url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Stabblandet | 2023-02-04 | Stabblandet | ['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Aure kommune'] | Stabblandet er en øy i Aure kommune på Nordmøre. Den har et areal på 36,62 km². Inntil kommunesammenslåingen mellom Aure og Tustna, 1. januar 2006, var Stabblandet en del av Tustna kommune.
| Stabblandet er en øy i Aure kommune på Nordmøre. Den har et areal på 36,62 km². Inntil kommunesammenslåingen mellom Aure og Tustna, 1. januar 2006, var Stabblandet en del av Tustna kommune.
== Topografi ==
Stabblandet ligger mellom øyene Tustna i vest og Ertvågøya i øst. Like nord for Stabblandet ligger øya Solskjel, og i sør grenser Stabblandet til Vinjefjorden og til Halsa kommune på fastlandet.
Det er to fjellkjeder på Stabblandet, den kompakte Innerbergssalen/Stabben langs vestsiden av øya og fjellene Storøra og Litløra som fortsetter i en mindre bergrygg langs østsiden av øya. Mellom disse ligger dalen Soleimsdalen. Innerbergsalen er med sine 908 moh forøvrig også høyeste topp i Aure kommune. Den er også Sør-Norges høyeste øytopp.
== Bosetting ==
Hoveddelen av befolkningen på Stabblandet bor på den relative flatlendte nordenden av øya, på gårdene Soleim og Nygarden, og særlig i grenda Nordheim lengst nordøst.
== Veinett ==
Stabblandet ble i 2007 landfast med Ertvågøya da Imarsundprosjektet ble ferdigstilt. Før dette var det fergesamband fra Aukan fergekai til Vinsternes på Ertvågøya, Edøya i Smøla kommune og Forsnes på Hitra. Det er også veiforbindelse til Tustna med broen over Sålåsundet. I januar 2009 ble det kabelfergeforbindelse fra Nordheim til Solskjelsøya.
== Referanser == | Stabblandet er en øy i Aure kommune på Nordmøre. Den har et areal på . | 8,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toki_pona | 2023-02-04 | Toki pona | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstruerte språk'] | Toki pona er et planspråk (konstruert språk) utviklet av Sonja Lang. Det ble første gang offentliggjort på Internett sommeren 2001. «Toki» betyr «språk» på dette språket, «pona» betyr «godt» eller «enkelt».
Toki pona er et «minimalistisk» språk, som fokuserer på de enkle og ukompliserte
tingene i livet. Det er ikke ment som et internasjonalt hjelpespråk, men er dannet i forbindelse med taoistisk filosofi.
Toki pona er laget for å kunne uttrykke mest mulig mening med minst mulig innsats. Opprinnelig hadde det bare 118 ord. I dag har språket 120 offisielle ord. Flere behøves ikke for å kunne uttrykke all menneskelig kommunikasjon, mener de som snakker toki pona.
Det begrensede ordforrådet gjør at man tvinges til å uttrykke seg enkelt (og etterhvert også tenke ukomplisert) ved å kutte bort all detaljinformasjon som ikke er relevant for det man egentlig ønsker å si.
En Wikipedia på toki pona ble stengt av Wikipedia Foundation våren 2005.
| Toki pona er et planspråk (konstruert språk) utviklet av Sonja Lang. Det ble første gang offentliggjort på Internett sommeren 2001. «Toki» betyr «språk» på dette språket, «pona» betyr «godt» eller «enkelt».
Toki pona er et «minimalistisk» språk, som fokuserer på de enkle og ukompliserte
tingene i livet. Det er ikke ment som et internasjonalt hjelpespråk, men er dannet i forbindelse med taoistisk filosofi.
Toki pona er laget for å kunne uttrykke mest mulig mening med minst mulig innsats. Opprinnelig hadde det bare 118 ord. I dag har språket 120 offisielle ord. Flere behøves ikke for å kunne uttrykke all menneskelig kommunikasjon, mener de som snakker toki pona.
Det begrensede ordforrådet gjør at man tvinges til å uttrykke seg enkelt (og etterhvert også tenke ukomplisert) ved å kutte bort all detaljinformasjon som ikke er relevant for det man egentlig ønsker å si.
En Wikipedia på toki pona ble stengt av Wikipedia Foundation våren 2005.
== Skrift ==
Toki pona bruker disse bokstavene fra det latinske alfabetet:
p, t, k, s, m, n, l, j, w, a, e, i, o, u
Store bokstaver er kun brukt i navn, og ikke i begynnelsen av setninger. Det vil si, de markerer fremmede ord, aldri de 120 rotordene.
== Fonologi ==
Språket har 14 fonemer (ni konsonanter og fem vokaler).
Bare visse, «velklingende» bokstavkombinasjoner er tillatt på toki pona, så oversatte navn må ofte forenkles og kan være vanskelige å gjenkjenne. Navn er dessuten ikke substantiver på toki pona, men vanligvis adjektiver og må derfor stå sammen med et substantiv som «person» eller «sted».
Følgende bokstavkombinasjoner er lov:
an en in on un
ka ke ki ko ku
sa se si so su
ta te to tu
na ne ni no nu
pa pe pi po pu
ma me mi mo mu
ja je jo ju
la le li lo lu
wa we wi
== Grammatikk ==
Grammatikken er ekstremt enkel, for eksempel finnes det ikke subjunksjoner eller passive verbformer. Det finnes ingen bøyningsformer av ord, og det går heller ikke an å lage sammensatte ord.
Språket brukes mest på internett, der det er i daglig bruk av et lite samfunn på et hundretall mennesker. Det er produsert noe litteratur, for det meste ordspråk og poesi, men også noen noveller og stiler. Mange internasjonale, litterære verk er delvis oversatt til toki pona.
== Språkprøve ==
Fader vår:
mama pi mi mute o,sina lon sewi kon.nimi sina o sewi en pona.ma sina o kama.jan o pali e wile sina en lon sewi kon en lon ma.sina o pana lon tenpo suno ni e moku tawa mi.o weka e pali ike mi, sama la mi weka e pali ike pi jan ante.o pana ala e wile ike tawa mi.o awen e mi weka tan ike.ni li nasin.
== Se også ==
Planspråk: definisjoner
Naturalistisk planspråk
Nylatinsk planspråk
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Toki Pona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Toki pona leksikon | Toki pona er et planspråk (konstruert språk) utviklet av Sonja Lang. Det ble første gang offentliggjort på Internett sommeren 2001. | 8,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolvereid | 2023-02-04 | Kolvereid | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Nærøysund', 'Kategori:Byer i Trøndelag', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Nærøys historie', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Trøndelag', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nord-Trøndelag'] | Kolvereid (sørsamisk: Gåelvere) er Norges minste by og et av to administrasjonssentrum i Nærøysund kommune i Ytter-Namdalen, sammen med Rørvik. Den 1. januar 2022 hadde Kolvereid 1 728 innbyggere.
Kolvereid ligger på et smalt eid mellom fjordene Sørsalten og Innerfolda; den delen av Innerfolda som strekker seg inn mot bebyggelsen, kalles Kolvereidvågen. Kolvereid grenser til Horvereid i vest og Finne i øst. Kolvereid er et trafikalt knutepunktet i Nærøysund kommune: Fylkesvei 770 forbinder Kolvereid med Rørvik i vest og Foldereid i øst. Fylkesvei 769 forbinder Kolvereid med Namsos via fergesambandet Hofles–Lund. Mange arbeidsplasser på Kolvereid er knyttet til varehandel, privat og offentlig tjenesteyting, bygg og anlegg, og til den maritime industrien ved Kolvereidvågen, fremfor alle verftet Moen Marin med bedding, verkstedhall og kai.
Nærøy kommunestyre vedtok å gi Kolvereid bystatus i 2002. I siste kapittel i boken om de norske byers historie gjennom 1300 år drøftes kriteriene for hva en by er i vår tid. Byen som diskuteres, er nettopp Kolvereid:
«Satt på spissen kunne Nærøys bystatus tolkes som et uttrykk for at begrepet by var i ferd med å bli tømt for mening. …de tradisjonelle skillemerkene mellom by og land var ikke lenger fruktbare. Juridisk var det ingenting som lenger skilte bykommuner fra landkommuner. Det som gjenstod, var symbolverdien ved å kunne kalle seg en by.»
Kolvereid kirke er sognekirke for Kolvereid sogn i Namdal prosti i Nidaros bispedømme. Den gamle hovedkirken i distriktet lå på Nærøya. I 1797 ble Nærøy prestegjeld delt slik at Kolvereid, Foldereid og Leka (med Gravvik) skulle utgjøre et nytt Kolvereid prestegjeld.Med formannskapslovene av 1837 ble Kolvereid prestegjeld opprettet som eget formannskapsdistrikt (kommune). Leka og Foldereid ble utskilt fra Kolvereid som egne kommuner i 1860 og 1886; Gravvik ble så utskilt fra Leka i 1909. I 1964 ble Kolvereid slått sammen med Foldereid, Gravvik og Nærøy til den nye Nærøy kommune. Vikna kommune hadde i mellomtiden blitt utskilt fra gamle Nærøy.Etter 2004 ble prestegjeldene avviklet og sognene direkte underlagt prostiene. Nærøy prosti med 10 000 innbyggere var Norges minste prosti før det ble innlemmet i Namdal prosti i 2015. Prosten hadde sete på Dalen prestegård i Nærøy sogn.
| Kolvereid (sørsamisk: Gåelvere) er Norges minste by og et av to administrasjonssentrum i Nærøysund kommune i Ytter-Namdalen, sammen med Rørvik. Den 1. januar 2022 hadde Kolvereid 1 728 innbyggere.
Kolvereid ligger på et smalt eid mellom fjordene Sørsalten og Innerfolda; den delen av Innerfolda som strekker seg inn mot bebyggelsen, kalles Kolvereidvågen. Kolvereid grenser til Horvereid i vest og Finne i øst. Kolvereid er et trafikalt knutepunktet i Nærøysund kommune: Fylkesvei 770 forbinder Kolvereid med Rørvik i vest og Foldereid i øst. Fylkesvei 769 forbinder Kolvereid med Namsos via fergesambandet Hofles–Lund. Mange arbeidsplasser på Kolvereid er knyttet til varehandel, privat og offentlig tjenesteyting, bygg og anlegg, og til den maritime industrien ved Kolvereidvågen, fremfor alle verftet Moen Marin med bedding, verkstedhall og kai.
Nærøy kommunestyre vedtok å gi Kolvereid bystatus i 2002. I siste kapittel i boken om de norske byers historie gjennom 1300 år drøftes kriteriene for hva en by er i vår tid. Byen som diskuteres, er nettopp Kolvereid:
«Satt på spissen kunne Nærøys bystatus tolkes som et uttrykk for at begrepet by var i ferd med å bli tømt for mening. …de tradisjonelle skillemerkene mellom by og land var ikke lenger fruktbare. Juridisk var det ingenting som lenger skilte bykommuner fra landkommuner. Det som gjenstod, var symbolverdien ved å kunne kalle seg en by.»
Kolvereid kirke er sognekirke for Kolvereid sogn i Namdal prosti i Nidaros bispedømme. Den gamle hovedkirken i distriktet lå på Nærøya. I 1797 ble Nærøy prestegjeld delt slik at Kolvereid, Foldereid og Leka (med Gravvik) skulle utgjøre et nytt Kolvereid prestegjeld.Med formannskapslovene av 1837 ble Kolvereid prestegjeld opprettet som eget formannskapsdistrikt (kommune). Leka og Foldereid ble utskilt fra Kolvereid som egne kommuner i 1860 og 1886; Gravvik ble så utskilt fra Leka i 1909. I 1964 ble Kolvereid slått sammen med Foldereid, Gravvik og Nærøy til den nye Nærøy kommune. Vikna kommune hadde i mellomtiden blitt utskilt fra gamle Nærøy.Etter 2004 ble prestegjeldene avviklet og sognene direkte underlagt prostiene. Nærøy prosti med 10 000 innbyggere var Norges minste prosti før det ble innlemmet i Namdal prosti i 2015. Prosten hadde sete på Dalen prestegård i Nærøy sogn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kolvereids nettsted
kaakenmagasinet.com
Kolvereid Idrettslags nettsted
Nærøy kommunes nettsted
Ytringens nettsted | |fylke = Trøndelag | 8,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_67 | 2023-02-04 | Europavei 67 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Europaveier i Finland', 'Kategori:Referanser til E12', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E20', 'Kategori:Referanser til E22', 'Kategori:Referanser til E30', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E50', 'Kategori:Referanser til E55', 'Kategori:Referanser til E65', 'Kategori:Referanser til E67', 'Kategori:Referanser til E75', 'Kategori:Referanser til E77', 'Kategori:Referanser til E85', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Estland', 'Kategori:Veier i Latvia', 'Kategori:Veier i Litauen', 'Kategori:Veier i Polen', 'Kategori:Veier i Tsjekkia'] | Europavei 67 (også kjent som Via Baltika) er en hovedvei mellom Helsingfors i Finland og Praha i Tsjekkia. Den går via Tallinn i Estland, Riga i Latvia, Kaunas i Litauen og gjennom Polen, veiens lengde er 1630 km.
Trasé fastlagt av UNECE: Helsingfors − Tallinn − Riga − Panevėžys − Kaunas − Warszawa − Piotrków – Trybunalski − Wrocław − Kłodzko − Běloves − Náchod − Hradec Kralové − Praha.
Den er den viktigste hovedveien mellom de baltiske landene, og mellom Finland og Polen.
| Europavei 67 (også kjent som Via Baltika) er en hovedvei mellom Helsingfors i Finland og Praha i Tsjekkia. Den går via Tallinn i Estland, Riga i Latvia, Kaunas i Litauen og gjennom Polen, veiens lengde er 1630 km.
Trasé fastlagt av UNECE: Helsingfors − Tallinn − Riga − Panevėžys − Kaunas − Warszawa − Piotrków – Trybunalski − Wrocław − Kłodzko − Běloves − Náchod − Hradec Kralové − Praha.
Den er den viktigste hovedveien mellom de baltiske landene, og mellom Finland og Polen.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 8,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fidel_Castro | 2023-02-04 | Fidel Castro | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Cubanske opprørsledere eller opprørere', 'Kategori:Cubanske presidenter', 'Kategori:Cubanske statsministre', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Kommunister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Lenins fredspris', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Personer fra provinsen Holguin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fidel Castro ( audio), opprinnelig Fidel Alejandro Castro Ruz (født 13. august 1926 i Birán i provinsen Holguín på Cuba, død 25. november 2016 i Havanna) var en cubansk kommunistisk revolusjonær og diktator. Han var statsminister fra 1959 til 1976 og president fra 1976 til 2008.
Castro ble statsminister i januar 1959 etter Den cubanske revolusjonen, da 26. juli-bevegelsen styrtet Fulgencio Batista, og omgjorde i løpet av perioden 1959–1965 Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule. Han var statsminister frem til 1976, og overtok deretter vervet som Cubas president. På Cuba gjennomførte han en radikal jordreform og kollektivisering av landbruket og nasjonalisering av bedrifter, bekjempet analfabetisme gjennom en vellykket alfabetiseringskampanje og bygget ut et gratis helsetjeneste- og utdanningssystem. Samtidig har han blitt kritisert for å bryte menneskerettighetene og for dårlig økonomisk politikk. 31. juli 2006 overga Fidel Castro presidentembetet midlertidig til sin bror, visepresident Raúl Castro, etter at en alvorlig tarmlidelse tvang ham til sykesengen. Castro var da den statslederen i verden som hadde sittet lengst ved makta. 19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han ikke tok gjenvalg som president. Nasjonalforsamlingen valgte Fidels bror Raul Castro som ny president. Han fortsatte som førstesekretær i kommunistpartiet fram til han trakk seg i april 2011.
| Fidel Castro ( audio), opprinnelig Fidel Alejandro Castro Ruz (født 13. august 1926 i Birán i provinsen Holguín på Cuba, død 25. november 2016 i Havanna) var en cubansk kommunistisk revolusjonær og diktator. Han var statsminister fra 1959 til 1976 og president fra 1976 til 2008.
Castro ble statsminister i januar 1959 etter Den cubanske revolusjonen, da 26. juli-bevegelsen styrtet Fulgencio Batista, og omgjorde i løpet av perioden 1959–1965 Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule. Han var statsminister frem til 1976, og overtok deretter vervet som Cubas president. På Cuba gjennomførte han en radikal jordreform og kollektivisering av landbruket og nasjonalisering av bedrifter, bekjempet analfabetisme gjennom en vellykket alfabetiseringskampanje og bygget ut et gratis helsetjeneste- og utdanningssystem. Samtidig har han blitt kritisert for å bryte menneskerettighetene og for dårlig økonomisk politikk. 31. juli 2006 overga Fidel Castro presidentembetet midlertidig til sin bror, visepresident Raúl Castro, etter at en alvorlig tarmlidelse tvang ham til sykesengen. Castro var da den statslederen i verden som hadde sittet lengst ved makta. 19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han ikke tok gjenvalg som president. Nasjonalforsamlingen valgte Fidels bror Raul Castro som ny president. Han fortsatte som førstesekretær i kommunistpartiet fram til han trakk seg i april 2011.
== Bakgrunn ==
=== Liv og virke før revolusjonen (1926–1952) ===
==== Barndom (1926–1945) ====
Fidel Alejandro Castro Ruz ble født utenfor ekteskap ved en sukkerplantasje i Birán, nær Mayarí, i det som nå er provinsen Holguín i det østlige Cuba. Han var den tredje sønnen til Ángel Castro y Argiz, en arbeidersønn som hadde innvandret fra den fattige regionen Galicia i det nordvestlige Spania. Faren var falangist, tilhenger av Franco, og hadde opprinnelig kommet som soldat til Cuba for å slå ned nasjonale frigjøringsbevegelsen. Faren tjente seg rik gjennom å ha arbeidet for UFCO (United Fruit Company), som han senere ble kontraktør for, og investeringer. For fortjenesten kjøpte han land fra UFCO og anla en sukkerplantasje som leverte varer til UFCO. Etter hvert investerte han i butikk, bakeri, sagbruk og nikkelgruve. På det meste levde og arbeidet ca. 300 familier på eiendommen. Fidels mor, Lina Ruz González, som var husholderske, var også av galisisk avstamning. Castros far var gift med en annen kvinne, Maria Luisa Argota, til Castro var 17 år, og faren anerkjente ikke Fidel som sin sønn før dette ekteskapet var over. og under oppveksten måtte han leve med sin illegitimitet i tillegg til at han ble flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. I barndommen ble han ofte nedsettende omtalt som «jøde» fordi han ikke var døpt.Som femåring ble Fidel sendt til privatundervisning hos en lærerinne i Santiago de Cuba. Han mistrivdes, og som åtteåring ble han sendt på den kristne internatskolen Hemanos de Salle, men ble utvist grunnet dårlig oppførsel. I 1938 ble han sammen med Raul sendt til jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba, og i 1942 til Colegio de Belén (en annen jesuittskole) i Havanna. Fidel utmerket seg som en særs dyktig elev. Han og Raul ble en periode utvist fra skolen fordi de hadde gjort opprør.Fidel Castro har seks søsken, to brødre og fire søstre – alle født utenfor ekteskap:
Angelita (f.1923)
Ramon (f.1924)
Raul (f.1931)
Juanita (f.1933)
Enma (f.1935)
Agustina (f.1938)I tillegg har Fidel to halvsøsken (Lidia og Pedro Emilio) fra farens første ekteskap.
==== Studier og aktivisme (1945–1952) ====
Castro utdannet seg til jurist ved Universitetet i Havanna. Til tross for at Castro ifølge seg selv var «politisk analfabet» på dette tidspunktet, bemerket han seg som en radikal studentaktivist ved universitetet. Han var lidenskapelig opptatt av antiimperialisme, og rettet sterk kritikk mot USAs innflytelse på Cuba og i Latin-Amerika forøvrig.I 1947 meldte han seg inn i partiet Partido Ortodoxo, som var ledet av den karismatiske Eduardo Chibás (som begikk selvmord under et radioprogram i 1951). Partiet var ikke marxistisk, men hadde kamp mot korrupsjon og forsvar av nasjonale interesser som noen av sine fanesaker.I 1947 deltok Castro i planleggingen av ekspedisjon for å styrte diktatoren i Den dominikanske republikk, Rafael Trujillo. Denne ekspedisjonen ble derimot aldri noe av fordi Trujillo truet med å starte krig mot Cuba dersom den ble gjennomført. I april 1948 deltok han på en studentkongress i Bogotá i Colombia, og møtte den liberale opposisjonspolitikeren Jorge Eliécer Gaitán, som ble drept to dager etterpå, noe som regnes som en sentral hendelse i nyere colombiansk historie. Attentatet førte til voldelige sammenstøt mellom de rådende konservative–med støtte fra hæren–og liberale, kjent som Bogotázo. Castro bistod de liberale gjennom å stjele våpen fra en politistasjon, men den etterfølgende politietterforskningen konkluderte med at Castro ikke hadde vært involvert i noen drap. Tilbake på Cuba giftet Castro seg med Mirta Díaz-Balart, en filosofistudent fra en rik familie som også studerte ved Universitetet i Havanna, samme år.
Castro planla å stille som presidentkandidat for Orthodoxo i valget som var planlagt i 1952, men partiledelsen nektet å nominere ham på grunn av sine radikale standpunkter, og Castro måtte nøye seg med å stille som kandidat for Representantenes hus. Meningsmålinger viste at partiet kunne ha vunnet valget, men valget ble aldri avholdt, da general Fulgencio Batista tok makten i et militærkupp og erklærte seg som president 10. mars 1952.
== Virke ==
=== Revolusjon (1952–1959) ===
Som reaksjon på Batistas kupp grunnla Castro i hemmelighet et hemmelig, revolusjonært cellenettverk, La Movimiento (bevegelsen), som trykket illegale aviser og trente og bevæpnet revolusjonære motstandere av Batista. Fra juli 1952 til juli 1953 hadde nettverket rekruttert 1 200 personer, hovedsakelig fra fattigere områder i Havanna. Castros nettverk samlet våpen for et planlagt angrep på militærforlegningen Moncada i Santiago de Cuba. Castro håpet at et slikt angrep også ville føre til flere slike angrep andre steder på Cuba.
Angrepet ble gjennomført 26. juli 1953 av 160 menn, men ble en fiasko. Da opprørerne nærmet seg brakka, ble alarmen utløst og opprørerne ble møtt med maskingeværskudd. Fem revolusjonære ble drept i selve angrepet, og 56 ble henrettet uten rettssak etterpå. Både Fidel og Raúl Castro ble tatt til fange og brødrene risikerte dødsstraff. Under rettssaken holdt Castro sin berømte fire-timers tale Historien vil frikjenne meg, hvor Castro bl.a. kom med krav om at gjeninnføring av grunnloven fra 1940, landreformer, og bedre vilkår for arbeiderne. Den katolske erkebiskop Enrique Pérez Serantes av Santiago de Cuba oppfordret domstolen til ikke å ilegge dødsstraff, og brødrene ble i stedet idømt lange fengselsstraffer. Fidel tilbragte 22 måneder av den 15 år lange straffen bak lås og slå i fengselet Presidio Modelo på Isla del Pino. I fengsel leste Castro mye. Han studerte verkene til kommunistene Karl Marx, Friedrich Engels og Vladimir Lenin, men også andre forfattere som Sigmund Freud, Emmanuel Kant, William Shakespeare, Axel Munthe, Somerset Maugham og Fjodor Dostojevskij.
Han ble satt fri innenfor rammene av et generalamnesti i mai 1955, men var nødt til å forlate Cuba. Sammen med flere andre Moncada-overlevende tilbrakte han sitt eksil i Mexico for å planlegge revolusjon på Cuba. Her møtte han blant annet den argentinske marxisten Ernesto «Che» Guevara, som sluttet seg til revolusjonen. Under eksilet i Mexico forberedte han ekspedisjonen med yachten Granma, og la ut mot Cuba 2. desember 1956.
Sammen med 81 andre revolusjonære gikk Castro i land på Cuba. Bevegelsen han frontet kalte seg nå for 26. juli-bevegelsen, oppkalt etter dagen for det mislykkede Moncada-angrepet. I fjellene Sierra Maestra startet Castro en geriljakrig. Etter en krig på over to år mot en tallmessig langt sterkere kubansk hær, kom gjennombruddet: Diktatoren Batista flyktet den 1. januar 1959 fra Cuba. Det skjedde etter at fagforeningene og den borgerlige opposisjon gjorde felles sak mot ham, og etter at USA innførte en våpenembargo mot landet og nektet militær bistand etter en massakre som Batistas styrker hadde utøvet mot opposisjonelle.
Etter seieren ble Castro landets nye statssjef, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn.
=== Castro som statssjef og det nye Cuba (1959–2008) ===
==== Provisorisk regjering (1. januar–16. februar 1959) ====
I tråd med Castros ønske, ble den liberale advokaten Manuel Urrutia Lleó utpekt som president, og José Miró Cardona ble statsminister. Castro erklærte seg på sin side som forsvarssjef. Castro hadde likevel stor innflytelse på politikken til Urrutias administrasjon, som styrte gjennom dekreter. Han presset regjeringen implementerte politikk for å bekjempe korrupsjon og bekjempe analfabetisme, og at den forsøkte å fjerne Batista-tilhengere fra maktposisjoner ved å avvise Kongressen og å hindre alle som ble valgt i de riggede valgene i 1954 og 1958 fra fremtidige stillinger. Han presset deretter Urrutia til å innføre et midlertidig forbud mot politiske partier; han fortalte gjentatte ganger Urrutia at flerpartivalg ville bli holdt når det var klart for det. Blant annet på grunn av sin sosiale bakgrunn og politiske utvikling ble Castro i starten ansett av mange som et bindeledd mellom revolusjonens mest radikale og de borgerlig-liberale kreftene, mens hans bror Raúl sammen med Che Guevara ønsket en utvikling i sosialistisk og kommunistisk retning og samarbeid med de sosialistiske stater. Til tross for at Castro gjentatte ganger hadde benektet at han var en kommunist til pressen, arrangerte han i hemmelighet møter med representanter for kommunistpartiet Partido Socialist Popular, hvor hans bror Raúl var medlem, for å diskutere etaberingen av en sosialistisk stat.
==== Statsminister (1959–1976) ====
===== Castro og det nye Cuba (1959–1960) =====
16. februar 1959 tiltrådte Castro stillingen som Cubas statsminister, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn.
Til tross for Castros negative holdning til det han anså som amerikansk imperialisme, ønsket Castro opprinnelig å opprettholde et godt forhold til USA, og han reiste derfor allerede i april 1959 på statsbesøk til USA. Han hadde ønsket å møte president Eisenhower, men den amerikanske presidenten nektet å møte den kubanske revolusjonslederen, og lot ham nøye seg med et møte med visepresident Richard Nixon, som etter møtet var svært kritisk til Castro. På møte i Organisasjonen av amerikanske stater Buenos Aires 2. mai samme år foreslo Fidel Castro en «Marshallplan for Latin-Amerika», som ble nedstemt.I mai 1959 undertegnet Castro den første landreformen, som satte en grense på landbesittelser til 993 dekar, og som forbydde utlendinger å kjøpe land på Cuba. Rundt 200 000 cubanske bønder fikk nå land ettersom de store landområdene ble delt opp. Reformen var svært populær blant arbeiderklassen, men møtte sterk motstand fra landeierne.Castro benektet gjentatte ganger at han var kommunist. Han utpekte marxister til sentrale posisjoner i regjeringen og militæret, blant annet Che Guevara, som ble utpekt til sjef for sentralbanken og industriminister. Forferdet av dette deserterte sjefen for luftforsvaret, Pedro Luis Díaz Lanz, til USA den 14. juli 1959. President Urrutia tok avstand fra Díaz' desertering, men uttrykte bekymring overfor den sterke marxistiske innflytelsen i landet. Castro svarte med å erklære at han gikk av som statsminister i protest mot Urrutias «blinde antikommunisme», noe som førte til at 500 000 Castro-tilhengere omringet presidentpalasset og forlangte at Urrutia gikk av. Urrutia gikk av, Castro ble gjeninnsatt og utpekte marxisten Osvaldo Dórticos Torrado som ny president.
Castros regjering fremmet sosiale prosjekter for å øke Cubas levestandard, ofte på bekostning av økonomisk vekst. Det ble lagt svært høy vekt på utdanning, og i løpet av den første måneden etter Castro kom til makten, ble det åpnet flere klasserom enn de 30 forrige årene. Helsevesenet ble nasjonalisert og utvidet, og helsestasjoner og poliklinikker ble åpnet i landlige områder over hele øya for å tilby gratis medisinsk hjelp. Universell vaksinering mot barnesykdommer ble innført, og spedbarnsdødeligheten sank drastisk. En tredje del av Castro-regjeringens sosiale program var forbedring av infrastruktur. I løpet av det første halvåret Castro var statsminister ble 360 mil med veier bygd utover øya, og 300 millioner dollar ble brukt på vann- og sanitetsprosjekter. Over 800 hus ble konstruert månedlig i løpet av de første årene etter revolusjonen for å bekjempe hjemløshet, og barnehager ble åpnet for barn, og andre sentre for eldre og funksjonshemmede.Castro brukte radio og TV for å utvikle en «dialog med folket», hvor han stilte spørsmål og kom med provoserende uttalelser. Hans regime forble populært blant arbeidere, bønder og studenter, som utgjorde flertallet av landets befolkning, men møtte motstand fra middelklassen. Tusenvis av leger, ingeniører og andre fagfolk utvandret til USA, som resulterte i hjerneflukt fra øya. Produktiviteten sank, og landets finansielle reserver ble tømt i løpet av to år. Etter den konservative pressen uttrykte fiendtlighet mot regjeringen, avbrøt skribentenes Castro-vennlige fagforening redaksjonen, og i januar 1960 beordret regjeringen dem til å publisere en "presisering" skrevet av skribentenes fagforening på slutten av alle artikler som kritiserte regjeringen. Castros regjering arresterte hundrevis av kontrarevolusjonære, og mange av dem ble utsatt for isolat, røff behandling, og truende oppførsel. Militante anti-Castro grupper, finansiert av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA, eksilcubanere og regimet til Héctor Trujillo i Den dominikanske republikk, foretok væpnede angrep og etablerte geriljabaser i Escambrayfjellene, noe som førte til en seks år lang konflikt kjent som «krigen mot bandittene».
Ettersom forholdet mellom USA og Cuba utviklet seg i stadig mer negativ retning, hadde Cuba nå felles interesser med Sovjetunionen og Østblokken, og Castro gjenopprettet de diplomatiske relasjonene med Sovjet – som ble helt brutt etter Batistas kupp i 1952 – i februar 1960. Han holdt et møte med Sovjetunionens visestatsminister, Anastas Mikojan. De ble enige om at Cuba skulle tilby Sovjet sukker, frukt, fiber og skinn, i bytte mot sovjetisk råolje, gjødsel, industriprodukter og et lån på 100 millioner dollar. Landets raffinerier – som var eid av de amerikanske selskapene Shell, Esso og Standard Oil – ble nå satt til å raffinere sovjetisk olje, noe de nektet å gjøre etter oppfordring fra USAs regjering. Castro svarte gjennom å nasjonalisere raffineriene, noe som førte til at USA stoppet importen av cubansk sukker. Dette provoserte Castro til å nasjonalisere mesteparten av amerikansk eiendom på øya, inkludert banker og sukkerplantasjer.
Forholdet ble ytterlige forverret da den franske lastebåten La Coubre – som fraktet våpen til Cuba fra Belgia – eksploderte i havna i Havanna 4. mars 1960, noe som førte til at mellom 75 og 100 ble drept. Castro hevdet at hendelsen var et resultat av amerikansk sabotasje, noe som ble benektet av USA. Inspirert av det suksessfulle, amerikanskstøtta kuppet mot Jacobo Árbenz Guzmán i Guatemala i 1954, ga president Eisenhower i mars 1960 CIA tillatelse til å styrte Castro. Han ga dem et budsjett på 13 millioner dollar og tillot dem å alliere seg med mafiaen, som hadde lagt Castro for hat etter at regjeringen hans nasjonaliserte mafiaens bordeller og kasinoer. 13. oktober 1960 innførte USA en embargo som stoppet all eksport til Cuba.
I september 1960 dro Castro til New York for å tale i FNs generalforsamling. På Hotel Theresa i Harlem fikk han besøk av journalister og anti–establishmentsfigurer som Malcolm X, og av statsledere som Polens Wladyslaw Gomulka, Bulgarias Todor Zjivkov, Egypts Gamel Abdel Nasser og Indias Jawaharlal Nehru. Castro møtte også Sovjetunionens statsminister Nikita Khrusjtsjov, som Castro fra første stund hadde et godt forhold til.
Castro fryktet et kupp på Cuba, og i løpet av 1959 hadde landet brukt 120 millioner dollar på å kjøpe våpen fra Sovjetunionen, Frankrike og Belgia. Tidlig i 1960 var størrelsen på den cubanske hæren fordoblet. Ettersom Castro fryktet kontrarevolusjonære elementer i hæren, ble det opprettet en paramilitær «folkemillits» bestående av bevæpnede sivile som støttet revolusjonen. I september 1960 ble Komiteene til forsvar av revolusjonen oppretta, en sivil organisasjon som utførte nabolagsspionasje for å avsløre kontrarevolusjonær virksomhet og utføre helse– og utdanningskampanjer. I 1970 var én tredjedel av befolkninga involvert i disse komitéene, og dette økte senere til 80%. Castro omtalte regjeringen sin som et direkte demokrati, og hevdet derfor at valg ikke var nødvendig («Elecciones, para qué?» (dvs. Valg, hvorfor det?)). USAs utenriksminister Christian Herter uttalte at Cuba hadde innført den sovjetiske modellen, med en ettpartistat, statlige fagforeninger, undertrykkelse av sivile rettigheter, og fravær av ytringsfrihet og pressefrihet.
===== Invasjonen i Grisebukta, Cubakrisen og sosialistisk republikk (1961–1962) =====
I januar 1961 beordret Castro USAs ambassade i Havanna til å redusere antallet ansatte fra 300, siden han mistenkte at mange av dem var spioner. USA svarte med å avslutte sine diplomatiske forbindelser med øystaten, og økte støtten til kontrarevolusjonære dissidenter i eksil. Disse militante kontrarevolusjonære begynte å angripe skip som handlet med Cuba, og bombet fabrikker, butikker og sukkerplantasjer. Både Eisenhower og John F. Kennedy støttet en CIA-plan om å bistå eksilcubanere i en invasjon av Cuba for å styrte Castro; denne planen resulterte i invasjonen i Grisebukta i april 1961. 15. april bombet CIA-forsynte B-26-bombefly tre cubanske flyplasser. USA hevdet at dette ble begått av desertører fra Cubas flyvåpen, men Castro avviste disse påstandene og hevdet at dette var en amerikansk falsk flagg-operasjon. I frykt for en invasjon beordra Castro arrestasjonen av mellom 20 000 og 100 000 mistenkte kontrarevolusjonære, og uttalte offentlig at «det imperialistene ikke kan tilgi oss, er at vi har utført en sosialistisk revolusjon rett foran nesen på dem» – som var første gang Castro erklærte at revolusjonen var sosialistisk.
CIA og den eksilcubanske Demokratiske Revolusjonære Front dannet en hær på 1400 mann bestående av eksilcubanere, Brigade 2506, i Nicaragua. Natten mellom 16. og 17. april landet brigaden ved Grisebukta på Cubas sørkyst, og utførte et angrep mot den lokale revolusjonære militsen. Castro beordret kaptein José Ramón Fernández til å lede motoffensiven, før Castro sjøl personlig tok kontroll over den. Etter å ha bombet invasjonsmaktens skip og innkalt forsterkninger, ble brigaden tvunget til å overgi seg 20. april. Han beordra de 1189 krigsfangene til å bli avhørt av et panel av journalister på direktesendt TV, og tok personlig over avhøret 25. april. 14 ble stilt for retten for forbrytelser avgivelig begått før revolusjonen, mens resten ble sendt tilbake til USA i bytte mot medisiner og mat til en verdi av 25 millioner dollar. Castros seier var et mektig symbol i hele Latin-Amerika, men økte også opposisjonen mot Castros autoritære styre internt på Cuba, spesielt blant cubanere fra middelklassen som hadde blitt anholdt i forløpet til invasjonen. Til tross for at de fleste ble frikjent i løpet av dagene etter invasjonen, valgte mange å reise til USA, og etablerte seg i anti–Castro-miljøet i Florida.
Etter CIAs mislykkede invasjon i Grisebukta i april 1961 og den påfølgende Cubakrisen i oktober 1962, har hans lederskap internasjonalt vært preget av spenninger i forholdet til USA, et nært samarbeid med Sovjetunionen til dens oppløsning i 1991, samt militær og humanitær bistand til mange land i den tredje verden.
For å slå sammen de politiske kreftene i det nye, offisielt sosialistiske Cuba, slo Castro sammen 26. juli-bevegelsen, Det Revolusjonære Direktorat og Sosialistisk folkeparti til de Integrerte Revolusjonære Organisasjoner (Organizaciones Revolucionarias Integradas, ORI), som i 1965 ble til Det cubanske kommunistpartiet (Partido Comunista de Cuba, PCC), basert på det leninistiske prinsippet om demokratisk sentralisme. Til tross for at Sovjetunionen nølte vedrørende Castros omfavnelse av sosialismen, ble relasjonene til Sovjetunionen sterkere. Sovjetiske teknikere etablerte seg på øya, og Castro mottok Lenins fredspris. I desember 1961 erklærte Castro seg formelt som marxist-leninist, og oppfordret folk i andre land i Latin-Amerika til å reise seg og gjøre revolusjon mot sine USA-støttede regimer. Som svar presset USA Organisasjonen av amerikanske stater (OAS/OAE) til å ekskludere Cuba. Sovjetunionen irettesatte Castro for å opptre uforsvarlig, men han mottok ros fra Maos Kina for sin internasjonalistiske utenrikspolitikk.
Mens Castro, Guevara og andre la vekt på Cubas særlige rolle i den revolusjonære og sosialistiske bevegelse og blant de alliansefri stater, ville «gammelkommunistene» som Blas Roca Calderio og Anibal Escalante at man skulle underordne seg det sovjetiske lederskap. Etter en maktkamp vant Castro frem med sitt syn våren 1962, og de fleste pro-sovjetiske «gammelkommunistene» ble fjernet fra sine verv. Dette bidro også, sammen med Castros og Guevaras forargelse over at Sovjetunionen trakk tilbake sine raketter i oktober 1962, til et mer anstrengt forhold mellom Cuba og Sovjetunionen. Til tross for ideologisk enighet med Kina vedrørende utenrikspolitikken, tok Cuba parti med Sovjetunionen i det kinesisk-sovjetiske bruddet, noe som førte til økning i sovjetisk bistand til øystaten.
USAs handelsblokade, kombinert med lav produktivitet i landbruket og dårlig økonomisk styring som følge av den omfattende omstruktureringen av økonomien, førte til økonomisk stagnasjon og varemangel. Som reaksjon på mangel på matvarer innførte Castro rasjonsblokken (la libreta) i 1962, som sikret alle cubanere rett til rasjoner med mat og andre basisvarer til sterkt subsidierte priser.Som reaksjon på plassering av amerikanske atomraketter i Tyrkia og Italia, ønsket Khrusjtsjov å plassere sovjetiske R-12 atomraketter på Cuba for å utjevne maktbalansen. Castro godtok utplasseringen, da han anså det ville sikre Cuba mot nye invasjonsforsøk fra USA. Beslutningen ble tatt i hemmelighet, og i det cubanske lederskapet var det bare Fidel og Raúl Castro, Che Guevara, president Dorticós og sikkerhetssjef Ramiro Valdés som kjente til planen. Et amerikansk U-2 spionfly oppdaget og fotograferte baser for utplassering av missilene i San Cristobal 9. oktober 1962. 16. oktober satte John F. Kennedy sammen en uformell gruppe til å diskutere alternativer for å hindre Sovjetunionen i å kunne plassere missilene på Cuba, og en full militær invasjon av Cuba ble diskutert, men Kennedy kom fram til at en marineblokade for å hindre sovjetiske skip å komme fram ville være det beste alternativet. Etter seks dager offentliggjorde Kennedy i en TV-tale at Sovjetunionen var i ferd med å utplassere kjernefysiske våpen på Cuba 22. oktober, og at USA ville sette i gang en blokade av skipstrafikken til Cuba for å hindre ytterligere sovjetiske leveranser til Cuba. Kennedy krevde alle rakettinstallasjoner og tilknyttede anlegg demontert og returnert til Sovjetunionen. Kennedys ubetingede krav ble avvist fra sovjetisk side, og blokaden ble iverksatt 24. oktober. Til tross for at Castro insisterte på at rakettene var der for å forsvare øya, anså Kennedy rakettene som offensive da de potensielt kunne utslette Washington D.C. og flere andre store amerikanske byer. 27. oktober nådde krisen sitt høydepunkt, da utskytningsrampene for missilene var klare for bruk og Cuba skjøt ned et amerikansk spionfly over sitt luftrom, men Khrusjtsjov og Kennedy kom fram til en hemmelig avtale (uten å konfrontere Castro) som innebar tilbaketrekning av rakettene fra Cuba, på betingelse av at USA trakk tilbake sine egne missiler fra Tyrkia og Italia, og garanterte at de ikke ville invadere øya.Castro følte seg forrådt av Sovjet i forbindelse med krisen, siden han hadde blitt utelatt fra forhandlingene. I stedet presenterte han en fempunktsplan som han presenterte for FNs generalsekretær U Thant, hvor han kom med følgende krav til amerikanerne: «1. Opphev den økonomiske blokaden. 2) Avslutt alle undergravende aktiviteter utført fra territoriumet til USA og noen få andre land som samarbeider med dem. 3. Avslutt alle angrep fra piratfartøy basert i USA og Puerto Rico. 4. Avslutt alle krenkelser av [cubansk] luftrom og farvann. 5. Tilbaketrekning fra Guantanamo Bay Naval Base og returner det cubanske landområdet okkupert av de forente stater». Kravene ble avvist av USA, og Castro fikk heller ikke sovjetisk støtte for sine krav.
==== Økende tredje verden-politikk og ideologisk ortodoksi (1963–1968) ====
Til tross for at forholdet ble mer anspent, inviterte Khrusjtsjov Castro til Sovjetunionen i mai 1963, hvor han besøkte 14 byer, talte på et møte på den røde plass, og ble tildelt både Leninordenen og en æresdoktorgrad fra Statsuniversitetet i Moskva. Castro returnerte til Moskva i januar 1964 for å signere en ny femårig kontrakt om sukkerhandel, men diskuterte også attentatet mot John F. Kennedy med Khrusjtsjov. Castro var svært bekymret etter attentatet, da han fryktet at en høyreekstrem konspirasjon stod bak drapet, men at Cuba ville få skylden.Uenighetene som hadde oppstått med Sovjetunionen i forbindelse med Cubakrisen og Castros internasjonalistiske utenrikspolitikk ble skjerpet etter at Nikita Khrusjtsjov ble avsatt og erstattet av Leonid Bresjnev som leder i 1964.
Utover 1960-tallet begynte Castro-regimet i likhet med Sovjetunionen også å forfølge «sosiale avvikere» som homofile, prostituerte og Jehovas vitner i tillegg til politiske motstandere. I 1965 ble det opprettet et nettverk av militærdrevne arbeidsleirer, Unidades Militares de Ayuda a la Producción (Militære enheter for å bistå produksjonen, UMAP) i Camagüey-provinsen, hvor antatte kontrarevolusjonære og «asosiale» – som inkluderte homoseksuelle, Jehovas vitner, syvendedags adventister, prester og intellektuelle – måtte utføre tvangsarbeid i landbruket. Fra offisielt hold ble leirene framstilt som et alternativ for personer som var utelatt fra militærtjeneste, men en OAS-rapport fra 1967 omtalte UMAP som «i praksis et system likt slaveri», hvor tusenvis av fanger utførte gratis tvangsarbeid i over åtte timer per dag uten rettssak. I 1968 ble UMAP-systemet avskaffet, men homoseksuelle menn fortsatte å bli forfulgt fram til 1979. Castro beklaget senere forfølgelsene av homoseksuelle som en «stor urettferdighet», og tok personlig ansvar.Fidel Castro var statsminister fra 1959 til 1976, da han ble president i statsrådet og regjeringen. Castro var president helt frem til 2008. Han fortsatte etter dette en passiv deltakelse i politikken, men var førstesekretær i Cubas kommunistparti (Partido Comunista de Cuba) frem til 2011. Castro hadde ledet partiet helt siden det ble grunnlagt i 1965.
==== President (1976–2008) ====
===== Internasjonalisme =====
Castros Cuba utviklet en internasjonalistisk politikk. Castro sendte, delvis som motydelse for den omfattende utviklingshjelp landet mottok fra Sovjetunionen, betydelige troppestyrker for å støtte sosialistiske regjeringer og den sosialistiske side under borgerkriger.
Hans regjering støttet for eksempel de sosialistiske sandinistene i Nicaragua i kampen mot den USA-støttede contras-organisjasjonen på 1980-tallet. Spesielt på 1960-tallet sendte Cuba finansiell støtte til gerilja i en rekke latinamerikanske land. Dessuten var Cuba kontinuerlig engasjert i Afrika, særlig i Etiopia og Angola. I Angola var de kubanske styrkene meget viktige i borgerkrigen mellom de marxistiske MPLA-styrkene og rivalene FNLA og UNITA. I 1992, som følge av Sovjetunionens oppløsning, erklærte imidlertid Castro at Cuba ville slutte å støtte utenlandske geriljaorganisasjoner for å stramme inn pengebruken som følge av «den spesielle perioden» (etter 1989, se under) som oppstod på Cuba etter Unionens fall.
Cuba sendte og sender fortsatt også ut leger, lærere, teknikere og konstruktører til land over hele kloden. Kubanske leger har i løpet av årene gjort mye humanitær innsats, særlig i fattige land. 25 000 cubanske leger jobber i 68 land. Et eksempel fra slutten av Castros presidentperiode er legehjelpen til fattigkvarterene i Venezuela. Som motydelse selger Venezuela olje til Cuba til langt under markedspris. Cuba har også ofte engasjert seg i å gi hjelp et naturkatastrofer. I 2005 tilbød Castro til og med USA hjelp etter orkanen Katrina, som USA avslo.
===== Etter 1989 =====
Selv om Castros uortodokse marxisme og hans politiske praksis kan by på flere paralleller til Mikhail Gorbatsjovs reformvennlige politikk i Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet, kritiserte han Gorbatsjovs reformer (kalt glasnost og perestrojka) fordi han mente reformene var imot sosialismens prinsipper.
For Cubas økonomi spilte handelen med de gamle kommunistlandene en meget viktig rolle. Men med de mange systemskiftene i disse landene fra 1989 av, bortfalt langt på vei denne samhandelen som var blitt gjennomført på for Cuba meget gunstige betingelser.
Sovjetunionens oppløsning i 1991 styrtet Cuba ut i en økonomisk krise som tvang Castro til å gjennomføre økonomiske reformer. Blant tiltakene var en legalisering av selvstendig arbeid og frie markeder for bøndene, og var ledsaget av en åpning av landet for utenlandske turister og investorer. Denne tiden ble kalt Periodo Especial en Tiempo de Paz («spesialperiode i fredstid»), som oftest bare kalt Periodo Especial («den spesielle perioden»).
Etter hvert bedret forsyningssituasjonen seg. Men selve det politiske system ble ikke grunnleggende reformert.
== Siste dager ==
Den 31. juli 2006 overførte Castro midlertidig makten på Cuba til sin bror Raúl Castro.
19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han gikk av for godt.I april 2011 trakk han seg også tilbake fra vervet som førstesekretær i Kommunistpartiet, et verv han hadde innehatt i nesten 46 år.
Raúl Castro meldte den 25. november 2016 at broren Fidel var død.
== Ettermæle ==
Vegard Bye mener at USAs harde linje overfor det nye regimet på Cuba bidro til å drive Castro i armene på Sovjetunionen, selv om det er usikkert hva som hadde skjedd om USA hadde valgt en annen linje. Bye mener Castro hadde autoritære og narsissistiske trekk, noe som ikke var godt utgangspunkt for å utvikle demokrati på Cuba. Ifølge Bye var Castro «manisk» opptatt av sosial rettferdighet, kamp mot fattigdom og internasjonal utbytting. I utvikling av helsevesen for alle og andre velferdstiltak nådde han imponerende resultater ifølge Bye. Havanna er også den eneste storbyen i Latin-Amerika der gatene er trygge. Cuba har dødsstraff og vel 200 har blitt henrettet siden Castro kom til makten. Ingen har blitt henrettet siden 2003.
== Galleri ==
== Se også ==
Partido Socialista Popular (Kommunistpartiet, 1925 – 1962)
Cubakrisen
Che Guevara
Camilo Cienfuegos
Celia Sánchez
Frank Pais
Raul Castro
== Referanser ==
== Litteratur ==
På norskFidel Castro (1986). Verdens økonomiske og sosiale krise: dens virkning på de underutviklede landene, dens dystre utsikter og nødvendigheten av kamp hvis vi skal overleve : rapport til De alliansefrie landenes sjuende toppmøte. Oslo: Falken forlag. ISBN 8270092223.
Ignacio Ramonet Castro - mitt liv [autorisert biografi] 2008 originaltittel Fidel Castro. Biografía a dos voces ISBN 9788202297619
== Eksterne lenker ==
(en) Fidel Castro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fidel Castro – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fidel Castro på Internet Movie Database
(sv) Fidel Castro i Svensk Filmdatabas
(da) Fidel Castro på Filmdatabasen
(da) Fidel Castro på Scope
(fr) Fidel Castro på Allociné
(en) Fidel Castro på AllMovie
(en) Fidel Castro hos The Movie Database
(en) Fidel Castro på Apple Music
(en) Fidel Castro på Discogs
(en) Fidel Castro på MusicBrainz
(en) Fidel Castro på Spotify
(es) Partido Comunista de Cuba
(en) Castros tale ved rettssaken mot han i 1953, (www.marxists.org)
(en) Castros program fra 1958 (www.latinamericanstudies.org)
(en) Batistas uttalelse om kontakten mellom Castro og Socarrás (www.latinamericanstudies.org)
(en) Castro ber USA ikke støtte Batista med våpen, (www.latinamericanstudies.org)
(en) Om kampene ved Ubero (www.latinamericanstudies.org)
(en) Batistas offensiv i Sierra Maestra og advarsel mot generalstreik (www.latinamericanstudies.org)
(en) Norsk skip frakter våpen til geriljaen (www.latinamericanstudies.org)
(en) Nyhetsartikkel om Castros sykdom Wikiquote: Fidel Castro – sitater | Fidel Castro (13px audio), opprinnelig Fidel Alejandro Castro Ruz (født 13. august 1926 i Birán i provinsen Holguín på Cuba, død 25. | 8,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mumle_G%C3%A5segg | 2023-02-04 | Mumle Gåsegg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eventyrfigurer', 'Kategori:Norske folkeeventyr'] | Se også: Mumle Gåsegg (pseudonym), brukt av Johan Borgen
Mumle Gåsegg er en norsk eventyrfigur med trekk både fra morsomme skrytehistorier og helteeventyr.
Mumle var født fra et gåseegg som fem koner hadde ruget på. Han fikk navnet sitt fra dette, og av at han mumlet mens han lå i egget. Det gutten hadde mumlet om, var mat – han hadde en voldsom matlyst, men var også utrolig sterk. Eventyret handler om hvordan det går ham i livet, i møte med konge, soldater og djevelen.
En gutt av overnaturlig opphav forlater hjemmet sitt på grunn av den enorme appetitten sin. Han gjør kontraktarbeid for en bonde og en konge, og de gir han harde oppgaver som setter styrken hans på prøve. Fordi han eter så uhorvelig mye, vil de kvitte seg med han, og kongen gir han til slutt svært farlige oppgaver, som å krige, eller dra til helvete etter skatt fra fanden. Gutten får til alt, og vinner kongsdatteren. Eventyret fins i mange varianter, også på svensk. Det er klassifisert under eventyrkatalog-nummeret AT 650A, under overskriften Strong John.
Flere kunstnere har illustrert eventyret, senest i tegneserieform av Bjørn Ousland
| Se også: Mumle Gåsegg (pseudonym), brukt av Johan Borgen
Mumle Gåsegg er en norsk eventyrfigur med trekk både fra morsomme skrytehistorier og helteeventyr.
Mumle var født fra et gåseegg som fem koner hadde ruget på. Han fikk navnet sitt fra dette, og av at han mumlet mens han lå i egget. Det gutten hadde mumlet om, var mat – han hadde en voldsom matlyst, men var også utrolig sterk. Eventyret handler om hvordan det går ham i livet, i møte med konge, soldater og djevelen.
En gutt av overnaturlig opphav forlater hjemmet sitt på grunn av den enorme appetitten sin. Han gjør kontraktarbeid for en bonde og en konge, og de gir han harde oppgaver som setter styrken hans på prøve. Fordi han eter så uhorvelig mye, vil de kvitte seg med han, og kongen gir han til slutt svært farlige oppgaver, som å krige, eller dra til helvete etter skatt fra fanden. Gutten får til alt, og vinner kongsdatteren. Eventyret fins i mange varianter, også på svensk. Det er klassifisert under eventyrkatalog-nummeret AT 650A, under overskriften Strong John.
Flere kunstnere har illustrert eventyret, senest i tegneserieform av Bjørn Ousland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Eventyret om Mumle Gåsegg (nynorsk)
Eventyret om Mumle Gåsegg (bokmål) | Mumle Gåsegg var et pseudonym eller en signatur brukt av Johan Borgen i hans petitartikler i Dagbladet. Det er utgitt flere samlinger av disse petitene i bokform. | 8,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gl%C3%A5mdalen | 2023-02-04 | Glåmdalen | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Daler i Innlandet', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Glommavassdraget', 'Kategori:Sider med kart'] | Se også Glåmdalen (avis)Glåmdalen er en samlebetegnelse for distriktene Odalen, Vinger og Solør i den sørøstlige delen av Innlandet fylke, som dekker Glåmas dalføre mellom Elverum i nord og Romerike i sør. Eidskog regnes til Glåmdalen selv om det ikke tilhører Glåmas nedbørsfelt. Distriktet har til sammen 52 261 innbyggere (1. januar 2021) og dekker et areal på 5 285 km². Regionsenteret er byen Kongsvinger.
De sju kommunene i området samarbeider i Glåmdal regionråd, som er et interkommunalt regionrådssamarbeid. Distriktet dekkes av avisen Glåmdalen som også dekker Nes i Viken. Industrinettverket 7sterke er et samarbeid mellom bedrifter i området.
| Se også Glåmdalen (avis)Glåmdalen er en samlebetegnelse for distriktene Odalen, Vinger og Solør i den sørøstlige delen av Innlandet fylke, som dekker Glåmas dalføre mellom Elverum i nord og Romerike i sør. Eidskog regnes til Glåmdalen selv om det ikke tilhører Glåmas nedbørsfelt. Distriktet har til sammen 52 261 innbyggere (1. januar 2021) og dekker et areal på 5 285 km². Regionsenteret er byen Kongsvinger.
De sju kommunene i området samarbeider i Glåmdal regionråd, som er et interkommunalt regionrådssamarbeid. Distriktet dekkes av avisen Glåmdalen som også dekker Nes i Viken. Industrinettverket 7sterke er et samarbeid mellom bedrifter i området.
== Kommuner ==
Glåmdalen er delt inn i sju kommuner:
=== Kommuneinndelingshistorikk ===
I 1838 ble området inndelt i kommunene Nord-Odal, Sør-Odal, Vinger, Hof og Grue. I 1848 ble Åsnes og Våler skilt ut som egen kommune av Hof, og delt i Åsnes og Våler kommuner i 1854. I 1854 ble Kongsvinger skilt ut som bykommune av Vinger. I 1864 ble Eidskog skilt ut som egen kommune av Vinger. I 1867 ble Brandval skilt ut som egen kommune av Grue. (Kilde: Brøgger, Waldemar: Norge. Geografisk leksikon. Cappelen, 1963). I 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes kommune, og i 1964 ble Brandval og Vinger innlemmet i Kongsvinger kommune.
== Historie ==
Navnet Glåmdalen er et nyere begrep som blir brukt om områdene Odalen, Vinger og Solør. Odalen var tidligere en del av Øvre Romerike, mens Solør besto av Kongsvinger, Eidskog, Grue, Åsnes og Våler. Disse områdene var en del av det historiske fylket Raumafylki i landsdelen Opplandene og hørte til Eidsivatingets rettsområde.
I 1943 skifta avisa Kongsvinger Arbeiderblad navn til Glåmdalen etter et forslag fra den daværende redaktøren Rolf Jacobsen. Før 1926 hadde avisa hatt navna Glomdalens Arbeiderblad (1923–1926), Glommendalens Socialdemokrat (1915–1923) og Glommendalen (1885–1915). Etter avisa har navnet festa seg til dens dekningsområde, særlig landskapa Odalen og Solør. Før dette var begrepet i liten bruk, og da helst om hele elveløpet til Glåma i Hedmark inkludert Østerdalen. Tidligere bruk av navnet fins i Glommendalens bank (privatbank fram til 1948), Glaamdalsmuseet (fra januar 1911, Glomdalsmuseet fra mars 1911) og Årbok for Glåmdalen (fra 1941 til 1992). Navnet opptrer i flere sammenhenger på midten av 1800-tallet. Den første registrerte bruken av navnet i trykte kilder er i avisen Statsborgeren 14.08. 1831. Det benyttes i 1868 i Jonas Lies dikt «Farvel til Glommendalen». I 1995 opprettet de sju kommunene i distriktet samt Hedmark fylkeskommune Glåmdal regionråd, et politisk organ som behandler saker av felles interesse mellom kommunene og saker som fremmer regionens interesser i fylkes- og rikssammenheng. 1. april 2006 fikk den tidligere Vinger og Odal tingrett navnet Glåmdal tingrett etter at Grue ble overført fra den tidligere Solør tingrett.
== Andre inndelinger ==
=== Prosti under Hamar bispedømme ===
Solør, Vinger og Odal prosti (Sør-Odal, Nord-Odal, Kongsvinger, Eidskog, Grue, Åsnes og Våler)
=== Tingretter under Eidsivating lagdømme ===
Glåmdal tingrett (Sør-Odal, Nord-Odal, Kongsvinger, Eidskog og Grue)
Sør-Østerdal tingrett (Åsnes og Våler blant andre kommuner)
=== Tidligere fogderier under Hedemarkens amt ===
Vinger og Odalen fogderi (Sør-Odal, Nord-Odal, Vinger og Austmarka sogn i Kongsvinger og Eidskog)
Solør fogderi (Brandval sogn i Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler)
== Tettsteder ==
Tettsteder i Glåmdalen, rangert etter innbyggertall 1. januar 2013 (kommune i parentes):
Kongsvinger – 11 694 (Kongsvinger)
Skarnes – 2 273 (Sør-Odal)
Flisa – 1 602 (Åsnes)
Skotterud – 1 353 (Eidskog)
Kirkenær – 1 287 (Grue)
Våler – 1 164 (Våler)
Sand – 1 060 (Nord-Odal)
Magnor – 945 (Eidskog)
Roverud – 815 (Kongsvinger)
Kjellmyra – 426 (Åsnes)
Mo – 401 (Nord-Odal)
Sander – 310 (Sør-Odal)
Disenå – 270 (Sør-Odal)
Sønsterud – 252 (Åsnes)
Braskereidfoss – 251 (Våler)
Austmarka - 236 (Kongsvinger)
=== Byer ===
Kongsvinger vokste frem i tilknytning til Kongsvinger festning som ble anlagt på 1600-tallet, og fikk bystatus som kjøpstad i 1854.
== Politikk ==
=== Stortingsvalg 2017 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 i Glåmdalen:
=== Stortingsvalg 2013 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 i Glåmdalen:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Glåmdal regionråd | Glåmdalen er en dagsavis som utkommer seks dager i uken i Kongsvinger. 31. | 8,006 |
null | 2023-02-04 | Nes (andre betydninger) | null | null | null | Et nes eller en odde er et spisst og smalt stykke land som stikker ut i sjøen. | 8,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tunnelbane | 2023-02-04 | Tunnelbane | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Undergrunnsbane'] | En tunnelbane (T-bane), også kalt undergrunnsbane eller metro, er et skinnegående transportmiddel som hovedsakelig finnes i tett befolkede storbyområder, med høy kapasitet og servicefrekvens, og er adskilt fra andre transportmidler. Verdens første tunnelbane ble åpnet i 1863 i London.
178 byer (andre kilder kan operere med høyere eller lavere antall fordi definisjonen av tunnelbane ikke er presis, og fordi nye tunnelbaner er under utbygging) hadde tunnelbane per 2017, med totalt mer enn 8 000 km med bane og 7 000 stasjoner.Som navnet antyder, har tunnelbaner strekninger under jorden, men det er svært vanlig at deler av T-banesporene er ute i dagen. Ofte går traseen i tunnel gjennom de tettest befolkede delene av en by, mens sporene går over bakken utenfor bykjernen. De fleste slike nett har imidlertid lukkede systemer uavhengig av annen trafikk, i motsetning til trikk. Bybane, semimetro og ofte forstadsbane er mellomformer mellom trikk og tunnelbane.
I Norge er det bare Oslo som har T-bane. I Norden finnes også Helsingfors metro, Københavns metro, Københavns S-bane og Stockholms tunnelbane.
| En tunnelbane (T-bane), også kalt undergrunnsbane eller metro, er et skinnegående transportmiddel som hovedsakelig finnes i tett befolkede storbyområder, med høy kapasitet og servicefrekvens, og er adskilt fra andre transportmidler. Verdens første tunnelbane ble åpnet i 1863 i London.
178 byer (andre kilder kan operere med høyere eller lavere antall fordi definisjonen av tunnelbane ikke er presis, og fordi nye tunnelbaner er under utbygging) hadde tunnelbane per 2017, med totalt mer enn 8 000 km med bane og 7 000 stasjoner.Som navnet antyder, har tunnelbaner strekninger under jorden, men det er svært vanlig at deler av T-banesporene er ute i dagen. Ofte går traseen i tunnel gjennom de tettest befolkede delene av en by, mens sporene går over bakken utenfor bykjernen. De fleste slike nett har imidlertid lukkede systemer uavhengig av annen trafikk, i motsetning til trikk. Bybane, semimetro og ofte forstadsbane er mellomformer mellom trikk og tunnelbane.
I Norge er det bare Oslo som har T-bane. I Norden finnes også Helsingfors metro, Københavns metro, Københavns S-bane og Stockholms tunnelbane.
== Begrepet «metro» ==
«Metro» brukes om tunnelbane på en rekke språk og i en rekke byer – eksempelvis København, Paris, Moskva, Madrid og Dubai. Også i Oslo har kollektivselskapet, Ruter, i økende grad begynt å kalle T-banen for metro. Selskapet hadde også visjoner om en «ekspressmetro», et kollektivsystem med en hastighet og stasjonsavstand som omtrent tilsvarer dagens lokaltog, og som nå heller kalles S-bane (av tysk S-Bahn).
I sammensetninger inngår metro også om andre kollektivsystemer på flere språk, for eksempel spansk metro ligero og fransk métro léger («lettmetro») om bybane, og premetro eller pre-metro om en bybane som en planlegger å utbygge til full metro. Betegnelsen «metro» om tunnelbane kommer fra engelsk metropolitan railway (metropol av gresk metropolis, moderby), som ble brukt om tunnelbanen i London da denne som verdens første ble åpnet i 1863. Via sammensetninger brukes ordet på norsk også i forbindelse med byer vi vanligvis ikke regner som metropoler («bussmetro», «elvemetro»), og i noen tilfeller som en eufemisme.
Begrepet tunnelbane har vært brukt i norsk av Aftenposten siden 1894, og siden 1910 om den da planlagte tunnel på Holmenkolbanen. I Stockholm ble sporveisstrekningen Slussen-Skanstull, som fra 1933 ble lagt i tunnel, kalt Tunnelbanan. Dette ble så navn på hele T-banen i Stockholm da den åpnet i 1950. Tunnelbane som navn ble brukt i Oslo på den første strekningen i 1957.
=== T-bane etter «metrostandard» ===
En T-bane etter det som i Oslo kalles «metrostandard», og som omtrent tilsvarer kravene til andre tunnelbanesystemer, har følgende egenskaper:
En trasé helt og holdent adskilt fra annen trafikk, og uten kryssing av andre trafikkårer (inkl. andre T-banelinjer) i plan (bybaner går gjerne i gatene istedenfor i tunnel på sentrale deler av strekningen, og de kan krysse veier i plan). Dette gjør T-banen til det mest trafikksikre av transportmidlene i en by.
Ingen forbindelse med ordinære jernbaner eller bybaner (sporveier), og med annen strømforsyning enn slike (men enkelte steder brukes gamle jernbanespor, og det finnes kombivogner som kan kjøre både på T-bane- og bybanenett og på ordinære jernbaner).
Plattformer med plass til minst 6-vogners tog (MX3000, tilsvarer 108 meter) og barrierefri inngang. Det siste gir universell tilgjengelighet og gjør det også lettere å få med svær bagasje (trikker og bybaner har gjerne kortere plattformer, og vognene har hatt trapper inntil vogner med lavgulv begynte å bli vanlig rundt 1990).
Strømskinne istedenfor luftledning.Oslos T-bane følger ikke metrostandarden fullt ut. På Holmenkollbanen finnes fortsatt noen kryss med veier (planoverganger), og noen stasjoner har for korte plattformer for 6-vognstog.
=== Ekspressmetro ===
Enkelte steder bygges ekspressmetro for å redusere kjøretiden og øke rekkevidden. Den kan gå parallelt med de vanlige T-banesporene, som i New York – eller atskilt fra dem. Også Ruter har lansert planer for en ekspressmetro i Oslo-området. En ekspressmetro tilsvarer en vanlig tunnelbane, men hastigheter og stasjonsavstander gjør at den fungerer mer som lokaltog eller S-bane. Typisk topphastighet er 120–130 km/t, og typisk stasjonsavstand 3-4 km (tettere i sentrum). Et eksempel er BART (Bay Area Rapid Transit) i San Francisco, som åpnet i 1972. Også Washingtons undergrunnsbane, med en gjennomsnittsfart på 53 km/t, kan etter europeisk målestokk regnes som en ekspressmetro. Europeiske eksempler er S-tog i København, S-bane i Tyskland og RER i Paris.
== Typiske egenskaper for tunnelbaner ==
Lang levetid. Mens jernbaner (særlig sidebaner) og trikkelinjer ofte har vært nedlagt eller omlagt, har T-banelinjer sjelden vært utsatt for dette. Det har sammenheng med at anleggene er kostbare – og at de har vist seg verdt prisen. Og at antall kollektivtrafikkreiser har fortsatt vært høyt i storbyer, grunnet problemer med å kjøre og parkere biler. Også materiellet har lang levetid – neppe lenger enn trikker og bybanevogner, men betydelig lenger enn busser. 30-40 år er vanlig, selv om mislykkede vogner – som T2000-vognene i Oslo – kan utfases etter kortere tid. Unntaksvis blir stasjoner nedlagt. I Oslo ble strekningen Frognerseteren–Tryvannshøyden (som aldri ble brukt til passasjertrafikk) nedlagt i 1939, mens Valkyrie plass ble nedlagt i 1985.
Som regel dobbeltspor. Unntaksvis forekommer enkeltsporete ytterstrekninger. I New York finnes tre eller fire spor på enkelte særlig trafikkerte linjer. Det 3. og eventuelt 4. sporet brukes av tog som stopper bare på de største stasjonene, som en ekspressmetro.
Oftest pendelkjøring mellom to forsteder på hver sin side av byen, via en kortere eller lengre tunnel gjennom sentrale bydeler. Tverrforbindelser eller ringlinjer er mindre vanlig, selv om f.eks. T-baneringen i Oslo (kalt Ringen i rutetabellene) går delvis i ring rundt indre by. På veien mellom sentrum og forstedene dekker T-banene gjerne viktige knutepunkter som de største jernbanestasjonene, universiteter, fotballbaner, områder med særlig tett bebyggelse, sjeldnere viktige utfartssteder – og enda sjeldnere flyplasser, som gjerne ligger utenfor T-banenes rekkevidde (Heathrow i London og Kastrup i København er to unntak).
Oftest 1-1,5 km mellom stasjonene, en toppfart på 70-90 km/t, en gjennomsnittsfart med stopp på 25-35 km/t, og en rekkevidde på 12-15 km eller en halvtimes kjøretid fra sentrum. På lengre distanser blir T-banen for langsom og for dyr i drift til å kunne konkurrere med lokaltog, ekspressbusser og privatbiler. I Oslo er det således neppe hensiktsmessig å forlenge T-banelinjene lenger enn til Sandvika, Lørenskog, Kolbotn og tilsvarende – med mindre en innfører en del ekspressavganger (raskere T-baner med større stasjonsavstand forekommer, men fungerer da mer som lokaltog).
Fellestunnel: I mindre T-banebyer samles gjerne linjene i én fellestunnel gjennom sentrale strøk, f.eks. strekningen Majorstuen–Tøyen i Oslo. I kjempebyer som London, Moskva og Paris finnes en rekke tunneler gjennom sentrum, av og til en egen tunnel for hver rute. Også i Oslo finnes planer om en ny sentrumstunnel. Ruter vurderer en slik tunnel som meget lønnsom og antar den kan bygges i løpet av 10-14 år.
T-banevogner er gjerne bredere enn trikker, men smalere enn jernbanetog, ofte 3,1-3,2 m mot 2,1-2,6 m. Dette gir større kapasitet og bredere midtgang, lettere å gå på og av og bedre plass ombord til for eksempel rullestoler, sykler og svær bagasje. T-banevogner er også lavere enn jernbanetog, fordi t-baner kan ha egne standarder. Høyde og bredde varierer mellom ulike byer. Tunnelbygging blir dyrere enn trikker men billigere enn jernbanetunneler.
Hyppige avganger: Den lave hastigheten og det ensartede stoppmønsteret tillater hyppige avganger på de mest trafikkerte linjene i de største byene og gjennom fellestunnelene i de nest største – opptil 40 avganger per time og retning (etter ruteomleggingen i aug. 2008 har T-banen i Oslo 28 avganger per time mellom kl. 12 og 19 på hverdager mellom Stortinget og Tøyen). I Hongkong finnes linjer med en kapasitet på 80 000 passasjerer per time og retning. Tilsvarende for en firefelts motorvei er ca. 5 000 (forutsatt 1,25 personer per bil, som er svært nær gjennomsnittet for f.eks. Oslos motorveier i rushtidene), og da kjører bilene så tett at hastigheten synker til 40-50 km/t. En firefelts motorvei krever attpåtil 3-4 ganger så mye plass som en dobbeltsporet T-banetrasé.
Ingen lokale luftforurensninger – og i forhold til trafikkarbeidet lavt energiforbruk, utslipp av klimagasser og støynivå der trafikkgrunnlaget er til stede. Også i land hvor strømmen kommer fra kullkraft har T-baner lavere energiforbruk og mindre utslipp enn busser og biler.
Høye anleggskostnader, særlig i tunnelavsnittene – men motorveier i samme strøk koster ofte det mangedobbelte fordi de krever langt mer verdifull plass.
Som regel strømskinne, men i blant annet Frankfurt, København, Shanghai og Singapore finnes tunnelbanelinjer med luftledning.Skillet mellom T-bane, bybane og «vanlig» jernbane er ofte flytende, og det finnes kombivogner som kan kjøre på ulike typer bane. Hvorvidt en bane bør legges i tunnel, i gatene, langs en landevei, på åpen mark osv. – avhenger av boligtetthet, trafikkgrunnlag, tomtepriser, grunnforhold, topografi osv. – i noen grad også av hva slags by en ønsker seg. Den ideelle T-banebyen består av høyhus og konsentrert bebyggelse, også i forstedene. I Oslo er slik bebyggelse typisk for f.eks. Groruddalen, hvor T-banen da også står sterkt. I en villaforstad er trafikkgrunnlaget ofte for lite, og annen kollektivtransport kan være bedre egnet.
=== Fordeler ===
Dobbeltspor (= liten kollisjonsfare) og atskillelse fra annen trafikk gjør tunnelbaner svært trafikksikre.
Elektrisk drift gjør at T-baner ikke gir lokale forurensninger, og som regel lite støy i forhold til kapasiteten.
Energiforbruket og arealforbruket per personkilometer er lavt.
=== Ulemper ===
Anleggskostnadene er høye.
Rekkevidden er begrenset hvis ikke reisen skal ta for lang tid. Derfor bygges tunnelbaner gjerne for å betjene lokaltrafikken i en storby og dens forsteder.
Noen misliker å kjøre i tunneler; enkelte har regelrett fobi for dem, eller ulike former for allergier overfor soppvekst i tunneler.
== Historie ==
Verdens eldste tunnelbane er London Underground, som åpnet i 1863 og ble da omtalt som Metropolitan Railway London Underground er i dag en av verdens største tunnelbanesystemer. Togene ble på denne tiden drevet av damp, og til tross for en rekke avtrekk og luftekanaler, var det verken sunt eller behagelig å oppholde seg i tunnelene. Likevel ble banen populær. Fra metropolitian stammer betegnelsen metro, som er mye brukt i en del land, og som Ruter gjerne vil bruke også om T-banen i Oslo.
Etter Londons eksempel spredte ideen om undergrunnsbaner seg til andre storbyer i Europa og USA. Alt i 1865 dannet således en gruppe med blant annet William B. Ogden et aksjeselskap med det formål å bygge en tunnelbane i New York. I USA ble det i første omgang likevel satset på å anlegge banene på broer over bakken, snarere enn under. I New York åpnet den første «høybanen» i 1868. Dette løste problemet med utslippene fra lokomotivene, samtidig som togene fremdeles var uavhengige av trafikken på bakkenivå.
I 1890 åpnet den første elektriske undergrunnsbanen, også denne i London. Siden er praktisk talt alle tunnelbaner bygget som elektriske baner, eller elektrifisert i etterhånd – selv om arbeidsvogner og vedlikeholdsmateriell gjerne er dieseldrevet for å kunne brukes ved strømbrudd eller når strømmen er slått av.
=== Et transportmiddel i vekst ===
Siden 1890-årene har tunnelbaner – unntatt under verdenskrigene – hatt en praktisk talt uavbrutt vekst. Nye systemer er kommet til, og mange av de gamle er utvidet. De overlevde til og med fremveksten av bilismen, som særlig i USA og Storbritannia gjorde at mange sporveissystemer og jernbaner ble nedlagt.
Buenos Aires fikk Sør-Amerikas første tunnelbane i 1913, og Tokyo fikk Japans og Asias første i 1927. I 1940 fantes 19 høybane- og tunnelbanesystemer i verden, 66 i 1984, og altså 176 i 2010. 11 av USAs 17 tunnelbanesystemer er åpnet i 1972 eller senere. I den senere tid har utbyggingen av T-bane og lignende transportmidler skutt fart i Sørøst-Asia (særlig Kina) og Latin-Amerika. I dag finnes T-bane i alle verdensdeler unntatt Antarktis. Afrika har bare to.
Omfanget av veksten siden 1990 illustreres av en tysk statistikk: Antall systemer økte fra 84 i 1990 til 107 i 2000 og 138 i 2011 (når tallene avviker fra ovennevnte, skyldes det noe ulike definisjoner av T-bane/bybane/lokaltog/S-bane). I 2011 fantes ca. 9500 km skinnegang, som ble forventet å øke med 3700 km innen 2016 og ytterligere 3200 km innen 2020. I 2007–2011 anskaffet ruteselskapene ca. 20 500 T-banevogner (hvorav ca. ¼ til Kina), hvorav riktignok mange erstattet gammelt materiell.
== Tunnelbaner i verden ==
Londons undergrunnsbane – verdens første, åpnet 10. januar 1863
Budapests undergrunnsbane – åpnet 2. mai 1896
Glasgow Subway – åpnet 14. desember 1896
Paris Metro – åpnet 19. juli 1900
Berlins undergrunnsbane – åpnet 15. februar 1902
New Yorks undergrunnsbane – åpnet 27. oktober 1902 (første undergrunnsstrekning)
Hamburgs undergrunnsbane – åpnet 1912
Madrids undergrunnsbane – åpnet 1919
Barcelonas metro – åpnet 1924
Oslo: Undergrunnsbanen – åpnet 1928 (strekningen Nationaltheatret - Majorstuen av Holmenkollbanen)
Moskvas metro – åpnet 1935
Stockholms tunnelbane – åpnet 1950 (strekningen Slussen - Gullmarsplan ble åpnet som «Tunnelbanan» 1933, kun trikk)
Kyivs metro – åpnet 1960
Oslo T-bane – åpnet 1966
Mexico bys metro – åpnet 4. september 1969
Münchens undergrunnsbane – åpnet 19. oktober 1971
Nürnbergs undergrunnsbane – åpnet 1. mars 1972
Pyongyangs undergrunnsbane – åpnet 6. september 1973
Seouls undergrunnsbane – åpnet 1974
Washingtons undergrunnsbane – åpnet 1976
Wiens undergrunnsbane – åpnet 1978
Helsingfors metro – åpnet 1982
Singapores undergrunnsbane – åpnet 1987
Valencia Metro – åpnet 1988
Københavns metro – åpnet 2002
Rennes metro – åpnet 2002
Torinos metro – åpnet 2006
== Se også ==
Sporveis- og forstadsbaneulykker i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rapid transit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rapid transit – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
T-banekart fra hele verden på UrbanRail.Net
METROS – About Budapest Metro Arkivert 21. oktober 2020 hos Wayback Machine.
Ruter, Jernbaneverket og Statens vegvesen 2015: Oslo-navet Fra nav til nettverk. | En tunnelbane (T-bane), også kalt undergrunnsbane eller metro, er et skinnegående transportmiddel som hovedsakelig finnes i tett befolkede storbyområder, med høy kapasitet og servicefrekvens, og er adskilt fra andre transportmidler. Verdens første tunnelbane ble åpnet i 1863 i London. | 8,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-banen_i_Oslo | 2023-02-04 | T-banen i Oslo | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Oslo T-bane', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
| T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
== Dagens linjenett ==
Frognerseteren–Bergkrystallen (Holmenkollbanen og Lambertseterbanen)
Østerås–Ellingsrudåsen (Røabanen og Furusetbanen)
Kolsås–Mortensrud (Kolsåsbanen og Østensjøbanen)
Vestli–Bergkrystallen (Grorudbanen, Lørenbanen, T-baneringen og Lambertseterbanen)
Tøyen–Vestli (Fellestunnelen, T-baneringen og Grorudbanen)
Rutenettet for T-banen i Oslo fikk dette oppsettet 3. april 2016.Grenbanene (som brukes av bare en linje) har en kapasitet på 184 tog i timen, fellesstrekninger (som brukes av flere linjer) har en kapasitet på 112 tog i timen. Strekningen Majorstuen-Tøyen i fellestunnelen (sentrumstunnelen) har opptil 28 tog i timen hver vei. Med 500 passasjerer pr. tog i rushtiden (det teoretiske maksimum er minst det dobbelte) tilsvarer dette 14 000 passasjerer pr. time og retning, som kan sammenliknes med tre firefelts motorveier i rushtiden.
== Historie ==
T-banens historie kan skrives helt tilbake til 1898, da Holmenkollbanen startet trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen (senere ble navnet skiftet til Besserud). Banen ble senere forlenget til Frognerseteren. Systemet kan imidlertid ikke kalles tunnelbane før i 1928, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret ble åpnet som Skandinavias første. Med denne tunnelen kom passasjerene på de vestlige banene raskt til byens sentrum. Plattformene var høye og vognene brede som i dag, men ellers ble de regnet som «trikk» og hadde blant annet konduktør og strømforsyning fra luftledning via taket som vanlige trikker. Dette er grunnen til at T-banen i Oslo vest (og Bærum) ofte omtales som «trikken» (dette skyldes imidlertid gamle vaner heller enn tekniske forskjeller, for både i øst og vest hadde flere av banene vært i drift før de ble undergrunnsbane eller T-bane).
Det var først med den offisielle åpningen av de fire østlige banene 22. mai 1966 at «T-banen» slik den fremstår i dag egentlig oppsto. Denne åpningen medførte imidlertid ingen endringer for undergrunnsbanen i vest, som ennå var fysisk adskilt i sentrum.
=== De vestlige forstadsbaner ===
==== Holmenkollbanen ====
Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud stasjon i 1898 og var da Nordens første forstadsbane og Norges første jernbanelinje med elektrisk drift. Den ble bygget og drevet av det private selskapet A/S Holmenkolbanen. Opprinnelig hadde bare strekningen mellom Majorstuen og Slemdal dobbeltspor,, men ble i 1905 utvidet til dobbeltspor frem til Besserud. I 1916 ble den forlenget til Frognerseteren, og i 1928 åpnet undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret. I forbindelse med byggingen av Tryvannstårnet ble linjen forlenget til Tryvann, en strekning som ble fjernet da tårnet var ferdig. Etter at Tryvann Vinterpark ble åpnet og senere utvidet, har det vært diskutert å forlenge banen hit, men ingen vedtak er ennå gjort.
Ifølge Ruter blir en «Tryvannsbane så ulønnsom at den vil kreve et tilskudd på minst 1 500 kroner pr. reise», og at «byggingen av banen er kostnadsberegnet til 150 millioner kroner».
==== Røabanen ====
Røabanen åpnet i 1912 og het da Smestadbanen. Strekningen brukes også av Kolsåsbanen frem til Smestad og tar av fra den nedlagte Sørbyhaugen stasjon mot Bærum.
==== Sognsvannsbanen ====
De første planene for en forstadsbane til Sognsvann ble tegnet av A/S Holmenkolbanen i 1904. Disse planene innebar en linje som skulle ta av fra Gaustad stasjon på Holmenkollbanen og kjøre forbi Geitmyren til Sagene. Her skulle banen korrespondere med Sagenetrikken. Disse planene ble midlertidig lagt på is, da Holmenkolbanen A/S hadde liten tro på en bane til et så tynt befolket område. Ti år senere begynte befolkningssentra rundt Sogn og Tåsen å reise seg. Aker kommune stiftet i 1917 et eget selskap, A/S Akersbanene, som skulle ta for seg utbyggingen av en bane til Sognsvann. Mens A/S Holmenkolbanen hevdet at de var best egnet til å bygge en forstadsbane i et område de allerede hadde en bane i, mente Aker kommune at det var en dårlig idé å la et privat selskap med kommersielle interesser påta seg rollen som eiendomsutvikler. Departementet bestemte seg til slutt for Akersbanenes plan, og byggingen ble igangsatt i januar 1922. Arbeidene ble midlertidig stoppet grunnet en arbeidskonflikt i 1924 og ble først i 1933 gjenopptatt. Banen sto ferdig 10. oktober 1934 med dobbeltspor frem til Østhorn stasjon (som da het Korsvoll) og enkeltspor videre til Sognsvann.
==== Kolsåsbanen ====
Lilleakerbanen åpnet som trikkelinje til Lilleaker i 1919, til Haslum i 1924 og til Kolsås i 1930. En forbindelse mellom Lilleakerbanen ved Jar og Røabanen ved Sørbyhaugen åpnet 1942. Den nye forbindelsen Nationaltheatret – Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen og ble trafikkert med brede vogner. Trikkene snudde fra samme tidspunkt på Jar, og Lilleakerbanen er fremdeles en del av trikkenettet i Oslo.
Etter krigen ble Røabanen forlenget i flere omganger, men ellers skjedde det svært lite med de vestlige forstadsbanene med hensyn til banenett og stasjoner gjennom de neste 40 årene.
Tidligere hadde alle de vestlige banene endestasjon ved Nationaltheatret stasjon. Tunnelen ble i 1987 forlenget til Stortinget stasjon. Her hadde også de østlige T-baner sin endestasjon, og stasjonen fungerte da som en overgangsstasjon fra 1987 til 1995. Gjennomkjøring var i denne perioden ikke mulig pga. de forskjellige strømsystemene. I 1995 ble vogner med begge strømsystemer tatt i bruk, slik at alle linjer kunne kjøres gjennomgående.
De vestlige linjene var opprinnelig bygget og drevet av private selskaper. A/S Bærumsbanen ble overtatt av Oslo Sporveier i 1971. Sporveien overtok også driften av A/S Ekebergbanen og A/S Holmenkolbanen i henholdsvis 1965 og 1975, men først i 1991 fusjonerer de tre selskapene.
Alle de vestlige banene ble opprinnelig bygget for drift med luftledning, men i dag bruker samtlige strømskinne.
Kolsåsbanen var stengt for oppgradering fra 1. juli 2006. Strekningen Jar – Bekkestua ble fra høsten 2007 og frem til vinteren 2009 betjent med sporvogn. Strekningen mellom Avløs og Kolsås ble gjenåpnet 12. oktober 2014 som siste delstrekning, antall stasjoner er dermed igjen 100 (som til sammenligning er antallet stasjoner på Stockholms tunnelbane).
=== Det østlige T-banenett ===
==== Østensjøbanen ====
Østensjøbanen ble åpnet som trikkelinje fra Vålerenga til Oppsal i 1926 etter midlertidig drift med bytrikk til Bryn siden 1923. Den ble konvertert til T-banestandard i 1967. Den ble siden gradvis forlenget og nådde Mortensrud i 1998.
==== Lambertseterbanen ====
Lambertseterbanen åpnet som trikkelinje fra Brynseng (på Østensjøbanen) til Bergkrystallen i 1957. Den ble konvertert til T-bane i 1966 og koblet over på den nye T-banestrekningen fra Jernbanetorget til Helsfyr. Dette var Norges første T-bane.
==== Grorudbanen ====
Grorudbanen åpnet fra Tøyen til Grorud i 1966. Forlenget til Vestli 1975.
==== Furusetbanen ====
Furusetbanen åpnet fra Hellerud (på Østensjøbanen) til Haugerud i 1970. Den er siden gradvis forlenget og nådde Ellingsrudåsen i 1981.
=== Et felles T-banesystem ===
De østlige banene ble utvidet vestover til Sentrum stasjon da denne ble åpnet i 1977. I 1987 ble også de vestlige banene forlenget til Sentrum stasjon, og stasjonen endret navn til Stortinget stasjon. I løpet av 1990-tallet ble østlige og vestlige baner slått sammen, slik at de samme togene nå trafikkerer linjen både mot øst og vest. Dermed var fellestunnelen et faktum. Grunnen til at dette ikke ble gjort tidligere, var at de vestlige linjene benyttet luftledning mens de østlige brukte strømskinne.
I 1993 ble Sognsvannsbanen bygget om fra luftledningsdrift til strømskinnedrift. Den fikk i tillegg lengre plattformer og ingen planoverganger. Dette betegnes som metrostandard. Det ble nå kjørt tog fra øst til vest. I 1995 fulgte Røabanen. I juli 2006 ble også Kolsåsbanen stengt for oppgradering til metrostandard. Holmenkollbanen ble dermed den eneste linjen som fortsatt hadde luftledningsdrift, men banen ble kjørt av kombivogner som kunne skifte mellom tilførsel fra de to strømsystemene. Dette skiftet skjedde på Frøen. Den 18. juni 2008 ble det vedtatt at banen skulle oppgraderes til T-banestandard. Dette gjorde det mulig å benytte de nye MX-togene på strekningen. Banen ble stengt for oppgradering 15. mars 2010, og gjenåpnet 6. desember samme år.
=== T-baneringen og Lørenbanen ===
Ringen, som opprinnelig ble kalt T-baneringen, er en linje på T-banen som betjener bydeler nord for Oslo sentrum. I vest er banen koblet med Sognsvannsbanen mens den er koblet med Grorudbanen i øst like ved Carl Berners plass. Den nybygde delen av linjen er på 5 km, kostet 1,4 milliarder kroner og ble bygget i årene 2000–2006. Nydalen og Storo ble åpnet 20. august 2003. Resten av «Ringen», herunder Sinsen stasjon, ble åpnet for vanlig trafikk 21. august 2006 og utgjør nå en løkke i T-banesystemet.
T-baneringen muliggjorde byggingen av Lørenbanen, en kobling mellom T-baneringen og Grorudbanen, som gjør at tog fra Grorudbanen kan kjøre nordover langs T-baneringen, og ikke må kjøre sørover langs Fellestunnelen. Denne banen åpnet 3. april 2016, og man fikk med åpningen sin nyeste stasjon Løren.
== Stasjoner ==
Systemet har i alt 101 stasjoner, hvorav 17 befinner seg innendørs eller under jorden. Undergrunnsbanen mellom Nationaltheatret og Majorstuen var opprinnelig planlagt med en stasjon ved Homansbyen, men den ble aldri anlagt på grunn av tekniske problemer. (Den lange strekningen uten stasjoner har imidlertid aktualisert behovet for en Homansbyen stasjon, sist vist i Ruters strategiplan K2012). Derimot fikk banen en ikke planlagt stasjon under Valkyrie plass etter et uhell under tunnelarbeidet i 1912, da 800 m² av gatelegemet raste ned i tunnelen. Den ble tatt i bruk i 1928, men nedlagt i 1985 på grunn av kort avstand til Majorstuen.
Inntil Homansbyen stasjon åpnes, er Nationaltheatret den eneste underjordiske stasjonen på det vestlige forstadsbanenettverket. De fleste av T-banens underjordiske stasjoner befinner seg i fellestunnelen under sentrum, eller i kortere tunneldeler på det østlige nettverket; særlig Furusetbanen går mye under bakken, med alle stasjoner, bortsett fra Haugerud, bygget inne i eller ved åpningen av en tunnel.
Stasjonene i sentrum betjener store arbeidsplasser og tilbyr overgang til andre typer kollektivtrafikk, som trikk, tog og buss. Alle stasjonene er markert på bakkenivå med skilt med en blå T på en hvit sirkel. Stasjoner utenfor sentrum har vært ubetjent siden 1995, og billetter til reisende selges fra billettautomater. Noen stasjoner har også kiosker. Alle stasjoner har trinnfri ankomst, bortsett fra Frøens inngående plattform (mot sentrum), og plattformhøyden er i stor grad tilpasset høyden på inngangene til togene.
=== Linje 1 ===
=== Linje 2 ===
=== Linje 3 ===
=== Linje 4 ===
=== Linje 5 ===
== Utbredelse ==
T-banenettet dekker i dag store deler av Oslo og Bærum. I Oslo har samtlige bydeler, minus bydel St. Hanshaugen, samt marka og sentrum gjennomgående T-bane-strekninger. På Bærumssiden sørger Røabanen og Kolsåsbanen for å dekke flesteparten av de folkerike områdene, men har ikke forbindelse til Sandvika, Rykkinn (med 7500 potensielle reisende) eller Bærums Verk. Dersom Furusetbanen forlenges til Ahus, vil også Lørenskog kommune være tilkoblet T-banenettet.
Stasjonenes fordeling etter bydel:
Bydel Sentrum har mange stasjoner i forhold til areal: Nationaltheateret, Stortinget, Jernbanetorget og Grønland.
Indre by (inkluderer ikke bydel Sentrum) har få stasjoner: Majorstuen (i bydel Frogner) i vest, og Tøyen (i bydel Gamle Oslo), Carl Berners plass (i bydel Grünerløkka) og Sinsen (i bydel Sagene) i øst. Indre by har mange linjer og stoppesteder for Trikken i Oslo.
Ytre by og Bærum representerer forstedene. De resterende stasjonene ligger i disse områdene.Utbredelsen bidrar til totalstyringen for kollektivtrafikken i osloområdet hvor tog skal være hovedlinjen inn og ut av Oslo, mens T-banen skal være raskeste reisevei innad i Oslo.
== Fremtidige utvidelser og bygging ==
Ruter ønsker å utvide kapasiteten blant annet for være forberedt på befolkningsvekst i området. Befolkningen i Oslo og omland er ventet å øke til 2 millioner innen 2040. Oslo har vanskelig og til dels lite egnet byggegrunn med svært varierende grunnforhold med blant leire, kvikkleire, alunskifer og fast fjell. T-baneutbygging må også ta hensyn til grunnvannet. I deler av Oslo er det 80 meter ned til fast fjell.
=== Vedtatte utvidelser ===
Følgende forlengelser ble vedtatt i mai 2012 og mai 2017 som del av Oslopakke 3:
8 km lange Fornebubanen fra Majorstuen til Fornebu med nye stasjoner på Skøyen, Vækerø, Lysaker, Telenor Arena, Flytårnet og Fornebu senter. Reisetid Stortinget-Fornebu senter blir 17 minutter.
5 km forlengelse av Furusetbanen fra Ellingsrudåsen til Ahus med stopp underveis på Skårer og Solheim. Reisetid Stortinget-Ahus blir 28 minutter.
5 km ny sentrumstunnel fra Majorstuen til Tøyen via Bislett, St. Olavs plass, Stortinget, Youngstorget og Grünerløkka. Denne planen innebærer tilkobling til eksisterende nett ved Majorstuen, Stortinget og Tøyen stasjoner; mens Bislett, Youngstorget, St. Olavs plass og Grünerløkka blir nye stasjoner. Planen er å la noen tog gå i eksisterende tunnel fra Majorstuen til Stortinget og videre via Grünerløkka; mens andre tog skal gå i ny tunnel Majorstuen-Stortinget og videre østover i eksisterende tunnel. Stortinget vil da danne et kryss i T-banenettet og dette vil ifølge Ruter gi best kapasitet. Antatt byggestart er 2024, med ferdigstillelse i 2030. Kostnadene er anslått til 17,4 milliarder kroner.
=== Mulige utvidelser ===
Disse prosjektene står på Ruters liste over prosjekter som gjennomføres hvis «nærmere analyse viser godt forhold mellom nytte og kostnader»:
2 km forlengelse av Røabanen fra Østerås til Hosle.
4 km forlengelse av Østensjøbanen, forlengelse fra Mortensrud til Stensrud, med nye stasjoner på Bjørndal og Gjersrud. Det er planlagt å utbygge et nytt boligområde på Gjersrud og Stensrud sørøst for Mortensrud, av den grunn vil denne forlengelsen trolig bli aktuell i nær fremtid.
3 km forbindelse mellom Furuset på Furusetbanen og Stovner på Grorudbanen, spesielt aktuelt hvis det blir bane til Ahus fordi beboerne i Grorud bydel sogner til Ahus.
3 km forbindelse mellom Økern på Grorudbanen og Trosterud på Furusetbanen, med nye stasjoner ved Alna jernbanestasjon og Alna senter.I langtidsplanen mot 2060 skisserer Ruter også mer ekspansive utvidelser:
Indre T-banering, når den nye sentrumstunnellen står ferdig, en tunnel som går fra Nybroa holdeplass på den nye sentrumstunnellen via Grünerløkka, Torshov, Sagene og Ullevål sykehus til den nye holdeplassen på Bislet. Dette vil inkludere noen av de mest befolkningstette områdene i Oslo.
Konvertering av trikkelinje 19 til t-bane. Trikkelinje 19 går i dag til Ljabru via Holtet (vedtatt forlengelse til Hauketo). Ved konvertering vil den kobles på t-banen mellom Grønland og Tøyen og få en holdeplass ved Galgeberg eller Kværnerbyen før den vil følge traseen til trikken. En forlengelse til Holmlia/Ingierstrand vil også være aktuelt.
Konvertering av trikkelinjen fra Skøyen til Bekkestua til T-bane (Kobles på Fornebubanen ved Skøyen)
7 km linje fra Lommedalen via Bærums verk, Rykkinn, Kolsås og Bærum sykehus til Sandvika togstasjon der deler av strekningen går på Kolsåsbanen. Samtidig forlengelse av Røabanen til Bærums verk. En slik linje vil både knytte Kolsåsbanen og Røabanen sammen med hverandre og knytte dem til kollektivknutepunktet Sandvika.
10 km fjordtunnel fra Fornebu til Nesodden
15 km ringbane fra Stovner til Ahus via Skjetten, Olavsgaard, Kjeller og LillestrømI dag er samlet trasélengde 80 km, skulle alle disse planer gjennomføres vil nesten dobles til over 140 km og passere Stockholm som har 110 km tunnelbane.
=== Andre forslag ===
Ideer lansert av andre aktører enn Ruter:
2 km forlengelse av Grorudbanen til Gjelleråsen med ny stasjon også på Skillebekk.
Bygdøybanen, ca 2km fra planlagte Skøyen holdeplass med stopp ved Folkemuseet/vikingskipene, Huk og Frammuseet. Da vil de mest besøkte museene i Oslo ligge i tilknytning med T-banen.
1 km forlengelse av Holmenkollbanen til Tryvann, noe som ifølge Ruter blir så ulønnsomt at det «vil kreve et tilskudd på minst 1500 kroner pr. reise» og vil koste 150 millioner kr..
=== Samspill med andre banetyper ===
Utbygging og planer blir koordinert med Trikken i Oslo og jernbanen underlagt Bane NOR (tidl. Jernbaneverket). Eksempelvis ble det tidligere fra enkelte hold foreslått å ha persontrafikk på Alnabanen, men dette fikk en effektiv slutt da Lørenbanen - som dekker den samme strekningen - ble vedtatt. På samme måte vil også Jernbaneverkets langsiktige plan om Nittedalsbanen (støttet av Ruter i K2012) gjøre en forlengelse av Grorudbanen til Nittedal overflødig.
Samspillet med trikken fungerer på samme måte. I sine langtidsplaner mot 2030 er det blitt vurdert av Ruter å bygge nye T-banestasjoner på Bislett, St. Olavs plass og Homansbyen, noe som vil kunne gjøre trikkedriften på linje 19 f.o.m Inkognitogata holdeplass og vestover, samt linje 11 f.o.m Welhavens gate holdeplass og vestover, (til sammen 7 holdeplasser) overflødige. Samtidig gjorde åpningen av T-baneringen mellom Storo og Carl Berner i 2006 at Ruter i fremtiden ikke ønsker at trikken skal gå på den samme strekningen.
== Teknisk data ==
Oslos T-banesystem er bygget for strømskinnedrift (750 V likestrøm) som de fleste andre T-banesystemer i verden. Alle stasjoner med metrostandard har 110 meter lange plattformer med plass til 6 vogners tog.
Banens laveste punkt er der fellestunnelen passerer under Akerselva mellom Grønland og Jernbanetorget, 8 meter under havet.
== Grafisk design ==
T-banen benytter tilnærmet samme topologiske design på linjekartet som London Underground og som ble laget av Harry Beck i 1931.
== Vognpark ==
Oslo T-banedrift og Oslo Vognselskap har skiftet ut hele vognparken og benytter seg fra mars 2010 utelukkende MX3000 i ordinær trafikk. Imidlertid har T-banen og forstadsbanene i Oslo hatt mange ulike typer materiell opp gjennom historien.
=== Historisk materiell ===
T-banen i øst har hatt en svært homogen vognpark, og de opprinnelige vognene var enerådende fra åpningen og frem til 1990-tallet. Derimot har det i vest vært brukt mange ulike vogntyper. Eksempelvis var teakvogner fra 50-tallet fremdeles i bruk på Holmenkollbanen frem til 1995.
==== De vestgående forstadsbanene ====
Fra starten i 1898 hadde forstadsbanene mye forskjellig materiell. Blant annet:
Hkb 1-20
Hkb 31-43 & 101-110
Type A
Hkb 111-112
HkB 200-serien
HkB 113-114
BB Vogn 401-402
BB Type C1
HkB 500-serien
BB Type C2
HKB 600-serien
BB Type C3
Vogn 451-452I 1994 ble også T2000 kjøpt inn. Dette var siste gang man kjøpte inn togmateriell spesialisert for en av linjene.
==== «1000-serien» T1-T4 ====
1000-seriens 1001-1105 (T1-2, T1-1 og T2) er de opprinnelige T-banevognene som ble kjøpt inn til åpningen av de østlige banene mellom 1964 og 1967. 1106-1135 (T3) ble anskaffet mellom 1969 og 1972 og 1136-1162 (T4) ble anskaffet mellom 1975 og 1977. Vognene var de klart vanligste i trafikk, frem til MX3000 overtok denne statusen i 2008. 19. juni 2009 ankom togtypen for siste gang Ellingsrudåsen stasjon i ordinær trafikk. Det er planlagt at man tar vare på 6 vogner. Vognene er kun utstyrt med strømavtaker for strømskinne og kunne derfor ikke brukes på Holmenkollbanen.
==== «1300-serien» T5-T8 ====
1300-seriens 1301-1333 (T5 og T6) ble anskaffet mellom 1978 og 1981. I tillegg ble noen vogner ombygd fra 1000-seriens 1147-1162 (T4) til 1334-1349 (T7 og T8) mellom 1985 og 1989. Vognene skiller seg fra 1000-serien blant annet ved at de er utstyrt med både strømavtaker for luftledning og strømavtaker for strømskinne. 1300-vognene kan dermed brukes over hele T-banenettverket, bortsett fra på Grorudbanen ovenfor Hasle stasjon på grunn av for lav tunnelhøyde. Utseendemessig skiller også vognene seg noe fra 1000-serien, de fleste vognene har for eksempel større vinduer i front, blant annet for å bedre oversikten ved kryssing av planoverganger. Da antall slike vogner er begrenset, ble de nesten bare brukt på linje 1 som tovognstog og 4/6 som trevognstog (1300-vogner ble brukt på Ringbanen siden T5-T7 har automatiske skiltkasser som gjør det enkelt å skilte mellom linje 4 og 6). 1300 var opprinnelig levert kun med takstrømavtakere, men ble siden ombygd for bruk på begge systemer. Før de østlige og vestlige banene ble koblet sammen i 1993 gikk 1300-vognene utelukkende på de vestlige baner, mens vogner i 1000-serien kun gikk på de østlige banene. 14. mars 2010 ble Holmenkollbanen stengt for oppgradering og var derfor siste dag med 1300-vogner i ordinær trafikk.
==== T2000 ====
T2000 var en type T-banetog som tidligere ble brukt på T-banen. Leveransen av T2000 bestod av seks tovognstog (12 vogner) som ble kjøpt inn i 1994 for å erstatte de gamle teakvognene av HKB 600-serien på Holmenkollbanen. De var de første t-banevognene bygget som kombibvogner, dvs. for strømopptak alternativt fra kjøreledning eller strømskinne. Togene har teknisk vært så ustabile at de bare unntaksvis har vært mulig å bruke i regulær trafikk. Bare fire døgn etter at togene ble satt i drift i april 1995, sto samtlige togsett på verksted. Den første tiden etter at togene ble satt i drift, stoppet togene stadig på grunn av innkjøringsproblemer. I mars 1997 ble samtlige tog tatt ut av trafikk for teknisk kontroll. Årsaken var en ulykke der en ti år gammel gutt ble slept etter toget med hånden fastklemt i døren. T2000 var den første togtypen på T-banen hvor passasjerene kunne spasere mellom vognene. T2000 var utstyrt med pantografer, men togene ble ikke brukt på Kolsåsbanen da de ikke kunne kjøres i trevognstog. Derfor ble togene normalt kun brukt på linje 1. Togene ble levert av ADtranz Strømmen (tidligere Strømmens Værksted/ABB Strømmen). Den 1. mai 2009 ble T2000-vognene tatt ut av trafikk. T2000 ble sendt til kondemnering hos Hellik Teigen i Hokksund i 2011 og 2012.
=== Dagens vognpark ===
==== MX3000 ====
I løpet av vinteren 2005-2006 testet Oslo T-banedrift ut nye T-banevogner fra Siemens AG som erstattet hele vognparken. De nye vognene har et nytt utseende og er av typen MX 3000. Vognene var bygget etter modell av Wiens T-banevogner av type V. De første vognene av denne typen ble satt i trafikk september 2006. Etter 15. mars 2010 har samtlige linjer blitt betjent utelukkende av MX3000 i ordinær trafikk.
== Kunst ==
T-banens stasjoner ble på 1970- og 80-tallet utsmykket gjennom et kommunalt program (unntaket var Jernbanetorget som allerede var utsmykket til åpningen). Stasjoner på Østensjø-, Grorud- og Furusetbanen ble dekorert av kjente kunstnere. Andre ble dekorert av lokale skoler i samarbeid med Oslo Sporveier i et håp om å redusere hærverket.
Det meste av denne dekoren er nå borte, etter omfattende hærverk og graffiti. Det lille som står igjen er til dels sterkt skadet.
=== Hærverk ===
T-banen har ofte blitt et offer for hærverk. Innsiden og vinduene er blitt skrapt opp, seter skåret opp og brannslukningsapparater tømt utover vognene. Også de nye billettautomatene som tilhører Flexus-systemet er gjentatte ganger blitt ramponert allerede før systemet var operativt.
T-banens vogner og stasjoner blir ved noen anledninger sprayet ned av writere, som dekorerer veggene med fargerike graffiti-piecer. Oslo T-banedrift ser naturlig nok på denne kunstformen utøvd på deres vognmateriell og stasjoner som hærverk, og konsekvenser av å bli tatt kan medføre blant annet fengselsstraff. Erstatningskrav mot skadeutøvere er ellers helt vanlig, som regel er det bøter. Yngre personer (under kriminell lavalder) kan få tilbud om løsning av sakene gjennom konfliktrådet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Bjørn (1993). Holmenkollbanen: Kort historikk fra 1898 til 1993. Oslo: Lokaltrafikkhistorisk forening. ISBN 82-91223-01-7.
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2008). OSLO 1960–80. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-527. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2009). OSLO 1925–45. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-800. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aspenberg, Nils C. (1995). Neste stopp Makrellbakken: Historien om Røabanen. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-18-3.
Hanssen, Reidar (1987). Selskabet for Oslo Byes Vel, red. Oslo byleksikon (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0228-7.
Hartmann, Eivind og Mangset, Øyvind (2001). Neste stopp: Verneplan for bygninger – Sporveiens bygningshistorie. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-17-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kjeldstadli, Knut (1990). Den delte byen: fra 1900 til 1948. Oslo: Oslo bys historie. ISBN 82-02-09145-4.
Nilsen, Knut A. (1998). Nordmarkstrikken: Holmenkollbanen gjennom 100 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22262-3.
Stang, Johan L. (1980). SOGN – en del av Oslo. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02012-9.
Thuesen, Nils P., Waage, Gry og Lorentzen, Ragnvald B. (2007). OSLO 1945–65. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-46-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rapid transit in Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oslo T-banedrifts hjemmeside
Rutes hjemmside
T-banen i Oslo på UrbanRail.Net
Nytt signalsystem T-banen Oslo
Linjekart på OpenStreetMap
Linje 1 Frognerseteren–Bergkrystallen
Linje 2 Østerås–Ellingsrudåsen
Linje 3 Kolsås–Mortensrud
Linje 4 Bergkrystallen–Vestli
Linje 5 Sognsvann-T-baneringen–Vestli | | ruter = 5 | 8,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A6ren | 2023-02-04 | Jæren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Jæren', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Politikk i Rogaland', 'Kategori:Rogalands geografi', 'Kategori:Rogalands historie', 'Kategori:Stortingsvalget 1906', 'Kategori:Stortingsvalget 1909', 'Kategori:Stortingsvalget 1912', 'Kategori:Stortingsvalget 1915', 'Kategori:Stortingsvalget 1918', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Jæren er en region i Rogaland fylke som strekker seg om lag 65 kilometer fra Boknafjorden i nord og fram til Dalane i syd. Distriktet består av åtte kommuner som samlet utgjør et område på 1 642 km² med 313 889 innbyggere. Det er det viktigste jordbruksområdet på Vestlandet og et av de tettest befolkede. Jæren består for en stor del av en 60 km lang og 15 km bred slette. Vind gjør fruktdyrking og skogsdrift vanskelig.Ofte skilles det mellom Nord-Jæren (Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg) og Sør-Jæren (Hå, Klepp, Time og Gjesdal). På folkemunne er begrepet Jæren synonymt med Sør-Jæren. Stavanger (130 100 innbyggere), Sandnes (59 869) og Bryne (11 832) er de tre byene på Jæren. 68 % av befolkningen på Jæren bor i den sammenvokste tettbebyggelsen Stavanger/Sandnes som er landets tredje største etter Oslo og Bergen, med 213 313 innbyggere.
| Jæren er en region i Rogaland fylke som strekker seg om lag 65 kilometer fra Boknafjorden i nord og fram til Dalane i syd. Distriktet består av åtte kommuner som samlet utgjør et område på 1 642 km² med 313 889 innbyggere. Det er det viktigste jordbruksområdet på Vestlandet og et av de tettest befolkede. Jæren består for en stor del av en 60 km lang og 15 km bred slette. Vind gjør fruktdyrking og skogsdrift vanskelig.Ofte skilles det mellom Nord-Jæren (Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg) og Sør-Jæren (Hå, Klepp, Time og Gjesdal). På folkemunne er begrepet Jæren synonymt med Sør-Jæren. Stavanger (130 100 innbyggere), Sandnes (59 869) og Bryne (11 832) er de tre byene på Jæren. 68 % av befolkningen på Jæren bor i den sammenvokste tettbebyggelsen Stavanger/Sandnes som er landets tredje største etter Oslo og Bergen, med 213 313 innbyggere.
== Navn ==
Navnet Jæren kommer fra det norrøne jaðarr som betyr «rand», «kant» eller «jare». Navnet betød opprinnelig «kanten mot havet». Fram til 1900-tallet ble stavemåten «Jæderen» brukt (dansk skrivemåte), noe man fremdeles kan se i navnet til den lokalproduserte Jædersylte (oppmalt og hermetisert kjøtt og flesk).
Forfatteren Arne Garborg blir omtalt som «jærbu og europeer». En jærbu er enten en som bor på Jæren, eller som kommer derifra. Dialekten (talemålet) kalles «jærsk».
== Geografi og aktivitet ==
Jærlandskapet er preget av liten stigning fra hav til hei, mange steingjerder og fortsatt stor landbruksaktivitet. Det meste er gammelt kulturlandskap der nye metoder har overtatt og deler av arealet er overlatt en stadig ekspanderende industri. Det flate landskapet ender i lange sandstrender. Her ligger Norges lengste sandstrand, Orrestranda, som er fem kilometer lang. Jæren er et av de beste landbruksområdene i landet, men har også mye industri. Mye av industrien er tradisjonelt knyttet til landbruk, og mye er knyttet til oljevirksomhet i Nordsjøen.
Mens Østlandet rundt Oslo hevet seg opp til 200 meter etter istiden, er landheving på Jæren bare 10 meter.Låg-Jæren er landområdet som ligger langs kysten fra Brusand opp til Tungenes, nordspissen av halvøya mellom Gandsfjorden og Nordsjøen. Dette området, ca. 700 km², er Norges største lavslette. En mindre del av dette områet kalles også for «Nord-Jæren», som består av kommunene Randaberg, Stavanger, Sola og Sandnes. Sentralt på Jæren ligger kommunene Time og Klepp, og helt i sør Hå.
Høg-Jæren er den indre delen av Sør-Jæren, sør for Undheim, der landskapet er høyere enn 120 moh.
Lokalavis for de sørlige jærkommunene er Jærbladet. Jærbanen er navnet på jernbanelinja fra Egersund til Stavanger.
== Kommuner ==
Jæren er inndelt i åtte kommuner:
== Administrative inndelinger ==
Distriktet utgjør næringsregion (NHO) Stavangerregionen, sammen med Rennesøy og Kvitsøy i Ryfylke.
Gjesdal, Hå, Klepp, Sandnes og Time samarbeider i et regionråd: Jærrådet.
Stavanger, Sola, og Randaberg hører til Stavanger tingrett, Gjesdal, Hå, Klepp, Sandnes og Time til Jæren tingrett, begge under Gulating lagmannsrett.
Randaberg og Sola inngår i virkeområdet for Tungenes prosti under Stavanger bispedømme i Den norske kirke.
Stavanger kommune utgjør virkeområdet for Stavanger domprosti og Ytre Stavanger prosti under Stavanger bispedømme.
Sandnes kommune utgjør virkeområdet for Sandnes prosti under Stavanger bispedømme.
Gjesdal, Hå, Klepp og Time utgjør virkeområdet for Jæren prosti under Stavanger bispedømme.
Distriktet hørte til forhenværende Jæderen og Dalene fogderi.
Distriktet hører til Helse Stavanger i det statlige helseforetaket Helse Vest.
Distriktet hører til Sør-Vest politidistrikt.
== Befolkningsutvikling ==
Tabellen viser befolkningsutviklingen på Jæren i årene 1769-2001 basert på kommunegrensene fra 2002.
== Tettsteder ==
Tettsteder på Jæren, rangert etter innbyggertall 1. januar 2022 (kommune i parentes):
Stavanger/Sandnes - 231 693 (Stavanger 130 100, Sandnes 59 869, Sola 14 125, Randaberg 9 219)
Bryne - 12 774 (Time 10 190, Klepp 1 642)
Ålgård/Figgjo - 11 679 (Gjesdal 9 192, Sandnes 2 039)
Kleppe/Verdalen - 9 650 (Klepp)
Kvernaland - 7 720 (Klepp 4 014, Time 3 228, Sandnes 30)
Nærbø - 7 433 (Hå)
Hommersåk - 6 681 (Sandnes)
Varhaug - 3 340 (Hå)
Lyefjell - 2 303 (Time)
Vigrestad - 2 094 (Hå)
Stenebyen - 1 004 (Sola)
Oltedal - 995 (Gjesdal)
Hålandsmarka - 904 (Sola)
Vatne - 920 (Sandnes)
Vassøy - 622 (Stavanger)
Sirevåg - 711 (Hå)
Pollestad - 781 (Klepp)
Hæen - 840 (Hå)
Sviland - 750 (Sandnes)
Undheim - 565 (Time)
Kolnes - 436 (Sola)
Brusand - 436 (Hå)
Høle - 409 (Sandnes)
Krossberg - 397 (Stavanger)
Gilja - 366 (Gjesdal)
Ogna - 366 (Hå)
=== Byer ===
Stavanger fikk bystatus første gang som kjøpstad da bispesetet ble etablert i 1125, men mistet bispesetet til Kristiansand i 1682 og kjøpstadsrettighetene i 1686. I 1690 fikk byen kjøpstadsrettighetene tilbake (og i 1925 eget bispesete). Sandnes fikk bystatus som ladested i 1860. Bryne fikk bystatus gjennom kommunestyrevedtak i 2001.
== Politikk ==
=== Stortingsvalget 2017 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 på Jæren:
=== Stortingsvalget 2013 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 på Jæren:
=== Stortingsvalgene 1906–1918 ===
Jæderen var en valgkrets i Stavanger amt ved stortingsvalgene fra 1906 til 1918. Ved disse stortingsvalgene praktiserte man en valgordning med direkte flertallsvalg i enmannskretser. Jæderen valgte således én representant og én personlig vararepresentant.
Valgkretsen Jæderen bestod av herredene Varhaug, Nærbø, Klepp, Time, Gjesdal/Gjestal, Høiland/Høyland og Sandnes med rundt 20 000 innbyggere og 9 000 stemmeberettigede etter innføringen av kvinnelig stemmerett.
==== Valgresultat ====
==== Stortingsrepresentanter ====
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jøssang, Lars Gaute: Industrieventyret på Jæren : 1800-2000, Nærbø 2004.
Lye, Kåre Arnstein (red): Jærboka, Ås 1978.
== Eksterne lenker ==
(en) Jæren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Jæren lokalhistorisk utvikling
Informasjon om Jæren som reisemål
Jærbladet, lokalavis for Jæren
Jærmuseet
Nordsjøvegen over Jæren | Jæren er en region i Rogaland fylke som strekker seg om lag 65 kilometer fra Boknafjorden i nord og fram til Dalane i syd. Distriktet består av åtte kommuner som samlet utgjør et område på 1 642 km² med 313 889 innbyggere. | 8,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_ortodokse_kirke | 2023-02-04 | Den ortodokse kirke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ortodoks kristendom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger).
Den ortodokse kirke, også omtalt som den østlige ortodokse kirke, er det nest største kirkesamfunnet i verden med omtrent 220 millioner døpte medlemmer. Den ortodokse kirke oppfatter seg også som den eldste kristne kirke, ettersom den står i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene, og at den anser den Romerskkatolske kirke som brutt ut av den ortodokse kirke. Å kalle kirken østlig, som var dens opphav, er egentlig blitt misvisende ettersom det finnes flere ortodokse bispeseter og kirker på det afrikanske kontinent, i Vest-Europa og i Nord-Amerika.
Den fungerer som et fellesskap av autokefale kirker, hver styrt av sine biskoper via lokale synoder. Kirken har ingen sentral doktrinær eller statlig autoritet analog med lederen av den romersk-katolske kirke, som er paven, men den økumeniske patriark av Konstantinopel er anerkjent av dem som primus inter pares («først blant likeverdige») og betraktet som den åndelige lederen av mange av de østlige kristne sognene.Som en av de eldste overlevende religiøse institusjonene i verden, har den østlige ortodokse kirken spilt en framtredende rolle i historien og kulturen til Øst- og Sørøst-Europa, Kaukasus og det nære østen. Den østlige ortodokse kirke kaller seg offisielt den ortodokse katolske kirke.Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på de kristne kirker i Romerriket før det store skisma i 1054, og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. Begrepet «de ortodokse kirker» i flertall – den gresk-ortodokse kirke, den russisk-ortodokse kirke, den serbisk-ortodokse kirke etc. er dette trosmessig feil: organisatorisk består kirken av en flat struktur med selvstendige eller selvstyrte kirker uten en organisatorisk pyramide-struktur med øverste leder på toppen som den romersk-katolske kirke har med paven som binder dem sammen. Når kirken likevel omtales i entall, er det fordi de åndelig sett er én kirke. Denne enheten kommer til uttrykk i en felles tro, felles kommunion (feiring av nattverd) og gjensidig anerkjennelse. Den ortodokse kirke er bygget på de syv første autorative økumeniske konsiler og tradisjoner.
Trosbekjennelse er Den nikenske trosbekjennelse (gresk: Σύμβολον τῆς Νικαίας) fra 325). Den anerkjenner den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet. Den er historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Disse var, i tillegg til Roma, de opprinnelige patriarkatene. Det er tilkommet fem ortodokse patriarkater og selvstyrte kirker(se lister nedenfor).
De største av de ortodokse kirkene er tallmessig den russisk-ortodokse kirke etterfulgt av den rumensk-ortodokse kirke. Alle ortodokse kirker kan spore sitt opphav tilbake til ett av de fem oldkirkelige patriarkater, det vil si de fire som er nevnt ovenfor og Roma.
Betegnelsen «ortodokse kirker» brukes også om de kirkesamfunn som brøt med resten av kirken allerede etter konsilet i Kalkedon i 451. Disse kalles Orientalske ortodokse kirker og tilhører ikke ovennevnte kommunion. Man skiller derfor mellom de orientalske ortodokse kirker (eller pre-kalkedonske kirker) og de østlige ortodokse kirker.
| Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger).
Den ortodokse kirke, også omtalt som den østlige ortodokse kirke, er det nest største kirkesamfunnet i verden med omtrent 220 millioner døpte medlemmer. Den ortodokse kirke oppfatter seg også som den eldste kristne kirke, ettersom den står i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene, og at den anser den Romerskkatolske kirke som brutt ut av den ortodokse kirke. Å kalle kirken østlig, som var dens opphav, er egentlig blitt misvisende ettersom det finnes flere ortodokse bispeseter og kirker på det afrikanske kontinent, i Vest-Europa og i Nord-Amerika.
Den fungerer som et fellesskap av autokefale kirker, hver styrt av sine biskoper via lokale synoder. Kirken har ingen sentral doktrinær eller statlig autoritet analog med lederen av den romersk-katolske kirke, som er paven, men den økumeniske patriark av Konstantinopel er anerkjent av dem som primus inter pares («først blant likeverdige») og betraktet som den åndelige lederen av mange av de østlige kristne sognene.Som en av de eldste overlevende religiøse institusjonene i verden, har den østlige ortodokse kirken spilt en framtredende rolle i historien og kulturen til Øst- og Sørøst-Europa, Kaukasus og det nære østen. Den østlige ortodokse kirke kaller seg offisielt den ortodokse katolske kirke.Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på de kristne kirker i Romerriket før det store skisma i 1054, og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. Begrepet «de ortodokse kirker» i flertall – den gresk-ortodokse kirke, den russisk-ortodokse kirke, den serbisk-ortodokse kirke etc. er dette trosmessig feil: organisatorisk består kirken av en flat struktur med selvstendige eller selvstyrte kirker uten en organisatorisk pyramide-struktur med øverste leder på toppen som den romersk-katolske kirke har med paven som binder dem sammen. Når kirken likevel omtales i entall, er det fordi de åndelig sett er én kirke. Denne enheten kommer til uttrykk i en felles tro, felles kommunion (feiring av nattverd) og gjensidig anerkjennelse. Den ortodokse kirke er bygget på de syv første autorative økumeniske konsiler og tradisjoner.
Trosbekjennelse er Den nikenske trosbekjennelse (gresk: Σύμβολον τῆς Νικαίας) fra 325). Den anerkjenner den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet. Den er historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Disse var, i tillegg til Roma, de opprinnelige patriarkatene. Det er tilkommet fem ortodokse patriarkater og selvstyrte kirker(se lister nedenfor).
De største av de ortodokse kirkene er tallmessig den russisk-ortodokse kirke etterfulgt av den rumensk-ortodokse kirke. Alle ortodokse kirker kan spore sitt opphav tilbake til ett av de fem oldkirkelige patriarkater, det vil si de fire som er nevnt ovenfor og Roma.
Betegnelsen «ortodokse kirker» brukes også om de kirkesamfunn som brøt med resten av kirken allerede etter konsilet i Kalkedon i 451. Disse kalles Orientalske ortodokse kirker og tilhører ikke ovennevnte kommunion. Man skiller derfor mellom de orientalske ortodokse kirker (eller pre-kalkedonske kirker) og de østlige ortodokse kirker.
== Hovedtrekk ==
Inntil 1054 var de østlige ortodokse kirker del av samme kirke som Den katolske kirke. Dette året skilte de lag i det store skismaet, etter gjennom lang tid å ha glidd fra hverandre i dogmatiske spørsmål. Både den ortodokse og den katolske kirke hevder å være «den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke», slik kirken er beskrevet i den nikenske trosbekjennelse. Begge hevder også at den andre tar feil, og de regner hverandre som skismatikere (mange ortodokse regner katolikker som kjettere). Ordet ortodoks viser til at kirkene hevder å ha bevart den opprinnelige kristne tro uforandret. Både den ortodokse kirke og den katolske kirke regner seg som universelle. Et mindretall blant ortodokse kristne mener at den katolske kirke representerer den autentiske vestlige tradisjon under den romerske patriarken, men de fleste har det offisielle synet at Roma falt fra den sanne lære. Den katolske kirke på sin side regner kirkelige handlinger i den ortodokse kirke som gyldige, og tillater ortodokse å motta nattverden i den katolske kirke, dersom deres egen patriark tillater dem å gjøre det. Dette er ikke gjensidig.
== Lære ==
Den ortodokse kirke bekjenner seg til det den oppfatter som den katolske (det vil si helhetlige og allmenne), apostoliske kristne tro. Troen er fundert på en ubrutt tradisjon tilbake til apostlene. Den hellige tradisjonen – Bibelen, liturgien, kirkefedrene, de økumeniske konsilene spiller derfor en avgjørende rolle som bærer av læren. Det er Helliigånden som leder kirken og dens tradisjon gjennom historien og gjør troen levende.
Verden er skapt av Gud til samfunn med Gud, men gjennom syndefallet ødela mennesket sin sanne gudbilledlighet. I sentrum for den ortodoks tro står inkarnasjonsmysteriet; at Gud ble menneske slik at mennesket kan bli guddommeliggjort og gjenfinne sin gudbilledlighet. Kristus har trampet ned dødskreftene med sin egen nedgang i dødsriket. Ortodokse oppfatter derfor sin liturgi som en vedvarende påske, en feiring av oppstandelsen.
== Fromhet, spiritualitet og særtrekk ==
Ortodoks fromhetsliv er utpreget liturgisk. Fasteperioder avløses av høytider gjennom hele kirkeåret. Hver årstid har sine fastetider og sine festtider. Onsdag og fredag er fastedager og Søndag feires Kristi Oppstandelse. I motsetning til i Romerkirken fastes det på fastetides søndager. Fasten før påske er vegan. Samtidig understreker kirken at fasten handler først og fremst om å forberede kropp og sjel på å fordype seg i det troen er og ikke være lovisk.
Det liturgiske liv preges av mysteriene eller sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. I nattverden får menigheten del i Kristi legeme og blod. I skriftemålet bekjenner den troende sine synder før gudstjenesten. Konfirmasjonen kalles ferming eller myronsalving og forrettes umiddelbart etter dåpen på udøpte, eller ved opptagelse av en konvertitt som er døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn. Andre formuleringer aksepteres ikke, heller ikke om dåpen bare er gjort i Jesu navn etc. Ved dåpen gis tilgang til nattverden, også for det nyfødte barn. Ektevigsel, ordinasjon og sykesalving er også mysterier. Ettersom ekteskapets sakrament er forbeholdt mann og kvinne så utelukkes en kirkelig ektevigsel for samkjønnede par. På samme måte blir det når det er betinget at en som skal vies til biskop må være munk. Før diakonkandidaten til det tredelte prestedømmet, (diakon, prest, biskop), ordineres, må han enten være gift eller bli viet til munk. Den enkeltes moralske spørsmål hører hjemme i sjelesorg og skriftemål. Det enkelte menneskes privatliv legger kirken seg heller ikke opp i. Ekteskap kan inngås maksimalt tre ganger.
Den viktigste liturgiske handling er den guddommelige liturgi. Essensen ligger nær den katolske feiringen av messen, i en todelt liturgi, med ordets liturgi først og så nattverdens liturgi som høydepunkt. De ortodokse gudstjenester gir stor plass til liturgiske forbønnsrekker. Bruken av de bibelske salmene gjennomsyrer hele den ortodokse kirkes liv, men derimot er bruken av salmebok ukjent. Synet på nattverden er ikke ulikt det katolske, men én av forskjellene var sentral i det store skismaet. I den ortodokse kirke bruker man syret brød, mens man i den katolske kirke bruker usyret. Dette førte til gjensidige beskyldninger på 1000-tallet om at man ikke feiret nattverd på korrekt måte. Generelt kan en si at den ortodokse kirke tenker mer spirituelt angående nattverden enn skolastikken i den vestlig middelalder som søkte å finne rasjonelt utleggbare forklaringsmodeller på alt i troen. Ortodokse teologer har tidvis polemisert mot denne katolske tendensen, og ment at en må holde på at visse ting er uforklarlige mysterier. Til vanlig er det Johannes Chrysostomos liturgi fra 400-tallet som er vanlig søndagsliturgi, men i fasten feires Basilios den stores liturgi. På onsdager og fredager i fastetiden feires det «de forut innviede gavers liturgi» som er innviete nattverdselementer fra foregående søndags liturgi. Den ortodokse kirke har ikke venerasjon (ærbødighet) av nattverdsbrødet slik den katolske kirke har.
Ikonene spiller en viktig rolle i ortodoks åndelighet; de sies å formidle evangeliet til øynene. De er bærere av den hellighet som den avbildede person representerer, og er vinduer inn i det hellige. De fleste ortodokse hjem har et ikonhjørne hvor familiemedlemmene ber sine bønner, tenner lys og brenner røkelse.
Mystikk og askese er viktige elementer i ortodoks spiritualitet; gjennom bønn og åndelige øvelser søker en å se Gud slik apostlene så ham forklaret på Tabor. Innen klostervesenet er denne søken mot Guds-forening særskilt betydningsfull. Hesykastene praktiserer fortsatt den oldkirkelige Jesus-bønnen, også kalt hjertebønnen, hvor tradisjonelt skulle den som bet sitter i en spesiell stilling og be med pusten og oppmerksomheten rettet innad. Denne bønneteknikken praktiseres bare i enkelte klostertradisjoner, men selve bønnen har spredt seg særlig de siste generasjoner og den foregår ved at man gjentar de enkle ordene Herre Jesus Kristus (Guds sønn), miskunn deg over meg, en synder.
Ortodokse ærer helgener og ber de hellige om forbønner, men de tilber ikke ikonene. Helgenene feires med festdager og ikoner. I kirkene finnes også relikvier. Det kan heller ikke feires nattverdsliturgi uten en helt spesiell duk med ett trykt ikon av Kristus i graven, og med en relikvie innsydd i duken. Fremst blant helgenene er Gudfødersken Maria, hun som bar fram Gud, han som selv er Ordet.
== Organisasjon ==
Den ortodokse kirke er i stor grad organisert som nasjonalkirker. Den økumeniske patriark i Konstantinopel anerkjennes som den første blant likemenn, med visse jurisdiksjonelle forrettigheter. Det økumeniske patriarkat er representert i Skandinavia av metropolitt Kleopas Strongylis. Han ble innsatt som metropolitt 5. mai 2014, og som den øverste biskop i Skandinavia er han leder for Den skandinaviske ortodokse bispekonferanse.
Den indre organiseringen har det klassiske kristne hierarki med biskoper, prester og diakoner. Øverst i hver delkirke står en patriark, erkebiskop, eller metropolitt som den første blant biskopene. Kirkene er noe ulikt organisert.
Den ortodokse kirke krever ikke at alle prester skal leve i sølibat; kun munkene må gjøre dette. En menighet skal helst ha en gift prest som sogneprest. Likevel er det slik at kun munker ordineres til biskop, så alle biskoper er sølibatære. Enkemenn kan også velges til Biskoper.
Delkirkene som tilhører den østlige ortodokse kommunion deles inn i to hovedkategorier, de autokefale og de autonome. De autokefale (fra gresk 'eget hode') har rett til å velge sitt eget kirkelige overhode. De autonome er i stor grad selvstyrte, men valget av kirkens lokale overhode må godgjennes av Patriarken. I tillegg kommer noen delkirker med tvetydig status, og noen som ikke deler full kommunion, men som på alle andre punkter hører inn under samme tradisjon. De som kommer i sistnevnte kategori er utbryterkirker, dels av nasjonalistiske grunner og dels av dogmatiske.
Til Norge kom Den ortodokse kirke (i moderne tid) med Hellige Nikolai menighet på 1930-tallet. I dag finnes imidlertid en rekke ortodokse menigheter i landet, blant annet den russisk-ortodokse Hellige Olga menighet. Barentsburg er i særstilling i Norge, som eneste tettsted hvor flertallet av befolkningen er ortodokse; dette fordi byen i hovedsak er bebodd av russere og ukrainere.
=== Autokefale kirker ===
Den ortodokse kirke i Konstantinopel (oldkirkelig patriarkat)
Den ortodokse kirke i Alexandria (oldkirkelig patriarkat)
Den ortodokse kirke i Antiokia (oldkirkelig patriarkat)
Den ortodokse kirke i Jerusalem (oldkirkelig patriarkat)
Den russisk-ortodokse kirke
Den serbisk-ortodokse kirke
Den ortodokse kirke i Albania
Den bulgarsk-ortodokse kirke
Den georgiske ortodokse og apostoliske kirke
Den ortodokse kirke i Hellas
Den ortodokse kirke i Polen
Den rumensk-ortodokse kirke
Den tsjekkiske og slovakiske ortodokse kirke
Den ortodokse kirke på Kypros
=== Autonome kirker ===
Den estisk-ortodokse kirke (Konstantinopelpatriarkatet)
Den finske ortodokse kirke (Konstantinopelpatriarkatet)
Den japanske ortodokse kirke (Moskvapatriarkatet)
Den kinesiske ortodokse kirke (Moskvapatriarkatet)
Erkebispedømmet Ohrid (Beogradpatriarkatet)
Sinaifjellets ortodokse kirke (Jerusalempatriarkatet)Den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland (Moskvapatriarkatet)
Den ukrainske ortodokse kirke (Konstantinopelpatriarkatet)
Den ukrainsk-ortodokse kirke (Moskvapatriarkatet)
=== Andre markante erkebispedømmer ===
ROCOR (Frittstående enhet: «Den Russisk-ortodokse kirke utenfor Russland»)
AROCWE (Frittstående enhet: «Det Russisk-ortodokse Erkebispedømme i Vest-Europa»). Dene enheten må ikke sammenblandes med «Patriarchal Exarchate in Western Europe (Moscow Patriarchate)» som er Moskva-patriarkatets egne menigheter i Vest-Europa. Begge har samme oppstart i Frankrike før Den russiske revolusjon. I 1920 brøt forgjengeren til AROCWE med Moskvapatriarkatet, og gikk inn under Konstantinopel-patriarkatet av politiske grunner.
=== Kirker med tvetydig status ===
Den amerikanske ortodokse kirke OCA (betraktes som autokefal av seg selv og av Moskvapatriarkatet, men av ingen andre ortodokse kirker. Den er imidlertid likevel i kommunion med de andre kirkene, som betrakter den som del av Moskvapatriarkatet)
=== Kirker som har forlatt felles kommunion ===
De gammeltroende
De sanne ortodokse kristnes greske kirke
Den hviterussiske autokefale ortodokse kirke
Den makedonske ortodokse kirke
Den ukrainsk-ortodokse kirke (Kyivpatriarkatet)
== Uavhengige ortodokse kirker ==
Den norske ortodokse kirke
== Videre lesning ==
Arentzen, Thomas: Ortodoxa och österländska kyrkor i Sverige nr 5 i SSTs skriftserie
Colliander, Tito: Gresk-ortodoks tro og livssyn, Oslo 1990
Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn. St.Olav forlag, Oslo 1993
Meyendorff, John: Byzantine Theology. Historical trends and doctrinal themes. London 1975
Tollefsen, Torstein: Teologi i farger. Ikoner i Norge, Verbum, Oslo 2001
Ware, Kallistos (Timothy): The Orthodox Church, London 1963
Ware, Kallistos (Timothy): The Orthodox Way, London 1979
== Eksterne lenker ==
=== Nettsider til de fem opprinnelige patriarkater ===
Konstantinopels Patriarkat
Alexandrias Patriarkat
Antiokias Patriarkat
Jerusalems Patriarkat
(Romas patriarkat Brudd med den ortodokse kirke i 1054)
=== Nettsider til andre patriarkater etter opprinnelse ===
Det Russiske patriarkat
Det Georgiske Patriarkat
Det Serbiske patriarkat
Det Rumensk patriarkat
Det Bulgarske patriarkat Arkivert 27. april 2020 hos Wayback Machine.
=== Ortodoks tro og lære ===
Katekisme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ware, Bishop Kallistos (Timothy) (1991): The Orthodox Church (revidert utg.), New York: Penguin Books, ISBN 978-0-14-013529-9 (første gang utgitt 1964)
Ware, Bishop Kallistos (Timothy) (1993): The Orthodox Church (ny utg.), New York: Penguin Books, ISBN 978-0-14-014656-1 | Orientalsk-ortodokse kirker er fellesbetegnelsen for de seks kristne kirkesamfunnene som bare anerkjenner de tre første økumeniske konsilene (Nikea i 325, Konstantinopel i 381 og Efesos i 431). De skilte seg fra resten av kirken etter konsilet i Kalkedon i 451. | 8,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monsignore | 2023-02-04 | Monsignore | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske ord og uttrykk', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Kirkelige titler'] | Monsignore («min herre», forkortes Msgr. eller Mgr.) er en tittel/tiltaleform i den romersk-katolske kirke, normalt overfor erkebiskoper og biskoper. Den kan gis som hederstittel til prester som fyller spesielle embeter, eller som på en eller annen måte har utmerket seg i sitt virke. Det finnes tre grader; apostolisk protonotar, pavelig æresprelat og pavelig æreskapellan. Det er paven som utnevner, normalt etter anbefaling fra den stedlige biskop. Bare sekularprester kan få slike titler, de kan ikke gis til ordensprester.
7. januar 2014 ble det bekreftet at tittelen ikke lenger skulle gis ut til sekularprester under 65 år, og at kategoriene «apostolisk protonotar» (to grader) og «pavelig æresprelat» faller bort og at kun den siste kategorien beholdes som «pavelig kapellan».
| Monsignore («min herre», forkortes Msgr. eller Mgr.) er en tittel/tiltaleform i den romersk-katolske kirke, normalt overfor erkebiskoper og biskoper. Den kan gis som hederstittel til prester som fyller spesielle embeter, eller som på en eller annen måte har utmerket seg i sitt virke. Det finnes tre grader; apostolisk protonotar, pavelig æresprelat og pavelig æreskapellan. Det er paven som utnevner, normalt etter anbefaling fra den stedlige biskop. Bare sekularprester kan få slike titler, de kan ikke gis til ordensprester.
7. januar 2014 ble det bekreftet at tittelen ikke lenger skulle gis ut til sekularprester under 65 år, og at kategoriene «apostolisk protonotar» (to grader) og «pavelig æresprelat» faller bort og at kun den siste kategorien beholdes som «pavelig kapellan».
== Referanser == | Monsignore («min herre», forkortes Msgr. eller Mgr. | 8,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%E2%80%99Osservatore_Romano | 2023-02-04 | L’Osservatore Romano | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1861', 'Kategori:Vatikanske aviser'] | L'Osservatore Romano (italiensk, «Den romerske observatør») er en katolsk dagsavis utgitt i Vatikanstaten.Den ble grunnlagt i 1861, og eies av Vatikanet. I tillegg til å dekke nyheter av interesse for Den katolske kirke, trykker den pavelige dokumenter, annonseringer av utnevnelser og fratredelser. Den utkommer daglig unntatt søndager, samt med ukentlige utgaver på andre språk.
Det første nummeret utkom i Roma den 1. juli 1861, noen få måneder etter at Kongedømmet Italia hadde blitt proklamert den 17. mars 1861. Ordene «daglig nyhetsavis» ble lagt til den 31. mars 1862.
Det var den stedfortredende «innenriksminister» i den pavelige regjering, Marcantonio Pacelli (1804–1902), bestefar til den senere pave Pius XII, som stod bak avisens opprettelse. De første numrene hadde et omfang på fire sider. Mot slutten av året 1861 droppet man undertittelen «moralsk avis». Under hovdedtittelen dukket da opp det fortsatt anvendte motto: «Unicuique suum – non praevalebunt»..
I og med risorgimento (det at Italia ble samlet til ett rike) opplevde Kirkestaten under Pius IX seg truet i sin uavhengighet og benyttet avisen som kamporgan mot antikirkelige krefter. Særlig etter at Augusto Baviera innledet sine atten år som sjefsredaktør i 1866, ble representanter for Kongedømmet Italia angrepet, og frimureriet kritisert. Avisens første kvinnelige journalist begynte allerede i januar 1867, nemlig Antonietta Klitsche de la Grange (1832–1912).I 1938 kritiserte avisen diskrimineringen av jødene i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Etter den tyske okkupasjon av Benelux-statene angrep pave Pius XII de militære overgrep; allerede dagen etter kom det til overgrep mot avisen fra italienske fascister. Avispakker ble brent og både selgere og kjøpere utsatt for trusler.
Avisen blir utgitt på flere språk (sortert etter år fra første utgivelse etter det enkelte språk):
Daglig på italiensk (1861)
Ukentlig på fransk (1949)
Ukentlig på italiensk (1950)
Ukentlig på engelsk (1968)
Ukentlig på spansk (1969)
Ukentlig på portugisisk (1970)
Ukentlig på tysk (1971)
Månedlig på polsk (1980)
Ukentlig på malayalam (2007)Den daglige italienske utgaven av L'Osservatore Romano blir utgitt om ettermiddagen med et omslag med datoen for den påfølgende dagen.
| L'Osservatore Romano (italiensk, «Den romerske observatør») er en katolsk dagsavis utgitt i Vatikanstaten.Den ble grunnlagt i 1861, og eies av Vatikanet. I tillegg til å dekke nyheter av interesse for Den katolske kirke, trykker den pavelige dokumenter, annonseringer av utnevnelser og fratredelser. Den utkommer daglig unntatt søndager, samt med ukentlige utgaver på andre språk.
Det første nummeret utkom i Roma den 1. juli 1861, noen få måneder etter at Kongedømmet Italia hadde blitt proklamert den 17. mars 1861. Ordene «daglig nyhetsavis» ble lagt til den 31. mars 1862.
Det var den stedfortredende «innenriksminister» i den pavelige regjering, Marcantonio Pacelli (1804–1902), bestefar til den senere pave Pius XII, som stod bak avisens opprettelse. De første numrene hadde et omfang på fire sider. Mot slutten av året 1861 droppet man undertittelen «moralsk avis». Under hovdedtittelen dukket da opp det fortsatt anvendte motto: «Unicuique suum – non praevalebunt»..
I og med risorgimento (det at Italia ble samlet til ett rike) opplevde Kirkestaten under Pius IX seg truet i sin uavhengighet og benyttet avisen som kamporgan mot antikirkelige krefter. Særlig etter at Augusto Baviera innledet sine atten år som sjefsredaktør i 1866, ble representanter for Kongedømmet Italia angrepet, og frimureriet kritisert. Avisens første kvinnelige journalist begynte allerede i januar 1867, nemlig Antonietta Klitsche de la Grange (1832–1912).I 1938 kritiserte avisen diskrimineringen av jødene i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Etter den tyske okkupasjon av Benelux-statene angrep pave Pius XII de militære overgrep; allerede dagen etter kom det til overgrep mot avisen fra italienske fascister. Avispakker ble brent og både selgere og kjøpere utsatt for trusler.
Avisen blir utgitt på flere språk (sortert etter år fra første utgivelse etter det enkelte språk):
Daglig på italiensk (1861)
Ukentlig på fransk (1949)
Ukentlig på italiensk (1950)
Ukentlig på engelsk (1968)
Ukentlig på spansk (1969)
Ukentlig på portugisisk (1970)
Ukentlig på tysk (1971)
Månedlig på polsk (1980)
Ukentlig på malayalam (2007)Den daglige italienske utgaven av L'Osservatore Romano blir utgitt om ettermiddagen med et omslag med datoen for den påfølgende dagen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) L'Osservatore Romano – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | eiere = Den hellige stol | 8,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nuntius | 2023-02-04 | Nuntius | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hellige stol', 'Kategori:Diplomati', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En nuntius, eller pavelig/apostolisk nuntius, er en embetsmann i Den hellige stols diplomatvesen. Han har samme rang som en ambassadør, men enkelte stater gir forrang til nuntius (gjør ham til doyen for det diplomatiske korps) i forhold til andre staters ambassadører, noe Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem i 1815 bestemte og som fikk gyldighet for de stater som undertegnet konvensjonen den gang, og for en rekke, særlig latinamerikanske, stater som fastholdt ordningen for egen del. Siden han er representant for paven er det også naturlig at han er erkebiskop. Han er akkreditert til en verdslig regjering, men er også bindeledd mellom Den hellige stol og den katolske kirke i det eller de land han virker i. Hans diplomatiske sete kalles et nuntiatur, og har normalt funksjoner som tilsvarer en ambassades, men ikke et konsulats.
Tidligere var titlene apostolisk internuntius og apostolisk pro-nuntius også i bruk.
En apostolisk delegat er et medlem av det pavelige diplomatiske korps, men er ikke akkreditert til det mottagende lands statssjef, men er en liaison, et bindeledd, mellom Pavestolen og det mottagende landst katolske kirke. I praksis har det i virkeligheten flere ganger vært også et element av «ambassadørfunksjon» i en apostolisk delegats virke.
Den gamle tittelen internuntius (egentlig en midlertidig eller pro hac vice eller ad hoc pavelig utsending) kom i bruk på nytt for en rekke land i Midtøsten og Øst-Asia som opprettet forbindelser med Pavestolen under eller etter annen verdenskrig. De ønsket ikke at den pavelige representant automatisk skulle bli doyen. Det var land som hadde innarbeidet, eller ønsket å innarbeide, at det var den ambassadør med lengst ansiennitet i landet som skulle være det. Ettersom Vatikanet den gang ønsket at nuntiustittelen skulle gå sammen med doyenvervet, brukte man tittelen internuntius i stedet.
I 1965 begynte Vatikanet å ta i bruk tittelen pronuntius, for de tilfeller at han tjenestegjorde i et land der ansiennitetsprinsippet gjaldt. Alle internuntier ble oppgradert til pronuntier.
Senere har også tittelen pronuntius falt bort. Enhver pavelig ambassadør utnevnes nå som apostolisk nuntius.
Norge ligger under det apostoliske nuntiatur for Norden i Stockholm. Den 28. juni 2012 ble erkebiskop Henryk Józef Nowacki apostolisk nuntius til Sverige og Island, og den 6. oktober 2012 til nuntius også til de øvrige nordiske land.
| En nuntius, eller pavelig/apostolisk nuntius, er en embetsmann i Den hellige stols diplomatvesen. Han har samme rang som en ambassadør, men enkelte stater gir forrang til nuntius (gjør ham til doyen for det diplomatiske korps) i forhold til andre staters ambassadører, noe Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem i 1815 bestemte og som fikk gyldighet for de stater som undertegnet konvensjonen den gang, og for en rekke, særlig latinamerikanske, stater som fastholdt ordningen for egen del. Siden han er representant for paven er det også naturlig at han er erkebiskop. Han er akkreditert til en verdslig regjering, men er også bindeledd mellom Den hellige stol og den katolske kirke i det eller de land han virker i. Hans diplomatiske sete kalles et nuntiatur, og har normalt funksjoner som tilsvarer en ambassades, men ikke et konsulats.
Tidligere var titlene apostolisk internuntius og apostolisk pro-nuntius også i bruk.
En apostolisk delegat er et medlem av det pavelige diplomatiske korps, men er ikke akkreditert til det mottagende lands statssjef, men er en liaison, et bindeledd, mellom Pavestolen og det mottagende landst katolske kirke. I praksis har det i virkeligheten flere ganger vært også et element av «ambassadørfunksjon» i en apostolisk delegats virke.
Den gamle tittelen internuntius (egentlig en midlertidig eller pro hac vice eller ad hoc pavelig utsending) kom i bruk på nytt for en rekke land i Midtøsten og Øst-Asia som opprettet forbindelser med Pavestolen under eller etter annen verdenskrig. De ønsket ikke at den pavelige representant automatisk skulle bli doyen. Det var land som hadde innarbeidet, eller ønsket å innarbeide, at det var den ambassadør med lengst ansiennitet i landet som skulle være det. Ettersom Vatikanet den gang ønsket at nuntiustittelen skulle gå sammen med doyenvervet, brukte man tittelen internuntius i stedet.
I 1965 begynte Vatikanet å ta i bruk tittelen pronuntius, for de tilfeller at han tjenestegjorde i et land der ansiennitetsprinsippet gjaldt. Alle internuntier ble oppgradert til pronuntier.
Senere har også tittelen pronuntius falt bort. Enhver pavelig ambassadør utnevnes nå som apostolisk nuntius.
Norge ligger under det apostoliske nuntiatur for Norden i Stockholm. Den 28. juni 2012 ble erkebiskop Henryk Józef Nowacki apostolisk nuntius til Sverige og Island, og den 6. oktober 2012 til nuntius også til de øvrige nordiske land.
== Se også ==
Ambassadør
== Litteratur ==
Henri Biaudet: Les nonciatures apostoliques permanentes jusqu’en 1648 (= Annales Academiae scientiarum Fennicae, Ser. B. Bd. 2, 1). Helsingfors 1910
Michael F. Feldkamp: Geheim und effektiv. Über 1000 Jahre Diplomatie der Päpste. Sankt Ulrich, Augsburg 2010, ISBN 978-3-86744-150-6
Liisi Karttunen: Les nonciatures apostoliques permanents de 1650 à 1800 (= Annales Academiae Scientiarum Fennicae, Ser. B, Bd. 5, 3). Genève 1912.
Alexander Koller (Hrsg.): Kurie und Politik. Stand und Perspektiven der Nuntiaturberichtsforschung (= Bibliothek des Deutschen Historischen Instituts in Rom, Bd. 87), Niemeyer, Tübingen 1998
Markus Nagler: Das päpstliche Gesandtschaftsrecht unter besonderer Berücksichtigung der Apostolischen Nuntiatur in Deutschland. Dissertation Universität Freiburg 2000
Anton Pieper: Die päpstlichen Legaten und Nuntien in Deutschland, Frankreich und Spanien seit der Mitte des sechzehnten Jahrhunderts. Aschendorff, Münster 1897 (Digitalisert)
Repertorium der diplomatischen Vertreter aller Länder seit dem Westfälischen Frieden (1648), Bd. 1: 1648–1715, hrsg. von Ludwig Bittner und Lothar Gross, Oldenburg-Berlin 1936; Bd. 2: 1716–1763, hrsg. von Friedrich Hausmann, Zürich 1950; Bd. 3: 1764–1815, hrsg. von Otto Friedrich Winter, Graz-Köln 1965
Knut Walf: Die Entwicklung des päpstlichen Gesandtschaftswesens in dem Zeitabschnitt zwischen Dekretalenrecht und Wiener Kongress (1159–1815). Hueber, München 1966
Erwin Gatz, Konrad Repgen (Hrsg.): Nuntiaturberichte aus Deutschland: Die Kölner Nuntiatur. Paderborn u. a.: Schöningh. | thumb|Erkebiskop Henryk Józef Nowacki, nuntius til de nordiske land fra 2012 til 2017 | 8,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gresk | 2023-02-04 | Gresk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions offisielle språk', 'Kategori:Gresk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Albania', 'Kategori:Språk i Egypt', 'Kategori:Språk i Hellas', 'Kategori:Språk i Italia', 'Kategori:Språk i Romania', 'Kategori:Språk i Russland', 'Kategori:Språk i Storbritannia', 'Kategori:Språk i Tyrkia', 'Kategori:Språk i Ukraina', 'Kategori:Språk på Kypros'] | Denne artikkelen omhandler det moderne språket gresk. Gresk kan også referere til landet Hellas, folkeslaget grekere eller det klassiske språket gammelgresk.Gresk (på gresk ἑλληνικά, ʰellēniká) er en egen gren av de indoeuropeiske språkene, og offisielt språk i Hellas og et av de offisielle språkene på Kypros.
Språket kan dokumenteres minst 3000 år tilbake i tid, og regnes for å være enda eldre. Gammelgresk var hovedspråk for den klassiske greske sivilisasjon, og et lingua franca for store deler av Lilleasia i romersk tid. Det var også et språk som dannede romere ble forventet å kunne. Siden renessansen har det vært et viktig akademisk språk, dog under latin i status i de fleste slike sammenhenger. Det nye testamente ble forøvrig nedskrevet på gresk, hvilket har ført til språket har hatt uvurderlig innflytelse på de fleste europeiske språk, ikke minst gjennom latin hvor det har gitt opphav til en rekke lånord i andre språk, spesielt innen medisin, men også i dagligtale i mange språk. Et eksempel i så måte er demokrati, dvs. folkestyre.
Nygresk er på mange måter forskjellig, blant annet gjennom påvirkning fra andre språk gjennom middelalderen, og ved store endringer i grammatikken. Slektskapet er dog meget klart, og en som leser nygresk vil oftest kunne forstå en stor del av en klassisk tekst og det meste av en nytestamentlig tekst.
| Denne artikkelen omhandler det moderne språket gresk. Gresk kan også referere til landet Hellas, folkeslaget grekere eller det klassiske språket gammelgresk.Gresk (på gresk ἑλληνικά, ʰellēniká) er en egen gren av de indoeuropeiske språkene, og offisielt språk i Hellas og et av de offisielle språkene på Kypros.
Språket kan dokumenteres minst 3000 år tilbake i tid, og regnes for å være enda eldre. Gammelgresk var hovedspråk for den klassiske greske sivilisasjon, og et lingua franca for store deler av Lilleasia i romersk tid. Det var også et språk som dannede romere ble forventet å kunne. Siden renessansen har det vært et viktig akademisk språk, dog under latin i status i de fleste slike sammenhenger. Det nye testamente ble forøvrig nedskrevet på gresk, hvilket har ført til språket har hatt uvurderlig innflytelse på de fleste europeiske språk, ikke minst gjennom latin hvor det har gitt opphav til en rekke lånord i andre språk, spesielt innen medisin, men også i dagligtale i mange språk. Et eksempel i så måte er demokrati, dvs. folkestyre.
Nygresk er på mange måter forskjellig, blant annet gjennom påvirkning fra andre språk gjennom middelalderen, og ved store endringer i grammatikken. Slektskapet er dog meget klart, og en som leser nygresk vil oftest kunne forstå en stor del av en klassisk tekst og det meste av en nytestamentlig tekst.
== Historie ==
Gresk er et indoeuropeisk språk på lik linje med eksempelvis norsk, tysk, og fransk, men innenfor den indoeuropeiske språkfamilie synes det som om er gresk er nærmest beslektet med de indoariske språk (som sanskrit, hindi, urdu), iranske språk (for eksempel avestisk, persisk, kurdisk) og armensk. Disse språkgruppene er derfor sannsynligvis etterkommere av indoeuropeiske dialekter som ble snakket i nærheten av hverandre i det (hypotetiske) indoeuropeiske urhjem, det vil si urindoeuropeisk.
Når urformen av gresk kom til Hellas er omdiskutert blant forskerne. Det er de som mener at det indoeuropeiske urhjem befant seg i Anatolia (Lilleasia), og er derfor tilbøyelig til at hevde at språket kom til Hellas direkte derfra sammen med de første jordbrukerne. Det er også de som plasserer urhjemmet på steppene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav, og forestiller seg derimot hovedsakelig en senere dato, omkring 3300 fvt, 2000 fvt. eller 1650 fvt., alt etter om man setter de første grekere i forbindelse med kurganbegravelser (store gravhauger), med en særlig type keramikk eller med innføringen av den hestetrukne stridsvogn.
Generelt mener man at gresk har blitt snakket på Balkan og særlig på den greske halvøya siden 2000-tallet fvt. Det tidligste beviset er linear B-tavler fra omkring 1500 fvt. Senere, i det 700-tallet fvt., ble det fønikiske alfabetet modifisert og tatt i bruk.
Man deler gjerne gresk språkhistorie inn i følgende faser:
Bronsealder, –1100 fvt.
Jernalder, 1100 fvt.–700 fvt. (mykensk)
Antikken, 700 fvt.–600 evt.
Arkaisk tid, 700 fvt.–480 fvt.
Klassisk tid, 480 fvt.–333 fvt.
Hellenistisk tid, 333 fvt.–600 evt. (koinégresk)
Bysantinsk tid, 600 evt.–1453 evt. (og middelaldergresk)
Nygresk
=== Historisk enhet ===
Historisk enhet og vedvarende identitet mellom de ulike trinnene i det greske språkets utvikling er ofte framhevet. Selv om gresk som andre språk har gjennomgått morfologiske og fonologiske endringer som andre språk, har det aldri vært noen tid i historien siden klassisk tid i antikken hvor det kulturelt, litterært og ortografisk ble forstyrret i en slik grad at man kan si at et nytt språk oppsto. De som snakker gresk i dag kan fortsatt vurdere et litterært verk fra antikkens grekere som en del av deres eget framfor en annet språk. Det er også ofte beregnet at de historiske endringene har vært relativt små sammenlignet med andre språk. I henhold til en beregning, «homerisk gresk er antagelig nærmere til dēmotikḗ enn mellomengelsk på 1100-tallet er til moderne talt engelsk».
Antikke greske tekster, særlig bibelsk koine og framover, er således relativt enkle å forstå for utdannede moderne gresk-talere. Oppfatningen av den historiske enheten er også styrket av det faktum at gresk ikke er delt opp i en gruppe av særskilte, regionale datterspråk, hvilket skjedde med latin.
=== Lånord til andre språk ===
Greske ord har i stor grad blitt lånt inn i andre språk, også norsk: matematikk, fysikk, astronomi, demokrati, filosofi, atlet, teater, retorikk, og flere andre. I tillegg har greske ord og ordelementer fortsatt å være produktivt som grunnlag for nyord som antropologi, fotografi, telefoni, isomer, biomekanikk, kinematografi og videre, og former (med latinske ord), grunnlaget for det internasjonale vitenskapelige og tekniske ordforrådet, det vil si alle ord som slutter med -logi («lære»). Et beregnet antall på 12 prosent av det engelske ordforrådet er av gresk opprinnelse.
=== Nygresk ===
Nygresk er et levende språk og et av EUs tyve offisielle språk. Gresk snakkes også som et minoritetsspråk i sørlige Italia, Albania og fram til 1923 også i Tyrkia. Det er rundt 13 millioner mennesker som har gresk som morsmål. Selv om det ikke er galt å kalle moderne gresk for gresk, er det mulig å bli misforstått da det er lang tradisjon med at gresk betyr gammelgresk, det språk som antikkens greske kultur og som Det nye testamente ble skrevet på. Det er derfor vanlig å bruke betegnelsene nygresk eller moderne gresk.
Siden slutten på middelalderen har det eksistert i to former: Dēmotikḗ (Δημοτική, «det folkelige») og katharévusa (Καθαρεύουσα (Kaŧareúousa), «det rene»). Katharevusa er en klassiserende form, som særlig på 1800- og 1900-tallet ble brukt i litteratur, lover, vitenskapelige publikasjoner og på offentlige dokumenter. Demotiki er den vanligste formen for nygresk, som ligger nær talespråket, og det er denne som nå er offisielt språk i Hellas, selv om man fortsatt ofte kan se katharevusa-former.
== Alfabet ==
Det greske alfabetet var opprinnelig en modifisert form av det fønikiske. Det ble tatt i bruk i det 800-tallet fvt., og gjennomgikk en rekke forandringer. I arkaisk tid finner man regionale forskjeller, der noen dialekter har ekstra tegn for særegne lyder. I klassisk tid ble det attiske alfabetet det dominerende, og det er dette som brukes i dag.
Det moderne greske alfabet består av 24 bokstaver, hver med majuskeler (store bokstaver eller versaler) og minuskeler (små bokstaver). Bokstaven sigma har ytterligere to minuskelform (σ) og (ς) hvor sistnevnte benyttes kun når bokstaven er på slutten av et ord og ordet ikke er i store bokstaver:
== Litteratur ==
Se hovedartikler, Gresk litteratur og Den greske antikkens litteraturGresk litteratur er den eldste i Europa og begynte i arkaisk tid med Homers eposer og Hesiod, og videre fram til og med hellenistisk tid, med et høydepunkt i klassisk tid med tragedie- og komedieforfattere som Aiskhylos, Sofokles og Aristofanes, filosofer som Platon og Aristoteles og historikere som Herodot og Xenofon, for bare å nevne noen.
Moderne gresk litteratur, før skrevet nesten utelukkende på katharevusa, men etterhvert mer og mer på demotiki, er særlig kjent gjennom forfattere som Nikos Kazantzakis og Elias Venezis. Språket og nasjonalfølelsen fikk et kraftig oppsving etter at Hellas fikk sin uavhengighet på 1800-tallet, og frigjøringskampen var lenge et fremtredende tema i litteraturen. Mange greske forfattere i nyere tid har også vært sterkt inspirert av den klassiske greske litteratur, særlig innen lyrikk.
== Navnet ==
«Hellas», «gresk» og «grekere» er de norske navnene på landet, språket og folket. Med unntak av nasjonsbetegnelsen Hellas (i Sverige kalt for «Grekland»), stammer gresk og greker fra latin (Graecia, Graecus; ytterst av graierne). Grekerne selv kalte seg i fortiden for hellener (Ἕλληνες) og hele landet for Hellas (Ἑλλάς). Dette navnet ble gjenopptatt da den moderne greske staten ble grunnlagt på 1800-tallet. Homer benyttet derimot ikke navnet hellener i arkaisk tid, men refererte til grekerne som akajere, argeiere eller danaere blant flere navn. «Hellener» dukket først opp i slutten av antikk tid, og betegnelsen hellenisme har blitt værende på norsk og andre språk som særskilt for den spesifikke greskspråklige og kulturelle epoken etter Aleksander den store.
Grunnen for at grekerne ikke hadde en fellesbetegnelse var at for grekerne var Hellas eller «vårt land» en abstraksjon på lik linje som kristendommen var det i middelalderen eller araberverden er det i dag ettersom de gamle grekerne aldri var politisk eller geografisk samlet. Men de var seg selv bevisst at alle grekere, uansett om de bodde på det greske fastlandet, eller ved kysten av Anatolia, eller i sørlige Italia, tilhørte en felles kultur; «vår felles avstamning, felles språk, felles templer og ritualer, våre felles seder og skikker», som historikeren Herodot uttrykte det (VIII 144).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Greek language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Modern Greek – UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA). | |antall=Ethnologues tall fra 1986 | 8,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Claude_Duvalier | 2023-02-04 | Jean-Claude Duvalier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 3. juli', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Haitis presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Port-au-Prince', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier (født 3. juli 1951 i Port-au-Prince i Haiti, død 4. oktober 2014 samme sted) var en haitisk politiker og president i Haiti fra 1971 til 1986.
Han etterfulgte 19 år gammel sin avdøde far François Duvalier («Papa Doc») som president på livstid i 1971. Både far og sønn Duvalier styrte Haiti på en brutal og udemokratisk måte, i det som har blitt beskrevet som et terrorregime hvor tusener ble drept eller drevet på flukt.
| Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier (født 3. juli 1951 i Port-au-Prince i Haiti, død 4. oktober 2014 samme sted) var en haitisk politiker og president i Haiti fra 1971 til 1986.
Han etterfulgte 19 år gammel sin avdøde far François Duvalier («Papa Doc») som president på livstid i 1971. Både far og sønn Duvalier styrte Haiti på en brutal og udemokratisk måte, i det som har blitt beskrevet som et terrorregime hvor tusener ble drept eller drevet på flukt.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Jean-Claude Duvaliers far François Duvalier ble ved militærets støtte Haitis president i 1957 og utropte seg til president på livstid etter en manipulert folkeavstemning i 1964.
Jean-Claude ble utdannet ved landets beste skoler og gikk deretter på universitetet i Port-au-Prince der han studerte rettsvitenskap. Han oppviste lite interesse for politikk eller for sitt land.
=== Livstidspresident ===
Ved den diabetessyke farens død i 1971 ble Jean-Claude, offisielt 19 år gammel, utropt til ny livstidspresident, noe som formelt ble godkjent av Haitis folk i en folkeavstemning.
De første årene av den unge Duvaliers presidentperiode lå mye av makten hos farens innenriksminister, Luckner Cambronne. Haiti forble Amerikas fattigste land under hans styre. Duvalier gjorde noen kosmetiske politiske endringer og lettet sensuren litt, men alt i alt ble diktaturet videreført med forbud mot enhver reell opposisjon.
Forholdet til USA ble først forbedret under Nixon-administrasjonen fra 1971, men deretter forverret under Carter-administrasjonen. Etter at Ronald Reagan ble amerikansk president, orienterte USA seg tilbake til en mer positiv holdning til Baby Doc.Det statsfinansierte, US$ 3 millioners-bryllupet med Michèle Bennett Pasquet 27. mai 1980 bidro til å synliggjøre Duvaliers luksusliv i kontrast til fattige haitianere. Også større bedrifter led etter hvert under den økende korrupsjonen.Pave Johannes Paul II besøkte landet i mars 1983, og uttalte støtte til reform og demokratisering.
=== Duvaliers fall 1985-1986 ===
Etter en folkeavstemning i 1985 der Duvalier fikk gjennomslag for at tittelen som president på livstid skulle legitimeres, ble det store opptøyer, som startet i Gonaïves i oktober 1985 og spredte seg til hele sørkysten tidlig i 1986. og han måtte dra i eksil til Frankrike. Med megling fra Jamaica fikk Duvaliers familie forhandlet fram fritt leide ut av Haiti, med støtte fra USA. Duvalier skal ved flukten 7. februar 1986 ha tatt med seg mesteparten av landets statskasse.
I 2004 meddelte Duvalier første gang at han ønsket å returnere til Haiti og bli presidentkandidat, uten å gjøre alvor av planene. 16. januar 2011 vendte Duvalier tilbake til Haiti fra sitt eksil i Frankrike. Han meldte etter få dager at han ønsker å stille som presidentkandidat i Haiti. Den 18. januar 2012 ble han derimot fremstilt for en dommer anklaget for korrupsjon, men 1. mars 2013 var det fortsatt uavklart hvilke anklager som skulle fremmes mot han.
Duvalier døde av hjerteinfarkt i en alder av 63 år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jean-Claude Duvalier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Claude Duvalier på Internet Movie Database | Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier (født 3. juli 1951 i Port-au-Prince i Haiti, død 4. | 8,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_p%C3%A5_Stiklestad | 2023-02-04 | Slaget på Stiklestad | ['Kategori:1000-tallet i Norge', 'Kategori:1030 i Europa', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Konflikter i 1030', 'Kategori:Olav den hellige', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Norge', 'Kategori:Vikingtiden i Norge'] | Slaget på Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slagene i Norges historie. I dette slaget mistet kong Olav Haraldsson livet. Han ble ett år etter helgenerklært, og slaget er regnet som en milepæl for innføringen av kristendommen i Norge.
Beretningene om det store slaget dukker ikke opp i sagaene før på 1200-tallet. Eldre historienedtegnelser forteller at kongen ble drept i et langt mindre oppgjør enn det sagaene gir inntrykk av.
| Slaget på Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slagene i Norges historie. I dette slaget mistet kong Olav Haraldsson livet. Han ble ett år etter helgenerklært, og slaget er regnet som en milepæl for innføringen av kristendommen i Norge.
Beretningene om det store slaget dukker ikke opp i sagaene før på 1200-tallet. Eldre historienedtegnelser forteller at kongen ble drept i et langt mindre oppgjør enn det sagaene gir inntrykk av.
== Bakgrunn ==
Om lag 1028 måtte kong Olav Haraldsson, etter 13 år i Norge, gå i eksil etter at Knut den mektige og Ladejarlen hadde inngått en allianse. Han flyktet til Gardarike (Ukraina), og oppholdt seg der et års tid.
Da Håkon Eiriksson ladejarl druknet i 1029 øynet Olav igjen muligheten til å komme til makten i Norge. Han vendte tilbake gjennom Sverige og kom fram til Verdal, nord for Nidaros.
Olav hadde på dette tidspunktet ingen vesentlige støttespillere i Norge. Han hadde gjort seg upopulær hos stormennene gjennom sin tyranniske opptreden hos bøndene og ved å utrydde konkurrenter til tronen.
Lite tyder på at slaget hadde noen nevneverdig betydning for kristningen av Norge, men like fullt regnes dette som en sentral begivenhet i kristendommens historie i Norge. Kristendommen kan imidlertid ha blitt innført i lovene på Vestlandet på Mostratinget i 1024.
== Slaget ==
Kildene er samstemte om at Olav døde 29. juli etter den julianske kalender. Kildene er uenige om hvilket år det var. Forfatteren av Passio Olavi mente det var i 1028, Theodoricus Monachus og Den legendariske Olavssagaen mente det var i 1029, Snorre Sturlason Annales Regii og Den angelsaksiske krønike mente det var i 1030, Annales Reseniana mente det var i 1031 og Gammelnorsk homiliebok mente det var i 1034.
Hva som skjedde på Stiklestad er de eldste kildene noenlunde samstemte om:
Den anglosaksiske krønike fra 1043 forteller at han ble drept av sine egne,
Adam av Bremen skrev ca. 1070 at Olav ble myrdet av noen menn i et bakhold,
Florence av Worcester skrev ca. 1100 at han ble utsatt for et feigt overfall.Fortellingene om et slag dukker først opp i Roskildekrøniken fra ca. 1135, som forteller at Olav ble drept av noen få menn i et slag. Et stort slag på Stiklestad med mange detaljer, kommer ikke før sagaene på 1200-tallet, og var da trolig diktet opp som en del av legendedannelsen.
Snorre Sturlason har en oppdiktet fortelling som kort fortalt består av at om morgenen, før slaget begynte, sov Olav en stund. Han skal ha fortalt etterpå at han hadde drømt at han klatret opp en stige inn i himmelen. Dette ble en viktig del av Olavslegenden, da det ble sett som et tegn på at Olav hadde fått vite at han skulle lide martyrdøden. Snorre Sturlason skrev at han ble møtt av en hær ledet av Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson Han skrev også at hæren besto av mer enn 7 000 mann, omkring dobbelt så mange som det Olav hadde. Tallet er tvilsomme, både de absolutte tall og forholdstallet. Kongshæren besto hovedsakelig av deler av hirden, utenlandske soldater og tilfeldige eventyrere han hadde rekruttert på veien gjennom Sverige. Den såkalte bondehæren var en bred allianse der de fleste norske høvdinger inngikk, sammen med frie bønder, både kristne og hedninger.
Bondehæren viste seg å være den sterkeste, og Olav ble omringet av sine fiender. Det blir som regel oppgitt at Kalv Arnesson var den som hogg kongen på venstre side av halsen, men Snorre Sturlasson oppgir selv tvil om dette. Ved Kalv Arnessons side var det en annen ung mann som også het Kalv, sønn av Arnfinn Armodsson. Snorre sier kun at kongen fikk et hogg av en Kalv, og legger til «Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret.» Snorre hevder at Kalv Arnesson hogg kongen i halsen, Tore Hund stakk et spyd i magen og Torstein Knarresmed hogg Olav i låret. Snorres framstilling av kong Olavs død er tolket å være i samsvar med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke. Oddgeir Hoftun tolker Snorres beretning og middelalderens bilder av drapet som preget av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Han mente det var beskrevet som et hedensk kultdrap. Beskrivelsen var grunnlag for sankt Olavs mytologiske virkekraft i et hedenske samfunn. Det la grunnen til at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs død og opphøyelse til helgen. Han mener at Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad således først og fremst er å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt legende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn.
== Etterspill ==
Etter Olavs død ble liket balsamert. Per Holck mente det kunne være ved en uttørkingsprosess, der liket ble lagt på et tørt og kaldt sted. En kan også ha fjernet innvollene. Etter en tid vil det se ut som om neglene og håret hadde vokst fordi kroppen var skrumpet inn. Slike mumifiseringsopgaver er kjent flere steder i verden, og vi vet også at Olavs forgjenger som konge, den danske-norske kongen Svein Tjugeskjegg ble balsamert i 1014.I Passio Olavi er det fortellinger om Olavs lik som trolig er kopiert fra bøker om de engelske Edmund martyren og sankt Oswald. Liket til Olav skal ha blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. Det ble påstått at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Med dette som grunnlag ble Olav erklært som helgen. Om fortellingene har noen historisk kjerne eller er fri dikting for å fremme kirkepolitiske mål er det ulike oppfatninger om.
Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger (legender) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg. Den eldste beskrivelsen av Olav som helgen, kan være kvadet Glælognskvida av Torarinn Lovtunge. Det kan være laget i England allerede omkring 1052 etter opplysninger fra Grimkjell, som da var tilbake i England som biskop. Som dokumentasjon ble det også laget såkalte vitaer. Størst utbredelse fikk helgenvitaen Passio Olavi fra ca. 1170. Den ble en del av Gammelnorsk homiliebok og ble i en kortversjon spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster er diktet Geisli («Solstrålen»), som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros.I senmiddelalderen reiste mange pilegrimer til Nidarosdomen, som ble reist til ære for Olav. Kirken oppmuntret til pilegrimsreiser fordi pilegrimene betalte for mange tjenester, og det ga gode inntekter til kirken. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål.I Snorre Sturlasons oppdiktede beretning snudde stemningen i bondehæren etter at han døde, først hos høvdingene og siden hos bøndene. Olav ble gravlagt ved elvekanten i Nidaros, og rykter begynte å gå om at han var en helgen. Etter et år ble hans lik gravet opp, og man fant ut at det var like friskt som da han døde. Dette ble sett som et sikkert tegn på hans hellighet, og liket (fra da av sett som et viktig relikvie) ble flyttet til Nidaros og oppbevart i St. Olavs skrin, den viktigste og mest kostbare gjenstanden som eksisterte i Norge i middelalderen.
== Slagstedet ==
Ifølge tradisjonen er Stiklestad kirke satt opp på det stedet der Olav den hellige falt under slaget på Stiklestad. Steinen som han ifølge sagaen skal ha lent seg mot da Tore Hund ga ham banesåret, Olavssteinen, skal ha blitt bygd inn i alteret.
Den katolske kirke kjøpte i 1875 en tomt rett ved slagstedet for å bygge kapell der. Dette sto ferdig akkurat i tide til feiringen av 900-årsdagen for slaget, 29. juli 1930. Kapellet, som naturlig nok heter St. Olavs kapell, er fortsatt i bruk, og i jubelåret 2000 velsignet pave Johannes Paul II de som deltok i liturgiske feiringer der i forbindelse med olsokfeiringen.
29. juli 1954 hadde teaterstykket Føre slaget urpremiere på friluftsscenen på Stiklestad. Spelet om Heilag Olav ble fra 1960 et årvisst fenomen, og er det største utendørsdrama i Skandinavia, sett av mer enn 800 000 besøkere.
Dyre Vaas rytterstatue Olav den Heilage løfter korset mot soleglad står bakerst i spelamfiet, og ble avduket i 1973.
== Slagdatoen ==
Datoen 29. juli 1030 er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 4. august 1030. Slaget fant altså sted noe senere på sommeren enn datoen 29. juli gir inntrykk av.
Noen har også hevdet at en annen datering av slaget er mulig. Årsaken er henvisninger i Heimskringla til Sigvat Skald som forteller om en solformørkelse under slaget. Den fant sted 31. august i 1030, og dette har gitt opphav til spekulasjonar om hvorvidt ikke slaget stod sist i august. Imidlertid er det i moderne litteratur- og sagaforskning vanlig å betrakte referansen til solformørkelsen som ett av flere imitatio Christi-motiv i Sagaen om Olav den hellige. Referansen til solformørkelsen er ikke en gjengivelse av et historisk faktum, men snarere som et litterært grep som gjør at fortellingen om Olav den hellige i Heimskringla etterlikner Kristi liv. Motivet en har etterliknet er mørket som falt over Golgata ved den niende time da Jesus døde på korset.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Per Thomas. Norsk litteraturhistorie. 2.utg. Universitetsforlaget, 2012.
Langslet, Lars Roar (1995). Olav den hellige. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205230390.
== Eksterne lenker ==
Velkommen til Stiklestad! | Slaget på Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slagene i Norges historie. | 8,017 |
null | 2023-02-04 | Den nikenske trosbekjennelse | null | null | null | Den nikenske trosbekjennelse er en formulering av grunnleggende sider ved den kristne tro. Den er akseptert av den katolske kirke, den ortodokse kirke, de orientalske ortodokse kirker, den anglikanske kirke og de fleste større protestantiske kirker. | 8,018 |
null | 2023-02-04 | Dagsavis | null | null | null | Dagsavis, eller dagblad, er en betegnelse på en avis som kommer ut hver dag. Definisjonen varierer imidlertid, og ofte kalles aviser for dagsaviser selv om de ikke kommer ut hver dag. | 8,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A6rkirke | 2023-02-04 | Særkirke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kristendom'] | En særkirke, eller partikulærkirke er en autonom enhet innenfor et overordnet kirkesamfunn. Uttrykket brukes spesielt ofte innenfor Den katolske kirke, der det er et rettsbegrep, men det beskriver også situasjonen innenfor andre kristne trosretninger. Fordi særkirkene ofte er knyttet til en spesiell nasjon, omtales de også som lokalkirker.
I Den katolske kirke er den romersk-katolske kirke og de 22 orientalske katolske kirker regnet som særkirker. I Den ortodokse kirke utgjør på tilsvarende måte de forskjellige nasjonale kirker særkirker. I Den anglikanske kirke omtaler man gjerne de forskjellige kirkesamfunnene som nasjonalkirker eller lokalkirker; strukturmessig utgjør også disse særkirker.
På et lavere nivå kan man også omtale hvert bispedømme som en særkirke, i det minste innenfor Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, da biskopene i disse kirkene i de aller fleste spørsmål er suverene overhoder. | En særkirke, eller partikulærkirke er en autonom enhet innenfor et overordnet kirkesamfunn. Uttrykket brukes spesielt ofte innenfor Den katolske kirke, der det er et rettsbegrep, men det beskriver også situasjonen innenfor andre kristne trosretninger. Fordi særkirkene ofte er knyttet til en spesiell nasjon, omtales de også som lokalkirker.
I Den katolske kirke er den romersk-katolske kirke og de 22 orientalske katolske kirker regnet som særkirker. I Den ortodokse kirke utgjør på tilsvarende måte de forskjellige nasjonale kirker særkirker. I Den anglikanske kirke omtaler man gjerne de forskjellige kirkesamfunnene som nasjonalkirker eller lokalkirker; strukturmessig utgjør også disse særkirker.
På et lavere nivå kan man også omtale hvert bispedømme som en særkirke, i det minste innenfor Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, da biskopene i disse kirkene i de aller fleste spørsmål er suverene overhoder. | En særkirke, eller partikulærkirke er en autonom enhet innenfor et overordnet kirkesamfunn. Uttrykket brukes spesielt ofte innenfor Den katolske kirke, der det er et rettsbegrep, men det beskriver også situasjonen innenfor andre kristne trosretninger. | 8,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Josef_Strauss | 2023-02-04 | Franz Josef Strauss | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CSU-politikere', 'Kategori:Den bayerske fortjenstorden', 'Kategori:Dødsfall 3. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Partiledere', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske finansministre', 'Kategori:Tyske forsvarsministre', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske ministre for særlige oppgaver'] | Franz Josef Strauss (eller Strauß; født 6. september 1915 i München, død 3. oktober 1988 i Regensburg) var en tysk politiker i CSU i Bayern. Han var sitt partis leder fra 1961 til sin død.
Strauss hadde flere ministerposter i Vest-Tysklands føderale regjeringer mellom 1953 og 1969, blant annet som forsvarsminister 1956–1962 og finansminister 1966–1969. Han var senere ministerpresident i Bayern fra 1978 til sin død i 1988. Franz Josef Strauss var kanslerkandidat for CDU/CSU ved Forbundsdagsvalget i 1980, men de konservative partiene tapte valget for det regjerende SPD med sin forbundskansler Helmut Schmidt.
Strauss stod for en katolsk preget bayersk konservatisme, økonomisk modernisering, antikommunisme og støtte til en nær allianse med USA og vesteuropeisk militært og økonomisk samarbeid, særlig i rammen av NATO og EUs forløpere. I boken The Grand Design la han frem sin visjon om utviklingen av et føderalt Europa som kunne bli en global supermakt. Han var samtidig en sterk talsmann for interessene til Bayern innenfor Tyskland og for delstatenes autonomi mer generelt.
Bayern utviklet seg i løpet av hans tid som CSU-leder til en av Vest-Tysklands rikeste og høyest utviklede delstater, med betydelig høyteknologisk industri og en stor utdannings- og forskningssektor. Som forsvarsminister var han sentral i å bygge opp Bundeswehr, i Vest-Tysklands integrasjon i NATO og i etableringen av Vest-Tyskland som en av verdens største våpeneksportører.
Midt i 1970-årene viste han evne til realpolitisk nytenkning og var sentral i tilnærmingen mellom vesten og Folkerepublikken Kina etter kinesernes brudd med Sovjetunionen; han møtte som første tyske politiker formann Mao i 1975. Strauss var i 1970-årene en av de sentrale grunnleggerne av den vesteuropeiske flyprodusenten Airbus og var selskapets styreformann frem til sin død. Strauss kollapset under en jakt med fyrst Johannes av Thurn und Taxis i 1988 og døde to dager senere uten å ha kommet til bevissthet.
| Franz Josef Strauss (eller Strauß; født 6. september 1915 i München, død 3. oktober 1988 i Regensburg) var en tysk politiker i CSU i Bayern. Han var sitt partis leder fra 1961 til sin død.
Strauss hadde flere ministerposter i Vest-Tysklands føderale regjeringer mellom 1953 og 1969, blant annet som forsvarsminister 1956–1962 og finansminister 1966–1969. Han var senere ministerpresident i Bayern fra 1978 til sin død i 1988. Franz Josef Strauss var kanslerkandidat for CDU/CSU ved Forbundsdagsvalget i 1980, men de konservative partiene tapte valget for det regjerende SPD med sin forbundskansler Helmut Schmidt.
Strauss stod for en katolsk preget bayersk konservatisme, økonomisk modernisering, antikommunisme og støtte til en nær allianse med USA og vesteuropeisk militært og økonomisk samarbeid, særlig i rammen av NATO og EUs forløpere. I boken The Grand Design la han frem sin visjon om utviklingen av et føderalt Europa som kunne bli en global supermakt. Han var samtidig en sterk talsmann for interessene til Bayern innenfor Tyskland og for delstatenes autonomi mer generelt.
Bayern utviklet seg i løpet av hans tid som CSU-leder til en av Vest-Tysklands rikeste og høyest utviklede delstater, med betydelig høyteknologisk industri og en stor utdannings- og forskningssektor. Som forsvarsminister var han sentral i å bygge opp Bundeswehr, i Vest-Tysklands integrasjon i NATO og i etableringen av Vest-Tyskland som en av verdens største våpeneksportører.
Midt i 1970-årene viste han evne til realpolitisk nytenkning og var sentral i tilnærmingen mellom vesten og Folkerepublikken Kina etter kinesernes brudd med Sovjetunionen; han møtte som første tyske politiker formann Mao i 1975. Strauss var i 1970-årene en av de sentrale grunnleggerne av den vesteuropeiske flyprodusenten Airbus og var selskapets styreformann frem til sin død. Strauss kollapset under en jakt med fyrst Johannes av Thurn und Taxis i 1988 og døde to dager senere uten å ha kommet til bevissthet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i München og var sønn av en slakter. Familien var katolsk, monarkistisk, bayersk-nasjonalistisk og antiprøyssisk innstilt, og gikk inn for å løsrive Bayern fra Tyskland. Familien Strauss så på Tysklands samling i 1871 som et overgrep mot Bayern, der Bayern hadde kommet under en større fremmed stats, Preussens, dominans. Disse holdningene dannet et viktig fundament for Strauss' eget politiske virke.I 1935 avla Strauss abitur ved Maximiliansgymnasium som i Bayern det året. Etter dette studerte han klassisk filologi, historie, statsvitenskap og germanistikk ved Ludwig-Maximilians-Universität München med sikte på å bli lærer. Han tok sin første statseksamen i 1940 og sin andre statseksamen i 1942. Han opplevde problemer med å få tatt eksamen på grunn av sin manglende støtte til nasjonalsosialismen, men en sympatisk innstilt lærer grep inn på hans vegne.
I august 1939 ble han som vernepliktig innkalt til militærtjeneste i hæren. Han tjenestegjorde under slaget om Frankrike og senere blant annet på Krimhalvøya og i Ukraina. Han fikk fra 1941 utdanning som offiser og ble løytnant i 1942. Fra 1943 tjenestegjorde han som utdanningsoffiser ved krigsskolen i nærheten av Schongau, en småby helt sør i Bayern. Han begynte på en doktorgrad, mens hans notater brant opp i et bombeangrep i 1944. I 1944 ble han forfremmet til premierløytnant og ble stasjonert ved en luftvernskole.
=== Politisk karrière ===
==== Kommunalpolitikk og medlemskap i Forbundsdagen ====
I 1945 ble han av den amerikanske militære okkupasjonsmakten konstituert som assisterende landråd, tilsvarende rådmann, i kommunen Schongau. Året etter deltok han i grunnleggelsen av CSU der og ble selv valgt til rådmann da stillingen skulle besettes permanent. Han ble på dette tidspunktet engasjert i vesttysk nasjonal politikk og ble i 1948 medlem av det økonomiske rådet for de vestlige sonene med sete i Frankfurt. I 1949 ble han utnevnt til CSUs første generalsekretær. Samtidig engasjerte han seg i Unionen av europeiske føderalister.
I 1949 ble han valgt til medlem av Forbundsdagen, det vesttyske parlamentet, og beholdt setet til 1978. Han ble igjen innvalgt i Forbundsdagen i 1987. Han frasa seg i det siste tilfellet sin plass i Forbundsdagen, som protest på regjeringskoalisjonen mellom CDU/CSU og FDP.
==== Føderale ministerposter ====
Strauss ble i 1953 minister for særlige oppgaver i den føderale regjeringen. I 1955 ble han minister for atomenergi, og i 1956 ble han forsvarsminister, som den yngste i tysk historie. Han ble formann for CSU i 1961.
Strauss hadde stor interesse for utenriks- og forsvarspolitikk, og ble fra 1950-årene en av Vest-Tysklands mest kjente politikere internasjonalt. I det kommunistiske øst var Strauss ikke minst i kraft av sin rolle som forsvarsminister et av de viktigste vesttyske fiendebildene. Som forsvarsminister besøkte Strauss bl.a. Norge i 1961. Om de personene som demonstrerte mot ham sa han til NRK: «Jeg tar ikke disse ting så alvorlig. Jeg vet at mange av demonstrantene er unge, betalte mennesker som det alltid står et par innpiskere bak. De som trekker i trådene i bakgrunnen, er som oftest kommunister som handler på Moskva-vis.» Dette avstedkom injuriesøksmål mot NRK fra Sigbjørn Hølmebakk, som hadde deltatt i demonstrasjonen og blitt navngitt av NRK.
==== Spiegelaffæren ====
Strauss måtte trekke seg som forsvarsminister i 1962, etter en skandale omtalt som Spiegelaffæren. Der ble eieren og sjefredaktøren for Der Spiegel, Rudolf Augstein, sammen med de andre sjefredaktørene, arrestert på Strauss' anmodning og fengslet i flere måneder. Dette var etter at Spiegel blant annet hadde reist beskyldninger om korrupsjon og dessuten avdekket den dårlige forfatningen det tyske forsvaret var i. Dette var i forbindelse med en NATO-øvelse kalt Fallex 62. Magasinet ble anklaget for landsforræderi, og 26. oktober 1962 ble magasinets kontorer i Hamburg stengt og gjennomsøkt av politimenn, og tusener av dokumenter ble konfiskert.
Strauss ble utnevnt til finansminister i 1966 i Kiesingers kabinett. I samarbeid med sosialdemokraten Karl Schiller utviklet han en revolusjonerende antisyklisk politikk. De to ministrene, svært ulike i utseende og politisk bakgrunn, ble ofte kalt Plisch und Plum, etter to hunder i en 1800-talls tegneserie av Wilhelm Busch.
==== «Ostpolitik», kinareise og indre strid i «unionen.» ====
Etter at Willy Brandt kom til makten i 1969, ble Strauss en av de mest høyrøstede kritikere av hans såkalte Ostpolitik, som av mange konservative ble ansett som regelrett landsforræderi. En reise til Folkerepublikken Kina i 1975, hvor han ble mottatt av Mao Zedong, ble en politisk sensasjon. Etter at Helmut Kohl mislyktes som kanslerkandidat i 1976, kansellerte han det formaliserte samarbeidet mellom CDU og CSU i parlamentet. Imidlertid gjeninnførte han det kort tid etter da CDU truet med å utvide sitt partis virkeområde til Bayern. Rivaliseringen mellom Kohl og Strauss fortsatte.
==== Plisch und Plum ====
Under den første storkoalisjon (regjeringen Kiesinger) ble Karl Schiller næringsminister. Han arbeidet der så godt sammen med den konservative Franz Josef Strauss at de to ble kalt Plisch und Plum, etter to viltre hunder i en 1800-talls tegneserie av Wilhelm Busch
==== Kanslerkandidat i 1980 ====
I 1979 erklærte Strauss sitt kandidatur som de to partiene CSU og CDUs kanslerkandidat ved valget til Forbundsdagen i 1980. CDUs leder Helmut Kohl ønsket imidlertid daværende ministerpresident i Niedersachsen Ernst Albrecht som kandidat. En prøveavstemning viste 135 stemmer for Strauss og 102 for Albrecht og Strauss ble unionens kanslerkandidat. Senere tapte imidlertid de konservative partiene valget for SPD og den sittende kansler Helmut Schmidt.
==== Ministerpresident i Bayern ====
Fra 1978 til sin død i 1988 var Strauss ministerpresident i Bayern, kanskje den mest minneverdige som noen gang har hatt den posisjonen. Etter at han stilte til valg som kansler og ble slått av Helmut Schmidt i 1980, trakk han seg tilbake til å kommentere føderal politikk på trygg avstand fra sin hjemstat Bayern. I de følgende årene, selv etter at Kohl ble kansler i 1982, var han den synligste kritiker av Kohls politikk i den konservative leiren. I 1982 var han ansvarlig for et lån på 3 milliarder mark til DDR, som idag anses å ha forlenget den bankerotte statens levetid.
Den 1. oktober 1988 kollapset Strauss av hjerteinfarkt mens han var på jakt med fyrst Johannes av Thurn und Taxis i Bayern. Han døde på sykehus den 3. oktober uten å ha kommet til bevissthet. Hans siste ord skal ha vært: «Halt, der Flug war ein bißchen anstrengend. Warten Sie noch».Strauss har farvet etterkrigstidens Tyskland og polarisert samfunnet som få andre. Som en høylytt frontfigur blant de konservative og briljant retoriker var han en rød klut for venstresiden. Mange vil imidlertid være enige om at han var en ekstraordinær politiker og klarte å transformere den engang agrare staten Bayern til det teknologiske sentret i Europa det er idag.
=== Privatliv ===
Strauss giftet seg med Marianne Zwicknagl i 1957, og hadde tre barn.
== Politisk ståsted ==
Bærebjelker i Strauss' politiske ståsted var en katolsk preget bayersk konservatisme, økonomisk modernisering, antikommunisme og støtte til en nær allianse med USA og vesteuropeisk militært og økonomisk samarbeid. Strauss ble særlig kjent for sitt utsagn om at det ikke måtte være plass til noe demokratisk parti i tysk politikk til høyre for CSU, et utsagn som ofte har blitt sitert av andre CDU/CSU-politikere.Strauss var formet av sin families ståsted som konservative katolikker fra Bayern som var lojale mot det bayerske monarkiet og den katolske kirken, og som støttet bayersk separatisme. I dette verdensbildet var hovedfienden Preussen, som bayerske nasjonalister så på som en fremmed stat som hadde tvunget Bayern inn i en ikke likeverdig union dominert av det fjerntliggende Berlin, ikke ulikt mange nordmenns syn på den svensk–norske unionen. Strauss var hele livet en sterk talsmann for Bayerns interesser, men gikk ikke inn for å løsrive Bayern. På den annen side fant Strauss' eget politiske virke sted i en mindre vesttysk stat der den gamle hovedfienden Preussen ikke lenger fantes og der Bayern og andre sørtyske stater hadde en langt mer dominerende stilling.
=== The Grand Design ===
Strauss utgav i 1965 boken The Grand Design. Boken utkom i London på engelsk og året etter i tysk oversettelse som Entwurf für Europa («Utkast til Europa»). Den beskrev det han omtalte som «en massiv anstrengelse for å oppnå, steg for steg, en europeisk politisk føderasjon» bygget rundt det tysk–franske samarbeidet. Strauss kritiserte den daværende økende aksepten av en status quo som innebar at Europa var delt i to og dominert av henholdsvis USA og Sovjetunionen, men understreket samtidig sin støtte til det atlantiske partnerskapet, samarbeidet mellom Vest-Europa og USA. Strauss mente imidlertid at Europa hadde sin egen rolle å spille i verden og ønsket at Europa skulle bli en global supermakt på samme måte som USA, en «likeverdig partner for USA». Det har blitt argumentert med at mange av Strauss' idéer etterhvert har blitt virkelighet, særlig etter hans død, gjennom Sovjetunionens sammenbrudd, den tyske gjenforeningen og utviklingen av EU.
== Æresbevisninger ==
I 1990 kom en 2-mark-mynt med Strauss' kontrafei. Münchens internasjonale lufthavn ble oppkalt etter Strauss i 1992. Mellom 1956 og 1985 ble Strauss utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Detroit (1956), Cleveland og Kalamazoo (1962), Chicago (1964), Santiago de Chile (1977), Maryland og Dallas (1980) samt München (1985). Strauss var æresborger av München, Chicago og flere andre byer.
Han fikk følgende ordener:
1957: Storkors av Republikken Italias fortjenstorden
1958: Storkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
1959: Den bayerske fortjenstorden
1959: Storkors av Portugals Militærfortjenstmedalje
1960: Storkors av den belgiske Kroneordenen
1960: Storkors av den greske Georg Is orden
1960: Storkors av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen
1961: Storkors av den portugisiske Kristusordenen
1962: Storoffiser av Æreslegionen
1962: Storkors av den pavelige Silvesterordenen
1962: Storkors av Ecuador nasjonale fortjenstorden
1967: Storoffiser av Elfenbenkystens nasjonalorden
1967: Den iranske Homayounordenen 1. klasse
1968: Storkors av Nigers Ordre du Mérite
1977: Karl-Valentin-ordenen
1978: Storkors av Den jordanske stjernes orden
1978: Kommandør av Gabons Ordre National de l'Etoile Equatoriale
1979: Storkors av den liberiske Afrikas stjernes orden
1979: Storkors av Republikken Tunisias orden
1979: Storkors av den svenske Nordstjerneordenen
1981: Storoffiser av den rhodesiske Legion of Merit (takket nei fordi Rhodesia ikke var diplomatisk anerkjent av Forbundsrepublikken Tyskland)
1981: Storoffiser av Den malawiske løves orden
1982: Stort ærestegn i gull i bånd av det østerrikske Ærestegnet for fortjenester
1982: Europäischer Karlspreis der Sudetendeutschen Landsmannschaft
1983: Storoffiser av Togos Ordre du Mono
1983: Storkors av den sørafrikanske Det gode håps orden
1984: Bayerische Verfassungsmedaille i gull
1985: Storkors av Salzburgs ærestegn
1986: Den nepalske Gorkha-Dakshia Bahu-ordenen 1. klasse
1986: Storkors av den spanske Isabella den katolskes orden
1987: Schlesierschild
1989: Orden wider den tierischen Ernst (posthumt)Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Franz Josef Strauß – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franz Josef Strauß på Internet Movie Database
(sv) Franz Josef Strauß i Svensk Filmdatabas
(en) Franz Josef Strauß hos The Movie Database
(en) Franz Josef Strauß på Discogs
(de) Wikiquote | Franz Josef Strauss (eller Strauß; født 6. september 1915 i München, død 3. | 8,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CFA-franc | 2023-02-04 | CFA-franc | ['Kategori:Afrikansk valuta', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | CFA-franc er en valuta som brukes i 12 tidligere franske kolonier i Afrika samt i Guinea-Bissau og Ekvatorial-Guinea. Den kalles også franc CFA (den vanlige franske ordstillingen), eller CFAF.
| CFA-franc er en valuta som brukes i 12 tidligere franske kolonier i Afrika samt i Guinea-Bissau og Ekvatorial-Guinea. Den kalles også franc CFA (den vanlige franske ordstillingen), eller CFAF.
== Historie ==
Valutaen ble opprettet samtidig som CFP-franc den 26. desember 1945, som valuta for de franske kolonier i Afrika. Navnet sto opprinnelig for franc des Colonies Françaises d'Afrique (de franske koloniene i Afrikas franc). I forbindelse med begynnende løsriving av kolonier måtte man endre dette, og man valgte å finne et navn som gjorde det mulig å beholde forkortelsen CFA. Den første endringen, i 1958, var til Franc des Communauté française d'Afrique (det franske afrikanske samfunns franc). Etter at brukerlandene var blitt selvstendige fikk den igjen nytt navn, nemlig det nåværende Franc des Communauté Financière Africaine (det afrikanske økonomiske samfunns franc).
Valutaen var tidligere bundet til franske franc. Den opprinnelige vekslingskursen, i 1945, var 1 CFA-france = 1,7 franske franc. Ved innføringen av euro i Frankrike ble bindingen overført til den nye valutaen. Den daværende kursen på 100 CFA-franc = 1 fransk franc ble overført direkte, slik at bindingen siden 1. januar 1999 har vært 655,957 CFA-franc = 1 €.Endringene som er gjort i verdi har stort sett vært knyttet til endringer i fransk valuta. Dette har gjort den til en av de sterkeste valutaene i Afrika, men samtidig har den hatt en kunstig høy verdi som har gjort det vanskelig å følge den økonomiske utviklingen i brukerlandene. Den har kun blitt devaluert en gang, i 1994, da verdien ble endret fra 1 CFA-franc = 0,02 franske franc til 1 CFA-franc = 0,01 franske franc.
== Institusjoner ==
CFA-franc finnes i to versjoner, med samme verdi. Begge er garantert av Frankrike.
=== Vestafrikansk CFA-franc ===
Denne versjonen utstedes av De vestafrikanske staters sentralbank (BCEAO), og brukes i de 8 landene som er medlem av Den vestafrikanske økonomiske og monetære union (UEMOA):
Benin
Burkina Faso
Elfenbenskysten
Guinea-Bissau
Mali
Niger
Senegal
TogoISO 4217-koden er XOF
=== Sentralafrikansk CFA-franc ===
Denne versjonen utstedes av Sentralbanken for de sentralafrikanske statene (BEAC), og brukes i de 6 landene som er medlem av Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union (CEMAC):
Den sentralafrikanske republikk
Ekvatorial-Guinea
Gabon
Kamerun
Kongo-Brazzaville
TsjadISO 4217-koden er XAF.
== Referanser == | CFA-franc| | 8,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spr%C3%A5kpolitikk | 2023-02-04 | Språkpolitikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturpolitikk', 'Kategori:Lingvistikk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Språk', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-11'] | Språkpolitikk er mål, tiltak og regler for språket som brukes i et land, en organisasjon eller en annen virksomhet. Språkpolitikk omfatter i videre forstand også de bevisste retningslinjer og politikk for språkbruken i for eksempel en skrevet tekst.
Land som Frankrike, Norge, Island og andre har hatt en offentlig språkpolitikk som har forsøkt å passe på det nasjonale språket og hindre for mange nye, fremmede lånord, særlig fra engelsk.
| Språkpolitikk er mål, tiltak og regler for språket som brukes i et land, en organisasjon eller en annen virksomhet. Språkpolitikk omfatter i videre forstand også de bevisste retningslinjer og politikk for språkbruken i for eksempel en skrevet tekst.
Land som Frankrike, Norge, Island og andre har hatt en offentlig språkpolitikk som har forsøkt å passe på det nasjonale språket og hindre for mange nye, fremmede lånord, særlig fra engelsk.
== Språkpolitikk i Norge ==
Den spesielle språksituasjonen i Norge med to sidestilte skriftspråk, nynorsk og bokmål, er både en forutsetning for, og et resultat av, myndighetenes språkpolitikk. Under dette området hører statlige forsøk på språknormering, regler for språkbruk i kringkastingen, sidemålsopplæring i skolen og kommunenes valg av hovedmålform. Språkpolitikken har alltid vært omstridt, ikke minst fordi språket er en del av menneskers grunnleggende identitet.
=== Valgfritt sidemål ===
Oslo kommune vedtok og fikk i begynnelsen av september 2004 godkjent en forsøksordning med valgfri sidemålsundervisning i skolen. Forsøket var et kompromiss, som innebærer at halve årskullet slipper sidemål. — «Jeg synes det er positivt og spennende. Forsøket kan gi et bedre grunnlag for den videre debatten om sidemålet», uttalte utdannelsesminister Kristin Clemet. Også Vestfold fylkeskommune varslet at den ville søke om å få gjøre sidemål valgfritt.
== Referanser ==
== Se også ==
Norske språkorganisasjoner omtalt på norsk wikipedia
Norske rettskrivninger
Samnorsk
== Eksterne lenker ==
Språkrådet | Språkpolitikk er mål, tiltak og regler for språket som brukes i et land, en organisasjon eller en annen virksomhet. Språkpolitikk omfatter i videre forstand også de bevisste retningslinjer og politikk for språkbruken i for eksempel en skrevet tekst. | 8,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scott_Joplin | 2023-02-04 | Scott Joplin | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 24. november', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Komponister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cass County i Texas', 'Kategori:Pianister fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Scott Joplin (født 24. november 1868 i Linden i Texas i USA, død 1. april 1917 i New York City) var en amerikansk komponist og pianist. Joplin fikk tilnavnet «kongen av ragtime» og betegnes som den viktigste ragtimekomponisten. Joplin fikk sitt store gjennombrudd med «Maple Leaf Rag» i 1899. Etter dette forsøkte han seg som operakomponist blant annet med Treemonisha i 1911, men dette endte i fiasko.
Hans musikk fikk en overveldende renessanse i 1973, da flere av hans komposisjoner, som for eksempel «The Entertainer» ble brukt i filmen The Sting.
| Scott Joplin (født 24. november 1868 i Linden i Texas i USA, død 1. april 1917 i New York City) var en amerikansk komponist og pianist. Joplin fikk tilnavnet «kongen av ragtime» og betegnes som den viktigste ragtimekomponisten. Joplin fikk sitt store gjennombrudd med «Maple Leaf Rag» i 1899. Etter dette forsøkte han seg som operakomponist blant annet med Treemonisha i 1911, men dette endte i fiasko.
Hans musikk fikk en overveldende renessanse i 1973, da flere av hans komposisjoner, som for eksempel «The Entertainer» ble brukt i filmen The Sting.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Scott Joplin var sønn av en frigitt slave. Han ble født i Linden. Det er blitt hevdet at han snarere ble født i Texarkana, men det stedet eksisterte ikke da. Som barn lærte han å spille fiolin, og fra syvårsalderen fikk han systematisk klaverundervisning av Julius Weiss. Allerede som femtenåring reiste han rundt som barpianist i Texas og Louisiana.
=== Musiker ===
Fra 1885 til 1893 levde Joplin som musiker i St. Louis, i honky-tonks og saloons. I 1893 opptrådte han på Verdensutstillingen i Chicago.
Senest fra 1895 oppstod de fleste av hans komposisjoner, som han forfattet dels for eget behov og for sin vokalgruppe The Texas Medley Quartet (som opptrådte i vaudeville-shows). Han ble en av de aller første fremgangsrike ragtime-komponistene. Han fikk anerkjennelse av sine samtidige og kunne til tider tjene temmelig meget på sine mange oppdrag og salget av noteblader. Men betydelige deler av hans produksjon er gått tapt. Det dreier seg om mer komplekse ikke oppførte verker som en musical, en opera og en symfoni.
Etter et ulykkestilfelle, da han ble frastjålet et velfylt pengeskrin, kom hans fremgangrike virke til avbrudd. Men han fortsatte å offentliggjøre og kunne atter leve et passabelt liv etter noen års slit.
Scott Joplin var gift tre ganger. Hans første ekteskap, med Belle, endte i skilsmisse. Hans annen hustru, Freddie, døde av lungebetennelse bare tyve år gammel. Hans tredje kone var Lottie.
Han døde selv i 1917 som følge av tertiær syfilis.
=== Betydning ===
Av Joplins mange rags er de best kjente stykkene The Entertainer og Maple Leaf Rag. Av hans teaterverker er bare operaen Treemonisha (1911; nyinstrumentalisert av Gunther Schuller) i behold. Til president Theodore Roosevelts ære komponerte han operaen A Guest of Honor. Den er gått tapt. Tapt er også balletten The Ragtime Dance.
Sammen med James Scott og Joseph Lamb hører Joplin til «The Big Three» av den klassiske utkomponerte ragtime. Hans komposisjoner er gjennomgående pianistisk krevende, så det er også blitt laget en rekke forenklede versjoner. Joplin mente at hans stykker ikke skulle spilles så raskt. Mange ganger krever han «slow march time»: «It’s never right to play Ragtime fast». Her skilte han seg fra den rasante spillepraksis hos mange av hans samtidige, som derfor spile enklere strukturerte rags som tillot hurtighet, men var mindre musikalsk krevende.
Det er bevart et opptak der Joplin selv fremfører Pleasant Moments for Aeolian Companys Metro-Art-serie på klaverrull. Den formidler tidens spillestil.
Etter Joplins død fortrengte jazzen ragtime for noen tiår i den brede offentlighet, men senere har ragtime fått en renessanse.
== Lydspor ==
== Liste over komposisjoner ==
«Please Say You Will» – sang (1895); tekst av Scott Joplin
«A Picture of Her Face» – sang (1895); tekst av Scott Joplin
«Great Crush Collision March» – marsj (1896)
«Combination March» (1896)
«Harmony Club Waltz» (1896)
«Original Rags» (1899); arrangert av Charles N. Daniels
«Maple Leaf Rag» (1899)
«Swipesy Cakewalk» (1900) – med Arthur Marshall
«Peacherine Rag» (1901)
«Sunflower Slow Drag — A Rag Time Two Step» (1901) – med Scott Hayden
«Augustan Club Waltz» (1901)
«I am thinking of my Pickaninny Days» (1901) – tekst av Henry Jackson
«The Easy Winners» – ragtime-twostep (1901)
«Cleopha» – Marsj og twostep (1902)
«A Breeze From Alabama» – ragtime-twostep (1902)
«Elite Syncopations» (1902)
«The Entertainer» – ragtime-twostep (1902)
«March Majestic» (1902)
«The Strenuous Life» – ragtime-twostep (1902)
«The Ragtime Dance» – sang (1902); tekst av Scott Joplin
«Something Doing» – Cake Walk March (1903) – med Scott Hayden
«Weeping Willow» – Ragtime Two Step (1903)
«Little Black Baby» (1903); tekst av Louise Armstrong Bristol
«Palm Leaf Rag» – slow drag (1903)
A Guest of Honor – ragtime-opera (1903) (tapt)
«Maple Leaf Rag» – sang (1904) – tekst av Sydney Brown
«The Sycamore» – konsertragtime (1904)
«The Favorite» – ragtime-twostep (1904)
«The Cascades» – rag (1904)
«The Chrysanthemum» – An Afro-Intermezzo (1904)
«Bethena» – konsertvals (1905)
«Binks' Waltz» (1905)
«Sarah Dear» (1905) – tekst av Henry Jackson
«The Rose-bud March» – twostep (1905)
«Leola» – twostep(1905)
«Eugenia» (1906)
«The Ragtime Dance» – stop-time-twostep (1906)
«Antoinette» – marsj og twostep (1906)
«Nonpareil» (None to Equal) (1907)
«When Your Hair Is Like the Snow» (1907) – tekst av Owen Spendthrift
«Gladiolus Rag» (1907)
«Searchlight Rag» – synkopert marsj og twostep (1907)
«Lily Queen» – ragtime-twostep (1907) – med Arthur Marshall
«Rose Leaf Rag» – ragtime-twostep (1907)
«Heliotrope Bouquet» – slow drag-twostep (1907) – med Louis Chauvin
«Fig Leaf Rag» (1908)
«Wall Street Rag» (1908)
«Sugar Cane» – ragtime, twostep (1908)
«Sensation» – rag (1908); av Joseph F. Lamb, arrangert av Scott Joplin
«Pine Apple Rag» (1908)
«School of Ragtime – 6 Exercises for Piano» (1908)
«Pleasant Moments» – ragtimevals (1909)
«Solace – A Mexican Serenade» (1909)
«Country Club» – ragtime-twostep (1909)
«Euphonic Sounds» – «A Syncopated Novelty» (1909)
«Paragon Rag» – «A Syncopated Novelty» (1909)
«Stoptime Rag» (1910)
«Pine Apple Rag» – sang (1910) – tekst av Joe Snyder
Treemonisha (1911) – opera
Preludium til tredje akt (1911) – utdrag fra Treemonisha
«Felicity Rag» (1911) – med Scott Hayden
«Scott Joplin's New Rag» (1912)
«Kismet Rag» (1913) – med Scott Hayden
«A Real Slow Drag» (1913) (utdrag fra Treemonisha)
«Silver Swan Rag» (1914) (i utgangspunktet bare publisert som pianorull; noter publisert i 1971)
«Magnetic Rag» (1914)
«Pretty Pansy Rag» (ca. 1915) (ufullendt, ikke publisert og tapt)
«Recitative Rag» (ca. 1915?) (ufullendt, ikke publisert og tapt)
«For the Sake of All» – (ca. 1915) (ufullendt, ikke publisert og tapt)
«Morning Glory» (ca. 1915) (ufullendt, ikke publisert og tapt)
«Reflection Rag – Syncopated Musings» (1917) (publisert posthumt av Stark, trolig fra et langt eldre ikke publisert manuskript)
== Litteratur ==
Edward Berlin: King of Ragtime: Scott Joplin and his Era. Oxford University Press, Oxford / New York 1994, ISBN 0-19-508739-9.
Wolf Kampmann: Reclams Jazzlexikon. Stuttgart 2003, ISBN 3-15-010528-5.
Martin Kunzler: Jazz-Lexikon Bd. 1. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-16512-0.
Gildo De Stefano: Ragtime, jazz & dintorni. Vorwort von Amiri Baraka. Sugarco, Mailand 2007, ISBN 978-88-7198-532-9.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Scott Joplin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Scott Joplin på Internet Movie Database
(en) Scott Joplin hos Internet Broadway Database
(en) Scott Joplin på Apple Music
(en) Scott Joplin på Discogs
(en) Scott Joplin på MusicBrainz
(en) Scott Joplin på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Scott Joplin i International Music Score Library Project | Scott Joplin (født 24. november 1868 i Linden i Texas i USA, død 1. | 8,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Illinois | 2023-02-04 | Illinois | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med hovedstad forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Illinois', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1818', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:USA-stubber'] | Illinois (uttales [ˌɪ.lɨˈnɔɪ], [Ill-i-nå'i]) er en delstat i Midtvesten i USA, med tilnavnet Praire State (prærie-staten). Den grenser mot Michigansjøen i nordøst, Indiana i øst, Kentucky i sørøst, Missouri i sørvest, Iowa i nordvest og mot Wisconsin i nord. Hovedstaden er Springfield, og den største byen er Chicago.
| Illinois (uttales [ˌɪ.lɨˈnɔɪ], [Ill-i-nå'i]) er en delstat i Midtvesten i USA, med tilnavnet Praire State (prærie-staten). Den grenser mot Michigansjøen i nordøst, Indiana i øst, Kentucky i sørøst, Missouri i sørvest, Iowa i nordvest og mot Wisconsin i nord. Hovedstaden er Springfield, og den største byen er Chicago.
== Geografi ==
Illinois er delt i tre distinkte deler. Området rundt Chicago ligger ved Michigansjøen og er tett befolket. Området er også sterkt industrialisert.
Den sentrale delen av staten består av flat prærie og er tynnere befolket. Hovednæringsveien i denne delen av staten er landbruk. Hovedstaden Springfield ligger i det sentrale Illinois.
Den sydlige delen av Illinois ligger i møtepunktet Mississippi og Ohioelven. Denne delen av staten kalles Little Egypt. Her er landskapet mer variert og klimaet varmere. Tidligere var dette bomullsland, i nyere tid utvinnes olje og kull.
== Historie ==
De første europeerne i området var de franske oppdagerne Jacques Marquette og Louis Joliet i 1673. Illinois ble derfor underlagt Frankrike, helt til det ble avstått til Storbritannia i 1763. I 1778 gjorde Virginia krav på Illinois, et krav de gav opp i 1783. Illinois ble da innlemmet i Nordvestterritoriet.
I 1818 ble Illinois USAs 21. stat. Området hadde på denne tiden 55 000 innbyggere.
President Abraham Lincoln var fra illinois og bodde her mesteparten av livet. Under den amerikanske borgerkrigen var Illinois en viktig stat på Unionens side, og staten bidro med 250 000 soldater.
Etter at Michigansjøen fikk kanalforbindelse gjennom først Illinois and Michigan Canal i 1848, og deretter utvidet gjennom Chicago Sanitary and Ship Canal i 1900 til Mississippielven, vokste Chicago sterkt. Byen ble etter hvert et jernbaneknutepunkt og ble kjent for sin kjøttindustri. Fra 1870 til 1900 vokste Chicago fra 300 000 til 1,7 millioner innbyggere.
== Demografi ==
Pr. 2010 har Illinois et innbyggertall på 12 830 632. To tredjedeler av disse bor i Chicagoområdet og 43 % i Cook County alene.
De største etniske gruppene i Illinois er tyskættede (19,6 %), afroamerikanere (15,1 %), irskættede (12,2 %), meksikanskættede (9,2 %) og polskættede (7,5 %).
80 % av innbyggerne i Illinois er kristne. 50 % tilhører forskjellige protestantiske trossamfunn, og 30 % er katolikker. De fleste katolikkene er konsentrert i Chicagoområdet. Rundt Chicago bor det også en del jøder.
== Økonomi ==
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
== Justis ==
Den amerikanske delstaten Illinois vedtok enstemmig å avskaffe dødsstraff i 20011.
Illinois ble den 16. amerikanske delstaten som har avskaffet dødsstraff.
Ingen er blitt henrettet i Illinois siden den daværende guvernøren suspenderte gjennomføringen av dødsstraff i 2000. Årsaken var en rekke saker på 1990-tallet, hvor DNA-prøver avdekket at flere dødsdømte var utsatt for justismord.
Tolv personer er blitt henrettet av delstaten Illinois siden 1976.
I samme periode har 20 dødsdømte blitt benådet.
== Kjente personer ==
John Ashcroft
Saul Bellow
Phillip "Phil" Brooks
Hillary Rodham Clinton
Miles Davis
John Deere
Betty Friedan
Ulysses S. Grant
Ernest Hemingway
Charlton Heston
Wild Bill Hickok
Alison Krauss
Abraham Lincoln
Terrence Malick, filmskaper
Bill Murray
Ronald Reagan
Donald Rumsfeld
Adlai Stevenson
James Watson
Frank Lloyd Wright
Warren Zevon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Illinois – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
U.S. Census Bureau om illinois | Illinois (uttales ) er en delstat i Midtvesten i USA, med tilnavnet Praire State (prærie-staten). Den grenser mot Michigansjøen i nordøst, Indiana i øst, Kentucky i sørøst, Missouri i sørvest, Iowa i nordvest og mot Wisconsin i nord. | 8,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laksev%C3%A5g | 2023-02-04 | Laksevåg | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Laksevåg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Laksevåg (tidligere stavet Laxevaag) er en tidligere kommune i Hordaland fylke, nå bydel i Bergen, beliggende vest for byens sentrum. Den hadde 40 518 innbyggere 1. januar 2021. Arealet er 29,96 km² landareal og 2,53 km² ferskvann. Befolkningstettheten for hele bydelen samlet er på 1 332 innbyggere pr. km² landareal. Bydelen Laksevåg har identiske grenser med den tidligere kommunen med samme navn som ble innlemmet i Bergen 1. januar 1972, med unntak av at en liten del av Gyldenpris ble lagt til. Laksevåg kommune hadde 24 672 innbyggere ved innlemmelsen. Kommunesenteret var Laksevåg sentrum på Damsgård.
Bydelen består av de to hoveddelene Laksevåg og Loddefjord, som tidligere var to separate bydeler. Laksevåg er områdene øst for byfjellet Lyderhorn, mens Loddefjord er områdene sør og vest for dette, også kalt Bergen Vest. Herfra er det broforbindelser til Askøy og Sotra.
Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern og kjøpesentrene Vestkanten og Laksevåg senter ligger i bydelen. Den er omgitt av bydelene Bergenhus og Årstad i øst, Fyllingsdalen og Ytrebygda i sør, Sund kommune og Fjell kommune på Sotra i vest, og Askøy kommune i nord. Den avgrenses av Grimstadfjorden i sør, Raunefjorden i vest, Byfjorden i nord og Puddefjorden i øst. Det lokale buekorpset heter Laksevågs Bueskyttere, og lokalavisen heter Sydvesten.
| Laksevåg (tidligere stavet Laxevaag) er en tidligere kommune i Hordaland fylke, nå bydel i Bergen, beliggende vest for byens sentrum. Den hadde 40 518 innbyggere 1. januar 2021. Arealet er 29,96 km² landareal og 2,53 km² ferskvann. Befolkningstettheten for hele bydelen samlet er på 1 332 innbyggere pr. km² landareal. Bydelen Laksevåg har identiske grenser med den tidligere kommunen med samme navn som ble innlemmet i Bergen 1. januar 1972, med unntak av at en liten del av Gyldenpris ble lagt til. Laksevåg kommune hadde 24 672 innbyggere ved innlemmelsen. Kommunesenteret var Laksevåg sentrum på Damsgård.
Bydelen består av de to hoveddelene Laksevåg og Loddefjord, som tidligere var to separate bydeler. Laksevåg er områdene øst for byfjellet Lyderhorn, mens Loddefjord er områdene sør og vest for dette, også kalt Bergen Vest. Herfra er det broforbindelser til Askøy og Sotra.
Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern og kjøpesentrene Vestkanten og Laksevåg senter ligger i bydelen. Den er omgitt av bydelene Bergenhus og Årstad i øst, Fyllingsdalen og Ytrebygda i sør, Sund kommune og Fjell kommune på Sotra i vest, og Askøy kommune i nord. Den avgrenses av Grimstadfjorden i sør, Raunefjorden i vest, Byfjorden i nord og Puddefjorden i øst. Det lokale buekorpset heter Laksevågs Bueskyttere, og lokalavisen heter Sydvesten.
== Laksevåg kommune (herred) 1918-72 ==
Laksevåg ble i 1918 skilt ut fra Askøy kommune. Den nye kommunen fikk etterhvert dårlig økonomi, og det ble et uttrykt ønske å bli innlemmet i Bergen. Etter bybrannen i 1916 måtte Bergen kommune skaffe boliger til en hel del husville familier, og reiste i den anledning brakker som nødboliger på tomten Bergen kommune hadde anskaffet seg i 1912, da kommunen kjøpte den 51 mål store Gyldenpris gård med strandlinje av banksjef Kristian Jebsen med tanke på industrivirksomhet. Dermed ble rundt 2.000 av Bergens befolkning flyttet til Laksevåg kommune, hvilket førte til strid om hvilken kommune som skulle få skatteinntektene. Ulike alternativer fra full sammenslåing til overdragelse av deler av Laksevåg ble diskutert, men det endte med at kun Gyldenpris ble ført over til Bergen i 1921.Også senere ble spørsmålet om full sammenslåing tatt opp fra Laksevåg, men Bergen var imot, ettersom dette ville medføre økte utgifter for byen. Etter at økonomiske nedgangstider i 1930-årene rammet nøkkelbedrifter som Bergen Mekaniske Verksted (BMV) og Blikkvalseverket, måtte kommunen i 1934 be om gjeldsforhandlinger.
En trafikktelling sommeren 1916 viste at omkring 3 000 personer daglig krysset Damsgårdssundet med de 3–4 robåtene som stod til rådighet, hver ofte lastet med 15–16 personer. I dårlig vær måtte det ofte sitte to menn ved årene, og turen var ganske krevende i åpne båter. Laksevåg Kommunale Færgeselskap opprettet derfor en fergeforbindelse mellom Gyldenpris (Stranden) og Møhlenpris (Wolffs gate), der passasjerene steg på Møhlenpris-trikken til sentrum. Det første motorfartøyet i rutetrafikk over Puddefjorden i 1916 var «Per», som skranglet og ristet avskrekkende. I 1918 ble den erstattet av en dampferge, «Uren», med avgang hvert syvende minutt og 30 sitteplasser langs siden. Resten var ståplasser. Taksten var ti øre for voksne og fem for barn. «Per» stod for nattruten mellom midnatt og klokken fem. Natt-taksten var høy, 75 øre for voksne og 50 øre for barn. Et forslag om enda en fergerute mellom Gyldenpris og Dokken ble nedstemt, siden Dokkebakken ble ment å være for bratt for de fleste. I 1938 ble denne ruten likevel opprettet.I 1930 hadde Laksevåg Kommunale Færgeselskap sagt opp avtalen med Bergen kommune. «Uren»s mannskap kjøpte da båten og fortsatte driften med kommunal støtte. 9. april 1940 var en nyinnkjøpt, nyopprustet båt, «Uren 1», klar til å settes inn, men gikk fort i opplag på grunn av oljerasjoneringen under krigen. I 1945 ble den satt i skikkelig drift, og kjøpt i 1950 av Bergen Elektriske Færgeselskap, som omdøpte den til «BEF 3». Åpningen av Puddefjordsbroen i 1956 gjorde «BEF 3» overflødig, og dens siste tur gikk 1. juli 1957 «BEF 3» ble forgjeves lagt ut for salg og lagt i opplag ved Askøy, der den forliste under en storm i februar 1959.Laksevåg var vennskapsby med Sundby-Hvorup i Danmark. I 1968 ble denne kommunen slått sammen med Nørresundby kommune, men dette var en kortlivet kommune som videre ble slått med storbyen Aalborg i 1970. I Kjøkkelvik på Laksevåg er det en vei som heter Sundby-Hvorups vei, mens det i Aalborg er en vei som heter Laksevågen.
==== Laksevåg under andre verdenskrig ====
Etter den allierte invasjonen i Frankrike 6. juni 1944 ble tyskerne nødt til å rømme franske havner og flytte sine ubåter til andre land. De fleste ble sendt til Norge. Rundt 100 ubåter kom til bergenstraktene i løpet av sommeren og høsten 1944. Under andre verdenskrig 1940-45 bygget tyskerne opp store anlegg i Laksevåg kommune, blant annet ubåtbunkeren Bruno. Denne fremprovoserte det allierte bombeangrepet 4. oktober 1944 som tok livet av 193 sivile, deriblant 60 elever ved Holen skole, og førte til store materielle ødeleggelser. På grunn av kaoset som oppstod, innlemmet tyskerne Laksevåg i Bergen, men dette ble reversert av norske myndigheter etter krigen. Ser man bort fra Finnmarkskommunene, var Laksevåg den mest krigsherjede kommunen i landet.Militærledelsen i England så på angrepet på Laksevåg som vellykket. Noen minutter etter at de første bombene var sluppet, var det så sterk røykutvikling at målene på bakken ikke kunne ses. Da ga lederen for angrepet (Master bomber) ordre om å bombe midt i røyken. Men det var røyk over alt. De illegale avisene la skylden på de lokale myndighetene, ikke på de allierte. Men NS-ordfører Arne Normann kunne ikke klandres for tragedien på Holen skole; det forelå evakueringsplaner for Laksevåg sentrum, og dokumentasjon som viser at ordføreren ønsket å evakuere allerede i 1942. Milorg var ikke blitt varslet i forkant av angrepet, og befolkningen på Laksevåg ble ikke brukt som levende skjold mot bombing, slik Haakon 7. antydet etter krigen. Milorgs Minde-gruppe og lederen Arnfinn Finne var informert om en hemmelig operasjon ved navn Skylark, planlagt på samme tid som bombingen av Laksevåg. Det var snakk om å hjelpe eventuelle nedskutte flygere for å hindre at de havnet i tysk fangenskap. Finne var leder for denne operasjonen både 4. og 29. oktober med folk i Mulen og på Løvstakksiden.
==== Innlemmelse i Bergen kommune ====
Vinteren 1943/44 utba fylkesmannen seg et vedtak fra Bergen og Laksevåg kommuner senest 20. februar 1944 om en sammenslutning fra 1. juli 1944. I «innstilling om utvidelse av kjøpstaden Bergens grenser ved innlemmelse av Laksevåg herred» er anført at allerede under en byutvidelse i 1870-årene var dette blitt foreslått. Deretter kom i 1893 en søknad fra beboere på Laksevåg, anbefalt av Askøen herredstyre, om innlemmelse i Bergen, uten at formannskapet der tok opp saken. En lignende henvendelse kom samtidig fra beboere i Årstad, og Bergen fant at dette måtte behandles først. Siden ble det gjentatte ganger reist krav om innlemmelse fra Laksevåg, også med støtte fra stiftamtmannen, men dette ble avvist av Bergen, visstnok fordi byen hadde fått mange nye forpliktelser overfor Årstad. I 1921 ble Gyldenpris likevel innlemmet i Bergen. Før krigsutbruddet i 1940 synes en å ha blitt enige om en innlemmelse i byen av Laksevåg sogn, samt den delen av Loddefjord sogn som var innkjøpt av Bergen lysverker til industritomter, nemlig Mathopen. På grunn av den tyske okkupasjonen ble arbeidet med byutvidelsesplanen stanset og først gjenopptatt med planene om en storkommune, omfattende Bergen by og herredene Åsane, Fana, Laksevåg, Os og deler av Haus. 7. januar 1943 holdt utvalget, ordførerne Berge (Haus), Hestenes (Åsane), Alf Johannesen (Bergen), Arne Normann (Laksevåg) og Harald Scholz (Fana) et møte, der samtlige var enige i at første skritt måtte være å innlemme Laksevåg kommune i sin helhet i Bergen. Flere større bedrifter med sete i Bergen, lå i Laksevåg og hadde ansatte fra Bergen. Lysverkene leverte strøm til hele Laksevåg sogn, og Bergens gassverk leverte gass helt ut til Kringsjå. Bergens telefonkompani besørget telefontjenesten. Administrativt var arbeidskontorene slått sammen med hovedkontor i Bergen, og Laksevåg sogn var underlagt Bergen politipresidium. Bergen luftvernkrets omfatter også Laksevåg sogn og en del av Loddefjord.I etterkrigstiden tok økonomien seg opp. Laksevågfergen gikk fra Damsgård til Nøstet, mens en annen forbindelse gikk mellom Stranden og Møhlenpris, men ble nedlagt ved åpningen av Puddefjordsbroen i 1956 som lettet forbindelsen med bysiden. En storstilt boligutbygging fulgte. Bergen kommune ønsket etter hvert en sammenslåing, som ble gjennomført i 1972.
I 1936 fikk Henrik Refsland konsesjon til å drive kino på Laksevåg. Kinoen ble et populært treffsted, på folkemunne kalt «Laksen». Siste forestilling var 30. desember 1955 med fremvisning av filmen Marerittets vei om et amerikansk tilbaketog under Koreakrigen i 1950.Laksevåg bibliotek eksisterte i 133 år før Bergen kommune stengte det i 2004. Mens Laksevåg var egen kommune før 1972, ble overskuddet på kommunes driftsbudsjett investert i blant annet bokinnkjøp til biblioteket, og under ledelse av bibliotekssjef Olaf Fimreite ble Laksevåg bibliotek og Odda folkebibliotek de eneste bibliotekene i Hordaland fylke før 1972 kvalifisert for å motta hospitanter fra Statens bibliotekhøyskole. I desember 2020 gjenåpnet Laksevåg bibliotek i det tidligere kommunehuset på Larsabryggen ved Kirkebukten.
==== Stedsnavn på Laksevåg ====
Melkeplassen, Damsgård, Gravdal, Nygårdsviken, Alvøen, Godvik, Håkonshella, Oldernes, Olsvik, Skålevik og Loddefjord er eksempler på stedsnavn i Laksevåg. Mange av disse er gårdsnavn med røtter tilbake til høymiddelalderen, slik som Håkonshella.
Se også: Liste over ordførere i Laksevåg kommune.
== Attraksjoner ==
Alvøen hovedbygning
Damsgård hovedgård
Damsgårdsfjellet
Kommandantboligen
Kvarven fort
Lyderhorn
== Kirker ==
Laksevåg inngår i Bergen domprosti under Bergen kirkelige fellesråd i den norske kirke. Bydelen er inndelt i følgende sogn:
Laksevåg sogn med Laksevåg kirke
Nygård sogn med Nygård kirke
Olsvik sogn med Olsvik kirke
Loddefjord sogn med Loddefjord kirkeI tillegg har marinebasen Haakonsvern et eget militærkapell som heter Haakonsvern kirke.
== Skoler ==
=== Kommunale grunnskoler ===
Alvøen skole, barneskole
Bjørndalskogen skole, barneskole
Damsgård skole, barneskole
Holen skole, barne- og ungdomsskole
Nygårdslien skole, barneskole
Olsvik skole, barne- og ungdomsskole
Kjøkkelvik skole, barne- og ungdomsskole
Loddefjord skole, barneskole
Mathopen skole, barneskole
Sandgotna skole, ungdomsskole
Vadmyra skole, barneskole
=== Fylkeskommunale videregående skoler ===
Olsvikåsen videregående skole i Olsvik tilbyr utdanningsprogrammene helse- og oppvekstfag, kunst, design og arkitektur, studiespesialisering, toppidrettsgymnas (basketball), påbygning til generell studiekompetanse, tilrettelagt opplæring og innføringskurs for minoritetsspråklige
Laksevåg videregående skole i Gravdal tilbyr bygg- og anleggsteknikk, elektrofag, teknikk og industriell produksjon, medier og kommunikasjon, studiespesialisering, påbygning til generell studiekompetanse, tilrettelagt opplæring og voksenopplæring
=== Høgskoler ===
Sjøkrigsskolen
Statens dykkerskole, del av Høgskolen i Bergen
== Grunnkretser ==
Bydelen Laksevåg består av 40 grunnkretser som omfatter delområdene Laksevåg og Loddefjord, samt en grunnkrets i delområdet Solheim.
== Demografi og levekår ==
Bydelen Laksevåg er inndelt i åtte levekårsoner, med unntak for en grunnkrets som inngår i en sone i bydelen Årstad. For detaljer om hvilke grunnkretser som inngår i hver levekårsone, se tabell i avsnittet Grunnkretser.
Tabellen viser samlet levekårsindeks for hver levekårsone i Laksevåg bydel i 2011, folketall i 2011 og 2015 og prosentvis befolkningsendring, prosentvis aldersfordeling og andel ikke-vestlige innvandrere i hver sone. Lav verdi på levekårsindeksen indikerer gode levekår. Indeksen baseres på følgende 11 indikatorer: 1. Sosialhjelp til unge 2. Barnevernstilfeller 3. Utdanningsnivå 4. Bruttoinntekt 5. Barnefattigdom 6. Barneflytting ut av området 7. Kommunale boliger 8. Kriminalitet 9. Uførepensjon 10. Sykefravær og 11. Dødelighet.
1Jo lavere verdi sonen har på indeksen, jo bedre er levekårene.
2Alle tall i tabellen er for 2011, med unntak av kolonnen Folketall 2015, som viser oppdatert folketall og befolkningsutviklingen i hver sone de siste 4 år sammenlignet med kolonnen Folketall 2011.
3Ikke medregnet grunnkretsen Gyldenpris som hører til Solheim nord levekårsone sammen med grunnkretser i bydelen Årstad (se denne).Laksevåg bydel har 19,8 % av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Bergen kommune, og 14,7 % av den totale folkemengden i kommunen (2011). Levekårsonene Laksevåg, Olsvik og Loddefjord er blant de seks sonene med dårligst levekår i kommunen, av totalt 51 soner.
== Politikk ==
Kommunestyrevalget i 2011 ga følgende resultat for kretsene i Laksevåg bydel (stemmetall # og velgerandel %):
Det var 29 538 stemmeberettigede velgere i Laksevåg bydel, som utgjør 14,7 % av Bergen kommunes totale velgermasse. Det ble avgitt 17 384 godkjente stemmer som gir en valgdeltagelse på 58,9 %. Dette inkluderer ikke blanke og forkastede stemmer (totalt 920 stemmer i Bergen kommune samlet) og stemmer som ikke ble kretsfordelt (totalt 4 682 stemmer i Bergen kommune samlet). Om man anslagsvis legger til 14,7 % av disse var den reelle valgdeltagelsen i Laksevåg bydel 61,6 %.
Høyre ble det største partiet i bydelen med en oppslutning på 34,7 %, Arbeiderpartiet nest størst med 31,5 % og Fremskrittspartiet tredje størst med 13,8 %. Bydelen hadde en borgerlig overvekt på 18,4 prosentpoeng. I Bergen kommune samlet var den borgerlige overvekten 18,5 prosentpoeng.
H, Frp, KrF og V gikk alle til valg for et borgerlig byråd. V ble ikke med etter valget da de ønsket et byråd uten Frp, så H, Frp og KrF fortsatte i flertallsbyråd som sist.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Alfred: Alvøen med Loddefjord sogn. (2. utgave) Loddefjord, 1999. ISBN 82-993306-2-9
Fossen, Kjell: Laksevåg : «Strandstedet, jordbruks- og fiskerlandet ved søndre led» i Laksevågs historie 3 bind, Bergen 1984-1991.ISBN 82-7128-078-3
Frichsen, Sigurd: Sånn va' det. Folket, kirken og fergen. Laksevåg, 2000. ISBN 82-995593-0-8
Frichsen, Sigurd: Laksevåg forteller. Sånn va' det II. Laksevåg, 2001. ISBN 82-995593-1-6
Frichsen, Sigurd (red.): Vi reiste oss igjen. Et 60-årsminne. 4. oktober 1944-2004. Laksevåg, 2004. ISBN 82-995593-2-4
Hellesund, Kristian: Årbok for Laksevåg 2002. Olsvik, 2002. ISBN 82-996530-0-2
Hellesund, Kristian: 26 måneder. Olsvik, 2005. ISBN 82-996530-2-9
Jensen, Ingebjørg: Bomber over barneskolen. Bergen, 2006. ISBN 82-92514-12-0
Jørgensen, Sverre: Guttene i Jansonsgaten. Olsvik, 2006. ISBN 82-996530-4-5
Laksevåg kommune. Et halvt sekel. Utg. i anledning av Laksevåg kommunes 50-årsjubileum 1918-1968. Red. I. Engstrup. Laksevåg 1968.
Lyngvi, Arne: Bomber over Laksevåg : 4. oktober 1944 og tiden som fulgte, Bergen 2000. ISBN 82-7916-008-6
Paulsen, Knut: Laksevåg : 1837-1937 : kommunalforvaltningen i 100 år, Laksevåg kommune 1938.
Paulsen, Øistein: Lyderhorn borettslag 25 år. Loddefjord, 1997. ISBN 82-994526-0-0
== Eksterne lenker ==
Laksevåg A-Å, et lokalt nettleksikon
Laksevågposten, lokalavis for Laksevåg bydel
Bydelsmagasinet
Laxeposten, webarkiv for en nedlagt lokalavis for Laksevåg bydel
Bombingen i 1944. Nettutstilling fra Statsarkivet i Bergen
Dialektene som ble snakket på Laksevåg | [Laksevaag IMG 3748.JPG|thumb|Laksevåg sett fra luften, med verftet BMV Laksevåg] sentralt i bildet. | 8,026 |
null | 2023-02-04 | Raúl Castro | null | null | null | Raúl Modesto Castro Ruz (født 3. juni 1931 i Biran i Holguín på Cuba) er en cubansk kommunistisk politiker, revolusjonær og offiser. | 8,027 |
null | 2023-02-04 | Denver | null | null | null | | areal = 401.3 | 8,028 |
null | 2023-02-04 | TETRA | null | null | null | TETRA (TErrestrial Trunked RAdio, tidligere Trans European Trunked RAdio) er en standard for digitalt radiosystem for lukket, gruppeorientert kommunikasjonsradiosamband som er utviklet for offentlige nød- og beredskapstjenester, men som også brukes av andre profesjonelle brukere, spesielt innen transportsektoren, forsvar og andre tidligere brukere av store PMR (Professional Mobile Radio/VHF-radionett). | 8,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vancouver | 2023-02-04 | Vancouver | ['Kategori:123°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1867', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vancouver', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL', 'Kategori:Vintersportssteder i Canada'] | Vancouver er en by ved stillehavskysten i provinsen Britisk Columbia i det sørvestlige Canada. Byen hadde 603 502 innbyggere i 2011 og er den største av de vestlige canadiske byene. Vancouver inngår i regionen Metro Vancouver som med 2 313 328 innbyggere i 2011 er Canadas tredje største byområde.Vancouver er det økonomiske og kulturelle senteret for det vestlige Canada. Filmindustrien har gitt byen tilnavnet Hollywood North. Den har en svært sammensatt befolkning og er blant annet kjent for sitt Chinatown, som er det største i Canada og neste største i Nord-Amerika. Den store befolkningen av innvandrere er i det alt vesentlige innvandret fra Asia. Det finnes også ganske mange mennesker med skandinaviske røtter i byen.
Byen ble oppkalt etter den britiske kapteinen George Vancouver som var på oppdagelsesreise i området i 1792. Fra 1867 ble det etablert store sagbruk i bydelen Gastown, og i 1886 fikk stedet byprivilegier. Da en transkontinental jernbane knyttet Vancouver til Øst-Canada året etter, fikk byens naturlige havn stor betydning for handelen med Asia. Havnen er i dag Canadas travleste og nummer fire blant Nord-Amerikas havner målt etter godsmengde. I dag er handel, treforedling, gruvedrift, turisme, underholdningsindustri og høyteknologi viktige næringsveier.
Vancouver avholdt Expo 86, og var vertsby for Olympiske vinterleker 2010, sammen med Whistler som ligger 125 km lengre nord.
| Vancouver er en by ved stillehavskysten i provinsen Britisk Columbia i det sørvestlige Canada. Byen hadde 603 502 innbyggere i 2011 og er den største av de vestlige canadiske byene. Vancouver inngår i regionen Metro Vancouver som med 2 313 328 innbyggere i 2011 er Canadas tredje største byområde.Vancouver er det økonomiske og kulturelle senteret for det vestlige Canada. Filmindustrien har gitt byen tilnavnet Hollywood North. Den har en svært sammensatt befolkning og er blant annet kjent for sitt Chinatown, som er det største i Canada og neste største i Nord-Amerika. Den store befolkningen av innvandrere er i det alt vesentlige innvandret fra Asia. Det finnes også ganske mange mennesker med skandinaviske røtter i byen.
Byen ble oppkalt etter den britiske kapteinen George Vancouver som var på oppdagelsesreise i området i 1792. Fra 1867 ble det etablert store sagbruk i bydelen Gastown, og i 1886 fikk stedet byprivilegier. Da en transkontinental jernbane knyttet Vancouver til Øst-Canada året etter, fikk byens naturlige havn stor betydning for handelen med Asia. Havnen er i dag Canadas travleste og nummer fire blant Nord-Amerikas havner målt etter godsmengde. I dag er handel, treforedling, gruvedrift, turisme, underholdningsindustri og høyteknologi viktige næringsveier.
Vancouver avholdt Expo 86, og var vertsby for Olympiske vinterleker 2010, sammen med Whistler som ligger 125 km lengre nord.
== Natur og klima ==
Vancouver ligger på den sedimentært avsatte Burrardhalvøya i det nedre lavlandet av British Columbia, like over grensen fra Washington, USA. Bebyggelsen har vokst utover de vestre og sentrale deler av halvøya, som avgrenses av bukta Burrard Inlet i nord og munningsdeltaet til den 1 375 km lange elva Fraser i sør. Denne elva har avsatt delstatens nedre lavland og er den største i British Columbia, med et nedslagsfelt på 220 000 km² som gir grunnlag for jordbruk, papir- og treforedlingsindustri, samt noe vannkraft. I vest ligger Georgiastredet som er byens utløp til havet, mens Vancouver Island lengre vest skjermer området fra selve Stillehavet.
Selve storbybebyggelsen strekker seg over 2 878 km², mens Vancouver kommune bare utgjør sentrumsområdene på Burrardhalvøya med 114,7 km². Byen har en av Nord-Amerikas største byparker, Stanley park, på hele 404,9 hektar. Umiddelbart nord for byen, på nordbredden av Burrard Inlet, starter fjordlandskapet hvor Rocky Mountains strekker seg helt ned til kysten, under navnet North Shore Mountains. Denne fjellkjeden strekker seg videre oppover hele vestkysten av Canada og begrenser både Vancouvers vekst nordover og betingelsene for storbyer på vestkysten.
Opprinnelig hadde Vancouverområdet temperert regnskog med store barskoger, lønn og or. Typiske arter har vært douglasgran, kjempetuja og vestamerikansk hemlokk. Enorme bartrær ble derimot tidlig hugget ut, eksempelvis ble dagens Stanley park hugget ut i de to første tiårene etter grunnleggelsen av kommunen i 1866. Mange innførte trær vokser i Vancouver, deriblant palmer, skjellgran, magnolia og rhododendron. Mange gater er kranset av det japanske kirsebærtreet Sakura eller av hestekastanje.
=== Klima ===
Byen har et mildt kystklima, som kan sammenlignes med det man finner på vestkysten av Norge. Somrene preges av mer tørke enn vi opplever i Norge, særlig i juli og august. Ellers er året regnfullt, ikke minst i perioden oktober-mars. Vintrene er milde med relativt mye nedbør. Middel årsnedbør er 1 200 mm ved Vancouver lufthavn, men topografien gir store forskjeller i nedbørmengde i storbyområdet. Temperaturene spenner i gjennomsnitt fra 22 °C dagtemperatur i juli-august (inntil 30 °C) til 6,1 °C dagtemperatur i desember-januar.
Det hender at snøen legger seg i byen, men et vanlig år er det kun elleve dager med snøfall, og gjennomsnittsåret har 48,2 cm samlet snøfall. Vintrene er milde sammenliknet med Canada forøvrig, det er frost i 46 dager per år, men bare 4-5 dager med frost hele døgnet.
== Historie ==
Arkeologiske utgravninger tyder på at det kan ha bodd mennesker på Burrardhalvøya i 8-10 000 år.
Ulike stammer av Coast Salish-kulturen bodde i området i historisk tid, med landsbyer både ved munningen av Fraser-elva og i dagens Stanley Park. Spanjolen José María Narváez var den første europeeren her i 1791, og målet med de tidlige utforskningene var å finne en mulig sjøvei gjennom det nordamerikanske kontinentet. Utforskningen som skulle få størst økonomisk betydning kom med North West Companys handelsmann Simon Fraser, som kom fra øst og reiste nedover vassdraget til sjøen i 1808. Stor tilflytting ble det ikke før Fraser-gullrushet i 1858, da om lag 25 000 menn slo seg ned i Fraser-vassdraget og grunnla handelsposten New Westminster, som også i dag er en selvstendig forstadskommune i storbyområdet. Selve Vancouver fikk sin første bebyggelse først i 1862, og fikk ikke byrettigheter før 1886, som en av de yngste storbyene i Canada. Sagbruksanlegget Hastings Mill i Gastown-strøket ble en hjørnesteinsbedrift i en by som var helt dominert av tømmerhandel og treforedling.
Med Canadian Pacific Railway (CPR) ble 1880-årene gjennombruddet for havnebyen Vancouver. Byen ble transitthavn for øst-vestlig handel ikke bare i Canada, men også mellom Asia og Europa via Atlanterhavet.
Anleggelsen av jernbane hadde vært et sentralt krav for borgerne i British Columbia, da de tok stilling for å gå med i Canada-konføderasjonen i 1871. Da jernbanen var sluttført til stillehavskysten i 1886, falt det sammen med den formelle grunnleggelsen av Vancouver by som endestasjon for anlegget. Allerede etter to måneder brant hele byen ned, men ble raskt gjenoppbygget. Under Klondike-gullrushet i 1898 fungerte Vancouver som handelsstasjon for utrustning av de mange ekspedisjonene nordover. Handelsmannen Charles Woodward åpnet varehuset Woodward's i 1892 og fikk raskt konkurranse av Spencer's og Hudson's Bay Company. Snart vokste befolkningen meget raskt, fra 1 000 i 1881 til drøye 20 000 i 1900 og hele 100 000 i 1911. Mange kinesiske og andre asiatiske arbeidere fikk arbeid med jernbaneutbyggingen, og de kummerlige forholdene deres kombinert med kulturforskjeller avfødte både politiske kriser og dannelsen av den rasistiske anti-innvandrings-organisasjonen Asiatic Exclusion League i 1907.
=== 1900-tallet ===
Jernbaneselskapet var den store kilden til investeringskapital før og etter århundreskiftet, men med dominansen av store selskaper fulgte en radikalisering av arbeiderbevegelsen i byen. En storstreik i 1903 rettet seg mot anerkjennelse av retten til fagforeningsorganisering ved CPR, og harde arbeidskonflikter i hele provinsen førte i 1918 til Canadas første generalstreik. Sosial uro førte også til forbud mot kinesisk innvandring fra 1923. Under depresjonen i 1930-årene gikk én av ni canadiske familier på sosialhjelp, og i disse årene blusset det opp sterkere klassekamp og en ny streikebølge. I 1935 satte arbeidsløse i gang protestmarsjen On-to-Ottawa Trek for å protestere overfor de føderale myndighetene, men de ble stoppet underveis og internert i canadiske fengsler. Mange av dem ble senere frivillige i den spanske borgerkrigen. De store sosiale spenningene førte også til en tidlig oppblomstring av feminisme, avholdsbevegelse og ulike andre sosiale organisasjoner. Det var alkoholforbud fra 1914 til 1921, da provinsregjeringen etablerte vinmonopol som fortsatt har omsetningsmonopol i British Columbia. I mellomkrigstiden førte også asiatisk bruk og salg av opium til den første prosessen med forbud mot narkotika i Canada.
I mellomkrigstiden opplevde Vancouver ikke bare sosial konflikt og krise, men også viktige vekstimpulser. Åpningen av Panamakanalen muliggjorde eksport av varer fra Midt-Canada til Europa via Vancouvers havn. Politiske prosesser som gjorde jernbanetransporten vestover mer lønnsomt skapte vekst for den canadiske korneksporten via byens havn. Det hjalp også å få etablert University of British Columbia i Point Grey i 1925, med blant annet ingeniørfag, selv om depresjonen på 30-tallet ga sterk nedgang i provinsens bevilgninger til lærestedet. Den 1. januar 1929 ble Vancouver slått sammen med nabokommunene Point Grey og South Vancouver, og befolkningen nådde 228.193 og skapte Canadas tredje største storbyområde. Kommunens åpne politikk overfor innvandrere på tvers av den nasjonale innvandringsstoppen skapte også kulturell og økonomisk vekst, men også betydelig kriminalitet. Et forsøk på å slå ned på kriminalitet etter lokalvalget i 1934 førte snarere til økt sosial spenning mellom hvite og asiatiske innvandrere. Under andre verdenskrig ble japanerne i området internert og fjernet fra vestkysten.
I årene etter andre verdenskrig skjedde det en rask utbygging av byen, og flere store broprosjekter forbandt nå forstedene med Vancouver over den mektige Fraser-elva. Byen fikk egen TV-stasjon i 1953, og det ble reist universiteter i form av British Columbia Institute of Technology i 1960 og Simon Fraser University i 1965. Forøvrig ble miljøorganisasjonen Greenpeace stiftet i Vancouver i 1971. Byutviklingen skjøt ny fart foran Expo 86, da både Vancouver SkyTrain, den overbygde arenaen BC Place Stadium, Science World og Canada Place stod klart for verdensutstillingen. Samtidig har Vancouver utviklet store sosiale problemer de senere årene. Tildelingen av Vinter-OL 2010 har gitt byggearbeider som har gitt kjærkomne oppdrag til byens anleggsbransje under finanskrisen.
== Byplan og byutvikling ==
Med 5 335 innbyggere per km² er Vancouver et tettbebygd byområde. Havet i vest og North Shore Mountains i nord begrenser byens naturlige utbredelse, og flere mennesker bor urbant i sentrumsnære områder enn hva tilfellet er i mange andre nordamerikanske byer. På 1950-tallet oppmuntret byens planleggingsmyndigheter framveksten av høyhusbebyggelse og utvikling av forlatte industritomter, kompensert med prioritering av større park- og grøntområder. Midt på 1980-tallet ble Coal Harbour bygd ut til bolig- og forretningsområde, slik det også skjedde med forlatte havneområder i mange europeiske byer på denne tiden. I nyere tid har begrepet ecodensity vært i bruk om byutviklingen – hvor urban livskultur utvikles med de goder det har for kulturell livskvalitet og økologisk gunstig korttransport. Likefullt er bruken av kollektivtransport relativt liten og for forstadsboerne er bilen det dominerende fremkomstmiddelet.
I sentrum har det vært eksperimentert med moderne og modernistisk arkitektur, bl.a rundt Vancouver Art Gallery, Harbour Centre, Vancouver Law Courts, Robson Square og Vancouver Library Square. I forrige århundre ble høyhus reist med Carter-Cotton Building, deretter Dominion Building i 1907 (53 meter), Sun Tower i 1911 (82 meter), og ikke minst Marine Building i 1930 (98 meter). De to sistnevnte var i tur og orden høyeste profane bygning i det britiske imperiet utenom England, og Marine Building var tydelig inspirert av skyskraperbyggingen i New York.
Det moderne, tidligere hovedkvarteret til kraftselskapet BC Hydro er i nyere tid omgjort til boligkomplekset Electra. På Canada Place ligger det telt-formede utstillingsområdet Vancouver Convention & Exhibition centre nede ved sjøen, med moderne forretningslokaler og verdens første permanente IMAX-3D-kino. Utstillingssenteret ble bygget ferdig til verdensutstillingen Expo 86 som Vancouver var vertsby for, med hovedutstillingsområde på nordbredden av False Creek. To monumentale bygg som preger sentrumsbildet er rådhuset (1936) og Vancouver Hospital (1958). Høyest troner likevel One Wall Centre fra 2001 (150 meter), Shaw Tower fra 2004 (149 meter), og Living Shangri-La fra 2009 (201 meter).
== Transport og næringsliv ==
Vancouver har Canadas største havn og handler med 130 land verden over. Byen er transitthavn for de rike ressursene i det vestlige Canada og for varer som kommer med jernbane og motorveiforbindelsen vestfra. Havnevirksomheten er Canadas største med 50-60 millioner tonn hovedsakelig bulkgods per år,
står for en omsetning på 22 mrd CA$, og bidrar med 10,5 mrd CA$ til BNP.
Richmond internasjonale lufthavn er den viktigste flyplassen i det vestlige Canada.
Sysselsatte bruker i meget høy grad bil til arbeidsstedet, få bruker kollektivtrafikk – i 2006 var fordelingen 745 000 versus 165 000 sysselsatte som brukte hhv bil og kollektivtrafikk til arbeid.
Metrosystemet Vancouver SkyTrain er en tre-linjers svevebane, under betegnelsen Skytrain, med om lag 210.000 passasjerer daglig.
Inntektsnivået i byen er trolig høyere enn i delstaten som helhet, med en median inntekt på 55 231 CA$ i 2005, mot 52 709 CA$ for delstaten som helhet, men det er særlig de barnløse familiene som har betydelig høyere inntekt enn delstatsnivået.
Derimot er det en noe større andel i lavinntektsarbeid i Vancouver enn i delstaten ellers, om lag hver femte arbeidstaker er lavtlønnet i storbyområdet.
I oppgangsåret 2006 var arbeidsløsheten relativt lav – 5,6% – og yrkesdeltakingen var 66,8%. Svært mange arbeider i tjenestenæringene, i alt arbeidet 837 245 mennesker (73%) i private tjenestenæringer og 161 295 (14%) i offentlig tjenesteyting, mens industrien og naturfaglig virksomhet bare sysselsatte 108 290 (11,4%), hvorav bare drøye 40 000 arbeider i tradisjonell industri og kraftforsyning. Regner man sammen bygge- og industrivirksomhet, sysselsatte derimot disse bransjene hele 170 000 arbeidstakere.
I Vancouver har en rekke store selskaper sitt hovedkontor. Viktige næringer er høyteknologi og telekommunikasjon, havnevirksomhet, kraftproduksjon, gruver og skogsindustri, filmproduksjon og fiske. Sammen med den amerikanske nabobyen Seattle utgjør Vancouver et økonomisk tygdepunkt på stillehavskysten med betydelig intern handel, og stor eksport. I 2009 har British Columbia sterkere økonomisk vekst og bedre økonomi enn resten av Canada.
I 2011 senkes provinsens selskapsskatt fra 16,5% til 10%, og kombinert med føderale skatter innebærer dette at selskapsskatten på overskudd blir 25% fra 2012. Provinsen har lovpålagt budsjettbalanse i de offentlige finansene, og har innført en karbonskatt på 10 CA$ per tonn og som øker til 30 CA$ per tonn i 2012. Målet er å redusere klimagassutslippene fra 2007-nivået med 33% innen 2020, og foruten karbonskatt er det også innført skatteletter for grønne investeringer.
De største selskapene i byområdet er havneselskapet Port Metro Vancouver, energiselskapet Terasen, restaurantkjeden A&W Canada, HSBC Bank Canada, CTC Bank of Canada, EA Canada (endel av USA-registrerte Electronic Arts), IT-selskapet Sierra Systems, samt transportselskapet CHC Helicopter. Om lag 60% av Canadas gruveselskaper er lokalisert i British Columbia.
Selskapet Ballard Power Systems utvikler og produserer brenselceller, og det er også mange nye selskaper innen trådløs teknologi og tjenester.Et interkommunalt selskap, Metro Vancouver, har ansvar for vannforsyning, avfall, resirkulering og andre fellestjenester for alle kommunene i storbyregionen, og er en stor arbeidsgiver i området. Bruken av offentlig-privat samarbeid er utbredt.
Det attraktive klimaet og fjordlandskapet, kombinert med store natur- og fjellområder like ved byen, gjør den attraktiv for turisme og cruisevirksomhet. Vancouver var i 1986 vert for verdensutstillingen Expo 86. I februar 2010 er Vancouver vertstby for Vinter-OL.
== Befolkning og språk ==
Vancouvers storbyområde utgjør med 2,1 millioner innbyggere drøyt halvparten av British Columbias befolkning på 4,1 millioner. Storbyens befolkning er litt yngre enn provinsens, og dette skyldes at det særlig er flere studenter og småbarnsforeldre i storbyområdet enn utenfor. Det er rimelig å anta posisjonen som studie- og høyteknologiby som en forklaring på dette.
Engelsk er det største morsmålet med 1,19 mill brukere i 2006, mens 880 440 innbyggere hadde morsmål, og 27 000 hadde enten fransk eller fransk og engelsk som morsmål. Om lag 275 000 innbyggere behersket ikke engelsk i 2006, og av de ikke-engelskspråklige familiene snakket svært få noe engelsk hjemme. Svært mange av byens voksne befolkning – hele 47,2% – er første generasjons innvandrere. Av innvandrerbefolkningen på 831 265 personer hadde 388 740 kommet allerede før 1991, mens 151 690 hadde ankommet mellom 2000 og 2006.
Nesten hele innvandringen til British Columbia tas opp av storbyområdet Vancouver. Svært mange av innvandrerne er canadiske statsborgere, i 200 var i alt 238 145 ikke-canadiske borgere. I Vancouver er det relativt sett langt færre av opprinnelig indiansk avstamning,enn i delstaten som helhet.
Av innvandrerbefolkningen er kinesiske innvandrere den største gruppen med 381 537, eller nesten halvparten av alle innvandrere. Det var spesielt populært blant velstående hongkongkinesere å få statsborgerskap i Canada i forbindelse med Kinas overtakelse av den tidligere britiske kolonien i 2007. Gruppen av sør- og sørøstasiater utgjorde 240 640, og i alt var bare om lag 46 300 eller 5,3% ikke-asiatiske innvandrere av innvandrerbefolkningen på 875 300 mennesker. Det er store grupper av filippinere, japanere, koreanere og andre asiatiske innvandrermiljøer.
== Kultur og utdanning ==
Vancouver kalles ofte Hollowood North og har en stor filmindustri.
Mange kanadiske og amerikanske tv-serier produseres her, eksempelvis The L Word. På grunn av canadiske skatteregler, er det billigere å produsere filmer der enn i Hollywood. Filmer som X-men, X-men 2 og X-men 3, og TV-seriene The X-Files, Stargate SG-1 og Stargate Atlantis, og mange andre er skapt i Vancouver.
Byen har tre universiteter – British Columbia Institute of Technology, University of British Columbia og Simon Fraser University. I 2006 hadde om lag 432 000 innbyggere universitetsutdanning, og dette utgjorde 2/3 av hele den høyt utdannede befolkningen i British Columbia. Av befolkningen 24-34 år hadde mer enn en tredjedel universitetsutdanning, og 183 408 eller 63,5% av alle i denne aldersgruppen hadde utdanning på høyskolenivå (college) eller høyere. Totalt hadde om lag 300 000 av byens befolkning tatt sin høyere utdanning utenfor Canada.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Vancouver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vancouver – galleri av bilder, video eller lyd på Commons – City of Vancouver.
(en) Vancouver hos Wikivoyage
«Vancouver 2010» – offisiell hjemmeside for De Olympiske vinterleker og Paralympics.
Offisiell turistinformasjon – Tourism Vancouver.
«Vancouver Guide» – BC Passport Travel informasjonstjeneste.
«Vancouver City Info» – informasjonstjeneste fra Vancouver.com.
«Vancouver Travel Guide» – About.com informasjonssider om Vancouver.
Vancouver Economic Development – offisiell hjemmeside. | | borgermester = Gregor Robertson | 8,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Multirolleradio | 2023-02-04 | Multirolleradio | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kryptografi', 'Kategori:Militært materiell', 'Kategori:Teknologi', 'Kategori:Trådløs kommunikasjon'] | Multirolleradio (MRR) er et militært VHF-mobilradiosystem for taktisk samband. Systemet er beregnet på tale- og dataoverføring i frekvensbåndet 30-88 MHz. MRR kan sende tale, data og tekstmeldinger med høy sikkerhet. Sikkerheten oppnås ved kryptering, frekvenshopping og spredt spektrum modulering. MRR blir også brukt som relé.
Systemet er utviklet ved Forsvarets forskningsinstitutt for det norske forsvaret og Nato for operativ bruk i felt. MRR-systemet ble utviklet på 1990-tallet, med første prototype i 1993. Systemet produseres og videreutvikles av Kongsberg Gruppen. I Norge er 7000 MRR-radiosett til bruk i alle forsvarsgrener under anskaffelse, og innfasingen av systemet begynte i 1999. Kongsberg Gruppen produserer nå ca. 1600 enheter i året. Kontrakt for leveranse av systemet er også inngått for levering til Ungarn.
De eksisterende bærbare radioene i MRR-systemet er relativt store og tunge (12 kg. med batteri), og bæres i ryggpakning. MRR-systemet skal derfor kompletteres med et MRR-kompatibelt håndholdt radiosett, primært beregnet for kortholds direktesamband mellom radioer uten å gå via basestasjon.
| Multirolleradio (MRR) er et militært VHF-mobilradiosystem for taktisk samband. Systemet er beregnet på tale- og dataoverføring i frekvensbåndet 30-88 MHz. MRR kan sende tale, data og tekstmeldinger med høy sikkerhet. Sikkerheten oppnås ved kryptering, frekvenshopping og spredt spektrum modulering. MRR blir også brukt som relé.
Systemet er utviklet ved Forsvarets forskningsinstitutt for det norske forsvaret og Nato for operativ bruk i felt. MRR-systemet ble utviklet på 1990-tallet, med første prototype i 1993. Systemet produseres og videreutvikles av Kongsberg Gruppen. I Norge er 7000 MRR-radiosett til bruk i alle forsvarsgrener under anskaffelse, og innfasingen av systemet begynte i 1999. Kongsberg Gruppen produserer nå ca. 1600 enheter i året. Kontrakt for leveranse av systemet er også inngått for levering til Ungarn.
De eksisterende bærbare radioene i MRR-systemet er relativt store og tunge (12 kg. med batteri), og bæres i ryggpakning. MRR-systemet skal derfor kompletteres med et MRR-kompatibelt håndholdt radiosett, primært beregnet for kortholds direktesamband mellom radioer uten å gå via basestasjon.
== Lett feltradio (LFR) ==
Kongsberg Gruppen markedsfører de håndholdte MRR-radiosettene under typebetegnelsen MH 300, men den kalles i forsvarssammenheng gjerne Lett Feltradio (LFR) (900g, 195x78x42mm. og 50 cm. lang antenne). Den fungerer omtrent som MRR (bærbar) eller MBU (kjøretøymontert) med tanke på teknologi. Den har dog begrensede muligheter for høy sendereffekt og vil dermed ikke nå like langt.
== Eksterne lenker ==
Kongsberg Defence & Aerospace | Multirolleradio (MRR) er et militært VHF-mobilradiosystem for taktisk samband. Systemet er beregnet på tale- og dataoverføring i frekvensbåndet 30-88 MHz. | 8,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schutzstaffel | 2023-02-04 | Schutzstaffel | ['Kategori:1923 i Tyskland', 'Kategori:1945 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbrytelser mot menneskeheten', 'Kategori:Krigsforbrytelser', 'Kategori:NSDAP', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1923', 'Kategori:Organisasjoner i det tredje rike', 'Kategori:Organisasjoner opphørt i 1945', 'Kategori:SS (Schutzstaffel)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan).
SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS ble for en stor del rekruttert fra middelklassen, var disiplinerte og lojale mot partiet. Sturmabteilung (SA) ble særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. SS gjorde seg skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen.
I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering.
De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling.
| Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan).
SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS ble for en stor del rekruttert fra middelklassen, var disiplinerte og lojale mot partiet. Sturmabteilung (SA) ble særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. SS gjorde seg skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen.
I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering.
De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling.
== SS før andre verdenskrig ==
=== Forløper ===
SS hadde opphav i nazistenes tidlige periode omkring 1922. Heinrich Himmler ble riksleder for SS i 1929 og det var under ham at organisasjonen for alvor begynte å vokse. SS vokste til over 50 000 medlemmer i 1932 og til 200 000 i slutten av 1933. På grunnlag av en völkisch-ideologi omskapte Himmler SS til en elitestyrke som skilte seg fra massebevegelsen Sturmabteilung (SA). Rekrutteringen til SS var blant annet basert på forestillinger om arisk utseende. Etter likvideringen av SA-ledelsen 30. juni 1934 fikk SS en særstilling innenfor nazibevegelsen. I 1936 ble Himmler sjef for både SS og det tyske politiet. Reichssicherheitshauptamt (RSHA) ble etablert 27. september 1939 og ble snart den viktigst aktøren i undertrykkelsen av okkuperte områder og etter hvert i gjennomføringen av folkemord. Sicherheitsdienst (etablert av Reinhard Heydrich i 1931) og Gestapo var en del av apparatet under RSHA. SS overtok konsentrasjonsleirene fra SA i 1934. SS påvirket etter hvert alle deler av statsapparatet.Forgjengeren til SS ble etablert i 1923 som en avdeling innen SA. De skulle ha ansvaret for å beskytte framtredende medlemmer av NSDAP på partimøter og under demonstrasjoner. Den øverste avdelingen ble ledet av Adolf Hitlers livvakt Emil Maurice, og bestod av 8 mann.
Etter det mislykkede ølkjellerkuppet i München i 1923 ble denne livvaktavdelingen og (SA) lagt ned for en periode. De ble gjenopprettet i 1925. Livvaktavdelingen fikk navnet Stosstrupp Adolf Hitler, og de hadde som oppgave å beskytte Hitler på partimøter. Samme året ble Stosstrupp Adolf Hitler etablert på nasjonalt nivå i Tyskland. Nå fikk organisasjonen navnet Schutzstaffel. Nå skulle de beskytte framtredende medlemmer av NSDAP over hele Tyskland. Hitler var selv medlem nr. 1, mens Emil Maurice var medlem nr. 2.
=== Reorganisering under Himmler ===
Fra 1925 til 1929 var SS bare en bataljon innen Sturmabteilung. De bestod av ca. 280 mann, men gjorde seg lite bemerket og var mest kjent som annonseselgere for Völkischer Beobachter. Hitler utnevnte 6. januar Heinrich Himmler til leder av SS som ledd i en omfattende omorganisering. Disiplinen og den ideologiske forankringen ble styrket, og militærlignende struktur og eksersis ble viktigere aktiviteter. I 1931 ble den rasemessige forankringen sterkere, da Himmler instruerte staben å vektlegge å ta opp medlemmer med såkalte ariske trekk, eller nordiske som de foretrakk å kalle det. Som et hjelpemiddel til denne utvelgelsen ble det utarbeidet et eget rasegraderingssystem. Dette inneholdt medisinske undersøkelser, detaljerte slektstavler og kriterier som langt hode, smalt ansikt, blå øyne og blondt hår. De som ble tatt ut, ble opplært til å se på seg selv som en elite, lederne på til dels lave nivå fikk biler med sjåfører til disposisjon, og firmaet Hugo Boss designet og leverte elegante uniformer med hovedbestanddeler sort og sølv. Det ble forventet at SS-mennene skaffet mange etterkommere, men dette var det smått med: I 1939 var 61 % av SS-mennene ungkarer, og de gifte medlemmene hadde i snitt bare 1,1 barn.Innen slutten av 1933 hadde antallet medlemmer innen SS steget til 209 000 mann. Mange var støttemedlemmer ved å donere en pengesum regelmessig.SS' motto var «min ære er troskap». Rangeringssystemet i SS var basert på det systemet som SA hadde. Heinrich Himmler og hans nestkommanderende Reinhard Heydrich konsoliderte makten i SS. Heydrich fikk i 1931 i oppgave å bygge ut en etterretningstjeneste innen SS som fikk navnet Sicherheitsdienst. Ved begynnelsen av den andre verdenskrig hadde antallet medlemmer i SS steget til 250 000 mann. SS tok også kommandoen over Gestapo i 1934. Samme året fikk SS ansvaret for å drive alle konsentrasjonsleirene.
I juni 1934 drepte SS Ernst Röhm og 100 av hans menn under påskudd av at SA truet Hitlers autoritet. Etter dette vokste SS' makt i nazistaten.Himmlers apparat vokste betraktelig da det tyske politiet ble en del av SS i 1936 og da Waffen-SS ble etablert i 1939-1940. En militær gren av SS, SS-Verfügungstruppe, ble bygget opp fra 1934 til 1938, og ble innlemmet i Waffen-SS i forbindelse med invasjonen av Polen i 1939. Himmler forsøkte å skape en korpsånd i SS og ta til seg jødehatet han formidlet. Ideologisk opplæring og indoktrinering var sentralt i SS fra midten av 1930-årene. Offiserene i SS og politi begynte å se seg selv som Staatsschutzkorps med ansvar for å beskytte riket mot indre fiender.
=== Grader og hierarki ===
Mannskapene på laveste nivå hadde betegnelsene SS-Mann, Sturmmann (tilsvarende visekorporal i militæret) og Rottenführer (tilsvarende korporal). Underoffiserene var rangert fra Underscharführer til Sturmscharführer (sersjant eller oversersjant i hæren). Offiserene var rangert fra Untersturmführer (fenrik) til Oberstgruppenführer samt den ene Reichsführer SS (Himmler selv fra 1929)-
=== Lønn og goder ===
Vanlige medlemmer av SS hadde relativt lav lønn og tilgang til forskjellige privilegier og andre goder var derfor viktig for at medlemmene skulle stimuleres. I 1936 innrettet Himmler et opplegg for dekning av utgifter og til å dekke medlemmenes gjeld. Dette ble til dels finansiert ved private donasjoner fra Freundeskreis der Wirtschaft som var et nettverk av tyske kapitalister etablert i 1932. Donasjonene ble gitt i håp om kontrakter med staten og for å unngå bråk med SS. Konsentrasjonsleirpersonell fikk to-tre ganger så høy lønn som andre. Lederne sikret seg til dels verdier fra internerte og drepte, og ledere i leirene brukte tjenere og slavearbeidere fra leirene til egen bekvemmelighet. Toppene i nazihierarkiet levde i luksus og en del hadde dyre biler med sjåfør og tilgang til egne fly. Himmler utnevnte i oktober 1942 Erich von dem Bach-Zelewski til fullmektig for bekjempelse av partisaner, et oppdrag Bach-Zelewski hadde bedt om i over ett år. Bach-Zelewski hadde storslått hovedkvarter i Mahiljow og et palass i Minsk, limousin med sjåfør og Göring ga ham et Junker 52 (et påfallende statussymbol i Det tredje riket og symbol på at Bach-Zelewski var nær toppen av hierarkiet).
== Under krigen ==
I 1944 hadde SS utviklet seg til en stor organisasjon som hadde blitt en stat innen staten.
De mektigste mennene innen SS var SS- og politilederne. De ble delt inn i tre nivå – vanlig, høyere og overordnet. De overordnede fikk tittelen SS Obergruppenführer. De var direkte underlagt Heinrich Himmler når det gjaldt ansvar.
Heydrich var sjef for RSHA og samtidig stedfortredende riksprotektor for Böhmen-Mähren. Ernst Kaltenbrunner overtok RSHA da Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i 1942. Fra 1939 var Adolf Eichmann leder for Gestapos kontor for jødesaker. RSHAs ansvar for jødespørsmålets endelige løsning fremgår av et brev fra Hermann Göring til Heydrich 31. juli 1941.RSHA og WVHA var etter Himmler og hans stab de mektigste delene av SS.
=== Hovedkvarterer ===
I ettertiden, særlig basert på konsentrasjonsleirene og Waffen SS, har hovedinntrykket vært at SS-tjenestemenn var primitive og mislykkede personer. Den sentrale ledelsen som sto for planlegging var godt utdannet og besto av en stor andel jurister. De 200-300 unge menn (født 1900-1914) som utgjorde toppsjiktet i RSHA var generelt godt utdannet og 20-30 % hadde doktorgrad. Dette var den sentrale gruppen ansvarlig for utforming og gjennomføring av nazistenes forfølgelser og folkemord. Den tyske historikeren Michael Wildt (født 1954) konkluderte med at RSHA for en stor del besto av unge sosiale klatrere som ikke hadde blitt rekruttere fra samfunnets marginer men fra en ny, velutdannet borgerlig elite.SS' hovedkontor lå i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin. I 1944 bestod SS av 12 hovedkontorer.
Hauptamt Personlicher Stab Reichsführer-SS – Himmlers personlig stab.
SS-Hauptamt – hovedkontoret til SS.
SS Führungshauptamt – administrasjon og forsyningsavdelingen for Waffen SS
Hauptamt SS Gericht – kontoret for juridiske saker.
Rasse und Siedlungshauptamt (RuSHA) – kontoret for rasesaker
SS Personalhauptamt – personellkontoret
Reichssicherheitshauptamt (RSHA) –sikkerhetspolitiets hovedkontor. Gestapo, Sicherheitsdienst, Kriminalpolizei, og Einsatzgruppen lå under dette kontoret (etablert høsten 1939)
Hauptamt Ordnungspolizei – hovedkontoret for ordenspolitiet
Wirtschafts und Verwaltungshauptamt (WVHA) – administrasjons og økonomiavdelingen
Hauptamt Dienststelle Heissmeyer – opplæringsavdelingen.
Hauptamt Volksdeutsche Mittelstelle (VOMI) – hovedkontoret for etniske tyskere.
Reichskommissariat für die Festigung des deutschen Volksturms – rikskommissæren for tyske nybyggere.
=== Grener ===
På slutten av andre verdenskrig bestod SS av følgende grener:
==== Det ordinære SS ====
Med det ordinære SS menes den organisasjonen som ble drevet i 1920- og 1930-årene.
==== Allgemeine SS ====
Allgemeine-SS («det allmenne SS» eller «det vanlige SS») utgjorde hovedtyngden av SS' medlemsmasse. Dette var deltidsmedlemmer av SS som dannet avdelinger over hele Tyskland. Disse avdelingene var delt inn i Standarten, som igjen var delt inn i Abschnitt og Uberabscnitt. Det vanlige SS ble sett på som reservestyrker, og mange av medlemmene tjenestegjorde i andre våpengrener. Mange gjorde også tjeneste som vakter i konsentrasjonsleire.
Soldater i Waffen-SS ble ofte plassert i Allgemeine SS etter å ha gjort fronttjeneste i en periode, slik at de kunne gjenvinne kreftene.
==== SS-kavaleriet ====
SS kavalerikorpset bestod av Reiterstandarter og Reiterabschnitt. Rytterkorpset ble dannet for å trekke til seg medlemmer av den tyske overklassen. På 1930-tallet ble dette rytterkorpset starten på en militær organisasjon innen SS. Rytterkorpset var forgjengeren til Waffen-SS. I 1941 var rytterkorpset bare en liten sosial klubb innen SS. De aller fleste medlemmene hadde søkt seg over til Waffen-SS.
==== Germanske-SS ====
Germanske-SS drev virksomhet i erobrede land og territorier, og var en organisasjon som besto av ikke-tyske medlemmer som drev virksomheten på deltid. De drev med lokal sikkerhet og nasjonalsosialistisk indoktrinering. Danmark og Belgia var de største medlemslandene innen Germanske-SS, men det fantes også avdeling i Norge (Germanske-SS Norge). Medlemmer av Germanske-SS hadde egne modifiserte SS-titler og symboler. Alle avdelingene i Germanske-SS ble administrert fra hovedkontoret til SS i Tyskland.
==== Waffen-SS ====
Waffen-SS var den stridende delen av SS. Avdelingen ble betraktet som en del av Wehrmacht og var operativt men ikke juridisk underlagt Wehrmacht (SS etablerte en egen jurisdiksjon for SS-soldater uavhengige av de militære domstolene). Waffen-SS hadde også mange avdelinger som bestod av utlendinger. I utgangspunktet var det kun germanere (herunder skandinaver og nederlendere) som ble akseptert, men etter hvert begynte man også å opprette avdelinger bestående av ikke-germanere.
==== Konsentrasjonsleirtjenesten ====
Fra 1934 var det SS som fikk i oppdrag å drive de tyske konsentrasjonsleirene. Denne delen av SS ble kalt Totenkopfverbände. Det var Theodor Eicke som startet denne organisasjonen. Totenkopfverbände var delt inn i flere regimenter. Hvert regiment tjenestegjorde ved hver sin konsentrasjonsleir. Den største leiren var Dachau. I 1938 ble også Totenkopfverbande en stridende enhet innen Waffen-SS.
I 1939 vokste Totenkopfverbände sterkt. De utviklet organisasjonen i tre ulike grener for å betjene de ulike typene konsentrasjonsleire. I 1944 eksisterte det tre divisjoner i Totenkopfverbände. Dette var den delen som drev konsentrasjonsleirene i Tyskland, arbeidsleirene i okkuperte land og utryddelsesleirene i Polen.
I 1942 ble det av administrative grunner slik at medlemmer av Totenkopfverbande også ble medlemmer av Waffen-SS. I tillegg ble konsentrasjonsleirene plassert administrativt under Avdelingen for forvaltning og økonomi (WVHA).
I 1944 ble konsentrasjonsleirene en integrert del av Waffen SS og administrert av WVHA. Dette ble gjort for å kunne rullere på mannskapene pga. mannskapsmangel. Sårede SS-soldater kunne tjenestegjøre i konsentrasjonsleirene i en periode før de kom til hektene igjen. Denne ordningen førte til at mange innen SS fikk kjennskap til og deltok i grusomhetene i leirene.
==== Einsatzgruppen ====
Einsatzgruppen ble dannet på initiativ av Sicherheitsdienst og RSHA. De første gruppene ble satt inn under erobringen av Østerrike og Tsjekkoslovakia. Hensikten med Einsatzgruppen var at de skulle ta seg inn i okkuperte områder, sikre viktige dokumenter og eliminere eventuelle problematiske personer. I disse to landene var oppgavene til Einsatzgruppen å bemanne administrasjonen med nasjonalsosialister og etablere lokale konsentrasjonsleire.
I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert. Under angrepet på Polen i 1939 var Einsatzgruppens oppgave å drepe medlemmer av den polske overklassen, slik at de ikke kunne danne en motstandsbevegelse mot tyskerne.
I 1941 ble Einsatzgruppen sendt til Russland for å utrydde jøder, sigøynere og kommunistledere.
Einsatzgruppen fikk sine ordrer fra SS' øverste ledelse og ble ledet av folk fra Sicherheitsdienst og Gestapo. SS bemannet Einsatzgruppen med medlemmer fra Sicherheitsdienst, Gestapo, Waffen-SS, ordenspolitiet, fra politibataljoner og enheter innen den tyske hær. Einsatzgruppen rekrutterte også folk fra lokalbefolkningen når det trengtes.
Det var SS og politiledere som hadde det øverste ansvaret for Einsatzgruppen i de områdene de opererte i. De fleste ble etter krigen dømt for krigsforbrytelser, eller begikk selvmord.
==== Ordenspolitiet ====
I 1936 absorberte SS det vanlige tyske politiet inn i sine rekker og dannet Ordnungspolizei. SS-Oberstgruppenführer Kurt Daluege ble leder for ordenspolitiet, mens Heinrich Himmler ble øverste leder for hele det tyske politiet. Ordenspolitiet hadde egne grader og titler. Ordenspoltiet hadde også en avdeling som var stridende og som var en egen avdeling innen Waffen-SS. Det fantes også egne politiregimenter som utførte sikkerhetsoppdrag under ledelse av RSHA.
=== Domstol ===
SS opprettet et internt rettssystem 17. oktober 1939 (SS- und Polizeigerichtsbarkeit) med rettslig suverenitet for tjenestemenn i Waffen SS, Einsatzgruppen og politiavdelinger som tjenestegjorde bak fronten. Det ble opprettet lokale SS-domstoler knyttet til HSSPF-kontorene. Høyeste SS-domstol var Hauptamt SS-Gericht i München. Hitler var øverste myndighet og nominerte dommere (som skulle være jurister av utdanning), mens Himmler for det meste utøvde Hitlers myndighet. Dommernes autonomi ble anerkjent, men Himmler kunne benåde, kreve ny behandling og avvise dommer. SS hadde ikke en straffelov og basert seg på den tyske straffeloven av 1871. Max Täubner ble dømt ved den øverste SS-domstolen. Taübner var den eneste SS-tjenestemann som ble straffet av naziregimet for drap på jøder under holocaust.
== Uniformer og flagg ==
Før 1932 hadde SS-mennene samme uniform som Sturmabteilung (SA). Senere ble den beryktede svarte uniformen innført. De hadde SS-symbolet på jakkeslaget, og i tillegg ble dødninghodet brukt som kjennetegn. Videre gjenkjennes SS på sin «Ermvogel» («ermefugl»); I Wehrmacht bar en den tyske ørn over høyre brystlomme, SS hadde den på venstre overarm. SS-symbolet som enkelte bar på høyre kragespeil, var en gammel germansk sieg-rune, som stod for seier. Like før andre verdenskrig ble uniformen duegrå. Medlemmer av Waffen-SS bar en grå uniform ute i felten. På slutten av krigen hadde mange SS-soldater på seg en kamuflasjefarget uniform.
SS-uniformene ble designet og produsert av blant andre Hugo Boss, som i 1932 også leverte uniformer til Hitler-Jugend og Sturmabteilung (SA).
De militære gradene i SS skilte seg fra gradene i Wehrmacht. Disse ble angitt på kragespeil og skulderklaffer.
=== Hodeskallesymbolet ===
Dødningehodet var et symbol SS overtok etter husarene til Fredrik II av Preussen, som hadde båret merket på uniformsluene, liksom soldatene fra første gardereservepionérregiment under første verdenskrig. Sistnevnte var de som introduserte flammekasteren som våpen. Den tyske kronprinsen tildelte 28. juni 1916 regimentet enerett på å bære dødningehodet på ermet med ordene: «Jeg er overbevist om at dette ytre tegnet alltid vil anspore den unge troppen til å fortsette sin videreutvikling i den dødsforaktende kampgledens ånd!»
=== Symbolsk betydning ===
De svarte SS-uniformene med hodeskalleluer, hakekorsbind og høye skaftestøvler er blant de mest kjente uniformene i historien. Dette skyldes blant annet den massive nasjonalsosialistiske propagandaen før og under krigen, der uniformer, flagg og visuelle symboler preget all virksomhet og massekommunikasjon. Det henger også sammen med SS' avskyvekkende aktiviteter og rolle hos motstanderne. Uniformene har siden blitt brukt mye i vestlig populærkultur, både som symbol på Nazi-Tyskland og brutal og effektiv statskontroll, men også på sadisme og karikert «ekstremnazisme».
=== Flagg og standarter ===
Se også flagg og standarter for Waffen-SS
==== Kommandoflagg til kjøretøyer ====
== Etter krigen ==
Like etter at Adolf Hitler begikk selvmord og Karl Dönitz overgav det tredje riket til de allierte, ble SS nedlagt. Like før Hitlers død hadde SS ingen ledere. Hitler hadde beskyldt Himmler og hans menn for å være forrædere fordi han trodde de førte forhandlinger med de allierte. I de siste månedene av 1945 opplevde SS store massedeserteringer fra folkene som bemannet konsentrasjonsleirene og etterretningsorganisasjonene. De så at nederlaget var nær og tok ikke sjansen på å bli stilt for retten som krigsforbrytere.
En del prominente SS-medlemmer reiste til Argentina i Sør-Amerika. Der etablerte de ODESSA, en organisasjon som skulle hjelpe tidligere medlemmer av SS og NSDAP med å flykte til utlandet. Organisasjonen hadde hovedkvarter i Buenos Aires med forbindelseslinjer til Tyskland, Sveits og Italia. De hjalp Adolf Eichmann, Josef Mengele, Erich Priebke og mange andre krigsforbrytere med å flykte til Sør-Amerika.
30. september 1946 ble hele SS erklært som en kriminell krigsforbryterorganisasjon under krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. Denne påstanden ble underbygget med SS' systematiske drap av jøder, brutal administrasjon av okkuperte områder, ledelse av slavearbeidsprogrammet, og mishandling og drap på krigsfanger.
Alle medlemmer av SS ble mistenkt for å være krigsforbrytere og skulle dermed anklages og rettsforfølges. 50 000 av i alt 1 million SS-medlemmer ble dømt for krigsforbrytelser.
== Se også ==
Grader i Schutzstaffel
=== SS i Norge ===
Den norske legion
Norges SS
Regiment Nordland
SS-skijegerbataljon Norge
Einsatzgruppe Norwegen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8.
Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. [with David Cesarani og David Silberklang]
== Eksterne lenker ==
(en) SS (Nazi Germany) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Axis History Factbook - SS
Tyske SS/Waffen-SS i andre verdenskrig
Dywizje Waffen SS – Polsk side med mange illustrasjoner
Organisationsbuch der NSDAP 1937: Om organiseringen av SS side 417-436 (på tysk)
SS og Reichskommissariat Norwegen, artikkel hos Norgeshistorie.no | Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan). | 8,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konsilet_i_Nikea | 2023-02-04 | Konsilet i Nikea | ['Kategori:325 i Asia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 325', 'Kategori:Oldkirken', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Økumeniske konsiler'] | Det første konsilet i Nikea ble avholdt i 325 i Nikea i Bitynia. Det var det første økumeniske konsil, der biskoper fra hele den kristne kirke var samlet og det første forsøket å få enighet i kirken i en forsamling som representerte hele kristenheten. Riktignok hadde tidligere forsamlinger, inkludert det første kirkeråd, kirkerådet i Jerusalem, møtt tidligere for å avgjøre stridsspørsmål.Konsilet ble sammenkalt av keiser Konstantin den store. Han hadde selv begynt å gå over til kristendommen; akkurat hvor langt den prosessen hadde kommet er gjenstand for debatt. Det ble ledet av Hosius eller Ossius av Córdoba, en biskop fra Vesten som fulgte paven som var biskopen av Roma og patriarken av Vesten. Konsilet ble innledet 20. mai 325, og avsluttet 25. juli. Den siste dagen ble 20-årsjubileet for keiserens innsettelse feiret. Dets fremste resultater var å avgjøre spørsmålet om kristologiske spørsmål om Guds sønns vesen og hans forhold til Gud faderen, konstruksjonen av den første delen av den nikenske trosbekjennelse, etableringen av enhetlig overholdelse av datoen for påsken, og kunngjøring av den tidlige kanonisk rett (jus canonicum).
| Det første konsilet i Nikea ble avholdt i 325 i Nikea i Bitynia. Det var det første økumeniske konsil, der biskoper fra hele den kristne kirke var samlet og det første forsøket å få enighet i kirken i en forsamling som representerte hele kristenheten. Riktignok hadde tidligere forsamlinger, inkludert det første kirkeråd, kirkerådet i Jerusalem, møtt tidligere for å avgjøre stridsspørsmål.Konsilet ble sammenkalt av keiser Konstantin den store. Han hadde selv begynt å gå over til kristendommen; akkurat hvor langt den prosessen hadde kommet er gjenstand for debatt. Det ble ledet av Hosius eller Ossius av Córdoba, en biskop fra Vesten som fulgte paven som var biskopen av Roma og patriarken av Vesten. Konsilet ble innledet 20. mai 325, og avsluttet 25. juli. Den siste dagen ble 20-årsjubileet for keiserens innsettelse feiret. Dets fremste resultater var å avgjøre spørsmålet om kristologiske spørsmål om Guds sønns vesen og hans forhold til Gud faderen, konstruksjonen av den første delen av den nikenske trosbekjennelse, etableringen av enhetlig overholdelse av datoen for påsken, og kunngjøring av den tidlige kanonisk rett (jus canonicum).
== Diskusjonstemaer ==
Hovedtemaet for konsilet var arianismen. Tidligere lokale konsiler hadde også diskutert heresier, men konsilet i Nikea markerer noe nytt; tidligere hadde man bare vedtatt defensive tiltak, mens det nå kom frem en mye mer offensiv holdning. Man gikk også mye mer i detalj i teologiske spørsmål enn tidligere. I tillegg diskuterte man praktiske spørsmål omkring feiringen av påske, forholdet til frafalne kristne, gyldigheten av dåp foretatt av kjettere og andre temaer. Konsilet diskuterte ikke sammensetningen av den Bibelske kanon.
=== Arianismen ===
Fedrene startet med innledende diskusjoner arianismen, og Arius selv var en av de ledende i dette. Da Konstantin ankom noen dager senere begynte den første egentlige sesjon. Han ga noen grunnleggende instruksjoner, og overlot deretter formuleringen av prosedyrer til en komite han selv utpekte. Arbeidsmåten man valgte fungerte, og etter å ha vært samlet i en måned vedtok fedrene 19. juni den nikenske trosbekjennelse. Den ble ikke enstemmig vedtatt, noe som var å vente ettersom den har en klar brodd mot arianerne.
I begynnelsen var det en hard front mellom de to sidene, arianerne og dem som gjerne kalles de ortodokse (gresk: 'rettroende')1. Eusebius av Cæsarea, allerede kjent som en stor taler og forsker, ledet arianernes fremlegging. Han gjorde sterkt inntrykk på keiseren; senere skulle keiseren stå klart på de ortodokses side utad, men han beholdt tilsynelatende en del ariansk tankegang i sitt private trosliv. Da det ble klart at slaget var tapt for arianerne begynte Eusebius etterhvert å posisjonere seg som megler mellom fløyene. Dette var en av grunnene til at keiseren satte ham så høyt og helt til sin død holdt sin beskyttende hånd over ham. Det var også Eusebius som døpte keiseren på dødsleiet.
Eusebius presenterte en trosbekjennelse for konsilfedrene. Han forteller i sin kirkehistorie at han måtte avgi en trosbekjennelse før konsilet startet, på grunn av sin tilknytning til arianerne, og at denne utgjorde kjernen i det han la frem senere. Det er mye som tyder på at dette ikke stemmer, og at det som ble lagt frem under sesjonen, var en annens verk. Keiseren sluttet seg til forslaget som var lagt frem, og dette ble vedtatt. Det var på dette tidspunkt klart at de ortodokse utgjorde et flertall, og de kunne ha lagt frem et mer radikalt forslag. I stedet nøyet de seg med å legge til noen ekstra klausuler og forklaringer.
Avslutningen på debatten skjedde da den nikenske trosbekjennelsen ble vedtatt. Spesielt viktig i denne sammenheng er formuleringen «av samme vesen som Faderen» i beskrivelsen av Jesus Kristus. Dette er klart rettet mot arianerne, som avviste doktrinen om treenigheten. Også formuleringen «født, ikke skapt», igjen om Jesus Kristus, er viktig; den imøtegår arianernes doktrine om at Jesus var et menneske skapt av Gud, og ikke en del av Gud slik de ortodokse hevdet.
Arius og flere av hans støttespillere, deriblant Eusebius av Nikomedia, ble ekskommunisert. Eusebius av Cæsarea sluttet seg til vedtaket, og unngikk dermed ekskommunikasjon og eksil.
=== Feiringen av påske ===
Det var oppstått en forskjell mellom provinsene i utregningen av når påske skulle feires. I Syria, Kilikia og Mesopotamia brukte man den jødiske modellen, der påsken kommer den fjortende dag i måneden nisán. I Alexandria og Roma valgte man i stedet å regne den ut fra vårjevndøgn. Det ble enighet om at man ikke skulle bruke den jødiske kalenderen siden denne var bevegelig. Et jødisk råd fastsatte hvor mange skuddager som måtte settes inn, og det ville derfor for kristne uten innflytelse i spørsmålet være vilkårlig til hvilket tidspunkt påsken ble fastsatt. Men de vedtok heller ikke at den alexandrinske regnemåten var den eneste korrekte. Biskopen av Alexandria fikk privilegiet å regne ut når påsken skulle falle hvert år, og så annonsere dette til de andre. Man vedtok altså bare en prinsipiell metode, og ikke en konkret utregningsmodell. Senere skulle dette føre til at det igjen oppsto uenighet, slik at det i dag er forskjell mellom Den ortodokse kirkes og Den katolske kirkes datoer for påsken (de protestantiske kirkene bruker også den romerske utregningsmetoden).
=== Det melitianske skisma ===
Det melitianske skisma, som har navn etter biskop Meletius av Lykopolis (i Egypt) hadde oppstått da biskop Peter av Alexandria hadde fastlagt ordninger for gjenopptagelse av dem som hadde falt fra den kristne tro under Diokletians forfølgelse. Meletius mente at reglene ikke var strenge nok, og dannet en bevegelse som brukte en strengere ordning. Da han ordinerte prester uten tillatelse ble han ekskommunisert. Etter en ny forfølgelse, i hvilken Peter av Alexandria led martyrdøden og Melitius ble sendt som straffange til en romersk gruve, grunnla han en skismatisk kirke.
Vedtaket fra Nikea var svært mildt. Melitius ble ikke avsatt, men bare suspendert. Han kunne dermed fortsatt tituleres som biskop, men hadde ikke noe bispedømme. De melitianske prestene ble tatt inn i kirken, og underlagt Alexander av Alexandria. Biskopene fikk, dersom de var gyldig utnevnt, overtagelsesrett i de bispedømmene de holdt til i.
Dette ble en kortvarig løsning. Bare tre år senere, da Athanasius av Alexandria hadde blitt biskop i Alexandria, oppfordret Eusebius av Nikomedia melitianerne til igjen å stifte en egen kirke. Dette gjorde de, og det ser ut til at de overlevde som et lite samfunn inntil det 8. århundre.
=== Disiplinære kanoner ===
Konsilet vedtok 20 disiplinære kanoner:
1. Forbud mot selvkastrering.
2. Minimumstid for katekumenatet (tid for forberedelse til dåp).
3. Forbud mot at klerikere tok kvinner inn i sitt hus hvis dette kunne kaste mistanke om umoral på dem.
4. Biskoper må ordineres i nærvær av minst tre biskoper, og bekreftes av metropolitanen.
5. To provinsielle synoder skulle holdes årlig.
6. Alexandria og Roma fikk forrang foran andre bispedømmer.
7. Bispedømmet Jerusalem ble innrømmet spesielle æresrettigheter.
8. Bestemmelse for å nå enighet med novatianerne.
9. – 14. Bestemmelser for mild prosedyre overfor dem som hadde falt fra under Licinus' forfølgelse.
15. – 16. Forbud mot fjerning av prester fra deres embeder.
17. Forbud mot åger blant kleresiet.
18. Biskoper og prester fikk forrang overfor diakoner under mottagelsen av nattverden.
19. Dåp foretatt av kjettere erklært ugyldig.
20. Bestemmelse omkring liturgisk bønn ved pinse.
== Representantene ==
Det var tidligere blitt avholdt lokale konsiler, men dette var første gang biskoper fra hele kirken skulle samles. Dette var mulig dels fordi kristendommen var blitt tillatt i Romerriket, og dels fordi keiseren stilte postvesen og transportmidler til disposisjon. For ham dreide konsilet seg ikke bare om kirkens fremtid, men også om Romerrikets. En enhetlig religion ville være en stor fordel.
Biskoper fra alle provinser ble innkalt. I tillegg kom minst en biskop fra et område utenfor Romerriket: Stratofilus av Pitsunda i Egrisi (i den vestlige delen av dagens Georgia).
Antallet deltagere er noe uklart. Sokrates Scolasticus telte 318, mens Eusebius av Cæsarea telte 250. De østlige biskopene var i flertall, noe som var naturlig; kirken var mye større i øst enn vest, og Nikeas beliggenhet gjorde det lettere å reise dit. Fremst blant dem var de tre erkebiskopene Alexander av Alexandria, Eustathius av Antiokia og Makarios av Jerusalem, samt biskopene Eusebius av Nikomedia og Eusebius av Cæsarea.
De vestlige provinsene sendte bare fem representanter, biskopene Markus av Calabria, Cecilian av Karthago, Hosius av Cordoba, Nicasius av Dijon og Domus av Stridon. Ingen av biskopene, hverken fra øst eller vest, reiste alene, så Eusebius forteller at det var utallige prester, diakoner og akolytter til stede. Særlig en av disse assistentene utmerket seg, nemlig Athanasius, en ung diakon som fulgte Alexander av Alexandria. Han viste seg å være en av de fremste motstanderne av arianismen, og skulle senere stå sentralt i striden med dem.
== Kritikk mot konsilet ==
De fleste større protestantiske kirker tillegger konsilet en viss autoritet. Riktignok er sola Scriptura (Skriften alene) et viktig prinsipp i den lutherske tro, men de oldkirkelige tolkninger regnes for å være korrekte i mange tilfeller, og man bruker gjerne den nikenske trosbekjennelse i liturgien.
En del reformerte kirkesamfunn avviser enhver autoritet. Dette er dels begrunnet med at Konstantin den store hadde en så fremtredende rolle og at konsilet derfor skal ha dreid seg mer om maktspill enn om kirkelige spørsmål, og dels med en fullstendig avvisning av all autoritet utenom Bibelen (inkludert kirkelige tolkninger av Bibelen).
== Noter ==
Bruken av ortodokse om de seirendes fløy på konsilet er et eksempel på at seierherrene skriver historien. Uttrykket er i sin opprinnelse på ingen måte nøytralt, men da det er allment i bruk i forbindelse med omtale av konsilet og den påfølgende tiden, må det leses som et navn på gruppen og ikke som en erklæring om at de hadde rett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Trosbekjennelsen», Den norske kirke
Oppdatert engelsk oversettelser av den nikenske trosbekjennelse, bestemmelser (kanoner), og brev knyttet til rådet
The Road to Nicaea, en beskrivende oversyn av hendelsene ved rådet, av John Anthony McGuckin | Det første konsilet i Nikea ble avholdt i 325 i Nikea i Bitynia. Det var det første økumeniske konsil, der biskoper fra hele den kristne kirke var samlet og det første forsøket å få enighet i kirken i en forsamling som representerte hele kristenheten. | 8,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jarocin | 2023-02-04 | Jarocin | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det storpolske voivodskap', 'Kategori:Polenstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-06'] | Jarocin (tysk Jarotschin) er en by i det sentrale Polen, i det storpolske voivodskap, med 25 800 innbyggere (2006). Byen tilhørte Preussen og Tyskland det meste av tiden mellom 1793 og 1945, og lå i den prøyssiske provinsen Posen.
| Jarocin (tysk Jarotschin) er en by i det sentrale Polen, i det storpolske voivodskap, med 25 800 innbyggere (2006). Byen tilhørte Preussen og Tyskland det meste av tiden mellom 1793 og 1945, og lå i den prøyssiske provinsen Posen.
== Sønner og døtre ==
Eduard Lasker, tysk politiker, født i Jarotschin 1829;
Hugo Fürst von Radolin, tysk diplomat, født i Jarotschin 1841
Elisabeth Schwarzkopf, tysk operasangerinne, født i Jarotschin 1915
== Jarocinfestivalen ==
Byen ble kjent på 1980-tallet takket være Jarocinfestivalen, en av de første rock- og punkmusikkfestivalene i Østblokklandene.
== Utdannelse ==
Wielkopolska Wyższa Szkoła Humanistyczno-Ekonomiczna
== Eksterne lenker ==
http://www.jarocin.pl/ -- offisiell side (på polsk, tysk og engelsk) | Jarocin (tysk Jarotschin) er en by i det sentrale Polen, i det storpolske voivodskap, med 25 800 innbyggere (2006). Byen tilhørte Preussen og Tyskland det meste av tiden mellom 1793 og 1945, og lå i den prøyssiske provinsen Posen. | 8,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elisabeth_Schwarzkopf | 2023-02-04 | Elisabeth Schwarzkopf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Mottakere av Litteris et Artibus', 'Kategori:Order of the British Empire (KBE/DBE)', 'Kategori:Personer fra Jarocin fylke', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sopraner', 'Kategori:Tyske operasangere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Olga Maria Elisabeth Frederike Legge-Schwarzkopf (født 9. desember 1915 i Jarotschin i Preussen, død 3. august 2006 i Schruns i Østerrike) var en tysk operasangerinne, og en av etterkrigstidens mest fremtredende sopraner. Hun er særlig kjent som Mozart- og Strauss-tolker. Gjennom sitt ekteskap med den fremtredende britiske klassiske musikkprodusenten og senere direktøren for Royal Opera House Covent Garden i London Walter Legge, ble hun i 1953 britisk statsborger. I 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II.
| Olga Maria Elisabeth Frederike Legge-Schwarzkopf (født 9. desember 1915 i Jarotschin i Preussen, død 3. august 2006 i Schruns i Østerrike) var en tysk operasangerinne, og en av etterkrigstidens mest fremtredende sopraner. Hun er særlig kjent som Mozart- og Strauss-tolker. Gjennom sitt ekteskap med den fremtredende britiske klassiske musikkprodusenten og senere direktøren for Royal Opera House Covent Garden i London Walter Legge, ble hun i 1953 britisk statsborger. I 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II.
== Oppvekst ==
Hun ble født Olga Maria Elisabeth Frederike Schwarzkopf i Jarotschin i den prøyssiske provinsen Posen i det nåværende Polen, og viste interesse for musikk allerede i meget ung alder. Hun sang sin første operarolle i 1928, som Evrydike i en skoleoppsetning av Orfevs og Evrydike i Magdeburg.
I 1934 begynte Schwarzkopf å studere ved Berlins musikkhøyskole, først som mezzosopran, senere som koloratur-sopran. Hun gjorde sin profesjonelle debut ved Staatsoper Berlin den 15. april 1938 som andre blomsterpike i annen akt av Richard Wagners Parsifal. Hun sang i Berlin i fire år, og ble blant annet medlem av nazipartiet, en beslutning som førte til at hun lenge ble boikottet i USA etter krigen.
== Karriere ==
Hun forlot Berlin i 1946 og sluttet seg til Theater an der Wien i Østerrike, hvor hennes roller inkluderte Mimi i La bohème og Violetta i La traviata. Da Wiens statsopera dro på turné fra 1947 til 1948 sluttet Schwarzkopf seg til dem og fikk muligheten til å besøke en rekke av Europas ledende operahus. Med wienerne opptrådte hun på Londons Royal Opera House i Covent Garden den 16. september 1947 som Donna Elvira (Don Giovanni) og på La Scala i Milano den 28. desember 1948 som marsjallinnen (Der Rosenkavalier). Hun sang senere Pamina i Mozarts Tryllefløyten på Royal Opera House den 16. januar 1948, deretter sang hun den 29. juni i Beethovens Missa solemnis (Beethoven) i La Scala-operaen.
Den 11. september 1951 opptrådte hun som Anne Trulove i verdenspremièren på Igor Stravinskijs The Rake's Progress.
I mars 1946 ble Schwarzkopf invitert til å prøvesynge for den klassiske musikkprodusenten Walter Legge. Hun sang Hugo Wolfs lied Wer rief dich denn? og Legge ga henne en eksklusiv kontrakt med EMI. De innledet et nært samarbeide og Legge ble Schwarzkopfs manager. De giftet seg den 19. oktober 1953.
På 1960-tallet konsentrerte hun seg nesten utelukkende om fem operaroller: Donna Elvira, grevinne Almaviva (Figaros bryllup), Fiordiligi (Così fan tutte), grevinne Madeleine (Capriccio (opera)), og, kanskje hennes mest mest berømte rolle, marsjallinnen i Der Rosenkavalier. Hun debuterte i Metropolitan Opera i New York den 13. oktober 1964 i denne rollen.
Schwarzkopfs siste operaopptreden var som marsjallinnen den 31. desember 1971 i La Monnaie i Brussel. I de følgende årene arbeidet hun utelukkende med liedersang. Den 17. mars 1979 fikk Legge et hjerteattakk. Han tok ikke hensyn til legens råd om hvile og var til stede på Schwarzkopfs siste forestilling den 19. i Zürich. Legge døde tre dager senere.
Schwarzkopf ble beundret for sitt vakre ytre såvel som sin stemme, men ble kritisert for sitt stadig mer kokette skuespill og kunstlete sang.Etter at hun pensjonerte seg, gav Schwarzkopf undervisning og mesterklasser. Hun bodde i Zürich. Hun ble æresmedlem ved Wiener Staatsoper i 1990, ble utnevnt til professor av Württemberg i 1990 og mottok medaljen Litteris et Artibus av Sveriges kong Carl Gustaf. Hun har også mottatt ordenen Pour le Mérite, og i 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II av Storbritannia.
== Kultursentrisk informasjon med begrenset generell relevans ==
I Norge opptrådte hun i Oslo Konserthus i 1974. Blant de som akkompagnerte hennes sang i en del andre sammenhenger var den norske pianisten Robert Levin.
== Diskografi ==
Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem. EMI Classics, mit Dietrich Fischer-Dieskau, Dir.: Otto Klemperer
Wolfgang Amadeus Mozart: Don Giovanni. EMI Classics – mit Eberhard Waechter, Joan Sutherland und unter Carlo Maria Giulini
Wolfgang Amadeus Mozart: Così fan tutte. EMI Classics, mit Léopold Simoneau, Sesto Bruscantini, Dir.: Herbert von Karajan
Wolfgang Amadeus Mozart: Così fan tutte. EMI Classics, mit Alfredo Kraus, Giuseppe Taddei, Dir.: Karl Böhm
Elisabeth Schwarzkopf singt Lieder von Schubert, Schumann und Richard Strauss, EMI
Elisabeth Schwarzkopf sings Operetta, Johann Strauß, Carl Zeller, Karl Millöcker, Franz Lehár u. a., Dir.: Otto Ackermann, EMI (1959)
Engelbert Humperdinck: Hänsel und Gretel, EMI Classics, mit Elisabeth Grümmer, Dir.: Herbert von Karajan
Johann Strauß: Die Fledermaus, mit Nicolai Gedda, Erich Kunz, Dir.: Herbert von Karajan
Richard Strauss: Ariadne auf Naxos. mit Rita Streich, Irmgard Seefried, Hermann Prey, Dir.: Herbert von Karajan
Richard Strauss: Capriccio. EMI Classics – mit Eberhard Waechter, Dietrich Fischer-Dieskau und unter Wolfgang Sawallisch
Richard Strauss: Der Rosenkavalier. EMI Classics – als Marschallin unter Herbert von Karajan in einer Aufnahme von 1956
Richard Strauss: Vier letzte Lieder und 12 Orchesterlieder, Dir.: George Szell, Emi-Classics, in Aufnahmen von 1966 und 1969
Hugo Wolf: Italienisches Liederbuch, mit Dietrich Fischer-Dieskau, Gerald Moore, EMI Classics – Aufnahme von 1965/66
Verdi: Requiem – Aufnahme 1964, ES, Christa Ludwig, Nicolai Gedda, Dir. C. M. Giulini,
Verdi: Requiem – Aufnahme 1954, ES, di Stefano, Siepi, Dir. Victor de Sabata, Chor und Orch. Mailänder Scala
Beethoven: Missa solemnis D-Dur op. 123, Aufnahme Sept. 1958, ES, Ludwig, Gedda, Dir. H.v.Karajan, Philh. Orch. London
== Litteratur ==
Roger Hauert, Bernard Gavoty: Elisabeth Schwarzkopf. Kister, Frankfurt am Main 1957.
Walter Legge, Elisabeth Schwarzkopf: Gehörtes. Ungehörtes. Memoiren. Noack-Hübner, München 1982.
Alan Jefferson: Elisabeth Schwarzkopf. Die Biographie. Langen/Müller, München 1996, ISBN 3-7844-2586-0.
Alan Sanders: Elisabeth Schwarzkopf. A Career on Record. Amadeus Press, Milwaukee 1996, ISBN 0-931340-99-3.
Michael H. Kater: Die mißbrauchte Muse. Musiker im Dritten Reich. Piper, München 2000, ISBN 3-492-23097-0.
Elisabeth Schwarzkopf – Lesen und Hören. Die Zeit – Klassik Edition, Band 03, Metzler, Stuttgart 2006, ISBN 3-476-02203-X.
Kirsten Liese: Elisabeth Schwarzkopf. Vom Blumenmädchen zur Marschallin. Molden, Wien 2007, ISBN 978-3-85485-218-6.
Die Kopf-Stimme des Jahrhunderts. Der Sängerin Elisabeth Schwarzkopf zum 90. Geburtstag. I: Berliner Zeitung, 9. desember 2005
Hendrik Bebber: Es war ein wundervolles Leben. Alan Jeffersons umstrittene Schwarzkopf-Biographie ist gestern in London erschienen. I: Berliner Zeitung, 12. januar 1996Nekrologer
Klang der Vollendung. I: Die Welt, 4. august 2006
Gerhard R. Koch: Die Jahrhundertsängerin: Zum Tod von Elisabeth Schwarzkopf. In: FAZ, 4. august 2006
Anthony Tommasini: Elisabeth Schwarzkopf, Opera Singer, Dies at 90. I: The New York Times, 4. august 2006
Eine Sirene des Intellekts. I: Berliner Zeitung, 4. august 2006
Alle gehen, Herz, zur Ruh. I: Der Tagesspiegel, 5. august 2006
Cornelius Hauptmann: Ein anderer – sehr persönlicher – Nachruf. I: Neue Musikzeitung, august 2006
Michael H. Kater: Triumph of the Wilful. I: The Guardian, 24. august 2006
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Elisabeth Schwarzkopf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elisabeth Schwarzkopf på Internet Movie Database
(sv) Elisabeth Schwarzkopf i Svensk Filmdatabas
(en) Elisabeth Schwarzkopf på AllMovie
(en) Elisabeth Schwarzkopf hos The Movie Database
(en) Elisabeth Schwarzkopf på Apple Music
(en) Elisabeth Schwarzkopf på Discogs
(en) Elisabeth Schwarzkopf på MusicBrainz
(en) Elisabeth Schwarzkopf på Spotify
(en) Elisabeth Schwarzkopf på AllMusic | Olga Maria Elisabeth Frederike Legge-Schwarzkopf (født 9. desember 1915 i Jarotschin i Preussen, død 3. | 8,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christa_Ludwig | 2023-02-04 | Christa Ludwig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. april', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mezzosopraner', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske operasangere'] | Christa Ludwig (født 16. mars 1928 i Berlin, død 24. april 2021 i Klosterneuburg i Østerrike) var en fremtredende tysk mezzosopran, operasangerinne og liedertolker.
| Christa Ludwig (født 16. mars 1928 i Berlin, død 24. april 2021 i Klosterneuburg i Østerrike) var en fremtredende tysk mezzosopran, operasangerinne og liedertolker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ludwig ble født i en musikalsk familie; hennes far, Anton Ludwig, var en tenor og opera-administrator, hennes mor, mezzo-sopranen Eugenie Besalla-Ludwig, sang på Aachen-operaen under Herbert von Karajans tid som dirigent. Ludwigs første sanglærer var moren.
=== Karriere ===
Scenedebuten kom da hun som 18-åring i 1946 sang prins Orlovsky i Johann Strauss' opera Die Fledermaus ved operaen i Frankfurt am Main. Her var hun engasjert til 1952, hvoretter hun var ved Darmstadt Oper til 1954, og sesongen 1954–1955 ved Staatsoper Hannover. I 1955 sluttet hun seg til statsoperaen i Wien, der hun ble en av de fremste sangerinnene og ble utnevnt til Kammersängerin. Hun opptrådte ved Wienoperaen i mer enn tredve år. I 1954 debuterte hun også på Salzburg-festivalen som Cherubino og deltok der regelmessig frem til 1981. I 1966 debuterte hun på Bayreuth-festivalen som Brangäne.
I USA debuterte Ludwig ved Lyric Opera of Chicago som Dorabella i 1959. Samme år debuterte hun på Metropolitan Opera som Cherubino, og gjorde opptredener der regelmessig frem til 1990. Første opptreden ved Royal Opera House i Covent Garden var i 1969 som Amneris i Aïda.
Etterhvert som Ludwigs stemme modnet, utvidet hun sitt repertoar fra lyriske mezzo-roller til dramatiske roller. Hennes repertoar omfattet etterhvert Carmen, die Marschallin, Ulrica (Un Ballo in Maschera), Beethovens Leonore, Monteverdis Octavia, Dido i Les Troyens, Kundry, Klytaimnestra og samtidige roller av Einem og Orff. Hun gjorde sang sporadisk sopranroller, med Verdias Lady Macbeth og Strauss' die Färberin.
I tillegg til operarollene sang Ludwig regelmessig lieder og var solist med flere orkestre. Hennes fremføringer av Schubert, Schumann, Brahms, Wolf, Mahler og Strauss er gjenstand for stor beundring. Hun sang dessuten Bach og gjorde opptak med de fleste av hans store sangverker.
Fra 1957 til 1970 var Ludwig gift med bassbarytonen Walter Berry; paret opptrådte ofte sammen. I 1972 giftet hun seg med den franske scenemanageren Jean-Emile Deiber.
Mellom 1993 og 1994 ga Ludwig en serie av avskjedskonserter i mange byer, bl.a. på Metropolitan som Fricka i Die Walküre.
Christa Ludwig trakk seg tilbake fra scenen i 1994 og publiserte sine memoarer samme år: „… und ich wäre so gern Primadonna gewesen“ – Erinnerungen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Paul Lorenz: Christa Ludwig, Walter Berry. Bergland, Wien 1968.
Christa Ludwig i samarbeid med Peter Csobádi: „… und ich wäre so gern Primadonna gewesen“ – Erinnerungen. Henschel-Verlag, Berlin 1999, ISBN 3-89487-337-X.
Sinnenzauber. I Jürgen Kesting: Die großen Sänger des 20. Jahrhunderts. Cormoran, München 1998, ISBN 3-517-07987-1, s. 526–530.
Christa Ludwig: Opfern für den Schönklang. I Dieter David Scholz: Mythos Primadonna. Parthas, Berlin 1999, ISBN 3-932529-60-X, s. 139–157.
== Eksterne lenker ==
(en) Christa Ludwig – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christa Ludwig på Internet Movie Database
(en) Christa Ludwig hos The Movie Database
(en) Christa Ludwig på Discogs
(en) Christa Ludwig på MusicBrainz
(en) Christa Ludwig på Spotify
(en) Christa Ludwig på AllMusic
(de) Verk av og om Christa Ludwig i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Christa Ludwig på cantabile-subito.de
Christa Ludwig bei KlassikAkzente
Ich wäre lieber normal gewesen, portrett i Die Zeit, 13. mars 2008
Die Stimmkrisen der großen Christa Ludwig, intervju i Die Welt, 14. mars 2008
Leonard Bernstein & Christa Ludwig – Rheinlegendchen, aus Mahler Des Knaben Wunderhorn 1967 | Christa Ludwig (født 16. mars 1928 i Berlin, død 24. | 8,036 |
null | 2023-02-04 | Kulturkampf | null | null | null | Kulturkampf (Kulturkampen) er et begrep som er knyttet til de første årene etter den tyske riksgrunnleggelse i 1871, da kansler Otto von Bismarck forsøkte å redusere den katolske kirkens innflytelse i Tyskland og et uttrykk for tysk antikatolisisme. Kampen ebbet ut i 1878, uten at Bismarck hadde oppnådd alle sine mål, og flere av de antikatolske tiltakene vedvarte enda en del år. | 8,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyskere | 2023-02-04 | Tyskere | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Tyskere'] | Tyskere (tysk: die Deutschen) er mennesker av tysk opprinnelse, eller personer som assosierer seg med den tyske kulturen.
Konseptet tysk har variert. Tradisjonelt ble alle tysktalende regnet som tyskere; dette var et langt mer distinkt konsept enn Tyskland, tyskernes land.
I noen grad ble tysk også brukt om personer fra det gamle tyske rike, det tysk-romerske rike. Dette omfattet en stor del av, men ikke hele, det tyske kulturområdet.
I det 19. århundre, etter Napoleonskrigene og det tysk-romerske rikes fall, utviklet Østerrike og Preussen seg til de ledende to motstridende krefter innenfor Tyskland, som begge forsøkte å reetablere den delte tyske nasjonen. Preussen lyktes i dette, og klarte til og med å få med seg Bayern ved grunnleggelsen av Det tyske rike. Det multi-etniske Habsburgmonarkiet ble dermed effektivt utestengt fra forsøket på å skape en tysk nasjonalstat. Etter den tyske riksgrunnleggelse fikk tysk en ny betydning: Nemlig rikstysk, borger av det tyske rike. Det er i denne sammenhengen tysk oftest brukes idag.
I historisk kontekst er det også mulig å regne østerrikere og tyske sveitsere er tyskere i den tradisjonelle betydningen av ordet. Mozart var like mye tysk som han var østerriksk. Nederlenderne, som snakker et nedertysk språk (nederlandsk), regnes imidlertid vanligvis ikke lenger som tyskere.
| Tyskere (tysk: die Deutschen) er mennesker av tysk opprinnelse, eller personer som assosierer seg med den tyske kulturen.
Konseptet tysk har variert. Tradisjonelt ble alle tysktalende regnet som tyskere; dette var et langt mer distinkt konsept enn Tyskland, tyskernes land.
I noen grad ble tysk også brukt om personer fra det gamle tyske rike, det tysk-romerske rike. Dette omfattet en stor del av, men ikke hele, det tyske kulturområdet.
I det 19. århundre, etter Napoleonskrigene og det tysk-romerske rikes fall, utviklet Østerrike og Preussen seg til de ledende to motstridende krefter innenfor Tyskland, som begge forsøkte å reetablere den delte tyske nasjonen. Preussen lyktes i dette, og klarte til og med å få med seg Bayern ved grunnleggelsen av Det tyske rike. Det multi-etniske Habsburgmonarkiet ble dermed effektivt utestengt fra forsøket på å skape en tysk nasjonalstat. Etter den tyske riksgrunnleggelse fikk tysk en ny betydning: Nemlig rikstysk, borger av det tyske rike. Det er i denne sammenhengen tysk oftest brukes idag.
I historisk kontekst er det også mulig å regne østerrikere og tyske sveitsere er tyskere i den tradisjonelle betydningen av ordet. Mozart var like mye tysk som han var østerriksk. Nederlenderne, som snakker et nedertysk språk (nederlandsk), regnes imidlertid vanligvis ikke lenger som tyskere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Germans – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |antall1 = 67 - 75 million | 8,038 |
null | 2023-02-04 | Siv Jensen | null | null | null | Siv Jensen (født 1. juni 1969 i Oslo) er en norsk politiker (FrP). | 8,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunistische_Partei_Deutschlands | 2023-02-04 | Kommunistische Partei Deutschlands | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommunistische Partei Deutschlands', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1918', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1933'] | Denne artikkelen tar for seg det historiske KPD (1918–1956); for andre partier med navnet KPD se Kommunistische Partei Deutschlands (andre betydninger).Kommunistische Partei Deutschlands (Tysklands kommunistiske parti) var et politisk parti i Tyskland som eksisterte fra 1918 frem til det ble forbudt i 1933. I Vest-Tyskland etter krigen var partiet igjen lovlig, men ble hindret i å slå seg sammen med Freunden der sozialistischen Einheit for å danne partiet Sozialistischen Volkspartei i 1948. KPD ble forbudt i Vest-Tyskland i 1956. I Øst-Tyskland ble det i 1946 slått sammen med det østtyske SPD for å danne det nye kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som eksisterte frem til 1989.
| Denne artikkelen tar for seg det historiske KPD (1918–1956); for andre partier med navnet KPD se Kommunistische Partei Deutschlands (andre betydninger).Kommunistische Partei Deutschlands (Tysklands kommunistiske parti) var et politisk parti i Tyskland som eksisterte fra 1918 frem til det ble forbudt i 1933. I Vest-Tyskland etter krigen var partiet igjen lovlig, men ble hindret i å slå seg sammen med Freunden der sozialistischen Einheit for å danne partiet Sozialistischen Volkspartei i 1948. KPD ble forbudt i Vest-Tyskland i 1956. I Øst-Tyskland ble det i 1946 slått sammen med det østtyske SPD for å danne det nye kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som eksisterte frem til 1989.
== Tidlig historie ==
== Under Weimar-republikken ==
Under Karl Levis ledelse ble partiet for første gang et masseparti på 1920-tallet. Lederskapet var imidlertid ustabilt og Levi ble ekskludert fra Komintern. Flere lederskifter fulgte i første del av 20-tallet, inntil etter 1923, da Ernst Thälmann og en ledelse som var vennlig innstilt til stalinistene i Russland kom til makten. Disse mente at sosialdemokratene var en større trussel enn konservative og nasjonalsosialister og omtalte dem som «sosialfascister». Kommunistpartiet konsentrerte sine angrep mot SPD, på ordre fra Moskva, og håpet at nasjonalsosialistene skulle komme til makten. Denne holdningen førte blant annet til at medlemmer av NSDAP og KPD streiket sammen i 1932. KPD regnet med at en nasjonalsosialistisk regjering fort ville kollapse, noe som kunne bane vei for et sosialistisk diktatur. Kommunistpartiet fikk hele 100 mandater i Riksdagen i Weimarrepublikkens siste år. I presidentvalget i 1932 fikk Thälmann 13,2 %.
== Under nasjonalsosialistene ==
Kort etter at Hitler hadde kommet til makten, ble Riksdagen satt fyr på. Nasjonalsosialistene anklaget kommunistene for å stå bak, og brukte det som påskudd for å vedta lover som undertrykket andre politiske partier. Medlemmer av kommunistpartiet ble arrestert og fengslet; senere ble mange kommunister, bl.a. partilederen Thälmann, systematisk drept i konsentrasjonsleirer.
KPD ble effektivt undertrykket av nasjonalsosialistene. Tusenvis av kommunister ble sperret inne i konsentrasjonsleirene. Av lederne var det Wilhelm Pieck og Walter Ulbricht som klarte å komme seg til eksil i Sovjetunionen. KPD opprettholdt en undergrunnsorganisasjon i hele den nasjonalsosialistiske perioden, men tapet av kjernemedlemmer svekket partiets infrastruktur.
== Utrenskningen i 1937 ==
Et stort antall av ledende KPD-medlemmer ble ofre for Josef Stalins store utrenskning i 1937-38. Blant dem som ble arrestert og henrettet var Hugo Eberlein, Heinz Neumann, Hermann Remmele, Fritz Schulte og Herman Schubert. Andre, som Margarete Buber-Neumann, ble sendt til GULAG. Andre igjen, som Gustav von Wangenheim og Erich Mielke angav sine landsmenn til NKVD. Willi Münzenberg, KPDs sjef for propaganda ble myrdet under mystiske omstendigheter i Frankrike i 1940. NKVD antas å stå bak.
== Etter krigen ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arve Angen: KPD mellom sosialfascisme og Hitler-fascisme : 1928-1933, hovedfagsoppgave i historie UiO 1998.
== Eksterne lenker ==
(en) Kommunistische Partei Deutschlands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kommunistische Partei Deutschlands (Tysklands kommunistiske parti) var et politisk parti i Tyskland som eksisterte fra 1918 frem til det ble forbudt i 1933. I Vest-Tyskland etter krigen var partiet igjen lovlig, men ble hindret i å slå seg sammen med Freunden der sozialistischen Einheit for å danne partiet Sozialistischen Volkspartei i 1948. | 8,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tryllefl%C3%B8yten | 2023-02-04 | Tryllefløyten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Operaer av Wolfgang Amadeus Mozart', 'Kategori:Operaer fra 1790-årene', 'Kategori:Operaer på tysk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Uroppføringer av musikk i 1791'] | Tryllefløyten (Die Zauberflöte) er en opera i to akter med musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og libretto av Emanuel Schikaneder (1751–1812). Tryllefløyten hadde sin premiere i Wien den 30. september 1791.
Operaen er et Singspiel som kombinerer resitativ med talt dialog mellom sangsekvensene. Den er dessuten på tysk, og var ment for et mer folkelig publikum enn de italienske operaene. Operaen er blant de mest spilte i verden, og er elsket for sin sjarmerende historie og sitt solide musikkhåndverk.
Prins Tamino får i oppdrag av Nattens dronning å befri hennes datter Pamina fra den onde trollmannen Sarastro. Med seg får han fuglefangeren Papageno. Etterhvert kommer det frem at det er Nattens dronning som er ond, og ikke Sarastro, og Tamino gjennomgår forskjellige prøver for å bli tatt opp i Sarastros hellige broderskap.
Sarastros broderskap har tre templer – naturvitenskapens tempel (som representerer opplysningstiden), naturens tempel og tempelet til Isis og Osiris. Operaen følger Taminos innvielser i disse tre templene eller gradene i broderskapet.
Til slutt overvinner Tamino Nattens dronning. Sarastro påminner Tamino om hans ed om å gjengjelde det onde med det gode. Tamino dreper derfor ikke dronningen, men sender henne i eksil i villmarken der hun ikke kan gjøre noen skade.
Mozart var frimurer og operaen inneholder mange og sterke frimurersymboler. Schikaneder var Mozarts losjebroder, og den første som hadde rollen som Papageno. Det har blitt fremsatt hypoteser om at frimurerlosjene som Mozart tilhørte – Zur Wohltätigkeit («Veldelighet») og senere Zur Neugekrönten Hoffnung («det nye kronede håp») i Wien, var en del av Illuminatus-ordenen. Muligens var Tryllefløyten en satire, som gjennom et symbolsk handlingsforløp oppsummerte de bayerske myndighetenes (og derfor, indirekte, Den katolske kirkes) forfølgelser av Illuminatus-ordenen. Mozarts patronatsherre, utdanningsministeren Gottfried van Swieten, var medlem av Illuminati og Mozart selv var en venn av Illuminatis grunnlegger Adam Weishaupt.
| Tryllefløyten (Die Zauberflöte) er en opera i to akter med musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og libretto av Emanuel Schikaneder (1751–1812). Tryllefløyten hadde sin premiere i Wien den 30. september 1791.
Operaen er et Singspiel som kombinerer resitativ med talt dialog mellom sangsekvensene. Den er dessuten på tysk, og var ment for et mer folkelig publikum enn de italienske operaene. Operaen er blant de mest spilte i verden, og er elsket for sin sjarmerende historie og sitt solide musikkhåndverk.
Prins Tamino får i oppdrag av Nattens dronning å befri hennes datter Pamina fra den onde trollmannen Sarastro. Med seg får han fuglefangeren Papageno. Etterhvert kommer det frem at det er Nattens dronning som er ond, og ikke Sarastro, og Tamino gjennomgår forskjellige prøver for å bli tatt opp i Sarastros hellige broderskap.
Sarastros broderskap har tre templer – naturvitenskapens tempel (som representerer opplysningstiden), naturens tempel og tempelet til Isis og Osiris. Operaen følger Taminos innvielser i disse tre templene eller gradene i broderskapet.
Til slutt overvinner Tamino Nattens dronning. Sarastro påminner Tamino om hans ed om å gjengjelde det onde med det gode. Tamino dreper derfor ikke dronningen, men sender henne i eksil i villmarken der hun ikke kan gjøre noen skade.
Mozart var frimurer og operaen inneholder mange og sterke frimurersymboler. Schikaneder var Mozarts losjebroder, og den første som hadde rollen som Papageno. Det har blitt fremsatt hypoteser om at frimurerlosjene som Mozart tilhørte – Zur Wohltätigkeit («Veldelighet») og senere Zur Neugekrönten Hoffnung («det nye kronede håp») i Wien, var en del av Illuminatus-ordenen. Muligens var Tryllefløyten en satire, som gjennom et symbolsk handlingsforløp oppsummerte de bayerske myndighetenes (og derfor, indirekte, Den katolske kirkes) forfølgelser av Illuminatus-ordenen. Mozarts patronatsherre, utdanningsministeren Gottfried van Swieten, var medlem av Illuminati og Mozart selv var en venn av Illuminatis grunnlegger Adam Weishaupt.
== Handlingen ==
=== Første akt ===
Scene 1
Første akt innledes med en ouverture. Den symboliserer blant annet at det kakkes tre ganger på en dør, og antyder åpningen av en innvielse i en frimurerlosje.
Etter dette introduseres vi for Tamino, en hjelpsom prins som har forvillet seg i et fremmed land langt borte, og forfølges av en slange. Kvartetten synger «Hjelp! Hjelp!» (Zu Hilfe! Zu Hilfe). Under flukten besvimer Tamino av utmattelse, og tre kvinner, som er tjenere av Nattens Dronning, kommer til syne og dreper slangen. Alle tre blir forelsket i Tamino, og hver enkelt har planer om å være alene sammen med ham. Etter diskusjoner seg i mellom, beslutter de seg for at det beste vil være at de forlater åstedet.
Når Tamino våkner opp fra besvimelsen, står Papageno foran ham. Hele Papagenos kropp er dekket av fjærdrakten til fugler. Papageno synger at hans jobb er å være en fuglefanger (arien: Der Vogelfänger bin ich ja), og at han lengter etter en kone. Papageno spøker med Tamino, men forteller også at han jobber som fuglefanger for tjenerne til Nattens dronning, som gir ham mat og drikke i betaling. Papageno skryter også av å ha berget livet til Tamino, ved å kvele slangen med sine hender. På dette tidspunktet dukker de tre kvinnene opp og straffer hans løgn ved å betale hans fugler med en stein stedetfor mat, vann istedenfor vin, og en hengelås omkring hans munn. De forteller også at de berget hans liv, noe Tamino er dypt takknemlig for, og viser prinsen en liten kopi av den unge jomfruen Pamina. Tamino blir umiddelbart forelsket i Pamina (arien Dies Bildnis ist bezaubernd schön).
Nattens dronning kommer tilsyne og ber Tamino om hjelp til å frigjøre hennes datter Pamina, som blir holdt fanget av den onde trollmannen Sarastro, og lover at han skal gifte seg med Pamina som belønning (arien O zittre nicht, mein lieber Sohn). Kvinnene gir Tamino en tryllefløyte som kan endre menneskers følelser. De fjerner hengelåsen fra Papagenos munn og tildeler ham bjeller, som vil beskytte ham gjennom deres kiming. Under Taminos oppdrag slår Papageno følge, sammen med tre unge gutter. De unngår alle farer ved å ta i bruk sine magiske instrumenter (kvintetten: Hm hm hm hm).
Scene 2: Et rom i Sarastros palass
Pamina blir dratt inn i et rom av Sarastros tjener Monostatos, en maurer som forsøker å voldta henne (trioen: Du feines Täubchen, nun herein!). Papageno, som er utsendt av Tamino for å finne Pamina, dukker opp i rommet. Både Monostatos og Papageno flykter fra åstedet, skremt av hverandres utseende. Papageno kommer likevel straks tilbake og forteller Pamina at hennes mor har sendt Tamino for å hjelpe henne. Pamina blir ekstatisk over å høre at Tamino er forelsket i henne, og gir også Papageno et håp om å finne sin lenge etterlengtede kjærlighet Papagena. Før de skiller lag, synger de sammen en ode til kjærligheten (duetten Bei Männern welche Liebe fühlen).
Scene 3: Den hellige lunden og inngangsporten til templene
De tre guttene leder prins Tamino videre. Når han nærmer seg templene, blir han nektet adgang til de to portene som representerer naturen og fornuften av usynlige stemmer som synger «Tre tilbake !» Når han deretter prøver seg på visdommens port, kommer det en prest tilsyne som gradvis overbeviser ham om at Sarastro egentlig er en person med gode karaktertrekk.
Etter at presten har forlatt Tamino, benytter han tryllefløyten for å påkalle Pamina og Papageno gjennom fløytens toner. Tonene påkaller først en gruppe med dyr som er blitt tamme på magisk vis. Deretter påkaller de fløytene til Papageno. Ekstatisk over tanken på å møte Pamina, fortsetter han å blåse i sin tryllefløyte.
Papageno og Pamina ankommer etter å ha hørt fløytens fjerne lyder. Deretter dukker Monostatos og hans slaver opp. Papageno benytter deretter de magiske bjeller, og får dem til å danse i en ufrivillig salighet.
Papageno hører nå Sarastro og hans store tjenerstab nærme seg. Han blir skremt og spør Pamina hva de skal si. Hun svarer: «Sannheten! Sannheten! Selv om det er en forbrytelse!», og med hennes ord innledes en triumf-mars (koret: Es lebe Sarastro) hvoretter Sarastro og hans følge ankommer.
Sarastro foretar en rettshøring impromptu, og Pamina faller ned ved hans føtter og tilstår at hun prøvde å flykte fordi Monostatos prøvde å voldta henne. Sarastro hører vennlig på henne og forteller at han ikke kommer til å straffe henne, men heller ikke kan gi henne sin frihet.
Monostatos dukker deretter opp med fangen Tamino. De to elskende ser hverandre for første gang og omfavner hverandre øyeblikkelig. Koret synger: «Hva er meningen med dette?», og de blir skilt fra hverandre. Monostatos prøver å legge skylden på Tamino. Sarastro tror likevel ikke på Monostatos' løgn, straffer ham for hans handling, og fører Tamino og Papageno inn i tempelet for rettferdighet.
=== Andre akt ===
Scene 4: En hellig lund med palmer
Rådet av prester, ledet av Sarastro, ankommer til lyden av en høytidelig marsj. De beslutter seg for at Tamino skal få sin elskede Pamina dersom han lykkes i å bestå de guddommelige prøvelsene. De ønsker ikke å sende Pamina tilbake til hennes mor, som allerede har infisert folket med overtro. Med sitt presteskap som ekko, synger deretter Sarastro en bønn til de egyptiske gudene Isis og Osiris, der han ber dem om å beskytte Tamino og Pamina, og å hente dem til deres guddommelige og himmelske boliger, dersom de skulle dø under prøvelsene. (O Isis und Osiris)
Scene 5: Borggården til prøvelsenes tempel
Tamino og Papageno føres inn i tempelet. Tamino blir advart mot at dette er hans siste mulighet til å vende tilbake, men han sier at han vil gjennomgå enhver prøvelse for å vinne sin Pamina. Papageno blir spurt om han også vil gjennomgå enhver prøvelse, men han svarer at han egentlig ikke ønsker visdom eller å kjempe for å oppnå den. Presten forteller Papageno at Sarastro kan ha beredt en kvinne for ham dersom han gjennomgår prøvelsene, og at hun heter Papagena. Papageno sier at han først vil se henne for å være sikker, men prestene sier at han må forbli taus. Papageno samtykker til slutt i å gjennomgå prøvelsene.
Den første testen går ut på at Tamino og Papageno skal forbli tause mens de fristes av kvinner. De tre kvinnene ankommer, og prøver å friste dem til å snakke (kvintetten: Wie, wie, wie) Tamino og Papageno forblir tause, selv om Tamino hele tiden må be Papageno om å være stille.
Papageno konfronterer en av prestene med spørsmålet om hvorfor han må gjennomgå testene, dersom Sarastro allerede har en kvinne som ønsker å bli hans kone. Presten svarer at dette er den eneste måten å gjøre det på.
Scene 6: En hage der Pamina sover
Monostatos ankommer og stirrer på Pamina i vill begeistring og henførthet (arie: Alles fühlt der Liebe Freuden). Nattens dronning kommer til syne, og gir Pamina en daggert som hun skal bruke til å drepe Sarastro med (arien: Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen). Monostatos trekker seg tilbake og lytter på hendelsesforløpet. Han prøver også å tiltvinge seg Paminas kjærlighet ved å bruke en hemmelighet, men blir forhindret av Sarastro, som lindrer Paminas engstelser (arie: In diesen heil'gen Hallen).
Scene 7: En hall i prøvelsenes tempel
Tamino og Papageno må igjen gjennomgå taushetens prøvelse. Papageno kan ikke lenger holde munn, men Tamino forblir stødig, selv når Pamina snakker til ham. Ettersom Tamino nekter å svare, tror Pamina at han ikke lenger elsker henne (arie: Ach, ich fühl's, es ist verschwunden).
Scene 8: Pyramidene
(koret: O Isis und Osiris) Sarastro skiller Pamina og Tamino fra hverandre. (Trio: Sarastro, Pamina, Tamino – Soll ich dich, Teurer, nicht mehr sehn?) Papageno ønsker også å ha sin kone, og synger om dette samtidig som han kimer med sine magiske klokker. (Arie, Papageno: Ein Mädchen oder Weibchen). Ved den første prøvelsen hadde en gammel kvinne kommet til syne foran ham og erklært at hun var hans brud. Hun kommer nå tilsyne igjen og forandrer seg selv til den unge og vakre Papagena. Prestene fordriver henne likevel med torden og lyn. Hun forsvinner skremt, og Papageno er nedtrykt.
Scene 9: Et åpent landskap
De tre guttene ser at Pamina forsøker å begå selvmord fordi hun tror Tamino har sviktet henne. De forhindrer henne i å gjøre dette, og tar henne med seg for å møte ham (kvartetten: Bald prangt, den Morgen zu verkünden).
Scene 10: Fjell med vann og en hule med ild
To bevæpnede menn fører Tamino inn, og gir ham veiledning i form av et talende kor med barokkmusikk, hvor de atter forsikrer ham om at Pamina er i live. Sarastro dukker opp og sender inn Pamina. Pamina ankommer og overveldes av glede over å se Tamino, som nå har lov til å snakke med henne (kvartett: Der, welcher wandert diese Strasse voll Beschwerden). Begge går uskadet gjennom den siste prøven av ild og vann med hjelp av tryllefløyten (duett og korus: Wir wandelten durch Feuersgluten). Pamina forteller ham at fløyten ble laget av hennes far, med materialet fra et gammelt eike-tre. De kommer til syne etter å ha bestått prøvelsene, til lyden av et kor utenfor scenen som synger Triumph!.
Papageno planlegger å ta sitt eget liv (Arie/kvartett: Papagena! Papagena! Papagena!) fordi han ikke kan slutte å tenke på Papagena, men i siste øyeblikk ankommer de tre guttene og påminner ham om at han må bruke sine magiske klokker. Når klokkene kimer ankommer sannelig Papagena, og det lykkelige paret forenes, mens de først stammer ("pa … pa … pa") i forbløffelse. (Duetten: Papageno! Papagena!)
Den forræderske Monostatos kommer til syne sammen med Nattens dronning og hennes kvinner for å ødelegge tempelet (Nur stille, stille), men de blir på magisk vis kastet ut i det evige mørket.
Scenen forandrer seg nå til inngangen ved hoved-tempelet, der Sarastro ønsker de unge elskende velkommen og fører dem sammen. Det avsluttende koret synger lovsanger til Tamino og Pamina som har bestått prøvelsene og sender sin takknemlighet til gudene.
== Roller ==
Tamino (lyrisk tenor)
Pamina (lyrisk sopran)
Sarastro (bass)
Nattens dronning (dramatisk koloratursopran)
Papageno (baryton)
Papagena (sopran)
Første dame (sopran)
Andre dame (sopran)
Tredje dame (alt)
Første gutt (sopran)
Andre gutt (sopran)
Tredje gutt (alt)
Første prest (tenor)
Andre prest (bass)
Tredje prest (talerolle)
Monostatos, en maurer (tenorbuffo)
Første rustningskledde mann (tenor)
Andre rustningskledde mann (bass)
Tre slaver (taleroller)
Sprecher (bass)
Kor
== Referanser ==
== Se også ==
Mozart og frimureriet | Tryllefløyten (Die Zauberflöte) er en opera i to akter med musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og libretto av Emanuel Schikaneder (1751–1812). Tryllefløyten hadde sin premiere i Wien den 30. | 8,041 |
null | 2023-02-04 | Sigbjørn Obstfelder | null | null | null | | dsted = København | 8,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Calgary | 2023-02-04 | Calgary | ['Kategori:114°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1875', 'Kategori:Calgary', 'Kategori:Canadastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL', 'Kategori:Vintersportssteder i Canada'] | Calgary er den største byen i provinsen Alberta, Canada. Det ligger i den sørlige delen av provinsen, i et område med fjell og høye sletter, omtrent 80 km øst for Canadian Rockies. Byen ligger i Parkland-regionen i Alberta, og er den tredje største bykommunen, etter folketall, i Canada.
Per 2011 er Calgary Canadas fjerde største byområde. Calgary er kjent som en destinasjon for vintersport og økoturisme med en rekke store fjell-destinasjoner som nasjonalparken Banff i Rocky Mountains i nærheten av byen. Økonomisk aktivitet i Calgary er for det meste sentrert rundt oljeindustrien og Canadas største oljeselskap, Suncor Energy har sitt hovedkontor i byen. Jordbruk, turisme, og høyteknologiske næringer bidrar også til byens raske økonomiske vekst.
| Calgary er den største byen i provinsen Alberta, Canada. Det ligger i den sørlige delen av provinsen, i et område med fjell og høye sletter, omtrent 80 km øst for Canadian Rockies. Byen ligger i Parkland-regionen i Alberta, og er den tredje største bykommunen, etter folketall, i Canada.
Per 2011 er Calgary Canadas fjerde største byområde. Calgary er kjent som en destinasjon for vintersport og økoturisme med en rekke store fjell-destinasjoner som nasjonalparken Banff i Rocky Mountains i nærheten av byen. Økonomisk aktivitet i Calgary er for det meste sentrert rundt oljeindustrien og Canadas største oljeselskap, Suncor Energy har sitt hovedkontor i byen. Jordbruk, turisme, og høyteknologiske næringer bidrar også til byens raske økonomiske vekst.
== Kultur ==
Calgary avholder mange store årlige festivaler, som blant annet: Calgary Stampede, The Folk Music Festival, The Syrin Festival, One Yellow Rabbit High Performance Rodeo, Calgarys internasjonale festival for kunst, Banff-Calgary International Writers Festival, Calgary International Tale Festival One World Festival, og den fjerde største karibiske festival i landet (Carifest).
En innbygger i Calgary kalles for en Calgarian.
== Sport ==
I 1988 arrangerte Calgary, som første kanadiske by, de olympiske vinterleker.
Calgary ble rangert som verdens reneste by av Mercer Quality of Living i en undersøkelse publisert i 2007 av Forbes Magazine.
Byens NHL-lag heter Calgary Flames.
== Politikk ==
Innbyggerne i Calgary velger 14 bystyremedlemmer og en borgermester til bystyret i Calgary hvert fjerde år. Den nåværende borgermesteren, Naheed Nenshi, ble først valgt i 2010 og senere gjenvalgt i 2013. Han er den første muslimske borgermesteren i en av de nordamerikanske storbyene.Calgary er representert av 25 representanter i provinsparlamentet i Alberta. 20 av representantene kommer fra det progressive konservative partiet, tre kommer fra det liberale partiet og to kommer fra det konservative Wildrose Party.
Calgary har åtte representanter i det føderale Underhuset. Alle åtte representerer Canadas konservative parti. Tidligere statsminister Stephen Harper var valgt fra valgdistriktet Calgary Southwest. Harper, som var statsminister fra 2006, er den andre statsministeren som er valgt inn fra Calgary. Richard Bedford Bennett, statsminister fra 1930 til 1935, var valgt inn fra Calgary West.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Calgary – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Calgary – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Calgary hos Wikivoyage
University of Calgary (engelsk)
Calgarys offentlig bibliotek (engelsk)
Reiseturisme i Calgary Arkivert 11. oktober 2019 hos Wayback Machine. (engelsk) | | areal = 825.29 | 8,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Hydro | 2023-02-04 | Norsk Hydro | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Metallurgisk industri', 'Kategori:Norsk Hydro', 'Kategori:Næringsliv i Porsgrunn', 'Kategori:Selskaper etablert i 1905', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere norske oljeselskaper'] | Norsk Hydro ASA er en norsk produsent av aluminium, aluminiumprodukter og kraftprodusent. Selskapet har 31 000 ansatte involvert i aktiviteter i mer enn 40 land på alle kontinenter.
Den norske stat ved Nærings- og fiskeridepartementet eide per 2020 34,26 prosent av aksjene i selskapet, mens Folketrygdfondet eide 7,1 % (per 23. oktober 2020).Hovedkontoret ligger på Vækerø i Oslo og Hilde Merete Aasheim er konsernsjef.
Kunstgjødselproduksjonen ble skilt ut i selskapet Yara International i 2004, og olje- og gassdivisjonen ble innfusjonert i Statoil som i den forbindelse skiftet navn til StatoilHydro 1. oktober 2007. Sjømatproduksjonen ble solgt i 2000 og er videreført i Marine Harvest.
Norsk Hydro inngikk i april 2010 en intensjonsavtale om å overta Vales aluminiumvirksomhet for 30 milliarder kroner. Transaksjonen gav Hydro full kontroll over og eierskap til buksittgruven Paragominas, 91 prosent i verdens største aluminaraffineri Alunorte og 51 prosent i aluminiumverket Albras.
Etter salget av valsevirksomheten til amerikanske KPS Capital Partners 1. juni 2021 er ikke valseverkene på Karmøy og Holmestrand del av Norsk Hydro lenger. Hydro har imidlertid fortsatt sitt aluminiumsverk på Karmøy med over 500 ansatte. Den tidligere valsevirksomheten til Norsk Hydro går nå under navnet Speira.
| Norsk Hydro ASA er en norsk produsent av aluminium, aluminiumprodukter og kraftprodusent. Selskapet har 31 000 ansatte involvert i aktiviteter i mer enn 40 land på alle kontinenter.
Den norske stat ved Nærings- og fiskeridepartementet eide per 2020 34,26 prosent av aksjene i selskapet, mens Folketrygdfondet eide 7,1 % (per 23. oktober 2020).Hovedkontoret ligger på Vækerø i Oslo og Hilde Merete Aasheim er konsernsjef.
Kunstgjødselproduksjonen ble skilt ut i selskapet Yara International i 2004, og olje- og gassdivisjonen ble innfusjonert i Statoil som i den forbindelse skiftet navn til StatoilHydro 1. oktober 2007. Sjømatproduksjonen ble solgt i 2000 og er videreført i Marine Harvest.
Norsk Hydro inngikk i april 2010 en intensjonsavtale om å overta Vales aluminiumvirksomhet for 30 milliarder kroner. Transaksjonen gav Hydro full kontroll over og eierskap til buksittgruven Paragominas, 91 prosent i verdens største aluminaraffineri Alunorte og 51 prosent i aluminiumverket Albras.
Etter salget av valsevirksomheten til amerikanske KPS Capital Partners 1. juni 2021 er ikke valseverkene på Karmøy og Holmestrand del av Norsk Hydro lenger. Hydro har imidlertid fortsatt sitt aluminiumsverk på Karmøy med over 500 ansatte. Den tidligere valsevirksomheten til Norsk Hydro går nå under navnet Speira.
== Historie ==
Selskapet ble grunnlagt 2. desember 1905 av Sam Eyde og Kristian Birkeland under navnet Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab. Den svenske Wallenberg-familien var med på å finansiere det nye selskapet sammen med franske banker. Sommeren 1905 hadde avtalen med Banque de Paris et des Payes-Bas blitt underskrevet i bankens hovedkontor i Hôtel de Mondragon i Paris. Selskapet var basert på Birkeland-Eyde-prosessen, et patent av Birkeland, hvor man ønsket å benytte en elektrisk lysbue for å fremstille nitrogenbasert kalksalpeter som ble brukt til gjødsel. Produktet fikk handelsnavnet Norgessalpeter. Til produksjonen trengte man elektrisk energi, som man skaffet ved å bygge ut Svelgfossen ved Notodden. Senere bygget man også ut Rjukanfossen og etablerte tettstedet Rjukan med fabrikk og bebyggelse.
=== Prosessomlegging ===
Birkeland–Eyde-prosessen var svært energikrevende og betinget tilgang til billig elektrisk kraft. Lysbueprosessen fikk derfor aldri noen kommersiell suksess utenfor Norge, selv om noen lisensrettigheter også ble solgt utenlands etter at ovnsteknologien var ferdigutviklet ved utbyggingen av «Rjukan II» i 1912. I 1913, året etter at Birkeland-Eyde-ovnen var ferdig utviklet, åpnet den langt mer effektive ammoniakkfabrikken ved Oppau i Ludwigshafen, (Tyskland), som produserte gjødsel etter Haber-Bosch-metoden, patentert 1910. Hydro hadde gjennom sitt samarbeid med BASF opsjon på Haber-Bosch-metoden. I 1913 besluttet styret å ikke akseptere tilbudet om overdragelse av ammoniakkmetoden fra BASF. Som en del av oppgjøret etter 1. verdenskrig hadde den franske stat sikret seg Haber-Bosch-prosessen og de ønsket et samarbeid med Norsk Hydro. I 1920 takket Hydro igjen nei til Haber-prosessen, da de selv sammen med svenskene Helge Bäckström og Ivar Cederberg forsøkte å utvikle en ny ammoniakkprosess med lavere trykk. Dette mislyktes og forsøksprosjektet ble lagt ned i 1924. I 1927 måtte Norsk Hydro også gå over til Haber-Bosch-prosessen og inngå et samarbeid med kjemigiganten IG Farben. Produksjonen på fabrikkene på Rjukan og Notodden ble lagt om og flytende ammoniakk ble transportert til Hydros nye anlegg på Herøya, hvor produksjonen av Norgessalpeter startet i 1929.
=== Fullgjødsel ===
Oddaprosessen var utviklet av sjefskjemiker Erling Johnson ved Odda Smelteverk årene 1927-28 og la grunnlag for industriell produksjon av fullgjødsel, tresidig kunstgjødsel med delkomponentene nitrogen, fosfor og kalium. I 1930 fikk Hydro anledning til å studere Oddaprosessen, inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen, men Hydro krevde å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk ble det satt igang forsøk på Hydros laboratorium på Rjukan, hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av ammoniumnitrat som dannet et dobbeltsalt. Oddapatentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet. I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda Smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av Fullgjødsel uten lisens ved en forsøksfabrikk på Herøya i 1936 og ved fullgjødselfabrikken som startet i 1938. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson. Saken ble forlikt i 1947 ved at Hydro betalte Odda Smelteverk 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte Oddaprosessen. I 1955 fikk Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Oddaprosessen.
=== Tungtvann ===
I første del av 2. verdenskrig hadde Hydro et tett samarbeid med Tyskland. I tillegg til eierselskapet IG Farben, samarbeidet Hydro med selskapet Nordag (Luftwaffe) om bygging av aluminium- og magnesiumfabrikker, samt at det leverte tungtvann til det tyske atomvåpenprogrammet. Norsk Hydros fabrikk på Rjukan (Vemork) ble åsted for flere aksjoner (Vemork-aksjonen) fra den norske motstandsfronten for å hindre produksjon og transport av tungtvann. Samarbeidet med Tyskland ble tonet ned etter hvert som den tyske krigslykken snudde.
Norsk Hydro produserte tungtvann for eksport fra 1950-årene. Tungtvannet ble solgt til land over hele verden. I 1960 kjøpte Israel 20 tonn tungtvann. Betingelsen var at det måtte brukes til sivile formål, men mest sannsynlig ble det brukt til å lage atomvåpen.
=== Nye produkter ===
I 1951 begynte selskapet å produsere magnesium. Det ble vedtatt å bygge et aluminiumverk på Karmøy i 1963. Etter den første konsesjonsutdelingen på norsk kontinentalsokkel i 1965 har Hydro også produsert olje og gass, blant annet fra Ekofiskfeltet. Oljefunnene førte til Hydros satsing på petrokjemi. Dette området ekspanderte betydelig da Hydro overtok Saga Petroleum i 1999. Satsingen på aluminium ble forsterket i 1986 da lettmetalldivisjonen ble fusjonert med Årdal og Sunndal Verk, og i 2002 da man gjorde et oppkjøp av tyske Vereinigte Aluminium Werke. I 2004 ble landbruksseksjonen skilt ut som eget selskap og børsnotert under navnet Yara International. I 1969 kjøpte Hydro 50% av oppdrettsselskapet MOWI senere 100 % i 1985, i 1990 endret de navnet til Hydro Seafood. Denne virksomheten ble solgt til nederlandske Nutreco i 2000 og fikk da navnet Marine Harvest.
=== Konsernsjefer ===
1905–1917 Sam Eyde
1918–1926 Harald Bjerke
1926–1941 Axel Aubert
1941–1956 Bjarne Eriksen
1956–1967 Rolf Østbye
1967–1977 Johan B. Holte
1977–1984 Odd Narud
1984–1991 Torvild Aakvaag
1991–2001 Egil Myklebust
2001–2009 Eivind Reiten
2009–2019 Svein Richard Brandtzæg
2019– Hilde Merete AasheimInntil mai 2006 ble konsernsjefen titulert «generaldirektør».
== Moderne tid ==
Hydro ble utsatt for dataangrep i mars 2019 som skadet produksjon og satte elektronisk utstyr ut av spill. Angrepet påvirket driften i flere av selskapets forretningsområder og produksjonen måtte kjøres manuelt. Hydro har estimert den totale kostnaden av cyberangrepet til rundt 550-650 millioner norske kroner. Etterforskning ga resultat i 2021.
== Forretningsområder ==
=== Hydro Bauxite & Alumina ===
Hydro utvinner bauksitt fra en 100 % selveid gruve like ved den brasilianske byen Paragominas, i delstaten Para. I tillegg mottas en del bauksitt fra gruven Mineração Rio do Norte, som Hydro eier 5 % av. Bauksitten foredles videre til alumina ved Hydros aluminaraffineri Alunorte, som ligger omtrent to timer utenfor byen Belém. Bauksitt fra Paragominas transporteres til Alunorte i en 244 kilometer lang rørledning. Alunorte er verdens største aluminaraffineri med en maksimal produksjon på 6,3 million tonn alumina. Med dette raffineriet er Hydro helt selvforsynt med alumina som er råvaren for aluminiumproduksjon. Forretningsområdet Bauksitt & Alumina har hovedkontor i Rio de Janeiro.
Bauksittressursene i Para-regionen er en av verdens største, og regnes som en sikker ressurs de neste hundre årene.
=== Hydro Energy ===
Energidivisjonen forvalter Hydros vannkraftressurser og energikontrakter. Hydro eier 20 kraftverk i Norge, fordelt på fire hovedområder; Telemark, Røldal-Suldal, Sogn og Vennesla. Hydro er Norges nest største vannkraftprodusent, med en årlig produksjon på 10 TWh i et normalår. Hydro kjøper og selger ikke opprinnelsesgaranti.
=== Hydro Aluminium Metal ===
Forretningsområdet Aluminium Metal har ansvaret for produksjon av primæraluminium, støping av aluminium til pressbolt, støpelegeringer og valseblokk samt nedsmelting av resirkulert aluminium (Re-melt). Forretningsområdet har også ansvaret for de kommersielle aspektene knyttet til salg av aluminium fra heleide og deleide primærverk, samt resirkulering.
Total årsproduksjon av primæraluminium fra eide og deleide smelteverk (produksjon i henhold til eierandel av verket) er rundt 2,3 million tonn, og produksjon av resirkulert aluminium (Re-melt) var 0,9 million tonn. Produksjonen i Norge er 1,125 million tonn.Norsk Hydro har per juni 2022 aluminiumsmelteverk i Norge ved Sunndal, Årdal, Høyanger, Husnes, på Karmøy og Vigeland, og ellers utenfor Norge i Slovalco (Slovakia, 55,3 % eid), Albras (Alunorte) (Brasil, 51 % eid), Quatalum (Qatar, 50 % eid), Aluminerie Aluette (Canada, 20 % eid) og Tomago (Australia, 12,4 % eid).Ved Hydro Vigelands Brug raffineres aluminium til super-ren kvalitet (99,99 %). Ved Hydro Aluminium High Purity (Grevenbroich, Tyskland) produseres kvaliteter på 99,998 - 99,9999 %. Hydro er en ledende leverandør av dette produktet som benyttes til produksjon av diverse elektriske produkter.
Norsk Hydro har verdens laveste karbon-fottrykk på produsert aluminium. Dette er hovedsakelig på grunn av bruk av vannkraft i produksjonen i Norge.
=== Hydro Extrusions ===
Forretningsområdet Hydro Extrusions har ansvaret for ekstruderte produkter. Forretningsområdet driver med videreforedling av aluminium til produkter som for eksempel benyttes i avanserte bygningskonstruksjoner, solcellepaneler, drikkebokser og ulike bildeler. Hydro og Orkla annonserte i slutten av 2012 at Hydro Ekstruderte Produkter skulle slås sammen med Orklas heleide aluminiumsselskap, Sapa. Fusjonen ble ferdigstilt 1. september 2013. Hydro overtok Sapa i oktober 2017, og selskapet ble innlemmet som en avdeling i Norsk Hydro ASA.
== Se også ==
Vemork-aksjonen
Avviklingen av Norsk Hydros opsjonsprogram
== Litteratur ==
Ketil Gjølme Andersen og Gunnar Yttri Et forsøk verdt – forsøk og utvikling i Norsk Hydro gjennom 90 år, 1997 ISBN 9788200127789
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norsk Hydro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons OSE: NHY | Navnet eller begrepet Hydro har flere betydninger: | 8,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rjukan | 2023-02-04 | Rjukan | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-09', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1900-årene', 'Kategori:Bosetninger i Tinn', 'Kategori:Byer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Rjukan', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Vestfold og Telemark'] | Rjukan er en by og administrasjonssenteret i Tinn kommune i Vestfold og Telemark fylke. Byen ligger i Vestfjorddalen, midtveis mellom Møsvatn og Tinnsjå, og har sitt navn etter Rjukanfossen («den rykende fossen») vest for byen. Stedet het opprinnelig Saaheim, men den nye byen ble i 1912 døpt Rjukan av Tinn herredstyre. Tinn kommunestyre vedtok bystatus for Rjukan i 1996. Byen har 3 003 innbyggere per 1. januar 2022. De nærmeste byene er Notodden (75 km) og Kongsberg (88 km). Byelva Måna renner gjennom byen, helt ned til Tinnsjøen som er en del av Rjukanvassdraget. Det jobbes nå med vannspeil oppover hele elva. Rjukan ligger på Østlandet og er landsdelens 33. største by av 37 byer.
Rjukan er på UNESCOs Verdensarvliste. Innskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 39. sesjon i Bonn som Rjukan - Notodden Industrial Heritage 5. juli 2015.
Norsk Hydro begynte kraft- og industriutbygging på stedet i 1907. I 1910 hadde Rjukan vel 2000 innbyggere, i 1920 vel 8000 og i 1960 vel 6500. Rjukan regnes som en av de første byene i Norge som ble planlagt fra grunnen og tegnet av arkitekter. Selv postkassene og parkbenkene ble designet spesielt.
| Rjukan er en by og administrasjonssenteret i Tinn kommune i Vestfold og Telemark fylke. Byen ligger i Vestfjorddalen, midtveis mellom Møsvatn og Tinnsjå, og har sitt navn etter Rjukanfossen («den rykende fossen») vest for byen. Stedet het opprinnelig Saaheim, men den nye byen ble i 1912 døpt Rjukan av Tinn herredstyre. Tinn kommunestyre vedtok bystatus for Rjukan i 1996. Byen har 3 003 innbyggere per 1. januar 2022. De nærmeste byene er Notodden (75 km) og Kongsberg (88 km). Byelva Måna renner gjennom byen, helt ned til Tinnsjøen som er en del av Rjukanvassdraget. Det jobbes nå med vannspeil oppover hele elva. Rjukan ligger på Østlandet og er landsdelens 33. største by av 37 byer.
Rjukan er på UNESCOs Verdensarvliste. Innskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 39. sesjon i Bonn som Rjukan - Notodden Industrial Heritage 5. juli 2015.
Norsk Hydro begynte kraft- og industriutbygging på stedet i 1907. I 1910 hadde Rjukan vel 2000 innbyggere, i 1920 vel 8000 og i 1960 vel 6500. Rjukan regnes som en av de første byene i Norge som ble planlagt fra grunnen og tegnet av arkitekter. Selv postkassene og parkbenkene ble designet spesielt.
== Historie ==
Rjukan fikk jernbaneforbindelse i 1909, med Norges første normalsporede privatbane, Rjukanbanen (opprinnelig kalt Vestfjorddalsbanen), som ble offisielt åpnet av Kong Haakon VII 10. august 1909.
17. mai 1914 «holdt arbeiderbevegelsen en anti-militaristisk demonstrasjon som endte med et […] basketak da politiet ville nekte demonstrantene å marsjere i gatene. […] Blant merkene de marsjerte under var «det brukne gevær» - et symbol som hadde blitt forbudt i mars samme år. «Affæren» ble sak i Stortinget, og på høsten ble om lag 15 arbeidere dømt til bøter eller fengsel».Rjukan var tidligere et vesentlig industrisenter i Telemark med over 12 000 innbyggere, bygget opp rundt Norsk Hydros etablering av «Rjukan salpeterfabrikker» på begynnelsen av 1900-tallet. Byen fikk sitt navn av Rjukanfossen, etter en intern navnekonkurranse. Opprinnelig het stedet Saaheim, som også var et mulig navn på byen. Norsk Hydros etablering skjedde i hovedsak på grunn av god tilgang på større mengder elektrisk kraft ved regulering av elva Måna og dens hovedkilde Møsvatn. Ingeniøren og industrigründeren Sam Eyde (1866–1940) regnes for å være Rjukans grunnlegger, og har fått en bronsestatue på Rjukan torg. Han skapte den norske nitrogenindustrien (kunstgjødselproduksjon) basert på Kristian Birkelands metode, bygde ut blant annet fossene Rjukan og Svelgfoss, og skapte dermed bysamfunnene Rjukan og Notodden.
I 1934 bygget Norsk Hydro verdens første kommersielle tungtvannsanlegg på Vemork på Rjukan. Det var den senere nobelprisvinneren Odd Hassel som fortalte Norsk Hydro at de faktisk produserte tungtvann, og at han godt kunne drikke dette vannet. Anlegget ble drevet av tyskerne sammen med Norsk Hydro under andre verdenskrig, og senere sabotert flere ganger av de allierte styrkene. Se egen artikkel om Vemork-aksjonen.
I dag er kraftstasjonen gjort om til Norsk Industriarbeidermuseum hvor man forteller Rjukan og industriarbeiderens historie, i tillegg til krigs- og sabotasjehistorien som er knyttet til stedet.
Etter 1960 ble det meste av salpeterproduksjonen på Rjukan overført til Hydros fabrikkanlegg på Herøya i Porsgrunn. Noe industri finnes fremdeles på Rjukan, blant annet eksportbedriftene Scana Skarpenord, Yara og Eka Chemicals. Rjukan hadde også Telemarks første generatorbil som kom til Rjukan allerede i juni 1940.
Generatoren var innkjøpt av Tinn kommune og ble montert på en buss som tilhørte Tinn Billag. Bussen gikk ruta Tessungdalen – Austbygda – Rjukan. Generatoren var levert av Strømmen verksted.
== UNESCOs verdensarvliste ==
Rjukan ble oppført på UNESCOs Verdensarvliste sammen med Notodden som Rjukan-Notodden industriarv den 5. juli 2015, for Verdensarv med fremragende universell verdi.
Rjukan ble i 2009 oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste, sammen med Notodden, og Odda og Tyssedal. I januar 2013 besluttet Miljøverndepartementet at serienominasjonen skulle splittes i to faser, 1. søknad for Rjukan/Notodden oversendes til UNESCO i januar 2014, og i fase 2 ble det jobbet videre med utvidelse av nominasjonen for å inkludere Odda/Tyssedal med eventuell oversendelse til UNESCO i januar 2016, noe det siden ikke er blitt noe med. I januar 2014 ble verdensarvsøknaden sendt til UNESCO. Rjukan og Notodden blir her foreslått listeført som fremragende representanter for den andre industrielle revolusjonen og nominasjonen består av fire komponenter: industri, vannkraft, transportsystemer, fabrikkbyer. Søknaden ble bearbeidet og godkjent av UNESCOs rådgivende organ ICOMOS 15. mai 2015, og kom opp til endelig adoptering på UNESCOs Verdensarvliste i Bonn klokka 09.30 den 5. juli 2015, 108 år og 1 dag etter at Sam Eyde besluttet at byen Rjukan skulle bygges. Rjukan-Notodden industriarv ble listeført under kriterium II og IV, med følgende, fremragende universelle verdi:
Located in a dramatic landscape of mountains, waterfalls and river valleys, the site comprises hydroelectric power plants, transmission lines, factories, transport systems and towns. The complex was established by the Norsk-Hydro Company to manufacture artificial fertilizer from nitrogen in the air. It was built to meet the Western world’s growing demand for agricultural production in the early 20th century. The company towns of Rjukan and Notodden show workers’ accommodation and social institutions linked by rail and ferry to ports where the fertilizer was loaded. The Rjukan-Notodden site manifests an exceptional combination of industrial assets and themes associated to the natural landscape. It stands out as an example of a new global industry in the early 20th century.
== Hagebyen Rjukan ==
Vesentlige deler av Rjukans boligmasse ble opprinnelig bygget etter hagebyens prinsipper. Magnus Poulsson var en av de sentrale arkitektene som Norsk Hydro benyttet til dette arbeidet.
=== Bydeler ===
Krosso, Bøhagen, Flekkebyen, Rødbyen, Bøen, Granli, Saaheim, Ingolfsland, Tveito, Bjørkhaug, Øverland, Svadde, Tvergrot (øst for sentrum) og Dale Bakhus.
=== Kirker ===
Rjukan kirke, St. Johannes katolske kapell, Frøystul kirke, Baptistkirken, Dal kirke, Filadelfia. I tillegg har Jehovas vitner Rikets sal på Svadde.
=== Skoler ===
Rjukan barneskole, Rjukan ungdomsskole, Rjukan videregående skole, Miland skole, Tinn Montessoriskole, Rjukan Voksenopplæring.
=== Parker ===
Gunnar Sønstebys park (tidligere kjent som Adminiparken), Tveitoparken, Rallarparken, Bråvollparken, Ja-parken og de to småparkene Vaskekoneparken og Rjukanhusparken.
== Næringsliv ==
=== Turisme ===
Så tidlig som i 1935 ble det sendt ut en brosjyre rikt utstyrt med bilder: «Reis til Rjukan – eventyrbyen». Rjukan var den første byen i Norge som markedsførte seg direkte til turister.Rjukan satser i dag i stor grad på turisme. Blant attraksjonene er skimuligheter, fjellvandring, historie, og isklatring. Rjukan blir sett på som en av de bedre destinasjonene i Europa for isklatring, med mange fosser og stabil is i en lang sesong.
Naturforholdene har gjort Rjukan til et attraktivt område for fritidsboliger. De mest kjente områdene er Gaustablikk og Møsvatn/Skinnarbu. Fylkesvei 37, som også er Sam Eydesgate gjennom byen, er hovedveien til og fra Rjukan. Sam Eydesgate gjennom byen er 7 kilometer lang, og Norges lengste hovedgate. På vinteren er det to lyskastere som lyser opp fjellveggene i Rjukan sentrum.
Norges 19. høyeste byggverk ligger på Rjukan: Saaheim kraftverk, kjent som Saaheimsoperaen, rager 60 meter over bakken.
== Kultur ==
Byen har flere festivaler og byfester, som Rjukan Rockfestival (nedlagt etter 19 år i 2019), Rjukan Trubadurfestival og Solfesten, som byen feirer rundt tiden da solen når Fabrikkbrua 12. mars. Byen feiret 100-årsjubileum i 2008. I august 2009 ble det feiret 100-årsjubileum for Rjukanbanen, og da ble både toget og tinnsjøfergene på Mæl satt i drift for noen dager.
=== Årlige arrangementer ===
Solfesten, Rjukan Matfestival, Kjerringsveiven, Marispelet ved Rjukanfossen, FIS World Cup Telemark, Rjukan Rockfestival, Rjukan Trubadurfestival, Bilens dag på Rjukan, Rjukan Ice Festival, TelemarkHelten, Tinnsjøtreffet, Viking Challenge, Norseman Xtreme Triathlon.
== Severdigheter ==
Rjukan - Notodden Industriarv på Unescos verdensarvliste.
Vemork med Norsk Industriarbeidermuseum med Tungtvannskjelleren og Vemorkjuvet.
Såheim kraftverk med med den opplyste Tungtvannskolonna.
Mår kraftverk med verdens lengste innendørs tretrapp (3875 trinn).
Solspeilet som lyser ned på Rjukan torg.
Krossobanen med Gvepseborgs panoramarestaurant og Solstien.
Gaustatoppen 1883 moh. med turisthytta Gaustahytta like nedenfor toppen.
Gaustabanen inne i Gaustatoppen.
Hardangervidda nasjonalpark.
Hardangervidda Villreinsenter avdeling Sør på Skinnarbu.
Rjukanbanen
Tinnsjøfergene MF «Storegut» og DF «Ammonia»
Tinn museum
Rjukanbadet
Turisthistorisk senter er i ferd med å bli dannet ved Krokan Turisthytte.
== Fosser ==
Kvitåi, Rjukanfossen, Haugsfossen, Tjønnstabergfossen, Pissern. Det er mange småfosser og bekker oppover i Vestfjorddalen, men ikke alle har navn.
== Kollektivtransport ==
=== Busstrafikk ===
Tinn Billag drev inntil 2019 kollektivtrafikken i byen, da Vy overtok etter å ha vunnet anbudskonkurranse for de neste 8 årene. Rjukanekspressen har flere daglige avganger mellom Rjukan – Notodden – Kongsberg – Drammen – Oslo og Rjukan – Notodden – Skien – Porsgrunn.
=== Flyplass ===
Nærmeste flyplass er 7 mil fra Rjukan. Notodden flyplass, som er en ruteflyplass som går til og fra Bergen (Flesland). Notodden lufthavn ligger på industriområdet Tuven vest for Notodden by. Nest nærmest er Torp flyplass ved Sandefjord er 17 mil fra Rjukan, mens Oslo lufthavn Gardermoen er tredje nærmeste 20 mil unna.
== Lokale media ==
Rjukan Arbeiderblad (RA) er lokalavisa for Rjukan og Tinn, med nattavis og 3 papirutgivelser i uken, og utgir samtidig PDF-avis. RA holder til i Storgata 29A.
Radio Rjukan (RR) er lokalradioen for Rjukan og Tinn. RR holder til i gamle Rjukan stasjon på Jernbaneplassen. RR har også lokal nettavis.
De to mediehusene inngikk i 2018 et samarbeid for å styrke lokale medier, og for å få RA på nett med nettavis. Samarbeidet har fortsatt etter prøveperioden.
== Idrett ==
Breddeidretten har vært viktig på Rjukan i alle år. Største idrettslag er fleridrettslaget Rjukan Idrettslag, som ble stiftet i 1911, og som består av 15 ulike grupper.
Viktigste toppidrettssatsing er gjennom Stiftelsen Rjukan Idrett, som er en integrert del av Rjukan videregående skole.
Rjukan stod som fast arrangør for World Cup i skiidretten Telemark inntil koronapandemien i 2020, og avholdt VM i telemarkski i 2011 og 2019. Fra 2020 har det ikke blitt avholdt.
=== Idrettsanlegg ===
Rjukanhallen
Saaheimhallen
Rjukanbadet
Bjørn Myhres Plass
Rjukan Stadion
Rjukan Sandbane
Saaheim Sandhall
Rjukan Golfbane er etablert på Miland.
Tungtvannskjeller'n Treningssenter
Rjukan klatrepark
Kvitåvatn Langrenns- og Aktivitesarena
== Vennskapsbyer ==
Varkaus
Sandviken
Nakskov var også vennskapsby inntil 2011, da Nakskov i brevs form meddelte Rjukan at de av rasjonaliseringsårsaker ønsket å trekke seg som vennskapsby.
== Personer med tilknytning til Rjukan ==
Sam Eyde (1866–1940), industrileder
Kristian Birkeland (1867–1917), professor (fysikk)
David Welander (1896 - 1971), salmedikter, offiser i Frelsesarmeen
Jon Snersrud (1902-1986), OL-utøver og bronsemedaljevinner i kombinert, OL i St. Moritz 1928.
Leif Tronstad (1903–1945), kjemitekniker, motstandsmann, Vemork-aksjonen
Else Poulsson (1909–2002), tegner, designer og tekstilkunstner
Gunnar Syverstad (1910–1945), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Knut Haukelid (1911–1994), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Arne Kjelstrup (1913–1995), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Knut Lier-Hansen (1916–2008), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Knut Magne Haugland (1917–2009), motstandsmann, Vemork-aksjonen og ekspedisjonsmedlem på Kon-Tiki
Jens-Anton Poulsson (1918–2010), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Gunnar Sønsteby (Kjakan) (1918–2012), motstandsmann, Oslogjengen
Einar Skinnarland (1918–2002), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Claus Helberg (1919–2003), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Lillian Gabrielsen (1923-2019), motstandskvinne
Anton Blom (1924–2012), journalist, utenrikskorrespondent (NRK) og forfatter
Kjell Holler (1925–2000), politiker (Ap) og industrileder, statsråd 1959-63, direktør i Televerket 1980-1991.
Jan-Petter Blom (1927-2021), professor (sosialantropologi) ved UiB
Per Pynten (1933–2013), lokalhistoriker, overingeniør og laboratoriesjef ved Hydro Rjukan fabrikker.
Reidar Engell Olsen (1933-), tidl. ordfører (Ap) i Tinn (kommune), statssekretær 1973-79.
Olav Anton Haugen (1934-), professor emeritus (medisin) ved NTNU
Bernt Eggen (1944-), forfatter
Bernt Ivar Eidsvig (1953-), katolsk biskop av Oslo
Tom Bråthen (1953-), sanger og country-artist
Olav Ulleren (1954-), ordfører (Sp) i Tinn (kommune), statssekretær 1999–2000, direktør i Kommunenes Sentralforbund (KS) 2002-2009.
Stein Lier Hansen (1955-), statssekretær (Ap), direktør i Norsk Industri
Øivind Berg (1955-), forfatter
Tom Nilsen (1958-), lokalhistoriker, forfatter
Øystein Mæland (1960-), lege og politiker (Ap), statssekretær, politidirektør (2011-12), direktør for Akershus universitetssykehus (Ahus) fra 2014.
Jørn Lande (1968-), vokalist
== Se også ==
Vemork-aksjonen
Rjukanfossen
Revolusjonsfanen fra Rjukan
Gaustatoppen
Vestfjorddalen
Krossobanen
Rjukanbadet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rjukan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Rjukan turistkontor
Radio Rjukan
Rjukan Arbeiderblad
Rjukan lag av Norske Redningshunder, K9 saves lives
Tinn kommune
Rjukan Fjellsportgruppe Arkivert 5. desember 2006 hos Wayback Machine.
Rjukanbadet
Rjukan gjestegård
Rjukan skisenter
Historiske fotografier fra Rjukan og omegn ca. 1880–1948 i Nasjonalbibliotekets arkiv
Kjerringsveiven
Postkort fra Tinn
Poststempler fra Tinn | | befolkningsår = | 8,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erkebiskop | 2023-02-04 | Erkebiskop | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-05', 'Kategori:Kirkelige titler', 'Kategori:Religiøse ledere innen kristendommen'] | En erkebiskop er en høyere biskopsrang i en kristen kirke. Ordet er en sammensetning av gresk arkhe (først) og biskop (som igjen er avledet av greske episkopos som betyr 'tilsynsmann'). Han leder (normalt) et erkebispedømme, som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur.I de kirker som har egen ordinasjon for biskoper blir det ikke utført noen ny ordinasjon ved utnevnelse til erkebiskop.
Det betyr at erkebiskopens rang over biskopen først og fremst gjelder administrative og rettslige spørsmål; i teologisk forstand er de sidestilt.
En erkebiskop har ikke nødvendigvis mer makt enn en vanlig biskop. Men mange erkebispedømmer er også metropolitanseter (se metropolitt), hvilket betyr at de har et overordnet ansvar for flere omkringliggende bispedømmer (som i noen kirkesamfunn da kalles suffraganer). I vest er de fleste erkebispedømmer også metropolitanseter, mens det i øst finnes langt flere erkebispedømmer som ikke har denne status.
I Den katolske kirke finnes også titulærerkebiskoper, på samme måte som man har titulærbiskoper. De har samme formelle rang som erkebiskoper, men leder ikke egne bispedømmer. De fleste av dem arbeider i kirkens administrasjon, den romerske kurie.
| En erkebiskop er en høyere biskopsrang i en kristen kirke. Ordet er en sammensetning av gresk arkhe (først) og biskop (som igjen er avledet av greske episkopos som betyr 'tilsynsmann'). Han leder (normalt) et erkebispedømme, som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur.I de kirker som har egen ordinasjon for biskoper blir det ikke utført noen ny ordinasjon ved utnevnelse til erkebiskop.
Det betyr at erkebiskopens rang over biskopen først og fremst gjelder administrative og rettslige spørsmål; i teologisk forstand er de sidestilt.
En erkebiskop har ikke nødvendigvis mer makt enn en vanlig biskop. Men mange erkebispedømmer er også metropolitanseter (se metropolitt), hvilket betyr at de har et overordnet ansvar for flere omkringliggende bispedømmer (som i noen kirkesamfunn da kalles suffraganer). I vest er de fleste erkebispedømmer også metropolitanseter, mens det i øst finnes langt flere erkebispedømmer som ikke har denne status.
I Den katolske kirke finnes også titulærerkebiskoper, på samme måte som man har titulærbiskoper. De har samme formelle rang som erkebiskoper, men leder ikke egne bispedømmer. De fleste av dem arbeider i kirkens administrasjon, den romerske kurie.
== Erkebiskoper i Norden ==
Norge fikk sin første erkebiskop i 1153, i Nidaros. Embetet ble nedlagt da kirken i Norge ble underlagt dansk styre ved reformasjonen i 1537. Kirken i Danmark-Norge valgte, da bispetittelen noen år senere ble tatt i bruk igjen, å ikke gjeninnføre erkebispeembetet. I stedet gjorde man biskopen i den politiske hovedstaden – København, for Norges vedkommende Christiania fra 1814 – til ledende biskop med status av fremst blant likemenn (primus inter pares). I Folkekirken i Danmark er dette fortsatt ordningen. I Den norske kirke ble dette i 1917 endret til årlig valg av formann (fra 1932 preses) i Bispemøtet, også her med status som "fremst blant likemenn". Fram til 1998 ble Oslo biskop alltid valgt som preses av biskopene. 1998-2010 ble andre enn Oslo biskop valgt til preses, for fire år om gangen. Fra oktober 2011 har Den norske kirke fast preses, med sete sammen med biskopen i Nidaros – Norges gamle erkebispeby.Kirken i Sverige beholdt ved reformasjonen erkebispesetet i Uppsala, men slik at embetet ikke lenger var overordnet de andre biskopene – bare "fremst blant likemenn". Den evangelisk-lutherske kirke i Finland opprettet sitt erkebispesete i Åbo etter svensk mønster i 1817, da politiske endringer gjorde at kirken ikke lenger var under svensk styre.De fleste lutherske kirker i verden har ikke erkebiskop.
== Erkebiskoper i Storbritannia ==
Den engelske kirke beholdt erkebispeembetet ved reformasjonen på 1500-tallet, med erkebispeseter i Canterbury og York. Erkebiskopen av Canterbury er symbolsk (men ikke kirkerettslig) overhode for Den anglikanske kirke, som består av 44 nasjonale og regionale kirker i alle verdensdeler – der de fleste bruker erkebispetittelen om den ledende biskopen.
== Se også ==
Nidaros erkebispedømme
== Referanser == | En erkebiskop er en høyere biskopsrang i en kristen kirke. Ordet er en sammensetning av gresk arkhe (først) og biskop (som igjen er avledet av greske episkopos som betyr 'tilsynsmann'). | 8,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/User_Friendly | 2023-02-04 | User Friendly | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske tegneserier', 'Kategori:Datakultur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | User Friendly er en daglig tegneseriestripe om en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor, eller nerdehumor. Den er skrevet og tegnet av J.D. "Illiad" Frazer og har vært en av de største og mest populære internettegneseriene siden den første stripen kom ut den 17. november 1997. Den har inspirert mange andre lignende serier som Penny Arcade og PvP.
User Friendly har i tillegg blitt trykket i flere aviser, og er derfor verdens første tegneserie til å ta turen fra internett til trykket medium.
| User Friendly er en daglig tegneseriestripe om en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor, eller nerdehumor. Den er skrevet og tegnet av J.D. "Illiad" Frazer og har vært en av de største og mest populære internettegneseriene siden den første stripen kom ut den 17. november 1997. Den har inspirert mange andre lignende serier som Penny Arcade og PvP.
User Friendly har i tillegg blitt trykket i flere aviser, og er derfor verdens første tegneserie til å ta turen fra internett til trykket medium.
== Bibliografi ==
Flere samlebøker har blitt trykket:
User Friendly ISBN 1-56592-673-0
Evil Geniuses in a Nutshell ISBN 1-56592-861-X
The Root of All Evil ISBN 0-596-00193-2
Even Grues Get Full ISBN 0-596-00566-0
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Dust Puppy's første opptreden i User Friendly, 3. desember, 1997
Dust Puppy's og Erwins første sang, 8. februar, 1998
Dust Puppy's rollebeskrivelse | User Friendly er en daglig tegneseriestripe om en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor, eller nerdehumor. Den er skrevet og tegnet av J. | 8,047 |
null | 2023-02-04 | Katolske klostre i Norge | null | null | null | En oversikt over katolske klostre i Norge vil naturlig dele seg i to tidsepoker: Middelalderens store klostre, fra omkring 1100 til noen år etter reformasjonen i 1537, og de klostre som er opprettet etter at Den katolske kirke igjen fikk tillatelse til å virke i Norge. | 8,048 |
null | 2023-02-04 | Henny Lie | null | null | null | Henny Lie (født 5. februar 1945) er en norsk fotograf. | 8,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bob_Dylan | 2023-02-04 | Bob Dylan | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bob Dylan', 'Kategori:Folkemusikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Akademie der Künste', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Munnspillspillere fra USA', 'Kategori:MusiCares Person of the Year', 'Kategori:Nobelprismottakere i 2016', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Duluth', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Pulitzerpris-vinnere', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Traveling Wilburys', 'Kategori:Æresdoktorer'] | Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år.
I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en fin sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Must Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.
Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.
Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og mottok den i 2016.
I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.
Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.
| Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år.
I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en fin sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Must Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.
Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.
Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og mottok den i 2016.
I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.
Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.
== Liv ==
=== Opphav og oppvekst ===
Robert Allen Zimmerman (jødisk navn: Shabtai Zisel ben Avraham) ble født den 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota i USA, og vokste opp i Hibbing, Minnesota, nordvest for Lake Superior. Besteforeldrene hans hadde emigrert fra Øst-Europa ved begynnelsen av det 20. århundre på grunn av pogromer. Bestemoren Florence Edelstein ble født i Kaunas (i dagens Litauen) i 1896. Hun reiste i 1902 til Halifax sammen med foreldrene B'chezer og Lybba Edelstein, de slo seg deretter ned i Hibbing, Minnesota. B'chezer døde i 1961. Florence giftet seg med Ben Stone av russisk herkomst, og deres datter, Beatrice («Betty») giftet seg 19 år gammel med Abraham Zimmerman fra Duluth. Anna og Zigman Zimmermans, Dylans mormor og morfar, hadde utvandret fra Odessa ved Svartehavet. På den tiden var det mange jøder som utvandret på grunn av pogromer i tsarens Russland. Familien holdt de jødiske skikkene i hevd. Menigheten i Hibbing var så liten at de ikke hadde egen rabbiner. Før sin bar mitzvah skulle 12 år gamle Robert bli opplært i toraen og menigheten innlosjerte rabbineren Ruben Maier fra New York i etasjen over en kafe i sentrum av Hibbing. Hver dag etter skolen hadde han et par timer undervisning hos Maier. Deretter gikk han ned i kafeen for å høre på Hank Williams, Little Richard og Elvis. De fleste innbyggerne var kristne og av disse var de fleste katolikker. Som gutt lyttet Dylan til programmet Grand Ole Opry på lørdagskveldene.Familien, med foreldrene Abram Zimmerman og Beatrice («Beatty»), bodde i Duluth til Robert var syv år gammel, da de flyttet til Hibbing fordi faren fikk polio og ikke kunne fortsette i sin stilling i Standard Oil.Robert brukte mye av tiden på å høre på radio, først blues og country, og etter hvert på tidlig rock and roll. Han dannet flere band i løpet av High School. Det første, kalt The Shadow Blasters, gjorde ingen særlig suksess, men det neste bandet – The Golden Chords – holdt sammen lenger. Da de fremførte låta «Rock and Roll is Here to Stay» (opprinnelig av Danny & the Juniors), i en talentkonkurranse på skolen, var de så støyende at rektor slo av mikrofonen. I skolens årbok fra 1959 skrev den unge Zimmerman at han planla å bli med i Little Richards band. Samme år opptrådte han to ganger sammen med Bobby Vee, der Zimmerman, under navnet Elston Gunn, spilte piano og klappet takten. Han flyttet samme år til Minneapolis for å gå på universitetet i Minnesota. Der ble hans opprinnelige interesse for rock and roll erstattet av interessen for amerikansk folkemusikk. I et intervju med magasinet Playboy fra 1978 fortalte han at det som fikk ham til å bytte inn sin elektriske gitar mot en kassegitar, var da han hørte en plate av Odetta i en butikk.Snart begynte Zimmerman å opptre på kafeen The Ten O'Clock Scholar som lå like ved campus. Der ble han involvert i folkemusikkmiljøet i Dinkytown (et område i Minneapolis nær universitetet) og «lånte» plater av andre folk-entusiaster.
Det var i Dinkytown at Zimmerman begynte å introdusere seg selv som «Bob Dylan». Da Dylan ble spurt om navnet var inspirert av den walisiske poeten Dylan Thomas, benektet han som regel dette og henviste til ulike onkler med navnet «Dillon». Imidlertid skal Dylan i desember 1959 ha fortalt sin barndomsvenn John Bucklen at navnet var tatt fra Dylan Thomas. «Dylan» kan skrive seg fra figuren Matt Dillon i westernserien Gunsmoke.
=== Familie ===
Dylan giftet seg med Sara Lownds den 22. november 1965; deres første barn, Jesse Byron Dylan, ble født den 6. januar 1966. Bob og Sara Dylan fikk fire barn sammen: Jesse Byron, Anna Lea, Samuel Isaac Abraham, og Jakob Luke (født den 9. desember 1969). Dylan adopterte også Saras datter fra et tidligere ekteskap, Maria Lownds (senere Dylan), (født 21. oktober 1961, nå gift med musiker Peter Himmelman). I løpet av 1990-tallet ble Jakob Dylan kjent som vokalisten i bandet The Wallflowers. Jesse Dylan er filmregissør og suksessfull forretningsmann.
Bob og Sara Dylan ble skilt den 29. juni 1977.I juni 1986 giftet Dylan seg med Carolyn Dennis (også kjent som Carol Dennis), hun hadde vært bakgrunnsvokalist gjennom mange år.Deres datter, Desiree Gabrielle Dennis-Dylan, ble født 31. januar 1986. Paret ble skilt i oktober 1992. Deres ekteskap og barn var en hemmelighet helt til publiseringen av Howard Sounes' Dylan-biografi, Down the Highway: The Life Of Bob Dylan i 2001.
=== Religion ===
Ettersom han vokste opp i Hibbing, var Dylan og hans foreldre en del av områdets lille jødiske samfunn, og i mai 1954 hadde Dylan sin Bar mitsva. En periode sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, er preget av Bob Dylans kristne tro, etter at han i januar 1979 ble en «gjenfødt» kristen. Fra januar og frem til april 1979 deltok Dylan i bibelstudieklasser på Vineyard School of Discipleship i Reseda, Sør-California.
Flere medlemmer av Dylans band (Steven Soles og David Mansfield) hadde på dette tidspunkt allerede blitt kristne eller «født på ny», og sluttet seg til Vineyard-bevegelsen. Én av Dylans tidligere kjærester, Mary Alice Artes, tilhørte også Vineyard-menigheten. På et av menighetens møter tok Artes kontakt med pastor Kenn Gulliksen, fordi hun opplevde at Dylan hadde behov for åndelig veiledning. Pastor Gulliksen gjenforteller det slik: «Larry Myers og Paul Emond dro over til Bobs hus og holdt preken for han. Han svarte ved å si: 'Ja, han ville faktisk ha Kristus inn i livet sitt.' Og han ba den dagen og mottok Herren.».Dylan forteller selv i et intervju i 1980 at han, da han ble oppfordret til å delta på bibelkurset Vineyard School of Discipleship – et kurs som pågikk fire dager i uken over en periode på tre måneder – i første omgang reagerte negativt: «Jeg kan på ingen måte bruke tre måneder på dette. Jeg må snarest mulig gjenoppta turnévirksomheten. Men en dag da jeg våknet og satte meg opp i sengen kl. 07.00 om morgenen, følte jeg meg helt enkelt drevet til å stå opp, for så å sette meg i bilen og kjøre av gårde til bibelskolen.»
Ifølge pastor Gulliksen var det et ganske intenst kurs om Bibelen, med vekt på Jesu liv, Bergprekenen, hva det innebærer å være en Jesu disippel og hvordan dele troen med andre.
Med sin jødiske bakgrunn var Dylan godt kjent med mange av de gammeltestamentlige bibelske fortellingene. I et intervju fra 1985 uttrykte Dylan det slik: «Det jeg lærte på bibelskolen var bare…en forlengelse av hva jeg hadde trodd på hele veien, men som jeg ikke hadde vært i stand til å sette ord på.»Dylans omvendelse skapte stor oppstandelse, samt en god del motvilje, blant hans jødiske venner og slektninger, også hos hans egne barn som var oppdratt i den jødiske tro. Plutselig slo en skokk journalister seg ned utenfor huset deres, og fotfulgte faren når han begav seg til Vineyard-menigheten, i håp om å få bilder av ham på vei inn i en kristen kirke, forteller Howard Sounes i sin Dylan-biografi.Noen av Dylans artistkolleger reagerte negativt på hans nyvunne tro. Kort tid før John Lennon ble drept i desember 1980 lanserte Lennon sangen «Serve Yourself», som en negativ respons på Dylans «Gotta Serve Somebody». Leonard Cohen ble rystet da Dylan i 1979 erklærte at han var omvendt til kristendommen.Siden Dylans trilogi med kristne album har hans religiøse tro etter hvert blitt et stadig tilbakevendende emne for gransking. I 1997 fortalte han David Gates fra Newsweek:
Her er saken med meg og den religiøse greia. Dette er sannheten: Jeg finner religiøsiteten og filosofien i musikken. Jeg finner den ikke annetsteds. Sanger som «Let Me Rest on a Peaceful Mountain» eller «I Saw the Light» — det er min religion. Jeg er ikke påvirket av rabbinere, forkynnere, evangelister og alt det der. Jeg har lært mer fra sangene enn jeg har lært av den slags ting. Sangene er mitt leksikon. Jeg tror på sangene.
I et intervju publisert i The New York Times den 28. september 1997, meldte journalist Jon Pareles at «Dylan sier han nå ikke tilhører noen organisert religion.».Dylan har blitt beskrevet, i de siste 20 årene, som en tilhenger av Chabad-Lubavitch-bevegelsen og har offentlig og privat blitt sett delta i jødiske religiøse arrangementer, inkludert sine sønners bar mitsvaer. Senere har jødiske nyhetstjenester rapportert at Dylan har «dukket opp» et par ganger på jødisk nyttårsfeiring (De Høye Helligdager) i forskjellige Chabad-menigheter.
For eksempel deltok han i Menigheten Beth Tefillah, i Atlanta, Georgia den 22. september 2007 (Jom Kippur), og ble kalt opp til Torahen for den sjette aliyah.Dylan har likevel fortsatt å spille sanger fra sitt gospelalbum under konserter, og av og til coverversjoner av tradisjonelle religiøse sanger. Han har også kommet med tilfeldige referanser til sin religiøse tro – som i et intervju fra 2004 med 60 Minutes, hvor han fortalte Ed Bradley at «den eneste personen du må tenke deg om to ganger om å lyve til er enten deg selv eller Gud». Han forklarte også sin konstante turneplan som en del av et røverkjøp han gjorde for lenge siden med «sjefskommandøren – på denne jorden og i en verden vi ikke kan se».Det er på det rene at mange av Dylans senere tekster, på samme måte som hans tekster fra 1960- og 1970-årene, inneholder en rekke referanser til bibelske fortellinger, både fra Det gamle og Det nye testamente, uten eksplisitt å gi uttrykk for hans personlige tro. I boka Restless Pilgrim: The Spiritual Journey of Bob Dylan mener forfatterne Scott M. Marshall og Marcia Ford å finne belegg i Dylans tekster for at han som jøde fortsatt tror på Jesus som Messias.
== Karriere ==
=== Til New York og platekontrakt ===
Dylan sluttet på universitetet etter et knapt år. I januar 1961 flyttet han til New York, for å opptre og for å besøke sitt idol Woody Guthrie, som lå på dødsleiet på et sykehus i New Jersey. Guthrie var for Dylan en åpenbaring, og den største påvirkningen på hans tidlige opptredener. Hos Guthrie møtte Dylan også Guthries venn, musikeren Ramblin' Jack Elliott. De to ble venner, og Dylan lærte mange av Guthries sanger av Elliott. I New York ble han kjent med den irske gruppen Clancy Brothers som påvirket den unge Dylan. Dylan uttalte at Liam Clancy var den best balladesangeren han hadde hørt. I New York gikk han søndagene for å høre gospel i Madison Square Garden med tidens ledende gospelsangere. Debutplaten fra 1962 har musikk som stammer fra sørstatenes tradisjon som spirituals og blues. Fra og med debuten i 1962 (innspilt i 1961) til 1964 er motiver og symboler fra bibelen viktige ingredienser i Dylans tekster.Fra april til september 1961 spilte Dylan på forskjellige klubber rundt i bydelen Greenwich Village. Han fikk noe oppmerksomhet etter positiv omtale i The New York Times etter en opptreden på Gerde's Folk City. Da han ble bedt om å spille munnspill for Carolyn Hester, fanget han oppmerksomheten til John Hammond, som produserte Hesters album. Hammond ga Dylan en kontrakt med Columbia Records i oktober 1961 og spiller inn sin første plate i november. Debutalbumet Bob Dylan inneholdt blues, folk og gospel, og kun to sanger han hadde skrevet selv. Albumet solgte kun 5000 eksemplarer det første året, og Dylan møtte mye motvilje hos plateselskapet. Hammond forsvarte ham ivrig. Johnny Cash jobbet for det samme selskapet og forsvarte også Dylan. Mens han hadde kontrakt med Columbia spilte Dylan inn mer enn et dusin sanger for plateselskapet og magasinet Broadside Magazine under pseudonymet Blind Boy Grunt. I august 1962 fikk han formelt endret navnet sitt til Robert Dylan.
Da det andre albumet, The Freewheelin' Bob Dylan ble utgitt i mai 1963, var Dylan allerede et kjent navn i folk-miljøet som låtskriver og sanger, og kun uker etterpå var navnet hans kjent langt utover dette miljøet, takket være Peter, Paul and Marys innspilling av åpningssangen på «Freewheelin»: «Blowin' in the Wind». At Peter, Paul and Marys versjon av «Blowin'» ble en stor hit, etablerte Dylan som låtskriver, og bidro også til å gi ham stempelet "protestsanger". Dylan skrev «Blowin' in the Wind» i april 1962 og spilte den inn i juli. Når det gikk nesten ett år før Dylans andre album ble utgitt, skyldtes det at Dylan stadig skrev nye sanger, og flere ganger omredigerte albumet for å få med nye, og fjerne «utdaterte» sanger (en skjebne som nesten rammet «Blowin'» også). Albumet inneholder da også mange sterke sanger, inkludert nyskapende sanger (som A Hard Rain's A-gonna Fall) som peker framover mot helt originale måter å uttrykke seg på i sangtekster.
Etter Freewheelin ble Dylan en av de ledende skikkelsene i den såkalte nye «folk movement» som vokste ut av Greenwich Village. Etter hvert møtte han Joan Baez. De to innledet et forhold, og hun ga Dylans karriere fart ved at hun spilte inn flere av hans tidlige sanger, og dessuten inviterte ham opp på scenen under sine egne konserter. Mange artister spilte inn Dylans låter og forsøkte å spille dem mer i retning av popmusikk, mens Dylan ennå spilte sangene med enkle folk-arrangementer.
=== Protestbevegelsen og Another Side ===
I 1963 var både Baez og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen på møter og demonstrasjoner, blant annet i Washington, D.C. da Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». I januar 1963 var Dylan å se på britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret Madhouse on Castle Street på BBC. Hans neste album The Times They Are a-Changin' viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av «protestsangene» «Ballad of Hollis Brown» og «North Country Blues», finnes to kjærlighetssanger – «One Too Many Mornings» og «Boots of Spanish Leather» – og den Brechtske «The Lonesome Death of Hattie Carroll», der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll.
Mot slutten av 1963 følte Dylan seg både manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok Thomas Paine-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet på John F. Kennedy, gikk Dylan full på talerstolen og stilte spørsmål ved komiteens rolle, anklaget dem for å være «gamle og skallede menn» og hevdet at han så noe av seg selv – og alle andre – i morderen Lee Harvey Oswald.
Det neste albumet ble spilt inn på en eneste natt i juni 1964. Another Side of Bob Dylan var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av surrealisme dukket opp i sanger som «I Shall Be Free # 10» og «Motorpsycho Nitemare». Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn på verden på den tiden var de to ikke ironiske kjærlighetssangene «To Ramona» og «Spanish Harlem Incident». «I Don't Believe You» gir hint om rock and roll, en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig å se på «It Ain't Me, Babe» som en fullstendig avvisning av alle forventninger til ham. «Chimes of Freedom» blandet «protest» med impresjonisme, og «My Back Pages» forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for.
I løpet av kort tid i 1964 og 1965 endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallelt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte også å leke med intetanende intervjuere og reportere på stadig mer surrealistiske og tilsynelatende ondsinnede måter. Da han ble spurt på Les Cranes TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en «cowboy horror movie». Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpå Dylan svarte: «Nei. Jeg spiller min mor».
=== «Going electric» ===
Albumet Bringing It All Back Home kom i mars 1965 og var et nytt stilsprang. Dette albumet inneholdt hans første innspillinger med elektriske instrumenter. Den første singelen, «Subterranean Homesick Blues» hadde til og med en musikkvideo, fra D. A. Pennebakers cinéma vérité-dokumentasjon av turneen i England i 1965, Dont Look Back. Albumets tekster pekte både tilbake til beatpoetenes maniske diktning og frem til senere rap og hiphop. B-siden av albumet inneholdt sanger som bar preg av den mystiske billedbruken som siden har kjennetegnet Dylan, blant dem noen av hans mest kjente: «Mr. Tambourine Man» og «It's All Over Now, Baby Blue».
Sommeren 1965 gjorde Dylan sin historiske første opptreden med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival. Bandet besto av Mike Bloomfield på gitar, Sam Lay på trommer, Jerome Arnold på bass, Al Kooper på elektrisk orgel og Barry Goldberg på piano; de fleste av disse var hentet inn fra Paul Butterfield Blues Band. Dylan hadde opptrådt to ganger på Newport før, i 1963 og 1964; denne tredje gangen ble Dylan møtt med en blanding av jubel og buing, og forlot scenen etter tre sanger. En forklaring på buingen er at den kom fra rasende folk-fans som Dylan nå tok avstand fra med sin elektriske gitar; en annen forklaring er at publikum reagerte på den svært dårlige lydkvaliteten og det korte settet. Uansett årsak til misnøyen kom Dylan snart etter på scenen igjen, denne gangen alene med kassegitar og munnspill, og spilte to sanger: «It's All Over Now, Baby Blue» og «Mr. Tambourine Man»; valget av den første av disse, er ikke vanskelig å se som et endelig farvel til folk-bevegelsen og dens krav om «protestsanger». Uavhengig av hva publikumet på Newport kan ha ment, fulgte skarp kritikk fra folk-miljøet. Ewan MacColl skrev like etterpå i magasinet Sing Out!: «Our traditional songs and ballads are the creations of extraordinarily talented artists working inside traditions formulated over time... But what of Bobby Dylan?... Only a non-critical audience, nourished on the watery pap of pop music could have fallen for such tenth-rate drivel.» Den 19. juli, kun fire dager etter opptredenen på Newport, gikk Dylan igjen i studio i New York og spilte inn sangen «Positively 4th Street». Til tross for at Dylan senere har uttalt at han «ikke skriver sanger for kritikere», kan sangen betraktes som en endelig avvisning av folk-miljøet Dylan hadde møtt i klubbene nettopp på West 4th Street i New York.
=== Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde ===
Singelen Like a Rolling Stone ble utgitt den 20. juli 1965 og nådde helt til nummer to på hitlista i USA. Denne sangen brakte flere til da uhørte elementer inn på hitlistene: varighet over seks minutter, det tekstmessige innholdet og Dylans særegne stemmebruk. Rolling Stone utropte i 2004 sangen til den fremste av «the 500 Greatest Songs of All Time».Albumet som fulgte, Highway 61 Revisited, er oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i Minnesota til New Orleans, og dermed gjennom områder av USA som hadde vært sentrale inspirasjonskilder for ham. Nytolkningen og revurderingen som tittelen innvarsler synes det å være dekning for: Mange mener at dette albumet, inkludert singelen, var et tidsskille i popmusikken.Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, så Dylan samlet et band bestående av Al Kooper og Harvey Brooks fra studiobandet, supplert av Robbie Robertson og Levon Helm (de to spilte på den tiden med Ronnie Hawkins). På den første konserten, på Forest Hills Tennis Stadium møtte de buing, mens den neste konserten, 3. september i Hollywood Bowl, fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg å turnere videre med Dylan, så Dylan leide inn hele bandet til Hawkins, hvor Robertson og Helm også spilte: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turné, gikk de også i studio for å spille inn en oppfølger til Highway 61 Revisited. Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent Bob Johnston hadde lenge forsøkt å overtale Dylan til å gjøre innspillinger i Nashville. I februar 1966 gikk Dylan med på dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var å få, og Robertson og Kooper kom fra New York for å bidra. Resultatet ble albumet Blonde on Blonde, som stadig nevnes som et av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det «tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsom eksplosjon»: musikktradisjonene fra Nashville møtte den «ultimate New York-hipsteren» Bob Dylan.
For mange kritikere står Dylans «elektriske trilogi» fra midten av 60-tallet – Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde – som et høydepunkt i kulturen fra det 20. århundre. I Mike Marqusees ord: «Between late 1964 and the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat, symbolist, modernist and beat poetry, surrealism and Dada, advertising jargon and social commentary, Fellini and Mad magazine, he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.»Dylan la ut på en «verdensturné» til Australia og Europa. Hvert show var delt i to: I den første delen opptrådte han alene, med munnspill og kassegitar. I den andre delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med The Hawks i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i Manchester, England (konserten er utgitt som The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert). Da konserten var ved et høydepunkt, skrek en fan «Judas!» til Dylan, som kort svarte «Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!» før han snudde seg mot bandet og ba dem «Play it fucking loud!» før han satte i gang kveldens siste nummer: «Like a Rolling Stone».
=== Motorsykkelulykke og slutten av 60-tallet ===
Etter europaturnéen dro Dylan tilbake til New York. Presset og forventningene økte stadig. Forleggeren forlangte en ferdig utgave av diktet/romanen Tarantula. Manageren, Albert Grossman, hadde alt planlagt en omfattende turné for sommeren og høsten. 29. juli 1966 ble Dylan kastet av sin Triumph 500-motorsykkel like ved Woodstock, New York. Skadenes nøyaktige omfang har aldri blitt kjent, men det har blitt bekreftet at han fikk brudd i nakken. Ulykken ga Dylan sjansen til å slippe unna forventningene til «stjerna Bob Dylan». Så snart han var frisk nok til det, begynte han å redigere råmaterialet til filmen Eat the Document, en oppfølger til Dont Look Back, som aldri har blitt offisielt utgitt. I 1967 begynte han å spille inn musikk sammen med The Hawks i sitt hjem, og i kjelleren i bandets nærliggende hus, kalt «Big Pink». Her spilte de inn folkesanger, gamle Dylan-sanger, andres sanger; noen av innspillingene ble gitt ut i 1975 under tittelen The Basement Tapes. Senere samme år spilte The Hawks, som snart skulle omdøpes til The Band, et album på egen hånd: Music From Big Pink i kjelleren i Big Pink. I desember 1967 kom Dylans første album siden ulykken: John Wesley Harding. Dette var et album med korte, roligere sanger som i stor grad henviste til Bibelen og det ville vesten. Både musikalsk og litterært hadde Dylan gått bort fra både sitt tidligere arbeid og fra psykedeliaen som herjet 60-tallet. På albumet finner man «All Along the Watchtower», en av hans mest kjente sanger, like etter innspilt av Jimi Hendrix (siden 1974 har Dylan selv fremført sangen nærmere Hendrix' versjon enn den opprinnelige). Teksten bygger på Jesajaboken (21:5-9).
Den 3. oktober 1967 døde Woody Guthrie. Dylan gjorde sin første offentlige opptreden på mer enn halvannet år på en minnekonsert i januar 1968.
Dylans neste utgivelse var nærmest et country-album, spilt inn med musikere fra Nashville. På Nashville Skyline fra 1969 kunne man høre en helt annerledes stemme, en duett med Johnny Cash og hitsingelen «Lay Lady Lay». I august reiste Dylan til England for å opptre på Isle of Wight-festivalen, etter å ha takket nei til å opptre på Woodstockfestivalen.
=== 1970-tallet ===
Dylans arbeider fra det tidlige 70-tallet fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale Greil Marcus innledet sin anmeldelse av albumet Self Portrait fra 1970 med å spørre «What is this shit?». Han var dog ikke den eneste som ga Self Portrait en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplåter, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme år kom New Morning, som av mange ble sett på som et skritt i riktig retning. Det viste seg å ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars 1971 og spilte inn tre låter («Watching The River Flow», «When I Paint My Masterpiece» og «George Jackson»), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II. I november 1971 hadde han flere sessions sammen med beat-poeten Allen Ginsberg, med tanke på Ginsbergs album Holy Soul Jelly Roll. De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av William Blake, men ingenting av dette er ennå utgitt.
I 1972 kom Dylan med albumet Pat Garrett & Billy the Kid, som var lydsporet til Sam Peckinpahs film med samme navn, og spilte i tillegg en mindre rolle i filmen, som «Alias», et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen Knockin' on Heaven's Door var en uforglemmelig klassiker, som er blitt spilt inn av mer enn 150 artister.
I 1973 gikk Dylans kontrakt med Columbia Records ut. Han tegnet ny kontrakt med plateselskapet Asylum Records. Samme år spilte han inn albumet Planet Waves med The Band, mens de forberedte seg på en ny turné. Der kunne man høre sangen Forever Young, som siden har vært en av hans mest spilte sanger. Samtidig utga Dylans gamle selskap, Columbia, albumet Dylan. Mange har ment det var gjort som hevn for at Dylan gikk over til en av konkurrentene, for albumet inneholder stort sett bare halvhjertede coverversjoner av poplåter.
I januar 1974 la Dylan og The Band ut på en stor turné i Nord-Amerika. Opptak fra konsertene ble senere utgitt som Before the Flood. Etter denne turneen ble Dylan separert, og skrev en rekke sanger om bruddet. I november samme år spilte han inn flere av de nye låtene. Ryktene spredde seg om at et nytt album var på trappene, og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til Minneapolis. Her spilte han inn albumet på nytt, med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han også tilbake til Columbia Records. I 1975 kom Blood on the Tracks endelig ut, og oppnådde noe blandede kritikker. Med tiden har likevel albumet i mange kritikeres øyne blitt stående som et av Dylans aller beste album.
Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede «protestsang» på tolv år, til støtte for bokseren Rubin «Hurricane» Carter, som var dømt for trippeldrap. Det var etter å ha besøkt Carter i fengselet at han skrev sangen Hurricane, som ble spilt hver kveld på hans neste turné, Rolling Thunder Revue. Med på turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i Greenwich Village i New York. T-Bone Burnett, Allen Ginsberg, Ramblin' Jack Elliott, Steven Soles, David Mansfield, tidligere frontfigur i The Byrds Roger McGuinn, gitaristen Mick Ronson, Scarlet Rivera, en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk på gaten med fiolinkassen på ryggen, og Joan Baez. Det var første gang på mer enn ti år at Baez og Dylan opptrådte sammen. Joni Mitchell slo følge med dem i november. Mens Allen Ginsberg tok del i turneen skrev han scener til en film som Dylan filmet underveis. Sam Shepard var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men han gikk etter hvert over til å dokumentere turné-livet isteden. Turneen strakk seg over siste halvdel av 1975 og første halvdel av 1976. Underveis ga Dylan ut albumet Desire, der samarbeidet med dramatikeren Jacques Levy viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer.
Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen Renaldo & Clara. Den fire timer lange filmen nådde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer, og ga mer plass til konsertopptak.
I 1976 spilte Dylan på avskjedskonserten til The Band. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene, Joni Mitchell, Muddy Waters, Van Morrison og Neil Young, er å se i Martin Scorseses mye roste film The Last Waltz fra 1978.
I 1978 kom albumet Street Legal; de komplekse tekstene kom ikke helt til sin rett, grunnet Dylans noe gammeldagse metoder i studio.
==== Født på ny ====
Bob Dylan har gjennom sine over femti år som artist gjennomgått mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært så i utakt med hovedtyngden av gamle fans som i «den kristne epoken» i overgangen til 1980-tallet. Tiden som «gjenfødt kristen» ble innledet med albumet Slow Train Coming (1979), videreført med Saved (1980) og av mange ansett for å avsluttes med Shot of Love (1981).
Musikalsk og produksjonsmessig anses Slow Train Coming for å være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig å svelge for mange. Flere av studiomusikerne på plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn på grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg på Slow Train Coming var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa Dire Straits). For sangen «Gotta Serve Somebody» fra Slow Train mottok Bob Dylan en Grammy Award i klassen «mannlig vokalist».
Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt, og mange har ment å finne store kunstneriske verdier også her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener å se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst – i rettferdighetens navn: «... hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain’t No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?»Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp på scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten The Vineyard Fellowship, som sto for en bokstavtro bibeltolkning. (De påkaller og føler tilstedeværelsen av den hellige ånd under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden.) Dylan gjennomførte dernest en tre måneders bibelskole og startet samtidig å skrive religiøse sanger.
Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før Slow Train Coming – det skulle gå et helt år før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere små prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret. Håvard Rem skildrer i sin monografi Bob Dylan (1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om «Like a Rolling Stone» ønsker artisten bare å snakke om Jesus. Konsertene fikk svært dårlige kritikker i pressen, og Dylan opplevde en reprise fra 13 år tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing.Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket Bob Dylan: Performing Artist (1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke å bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. Ifølge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette året. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse (Dagbladet, Aftenposten og Arbeiderbladet).
=== 1980-tallet ===
På Saved nådde Dylan sitt mest frenetisk frelste høydepunkt, og selv om Shot of Love regnes som den siste av de religiøse LP-ene, inneholder den også Dylans første sekulære tekster på to år. Side om side med disse er imidlertid sanger med tydelig kristent budskap. Et eksempel er «Every Grain of Sand», som for øvrig til en viss grad kan minne om noe av William Blakes diktning.
Mens Dylan i årene før omvendelsen vanligvis dro rundt 15 000 publikummere til konsertene sine, sank antallet til 2–3 000. Høsten 1980 begynte han imidlertid å spille flere av sine tidligere hits fra 60-tallet igjen, og fansen vendte på nytt tilbake.
Kvaliteten på Dylans utgivelser på 80-tallet varierer, fra det godt mottatte albumet Infidels fra 1983, til Down in the Groove, som fikk en kjøligere mottagelse da det kom i 1988. Dylan produserte en rekke gode sanger under innspillingen av Infidels, hvorav ikke alle fikk plass på albumet. En som ikke kom med er en hyllest til blues-musikeren Blind Willie McTell; den ble ikke utgitt før i 1991, på The Bootleg Series, Vols. 1-3: Rare And Unreleased, 1961-1991.
Dylan har siden 80-tallet vært på turne med sin «Never Ending Tour». I 1981 opptrådte Dylan for første gang i Norge, i Drammenshallen.
=== 1990-tallet ===
For Dylan begynte 1990-tallet med Under the Red Sky (1990), en helomvending fra den alvorlige Oh Mercy. Albumet var dedisert til «Gabby Goo Goo» og inneholdt flere tilsynelatende enkle sanger inkludert «Under the Red Sky» og «Wiggle Wiggle». Dedikasjonen har blitt forklart med at det var et kallenavn på Dylans fire år gamle datter.Musikere han jobbet med på albumet var blant annet George Harrison, Slash fra Guns N' Roses, David Crosby, Bruce Hornsby, Stevie Ray Vaughan og Elton John. Til tross for stjernespekkete opptredener mottok platen dårlige omtaler, og solgte dårlig. Dylan spilte ikke inn flere plater med nye sanger på hele syv år.I 1991 ble Bob Dylan opptatt i Minnesota Music Hall of Fame, og i 1992 gjennomførte han en kort turné med Santana.De neste årene kunne man se Dylan gå tilbake til røttene sine med to album med gamle folkemusikk- og bluesnumre med Good as I Been to You (1992) og World Gone Wrong (1993). Disse inneholdt musikalske tolkninger og akustisk gitar. Mange kritikere og fans har kommentert den stille skjønnheten i sangen «Lone Pilgrim»
som ble skrevet av en lærer på 1800-tallet, og sunget av Dylan med en hjemsøkende ærbødighet. Et unntak fra denne opphavlige inspirasjonen kan høres i Dylans samarbeid med Michael Bolton, der felles sangskriving i 1991 resulterte i «Steel Bars», som ble utgitt på Boltons album Time, Love & Tenderness. Tjuefem år etter at han vakte oppsikt ved å unnlate å opptre ved Woodstockfestivalen deltok Dylan ved minnesmarkeringen kalt Woodstock '94.I 1995 spilte Dylan inn et live show for MTV Unplugged. Han hevdet at hans ønske om å framføre en rekke tradisjonelle sanger ved den anledningen ble kansellert av Sony, som insisterte på en opptreden med hans største hits.Opptredenen resulterte i et album (MTV Unplugged) som blant annet inneholdt John Brown; en tidligere ikke utgitt sang fra 1963 som skildrer ødeleggelsen forårsaket både av krig og av jingoisme.
Med en samling av sanger, etter sigende skrevet mens han var innesnødd på ranchen sin i Minnesota, returnerte Dylan til innspillingsstudioet med Lanois i januar 1997. Seinere den våren, før albumet ble sluppet, ble han lagt inn på sykehus med den livstruende hjerteinfeksjonen perikarditt, også kalt hjerteposebetennelse, forårsaket av soppinfeksjonen histoplasmose. Den planlagte Europa-turneen ble avlyst, men Dylan ble snart frisk og forlot sykehuset med: «Jeg trodde virkelig jeg snart kom til å treffe Elvis.» Midt på sommeren var han tilbake, og tidlig på høsten opptrådte han for Pave Johannes Paul II ved World Eucharistic Conference i Bologna, Italia. Paven holdt en preken for 200 000 mennesker basert på Dylans tekst Blowin' in the Wind.I september kom utgivelsen av det nye Lanois-produserte albumet Time Out of Mind. Med dets bitre syn på kjærlighet og morbide filosoferinger ble Dylans første samling av originale sanger på syv år høyt ansett. Det oppnådde også en uventet popularitet blant yngre lyttere, da spesielt åpningssangen «Love Sick».
Denne samlingen av komplekse sanger vant ham hans første egne "Album of the Year" Grammy Award (han var en av mange som opptrådte på The Concert for Bangladesh, vinneren fra 1972). Kjærlighetssangen «Make You Feel My Love» ble covret av Garth Brooks, Billy Joel og Adele Adkins.
I desember 1997 overrakte president Bill Clinton Dylan en Kennedy Center Honor i East Room i Det hvite hus med hedersomtalen: «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre. Han har forstyrret freden og gjort de mektige ukomfortable.»I 1998 opptrådte Dylan på Ralph Stanleys album Clinch Mountain Country i en duett med bluegrass-legenden på «The Lonesome River». Mellom juni og september 1999 turnerte Dylan med Paul Simon. De framførte en del sanger sammen på hverandres show, inkludert I Walk the Line og Blue Moon of Kentucky. (Simon & Garfunkel hadde spilt inn «The Times They Are a-Changin'» på deres debutalbum Wednesday Morning, 3AM og Dylan hadde covret «The Boxer» på sitt album Self Portrait.) Dylan avsluttet 90-tallet med en ny filmrolle, etter en pause på ti år, i rollen som sjåføren Alfred ved siden av Ben Gazzara og Karen Black i Robert Clapsaddles Paradise Cove.
=== Det 21. århundre ===
I 2000 fikk Dylan en Oscar for beste sang for låta «Things Have Changed» som han skrev til filmen Wonder Boys. Den 11. september 2001 ga han ut albumet "Love and Theft" (sic), som fikk svært gode kritikker. Han hadde selv produsert albumet. I bandet var Tony Garnier, som hadde spilt bass for Dylan i tolv år, lenger enn noen annen har spilt med ham. Albumet fikk ytterligere oppmerksomhet da det ble påvist en del likheter mellom Dylans tekster og den japanske forfatteren Junichi Sagas bok Confessions of a Yakuza; saken har ikke blitt kommentert fra Dylans side.
I de fem årene som skulle gå før neste albumutgivelse spilte Dylan inn musikk til en rekke prosjekter og bidro til flere filmprosjekter. Han bidro med sanger til hyllestalbum både til Hank Williams og Johnny Cash. Dylan var med å skrive filmen Masked And Anonymous 2003.
I 2004 ble han utnevnt til «Doctor of Music» ved University of St Andrews, Dylans andre æresdoktorat. Det første var et æresdoktorat i musikk ved Princeton University på 1970-tallet.
I 2015 ble han tildelt MusiCares person of the year og sa i takketale blant annet:
Some of the music critics say I can’t sing. I croak. Sound like a frog. Why don’t these same critics say similar things about Tom Waits? They say my voice is shot. That I have no voice. Why don’t they say those things about Leonard Cohen? Why do I get special treatment? Critics say I can’t carry a tune and I talk my way through a song. Really? I’ve never heard that said about Lou Reed. Why does he get to go scot-free? What have I done to deserve this special treatment? Why me, Lord?
Den biografiske filmen No Direction Home (Martin Scorsese, 2005) fikk god mottagelse. Den tar for seg tiden fra Dylan kom til New York i 1961 til motorsykkelulykken i 1966.
Modern Times, utgitt 29. august 2005, fikk en kritiker til å omtale stemmen hans som «dødsralling». Til tross for en viss endring i Dylans vokal fikk albumet gode omtaler, og ble regnet som en del av en vellykket trilogi: Time Ouf of Mind, Love and Theft og Modern Times. Det har blitt trukket paralleller mellom tekstene på Modern Times og både Henry Timrod og Ovid. Det utløste en omfattende debatt i The New York Times og andre publikasjoner om «lån» i litterære prosesser.
Fra mai 2006 har Dylan ukentlig ledet radioprogrammet Theme Time Radio Hour på satellittradioen XM Satellite Radio. Hvert program kretser rundt et bestemt tema, for eksempel blomster, California eller «Hallo». Dylan spiller musikk fra sin egen platesamling, som inneholder mange nokså obskure innspillinger fra 1930–1950-årene, men og nyere musikk. Dylans noe eksentriske humor og store kunnskaper setter sitt preg på programmet. Fra 2007 har BBC sendt programmet i Storbritannia.
Filmen I'm Not There, skrevet og regissert av Todd Haynes, ble sluppet i 2007. Seks skuespillere spiller syv ulike skikkelser som gjenspeiler Dylans liv. Cate Blanchetts rolle inspirert av Dylan anno 1965/1966 fikk mye oppmerksomhet.
Samme år kom en CD-boks med tittelen Dylan som spenner over hele hans karriere. I forbindelse med denne antologien fikk for første gang noen lage en remix av Dylans musikk: Den britiske produsenten Mark Ronson ble bedt om å remixe «Most Likely You'll Go Your Way (And I'll Go Mine)» fra Blonde on Blonde.
En utstilling av Dylans tegninger og malerier åpnet i Tyskland i oktober 2007.
Gjennom hele 1990- og 2000-tallet har Dylan spilt nærmere 100 konserter i året i sin «Never Ending Tour». Han omarbeider stadig arrangementet av sangene og eksperimenterer både med vokal og akkompagnement, til det uforutsigbare.
Den 11. september 2012 gav Dylan ut sitt 35. studioalbum, Tempest. Tittelen er hentet fra Shakespeares Stormen og har en 14 minutter lang tittelmelodi som omhandler Titanics forlis. Albumet inneholder også en hyllest til John Lennon, «Roll On John».
I 2016 ble Dylan tildelt nobelprisen i litteratur, som den første sangskriver noensinne. Dylan hadde flere ganger blitt nominert.
I 2015, 2016 og 2017 gav Dylan ut de tre albumene «Shadows in the Night», «Fallen Angels» og «Triplicate» som alle inneholder sanger fra Den store amerikanske sangboka.
Den 27. mars 2020, under koronaviruspandemien gav 78 år gamle Dylan ut sin lengste sang noensinne, den nesten 17 minutter lange «Murder Most Foul». Også denne tittelen er hentet fra Shakespeare, fra første akt av Hamlet. Dylan resiterer, akkompagnert av piano, fiolin og perkusjon om attentatet mot John F. Kennedy, og sangen inneholder en mengde kulturelle referanser til USA, både før og etter mordet på Kennedy. Sangen var innspilt «for noen år siden» og kom overraskende på Dylans store tilhengerskare.
== Turnévirksomhet ==
Dylan har spilt ca. 100 konserter i året på hele 1990-tallet og 2000-tallet, en litt tyngre turnéplan enn de fleste utøvere som startet på 60-tallet.The «Never Ending Tour» fortsetter med blant annet Dylans bassist gjennom mange år, Tony Garnier. Til noen kritikeres misnøye
er Dylans opptredener hele tiden uforutsigbare. Han forandrer stadig arrangementer på sangene, og endrer sin vokal kveld etter kveld.Noen fans har klaget på at etter hvert som kvaliteten på Dylans stemme har blitt dårligere, har han begynt med en teknikk kalt «upsinging», et begrep «dylanologer» benytter til å betegne hans måte å «demontere» melodier ved å avlevere fraser i en enstonig dur, ofte rundt en eneste tone og avslutte dem en oktav høyere.
== Litterært og musikalsk virke ==
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter. Hans musikk medførte at sangenes tekster fikk økt betydning, og gjorde det klart at sangstemmen ikke nødvendigvis var det viktigste. Bob Dylan er ikke akkurat kjent for sin vakre stemme, noe tidligere president Bill Clinton kom inn på i en tale,
«Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre».Of their generation, they have the mountaintop all to themselves. (...) Through all their vicissitudes, they remain as far apart as ever in tone, topic, voice, and spirit. The differences that were there from the beginning remain differences. Dylan, the trickster, cultivates weirdness, and his talent lies in making the weird sound commonplace. Cohen, the defrocked rabbi, makes the commonplace sound weird.
Ved siden av musikken har også tekstene hans vunnet anerkjennelse for sin litterære egenverdi. Dylan har vært nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og ble tildelt prisen i 2016. Likheter mellom Dylan og Leonard Cohen har vært gjenstand for flere analyser. Den jødiske slektsbakgrunnen fra Litauen er et fellestrekk. Dylan og Cohen hadde parallelle og til dels sammenvevde karrierer; de var både venner og rivaler med respekt for hverandres arbeid. I New York vanket de de til dels i samme miljø blant annet med utgangspunkt i Chelsea Hotel. Begge hadde John H. Hammond som sin første produsent, og begges musikk ble kjent for et større publikum gjennom ledende kvinnelige sangere på den tiden. Begrensede sangstemmer og «snakkesyngingen» der frasering av enkelstavelser og avslutning av verselinjer er like viktig som melodilinjen er et annet fellestrekk.Forholdet mellom Dylan og Cohen er studert blant annet av David Boucher i Dylan and Cohen: Poets of Rock and Roll (2004). New York Times (1968) drøftet med utgangspunkt i Cohen og Dylan om poptekster kunne betraktes som poesi. Cohen nevnes som en av de få popmusikere med lyrikk på bortimot Dylans nivå. Todd Gitlin mener begges lyrikk kommer til kort uten musikk og at de to først og fremst er melodimakere. Mens Dylans lyrikk beskrives som surrealistisk og preget av frie assosiasjoner, beskrives Cohens lyrikk som mer formell, skolert, klar og «liturgiske» - eller som bønner ifølge Dylan. Dersom Dylan er Shakespeare, så er Cohen John Donne skrev The Guardians kommentator: «Dylan’s lyrical gift is wild, copious, and immoderate, Cohen’s is precise, supplicatory and cloistral.» Cohen bemerket at nobelprisen til Dylan «is like pinning a medal on Mount Everest for being the highest mountain». Dylan var i 1988 den første som covret Cohens senere så kjente Hallelujah.
== Plateutgivelser ==
Hovedartikkel: Bob Dylans diskografiBob Dylans diskografi besto ved årsskiftet 2018/2019 av 36 studioalbum, 91 singler, 13 konsertalbum, fjorten album i The Bootleg Series og 19 samlealbum.
=== Med Traveling Wilburys ===
Album utgitt med bandet Traveling Wilburys.
Traveling Wilburys Vol. 1 (1988)
Traveling Wilburys Vol. 3 (1990)
== Bokutgivelser ==
Tarantula. 1971
Writings And Drawings (1972)
Lyrics: 1962 - 1985
Drawn Blank (1994)
Chronicles: Vol. One (2004)
Lyrics: 1962–2001 (2004)
The Bob Dylan Scrapbook 1956–1966 (2005) (kreditert Dylan, selv om teksten er skrevet av Robert Santelli i Experience Music Project)
== Priser og utmerkelser ==
We live in a time of great lyricist-songwriters — Leonard Cohen, Paul Simon, Joni Mitchell, Tom Waits — but Dylan towers over everyone. His words have been an inspiration to me ever since I first heard a Dylan album at school, and I am delighted by his Nobel win. The frontiers of literature keep widening, and it's exciting that the Nobel prize recognises that.
2016: Nobelprisen i litteratur. Han møtte ikke selv opp til utdelingen i Stockholm i desember 2016. Dylan ble overrakt medalje og diplom da han besøkte Stockholm våren 2017. Han holdt også foredraget som er en forutsetning for å få prispengene. Dylans tale under middagen i desember 2016 ble fremført av Azita Raji, USAs ambassadør til Sverige. Patti Smith fremførte Dylans «A Hard Rains A-Gone Fall» under seremonien i 2016.Musikktidsskriftet Rolling Stone rangerer Dylan som tidenes beste låtskriver.
== Se også ==
Liste over Bob Dylans opptredener i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Botvar, Pål Ketil, Kvalvaag, Robert W., Aasgaard, Reidar, red. (2011): Bob Dylan : mannen, myten og musikken, ISBN 978-82-8265-019-9
Cott, Jonathan, red. (2006): Bob Dylan – The Essential Interviews, New York: Wenner Books
Dylan, Bob (2016): The Lyrics: 1961-2012, kommentert utgave, Simon & Schuster
Gray, Michael (2001): Song & Dance Man III: the Art of Bob Dylan, 3. utgave, Continuum International Publishing Group
Heylin, Clinton (2001): Bob Dylan: Behind the Shades Revisited, HarperEntertainment
Horgar, Fartein; Myhr, Petter Fiskum; Olafsen, Steinar Gismerøy (2012): Bob Dylan leksikon, Historie & kultur, ISBN 9788292870679
Jørgensen, Karsten (2000): Bob Dylan-leksikon, København, ISBN-13 9788721012212
Marqusee, Mike (2005): Wicked Messenger: Bob Dylan And the 1960s, Seven Stories Press
Myhr, Petter Fiskum (2001): Bob Dylan – jeg er en annen, Nidrosia forlag, ISBN 9788292010020; nyutgivelse 2011 forlaget Historie & Kultur, se omtale
Rem, Håvard (1999): Bob Dylan, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Ricks, Christopher (2005): Dylan's Visions of Sin, Harper Perennial
Red, et al (2007): «Bob Dylan», temanummer i tidsskriftet Agora 01-02/2007. Se Innholdsfortegnelse for de enkelte essayer og skribenter
Shelton, Robert ([1986] 1997): No Direction Home: the Life and Music of Bob Dylan, Da Capo Press
Sounes, Howard (2001): Fortellingen om Bob Dylan (originaltittel: Down the Highway: The Life of Bob Dylan, 2001), oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke, Eva Storsveen og Tormod Ropeid, Oslo: N.W.Damm & Søn. ISBN 82-496-0077-0.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Bob Dylan – sitater
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Bob Dylan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bob Dylan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Expecting Rain – fanside
Bob Dylan musikkanmeldelser
(en) Bob Dylan på Internet Movie Database
(no) Bob Dylan hos Sceneweb
(sv) Bob Dylan i Svensk Filmdatabas
(da) Bob Dylan på Filmdatabasen
(da) Bob Dylan på Scope
(fr) Bob Dylan på Allociné
(en) Bob Dylan på AllMovie
(en) Bob Dylan hos Rotten Tomatoes
(en) Bob Dylan hos The Movie Database
(en) Bob Dylan hos Internet Broadway Database
(en) Bob Dylan på Apple Music
(en) Bob Dylan på Discogs
(en) Bob Dylan på MusicBrainz
(en) Bob Dylan på SoundCloud
(en) Bob Dylan på Spotify
(en) Bob Dylan på Songkick
(en) Bob Dylan på Last.fm
(en) Bob Dylan på Genius — sangtekster
(en) Bob Dylan på AllMusic
Bob Dylan på Twitter
Bob Dylan på Facebook
Bob Dylan på Instagram
Bob Dylan på YouTube
Bob Dylan på YouTube
Bob Dylan på Myspace | Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år. | 8,050 |
null | 2023-02-04 | Antikkens Hellas | null | null | null | Antikkens Hellas kan avgrenses, tidsmessig og geografisk, til henholdsvis en nesten tusen år lang periode i gresk historie frem til kristendommens gjennomslag, og til et område som utover dagens Hellas omfattet mye av middelhavs- og svartehavsområdene. Antikkens Hellas blir av de fleste historikere regnet som den/de viktigste grunnleggerkultur/er for den vestlige sivilisasjon. | 8,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Regnbue | 2023-02-04 | Regnbue | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Farge', 'Kategori:Meteorologi', 'Kategori:Optiske fenomener', 'Kategori:Regn', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Regnbuen eller regnbogen er et optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren og betrakteren står med solen i ryggen. Gulhvitt sollys består av alle synlige bølgelengder av lys. Lysbrytningen er forskjellig avhengig av bølgelengden slik at sollyset spaltes til et spektrum av rødt ytterst og deretter oransje, gult, grønt, blått, indigo (blålilla) og fiolett.
En fullstendig regnbue har en tydelig hovedregnbue (primærbue) innerst og en svakere regnbue (sekundærbue) ytterst der fargene ligger i omvendt rekkefølge.
| Regnbuen eller regnbogen er et optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren og betrakteren står med solen i ryggen. Gulhvitt sollys består av alle synlige bølgelengder av lys. Lysbrytningen er forskjellig avhengig av bølgelengden slik at sollyset spaltes til et spektrum av rødt ytterst og deretter oransje, gult, grønt, blått, indigo (blålilla) og fiolett.
En fullstendig regnbue har en tydelig hovedregnbue (primærbue) innerst og en svakere regnbue (sekundærbue) ytterst der fargene ligger i omvendt rekkefølge.
== Fysisk beskrivelse ==
Regnbuen har opptatt fysikere og matematikere helt siden antikken. Den første som ga en tilfredsstillende forklaring av regnbuen, var Teoderik av Freiberg, i begynnelsen av 1300-tallet. René Descartes var den første som forklarte fenomenet dobbelt regnbue.Av og til kan man se en sterk regnbue (primærbuen) innerst og samtidig en svakere sekundærbue utenfor. I den sekundære buen er fargene i motsatt rekkefølge sammenlignet med den primære og har rødfargen nærmest solen. Den ytterste buen dannes ved at solstrålene blir refelektert to ganger i regndråpene.Regnbuen blir sterkere hvis regndråpene er store. Derfor oppstår de tydeligste regnbuene i forbindelse med kraftige regnskyll.
I teorien er det omtrent 1045 forskjellige synlige bølgelengder på lyset fra solen (og dermed regnbuen). Et typisk tetrakromat menneskes øye kan maksimalt skjelne om lag 1003 = 1000000 bølgelengder fra hverandre, rent fysisk. Men det antallet farger vi bevisst kan skjelne er langt lavere, trenbart og individuelt. Noen vil kunne skjelne mer enn de tradisjonelle 7 farger i en sterk regnbue, andre kan skjelne færre.Fordi vi har tre typer tapper i netthinnen, så vil det være 3+3+1=7 fargebånd som klarest skiller seg ut: rød, oransje, gul, grønn, lyseblå (turkis/ cyan), mørkeblå (indigo) og fiolett (ultra blå, med en illusjon av litt lilla, som mange har vanskelig for å skjelne).På bakken ser vi en regnbue med avslutning på hver side i terrenget. Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Problemet er at en regnbue ikke har noen bestemt plassering, den er et optisk fenomen som er betinget av den enkelte iakttaker. Hvis man selv flytter på seg vil regnbuen oppstå i stadig nye regndråper. Det er derfor umulig å gå til enden av regnbuen. Sett fra fly vil regnbuen ofte sees som en komplett sirkel. Hvis skyggen av flyet kan sees, er den i sentrum av sirkelen.
En svak regnbue kan også vise seg i bygevær med måneskinn.Altocumulus viser ofte regnbuefarger i sol- eller månelys.
== Fargene i regnbuen ==
«ROGGBIF», eller «roygbiv» på engelsk, er en huskeregel og forkortelse for fargene i regnbuen og det synlige lysspekteret:
Rød (ytterst)
Oransje
Gul
Grønn
Blå
Indigo (egentlig blålilla)
Fiolett (innerst)I tillegg kan det være lilla og turkise ekstrabånd.
== Regnbue i kulturen ==
Ifølge Første mosebok i Det gamle testamentet, som tilsvarer jødenes bibel, satte Gud regnbuen på himmelen som tegn på forsoning og at pakten mellom seg og «alt kjøtt og blod på jorden» var gjenopprettet etter syndfloden. Den ble et løfte til Noa, som hadde overlevd sammen med familien i arken, og alle hans etterkommere om at Gud aldri mer skulle utslette livet på jorden ved en storflom. Regnbue har i kristen tradisjon blitt et fredssymbol som står Guds omsorg for alt det skapte. Trefoldighet (latin trinitas) i kristen teologi kan noen ganger symboliseres med en regbue i tre farger.Tradisjonelt regner man med sju hovedbånd i regnbuen. Indigo er regnet med for å oppnå tallmagi.Hos de gamle grekerne fikk regnbuen personlig liv som Iris, gudenes himmelske sendebud. Hun har igjen gitt navn til regnbuehinnen, den fargede delen av øyet.
Regnbue er også et annet navn for Bivrost, broen mellom mennesker og guder i norrøn mytologi. Bivrost kan imidlertid også tolkes som Melkeveien.I den australske urbefolkningens religion forekommer en ånd som blir kalt Regnbueslangen. Den bor i havet og har skapt jorden. I myter fra Java er regnbuen en slange med hode i begge ender.Det er en rekke folkelige værvarsler med utgangspunkt i regnbuen. Et gammelt værmerke er: Bue om aften en vandrer vil glede, men bue om morgen en vandrer vil vete.Ifølge folketroen skal det ligge en skatt i enden av regnbuen, eller en kan få oppfylt tre ønsker dersom en finner enden. På øvre Romerike ble det fortalt: «På det sted der regnbuen går ned, vil en finne et fat med fløtegrøt og to sølvskjeer til», mens det på Jæren het «En skal få spise søt risengrynsgrøt med sølvskje der regnbuen kommer ned.»Regnbueflagget som ble tatt i bruk av homobevegelsen på 1970-tallet, symboliserer mangfold, variasjon, samhold og fellesskap.
== Se også ==
Fargespekter
Visuelt spektrum
Brockenspekter, ens egen regnbueskygge i tåke
Regnbueflagg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rainbows – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rainbow – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Regnbuen eller regnbogen er et optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren og betrakteren står med solen i ryggen. Gulhvitt sollys består av alle synlige bølgelengder av lys. | 8,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosa | 2023-02-04 | Rosa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Farger'] | Rosa er en farge som ikke inngår i fargespekteret. Den består alltid av flere bølgelengder. Rosa omfatter fargenyanser fra lys rød til lilla. Det er også overganger mellom rosa og oransje. Rosa kan lages ved å blande rød og hvit maling. Magenta er en kraftig nyanse av rosa som brukes som en av fire basisfarger i vanlig firefargetrykk og i fargeskrivere.
Rosa regnes i den moderne, vestlige kulturen som en feminin farge og symbol på det kvinnelige. Rosa farger, særlig på klær, er et utbredt kjønnssymbol for jenter. Fargen forbindes ofte også med romantikk og homoseksualitet. I rokokkomoten på 1700-tallet var sterke farger som rosa ansett som en potent farge som også ble båret av mange menn i overklassen.
| Rosa er en farge som ikke inngår i fargespekteret. Den består alltid av flere bølgelengder. Rosa omfatter fargenyanser fra lys rød til lilla. Det er også overganger mellom rosa og oransje. Rosa kan lages ved å blande rød og hvit maling. Magenta er en kraftig nyanse av rosa som brukes som en av fire basisfarger i vanlig firefargetrykk og i fargeskrivere.
Rosa regnes i den moderne, vestlige kulturen som en feminin farge og symbol på det kvinnelige. Rosa farger, særlig på klær, er et utbredt kjønnssymbol for jenter. Fargen forbindes ofte også med romantikk og homoseksualitet. I rokokkomoten på 1700-tallet var sterke farger som rosa ansett som en potent farge som også ble båret av mange menn i overklassen.
== Bright pink ==
Bright pink eller rose er betegnelser på fargen på fargehjulet mellom magenta og rød.
== Eksterne lenker ==
(en) Pink – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rosa er en farge som ikke inngår i fargespekteret. Den består alltid av flere bølgelengder. | 8,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svart | 2023-02-04 | Svart | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Farger', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Viktige stubber'] | Svart (på riksmål også sort) regnes i dagligtalen som en farge. Et fullstendig svart objekt absorberer alle synlige bølgelengder av lys og reflekterer ingenting.
Svart er i vestlig kultur oppfattet spesielt som sorgens farge.
| Svart (på riksmål også sort) regnes i dagligtalen som en farge. Et fullstendig svart objekt absorberer alle synlige bølgelengder av lys og reflekterer ingenting.
Svart er i vestlig kultur oppfattet spesielt som sorgens farge.
== Malerkunst ==
Kunstnere har dels brukt kull og forskjellige trykksverter, avhengig av om det dreide seg om tegning eller grafikk, dels nøyd seg med å blande farger slik at effekten ble tilnærmet svart. Ved bruk av naturpigmenter blir der så godt som alltid en fargetone igjen, slik at man snakker om blåsvart eller brunsvart.
Tilnærmet rent svart pigment ble framstilt ved å forkulle elfenben som ble finmalt og tilsatt malemiddel. Elfenbenssvart ble brukt, og brukes fortsatt til å dempe farger fra lyse til mørke sjatteringer, men sjelden som ren farge på et lerret. Unntak finnes, slik som de Stijl-kunstnerne som brukte svart sammen med primærfargene. Mange fargestrålende malerier fra tidligere tider kan ha vært lasert med svart, som i tynne lag bidrar til at farger får ekstra dybde og glans.
Innen mange kunstretninger var direkte bruk av svart ikke betraktet som helt «stuerent», og det vakte oppsikt da en av impresjonistene påpekte at svart var en utmerket farge dersom den ble brukt på rett sted.
== Tekst ==
Innen skrivekunsten har hvitt skrivemateriale og så svart tekst som mulig, vært ønskelig, siden bokstaver og tegn da fremstår som mest leselige. Det å finne fram til best mulige svarte pigmenter har derfor vært en utfordring. Kull og forskjellige varianter av sot har stort sett blitt foretrukket, men også sepia-blekk (blekksprutblekk) og annet har vært forsøkt. Mange av de tidlige svertene har vist seg å blekne eller bli brune i tidens løp.
== Heraldikk ==
Innenfor heraldikken er svart en helt ordinær farge og den finnes i mange våpenskjold uten noen negativ betydning eller symbolikk. Vi finner derfor svart i såvel offentlige våpen, bl.a. riksvåpen og landskapsvåpen, som i private våpen som slektsvåpen og foreningsvåpen. Svart i slike våpenskjold forekommer i alle europeiske land og helt fra middelalderen til idag. Det er dessuten innslag av svart i en rekke nasjonalflagg og andre flagg. | Svart (på riksmål også sort) regnes i dagligtalen som en farge. Et fullstendig svart objekt absorberer alle synlige bølgelengder av lys og reflekterer ingenting. | 8,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hvitt | 2023-02-04 | Hvitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Farger', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Viktige stubber'] | Hvitt (eller kvitt), fra norrønt: hvítr, er en farge som består av alle bølgelengder av synlig lys. En fullstendig hvit overflate reflekterer alt synlig lys som treffer den, uavhengig av bølgelengde (av denne grunn kalles hvitt noen ganger for en akromatisk farge). En overflate som reflekterer like mye av alle bølgelengder, men som også absorberer en del, kalles grå.
| Hvitt (eller kvitt), fra norrønt: hvítr, er en farge som består av alle bølgelengder av synlig lys. En fullstendig hvit overflate reflekterer alt synlig lys som treffer den, uavhengig av bølgelengde (av denne grunn kalles hvitt noen ganger for en akromatisk farge). En overflate som reflekterer like mye av alle bølgelengder, men som også absorberer en del, kalles grå.
== Symbol og kjennetegn ==
Hvitt kan i vestlig kultur være symbol for fred (fredsflagg og fredsduer). Denne bruken av hvitt har også spredt seg til andre kulturkretser. Både i tradisjonell og moderne populærkultur representerer hvitt ofte det gode i motsetning til det onde og mørke, for eksempel i uttrykk som hvit magi og svart magi.
I kristen tradisjon står hvit farge for «renhet» og «uskyld» (hvite brude-, dåps- og konfirmasjonskjoler). I liturgisk sammenheng har hvitt en slik symbolikk. Dette finnes også uttrykt som en lengsel etter evigheten og en opplevelse av døden som et mektig nærvær. Hvitt er hovedfargen i rekke kirkelige fester.
I den gamle romerske religion var hvitt forbeholdt guden Jupiter, der konsulene, som var kledd i hvitt og hadde vogner trukket av hvite hester, ofret hvite dyr til Jupiters ære.
I enkelte land, særlig i Kina, blir hvitt direkte knyttet til sorg.
I våpenskjold er hvit farge normalt å forstå som en gjengivelse av det heraldiske metallet (tinkturen) sølv. Svært ofte gjengis et våpens sølv som hvitt, fordi sølv er mer kostbart og mer komplisert å bruke. I våpenskjold skal det alltid være enten gull eller sølv, og sølv eller hvitt symboliserer derfor bare sjelden renhet, uskyld e.l. i heraldisk sammenheng. Imidlertid kan enhjørningen symbolisere renhet og enhjørninger er ofte sølv i våpenskjold. Det finnes enhjørninger i norske slektsvåpen, men ikke i norske offentlige våpen. Derimot er det en enhjørning som den ene skjoldholderen i Storbritannias riksvåpen, og den blir gjerne betegnet som hvit og ikke sølv.
Ved fastsettinger av norske kommunevåpen i kgl.res., blir det samtidig fastsatt kommuneflagg. Når våpenet inneholder sølv bakgrunn eller figur, blir dette betegnet som hvit i fastsettingen av kommuneflagget
De kongelige livregimentene o.l. har ofte hvit fane, slik som fanen til H. M. Kongens Garde i Norge. Sammensetningen av hvit og gul farge i faner og flagg, bl.a. i Vatikanstatens flagg og Nord-Trøndelag fylkeskommunes flagg, kan ha en spesiell kristen lyssymbolikk og/eller betegne noe spesielt opphøyd ved å ha farger som kan bety både gull og sølv.
Plateomslaget på The Beatles' White Album, som ble utgitt i 1968 da popgruppa var på det mest populære, var helt hvitt uten tekst. Det er blitt tolket som uttrykk for noe grunnleggende og samtidig noe opphøyd og suverent.
Hvitt kan representere ro og stillhet, enten det er hvite sykehusvegger eller snødekte vidder. Hvite arbeidsklær uttrykker ellers vanligvis hygiene, blant annet hos helsepersonell, forskere og folk som arbeider med mat, men også hos malere og murere. Dette er imidlertid av praktiske grunner fordi tilsøling, skitt og smuss ses lettest på hvit bakgrunn.
== Hvitt som maling til bygning og kunst ==
Kunstnere har trolig alltid hatt et forhold til hvitt. De greske templene ble bygget av hvit marmor, mens de fleste av statuene deres trolig var malt. Tid og vær har gjort dem hvite.
Som malerfarge var hvit knapt oppnåelig i tidligere tider. Selv knust marmor og knust kritt eller gips ble gulaktig i eggtemperaen som var vanlig i tidlig renessanse. Fremstilling av sinkoksid (sinkhvitt) førte til en bedring. Som oljefarge var den riktignok noe transparent, men dette lot seg håndtere. Blyoksidhvitt (blyhvit) ble tatt mot av malere på tidlig 1900-tall med åpne armer. Vincent van Gogh malte sine berømte «Solsikker» ved hjelp av blyhvitt og kadmiumgult, noe han fikk mye kollegial anerkjennelse for. I ettertid har en funnet at denne kombinasjonen gir uønsket oksidasjon som medfører at blomstene forlengst ser visne ut. I dag brukes titandioksid som pigment i de fleste hvite malinger. Denne er nesten hvit med bare litt blåskjær, noe som gjør at noen kunstnerfarger blander titanen med sinkoksid. Blyhvitt på tube er fortsatt i salg.
I akvarell er det vanlig å la papiret utgjøre det hvite, mens pastellkritt fåes også som hvitt.
For hundre år og mer siden, var det bare de aller mest velstående som kunne holde seg med hvitt hus. Det hvite hus i USA uttrykker både velstand og makt bare i kraft av fargen.
== Se også ==
Svart
Albino
Den hvite rase
== Eksterne lenker ==
(en) White – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om liturgiske farger | Hvitt (eller kvitt), fra norrønt: hvítr, er en farge som består av alle bølgelengder av synlig lys. En fullstendig hvit overflate reflekterer alt synlig lys som treffer den, uavhengig av bølgelengde (av denne grunn kalles hvitt noen ganger for en akromatisk farge). | 8,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_hellige | 2023-02-04 | Olav den hellige | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1030', 'Kategori:Fødsler i 993', 'Kategori:Kristning', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske helgener', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Olav den hellige', 'Kategori:Ortodokse helgener', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Olav II Haraldsson, også kalt Olav den hellige, Hellig-Olav, Sankt Olav og Olav Digre (norrønt: Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi), født ca. 993 på Ringerike, død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028.
Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra omkring 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under kirkegulvet i Nidarosdomen.
| Olav II Haraldsson, også kalt Olav den hellige, Hellig-Olav, Sankt Olav og Olav Digre (norrønt: Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi), født ca. 993 på Ringerike, død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028.
Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra omkring 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under kirkegulvet i Nidarosdomen.
== Familie ==
Theodoricus monachus skrev at Olav var sønn av Harald Gudrødsson og Åsta. Heimskringla angir at Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter.Alle de kjente sagaene angir at han var tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden. Olavs far Harald Grenske var sønn av Gudrød Bjørnsson. (Theodoricus monachus skrev at Olavs farfar het Gudrød Syr.) Gudrød skal ha vært sønn av Bjørn Farmann, Harald Hårfagres sønn. Slektskapet med Harald Hårfagre støttes ikke av samtidige kilder. Når Olavs skalder omtalte ham som Haralds arvtaker, mente de ikke Hårfagre, mens Harald Grenske.Det å stamme fra Harald Hårfagre var politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, ble redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere av Harald Hårfagre.Olavs far døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg senere ifølge Heimskringla med Sigurd Syr.Theodoricus monachus og Flateyjarbok skrev at Olav vokste opp på Opplandene. Heimskringla spesifiserer at det var på Ringerike,, det samme gjør Fagerskinna.Olav fikk sønnen Magnus med sin trellkvinne Alvhild, og datteren Ulvhild Olavsdatter med kona Astrid.
== Egenskaper ==
Snorre Sturlason skildrer Olavs egenskaper og utseende svært positivt, trolig konstruert som en del av legendedannelsen.
Tilnavnet Olav Digre tilsier at han var større enn vanlig. Det norrøne ordet kan henvise til tykk eller grovbygd, men mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet.
== Sverdet «Bæsing» ==
Flere kilder oppgir at Olav eide et sverd som ble kalt «Bæsing». Noen kilder beskriver at han fikk sverdet av sin fosterfar Rane Roesson (også kalt Rane Vidførle), og at sverdet hadde blitt røvet fra landvetten Olaf Geirstadalfs gravhaug i Vestfold. Kildene oppgir også at Olav selv kalte sverdet for «Hneitr», som skulle bety «med gulltråd om hjaltet».
== Dåp og konfirmasjon ==
William av Jumièges skrev ca 1050-1070 i Normannernes historie, at Olav Haraldsson på oppfordring av erkebiskop Robert ble tvettet av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve. Dette skjedde trolig i Rouen vinteren 1013-1014. Williams arbeid var kortfattet og basert på verket til Dudo av Saint-Quentin som ble skrevet en gang mellom 1015 og 1026, De moribus et actis primorum Normannorum ducum – Historien om Normannernes liv og død.
Erkebiskop Øystein Erlendsson skrev i Passio Olavi ca. 1150-1160 at Olav ilte til dåpens nåde i Rouen, og ble renset med den frelsende dåp.Theodoricus monachus skrev ca. 1180 at noen mente at Olav ble døpt av Olav Tryggvasons hirdprest sammen med moren, da han var tre år gammel, noen mente han ble døpt i Anglia (England) og andre i Rouen, men at han ikke visste hva som var rett.
I yngre islandske sagaer som Den legendariske sagaen om Olav den hellige ble han døpt på Opplandene da han var fem år gammel, etter Heimskringla ble han døpt sammen med moren og stefaren tre år gammel og i Flateyjarbok likeledes hjemme hos stefaren.Egil Kraggerud mente at handlingen i Rouen var å tolke som en konfirmasjon - en stadfestelse av dåpen. Sentralt i hans argumentasjon var at konfirmasjon på denne tiden kun ble foretatt av biskoper og erkebiskoper, at bruken av (oliven-)olje og balsam var en del av seremonien, og at Olav Tryggvasson hadde vært gjennom en tilsvarende konfirmasjon før han reiste til Norge. Opplysningene om at Olav var døpt i Norge da han var ung, kunne derfor være riktige.
Det er også flere beretninger om at Olav ble døpt i England. Dette er oppdiktede fortellinger bygd på eldre kilder.
== Olav i utlandet ==
Opplysningene vi har om Olav i denne periodene er usikre, og kildene gir delvis ulik kronologi samt at dateringene er forskjellige.Fra ca. 1008 var Olav en av mennene til den skånske jomsvikingen Torkjell Høge. Torkjell Høge kan ha vært en slags fosterfar for Olav. Olav kan ha vært med Torkjell Høge i Østersjøen, men det er usikkert.
Både kvadene og krønikene forteller at Olav var med i angrepet mot London i 1009.29. september 1011 var Olav med i en gruppe på omkring 2700 mann, som var ledet av Torkjell Høge. Etter en langvarig beleiring klarte de ved list å komme seg inn i byen Canterbury. De plyndret og massakrerte mange av dem som bodde der. Flere av de øvrige fikk de løsepenger for. En av fangene var erkebiskop Ælfheah, som ble drept en stund etter.
I 1012 dro Olav sammen med en avdeling til distriktet Orfolk i Suffolk, og angrep landsbyen Newemouthe. De klarte ikke å ta landsbyen, og Olav ble såret.Sommeren 1012 gikk Torkjell Høge i tjeneste hos den engelske kongen Ethelred II av England for å forsvare England. Olav og Torkjell Høge skilte da lag.Olav dro til Normandie, og kom i tjeneste hos hertug Richard II. Her bekjempet og massakrerte de på vegne av Richard, innbyggerne i landsbyen Dol i grenseområdet mellom Normandie og Bretagne. De dro etterpå til kong Richard i Rouen, og var der vinteren 1012-1013.I august 1013 dro Olav sørover med en hærstyrke. De angrep og plyndret de neste månedene landsbyen Saint Michel i hertugdømmet Aquitaine, Tui i Baskerland og Poitou ved elven Loire, før de igjen dro tilbake til Rouen. Han overvintrer hos Richard II vinteren 1013–1014.Våren 1014 var Olav med i hæren til kong Ethelred II, som dro for å gjenerobre England fra danskene. Han ble da gjenforent med Torkjell Høge. Kong Knut flyktet foreløpig tilbake til Danmark. I 1844 publiserte Samuel Laing en oversettelse av Heimskringla til engelsk, der han la inn ordet London Bridge i sin oversettelse av et kvad av skalden Ottar Svarte, uten at det framkom av originalen. Det har vært grunnlaget for en forestilling om at Olav skal ha revet London Bridge, og at det var grunnlaget for den engelske barnereglen «London Bridge is falling down». Rivingen av broa er ikke bekreftet i engelsk kilder, og har neppe funnet sted.I juni 1015 returnerte kong Knut til England. Torkjell Høge og Olav skiftet da side, og støttet Knuts invasjon. Olav ble med Knut til de hadde erobret Wessex.
== I Wessex ==
Olav reiste høsten 1015 til Norge med to handelsskip. Hva som ble skjedde eller ble avtalt i Wessex vet vi ikke, men noen oppfatninger er:
Historia Norvegiæ forteller at Olav var blitt lovet Northumbria, men Knut ga det til Eirik Ladejarl. Olav hadde da reist nærmest i sinne til Norge.
Erik Gunnes mente at Olav øynet sin sjanse da Eirik Ladejarl var i England. For det betydde at den ledende høvdingen i Norge var ute av veien, og hans beste menn med ham. For Olav var det «nå eller aldri».
M.K. Lawson argumenterte for at Olav ble kjøpt ut av striden i England av kong Ethelred, på samme måte som Olav Tryggvasson var blitt tidligere. Det var for at Olav skulle overta Norge, minke presset på seg selv og bli en «torn i øyet» for Knut.
Øystein Morten argumenterte for at kong Knut overførte styringen av Norge fra Ladejarlene til Olav, under press fra spesielt fra Torkjell Høge. Han mente at Olav i årene etter ble regnet som Knuts underordnede.
== Olav som skald ==
Olav Haraldson var ikke en ubetydelig skald. Det er 18 bevarte strofer som tillegges Olav Haraldson. Det er uenighet mellom forskerne om hvor mange som er ekte. Mange av strofene er til dels sterkt erotiske kjærlighetsdikt. I noen av sagaene har fortelleren syns de har vært for grove, og utelatt dem helt eller delvis.
== Tilbake til Norge ==
Kildene om Olav Haraldsson er mer usikre i denne perioden enn tidligere, på grunn av mangel på samtidige eller nær samtidige kilder. Det er derfor vanskeligere å skille ut det som med rimelighet skjedde, fra det som er legender. Sagaene fra 1200-tallet regnes å ha liten troverdighet. Beretningene har også ulike kronologier over når og i hvilke sammenhenger hendelser skjedde.
Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder, ble Norge styrt av danskekongene med ladejarlene som kongenes lokale representanter. Da Svein Tjugeskjegg døde i 1014 var det sønnen Harald Sveinsson som overtok Danmark, og trolig også Norge. Da Harald døde i 1018, var Knut den mektige arveberettiget til Norge. Dersom Olavs intensjon i 1015 var å overta herredømmet over hele Norge, var det viktig å overvinne eller få vekk Ladejarlene. Sagaene forteller at noe av det første Olav gjorde, var å overfalle Eirik Jarls (963 – 1024) sønn, Håkon Eiriksson og ta ham til fange. Eirik hadde da vært på reise med noen få menn. Olav ga Eirik grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik Ladejarl, i Northumberland. Året etter kom Eirik Ladejarls bror Svein Jarl med en flåte fra Trøndelag. Det ble et slag i Nesjar i Langesundsfjorden. Svein rømte da han ikke kunne vinne. Snorre forteller på 1220-tallet, at Olav reiste østover, der han grunnla kjøpstaden Borg (Sarpsborg) i 1016. Dersom opplysningen er rett, må han ha anlagt Borg i danskekongens rike (Viken). Det gjør opplysningen tvilsom. Theodoricus skrev i andre halvdel av 1100-tallet i Historien om de gamle norske kongene, i stedet at Olav dro til Øvre fylket (Ringerike) og overvintret hos sin stefar Sigurd og mora Åsta.Sagaene er samstemte i at Olav lot seg hylle til konge og vi vet at Olav utstedte mynter der han titulerer seg som konge (rex). Det er likevel usikkert når det skjedde. Dersom han kom til Norge som kong Knuts representant, har nok Olav i starten bare gått inn i rollene som Ladejarlene hadde tidligere. Olav sluttet etter hvert allianser med svenskekongen Olof Skötkonung, og giftet seg med hans datter Astrid Olofsdatter. Olav må på et tidspunkt ha brutt freden med kong Knut. Sammen med svenskekongen Anund Jakob prøvde Olav å erobre Danmark i 1026, mens Knut var i England. Olavs menn startet med å herje i Skjælland. Knuts hær kom imidlertid tilbake til Danmark, og den norske og svenske hæren gjemte seg i en svensk fjord. Det ble et slag ved Helgeå i Skåne, som endte med seier til Knut. Olav etterlot sine skip, og flyktet til fots tilbake til Norge. Med en langt sterkere millitærmakt og ressurser tilgjengelig, var det nok etterpå bare et tidsspørsmål når Knut ville rydde opp i Norge.
== Lovfesting av kristendommen ==
Olav hadde tatt med seg fire biskoper og flere prester fra Wessex-området til Norge. Lederen for disse var biskop Grimkjell. Biskopene var prester som ble vigslet til biskoper like før de dro til Norge, for å kunne vigsle norske prester.Det har tidligere vært hevdet at Olav kristnet Norge. Men det var kristne i Norge før Olav, og det var hedninger etterpå - se artikkelen om kristningen av Norge. Et av områdene som en har pekt på som Olav kristnet var Trøndelag. I Trøndelag er det likevel ikke daterbare før-kristne gravfunn etter år 950. Sæbjørg Walaker Nordeide mente at det ikke er tegn til ikke-kristen aktivitet i Trondheim, som ble utbygd fra 990-tallet og senere. Hun mente at det likevel kunne ha vært hedensk kultvirksomhet på Hove i Åsen i Nord-Trøndelag fram til anlegget der ble nedlagt ca. år 1000 og på Mære til kirken ble bygget der ca. 1050-1075.Andre peker på at Olav fikk endret lovene slik at lovene fikk et kristent innhold. Det vises da særlig til at det en gang mellom 1022 og 1024 ble det avholdt et møte på Moster mellom biskopene og kongens menn. Kristenretten ble da lagt fram – det vil si kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kong Olav, som en statskirke. Den nye loven omtales av noen som «Det store sedskifte». Sverre Bagge skrev at da kristendommen ble offisiell religion i Romerriket, regner en med at omkring fem prosent av befolkningen var kristne i den vestlige delen av riket og rundt ti prosent i den østlige. Hvor stor prosenten var i Norge da kristendommen ble offentlig religion, har vi ingen anelse om. Men han mente at kristendommen kom i en monopolstilling i Norge på grunn av kongenes påvirkning og påbud, men for å få det til å virke måtte en del av befolkningen også være kristne. Han sammenlikner også Olavs innføring av en kristen statskirke med bolsjevikenes kupp i Russland i 1917. Sagaene forteller at Olav reiste til lagtingene, og fikk innført kristendommen som statsreligion.Atter andre viser til at de bevarte skaldekvadene ikke forteller at Olav gjorde noen innsats for kristendommen. Videre at Olav og Grimkjell mest sannsynlig ikke innførte nye kirkelige lover til Norge, men at lovene ble tilskrevet Olav på et senere tidspunkt..
== Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer ==
I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den mektige, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det. Slaget var i ytre deler av Boknafjorden. Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Theodoricus monachus forteller at Erling så ble drept mot kongens vilje.
I 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Olav flyktet sammen med sønnen Magnus og noen trofaste menn til Gardarike (Russland).
Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble mottatt hos storfyrsten Jaroslav og Ingegjerd Olofsdatter fra Sverige. Knut den mektige ble hyllet til konge på Øretinget, og han gjorde Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge.Da Håkon jarl druknet i et skipsforlis høsten 1029, bestemte Olav seg for å dra tilbake til Norge.
== Olav blir drept på Stiklestad ==
Olav reiste tilbake til Norge, og ble drept på Stiklestad.
Kildene er samstemte om at han døde 29. juli etter den julianske kalender. Kildene er uenige om hvilket år det var. Forfatteren av Passio Olavi mente det var i 1028, Theodoricus Monachus og Den legendariske Olavssagaen mente det var i 1029, Snorre Sturlason Annales Regii og Den angelsaksiske krønike mente det var i 1030, Annales Reseniana mente det var i 1031 og Gammelnorsk homiliebok mente det var i 1034.
Hva som skjedde på Stiklestad er de eldste kildene noenlunde samstemte om:
Den anglosaksiske krønike fra 1043 forteller at han ble drept av sine egne,
Adam av Bremen skrev ca. 1070 at Olav ble myrdet av noen menn i et bakhold,
Florence av Worcester skrev ca. 1100 at han ble utsatt for et feigt overfall.Fortellingene om et slag dukker først opp i Roskildekrøniken fra ca. 1135, som forteller at Olav ble drept av noen få menn i et slag. Et stort slag på Stiklestad med mange detaljer, kommer ikke før sagaene på slutten av 1100- og på 1200-tallet, og var da trolig diktet opp som en del av legendedannelsen. Theodoricus fortalte i andre halvdel av 1100-tallet om et slag.
== Helgenkongen ==
=== Legendedannelsen ===
Etter sin død har en balsamert liket av Olav. Per Holck mente det kunne være ved en uttørkingsprosess, der liket ble lagt på et tørt og kaldt sted. En kan også ha fjernet innvollene. Etter en tid vil det se ut som om neglene og håret hadde vokst fordi kroppen var skrumpet inn. Slike mumifiseringsopgaver er kjent flere steder i verden, og vi vet også at Olavs forgjenger som konge, den danske-norske kongen Svein Tjugeskjegg ble balsamert i 1014.I Passio Olavi er det fortellinger om Olavs lik som trolig er kopiert fra bøker om de engelske Edmund martyren og sankt Oswald. Liket til Olav skal ha blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. Det ble påstått at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Med dette som grunnlag ble Olav erklært som helgen. Om fortellingene har noen historisk kjerne eller er fri dikting for å fremme kirkepolitiske mål er det ulike oppfatninger om.
Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger (legender) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg. Den eldste beskrivelsen av Olav som helgen, kan være kvadet Glælognskvida av Torarinn Lovtunge. Det kan være laget i England allerede omkring 1052 etter opplysninger fra Grimkjell, som da var tilbake i England som biskop. Som dokumentasjon ble det også laget såkalte vitaer. Størst utbredelse fikk helgenvitaen Passio Olavi fra ca. 1170. Den ble en del av Gammelnorsk homiliebok og ble i en kortversjon spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster er diktet Geisli («Solstrålen»), som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros.I senmiddelalderen reiste mange pilegrimer til Nidarosdomen, som ble reist til ære for Olav. Kirken oppmuntret til pilegrimsreiser fordi pilegrimene betalte for mange tjenester, og det ga gode inntekter til kirken. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål.Snorre hevder at Kalv Arnesson hogg kongen i halsen, Tore Hund stakk et spyd i magen og Torstein Knarresmed hogg Olav i låret. Snorres framstilling av kong Olavs død er tolket å være i samsvar med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke. Oddgeir Hoftun tolker Snorres beretning og middelalderens bilder av drapet som preget av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Han mente det var beskrevet som et hedensk kultdrap. Beskrivelsen var grunnlag for sankt Olavs mytologiske virkekraft i et hedenske samfunn. Det la grunnen til at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs død og opphøyelse til helgen. Han mener at Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad således først og fremst er å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt legende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn.
=== Restene av skjelettet ===
Hoveddelen av skjelettet etter Olav er trolig gravlagt et sted under golvet i Nidarosdomen. Det er kjent noen få rester av beina andre steder:
Et skinnebein som kan være fra Olav er i Sankt Olav domkirke i Oslo.
I 1349 ble et bein av Olav den hellige lagt i et relikviegjemme i Björksta kirke i Sverige. Det er tapt.
i Trondenes kirke ble det i 1476 lagt et bein av Olav den hellige i et kopperskrin i kirken. Det er også tapt.
I 2013 ble en bit av skinnebenet gitt Vår Frelsers ortodokse kirke i Oslo.[1]
I 2014 ble en bit av skinnebeinet i Sankt Olav domkirke gitt til domkirken i Rouen.Beinet i Sankt Olav domkirke er undersøkt vitenskapelig. Det er venstre skinnebein til en mann mellom 25 og 35 år gammel. Han har vært mellom 176 og 184 cm høy. Det er c14-datert til å være fra en som døde mellom 985 og 1040 med 89% sannsynlighet, og med ca. 10% sannsynlighet for at det var mellom 940 og 985. Beinet har en skade fra en pilespiss, som har fått gro noen få år før mannen døde. Mannen har trolig fått svekket lårmuskulatur, og kan ha haltet. Det er gjort en strontium-analyse av beinet som viste at kostholdet i oppveksten i stor grad har vært «landdyrsprodukter», med lite fisk og sjømat. Han har hatt lengre perioder der han vært inaktiv (trolig langvarig sykdom eller sultperiode), først i 7-8 årsalderen, så i 9-årsalderen, så i 12-årsalderen og den siste i 17-18-årsalderen. Mannen har tilhørt mitokondrie haplogruppe H. Haplogruppe H er den mest vanlige gruppen for innfødte europeere. Det har opprinnelig ikke vært mulig å få fram sekvensen i Y-kromosomet, men det er påstått å være I-M170, som igjen tilhører haplogruppe IJ, Det er en av de mest vanlige gruppene blant europeiske menn. Basert på forråtnelsesprosessen kan en slå fast at beinet ikke har vært gravlagt i jord.
=== Olav den hellige i kunsten ===
Ved siden av Maria er Olav den mest avbildede helgenen i nordisk kunst fra middelalderen. Dette gjelder både skulpturer og malerier. Fremstillingene er fra 1100-tallet og frem til reformasjonen.De eldste helgenskulpturene fremstiller Olav som en konge sittende på en tronstol, ofte med øks i den ene hånden og et rikseple i den andre. I senere fremstillinger dukker det opp et uhyre under føttene hans, en såkalt «underligger». Underliggeren har form som en drage med mannsansikt. Dette er det mest gåtefulle trekket ved middelalderens fremstillinger av helgenkongen. Harry Fett mente at dragen med menneskehode som Olav tråkker på, er Olavs egen indre demon som han prøver å undertrykke. Per G. Norseng mente at underliggeren kan være symbolet på de onde maktene Olav overvant.
=== Olav som grunnlag for maktkampen mellom kirken og kongene ===
Etter sin død ble Olav av kirken utnevnt til helgen og «Norges evige konge» (Rex Perpetuus Norvegiae). Kirken ville at Norges konger i ettertiden skulle regnes som Olavs vasaller. Det ville i praktisk politikk si at kongene måtte underordne seg kirken, som representerte den hellige Olav på jorda. Kongene akseptere ikke dette.
=== Reformasjonen ===
Den lutherske reformasjonen i Danmark-Norge i 1536-1537 satte en stopper for valfartene til St. Olavs skrin i Nidarosdomen. De to kostbare ytterskrinene ble raskt ødelagt, mens den opprinnelige trekisten med helgenkongens legeme ble oppbevart på erkebiskop Olav Engelbrektssons borg Steinvikholm 1536-1564 og deretter i en da offentlig kjent grav i Nidarosdomen fram til 1568. Siden er stedet for denne graven blitt glemt.
=== Helgenkultus i den ortodokse kirken ===
St. Olav omtales oftest som en katolsk helgen, men også Den ortodokse kirke holder frem Olav Haraldsson som en stor norsk helgen. Ikke bare var han en del av den udelte kirke før Det store skisma i 1054; han tilbragte også en viktig del av sitt liv i Russland. Da han forlot Russland, lot han sin sønn bli igjen i landet.
Olavskirker og -monumenter ble snart etter 1030 reist i store deler av den kristne verden, også i østlige egner som Novgorod, Viborg, Gdańsk og Tallinn. Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs legendariske sverd Bæsing.
Ortodokse ikonmalere har utviklet en egen olavsikonografi, og flere av de ortodokse kirkene i Oslo har Olavsikoner sentralt plassert eller som del av ikonostasen. Den norske ambassadørresidensen i Moskva huser også et russisk Olavsikon. Men det eldste kjente Olavsikonet i bysantinsk stil er fra 1200-tallet og finnes på én av søylene i Fødselskirken i Betlehem.
I Tromsø finnes Hl. Olav ortodokse kirkeforening, som er en del av Den ortodokse Kirke i Norge. Ortodokse olsokfeiringer har blant annet funnet sted i Nidaros, på Stiklestad og i Oslo.
=== Olav i nasjonal retorikk ===
Olavs liv og verk er tema i en rekke dikt, teaterstykker, drama, romaner og musikkverk.
Ludvig Irgens-Jensens oratorium Heimferd ble skrevet i 1930, i anledning 900-årsdagen for Olavs død. Det var på 1930- og 1940-tallet et av de mest populære musikkverk skrevet i Norge.
Det historiske skuespillet Spelet om Heilag Olav (Stiklestadspelet) med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Paul Okkenhaug har vært framført utendørs på Stiklestad hvert år siden 1960, og ble også framført i 1954 og 1955.
=== Eponymer ===
Flere bygninger, institusjoner, steder med mer (eponymer) er oppkalt etter Olav den hellige:
Den kongelige fortjenestordenen St. Olavs Orden
Den private høyskolen St. Olaf College i Minnesota i USA
En rekke kirker, blant annet i Oslo og Trondheim
Sankt Olai domkirke i Helsingør ligger like ved Kronborg slott på Sjælland i Danmark.
Helseforetaket St. Olavs hospital i Trondheim
Olavshallen i Trondheim
Olavsklosteret i Stavanger, Oslo og Tønsberg
Olavsskjegg, en bregne
St. Olavs gate i flere norske byer
St. Olavs plass i Oslo
St. Olav videregående skole i Stavanger og Sarpsborg
St. Olavsloppet, en stafett som avholdes årlig og går fra Östersund til Trondheim eller motsatt.
Norges riksvåpen, der løven holder en øks er et symbol på helgenkongen.
En rekke andre kirker som Ringsaker kirke og Avaldsnes kirke er viet til sankt Olav, uten at Olavsnavnet brukes i dag.
En lang rekke Olavskilder, som ofte er oppkommer. Det er ofte sagn om at Olav slo i bakken der, og så kom det er kilde.
Olavsvollen i Sarpsborg som etter tradisjonen skal være bygget av Olav, og hvor han hadde bodde.
St Olaves, en by i Norfolk i England, som har et tidligere kloster av Olav i ruiner.
== Se også ==
Olavsarven
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Per Sveaas (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Harry Fett: Hellig Olav, Norges evige konge, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1938.
Oddgeir Hoftun: Stavkirkene – og det norske middelaldersamfunnet, København: Borgen forlag, 2002, side 94 – 105. ISBN 87-21-01977-0
Oddgeir Hoftun: Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo: Solum Forlag, 2008. ISBN 978-82-560-1619-8
Lars Roar Langslet (1995). Olav den hellige. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205230390.
Anne Lidén: Olav den Helige i Medeltida Bildkonst, Legendmotiv och attribut; Monographs. KVHAA. Stockholm. Vitterhetsakademien, 1999. ISBN 91-7402-298-9. (Sammendrag på engelsk: «Saint Olav in Medieval Pictorial Art. Narrative Motifs and Attributes».)
Øystein Morten: Jakten på Olav den hellige, Oslo, 2013. Spartacus forlag. ISBN 978-82-430-0565-5.
Else Mundal: Fjold veit hon fræða, Oslo, 2012. Novus forlag.
Lars Rumar (redaktør): Helgonet i Nidaros : Olavskult och kristnande i Norden, Stockholm, 1997. ISBN 91-88366-31-6.
Eiliv Skard: Passio Olavi – Lidingssoga og undergjerningane åt den Heilage Olav; Oslo, 1970. ISBN 82-521-4397-0
Tore Skeie: Hvitekrist - om Olav Haraldsson og hans tid, Gyldendal Norsk forlag, 2018. ISBN 9788205485273
== Eksterne lenker ==
(en) Olaf II of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olav II av Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Biografi på katolsk.no
Olav den Hellige – Norges evige konge, Olav den hellige i ortodoks tradisjon ved Thomas Arentzen
Mellom Odin og Kristus, kronikk i Adresseavisen 28. juli 2010 ved religionshistoriker Gunnhild Røthe
Filmen om Olav den Hellige, hjemmesiden til dokumentarfilmen Olav.
Olav den hellige i moderne norsk historie, artikkel hos Norgeshistorie.no
Hjelp fra oven: helgener i middelalderen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Kongen som aldri fikk fred, artikkel hos NRK.no 12.11.16
Dette drikkehornet forteller nytt om Olav den hellige, artikkel hos forskning.no
Sankt Olav på danske kalkmalerier | Hel har to betydninger i norrøn mytologi: | 8,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Anker_Ousdal | 2023-02-04 | Sverre Anker Ousdal | ['Kategori:Amanda for beste mannlige hovedrolle', 'Kategori:Amandakomiteens Ærespris', 'Kategori:Amandaprisen 1998', 'Kategori:Amandaprisen 2009', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Flekkefjord kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Den Nationale Scene', 'Kategori:Skuespillere ved Nationaltheatret', 'Kategori:Skuespillere ved Oslo Nye Teater', 'Kategori:Vinnere av Gullruten for beste skuespiller'] | Sverre Anker Ousdal (født 18. juli 1944 i Flekkefjord) er en norsk skuespiller som har spilt en rekke hovedroller i norsk og svensk film.
| Sverre Anker Ousdal (født 18. juli 1944 i Flekkefjord) er en norsk skuespiller som har spilt en rekke hovedroller i norsk og svensk film.
== Bakgrunn og virke ==
Hans debut var i 1965 på Den Nationale Scene. Han var ved Oslo Nye Teater 1967–1970 og ved Nationaltheatret fra 1970.
Sammen med Øivind Blunck ble han kjent for mange barn i 1970-årene som den ene rollefiguren i NRKs barne-TV-serie Klabb og Babb. Han hadde også fortellerstemmen i den norske versjonen av Postmann Pat, hvor han også fremførte sangene. I tillegg er han stemmen bak figuren «Lyle Tiberius Rourke» i Disney–filmen Atlantis – en forsvunnet verden fra 2001 og Prikken i SuperTed.
Ousdal hadde store roller i TV-seriene Grenseland (1980), The Last Place on Earth (1985) og Blodsbånd (1998). For Blodsbånd vant han Amandaprisen 1998 i klassen beste mannlige hovedrolle/skuespiller og Gullruten 1998 i klassen beste skuespiller. Han fikk en Amanda-pris i 1990 for hovedrollen i Fjernsynsteatrets Kreditorer. Ousdal medvirket også i flere episoder av Fleksnes, blant andre «Penger er alt» fra 1976, hvor han spilte fetteren til Fleksnes, «Kveleren fra Lyngdal», og i «Beklager, Teknisk feil» hvor han spiller en TV-reparatør.
Ousdal ble i 1997 utnevnt til Ridder av 1. klasse i St. Olavs Orden for sin innsats innen norsk scenekunst. Han er far til skuespilleren Mads Ousdal fra et tidligere ekteskap. Senere gift med skuespillerkollega Kjersti Holmen.
I 2008 gjennomgikk Ousdal en vellykket levertransplantasjon, men den medførte komplikasjoner. Synsnerven fikk for lite oksygen under den langvarige operasjonen, og han fikk derfor en skade som gjorde ham svaksynt.Han fikk Amandakomitéens ærespris på tildelingen 21. august 2009.Ousdal ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund 30. august 2009.
== Filmografi (utvalg) ==
Høst (2015)
Biler (2006)
Pretty Nasty (2006) Kortfilm
Deadline Torp (2005)
Andreaskorset (2004)
Salmer fra kjøkkenet (2003)
Alle elsker Alice (2002)
Folk flest bor i Kina (2002)
Familien (2002) TV-serie
De 7 dødssyndene (2000)
Evas øye (1999)
i.k. - Ivar Kreuger (1999)
Hamsun (1996)
Insomnia (1997)
Kristin Lavransdatter (1995)
Siste dans (1993)
Dykket (1989)
Folk og røvere i Kardemomme by (1988)
Etter Rubicon (1987)
En film om kjærlighet (1987)
Plastposen (1986)
Femte generationen (1986) TV-serie
Orions belte (1985)
Falsk som vann (1985)
Ja, vi elsker (1983)
Ingeniør Andrées luftferd (1982)
Pøbel (1978)
Grenseland (1977) TV-serie
Penger er alt (1976) Fleksnes TV-serie
Hustruer (1975)
Beklager, teknisk feil (1974) Fleksnes TV-serie
Den siste Fleksnes (1974)
Kanarifuglen (1973)
I heisen (1972) Fleksnes TV-serie
3 (1971)
Olsenbanden: Operasjon Egon (1969)
Det største spillet (1967)Ousdal er også kjent i rollen som Hitlers rustningsminister, Albert Speer, i teaterstykket om Speer. 2019
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sverre Anker Ousdal - Norsk biografisk leksikon
Sverre Anker Ousdal - Store norske leksikon
(no) Sverre Anker Ousdal hos Filmweb
Takker av som konge - Dagsavisen 6. november 2013
(en) Sverre Anker Ousdal på Internet Movie Database
(no) Sverre Anker Ousdal hos Nationaltheatret
(sv) Sverre Anker Ousdal i Svensk Filmdatabas
(da) Sverre Anker Ousdal på Filmdatabasen
(da) Sverre Anker Ousdal på danskefilm.dk
(da) Sverre Anker Ousdal på danskfilmogtv.dk
(da) Sverre Anker Ousdal på Scope
(fr) Sverre Anker Ousdal på Allociné
(en) Sverre Anker Ousdal på AllMovie
(en) Sverre Anker Ousdal hos The Movie Database | (Sverrir) (Sverre) | 8,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slovakisk | 2023-02-04 | Slovakisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Slovakisk'] | «Slovakisk» kan også referere til Slovakia og slovaker.Slovakisk er et slavisk språk som sammen med tsjekkisk, polsk og sorbisk utgjør den vestslaviske språkgruppa. I likhet med slaviske språk for øvrig er slovakisk et kasusspråk og består av seks kasus eller tilfeller: nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, instrumentalis og lokativ. I tillegg fins rester av et sjuende kasus, vokativ, brukt i formell korrespondanse. I så måte har slovakisk, som slaviske språk generelt, hatt ei annen språkutvikling enn for eksempel norsk og engelsk, som har gått over til å bli ordstillingsspråk.
Slovakisk er svært beslektet med tsjekkisk, skjønt det påstås at språkene er på glid fra hverandre etter oppløsinga av føderasjonen Tsjekkoslovakia i 1993. I daglig bruk er språkene svært kompatible, og en slovak og tsjekker kan føre en lengre samtale uten større misforståelser.
Språket skrives med det latinske alfabetet, men med diakritiske tegn som markerer bløte konsonanter: č, ď, ľ, ň, š, ť, ž.
Slovakisk er offisielt språk i republikken Slovakia, samt i Den europeiske union. I tillegg snakkes det av minoriteter i Tsjekkia, Ungarn, Serbia og i enkelte andre østeuropeiske land.
| «Slovakisk» kan også referere til Slovakia og slovaker.Slovakisk er et slavisk språk som sammen med tsjekkisk, polsk og sorbisk utgjør den vestslaviske språkgruppa. I likhet med slaviske språk for øvrig er slovakisk et kasusspråk og består av seks kasus eller tilfeller: nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, instrumentalis og lokativ. I tillegg fins rester av et sjuende kasus, vokativ, brukt i formell korrespondanse. I så måte har slovakisk, som slaviske språk generelt, hatt ei annen språkutvikling enn for eksempel norsk og engelsk, som har gått over til å bli ordstillingsspråk.
Slovakisk er svært beslektet med tsjekkisk, skjønt det påstås at språkene er på glid fra hverandre etter oppløsinga av føderasjonen Tsjekkoslovakia i 1993. I daglig bruk er språkene svært kompatible, og en slovak og tsjekker kan føre en lengre samtale uten større misforståelser.
Språket skrives med det latinske alfabetet, men med diakritiske tegn som markerer bløte konsonanter: č, ď, ľ, ň, š, ť, ž.
Slovakisk er offisielt språk i republikken Slovakia, samt i Den europeiske union. I tillegg snakkes det av minoriteter i Tsjekkia, Ungarn, Serbia og i enkelte andre østeuropeiske land.
== Referanser == | |antall=5 011 120Ethnologues tall fra 1990 | 8,058 |
null | 2023-02-04 | Kurt Nilsen | null | null | null | Kurt Erik Kleppe Nilsen (født 29. september 1978 i Bergen) er en norsk musiker. | 8,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Videregående skole | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-03', 'Kategori:Videregående opplæring'] | Videregående skole (forkortet vgs.) er den delen av videregående opplæring som foregår i skole. Den har tre videregående trinn (i noen spesialtilfeller fire). For yrkesfaglig utdanning foregår deler av utdanningen i bedrift, som oftest to år i lære i en bedrift etter to år i videregående skole. Opplæringen i videregående skole tilsvarer i stor grad den som gis på High school.
| Videregående skole (forkortet vgs.) er den delen av videregående opplæring som foregår i skole. Den har tre videregående trinn (i noen spesialtilfeller fire). For yrkesfaglig utdanning foregår deler av utdanningen i bedrift, som oftest to år i lære i en bedrift etter to år i videregående skole. Opplæringen i videregående skole tilsvarer i stor grad den som gis på High school.
== Videregående skole i Norge ==
All ungdom mellom 16 og 19 år har rett til ett av tre alternative videregående trinn (studieretninger) som de har søkt på, og til to års videregående opplæring som bygger på videregående trinn 1. Alle har rett til tre års videregående opplæring tatt ut over en femårsperiode. Denne utdanningen fører fram til studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Elever som tar yrkesfaglig utdanning, kan skaffe seg generell studiekompetanse ved å ta påbygging til generell studiekompetanse.
Elever med rett til tilpasset opplæring, skal kunne få videregående opplæring i inntil to år ekstra når eleven trenger det for å nå opplæringsmålene som er satt for vedkommende. Voksne som ikke har fullført videregående opplæring har rett til gratis opplæring fra det året de fyller 25 år.
=== Historikk ===
Se også: Norsk utdanningshistorieVideregående skole oppsto på slutten av 1970-tallet, og de gamle begrepene yrkesskole, gymnas og examen artium ble etter hvert avskaffet. Som et resultat av Reform 94 fikk alle rett til tre års videregående opplæring.
== Ny struktur ==
I høsten 2020 kom det nye utdanningsprogrammer og endringer i læreplanene for videregående opplæring. Det ble da 5 studieforberedende og 10 yrkefaglige utdanningsprogrammer:Studieforberedende utdanningsprogram:
Idrettsfag (ID)
Musikk, dans og drama (MDD) med tre programområder: Musikk, Dans og Drama
Studiespesialisering (ST) med tre programområder: International Baccalaureate (IB), Språk, samfunnsfag og økonomi og Realfag
Kunst, design og arkitektur (KDA)
Medier og kommunikasjon (MK)Yrkesfaglige utdanningsprogram:
Bygg- og anleggsteknikk (BA)
Elektrofag (EL)
Frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign (FBIE)
Helse- og oppvekstfag (HO)
Håndverk, design og produktutvikling (HDP)
Informasjonsteknologi og medieproduksjon (IM)
Naturbruk (NA)
Restaurant- og matfag (RM)
Salg, service og reiseliv (SSR)
Teknikk og industriell produksjon (TEK)Alle elever har rett til å velge seg et av disse utdanningsprogrammene.
På studieforberedende utdanningsprogrammer går elevene tre år på skole, som gir elevene generell studiekompetanse som kvalifiserer til opptak ved Universitet eller Høyskole. Noen utdanninger krever spesiell studiekompetanse, at man har visse realfag fra videregående som kreves for inntak til studiet.
På yrkesfaglige utdanningsprogrammer går elevene vanligvis to år på skole etterfulgt av to år som lærling i bedrift. Det første året (Vg1) har alle elevene i samme utdanningsprogram like fag. Andre året (Vg2) spesialiserer elevene seg i et programområde i utdanningsprogrammet deres. Og de to siste årene jobber elevene som lærling i arbeidslivet, som oftest i en bedrift (2+2-modell). I noen lærefag går man ett år på skole og tre år som lærling i bedrift (1+3-modell). Består elevene disse fire årene får de et fagbrev eller svennebrev som gir yrkeskompetanse i lærefaget. Etter dette kan man enten gå ut i arbeidslivet, eller eventuelt ta høyere yrkesfaglig utdanning på en Fagskole. Det er også mulig å velge Påbygging til generell studiekompetanse, et ettårig utdanningsprogram som kvalifiserer elever med yrkesfalgig kompetanse til studier ved høyskoler og universiteter, enten direkte etter Vg2 eller etter oppnådd fagbrev eller svennebrev.
== Gammel struktur ==
2006 - 2019:
Med Kunnskapsløftet ble det i 2006 innført endringer i videregående opplæring. Det ble da tre studieforberedende og ni yrkesfaglige utdanningsprogram. Høsten 2016 ble medier og kommunikasjon et studieforberedende utdanningsprogram.
Studieforberedende utdanningsprogram:
Idrettsfag
Musikk, dans og drama med tre programområder: musikk, dans og drama (teater)
Studiespesialisering med fire programområder: språk, samfunnsfag og økonomi, realfag, International Baccalaureate.
Kunst, design og arkitektur
Medier og kommunikasjonYrkesfaglige utdanningsprogram:
Bygg- og anleggsteknikk
Design og håndverk
Design og håndverk/ Medieproduksjon
Elektrofag
Helse- og oppvekstfag
Naturbruk
Restaurant- og matfag
Service og samferdsel
Teknikk og industriell produksjon (TIP)Hvert enkelt VG1 fører videre til flere mulige VG2, og disse fører igjen videre til ulike VG3. VG3 på yrkesfaglige program går over to år i lære i en bedrift. Dette vil føre frem til fag- eller svennebrev.For de elever som ønsker å ha generell studiekompetanse kan de ta kurset VG3 Påbygging til generell studiekompetanse, så kan de søke på studier ved universitet og høyskoler.
Inntil 2006:
Den videregående skolen var inntil 2006 delt opp i 15 studieretninger på grunnkursnivå (første året på videregående). Tre av disse studieretningene var studieforberedende og var rettet inn mot å kunne være forberedende for høyere utdannelse. De tolv siste var yrkesrettede studieretninger.
Grunnkurs var det første året på videregående skole. Det fantes 15 forskjellige grunnkurs, eller studieretninger, som det også kaltes:
Allmenne, økonomiske og administrative fag
Musikk, dans og drama
Idrettsfag
Helse- og sosialfag
Formgivingsfag
Naturbruk
Hotell- og næringsmiddelfag
Byggfag
Tekniske byggfag
Elektrofag
Mekaniske fag
Kjemi- og prosessfag
Trearbeidsfag
Salg og service
Medier og kommunikasjon
== Se også ==
Videregående opplæring
Friskole
Liste over norske videregående skoler.
Yrkesutdannelse
Fagopplæring
Fylkesskolesjef
Høyere allmennskole
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) High schools and secondary schools – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
VilBli
utdanning.no
fou.no – Forskning og utdanning i Norge | Videregående skole (forkortet vgs.) er den delen av videregående opplæring som foregår i skole. | 8,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Art_Spiegelman | 2023-02-04 | Art Spiegelman | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Pulitzerpris-vinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sproingvinnere', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Undergrunnstegnere', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Arthur Spiegelman (født 15. februar 1948) er en amerikansk tegneserieskaper. Han ble født i Stockholm, men flyttet som ung til USA sammen med foreldrene.
I 1960- og 70-årene figurerte han som en av de store kreftene innen amerikanske undergrunnstegneserier. Han begynte som profesjonell tegner som 16-åring og bidrog til blader som Real Pulp, Young Lust og Bizarre Sex, under psevdonymer som «Joe Cutrate», «Skeeter Grant» og «Al Flooglebuckle». Han grunnla i tillegg to viktige tegneserieantologier; Arcade, sammen med Bill Griffith, og RAW, sammen med hans kone og kunstneren Françoise Mouly i 1980.
I 1986 gav Spiegelman ut første bind av Maus (Maus: A Survivor's Tale, også kjent som Maus: My Father Bleeds History) en historie som handler om hvordan foreldrene hans overlevde holocaust. Bind 2 kom i 1991 og het Maus: from Mauschwitz to the Catskills. Serien fikk da mye oppmerksomhet, også fra miljøer som vanligvis ikke var så interessert i tegneserier. Det ble satt opp en utstilling på Museum of Modern Art i New York. Serien vant Pulitzerprisen i 1992 og den norske Sproingprisen i 1993.
Utover nittiårene jobbet Spiegelman for The New Yorker, hvor han sluttet rett etter terrorangrepene av 11. september 2001.
| Arthur Spiegelman (født 15. februar 1948) er en amerikansk tegneserieskaper. Han ble født i Stockholm, men flyttet som ung til USA sammen med foreldrene.
I 1960- og 70-årene figurerte han som en av de store kreftene innen amerikanske undergrunnstegneserier. Han begynte som profesjonell tegner som 16-åring og bidrog til blader som Real Pulp, Young Lust og Bizarre Sex, under psevdonymer som «Joe Cutrate», «Skeeter Grant» og «Al Flooglebuckle». Han grunnla i tillegg to viktige tegneserieantologier; Arcade, sammen med Bill Griffith, og RAW, sammen med hans kone og kunstneren Françoise Mouly i 1980.
I 1986 gav Spiegelman ut første bind av Maus (Maus: A Survivor's Tale, også kjent som Maus: My Father Bleeds History) en historie som handler om hvordan foreldrene hans overlevde holocaust. Bind 2 kom i 1991 og het Maus: from Mauschwitz to the Catskills. Serien fikk da mye oppmerksomhet, også fra miljøer som vanligvis ikke var så interessert i tegneserier. Det ble satt opp en utstilling på Museum of Modern Art i New York. Serien vant Pulitzerprisen i 1992 og den norske Sproingprisen i 1993.
Utover nittiårene jobbet Spiegelman for The New Yorker, hvor han sluttet rett etter terrorangrepene av 11. september 2001.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Art Spiegelman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Art Spiegelman på Internet Movie Database
Art Spiegelman i Lambiek Comiclopedia | Arthur Spiegelman (født 15. februar 1948) er en amerikansk tegneserieskaper. | 8,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otep | 2023-02-04 | Otep | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2000', 'Kategori:Nu metal-band fra USA'] | Otep er et nu metal-band fra sørlige California. Gruppen består av vokalisten Otep Shamaya, gitaristen Lee Rios, trommisen Doug Pellerin og eViL på bass. Bandet har fått mye oppmerksomhet på grunn av den karakteristiske kvinnevokalen, noe som er meget spesielt i sammengeng med mer seriøs tyngre metall. At Sharon Osbourne så gruppen live sikret dem en opptreden på Ozzfest uten at de hadde fått platekontrakt.
Otep er et anagram for poet.
| Otep er et nu metal-band fra sørlige California. Gruppen består av vokalisten Otep Shamaya, gitaristen Lee Rios, trommisen Doug Pellerin og eViL på bass. Bandet har fått mye oppmerksomhet på grunn av den karakteristiske kvinnevokalen, noe som er meget spesielt i sammengeng med mer seriøs tyngre metall. At Sharon Osbourne så gruppen live sikret dem en opptreden på Ozzfest uten at de hadde fått platekontrakt.
Otep er et anagram for poet.
== Diskografi ==
2001 – Jihad (EP)
2002 – Sevas Tra
2004 – House of Secrets
2005 – Wurd Becomes Flesh (EP)
2007 – The Ascension
2009 – Smash the Control Machine
2011 – Atavist
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Otep på Discogs
(en) Otep på MusicBrainz
(en) Otep på Spotify
(en) Otep på Songkick
(en) Otep på Last.fm
(en) Otep på AllMusic | Otep er et nu metal-band fra sørlige California. Gruppen består av vokalisten Otep Shamaya, gitaristen Lee Rios, trommisen Doug Pellerin og eViL på bass. | 8,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pokus_forlag | 2023-02-04 | Pokus forlag | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forlag etablert i 1999', 'Kategori:Norske tegneserieforlag'] | Pokus forlag er et norsk forlag som utgir tegneserier av unge norske tegneserieskapere. Pokus ble startet i 1999 av blant annet Stian Andreassen som fungerer som redaktør, med Øyvind Lauvdahl og Karl Bjølseth i resten av redaksjonen. Alle som arbeider med Pokus jobber på idealistisk grunnlag, og derfor får ingen betalt. Alle inntekter går uavkortet til nye utgivelser.
| Pokus forlag er et norsk forlag som utgir tegneserier av unge norske tegneserieskapere. Pokus ble startet i 1999 av blant annet Stian Andreassen som fungerer som redaktør, med Øyvind Lauvdahl og Karl Bjølseth i resten av redaksjonen. Alle som arbeider med Pokus jobber på idealistisk grunnlag, og derfor får ingen betalt. Alle inntekter går uavkortet til nye utgivelser.
== Eksterne lenker ==
pokus.no | Pokus forlag er et norsk forlag som utgir tegneserier av unge norske tegneserieskapere. Pokus ble startet i 1999 av blant annet Stian Andreassen som fungerer som redaktør, med Øyvind Lauvdahl og Karl Bjølseth i resten av redaksjonen. | 8,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tegneserieskaper | 2023-02-04 | Tegneserieskaper | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunstneriske beskjeftigelser', 'Kategori:Tegneserieskapere'] | En tegneserieskaper er en person som skaper tegneserier enten som manusforfatter, tegner eller et annet sted i prosessen som tusjer (rentegner) eller tekster (bokstavutformer).
| En tegneserieskaper er en person som skaper tegneserier enten som manusforfatter, tegner eller et annet sted i prosessen som tusjer (rentegner) eller tekster (bokstavutformer).
== Noen kjente tegneserieskapere ==
=== Norske ===
Lars Fiske
Malin Falch
Flu Hartberg
Bendik Kaltenborn
Inga Sætre
Solveig Muren Sanden
Thore Hansen
Ragnar Pedersen
Arild Midthun
Bjørn Ousland
Christopher Nielsen
Frode Øverli
Børge Lund
InkaLill
Jason
Jenny Jordahl
Hanne Sigbjørnsen
Karine Haaland
Kenneth Larsen
Knut Nærum
Lars Lauvik
Lise Myhre
Roy Søbstad
Steffen Kverneland
Torbjørn Lien
Trondheimstegnerne
Arne Bye
Knut A.G. Hauge
Mads Eriksen
Siri Pettersen
=== Utenlandske ===
Albert Uderzo
André Franquin
Ann Nocenti
Art Spiegelman
Bill Everett
Bill Finger
Bob Kane
Bud Grace
B. Virtanen
Carl Barks
Charles M. Schulz
Charlie Christensen
Don Rosa
Gary Larson
Gene Colan
Harvey Pekar
Hergé
Jeff Kinney
Joe Simon
Johan Wanloo
John Buscema
John McLusy
Lars Jansson
Mike Grell
Morris
Mort Walker
Neil Gaiman
Peter Madsen
René Goscinny
Richard F. Outcault
Rodolphe Töpffer
Roman Dirge
Scott Adams
Steve Ditko
Steve Englehart
Steve Gerber
Tezuka Osamu
Tove Jansson
Vince Locke
Will Eisner
Kazu Kibuishi
== Se også ==
Tegneserie
Norske tegneserieskapere omtalt på norsk wikipedia
Utenlandske tegneserieskapere omtalt på norsk wikipedia | En tegneserieskaper er en person som skaper tegneserier enten som manusforfatter, tegner eller et annet sted i prosessen som tusjer (rentegner) eller tekster (bokstavutformer). | 8,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maus | 2023-02-04 | Maus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Tegneserier fra USA'] | Maus: En overlevendes fortelling (eller bare Maus) er en tegneserie av Art Spiegelman som forteller hvordan Arts far, Vladek Spiegelman, overlevde andre verdenskrig og holocaust som polsk jøde. I tillegg handler boken om forfatterens til tider problematiske forhold til faren, hvordan morens selvmord påvirket begge og hvordan krigens sår forplanter seg nedover generasjonene. I 1992 vant boken pulitzerprisen og i 1993 den norske Sproingprisen for beste utenlandske tegneserie.
Gjennom boken blir forskjellige grupper med mennesker portrettert antropomorfisk. Jøder blir portrettert som mus (tysk: maus), tyskere som katter, franskmenn som frosker, polakker som griser, amerikanere som hunder og så videre. Dette var både noe som var hentet fra barnetegneserier og en ironisk kommentar til nazistisk propaganda som gjorde akkurat det samme. På grunn av dette ble utgivelsen i Polen utsatt.
Mesteparten av historien ble trykket bit for bit i RAW, en tegneserie-antologi Spiegelman var redaktør for. Det ble senere publisert i to deler (volum 1, My Father Bleeds History; volum 2, And Here My Troubles Began).
Maus har kommet ut i nynorsk oversettelse av Lars Amund Vaage: Først i to bind i 1987 (bd. 1, «Far min blør historie» og bd. 2, «Og her tok vanskane mine til»; så i ettbindsutgave i 1993.
En nyoversettelse til bokmål av Alexander Leborg utkom i 2017: Maus. En overlevendes fortelling. | Maus: En overlevendes fortelling (eller bare Maus) er en tegneserie av Art Spiegelman som forteller hvordan Arts far, Vladek Spiegelman, overlevde andre verdenskrig og holocaust som polsk jøde. I tillegg handler boken om forfatterens til tider problematiske forhold til faren, hvordan morens selvmord påvirket begge og hvordan krigens sår forplanter seg nedover generasjonene. I 1992 vant boken pulitzerprisen og i 1993 den norske Sproingprisen for beste utenlandske tegneserie.
Gjennom boken blir forskjellige grupper med mennesker portrettert antropomorfisk. Jøder blir portrettert som mus (tysk: maus), tyskere som katter, franskmenn som frosker, polakker som griser, amerikanere som hunder og så videre. Dette var både noe som var hentet fra barnetegneserier og en ironisk kommentar til nazistisk propaganda som gjorde akkurat det samme. På grunn av dette ble utgivelsen i Polen utsatt.
Mesteparten av historien ble trykket bit for bit i RAW, en tegneserie-antologi Spiegelman var redaktør for. Det ble senere publisert i to deler (volum 1, My Father Bleeds History; volum 2, And Here My Troubles Began).
Maus har kommet ut i nynorsk oversettelse av Lars Amund Vaage: Først i to bind i 1987 (bd. 1, «Far min blør historie» og bd. 2, «Og her tok vanskane mine til»; så i ettbindsutgave i 1993.
En nyoversettelse til bokmål av Alexander Leborg utkom i 2017: Maus. En overlevendes fortelling. | Maus: En overlevendes fortelling (eller bare Maus) er en tegneserie av Art Spiegelman som forteller hvordan Arts far, Vladek Spiegelman, overlevde andre verdenskrig og holocaust som polsk jøde. I tillegg handler boken om forfatterens til tider problematiske forhold til faren, hvordan morens selvmord påvirket begge og hvordan krigens sår forplanter seg nedover generasjonene. | 8,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benedikt_XVI | 2023-02-04 | Benedikt XVI | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst', 'Kategori:Benedikt XVI', 'Kategori:Den bayerske fortjenstorden', 'Kategori:Dødsfall 31. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Personer fra Landkreis Altötting', 'Kategori:Personer fra Traunstein', 'Kategori:Sider med Webarchive-mal som lenker til Wayback Machine', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske kardinaler', 'Kategori:Tyske katolske biskoper', 'Kategori:Tyske katolske teologer', 'Kategori:Æreslegionen'] | Benedikt XVI (latin Benedictus PP. XVI, født Joseph Alois Ratzinger; født 16. april 1927 i Marktl i Bayern i Tyskland, død 31. desember 2022 i Vatikanet) var biskop av Roma, og Den katolske kirkes 265. pave fra 2005 til 2013, hvorpå han tok tittelen «pave emeritus». Som pave ble han omtalt med den tradisjonelle betegnelsen «hans hellighet», og denne formuleringen ble fortsatt brukt efter hans avgang.Benedikt var en av de mest innflytelsesrike katolske teologer siden 1950-årene, og regnes i likhet med forgjengeren pave Johannes Paul II som teologisk konservativ. Fra 1958 til 1977 var han virksom som professor ved flere tyske universiteter (Freising, Bonn, Münster, Tübingen og Regensburg) og ble tidlig en anerkjent akademiker. I 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising og samme år også til kardinal av pave Paul VI. I 1981 ble han kalt til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren, et av de viktigste embedene i Den romerske kurie. I 2002 ble han også valgt til leder (dekanus) for kardinalkollegiet, og dermed den fremste blant kardinalene. Benedikt XVI var som kardinal svært innflytelsesrik og en nær medarbeider og venn av Johannes Paul II i det meste av hans periode som pave.
Benedikt forfattet en lang rekke bøker og akademiske arbeider. Som pave vektla Benedikt særlig Europas behov for å finne tilbake til sine kristne røtter.
Den 11. februar 2013 kunngjorde han at han ville gå av den 28. februar 2013 på grunn av sin høye alder (85), og noe sviktende helse. Han ble dermed den første paven på over 700 år som tradte tilbake. Den tittel han tok var «pave emeritus».
| Benedikt XVI (latin Benedictus PP. XVI, født Joseph Alois Ratzinger; født 16. april 1927 i Marktl i Bayern i Tyskland, død 31. desember 2022 i Vatikanet) var biskop av Roma, og Den katolske kirkes 265. pave fra 2005 til 2013, hvorpå han tok tittelen «pave emeritus». Som pave ble han omtalt med den tradisjonelle betegnelsen «hans hellighet», og denne formuleringen ble fortsatt brukt efter hans avgang.Benedikt var en av de mest innflytelsesrike katolske teologer siden 1950-årene, og regnes i likhet med forgjengeren pave Johannes Paul II som teologisk konservativ. Fra 1958 til 1977 var han virksom som professor ved flere tyske universiteter (Freising, Bonn, Münster, Tübingen og Regensburg) og ble tidlig en anerkjent akademiker. I 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising og samme år også til kardinal av pave Paul VI. I 1981 ble han kalt til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren, et av de viktigste embedene i Den romerske kurie. I 2002 ble han også valgt til leder (dekanus) for kardinalkollegiet, og dermed den fremste blant kardinalene. Benedikt XVI var som kardinal svært innflytelsesrik og en nær medarbeider og venn av Johannes Paul II i det meste av hans periode som pave.
Benedikt forfattet en lang rekke bøker og akademiske arbeider. Som pave vektla Benedikt særlig Europas behov for å finne tilbake til sine kristne røtter.
Den 11. februar 2013 kunngjorde han at han ville gå av den 28. februar 2013 på grunn av sin høye alder (85), og noe sviktende helse. Han ble dermed den første paven på over 700 år som tradte tilbake. Den tittel han tok var «pave emeritus».
== Tidlig liv ==
=== Bakgrunn og barndom ===
Joseph Ratzinger ble født i 1927 i Bayern. Han var sønn av Joseph og Maria Ratzinger (pikenavn Peintner). Morens familie stammet fra Syd-Tirol (som senere ble del av Italia). Joseph den yngre var den yngste av tre barn; hans eldre søsken var Georg som også ble prest i tillegg til musiker og middelalderforsker og døde i 2020, og Maria som ble musiker og musikklærer, og døde i 1991.
Faren var politibetjent i det bayerske statspoliti (Landespolizei) og i det regulære nasjonale politi (Ordnungspolizei). Hjemmet var sterkt katolsk preget, og faren var motstander av nasjonalsosialismen, som han mente stod i motsetning til deres tro og meninger. Sunday Times (London) beskriver den eldre Ratzinger som «en antinazist hvis forsøk på å tøyle Hitlers brunskjorter tvang familien til å flytte gjentatte ganger». Farens opposisjon mot Hitler førte til gjentatt hærverk og forklarer at familien måtte flytte så ofte.
Joseph Ratzingers slektninger har fortalt at han aldri ønsket å bli noe annet enn prest. Ratzinger begynte på forberedelsesseminaret i 1939.
I 1941 ble han innmeldt i Hitler-Jugend, noe som var blitt et lovfestet krav for alle ariske tyske unge menn i rett alder. 16 år gammel ble han i 1943 innkalt til krigstjeneste i en luftvernavdeling, hvor han blant annet som assistent ved et flaktårn beskyttet en BMW-fabrikk i München. Senere ble gruppen hans sendt til å sette opp antitankskyts mot den ventede sovjetiske invasjonen ved den ungarske grensen i Østerrike. I november 1944 ble han sendt hjem i tre uker, før han gjennomgikk hærens rekruttskole i Traunstein. Han tjenestegjorde forskjellige steder i Bayern, men ble aldri sendt til fronten. Våren 1945 gikk enheten hans i oppløsning, og han begav seg hjemover. Han ble tatt som krigsfange av amerikanske soldater. I juni 1945 ble han satt fri.
=== Studier ===
Han begynte så å studere teologi sammen med sin bror Georg. Mellom 1946 og 1951 studerte Ratzinger ved Den filosofisk-teologiske høyskole i Freising og ved Herzogliches Georgianum ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München.
Etter eget utsagn (intervju med Peter Seewald) ble han og hans medstudenter i stor grad influert av verker av Gertrud von Le Fort, Ernst Wiechert, Fjodor Dostojevskij, Elisabeth Langgässer, Theodor Steinbüchel, Martin Heidegger og Karl Jaspers. De tre sistnevntes verker oppfattet den unge student som et brudd med nykantianismens dominans. Steinbüchels Die Wende des Denkens ble et nøkkelverk for Ratzinger. Blant de gamle tiders store kirkelærere følte han seg sterkere tiltrukket av den slagkraftige Augustin enn av Thomas av Aquino – blant skolastikerne var det særlig den hellige Bonaventura som interesserte ham.
== Prest og professor ==
Han ble – sammen med sin bror – presteviet den 29. juni 1951 av kardinal Michael von Faulhaber, erkebiskopen av Munchen og Freising, og studerte deretter videre i Roma i to år. Han tok doktorgraden i teologi, og i 1953 utkom hans avhandling Mennesker og Guds hus i den hellige Augustins lære om kirken. Hans Habilitationsschrift (en postdoktoral avhandling) innenfor fundamentalteologi, om St. Bonaventura, var klar i 1957.
I 1958 ble han professor ved Freisings filosofisk-teologiske høyskole, der han hadde undervist siden 1952. Så fulgte Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn 1959–1963 og Westfälische Wilhelms-Universität i Münster 1963–1969.
=== Rådgiver under Annet Vatikankonsil ===
Under Annet Vatikankonsil (1962–1965) var Ratzinger også rådgiver og taleskriver for Kölns erkebiskop, kardinal Joseph Frings. Ratzinger var kun 35 år da konsilet begynte. Han var eksponent for den reformorienterte oppfatning. I sin første tale forlangte Frings – som også Lilles kardinal Achille Liénart – at man ikke skulle gå til avstemninger med det samme, men la konsilsdeltakerne først bli bedre kjent med hverandre før det ble fastlagt hvem som skulle sitte i de forskjellige kommisjoner. Den andre talen, medformulert av Ratzinger, bad om en fullstendig ny gjennomarbeidelse av den teksten som Den romerske kurie hadde ferdigstilt som utkast om Guds Åpenbaring. Den tredje talen Frings holdt, rettet kritikk mot det han betegnet som en nyskolastisk tilstivning i Roma, og mot misforhold ved Det hellige Officium og krevde at dets prosedyrer måtte være mer transparente. Denne talen ble alminnelig oppfattet som en trommevirvel, en brannfakkel, og ble møtt av et sterkt bifall blant flertallet av konsilsfedrene. Denne talen gjorde at Ratzinger også ble kjent utenfor de engere kirkelige kretser.
=== Perioden som professor ===
Noen biografer har ment at Ratzinger forandret teologisk tendens mot slutten av 1960 årene til mer konservativ. Selv har han imidlertid sagt at han i løpet av disse årene aldri endret teologisk retning.
Ratzinger ble fram til rundt 1969 gjerne oppfattet som en liberal teolog, en som var tilhenger av en rekke reformer. De som hadde slike meninger eller oppfatninger av ham, mener at Ratzinger endret seg. Dette er ikke nødvendigvis riktig; det kan like gjerne ha vært at det var andre som oppfattet konsilet som en dramatisk brudd med tidligere katolisisme, mens Ratzinger ikke ble med på dette.
Etter konsilet merket han tidlig at dets dokumenter ikke i særlig grad ble lest, men at mange fulgte en innbilt «konsilets ånd». Allerede på slutten av sekstitallet ba han innstendig om at dokumentene måtte leses for kun der kan man finne konsilets åndelige dybde. Derfor insisterte han på kontinuitetens hermeneutikk for å vurdere konsilet korrekt.Tiden i Tübingen var preget av studentprotester, og Ratzingers forelesninger ble av og til avbrutt av radikale studenter. Det kom også til heftige sammenstøt under forelesninger. Ratzinger forteller selv at han fikk traumatiske opplevelser av å se studentene med bilder som viste «sadomasochistisk glorifisering av lidelse» samtidig som de sang «Jesus være fordømt». Erfaringene i Tübingen gjorde at han på kort tid endret synspunkt til å bli «en troens vokter». Etter eget utsagn ble han i «68-tiden» urolig for at troen skulle bli svekket av at en tar til seg det som passer ens egen smak, og lar annet ligge. Ratzinger sa: «I disse årene lærte jeg når en diskusjon måtte opphøre, hvis den ikke skulle slå om i en løgn». Han inntok en holdning der han ville bevare det han så på som umistelige trossannheter. Han ble dermed regnet som konservativ. Denne innstillingen holdt han fast på også som professor og senere som erkebiskop av München og Freising.
Han ble i 1969 medlem av Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon.
I 1969 ble han ansatt ved det mer konservative universitetet i Regensburg, der han underviste i dogmatikk til 1977.
I 1972 grunnla han det teologiske tidsskriftet Communio sammen med Hans Urs von Balthasar, Henri de Lubac og andre. Communio, som nå utkommer på bl.a. tysk, engelsk og spansk, er blitt et av de viktigste tidsskriftene for katolsk kristentro.
== Erkebiskop av München ==
24. mars 1977 ble han utnevnt av pave Paul VI til erkebiskop av München og Freising av pave Paul VI. Han ble bispeviet den 28. mai samme år i München; hovedkonsekrator var biskop Josef Stangl av Würzburg, og medkonsekrerende var biskop Rudolf Graber av Regensburg, og biskop Ernst Tewes, C.O., hjelpebiskop i München.
Katolske biskoper velger seg alltid et motto som settes under deres heraldiske bispevåpen. Ratzinger valgte det latinske Cooperatores veritatis (norsk: Sannhetens medarbeidere). Se også under Våpenskjold nedenfor.
=== Kardinal ===
Pave [Paul VI kreerte ham den 27. juni 1977 til kardinal og gav ham kirken Santa Maria Consolatrice al Tiburtino som tittelkirke.
Som kardinal mottok han den polske bispekonferansen i München, deriblant også kardinal Karol Wojtyła som skulle bli valgt til pave kort tid etterpå. Ratzinger deltok på begge konklavene i 1978, både august- og oktoberkonklavet. Hans navn var såvidt framme som mulig pave i spekulasjonene før det siste konklavet.
=== Prefekt for Troskongregasjonen ===
Pave Johannes Paul II kalte ham i 1981 til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren, president for Den pontifikale bibelkommisjon og president for Den internasjonale teologiske kommisjon. På grunn av dette gikk han av som erkebiskop av München und Freising 15. februar 1982.
Som prefekt for denne kongregasjonen ble Joseph Ratzinger i embeds medfør knyttet til en rekke av de teologiske kontroversspørsmål som har vært fremme innen katolsk kirkeliv siden 1980-tallet, men også til en rekke av de uttalelser som har hatt sin innretning videre enn teologenes rekker, for eksempel innen samfunnsmoralen. Kardinal Ratzinger forsvarte og bekreftet den katolske lære, inklusive lærer angjeldende prevensjonsmidler både med og uten abortiv effekt, homoseksuell kjønnslig utfoldelse, spørsmål vedrørende den økumeniske dialog med andre kristne kirker og trosretninger (som overfor anglikanere og overfor lutherdommen spesielt om rettferdiggjørelseslæren), og interreligiøs dialog.
Under hans tid i Troskongregasjonen ble det grepet inn mot noen teologer på grunn av deres utlegning av katolsk tro eller moral. Den brasilianske teologen Leonardo Boff ble suspendert, mens andre, som Matthew Fox, fikk sanksjoner. Andre teologers lærestandpunkter førte til fordømmelser eller tilbakekallelser av mandat til å undervise i kirkens navn. (I denne listen er det feil å inkludere den sveitsiske teologen Hans Küng blant dem som kardinal Ratzinger sanksjonerte, siden Küngs tap av kirkelig mandat til å undervise i katolsk teologi ble satt i kraft allerede i 1979, altså før kardinal Ratzinger kom til Vatikanet.)
Noen skrifter av den avdøde jesuittpresten Anthony de Mello ble gjenstand for en notifikasjon - Ratzinger og kongregasjonen anså at mange av bøkene, særlig hans senere, hadde elementer av religiøs indifferentisme (det vil si at Kristus var «én mester blant mange»). Især i dokumentet Dominus Iesus som kongregasjonen publiserte i jubelåret 2000 bekreftet Ratzingers kongregasjon en rekke ideer som var i ferd med å bli «upopulære», som den katolske kirkes standpunkt at frelsen er å finne i noen annen enn Jesus, «for det er intet annet navn under himmelen gitt til mennesker ved hvem vi kan bli frelst» Dokumentet frustrerte dessuten mange protestantiske kirker ettersom det ble fremholdt at de ikke var kirker i full forstand, men «kirkelige fellesskap». Det ble hevdet fra noen hold at Ratzinger hadde gått lenger enn det pave Johannes Paul II hadde ønsket. Men den 1. oktober 2000 ble dette avkreftet, da paven offentlig bekreftet at han på særlig vis hadde approbert Dominus Iesus, og tilla at «Denne bekjennelse nekter ikke frelsen til ikke-kristne, men peker på at dens ultimate kilde er i Kristus, i hvem menneske og Gud er forenet.»Ratzinger var i Troskongregasjonen og senere som pave opptatt av tilnærmingen med andre trossamfunn, og ikke minst med nylige utbrytere etter Andre Vatikankonsil for å gjenetablere full kommunion med noen av de tradisjonalistiske katolikker, og gi den tridentinske messe en legitimitet som i endel år i praksis var blitt nektet den.
I 1993 ble Ratzinger forfremmet til kardinalbiskop av Velletri-Segni, og i 1998 ble han visedekanus for kardinalkollegiet. Foruten å være prefekt av Kongregasjonen for troslæren var han medlem av Statssekretariatets annen seksjon (Relasjoner med statene, tilsvarende utenriksdepartement), kongregasjonen for biskoper, kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, kongregasjonen for Østkirkene, kongregasjonen for folkenes evangelisering, kongregasjonen for katolsk utdannelse, det pavelige råd for fremme av kristen enhet, det pavelige råd for kulturen og den pavelige kommisjon for Latin-Amerika
Forut for 2001 var det de forskjellige bispedømmer, eller de forskjellige ordenssamfunn, som hadde førsteansvaret for å etterforske påstander om seksuelle misbruk foretatt av kirkefolk, og å disiplinere dem i henhold de straffetiltak kirkeloven gav. I 2001 fikk Ratzinger gjennomslag overfor pave Johannes Paul II om å tillegge Troskongregasjonen oppgaven og kompetensen for å etterforske alle beskyldninger om seksuelle overgrep begått av prester. I følge vatikanisten John L. Allen jr. vant Ratzinger i de påfølgende årene et kjennskap til problemets konturer som knapt noen annen skikkelse i den katolske kirke hadde. Det han da ble kjent med, og innsikten om at omfanget av det kan senere beskrev som skitten innen kirken ('filth' in the Church), gjennomgikk Ratzinger (ifølge Allen) en konversjonsopplevelse i løpet av 2003–04. «Fra da av syntes han og hans stab drevet av en konvertittens intensitet for å få renset opp.» Imidlertid er dette å ansette «sannhetens øyeblikk» for sent - Ratzinger var klar over at mange av de lokale bispedømmer ikke hadde kapasitet eller evne til å behandle slike saker, blant annet fra godt kjente tilfeller fra USA, og at høyereinstanmsbehandlinger i Vatikanet var for fragmenterte mellom forskjellige kurieorganer, og lenge hadde abeidet for at Troskongregasjonen skulle få samlet fullmaktene. Han hadde også i 2001 fått gjennom ny kirkelig lovgivning som tilrettela for bedre behandling av sakene.
Én av de sakene Ratzinger drev frem, var om den meksikanske presten Marcial Maciel, grunnlegger av Kristi legionærer. En rekke beskyldninger florerte, men en tid ble Ratzinger bremset av andre i den romerske kurie. Da Maciel ble hedret i 2004, utløste det at atter flere tok motet til seg og presenterte anklager, og da var reglene slik at Troskongregasjonen fikk sakene til seg: Ratzinger autoriserte en grundig etterforskning og viktige avhør ble foretatt i USA mens pave Johannes Paul lå på sitt siste. Etter at Ratzinger ble pavefortsatte etterforskningen, og i 2006 ble Maciel tvunget ut av ledelsen av Kristi legionærer nedlegge allre sine kirkelige embeder. I mai 2010 fulgte etn uttalelse fra Vatikanet som fordømte dan da avdøde Maciels graverende og umoralske adferd, bekreftet av pålitelige vitnemål, som utgjør ekte kriminalitet og en levemåte uten skrupler eller autentisk religiøs ånd.Ratzinger og Troskongregasjonen sendte i 2003 ut til verdens biskoper en fremstilling av kirkens standpunkt, med argumentasjonshjelp, om avvisning av rettslig anerkjennelse av homoseksuelle livsfellessskap. En rekke vestlige stater med betydeliug katolsk befolkningsandel endret sine lover i større eller mindre grad i det tidsrom Ratzinger/Benedikt var i kirkens ledelse, for eksempel Frankrike, Spania, Portugal, Belgia, Luxembourg og Canada (Quebec) EBenedikt betegner i dokumentet Overveielser vedrørende fremlegg om å gi rettslig anerkjennelse til livsfellesskap mellom homoseksuelle personer et slik anererkjennelse er «et foruroligende moralsk og sosialt fenomen».Forsøk på fratreden: Ratzinger fylte 75 år i 2002, og leverte i henhold til kirkerettens sterke anbefalinger sin avskjedssøknad, i det minste to ganger. Han kunne også vise til et fall som hadde svekket ham. Pave Johannes Paul II aksepterte ikke hans søknader.
I Stasis etterlatte papirer står det at Joseph Ratzinger skal ha vært en av de «skarpeste motstandere av kommunismen» i Vatikanet. Han beskrives også, etter pave Johannes Paul II og statssekretær Casaroli, som «den mest innflytelsesrike politiker og ledende ideolog». Stasi antok Ratzinger ville ha «økende innflytelse på den antikommunistiske retningen i den katolske kirke, særlig i Latin-Amerika».
I 2002 ble han valgt til ny dekanus for kardinalkollegiet, da hans forgjenger Bernardin Gantin ønsket å flytte hjem til Benin etter å ha fylt 80 år. Som dekan fikk han da også, i henhold til sedvane, kardinalbispesetet Ostia i tillegg til Velletri-Segni som han innehadde fra før.
=== Ratzinger de siste årene før pavevalget ===
Den 30. september 2003 sa Ratzinger at «vi bør be for paven» og skapte overskrifter over hele verden og spekulasjoner om at Johannes Paul II var dødssyk. Han ville nådd aldersgrensen for stemmerett ved pavevalg, 80 år, først den 16. april 2007, og var derfor stemmeberettiget ved konklavet 2005.
Som dekanus hadde han en rang som gjorde at kardinalkollegiet naturlig ville vurdere hans egnethet til pavestolen, og han hadde mange av de egenskaper en pave forventes å besitte. Men ikke alle oppfattet ham som virkelig valgbar, på grunn av hans nasjonalitet, alder og det forhold at han i 1991 skulle ha hatt en hjerneblødning (ble det sagt), og året etter hadde hatt fall som slo ham i svime. Andre antok at hans konservative holdninger kunne tale mot ham. Det ble også hevdet at han manglet karisma. Like fullt var han en av Johannes Paul IIs mest fortrolige, og under pavens langvarige sykdom i 2004 og 2005 fikk han en stadig mer fremskutt rolle, og måtte overta mange av pavens plikter.
Våren 2005 ble Ratzinger stadig oftere nevnt som en favoritt til å etterfølge Johannes Paul II som pave.
Kardinal Ratzinger hadde tidligere uttrykt et ønske om å trekke seg tilbake for å skrive flere bøker, men sa før han ble valgt til pave til venner at han var «rede til å akseptere enhver byrde Gud legger på hans skuldre».
== Pavevalget ==
Hovedartikkel: Konklavet 2005
Som leder (dekanus) for kardinalkollegiet ledet Ratzinger selv overgangsukene etter Johannes Paul IIs død og dessuten forberedelsene til konklavet som begynte 18. april 2005. Ratzinger og den amerikanske kardinal William Wakefield Baum var de eneste kardinalene som deltok på konklavet og som ikke var utnevnt av Johannes Paul II, og som dermed hadde deltatt på konklaver tidligere (de to konklavene i 1978).
I sin siste preken rett før konklavet utmyntet Ratzinger et av sine best kjente uttrykk da han talte om relativismens diktatur. Blant annet:
Hvor mange trosmeninger har vi blitt kjent med de siste tiårene, hvor mange ideologiske strømninger, hvor mange tenkemåter... Den lille tankens båt til mange kristne er ofte blitt kastet rundt av disse bølgene - kastet fra én ytterlighet til en annen: fra marxisme til liberalisme, ja til og med til libertinisme; fra kollektivisme til radikal individualisme; fra ateisme til en vag religiøs mystikk; fra agnostisisme til synkretisme, og så videre. Hver dag oppstår det nye sekter, og det Den hellige Paulus sa om menneskelig bedrag og villedende forslagenhet (jfr. Ef 4,14) går i oppfyllelse.Å ha en klar tro basert på Kirkens Credo, blir ofte stemplet som fundamentalisme. Mens relativisme, det å la seg «kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære», fremstår nå til dags som eneste tidsmessige holdning. Det konstitueres et relativismens diktatur som ikke anerkjenner noe som absolutt, og som kun etterlater seg «jeg»'et og dets flyktige innfall som den ultimate målestokk. Vi har imidlertid et annet mål: Guds Sønn, det sanne menneske. Han er målestokken for den ekte humanisme. En «voksen» tro er ikke en tro som ruller med motebølgene og følger det siste nye.I ettertid ble det sagt at talen hadde en effekt som bidro til pavevalgets utfall. De tre første avstemningene resulterte ikke i nødvendig flertall for én kandidat, men ved fjerde avstemning, på den andre dagen, ble valget avklart. Ratzinger ble valgt med mer enn de 77 stemmer som ville ha vært tilstrekkelig for to tredels flertall.
19. april 2005 annonserte kardinal Jorge Arturo Medina Estévez at Ratzinger var valgt til pave, og at han ville ta navnet Benedikt, som den 16. pave med dette navnet. Deretter holdt den nye paven en kort takketale. I likhet med Johannes Paul II holdt han talen på italiensk. Tidligere paver hadde holdt sin første tale på latin.
Juridisk sett ble han pave i det øyeblikk han aksepterte valget under konklavet. Den formelle innsettelsen fant sted i en høytidelig messe på Petersplassen 24. april 2005. Under messen overrakte kardinal Medina Estévez ham palliet, mens Angelo Sodano overrakte ham Fiskerringen.
Politisk orienterte observatører betraktet Benedikt XVI mest som en overgangspave etter den sterke Johannes Paul II.Benedikt XVI var den første tyske pave siden Hadrian VI (1522–1523).
I endel lands medier ble valget av kardinal Ratzinger straks ansett som et særdeles dårlig valg. Noen utslag var outrerte: En fransk satire som fremstilte Benedikt XVI som «Adolf II» møtte skarp kritikk fra Frankrikes kringkastingsråd CSA. Programmet sendt ved Canal Plus dagen etter pavevalget overtrådte regelen om å «respektere de forskjellige politiske, kulturelle og religiøse sensitiviteter i offentligheten,» het det. CSA advarte Canal Plus med at det vil resultere i stive pengebøter dersom selskapet bryter regelen igjen, rapporterte Reuters.
=== Navnevalget ===
Under sin første generalaudiens sa den nye paven: «Jeg vil fortelle hvorfor jeg valgte navnet Benedikt. For det første ihukommer jeg pave Benedikt XV, denne modige fredens profet som ledet kirken gjennom krigens urolige tider. I hans fotspor vil jeg ved min tjeneste gå inn for forsoning og fred mellom folkene. Dessuten tenker jeg på den hellige Benedikt av Nursia, en av Europas vernehelgener. Hans liv minner oss om Europas kristne røtter. Jeg ber ham om å bistå oss alle så vi holder fast på Kristus som midtpunkt for vårt kristenliv: Måtte Kristus alltid innta første plass i våre tanker og i vår gjerning».
Benedikt XV (1914-1922) var pave under første verdenskrig.
== Pave 2005-2012 ==
=== Teologi ===
Å bli kristen er ikke en etisk beslutning eller en storslått idé, men resultatet av at man har møtt en hendelse, en person, som gir livet en ny horisont og retning. (I en tale til Troskongregasjonen i 2006)Joseph Ratzinger ble vanligvis tilregnet den augustinske skole.
På linje med sine forgjengeres forsvar av naturretten og av sannheten som mulig kategori hadde Ratzinger/Benedikt XVI uttalt at samtidens verden preges av hva han kalte relativismens diktatur. Som teolog hadde han blant annet fokusert på spørsmålet om forholdet mellom begrepene sekularisme og rasjonalisme, der hans standpunkt var at den sanne rasjonalitet ikke utelukker troen, til forskjell fra det naturalistisk-positivistiske fornuftsbegrep som stammerfra opplysningstiden.
==== Teologisk arbeid før pavevalget ====
Blant Ratzingers teologiske arbeider kan nevnes det digre fundamentalteologiske arbeide Theologische Prinzipienlehre (1982), de begge ekklesiologiske arbeidene Kirche, Ökumene und Politik (1987), Zur Gemeinschaft gerufen (1991) samt det moralteologiske arbeidet Wahrheit, Werte, Macht (1993), det dyptloddende liturgiske verket Der Geist der Liturgie (2000) og den kristologiske studien Unterwegs zu Jesus Christus (2003). Det felles med disse arbeidene er at de forener dypsindig teologisk-filosofisk analyse med reflksjon over kirkens og den kristne tros stilling i det moderne samfunn og alle de problemer som det kristne fellesskap stilles overfeor verden rundt. Ratzinger behandlet her alt fra dåpens, eukaristiens og bønnens spesifikke betydning, de store trosbekjnnelser og forholdet mellom skrift og tradisjon og mellom tro og viten i et historisk perspektiv til økumenikken, frigjøringsteologien og den islamske utfordring, frihets- og samvittighetsbegrepet samt betydningen av kristne verditradisjoner for demokratet og forsvaret av menneskelige rettigheter.
==== Kontinuitetens hermeneutikk ====
Som en rød tråd gjennom pave Benedikt XVIs pontifikat løper spørsmålet om den katolske kirkes kontinuitet med og troskap mot den kristne åpenbaring og tradisjon. Som en konsekvens har Ratzinger både som kardinal og som pave fra «progressivt» hold blitt kritisert for sitt syn på Det andre Vatikankonsil (1962–1965), som mange hadde betraktet som «en ny pinse», en ny begynnelse for den katolskw kirke, en brudd med det forgangne. I sin juletale til kardinalskollegiet den 22. desember 2005 understreket Benedikt XVI betydningen av at Andre Vatikankonsil ikke tolkes som en brudd med den kirkelige tradisjonen («bruddets hermeneutikk»), men i stedet skal leses i tradisjonens lys («kontinuitetens hermeneutikk»). Allerede i en tale til biskopene i Chile av den 13. juli 1988 hadde kardinal Ratzinger fremhevet farene ved å betrakte Andre Vatikankonsil «som et slags superdogme» og «en ny begynnelse for kirken».I denna interne katolske kontrovers om tolkningen av dette kirkemøtet er det som det liturgiske spørsmål innordner seg. Ratzinger var kjent for sin kritikk av flere sieor av liturgireformen under pave Paul V. Enn mer kritisk var han mot den utvikling mot «avsakralisering» av liturgien som i den vestlige kirke slo inn og ble merkbar fra og med 1960-årenes slutt. For Ratzinger var gudstjenesten først og fremst tilbedelse, og dwrmed utgjør avsakralisering en blindvei. Ettersom Ratzinger samtidig betraktet liturgien som kirkens livsnerve får spørsmålet om kontinuitet og sakralitet i liturgien en aldeles særlig betydning i hans tanke. Under sin tid som kardinal utla Ratzinger sin uppfatning ifølge hvilken Paul VIs liturgi burde tilføres elementer fra den eldre liturgi for å gjøre mer påtagelig gudstjenestens sakrale karakter. Videre fremholdt han vekten av at den eldre romerske liturgi (den tridentiske liturgi) gjenintegreres i kirkens liturgiske liv. Som pave skulle han realisere dette ved skrivet Summorum pontificum (2007).
Joseph Ratzinger har både som kardinal og som pave fra «progressivt» hold blitt anklaget for å ha villet underminere arven fra Andre Vatikankonsil. Av St. Pius X-broderskapet beskrives han derimot ikke sjelden som alt for progressiv. På sin side vektla Ratzinger kontinuitetens hermeneutikn og påpekt et skille mellom kirkemøtets tekster på den ene side og hva man iblant kalte «konsilets ånd» (slik dette uteskes av progressive teologer) på den andre side. Til dette spørsmål om brudd contra kontinuitet er den i dagens (2022) katolske kirke kontroversielle spørsmål om liturgien og Benedikt XVIs skriv Summorum pontificum tilknyttet.
=== 2005: Avvisning som prestekandidater av personer med dypt rotfestede homoseksuelle tilbøyeligheter ===
Kort etter at han var blitt pave approberte Benedikt XVI en instruksjon fra det vatikanorgan som gir regler for seminarer og presteutdannelse om at personer som har dypt rotfestede homoseksuelle tilbøyeligheter ikke kan være aktuelle prestekandidater.
=== 2006: Regensburgforelesningen og forholdet til islam ===
I 2006 besøkte pave Benedikt Bayern i Tyskland, og holdt der en akademisk forelesning i Regensburg den 12. september til temaet Tro, fornuft og universitet – erindringer og refleksjoner. Paven siterte den bysantinske herskeren Manuel II Palaiologos som i samtale med en muslimsk lærd sa: «Vis meg bare hva Muhammed brakte som var nytt, og alt du vil finne er slett og umenneskelig, slik som hans ordre om å spre med sverdet den troen han forkynte». Noe som bidro til det opprør som ble utløst, kunne tildels tilskrives BBCs gjengivelse, der det tyske ordet «schlecht» (slett, dårlig) i nær et døgn ble oversatt med evil (ondskap) på engelsk og tilsvarende på andre språk som blant annet arabisk. Påstander som fikk raskt fotfeste om at han selv ikke distanserte seg fra keiserens ord, så bort fra hva paven i forelesningen faktisk omtalte og karakteriserte keiserens uttrykksform i Regensburg - at keiseren fremførte sitt spørsmål i et «overraskende grov [«schroff»], en for oss uakseptabelt grov form».En rekke voldsutbrudd og voldstrusler fulgte raskt etter at talen med feiloversetting og utenfor kontekst ble kjent i mediene. I palestinske områder ble en rekke kirker angrepet. Al-Qaeda og iraks Mujahideen Shura-råd lovet blodige hevnaksjoner. Lashkar-e-Taiba i Pakistan utstedte en fatwa som oppfordret muslimer å ta livet av Benedikt. I Irak ble en rekke vestlige lands flagg, kristne kors og tøydukker av pave Benedikt brent. En rekke kirker ble bombet, og en salafistgruppe truet å drepe alle kristne i landet dersom ikke paven bad Muhammed om tilgivelse innen tre dager. Etter at to kristne ble knivdrept i Bagdad bad kristne ledere sine sognebarn om å holde seg innendørs. Den 17. september 2006 ble en 65 år gammel italiensk nonne, sr. Leonella Sgorbati, skutt og drept av to somaliske våpenmenn - hun arbeidet på et barnesykehus i Mogadishu. Fra somalisk islamistisk hold og Sheikh Mukhtar Robow i Islamic Courts Union fremholdt at det sannsynligvis var en represalie for pavens tale.Diplomati: Den 25. september 2006 gav pave Benedikt XVI en audiens med muslimske diplomater, ambassadører fra muslimske land og medlemmer av Consulta Islamica, et rådgivergremium for islamske anliggender for den italienske regjering. Formålet var å reparere relasjoner til det muslimske samfunn. Pave Benedikts talsmann pater Federico Lombardi S.J. sa at møtet avholdt i pavens sommerresidens i Castel Gandolfo var «ganske visst et tegn på at dialogen vender tilbake til det normale etter øyeblikk med … misforståelser.» Under samtalen fremholdt paven sin overbevisning om at dialogen mellom muslimer og kristne er «en vital nødvendighet» i en verden preget av en relativisme som «utelukker trancendens og fornuftens universalitet». Paven gav også uttrykk for sin «høyaktelse og dype respekt [han hadde] for muslimske troende». Blant de inviterte var ambassadørene fra Irak, Iran, Tyrkia og Marokko, og representanter fra mange andre land og islamske grupper.
=== 2007: Motu proprio om tridentinsk messe ===
Den 7. juli 2007 utferdet pave det før nevnte motu proprio Summorum Pontificum. I dette skrivet fikk den så kalte tridentinske liturgi, den gudstjensteform som var gjengs i den katolske kirken frem til den liturgireform som ble gjennomført ved årsskiftet 1969/1970, status som en «ekstraordinær» gudstjenesteform innen den latinske kirke. Helt ny var denne åpning ikke, men den tidligere bestemmelse gav biskopene en styringsrett som nå nesten helt bortfalt. Essensielt gikk beslutningen om å tillate bruk at 1962-versjonen bort fra biskopen, og den lokale prest for ansvar for en kirke kunne bestemme dette selv.
== Synspunkter ==
Benedikt var i pakt med den katolske kirkes avvisning av nattverdsfellesskap med protestantiske kirkesamfunn før enighet var nådd ikke bare om nattverdteologien men om ekklesiologien. Mellom den katolske kirke og en rekke protestantiske kirkesamfunn skiller også spørsmål som synet på prestedømmets karakter, skilsmisse, sølibatet, tradisjonen som normativ og delvis også homofilt samliv. Valget av Ratzinger som pave ble mottatt med stor glede og entusiasme blant konservative katolikker, mens liberale uttrykte skuffelse over manglende utsikt til endringer på en rekke områder som abort, prevensjon, gjengifte etter skilsmisse, prestenes sølibat, homoseksuelle forbindelser. Kort etter pavevalget ble det av Associated Press lagt merke til at valget av den tyske pave ble mer positivt mottatt i Polen enn i Tyskland.Pave Benedikt forsvarte forbud mot prevensjon. Han mente at ingenting bør hindre muligheten for nytt liv, og godtok bare seksuell avholdenhet. Benedikt XVI mente kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot gjør situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt. Pavens kondomforbud førte til kraftige reaksjoner over hele verden. Mange mente at det gir store belastninger for verdens fattige, setter unge kvinners liv i fare, og øker faren for hiv-smitte. Videre gjør det familieplanlegging vanskeligere i utviklingsland. Benedikt skal imidlertid ha vært noe mer moderat i synet på prevensjon enn sin forgjenger, og medvirket trolig til at Johannes Paul II ikke erklærte synet på prevensjon som ufeilbart.
Diskusjonene om abort er spesielt heftige i land med mange katolikker, på grunn av kirkens holdninger. Benedikt støttet absolutt forbud mot abort. Han mente at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle, at livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, og at det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneskes og et befruktet eggs rett til å fortsette sine liv. Mange er sterkt kritiske til at selv ikke voldtatte kvinner kan ta abort. Selv når barn ned til niårsalderen har tatt abort etter voldtekter har det blitt reagert med bannlysning.
== Reiser som pave ==
Se også Benedikt XVIs reiser.
Benedikt XVI gjennomførte i sin tid som pave totalt 24 apostoliske reiser utenfor Italia og 31 pastorale reiser i Italia. Den første reisen utenfor Italia gikk til Köln i Tyskland i august 2005 i anledning av Verdensungdomsdagene som ble feiret der. Disse verdensungdomsdagene ble avsluttet med en stor utendørsmesse på Marienfeld utenfor byen, med en million deltakere.
Benedikt XVI avla et statsbesøk i USA i april 2008. Der talte han også til FNs generalforsamling, og han formante til globalt samarbeid mot kriser i verden og løftet spesielt frem problemene med brudd mot menneskerettighetene. Paven tok også opp seksuelle misbruk som var blitt avdekket.I 2006, 2010 og 2011 reiste paven til Spania, blant annet for å delta på Verdensungdomsdagene i Madrid i 2011. Hans siste reise som pave var til Libanon i 2012. Ellers besøkte han Polen, Tyrkia, Brasil, Østerrike, USA, Australia, Frankrike, Kamerun, Angola, Jordan, Det hellige land, Tsjekkia, Malta, Portugal, Kypros, Storbritannia, Kroatia, Benin, Mexico og Cuba.
== Våpenskjold ==
Benedikts våpenskjold som pave er tegnet av kardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo. Det inneholder de samme symbolene som hans tidligere våpenskjold:
Den kronede maureren forekom i fyrstedømmet Freisings våpen fra 1300-tallet frem til sekulariseringen, og har siden blitt brukt av erkebiskopene av München og Freising. Personen som er avbildet kan være prestekongen Johannes.
Bjørnen viser til en legende om Freisings første biskop Korbinian, som fikk sin hest slått i hjel av en bjørn da han var på vei til Roma, hvoretter han tvang bjørnen til å tre i hestens sted som pakkdyr.
Skjellet har flere betydninger og knyttes oftest til apostelen Jacob og Augustin av Hippo.Som hjelmtegn brukes pavekronen og sankt Peters nøkler.
== Diverse ==
Språk: Benedikt behersket flere språk. I tillegg til sitt morsmål tysk snakket han fransk, italiensk, engelsk, spansk og latin. Fransk var hans beste fremmedspråk, og også italiensk behersket han flytende. Han kunne lese gammelgresk og klassisk hebraisk.
Klaver: Paven spilte klaver og hadde en forkjærlighet for Mozart og Beethoven. Paven ble kjent som en dyrevenn med stor forkjærlighet for katter.Bekledning: Pave Benedikt tok i noen grad opp igjen bruk av pavelig bekledning som tidligere var falt ut av bruk. Under sin innsettelsesmesse talte han lenge om betydningen av palliet, og tok i bruk en gammel form som ble båret av det første millenniets paver. Han tok også opp igjen bruken av de pavelige røde sko. Dessuten tok han i bruk den røde mozetta og dens vinterversjon som ikke har blitt sett brukt siden pave Paul VI. Hans prestekjole med skulderkappe har inkludert deler som ble avskaffet for alle andre geistlige av pave Paul VI. Pave Benedikt har også tatt opp bruken av den røde tabarro eller romerske kappe som sist ble brukt av Johannes Paul II i 1995. Den 21. desember 2005 brukte paven en camauro under en av sine generalaudienser; det er et pavelig hodeplagg som sist var brukt av pave Johannes XXIII.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1743
Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819
Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1846) *1822
Kardinal Antonio Saverio De Luca (1805-1883 ) *1845
Erkebiskop Gregor (Leonhard Andreas) von Scherr, O.S.B. (1804-1877) *1856
Erkebiskop Friedrich Josef von Schreiber (1819-1890) *1875
Erkebiskop Franz Joseph von Stein (1832-1909 ) *1879
Erkebiskop Joseph von Schork (1829-1905) *1891
Biskop Ferdinand von Schlör (1837-1924) *1898
Erkebiskop Johann Jakob von Hauck (1861-1943) *1912
Biskop Ludwig Sebastian (1862-1943) *1917
Kardinal Joseph Wendel (1901-1960 ) *1941
Erkebiskop Josef Schneider (1906-1998) *1955
Biskop Josef Stangl (1907-1979) *1957
Pave Benedikt XVI (1927- ) *1977
== Bibliografi ==
Se Bendikt XVIs bibliografi.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Allen, John L.: Cardinal Ratzinger : the Vatican's enforcer of the faith, New York : Continuum, 2000
Nichols OP, Aidan: Theology of Joseph Ratzinger, Edinburgh : T&T Clark, 1988
Wagner, Karl: Kardinal Ratzinger : der Erzbischof in München und Freising in Wort und Bild, München : Pfeiffer, 1977
Herrmann, Horst: Benedikt XVI. Der neue Papst aus Deutschland. – Berlin 2005
Allen, John L.: Pope Benedict XVI: A Biography of Joseph Ratzinger New York: Continuum International Publishing Group, 2005. ISBN 0-8264-1786-8
Bardazzi, Marco: In the Vineyard of the Lord : The Life, Faith, and Teachings of Joseph Ratzinger, Pope Benedict XV New York: Rizzoli International, 2005. ISBN 0-8478-2801-8
Bunson, Matthew: We Have a Pope! Benedict XVI Huntington IN: Our Sunday Visitor, 2005. ISBN 1-59276-180-1
Tobin, Greg: Holy Father : Pope Benedict XVI: Pontiff for a New Era Sterling, 2005. ISBN 1-4027-3172-8
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Benedictus XVI – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Benedictus XVI – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Benedikt XVI – sitater
http://www.katolsk.no/utenriks/personer/ratzinger/
Ratzingers fanklubb på internett
Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church | Benedikt XVI (latin Benedictus PP. XVI, født Joseph Alois Ratzinger; født 16. | 8,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torkel_Ravndal | 2023-02-04 | Torkel Ravndal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i styrkeløft', 'Kategori:Norske styrkeløftere', 'Kategori:Personer fra Sandnes kommune'] | Torkel Ravndal (født 14. oktober 1936, død 13. september 2004) var en norsk styrkeløfter. Han var en tid kjent for å være Norges og Europas sterkeste mann. Han oppnådde både norges-, europa- og verdensrekord.
| Torkel Ravndal (født 14. oktober 1936, død 13. september 2004) var en norsk styrkeløfter. Han var en tid kjent for å være Norges og Europas sterkeste mann. Han oppnådde både norges-, europa- og verdensrekord.
== Tidlig liv ==
Torkel Ravndal ble født 14. oktober 1936 og vokste opp på Figgjo i Sandnes kommune. Han var den yngste i en søskenflokk på fire. Moren døde allerede da han var 3 år gammel. Både far og bestefar var store og sterke av natur, og bestefaren hadde visst nok en rekord i løft med lillefingeren. I oppveksten var Ravndal lang og tynn, men lynrask. Han var opptatt av fotball og speedwaykjøring, og for å få en bedre fysikk begynte han å trene med vekter.
== Styrkeløftkarriere ==
Han begynte å trene seriøst med vekter i 1961, i en alder av 25 år. I 1962 begynte Ravndal å trene på gymmen til «Samson» (Jan Harry Hasselquist) i Stavanger. Ravndal og Samson turnerte senere sammen og holdt flere styrkeshow rundt omkring i landet. I 1963 flyttet Ravndal til Danmark og fikk jobb som sjefshelseinstruktør på et helsestudio der. Han bodde i Danmark i fem årI 1965 tok han sitt første NM-gull i styrkeløft og satte allerede da nordisk rekord i markløft på 281 kilo. I årene som kom satte Ravndal flere norske og nordiske rekorder i blant annet markløft og benkpress.
Under NM i styrkeløft i 1969 satte han sin første verdensrekord i markløft på hele 357,5 kg. I dette norgesmesterskapet løftet han i benkpress 192,5 kg, som var ny norsk rekord, og i knebøy 200 kg. Sammenlagt resultat ble 750 kg.
Han forbedret og holdt verdensrekorden i markløft i flere år. Hans største godkjente markløftrekord var på 375 kg , men uoffisielt skal han ha løftet hele 402,5 kg . Torkel Ravndal var regnet som verdens beste markløfter til langt innpå 80-tallet.
Han hadde flere rekorder som f.eks. 240kg i benkpress, 260kg i knebøy(skadet sitt høyre kne i ungdommen), 110kg bicepscurl, 1840kg vikingløft og 285 kg enhånds markløft.
Ravndal var en stor mann. Han var 193 cm høy og veide rundt 155 kg. Overarmen hans målte 61 cm, underarm 50 cm, nakke 51 cm, lår 79 cm, bryst 167 cm og håndledd 25 cm.
== Resultater og meritter i styrkeløft ==
== Turneliv ==
I 1970 startet Ravndal på en omfattende showturné. Showene trakk mange mennesker, og Ravndal tjente store penger på dette. Et av glansnumrene hans var å slå en syv tommers spiker gjennom en tre tommers planke med bare neven. Ravndal hadde også show sammen med Arve Opsahl.I 1972 ble Ravndal utestengt fra å delta på flere styrkeløftstevner fordi han ble regnet som profesjonell, men han fortsatte sine turnéer rundt om i Norge og i Norden.
== Helseproblemer ==
Etter 40 år med styrkeshow og tunge løft, måtte han gi seg med turnering i 2000 på grunn av betydelige helseproblemer. Den 13. september 2004 måtte han gi tapt for sykdom, og sovnet stille inn.
== Legendestatus ==
Torkel Ravndal var allerede i leveårene av mange ansett som en legende. Ravndal blir av mange regnet som norgeshistoriens sterkeste mann.
På albumet Kast alle papirene har deLillos en egen sang om den levende legenden Torkel Ravndal.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
deLillos' sang om Torkel Ravndal
Treningsforum om Torkel Ravndal | | fødested = Figgjo i Sandnes | 8,067 |
null | 2023-02-04 | Den palestinske selvstyremyndigheten | null | null | null | Den palestinske selvstyremyndigheten (PNA) er en delvis autonom styresmakt for Staten Palestina, som formelt styrer det meste av Vestbredden og Gazastripen. Området omtales i dagligtalen som Palestina og grenser til statene Israel, Jordan og Egypt. | 8,068 |
null | 2023-02-04 | DDR (band) | null | null | null | DDR var et norsk band som synger coverversjoner av norske sanger på tysk. Atle Antonsen og Johan Golden, under pseudonymene Attila og Junghanz, er kjente personer som deltar i bandet. | 8,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_tekniske_h%C3%B8gskole | 2023-02-04 | Norges tekniske høgskole | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:NTNUs historie', 'Kategori:Opphør i 1996', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teknikk', 'Kategori:Tidligere høgskoler i Norge', 'Kategori:Tidligere utdanningsinstitusjoner i Trøndelag', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1910'] | Norges tekniske høgskole (NTH) (opprinnelig «Norges tekniske høiskole») ble opprettet i 1910 i Trondheim. Høyskolen utdannet sivilingeniører og sivilarkitekter.
I 1968 ble NTH, Den allmennvitenskapelige høgskole (AVH) og Vitenskapsmuseet slått sammen til Universitetet i Trondheim (UNIT). Stortingets hensikt om en integrering av disse institusjonene ble imidlertid i liten grad fulgt opp og NTH og AVH beholdt en stor grad av selvstyre.
I 1996 ble Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) dannet gjennom en sammenslåing av NTH, Den allmennvitenskapelige høgskole, Vitenskapsmuseet, Det medisinske fakultet, Kunstakademiet i Trondheim og Musikkonservatoriet i Trondheim til ett universitet. NTH som institusjon eksisterte dermed i tidsrommet 1910–1996. Etter denne tid er NTHs aktiviteter videreført som en del av NTNU.
| Norges tekniske høgskole (NTH) (opprinnelig «Norges tekniske høiskole») ble opprettet i 1910 i Trondheim. Høyskolen utdannet sivilingeniører og sivilarkitekter.
I 1968 ble NTH, Den allmennvitenskapelige høgskole (AVH) og Vitenskapsmuseet slått sammen til Universitetet i Trondheim (UNIT). Stortingets hensikt om en integrering av disse institusjonene ble imidlertid i liten grad fulgt opp og NTH og AVH beholdt en stor grad av selvstyre.
I 1996 ble Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) dannet gjennom en sammenslåing av NTH, Den allmennvitenskapelige høgskole, Vitenskapsmuseet, Det medisinske fakultet, Kunstakademiet i Trondheim og Musikkonservatoriet i Trondheim til ett universitet. NTH som institusjon eksisterte dermed i tidsrommet 1910–1996. Etter denne tid er NTHs aktiviteter videreført som en del av NTNU.
== Forhistorie ==
Den høyere tekniske utdannelsen i Norge har røtter tilbake til opprettelsen av Bergseminaret på Kongsberg i 1757. Etter opprettelsen av Universitetet i Oslo ble denne virksomheten flyttet til hovedstaden. I 1833 la offiser og stortingsmann Herman Foss frem forslaget om en høyere polyteknisk skole, en «Technisk Skole», i Norge, men vedtaket om en opprettelse kom først i 1900.
NTH ble vedtatt i Stortinget 31. mai 1900. Da gledesbudskapet per iltelegram nådde Trondheim, ble det et ad-hoc «17. mai-tog» der Brigademusikken spilte og flaggene gikk til topps. Som tomt for den nye høgskolen stod det mellom Ladehammeren og Gløshaugen. Valget falt på Gløshaugen, og Trondheim kommune stilte en tomt på 30 000 m² til rådighet.
Trondhjems Tekniske Læreanstalt (1870–1915) regnes som en forløper for NTH.
== Historie ==
=== Frem til andre verdenskrig ===
Planene for det nye høgskoleområdet forelå i 1903 med hovedbygning, kjemisk laboratorium, fysisk-elektroteknisk laboratorium og maskinlaboratorium til en antatt byggesum på 2 757 000 kroner (1903). En antok først et studenttall på 100 nye studenter per år, noe som senere ble nedjustert til 50 per år. Byggearbeidene kom i gang i 1905 og ved Haakon VIIs kroning 22. juni 1906 ble det murt inn en minnesten i hovedbygget som viser fremdriften. Denne finnes i underkant av vinduene i andre etasje ved det østre hjørnet. Hovedbygningen stod ferdig i 1910 og ble fredet i 1994. Arkitekt for bygget var Bredo Greve.
De første professorene ble utnevnt i siste halvdel av 1909 og en ble klar over at byggearbeidene tillot oppstart av undervisningen fra høsten 1910 med professor Sem Sæland som NTHs første rektor.
Den 15. september 1910 foretok Kong Haakon VII den offisielle åpningen av Norges tekniske høgskole under stor festivitas, blant annet holdt Richard Birkeland en forelesning. I spissen for en tallrik forsamling som også omfattet det meste av regjeringen og Stortingets presidentskap, var han kommet for å feire at «en landssak av største betydning» endelig var realisert. Kongen understreket ved åpningen de mange års forberedelser som lå bak, og en takk til «de slekter og menn der har virket og talt for Høiskolens sak som var gått bort uten at oppleve den tekniske Høiskoles virkeliggjørelse». Allerede nå viste det seg at antagelsen om 50 studenter var for lav, 103 ble tatt opp det første året. Ved åpningen i 1910 var også «Gamle Kjemi» og «Gamle Elektro» som også ga plass til Fysisk institutt, reist. I 1912 tilkom Varmekraftlaboratoriet og i 1917 Vannkraftlaboratoriet. I 1925 fikk Fysisk institutt eget bygg. Med dette stoppet videre bygging på Gløshaugen opp til frem mot slutten av 1950-tallet. Imidlertid hadde en allerede i 1913 begynt å diskutere en skipsmodelltank. Denne kom på Tyholt først i 1937.
Helt fra starten var undervisningen inndelt i 7 fagavdelinger:
Arkitektavdelingen
Bergavdelingen
Bygningsingeniøravdelingen
Elektroteknisk avdeling
Kjemiavdelingen
Maskinavdelingen (herunder skipsbygning)
Avdeling for allmenne fag (fysikk, matematikk og mekanikk)Etter hvert som teknologien utviklet seg kom det flere linjer til.
== Rektorer ==
Ole Sivert Bragstad var formann i professorrådet fra konstitueringen i 1909 til 1910
Sem Sæland (fysikk), 1. juli 1910 – 30. juni 1914
Alfred Getz (gruvedrift), 1. juli 1914 – 30. juni 1917
Kolbjørn Heje (vei- og jernbanebygging) 1.7.1917 – 30.6.1920
Richard Birkeland (matematikk) 1.7.1920 – 30.6.1923
Claus Nissen Riiber (organisk kjemi) 1.7.1923 – 30.6.1925
Harald Pedersen (metallurgi) 1.7.1925 – 30.6.1929
Olav Heggstad (vassbygging) 1.7.1929 – 30.6.1933
Hans Ramm Mørch (skipsbygging) 1.7.1933 – 30.6.1936
Fredrik Vogt (mekanikk) 1.7.1936 – 25.9.1941
Gudmund Sundby (vannkraftmaskiner) 25.9.1941 – 7.1.1942
Olav Heggstad 7.1 1942 – 7.5 1945
Fredrik Vogt 7.5.1945 – 14.2.1947
Karl Martin Faye-Hansen (elektroteknikk) 15.2.1947 – 30.6.1948
Harald Dahl (gruvedrift) 1.7.1948 – 30.6.1954
Sigurd Per Andersen (Maskinteknisk fabrikkdrift og verktøymaskiner) 1.7.1954 – 30.6.1963
Arne Brigt Bru Selberg (statikk) 1.7.1963 – 1969
Gunnar Bøe 1969 – 1972
Johannes Moe (skipsbygging III/skipskonstruksjoner) 1972 – 1976
Inge Johansen (sterkstrøm) 1976 – 1984
Dag Kavlie (skipskonstruksjoner) 1984 – 1990
Karsten Jakobsen 1990 – 1993
Emil Spjøtvoll (matematikk), 1993–1996. Han ble med det NTHs siste rektor. Fortsatte som rektor for NTNU frem til 2002
== Arkiver ==
NTHs hovedarkiv og instituttarkiver finnes ved Statsarkivet i Trondheim
Arkiver etter vitenskapelig ansatte ved NTH finnes ved Universitetsbiblioteket i Trondheim
Norges tekniske høgskoles klipparkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket
Arkivet NTH - Institutt for arkitekturhistories oppmålingsarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket og består for det meste av oppmålinger gjort av studenter ved NTH frem til 1970-tallet.
Arkivet Datahistorien ved NTNU finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brandt, Thomas og Ola Nordal (2010) Turbulens og tankekraft : historien om NTNU. Oslo, Pax. ISBN 978-82-530-3348-8
Devik, Olaf (1960) N.T.H. femti år, Norges tekniske høgskoles virksomhet 1910–1960. Oslo, Teknisk Ukeblad.
Hanisch, Tore J. og Even Lange (1985) Vitenskap for industrien : NTH - en høyskole i utvikling gjennom 75 år. Oslo, Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07507-9
== Eksterne lenker ==
Film fra åpningsdagen, 15. september 1910
Dokumenter fra åpningen. Nettutstilling fra Arkivverket | Norges tekniske høgskole (NTH) (opprinnelig «Norges tekniske høiskole») ble opprettet i 1910 i Trondheim. Høyskolen utdannet sivilingeniører og sivilarkitekter. | 8,070 |
null | 2023-02-04 | Fregatt | null | null | null | En fregatt er et mellomstort krigsskip. | 8,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CFP-franc | 2023-02-04 | CFP-franc | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes økonomi', 'Kategori:Oseanias valuta'] | CFP-franc (franc CFP med fransk ordstilling) er en valuta som brukes i noen franske områder i Stillehavet. Navnet sto opprinnelig for franc des Colonies françaises du Pacifique (De franske stillehavskoloniers franc), men den kalles nå franc Pacifique (stillehavsfranc). Valutaen utgis av sentralbanken Institut d'émission d'Outre-Mer. ISO 4217-koden er XPF.
| CFP-franc (franc CFP med fransk ordstilling) er en valuta som brukes i noen franske områder i Stillehavet. Navnet sto opprinnelig for franc des Colonies françaises du Pacifique (De franske stillehavskoloniers franc), men den kalles nå franc Pacifique (stillehavsfranc). Valutaen utgis av sentralbanken Institut d'émission d'Outre-Mer. ISO 4217-koden er XPF.
== Historie ==
Valutaen ble opprettet i desember 1948, samtidig som CFA-franc. Den brukes i Fransk Polynesia, Wallis- og Futunaøyene samt i Ny-Caledonia.
Den var tidligere bundet til franske franc i en fastlagt vekslingskurs; ved overgangen til euro ble den bundet til den nye valutaen. Kursen var fram til 1948 1 CFP-franc = 2,40 franske franc. Den ble da endret til 1 CFP-franc = 5,50 franske franc, i tråd med devalueringen av franske franc. Neste endring kom i 1960, da nye franske franc ble innført med en kurs på 100 gamle franc = 1 ny; dermed ble verdien 1 CFP-franc = 0,055 franske franc. Dette betyr at CFP-franc aldri har blitt devaluert; det er kun valutaen den er bundet til som ble det. Ved overgangen til euro i Frankrike ble vekslingskursen 6,55957 CFP-franc = 1 €.
En forordning av 15. september 2021, som trådte i kraft 26. februar 2022, definerer navnet CFP-franc som "francen til de franske samfunnene i Stillehavet".[1].
== Seddelserien fra 2014 ==
Den 20. januar 2014 ble en ny seddelserie satt i sirkulasjon. Det ble utstedt nye sedler pålydende 500, 1000, 5000 og 10000 stillehavsfranc. Motivene på sedlene er hentet fra kulturhistorien og naturen i de tre områdene der sedlene benyttes.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Institut d'émission d'outre-mer
L'histoire du Franc Pacifique, Institut d'émission d'outre-mer, 2014 | | | 8,072 |
null | 2023-02-04 | Urban II | null | null | null | Urban II (født ca. 1035 i Châtillon-sur-Marne, død 29. | 8,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Milbradt | 2023-02-04 | Georg Milbradt | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CDU-politikere', 'Kategori:Fødsler 23. februar', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dortmund', 'Kategori:Personer fra Hochsauerlandkreis', 'Kategori:Saksiske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Georg Milbradt (født 23. februar 1945 i Eslohe i Sauerland) er en tysk politiker for Christlich Demokratische Union (CDU) som var ministerpresident i den tyske delstaten Sachsen fra 2002 til 2008.
Milbradt studerte økonomi, jus og matematikk i Münster (Nordrhein-Westfalen). Fra 1990 til 2001 var han finansminister i Sachsen. Han etterfulgte sin partifelle Kurt Biedenkopf i 2002 som statsminister.
| Georg Milbradt (født 23. februar 1945 i Eslohe i Sauerland) er en tysk politiker for Christlich Demokratische Union (CDU) som var ministerpresident i den tyske delstaten Sachsen fra 2002 til 2008.
Milbradt studerte økonomi, jus og matematikk i Münster (Nordrhein-Westfalen). Fra 1990 til 2001 var han finansminister i Sachsen. Han etterfulgte sin partifelle Kurt Biedenkopf i 2002 som statsminister.
== Referanser == | Georg Milbradt (født 23. februar 1945 i Eslohe i Sauerland) er en tysk politiker for Christlich Demokratische Union (CDU) som var ministerpresident i den tyske delstaten Sachsen fra 2002 til 2008. | 8,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt_Biedenkopf | 2023-02-04 | Kurt Biedenkopf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CDU-politikere', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Dødsfall 12. august', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ludwigshafen', 'Kategori:Saksiske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Universitets- og høgskolerektorer'] | Kurt Biedenkopf (født 28. januar 1930 i Ludwigshafen, død 12. august 2021) var en tysk jurist, universitetsrektor og politiker (CDU) som var statsminister i fristaten Sachsen fra 1990 til 2002. Han var den første statminister (Ministerpräsident) i Sachsen etter sammenslåingen av DDR med Vest-Tyskland. Han var en nær samarbeidspartner til Helmut Kohl. Tidligere hadde han en lang politisk karriere i Nordrhein-Westfalen var generalsekretær i CDU fra 1973. Biedenkopf studerte blant annet ved Georgetown University og hadde doktorgrad i rettsvitenskap. Han var rektor ved Ruhr-Universität Bochum 1967-1969.
Biedenkopf ble i 1994 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
| Kurt Biedenkopf (født 28. januar 1930 i Ludwigshafen, død 12. august 2021) var en tysk jurist, universitetsrektor og politiker (CDU) som var statsminister i fristaten Sachsen fra 1990 til 2002. Han var den første statminister (Ministerpräsident) i Sachsen etter sammenslåingen av DDR med Vest-Tyskland. Han var en nær samarbeidspartner til Helmut Kohl. Tidligere hadde han en lang politisk karriere i Nordrhein-Westfalen var generalsekretær i CDU fra 1973. Biedenkopf studerte blant annet ved Georgetown University og hadde doktorgrad i rettsvitenskap. Han var rektor ved Ruhr-Universität Bochum 1967-1969.
Biedenkopf ble i 1994 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kurt Biedenkopf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kurt Biedenkopf på Internet Movie Database
(en) Kurt Biedenkopf hos The Movie Database | Kurt Biedenkopf (født 28. januar 1930 i Ludwigshafen, død 12. | 8,075 |
null | 2023-02-04 | Reims | null | null | null | Reims er en by og kommune i departementet Marne i regionen Grand Est nordøst i Frankrike. Reims historie strekker seg tilbake til romertiden. | 8,076 |
null | 2023-02-04 | Middelalderen | null | null | null | Middelalderen (latin: medium aevum eller media ætas) er en periode i europeisk historie som strekker seg fra antikkens avslutning til tidlig moderne tid eller renessansen. Innen politisk historie har det vært vanlig å tidsfeste den mer presist til 476–1453, med henholdsvis det vest- og østromerske rikes fall som ytterpunktene. | 8,077 |
null | 2023-02-04 | SA | null | null | null | SA, sa og liknende skrivemåter er forkortelser som på norsk blant annet kan brukes om | 8,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sturmabteilung | 2023-02-04 | Sturmabteilung | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1920', 'Kategori:NSDAP', 'Kategori:Opphør i 1945', 'Kategori:SA (Sturmabteilung)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sturmabteilung, forkortet SA (i flertall Sturmabteilungen, tysk for «stormavdeling»), var det tyske, nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAPs paramilitære underorganisasjon for partiets uniformerte «gatetropper». De politiske aktivistene i SA spilte en nøkkelrolle i partilederen Adolf Hitlers vei til makten i Tyskland i 1933.
Mens Schutzstaffel (SS) for en stor del ble rekruttert fra middelklassen, og var disiplinerte og lojale mot partiet, ble SA-mannskap særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. I 1934 hadde SA vokst 3 millioner mann og SA-ledelsen ville la SA erstatte den tyske hæren på 100.000 soldater. Hitler ønsket å holde seg inne med den regulærer hæren og trusselen fra SA var bakgrunn for at Hitler beordret SA-lederne drept.Etter at SA-lederen Ernst Röhm og andre ble drept i de lange knivers natt 30. juni 1934, overtok underorganisasjonen Schutzstaffel (SS) som det viktigste halvmilitære elitekorpset i det nasjonalsosialistiske Tyskland fram til nederlaget i andre verdenskrig i 1945. Under Nürnbergprosessen etter krigen ble ikke SA betraktet som en «forbrytersk organisasjon».
| Sturmabteilung, forkortet SA (i flertall Sturmabteilungen, tysk for «stormavdeling»), var det tyske, nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAPs paramilitære underorganisasjon for partiets uniformerte «gatetropper». De politiske aktivistene i SA spilte en nøkkelrolle i partilederen Adolf Hitlers vei til makten i Tyskland i 1933.
Mens Schutzstaffel (SS) for en stor del ble rekruttert fra middelklassen, og var disiplinerte og lojale mot partiet, ble SA-mannskap særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. I 1934 hadde SA vokst 3 millioner mann og SA-ledelsen ville la SA erstatte den tyske hæren på 100.000 soldater. Hitler ønsket å holde seg inne med den regulærer hæren og trusselen fra SA var bakgrunn for at Hitler beordret SA-lederne drept.Etter at SA-lederen Ernst Röhm og andre ble drept i de lange knivers natt 30. juni 1934, overtok underorganisasjonen Schutzstaffel (SS) som det viktigste halvmilitære elitekorpset i det nasjonalsosialistiske Tyskland fram til nederlaget i andre verdenskrig i 1945. Under Nürnbergprosessen etter krigen ble ikke SA betraktet som en «forbrytersk organisasjon».
== Historikk ==
Termen Sturmabteilung ble først brukt på de spesialiserte stormtroppene som ble brukt av Tyskland i 1918 i første verdenskrig. De brukte en såkalt Hutier-taktikk. I stedet for store masseangrep, ble Sturmabteilung organisert i små grupper med få soldater. Taktikken ble først brukt i slaget ved Cambrai. En mer utbredt bruk førte til at de britiske og franske styrkene ble presset tilbake flere kilometer.
I München, høsten 1920, organiserte Hitler selv Ordnertruppen, eller «ordenstropper». Muskuløse nasjonalsosialister, tidligere soldater og ølhallsvankere ble brukt til vakter ved taler. I tillegg gikk de inn for å forstyrre motstandernes taler. Vakter trengtes også for å skape ro og orden ved partisamlinger. Navnet på troppene ble raskt endret til Sportabteilung, et dekknavn som kan oversettes med «sportsavdeling». Avdelingen ble kjent under forkortelsen «SA». Sent i 1921 ble navnet endret til Sturmabteilung. Under ledelse av den populære Ernst Röhm ble SA stadig viktigere i NSDAPs maktstruktur. Etter hvert kunne SA telle tusenvis av medlemmer. SA utførte diverse voldshandlinger mot sosialistiske grupperinger gjennom 1920-årene. Typisk kunne dette skje gjennom gateslagsmål. SS tok til slutt over SAs rolle.
En av «SA» sine såkalte martyrer er Horst Wessel som ble drept i 1930 etter en antagelig krangel som skal ha involvert kommunister som var SA sin største fiende. Etter døden av Wessel ble sangen hans, «Die Fahne Hoch» omdøpt til Horst Wessel Lied Horst Wessel lied ble NSDAP sin parti sang og den var også Tysklands andre Nasjonalsang etter partiets maktovertagelse i perioden 1933-1945
Da Hermann Göring i 1933 ble innenriksminister i Preussen, ansatte han advokaten Rudolf Diels til å overvåke radikale krefter. Diels var ikke nasjonalsosialist, og satte statspolitiet inn mot SAs terror. Ved en anledning tvang de seg inn i et SA-fengsel i Berlin bevæpnet med maskingeværer. Sjokkert rapporterte Diels at han i SA-fengselet fant omkring et dusin bøller som «arbeidet femten minutters skift i mishandlingen av fangene med jernstenger, gummikøller og pisker. Da vi kom, lå disse levende skjelettene i rekker på skitten halm med betente sår». Nå ble selv Göring betenkt over hvilke krefter han slapp løs da han skrøt til SA om at «Jeg er ikke pålagt å følge loven. Min jobb er å tilintetgjøre og utrydde – verken mer eller mindre.» SA hadde tatt ham på ordet.
Også SS følte seg truet av Diels, trengte seg inn i hans leilighet, låste inne hans kone på soverommet og lette etter bevis for kommunistsympatier. Diels fikk den ansvarlige arrestert, men Heinrich Himmler klaget til Göring og fikk mannen utlevert til etterforskning av SS. Diels så ingen annen utvei enn å flykte til Tsjekkoslovakia. En måned senere var han likevel tilbake som Gestapo-sjef – Göring kan ha vært redd for avsløringer om sin livsførsel. Men Diels' indignasjon over SAs terror hadde også gjort NSDAP-ledelsen oppmerksom på at SA var ute av kontroll.
Partilederen Adolf Hitler kom til makten i 1933 da han ble valgt til rikskansler i Tyskland. SA fikk stadig større maktambisjoner, og så på seg selv som en erstatning for den tyske armé. Disse ambisjonene førte til gnisninger med krefter i den regulære arméen (Reichswehr). Det førte også til gnisninger med andre ledere i det nasjonalsosialistiske partiet, som så et mektig SA som en trussel mot sine personlige ambisjoner.
Det oppstod også en konflikt mellom Hitler og deler av SA, inkludert ledere som Röhm, som hadde en mer venstreorientert filosofi, med vektlegging av arbeidernes krav fremfor kapitalens. Dette var en trend som hadde blitt styrket av at mange sosialister, de såkalte «biffnazister» («brune utenpå, men røde inni»), hadde hoppet over til NSDAP etter å ha sett partiets fremgang. Etter maktovertagelsen innså Hitler at dette utgjorde en trussel mot partieliten, fordi Röhm og hans tilhengere snakket om en andre revolusjon som skulle fullføre den nasjonalsosialistiske idé, mens Hitler selv hadde erklært at revolusjonen var over.
Hitler gav til slutt ordre om at ledelsen i SA skulle henrettes. Slik kunne han alliere seg med politisk konservative krefter i den tyske hæren og industriledere som støttet partiet økonomisk, og samtidig styrke sin posisjon i partiet. Henrettelsene fant sted mellom 30. juni og 2. juli 1934. Natten er senere kjent som de lange knivers natt (ved samme anledning ble også politiske motstandere på høyresiden drept, blant annet konservative som var kritiske til nasjonalsosialismen). Viktor Lutze ble ny SA-leder, men organisasjonen ble raskt marginalisert i den nasjonalsosialistiske maktstrukturen.
Kaiserstrasse («Keisergaten») i Berlin ble riktignok omdøpt til Strasse der SA («SA-gaten»), men etter 1945 ble den igjen omdøpt, til Leninstrasse («Leningaten»).I sin kampsang Wir sind die braunen Soldaten («Vi er de brune soldater») beskriver SA seg selv som «stolte og frie, sterke og trofaste, men den som tråkker på oss, støter på granitt». Det heter i siste vers: «Vi slo marxistene, rød front og pasifistene. Hør, folk i alle stater, vår sak er hellig og riktig.»
=== Ledere av SA ===
Emil Maurice (1920–1921)
Hans Ulrich Klintzsche (1921–1923)
Hermann Göring (1923)
(Uten ledelse) (1923–1925)
Franz Pfeffer von Salomon (1926–1930)
Adolf Hitler (1930–1931)
Ernst Röhm (1931–1934)
Viktor Lutze (1934–1943)
Wilhelm Scheppmann (1943–1945)
=== Slagord brukt av SA ===
«Terror må bekjempes med terror»
«All opposisjon må trampes til jorden»
=== Uniformering og flagg ===
==== «Brunskjorter» ====
Mennene i SA ble ofte kalt «brunskjorter» etter fargen på uniformen. Hitler stjal idéen om en egen partiuniform fra Mussolini, som hadde valgt svart. At Hitler valgte brunt, skyldtes en tilfeldighet, da det dukket opp et parti jungeluniformer beregnet på den tyske hæren i Øst-Afrika. Uniformene lå på lager i Sørøst-Tyrkia, der en østerriker fikk overta dem rimelig. Senere ble det også et poeng å skille dem fra de militære elitetroppene Schutzstaffel (SS) som i likhet med de fascistiske «svartskjortene» i Italia, bar svart uniform.
==== Flagg og standarter for SA ====
==== Kommandoflagg (1938-1945) ====
== Se også ==
Grader i Sturmabteilung
Brunskjorter
== Referanser ==
== Litteratur ==
Why Hitler, The Genesis of the Nazi Reich, Samuel W. Mitcham, Jr., Praeger, Westport, CT, 1996. pg 139.
== Eksterne lenker ==
(en) Sturmabteilung – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Axis History Factbook – SA
Spartacus Educational – Sturm Abteilung (SA)
Organisationsbuch der NSDAP 1937: Om organiseringen av SA side 358-393 (på tysk) | Sturmabteilung, forkortet SA (i flertall Sturmabteilungen, tysk for «stormavdeling»), var det tyske, nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAPs paramilitære underorganisasjon for partiets uniformerte «gatetropper». De politiske aktivistene i SA spilte en nøkkelrolle i partilederen Adolf Hitlers vei til makten i Tyskland i 1933. | 8,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schutzstaffel | 2023-02-04 | Schutzstaffel | ['Kategori:1923 i Tyskland', 'Kategori:1945 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbrytelser mot menneskeheten', 'Kategori:Krigsforbrytelser', 'Kategori:NSDAP', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1923', 'Kategori:Organisasjoner i det tredje rike', 'Kategori:Organisasjoner opphørt i 1945', 'Kategori:SS (Schutzstaffel)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan).
SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS ble for en stor del rekruttert fra middelklassen, var disiplinerte og lojale mot partiet. Sturmabteilung (SA) ble særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. SS gjorde seg skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen.
I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering.
De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling.
| Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan).
SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS ble for en stor del rekruttert fra middelklassen, var disiplinerte og lojale mot partiet. Sturmabteilung (SA) ble særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. SS gjorde seg skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen.
I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering.
De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling.
== SS før andre verdenskrig ==
=== Forløper ===
SS hadde opphav i nazistenes tidlige periode omkring 1922. Heinrich Himmler ble riksleder for SS i 1929 og det var under ham at organisasjonen for alvor begynte å vokse. SS vokste til over 50 000 medlemmer i 1932 og til 200 000 i slutten av 1933. På grunnlag av en völkisch-ideologi omskapte Himmler SS til en elitestyrke som skilte seg fra massebevegelsen Sturmabteilung (SA). Rekrutteringen til SS var blant annet basert på forestillinger om arisk utseende. Etter likvideringen av SA-ledelsen 30. juni 1934 fikk SS en særstilling innenfor nazibevegelsen. I 1936 ble Himmler sjef for både SS og det tyske politiet. Reichssicherheitshauptamt (RSHA) ble etablert 27. september 1939 og ble snart den viktigst aktøren i undertrykkelsen av okkuperte områder og etter hvert i gjennomføringen av folkemord. Sicherheitsdienst (etablert av Reinhard Heydrich i 1931) og Gestapo var en del av apparatet under RSHA. SS overtok konsentrasjonsleirene fra SA i 1934. SS påvirket etter hvert alle deler av statsapparatet.Forgjengeren til SS ble etablert i 1923 som en avdeling innen SA. De skulle ha ansvaret for å beskytte framtredende medlemmer av NSDAP på partimøter og under demonstrasjoner. Den øverste avdelingen ble ledet av Adolf Hitlers livvakt Emil Maurice, og bestod av 8 mann.
Etter det mislykkede ølkjellerkuppet i München i 1923 ble denne livvaktavdelingen og (SA) lagt ned for en periode. De ble gjenopprettet i 1925. Livvaktavdelingen fikk navnet Stosstrupp Adolf Hitler, og de hadde som oppgave å beskytte Hitler på partimøter. Samme året ble Stosstrupp Adolf Hitler etablert på nasjonalt nivå i Tyskland. Nå fikk organisasjonen navnet Schutzstaffel. Nå skulle de beskytte framtredende medlemmer av NSDAP over hele Tyskland. Hitler var selv medlem nr. 1, mens Emil Maurice var medlem nr. 2.
=== Reorganisering under Himmler ===
Fra 1925 til 1929 var SS bare en bataljon innen Sturmabteilung. De bestod av ca. 280 mann, men gjorde seg lite bemerket og var mest kjent som annonseselgere for Völkischer Beobachter. Hitler utnevnte 6. januar Heinrich Himmler til leder av SS som ledd i en omfattende omorganisering. Disiplinen og den ideologiske forankringen ble styrket, og militærlignende struktur og eksersis ble viktigere aktiviteter. I 1931 ble den rasemessige forankringen sterkere, da Himmler instruerte staben å vektlegge å ta opp medlemmer med såkalte ariske trekk, eller nordiske som de foretrakk å kalle det. Som et hjelpemiddel til denne utvelgelsen ble det utarbeidet et eget rasegraderingssystem. Dette inneholdt medisinske undersøkelser, detaljerte slektstavler og kriterier som langt hode, smalt ansikt, blå øyne og blondt hår. De som ble tatt ut, ble opplært til å se på seg selv som en elite, lederne på til dels lave nivå fikk biler med sjåfører til disposisjon, og firmaet Hugo Boss designet og leverte elegante uniformer med hovedbestanddeler sort og sølv. Det ble forventet at SS-mennene skaffet mange etterkommere, men dette var det smått med: I 1939 var 61 % av SS-mennene ungkarer, og de gifte medlemmene hadde i snitt bare 1,1 barn.Innen slutten av 1933 hadde antallet medlemmer innen SS steget til 209 000 mann. Mange var støttemedlemmer ved å donere en pengesum regelmessig.SS' motto var «min ære er troskap». Rangeringssystemet i SS var basert på det systemet som SA hadde. Heinrich Himmler og hans nestkommanderende Reinhard Heydrich konsoliderte makten i SS. Heydrich fikk i 1931 i oppgave å bygge ut en etterretningstjeneste innen SS som fikk navnet Sicherheitsdienst. Ved begynnelsen av den andre verdenskrig hadde antallet medlemmer i SS steget til 250 000 mann. SS tok også kommandoen over Gestapo i 1934. Samme året fikk SS ansvaret for å drive alle konsentrasjonsleirene.
I juni 1934 drepte SS Ernst Röhm og 100 av hans menn under påskudd av at SA truet Hitlers autoritet. Etter dette vokste SS' makt i nazistaten.Himmlers apparat vokste betraktelig da det tyske politiet ble en del av SS i 1936 og da Waffen-SS ble etablert i 1939-1940. En militær gren av SS, SS-Verfügungstruppe, ble bygget opp fra 1934 til 1938, og ble innlemmet i Waffen-SS i forbindelse med invasjonen av Polen i 1939. Himmler forsøkte å skape en korpsånd i SS og ta til seg jødehatet han formidlet. Ideologisk opplæring og indoktrinering var sentralt i SS fra midten av 1930-årene. Offiserene i SS og politi begynte å se seg selv som Staatsschutzkorps med ansvar for å beskytte riket mot indre fiender.
=== Grader og hierarki ===
Mannskapene på laveste nivå hadde betegnelsene SS-Mann, Sturmmann (tilsvarende visekorporal i militæret) og Rottenführer (tilsvarende korporal). Underoffiserene var rangert fra Underscharführer til Sturmscharführer (sersjant eller oversersjant i hæren). Offiserene var rangert fra Untersturmführer (fenrik) til Oberstgruppenführer samt den ene Reichsführer SS (Himmler selv fra 1929)-
=== Lønn og goder ===
Vanlige medlemmer av SS hadde relativt lav lønn og tilgang til forskjellige privilegier og andre goder var derfor viktig for at medlemmene skulle stimuleres. I 1936 innrettet Himmler et opplegg for dekning av utgifter og til å dekke medlemmenes gjeld. Dette ble til dels finansiert ved private donasjoner fra Freundeskreis der Wirtschaft som var et nettverk av tyske kapitalister etablert i 1932. Donasjonene ble gitt i håp om kontrakter med staten og for å unngå bråk med SS. Konsentrasjonsleirpersonell fikk to-tre ganger så høy lønn som andre. Lederne sikret seg til dels verdier fra internerte og drepte, og ledere i leirene brukte tjenere og slavearbeidere fra leirene til egen bekvemmelighet. Toppene i nazihierarkiet levde i luksus og en del hadde dyre biler med sjåfør og tilgang til egne fly. Himmler utnevnte i oktober 1942 Erich von dem Bach-Zelewski til fullmektig for bekjempelse av partisaner, et oppdrag Bach-Zelewski hadde bedt om i over ett år. Bach-Zelewski hadde storslått hovedkvarter i Mahiljow og et palass i Minsk, limousin med sjåfør og Göring ga ham et Junker 52 (et påfallende statussymbol i Det tredje riket og symbol på at Bach-Zelewski var nær toppen av hierarkiet).
== Under krigen ==
I 1944 hadde SS utviklet seg til en stor organisasjon som hadde blitt en stat innen staten.
De mektigste mennene innen SS var SS- og politilederne. De ble delt inn i tre nivå – vanlig, høyere og overordnet. De overordnede fikk tittelen SS Obergruppenführer. De var direkte underlagt Heinrich Himmler når det gjaldt ansvar.
Heydrich var sjef for RSHA og samtidig stedfortredende riksprotektor for Böhmen-Mähren. Ernst Kaltenbrunner overtok RSHA da Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i 1942. Fra 1939 var Adolf Eichmann leder for Gestapos kontor for jødesaker. RSHAs ansvar for jødespørsmålets endelige løsning fremgår av et brev fra Hermann Göring til Heydrich 31. juli 1941.RSHA og WVHA var etter Himmler og hans stab de mektigste delene av SS.
=== Hovedkvarterer ===
I ettertiden, særlig basert på konsentrasjonsleirene og Waffen SS, har hovedinntrykket vært at SS-tjenestemenn var primitive og mislykkede personer. Den sentrale ledelsen som sto for planlegging var godt utdannet og besto av en stor andel jurister. De 200-300 unge menn (født 1900-1914) som utgjorde toppsjiktet i RSHA var generelt godt utdannet og 20-30 % hadde doktorgrad. Dette var den sentrale gruppen ansvarlig for utforming og gjennomføring av nazistenes forfølgelser og folkemord. Den tyske historikeren Michael Wildt (født 1954) konkluderte med at RSHA for en stor del besto av unge sosiale klatrere som ikke hadde blitt rekruttere fra samfunnets marginer men fra en ny, velutdannet borgerlig elite.SS' hovedkontor lå i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin. I 1944 bestod SS av 12 hovedkontorer.
Hauptamt Personlicher Stab Reichsführer-SS – Himmlers personlig stab.
SS-Hauptamt – hovedkontoret til SS.
SS Führungshauptamt – administrasjon og forsyningsavdelingen for Waffen SS
Hauptamt SS Gericht – kontoret for juridiske saker.
Rasse und Siedlungshauptamt (RuSHA) – kontoret for rasesaker
SS Personalhauptamt – personellkontoret
Reichssicherheitshauptamt (RSHA) –sikkerhetspolitiets hovedkontor. Gestapo, Sicherheitsdienst, Kriminalpolizei, og Einsatzgruppen lå under dette kontoret (etablert høsten 1939)
Hauptamt Ordnungspolizei – hovedkontoret for ordenspolitiet
Wirtschafts und Verwaltungshauptamt (WVHA) – administrasjons og økonomiavdelingen
Hauptamt Dienststelle Heissmeyer – opplæringsavdelingen.
Hauptamt Volksdeutsche Mittelstelle (VOMI) – hovedkontoret for etniske tyskere.
Reichskommissariat für die Festigung des deutschen Volksturms – rikskommissæren for tyske nybyggere.
=== Grener ===
På slutten av andre verdenskrig bestod SS av følgende grener:
==== Det ordinære SS ====
Med det ordinære SS menes den organisasjonen som ble drevet i 1920- og 1930-årene.
==== Allgemeine SS ====
Allgemeine-SS («det allmenne SS» eller «det vanlige SS») utgjorde hovedtyngden av SS' medlemsmasse. Dette var deltidsmedlemmer av SS som dannet avdelinger over hele Tyskland. Disse avdelingene var delt inn i Standarten, som igjen var delt inn i Abschnitt og Uberabscnitt. Det vanlige SS ble sett på som reservestyrker, og mange av medlemmene tjenestegjorde i andre våpengrener. Mange gjorde også tjeneste som vakter i konsentrasjonsleire.
Soldater i Waffen-SS ble ofte plassert i Allgemeine SS etter å ha gjort fronttjeneste i en periode, slik at de kunne gjenvinne kreftene.
==== SS-kavaleriet ====
SS kavalerikorpset bestod av Reiterstandarter og Reiterabschnitt. Rytterkorpset ble dannet for å trekke til seg medlemmer av den tyske overklassen. På 1930-tallet ble dette rytterkorpset starten på en militær organisasjon innen SS. Rytterkorpset var forgjengeren til Waffen-SS. I 1941 var rytterkorpset bare en liten sosial klubb innen SS. De aller fleste medlemmene hadde søkt seg over til Waffen-SS.
==== Germanske-SS ====
Germanske-SS drev virksomhet i erobrede land og territorier, og var en organisasjon som besto av ikke-tyske medlemmer som drev virksomheten på deltid. De drev med lokal sikkerhet og nasjonalsosialistisk indoktrinering. Danmark og Belgia var de største medlemslandene innen Germanske-SS, men det fantes også avdeling i Norge (Germanske-SS Norge). Medlemmer av Germanske-SS hadde egne modifiserte SS-titler og symboler. Alle avdelingene i Germanske-SS ble administrert fra hovedkontoret til SS i Tyskland.
==== Waffen-SS ====
Waffen-SS var den stridende delen av SS. Avdelingen ble betraktet som en del av Wehrmacht og var operativt men ikke juridisk underlagt Wehrmacht (SS etablerte en egen jurisdiksjon for SS-soldater uavhengige av de militære domstolene). Waffen-SS hadde også mange avdelinger som bestod av utlendinger. I utgangspunktet var det kun germanere (herunder skandinaver og nederlendere) som ble akseptert, men etter hvert begynte man også å opprette avdelinger bestående av ikke-germanere.
==== Konsentrasjonsleirtjenesten ====
Fra 1934 var det SS som fikk i oppdrag å drive de tyske konsentrasjonsleirene. Denne delen av SS ble kalt Totenkopfverbände. Det var Theodor Eicke som startet denne organisasjonen. Totenkopfverbände var delt inn i flere regimenter. Hvert regiment tjenestegjorde ved hver sin konsentrasjonsleir. Den største leiren var Dachau. I 1938 ble også Totenkopfverbande en stridende enhet innen Waffen-SS.
I 1939 vokste Totenkopfverbände sterkt. De utviklet organisasjonen i tre ulike grener for å betjene de ulike typene konsentrasjonsleire. I 1944 eksisterte det tre divisjoner i Totenkopfverbände. Dette var den delen som drev konsentrasjonsleirene i Tyskland, arbeidsleirene i okkuperte land og utryddelsesleirene i Polen.
I 1942 ble det av administrative grunner slik at medlemmer av Totenkopfverbande også ble medlemmer av Waffen-SS. I tillegg ble konsentrasjonsleirene plassert administrativt under Avdelingen for forvaltning og økonomi (WVHA).
I 1944 ble konsentrasjonsleirene en integrert del av Waffen SS og administrert av WVHA. Dette ble gjort for å kunne rullere på mannskapene pga. mannskapsmangel. Sårede SS-soldater kunne tjenestegjøre i konsentrasjonsleirene i en periode før de kom til hektene igjen. Denne ordningen førte til at mange innen SS fikk kjennskap til og deltok i grusomhetene i leirene.
==== Einsatzgruppen ====
Einsatzgruppen ble dannet på initiativ av Sicherheitsdienst og RSHA. De første gruppene ble satt inn under erobringen av Østerrike og Tsjekkoslovakia. Hensikten med Einsatzgruppen var at de skulle ta seg inn i okkuperte områder, sikre viktige dokumenter og eliminere eventuelle problematiske personer. I disse to landene var oppgavene til Einsatzgruppen å bemanne administrasjonen med nasjonalsosialister og etablere lokale konsentrasjonsleire.
I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert. Under angrepet på Polen i 1939 var Einsatzgruppens oppgave å drepe medlemmer av den polske overklassen, slik at de ikke kunne danne en motstandsbevegelse mot tyskerne.
I 1941 ble Einsatzgruppen sendt til Russland for å utrydde jøder, sigøynere og kommunistledere.
Einsatzgruppen fikk sine ordrer fra SS' øverste ledelse og ble ledet av folk fra Sicherheitsdienst og Gestapo. SS bemannet Einsatzgruppen med medlemmer fra Sicherheitsdienst, Gestapo, Waffen-SS, ordenspolitiet, fra politibataljoner og enheter innen den tyske hær. Einsatzgruppen rekrutterte også folk fra lokalbefolkningen når det trengtes.
Det var SS og politiledere som hadde det øverste ansvaret for Einsatzgruppen i de områdene de opererte i. De fleste ble etter krigen dømt for krigsforbrytelser, eller begikk selvmord.
==== Ordenspolitiet ====
I 1936 absorberte SS det vanlige tyske politiet inn i sine rekker og dannet Ordnungspolizei. SS-Oberstgruppenführer Kurt Daluege ble leder for ordenspolitiet, mens Heinrich Himmler ble øverste leder for hele det tyske politiet. Ordenspolitiet hadde egne grader og titler. Ordenspoltiet hadde også en avdeling som var stridende og som var en egen avdeling innen Waffen-SS. Det fantes også egne politiregimenter som utførte sikkerhetsoppdrag under ledelse av RSHA.
=== Domstol ===
SS opprettet et internt rettssystem 17. oktober 1939 (SS- und Polizeigerichtsbarkeit) med rettslig suverenitet for tjenestemenn i Waffen SS, Einsatzgruppen og politiavdelinger som tjenestegjorde bak fronten. Det ble opprettet lokale SS-domstoler knyttet til HSSPF-kontorene. Høyeste SS-domstol var Hauptamt SS-Gericht i München. Hitler var øverste myndighet og nominerte dommere (som skulle være jurister av utdanning), mens Himmler for det meste utøvde Hitlers myndighet. Dommernes autonomi ble anerkjent, men Himmler kunne benåde, kreve ny behandling og avvise dommer. SS hadde ikke en straffelov og basert seg på den tyske straffeloven av 1871. Max Täubner ble dømt ved den øverste SS-domstolen. Taübner var den eneste SS-tjenestemann som ble straffet av naziregimet for drap på jøder under holocaust.
== Uniformer og flagg ==
Før 1932 hadde SS-mennene samme uniform som Sturmabteilung (SA). Senere ble den beryktede svarte uniformen innført. De hadde SS-symbolet på jakkeslaget, og i tillegg ble dødninghodet brukt som kjennetegn. Videre gjenkjennes SS på sin «Ermvogel» («ermefugl»); I Wehrmacht bar en den tyske ørn over høyre brystlomme, SS hadde den på venstre overarm. SS-symbolet som enkelte bar på høyre kragespeil, var en gammel germansk sieg-rune, som stod for seier. Like før andre verdenskrig ble uniformen duegrå. Medlemmer av Waffen-SS bar en grå uniform ute i felten. På slutten av krigen hadde mange SS-soldater på seg en kamuflasjefarget uniform.
SS-uniformene ble designet og produsert av blant andre Hugo Boss, som i 1932 også leverte uniformer til Hitler-Jugend og Sturmabteilung (SA).
De militære gradene i SS skilte seg fra gradene i Wehrmacht. Disse ble angitt på kragespeil og skulderklaffer.
=== Hodeskallesymbolet ===
Dødningehodet var et symbol SS overtok etter husarene til Fredrik II av Preussen, som hadde båret merket på uniformsluene, liksom soldatene fra første gardereservepionérregiment under første verdenskrig. Sistnevnte var de som introduserte flammekasteren som våpen. Den tyske kronprinsen tildelte 28. juni 1916 regimentet enerett på å bære dødningehodet på ermet med ordene: «Jeg er overbevist om at dette ytre tegnet alltid vil anspore den unge troppen til å fortsette sin videreutvikling i den dødsforaktende kampgledens ånd!»
=== Symbolsk betydning ===
De svarte SS-uniformene med hodeskalleluer, hakekorsbind og høye skaftestøvler er blant de mest kjente uniformene i historien. Dette skyldes blant annet den massive nasjonalsosialistiske propagandaen før og under krigen, der uniformer, flagg og visuelle symboler preget all virksomhet og massekommunikasjon. Det henger også sammen med SS' avskyvekkende aktiviteter og rolle hos motstanderne. Uniformene har siden blitt brukt mye i vestlig populærkultur, både som symbol på Nazi-Tyskland og brutal og effektiv statskontroll, men også på sadisme og karikert «ekstremnazisme».
=== Flagg og standarter ===
Se også flagg og standarter for Waffen-SS
==== Kommandoflagg til kjøretøyer ====
== Etter krigen ==
Like etter at Adolf Hitler begikk selvmord og Karl Dönitz overgav det tredje riket til de allierte, ble SS nedlagt. Like før Hitlers død hadde SS ingen ledere. Hitler hadde beskyldt Himmler og hans menn for å være forrædere fordi han trodde de førte forhandlinger med de allierte. I de siste månedene av 1945 opplevde SS store massedeserteringer fra folkene som bemannet konsentrasjonsleirene og etterretningsorganisasjonene. De så at nederlaget var nær og tok ikke sjansen på å bli stilt for retten som krigsforbrytere.
En del prominente SS-medlemmer reiste til Argentina i Sør-Amerika. Der etablerte de ODESSA, en organisasjon som skulle hjelpe tidligere medlemmer av SS og NSDAP med å flykte til utlandet. Organisasjonen hadde hovedkvarter i Buenos Aires med forbindelseslinjer til Tyskland, Sveits og Italia. De hjalp Adolf Eichmann, Josef Mengele, Erich Priebke og mange andre krigsforbrytere med å flykte til Sør-Amerika.
30. september 1946 ble hele SS erklært som en kriminell krigsforbryterorganisasjon under krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. Denne påstanden ble underbygget med SS' systematiske drap av jøder, brutal administrasjon av okkuperte områder, ledelse av slavearbeidsprogrammet, og mishandling og drap på krigsfanger.
Alle medlemmer av SS ble mistenkt for å være krigsforbrytere og skulle dermed anklages og rettsforfølges. 50 000 av i alt 1 million SS-medlemmer ble dømt for krigsforbrytelser.
== Se også ==
Grader i Schutzstaffel
=== SS i Norge ===
Den norske legion
Norges SS
Regiment Nordland
SS-skijegerbataljon Norge
Einsatzgruppe Norwegen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8.
Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. [with David Cesarani og David Silberklang]
== Eksterne lenker ==
(en) SS (Nazi Germany) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Axis History Factbook - SS
Tyske SS/Waffen-SS i andre verdenskrig
Dywizje Waffen SS – Polsk side med mange illustrasjoner
Organisationsbuch der NSDAP 1937: Om organiseringen av SS side 417-436 (på tysk)
SS og Reichskommissariat Norwegen, artikkel hos Norgeshistorie.no | SS er en forkortelse for Schutzstaffel, en paramilitær organisasjon i Nazi-Tyskland (1925–1945) | 8,080 |
null | 2023-02-04 | IMF (andre betydninger) | null | null | null | IMF er en forkortelse for: | 8,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Noxagt | 2023-02-04 | Noxagt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske rockegrupper'] | Noxagt er et norsk hardrock-band. Det var opprinnelig et soloprosjekt startet av bassist Brandsdal i 1999, men ble utvidet til trio i 2001, Kjetil D. Brandsdal på bass, Nils Erga på bratsj og Jan Christian L. Kyvik på trommer. Høsten 2004 spilte de en rekke konserter sammen med Lasse Marhaug. Erga ble byttet ut med Anders Hana (gitar) i 2005 og Hana ble byttet ut med John Hegre (gitar) i 2010.
| Noxagt er et norsk hardrock-band. Det var opprinnelig et soloprosjekt startet av bassist Brandsdal i 1999, men ble utvidet til trio i 2001, Kjetil D. Brandsdal på bass, Nils Erga på bratsj og Jan Christian L. Kyvik på trommer. Høsten 2004 spilte de en rekke konserter sammen med Lasse Marhaug. Erga ble byttet ut med Anders Hana (gitar) i 2005 og Hana ble byttet ut med John Hegre (gitar) i 2010.
== Diskografi ==
=== Album ===
Turning It Down Since 2001 CD-R (Selvutgitt promo, 2003)
Turning It Down Since 2001 CD (Safe As Milk, 2003) – skandinavisk utgave
Turning It Down Since 2001 CD/LP (Load, 2003)
The Iron Point CD/LP (Load, 2004)
Noxagt / Ultralyd: Firebird / The Smell Of Incest LP (Textile, 2006)
Noxagt CD (Young Aspiring Professionals, 2006) – norsk utgave med bonusvideo
Noxagt CD/LP (Load, 2006)
=== EP-er ===
KFJC 7" EP (Norway Rat, 2002)
Noxagt / Hellfire: Split 7" EP (Nor Wave, 2002)
"Tears in the Makeup (Noxagt remix)" på The Chairs: Tears in the Makeup 7"/CD-EP (Kippers, 2003)
=== Samleplatebidrag ===
"Mek It Burn (Demo)" på Showcase NO CD-R (nedlastbar fra utgave 8 av nettmagasinet Localmotives, 2002)
"Powerchild" på The Wire Tapper 7 CD (The Wire, 2002)
"Det Er Typisk Norsk Å Være Best" på Fjord Focus CD (The Wire, 2002)
"Cockburn (Reh. 02)" på The Noise Is Only In Your Head CD (Gold Soundz, 2003)
"Ondskapens Blomster" på Safe As Milk Festival sampler CD (Safe As Milk, 2003)
"Regions Of May" på For the Dead in Space Vol. II & III 2CD (Secret Eye, 2003)
"Drid Machine" på Hits Omnibus 2CD (Wantage USA, 2004)
=== Kjetil D Brandsdal solo som Noxagt ===
Noxagt / Kjetil D Brandsdal: Split MC (Selvutgitt, 1999(?))
Noxagt 7” EP (Nor Wave, 2000) – 22 spor
Noxagt 7” EP (Nor Wave, 2000) – 13 spor
"What is up?" on Sandnes / Stavanger 7” EP (Nor Wave, 2000)
"No I don’t", “Drid Machine (live)”, “Not Interested”, “Hairy Vortex”, “Action Culture” på Sauron 7” EP (Synesthetic Recordings/Sandnes Records, 2001)
Noxagt CD (Synesthetic Recordings, 2001) – 50-spors samling av all Noxagt-sporene fra de fire 7" EP-ene listet ovenfor, samt uutgitte spor
Pantyland CD-R-kort (Nor Wave, 2001)
"Groggy" (Noxagt remix)” på The Slingshot Idol: Nå Skal Du Høre Her 7” EP (Norway Rat, 2002)
"Groggy" (Noxagt remix)” på Lack Of Zodiac / The Slingshot Idol split promo CD-R-kort (Norway Rat, 2002)
"Love Transfusion", "Abdel-Wahab", "Drid Machine" på Woman Taken In Adultery CD (Glasvocht Records/Carbon Records, 2002)
== Eksterne lenker ==
(en) Noxagt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Noxagt på Discogs
(en) Noxagt på MusicBrainz
(en) Noxagt på Songkick
(en) Noxagt på AllMusic | Noxagt er et norsk hardrock-band. Det var opprinnelig et soloprosjekt startet av bassist Brandsdal i 1999, men ble utvidet til trio i 2001, Kjetil D. | 8,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dragvoll | 2023-02-04 | Dragvoll | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Gårder i Trondheim', 'Kategori:Lerkendal (bydel)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Trondheim'] | For universitetscampus med samme navn, se NTNU Dragvoll.
Dragvoll er et sted i bydelen Lerkendal sørøst i Trondheim, beliggende mellom Stokkanhaugen i øst, Lohove i vest, Steinan i sør og Granåslia mot nord. Området er i nyere tid mest kjent for sitt universitetsområde for NTNU.
| For universitetscampus med samme navn, se NTNU Dragvoll.
Dragvoll er et sted i bydelen Lerkendal sørøst i Trondheim, beliggende mellom Stokkanhaugen i øst, Lohove i vest, Steinan i sør og Granåslia mot nord. Området er i nyere tid mest kjent for sitt universitetsområde for NTNU.
== Historie ==
Dragvoll gård tilhørte i middelalderen erkebiskopen og domkapitlet. Den gikk tidligere under navnene Draghaull (1519), Dragouldt (1570), Drauold (1621) og Dragwoll (1667) før den fikk sitt nåværende navn i 1667. Første del av navnet stammer mest sannsynlig fra bekken (Stokkbekken) i nærheten av gården og siste del av voll. De tidligste nedtegnelser av gården har både kongen og pastor av Vår Frue kirke som begge eier en halvdel hver. Den første nedskrevne gårdbruker var Joon Draguol og hans kone Ingeborg i 1645. Gården ble privatisert imellom 1661 og 1683, og hvor odelsrett for Kaspar Widthagen ble registrert i sistnevnte år. I 1701 ble gården videreført til pastor Wilhelm Sebastian With i Trondheim, som kun stod som eier av Dragvoll og ikke drev gården.Melcher Brødicher kjøpte gården i 1727 og den gikk siden til flere ulike eiere, fra Anche Bennickmand, Fredrich Fabich, Charles Omilus Lutzow og Morten Simonsen Hoff. Sistnevnte solgte Dragvoll til Fredrik Christian von Krabbe i 1774, som igjen solgte den videre til Johanna Nikolava Ulfers to år senere. Hun beholdt gården frem til den ble overført til Reiner Ulfers. I 1839 gikk den videre til M. Spechman, Engelbright Thun i 1850, Gustav Olsen i 1870, Jacob Høe i 1876 og til Arnt Clemmetsen Grendahl i 1881. Ved siste overdragelse var mye av gårdsbruket fraskilt, og det som stod igjen var 35 hektar med dyrkamark samt skog og eng.Den siste og nåværende hovedbygningen på Dragvoll gård ble bygget som trønderlån rundt 1800. Låven ble bygget rundt 1848, med rester av tidligere grunnmur som kan stamme fra middelalderen. Stallen er av nyere dato og stammer fra 1938. I 1981 brøt en ungdomsgjeng seg inn i låvebygningen og tente opp bål, som gjorde at bygningen ble overtent. En uke senere ble restene av låvebygningen og grunnmuren revet ned, hvor riving av grunnmuren var i brudd med vernebestemmelsene.Selve gården med områdene rundt ble kjøpt opp av staten i 1964 for å gjøre plass til bygningsmasse for det kommende Universitetet i Trondheim. En bekymring rundt denne tiden var å finne et område som kunne tillate fremtidige utvidelser. Norges tekniske høgskole var på denne tiden den største utdanningsinstitusjonen i Trondheim og estimerte at den hadde behov for om lag 250 dekar for å kunne ekspandere ved Gløshaugen i det kommende tiåret. Dragvoll ble til slutt valgt fordi området lå landlig til, hadde areal nok til fremtidig utbygging og areal til annen infrastruktur som grøntareal, parkeringsplasser, idrettsanlegg og studenthybler. Planene om et universitet i Trondheim og utbygging av Dragvoll ble vedtatt i Stortinget i 1968. Den danske arkitekten Henning Larsen stod bak vinnerutkastet, og universitetssenteret ble åpnet i 1978. NTNU Dragvoll ble utvidet tidlig på 2000-tallet og siste gang i 2007.
== Veier på Dragvoll ==
Dragvoll allé
Loholt allé
Edvard Bulls veg
Jonsvannsveien (Fylkesvei 6660)
Stavsvegen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bratberg, Terje T. V. (2008). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 146. ISBN 978-82-573-1762-1.
Eriksen, Roald (2007). Hvorfor ble Dragvoll valgt til universitetsområde? (Strinda den gang da). Trondheim: Strinda historielag. s. 25–27. ISBN 82-92357-07-6.
Grendahl, Kristoffer (2003). Dragvoll. Storgård – vanlig gårdsdrift – universitet (Strinda den gang da). Trondheim: Strinda historielag. s. 22–31. ISBN 82-92357-02-5.
== Eksterne lenker ==
«Dragvoll» hos Store Norske Leksikon | | navn = Dragvoll | 8,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anagram | 2023-02-04 | Anagram | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ord og uttrykk'] | Anagram (av gresk: ana og graphein = omskrive) er et ord, navn eller et fast uttrykk som er blitt satt sammen ved å stokke rundt på bokstavene i et annet ord eller uttrykk. Ofte er dette humoristisk brukt ved at bokstavene i et personnavn blir stokket om slik at det både gir lydlikhet og samtidig danner et nytt uttrykk som synes velegnet til å karakterisere personen.
| Anagram (av gresk: ana og graphein = omskrive) er et ord, navn eller et fast uttrykk som er blitt satt sammen ved å stokke rundt på bokstavene i et annet ord eller uttrykk. Ofte er dette humoristisk brukt ved at bokstavene i et personnavn blir stokket om slik at det både gir lydlikhet og samtidig danner et nytt uttrykk som synes velegnet til å karakterisere personen.
== Eksempler ==
Avledningsmanøver = Avdelingsnavn: Møre
Kama Sutra = Austmarka
Rivaliserende = Avleirende ris
Somlepave = Av eplemos
Sortimentsportefølje = Et strømlinjet posefôr
Verdens Gang = Vredens GnagPersonnavnErling Jevne – Jeg vil renne
Mons Ivar Mjelde – Linjedommervas
Petter Nome – TrompeteneEn spesiell gruppe anagrammer er palindromene, der ordene enten forblir nøyaktig de samme om en leser dem forfra eller bakfra: regninger, Otto og Anna eller de gir en annen, men likevel meningsfull betydning ved å snus rundt: Elvis – Sivle og Roma – Amor.
== Anagram for oppdagelsen av Saturns måne Titan ==
Anagrammer har vært vanlig brukt for å annonsere en vitenskapelig oppdagelse, uten å avsløre detaljer i oppdagelsen. Da Christiaan Huygens i 1655 oppdaget den første månen til planeten Saturn, formidlet han observasjonen først som et anagram i et brev til den engelske matematikeren John Wallis. Anagrammet var et sitat fra den romerske poeten Ovid, etterfulgt av en sekvens av ekstra bokstaver: ADMOVERE OCVLIS DISTANTIA SIDERA NOSTRIS, VVVVVVVCC CRRHNBQX. En rokkering av bokstavene gir «Saturno luno sua circunducitur diebus sexdecim, horis quatutor», som oppgir at Saturn har en måne med en sirkuleringstid på seksten dager og fire timer.
Huygens formidlet anagrammet også til vitenskapsmenn i Paris, men først i mars 1658 ble funnet offentliggjort i Frankrike. Også for oppdagelsen av Saturns ringer i 1656 brukte Huygens et anagram. Da den franske matematikeren Gilles de Roberval hevdet at Huygens i studiet av Saturn baserte seg på hans ideer, som de to hadde diskutert i 1655, så kunne Huygens vise til måne-anagrammet. Dette var datert før møtet mellom de to, og dette førte til at Huygens fikk æren for oppdagelsene. Saturn-månen ble senere gitt navnet Titan.
== Referanser ==
== Litteratur ==
s-r: Lidt om Anagrammer. Ny illustreret Tidende No. 2. Kristiania, 12te Januar 1879, s. 10-11.
== Eksterne lenker ==
Automatisk generering av anagrammer også på norsk
Internet Anagram Server / I, Rearrangement Servant
Generering av norske ord basert på input av bokstaver | thumb|An animation for the Norwegian anagram: Avledningsmanøver = Avdelingsnavn: Møre | 8,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oscar_I | 2023-02-04 | Oscar I | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1859', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1799', 'Kategori:Huset Bernadotte', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske frimurere', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Oscar I (Josef Frans Oskar, opprinnelig Joseph François Oscar) (født 4. juli 1799, død 8. juli 1859) var konge av Norge og Sverige fra 1844 til 1859. Oscar var eneste sønn av kong Karl III Johan og dronning Desideria. Han var født i Paris og kom til Stockholm sammen med sin mor i juni 1811 etter at faren i august 1810 hadde blitt valgt til svensk kronprins.
Oscar overtok styret 8. mars 1844. Han og Josefine ble kronet i Stockholm 28. september 1844, men de ble aldri kronet i Norge.
| Oscar I (Josef Frans Oskar, opprinnelig Joseph François Oscar) (født 4. juli 1799, død 8. juli 1859) var konge av Norge og Sverige fra 1844 til 1859. Oscar var eneste sønn av kong Karl III Johan og dronning Desideria. Han var født i Paris og kom til Stockholm sammen med sin mor i juni 1811 etter at faren i august 1810 hadde blitt valgt til svensk kronprins.
Oscar overtok styret 8. mars 1844. Han og Josefine ble kronet i Stockholm 28. september 1844, men de ble aldri kronet i Norge.
== Tidlig liv ==
François Joseph Oscar Bernadotte ble født den 4. juli 1799 på 291 Rue Cisalpine i Paris. Han var søn av den daværende franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte og Désirée Clary. Han ble kalt Joseph etter sin gudfar Joseph Bonaparte, som var gift med hans mors eldre søster Julie og senere ble konge av Napoli og av Spania, men ble også kalt François Oscar. Sistnevnte navn, som er av gælisk opprinnelse, ble valgt av Napoleon Bonaparte etter en av heltene i Ossians sanger, og var navnet som kom til å bli brukt i familien, hovedsakelig av moren og tanten. Han tilbrakte sine første år i Frankrike, og bodde hos sin mor og tante, dels i Paris, dels på Joseph Bonapartes slott Château de Mortefontaine nord for Paris. I 1807 fikk han sin første informator, Le Moine.
Da den svenske kongen Karl XIII ikke hadde noen legitime barn, og Sverige derfor manglet en tronarving, ble Oscars far i 1810 foreslått som svensk kongsemne. I denne sammenheng ble det brukt som argument, at han allerede hadde en sønn, og den fremtidige arvefølge dermed var sikret. Et portrett av den unge Oscar ble delt ut på valgriksdagen i Örebro og fungerte som løftestang for valget av Bernadotte, som ble valgt til svensk tronarving den 21. august 1810. To måneder senere, den 5. november, ble han formelt adoptert av kongen under navnet «Karl Johan» og ble utnevnt til kronprins av Sverige; Oscar ble selv tildelt tittelen prins av Sverige med verdighetstittelen kongelig høyhet og ble også tildelt tittelen hertug av Södermanland.
Den nye arvingen til tronen reiste til Sverige i oktober 1810, mens Oscar kom til Stockholm sammen med sin mor i januar 1811. Mens Oscar raskt ble vant til livet ved det svenske hoffet, hadde moren vanskelig for å tilpasse seg og foraktet det kalde været. Derfor forlot hun Sverige sommeren 1811 for ikke å komme tilbake før i 1823.
== Oscar som konge ==
Oscar overtok styret ved farens død den 8. mars 1844. Han og Josefine ble kronet i Stockholm 28. september 1844, men de ble aldri kronet i Norge.
I mai 1844 opphevet han forbudet fra 1812 mot all omgang mellom svenske borgere og den avsatte kongen Gustav IV Adolfs familie. I arbeidet med regjeringssaker gikk han langt inn i detaljer og kunne noen ganger fortsette natten igjennom. Han leste selv korrektur til viktigere forordninger.
=== Forholdet til Norge ===
I Norge kjente man den nye kongen så dårlig, at man innen visse politiske kretser fryktet at han skulle gjøre statskupp. Men den frykten viste seg snart å være ugrunnet da han løste konflikten om nasjonalsymbolene med sin «morgengave til det norske folk». Den store unionskomité, som Karl III Johan utnevnte i 1839, framla mot slutten av 1844 et forslag til foreningsakt. Men allerede 10. juni 1844 hadde Oscar I ved kongelig resolusjon godkjent forslag fra en felles svensk-norsk komité til nye flagg for begge riker. Det nye flaggsystemet imøtekom de norske krav ved å markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen (det øvre feltet nærmest stangen). Merket kombinerte begge lands flaggfarger, likelig fordelt. Særlig vakte det norsk tilfredshet at landet fikk sitt eget orlogsflagg, istedenfor det tidligere unionsflagget av 1815, som var et svensk flagg med «norske» farger i kantonen. Kongen lovfestet samtidig det norske riks- og kongevåpens innhold og utseende, og innførte et felles unionsvåpen for begge kongeriker. Det ble også gjennom resten av unionstiden brukt som personlig våpen for kongen og medlemmer av kongehuset. Allerede da han overtok regjeringsmakten bestemte han at Norges navn skulle nevnes før Sveriges i kongetittelen på alle dokumenter som angikk indre norske forhold. I 1847 opprettet han også St. Olavs Orden, den første norske ordenen, som også var en symbolsk gave for å understreke likestillingen i unionen. Tidligere hadde nordmenn måttet motta svenske ordener, og et ønske om en norsk orden var blitt ytret flere ganger i perioden før Oscar ble konge. At han ga ordenen navn etter den nasjonalmytiske Olav den hellige understreker det symboltunge i gesten.
Løsningen av symbolspørsmålet til norsk tilfredshet gjorde at de øvrige kravene om revisjon av unionsvilkårene kom i bakgrunnen, og unionskomiteens forslag ble lagt til siden. Som for faren Karl III Johan lyktes det aldri for Oscar I å styrke de politiske båndene mellom landene i retning av en «amalgasjon», noe som var et overordnet mål for alle konger av Bernadotte-familien.
En nyordning av konsulatvesenet ble likevel gjennomført i 1858, og det to landenes bidrag til dette og til den felles utenrikstjenesten ble regulert. Men forslag om bidrag fra begge land til felles forsvarsformål ble bestemt avvist fra norsk side. Norge avviste også forslag vedrørende mellomriks handel og sjøfart, og om at domsavsigelser i det ene riket skulle være gyldige også i det andre.
Oscar Is håp om tilnærming mellom folkene ble ikke innfridd, til tross for at unionen i hans regjeringstid nådde høydepunktet av popularitet i Norge, styrket av skandinavismen som fikk stor tilslutning ved midten av 1800-tallet. Mot slutten av sin regjeringstid skal han ha klaget over at unionen var ulykkelig, og at den aldri kunne bli noe annet. I 1856 gikk den siste stattholder Severin Løvenskiold av, og embetet ble ikke besatt. I stedet ble kronprins Karl i 1857 utnevnt til visekonge for en kortvarig periode.
=== Sykdom og død ===
I 1852 ble Oscar I og flere i hans familie rammet av tyfoidfeber en gang de var i Christiania, og kongeparets nest eldste sønn, prins Gustaf, døde av sykdommen. I 1857 fikk kongen en hjernesvulst og etterhvert overtok kronprinsen regjeringen. Oscar I døde i 1859, 60 år gammel, og ble begravet i Riddarholmskyrkan i Stockholm.
== Annet ==
Oscars gate i Oslo, Oscarsborg festning i Drøbak, Oscars gate i Stavanger og Kong Oscars gate (fra 1857) i Bergen er oppkalt etter Oscar I.
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oscar I of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Oscar I hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Oscar I hos The Peerage
Biografi på Kongehuset.no
Biografi hos Runeberg
Artikkel hos SNL
SNLs artikkel ved WebCitation | __NOTOC__ | 8,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Waffen-SS | 2023-02-04 | Waffen-SS | ['Kategori:Artikler hvor kommandert av,kommandant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Militære enheter under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Waffen-SS'] | Waffen-SS («Det bevæpnede SS») var den militære grenen av den tyske nasjonalsosialistiske organisasjonen Schutzstaffel (SS). Slik var også Waffen-SS både et politisk-ideologisk verktøy og en militær våpengren. Waffen-SS var operativt i strid underordnet Wehrmacht, men var juridisk underlagt SS' suverenitet.
| Waffen-SS («Det bevæpnede SS») var den militære grenen av den tyske nasjonalsosialistiske organisasjonen Schutzstaffel (SS). Slik var også Waffen-SS både et politisk-ideologisk verktøy og en militær våpengren. Waffen-SS var operativt i strid underordnet Wehrmacht, men var juridisk underlagt SS' suverenitet.
== Historie ==
Kjernen til det fremtidige Waffen-SS ble skapt i Berlin i 1933 med etableringen av en særskilt Stabswache (stabsvakt), og deretter SS-Verfügungstruppe i 1938. Under andre verdenskrig ble Waffen-SS i stor grad brukt som en elitestyrke. Heinrich Himmler var som Reichsführer-SS øverstkommanderende gjennom hele krigen.
Den første formasjonen i det som ble Waffen-SS var Leibstandarte SS Adolf Hitler. Etter de lange knivers natt i 1934 gikk mange SA-medlemmer over i SS, og etterhvert oppsto SS-Verfügungstruppe. Denne ble i sin tur til SS Division Das Reich og SS-Totenkopfverbände.
=== Juridisk suverenitet ===
SS opprettet et internt rettssystem 17. oktober 1939 (SS- und Polizeigerichtsbarkeit) med rettslig suverenitet for tjenestemenn i Waffen SS, Einsatzgruppen og politiavdelinger som tjenestegjorde ved fronten. Tjenestemenn i Waffen SS kunne ikke stilles for Wehrmachts militære domstoler. Det ble opprettet lokale SS-domstoler knyttet til HSSPF-kontorene. Høyeste SS-domstol var Hauptamt SS-Gericht i München. Hitler var øverste myndighet og nominerte dommere (som skulle være jurister av utdanning), mens Himmler for det meste utøvde Hitlers myndighet. Dommernes autonomi ble anerkjent, men Himmler kunne benåde, kreve ny behandling og avvise dommer. SS hadde ikke en straffelov og basert seg på den tyske straffeloven av 1871.
== Struktur ==
I hierarkisk ordning ble Waffen-SS delt inn på følgende måte:
Armee – armé, 60 000 – 100 000 mann
Korps – korps, 40 000 – 60 000 mann
Division – divisjon, 10 000 – 20 000 mann
Brigade – brigade, 5 000 – 7 000 mann
Regiment – regiment, 2 000 – 6 000 mann
Abteilung/Bataillon – bataljon, 500 – 1 000 mann
Batterie/Kompanie – batteri/kompani
== Utenlandske enheter ==
Waffen-SS skulle være en hær bestående av tyske, «germanske» rekrutter. I starten av krigen var dette mer eller mindre en realitet, men etter flere år i krig ble det rekruttert så vel tyske som utenlandske soldater. I troppene fantes det 55 000 nederlendere, 43 000 belgiere, 20 000 franskmenn, 6 000 dansker, 6 000 nordmenn, 300 svensker og 800 sveitsere. I utgangspunktet var det bare «ariere» som kunne gå inn i SS, men etterhvert tillot man at også andre ble tatt opp, f.eks. personer fra Balkan. Det ble også opprettet muslimske enheter, 13. SS-Waffen-Gebirgs-Division der SS «Handschar», 23. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Kama» og 21. Waffen-bergdivisjon av SS Skanderbeg (1. albanske). Så ironisk nok ble denne såkalt «helgermanske» hæren til slutt den delen av det tyske krigsmaskineriet som hadde flest rekrutter fra andre steder enn Tyskland.
De muslimske bosnierne gikk inn i «Handschar» i håp om å få tak i våpen de kunne bruke i kampen mot bosniske serbere. Under opplæring i Frankrike sommeren 1943 hadde hver bataljon i «Handschar» med seg sin egen imam og hvert regiment sin egen mullah. Likevel gjorde deler av divisjonen opprør, drepte menn fra det tyske mannskapet og flyktet med regimentskassen, slik at stormuftien av Jerusalem måtte inn i saken.
American Free Corps
Azeri Waffen SS frivillige
Det britiske frikorps
Finnisches Freiwilligen-Bataillon der Waffen-SS
Frikorps Danmark
Indische Legion
Kaminski Brigaden
Latviske legion
SS-Sturmbrigade «Dirlewanger»
Tatar Legionen
SS Frivillige Grenadier Brigade Landstorm Nederland
== Kjente soldater i Waffen-SS ==
Gerhard Bremer
Sepp Dietrich
Herbert Otto Gille
Kurt Meyer
Joachim Peiper
Otto Skorzeny
Felix Steiner
== Uniformer og utstyr ==
Soldatene i Waffen-SS fikk utlevert kamuflasje-overtrekk til jakkene og hjelmene. Disse varierte etter årstiden. Bruk av kamuflasjemønster var en innovasjon som gav dem en fordel i kamp, men først mot slutten av krigen fikk de jakker som var sydd i kamuflasjemønster. De skulle også i teorien ha det beste av våpen, men i realiteten fikk de ofte annenrangs våpen, særlig tsjekkiske og østerrikske kopiversjoner.
På beltespennene var mottoet Meine Ehre heißt Treue («Min ære heter troskap») inngravert der Wehrmacht-soldater hadde Gott mit uns («Gud [er] med oss»). Et annet særtrekk for soldater i Waffen-SS var også at de fleste hadde sin blodgruppe tatovert på innsiden av venstre overarm, ofte i armhulen. Dette skulle være til hjelp dersom de trengte medisinsk nødhjelp, men tjente også til å identifisere SS-medlemmer som ble tatt til fange av allierte tropper.Typisk for Waffen-SS-panseruniformene var svarte bukser og jakker, mens de andre SS-uniformene var feltgrå/grønne, dersom da ikke kamuflasjejakker ble benyttet. Uniformene hadde SS-runer på høyre kragespeil og gradsbetegnelse på venstre.
Videre hadde offiserer og underoffiserer skjermluer med SS' karakteristiske hodeskalle-emblem. Lavere menige hadde en feltlue med samme emblem. Ellers var den tyske ørnen plassert på venstre overarm i motsetning til over høyre brystlomme for militære enheter innen Wehrmacht.
=== Flagg for Waffen-SS ===
==== Flagg og standarter for Leibstandarte Adolf Hitler (LSSAH) ====
==== Flagg for SS-Heimwehr Danzig ====
==== Flagg for enheter av utenlandske frivillige i Waffen-SS ====
===== Wallonische Legion =====
(Vallonske legion)
===== Französische Legion =====
(Franske legion)
===== Flagg for andre enheter med utenlandske frivillige i Waffen-SS eller Wehrmacht =====
== Rettsoppgjøret ==
Nürnbergdomstolen fant at Waffen-SS hadde begått krigsforbrytelser på både Vest- og Østfronten, og utgjorde en kriminell organisasjon. To av de mest alvorlige forbrytelsene var massakrene i franske Oradour-sur-Glane (juni 1944) og belgiske Malmedy (desember 1944). I tillegg hadde det vært utveksling av soldater mellom Waffen-SS og Allgemeine-SS, slik at mange av soldatene i perioder hadde gjort tjeneste i konsentrasjonsleirer.
Mange Waffen SS-soldater meldte seg etter krigen til den franske fremmedlegionen.
== Se også ==
Grader i Schutzstaffel
Frontkjemper
HIAG
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Waffen-SS – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om Waffen-SS i Norsk krigsleksikon
Om Waffen-SS (på engelsk)
Enheter i Waffen-SS
Norske samlersider
Nordmenn i Waffen-SS
Norske Waffen-SS-soldater og folkemord
Norske frontkjempere i tysk tjeneste (på engelsk) | Waffen-SS («Det bevæpnede SS») var den militære grenen av den tyske nasjonalsosialistiske organisasjonen Schutzstaffel (SS). Slik var også Waffen-SS både et politisk-ideologisk verktøy og en militær våpengren. | 8,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vidkun_Quislings_andre_regjering | 2023-02-04 | Vidkun Quislings andre regjering | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske regjeringer'] | Vidkun Quislings andre regjering ble utnevnt etter Statsakten på Akershus festning i Oslo 1. februar 1942, da Norge under andre verdenskrig var okkupert av det nazistiske Tyskland. Regjeringen var i stor grad en videreføring av Josef Terbovens kommissariske statsråder. Vidkun Quislings regjering satt inntil frigjøringen 8. mai 1945. I landssvikoppgjøret ble fire av ministrene dømt til døden for landsforræderi (blant dem Quisling) mens resten stort sett ble idømt lange fengselsstraffer.
| Vidkun Quislings andre regjering ble utnevnt etter Statsakten på Akershus festning i Oslo 1. februar 1942, da Norge under andre verdenskrig var okkupert av det nazistiske Tyskland. Regjeringen var i stor grad en videreføring av Josef Terbovens kommissariske statsråder. Vidkun Quislings regjering satt inntil frigjøringen 8. mai 1945. I landssvikoppgjøret ble fire av ministrene dømt til døden for landsforræderi (blant dem Quisling) mens resten stort sett ble idømt lange fengselsstraffer.
== Regjeringssammensetning ==
== Se også ==
Vidkun Quislings første regjering
Administrasjonsrådet (15. april–22. september 1940)
Josef Terbovens kommissariske statsråder (22. september 1940–1. februar 1942)
Norges regjeringer
== Eksterne lenker ==
Riksarkivets presentasjon av Quislings andre regjering | Vidkun Quislings andre regjering ble utnevnt etter Statsakten på Akershus festning i Oslo 1. februar 1942, da Norge under andre verdenskrig var okkupert av det nazistiske Tyskland. | 8,087 |
null | 2023-02-04 | Ekskommunikasjon | null | null | null | Ekskommunikasjon (i Norge mest kjent som bannlysning) er en kirkelig straff, særlig innenfor den katolske og den ortodokse kirke, samt kirker som ligger nær disse. Den anglikanske kirke, særlig utenfor Storbritannia og USA, praktiserer også ekskommunikasjon. | 8,088 |
null | 2023-02-04 | Den anglikanske kirke | null | null | null | Den anglikanske kirke, eller Det anglikanske kirkefellesskap, er en fellesbetegnelse på en rekke kirker som har sitt utspring i Den engelske kirke (Church of England). Kirkene er protestantiske, men har samtidig sterke trekk fra katolisismen ettersom den engelske reformasjon hadde en annen form enn den som fant sted i for eksempel Tyskland og Skandinavia. | 8,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oscar_II | 2023-02-04 | Oscar II | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 1907', 'Kategori:Fødsler i 1829', 'Kategori:Huset Bernadotte', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske frimurere', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske monarker'] | Oscar II (fullstendig navn: Oscar Fredrik Bernadotte); født 21. januar 1829 i Stockholm, død 8. desember 1907 i Stockholm) var konge av Sverige (1872–1907), konge av Norge (1872–1905) og hertug av Östergötland. Han giftet seg i 1857 med Sophie av Nassau. Deres barn var Gustav V (1858), prins Oscar (1859), prins Carl (1861) og prins Eugen (1865). (Han selv og moderne skribenter har stavet kongenavnet Oscar, mens det svenske kongehuset benytter Oskar.)
I 1873 ble Oscar II kronet som svensk konge i Storkyrkan i Stockholm, og deretter som norsk konge den 18. juli i Nidarosdomen av biskop Andreas Grimelund. Det sies om ham at han var den mest majestetiske av unionskongene. Som ny konge fikk han en vanskelig rolle å fylle. Han etterfulgte sin bror, som hadde oppnådd en umåtelig stor popularitet i begge land. Oscar IIs tid som monark omtales noen ganger som oskariansk.
| Oscar II (fullstendig navn: Oscar Fredrik Bernadotte); født 21. januar 1829 i Stockholm, død 8. desember 1907 i Stockholm) var konge av Sverige (1872–1907), konge av Norge (1872–1905) og hertug av Östergötland. Han giftet seg i 1857 med Sophie av Nassau. Deres barn var Gustav V (1858), prins Oscar (1859), prins Carl (1861) og prins Eugen (1865). (Han selv og moderne skribenter har stavet kongenavnet Oscar, mens det svenske kongehuset benytter Oskar.)
I 1873 ble Oscar II kronet som svensk konge i Storkyrkan i Stockholm, og deretter som norsk konge den 18. juli i Nidarosdomen av biskop Andreas Grimelund. Det sies om ham at han var den mest majestetiske av unionskongene. Som ny konge fikk han en vanskelig rolle å fylle. Han etterfulgte sin bror, som hadde oppnådd en umåtelig stor popularitet i begge land. Oscar IIs tid som monark omtales noen ganger som oskariansk.
== Politikk ==
Utenrikspolitikk var en av Oscar IIs store interesser. Han beundret Tyskland og spesielt Otto von Bismarck. Han arbeidet for et «germansk, skandinavisk og italiensk forbund». Storbritannia var tenkt å kunne slutte seg til dette forbundet. Kjernen i utenrikspolitikken var faren fra øst. Flere og flere svensker beundret Tyskland. Den tyskvennlige kongen ble derfor påvirket i denne retning, og dessuten var dronning Sofia tyskfødt, fra Hessen-Nassau, så kongefamilien sto mange tyske fyrstehus nær.
Oscar IIs største nederlag som konge var unionsoppløsningen i 1905. Norge hadde i 1814 inngått en personalunion med Sverige; landene hadde felles konge og utenrikstjeneste, men for øvrig egne institusjoner. Selv om de to statene formelt var likestilt, var Norge tvunget inn i unionen som dens underlegne part. Mange svensker oppfattet Norge som erobret land og erstatning for tapet av Finland i 1809. De ulike oppfatningene av unionen førte til mange konflikter, særlig i Karl III Johans regjeringstid og under Oscar II. Tiårene omkring 1850 var unionens beste tid. Skandinavismen sto sterkt, og Oscar I hadde imøtekommet mange norske krav i viktige symbolsaker, blant annet med innføringen av unionsflagg og unionsvåpen som markerte likestilling mellom kongerikene.
I 1880-årene ble motsetningene skjerpet da venstresiden i norsk politikk søkte å begrense kongemakten til fordel for den lovgivende makt. Innføringen av parlamentarisme i 1884 ble et nederlag for kongen. Flere og flere norske politikere ønsket unionen oppløst hvis det ikke skulle lykkes å oppnå full likestilling innenfor den. Utenriksstyret under rent svensk kontroll var det største norske ankepunktet. Som et første skritt ble det arbeidet for egne norske konsuler i utlandet.
== Unionsoppløsning ==
Mens den norske motstanden mot unionen vokste, ble også unionsflagget mindre populært, og det ble en merkesak for Venstre å fjerne unionsmerket i flagget. I 1898 vedtok Stortinget for tredje gang loven om det «rene flagg». Kongen hadde vegret seg for å sanksjonere loven, men måtte bøye seg for Grunnlovens bestemmelse om utsettende veto. Det rene handelsflagget ble heist i 1899, mens orlogsflagget, som etter Grunnloven skulle være et unionsflagg, beholdt unionsmerket frem til 1905.
I 1895 måtte Stortinget under militære trusler fra Sverige gjøre retrett i konsulatsaken. Nye forhandlinger om konsulatsaken førte partene nærmere hverandre, og i 1903 ble det oppnådd enighet om å utarbeide likelydende lover om konsulatvesen for begge land.
Men forhandlingene brøt sammen da den svenske statsminister Boström presenterte «lydrikepunktene» i november 1904; seks betingelser som fra norsk side var uantakelige og provoserende. I februar 1905 ble forhandlingslinjen definitivt oppgitt i felles statsråd, statsminister Hagerups samlingsregjering måtte gå av, og Michelsen dannet en ny regjering med ensidig norsk aksjon i konsulatsaken som en eneste programpost. Den 27. mai nektet kong Oscar II å sanksjonere Stortingets enstemmige vedtak om eget norsk konsulatvesen, regjeringen nektet å kontrasignere beslutningen, og kongen nektet å godta statsrådenes avskjedssøknader, siden han da ikke var i stand til å danne ny regjering mot en samlet norsk opinion. Dette ga Stortinget og regjeringen påskuddet til beslutningen den 7. juni om å overdra kongens myndighet til regjeringen. Vedtaket sluttet slik, med unionsoppløsningen innarbeidet i en bisetning:
«Da Statsraadets samtlige Medlemmer har nedlagt sine Embeder, da Hans Majestæt Kongen har erklært sig ude af Stand til at skaffe Landet en ny Regjering, og da den konstitutionelle Kongemagt saaledes er traadt ud af Virksomhed, bemyndiger Stortinget Medlemmerne af det idag aftraadte Statsraad til indtil videre som Den norske Regjering at udøve den kongen tillagte Myndighed i Overensstemmelse med Norges Riges Grundlov og gjældende Love – med de Ændringer, som nødvendiggjøres derved, at Foreningen med Sverige under én Konge er opløst som Følge af, at Kongen har ophørt at fungere som norsk Konge.»
Oscar II skrev siden i sine memoarer at unionsoppløsningen «har gifvit mitt hjärta ett djupt, ja, oläkligt sår». Han ble kort tid etter dette svakere, og den 8. desember 1907 døde han, 78 år gammel.
== Rikt dødsbo ==
Bofortegnelsen etter avdøde kong Oscar II viser midler på, i runde tall, 10 500 000 svenske kroner. Av denne summen arvet enkedronningen halvparten. Den andre halvparten ble delt mellom kong Gustav og hans brødre.
== Stamtavle ==
== Se også ==
Bernadotte
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nielsen, Yngvar 1906. Norge i 1905. C. Andersens Forlag, Horten
Isaksen, Trond Norén: Minner om et kongehus - Oscar IIs dynastiske utsmykkingsprogram. I Byminner nr.2-2011, s.2-15
== Eksterne lenker ==
(en) Oscar II of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oscar II av Sverige – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kong Oscar II (1829-1907) Biografi på kongehuset.no.
Wikiquote: Oscar II – sitater | | fsted = Stockholm, Sverige | 8,090 |
null | 2023-02-04 | Badedrakt | null | null | null | Badedrakt er betegnelsen på et klesplagg man bader eller svømmer i. Vanligvis brukes betegnelsen badedrakt om en drakt som er sammenhengende og dekker det meste av brystet. | 8,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bikini | 2023-02-04 | Bikini | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Badetøy'] | Bikini er todelt badetøy og solbadingsantrekk for kvinner. En bikini består av en BH-formet topp og en truseformet nederplagg. Bikinier kan variere i snitt, farger, mønstre og materialer.
| Bikini er todelt badetøy og solbadingsantrekk for kvinner. En bikini består av en BH-formet topp og en truseformet nederplagg. Bikinier kan variere i snitt, farger, mønstre og materialer.
== Bakgrunn ==
== Bruk ==
Bikini er blitt et vanlig klesplagg for kvinner til bading og svømming, skjønt badedrakt neppe er blitt mindre vanlig. Bikinier brukes i utstrakt grad til soling, slik at mest mulig av kroppen kan få sol på seg. Bikinier kan ha mange forskjellige farger eller mønstre. Når kvinner bader eller soler seg toppløse, har de som regel en bikinibukse på seg.
Kvinner som spiller sandvolleyball, har gjerne på seg bikinier, ofte med nummer på.
== Varianter ==
Både BH'ene og buksene kan ha forskjellige former. Som oftest ligner en bikini på en kvinnes brystholder og truse. En bikinibukse kan variere fra å være bare en G-streng til å ha form som en kort shorts. En bikini-BH kan også variere i form og størrelse.
En bikini med knytebukse er en bikini med en bukse som bare har noen stropper på sidene.
På en tangabikini har buksens sider form som noen tynne remmer.
Varianter som er så små at de bare såvidt dekker det aller nødvendigste omtales som microkini på engelsk.
Tankini er en variant av bikinien som har en større topp istedenfor en bikini-BH.
En monokini kan enten bety en toppløs bikini eller en form for kvinnelig badetøy som består av de samme delene som en bikini, men som henger sammen. Den har remmer som settes sammen på sidene eller foran.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bikinis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bikini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«DigitaltMuseum: Søk: 'bikini'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012. | Bikini er todelt badetøy og solbadingsantrekk for kvinner. En bikini består av en BH-formet topp og en truseformet nederplagg. | 8,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Winnipeg | 2023-02-04 | Winnipeg | ['Kategori:1738 i Nord-Amerika', 'Kategori:49°N', 'Kategori:97°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1738', 'Kategori:Pelshandel i Nord-Amerika', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Winnipeg'] | Winnipeg (uttalt /ˈwɪnɨpɛɡ/) er hovedstaden og største by i provinsen Manitoba i Canada. Den ligger nær Nord-Amerikas midtre breddegrad, i krysningen for de historiske elvene Red og Assiniboine, et punkt som i dag omtales som The Forks (Skilleveiene). Winnipeg er et kulturelt og økonomisk regionssenter, og over halve befolkningen fra Manitoba bor i og rundt metropolområdet som er Canadas åttende største metropol og syvende største kommune. Befolkningen i storbyområdet var den 1. juli 2008 på rundt regnet 719 200 innbyggere. En person fra Winnipeg kalles en winnipegger.
| Winnipeg (uttalt /ˈwɪnɨpɛɡ/) er hovedstaden og største by i provinsen Manitoba i Canada. Den ligger nær Nord-Amerikas midtre breddegrad, i krysningen for de historiske elvene Red og Assiniboine, et punkt som i dag omtales som The Forks (Skilleveiene). Winnipeg er et kulturelt og økonomisk regionssenter, og over halve befolkningen fra Manitoba bor i og rundt metropolområdet som er Canadas åttende største metropol og syvende største kommune. Befolkningen i storbyområdet var den 1. juli 2008 på rundt regnet 719 200 innbyggere. En person fra Winnipeg kalles en winnipegger.
== Historie ==
=== Før europeisk oppdagelse ===
Winnipeg ligger i møtepunktet mellom Red River og Assiniboine River. Møtepunktet er i dag kjent som The Forks. Det er et historisk område for kanoruter, hvor urfolket ferdet i tusenvis av år. Oversatt til vestlig betydning er navnet Winnipeg det samme som "grumsete vann". Arkeologiske utgravninger og studering av spor i naturen har vist at de innfødte brukte området i tusenvis av år til kamping, jakt og fiske samt handel og jordbruk.
=== Kolonisering ===
De første europeerne som oppdaget området var franskmenn som kom dit i 1738. Sieur de la Vérendrye bygde den første handelslenken på stedet, kalt Fort Rouge. Deres handel pågikk i mange tiår frem til Hudson's Bay Company etablerte seg. Franskmennene blandet seg etter hvert med urbefolkningen både genetisk og sosialt. Personer tilhørende denne nye gruppen ble kalt métiser, og det ble knyttet nære bånd mellom de forskjellige befolkningsgruppene etterhvert som koloniseringen ekspanderte. Lord Selkirk var involvert i den første permanente bosetningen, kalt Red River Colony, som lå på et landområde kjøpt av Hudson's Bay Company. North West Company grunnla Fort Gibraltar i 1809, og Hudson's Bay Company grunnla Fort Douglas i 1812. De to selskapene kjempet om handelsmajoriteten, både mot hverandre og mot de bosatte, og ødela mange bygninger i kampene. Det mest kjente slaget ble utkjempet mellom métisene og Lord Selkirks kolonister, og har i ettertid blitt kalt «Battle of Seven Oaks» (slaget ved De syv eiketrærne) i 1816.
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Winnipeg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Winnipeg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | areal = 464.01 | 8,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvener | 2023-02-04 | Kvener | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Diasporaer', 'Kategori:Etniske grupper i Finland', 'Kategori:Etniske grupper i Sverige', 'Kategori:Kvenene'] | Kvener (kvensk: kväänit/lantalaiset; nordsamisk: kveanat/láddelaččat) har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske bosettingene i Nord-Norge er ukjent, men de eldste skriftlige kildene som dokumenterer dette er fra 1500-tallet. I dag bor det kvener over hele Norge.
Kvener er etter definisjonen til den svenske forskeren Kenneth Hyltenstam «alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves som relevant». For at definisjonen skal kunne få anvendelse på skillet mellom skogfinner og kvener, bør den geografiske henvisningen være Nord-Norge, og ikke Norge. Antall kvener i dag er uvisst, men den finske forskeren Lassi Saressalo har tidligere anslått at det finnes om lag 70 000 personer i Norge med kvenske aner. Ikke alle som omfattes av denne definisjonen, ønsker å kalle seg for kvener. Spesielt i Øst-Finnmark har motstanden mot begrepet vært tydelig. Noen med finsk språk og kulturbakgrunn ønsker heller å kalle seg for norskfinner.
Denne avgrensingen av begrepet er ikke entydig, og i stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) påpeker regjeringen at det er lang tradisjon for å bruke begrepet «kven» som norskspråklig benevnelse, mens mange i gruppen selv foretrekker «finskættet» eller «etterkommere av finske innvandrere».Kvenene ble anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge i 1998. Andre nasjonale minoriteter er jøder, rom (sigøynere), romanifolket (også kalt tatere eller «de reisende») og skogfinner.I 2005 ble kvensk anerkjent som et minoritetsspråk i Norge.
| Kvener (kvensk: kväänit/lantalaiset; nordsamisk: kveanat/láddelaččat) har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske bosettingene i Nord-Norge er ukjent, men de eldste skriftlige kildene som dokumenterer dette er fra 1500-tallet. I dag bor det kvener over hele Norge.
Kvener er etter definisjonen til den svenske forskeren Kenneth Hyltenstam «alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves som relevant». For at definisjonen skal kunne få anvendelse på skillet mellom skogfinner og kvener, bør den geografiske henvisningen være Nord-Norge, og ikke Norge. Antall kvener i dag er uvisst, men den finske forskeren Lassi Saressalo har tidligere anslått at det finnes om lag 70 000 personer i Norge med kvenske aner. Ikke alle som omfattes av denne definisjonen, ønsker å kalle seg for kvener. Spesielt i Øst-Finnmark har motstanden mot begrepet vært tydelig. Noen med finsk språk og kulturbakgrunn ønsker heller å kalle seg for norskfinner.
Denne avgrensingen av begrepet er ikke entydig, og i stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) påpeker regjeringen at det er lang tradisjon for å bruke begrepet «kven» som norskspråklig benevnelse, mens mange i gruppen selv foretrekker «finskættet» eller «etterkommere av finske innvandrere».Kvenene ble anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge i 1998. Andre nasjonale minoriteter er jøder, rom (sigøynere), romanifolket (også kalt tatere eller «de reisende») og skogfinner.I 2005 ble kvensk anerkjent som et minoritetsspråk i Norge.
== Kvenbegrepet ==
Ordet kven er brukt om ulike grupper til ulike tider, fra middelalderen og opp til i dag, for å beskrive etterkommere av finsktalende som har emigrert til Nord-Norge fram til andre verdenskrig.
Området rundt den nordlige delen av Bottenvika kalles Kvenland, Quenia og lignende. i ulike historiske kilder, slik som Olaus Magnus' kart fra 1500-tallet, Ottar fra Hålogaland og flere. Den finskspråklige befolkningen her ble betegnet som kvener.
En gruppe finsktalende som hadde tilhold i Nord-Norge i vikingtida, middelalderen og senere. Denne gruppa nevnes av Ottar fra Hålogaland og fra andre kilder, men eksistensen av en betydelig gruppe finsktalende i Nord-Norge i denne perioden er høyst omstridt. Noen forskere mener at etniske finner bare har bodd sporadisk i Nord-Norge, mens andre postulerer en stabil finsktalende befolkning i lange perioder.
Kvener er altså navnet på den finsktalende minoriteten som har brukt og bebodd Nord-Norge fra 1500-tallet og framover, eller kanskje enda tidligere.
På grunn av diskriminering og undertrykkelse av de norske myndighetene ble betegnelsen kven nedsettende på slutten av det 19. århundre. Av denne grunn foretrekker mange kvenetterkommere, særlig i Finnmark, å bli kalt suomalaiset (finner). Men etter gjenopplivningen av den kvenske kulturen på 1970-tallet har noen kvener selv begynt å benytte betegnelsen. Likevel, i senere tid har det fortsatt vært debatt om hvorvidt de norske betegnelsene «finne», «finsk» eller «finskætted» heller burde brukes (da ofte blant de som defineres som kvener selv). Bruken av ordet kven er dog utbredt og til dels akseptert i dag, og brukes for eksempel i navnet til organisasjonene Kvensk Finsk Riksforbund og Norske kveners forbund.
I sin doktoravhandling dokumenterer Kari Storaas at begrepet «kven» blir oppfattet som forvirrende blant finskættede i Sør-Varanger. Storaas undersøkte nærmere historien til 71 personer i Sør-Varanger kommune. Disse var både lokalt finskættede og innflyttere fra Finland. Storaas hevder at man tradisjonelt har oppfattet kvener som finske eller norske borgere, ikke som kvener. «Kvenforbundet snakker om kvener, et folk fra Kvenlandet. Men dette bildet kjenner ikke de finskættede i Sør-Varanger seg igjen i». De finskættede i kommunen sier også, ifølge Storaas, at de ikke snakker kvensk, men finsk. Hun hevder at begrepet «kven» først er blitt aktuelt de siste tretti år, særlig på grunn av etnopolitiske strømninger. Dette kan også ha sammenheng med at de som kom til Øst-Finnmark kom senere enn de som kom f.eks til Nord-Troms og sørligere deler av Finnmark.
== Historie ==
Tidsrammer for kvensk bosetting i Nord-Norge er vanskelig å fastsette fordi kildematerialet er mangelfullt og problematisk – både innenfor stedsnavnsforskning og arkeologi. Eira Söderholm ved Universitetet i Tromsø har imidlertid samlet en stor del av kvenske stedsnavn i Nord-Troms og Finnmark, og Språkrådet har etablert Kvensk Stedsnavntjeneste med et betydelig søkeregister.
=== Tidlig bosetting ===
Når det gjelder skriftlige kilder, vet vi at det i skattemanntallet allerede fra første halvdel av 1500-tallet er belegg for å snakke om en viss kvensk bosetting. Også skattemanntallet fra andre halvdel av 1500-tallet bekrefter kvensk bosetting – både som skattemenn og som drenger. Dette bekreftes i 1600-tallsmaterialet ved at også tingbøkene omtaler kvenene. Omfanget er imidlertid vanskelig å fastslå.
I Generaljordeboka av 1743 er det oppført 33 finnerydninger (gårder) i Nord-Troms, fra Sørstraumen i Kvænangen til Markenes i Balsfjord, som er befolket av kvener, noe som også betyr et betydelig større antall enkeltpersoner. I 1749 skriver presten i Karlsøy, Hans Molde, at omtrent 73 kvenske familier har sin bopel – og omtaler da bare Lyngenfjorden-området.
I flere innvandringsbølger som skyldtes krig og hungersnød i Nord-Finland og Nord-Sverige, bosatte finsktalende mennesker seg i fjordområdene fra Lyngen i vest til Varanger i øst, og noen dro også til Sør-Troms og Nordland. På 1800-tallet ble i tillegg mange kvenbarn sendt med flyttsamene til Astafjord-området i Sør-Troms på grunn av uår og nød i Nord-Sverige. Her ble de bortsatt til norske fosterforeldre mot at samene til gjengjeld fikk en viss kompensasjon i form av matvarer, småfe, en liten pengesum m.m. for kostnadene under overfarten til Norge. Denne praksisen var for øvrig svært omdiskutert i samtida, og mange tok avstand fra denne "barnehandelen", som den ble kalt. Imidlertid var det flere, bl.a. Lars Levi Læstadius, som mente at det kun var snakk om en barnhjertighetshandling fra samenes side. Innvandringen av kvener nådde en topp i 1860-årene under Vest-Europas siste store hungersnød i Finland.
=== Bondekolonisasjon ===
Nærværet av en betydelig finsktalende befolkningsgruppe i Nord-Norge tok seg imidlertid opp fra 1700-tallet. På dette tidspunktet hadde den finsktalende koloniseringen nordover i Finland og innover i Tornedalen nådd langt nord. Dermed var jordbruksområder i Porsanger, Alta, Nordreisa, Kåfjord, Storfjord, Lyngen og Balsfjord innen rekkevidde. Den finske befolkningen i Balsfjord og lenger vest gikk raskere opp i den norske befolkningen, men i Skibotn, Nordreisa, Alta og i Porsanger har kvensk vært i bruk helt opp til våre dager.
=== Innvandringsbølge i Øst-Finnmark ===
Tyngdepunktet for kvensk bosetting er i dag i Øst-Finnmark, og innvandringen hit skjedde under hungersnøden i Finland på 1860-tallet. Vadsø har blitt kjent som kvenbyen, og hadde på 1860-tallet et finsktalende flertall. Andre betydelige kvenske samfunn i Øst-Finnmark er Bugøynes (Sør-Varanger) og Neiden (Sør-Varanger). Spesielt i Bugøynes lyktes man lenge i å bevare kvensk som hverdagsspråk.
På slutten av 1800-tallet var ca. 25 % av befolkningen i Finnmark (i Vadsø over 50 %), og ca. 8 % av befolkningen i Troms kvener.
== Språk ==
Kvensk er et østersjøfinsk språk, nært beslektet med meänkieli i Sverige og med nord-finske dialekter. Kvensk defineres i dag som et truet språk, det vil si at det først og fremst fungerer som et muntlig språk blant eldre kvener. Kvensk er plassert på nivå II i det Europeiske Språkcharteret, men aktive kvenske miljøer jobber hardt for å få språket opp til nivå III, der blant annet samisk befinner seg.
I 1874 ble befolkningens etnisitet og språk i daværende Tromsø Amt beskrevet slik: Amtets fastboende Indvaadere bestaar af Nordmænd, Kvæner og Lapper. I den vestlige Del af Amtet til og med Karlsø og Balsfjordens Herreder bestaar Hovedbefolkningen af Nordmænd, medens den i de østligere Herreder væsentlig er lappisk og kvænsk. I sistnævnte Strøg er kvænsk det almindelige Talesprog, selv blandt de derboende Nordmænd.
I 1885 skrev avisa Fedraheimen følgende om utbredelsen av det kvenske språket i Finnmark:Fraa Finnmarki klagar dei seg yver, at det Kvænske Maalet vinn Yvertak yver Dansk-Norsken [...] Kvænsken hev vokse seg so sterk, at det kann vera Faare for, at store Delar av Finnmarki snart vert reint avnorska. Det er Tid til, at det maa aalvorleg Yvertenkjing yver kva der skal gjerast der uppe, fyrr det vert for seint […]I 2005 ble kvensk anerkjent som et eget språk i Norge. Før dette hadde man en lang diskusjon om hvorvidt kvensk skulle oppfattes som et eget språk eller en dialekt av finsk. Det var flere forhold som ble lagt til grunn da kvensk ble anerkjent som et eget språk:
kvensk snakkes utenfor Finlands grenser
språket har en lang historie utenfor Finlands grenser
riksfinsk og kvensk har utviklet seg i forskjellige retninger
en finlender og en kven kan ha problemer med å forstå hverandre
=== Finsk blant kvenene ===
Finsk har vært det mest brukte språket blant kvener og andre finsktalende på hele Nordkalotten og i Kvenland gjennom tidene. Både det gamle og moderne kvenske språket og meänkieli har sin grunnstamme i finsk. Et eksempel på dette er at samer, kvener og andre finsktalende i Fennoskandinavia brukte finske bibler og andre religiøse skrifter helt opp til våre dager. En av grunnene til at de lokale dialektene i Norge ikke forandret seg i takt med språket i Finland var at bibelen fra 1776 ble brukt i lengre tid enn andre steder.
Finsk er per 2022 det mest utbredte språket blant kvenene i Norge. Ni av ti skoleelever med rett til sitt etniske språk velger å lære seg finsk. Denne statistikken har blitt kritisert av Norske kveners forbund, teorien er at de som tar finsk ikke aktivt velger finsk, fordi de mener det er usikkert om kvensk i det hele tatt har vært et alternativ. Opplæringsloven § 2-7 gir elevene i Troms og Finnmark rett til å velge finsk eller kvensk, og dette forplikter skolene til å tilby finsk og kvensk.
== Fornorsking og trakassering ==
Kvener ble på samme måte som samene gjenstand for en aktiv fornorskningspolitikk. Dette ble særlig praktisert fra 1850 og om lag hundre år framover. Fornorskningen var preget av nasjonalisme og kollektivisme, med lav toleranseterskel og frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning (den finske fare).
Målet om fornorskning fikk følger for distrikts- og sikkerhetspolitikken. Det er imidlertid den kulturpolitiske delen og skolens og språkets betydning som er mest interessant i denne sammenhengen. Norske lærere og norsk språk var enerådende i skolen. Stortinget vedtok så seint som i 1936 at finsk ikke lenger kunne benyttes som hjelpespråk i skolen. For grunnskolens vedkommende varte dette til 1980. Kvenenes språk ble undertrykt for å svekke den etniske identiteten. I perioden 1945 til 1970 ble bestemmelser som tok sikte på fornorskning ikke håndhevet i like stor grad, men heller ikke formelt avviklet.
== Liberalisering ==
I mønsterplanen fra 1987 ble finsk for første gang nevnt i offentlige læreplaner. I 1996 vedtok Stortinget at finsk skulle gis offisiell status som andrespråk i områder av Troms og Finnmark med kvensk eller finsk befolkning. Kvenenes språksituasjon diskuteres også i forbindelse med bruk av stedsnavn og navn på kommuner, særlig i trespråklige regioner i de nordligste fylkene.
== Konsekvenser ==
Fornorskningsprosessen har ført med seg liknende former for trakassering, mindreverdighetsfølelse og problemer med å hevde seg i samfunnet for kvener som for samer. Først på 1970-tallet ble det nytt liv i det kvenske miljøet, muligens som en indirekte effekt av utviklingen for samene. Dette førte til økt bevissthet om egen kultur og til organisering på etnisk grunnlag, og det er i dag to organisasjoner som mottar statsstøtte. Det er imidlertid forskjellige oppfatninger i den kvenske gruppen om egen benevning, språk og minoritetsstilling. I 2018 er det ingen sikre anslag med hensyn til hvor mange kvener som er bosatt i Norge. Spørsmålet om kveners formelle minoritetsstatus drøftes i forbindelse med norsk ratifisering av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.
Det har fra enkelte hold blitt tatt til orde for å oppnå urbefolkningsstatus også for kvenene, fordi innflytningen skjedde før de siste grensene i Nord-Norge ble trukket opp i 1751 og dermed før deler av Nord-Norge ble en offisiell del av Norges territorium.
Det er ikke alle, av de som kan, som har valgt å definere seg som kvener. Noen har valgt å definere seg som norskfinner eller finskættede, og enkelte innad i gruppen tar også avstand fra kven-begrepet og minoritetsstatusen. Andre lever uten behov for å kjenne til sin bakgrunn eller ta tilbake språket og kulturen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kvens – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kultur og kirkedepartementets høring om kvensk språks status
Kvensk Stedsnavntjeneste
Riksgrensen mot Sverige og dagens Finland av 1751
Offisiell hjemmeside for Kvensk Finsk Riksforbund
Offisiell hjemmeside for Norske kveners forbund | Kvener (kvensk: ; nordsamisk: ) har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. | 8,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finsk | 2023-02-04 | Finsk | ['Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Alternative nynorskartikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions offisielle språk', 'Kategori:Finsk', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Viktige stubber'] | «Finsk» kan også referere til Finland og finner.Finsk tilhører den finsk-ugriske grenen av den uralske språkgruppen, og er det største av de østersjøfinske språkene rundt Østersjøen, foran estisk, karelsk og kvensk. I den mer omfattende gruppen finsk-ugriske språk inngår også ungarsk, og de samiske språkene. Se lingvistisk klassifikasjon i sidepanelet for bedre oversikt over gruppeinndelingen.
| «Finsk» kan også referere til Finland og finner.Finsk tilhører den finsk-ugriske grenen av den uralske språkgruppen, og er det største av de østersjøfinske språkene rundt Østersjøen, foran estisk, karelsk og kvensk. I den mer omfattende gruppen finsk-ugriske språk inngår også ungarsk, og de samiske språkene. Se lingvistisk klassifikasjon i sidepanelet for bedre oversikt over gruppeinndelingen.
== Utbredelse ==
Finsk er offisielt språk i Finland. Finsk blir snakket av over 6,5 millioner mennesker, hovedsakelig i Finland, men også av store finske emigrantgrupper i Nord-Amerika og i et større område i Nord-Sverige, hvor dialekten heter meänkieli eller tornedalsfinsk. Også i Norge brukes det finske dialekter i Finnmark og Nord-Troms. Dialektene her kalles ofte kvensk. Finsk språk har også en lang historie i deler av dagens Russland, for eksempel i den karelske republikken og i Ingermanland, området mellom St. Petersburg og Estland. I disse områdene lever finsktalende ennå i noen lokalsamfunn. En finsk språkøy fantes fra 1600-tallet fram til 1800-tallet på Finnskogen, både på norsk og svensk side av grensa mellom Hedmark og Värmland.
=== Status ===
I Finland er finsk det overlegent mest talte språket. I Sverige har finsk minoritetsstatus. I Norge har kvensk språk en offisiell minoritetsstatus, og er også et offisielt språk i Porsanger kommune.
=== Kvenene ===
Språket til kvenene, de om lag 6000 etterkommerne av finske innvandrere fra 1700-tallet og senere i Troms og Finnmark, ble tidligere regnet som dialekter av finsk, men det fikk i 2005 status som ett eget minoritetsspråk med navnet kvensk. Også i Sør-Norge fantes det finske innvandrere på Finnskogene, men det finske språket der er utdødd.
De finske dialektene i Tornedalen fikk i 2002 status som ett eget minoritetsspråk i Sverige, med navnet tornedalsfinsk eller meänkieli.
=== Emigrantfinsk ===
Finske emigrantmiljø finnes særlig i USA, Canada og Sverige. I USA er andelen finske immigranter stor på Michigans øvre halvøy. I Canada finnes det mange finskættede i området rundt Thunder Bay i den vestre delen av Ontario. Innvandrermiljøene i Sverige stammer fra årene etter 2. verdenskrig.
=== I Norge ===
Det har sannsynligvis vært kontakt mellom Finland og Nord-Norge i uminnelige tider. Dagens finskspråklige minoritet stammer imidlertid fra finsk innflytting til Nord-Norge fra 1700-tallet og fremover. Det er registrert enkeltpersoner som "Qvæn" i det norske skattemantallet siden 1500-tallet. Den tidligste masseinnvandringen var delvis en følge av den finske bondekulturens ekspansjon nordover, delvis som følge av krigene mot Russland på 1700-tallet. Denne innvandringen kom først og fremst til Nord-Troms, hvor Nordreisa og deler av Lyngen-området ble preget av finsk språk frem til våre dager, samt til Alta og Porsanger i Finnmark. En ny bølge kom på 1860-tallet som følge av hungersnøden i Finland. Denne gangen gikk bølgen til Øst-Finnmark, hvor spesielt Vadsø ble kjent som kvenhovedstaden i Norge. I dag er Bugøynes i Sør-Varanger det stedet i Norge hvor finsk språk holdes best i hevd.
Siden det finske språket i Norge skiller seg noe fra riksfinsk, spesielt i ordforrådet, kalles finsk i Norge gjerne kvensk. Lingvistisk sett kunne man kalt kvensk for en dialekt av finsk, men den gjensidige forståelsen kan være utfordrende, spesielt mellom de eldste kvenske dialektene og dagens moderne finsk. Da de tidligste kvenene kom til Norge på 1500-tallet, fantes det heller ingen finsk stat. Området som i dag er Finland, var bare en del av Sverige. Det var dermed heller ingen ting som het "finlender" på den tiden. Derfor er kvenene i dag en norsk minoritet, og en kven er ikke det samme som en finlender.
== Struktur ==
Både de uralske og de indoeuropeiske språkene hadde et komplekst system av bøyninger, men de indoeuropeiske språkene har utviklet seg til et mer analytisk system hvor komplisert grammatikk og bøyninger er erstattet av en strengere ordstilling, preposisjoner, og andre tilsvarende ord. De uralske språkene har derimot beholdt den mer sammensatte grammatikken.
Finsk har dermed 15 forskjellige kasus (16 i noen østlige dialekter) i motsetning til norsk som bare har to til fire, avhengig av målform eller dialekt. I tillegg har finsk et sammensatt verbsystem. Finsk er altså et syntetisk språk som bruker endelser eller suffikser for å uttrykke kasus, verbform eller utledede ordformer. Likevel er finsken enklere på noen felter; det finnes ikke bestemt og ubestemt form i språket, og heller ikke egen adjektivbøyning eller kjønnsbøyning.
Eksempel på bøyning i alle 15 kasuser:
*Instruktiv forekommer bare i flertallsform, men kan iblant brukes i entallsbetydelse. Den eneste "ekte" entallsformen er jalan = til fots, jfr. flertall jaloin = ved hjelp av føttene
**Komitativsformen etterfølges alltid av et possesivsuffiks, f.eks. autoineni = med bilen min/bilene mine, autoinesi = med bilen din/bilene dine osv.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Finnish - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA). | | antall = 6 500 000 | 8,095 |
null | 2023-02-04 | Liste over Norges regjeringer | null | null | null | Norges regjering siden 1814. Begrepet ministerium ble brukt frem til 1884. | 8,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Curriculum_vitae | 2023-02-04 | Curriculum vitae | ['Kategori:Arbeidsliv', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk'] | Se også CV (andre betydninger).Et curriculum vitae (CV; fl. curricula vitae; latin for «livets løp», el. «livsløp») er et sammendrag av den utdannelse man så langt i livet har, og hvilken yrkeskarriere og annen arbeidspraksis en har hatt. En CV kan også inneholde flere opplysninger knyttet til ens kompetanse og erfaring. Det er vanlig å legge ved en CV når man søker en stilling for å vise hvilke kvalifikasjoner og relevant erfaring en har.
| Se også CV (andre betydninger).Et curriculum vitae (CV; fl. curricula vitae; latin for «livets løp», el. «livsløp») er et sammendrag av den utdannelse man så langt i livet har, og hvilken yrkeskarriere og annen arbeidspraksis en har hatt. En CV kan også inneholde flere opplysninger knyttet til ens kompetanse og erfaring. Det er vanlig å legge ved en CV når man søker en stilling for å vise hvilke kvalifikasjoner og relevant erfaring en har.
== Innhold ==
Det varierer betydelig hvor mye informasjon som føres opp i en CV. Det kan begrense seg til kun å være en oppsummering av utdannelse og yrkeserfaring (herunder verv og andre frivillige aktiviteter). Tradisjonelt var det vanlig å ta med:
navn, fødselsdato og fødselssted
ens foreldres navn og tittel
sivilstatus og eventuelle barn
IT-kunnskaperI dag vil en mer moderne CV inneholde disse opplysninger:
Kontaktinformasjon (adresse, e-postadresse, mobilnr, nasjonalitet, fødselsdato/alder, linkedin url) e-post bør være din egen private e-post
Bilde av deg (kan utelates, men ca halvparten av dagens CV-er har bilde)
Profil, en kort tekstlig beskrivelse som oppsummerer deg og din erfaring)
Utdanning (periode, utdanningstedets navn, eventuell oppnådd grad/tittel, en kort beskrivelse av utdanningen)
Arbeidserfaring (tidsperiode, arbeidsgivers navn, stillingstittel, en kort beskrivelse av arbeidserfaringen)
Annen erfaring f.eks styreledelse, frivillig arbeid mm (periode, navn på erfaringen, en kort beskrivelse)
Kurs og sertifikater (periode/dato, skole/opplæringssted, kurstittel, oppnådd tittel (hvis relevant), en kort beskrivelse av kurset)
Ferdigheter (en kort liste med dine viktigste profesjonelle ferdigheter som er relevante for den jobben du søker på)
Fritidsinteresser
Språkkunnskaper
Referanser (tas kun med hvis du har avklart med referansene dine at de vil bli kontaktet, ellers bør det stå "Referanse oppgis på forespørsel"
== Tradisjonelt, kortfattet eksempel ==
== Moderne CV ==
En moderne CV fremstår mer selgende enn en tradisjonell CV. Det er i nyere tid vanlig å legge til informasjon i CV-en for å fremheve spesielt relevant kompetanse som ikke fremgår av stillingstittel, navn på utdanning og navn på arbeidsgiver. Dette gjøres ved å legge til utfyllende informasjon om resultater, prestasjoner og arbeidsoppgaver man har hatt i de ulike stillingene. Mange velger også fremheve sine Nøkkelkvalifikasjoner (også kalt profil, sammendrag, oppsummering eller introduksjon) øverst i CV-en. Dette er ofte et sammendrag av erfaring, utdanning og prestasjoner. Noen velger også å legge til personlige egenskaper under dette punktet.
En moderne CV kan være på en eller to sider. Har man mer informasjon om prosjekter eller sertifikater man vil at arbeidsgiver skal ha, kan det være et alternativ å legge dette ut i egne vedlegg.
Man bør tilpasse punktene i CVen til den arbeidsgiver man søker jobb hos ved å ta vekk det som er irrelevant og å utdype det som er relevant. Arbeidsgivere sjekker om man har hull i CV-en. Slike hull er ok så lenge det kommer fram i CV-en hvorfor det er slik. Dette kan jo skyldes at man har hatt omsorg for barn eller andre årsaker.
== Moderne CV, eksempel ==
Denne CVen er et eksempel på hvordan noen i dag foretrekker å lage sin CV med bilde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NAVs side om CV-er
Alt om CV på unginfo.no
finnstillinger.no: CV oppsett
CVGURU.no - Eksempler på CV og Søknad (med mal)
LagMinCV.no - Hvordan skrive CV? Mal til hvordan du kan få en fantastisk CV Arkivert 22. desember 2019 hos Wayback Machine.
Veien til Drømmejobben - CV-guide og CV-mal
personligcv.no - CV som designer seg selv - 15-20 forskjellige søknadsbrev og CV-maler
blogg.personligcv.no - blogg med tips om CV-skriving og jobbsøknadsbrev
Hvordan skrive et CV – liste over tips og maler | CV, Cv, cV og cv kan bety: | 8,097 |
null | 2023-02-04 | Einar Gerhardsens første regjering | null | null | null | Einar Gerhardsens første regjering, også kalt «Samlingsregjeringen», satt fra 25. juni til 5. | 8,098 |
null | 2023-02-04 | Team Antonsen | null | null | null | Team Antonsen er et norsk humorprogram som gikk på NRK1 i 2004. Programmet var av og med Atle Antonsen, Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Kristopher Schau. | 8,099 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.