Kina og Persia samt leger som beherske gammel gresk medisin til en konferanse hvor de utvekslet teorier og erfaringer om behandlinger for å finne frem til de beste. Det finnes varianter av denne medisinformen i flere land i Himalaya. Buddhistiske klostre har vært medisinens læresteder. Tibetansk medisin består av forskjellige deler: Medisinske urter fra høyfjellsstrøk, akupunktur, kauterisasjon (etsing/brenning), kosthold og åndelige og psykologiske metoder.
I tibetansk diagnostikk spiller pulsdiagnose og undersøkelsen av urinen en særlig rolle. Behandlingen tar sikte på å gjenopprette den fysiske, psykiske og åndelige balansen, og legens medfølelse er en viktig faktor.
En rekke behandlinger som er utviklet av indianere i Nord-Amerika, aboriginer i Australia og av stammer i Afrika, Midtøsten og Mellom- og Sør-Amerika regnes også som behandlingssystemer.
NCCAM regner homøopati og naturopatisk medisin til behandlingssystemene og bruker dem som eksempler på medisinske systemer som er utviklet i vesten.
== Medisinske systemer i Norge ==
Også i Norge er det tradisjonelle, medisinske systemer. Utviklingen i bruk av urter til medisin kan i grove trekk deles inn ifølgende faser:
førhistorisk bruk
samisk folkemedisin
norrøn bruk
importert medisin fra munkeordener
folkemedisin og trolldomsurter
industriproduksjon
moderne, medisinsk bruk.Hos oss eksisterer ikke den folkemedisinske tradisjonen lenger som et eget medisinsk system i den forstand at tradisjonen er en integrert del av folks verdensbilde og sykdomsoppfatning. Men deler av tradisjonen lever godt videre som «kjerringråd» og hos enkeltindivider med omfattende kunnskaper om urter og droger, særlig i vår nordlige landsdel. Denne overleverte kunnskapen er i noen grad blitt tatt opp i praksis av moderne, alternative behandlere. Dens rolle som supplement til medisinen er ikke noe nytt.
På 1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste befant seg lenge i Trondheim. Omkring 1750 var det i hele landet ikke mer enn 5 embetsleger og i tillegg 5-6 fullt praktiserende leger i byene. Nordland amt fikk sin første lege i 1790. I 1834 ble antallet fordoblet – Nordland hadde fått hele 2 leger! Fra 1500 til 1800, gjennom 300 år, var kun 35 av 642 utdannede, dansk-norske leger født i Norge. I 1827 var det 120 leger i Norge. 80 hadde praksis i byene.
=== Samisk behandlingstradisjon ===
Syke samer fikk neppe særlig nytte av de første legene, dertil var språket, kulturen og holdningene så forskjellige - og avstandene så store. Deres helseproblemer ble opp til vår tid fremlagt for deres tradisjonelle behandlere, noaider, i dag gjerne kalt sjamaner. Den første distriktslegen kom til samiske områder i Finnmark så sent som på 1950-tallet. Det er grunnlag for å hevde at folkemedisin og skolemedisin lenge levde i fredelig sameksistens i store deler av landet. På folkemunne har det gjennom tidene hett at «du skal gå til doktoren for å finne ut hva som feiler deg, men du skal gå til leseren for å bli frisk».
Kunnskapen om legemidler ble nedarvet gjennom mange års erfaring, prøving og feiling. Samene brukte terapeutiske bad hvor bestemte urter ble brukt. Av planter fra samenes medisin kan nevnes: Ballblom, bjerkeløv, einer, finnmarkspors, hestehov, kjerringrokk, kråkefot, lusegras, ryllik, røyksopp, tyttebær og vassarve. Bjerkeløv har vært brukt mot reumatisme, einer mot astma, forstoppelse og håravfall. Hestehov/løvetann var kjent som et middel mot magesmerter, men også mot svuller fordi man mente planten hadde en rensende effekt. Ulike bærsorter ble brukt mot diaré.
Et velanvendt folkemedisinsk middel, kjent fra en rekke ulike land, er kopping. Også i dag finnes det i samiske bygder folk som driver med kopping. Kopping ble utført med koppehorn, helst fra okser eller kuer for å lege smerter og for å øke blodsirkulasjonen, og regnes som en effektiv metode. Brenning av knusk eller moxibusjon, moxabrenning, regnes for å ha sin opprinnelse i Kina og har vært brukt og brukes til medisinske formål.
Reinen har – naturlig nok – vært mye brukt blant samene. Reinblod, reinhorn, reinhår, reinkjøtt, reinlever, reinost, reinskinn, reinvom og andre tenkelige produkter har vært brukt mot ulike sykdommer.
== Sammenhengen mellom kropp og psyke ==
Til denne kategorien regnes behandlingsteknikker eller terapiformer som fokuserer på hvordan vi selv kan påvirke ulike kroppsfunksjoner og symptomer med bevisstheten eller tankene. Hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan vi styrer tankene påvirker oss hvordan vi har det fysisk og psykisk. Denne grunnidéen er den samme i adferds- og kognitiv terapi.
Visualisering er en type behandling som faller inn i denne gruppen. Teorien er at det er mulig å påvirke konkrete fysiske forhold eller problemer ved å lage mentale bilder. Andre alternative behandlinger/teknikker i denne gruppen er gestaltterapi, kunst- og uttrykksterapi, musikkterapi og meditasjon.
== Behandlinger som tar utgangspunkt i biologiske prosesser ==
Behandlinger som baserer seg på biologiske prosesser tar i bruk ulike biologiske produkter som naturlegemidler, naturmidler, urter, mat og kosttilskudd (vitamin- og mineralpreparater og planteuttrekk). Disse behandlingsformene overlapper på flere felt kost- og diettbehandling i helsetjenesten.
Ernæringsterapi, urtemedisin, biopati og ortomolekylær medisin er eksempler på alternative behandlinger innenfor denne gruppen.
== Behandlinger med berøring og manuell manipulasjon av kroppen ==
Felles for denne gruppen av behandlinger er idéen om at forstyrrelser i kroppen et sted påvirker funksjoner andre steder i kroppen. Metodene som brukes baseres på manipulering og/eller bevegelse av en eller flere deler av kroppen. Ved behandling av spesifikke steder på kroppen antas at kroppens øvrige organer, systemer og funksjoner påvirkes.
Soneterapi er et eksempel på den typen behandlingsformer. Ved å trykke eller massere på bestemte punkter på føttene antar kan man påvirke kroppens organer. Teorien bak er at punktene på føttene korresponderer med bestemte organer i kroppen.
Kraniosakral terapi er en manuell behandlingsform som er hevdet å bruke svært lette trykk og bevegelser for angivelig å manipulere/påvirke ryggmargvæskens rytmiske puls som igjen er ment å stimulere kroppens selvhelbredende evner. En 2004 rapport fra Folkehelseinstitutt konkludert "Det finnes ikke god dokumentasjon om effekten av kraniosakral terapi utover placeboeffekt, men behandlingen medfører indirekte og direkte risiko for bivirkninger. Kraniosakral terapi kan ikke anbefales for noen tilstander."Andre behandlingsformer som kommer inn under denne gruppen er ulike former for massasje. Under massasje søker man å manipulere kroppens mykvev, muskler og bindevev for å normalisere kroppens funksjoner. Under massasje anvendes statiske og bevegelige trykk, gjerne i kombinasjon med bevegelse. Enkelte massører tar også med psykologiske aspekter i behandlingen.
== Behandlinger som tar utgangspunkt i en putativ energisystem ==
«Energibehandling» tar sikte på å gjenopprette kroppens evne til selvhelbredelse ved å tilføre kroppen såkalte energetiske kvaliteter enten i form av et remedie eller energi fra en «livskraft»«utsagn» via en behandler.
Et eksempel på behandlingsform er healing som benytter ulike metoder som håndspåleggelse, energibalansering, bønn, eller lignende spirituelt orienterte metoder for å søke å gjenopprette balanse i kroppen gjennom å løse opp blokkeringer.
Et annet eksempel på behandlinger som tar utgangspunkt i kroppens energisystem er klassisk homøopati. Alle homøopatiske legemidler er fremstilt ved en rekke fortynninger (potensering) langt utover grensen hvor det er mulig å måle rester av det opprinnelige råstoff. Homøopater forklarer effekten av behandlingen ved at under fortynningen vil det opprinnelige stoffets energimessige egenskaper overføres til bærestoffet og forsterke effekten.
Bachs blomstermedisin er også eksempel på denne kategorien behandlinger. Blomstermedisinen er laget av planteuttrekk og tanken bak er at uttrekket inneholder energi eller kraft som kan virke inn på menneskets psyke og hjelpe til med å balansere kroppens energi.
NCCAM skiller mellom terapiformer som har som mål å påvirke kroppens energifelt (f.eks healing) og terapiformer som innbefatter bruk av elektromagnetisme som for eksempel magnetfeltterapi.
== Utbredelse ==
Ifølge NAFKAM brukte nordmenn NOK 4,7 milliarder på alternativ behandling i 2012.
== Utdannelse ==
Internasjonalt tilbyr stadig flere akademiske institusjoner undervisning innen alternativ behandling. Blant disse er University of California i Los Angeles, University of Arizona, Stanford University, Columbia University, Johns Hopkins og University of Maryland.
I Norge har myndighetene gitt Universitetet i Tromsø et særlig ansvar for forskning og undervisning innenfor alternativ behandling.
Yrkesbetegnelsene på alternative behandlere er ubeskyttede. Det vil si at hvem som helst kan bruke tittelen uten formell utdannelse.
== Kvalitetssikret informasjon ==
I Norge opprettet Helse- og omsorgsdepartementet et eget, nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, i 2005. Planleggingen av senteret startet i desember 2003. Senteret er organisasjonsmessig plassert under det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø. Informasjonen er rettet mot brukere, utøvere og helsepersonell og skal gi kvalitetssikret, nøytral og objektiv informasjon om alternativ behandling basert på erfaring og forskning.
== Se også ==
NOU 1998: 21 Alternativ medisin
Liste over alternative behandlinger
== Litteratur ==
NorskAnne Woodham (1999). Gyldendals store bok om alternativ medisin. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205251959. norsk utgave av «Encyclopedia of complementary medicine»
Edzard Ernst og Simon Singh Bløff eller behandling Alternativ medisin under lupen norsk utgave 2012 ISBN 9788282820257
Ben Goldacre Kvakksalverne Et oppgjør med tvilsom medisin, falske slankekurer og naive medier norsk utgave 2012, engelsk original Bad Science utgitt 2008 ISBN 9788205422872
Kristian Gundersen Snåsakoden en kunnskapsbasert guide til alternativ medisin 2013 ISBN 9788203293887
Gunnar R. Tjomlid Placebodefekten : hvorfor alternativ behandling virker som det virker Humanist forlag 2013 ISBN 978-82-82820-51-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nasjonalt forskingssenter for komplementær og alternativ medisin
Lov om alternativ behandling
«Hva er alternativ behandling?», artikkel fra nettstedet forskning.no 22. oktober 2003 | Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) er en enhet under det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak) ved UiT Norges arktiske universitet. NAFKAM stimulerer til, utfører og koordinerer norsk forskning innen komplementær og alternativ behandling. | 7,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moseb%C3%B8kene | 2023-02-04 | Mosebøkene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det gamle testamente'] | Mosebøkene er den eldste delen av Bibelen. De er de første av de tre delene av den jødiske Tanákh og utgjør de fem første bøkene i Det gamle testamente. De kalles også Pentateuken, som betyr «den femfoldige boken», og på hebraisk Torá (תּוֹרָה, «Loven» eller «Læren»). Mosebøkene utgjør, ved siden av Misjná, grunnlaget for jødisk religiøs lov.
| Mosebøkene er den eldste delen av Bibelen. De er de første av de tre delene av den jødiske Tanákh og utgjør de fem første bøkene i Det gamle testamente. De kalles også Pentateuken, som betyr «den femfoldige boken», og på hebraisk Torá (תּוֹרָה, «Loven» eller «Læren»). Mosebøkene utgjør, ved siden av Misjná, grunnlaget for jødisk religiøs lov.
== Forfatterne ==
Det antas at flere personer har skrevet Mosebøkene. Det kan en se av analyser av eksempel ordvalg. Det er ennå ikke mulig å finne ut hvor mange forskjellige forfattere som står bak skriftene, men en kan finne steder i tekstene der det er en overgang fra en forfatter til en annen.
== Hebraiske og greske navn ==
De fem bøkene, med deres hebraiske og greske navn er:
== Mosebøkene på ulike språk ==
== Referanser == | Mosebøkene er den eldste delen av Bibelen. De er de første av de tre delene av den jødiske Tanákh og utgjør de fem første bøkene i Det gamle testamente. | 7,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katolisisme | 2023-02-04 | Katolisisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Katolisisme er et begrep som viser til Den katolske kirkes tro i sin helhet, herunder kirkens teologi og dogmatikk, etikk, spiritualitet og organisering.
Begrepet viser til kristne og kirker, innenfor vestlig og østlig kristendom, som er i full kommunion med Den hellige stol. Foruten Den romersk-katolske kirke, betegnes de 22 orientalske katolske kirker, som anerkjenner paven som sitt overhode, som katolske. Også noen kirker med en lignende lære, som har brutt med eller aldri har vært i kommunionen, omtaler seg selv som katolske kirker.
Ordet katolisisme kan også referere til tanken om en allmenn kirke uten hensyn til hvilket kirkesamfunn. Dette illustreres blant annet ved at mange protestantiske kirker bruker begrepet «katolsk kirke» i trosbekjennelsen. Den norske kirke gjorde dette inntil 1700-tallet, da det ble byttet ut med «allmenn kirke». Mange anglikanere beskriver sin kirke som «både reformert og katolsk».
Ordet kommer fra gresk καθολικος (katholikos), som betyr «allmenn» og først ble brukt av Ignatius av Antiokia i et brev til Smyrnas kristne ca. år 107.
| Katolisisme er et begrep som viser til Den katolske kirkes tro i sin helhet, herunder kirkens teologi og dogmatikk, etikk, spiritualitet og organisering.
Begrepet viser til kristne og kirker, innenfor vestlig og østlig kristendom, som er i full kommunion med Den hellige stol. Foruten Den romersk-katolske kirke, betegnes de 22 orientalske katolske kirker, som anerkjenner paven som sitt overhode, som katolske. Også noen kirker med en lignende lære, som har brutt med eller aldri har vært i kommunionen, omtaler seg selv som katolske kirker.
Ordet katolisisme kan også referere til tanken om en allmenn kirke uten hensyn til hvilket kirkesamfunn. Dette illustreres blant annet ved at mange protestantiske kirker bruker begrepet «katolsk kirke» i trosbekjennelsen. Den norske kirke gjorde dette inntil 1700-tallet, da det ble byttet ut med «allmenn kirke». Mange anglikanere beskriver sin kirke som «både reformert og katolsk».
Ordet kommer fra gresk καθολικος (katholikos), som betyr «allmenn» og først ble brukt av Ignatius av Antiokia i et brev til Smyrnas kristne ca. år 107.
== Historisk bakgrunn for begrepet katolsk ==
Den første kilden man har der en katolsk kirke omtales er i brevet til kirken i Smyrna, skrevet av Ignatius av Antiokia rundt år 107. I brevet oppfordres kirken i Smyrna til å underordne seg sin biskop. Han skrev: « (...) der hvor Jesus Kristus er, der er den Katolske Kirke». Flere av kirkefedrene, som Kyrillos av Jerusalem (ca. 315-386), Augustin av Hippo (354-430) og andre, omtalte den ene, rette tro som «katolsk», altså allmenn eller universell.
== Se også ==
Den katolske kirke
Orientalske katolske kirker
== Kilder ==
(no) Katolisisme i Store norske leksikon | Katolisisme er et begrep som viser til Den katolske kirkes tro i sin helhet, herunder kirkens teologi og dogmatikk, etikk, spiritualitet og organisering. | 7,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvensk | 2023-02-04 | Kvensk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Kvensk', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Språk i Norge'] | «Kvensk» kan også referere til kvener.Kvensk (kvensk: kvääni, finsk: kveeni, nordsamisk: kveanagiella) er et finsk-ugrisk språk som er nært beslektet med finsk og meänkieli. Det tales i all hovedsak av kvener i Finnmark og Troms nord i Norge.
Kvensk ble tidligere regnet som en dialekt av finsk, og norske myndigheter omtalte det ofte med betegnelsen kvensk/finsk. Etter ønske fra blant annet kvenenes organisasjoner vedtok regjeringen i juni 2005 at kvensk skulle regnes som et språk, ikke en finsk dialekt. Kvensk er sammen med samisk, romanes og romani anerkjent som minoritetsspråk i Norge og slik beskyttet av den europeiske minoritetsspråkpakten. I Porsanger kommune har språket status som administrasjonsspråk ved siden av norsk. Kvenene er en av fem nasjonale minoriteter i Norge og har sin bakgrunn og sine røtter fra området rundt Bottenvika og Tornedalen, både fra svensk og finsk side av grensen. Kvensk regnes i dag som et svært truet språk.
| «Kvensk» kan også referere til kvener.Kvensk (kvensk: kvääni, finsk: kveeni, nordsamisk: kveanagiella) er et finsk-ugrisk språk som er nært beslektet med finsk og meänkieli. Det tales i all hovedsak av kvener i Finnmark og Troms nord i Norge.
Kvensk ble tidligere regnet som en dialekt av finsk, og norske myndigheter omtalte det ofte med betegnelsen kvensk/finsk. Etter ønske fra blant annet kvenenes organisasjoner vedtok regjeringen i juni 2005 at kvensk skulle regnes som et språk, ikke en finsk dialekt. Kvensk er sammen med samisk, romanes og romani anerkjent som minoritetsspråk i Norge og slik beskyttet av den europeiske minoritetsspråkpakten. I Porsanger kommune har språket status som administrasjonsspråk ved siden av norsk. Kvenene er en av fem nasjonale minoriteter i Norge og har sin bakgrunn og sine røtter fra området rundt Bottenvika og Tornedalen, både fra svensk og finsk side av grensen. Kvensk regnes i dag som et svært truet språk.
== Omdiskuterte begrep ==
Navnet på minoriteten, så vel som språket, har ofte vært utsatt for diskusjoner. Blant annet i deler av Øst-Finnmark er det mange som ikke vedkjenner seg begrepene kvener og kvensk språk. Istedenfor omtaler disse seg som norsk-finner eller finskættede og kaller språket for finsk.
Mange steder i Troms og Finnmark har minoriteten i tidligere tider tidvis blitt omtalt som finlendere og språket som finsk, men også begrepene kvener og kvensk har vært i bruk. Dette har vekslet og variert mellom tidsperiode, fra sted til sted, hvilken politikk som ble ført og hvem som gjorde notis på slike ting. Mange kvener kom imidlertid til Norge lenge før riksrøysene var satt.
Etter hardt press fra blant annet Norsk-Finsk Forbund bestemte myndighetene i 2012 at det offisielle navnet på minoriteten skulle endres fra kvener til kvener/norskfinner. Den største interesseorganisasjonen, Norske Kveners Forbund, støttet ikke denne endringen. Det offisielle navnet på språket er kvensk.
== Re-vitalisering ==
Antall språkbrukere synker fra år til år grunnet naturlig frafall. De fleste som taler språket, er eldre mennesker og det er få eller ingen barn som har kvensk som morsmål i dag. Interesseorganisasjoner, institusjoner, språksentre og ildsjeler jobber aktivt med re-vitalisering. En av disse er Kvensk institutt, et nasjonalt senter for kvensk språk, som er lokalisert i Børselv i Porsanger kommune. I 2008 dannet de Kvensk språkting, et kontrollorgan i forbindelse med normeringa, og i 2015 vil den første kvenske grammatikken lanseres.
I 2014 gjorde fylkestingene i Finnmark og Troms enstemmige vedtak om å støtte oppgradering av kvensk språk fra nivå to til nivå tre på det europeiske språkcharteret etter et innbygger-opprop i begge fylkene. Dersom myndighetene i fremtiden skulle gå inn for en slik oppgradering, vil kvensk sidestilles med samisk på nivå tre og ansvaret for å redde språket vil flyttes fra kommunene til sentrale myndigheter. Samene er kategorisert som urfolk og har dermed et langt større vern omkring både språket og kulturen enn de nasjonale minoritetene har i dag.
I Statsbudsjettet for 2015 ble Halti kvenkultursenter og Storfjord språksenter, som begge blant annet arbeider med re-vitalisering av kvensk språk, tildelt driftmidler for første gang. Kvenene fikk også sin egen pott og en økning fra om lag 2,6 til 3,6 millioner totalt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Incubator : Kvensk
Kvensk språk – språk eller dialekt?
«Kvener får grammatikk etter 300 år», Forskning.no 21. januar 2015
Kvensk bibliografi fra Universitetsbiblioteket i Tromsø
Meänviesti
Pohjankielet | |region=Troms og Finnmark | 7,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Stang_d.y. | 2023-02-04 | Fredrik Stang d.y. | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. november', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 27. desember', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens ledere', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske jusprofessorer', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Rektorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909'] | Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning.
| Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning.
== Slekt ==
Fredrik Stang var sønn av tidligere statsminister Emil Stang (1834–1912) og Adelaide Pauline Berg. Han var barnebarn av statsminister Frederik Stang og bror av journalisten og Høyre-politikeren Augusta Stang og av høyesterettsjustitiarius, Arbeiderparti- og senere NKP-politikeren Emil Stang d.y.
Stang giftet seg i 1894 med Caroline Schweigaard (1871–1900), datter av statsminister Christian Homann Schweigaard. Han giftet seg senere med Margrethe Grung Andvord (1883–1961). Ekteskapet ble oppløst, og Stang giftet seg for tredje gang med Nini Augusta Wedel-Jarlsberg.
Stang var far til språkforskeren Christian Schweigaard Stang.
== Liv ==
Fredrik Stang vokste opp i 1800-tallets kanskje mest kjente politiske slekt og opplevde slutten av bestefarens tid som statsminister i Stiftsgården. Han var 16 år da bestefaren gikk av i 1884. I voksen alder skulle han også oppleve at faren, Emil Stang, satt to perioder som statsminister.
Stang ble student i 1885, studerte rettsvitenskap under blant andre Francis Hagerup og ble cand.jur. i 1890. Fra 1890 til 1892 var han advokatfullmektig i Kristiania før han dro utenlands på studiereise fra 1893 til 1894. I 1896 ble han høyesterettsadvokat, og året etter ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved universitetet. Han var assessor i Høyesterett fra 1901 av. I 1918 tok han doktorgraden. Fra 1921 til 1927 var han rektor ved universitetet.
I de senere årene var Stang også opptatt med arbeid for Institutt for sammenlignende kulturforskning og som formann i Den norske Nobelkomite. Som formann var han blant annet med på å tildele Carl von Ossietzky Nobels fredspris i 1936. Stang døde under den tyske okkupasjonen av Norge, i 1941. Etter at Aftenposten hadde trykket en velvillig nekrolog, rykket Knut Hamsun følgende innlegg inn i avisa:
Hr. redaktør. Til Deres tårekvalte nekrolog over avdøde professor Stangs «høit kultiverte personlighet» skulde De ha føiet at samme Stang var formann i Nobelkomitéen som hjalp til å premiere med Stortingets fredspris en tysk journalist som allerede Weimarforfatningen hadde dømt for landsforræderi. Ærbødigst Knut Hamsun.
== Virke ==
=== Politisk karriere ===
I politikken arbeidet Stang for at det skulle bli et varig samarbeid mellom venstrefløyen i Høyre og Venstre, noe som ikke lot seg realisere.
Han trådte inn i norsk rikspolitikk i 1906 da han på Høyres landsmøte i januar ble valgt til partiformann. Samme år ble han innvalgt på Stortinget, hvor han også ble Høyres parlamentariske leder. Foran valget i 1909 vendte han seg til de uavhengige Venstre-politikerne (etter splittingen av Venstre i 1908) for å innby dem til et organisert samarbeid med Høyre, eventuelt et nytt parti. Dette samarbeidet ble det ikke noe av. I stedet dannet de uavhengige Venstre-politikerne sitt eget parti, Frisinnede Venstre. Selv unnlot Stang å la seg velge som stortingsrepresentant i 1909 og overlot ledelsen av stortingsgruppen til Jens Bratlie. Han vendte tilbake til professoratet, selv om han fortsatte som partiformann.
Da Venstre tapte valget i 1909, ble grunnen lagt for en regjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Stang oppsøkte i Bergen den fremste statsministerkandidaten, Christian Michelsen, men da denne avslo, gikk stillingen til Wollert Konow (SB). Konow måtte imidlertid trekke seg etter den berømte måltalen i 1912. Det ble dannet en ny Høyre-regjering under Jens Bratlie med Stang som justisminister.
Som justisminister overtok Stang et utkast til ny arbeidstvistlov, som var blitt utarbeidet av en komité under ledelse av Ole Solnørdal og nedsatt av Johan Castberg i 1908. Konows regjering hadde latt saken ligge, men Stang gjenopptok arbeidet etter henstilling fra Stortinget og fremsatte proposisjon i saken. Utkastet til en arbeidstvistlov var banebrytende i norsk historie, siden det var det første forsøket på å temme disse årenes store arbeidskonflikter ved hjelp av sosial lovgivning. På grunn av regjeringens avgang ble loven imidlertid ikke vedtatt. Allerede i 1913 måtte nemlig Stang gå av sammen med resten av regjeringen, etter som Venstre vant valget dette året. Han trådte med dette ut av rikspolitikken.
Utenrikspolitisk kom Stang til å spille en rolle da Norge overtok suvereniteten over Svalbard. Som formann i en komité nedsatt av gruveselskapet Store Norske, ble han nemlig sendt til Paris-konferansen i 1919. Komitéen hadde utarbeidet et forslag til en traktat som skulle ordne Norges overtakelse av øygruppa. I Paris samarbeidet Stang med minister Fritz Wedel Jarlsberg under forhandlingene, som ledet fram til Spitsbergen-traktaten i 1920.
=== Vitenskapelig og kulturelt arbeid ===
Stang var en av initiativtakerne til Institutt for sammenlignende kulturforskning.
=== Stang som jurist ===
Innenfor norsk rettsvitenskap var Stang fornyende ved at han brøt med den realistiske rettstenkningen som var dominerende i Norge etter Schweigaards tid, og hevdet at retten skulle tjene sosiale formål: «Det blivende og store i rettsstudiet er de tusen traade, som knytter rettens abstrakte verden til det levende livs arbeide og kampe». I dette synet, som blant annet kom til uttrykk i synet på eiendomsretten i Indledning til formueretten (1911), var han blitt påvirket av den nye sosiologien under et opphold i Frankrike ved århundreskiftet.
=== Stang som historiker ===
Stang var interessert i historie og gikk lenge med en plan om å skrive et historisk verk om sin far. I stedet kom han til å skrive om sin bestefar. Som utgangspunkt for historien valgte han stattholdersaken 1859–1860, som førte til at Birch-Reichenwald måtte gå av til fordel for Frederik Stang. Egentlig er det Birch-Reichenwald som er hovedpersonen i boka, mens Frederik Stang spiller en viktig birolle. Planen var å skrive to bind som skulle gå helt til 1872, men da Stang døde var han ikke kommet lenger enn til 1862. Manuskriptet ble bearbeidet av historikeren Sverre Steen og utgitt som Stattholdersak og unionsstrid i 1943.
Stang etterlot seg også nedtegnelser om de årene han var aktiv politiker. Disse ble utgitt av Den Norske historiske forening som Erindringer fra min politiske tid i 1946.
== Utmerkelser ==
Stang var dr. h.c. fra Københavns Universitet. Han var medlem av Den norske Nobelkomite i 1918 og igjen fra 1921 til sin død, fra 1922 som formann.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Streiftog. Oslo: Aschehoug, 1939.
Stattholdersak og unionsstrid. Oslo: Aschehoug, 1943.
Erindringer fra min politiske tid. Oslo: Grøndahl, 1946.
=== Sekundærlitteratur ===
Roald Berg: Norge på egen hånd. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.
Arne Björnberg: Parlamentarismens utveckling i Norge efter 1905. Uppsala och Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1939.
Per Hem: Megleren Paal Berg. Oslo: Aschehoug, 2012.
Jens Arup Seip: Anmeldelse av Stattholdersak og unionsstrid 1856–1862, i Historisk Tidsskrift 33.
Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Oslo: Pax, 2001.
== Eksterne lenker ==
(en) Fredrik Stang d.y. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Fredrik Stang hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Publikasjoner av Fredrik Stang d.y. i BIBSYS
Nobels fredspris til Carl von Ossietzky | Fredrik Stang (d.y. | 7,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Stang_d.y. | 2023-02-04 | Fredrik Stang d.y. | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. november', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 27. desember', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens ledere', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske jusprofessorer', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Rektorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909'] | Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning.
| Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning.
== Slekt ==
Fredrik Stang var sønn av tidligere statsminister Emil Stang (1834–1912) og Adelaide Pauline Berg. Han var barnebarn av statsminister Frederik Stang og bror av journalisten og Høyre-politikeren Augusta Stang og av høyesterettsjustitiarius, Arbeiderparti- og senere NKP-politikeren Emil Stang d.y.
Stang giftet seg i 1894 med Caroline Schweigaard (1871–1900), datter av statsminister Christian Homann Schweigaard. Han giftet seg senere med Margrethe Grung Andvord (1883–1961). Ekteskapet ble oppløst, og Stang giftet seg for tredje gang med Nini Augusta Wedel-Jarlsberg.
Stang var far til språkforskeren Christian Schweigaard Stang.
== Liv ==
Fredrik Stang vokste opp i 1800-tallets kanskje mest kjente politiske slekt og opplevde slutten av bestefarens tid som statsminister i Stiftsgården. Han var 16 år da bestefaren gikk av i 1884. I voksen alder skulle han også oppleve at faren, Emil Stang, satt to perioder som statsminister.
Stang ble student i 1885, studerte rettsvitenskap under blant andre Francis Hagerup og ble cand.jur. i 1890. Fra 1890 til 1892 var han advokatfullmektig i Kristiania før han dro utenlands på studiereise fra 1893 til 1894. I 1896 ble han høyesterettsadvokat, og året etter ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved universitetet. Han var assessor i Høyesterett fra 1901 av. I 1918 tok han doktorgraden. Fra 1921 til 1927 var han rektor ved universitetet.
I de senere årene var Stang også opptatt med arbeid for Institutt for sammenlignende kulturforskning og som formann i Den norske Nobelkomite. Som formann var han blant annet med på å tildele Carl von Ossietzky Nobels fredspris i 1936. Stang døde under den tyske okkupasjonen av Norge, i 1941. Etter at Aftenposten hadde trykket en velvillig nekrolog, rykket Knut Hamsun følgende innlegg inn i avisa:
Hr. redaktør. Til Deres tårekvalte nekrolog over avdøde professor Stangs «høit kultiverte personlighet» skulde De ha føiet at samme Stang var formann i Nobelkomitéen som hjalp til å premiere med Stortingets fredspris en tysk journalist som allerede Weimarforfatningen hadde dømt for landsforræderi. Ærbødigst Knut Hamsun.
== Virke ==
=== Politisk karriere ===
I politikken arbeidet Stang for at det skulle bli et varig samarbeid mellom venstrefløyen i Høyre og Venstre, noe som ikke lot seg realisere.
Han trådte inn i norsk rikspolitikk i 1906 da han på Høyres landsmøte i januar ble valgt til partiformann. Samme år ble han innvalgt på Stortinget, hvor han også ble Høyres parlamentariske leder. Foran valget i 1909 vendte han seg til de uavhengige Venstre-politikerne (etter splittingen av Venstre i 1908) for å innby dem til et organisert samarbeid med Høyre, eventuelt et nytt parti. Dette samarbeidet ble det ikke noe av. I stedet dannet de uavhengige Venstre-politikerne sitt eget parti, Frisinnede Venstre. Selv unnlot Stang å la seg velge som stortingsrepresentant i 1909 og overlot ledelsen av stortingsgruppen til Jens Bratlie. Han vendte tilbake til professoratet, selv om han fortsatte som partiformann.
Da Venstre tapte valget i 1909, ble grunnen lagt for en regjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Stang oppsøkte i Bergen den fremste statsministerkandidaten, Christian Michelsen, men da denne avslo, gikk stillingen til Wollert Konow (SB). Konow måtte imidlertid trekke seg etter den berømte måltalen i 1912. Det ble dannet en ny Høyre-regjering under Jens Bratlie med Stang som justisminister.
Som justisminister overtok Stang et utkast til ny arbeidstvistlov, som var blitt utarbeidet av en komité under ledelse av Ole Solnørdal og nedsatt av Johan Castberg i 1908. Konows regjering hadde latt saken ligge, men Stang gjenopptok arbeidet etter henstilling fra Stortinget og fremsatte proposisjon i saken. Utkastet til en arbeidstvistlov var banebrytende i norsk historie, siden det var det første forsøket på å temme disse årenes store arbeidskonflikter ved hjelp av sosial lovgivning. På grunn av regjeringens avgang ble loven imidlertid ikke vedtatt. Allerede i 1913 måtte nemlig Stang gå av sammen med resten av regjeringen, etter som Venstre vant valget dette året. Han trådte med dette ut av rikspolitikken.
Utenrikspolitisk kom Stang til å spille en rolle da Norge overtok suvereniteten over Svalbard. Som formann i en komité nedsatt av gruveselskapet Store Norske, ble han nemlig sendt til Paris-konferansen i 1919. Komitéen hadde utarbeidet et forslag til en traktat som skulle ordne Norges overtakelse av øygruppa. I Paris samarbeidet Stang med minister Fritz Wedel Jarlsberg under forhandlingene, som ledet fram til Spitsbergen-traktaten i 1920.
=== Vitenskapelig og kulturelt arbeid ===
Stang var en av initiativtakerne til Institutt for sammenlignende kulturforskning.
=== Stang som jurist ===
Innenfor norsk rettsvitenskap var Stang fornyende ved at han brøt med den realistiske rettstenkningen som var dominerende i Norge etter Schweigaards tid, og hevdet at retten skulle tjene sosiale formål: «Det blivende og store i rettsstudiet er de tusen traade, som knytter rettens abstrakte verden til det levende livs arbeide og kampe». I dette synet, som blant annet kom til uttrykk i synet på eiendomsretten i Indledning til formueretten (1911), var han blitt påvirket av den nye sosiologien under et opphold i Frankrike ved århundreskiftet.
=== Stang som historiker ===
Stang var interessert i historie og gikk lenge med en plan om å skrive et historisk verk om sin far. I stedet kom han til å skrive om sin bestefar. Som utgangspunkt for historien valgte han stattholdersaken 1859–1860, som førte til at Birch-Reichenwald måtte gå av til fordel for Frederik Stang. Egentlig er det Birch-Reichenwald som er hovedpersonen i boka, mens Frederik Stang spiller en viktig birolle. Planen var å skrive to bind som skulle gå helt til 1872, men da Stang døde var han ikke kommet lenger enn til 1862. Manuskriptet ble bearbeidet av historikeren Sverre Steen og utgitt som Stattholdersak og unionsstrid i 1943.
Stang etterlot seg også nedtegnelser om de årene han var aktiv politiker. Disse ble utgitt av Den Norske historiske forening som Erindringer fra min politiske tid i 1946.
== Utmerkelser ==
Stang var dr. h.c. fra Københavns Universitet. Han var medlem av Den norske Nobelkomite i 1918 og igjen fra 1921 til sin død, fra 1922 som formann.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Streiftog. Oslo: Aschehoug, 1939.
Stattholdersak og unionsstrid. Oslo: Aschehoug, 1943.
Erindringer fra min politiske tid. Oslo: Grøndahl, 1946.
=== Sekundærlitteratur ===
Roald Berg: Norge på egen hånd. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.
Arne Björnberg: Parlamentarismens utveckling i Norge efter 1905. Uppsala och Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1939.
Per Hem: Megleren Paal Berg. Oslo: Aschehoug, 2012.
Jens Arup Seip: Anmeldelse av Stattholdersak og unionsstrid 1856–1862, i Historisk Tidsskrift 33.
Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Oslo: Pax, 2001.
== Eksterne lenker ==
(en) Fredrik Stang d.y. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Fredrik Stang hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Publikasjoner av Fredrik Stang d.y. i BIBSYS
Nobels fredspris til Carl von Ossietzky | Fredrik Stang kan vise til: | 7,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borrevannet | 2023-02-04 | Borrevannet | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Drikkevannsreservoarer i Norge', 'Kategori:Innsjøer i Horten', 'Kategori:Naturreservater i Horten', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1981'] | Borrevannet er en næringsrik innsjø som ligger i Horten kommune i Vestfold. Vannet har tilsig fra mindre bekker i sør og vest, og utløpet er i nord gjennom elva Kvisla
og Mølledammen til sjøen ved Falkensten.
Her finnes gjedde, abbor, gjørs, brasme, suter, laue og ål. Det er også registrert over 250 fuglearter ved vannet.Borrevannet var fra 1905 drikkevannskilde for Horten, men er nå reservekilde. Vannet har også i flyvningens barndom vært brukt som forsøksstasjon for militære fly.Fra 1981 er Borrevannet med våtmarksområdene ved Vassbånn fredet som naturreservat.Ved vannet ligger Semb Hovedgård og Borre Golfbane.
| Borrevannet er en næringsrik innsjø som ligger i Horten kommune i Vestfold. Vannet har tilsig fra mindre bekker i sør og vest, og utløpet er i nord gjennom elva Kvisla
og Mølledammen til sjøen ved Falkensten.
Her finnes gjedde, abbor, gjørs, brasme, suter, laue og ål. Det er også registrert over 250 fuglearter ved vannet.Borrevannet var fra 1905 drikkevannskilde for Horten, men er nå reservekilde. Vannet har også i flyvningens barndom vært brukt som forsøksstasjon for militære fly.Fra 1981 er Borrevannet med våtmarksområdene ved Vassbånn fredet som naturreservat.Ved vannet ligger Semb Hovedgård og Borre Golfbane.
== Fotnoter ==
== Referanser == | | dybde = ca. 16 | 7,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krone_(hodebekledning) | 2023-02-04 | Krone (hodebekledning) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Hodeplagg', 'Kategori:Insignier', 'Kategori:Kronregalier'] | Krone er en særlig utsmykket form for hodebekledning. Kroner forbindes mest med kongelige og adelige personer, da som symbol på makt og verdighet, men kan også bli brukt av andre ved visse anledninger, for eksempel som hodepynt båret av bruder i brylluper, eller når barn har bursdag. Kroner er kjent fra langt tilbake og varierer i utformingen.
| Krone er en særlig utsmykket form for hodebekledning. Kroner forbindes mest med kongelige og adelige personer, da som symbol på makt og verdighet, men kan også bli brukt av andre ved visse anledninger, for eksempel som hodepynt båret av bruder i brylluper, eller når barn har bursdag. Kroner er kjent fra langt tilbake og varierer i utformingen.
== Kongekrone ==
En kongekrone er en metallkrone som bæres av en konge, og det finnes tilsvarende, gjerne noe mindre kroner for dronninger som er gift med konger og for andre medlemmer av en kongefamilie. En slik krone blir satt på en kongelig persons hode under en kroningsseremoni, og den kan også stå fremme ved ulike anledninger, som for eksempel en signingsseremoni eller ved kongelige begravelser.
Den kongekronen som inngår i de norske kronregaliene stammer fra unionstiden med Sverige, mens den kongekronen som ble brukt i den senerne delen av dansketiden er i København. Begge kronetyper har en kronring av gull besatt med juveler, det er juvelbesatte bøyler fra ringen opp og inn mot et toppunkt og der er det et lite rikseple med øverst et kors. Inne i kronene er det en hette eller pull av tøy som er purpurfarget, rødt eller blått, og som også kan ha forskjellige utsmykninger. En annen type kroner er åpne takkekroner. Den norske arvefyrstekronen har en slik form.
== Kongekroner i heraldikken ==
En fremstilling av en kongekrone er også et symbol i form av en grafisk figur. Kongekronen som symbol brukes for å vise kongen som statsoverhode, bl.a. som kjennetegn på trykksaker. Kongekronen markerer at det er en konge eller noen på hans vegne som opptrer.
Kongekroner i sterkt stilisert form inngår gjerne i europeiske lands kongelige monogrammer, heraldiske kongevåpen og riksvåpen. I norsk kommunal heraldikk er konger symbolisert i middelalderens kroneformer, dvs en kronring med blader og/eller spisser som stikker opp, for eksempel i Vestfolds og Holes våpen.
Kongekroner brukes som dekorativt element, såvel på steder og stoler der konger kan befinne seg f.eks. ved åpningen av Stortinget, som i allegorier, folkekunst og brukskunst.
Betegnelsen regaliekrone blir noen ganger brukt om den stiliserte kronen som står over initialen (forbokstaven) i den norske kongens monogram. Det er enkelte små forskjeller i detaljene i de monogramkronene som er brukt av de siste tre kongene. Disse "regaliekronene" skiller seg også litt fra kronetypene på skjoldet i riksvåpenet slik det vanligvis blir brukt av statsmyndighetene. En skal imidlertid ha et trenet øye – eller se ganske nøye på disse kronetypene – for å finne forskjellene.
== Historie ==
Fra de tidligste tider kjenner man kroner som så ut som utsmykkede diademer. De ble noen ganger båret utenpå et annet hodeplagg, for eksempel en turban. De var ofte av edelt metall og kunne ha innsatt edelstener. Tidlig kjenner man også kroner som var utformet med spisser så de skulle ligne en strålekrans, det man kaller takkekroner.
I Egypt bar farao en meget spesiell hodebekledning som lignet på en høy smalnende hatt. Kongene i det øvre Egypt hadde en krone som var hvit og som ble kalt hedjet. Den så ut som en hatt med en knopp på toppen, og den var antagelig laget av lin. Kongene i det nedre Egypt bar en krone som så ut som et rødt diadem med en høy spiss bak, antagelig av tre. Den ble kalt deshret. Kongene som regjerte over hele Egypt bar den såkalte dobbeltkrone som så ut som en sammensetning av disse to; den bestod av den røde kronen utenpå den hvite. Foran på kronen var det en utsmykning av gull, gjerne i form av en liten slange. Også variasjoner over denne hodebekledningen er avbildet, som kroner med høye fjær på. Kongen kunne også bære et utsmykket hodeklede. I krig bar han en utsmykket hjelm.
Assyriske og babylonske konger bar en slags tiara. Dette hodeplagget lignet en fez, men var høyere. Det var laget av lin, eller muligens også av tre eller et metall. Kronen kunne ha broderier eller andre ornamenter på seg, i noen tilfelle små horn.
Keisere i Romerriket bar vanligvis en krans av blader, i likhet med andre embedsmenn i riket. På et senere tidspunkt avbildes noen av dem med takkekroner.
Fra middelalderen har europeiske regenter brukt mange forskjellige slags kroner, som bøylekroner og andre lukkede kroner. De har bøyler eller en flate som krummer seg og møtes på toppen, der det er en form for utsmykning, vanligvis en kule med et kors på.
Forskjellige andre typer er også kjent. I det østlige Asia har regenter ofte båret kroner som er høye og spisse. Noen steder har regenter også brukt en hel hjelm som krone.
I den senere tid har de kongelige flere steder gått fullstendig bort i fra å bruke kroner og andre regalier. Kong Haakon VII og dronning Maud var de siste kongelige i Norge som bar krone. Etter at kroningen ble avskaffet ved en endring i grunnloven, har de kongelige i Norge ikke båret kroner. Kong Olav V og Harald V har derfor ikke hatt på seg krone. Likedan er det i flere andre europeiske monarikier. Men noen steder brukes fortsatt de kongelige regaliene. Kongefamilien i Storbritannia hører til dem som fortsatt bærer kroner ved visse anledninger.
== Brudekrone ==
Brudekroner er kroner som blir båret av bruden i bryllupet. Bruk av brudekrone var meget vanlig flere steder i tidligere tider, men er idag mer sjelden. Flere steder i Norge har man gamle tradisjoner for brudekroner, og mange steder er brudekroner til utleie. Før i tiden var spesielle former for kutyme knyttet til brudens drakt. Brudekrone og fritt hår skulle være tegnet på jomfruelighet, og det kunne være straffbart om noen som ikke var jomfru brukte det. Brudekronene var ofte rikt utsmykket, og flere motiver som går igjen er en hane eller en due. Begge deler skulle være et tegn på kyskhet.
== Se også ==
Kronregalier
Septer
Rikseple
Kroning
Rangkrone
Dobbeltkrone
== Litteratur ==
Gustav Storm: Norges gamle vaaben, farver og flag, Christiania 1894
Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924
Hallvard Trætteberg: «Norges statssymboler inntil 1814», Historisk Tidsskrift, bind 29 hefte 8 og 9, Oslo 1933
Hallvard Trætteberg: «Norges krone og våpen», Festskrift til Francis Bull, Oslo 1937
Sigurd Grieg: «En brudekrone fra Stranda i Møre» i Kulturhistoriske streiftog, Oslo 1950, side 134-148 samt side 154 med en norsk og nordisk litteraturliste om brudekroner (med 11 henvisninger)
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med senere tilleggshefte
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
Harald Nissen: «Det norske kongevåpenet», Heraldisk Tidsskrift bind 10 nr 91, København mars 2005
Hans Cappelen: «Norge i 1905: Gammelt riksvåpen og nytt kongevåpen», Heraldisk Tidsskrift, bind 10 nr 94, København oktober 2006Utenlandsk
Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset, England 1981
Erling Svane: Det danske Rigsvåben og Kongevåben, (Odense University Studies in History and Social Sciences 160), 1994
== Eksterne lenker ==
(en) Crowns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Krone er en særlig utsmykket form for hodebekledning. Kroner forbindes mest med kongelige og adelige personer, da som symbol på makt og verdighet, men kan også bli brukt av andre ved visse anledninger, for eksempel som hodepynt båret av bruder i brylluper, eller når barn har bursdag. | 7,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_krone | 2023-02-04 | Norsk krone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges økonomi', 'Kategori:Norske mynter'] | Norsk krone (oftest bare krone, forkortes kr) er Norges valuta. Kronen deles i hundre øre.Valutaen ble innført da Norge sluttet seg til Den skandinaviske myntunion og hadde sin direkte parallell i danske kroner og svenske kroner; valutaer betegnet «krone» er også brukt i andre land. Tradisjonelt forkortes både norske, danske og svenske kroner som «kr.»; for å skille norske kroner fra danske og svenske brukes tradisjonelt også forkortelsen «nkr.» ISO 4217-koden for valutaen er NOK, en betegnelse som dominerer i internasjonale sammenhenger.
Norges Bank har enerett til å utstede norske pengesedler og mynter, og disse er tvungent betalingsmiddel i Norge. Kronen har vært landets offisielle valuta siden den erstattet daler og skilling i 1875.
| Norsk krone (oftest bare krone, forkortes kr) er Norges valuta. Kronen deles i hundre øre.Valutaen ble innført da Norge sluttet seg til Den skandinaviske myntunion og hadde sin direkte parallell i danske kroner og svenske kroner; valutaer betegnet «krone» er også brukt i andre land. Tradisjonelt forkortes både norske, danske og svenske kroner som «kr.»; for å skille norske kroner fra danske og svenske brukes tradisjonelt også forkortelsen «nkr.» ISO 4217-koden for valutaen er NOK, en betegnelse som dominerer i internasjonale sammenhenger.
Norges Bank har enerett til å utstede norske pengesedler og mynter, og disse er tvungent betalingsmiddel i Norge. Kronen har vært landets offisielle valuta siden den erstattet daler og skilling i 1875.
== Historie ==
I Norge ble kronen innført som betalingsmiddel ved lov om pengevesenet av 4. april 1875. Den norske kronen erstattet da speciedaleren til en rate på fire kroner per speciedaler. Etter dagens pengeverdi (2019 – korrigert for konsumprisindeksen) tilsvarer verdien av en speciedaler fra 1875 ca. kr. 262. Innføringen av kronen gjorde det mulig for Norge å tre inn i Den skandinaviske myntunionen som var blitt etablert to år tidligere, i 1873. Denne unionen ble oppløst i 1914, men på tross av dette valgte både Norge, Danmark og Sverige å beholde navnene på sine respektive og nå separate valutaer. Formelt bestod den skandinaviske myntunionen frem til 1972.Innenfor myntunionen hadde den norske kronen en gullstandard på 2 480 kroner mot ett kilo rent gull. Denne standarden ble gjeninnført mellom 1916 og 1920, og igjen mellom 1928 og 1931. I 1931 ble kronen i stedet knyttet til det britiske pundet med en rate på 19,9 kroner per pund. I 1939 ble kronen knyttet til den amerikanske dollaren med en rate på 4,4 kroner per dollar. Under okkupasjonen 1940–1945 var kronen knyttet opp mot den tyske riksmarken med en rate på 1 krone per 0,6 riksmark, og noe senere med en rate på 1 krone per 0,57 riksmark. Etter frigjøringen av Norge i 1945 ble kronen igjen knyttet opp mot gull, gjennom Bretton Woods-systemet. Etter at Bretton Woods-systemet brøt sammen i 1971, deltok Norge i flere former for europeisk valutasamarbeid.
I 1992 valgte Norges Bank å gå bort fra de faste vekslingskursene, og gikk over til flytende, markedsregulerte kurser. Dette er også måten Norges Bank forfekter vekslingskursen i dag.
I forbindelse med koronaviruspandemien våren 2020 sank den norske kronen til sitt laveste nivå mot andre valutaer, som 11,77 for 1 dollar, 12,58 for 1 euro, 169 for 100 danske kroner og 13,77 for 1 pund, og ble raskt omtalt i finanskretser som Scandi-drakmer, hvilket er en ufin referanse til den tidligere greske valuta, som var notorisk i forhold til sin synkende verdi.Den norske kronen styrket seg noe etter dette og lå primo april 2020 på 10,26 for 1 USD, 11,14 for 1 euro, 149 for 100 danske kroner og 12,70 for 1 pund.
Lov av 21. juni 2019 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) fastsetter i § 1-9 at den norske pengeenheten er en krone, og at kronen deles i hundre øre.
== Mynter og sedler ==
=== Mynter ===
Kronemynter ble satt i sirkulasjon i 1875, i valørene 10 og 50 øre, samt 1 og 10 kroner. De første myntene var også preget med skilling-valører, henholdsvis 3, 15 og 30 skilling og 2½ og 5 specidaler. Nye valører ble introdusert mellom 1875 og 1878: 1, 2, 5 10, 25 og 50 øre, og 1, 2 og 10 kroner. 1-, 2- og 5-ørene ble slått i bronse, 10-, 25- og 50-ørene samt 1- og 2-kronene ble slått i sølv, mens 10-, og senere også 20-kronene ble slått i gull.
Den siste gullmynten ble slått i 1910, og sølvmyntene ble erstattet med koppernikkel i 1920. Mellom 1917 og 1921 ble bronsemyntene slått i jern. 2-kronemynten ble avviklet i 1917. Under tyskernes okkupasjon av Norge ble sink brukt i stedet for koppernikkel, samtidig som man avviklet 1-kronemynten.
I 1963 ble 5-kronemynten introdusert. Produksjon av 1- og 2-øremynter ble avsluttet i 1972. Året etter ble størrelsen på 5-øremynten redusert, og produksjonen av mynten ble avviklet i 1982, sammen med 25-øremynten. 10-kronemynter ble satt i produksjon i 1983, og i 1992 ble den siste tiøringen produsert. Mellom 1994 og 1998 ble dagens myntserie innført, bestående av 50 øre, og 1, 5, 10 og 20 kroner. 1. mai 2012 ble 50 øre-mynten fjernet fra pengeomløpet i Norge og fra den dag ble den ugyldig som betalingsmiddel.
All norsk mynt har siden 1686 blitt produsert ved Det Norske Myntverket på Kongsberg. (Tidligere het institusjonen Den Kongelige mynt.)
=== Sedler ===
I 1887 introduserte Norges Bank 5-, 10-, 50-, 100-, 500- og 1000-kronersedler. I 1917 ble det også introdusert 1-kronessedler, og mellom 1918 og 1922 også 2-kronerssedler. På grunn av mangelfull tilgang på råvarer til mynt var dette også tilfelle mellom 1940 og 1950. I 1963 ble 5-kronersseddelen erstattet med en 5-kronersmynt, og det samme gjaldt 10-kronersseddelen i 1984. 200-kronersseddelen ble introdusert i 1994.
50 kroner: Grønn, utgitt 18. oktober 2018 – hovedmotivet er Utvær fyr
100 kroner: Rød, utgitt 30. mai 2017 – hovedmotivet er Gokstadskipet
200 kroner: Blå, utgitt 30. mai 2017 – hovedmotivet er en torsk
500 kroner: Oransje, utgitt 18. oktober 2018 – hovedmotivet er RS 14 «Stavanger»
1000 kroner: Lilla, utgitt høsten 2019– hovedmotivet er en bølge på åpent hav
== Historiske mynter og sedler ==
Tabellen nedenfor er en oversikt over alle mynter og pengesedler, med unntak av gull- sølv- og minnemynter, som har vært i bruk i Norge siden 1875. Bare 1-kronen har hatt betydelig overlapp mellom sedler og mynter, nærmere bestemt 1917–1925 og 1940–1950.
== Se også ==
Norske mynter
Norske pengesedler
Liste over lands valuta
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Bank: Sedler og mynter Besøkt 26. mars 2022.
Kroner og øre i et historisk perspektiv. Fra en nettutstilling laget av Dokumentasjonsprosjektet i 1995 for Universitetets Myntkabinett. Besøkt 26. mars 2022. | Krone eller Krona kan vise til: | 7,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kroning | 2023-02-04 | Kroning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Monarki', 'Kategori:Seremonier'] | Kroning er en seremoni hvor noen får en krone satt på hodet, vanligvis som et tegn på politisk makt. Den har noen ganger vært tegnet på at en monark blir innsatt eller anerkjent, mens den i andre tilfelle blir gjennomført som en innvielsesseremoni etter at monarken allerede er i sin stilling. En form for kroningsseremonier er kjent siden oldtiden. Kroning har vært særlig vanlig siden middelalderen, og var ofte et tegn på at de kongelige viste sin troskap til kirken. Siden har seremonien vært en del av flere lands grunnlover.
| Kroning er en seremoni hvor noen får en krone satt på hodet, vanligvis som et tegn på politisk makt. Den har noen ganger vært tegnet på at en monark blir innsatt eller anerkjent, mens den i andre tilfelle blir gjennomført som en innvielsesseremoni etter at monarken allerede er i sin stilling. En form for kroningsseremonier er kjent siden oldtiden. Kroning har vært særlig vanlig siden middelalderen, og var ofte et tegn på at de kongelige viste sin troskap til kirken. Siden har seremonien vært en del av flere lands grunnlover.
== Kroningsseremonien ==
Kroningsseremoniene er ofte bygd over eldgamle tradisjoner i de land hvor de holdes. Ritualene rundt det at monarken får kronen satt på hodet har variert. Det er vanlig at andre i kongefamilien også deltar i seremonien og får kroner satt på hodet. De kongelige mottar vanligvis også andre kronregalier, som scepter og rikseple under kroningen. Kongen har også ofte avlagt en ed i forbindelse med seremonien. Seremonien har ofte hatt et tydelig religiøst tilsnitt og den som setter kronen på monarkens hode har gjerne vært en fremtredende religiøs myndighetsperson, for eksempel en pave eller en biskop. Ofte har salving inngått i ritualet. Noen ganger har den som blir kronet satt kronen på seg selv, slik tilfellet var i Russland og Iran.
De fleste steder har allikevel ikke kroning blitt sett på som noe nødvendig. En monark overtar som oftest makten like etter at forgjengeren dør og trenger ikke ha gjennomgått kroningsseremonien for å kalle seg monark eller utføre sine plikter. Kroningsseremonien finner gjerne sted flere måneder senere.
== Kongekroninger i Norge ==
Norges første kongekroning fant sted i 1163. Da ble Magnus Erlingsson kronet i Bergen av erkebiskop Eystein, etter lange stridigheter om tronen. Magnus var bare 5 år gammel, og det var gjennom sin mor, Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare, Magnus fikk arverett til tronen. Kongemakten ble sikret med kirkens støtte. Samtidig fikk kirken styrket sin posisjon ved å fremstå som premissleverandør for kongedømmet. Den sikret seg viktige garantier gjennom kroningseden, der kong Magnus sverget troskap til paven. Også de fire neste kongekroningene foregikk i Bergen.
Håkon Magnusson ble kronet i Oslo i 1299. Da han døde uten mannlig arving i 1319, gled Norge gjennom giftemål inn i union med Sverige og Danmark. Fra 1397 var Norge, Sverige og Danmark i union under felles konge, Kalmarunionen. Kongene ble stort sett kronet etter tur i de tre landene fram til trippelunionen ble oppløst i 1523. Tre kroninger i middelalderen fant sted i Nidarosdomen: 1449 Karl Knutsson Bonde, 1450 Christian I, 1484 Hans.
Etter innføringen av eneveldet i 1660 ble det ingen flere kroninger i Norge så lenge unionen med Danmark bestod. Da ble en fellesseremoni utført i København. Eneveldet ga kongen absolutt all makt som «det ypperste og højeste hovede her på jorden». Derfor ble seremonien nå endret til et rent salvingsrituale der kongen satte kronen på sitt eget hode.
I grunnloven av 1814 ble kroning i Nidarosdomen innført ved lov. Etter at Norge gikk i union med Sverige samme år, var skikken slik at kongen først lot seg krone i Sverige og deretter i Norge. I 1818 fant den første kroningen i henhold til grunnloven sted, da Karl XIV Johan ble kronet i Nidarosdomen med regaliene som han selv hadde fått laget. Kronprins Oscar fikk også på seg en kappe og fikk satt på seg en krone som var utlånt fra Sverige. Carl Johans kone Desideria var i Frankrike på det tidspunktet. Senere ble hun kronet i Sverige i en egen seremoni, og det ble gjort forberedelser til at hun skulle krones i Norge, men det ble aldri gjennomført. Oscar I og Josefine av Leuchtenberg ble ikke kronet som konge og dronning i Norge. I 1860 ble Karl XV og Louise av Nederland kronet, hvilket altså var den første kroningen av en dronning i Norge på flere hundre år. I 1873 ble Oscar II og Sofie kronet.
Den første og siste kroningen av en norsk konge etter unionstiden, og den siste kroningen i Norden, fant sted i 1906 da Haakon VII og dronning Maud av Norge ble kronet. I denne seremonien var det statsminister Christian Michelsen som løftet kronen opp fra der den stod og som sammen med biskop Vilhelm Andreas Wexelsen satte den på kongens hode.
=== Oversikt over kongekroninger i Norge ===
Oversikt over faktiske kongekroninger forestått i Norge:
Magnus Erlingsson i Bergen 1163
Sverre Sigurdsson i Bergen 1194
Håkon Håkonsson i Bergen 1247
Magnus Lagabøte i Bergen 1261
Eirik Magnusson i Bergen 1280
Håkon 5. Magnusson i Oslo 1299
Magnus Eriksson i Oslo 1337
Erik av Pommern i Oslo 1392
Kristoffer av Bayern Oslo 1442
Karl Knutson Bonde i Trondheim 1449
Christian I i Trondheim 1450
Kong Hans i Trondheim 1483
Christian II i Oslo 1512---
Haakon VII i Trondheim 1906
== Kroninger stort sett avviklet ==
Se også Kroning av den britiske monarkenI dag er seremonien med kroning avviklet i mange monarkier. Kongefamilien i Storbritannia er den eneste i Europa som har beholdt skikken. Ved innsettelse av paver har det også vært en slags kroningsseremoni, men de siste pavene har ikke fulgt den i sin helhet. Flere monarkier utenfor Europa praktiserer fortsatt en form for kroning.
I Sverige fant den siste kroning sted da kong Oscar II ble kronet i 1873. Kong Haakon VII og dronning Maud var de siste i Norge som ble kronet. Seremonien var grunnlovsfestet, men paragrafen ble avskaffet i 1908. Isteden gjennomgikk kong Olav V og senere kong Harald V og dronning Sonja en signing i Nidarosdomen. Denne seremonien er imidlertid ikke lovfestet.
== Referanser ==
== Se også ==
Krone
Signing | Kroning er en seremoni hvor noen får en krone satt på hodet, vanligvis som et tegn på politisk makt. Den har noen ganger vært tegnet på at en monark blir innsatt eller anerkjent, mens den i andre tilfelle blir gjennomført som en innvielsesseremoni etter at monarken allerede er i sin stilling. | 7,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forhud | 2023-02-04 | Forhud | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Huden', 'Kategori:Kjønnsorganer'] | Forhuden er en hudfold som omgir glans på penis. Forhuden forhindrer dagligdagse berøringer og eksponeringer og er en løsning på problemet at slimhinnene bør befinne seg i et våtområde.
Forhuden holder glans fuktig og gjør penetrering i kvinnens skjede lettere ved at hudfolden sklir tilbake under samleie. Denne glidende effekten sies å øke den seksuelle tilfredsstillelsen for både mannen og kvinnen.
Ved mannlig omskjæring fjernes forhuden. Det kirurgiske inngrepet utføres av medisinske, religiøse eller kulturelle grunner.
| Forhuden er en hudfold som omgir glans på penis. Forhuden forhindrer dagligdagse berøringer og eksponeringer og er en løsning på problemet at slimhinnene bør befinne seg i et våtområde.
Forhuden holder glans fuktig og gjør penetrering i kvinnens skjede lettere ved at hudfolden sklir tilbake under samleie. Denne glidende effekten sies å øke den seksuelle tilfredsstillelsen for både mannen og kvinnen.
Ved mannlig omskjæring fjernes forhuden. Det kirurgiske inngrepet utføres av medisinske, religiøse eller kulturelle grunner.
== Se også ==
Fimose
Omskjæring
Mannlig omskjæring | Forhuden er en hudfold som omgir glans på penis. Forhuden forhindrer dagligdagse berøringer og eksponeringer og er en løsning på problemet at slimhinnene bør befinne seg i et våtområde. | 7,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abraham_Berge | 2023-02-04 | Abraham Berge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Frisinnede Venstre-statsråder', 'Kategori:Fylkesmenn i Vestfold', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1851', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Ordførere i Lista', 'Kategori:Personer fra Lyngdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1892–1894', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1898–1900', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1901–1903', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1904–1906', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1910–1912', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1925–1927', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Bergen', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Vest-Agder', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Frisinnede Venstre', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledelse'] | Abraham Theodor Berge (født 20. august 1851 i Lyngdal, død 10. juli 1936 i Tønsberg) var en norsk lærer, gårdbruker, embetsmann og politiker (FV). Han var en sentral Venstre-politiker frem til partisplittelsen i 1908, og ble medstifter og første formann i Frisinnede Venstre. Berge var stortingsrepresentant 1892–1894, 1898–1912 og 1925–1927, statsråd flere ganger og statsminister 1923–1924. Abraham Berges regjering huskes særlig for riksrettssaken som ble ført mot den 1926–1927.
| Abraham Theodor Berge (født 20. august 1851 i Lyngdal, død 10. juli 1936 i Tønsberg) var en norsk lærer, gårdbruker, embetsmann og politiker (FV). Han var en sentral Venstre-politiker frem til partisplittelsen i 1908, og ble medstifter og første formann i Frisinnede Venstre. Berge var stortingsrepresentant 1892–1894, 1898–1912 og 1925–1927, statsråd flere ganger og statsminister 1923–1924. Abraham Berges regjering huskes særlig for riksrettssaken som ble ført mot den 1926–1927.
== Bakgrunn og yrkeskarrière ==
Berge var bosatt på Lista, hvor han jobbet som lærer på Nordbygda skole. Han var opptatt av halvøyas historie, og gav ut to bøker om dette.
== Politisk arbeid ==
Berge var i mange år Venstre-representant fra Lister og Mandals amt (nå Vest-Agder). Han møtte på Stortinget fra amtet 1892–1894 og 1898–1912 (fra 1909 for Frisinnede Venstre). Han var generalsekretær i Venstre 1899–1901, president i Odelstinget 1905, finansminister i Christian Michelsens regjering 1906–1907, kirkeminister i Jørgen Løvlands regjering 1907–1908, finansminister i Wollert Konows regjering 1910–1912 og i Otto B. Halvorsens andre regjering 1923.
Da statsminister Otto B. Halvorsen døde etter bare to måneder i statsministerstolen i sin andre regjering i 1923, ble Berge statsminister samtidig som han fortsatte som sjef for finansdepartementet (Abraham Berges regjering 30. mai 1923–25. juli 1924).
Berge gikk inn for å fjerne brennevinsforbudet i Norge, noe som gav den nye regjeringen problemer. Stortingsflertallet krevde ny folkeavstemning, og regjeringen gikk av 25. juli 1924. Johan Ludwig Mowinckel fra Venstre dannet ny regjering.
=== Riksrett ===
Abraham Berge og seks av hans statsråder ble i 1926 stilt for riksrett. Regjeringen Berge hadde tildelt bevilgninger uten å informere Stortinget. Saken var fra 1923 og beviligningene var gjort for å støtte Den norske Handelsbank. Berge og statsrådene ble 25. mars 1927 likevel frikjent (under dissens) ut fra at de hadde handlet i beste mening.
== Utmerkelser ==
Berge var innehaver av 7. juni-medaljen. Han ble hedret med storkors av St. Olavs Orden da han gikk av som statsråd i 1912.
== Bibliografi ==
Listerlandets kystværn og kaperfart 1807-14 (Tønsberg 1914; gjenutgitt 2006)
Lista. En bygdebok (Tønsberg 1926; gjenutgitt 2006)
== Stortingskomiteer ==
1925–1925 medlem i Finanskomiteen
1912–1912 medlem i Næringskomiteen
1908–1909 formann i Næringskomiteen
1906–1906 formann i Næringskomiteen
1904–1906 medlem i Næringskomiteen
1900–1903 medlem i Næringskomiteen
1898–1900 medlem i Næringskomiteen
1892–1894 medlem i Veikomiteen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bull, N.R. (red.): Norges statskalender for aaret 1907. Kristiania: H. Aschehoug & Co., 1906. Sp. 975.
Hogstad, Reidun B.: Regjeringa Abraham Berge si haldning under arbeidskonfliktane 1923/24. Hovedoppgave i historie. Bergen: Universitetet i Bergen, 1986.
== Eksterne lenker ==
(en) Abraham Berge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Abraham Berge hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Abraham Berge i Norsk biografisk leksikon
Abraham Berge hos regjeringen.no
Politiske taler av Abraham Berge, virksommeord.uib.no | Abraham Theodor Berge (født 20. august 1851 i Lyngdal, død 10. | 7,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_B._Halvorsen | 2023-02-04 | Otto B. Halvorsen | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 23. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske høyesterettsadvokater', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1913–1915', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1916–1918', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1919–1921', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1922–1924', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Otto Bahr Halvorsen (1872–1923) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1920 til 1921 og på nytt fra mars 1923 til mai samme år, da han døde av en smertefull kreftsykdom.
Halvorsen stod sammen med Odd Klingenberg for en sosialreformatorisk linje innen Høyre i tiden etter den første verdenskrig. Ved stortingsvalgene i 1918 og 1921 gikk Høyre til valg på å avhjelpe boligmangelen, utvide sosialforsikringen og innføre utbyttedeling i bedriftene mellom arbeidere og funksjonærer.I 1919 ble han formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre, og samme år valgt til stortingspresident. Han ble statsminister da sparepolitikken tvang Gunnar Knudsen til å gå av i 1920. Halvorsen styrte i en periode med en rekke ustabile regjeringer. Han hadde stortingsflertallets støtte i sin håndtering av jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921, men ble felt med forbudssaken som bakenforliggende årsak. I sin andre periode som statsminister løste han «traktatkrigen» med land som Frankrike, Spania og Portugal, som ikke fikk eksportert vin til Norge under hetvinsforbudet av 1917, og som til gjengjeld boikottet norsk klippfisk. Hetvinsforbudet ble opphevet i 1923.Otto B. Halvorsen var beskjeden på egne vegne. Han ble gjennomgående beskrevet som ærlig og redelig med stor rettferdighetssans. På grunn av sine personlige egenskaper nøt han stor tillit.
| Otto Bahr Halvorsen (1872–1923) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1920 til 1921 og på nytt fra mars 1923 til mai samme år, da han døde av en smertefull kreftsykdom.
Halvorsen stod sammen med Odd Klingenberg for en sosialreformatorisk linje innen Høyre i tiden etter den første verdenskrig. Ved stortingsvalgene i 1918 og 1921 gikk Høyre til valg på å avhjelpe boligmangelen, utvide sosialforsikringen og innføre utbyttedeling i bedriftene mellom arbeidere og funksjonærer.I 1919 ble han formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre, og samme år valgt til stortingspresident. Han ble statsminister da sparepolitikken tvang Gunnar Knudsen til å gå av i 1920. Halvorsen styrte i en periode med en rekke ustabile regjeringer. Han hadde stortingsflertallets støtte i sin håndtering av jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921, men ble felt med forbudssaken som bakenforliggende årsak. I sin andre periode som statsminister løste han «traktatkrigen» med land som Frankrike, Spania og Portugal, som ikke fikk eksportert vin til Norge under hetvinsforbudet av 1917, og som til gjengjeld boikottet norsk klippfisk. Hetvinsforbudet ble opphevet i 1923.Otto B. Halvorsen var beskjeden på egne vegne. Han ble gjennomgående beskrevet som ærlig og redelig med stor rettferdighetssans. På grunn av sine personlige egenskaper nøt han stor tillit.
== Familie, utdannelse og yrkesliv ==
Han var sønn av Otto Hellen Halvorsen og hustru Karine (født Christiansen). Farfaren Haagen Halvorsen kom fra enkle kår i Østerdalen, men endte som forvalter på Vækerø bruk. Moren kom fra en skipper- og rederfamilie på Hvaler, i slekt med polfareren Roald Amundsen. Slektsnavnet Bahr fikk han fra sin onkel, bruksinspektør Fredrik August Bahr, som var gift med hans fars søster Olava Petra. Otto vokste opp med flere søsken i Akersbakken i Gamle Aker. Selv om faren hadde en nokså beskjeden stilling som sekretær i Storebrand, sørget foreldrene for at sønnen fikk en solid utdannelse. Dessuten kom han fra et politisk interessert hjem. Ottos farbror var Carl Herman Halvorsen, som var sakfører og ordfører i Bærum. Det skal ha vært etter oppfordring fra farbroren at han søkte seg til advokatyrket.
Halvorsen tok artium ved Kristiania katedralskole i 1890 og filosofikum i 1891, begge med beste karakter (preseterist). Han tok juridisk embedseksamen med laud under høstsemesteret i 1896. Fra 1897 til 1898 var han edsvoren fullmektig ved Nedre Romerike sorenskriverembede, deretter fullmektig hos høyesterettsadvokat Christian Constant Stoud Platou i Kristiania. Halvorsen fikk møterett for Høyesterett i 1903 og etablerte sin egen advokatvirksomhet i 1904. Han vant stor anseelse som jurist, og ble en ettertraktet advokat.Som student var han med i Den Konservative Studenterforening og deltok i flaggstriden i Det Norske Studentersamfund. Halvorsen tilhørte en engere krets fra studenterforeningen som Høyres generalsekretær Paul Benjamin Vogt tok under sine vinger. Vogt ønsket især å skolere studentene til «folketalere» som kunne brukes i Høyres valgkamper. Fra 1893 til 1894 hadde Halvorsen et års avbrekk fra studiene. Han drog til Bergen, hvor han ble ansatt som politisk journalist i Bergens Aftenblad under redaktør Thorstein Diesen, som senere ble Høyres generalsekretær. Sammen med Diesen deltok han også som lønnet privatsekretær under stortingsvalgkampen i 1894. Etter sin juridiske eksamen arbeidet Halvorsen i trekvart år i Høyres hovedorganisasjon, men forsvant fra politikken da han stiftet familie.
=== Ekteskap og barn ===
Otto B. Halvorsen giftet seg i Uranienborg kirke i 1899 med Kathrine Hofgaard (1875–1960), hvis familie var knyttet til Aars og Voss' skole, som datter av skolebestyrer Simon Wright Hofgaard og Ida Mathilde Aars (søster til skolebestyrer Jacob Jonathan Aars).Otto og Kathrine bodde først i Holbergs gate, senere i Eilert Sundts gate på Uranienborg. De fikk tre barn. Eldstesønnen Otto, født i 1901, ble høyesterettsadvokat, og deres andre sønn, Haakon, født i 1913, ble filolog og lektor ved Stockholms högskola og senere Asker gymnas. Datteren Ida, født i 1907, ble førsteassistent ved Deichmanske bibliotek. Ida fikk sønnen Dag Halvorsen, som ble utenriksjournalist.
== Politisk arbeid ==
=== Halvorsens første regjering ===
Ved stortingsvalget 1912 ble Halvorsen bragt tilbake i politikken som Høyres kandidat i den usikre kretsen Gamle Aker i Kristiania. Ved valget gikk Høyre kraftig tilbake, men Halvorsen holdt sin valgkrets, selv om han da var en temmelig ukjent mann, uten nevneverdig erfaring fra offentlige verv. Han ble også gjenvalgt i samme krets ved stortingsvalgene i 1915 og 1918, og vant seg en stilling som en av Høyres mest fremstående politikere. Han var formann i Kristiania konservative forening (Oslo Høyre) 1914–1916.Ved stortingsvalget 1918 var Halvorsen Høyres fremste mann, ettersom de gamle førerskikkelsene Edvard Hagerup Bull og Jens Bratlie var på vei ut av politikken. Etter mange års venstrestyre hadde Høyre stor fremgang ved valgene. På Stortinget i 1919 var Halvorsen Høyres gruppeleder, og samme år ble han valgt til stortingspresident. Fra 1919 var han dessuten formann i Høyres sentralstyre.
Da Gunnar Knudsens regjering søkte avskjed 4. februar 1919, var det til stortingspresident Halvorsen kongen henvendte seg. Halvorsen henvendte seg først til Venstre og Arbeiderpartiet for om mulig å danne en samlingsregjering, ettersom ingen av partiene hadde flertall alene. Da dette mislyktes, tilkalte han Christian Michelsen fra Bergen for at denne om mulig skulle kunne få i stand en samlingsregjering. Først etter dette andre mislykkede forsøket gikk Halvorsen med på å danne en mindretallsregjering av Høyre.
Halvorsen var bare 48 år gammel da han ble utnevnt til statsminister 21. juni 1920, på den tiden en uvanlig lav alder. Som statsminister overtok han selv Justisdepartementet. Blant de utfordringer han ble stilt overfor i sin første statsministerperiode var jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921. Han fikk også avsluttet handelskrigen med de vinproduserende landene, som var en følge av det norske alkoholforbudet.
Halvorsens første regjering ble felt etter at han hadde stilt kabinettsspørsmål på et forslag fra Martin Olsen Nalum fra Venstre om en bevilgning til en ny stortingsoppnevnt komité vedrørende skolesaker, i stedet for den regjeringsoppnevnte. Olsen Nalums forslag ble vedtatt med 67 mot 58 stemmer, og Halvorsens regjering gikk av 22. juni 1921. Otto Blehr dannet ny regjering, mens Halvorsen gikk tilbake til Stortinget og snart ble valgt til stortingspresident på ny.
=== Halvorsens andre regjering ===
I 1921 ble Halvorsen igjen innvalgt til Stortinget, etter den nye valgordningen. På Stortinget 1922 inntok han igjen stillingen som Høyres gruppeleder, og han ble valgt til stortingsrepresident og formann i Stortingets konstitusjonskomité. Samme år lot han seg overtale til å påta seg vervet som viseformann i direksjonen for Centralbanken for Norge.Etter at Blehrs regjering søkte avskjed 2. mars 1923, henvendte kongen seg til Halvorsen, som igjen undersøkte mulighetene for å få dannet en samlingsregjering. Etter negativt resultat dannet Halvorsen ny regjering 5. mars. Igjen overtok han Justisdepartementet selv.
Vinteren 1922/1923 hadde han vært sengeliggende med en hard influensa. Han var også utslitt etter hardt arbeidspress. Kort tid etter regjeringsskiftet ble Halvorsen rammet av sykdom, som han først trodde var revmatisme, men det ble konstatert at han led av uhelbredelig kreft. Halvorsen var sykemeldt fra regjeringsarbeidet fra Stortinget gikk i påskeferie den 24. mars, og utenriksminister Michelet fungerte som statsminister. Kongen besøkte Halvorsen på sykeleiet den 18. mai, og ble innforstått med at Halvorsen var døende. Halvorsen døde i sitt hjem i Eilert Sundts gate den 23. mai, ikke ennå fylt 51 år, og etter bare 79 dager som statsminister i den nye regjeringen. Under statsråd dagen etter stilte alle regjeringens medlemmer sine plasser til disposisjon, men etter oppfordring fra kongen fortsatte den som forretningsministerium under ledelse av Michelet. Den 30. mai ble regjeringen rekonstruert med Abraham Berge fra Frisinnede Venstre som statsminister.Den sosiale reformlinjen som Halvorsen representerte innen Høyre, ble underminert allerede på hans dødsleie, da lederstriden raste i partiet, preget av en voksende uro for statsfinansene. Til slutt endte finansminister Abraham Berge fra Frisinnede Venstre som ny statsminister, ikke Halvorsens venn og meningsfelle, sosialminister Odd Klingenberg, mens sparepolitikeren Ivar Lykke ble formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre.
Den nye regjeringsdannelsen ble utsatt til etter Otto B. Halvorsens begravelse den 29. mai, så han kunne begraves som statsminister. Han fikk en begravelse på statens bekostning. Han ble begravet på Vestre gravlund i Oslo. Begravelsesseremonien foregikk i Trefoldighetskirken med tilstedeværelse av representanter fra det offisielle Norge, deriblant kong Haakon, og tale av sogneprest Erling Grønland, som avsluttet med Halvorsens egne ord fra dødsleiet:
«Om min person skal det ikke tales. Men jeg vil så gjerne at det manende bringes til uttrykk nødvendigheten av at folket i samdrektighet nå forener sine krefter for å bringe land og folk ut av de vanskeligheter vi lever i. De vil sikkert overvinnes, hvis vårt folk innser nødvendigheten av dette og lever deretter.»
== Utmerkelser ==
Otto B. Halvorsen ble tildelt storkorset av St. Olavs Orden i 1921 og storkorset av Dannebrogordenen i 1921.
== Se også ==
Otto B. Halvorsens første regjering
Otto B. Halvorsens andre regjering
== Referanser ==
== Litteratur ==
Danielsen, Rolf (2001). «Otto B. Halvorsen». I Arntzen, Jon Gunnar. Norsk biografisk leksikon. 4 (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-1006-9.
Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Bind 2: Borgerlig oppdemmingspolitikk, 1918–1940. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-04991-1.
Getz, Eyvind (1931). «Halvorsen, Otto Bahr». I Bull, Edvard og Janssen, Einar. Norsk biografisk leksikon. V (1 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 296–298. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Hambro, C.J. (1937). Portræter og profiler. Oslo: Aschehoug. s. 158–170.
== Eksterne lenker ==
(en) Otto Bahr Halvorsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Otto B. Halvorsen hos Norsk senter for forskningsdata
Wikiquote: Otto B. Halvorsen – sitater | Otto Bahr Halvorsen (1872–1923) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1920 til 1921 og på nytt fra mars 1923 til mai samme år, da han døde av en smertefull kreftsykdom. | 7,985 |
null | 2023-02-04 | Nasjonalisme | null | null | null | Nasjonalisme er en politisk ideologi som henspiller på at folk skal ha selvbestemmelse i sin egen stats dannelse og forsvar av absolutt suverenitet. At de fleste av Europas statsgrenser gjenspeiler befolkningens etnisitet, viser i hvilken grad nasjonalistisk ideologi har hatt gjennomslagskraft uavhengig av om man tar nasjonalismen for gitt verdimessig, normativt eller ikke. | 7,986 |
null | 2023-02-04 | Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg | null | null | null | Danmark | 7,987 |
null | 2023-02-04 | FireWire | null | null | null | IEEE 1394-grensesnittet er en seriell buss-grensesnitt standard for høyhastighetskommunikasjon og isokront sanntid dataoverføring. Den ble utviklet på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet av Apple, som kalte den FireWire. | 7,988 |
null | 2023-02-04 | Ski (kommune) | null | null | null | Ski var en kommune i Follo i daværende Akershus. Kommunen grenset i nord til Oslo, i øst til Enebakk, i sør til Hobøl og i vest til Ås og Oppegård. | 7,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siemens_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Siemens (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Siemens kan vise til
En enhet innen fysikk, Siemens (enhet)
Industrikonsernet Siemens
En tysk industrifamilie, se
Werner von Siemens
Arnold von Siemens
Carl von Siemens
Carl Friedrich von Siemens
Ernst von Siemens
Friedrich von Siemens
Georg von Siemens
Wilhelm von Siemens
Hans Siemens | Siemens kan vise til
En enhet innen fysikk, Siemens (enhet)
Industrikonsernet Siemens
En tysk industrifamilie, se
Werner von Siemens
Arnold von Siemens
Carl von Siemens
Carl Friedrich von Siemens
Ernst von Siemens
Friedrich von Siemens
Georg von Siemens
Wilhelm von Siemens
Hans Siemens | Siemens kan vise til | 7,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Steen | 2023-02-04 | Johannes Steen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1827', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Ordførere i Stavanger', 'Kategori:Ordførere i Tromsø', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1859–1861', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1862–1864', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1865–1867', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1868–1870', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1871–1873', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1877–1879', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1886–1888', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1895–1897', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1898–1900', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Trondheim og Levanger', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Rogaland', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Johannes Wilhelm Christian Steen (født 22. juli 1827 i Christiania, død 1. april 1906 i Voss) var en norsk skolemann, stortingsrepresentant (Venstre), og statsminister i periodene 1891–1893 og 1898–1902. I den første regjeringsperioden var han også finansminister; i den andre dels indreminister, dels revisjonsminister.
| Johannes Wilhelm Christian Steen (født 22. juli 1827 i Christiania, død 1. april 1906 i Voss) var en norsk skolemann, stortingsrepresentant (Venstre), og statsminister i periodene 1891–1893 og 1898–1902. I den første regjeringsperioden var han også finansminister; i den andre dels indreminister, dels revisjonsminister.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Johannes Steen var sønn av sorenskriver og stortingsmann John Svaboe Steen og vokste opp i Vesterålen og Tromsø. Han tok artium i Christiania i 1844 og ble cand.philol. i 1848. Han var lærer i Bergen 1850–55 og i Tromsø 1855–1866.
=== Lokalpolitiker, rektor ===
Han var ordfører i Tromsø 1856–1862 og igjen i årene 1864–1865. Fra 1866 var han rektor ved Stavanger lærde skole. Han var ordfører i Stavanger fra 1872 til 1883, og på nytt i 1885 og 1890.
=== Stortingsmann ===
Han ble stortingsrepresentant første gang fra 1859. Han var stortingsrepresentant i elleve perioder, fra 1859 til 1873, fra 1877 til 1888 og fra 1895 til 1900, til sammen 33 år. Han representerte Tromsø amt eller byene i Troms i tre perioder, Stavanger og Haugesund i seks perioder, Trondhjem og Levanger i én periode og Lillehammer, Hamar og Gjøvik i én periode. Før 1883 representerte ingen stortingsrepresentanter politiske parti, etter 1883 representerte Steen Venstre.Steen utmerket seg tidlig som en ledende politiker, og en av Stortingets beste talere. Han var Stortingsrepresentant odelstingspresident 1871–73 og 1877–81, og stortingspresident 1881–88 og 1895–98. Steen var i starten en ivrig tilhenger av Johan Sverdrup, men utover i 1880-årene ble det et motsetningsforhold mellom disse to. Dette førte til at Venstre ble splittet i «Moderate Venstre» (Sverdrup) og det «rene Venstre» (Steen).I 1884 var han medstifter av Norsk Kvinnesaksforening.
=== Statsminister 1891–1893 og 1898–1902 ===
Ved regjeringen Stangs avgang den 23. februar 1891 ble Steen kalt til å danne en ny, parlamentarisk venstreregjering, og med ham som statsminister og sjef for finans- og tolddepartementet ble denne utnevnt den 6. mars samme år. Den gamle striden med Sverige om konsulatspørsmålet hadde som følge at regjeringen Steen gikk av allerede den 2. mai 1893.
For andre gang var Steen regjeringssjef fra den 17. februar 1898 til den 21. april 1902, da han ble avløst av Otto Blehr og trakk seg tilbake fra det offentlige liv.
Han var medlem av Den Norske Nobelkomite fra 7. august 1897 frem til han døde.Steen var innehaver av Storkorset av St. Olavs Orden.Steen er i Stavanger hedret med Rektor Steens plass og Rektor Steens gate, som begge ligger på Våland, og i Tromsø med Rektor Steens gate like nord for sentrum.
== Se også ==
Johannes Steens første regjering (6. mars 1891–2. mai 1893)
Johannes Steens andre regjering (17. februar 1898–21. april 1902)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johannes Steen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johannes Steen hos Norsk senter for forskningsdata
regjeringen.no: biografi
Slektsinformasjon om Johannes Steen
Politiske taler av Johannes Steen, virksommeord.uib.no | Johannes Wilhelm Christian Steen (født 22. juli 1827 i Christiania, død 1. | 7,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europall | 2023-02-04 | Europall | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1961', 'Kategori:Logistikk'] | En europall (EUR-pall eller EPAL-pall) er en standardisert lastepall og lastbærer som brukes som underlag ved transport og lagring. En helpall er 1200 mm lang og 800 mm bred, mens en halvpall er 800 mm lang og 600 mm bred. Høyden er 144 mm. En EUR-pall kan lastes med 4 tonn når den står stille (stabling osv) og 1,5 tonn i bruk (forflytning osv).Det finnes et godkjent pantesystem for godkjente paller med spesifiserte mål, materiale og kvalitet. For dagligvarebransjen er det blant annet Norsk Lastebærer Pool og Smart Retur som administrerer dette. Tre er det vanligste materialet, men det finnes også godkjente paller i resirkulert plast. European Pallet Association (EPAL) holder øye med at standarden overholdes. Det finnes også andre initiativ til plastpaller som oppfyller samme standardmål, men som ikke er sertifiserte europaller.Sett fra langsiden har godkjente europaller et ovalt merke på høyre kloss med bokstavene «EUR» inni, og på venstre kloss navnet på et europeisk jernbaneselskap, f.eks. NSB, SJ, DB, osv.Det polske jernbaneselskapet PKP har fått inndratt sin lisens fra Den internasjonale jernbaneunionen (UIC) til å autorisere polske EUR-paller med merket PKP (Polskie koleje panstwowe). Årsaken er en utglidning når det gjelder oppfylling av kvalitetskrav i henhold til standarden. PKP-paller produsert etter 1. mai 2004 er derfor å betrakte som forfalskninger av EUR-pallen.Mange produsenter lager paller tilpasset egne behov med mål som avviker fra de godkjente standardmålene. Derfor finnes det paller som avviker fra standardmålene som må holdes utenfor pantesystemet.
I Norge blir standardpaller i stor utstrekning produsert på Ilseng fengsel av folk som soner promilledom.
| En europall (EUR-pall eller EPAL-pall) er en standardisert lastepall og lastbærer som brukes som underlag ved transport og lagring. En helpall er 1200 mm lang og 800 mm bred, mens en halvpall er 800 mm lang og 600 mm bred. Høyden er 144 mm. En EUR-pall kan lastes med 4 tonn når den står stille (stabling osv) og 1,5 tonn i bruk (forflytning osv).Det finnes et godkjent pantesystem for godkjente paller med spesifiserte mål, materiale og kvalitet. For dagligvarebransjen er det blant annet Norsk Lastebærer Pool og Smart Retur som administrerer dette. Tre er det vanligste materialet, men det finnes også godkjente paller i resirkulert plast. European Pallet Association (EPAL) holder øye med at standarden overholdes. Det finnes også andre initiativ til plastpaller som oppfyller samme standardmål, men som ikke er sertifiserte europaller.Sett fra langsiden har godkjente europaller et ovalt merke på høyre kloss med bokstavene «EUR» inni, og på venstre kloss navnet på et europeisk jernbaneselskap, f.eks. NSB, SJ, DB, osv.Det polske jernbaneselskapet PKP har fått inndratt sin lisens fra Den internasjonale jernbaneunionen (UIC) til å autorisere polske EUR-paller med merket PKP (Polskie koleje panstwowe). Årsaken er en utglidning når det gjelder oppfylling av kvalitetskrav i henhold til standarden. PKP-paller produsert etter 1. mai 2004 er derfor å betrakte som forfalskninger av EUR-pallen.Mange produsenter lager paller tilpasset egne behov med mål som avviker fra de godkjente standardmålene. Derfor finnes det paller som avviker fra standardmålene som må holdes utenfor pantesystemet.
I Norge blir standardpaller i stor utstrekning produsert på Ilseng fengsel av folk som soner promilledom.
== Se også ==
Eurokasse, beholdere laget for å kunne stables for å fylle en europall
CEN-contianer, type konteiner tilpasset bredden til europaller ved å være litt bredere enn en ISO-container
Vekselsbeholder, type conteiner brukt på tog og lastebiler
== Referanser == | En europall (EUR-pall eller EPAL-pall) er en standardisert lastepall og lastbærer som brukes som underlag ved transport og lagring. En helpall er 1200 mm lang og 800 mm bred, mens en halvpall er 800 mm lang og 600 mm bred. | 7,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mard%C3%B8la-aksjonen | 2023-02-04 | Mardøla-aksjonen | ['Kategori:1970 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Konflikter i 1970', 'Kategori:Kultur i Møre og Romsdal', 'Kategori:Miljøvern i Norge', 'Kategori:Politiske demonstrasjoner', 'Kategori:Sivil ulydighet'] | Mardøla-aksjonen var flere mindre aksjoner mot kraftutbygging sommeren 1970 i Eikesdal i Møre og Romsdal, i fjellheimen mellom Nesset kommune og Rauma kommune. Aksjonen var en viktig symbolhendelse for betydningen av å ta vare på urørt natur. Aksjonen ble særlig kjent på grunn av den høye Mardalsfossen i Eikesdal, som skulle legges i rør.
Mardøla-aksjonen var den første aksjonen Samarbeidsgruppene for Natur- og Miljøvern tok ansvar for. Dette var en ideologisk begrunnet, ikke-voldelig direkte aksjon, noe som gjorde den enestående i sin tid. I aksjonene ble det tatt i bruk sivil ulydighet som middel i motstand mot kraftutbygging, noe som var nytt i Norge. Lederne for aksjonen ble fjernet av politiet etter at det ble organisert en leir ved anleggsveiens trasé. Blant de flere hundre aksjonistene var flere kjente personer, blant annet filosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætreng så vel som politikeren Odd Einar Dørum. Aksjonen ble støttet av lokalbefolkningen i Eikesdal og Eresfjord. Men aksjonistene måtte trekke seg tilbake etter trusler fra andre romsdalinger, særlig var det motstand i Rauma kommune som ville få inntekter av kraftutbyggingen.
Det ble utbygging av vassdraget og Mardalsfossen er tørrlagt det meste av året. Bare noen uker i turistsesongen hver sommer slippes 2 m³ pr. sekund vann i fossen. Den gamle vassføringen kunne være vesentlig større - 40 m³ pr. sekund var ikke uvanlig i snøsmeltinga.
Protester mot utbygging av vannkraft var mye av grunnlaget for å bygge opp en slagkraftig natur- og miljøvernsbevegelse i Norge.
Etter Mardøla-aksjonen ble det laget en film, Kampen om Mardøla, og det ble skrevet flere bøker.
| Mardøla-aksjonen var flere mindre aksjoner mot kraftutbygging sommeren 1970 i Eikesdal i Møre og Romsdal, i fjellheimen mellom Nesset kommune og Rauma kommune. Aksjonen var en viktig symbolhendelse for betydningen av å ta vare på urørt natur. Aksjonen ble særlig kjent på grunn av den høye Mardalsfossen i Eikesdal, som skulle legges i rør.
Mardøla-aksjonen var den første aksjonen Samarbeidsgruppene for Natur- og Miljøvern tok ansvar for. Dette var en ideologisk begrunnet, ikke-voldelig direkte aksjon, noe som gjorde den enestående i sin tid. I aksjonene ble det tatt i bruk sivil ulydighet som middel i motstand mot kraftutbygging, noe som var nytt i Norge. Lederne for aksjonen ble fjernet av politiet etter at det ble organisert en leir ved anleggsveiens trasé. Blant de flere hundre aksjonistene var flere kjente personer, blant annet filosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætreng så vel som politikeren Odd Einar Dørum. Aksjonen ble støttet av lokalbefolkningen i Eikesdal og Eresfjord. Men aksjonistene måtte trekke seg tilbake etter trusler fra andre romsdalinger, særlig var det motstand i Rauma kommune som ville få inntekter av kraftutbyggingen.
Det ble utbygging av vassdraget og Mardalsfossen er tørrlagt det meste av året. Bare noen uker i turistsesongen hver sommer slippes 2 m³ pr. sekund vann i fossen. Den gamle vassføringen kunne være vesentlig større - 40 m³ pr. sekund var ikke uvanlig i snøsmeltinga.
Protester mot utbygging av vannkraft var mye av grunnlaget for å bygge opp en slagkraftig natur- og miljøvernsbevegelse i Norge.
Etter Mardøla-aksjonen ble det laget en film, Kampen om Mardøla, og det ble skrevet flere bøker.
== Litteratur ==
Alnæs, Finn: Svart snø eller samvern : dokumentarbok fra en brytningstid, Oslo 1976.
Gleditsch, Nils Petter: Mardøla-aksjonen, Oslo 1971.
Grepstad, Jon: Mardøla. Dokumentasjon og perspektiv, Oslo 1971.
Kvaløy, Sigmund: «Fra kraftrom til elvetid. To kulturer på norsk jord.» i Kjell Haagensen og Atle Midtun: Kraftutbygging, konflikt og aksjoner, Oslo 1984.
Persen, Åsne Berre og Johansen, Jørgen: Den nødvendige ulydigheten, Oslo 1998.
Reed, Peter: Wisdom in the Open Air. The Norwegian Roots of Deep Ecology, Minnesota 1993. | Mardøla-aksjonen var flere mindre aksjoner mot kraftutbygging sommeren 1970 i Eikesdal i Møre og Romsdal, i fjellheimen mellom Nesset kommune og Rauma kommune. Aksjonen var en viktig symbolhendelse for betydningen av å ta vare på urørt natur. | 7,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hamas | 2023-02-04 | Hamas | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Gazastripen', 'Kategori:Hamas', 'Kategori:Israel', 'Kategori:Sunni-islamistiske organisasjoner'] | Hamas, akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah (arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), er en palestinsk, islamistisk/nasjonalistisk, paramilitær og politisk organisasjon som er ledet av Khaled Mashaal. Hamas har sterkest oppslutning på Gazastripen, men har også tilhengere på Vestbredden og i palestinske flyktningleirer utenfor det palestinske selvstyrte området. Organisasjonen ble grunnlagt i 1987, som en reaksjon på den israelske okkupasjonen. Den består av de paramilitære Qassambrigadene, en hjelpeorganisasjon og et politisk parti.
Hamas er en omstridt organisasjon og enkelte stater regner den som en terrororganisasjon. Blant disse er Israel, EU, Tyskland,USA, Canada og Japan. I tillegg er organisasjonen forbudt i Jordan, til tross for at den ikke regnes som en terrororganisasjon. Organisasjonen er også i praksis forbudt i Saudi-Arabia, som regner den som en del av Det muslimske brorskapet, som anses som en terrororganisasjon. Storbritannia og Australia regner dens militære fløy, Izz ad-Din al-Qassam-brigadene, som en terrororganisasjon uten å regne hele Hamas som terrorister. Verken FN, eller land som Russland, Kina, Brasil, Sveits, Tyrkia og Qatar regner den som en terrororganisasjon. Egypts myndigheter svartelistet også organisasjonen som en terrororganisasjon i 2014, men Hamas-forbudet ble fjernet noen måneder senere. Norge regner ikke Hamas som en terrororganisasjon, til tross for at enkelte politikere har tatt til orde for å svarteliste organisasjonen.Hamas har angrepet israelske militær- og sikkerhetsstyrker, og står bak flere selvmordsaksjoner mot Israel i kampen mot okkupasjonen av de palestinske territoriene.
Hamas har tradisjonelt vært avvisende overfor Israel og har nektet å anerkjenne landets eksistens. Men i de senere år har deres holdning til dette vært mindre bastant. Den 27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende Fatah-bevegelsen, Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Den samme påstanden kom da Palestina ble oppgradert til å være observatørstat. I 2010 uttalte Aziz Dwaik, leder for Det palestinske lovgivende råd og Hamas' viktigste representant på Vestbredden at «Hamas har akseptert Israels rett til å eksistere og er forberedt på å fjerne programpunktet om å knuse den jødiske staten». Flere motstridende uttalelser har falt i ettertid.
| Hamas, akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah (arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), er en palestinsk, islamistisk/nasjonalistisk, paramilitær og politisk organisasjon som er ledet av Khaled Mashaal. Hamas har sterkest oppslutning på Gazastripen, men har også tilhengere på Vestbredden og i palestinske flyktningleirer utenfor det palestinske selvstyrte området. Organisasjonen ble grunnlagt i 1987, som en reaksjon på den israelske okkupasjonen. Den består av de paramilitære Qassambrigadene, en hjelpeorganisasjon og et politisk parti.
Hamas er en omstridt organisasjon og enkelte stater regner den som en terrororganisasjon. Blant disse er Israel, EU, Tyskland,USA, Canada og Japan. I tillegg er organisasjonen forbudt i Jordan, til tross for at den ikke regnes som en terrororganisasjon. Organisasjonen er også i praksis forbudt i Saudi-Arabia, som regner den som en del av Det muslimske brorskapet, som anses som en terrororganisasjon. Storbritannia og Australia regner dens militære fløy, Izz ad-Din al-Qassam-brigadene, som en terrororganisasjon uten å regne hele Hamas som terrorister. Verken FN, eller land som Russland, Kina, Brasil, Sveits, Tyrkia og Qatar regner den som en terrororganisasjon. Egypts myndigheter svartelistet også organisasjonen som en terrororganisasjon i 2014, men Hamas-forbudet ble fjernet noen måneder senere. Norge regner ikke Hamas som en terrororganisasjon, til tross for at enkelte politikere har tatt til orde for å svarteliste organisasjonen.Hamas har angrepet israelske militær- og sikkerhetsstyrker, og står bak flere selvmordsaksjoner mot Israel i kampen mot okkupasjonen av de palestinske territoriene.
Hamas har tradisjonelt vært avvisende overfor Israel og har nektet å anerkjenne landets eksistens. Men i de senere år har deres holdning til dette vært mindre bastant. Den 27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende Fatah-bevegelsen, Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Den samme påstanden kom da Palestina ble oppgradert til å være observatørstat. I 2010 uttalte Aziz Dwaik, leder for Det palestinske lovgivende råd og Hamas' viktigste representant på Vestbredden at «Hamas har akseptert Israels rett til å eksistere og er forberedt på å fjerne programpunktet om å knuse den jødiske staten». Flere motstridende uttalelser har falt i ettertid.
== Ideologi og mål ==
Hamas ble grunnlagt i 1987 i Hebron av sjeik Ahmed Yassin, Muhammad Jamal al-Netshen fra Hebron, Jamal Mansour fra Nablus, sjeik Hassan Yousef, Mahmud Muslih fra Ramallah, Jamil Hamami fra Jerusalem og Ayman Abu Taha fra Gaza som en gren av Det muslimske brorskap og har som målsetting å erstatte de okkuperte områdene med en islamsk stat.
Hamas-charteret fra august 1988 erklærer at hele Palestinaområdet er muslimsk land som aldri kan overgis til ikke-muslimer.
== Sionismen ==
I innledningen til Hamas-charteret slås det fast at «Vår kamp mot jødene er svært omfattende og alvorlig». Charteret refererer eksplisitt Sions vises protokoller og forholder seg til dem som om de var autentiske.Artikkel 32 i Hamas-charteret slår fast:
Sionistenes plan har ingen grenser. Etter Palestina aspirerer sionistene til en utvidelse fra Nilen til Eufrat. Når de så har fordøyd regionen de har overtatt, vil de aspirere til videre ekspansjon, og så videre. Deres plan er beskrevet i 'Sions vises protokoller', og deres nåværende framferd er det beste bevis på det vi sier.Hamas-charteret kommer også med en rekke referanser til frimurerne, Rotary og Lions som noen av de «hemmelige brorskapene» som «sionistene» kontrollerer. «Sionistene» blir også anklaget for å ha stått bak såvel den franske revolusjon som den russiske revolusjon. Jødene sto dessuten, ifølge programmet, bak første verdenskrig, da de klarte å ødelegge det islamske kalifatet, og også andre verdenskrig.
I charteret slås det fast at det overordnede målet til Hamas er å gå foran i kampen mot jødene til islam har utslettet Israel, og Allahs seier er realisert i hele verden:
Hamas utfordrer de arabiske og islamske folk til å handle oppriktig og utrettelig for å forpurre disse djevelsk uttenkte planer, og til å gjøre massene klar over farene ved å trekke seg ut av motstandskampen mot sionismen. I dag er det Palestina og i morgen kan det være et annet land.
== Endring og reform ==
I januar 2006 publiserte Hamas-lista «Change and Reform» en offisiell plattform for det palestinske valget som ifølge avisa Haaretz var beviselig mer moderat enn charteret fra 1988.Forsoningen mellom Hamas og Fatah-bevegelsen som fant sted våren 2011 innebærer at Hamas anerkjenner Israels folkerettslige grenser fra 1967.Hamas-ledelsen selv synes å mene at organisasjonens ideologi, siktemål og aktiviteter er tydelig forvrengt i vestlige media.
== Humanitær virksomhet ==
Ved siden av sin politiske virksomhet har Hamas et utstrakt nett av sykehus, eldrehjem, barnehager, skoler og andre utdannelsesinstitusjoner i Palestina, i all hovedsak på Gazastripen. Disse institusjonene opererer tildels på siden, tildels parallelt med myndighetenes tiltak. Organisasjonen bidrar i tillegg med økonomisk og annen støtte til nødlidende. Ifølge den israelske forskeren Reuven Paz består «omtrent nitti prosent av organisasjonens totale virksomhet av sosiale, kulturelle, utdannelses- og velferdsorienterte tiltak.»
== Historie ==
Hamas ble stiftet av Ahmed Yassin i 1987 før den første intifadaen (opptøyene) i 1987, som en militær gren av det egyptiske Muslimske brorskap.
Hamas' militære gren ble fra 1991 oppkalt etter Az Adin Al-Qassam, den militante, arabiske forkynneren som ble drept av britene den 20. november 1935 i en grotte i Jenin. Hamas' første selvmordsterroraksjon rettet mot jødiske sivile fant sted den 16. april 1993.Før intifadaen brøt ut på 1980-tallet, var den religiøse, sosiale bevegelsen Al-Majama Al-Islami en viktig kilde til rekrutteringen av Hamas-aktivister. Mange av seniormedlemmene i Al-Majama stod i samband med intifadaen fram som hovedledere i Hamas. Det kunne være alt fra undergrunnsvirksomhet til åpne folkemøter. Terrorangrep på sivile jøder og drap på arabiske «kollaboratører» gav dem stadig flere tilhengere blant palestinerne.Grunnlaget for det militære apparatet ble lagt i 1982 av sheik Ahmed Yassin og et flertall av aktivister fra Al-Majama. De la også grunnlaget for den kampen Hamas fører mot rivaliserende palestinske grupper. Da virksomheten ble avslørt i 1984, ble Yassin dømt til 13 års fengsel, men slapp ut etter kort tid som ledd i den såkalte «Jibril-utvekslingen» (mai 1985). Etter å ha sluppet fri fra israelsk fangenskap, fortsatte Yassin sitt arbeid.
Selve navnet «Hamas» dukket første gang opp på en løpeseddel i januar 1988. Sommeren 1988 offentliggjorde Hamas' stiftelsesdokument.Fra begynnelsen av het det at man skulle kjempe mot kjettere og kollaboratører, i tråd med programerklæringen til Det muslimske brorskap. Etter at den første intifadaen brøt ut, stod Hamas bak en rekke angrep på israelske mål, de fleste nord i Gaza. Klimaks i disse handlingene ble nådd da den israelske soldaten Avi Sasportas kidnappet og myrdet i februar 1989. I mai samme år ble en annen soldat, Ilan Sagde'adon, tatt til fange og henrettet.Jehaz Aman-fylkingen ble stiftet tidlig i 1986 av sheik Jassin sammen med to av medarbeiderne hans, som var aktive i Al-Majama. Mot slutten av 1986 og i begynnelsen av 1987 begynte Jassin arbeidet med å sette sammen tropper under tittelen MAJD, en gruppe som hadde til formål å drepe «vantro» og «kollaboratører». Slik fortsatte det inntil intifadaen brøt ut, og MAJD-gruppene ble en del av Al-Majahadoun-nettverket.
== Valgseier 2006 ==
Ved valget til Palestinsk lovgivende forsamling (Palestinian Legislative Council, forkortet PLC) 26. januar 2006 fikk Hamas som deltok i valget under navnet Forandring og reformer, 74 av i alt 132 representanter i forsamlingen. Fatah-bevegelsen oppnådde 45 mandater mens fire småpartier og uavhengige kandidater tilsammen fikk 13 plasser i henhold til de endelige valgresultatene som ble offentliggjort 29. januar 2006.Valget foregikk på en demokratisk måte, og det var 185 valgobservatører fra 23 EU-land til stede.
== Fangedokumentet fra 2006 ==
27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende Fatah-bevegelsen, Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Hamas har imidlertid slått fast at egen stat på Vestbredden og Gaza bare er en begynnelse. De tror at fremtidens palestinske generasjon vil ta tilbake alt det som de anser som deres historiske hjemland. Samme dag som fangedokumentet ble undertegnet, presiserte Hamas-ministeren Abdel Rahman Zeidan overfor BBC at den nye avtalen ikke sa noen ting om Hamas' forhold til Israel:
- Du vil ikke finne ett eneste ord i avtalen som sier at vi anerkjenner Israel som en stat. Ingen er blitt enig om dette, og det ble ikke diskutert, sa Zeidan til BBC.BBCs korrespondenter mener denne utelatelsen er bevisst.Kilder i Hamas har sagt til den britiske kanalen at hele Israel er bygget på palestinsk land. De tror at opprettelsen av en palestinsk stat på Gaza og Vestbredden kun er første skritt i prosessen, og ikke siste skritt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hamas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Krever tilbake bistandspenger
Truer med å styrte Hamas
Hamas-charteret i engelsk oversettelse
Hamas-charteret i norsk oversettelse
MIPT Terrorism Knowledge base
BBCnews side om Hamas
Hamas modererer seg i Dagbladet
Krigen mot jødene. Dagbladet 21. april 2006 | | paramilitær = Izz ad-Din al-Qassam-brigadene | 7,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Sprog%C3%B8e | 2023-02-04 | Ove Sprogøe | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle', 'Kategori:Danske boksamlere', 'Kategori:Danske kunstsamlere', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Dødsfall 14. september', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Odense', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Olsenbanden-filmer', 'Kategori:Æres-Bodil'] | Ove Wendelboe Sprogøe Petersen (født 21. desember 1919 i Odense, død 14. september 2004 på Amager) var en av Danmarks mest benyttede skuespillere.
| Ove Wendelboe Sprogøe Petersen (født 21. desember 1919 i Odense, død 14. september 2004 på Amager) var en av Danmarks mest benyttede skuespillere.
== Biografi ==
Han ble utdannet som skuespiller ved Alliancescenernes elevskole i 1944, og debuterte som Nicolai året etter i Nøddebo Præstegård på Folketeatret i København. Det var også dette teateret han han særlig var knyttet til. Han vant ry og popularitet som en frodig revy- og komedieartist, blant annet med visen om Fandens oldemor. Med årene utviklet han seg – uten å forlate komedien helt – til en betydelig karakterskuespiller, og løste oppgaver som bl.a. Volpone, Mefisto og pastor Manders i Ibsens Gengangere.
I 1945 giftet han seg med Eva Sprogøe, som han fikk tre sønner med, bl.a. sønnen Henning Sprogøe, som også er skuespiller.
I mange år spilte han sammen med komikeren Dirch Passer. Hans mest kjente roller både i Danmark og utlandet er nok doktor Hansen i Matador og den geniale vaneforbryter Egon Olsen i filmene om Olsenbanden.
Ove Sprogøe medvirket i 145 filmer, hvilket er flere enn noen annen dansk skuespiller. Det er opprettet en dansk minnepris i hans navn som deles ut årlig. Denne kulturprisen heter Ove Sprogøe Prisen.
== Filmografi (utvalg) ==
=== Spillefilmer ===
1976 – Affæren i Mølleby
1973 – Afskedens time
1970 – Amour
1971 – Ballade i Christianshavn
1960 – Baronessen på benzintanken
1963 – Bussen
1995 – Carmen og Babyface
1959 – Charles tante
1968 – Dage i min fars hus
1980 – Danmark er lukket
1970 – De fem i fedtefadet
1969 – De fem og spionerne
1950 – De røde heste
1967 – Det er ikke appelsiner, det er heste
1954 – Det er så yndigt at følges ad
1971 – Den forsvundne fuldmægtig
1953 – Den gamle mølle på Mols
1976 – Den korte sommer
1956 – Den kloge mand
1982 – Den ubetænksomme elsker
1969 – Der kom en soldag
1966 – Der var engang
1957 – Der var engang en gade
1968 – Det er så synd for farmand
1992 – Det skaldede spøgelse
1962 – Det stod i avisen
1952 – Det store løb
1962 – Det støver stadig
1962 – Det tossede paradis
1968 – Det var en lørdag aften
1955 – Det var på rundetårn
1946 – Diskret ophold
1964 – Don Olsen kommer til byen
1951 – Dorte
1963 – Dronningens vagtmester
1962 – Drømmen om det hvide slot
1978 – Du er ikke alene
1968 – Dyrlægens plejebørn
1965 – Een pige og 39 sømænd
1960 – Elefanter på loftet
1967 – Elsk din næste
1988 – Elvis Hansen - en samfundshjælper
1965 – En ven i bolignøden
1963 – Et døgn uden løgn
1975 – Familien Gyldenkål
1972 – Familien med de 100 børn
1953 – Far til fire
1968 – Farvel Thomas (TV)
1966 – Flagermusen
1965 – Flådens friske fyre
1960 – Forelsket i København
1963 – Frøken April
1963 – Frøken Nitouche
1990 – Fuglekrigen i Kanøfleskoven
1967 – Fup eller fakta
1956 – Færgekroen
1970 – Giv gud en chance om søndagen
1961 – Gøngehøvdingen
1947 – Hatten er sat
1946 – Hans store aften - den første film han medvirket i
1967 – Historien om Barbara
1987 – Hip hip hurra
1971 – Hjemme hos William (TV)
1976 – Hjerter er trumf
1956 – Hvad vil de ha'?
1978 – Hvem myrder hvem?
1948 – I de lyse nætter
1954 – I kongens klær
1957 – Ingen tid til kærtegn
1967 – Jeg - en markis
1967 – Jeg er sku min egen
1979 – Johnny Larsen
1949 – Kampen mod uretten
1956 – Kispus
1979 – Krigernes børn
1953 – Kriminalsagen Tove Andersen
1992 – Krummerne 2 - Stakkels Krumme
1994 – Kærlighed ved første desperate blik
1983 – Kurt og Valde
1969 – Kys til højre og venstre
1972 – Lenin, din gavtyv
1978 – Lille spejl
1947 – Lise kommer til byen
1962 – Lykkens musikanter
1950 – Lynfotografen
1964 – Majorens oppasser
1967 – Martha
1984 – Midt om natten
1955 – Min datter Nelly
1967 – Min kones ferie
1968 – Min søsters børn vælter byen
1965 – Mor bag rettet
1972 – Mor, jeg har patienter
1986 – Mord i mørket
1972 – Nu går den på Dagmar
1967 – Nyhavns glade gutter (Onkel Joakims hemmelighed)
1951 – Nålen
1985 – Når engle elsker
1964 – Når enden er go
1970 – Oktoberdage
1959 – Onkel Bill fra New York
1962 – Oskar
1977 – Pas på ryggen, professor
1965 – Passer passer piger
1963 – Peters landlov
1948 – Penge som græs
1982 – Pengene eller livet
1978 – Picassos eventyr - Karen Blixen (fortellerstemme)
1969 – Pigen fra Engborg
1966 – Pigen og greven
1965 – Pigen og millionæren
1963 – Pigen og pressefotografen
1959 – Poeten og Lillemor
1960 – Poeten og Lillemor og Lotte
1961 – Poeten og Lillemor i forårshumør
1970 – Præriens skrappe drenge
1955 – På tro og love
1952 – Rekrut 67 Petersen
1970 – Rend mig i revolutionen
1979 – Rend mig i traditionerne
1971 – Revolutionen i vandkanten
1969 – Sjov i gaden
1987 – Sidste akt
1966 – Slap af, Frede
1981 – Slingrevalsen
1965 – Slå først, Frede
1950 – Smedestræde 4
1968 – Soldaterkammerater på bjørnetjeneste
1964 – Sommer i Tyrol
1961 – Sorte Shara - Alarm i Østersøen
1966 – Soyas tagsten
1958 – Styrmand karlsen
1963 – Støv for alle pengene
1961 – Støv på hjernen
1948 – Støt står den danske sømand
1962 – Sømænd og svigermødre
1966 – Søskende
1957 – Tag til marked i Fjordby
1966 – Tre små piger
1948 – Tre år efter
1980 – Trællenes børn
1979 – Trællenes oprør
1953 – Ved kongelunden
1963 – Vi har det jo dejligt
1953 – Vi som går køkkenvejen
1951 – Vores fjerde farOlsen-Banden1968 – Olsen Banden
1969 – Olsen Banden på spanden
1971 – Olsen Banden i Jylland
1972 – Olsen Bandens store kup
1973 – Olsen Banden går amok
1974 – Olsen Bandens sidste bedrifter
1975 – Olsen Banden på sporet
1976 – Olsen Banden ser rødt
1977 – Olsen Banden deruda
1978 – Olsen Banden går i krig
1979 – Olsen Banden overgi'r sig aldrig
1981 – Olsen Bandens flugt over plankeværket
1981 – Olsen Banden over alle bjerge
1998 – Olsen Bandens sidste stik - den siste film han laget
=== TV-serier ===
Antonsen, 1984
Dr. Dip, 1990
Huset på Christianshavn, 1970–1977
Charlot og Charlotte, 1996
Matador, 1978–1981
Jul i Gammelby, 1979
== Priser (utvalg) ==
1999 – Æres-Bodil
1989 – Ole Haslunds Kunstnerfond
1976 – Teaterpokalen
1975 – Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle i filmen Olsen-bandens sidste bedrifter
1972 – Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle i filmen Den forsvundne fuldmægtig
1956 – Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle i filmen På tro og love
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ove Sprogøe på Internet Movie Database
(sv) Ove Sprogøe i Svensk Filmdatabas
(da) Ove Sprogøe på Filmdatabasen
(da) Ove Sprogøe på danskefilm.dk
(da) Ove Sprogøe på danskfilmogtv.dk
(da) Ove Sprogøe på Scope
(fr) Ove Sprogøe på Allociné
(en) Ove Sprogøe på AllMovie
(en) Ove Sprogøe hos The Movie Database
(da) Ove Sprogøe hos danskefilmstemmer.dk
Ove Sprogøe hos Store norske leksikon
Biografi
Film i Danmarks Ove Sprogøe-filmografi | Ove Wendelboe Sprogøe Petersen (født 21. desember 1919 i Odense, død 14. | 7,995 |
null | 2023-02-04 | Trygve Hirsch | null | null | null | Trygve Patroclus Einarssøn von Hirsch (født 6. november 1912 i Lørenskog, død 9. | 7,996 |
null | 2023-02-04 | Patriark | null | null | null | En patriark er en biskop med særskilt høy status. Bispedømmet eller kirken som ledes av en patriark, heter patriarkat. | 7,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tux | 2023-02-04 | Tux | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Linux', 'Kategori:Linuxstubber', 'Kategori:Maskoter', 'Kategori:Pingviner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12'] | Tux er den offisielle Linux-maskoten tegnet av Larry Ewing i 1996, som et resultat av en logo-konkurranse. Larry tegnet Tux på frihånd med tegneprogrammet GIMP.
Tux er en forkortelse for Torvalds Unix. Det er altså ikke en forkortelse for tuxedo (smoking), selv om mange nok assosierer smoking med pingviner. Navnet Tux ble forøvrig første gang brukt av James Hughes. | Tux er den offisielle Linux-maskoten tegnet av Larry Ewing i 1996, som et resultat av en logo-konkurranse. Larry tegnet Tux på frihånd med tegneprogrammet GIMP.
Tux er en forkortelse for Torvalds Unix. Det er altså ikke en forkortelse for tuxedo (smoking), selv om mange nok assosierer smoking med pingviner. Navnet Tux ble forøvrig første gang brukt av James Hughes. | Tux er den offisielle Linux-maskoten tegnet av Larry Ewing i 1996, som et resultat av en logo-konkurranse. Larry tegnet Tux på frihånd med tegneprogrammet GIMP. | 7,998 |
null | 2023-02-04 | GIMP | null | null | null | GIMP eller GNU Image Manipulation Program er et fritt og åpent program for digital bildebehandling. | 7,999 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.