url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/AFIS-enhet | 2023-02-04 | AFIS-enhet | ['Kategori:Akronymer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lufttrafikktjeneste'] | AFIS-enhet (fra engelsk aerodrome flight information service unit) er en enhet som yter flygeinformasjons- og alarmtjeneste til luftfartøyer før avgang og landing innenfor en trafikkinformasjonssone og –område (TIZ/TIA) på en ikke-kontrollert flyplass. På en AFIS-enhet styres ikke lufttrafikken av flygeledere. Det er pilotene selv som tar sine avgjørelser basert på formidlet informasjon gitt av en AFIS-Fullmektig.
En AFIS-Enhet er en lufthavn som i utgangspunktet har mindre enn 10.000 flybevegelser (landinger og avganger) i året. Ved flyplasser med mer trafikk enn 10.000 årlige flybevegelser (stamruteplassene) ytes det som regel flykontrolltjeneste, som da utøves av flygeledere og er en kontrollert enhet. Alle lufthavnene på det norske kortbanenettet er AFIS-Enheter.
| AFIS-enhet (fra engelsk aerodrome flight information service unit) er en enhet som yter flygeinformasjons- og alarmtjeneste til luftfartøyer før avgang og landing innenfor en trafikkinformasjonssone og –område (TIZ/TIA) på en ikke-kontrollert flyplass. På en AFIS-enhet styres ikke lufttrafikken av flygeledere. Det er pilotene selv som tar sine avgjørelser basert på formidlet informasjon gitt av en AFIS-Fullmektig.
En AFIS-Enhet er en lufthavn som i utgangspunktet har mindre enn 10.000 flybevegelser (landinger og avganger) i året. Ved flyplasser med mer trafikk enn 10.000 årlige flybevegelser (stamruteplassene) ytes det som regel flykontrolltjeneste, som da utøves av flygeledere og er en kontrollert enhet. Alle lufthavnene på det norske kortbanenettet er AFIS-Enheter.
== AFIS-enheter i Norge ==
Følgende offentlige flyplasser (alfabetisk) har AFIS-enheter som drives av Avinor:
=== Privatdrevne ===
Oversikt over flyplasser (alfabetisk) med AFIS-enheter som drives privat:
== Kilder ==
Avinor
Store Norske Bedriftsnytt
Kings Bay AS : Annual reports Arkivert 1. november 2013 hos Wayback Machine. | AFIS-enhet (fra engelsk aerodrome flight information service unit) er en enhet som yter flygeinformasjons- og alarmtjeneste til luftfartøyer før avgang og landing innenfor en trafikkinformasjonssone og –område (TIZ/TIA) på en ikke-kontrollert flyplass. På en AFIS-enhet styres ikke lufttrafikken av flygeledere. | 7,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_siste_dagers_hellige | 2023-02-04 | De siste dagers hellige | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Siste dagers hellige'] | De siste dagers hellige (på engelsk Latter Day Saint movement, forkortet LDS movement), også omtalt som mormoner eller mormonere (i entall mormon eller mormoner), er fellesbetegnelsen for medlemmene i flere trossamfunn som bygger på læren til den amerikanske religionsstifteren og profeten Joseph Smith (1805-1844). Tilhengerne ser på seg selv som kristne, men i tillegg til Bibelen anser de Mormons bok og to andre skrifter som like hellige. Boka inneholder angivelig en guddommelig inspirert tekst forfattet av profeten Mormon og forteller blant annet om jøder i Amerika i oldtida. Teksten skal ha blitt funnet og oversatt av Smith før originalen så gikk tapt. Boka kom ut i 1830, og kirkesamfunnet ble dannet i årene like før.
Det er over 16 millioner mormoner i dag. Det overlegent største av mormonersamfunnene er Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints eller LDS Church). Hovedsetet for mormonkirken har siden 1847 ligget i Salt Lake City i Utah i USA.
Mormonene legger vekt på familieliv, tjeneste og misjonsvirksomhet. Templer er viktige sentre for religiøse handlinger.
Mormons bok har gitt tilhengerne kallenavnet «mormoner» (i entall «mormon», med «mormoner» som norsk sideform) mens Smiths lære har fått tilnavnet «mormonisme» og kirkesamfunnet «mormonkirken». Adjektivet «hellig» ble brukt om de første kristne i Det nye testamentet, og «de siste» viser at mormonene betrakter seg som Kristi etterfølgere i «endetiden» før Jesu gjenkomst.
| De siste dagers hellige (på engelsk Latter Day Saint movement, forkortet LDS movement), også omtalt som mormoner eller mormonere (i entall mormon eller mormoner), er fellesbetegnelsen for medlemmene i flere trossamfunn som bygger på læren til den amerikanske religionsstifteren og profeten Joseph Smith (1805-1844). Tilhengerne ser på seg selv som kristne, men i tillegg til Bibelen anser de Mormons bok og to andre skrifter som like hellige. Boka inneholder angivelig en guddommelig inspirert tekst forfattet av profeten Mormon og forteller blant annet om jøder i Amerika i oldtida. Teksten skal ha blitt funnet og oversatt av Smith før originalen så gikk tapt. Boka kom ut i 1830, og kirkesamfunnet ble dannet i årene like før.
Det er over 16 millioner mormoner i dag. Det overlegent største av mormonersamfunnene er Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints eller LDS Church). Hovedsetet for mormonkirken har siden 1847 ligget i Salt Lake City i Utah i USA.
Mormonene legger vekt på familieliv, tjeneste og misjonsvirksomhet. Templer er viktige sentre for religiøse handlinger.
Mormons bok har gitt tilhengerne kallenavnet «mormoner» (i entall «mormon», med «mormoner» som norsk sideform) mens Smiths lære har fått tilnavnet «mormonisme» og kirkesamfunnet «mormonkirken». Adjektivet «hellig» ble brukt om de første kristne i Det nye testamentet, og «de siste» viser at mormonene betrakter seg som Kristi etterfølgere i «endetiden» før Jesu gjenkomst.
== Bakgrunn ==
=== Joseph Smith ===
Joseph Smith jr. ble født i Sharon, Windsor County, Vermont 23. desember 1805. Omkring 1818-19 flyttet familien til Palmyra i delstaten New York. På den tiden var det en sterk religiøs vekkelse i området.
Farens familie ble vunnet for den presbyterianske tro, og fire av familiemedlemmene sluttet seg til denne kirken: moren, Josephs to brødre Hyrum Smith og Samuel Harrison, og søsteren Sophronia. Joseph Smith var 14 år og ble meget opprørt av de teologiske stridighetene, men holdt seg i likhet med faren Joseph Smith d.e. utenfor kirkesamfunnene. Allikevel holdt familien sammen i bibellesing og felles bønn. Etter hvert rettet ungguttens oppmerksomhet seg mot metodistene, og Smith skriver at han ønsket til en viss grad å slutte seg til dem.
Smith forteller at han som fjortenåring i en bønn spurte om åndelig veiledning for sin kirkelige virksomhet. I en åpenbaring så han da to «herlige vesener» stå foran seg. Gjennom møtet fikk han vite at ingen av kirkesamfunnene var det rette, men at de alle var på avveier. «Herren» forbød ham å slutte seg til noen av dem, men instruerte ham å danne et eget samfunn.
Kirken ble offisielt organisert i Fayette i New York 6. april 1830. Den fikk først navnet «Jesu Kristi kirke», men skiftet til «Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige» etter en senere åpenbaring. Smith fortalte at døperen Johannes viste seg og påførte ham og samarbeidspartneren Oliver Cowdery «det gamle aroniske prestedømme». I et senere syn kom apostlene Peter, Jakob og Johannes og innviet dem til det melkisedekske og utnevnte dem til apostler. Gjennom nye åpenbaringer i desember 1830 ble Smith befalt å samle kirkens medlemmer i Ohio på grunn av forfølgelser, og vinteren 1831 ble hovedkvarteret etablert i Kirtland.
27. mars 1836 ble Kirtland-tempelet innviet, og 3. april samme vår hevdet Joseph Smith og Cowdery at de mottok viktige presteskapsnøkler av Moses, Elias og Elijah, skikkelser fra bibelsk mytologi. Kirken møtte store forfølgelser også der, og flertallet av medlemmene dro 14. mars 1838 videre til Far West i Missouri. Våren 1839 slo de seg omsider ned i Illinois og grunnla byen Nauvoo. 6. april 1841 ble grunnsteinen til Nauvoo-tempelet lagt, og ett år etter, 17. mars 1842, ble hjelpeforeningen organisert for kvinnene.
27. juni 1844 ble Joseph, i en alder av 38 år, og broren Hyrum drept i fengslet i Carthage i Illinois. Årsakene var både religiøse og lokalpolitiske. Etter Joseph Smiths død tok Brigham Young (1801–77), som var president for De tolv apostlers kvorum, over ledelsen av flertallet. Han førte den første gruppen av pionérer over 1.600 km prærie. Følget nådde frem til Saltsjødalen i dagens Utah i 1847, og etablerte dagens hovedsete for kirken.
=== Mountain Meadows ===
Ti år senere inntraff en av de mest eksplosive hendelser i USAs tidlige historie, Mountain Meadows-massakren som var et massedrap på et vogntog med nybyggere. Lokal mormonsk milits stod bak, men hadde med seg flere paiute-krigere for å skape inntrykk av at det dreide seg om et indianerangrep på hvite. Angrepet utviklet seg til en beleiring som pågikk 7.-11. september 1857, og endte med ren henrettelse av nybyggerne etter at de hadde overgitt seg. Det anslås at bortimot 120 personer ble drept, mens 17 barn ble spart, alle yngre enn åtte år.
Bare én deltaker ble stilt for retten, John Doyle Lee (f. 1812). Sammen med sin kone sluttet han seg til mormonerne i Far West i 1837. Dette var bare syv år etter grunnleggelsen av kirken, men bevegelsen var alt forvist fra Smiths hjemstat New York og fra Ohio. Smiths anklager mot andre kirkesamfunn falt ikke i god jord, og mormonere hadde også en tendens til å konsentrere både politisk og økonomisk makt slik at de etter hvert også ble utvist av Missouri og Illinois, der Smith ble lynsjet i 1844. For å bryte denne onde sirkel, besluttet Brigham Young å flytte med de gjenværende medlemmene til Utah, noe som ga ham tilnavnet «mormonernes Moses». Som nyomvendt sluttet Lee seg til en hemmelig kirkeorden kalt danittene som beskyttet og forsvarte mormonere. Da folk i Missouri protesterte mot mormonernes stemmegivning ved et stemmelokale i 1838, stormet danittene inn i mengden og slo løs på folk med køller. Bygninger brant ned, og Lee innrømme senere å ha deltatt i plyndring. Han var i Kentucky da Smith ble lynsjet, men ble med Brigham Young til Utah, som da utgjorde en del av Mexico, vel utenfor rekkevidde av amerikansk lovverk. Lee var utnevnt til «kaptein over femti [personer]» på vandringen til Saltsjødalen. President Millard Fillmore utnevnte Young til guvernør over Utah, og Lee ble agent for indianerne, han misjonerte og skaffet dem redskaper og plantefrø. Da US army trakk seg ut, fulgte rundt 100 mormonerkvinner dem. Det forverret den anspente stemningen at ryktene gikk om at mormonere tillot flerkoneri, noe som også viste seg å stemme. I april 1857 ble mormoneren Parley Pratt drept i Arkansas av den lovlige ektemann til en av «konene» hans. Mormonersamfunnet utla dette som religiøs forfølgelse, og regnet Pratt som en martyr. De tok til å lagre korn i forventning om et apokalyptisk sammenstøt med dem de kalte «amerikanere». De mente at hæren planla en invasjon av Utah, og Young forsøkte å verve paiuter fra Mountain Meadows til kampen. Han innførte unntakstilstand med forbud mot å reise gjennom territoriet uten tillatelse. Vogntoget med nybyggere fra Arkansas på vei til California kjente neppe til forbudet.
Lee og George A. Smith kontaktet paiutene og advarte dem mot inntrengende hvite som kunne tenkes å forgifte vann og kveg på sin vei. Vogntoget hadde med kveg som de lot gresse på mormonernes land, noe som vakte sinne. Lee fremstilte nybyggene som frekke og truende, mens andre beskrev dem som respektfulle. Men sommeren 1857 forverret stemningen seg, og unge menn gikk i prosesjon gjennom Cedar City med bannere påskrevet «A terror to evil doers» (= Et skremsel for de som vil ondt). Lee og Isaac C. Haight, menighetsforstander og milits-leder, ga paiutene våpen, og 7. september angrep paiuter assistert av mormonere forkledd som indianere for å kamuflere sin tilknytning til kirken. Emigrantene grov grøfter rundt vogntoget og slo fra seg - men etter fem dagers beleiring gikk de tom for ammunisjon, vann og proviant. Mormonerne mente emigrantene var blitt klar over hvem som stod bak angrepet, og fryktet at om dette kom hæren for øre, ville det fremskynde en invasjon. Kommandanten William H. Dame ga ordre om at ingen vitner skulle overleve, med unntak for barn under åtte år. 11. september oppsøkte Lee og flere fra militsen vogntoget under hvitt flagg og tilbød fritt leide til Cedar City. Emigrantene trengte bare å overlate kveg og eiendeler til paiutene. Emigrantene hadde intet annet valg enn å gå med på dette, og fulgte med militsen i tre grupper - den siste bestod av de voksne mennene som ble skutt ned på kloss hold, mens kvinner og mindreårige møtte et regn av kuler og piler i et bakhold. Drapsofrene ble kjapt begravd. Lokalbefolkningen auksjonerte bort eller fordelte eiendelene deres sammen med de overlevende barna. En kvinne i Cedar City mintes synet av de 17 barna: «To ble tatt hardt på, de fleste hadde foreldrenes blod på klærne, og alle skrek av redsel og sorg og forferdelse.»Først året etter kom tropper anført av major James H. Carleton til Mountain Meadows for å etterforske drapene, og fant knokler fra «svært små barn». Soldatene samlet knoklene så godt de kunne, reiste en varde påskrevet: «Her ble 120 menn, kvinner og barn massakrert med kaldt blod tidlig i september 1857. De var fra Arkansas.» Et kors ble satt opp med påskriften: «Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» (Romerbrevet 12,19.) Under avhørene av de overlevende barna i 1859 ble det forklart hva fosterforeldrene hadde gitt paiutene i bytte for barna; men siden ble det oppklart at barna aldri hadde vært hos indianerne, og at ingenting var betalt for dem.Lee og de andre lederne hadde avlagt ed på at de aldri ville røpe sin delaktighet i massakren, og Lee selv fortalte Brigham Young at paiutene var ansvarlige. Dette forble kirkens offisielle standpunkt frem til 2007. Men i sin rapport til kongressen anklaget major Carleton mormonernes milits og kirkeledere. Young ekskommuniserte både Lee og Haight, men bare Lee ble stilt for retten. I 1877 ble han dømt til døden og skutt av en eksekusjonspelotong. Han stod fast på at han ble brukt som syndebukk, og selv om han først hadde sagt at Young var uvitende om planleggingen, skrev han senere i Life and Confessions of John D. Lee at massakren fant sted «på direkte ordre av Brigham Young». Foran 300 fremmøtte ble han skutt på åstedet for massakren. Iført frakk og skjerf satte han seg på kisten han skulle gravlegges i. Den fremmøtte fotografen sa seg villig til å sørge for en kopi av bildet av ham til hver av hans tre siste koner. Kl 11:30 håndhilste han på mennene rundt seg, tok av seg hatt og frakk og snudde seg mot de fem skytterne med anmodning om å bli skutt i hjertet. De åpnet ild, og Lee ramlet ned i kisten.I etterkant fortsatte mormonerne å legge skylden for massakren på paiutene. Men indiansk overlevering tyder på at paiutene ikke deltok verken i det innledende angrepet eller henrettelsene. 20. april 1961 ble Lee gjeninntatt i kirken. Dette vakte forvirring. Først 11. september 2007 påtok kirken seg offisielt ansvaret for hendelsen som førte til Lees henrettelse. I en minneseremoni leste Henry B. Eyring opp kunngjøringen: «Vi uttrykker dyp anger over massakren som fant sted i denne dalen for 150 år siden i dag, og for den urettferdige og fortidde lidelsen ofrene opplevde den gang, og deres slektninger frem til i dag.» Han fortsatte med en beklagelse til paiutene som så lenge hadde måttet bære skylden.
== Dannelse av forskjellige samfunn ==
De fleste av tilhengerne fulgte Brigham Young som sin nye leder etter Smiths død. Under hans ledelse flyktet de til Utah på en lang, strabasiøs ferd. Siden den tid har Salt Lake City vært hovedsetet for Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Men ikke alle fulgte Young, og flere andre samfunn ble dannet. Joseph Smiths kone, Emma Smith, ble ikke med dem som drog med Young.
Den største og mest kjente av disse andre kirkene er Kristi Samfunn (tidligere Den Reorganiserte Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige). Smith hadde en sønn, som også het Joseph Smith. Han var bare 11 år da faren ble myrdet. Han og moren ble værende igjen i Illinois sammen med flere av tilhengerne, og han ble deres leder da han vokste opp.
Flere andre kirker ble også til i den første tiden. Noen fulgte Sidney Rigdon, som hadde vært visepresidentkandidat da Smith var presidentkandidat. Noen av dem organiserte seg med tiden i en menighet i Pennsylvania under ledelse av William Bickerton. De ble kjent som The Church of Jesus Christ (Bickertonittene).
Noen fulgte James Jesse Strang. De slo seg med tiden ned på Beaver Island og dannet en gruppe som praktiserte polygami (flerkoneri). Strang ble kjent som deres konge. Senere ble han skutt og drept i forbindelse med en ransaking. Disse ga opphav til dem som i dag kaller seg strangitter. De praktiserer ikke lenger polygami i dag.
Noen fulgte Alpheus Cutler og gav opphav til det som i dag er Church of Christ (Cutlerittene).
Noen som hadde brutt ut allerede mens Smith levde, fulgte Granville Hedrick og dannet Church of Christ (Temple Lot). De så det som sin oppgave å bygge et stort tempel i Missouri.
Kristi Samfunn har også gitt opphav til utbrytergrupper, ikke minst etter at den i den senere tid har begynt å følge en liberal teologi. Til disse hører The Restoration Church of the Latter Day Saints og The Remnant Church of the Latter Day Saints.
Det fins også flere andre grupper, de fleste små. Noen av dem praktiserer polygami den dag i dag, og disse gruppene finnes særlig i de sydvestlige statene. (Se Mormonsk fundamentalisme)
== Lære ==
De siste dagers hellige tror at Joseph Smith og hans profetier var en gjenopprettelse av den sanne menighet direkte ved Guds inngripen. Smith fikk overlevert noen tekster på gullplater som han oversatte. Disse tekstene til Mormons bok. Andre skrifter som brukes av flere av samfunnene er Lære og pakter, som inneholder åpenbaringer Smith og noen andre skal ha mottatt, og Den kostelige perle, som blant annet inneholder noe han skal ha oversatt fra en papyrus.
Mormons bok forteller at en gruppe israelitter bestående av profeten Lehi, hans familie og noen tilhengere, utvandret fra Jerusalem ca. 600 år f. Kr. og bosatte seg på det amerikanske kontinent. Fra Lehis sønner kommer to folkeslag, nephittene (etter Nephi), og lamanittene (etter Laman).
Jesus viste seg så for dette folket i Amerika etter sin død og oppstandelse og valgte ut tolv apostler blant dem. Noen av disse folkene hevder de er forfedre til den amerikanske urbefolkningen, indianerne. De siste dagers hellige tror at tusenårsriket skal begynne ved Kristi annet komme når Israel blir samlet, de ti tapte stammer blir gjenopprettet og Sion (Det nye Jerusalem, jamfør Johannes' åpenbaring) bokstavelig talt blir bygget på det amerikanske kontinent under ledelse av Jesus Kristus.
Ifølge de fleste kilder hevdet Smith på et tidspunkt å ha mottatt en åpenbaring om polygami, og dette ble etter hvert praktisert av 2–5 prosent av Kirkens medlemmer (fra omkring 1850 til 1890), med høye krav til både moral og økonomi. Det var stor forfølgelse av Kirken de første årene, og mange menn ble drept. Resultatet var mange enker med barn som ikke kunne forsørge seg i et utsatt nybyggersamfunn. Mange har i ettertid sett polygamiet i denne sammenheng. Det finnes imidlertid også noen som mener at Smith selv aldri forkynte eller praktiserte polygami. De kirkesamfunnene som etter hvert ble dannet, utviklet forskjellig syn på dette. I dag er det fortsatt enkelte av de minste samfunnene i USA som har denne praksis. Disse er ikke tilknyttet den opprinnelige Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, hvor det fører til utelukkelse av Kirken dersom noen praktiserer polygami, som altså opphørte i 1890.
I den religiøse seremonien Endowment lærer medlemmene hemmelige passord og håndtrykk som de etter døden, gjenoppstandelsen i åndeverdenen og dommen trenger når de skal komme inn i Guds kongeriker nær Kolob, en planet eller stjerne i mormonenes kosmologi. Etter denne seremonien begynner dessuten de fleste å bære temple garments, et slags «hellig» undertøy.
== Kritikk ==
De mange særegne læresetningene til De siste dagers hellige har ført til at de er blitt kritisert av andre kristne. En del ser dem heller ikke som egentlige kristne med henvisning til Paulus' brev til galaterne 1:6-9, som fordømmer framtidige engler som eventuelt skulle komme og forkynne «et annet evangelium». Noen anser De siste dagers hellige som en del av det man kaller nyreligiøsitet. Kirken hevder selv å ikke forkynne et annet evangelium slik Gal. 1:6-9 forbyr, men kommer med nok et «testamente» om at Jesus virkelig er Kristus og Messias.
Kritikere hevder at De siste dagers hellige har drevet med rasisme, polygami, falske profetier, selvmotsigelser, endringer i skriftene (også i Mormons bok, «den mest korrekte»), hemmelige, frimurerlignende tempelseremonier og kontakt med døde – noe Bibelen sier er ondskap. Videre påstås det at mange av de kvinnene Joseph Smith ble beseglet til, allerede var gift med andre menn. Motsetninger mellom medlemmer av kirken og statlige og føderale myndigheter i USA kunne utarte til vold, og fram til 1890-tallet var kirken i konflikt med føderale amerikanske myndigheter, mye på grunn av doktrinen om polygami, som de først forlot i 1890 etter føderalt press. Også i Norge var det sterk motstand mot kirken og dens misjonsvirksomhet, fra de første misjonærene kom til Norge i 1851.I motsetning til Bibelen, som inneholder referanser til enkelte faktiske historiske hendelser, anser ikke historikere, arkeologer og andre eksperter innenfor relevante fagfelter fortellingene i Mormons bok som virkelige. The Smithsonian Institute i New York ser ikke på Mormons Bok som et historisk dokument og mener boken er ren fiksjon.De siste dagers hellige har også blitt anklaget for rasisme. Enkeltpersoner innenfor kirken lærer at «Kainsmerket» som Kain angivelig fikk av Herren etter å ha myrdet sin bror Abel, var mørkere hudfarge (Bibelen, 1 Mosebok 4:15). I Mormons bok, 2 Nephi 5:21 står det at tegnet på lamanittenes forbannelse (den mørke huden), ville bli fjernet dersom de omvendte seg til Herren. «Og på grunn av deres misgjerninger hadde han latt forbannelsen komme over dem, ja, en svær forbannelse. For se, de hadde forherdet sine hjerter mot ham, så de var blitt som flint. Derfor, da de var hvite og overmåte skjønne og tiltalende, lot Gud Herren dem få en mørk hud...» (2 Nephi 5:21). Imidlertid har personer av enhver rase og hudfarge alltid vært medlemmer av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, og siden 1978 har alle «verdige» mannlige medlemmer kunnet bli utnevnt til prester.
== Se også ==
Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (den største kirken)
Sanger brukt av Siste Dagers Hellige
Mormons bok
Mormon
Moroni
Melkisedek
Presteskap hos Siste Dagers Hellige
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Mormons bok (søkbar)
Siste Dagers Hellige.no
The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints (engelsk hjemmeside)
Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (norsk hjemmeside)
Forskning på Mormons Bok Arkivert 24. oktober 2007 hos Wayback Machine. (norsk side) | | | 7,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirtland | 2023-02-04 | Kirtland | ['Kategori:1811 i Ohio', 'Kategori:41°N', 'Kategori:81°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1811', 'Kategori:Byer i Lake County i Ohio', 'Kategori:Byer i Ohio', 'Kategori:Sider med kart'] | Kirtland er en by i Lake County i Ohio. Ved folketellingen i 2010 hadde byen 6866 innbyggere. Den første kirke av Siste dagers hellige hadde sitt hovedsenter her fra 1831 til 1838.
| Kirtland er en by i Lake County i Ohio. Ved folketellingen i 2010 hadde byen 6866 innbyggere. Den første kirke av Siste dagers hellige hadde sitt hovedsenter her fra 1831 til 1838.
== Referanser == | | fylke = Lake County | 7,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ohio | 2023-02-04 | Ohio | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med hovedstad forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Ohio', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1803'] | Ohio er en av USAs delstater. Den er den 34. største og dekker et areal på 106 096 km². Delstaten hadde 11 536 504 innbyggere ifølge folketellingen i 2010 og ble en stat i 1803. Hovedstaden er Columbus, mens andre byer er Cleveland, Toledo og Cincinnati.
| Ohio er en av USAs delstater. Den er den 34. største og dekker et areal på 106 096 km². Delstaten hadde 11 536 504 innbyggere ifølge folketellingen i 2010 og ble en stat i 1803. Hovedstaden er Columbus, mens andre byer er Cleveland, Toledo og Cincinnati.
== Geografi ==
Ohio er regnet som den østligste av midtveststatene. Staten grenser til Michigan og Eriesjøen i nord, Pennsylvania i øst, Vest-Virginia og Kentucky i sør og Indiana i vest. Nordvestre Ohio er et forholdsvis flatt område, mens det er mer kupert i sørøst.
Staten har 88 fylker (counties på engelsk).
== Befolkningsutvikling ==
== Økonomi ==
Ohio regnes som en tradisjonell industristat med stor stålproduksjon, samt maskineri-, kjemikalie-, og næringsmiddelproduksjon. Deler av Ohio rundt byer som Cleveland i nord, regnes som en del av «rustbeltet» med nedgang i befolkningstallet etterhvert som nedgangstider i tungindustrien tvang folk til å flytte sør- og vestover.
Mye av Ohio er fruktbart med et variert jordbruk som omfatter storfe-, fjærkre-, svine-, korn-, soya- og tomatproduksjon.
Ohio har 13 statsuniversiteter, hvorav Ohio State University er USAs tredjestørste universitet.
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
== Historie ==
Som det meste av det som i dag er USA, var Ohio først befolket av indianere. Iroquois-stammen førte krig mot flere andre grupper og erobret Ohio-området som sine jaktmarker. Franskmennene begynte å sette opp handelsruter gjennom Ohio på 1700-tallet, men ga slipp på området etter krig mot britene i 1763.
Opprinnelig var Ohio en del av nordvestterritoriet, som etter hvert ble delt opp i stater tidlig på 1800-tallet. Staten ble sluppet inn i unionen 19. februar 1803 som den 17. delstaten.
Ohio er delstaten som i størst grad stemmer på samme presidentkandidat som USA i sin helhet. Siden 1964 har vinneren i Ohio også vunnet presidentvalget, med unntak av i 2020.
== Politikk ==
På føderalt plan representeres Ohio av to senatorer og 18 representanter. Den statlige lovgivende forsamlingen består av et senat med 33 medlemmer og et hus med 99 medlemmer.
I delstatspolitikken har Ohio siden tidlig på 90-tallet vært kontrollert av republikanerne. Demokratene erobret guvernørembetet ved valget i 2006, men republikanerne tok det tilbake i 2010. Republikanerne har et solid flertall i begge kamrene i delstatsforsamlingen. I Senatet er styrkeforholdet 24-9, i Huset 61-38.
På føderalt nivå er Ohio regnet som en vippestat, men republikanere ligger noe foran her også. Demokratene og republikanerne har en senator hver, mens 12 av de 16 plassene i representantenes hus besittes av republikanere. Demokratene har støtte i nordlige deler av Ohio, mens republikanerne står sterkest i sør.
== Kjente personer ==
Neil Armstrong
Halle Berry
Thomas Edison
Clark Gable
John Glenn
Bob Hope
John D. Rockefeller
Toni Morrison
Jesse Owens
Arthur Schlesinger Jr.
William Sherman
Steven Spielberg
Ted Turner
Wilbur Wright
Troy Perkins
Don King
Drew Carey
The Miz
Bow Wow
Maynard James Keenan
Thomas Kuhn
Marilyn Manson
Granville T. Woods
Jake Paul
Logan Paul
Roman Atwood
Cody Garbrandt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ohio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
== Regional-geografien == | Ohio er en av USAs delstater. Den er den 34. | 7,703 |
null | 2023-02-04 | M109 | null | null | null | M109 er en amerikanskprodusert selvdreven haubits i 155 mm kaliber. Den ble for første gang tatt i bruk tidlig i 1960-årene og etter dette har den blitt kontinuerlig oppgradert. | 7,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_flyplasser_i_Norge | 2023-02-04 | Liste over flyplasser i Norge | ['Kategori:Flyplasser i Norge', 'Kategori:Lister over byggverk i Norge', 'Kategori:Lister over flyplasser', 'Kategori:Norske transportlister', 'Kategori:Sider med diagrammer'] | Liste over norske flyplasser, helikopterplasser og flystasjoner gruppert etter fylke/område og deretter sortert etter navn. For en liste kun sortert etter navn, se kategorien flyplasser i Norge.
| Liste over norske flyplasser, helikopterplasser og flystasjoner gruppert etter fylke/område og deretter sortert etter navn. For en liste kun sortert etter navn, se kategorien flyplasser i Norge.
== Graf med statistikk for de 10 mest trafikkerte flyplassene i Norge ==
== Godkjente og ikke godkjente landingsplasser ==
For å drive en landingsplass over en viss størrelse må innehaveren ha konsesjon og teknisk-operativ godkjennelse jf. luftfartsloven § 7-5 første ledd: «For å anlegge, drive eller inneha landingsplass kreves konsesjon fra departementet.» Det er Luftfartstilsynet som fører tilsyn med de godkjente landingsplasser.
Mindre landingsplasser kan ha konsesjon, men ikke teknisk-operativ godkjennelse jf. luftfartsloven § 7-5 tredje ledd: «Det kreves ikke konsesjon for landingsplass der det er eller vil bli foretatt ubetydelig rydnings-, anleggs- eller bygningsvirksomhet og antall flybevegelser er av et ubetydelig omfang, med mindre flysikkerhetsmessige eller støymessige hensyn tilsier at første ledd kommer til anvendelse.» Noen av disse landingsplassene er i perioder helt eller delvis brukt til andre formål eller er av andre årsaker uegnet som landingsplass.
Noen landingsplasser har hverken konsesjon eller teknisk-operativ godkjennelse.
== Forsvarets flystasjoner ==
Evenes flystasjon
Andøya flystasjon
Rygge flystasjon
Ørland flystasjon
Bardufoss flystasjon
Gardermoen flystasjon
Sola flystasjon
== Nedlagte flyplasser ==
Alappmoen flyplass
Forus flyplass
Fritzøe flyplass (ENFZ)
Gamvik flyplass
Gressholmen sjøflyhavn
Herdla flyplass
Kjøllefjord flyplass (QJL)
Kongsberg flyplass
Lade flyplass
Moss lufthavn, Rygge (RYG)
Narvik lufthavn, Framnes
Oslo lufthavn, Fornebu (ENFB/FBU)
Verdal flyplass
Værøy flyplass
Øysand flyplass
== Bildegalleri ==
== Se også ==
Flyplass
Lufthavn
Flystasjon
Helikopterplass
Største flyplasser i Norden
Liste over modellflyplasser i Norge
== Eksterne lenker ==
Godkjente flyplasser i Norge (eldre liste)
Luftfartstilsynet
Oversikt over små og store landingsplasser i Norge | Liste over norske flyplasser, helikopterplasser og flystasjoner gruppert etter fylke/område og deretter sortert etter navn. For en liste kun sortert etter navn, se kategorien flyplasser i Norge. | 7,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jehu_av_Israel | 2023-02-04 | Jehu av Israel | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall i 814 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 876 f.Kr.', 'Kategori:Konger av det gamle Israel', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jehu (hebraisk: יֵהוּא, Yēhû; i betydningen «Jahve er Ham») var en konge av Israel. Han var sønn av Josjafat, sønnesønn av Nimsji. Bibelforskeren og arkeologen William F. Albright har datert Jehus kongedømmet til 842-815 f.Kr., men bibelforskeren Edwin R. Thiele har kommet fram til datoene 841-814 f.Kr. Den fremste kilden til Jehu er Andre Kongebok i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet), men Jehu er også bekreftet i assyriske kilder.
| Jehu (hebraisk: יֵהוּא, Yēhû; i betydningen «Jahve er Ham») var en konge av Israel. Han var sønn av Josjafat, sønnesønn av Nimsji. Bibelforskeren og arkeologen William F. Albright har datert Jehus kongedømmet til 842-815 f.Kr., men bibelforskeren Edwin R. Thiele har kommet fram til datoene 841-814 f.Kr. Den fremste kilden til Jehu er Andre Kongebok i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet), men Jehu er også bekreftet i assyriske kilder.
== Utropt som konge ==
Kongedømmet til Jehus forgjenger, Joram, var markert av slaget ved Ramot i Gilead mot en aramensk hær. Der ble Joram såret og dro deretter tilbake til Jisreel for å leges. Han ble pleiet av Ahasja, konge av Juda, som også var hans nevø. Jehu grep anledningen ved å drepe Joram, og ble således selv konge. Forfatteren av Andre Kongebok beskriver det slik at mens hærførerne av den israelittiske hæren samlet seg et stykke fra kongens øyne, sendte profeten Elisja en av sine lærlinger til dette møtet. Denne førte Jehu vekk fra sine likemenn og salvet ham som konge i et indre kammer. Bibelen er taus om identiteten til denne disippelen. Jehus følge ville vite hvem som sto bak dette merkelige besøket, og Jehu sa da «Ord for ord sa han til meg: Så sier Herren: Jeg har salvet deg til konge over Israel. Du skal gjøre ende på din herre Ahabs hus. Jeg vil ta hevn over Jesabel for drapet på mine tjenere profetene..Hele Ahabs hus skal gå til grunne." Hans følgesvenner blåste da i hornene sine og utropte ham til konge.
== Jisreel, og Joram og Jesabels død ==
Med en utvalgt gruppe dro Jehu i all hast til Jisre'el hvor Joram lå syk med sine sår fra slaget ved Ramot i Gilead. Der drepte Jehu kong Joram på egen hånd ved å skyte ham gjennom hjertet med en pil. Ahasja, kongen av Juda, forsøkte å rømme, men ble dødelig såret av en av Jehus krigere ved Gur-passet ved Jibleam, men klarte å komme seg til Megiddo, hvor han døde.
Forfatteren av Andre Kongebok beskriver hvordan Jehu gikk inn i byen uten motstand, og så Jesabel, mor til kong Joram, viste seg i et vindu i palasset og mottok ham med forakt. Jehu kommanderte evnukkene i palasset til å kaste henne ned på gaten. Fallet var hardt for henne, og i tillegg kjørte han over henne med sin hestestridsvogn. Da tjenerne kom tilbake for å gravlegge henne, hadde bikkjene fortært alt unntatt hennes hender, føtter og hode.Som herre over Jisreel skrev Jehu til høvdingene i hovedstaden Samaria, og beordret dem om å telle hodene til alle kongelige prinser i kongedømmet. De gjorde som de ble bedt om og brakte ham sytti hoder som ble stablet i to hauger ved hans port den neste dagen. Hele familien etter kong Ahab av Israel ble utryddet av Jehu. Kort tid etterpå møtte Jehu brødrene til Ahasja, fikk dem grepet og «slo dem i hjel ved brønnen i Bet-Eked, førtito mann i alt. Han [Jehu] lot ikke en eneste bli igjen.» «Da Jehu kom til Samaria, slo han i hjel alle som var igjen av Ahabs hus der i byen. Han utryddet hver eneste en... » Deretter fikk han tak de som dyrket guden Baal ved å tilkalle Baal-prester fra hele Israel, og fikk også disse drept, foruten å ødelegge fysiske spor på deres religiøse tilknytning, som å ødelegge Baals steinstøtte, og omgjøre dets tempel til et offentlig toalett, i henhold til Andre Kongebok.
Til tross for dette blodige statskuppet, tok Jehu likevel opp tidligere tiders praksis med å dyrke gullkalvene, og fulgte således «ikke helhjertet den loven som Herren, Israels Gud, hadde gitt,» noe Andre Kongebok uttrykte misnøye med. Hva som ellers skjedde under Jehus styre fortelles det lite om. Han var hardt presset av angrep fra Hasael av Aram-Damaskus, konge av arameerne i dagens Syria, som Bibelen hevdet hadde slått «israelittene langs hele grensen. På østsiden av Jordan tok han hele Gilead, landet hvor Gads, Rubens og Manasses stamme bodde, helt fra Aroer ved Arnon-elven og nordover, både Gilead og Basan. » Dette avsnittet i Andre Kongebok kan forklare hvorfor Jehu tilbød tributt til Salmanassar III, konge av Assyria, slik som det er framstilt på den assyriske kongens sorte obelisk i Kalhu (Nimrud). Det kan tyde på at Jehu søkte Salmanassars beskyttelse på grunn av angrepene fra Hasael. Sterke internasjonale allianser ville også ha bidratt til bekrefte hans militære statskupp over Joram. Betegnelsen Bit-Khumri («Omri») ble også benyttet av assyrerkongen Tiglat-Pileser III på Pekah (733 f.Kr.) og Hosea av Israel (732 f.Kr.), således kunne henvisningen hos Salmanassar til huset/landet/kongedømmet til Omri benyttes på senere israelittiske konger som ikke nødvendigvis nedstammet fra Omri, men som en generell henvisning til landet Israel.
== Den sorte obelisk ==
Bortsett fra omtalen i den hebraiske Bibelen, opptrer Jehu i assyriske dokumenter, kjent fra kong Salmanassar IIIs sorte obelisk i Kalhu (Nimrud). På obelisken er Jehu framstilt (eller en av hans ambassadører) mens han kysser bakken foran den assyriske kongens føtter. I kileskriftteksten er han omtalt som mIa-ú-a mar mHu-um-ri-i, eller «Jehu sønn av Omri» (Bit-Khumri)» hvor Omri er det assyriske betegnelsen på kongedømmet Israel. Denne tributten er datert til 841 f.Kr. Det er den tidligst bevarte avbildning av noen israelitt.
I henhold til obelisken tjente Jehu i sin allianse med Fønikia og Juda, og ble underkastet som vasall av Assyria.
== Tel Dan-stelen ==
Forfatteren av Tel Dan-stelen, som ble gjenfunnet i 1993-1994 i løpet av utgravningene ved Tel Dan i nordlige Israel, hevder å ha drept både Ahasja av Juda (som besøkte Joram) og Joram. Den mest sannsynlige forfatteren av dette monumentet er Hasael av Aram-Damaskus. Selv om inskripsjonen er et samtidig vitnemål for denne perioden, er slike monumenter erfaringsmessig ofte politisk propaganda hvor periodens konger tenderte til å skryte og komme med overdrevne påstander. Stelen bekrefter de bibelske personene, men motsier ikke nødvendigvis informasjonen i Bibelen.
== Referanser == | | | 7,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abraham_(bibelsk_person) | 2023-02-04 | Abraham (bibelsk person) | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:Første Mosebok', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Abraham (hebraisk: אַבְרָהָם – ʾAḇrāhām; gresk: Ἀβραάμ – Abraám), opprinnelig Abram (hebraisk: אַבְרָם – ʾAḇrām), er eponymet til de abrahamittiske religioner, blant disse er jødedommen, kristendommen og islam. I henhold til både Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente for kristne) og Koranen er Abraham stamfar til like mange stammer som det er stjerner på himmelen. Jøder, kristne og muslimer anerkjenner Abraham som Israelfolkets oldefar, bestefar til Jakob som fikk navnet Israel, gjennom Isak.
I islam er Abraham anerkjent som en profet, patriark og budbringer under navnet Ibrahim. Muslimer kaller tilhengere av de andre abrahamittiske religioner som «bokens folk», og ser på Abraham som en av de viktigste av mange profeter sendt av Gud og som en arketype av den perfekte muslim.
Abraham var en etterkommer av Noahs sønn Sem. Kristne og muslimer tror at Jesus var en etterkommer av Abraham, og i tillegg tror muslimer at også Muhammad var en etterkommer via Ismail. Første Mosebok er fortellingen som nedtegner livet til Abraham og presenterer hans rolle som den som kunne bare bli tilfreds gjennom en monoteistisk overenskomst eller pakt mellom ham selv og Gud. Koranen har fortellinger om Abraham og hans avkom som er tilsvarende til de som er i Bibelen.Det er en voksende konsensus blant bibelforskere at fortellingen i Første Mosebok om Abraham har sin opprinnelse fra litterære sirkler fra 500- og 400-tallet f.Kr. hvor den tjente til å forsikre og overbevise israelittene i landflyktighet om at til tross for ødeleggelsen av Jerusalem, templet og kongedømmet av Davids Hus, innebar Jahves omgang og behandling av deres forfedre at de fikk en historisk grunnleggelse og et opphav som ga håp for framtiden. Abrahams tilknytning til områdene Mamre og Hebron i den sørlige delen av Jerusalems område og Juda antyder at dette var opphavet til Abrahams kult.
| Abraham (hebraisk: אַבְרָהָם – ʾAḇrāhām; gresk: Ἀβραάμ – Abraám), opprinnelig Abram (hebraisk: אַבְרָם – ʾAḇrām), er eponymet til de abrahamittiske religioner, blant disse er jødedommen, kristendommen og islam. I henhold til både Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente for kristne) og Koranen er Abraham stamfar til like mange stammer som det er stjerner på himmelen. Jøder, kristne og muslimer anerkjenner Abraham som Israelfolkets oldefar, bestefar til Jakob som fikk navnet Israel, gjennom Isak.
I islam er Abraham anerkjent som en profet, patriark og budbringer under navnet Ibrahim. Muslimer kaller tilhengere av de andre abrahamittiske religioner som «bokens folk», og ser på Abraham som en av de viktigste av mange profeter sendt av Gud og som en arketype av den perfekte muslim.
Abraham var en etterkommer av Noahs sønn Sem. Kristne og muslimer tror at Jesus var en etterkommer av Abraham, og i tillegg tror muslimer at også Muhammad var en etterkommer via Ismail. Første Mosebok er fortellingen som nedtegner livet til Abraham og presenterer hans rolle som den som kunne bare bli tilfreds gjennom en monoteistisk overenskomst eller pakt mellom ham selv og Gud. Koranen har fortellinger om Abraham og hans avkom som er tilsvarende til de som er i Bibelen.Det er en voksende konsensus blant bibelforskere at fortellingen i Første Mosebok om Abraham har sin opprinnelse fra litterære sirkler fra 500- og 400-tallet f.Kr. hvor den tjente til å forsikre og overbevise israelittene i landflyktighet om at til tross for ødeleggelsen av Jerusalem, templet og kongedømmet av Davids Hus, innebar Jahves omgang og behandling av deres forfedre at de fikk en historisk grunnleggelse og et opphav som ga håp for framtiden. Abrahams tilknytning til områdene Mamre og Hebron i den sørlige delen av Jerusalems område og Juda antyder at dette var opphavet til Abrahams kult.
== Om Abraham ==
=== Etymologi ===
Abraham opptrer først som Abram inntil han blir omdøpt av Gud i Første Mosebok 17:5. (På samme tid endres hans kones navn fra Sarai til Sara.) Fortellingens kontekst indikerer at Abraham skal bety «far til de mange» (hebraisk 'aḇ-hămôn goyim). Filologer kan dog ikke akseptere den bibelske forklaringen på Abrahams etymologi. Selv om forleddet ab- betyr «far», er ikke andre ledd, -hamon og -naham noe hebraisk ord. Det ordet på hebraisk som faktisk betyr «mange», «utallige», «mengde», er rabim. Johann Friedrich Karl Keil har foreslått at det en gang virkelig fantes et ord, raham (רָהָם) på hebraisk, som betydde «mange», som en analog til det arabiske ruhâm med denne betydningen, men ingen bevis støtter denne antagelsen. En annen mulighet er at første element egentlig skal være abr-, som betyr «høvding», men det vil gi et meningsløst annet element -aham. David Rohl har foreslått at navnet kommer fra akkadiske «faren elsker», men flertallet av forskere foretrekker en opprinnelse basert på hebraisk.
=== Opphav ===
Abraham var sønn av Tarah og etterkommer av Noahs sønn Sem. Hans opprinnelige navn var Abram, men han ble siden kjent som Abraham. Han var gift med sin halvsøster Sarai, senere kjent som Sara. Han hadde to brødre som het Nahor og Haran. Sistnevnte døde på et ganske tidlig tidspunkt og etterlot seg sønnen Lot.
Etter Saras død fikk han ytterligere seks sønner med medhustruen Ketura: Simran, Joksjan, Medan, Midjan, Jisjbak og Sjuah. Abraham regnes som stamfar til både israelitter, ismaelitter, edomitter og midjanitter.
Abraham døde 175 år gammel, og ble begravet i Makpela-hulen som ifølge Bibelen skal ligge i byen Hebron på Vestbredden. Dette er en av grunnen til at jødene ønsker å ha tilgang til byen.
=== Kronologi ===
Den standardiserte masoretiske bibelteksten i Den hebraiske Bibelen plasserer Abrahams fødsel til 1948 år etter Skapelsen, eller 1948 AM (Anno Mundi, «Året til Verden»). De to andre betydelige teksttradisjonene har ulike datoer. Den oversatte Bibelen til gresk, Septuaginta, plasserer den ved 3312 AM og Den samaritanske Tora til 2247 AM. Alle tre er enige i at han døde 175 år gammel. Det har vært rundt to hundre forsøk på å tilpasse den bibelske kronologi til historiske datoer, to av de mer innflytelsesrike har vært de jødiske datoer (Abraham levde i 1812 f.Kr. til 1637 f.Kr.) og de fra erkebiskop James Ussher på 1600-tallet (1976 f.Kr. til 1801 f.Kr.); men det meste som kan bli sagt med en viss grad av sikkerhet er at den standardiserte hebraiske teksten av Første Mosebok plasserer Abraham i den tidligste delen av det andre millennium f.Kr.
== Historisk korrekthet og opprinnelse ==
Det er generelt akseptert av forskere at det er ingenting i fortellingene i Første Mosebok som kan bli knyttet til historien i Kanaan tidlig på 2. millennium. Ingen av kongene som nevnes er kjente. Abimelek kan ikke ha vært filisterkonge ettersom filisterne ikke dukket opp historien før flere århundrer senere. Ur kan ikke ha vært kjent som «Ur i Kaldea» før tidlig på 1. millennium. Laban kan ikke ha vært en arameer ettersom disse ikke ble en identifiserbar politisk enhet før på 1100-tallet f.Kr. Joseph Blenkinsopp, professor emeritus i bibelstudier ved amerikanske University of Notre Dame, har merket seg at de tidligere fire eller fem tiårene har det kommet en voksende enighet at Første Moseboks fortelling om Abraham stammer fra litterære sirkler på 500- og 400-tallet f.Kr. som et speilbilde på den situasjonen som det jødiske samfunnet var i under det babylonske og senere tidlige persiske fangenskapet. Blenkinsopp beskriver to konklusjoner om Abraham som er i utstrakt grad opprettholdt innenfor bibelforskningen: den første er at med unntak av triaden «Abraham, Isak og Jakob», er han ikke klart og utvetydig attestert i Bibelen tidligere enn det babylonske landflyktigheten (han opptrer eksempelvis ikke i profetiske tekster tidligere enn denne tiden); den andre er at han ble, i den persiske tiden, en modell for de som ønsket å reise ut fra Babylon og til Judea. Hinsides dette tjente fortellingen om Abraham (og de om Isak og Jakob/Israel) en teologisk hensikt etter ødeleggelsen av Jerusalem, templet og kongedømmet utgått fra Davids Hus: til tross for tapet av dette ga Jahves forhold til forfedrene en historisk berettigelse og grunnlag som ga håp for framtiden. Det er en grunnleggende enighet at Abrahams forbindelse til Harran, Sikem og Betel er sekundære og har sin opprinnelse i at han ble identifisert som bestefar til Jakob og stamfar til de nordlige stammene; hans tilknytning til Mamre og Hebron, på den annen side, som lå i sør innenfor området til Jerusalem og Judea, antyder at denne regionen var opphavet til hans kult.
== Den bibelske fortelling ==
Sammen med sin far Tarah og nevøen Lot, som var sønn av hans avdøde bror Haran, dro hyrden Abram ut fra sin hjemby Ur i Kaldea (sør i dagens Irak) for å søke mot stedet Haran (i dagens tyrkiske provins Şanlıurfa). I henhold til den bibelske kronologi skjedde dette en gang rundt 1900 f.Kr., det vil si på slutten av den yngre steinalder og begynnelsen av bronsealderen. Det var en tid da nomadene ble mer og mer fastboende og allerede hadde forstått seg på dyrking av korn og opplagring av forråd. De første keramikkprodukter og annen håndverk ble også framstilt. Å være en hyrde eller gjeter var sannsynligvis blant de lavere lag av befolkningen.
I Haran tok Gud kontakt med Abram da han var 99 år gammel. Gud sa at han ville inngå enda en pakt med ham og gjøre hans ætt umåtelig stor. Pakten skal gjelde hans slekt til evig tid. Gud ga Abram og hans hustru Sarai nye navn: Abraham og Sarah. Gud krevde også gjenytelser som at alle menn, inkludert slaver, skulle omskjæres. Og hans hustru, til tross for hennes høye alder, skulle bli gravid på nytt med en sønn som skal hete Isak, og med denne sønnen vil Gud også inngå en pakt med. I tillegg fikk Abraham løftet om at landet Kanaan skulle være hans og for hans etterkommere: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat», til tross for at det bodde andre folk i dette området.Det er grunnet denne overenskomsten og pakten alle dagens jøder og borgere i staten Israel begrunner deres religiøse krav på området som tilhører staten Israel som deres lovmessige rett.
Abraham forlot Haran og dro sørover til Kanaan. Rundt hundre år gammel ble han far til Isak, til tross for Saras høye alder. Gjennom Isaks sønn Jakob ble Abraham stamfar til Israels folk. Etter at Sara døde 127 år gammel tok Abraham til seg en ny hustru, Ketura, og fikk med henne sønnene Simran, Joksjan, Medan, Midian, Jisjbak og Sjuah. Disse sønnene fikk også sønner, men verken de eller Ismael arvet Abraham, men han ga dem gaver og sendte dem østover, og lot Isak arve alt etter ham da han døde 175 år gammel.Det er flere enkeltstående fortellinger om Abrahams liv, blant annet da han besøkte Egypt hvor hans hustru Sara ble tatt til faraos hus. Straks ble faraos hoff rammet av «plager», og deretter ble Sara og Abraham sendt vekk. Etter at hans nevø Lot hadde bosatt seg i Sodoma bryter det ut en krig og Lot ble tatt til fange. Abraham samlet sine slaver og befridde Lot og andre fanger. Gud viste seg for Abraham da han fikk besøk av «tre menn» som forutsier at Sara skal føde en sønn og at synden i Sodoma og Gomorra hadde fått Guds oppmerksomhet, og deretter velger Abraham de «rettferdige» byene.Den fortellingen som er mest kjent er når Abraham ble satt på prøve av Gud. Abraham ble bedt om å dra til landet Moria og ofre sin sønn Isak som et brennoffer. Da Abraham grep kniven og foreberedte seg på å ofre sin sønn, ble han forhindret av at Guds engler ropte ned til ham: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.» Abraham ofret da en vær isteden.Første Mosebok oppgir også at Abraham er gravlagt i Makpela-hulen i Hebron sammen med sin hustru og sine etterkommere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Abrams overgang til Abraham | Abraham (hebraisk: – ʾAḇrāhām; gresk: – Abraám), opprinnelig Abram (hebraisk: – ʾAḇrām), er eponymet til de abrahamittiske religioner, blant disse er jødedommen, kristendommen og islam. I henhold til både Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente for kristne)Nettbibelen: Første Mosebok 11-25 og Koranen er Abraham stamfar til like mange stammer som det er stjerner på himmelen. | 7,707 |
null | 2023-02-04 | Den ortodokse kirke | null | null | null | Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger). | 7,708 |
null | 2023-02-04 | Rock City | null | null | null | Rock City var et «nasjonalt ressurssenter for pop og rock», lokalisert i Namsos i Trøndelag. Stortinget vedtok å opprette senteret i 2005. | 7,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Loch_Ness | 2023-02-04 | Loch Ness | ['Kategori:4°V', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Highland', 'Kategori:Innsjøer i Skottland', 'Kategori:Storbritannias geografistubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04'] | Loch Ness (fra gælisk Loch Nis) er den nest største innsjøen i Skottland regnet i overflateareal og den største innsjøen regnet i vannmasse. Loch Ness er 56,4 km² og 226 meter på det dypeste; i vannmasse inneholder Loch Ness mer vann enn det er vann i alle innsjøer i England og Wales til sammen. Innsjøen er mest kjent for «Nessie», et sjøuhyre som ifølge gamle historier, folketro og usikre observasjoner skal leve i innsjøen.
Glenurquhart er en dal som grenser til sjøens Urquhart Bay. På bredden av Loch Ness ligger Urquhart Castle, som ble sprengt etter slaget ved Culloden i Skottland 1746, da engelskmennene var redd skottene skulle gjøre opprør igjen og da benytte slottet.
| Loch Ness (fra gælisk Loch Nis) er den nest største innsjøen i Skottland regnet i overflateareal og den største innsjøen regnet i vannmasse. Loch Ness er 56,4 km² og 226 meter på det dypeste; i vannmasse inneholder Loch Ness mer vann enn det er vann i alle innsjøer i England og Wales til sammen. Innsjøen er mest kjent for «Nessie», et sjøuhyre som ifølge gamle historier, folketro og usikre observasjoner skal leve i innsjøen.
Glenurquhart er en dal som grenser til sjøens Urquhart Bay. På bredden av Loch Ness ligger Urquhart Castle, som ble sprengt etter slaget ved Culloden i Skottland 1746, da engelskmennene var redd skottene skulle gjøre opprør igjen og da benytte slottet.
== Opphav ==
Loch Ness ligger i den lange, is-utgravde renna The Great Glen (Glen More) som løper sørover fra Inverness til Fort William, med fjorden Loch Linnhe som en forlengelse sørover. Hele dette systemet ble erodert ut av breer i siste istid og er derfor ikke særlig mer enn 10 000 år gammelt.
== Dyreliv ==
Innsjøen har ganske kaldt og næringsfattig vann og lav produksjon. Den har en bestand av røye, men disse er for få og småfalne til å gi opphav til noe fiske av betydning.
== «Nessie» ==
== Eksterne lenker ==
(en) Loch Ness – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Loch Ness – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Om «Nessie»
Lenker knyttet til Loch Ness og «Nessie»
Om kryptozoologi | thumb|Kart over veier og steder ved [[innsjøen Loch Ness i Skottland.]] | 7,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyssedal | 2023-02-04 | Tyssedal | ['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Ullensvang', 'Kategori:Kulturmiljøer av nasjonal interesse', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tettsteder i Vestland'] | Tyssedal er et tettsted i Ullensvang kommune i Vestland. Tettstedet har 596 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger 6 km nord for Odda sentrum ved riksveg 13 mot Brimnes. Tyssedal ligger mellom fjord og fjell, på østsiden av Sørfjorden i Hardanger, og ved foten av Hardangervidda. Tyssedal er et typisk ensidig industristed. Industriarven i Odda-Tyssedal ble i 2009 oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste, sammen med Rjukan–Notodden industriarv.
Dialekten i Tyssedal er sterkt preget av østnorske dialekter, særlig østfolddialekten. Dette skyldes den store innvandringen på begynnelsen av 1900- tallet. Språket som snakkes her er vesentlig forskjellig fra resten av Odda-området. Forskjellene har blitt noe utvannet de siste 50 åra.
| Tyssedal er et tettsted i Ullensvang kommune i Vestland. Tettstedet har 596 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger 6 km nord for Odda sentrum ved riksveg 13 mot Brimnes. Tyssedal ligger mellom fjord og fjell, på østsiden av Sørfjorden i Hardanger, og ved foten av Hardangervidda. Tyssedal er et typisk ensidig industristed. Industriarven i Odda-Tyssedal ble i 2009 oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste, sammen med Rjukan–Notodden industriarv.
Dialekten i Tyssedal er sterkt preget av østnorske dialekter, særlig østfolddialekten. Dette skyldes den store innvandringen på begynnelsen av 1900- tallet. Språket som snakkes her er vesentlig forskjellig fra resten av Odda-området. Forskjellene har blitt noe utvannet de siste 50 åra.
== Industri ==
=== A/S Hardanger Elektriske Jern- og Stålverk ===
Industrien kom i Tyssedal og Odda på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av tilgang til billig elektrisk kraft.
A/S Tyssefaldene ble stiftet 20. april 1906 og Sam Eyde ble første generaldirektør. I 1909 kjøpte Eyde retten til et svensk patent som skulle gjøre det mulig å utbygge en elektrisk jern- og stålindustri i Norge. I 1909-10 ble selskapet A/S Hardanger Elektriske Jern- og Stålverk etablert i Tyssedal med Sam Eyde som hovedmann, selskapet ble stiftet 24. august 1910. Hovedaksjonærer i Hardangerverket var Eydes selskaper Elektrokemisk og A/S Norsk Elektrometall. Den 7. november 1911 kom den første ovnen i drift, og vinteren 1912-13 ble det bygd enda en ovn. Det viste seg at smeltemetoden ikke fungerte som ventet, og fabrikken ble nedlagt 25. april 1913. Med dette prosjektet mislyktes han riktignok, men det ble utgangspunktet for en utvikling som endte med opprettelsen av det nye industristedet Eydehavn nordøst for Arendal.
=== A/S Tysso Legeringsverk ===
A/S Tysso Legeringverk ble opprettet 1911-12. Første prosjekt var bygging av en smelteovn for sinkmalm, deretter forsøk med ferrokrom og ferrosilisium. Driften tok slutt i 1919 og anlegget ble leit ut til A/A Elektrotermisk for å produsere ferromangan fra russiske gruver. Selskapet gikk konkurs i 1925. Fra 1924-27 drev Det Norske Zinkkompani prøvedrift med sinksmelting på legeringsverket.
=== «Nitriden» - DNN Tyssedal ===
Sam Eyde og hans konsern stiftet sammen med det franske selskapet Pechiney Det Norske Nitridaktieselskap på den konstituerende generalforsamling den 20. august 1912. Eyde-konsernet trakk seg raskt ut og franskmennene fikk hånd om 90% av aksjene. DNN fikk en god kraftavtale med eieren av Tyssefaldene, Ragnvald Blakstad, som satt med et stort kraftoverskudd etter det mislykkete forsøket med jernverksdrift. Fabrikken ble reist på rekordtid, 9 måneder. Ovnshus, ovner og jernkonstruksjoner ble overtatt fra et nedlagt Pechineyanlegg i USA. Maskinparken ble kjøpt brukt fra et mekanisk verksted i Oslo. DNN startet aluminiumsproduksjon i Tyssedal i desember 1916. I 1923 ble det sluttet en avtale mellom Pechiney og British Aluminium Company (Baco) og Aluminium Company of America (Alcoa) om å fordele aksjene i selskapet på 1/3 hver. I 1927 nådde fabrikken produksjonstoppen. Den økonomiske verdenskrisen rammet fabrikken hardt fram til midten av 1930-tallet. Som landets største produsent nådde fabrikken i 1939 sin høyeste årsproduksjon med 15042 tonn, halvparten av landets samlede produksjon. Etter krigen ble gjennomgikk fabrikken en prosessomlegging fra blokkanodeovner til Søderbergovner. Fabrikken ble også utvidet med en anodemassefabrikk og ovnhuset ble utvidet i forbindelse med utbygging av Mågelivassdraget. Pechiney solgte seg ut fabrikken i 1958 og Alcan og Boca fekk 50% hver. Filmen Hvem eier Tyssedal? fra 1975 handler om arbeidernes kamp mot nedleggelse av hjørnesteinsbedriften. Nitriden ble hjemkjøpt av staten i 1976. Aluminiumsverket i Tyssedal var i drift til 1981. Et enstemmig Storting vedtok den 21. mai 1981 St.prp. nr 123 «Modernisering av aluminiumsverket i Tyssedal». Etter en lengre debatt i Stortinget vedtok man i 1983 at aluminiumsverket skulle erstattes av et ilmenittsmelteverk.
=== K/S Ilmenittsmelteverket A/S, Tinfos Titan & Iron, Eramet Titan & Iron og TiZir ===
K/S Ilmenittsmelteverket A/S startet driften i 1986. To år senere kjøpte Tinfos Titan & Iron smelteverket fra staten. I 2005 ble kapasiteten økt og i 2008 ble verket solgt til franskeide Eramet SA. Eramet Titan & Iron solgte halvparten av bedriften til det australske gruveselskapet Mineral Deposits Limited i 2011. Ilmenittsmelteverket eies i dag av det Londonbaserte selskapet TiZir Limited, som er et 50/50 fellesforetak bestående av Mineral Deposits Limited og Eramet SA. TiZir er nå i gang med å planlegge utvidelser av fabrikken. Utvidelsen vil kreve mer råstoff enn den ilmenitten man får fra Hauge i Dalane og selskapet er nå i ferd med å utvinne råstoff fra Grande Côte, Senegal.
Ilmenittsmelteverket i Tyssedal er i dag ett av fem i verden, og det eneste i Europa. Smelteverket produserer slagg med et høyt innhold av titandioksid, som senere kan videreforedles og brukes som hvitt pigment i maling, plastprodukter, papir, keramikk og hygieneprodukter som tannkrem.
Bare 6% av verdensproduksjonen av ilmenitt videreforedles til metallisk titan.Det tredje produktet er råjern med høy renhet. Dette videreforedles og brukes i vindmølledeler, bildeler, maskindeler og verktøy.
== Se også ==
Odda Smelteverk
Zinken
Tyssedal kraftanlegg
Tysso II kraftverk
Oksla kraftverk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norsk Vasskraft og Industristadmuseum i Tyssedal og Odda
Tyssefaldene, kraftselskap i Tyssedal
TiZir
BT om utvidelsesplaner | |befolkningsår = | 7,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Detroit | 2023-02-04 | Detroit | ['Kategori:1701 i Ny-Frankrike', 'Kategori:42°N', 'Kategori:83°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1701', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Detroit', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Detroit (fra fransk Détroit, som betyr «strede») er den største byen i den amerikanske delstaten Michigan og hovedsete i Wayne County. Detroit er en betydelig havneby på Detroitelven i Midtvesten i USA. Detroit ligger nord for Windsor i Ontario, og er med dette den eneste større amerikanske byen som vender sørover mot Canada. Byen ble grunnlagt i 1701 av franskmannen Antoine de la Mothe Cadillac.
Byen er kjent som verdens tradisjonelle bilsenter – Detroit er et metonym for den amerikanske bilindustrien – og en viktig kilde for populærmusikk, noe som gjenspeiles i byens to kjente kallenavn, The Motor City og Motown.
Byen fikk flere kallenavn i løpet av det 1900-tallet, blant annet Rock City, Arsenal of Democracy, The D, D-Town, Hockeytown og The 313 (byens retningsnummer i telefonkatalogen).
Detroit var i 1950 den fjerde største byen i USA, med over 1,8 millioner innbyggere. Etter folketellingen i 2010 har byen 713 777 innbyggere, 237 493 færre enn etter den forrige folketellingen i 2000. Siden 1950 har byen sett en betydelig utstrømning til forstedene. Arbeidsledigheten i Detroit var i august 2009 på 28,9 %.Navnet Detroit refererer ofte til storbyområdet Detroit (Metro Detroit), en voksende region med et innbyggertall på 4 467 592,
hvilket gjør det til USAs ellevte største storbyområde. Detroit-Windsor-området, som består av Detroit-området på den amerikanske siden av Detroitelven og Windsor-området på den kanadiske siden, er en viktig handelsforbindelse mellom USA og Canada og har en samlet befolkning på omtrent 5 700 000.
| Detroit (fra fransk Détroit, som betyr «strede») er den største byen i den amerikanske delstaten Michigan og hovedsete i Wayne County. Detroit er en betydelig havneby på Detroitelven i Midtvesten i USA. Detroit ligger nord for Windsor i Ontario, og er med dette den eneste større amerikanske byen som vender sørover mot Canada. Byen ble grunnlagt i 1701 av franskmannen Antoine de la Mothe Cadillac.
Byen er kjent som verdens tradisjonelle bilsenter – Detroit er et metonym for den amerikanske bilindustrien – og en viktig kilde for populærmusikk, noe som gjenspeiles i byens to kjente kallenavn, The Motor City og Motown.
Byen fikk flere kallenavn i løpet av det 1900-tallet, blant annet Rock City, Arsenal of Democracy, The D, D-Town, Hockeytown og The 313 (byens retningsnummer i telefonkatalogen).
Detroit var i 1950 den fjerde største byen i USA, med over 1,8 millioner innbyggere. Etter folketellingen i 2010 har byen 713 777 innbyggere, 237 493 færre enn etter den forrige folketellingen i 2000. Siden 1950 har byen sett en betydelig utstrømning til forstedene. Arbeidsledigheten i Detroit var i august 2009 på 28,9 %.Navnet Detroit refererer ofte til storbyområdet Detroit (Metro Detroit), en voksende region med et innbyggertall på 4 467 592,
hvilket gjør det til USAs ellevte største storbyområde. Detroit-Windsor-området, som består av Detroit-området på den amerikanske siden av Detroitelven og Windsor-området på den kanadiske siden, er en viktig handelsforbindelse mellom USA og Canada og har en samlet befolkning på omtrent 5 700 000.
== Historie ==
=== 1700-tallet ===
Byens navn kommer fra Detroitelven (på fransk: le détroit du Lac Érié), som betyr «Eriesjøens stred» og forbinder Huronsjøen og Eriesjøen; i historisk kontekst omfattet dette også St. Clairsjøen og St. Clairelven.Mens han reiste opp Detroitelven på skipet «Le Griffon» (eid av La Salle), fant presten Louis Hennepin nordbredden av elven et utmerket sted for en bosetning. Der grunnla den franske offiseren Antoine de la Mothe Cadillac sammen med 51 andre fransk-kanadiere et fort (festning) kalt Fort Ponchartrain du Détroit i 1701, navngitt etter greven av Pontchartrain, marineminister under Louis XIV. Frankrike tilbød gratis land for å lokke familier til Detroit, som vokste til 800 innbyggere i 1765, og ble dermed den største byen mellom Montréal og New Orleans.
Francois Marie Picoté, sieur de Belestre (Montréal 1719–1793) var den siste franske kommandøren av Fort Detroit (1758–1760) og oppga fortet til britene den 29. november 1760. Detroits flagg med sine liljer i øvre venstre halvdel reflekterer i så måte en del av den franske arv. Den første bygningen som ble bygd i Detroit var Ste. Anne de Detroit Catholic Church, oppført i 1701.
Under den franske og indianske krig i 1760 fikk britiske styrker kontroll over byen og forkortet navnet til Detroit. Flere stammer ledet av Pontiac, en ottawaindianerhøvding, startet pontiacopprøret i 1763 som blant annet førte til en beleiring av Fort Detroit. Som reaksjon la britene restriksjoner på hvit bosetning i indianerterritorier som ikke hadde blitt overdradd til koloniene. Detroit ble amerikansk grunn etter Jayavtalen i 1796. I 1805 ødela en bybrann mesteparten av bosetningen. Et varehus ved elven og skorsteinspiper fra trehusene var det eneste som sto igjen.
=== 1800-tallet ===
Fra 1805 til 1847 var Detroit hovedstaden i Michigan. Detroit falt til britene under den britisk-amerikanske krig i 1812, men ble året etter tatt tilbake av USA. Detroit fikk sin første borgermester (Solomon Sibley) i 1806, og bystatus i 1815.
Før den amerikanske borgerkrigen, gjorde byens nærhet til den kanadiske grensen den til et knutepunkt for den såkalte Underground Railroad.
Løytnant (og kommende president) Ulysses S. Grant ble stasjonert i byen (Grants bolig står fortsatt ved Michigan State Fairgrounds). Lokalpatriotisme gjorde at mange fra Detroit vervet seg, blant annet i «jernbrigaden» som tidlig i krigen forsvarte Washington D.C.. Abraham Lincoln skal ha sagt «Takk Gud for Michigan!». Etter attentatet på Lincoln, lovpriste general George Armstrong Custer de tusener fra Michigan som hadde samlet seg i nærheten av Campus Martius Park. Custer ledet Michigan-brigaden under borgerkrigen og kalte dem «wolverines» (jervene).
=== Første halvdel av 1900-tallet ===
På slutten av 1800- og tidlig 1900-tall ble mange av byens såkalte Gilded Age-villaer og -bygninger bygd (i amerikansk historie refererer Gilded Age til en stor befolkningsvekst i USA og en ekstravagant oppvisning i rikdom og pengebruk av Amerikas overklasse etter borgerkrigen på slutten av 1800-tallet (1877–1890), (se Cornelius Vanderbilt, John D. Rockefeller, Andrew Carnegie, Henry Flagler og J.P. Morgan)). Detroit ble kalt «Vestens Paris» for sin arkitektur og for de elektriske gatelysene i Washington Boulevard, som ble satt opp takket være Thomas Edison.
Detroit er strategisk plassert ved De store sjøer, og ble raskt et knutepunkt for transport. Byen hadde vokst jevnt fra 1830-tallet med shipping, skipsbygging og fabrikkindustri. Den voksende vognhandelen fikk Henry Ford til å bygge sin første bil i 1896 i en leid garasje på Mack Avenue, og i 1904 grunnla han Ford Motor Company. Fords fabrikker, samt de fra andre bilpionerer som William C. Durant, Dodge-brødrene, Packard og Walter Chrysler forsterket Detroits status som verdens bilhovedstad; bilmiljøet oppmuntret også lastebilprodusenter som Rapid og Grabowsky til å starte sine virksomheter.
I forbudstiden ble Detroitelven brukt til smugling av canadisk alkohol, som i stor grad ble organisert av Abe Bernsteins beryktede «Purple Gang».
1930-tallet medførte bitre arbeidskonflikter da bilarbeiderforeningene ble involvert i strider med Detroits bilprodusenter. Dette gjorde fagforeningsledere som Jimmy Hoffa og Walter Reuther berømte og beryktet. I 1940-årene ble verdens første senkede urbane motorvei, Davidson Freeway bygget.
Samtidig profitterte byen på krigsårenes industrielle vekst, som førte til Detroits kallenavn «Arsenal of Democracy».
=== Andre halvdel av 1900-tallet ===
Industrien sørget for en voldsom befolkningsvekst i første halvdel av 1900-tallet. Detroit trakk til seg titusenvis av nye innbyggere, spesielt fra Sørstatene, og vokste seg etter hvert til å bli USAs fjerde største by. På samme tid kom det en stor strøm av europeiske immigranter til byen. Den raske veksten førte til sosiale spenninger. De «fargeblinde» promosjonsreglene på bilfabrikkene endte i rasespenninger som utbredte seg til blant annet et omfattende opprør i 1943.Konsolideringer i industrien på 1950-tallet, spesielt i bilsektoren, økte konkurransen om arbeid. Et omfattende motorveisystem konstruert på 1950- og 1960-tallet banet vei for økt pendling. 12th Street Riot i 1967 og en ny politikk vedrørende integrering i skolesystemet ved valg av elever til skolene basert på rase istedenfor geografisk tilhørighet, slik at man kunne unngå rene hvite og svarte skoler, førte til at en stor andel av byens hvite befolkning utflyttet til de voksende forstedene. I årene siden, og frem til i dag, har Detroits innbyggertall blitt mer enn halvert fra 1,8 millioner i 1950. I 1974 ble Coleman Young valgt som Detroits første afroamerikanske borgermester og ble dermed også den første afroamerikaneren til å bli valgt som borgermester i en av USAs storbyer. Han ble også den borgermesteren i Detroit som satt lengst (til 1993).
Oljekrisen i 1973 og energikrisen i 1979 hadde stor påvirkning på amerikansk bilindustri, da mindre biler fra utenlandske produsenter gjorde sitt inntog. Heroin- og kokainbruk hjemsøkte byen gjennom gangstere som Butch Jones fra Young Boys Inc., Maserati Rick og Chambers Brothers. Renessanse har stadig vært et slagord blant myndighetene, forsterket gjennom byggingen av Renaissance Center på slutten av 1970-tallet. Dette komplekset av skyskrapere, tenkt som en by i byen, bidro til å forsinke, men kunne ikke snu strømmen av bedrifter som flyttet ut fra byen til forstedene.
I 1980 var Detroit tilholdssted for det republikanske landsmøtet som nominerte Ronald Reagan til deres presidentkandidat. Innen den tid hadde nærmere tre tiår med stor kriminalitet, narkotikatrafikk og utilstrekkelig politisk gjennomføringskraft sørget for at byen hadde forfalt. På 1980-tallet ble forlatte bygninger revet for å redusere antall tilholdssteder for narkotikalangere, da store områder av byen ble omgjort til et ødeområde (såkalt «urban prærie»).
=== I nyere tid ===
På 1990-tallet opplevde byen en gjenoppliving, hovedsakelig i sentrumsområdet. I 1993 ble One Detroit Center ved Detroit Center oppført som et nytt tilslag til byens skyline. I løpet av de følgende årene, med en ny politisk vind, ble det åpnet tre kasinoer i Detroit: MGM Grand Detroit, Motor City Casino og Greektown Casino. Nye sentrumstadia ble bygd for idrettslagene Detroit Tigers og Detroit Lions i henholdsvis 2000 og 2002, noe som plasserte Lions' stadion innenfor bygrensene for første gang siden 1974. Byen var vert for Super Bowl og World Series i 2006, og det ble gjort mange forbedringer i bylandskapet, men også tildekninger og rene fasadeendringer i hovedgatene i sentrum ved denne anledning.
Byens elvefront er fokus for mye av utbyggingen; i 2007 ble den første strekken av Detroit River Walk påbegynt, med parker og fontener langs elven. Dette er et forsøk på å omfokusere byens ansikt utad, fra bilindustri til casino- og turistvirksomhet.
Langs elven blir det satt opp boligblokker med leiligheter i milliondollarklassen. (Nyoppførte boliger har i seg selv vært et sjeldent syn i Detroit siden 60-tallet.) På noen bygrenseskilt, spesielt ved grensen til Dearborn, står det nå: «Welcome to Detroit, The Renaissance City Founded 1701».
Etter mye fram og tilbake, gikk Kwame Kilpatrick av som byens borgermester 19. september 2008, etter å ha blitt anmeldt for hele åtte grove tiltaler av tjenesteforsømming 24. mars 2008, blant annet for å ha bestukket to politimenn med flere millioner dollar fra bykassen.Byen sliter fortsatt den dag i dag med mye kriminalitet, øde og forlatte bygninger og bydeler med stor arbeidsledighet. Det meste av positive byutvikling har i de siste tiårene skjedd i sentrum av byen, men forstedene framstår fortsatt som mer attraktive områder for folk å bo og jobbe i (noen av dem er blant de mest velstående i USA). Områdene mellom sentrum og bygrensene (med unntak av noen få bevoktede nabolag) er i dag forfalne, blant de mest lovløse i USA og preget av stor arbeidsløshet og manglende sosiale tiltak de siste 40 årene.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Ifølge United States Census Bureau har byen et totalareal på 370,2 km² av dette består 359,4 km² av land og 10,8 km² av vann. Detroit er den største og viktigste byen i Detroit-området og det sørøstlige Michigan. Største høyde over havet i Detroit er i bydelen University District i det nordvestre Detroit, rett vest for Palmer Park, med en høyde på 204 moh. Detroits laveste område over havet er langs elvebredden, som ligger 176 moh. Detroit omkranser fullstendig byene Hamtramck og Highland Park. Ved den nordøstlige grensen finner man de velstående Grosse Pointe-stedene. Detroit River International Wildlife Refuge er det eneste internasjonale dyrereservatet i Nord-Amerika, og ligger unikt til i hjertet av et større urbant område. Reservatet omfatter øyer, våtmarker, myrer, grunner og elvebreddlandskap langs 77 km av Detroitelven og den vestre delen av kystlinjen til Eriesjøen.
Tre veinett krysser byen: Det originale franske mønsteret, radiale avenyer fra det Washington D.C.-inspirerte systemet og Mile Road-systemet fra Northwest Ordinance-systemet. Byen ligger nord for Windsor i Ontario, hvilket gjør Detroit til den eneste større byen langs den amerikansk-canadiske grensen hvor man reiser i retning sør for å kommer over til Canada. Detroit har fire grenseoverganger: Ambassador Bridge og Detroit-Windsor-tunnelen sørger for biltrafikken over grensen; Michigan Central Railway Tunnel gjør jernbanetransport til og fra Canada mulig. Den fjerde grenseovergangen er Detroit-Windsor Truck Ferry, nær Windsor Salt Mine og Zug Island. Ikke langt fra Zug Island ligger den sørvestre delen av byen over en 6 km² stor saltgruve, beliggende 335 meter under jorda. I gruven til Detroit Salt Company finnes det mer enn 160 km med vei.
=== Klima ===
Detroit og resten av det sørøstre Michigan har et kontinentalt klima som blir påvirket av de store sjøer. Vintrene er kalde med moderate mengder snøfall, og nattemperaturene kryper fra tid til annen under -12 °C, mens somrene er varme, gjerne med temperaturer på over 32 °C. Gjennomsnittlig månedlig nedbør er 50–100 mm. Snø, som gjerne faller mellom november og tidlig i april, ligger 3–25 cm per måned. Høyeste målte temperatur var 40,5 °C 24. juli 1934, mens laveste målte temperatur var -31.1 °C 22. desember 1872.
== Bylandskap ==
=== Arkitektur ===
Detroits elvefront viser stor arkitektonisk variasjon. De postmoderne, nygotiske spirene til One Detroit Center ved Detroit Center (1993) ble tegnet for å harmonere med byens art deco-skyskrapere. Sammen med Renaissance Center danner de en særpreget og gjenkjennelig skyline. Eksempler på art deco finner man blant annet i Guardian Building og Penobscot Building i sentrum, og Fisher Building og Cadillac Place i New Center-området nær Wayne State University. Blant byens prominente bygninger finner man USAs største Fox Theatre, Detroit Opera House og Detroit Institute of Arts.
Mens sentrum og New Center-områdene inneholder høyblokker og skyskrapere, består majoriteten av de omliggende delene av byen av lave bygninger og eneboliger. På utsiden av bykjernen finner man høyblokker i bydeler som East Riverfront, mot Grosse Pointe og i Palmer Park vest for Woodward. Bydeler som ble oppbygd før andre verdenskrig bærer preg av datidens arkitektur med bindingsverk og murhus i arbeiderklassestrøkene, større murhus i middelklasseområdene og store, utsmykkede villaer i bydeler som Brush Park, Woodbridge, Indian Village, Palmer Woods og Sherwood Forest. De eldste bydelene finner man langs Woodward og Jefferson Avenue, mens de fra 1950-tallet ligger lengre vest, nærmere 8 Mile Road Noen av de eldste bydelene er Corktown, en arbeiderklasse- og tidligere irsk bydel, og Brush Park. Begge disse bydelene opplever nå restaurasjoner og bygging av nye boliger i milliondollarklassen.
Flere av byens arkitektoniske viktige bygninger er listet på National Register of Historic Places og byen har en av USAs største nåværende samlinger av bygninger fra slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet. Det finnes flere kirker av arkitektonisk verdi, blant annet St. Joseph Catholic Church and Saint Anne de Detroit Catholic Church.
=== Nye tiltak ===
Det er betydelig aktivitet innenfor urban planlegging, vern av bygninger og arkitektur. Flere av byens saneringprosjekter, der Campus Martius Park er en av de mest betydelige, har revitalisert deler av byen. Grand Circus Park ligger nær byens teaterdistrikt, Ford Field, hjem til Detroit Lions og Comerica Park, Detroit Tigers nye hjem.
Detroit International Riverfront omfatter blant annet en delvis ferdig 6 km lang elvefrontpromenade med en kombinasjon av parker, boligblokker og forretningstrøk, fra Hart Plaza til MacArthur Bridge som går til Belle Isle (den største øyparken i en amerikansk by). Elvefronten omfatter også Tri-Centennial State Park og Harbor, Michigans første urbane delstatspark. Den andre delen skal bestå av en 3 km forlenging fra Hart Plaza til Ambassador Bridge som vil sørge for at det vil bli til sammen 8 km med gangvei fra bro til bro. Planen er at de nye grøntområdene og gangveien skal sørge for mer boligbygging og en fornying av området. Blant andre store parker i Detroit finner man Palmer Park (like nord for Highland Park), River Rouge (på sørvest siden av byen) og Chene Park.
=== Bydeler ===
På listen av nabolag og bydeler på National Register of Historic Places finner man blant annet Lafayette Park, som er del av bydelen Mies van der Rohe. På lørdager handler omtrent 45 000 på byens historiske Eastern Market (et bondens marked). Midtown- og New Center-området er sentrert rundt Wayne State University og Henry Ford Hospital. Midtown har rundt 50 000 innbyggere, men tiltrekker seg millioner av besøkende hvert år til sine museer og kulturinstitusjoner; for eksempel har Detroit Festival of the Arts i Midtown et besøkstall på omtrent 350 000. Bydelen University Commons-Palmer Park i det nordvestre Detroit er nær University of Detroit Mercy og Marygrove College og har historiske nabolag som Palmer Woods, Sherwood Forest og Green Acres.
== Kultur ==
=== Underholdning, teater og musikk ===
Musikk har vært en viktig del av Detroits uteliv siden slutten av 1940-tallet, og har gitt byen anerkjennelse under navnet Motown. Detroit-området har to nasjonalt kjente konsertarenaer: DTE Energy Music Theatre og The Palace of Auburn Hills. Teaterdistriktet i Detroit er USAs nest største. Viktige teatre er Fox Theatre, Music Hall, Gem Theatre, Masonic Temple Theatre, Detroit Opera House, Fisher Theatre og Orchestra Hall, som er hjem til det anerkjente Detroit Symphony Orchestra. Nederlander Organization, den største aktøren innenfor Broadway oppsettinger i New York, startet med oppkjøpet av Detroit Opera House i 1922 av Nederlanderfamilien.
Av viktige musikkbegivenheter finner man blant annet Ford Detroit International Jazz Festival, Detroit Electronic Music Festival, Motor City Music Conference (MC2), Urban Organic Music Conference, Concert of Colors og hip-hop Summer Jamz festival.
Detroit har en rik musikalsk arv og har bidratt med nye sjangere over flere tiår.
==== Tidlig rock, blues og jazz ====
På 1940-tallet bodde bluesartisten John Lee Hooker i bydelen Delray, sørvest i byen. Hooker, i likhet med andre viktige bluesmusikere, dro fra sitt hjem i Mississippi og brakte Deltabluesen til nordlige byer som Detroit. Bill Haley fra Highland Park hadde en av de første rockehittene i 1952 med «Rock Around the Clock». På 1950-tallet ble byen et senter for jazz, med kjente jazzmusikere som spilte i bydelen Black Bottom. Blant viktige jazzmusikere fra Detroit på 1960-tallet finner man blant annet trompetisten Donald Byrd, som spilte med Art Blakey & the Jazz Messengers tidlig i sin karriere, og saksofonisten Pepper Adams som blant annet spilte med Byrd på flere album. Graystone International Jazz Museum dokumenterer jazz i Detroit.
==== Motown ====
Berry Gordy Jr. grunnla plateselskapet Motown Records som ble internasjonalt kjent på 1960-tallet og tidlig 70-tallet med artister som Stevie Wonder, The Temptations, The Four Tops, Smokey Robinson & The Miracles, Diana Ross & the Supremes, Jackson 5, Martha & the Vandellas og Marvin Gaye. «The Motown Sound» spilte en betydelig rolle i populærmusikkens utvikling, da det var det første plateselskapet eid av en afroamerikaner som i hovedsak også bare hadde afroamerikanske artister på lønningslista. Gordy flyttet Motown til Los Angeles i 1972 for å starte med filmproduksjon, men selskapet har siden vendt tilbake til Detroit. Aretha Franklin er en annen R&B stjerne fra Detroit som er forbundet med Motown, skjønt hun aldri spilte inn med Berrys Motown-selskap. Hun bor forøvrig fortsatt i området, i den velstående forstaden Bloomfield Hills.
==== Detroit Rock City ====
Detroit-rocken begynte å gjøre seg gjeldende midt på 60-tallet, da det dukket opp garasjerock-grupper som ? & the Mysterians i byen. Etter hvert begynte Detroit-band som MC5 og The Stooges å lage sin helt særegne, støyende form for garasjerock – denne ble viktig for utviklingen av punk på 70-tallet. Utover i 70-årene bidro Detroit med to av glamrockens største aktører, Alice Cooper og Iggy Pop.
I denne perioden spilte lokale og nasjonalt kjente artister regelmessig i konsertlokaler som Grande Ballroom og Eastown Theater. Av andre lokale grupper på den tid, finner man blant annet artister som Bob Seger, Amboy Dukes med Ted Nugent, Mitch Ryder & The Detroit Wheels og Rare Earth. Detroit ble udødeliggjort av gruppen Kiss i sangen «Detroit Rock City», i «Detroit Breakdown» av J. Geils Band og «Panic in Detroit» av David Bowie.
Etter dette lå Detroit-rocken i dvale en stund, før The White Stripes og The Von Bondies ledet an i en ny bølge av garasjerock fra Detroit i det 21. århundre sammen med andre grupper som The Dirtbombs, Electric Six, The Hard Lessons og The Enemy Squad. Av andre artister i nyere tid finner man artister som Sponge, Kid Rock, Uncle Cracker, Eminem, Obie Trice og Aaliyah
Detroit har også blitt sitert som technomusikkens fødested. Viktige technoartister fra Detroit er Juan Atkins, Derrick May og Kevin Saunderson.
==== Rock & Roll Hall of Fame ====
I 2007 hadde disse personene med tilknytning til Detroit blitt innviet i Rock & Roll Hall of Fame i Cleveland, Ohio: Bill Haley, Aretha Franklin, Marvin Gaye, Smokey Robinson, Jackie Wilson, the Supremes, the Temptations, Stevie Wonder, Hank Ballard, the Four Tops, Gladys Knight & The Pips, John Lee Hooker, Wilson Pickett, Martha & The Vandellas, Little Willie John, Parliament-Funkadelic, James Jamerson, Holland-Dozier-Holland, Bob Seger, Glenn Frey, Berry Gordy og Patti Smith.
=== Turisme ===
Mange av områdets kjente museer ligger i det historiske Detroit Cultural Center rundt Wayne State University. Blant museene finner man Detroit Institute of Arts, Detroit Historical Museum, Charles H. Wright Museum of African American History, Detroit Science Center og hovedavdelingen til Detroit Public Library. Andre kulturelle høydepunkter er Motown Historical Museum, Tuskegee Airmen Museum, Fort Wayne, Dossin Great Lakes Museum, Museum of Contemporary Art Detroit, Contemporary Art Institute of Detroit og Belle Isle Conservatory. Viktig historie om Detroit og omegn finner man på The Henry Ford, USAs største innendørs og utendørs museumskompleks. Detroit Historical Society har informasjon om kirker, skyskrapere og herskapsboliger i området. Eastern Market (et bondens marked) har mer enn 150 mat- og spesialstander. Andre interessante steder er Detroit Zoo og Anna Scripps Whitcomb Conservatory på Belle Isle.
Byens Greektown og kasino er et underholdningssenter i Detroit. Byen har gjestet North American International Auto Show siden 1924.
En viktig offentlig skulptur i Detroit er Marshall Fredericks «Spirit of Detroit» ved Coleman Young Municipal Center. Den blir ofte brukt som et symbol på byen og blir fra tid til annen kledd i en sportsdrakt når et lag fra Detroit gjør det bra. I krysset mellom Jefferson og Woodward Avenue står et minne til Joe Louis, oppført 16. oktober 1986. Skulpturen som ble lagd på bestilling av Sports Illustrated, av Robert Graham er en 7,3 meter arm med en knyttet hånd som er opphengt i et pyramidisk rammeverk.Kunstneren Tyree Guyton skapte en kontroversiell kunstutstilling kjent som Heidelberg Project på midten av 1980-tallet, lagd med forlatte biler, klær, sko, støvsugere og annet skrot Guyton hadde funnet i nabolaget nær og i Heidelberg Street på Detroits østside.
== Idrett ==
=== Lagidrett ===
Detroit er et av 13 amerikanske metropolområder som er hjem til profesjonelle lag fra alle de fire store sportene i Nord-Amerika. Alle disse lagene, med unntak av ett, spiller i selve byen (NBA-laget Detroit Pistons og WNBA-laget Detroit Shock spiller begge i forstaden Auburn Hills i The Palace of Auburn Hills). Det finnes tre store sportsarenaer i byen: Comerica Park (hjemmebanen til MLB-laget Detroit Tigers), Ford Field (hjemmebanen til NFL-laget Detroit Lions( og Joe Louis Arena (hjemmebanen til NHL-laget Detroit Red Wings. En markedkampanje i 1996 promoterte kallenavnet «Hockeytown».
=== Collegeidrett ===
Innen collegeidrett gjør Detroits beliggenhet innenfor Mid-American Conference (MAC) den til et hyppig brukt sted for ligaens sluttspillkamper. Mens MAC Basketball Tournament flyttet for godt til Cleveland fra 2000, har MAC Football Championship Game blitt spilt på Ford Field i Detroit siden 2004, og tiltrekker seg årlig mellom 25 000 og 30 000 tilskuere. University of Detroit Mercy har et NCAA Division I-program, og Wayne State University har både NCAA Division I og II program. NCAA football (Motor City Bowl) blir holdt på Ford Field hver desember.
=== Seiling ===
Seiling er en stor idrett i Detroitområdet. St. Clairsjøen er hjem til mange yachtklubber som arrangerer regattaer. Bayview Yacht Club, Detroit Yacht Club, Crescent Sail Yacht Club, Grosse Pointe Yacht Club, Windsor Yacht Club og Edison Boat Club deltar alle i og er styrt av Detroit Regional Yacht-Racing Association (DRYA). Detroit er hjem til mange entypeklasser, blant annet North American 40, Cal 25, C&C 35, Crescent, Express 27, J 120, J 105, Flying Scots og mange andre.
Crescent Sailboat og L Boat ble begge designet og bygd i Detroit. Detroit har også et veldig aktivt og konkurransekraftig juniorprogram for seiling.
=== Motorsport ===
Siden 1916, har byen vært hjem til et American Boat Racing Association (ABRA) hydroplane båtløp, som har blitt holdt årlig (med unntak) på Detroitelven nær Belle Isle. Ofte er løpet for ABRA Challenge Cup, mer kjent som Gold Cup (først utdelt i 1904) som er det eldste motorsport trofeet i verden. Detroit var tidligere hjem til en runde av verdensmesterskapet i Formel 1, som ble holdt i sentrumsgatene i Detroit fra 1982 til 1988. Etterpå gikk man over til Indycarløp som ble holdt inntil 2001. I 2007 kom Open Wheel Racing igjen tilbake til Belle Isle med både Indy Racing League og American Le Mans Series løp.
=== City of Champions ===
Detroit ble gitt tilnavnet «City of Champions» på 30-tallet etter en serie av suksesser i både individuelle- og lagidretter. Gar Wood, en detroiter, vant Harmsworth Trophy for motorbåtløp på Detroitelven i 1931. I 1932 vant Eddie «The Midnight Express». Tolan, en svart student ved Cass Technical High School, vant på 100 og 200 meter og dermed to gullmedaljer i sommerlekene i Los Angeles i 1932. Joe Louis ble verdensmester i tungvekt i 1937. I 1935 vant Detroit Lions NFL mesterskapet. Detroit Tigers har vunnet fire World Series i baseball. I 1984 vant de Tigers-mesterskapet, noe som førte til tre døde og millioner av dollar i skade i Detroits gater. Detroit Red Wings har vunnet elleve Stanley Cup mesterskap (noe som er best blant NHL-lagene fra USA), Detroit Pistons har vunnet 3 NBA-titler, og Detroit Shock har vunnet 2 WNBA-titler. I 2007 ble Detroit gitt tilnavnet «Sports City USA» i anerkjennelse av byens mange gode lag og store antall tilhengere.
=== OL-søknader ===
Detroit har den tvilsomme æren av å ha vært den byen med flest bud for å arrangere De Olympiske sommerlekene uten å noensinne ha blitt tildelt dem: sju mislykkede bud for lekene i 1944, 1952, 1956, 1960, 1964, 1968 og 1972. Byen kom to ganger som en god nummer to, men tapte 1964-lekene til Tokyo og 1968-lekene til Mexico by.
=== Wrestling ===
Detroit har gjestet mange WWE-arrangement (innen wrestling), som WWEs WrestleMania 23 i 2007, som tiltrakk seg 80 103 tilskuere til Ford Field; og arrangementet markerte 20-årsjubileumet til WrestleMania III som tiltrakk seg 93 173 tilskuere til Ponitac Silverdome i nærliggende Pontiac, Michigan i 1987. 31. mai og 1. juni 2008 fant Red Bull Air Race sted langs Detroitelven.
== Media ==
The Detroit Free Press og The Detroit News er de to største dagsavisene. Begge er i fullformat og blir utgitt sammen under en såkalt felles operasjonsavtale. Dette stammer fra Newspaper Preservation Act of 1970, et forsøk på å bevare aviser i økonomisk krise ved å sammenslå administrasjonen til to aviser i samme område.
TV-markedet i Detroit er det ellevte største i USA; ifølge beregninger der tv-seere i store deler av Ontario (blant annet i byen Ottawa) som tar inn Detroitkanalene ikke er tatt med.
Detroit har også det ellevte største radiomarkedet i USA, selv om denne beregningen heller ikke tar i betraktning radiolyttere i Canada.
== Økonomi ==
Detroitområdet er et betydelig industrisenter, mest kjent som hjem til de tre store bilprodusentene, General Motors, Ford og Chrysler. Byen er et viktig senter for global handel, og store internasjonale advokatfirma har kontor i både Detroit og Windsor. Omtrent 80 500 jobber i sentrum av Detroit, som tilsvarer 21 % av byens sysselsatte.Det finnes omtrent fire tusen fabrikker i området. Den nasjonale bilindustrien har alle sine hovedkvarter i Detroitområdet (GM i Detroit, Ford i Dearborn og Chrysler i Auburn Hills). Nybilproduksjon, salg og jobber relatert til bilbruk står for omtrent hver tiende jobb i USA. Detroit er også et viktig område innenfor ingeniøryrket. En undersøkelse i 2004 viste at 150 000 jobber i Windsor-Detroit regionen og 13 000 000 000 $ i årsverk var avhengig av Detroits internasjonale grenseoverganger.
=== Bilindustrien ===
Detroitområdet er blitt vant til de økonomiske syklusene i bilindustrien En økning i automatisert produksjon ved hjelp av robotteknologi, billig arbeidskraft i andre deler av verden og økt konkurranse har ført til stødige forandringer av visse typer av industrijobber i området. Lokale komplikasjoner for byen er høyere eiendomsskatter enn de nærliggende forstedene, som gjør at mange ikke har råd til eget hus. I juni 2008, var arbeidsledigheten i Detroitområdet på 9,7 %. I selve byen var arbeidsledigheten på 14,2 % ved enden av 2005, og gjør at mer enn en tredjedel av Detroits innbyggere lever under fattigdomsgrense. Dette delvis p.g.a. den hvite utflyttingen etter deseggreasjonspolitikken i skolevesenet på 70-tallet. Deler av byen har blitt forlatt og mange tomme hjem står igjen. Selv om byen har slitt med økonomien, har den siden 2006 balansert budsjettet med mer midler til å rive forlatte bygg.
De tre store bilprodusentene har tilsammen tapt markedsandeler til utenlandske rivaler. Dodge har bilprodusentene i Detroit fortsatt å øke produksjonen fra tidligere tiår med ekspansjonen av amerikanske og globale bilmarkeder. I 1994, med en økende etterspørsel for SUVer og pickuper, kjempet bilindustrien mot Clintonadministrasjonens innsats for å minske bensinforbruket på biler. I 2005 gikk Bushadministrasjonen inn for å sette standarden fra et eneste gjennomsnittsforbruk til seks forskjellige kategorier i en innsats for å få bukt med problemet. På slutten av 90-tallet hadde bilprodusentene i Detroit økt sin markedsandel og hadde rekordoverskudd inntil tilbakegangen i økonomien i 2001; og med terrorangrepene den 11. september fulgte en alvorlig nedgang i aksjemarkedet sammen med en pensjons og trygdekrise. Selv om helsestellkostnader til pensjonister fortsatt er et stor problem, har General Motors investeringstrategi generert et overskudd på 17,1 milliarder dollar i 2007 for sitt amerikanske pensjonsfond verdt 101 milliarder dollar, en forandring på 35 milliarder dollar fra det tidligere underskuddet fra året før på 17,8 milliarder dollar. Med økende oljepriser og krig, kjøper forbrukere færre store biler som pickuper og SUVer. Dette har hatt en negativ effekt på bilindustrien i Detroit. P.g.a. dette har GM og Ford satt i gang sine respektive omveltningplaner. Bekymring blant analytikere om dette har skapt en økonomisk usikkerhet i Detroitområdet.
=== Satsing på miljøteknologi ===
I utgangspunktet, har GM og Ford prøvd å forsinke introduksjonen av ikke-profittbare hybridbiler til fordel fra konvensjonelle bensinbiler; dog har bilprodusentene til dels snudd etter økende oljepriser og utenlandske aktørers satsing på hybridbiler. I 2006 annonserte Ford en dramatisk økning i produksjonen av sine hybridbilmodeller, Ford og GM har også satset på promotering av biler som kan gå på miljødiesel (etanol) som et alternativ til bensinbiler. General Motors har investert kraftig i alle typer brenselcelle kjøretøy. Chrysler har også satt et større fokus på biodiesel i håp om økende salg. I 2002 etablerte delstaten Michigan "NextEnergy", et non-profit selskap hvis funksjon skal være med på å omsetningen av alternativ energiteknologi, spesielt hydrogen som drivstoffalternativ. Hovedavdelingen ligger nord for Wayne State University.
=== Vending av strømmen ===
Selskaper i forstedene søker oppkommende teknologier inkludert bioteknologi, nanoteknologi, informasjonsteknologi og brenselscelleutvikling. Byen Detroit prøvd å trekke til seg regionens voksende selskaper til dets sentrum med fordeler som trådløse nettverksoner for Internett, lavere firmaskatter, ulike infrastrukturtelle miljøtiltak og høyblokker. Byen har så langt hatt litt suksess med dette, blant annet har hovedkvarteret til Compuware, samt OnStar og EDS kontorer kommet til Renaissance Center. Dog flyttet banken Comerica hovedkvarteret til Dallas i 2007. 12. november 2007 annonserte Quicken Loans sin avtale med byen om å flytte sitt internasjonale hovedkvarter og 4000 ansatte til sentrum av Detroit, og dermed forlate sinn beliggenhet i forstedene, noe som har blitt sett på som viktig for utviklingen av det nye Detroit.
=== Selskaper i Detroit ===
Store selskaper med hovedkontor i Detroit er Fortune 500-selskapene er General Motors, American Axle & Manufacturing og DTE Energy. Detroit er også hjem til Compuware og den amerikanske pizzakjeden Little Caesars. Andre selskaper med store avdelinger i Detroit er Electronic Data Systems, Visteon, Delphi, Ford Motor Company (som holder til i Dearborn, MI, en forstad til Detroit), PricewaterhouseCoopers, Ernst & Young, Deloitte Touche, KPMG, Jeep og Dodgeavdelingen til Chrysler, GMAC og OnStar. Andre store industrier er reklame, jus, finans, kjemikalier og data. Et av USAs største advokatfirma Miller, Canfield, Paddock & Stone har kontor i både Windsor og Detroit.
=== Kasinovirksomhet ===
Kasino gambling spiller en stadig viktigere rolle, da Detroit er den største byen i USA med Kasino. Caesars Windsor, som er Canadas største kasino komplimenterer MGM Grand Detroit, MotorCity Casino og Greektown Casino i Detroit. Selv om kasinoene har brakt nye skatteinntekter og jobber til byen, har den fortsatt stor arbeidsledighet. Detroit var i 2007 USA femte største spillemarked. Hvis man inkluderer kasinoet i Windsor er ligger den som nummer 3 eller 4. I 2006 brukte byen 1,3 milliarder dollar på restaurering og nye bygningprosjekter som økte antallet jobber i byggebransjen i byen. Sykehusene Detroit Medical Center og Henry Ford Hospital er store arbeidsgivere i byen.
=== I dag ===
Medieomtaler av Detroits økonomi reflekterer gjerne de økonomiske syklusene. I 2007 ble bydelen Downtown i Detroit rangert blant de beste storby bydelene i USA å pensjonere seg i av CNN Money Magazine. Fortsatt er Detroit preget av et stort klasseskille med en veldig rik overklasse og en særdeles fattig arbeiderklasse.
I 2013 gikk byen til retten for å begjære beskyttelse under «Chapter 9 municipal bankruptcy» (konkurs) av konkurslovene i USA. Byens gjeld var på omtrentlig USD 14 milliarder. En gjeld de ikke lengre klarte å betjene og var dermed insolvent. Byen var siden mars 2013 satt under administrasjon av delstaten. Situasjonen er tildels et resultat av hvordan situasjonen er i USAs bilindustri. Byens offentlige pensjonister kjemper for ikke å miste sitt pensjonsfond. Konkursprosessen er forventet å ta måneder, muligens år.
== Demografi ==
En 2007 rapport viser at medianinntekten for en husholdning i Detroit er 34 512 $, en 12 % økning fra 2000. Ifølge United States Census Bureau var det 951 270 innbyggere, 336 428 husholdninger og 218 341 familier bosatt i byen. Befolkningstettheten var 2 646,7 km². Det var 375 096 boliger med en gjennomsnittstetthet på 1 043,6/km²
Byens befolkning vokste med mer enn seks ganger i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet, i hovedsak fra østeuropeiske og libanesiske immigranter og migranter fra sørstatene som søkte arbeid i den voksende bilindustrien. Dog har byen siden 1950 sett en voldsom utflytting til forstedene. Byens innbyggertall gikk ned fra sitt høyeste i 1950 med et innbyggertall på 1 849 568 til 916 952 i 2007. Dette kan delvis forklares med utbyggingen av et utbredt motorveisystem og utflytting av hvite.
Ifølge folketellingen i 2000, var 81,6 % av Detroits innbyggere av afroamerikansk avstamning, 12,3 % av europeisk avstamning, 1 % av asiatisk avstamning, 0,3 % av indiansk avstamning, 0,3 % av oseanisk avstamning, 2,5 % av andre raser og 2,3 % av to eller flere raser. 5 % av befolkning var av latinamerikansk avstamning uavhengig av rase. Den hvite delen av befolkningen (unntatt latinamerikanere) utgjorde 10,5 % av Detroits innbyggertall. Den utenlandsfødte delen av befolkningen utgjorde 4,8 %.
Det var 336 428 husholdninger derav 33,9 % hadde barn under atten år bosatt hos dem, 26,7 % var gifte par som bor sammen, 31,6 % besto av enslige kvinner uten ektemann og 35,1 % besto ikke av familier, 29,7 % av alle husholdninger besto av enslige og 9,2 % besto av enslige over 65. Størrelse på gjennomsnittshusholdningen var 2,77 og den gjennomsnittlige familiestørrelsen var 3,45.
Innbyggernes aldersammensetning er spredt, med 31 % av byens innbyggere under atten, 9,7 % fra 18 til 24, 29,5 % fra 25 til 44, 19,3 % fra 45 til 64 og 10,4 % fra 65 og oppover. Medianalderen var 31 år. For hver 100 kvinne, var det 89,1 menn. For hver kvinne fra 18 og oppover, var det 83,5 menn.
I 2000, var medianinntekten til en husholdning i byen 29 526 $, og medianinntekten for en familie var 33 853 $. Menn hadde en medianinntekt på 33 381 $ og kvinner 26 749 $. Inntekt per innbygger var 14 717 $. 26,1 % av befolkningen og 21,7 % av familiene levde under fattigdomsgrensen. Av det totale innbyggertallet levde 34,5 % av de under 18 og 18,6 % av de under 65 og eldre under fattigdomsgrense.
Detroits forsteder i Oakland County, Macomb County og nordøstre og nordvestre Wayne County er i hovedsak bosatt av hvite. Av afroamerikanerne som bor i storbyområdet, bor omtrent 70 % innen bygrensene til Detroit. Detroitområdets etniske samfunn er mange og omfatter etterkommere av de franske grunnleggerne, og irer, tyskere, skotter, polakker, italienere, grekere, serbere, tyrkere, armenere, jøder, arabere og libanesere som bosatte seg i byen under den industrielle framgangen tidlig på 1900-tallet. Detroitområdet har det største antallet av belgiere utenfor Belgia; Cadieux Street på byens østside nord for Grosse Pointe var hjertet av et av veldig få distinktive belgiske nabolag i USA på tidlig og midten av det 20. århundre. Detroitområdet (spesielt Dearborn) er hjem til USAs største antall av muslimer.
== Utøvende makter og administrasjon ==
Byens politiske administrasjon består av en borgermester og ni byrådsmedlemmer samt en rådmann som blir valgt inn for hvert fjerde år, som er året etter presidentvalget i USA. Kandidatene blir stort sett valgt inn uavhengig av partitilhørighet. Siden 1974 har Detroit hatt et system der borgermesteren har mye makt, blant annet trenger borgermesteren ikke å følge øremerkinger på budsjettet som byrådet har lagt fram, dog må bystyret godkjenne større kontrakter.Detroits rettssaler er administrert av delstaten og valg er individuelt basert og uavhengig av partitilhørighet. Probate Court for Wayne County ligger i Coleman A. Young Municipal Center i sentrum av Detroit. Circuit Court ligger i Frank Murphy Hall of Justice i sentrum av Detroit. Byen er hjem til Thirty Sixth District Court, samt første herredsretten i Michigan Court of Appeals og United States District Court for the Eastern District of Michigan.
=== Politikk ===
Politisk støtter byen Demokratene i statlige og nasjonale valg (lokale valg er ikke basert på partitilhørighet). Ifølge en studie fra Bay Area Center for Voting Research, er Detroit den mest liberale storbyen i USA, basert på antall innbyggere i byen som stemte for Det demokratiske parti.
I 2000 ba byen om en etterforskning i regi av de amerikanske justisdepartementet av byens politivesen, som ble ferdig i 2003 og behandlet beskyldninger om bruk av makt og brudd på sivile rettigheter. Etter den konkluderende rapporten starten en omfattende reorganisering av politivesenet i Detroit.
Byutvikling i Detroit har vært et viktig emne i Detroit i mange år. I 1973, valgte byen sin første svarte borgermester, Coleman Young. Til tross forsøk på utbedring av byen, ble hans kjempende stil i hans første fem år som borgermester ikke tatt godt i mot blant byens hvite befolkning. Borgermester Dennis Archer, et tidligere overdommer i Michigans høyesterett, refokuserte byens mål om utvikling til en plan for tre casinoer i setrumsområdet.
=== Kriminalitet ===
Selv om kriminaliteten i Detroit har gått ned i de senere år (i 1986 ble det i gjennomsnitt skutt og drept et barn hver dag), hadde byen det sjette største antallet av voldelige forbrytelser blant de tjuefem største byene i USA i 2006. Og byen har ifølge tall fra 2003 over fem ganger så mye drap som det nasjonale gjennomsnittet i USA. Disse hendelsene i deler av byen har gjort byen beryktet. Byen har gjort forsøk på å konsentrere ressursbruken til sentrum, og en undersøkelse fra 2006 viser at kriminalitet i sentrum av Detroit er mye lavere enn det nasjonale statlige gjennomsnitt. Ifølge en analyse fra 2007, kunne administrasjonen vise at mellom 65 til 70 % av byens drap, var narkotikarelatert. I likhet med mange andre grensebyer, finnes det et stort pågående problem med smugling av blant annet narkotika, mennesker og av varer for å unngå beskattelse. I en omstridt analyse fra 2007, ble Detroit rangert som USAs farligste by foran St. Louis, Missouri og Los Angeles.
== Utdanning ==
=== Høyere utdanning ===
Detroit er hjem til flere institusjoner som kan tilby høyere utdanning, blant annet Wayne State University, et nasjonalt forskningsuniversitet med medisin og jusutdanning i bydelen Midtown. Andre utdanningsinstitusjoner er University of Detroit Mercy med jus og tannlegeutdanning, College for Creative Studies, Lewis College of Business, Marygrove College og Wayne County Community College. Detroit College of Law, som nå er tilknyttet Michigan State University ble etablert i byen i 1817, og ble senere flyttet til Ann Arbor i 1837. I 1959 ble en annen avdeling av University of Michigan etablert i Dearborn.
=== Lavere utdanning ===
==== Offentlige skoler ====
Med 116 000 elever, er Detroit Public School (DPS) det største skoledistriktet i Michigan og består av 220 skoler, samt offentlige spesialskoler med alternativ pedagosisk læring.
På midten og slutten av 90-tallet fjernet de statlige myndighetene det lokalt valgte skolestyre etter beskyldninger om vanstyre, og erstattet det med et styre utpekt av borgermesteren og guvernøren. Et nytt lokalvalgt styre ble reetablert i 2005. Det første valget av det nye styret med elleve medlemmer fant sted 8. november 2005. P.g.a. dårlige elevtall planla byen å stenge 95 skoler, og delstaten krevde på grunn av underskudd reduseringsplaner og dermed nedleggelse av hele 110 skoler. Ifølge tall fra offisielle rapporter, består 61 % av elevene i offentlige skoler eksamen.
==== Private skoler ====
Detroit har mange forskjellige private skoler, samt romersk-katolske skoler som blir administrert av det katolske bispedømme i Detroit.
== Infrastruktur ==
=== Helse ===
Innenfor bygrensene til Detroit, finnes det mer enn et dusin sykehus, blant annet Detroit Medical Center (DMC), Henry Ford Hospital, St. John Health og John D. Dingell VA Medical Center. DMC, er et regionalt sykehus og består av Detroit Receiving Hostpital and University Health Center, Children's Hospital of Michigan, Harper University Hospital, Hutzel Women's Hospital, Rehabilitation Institute, Sinai-Grace Hospital og Karmanos Cancer Institute. DMC har mer enn 2000 sengeplasser og 3000 tilknyttede helsearbeidere. Det er også den største ikke-statlige arbeidsgiveren i Detroit. Senteret er bemannet med helsearbeidere fra Wayne State University School of Medicine, den største singel-campus medisinskolen i USA. Metropolområdet har også andre sykehus, som for eksempel William Beaumant Hospital, St. Joseph's og University of Michigan Medical Center, hovedsakelig i forstadsfylkene.
=== Transport ===
Med sin nærhet til Canada og sine fasiliteter, havner, veier, jernbaneforbindelser og internasjonale flyplasser, er Detroit et viktig transportsentrum. Byen har tre internasjonale grenseoverganger, Ambassador Bridge, Detroit-Windsor Tunnel og Michigan Central Railway Tunnel, som forbinder byen til Windsor, Ontario. Ambassador Bridge er den travleste grenseovergangen i Nord-Amerika, og 27 % av den totale handelen mellom USA og Canada går over denne broa.
==== Flytrafikk ====
Detroit Metropolitan Wayne County Airport (DTW) er områdets hovedflyplass, og ligger i den nærliggende byen Romulus og er hovedbasen til Northwest Airlines og Spirit Airlines. Bishop International Airport (FNT) ligger i Flint og er den nest travleste ruteflyplasse i regionen. Coleman A. Young International Airport (DET), tidligere kalt Detroit City Airport ligger nordøst i Detroit. Selv om Southwest Airlines tidligere fløy fra flyplassen, foregår det i dag bare charterflyvning og hobbyflyvning der. Willow Run Airport, i den vestlige delen av Wayne County nær Ypsilanti, er en hobby og varetransportflyplass.
==== Offentlig transport ====
Buss er regionalt sett eneste offentlige transport av betydning. Antall busspassasjerer økte med 8,4 % i 2006. Detroit Department of Transportation (DDOT) sørger for rutetrafikk innenfor bygrensene og Suburban Mobility Authority for Regional Transportation (SMART) sørger for busstrafikk i forstedene. Grensetrafikk mellom sentrumsområdene i Windsor og Detroit blir utført av Transit Windsor via Tunnel Bus.Et banetrikkelinjesystem kalt Detroit People Mover, som sto ferdig i 1987, kjører daglig på en rundgang på 4.6 km i sentrum. Amtrak har togruter til Detroit; og har sin Wolverine-rute som går mellom Chicago og Pontiac. Bagasje kan ikke bli innsjekket i Detroit; dog kan inntil to kofferter i tillegg til personlige gjenstander som vesker, laptopvesker og spedbarnsutstyr bringes på toget som håndbagasje. Amtrackstasjonen i Detroit ligger nord for sentrum ved Woodward Avenue. «J.W. Westcott II», som leverer post til lastebåter på Detroitelven, er verdens eneste flytende postkontor.Fra 1976 til 21. juni 2003, gikk det en 1,6 km smalsporet trikkelinje i Detroit langs en L-formet rute fra Grand Circus Park til Renaissance Center, langs Washington Boulevard og Jefferson Avenue, med trikker fra opprinnelig fra Lisboa i Portugal. Trikkelinjen var opprinnelig omtrent 1200 m lang, men ble utvidet med 400 meter til Renainssance Center i 1980. Sporene ble fjernet i november 2003 etter en større utbedring av Washington Boulevard, og trikkestallen ble revet i 2004. Med åpningen av People mover, hadde trafikken på denne ruten gått ned til rundt 3000 per år (fra 75 000 passasjerer årlig) før linjen ble lagt ned. Trikkevognene blir for tiden oppusset i Seattle, Washington.Southeast Michigan Council of Governments (SEMCOG) har analysert muligheten til en jernbane mellom Detroit og Ann Arbor, som ville gitt pendlere mellom byene flere muligheter. Banen vil i såfall bli finansiert med 100 millioner dollar føderal støtte som er sikret på bakgrunn av analyseresultatene.
I et annet forslag, har DDOT planer om en trikkelinje. I mars 2008 ble det annonsert at en trikkelinje er planlagt langs Woodward Avenue. Den er beregnet til å koste 372 millioner dollar og er foreløpig prosjektert åpnet innen 2013.
==== Hovedfartsårer ====
Detroitområdet har et stort utbygd motorveisystem administrert av Michigan Department of Transportation. Byen er kryssningspunkt for tre Interstate highways. Detroit er forbundet via Interstate 75 og Interstate 96 til Kings Highway 401 og da til større Ontariobyer som London i Ontario og Torontometropolen som ligger langs Kings Highway 401.
== Vennskapsbyer ==
Detroit har seks vennskapsbyer:
Dubai, De forente arabiske emirater
Kitwe, Zambia
Minsk, Hviterussland
Nassau, Bahamas
Toyota, Japan
Basra, Irak
== Bilder fra Detroit ==
Billedgalleri med motiver fra Detroit by. Klikk på bildene for større versjoner.
== Referanser ==
Fotnoter
Litteratur
Bak, Richard. Detroit Across 3 Centuries. Thompson Gale, 2001. ISBN 1-585-36001-5
Burton, Clarence M. Cadillac's Village: A History of the Settlement, 1701–1710. Detroit Society for Genealogical Research, 1896. ISBN 0-943112-21-4
Burton, Clarence M. Early Detroit: A sketch of some of the interesting affairs of the olden time. Burton Abstracts, 1912. OCLC 926958
Chafets, Zev. Devil's Night: And Other True Tales of Detroit. Random House, 1990. ISBN 0-394-58525-9
Farley, Reynolds, et al.. Detroit Divided. Russell Sage Foundation Publications, 2002. ISBN 0-87154-281-1
Farmer, Silas. History of Detroit and Wayne County and Early Michigan. Omnigraphics Inc; Reprint edition, 1998. ISBN 1-55888-991-4
Gavrilovich, Peter og Bill McGraw. The Detroit Almanac. Detroit Free Press, 2000. ISBN 0-937247-34-0
Hill, Eric J. og John Gallagher AIA. Detroit: The American Institute of Architects Guide to Detroit Architecture. Wayne State University Press, 2002. ISBN 0-8143-3120-3
Meyer, Katherine Mattingly og Martin C.P. McElroy med forord av W. Hawkins Ferry, Hon A.I.A. Detroit Architecture A.I.A. Guide Revised Edition. Wayne State University Press, 1980. ISBN 0-8143-1651-4
Parkman, Francis. The Conspiracy of Pontiac. University of Nebraska Press, 1994. ISBN 0-8032-8737-2
Poremba, David Lee. Detroit: A Motor City History (Images of America). Arcadia Publishing, 2003. ISBN 0-7385-2435-2
Sharoff, Robert. American City: Detroit Architecture. Wayne State University Press, 2005. ISBN 0-8143-3270-6
Sobocinski, Melanie Grunow. Detroit and Rome: building on the past. Regents of the University of Michigan, 2005. ISBN 0933691092
Sugrue, Thomas J. The Origins of the Urban Crisis. Princeton University Press 1998. ISBN 0-691-05888-1
Woodford, Arthur M. This is Detroit 1701–2001. Wayne State University Press, 2001. ISBN 0-8143-2914-4
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Detroit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Detroit – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Detroit hos Wikivoyage
Detroit Metro Convention & Visitors Bureau
Detroit Regional Chamber of CommerceNettsider om Detroit
Aerialpics
Cityscape Detroit
Detroit1701
French Ontario in the 17th and 18th Centuries – Detroit
Detroit Economic Club
Detroit Economic Growth Corporation
Detroit Entertainment District
Detroit Historical Museums & Society
Detroit News Rearview Mirror
Detroit Riverfront Conservancy
Downtown Detroit Partnership
Guide2Detroit
New Center Council
North American International Auto Show
The World is Coming
Myspace City of Detroit | | fylke = Wayne | 7,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herdla | 2023-02-04 | Herdla | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bygder på Askøy', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Naturreservater i Vestland', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1871', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Hordaland', 'Kategori:Tidligere kommuner i Hordaland', 'Kategori:Øyer i Askøy'] | Herdla er en øy på nordspissen av Askøy kommune i Vestland. Den 1,6 kvadratkilometer store øyen ligger tre mil fra Kleppestø og Askøybrua. Herdla er det rikeste fugleområdet i Hordaland med 224 registrerte fuglearter frem til 2003. Det særpregede og produktive sjø- og våtmarksområdet på Herdla førte til at et område på 3,1 kvadratkilometer ble fredet i 1985, og er en del av det 1,3 kvadratkilometer store naturreservatet som omfatter Herdlevalen og strendene rundt denne. Naturreservatet er med på å gjøre Herdla til et viktig reisemål.
| Herdla er en øy på nordspissen av Askøy kommune i Vestland. Den 1,6 kvadratkilometer store øyen ligger tre mil fra Kleppestø og Askøybrua. Herdla er det rikeste fugleområdet i Hordaland med 224 registrerte fuglearter frem til 2003. Det særpregede og produktive sjø- og våtmarksområdet på Herdla førte til at et område på 3,1 kvadratkilometer ble fredet i 1985, og er en del av det 1,3 kvadratkilometer store naturreservatet som omfatter Herdlevalen og strendene rundt denne. Naturreservatet er med på å gjøre Herdla til et viktig reisemål.
== Herdla flyplass og fort ==
Herdla flyplass ble bygd av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Den flate Herdlevalen egnet seg godt til å bygge en flybase, og Herdla var den viktigste flyplassen mellom Stavanger lufthavn Sola og Trondheim lufthavn, Værnes. Flesland flyplass ved Bergen ble ikke åpnet før i 1955. Flybasen på Herdla var viktig i forsvaret av ubåtbyen Bergen. Tyskerne bygde også opp Herdla fort med heeresküstenbatterie Gavlen og senere torpedobatteriet Hjelte (1944). Herdla ble kalt «Festung Herdla», og alle sivile (115 i alt) måtte i løpet av krigen flytte fra øyen. Da innbyggerne kom tilbake i 1945, stod et stort opprydningsarbeid for døren. Hjemmene var blitt ramponert av okkupasjonsmakten, men det ble bygd mange naust og uthus av planken som utgjorde landingsbanen.
Noe av området på øyen ble etter krigen tatt i bruk av det norske forsvaret, og det har blitt bygd mange nye forsvarsanlegg der, mens mesteparten av de gamle tyske anleggene ligger som ruiner.
=== Herdla torpedobatteri ===
Herdla torpedobatteri var lenge underlagt Skjellanger fort, men etter en større modernisering av undervannsanleggene ("IDA-prosjektet") ble Herdla selvstendig kystfort. I perioden 1994-2001 fungerte Herdla som øvingsfort for Kystartilleriets undervannsforsvar, med oppgave å utdanne personell til torpedobatteriene og de kontrollerbare minefeltene i Kystartilleriet. Tilsvarende hadde man Rødbergodden øvingsfort (ekstysk 127 mm artilleri), Bolærne øvingsfort (75 mm tårnkanon) og Nes øvingsfort (120 mm tårnkanon) i tillegg til øvingsavdelingene på Hysnes og Trondenes (nærforsvar, varslingslag etc.).
Utdannelsen omfattet hele løpet fra rekruttskole til spesialopplæring på hovedstridsmidlene (torpedoer og kontrollerbart minesystem). I tillegg utdannet man på Herdla til bla. luftvern (20 mm kanoner og 12,7 mm mitraljøser), ABC-vern og fremskutte varslingsstasjoner (en av flere typer virksomhet som endte opp i nåværende Kystjegerkommando).
Denne aktiviteten tok slutt da omstruktureringen av Forsvaret førte til nedleggelse av Kystartilleriet (anlegget lå i "møllpose" fra 2001 til den offisielle nedleggelsen av Kystartilleriet i 2007).
Torpedobatteriet er nå museum, åpent for grupper, hvor alt utstyr – unntatt våpen – er intakt og kan startes for demonstrasjon (ulike torpedoer er også stilt ut i batteriet).
Minestasjonen i «Det Naue» er fjernet, men det er bygget opp et kontrollrom i fortets kommandoplass hvor minesystemet også blir vist frem.
Herdla torpedobatteri ble fredet av Riksantikvaren 10. september 2015 .
== Herdla kirke ==
Herdla kirke nevnes første gang i et brev fra pave Eugenius III til abbed Orm i Sankt Michaels kloster i Bergen i 1146. Ca 1190 hørte Herdla kirke under Kristkirken i Bergen. I 1308 hørte den under Apostelkirken samme sted. Den opprinnelige kirken ble revet på 1800-tallet fordi det ble for liten plass for menigheten. I 1860 ble den nye, større kirken innviet. Under okkupasjonen fjernet tyskerne tårn og tak fordi de mente at Royal Air Force brukte kirken til å navigere etter ved angrep mot Vestlandet.
== Herdla herad (kommune) 1871 – 1964 ==
Herdla ble 1. januar 1871 skilt ut fra Manger som egen kommune med navnet Herlø heradskommune. Navnet ble endret til Herdla i 1917. Administrasjonssenteret ble lagt til øyen Herdla. I kommunen var det om lag 2 000 øyer, holmer og skjær. Totalt utgjorde dette 114 kvadratkilometer, mens bare ti kvadratkilometer var jordbruksareal. Fiske var den viktigste næringsveien. Det bodde rundt 5 000 personer i kommunen da den ble oppløst fra 1. januar 1964, og fordelt på fem ulike kommuner. De vestligste øyene inngikk sammen med hele Hjelme i den nye Øygarden kommune, mens de sydligste øyene Misje og Turøy ble lagt til Fjell kommune. De midtre delene med øyen Herdla og områdene på Askøy ble tillagt den utvidede Askøy kommune, mens de østlige delene med Øpso-Eikeland-Husebø ble tillagt den utvidede Meland kommune. Til sist ble Bognøy lagt til Radøy kommune. Herdla var den kommunen i landet som ble fordelt på flest andre kommuner i forbindelse med kommunerevisjonen på 1960-tallet.
== Friluftsliv ==
Herdla er et populært område for friluftsliv. Mange benytter de lange rullesteinsstrendene på vestsiden av øyen til turer. Videre er stiene i naturreservatet populære til fotturer. Området egner seg godt til fritidsfiske både fra land og båt. Herdla golfklubb har egen nihullsbane på Herdla.
Bergen brettseilerklubb har sin hovedbase på øyen, og brettseilere fra hele Hordaland møtes jevnlig her, siden Herdla har en svært gunstig vindstatistikk med sin beliggenhet langt mot vest.
Dykking og kajakkpadling er også populært på Herdla.
== Litteratur ==
Benonisen, Per: Askøy – Herdla – Meland kommuner: grenserevisjoner og revisjonsønsker 1919-1964, hovedoppgave i historie – Universitetet i Bergen, 1995.
Skjelanger, Torstein (red): Herdla kommunesoge: 1870-1963, Herdla 1971.
Sælensminde, Ole Bjørn: Herdla : fra fredelig bygd til krigsskueplass, Kleppestø 2001.
Virkesdal, Erling: Herdla: den spesielle øya, Kleppestø 2002.
== Referanser == | Herdla er en øy på nordspissen av Askøy kommune i Vestland. Den 1,6 kvadratkilometer store øyen ligger tre mil fra Kleppestø og Askøybrua. | 7,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_lufthavn_(Gardermoen) | 2023-02-04 | Oslo lufthavn (Gardermoen) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Avinor-flyplasser', 'Kategori:Byggverk i Ullensaker', 'Kategori:Flyplasser i Viken', 'Kategori:Flyplasser åpnet i 1998', 'Kategori:Hovedflyplasser', 'Kategori:Niels Torp', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i Oslo', 'Kategori:Transport i Ullensaker'] | Oslo lufthavn (IATA: OSL, ICAO: ENGM) er en internasjonal lufthavn som ligger på Gardermoen på grensen mellom Nannestad og Ullensaker kommuner i Viken, 40 km nord for Oslo. Lufthavnen er Norges største, og Norges hovedflyplass. Den ble åpnet den 8. oktober 1998, da den daværende norske hovedflyplass Oslo lufthavn, Fornebu ble nedlagt. Den er landets viktigste trafikknutepunkt for internasjonal trafikk til og fra Norge. I 2019 benyttet 28,5 millioner passasjerer Oslo lufthavn.
Norwegian, SAS og Widerøe har baser på Oslo lufthavn. Sammen med en rekke andre flyselskap trafikkerer disse tre selskapene omtrent 30 innenriksruter og omtrent 130 utenriksruter. Lufthavnens rutenett omfatter hovedsakelig europeiske destinasjoner, men det flys også direkteruter til enkelte asiatiske, afrikanske og nordamerikanske destinasjoner.
Oslo lufthavn har to parallelle rullebaner som måler henholdsvis 3 600 m (01L/19R) og 2 950 m (01R/19L) og 71 flyoppstillingsplasser. Gardermoen flystasjon utgjør den militære delen av lufthavnsområdet og opereres av Luftforsvaret.
Terminalbygget ble utvidet i 2017 for å øke kapasiteten. Det har fått en ny pir, 21 nye butikker, 37 nye restauranter og barer. Utvidelsen ble offisielt åpnet 27. april 2017. Bygget ble totalt sett rundt dobbelt så stort i areal som tidligere og kapasiteten er økt til 32 millioner reisende årlig.
I 2022 åpnet den nyeste utvidelsen av Oslo lufthavn, non-Schengen Øst, og med det økte kapasiteten med 30 000 kvadratmeter og 2 millioner passasjerer.
Kapasiteten på Oslo lufthavn ligger i 2022 på rundt 34 millioner passasjerer årlig.
| Oslo lufthavn (IATA: OSL, ICAO: ENGM) er en internasjonal lufthavn som ligger på Gardermoen på grensen mellom Nannestad og Ullensaker kommuner i Viken, 40 km nord for Oslo. Lufthavnen er Norges største, og Norges hovedflyplass. Den ble åpnet den 8. oktober 1998, da den daværende norske hovedflyplass Oslo lufthavn, Fornebu ble nedlagt. Den er landets viktigste trafikknutepunkt for internasjonal trafikk til og fra Norge. I 2019 benyttet 28,5 millioner passasjerer Oslo lufthavn.
Norwegian, SAS og Widerøe har baser på Oslo lufthavn. Sammen med en rekke andre flyselskap trafikkerer disse tre selskapene omtrent 30 innenriksruter og omtrent 130 utenriksruter. Lufthavnens rutenett omfatter hovedsakelig europeiske destinasjoner, men det flys også direkteruter til enkelte asiatiske, afrikanske og nordamerikanske destinasjoner.
Oslo lufthavn har to parallelle rullebaner som måler henholdsvis 3 600 m (01L/19R) og 2 950 m (01R/19L) og 71 flyoppstillingsplasser. Gardermoen flystasjon utgjør den militære delen av lufthavnsområdet og opereres av Luftforsvaret.
Terminalbygget ble utvidet i 2017 for å øke kapasiteten. Det har fått en ny pir, 21 nye butikker, 37 nye restauranter og barer. Utvidelsen ble offisielt åpnet 27. april 2017. Bygget ble totalt sett rundt dobbelt så stort i areal som tidligere og kapasiteten er økt til 32 millioner reisende årlig.
I 2022 åpnet den nyeste utvidelsen av Oslo lufthavn, non-Schengen Øst, og med det økte kapasiteten med 30 000 kvadratmeter og 2 millioner passasjerer.
Kapasiteten på Oslo lufthavn ligger i 2022 på rundt 34 millioner passasjerer årlig.
== Historie ==
=== Tidlig militær virksomhet ===
Området lufthavnen ligger på i dag var opprinnelig en ekserserplass for kavaleriet, og militær virksomhet på Gardermoen kan spores helt tilbake til 1740. Den første flygningen fant sted i 1912, og ekserserplassen ble dermed omgjort til stasjon for militærflygninger. Det ble imidlertid ikke anlagt rullebaner med fast dekke før tyskernes okkupasjon av landet. Luftwaffe beslagla Gardermoen, og anla to kryssende rullebaner i betong på 2 000 meter i tillegg til hangarfasiliteter. Etter kapitulasjonen tok Luftforsvaret over anlegget, og etablerte en base der. 335 skvadron har siden vært stasjonert på Gardermoen, og opererer i dag derfra med Forsvarets transportfly.
=== Tidlig sivil virksomhet ===
I 1946 etablerte Braathens S.A.F.E. en teknisk base ved lufthavnen, som ble nedlagt allerede to år senere. Gardermoen fungerte imidlertid som Oslos sekundærlufthavn når Oslo lufthavn, Fornebu var stengt grunnet tåke, uvær og lignende. Mye av trafikken ble dessuten midlertidig flyttet til Gardermoen da man gikk i gang med å forlenge rullebanen på Fornebu mellom 1946 og 1952. Den ble også brukt som treningslufthavn for piloter – både i kommersiell og privat sammenheng.
Den virkelige starten på Gardermoens sivile flyoperasjoner kom dog som et resultat av Fornebus operative begrensninger grunnet nærhet til tett bebyggelse. Ettersom flytrafikken økte gjennom 1950- og 1960-årene ble det problematisk å møte trafikkbehovet på den tidligere hovedflyplassen, ettersom utbygging var vanskelig. Da SAS mottok sitt første kommersielle jetfly; Sud Aviation Caravelle i 1960 ble trafikken med denne flytypen flyttet til Gardermoen frem til 1962, ettersom rullebanen på Fornebu måtte utvides ytterligere for at det skulle kunne operere derfra.
I 1970-årene nærmet Fornebu seg sin kapasitetsgrense, og det ble derfor satt operative restriksjoner. Deler av den stadig økende chartertrafikken ble derfor flyttet til Gardermoen. En tidligere hangarbygning ble omgjort til en provisorisk terminal, og i 1974 fløy 269 000 passasjerer til og fra Gardermoen. I 1978 startet SAS ukentlige flygninger til New York. I 1983 ble de operative restriksjonene på Fornebu skjerpet, og ytterligere chartertrafikk måtte flyttes til Gardermoen, noe som igjen økte det årlige passasjertallet betraktelig.
=== Lokaliseringsdebatt ===
Gardermoen hadde blitt foreslått som hovedflyplass for Oslo og Østlandet så tidlig som i 1946, både av den Lillestrøm-baserte avisen Romerikes Blad og Ludvig G. Braathen. En rapport fra 1970 anbefalte at en ny hovedflyplass burde anlegges i nærheten av Hobøl, men at tiden for dette ennå ikke var inne. I 1983 vedtok dermed Stortinget å beholde todelingen av flytrafikken mellom Fornebu og Gardermoen permanent, og gikk inn for å utvide Fornebu med en større terminal.
I 1985 ble det imidlertid klart at all internasjonal trafikk måtte flyttes fra Fornebu til Gardermoen innen 1988, dersom passasjerveksten fortsatte. Man så at det var umulig å utvide Fornebu noe særlig, og at det var nødvendig å gå i gang med arbeidet med å anlegge en ny hovedflyplass et annet sted. Både Gardermoen og Hurum ble ansett som egnede lokasjoner av regjeringen. Flertallet gikk inn for Hurum-alternativet i 1988, men året etter viste flere værrapporter ufordelaktige forhold der. Disse værrapportene skapte stor kontrovers, og det ble hevdet fra flere hold at rapportene var feilaktige. To regjeringskomiteer ble satt ned, og begge kom frem til at rapportene var troverdige, noe som førte til at Hurum-alternativet ble skrinlagt.
Som en følge av dette gikk regjeringen inn for Gardermoen-alternativet. Høyre fremmet Hobøl som motforslag, men trakk forslaget tilbake da det var ønskelig at utbyggingen kunne starte så raskt som mulig. Vedtaket om å anlegge landets nye hovedflyplass på Gardermoen ble fattet i Stortinget den 8. august 1992.
=== Utbygging ===
Selve byggingen av lufthavnen og videre drift var i regi av aksjeselskapet Oslo Hovedflyplass AS (fra 1996 Oslo Lufthavn AS); et heleid datterselskap av Luftfartsverket (dagens Avinor). Selskapet ble etablert med 200 mill. kroner i aksjekapital og 2,9 mrd. kroner i øvrig aktiva. De resterende midlene ble garantert av staten. Totale investeringer inklusive jernbane og vei var på om lag 22 mrd. kroner. I forkant av utbyggingen ble omtrent 270 huseiere, i tillegg til Luftforsvarets flystasjon ekspropriert.
Selve utbyggingen startet den 13. august 1994. Den vestre rullebanen var allerede anlagt, og renovert av Luftforsvaret i 1989. En ny østre rullebane ble anlagt, så vel som taksebaner, terminalbygg, høyhastighetsjernbane, adkomstvei, tekniske anlegg mv. Totalt hadde 220 foretak entreprise på prosjektet.
Flyselskapene stod selv for egne anlegg i forbindelse med den nye hovedflyplassen. SAS bygde et 55 000 m2 kompleks som inkluderte en teknisk base, garasjer og fraktterminal til omtrent 1,4 mrd. kroner. Braathens' utbygging var adskillig mindre (omtrent 200 mill. kroner), ettersom selskapet hadde sin tekniske base på Stavanger lufthavn, Sola.
=== Åpning og vekst ===
Oslo lufthavn Gardermoen åpnet den 8. oktober 1998, og første fly; en Boeing 737 fra Color Air tok av klokken 06.58. De første månedene fungerte som en innkjøringsperiode, og lufthavnen opererte med begrenset kapasitet.
Lufthavnen var i starten base for Braathens og SAS, som stod for brorparten av trafikken over Gardermoen. De fleste europeiske flyselskapene som hadde operert ved Fornebu fortsatte dessuten sine operasjoner på Gardermoen, blant annet Aeroflot, Air France, British Airways, KLM og Lufthansa. I 2003 etablerte Norwegian seg med en base på Gardermoen, noe som førte til en voldsom vekst i antall direkteruter utenlands. Fra 1999 opererte Northwest Airlines en kort periode en direkterute til Minneapolis.
Passasjerveksten på Gardermoen har vært forholdsvis stor på lang sikt. I kjølvannet av terrorangrepet 11. september 2001 opplevde lufthavnen er nedgang i antall reisende, så vel som i 2009. Fra 2001 til 2014 har antall passasjerer vokst og er gått fra knapt 14 millioner i 2001 til drøyt 24 millioner i 2014.
== Fasiliteter ==
Lufthavnen dekker et område på 13 km². Utformingen av lufthavnen ble gjort i tråd med Hartsfield internasjonale lufthavn i Atlanta, med to parallelle rullebaner og én terminal mellom de to. Den provisoriske terminalen som ble bygget i 1970-årene huser i dag privat- og GA-flygninger. Det meste av GA-operasjonene i hovedstadsområdet legges imidlertid til Kjeller lufthavn eller Tønsberg lufthavn, Jarlsberg.
Lufthavnkomplekset ligger 19 nautiske mil (35 km) nord-nordøst for Oslo sentrum.
=== Terminalen ===
Lufthavnen har i dag en kapasitet på 40 millioner passasjerer i året. Passasjerterminalen er til sammen på 265 000 m² og består av fire pirer i tillegg til et sentralbygg. Pir øst og vest sto klar ved lufthavnens åpning i 1998 og håndterer henholdsvis utenriks- og innenrikspassasjerer. Flygninger til destinasjoner utenfor Schengen går går fra ytterste del av pir øst. Det er planlagt å utbygge og forlenge Non-Schengen-delen av piren, på grunn av den sterkt økende kapasiteten fra flygninger til destinasjoner uten medlemskap i Schengen. I 2012 åpnet pir syd som håndterer innenrikspassasjerer. Den ligger sør for pir vest og er tilknyttet denne med en gangbro. Pir syd ble opprinnelig anlagt som en midlertidig terminal for å opprettholde kapasitet i forbindelse med større utbyggingsarbeider ved lufthavnen som førte til at noen gater ble stengt av. Den er derfor noe mer spartansk utformet og ingen av gatene har jetbroer. På grunn av sterk passasjervekst ble det imidlertid besluttet at pir syd forblir permanent. I 2017 åpnet pir nord. Øvre etasje håndterer innenrikspassasjerer og nedre etasje utenrikspassasjerer innenfor Schengenområdet.
Lufthavnen har i alt 73 flyoppstillingsplasser og mange av dem er tilknyttet jetbroer. Det finnes 118 innsjekkingsskranker, og terminalanlegget kan befordre til sammen 12 000 ankommende og avreisende passasjerer i timen. Gardermoen er en såkalt «stille flyplass», noe som betyr at opprop av flyavganger og lignende kun gjøres i umiddelbar nærhet av den aktuelle gaten, foruten ved spesielle anledninger. Det finnes både lekeområder for barn og et kapell i Pir vest. I tillegg finnes det fire lounger for reisende. Tre av disse er tilknyttet SAS og er tilgjengelig for selskapets reisende samt reisende med samarbeidende flyselskaper. Den fjerde kan benyttes av reisende med øvrige flyselskaper.
Omtrent halvparten av lufthavnens inntekter kommer fra detaljhandel. Det finnes et tjuetalls serveringssteder i terminalen, i tillegg til en rekke andre servicesteder som butikker, apotek, bank og post. Gardermoen huser Europas største tax free-butikk på 1 530 m2. I tillegg finnes det en mindre tax free-butikk i ankomsthallen.
Utover passasjerterminalen finnes det en egen VIP-terminal som brukes av kongehuset, statsministeren, Utenriksdepartementet, utenlandske statsoverhoder og privatpersoner. Det er også en GA-terminal vest for passasjerterminalen som håndterer frakt, ambulansetjenester og privatfly.
Lufthavnen er om vinteren varmet opp med fjernvarme som utnytter rennende avløpsvann. Det er blitt bygget et anlegg som utnytter snø fra vinteren til nedkjøling av terminalen om sommeren.
Norsk lovgivning gjorde lenge at passasjerer som ankommer Gardermoen fra utlandet, og har tilslutningsfly videre innenriks, måtte hente ut sin bagasje, ta den gjennom tollen, sjekke den inn på nytt og gjennomføre ny sikkerhetskontroll. Lufthavnen har fått kritikk for denne praksisen da den vanskeliggjorde transitt for reisende med kort tid mellom flygningene. Lignende prosedyrer er vanlig ellers i verden, men for lufthavnen sin del har den ført til at noen transittpassasjerer velger bort lufthavnen til fordel for blant annet Schiphol og Københavns lufthavn. Begge har direkteruter til en rekke norske byer, og man unngår denne typen tollklarering der ettersom man med tilslutningsfly til Norge ikke må gjennom henholdsvis nederlandsk og dansk toll.
Som et tilsvar på dette lanserte Gardermoen i 2015 prøveprosjektet Domestic Transfer. Reisende med Norwegian, SAS og Widerøe som ankommer fra utlandet og har tilslutningsfly videre innenriks kan med denne løsningen gjennomgå elektronisk tollbehandling. Dette skjer ved tollbetjenter prosesserer innsjekket bagasje mens passasjerene bes vente i utenriksdelen av terminalen. Når en flygning er ferdig prossesert går passasjerene mot en tollsluse som leder til avgangshallen for innenrikspassasjerer. Her skannes passasjerenes ombordstigningskort hvorpå et bilde av deres innsjekkede bagasje vises. Passasjerene bekrefter her elektronisk at bagasjen tilhører dem, og går så gjennom tollslusen. Transittreisende med kun håndbagasje trenger ikke å vente på at innsjekket bagasje blir prosessert og kan når som helst gå gjennom tollslusen. Prosjektet har fått blandede tilbakemeldinger.
=== Kunst og arkitektur ===
Arkitektene for passasjerterminalen var Aviaplan – et samarbeid mellom arkitektfirmaene Narud Stokke Wiig (i dag Nordic – Office of Architecture), Niels Torp, Skaarud & Jespersen og Hjellnes Cowi. Hovedarkitekt var Gudmund Stokke. Terminalbygningen har en enkel takkonstruksjon som holdes oppe av store tredragere. Materialbruken er fokusert på betong, tre og glass, og det var et krav at lufthavnen skal gjenspeile «god norsk byggeskikk». Flyselskapene var pålagt å følge samme arkitektoniske stilart i sine egne bygninger ved lufthavnen.
De mest fremtredende kunststykkene før sikkerhetskontrollen ved lufthavnen er Alexis, som består av seks skulpturer i rustfritt stål, laget av Per Inge Bjørlo. Etter sikkerhetskontrollen finnes Ad Astra; et vev av 30 000 m tråd som skal gi inntrykk av skyer, laget av Carin Wessel. Det kanskje mest kjente kunststykket på lufthavnen er «lyddusjene». I avgangshallen står seks slike innretninger som spiller naturlyder dersom en står under dem. Ved avkjørselen til lufthavnen fra E6 står det dessuten en 14 meter høy skulptur med to lysende Kepler-Poinsot-polyeder, designet av Vebjørn Sand. Utenfor hovedinngangen til innsjekkingshallen står også Kåre Grovens skulptur Utkast, som opprinnelig stod på Fornebu.
=== Rullebaner og flytrafikkontroll ===
Lufthavnen har to parallelle rullebaner i retning 01/19. Den vestre rullebanen (01L/19R) måler 3 600 × 45 m, mens den østre (01R/19L) måler 2 950 × 45 m. Begge er tilsluttet et nettverk av taksebaner og tillater 80 flybevegelser i timen. Rullebanene er utstyrt med CAT IIIA instrumentalt landingssystem (ILS), og flytrafikken overvåkes fra et 91 m høyt kontrolltårn, det nest høyeste kontrolltårnet i Europa. Idet luftfartøyer er 15 kilometer unna lufthavnen overtar Oslo kontrollsentral trafikkansvaret.
Det er installert to bakkeradarer på Gardermoen på utsiden av begge rullebanene. Både på gatene og langs taksebanene er det et automatisk lyssystem som guider flytrafikken. På taksebanene styres dette systemet av radarene, mens det ved gaten styres av bevegelsessensorer.
Gardermoen har tre plattformer for avising av fly, og to brannstasjoner. Brannstasjonene har til sammen seks flyplassbrannbiler, én brannbil for bygningsbrann og én lift, og har et nært samarbeid med det interkommunale brannvesenet i Ullensaker, Gjerdrum og Nannestad. Værdata leveres av Meteorologisk institutt.
Det er restriksjoner på luftfartøybevegelser mellom klokken 23 og 06. Imidlertid er det tillatt å ta av mot nord og å lande fra nord.
== Flyselskaper og destinasjoner ==
Gardermoen har faste direkteforbindelser til drøyt 160 destinasjoner. I tillegg er det opptil flere charterdestinasjoner, avhengig av sesong. Innenriksnettet er dominert av Norwegian og SAS, som hovedsakelig flyr kommersielt på stamlufthavnnettet. I tillegg opererer Widerøe anbudsruter på kontrakt med Samferdselsdepartementet.
Det internasjonale rutenettet er fokusert på europeiske destinasjoner. SAS, Norwegian og en rekke større europeiske nettverksselskap flyr med høy frekvens mellom Gardermoen og de nordiske hovedstedene, samt de store byene i Vest-Europa og Øst-Europa. I tillegg flys det direkte til et større antall destinasjoner i middelhavslandene, dog med noe lavere frekvens og variasjoner i sommermånedene.
Frem mot 2020 hadde Gardermoen en relativt stor økning i antall langdistanseruter. Denne veksten var i stor grad drevet av Norwegians satsing på lengre ruter. Da koronaviruspandemien kom til Norge i mars samme år, måtte Norwegian etter kort tid legge ned sine Long-Haul-ruter.
Selskap som Qatar Airways og Emirates bidro imidlertid også til langdistanseøkningen. Våren 2019 åpnet Hainan Airlines direkterute mellom Oslo og Beijing. Fra Gardermoen ble det per 2019 også tilbudt en rekke charterflygninger i regi av ulike reiseoperatører, fordelt over hele året. Blant disse operatørene var Ving, Apollo og TUI. I sommermånedene var destinasjoner rundt Middelhavet best representert frem mot 2020 (spesielt feriemål i Spania, Hellas og Tyrkia), mens det om vinteren ble tilbudt direkteflygninger til mer interkontinentale destinasjoner, blant annet Cuba, Gambia, Kanariøyene, Kapp Verde, Mexico og Thailand.
=== Passasjerdestinasjoner ===
=== Frakt ===
== Statistikk ==
Gardermoen har et oppland som omfatter omkring 2,5 millioner mennesker. Dette inkluderer store deler av Østlandet, samt rundt 300 000 mennesker i Sverige.
Sammenlignet med de øvrige lufthavnene i EØS-området var Gardermoen i 2013 den 16. mest trafikkerte totalt sett, og den sjette mest trafikkerte hvis man bare så på innenrikstrafikken. Lufthavnen er den nest største i Norden, etter København lufthavn, Kastrup. Når det gjelder innenrikstrafikk er Gardermoen klart størst i Norden, og utenrikstrafikken er så vidt mindre enn på Københavns lufthavn og Arlanda lufthavn utenfor Stockholm.
=== Mest trafikkerte ruter ===
Ruten til Trondheim er den mest trafikkerte ruten fra Gardermoen. I 2017 ble det registrert over to millioner passasjerer på strekningen, noe som gjør den til den tiende travleste innenriksruten i Europa. Ruten til Trondheim er tett fulgt av rutene til Bergen og Stavanger, samt København og Stockholm, og av de 25 travleste rutene i EØS-området går fem fra Gardermoen. Når det gjelder utenfor Skandinavia, har Gardermoen den travleste ruten til London. Ved interkontinentale destinasjoner utenfor Europa er det blant annet New York, Bangkok og Dubai som har den største trafikken.
== Transport til og fra flyplassen ==
Flyplassen har en egen jernbanestasjon under terminalbygget, Gardermoen stasjon, som betjener lufthavnen og omegn. Det finnes også rundt 50 bussoppstillingsplasser i bussterminalen ved ankomstdelen av terminalbygget.
=== Tog ===
Flytoget trafikkerer Gardermoen fra Lillestrøm, Oslo S, Nationaltheateret, Skøyen, Lysaker, Stabekk, Sandvika, Asker og Drammen. I tidsrommet det opereres rutetrafikk på Gardermoen har flytoget avganger hvert 10. minutt til og fra lufthavnen. Annenhver avgang starter- og har endestasjon Drammen (linje F2), mens de resterende avgangene starter- og har endestasjon på enten Stabekk (linje F1x) eller Oslo S (linje F1). Flytoget bruker 19 minutter mellom Gardermoen og Oslo S.
SJ Norge trafikkerer Gardermoen med fjerntog mellom Oslo og Trondheim fem ganger daglig på stasjonen.
Vy trafikkerer Gardermoen med regiontog og lokaltog. Lokaltog fra Kongsberg til Eidsvoll (linje L12) anløper hver time, og det samme gjør regiontog fra Larvik til Eidsvoll (linje R11) og fra Drammen til Lillehammer (linje R10).
=== Buss ===
Ruter har en rekke lokalruter på Romerike via Gardermoen.
Flybussen har avganger mellom Gardermoen og Oslo sentrum (linje FB2 og FB5), Majorstuen (linje FB1), Bekkestua (linje FB3) og Fredrikstad (linje FB11).
Vy Buss har avganger mellom Gardermoen og Kongsvinger, Årnes, Gjøvik og Oslo sentrum, og kjører også langdistansebuss (Vy express) til Volda, Måløy og Førde. De kjører dessuten shuttletrafikk mellom terminalen, parkeringsplasser og hoteller tilknyttet lufthavnen.
Askeladden Reiser har avganger mellom Gardermoen og Sundvollen, Hønefoss, Jevnaker og Lunner.
OSL-Ekspressen har avganger mellom Gardermoen og Skullerud/Mortensrud.
Boreal Travel har avganger mellom Gardermoen og Elverum og Trysil.
=== Bil ===
Motorvei E16 går rett forbi lufthavnen. Ved avkjøring 50 flettes Europavei 16 med Europavei 6.
== Rullebaner ==
01L/19R – 3 600 meter (11 811 fot) × 45 meter (148 fot) – 14/194°
01R/19L – 2 950 meter (9 678 fot) × 45 meter (148 fot) – 14/194°
== Litteratur ==
Sørheim, Aashild (1998). Å bygge en flyplass. BA-forlaget. ISBN 8291414270.
Bredal, Dag (1998). Oslo lufthavn Gardermoen. Schibsted. ISBN 8251617197.
Nestegard, Dag H. (2016). Hestehandlaren Kjell Opseth, Samlaget. ISBN: 9788252186536
Ording, Ebbe (2000). Historien om Gardermoen - et nasjonalt bedrageri. Stenersens forl. ISBN 8272012839.
Oslo lufthavn Gardermoen. Hedmark fylkes industriforening : Østlandskomiteen for utbygging av Gardermoen. 1987.
Syltevik, Kåre (2000). Krigsveteraner fra Nannestad forteller om motstandsarbeid rundt Gardermoen 1940-1945. [K. Syltevik]. ISBN 8299578906.
Gardermoen som hovedflyplass. Luftfartsverket. 1991. ISBN 8291156026.
== Referanser ==
== Se også ==
Gardermoen flystasjon
Største flyplasser i Norden
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo Airport, Gardermoen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo lufthavn (Gardermoen) hos Wikivoyage
Kampen om flyplassen – NRK Gull om veien til Gardermoen | Oslo lufthavn kan vise til: | 7,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diksmuide | 2023-02-04 | Diksmuide | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Diksmuide er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Diksmuide er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Diksmuide – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,715 |
null | 2023-02-04 | Rikskommissær | null | null | null | Rikskommissær, noen steder også skrevet rikskommisar, (tysk: Reichskommissar) er en tittel som har blitt brukt dels om ledere for administrative regjeringer og dels om sivile administratorer av kolonier, spesielt mindre kolonier, i flere land. | 7,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Josef_Terboven | 2023-02-04 | Josef Terboven | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Ølkjellerkuppet', 'Kategori:Dødsfall 8. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt før 1925)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Personer fra Essen', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:SA-generaler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell i det tyskokkuperte Norge', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske nazister', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Josef Antonius Heinrich Terboven (uttales terbˈåfən, født 23. mai 1898 i Essen i Tyskland, død 8. mai 1945 på Skaugum i Asker) var en tysk nazist og SA-general som var øverste sivile tyske leder i det tyskokkuperte Norge.
| Josef Antonius Heinrich Terboven (uttales terbˈåfən, født 23. mai 1898 i Essen i Tyskland, død 8. mai 1945 på Skaugum i Asker) var en tysk nazist og SA-general som var øverste sivile tyske leder i det tyskokkuperte Norge.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Terboven ble født i Essen som sønn av en velstående bonde. Navnet Terboven er lavtysk eller nederlandsk. Han tjenestegjorde i det tyske feltartilleriet og det voksende luftforsvaret i første verdenskrig og ble tildelt Jernkorset. Ved krigens slutt hadde han nådd løytnants grad. Han studerte jus og statsvitenskap i et par år ved universitetene i München og Freiburg, hvor han for første gang ble involvert i den ekstreme politikken. Han måtte av økonomiske grunner avbryte studiene og arbeidet deretter som læregutt i en bank noen år før han ble oppsagt i 1925 på grunn av den økonomiske krisen i Tyskland.
=== Nasjonalsosialistisk karriere ===
Dette åpnet for en aktiv karriere i NSDAP hvor han hadde meldt seg inn allerede i 1923. Terboven hjalp til med å etablere partiet i Essen og ble gauleiter der i 1928. Han ble en del av Sturmabteilung fra 1925.
Den 29. juni 1934 giftet han seg med Ilse Stahl, en tidligere sekretær til Joseph Goebbels, som sammen med Hitler deltok på det kirkelige bryllupet i Essener Münsterkirche. Hitler var Terbovens forlover. Hans nærvær hadde sannsynligvis mindre med en særlig nærhet til bryllupsparet enn med tåkeleggingen av et overraskende tilslag mot Sturmabteilung (de lange knivers natt). Det fant sted den 30. juni. En reise til et bryllup gav ingen mistanker om at noe var i gjære.Terboven ble utnevnt til Oberpräsident der Rheinprovinz den 5. februar 1935. Dette var han ved siden av sitt verv som Gauleiter. I 1936 ble han utnevnt til SA-Obergruppenführer.
=== Reichskommissar Norwegen ===
Etter at Curt Bräuer hadde mislyktes i å forhindre at den norske kongen og regjeringen flyktet, ble han 16. april tilbakekalt til Berlin og senere sendt til fronten. Terboven ble utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) i Norge 24. april med oppdrag å få etablert en dansk løsning i Norge. Han flyttet inn i den norske kronprinsens residens på Skaugum og hadde sitt hovedkvarter i Stortinget. Det var i utgangspunktet tenkt at oppdraget i Norge skulle være midlertidig og at han deretter skulle vende tilbake til politisk arbeid i Tyskland.Den 25. september 1940 innsatte Terboven et marionettstyre med konstituerte statsråder. Vidkun Quisling var ikke med i dette selv om Hitler hadde støttet ham, og Terboven styrte Norge som om han var enehersker, noe han i realiteten nesten var. Han hadde ikke autoritet over de regulære tyske tropper i landet (til tider så mange som 400 000 mann), men kommanderte en styrke på 6 000, hvorav 800 var en del av det hemmelige politiet. Hans mål var å bygge opp Festung Norwegen, som skulle være tyskernes siste skanse.
Terboven var som rikskommissær bare underlagt Hitler personlig og hadde i realiteten diktatorisk myndighet over det okkuperte Norge. I denne posisjonen kom han ofte i motsetningsforhold til Quisling. Det ble opprettet en egen enhet, som skulle prøve å sette befolkningen opp mot NS-styret.
Fra 1941 konsentrerte Terboven seg stadig sterkere om å slå ned all motstand i Norge. Han var ansvarlig for unntakstilstanden i Oslo, Aker, Bærum og Asker i september 1941 da Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet, unntakstilstanden i trøndelagsfylkene og deler av Nordland oktober 1942 der ti sivile gisler og 24 motstandsmenn ble henrettet mens alle mannlige jøder over 16 år ble arrestert, brenningen av Telavåg i 1942 og deportasjon av alle mannlige innbyggere mellom 16 og 60 til tyske konsentrasjonsleirer; henrettelsen av 18 englandsfarere i Trandumskogen i 1942, henrettelsen av fem sivile gisler etter en jernbanesabotasje på Mjøndalen oktober 1943, arrestasjonen og deportasjon til Tyskland av alle mannlige studenter i Oslo november 1943 og i juli 1944 dødsdommene over ni Grini-fanger som represalie for en likvidering som fant sted mens de satt i varetekt.
I 1942 fikk Terboven en norsk elskerinne, Sonja Wigert (1913–1980), som bodde i Sverige, men reiste frem og tilbake til Norge. Hennes sympatier var i virkeligheten på den norske motstandsbevegelses side. Hun var etterretningsagent for Sverige og senere også for amerikansk etterretning. Det tok ett år før Terboven gjennomskuet det hele.
Terboven innførte flere forordninger som i konsekvens kom til å koste mange nordmenn liv og helse, herunder forordning om beskyttelse av de besatte norske områder 12. oktober 1942, som innførte dødsstraff for en rekke forbrytelser, bl.a. å forlate landet uten tillatelse, lytte på illegal radio, bli tatt med illegale aviser og hjelpe krigsfanger eller flyktninger. Terboven var også ansvarlig for forslaget om evakuering og brenning av Finnmark nord for Lyngen-området, som ble tatt til følge av Hitler i hans Führerbefehl av 28. oktober 1944.
I september 1941 fikk Terboven besøk av Reinhard Heydrich og Walter Schellenberg på Skaugum. Følget foretok deretter en seiltur på Oslofjorden. Heydrich innskjerpet overfor Terboven at det var viktig å holde en hard linje overfor nordmennene, og bare fire dager etter hans avreise 6. september proklamerte Terboven unntakstilstand og beordret Wickstrøm og Hansteen arrestert.
=== Kapitulasjon og selvmord ===
Terboven og Franz Böhme reiste 3. mai 1945 til Flensburg der den siste rest av Tysklands sentralregjering under ledelse av Karl Dönitz holdt til. Terboven, Keitel og Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. Finansminister Lutz Schwerin von Krosigk ville kapitulere uten kamp.Redieß ga 7. mai ordre til sekretærene om å brenne alle papirer på Terbovens kontor. Klokken 15:52 kom meldingen over radio om at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst på alle fronter. Til sekretæren på Skaugum sa Redieß: «Det er best De ikke er her mer nå. Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen.» Terboven orienterte 7. mai om at Dönitz hadde avsatt ham som Reichskommissar og at Wehrmacht skulle overta. Natt til 8. mai skjøt Redieß seg selv gjennom hodet med pistol. «Det var tidlig. Han kom meg i forkjøpet», kommenterte Terboven som ga ordre om at Redieß' død skulle holdes hemmelig. Dönitz ga ordre om at kapitulasjonen i Norge skulle skje 8. mai klokken 24:00. Mannskaper fra Milorg og Kompani Linge forsøkte å overta Skaugum 8. mai, men ble stanset av SS-vaktene i porten.Redieß' levninger ble ødelagt da Terboven detonerte rundt femti kilo dynamitt i en bunker i Kloåsen på Skaugum-komplekset samme dag klokken 23:30. SS-mannskaper hadde flyttet liket av Redieß til bunkeren og hjulpet Terboven med plassering av sprengstoff. Dagen etter forsøkte et arbeidslag på 10-20 mann å brenne restene fra bunkeren. Da norsk politi kom til Skaugum 9. mai klokken 18 fikk de likrestene undersøkt nøye for å faststlå om det virkelig var Terboven og Redieß. Kriminaletterforskere, rettsmedisinere, radiografer og tannleger medvirket i undersøkelsen. For Terboven fant politiet raskt spor som ga sikker identifisering. For Redieß stemte opplysningene slik at det var «overveiende sannsynlig» at var hans lik. Han ble senere bisatt i Essen.
== Se også ==
Norge under andre verdenskrig
Josef Terbovens kommissariske statsråder
Administrasjonsrådet
Curt Bräuer
Knut Hamsun
Vidkun Quisling
== Litteratur ==
Berit Nøkleby: Terboven: Hitlers mann i Norge (Gyldendal Norsk Forlag, 1992) ISBN 82-05-20221-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Josef Terboven – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Josef Terboven på Internet Movie Database
(no) Josef Terboven hos Norsk senter for forskningsdata
Om Josef Terboven i Norsk Krigsleksikon
Holocaustsenteret om Josef Terboven
Terboven taler til en SS-avdeling og det tyske politiet i Oslo 1940
Berit Nøkleby: «Josef Terboven – Hitlers mann i Norge» (1992, digital faksimilieutgave)
Fotoalbum fra Terbovens reise i Nord-Norge sommeren 1942 (Riksarkivet/flickr)
SS og Reichskommissariat Norwegen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Josef Terboven: Tysklands diktator i Norge 1940-1945 artikkel hos Totalkrig.no v/ Stiftelsen Narviksenteret, UiT, NTNU og Institutt for forsvarsstudier. | Josef Antonius Heinrich Terboven (uttales terbˈåfən,Store norske leksikon om Josef Terboven født 23. mai 1898 i Essen i Tyskland, død 8. | 7,717 |
null | 2023-02-04 | Henryk Sienkiewicz | null | null | null | Henryk Adam Aleksander Pius Sienkiewicz (født 5. mai 1846 i Wola Okrzejska i (kongress)-Polen, død 15. | 7,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telav%C3%A5g | 2023-02-04 | Telavåg | ['Kategori:1942 i Norge', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Øygarden', 'Kategori:Englandsfarten 1940–1945', 'Kategori:Fiskevær i Vestland', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tettsteder i Vestland'] | Telavåg er et tettsted i Øygarden kommune i Vestland. Tettstedet har 602 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger på Sotra utenfor Bergen.
| Telavåg er et tettsted i Øygarden kommune i Vestland. Tettstedet har 602 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger på Sotra utenfor Bergen.
== Tidlig historie ==
Utgravinger har sporet bosettinger på Telavåg tilbake til 500-tallet. Ved Lauvvatnet mellom Telavåg og Kausland er det også funnet en boplass fra steinalderen. Tradisjonelt tilhørte Telavåg Nonneseter kloster, men i 1528 overførte kong Frederik Telavåg til adelsmannen Vincens Lunge.
Helt fra middelalderen drev man hvalfangst av vågehval i Telavåg. Fra denne tiden er det notert at bygdefolket skulle ha en tønne øl for hver hval de fanget og skar opp. I inngangen til vågen ligger en holme - Stekholmen - som ble sperret ved å stikke trepæler ned i sjøen på ene sider av holmen (derav holmens navn), mens den andre var åpen hvor hvalen kunne svømme inn, her ble det hurtig sperret med en hvalnot. Når hvalen var stengt inne begynte arbeidet med å utmatte og avlive den. Dette var en seig kamp og opplagt dyreplageri, og selv om sundsokningene etter hvert hadde sin egne kreative metoder ved å smøre gift på harpunene for å forkorte prosessen, kunne det fort ta et par døgn før hvalen var nedkjempet. Senere ble det mer vanlig å skyte hvalen, men dette måtte gjøres kun der det var så grunt at man ikke sto i fare for å miste hvalen om den sank. En lang rekke gårder i kommunen hadde da rett på en andel av hvalkjøttet. Det var imidlertid ikke alltid bygdefolket klarte å bli enige om hvordan byttet skulle fordeles, og i 1872 tok Iver Johannessen og Sjur Sjursen Øvretvedt ut stevning av sambygdingene Ole Johannessen og Thomas Monsen Telle. Den bitre striden om hvalretten kulminerte i 1878 ved at Øvretvedt ble idømt 20 dagers fengsel for å vold og trusler mot Johannessen og Telle.
Det var ikke bare hval man fanget ved å sperre sundene ved Stekholmen, her trakk også store silde- og makrellstimer inn. Slik fangst ble også drevet ved Selstø lenger ute i fjorden, og man regner med at Selstøbuene har vært i bruk siden 1600-tallet. Her bodde fiskerne i påvente av at fiskestimene skulle komme inn i viken, hvorpå de sperret den igjen med not. Selstøbuene er fredet og nylig restaurert.I tillegg til fangst fra havet var sauehold og korndyrking næringsveier på land, og på det meste var det åtte kverner i bygda hvor bøndene kunne male korn.
== Telavåg under andre verdenskrig ==
Allerede ved krigsutbruddet 9. april ble bygden satt på kartet. Den britiske jageren HMS «Gurkha» var da del av en britisk konvoi sammen med 7 andre jagere og 5 kryssere, men forlot de andre skipene for å søke bedre skyteforhold. Da jagerfly angrep på ettermiddagen, ble båten et lett bytte for de tyske bombene, og sank senere på kvelden vest for Telavåg. Av mannskapet på 215 omkom 16 personer. Ved 60-årsdagen for forliset ble det avholdt en minnemarkering på Nordsjøfartmuseet hvor militærattacheen ved Storbritannias ambassade i Oslo deltok.
=== Nordsjøfarten ===
Tidlig ble det etablert illegal persontransport fra Telavåg til Storbritannia. Stedet lå helt sentralt til for Englandsfarten, og både Shetlandsgjengen og andre skøyter landsatte og hentet agenter i området. Nærmere 500 mennesker flyktet over Nordsjøen fra Telavåg, men mange av disse forliste på veien. Den største enkelttragedien inntraff i november 1941 da MK «Blia» gikk ned i et kraftig uvær, og alle de 43 om bord omkom. Lokalbefolkningen var dessuten ivrig med i motstandsarbeidet til tross for tyskernes gjentatte påminnelser om at alle forbindelser med fienden ville bli straffet med døden. For okkupasjonsmakten hadde det høy prioritering å få stanset den illegale overfarten, og i september 1941 ble det offisielt innført dødsstraff for dem som ble tatt i å forsøke å forlate landet på denne måten.
=== Telavåg-tragedien ===
==== Kompromittering og pågripelse ====
I april 1942 ble den illegale virksomheten avslørt og stoppet av den tyske okkupasjonsmakten. Bakgrunnen for kompromitteringen var at Lauritz Telle hadde havnet i en tvist om et båtkjøp, hvorpå han som hevn ble anmeldt for ulovlig besittelse av et radioapparat. Lensmann i Fjell var dengang Per Lie som sympatiserte med nazistene. Saken havnet derfor hos Johan Bjørgan i statspolitiet, og 25. april dro han til Telavåg i sivilt antrekk for å undersøke forholdene. Båtføreren som ga ham skyss over sundet, tok ham for å være englandsfarer og anbefalte han å oppsøke Laurits Telle. Det var nettopp Telles ulovlige radio som førte Bjørgan til Telavåg, og han ble tatt vel imot av Telle som gjerne ville at han skulle møte to karer han hadde på loftet sitt. Men Bjørgan holdt seg til sin rolle som flyktning, og sa at han ville komme tilbake to dager senere for å få skyss over Nordsjøen. Så ringte han til Bergen og sa fra. Klokken fire om morgenen 26. april ankom en båt med Gestapo-menn og et par norske politifolk Telavåg.Agentene Arne Medal Værum og Emil Gustav Hvaal fra Kompani Linge hadde tatt inn hos ekteparet Lauritz og Martha Telle, der de sov på lemmen sammen med 14 år gamle Åge Odd Telle. Gestapo omringet huset til Lauritz Telle og tok seg inn mens de to agentene fortsatt sov. Åge Telle våknet av tre uniformerte menn som braste inn. Det ble skutt tett, og en kule streifet øreflippen hans. Da det stilnet, fløt gulvet av blod. De to Gestapo-offiserene Gerhard Berns og Henry Bertram var skutt og drept. Av andre Gestapomenn var Helmuth Klötzer skutt gjennom armen, mens Josef Seufert mottok jernkorset for sin innsats under pågripelsen, men fikk dødsstraff etter krigen for sin medvirkning til terrordrap mot norske motstandsfolk. Værum ble også drept i skuddvekslingen, og Hvaal alvorlig såret.
==== Represalier ====
Samme dag som konfrontasjonen fant sted, ble 12 personer fra Telavåg ført til Bergen for forhør og tortur. Blant disse var Lauritz og Martha Telle som begge var i 60-årene.
For Reichskommissar Josef Terboven var det tungt å svelge at to av hans fremste offiserer hadde blitt drept av motstandsfolk, og han kom personlig til Telavåg for å se til at bygden ble straffet. 30. april 1942 ble alle bygninger sprengt og brent, båtene senket, og en del av buskapen slaktet. Alle arbeidsføre menn mellom 16 og 60 i bygden ble sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir, og av 72 menn døde 31 i fangenskap, mange av underernæring og dysenteri. I Trandumskogen ble 18 fanger som satt i arrest for å ha deltatt i englandsfarten utenfor Ålesund, henrettet som «sonoffer» for de to drepte Gestapo-offiserene. Den overlevende Linge-agenten, Emil Gustav Hvaal, og sønnen i huset der skuddvekslingen fant sted, Lars Telle, ble henrettet i Trandumskogen i 1943. Ytterligere to menn fra Telavåg som tjenestegjorde i marinen, omkom i 1943.
Resten av folket fra Telavåg, kvinner og barn medregnet, ble først stuet sammen i ungdomshuset i bygda uten mat og varme. Aksjonen sjokkerte også mange av de unge tyske soldatene, og noen av dem gråt. To dager senere ble fangene ført i tyske krigsskip til Bergen og internert på Storetveit skole, der de var i flere uker og overlevde på råtne poteter og gammel fisk. Tyskernes plan var at arbeidsføre kvinner skulle sendes til Østlandet, men etter utbrudd av skarlagensfeber og difteri klarte norske leger å få planene skrinlagt. I stedet ble alle sendt til Framnes skule ved Norheimsund, hvor de var internert i to år.I omkringliggende bygder ble det slått opp plakater med advarsler om at det var ulovlig å bosette seg i Telavåg, og at nordmenn som befant seg der, ville bli skutt.
==== Frigjøring ====
Kvinner og barn som var internert i Hardanger ble satt fri i 1944, og de fleste flyttet tilbake til Sund, men Telavåg hadde de fortsatt forbud mot å oppsøke. Lauritz Telle ble løslatt fra Grini 9. mai 1945 sammen med resten av fangene der.
Sachsenhausen ble frigjort av polske og russiske styrker 22. april 1945, men som følge av Folke Bernadottes avtale med Heinrich Himmler hadde de norske og danske fangene like før blitt overflyttet til en felles leir hvor de skulle betjenes av Svenska Röda Korset. Leiren som ble benyttet var Neuengamme utenfor Hamburg og fangene fra Telavåg ble kjørt hit i busser. Etter å ha vært her i tre uker fikk Bernadotte Himmler på gli og tillot å forflytte de norske og danske krigsfangene til Danmark, og 22. april var fangene over på dansk jord. Her fikk fangene fra Telavåg et brutalt møte med den danske matkultur; etter tre år på små og enkle matrasjoner var deres fordøyelsessystem ikke forberedt på det fete danske kosten. Mange ble så dårlige at de måtte ha legehjelp, men alle kom seg igjen nokså raskt. Etter åtte dager med dansk gjestfrihet ble de transportert videre til en karanteneleir i Sverige hvor de måtte være i to uker. I tillegg til at fangene her fikk utmerket behandling og forpleining mottok de her også budskapet om nazistenes kapitulasjon. Etter endt karantene ble de kjørt til Göteborg hvor Svenska Röda Korset delte ut klær, sko og kofferter til fangene, samt 300 kroner i kontanter til hver. Videre nordover gikk ferden med tog, og de ankom Oslo 26. mai. Først 28. mai kom de seg videre med tog til Bergen og ble gjenforent med sine familier på jernbanestasjonen i Bergen. Her var også fylkesmann Gjert Lindebrække, varaordfører Arthur Sundt og professor Bjørn Trumpy møtt opp som representanter fra myndighetene. Lauritz Telle og representanter for Bjørn West var også til stede. De hjemvendte og deres pårørerende ble etter mottakelsen samlet på Grand Hotel Terminus som ligger like ved siden av jernbanestasjonen. Både fylkesmann Lindebrække og formannen for Røde kors holdt her taler.
Alt nazistene ødela, skal vi bygge opp. Rettssikkerheten først og fremst, retten til å tale og skrive fritt, retten til å puste. Derfor går vi mot nye tider i et utarmet land, der prøysserhæler trampet - men med ansiktet fullt av vårens varme sol. På det norske folks vegne bringer vi dere hjemvendte og dere hjemmeværende Telavåg-innbyggere en hjertelig takk for alle de offer dere har gitt på frihetens og demokratiets alter.
=== Gjenoppbygging ===
Nazistenes håndtering av Telavåg-saken var ment å ha en avskrekkende virkning på nordmenn som organiserte illegal kommunikasjon med de allierte, og intensjonen var at bygden Telavåg skulle fjernes fra kartet og aldri gjenreises. Dette skapte en sterk symboleffekt i årene etter krigen der man var fast bestemt på å gjøre nazistenes spådom til skamme. Dette arbeidet kunne telavågingene umulig klare alene når halvparten av alle voksne menn var omkommet under krigen, og det måtte betydelig bistand til. I tillegg til økonomiske bidrag fra Krigsskadetrygden, Nasjonalhjelpen og Husbanken kom det mange gaver og bidrag fra frivillige. Bergens Arkitektforening stilte med gratis arbeidskraft. Foruten Statens distriktsarkitekt, Hans Wichmann Rohde, besto komiteen av arkitektene Kristian Bjerknes, Per Hauge, Johan Lindstrøm, Per Sande og Haakon Tønjum. Tilsammen ble det tegnet 73 bolighus, 43 løer og 49 sjøhus. Sentralt i gjenreisningsarbeidet stod ordfører Johannes Evensen Hummelsund, og både Kong Haakon og Kronprins Olav besøkte Telavåg for å besiktige arbeidet med å gjenreise bebyggelsen. Dette arbeidet ble avsluttet i september 1949 og ble markert med en stor fest. Ny skole ble imidlertid ikke ferdigstilt før i 1951.
=== Ettertiden ===
Telavåg har fått en spesiell plass i norsk okkupasjonshistorie, og man finner ingen lignende hendelser i Norge. De nærmeste parallellene er i Lidice i Tsjekkia og Oradour-sur-Glane i Frankrike. Telavåg var sågar et av tiltalepunktene ved Nürnberg-domstolen som gjaldt norske forhold. Noen år etter krigen betalte også Tyskland en erstatning til telavågingene.Til minne om hendelsene på Telavåg under krigen og de uhyggelige opplevelsene som derav fulgte for bygdas innbyggere ble Nordsjøfartmuseet åpnet i 1998. Flere av dem som krysset Nordsjøen på flukt fra okkupasjonsmakten har blitt tildelt regjeringens minnemedalje.I 2002 ble de som ble internert på Framnes hver tilkjent ca. 60 000 kroner i erstatning for den urettmessige frihetsberøvelsen.
== Kultur ==
Telavåg Idrettslag ble stiftet i 1968. I nyere tid har fotball og volleyball vært i hovedfokus. Klubben disponerer en utendørs gressbane på Telavåg Stadion og har også aktiviteter i Bygdahallen. Tellecupen blir arrangert på Telavåg Stadion.
Hver sommer arrangeres det utendørskonsert i Bekhilderen, en grotte vest for Selstø som bare er tilgjengelig ved fjære sjø.Telavåg var i en årrekke det eneste stedet i Sør-Norge hvor det tilbys havørnsafari. Tilbudet ble lagt ned da initiativtaker Trygve Nipen brått døde i 2014.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Birhkaug, Konrad. Telavåg - Fiskeværet som tyskerne slettet ut i 1942, Gyldendal, 1946
Haga, Arnfinn. Aksjon Telavåg. Cappelen, 1993 ISBN 82-02138-46-9
Asphaug, Arne. Historie frå Selstø, ein gard i Telavåg. Sund kommune, 1998 ISBN 82-991523-7-2
Ulstein, Ragnar. Englandsfarten, Nova, 1967 ISBN 9788292390436
Hummelsund, Johannes Evensen: Bygdebok for Sund, Sund kommune, 1970, ISBN 978-82-303-0882-0
Kallestad, Markus: Tælavågtragedien 2003.
Baardsen, Malin: Tælavågtragedien 2003 2.
== Eksterne lenker ==
Nordsjøfartmuseet i Telavåg | |befolkningsår = | 7,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Lilienthal | 2023-02-04 | Otto Lilienthal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. august', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Flyvere omkommet i luftfartsulykker i Tyskland', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Anklam', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Otto Lilienthal (født 23. mai 1848 i Anklam i Mecklenburg-Vorpommern, død 10. august 1896 i Berlin) var en tysk flypioner og oppfinner. Han er anerkjent for å ha bygget det første vellykkede menneskebærende glideflyet, Derwitzer Gleiter («Derwitz glidefly») 1891. Selv om det var Sir George Cayley som bygget et vellykket menneskebærende glidefly nesten førti år tidligere.
Han har allikevel hatt stor innvirkning på flyvingen. Han utførte ca. 2 000 flyvninger med glideflyet sitt fra 1891 til hans død fem år senere. Lilienthal gjorde den grunnleggende forskningen innen aerodynamikk og flyvingenes form. Han la grunnlaget for brødrene Wrights motoriserte flyvning noen år senere.
Lilienthal opplevde en del flystyrt med glideflyet sitt, men disse var alle i lav hastighet og høyde og gjorde derfor ikke så mye skade. 9. august 1896 knakk vingen på glideflyet hans som følge av et kraftig vindkast, han falt 17 m rett ned og brakk ryggen. Han døde neste dag, etter å ha sagt: «Opfer müssen gebracht werden!» («offer må gjøres»)
Tegel lufthavn er oppkalt etter Lilienthal. Det finnes et minnesmerke over Lilienthal i Berlins ortsteil Steglitz. Dette minnesmerket heter Flyberget (se bilde).
| Otto Lilienthal (født 23. mai 1848 i Anklam i Mecklenburg-Vorpommern, død 10. august 1896 i Berlin) var en tysk flypioner og oppfinner. Han er anerkjent for å ha bygget det første vellykkede menneskebærende glideflyet, Derwitzer Gleiter («Derwitz glidefly») 1891. Selv om det var Sir George Cayley som bygget et vellykket menneskebærende glidefly nesten førti år tidligere.
Han har allikevel hatt stor innvirkning på flyvingen. Han utførte ca. 2 000 flyvninger med glideflyet sitt fra 1891 til hans død fem år senere. Lilienthal gjorde den grunnleggende forskningen innen aerodynamikk og flyvingenes form. Han la grunnlaget for brødrene Wrights motoriserte flyvning noen år senere.
Lilienthal opplevde en del flystyrt med glideflyet sitt, men disse var alle i lav hastighet og høyde og gjorde derfor ikke så mye skade. 9. august 1896 knakk vingen på glideflyet hans som følge av et kraftig vindkast, han falt 17 m rett ned og brakk ryggen. Han døde neste dag, etter å ha sagt: «Opfer müssen gebracht werden!» («offer må gjøres»)
Tegel lufthavn er oppkalt etter Lilienthal. Det finnes et minnesmerke over Lilienthal i Berlins ortsteil Steglitz. Dette minnesmerket heter Flyberget (se bilde).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lillienthal og hans glidefly | Otto Lilienthal (født 23. mai 1848 i Anklam i Mecklenburg-Vorpommern, død 10. | 7,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kompani_Linge | 2023-02-04 | Kompani Linge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Medlemmer av Kompani Linge', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1) (populært kalt Kompani Linge) var en britisk militæravdeling som ble opprettet under andre verdenskrig og som bestod av norske frivillige. Det uoffisielle navnet, Kompani Linge, kom fra den første kompanisjefen, kaptein Martin Linge. Norwegian Independent Company No. 1 ble opprettet av det britiske Special Operations Executive (SOE) i juli 1941. Kompaniet skulle delta i britiskledede operasjoner i Norge, og skulle organisere, instruere og lede den norske motstandsbevegelsen, være bindeledd mellom ute- og hjemmefronten, samt drive etterretning/spionasje.
Ved krigens slutt var NORIC 1 rulleført med 245 soldater, 530 hadde gjort tjeneste i kompaniet og av disse hadde 57 falt i tjeneste.
| Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1) (populært kalt Kompani Linge) var en britisk militæravdeling som ble opprettet under andre verdenskrig og som bestod av norske frivillige. Det uoffisielle navnet, Kompani Linge, kom fra den første kompanisjefen, kaptein Martin Linge. Norwegian Independent Company No. 1 ble opprettet av det britiske Special Operations Executive (SOE) i juli 1941. Kompaniet skulle delta i britiskledede operasjoner i Norge, og skulle organisere, instruere og lede den norske motstandsbevegelsen, være bindeledd mellom ute- og hjemmefronten, samt drive etterretning/spionasje.
Ved krigens slutt var NORIC 1 rulleført med 245 soldater, 530 hadde gjort tjeneste i kompaniet og av disse hadde 57 falt i tjeneste.
== SOE ==
Allerede før andre verdenskrig hadde britene startet arbeidet med å planlegge offensive aksjoner mot tyske interesser. Etter krigsutbruddet ble arbeidet intensivert og flere aksjoner ble planlagt. Ingen aksjoner ble gjennomført i Norge før Royal Navy startet minelegging av norske farvann 8. april 1940.Like etter den tyske invasjonen igangsatte britene fire operasjoner i Norge med grupper som skulle hjelpe nordmennene med krigføringen, men disse operasjonene hadde begrenset suksess. James Lawrence Chaworth-Musters samlet en gruppe norske flyktninger på Shetland. 30. mai ble tolv av disse landsatt nær Sognefjorden for å sabotere industri- og kommunikasjonsmål. De utførte blant annet en vellykket aksjon mot Bjølvefossen kraftstasjon. Chaworth-Musters befant seg i Norge under invasjonen i april 1940, og Olav Riste antok at Chaworth-Musters hadde kommet til Norge som britisk agent før 9. april.Innsatsen til gruppen som aksjonerte i Sognefjordsområdet var med på å vise britene at begrensede operasjoner med lokale agenter mot tyskokkuperte områder var en måte å føre krig på. Slike raid hadde støtte fra statsminister Winston Churchill som ønsket å «sette Europa i flammer». Til å begynne med var det flere avdelinger som arbeidet med hemmelig krigføring. Men det var lite effektivt, og fra 19. juli 1940 ble «D Section» i Secret Intelligence Service (SIS) slått sammen med «MI(R)» og «Electra House» fra «War Office». Den nye organisasjonen fikk navnet Special Operations Executive (SOE). SOE opprettet en norsk seksjon i januar 1942 under ledelse av oberst John Skinner Wilson.Shetlandsfarten i regi av SOE begynte formelt i desember 1940, men Chaworth-Musters og major Boughton Leigh hadde fra sommeren 1940 organisert ekspedisjoner med norske fiskebåter. Senere var Chaworth-Musters med i etableringen av Kompani Linge. Blant de mange norske flyktningene som kom over Nordsjøen så Boughton-Leigh og Chaworth-Musters flere som de mente egnet seg til sabotasjeoppgaver i Norge. Odd Starheim, Alf Lindeberg, Fridtjof Pedersen Kviljo, Ruben Langmo, Gunnar Fougner og Nils Nordland kom til Storbritannia på ettersommeren og ble de første medlemmene av Kompani Linge. Kort tid etter at Martin Linge kom fra Åndalsnes til Storbritannia ble han satt til å arbeide sammen med Boughton-Leigh og Chaworth-Musters for å verve og øve unge norske menn til spesialoppdrag for SOE.
== Kompani Linge ==
Utover sommeren 1940 samlet det seg mange innsatsvillige nordmenn i London, et samlingspunkt blant disse var Martin Linge som ankom i mai 1940 etter å ha blitt skadet i krigshandlingene. Han ble liaisonoffiser for de norske myndighetene, og fikk ansvar for å rekruttere nordmenn til opplæring i irregulær krigføring som startet høsten 1940.
Britene ønsket å bruke de norske agentene i større raid utført av organisasjonen Combined Operations. I tillegg til det generelle formålet med å slåss mot tyskerne der det var mulig, hadde operasjoner i Norge en betydning fordi britene planla en invasjon på norskekysten, og senere fordi Hitler ble overbevist om at en invasjon ville skje i disse områdene og derfor bandt store hær- og marinestyrker gjennom hele krigen. Norske myndigheter kjente ikke til disse planene.
Det første raidet mot Norge som ble gjennomført var Svolværraidet i mars 1941. Det var vellykket, og britene bestemte seg for å trene 20-50 nordmenn pr. måned. Britene etablerte også kontakt med Hærens Overkommando, og ba om å få opprette et Independent company av norske offiserer og menige under britisk kommando. The Norwegian Independent Company No 1 ble opprettet i juli 1941. Treningen startet ved Fawley Court, Henley-on-Thames i juni, og ble flyttet til STS 26 - Drumintoul Lodge, Aviemore, og Glenmore Lodge i Inverness-shire, hvor - Norwegian Holding School / Main Headquarters of Linge Company ble etablert i november. Her ble skolen værende til krigens slutt. Kompaniet hadde sitt hovedkvarter i Aviemore i Droumitoul Lodge.
I Måløyraidet romjula 1941 ble Martin Linge drept og kaptein Leif Tronstad overtok jobben som liasonoffiser. Etter de to store tildels mislykkede raidene mot Lofoten og Måløy hvor Linge døde, var stemningen i kompaniet svært laber, og enkelte nektet å delta i nye raids før de fikk bekreftelse på at aksjonene skjedde med norske myndigheters velsignelse. Mannskapenes frustrasjon var en kulminasjon av problemer i forholdene mellom norske og britiske myndigheter, og mellom de forskjellige delene av hjemmefronten og den norske legasjonen i London.
For å bedre samarbeidet tok SOE i januar 1942 kontakt med forsvarsminister Torp, og man ble blant annet enige om å opprettet et samarbeidsforum - The Anglo Norwegian Collaboration Committee (ANCC) - med hensikt å planlegge, koordinere og lede aktiviteter rettet mot Norge. Ledere var kaptein Tronstad og oberst Wilson. Disse to jobbet godt sammen og klarte etterhvert å bedre forholdene. Dette fikk direkte betydning for Norwegian Independent Company No. 1, som senere samme år offisielt ble en del av hæren i Norge. Kompani Linge ble oppløst 25. juli 1945 samtidig med hjemmestyrkene.
== Oppgaver ==
Raid – langs norskekysten under ledelse av Combined Operations. Regnet som suksess fra britisk side, men blant annet harde tyske represalier mot sivilbefolkningen medførte sterke, norske protester og Måløyraidet i desember -41 var det siste av disse raidene.
Sabotasjeaksjoner – mot økonomiske og militære mål. Grupper som ble sendt inn mot spesifikke mål, eks. Tungtvannsaksjonen, og grupper som utførte sabotasjeaksjoner i et område, eks. Oslogjengen.
Støtte til lokal motstand – etablering av motstandsgrupper, opplæring, våpenstøtte.
RadioagenterMannskaper fra kompani Linge deltok i raid langs norskekysten i 1941 og 1942. De gjennomførte en rekke sabotasjeaksjoner. Blant de mest kjente var Vemork-aksjonen i Telemark og flere sabotasjeaksjoner mot Thamshavnbanen i Trøndelag. Mannskaper fra kompaniet bygget også opp en rekke motstandsceller i Norge. I 1945 hadde 64 av cellene kontakt med Storbritannia via sine hemmelige radiostasjoner.
Personell fra kompani Linge var instruktører for mannskapene i Milorg. I 1944–45 samarbeidet Milorg og kompani Linge om sabotasjeaksjoner, blant annet gjennom den såkalte Oslogjengen.
Over 400 nordmenn ble rekruttert til Kompani Linge og trenet opp. Av disse falt 100 fra i treningstiden. Av de 292 som kom i aktiv tjeneste, var det 57 falne. Langt flere pådro seg imidlertid langvarige skader. Noen av de operasjonene som mannskaper fra kompani Linge deltok i under krigen blir nå brukt som navn på ulike innsatsstyrker i Heimevernet [2].
== Personell ==
Artikler på Wikipedia om personer som var innrullert i Kompani Linge
== Operasjoner ==
Operasjoner i denne sammenheng var ikke alltid enkeltstående aksjoner, men ofte grupper som ble landsatt for å utføre en oppgave og oppholde seg i området for å gjøre motstandsarbeid. Operasjoner utført av SOE med norsk deltagelse før Svolværraidet er ikke tatt med. Listen er ikke komplett. Aksjoner utført av Oslogjengen er ikke tatt med her. Operasjoner ledet av Combined Operations er merket med CO.
* Kompani Linge ble formelt etablert etter at Svolvær- og Øksfjordraidet var gjennomført
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erling Jensen, Per Ratvik, Ragnar Ulstein: Kompani Linge, 1948, ISBN 9788205377578
Tor Jørgen Melien (2014). Våre hemmelige soldater Norske Spesialstyrker (norsk). Del 1:Andre verdenskrig. Oslo: Spartacus forlag. ISBN 978-82-430-0897-7.
Harald Sandvik (1979). Krigsår : med Kompani Linge i trening og kamp. J. W. Cappelens forlag. ISBN 8202043441.
Fredrik Widmark (1973). Kampen om Thamshavnbanen I : Det første sabotasjeangrepet Malmtransporten. Orkanger: F.J. Widmarks forlag.
Fredrik Widmark (1974). Kampen om Thamshavnbanen II : SS Kommando Drondtheim. Orkanger: F.J. Widmarks forlag. ISBN 8290133014.
Frode Lindgjerdet Måløyraidet (2014) ISBN 9788292938089
== Eksterne lenker ==
Om Kompani Linge, fra Norsk Krigsleksikon
Kompani Linge i Store norske leksikon
Sepals-operasjonen: Bok om hemmelige allierte baser i Sverige Arkivert 16. august 2019 hos Wayback Machine.
Kampen om Thamshavnbanen – NRK TV | Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1) (populært kalt Kompani Linge) var en britisk militæravdeling som ble opprettet under andre verdenskrig og som bestod av norske frivillige. | 7,721 |
null | 2023-02-04 | «Norge» (panserskip) | null | null | null | | flagg = Flag of Norway, state.svg | 7,722 |
null | 2023-02-04 | Andy Capp | null | null | null | Andy Capp er en engelsk, humoristisk tegneserie om den late, fotballinteresserte og øldrikkende arbeiderklassemannen Andy Capp. Serien ble skapt og tegnet av Reg Smythe. | 7,723 |
null | 2023-02-04 | Martin Linge | null | null | null | Norge | 7,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tove_Jansson | 2023-02-04 | Tove Jansson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Finlandssvenske forfattere', 'Kategori:Finlandssvensker', 'Kategori:Finske barnebokforfattere', 'Kategori:Finske billedkunstnere', 'Kategori:Finske illustratører', 'Kategori:Finske tegneserieskapere', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Kvinnelige malere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mummitrollet', 'Kategori:Personer fra Helsingfors', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenska Akademiens Finlandspris', 'Kategori:Svenskspråklige forfattere'] | Tove Marika Jansson (født 9. august 1914 i Helsingfors, død 27. juni 2001 i Helsingfors) var en finlandssvensk forfatter, tegneserietegner og maler. Hun er kjent for sine bøker om Mummitrollet.
Den første av bøkene om mummitrollene utkom i 1945. De ni mummibøkene tar utgangspunkt i Janssons barndomsminner fra sommerferier i den finske skjærgården. Personer og mennesketyper er kamuflert som mummiverdenens forskjellige figurer. Bøkenes tilsynelatende enkelhet oppfattes som en overbygning over vesentlige spørsmål.
| Tove Marika Jansson (født 9. august 1914 i Helsingfors, død 27. juni 2001 i Helsingfors) var en finlandssvensk forfatter, tegneserietegner og maler. Hun er kjent for sine bøker om Mummitrollet.
Den første av bøkene om mummitrollene utkom i 1945. De ni mummibøkene tar utgangspunkt i Janssons barndomsminner fra sommerferier i den finske skjærgården. Personer og mennesketyper er kamuflert som mummiverdenens forskjellige figurer. Bøkenes tilsynelatende enkelhet oppfattes som en overbygning over vesentlige spørsmål.
== Liv ==
Hun vokste opp i Helsingfors som eldste barn av tegneren Signe Hammersten Jansson og billedhoggeren Viktor Jansson.
Hennes første publiserte arbeid var vers og tegninger i Allas Krönika i 1928. Hun ga ut bildeboken Sara och Pelle och neckens bläckfiskar i 1933, under psevdonymet Vera Haij. Da var hun 19 år gammel.
1930–1933 var hun elev ved Konstfack i Stockholm. Gjennom hele 1930-årene skrev og illustrerte hun for ulike blad, samtidig som hun delvis fullførte malerutdanning ved Atheneum. Hun var også redaktør for Atheneums tidsskrift 1933–1936. Hun deltok på sin første kunstutstilling i 1937 og holdt sin første separatutstilling på Konstsalongen i 1943.Siden 1955 var Jansson samboer og livspartner med grafikeren Tuulikki Pietilä (1917–2009). Hun ble modell for Too-Tikki.
I det meste av livet var Janssons somre knyttet til den finske skjærgården, først sammen med foreldrene og fra 1964 på den lille holmen Klovharu i Pellingeøyene, hvor hun og Tuulikki Pietilä bygde ei hytte sammen med broren Lars Jansson. Hennes siste bok, Anteckningar från en ö (1993), skildrer livet her, til illustrasjoner av Pietilä.
== Virksomhet ==
Hovedverket i forfatterskapet er de ni prosabøkene og fire bildebøkene om Mummitrollet og de andre figurene i Mummidalen. Bøkene utkom fra 1945 til 1970, med en etterrakst av to bildebøker i 1977 og 1980. Bøkene veksler i stil og sjanger og kan deles i tre faser: de første, utprøvende fortellingene i krigens skygge, den gjennomarbeidede barnebok-fasen og den siste fasen hvor fortellingene muligens er allaldersbøker, eller fortellinger for voksne innenfor et barnebokunivers.
Tove Jansson debuterte som tegneserieskaper i den svenskspråklige finske ukeavisa Ny Tid i 1947, med historien «Mumintrollet och världens undergång». Tegneserien Mummitrollet ble fra 1954 laget på engelsk og formidlet til 120 aviser i over 30 land.
Hennes første bok for en entydig voksen målgruppe var den selvbiografiske Bildhuggarens dotter (1968). «Hela Janssons prosaproduktion genomsyras av ett ensamhetstema, där konstnärens individualism kontrasteras till det sant mänskliga behovet av gemenskap bortom könsgränser.»Som maler ble Jansson i 1940- og 1950-årene regnet blant de fremste i Finland. Som illustratør hadde Jansson flere større utsmykningsoppgaver på 1940-tallet: veggmalerier til Strömbergs fabrikk i Sockenbacka 1945 og i Stadshuskällaren i Helsingfors i 1947, videre en barnehage i Kotka i 1949, et selskapslokale i Fredrikshamn og en yrkesskole i Kotka i 1952 og i Nordiska Föreningsbanken i Helsingfors 1954. Hun har også laget kirkeutsmykninger. I tillegg til sine egne utgivelser illustrerte Jansson bøker av forfattere som J.R.R. Tolkien og Lewis Carroll.
I 1958 tonesatte Erna Tauro Janssons tekster til «Sex muminvisor» for teaterstykket Troll i kulisserna, basert på boken Farlig midtsommer. Utover 1960- og -70-tallet kom flere sanger til. Etter Tauros død i 1993 ble det utgitt en bildevisbok med disse sangene, Visor från Mumindalen. I 2003 tonesatte Mika Pohjola, i samarbeid med Janssons arvinger, noen av hennes senere tekster.
Allerede i 1965 tonesatte Tauro Janssons «Höstvisa», som siden gjennom flere tiår ble spilt inn mange ganger med mange forskjellige artister og ble begges største slager.
== Ettermæle ==
Historiene om Mummitrollet er filmatisert flere ganger, først i den tyske dukkefilmserien Die Muminfamilie (1959–1960) og senere blant annet som julekalender på svensk tv i 1973 (Jul i Mumindalen) og en polsk-tysk-østerrikske TV-animasjonen Opowiadania Muminków (1977–82). Særlig kjent og utbredt er den japansk-finsk-nederlandske tegnefilmserien I Mummidalen (1990–1991).
Mummimuseet i Tammerfors har en samling av om lag 2000 av Janssons tegninger og skisser og rundt 40 tablåer og modeller fra Mummiverdenen. Den første kimen til museet var en Tove Jansson-utstilling i Tammerfors kunstmuseum i 1986, og den faste utstillingen åpnet 9. mai 1987 i Tammerfors bibliotek. Samlingen er basert på donasjoner fra Jansson og Pietilä.
Temaparken Muminvärlden i Nådendal åpenet i 1993. Den ble etablert etter et initiativ fra Dennis Livson, opphavsmannen til animasjonsserien I Mummidalen (1990–91), som en oppfølger av serien.
Det finske firmaet Arabia har siden 1950-tallet laget varer med mummimotiv. Den «andre bølgen» med varer, som ble innledet i 1990, skapte imidlertid en ny og mer intens samlerbølge. Fra 1990 til 2013 ble det utgitt 62 ulike krus.Det finske postvesenet har fra 1992 til 2013 utgitt i alt 45 ulike mummifrimerker, fordelt på ti serier. I tillegg ble det utgitt to frimerker med Tove Janssons portrett til 100-årsjubileet i 2014.
== Liste over bøker ==
1933 Sara och Pelle och neckens bläckfiskar (under pseudonymet Vera Haij)
1945 Småtrollen och den stora översvämningen (nyutgivelse 1991) (Småtrollene og den store oversvømmelsen, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1993)
1946 Kometjakten, bearbeidet utgave kom ut i 1968 under navnet Kometen kommer (Kometen kommer, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1970)
1948 Trollkarlens hatt (Trollmannens hatt, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1960)
1950 Muminpappans Bravader (Mummipappa på eventyr, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1961)
1952 Hur gick det sen? Boken om Mymlan, Mumintrollet och Lilla My (Hvordan gikk det?, oversatt av André Bjerke, 1958)
1954 Farlig midsommar (Farlig midtsommer, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1959)
1957 Trollvinter (Trollvinter, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1958)
1960 Vem ska trösta knyttet? (Hvem skal trøste Knøttet?, oversatt av André Bjerke, 1960)
1962 Det osynliga barnet och andra berättelser (Det usynlige barnet, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1963)
1965 Pappan och havet (Pappaen og havet, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1966)
1968 Bildhuggarens dotter (Billedhuggerens datter, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1969)
1970 Sent i november (Sent i november, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1971)
1971 Lyssnerskan (Den lyttende, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1972)
1972 Sommarboken (Sommerboken, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1973)
1974 Solstaden (Solbyen, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1976)
1977 Den farliga resan (Den farlige reisen, oversatt av André Bjerke, 1978)
1978 Dockskåpet och andra berättelser (Dukkehuset og andre fortellinger, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1979)
1980 Skurken i muminhuset (Skurken i Mummihuset, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1981)
1982 Den ärliga bedragaren (Den ærlige bedrageren, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1984)
1984 Stenåkern
1987 Resa med lätt bagage
1989 Rent spel (Rent spill, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1991)
1990 Brev från Klara
1993 Visor från Mumindalen (sammen med broren Lars Jansson og Erna Tauro)
1993 Anteckningar från en ö
== Priser og utmerkelser ==
1952 Svenska Dagbladets litteraturpris
1953 Nils Holgersson-plaketten for Hur gick det sen?
1958 Elsa Beskow-plaketten for Trollvinter
1966 H.C. Andersen-prisen for sine bidrag til barne- og ungdomslitteraturen
1972 Svenska Akademiens Finlandspris
1976 Pro Finlandia-medaljen
1977 Litteraturfrämjandets stora pris
1978 Topeliusprisen
1978 æresdoktor ved Åbo Akademi.
1980 Helsingfors-prisen
1963, 1971 og 1982 Den finske stats litteraturpris
1992 Stiftelsen Selma Lagerlöfs litteraturpris
1994 Svenska Akademins Stora PrisTove Jansson-prisen deles ut fra 2002 hvert tredje år til minne om Tove Jansson til en person som fortjenestefullt har arbeidet for barne- og ungdomskultur i Finland.
== Litteratur ==
Ørjasæter, Tordis: Møte med Tove Jansson, Gyldendal, Oslo (1985) ISBN 82-05-16511-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tove Jansson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tove Jansson på Internet Movie Database
(en) Tove Jansson hos The Movie Database
(en) Tove Jansson på Discogs
(en) Tove Jansson på MusicBrainz
(sv) Om Tove Jansson, fra nettstedet tovejansson.fi
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Tove Jansson, bøker om Tove Jansson
«Tove Jansson». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4317-1416928956923. | Tove Marika Jansson (født 9. august 1914 i Helsingfors, død 27. | 7,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mummitrollet | 2023-02-04 | Mummitrollet | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske barnebøker', 'Kategori:Mummitrollet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Dette er oversiktsartikkelen om Mummibøkene og mummiuniverset, se også Mummitrollet (figur)
Mummitrollet (svensk Mumintrollet) er hovedfiguren i en serie på ni barnebøker og fire bildebøker av den finlandssvenske forfatteren og tegneren Tove Jansson, utgitt fra 1945 til 1970. Bøkene blir ofte kalt Mummibøkene og handler om Mummitrollet og hans venner og familie i Mummidalen.
Bøkene tar utgangspunkt i Janssons barndomsminner fra sommerferier i den finske skjærgården. Personer og mennesketyper er kamuflert som mummiverdenens forskjellige figurer. Bøkenes tilsynelatende enkelhet oppfattes som en overbygning over vesentlige spørsmål. I fabelens form behandler bøkene spørsmål som familierelasjoner, personlighetsutvikling og katastrofefrykt. Mummitrollets to grunnholdninger gjenspeiles i fortellingene: eventyrdrømmen og redningsdrømmen; han vil gjerne oppleve eventyr, men aller helst vil han være en helt og redde noen.
Bøkene om Mummitrollet er oversatt til om lag 50 språk og er bearbeidet for flere andre medier: Tegneserien Mummitrollet ble produsert fra 1954 til 1975, først av Jansson selv, senere av broren Lars Jansson. Det er lagd en mummiopera, flere animasjonsfilmer for TV og en europeisk-japansk animasjonsserie for TV og kino, I Mummidalen (1990–91). Fornøyelsesparken Muminvärlden åpnet i Nådendal i Finland i 1993.
| Dette er oversiktsartikkelen om Mummibøkene og mummiuniverset, se også Mummitrollet (figur)
Mummitrollet (svensk Mumintrollet) er hovedfiguren i en serie på ni barnebøker og fire bildebøker av den finlandssvenske forfatteren og tegneren Tove Jansson, utgitt fra 1945 til 1970. Bøkene blir ofte kalt Mummibøkene og handler om Mummitrollet og hans venner og familie i Mummidalen.
Bøkene tar utgangspunkt i Janssons barndomsminner fra sommerferier i den finske skjærgården. Personer og mennesketyper er kamuflert som mummiverdenens forskjellige figurer. Bøkenes tilsynelatende enkelhet oppfattes som en overbygning over vesentlige spørsmål. I fabelens form behandler bøkene spørsmål som familierelasjoner, personlighetsutvikling og katastrofefrykt. Mummitrollets to grunnholdninger gjenspeiles i fortellingene: eventyrdrømmen og redningsdrømmen; han vil gjerne oppleve eventyr, men aller helst vil han være en helt og redde noen.
Bøkene om Mummitrollet er oversatt til om lag 50 språk og er bearbeidet for flere andre medier: Tegneserien Mummitrollet ble produsert fra 1954 til 1975, først av Jansson selv, senere av broren Lars Jansson. Det er lagd en mummiopera, flere animasjonsfilmer for TV og en europeisk-japansk animasjonsserie for TV og kino, I Mummidalen (1990–91). Fornøyelsesparken Muminvärlden åpnet i Nådendal i Finland i 1993.
== Bakgrunn ==
Da Tove Jansson utga den første mummiboken i 1945, var hun allerede en etablert kunstner med virksomhet på flere områder. Hun ga ut bildeboken Sara och Pelle och neckens bläckfiskar i 1933 under psevdonymet Vera Haij. Da var hun 19 år gammel, og hadde i tre år vært elev ved Konstfack i Stockholm. Gjennom hele 1930-tallet skrev og illustrerte hun for ulike blad samtidig som hun delvis fullførte malerutdanning ved Atheneum. Hun deltok på sin første kunstutstilling i 1937 og holdt sin første separatutstilling på Konstsalongen i 1943.Jansson utviklet opprinnelig Mummitrollet som en figur på sider hun laget for det finske humormagasinet Garm. Figuren er til stede som idé eller prototyp allerede på 1930-tallet og vises første gang på en tegning i 1943. I 1944 brukte hun mummifiguren som signatur.
Mummifamilien og miljøet rundt Mummihuset har lånt trekk fra Janssons egen oppvekst med familiens sommerferier i den finske skjærgården; «övärld med tydliga drag av den östnyländska skärgård där Jansson hade präglande barndomsupplevelser.» Mummimamma er helt entydig basert på Janssons egen mor. Hele mummifamilien er bygget på inntrykk fra forfatterens egen familie og de rollene foreldrene hadde i familien: «Mummimamma holder familien sammen og gir aldri opp, mens Mummipappa er bohem og går sine egne veier.»Den fjasete duoen Tufsla og Vifsla er basert på det nære forholdet mellom Tove Jansson og venninna Vivica Bandler, som var regissør og teatersjef. Videre er Snusmumrikken basert på Janssons forlovede på 1940-tallet, journalisten og politikeren Atos Wirtanen (1906–79). Jansson møtte i 1955 illustratøren og grafikeren Tuulikki Pietilä, som hun samme år flyttet sammen med. Deres forhold varte livet ut, og Pietilä blir portrettert i figuren Too-tikki, som introduseres i Mummidalen Trollvinter, den første av bøkene som utkom etter at de to kvinnene innledet sitt forhold.
== Variasjon og utvikling i bokserien ==
Historiene fra Mummidalen kan deles i tre faser: de første, utprøvende fortellingene, den gjennomarbeidede barnebok-fasen og den siste fasen hvor fortellingene muligens er allaldersbøker eller fortellinger for voksne innenfor et barnebokunivers.
De to første bøkene; Småtrollene og den store oversvømmelsen og Kometen kommer, kan beskrives som en etableringsfase. I Småtrollene… (1945) finnes Mummitrollet og foreldrene, men de har ennå ikke fått Mummi-navn eller funnet Mummidalen. I Kometen kommer (1946) etableres miljøet i Mummidalen. Mummibøkene fra 1940-årene forteller om faktiske og mulige kriser med tema som undergang, oppstandelse, ungdom og eventyrlyst. I det neste tiåret, i bøkene fra 1950-årene, skriver Jansson om illusjoner, foranderlighet og om fremtiden.De tre neste bøkene skildrer Mummitrollet som et lekende, beskyttet barn i en verden av forholdsvis trygge, episodiske eventyr. Dette er de mest «barnevennlige» bøkene. Fra og med Trollvinter (1957) skifter bøkene karakter. «Med den boken fikk Mummitrollet et eget ansikt. Han var ikke lenger bare et snilt og morsbundet lite troll som opplevde eventyr. Etter den fortellingen ble bøkene mindre barnslige,» sa Jansson selv i en intervjubok Mens de tidligere bøkene konsentrerer seg om somrene i Mummidalen, byr Trollvinter på et ødslig vinterlandskap, som Mummitrollet må mestre alene. Trollvinter har preg av å være en utviklingsroman.Den åttende av bøkene, Pappaen og havet (1965), beskrives som «den egentliga brytpunkten mellan barn- och vuxenskrivande» i Mummibøkene, og «rör sig i en zon bortom gränerna för barnsligt och vuxet». Historien er «nästan helt avmumifierad»; de tre hovedpersonene omtales ikke lenger med prefikset Mummi-, men bare som mammaen, pappaen og trollet.Bøkene varierer betydelig i sjanger. Småtrollene… er holdt i eventyrstil, med klar påvirkning fra H.C. Andersen. De to neste, Kometen kommer og Trollmannens hatt, har trekk av fantastiske fortellinger med reelle problemer behandlet i fabelens form. Mummipappa på eventyr (1950) kan leses som en parodi på memoarsjangeren, mens Farlig midtsommer (1954) har en drama-aktig struktur. Trollvinter (1957) er en utviklingsroman om en ung manns mestring, mens Pappaen og havet (1965) skildrer personlige kriser hos alle familiemedlemmene.
== Mummidalen ==
Mummitrollet og familien hans bor i Mummidalen i et høyt, sylinderformet blått hus, som Mummipappa bygde etter sin stormfulle ungdom med hattifnattene. Huset er i jugendstil med kunstferdige utskjæringer og mange detaljer. Stilen peker tilbake til det finlandssvenske borgerskapets sommerhus, slik det var i Janssons barndom. Dette at Mummidalen i utgangspunktet bare er levende om sommeren er også en understrekning av forbindelsen til Janssons barndoms-sommerminner. Det skjer ingen form for matproduksjon eller annen yrkesaktig virksomhet i Mummidalen. Det henger sammen med rollen som ferielandskap.I Mummihuset bor mummifamilien med Mummitrollet, Mummipappa, og Mummimamma. Huset rommer også Mummitrollets kjæreste Snorkfrøken, hennes bror Snorken og vennene Sniff, Snusmumrikken, Lille My og flere. I hus i nærheten bor det «andre», som står i kontrast til mummifamiliens bohemtilværelse: «de konvensjonelt innskrenkede Filifjonkene. Og Hemulene som representerer det ordnede samfunn.» Mummifamilien kan beskrives som «lyckliga naturbarn mitt i ett samhälle av neurotiska filifjonkor och rigida hemuler.»Mummidalen inneholder skog, fjelltopper, en elv, en grotte, havet og et badehus, alt i det omfang og den utstrekning som er nødvendig for hver fortelling.
== Tema ==
Bøkenes tilsynelatende enkelhet oppfattes som en overbygning over vesentlige spørsmål. I fabelens form behandler bøkene spørsmål som familierelasjoner, personlighetsutvikling og katastrofefrykt. Figurene representerer stiliserte personlighetstyper.
Frykten for katastrofer og dramatiske omveltninger er et gjennomgående tema i bøkene. Dette kan tolkes som en reaksjon på andre verdenskrig og etterkrigstidens kalde krig, som frykten for et sovjetisk angrep på Finland, eller som en bearbeiding av borgerkrig og samfunnsomveltninger i Finland i Janssons oppvekst. Jansson sa i et intervju i 1952 at hun egentlig oppfattet seg som maler, men at krigene på 1940-tallet førte til at hun tok tilflukt i eventyrdiktning; «Det var egentligen en flykt undan verkligheten in i en diktad värld, Mumintrollens värld.» Noen ganger personifiseres frykten gjennom figuren Hufsa, andre ganger gjennom ytre trusler som i Kometen kommer. I bildeboken Den farlige reisen er hele handlingen basert på hovedpersonens reise gjennom et forvirrende, skremmende og katastrofeherjet landskap. Denne boken kan også tolkes som en selvbiografi.Vekslingen mellom katastrofer og berging er et annet ledemotiv. Mummitrollet vil gjerne oppleve eventyr, men aller helst vil han redde noen. I noen sammenhenger pekes det på «behovet for katastrofer» som et gjennomgående trekk ved bøkene.Et annet gjennomgående tema i bøkene er «Tove Janssons bohemopprør mot kald orden og overdreven renslighet.» Lek, ansvarsløshet og et romantisk kunstnerideal – slik det uttrykkes gjennom Snusmumrikken, fremheves som gode egenskaper, mens Hemulen og Filifjonka representerer småborgerlige dyder som karikeres.Bøkene kan leses biografisk eller som et studium i roller og relasjoner i en familie. «Även relationen till föräldrarna bearbetas i Muminböckerna. Först alla de motstridiga känslorna över de dominerande roller de hade i hennes liv. Sedan sorgen över förlusten hon kände när hon förlorat dem.»I en norsk masteroppgave i litteratur fra 2008 pekes det igjen på at bøkene har flere tekstlag: ett rettet mot barn og ett rettet mot voksne. Bøkene oppfattes som de har flere ulike rom eller innfallsvinkler: «det ironiske rommet; det uhyggelige rommet; det hjemlige rommet», og alle rommene sees i lys av Janssons grunntanke om Mummidalen som et eskapistisk paradis.
== Liste over bøkene ==
Med opprinnelig utgivelsesår, norske titler og svenske originaltitler.
Romaner og en novellesamling1945: Småtrollene og den store oversvømmelsen, svensk Småtrollen och den stora översvämningen
1946: Kometen kommer, svensk Kometjakten, en bearbeidet utgave kom i 1968 med tittelen Kometen kommer
1948: Trollmannens hatt, svensk Trollkarlens hatt
1950: Mummipappa på eventyr, svensk Muminpappans Bravader Skrivna av Honom Själv, en bearbeidet utgave kom i 1968 med tittelen Muminpappans memoarer
1954: Farlig midtsommer, svensk Farlig midsommar
1957: Trollvinter, svensk Trollvinter
1962: Det usynlige barnet, svensk Det osynliga barnet – novellesamling
1965: Pappaen og havet, svensk Pappan och havet
1970: Sent i november, svensk Sent i novemberI tillegg til prosabøkene skrev og illustrerte Jansson også fire bildebøker1952: Hvordan gikk det?, svensk Hur gick det sen? Boken om Mymlan, Mumintrollet och Lilla My
1960: Hvem skal trøste Knøttet?, svensk Vem ska trösta knyttet?
1977: Den farlige reisen, svensk Den farliga resan
1980: Skurken i Mummihuset, svensk Skurken i muminhuset – fotobildebok
== Bearbeidinger ==
=== Tegneserie ===
Tegneserien Mummitrollet ble utviklet da Associated Newspapers of London i 1953 tok kontakt med Tove Jansson med en forespørsel om hun ville lage en tegneserie i stripeform basert på Mummibøkene. Hun takket ja, og i 1954 ble «Moomin» publisert i verdens daværende største aftenavis, britiske Evening News. Noen år senere ble serien trykt i dagsaviser verden over og var oversatt til over 20 språk. I 1958 mistet Tove Jansson inspirasjonen og ønsket å overlate arbeidet med serien til sin bror Lars Jansson. Han tok over i 1961, og tegnet fram til 1975.
Senere har en rekke tegnere og forfattere laget Mummitroll-tegneserier på lisens under det internasjonale merkevarenavnet «Moomin». En av dem er Jukka Murtosaari, som i tillegg til tegneserier har laget fargeleggingsbøker, julekalendere og en rekke andre Mummi-illustrasjoner. På 1990-tallet og et stykke ut på 2000-tallet ble det gitt ut et tegneserieblad med nye historier. Siden 2006 har det canadiske tegneserieforlaget Drawn Quarterly gjenutgitt de originale tegneseriene i en samlet utgave.
=== Dramatiseringer ===
==== På scenen ====
Den første sceneversjonen av Mummitrollet var teaterstykket Mumintrollet och kometen, som hadde premiere på Svenska Teatern i Helsingfors i 1949. Det andre teaterstykket, Troll i kulisserna – som bygger på boken Farlig midtsommer, hadde premiere i Helsingfors i 1958; stykket ble også satt opp i Stockholm i 1959 og i Oslo i 1960 som gjestespill. Til dette stykket ble de første mummisangene skrevet, med tekster av Jansson og melodi av Erna Tauro: Mumintrollets visa, Lilla Mys visa, Fru Filifjonks sång, Teaterråttan Emmas visdomsord, Misans klagolåt, Slutsång.
Muminoperan hadde premiere på Finlands nasjonalopera 7. desember 1974, med musikk av Ilkka Kuusisto. Forestillingen baserte seg særlig på boka Farlig midtsommer fra 1954. I 2015 hadde en ballett bygget over Kometen kommer premiere på nasjonaloperaen. Koreografien var ved Anandah Kononen, og musikken av Panu Aaltio.
==== Filmatiseringer (utvalg) ====
Historiene om Mummitrollet er filmatisert flere ganger, først i den tyske dukkefilmserien Die Muminfamilie (1959–1960), og senere blant annet som julekalender på svensk tv i 1973 (Jul i Mumindalen) og den polsk-tysk-østerrikske TV-animasjonen Opowiadania Muminków (1977–1982). Særlig kjent og utbredt er den japansk-finsk-nederlandske tegnefilmserien I Mummidalen (1990–1991).
=== Muminvärlden og museet ===
Mummimuseet i Tammerfors har en samling av om lag 2000 av Janssons tegninger og skisser, og rundt 40 tablåer og modeller fra Mummiverdenen. Den første kimen til museet var en Tove Jansson-utstilling i Tammerfors kunstmuseum i 1986, og den faste utstillingen åpnet 9. mai 1987 i Tammerfors bibliotek. Samlingen er basert på donasjoner fra Jansson og hennes samboer Tuulikki Pietilä.
Temaparken Muminvärlden i Nådendal åpnet i 1993. Den ble etablert etter et initiativ fra Dennis Livson, opphavsmannen til animasjonsserien I Mummidalen (1990–91), som en oppfølger av serien.
=== Samleobjekter ===
Det finske firmaet Arabia har siden 1950-tallet laget varer med mummimotiv. Den «andre bølgen» med varer, som ble innledet i 1990, skapte imidlertid en ny og mer intens samlerbølge. Fra 1990 til 2013 ble det utgitt 62 ulike krus.Det finske postvesenet ga fra 1992 til 2013 ut i alt 45 ulike mummifrimerker, fordelt på 10 serier. I tillegg ble det utgitt to frimerker med Tove Janssons portrett til 100-årsjubileet i 2014.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sonja Hagemann (1967). Mummitrollbøkene: en litterær karakteristikk. Oslo: Aschehoug.
Boel Westin. Tove Jansson: ord, bild, liv. Stockholm: Bonniers, 2007. Side 378-395. ISBN 978-91-0-011325-4
Tordis Ørjasæter (1985). Møte med Tove Jansson. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205165114.
Tordis Ørjasæter. Inn i barndomslandet : Tove Jansson, Sigrid Undset, Selma Lagerlöf. Aschehoug, 2005. ISBN 82-03-18979-2
Petter Karlsson. Muminvärlden och verkligheten - Tove Janssons liv i bilder. Bokförlaget Max Ström, 2014. ISBN 9789171263049
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(zh) Offisielt nettsted
(ko) Offisielt nettsted
(zh) Offisielt nettsted
(en) Moomins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Moomins – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
moomin.com
tove100.se
muumimaailma.fi; Mummidal-parken i Nådendal
Samling av bokomslag, moomintrove.com
Den opprinnelige mummimusikken av Tove Jansson og Erna Tauro | thumb|Forfatteren og tegneren [[Tove Jansson skapte Mummiuniverset på bakgrunn av egen oppvekst.]] | 7,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Hydro | 2023-02-04 | Norsk Hydro | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Metallurgisk industri', 'Kategori:Norsk Hydro', 'Kategori:Næringsliv i Porsgrunn', 'Kategori:Selskaper etablert i 1905', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere norske oljeselskaper'] | Norsk Hydro ASA er en norsk produsent av aluminium, aluminiumprodukter og kraftprodusent. Selskapet har 31 000 ansatte involvert i aktiviteter i mer enn 40 land på alle kontinenter.
Den norske stat ved Nærings- og fiskeridepartementet eide per 2020 34,26 prosent av aksjene i selskapet, mens Folketrygdfondet eide 7,1 % (per 23. oktober 2020).Hovedkontoret ligger på Vækerø i Oslo og Hilde Merete Aasheim er konsernsjef.
Kunstgjødselproduksjonen ble skilt ut i selskapet Yara International i 2004, og olje- og gassdivisjonen ble innfusjonert i Statoil som i den forbindelse skiftet navn til StatoilHydro 1. oktober 2007. Sjømatproduksjonen ble solgt i 2000 og er videreført i Marine Harvest.
Norsk Hydro inngikk i april 2010 en intensjonsavtale om å overta Vales aluminiumvirksomhet for 30 milliarder kroner. Transaksjonen gav Hydro full kontroll over og eierskap til buksittgruven Paragominas, 91 prosent i verdens største aluminaraffineri Alunorte og 51 prosent i aluminiumverket Albras.
Etter salget av valsevirksomheten til amerikanske KPS Capital Partners 1. juni 2021 er ikke valseverkene på Karmøy og Holmestrand del av Norsk Hydro lenger. Hydro har imidlertid fortsatt sitt aluminiumsverk på Karmøy med over 500 ansatte. Den tidligere valsevirksomheten til Norsk Hydro går nå under navnet Speira.
| Norsk Hydro ASA er en norsk produsent av aluminium, aluminiumprodukter og kraftprodusent. Selskapet har 31 000 ansatte involvert i aktiviteter i mer enn 40 land på alle kontinenter.
Den norske stat ved Nærings- og fiskeridepartementet eide per 2020 34,26 prosent av aksjene i selskapet, mens Folketrygdfondet eide 7,1 % (per 23. oktober 2020).Hovedkontoret ligger på Vækerø i Oslo og Hilde Merete Aasheim er konsernsjef.
Kunstgjødselproduksjonen ble skilt ut i selskapet Yara International i 2004, og olje- og gassdivisjonen ble innfusjonert i Statoil som i den forbindelse skiftet navn til StatoilHydro 1. oktober 2007. Sjømatproduksjonen ble solgt i 2000 og er videreført i Marine Harvest.
Norsk Hydro inngikk i april 2010 en intensjonsavtale om å overta Vales aluminiumvirksomhet for 30 milliarder kroner. Transaksjonen gav Hydro full kontroll over og eierskap til buksittgruven Paragominas, 91 prosent i verdens største aluminaraffineri Alunorte og 51 prosent i aluminiumverket Albras.
Etter salget av valsevirksomheten til amerikanske KPS Capital Partners 1. juni 2021 er ikke valseverkene på Karmøy og Holmestrand del av Norsk Hydro lenger. Hydro har imidlertid fortsatt sitt aluminiumsverk på Karmøy med over 500 ansatte. Den tidligere valsevirksomheten til Norsk Hydro går nå under navnet Speira.
== Historie ==
Selskapet ble grunnlagt 2. desember 1905 av Sam Eyde og Kristian Birkeland under navnet Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab. Den svenske Wallenberg-familien var med på å finansiere det nye selskapet sammen med franske banker. Sommeren 1905 hadde avtalen med Banque de Paris et des Payes-Bas blitt underskrevet i bankens hovedkontor i Hôtel de Mondragon i Paris. Selskapet var basert på Birkeland-Eyde-prosessen, et patent av Birkeland, hvor man ønsket å benytte en elektrisk lysbue for å fremstille nitrogenbasert kalksalpeter som ble brukt til gjødsel. Produktet fikk handelsnavnet Norgessalpeter. Til produksjonen trengte man elektrisk energi, som man skaffet ved å bygge ut Svelgfossen ved Notodden. Senere bygget man også ut Rjukanfossen og etablerte tettstedet Rjukan med fabrikk og bebyggelse.
=== Prosessomlegging ===
Birkeland–Eyde-prosessen var svært energikrevende og betinget tilgang til billig elektrisk kraft. Lysbueprosessen fikk derfor aldri noen kommersiell suksess utenfor Norge, selv om noen lisensrettigheter også ble solgt utenlands etter at ovnsteknologien var ferdigutviklet ved utbyggingen av «Rjukan II» i 1912. I 1913, året etter at Birkeland-Eyde-ovnen var ferdig utviklet, åpnet den langt mer effektive ammoniakkfabrikken ved Oppau i Ludwigshafen, (Tyskland), som produserte gjødsel etter Haber-Bosch-metoden, patentert 1910. Hydro hadde gjennom sitt samarbeid med BASF opsjon på Haber-Bosch-metoden. I 1913 besluttet styret å ikke akseptere tilbudet om overdragelse av ammoniakkmetoden fra BASF. Som en del av oppgjøret etter 1. verdenskrig hadde den franske stat sikret seg Haber-Bosch-prosessen og de ønsket et samarbeid med Norsk Hydro. I 1920 takket Hydro igjen nei til Haber-prosessen, da de selv sammen med svenskene Helge Bäckström og Ivar Cederberg forsøkte å utvikle en ny ammoniakkprosess med lavere trykk. Dette mislyktes og forsøksprosjektet ble lagt ned i 1924. I 1927 måtte Norsk Hydro også gå over til Haber-Bosch-prosessen og inngå et samarbeid med kjemigiganten IG Farben. Produksjonen på fabrikkene på Rjukan og Notodden ble lagt om og flytende ammoniakk ble transportert til Hydros nye anlegg på Herøya, hvor produksjonen av Norgessalpeter startet i 1929.
=== Fullgjødsel ===
Oddaprosessen var utviklet av sjefskjemiker Erling Johnson ved Odda Smelteverk årene 1927-28 og la grunnlag for industriell produksjon av fullgjødsel, tresidig kunstgjødsel med delkomponentene nitrogen, fosfor og kalium. I 1930 fikk Hydro anledning til å studere Oddaprosessen, inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen, men Hydro krevde å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk ble det satt igang forsøk på Hydros laboratorium på Rjukan, hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av ammoniumnitrat som dannet et dobbeltsalt. Oddapatentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet. I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda Smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av Fullgjødsel uten lisens ved en forsøksfabrikk på Herøya i 1936 og ved fullgjødselfabrikken som startet i 1938. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson. Saken ble forlikt i 1947 ved at Hydro betalte Odda Smelteverk 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte Oddaprosessen. I 1955 fikk Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Oddaprosessen.
=== Tungtvann ===
I første del av 2. verdenskrig hadde Hydro et tett samarbeid med Tyskland. I tillegg til eierselskapet IG Farben, samarbeidet Hydro med selskapet Nordag (Luftwaffe) om bygging av aluminium- og magnesiumfabrikker, samt at det leverte tungtvann til det tyske atomvåpenprogrammet. Norsk Hydros fabrikk på Rjukan (Vemork) ble åsted for flere aksjoner (Vemork-aksjonen) fra den norske motstandsfronten for å hindre produksjon og transport av tungtvann. Samarbeidet med Tyskland ble tonet ned etter hvert som den tyske krigslykken snudde.
Norsk Hydro produserte tungtvann for eksport fra 1950-årene. Tungtvannet ble solgt til land over hele verden. I 1960 kjøpte Israel 20 tonn tungtvann. Betingelsen var at det måtte brukes til sivile formål, men mest sannsynlig ble det brukt til å lage atomvåpen.
=== Nye produkter ===
I 1951 begynte selskapet å produsere magnesium. Det ble vedtatt å bygge et aluminiumverk på Karmøy i 1963. Etter den første konsesjonsutdelingen på norsk kontinentalsokkel i 1965 har Hydro også produsert olje og gass, blant annet fra Ekofiskfeltet. Oljefunnene førte til Hydros satsing på petrokjemi. Dette området ekspanderte betydelig da Hydro overtok Saga Petroleum i 1999. Satsingen på aluminium ble forsterket i 1986 da lettmetalldivisjonen ble fusjonert med Årdal og Sunndal Verk, og i 2002 da man gjorde et oppkjøp av tyske Vereinigte Aluminium Werke. I 2004 ble landbruksseksjonen skilt ut som eget selskap og børsnotert under navnet Yara International. I 1969 kjøpte Hydro 50% av oppdrettsselskapet MOWI senere 100 % i 1985, i 1990 endret de navnet til Hydro Seafood. Denne virksomheten ble solgt til nederlandske Nutreco i 2000 og fikk da navnet Marine Harvest.
=== Konsernsjefer ===
1905–1917 Sam Eyde
1918–1926 Harald Bjerke
1926–1941 Axel Aubert
1941–1956 Bjarne Eriksen
1956–1967 Rolf Østbye
1967–1977 Johan B. Holte
1977–1984 Odd Narud
1984–1991 Torvild Aakvaag
1991–2001 Egil Myklebust
2001–2009 Eivind Reiten
2009–2019 Svein Richard Brandtzæg
2019– Hilde Merete AasheimInntil mai 2006 ble konsernsjefen titulert «generaldirektør».
== Moderne tid ==
Hydro ble utsatt for dataangrep i mars 2019 som skadet produksjon og satte elektronisk utstyr ut av spill. Angrepet påvirket driften i flere av selskapets forretningsområder og produksjonen måtte kjøres manuelt. Hydro har estimert den totale kostnaden av cyberangrepet til rundt 550-650 millioner norske kroner. Etterforskning ga resultat i 2021.
== Forretningsområder ==
=== Hydro Bauxite & Alumina ===
Hydro utvinner bauksitt fra en 100 % selveid gruve like ved den brasilianske byen Paragominas, i delstaten Para. I tillegg mottas en del bauksitt fra gruven Mineração Rio do Norte, som Hydro eier 5 % av. Bauksitten foredles videre til alumina ved Hydros aluminaraffineri Alunorte, som ligger omtrent to timer utenfor byen Belém. Bauksitt fra Paragominas transporteres til Alunorte i en 244 kilometer lang rørledning. Alunorte er verdens største aluminaraffineri med en maksimal produksjon på 6,3 million tonn alumina. Med dette raffineriet er Hydro helt selvforsynt med alumina som er råvaren for aluminiumproduksjon. Forretningsområdet Bauksitt & Alumina har hovedkontor i Rio de Janeiro.
Bauksittressursene i Para-regionen er en av verdens største, og regnes som en sikker ressurs de neste hundre årene.
=== Hydro Energy ===
Energidivisjonen forvalter Hydros vannkraftressurser og energikontrakter. Hydro eier 20 kraftverk i Norge, fordelt på fire hovedområder; Telemark, Røldal-Suldal, Sogn og Vennesla. Hydro er Norges nest største vannkraftprodusent, med en årlig produksjon på 10 TWh i et normalår. Hydro kjøper og selger ikke opprinnelsesgaranti.
=== Hydro Aluminium Metal ===
Forretningsområdet Aluminium Metal har ansvaret for produksjon av primæraluminium, støping av aluminium til pressbolt, støpelegeringer og valseblokk samt nedsmelting av resirkulert aluminium (Re-melt). Forretningsområdet har også ansvaret for de kommersielle aspektene knyttet til salg av aluminium fra heleide og deleide primærverk, samt resirkulering.
Total årsproduksjon av primæraluminium fra eide og deleide smelteverk (produksjon i henhold til eierandel av verket) er rundt 2,3 million tonn, og produksjon av resirkulert aluminium (Re-melt) var 0,9 million tonn. Produksjonen i Norge er 1,125 million tonn.Norsk Hydro har per juni 2022 aluminiumsmelteverk i Norge ved Sunndal, Årdal, Høyanger, Husnes, på Karmøy og Vigeland, og ellers utenfor Norge i Slovalco (Slovakia, 55,3 % eid), Albras (Alunorte) (Brasil, 51 % eid), Quatalum (Qatar, 50 % eid), Aluminerie Aluette (Canada, 20 % eid) og Tomago (Australia, 12,4 % eid).Ved Hydro Vigelands Brug raffineres aluminium til super-ren kvalitet (99,99 %). Ved Hydro Aluminium High Purity (Grevenbroich, Tyskland) produseres kvaliteter på 99,998 - 99,9999 %. Hydro er en ledende leverandør av dette produktet som benyttes til produksjon av diverse elektriske produkter.
Norsk Hydro har verdens laveste karbon-fottrykk på produsert aluminium. Dette er hovedsakelig på grunn av bruk av vannkraft i produksjonen i Norge.
=== Hydro Extrusions ===
Forretningsområdet Hydro Extrusions har ansvaret for ekstruderte produkter. Forretningsområdet driver med videreforedling av aluminium til produkter som for eksempel benyttes i avanserte bygningskonstruksjoner, solcellepaneler, drikkebokser og ulike bildeler. Hydro og Orkla annonserte i slutten av 2012 at Hydro Ekstruderte Produkter skulle slås sammen med Orklas heleide aluminiumsselskap, Sapa. Fusjonen ble ferdigstilt 1. september 2013. Hydro overtok Sapa i oktober 2017, og selskapet ble innlemmet som en avdeling i Norsk Hydro ASA.
== Se også ==
Vemork-aksjonen
Avviklingen av Norsk Hydros opsjonsprogram
== Litteratur ==
Ketil Gjølme Andersen og Gunnar Yttri Et forsøk verdt – forsøk og utvikling i Norsk Hydro gjennom 90 år, 1997 ISBN 9788200127789
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norsk Hydro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons OSE: NHY | Norsk Hydro ASA er en norsk produsent av aluminium, aluminiumprodukter og kraftprodusent. Selskapet har ansatte involvert i aktiviteter i mer enn 40 land på alle kontinenter. | 7,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bild_%26_Bubbla | 2023-02-04 | Bild & Bubbla | ['Kategori:1977 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1977', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Svenske tidsskrifter', 'Kategori:Tegneserier i Sverige', 'Kategori:Tegneseriestubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Bild och Bubbla er det svenske tegneserieforbundets fagtidsskrift om tegneserier. Tidsskriftet er et av de mest anerkjente i Nord-Europa, og leses av tegneserieinteresserte i Skandinavia og Tyskland.
| Bild och Bubbla er det svenske tegneserieforbundets fagtidsskrift om tegneserier. Tidsskriftet er et av de mest anerkjente i Nord-Europa, og leses av tegneserieinteresserte i Skandinavia og Tyskland.
== Eksterne lenker ==
(se) Nettutgave | Bild och Bubbla er det svenske tegneserieforbundets fagtidsskrift om tegneserier. Tidsskriftet er et av de mest anerkjente i Nord-Europa, og leses av tegneserieinteresserte i Skandinavia og Tyskland. | 7,728 |
null | 2023-02-04 | Gestapo | null | null | null | Geheime Staatspolizei («hemmelig statspoliti»), forkortet Gestapo, var det offisielle sikkerhetspolitiet i Tyskland under nasjonalsosialismen og i de okkuperte områdene under andre verdenskrig. Gestapo var avdeling IV av Sicherheitspolizei (Sipo), den eksekutive eller utøvende del av det tyske sikkerhetspoliti. | 7,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konsilet_i_Khalkedon | 2023-02-04 | Konsilet i Khalkedon | ['Kategori:451 i Asia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 451', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Økumeniske konsiler'] | Konsilet i Khalkedon var et økumenisk konsil som ble avholdt fra 8. oktober til 1. november 451 i byen Khalkedon i Bithynia. Det er det fjerde av de syv universelt anerkjente økumeniske konsiler, og regnes dermed av den katolske og den østlige ortodokse kirke som ufeilbarlig i sine dogmatiske definisjoner.
Hovedtemaet var dem eutykianske monofysittisme. Diskusjonene munnet ut i den kalkedonske trosbekjennelse, som presiserer Jesu guddommelige og menneskelige natur i større detalj enn den nikenske trosbekjennelse. De fremste talsmenn for monofysittisme ble fordømt (anathemisert) av konsilet.
Konsilet i Khalkedon markerer et veiskille i den ortodokse tradisjon. De orientalske ortodokse kirker aksepterer ikke konsilet som autoritativt, da de anerkjente monofysittismen. Den østlige ortodokse kirke, som den gang utgjorde del av samme kirke som den katolske, fordømmer monofysittismen som kjettersk. Flere ortodokse kirkehistorikere har forstått konsilet som en maktstrid av kirken i Roma for å skaffe seg særskilt patriarkalsk status over andre kirker, og de ortodokse kirkene har sett på dette som en nøkkelfaktor som bidro til det store skisma i 1054.
| Konsilet i Khalkedon var et økumenisk konsil som ble avholdt fra 8. oktober til 1. november 451 i byen Khalkedon i Bithynia. Det er det fjerde av de syv universelt anerkjente økumeniske konsiler, og regnes dermed av den katolske og den østlige ortodokse kirke som ufeilbarlig i sine dogmatiske definisjoner.
Hovedtemaet var dem eutykianske monofysittisme. Diskusjonene munnet ut i den kalkedonske trosbekjennelse, som presiserer Jesu guddommelige og menneskelige natur i større detalj enn den nikenske trosbekjennelse. De fremste talsmenn for monofysittisme ble fordømt (anathemisert) av konsilet.
Konsilet i Khalkedon markerer et veiskille i den ortodokse tradisjon. De orientalske ortodokse kirker aksepterer ikke konsilet som autoritativt, da de anerkjente monofysittismen. Den østlige ortodokse kirke, som den gang utgjorde del av samme kirke som den katolske, fordømmer monofysittismen som kjettersk. Flere ortodokse kirkehistorikere har forstått konsilet som en maktstrid av kirken i Roma for å skaffe seg særskilt patriarkalsk status over andre kirker, og de ortodokse kirkene har sett på dette som en nøkkelfaktor som bidro til det store skisma i 1054.
== Bakgrunn ==
Konsilet i Khalkedon ble samlet av den østromerske keiser Markianus med motvillig godkjennelse av pave Leo I for å sette til side andre konsil i Efesos i 449 som pave Leo avviste som Latrocinium eller «røverkonsilet». Konsilet i Khalkedon utstedte den kalkedonske trosbekjennelse, som benektet oppfattelsen av en enkel natur i Kristus, og erklærte at han hadde to naturer i én person og hypostase, sistnevnte var et teologisk begrep som særlig brukes for å beskrive de tre bestanddelene i Treenigheten, det vil si Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Det heter at Treenigheten er «tre personer i ett vesen», og at man tror på «Én Gud i tre personer». Det insisterte også på fullstendigheten i Jesu to naturer: både guddommelig og menneskelig. Konsilet utstedte også 27 disiplinære kanoniske lover som regulerte administrasjonen av kirken og dens autoritet. I en ytterligere bestemmelse, senere kjent som kanon 28, erklærte biskopene at biskopen av Konstantinopel («Nye Roma») hadde en patriarkalsk status på andre plass etter biskopen av Roma.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Council of Chalcedon», Catholic Encyclopedia
«Robber Council of Ephesus», Catholic Encyclopedia
Coptic interpretations of the Fourth Ecumenical Council, Orthodoxwiki.org | thumb|Konsilet i Khalkedon | 7,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sam_Eyde | 2023-02-04 | Sam Eyde | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dødsfall 21. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Elkem', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bygningsingeniører', 'Kategori:Norske industrigründere', 'Kategori:Norske næringslivsledere', 'Kategori:Norske oppfinnere', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Norsk Hydro', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Samuel Eyde (født 29. oktober 1866 i Arendal, død 21. juni 1940 i Åsgårdstrand) var en norsk ingeniør og industriherre.
| Samuel Eyde (født 29. oktober 1866 i Arendal, død 21. juni 1940 i Åsgårdstrand) var en norsk ingeniør og industriherre.
== Oppvekst ==
Samuel Eyde vokste opp på Malmbrygga i Arendal, og familien tilhørte storborgerskapet i byen. Faren, Samuel Eyde, var skipsreder, og moren Elina Christine Amalie Stephansen var datter av en av byens rikeste menn, Christian Stephansen. Sam Eyde hadde to eldre søsken, Christian Samuel Eyde og Marianne. Sam var lite interessert i skolearbeid og drømte om å følge i farens fotspor og satse på sjøen som levevei. Da han var 13 år tok foreldre han ut av skolen, da de var redd han ville stryke på eksamen. Løsningen ble å sende sønnen på et sommertokt med marinens skoleskip «Nornen». Toktet ble et vendepunkt. I løpet av oppholdet på "Nornen" forstod unge Eyde at han måtte satse på skolen og at det fantes andre ting enn sjømannsliv. Etter toktet ble han sendt til Kristiania for å fortsette skolegangen på Gjertsens skole.
== Utdannelse ==
Etter en periode på Krigsskolen flyttet han til Tyskland for å studere til å bli ingeniør. I 1891 avla han eksamen som bygningsingeniør i Berlin.
== Yrkeskarriere ==
Hans yrkeskarriere som ingeniør begynte i Hamburg i 1891. Der fikk han jobb på byens jernbane- og brokontor og syslet med planer for nye stasjonsanlegg, forskjellige jernbanelinjer og brokonstruksjoner. Siden virket han som ingeniør i Dortmund og Lübeck. I 1895 giftet han seg med Anna Ulrika Mörner, datter av en svensk godseier og greve, og i 1897 etablerte han ingeniørfirmaet Gleim & Eyde sammen med sin tidligere sjef fra Hamburg. De to hadde allerede gjort seg bemerket med å vinne førsteprisen i den internasjonale konkurransen om jernbanearrangementer i Kristiania, og nå mottok de en rekke oppdrag og deltok i flere større konkurransearbeider. Eyde etablerte i 1898 S. Eydes Ingeniørkontor i Kristiania, et firma som også representerte Gleim & Eyde. Snart ble det også en filial i Stockholm. Ved århundreskiftet drev Eyde en av de største ingeniørforretninger i Skandinavia i det Gleim og han selv ved kontoret i Kristiania og ved filialene i Hamburg og Stockholm beskjeftiget cirka 30 ingeniører og funksjonærer.
== Norsk Hydro og Elkem ==
Sam Eyde var en visjonær når det gjaldt vannkraftutbygging i Norge. Allerede i slutten av 1890-årene sikret han seg rettigheter til vannkraftutbygging i Telemark. Drømmen var å bruke de enorme kreftene i vannet og benytte den rimelige elektrisiteten til industriell produksjon.
Eyde møtte i 1903 fysikeren Kristian Birkeland, som ble inspirert av en kraftig elektrisk kortslutning under demonstrasjonen av en elektrisk kanon. Dette demonstrerte at en lysbue ("gnist") kunne frembringe en reaksjon mellom nitrogen og oksygen i luften, noe som trengs for å produsere salpeter (lysbue-ovnen var allerede funnet opp av BASF i Tyskland, men deres teknologi var ikke like effektiv). Birkeland/Eyde-prosessen la grunnen for å etablere Norsk Hydro.
Gjennom sin svenske partner Knut Tillberg fikk Eyde kontakt med brødrene Knut Wallenberg og Marcus Wallenberg høsten 1903. Dette førte til at selskapet Elektrokemisk (Elkem) ble opprettet i 1904.
Samme år ble Notodden Salpeterfabrikker anlagt da man allerede hadde tilgang til en ferdig kraftstasjon på Notodden (bygget i 1901 for å gi kraft til Tinfos Jernverk). Fabrikken ble i første omgang benyttet som en forsøksfabrikk for salpeterproduksjon. I forbindelse med at Svelgfossen ble utbygget, ble en ny fabrikk med 32 Birkeland–Eyde-ovner etablert på Notodden i 1906. Med utbyggingen av Vemork kraftanlegg startet utbyggingen av kunstgjødselfabrikken på Rjukan i 1910.
Etter unionsoppløsningen i 1905 ble Stortinget bekymret for at utenlandsk kapital kunne komme til å gjennomføre en kraftig industriutbygging i øvre Telemark. Dette førte til at man etablerte konsesjonsbetingelser for utbygging og overføring av elektrisk kraft i Norge. Stortinget ville ikke at norske naturressurser skulle kunne selges til utenlandske industriherrer uten statens godkjenning, og bare for en begrenset tid.
Norsk Hydroelektrisk Kvælstofaktieselskap (Norsk Hydro) ble stiftet i 1905. Etter en lang tautrekking med Stortinget ble det klart at Eyde hadde skaffet seg rettighetene til vannkraften på Rjukan før konsesjonsordningen trådte i kraft, og derfor kunne han uten videre starte utnyttelsen av fossekraften. Problemet var nå bare at han også måtte søke om konsesjon for å overføre kraften til Notodden, og da Norsk Hydro ikke turde å gå i kamp med Stortinget én gang til, ble det bestemt at fabrikkene skulle ligge på Rjukan.
Sam Eyde var generaldirektør i Norsk Hydro med stor suksess i mange år. Med tiden ble Eyde ansett som ukvalifisert til denne stillingen; hans visjoner og planer lignet etter hvert mest på stormannsgalskap, og styret så ingen annen utvei enn å overtale ham til å trekke seg. Dette ble gjort i 1918 i form av en avtale som ble hemmeligholdt. Den offisielle versjonen var at Eyde trakk seg av egen vilje og var med på å utnevne ingeniør Harald Borgen Bjerke til sin etterfølger som generaldirektør. Men den virkelige avtalen gikk ut på at Eyde sterkt ble anmodet om å trekke seg fra sin stilling, dra til Paris og holde seg der, mot at han til gjengjeld skulle få en enorm (og høyst uoffisiell) gyllen fallskjerm.På grunn av at den offentlige versjonen ble som nevnt over, er sannheten om avtalen å finne i kun få av dagens kilder; det gjelder også de fleste av litteraturkildene nevnt nedenfor. Det er nemlig først nå i nyere tid at sannheten har blitt mer allment kjent.I 1918 ble han valgt som stortingsrepresentant for Jarlsberg krets.
== Tyssedal og Eydehavn ==
A/S Tyssefaldene ble stiftet 20. april 1906. Første generaldirektør ble Sam Eyde. I årene 1906-08 ble Tyssovassdraget i Hardanger utbygd av Eydes ingeniører med kapital fra svenske finanskretser (Wallenbergene). A/S Tyssefaldenes første administrerende direktør var Eyde, mens svensker satt i selskapets styre. I 1909 kjøpte Eyde retten til et svensk patent som skulle gjøre det mulig å utbygge en elektrisk jern- og stålindustri i Norge. I 1909-10 ble selskapet A/S Hardanger Elektriske Jern- og Stålverk etablert i Tyssedal med Sam Eyde som hovedmann, selskapet ble stiftet 24. august 1910. Hovedaksjonærer i Hardangerverket var Eydes selskaper Elektrokemisk og A/S Norsk Elektrometall. Den 7. november 1911 kom den første ovnen i drift, og vinteren 1912–13 ble det bygd enda en ovn. Det viste seg at smeltemetoden ikke fungerte som ventet, og fabrikken ble nedlagd 25. april 1913. Med dette prosjektet mislyktes han riktignok, men det ble utgangspunktet for en utvikling som endte med opprettelsen av det nye industristedet Eydehavn nordøst for Arendal. Eyde var medstifter av Det Norske Nitridaktieselskap (DNN) på den konstituerende generalforsamling den 20. august 1912. DNN startet aluminiumsproduksjon i Eydehavn (1914) og i Tyssedal (1916).
I 1966 ble det avduket en byste av Sam Eyde på Eydehavn. Den står nå på Eydehavn torv, etter at den ble flyttet i 2002 fra tidligere Moland kommunehus.
== Bildegalleri ==
== Steder oppkalt etter Sam Eyde ==
Eydehavn, Arendal
Sam Eydes plass, Arendal rådhus og kulturhus
Sam Eyde videregående skole, Myra utenfor Arendal
Sam Eyde Borettslag, Eydehavn
Sam Eydesgate, Rjukan
Sam Eydes vei, Sofiemyr
Sam Eydes vei, Furuset, Oslo
Sam Eydes gate, Horten
Eydeparken, Horten
Sam Eydes gate, Notodden
Sam Eydes gate, Porsgrunn
Sam Eydes vei, Glomfjord
Eyde Bar & Restaurant, Notodden
== Litteratur ==
Eyde, Sam: Mitt liv og mitt livsverk, Oslo 1939.
Gasslander, Olle: Bank och industrielt genombrott: Stockholms Enskilda Bank kring sekelskiftet 1900 I-II, Stockholm 1962.
Grimnes, Ole Kristian: Sam Eyde. Den grenseløse gründer, Oslo 2001.
Kollenborg, Egil: Det Norske Nitridaktieselskap 1912 1962, Oslo 1962.
Petersen, Erling (red): Elektrokemisk A/S 1904 1954, Oslo 1953.
Sogner, Knut: Skaperkraft: Elkem gjennom 100 år 1904 2004, Oslo 2003.
Aanby, Anne Tone (red): Fossekraft og industrisatsing. Utgitt av Aust-Agder Arkivet. Arendal 1996.
Sam Eydes privatarkiv, Nasjonalbiblioteket i Oslo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sam Eyde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sam Eyde – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Sam Eyde hos Norsk senter for forskningsdata | Samuel Eyde (født 29. oktober 1866 i Arendal, død 21. juni 1940 i Åsgårdstrand) var en norsk ingeniør og industriherre. | 7,731 |
null | 2023-02-04 | Den ortodokse kirke (andre betydninger) | null | null | null | Den ortodokse kirke kan vise til: | 7,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Broxburn_(West_Lothian) | 2023-02-04 | Broxburn (West Lothian) | ['Kategori:3°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Byer i West Lothian', 'Kategori:Sider med kart'] | Denne artikkelen omhandler Broxburn i West Lothian. Det finnes også en Broxburn (East Lothian).Broxburn (skotsk-gælisk: Srath Bhroc) er en by i West Lothian, Skottland, som ligger mellom Edinburgh og Glasgow. Den er lokalisert 19 km vest for Edinburgh langs motorveien A8, 8 km fra Edinburgh lufthavn og nord for Livingston. Som en drabantby langs M8-korridoren inn til Edinburgh og de industrielle områdene i Livingston, har Broxburn hatt en økt innvandring, særlig fra Polen. Ved folketellingen i 2011 hadde byen 15 375 innbyggere, beregnet til 15 450 i 2014.
| Denne artikkelen omhandler Broxburn i West Lothian. Det finnes også en Broxburn (East Lothian).Broxburn (skotsk-gælisk: Srath Bhroc) er en by i West Lothian, Skottland, som ligger mellom Edinburgh og Glasgow. Den er lokalisert 19 km vest for Edinburgh langs motorveien A8, 8 km fra Edinburgh lufthavn og nord for Livingston. Som en drabantby langs M8-korridoren inn til Edinburgh og de industrielle områdene i Livingston, har Broxburn hatt en økt innvandring, særlig fra Polen. Ved folketellingen i 2011 hadde byen 15 375 innbyggere, beregnet til 15 450 i 2014.
== Etymologi ==
Navnet Broxburn er en forvanskning av «brock's burn» hvor brock er et eldre navn for grevling og burn er et skotsk ord for elv. Landsbyen var tidligere kjent som Easter Strathbrock (Uphall var Wester Strathbrock).
== Historie ==
=== Eldste tider ===
Landsbyen som senere ble Broxburn hadde antagelig sin opprinnelse rundt 1350 da Margery le Cheyne arvet den østlige halvdelen av baroniet Strathbrock (Easter Strathbrock) da hennes far, Reginald le Cheyne III, døde. Grenden som vokste opp rundt hennes herskapshus var da kalt Eastertoun (eastern town, «østlig by») etter landet hvor det sto. Landområdene Strathbrock var tidligere eid av Freskin (død før 1171), en flamsk adelsmann som fikk området bevilget ved et charter fra kong David I av Skottland.Eastertoun ble brent ned til grunnen en gang i 1443-1444 under en strid mellom William, jarl av Douglas, og William, lord Crichton, kansler av Skottland. Det ble ødelagt på nytt i 1455 under kampene mellom huset Douglas og kong Jakob II. Etter konflikten, da freden var blitt gjeninnført, ble landsbyen gradvis bosatt på nytt.
Landsbyen ble omdøpt til Broxburn i 1600 av Richard Cockburn av Clerkington, vokter av Skottlands sekret, bortimot sikkert etter Broxburn i East Lothian.
=== Industri ===
Broxburn forble et jordbrukssamfunn fram til utviklingen av oljeskiferindustrien i området under den andre halvdel av 1800-tallet. Det førte til rask tilstrømning av arbeidere og stor ekspansjon i den lokale befolkningen. Broxburn er fortsatt kjent for sin tilknytning til denne industrien, fremmet av oppfinneren og industrialisten James Young som utviklet en metode for å destillere parafin fra kull og oljeskifer. Mange slagg- og steinhauger, kjent som «bings», er fortsatt synlig rundt om i byen.
Broxburn har i dag to adskilte industriområder, Greendykes og East Mains, som sysselsetter lokalbefolkningen. De største arbeidsgiverne er Campbells Prime Meat Limited, Glenmorangie og Broxburn Bottlers Limited (en del av Ian Macleod Distillers Ltd). Kwik-Fit, en britisk selskapskjede som reparerer biler, har hovedkvarteret i Broxburn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Broxburn, West Lothian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Broxburn på Internett Arkivert 2. september 2013 hos Wayback Machine.
Sure Starts lokalinformasjon om Broxburn
Broxburn Community Council | Broxburn (skotsk-gælisk: Srath Bhroc) er en by i West Lothian, Skottland, som ligger mellom Edinburgh og Glasgow. Den er lokalisert 19 km vest for Edinburgh langs motorveien A8, 8 km fra Edinburgh lufthavn og nord for Livingston. | 7,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steffen_Kverneland | 2023-02-04 | Steffen Kverneland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske karikaturtegnere', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Undergrunnstegnere', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen'] | Steffen Kverneland (født 14. januar 1963 i Haugesund) er en norsk tegneserieskaper og illustratør. Han er blant annet kjent for sine mange treffende karikaturer, særlig av kjente forfattere, og tegneserieversjoner av litterære verk.
| Steffen Kverneland (født 14. januar 1963 i Haugesund) er en norsk tegneserieskaper og illustratør. Han er blant annet kjent for sine mange treffende karikaturer, særlig av kjente forfattere, og tegneserieversjoner av litterære verk.
== Arbeid ==
Steffen Kverneland er i hovedsak en selvlært tegner, men har fått god hjelp av sin onkel, maleren og tegneren Karl Anton Østensjø.
Kverneland debuterte allerede som 16-åring i humorbladet KOnk. På første del av 1980-tallet leverte han serier til en rekker undergrunnsfanziner, slik som Brage. Han tegnet ofte under pseudonym, et av dem er S. Susej.
Kvernelands debutalbum, De knyttede never, kom ut i 1993 på det lille forlaget TEGN A/L Bum. For dette albumet fikk han Sproingprisen. Albumet var basert på Øvre Richter Frichs roman om «den ariske kjempen» Jonas Fjeld. Dette var ikke første gang han lagde en serie basert på litterære tekster. Han hadde samme år lansert serien Amputerte klassikere. Det er en uhøytidelig og satirisk lek med kjente litterære verk, der hele bøker kan være gjengitt på én tegneserieside, mens andre utgjør små føljetonger. Amputerte klassikere ble samlet i fire album (1994–2001)
I 2001 ga Kverneland også ut et hefte om dikteren Arne Garborg. I heftet har han dreid fokuset bort fra verket og over til dikteren. Heftet, som het Garborg & Co, minner både i tittel og logo mye om Donald Duck & Co. Kverneland har fremstilt Garborg som rabiat fyllebøtte i sterk kontrast til den mer vanlige forestillingen om ham som traust målmann og forfatter. Han har også jobbet som karikaturtegner for avisene Ny Tid, Dag og Tid, Samtiden og Nationen.
I 2004 utgav han sammen med Lars Fiske Olaf G., en prisbelønt tegneseriebiografi om den norske mestertegneren Olaf Gulbransson. Høsten 2006 utga Fiske og Kverneland nok et samarbeidsprosjekt; tegneserieboken Kanon, som hittil er utkommet i fem bind. Kvernelands bidrag har hovedsakelig vært en føljetong om Edvard Munch. I 2013 ble en omarbeidet og utvidet versjon av den samlet i ett bind - Munch, som Kverneland fikk Brageprisen i sakprosa for i 2013.
== Bibliografi (utvalg) ==
Oversikten viser tegneserier og bøker med illustrasjoner av Steffen Kverneland. Når ikke annet står har han også skrevet teksten.
1993: De knyttede never
1994: Amputerte klassikere
1994: Et spill mellom fire
1995: Slik har de det der ; & Den store hattefesten
1996: Amputerte klassikere II
1997: Ikkje, i samarbeid med Jan Erik Vold
1998: Storytellers, i samarbeid med Jan Erik Vold
1998: En beretning om kjærlighet (bidrag i antologien Serinord)
1999: Amputerte klassikere III
2001: Amputerte klassikere IV
2001: Steffen Kvernelands Garborg & Co
2002: Bibelen 2, skrevet av Are Kalvø
2002: Den svarte katten, skrevet av Edgar Allan Poe ; oversatt og illustrert av Steffen Kverneland
2002: Slyngel
2003: Biografien om Henrik Ibsen : alt eller intet, skrevet av Stein Erik Lunde
2004: Biografien om Edvard Munch : livets dans, skrevet av Stein Erik Lunde
2004: Olaf G., i samarbeid med tegneren Lars Fiske
2006: Ein motig maur’, etter en novelle av Tarjei Vesaas
2006: Kanon, i samarbeid med Lars Fiske
2006: Utslipp : miljøstiftelsen Bellona 20 år : en tegneserieantologi – medvirkende
2007: Kanon 2, i samarbeid med Lars Fiske
2009: Kanon 3, i samarbeid med Lars Fiske
2011: Kanon 4, i samarbeid med Lars Fiske
2013: Munch
2018: En frivillig død.Forsider av noen av Steffen Kvernelands tegneseriealbum
== Litterære priser og andre utmerkelser (utvalg) ==
1994; Sproingprisen for beste norske tegneserie for Jonas Fjeld: De knyttede never
2003: Statens toårige kunstnerstipend
2004: Sproingprisen for beste norske tegneserie for Olaf G. sammen med Lars Fiske
2005: Visuelt: gull i kategoreien «illustrasjon for skjønnlitteratur» for Olaf G. med Lars Fiske
2005: Årets vakreste bøker: gull i kategoriene «åpen klasse/illustrasjon» og «skjønnlitteratur/voksenlitteratur» for Olaf G. med Lars Fiske
2008: Urhunden for det beste seriealbumet oversatt til svensk i 2007 Olaf G. sammen med Lars Fiske
2012: Årets vakreste bøker: gull i kategorien «tegneserien» for Kanon 4 sammen med Lars Fiske
2012: Oslo bys kunstnerpris sammen med Lars Fiske
2013: Brageprisen for Munch
== Kunstutstillinger ==
Steffen Kverneland har deltatt på en mengde kollektivutstillinger, deriblant Høstutstillingen, og hatt flere separartutstillinger, blant annet en på Henie-Onstad Kunstsenter og en dobbeltutstilling med Lars Fiske parallelt i Grafills R21 (galleri i Rosenkrantz' gate 21 i Oslo) og Tegnerforbundet 2011. Kvernelands arbeider er innkjøpt av Nasjonalgalleriet.
== Litteratur ==
Harper, Morten (2003): «Hverdagen er ikke som du tror : nye norske tegneserier» i: Biblioteksentralen
Hagerup, Linde (2003): «Ole, Dole, Doffen og slike ting : et intervju om tegneserier med Ola Hegdal, Waldemar Hepstein og Steffen Kverneland» i: Vagant, nr 1, 2003; s. 26-30
Pedersen, Kari Gjæver (2002): «Sine egne univers : intervju med Steffen Kverneland og Bjørn Ousland» i: Visuelt, nr 6, 2002; s. 4-17.
Riesto, Matti (2001): «No compromiso! : et intervju med Steffen Kverneland» i: TEGN, nr 47 (2001); s 46-55
Sandberg, Tor (1992): «Den kubistiske helt og hans skaper : intervju med Steffen Kverneland». i: TEGN, nr 26 (= nr 4, 1992); s. 27-30
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Steffen Kverneland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Publikasjoner av Steffen Kverneland i BIBSYS
Hjemmeside
Haugesund biblioteks omtale Arkivert 10. oktober 2007 hos Wayback Machine.
Intervju i Dagbladet 2002 | Steffen Kverneland (født 14. januar 1963 i Haugesund) er en norsk tegneserieskaper og illustratør. | 7,734 |
null | 2023-02-04 | Baltzar von Platen (1766–1829) | null | null | null | Grev Baltzar Bogislaus von Platen (født 29. mai 1766 i Schaprode på Rügen, død 6. | 7,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltzar_von_Platen | 2023-02-04 | Baltzar von Platen | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Baltzar von Platen kan sikte til en rekke svensker av nordtysk opprinnelse.
Baltzar von Platen (1766–1829), svensk kanalbygger og politiker. Stattholder i Norge.
Baltzar von Platen (1804–1875), svensk politiker.
Baltzar von Platen (1898–1984), svensk oppfinner | Baltzar von Platen kan sikte til en rekke svensker av nordtysk opprinnelse.
Baltzar von Platen (1766–1829), svensk kanalbygger og politiker. Stattholder i Norge.
Baltzar von Platen (1804–1875), svensk politiker.
Baltzar von Platen (1898–1984), svensk oppfinner | Baltzar von Platen kan sikte til en rekke svensker av nordtysk opprinnelse. | 7,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltzar_von_Platen_(1804%E2%80%931875) | 2023-02-04 | Baltzar von Platen (1804–1875) | ['Kategori:Ambassadører til Storbritannia', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1875', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1804', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vänersborgs kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-07', 'Kategori:Svenske ambassadører', 'Kategori:Svenske sjøministre', 'Kategori:Svenske utenriksministre'] | Baltzar von Platen (født 16. april 1804 i Vänersnäs, død 20. mars 1875 i Stockholm) var en svensk politiker. Han var blant annet svensk utenriksminister 1871–1872. Han var sønn av kanalbygger og marineoffiser Baltzar von Platen.
| Baltzar von Platen (født 16. april 1804 i Vänersnäs, død 20. mars 1875 i Stockholm) var en svensk politiker. Han var blant annet svensk utenriksminister 1871–1872. Han var sønn av kanalbygger og marineoffiser Baltzar von Platen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Baltzar von Platen (1804–1875) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Baltzar von Platen hos Norsk senter for forskningsdata | Baltzar von Platen (født 16. april 1804 i Vänersnäs, død 20. | 7,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABBl%C3%BCcher%C2%BB | 2023-02-04 | «Blücher» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kryssere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1937', 'Kategori:Skip sluttseilt 1940', 'Kategori:Tyske kryssere'] | «Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og sank 9. april 1940 etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 - kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter flere øvelsestokt, i Østersjøen, ble skipet tatt i bruk den 5. april 1940. Fartøyet fikk en begrenset klarering da en rekke tester og øvelser ennå ikke var gjennomført.
«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetz' flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden Oslo natt til 9. april. Skipet ble truffet av to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner som antente større branner om bord. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet på Oscarsborg traff deretter skipet og påførte alvorlig skade på skroget. Man fikk ikke kontroll på brannene og etter en magasineksplosjon fikk skipet kraftig slagside før det sank med store tap av liv.
Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene, og ble i juni 2016 fredet som krigsminne og gravminne.
| «Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og sank 9. april 1940 etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 - kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter flere øvelsestokt, i Østersjøen, ble skipet tatt i bruk den 5. april 1940. Fartøyet fikk en begrenset klarering da en rekke tester og øvelser ennå ikke var gjennomført.
«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetz' flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden Oslo natt til 9. april. Skipet ble truffet av to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner som antente større branner om bord. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet på Oscarsborg traff deretter skipet og påførte alvorlig skade på skroget. Man fikk ikke kontroll på brannene og etter en magasineksplosjon fikk skipet kraftig slagside før det sank med store tap av liv.
Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene, og ble i juni 2016 fredet som krigsminne og gravminne.
== Bakgrunn ==
«Blücher» var oppkalt etter den prøyssiske generalfeltmarskalk og fyrste Gebhard Leberecht von Blücher (1742–1819) og var det tredje tyske krigsskipet med dette navnet.
Fartøyet hadde åtte kanoner, tolv antiluftskyts og tolv torpedorør. Skipet ble ferdigstilt 20. september etter flere forsinkelser grunnet endring i plantegningene. Disse endringene var blant annet en endret baug, og en ombygd skorstein.
Skipet gjennomgikk utprøving og mannskapet opplæring under tokt i Østersjøen.
I november lå Blücher mye ved verftet for å rette på mindre problemer. Skipet seilte endelig fra Kiel 27. november 1939 mot Østersjøen, og ankret opp i Gdańskbukten 30. november. Fra 1. til 15. desember var skipet stasjonert ved Gotenhafen og brukte mye tid på å prøve ut maskineriet og våpnene før det returnerte til Kiel etter flere problemer med utrustningen. Tilbake i Kiel ankom skipet Deutsche Werke den 16. desember og ble ombygd mellom 16. og 31. desember. 7. januar dro skipet igjen mot Østersjøen, og oppholdt seg der til 15. januar 1940 mens det utførte øvelser, som i denne perioden ble sterkt begrenset grunnet streng vinter og mye is øst i Østersjøen. 17. januar dro skipet tilbake til Kiel. Skipet lå isfast fram til 27. da det endelig ankom Deutsche Werke i Kiel. Her ble til 30. mars, mye av tiden i tørrdokk. Etter fem måneds tjeneste hadde mannskapet kun fått utført 19 dager trening. Skipet ble endelig erklært operativt den 30. mars 1940. I løpet av hele denne utprøvingsperioden ble baugen bygget om til en klipperbaug og skipet ble dermed lengre. Siste hendelse før operasjon Weserübung var trening med lettkrysseren «Emden», som også kom til å delta under invasjonen av Norge.
== Invasjonen av Norge ==
Kort tid etter ble det satt inn under Weserübung-Nord, det tyske overfallet på Norge. Den 6. april ankom 800-900 soldater fra den 163. infantridivisjonen, med ammunisjon og utstyr. Skipet hadde ennå ikke fått utført noen øvelser med hovedbatteriet, skadekontroll, eller kampstasjonsøvelser, og ble ikke ansett som fullt operativt. Det ble uansett satt inn grunnet mangelen på tyngre fartøy i Kriegsmarine. Den 7. april 1940 drar skipet fra Swinemünde med «Emden» og tre torpedobåter under kaptein Heinrich Woldag. Skipet møtte opp med «Lützow» på veien. Det var førende skip i invasjonsgruppe 5 (under kontreadmiral Oskar Kummetz), og sammen med krysserne «Lützow» og «Emden», og noen mindre skip, brakte det invasjonsstyrker bestemt for Oslo.
På vei mot Oslo den 8. april ble Gruppe 5 angrepet av HMS «Triton» (N15)» fra Royal Navy. Alle britiske torpedoer ble unngått.Det norske bevoktningsfartøyet «Pol III» oppdaget den tyske flåtestyrken like før midnatt 8. april og skjøt varslingsraketter Dette alarmerte det norske forsvaret, Bolærne og Rauer gjorde klar. Det kom til noen få skudd uten virkning. På norsk side kjente en ikke størrelsen eller nasjonaliteten på inntrengerne.
Oberst Eriksen på Oscarsborg ble varslet og han satte umiddelbart i gang med å mobilisere de tilgjengelige styrkene. I tillegg ble kadetter ved befalsskolen ved Seiersten innbeordret for å øke bemanningen på Kopås. Fungerende sjef for torpedobatteriet ble tilkalt fra sin bolig i Drøbak. Politimesteren i Drøbak ble varslet og startet evakuering.
Siden var det lite informasjon som nådde oberst Eriksen. En mente at det hadde vært en større trefning i Skagerak og at en flåtestyrke hadde søkt tilflukt i fjorden. Eriksen beordret redusert bemanning og hvile.
Kl 03:38 meldte bevoktningsfartøyene «Furu» via Filtvet signalstasjon at «7 fartøyer, 3 større og 4 mindre går opp fjorden. Det er hørt tysk tale ombord!». Eriksen satte umiddelbart festningen i full beredskap, men tvilte på at det skulle være mulig å høre stemmer fra fartøyene.
Klokken 04:21 norsk tid 9. april 1940 åpnet festningen ild mot «Blücher» med hovedbatteriets tyskbygde 280 mm-kanoner. Avstanden var da ca 950 meter, og «Blücher» passerte badeparken i Drøbak. Av ukjent årsak ønsket oberst Eriksen å heve basis med 6 meter, slik at ønsket treffpunkt skulle ligge i overbygget rett over hoveddekket. Han beordret derfor avstand 1 400 m. Det første prosjektilet traff langt høyere i stridsmasten høyt over broen. Her ble artillerioffiser II, Kapitänleutnant Puchammer, sjef for luftvernartilleriet, drept. Skadene i øvre del av stridstårnet var så store at kommandoen over artilleriet ble overført til artillerioffiser III på broen. Det andre prosjektilet fra hovedbatteriet traff nær flyhangaren mellom aktre mast og skorsteinen. Skuddet slo også ned i skipet, gjennom panserdekket og ødela rørføringen for damp til turbin 1, midtpropellen. Det store El-verk 2 mistet også damptilførsel og stanset. Strømforsyningen ombord ble kraftig redusert. Treffet skapte et inferno av flammer og røyk midtskips. Dette var like ved flyhangaren, og her var det stuet mye håndammunisjon for hærens personell. I tillegg var det også bensin og olje til flyene. Etter noe tid gikk også flere 50 kilos flybomber i luften.
Festningen kunne bare skyte disse to skuddene, da personellet var 30 utrente rekrutter som brukte lang tid på å lade om. «Blücher» var dessuten kommet for nær og ute av disse kanonenes skuddfelt. Ildåpning fra hovedbatteriet var signal til Kopås om ildgivning. En av de første 15 cm-granatene fra Kopås ødela roroverføringen mellom bro og rormaskinen. Skipssjefen klarte å nødstyre med motor og sidepropellene. Fartøyet kunne håndstyres fra rormaskinen, men det kan ha vært nødvendig med kurér for å overbringe rorordre, noe som ville tatt for lang tid.
Returilden fra «Blücher» hadde liten virkning. Artilleriet pekte for høyt. Det tunge sjøartilleriet ble ikke avfyrt da det ikke fant egnede mål.
De sekundære, norske kystbatteriene bombarderte «Blücher» med skudd fra småkalibret 57 mm-ild fra Husvik på fastlandet på Drøbaksiden – ment til forsvar av fortets minefelt (som ikke var lagt) – og 15 cm-kanoner på Kopås på østre side av fjorden, mens «Blücher» brant kraftig. De større kanonene ødela mye ombord mens ilden fra 57 mm-kanonene ble fokusert mot overbygget og antiluftskytset. Ildgivingen undertrykket «Blücher»s lette artilleri mens hun sakte seilte forbi fortet. Husvik-batteriet måtte evakueres mens «Blücher» passerte og skjøt med det lette luftvernartilleriet rett ned i batteriet.
Tyskerne kjente ikke til torpedobatteriet på nordre Kaholmen. Det var bygget i 1901, innsprengt i fjell. I fjellhallen er det tre doble avfyringsrammer. Da disse var ladd, ble opptil tre torpedoer låret ned i sjøen og skutt ut via de tre undervannstunnelene. Torpedoene var østerriksk-ungarske, bygget i det daværende Fiume (dagens Rijeka i Kroatia). Mannskapene i torpedobatteriet var faste mannskaper med god øvelse. Øvelsesskyting med torpedoer var billig og enkelt å gjennomføre. En antar at det var skutt ca 200 øvelsesesskudd fra batteriet. En var derfor trygg på rutiner og betjening. Torpedobatteriet ble dermed festningens farligste våpen.
Første treffer kom trolig i det aktre av kjelerommene under broen. Det andre sannsynligvis trolig turbinrom 2/3. Dampoverføringen til midtturbin 1 var tidligere brutt grunnet artillertreffere. Tilsammen satte dette alt fremdriftmaskineri ut av spill. De dampdrevne generatorene falt snart ut sammen med mye av det elektriskeanlegget; kun dieselagregatene fortsatte å gå til fartøyet sank. Hun drev uten kontroll i den trange fjorden og da resten av den tyske flåten så torpedoene eksplodere, trodde man feilaktig at «Blücher» hadde gått på miner. De avbrøt angrepet. Oslo ble derfor ikke invadert om morgenen som planlagt. Idet resten av flåten bakket og tørnet om, ble «Lützow» truffet tre ganger fra Kopaas, og skipets A-tårn fikk kraftige skader.
Cirka kl 05:00 ankret «Blücher» opp ved Askholmene. Det brant heftig ombord. Ammunisjon ble bragt til magasinene, torpedoer desarmert eller friskutt,Mal:Klartgjør. Det var vanskelig å bekjempe ilden, dels på grunn av eksploderende håndammunisjon, kraftig brann, dårlig trente havarigjenger og lite vann grunnet utfall av mesteparten av generatorene. Omtrent klokken 06:00 inntraff en kraftig eksplosjon i nærheten av kjelerom 2, et magasin for 10,5 cm ammunisjon eksploderte og slo et større hull i skipsbunnen. Med dette var skipet tapt og det sank rundt klokken 06:22.
I tidsrommet omtrent idet det sank eller noe etter, hørte en at enkelte av de overlevende istemte den tyske nasjonalsangen «Deutschlandlied». Det hevdes at dette ble hørt av Eriksen og Andressen der de sto i nærheten av fyrlykta på nordre Kaholmen, omtrent tre km unna.Av mannskapet på 1 308 mann, omkom 830 i det kalde vannet. Andre kommer til at 125 av mannskapet og 195 soldater omkom.
På norsk side omkom to kvinner i Drøbak av ildgivningen fra «Blücher».
Forsinkelsen av invasjonen av Norge ga det norske kongehuset, regjering og storting tid til å evakuere. Også norske gullreserver ble flyttet i tide.
=== Besetning ===
Under invasjonen bestod besetningen blant annet av:
Flåtesjef Kontreadmiral: Oskar Kummetz
Kaptein: Kapitän zur See Heinrich Woldag
I. Offizier: FKpt. Erich Heymann - senere førsteoffiser på «Gneisenau».
I. artillerioffiser: KKpt. Kurt-Eduard Engelmann - senere kommandant på ubåten «U-163», og døde ved dens senkning i Biscayabukten 14. mars 1943.
II. artillerioffiser: KLt. Hans-Erik Pochhammer - døde under angrepet rundt kl. 09.41.
III. artillerioffiser: KLt. Hagena
FlaMWOffz.(Anti-luftskytsoffiser): OLt.zS Schürdt - alvorlig skadet kl. 09.40.
Sjefsmaskinist: FKpt. Dipl.-Ing. Karl Thannemann - døde senere om bord på «Bismarck».
Ingeniør: KKpt. Helmut Karbe
1.Leckwehr-Offz. (Lekkasjevernoffiser): KLt. Baron von Engelhardt Bergeshof
Navigatør: KKpt. Ernst Gruber (til 01.40), KKpt. Hugo Förster (etter 01.40)
Administrativ offiser: KKpt. Ramm
E-Meß-Offizier: KLt. Knappe
Bordnachrichten-Offz.: KLT. Walter Pommerehne
Adjutant: KKpt. Kurt Zoepfel, OLt.zS Baron. von Freyberg (fra 04:40)
Leger: Dr. Korth, Dr. Günther
==== Bruk av besetningen etter senkningen ====
En del av Blüchers mannskap ble beordret tilbake til Tyskland etter senkingen, men mesteparten ble brukt under invasjonen av Norge. En av de første oppgavene var å bemanne kaprede norske krigsskip. I tillegg trengtes batteriene i Oslofjorden å bemannes grunnet frykt for eventuelle britiske angrep. KLT. Bloomfield, KLT. Knappe og 150 menn overtok Oscarsborg festning. Olt.zS Kühn tok over 15 cm batteriet ved Drøbak. Fjellbatteriet ved Håøya ble overtatt av løytnant Anders. KKpt. Helmut Karbe og KLT. Walter Pommerehne ble tildelt plasser i staben til den ledende admiralen i Norge. Pommerehne ble fra 17. april 1940 sjef for basen i Oslo. Som portsjef ble KKpt. Hugo Förster brukt, før han ble erstattet den 15. april av Lt.zS Bodenstein. Basen ved Larvik ble i starten kommandert av KLt. Baron von Engelhardt Bergeshof.
== KzS Woldag ==
«Blücher»s skipssjef, KzS Woldag ble etter tapet av skipet innkalt til Berlin for å avlegge rapport. På tur tilbake til Norge den 16. april i en Junkers Ju 52 fra KGzbv styrtet dette et sted i nærheten av Drøbak. Stedet der flyet styrtet kan nå være lokalisert som i nærheten av Tofteholmen sør for tettstedet Tofte, der en rekke øyenvitner så en Junkers styrte og der det ble funnet blant annet brev til besetningsmedlemmer på «Blücher», brev som Woldag hadde med.Sammen med Woldag gikk hele flyets besetning tapt: Pius Kohle, Ernst Maisch og Walter Poplow. Trolig hadde også Woldag med en adjutant eller oppasser, men slike er ikke nevnt i tapsmeldingen fra Luftwaffe.
== Vraket av «Blücher» ==
Vraket av «Blücher» ligger rett sørøst for Askholmene, på 90 meters dyp, og det har tidvis lekket olje. Vrakets tilstand ble første gang undersøkt i 1993. Skroget inneholdt frem til 1994 anslagsvis 1 500 m³ brunkulltjære i tanker langs bunn og sider på skroget. Brunkulltjære var et vanlig drivstoff for tyske krigsskip i perioden frem til og med annen verdenskrig. Ved en opprenskningsaksjon i 1994 ble mesteparten av brunkulltjæren pumpet ut og det ble gjennomført oljetømming av vraket. Totalt ca. 8000 tonn olje/vann ble transportert til Moss med Østfold Septik Industrisevice AS' kjemikalietanker MT «Mahdi» og oljelekteren «Pondus» for viderebehandling og dekantering av oljefasen. Oljedelen på 870 tonn, som var datidens dieselolje var en tyntflytende tjæreolje med kraftig tjærelukt, ble solgt og levert til Treschow Fritzøe i Larvik med oljelekteren «Pondus» og anvendt som fyringsolje.
Etter rensingen av det resterende vannet ble det tatt vare på ca. 100 tonn oljefase som senere ble levert til eieren av veteranbåten SS «Forlandet» i Oslo. Av den resterende vannfasen på ca 7000 tonn, ble 1400 tonn renset til 15 ppm og pumpet over bord under fart i skipsleia utenfor Horten etter krav fra Statens forurensningstilsyn. Det resterende vannet inneholdt mye glykol og lot seg ikke rense med valgte prosedyre, og ble derfor fraktet til Larvik for mellomlagring, og ble året etter fraktet til NSOs mottaksanlegg på Kambo utenfor Moss for endelig rensing og utslipp til sjøen. Da «Blücher» ble tømt for olje i 1994 oppga Forsvaret en antatt mengde ammunisjon på ca. 700 tonn i vraket, fordelt på flere magasiner. 108 av i alt 120 oljetanker ble anboret fra utsiden og tømt. De resterende 12 oljetankene ligger nær ammunisjonskammere og Forsvaret frarådet tømming av disse.
Vraket etter «Blücher» og slagskipet «Tirpitz» ble midlertidig fredet i 2014, og permanent fredet som krigsminne og gravminne i juni 2016.
== Andre skip med samme navn ==
«Blücher» (1937) var det tredje tyske krigsskip som bar navn etter den prøyssiske Feldmarschall Gebhard Leberecht von Blücher, kjent fra slaget ved Waterloo. Det første skipet som ble oppkalt etter von Blücher var skoleskipet SMS «Blücher» (1877), bygget ved Norddeutsche Schiffbau AG, senere under navnet Krupp-Germaniawerft i Kiel, sjøsatt den 20. mars 1877. Etter en kjeleeksplosjon i 1907 ble den tatt ut av tjeneste og endte som frakteskip for kull i Vigo i Spania. «Blücher» (1901) ble sjøsatt som et sivilt, kombinert passasjer- og fraktedampskip. Den 11. april 1908 ble panserkrysseren SMS «Blücher» (1908) sjøsatt fra Kaiserliche Werft Kiel . Dette skipet ble senket den 24. januar 1915 i Slaget ved Doggerbank. Det bukket under for en overveldende samling av slagkryssere ledet av Vice Admiral David Beatty. Begge de to siste skipene med navnet «Blücher» led den skjebne å bli senket i løpet av de første 8 måneder av første- og andre verdenskrig.
== Bilder ==
== Litteratur ==
Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher
Frank Binder (1991). Krysseren "Blücher". Faktum.
Othar Lislegaard (1975). Skuddene som reddet Norge?. Oslo: Aschehoug.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blücher (ship, 1937) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder av ilanddrevne dokumenter fra Blücher (Riksarkivet/Digitalarkivet)
Bilder av senkingen av Blücher (Riksarkivet/flickr) | Blücher kan sikte til | 7,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Jordan_Gatling | 2023-02-04 | Richard Jordan Gatling | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1903', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Leger fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oppfinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Hertford County i Nord-Carolina', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Richard Jordan Gatling (født 12. september 1818, død 26. februar 1903) var en amerikansk oppfinner, best kjent for oppfinnelsen av Gatling-mitraljøsen, verdens første vellykkede mitraljøse.
| Richard Jordan Gatling (født 12. september 1818, død 26. februar 1903) var en amerikansk oppfinner, best kjent for oppfinnelsen av Gatling-mitraljøsen, verdens første vellykkede mitraljøse.
== Jordbruksmaskiner ==
Gatling var selv sønn av en oppfinner. Han ble født i Hertford County i Nord-Carolina, og i en alder av 21 år hadde han oppfunnet skrupropellen til dampbåter. Senere fant han ut at den allerede hadde blitt patentert av Francis Pettit Smith. Sammen med sin far laget han en maskin for planting av bomull som sådde jevnere og ga større avlinger for en gitt mengde frø. Senere brukte han det samme prinsippet i såmaskiner for ris og hvete, noe som gjorde mye for å effektivisere landbruket i USA.
== Gatlings mitraljøse ==
Mens han arbeidet med jordbruksmaskiner fikk han kopper, og begynte å interessere seg for medisin. Gatling ble uteksaminert som lege og tannlege fra Ohio Medical College i 1850, men var mer interessert i å fortsette som oppfinner, og praktiserte aldri som lege. Han tenkte at hvis han kunne finne opp et «maskingevær» med en mye høyere skuddtakt, ville dette føre til at «en mann kunne gjøre hundre menns krigstjeneste». Tapstallene under den amerikanske borgerkrigen var skremmende høye, ikke minst på grunn av de mange sykdommene som herjet blant soldatene. Ved å innføre en hurtigskytende maskin som kunne gjøre mange menns jobb, håpet Gatling å gjøre de store arméene overflødige, og derved redusere antall dødsfall som følge av sykdommer. Gatling brukte de grunnleggende ideene fra såmaskinene, og konstruerte en mekanisme med en serie løp som roterte rundt en midtakse, og ble ladet med ferdigladede perkusjonsladninger i små stålsylindere. De første prototypen var klar i 1861, og pantentet ble tatt ut året etter, i 1862. Selv om Gatling-mitraljøsen ikke fikk noen stor virkning under borgerkrigen, og slett ikke den effekten Gatling hadde sett for seg, ble den kjøpt inn av USAs hær og marine, og kom i stadig nye utgaver i mange år.
== Andre oppfinnelser og privatliv ==
Gatling tjente godt på mitraljøsen og giftet seg med Jemima Sanders, datteren til en fremstående lege. Sammen fikk de en datter. Han hadde god nok økonomi til at han kunne vie resten av livet til oppfinnelser. Han oppfant forbedringer til vannklosettet, sykler, damprensing, pneumatiske maskiner og mange andre felt, men ingen av dem gav samme fortjeneste som mitraljøsen. Han mistet også store deler av formuen i uheldige forretninger, men ble aldri direkte fattig.
Gatling døde hjemme hos sin datter i New York i 1903. Åtte år etter hans død erklærte den amerikanske hæren hans mest kjente oppfinnelse, Gatling-mitraljøsen, utdatert. Gatlings mitraljøse ble imidlertid tatt opp igjen etter andre verdenskrig, og la grunnlaget for hurtigskytende moderne roterende kanoner.
== Referanser == | Richard Jordan Gatling (født 12. september 1818, død 26. | 7,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltzar_von_Platen_(1898%E2%80%931984) | 2023-02-04 | Baltzar von Platen (1898–1984) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Malmö', 'Kategori:Polhemsprisen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske oppfinnere'] | Baltzar von Platen (født 24. februar 1898 i Malmö, død 29. april 1984 i Ystad) var en svensk oppfinner.
Sammen med Carl Munters fant von Platen i 1922 opp prinsippet for kjøleskap med gassabsorpsjon. De var da begge studenter ved Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm. Teknikken produserte kulde fra en varmekilde. En slik kilde kunne være for eksempel være gass eller elektrisitet. I 1923 ble produksjon påbegynt av selskapet AB Arctic. I 1925 ble AB Arctic kjøpt av Electrolux, som begynte å selge dem på verdensbasis.
Baltzar von Platen la også grunnlaget for teknologien som førte til at Erik Lundblad ved Asea i Stockholm i 1953 lyktes med å produsere verdens første syntetiske diamanter.
| Baltzar von Platen (født 24. februar 1898 i Malmö, død 29. april 1984 i Ystad) var en svensk oppfinner.
Sammen med Carl Munters fant von Platen i 1922 opp prinsippet for kjøleskap med gassabsorpsjon. De var da begge studenter ved Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm. Teknikken produserte kulde fra en varmekilde. En slik kilde kunne være for eksempel være gass eller elektrisitet. I 1923 ble produksjon påbegynt av selskapet AB Arctic. I 1925 ble AB Arctic kjøpt av Electrolux, som begynte å selge dem på verdensbasis.
Baltzar von Platen la også grunnlaget for teknologien som førte til at Erik Lundblad ved Asea i Stockholm i 1953 lyktes med å produsere verdens første syntetiske diamanter.
== Priser (utvalg) ==
1925 – Polhemsprisen
== Referanser == | Baltzar von Platen (født 24. februar 1898 i Malmö, død 29. | 7,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABBl%C3%BCcher%C2%BB | 2023-02-04 | «Blücher» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kryssere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1937', 'Kategori:Skip sluttseilt 1940', 'Kategori:Tyske kryssere'] | «Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og sank 9. april 1940 etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 - kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter flere øvelsestokt, i Østersjøen, ble skipet tatt i bruk den 5. april 1940. Fartøyet fikk en begrenset klarering da en rekke tester og øvelser ennå ikke var gjennomført.
«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetz' flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden Oslo natt til 9. april. Skipet ble truffet av to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner som antente større branner om bord. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet på Oscarsborg traff deretter skipet og påførte alvorlig skade på skroget. Man fikk ikke kontroll på brannene og etter en magasineksplosjon fikk skipet kraftig slagside før det sank med store tap av liv.
Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene, og ble i juni 2016 fredet som krigsminne og gravminne.
| «Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og sank 9. april 1940 etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 - kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter flere øvelsestokt, i Østersjøen, ble skipet tatt i bruk den 5. april 1940. Fartøyet fikk en begrenset klarering da en rekke tester og øvelser ennå ikke var gjennomført.
«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetz' flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden Oslo natt til 9. april. Skipet ble truffet av to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner som antente større branner om bord. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet på Oscarsborg traff deretter skipet og påførte alvorlig skade på skroget. Man fikk ikke kontroll på brannene og etter en magasineksplosjon fikk skipet kraftig slagside før det sank med store tap av liv.
Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene, og ble i juni 2016 fredet som krigsminne og gravminne.
== Bakgrunn ==
«Blücher» var oppkalt etter den prøyssiske generalfeltmarskalk og fyrste Gebhard Leberecht von Blücher (1742–1819) og var det tredje tyske krigsskipet med dette navnet.
Fartøyet hadde åtte kanoner, tolv antiluftskyts og tolv torpedorør. Skipet ble ferdigstilt 20. september etter flere forsinkelser grunnet endring i plantegningene. Disse endringene var blant annet en endret baug, og en ombygd skorstein.
Skipet gjennomgikk utprøving og mannskapet opplæring under tokt i Østersjøen.
I november lå Blücher mye ved verftet for å rette på mindre problemer. Skipet seilte endelig fra Kiel 27. november 1939 mot Østersjøen, og ankret opp i Gdańskbukten 30. november. Fra 1. til 15. desember var skipet stasjonert ved Gotenhafen og brukte mye tid på å prøve ut maskineriet og våpnene før det returnerte til Kiel etter flere problemer med utrustningen. Tilbake i Kiel ankom skipet Deutsche Werke den 16. desember og ble ombygd mellom 16. og 31. desember. 7. januar dro skipet igjen mot Østersjøen, og oppholdt seg der til 15. januar 1940 mens det utførte øvelser, som i denne perioden ble sterkt begrenset grunnet streng vinter og mye is øst i Østersjøen. 17. januar dro skipet tilbake til Kiel. Skipet lå isfast fram til 27. da det endelig ankom Deutsche Werke i Kiel. Her ble til 30. mars, mye av tiden i tørrdokk. Etter fem måneds tjeneste hadde mannskapet kun fått utført 19 dager trening. Skipet ble endelig erklært operativt den 30. mars 1940. I løpet av hele denne utprøvingsperioden ble baugen bygget om til en klipperbaug og skipet ble dermed lengre. Siste hendelse før operasjon Weserübung var trening med lettkrysseren «Emden», som også kom til å delta under invasjonen av Norge.
== Invasjonen av Norge ==
Kort tid etter ble det satt inn under Weserübung-Nord, det tyske overfallet på Norge. Den 6. april ankom 800-900 soldater fra den 163. infantridivisjonen, med ammunisjon og utstyr. Skipet hadde ennå ikke fått utført noen øvelser med hovedbatteriet, skadekontroll, eller kampstasjonsøvelser, og ble ikke ansett som fullt operativt. Det ble uansett satt inn grunnet mangelen på tyngre fartøy i Kriegsmarine. Den 7. april 1940 drar skipet fra Swinemünde med «Emden» og tre torpedobåter under kaptein Heinrich Woldag. Skipet møtte opp med «Lützow» på veien. Det var førende skip i invasjonsgruppe 5 (under kontreadmiral Oskar Kummetz), og sammen med krysserne «Lützow» og «Emden», og noen mindre skip, brakte det invasjonsstyrker bestemt for Oslo.
På vei mot Oslo den 8. april ble Gruppe 5 angrepet av HMS «Triton» (N15)» fra Royal Navy. Alle britiske torpedoer ble unngått.Det norske bevoktningsfartøyet «Pol III» oppdaget den tyske flåtestyrken like før midnatt 8. april og skjøt varslingsraketter Dette alarmerte det norske forsvaret, Bolærne og Rauer gjorde klar. Det kom til noen få skudd uten virkning. På norsk side kjente en ikke størrelsen eller nasjonaliteten på inntrengerne.
Oberst Eriksen på Oscarsborg ble varslet og han satte umiddelbart i gang med å mobilisere de tilgjengelige styrkene. I tillegg ble kadetter ved befalsskolen ved Seiersten innbeordret for å øke bemanningen på Kopås. Fungerende sjef for torpedobatteriet ble tilkalt fra sin bolig i Drøbak. Politimesteren i Drøbak ble varslet og startet evakuering.
Siden var det lite informasjon som nådde oberst Eriksen. En mente at det hadde vært en større trefning i Skagerak og at en flåtestyrke hadde søkt tilflukt i fjorden. Eriksen beordret redusert bemanning og hvile.
Kl 03:38 meldte bevoktningsfartøyene «Furu» via Filtvet signalstasjon at «7 fartøyer, 3 større og 4 mindre går opp fjorden. Det er hørt tysk tale ombord!». Eriksen satte umiddelbart festningen i full beredskap, men tvilte på at det skulle være mulig å høre stemmer fra fartøyene.
Klokken 04:21 norsk tid 9. april 1940 åpnet festningen ild mot «Blücher» med hovedbatteriets tyskbygde 280 mm-kanoner. Avstanden var da ca 950 meter, og «Blücher» passerte badeparken i Drøbak. Av ukjent årsak ønsket oberst Eriksen å heve basis med 6 meter, slik at ønsket treffpunkt skulle ligge i overbygget rett over hoveddekket. Han beordret derfor avstand 1 400 m. Det første prosjektilet traff langt høyere i stridsmasten høyt over broen. Her ble artillerioffiser II, Kapitänleutnant Puchammer, sjef for luftvernartilleriet, drept. Skadene i øvre del av stridstårnet var så store at kommandoen over artilleriet ble overført til artillerioffiser III på broen. Det andre prosjektilet fra hovedbatteriet traff nær flyhangaren mellom aktre mast og skorsteinen. Skuddet slo også ned i skipet, gjennom panserdekket og ødela rørføringen for damp til turbin 1, midtpropellen. Det store El-verk 2 mistet også damptilførsel og stanset. Strømforsyningen ombord ble kraftig redusert. Treffet skapte et inferno av flammer og røyk midtskips. Dette var like ved flyhangaren, og her var det stuet mye håndammunisjon for hærens personell. I tillegg var det også bensin og olje til flyene. Etter noe tid gikk også flere 50 kilos flybomber i luften.
Festningen kunne bare skyte disse to skuddene, da personellet var 30 utrente rekrutter som brukte lang tid på å lade om. «Blücher» var dessuten kommet for nær og ute av disse kanonenes skuddfelt. Ildåpning fra hovedbatteriet var signal til Kopås om ildgivning. En av de første 15 cm-granatene fra Kopås ødela roroverføringen mellom bro og rormaskinen. Skipssjefen klarte å nødstyre med motor og sidepropellene. Fartøyet kunne håndstyres fra rormaskinen, men det kan ha vært nødvendig med kurér for å overbringe rorordre, noe som ville tatt for lang tid.
Returilden fra «Blücher» hadde liten virkning. Artilleriet pekte for høyt. Det tunge sjøartilleriet ble ikke avfyrt da det ikke fant egnede mål.
De sekundære, norske kystbatteriene bombarderte «Blücher» med skudd fra småkalibret 57 mm-ild fra Husvik på fastlandet på Drøbaksiden – ment til forsvar av fortets minefelt (som ikke var lagt) – og 15 cm-kanoner på Kopås på østre side av fjorden, mens «Blücher» brant kraftig. De større kanonene ødela mye ombord mens ilden fra 57 mm-kanonene ble fokusert mot overbygget og antiluftskytset. Ildgivingen undertrykket «Blücher»s lette artilleri mens hun sakte seilte forbi fortet. Husvik-batteriet måtte evakueres mens «Blücher» passerte og skjøt med det lette luftvernartilleriet rett ned i batteriet.
Tyskerne kjente ikke til torpedobatteriet på nordre Kaholmen. Det var bygget i 1901, innsprengt i fjell. I fjellhallen er det tre doble avfyringsrammer. Da disse var ladd, ble opptil tre torpedoer låret ned i sjøen og skutt ut via de tre undervannstunnelene. Torpedoene var østerriksk-ungarske, bygget i det daværende Fiume (dagens Rijeka i Kroatia). Mannskapene i torpedobatteriet var faste mannskaper med god øvelse. Øvelsesskyting med torpedoer var billig og enkelt å gjennomføre. En antar at det var skutt ca 200 øvelsesesskudd fra batteriet. En var derfor trygg på rutiner og betjening. Torpedobatteriet ble dermed festningens farligste våpen.
Første treffer kom trolig i det aktre av kjelerommene under broen. Det andre sannsynligvis trolig turbinrom 2/3. Dampoverføringen til midtturbin 1 var tidligere brutt grunnet artillertreffere. Tilsammen satte dette alt fremdriftmaskineri ut av spill. De dampdrevne generatorene falt snart ut sammen med mye av det elektriskeanlegget; kun dieselagregatene fortsatte å gå til fartøyet sank. Hun drev uten kontroll i den trange fjorden og da resten av den tyske flåten så torpedoene eksplodere, trodde man feilaktig at «Blücher» hadde gått på miner. De avbrøt angrepet. Oslo ble derfor ikke invadert om morgenen som planlagt. Idet resten av flåten bakket og tørnet om, ble «Lützow» truffet tre ganger fra Kopaas, og skipets A-tårn fikk kraftige skader.
Cirka kl 05:00 ankret «Blücher» opp ved Askholmene. Det brant heftig ombord. Ammunisjon ble bragt til magasinene, torpedoer desarmert eller friskutt,Mal:Klartgjør. Det var vanskelig å bekjempe ilden, dels på grunn av eksploderende håndammunisjon, kraftig brann, dårlig trente havarigjenger og lite vann grunnet utfall av mesteparten av generatorene. Omtrent klokken 06:00 inntraff en kraftig eksplosjon i nærheten av kjelerom 2, et magasin for 10,5 cm ammunisjon eksploderte og slo et større hull i skipsbunnen. Med dette var skipet tapt og det sank rundt klokken 06:22.
I tidsrommet omtrent idet det sank eller noe etter, hørte en at enkelte av de overlevende istemte den tyske nasjonalsangen «Deutschlandlied». Det hevdes at dette ble hørt av Eriksen og Andressen der de sto i nærheten av fyrlykta på nordre Kaholmen, omtrent tre km unna.Av mannskapet på 1 308 mann, omkom 830 i det kalde vannet. Andre kommer til at 125 av mannskapet og 195 soldater omkom.
På norsk side omkom to kvinner i Drøbak av ildgivningen fra «Blücher».
Forsinkelsen av invasjonen av Norge ga det norske kongehuset, regjering og storting tid til å evakuere. Også norske gullreserver ble flyttet i tide.
=== Besetning ===
Under invasjonen bestod besetningen blant annet av:
Flåtesjef Kontreadmiral: Oskar Kummetz
Kaptein: Kapitän zur See Heinrich Woldag
I. Offizier: FKpt. Erich Heymann - senere førsteoffiser på «Gneisenau».
I. artillerioffiser: KKpt. Kurt-Eduard Engelmann - senere kommandant på ubåten «U-163», og døde ved dens senkning i Biscayabukten 14. mars 1943.
II. artillerioffiser: KLt. Hans-Erik Pochhammer - døde under angrepet rundt kl. 09.41.
III. artillerioffiser: KLt. Hagena
FlaMWOffz.(Anti-luftskytsoffiser): OLt.zS Schürdt - alvorlig skadet kl. 09.40.
Sjefsmaskinist: FKpt. Dipl.-Ing. Karl Thannemann - døde senere om bord på «Bismarck».
Ingeniør: KKpt. Helmut Karbe
1.Leckwehr-Offz. (Lekkasjevernoffiser): KLt. Baron von Engelhardt Bergeshof
Navigatør: KKpt. Ernst Gruber (til 01.40), KKpt. Hugo Förster (etter 01.40)
Administrativ offiser: KKpt. Ramm
E-Meß-Offizier: KLt. Knappe
Bordnachrichten-Offz.: KLT. Walter Pommerehne
Adjutant: KKpt. Kurt Zoepfel, OLt.zS Baron. von Freyberg (fra 04:40)
Leger: Dr. Korth, Dr. Günther
==== Bruk av besetningen etter senkningen ====
En del av Blüchers mannskap ble beordret tilbake til Tyskland etter senkingen, men mesteparten ble brukt under invasjonen av Norge. En av de første oppgavene var å bemanne kaprede norske krigsskip. I tillegg trengtes batteriene i Oslofjorden å bemannes grunnet frykt for eventuelle britiske angrep. KLT. Bloomfield, KLT. Knappe og 150 menn overtok Oscarsborg festning. Olt.zS Kühn tok over 15 cm batteriet ved Drøbak. Fjellbatteriet ved Håøya ble overtatt av løytnant Anders. KKpt. Helmut Karbe og KLT. Walter Pommerehne ble tildelt plasser i staben til den ledende admiralen i Norge. Pommerehne ble fra 17. april 1940 sjef for basen i Oslo. Som portsjef ble KKpt. Hugo Förster brukt, før han ble erstattet den 15. april av Lt.zS Bodenstein. Basen ved Larvik ble i starten kommandert av KLt. Baron von Engelhardt Bergeshof.
== KzS Woldag ==
«Blücher»s skipssjef, KzS Woldag ble etter tapet av skipet innkalt til Berlin for å avlegge rapport. På tur tilbake til Norge den 16. april i en Junkers Ju 52 fra KGzbv styrtet dette et sted i nærheten av Drøbak. Stedet der flyet styrtet kan nå være lokalisert som i nærheten av Tofteholmen sør for tettstedet Tofte, der en rekke øyenvitner så en Junkers styrte og der det ble funnet blant annet brev til besetningsmedlemmer på «Blücher», brev som Woldag hadde med.Sammen med Woldag gikk hele flyets besetning tapt: Pius Kohle, Ernst Maisch og Walter Poplow. Trolig hadde også Woldag med en adjutant eller oppasser, men slike er ikke nevnt i tapsmeldingen fra Luftwaffe.
== Vraket av «Blücher» ==
Vraket av «Blücher» ligger rett sørøst for Askholmene, på 90 meters dyp, og det har tidvis lekket olje. Vrakets tilstand ble første gang undersøkt i 1993. Skroget inneholdt frem til 1994 anslagsvis 1 500 m³ brunkulltjære i tanker langs bunn og sider på skroget. Brunkulltjære var et vanlig drivstoff for tyske krigsskip i perioden frem til og med annen verdenskrig. Ved en opprenskningsaksjon i 1994 ble mesteparten av brunkulltjæren pumpet ut og det ble gjennomført oljetømming av vraket. Totalt ca. 8000 tonn olje/vann ble transportert til Moss med Østfold Septik Industrisevice AS' kjemikalietanker MT «Mahdi» og oljelekteren «Pondus» for viderebehandling og dekantering av oljefasen. Oljedelen på 870 tonn, som var datidens dieselolje var en tyntflytende tjæreolje med kraftig tjærelukt, ble solgt og levert til Treschow Fritzøe i Larvik med oljelekteren «Pondus» og anvendt som fyringsolje.
Etter rensingen av det resterende vannet ble det tatt vare på ca. 100 tonn oljefase som senere ble levert til eieren av veteranbåten SS «Forlandet» i Oslo. Av den resterende vannfasen på ca 7000 tonn, ble 1400 tonn renset til 15 ppm og pumpet over bord under fart i skipsleia utenfor Horten etter krav fra Statens forurensningstilsyn. Det resterende vannet inneholdt mye glykol og lot seg ikke rense med valgte prosedyre, og ble derfor fraktet til Larvik for mellomlagring, og ble året etter fraktet til NSOs mottaksanlegg på Kambo utenfor Moss for endelig rensing og utslipp til sjøen. Da «Blücher» ble tømt for olje i 1994 oppga Forsvaret en antatt mengde ammunisjon på ca. 700 tonn i vraket, fordelt på flere magasiner. 108 av i alt 120 oljetanker ble anboret fra utsiden og tømt. De resterende 12 oljetankene ligger nær ammunisjonskammere og Forsvaret frarådet tømming av disse.
Vraket etter «Blücher» og slagskipet «Tirpitz» ble midlertidig fredet i 2014, og permanent fredet som krigsminne og gravminne i juni 2016.
== Andre skip med samme navn ==
«Blücher» (1937) var det tredje tyske krigsskip som bar navn etter den prøyssiske Feldmarschall Gebhard Leberecht von Blücher, kjent fra slaget ved Waterloo. Det første skipet som ble oppkalt etter von Blücher var skoleskipet SMS «Blücher» (1877), bygget ved Norddeutsche Schiffbau AG, senere under navnet Krupp-Germaniawerft i Kiel, sjøsatt den 20. mars 1877. Etter en kjeleeksplosjon i 1907 ble den tatt ut av tjeneste og endte som frakteskip for kull i Vigo i Spania. «Blücher» (1901) ble sjøsatt som et sivilt, kombinert passasjer- og fraktedampskip. Den 11. april 1908 ble panserkrysseren SMS «Blücher» (1908) sjøsatt fra Kaiserliche Werft Kiel . Dette skipet ble senket den 24. januar 1915 i Slaget ved Doggerbank. Det bukket under for en overveldende samling av slagkryssere ledet av Vice Admiral David Beatty. Begge de to siste skipene med navnet «Blücher» led den skjebne å bli senket i løpet av de første 8 måneder av første- og andre verdenskrig.
== Bilder ==
== Litteratur ==
Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher
Frank Binder (1991). Krysseren "Blücher". Faktum.
Othar Lislegaard (1975). Skuddene som reddet Norge?. Oslo: Aschehoug.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blücher (ship, 1937) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder av ilanddrevne dokumenter fra Blücher (Riksarkivet/Digitalarkivet)
Bilder av senkingen av Blücher (Riksarkivet/flickr) | Gebhard Leberecht von Blücher (født 16. desember 1742 i Rostock i Tyskland, død 12. | 7,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tungtvannsaksjonen | 2023-02-04 | Tungtvannsaksjonen | ['Kategori:1943 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bombeanslag i Norge', 'Kategori:Konflikter i 1940', 'Kategori:Konflikter i 1942', 'Kategori:Konflikter i 1943', 'Kategori:Konflikter i 1944', 'Kategori:Operasjoner i Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Rjukan', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tinns historie'] | Tungtvannsaksjonen var en serie på fire militære, allierte sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig som hadde som mål å stoppe produksjonen og utsendelsen av tungtvann ved Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Utvinningen av tungtvann fant sted i forbindelse med hydrogenproduksjonen, og den tyske atomforskningen trengte tungtvannet til sine forsøksreaktorer (som skulle skape spaltbart plutonium uten bruk av anriket uran).
Tungtvannsaksjonen besto av Operasjon Grouse og Operasjon Freshman, Vemork-aksjonen (Operasjon Gunnerside) og Tinnsjøaksjonen. Tungtvannsaksjonen er kjent som en av de mest vellykkede sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig.
Produksjonsanlegget ved Vemork-stasjonen ble sprengt og ødelagt 27. februar 1943. Vemork-anlegget ble forgjeves bombet fra fly 16. november 1943 etter at tungtvannsproduksjonen igjen var kommet i gang. Produksjonen ble siden flyttet til Tyskland. Jernbanefergen DF «Hydro» ble senket på Tinnsjøen 20. februar 1944 for å hindre utskiping av tungtvannholdig lut som ble produsert etter at fabrikken kom i gang igjen.
| Tungtvannsaksjonen var en serie på fire militære, allierte sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig som hadde som mål å stoppe produksjonen og utsendelsen av tungtvann ved Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Utvinningen av tungtvann fant sted i forbindelse med hydrogenproduksjonen, og den tyske atomforskningen trengte tungtvannet til sine forsøksreaktorer (som skulle skape spaltbart plutonium uten bruk av anriket uran).
Tungtvannsaksjonen besto av Operasjon Grouse og Operasjon Freshman, Vemork-aksjonen (Operasjon Gunnerside) og Tinnsjøaksjonen. Tungtvannsaksjonen er kjent som en av de mest vellykkede sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig.
Produksjonsanlegget ved Vemork-stasjonen ble sprengt og ødelagt 27. februar 1943. Vemork-anlegget ble forgjeves bombet fra fly 16. november 1943 etter at tungtvannsproduksjonen igjen var kommet i gang. Produksjonen ble siden flyttet til Tyskland. Jernbanefergen DF «Hydro» ble senket på Tinnsjøen 20. februar 1944 for å hindre utskiping av tungtvannholdig lut som ble produsert etter at fabrikken kom i gang igjen.
== Tysk atomforskning ==
Tysk atomforskning var ved krigsslutt langt unna å kunne produsere et atomvåpen, noe som hadde vært tilfelle selv ved uforstyrret produksjon og transport av norsk tungtvann. På den tiden var fabrikken på Vemork verdens eneste kommersielle produsent av tungtvann. Aksjonene hindret leveranse av 2,6 tonn tungtvann. Etteretningsopplysninger om at Albert Speer hadde stanset det tyske atomvåpenprogrammet i 1942 hadde ikke betydning for gjennomføring av aksjonen. Ifølge professor Hans Christofer Børresen ble den mest kostbare operasjonen mot det norske tungtvannet iverksatt mot bedre vitende og kunne vært unngått. Sommeren 1943 konkluderte britiske kjernefysikere med at det tyske atomvåpenprogrammet ikke var en trussel og trygt kunne ignoreres. Tidlig i 1944 konkluderte britisk etterretning med at det ikke var noen fare for at Tyskland ville produsere radioaktive fisjonsprodukter i stor skala til bruk i såkalt skitne bomber. Fra slutten av 1942 hadde Tyskland nedprioritert atomprogrammet til fordel for V-1 og V-2. En del av etterretningsopplysningene kom trolig fra Paul Rosbaud selv om han ikke er nevnt i den offisielle historien om britisk etterretning under krigen.
== Operasjon Grouse og Operasjon Freshman ==
Det første forsøket på å ødelegge fabrikken ble gjort i november 1942. Planen besto av to operasjoner, den første var å slippe lokalkjente norske fallskjermsoldater som skulle fungere som en fortropp (Operasjon Grouse). Etter dem skulle det følge en gruppe britiske ingeniørsoldater i glidefly for å angripe selve fabrikken.
Den 19. oktober 1942 ble den fire mann store gruppen fra Norwegian Independent Company no 1, senere kalt Kompani Linge, sluppet over Telemark. Fra droppunktet måtte de gå et godt stykke på ski for å komme seg til Møsvatn, hvor de skulle ta imot glideflyene. Det ble derfor planlagt slik at de hadde rikelig med tid.
Den 19. november skulle de britiske ingeniørsoldatene fra 1st British Airborne Division ankomme (Operasjon Freshman). To Halifax bombefly som tauet hvert sitt Horsa glidefly kom inn over Norge. Det første trekket sirklet over målområdet, men måtte på grunn av dårlig sikt gjøre vendereis. Over Rogaland begynte begge flyene å ise. Sleperen røk, og glideflyet styrtet sør for Lysefjorden mens trekkflyet klarte å vende tilbake til Storbritannia. Det er grunn til å tro at det andre trekkflyet også nærmet seg målområdet, men også de valgte å returnere til basen fordi de ikke fant fram. Glideren styrtet ved Helleland, lensmannsgården, innenfor Egersund, mens trekkflyet styrtet i Hæstadfjellet. Alle som var i trekkflyet omkom, mens de overlevende i glideren ble tatt med til Slettebøleiren på Bakkebø, utenfor Egersund, hvor de ble henrettet. I ettertid er det satt opp minnesmerker på Bakkebø samt en varde oppi fjellet der glideren krasjet. Av de ni overlevende fra styrten ved Lysefjorden ble fem fraktet til Grini, senere henrettet i Trandumskogen den 18. januar 1943. Fire ble fraktet til Lagård fengsel i Stavanger, der de ble torturert og henrettet 24. november. Alle de 14 overlevende fra styrten ved Helleland ble henrettet allerede neste dag. Det var ingen overlevende fra det styrtede bombeflyet. Til sammen døde 41 i denne mislykte aksjonen.Den norske Grouse-gjengen måtte deretter tilbringe en lengre ventetid på sitt skjulested på Hardangervidda. Der overlevde de i hovedsak på reinsdyr, inkludert mageinnhold som de varmet opp under tilnavnet «gørr». Dette ble supplert med smør, mel, sukker og litt poteter etter jul.
== Vemork-aksjonen ==
Vemork-aksjonen eller Operasjon Gunnerside, var en militær, alliert sabotasjeaksjon under andre verdenskrig for å sprenge Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Hydrogenproduksjonen foregikk ved elektrolyse, og tungtvann var et biprodukt av denne produksjonen.
Den britiske overkommandoen var klar over at det norske bakketeamet (Grouse) fra det første sprengningsforsøket hadde overlevd, og besluttet å bygge videre på denne gruppen ved å sende inn seks nye norske fallskjermsoldater fra Norwegian Independent Company no 1. Disse landet i fallskjerm på Hardangervidda i februar 1943. De slo seg sammen med Grouse. Natt til 28. februar 1943 tok ni av dem seg fram til Våer, forserte juvet med den islagte elva Måna, og tok seg fram til fabrikken langs jernbanesporet, et område som ikke var minelagt. Mens dekningspartiet holdt vakt, trengte sprengningspartiet inn i tungtvannsanlegget og sprengte tungtvannscellene. 900 kg tungtvann (inklusive produksjonstap) ble ødelagt. De to som hadde blitt igjen i fjellet kunne da gi beskjed til ledelsen i London om at oppdraget var svært vellykket. Forpartiet ble igjen på vidda, mens sprengningspartiet gikk på ski til Sverige. Aksjonen ble gjennomført uten at sabotørene løsnet skudd.Dette blir av mange regnet som den viktigste og mest vellykkede sabotasjeaksjonen under hele andre verdenskrig. «Vi hadde flaks. Absolutt flaks, men også svært god etterretning om målet», sa lederen Joachim Rønneberg 70 år etter. Rønneberg visste ingenting om tungtvann da de utførte oppdraget; først etter nyheten om atombombene over Hiroshima og Nagasaki forsto han betydningen av oppdraget. Professor Olav Njølstad tviler på at tungtvannet innenfor krigens varighet ville hatt noen militær betydning. Tyskerne ville neppe ha klart å utvikle en atombombe i løpet av krigen, men etterretningsbildet var uklart og de allierte hadde grunn til å være bekymret.Etter et par måneder ble produksjonen satt igang igjen, og da de allierte fikk nyss om dette, planla de et nytt angrep. 16. november 1943 gikk 143 B-17 bombefly løs på anlegget, men minst 600 av de totalt 711 bombene bommet radikalt. Dette stoppet allikevel produksjonen en liten stund. Leif Tronstad hadde advart mot flybombing fordi hydrogenfabrikken var beskyttet av tykk betong som ville motstå bombene og fordi det var stor fare for sivile tap. Etter bombingen ga tyskerne opp tungtvannsproduksjonen på Vemork.Ikke alt tungtvann var tapt for tyskerne. Det resterende tungtvannet ble transportert til Mæl fergekai under streng bevoktning for transport med jernbanefergen D/F «Hydro» over Tinnsjøen til jernbaneforbindelse med resten av Norge. Motstandsfolk fra Hjemmefronten lette etter en mulighet til å hindre at tyskerne fikk sendt resten av tungtvannet til Tyskland, og de fant ut at fergen var et svakt punkt i sikkerheten.
== Tinnsjøaksjonen ==
Tinnsjøaksjonen eller senkingen av D/F «Hydro» var en militær sabotasjeaksjon der den sivile jernbanefergen DF «Hydro» ble senket på Tinnsjø 20. februar 1944 for å hindre utskiping av tungtvannholdig lut som ble produsert etter at tungtvannsfabrikken på Vemork kom i gang igjen etter sprengningen. 14 nordmenn og 4 tyskere omkom. Fergen sank ved Rudsgrend og ble liggende på 440 meters dyp. Ved riksvei 37 (Tinnsjøveien) er det satt opp en informasjonstavle ved stedet der fergen sank.
Det er blitt gjennomført en stor undersøkelse av vraket i nyere tid. Man ønsket å sjekke om tønnene som overlevde sprengningen av fergen, fortsatt inneholdt tungtvann etter over 60 år på bunnen av Tinnsjøen. Man greide å heise opp et fat, nummer 26, fra lasten på fergen. Det viste seg at den inneholdt kalilut med en konsentrasjon på 2,6 vekt-% tungtvann. Kalilut er utgangspunktet for destillasjonsprosessen som benyttes for å produsere tungtvann. Det var destillasjonsanlegget som ble ødelagt i sabotasjeaksjonen på Vemork.
D/F Ammonia er ikke søsterskip til D/F «Hydro», men har mange likhetstrekk. Den ligger pr. 2022 ved Mæl fergekai, og har vært under restaurering de siste årene, men er åpen for publikum.
== Deltakerne i aksjonene ==
Agenten på innsiden av tungtvannsfabrikkenEinar SkinnarlandGrouse/SwallowJens-Anton Poulsson (leder av Operasjon Grouse)
Arne Kjelstrup (nestkommanderende)
Knut Haugland (radiotelegrafist)
Claus HelbergGunnersideJoachim Rønneberg (leder av Operasjon Gunnerside)
Knut Haukelid
Fredrik Kayser
Kasper Idland
Hans Storhaug
Birger Strømsheim
(Leif Tronstad) (i Storbritannia, planlegger)TinnsjøaksjonenKnut Haukelid («Bonzo»)
Rolf Sørlie (fra den lokale motstandsbevegelsen)
Einar Skinnarland (radiooperatør)
Knut Lier-Hansen (Milorg)
Gunnar Syverstad (laboratorieassistent på fabrikken)
Kjell Nielsen (transportleder på fabrikken)
(«Larsen») (ingeniør på fabrikken)
(Ukjent) (skaffet tilveie bil og var sjåfør)
== Filmer og serier ==
Det er spilt inn to kinofilmer om tungtvannssabotasjen på Vemork: den norsk-franske, delvis dokumentariske spillefilmen Kampen om tungtvannet fra 1948 og det britiske actioneventyret Helter i Telemark (The Heroes of Telemark) fra 1965. I den norsk-franske versjonen er det flere av skuespillerne som spiller seg selv. I 2015 viste NRK den historiske dramaserien Kampen om tungtvannet, som også tok for seg det tyske atomprogrammet. Sabotasjeaksjonen er nevnt i utallige dokumentarer om andre verdenskrig.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knut Haukelid (1953). Kampen om tungtvannet. Oslo: Essforlagene.
Thomas Gallagher: Assault In Norway: Sabotaging the Nazi Nuclear Program – Harcourt Brace Jovanovich, New York, 1975
Jens-Anton Poulsson: Aksjon Vemork : vinterkrig på Hardangervidda – Gyldendal, Oslo, 1982
Jomar Brun (1985). Brennpunkt Vemork, 1940-1945. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200068641.
Richard Wiggan: Operation Freshman : The Rjukan heavy water raid 1942 – Kimber, London, 1986
Dan Kurzman: Blood and Water – Henry Holt, New York, 1997
Ray Mears: The real heroes of Telemark – Hodder & Stoughton, London, 2003
Jostein Berglyd: Operasjon Freshman : Forløp og etterspill – Vigmostad & Bjørke, Bergen, 2005
Jens-Anton Poulsson: Tungtvannssabotasjen – Orion, Oslo, 2006
Rune Borgan Isaksen: I sabotørenes fotspor ESMA Forlag, Lalm, 2010
Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren, Aschehoug, Oslo, 2011
Jack Rostøl og Nils Helge Amdal: Kasper Idland, fra krig til kamp Commentum forlag, Sandnes, 2011
Asgeir Ueland (2013). Tungtvannsaksjonen : Historien om den største krigsoperasjonen på norsk jord. Gyldendal. ISBN 9788205430372.
Ion Drew, Helge Sognli, Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe. Tause helter: Operasjon Freshman og andre falne. Hertervig Akademisk, Stavanger, 2011 ISBN 9788282170215
== Eksterne lenker ==
Nasjonalbiblioteket Kampen om tungtvannet: Tidsvitnene lenker til dokumenter og lydopptak om aksjonen fra Nasjonalbibliotekets samlinger
Grundig omtale av tungvannsaksjonene
Norsk Industriarbeidermuseum, Vemork
Operasjon "Freshman" og Eigersundsdistriktet
Dokumentar: The Real Heroes Of Telemark | Tungtvannsaksjonen var en serie på fire militære, allierte sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig som hadde som mål å stoppe produksjonen og utsendelsen av tungtvann ved Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Utvinningen av tungtvann fant sted i forbindelse med hydrogenproduksjonen, og den tyske atomforskningen trengte tungtvannet til sine forsøksreaktorer (som skulle skape spaltbart plutonium uten bruk av anriket uran). | 7,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hardangervidda | 2023-02-04 | Hardangervidda | ['Kategori:60°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Eidfjords geografi', 'Kategori:Hardangervidda', 'Kategori:Hols geografi', 'Kategori:Nore og Uvdals geografi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tinns geografi', 'Kategori:Ullensvangs geografi', 'Kategori:Vidder i Norge', 'Kategori:Vinjes geografi'] | Hardangervidda er et norsk høyfjellsplatå beliggende i fylkene Viken, Vestfold og Telemark og Vestland. Ved Haukelifjell avgrenses den mot Setesdalsheiene i sør, og langs Bergensbanen avgrenses den mot Golsfjella, Valdres og Hallingskarvet i nord. Hardangervidda omfatter et område på ca. 8 000 km² og er Nord-Europas største høyfjellsplatå. I vest og nord er landskapet kupert, mens det fra vannskillet og østover har en utpreget viddekarakter. I 1981 ble Hardangervidda nasjonalpark opprettet på de sentrale delene av vidda. Begrepet vidda/-en/-o er av nyere dato, ettersom det gamle navnet var Hardanger Fjeld.
| Hardangervidda er et norsk høyfjellsplatå beliggende i fylkene Viken, Vestfold og Telemark og Vestland. Ved Haukelifjell avgrenses den mot Setesdalsheiene i sør, og langs Bergensbanen avgrenses den mot Golsfjella, Valdres og Hallingskarvet i nord. Hardangervidda omfatter et område på ca. 8 000 km² og er Nord-Europas største høyfjellsplatå. I vest og nord er landskapet kupert, mens det fra vannskillet og østover har en utpreget viddekarakter. I 1981 ble Hardangervidda nasjonalpark opprettet på de sentrale delene av vidda. Begrepet vidda/-en/-o er av nyere dato, ettersom det gamle navnet var Hardanger Fjeld.
== Natur og geografi ==
Vidda strekker seg fra Røldal i Ullensvang kommune i sør og til Finsedalen ved Bergensbanen i nord. Platået har en generell høyde på ca. 1 100–1 200 moh, men i nord hever Hardangerjøkulen seg til nesten 1 900 moh og i sør når Nupsegga i Vinje opp til 1 674 moh. Hardangerviddas høyeste isfrie punkt er Sandfloegga som rager 1 721 moh. Andre topper er Hårteigen 1 690 moh., Nupsegga 1 674 moh., og Solfonntaggen 1 674 moh.
Hardangerjøkulen er en platåbre, og en av de større breene i Norge. De største innsjøene på Hardangervidda er Møsvatn, Totak og Songevatnet, alle tre i Vinje i Telemark, samt Ustevatn i Hol i Buskerud. De største elvene som har sitt utspring på Hardangervidda er Lågen, Hallingdalselva og Skiensvassdraget.
Grunnplatået består av om lag 1 milliard år gammelt prekambrisk grunnfjell, i hovedsak dominert av hard gneis og granitt på østvidda. Vidda er i sør og øst en del av det svekonorvegiske grunnfjellsskjold. For ca 600 millioner år siden var grunnfjellet erodert helt ned til peneplanet, mens områder lengre sør (Setesdalsheiene) sank ned under havet. Dagens flate landskap på Hardangervidda skyldes denne nedslitingen av fjellmassene i sen prekambrium. Under den kaledonske fjellkjedefolding 200 millioner år senere ble havbunns-sedimenter lagt over grunnfjellet, slik at skyvedekker og fyllitt fortsatt er viktig i geologien i nordvest (Hårteigen, Hardangerjøkulen, Hallingskarvet), med gneisplaten bevart bare helt øverst på de høyeste fjellene. Man finner ellers de nederste (eldste) lagene av dette fyllitt-dekket så langt sørøst som ved Haukeli. Noen steder førte fjellfoldingen til at eldre gneis ble lagt som en kappe over de foldede fyllittmassene. I tertiær-tiden ble vidda hevet opp, særlig i vest. Elvedannelse og kvartære isbreer bidro til å erodere bort og fjerne mye av fyllitten, og i vest er landskapet nesten blankskurt. I sør og vest er vidda sterkt preget av bunnmorene, som i områder med fyllitt gir til dels fruktbare forhold for plantelivet. Mange steder har også bunnavsatte eskere av grus og sand.
Hardangervidda har et plante- og dyreliv som er typisk for sørnorske fjellområder. Plantedekket er mest frodig i de kalk- og fyllitt-rike traktene ved Haukeli og i vest og nord. Ved Haukeli vokser søterot, som ellers er mer vanlig i Setesdalsheiene i sør. Orkideene brudespore og kvitkurle finner man langs vandringsstiene til og fra Hårteigen. Her vokser også store mengder reinrose, samt rødsildre, bergveronika, reinmjelt og flekkmure. Rundt Finse er berggrunnen tilsvarende gunstig, med de samme artene samt blindurt, og sørgrensen for småsøte. Vidda danner sørgrense for utbredelsen av en rekke plante- og dyrearter i Norge.
I øst er grunnen surere, men musøre på bakken og reinlav på morenemassene her er svært viktig for rein-bestanden. Villreinstammen på Hardangervidda er Norges og Europas største, og her finner man blant annet rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen (som ellers er utdødd). Stammen er ideelt sett på 12.000 dyr, men det hender ofte at bestanden vokser seg langt større. Reinen tilbringer gjerne vinter i øst og vår og sommer lengre vest på Hardangervidda. Kalvingsområdet er særlig Veigdalen.Samtidig har vidda flere karakterarter for høyfjell, eksempelvis jaktfalk, kongeørn, og tidvis snøugle som har sin sørgrense her. Også jerv streifer på vidda, men det er ikke kjent at jerven holder til der permanent. Fjellreven ble nesten utryddet på 1900-tallet på grunn av pelsverket, og fredningen fra 1930 har ikke fått bestanden særlig opp igjen. Den holder gjerne til ved Finse, og med lemenår bare hvert fjerde-femte år tar bestanden seg bare sakte opp.
I og rundt de rike våtmarks- og myrområdene i fjellet finnes også ellers et stort artsmangfold. I de mange grunne vannene på vidda er ørreten enerådende i kalkrike fyllittområder i vest og nord, noe som er unikt i et så stort område på verdensbasis. I øst og sør er det større innslag av røye.
== Historie ==
Hardangervidda ble isfri for omkring 9 000 år siden. Etter hvert vokste det fram et dekke av lav, som ga næringsgrunnlag for villreinen. Man antar at mennesket inntok vidda omtrent samtidig med at reinen etablerte seg der, og det er funnet omkring 250 steinalderboplasser der. De eldste er fra ca. år 6 500 f.Kr. ved Finsevatnet - og fra ca. 6 300 f.Kr., med rester av en skinngamme fra omkring 5 600 f.Kr., ved Finnsbergvannet hvor reinen passerte 12 km sørøst for Finse. På Sumtangen ved Finnsbergvannet har folk bodd ved reintråkket gjennom hele steinalderen, bronesealderen og jernalderen.På vidda finnes det mange fangstanlegg fra tidligere tiders jakt på elg og rein. Svært mange stedsnavn har navn etter rein, mens mange navn også har urgamle navn forbundet med veiretning, veiviser eller ledemerke. Nordmannsslepa, som er de eldste ferdselrutene innlands mellom Østlandet og Vestlandet, går tvers over vidda. På vidda finnes ulike stedsnavn som vitner om handelsplasser, plasser for omsetning av salt, med mer. Mange pilspisser og skraper etter jakt er funnet nord på vidda, rundt Finse, Halnefjorden, og Ustevatnet.
I jernalderen ble det utvunnet jern i myrene på vidda, og ved Møsvatnet finnes rester av jernvinning på 1.400 ulike steder. Det var antakelig ennå større jernproduksjon i Sysendalen. Jernvinna var i bruk på Hardangervidda trolig til utpå 1300-tallet. De såkalte slepene, eller ferdselsårene over Hardangervidda, kan ha sitt navn av at hester slepte jern etter seg over vidda og ned i dalene.I hele middelalderen ble det utnyttet beite på vidda med utstrakt stølsdrift, hvor bøndene i dalene bragte dyr på sommerbeite. Dette tok seg opp utover den lille istida mot 1800-tallet. Samtidig fortsatte også jaktbruket. På Sumtangen står fortsatt to buer fra middelalderen, og det finnes reinsdyrknokler i hauger her som stammer tilbake fra 1300-tallet. Man antar at buene gikk ut av bruk i og med svartedauden, men siden ble tatt i bruk igjen og var brukt som fangstplass inn i moderne tid.I moderne tid kjøpte ofte driftekarer hester og annet bufe nede i Vestlandsbygdene, og drev dem sommerstid over Hardangervidda for salg på Østlandet om høsten. På 2000-tallet er det fortsatt sommerbeite for 50-60 000 sau på vidda.Dagens kjøreveier over vidda følger i stor grad gamle stiger og drifteveier. På 1600-tallet finnes det skriftlig omtale av drifteveier fra bygdene i Hardanger, og det blir for eksempel nevnt at noen gårder har "5 Mile til Setters om Sommeren".Et stort antall stedsnavn på Vidda, opp mot 15000, vitner om langvarig og omfattende menneskelig bruk av området.
Fra 1200-tallet omfattet Stavanger bispedømme Agder, Rogaland, Hallingdal, Valdres, Eidfjord og store deler av Hardangervidda. Bispene reiste trolig over Hardangervidda via Eidfjord på visitas til de øvre dalene, mens noen reiser gikk om Sogn. Scaveniuskartet (tilskrevet Laurits Clausen Scabo) trolig fra 1618 viser «Hardangerfield» og bygdene rundt (Hallingdal og Hardanger).
=== Navn ===
Biskop Jens Nilssøn skrev i 1595 at «...it Field heter Vijd», og samme navn er brukt i to diplomer fra 1485. På 1600-tallet er Hardangervidda også omtalt som «Halnefjeld», mens man kan finne skrivemåten «Hardangerfjeld» på kart fra 1826.
== Forvaltning og bruk av området ==
Hardangervidda er et populært turmål for mange og Den Norske Turistforening (DNT) har mange turisthytter der. I påsken er det populært for mange å gå fra hytte til hytte på Hardangervidda.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Roger Lauritzen og Rigmor Solem. Hardangervidda : med Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde og Møsvatn austfjell landskapsvernområde. Gyldendal, 2007 (Norges nasjonalparker; 1) ISBN 978-82-05-37030-2
Georg Hagen. Alt du bør vite om Hardangervidda. 2007. (Aschehoug reiseguider) ISBN 978-82-03-23452-1
Tore Qvenild. Hardangervidda : fiske og fjelliv. Bokklubben villmarksliv, 2004 ISBN 82-7643-334-0
Den Norske turistforenings årbok 1998. Tema: Hardangervidda
Svein Grønvold, Espen Bratlie og Tor Møllebak. Hardangervidda. Gyldendal fakta, 1998. (Gyldendals fjellguider). ISBN 82-05-25139-8
Per Roger Lauritzen. Hyttene på Hardangervidda og i Skarvheimen. Boksenteret, 1998 ISBN 82-7683-193-1
Svein Indrelid. Fangstfolk og bønder i fjellet : bidrag til Hardangerviddas førhistorie 8500-2500 år før nåtid. Universitetets oldsaksamling, 1994 ISBN 82-7181-118-5
Claus Helberg. «Hardangervidda» I: Den norske turistforenings årbok 1969.
== Eksterne lenker ==
Turforslag til Hardangervidda på DNT og NRKs nettsted ut.no
Nettside om De nordre slepa på Hardangervidda, Per Bremnes
Informasjonsside om Hardangervidda nasjonalpark hos Direktoratet for naturforvaltning.
VisitNorway, Hardangervidda
Hardangervidda natursenter i Eidfjord, Vestland
Hardangervidda nasjonalparkrute
Fuglelivet på Hardangervidda
Plantelivet på Hardangervidda
(en) Hardangervidda hos Wikivoyage | Hardangervidda nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger innenfor Hardangervidda, Nord-Europas største høyfjellsplatå, i fylkene Viken, Vestfold og Telemark og Vestland. Parken ble opprettet ved kgl. | 7,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hardangervidda | 2023-02-04 | Hardangervidda | ['Kategori:60°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Eidfjords geografi', 'Kategori:Hardangervidda', 'Kategori:Hols geografi', 'Kategori:Nore og Uvdals geografi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tinns geografi', 'Kategori:Ullensvangs geografi', 'Kategori:Vidder i Norge', 'Kategori:Vinjes geografi'] | Hardangervidda er et norsk høyfjellsplatå beliggende i fylkene Viken, Vestfold og Telemark og Vestland. Ved Haukelifjell avgrenses den mot Setesdalsheiene i sør, og langs Bergensbanen avgrenses den mot Golsfjella, Valdres og Hallingskarvet i nord. Hardangervidda omfatter et område på ca. 8 000 km² og er Nord-Europas største høyfjellsplatå. I vest og nord er landskapet kupert, mens det fra vannskillet og østover har en utpreget viddekarakter. I 1981 ble Hardangervidda nasjonalpark opprettet på de sentrale delene av vidda. Begrepet vidda/-en/-o er av nyere dato, ettersom det gamle navnet var Hardanger Fjeld.
| Hardangervidda er et norsk høyfjellsplatå beliggende i fylkene Viken, Vestfold og Telemark og Vestland. Ved Haukelifjell avgrenses den mot Setesdalsheiene i sør, og langs Bergensbanen avgrenses den mot Golsfjella, Valdres og Hallingskarvet i nord. Hardangervidda omfatter et område på ca. 8 000 km² og er Nord-Europas største høyfjellsplatå. I vest og nord er landskapet kupert, mens det fra vannskillet og østover har en utpreget viddekarakter. I 1981 ble Hardangervidda nasjonalpark opprettet på de sentrale delene av vidda. Begrepet vidda/-en/-o er av nyere dato, ettersom det gamle navnet var Hardanger Fjeld.
== Natur og geografi ==
Vidda strekker seg fra Røldal i Ullensvang kommune i sør og til Finsedalen ved Bergensbanen i nord. Platået har en generell høyde på ca. 1 100–1 200 moh, men i nord hever Hardangerjøkulen seg til nesten 1 900 moh og i sør når Nupsegga i Vinje opp til 1 674 moh. Hardangerviddas høyeste isfrie punkt er Sandfloegga som rager 1 721 moh. Andre topper er Hårteigen 1 690 moh., Nupsegga 1 674 moh., og Solfonntaggen 1 674 moh.
Hardangerjøkulen er en platåbre, og en av de større breene i Norge. De største innsjøene på Hardangervidda er Møsvatn, Totak og Songevatnet, alle tre i Vinje i Telemark, samt Ustevatn i Hol i Buskerud. De største elvene som har sitt utspring på Hardangervidda er Lågen, Hallingdalselva og Skiensvassdraget.
Grunnplatået består av om lag 1 milliard år gammelt prekambrisk grunnfjell, i hovedsak dominert av hard gneis og granitt på østvidda. Vidda er i sør og øst en del av det svekonorvegiske grunnfjellsskjold. For ca 600 millioner år siden var grunnfjellet erodert helt ned til peneplanet, mens områder lengre sør (Setesdalsheiene) sank ned under havet. Dagens flate landskap på Hardangervidda skyldes denne nedslitingen av fjellmassene i sen prekambrium. Under den kaledonske fjellkjedefolding 200 millioner år senere ble havbunns-sedimenter lagt over grunnfjellet, slik at skyvedekker og fyllitt fortsatt er viktig i geologien i nordvest (Hårteigen, Hardangerjøkulen, Hallingskarvet), med gneisplaten bevart bare helt øverst på de høyeste fjellene. Man finner ellers de nederste (eldste) lagene av dette fyllitt-dekket så langt sørøst som ved Haukeli. Noen steder førte fjellfoldingen til at eldre gneis ble lagt som en kappe over de foldede fyllittmassene. I tertiær-tiden ble vidda hevet opp, særlig i vest. Elvedannelse og kvartære isbreer bidro til å erodere bort og fjerne mye av fyllitten, og i vest er landskapet nesten blankskurt. I sør og vest er vidda sterkt preget av bunnmorene, som i områder med fyllitt gir til dels fruktbare forhold for plantelivet. Mange steder har også bunnavsatte eskere av grus og sand.
Hardangervidda har et plante- og dyreliv som er typisk for sørnorske fjellområder. Plantedekket er mest frodig i de kalk- og fyllitt-rike traktene ved Haukeli og i vest og nord. Ved Haukeli vokser søterot, som ellers er mer vanlig i Setesdalsheiene i sør. Orkideene brudespore og kvitkurle finner man langs vandringsstiene til og fra Hårteigen. Her vokser også store mengder reinrose, samt rødsildre, bergveronika, reinmjelt og flekkmure. Rundt Finse er berggrunnen tilsvarende gunstig, med de samme artene samt blindurt, og sørgrensen for småsøte. Vidda danner sørgrense for utbredelsen av en rekke plante- og dyrearter i Norge.
I øst er grunnen surere, men musøre på bakken og reinlav på morenemassene her er svært viktig for rein-bestanden. Villreinstammen på Hardangervidda er Norges og Europas største, og her finner man blant annet rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen (som ellers er utdødd). Stammen er ideelt sett på 12.000 dyr, men det hender ofte at bestanden vokser seg langt større. Reinen tilbringer gjerne vinter i øst og vår og sommer lengre vest på Hardangervidda. Kalvingsområdet er særlig Veigdalen.Samtidig har vidda flere karakterarter for høyfjell, eksempelvis jaktfalk, kongeørn, og tidvis snøugle som har sin sørgrense her. Også jerv streifer på vidda, men det er ikke kjent at jerven holder til der permanent. Fjellreven ble nesten utryddet på 1900-tallet på grunn av pelsverket, og fredningen fra 1930 har ikke fått bestanden særlig opp igjen. Den holder gjerne til ved Finse, og med lemenår bare hvert fjerde-femte år tar bestanden seg bare sakte opp.
I og rundt de rike våtmarks- og myrområdene i fjellet finnes også ellers et stort artsmangfold. I de mange grunne vannene på vidda er ørreten enerådende i kalkrike fyllittområder i vest og nord, noe som er unikt i et så stort område på verdensbasis. I øst og sør er det større innslag av røye.
== Historie ==
Hardangervidda ble isfri for omkring 9 000 år siden. Etter hvert vokste det fram et dekke av lav, som ga næringsgrunnlag for villreinen. Man antar at mennesket inntok vidda omtrent samtidig med at reinen etablerte seg der, og det er funnet omkring 250 steinalderboplasser der. De eldste er fra ca. år 6 500 f.Kr. ved Finsevatnet - og fra ca. 6 300 f.Kr., med rester av en skinngamme fra omkring 5 600 f.Kr., ved Finnsbergvannet hvor reinen passerte 12 km sørøst for Finse. På Sumtangen ved Finnsbergvannet har folk bodd ved reintråkket gjennom hele steinalderen, bronesealderen og jernalderen.På vidda finnes det mange fangstanlegg fra tidligere tiders jakt på elg og rein. Svært mange stedsnavn har navn etter rein, mens mange navn også har urgamle navn forbundet med veiretning, veiviser eller ledemerke. Nordmannsslepa, som er de eldste ferdselrutene innlands mellom Østlandet og Vestlandet, går tvers over vidda. På vidda finnes ulike stedsnavn som vitner om handelsplasser, plasser for omsetning av salt, med mer. Mange pilspisser og skraper etter jakt er funnet nord på vidda, rundt Finse, Halnefjorden, og Ustevatnet.
I jernalderen ble det utvunnet jern i myrene på vidda, og ved Møsvatnet finnes rester av jernvinning på 1.400 ulike steder. Det var antakelig ennå større jernproduksjon i Sysendalen. Jernvinna var i bruk på Hardangervidda trolig til utpå 1300-tallet. De såkalte slepene, eller ferdselsårene over Hardangervidda, kan ha sitt navn av at hester slepte jern etter seg over vidda og ned i dalene.I hele middelalderen ble det utnyttet beite på vidda med utstrakt stølsdrift, hvor bøndene i dalene bragte dyr på sommerbeite. Dette tok seg opp utover den lille istida mot 1800-tallet. Samtidig fortsatte også jaktbruket. På Sumtangen står fortsatt to buer fra middelalderen, og det finnes reinsdyrknokler i hauger her som stammer tilbake fra 1300-tallet. Man antar at buene gikk ut av bruk i og med svartedauden, men siden ble tatt i bruk igjen og var brukt som fangstplass inn i moderne tid.I moderne tid kjøpte ofte driftekarer hester og annet bufe nede i Vestlandsbygdene, og drev dem sommerstid over Hardangervidda for salg på Østlandet om høsten. På 2000-tallet er det fortsatt sommerbeite for 50-60 000 sau på vidda.Dagens kjøreveier over vidda følger i stor grad gamle stiger og drifteveier. På 1600-tallet finnes det skriftlig omtale av drifteveier fra bygdene i Hardanger, og det blir for eksempel nevnt at noen gårder har "5 Mile til Setters om Sommeren".Et stort antall stedsnavn på Vidda, opp mot 15000, vitner om langvarig og omfattende menneskelig bruk av området.
Fra 1200-tallet omfattet Stavanger bispedømme Agder, Rogaland, Hallingdal, Valdres, Eidfjord og store deler av Hardangervidda. Bispene reiste trolig over Hardangervidda via Eidfjord på visitas til de øvre dalene, mens noen reiser gikk om Sogn. Scaveniuskartet (tilskrevet Laurits Clausen Scabo) trolig fra 1618 viser «Hardangerfield» og bygdene rundt (Hallingdal og Hardanger).
=== Navn ===
Biskop Jens Nilssøn skrev i 1595 at «...it Field heter Vijd», og samme navn er brukt i to diplomer fra 1485. På 1600-tallet er Hardangervidda også omtalt som «Halnefjeld», mens man kan finne skrivemåten «Hardangerfjeld» på kart fra 1826.
== Forvaltning og bruk av området ==
Hardangervidda er et populært turmål for mange og Den Norske Turistforening (DNT) har mange turisthytter der. I påsken er det populært for mange å gå fra hytte til hytte på Hardangervidda.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Roger Lauritzen og Rigmor Solem. Hardangervidda : med Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde og Møsvatn austfjell landskapsvernområde. Gyldendal, 2007 (Norges nasjonalparker; 1) ISBN 978-82-05-37030-2
Georg Hagen. Alt du bør vite om Hardangervidda. 2007. (Aschehoug reiseguider) ISBN 978-82-03-23452-1
Tore Qvenild. Hardangervidda : fiske og fjelliv. Bokklubben villmarksliv, 2004 ISBN 82-7643-334-0
Den Norske turistforenings årbok 1998. Tema: Hardangervidda
Svein Grønvold, Espen Bratlie og Tor Møllebak. Hardangervidda. Gyldendal fakta, 1998. (Gyldendals fjellguider). ISBN 82-05-25139-8
Per Roger Lauritzen. Hyttene på Hardangervidda og i Skarvheimen. Boksenteret, 1998 ISBN 82-7683-193-1
Svein Indrelid. Fangstfolk og bønder i fjellet : bidrag til Hardangerviddas førhistorie 8500-2500 år før nåtid. Universitetets oldsaksamling, 1994 ISBN 82-7181-118-5
Claus Helberg. «Hardangervidda» I: Den norske turistforenings årbok 1969.
== Eksterne lenker ==
Turforslag til Hardangervidda på DNT og NRKs nettsted ut.no
Nettside om De nordre slepa på Hardangervidda, Per Bremnes
Informasjonsside om Hardangervidda nasjonalpark hos Direktoratet for naturforvaltning.
VisitNorway, Hardangervidda
Hardangervidda natursenter i Eidfjord, Vestland
Hardangervidda nasjonalparkrute
Fuglelivet på Hardangervidda
Plantelivet på Hardangervidda
(en) Hardangervidda hos Wikivoyage | Hardangervidda er et norsk høyfjellsplatå beliggende i fylkene Viken, Vestfold og Telemark og Vestland. Ved Haukelifjell avgrenses den mot Setesdalsheiene i sør, og langs Bergensbanen avgrenses den mot Golsfjella, Valdres og Hallingskarvet i nord. | 7,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABTirpitz%C2%BB | 2023-02-04 | «Tirpitz» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1939', 'Kategori:Skip sluttseilt 1941', 'Kategori:Slagskip fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske slagskip'] | «Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig. Skipet var oppkalt etter den tyske marineministeren og storadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.
Skipet var fra 1942 stasjonert i Norge, og ble etter flere allierte angrep til slutt senket ved Tromsø i 1944. Fordi skipet på denne tiden ikke var i ordinær drift, men fungerte som et oppankret, flytende artilleri, var besetningen redusert; av denne omkom i alt 916 personer, noe over halvparten av det ombordværende mannskapet.
| «Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig. Skipet var oppkalt etter den tyske marineministeren og storadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.
Skipet var fra 1942 stasjonert i Norge, og ble etter flere allierte angrep til slutt senket ved Tromsø i 1944. Fordi skipet på denne tiden ikke var i ordinær drift, men fungerte som et oppankret, flytende artilleri, var besetningen redusert; av denne omkom i alt 916 personer, noe over halvparten av det ombordværende mannskapet.
== Nordover ==
«Tirpitz» ble bygd ferdig etter «Bismarck», og ble brukt mye på samme måte, i jakten på allierte handelsfartøy i Nord-Atlanteren, i konvoier på vei til Murmansk. Som et resultat av de britiske kommandoraidene på norskekysten, som for eksempel Måløyraidet der kaptein Martin Linge falt, ble «Tirpitz» sendt til norskekysten og fjordene der. Etter senkningen av «Bismarck» valgte man en annen utseilingsrute fra Østersjøen. 12. januar 1942 seilte «Tirpitz» gjennom Kielkanalen, og to dager senere forlot skipet i dypeste hemmelighet Wilhelmshaven, under jagereskorte og i tåke. Det britiske admiralitetet fikk bortimot panikk. De hadde forlengst brutt den tyske sjømilitære koden, men «Tirpitz» seilte under total radiotaushet. Dermed var skipet helt forsvunnet.
=== Tirpitz i Åsenfjorden ===
Lørdag 17. januar 1942 fikk en motstandsgruppe i Bergen ved navn Theta-gruppen opplyst at «Tirpitz» befant seg i Åsenfjorden, en sidefjord til Trondheimsfjorden. Samme dag fikk de rigget til radiosenderen sin i Dahms Elektriske i Strandgaten 18, men på grunn av de dårlige atmosfæriske forholdene og strømrasjonering var det ikke før 23. januar at de lyktes i å få meldingen oversendt til London og forsvarsminister Oskar Torp, som underrettet den norske eksilregjeringen. Winston Churchill sendte 25. januar et notat til lord Ismay: «Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» En uke etter at «Tirpitz» ankret opp i Åsenfjorden, lyktes det Royal Air Force å ta de første bildene av skipet; og etter at det brøt radiotausheten, kunne man fra engelsk side følge skipet nærmest fra dag til dag på grunn av kjennskapet til den tyske koden.«Tirpitz» ble liggende en stund i Fættenfjorden, en sidefjord til Åsenfjord, og britiske bombefly utførte flere tokt mot skipet, og flere fly styrtet. Et Halifax styrtet i fjorden ved Malvik. Av et mannskap på seks overlevde fire. Flyvraket ble påvist på nytt i 2014.
=== «Tirpitz» i Nord-Norge ===
Slagskipet utgjorde en trussel mot de allierte ishavskonvoiene til Sovjetunionen, og bandt opp ressurser for den britiske marinen. «Tirpitz» gikk svært sjelden til sjøs, men tilstedeværelsen var en trussel i seg selv, og nok til at det i september 1943, mens skipet lå i Kåfjorden i Alta, ble satt i gang en risikofylt operasjon med små miniubåter (operasjon Source). Sprenglegemer ble plassert under «Tirpitz», og man lyktes i å skade skipet slik at det måtte repareres og ikke lenger var sjødyktig. Seks av mannskapet på miniubåtene overga seg da ubåten måtte gå til overflaten.
«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. En radiosender i Porsa betjent av Rolf Storvik og Tryggve Duklæt rapporterte til London om skipsbevegelsene i fjorden. Etter den dristige operasjonen med dvergubåtene hadde skipet fått store skader. I slutten av september 1943 kom Torstein Raaby med radioutstyr til Alta, og etablerte etterretningsstasjonen med kodenavn «Ida» på Elvebakken i en veibrakke. «Scharnhorst», som også hadde base i Kåfjorden, ble senket i Barentshavet 2. juledag 1943 og mannskapet på nær 2000 omkom. Ved nyttår 1943-1944 var «Tirpitz» ikke kampklar. 10. februar bombet sovjetiske fly Kåfjord og Isnestoften uten å forårsake særlig skade. I mars 1944 gikk «Tirpitz» for egen maskin. Den 3. april 1944 kl 6:30 ble «Tirpitz» angrepet av 38 Barracuda støttet av 150 jagerfly, og minst tre bomber traff skipet uten å slå hull i skroget, men det var betydelige skader ombord. SIS-agentene Knut Moe og Anton Arild ble i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. 15. september ble skipet bombet av britiske fly som opererte fra sovjetiske flyplasser. 15. oktober gikk «Tirpitz» for egen maskin 200 nautiske mil til Tromsø, og der ble «Tirpitz» 16. oktober slept til Håkøya ved Tromsø. Dette ble skipets siste sjøreise.
== Senkningen ==
Etter angrepet i Kåfjorden var skipet alvorlig skadet og trengte store reparasjoner, og sand og sten ble lagt under «Tirpitz» for å unngå senkning og kapseising. Den britiske regjeringen var ikke fornøyd med at «Tirpitz» var skadd. For når skipet bare var skadd, kunne det i teorien repareres. Derfor ble det bestemt at skipet skulle senkes helt, og «Tirpitz» ble til slutt senket ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. 32 Avro Lancaster bombefly fra RAF 617. og 9. skvadron, utrustet med Barnes Wallis' tallboy-bomber, utførte bombingen kl 9:45 om morgenen. Flyene tok av fra Lossiemouth i Skottland kl 2 om natten, og kom overraskende da de fløy gjennom svensk luftrom og ut Balsfjorden mot Tromsø. Bombeflyene slapp 29 tallboy-bomber, av disse traff to skipet direkte og tre nestentreff. 916 av mannskapet på «Tirpitz» omkom, 807 ble berget i land. Av dem som overlevde, ble 87 reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden. Dette siste angrepet på «Tirpitz» skjedde samtidig som evakuerte fra Finnmark strømmet til Tromsø.Egil Lindberg var telegrafisten som sendte til London den første meldingen om senkningen fra senderen sin på Fylkessykehusets likhus i Tromsø. Mens han sendte meldingen, var tyskerne i gang med å bære inn omkomne fra Tirpitz i etasjen under Lindberg. 20. mars 1948 var det Lindberg i Tromsø radio som advarte E-tjenesten om at det opererte en ukjent sender lokalt. Signalene var så klare og tydelige at senderen måtte finne seg i Tromsø. Det var spionen Selmer Nilsen han var kommet på sporet av.
Major Heinrich Ehrler, det tyske flygeresset stasjonert på Bardufoss, ble stilt for krigsrett i Oslo fordi avdelingen han kommanderte, sviktet i å beskytte «Tirpitz». Ehrler ble beskyldt for å ha vært mer opptatt av å sikre seg 200 seire i luften fremfor å lede sin menn, og dømt til tre års Festungshaft («festningsarrest»), en straff med mer verdighet enn vanlig fengsel. Senere samme vinter ble det lagt frem dokumentasjon for at mannskapet på Bardufoss ikke kjente til at «Tirpitz» var flyttet. Konklusjonen var at svikten skyldtes dårlig kommunikasjon mellom Kriegsmarine og Luftwaffe.Vraket av «Tirpitz» ble hugget opp etter krigen, og vrakrestene ligger utover et stort område på sjøbunnen. I 2014 ble vrakrestene etter «Tirpitz» og krysseren «Blücher» midlertidig fredet.
== Tirpitz-museet ==
Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger i Kåfjord (Alta) og omhandler slagskipet Tirpitz. Museet har en av verdens største samlinger av Tirpitz-fotos, samt en omfattende samling av gjenstander fra Tirpitz.
== Kuriosa ==
Opphuggingen av vraket tok over ti år, og fortsatt ligger rester igjen ved Håkøya.
Etter krigen betalte Høvding Skipsopphugging 120 000 kroner for vraket av «Tirpitz». Oslo kommune kjøpte senere mange av de pansrede skipssideplatene, og bruker disse den dag i dag til å dekke hull i gatene i forbindelse med gravearbeid. «Tirpitz-platene» er like fine i dag som den gang, selv etter å ha blitt utsatt for Oslo-trafikken i mange år.
En dekkstank fra «Tirpitz» ble i 2003 montert som rør for Daleelvas løp under en skogsvei i Kvæfjord i Troms.
Minnebautaen ved Tirpitz-museet i Alta er laget av altaskifer og står på en sokkel av en 12,5 cm tykk panserplate fra «Tirpitz». Platen måler 120 x 120 cm og veier ca. 1.400 kg.
Kjettingene som henger i Olavsgruva i Røros (1936–72) ved trappene til Bergmannshallen, er ankerkjettingene fra «Tirpitz».
En ueksplodert granat fra Tirpitz ble funnet i en åker på Sjursnes i Ullsfjord under nybrottsarbeid høsten 1967. Granaten skal ha blitt avfyrt mot de britiske bombeflyene som angrep skipet den 29. oktober 1944 mens det lå i Tromsø. Etter at granaten var blitt uskadeliggjort, ble den montert på et monument i bygda.
Undersøkelser av furutrær i forbindelse med klimaforskning har vist at trær i nærheten av «Tirpitz» ble sterkt hemmet i veksten grunnet gassutslipp som skulle skjule skipet fra allierte fly.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
David Brown: Die Tirpitz – Eine schwimmende Festung und ihr Schicksal, Bernard & Graefe Verlag, ISBN 3-7637-5987-5
Jochen Brennecke: Schlachtschiff Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0827-7
John Sweetman: Jagd auf die Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0814-5
Adalbert Brünner & Siegfried. Breyer: Schlachtschiff ' Tirpitz' im Einsatz. Ein Seeoffizier berichtet, Podzun-Pallas Verlag, 1993, ISBN 3-7909-0474-0
Mike J. Whitley: Schlachtschiffe des II. Weltkriegs, Motorbuch Verlag, 2003, ISBN 3-613-02289-3
Gerhard Koop/Klaus-Peter Schmolke: Die Schlachtschiffe der Bismarck-Klasse. Bernard & Graefe Verlag, Koblenz 1990, ISBN 3-7637-5890-9
Michael Tamelander: Tirpitz, kampen om Nordishavet. Spartacus, ISBN 9788243004153
== Eksterne lenker ==
(en) Tirpitz (ship, 1941) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tirpitz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Tirpitz Museum Alta om «Tirpitz» (norsk/engelsk)
schlachtschiff.com om «Tirpitz» (tysk)
german-navy.de om «Tirpitz» (engelsk)
bismarck-class.dk om «Tirpitz» Arkivert 7. januar 2008 hos Wayback Machine. (tysk) | tonn standard tonn fullastet | 7,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABTirpitz%C2%BB | 2023-02-04 | «Tirpitz» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1939', 'Kategori:Skip sluttseilt 1941', 'Kategori:Slagskip fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske slagskip'] | «Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig. Skipet var oppkalt etter den tyske marineministeren og storadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.
Skipet var fra 1942 stasjonert i Norge, og ble etter flere allierte angrep til slutt senket ved Tromsø i 1944. Fordi skipet på denne tiden ikke var i ordinær drift, men fungerte som et oppankret, flytende artilleri, var besetningen redusert; av denne omkom i alt 916 personer, noe over halvparten av det ombordværende mannskapet.
| «Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig. Skipet var oppkalt etter den tyske marineministeren og storadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.
Skipet var fra 1942 stasjonert i Norge, og ble etter flere allierte angrep til slutt senket ved Tromsø i 1944. Fordi skipet på denne tiden ikke var i ordinær drift, men fungerte som et oppankret, flytende artilleri, var besetningen redusert; av denne omkom i alt 916 personer, noe over halvparten av det ombordværende mannskapet.
== Nordover ==
«Tirpitz» ble bygd ferdig etter «Bismarck», og ble brukt mye på samme måte, i jakten på allierte handelsfartøy i Nord-Atlanteren, i konvoier på vei til Murmansk. Som et resultat av de britiske kommandoraidene på norskekysten, som for eksempel Måløyraidet der kaptein Martin Linge falt, ble «Tirpitz» sendt til norskekysten og fjordene der. Etter senkningen av «Bismarck» valgte man en annen utseilingsrute fra Østersjøen. 12. januar 1942 seilte «Tirpitz» gjennom Kielkanalen, og to dager senere forlot skipet i dypeste hemmelighet Wilhelmshaven, under jagereskorte og i tåke. Det britiske admiralitetet fikk bortimot panikk. De hadde forlengst brutt den tyske sjømilitære koden, men «Tirpitz» seilte under total radiotaushet. Dermed var skipet helt forsvunnet.
=== Tirpitz i Åsenfjorden ===
Lørdag 17. januar 1942 fikk en motstandsgruppe i Bergen ved navn Theta-gruppen opplyst at «Tirpitz» befant seg i Åsenfjorden, en sidefjord til Trondheimsfjorden. Samme dag fikk de rigget til radiosenderen sin i Dahms Elektriske i Strandgaten 18, men på grunn av de dårlige atmosfæriske forholdene og strømrasjonering var det ikke før 23. januar at de lyktes i å få meldingen oversendt til London og forsvarsminister Oskar Torp, som underrettet den norske eksilregjeringen. Winston Churchill sendte 25. januar et notat til lord Ismay: «Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» En uke etter at «Tirpitz» ankret opp i Åsenfjorden, lyktes det Royal Air Force å ta de første bildene av skipet; og etter at det brøt radiotausheten, kunne man fra engelsk side følge skipet nærmest fra dag til dag på grunn av kjennskapet til den tyske koden.«Tirpitz» ble liggende en stund i Fættenfjorden, en sidefjord til Åsenfjord, og britiske bombefly utførte flere tokt mot skipet, og flere fly styrtet. Et Halifax styrtet i fjorden ved Malvik. Av et mannskap på seks overlevde fire. Flyvraket ble påvist på nytt i 2014.
=== «Tirpitz» i Nord-Norge ===
Slagskipet utgjorde en trussel mot de allierte ishavskonvoiene til Sovjetunionen, og bandt opp ressurser for den britiske marinen. «Tirpitz» gikk svært sjelden til sjøs, men tilstedeværelsen var en trussel i seg selv, og nok til at det i september 1943, mens skipet lå i Kåfjorden i Alta, ble satt i gang en risikofylt operasjon med små miniubåter (operasjon Source). Sprenglegemer ble plassert under «Tirpitz», og man lyktes i å skade skipet slik at det måtte repareres og ikke lenger var sjødyktig. Seks av mannskapet på miniubåtene overga seg da ubåten måtte gå til overflaten.
«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. En radiosender i Porsa betjent av Rolf Storvik og Tryggve Duklæt rapporterte til London om skipsbevegelsene i fjorden. Etter den dristige operasjonen med dvergubåtene hadde skipet fått store skader. I slutten av september 1943 kom Torstein Raaby med radioutstyr til Alta, og etablerte etterretningsstasjonen med kodenavn «Ida» på Elvebakken i en veibrakke. «Scharnhorst», som også hadde base i Kåfjorden, ble senket i Barentshavet 2. juledag 1943 og mannskapet på nær 2000 omkom. Ved nyttår 1943-1944 var «Tirpitz» ikke kampklar. 10. februar bombet sovjetiske fly Kåfjord og Isnestoften uten å forårsake særlig skade. I mars 1944 gikk «Tirpitz» for egen maskin. Den 3. april 1944 kl 6:30 ble «Tirpitz» angrepet av 38 Barracuda støttet av 150 jagerfly, og minst tre bomber traff skipet uten å slå hull i skroget, men det var betydelige skader ombord. SIS-agentene Knut Moe og Anton Arild ble i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. 15. september ble skipet bombet av britiske fly som opererte fra sovjetiske flyplasser. 15. oktober gikk «Tirpitz» for egen maskin 200 nautiske mil til Tromsø, og der ble «Tirpitz» 16. oktober slept til Håkøya ved Tromsø. Dette ble skipets siste sjøreise.
== Senkningen ==
Etter angrepet i Kåfjorden var skipet alvorlig skadet og trengte store reparasjoner, og sand og sten ble lagt under «Tirpitz» for å unngå senkning og kapseising. Den britiske regjeringen var ikke fornøyd med at «Tirpitz» var skadd. For når skipet bare var skadd, kunne det i teorien repareres. Derfor ble det bestemt at skipet skulle senkes helt, og «Tirpitz» ble til slutt senket ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. 32 Avro Lancaster bombefly fra RAF 617. og 9. skvadron, utrustet med Barnes Wallis' tallboy-bomber, utførte bombingen kl 9:45 om morgenen. Flyene tok av fra Lossiemouth i Skottland kl 2 om natten, og kom overraskende da de fløy gjennom svensk luftrom og ut Balsfjorden mot Tromsø. Bombeflyene slapp 29 tallboy-bomber, av disse traff to skipet direkte og tre nestentreff. 916 av mannskapet på «Tirpitz» omkom, 807 ble berget i land. Av dem som overlevde, ble 87 reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden. Dette siste angrepet på «Tirpitz» skjedde samtidig som evakuerte fra Finnmark strømmet til Tromsø.Egil Lindberg var telegrafisten som sendte til London den første meldingen om senkningen fra senderen sin på Fylkessykehusets likhus i Tromsø. Mens han sendte meldingen, var tyskerne i gang med å bære inn omkomne fra Tirpitz i etasjen under Lindberg. 20. mars 1948 var det Lindberg i Tromsø radio som advarte E-tjenesten om at det opererte en ukjent sender lokalt. Signalene var så klare og tydelige at senderen måtte finne seg i Tromsø. Det var spionen Selmer Nilsen han var kommet på sporet av.
Major Heinrich Ehrler, det tyske flygeresset stasjonert på Bardufoss, ble stilt for krigsrett i Oslo fordi avdelingen han kommanderte, sviktet i å beskytte «Tirpitz». Ehrler ble beskyldt for å ha vært mer opptatt av å sikre seg 200 seire i luften fremfor å lede sin menn, og dømt til tre års Festungshaft («festningsarrest»), en straff med mer verdighet enn vanlig fengsel. Senere samme vinter ble det lagt frem dokumentasjon for at mannskapet på Bardufoss ikke kjente til at «Tirpitz» var flyttet. Konklusjonen var at svikten skyldtes dårlig kommunikasjon mellom Kriegsmarine og Luftwaffe.Vraket av «Tirpitz» ble hugget opp etter krigen, og vrakrestene ligger utover et stort område på sjøbunnen. I 2014 ble vrakrestene etter «Tirpitz» og krysseren «Blücher» midlertidig fredet.
== Tirpitz-museet ==
Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger i Kåfjord (Alta) og omhandler slagskipet Tirpitz. Museet har en av verdens største samlinger av Tirpitz-fotos, samt en omfattende samling av gjenstander fra Tirpitz.
== Kuriosa ==
Opphuggingen av vraket tok over ti år, og fortsatt ligger rester igjen ved Håkøya.
Etter krigen betalte Høvding Skipsopphugging 120 000 kroner for vraket av «Tirpitz». Oslo kommune kjøpte senere mange av de pansrede skipssideplatene, og bruker disse den dag i dag til å dekke hull i gatene i forbindelse med gravearbeid. «Tirpitz-platene» er like fine i dag som den gang, selv etter å ha blitt utsatt for Oslo-trafikken i mange år.
En dekkstank fra «Tirpitz» ble i 2003 montert som rør for Daleelvas løp under en skogsvei i Kvæfjord i Troms.
Minnebautaen ved Tirpitz-museet i Alta er laget av altaskifer og står på en sokkel av en 12,5 cm tykk panserplate fra «Tirpitz». Platen måler 120 x 120 cm og veier ca. 1.400 kg.
Kjettingene som henger i Olavsgruva i Røros (1936–72) ved trappene til Bergmannshallen, er ankerkjettingene fra «Tirpitz».
En ueksplodert granat fra Tirpitz ble funnet i en åker på Sjursnes i Ullsfjord under nybrottsarbeid høsten 1967. Granaten skal ha blitt avfyrt mot de britiske bombeflyene som angrep skipet den 29. oktober 1944 mens det lå i Tromsø. Etter at granaten var blitt uskadeliggjort, ble den montert på et monument i bygda.
Undersøkelser av furutrær i forbindelse med klimaforskning har vist at trær i nærheten av «Tirpitz» ble sterkt hemmet i veksten grunnet gassutslipp som skulle skjule skipet fra allierte fly.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
David Brown: Die Tirpitz – Eine schwimmende Festung und ihr Schicksal, Bernard & Graefe Verlag, ISBN 3-7637-5987-5
Jochen Brennecke: Schlachtschiff Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0827-7
John Sweetman: Jagd auf die Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0814-5
Adalbert Brünner & Siegfried. Breyer: Schlachtschiff ' Tirpitz' im Einsatz. Ein Seeoffizier berichtet, Podzun-Pallas Verlag, 1993, ISBN 3-7909-0474-0
Mike J. Whitley: Schlachtschiffe des II. Weltkriegs, Motorbuch Verlag, 2003, ISBN 3-613-02289-3
Gerhard Koop/Klaus-Peter Schmolke: Die Schlachtschiffe der Bismarck-Klasse. Bernard & Graefe Verlag, Koblenz 1990, ISBN 3-7637-5890-9
Michael Tamelander: Tirpitz, kampen om Nordishavet. Spartacus, ISBN 9788243004153
== Eksterne lenker ==
(en) Tirpitz (ship, 1941) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tirpitz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Tirpitz Museum Alta om «Tirpitz» (norsk/engelsk)
schlachtschiff.com om «Tirpitz» (tysk)
german-navy.de om «Tirpitz» (engelsk)
bismarck-class.dk om «Tirpitz» Arkivert 7. januar 2008 hos Wayback Machine. (tysk) | Alfred Peter Friedrich Tirpitz (født 19. mars 1849 i Küstrin i det daværende Preussen, død 6. | 7,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lutz_Schwerin_von_Krosigk | 2023-02-04 | Lutz Schwerin von Krosigk | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Fødsler 22. august', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ministre i Adolf Hitlers regjering', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Nürnberg-dømte tyskere løslatt i 1950-årene', 'Kategori:Personer fra Salzlandkreis', 'Kategori:Personer som har fått amnesti', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tiltalte i Nürnbergprosessene', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske finansministre', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske nazister', 'Kategori:Tyske utenriksministre', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere dømt for krigsforbrytelser', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Johann Ludwig (Lutz) Graf Schwerin von Krosigk (født 22. august 1887 i Rathmannsdorf i kongeriket Sachsen, død 4. mars 1977 i Essen i Nordrhein-Westfalen) var en tysk nazist og greve. Han var finansminister fra 1932 til 1945, innbefattet perioden med Hitler som leder. Han tok over som Tysklands leder i en kort overgangsperiode like etter Hitlers død.
| Johann Ludwig (Lutz) Graf Schwerin von Krosigk (født 22. august 1887 i Rathmannsdorf i kongeriket Sachsen, død 4. mars 1977 i Essen i Nordrhein-Westfalen) var en tysk nazist og greve. Han var finansminister fra 1932 til 1945, innbefattet perioden med Hitler som leder. Han tok over som Tysklands leder i en kort overgangsperiode like etter Hitlers død.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Lutz von Krosigk var det syvende barn av Erich von Krosigk (1829–1917) og annet barn av dennes annen hustru Luise Gräfin von Schwerin (1853–1920).
Krosigk studerte juss og statsvitenskap i Halle, Lausanne og Oxford. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i hæren, tilslutt som premierløytnant, og ble tildelt Jernkorset. Han giftet seg med friherrinne Ehrengard von Plettenberg i 1918.
=== Politiker ===
Som en moderat konservativ ble han utnevnt til finansminister av Franz von Papen i 1932. Han fortsatte etter Hindenburgs ønske i posten som finansminister, gjennom hele perioden med nasjonalsosialistisk styre. At Hitler etter sin maktovertagelse lot dette vedvare, er noe utypisk for ham, ettersom Schwerin von Krosigk ikke var nazist og dessuten kjent som ideologisk motstander til nazismen.
Krosigk ble medlem av NSDAP først i 1937. Han og hans ministerium var delaktig i forfølgelsen av tyske og europeiske jøder, ved at man bemektiget seg deres eiendom og drev med hvitvasking.
Krosigk deltok ikke selv i 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler. Flere medlemmer av hans familie deltok imidlertid, noe som satte ham i en sterk samvittighetskonflikt. Han forble Tysklands finansminister frem til Tysklands nederlag.
I sitt politiske testamente, datert den 29. april 1945, avskaffet Adolf Hitler tittelen Führer, som han selv hadde tatt i bruk som øverste leder da presidentposten bortfalt ved Hindenburgs død i 1934. Han gjeninnført den gamle tittel rikspresident (Reichspräsident). Storadmiral Karl Dönitz ble i testamentet til rikspresident, det vil si statssjef, mens Joseph Goebbels ble rikskansler (Reichskanzler). Goebbels innehadde imidlertid posten i 29 timer, da han begikk selvmord den. 1. mai.
I mai 1945 ble Krosigk utnevnt til Tysklands kansler av fungerende president Karl Dönitz. Dette var en post som Schwerin von Krosigk nektet å påta seg, men til slutt aksepterte med den modifiserte tittelen «ledende minister» (Leitender Minister), hvorpå han tiltrådte som regjeringsjef den 2. mai.
I en radiosending til det tyske folk den 2. mai 1945 ble han den første å tale om jernteppet som senket seg over Europa. Dette var et uttrykk han tok fra en artikkel skrevet av Joseph Goebbels, men det var først senere at begrepet ble gjort berømt, av Winston Churchill.Flensburgregjeringen ble kortlivet. Den ble oppløst da dens medlemmer ble tatt til fange av britene i Flensburg 23. mai samme år.
=== Etterkrigstiden ===
Krosigk ble senere satt i arrest i Nürnberg. I den såkalte Ministerieprosessen 14. april 1949 ble han av en amerikansk militærdomstol dømt til ti års fengsel, blant annet for å ha organisert plyndring av deporterte jøders eiendom. Han ble løslatt ved et amnesti allerede 31. januar 1951.Han levde resten av sitt liv i Vest-Tyskland som offentlig person, publiserte flere bøker og arbeidet som ekspert og rådgiver for det vesttyske finansdepartementet.
I 1977 utgav von Krosigk sine memoarer Persönliche Erinnerungen. Han døde i sitt hjem i Essen den 4. mars 1977.
== Verker ==
Nationalsozialistische Finanzpolitik, Fischer, Jena 1936 (Kieler Vorträge 41).
Wirtschaft und öffentliche Finanzen – Vortrag. Aachen, 1935.
Deutschlands Kriegsfinanzierung, Berlin 1941.
Es geschah in Deutschland. Menschenbilder unseres Jahrhunderts, Wunderlich, Tübingen 1951.
Die große Zeit des Feuers – Der Weg der deutschen Industrie, Wunderlich, Tübingen 1959.
Alles auf Wagnis – der Kaufmann gestern, heute und morgen, Wunderlich, Tübingen 1963.
Persönliche Erinnerungen, 3 Bde., Selbstverlag, Essen 1973–74.
Staatsbankrott. Die Geschichte der Finanzpolitik des Deutschen Reiches von 1920 bis 1945, geschrieben vom letzten Reichsfinanzminister, Musterschmidt, Göttingen, 1975. ISBN 3-7881-1679-X.
Jenny Marx. Liebe und Leid im Schatten von Karl Marx. Eine Biographie nach Briefen, Tagebüchern und anderen Dokumenten. Staats-Verlag, Wuppertal, 1975 ISBN 3-87770-015-2 (2. Aufl. 1976).
Memoiren, Seewald, Stuttgart, 1977. ISBN 3-512-00468-7 (Kurzfassung der Persönlichen Erinnerungen).
Die großen Schauprozesse. Politische Justiz. Universitas, München 1981, ISBN 3-8004-1011-7.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lutz Schwerin von Krosigk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Biografi (Deutsches Historisches Museum Berlin) | Johann Ludwig (Lutz) Graf Schwerin von Krosigk (født 22. august 1887 i Rathmannsdorf i kongeriket Sachsen, død 4. | 7,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enigma_(krypteringsmaskin) | 2023-02-04 | Enigma (krypteringsmaskin) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kryptologi', 'Kategori:Militært materiell fra andre verdenskrig', 'Kategori:Rotormaskiner'] | Enigma (fra gresk: «gåte») var en elektromekanisk krypteringsmaskin, som i stort omfang ble brukt av de fleste tyske militærstyrker til både kryptering og dekryptering av informasjon under andre verdenskrig. Den var enkel å bruke, og koden ble fra tysk side ansett for sannsynligvis å ikke kunne knekkes i overskuelig framtid, noe som var hovedårsaken til dens utbredelse.
De allierte fikk etter hvert full tilgang til detaljene i konstruksjonen. Grunnet en rekke prosedyrefeil var det derfor mulig å dekryptere enigmameldinger under store deler av krigen. En antar at dette forkortet tiden det tok før de allierte vant krigen.
| Enigma (fra gresk: «gåte») var en elektromekanisk krypteringsmaskin, som i stort omfang ble brukt av de fleste tyske militærstyrker til både kryptering og dekryptering av informasjon under andre verdenskrig. Den var enkel å bruke, og koden ble fra tysk side ansett for sannsynligvis å ikke kunne knekkes i overskuelig framtid, noe som var hovedårsaken til dens utbredelse.
De allierte fikk etter hvert full tilgang til detaljene i konstruksjonen. Grunnet en rekke prosedyrefeil var det derfor mulig å dekryptere enigmameldinger under store deler av krigen. En antar at dette forkortet tiden det tok før de allierte vant krigen.
== Formgivningen ==
Som med andre rotor-apparater, er Enigma-maskinen en blanding av mekaniske- og elektriske delsystemer - subsystems.
Det mekaniske delsystemet består av et skrivemaskinlignende tastatur, et sett av roterende valser som ble kalt rotorer, som var tredd ved siden av hverandre på en aksling; og en av diverse stepping-komponenter for å rotere minst én rotor med hvert tastetrykk. (Hver rotor hadde 26 hakk, og den rotoren som roterte ved hvert tastetrykk, hadde tilsammen utført en hel omdreining når 26 tastetrykk hadde blitt utført.)
I tillegg finnes tommelhjul for å stille inn (kode-)valsene.
=== Den elektriske strømmens bane (strømbane) ===
Strøm gikk fra batteriet (1) gjennom en to-veis bryter. Ved å trykke ned en tast på tastaturet så gikk strømbanen gjennom den tilhørende to-veis bryteren (2) til pluggbrettet (3). Deretter fortsatte den gjennom (ubrukt i dette tilfellet, derfor vises den som påslått) plugg "A" (3) via inngangsrotoren (4), gjennom ledningene til tre (Wehrmacht Enigma) eller fire (Kriegsmarine M4 og Abwehr-varianter) installerte rotorer (5), og går inn i reflektoren (6). Reflektoren lar strømmen passere videre, via en ny strømbane gjennom rotorene (5) og inngangsrotoren (4), og fortsetter gjennom plugg "S" (7) som koblet til en ledning (8) til plugg "D", og en annen to-veis bryter (9) for å lyse den aktuelle lampen.[8]
De gjentatte endringene av det elektriske kretsløpet gjennom en Enigma scrambler førte til polyalfabetisk chiffer som sikkerheten til Enigma besto av.
Den elektriske delen besto av et batteri som var koblet til lamper via tastene i tastaturet. Normalt var det slik at når en tast ble trykket ned på tastaturet, ville en av lampene bli tent av batteriet. På figur 1 kan man se tastaturet på forsiden av maskinen, og lampene er de små sirklene «over» tastaturet midt på maskinen.
Hjertet av grunnutgaven var mekanisk og besto av flere forbundne flate valser/hjul med 26 kontakter på hver side, anbrakt sirkulært mot kanten av hjulet. Enhver kontakt på den ene siden av hjulet var forbundet til en annen kontakt på den andre siden. For eksempel var første kontakt på den ene siden av en valse forbundet til kontakt 14 på den andre siden og den andre til kontakt 22 på den andre siden og så videre. Alle valsene som ble levert med en Enigma var forbundet forskjellig og de tyske militær/parti-modellene brukte andre forbindelser mellom kontaktene enn de kommersielle modellene.
Inni maskinen var det 3 «spor» (i de fleste varianter) hvor valsene kunne plasseres. Valsene ble anbrakt i «sporene» på en slik måte at kontaktene på utgangssiden av en valse var i kontakt med inngangskontaktene på den neste. Den tredje valsen var forbundet med en reflektor (unikt for Enigma-familien blant de forskjellige valse-maskiner som ble designet i perioden) som hadde faste ledninger som førte utdata fra den tredje valsen tilbake til andre kontakter på den samme valsen, og derfra tilbake til den første valsen, men i en annen rute. På bildet kan man se de tre valsene øverst på maskinen, med tenner som stikker frem fra overflaten og som tillater manuell innstilling.
Når en tast ble trykt ned på tastaturet, ville strømmen fra batteriet som gikk til bokstaven, la oss si A, bli ledet til A-posisjonen på den første valsen. Derfra ville den via valsens ledningssystem gå til, la oss si, J-plassen på valsens andre side. Derfra ville den gå over på den neste valsen, som så ville være dreid sånn at første skives J var i forbindelse med X på den andre valsen. Derfra ville strømmen gå til den andre siden av skive to og så videre. Når strømmen hadde beveget seg igjennom skivesystemet og tilbake, ville en annen bokstav enn A bli opplyst i lamperekkene – og slik erstatte en bokstav med en annen, dette svarer til prinsippet i alle erstatnings-kode-systemer. På grunn av reflektoren kunne aldri en bokstav bli «kryptert» som seg selv, noe som var en avgjørende svakhet og hjalp de allierte å knekke systemet.
På grunn av at valsenes endrede stilling (som kilometertelleren i en bil) med hvert trykk på tastaturet, kunne A være Q denne gangen, men den neste A kunne være noe annet neste gang, for eksempel T. Når 26 bokstaver hadde blitt trykt, ble den neste valsen rotert av en medbringerknast på den første valsen. Erstatningsalfabetet skiftet derfor for hvert tastetrykk.
Enda bedre var det at på grunn av at den «tilfeldige» ledningsføringen på skivene, varierte den nøyaktige rekkefølgen av disse erstatningsalfabetene avhengig av deres utgangsposisjon, rekkefølgen, og hvilke skiver som var installert i maskinen. Disse innstillingene ble referert til som utgangsinnstillingene, og ble distribuert i bøker en gang i måneden (til å begynne med – de ble hyppigere som tiden gikk.)
For å gjøre det enda vanskeligere å knekke de militære utgavene av Enigma utstyrte Scherbius Enigma med et kontaktpanel (Steckerbrett på tysk) foran på maskinen (se punkt 8 fig1, og fotografi).
Her kunne man bytte om enkelte bokstaver, for eksempel kunne A bytte plass med G, E med W, og så videre.
I seg selv var dette en enkel substitusjons-chiffer som lett kunne ha vært knekt for hånd, men i kombinasjon med valsene (polyalfabetisk chiffer), utgjorde dette likevel en kraftig forbedring i forhold til den sivile utgaven av Enigma.
Maskinen var på grunn av reflektoren symmetrisk, slik at dekrypteringen foregikk på samme måte som krypteringen: man skrev den krypterte teksten og sekvensen av de opplyste lampene svarte til klarteksten. Dette virket imidlertid bare hvis den dekrypterende maskinen var konfigurert på samme måte som den krypterende (valsesekvens, ledningenes plassering, ringinnstillinger og utgangsinnstillinger); disse ble skiftet med jevne mellomrom (først månedlig, senere ukentlig, senere daglig og enda oftere nær krigens avslutning i noen forbindelser) og ble spesifisert i nøkkelskjemaer, som ble distribuert til Enigmabrukerne.
=== Inngangsrotor (Eintrittswalze) ===
Fra kontaktpanelet går strømmen (gjennom en ledning og) inn i en inngangsrotor (eller -trommel eller -stator eller -valse; på tysk - Eintrittswalze) før strømmen går videre inn gjennom hver av de andre sammenplasserte rotorene.
== Historie ==
Enigma-maskinene ble utviklet av ingeniør Arthur Scherbius, og de hadde varemerket Enigma. Enigma finnes i forskjellige versjoner som går helt tilbake til 1919. Arthur Scherbius grunnla et firma i Berlin med tanke på å fremstille maskinen, og de første kommersielle versjonene kom på markedet i 1923. Atskillige eksemplarer ble kjøpt av den tyske marinen i 1926; hæren tok i bruk maskinen i 1929, og de påfølgende årene fulgte praktisk talt alle tyske militære organisasjoner, og store deler av nazi-hierarkiet, etter. I den tyske marine ble den kalt «M»-maskinen.
Forskjellige versjoner av Enigma ble brukt til praktisk talt alle tyske (og de fleste europeiske aksemakters) radio- og telegrafkommunikasjoner gjennom krigen; selv værmeldinger ble kryptert med en Enigma-maskin. Både spanjolene (under borgerkrigen) og italienerne (under andre verdenskrig) sies å ha brukt den kommersielle utgaven uendret til militære formål. Dette var ikke spesielt klokt, da de polske dekrypteringsekspertene Marian Rejewski, Jerzy Rózycki samt Henryk Zygalski klarte å knekke Enigma-maskinen. Ved museet i Bletchley Park (GB) i 2002 ble deres navn offentliggjort, og de ble tilskrevet æren for å ha knekt den tøffeste militære Enigma-versjonen fra 2. verdenskrig.
=== Enigma-lignende teknologi ===
Den britiske kodemaskinen Typex og flere amerikanske, for eksempel SIGABA eller M-134-C, lignet i prinsippet på Enigma, men var betraktelig sikrere.
== Grunnleggende dekryptering ==
Koder kan behandles på mange måter, og ved utbruddet av første verdenskrig var de fleste kodebryteravdelinger så gode at de fleste koder kunne knekkes med tilstrekkelig anstrengelse. På den annen side var de fleste av teknikkene avhengig av å få tilgang til tilstrekkelige mengder med tekster som var kryptert med en bestemt nøkkel, slik at en kunne bruke statistikk og hardt arbeide for å finne mønster i disse.
I den frekvensanalytiske teknikk teller man bokstaver og bokstavmøstre. Siden visse bokstaver opptrer mye oftere enn andre i alle språk vil disse tellingene vanligvis avsløre informasjon om sannsynlige substitusjoner i koden. Man ser typisk etter viktige bokstaver og kombinasjoner. På engelsk er for eksempel E, T, A, O, I, N og S lette å finne, såvel som NG, ST og lignende kombinasjoner. Når de forannevnte er funnet er budskapet delvis dechiffrert, og det avslører mer informasjon om andre sannsynlige substitusjoner.
Enkel frekvensanalyse beror på at en gitt bokstav alltid erstatter en annen i koden; hvis dette ikke er tilfelle blir situasjonen mer innviklet. I mange år forsøkte kryptografene å skjule frekvensene ved å bruke flere forskjellige substitutter for de alminnelige bokstavene, men denne metoden er ikke i stand til helt å skjule mønsteret i substituttene for alminnelige bokstaver. Slike koder ble brukt allerede på 1500-tallet.
En metode for å vanskeliggjøre frekvensanalyse er å bruke forskjellige substitutter for hver eneste bokstav og ikke bare de vanligste. Dette ville normalt være en meget tidkrevende prosess som ville kreve at partene utvekslet substitusjonsmønsteret sitt før de sendte kodede meldinger til hverandre. På 1400-tallet ble en ny teknikk oppfunnet, nå kjent som polyalfabetisk kode, som gir en enkel teknikk for å fremstille en myriade av substitusjonssmønstre. De to partene skulle utveksle en mindre mengde informasjon (den refereres til som nøkkelen) og deretter fulgte en enkel teknikk, som fremstilte mange substitusjonsalfabeter, og dermed mange forskjellige substitusjoner for hvert av meldingens bokstaver.
Det tok flere hundre år før man kunne knekke disse kodene helt sikkert; de nye teknikkene ble grunnlagt på statistikk (koinsidenstelling for eksempel) for å kunne bestemme hvilken nøkkel som var brukt til krypteringi en av budskapene. Disse teknikkene ble brukt til å finne repeterende mønstre i kodeteksten, dette gav en ide om hvor lang nøkkelen var. Når lengden på nøkkelen er kjent, blir kodebudskapet i realiteten en serie budskaper, som hver har en lengde som er lik med nøkkelens lengde, og på disse kan man så bruke normal frekvensanalyse. Babbage, Kaisiski, og Friedman er blant dem som gjorde mest for å utvikle disse teknikkene.
Kodebrukerne fikk ikke bare vite at de skulle bruke en forskjellig substitusjon for hvert bokstav, men også at de skulle bruke meget lange nøkler, slik at begge ovennevnte metoder ville mislykkes (eller i det minste bli langt vanskeligere). På den annen side er dette et vanskelig arrangement; en meget lang nøkkel tar lengre tid å overbringe til de parter som skal bruke den, og risikoen for feiltagelser blir større. Den ultimate kode av denne type ville være en hvor en meget lang nøkkel kunne genereres fra et simpelt mønster, slik at det ble dannet en kode med så mange substitusjonsalfabeter at frekvenstelling og statistiske angrep på koden ville være praktisk umulige.
Enigmas bruk av multiple skiver medførte en enkel metode for å bestemme hvilket substitusjonsalfabet som skulle brukes til en vilkårlig klartekst når man krypterte, og hvilken tilsvarende bokstav som ble brukt når man dekrypterte. På denne måte var Enigma lik de polyalfabetiske krypteringer. På den andre siden hadde Enigma ulikt det polyalfabetiske system ingen iøynefallende nøkkellengde, siden skivene genererte et nytt substitusjonsalfabet hver gang en tast ble aktivert, og hele sekvensen av substiusjonsalfabeter kunne endres ved å rotere en eller flere av skivene, endre rekkefølgen av dem etc. før man begynte på en ny kryptering. Enkelt forklart hadde Enigma et bibliotek på 26 x 26 x 26 = 17576 substitusjonsalfabeter for en gitt kombinasjon og rekkefølge av skiver. Videre var rekkefølgen av alfabeter forskjellig, hvis skivene startet i posisjon ABC i motsetning til rekkefølgen ACB. Hvis lengden av budskapet ikke var lengre enn 17576 karakterer, ville det ikke være noen gjentakelse av noe substitusjonsalfabet. Og allikevel kunne denne nøkkel uten vanskeligheter kommuniseres til en annen bruker med noen få verdier: skivenummer, skiverekkefølge, ringposisjon og utgangsposisjon.
== Kodingsmetode ==
En kodeknekker kunne selvfølgelig, hvis han hadde adgang til innstillingene, sette sin Enigmamaskin på samme innstilling og dekryptere budskapet. Man kunne utsende kodebøker med innstillinger, men disse kunne snappes opp. I stedet oppfant tyskerne et snedig system som kombinerte disse mulighetene.
I begynnelsen fikk Enigmaoperatørene en ny bok hver måned som inneholdt utgangsinnstillingene til maskinen. For eksempel kunne innstillingene på en bestemt dag være å sette skive 7 i slot 1, nr 4 i slot 2, og 6 i 3. Deretter roteres de, slik at slot 1 står ved bokstav X, slot 2 ved J og slot 3 ved A. Når skivene kunne flyttes rundt gir det med tre skiver i tre spor ytterligere 3 x 2 x 1 = 6 kombinasjoner å ta i betraktning, noe som ga i alt 105456 mulige alfabeter. Der var også en ringinnstilling for hver skive, som tilførte enda mer variasjon.
Når dette var gjort ville operatøren velge en annen innstilling for skivene, men kun for rotasjonen av disse. En bestemt operatør kunne velge ABC, og det ville være tekstinnstillingen for den gjeldende kodningssesjonen. Deretter ble budskapsinnstillingen satt på maskinen, som stadig var i utgangsinnstillingen, og for å være på den sikre side ble det skrevet to ganger. Resultatet ble deretter kryptert slik at ABC skrevet to ganger kunne bli for eksempel XHTLOA. Operatøren roterte deretter skivene til budskapsinnstillingen ABC. Resten av beskjeden ble deretter kryptert og sendt ut over radioen.
I den motsatte enden ble operasjonen reversert. Operatøren setter maskinen i utgangsinnstillingen og skriver de første 6 bokstavene av meldingen. Ved å gjøre dette vil han se ABCABC lyse opp på maskinen. Deretter dreier han valsene til ABC og skriver resten av den krypterte meldingen inn og dekrypterer denne.
Dette var et fremragende system, fordi kryptoanalyse grunnleggende avhenger av frekvenstelling. Selv om mengder av meldinger ville bli sendt på en tilfeldig dag med seks bokstaver fra grunninnstillingen ville disse være tilfeldige. Mens et angrep på selve koden burde være mulig, ville hver eneste melding bruke en forskjellig kodenøkkel, hvilket i praksis gjorde frekvenstelling umulig. Med moderne datamaskiner kunne tingene ha vært annerledes, men med papir og blyant...
Enigma var meget sikker. Tyskerne stolte derfor veldig sterkt på den. Enigmakryptert trafikk inkluderte alt fra planer og taktikk på høyeste nivå til trivialiteter, slik som værmeldinger og endatil fødselsdagsgratulasjoner.
== Polsk dekryptering av Enigma ==
Den tyske Enigma-koden ble knekket i 1933.La oss for eksempel si at en operatør valgte QRS som meddelelsesinnstilling. Han ville så stille inn maskinen på den dagens grunninnstilling, og deretter skrive QRSQRS. Dette ville komme ut som for eksempel JXDRFT. Dette ser fullstendig intetsigende ut, men det som Rejewski utnyttet var at skiven hadde flyttet seg tre posisjoner mellom de to sett av QRS – vi vet at J og R er de samme bokstaver, og at det samme gjelder for XF og DT. Vi vet ikke hvilke bokstaver de står for, men det bekymrer oss ikke, fordi mens det er et enormt antall skiveinnstillinger er det kun et lite antall skiver, hvor J endres til R, X til F og D til T. Rejewski kalte disse mønstrene for kjeder.
Å finne de rette kjeder ut fra 105456 muligheter var en formidabel oppgave. Polakkene utviklet et antall metoder til hjelp. En av teknikkene brukte gjennomsiktige strimler for hver skive, som kunne vise hvilke bokstaver som kunne sammenkjedes, hvor de bokstaver som ikke kunne kjedes ble mørklagt. De tok så strimlene og la dem over hverandre så de kunne se hvor strimlene var gjennomsiktige hele veien igjennom, så bokstavene kunne ses. Engelskmennene hadde også utviklet en lignende teknikk som de forsøkte å knekke den militære Enigmakoden med, men denne slo feil.
Noen tusen muligheter er selvfølgelig et større arbeide.
=== Etter at Rejewski ble satt på saken ===
Mot slutten av 1932, fikk Rejewski i oppgave å jobbe med Enigma-kodeknekking, i et par timer hver dag. I desember1932, skaffer tyske håndbøker og månedsnøkler (monthly keys), og ved å bruke disse sammen med theory of permutations and groups - fant han ut the Enigma scrambler wiring.Polakkene var i stand til å kartlegge ledningsføringen i de skivene som ble brukt av det tyske militæret og var, ved å bruke dem, i stand til å dekode en stor del av den tyske hærs kodetrafikk i størsteparten av 1930-årene. De mottok litt assistanse fra fransk side, som hadde en agent (Hans Thilo-Schmidt, med fransk kodenavn Asch) i Berlin. Han hadde adgang til Enigmakodeskjemaene, manualer, o.s.v. Rejewskis kryptoanalytiske gjennombrudd var på den andre siden ikke avhengig av disse informasjonene; han fikk ikke vite om den franske agenten, eller dennes materiale.
Det som imidlertid hendte i 1939 var at den tyske hær økte kompleksiteten til Enigmamaskinene sine. Der de før kun hadde brukt tre skiver, økte de antallet til fem skiver. Deres operatører sluttet også med å sende de individuelle beskjedinnstillinger dobbelt, noe som eliminerte den opprinnelige metoden for å avlure koden.
==== Etter utviklingen av bomba kryptologiczna ====
Før den andre verdenskrigen ble det oppfunnet et halvautomatisk apparat - av matematikerne Rejewski, Zygalski og Rozycki - for å knekke den tyske Enigma-koden: «bomba kryptologiczna».Polakkene bygget flere parallelle enigmamaskiner, som de kalte «bomba kryptologiczna» (kryptologisk bombe). (Navnets opphav har forskjellige forklaringer: En forklaring er at «Begrepet ble brukt av polakkene og har sin opprinnelse i faktumet at når apparatet nådde den korrekte posisjonen, så datt et lodd [ned] for å gi signal om det», ifølge nettstedet cryptocellar.org. Noen mener at navnet stammer fra den tikkende lyden maskinen fremkalte mens den arbeidet seg gjennom de mulige kombinasjoner, og noen mener navnet kommer fra en lokal isrett; franskmennene endret senere navnet til 'bombe', som også ble brukt av engelsktalende.) De mulige skivesettene ble satt i maskinen, og deretter ble alle innstillingene prøvd ut med en tekst på en gang. Dette medførte at mulighetene var blitt redusert til hundreder, og dette er et antall som er realistisk å prøve ut med håndkraft.
Polakkene, som innså at en invasjon fra Tyskland var nært forestående, besluttet seg i midten av 1939 for å dele sitt arbeid, og leverte noen av sine reserveenigmaer videre til franskmennene og engelskmennene, sammen med opplysninger om Rejewskis gjennombrudd og opplysninger om andre teknikker de hadde utviklet. Informasjonene ble sendt til Frankrike i diplomatbagasje; engelskmennenes andel gikk videre til Bletchley Park. Inntil da hadde tyske militærenigmaer motstått ethvert fransk og engelsk angrep, og de sto overfor den skremmende muligheten at tysk kommunikasjon ville forbli lukket under hele den krig som stod malt i horisonten. Under den tyske besettelsen av Polen forlot nesten alle medlemmer av den polske kryptografiske avdelingen landet, og de fleste endte i Frankrike, hvor de samarbeidet med franske kryptografer om å dekode tyske sendinger. Dette samarbeidet fortsatte til Frankrikes fall (og endog litt tid etter dette). Det lyktes for noen av de franske og polske kryptografer å flykte til Storbritannia; ingen av dem ble brukt til å hjelpe de engelske kryptoanalytikerne i deres arbeid mot de tyske Enigmanettverk.
=== Historier med liten støtte i deltagernes nedtegnelser ===
Noen kilder påstår (uten særlig støtte fra deltagernes nedtegnelser) at en polsk mekaniker, som jobbet i en tysk fabrikk som produserte Enigmamaskiner, i 1938 tok notater vedrørende komponentene, før han ble utvist til hjemlandet, og at han med hjelp fra de engelske og franske hemmelige tjenester konstruerte en tremodell av maskinen. Det finnes også en historie om at den polske motstandsbevegelsen foretok et overfall på et tysk militærkjøretøy som transporterte en Enigmamaskin. Ingen av disse tilfellene ville ha medført kjennskap til grunninnstillingene og enda mindre til operatørenes individuelle beskjedinnstillinger. Disse historiene er således lite troverdige.
== Signaletterretningen «Ultra» ==
Signaletterretningen fra knekkingen av tysk Enigmatrafikk og fra FISH, ble kalt Ultra; FISH var kodeknekkingen av TUNNY-trafikken.Med hjelpen de hadde fått fra polakkene begynte engelskmennene selv å arbeide med tysk Enigmatrafikk. Tidlig i 1939 opprettet (britisk) secret service sin «Code and Cypher School» på Bletchley Park 80 km nord for London, med det formål å knekke de tyske Enigmakodene hvis det var mulig. De opprettet også et stort oppsnappingsnettverk, som skulle samle inn den krypterte trafikken til kodebryterne på Bletchley. Med tiden oppsto også en temmelig stor organisasjon som kontrollerte distribusjonen av den resulterende hemmelige informasjon. Strenge regler ble satt i verk for å begrense antallet personer som kjente til eksistensen av informasjon fra Ultra, og for å sikre at ingen handlinger ville gi Aksemaktene mistanke om at de Allierte kjente deres planer.
På Bletchley Park overvant engelske matematikere, kryptografer, sjakk- og bridgespillere samt kryssordfanatikere de problemene de tyske Enigmavariantene stilte dem overfor, og de fant metoder for å knekke dem. Blant disse var Alan Turing. Den informasjonen de fikk i hendene ble med tiden kalt Ultra. De engelske metodene var svært lik de opprinnelige polske, men var basert på andre detaljer fordi den tyske hær for det første hadde endret praksis (flere skiver etc), slik at de polske prinsippene ikke virket uten modifikasjoner. Og for det andre hadde den tyske flåte alltid hatt en sikrere praksis, ingen hadde dekodet noe av dens trafikk.
En ny metode var avhengig av det faktum at reflektoren (en patentert egenskap ved Enigmamaskinen) garanterte for at ingen bokstav kunne kodes som seg selv, slik at en 'A' aldri ville bli kodet som 'A'(se figur 1). En annen teknikk baserte seg på forskjellige alminnelige tyske fraser som for eksempel "Heil Hitler" eller "svar utbedes", som ville det være sannsynlig å finne i klartekst i flere beskjeder. Vellykkede gjetninger på klarteksten ble kalt «krybber» på Bletchley. Med et sannsynlig klartekstfragment og kjennskapen til at ingen bokstav kunne kodes som seg selv, var det ikke uvanlig at en korresponderende kodet tekst kunne identifiseres. Dette gir et meget godt hint om hvilke innstillinger som er brukt til teksten, på samme måte som polakkene var kommet frem til budskapsinnstillingene før krigen.
Tyske operatører var i noen tilfeller til stor hjelp for kodeknekkerne. På et tidspunkt ble en operatør bedt om å sende et testbudskap, han trykket på T-tasten gjentatte ganger og sendte budskapet. Den engelske analytikeren som mottok en lang meddelelse uten en eneste T forstod umiddelbart hva som hadde skjedd. I andre tilfeller brukte Enigmaoperatørene konstant de samme innstillinger til meddelelsene uten å endre dem, det var ofte deres egne initialer eller deres kjæresters. Analytikerne ble satt til å finne sånne tekster i mylderet av trafikk som ble oppfanget hver eneste dag, slik at man på Bletchley ved å benytte den opprinnelige polske teknikken lette etter dagens grunninnstillinger. Andre tyske operatører brukte «formularer» til daglige rapporter, spesielt værutsikter, så den samme "krybbe" kunne tas i bruk hver dag.
Fra begynnelsen var den tyske marines Enigmaversjon mer komplisert, idet den brukte en større variasjon av skiver enn hærens og luftvåpenets, så vel som flere forskjellige bruksmåter. Dette gjorde dem mye sikrere enn andre Enigmavarianter. Engelskmennene hadde ikke den minste idé om grunninnstillingene til disse maskinene, og man hadde meget få sannsynlige klartekstmeddelelser som kunne brukes. Andre og langt mere direkte metoder var nødvendige for å bryte dette systemet, og med de tyske ubåtene som på det tidspunkt gikk amok i Atlanterhavet var mer direkte tilgang til problemet nærliggende.
Den 7. mai 1941 erobret engelske kommandosoldater et tysk værskip sammen med dets krypteringsutstyr og koder, og to dager senere kapret de U-110 med dens Enigmamaskiner, kodebok, operasjonsmanual og andre informasjoner som satte dem i stand til å bryte kodene helt inntil slutten av juni.
Ut over U-110 ble Enigmamaskiner eller innstillingsbøker erobret fra i alt sju ubåter og åtte tyske overflateskip, heriblant ubåtene U-505 (1944) og U-559 (1942), såvel som fra et antall værskip, ombygde trålere og andre skip. Adskillige andre fantasifulle metoder ble tenkt ut, inklusive Ian Flemings forslag om å «styrte ned» med erobrede tyske bombefly i havet nær tyske skip, med det formål å bli «reddet» av disses besetninger, som så ville bli tatt til fange av kommandosoldater som ville være gjemt i flyene.
I andre tilfeller lurte de allierte tyskerne til å forsyne dem med «krybber». For å gjøre dette kunne de allierte legge ut miner (eller andre aksjoner), deretter lyttet de til de beskjedene som ble sendt. Så visste man at ordet "Minen" ville forekomme i noen av dem. Denne teknikken ble kalt gardening (hagearbeid).
Hvis tyskerne på et tidspunkt hadde skiftet ut hver eneste skive på et og samme tidspunkt, er det mulig at engelskmennene aldri ville ha kunnet bryte koden. På den andre side ble det aldri gjort, både på grunn av omkostningene og vanskeligheten ved å få så mange nye skiver utlevert til skip og enheter. I stedet tilføyde tyskerne med jevne mellomrom nye skiver til de eksisterende, og da var det hele tiden mulig å dekode innstillingene på disse etter kort tid.
Selv disse korte periodene hadde dramatisk innvirkning på krigen. På kurver over mengden av kode som var dechiffrert mot britiske flåtetap pr måned var det tydelig å se at tapene steg når Enigmakoden 'gikk i sort' og omvendt. Men i 1943 var det dekodet så mye trafikk at kodebryterne hadde en glimrende forståelse for de budskap som ble sendt til forskjellige tider og fra forskjellige kilder. For eksempel var en meddelelse som kom fra vest klokken 6 om morgenen høyst sannsynlig fra et værskip i Atlanteren, og det betød at meddelelsen nesten med sikkerhet inneholdt disse «krybbene». Fra dette tidspunkt ble den tyske marines Enigmabudskaper lest konstant, selv etter endringer i grunninnstillingene.
På den andre siden reduserte de nye knepene, som det polske system, kun antallet mulige innstillinger. Det var stadig utallige kombinasjoner, og på grunn av de nye skivene var antallet variasjoner enda større enn de polakkene hadde vært stilt overfor. Løsningen på dette problemet var at de allierte «went industrial», og fremstilte mye større versjoner av den polske bomben som kunne teste hundrevis av nøkler på en gang.
Noen tyskere hadde en anelse om at alt ikke var som det skulle være med Enigma. Karl Dönitz mottok rapporter om "umulige" trefninger som fikk ham til å mistenke lekkasjer i sitt kommunikasjonssystem. Ved et tilfelle møttes tre ubåter ved en liten øy i Det karibiske hav, hvorpå en engelsk destroyer dukket opp fordi den ikke kunne motstå et så fristende bytte. Alle tre slapp unna og rapporterte om det som var skjedd. Dönitz forlangte øyeblikkelig en gjennomgang av sikkerheten ved Enigma. Analysen konkluderte med at hvis det var et problem var det ikke forårsaket av Enigma som sådan. Dönitz fikk allikevel skiftet ut kodebøkene, og britene var dermed igjen ute i mørket for en tid. Han ble aldri overbevist om at Enigma ikke var sikker. Dette selv om hans egen kontraspionasje «B-Dienst», som delvis hadde brutt den engelske marines koder, leverte informasjon som tydet i den retning. Etter krigen fant og tilbakeholdt grupper fra det amerikanske TICOM-prosjekt et betydelig antall tyske kryptografipersonalmedlemmer. Blant de tingene som de fikk at vite fra dem var at i det minste tyske kryptografer utmerket godt forstod hvordan Enigmameddelelser kunne brytes. De fant det bare umulig å forestille seg at noen ville begi seg ut på det enorme arbeide det krevde.I 1941 fant den engelske etterretningstjenesten ut at den tyske marine skulle til å introdusere Triton, som var en ny fireskivet Enigma, i stedet for den gamle med tre skiver. For de allierte var det heldig at en ubåt i desember ved en feiltagelse sendte en meddelelse med Triton, før systemet var implementert. Da de innså feiltagelsen, gjenutsendte de meddelelsen med den gamle tre-skivers Enigma, og dette ga britene nok av hint til at den ny maskinen var knekket meget kort tid etter at den ble operativ 1. februar 1942. Triton-nettverket ble gitt navnet Shark.
I 1945 kunne nesten all tysk Enigmatrafikk dekodes i løpet av en eller to dager, allikevel forble tyskerne overbevist om dens sikkerhet. Hvis de hadde vært klar over de alliertes fremskritt med Enigmakoden, ville de simpelthen ha skiftet ut systemene, og tvunget kodebryterne til å starte forfra. Kodetrafikken ble betraktet som så sikker at tyskerne åpent diskuterte sine planer og troppebevegelser. På den måten forærte tyskerne allierte store mengder meget anvendelig informasjon.
Et eksempel på at informasjon ble tilgjengelig for de allierte gjennom Enigma-kodeknekking, men der informasjonen ble feiltolket, var slaget om Ardenne.
Det antas iblant kodeknekkingen av marinens Enigmakode medførte at krigen ble avkortet med ett år eller mere, sett i lys av virkningen på slaget om Atlanteren i 1940.
=== Herivel-tipset (the Herivel Tip) ===
Kodeknekkeren John Herivel jobbet på Bletchley Park; Han hadde blitt rekruttert av sjefen for Hut 6, organisasjonen som hadde i oppdrag å angripe Enigma-chiffreringen til den tyske hæren og Luftwaffe; Etter at Hut 6 hadde klart å dekryptere i perioder, hadde Hut 6 vanskeligheter og ble hindret fra å knekke «the Red, som ble brukt av Luftwaffes sambandsoffiserer som jobbet med hæren»; I de første syv månedene av 1940 måtte krypteringen knekkes for hånd, og i mars klarte man ikke å knekke koden lenger (- de elektromekaniske apparatene - bomba (entall) som ble brukt til knekking av Enigma-koden, kom først flere måneder seinere)»; Herivel gjettet seg fram til en måte hvordan tyske operatører av Enigma-maskiner brøt sikkerhetsinstrukser, og Herivel gjettet hvordan dette ville gi utslag, og Herivel kom med forslag for hvordan kodeknekkerne kunne samle informasjon, for deretter å knekke koden; forslagene ble prøvd i noen uker uten resultat; men i forbindelse med tysk invasjon i Nederland (eller Frankrike - kildene spriker) i mai, viste Herivel-tipset seg å stemme; Dette ledet til videre knekking av Enigma-kodene.
== Etter krigen ==
«Etter krigen gav den britiske regjeringen bort tyske Enigma-maskiner til flere tidligere kolonier (bl.a. India og Pakistan), uten at brukerne visste om at kryptogrammene lot seg forsere. Dette ble ikke kjent for offentligheten før begynnelsen av 1970-årene».I 1970 var nyere EDB-baserte kodesystemer i ferd med å bli vanlige, ettersom verden i større grad var i ferd med å gå over til computerisert kommunikasjon, og brukbarheten til Enigmakopier (og skive-maskiner i almindelighet) raskt avtok.
=== Tilfang av litteratur ===
I 1967 ga David Kahn ut sin bok The Codebreakers, som beskrev erobringen av en marineenigma fra U-505; Der nevner han at Enigmameddelelser allerede på det tidspunkt ble dekodet ved hjelp av maskiner som fylte flere bygninger.
Offisielle rapporter om noen av Bletchley Parks operasjoner ble frigitt i 1974. Anstrengelsene som ble gjort for å knekke Enigma-krypteringene ble ikke avslørt før 1970-tallet.Stephen Budianskys Battle of Wits: The Complete Story of Codebreaking in World War II, kom ut i 2000.
Simon Singhs The Code Book, kom ut i 1999.
Hugh Sebag-Montefiores Enigma: The Battle for the Code, kom ut i 2000.
Mange beretninger om disse begivenheter og andre kryptografiske hendelser fra 2. verdenskrig er siden blitt publisert. Flere av dem er upålitelige i mange henseender. Dette er der flere årsaker til:
Ikke alle forfatterne hadde førstehåndskjennskap til alt (flere bøker er utgitt av folk som arbeidet på Ultra-siden av Bletchley Park, men der var arbeidet ytterst oppdelt, noe som gjør det vanskelig å kreditere flere episoder, siden man kun har en kilde. Historien om at Churchill med vilje ikke grep inn overfor Luftwaffes bombing av Coventry som var kjent på forhånd gjennom Enigmadekryptering, er en av disse episodene.
Arbeidet som ble utført var innviklet og meget teknisk (de som ikke bryr seg om slike ting har sikkert ikke forstått detaljene eller betydningen av disse detaljene helt riktig).
Dokumenter er forsvunnet i de hemmelige arkivene, og de som ikke forsvant tok det årtier for å få frigitt til offentligheten, og uansett ble ingen av dem skrevet opprinnelig eller senere med henblikk på å skape historisk klarhet.
Regjeringer velger ofte å beholde sine hemmeligheter eller å frigi dem med et formål, og ikke for offentlighetens skyld.
Forfattere har ofte sin egen dagsorden (minst et tilfelle av et spinn av løgner er kjent vedrørende det engelske kryptoanalytiske fremskritt overfor et bestemt japansk flåtekodesystem fra andre verdenskrig – det ble påstått at beretningen stammet fra de uutgitte memoarene til en australsk kodeanalytiker, men viktige deler av utgivelsen ble simpelthen oppfunnet av forfatteren).
Mange forfattere har ikke gjort leksene sine (Enigmaspionen "Asch"s skjebne ble ikke offentlig kjent før Hugh Sebag-Montefiore oppsporte datteren i cirka 1999; se hans bok angående detaljene).Spesielt kryptografiens nyere historie må studeres med større skepsis enn om man leser historie i alminnelighet.
=== Byer der maskiner er utstilt ===
Trondheim: Justismuseet og Rustkammeret
Narvik: Nordland Røde Kors krigsmuseum skal gjenåpne 7. juli 2016München: Deutsches Museum har både tre- og fire-rotors tyske militære modeller, samt flere sivile modeller.
London: Government Communications Headquarters, Science Museum og Jozef Pilsudski-instituttet i London - som har utstilt Polish Enigma double som ble satt sammen i Frankrike i 1940.
Bletchley Park: National Codes Centre
Warszawa: Polske hærens museum
Stockholm: Armémuseum)
Tavastehus i Finland: Krigshistorisk signalmuseum
Lyngby: Technical University of Denmark
Canberra: Australian War Memorial og i inngangspartiet til Defence Signals Directorate
=== Andre kjente eksemplarer ===
Et «Enigma 1» - som fabrikken benevnte «Ch.11a» - «ble funnet blant bortkommet baggasje på et tog i Italia, mot slutten av den andre verdenskrigen», ifølge cryptomuseum.com.
== Se også ==
Elektromekanikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bletchley Park Arkivert 9. desember 2009 hos Wayback Machine., offisielt nettsted (engelsk)
Enigma, diskuteret på The Beginner's Guide to Cryptography
Enigma – a very famous story of cryptology av Martin Oberzalek (engelsk)
The Enigma cipher machine, av Tony Sale, den opprinnelige leder av the Bletchley Park Museum (engelsk)
Enigma-samlingen Arkivert 10. mai 2016 hos Wayback Machine.
Enigma simulator Wehrmacht – Kriegmarine
Enigma simulator med mange lenker (engelsk)
Enigma sted med Enigmasimulatorer til flere forskjellige OS og mye annet Enigmarelatert (engelsk)
Frode avslører nazistenes hemmeligheter | Enigma (fra gresk: «gåte») var en elektromekanisk krypteringsmaskin, som i stort omfang ble brukt av de fleste tyske militærstyrker til både kryptering og dekryptering av informasjon under andre verdenskrig. Den var enkel å bruke, og koden ble fra tysk side ansett for sannsynligvis å ikke kunne knekkes i overskuelig framtid, noe som var hovedårsaken til dens utbredelse. | 7,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odyssevs | 2023-02-04 | Odyssevs | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den trojanske krig', 'Kategori:Iliaden', 'Kategori:Odysseen', 'Kategori:Personer fra gresk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Odyssevs (gresk: Ὀδυσσεύς), også kjent under det latinske navnet Ulysses (latin: Ulyssēs), var den antikke greske kongen av Ithaka (øyene vest for det greske fastland), og en av heltene i Homers episke dikt Odysseen. Han har også en viktig rolle i Homers Iliaden, og i andre tekster i Episk syklus.
Som konge av Ithaka, gift med den trofaste Penelope, far til Telemakhos, og sønn av Laertes og Antiklea, var Odyssevs kjent for sin list og rådsnarhet, og har således fått det litterære tilnavnet mētis, «den listige». Han er mest kjent for de ti begivenhetsrike årene han trengte for å seile hjem etter å ha deltatt i den ti år lange krigen mot Troja, hvor han overlistet trojanerne ved å gjemme de greske soldatene i en stor hest bygget i tømmer.
| Odyssevs (gresk: Ὀδυσσεύς), også kjent under det latinske navnet Ulysses (latin: Ulyssēs), var den antikke greske kongen av Ithaka (øyene vest for det greske fastland), og en av heltene i Homers episke dikt Odysseen. Han har også en viktig rolle i Homers Iliaden, og i andre tekster i Episk syklus.
Som konge av Ithaka, gift med den trofaste Penelope, far til Telemakhos, og sønn av Laertes og Antiklea, var Odyssevs kjent for sin list og rådsnarhet, og har således fått det litterære tilnavnet mētis, «den listige». Han er mest kjent for de ti begivenhetsrike årene han trengte for å seile hjem etter å ha deltatt i den ti år lange krigen mot Troja, hvor han overlistet trojanerne ved å gjemme de greske soldatene i en stor hest bygget i tømmer.
== Navn, etymologi og tilnavn ==
Hans navn har flere varianter: Olysseus (Ὀλυσσεύς), Oulixeus (Οὐλιξεύς), Oulixes (Οὐλίξης) og han var kjent som Ulyssēs på latin eller Ulixēs i romersk mytologi.
Etymologien av navnet er omtvistet. I henhold til ett syn er navnet Odyssevs avledet fra verbet odussomai (ὀδύσσομαι), i betydningen «å bli vred mot», «hat», noe som antyder at navnet kunne bli gjengitt som «den som er vred/hater».
Et alternativt syn er at navnet er av en opprinnelse som ikke er gresk, og antagelig heller ikke indoeuropeisk, men med ukjent etymologi.I Iliaden og Odysseen er det flere litterære epiteter (beskrivende tilnavn) for å karakterisere Odyssevs. I Odysseen 19 hvor Odyssevs' tidlige barndom er beskrevet, ble Autolykos bedt av ammen Eurykleia om å gi gutten navn. Eurykleia forsøkte å forlede ham til å gi gutten navnet Polyaretos, i betydningen «ham som har blitt bedt mye for».
På gresk kan imidlertid Polyaretos også bli forstått i den motsatte mening: «mye forbannet». Autolykos synes å forstå denne tilleggsmeningen av navnet og ga således sin dattersønn navnet Odyssevs. Han har også farsnavnet Laërtiadês (gresk: Λαερτιάδης), sønn av Laertes. Da Odyssevs møtte kyklopen Polyfemos kalte han seg Utis (eller oudeis), som betyr «ingen», men det er også en fiffig sammendragning av navnet Odyssevs.
Odyssevs' navn og fortellinger ble også lagt til og tilpasset etruskisk mytologi under navnet Uthuze.
== Slekt ==
Svært lite er fortalt om Odyssevs' bakgrunn, annet enn at hans bestefar på farssiden, eller muligens ste-bestefar, er Arkesios, sønn av Kefalos og sønnesønn av Aiolos, og hans bestefar på morssiden var Autolykos, sønn av Hermes og Khione. I henhold til Odysseen var hans far Laertes
og hans mor var Antiklea, skjønt det eksisterer en ikke-homersk tradisjon
som hevder at Sisyfos var hans virkelige far, men det tjener som en fornærmelse overfor Odyssevs' karakter. Ryktet gikk at Laertes kjøpte Odyssevs fra den medvitende kongen,
men hans sanne slekt ble alltid avslørt mot slutten av skuespillene.
Odyssevs skal ha hatt en yngre søster, Ktimene, som dro til Same for å bli gift, og er nevnt av svinerøkteren Eumaios som hun vokste opp sammen med i Bok XV av Odysseen.Ithaka, en øy langs den joniske nordvestlige kystlinjen av Hellas, er en av flere øyer som kan ha utgjort riket til Odyssevs' familie, men den sanne utstrekning av Kefalos' rike og de faktiske identitetene av de øyer som er nevnt i Homers tekster er ukjente.
== «Grusomme Odyssevs» ==
Homers Iliaden og Odysseen framstiller Odyssevs som en kulturhelt, men romerne, som mente at de selv var etterkommere av den trojanske helten Aineias, betraktet ham utelukkende som en slyngelaktig forfalsker eller bedrager. I Vergils Æneiden er han jevnlig referert til som «grusomme Odyssevs» (latin dirus Ulixes) eller «svikefull Odyssevs» (pellacis, fandi fictor). Turnus i Æneiden ix gir Aineias bilder av krevende, likeframme romerske dyder, erklærer at «Du skal ikke finne sønnene til Atreus her, heller ikke jukset til den slu Ulysses å frykte». Mens grekerne beundret Odyssevs' kløkt og lureri, var disse kvalitetene ikke innbydende for romerne, som hadde iboende en ubøyelig æresfølelse. I Evripides' tragedie Ifigenia i Aulis (405 f.Kr.) fortelles det at etter å ha overbevist Agamemnon om å samtykke til å ofre sin datter Ifigenia for å formilde gudinnen Artemis, lettet Odyssevs denne ofringen ved å fortelle hennes mor Klytaimnestra at piken skulle bli gift til Akilles. Hans forsøk på å omgå sin hellige ed for å forsvare Menelaos og Helena krenket de romerske oppfatningene om plikt; de mange strategiske grep og lureri som han benyttet for å få det på sitt vis, fornærmet de romerske følelsene om ære.
== Før den trojanske krig ==
Odyssevs' liv er plassert i de mørke århundrene i gresk historie, en gang på 1200-tallet f.Kr., og sagnene om Odyssevs og Trojakrigen ble formidlet muntlig av omreisende skalder og sangere i flere århundrer før de ble skrevet ned og fant sin form i eposene Iliaden og Odysseen, bestående av henholdsvis 16 000 og 12 000 linjer. Disse diktene har sannsynligvis en historisk kjerne på samme måte som fortiden lever videre i andre heltedikt.
Derimot handler Iliaden om kun noen få dager av den ti år lange beleiringen av Troja som ender med Hektors død. Odysseen beskriver den ti år lange reisen fra Troja til Odyssevs hjemsted på Ithaka, preget av storslåtte eventyr og fantastiske skipperskrøner som er blitt samlet i ett verk.
Homers verker, i den grad det er en eller flere forfattere, ble antagelig nedskrevet en gang fra slutten av 800- til begynnelsen av 600-tallet f.Kr. Først på 400-tallet fikk grekerne sans for historie i moderne forståelse av begrepet, men da var den mytiske fortiden allerede for fjern.
Hva som fortelles om Odyssevs' liv før Trojakrigen er hovedsakelig fra mytografene Pseudo-Apollodorus (100-tallet f.Kr.) og Hyginus (ca. 64 f.Kr. –17 e.Kr.) som begge kommer etter Homer med adskillige århundrer. To historier er særskilt velkjente:
Odyssevs var opprinnelig en av Helenas friere. Han forsøkte å hjelpe hennes far Tyndareos med å avgjøre hvem som skulle få gifte seg med datteren; til gjengjeld støttet Tyndareos Odyssevs i hans frieri til Penelope. Odyssevs og alle de andre frierne ga sitt ord på å forsvare Helenas ekteskap med den vinnende frieren, Menelaos, kongen av Sparta. Da Helena ble bortført, tilkalte Menelaos de andre frierne for å innfri deres eder, og for å få hjelp til å skaffe henne tilbake, et forsøk som førte til mobiliseringen av den trojanske krigen. Odyssevs forsøkte å unngå det med å simulere galskap, da et orakel hadde forutsett en langvarig hjemreise for ham om han dro ut i krigen. Han spente et esel og en okse til plogen (da de hadde ulik lengde, forhindret det å pløye hensiktsmessig) og begynte å så sine marker med salt. Palamedes, på vegne av Menelaos' bror Agamemnon, forsøkte å motbevise Odyssevs' galskap, og plasserte Telemakhos, Odyssevs' unge sønn, foran plogen. Odyssevs vred plogen vekk fra sønnen, og avslørte således sitt lureri.
Odyssevs beholdt et nag mot Palamedes under hele krigen for å ha avslørt hans list og for å ha dratt ham vekk hjemmefra.
Odyssevs og de andre sendebudene til Agamemnon reiste deretter til øya Skiros for å rekruttere Akilles, ettersom en spådom hadde sagt at Troja ikke kunne bli erobret uten ham. De fleste redegjørelser forteller at Akilles' mor Thetis forkledde den unge krigeren som en kvinne for å skjule ham fra sendebudene, ettersom et orakel hadde fortalt at Akilles verken ville leve et langt, fredelig liv eller oppnå evig ære om han døde ung. Den lure Odyssevs oppdaget hvem av kvinnene foran ham som var Akilles, da kun én av dem var interessert i å undersøke våpnene som var skjult blant en rekke kostbare gaver for døtrene til deres vert. Odyssevs sørget deretter for at et krigshorn ble blåst, og øyeblikkelig grep Akilles et våpen og avslørte seg selv. Da måtte han følge Agamemnons innkalling, og dra med de andre grekerne i krigen.
== I Trojakrigen ==
=== Iliaden ===
Se hovedartikkel, Iliaden
Odyssevs var en av de mest kjente greske krigerne under Trojakrigen. Ved siden av Nestor og Idomeneus var han blant de mest tiltrodde rådgivere. Han kjempet alltid for den akajernes sak, særlig når det ble stilt spørsmål ved kongen, som i et tilfelle da Thersites hevet røsten mot ham. Da Agamemnon, i den hensikt å sette akajernes moral på prøve, fortalte om sin hensikt å forlate Troja, var det Odyssevs som gjeninnførte orden i grekernes leir. Senere, etter at mange av heltene hadde forlatt slagmarken på grunn av skader, blant dem også Odyssevs og Agamemnon, overtalte Odyssevs igjen Agamemnon om ikke å trekke seg tilbake. Sammen med to andre sendebud, ble han valgt i det mislykkete forsøket på å overtale Akilles til å vende tilbake til kampen.Da Hektor foreslo tvekamp, var Odyssevs en av akajerne som motvillig meldte seg frivillig for å møte ham. Ajax den store, sønn av Telamon, var imidlertid den frivillige som til sist kjempet mot Hektor. Odyssevs støttet Diomedes, en annen av de fremste krigerne til akajerne, under et suksessfullt angrep om natten for å drepe Rhesos, konge av Trakia og alliert av Troja, ettersom det hadde blitt spådd at om hans hester drakk fra elven Skamandros kunne Troja ikke bli erobret.
Etter at Patroklos hadde blitt drept, var det Odyssevs som rådet Akilles til å la akajerne få spise og hvile framfor å følge hans rasende vilje om å vende tilbake til slagmarken for øyeblikkelig å drepe trojanere. Til sist ga Akilles seg motvillig.
I løpet av lekene under begravelsen for Patroklos ble Odyssevs involvert i en brytekamp med Ajax, foruten også et kappløp. Med hjelp av gudinnen Athene, som favoriserte ham, og til tross for Apollon hjalp de andre konkurrentene, vant han løpet og klarte uavgjort i brytekampen, til alles overraskelse.Odyssevs har tradisjonelt i Iliaden blitt vurdert som Akilles motsetning eller antitese: mens Akilles' angst er overveldende og er selvdestruktiv, er Odyssevs oftest sett på som en mer gjennomsnittlig mann uten ekstreme kvaliteter, men kjent for sin beherskelse og diplomatiske evner. Han er mer konvensjonelt sett på som antitesen til «telemoniske» Ajax ettersom sistnevnte har bare muskelkraft å fare med, mens Odyssevs ikke bare er oppfinnsom (som bevist med hans ide om den trojanske hest), men er også en elegant taler i forsamlingen, en veltalenhet som best er demonstrert i sendebudet til Akilles i bok 9 av Iliaden. Og de to er ikke bare motsetninger på abstrakt nivå, men ofte det motsatte i praksis; de har mange dueller og sammenstøt (som fortalt i neste seksjon).
Odyssevs er en aristokrat sammen blant andre heltmodige helter i Iliaden. Det nevnes andre, enkelte fagmenn, smeder, tømmermenn, sannsigere og leger, som synes å ha høyere status enn eksempelvis kvinnelige fanger, som kalles for slaver, men som likevel ikke synes å være verre stilt enn andre. Odyssevs' folk deltar i den store krigstoktet til Troja, men de er knapt med i kampen som synes å være begrenset til nærkamp mellom tungt bevæpnede adelsmenn på begge sider. De deltar dog på forsamlingene, men uten talerett. Bare en gang våger en mann av folket å ta ordet. Det er det berømte avsnittet i Iliaden hvor Thersites tar ordet, som nevnt over, for å foreslå at man oppgir beleiringen av Troja. Øyeblikkelig slår Odyssevs ham over ryggen med sitt septer for å sette stopper for ikke nødvendigvis forslaget, men for det enestående bruddet på korrekt oppførsel.
=== Andre fortellinger fra Trojakrigen ===
Da akajernes skip nådde Trojas strender var det ingen som ville hoppe i land først ettersom det var et orakel som hadde spådd at den første akajer som satte foten på trojansk jord ville dø. Odyssevs kastet skjoldet sitt på stranden og hoppet ned på det. Han ble fulgt av Protesilaos og ble deretter den første av dem som døde.
Odyssevs tilga aldri Palamedes for å ha avslørt hans falske galskap og anklaget ham som en forræder. Ved et tidspunkt overbeviste Odyssevs en trojansk fange om å skrive et brev som lot som det kom fra Palamedes. En gullsum ble nevnt for å ha vært belønningen for Palamedes' forræderi. Odyssevs drepte deretter fangen og skjulte gullet i Palamedes' telt. Han forsikret seg at brevet ble funnet og gitt til Agamemnon, og ga også hint om retningen for at argonerne skulle å finne gullet. Det var bevis nok for grekerne og de steinet Palamedes til døde. Andre kilder forteller at Odyssevs og Diomedes egget Palamedes til å stige ned i en brønn ved muligheten av en kostbar skatt lå i bunnen. Da Palamedes var kommet ned begravde de to andre ham med steiner.Da Akilles ble drept i kamp var det Odyssevs og Ajax som med hell klarte å gjenvinne den falne krigerens lik og rustning midt i kampen. I løpet av lekene under Akilles' gravferd, konkurrerte Odyssevs igjen med Ajax. Havnymfen Thetis sa at våpnene til Akilles ville gå til den tapreste blant grekerne, men kun disse to krigerne hadde mot til å gjøre krav på tittelen. De to kom i en opphetet diskusjon om den andres dyder og fortreffeligheter for å motta belønningen. Grekerne våget ikke å velge en vinner i frykt for å fornærme den andre og således minske krigsinnsatsen. Nestor foreslo at de skulle la trojanere som var tatt til fange beslutte hvem som var vinneren. En del redegjørelser er uenige og antyder at grekerne tok en beslutning ved hemmelig valg. I uansett tilfelle var det Odyssevs som ble vinneren. Rasende og ydmyket ble Ajax drevet til galskap av Athene. Da han kom til vettet igjen, da han oppdaget i skam at han hadde drept en buskap i sin sinnssyke, tok han livet av seg selv med det sverdet som Hektor hadde gitt ham.Sammen med Diomedes dro Odyssevs av sted for å få Akilles' sønn Pyrrhos til å hjelpe akajerne, ettersom et orakel hadde uttalt at Troja ikke kunne bli erobret uten ham. Pyrrhos var som sin far en veldig kriger, også kalt Neoptolemos (i betydningen «ny kriger»). Etter å ha oppnådde dette ga Odyssevs Akilles' våpen til ham.
Det var senere de lærte at krigen ikke kunne bli vunnet uten Herakles' forgiftede piler som da var eid av den forlatte Filoktetes, som hadde blitt strandet på veg til Troja. Odyssevs og Diomedes (eller i henhold til en del redegjørelser, Odyssevs og Neoptolemos) dro av sted for å gjenfinne ham. Da de møtte Filoktetes var han fortsatt rasende på grekerne, særlig Odyssevs, for å ha etterlatt ham. Selv om hans første instinkt var å skyte Odyssevs, ble hans raseri til sist dempet av Odyssevs' overtalende dyktighet og gudenes innflytelse. Odyssevs reiste tilbake til grekerne med Filoktetes og hans dødelige piler.Odyssevs og Diomedes kom senere til å stjele Palladion, et gammelt bilde av Pallas som var identisk med Athene, gitt som gave av Zevs, og som trojanerne hadde innenfor sine murer. Byens sikkerhet hvilte på dette symbolet. Igjen hadde grekerne fått høre at Troja ikke kunne bli herjet uten at de hadde det. En del kilder indikerer at Odyssevs hadde som plan å drepe sin medsammensvorne på vegen tilbake etter at de hadde utført oppgaven, men at Diomedes unngikk dette forsøket.
Etter at beleiringen av Troja hadde vart i ti år, kom Odyssevs kanskje mest kjente og største bidrag til grekernes krigsinnstas ved å komme opp med strategien med den trojanske hesten. Med en stor hest bygget av trevarer klarte grekerne med Odyssevs' list å snike seg inn i Troja av de uvitende trojanerne. Den ble bygget av Epeios. Resten av den greske hæren trakk seg tilsynelatende tilbake, og trojanerne tok imot hesten som en fredsgave. En gresk spion, Sinon, overbeviste trojanerne om at hesten var en gave til tross for Laokoons og Kassandras advarsler. Odyssevs ledet selv grekerne ut av trehesten i mørket og således overvant trojanerne og ødela Troja. Etter at Troja var blitt herjet kastet Odyssevs den lille sønnen til Hektor, Astyanax, ned fra bymuren og til sin død for at barnet ikke skulle vokse opp og hevne sin far.
== Sjøreisen hjem til Ithaka ==
Se hovedartikkel, Odysseen
Odyssevs er antagelig best kjent som den eponymske helten i Odysseen. Dette eposet beskriver hans reise og bestrebelser mens han forsøker å komme seg hjem etter Trojakrigen og gjenoppta sin posisjon som den rettmessige kongen av Ithaka. Odysseen er delvis en fortsettelse av Iliaden. Odyssevs' beskytter er gudinnen Athene, men kan lite gjøre mot hans fiende, havguden Poseidon, som er rasende grunnet Odyssevs' rolle i Trojas nederlag og den behandling han gav Poseidons sønn Polyfemos, se under. Poseidon sørget for at Odyssevs' hjemreise ble besværlig.
På vegen hjem fra Troja, etter et angrep på byen Ismara i landet til kikonerne, hos Homer en stamme i Trakia, ble Odyssevs og hans tolv skip drevet av kurs i en storm. De besøkte de sovesyke lotusspiserne og ble tatt til fange av kyklopen Polyfemos, og klarte kun å unnslippe ved å blinde ham med en trestokk. Mens de rømte var Odyssevs' tåpelig nok til å fortelle Polyfemos hvem han var, og Polyfemos fortalte sin far Poseidon hvem som hadde blindet ham. De oppholdt seg hos Aiolos, vindens gud, som ga Odyssevs en lærsekk som inneholdt alle vinder, unntatt vestvinden. Det var en gave som ville sikre dem trygg sjøreise hjem. Imidlertid åpnet Odyssevs' mannskap sekken mens hans sov i den tro at den inneholdt gull. Alle vindene fløy ut samtidig og i den resulterende storm ble skipene drevet tilbake den retningen de hadde kommet, akkurat da Ithaka var kommet i synsranden.
Etter forgjeves ha bønnfalt Aiolos om å hjelpe dem igjen, driver de langt mot nord med tolv skip og kommer til klippekysten ved Telepylos hvor de møter de kannibalistiske laistrygonerne («strandrøverne»). Alle mennene til Odyssevs ble massakrert, da kjempene knuser flåten med kampesteiner og spidder mannskapet som fisk. Kun Odyssevs' ene skip klarer å slippe unna. Han seilte videre og besøkte heksegudinnen Kirke på øya Aiaia. Hun forvandlet halvparten av mennene han hadde igjen til griser etter å ha servert dem ost og vin. Hermes advarte Odyssevs om Kirke og ga ham et medikament som skulle motvirke Kirkes magi. Kirke ble tiltrukket av Odyssevs' motstand, ble forelsket i ham og lot hans menn slippe fri fra magien. De ble værende hos henne i over et år mens de festet og drakk, men til sist overbeviste mannskapet Odyssevs at det var på tide å seile videre til Ithaka.
Ledet av Kirkes instruksjoner krysset Odyssevs og hans mannskap havet og nådde en havn på den vestlige enden av verden hvor Odyssevs ofret til de døde og påkalte ånden til den gamle profeten Tiresias til råde seg i Hades' dødsrike. Deretter møtte han ånden til sin egen mor som hadde sørget seg til døde av hans lange fravær; fra henne får han lære for første gang nyheter fra sitt hjem, truet av grådigheten til Penelopeias friere. Han drar deretter tilbake til Kirkes øy hvor hun gir dem råd for den gjenværende delen av deres sjøreise. De passerte landet til de forførende sirenene som med sin sang forledet sjøfolk til å begå skipbrudd mot kysten av deres øy. Odyssevs lar mannskapet dekke til ørene med bivoks mens han selv lar seg binde til masten for å høre deres vakre sang. Da han beordret dem om å knyte ham opp, bant de ham strammere, og først utenfor hørevidde ble han løslatt. De passerte også landet mellom uhyret Skylla med seks hoder og malstrømmen Kharybdis hvor de rodde direkte mellom de to. Imidlertid trakk Skylla skipet mot seg ved å gripe årene og spiste seks av mannskapet. De gikk deretter i land på øya Thrinakia hvor solguden Helios' buskap går og gresser, voktet av hans datter Lampetia. Odyssevs overså advarslene til Tiresias og Kirke og jaktet på de hellige okser. Denne vanhelligelsen ble straffet med et skipbrudd hvor alle, unntatt Odyssevs, druknet. Han ble vasket i land på øya til nymfen Kalypso hvor hun forførte ham til å bli sin elsker i syv år før han klarte å slippe unna.
Odyssves slapp unna Kalypsos mistrøstige øy og ble venner med faiakerne på deres øy, og det siste stedet for hans hjemsted. Etter at han har fortalt dem sin historie gikk faiakernes konge Alkinoos med på å hjelpe ham å komme seg hjem. De fraktet ham om natten mens han sov tungt til en skjult havn på Ithaka. Her fant han vegen til hytten til en av hans tidligere slaver, svinerøkteren Eumaios, og møter også sin sønn Telemakhos som har kommet tilbake fra Sparta. Athene forkler Odyssevs som en vandrende tigger for at han skal lære tingenes tilstand i sitt hjem og husholdning.
I sitt eget hus erfarer han i sin usle forkledning om friernes pøbelaktige oppførsel og han planlegger deres død. Han møtte sin hustru Penelopeia og satte hennes intensjoner på prøve. Hans sanne identitet ble oppdaget av hans gamle amme Eurykleia. Da hun vasket hans føtter oppdaget hun et gammel arr som han hadde fått under en jakt på villsvin. Odyssevs får henne til å sverge å holde hans identitet hemmelig med trussel om å bli drept. Den neste dagen får Penelopeia, på Athenes råd, frierne til å konkurrere om hennes hånd i bueskyting ved å bruke Odyssevs gamle bue. Den mannen som strekke buestrengen og skyter en pil gjennom et dusin øksehoder vil få henne i ekte. Odyssevs deltar i konkurransen i sin forkledning, og han alene er den eneste som er sterk nok til å strekke buestrengen og skyte pilen gjennom øksehodene. Han vender sine piler mot frierne og med hjelp fra Athene, Telemarkos, Eumaios, og Filoteos, oksenes gjeter ble alle frierne drept. Odyssevs lot deretter de av kvinnelige tjenerne som hadde sovet med frierne bli hengt av Telemarkos. Deretter fortalte han sin sønn at han ville etterfylle sin buskap ved å plyndre øyene i nærheten.
Nå til sist kan Odyssevs avsløre seg selv for Penelopeia. Fortsatt gjenkjente hun ham ikke, ikke før hun nevnte en sak som kun hennes ektemann kunne kjenne til.
Den neste dagen besøkte Odyssevs og Telemakhos gården til hans gamle far Laertes. Borgerne på Ithaka fulgte etter Odyssevs på vegen, planla å hevne drapene på frierne og deres sønner. Gudinnen Athene blander seg inn og overtaler begge sider til inngå fred.
== Andre fortellinger ==
Odyssevs er en av de mest tilbakevendende figurer i vestlig litteratur og kunst.
=== Klassisk tid ===
I henhold til en del senere kilder, de fleste av dem rent genealogiske, hadde Odyssevs mange andre barn bortsett fra Telemakhos, de mest kjente av disse var:
med Penelopeia: Poliporthes (født etter at Odyssevs kom tilbake fra sin lange hjemreise)
med Kirke: Telegonos, Ardeas, Latinus
med Kalypso: Nausithoos og Nausinoos
med Kallidike: Polypoetes
med Euippe: Evryalos
med datteren til Thoas: LeontophonosDe fleste av disse genealogiene hadde som mål å knytte Odyssevs sammen med grunnleggelsen av mange greske byer i Italia.
I fortellingen om kong Telephos av Mysia figurerer Odyssevs mot slutten.
Det påståtte siste diktet i Episk syklus er kalt for Telegoneia, som kun er bevart i sammendrag, forteller i sammendrag historien om Odyssevs' siste sjøreise og hans død forsaket av Telephos, hans sønn med Kirke. Diktet, som de andre i syklusen, er gått tapt ved at ingen fullstendig versjon er bevart.
Fortellinger om Trojakrigen var populære emner for tragedier i Athen på 400-tallet f.Kr. Odyssevs figurerer sentralt eller indirekte i rekke bevarte dramaer av Aiskhylos, Sofokles, og Evripides, og det er kjent at han også figurerte i andre skuespill som har gått tapt. I Sofokles' Aias er han portrettert som en modernistisk fornuftens stemme sammenlignet med tittelkarakterens rigide oldtid personifisert i figuren Ajax.
Odyssevs opptrer også i Vergils latinske epos Æneiden som «Ulysses», og diktets hovedperson Aineias redder en av mannskapet til Ulysses som var etterlatt på øya til kyklopene. Han gir deretter en redegjørelse i førsteperson av en del av de hendelser som Homer fortalt hvor Odyssevs opptrer direkte i. Vergils Ulysses personifiserer forfatterens fordomsfulle syn på grekerne: han er listig og utspekulert, men også ugudelig, og til sist ondsinnet og hedonistisk.
Den romerske poeten Ovid gjenforteller deler av Odyssevs sjøreiser, og fokuserer særlig på hans romantiske involvering med Kirke og Kalypso, og gir ham en ny rolle som Ulysses i ordene til Harold Bloom, «en av de store, omvandrende kvinnebedårerne». Ovid gir også en detaljert fortelling av kappestriden mellom Ulysses og Ajak for å vinne Akilles' våpen.
Greske legender forteller om Odyssevs som grunnleggeren av Lisboa i Portugal som blir kalt for Ulisipo eller Ulisseya, som skjer i løpet av hans tyve år lange tid i Middelhavet og Atlanterhavet. Olisipo var navnet på Lisboa under Romerriket. Basert på denne folkelige etymologien, er den gjenfortalt av historikeren Strabon basert på ordene til Asclepiades av Myrleia, også av kartografen Pomponius Mela, av grammatikeren Solinus, og til sist også av den portugisisk forfatter Luís de Camões i hans episke dikt Os Lusíadas, skrevet i homerisk stil.
=== Middelalderen og renessansen ===
Dante Alighieri i canto 26 av hans Den guddommelige komedie gjenoppliver Odyssevs som «Ulisse» og som han møter i sin nedstigning nær bunnen i helvete. Sammen med Diomedes går han rundt innhyllet i flammer i den åttende ring (svindlere) av den åttende sirkel (syndere av ondskap), som guddommelig straff for hans intriger og konspirasjoner som vant den trojanske krigen. Det er med andre ord det gamle romerske naget mot Odyssevs som dukker opp på nytt. I et berømt avsnitt lar Dante Odyssevs komme med en annerledes versjon av hans siste sjøreise og død enn hva som er kjent fra Homer. Han forteller hvordan han dro ut med sine menn på den siste oppdagelsesreise for å seile bortenfor Herkulessøylene og inn i det vestlige hav for å finne ut hvilke opplevelser som ventet dem der. Mennesker, sier Ulisse, er ikke skapt for å leve dyrisk, men å følge ærbarhet og kunnskap.Etter å ha reist vest og sørover i fem måneder så de i horisonten et stort fjell som steg opp fra havet, det var Skjærsilden i Dantes kosmologi, før en storm senket dem. Dante hadde ikke tilgang til den originale greske teksten til Homers epos, slik at hans kjennskap til dette emnet var basert fra senere kilder, hovedsakelig Vergils Æneiden og Ovid. Det er således avvik mellom Dante og Homer.
Odyssevs dukker også opp i William Shakespeares drama Troilus og Kressida som har handling fra Trojakrigen. Handlingen i dette stykket er dog lånt fra Geoffrey Chaucers dikt «Troilus og Criseyde».
=== Moderne tid ===
Den engelske nasjonalpoeten Alfred Tennysons dikt «Ulysses» (skrevet i 1833 og utgitt i 1842) presenterer en aldrende konge som har sett for mye av verden til å sitte lykkelig på en trone i tomgang mens hans dager forsvinner. Ved å etterlate oppgaven om å sivilisere sitt folk til sin sønn, samler han sammen en gruppe av gamle venner for «å seile bortenfor solnedgangen».
James Joyces roman Ulysses (1922) benytter seg av modernistiske litterære grep for å fortelle om en enkelt dag i livet til forretningsmann i Dublin ved navn Leopold Bloom. Blooms dag viser seg å ha mange detaljerte paralleller til Odyssevs' tyve år lange vandring.
I Virginia Woolfs roman Mrs. Dalloway (1925) er den sammenlignende figuren Clarisse Dalloway som også opptrer i Voyage Out og andre noveller.
Rockegruppa Creams sang «Tales of Brave Ulysses» forteller på et vis om reisene til Odyssevs, inkludert hans møte med sirene. En navnløs Odyssevs-figur er fortelleren i rockegruppa Steely Dans sang «Home at Last».
Frederick Rolfes The Weird of the Wanderer (1912) reiser helten Nicholas Crabbe (basert på forfatteren selv) tilbake i tiden og oppdager at han er reinkarnasjonen av Odyssevs, gifter seg med den vakre Helena, blir gjort guddommelig og ender opp som en av de tre vise menn i Bibelen.
Nikos Kazantzakis' episke dikt som i engelsk oversettelse The Odyssey: A Modern Sequel (1958) består av nøyaktig 33 333 linjer. Det begynner med at Odyssevs vasker av seg blodet fra Penelopeias friere. Deretter forlater han Ithaka i søken etter nye eventyr. Før sin død bortfører han Helena, utløser revolusjoner på Kreta og i Egypt, kommuniserer med Gud, og møter representanter fra ulike kjente historiske og litterære figurer som Vladimir Lenin, Don Quijote, og Jesus Kristus.
Suzanne Vegas sang «Calypso» forteller om Odyssevs fra Kalypsos synsvinkel og forteller om da han kom til hennes øy og om hans avskjed.
Brødrene Joel og Ethan Coens film O Brother, Where Art Thou? (2000) er løselig basert på Odysseen, men imidlertid har brødrene hevdet at de ikke har lest eposet. George Clooney spiller Ulysses Everett McGill som leder en gruppe rømte straffanger gjennom et eventyr på søken etter en nedgravd skatt. På deres reise møter de blant andre en trio av sirener og en enøyd bibelselger.
Mellom 1978 og 1979 gjorde den tyske regissøren Tony Munzlinger en dokumentarserie kalt for Unterwegs mit Odysseus («Underveis med Odyssevs») hvor en gruppe med filmfolk seilte rundt i Middelhavet på jakt etter spor fra Odyssevs i en moderne setting av Odysseen. Innimellom filmfolkenes utforskninger er det utklipte bilder som forteller om Odyssevs historie og fortalt av skuespilleren Hans Clarin.
The Penelopiad (2005) av Margaret Atwood gjenforteller historien sett gjennom øyene til Penelopeia.
Skuespilleren Kirk Douglas framstilte Odyssevs i den italienske filmen Ulisse fra 1955. Skuespilleren Sean Bean framstilte Odyssevs i filmen Troja som hadde Brad Pitt i hovedrollen som Akilles. Skuespilleren Armand Assante spilte Odyssevs i TV-serien The Odyssey. Odyssevs har også blitt framstilt av John Drew Barrymore i den italienske filmen Guerra di Troia (engelsk tittel «The Trojan Horse») (1961) og av Piero Lulli i den italienske filmen L'ira di Achille (engelsk tittel «The Fury of Achilles») (1962).
=== Komparativ mytologi ===
I Odysseen fortellers det om hvordan Odyssevs i forkledning er den eneste som greier å spenne sin gamle bue. Det samme temaet finnes i hinduistisk mytologi med helten Nala og prinsesse Damayanti og hvor førstnevnte blir adskilt fra Damayanti og er gjenforent med henne. Fortellingen om å spenne buen er lik beskrivelsen i Ramayana («Ramas vandring») hvor Rama spenner buen for å vinne Sitas hånd i ekteskap.
== Se også ==
Gresk mytologi
== Referanser ==
== Litteratur ==
Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur. Universitetsforlaget.
Tole, Vasil S. (2005): Odyssey and Sirens: A Temptation towards the Mystery of the Iso-polyphonic Regions of Epirus, A Homeric theme with variations. Tirana, Albania. ISBN 99943-31-63-9.
Bittlestone, Robert; med James Diggle & John Underhill (2005): Odysseus Unbound: The Search for Homer’s Ithaca. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-85357-5. Odysseus Unbound website
Bradford, Ernle (1963): Ulysses Found, Hodder and Stoughton
== Eksterne lenker ==
(en) Odysseus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Archaeological discovery in Greece may be the tomb of Odysseus» fra Madera Tribune | Odyssevs (gresk: Ὀδυσσεύς), også kjent under det latinske navnet Ulysses (latin: Ulyssēs), var den antikke greske kongen av Ithaka (øyene vest for det greske fastland), og en av heltene i Homers episke dikt Odysseen. Han har også en viktig rolle i Homers Iliaden, og i andre tekster i Episk syklus. | 7,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MTV | 2023-02-04 | MTV | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:MTV', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 1981', 'Kategori:TV-kanaler fra USA'] | MTV (Music Television) er en amerikansk musikk-tv-kanal basert i New York. Den ble lansert 1. august 1981, der hensikten med kanalen var å spille musikkvideoer guidet på lufta med kjente «VJ-er».
Michael Jackson var den første svarte artisten som viste musikkvideoene sine på MTV. Takket være Jackson, ble MTV til noe helt annet. MTV kom med en uttalese i 2009 der de sier: «MTV laget ikke Michael Jackson, han laget oss. Ingen andre rocket VMA som han gjorde! Full respekt fra MTV.»John Lack, som ledet åpningsshowet, sa følgende: «Ladies and gentlemen, Rock and Roll», og den første musikkvideoen som ble spilt var The Buggles med «Video Killed the Radio Star». Den andre videoen som ble spilt, og som ikke ble like berømt, var Pat Benatar med «You Better Run».
I dag spiller MTV et begrenset utvalg av musikkvideoer. Utover 1990-tallet ble det satset mer på serier og reality-TV rettet mot tenåringer og unge voksne. Dette økte ytterligere etter millenniumskiftet, noe som gikk på bekosting av kanalens visning av musikkvideoer. I 2010 bestemte kanalen seg for å distansere seg fra begrepet «Music Television», men ville allikevel beholde det gamle navnet. MTVs markedssjef Tina Exarhos uttalte i den forbindelse at: «De som ser på kanalen i dag refererer ikke til MTV som en musikkanal. Det har ikke lenger den samme emosjonelle forbindelsen».Siden lanseringen har MTV revolusjonert musikkbransjen med slagord som «Jeg vil ha min MTV», noe som har blitt et meget kjent slagord, og er mye brukt på folkemunnene. Konseptet med video jockey ble populært, og ideen om en dedikert video-basert stikkontakt for musikk ble lansert, og både artister og fans fant et sentralt sted for musikk arrangementer, nyheter og tilbud. MTV har også vært referert utallige ganger i populærkulturen av musikere, andre TV-kanaler og-programmer, filmer og bøker.
MTV har senere skapt utallige søsterkanaler i USA og tilsluttede kanaler internasjonalt, deriblant MTV Norge og MTV Europe. MTVs moralske innflytelse på unge mennesker, inkludert eksempler på sensur og sosial aktivisme, har vært grunnlag for debatt i mange år. MTVs beslutning om å fokusere mer på reality har også skapt debatt siden 1990-tallet.
| MTV (Music Television) er en amerikansk musikk-tv-kanal basert i New York. Den ble lansert 1. august 1981, der hensikten med kanalen var å spille musikkvideoer guidet på lufta med kjente «VJ-er».
Michael Jackson var den første svarte artisten som viste musikkvideoene sine på MTV. Takket være Jackson, ble MTV til noe helt annet. MTV kom med en uttalese i 2009 der de sier: «MTV laget ikke Michael Jackson, han laget oss. Ingen andre rocket VMA som han gjorde! Full respekt fra MTV.»John Lack, som ledet åpningsshowet, sa følgende: «Ladies and gentlemen, Rock and Roll», og den første musikkvideoen som ble spilt var The Buggles med «Video Killed the Radio Star». Den andre videoen som ble spilt, og som ikke ble like berømt, var Pat Benatar med «You Better Run».
I dag spiller MTV et begrenset utvalg av musikkvideoer. Utover 1990-tallet ble det satset mer på serier og reality-TV rettet mot tenåringer og unge voksne. Dette økte ytterligere etter millenniumskiftet, noe som gikk på bekosting av kanalens visning av musikkvideoer. I 2010 bestemte kanalen seg for å distansere seg fra begrepet «Music Television», men ville allikevel beholde det gamle navnet. MTVs markedssjef Tina Exarhos uttalte i den forbindelse at: «De som ser på kanalen i dag refererer ikke til MTV som en musikkanal. Det har ikke lenger den samme emosjonelle forbindelsen».Siden lanseringen har MTV revolusjonert musikkbransjen med slagord som «Jeg vil ha min MTV», noe som har blitt et meget kjent slagord, og er mye brukt på folkemunnene. Konseptet med video jockey ble populært, og ideen om en dedikert video-basert stikkontakt for musikk ble lansert, og både artister og fans fant et sentralt sted for musikk arrangementer, nyheter og tilbud. MTV har også vært referert utallige ganger i populærkulturen av musikere, andre TV-kanaler og-programmer, filmer og bøker.
MTV har senere skapt utallige søsterkanaler i USA og tilsluttede kanaler internasjonalt, deriblant MTV Norge og MTV Europe. MTVs moralske innflytelse på unge mennesker, inkludert eksempler på sensur og sosial aktivisme, har vært grunnlag for debatt i mange år. MTVs beslutning om å fokusere mer på reality har også skapt debatt siden 1990-tallet.
== MTV2 ==
1. august 1996 var oppstarten for MTV2, med opprinnelig mål om å spille musikkvideoer kontinuerlig uten reklameavbrudd, siden MTV hadde begynt å dreie innholdet mot programmer som ikke var musikkrelaterte. Dette ble endret på slutten av 2002, og idag viser de musikkvideoer, musikkrelaterte programmer og programmer som er pop- og ungdomskultur-relaterte. Målgruppen er tenåringer og personer tidlig i 20-årene.
== Se også ==
MTV Europe
MTV Norge
MTV Unplugged
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) MTV – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | MTV Norge er en norsk musikkanal som sender musikkvideoer, serier, reality og ulike underholdningsprogram. Kanalen spiller 25 % norsk musikk. | 7,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chicago | 2023-02-04 | Chicago | ['Kategori:1833 i Illinois', 'Kategori:41°N', 'Kategori:87°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1833', 'Kategori:Byer i Cook County i Illinois', 'Kategori:Byer i DuPage County', 'Kategori:Byer i Illinois', 'Kategori:Chicago', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Chicago er den tredje største byen i USA med en offisiell befolkning på 2 714 856 (2012), inkludert forsteder er befolkningsantallet mellom 9 og 11 millioner. I 1920 bodde det i Chicago rundt 50 000 innvandrere fra Norge, noe som gjorde den til den tredje største «norske» byen, etter Oslo og Bergen. Byen går også under kallenavnene «Second City» og «The Windy City». Chicago ligger i delstaten Illinois på kysten av Michigansjøen. Chicago er også et viktig trafikknutepunkt, både for luft- og jernbanetrafikk. O'Hare International Airport, Chicagos hovedflyplass, er en av verdens mest trafikkerte flyplasser. Chicago er administrasjonssted i Cook county.
I forbudstiden var Chicago assosiert med gangstere og spritsmugling. Den mest kjente gangsteren fra Chicago er trolig Al Capone.
2. desember 1942, ble verdens første, kontrollerte atomreaksjon utført ved University of Chicago som del i det topphemmelige Manhattanprosjektet.
Byen er et av flere tyngdepunker for Det demokratiske parti.
Kjente kallenavn på byen er blant annet «The Windy City», «Chi-town» (tʃ|aɪ|t|aʊ, ʃ|aɪ|t|aʊ) og «Second City».
| Chicago er den tredje største byen i USA med en offisiell befolkning på 2 714 856 (2012), inkludert forsteder er befolkningsantallet mellom 9 og 11 millioner. I 1920 bodde det i Chicago rundt 50 000 innvandrere fra Norge, noe som gjorde den til den tredje største «norske» byen, etter Oslo og Bergen. Byen går også under kallenavnene «Second City» og «The Windy City». Chicago ligger i delstaten Illinois på kysten av Michigansjøen. Chicago er også et viktig trafikknutepunkt, både for luft- og jernbanetrafikk. O'Hare International Airport, Chicagos hovedflyplass, er en av verdens mest trafikkerte flyplasser. Chicago er administrasjonssted i Cook county.
I forbudstiden var Chicago assosiert med gangstere og spritsmugling. Den mest kjente gangsteren fra Chicago er trolig Al Capone.
2. desember 1942, ble verdens første, kontrollerte atomreaksjon utført ved University of Chicago som del i det topphemmelige Manhattanprosjektet.
Byen er et av flere tyngdepunker for Det demokratiske parti.
Kjente kallenavn på byen er blant annet «The Windy City», «Chi-town» (tʃ|aɪ|t|aʊ, ʃ|aɪ|t|aʊ) og «Second City».
== Historie ==
I løpet av 1700-tallet var Chicago bebodd av primært den indianske Potawatomi-stammen, som tok plassen til Miami-, Sauk- and Fox-stammene som hadde kontrollert området tidligere. Navnet Chicago er den franske stavemåten av det algonkinske ordet shikaakwa med dobbeltbetydningen «skunk» og «vill-løk» på grunn av den fæle, råtne lukten fra en type løkplante som på den tiden vokste langs Chicagoelven. På et beslektet algonkinsk språk, abenaki, heter «stinkdyr» segogw, som på engelsk ble oppfattet som «skunk» og gikk inn i engelsk språk som navn på stinkdyret.Jean Baptiste Pointe du Sable var en haiter av afrikansk opphav og var den første som ikke var fra amerikanske urfolk som bosatte seg permanent ved Chicagoelven. Han bygde en gård ved den nordre siden av elvemunningen i 1780-årene Som følge av Greenville-avtalen fra 1795, etter urbefolkningens tap i slaget ved Fallen Timbers i den nordvestlige indianerkrig, fikk USA rettighetene til et landområde som lå ved munningen av «Chikago River». I 1803 ble Fort Dearborn etablert på den søndre elvebredden. Fortet var i bruk frem til 1837, bortsett fra tidsrommet 1812 til 1816 da det ble ødelagt under Fort Dearborn-massakren som følge av 1812-krigen.
=== Industrialisering og vekst ===
Chicago by ble grunnlagt 12. august 1833, byen hadde på det tidspunkt 350 innbyggere. De opprinnelige yttergrensene av byen ble utgjort av gatene Kinzie, Desplaines, Madison og State Street, som innrammet et område på ca. 1 km².
Før det var gått syv år, hadde befolkningen i den opprinnelige franske og indianske byen økt til ca. 4 000 innbyggere, og i 1870 var innbyggertallet kommet opp i 300 000. Chicago ble tilstått bystatus 4. mars 1837 av delstaten Illinois. Åpningen av Illinois- og Michigan-kanalen i 1848 gjorde det mulig med shipping over De store sjøer gjennom Chicago til Mississippi-elven og videre til Mexicogulfen. Den første jernbanelinjen til Chicago, Galena & Chicago Union Railroad, ble ferdigstilt samme år.
=== Den store brannen i 1871 ===
Mesteparten av bebyggelsen i Chicago bestod av trehus. Også mange av gatene og fortauene var bygget av tre. Dette førte ofte til branner. Etter tørkesommeren 1871 var brannfaren overhengende i hele Midtvesten. 7.-8. oktober ble fire kvartaler i Chicago herjet av en brann som raste i 16 timer før den ble slokket. Den var et forvarsel om det som skulle komme. Om kvelden 8. oktober gikk alarmen på nytt, og denne brannen utviklet seg til å bli den antagelig mest omfattende bybrannen i fredstid noensinne (om enn ikke den som krevde flest menneskeliv). Da brannen døde ut tidlig 10. oktober, lå 1/3 av byen i aske, deriblant mesteparten av sentrum. 250-300 mennesker var omkommet, 17 500 bygninger var ødelagt, og nesten 100 000 av byens 300 000 innbyggere var hjemløse.
Brannårsaken ble aldri funnet (at brannen skal ha startet fordi en ku sparket over ende en fjøslykt i låven til en Catherine O'Leary, er en avisand, skapt av Chicago Republican). Brannens voldsomme omfang skyldtes en uheldig kombinasjon av tørke, sterk vind og at en brannvakt feilvurderte retningen da han så ildskjæret mot himmelen. I tillegg var brannfolkene utslitt etter alle brannene i uken før, og mye av utstyret var til reparasjon eller delvis ødelagt.
Noen vil si at katastrofen har ledet til den utbredte tradisjonen hvor de fleste av Chicagos bygninger nå er bygget av murstein og stål. Samtidig som brannen var katastrofal, har historien vist at den kan ha vært til gagn for byen og forstedene. Den ga byplanleggerne en sjanse til å begynne med blanke ark og rette opp feilene fra fortiden. Det viste seg i noen grad allerede i 1874: En ny bybrann fulgte et lignende forløp. Den fortærte trehus som ikke hadde brent i 1871 og rykket raskt frem fra kvartal til kvartal. Men denne gang klarte brannvesenet – med støtte i en rad murhus og vann fra et intakt vannverk uten tretak – å stanse brannen før den nådde sentrum. I de neste årene ble det stor byggevirksomhet, verdens første skyskraper ble bygget, gatenettet ble et standard rutemønster, og byens posisjon som transportsenteret i USA ble befestet. Alt dette bidro til en langsiktig ramme for robust og fortsatt vekst.
=== Haymarketopptøyene 1886 ===
4. mai 1886 kom det til opptøyer da streikende arbeidere demonstrerte på Haymarket-torget for 8 timers arbeidsdag. To hundre politimenn gikk til angrep for å oppløse demonstrasjonen, da noen med ett kastet en bombe fra en sidegate. I kaoset som fulgte begynte politiet og noen av arbeiderne å skyte på hverandre. Da røyken lettet, hadde syv politimenn og tre ganger så mange arbeidere blitt dødelig såret.
Stedet for hendelsene ble 25. mars 1992 et minnesmerke for Chigaco og minnesmerket i Forest Park rett ved ble oppført i National Register of Historic Places og anerkjent som et nasjonalt minnemerke 18. februar 1997.
=== Iroquois Theatre-brannen 1903 ===
30. desember 1903 antente en ødelagt buelampe er sceneteppe i Iroquois Theatre. Snart stod bygningen i full fyr, og over 2000 mennesker – mange barn – forsøkte å presse seg ut gjennom den eneste utgangsdøren; nødutgangene var ikke fullført. Mange ble trammpet i hjel. Over 600 omkom i Chicagos mest dødbringende brann.
== Bybilde ==
Hele det urbane området rundt byen kalles ofte for Chicagoland og strekker seg inn i nabostatene både i nord (Wisconsin) og øst (Indiana). Dette urbane området og har nesten 10 millioner innbyggere. Cook County, hvor Chicago er fylkessete har rundt 5,3 millioner innbyggere.
=== Bydeler ===
Chicago by er delt inn i fire hovedområder: Downtown (som inneholder «The Loop»), North Side, South Side og West Side. På slutten av 1920-tallet delte sosiologer ved University of Chicago inn i 77 forskjellige bydeler med hver sine kjennetegn. Avgrensningen av disse områdene er klarere definert enn de 210 bydelene, noe som gjør dem lettere å sammenligne. Blant kriteriene har blant annet vært hvilke innvandrergrupper som har slått seg ned i de ulike nabolagene.
Både gentrifisering og ny innvandring har imidlertid gjort at det er stadig endring i dette bildet og i de ulike strøkenes karakter og kjennetegn. Dette har også delvis vært en bevisst politikk fra byen side, i et ønske om å løfte de dårligste strøkene. Videre, og dels av samme grunn får ofte nye prosjekter i gamle saneringområder også nye navn.
Downtown er byens nåværende og historiske sentrum, med blant annet Grant Park, Millennium Park Art Institute of Chicago og den kjente skyskraperbebyggelsen. Byens handelssentrum det såkalte «The Loop» som er et rektangulært område bestående av åtte ganger fire kvartaler omgitt av byens metrolinje som her går i en sirkel over gatenivå, på høyde med bygningenes andre etasje.
North Side, med Lincoln Park og nabolaget med samme navn er hovedsakelig et relativt eksklusivt, men også tett befolket boligområde. Området grenser til Downtown i sør og følger kysten av Lake Michigan nordover.
South Side grenser til Downtown i nord og følger kysten av Lake Michigan sørover, mot University of Chicago. Dette er den største bydelen, som alene dekker rundt 60 % av byen areal. Bydelen er tradisjonelt den dårligst stilte med hensyn til inntekt, utdannelse og andre sosiale målekriterier, og er borgermester Richard M. Daleys hjemområde. Bydelen har vært under sterk utvikling de siste 20 årene. I Chicagos søknad for OL 2016 er det særlig i dette området som skal utvikles med hensyn til investeringer og nybygging av anlegg og infrastruktur.
West Side er området beliggende rett vest for Downtown og noen av nabolagene i dette området har i de senere årene vært plaget av et visst forfall.
=== Arkitektur ===
Som en følge av den store bybrannen i 1871 førte dette til en ny byplanlegging, hvor en startet med blanke ark. Dette førte til en av de største byggeboomer i amerikansk historie. Gjenoppbyggingen engasjerte de fremste arkitektene i USA. Dette har ført til at arkitekturen i Chicago er mest kjent for sin originalitet mer enn at denne bygger på historiske tradisjoner.
Dette skyldes særlig Louis Sullivan, som var sentral i den arkitektoniske tenkningen rundt utviklingen av byen. I erkjennelsen av at skyskrapere representerte noe helt nytt innen arkitekturen, måtte også disse løsrive seg fra andre typer bygningers uttrykk og understreke bygningenes vertikale natur. Denne arkitekturformen og tenkningen rundt arkitektur som ble utviklet av Sullivan og hans elever, herunder Frank Lloyd Wright ble senere kjent som Chicagoskolen av historikere.
Home Insurance Building fra 1884, revet i 1931, blir regnet som verdens første skyskraper. Dette var den første som ble bygget i stål og betong bygget i en stålramme i stedet for å bruke støpejern som støttemateriale. Selv om akkurat Home Insurance Building ble kledd med murstein og naturstein, kjennetegnes denne arkitekturen med bruk av store flater med glass i fasadene, i tillegg til bruk av naturstein, herunder marmor. I dag er Chicago preget at den høye «skyline» og den tette bebyggelsen, noe som gjør at byen er kalt den høyeste og tetteste i verden.Mest kjent er bebyggelsen langs Chicagoelven og mot Michigansjøen. En av de eldste og fortsatte blant verdens høyeste bygninger er Merchandise Mart fra 1930 som ligger der hvor elvens nordlige og sørlige løp møtes. De høyeste bygningene i dag er Willis Tower (tidligere kjent som Sears Tower, 442 meter høy), Trump International Hotel and Tower, Aon Center (tidligere kjent som ESSO-bygningen) og John Hancock Center.
Byens arkitektur er imidlertid en svært variert blanding av høyhus med både kontorer og leiligheter, mellomstore bygninger og lavhusbebyggelse, herunder eneboliger. Store områder i innlandet et stykke fra Lake Michigan blir kalt for bungalow-beltet. Dette er kjennetegnet av eneboliger bygget på tidlig 1900-tallet og fram til andre verdenskrig. En av byens forsteder er Oak Park, hjemstedet til den kjente arkitekten Frank Lloyd Wright.
Fra 1963 har det utviklet seg en ny «Chicagoskole», særlig knyttet rundt ideene om strukturer utviklet av den bangladesh-amerikanske arkitekten og formgiveren Fazlur Khan. Denne formgivningen, kalt «framed tube structure» har ligget til grunn for utviklingen av både Sears Tower og John Hancock Center og en rekke av de aller høyeste skyskraperne som ble bygget siden. «Frame tube structure» bygger på bygningskonstruksjon med bygningen rundt en tre-dimensjonal hul tube eller rør.
Skyskraperen Chicago Spire skulle bli Nord-Amerikas høyeste frittstående bygning og verdens høyeste bygning utelukkende til boligformål, men arbeidet ble innstilt i 2008.
=== Parker ===
Byens motto er «Urbs in Horto» (latin: for «by i en hage»). Det er har vært byen politikk i en årrekke, særlig under nylig avgåtte borgermester Richard M. Daley, å utvikle byen som en by med tilgjengelige parker og friluftsarealer for befolkningen. I dag administrerer byen til sammen 552 parker som dekker et samlet areal på 30 km², i tillegg kommer 33 sandstrender (på tilsammen 45 km) og 10 fugle- og villdyr og våtmarksområder. Den største parken i areal er Lincoln Park.
Byen parker er brukt til rekreasjon, men også til friluftsaktiviteter som golf, båtliv og sportsaktiviteter. Noen parker er primært for hundehold. I byen parker avholdes det også årlig en rekke aktiviteter, som konserter og festivaler, naturlig nok særlig om sommeren.
De mest kjente parkene, som samlet dekker rundt en tredel av byens parkarealer, er:
Millennium Park er byens nyeste park, åpnet i 2004 med et areal på rundt 100 mål. Parken ligger rett nord for Art Institute of Chicago og Grant Park. Parken er særlig kjent for sin kombinasjon av moderne arkitektur og monumentale skulpturer. Hovedattraksjonen er paviljongen for konserter, Jay Pritzker paviljongen, tegnet av Frank Gehry, den mest moderne friluftsscenen i USA
Grant Park dekker et areal på 1,29 km² og ligger sentralt i byens sentrum mellom Michigansjøen og Michigan Avenue.
Lincoln Park dekker et areal på hele 4,9 km² og ligger nord for sentrum langs Michigansjøen. Parken har også byens dyrehage og parken har i tillegg en rekke fugler og andre arter som her lever fritt, som skilpadder, frosker, padder og bevere, noe som har vært kontroversielt, siden de feller trær i parken. Blant parkens fugler kan man finne blåhegre, natthegre, grønnhegre, stokkender, brudeand, sangspurv og hakkespetter.
Jackson Park dekker et areal på 2 km² og ligger sør for byen. Parken er særlig kjent for å være stedet for Verdensutstillingen i 1893 hvor Norge blant annet var representert med en kopi av Gokstadskipet.
Washington Park dekker et areal på 1,5 km² og ligger sør i byen og er stedet hvor i Chicagos søknad for OL 2016 er planlagt å avholde Sommer-OL 2016.
=== Samferdsel ===
Chicago er USAs største og verdens tredje største transportknutepunkt, etter Hongkong og Singapore. Byens hovedflyplass O'Hare internasjonale lufthavn er den nest mest trafikkerte flyplassen. Chicago er den eneste byen i USA hvor seks såkalte klasse 1-veier og ni Interstate Highway møtes. Videre er byen også et jernbaneknutepunkt.
I en periode frem til 1950-årene hadde Chicago verdens mest omfattende sporveissystem. Trikkene gikk også fra by til by - for eksempel Electrolinerne på ruten Chicago-Milwaukee. Men etter hvert ble trikkene erstattet med busser og biler. Den siste bytrikken ble nedlagt i 1958, selv om Electrolinerne var i drift til 1963, og togene på ruten Chicago-Michigan City går fortsatt som mellombytrikker gjennom enkelte bygater. Nedleggelsen av trikken førte til bilkøer og kaos i gatene, og gateutvidelser og nye motorveier trakk bare til seg enda flere biler og forverret situasjonen ytterligere. I dag koster bilkøene i Chicago anslagsvis 7,3 milliarder dollar bare i tapt tid.Som et ledd i en overordnet politikk for å begrense bilkjøring i byens sentrum, har også myndighetene i de senere årene knyttet Chicagos forsteder til byens omfattende lokaltransportnett, bestående av både metro og busslinjer, administrert av Chicago Transit Authority (CTA). I 2010 betjente CTA Chicago by og 35 forsteder med tilsammen 3,8 mill. innbyggere. Også byens to store flyplasser O'Hare og Midway er knyttet til dette nettet. To av metrolinjene (blant annet til O'Hare) opereres på 24-timers basis, og dette gjør byen til en av de få byene i verden med et slikt tilbud. I 2010 hadde CTA 517 mill. passasjerer, hvorav 211 mill. med metroen (fordelt på åtte linjer) og 306 mill. med busser (fordelt på 129 ruter). Hertil kom passasjerer med andre busselskaper, lokaltog og fjerntog. Persontrafikken med tog er USAs mest omfattende utenom Nordøstkorridoren.
Byen har et omfattende nettverk av sykkelstier og med utleie av sykler. Det er rundt 160 km med sykkelfiler og det utbygges fortsatt en rekke egne sykkelstier adskilt fra den øvrige trafikken.
=== Motorveier ===
Syv hovedlinjer og fire hjelpeveier (55, 57, 65 (bare i Indiana), 80 (også i Indiana), 88, 90 (også i Indiana), 94 (også i Indiana), 190, 290, 294 og 355) går gjennom Chicago og dets forsteder. Segmenter som knytter seg til sentrum er oppkalt etter innflytelsesrike politikere, med tre av dem oppkalt etter tidligere amerikanske presidenter (Eisenhower, Kennedy og Reagan) og en oppkalt etter to ganger demokratisk kandidat Adlai Stevenson. Kennedy og Dan Ryan Expressways er de travleste statlige vedlikeholdte rutene i hele delstaten Illinois. Her er tauing av biler relevant, så denne industrien er utviklet i byen
== Chicagoelven og vannveiene ==
Chicagoelven er en viktig forbindelseslinjer mellom vannveiene fra De store sjøer og gjennom Mississippi-bassenget til Mexicogolfen. Elven er også kjent for 1900-tallets byggeteknikk, etter at Generalforsamlingen i Illinois i 1887 vedtok å snu vannføringen i elven gjennom bygging av sluser og etableringen av Chicago Sanitary and Ship Canal i 1900. Dette både for å sikre byen Chicagos vanntilgang, men også for å utvide navigasjonsmulighetene på elven. I 1999 ble dette anlegget utnevnt til et 'Civil Engineering Monument of the Millennium' av American Society of Civil Engineers (ASCE). På dette tidspunktet ble elven av mange kalt «The Stinking River» («Den stinkende elven») på grunn av de store mengdene med avløpsvann som ble tømt i elven av Chicagos voksende industri. Helt fram til 1980-tallet var elven svært forurenset og ofte fylt med søppel og avfall, den daværende borgermesteren Richard M. Daley beordret et omfattende oppryddingsprogram som et ledd i byens forskjønnelse.
== Kultur ==
Chicago er kjent for sine lange tradisjoner innen både teater og musikk, herunder Chicago-blues og -soul.
=== Demografi ===
Innbyggertallet vokste lenge voldsomt – fra 4470 i 1840, 298 977 i 1870, ca. 334 000 under brannen i 1871, 3 376 438 i 1930 og 3 620 962 i 1950. Siden har det avtatt, særlig i 1970- og 1980-årene – til 2 695 598 i 2010.
Ifølge befolkningsundersøkelsen for perioden 2005-2007 gjennomført av U.S. Census Bureau, utgjøre etnisk hvite amerikanere 37,6% av byens befolkning, mens afroamerikanere utgjorde 35,0%. Folk med asiatisk bakgrunn utgjorde 4,9%, mens latinamerikanere utgjorde 28,1 %. De resterende anså seg for å tilhøre flere av disse gruppene eller andre etniske grupper.Det har vært en omfattende innvandring til byen gjennom årene, også fra Norge. I 1920 bodde det i Chicago rundt 50 000 innvandrere fra Norge i byen, noe som gjorde den til den daværende tredje største norske byen etter Oslo og Bergen. Polsk-amerikanere i byen anser byen for å være den nest største polske byen, etter Warszawa.
=== Religion ===
Den brede befolkningsmessige sammensetningen avspeiler også at det blir praktisert en rekke ulike religioner i byen. Ulike kristne menigheter som ortodokse, katolske og protestantiske er spredt rundt i byen, side om side med jødiske, islamske, buddhistiske, hinduistiske, zoroastristiske, sikh, bahai og andre.
Byen er sete for det katolske Chicago erkebispedømme med rundt 2 323 000 medlemmer i fylkene Cook (inklusive byen Chicago) og Lake.
=== Idrett ===
Hjemby til NFL-laget Chicago Bears som spiller sine hjemmekamper på Soldier Field i bydelen Near South Side, NBA-laget Chicago Bulls og NHL-laget Chicago Blackhawks som begge spiller sine hjemmekamper i United Center i bydelen Near West Side, MLS-laget Chicago Fire, som spiller sine hjemmekamper på Toyota Park i Bridgeview om lag 2 mil sør for Chicago sentrum. Chicago huser også to MLB-lag, Chicago Cubs og Chicago White Sox. Cubs spiller sine hjemmekamper på Wrigley Field i bydelen North Side, mens White Sox spiller sine hjemmekamper på Guaranteed Rate Field, i bydelen South Side. Kampen mellom disse to lagene har flere navn, men blir vanligvis omtalt som «Crosstown Classic» eller «The Windy City Showdown». Lagene har møttes 109 ganger, White Sox har vunnet 57 av kampene, Cubs 51, og én kamp har endt uavgjort.
== Politikk ==
=== Styresett ===
Chicago er fylkessete for Cook County. Byen administrasjon er delt inn i en politisk forsamling, Chicago City Council og en utøvende virksomhet, ledet av borgermesteren.
Chicago City Council består av femti direkte valgte såkalte «aldermen», eller representanter fra tilsvarende antall valgdistrikter i byen. De velges for fire år ad gangen. Sist det var valg av disse var 27. februar 2007, og samtlige bortsett fra en er fra Det demokratiske parti, noe som avspeiler dette partiets totale dominans over byen som har vart siden 1931. Den eneste representanten fra Det republikanske partiet, Brian Doherty, er valgt inn fra deler av byens nordvestlige sider, herunder områdene ved O'Hare internasjonale lufthavn. Han har imidlertid understreket at også han støttet byens demokratiske borgermester Richard M. Daley.
Borgermesteren leder byen utøvende myndighet, og velges for fire år ad gangen, uten begrensninger på antall gjenvalg. Sammen med borgermesteren, velges også byens administrative leder og økonomiansvarlige direkte og adskilt fra borgermestervalget. Borgermestervalget avholdes siste tirsdag i februar i valgåret. Dersom ingen av kandidatene skulle få over halvparten av stemmene, blir det holdt nyvalg i april, samme år.
Borgermesteren utnevner sjefen for politistyrken og brannvesenet. I tillegg har Chicagos borgermester fått fullmakt fra delstatsforsamlingen til å utnevne lederen for byens offentlige skoler, men myndighet som vanligvis ligger på delstatsnivå.
=== Dagens politiske liv ===
Dagens politiske liv i Chicago er preget av Daleys sterke stilling. I april 2005 ble han av Time Magazine utnevnt til den dyktigste av borgermestrene i de fem største byene i USA, samtidig som de påpekte hans «keiserlige» stil og makt. Daley er kjent for å ha rustet opp og betydelig utvidet kollektivtilbudet, nettverket av sykkelstier, turismen, bygging av Millennium Park, styrket byens egne miljøtiltak og miljøkrav til nye bygninger og utviklet flere av byens nedslitte strøk.
Han har markert seg nasjonalt i USA på venstresiden i amerikansk politikk, men sin tidlige motstand mot krigen i Irak, i sin sterke motstand mot spredning av håndvåpen og har innført et de facto forbud mot håndvåpen i Chicago. Han var blant de første som gikk ut med offentlig støtte til sin tidligere medarbeider Barack Obama, da denne erklærte seg som presidentkandidat ved presidentvalget i USA 2008.
I det siste har han gjort seg bemerket i arbeidet med å få Sommer-OL 2016 til Chicago, ref Chicagos søknad for OL 2016.
== Næringsliv ==
Chicago-området har USAs tredje største økonomi, i 2007 ble dette beregnet til å utgjøre en økonomi på USD 440 milliarder. Byen har også blitt beskrevet som å ha den mest balanserte økonomien i USA, blant annet fordi den er så lite konsentrert om få aktører og spredt på så mange hender. MasterCard Worldwide Centers of Commerce Index har karakterisert Chicago som den fjerde mest viktige handelssenter i verden. I tillegg har i Chicago-området blitt startet flest nye virksomheter edller utvidelser av allerede eksisterende virksomheter i USA i seks av de siste syv årene. I 2008 ble Chicago plassert på 16.-plass på UBSs liste over verdens rikeste byer.Det er beregnet at byen med omegn har en samlet arbeidsstyrke på 4,25 millioner arbeidstakere,noe som gjør den til den nest største samlingen av arbeidskraft i USA.Som finanssentrum er byen Federal Reserves sjuende distrikt gjennom Federal Reserve Bank of Chicago, egen aksjebørs gjennom Chicago Stock Exchange og opsjonsbørsen Chicago Board Options Exchange og børsen for derivater på Chicago Mercantile Exchange. For øvrig har byen en stor industri, blant annet trykkerier, forlag og matindustri. En rekke stor selskaper har sine hovedkontorer i byen, blant andre inne farmasi, som Baxter International, Abbott Laboratories og helsedivisjonen i General Electric. Utover 1800-tallet ble byen viktig som korn-mottak og distribusjon, og dette førte til at utover på 1850- og 1860-tallet ble byen også viktig innen slakterivirksomhet, særlig oksekjøtt og svin. Åpningen av Illinois- og Michigan-kanalen i 1848 var en viktig forutsetning for denne utviklingen.
Byen er også et viktig konferansesentrum. Byens største konferansesenter er McCormick Place, og dette er verdens tredje største. Byen er på tredjeplass i USA (etter Las Vegas og Orlando) med hensyn til antall årlige avholdte konferanser. Chicago har elleve Fortune 500 selskaper, mens hele Chicagoland har ytterligere 21 Fortune 500 selskaper. Byen har videre 12 Fortune Global 500 selskaper og 17 Financial Times 500 selskaper. Byen har i tillegg et Dow 30 selskap: flyfabrikanten Boeing som flyttet hovedkvarteret til Chicago fra Seattle i 2001. Loughborough University i England har klassifisert Chicago som en «alfa−verdensby» i en undersøkelse fra 2008.
== Flyplasser ==
Chicago O'Hare internasjonale lufthavn
Midway internasjonale lufthavn
General Mitchell internasjonale lufthavn
== Panoramabilder ==
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Chicago – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Chicago – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Chicago hos Wikivoyage | | areal = 606.2 | 7,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luftfart%C3%B8y | 2023-02-04 | Luftfartøy | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Luftfartøyer', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Luftfartøy er en fellesbetegnelse på konstruksjoner som kan holde seg oppe i atmosfæren ved hjelp av luftens statiske eller dynamiske oppdrift. ICAO definerer luftfartøy som ethvert apparat som kan holdes oppe i atmosfæren ved reaksjoner fra luften, dog ikke ved reaksjoner av luft mot jordoverflaten.
| Luftfartøy er en fellesbetegnelse på konstruksjoner som kan holde seg oppe i atmosfæren ved hjelp av luftens statiske eller dynamiske oppdrift. ICAO definerer luftfartøy som ethvert apparat som kan holdes oppe i atmosfæren ved reaksjoner fra luften, dog ikke ved reaksjoner av luft mot jordoverflaten.
== Kategorier og klassifisering ==
Luftfartøy kan deles i to hovedgrupper:
=== Lettere enn luft ===
Aerostater er svevende fartøyer som er lettere enn luft, for eksempel varmluftsballonger og luftskip. Aerostater bruker oppdriftsmiddel for å holde seg i luften på samme måte som et skip flyter på vannet. Spesielt bruker disse fartøyer en lett gass – helium, hydrogen, eller varm luft (varmluftsballonger) – for å fortrenge luften rundt fartøyet. Forskjellen mellom en ballong og et luftskip er at luftskipet kan styres, mens ballongen driver fritt med vinden.
Første kjente varmluftsballong ble sendt opp av brødrene Montgolfier i Paris i 1783
Hydrogenballongen ble oppfunnet av Jacques Charles og sendt opp ti dager etter Montgolfiers varmluftsfartøy
Første kjente luftskip ble bygget av franskmannen Henri Giffard i 1852
=== Tyngre enn luft ===
Tyngre enn luft – aerodyner – omfatter fly, helikoptre og autogyroer.
Fly bruker vanligvis en forbrenningsmotor – enten en stempelmotor (med propeller), jetmotor eller turboprop – til å oppnå skyvekraft som driver flyet frem gjennom luften. Luftstrømmen over vingene bevirker en oppdrift som holder flyet oppe. Unntatt er seilfly som ikke har motor. Seilfly starter enten ved å blir tauet etter et motorfly eller ved hjelp av en vinsj. For at et seilfly skal kunne holde seg i luften må det ha gjennomsynkning for å oppnå fart og dermed løft over vingene.
Helikoptre og autogyroer bruker en eller flere rotorer (roterende vinge) til oppdrift. Helikoptre har en eller flere motorer som driver roteren(e) som også gir framdrift. Autogyroer har normalt ikke motordrift av den roterende vingen, men benytter en separat framdriftsmotor, vanligvis med propell. Helikoptre som får motorstopp benytter samme prinsipp som autogyroen for å holde rotoren i gang, men må på lignende måte som et seilfly ha gjennomsynkning for å oppnå fart framover.
Forkortelsen VTOL står for «Vertical Take-Off and Landing» og brukes om fly som kan ta av og lande vertikalt. STOL står for «Short Take-Off and Landing», og brukes om fly som trenger korte distanser for å ta av og lande.
== Typer ==
Se også: Liste over flyDet er flere måter å klassifisere luftfartøyer. Her klassifiserer vi etter
konstruksjon
fremdrift
anvendelse
=== Etter konstruksjon ===
En første inndeling mellom luftfartøy etter konstruksjon blir å skille mellom «lettere enn luft» og «tyngre enn luft» slik som beskrevet ovenfor.
De mest kjente styrbare luftskip som kunne oppvise regelmessig drift med passasjerer var tyske Zeppelinere, selv om disse ble utsatt for fatale havarier. Det verste av de alle var Hindenburg-katastrofen, hvor luftskipet «Hindenburg» brant opp i 1937 i en eksplosjonsartet brann i Lakehurst i New Jersey, USA.
I fartøyer som er tyngre enn luft er det to måter å fremskaffe oppdrift. Flyet holder seg i luften ved hjelp av vinger og rotorer (se aerodynamikk). Ved å vri motorer og propeller vertikalt og når den vertikale kraften blir større enn flyets vekt vil flyet kunne stige i luften. Eksempler på denne type fly er raketter samt VTOL-fly, slik som Hawker Siddeley Harrier. Hovedtyngden av fly som er tyngre enn luft er imidlertid «vanlige» fly.
Forløperen for denne type fly er dragen. Drager er avhengig av strekket i linen som er festet til bakken og vindens krefter som trekker dragen opp.
I en «normal» flykonstruksjon er bæreflatene plassert foran og kontrollflatene (høyde- og sideror) er plassert bak. Den andre typen, canard, har styreflatene foran og bæreflatene bak. Canard-konstruksjonen blir mer vanlig for supersoniske fly, det vil si fly som kan fly i overlydshastighet.
I tiden før 1950 var det ikke uvanlig med todekkere, men ikke så ofte tredekkere, altså at flyet hadde to, henholdsvis tre par med vinger over hverandre. I dag bygges slike fly nesten kun som sportsfly og aerobatikkfly.
I Delta-ving-flyet er høyderor og balanseror kombinert, mao. det er intet eget høyderor, f.eks B-2 Spirit.
Et swing-wing-fly er et fly med variabel vingegeometri, der vingene kan foldes inn mot kroppen. Disse finnes i enkelte utgaver. Eksempler på disse er F-111, Panavia Tornado, F-14 Tomcat, Mikojan-Gurevitsj MiG-23 Flogger og Rockwell B-1 Lancer.
=== Etter fremdrift/motortype ===
Frem til andre verdenskrig var forbrenningsmotoren den eneste form for flymotor. Stempelmotorer brukes i de aller fleste mindre fly. De er mest effektive i de høyder som disse fly opererer i. Stjernemotoren har etterhvert blitt avløst av boksermotorer (hvor sylinderne er plassert mot hverandre på hver sin side av veivakselen). Vannkjølte V-motorer som brukes i biler var vanlig i høyhastighets-fly, inntil de ble avløst av ulike typer jetmotorer. Stempelmotoren har et minus, i og med at den har mindre yteevne i høyder over 2100-2400 meter på grunn det lave surstoffinnholdet i luften. Dette problemet er blitt løst ved installering av kompressorer som komprimerer luften før den suges inn i sylindrene. Slike stempelmotorer kan operere effektivt i høyder opp til 6100 meter eller høyere, men da kreves trykk-kabin eller ekstra tilførsel av oksygen for besetningen.
Turbinmotorer har betydelig større ytelse enn stempelmotorer i forhold til egenvekten, men er mer kostbare.
=== Etter anvendelse ===
Det skilles mellom hva luftfartøyene brukes til.
Militær luftfart omfatter alle typer av luftfartøy for militært bruk, slik som avskjæring, luftkamp, bombing, overvåking, redningstjeneste, rekognosering, militær transport og trening.
Statsluftfart er annen, ikke-militær, offentlig bruk av luftfartøy. Det kan være til kystvakt, redningstjeneste polititjeneste og skogbrannslokking.
Sivil luftfart omfatter all annen luftfart enn militær- og statsluftfart.
==== Militær luftfart ====
Kampfly, som jagerfly eller bombefly, representerer bare en mindre del av denne kategorien. Mange sivile flytyper, slik som Douglas DC-3 passasjerfly ble bygget i en militær versjon som C-47/C-53/R4D transportfly for det militære i USA, som Dakota in England og Det britiske samveldet. Til og med den lille duk-kledde toseteren Piper J-3 Cub fikk sin militære «bror» som L-4 sambands-, observasjons- og treningsfly.
I de senere år har også ballonger og glidefly blitt brukt til militære formål. Ballonger ble brukt til observasjon så tidlig som under den amerikanske borgerkrig og også i den første verdenskrigen. Glidefly ble brukt til å landsette soldater og frakte militært materiell under invasjonen i Normandie i 1944.
Såvel under første som andre verdenskrig ble sperreballonger brukt over London i forsvar mot bombefly.
Den tidligst kjente anvendelse av ballonger til militært bruk var under beleiringen av Paris i 1870, da ballonger ble brukt i kurertjeneste. En av disse havnet i Norge, se under.
==== Sivil luftfart ====
Sivil luftfart omfatter både ruteflyvning, charterflyvning, forretningsflyvning og all annen privat og forretningmessig luftfart («General Aviation»). Hovedtyngden av all flyvning i dag faller inn under denne kategori. Det omfatter alt fra ballongferder til sivil trening, forretningsreiser, brannovervåkning og slukningsoppdrag, kartlegging mm.
Innen General aviation skilles mellom
privatflyvning hvor flyveren ikke får betalt for flyvningen (Privatflygersertifikat - PPL)
forretningsmessig flyvning hvor piloten blir betalt av kunde eller arbeidsgiver (Trafikkflygersertifikat - CPL/ATPL)Privatflygere bruker fly mest for personlige turer, fornøyelse, ferie og fritid, med egne luftfartøy, eller luftfartøy som eies av flyklubber.
Yrkesflygere bruker luftfartøy til oppdrag som skoleflygning, frakt av passasjerer og gods, patruljering, skogsgjødsling og spredning av insektsmidler, ambulanseflygning mv.
== Noen førstegangshendelser i norsk luftfart ==
Den første bemannede ballongferd i Norge skjedde trolig 18. juli 1852 da Ignatz Lassé tok av fra Bygdøy og landet ved Dønski i Bærum etter cirka en times ballongferd. Det var flere oppvisningsturer samme år. Korrespondenten Aasmund Olavsson Vinje rapporterte 5. august 1852 at ballongen drev med vinden opp mot Maridalen og at det kostet 50 speciedaler å være med som passasjer. Den 25. november 1870 kom friluftsballongen «La Ville d’Orléans» fra det beleirede Paris ut av kurs og havnet på Lifjell i Telemark. Ballongen var ment å seile over den omringede by til Tours og krigsminister Leon Gambetta med bønn om å komme til unnsetning. Ballongen blir tatt av en kraftig vinterstorm og kommer helt ut av kurs og ender først på det snødekte Lifjell. De to ombord hopper ut og ballongen farer videre og havner ved Krøderen. Ballongkurven finnes i dag i Norsk Teknisk Museums samlinger.
Bergenseren Francesco Alexandro Cetti regnes som Norges og Nordens første aeronaut da han foretok en oppstigning med en selvlaget gassballong den 20. august 1890. Han foretok i de påfølgende år flere hundre oppstigninger, deriblant en distanseflyging østover fra Bergen over Ulriken til Samnanger (ca. 25 km).
5. mai 1909: Norsk Luftseiladsforening stiftes.
20. februar 1910: Første oppstigning med Norsk Luftseildsforenings gassballong L/B "Norge" fra Kontraskjæret i Kristiania. Bestning var den tyske ballongfører dr. Hugo Erdmann, kaptein O. Sivertsen og løytnant Einar Olaf Sem-Jacobsen.
12. mai 1910 Norges først luftfartssertifikat, "Patent som friballongfører", utstedt til Francesco Cetti (som var instruktøren), kaptein O. Sivertsen og løytnant E Sem-Jacobsen.
14. oktober 1910 foretar den svenske Carl Cederström den første oppstigning med et Bleriot monoplan med navnet "Bilbal". Invitert av hovedstadsavisen Tidens Tegn holder han en oppvisning med det moderne underet flyvemaskinen.
23. oktober 1910: Den første flyulykken i Norge. Under start på Etterstadsletta mistet Baron Cederstrøm det ene hovedhjulet og kjører inn i folkemengden på siden av banen. Fire tilskuere kom lettere til skade.
1. juni 1912: Premierøytnant Hans Fleischer Dons flyr som første nordmann et norsk fly i Norge. Flyturen med «Start» går fra Gannestadjordet på Borre i Horten til Øra ved Fredrikstad.
7. juni 1912: På dagen 7 år etter løsrivelsen fra Sverige foregår den første offisielle flyvning med motorfly av en nordmann: Premierløytnant H. F. Dons flyr oppvisning med «Start» i Fredrikstad.
1912: Norges første sivile fly var en Deperdussin med Gnome roterende motor fra 1912. Flyet tilhørte mekanikeren og sykkelrytteren Jul Hansen som hadde fått sitt sertifikat ved Deperdussins flyskole i Frankrike, og var med dette Norges første sivile flyver. Flyet befinner seg i dag på Norsk Teknisk Museum (NTM) på Kjelsås i Oslo. Museet er et av de meget få museer i verden som har et slikt fly i sine samlinger.
11. juni 1914: Roald Amundsen tar det første sivile flysertifikat i Norge, på Gardermoen.
30. juli 1914: Tryggve Gran krysser Nordsjøen i en Bleriot maskin. Flyet finnes i NTMs samlinger.
14. april 1926 kommer Luftskipet Norge til Oslo på sin ferd til Nordpolen og fortøyer ved fortøyningsmasten på Ekeberg. Nordpolen blir overflyet den 12. mai 1926.
16. juli 1935: Thor Solberg flyr fra USA over Grønland og Island til Bergen. Flyet finnes i NTMs samlinger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aircraft – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
=== Historie ===
Smithsonian Air and Space Museum – Flott online samling med en særlig fokus på historien bak luft- og romfartøy.
Virtual Museum
Prehistory of Powered Flight
The Evolution of Modern Aircraft (NASA)
Check-Six – Informasjon om historiske luftfartøykrasj, inklusiv X-15 og «Flying Wing».
Aircraft community
=== Informasjon ===
Aircraft-Info.net
HomebuiltAircraft.com- Informasjonsportal om hjemmelagde luftfartøy.
Airforces
Bildeserier om Britisk Flygning.
Bilder av Luftfartøy publisert på Usenet
PAF prosedyrer og informasjon, bakgrunnsbiler, bildegalleri og oppdaterte nyheter
=== Patenter ===
US pat. 821393 -- Flying machine—O. & W. Wright | Luftfartøy er en fellesbetegnelse på konstruksjoner som kan holde seg oppe i atmosfæren ved hjelp av luftens statiske eller dynamiske oppdrift. ICAO definerer luftfartøy som ethvert apparat som kan holdes oppe i atmosfæren ved reaksjoner fra luften, dog ikke ved reaksjoner av luft mot jordoverflaten. | 7,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_gammeltroende | 2023-02-04 | De gammeltroende | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kristne samfunn'] | De russiske gammeltroende er betegnelsen på flere religionssamfunn som siden 1600-tallet har brutt med Den russisk-ortodokse kirke. Noen av dem følger en lære som ligner den ortodokse kristendom, mens andre i større grad adskiller seg fra den. De representerer en arkaisk form for ortodoks kristendom, og praktiserer etter eget syn mer opprinnelig form for ortodoksi.
Bruddet skjedde på den tiden Nikon var patriark. Det ble gjort flere reformer i gudstjenesten så den skulle ligne mer på gudstjenesten i den gresk-ortodokse kirke. Det var flere som ikke ville godta disse forandringene. En av personene som gjorde seg bemerket var Avvakum Petrov, som ble henrettet i 1682. De ble ved flere anledninger utsatt for forfølgelser, og flyktet derfor til avsidesliggende deler av landet. Noen av dem flyktet etter Petrovs henrettelse til landsbyen Tiheda på estisk side av innsjøen Peipus. Andre slo seg ned øst i Romania, i det store og fiskerike deltaet av elva Donau hvor de fortsatt lever av fiske.
I dag regner man med at de gammeltroende har omkring en million tilhengere i Russland. Det fins også grupper andre steder, som for eksempel Sør-Amerika, som består av folk som har utvandret.
De viktigste grupper av gammeltroende er de som har prester (Popovtsy) og de presteløse (Bezpopovtsy). Sistnevnte har også forlatt alle sakramentene, unntagen dåpen.
| De russiske gammeltroende er betegnelsen på flere religionssamfunn som siden 1600-tallet har brutt med Den russisk-ortodokse kirke. Noen av dem følger en lære som ligner den ortodokse kristendom, mens andre i større grad adskiller seg fra den. De representerer en arkaisk form for ortodoks kristendom, og praktiserer etter eget syn mer opprinnelig form for ortodoksi.
Bruddet skjedde på den tiden Nikon var patriark. Det ble gjort flere reformer i gudstjenesten så den skulle ligne mer på gudstjenesten i den gresk-ortodokse kirke. Det var flere som ikke ville godta disse forandringene. En av personene som gjorde seg bemerket var Avvakum Petrov, som ble henrettet i 1682. De ble ved flere anledninger utsatt for forfølgelser, og flyktet derfor til avsidesliggende deler av landet. Noen av dem flyktet etter Petrovs henrettelse til landsbyen Tiheda på estisk side av innsjøen Peipus. Andre slo seg ned øst i Romania, i det store og fiskerike deltaet av elva Donau hvor de fortsatt lever av fiske.
I dag regner man med at de gammeltroende har omkring en million tilhengere i Russland. Det fins også grupper andre steder, som for eksempel Sør-Amerika, som består av folk som har utvandret.
De viktigste grupper av gammeltroende er de som har prester (Popovtsy) og de presteløse (Bezpopovtsy). Sistnevnte har også forlatt alle sakramentene, unntagen dåpen.
== Eksterne lenker ==
(en) Old Believers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | De russiske gammeltroende er betegnelsen på flere religionssamfunn som siden 1600-tallet har brutt med Den russisk-ortodokse kirke. Noen av dem følger en lære som ligner den ortodokse kristendom, mens andre i større grad adskiller seg fra den. | 7,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radiofyr | 2023-02-04 | Radiofyr | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fyr', 'Kategori:Luftfartsinfrastruktur', 'Kategori:Radioteknikk', 'Kategori:Sjøfart'] | Radiofyr er en radiosender som sender ut radiosignaler i navigasjonsøyemed for sjøfarts- eller luftfartsformål. Fyrene er gjerne plassert etter trafikkens hovedruter.
| Radiofyr er en radiosender som sender ut radiosignaler i navigasjonsøyemed for sjøfarts- eller luftfartsformål. Fyrene er gjerne plassert etter trafikkens hovedruter.
== Se også ==
LORAN
VHF-peileutrustning
Radarfyr | Radiofyr er en radiosender som sender ut radiosignaler i navigasjonsøyemed for sjøfarts- eller luftfartsformål. Fyrene er gjerne plassert etter trafikkens hovedruter. | 7,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Lie | 2023-02-04 | Trygve Lie | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 30. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:FNs generalsekretærer', 'Kategori:Fylkesmenn i Oslo og Akershus', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske handelsministre', 'Kategori:Norske idrettsledere', 'Kategori:Norske industriministre', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Norske statsråder 1940–1945', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Norske utenriksministre', 'Kategori:Personer fra Koreakrigen', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sekretærer i Arbeiderpartiet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen I', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen II', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen III', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen IV', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1945–1949', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Trygve Halvdan Lie (1896–1968) var en norsk politiker og den første generalsekretæren i FN fra perioden 1946–1952.
| Trygve Halvdan Lie (1896–1968) var en norsk politiker og den første generalsekretæren i FN fra perioden 1946–1952.
== Bakgrunn og virke ==
=== Barndom ===
Trygve Lie ble født på Grünerløkka. Da han var seks år flyttet familien til Grorud i Østre Aker. Lie gikk sine første skoleår på Rommiskolen (Gamle Rommen skole).
Trygve Lies far, snekkeren Martin Lie, forlot familien og utvandret til USA i 1902, og lot aldri høre fra seg igjen. Trygve og lillesøsteren vokste opp under enkle kår sammen med moren Hulda, som drev et pensjonat på Grorud.Lie fikk støtte fra et legat til å gå på middelskolen, som han gjorde unna på ett år. Det året han fylte 18 gikk han opp til examen artium, og han startet jusstudier.
=== Tidlig politisk virke ===
Trygve Lie ble medlem av Arbeiderpartiet i 1911. Han ble cand. jur. i 1919. Han var redaktør for Det 20de Aarhundre fra 1919 til 1921, sekretær i Arbeiderpartiet fra 1919 til 1922, deretter juridisk konsulent for LO frem til 1935. Han var også formann for Arbeidernes Idrettsforbund fra 1931 til 1935.
=== Norske ministerposter ===
Fra 1935 til høsten 1939 var Lie justisminister, og fra 1. oktober 1939 handelsminister og forsyningsminister i Johan Nygaardsvolds regjering. Trygve Lie ga blant annet den russiske kommunisten og hovedmotstanderen til Stalin, Lev Trotskij oppholdstillatelse i Norge samme året han ble innsatt som justisminister. Trotskij hadde blitt forvist fra Sovjetunionen etter å ha kommet skjevt ut med Stalin etter Lenins død, og det var få stater som var villige til å gi ham oppholdstillatelse. Han hadde hatt tilhold i Frankrike, men var ikke lenger ønsket der. Et stort flertall i regjeringen Nygaardsvold gikk inn for å ta imot Trotskij, men de angret seg senere. Etter ett og et halvt år i Norge ble Trotskij utvist fra landet etter sovjetisk påtrykk på regjeringen. Han ble sendt til Mexico.
Lie overtok posten som utenriksminister i november 1940 da Halvdan Koht under eksilet i London ble tvunget til å gå av, formelt fra 21. februar 1941. Lie var fungerende statsminister 16. april – 7. juli 1942. Han bekymret seg for den lille gruppen patrioter som arbeidet for Norges sak under dekke av medlemskap i Nasjonal Samling (NS). Navnene deres måtte ikke røpes, da ville tyskerne ta livet av dem. Men derfor visste heller ikke hjemmefronten om dem, og de ville få problemer ved rettsoppgjøret etter krigen – noe Lie fikk helt rett i.Lies forhold til statsministeren var anstrengt i krigsårene. Nygaardsvold anerkjente Lies energiske innsats, men trakk hans lojalitet i tvil. Trygve Lie har også blitt kritisert for at han forherliget sin egen rolle i forbindelse med kaptein Eiliv Austlids innsats for å redde regjeringen fra å bli tatt av tyske tropper i aprildagene 1940 på Dovre. Lies rolle i denne saken fikk ny aktualitet da regjeringen tildelte Krigskorset med sverd til Austlid post mortem 2. oktober 2009.Lie var utenriksminister frem til 1946.
=== FNs første generalsekretær ===
Den 1. februar 1946 ble han valgt til De forente nasjoners første generalsekretær. Han overtok etter Gladwyn Jebb, som inntil da hadde vært kommissarisk generalsekretær. Etter en optimistisk og idealistisk begynnelse gjorde verdens deling i to maktblokker seg sterkt gjeldende også i FN. På begge sider var det enkelte som anklaget Lie for å foretrekke deres respektive motparter, og forsøkte å instrumentalisere FN for egne formål. Et tidlig stridspunkt var hvorvidt det kommunistiske Kina på fastlandet eller eksilregjeringen på Taiwan (Republikken Kina) skulle representeres i FN, og dermed inneha en fast plass i Sikkerhetsrådet.
Blant de politiske suksesser under Lies tid i FN kan regnes Menneskerettighetserklæringen og den fremforhandlede tilbaketrekning av sovjetiske styrker fra Iran.
I 1950 vedtok Sikkerhetsrådet (mens Sovjetunionen boikottet rådet) en militærinnsats mot Nord-Korea, noe som gjorde det mulig for USA å støtte seg til FN-mandat under forsvaret av det angrepne Sør-Korea (Koreakrigen). I Stalins øyne plasserte dette Lie entydig på motstandernes side, og han begynte å arbeide for å få Lie avsatt fra sin post.
I 1951 ble han mot Sovjetunionens vilje gjenvalgt til generalsekretær. Men den 10. november 1952 trakk han seg i frustrasjon fra embedet. Han hilste sin etterfølger, Dag Hammarskjöld, med ordene: «Velkommen til New York og til De forente nasjoner. De overtar her verdens mest umulige stilling». Trygve Lie ettermæle som generalsekretær var ikke av de beste, Brian Urquhart anså at han hadde problemer med å fylle stillingen.
=== Senere liv og virke ===
Da han kom tilbake til Norge etter årene i FN, var det en kjent sak i det politiske miljøet at han regnet med å bli statsråd igjen. Imidlertid tok det ti år før budet kom.
Lie var fylkesmann i Oslo og Akershus fra 1955 til 1963.
Da Kjell Holler gikk av som statsråd i forbindelse med Kings Bay-saken i 1963, ble Lie hans etterfølger som industriminister. Denne posten kom han tilbake til etter at Lyng-regjeringen ble felt, og satt i den til 1964. Deretter var han handelsminister til 1965.
== Ordener og utmerkelser ==
Trygve Lie ble tildelt en lang rekke norske og utenlandske ordener. Blant disse var Norges høyeste sivile utmerkelse Medaljen for borgerdåd 1966, storkorset av Dannebrogordenen (1954) og storkorset av St. Olavs Orden (1953).
== Oppkalling ==
På Furuset i Oslo ble plassen ved Furuset senter i 1984 kalt Trygve Lies plass, og en skulptur av Trygve Lie, utført av Nico Widerberg, satt opp i 1994.
== Utvalgte verker ==
Den nye arbeidstvistlov, 1933
De forente nasjoner, 1949
Syv år for freden, 1954
Internasjonal politikk, 1955
Leve eller dø. Norge i krig, 1955
Med England i ildlinjen 1940–42, 1956
Hjemover, 1958
Oslo–Moskva–London, 1968
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anthony Gaglione: The United Nations under Trygve Lie, 1945-1953, The Scarecrow Press, Inc., 1001 ISBN 978-0-8108-3698-3
James Barros: Trygve Lie and the Cold War: The UN Secretary-General Pursues Peace, 1946-1953, Northern Illinois University Press, 1989 ISBN 978-0-87580-148-3
Odd Karsten Tveit (2018). Gudfaren : Trygve Lie – Generalsekretæren som sviktet FN. Kagge Forlag. ISBN 9788248922155.
== Eksterne lenker ==
(en) Trygve Lie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Trygve Lie hos Stortinget
(no) Trygve Lie hos Norsk senter for forskningsdata
Kronikk i Adresseavisen av Asle Toje
Politiske taler av Trygve Lie, virksommeord.uib.no
En norsk generalsekretær i FN, artikkel hos Norgeshistorie.no
Trygve Lie, FN og menneskerettighetene, artikkel hos Norgeshistorie.no | Trygve Halvdan Lie (1896–1968) var en norsk politiker og den første generalsekretæren i FN fra perioden 1946–1952. | 7,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nemi | 2023-02-04 | Nemi | ['Kategori:1997 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Introduksjoner i 1997', 'Kategori:Norske tegneserier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tegneseriefigurer'] | Nemi er en norsk tegneserie skrevet og tegnet av Lise Myhre. Serien startet i Larsons Gale Verden med tittelen Den svarte Siden i 1997, men byttet i 1999 navn til Nemi. Serien ble raskt populær, og debuterte samme år som dagsstripe i Dagbladet. Nemi fikk eget blad i 2002, som utgis månedlig.
Serien har nå navn etter hovedfiguren Nemi, som er en jente i tyveårene som har funnet sin plass blant "de rare", og som trives der. Hun har et lidenskapelig forhold til enter, drager og jediriddere. Hun liker å drikke øl, og nyter musikk av det mørkere slaget. Serien Nemi er humorbasert, men tar tidvis opp alvorlige temaer, og har også blitt brukt til å illustrere dikt av forfatterne André Bjerke og Edgar Allan Poe. Figuren Nemi er både sårbar og tøff, romantisk og kynisk. Myhre selv beskriver henne som såpass schizo at hun aldri har savnet å jobbe med andre figurer.
Nemi syndikeres av Bulls Press som dagsstripe til ca. 150 aviser, blader og nettsteder. Serien oversettes til mer enn ti språk, og er utgitt i blader, album og bokserier i en rekke land. I tillegg til Norge utgis Nemi i Russland, Polen, Bulgaria, Italia, Spania, Frankrike, Tyskland, England, USA, Danmark, Finland og Sverige.
I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var Nemi en av fire tegneseriefigurer som ble gjengitt på et norsk frimerke.
| Nemi er en norsk tegneserie skrevet og tegnet av Lise Myhre. Serien startet i Larsons Gale Verden med tittelen Den svarte Siden i 1997, men byttet i 1999 navn til Nemi. Serien ble raskt populær, og debuterte samme år som dagsstripe i Dagbladet. Nemi fikk eget blad i 2002, som utgis månedlig.
Serien har nå navn etter hovedfiguren Nemi, som er en jente i tyveårene som har funnet sin plass blant "de rare", og som trives der. Hun har et lidenskapelig forhold til enter, drager og jediriddere. Hun liker å drikke øl, og nyter musikk av det mørkere slaget. Serien Nemi er humorbasert, men tar tidvis opp alvorlige temaer, og har også blitt brukt til å illustrere dikt av forfatterne André Bjerke og Edgar Allan Poe. Figuren Nemi er både sårbar og tøff, romantisk og kynisk. Myhre selv beskriver henne som såpass schizo at hun aldri har savnet å jobbe med andre figurer.
Nemi syndikeres av Bulls Press som dagsstripe til ca. 150 aviser, blader og nettsteder. Serien oversettes til mer enn ti språk, og er utgitt i blader, album og bokserier i en rekke land. I tillegg til Norge utgis Nemi i Russland, Polen, Bulgaria, Italia, Spania, Frankrike, Tyskland, England, USA, Danmark, Finland og Sverige.
I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var Nemi en av fire tegneseriefigurer som ble gjengitt på et norsk frimerke.
== Bakgrunn ==
Nemi hadde sin begynnelse som gjesteserie i Larsons Gale Verden, en månedlig tegneserieantologi basert på Gary Larsons The Far Side, utgitt av Bladkompaniet. Nemi het først Den svarte siden, og debuterte i Larsons Gale Verden nr. 7/1997. Serien ble raskt populær, og utvidet til å bli De svarte sidene, før både serie og hovedperson fikk sitt nåværende navn fra og med halloween-utgaven av Larsons Gale Verden høsten 1999. Samme vår (fra 23. mars) hadde Nemi en gjesteopptreden i Dagbladet. Den 25. april i 2000 erstattet "Nemi" stripeserien "Grimmy" i Dagbladet og ble fra da av, på fast basis, trykt som daglig stripe i avisa. Fra januar 2002 ble Nemi-stripene supplert av ukentlige helsider. Lise Myhre har også illustrert dikt av bl.a. André Bjerke, Nicole Blackman, Edgar Allan Poe, Inger Hagerup, Michael Krohn, Lars Saabye Christensen, Tor Jonsson og Jens Bjørneboe.
== Eget blad ==
Serien har hatt gitt navn til et eget tegneserieblad utgitt av Egmont Serieforlaget siden januar 2003 i stort magasinformat. Det første året kom det ut åtte blader, siden har det vært utgitt månedlig. Bladet har hatt en rekke biserier, både striper og lengre fortellinger. Utenlandske serier omfatter Roman Dirges Lenore – The Cute Little Dead Girl, Iskalde grøss, Sinfest, Fabler, Frank Chos, Reservatet, Carol Lay, Alan Moore's Tommorow Stories, Nina Hemmingsson, Bizarro, Love hurts, Sarahs Skriblerier og Hundevakta (Beasts of Burden). Mange norske serieskapere har også laget serier for Nemi, deriblant Ronja Berge, Tomas Drefvelin (Rex Rudi), Astrid Hansen, Lars Lauvik, Geir Moen, David Skaufjord, Ida Syvertsen, Kim Holm, Øyvind Lauvdahl, Håvard Johansen og Ida Neverdahl. Hver utgivelse av bladet har et tema, som gjenspeiles i artikkel, forside og utvalget av serier.
Serien har også eget blad i Sverige, til forskjell fra det norske bladet er det utgitt i tradisjonelt bladformat, og inneholder en litt annerledes mix av biserier. Serien hadde også et kortlivet blad i Danmark, som ble nedlagt etter bare sju nummer.
== Figurer ==
== Bøker ==
1. Kronologiske samlinger:
2. Minibøker:
Alle norske bøker er innbundne og utgitt av Egmont Serieforlaget. I 2018 skiftet Myhre forlag til Gyldendal.
== Albumutgivelser ==
I tillegg til tegneserieheftene har følgende seriealbum og julehefter med Nemi kommet ut:
2000: Nemi
2000: Slem pike (julealbum 2000)
2001: Fri og grusom
2001: Julen 2001
2002: Carpe Noctem
2002: Monstre
2002: Høsten '02
2002: Julen '02
2003: Jul '03
2004: Julen 2004
2005: Halv ett og fortsatt prinsesse (julealbum 2005)
2006: Monstrifer (julealbum 2006, med Nemi som ung skolepike)
2007: Julealbum 2007
2008: Julealbum 2008
2009: Julealbum 2009
2010: Julealbum 2010
2011: Julealbum 2011De fem første albumene er utgitt hos Bladkompaniet, og Monstre hos Cappelen. Senere utgivelser er utgitt av Egmont Serieforlaget.
== Soundtrack ==
I 2001 ble Nemi den første norske tegneseriefiguren med egen plate. Albumet Nemi – The Soundtrack ble utgitt på Nocturnal Art Productions, og er en samling av goth og annen mørk, hard rock musikk. Albumet inneholder bidrag fra blant annet Mayhem, Fields of the Nephilim, Red Harvest, Zeromancer og Magicka.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Les Nemi på bt.no
Nemi presentert på dagbladet.no
Intervju med Lise Myhre fra 2003 | Nemi er en norsk tegneserie skrevet og tegnet av Lise Myhre. Serien startet i Larsons Gale Verden med tittelen Den svarte Siden i 1997, men byttet i 1999 navn til Nemi. | 7,756 |
null | 2023-02-04 | Sinfest | null | null | null | Sinfest er en amerikansk tegneserie som tegnes og skrives av Tatsuya Ishida. Serien er av format en stripeserie, men skiller seg en del ut fra amerikanske suksess-stripeserier flest. | 7,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avro_Lancaster | 2023-02-04 | Avro Lancaster | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Avro-luftfartøy', 'Kategori:Bombefly', 'Kategori:Firemotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Introduksjoner i 1942'] | Avro Lancaster var et britisk firemotors bombefly bygget av Avro. Flyet var i bruk av Royal Air Force og Royal Canadian Air Force og en rekke andre land under andre verdenskrig. Sammen med Handley Page Halifax var det RAFs primære tunge bombefly og også det mest brukte. Det var først og fremst tenkt som et natt-bombefly, men viste seg også å være effektivt til presisjonsbombing på dagtid. Lancaster ble først tatt i bruk i 1942.
| Avro Lancaster var et britisk firemotors bombefly bygget av Avro. Flyet var i bruk av Royal Air Force og Royal Canadian Air Force og en rekke andre land under andre verdenskrig. Sammen med Handley Page Halifax var det RAFs primære tunge bombefly og også det mest brukte. Det var først og fremst tenkt som et natt-bombefly, men viste seg også å være effektivt til presisjonsbombing på dagtid. Lancaster ble først tatt i bruk i 1942.
== Historie og utvikling ==
Det originale designet var for et tomotors bombefly, drevet av Rolls-Royce Vulture motorer. Resultatet var Avro Manchester, et skuffende fly som ble trukket ned av sine utstabile motorer. Manchester ble trukket tilbake fra aktiv tjeneste i 1942 og bare 200 fly ble produsert.
Siden Vulturemotoren viste seg å være ustabil, ble de skiftet ut til fordel for mer driftsikre motorer av typen Rolls-Royce Merlin. Lancasteren utførte sin første testflyvning 9. januar 1941.
7 377 Lancastere av ble bygget i løpet av krigen. En 1943 Lancaster kostet mellom £45- og 50 000. Lancasterne fløy 156 000 oppdrag og slapp mer enn 618 378 tonn bomber. Flyet er imidlertid mest kjent for sin rolle i de såkalte Dam Buster-raidene i 1943, der viktige tyske demninger ble bombet i stykker av lavtflyvende Lancastere som slapp såkalte «bouncing bombs».
Det var Avro Lancastere fra RAFs 617. og 9. skvadroner basert ved RAF Lossiemouth og RAF Marham som den 12. november 1944 angrep og senket det tyske slagskipet «Tirpitz» i Håkøybotn vest for Tromsø.
En videreutvikling av Lancasteren var Avro Lincoln bombeflyet. Det ble også laget et sivilt rutefly basert på Lancaster, kjent som Lancastrian. I tillegg var Avro Shackleton basert på Lancaster, og dette var i tjeneste i RAF frem til 1992.
== Spesifikasjoner (Mk.III) ==
== Eksterne lenker ==
(en) Avro Lancaster – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Avro Lancaster – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Lancasters historie og bilder | Avro Lancaster var et britisk firemotors bombefly bygget av Avro. Flyet var i bruk av Royal Air Force og Royal Canadian Air Force og en rekke andre land under andre verdenskrig. | 7,758 |
null | 2023-02-04 | Lancaster | null | null | null | Lancaster kan vise til: | 7,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siren_Sundby | 2023-02-04 | Siren Sundby | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Lørenskog kommune', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 2008'] | Siren Sundby (født 2. desember 1982 i Lørenskog) er en norsk seiler, oppvokst i Son i Vestby kommune. Hun representerer Soon Seilforening. Etter tre års ingeniørstudier på Danmarks Tekniske Universitet er hun nå bosatt i Oslo, hvor hun tar Master i Innovasjon og Entreprenørskap ved Handelshøyskolen BI.
Siren Sundby begynte å seile optimistjolle allerede som seksåring, og avanserte til europajolle i 1998. I 1999 og 2000 vant hun junior-VM i europajolle, og som 17-åring kvalifiserte hun seg til OL 2000.
I 2003-sesongen ble hun europamester, verdensmester og vant prøve-OL i europajolle. Hun forsvarte VM-gullet i 2004, og var stor favoritt til å ta gullmedaljen under OL i Athen i 2004. Hun tålte favorittstempelet og vant en klar gullmedalje, selv etter å ha blitt diskvalifisert i en av seilasene.
Sundby la opp, men gjorde comeback under OL i Beijing i 2008 som styrmann i Ynglingklassen med Alexandra Koefoed og Lise Birgitte Fredriksen.
Sundby ble valgt til Årets kvinnelige seiler av Det internasjonale seilforbundet i 2003. Samme år mottok hun også Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
Hun er søsteren til Christoffer Sundby, som deltok i 49-klassen i OL i Athen i 2004, og gift med Christopher Gundersen, som deltok i 49-klassen i OL i Beijing 2008.
I 2011 var hun med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK, og startet høsten 2011 sin karriere som konsulent i Capgemini Consulting.
| Siren Sundby (født 2. desember 1982 i Lørenskog) er en norsk seiler, oppvokst i Son i Vestby kommune. Hun representerer Soon Seilforening. Etter tre års ingeniørstudier på Danmarks Tekniske Universitet er hun nå bosatt i Oslo, hvor hun tar Master i Innovasjon og Entreprenørskap ved Handelshøyskolen BI.
Siren Sundby begynte å seile optimistjolle allerede som seksåring, og avanserte til europajolle i 1998. I 1999 og 2000 vant hun junior-VM i europajolle, og som 17-åring kvalifiserte hun seg til OL 2000.
I 2003-sesongen ble hun europamester, verdensmester og vant prøve-OL i europajolle. Hun forsvarte VM-gullet i 2004, og var stor favoritt til å ta gullmedaljen under OL i Athen i 2004. Hun tålte favorittstempelet og vant en klar gullmedalje, selv etter å ha blitt diskvalifisert i en av seilasene.
Sundby la opp, men gjorde comeback under OL i Beijing i 2008 som styrmann i Ynglingklassen med Alexandra Koefoed og Lise Birgitte Fredriksen.
Sundby ble valgt til Årets kvinnelige seiler av Det internasjonale seilforbundet i 2003. Samme år mottok hun også Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
Hun er søsteren til Christoffer Sundby, som deltok i 49-klassen i OL i Athen i 2004, og gift med Christopher Gundersen, som deltok i 49-klassen i OL i Beijing 2008.
I 2011 var hun med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK, og startet høsten 2011 sin karriere som konsulent i Capgemini Consulting.
== Eksterne lenker ==
(en) Siren Sundby på Internet Movie Database
(en) Siren Sundby – Olympics.com
(en) Siren Sundby – Olympic.org
(en) Siren Sundby – Olympedia
(en) Siren Sundby – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Siren Sundby – World Sailing
(no) Biografi og resultatliste på seiling.no | }} | 7,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olaf_Tufte | 2023-02-04 | Olaf Tufte | ['Kategori:71° nord-deltakere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Best av de beste-deltakere', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Kongepokalvinnere i roing', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i roing', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i roing', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Olaf Karl Tufte (født 27. april 1976 i Tønsberg) er en norsk konkurranseroer fra Nykirke i Horten kommune. Tufte er medlem av Horten Roklubb.
Tufte har vunnet fire olympiske medaljer: to gull, en sølv og en bronse. Sølvet tok han i dobbeltsculler sammen med sin makker Fredrik Bekken i Sydney i 2000. I 2004 i Athen vant han OL-gull i singlesculler. I sommer-OL 2008 i Beijing vant han igjen gull i singlesculler. Tufte deltok også i 1996 i Atlanta med 8.-plass i firer uten styrmann sammen med Halvor Sannes Lande, Morten Bergesen og Odd-Even Bustnes. Han har også vunnet verdensmesterskapet i singlesculler i Luzern i 2001 og i Milano i 2003. Tufte har to VM-sølv samt to VM-bronse.
I dag bruker han mye av sin tid på å holde foredrag, særlig om motivasjon og samarbeid. Ved et foredrag for NTNUI i september 2009, gav han en strukturert hverdag mye av æren for sin suksess, og trakk frem ærlighet overfor seg selv og andre som en spesielt beundringsverdig egenskap. Tufte er utøverambassadør for den humanitære organisasjonen Right to play.
| Olaf Karl Tufte (født 27. april 1976 i Tønsberg) er en norsk konkurranseroer fra Nykirke i Horten kommune. Tufte er medlem av Horten Roklubb.
Tufte har vunnet fire olympiske medaljer: to gull, en sølv og en bronse. Sølvet tok han i dobbeltsculler sammen med sin makker Fredrik Bekken i Sydney i 2000. I 2004 i Athen vant han OL-gull i singlesculler. I sommer-OL 2008 i Beijing vant han igjen gull i singlesculler. Tufte deltok også i 1996 i Atlanta med 8.-plass i firer uten styrmann sammen med Halvor Sannes Lande, Morten Bergesen og Odd-Even Bustnes. Han har også vunnet verdensmesterskapet i singlesculler i Luzern i 2001 og i Milano i 2003. Tufte har to VM-sølv samt to VM-bronse.
I dag bruker han mye av sin tid på å holde foredrag, særlig om motivasjon og samarbeid. Ved et foredrag for NTNUI i september 2009, gav han en strukturert hverdag mye av æren for sin suksess, og trakk frem ærlighet overfor seg selv og andre som en spesielt beundringsverdig egenskap. Tufte er utøverambassadør for den humanitære organisasjonen Right to play.
== 1994–2000: Internasjonal debut, første VM-medalje og OL-sølv ==
Olaf Tufte begynte sent med roing. Først når han var 17 år ble han medlem av Horten Roklubb. Han viste et uvanlig fysisk talent for roing, og debuterte internasjonalt ett år senere i junior-VM i München i 1994. Tufte endte på sjetteplass i dobbeltfirer.
1995-sesongen var Tuftes første sesong som seniorroer. Sammen med Kristian Skorgevik, Knut Engebu og Sigurd Hadler-Olsen tok Tufte sølvmedaljen i Nations Cup, det uoffisielle verdensmesterskapet for roere under 23 år.
Allerede som 20-åring debuterte Tufte i de Olympiske Leker. I 1996 i Atlanta tok Tufte en 8.-plass i firer uten styrmann sammen med Halvor Sannes Lande, Morten Bergesen og Odd-Even Bustnes.
I 1997 debuterte Tufte i World Cup og senior VM. Dette ble en sesong uten de helt store resultatene for 21 år gamle Tufte, da dobbeltfireren med Tufte endte i C-finalen og 13.-plass totalt.
1998-sesongen var et gjennombruddsår for Tufte. Sammen med Sture Bjørvig, Halvor Sannes Lande og Kristian Skorgevik etablerte deres firer uten styrmann seg i verdenstoppen. Båten oppnådde flere gode plasseringer i A-finalen i World Cup uten å oppnå podieplass. Årets høydepunkt var en fjerdeplass i VM i Köln, bak blant annet den britiske båten som inneholdt Matthew Pinsent og Steve Redgrave
I 1999 var et nytt gjennombruddsår for Tufte. Tufte inngikk et samarbeid med Fredrik Bekken fra Drammen Roklubb. Tufte og Bekken utfordret sølvvinnerne i dobbeltsculler fra Atlanta, Kjetil Undset og Steffen Skår Størseth, og slo disse. Undset og Størseth ble satt i fireren uten styrmann, og Tufte og Bekken ble tatt ut som Norges dobbeltsculler til VM i St. Catharines der de tok bronse bak Luka Spik og Iztok Cop fra Slovenia.
Tufte og Bekken fortsatte det gode samarbeidet i OL-sesongen i 2000. De vant World Cup sammenlagt (1 gull, 2 sølv) og alt lå til rette for at nordmennene skulle oppnå suksess i Sydney.
Uheldigvis ble både Tufte og Bekken rammet av sykdom en uke før OL. De klarte likevel å ro seg inn til en sølvmedalje, knappe 1,5 sekund bak slovenerne som slo dem året før.
== 2001–2004: Verdensmester og Olympisk mester ==
Fredrik Bekken trappet ned satsingen etter OL i Sydney, og Tufte begynte derfor å ro singlesculler. Tufte mestret singlesculleren veldig godt og presterte å ta pallplass i alle de fire World Cup-regattaene dette året. Han endte 2001-sesongen med å bli verdensmester i singlesculler i Luzern. Han ble samtidig første nordmann til å oppnå dette. Han ble tildelt Aftenpostens gullmedalje, og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» for denne prestasjonen.
Tufte fortsatte den gode trenden fra 2001 og presterte bra i World Cup. I VM i Sevilla endte han på en tredjeplass, til tross for en utrolig rask siste 1000 meter. Igjen var det Sloveneren Iztok Cop, som tok sølv, som var foran Tufte. Gullet gikk til tyskeren Marcel Hacker.
World Cup-sesongen i 2003 begynte med at Tufte endte utenfor medaljeplass i de to første regattaene. Formen ble bedre utover sesongen, og Tufte tok sitt andre VM-gull i Milano. Denne gangen var han foran Iztok Cop(bronse), og Hacker(sølv).
Under oppkjøringen fram mot OL i Athen viste Tufte progressivt bedre form gjennom sesongen. 4., 2. og 1.-plass var hans plasseringer.
Tufte kom seg greit gjennom til finalen, og var toppseedet i finaleheatet. I finalen lå Tufte lenge midt i feltet, før han viste fram sin signaturspurt og tok igjen estiske Juri Jaanson når det var 250 meter igjen. Tufte vant med 2,14 sekunder og ble første norske Olympiske mester i singlesculler.
== 2005–2008 En bølgedal og OL-gull ==
Forventningene til den regjerende OL-mesteren var høye i 2005-sesongen. Grunnet astmaplager startet derimot Tufte World Cup-sesongen med en 2.-plass i B-finalen og 8.-plass totalt i første World Cup i Eton.
Tufte kjempet tilbake i toppen i løpet sesongen og tok sølvmedaljen bak newzealenderen Mahé Drysdale.
I 2006 tok Tufte sin eneste internasjonale seier i World Cup mellom 2004 og 2008. Under VM i Eton var Tufte preget av sykdom og endte på en skuffende fjerdeplass. Igjen var det newzealandske Mahé Drysdale som vant, og som samtidig satte ny verdensrekord på 6 minutter og 35 sekunder.
I OL-kvalifiseringsåret 2007 leverte Tufte mange gode plasseringer i World Cup. I VM ble Tufte nr 3, bak gullvinner Mahé Drysdale og sølvvinneren Ondrej Synek fra Tsjekkia. Med en tredjeplass kvalifiserte Tufte seg til OL.
I forberedelsene til OL i Beijing, tok Tufte mange grep for å kunne prestere i Beijing. En av ulempene ved å bo i Norge var vanskeligheter med å få rodd nok på vannet. Tufte tok derfor flere utenlandsopphold enn vanlig for å få flere kilometer i båt. Tufte byttet også ut sin trener fra ungdomsårene, Bjørn-Inge Pettersen med Tore Øvrebø.
Under OL i Beijing slet Tufte med astmaplager og den urene luften i Beijing. Spesielt i kvartfinalen slet Tufte fysisk, og ble nesten slått av en relativt ukjent roer fra Litauen.
I semifinalen var Tufte heller ikke i toppform, og endte på tredje- og siste kvalifiseringsplass. Han ble derfor seedet sist i A-finaleheatet og ble plassert ytterst i bane 1.
I selve A-finalen viste Tufte igjen gammel storform. Han var med i tetgruppen allerede ved første 500 meter, noe uvanlig av den ellers treige starteren.
Ved 1500 meter var det forhåndsfavoritten Mahé Drysdale fra New Zealand som tok teten, men Tufte slo tilbake og vant på tiden 6.59.83, et knapt sekund foran tsjekkiske Synek. Mahé Drysdale endte på tredjeplass. Olaf Tufte ble da en av svært få utøvere som har forsvart et OL-gull i singlesculler. Tufte ble senere tildelt Fearnleys olympiske ærespris for sin OL-tittel fra Beijing.
== 2009–2012 ==
I 2009 presterte Tufte flere gode løp i World Cup og vant sammenlagt. Forventningene til den regjerende Olympiske mesteren var store foran VM i Polen. Tufte fikk dessverre en kollaps i løpet av finalen, og endte desidert sist i A-finalen. Tufte kommenterte senere at totalbelastningen hadde vært for stor, og at han hadde for mye å gjøre i tillegg til roingen.
Under 2010-sesongen klarte Tufte bare å ro seg opp på podiet med en tredjeplass i München.
På grunn av at VM ble arrangert senere på året enn vanlig, deltok Tufte i EM. På grunn av sykdom måtte han trekke seg før finalen for å hindre sykdom i oppkjøringen til VM. VM i New Zealand ble likevel en opptur sammenlignet med A-finalen i 2009. Tufte endte på en 4.-plass, 6 sekunder bak gullvinneren Ondrej Synek.
2011-sesongen var preget av skader og sykdom. På grunn av dette gikk Tufte glipp av flere løp både nasjonalt og internasjonalt. Til tross for en ikke optimal oppkjøring til VM, rodde Tufte seg til A-finalen i
VM i Bled, Slovenia. Han endte på en sjetteplass, og kvalifiserte seg dermed til OL i London i 2012.
I OL-sesongen i 2012 presterte Tufte ujevnt, og hadde en 6.-plass som beste plassering. Forventningene var likevel høye til den regjerende olympiske mesteren, og Tufte uttalte at formen var stigende fram mot OL. Under OL nådde Tufte semifinalen, men var 13 sekunder fra en finaleplass. Vinneren av semifinalen var Mahe Drysdale, som senere vant den olympiske regattaen. I B-finalen møtte Tufte hard motstand og ujevne baneforhold. Han endte på 9.-plass. Dette var hans dårligste plassering i et mesterskap siden OL i Atlanta i 1996.
== 2014 ==
Den 10. mai 2014 deltok Tufte i sin første konkurranse siden OL i 2012, da han deltok i Årungregattaen på Årungen. Der vant han 2000 meter singelsculler, foran Are Strandli og Kristoffer Brun.
== 2015 ==
Tufte tok bronse i singlesculler ved EM i roing 2015 i Poznań i Polen. Han deltok også i 500 meter singlesculler ved VM i roing 2015 i Aiguebelette i Frankrike, der han kvalifiserte seg til finalen etter et spurtoppgjør mot Stanislaw Sjtsjarbatsjenja. I finalen kom han på 4.-plass, der Ondrej Synek vant VM-gullet.
== 2016 ==
Tufte tok bronse i dobbeltsculler med Kjetil Borch under Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro.
== 2021 ==
Han deltok i Sommer-OL 2020 i Tokyo, og ble med det den første nordmannen som har deltatt i sju OL. Her ble han nummer 9, etter å ikke ha kvalifisert seg til A-finalen.
== Romaskin ==
Olaf Tufte har vunnet det årlige innendørsmesterskapet på Concept 2 (uoffisielt NM) 13 ganger siden 1999. Han kom på annen plass etter sin klubbkamerat Kjetil Borch i det først offisielle NM på romaskin i 2014.
Olaf Tuftes personlige rekorder på Concept 2
2000 m: 5.44 (norsk rekord)
5000 m: 15.10 (norsk rekord)Olaf Tufte er også innehaver av verdensrekorden i 100 000 meter roing sammen med Nito Simonsen.
== Andre personlige rekorder ==
Markløft: 240 kilo
Knebøy: 185 kilo
Liggende rotak: 110–115 kilo
Benkpress: 140 kilo
== Utenfor roingen ==
Tufte driver en bondegård i Nykirke utenfor Horten, og er kornbonde. Tufte driver også med utleie av paintballbane, motorcrossbane og arrangerer Tufte Farmer Challenge. Tufte har også startet eget klesmerke og har et eget brød oppkalt etter seg («Tuftebrødet»). Han holder flere foredrag knyttet opp mot motivasjon.
Tufte har flere gode plasseringer i Birkebeinerrittet, Birkebeinerløpet og Birkebeinerrennet, og har også deltatt flere ganger i Vasaloppet.
I 2014 vant han kjendisversjonen av TV-programmet 71° nord.
Tufte er tillitsvalgt i Vestfold for Gjensidigestiftelsen, og bidrar til å støtte prosjekter i Vestfold fylke gjennom stiftelsens gavevirksomhet.
== Team Tufte ==
I 2008 grunnla han Team Tufte. Formålet var å overføre toppidrettskulturen til neste generasjon av topproere.
=== Medlemmer av Team Tufte ===
Olaf Tufte, Horten Roklubb
Nils Jacob Hoff, Fana Roklubb
Kjetil Borch, Horten Roklubb
Bjørn-Jostein Singstad, Horten Roklubb
Erik Solbakken, Moss Roklubb
Martin Helseth, Ålesund Roklubb
Kris Cato Tohn, Sandefjord Roklubb
Markus Daae-Qvale Holmemo, Norske Studenters Roklubb
Joakim Bøhn, Kristiansand Roklubb
Aleksander Berntsen, Ormsund Roklubb
== OL-medaljer ==
2008 Beijing - Gull i roing, singlesculler
2004 Athen - Gull i roing, singlesculler
2000 Sydney - Sølv i roing, dobbeltsculler med Fredrik Bekken
2016 Rio de Janeiro - Bronse i roing, dobbeltsculler med Kjetil Borch
== VM-medaljer ==
2001 – Luzern – Gull i roing, singlesculler
2003 – Milano – Gull i roing, singlesculler
2005 – Gifu – Sølv i roing, singlesculler
2002 – Sevilla – Bronse i roing, singlesculler
2007 – München – Bronse i roing, singlesculler
1999 – St. Catharines – Bronse i roing, dobbeltsculler med Fredrik Bekken
== Tuftes støtteapparat ==
Landslagstrener: Johan Flodin
Personlig trener: Tore Øvrebø/Bjørn-Inge Pettersen/Kamil Hagberg
Koordinasjonstrener: Morten Bråten
Kostholdsekspert: Christine Helle
Sportspsykolog: Britt Tajet-Foxell
Styrketrener: Per Egil «Pella» Refsnes (d. 2009) Kamil Hagberg (2013-2021)
Lungelege: Kai Håkon Carlsen
Sjefslege: Ola Rønsen
Rolf Sæterdal (1951–2003)
== Tufte Farmer Challenge ==
Olaf Tufte inviterer til Tufte Farmer Challenge (TFC) hvert år. Her møtes kjente utøvere fra forskjellige idretter. Utøverne får brynt seg på ekte «gårds-øvelser». Ikke uventet er det Olaf Tufte selv som har stukket av med seieren de siste årene.
Formatet i TFC varierer fra år til år. Konkurransen foregår enten mellom individer eller mot lag av varierende størrelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Olaf Tufte – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olaf Tufte på Internet Movie Database
(en) Olaf Tufte – Olympics.com
(en) Olaf Tufte – Olympic.org
(en) Olaf Tufte – Olympedia
(en) Olaf Tufte – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Olaf Tufte – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Olaf Tufte – FISA
Olaf Tufte på Twitter
(en) Bli råsterk med Olaf Tufte – TV2 | }} | 7,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puerto_Rico | 2023-02-04 | Puerto Rico | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Puerto Rico', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Puerto Rico, offisielt Asociado de Puerto Rico (engelsk: Commonwealth of Puerto Rico), er en øygruppe i Karibia, med 3 944 259 innbyggere. Puerto Rico er et selvstyrt, uinnlemmet territorium som tilhører USA. Landet ble amerikansk koloni i 1898. Innbyggerne har ikke stemmerett ved amerikanske valg. Hovedstaden er San Juan.
| Puerto Rico, offisielt Asociado de Puerto Rico (engelsk: Commonwealth of Puerto Rico), er en øygruppe i Karibia, med 3 944 259 innbyggere. Puerto Rico er et selvstyrt, uinnlemmet territorium som tilhører USA. Landet ble amerikansk koloni i 1898. Innbyggerne har ikke stemmerett ved amerikanske valg. Hovedstaden er San Juan.
== Geografi ==
Puerto Rico befinner seg nord i Karibia, øst for Den dominikanske republikk og vest for Jomfruøyene. Øyene ligger ca. 1500 km utenfor kysten av Florida, som er nærmeste fastland i USA. Puerto Rico består av hovedøya Puerto Rico, som er den minste av øyene i De store Antiller, og et antall mindre øyer og holmer, hvorav Mona og de to spanske Jomfruøyene Vieques og Culebra er de største. Personer født i Puerto Rico er statsborgere i USA, og valutaen er amerikanske dollar.
== Historie ==
Da Christofer Columbus kom til Puerto Rico på sin andre reise til den nye verden, var øya befolket av taino-indianere. Disse kalte øya for Borikén. Spanjolene ga øya navnet San Juan Bautista til minne om Johannes Døperen. Senere endret de navnet til Puerto Rico, som betyr rik havn. Den første guvernøren i Puerto Rico var Juan Ponce de León.
Under den spansk-amerikanske krigen invaderte USA Puerto Rico. Invasjonen fant sted den 25. juli 1898. Da krigen var over, tok USA øya som krigsbytte fra Spania.
I 1947 ble det avholdt demokratiske valg. Luis Muñoz Marín ble Puerto Ricos første valgte guvernør etter valget i 1948.
I 2017 ble øya hardt rammet at orkanen Maria.I mai 2022 har medlemmer av kongressen som sponser konkurrerende lovforslag om hvordan man kan løse Puerto Ricos territorielle status og forholdet til USA, kommet sammen for å innføre ny lovgivning som kombinerer begge. Den foreslåtte lovgivningen kombinerer elementer av lovforslaget om statsstøtte som ble introdusert av representanten Darren Soto, D-Fla., og representanten Jennifer Gonzalez, Puerto Ricos ikke-stemmeberettigede medlem av kongressen og en republikaner, sammen med Puerto Ricos selvbestemmelseslov fra representanter. Alexandria Ocasio-Cortez og Nydia Velázquez, begge New York-demokrater. Lovutkastet sier at en folkeavstemning for å avgjøre Puerto Ricos politiske status skal holdes 5. november 2023.[1]
== Kultur ==
Puerto Rico har mange kjente musikere, inkludert Ricky Martin, Jennifer Lopez, Marc Anthony, Bad Bunny, Residente, Calle 13, og Daddy Yankee. Giannina Braschi og Lin-Manuel Miranda er viktige puertoricanske forfattere.
== Politikk ==
Puerto Ricos politiske system er basert på maktfordelingsprinsippet. Den utøvende makten ledes av guvernøren, mens den lovgivende makten ligger i et parlament med to kamre: senatet og representantenes hus. Senatet ledes av senatets president, og representanthuset ledes av speaker. Den dømmende makten ligger hos Puerto Ricos høyesterett. Guvernøren og lovgiverne velges gjennom offentlige valg hvert fjerde år, mens dommerne utnevnes av guvernøren og godkjennes av senatet, etter amerikansk statsskikk.
Puerto Rico velger en residerende kommisjonær uten stemmerett til Representantenes hus. Valget foregår samtidig med USAs presidentvalg, og embetsperioden er fire år. Den nåværende kommisjonæren er Jenniffer Aydin González Colón, som tilhører PNP og republikanerne. Hun ble valgt i 2016.
=== Folkeavstemning over forhold til USA ===
Den 6. november 2012 ble det gjennomført en rådgivende folkeavstemning på Puerto Rico over hvilken politisk tilknytning øya skal ha til USA. Dette hadde blitt gjort tre ganger før, i henholdsvis 1967, 1993, og 1998.Denne gangen ble det presentert et valg basert på to uavhengige spørsmål, for det første om velgeren var enig i å fortsette den eksisterende politiske tilknytningen eller ikke, og i tillegg et spørsmål med tre alternativ over hvilken ny status velgeren ønsket, gitt en endring.
De tre valgmulighetene var:
Å bli opptatt som en ny delstat i USA
Uavhengig som assosiert stat med USA
Full løsrivelse som egen stat med full suverenitetPå det første spørsmålet stemte 54 prosent for å endre statusen. På det andre spørsmålet ble det flertall for å bli opptatt som delstat i USA, med 61,1 prosent av stemmene.Folkeavstemningen hadde ingen annen betydning enn å kartlegge hva innbyggerne i Puerto Rico foretrakk, og det var opp til USAs Kongress å ta saken videre. Den 10. april 2013 bestemte den at det skal avholdes en ny folkeavstemning, denne gangen finansiert av USA. Denne ble aldri gjennomført.
Det ble derimot avholdt en femte folkeavstemning 11. juni 2017, arrangert og betalt av Puerto Ricos myndigheter. Avstemningen ble imidlertid boikottet av alle partier, bortsett fra det regjerende PNP, og selv om 97% av velgerne sa ja til delstatsstatus, var deltagelsen rekordlav; kun 23%.
=== Politiske partier ===
Partido Popular Democrático de Puerto Rico (PDP) ønsker å beholde samveldet med USA. Partido Nuevo Progresista de Puerto Rico (PNP) kjemper for at Puerto Rico skal bli en fullverdig delstat i USA og det lille Partido Independentista Puertorriqueño (PIP) kjemper for at Puerto Rico skal bli en uavhengig og selvstendig stat.
PDP er løselig tilknyttet demokratene og PNP er tilknyttet republikanerne, men har også en stor andel demokrater. Tidligere guvernør Louis Fortuna (2009-2013) er øygruppens første guvernør med tilknytning til republikanerne siden 1969. I tillegg har man ulike marginale partier som opererer som uavhengige.
== Økonomi ==
Puerto Rico har lenge vært i økonomiske vansker og har pr 2017 en stor statsgjeld (103% av BNP i 2012) som nesten har ført samveldet til offentlig konkurs (de lokale myndigheter har alene en gjeld tilsvarende 68% av BNP i 2013). Økonomien er svært avhengig av USA, og har tradisjonelt vært konkurransedyktig, men som en liten øygruppe er Puerto Rico svært utsatt for internasjonale strømninger og er bla. helt avhengig av import av olje, mat og råvarer til eksportindustrien. I søramerikansk kontekst er landet blant de beste økonomiene, men over 40% av befolkningen lå per 2013 under USAs føderale fattigdomsgrense, og de ville blitt den fattigste delstaten med god margin. Pr. juli 2017 var Puerto Rico i føderale, rettslige forhandlinger med flere kreditorer for å forsøke å unngå full kollaps i de offentlige finanser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Puerto Rico – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Puerto Rico – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | areal = 199.2 | 7,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Armand-Jean_du_Plessis_de_Richelieu | 2023-02-04 | Armand-Jean du Plessis de Richelieu | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1642', 'Kategori:Franske kardinaler', 'Kategori:Franske katolske biskoper', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Franske utenriksministre', 'Kategori:Fødsler 9. september', 'Kategori:Fødsler i 1585', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Personer fra tredveårskrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Annen betydning: «Richelieu», skipsnavn.Armand-Jean du Plessis de Richelieu, mest kjent som Kardinal Richelieu (født 9. september 1585 i Paris, død 4. desember 1642 i Paris) var en fransk aristokrat, kardinal og statsmann. Han ble født under navnet Armand-Jean du Plessis i Paris, men tok senere navnet Richelieu fra familiens eiendom.
Fra 1624 var han Ludvig XIIIs hovedminister ([«principal ministre»), en stilling han beholdt frem til sin død i 1642. Begrepet «premier ministre», (førsteminister eller statsminister) forelå ikke i hans samtid, men blir hyppig benyttet av historikere.
I mer enn 18 år var han Frankrikes reelle makthaver. Han sto for byggingen av den franske flåten og etablerte franske kolonier i Afrika.
| Annen betydning: «Richelieu», skipsnavn.Armand-Jean du Plessis de Richelieu, mest kjent som Kardinal Richelieu (født 9. september 1585 i Paris, død 4. desember 1642 i Paris) var en fransk aristokrat, kardinal og statsmann. Han ble født under navnet Armand-Jean du Plessis i Paris, men tok senere navnet Richelieu fra familiens eiendom.
Fra 1624 var han Ludvig XIIIs hovedminister ([«principal ministre»), en stilling han beholdt frem til sin død i 1642. Begrepet «premier ministre», (førsteminister eller statsminister) forelå ikke i hans samtid, men blir hyppig benyttet av historikere.
I mer enn 18 år var han Frankrikes reelle makthaver. Han sto for byggingen av den franske flåten og etablerte franske kolonier i Afrika.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Armand-Jean du Plessis tilhørte en adelig slekt, hvis hovedbesittelse var godset Richelieu i Poitou, men var verken rik eller berømt. Faren François du Plessis de Richelieu var kaptein for kong Henrik IIIs garde og sluttet seg etter Henrik IIIs død til Henrik IV. Han utmerket seg i dennes tjeneste, men døde allerede i 1599. Moren Suzanne de la Porte tilhørte en ansett borgerlig juristfamilie. Etter mannens død var hennes stilling vanskelig, men ved Henrik IVs hjelp lyktes det henne å bevare slektens eiendommer.
Den eldste sønn skulle overta eiendommene og den nest eldste være biskop i bispedømmet Luçon, som familien hadde rett til å besette. Framtiden til den yngste sønnen, Jean Armands, var derimot usikker. Da han var ni år gammel ble han sendt til Paris, hvor han fikk en usedvanlig god undervisning og gjennomgikk et akademi for unge adelsmenn som var bestemt til at gå militærveien. Så trakk den nest eldste bror seg tilbake til klosterlivet, og da Richelieu var 17 år gammel ble det bestemt at han skulle ha bispedømmet.
=== Biskop ===
Etter få års teologiske studier ble han utnevnt til biskop omtrent 21 år gammel, fem år før den lovlige alder. To år senere overtok han personlig ledelsen av bispedømmet.
Richelieu var og forble troende katolikk, og han ble befestet i dette ved nært vennskapsforhold til den sterkt religiøse pater Joseph. Han opptok derfor også med stor iver og dyktighet sin bispegjerning, skrev bøker til troens forsvar, med mere. Bispedømmet var for lite for hans virketrang og ærgjerrighet, og hvor sterke enn hans religiøse interesser var, var de politiske enda sterkere.
=== Maria av Medicis betydning ===
I 1610 søkte han etter Henrik IVs død ved en reise til Paris å vinne de styrendes oppmerksomhet. Det mislyktes han i. Fire år senere spilte han en nokså fremtredende rolle på det siste stendermøte før eneveldet, og i november 1616 oppnådde han å bli minister og å lede utenriks- og krigsministeriene. Han hadde vunnet enkedronningen Maria av Medicis tillit, og det var vesentlig henne han skyldte sin stilling. Allerede i 1617 brast Marie av Medicis makt, og Ludvig XIII styrte det ministerium som hadde sluttet seg til henne.
Richelieu var en tid enkedronningens rådgiver, og de nye makthavere forviste ham først til hans bispedømme, siden til Avignon. Et par år syslet han særlig med religiøse spørsmål, og han skrev et stridsskrift mot protestantene; det var spissfindig som tidens teologiske innlegg gjerne var, men utmerket seg ved et visst måtehold. I 1620 lyktes det ham å få til forsoning mellom Marie av Medici og hennes sønn, Ludvig XIII, og fra da av vant han en stadig større innflytelse i de toneangivende kretser.I 1622 gjorde pave Gregor XV ham til kardinal.
=== Virke ved makten ===
==== Politiske maksimer ====
Han nådde i 1624 ministerverdigheten. Da han først var kommet i forbindelse med kongen, vant han raskt stor innflytelse, som siden aldri ble alvorlig rokket. Det er uenighet om hvorvidt Ludvig XIII personlig likte Richelieu eller ikke, men sikkert er det at kongen fullstendig sluttet seg til hans politikk.Richelieu har formet sitt program i ordene: Mitt første mål var kongens myndighet, mitt annet rikets storhet. Jeg lovet kongen å anvende alle mine evner og all den myndighet det behaget ham å gi meg til å ødelegge det hugenottiske parti, knekke stormennenes hovmod, lære alle hans undersåtter deres plikt og heve hans navn blant de fremmede folk til den plass det burde innta. Det stemte godt med de anskuelser som Ludvig XIII følte seg kalt til å hevde, og han forstod snart at ingen kunne hjelpe ham bedre til det enn Richelieu.Han næret på sin side stor ærbødighet for kongen, også for dennes person; han søkte kongens råd, og ofte var de av ikke ringe betydning for Richelieus politikk.
==== Utenrikspolitikk ====
Richelieus utenrikspolitikk hadde først det mål å vinne sikkerhet for Frankrike og hevde dets anseelse, som den foregående tids usikre politikk hadde svekket. Men snart gikk hans tanker videre. Frankrikes historiske og naturlige grenser skulle gjenvinnes, først og fremst Rhingrensen. For å nå dette måtte han vende seg mot Habsburgerne både i Østerrike og i Spania.
Det betød at han måtte la Frankrike ta parti mot den katolske hovedmakt, og støtte de protestantiske stater som nå under Trettiårskrigen prøvde å felle den. Richelieu gjorde det uten skrupler. Hans katolisisme var solid nok, men viktigere enn kirkens interesser var for ham alltid Frankrikes. Derfor rettet han straks sin hele diplomatiske kunst mot Habsburgerne; med en smidighet og overlegenhet som hevet ham over alle tidens fremragende diplomater grep han inn i Europas politikk til gavn for protestantene.Fra 1635, da de diplomatiske midler ikke forslo lengre, trådte Frankrike inn i krigen som de protestantiske staters hjelper, og seierrikt førtes i de følgende år kampen mot Habsburgerne. Da Richelieu døde i 1642 hadde Frankrike vunnet Elsass, Artois og Roussillon, besittelser det beholdt ved freden i 1648. Frankrike var nå for den alminnelige bevissthet blitt Europas mektigste stat.
==== Innenrikspolitikk ====
Med like så stort hell ble Richelieus indre politikk gjennomført. Det ble her hans oppgave å bryte enhver makt som kunne tenkes å anvendes mot kongens myndighet. Den farligste motstander var hugenottene, som fra Henrik IVs tid hadde fast organisasjon og rådet over en del sikkerhetssteder. I 1625 begynte Richelieu kampen mot dem, og i 1629 var deres motstandskraft brutt. Richelieu fratok dem sikkerhetsstedene og berøvet dem deres rett til å holde politiske forsamlinger, men deres religionsfrihet og deres likeberettigelse med katolikkene ble uanfektet; til statens tjeneste antok han like så godt protestanter som katolikker.
Richelieu ville ikke innlate seg på noen religiøs forfølgelse. Han ville bare utbre katolisismen ved overtalelsens vei. Nettopp ved denne vei oppnådde han at flere og flere fornemme protestantiske familier gikk over til katolisismen. Dessuten vant han derved i landets tjeneste en mengde dyktige krefter som ellers ville være gått tapt. Og endelig bevarte han derved en viss sympati hos de protestantiske makter, som han skulle bruke mot Habsburgerne.
Mer langvarig ble kampen mot de adelige og fyrstelige stormenns uavhengighetstilbøyeligheter. I mange år hadde disse stormenn vært vant til å følge sine egne hoder uten hensyn til kongen og hans ministre. For dem var denne myndige minister, som resolutt krevde lydighet, gjenstand for den største forbitrelse. Gang på gang forsøkte de å styrte ham. Kongens bror Gaston av Orléans ble trukket inn i forsøkene, siden også Maria av Medici, som mente at Richelieu skyldte henne å føye seg etter alle hennes ønsker, og som var høyst oppbrakt over at hun ble skuffet i sine forventninger.Den ene sammensvergelse etter den annen ble smidd mot Richelieu. Flere trodde å ha vunnet kongen mot ham, og enkelte ganger følte Richelieu seg selv usikker. Men hver gang seirede kongens overbevisning om at han ville svikte sin kongeplikt hvis han lot den mann falle som evnet å tjene riket og kongedømmet som ingen annen. Overfor disse sammensvergelser gikk Richelieu frem med stor strenghet. Kongens bror og Marie av Medici måtte begge forlate landet, og mange stormenn straffet med døden. Det skyldtes ikke personlig hevnlyst; det var Richelieus tro på statsmaktens hellighet som gjorde det til plikt for ham å straffe enhver oppsetsighet mot den så hardt.For Frankrikes utvikling ble det av stor betydning at han med fast hånd kuet adelen og vennet den til lydighet. Ett ledd deri ble også befalingen om å rive ned alle festningsverker som ikke tjente til grenseforsvar, hva enten det var adelige borger eller bymurer. Hans forbud mot dueller ble hevdet med harde straffer. Richelieu var ikke fri for standsfordommer. Det var med overvinnelse av personlige følelser at han kuet adelen, men kongens makt var for ham viktigere enn hans standsfellers.Richelieu fjernet ikke bare hindringene for eneveldet, men skapte også et solid grunnlag for det. Mest betød i øyeblikket den store hær og sterke flåte han skapte. Men ikke mindre betydningsfull ble hans omskapelse av embetsstyret. Ministeriets organisasjon ble endret så de kunne virke raskere og kraftigere, og Richelieu skapte for seg selv en virkelig førsteministerstilling. Den selvstendigste del av embetsstanden, parlamentene, mistet den del av lovgivningsmyndigheten de hittil hadde hatt, og selv deres domsmyndighet ble innskrenket ved bruk av kommisjonsdommere. De fornemme guvernører som hittil hadde hatt provinsstyret mistet sin makt og beholdt egentlig bare en æresstilling. Den virkelige makt kom til at være hos utsendinger fra ministeriet: intendantene, en gruppe borgerlige embedsmenn sterkt avhengige av regjeringen, som allerede fantes, men som først nå riktig fikk betydning.
Langt mindre interesserte Richelieu seg for det indre reformarbeide, og finansstyret var nærmest slett. Underskudd og statsgjeld vokste raskt i hans tid.
Richelieu gjenoppbygget Sorbonne, støttet lovende forfattere og i 1634 grunnla han Det franske akademi.I 1844 fremstilte Alexandre Dumas Richelieu som en maktgal skurk i sin roman De tre musketerer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alexander, Edward Porter. Museums in Motion: an introduction to the history and functions of museums. Lanham: Rowman and Littlefield. (1996)
Auchincloss, Louis. Richelieu. Viking Press. (1972)
Bergin, Joseph. The Rise of Richelieu. Manchester: Manchester University Press. (1997)
Blanchard, Jean-Vincent. Eminence: Cardinal Richelieu and the Rise of France (Walker & Company; 2011) 309 pages; a biography
Bonnaffé, Edmond. Recherches sur les collections des Richelieu. Plon. (1883) (French)
Cabanès, Augustin. "Le Médecin de Richelieu – La Maladie du Cardinal" and "L'Odyssée d'un Crane – La Tête du Cardinal", Le Cabinet Secret de l'Histoire, 4e serie. Paris: Dorbon Ainé. (1905) (French)
Collins, James B. The State in Early Modern France. Cambridge: Cambridge University Press. (1995)
Dyer, Thomas Henry. The history of modern Europe from the fall of Constantinople: in 1453, to the war in the Crimea, in 1857. J. Murray. (1861)
Elliott, J. H. Richelieu and Olivares. Cambridge: Canto Press. (1991)
Fontaine de Resbecq, Eugène de. Les Tombeaux des Richelieu à la Sorbonne, par un membre de la Société d'archéologie de Seine-et-Marne. Paris: Ernest Thorin. (1867) (French)
Lodge, Sir Richard, and Ketcham, Henry. The life of Cardinal Richelieu. A.L. Burt. (1903)
Munck, Thomas. Seventeenth Century Europe, 1598–1700. London: Macmillan. (1990)
Pardoe, Julia. The Life of Marie de Medici, volume 3. Colburn (1852); BiblioBazaar reprint (2006)
Parker, Geoffrey. Europe in Crisis, 1598–1648. London: Fontana. (1984)
Perkins, James Breck. Richelieu and the Growth of French Power. Ayer Publishing. (1971)
Phillips, Henry. Church and Culture in Seventeenth Century France. Cambridge: Cambridge University Press. (1997)
Pitte, Jean-Robert. La Sorbonne au service des humanités: 750 ans de création et de transmission du savoir, 1257–2007. Paris: Presses Paris Sorbonne. (2007) (French)
Treasure, Geoffrey. Richelieu and Mazarin. London: Routledge. (1998)
Trevor-Roper, Hugh Redwald. Europe's physician: the various life of Sir Theodore de Mayerne. Yale: Yale University Press. (2006) ISBN 978-0-300-11263-4
Wedgwood, C. V. The Thirty Years' War. London: Methuen. (1981)
Zagorin, Perez. Rebels and Rulers, 1500–1660. Volume II: Provincial rebellion: Revolutionary civil wars, 1560–1660. Cambridge: Cambridge University Press. (1992)
== Eksterne lenker ==
(en) Armand Jean du Plessis, Cardinal Richelieu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Armand Jean du Plessis, Cardinal Richelieu – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Armand-Jean du Plessis de Richelieu, mest kjent som Kardinal Richelieu (født 9. september 1585 i Paris, død 4. | 7,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABRichelieu%C2%BB_(1939) | 2023-02-04 | «Richelieu» (1939) | ['Kategori:1939 i Frankrike', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Franske slagskip', 'Kategori:Skip bygget i Frankrike', 'Kategori:Skip fra 1939', 'Kategori:Slagskip fra andre verdenskrig'] | «Richelieu» var et fransk slagskip oppkalt etter kardinal Richelieu. Hun ble satt inn i tjeneste i 1940 og var det franske motstykket til tyske slagskip som «Bismarck» og «Tirpitz». Bestykningen besto av åtte 380 mm kanoner fordelt på to kanontårn i front.
Etter den franske kapitulasjonen ble hun satt inn i tjeneste for Vichy-regimet og ble stasjonert i Dakar der hun ble skadet av det britiske skipet HMS «Barham» i september 1940. Etter den allierte landgangen i Nord-Afrika (operasjon Torch) ble «Richelieu» erobret av amerikanerne og sendt til USA for utbedringer og oppdatering. Deretter ble skipet overlevert de frie franske styrker og deltok under britisk kommando i Det fjerne østen.
Hun ble tatt ut av tjeneste i 1959 og solgt som skrap i 1968. | «Richelieu» var et fransk slagskip oppkalt etter kardinal Richelieu. Hun ble satt inn i tjeneste i 1940 og var det franske motstykket til tyske slagskip som «Bismarck» og «Tirpitz». Bestykningen besto av åtte 380 mm kanoner fordelt på to kanontårn i front.
Etter den franske kapitulasjonen ble hun satt inn i tjeneste for Vichy-regimet og ble stasjonert i Dakar der hun ble skadet av det britiske skipet HMS «Barham» i september 1940. Etter den allierte landgangen i Nord-Afrika (operasjon Torch) ble «Richelieu» erobret av amerikanerne og sendt til USA for utbedringer og oppdatering. Deretter ble skipet overlevert de frie franske styrker og deltok under britisk kommando i Det fjerne østen.
Hun ble tatt ut av tjeneste i 1959 og solgt som skrap i 1968. | «Richelieu» var et fransk slagskip oppkalt etter kardinal Richelieu. Hun ble satt inn i tjeneste i 1940 og var det franske motstykket til tyske slagskip som «Bismarck» og «Tirpitz». | 7,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dresden | 2023-02-04 | Dresden | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Dresden', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Dresden (sorbisk: Drježdźany; avledet av gammelsorbisk Drežďany (sump- eller flodskogbeboer)) er hovedstaden i den tyske delstaten Sachsen. Dresden ble frem til annen verdenskrig regnet som en av Europas vakreste byer, og var kjent som Nord-Europas Firenze eller Elbflorenz. Byen ble utsatt for massiv bombing av allierte bombefly 13. februar 1945. Omfattende gjenoppbygging og restaurering har gradvis gitt den noe av sin gamle skjønnhet tilbake.
| Dresden (sorbisk: Drježdźany; avledet av gammelsorbisk Drežďany (sump- eller flodskogbeboer)) er hovedstaden i den tyske delstaten Sachsen. Dresden ble frem til annen verdenskrig regnet som en av Europas vakreste byer, og var kjent som Nord-Europas Firenze eller Elbflorenz. Byen ble utsatt for massiv bombing av allierte bombefly 13. februar 1945. Omfattende gjenoppbygging og restaurering har gradvis gitt den noe av sin gamle skjønnhet tilbake.
== Geografi ==
Dresden ligger i Sørøst-Tyskland og ligger på begge sider av elva Elben i Dresden Elbedalen, som er en del av det større området kalt Elbtalkessel. Sør- og østfra strekker utløpere av Osterzgebirge og Elbsandsteingebirge seg ned mot byen. Sentrum ligger på 113 moh., mens høyeste punkt er Triebenberg på 384 moh. Etter byutvidelser på 1990-tallet er Dresden blitt en storkommune som overgås bare av Berlin, Hamburg og Köln i flateinnhold.
Elben er et dominerende landskapselement. Sørfra renner sideelvene Weißeritz og Lockwitzbach gjennom byen, og nordfra renner Prießnitz i utkanten av Dresdner Heide.
=== Natur ===
Etter byutvidelsene er Dresden en av de grønneste byene i Europa, der enger, parker, jorder og skog dekker 63 % av arealet. På nordøstsida av byen utgjør Dresdner Heide et stort, sammenhengende skogområde. Byen har fire naturreservater på til sammen 3,3 km² og tolv landskapsvernområder på 110 km², delvis overlappende med ni særskilte bevaringsområder (Natura 2000-områder) på til sammen 18 km². Viktige natur- og friluftsområder er engene langs Elben (Elbwiesen), som strekker seg på begge sider av elva i en lengde på 30 km, bare avbrutt av bebyggelsen i indre bykjerne.
=== Bydeler ===
Dresden er siden 1991 delt i ti Ortsamtsbereiche og ni Ortschaften. De første utgjør byen slik den var fram til 1990, mens de siste er områder som er blitt innlemma i byen seinere.
Hele sentrum av Dresden befinner seg i bydelene Altstadt, som ligger på den sørlige bredden av Elben, og Neustadt som ligger på den nordre. Altstadt rommer parkanlegget Grosser Garten og mesteparten av Dresdens kjente bygninger. Mest berømt er rekken av praktbygg i tilknytning til den vakre Brühlsche Terrasse.
Her ligger barokkomplekset Zwinger med sine paviljonger og utsøkte kunstsamlinger av blant annet meissenerporselen. Her er også de rikholdige kunstgalleriene Sempergalleriet, Albertinum og Grünes Gewölbe med sine store samlinger av 1800- og 1900-tallskunst og kostbarheter fra de saksiske fyrstehus. Andre kjente bygninger er det restaurerte kongeslottet fra 1500-tallet, Katolische Hofkirche, Semperoperaen og den gjenoppbygde Frauenkirche.
Gjenoppbyggingen av Altstadt etter annen verdenskrig er imidlertid ennå ikke helt fullført, og sentrum preges av stadige restaureringsprosjekter. De omfattende arbeidene begynte mens byen befant seg bak Jernteppet. I DDR-perioden ble en del historiske bygninger gjenreist, mens også moderne arkitektur ble benyttet i store områder. Neustadt, som begynner ved Elbens nordre bredd, er først og fremst et forretningsstrøk. Her har man i liten grad vektlagt å gjenskape fortidens bygningsmessige utforming.
== Historie ==
Opprinnelsen til det som seinere skulle bli Dresden var en vestslavisk landsby som ble erobret av Henrik I på 900-tallet. På 1200-tallet lot markgreven av Meissen bygge en borg ved fiskerlandsbyen beskrevet som Drezdzany ved Elbe, og 1206 nevnes området som Dresdene. Byen og den befestede markedsplassen nedenfor borgen vokste raskt, og Dresden endret karakter fra fiskerlandsby til kjøpstad. På 1200-tallet bygges Frauenkirche og den første faste broen over Elbe.
Da kurfyrsten Fredrik den saktmodige døde 1464, og Sachsen 1485 ble delt mellom hans sønner Albert og Ernst, valgte den Albertinske grenen å flytte sin residens til Dresden, som først nå fikk en politisk rolle i historien. Ætten Wettin mistet for noen generasjoner kurfyrstetittelen, og først med Moritz av Sachsen blir Dresden 1547 residensstad i kurfyrstedømmet Sachsen.
1632 døde halve befolkningen i pesten, og 1685 ble Altdresden ødelagt av brann, bare 23 av 357 hus klarte seg, og disse nevnes som Neustadt 1732. Tross dette øket befolkningen fra 3 745 år 1396 til 21 298 år 1699.
Med kurfyrsten Friedrich August I av Sachsen («den sterke»), som også var konge av Polen, får Dresden sin storhetstid. Hans rike var på denne tiden det nest største i Europa, og Dresden var hovedstad i denne saksisk-polske unionen. Bybebyggelsen vokste enda mere, og August den sterke gjorde Dresden til en strålende barokkby ved hjelp av Europas største arkitekter. Man begynte å sammenligne Dresden med Wien, og byen ble kalt Elbflorenz (Firenze ved Elben). Dresden ble også en viktig kulturby, og berømte kunstnere som Canaletto (1720–1780), Kuhl (1850–1915) og I.C. Dahl (1788–1857) har portrettert byen.
Etterhvert kom Sachsens nabo i nord, Preussen, til å utvikles til en ekspansiv krigerstat, og 1745 ble Sachsen beseiret av Preussen i slaget ved Kesseldorf. Sachsen måtte betale en million thaler i løsen, men ble snart angrepet på nytt, og syvårskrigen 1756-1763 fikk katastrofale følger, hvor byen ble sterkt skadet av prøyssiske og østerrikske styrker.
Fra 1768 ble Sachsen regjert av kurfurst Firedrich August II, som lot seg krone til konge av Sachsen, et nytt kongerike som kom til å inngå i Rhinforbundet, med Dresden som hovedstad 1806. Mellom 1809 og 1829 ble byens befestninger ødelagt på ordre fra Napoleon, og Dresden ble en åpen by. Etter Frankrikes nederlag 1813 tapte Sachsen det meste av sin betydning. På grunn av troheten mot Napoleon ble kurfyrsten fengslet i Berlin. Han måtte avstå tre femtedeler av sitt rike til Preussen under Wienerkongressen 1815, og Sachsens politiske rolle i Tyskland var snart historie.
På 1800-tallet blomstret kultur og industri, og 1839 ble den første tyske toglinjen åpnet mellom Dresden og Leipzig. Samtidig med sin voksende industri (blant annet sigarettindustri), bevarte byen sin profil som et tysk kultursentrum. I 1850 hadde Dresden 100 000 innbyggere, 1875 var folkemengden fordoblet, 1905 over en halv million. Efter den tyske riksgrunnleggelsen 1871 gjennomgikk Dresden omfattende utbyggelser: Semperoperaen ble bygget 1878, Albertinum 1887, politihovedkvarteret 1899, brua Blaues Wunder 1893, kunstakademiet 1895, hovedbanegården 1898, parlamentsbygningen 1906, og det nye rådhuset 1910.
13. november 1918 avgikk den siste kongen av Sachsen, Friedrich August III, og Dresden ble hovedstad i fristaten Sachsen. Denne friheten kom til å bestå i femten år, frem til alle tyske stater ble fratatt sin autonomi av den nasjonalsosialistiske regjeringen.
=== Bombingen av Dresden ===
På slutten av andre verdenskrig gjennomgikk Dresden den største katastrofen i sin historie, en hendelse som ennå i dag vekker sterke følelser og er svært omstridt: Natten mellom den 13. og 14. februar 1945 bombet ca. 2 500 britiske og amerikanske bombefly byen med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber. Angrepene kom puljevis. 244 britiske Lancastere begynte det første angrepet klokken 22.15. Brannbombene startet straks en ildstorm. Klokken 01.30 kom den andre puljen. Denne var dobbelt så stor som den første. I dagene etter, 14. og 15. februar, ble byen bombet i ytterligere to omganger av 521 amerikanske Boeing B-17 Flying Fortress bombefly. De allierte flyene møtte ingen motstand over Dresden fordi byen manglet antiluftskyts.
Tidlige anslag over hvor mange som døde under bombingen lå på over 200 000 mennesker, men den statlig oppnevnte historikerkommisjonen som etterforsket bombingen av Dresden i årene 2005-10 setter tallet på ofre til rundt 25 000.Som forsøk på å forsvare det allierte bombeangrepet, har det blitt hevdet at Dresdens industri under krigen var blitt omgjort til krigsindustri. Dessuten at Dresden var et trafikknutepunkt som ville vært viktig for tysk troppeforflyttning til Østfronten. Jernbaneanleggene var da også et av hovedmålene for operasjonen hvilket påvirket dødstallene fordi området inneholdt mengder med flyktninger fra Schlesien. Spørsmålet om hvorfor de allierte ikke bombet byen tidligere i krigen hvis det var så at det bare var fordi den hadde militærstrategisk betydning, forblir ubesvart. I ettertid har de britiske handlingene blitt forklart med å «statuere et eksempel» for den røde árme om hva de vest-alliertes luftstyrker var istand til, akkurat som den de amerikanske atombombene i Japan. Dette siden de vest-allierte allerede begynte å forberede seg på den kalde krigen.
Bombingen utslettet et område på 15 kvadratkilometer i den indre byen, deriblant 14 000 hjem, 72 skoler, 22 sykehus, 19 kirker, 5 teatre, 50 bank- og forsikringsbygninger, 31 forretninger, 31 storhoteller og 62 administrasjonsbygninger.
Allerede i 1945 ble arbeidet med å rense ruinene påbegynt, og 1946 ble planene for den første gjenoppbygningen presentert. Mange av de historiske bygningene er blitt restaurert. Våren 2004 sto Frauenkirche ferdig. En engelsk bomberpilot som hadde deltatt under angrepet, hadde sammen med sin sønn laget det nye korset på toppen av kuppelen. Byen er vennskapsby med engelske Coventry, som ble rammet av tysk bombing under krigen, om enn i mye mindre omfang.
== Kultur ==
I 2004 ga UNESCO Dresden status som verdensarv, men byen mistet tittelen allerede i juni 2009 pga. byggingen av broen Waldschlößchenbrücke. Tyskland ble, etter Oman, dermed land nummer 2 i historien som er blitt fratatt status som verdensarv.De største museene i byen administreres av Staatliche Kunstsammlungen Dresden.
== Turisme ==
Dresden er et av de viktigste turistmål i Tyskland.
Hvert år besøker i adventstiden ca. 2,5 millioner mennesker Dresdner Striezelmarkt, et av Tysklands eldste julemarkeder, med historie tilbake til 1434.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
(en) Dresden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dresden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Den gjenoppbygde Frauenkirche innvies i 2005 (fra Sveriges Television)
https://web.archive.org/web/20170629225717/http://www.dresden-und-sachsen.de/
http://www.tourdresden.de
http://www.neumarkt-dresden.de
https://web.archive.org/web/20070513025625/http://www.dresden-der-film.de/ | | areal = 328.31 | 7,765 |
null | 2023-02-04 | Monofysittisme | null | null | null | Monofysittisme (fra gresk μονος, monos, 'kun én' og φυσις physis, 'natur') er et teologisk begrep innen doktrinen om Jesu Kristi natur. Ordet monofysitt ble først brukt i forbindelse med konsilet i Kalkedon i 451 for å beskrive de som avviste konsilet definisjon av Jesus Kristus som «en person i to naturer». | 7,766 |
null | 2023-02-04 | Stengun | null | null | null | | type = Maskinpistol | 7,767 |
null | 2023-02-04 | Økumenisk konsil | null | null | null | Et økumenisk konsil (fra gresk οἰκουμένη, oikumene, 'hele verden') er et kirkemøte som er anerkjent av hele den kristne kirke, og som er sammenkalt for å diskutere doktrine og praksis som angår hele kirken. I praksis varierer det hvordan man defininerer 'hele den kristne kirke'. | 7,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt_Tank | 2023-02-04 | Kurt Tank | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flykonstruktører', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1925–1932)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bydgoszcz', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske ingeniører', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Kurt Waldemar Tank (født 24. februar 1898 i Bromberg i Posen, død 5. juni 1983 i München) var en tysk ingeniør og flypioner.
Han var først ansatt som konstruktør ved Focke-Wulf Flugzeugwerke. Fra 1931 til 1945 var han imidlertid leder av firmaet. Hans mest kjente konstruksjoner er det firemotors passasjer-, bombe- og rekognoseringsflyet Fw 200 «Condor» og jagerflyet Fw 190. I tillegg er han kjent for videreutviklingen av Fw 190, Ta 152. Tank utviklet også mot slutten av krigen det prosjekterte kampflyet Ta 183, et fly som aldri ble bygget.
Han tjenestegjorde som kavalerioffiser under første verdenskrig og arbeidet med utvikling av fly under andre verdenskrig. Han meldte seg inn i NSDAP i 1932.
Etter andre verdenskrig forlot han Tyskland og etablerte seg i Cordoba, Argentina. Der forsøkte han å utvikle jagerflykonseptet sitt med FMA I.Aé.33 Pulqui II, men i store trekk var dette prosjektet mislykket. Fra 1959 av var han sjefkonstruktør ved Hindustan Aeronautics Limited i Bangalore, India, hvor han blant annet utviklet Indias første overlydsfly, HAL HF-24 Marut.
I 1968 vendte han tilbake til Tyskland, der han startet et ingeniørkontor for ferdigbygg.
| Kurt Waldemar Tank (født 24. februar 1898 i Bromberg i Posen, død 5. juni 1983 i München) var en tysk ingeniør og flypioner.
Han var først ansatt som konstruktør ved Focke-Wulf Flugzeugwerke. Fra 1931 til 1945 var han imidlertid leder av firmaet. Hans mest kjente konstruksjoner er det firemotors passasjer-, bombe- og rekognoseringsflyet Fw 200 «Condor» og jagerflyet Fw 190. I tillegg er han kjent for videreutviklingen av Fw 190, Ta 152. Tank utviklet også mot slutten av krigen det prosjekterte kampflyet Ta 183, et fly som aldri ble bygget.
Han tjenestegjorde som kavalerioffiser under første verdenskrig og arbeidet med utvikling av fly under andre verdenskrig. Han meldte seg inn i NSDAP i 1932.
Etter andre verdenskrig forlot han Tyskland og etablerte seg i Cordoba, Argentina. Der forsøkte han å utvikle jagerflykonseptet sitt med FMA I.Aé.33 Pulqui II, men i store trekk var dette prosjektet mislykket. Fra 1959 av var han sjefkonstruktør ved Hindustan Aeronautics Limited i Bangalore, India, hvor han blant annet utviklet Indias første overlydsfly, HAL HF-24 Marut.
I 1968 vendte han tilbake til Tyskland, der han startet et ingeniørkontor for ferdigbygg.
== Referanser == | | dsted = München, Bayern, Tyskland | 7,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angrepet_p%C3%A5_Norge_i_1940 | 2023-02-04 | Angrepet på Norge i 1940 | ['Kategori:1940 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Konflikter i 1940', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske operasjoner i Norge under andre verdenskrig'] | Angrepet på Norge i 1940 (på tysk omtalt med kodenavnet Weserübung-Nord) var det tyske militære angrepet på Norge tirsdag 9. april 1940 under andre verdenskrig. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.Det var et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola. Etter at det tyske angrepet hadde startet, møtte den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon, noe som ble avvist fra norsk side. Norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet. Dette forsinket ilandstigningen i Oslo og gav kongen, regjeringen og Stortinget tid til å unnslippe.
Narvik ble besatt av de tyske angriperne 9. april, men den norske 6. divisjon under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen i slaget om Narvik den 28. mai. Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. Gleden ble imidlertid kortvarig, siden Tysklands angrep på Frankrike 10. mai gjorde at de allierte styrkene måtte trekkes ut i starten av juni. Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord. Kongen og regjeringen dro i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.
| Angrepet på Norge i 1940 (på tysk omtalt med kodenavnet Weserübung-Nord) var det tyske militære angrepet på Norge tirsdag 9. april 1940 under andre verdenskrig. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.Det var et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola. Etter at det tyske angrepet hadde startet, møtte den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon, noe som ble avvist fra norsk side. Norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet. Dette forsinket ilandstigningen i Oslo og gav kongen, regjeringen og Stortinget tid til å unnslippe.
Narvik ble besatt av de tyske angriperne 9. april, men den norske 6. divisjon under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen i slaget om Narvik den 28. mai. Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. Gleden ble imidlertid kortvarig, siden Tysklands angrep på Frankrike 10. mai gjorde at de allierte styrkene måtte trekkes ut i starten av juni. Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord. Kongen og regjeringen dro i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.
== Bakgrunn ==
Angrepet var mulig fordi det norske nøytralitetsvernet var svakt, og at de tyske styrkene på forhånd hadde all vesentlig kjennskap om oppbygging og plassering av norske styrker. Angrepets styrke var de fleste steder opptil et par tusen mann, og det var først etter at de første tyske styrkene hadde satt seg fast i de nødvendige brohodene at styrkene ble forsterket. Det norske forsvaret var i svært liten grad forberedt og trent på å møte en angriper av denne styrke og type, men der det var mulig forsøkte man å bekjempe de tyske angriperne, slik at resten av hæren kunne mobiliseres.
Hovedmålet med Operasjon Weserübung var å besette Norge. Okkupasjonen av Danmark var et middel for å nå Norge.Norge hadde i 1939 en stående styrke på 30.000 soldater fordelt på seks distriktskommandoer. Hærens soldater var utstyr med utdaterte 6,5 mm Krag-Jørgensen-rifler som vår gode våpen av den typen. Kanonene var gamle 75 mm kaliber. Det fantes lite maskinpistoler og granater, og ingen stridsvogner. Marinen hadde 70 små skip. Panserskipene «Eidsvold» og «Norge» var i 1939 verdens eldste i bruk. Kystartilleriet var i stor grad gammeldags. Flyvåpenet var ikke én forsvarsgren, i stedet hadde hæren og marinen hvert sitt flyvåpen.
== Opptakten og strategiske vurderinger ==
Tyskland invaderte 1. september 1939 Polen og Storbritannia under Neville Chamberlain erklærte krig mot Tyskland og Winston Churchill ble marineminister. Frankrike erklærte Tyskland krig. Krigserklæringene ble i liten grad fulgt opp av krigshandlinger (tyske og franske/britiske styrker på vestfronten unnlot i hovedsak å angripe hverandre) og The Phoney War begynte. Det britiske marineministeriet var opptatt av forsyninger av malm fra Nord-Sverige til Tyskland og anslo at opp mot 80 % av jernmalmen ble importert fra Sverige. I midten av september 1939 diskuterte den britiske regjeringen muligheten for å stanse malmtransporten over Narvik. Churchill fikk ikke regjeringen med seg på aksjoner blant annet på grunn av norsk nøytralitet og forhandlinger om chartring av norsk laste- og tankskip. Vestmaktene var overbevist om økonomisk krigføring mot Tyskland og la vekt på å hindre Tyskland tilgang på kritiske råvarer som jernmalm og olje.Våren 1939 begynte det britiske marineministeriet å anse Skandinavia som en potensiell slagmark i en fremtidig konflikt med Tyskland. Da den britiske regjeringen var motvillig til å blande seg inn i enda en konflikt på det kontinentale Europa i samme skala som den første verdenskrig overveide de å innføre en blokade for så å svekke Tyskland indirekte. Den tyske industrien var avhengig av importen av jernmalm fra gruvedriften i Nord-Sverige, og om vinteren når Bottenviken var lukket av is, ble jernmalmen skipet ut fra den nordnorske havnebyen Narvik.. Dessuten ville kontroll over norskekysten også bidra til å stramme inn blokaden av Tyskland.
I oktober 1939 diskuterte storadmiral Erich Raeder, sjef for den tyske Kriegsmarine, med Adolf Hitler om faren eventuelle britiske baser i Norge ville medføre. Marinen argumenterte for at kontroll over Norge ville gjøre det mulig å kontrollere havområdene i nærheten og tjene som et utgangspunkt for fremtidige ubåtoperasjoner mot Storbritannia. Raeder argumenterte overfor Hitler med at Tyskland ville dra stor nytte av norske fjorder og dypvannshavner ved krig mot Storbritannia. På dette tidspunktet var ikke de andre grenene av Wehrmacht interessert i forslaget, og Hitler hadde akkurat utgitt et direktiv som fastslo at hovedoppgaven for Wehrmacht ville være en bakkeoffensiv gjennom Nederlandene.
Norge var nøytralt og myndighetene la samtidig til grunn at landet ikke måtte bli involvert i krigen på tyske side mot Storbritannia. Norske myndigheter tok fare for tysk angrep med ro særlig på grunn av antatt total britisk overlegenhet på havet. Tyskland søkte å kompensere for denne svakheten ved hemmelighold, hurtighet og overraskelse. I tiden før invasjonen pågikk det tysk rekognosering fra Skagerrak til Shetland for å holde oversikt over den britiske marinens bevegelser. Ifølge Adam Claasen gjorde alliert og norsk ledelse en feilvurdering da de antok at Tyskland ikke ville ta sjansen på en stor invasjon rett fremfor nesen på Royal Navy. Da Admiralitet mottok omfattende etterretning om tysk aktivitet før 9. april ble dette antatt som ledd i tysk forsøk på å bryte gjennom til Atlanterhavet.Både britiske og tyske skip og fly foretok krenkelser av norsk nøytralitet vinteren 1939/1940 og den engelske marinen minela norsk farvann og bordet et tysk hjelpefartøy som transporterte britiske krigsfanger («Altmark») i norsk territorialfarvann, til tross for norske protester. Mineleggingen skjedde så sent som 8. april, og var et britisk forsøk på å stoppe den tyske jernmalmtrafikken fra Narvik. Dette var etter at de tyske angrepsstyrkene hadde forlatt Tyskland med kurs for Norge.
=== Den svenske jernmalmen ===
I 1930 eksporterte Sverige 6 millioner tonn jernmalm til Tyskland som var det klart viktigste markedet for gruvene i Nord-Sverige, eksporten til Tyskland var i 1937-1938 over 8 millioner tonn årlig noe som utgjorde rundt 70 % Sveriges malmeksport. I 1941-1944 tok Tyskland 90 % av jernmalmen fra Sverige mens det tysk kontrollert Tsjekkoslovakia tok 8-10 %. På 1930-tallet ble 70 % av malmen fra svensk Lappland eksportert via Narvik og resten via Luleå. Eksporten over Narvik utgjorde over halvparten av all svensk malmeksport. I 1933-1939 kom 40-50 % tyske malmimport fra Sverige og 20 % kom fra Frankrike, i 1940 sto Sverige for 85 % av jernmalm importert til Tyskland. Ved krigsutbruddet i 1939 mistet Tyskland tilgangen til malm fra Frankrike og Tyskland var avhengig av svensk malm inntil Tyskland erobret Frankrike sommeren 1940. Vintermånedene februar og mars 1940 falt eksporten fra Narvik markert fordi de allierte kontrollerte havet. Av Tysklands totale forbruk av jernmalm i 1933-1939 sto Sverige for 25-35 %, mens innenlands produksjon sto for 30-40 %. I 1941-1943 sto innenlands produksjon for 40-50 % av forbruket. Jernmalm ble handlet over landegrensene stort sett bare i Vest-Europa. I mellomkrigstiden var Frankrike verdens nest største produsent av jernmalm (etter USA) og eksporterte omkring en tredjedel av malmen. Storbritannia importerte 30 % av eget forbruk og Tyskland importerte 70 %. Sverige var etter Frankrike den nest største malmeksportøren i Europa, dernest var Spania en betydelig eksportør. I krigsårene fra 1940 tok Tyskland 90 % av svensk jernmalm. I krigsårene gikk 70-90 % den svenske malmen via Luleå, mot rundt 30 % før krigen, noe som ifølge Karlbom betyr at utskiping via Narvik var avgjørende for tysk import av svensk malm.
=== Britiske og franske planer for Norge ===
I slutten av november foreslo Winston Churchill, nyutnevnt marineminister, å minelegge norsk farvann for å stoppe malmtransporten langs kysten effektivt. Dette ville tvinge jernmalmtransporten til å seile gjennom internasjonalt farvann i Nordsjøen hvor marinen kunne forby dem å fortsette transporten av jernmalm til Tyskland. Forslaget ble avslått av statsminister Neville Chamberlain og utenriksminister Halifax av frykt for en motsatt reaksjon blant nøytrale land som f.eks. USA. Etter at begynnelsen av vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen hadde forandret den diplomatiske situasjonen, foreslo Churchill igjen å minelegge norsk farvann, men fikk igjen avslag.
I desember begynte Storbritannia og Frankrike for alvor å legge planer for å sende hjelp til finnene mot russerne. Planen var å landsette en styrke i Narvik, hovedhavnen for eksport av jernmalm, og deretter ta kontroll over jernbanelinjen Malmbanan mellom Narvik og Luleå i Sverige ved kysten av Bottenviken. Det beleilige med planen var at dette ville også gjøre det mulig for de allierte troppene å okkupere de svenske malmgruvene. For at operasjonen ikke skulle medføre protester, og i ytterste konsekvens krigserklæring fra Norge og/eller Sverige, skulle overtakelsen skje under dekke av at troppene skulle sikres en sikker transport til Finland. I Finland skulle styrkene delta på finsk side i krigen mellom Sovjetunionen og Finland. Denne planen fikk støtte av både Chamberlain og Halifax. Britene regnet med støtte fra norsk side, noe som ville lette noen av de juridiske problem. Men strenge advarsler mot både Norge og Sverige resulterte i sterke negative reaksjoner i begge land. Den norske og svenske avvisningen av den britiske ekspedisjonstroppen satte en stopper for britenes opprinnelige okkupasjonsplan. Den 12. mars 1940 bestemte imidlertid de allierte seg for en revidert utgave av planen, som innebar en «semi-fredelig» invasjon. Tropper skulle sendes til Norge, og ta over de svenske gruvene, men dersom man møtte betydelig militær motstand ville man avlyse invasjonen. Freden i Moskva den 12. mars avsluttet imidlertid vinterkrigen i Finland, så de allierte så seg nødt til også å droppe den reviderte planen.
Tyskerne var også klare over trusselen en eventuell alliert okkupasjon av disse områdene brakte med seg. Altmark-saken den 16. februar 1940 overbeviste tyskerne om at de allierte ikke ville respektere den norske nøytraliteten, og Adolf Hitler gav derfor ordre om å framskynde planene om en tysk invasjon av Norge.
De alliertes invasjonsplan bestod av to deler: Operasjon Wilfred og Plan R 4. Operasjonen gikk ut på at norsk farvann skulle minelegges for å hindre transport av svensk jernmalm til Tyskland. Planen skulle i utgangspunktet settes i verk den 5. april 1940, men ble utsatt til den 8. april, da den ble delvis gjennomført. Britene forventet en eller annen form for tysk reaksjon på Operasjon Wilfred. Dersom operasjonen fremprovoserte en militær tysk reaksjon skulle en britisk styrke etter planen sendes til Norge. 18 000 allierte tropper skulle sendes til Narvik for å stenge av jernbanen til Sverige, og flere andre viktige havnebyer som Trondheim og Bergen skulle også settes under alliert kontroll. Plan R 4 ble avblåst på grunn av Tysklands invasjon av Norge dagen etter den britiske mineleggingen.
=== Tyske planer ===
Planleggingen av Weserübung begynte kort tid etter Vidkun Quislings besøk i Berlin før jul 1939. Her fremla han sitt syn på de norske myndighetene for Hitler og argumenterte for tysk støtte til et kupp i Norge. Quisling fant seg en meningsfelle i Alfred Rosenberg, som var leder for det utenrikspolitiske kontoret i det tyske nazi-partiet NSDAP. Man bør likevel ikke overdrive den tyske støtten til Quisling. Hitler stilte seg senere negativ til Quislings kupplaner, hovedsakelig fordi han følte han ikke kunne stole på nordmennene. En lekkasje ifra noen av de norske nasjonalsosialistene kunne ødelegge tyskernes overraskelsesmoment.
Hitler var opprinnelig lite opptatt av Skandinavia, men ble overtalt av marinens ledelse som ønsket å opprette baser på norskekysten slik at Storbritannia ikke kunne gjennomføre en effektiv blokade som under første verdenskrig. Overbevist om trusselen fra de allierte mot Tysklands import av jernmalm, beordret Hitler den 14. desember 1939 den tyske overkommandoen om å begynne forberedende planlegging av en invasjon av Norge. Den forberedende planen ble navngitt Studie Nord og krevde kun én divisjon med tyske tropper.
Mellom den 14. desember og den 19. januar utviklet Kriegsmarine en utvidet versjon av planen, som fastslo to hovedfaktorer: at overraskelse var avgjørende for å redusere trusselen om norsk motstand (og britisk innblanding); den andre var å bruke raskere krigsskip i stedet for å bruke relativt langsomme handelsskip til å transportere troppene. Dette ville gjøre det mulig å okkupere alle målene samtidig, for transportskipene hadde kun begrenset rekkevidde. Denne planen krevde et helt armékorps, inkludert en bergdivisjon, en fallskjermdivisjon, en motorisert infanteribrigade og to infanteridivisjoner.
Angrepsstyrken var delt i fem grupper med flere av de største norske byene som mål:
Gruppe 1: Ti jagere til Narvik med deler av 139. bergregiment.
Gruppe 2: Den tunge krysseren «Admiral Hipper» og fire jagere til Trondheim med deler av 138. bergregiment.
Gruppe 3: De lette krysserne «Köln», «Königsberg», «Bremse», «Brummer» og to torpedobåter med støttefartøyer til Bergen med enheter fra 159. infanteriregiment.
Gruppe 4: Den lette krysseren «Karlsruhe», «Tsingtau» og en torpedobåt med enheter fra 310. infanteriregiment med støttefartøyer til Kristiansand. To minesveipere med 1. kompani fra 234. panservernbataljon dro mot Arendal.
Gruppe 5: Den tunge krysseren «Blücher» og «Lützow», den lette krysseren «Emden», torpedobåtene «Möve», «Albatros» og «Kondor» og minesveiperne «R17», «R18»,«R19»,«R20»,«R22»,«R23»,«R24» og «R27» med enheter fra 307. infanteriregiment med støttefartøy mot Oslofjorden og Oslo.
Gruppe 6: Fire (M1/M2/M9/M13) mineryddere/minesveipere til Egersund med et kompani fra 169. spaningsbataljon.Planen gikk blant annet ut på straks å ta Norges konge til fange da man håpet at dette ville utløse en rask kapitulasjon.
Den 21. februar ble kommandoen for operasjonen gitt til general Nikolaus von Falkenhorst. Han hadde kjempet i Finland under den finske borgerkrigen og var derfor velkjent med krigføring i nordområdene. Falkenhorst fikk likevel bare kommandoen over landstyrkene, til tross for Hitlers ønske om å ha én samlet ledelse.
I første del av januar 1940 hadde Wehrmachts overkommando utarbeidet en grov skisse og 5. februar satte Hitler i gang en egen planleggingsgruppe under ledelse av Kapitän (kommandør) Theodor Krancke. Tyskland hadde drevet lite etterretning mot Skandinavia i begynnelsen av krigen og før november 1939 var den ingen i etterretningen som arbeidet med Norge spesielt. Opplysninger om Norge ble i 1940 samlet sammen med stort hastverk og etterretningen brukte alle slags kilder, inkludert guidebøker for turister og sjøkart. Den tyske marinen hadde i utgangspunktet ikke detaljkunnskaper norske havner og andre aktuelle landingssteder for soldater og materieller. Eberhard Spiller var fra 1939 stasjonert ved legasjonen i Oslo som flyattache og hadde samlet en del nyttig informasjon. Den viktigste etterretning kom fra Luftwaffes rekognoseringsenhet Rowehl som fra stor høyde fotograferte farvann, havner og rullebaner. Rekognoseringsenheten fløy helt til Kirkenes med firemotors Focke-Wulf Fw 200 Condor fra flybaser i Østprøyssen. Rowehl fløy også over Storbritannias Nordsjøkyst og marinebasen Scapa Flow. Rekognoseringen foregikk særlig fra februar 1940.Kranckes gruppe kom etter tre ukers arbeid med en relativt detaljert plan. Planen innebar en samtidig besettelse av Oslo, Kristiansand, Arendal, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Tanken var at byene på kysten av Norge var relativt isolert slik at det var mulig ta kontroll over Norge ved å besette disse strategiske havnene. Basert på hurtig planlegging og etterretning ga Hitler 1. mars ordre om invasjon av Norge. Direktivet for invasjonen la til grunn at verken Norge eller Danmark ville yte særlig vedvarende motstand. De tyske planleggerne var fullt klar over at det norske forsvaret var helt utilstrekkelig til å stanse et angrep fra sør: Styrkene var små, hadde lite opplæring, marinens skip var gamle, flyvåpenet var uten betydning og full mobilisering ville ta anslagsvis 12 til 14 dager. Norge hadde anslagsvis 20 fly som kunne yte noe motstand. Nye jagerfly var bestilt fra USA og Italia, og det ble arbeidet med oppgradering av stillingene ved Drøbaksundet. De tyske planleggerne konsentrerte seg i stedet om trusselen fra den klart overlegne britiske marinen.Raeder poengterte 9. mars overfor Hitler at planen var i strid med tidligere lære om sjøkrig og var derfor avhengig av overraskelse og hurtighet. Planen innebar at de første angrepsstyrkene skulle fraktes med krigsskip. Marinens krigsskip hadde ikke kapasitet til å frakte alle våpen, ammunisjon og andre forsyninger til styrkene og straks britene var klar over hva som foregikk ville det være vanskelig for forsyningsskip å komme frem. Krigsskipene i Narvik og Trondheim måtte også etterfylles med drivstoff for å komme seg tilbake til tyske havner. Forsyningsproblemet ble løst ved å etablere en «eksportgruppe» som skulle gi inntrykk av å være vanlige handelsskip på vei til Murmansk. Syv skip fra eksportgruppen skulle legge ut fra Hamburg med kurs mot Trondheim og Narvik før krigsskipene. Tre tankskip skulle seile for seg selv før invasjonen for å ligge klare. De tilsynelatende sivile skipene skulle legge ut tidligst seks dager før 9. april.Den endelige planen fikk den 27. januar 1940 kodenavnet Operasjon Weserübung («Weser-øvelse») etter den tyske elven Weser. Operasjonen sto under ledelse av XXI. armékorps og besto av 3. bergdivisjon og fem infanteridivisjoner (hvorav ingen av dem hadde kamperfaring). Den innledende formasjonen skulle bestå av tre infanteridivisjoner som skulle landsettes ved de forskjellige mål, mens resten skulle følge etter den første angrepsbølgen. Tre fallskjermjeger-kompanier skulle brukes til å besette norske flyplasser. Avgjørelsen om også å sende den 2. bergdivisjon ble truffet senere.
Opprinnelig var planen kun en militær invasjon av Norge, mens de danske flyplassene i Nord-Jylland (i særdeleshet de to flyplassene i Ålborg) skulle overtas med diplomatiske midler. Men den 1. mars kom Hitler med et nytt direktiv som krevde at også Danmark skulle invaderes. Hitler signerte 1. mars 1940 den endelige ordren om å invadere Norge. Som regel ga ikke Hitler skriftlige instrukser og hans medarbeidere baserte seg på muntlige beskjeder. 5. mars ga Hitler general Leonhard Kaupisch kommandoen over angrepet mot Danmark. Dette kom av Luftwaffes vedholdende krav om å sikre flyplasser for jagerfly og for å advare de tyske flyene i Norge om fiendtlige fly. XXXI. korps ble opprettet for invasjon av Danmark og besto av to infanteridivisjoner og den 11. motoriserte brigade. Hele operasjonen ville bli støttet av X flykorps, som besto av omkring 1 000 fly av forskjellige typer.
Det er uklart om Quisling noensinne fikk høre at tyskerne hadde oppgitt kupplanene hans. Blant de tyske militære var det ingen sterk støtte til Quisling. Hitler vurderte gradvis en invasjon i Norge som mer interessant ut fra vurderinger av den norske evnen til og ønsket om en streng nøytralitet. Sett fra tysk side var en potensiell operasjon svært risikabel fordi de ikke hadde med landgangsfartøyer, men forutsatte at skipene kunne legge fritt til kai og landsette styrkene derfra. Dette var imidlertid også en fordel, fordi de fleste militære anså en slik operasjon som så risikofylt at den i liten grad var realistisk. Slik ble det tyske overraskelsesmomentet forsterket.
=== Norges strategiske betydning ===
Vinteren 1940 var det et «kappløp» om Norge. Uten at noen av partene visste om motstanderens planer, planla begge sider militæraksjoner i landet. Likt for begge parter var ønsket om å få kontroll over utskipning av svensk jernmalm og skipstrafikken i norske farvann, i tillegg ønsket tyskerne Norge som ubåthavn for angrep mot konvoier på vei til Storbritannia.
De viktigste forskjellen mellom de fransk-britiske planene og de tyske planene var at vestmaktene i størst mulig grad ønsket å operere innenfor rammene av folkeretten, slik at Norge og Sverige ikke ville gå inn i krigen på tysk side. Tyskernes planer var på sin side en ren angrepskrig uten å ta hensyn til Norges syn, noe som trolig ville gjøre at Norge kom til å kjempe i verdenskrigen på Storbritannias og Frankrikes side. Denne forskjellen i stormaktenes holdninger illustreres ved at Storbritannia og Frankrike mistet påskuddet for en intervensjon da det ble våpenstillstand mellom Finland og Sovjetunionen, noe som også gjorde at planene ble skrinlagt. Slike hensyn var ikke nødvendige for tyskerne, og i samme periode ble de tyske angrepsplanene mot Norge og Danmark ferdigstilt.Hitler trodde at krig med Storbritannia kunne unngås og hadde i utgangspunkt ikke vurdert Norges strategiske betydning for Tyskland. Da det i 1939 ble klart at Storbritannia ikke ville bøye av, begynte strategiske planleggere i den tyske ledelsen å vurdere konsekvensene av at de allierte tok kontroll over Norge. Fordi en invasjon av Norge ville skje via Nordsjøen, som Storbritannia i utgangspunktet dominerte, var det fra tysk side avgjørende at forberedelsene skjedde i størst mulig hemmelighet og at britiske myndigheter ikke fikk noe varsel om hva som var på gang. Britiske og franske myndigheter ble tatt på sengen 9. april. Den britiske Home Fleet var den største hindringen for en tysk invasjon. De allierte var ikke klar over avhengig en tysk invasjon ville være av fly. Tyske planleggere gjorde en grundig undersøkelse av tilstanden til norske og danske flyplasser, herunder hvor godt de var forsvart. Etter utbruddet av krigen i september 1939 hadde Tyskland interesse av Norges fortsatte nøytralitet blant annet slik at tyske handelsskip kunne bruke den norske skipsleia fra Narvik og til å omgå britisk blokade.
=== Nøytralitetsvakt ===
Ved krigsutbruddet i Europa i september 1939 ble Norges forsvar delvis mobilisert for å påse at landets nøytralitet ikke ble krenket. I motsetning til hva som var situasjonen under første verdenskrig, da både Marinen og Kystartilleriet var fullt mobilisert fra krigens første dag, var det i 1939 – på grunn av mangelen på øvd befal og mannskap – ikke organisatorisk mulig å mobilisere Sjøforsvaret i sin helhet etter gjeldende planer. Av de over 100 fartøyene som ble utrustet, var ca. halvparten leide bevoktningsbåter og oppsynsskip. Av Marinens 62 egentlige krigsskip var hele 43 sjøsatt i årene 1874–1918, og dermed foreldet og av liten militær betydning. Av moderne krigsskip hadde Marinen til rådighet bare en stor minelegger («Olav Tryggvason»), to minesveipere («Otra» og «Rauma») og seks jagere («Sleipner», «Æger», «Gyller», «Odin», «Balder» og «Tor»).Ved Kystartilleriet, som omfattet de fem festningene Oscarsborg, Oslofjord, Kristiansand, Bergen og Agdenes, begynte oppsettingen i slutten av august 1939. Også her ble det foretatt bare delvis oppsetting i forhold til planene. Dessuten ble det foretatt en større utskifting av mannskaper ca. 1. april 1940, noe som innebar at en stor del var uøvde eller ikke kommet på plass ved krigsutbruddet. I tillegg hadde en rekke befal ikke vært inne til tjeneste siden nøytralitetsvakten under forrige krig.
Hærens nøytralitetsvakt tok ikke så mye sikte på kampberedskap som på å få gitt mobiliseringsstyrkene en viss trening i form av repetisjonsøvelser, noe som ikke var blitt gjennomført i Hæren siden 1922. I Sør-Norge ble fire–fem bataljoner og andre avdelinger innkalt til repetisjonsøvelse for så å bli avløst av nye avdelinger etter en tid. I Nord-Norge var nøytralitetsvernet bedre utbygd, og beredskapsstyrkene der hadde ved krigsutbruddet opptil to-tre måneders øvelse bak seg.
=== Norges handlinger vinteren 1940 ===
Den strategiske begrunnelsen for den tyske invasjonsavgjørelsen var erfaringene fra forrige krig. Da ble Tyskland blokkert av de allierte. Derfor fryktet de at engelskmennene, som hadde overtaket til sjøs, skulle klare å blokkere malmforsyningen fra Narvik. Dette var en viktig grunn til å invadere. Dessuten nørte Quislings besøk opp om denne frykten, siden Quisling tegnet et bilde av en norsk regjering som ville unngå en reell nøytralitet til fordel for England. Denne frykten syntes å bli bekreftet for Hitler av bordingen av «Altmark», jf. under, som ikke var blitt undersøkt tilstrekkelig grundig av norske militære. Man stolte på de tyske forsikringer om at skipet ikke hadde britiske soldater som fanger ombord, og hevdet altså ikke Norges nøytralitet med nødvendig fasthet overfor både Storbritannia og Tyskland.
Den tyske regjeringen fryktet videre at motstanderne England og Frankrike kunne ta kontroll over de nordiske land og slik true Tysklands fra nord. Dertil kom at den tyske flåte ønsket baser for ubåter i Norge. Herfra ville de lettere kunne komme ut i Atlanterhavet og true konvoiene med forsyninger til England.
Norske myndigheter var i dagene før 9. april mest bekymret for eventuelle britiske aksjoner i norske farvann. Regjeringen hadde vinteren 1940 forsterket grensevakten i Finnmark for å stå sterkere mot et eventuelt sovjetisk angrep (Tyskland og Sovjet hadde på denne tiden en ikke-angrepspakt – Molotov–Ribbentrop-pakten), og 6. divisjon i nord var mobilisert. Slik var de norske øynene i mindre grad rettet mot en tysk trussel, noe som også kan forklares med at det konvensjonelle militære synet var at en angrepsstyrke mot Norge måtte bestå av 100 000 mann. En slik styrke kunne mest sannsynlig bare angripe på den norsk-sovjetiske grensen.
Tyskland angrep i første omgang med 58 krigsskip og 8 850 mann, støttet av forsyningsskip som allerede var på plass i all hemmelighet, og ca. 1 000 fly, noen med fallskjermsoldater; en dristig operasjon med en liten troppestyrke. Sentralt i tyskernes suksess var at de til de grader klarte å gjennomføre et overraskelsesangrep slik at den norske hæren i stor grad ikke rakk å mobilisere i Sør- og Midt-Norge, og det omfattende problemet med sentralt plasserte tyskvennlige befalingsmenn og offiserer.Hadde de norske myndighetene tatt meldinger om et forestående tysk angrep alvorlig, ville norske kystfort og styrker vært forberedt og gitt invasjonstyrkene sterkere motstand. Imidlertid må det samtidig bemerkes at selv om den norske hæren hadde vært fullt mobilisert, hadde den vært dårlig utstyrt og svært dårlig trent. Førstegangstjenesten i Norge hadde siden 1933 bestått i at deler av årskullene hadde fått 64 dagers opplæring. Med en slik opplæring stod det norske forsvaret opp mot det som var verdens største militærmakt den gang. Den tyske hæren var sannsynligvis også den best trente og best forberedte hæren i verden vinteren 1939/40.
==== Hæren ====
De stridende avdelingene til lands var delt i tre våpenarter, infanteri, kavaleri og artilleri. Ved mobilisering skulle hvert av de 16 infanteriregimentene sette opp to linjebataljoner (à 878 mann) og en landvernsbataljon (796 mann). I tillegg kom de frittstående avdelingene Alta bataljon, Varanger bataljon og Garden. Kavaleriet skulle sette opp tre dragonregimenter (à 1 000–1 400 mann) og en del andre avdelinger. Artilleriet skulle mobilisere ni linjebataljoner (à 500–600 mann) feltartilleri samt en del landverns- og øvelsesavdelinger. I tillegg kom luftvern- og festningsartilleri.
Ved mobilisering skulle de seks norske divisjonene sette opp feltbrigader av styrker fra alle de tre våpenartene og fra andre spesial- og støtteavdelinger. Etter behov kunne to eller flere feltbrigader stilles sammen til en arméavdeling, som var høyeste norske operative forband. Det plutselige krigsutbruddet 9. april 1940 levnet få muligheter for planmessige oppsetninger. Ingen ordinær feltbrigade, ikke engang i Nord-Norge, enn si noen arméavdeling, ble satt på krigsfot under felttoget i 1940. Bare på Bømoen ved Voss og på Setnesmoen ved Veblungsnes i Romsdalen ble avdelinger satt opp i henhold til planen for mobilisering. På Bømoen ble Vestlandsbrigaden med 4000 mann mobilisert, og på Setnesmoen ble det mobilisert to linjebataljoner og en improvisert vakt- og sikringsstyrke.Etter mobiliseringsplanene skulle det ha vært mobilisert vel 100 000 mann. Tallet på dem som faktisk gjorde tjeneste i Hæren på et eller annet tidspunkt under felttoget er anslått til 50–55 000. Bare halvparten av disse regnes å ha tilhørt den effektive stridsstyrken. Sammen med de norske styrkene kjempet 38 000 allierte soldater (britiske, franske og polske), derav ca. 25 000 i Nord-Norge.
Det tyske angrepet mot Norge 9. april 1940 ble som nevnt gjennomført med 58 tyske krigsskip med 8 850 soldater; et hasardiøst lavt tall dersom Norge hadde fått gjennomført en raskere mobilisering og vært bedre rustet. I løpet av felttoget ble til sammen vel 140 000 mann overført til Norge.
==== Sjøforsvaret ====
Marinens styrke ved krigsutbruddet 9. april 1940 utgjorde ca. 5 200 befal og menige. Kystartilleriet hadde en styrke på 308 befal og 2 095 korporaler og menige. I henhold til krigsoppsetningsplanene skulle Kystartilleriet vært oppsatt med en styrke på 909 befal og 7 515 menige.
Under nøytralitetsvernet fikk Sjøforsvarets personell etter hvert en del øvelse og samtrening. Verdien av nøytralitetsvaktstjenesten var likevel begrenset, fordi mye av tiden gikk med til å drive oppsyn langs kysten, og det ble derfor liten anledning til å drive regulære militære øvelser.
==== Flyvåpnene ====
Hærens og Marinens flyvåpen, som ikke utgjorde noen egen forsvarsgren i 1940, ble mobilisert i september 1939, og under nøytralitetsvakten ble det drevet trening og patruljeringstjeneste.
«'Vårt flyvevåpen er en illusjon' ..hevder Aeroklubbens formann Kaptein Ole Reistad» het det i Dagbladet.
«Jeg vil ha sagt tydelig fra at den ansvarlige instans som idag vil beordre våre flyvevåben til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har, han oppfordrer vår flyverungdom til det rene selvmord. Jeg vet ikke om de norske fedre som har sønner i vernepliktsalderen er klar over at de for øyeblikket kan tilegnes følgende uttalelse: Min sønn, du plikter og forsvare oss med ditt liv i tilfelle krig. Vi har dessverre ikke råd til å skaffe dig ordentlige fly og skikkelig trening, men du får ta en gammel Fokker og dø med anstand, men du kan hele tiden være trygg for at vi har det bra i våre bombesikre rum...»
Ved krigsutbruddet i Norge bestod Hærens flyvåpen av ca. 1100 mann, 7 flydyktige av totalt 9 Gloster Gladiator, 2 flydyktige av totalt 4 Caproni Ca.310 (også kalt «Klippfiskbomberen» da disse var kjøpt av Italia for klippfisk), et titalls utdaterte Fokker C.V jagerfly, pluss ett større antall treningsfly som ikke fylte noen krigsmessig oppgave. Marinens flyvåpen hadde en bemanning på ca. 300 mann, totalt 47 fly som alle var flottørfly, 21 norskbygde Høver M.F.11 som tok en minimal bombelast og var bevæpnet med Colt mitraljøser, 6 toppmoderne Heinkel He 115 bombe- og torpedofly, 7 Douglas DT-2 torpedofly, 12 skole og treningsfly samt en Junkers Ju 52 som var leid inn av DNL og ombygd til bombefly. Av flybeholdningen var Heinkel He 115 Norges eneste topp moderne flytype. Gloster Gladiator var fortsatt regnet som en fullgod jager, men for øvrig var flyparken å regne som totalt foreldet og ubrukelig.
I mars 1940 var det bestilt 24 Northrop N-3PB patrulje-bombefly til Marinens Flyvåpen. Ingen av disse var leveringsklare den 9. april og de ble i stedet levert til Little Norway i Canada som utdanningsmateriell. Da den første norske skvadronen i Royal Air Force var klar for aktivering på Island i mai 1941, ble 18 av disse flyene sendt dit. Til Hærens Flyvåpen var det i august 1939 bestilt 12 jagerfly av typen Curtiss Hawk 75A-6, og noe seinere 12 til av samme type for levering i april/mai 1940. 19 av disse var ankommet Norge 9. april og falt i tyske hender, mens den siste leveransen, en båt med fem fly, ble omdirigert til Storbritannia. Seinere kom en avtale om levering av ytterligere 36 fly fra Curtiss. Disse hadde en annen motor enn flyene i den tidligere ordren, og fikk betegnelsen Hawk 75A-8. Samtidig ble det bestilt 36 Douglas 8A-5 observasjons- og bombefly med samme motor som de nyeste Curtiss-flyene. Også disse flyene ble sendt rett til Little Norway.
=== Innledende handlinger ===
Den 16. februar 1940 ble det tyske transportskipet «Altmark» bordet av den britiske destroyeren «HMS Cossack» og de 300 britiske fangene ble satt fri. Sju tyske sjømenn ble drept under aksjonen. Da dette foregikk i norsk farvann var dette et brudd på Norges nøytralitet, både fordi at britene utførte en militær aksjon på nøytralt farvann, men også fordi at Altmark var bundet til å løslate fangene da det var forbudt å transportere fanger gjennom nøytralt farvann.
«Altmark» ble en stor propagandaseier på den britiske hjemmefronten; spesielt for sjefen for den britiske marinen, Winston Churchill. I tillegg var spesielt Frankrike tilhenger av å benytte «Altmark»-episoden som et påskudd for videre aksjoner i Norge.
For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket norsk nøytralitet, og på den andre siden hadde ikke tyskerne lov til å transportere fanger i norsk farvann.
For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken den utslagsgivende faktoren til den tyske invasjonen, siden tyskerne ikke lenger kunne stole på at Norge ville håndheve sin nøytralitet tilstrekkelig fast. Hitler oppfattet dessuten også dette som et tegn på at britene også i fremtiden kunne være villige til å bryte Norges nøytralitet, og det ville medføre at sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik kunne være truet.
Den 12. mars besluttet britene å sende en ekspedisjonsstyrke til Norge da det så ut som at finnene holdt på å tape krigen. Men da soldatene begynte å gå ombord i skipene som skulle til Narvik den 13. mars, ble de kalt tilbake, og operasjonen ble avlyst. Finnene hadde bedt russerne om en fredsavtale. Den britiske regjeringen valgte i stedet å fortsette å minelegge norske farvann og senere landsette tropper.
Den 5. april 1940 holdt den tyske ambassade i Oslo en mottakelse. Der ble filmer av ødeleggelsene i Warszawa høsten før vist til politikere, ledende byråkrater og offiserer. Hensikten skal ha vært å gi et tydelig budskap om at motstand var nytteløst.Theo Findahl, Aftenpostens korrespondent i Berlin fra 1939, skrev i avisen 6. april på bakgrunn av rykter i Berlin at Skandinavia var Hitlers neste mål En ny melding 8. april skrev han «spørsmålet om krigsutbrudd i Norden er nu brennende som aldri før».De første tyske skipene satte kurs mot Norge den 3. april, og den 8. april begynte britiske skip å legge ut de første minene i norske farvann. Det først tyske tankskipet med Trondheim som mål la ut 4. april og 5. april la flere lasteskip ut fra tyske havner. Tidlig på dag 7. april la den tunge krysseren «Admiral Hipper», 14 jagere, og slagkrysserne «Gneisenau» og «Scharnhorst» ut med Trondheim og Narvik som mål. «Blücher», den tyske marines nyeste store krigsskip, la ut fra Kiel 8. april klokken 3:00 og gikk inn i ytre Oslofjord sent på kvelden. Området mellom Norge og Shetland ble rekognosert av 18 Dornier-flybåter og tre Heinkel bombefly. Britiske rekognoseringsfly oppdaget «Admiral Hipper» utenfor Trøndelagskysten 8. april kl 15:30. Regn og tåke gjorde at britisk rekognosering ikke oppdaget særlig av den omfattende tysk flåtebevegelsen mot Norge. Om morgenen 8. april ble det tyske transportskipet, MS «Rio de Janeiro» torpedert av en den polske ubåten ORP «Orzel» ved Justøya. Skipet viste seg å være fullt av tyske soldater, og overlevende soldater ble reddet i land. Disse kunne opplyse lokale myndigheter om at Bergen var deres mål. Nils Onsrud, politifullmektig ved Arendal politikammer, regnes som den som oppdaget det tyske angrepet på Norge. Kvelden 8. april antok den tyske marineledelsen (feilaktig) at Weserübung var avslørt. Allierte ubåter fikk ordre om å senke uidentifiserte nordgående skip ettermiddagen 9. april etter at de tyske skipene hadde nådd sine destinasjoner. Onsruds informasjonen til militære myndigheter ble ikke tatt alvorlig, heller ikke av forsvarsministeren. Meldinger om tyske skipsbevegelser ble også slått opp i middagsavisene 8. april Mobilisering ble ikke igangsatt. Dagen etter, 9. april, var Tysklands invasjon av Norge og Danmark i gang.
== 9. april – angrepet på Danmark og Norge ==
Operasjonens militære hovedkvarter var Hotell Esplanade i Hamburg, hvorfra blant annet ordre til luftstyrkene involvert i anslaget ble utsendt.Operasjonen begynte for den tyske flåtes (Kriegsmarine) vedkommende den 7. april 1940. I operasjonen deltok bl.a. slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau», krysserne «Admiral Hipper», «Blücher» og lommeslagskipet «Lützow». Krigsmarinen led svære tap i Norge, blant annet den tunge krysseren «Blücher» ved Oscarsborg, de lette krysserne «Königsberg» i Bergen og «Karlsruhe» som ble angrepet av en britisk ubåt på retur fra Kristiansand. I Narvik mistet de ti Zerstörere/(jagere) og en ubåt (U64) som ikke kunne utnyttes optimalt i norsk farvann. Under slaget ved Lofoten i grålysningen 9. april fikk «Gneisenau» moderate skader etter to treff fra den britiske slagkrysseren HMS «Renown», og det tyske slagskipet ble nødt til å vende tilbake til Tyskland for øyeblikkelige reparasjoner.Den britiske marinen begynte krigen med HMS «Warspite» og H-gruppen av jagere, HMS «Hunter», HMS «Hardy» osv. Dessuten kom mindre marinestyrker ifra Polen (jagerne ORP «Grom», ORP «Blyskawica» og ubåten ORP «Orzel») og Frankrike.
== Weserübung-Süd ==
Tyske tropper gikk over grensen til Danmark kl. 4.15 om morgenen «Wesertag» den 9. april 1940. Det kom til kortvarige kamper, spesielt i Sønderjylland, hvor danskene klarte å påføre de tyske styrkene enkelte tap med deres 20 mm Madsen maskinkanoner. Det oppsto også kamper på Amalienborg slottsplass mellom danske gardister og tyske soldater.
Men allerede kl. 6 ble det besluttet på et møte hos kongen med de viktigste ministere og militærsjefer at man måtte innstille motstanden for å unngå at København skulle bombes fra luften som tyskerne hadde gjort med Warszawa i felttoget mot Polen i september 1939.
Kampene kostet 20 falne på dansk side. Selv om motstanden ikke varte lenge fikk 3 stridsvogner mindre skader. 12 panservogner ble ødelagt sammen med et ukjent antall motorsykler og et ukjent antall døde fra tysk side.
== Weserübung-Nord ==
Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola. Bergen ble inntatt omkring klokken 06.00 om morgenen etter mindre trefninger. Trondheim ble erobret uten kamp. Flyplassene Sola og Kjevik ble besatt av tyske fallskjermstyrker og flyvåpen. Troms og Finnmark forble under norsk kontroll. Heller ikke Åndalsnes og Mørebyene, Nord-Trøndelag eller Helgeland ble besatt av tyske styrker i april. Etter at det tyske angrepet hadde startet, troppet den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon. Dette ble avvist fra norsk side. «Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere» svarte Bräuer.Tyske myndigheter hadde planlagt et hurtig og overraskende angrep der det meste ville være avgjort på få timer, et coup de main: Sentralt i denne planen var å få kontroll over Oslo sentrum med konge og regjering for dermed å fremtvinge en rask kapitualsjon. Kontroll over Oslo ville dessuten kunne brukes som utgangspunkt for å sikre de andre hovedbyene via vei og jernbane. To bataljoner soldater skulle settes inn fra luften og to fra sjøen. Denne planen var i stor grad avhengig av at marinegruppen med «Blücher» i spissen kom seg helt inn i indre Oslofjord og havnen der.
=== Norsk mobilisering ===
Natt til 9. april møttes regjeringen på Victoria Terrasse. Den vedtok mobilisering og å be Storbritannia om hjelp. Utenriksminister Koht kontaktet deretter den britiske ambassadøren, Cecil Dormer. Ifølge Koht ble Dormer bare informert om at det tyske angrepet var i gang. Kontakten ble tatt første gang klokken 02:00 og senere klokken 04:00. På Victoria Terrasse diskuterte regjeringen fremgangsmåten ved mobiliseringen og omfanget av den. Fordi det bare var vedtatt delvis mobilisering måtte ordren gå stille med posten og ikke over radio. Generalstabssjef Hatledal mente det var for sent å bruke brev og ville i stedet ha allment opprop. General Kristian Laake mente det var falsk alarm. Hatledal økte på egen hånd mobiliseringen fra 24 000 til 38 000 mann. Regjeringens beslutning om delvis mobilisering ble meddelt generalstaben omkring klokken 03:00 natt til 9. april. I ettertid har mobiliseringsvedtaket vært omstridt. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte med at regjeringen ønsket (og trodde de hadde vedtatt) allmenn og full mobilisering, men at vedtaket ble kommunisert til den militære ledelsen som en delvis og stille mobilisering.
=== Blücher og Oslo ===
Krysseren «Blücher» og to mindre tyske marinefartøyer hadde til oppgave å trenge inn Oslofjorden og innta Oslo, Norges hovedstad. Blant annet skulle mannskapene ombord i «Blücher» sikre tysk kontroll over de styrende, politiske organene, som Stortinget, regjeringen og Kongehuset. Klokken 04.21 (norsk tid) 9. april 1940 ble det åpnet ild fra både Kopåsbatteriet og Oscarsborg festning mot de tyske skipene og krigen var for alvor i gang i Norge.«Blücher» ble truffet og forliste, og mer enn 800 tyske soldater mistet livet. Hendelsen fikk avgjørende betydning; tyskernes angrep på hovedstaden ble forsinket og ga kongen og regjeringen mulighet til å flykte.
Ingen regulær mobiliseringsordre gikk ut i radio og aviser 9. april. Kirkeklokkene ringte ikke, men det skjedde et spontant, instinktivt fremmøte av våpenføre nordmenn, innrullerte og ikke innrullerte, på mobiliseringssteder og andre passende steder. Det var mobiliseringspliktige som betraktet overfallet som mobiliseringsordre, og det var frivillige som kjente det forpliktende å forsvare landet. Regjeringen hadde valgt «stille» mobilisering pr. brev med fremmøte 11. april.
De tyske styrkene lammet straks større deler av den spontane norske mobiliseringen. Store lagre falt i tyske hender, faktisk ble tyske marinegaster i Narvik (ifra de senkede tyske jagerne) utstyrt med norske uniformer.
General Otto Ruges operasjonsplan gikk ut på å sinke den tyske fremrykkingen inntil de allierte nådde fram med sin hjelp. Styrkene skulle føre «oppholdende forsvar», dvs de skulle trekke seg tilbake til en linje Dokka – Lillehammer – Rena, der nordmennene skulle forsøke å holde stand mens de allierte gjenerobret Trondheim ved en knipetangsmanøver fra utgangspunktene Åndalsnes og Namsos. En første kamplinje ble etablert på høyde med Hønefoss – Kongsvinger.
Etter at Oslo var okkupert, kontrollerte regjeringen en kringkaster på Hamar. Da Ålesund kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og Vigra kringkaster bombet av tyske fly. I Berlin mottok en «euforisk» Hitler en gratulasjon og prising fra Benito Mussolini, som skrev at «Bare slik kan en krig vinnes!»; Hitler selv fortalte ekstatisk til Alfred Rosenberg at «Nå kan Quisling danne sin regjering! Vi får være glade for at den flyktende regjeringen ikke hadde slept ham med seg.»
=== Hovedfronten på Østlandet og i Trøndelag ===
Under ledelse av major Georg Maetschke innledet de tyske styrkene fremrykkingen mot Østfold begynte med å gå mot de norske styrkene i Østfold kvelden 11. april, og østfoldbyene ble besatt de to følgende dagene. Etter harde oppholdende kamper ved Fossum bru, brøt de tyske styrkene gjennom 13. april, og motstanden brøt stort sett sammen med 20 norske falne soldater og 60 tatt til fange. Høytorp fort med 6 offiserer og 350 norske soldater overga seg 14. april.Samme dag (14. april) begynte de tyske styrkene hovedangrepet nordover fra Oslo under ledelse av generalmajor Richard Pellengahr. Fremrykningene gikk først mot Mjøsa så gjennom de to store dalførene Gudbrandsdalen og Østerdalen. Pellengahr ledet selv den tyske framrykkingen nordover i Gudbrandsdalen over Dombås til Åndalsnes, mens oberst Hermann Fischer ledet de tyske styrkene nordover i Østerdalen over Røros til Oppdal. Formålet var å sikre landveis forbindelse mellom Trondheim og Oslo ved å knyte kontakt med tyske styrker landsatt i Trøndelag, og slik sikre at britiske styrker ikke fikk satt seg fast i det indre av landet. Begge ble forfremmet til henholdsvis generalløytnant og generalmajor og tildelt Jernkorsets ridderkors etter felttoget.Den oppholdende strid fra norsk side ble gjennomført noenlunde i samsvar med planene fram til 23. april, da det inntrådte tre vendepunkter: sammenbrudd i Østerdalen, nederlag ved Tretten og en større styrke innesluttet i Vestre Gausdal. Kvelden 26. april tok tyske styrker kontroll over Kvam i Gudbrandsdalen etter en av de hardeste kampene i Sør-Norge. 30. april fikk de tyske styrkene på Østlandet forbindelse med Trøndelag, de allierte hadde da allerede oppgitt Sør-Norge og det var ikke lenger noe grunnlag for felttoget i Sør-Norge.Ruges og HOKs kontroll over operasjonene var i realiteten begrenset til Østlandet nord for Oslo, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Andre steder i Sør-Norge kjempet avdelingene mer eller mindre isolert, mens kampene i Narvik-avsnittet hadde en helt annen karakter enn i resten av landet.
Østerdalsgruppen kjempet i et område fra Sør-Odal til nord for Rena mot tyske styrker under ledelse av oberst Fischer. Under et sammenstøt ved Roverud nord for Kongsvinger 17. april hadde et kompani under kaptein Vangerud 13 falne i løpet av en time. Etter det norske sammenbruddet ved Åsta 20.-21. april, der II/IR 5 bar hovedbyrden, og et mindre sammenstøt ved Kroken 23. april, opphørte kampene i dette området, med unntak av en frivillig avdeling i Nordre Osen og et detasjement i Trysil som stoppet den tyske framrykkingen i en større trefning i Grøndalen i Trysil om kvelden 2. mai. Den norske styrken på rundt 200 mann stoppet midlertidig den tyske styrken på rundt 550 mann og medførte anslagsvis rundt 100 tyske falne, men den norske styrken gikk i oppløsning dagen etter tyske bombeangrep med påfølgende ny og forsterket angrepsstyrke. Deler av Østerdalsgruppen krysset grensen til Sverige da nederlaget var klart og de bli internert der.Hedmarksgruppen (Romerike, Hedmark og Gudbrandsdalen) var involvert i kamper mot de tyske styrkene under ledelse av generalmajor Pellengahr i et område mellom Minnesund og Dombås i Gudbrandsdalen. Her kjempet først II/IR 5 ved Minnesund, Morskogen og Strandlykkja, før den ble trukket over til Østerdalen. Deretter førte DR 2s eskadroner og bataljonen Torkildsen av IR 4 oppholdende kamper ved Strandlykkja, Espa, Tangen, Brumunddal, Lundehøgda, Åsmarka og andre steder. Fra nord kom to bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11), som etter kamper ved Dombås, Fåvang og Vinstra trakk seg tilbake til Romsdal der restene av Hedmarksgruppen kapitulerte til Pellengahr 3. mai.
I Sør-Trøndelag kjempet det flere improviserte avdelinger, med Berkåk bataljon og en Møre-bataljon (III/IR 11) i fremste rekke. Etter kamper i Nåverdalen 26.-28. april ble styrkene trukket tilbake. Trønderne ble demobilisert 29. april og III/IR 11 1. mai.
Totengruppen (Ringerike, Hadeland, Toten og Gausdal) bestod av to feltbataljoner av IR 6 som utkjempet harde kamper ved Klekken 15. og 16. april. De ble deretter trukket over til Toten og Gausdal, der de kom sammen med avdelinger av IR 4 som hadde kjempet ved Bråstad bru og Mustad 20. og 21. april. Styrkene i Gausdal kapitulerte 29. april, etter harde kamper ved Segalstad bru 26.-28. april.
Kampene i Lunner var en serie med oppholdende kamper fra Stryken til Grua langs nåværende Rv 4. De varte fra 14. til 17. april 1940, og sto mellom Roagruppen, det vil si KP 7 og 12 av IR 6, Landverneskadronen av DR 2, skoleeskadronen og Speidervingen av Flyvåpnet, og de tyske bataljonene I/IR 324 og III/IR 349.Valdresgruppen ble trukket sammen en bataljon fra Ringerike (lvbn/IR 6), tre infanteribataljoner fra Vestlandet (II/IR 9, I og II/IR 10) og en fra Romerike (II/IR 4). Styrkene ble ledet av oberst Gudbrand Østbye. På tysk side var det 163. infanteridivisjon som formet Gruppe Adlhoch med fire bataljoner og spesialtropper, og Gruppe Daubert som først gikk opp Ådalen med III. bataljon / IR 236 og III. bataljon / IR 159. Senere returnerte de med en bataljon mens det andre ble med i en omgående bevegelse langs Randsfjorden.
Det var en serie trefninger under tilbaketrekningen og det ble utkjempet harde kamper i dagene 18.-27. april i Bagn, ved Høljerasten og på Tonsåsen, og deretter ført oppholdende strid i Øystre og Vestre Slidre inntil overgivelsen fant sted 30. april. I Bagn satte de norske styrkene seg fast og de tyske troppene ga opp og trakk seg tilbake til Hønefoss. Av kampene i Bagn er kampen i Gråbeinhølet og kampen om Bagnsbergatn gård av de mest kjente. 4. brigade ble satt inn i Valdres og deres kamp mot tyskernes styrker var enestående. I Valdres falt det 46 nordmenn og rundt 240 ble såret. På tysk side var de tilsvarende tapene 157 falne og rundt 360 ble såret.
Hallingdalsgruppen bestod av ett kompani, kp 5/II/IR 9, med noen mindre forsterkninger, til sammen 184 mann, som kom i kamp med overlegne fiendtlige styrker fra Gruppe Ritzmann ved Gulsvik 25. april og Flå 26. april. De hadde tre falne og 18 sårede i disse kampene. Hovedstyrken ble dimittert på Geilo 28. april, mens en tropp gikk over til Vassfaret og ble dimittert 1. mai
Fra midten av april brukte den tyske invasjonsstyrken også stridsvogner i kampene sammen med infanteri og i noen tilfeller med flystøtte. Denne kombinasjonen var svært vanskelig å motstå. Stridsvognene bidro sterkt til tysk gjennombrudd i Gudbrandsdalen.Per 25. april gikk hovedfronten på Østlandet ved Kvam, Folldal, nedenfor Kvikne og nord for Røros. Fra nord hadde tyske styrker kontroll til Støren i Gauldalen og Berkåk på vei mot Ulsberg slik at det var få kilometer mellom norske stillinger nedenfor Kvikne og norske stillinger mellom Ulsberg og Berkåk.
==== Værnes ====
Etter at Trondheim og Værnes var besatt, satte de tyske styrkene, med hjelp fra lokale myndigheter, i gang utbedring lufthavnen. Flere tusen sivile nordmenn deltok i arbeidet. Innen noen få uker hadde de bygget en ny rullebane til bruk i felttoget i Nord-Norge. Arbeidet ble igangsatt 24. april mens det fortsatt pågikk kamper i Nord-Trøndelag og sør for Trondheim. Utbyggingen av Værnes var planlagt på forhånd av okkupasjonsmakten og var strategisk viktig for krigføringen og erobringen av Nord-Norge. På grunn av ødelagte veier og broer mellom Oslo og Trondheim ble Værnes også brukt til å fly inn soldater og materiell. I den tyske militære strategien var flyvåpenet sentralt. Mellom Sola og Værnes fantes knapt skikkelige flyplasser, nord for Trondheim var det også dårlig med flyplasser. Værnes ble brukt fra 22. april som utgangspunkt for bombing i Nord-Trøndelag, blant annet ved bombingen av Namsos. Da tunge lastefly begynte å lande i mildværet, viste rullebanen seg å være for bløt. Sivil arbeidskraft til utbyggingen ble skaffet til veie med hjelp fra fylkesmannen og ordføreren i Trondheim. 28. april var en 800 meter lang rullebane av treverk klar til bruk, 1. mai kom Josef Terboven selv for å takke de norske arbeiderne for innsatsen. I mai, mens kampene i Nord-Norge pågikk, var opp mot 200 fly stasjonert på Værnes som var den viktigste flyplassen for invasjonsstyrken. Værnes ble bombet av britiske fly 16. 25. og 28. april, samt 19. mai. Den provisoriske flyplassen på Lade ved Trondheim ble bygget ut samtidig. Jonsvatnet ble også brukt som fremskutt tysk feltflyplass, og opptil 60 tyske fly brukte den improviserte basen. Da våren kom og isen smeltet, gikk minst tre fly gjennom isen og til bunns.
==== Gudbrandsdalen-Romsdalen ====
Kongen og regjeringen hadde fra 9. april først søkt tilflukt i Elverum og Nybergsund. Deretter flyttet de over til Gudbrandsdalen og befant seg fra 14. april nord i dalen, der de til 19. april var innsperret mellom fallskjermstyrker ved Dombås og fremrykkende styrker sørfra. Otto Ruge flyttet også sitt hovedkvarter til Gudbrandsdalen. Etter kampene ved Lundehøgda 20.-21. april rykket tyske styrker nordover mot Lillehammer og Gudbrandsdalen. Ved Tretten var det 23. april harde kamper mellom tyske og britiske styrker før de tyske styrkene brøt gjennom. Fra nord kom to bataljoner av Møre-regimentet (I og II/IR 11), som etter kamper ved Dombås, Fåvang og Vinstra trakk seg tilbake til Romsdal der restene av Hedmarksgruppen kapitulerte til Pellengahr 3. mai. Britiske styrker landsatt på Åndalsnes fra 17-18. april skulle opprinnelig delta i en planlagt gjenerobring av Trondheim, men ble i stedet sendt ned Gudbrandsdalen for å støtte de norske forsvarerne. Soldater fra den britiske 148. brigade («Sickleforce») landsatt på Åndalsnes, ble 19. april sendt via Dombås (som samme dag var gjenerobret) ned Gudbrandsdalen i strid med den opprinnelige planen om å gå mot Trondheim. De første britiske soldatene (lett bevæpnede reservister) deltok i Åsmarka og ved Lundehøgda før de sammen med norske soldater om morgenen 22. april trakk seg tilbake gjennom Lillehammer.Pellengahrs gruppe i Gudbrandsdalen besto av syv infanteribataljoner, en maskingeværbataljon, to artilleribataljoner, en ingeniørbataljon og et stridsvognkompani. Dalføret og de mange smale passasjene gjorde at bare en del av den tyske styrken kunne settes inn ved fronten samtidig, og det var gode muligheter for å stanse fremrykningen. Tyske styrker inntok Lillehammer, mens britiske soldater etablerte stillinger ved Balberkampen ved Fåberg. Natt til 23. april trakk britene seg igjen nordover, til Vardekampen ved Tretten, der var det da omkring 700 britiske og 500 norske soldater. Tyske styrker med panservogner og infanteri angrep, og kvelden 23. april trakk restene av den britiske styrken (om lag 300 som ikke var fanget eller drept) seg tilbake. Broen ved Tretten ble ikke ødelagt. Tidlig 24. april brøt tyske styrker raskt gjennom norske stillinger ved Tromsnes (Fåvang), og var på kvelden ved Ringebu.Ved Kvam møtte de tyske styrkene den første vesentlige motstanden i Gudbrandsdalen og brøt etter to dagers hard kamp gjennom. Kampene fortsatte 27. april ved Kjørem nær Kvam. Like nedenfor Otta var det britiske stillinger på begge sider av Lågen. Det tyske angrepet mot Otta ble støttet av bombefly, og britene trakk seg tilbake opp dalen sent på kvelden 28. april. På dette tidspunktet ble forsvaret av Sør-Norge endelig oppgitt, og styrkene skulle evakueres via Åndalsnes og Molde. Broer i Rosten (elvejuvet med vei og jernbane mellom Sel og Dovre) ble sprengt og hindret en tid motorisert tysk fremrykning. Ut på dagen 30. april nærmet tyske styrker seg Dombås til fots og ble stanset av britisk beskytning. Kvelden 30. april ble Dombås evakuert og broer sprengt.
=== Isolerte grupper ===
Noen grupper var uten kontakt med andre styrker eller ble tidlig avskåret fra slik kontakt. Noen av disse gruppene ble også mobilisert i områder der det ble utført aktiv trenering eller motstand mot mobilisering.
Kongsberg-avsnittet med IR 3 kapitulerte uten kamp 13. april.
I Telemark kjempet en høyst improvisert avdeling, kalt «Telemark nye regiment», flere mindre kamper, bl.a. ved Vinjesvingen, under ledelse av løytnant Thor Olaf Hannevig. Han ble sammen med restene av sitt «regiment» tatt til fange i Arebutun 8. mai. En annen improvisert avdeling ble satt opp på Rjukan, «Infanteribataljonen på Rjukan», den utkjempet kamper på Hovinheia og andre steder.
Det var full retrett i Setesdal. De norske styrkene, som bestod av I/IR 3, Bergartilleribataljon nr 1 og avdelinger av IR 7, foretok en nærmest panikkartet retrett oppover Setesdalen, og kapitulerte 15. april uten å ha vært i egentlig kamp. Det forekom kun en del ildgivning mot tyske fly som angrep i området ved Evjemoen og ved Kjevik.
På Jæren kjempet en bataljon av Oslo-folk (Jegerbataljonen, I/IR 2) sammen med folk fra I/IR 8. Etter mindre trefninger ved Ålgård, Dirdal og andre steder, kom det til et større sammenstøt i Gloppedalsura 22. april der tyskerne led store tap, mens de norske bare hadde fem sårede, derav én dødelig. De norske styrkene i dette området overgav seg dagen etter, 23. april.
I Hardanger kjempet Haugesundsbataljonen av IR 8 mot tyske marinefartøyer i Ulvik og Kinsarvik 25. april. Bataljonen sluttet våpenhvile i Ølen 29. april.
I området Bergen – Voss kjempet I/IR 9 ved Stavenesli, Vaksdal, Stanghelle, Dalseid, Bolstadøyri og Skjervet. Tyske styrker rykket 28. april frem langs Bergensbanen i Raundalen. Norske styrker forsøkte først å blokkere Gravhalstunnelen med sprengladning, deretter med et førerløst lokomotiv. På Hallingskeid fant de tyske styrkene et lokomotiv som ble brukt til rask fremrykning mot Gol hvor de møtte tyske styrker østfra. Bergensbanen var med det besatt. Styrkene på Vestlandet ble overgitt 1. mai.
I Nord-Trøndelag kjempet tre bataljoner av IR 13 (II, III og lvbn/IR 13), DR 3 og en bataljon fra Helgeland (I/IR 14). Mindre kamper ble utkjempet ved Verdalsøra, Fossem, Binde, Stod og Tiltnes. Kapitulasjonen i Nord-Trøndelag fant sted 4. mai.
Ved Hegra festning holdt en norsk styrke på ca. 200 mann og én kvinne, Anne Margrethe Strømsheim, ut mot angrep fra tysk infanteri og artilleri fra 15. april til 5. mai. Avdelingen hadde seks falne og ca. dobbelt så mange sårede. Dertil ble mange syke av oppholdet inne i fortets kalde og fuktige tunneler.
=== Nordland ===
Etter alliert tilbaketrekning fra Trøndelag og evakueringen av Namsos 3.- 4. mai kunne tyske styrker gå nordover til Mosjøen uten særlig motstand. Etter retretten fra Trøndelag førte I/IR 14 oppholdende strid nordover gjennom Helgeland og Salten. Det ble utkjempet kamper ved Storbjørnvatnet 10. mai, Finneidfjord 14. mai, Storjord og Pothus 24.-27. mai, og Djupvik 30. mai. I/IR 14 ble deretter sendt til Narvik-området og reorganisert. Den deltok sammen med Alta bataljon i de avsluttende kampene ved Jernvannene og Lillebalak inntil kapitulasjonen 9. juni. I kampene i Salten-området deltok også I/IR 15 i tiden 21. mai – 1. juni.
==== Kampene ved Narvik ====
Tyskerne erobret Narvik med 1 900 mann i morgentimene 9. april (En regimentstab og tre bataljoner). Erobringen av Narvik, og dermed kontrollen over jernmalmforsyningene til tysk våpenindustri fra gruvene rundt Kiruna i Sverige, over Narvik havn var en av hovedgrunnene for angrepet på Norge.
Den norske 6. divisjon under ledelse av general Fleischer begynte å ta opp kampen mot de østerrikske styrkene som holdt Narvik. De norske styrkene fikk etter hvert støtte fra Royal Navy og troppeforsterkninger fra England, Frankrike og Polen. Mot en enorm overmakt forsvarte de østerrikske styrkene sine posisjoner i Narvik i 50 dager: De allierte konsentrerte her hele 24 500 mann og nordmennene 8 -10 000. I motsetning til i resten av landet ble det her ført offensiv krigføring fra norsk (og alliert) side. Natt til 28. mai gjorde de allierte et felles gjenerobringsforsøk i Narvik. Etter harde kamper ble de østerrikske alpejegerne sendt på flukt.
Ved 17 - tiden 28. mai kunne de første norske troppene innta Narvik tett fulgt av franske fremmedlegionærer. Gjenerobringen av Narvik var Tysklands første nederlag i andre verdenskrig, og 6. divisjons seier på Narvik-fronten var den norske hærens eneste. Situasjonen i Vest-Europa var prekær og Frankrike og England måtte overføre sine avdelinger i Norge til Frankrike. I løpet av natten 6. – 7. juni ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge. Uten militær støtte i Norge valgte regjeringene å innstille kamphandlingene i Norge. Konge og Regjering flyktet til Storbritannia for å fortsette den norske motstandskampen fra London. For 6. divisjon betydde dette at man måtte innstille kampen og overgi Narvik uten å bli nedkjempet. Den 9. juni rykket tyskerne atter inn i Narvik.
På et eller annet tidspunkt var åtte norske infanteribataljoner (organisert i to feltbrigader) involvert i kampene i dette området, derav to trønderbataljoner. Den ene av disse (I/IR 13) ble overrumplet i Narvik 9. april, og restene av den (major Omdals gruppe) overgav seg etter kamp på Bjørnfjell 16. april. Den andre trønderbataljonen (I/IR 12) ble sterkt redusert etter katastrofen i Gratangen natt til 25. april, men ble reorganisert og deltok til kampenes slutt. Også fem andre bataljoner deltok hele tiden, nemlig II/IR 15, I og II/IR 16, Alta bataljon og Bergartilleribataljon nr 3. Av disse bataljonene ble II/IR 15 påført store tap ved gjenerobringen av Narvik 28. mai.
Senere ble de tyske troppene forsterket med 5-6 000 mann. (Det tyske «Narvik-skjoldet», som Adolf Hitler innstiftet 19. august 1940, ble tildelt 8 577 mann fra de tre forsvarsgrenene.)
Selv om Sverige var nøytralt, ga svenske myndigheter tillatelse til transport av forsyninger og soldater til og fra Narvik. Hermann Göring selv møtte den svenske delegasjonen i Berlin for å forhandle frem en avtale. Bakgrunnen var at det ikke var mulig å nå frem med forsyninger sjøveien til de tyske bergjegerne. Først ble 600 tyske sjøfolk (marinegaster) sendt med tog til Stockholm. 26. april ankom det første toget med forsyninger til fronten ved Narvik. Om bord var også etterretningspersonell forkledd som sanitetsoldater. Foruten medisinsk utstyr besto forsyningene av blant annet mat, klær og kokekar.
=== Marinen ===
Marinen hadde sitt første tap alt om kvelden 8. april, da sjefen på bevoktningsbåten «Pol III», Welding Olsen, mistet livet i kamp med den tyske torpedobåten «Albatros» mellom Færder og Torbjørnskjær. Under katastrofen på Narvik havn om morgenen 9. april omkom 175 mann ved senkningen av P/S «Eidsvold» og 101 ved senkningen av P/S «Norge». Samme dag var det kamper på Horten havn, der «Olav Tryggvason» hadde to lettere sårede og «Rauma» to falne og seks sårede, og ved Stavanger, der jageren «Æger» mistet åtte mann (falne) da fartøyet ble bombet i senk. Med unntak av jageren «Sleipner», som gjorde aktiv motstand i Romsdalsfjorden, lot Marinens fartøyer seg for øvrig sjelden involvere i avgjørende strid under felttoget, noe de avdankede båtene heller ikke var rustet til.
=== Kystartilleriet ===
Alle de fem kystfestningene kom i kamp invasjonsdagen. Ved Drøbak ble «Blücher» senket og andre tyske marinefartøy skadet. (Se egen artikkel). Dette var en av de avgjørende begivenhetene i Norge i 1940 fordi Kongen og Regjeringen kunne forflytte seg nordover. Andre harde kamper ble utkjempet ved Odderøya fort i Kristiansand, som hadde 8 falne og 40 sårede, og ved Bergen festning, som hadde 8 falne og 18 sårede. Kristiansand, Bergen og Agdenes festninger overgav seg allerede invasjonsdagen, Agdenes ytet ikke tilstrekkelig rask og effektiv motstand. De to festningene i Oslofjorden overgav seg i løpet av 10.-14. april. Kystartilleriets samlede tap var ca. 20 falne og anslagsvis 60-70 sårede.
=== Luftforsvaret ===
De to flyvåpnene, Hærens og Marinens flyvåpen, hadde et tap på til sammen 15 falne under felttoget. Av disse ble fire mann drept under bombingen av Setnesmoen 30. april, mens fire mann ble skutt ned av britisk luftvern underveis til Storbritannia 2. mai. En viktig innsats ble ydet av 7 norske Gloster Gladiator jagerfly fra Fornebu 9. april, de skjøt ned fire tyske fly, og bare ett av de norske fly ble skutt ned av tyske. Flykampene her bidro – sammen med innsatsen fra Oscarsborg festning – til å forsinke det tyske angrepet mot Oslo.
=== Militære tap ===
Under kampene i Norge fra april til mai 1940 hadde Hæren 566, Marinen 283 og flyvåpnene fire døde, totalt 853 døde blant militære mannskaper.
=== Norsk kapitulasjon ===
Kapitulasjonen i Nord-Norge fant sted 9. juni kl 24:00 med general Dietl ved Narvik på et tidspunkt da et tysk sammenbrudd ved Narvik var nær forestående. Tyskerne hadde avtalt med svenskene om hvordan de skulle ordne seg når de gikk over grensen, og jernbanetog stod klar til å føre dem av sted. Kongen, regjeringen med flere forlot Tromsø 7. juni. Ruge utsatte kapitulasjonen så lenge at de allierte i områder skulle rekke å trekke seg ut. Han ønsket også å demobilisere flest mulig av de norske soldatene før kapitulasjonen for å unngå omfattende krigsfangenskap. Ruge hadde samtidig lovet å kapitulere så raskt at man ikke risikerte bombing av flere byer, dette ville avhenge av flyværet. Den totale kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940. Betingelsene innbefattet at den norske styrken i Øst-Finnmark, av frykt for Sovjetunionen, skulle bli stående under kommando av fylkesmannen inntil de ble avløst av tyske styrker. I Sør-Norge hadde en stor del av de norske yrkesoffiserene (unntatt Rognes, Helset og Christophersen) sluppet krigsfangenskap ved å skrive under på «æresord» at de ikke ville fortsette kampen mot Tyskland og dets allierte. Ruge mente det var ubetenksomt. Ruge ville ha saken forelagt Høyesterett for vurdering om et slikt æresord var forenlig med offiserenes tjenesteplikt. Den tyske ledelsen motsatte seg det og advokat Hjorth skrev til Ruge at han vurderte et slikt æresord ikke å være i strid med offiserenes tjenesteplikt. Ruge oppfordret så alle offiserer om skrive under erklæringen. Ruge reiste med båt til Trondheim der han gikk i fangenskap.Ruge var innforstått med å gå i krigsfangenskap. Ved å ikke undertegne æresord tok han ansvar. Ruge ba 17. juni tyske okkupasjonsmyndigheter om å legge frem spørsmålet om æresord for Høyesterett, dette ble avslått. Ruge la da saken frem for Johan Bernhard Hjort som med tysk tillatelse ga en juridisk uttalelse der han anbefalte æresord. Ruge sluttet seg til anbefalingen og alle yrkesoffiserer som var tilgjengelige for tyskerne undertegnet. Oberstløytnant Arne D. Dahl, sjef for Alta bataljon, var blant de få som ikke undertegnet noe æresord. Dahl og noen av andre av befalet i Alta bataljon tok seg til Storbritannia med fiskeskøyte fra Finnmark. Enkelte marineoffiserer på Vestlandet tok seg til Storbritannia, og noen få offiserer krysset grensen til Finland eller Sverige. Elleve norske orlogsfartøy ankom Rosyth i Skottland i juni 1940. Kommanderende admiral Diesen kom til London 19. juni og etablerte en overkommando for sjøforsvaret. I Dumfries i Skottland var en norsk leir etablert 8. juni og hadde da 1000 mann. En gruppe sjøoffiserer kom til England fra Sunnmøre 6. mai med fiskebåten Sjøgutt.
=== Jan Mayen og Grønland ===
Den 10. mai 1940 seilte britiske styrker inn i havnen i Reykjavík og okkuperte Island som tilhørte Danmark. Samferdselen mellom Danmark og Grønland ble brutt og Canada vurderte å besette Grønland etter tysk okkupasjon av Danmark. Canadas planer ble stanset av USA. Lokale myndigheter på Grønland fikk fra mai 1940 bistand fra USA for å hindre tysk landgang. En amerikansk utsending ble stasjonert på Grønland og marinefartøy patruljerte kysten. Danmarks ambassadør i USA, Henrik Kauffmann, inngikk på eget initiativ, uten mandat fra København og i «kongens navn» i 1941 en avtale med USA om forsvar av Grønland mot tysk aggresjon. Regjeringen i København avsatte Kauffmann og erklærte ham som forræder. Danske diplomater i USA fortsatte sitt virke og samarbeidet med USA og Storbritannia samt den norske eksilregjeringen i strid med instruksen fra København. De norske værobseratørene på Jan Mayen ble trukket ut, mens den norske værstasjonen på Øst-Grønland ble opprettholdt og sendte meldinger i kode til Storbritannia via Island. Mannskap fra «Fridtjof Nansen» ødela stasjonen på Jan Mayen i september 1940. En tysk ekspedisjon med Abwehr-folk fra Oslo ble sendt til Jan Mayen i november 1940 og tatt til fange av britisk marine før de gikk i land.
== Bombing av norske byer ==
En rekke norske byer og tettsteder ble bombet av tyske fly i aprildagene 1940. Store deler av bybebyggelsen i Elverum, Nybergsund, Åndalsnes, Molde, Kristiansund, Namsos, Steinkjer og Bodø ble utslettet ved bombing og de brannene som oppsto etterpå.
== Alliert engasjement på norsk side ==
Midt på dagen 9. april fløy et britisk rekognoseringsfly over Oslo. Flyet ble skutt ned av tyske jagerfly i det som var den første trefningen mellom allierte og tyske styrker i kampen om Norge.
Otto Ruge sendte telegram til Storbritannia med anmodning om hjelp 13. april. Ruge brukte blant annet Frank Foleys radiosender for å komme i kontakt med London.
Britiske styrker gikk i land i Salangen i Troms ettermiddagen 14. april og i Namsos i mørket natt til 15. april. Den britiske millitærattache oberstløytnant King-Salter og den franske militærattache major Bertrand-Vignes kom til Ruges hovedkvarter 15. april fra krigen i Finland.Storbritannia og Frankrike sendte styrker for å hjelpe den norske motstanden, til Åndalsnes, Namsos og Narvik. Dessuten sendte britene noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator fly som opererte fra Lesjaskogsvatnet, videre Gloster Gladiator fra Bodø samt Hurricane på Bardufoss. På Setnesmoen ved Åndalsnes ble det i løpet av et par dager fra 21. april opparbeidet en provisorisk flyplass med hjelp fra lokale sivilister. Dessuten deltok en del Blackburn Skua blant annet fra baser i Storbritannia. Den første allierte planen var å gjenerobre Trondheim og Narvik. Tanken var å stenge malmtransporten fra Narvik og samtidig kontrollere Norge nord for Trondheim. På Narvik-avsnittet holdt 6. divisjon fronten i påvente av forsterkninger.
Planen for Trondheim-avsnittet var en stor knipetangsmanøver via Åndalsnes og Namsos. I alt ble det landsatt 11.000 soldater på Åndalsnes og i Namsos, sammenlignet med opp mot 50.000 norske mobiliserte. På Åndalsnes gikk 680 soldater og 45 offiserer i land sent på kveld 17. april, hovedstyrken kom 18. og 19. april. Der var fra før oberst David Thue og hans infanteriregiment inkludert Martin Linge, som ble forbindelsesoffiser. Frank Foley og Rowland Kenney fra den britiske ambassaden hadde forlatt Oslo 9. april og reist mot Åndalsnes. De britiske soldatene hadde ikke fått med seg detaljerte kart som dekket område og måtte nøye seg med noen Shell turistkart. De allierte styrkene i sør var ikke utrustet for vinter- og fjellforhold. De tyske styrkene presset på nordover fra Oslo og de britiske styrkene som skulle angripe Trondheim via Dombås ble i stedet sendt sørover for å støtte de norske styrkene ved hovedfronten i Gudbrandsdalen. De allierte kjempet i Gudbrandsdalen og Nord-Trøndelag, men var på en stadig retrett. I løpet av april gikk de allierte bort fra planene for en gjenerobring av Trondheim. Etter den britiske landgangen på Åndalsnes ble vei og jernbane mellom Åndalsnes og Lillehammer bombet intensivt for å hindre de britiske styrkene å nå hovedfronten på Østlandet. Opptil 60-70 bombefly deltok i de daglige toktene. De tyske flyene opererte uten særlig fare for antiluftskyts og ble bare truffet av sporadiske geværkuler. Britiske Blackburn Skua fra et hangerskip bidro med sikring av luftrommet over Åndalsnes 24. april, og 25. april var flystripen på Lesjaskogsvatnet klar. Tyske fly rekognoserte over og bombet Sunndalsøra av frykt for at en britisk landgang der ville true Trondheim. Britisk luftvernartilleri kom til Otta 22. april og 24. april kom deler av brigaden Smythe til Gudbrandsdalen.På Narvik-avsnittet lyktes de allierte i langt større grad. Kampene ble organisert slik at 6. divisjon kjempet i fjellet, mens franske, engelske og polske styrker kjempet i terrenget langs kysten. Narvik ble gjenerobret 28. mai selv om de allierte 24. mai hadde besluttet å oppgi Narvik etter den tyske invasjonen av Belgia og Frankrike. De engelske, franske og polske styrkene ble trukket ut natt til 7. juni 1940.
På det islagte Lesjaskogsvatnet hadde sivilbefolkningen og militære ryddet snø til en flystripe for britiske Gloster Gladiator. Flystripen ble tatt i bruk 24. april og om morgenen 25. april ble flyplassen angrept av tyske Heinkel 111 og Ju 88. Til slutt var det bare fem brukbare Gloster-fly igjen på Lesjaskog og disse opererte 26. april fra Setnesmoen leir ved Veblungsnes. Britene vurderte også Vangsmjøsa i Valdres, men valgte Lesjaskog på grunn av nærheten til frontlinjen i Gudbrandsdalen og den britiske basen opprettet på Åndalsnes 18. april. Det var også planer om å frakte store mengder sprengstoff fra Skottland til Lesjaskog for å sprenge jernbanetunnelen på Dombås, slik at jernbaneforbindelsen fra Dombås mot Oppdal og til Raumabanen ville bli stengt for de tyske styrkene i lang tid. Før flyene tok av fra Skottland var Dombås og Lesjaskog besatt av invasjonsstyrken.Under kampene i Nord-Gudbrandsdalen kom en del britiske soldater bort fra sine avdelinger. Noen av disse tok seg over fjellet til Vestlandet og Sunnmøre (blant annet med bistand fra lokale fjellførere) og videre med båt over Nordsjøen.
=== Åndalsnes ===
Kvelden 18. april begynte landsettingen av den britiske 148. brigade på Åndalsnes og de opprettet leir noen kilometer opp i Romsdalen. Oppdraget var å sikre knutepunktet Dombås og hindre den tyske invasjonsstyrken å sende forsterkninger og forsyninger over Dovre til Trondheim. De første britiske soldatene ble sendt mot Dombås 19. april og fortsatte videre mot Øyer i Gudbrandsdalen for å støtte de norske forsvarsstyrkene. Tyske hærstyrker inntok Åndalsnes 2. og 3. mai.I slutten av april ble Raumabanen og biltrafikk mellom Lesja og Åndalsnes bombet av tyske fly, noen av bombeflyene kom helt fra den erobrede flyplassen i Ålborg. Norske sivile inspiserte stadig og reparerte raskt skadene på bane og vei. Det islagte Lesjaskogsvatnet ble også brukt som flyplass av britiske styrker. Under den siste evakueringen av Dombås 30. april ble et stort togsett med fire lokomotiv, 14 passasjervogner og en antall godsvogner sendt mot Åndalsnes om natten. Toget sporet av i et bombehull ved Knipstugu nær Lesjaverk, elleve soldater ble drept og flere skadet i ulykken, ifølge Mølmen. Ved Lesjaskog ble 425 norske soldater innhentet av tyske styrker og avvæpnet. Kynoch oppgir at toget forlot Dombås 29. april og at ulykken skjedde klokken 1 natt til 1. mai (etter at toget hadde blitt stående hele dagen på grunn av skinnebrudd lenger sør). De friskeste britiske soldatene fra det avsporede toget nådde Verma formiddagen 1. mai der de søkte tilflukt i vendetunnelen der det også var et intakt togsett i beredskap. En liten avdeling britiske soldater kom opp fra Åndalsnes og oppholdt den tyske fremrykningen (ifølge Kynoch var dette en avdeling marinesoldater som allerede befant seg ved Verma hvor de holdt vakt ved kraftverket). Togsettet fra vendetunnelen med soldater ombord kjørte til Åndalsnes i mørket kvelden 1. mai og ble evakuert fra Åndalsnes samme natt. Avsporingen ved Lesjaverk forsinket evakueringen med ett døgn. En del britiske soldater fulgte store deler av jernbanelinjen til fots da de trakk seg tilbake fra Dombås mot Åndalsnes. De siste britiske soldatene forlot Øvre Romsdal i lastebiler. Britiske skip på vei inn Romsdalsfjorden og ved kai ved Åndalsnes og Veblungsnes ble angrepet av tyske fly. De siste britiske soldatene nådde Åndalsnes sent på kveld 1. mai og natt til 2. mai var 1300 britiske soldater ombord på krysseren «Sheffield». Mens «Sheffield» var på vei ut fjorden til åpent hav besatte tyske styrker Åndalsnes. «Birmingham», «Manchester» og «York» var de siste som forlot Åndalsnes havn. Mannskapet på «Birmingham» så tyske kjøretøy på land mens de la ut. Åndalsnes brant fortsatt mens de evakuerte og den svarte røyken som drev over fjorden ga skjul for «Manchester».Tyske fly begynte bombing av Åndalsnes kvelden 20. april. Samme dag ankom seks jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning. Bombingen var særlig intens 23. april og de neste tre dagene. Bombingen fortsatte til 30. april og 1. mai, på det meste ble det sluppet 400 bomber på den dag. Krysserne «Carlisle» og «Curacoa» hadde luftvernkanoner og ble liggende ved Åndalsnes, mens «Manchester» og «Galatea» forlot Åndalsnes 19. april etter landsetting av soldater og materiell. Den norske torpedobåten «Trygg» og britiske «Curacoa» ble truffet av bomber. Både militære og sivile personer omkom i bombingen. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og etterlot seg mye ødelagt krigsutstyr. Tyske hærstyrker inntok Åndalsnes 2. og 3. mai.
=== Namsos ===
Britiske 146. brigade med kodenavn «Mauriceforce» ble landsatt i Namsos kvelden 17. april. I tillegg landet 5000 franske soldater inkludert alpejegere, 19. april. Britene kom i kamp med tyske styrker som hadde kommet med skip til iskanten i Beitstadfjorden 21. april. På Krogs gård på Sandvollan sørvest for Steinkjer, skjedde de første kamper mellom britiske og tyske bakkestyrker under andre verdenskrig. Den 21. april meldte sjefen for «Mauriceforce» at Namsos var nesten helt ødelagt av tysk bombing. General De Wiart, sjefen i Namsos, fikk ordre om evakuering 28. april. Under ledelse av Mountbatten gikk tre britiske, en fransk destroyer og en andre marinefartøyer som eskorte, mot Namsos. Mountbatten ledet flåtestyrken gjennom vanskelig tåke, og om kvelden 3. mai begynte de 5500 allierte soldatene ombordstigningen. Omkring klokken 2 natt til 4. mai gikk «Afridi» med siste last og beskjøt samtidig forlatt utstyr på kaia i Namsos. Da var allierte soldater ute av Nord-Trøndelag. Evakueringsflåten ble angrepet til ut på ettermiddagen 4. mai, og både HMS «Afridi» og den franske destroyeren «Bison» ble senket av tyske stupbombefly. HMS «Kelly» og «York» var også med på evakueringen fra Namsos.
== Konsekvensene av Weserübung ==
Britisk og fransk deltakelse i kampe mot tyske styrker innebar slutten på The Phoney War. Hendelsene i Norge førte til at man i Storbritannia for første gang anså en tysk invasjon av øyen som mulig og kanskje nært forestående. I Storbritannia medførte nederlaget i Norge at regjeringen Chamberlain gikk av. Statsminister Neville Chamberlains regjering avgikk, og Churchill ble statsminister 10. mai 1940 etter den såkalte Norway Debate i Underhuset. Før invasjonen hadde Churchill selv sett bort fra varsler om de tyske planene og under kampene i Norge undervurderte han Luftwaffes kapasitet.Den tyske seieren i Norge og Danmark medførte at Tyskland kontrollerte jernmalmen fra Sverige. Utskipingen fra Narvik ble gjenopptatt i januar 1941, og i løpet av 1941 ble 600 000 tonn skipet ut - bare en femdel av volumet før krigen. Dersom de allierte hadde gjennomført planen om å besette malmfeltene i Sverige, ville de allierte kontrollert kilden. Nå kunne også malmen sendes gjennom Sverige og over Østersjøen til Tyskland. Betydningen av Narvik minket også etter den tyske erobringen av malmfeltene i Frankrike og Luxembourg, med en årlig kapasitet på omkring 14 millioner tonn. Tamelander og Zetterling tror derfor at Weserübung kanskje ikke ville blitt iverksatt om de tyske planleggerne hadde sett for seg at de franske malmfeltene skulle bli erobret så raskt.
Den tyske marinen kunne bruke norskekysten som utgangspunkt for ubåtangrep mot skipstrafikk til Storbritannia. Tamelander og Zetterling er i tvil om Norges betydning for den tyske marinen, særlig etter erobringen av Frankrike med gode baser ved Atlanterhavet. For Tyskland var dessuten hæren og luftvåpenet viktigere og høyere prioritert, mens Storbritannias militære i større grad baserte på marinen.Krigen i Norge hadde også kostet tyske ressurser. I underkant av 5 000 tyskere hadde omkommet under felttoget i Norge. Av stor betydning var tapene til den tyske marine: tre kryssere, elleve jagere, ti torpedobåter, seks ubåter, ett artilleriskoleskip og ti mindre fartøyer, i tillegg var fem kryssere hardt skadd. Tapene i marinen var medvirkende til at tyskerne ikke kunne iverksette en invasjon av Storbritannia høsten 1940. Tamelander og Zetterling mener at det tyske angrepet på Norge var et stort sjansespill, og at den lykktes mest fordi den var så dristig. Det tyske angrepet innebar at de britiske dominansen på havet måtte brytes eller omgås. Den tyske flåten ble ved invasjonen av Norge påført vesentlige skader.Tyskerne klarte ikke å ta Norges konge til fange, slik de hadde planlagt. Landets regjering, sammen med kongen og kronprinsen, berget seg til Storbritannia, der de på forskjellige måter kunne fortsette kampen for Norges frigjøring. Norges Banks gullbeholdning ble også sikret og transportert til USA. Det lyktes heller ikke tyskerne å sikre seg Norges store handelsflåte, som skulle bli den viktigste norske innsatsfaktor på alliert side under resten av 2. verdenskrig.
En konsekvens av den tyske okkupasjonen av Norge og tyskernes tro på en mulig alliert invasjon nettopp her, var at store tyske styrker ble bundet opp, styrker som kunne blitt en vesentlig faktor på andre frontavsnitt. Tamelander og Zetterling er i tvil om hvor avgjørende dette var og viser til at den tyske hæren sommeren 1944 hadde 169.000 soldater i Norge mot over 4 millioner på andre frontavsnitt. Dessuten, skriver Tamelander og Zetterling, ble de beste tyske styrkene satt inn på østfronten, mens soldatene i Norge enten var under opplæring eller for gamle for fronten.
== Se også ==
Weserübung-Süd – Det tyske angrepet på Danmark
Norge under andre verdenskrig – Norge 1940–1945
== Referanser ==
== Litteratur ==
Opplistet etter utgivelsesår
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. [Utgitt av Stortinget]
Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet, Stavanger 1977. ISBN 82-05-10552-9
Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 (1979). Rapport fra Den militære undersøkelseskommisjon av 1946. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200705285.
Høidal, Oddvar (1988). Quisling : en studie i landssvik. Universitetsforlaget. ISBN 8200184013.
Magne Skodvin (1990). Krig og okkupasjon 1939–1945. Samlaget. ISBN 8252134904.
Cato Guhnfeldt (1990). Fornebu 9. april. Centraltr. i Østerås. ISBN 8299219418.
Ottar Vold (1995). Felttoget 1940. Rikstrygdeverket. ISBN 8255104135.
Lars Borgersrud (2000). Konspirasjon og kapitulasjon : Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940. Oktober. ISBN 8270948667.
Francois Kersady: Slaget om Norge 1940, Fischer & co, (2002), ISBN 978-91-85183-88-3
Norman Davies: Europa i krig 1939-1945: Ingen enkel seier, Macmillan/Gyldendal (2007), ISBN 978-82-05-38330-2
Michael Tamelander og Niklas Zetterling (2010). Niende April. Spartacus forlag. ISBN 9788243005365.
Andrew Roberts: The Storm of War, Penguin (2010), ISBN 978-0-141-02928-3
Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9
Alf R. Jacobsen, Kongens nei – 10. april 1940. Vega Forlag, Oslo (2016). ISBN 978-82-8211-279-6.
Nicholas Shakespeare (2017). Seks minutter i mai : Hvordan invasjonen av Norge gjorde Churchill til statsminister (Six Minutes in May). Forlaget Press. ISBN 9788232803255. [oversatt til norsk av Christian Rugstad]
Tom Kristiansen (2019). Otto Ruge : Hærføreren. Aschehoug. ISBN 9788203297366.
Alf R. Jacobsen 9. april time for time Vega 2020 ISBN 9788282116664
== Eksterne lenker ==
(en) Operation Weserübung – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Helse– og omsorgsdepartementet: 11.3 Felttoget i Norge 1940 (Eitinger-rapporten - del 1)
NRK Gull – 9. april 1940 på radio
«The Norway Campaign in World War Two», artikkel fra BBC, av Eric Grove
Hvorfor angrep Hitler Norge?, artikkel hos Norgeshistorie.no
Overfallet, artikkel hos Norgeshistorie.no | Norge De allierte: Frankrike Storbritannia Polen | 7,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Undervannsb%C3%A5t | 2023-02-04 | Undervannsbåt | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Båttyper', 'Kategori:Krigsfartøytyper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Undervannsbåter'] | En undervannsbåt eller undervassbåt (ofte forkortet ubåt) er et fartøy som kan operere under havoverflaten (submarint). Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål der man ønsker at deres tilstedeværelse ikke skal være kjent. Fartøystypen er det eneste krigsfartøy som kan operere skjult bak fiendens linjer i lengre tid, og blir derfor ofte brukt i forkant av en konflikt. Ubåtene har fra sin spede begynnelse utviklet seg fra å være overflatefartøy som kunne dykke for å unngå sine fiender, til å bli fartøy som opererer skjult fra de går fra kai til de kommer tilbake. Moderne ubåter kan være utrustet med både torpedoer og missiler.
| En undervannsbåt eller undervassbåt (ofte forkortet ubåt) er et fartøy som kan operere under havoverflaten (submarint). Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål der man ønsker at deres tilstedeværelse ikke skal være kjent. Fartøystypen er det eneste krigsfartøy som kan operere skjult bak fiendens linjer i lengre tid, og blir derfor ofte brukt i forkant av en konflikt. Ubåtene har fra sin spede begynnelse utviklet seg fra å være overflatefartøy som kunne dykke for å unngå sine fiender, til å bli fartøy som opererer skjult fra de går fra kai til de kommer tilbake. Moderne ubåter kan være utrustet med både torpedoer og missiler.
== Historie ==
Ubåtens historie som tanke om et krigsfartøy som kunne operere skjult uten å bli oppdaget av fienden, strekker seg minst tilbake til de gamle grekere i oldtidens Hellas. I tiden frem mot sen middelalder dukker ubåten opp i beskrivelser, modell og skisser i ulike sammenhenger.
I 1405 tegnet Konrad Keyser, en stridsmiddelkonstruktør i Nürnberg i Tyskland en slags teknisk dykkerdrakt i sitt verk Bellifortis. Leonardo da Vinci konstruerte på tegnebrettet en énmannsubåt i 1515. Disse ideene ble videreutviklet, og i 1604 beskrev Magnus Pegel i en bok for første gang grunntankene og forutsetningene for en dykkerbåt. Den nederlandske oppfinneren Cornelius Jacobszoon Drebbel var den første som tok skrittet fra teori til praksis da han i 1620 bygde den første manøvreringsdyktige undervannsfarkost, en lærovertrukket trerobåt. På oppdrag av landgreven av Hessen konstruerte i 1691 den franske fysiker Denis Papin (professor ved Philipps-universitetet i Marburg) en dykkerbåt, som imidlertid ikke overlevde utprøvingen i 1692. Men ideen ble videreutviklet.
En mulig forløper til den egentlige ubåt er en ukrainsk elvefarkost som ble benyttet av kosakkene til speider- og infiltrasjonsoppdrag. Den hadde navnet «chaika» («måken»). Farkosten ble snudd opp-ned og sank så litt ned under vann; mannskapet kunne puste inn luften som var igjen i hulrommet, og de stod fremdriften ved rett og slett å gå på elvebunnen. Spesielle lodd ble brukt for å holde farkosten nede, og rør kunne benyttes for å tilføre mannskapet mer luft.
Den første operative ubåt som man kjenner til er en nederlandsk modell fra 1624. Ubåten hadde tolv roere og kunne operere på 15 fots (5 meter) dybde. Neste konstruksjon er kjent som «Turtle» under den amerikanske uavhengighetskrigen (1776–84). Senere kom «H. L. Hunley» i den amerikanske borgerkrigen (1860–65). Den 17. februar 1864 senket «H. L. Hunley» et fiendtlig skip og ble dermed den første ubåt som ødela en annen farkost. Under angrepet gikk også «H. L. Hunley» ned med alle ni besetningsmedlemmer. Den ble funnet og hevet den 4. mai 1995).
Også i Norge ble det konstruert ubåter. På tidlig 1800-tall konstruerte husmannen Mikkel Hallsteinsen Lofthus (1782–1850) fra Kjepso i Ullensvang en ubåt. Denne ble riktignok aldri bygget, men for denne og flere andre konstruksjoner ble han 29. januar 1813 gjort til Dannebrogsmand av Kong Fredrik.
Ingen av disse tidlige ubåtkonstruksjonene hadde noen reell operativ nytte, men viste vei frem mot ubåten som krigsmaskin slik Tyskland klarte å bruke den under den første verdenskrig.
== Ubåten ==
Undervannsbåt, vanligvis kalt ubåt, blir ofte feilaktig brukt om både undervannsfarkoster som er bemannet og ubemannet. En ubåt er en bemannet farkost som kan operere selvstendig under havoverflaten. En ubåt fungerer prinspipielt ved å kontrollert redusere sin oppdrift (se Arkimedes' lov) slik at den kan dykke under vannflaten og operere i neddykket tilstand. Dette gjøres ved at ubåten er konstruert med et trykkfast skrog som er påmontert ballasttanker med kontrollerbare ventiler i toppen og åpne ventiler i bunnen. Ballasttankene brukes til å gi ubåten positiv oppdrift (flyte opp) ved å tømme tankene for vann ved bruk av trykkluft og tilsvarende gi ubåten negativ oppdrift (synke ned) ved å slippe ut luften i tankene. Disse tankene blir kalt hovedballasttanker, da det er de som gir båten positiv oppdrift når den er oppdykket (på overflaten). Dersom ubåten er for tung vil den synke til bunns, og er den for lett vil den flyte opp selv om hovedballasttankene er vannfylt. For å unngå disse problemene er ubåten utstyrt med mindre reguleringstanker som brukes til å finjustere ubåtens vekt slik at den veier like mye som vannet den trenger bort. Dersom ubåten endrer farten må som regel vanninnholdet i reguleringstankene justeres slik at ubåtens hydrodynamikk og vekt sammen bidrar til at den verken flyter opp eller synker. Mengden vann som reguleres varierer med ubåtens størrelse og skrogets hydrodynamikk.
== Bruksområde ==
Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål. Noen få ubåter på verdensbasis blir brukt til forskning, og da ofte med en militær besetning til å operere selve fartøyet. Militære ubåter kan prinsipielt deles inn etter oppgavene de er konstruert for. Vanligvis deler man de da inn i ubåter som bærer ballistiske missiler og rene angrepsubåter. Ubåtene med ballistiske missiler blir i dag kun operert av USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina.
Angrepsubåter blir pr i dag (2005) operert av i overkant av 50 nasjoner. Energikildene til ubåtene varierer mellom kjernekraft, diesel-elektriske og lukkede forbrenningskilder basert på flytende oksygen (brenselceller og Stirlingmotorer). Alle ballistiske missilubåter er i dag kjernekraftdrevet. Angrepsubåter kan være både kjernekraftdrevet eller diesel-elektrisk med eller uten lukkede forbrenningskilder. USA, Storbritannia, Frankrike og Russland opererer i dag angrepsubåter med kjernekraft som energikilde. Angrepsubåtene har tradisjonelt torpedoer som sitt primærvåpen, men stadig flere ubåtklasser får i dag også antiskips-missiler. Noen har også kryssermissiler til bruk mot landmål. De store ubåtflåtene som Sovjetunionen og NATO kunne mønstre under den kalde krigen er i dag redusert til en brøkdel. I stedet har det de siste 20 årene skjedd en spredning av relativt moderne diesel-elektrisk ubåtteknologi til Sør-Amerika og Sørøst-Asia. De største ubåteksportørene i dag er Tyskland, Frankrike og Russland.
== Ubåter i Norge ==
Etter hvert som ulike ubåtmodeller ble konstruert rundt århundreskiftet og det ble klarere at ubåten hadde et operativt potensial ut over å være teknisk avansert, innførte flere europeiske land ubåter i sitt militærvesen. Tyskland overtok for eksempel sin første ubåt i 1906. I Norge hadde diskusjonen om ubåtvesenet pågått en stund, og da den amerikanske marine skulle holde sjøprøver av en ubåt konstruert av Holland Yards, ble kaptein Geelmuyden sendt over til USA som observatør. Kapteinens rapport var såpass gunstig at det ble fremsatt forslag i Stortinget om bygging av en undervannsbåt. Men da man mente at denne teknologien var for lite utviklet til praktisk bruk, falt forslaget.
=== A-klassen. Kobben, den første norske ubåt ===
I 1907 ble det på nytt fremmet forslag i Stortinget om bygging av en undervannsbåt. Etter en lengre debatt, gikk forslaget gjennom, og våren 1907 fikk Germania Werft i Kiel i oppdrag å bygge en undervannsbåt for Norge. Den 28. november 1909 heises kommando på den første norske undervannsbåt, «Kobben» (A-1) med kaptein Carsten Tank-Nielsen som sjef. I mai 1911 ble det bestemt å anskaffe ytterligere tre, senere fire båter. I 1913 ble det besluttet at båtene skulle benevnes A-klassen, og Kobben fikk da betegnelsen A-1. I Europa gikk historien sin gang, og da den siste av de nye norske ubåtene skulle leveres var den første verdenskrigen startet (den ville blitt benevnt A-5). Ubåten ble beslaglagt av tyske myndigheter og inngikk i den tyske marine under første verdenskrig, hvor den ble klassifisert som UA-type og gitt benevnelsen UA.
=== B-klassen ===
Den teknologiske utviklingen gikk svært fort og det ble tidlig klart at de ubåtene man akkurat hadde anskaffet ikke var tilstrekkelige. I 1915 vedtok Stortinget å anskaffe ytterlige 6 nye ubåter. Siden de ubåtproduserende verft i Europa hadde mer enn nok med å produsere for de krigførende partene under den første verdenskrigen, måtte man gå til USA for å skaffe nye ubåter. Valget falt på en ubåt-klasse av Holland-konstruksjon som kunne lisensbygges i Norge. 4 av skrogene ble bygd på Marinens Hovedverft i Horten, mens de to resterende ble bygd på Kaldnes Mekaniske Verksted i Tønsberg. Hoved- og hjelpemaskineri ble levert av Thunes mekaniske verksted i Fredrikstad. Denne klassen ble kalt B-klassen, og er den eneste ubåtklassen som er bygd i Norge. Første verdenskrig førte til et teknologisk og taktisk sprang i ubåt-konstruksjoner og operasjoner, og konstruksjonen som man hadde kjøpt fra USA var alt ved ovetagelse foreldet sammenlignet med de siste europeiske konstruksjonene basert på krigserfaringer.
Teie ubåtstasjon ved Byfjorden i Tønsberg var orlogsstasjon for det norske ubåtvesenet fra 1918 og fram til tyskernes okkupasjon i 1940.
==== Invasjonen i 1940 ====
Da Norge ble invadert av Tyskland 9. april 1940, hadde Marinen åtte operative undervannsbåter, og en til overhaling. Til tross for varierende teknisk standard maktet alle ubåtene å gå i sjøen. «A-2», som da var verdens eldste operative undervannsbåt, ble angrepet i Oslofjorden om morgenen 9. april. Den ble truffet og tvunget til å overgi seg. «A-3» og «A-4» var også utplassert i Oslofjorden, men kom aldri i kamp. Disse båtene ble senket av egne besetninger. «B-2» og «B-5» opererte ved Kristiansand og ble beskutt av tyske fly. For å unngå videre angrep ble de bunnet. Besetningene overgav seg 11. april. «B-6» var stasjonert i Bergen. Etter angrepet i morgentimene gikk den nordover og opererte selvstendig i Sognefjorden frem til 1. mai. Den gikk så til Florø for å bunkre for å gå til Storbritannia. I Florø ble den overgitt til den tyske krigsmakten sammen med jageren «Troll» og torpedobåten Snøgg etter et ultimatum om overgivelse eller byen ble bombet. «B-1» og «B-3» opererte i Ofotfjorden i aprildagene 1940. Under den britiske kampanjen i Ofotfjorden ble ubåtene beordret ut og B-3 forsøkte å ta seg til Storbritannia. En eksplosjon ombord på en batteritank hindret denne overfarten og ubåten ble senket av egen besetning. B-1 opererte i Varangerfjorden frem til juni og gikk så over til Storbritannia. Der fungerte den som skolebåt frem til april 1944. B-1 returnerte fra Storbritannia i 1945. Båten ble hugd opp og tårnet kappet av i 1946. I dag står det som minnesmerke på ubåtkaien på Haakonsvern.
=== Krigsubåtene ===
På grunn av sin høye alder og teknologiske foreldelse, gav ikke de norske ubåtene noe reelt bidrag under invasjonen i 1940. B-1 klarte etter kapitulasjonen å komme seg over til det frie Storbritannia og dannet her grunnlaget for det nye norske ubåtvåpen. Selv om den norske ubåten var teknologisk avleggs og ikke bidro i krigsoperasjoner, ble hun et kjærkomment bidrag til det britiske ubåtvåpenet. Hun fungerte i store deler av Kigen som treningsfartøy ut fra småbyen Campbeltown i Skottland. Moderne ubåter kunne dermed frigjøres fra rollen som treningsfartøy og i stedet bidra aktivt i den allierte krigføringen.
Etter hvert fikk også den norske marine tildelt nye ubåter fra britene. Disse var av V-klassen, men ble kalt U-klasse i norsk tjeneste. Under krigen opererte den norske eksilregjeringen tre ubåter av denne klassen. De ble kalt «Uredd», «Ula» og «Utsira». «Uredd» gikk i 1943 på en mine og sank i Fugløyfjorden i Nordland under et strengt hemmelig oppdrag der britiske og norske agenter skulle landsettes for et sabotasjeoppdrag mot Sulitjelma gruber Mineryddingsfartøyet Tana fant Uredd i 1985, og da fikk man vite hva som hadde skjedd med ubåten. «Ula» utmerket seg ved å ha høyest antall senkninger av samtlige allierte ubåter i Atlanterhavet under Andre Verdenskrig.
==== U-klassen ====
Etter freden ankom de to gjenværende norske ubåtene Norge. Ytterligere tre til av samme typen ble overtatt fra Storbritannia i 1946. Disse ble kalt «Utstein», «Utvær» og «Uthaug». Sammen med «Ula» og «Utsira» ble de operert som U-klassen frem til midten av 1960-tallet - da Kobben-klassen overtok.
==== K-klassen ====
Etter den tyske kapitulasjonen skulle de tyske krigsfartøyer uskadeliggjøres. Tyskland hadde store ubåtbaser i både Bergen og Trondheim, og «kloke hoder» gjemte unna flere tyske ubåter. I 1948 overtok Norge formelt tre tyske ubåter av typen VIIC som krigsbytte. Disse ubåtene fikk navnene «Kinn», «Kya» og «Kaura» og ble kalt K-klassen. De ble i likhet med U-klassen senere ombygget. K-klassen var operativ frem til midten av 1960-tallet. Gamle «Kaura» står i dag på land som krigsminnesmerke i Laboe ved Kiel. Den er bygget om til sitt opprinnelige utseende og har sitt opprinnelige navn tilbake; «U 995».
=== Kobben-klassen ===
I likhet med resten av Den norske marine ble ubåtvåpenet fornyet gjennom Flåteplanen av 1960. Denne baserte seg på en endring av etterkrigsmarinen med større havgående fartøy som hadde overlevd Andre Verdenskrig, til en balansert marine særlig tilpasset kystoperasjoner. Den nye marinen ble i stor grad finansiert av USA. Valg av nye ubåter var ikke lett, da det var lite kystubåter eksisterende i NATO. Valget falt til slutt på en tysk modell som fikk typebetegnelsen 207, på norsk Kobben. Denne klassen var et resultat av et tett samarbeid mellom det norske og tyske ubåtvåpenet, blant annet ble en tysk ubåt av typen 201 utlånt til Norge for evaluering og forbedring i forkant av den nye klassen. I alt 15 ubåter av Kobben-klassen ble levert Norge i perioden 1964–1967. Kobben-klassen ble forlenget og modernisert i perioden 1985-1993 og "Sklinna" ble sjøsatt som første rekondisjonerte ubåt 9. januar 1989. Samtidig ble også fire ubåter solgt til Danmark, tre av dem som operative og en som delebåt. Kobben-klassen ble faset ut for godt fra den norske strukturen i 2001, og fire ubåter ble gitt til Polen. Før overføring ble de resterende Kobben-ubåtene gitt en teknisk overhaling og polsk ubåtpersonell ble utdannet i Norge. Kobben-klassen blir i dag (2008) kun operert av Polen.
=== Ula-klassen ===
Sjøforsvaret opererer i dag seks dieselelektriske ubåter av Ula-klassen. Ubåtene er bygget av tyske Thyssen Nordseewerke, og levert i perioden 1989–92. Ula-klassen ble opprinnelig konstruert for operasjoner under Den kalde krigen, og er bestykket med opp til 14 torpedoer av type AEG DM2A3. Sett ut ifra relativ bestykning (antall/størrelse) er Ula den ubåt-klassen med størst bestykning som blir operert i dag. Ubåtene har en standardbesetning på 21 personer, der kun fem er menige på førstegangstjeneste. Ubåtene har alle hjemmebase på Marinens hovedbase Haakonsvern i Bergen.
Ula-klassen etter når de kom i tjeneste i Sjøforsvaret:
KNM «Ula» i tjeneste 27. 4. 1989.
KNM «Uredd» i tjeneste 1990.
KNM «Uthaug» i tjeneste 1991.
KNM «Utvær» i tjeneste 1990.
KNM «Utstein» i tjeneste 1991.
KNM «Utsira» i tjeneste 1992.
=== 212CD-klassen ===
Sjøforsvaret skal fra 2029 erstatte de seks ubåtene i Ula-klassen med fire nye fartøy av Type 212CD.
== Tradisjoner ==
Mange sjøfolk har en viss følelse for tradisjoner og mange har kommet i kontakt med eller utøver ritualer som kan bli betegnet som overtro. Disse har ofte sammenheng med den store faren som har vært og er forbundet med livet på havet. Mange slike ting som har forsvunnet fra sivil sjøfart har overlevd i Marinen og spesielt blant ubåtmannskaper.
Ting som kan være forbundet med døden er ofte forbudt ombord. Dette kan være å nevne ordet hest, ta skårne blomster ombord eller tillate andre prester enn sjømannsprester ombord. Andre tradisjoner er blant annet bruken av «Jolly Roger» (sjørøverflagg) som opprinnelig ble brukt under den andre verdenskrigen ved ankomst til hjemmebase for å vise antallet senkte fartøyer. En hvit miniatyrtorpedo i tøy ble sydd på for hvert handelsskip, og en i rødt tøy for hvert krigsfartøy.
== Batyskaf og annen sivil bruk ==
Allerede før annen verdenskrig var den sveitsiske fysikkprofessor Auguste Piccard i gang med å utvikle en ubåt for store dyp. Innretningen ble kalt «Bathyscaphe» (dybdefartøy, egtl:Dybdeskål på gresk). Etter krigen fikk han med seg både det franske havforskningsinstituttet og den franske marinen, slik at fartøyet ble bygget og etterhvert prøvd ut.
Bathyskafen besto av et nokså firkantet skrog som inneholdt oppdriftstanker og synkevekter og en kuleformet støpt stålkabin for mannskapet. Godstykkelse: tre og en halv tomme. Observasjonsrutene var i lusitt – den til da sterkeste klarplasten. Oppdriften ble besørget av lettbensin som veide ca. halvparten av det vann gjorde og ikke lot seg komprimere i nevneverdig grad. Framdriften var ved elektromotorer. Dybderekkevidden var beregnet til om lag 25 ganger det en kunne ta ned en normal ubåt uten å få problemer. Vekten besto av jernblokker som skulle kunne løses ut når en ville opp. I tillegg ble der hengt en 150 kg kjøl ned fra skroget. Denne ville letne når en møtte bunnen og gi en «myk landing». I tilfelle møte med farlige sjøuhyrer, hadde en fått laget en fjærdrevet harpunkanon. Spissen var fylt med gift, og kabelen skulle gi elektriske støt. Kanonen ble skadet under sjøsettingen, men det ble heller ikke behov for den.
Farkosten ble utprøvd i Atlanterhavet utenfor Kapp Verdeøyene 26. november 1948 og var nede på 3 150 meters dybde noen dager senere. Måten å håndtere den fra sjø til skip laget så mye problemer, at oppdriftsskroget ble svært bulket, og ikke lot seg bruke mere.
Batyskaf 2 ble døpt «Trieste» og dykket til hele 10 912 meter i Marianergropen utenfor Filippinene i amerikansk regi, ledet av Piccards sønn Jacques Piccard. Franskmennene kom litt sent i gang med sin utgave, batyskafen Archimède, som var litt annerledes konstruert, og måtte nøye seg med nest dypest.
Den mest anvendelige av de franske viste seg å være en mindre farkost, «Nautile». Den har vært brukt til flere formål som leting på havbunnen, opptak av prøver fra dypet, målinger m.m. I alt har den logget over 1500 dykk. «Nautile» befinner seg i dag på utstilling i Cherbourg.
Den amerikanske marinen fikk bygd en videreføring som i praksis er mere manøvrerbar og utstyrt med et skumstoff til oppdrift. Alvin har logget flerfoldige tokt, og var den farkosten som ble brukt til dokumentasjon av tilstanden til RMS «Titanic». Den er stadig forbedret, men regnes etterhvert for tilnærmet utrangert. Neste generasjon antas ferdigtestet omkring 2011 – 2012.
== Se også ==
Sonar (Ekko-basert navigasjonshjelpemiddel).
Ubåtklassen Delta
== Referanser ==
== Litteratur ==
Valvatne, Sigurd, Med norske ubåter i kamp, Oslo 1972. ISBN 82-90069-01-4
Ulrich Gabler, Unterseebootbau, Bernard & Graefe Verlag. ISBN 3-7637-5958-1
Antony Preston, Submarine Warfare – An illustrated history, Thunder Bay Press. ISBN 1-57145-172-2
Blair, Clay Jr., Silent Victory: The U.S. Submarine War Against Japan, ISBN 1-55750-217-X
Herbert A. Werner, Die Eisernen Särge, (en: Iron Coffins). ISBN 3-453-13171-1
Kaptein J.Y. Cousteau, Den tause verden (en: The Silent World) J.W. Eides forlag 1953 (om «Batyskaf»)
5 år på banjeren "mellom himmel og helvete" Anders Petterøe
== Eksterne lenker ==
Uboat.net. Engelsk nettsted med opplysninger om ubåter fra 2. og 1. verdenskrig, teknologi med mer
Ubootwaffe.net. Engelsk/tysk. Opplysninger om ubåtkrigen 1939-1945, samt en del fra 1. verdenskrig
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Ubater---vett-og-uvett-under-vann-7893731.html | En undervannsbåt eller undervassbåt (ofte forkortet ubåt) er et fartøy som kan operere under havoverflaten (submarint). Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål der man ønsker at deres tilstedeværelse ikke skal være kjent. | 7,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABAdmiral_Hipper%C2%BB_(1937) | 2023-02-04 | «Admiral Hipper» (1937) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kryssere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1937', 'Kategori:Tyske kryssere'] | «Admiral Hipper» var en tung krysser brukt av den tyske marine i andre verdenskrig.
«Admiral Hipper» ble bygget hos Blohm und Voss i Hamburg fra 1935 og gikk inn i aktiv tjeneste i den tyske Kriegsmarine den 29. april 1939. Krysseren, som var oppkalt etter admiral Franz Ritter von Hipper, hadde et deplasement på 14 247 tonn. Hovedbevæpningen var 8 stk 20,3 cm kanoner og 12 stk 10,5 cm kanoner. «Admiral Hipper» var den første av 5 tunge kryssere, og den eneste som var i tjeneste før krigsutbruddet. «Admiral Hipper» deltok i Operasjon Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge i april 1940 og anløp Trondheimsfjorden tidlig om morgenen 9. april.«Admiral Hipper» senket den britiske jageren HMS «Glowworm» utenfor Stad 8. april 1940.
| «Admiral Hipper» var en tung krysser brukt av den tyske marine i andre verdenskrig.
«Admiral Hipper» ble bygget hos Blohm und Voss i Hamburg fra 1935 og gikk inn i aktiv tjeneste i den tyske Kriegsmarine den 29. april 1939. Krysseren, som var oppkalt etter admiral Franz Ritter von Hipper, hadde et deplasement på 14 247 tonn. Hovedbevæpningen var 8 stk 20,3 cm kanoner og 12 stk 10,5 cm kanoner. «Admiral Hipper» var den første av 5 tunge kryssere, og den eneste som var i tjeneste før krigsutbruddet. «Admiral Hipper» deltok i Operasjon Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge i april 1940 og anløp Trondheimsfjorden tidlig om morgenen 9. april.«Admiral Hipper» senket den britiske jageren HMS «Glowworm» utenfor Stad 8. april 1940.
== Bilder ==
== Referanser == | «Admiral Hipper» var en tung krysser brukt av den tyske marine i andre verdenskrig. | 7,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABAdmiral_Hipper%C2%BB_(1937) | 2023-02-04 | «Admiral Hipper» (1937) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kryssere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1937', 'Kategori:Tyske kryssere'] | «Admiral Hipper» var en tung krysser brukt av den tyske marine i andre verdenskrig.
«Admiral Hipper» ble bygget hos Blohm und Voss i Hamburg fra 1935 og gikk inn i aktiv tjeneste i den tyske Kriegsmarine den 29. april 1939. Krysseren, som var oppkalt etter admiral Franz Ritter von Hipper, hadde et deplasement på 14 247 tonn. Hovedbevæpningen var 8 stk 20,3 cm kanoner og 12 stk 10,5 cm kanoner. «Admiral Hipper» var den første av 5 tunge kryssere, og den eneste som var i tjeneste før krigsutbruddet. «Admiral Hipper» deltok i Operasjon Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge i april 1940 og anløp Trondheimsfjorden tidlig om morgenen 9. april.«Admiral Hipper» senket den britiske jageren HMS «Glowworm» utenfor Stad 8. april 1940.
| «Admiral Hipper» var en tung krysser brukt av den tyske marine i andre verdenskrig.
«Admiral Hipper» ble bygget hos Blohm und Voss i Hamburg fra 1935 og gikk inn i aktiv tjeneste i den tyske Kriegsmarine den 29. april 1939. Krysseren, som var oppkalt etter admiral Franz Ritter von Hipper, hadde et deplasement på 14 247 tonn. Hovedbevæpningen var 8 stk 20,3 cm kanoner og 12 stk 10,5 cm kanoner. «Admiral Hipper» var den første av 5 tunge kryssere, og den eneste som var i tjeneste før krigsutbruddet. «Admiral Hipper» deltok i Operasjon Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge i april 1940 og anløp Trondheimsfjorden tidlig om morgenen 9. april.«Admiral Hipper» senket den britiske jageren HMS «Glowworm» utenfor Stad 8. april 1940.
== Bilder ==
== Referanser == | Franz Hipper, fra 1916 Franz Ritter von Hipper, (født 13. september 1863 i Weilheim in Oberbayern, død 25. | 7,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leopard_1 | 2023-02-04 | Leopard 1 | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kavaleriet i Norge', 'Kategori:Panserkjøretøyer brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner'] | Ordet Leopard har flere betydninger, se oversikt på pekersiden Leopard.Leopard 1 er en tysk stridsvogn, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den var den første stridsvognen produsert i Vest-Tyskland siden 1945.
Den norske hæren har i dag Leopard 1A5NO lagret, og de var planlagt utfaset og solgt etter 2008. Forsvaret oppgir stykkprisen på disse til å være 27,1 millioner i 1996-kroner.
| Ordet Leopard har flere betydninger, se oversikt på pekersiden Leopard.Leopard 1 er en tysk stridsvogn, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den var den første stridsvognen produsert i Vest-Tyskland siden 1945.
Den norske hæren har i dag Leopard 1A5NO lagret, og de var planlagt utfaset og solgt etter 2008. Forsvaret oppgir stykkprisen på disse til å være 27,1 millioner i 1996-kroner.
== Historie og utvikling ==
Leopard ble tatt fram i Vest-Tyskland som en del av opprustningen av landet under den kalde krigen. Prosjektet startet i 1956, og designet gjenspeiler 1950-tallets tanke om at mobilitet var viktigere enn panser for stridsvogner. Den er både lavere og lettere enn tilsvarende stridsvogner fra samme tidsperiode, og kan holde høyere hastighet i ulendt terreng. Frankrike var opprinnelig involvert i prosjektet, men trakk seg ut før vogna kom i produksjon.
Bundeswehr trengte stridsvognen for å erstatte amerikanske M47 og M48 stridsvogner. Den første spesifikasjonen beskrev en 30-tonns stridsvogn, med motoreffekt på 30 hk/tonn vognvekt, en luftkjølt motor som kunne bruke flere typer drivstoff (multifuel), enten torsjonsfjærer eller hydropneumatisk hjuloppheng, en rekkevidde på 350 km, en bredde som ikke oversteg 3 150 mm og nok panser til å beskytte vogna mot gjentatte 20 mm-treff på kort hold. Kanonen skulle være i stand til å trenge gjennom 150 mm skrånende panser, og ammunisjonslasten skulle være minst det samme som amerikanske stridsvogner.
I juni 1957 skrev Tyskland under en samarbeidsavtale med Frankrike om å utvikle en felles stridsvogn, på tysk kalt Standardpanzer. To tyske team skulle utvikle en stridsvogn hver, og produsere to prototyper. I september 1958 kom Italia også med i utviklingsprogrammet. I 1960 ble prototypene levert til testing. Bare Porsches A II (internt Model 734) var klar til testing, da de andre hadde fått problemer med de nye komplekse systemene i stridsvogna.
I Frankrike ble Direction des Etudes et Fabrication d'Armament ansvarlig for designet, og konstruksjonsarbeider ble utført av Atelier de Construction d'Issy-les-Moulineaux ved Satory.Porsche var leder for Firmagruppe A (Firmengruppe A), med MaK og Luther & Jung på laget. Firmagruppe B var ledet av Ruhrstahl og besto i tillegg av Rheinstahl-HANOMAG og Henschel.
De første prototypene ble ferdige i 1961, og veide 35 tonn hver og var utstyrt med en 90 mm kanon. Under testene ble kanonen erstattet med en britisk 105 mm L7-kanon. Rheinmetall hadde forsøkt å utvikle sin egen 105 mm, men den britiske kanonen var tilgjengelig som hyllevare, og hadde allerede et bredt spekter av ammunisjonstyper. L7-kanonen ble modifisert litt, og den varianten som endte opp i produksjonsvognene ble hetende L7A3.
Testene foregikk fram til april 1962, hvor Firmagruppe A fikk en ordre på 26 vogner med tårn fra Wegmann, og Firmagruppe B fikk en ordre på seks vogner med tårn fra Rheinmetall. Bare to av Firmagruppe B sine vogner ble ferdigstilt.
Porsches designforslag vant konkurransen, og Leopard 1 ble først produsert i 1963. Designet ble modifisert noe, med et nytt, støpt tårn og flere endringer på skroget for å få et høyere bakdekk og større plass i motorrommet. Før produksjonen startet ble det også bestemt at en optisk avstandsmåler skulle integreres i tårnet, noe som medførte at tårnet ble en anelse høyere og fikk «humper» på hver side for å gi plass til optikken.
Stridsvogna ble også testet mot franske AMX-30, men det ble besluttet å sette den i produksjon for den tyske hæren. Krauss-Maffei ble hovedleverandør, og MaK i Kiel skulle levere de forskjellige spesialvariantene. MaK endte også opp med å bygge et lite antall vogner på kontrakt for Krauss-Maffei.
Den første produksjonsvogna ble overlevert til den vesttyske hæren i september 1965. Produksjonen ble ferdigstilt i 1979, men både Krauss-Maffei og Krupp-MaK gjenopptok produksjonen i 1981 for å levere vogner til Hellas og Tyrkia.
Leopard 1 er eller har vært i tjeneste i Belgia, Danmark, Tyskland, Hellas, Italia, Chile, Canada, Nederland, Norge, Tyrkia og Australia.
Leopard 1 kom til Norge i 1970, og ble totalt modernisert og oppgradert på 1990-tallet, og ble da hetende Leopard 1A5NO.
== Teknisk ==
Vognføreren sitter foran til høyre i skroget, med vognkommandøren og skytteren til høyre og laderen til venstre i tårnet. Både laderen og vognkommandøren har luker i tårntaket. Mannskapet har til sammen 13 periskoper for utsyn. 8 av disse er til vognkommandøren, 3 til vognføreren og to til laderen. Ett av vognkommandørens periskoper og ett av vognførerens perioskoper kan byttes ut med nattsynsutstyr. Vognkommandøren har også et kombinert panorama-periskop og resevesikte kalt TRP som kan dreies 360 grader, og som kan forstørre synsfeltet fra 4 opp til 20×.
Skroget er av sveiset stål, og delt i mannskapsrom framme og motorrom bak. Tårnet er støpt.
Bevæpningen er en britisk L7A3 105 mm kanon. 55 granater kan tas med totalt, 13 av disse i tårnet. Koaksialt med hovedskytset finnes en 7,62 mm MG3-mitraljøse med inntil 1 000 skudd klargjort. På laderens luke er det montert en MG3 til for luftvern.
Motoren er en V-10 dieselmotor fra MTU på 830 hk (619 kW), plassert bak i skroget. Den driver en girkasse med fire gir framover og to gir bakover. Stridsvognen har syv løpehjul på hver side, opphengt i torsjonsstaver og fem støtdempere.
Vogna har beskyttelse mot ABC-våpen, automatisk brannslukker og vadesjakt for vading.
=== Leopard 1A5NO ===
På norske Leoparder har ikke skytteren eget periskop, men observerer gjennom hovedsiktet (EMES18).
Hovedsiktet er betjent av skytteren, og har 12× forstørrelse. Hovedsiktet består av et optisk sikte for bruk på dagtid, og et termisk sikte for bruk i mørket. Det termiske siktet kan også justeres mellom 4× og 12× forstørrelse. Hovedsiktet inneholder også en laseravstandsmåler som kan måle avstander med 10 meters nøyaktighet ut til 10 000m.
I tillgg til EMES-18, har skytteren også et TZF reservesikte som forstørrer 8×. Dette siktet er montert parallelt med kanonen.
Våpensystemt er fullstabilisert ved hjelp av flere gyroer. Dette innebærer at Leopard 1A5 kan lever presis ild mot beveglige mål samtidig som egen vogn er i bevegelse.
Ammunisjonskapasitet er på 55 granater, hvorav 13 lagres i "ready-rekka" i tårnet. (I realiteten er ammokapasiteten kun på 52 vanlige granater, da 3 av holderne i skroget kun passer til den utdaterte APDS-ammunisjonen.)
Den koaksiale mitraljøsen har 1 000 skudd i en kasse som mater mitraljøsen, og 4 250 skudd lagret i ammunisjonskasser i tårn og skrog
== Varianter ==
Se utdypende artikkel: Varianter av Leopard 1Leopard 1
Den første produksjonsmodellen.
Leopard 1A1
Varmemuffe rundt løpet, bedre kanonstabilisering og belteskjørt.
Leopard 1A1A1
Oppgradert med ekstra pansring av tårnet.
Leopard 1A2
Tykkere tårn av støpt stål, bedre vern mot ABC-våpen, IR-systemet erstattet med lysforsterkere.
Leopard 1A3
Nytt større, helsveiset tårn med spatiert panser.
Leopard 1A4
Bedre integrasjon av ildledningssystemet, fullstabilisert kanon og siktemidler.
Leopard 1A5
Ildledningssystemet EMES-18 med optiske og termiske sikte, laser avstandsmåler.
== Andre kjøretøyer bygget på Leopard-chassis ==
Pionierpanzer – pansret ingeniørvogn.
Bergepanzer 2 – pansret bergningsvogn.
Gepard – luftvernsvariant med to 35 mm maskinkanoner i tårn.
Leguan – Bropanservogn.
== Norske modifikasjoner av leopard-chassis ==
NM189 Ingeniørpanservogn – Pansret ingeniørvogn (tysk navn: Pionierpanzer Dachs).
NM190 Broleggerpanservogn – Pansret broleggervogn (tysk navn: Brückenlegepanzer Biber).
NM217 Bergepanservogn – Pansret bergningsvogn (tysk navn: Bergepanzer Taurus).
Minerydderpanservogn (MRPV) (Prøveprosjekt).
Gjennombrytningspanservogn (GBPV) (Prøveprosjekt).
Minespredepanservogn (MKPV) (Prøveprosjekt).
Bakkeforsterkningspanservogn (MKPV) (Prøveprosjekt).
== Leopard i Norge ==
I 1968 ble de første Leopard stridsvogner innkjøpt til Kavaleriet. De ble stasjonert på Trandum leir.
Leopardene utrustet stridsvogneskadronene fra Trøndelag og nordover, med en full stående stridsvogneskadron på Bardufoss, en redusert stridsvogneskadron i Bodø med en tropp avgitt til Andøya og en stridsvogntropp på Porsangmoen (kadretropp for en mobiliseringseskadron) I tillegg fantes den stående Stridsvogneskadron Østlandet med en stående Leopard-tropp og to Leopard-tropper på mobiliseringsbasis.
Fra 1987 ble de selvstendige stridsvogneskadronene samlet i panserbataljoner, etter innkjøp av brukte Leoparder fra Nederland var disse etter hvert fullt oppsatt med Leopard mens stridsvogn M 48A5 som tidligere hadde utrustet stridsvogneskadronene i Sør-Norge ble overført til panserverneskadronene.
Etter anskaffelsen av Leopard 2 ble Leopard 1 gradvis utfaset i løpet av 2000-tallet.
== Se også ==
Etterfølgeren Leopard 2
== Litteratur ==
Army Guide
Jerchel, Michael (1995): Leopard 1 Main Battle Tank 1965-1995, Osprey Publishing, ISBN 1-85532-520-9
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leopard 1 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leopard 1 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Danish Army Vehicles om Leopard (engelsk) | Leopard kan ha flere betydninger: | 7,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/QWERTY | 2023-02-04 | QWERTY | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Introduksjoner i 1878', 'Kategori:Tastatur'] | Denne artikkelen handler om tastaturet QWERTY. For sangen laget av Linkin Park, se QWERTY (sang)
QWERTY er betegnelsen på et tastaturoppsett der bokstavene Q, W, E, R, T og Y er plassert som de seks første i den øverste bokstavlinjen. Oppsettet er det mest vanlige i bruk på skrivemaskiner og PC-tastatur i blant annet Norden, Storbritannia og USA.
QWERTY-oppsettet ble funnet opp av Christopher Latham Sholes da hans egendesignede skrivemaskin ble produsert av Remington & Sons i 1874. Det ble tatt patent på oppfinnelsen i 1878.
På Sholes' første skrivemaskin, som ble lagd i Milwaukee i 1868, ble bokstavene plassert i alfabetisk rekkefølge. Dette førte til at bokstav-armene som slo opp mot papiret når tastene ble trykket inn kilte seg fast i hverandre og gjorde maskinen treg å skrive på. Sholes la så til grunn en studie av Amos Densmore som tok for seg bokstavparenes frekvens i det engelske språket for å forhindre at bokstav-armene til hyppig brukte kombinasjoner var for nær hverandre. Løsningen kom i 1872.Det har kommet flere varianter av QWERTY-tastaturer med mindre justeringer som skal ta hensyn til bokstavparfrekvenser i andre språk enn engelsk. For eksempel er den vanlige utgaven i franskspråklige land AZERTY-tastaturet mens i tyskspråklige land brukes hovedsakelig QWERTZ-tastaturet.
I 1932 ble Dvorak-oppsettet introdusert av professor August Dvorak som et angrep mot QWERTY. Dvoraks oppsett hadde som formål at det skulle være lettest mulig å skrive hurtig.
| Denne artikkelen handler om tastaturet QWERTY. For sangen laget av Linkin Park, se QWERTY (sang)
QWERTY er betegnelsen på et tastaturoppsett der bokstavene Q, W, E, R, T og Y er plassert som de seks første i den øverste bokstavlinjen. Oppsettet er det mest vanlige i bruk på skrivemaskiner og PC-tastatur i blant annet Norden, Storbritannia og USA.
QWERTY-oppsettet ble funnet opp av Christopher Latham Sholes da hans egendesignede skrivemaskin ble produsert av Remington & Sons i 1874. Det ble tatt patent på oppfinnelsen i 1878.
På Sholes' første skrivemaskin, som ble lagd i Milwaukee i 1868, ble bokstavene plassert i alfabetisk rekkefølge. Dette førte til at bokstav-armene som slo opp mot papiret når tastene ble trykket inn kilte seg fast i hverandre og gjorde maskinen treg å skrive på. Sholes la så til grunn en studie av Amos Densmore som tok for seg bokstavparenes frekvens i det engelske språket for å forhindre at bokstav-armene til hyppig brukte kombinasjoner var for nær hverandre. Løsningen kom i 1872.Det har kommet flere varianter av QWERTY-tastaturer med mindre justeringer som skal ta hensyn til bokstavparfrekvenser i andre språk enn engelsk. For eksempel er den vanlige utgaven i franskspråklige land AZERTY-tastaturet mens i tyskspråklige land brukes hovedsakelig QWERTZ-tastaturet.
I 1932 ble Dvorak-oppsettet introdusert av professor August Dvorak som et angrep mot QWERTY. Dvoraks oppsett hadde som formål at det skulle være lettest mulig å skrive hurtig.
== Se også ==
asdf
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NRK vitenskap og teknologi: QWERTY-tastaturet | QWERTY er betegnelsen på et tastaturoppsett der bokstavene Q, W, E, R, T og Y er plassert som de seks første i den øverste bokstavlinjen. Oppsettet er det mest vanlige i bruk på skrivemaskiner og PC-tastatur i blant annet Norden, Storbritannia og USA. | 7,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bokstaveringsalfabet | 2023-02-04 | Bokstaveringsalfabet | ['Kategori:Alfabeter', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Telekommunikasjon'] | Bokstaveringsalfabet, av og til misvisende omtalt som fonetisk alfabet, finnes i mange språkutgaver. Det har historisk eksistert mange ulike nasjonale bokstaveringsalfabeter, gjerne med utspring i å forhindre misforståelser over telefon og radiosamband: Støy og dårlig lydkvalitet kan gjøre det vanskelig å stave én og én bokstav på en tydelig måte. Noen bokstaveringsalfabeter er så innarbeidet at de også brukes til daglig, for eksempel på bingo.
Etter flere års arbeide med å utarbeide et internasjonalt bokstaveringsalfabet som fungerte for mennesker med ulike morsmål, standardiserte i 1956 den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) et internasjonalt alfabet i den form det fremstår i dag. Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) fulgte opp med et praktisk talt likt alfabet i 1959, og Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) fulgte opp i 1965. Alfabetet fikk deretter militær anvendelse, og refereres ofte til som «NATOs fonetiske alfabet». Ordet fonetisk ble tatt i bruk for å skille det fra systemer basert på flagg eller morse, men systemet har ingenting med fonetikk å gjøre. De enkelte små forskjeller som finnes mellom anbefalingene, fremgår av tabellen under.
| Bokstaveringsalfabet, av og til misvisende omtalt som fonetisk alfabet, finnes i mange språkutgaver. Det har historisk eksistert mange ulike nasjonale bokstaveringsalfabeter, gjerne med utspring i å forhindre misforståelser over telefon og radiosamband: Støy og dårlig lydkvalitet kan gjøre det vanskelig å stave én og én bokstav på en tydelig måte. Noen bokstaveringsalfabeter er så innarbeidet at de også brukes til daglig, for eksempel på bingo.
Etter flere års arbeide med å utarbeide et internasjonalt bokstaveringsalfabet som fungerte for mennesker med ulike morsmål, standardiserte i 1956 den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) et internasjonalt alfabet i den form det fremstår i dag. Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) fulgte opp med et praktisk talt likt alfabet i 1959, og Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) fulgte opp i 1965. Alfabetet fikk deretter militær anvendelse, og refereres ofte til som «NATOs fonetiske alfabet». Ordet fonetisk ble tatt i bruk for å skille det fra systemer basert på flagg eller morse, men systemet har ingenting med fonetikk å gjøre. De enkelte små forskjeller som finnes mellom anbefalingene, fremgår av tabellen under.
== Internasjonalt bokstaveringsalfabet: Alfabet og uttale ==
== Norske bokstaver ==
== Det norske bokstaveringsalfabetet ==
Før standardiseringen av det internasjonale alfabetet, ble det brukt egne nasjonale alfabeter unike for hvert land. Disse ble gjerne bygget opp rundt mye brukte personnavn. Televerket publiserte det norske alfabetet i telefonkatalogen for bruk for bokstavering av vanskelige ord i telefonen. Som eksempel på bruk benyttet de den tsjekkiske byen Brno.
== Referanser == | thumb|upright=1.5|Internasjonalt bokstaveringsalfabet og and [[Morsealfabetet. | 7,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magica_fra_Tryll | 2023-02-04 | Magica fra Tryll | ['Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier'] | Magica fra Tryll (eng. Magica de Spell) er en fiktiv figur i Disney-tegneseriene, en heks skapt av Carl Barks. Magica prøver alltid å stjele Skrue McDucks første mynt, lykketiøringen, som hun vil smelte om til en amulett som vil gi henne kong Midas' krefter, nemlig å gjøre om alt hun rører på til gull. Slik håper hun å bli verdens rikeste. Den første historien hun var med i, Gode, gamle tiøringen (engelsk The Midas Touch), ble for første gang publisert i Uncle Scrooge 36 i 1961. Å stjele lykketiøringen er og blir Magicas store mål, men det finnes også en del nyere historier som tar for seg andre deler av livet hennes. I noen av disse historiene fungerer hun ikke like tydelig som "skurk", men kan være den figuren leseren forventes å holde med, f.eks. i rivalisering med andre hekser. Mange av disse fortellingene er skrevet og tegnet av den danske tegneren Maya Åstrup.
Magica har sitt hjem i skråningen av vulkanen Vesuv (Vesuvius) ved Napoli i Italia. Imidlertid er hun så ofte i Andeby at denne byen nærmest er hennes andre hjem. Ifølge Don Rosa møtte hun Skrue McDuck for første gang i 1877 i Glasgow, i historien Ta en mynt og la den vandre, da ti år gamle Skrue tjente sin første mynt, nemlig lykketiøringen. Dette fant sted fordi Magica brukte et tidslys for å gå tilbake i tid for å få tak i skillingen før Skrue får den. Det ender med at Magica putter skillingen i hånden til Skrue like før tidslyset har brent opp, fordi hun finner ut at tiøringen enda ikke har fått sin magiske kraft før Skrue har fått den.
Magica virker slu og forførerisk. Samtidig er hun ofte klossete og dum. I motsetning til andre kjente Disney-hekser som Madam Mim og Snøhvit-heksa, har ikke Magica egne magiske evner. Hun er heller en kvinne med en spesiell interesse for gammel magisk viten og magiske gjenstander og bruker derfor ofte tryllestaver og foffbomber. Med disse bombene kan hun paralysere og blende folk. I mange tilfeller rir hun på kosteskaft eller gjør seg om til en fugl og flyr over lange avstander, men hun reiser også regelmessig med fly.
Don Rosa, som ofte omtales som Carl Barks arvtager, har videreutviklet karakteren Magica og bygget henne opp som en likeverdig motstander av Skrue McDuck. I hans fortellinger er Magica ofte både smartere og mer kreativ enn Skrue. Især magibruken har gitt utgangspunkt til særdeles morsomme fortellinger som for eksempel Onkel Skrue går på veggen (i Hall of Fame: Don Rosa – bok 7) eller Glem det! (i Hall of Fame: Don Rosa – bok 9).
I norske Donald Pocket 512 (2021) forteller Maya Åstrup om Magikas bardoms- og ungdomsårene. Der forklares hennes besettelse med magi og Skrues lykketiøring med foreldrenes forsøk på å få Kong Midas krefter. Man får også vite at ravnen til Magica, som på norsk inkonsekvent omtales under navn som Nemesis, Hugin eller Krax, opprinnelig var en leke som heksa selv ga liv til. Ellers vet vi generelt lite om henne, og informasjon kan variere fra serie til serie. I en serie har hun f.eks. et lidenskapelig forhold til det italienske fotballandslaget.Det hender hun slår seg sammen med B-gjengen eller noen av de andre bandittene, men hun har også i flere tilfelle opponert mot dem.
Barks skapte Magica fordi han trengte enda en fiende til Skrue McDuck, i tillegg til B-gjengen og Gulbrand Gråstein. Barks var inspirert av den italienske skuespilleren Sophia Loren, seriefiguren Morticia Addams fra Charles Addams' serie Familien Addams og figuren Maleficient fra Disney-versjonen av Tornerose.
Etter Barks har Magica blitt en særdeles populær figur. Magica er en utpreget tegneseriefigur, men hun er også med i tegnefilmserien Ole, Dole og Doffen på eventyr. Se for øvrig Donald: Andepocket – Forhekset (2021) for en hel pocketutgave med historier om Magica fra Tryll.
| Magica fra Tryll (eng. Magica de Spell) er en fiktiv figur i Disney-tegneseriene, en heks skapt av Carl Barks. Magica prøver alltid å stjele Skrue McDucks første mynt, lykketiøringen, som hun vil smelte om til en amulett som vil gi henne kong Midas' krefter, nemlig å gjøre om alt hun rører på til gull. Slik håper hun å bli verdens rikeste. Den første historien hun var med i, Gode, gamle tiøringen (engelsk The Midas Touch), ble for første gang publisert i Uncle Scrooge 36 i 1961. Å stjele lykketiøringen er og blir Magicas store mål, men det finnes også en del nyere historier som tar for seg andre deler av livet hennes. I noen av disse historiene fungerer hun ikke like tydelig som "skurk", men kan være den figuren leseren forventes å holde med, f.eks. i rivalisering med andre hekser. Mange av disse fortellingene er skrevet og tegnet av den danske tegneren Maya Åstrup.
Magica har sitt hjem i skråningen av vulkanen Vesuv (Vesuvius) ved Napoli i Italia. Imidlertid er hun så ofte i Andeby at denne byen nærmest er hennes andre hjem. Ifølge Don Rosa møtte hun Skrue McDuck for første gang i 1877 i Glasgow, i historien Ta en mynt og la den vandre, da ti år gamle Skrue tjente sin første mynt, nemlig lykketiøringen. Dette fant sted fordi Magica brukte et tidslys for å gå tilbake i tid for å få tak i skillingen før Skrue får den. Det ender med at Magica putter skillingen i hånden til Skrue like før tidslyset har brent opp, fordi hun finner ut at tiøringen enda ikke har fått sin magiske kraft før Skrue har fått den.
Magica virker slu og forførerisk. Samtidig er hun ofte klossete og dum. I motsetning til andre kjente Disney-hekser som Madam Mim og Snøhvit-heksa, har ikke Magica egne magiske evner. Hun er heller en kvinne med en spesiell interesse for gammel magisk viten og magiske gjenstander og bruker derfor ofte tryllestaver og foffbomber. Med disse bombene kan hun paralysere og blende folk. I mange tilfeller rir hun på kosteskaft eller gjør seg om til en fugl og flyr over lange avstander, men hun reiser også regelmessig med fly.
Don Rosa, som ofte omtales som Carl Barks arvtager, har videreutviklet karakteren Magica og bygget henne opp som en likeverdig motstander av Skrue McDuck. I hans fortellinger er Magica ofte både smartere og mer kreativ enn Skrue. Især magibruken har gitt utgangspunkt til særdeles morsomme fortellinger som for eksempel Onkel Skrue går på veggen (i Hall of Fame: Don Rosa – bok 7) eller Glem det! (i Hall of Fame: Don Rosa – bok 9).
I norske Donald Pocket 512 (2021) forteller Maya Åstrup om Magikas bardoms- og ungdomsårene. Der forklares hennes besettelse med magi og Skrues lykketiøring med foreldrenes forsøk på å få Kong Midas krefter. Man får også vite at ravnen til Magica, som på norsk inkonsekvent omtales under navn som Nemesis, Hugin eller Krax, opprinnelig var en leke som heksa selv ga liv til. Ellers vet vi generelt lite om henne, og informasjon kan variere fra serie til serie. I en serie har hun f.eks. et lidenskapelig forhold til det italienske fotballandslaget.Det hender hun slår seg sammen med B-gjengen eller noen av de andre bandittene, men hun har også i flere tilfelle opponert mot dem.
Barks skapte Magica fordi han trengte enda en fiende til Skrue McDuck, i tillegg til B-gjengen og Gulbrand Gråstein. Barks var inspirert av den italienske skuespilleren Sophia Loren, seriefiguren Morticia Addams fra Charles Addams' serie Familien Addams og figuren Maleficient fra Disney-versjonen av Tornerose.
Etter Barks har Magica blitt en særdeles populær figur. Magica er en utpreget tegneseriefigur, men hun er også med i tegnefilmserien Ole, Dole og Doffen på eventyr. Se for øvrig Donald: Andepocket – Forhekset (2021) for en hel pocketutgave med historier om Magica fra Tryll.
== Eksterne lenker ==
The Midas Touch i Inducks
Ta en mynt og la den vandre i Inducks | Magica fra Tryll (eng. Magica de Spell) er en fiktiv figur i Disney-tegneseriene, en heks skapt av Carl Barks. | 7,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grafikkprosessor | 2023-02-04 | Grafikkprosessor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Maskinvare for grafikk', 'Kategori:Prosessorer'] | Grafikkprosessor eller GPU (Graphics Processing Unit) er mikroprosessoren som behandler grafikk i nyere datamaskiner. GPU fungerer på mange måter som CPU-en, men er dedikert til å behandle grafikkdata. GPU-en er ofte plassert på et eget kort eller enhet i datamaskinen (skjermkort), og får sine ordre og data fra hovedkortet.
Nyere GPU-brikker har som hovedoppgave å behandle, projisere og rasterisere geometriske 3D-data fra for eksempel videospill eller grafiske simuleringsprogrammer. De fleste GPU-er kan også avlaste prosessoren i 2D-grafiske operasjoner som for eksempel opptegning av grafiske brukergrensesnitt i «vanlige» programmer.
Kan ha mange innebygde komponenter som utfører spesifikke oppgaver eller tilføyer funksjoner. Som for eksempel TV-signal konverter, DVD-koding eller lignende. Nye typer kommer på markedet hele tiden og kapasiteten utvides konstant.
GPU selges ikke separat, men distibrueres gjennom en underleverandør som leverer disse integrert i grafikkort.
| Grafikkprosessor eller GPU (Graphics Processing Unit) er mikroprosessoren som behandler grafikk i nyere datamaskiner. GPU fungerer på mange måter som CPU-en, men er dedikert til å behandle grafikkdata. GPU-en er ofte plassert på et eget kort eller enhet i datamaskinen (skjermkort), og får sine ordre og data fra hovedkortet.
Nyere GPU-brikker har som hovedoppgave å behandle, projisere og rasterisere geometriske 3D-data fra for eksempel videospill eller grafiske simuleringsprogrammer. De fleste GPU-er kan også avlaste prosessoren i 2D-grafiske operasjoner som for eksempel opptegning av grafiske brukergrensesnitt i «vanlige» programmer.
Kan ha mange innebygde komponenter som utfører spesifikke oppgaver eller tilføyer funksjoner. Som for eksempel TV-signal konverter, DVD-koding eller lignende. Nye typer kommer på markedet hele tiden og kapasiteten utvides konstant.
GPU selges ikke separat, men distibrueres gjennom en underleverandør som leverer disse integrert i grafikkort.
== Eksterne lenker ==
(en) Graphics processing units – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Graphics card – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Grafikkprosessor eller GPU (Graphics Processing Unit) er mikroprosessoren som behandler grafikk i nyere datamaskiner. GPU fungerer på mange måter som CPU-en, men er dedikert til å behandle grafikkdata. | 7,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metropolis_(film) | 2023-02-04 | Metropolis (film) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dystopiske filmer', 'Kategori:Filmer fra 1927', 'Kategori:Filmer regissert av Fritz Lang', 'Kategori:Science fiction-filmer', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer', 'Kategori:Språkvask 2022-06', 'Kategori:Tyske dramafilmer', 'Kategori:Tyske stumfilmer'] | Metropolis er en tysk science fiction-film fra 1927 som utspiller seg i et futuristisk, urbant og dystopisk maskin-samfunn.
Filmen ble regissert av Fritz Lang og har en handling basert på en bok av Langs kone Thea von Harbou. Metropolis er en sort-hvit stumfilm med en visuell stil som er typisk for tysk filmekspresjonisme fra 1920-tallet.
| Metropolis er en tysk science fiction-film fra 1927 som utspiller seg i et futuristisk, urbant og dystopisk maskin-samfunn.
Filmen ble regissert av Fritz Lang og har en handling basert på en bok av Langs kone Thea von Harbou. Metropolis er en sort-hvit stumfilm med en visuell stil som er typisk for tysk filmekspresjonisme fra 1920-tallet.
== Handling ==
I fremtiden, i million-byen Metropolis, regjerer velstående forretningsmenn og eiendomsmagnater samt deres viktigste ansatte fra 50 til 1 000 etasjers skyskrapere. Samtidig som underjordiske arbeidere sliter for å betjene de store maskinene som driver hele byen. Joh Fredersen er byens hersker. Hans sønn Freder møter en ung kvinne som heter Maria, som har tatt med seg en gruppe arbeiderbarn slik at de skal få se hvordan deres rike «brødre» lever.
Maria og barna blir ført bort. Men en fascinert Freder går til de lavere nivåene av byen for å finne henne igjen. Der blir han vitne til en eksplosjon i en gigantisk maskin som dreper og skader mange arbeidere. Freder får en hallusinasjon om at maskinen er et tempel for Molok. En gigantisk eksplosjon ødelegger maskinen, og dreper eller skader mange arbeidere. Freder løper hjem, for å fortelle faren sin om ulykken. Fredersen spør sin assistent Josaphat om hvorfor han fikk vite om eksplosjonen fra sønnen sin - men ikke fra Josaphat. Grot, formann for Heart Machine, bringer Fredersen hemmelige kart funnet på de døde arbeiderne. Fredersen spør igjen Josaphat hvorfor han ikke fikk vite om kartene fra ham, og gir Josaphat sparken.
Etter å ha sett farens kalde likegyldighet overfor de tøffe forholdene arbeiderne møter, gjør Freder opprør mot ham ved å hjelpe arbeiderne i all hemmelighet. Han får hjelp fra Josaphat og vender tilbake til maskinrommet, hvor han bytter plass med en annen arbeider, Georgy – som er kjent som «nummer 11 811». Fredersen tar de hemmelige kartene med til en oppfinner kalt Rotwang, for å vite mer om deres betydning. Rotwang hadde tidligere vært forelsket i en kvinne ved navn Hel, som forlot ham for å gifte seg med Fredersen og senere fødte Freder. Rotwang viser Fredersen en robot han arbeider på for å "gjenopplive" Hel. Kartene viser et nettverk av katakomber under hele Metropolis, og de to mennene går dit for å undersøke. Der avlytter de en gruppe arbeidere, inkludert Freder.
Maria henvender seg til dem og kommer med en profeti om ankomsten av en megler som endelig kan føre arbeiderklassen og den herskende overklassen sammen. Freder mener at han kunne fylle denne rollen, og erklærer sin kjærlighet ovenfor Maria. Fredersen er ikke klar over at Rotwang egentlig planlegger å bruke roboten for å drepe Freder, og ta kontroll over hele Metropolis. Rotwang kidnapper Maria, gir roboten hennes utseende, og sender henne til Fredersen. Freder får øye på faren sin og Maria som omfavner hverandre, og tror roboten er den virkelige Maria. Han faller derfor i en langvarig delirium. I mellomtiden fører den falske Maria til kaos over hele Metropolis, og til drap og uenighet blant arbeiderklassen.
== Betydning ==
Filmen har inspirert en rekke senere filmskapere og kunstnere, deriblant musikkvideoer med Madonnas «Express Yourself» og Queens «Radio Ga Ga».
== Rolleliste ==
Alfred Abel – Joh Fredersen, herskeren over Metropolis
Gustav Fröhlich – Freder, sønnen til Joh Fredersen
Rudolf Klein-Rogge – Rotwang
Fritz Rasp – The Thin Man, spion for Fredersen.
Theodor Loos – Josaphat, Fredersens assistent.
Erwin Biswanger – 11811; en arbeider, også kjent som Georgy
Heinrich George – Grot
Brigitte Helm – Maria / The Machine Man
Heinrich Gotho – seremonimester
== Se også ==
Giorgio Moroder
== Eksterne lenker ==
(en) Metropolis på Internet Movie Database
(no) Metropolis hos Filmfront
(sv) Metropolis i Svensk Filmdatabas
(da) Metropolis i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Metropolis på Allociné
(nl) Metropolis på MovieMeter
(en) Metropolis på AllMovie
(en) Metropolis på Turner Classic Movies
(en) Metropolis på Rotten Tomatoes
(en) Metropolis på Metacritic
(en) Metropolis hos Filmsite.org
Trondheim filmklubbs omtale av Metropolis
Bergen filmklubbs omtale av Metropolis | Metropolis er en tysk science fiction-film fra 1927 som utspiller seg i et futuristisk, urbant og dystopisk maskin-samfunn. | 7,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bitynia | 2023-02-04 | Bitynia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 297 f.Kr.', 'Kategori:Lilleasia', 'Kategori:Romerske provinser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 290-årene f.Kr.', 'Kategori:Tyrkias historie'] | Bitynia (gresk: Βιθυνία) var en region i oldtiden, et kongedømme og romersk provins i nordvestlige Anatolia, tilgrensende til Marmarahavet, trakiske Bosporos og Euxine (Svartehavet).
Bitynia nevnes i Bibelen i forbindelse med apostelen Paulus' annen reise. Det var et område hvor kristendommen i tidlig tid vant innpass, selv om det ikke nevnes som et sted hvor apostlene besøkte på sine reiser. Da Trajan var keiser, fremgår det av den brevveksling som stattholderen Plinius den yngre hadde med ham, at kristendommen hadde spredd seg «ikke bare til byene, men også til landsbyene og bondelandet».
| Bitynia (gresk: Βιθυνία) var en region i oldtiden, et kongedømme og romersk provins i nordvestlige Anatolia, tilgrensende til Marmarahavet, trakiske Bosporos og Euxine (Svartehavet).
Bitynia nevnes i Bibelen i forbindelse med apostelen Paulus' annen reise. Det var et område hvor kristendommen i tidlig tid vant innpass, selv om det ikke nevnes som et sted hvor apostlene besøkte på sine reiser. Da Trajan var keiser, fremgår det av den brevveksling som stattholderen Plinius den yngre hadde med ham, at kristendommen hadde spredd seg «ikke bare til byene, men også til landsbyene og bondelandet».
== Geografisk beskrivelse ==
Flere betydelige byer lå langs de fruktbare kystene av Propontis (Marmarahavet): Nikomedia, Khalkedon, Prusa (Prusias ad Hypium) og Apameia. Bitynia inneholdt også Nikea, kjent for å være stedet for konsilet i Nikea.
I henhold til Strabon grenset Bitynia i øst til elven Sangarios (dagens Sakarya), men mer vanlig omfattet inndeling strakte området seg til Parthenios som delte det fra Paflagonia, således utgjorde distriktet en befolkning kalt for mariandyni. I vest og sørvest var delt fra Mysia av elven Rhyndakos (dagens Mustafakemalpaşa) og i sør lå det tilstøtende til Frygia og Galatia.
Landet er preget av fjell og skoger, men har daler og områder langs kysten med stor fruktbarhet. De viktigste fjellrekken er (den såkalte) «mysiske Olympos» (rundt 2500 meter høyt) som tårner opp over Bursa og er synlig så langt unna som i Istanbul, 113 km unna. Dets fjelltopper er dekket av snø store deler av året.
I øst strekker denne seg mer enn 160 km fra Sakarya til Paflagonia. Begge disse fjellrekkene er deler av grensefjellene som avgrenser det store bordlandet Anatolia (Tyrkia). Den brede trakten som strekker seg vestover så langt som til kysten av Bosporos, kupert og skogkledt, er tyrkiske Ağaç Denizi («skoghavet») og ikke krysset av en fjellkjede. Vestkysten er innskåret av to dype bukter, den nordligste İzmitbukten (i antikken bukten Astakos), går rundt 65–80 km inn i innlandet så langt som til İzmit (i antikken Nikomedia), delt av en landtange på kun rundt 40 km lang fra Svartehavet; og Marmarahavet, rundt 40 km lang. Ved dens ende er den lille byen Gemlik (i antikken kalt Prusa, Prusias ad Hypium eller Cius) som ligger ved munningen av en dal, som kommuniserer med innsjøen til İznik (i antikken Nikea).
De viktigste elvene er Sakarya som går gjennom provinsen fra sør til nord, Rhyndakos (Mustafakemalpaşa) som skiller provinsen fra Mysia, og Billaios (Filiyas), en elv som antagelig er identisk med elven Nymphaios (som også var navnet på en lokal elvegud). Sistnevnte elv kom fra Aladağ, omtrent 80 km fra havet og etter at den har strømmet forbi dagens by Bolu (antikkens Bithynion-Claudiopolis) renner den ut i Svartehavet, rett ved ruinene av antikkens Tius eller Tium, rundt 64 km nordøst for Herakleia Pontike (dagens Karadeniz Ereğli) etter et løp på mer enn 160 km. Byen Parthénios (dagens Bartın) og elven av samme navn som er en langt mindre, er den østlige grensen til provinsen.
Dalene mot Svartehavet har mange ulike frukttrær, blant annet appelsiner, mens dalene i Sangarios og slettene ved Bursa og İznik (Nikea) er fruktbare og godt kultiverte. Omfattende plantasjer med morbærtrær gir silke som Bursa i lang tid har kultivert og som bli fabrikkert der i stor stil.
== Historie ==
I henhold til skribenter i antikken som blant annet Herodot, Xenofon, Strabon og andre, var bitynerne en innvandrende trakisk stamme. Eksistensen av en stamme kalt thyni i Trakai er godt dokumentert, og de to beslektede stammene thyni og bithyni synes å ha bosatt seg samtidig i de tilstøtende områdene i Lilleasia og hvor de forviste eller undertrykte myserne, kaukonerne og andre mindre stammer, mens mariandyni hold seg for seg selv i nordvest. Herodot nevner at stammene thyni og bithyni som eksisterende side ved side, men til sist må sistnevnte ha blitt viktigere ettersom det var de som ga navn til området. De ble av kong Krøsus underlagt kongedømmet Lydia, og da sistnevnte rike ble erobret av Persia i 546 f.Kr., ble det også skjebnen til Bitynia. De ble inkludert inn under satrapen i Frygia, noe som utgjorde alle landene opp til Hellespont og Bosporos.
=== Kongedømmet Bitynia ===
Selv før Bitynia ble erobret av Aleksander den store, synes bitynerne å ha sikret sin uavhengighet, og ble med hell styrt av innfødte fyrster, Bas og Zipoites, sistnevte tok tittelen som konge (basileus) i 297 f.Kr.. Hans sønn og etterfølger, Nikomedes I, grunnla Nikomedia, som snart vokste seg opp til stor framgang og velstand, og i løpet hans lange styre, (ca. 278 – c.255 BC), foruten også de til hans etterfølgere, Prusias I, Prusias II og Nikomedes II (149 – 91 f.Kr.), fikk kongedømmet Bitynia en betydelig posisjon blant de mindre monarkiene på Anatolia. Men den siste kongen, Nikomedes IV, var ikke i stand til å stå imot Mithridates VI av Pontos, og etter å ha fått tronen tilbake av det romerske senatet, lot han sin kongedømme gå i arv til den romerske republikk (74 f.Kr.). Myntene til disse kongene viser deres regale portretter som tenderte å bli gravert å bli utført i en meget komplisert hellenistisk stil.
=== Den romerske provins ===
Som en romersk provins ble grensene til Bitynia hyppig endret, og det ble forent grunnet administrative grunner med provinsen Pontos. Det var slik forholdene var på tiden til keiser Trajan, da Plinius den yngre ble utpekt til guvernør av de kombinerte provinsene (109/110 – 111/112), en omstendighet som gjorde at historikerne har fått verdifull informasjon for administrasjonen av romersk provins. Under Det bysantinske rike ble Bitynia igjen delt i to provinser, delt av elven Sakarya (Sangarios), og området i vest fikk navnet Bitynia.
Bitynia synes å ha tiltrukket seg mye oppmerksomhet ettersom dets veger og dets strategiske posisjon mellom grensene av Donau i nord og Eufrat i sørøst. For å sikre kommunikasjonene med de østlige provinsene, ble den monumentale broen over elven Sakarya bygget en gang rundt 562. Soldater ble hyppig lagt i vinterleir i byen Nikomedia.
De viktigste byene var Nikomedia og Nikea. De to var lang tids rivaler over hvem av dem som var hovedstad. Begge var blitt grunnlagt etter Aleksander den store, men ved en langt tidligere periode hadde grekerne etablert ved kysten koloniene med Prusa (Prusias ad Hypium, dagens Gemlik); Khalkedon (dagens Kadıköy), ved innløpet til Bosporus, nær motsatt av Bysants (dagens Istanbul) og Herakleia Pontike (dagens Karadeniz Ereğli), ved Euxine (Svartehavet), rundt 190 km øst for Bosporus.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Bekker-Nielsen, Tønnes (2008): Urban Life and Local Politics in Roman Bithynia: The Small World of Dion Chrysostomos (PDF), Aarhus University Press
Bekker-Nielsen, Tønnes (2002): Antikkens historie: høvdingdømme, bystat, imperium, ISBN 9788202218454
Storey, Stanley Jonathon (1999) [1998]: Bithynia: history and administration to the time of Pliny the Younger (PDF). Ottawa: National Library of Canada. ISBN 0-612-34324-3. | thumb|Kart over Anatolia med Bitynia avmerket. | 7,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_store_skisma_1054 | 2023-02-04 | Det store skisma 1054 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser på 1000-tallet', 'Kategori:Kirkehistorie', 'Kategori:Kristne begrep', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Det store skisma» er i denne artikkelen en betegnelse på splittelsen mellom øst- og vestkirken i 1054. For andre betydninger, se det store skisma. Artikkelen inneholder ikke-nøytrale uttrykk som 'den rette tro'. Dette er brukt i den sammenheng den katolske og den ortodokse kirke bruker uttrykket, og må forstås i denne sammenhengen.Det store skisma (fra gresk skhisma, 'deling/revne') er en betegnelse på splittelsen i den kristne kirke i 1054.
| «Det store skisma» er i denne artikkelen en betegnelse på splittelsen mellom øst- og vestkirken i 1054. For andre betydninger, se det store skisma. Artikkelen inneholder ikke-nøytrale uttrykk som 'den rette tro'. Dette er brukt i den sammenheng den katolske og den ortodokse kirke bruker uttrykket, og må forstås i denne sammenhengen.Det store skisma (fra gresk skhisma, 'deling/revne') er en betegnelse på splittelsen i den kristne kirke i 1054.
== Sammenfatning ==
Den østlige og den vestlige kirke hadde gjennom mange århundrer vært preget av spenninger. Den enkelthendelse som anses å markere selve bruddet, fant sted den 16. juli 1054: Under et anfall av «rettferdig harme» la da kardinal Humbert de Silva Candida, sendemann fra paven på forhandlingsoppdrag i Konstantinopel, en pavelig ekskommuniasjonsbulle mot den østlige patriark og andre ortodokse klerikere på alteret i kirken Hagia Sophia. Bullen betegnet også den ortodokse kirke som «alle heresiers utspring».
Ved at Paven i Roma og patriarken i Konstantinopel skilte lag, oppsto den ortodokse kirke og den katolske kirke som to adskilte enheter.
Skismaet var et resultat av lang tids utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Dette pga. pavens ønsker og krav om å være lederen i kirkene.
Skismaet var et faktum da pave Leo IX og patriarken av Konstantinopel, Mikael Kerularius, gjensidig ekskommuniserte hverandre (og hverandres medlemmer) i 1054. Denne ekskommunikasjonen ble stående inntil 1965, da man i forbindelse med Andre Vatikankonsil opphevet den i tråd med den nye økumeniske ånd. Begge kirker anser den andre som skismatisk, hvilket vil si at den i utgangspunktet har den rette tro, men ikke forvalter den på korrekt måte. Dette til skille fra en kjettersk kirke, som regnes for å ha avveket så mye fra dogmene at den har forlatt den rette tro.
Felles nattverdsfeiring besto, med noen begrensninger, inntil 1453, da Konstantinopel falt. I dag aksepterer den katolske kirke at ortodokse mottar katolsk nattverd dersom deres egen patriark godtar det. Den ortodokse kirke tillater ikke katolikker å motta ortodoks nattverd såfremt det ikke foreligger helt spesielle omstendigheter.
== Årsakene til skismaet ==
Årsakene er mange, og man kan ikke trekke fram en enkeltårsak som utløste skismaet. Det er heller slik at summen av mange problemer førte til en stemning der begge parter inntok en polemisk og uforsonlig stilling overfor hverandre.
=== Filioque ===
I vest hadde man, i det 5. århundre, innført et ekstra ord i den nikenske trosbekjennelse, nemlig filioque (latin: 'og sønnen') i beskrivelsen av Den hellige ånd. Dermed ble linjen som opprinnelig lød «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen» i vest til «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen». Selv om disputten omkring dette tildels dreide seg om teologiske sider ved uttalelsen, var hovedproblemet at det ved konsilet i Efesos i 431 hadde blitt besluttet at man ikke skulle endre på trosbekjennelsen. Fra vestlig side ble det anført at ordet ble innført for å presisere treenighetens natur overfor arianerne, som fornektet treenigheten, og at det ikke var gjort noen forandringer i forståelsen av teologien, bare i formuleringen av den.
I dag forblir dette et stridspunkt mellom øst og vest. I de orientalske katolske kirker sies trosbekjennelsen uten filioque, selv om disse kirkene er del av den katolske kirke. Den latinske delen av den katolske kirke (den romersk-katolske kirke) fortsetter å bruke formelen.
=== Nattverdsbrødet ===
I øst brukte man syret brød, mens man i vest brukte usyret brød til nattverden. Begge sider viste til Bibelen for å støtte sitt syn, uten at det var mulig å komme til enighet. Striden omkring dette ble så hard at på et tidspunkt gikk representanter for patriarken av Konstantinopel inn i byens latinske katedral og skjendet de innviede nattverdsbrødene.
Den ortodokse kirke anerkjenner fortsatt bare syret brød som korrekt materiell for nattverden. Den katolske kirke foreskriver usyret brød som det normale, men regner også syret brød som gyldig materie dersom det er nødvendig å bruke dette.
=== Tittelen «økumenisk patriark av Konstantinopel» ===
Patriarken av Konstantinopel tok tittelen «økumenisk patriark», og Roma protesterte mot dette fordi de mente det innebar at han hevdet å være patriark for hele den kristne verden.
=== Pavens stilling ===
Paven hevdet å stå over de andre patriarkene, med henvisning til at apostelen Peter hadde blitt tildelt en spesiell rolle blant apostlene av Jesus Kristus. Alle patriarker var enige i at paven skulle nyte spesielle gunstbevisninger, i kraft av å være Peters arvtager, men gikk ikke med på at han hadde autoritet over dem.
=== Cæsaropapisme ===
Cæsaropapisme er ideen om en kombinasjon av verdslig og religiøs makt. Det er usikkert om dette var et reelt problem, eller om det ble framstilt slik av senere vestlige historikere. I den grad problemet eksisterte var det spesielt knyttet til det at den verdslige makt hadde flyttet fra Roma til Konstantinopel, noe som gjorde at avstanden mellom pave og keiser vokste, samtidig som patriarken av Konstantinopel kom nær keiseren.
=== Liturgiske endringer i vest ===
Selv om forskjellene i liturgi ikke i seg selv var et stort problem, anså mange i øst at det var problematisk at man i vest stadig endret mye av liturgien.
I dag omfatter Den katolske kirke begge liturgiske tradisjoner, da de orientalske katolske kirker følger forskjellige østlige riter, mens den latinske (romersk-katolske) kirken følger vestlige tradisjoner.
== Litteratur ==
Axel Bayer: Spaltung der Christenheit. Das sogenannte Morgenländische Schisma von 1054 (= Archiv für Kulturgeschichte. Beiheft 53), 2. Auflage. Böhlau, Köln u. a. 2004, ISBN 3-412-03202-6.
Henry Chadwick: East and West. The Making of a Rift in the Church. From Apostolic Times until the Council of Florence (= Oxford History of the Christian Church)Oxford University Press, Oxford u. a. 2003, ISBN 0-19-926457-0.
Colin Morris: The Papal Monarchy. The Western Church from 1050 to 1250 (= Oxford History of the Christian Church)Clarendon Press, Oxford 1989, ISBN 0-19-826907-2.
Theodor Nikolaou (utg.): Das Schisma zwischen Ost- und Westkirche. 950 bzw. 800 Jahre danach (1054 und 1204) (= Beiträge aus dem Zentrum für Ökumenische Forschung München, Bind 2). Lit, Münster 2004, ISBN 3-8258-7914-3.
Walter Norden: Das Papsttum und Byzanz. Die Trennung der beiden Mächte und das Problem ihrer Wiedervereinigung bis zum Untergange des byzantinischen Reichs (1453). Behr, Berlin 1903, OCLC 16749161. | ----Det store skisma (fra gresk skhisma, 'deling/revne') er en betegnelse på splittelsen i den kristne kirke i 1054. | 7,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moss | 2023-02-04 | Moss | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Viken', 'Kategori:Moss', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Moss er en by og kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Den grenser i nord til Vestby, i øst til Våler og i sør til Råde. I vest grenser Moss mot Horten (over fjorden).
Moss har et mangfoldig industri- og handelsmiljø, kunstgallerier, variert fjord- og innlandsnatur med Jeløya, Mossemarka og Vansjø. Moss ligger sentralt ved Oslofjordens østside midtveis mellom Oslo og Sverige og har blant annet fergeforbindelse over Oslofjorden til Horten og Vestfold.
I Moss ligger også Statens Hus med Fylkesmannen og noen av statens øvrige virksomheter for Viken. Byen er et viktig handels- og servicesenter for sitt oppland, som i første rekke omfatter Råde og Våler i Viken, tidligere i Østfold; samt Son i Viken, tidligere i Akershus. Politisk innbefatter Mosseregionen kommunene Moss, Råde og Våler. Noen ganger regnes også Hobøl og Vestby til omlandet rundt Moss. Moss har tre videregående skoler, Kirkeparken vgs og Malakoff vgs som drives av Østfold fylkeskommune. Kirkeparken og Moss videregående Steinerskole har nylig fått bygget nye lokaler for skolen.
Grunnlaget for byen Moss er å finne i en kombinasjonen av gode kommunikasjoner og vannkraft. Mossefossen i Mosseelva (også kalt Mossa, opprinnelig navn Morsa) med et vannfall på ca. 25 meter, la grunnlaget for et mangesidig næringsliv med sager og møller. Mossesundet bød på en god havn, til tross for en lang adkomst nord om Jeløya. Et alternativt ankringssted var Værlebukta, som ligger utsatt til for sydlige og vestlige vinder.
| Moss er en by og kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Den grenser i nord til Vestby, i øst til Våler og i sør til Råde. I vest grenser Moss mot Horten (over fjorden).
Moss har et mangfoldig industri- og handelsmiljø, kunstgallerier, variert fjord- og innlandsnatur med Jeløya, Mossemarka og Vansjø. Moss ligger sentralt ved Oslofjordens østside midtveis mellom Oslo og Sverige og har blant annet fergeforbindelse over Oslofjorden til Horten og Vestfold.
I Moss ligger også Statens Hus med Fylkesmannen og noen av statens øvrige virksomheter for Viken. Byen er et viktig handels- og servicesenter for sitt oppland, som i første rekke omfatter Råde og Våler i Viken, tidligere i Østfold; samt Son i Viken, tidligere i Akershus. Politisk innbefatter Mosseregionen kommunene Moss, Råde og Våler. Noen ganger regnes også Hobøl og Vestby til omlandet rundt Moss. Moss har tre videregående skoler, Kirkeparken vgs og Malakoff vgs som drives av Østfold fylkeskommune. Kirkeparken og Moss videregående Steinerskole har nylig fått bygget nye lokaler for skolen.
Grunnlaget for byen Moss er å finne i en kombinasjonen av gode kommunikasjoner og vannkraft. Mossefossen i Mosseelva (også kalt Mossa, opprinnelig navn Morsa) med et vannfall på ca. 25 meter, la grunnlaget for et mangesidig næringsliv med sager og møller. Mossesundet bød på en god havn, til tross for en lang adkomst nord om Jeløya. Et alternativt ankringssted var Værlebukta, som ligger utsatt til for sydlige og vestlige vinder.
== Geografi ==
=== Klima ===
Det ble drevet meteorologiske målinger i regi av met.no på Jeløya i perioden 1960 − 1995. Høyeste og laveste registrerte temperaturer i perioden var henholdsvis 32,8 grader 3. august 1982 og −25,8 grader 16. februar 1970.
=== Geologi ===
Under sentrum av Moss er det et område med kvikkleire. For å sikre grunnen ved bygging av ny jernbanetrasé gjennom byen i 2022 brukes metoden jetgrouting der det lages 20 meter lange og 60 til 80 cm tykke jetpeler.
== Historie ==
Mellom 1670 og 1720 var Moss ladested under Fredrikstad. Moss fikk sin bystatus 10. august 1720, og ble dermed Norges 12. by. En stor del av innbyggerne i Moss abonnerte på Moss avis, en tidligere eier av denne avisen het Bjørn Kristensen, han var nevø av den kjente Bjørnstjerne Bjørnson. Kristensen bodde mesteparten av livet sitt i Moss i Klostergata 13.
=== Navnet Moss ===
Den eldste formen er Mors, som var navnet på Mosseelva nedenfor Vansjø og Hobølelva ovenfor Vansjø. Det kommer muligens fra den indoeuropeiske roten *mer-, som betyr «dele» eller «splitte», en referanse til den oppdelte dalen elven renner gjennom. Omkring 1400 finner man en referanse til et sted «vid Mos».
=== Moss kommunes grenser ===
I utgangspunktet gikk grensene om Moss tett på bebyggelsen som lå i bakkene fra Mossesundet og opp til Vansjø, og ned til Værlesanden. Grensene har blitt endret flere ganger, og byens område utvidet. Ved en grenseregulering i 1946 ble Jeløya kommune, som også omfattet Mossemarka, Kambo og Krapfoss, slått sammen med Moss kommune. Den 1. januar 2020 ble også tidligere Rygge kommune slått sammen med Moss kommune, slik at Moss nå grenser til Råde kommune i sør.
=== Kommunens våpen ===
Kråka synes å ha kommet flyvende inn i byens liv og segl som resultat av det som beveget seg på folkemunne. Et tidligere byvåpen hadde et kirkemotiv med fugler flyvende rundt tårnet. Det skal ha vært duer som varslet brann. På folkemunne ble duene til kråker, og i 1954 ble kråkas plass i byens nye våpen forskriftsfestet. Zoologer har beskrevet kråka som en intelligent fugl med næringsvett. Da Rygge og Moss ble slått sammen i 2020, ble Rygge kommunes våpen nytt kommunevåpen for den nye sammenslåtte kommunen Moss.
=== Folkemengde ved folketellingene 1769-2001 ===
Årstall
=== Mossekonvensjonen ===
Moss er kjent for Mossekonvensjonen, som har fått navn etter avtalen mellom Sverige og Norge, som fra norsk side ble undertegnet i Moss den 14. august 1814. Isolert sett var konvensjonen en våpenhvile mellom Sverige og Norge, som satte stopp for krigen mellom nabolandene som hadde startet fjorten dager tidligere. Gjennom Mossekonvensjonen anerkjente Karl Johan Stortingets plass i norsk samfunnsliv. Dette var sentralt for den senere politiske utviklingen i Norge på 1800-tallet, og det sikret i siste instans at Norge hadde selvstendige politiske institusjoner i 1905. 14. august er offisiell flaggdag i Moss og markerer samtidig feiringen av Mossefossens dag.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Transport ==
Moss har en god infrastruktur både med tanke på næringsliv og samferdsel.
=== Sjø ===
Moss Havn er blant topp tre containerhavner i Norge målt i TEUS. Moss tilknyttes til Horten og europavei 18 via riksvei 19 med fergesambandet Moss-Horten, Norges mest trafikkerte fergestrekning, med en overfartstid på rundt 30 minutter. Moss har også flere større industrielle havneanlegg.
=== Tog ===
Moss stasjon ligger ca 40 minutters togtur fra Oslo S via Østfoldbanes vestre linje.
=== Vei ===
Moss er beliggende ved E6 mellom Oslo (ca 40 min) og Göteborg (ca 2t 25 min). Moss tilknyttes også indirekte til E18 i Vestfold via Fergesambandet Moss–Horten.
=== Fly ===
Moss ligger ca 10 minutters kjøring fra den nedlagte lufthavnen Moss lufthavn, Rygge og den militære flystasjonen Rygge Flystasjon. Moss lufthavn hadde flere flyruter til destinasjoner i Europa, men den sivile delen av virksomheten ble nedlagt 1. november 2016.
== Industri ==
Fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til 1990-årene var Moss en typisk norsk industriby, hvor særlig mølleindustri, papirindustri, emballasjeindustri, og verftsindustri stod sterkt. Industrien i Moss forsynte det norske markedet med merker som Moss maltextract, regnklær fra Helly Hansen, kjøkkentøy fra IL-O-Van, vaskemidler som Persil, Henko og Milo samt skuremiddelet ATA fra Persilfabrikken, Ballangrud lengdeløpsskøyter, og Ving nøkler. Fra 1930-årene var sentrum av Moss preget av 15-25 industribedrifter i alle størrelser, som kan ha gitt arbeid til 4 000-5 000 mennesker.
Tradisjonen for produksjon og endog en viss type industri går likevel lenger tilbake. Byen ble dannet rundt vannfallet fra Vansjø til Mossesundet, hvor sagbruk og møller ble anlagt fra 1300-tallet av. I løpet av 1700-tallet ble det etablert større og mindre håndverksbedrifter i byen. I første halvdel av 1800-tallet var byen særlig preget av brennevinsproduksjon. I 1705 ble Moss Jernverk etablert, og var i virksomhet til om lag 1870.
Et av de store firmaene innen brennevinsproduksjon ble fra 1850-årene sentrale i etableringen av mølleindustrien i byen, H. Gerner & Søn. I takt med utbyggingen av mølleindustrien ble det bygd nye drifts- og lagerbygninger ved Mossefossen. Dette gjorde Moss til en av de sentrale møllebyene i landet. Mølledrift var såkalt kapitalintensiv industri, med store krav til en moderne maskinpark, men ikke videre arbeidsintensiv. Selv om Moss var en mølleby var det ikke mange møllearbeidere i byen, sammenlignet med arbeidere fra andre bransjer. I dag er de gamle møllebygningene i teglstein kjernen i Møllebyen i Moss, mens møllekonsernet Lantmännen driver møllene som nå ligger direkte ved havnen i Mossesundet.
I 1801 ble firmaet Peterson & Søn etablert som krambod. Etter hvert gikk firmaet inn i sagbruksdrift og rederivirksomhet. 1883 etablerte selskapet, som den største aksjonær, Moss Cellulolsefabrik på tomta etter Moss Jernverk. Cellulosefabrikken, som etter 1908 har hatt navnet M. Peterson & Søn, var i drift frem til 2012. Fra 1960-årene fikk selskapet M. Peterson & Søn kontroll over andre bedrifter innenfor papirbasert emballasjeindustri i Norge og Norden. I løpet av 1970-årene var M. Peterson & Søn utviklet til et industrikonsern. I 2006 solgte eierne, etterkommere etter Momme Peterson, som hadde etablert firmaet i 1801, konsernet. Lenge var fabrikken en av Moss største arbeidsplasser, med en arbeidsstyrke på rundt regnet 800-1 000 ansatte på det meste i perioden 1950-1970. I april 2012 ble Peterson i Moss lagt ned med over 300 millioner i gjeld. 284 personer ble stående uten jobb, nesten over natten.
Moss Værft & Dokk var lenge byens største industriarbeidsplass, med nær 1 000 ansatte i perioder. Verftet lå på Jeløya. Etter flere omlegginger og omstruktureringer ble firmaet Moss Verft & Dokk etablert. På begynnelsen av 1970-årene ble verftet slått sammen med Rosenberg Verft i Stavanger, da under Kværners paraply og med navnet Moss-Rosenberg Verft. 1970-årene var den store tiden for produksjon av gasstankere, LNG-skip, som ble utviklet i Moss. Utviklingsavdelingen lå i Moss, mens de store gasstankskipene ble bygd i Stavanger. I Moss ble det bygd mindre gasstankere. I 1980-årene var det over, og det siste skipet ble levert i 1985.
I 1898 ble produksjonen ved Moss Glassverk startet. Svenske glassverks- og norske bryggeriinteresser eide verket, som raskt ble en masseprodusent av glassemballasje til det norske markedet. Frem til 1927 foregikk produksjonen for en stod del for hånd, men ble fra da av utført maskinelt. Etter en ekspansjon frem til 1970-årene ble bedriften flere ganger utsatt for omlegginger, innskrenkinger og salg til nye eiere. Under eierskap av PLM ble Moss Glassverk avviklet i løpet av 1999.
Regntøyprodusenten Helly Hansen ble etablert i Moss i 1870-årene. Frem til 1980-årene lå hoveddelen av produksjonsanlegget på Høyenhald rett ved sentrum i byen. I siste halvdel av 1980-årene ble produksjonen flyttet til nye lokaler i Solgaard Skog, utenfor sentrum. På grunn av en stor finansiell krise, som nær knekket konsernet, ble så å si all produksjon avviklet i Moss og flyttet ut av landet. Helly-Hansen hadde allerede flyttet store deler av produksjonen til lavkostland, men enn så lenge var noe beholdt i Moss. Omstillingen på begynnelsen av 1990-årene reddet selskapet, men ikke industriarbeidsplassene i Moss. Konsernet hadde likevel sitt hovedkontor i byen frem til 2009, det ble så flyttet til Oslo.
Det generelle bildet er at industriproduksjonen har forsvunnet i økende grad siden 1980-årene. I takt med omlegginger, nedleggelser og utflytinger kan ikke Moss idag sies å være en industriby, men en handels-, tjeneste- og serviceby. Andelen pendlere er også stor, og har økt jevnt i takt med at det er blitt færre arbeidsplasser i byen. Byens største arbeidsgiver er i dag kommunen. Likevel setter industrien sitt preg på byen. I sør sees ennå røyken fra pipa på Rockwool, som produserer mineral-basert isolasjon. På området til verftet driver blant annet Aker Kværner et anlegg for produksjon av kabler til off-shoreindustrien, der har også Wärtsilä Moss AS sin produksjon. På Høyden ved grensen til Rygge kommune produserer Ving nøkler og nøklekortet, eller Vingcard. Ellers er Moss og dels Rygge tilholdssted for en rekke industribedrifter, hvor flere er direkte arvtagere etter bedrifter som ble etablert i regionen enten rundt 1914 eller etter 1945.
«Mosselukta» er et kjent begrep som beskriver celluloselukten fra fabrikken til Peterson Linerboard i sentrum av byen. Installasjon av moderne renseteknologi har redusert styrken og frekvensen på utslippene, men begrepet lever i beste velgående. Det er en vanlig misforståelse at «Mosselukta» konstant henger over byen. Etter at Peterson ble nedlagt er «Mosselukta» forsvunnet helt.
=== Befolkning ===
Innbyggerne i Moss representerer mange ulike nasjonaliteter. Totalt er det 5 497 personer som enten er direkte innvandrer eller norskfødt av innvandrerforeldre. Den 1. januar 2013 var det 30 988 personer som hadde sin bostedsadresse i Moss kommune, og dermed er innvandrerdelen 17,7 prosent av befolkningen. Det er nest høyeste andel i hele Østfold.
Dette er de 10 største innvandrergruppene i Moss:
Vietnam 697
Polen 679
Pakistan 446
Somalia 422
Tyrkia 340
Sverige 283
Danmark 196
Kosovo 169
Irak 161
Iran 159
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Mossefossen og Konventionsgården. Dette var det tusenårsstedet i Norge som fikk flest stemmer, og i den forbindelse mottok Mossefossens Venner både sjekk og hederlig omtale fra Miljøverndepartementet. Konventionsgården står på Riksantikvarens fredningsliste, og er den gamle hovedbygningen på Moss Jernverk. Mens Konventionsgården ligger på nordsiden av Mossefossen, ligger den såkalte Møllebyen på sørsiden. Helt frem til 1990-årene var det et levende industrimiljø langs Mossefossen, med møller og bryggeri. Moss Bryggeri ble lagt ned på slutten av 1990-årene, og satte dermed en stopp for bydelens industrielle historie. Helt siden 1970-årene ble det forsøkt blåst nytt liv i bydelen, men først på begynnelsen av 2000-tallet ble planene konkretisert. I Central Pakkhus ligger Moss bibliotek og kino, mens Moss by- og industrimuseum er lokalisert i nabobygget. Ellers finnes flere kontorer og serveringssteder i bydelen. I 2003 mottok Møllebyen Statens byggeskikkpris.
== Kulturliv ==
Moss har et svært aktivt lokalt kulturliv på høyt nivå, både i form av amatører og profesjonelle. Byens hovedscene er Parkteatret i Moss, men også scener som Kråkereiret, Arena m.v. benyttes flittig, og har skapt lokale artister som bl.a. Fat Fungus. I regi av Parkteatret arrangeres NonStopFestivalen i september hvert år med ulike former for scenekunstnere på høyt nivå. I 2012 ble det satt opp 20 forestillinger på 5 dager i sjangre som teater, dans, nysirkus, rock m.m. Christian Frederik-dagene ble arrangert for første gang i 2010. Festivalen Sin er en musikkfestival med ti års historie med nasjonale og lokale navn.
Kulturskolen i Moss, Rygge og Våler er kraftsentrum for det lokale kulturlivet, og musikkteatergruppa A.P.P.L.A.U.S. er skolens flaggskip. Byen har flere korps, kor og teatergrupper både innenfor og utenfor kulturskolen. Teaterkråkene er en teatergruppe for barn og unge.
== Vennskapsbyer ==
Horsens
Karlstad
Nokia
Blönduós
Novgorod
Virginia Beach
Aguacatán, Guatemala
== Sport og idrett ==
Moss har en rekke idrettslag og fikk sin første idrettshall i 1876. Allround-NM på skøyter for herrer ble arrangert på Malakoff i 1921 og 1925 av Moss Idrætsforening, samme helg ble det på samme arena ved begge NM-arrangement også arrangert Kunstløp-NM på skøyter.
Moss Fotballklubb ble stiftet i 1906, og spiller i PostNord-ligaen avdeling 1 (nivå 3) i 2018. Klubben ble cupmester i 1983, seriemester i 1987, og tok imot selveste Real Madrid på Melløs året etter. I tillegg finnes herrefotballklubben SK Sprint/Jeløy i 4. divisjon og Kambo IL i 7. divisjon. HK Herulf er byens beste herrehåndballklubb og spiller i 1. divisjon. Idrettslaget Kråkene er Østfolds eldste ishockeyklubb og ble seriemester i 2. divisjon 2012/2013. Etter dette har klubben spilt i 1.divisjon.
Moss svømmeklubb (MSK) er byens svømmelag. Klubben konkurrerer aktivt i alle aldersgrupper. MSK arrangerer også svømmekurs sammen med Trygg i vann.
Moss Bueskytterklubb (MBK) ble stiftet 26. april 1966 og huser en varierende medlemsmasse på omkring 70-80 bueskyttere. Klubben er i besittelse av to flotte skytterbaner, en hall på Ørejordet, og en utebane på Noreødegården i mossemarka. Klubbens skyttere konkurrerer på høyt nivå, og har hentet mang en gullmedalje hjem til Moss.
== Kjente mossinger ==
Se utfyllende artikkel: Kjente personer med tilknytning til MossGregers Winther Wulfsberg (1780–1846), eidsvollsmann
Gregers Gram (1846-1929), Norges statsminister i Stockholm 1889–91 og 1895–98
Johan Scharffenberg (1869–1965), psykiater og sosialpolitiker
Jon Michelet (1944–2018), forfatter
Eyvind Hellstrøm, (1948–), gourmetkokk og TV-programleder
Janne Kristiansen (1954–), advokat, tidligere sjef for POT
Einar Jan Aas (1955–) Fotballspiller i Moss FK, Bayern München og Nottingham Forest - første utlending som ble kaptein for et engelsk lag
Eva Isaksen (1956–), TV- og filmregissør
Per-Olav Sørensen (1963–). TV-, teater og filmregissør
Tonje Skinnarland (1967–), generalmajor, sjef for Luftforsvaret
Geir Moen (1969–), friidrettsutøver
Ari Behn (1972–2019), forfatter og billedkunstner
Emil Gukild (1992–), journalist og programleder
Tania Michelet (1969–), forfatter
Niklas Baarli (1989–), programleder
== Kunst og kultur i og fra Moss ==
Møllebyen
Grand Island
Superfamily
Beezewax
Kenneth Ishak
Dusty Cowshit
Fiin Årgang
A.P.P.L.A.U.S.
Teaterkråkene
Magic Pie
Vibeke Saugestad
Weld
Parkteatret i Moss
Galleri F 15
Momentum
Skulpturstopp
Kråkereiret
Verket Scene
=== Referanser ===
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Moss, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Moss, Norway – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Moss i Store norske leksikon
(no) Lokalavisen Moss Avis | Moss Avis er den største lokalavisen for Mosseområdet. Avisa dekker kommunene Moss, Råde, Våler og Vestby. | 7,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vasilij_Bljukher | 2023-02-04 | Vasilij Bljukher | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den russiske borgerkrigen', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 19. november', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rybinskij rajon i Jaroslavl', 'Kategori:Russiske offiserer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske marskalker'] | Vasilij Konstantinovitsj Bljukher (Blücher) (også stavet, Blukher, Bliukher etc, Russisk: Василий Константинович Блюхер, født 19. novemberjul / 1. desember 1889greg; død 9. november 1938) var en sovjetisk marskalk. Bljukher var en av de mange framstående ofre for Josef Stalins utrenskninger i siste del av 1930-årene.
| Vasilij Konstantinovitsj Bljukher (Blücher) (også stavet, Blukher, Bliukher etc, Russisk: Василий Константинович Блюхер, født 19. novemberjul / 1. desember 1889greg; død 9. november 1938) var en sovjetisk marskalk. Bljukher var en av de mange framstående ofre for Josef Stalins utrenskninger i siste del av 1930-årene.
== Liv og virke ==
Bljukher ble født i en bondefamilie nær Jaroslavl, nordøst for Moskva. Til tross for sitt tyske slektsnavn, var han ikke av tysk opprinnelse. Familien hans fikk navnet på 1800-tallet av en godseier. På denne tiden talte en stor del av Russlands elite tysk, og språket ble regnet som langt finere enn russisk, som var bøndenes språk. Han sluttet seg til Den keiserlige russiske hær i 1914 og tjenestegjorde som underoffiser. I 1916 ble han medlem av Bolsjevikpartiet og deltok i den russiske revolusjonen i Samara.
Han var en av de mer lysende offiserer på kommunistisk side under borgerkrigen som fulgte og ble høyt dekorert.Etter borgerkrigen ble han øverstkommanderende for Den fjernøstlige republikk fra 1921 til 1922. Fra 1924 til 1927 var Bljukher militærrådgiver i Kina, og der benyttet han navnet Galen (etter sin kones fornavn, Galina) mens han var tilknyttet Chiang Kai-sheks militære hovedkvarter. Han var ansvarlig for den militære planlegging av Nordekspedisjonen som innledet Kuomintangs erobring og gjenforening av Kina. Blant dem han instruerte var Lin Biao, som senere ble en ledende skikkelse i Folkets frigjøringshær.
Tilbake i Sovjetunionen fikk han kommandoen over det ukrainske militærdistrikt. I 1929 ble han forflyttet til det sovjetiske fjerne østen, der han ble øverstkommanderende. I årene som fulgte ledet han med stor fremgang de sovjetiske styrker mot krigsherrer i det nordlige Kina og senere, men med mindre lysende suksess, mot japanerne. Han hadde i en tid vært relativt immun mot Stalins utrenskninger innen militærledelsen, som begynte i 1937, men i oktober 1938 ble også han arrestert.
Han ble anklaget for spionasje for Japan og ført til Lefortovofengselet i Moskva. Bljukher nektet å tilstå, og det er ikke helt avklart hvordan han døde. Han ble aldri formelt stilt for retten. Muligens døde han som følge av tortur; det er også dem som hevder at han ble skutt på Stalins ordre.
Bljukhers død ble holdt hemmelig helt til 1956.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vasily Konstantinovich Blyukher – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Vasilij Konstantinovitsj Bljukher (Blücher) (også stavet, Blukher, Bliukher etc, Russisk: Василий Константинович Блюхер, født 19. novemberjul / 1. | 7,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_FN-styrken_i_Libanon | 2023-02-04 | Den norske FN-styrken i Libanon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norges militærhistorie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:UNIFIL'] | Den norske FN-styrken i Libanon (engelsk «Norco») var en nasjonal styrke underlagt FNs midlertidige styrke i Libanon (UNIFIL) og bestod av følgende hovedavdelinger:
Den norske FN-bataljonen (Norbatt)
Det norske verkstedkompaniet (Normaintcoy)
Det norske sanitetskompaniet (Normedcoy)
Den norske helikoptervingen (Norair)
(Norplatoon) Norsk avdeling i UNIFILs utrykningsstyrke Force Mobile Reserve
Det norske maritime bidraget
| Den norske FN-styrken i Libanon (engelsk «Norco») var en nasjonal styrke underlagt FNs midlertidige styrke i Libanon (UNIFIL) og bestod av følgende hovedavdelinger:
Den norske FN-bataljonen (Norbatt)
Det norske verkstedkompaniet (Normaintcoy)
Det norske sanitetskompaniet (Normedcoy)
Den norske helikoptervingen (Norair)
(Norplatoon) Norsk avdeling i UNIFILs utrykningsstyrke Force Mobile Reserve
Det norske maritime bidraget
== Historie ==
Norge var med i det fredsbevarende arbeidet i Sør-Libanon stort sett fra den dagen UNIFIL gikk inn i området. Den norske styrken ble satt inn i tidsrommet 25. mars til 4. april 1978. I dette tidsrommet sendte Norge i underkant av 700 soldater til Libanon. De 700 soldatene utgjorde hovedtyngden til Norbatt. 7. april ble det norske bidraget utvidet med tre avdelinger, samt noen offiserer til UNIFILs hovedkvarter. De tre avdelingene var;
et verkstedkompani (Normaintcoy)
et sanitetskompani (Normedcoy)
en helikopterving (Norair)
Disse tre avdelingene utvidet det norske bidraget med ca. to hundre soldater og offiserer. Norair kom på plass i Libanon 11.april og etablerte seg i Naqoura. Normedcoy etablerte seg samme sted da de ble satt inn i Libanon 22. og 23. april. Normaintcoy ankom Libanon 26. april og etablerte seg i Tibnin. Norbatt hadde allerede etablert sitt hovedkvarter i Ebel es Saqi. Det første året med UNIFIL var Norge dermed representert med fire avdelinger i styrken.
Norske myndigheter kunne sende av gårde disse avdelingene raskt da Norge i 1964 hadde opprettet en beredskapsstyrke til bruk for FN. Forespørselen fra FN om militær innsats i Libanon var den første praktiske prøven for den norske beredskapsstyrken. Dette bidro til at Norge var et av de første landene til å sende styrker til UNIFIL-operasjonen. Frankrike, Nepal, Nigeria, Senegal var i tillegg til Norge de første landene til å sende styrker til UNIFIL-operasjonen. De siste norske styrkene ble trukket ut ved årsskiftet 1998–1999. Det omkom 21 norske soldater i UNIFIL mellom 1978 og 1998..
Som en reaksjon på Libanon-krigen i 2006 sendte Norge fire missiltorpedobåter og et støttefartøy, samt andre støttefunksjoner til Libanon. Deres oppdrag var å forhindre våpensmugling i området. De var en del av UNIFIL frem til 2008. Etter det trakk Norge seg ut, mens UNIFIL fortsatte sin tilstedeværelse.
== Avdelinger ==
Norair og Normedcoy ble trukket ut etter henholdsvis ett og to år, og ble erstattet med en italiensk helikopterving og et svensk feltsykehus. Norbatt, Normaintcoy, samt en stor gruppe i UNIFILs hovedkvarter, blant annet MP-kompaniet, samt en norsk tropp i den mobile styrken FMR, fortsatte. Ved siden av nordmennene som tjenestegjør i Naqoura, Tibnin og i Norbatt, var det ofte norske representanter ved MP-avdelingen i Tyr, Metullah, Beirut, Nahariya og Tel Aviv. I tillegg til de ca. 900 nordmennene som ofte utgjorde den største nasjonale UNIFIL-styrken, jobber noen nordmenn som sivile i UNIFIL, og noen er i OGL (Observerer Group Lebanon), som ligger under UNIFIL, selv om de tjenestegjør i UNTSO.
== Norco i Naqoura ==
FN-styrken hadde en stedlig ledelse ved UNIFILs hovedkvarter i Naqoura. Norge hadde ingen egen avdeling ved HQ, men en betydelig gruppe nordmenn fylte på slutten av 1980-årene posisjoner i ulike stabselementer i Naqoura. Administrativt var de tilknyttet det såkalte Norco-elementet, og MP-kompaniet iberegnet var det ca. 50 nordmenn ved hovedkvarteret.
Selv om de norske tjenestegjørende i Naqoura var spredt på en rekke avdelinger og kontorer, hadde to naturlige samlingspunkter: Norco-kontoret, som var administrasjonskontor for hele den norske kontingenten, og Norway House – et sosialt møtested i fritida. Nordmennene var fordelt på hovedkvarterets tre hovedavdelinger: Operasjoner, forsyninger og administrasjon og personell.
== Unifil-undersøkelsen 2016 ==
Unifil-undersøkelsen var en omfattende spørreundersøkelse som ble sendt ut til veteraner som hadde tjenestegjort i perioden 1978 til 1998. Bakgrunnen for undersøkelsen var regjeringens handlingsplan I tjeneste for Norge fra 2011 påla Forsvarets Sanitet å videreføre etterundersøkelser av veteraner. Tidligere hadde Forsvarets Sanitet gjennomført en tidligere Unifil-undersøkelse i 1993. Av over 20 000 veteraner som tjenestegjorde i Libanon svarte 10 605 veteraner på undersøkelsen. Sammenlignet med den øvrige norske befolkningen fremstår Unifil-veteranene som minst like friske, men det er en sammenheng mellom de som har opplevd belastende hendelser i tjenesten og de som har psykiske helseplager i dag. Flertallet av veteraner, også de som har opplevd belastende hendelser har ikke psykiske helseplager siden. En av undersøkelsens konklusjoner er «grunnet lang oppfølgingstid, er det knyttet stor usikkerhet hvorvidt den enkelte veterans psykiske lidelse er forårsaket av tjenesten».
== Noen viktige begivenheter for UNIFIL-styrken ==
19. mars 1978: FN-resolusjon i Sikkerhetsrådet med vedtak om å opprette en fredsbevarende styrke til Libanon.
22. mars 1978: Norge svarer positivt på FNs henvendelse.
3. april 1978: Den norske hovedstyrken ankommer Libanon.
9. mai 1978: Norske FN-styrker og PLO-soldater i kamp ved Kaoukaba.
3. februar 1979: Et norsk helikopter styrter. Seks mennesker blir drept, fire er nordmenn.
26. juli 1979: Den norske helikoptervingen Norair reiser hjem, Italia overtar.
April 1980: Unifil-hovedkvarteret i Naqoura blir angrepet og beskutt – store materielle skader.
August 1980: Normedcoy – det norske sanitetskompaniet overlater Unifil-sykehuset i Naqoura til svenskene.
6. juni 1982: Israel invaderer Sør-Libanon og etter hvert områdene helt opp til Beirut. En norsk soldat ble drept i Ebel Es Saqi.
16.–18. september 1982: 900 palestinere drept av kristne falangister under beskyttelse av IDF i flyktningleirene Sabra og Shatila i Beirut.
27. oktober 1982: Tre irske UNIFIL-soldater drept på post av ukjente.
14. januar 1984: Nederland starter uttrekkingen av sine styrker fra UNIFIL.
1985: Israel trekker seg tilbake etter invasjonen i 1982, men blir stående i et belte i Sør-Libanon.
18. mai 1985: Hovedkvarteret til den norske FN-styrken blir beskutt av israelske styrker.
1987: Hizbollah erklærer hellig krig (Jihad) mot UNIFIL.
1. juni 1987: Libanons statsminister Rashid Karami blir drept i en bombeeksplosjon i et helikopter.
10. desember 1988: FNs fredsbevarende styrker blir tildelt Nobels fredspris for sin innsats. Styrkene i Libanon (UNIFIL) var på dette tidspunktet de eneste norske operative FN-styrkene.
Oktober 1989: Ta‘f-avtalen undertegnes i Libanon. Den innebærer en nyordning i parlamentet, som markerer slutten på borgerkrigen.
10. januar 1992: Minst 12 palestinske geriljasoldater blir drept under flyangrep fra Israel.
16. februar 1992: Lederen for den proiranske gruppen Hizballah blir drept i et israelsk luftangrep.
20. februar 1992: Israelske stridsvogner rykker inn i Sør-Libanon for å angripe Hizballahs rakettbaser.
23. februar 1993: Generalmajor Trond Furuhovde overtar som første norske sjef for UNIFIL.
2. juni 1994: 45 geriljasoldater drept i et israelsk angrep på en Hizbollah-leir i Bekaadalen.
18. april 1996: Israelsk rakettangrep dreper 106 flyktninger og skader over 100 i landsbyen Qana i Fijibatt.
31. mai 1996: Det norske verkstedkompaniet overlater Camp Scorpio til polske mekanikere, og reiser hjem etter 18 års innsats.
Desember 1996: Det estiske kompaniet Estcoy over tar Kompani B i Norbatt for et halvt år.
Juli 1997: Sikkerhetsrådet vedtar Dag Hammarskjölds Medal of Valour, som hyldest til FN-soldater som mistet livet.
26. september 1998: Endelig bekreftet at India overtar etter Norbatt.
28. november 1998: Overlevering (Handover) Norbatt-Indbatt.
== Sjefer for Den norske FN-styrken i Libanon (Norcontico) ==
Oberst Vigar Aabrek (1978)
Oberst Helge Faret (1978)
Oberst Martin Vadset (1978–1979)
Oberst Ole Nilsen (1979–1980)
Oberst I Bjørn Cato Ødegård (1980–1981)
Oberst II Ole Christian Englund (1981–1982)
Oberst II Erling Hoëm (1982–1983)
Oberst I Gabriel Lund (1983–1984)
Oberst I Eystein Singstad (1984–1985)
Oberst II Zacharias Backer (1985–1986)
Oberst II Wegger Strømmen (1986–1988)
Oberst I Trond Furuhovde (1988–1989)
Oberst I Johannes Lunder (1989–1990)
Oberst II Bjørn Arild Thun (1990–1991)
Oberst I Ole Johan Silseth (1991–1992)
Oberst II Kjell Narve Ludvigsen (1992–1993)
Oberst II Hagrup Haukland (1993)
Oberst II Ragnar Bratland (1993–1994)
Oberst II Tor Løset (1994–1995)
Oberst II Knut Kristoffer Nilsen (1995–1996)
Oberst II Jan Kristensen (1996)
Oberst II Odd Helge Olsen (1996–1997)
Oberst II Olav Henrik Olsen (1997–1998)
Oberst Bjørn Wentzel (1998)
== Liste over kjente nordmenn som har tjenestegjort i UNIFIL ==
Journalist Trond Ahlsen, ass. PIO, Norbatt XXIII
Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, radioreparatør Norbatt XXVI og XXVII
Journalist Dag Bredvei, sanitetssersjant i KP A på Tell Quezi, Norbatt V og VI; PA (personlig adjutant) for bataljonssjef Tor Løseth, NorbattXVII og XVIII; og vakthavende offiser (løytnant) i bataljonsopsen, Norbatt XIX
Programleder Øystein Bache, geværmann, KP A, Norbatt VII
Knut A. Braa
Stortingsrepresentant Per Sandberg
Kåre Fostervold (UNIFIL XXVI) tidl. stortingsrepresentant; statssekretær fra 2015
Journalist Fredrik Græsvik, PIO, Norbatt XXX–XXXI
Journalist Carl-Erik Grimstad, PIO, Norbatt XVI
Journalist og idrettstilhenger Morten Hagenstuen, PIO, Norbatt XVII
Gjermund Hagesæter, statssekretær
Vektløfter Leif Jenssen, Normaintcoy IV
Journalist Per Ø. Jevne, PIO, Norbatt I
Journalist Richard Kongsteien, ass. PIO, Norbatt XXV, Norbatt XXVI
Pengeinnkrever Espen Lie, lagfører, 1. tropp, KP 3, Norbatt I, II og VII.
Trond Kristoffersen avdød finansmann; dømt i Finance Credit-saken; sanitetsmann i Norbatt IV og V
Prest Per Tore Meberg, bataljonsprest, Norbatt V og VI
Skipresident Sverre Seeberg, troppssjef, KP 1, Norbatt I
Redaktør Harald Stanghelle, Ass. PIO i Norbatt III og PIO i Norbatt IV
Journalist Odd Karsten Tveit, ACMPIO (Assistant Chief Military Press Information Officer) (major), UNIFIL HQ, Naqoura (1984–1985)
Journalist Ståle Yttrehus, Stkp, Norbatt IX
Redaktør Alexander Øystå, geværmann Norbatt XVIII og ass. PIO Norbatt XXI
== Referanser == | Den norske FN-styrken i Libanon (engelsk «Norco») var en nasjonal styrke underlagt FNs midlertidige styrke i Libanon (UNIFIL) og bestod av følgende hovedavdelinger: | 7,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%BCnder | 2023-02-04 | Gründer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Beskjeftigelser', 'Kategori:Gründere', 'Kategori:Næringsliv', 'Kategori:Tyske ord og uttrykk'] | En gründer (tysk: grunnlegger) er en person som har tatt initiativ til å starte et selskap eller en virksomhet, og som svarer for deler av, eller hele den risiko som er involvert i foretaket. I dagens norsk oppfattes gjerne en gründer som en som etablerer et foretak. På engelsk brukes ordet entrepreneur om en gründer, mens entreprenør på norsk juridisk betegner en selvstendig oppdragstaker som tar på seg et teknisk arbeid og særlig forbindes med et firma innen byggebransjen; inspirert av engelsk språkbruk har gründervirksomhet i helt ny tid på norsk også blitt kalt entreprenørskap. Gründervirksomhet, også kalt entreprenørskap, er å etablere og/eller utvikle en ny forretningsmessig virksomhet.
Gründere har ofte en sterk tro på en idé eller en nytt teknologisk produkt/tjeneste, de har tro på at dette skal lykkes i markedet og er villig til å ta en betydelig grad av personlig, profesjonell eller finansiell risiko for å få realisert muligheten. Innovasjon i entreprenørskap er gjerne rettet mot nytenking innen forretningsidé, produktidé med utvikling av prototyp, eller mot ulike deler av en etableringsprosess eller en endringsprosess.
Seriegründere er da personer som har etablert ny virksomhet en rekke ganger, og ved sin erfaring og opplevelser dermed kan sies å ha utviklet en særskilt kompetanse på dette området.
På norsk hadde ordet gründer opprinnelig en rent negativ betydning. Det har sin opprinnelse i de såkalte Gründerjahre i Tyskland etter grunnleggelsen av det tyske keiserrike, da en stor økonomisk vekst gav rom for spekulative investeringer.
| En gründer (tysk: grunnlegger) er en person som har tatt initiativ til å starte et selskap eller en virksomhet, og som svarer for deler av, eller hele den risiko som er involvert i foretaket. I dagens norsk oppfattes gjerne en gründer som en som etablerer et foretak. På engelsk brukes ordet entrepreneur om en gründer, mens entreprenør på norsk juridisk betegner en selvstendig oppdragstaker som tar på seg et teknisk arbeid og særlig forbindes med et firma innen byggebransjen; inspirert av engelsk språkbruk har gründervirksomhet i helt ny tid på norsk også blitt kalt entreprenørskap. Gründervirksomhet, også kalt entreprenørskap, er å etablere og/eller utvikle en ny forretningsmessig virksomhet.
Gründere har ofte en sterk tro på en idé eller en nytt teknologisk produkt/tjeneste, de har tro på at dette skal lykkes i markedet og er villig til å ta en betydelig grad av personlig, profesjonell eller finansiell risiko for å få realisert muligheten. Innovasjon i entreprenørskap er gjerne rettet mot nytenking innen forretningsidé, produktidé med utvikling av prototyp, eller mot ulike deler av en etableringsprosess eller en endringsprosess.
Seriegründere er da personer som har etablert ny virksomhet en rekke ganger, og ved sin erfaring og opplevelser dermed kan sies å ha utviklet en særskilt kompetanse på dette området.
På norsk hadde ordet gründer opprinnelig en rent negativ betydning. Det har sin opprinnelse i de såkalte Gründerjahre i Tyskland etter grunnleggelsen av det tyske keiserrike, da en stor økonomisk vekst gav rom for spekulative investeringer.
== Definisjoner av gründer ==
En gründer er en person som organiserer og styrer et foretak, vanligvis med en betydelig grad av initiativ og risiko.
En gründer er en beslutningstaker hvis hele rolle springer ut av hans årvåkenhet overfor hittil ubemerkede økonomiske muligheter (Kirzner 1973).
En gründer bruker tilgjengelige ressurser på nye måter. (Schumpeter 1934).
Gründer betegner en manufakturleder i manufakturer, bonden i jordbruket, og handelsmannen i handel; og i almenhet i de tre bransjer, en person som påtar seg umiddelbart ansvar, risiko, og ledelse av et industrielt selskap, enten det er ved egen eller lånt kapital. (Say 1803).
En gründer etablerer – gjennom skjønnsmessige vurderinger av prosesser, ideer og goder – en likevekt, ved å påta seg den risiko og usikkerhet som er forbundet med et økonomisk samfunn (Cantillon 1755).
== Utdanning ==
=== Norge ===
Entreprenørskap tilbys som skolefag både i videregående opplæring, under navnet Entreprenørskap og bedriftsutvikling, og ved høyskole og universiteter i en rekke former. Også private aktører tilbyr kurs og utdanning innen fagfeltet. Studier omtales gjerne som gründerstudier og skoler gjerne som gründerskoler.Ungt Entreprenørskap (UE) er en landsomfattende ideell organisasjon som støtter skoler i arbeidet med entreprenørskap, og da gjennom etablering av elevbedrift (EB), ungdomsbedrift (UB) og studentbedrift (SB) samt arrangementer som gründercamp og regionale og nasjonale konkurranser for EB, UB og SB.
== Se også ==
Oppfinner
Produktutvikling
Gründerskolen
== Litteratur ==
Richard Cantillon, Essai sur la nature du commerce en general (1755) (Full tekst)
Jean-Babtiste Say, A Treatise on Political economy (1803) (Full tekst)
Joseph Schumpeter, The theory of Economic Development (1934)
Frank Knight, Risk, Uncertainty and Profit (1961)
Harvey Leibenstein, Entrepreneurship and Development (1968)
Israel Kizner, Competition and Entrepreneurship (1973)
Mark Casson, The Entrepreneur: An Economic Theory(1982)
Peter Drucker, Innovation and Entrepreneurship (1986)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Entrepreneurs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Laura Mercer og Gro Ladegård Entreprenørskap - en typologi og diskusjon Magma 4/2000
Altinn – starte og drive bedrift er myndighetenes informasjonstilbud til gründere som ønsker å etablere og drive næringsvirksomhet i Norge. Arkivert 8. januar 2014 hos Wayback Machine. | En gründer (tysk: grunnlegger) er en person som har tatt initiativ til å starte et selskap eller en virksomhet, og som svarer for deler av, eller hele den risiko som er involvert i foretaket. I dagens norsk oppfattes gjerne en gründer som en som etablerer et foretak. | 7,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flak | 2023-02-04 | Flak | ['Kategori:Pekere'] | Flugabwehrkanone (tysk for «luftvernkanon», ofte forkortet flak), tysk luftvern fra andre verdenskrig, igjen avledet fra Flugabwehrgeschütz (tysk for «luftvernskyts», ofte forkotet flag).
Flak, et ord for et flatt, løsrevet stykke. For eksempel: malingsflak, isflak.
Lasteflak, lastbærer brukt til transport
| Flugabwehrkanone (tysk for «luftvernkanon», ofte forkortet flak), tysk luftvern fra andre verdenskrig, igjen avledet fra Flugabwehrgeschütz (tysk for «luftvernskyts», ofte forkotet flag).
Flak, et ord for et flatt, løsrevet stykke. For eksempel: malingsflak, isflak.
Lasteflak, lastbærer brukt til transport
== Se også ==
Flag/Flaget | *Flugabwehrkanone (tysk for «luftvernkanon», ofte forkortet flak), tysk luftvern fra andre verdenskrig, igjen avledet fra Flugabwehrgeschütz (tysk for «luftvernskyts», ofte forkotet flag). | 7,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tove_Jansson | 2023-02-04 | Tove Jansson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Finlandssvenske forfattere', 'Kategori:Finlandssvensker', 'Kategori:Finske barnebokforfattere', 'Kategori:Finske billedkunstnere', 'Kategori:Finske illustratører', 'Kategori:Finske tegneserieskapere', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Kvinnelige malere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mummitrollet', 'Kategori:Personer fra Helsingfors', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenska Akademiens Finlandspris', 'Kategori:Svenskspråklige forfattere'] | Tove Marika Jansson (født 9. august 1914 i Helsingfors, død 27. juni 2001 i Helsingfors) var en finlandssvensk forfatter, tegneserietegner og maler. Hun er kjent for sine bøker om Mummitrollet.
Den første av bøkene om mummitrollene utkom i 1945. De ni mummibøkene tar utgangspunkt i Janssons barndomsminner fra sommerferier i den finske skjærgården. Personer og mennesketyper er kamuflert som mummiverdenens forskjellige figurer. Bøkenes tilsynelatende enkelhet oppfattes som en overbygning over vesentlige spørsmål.
| Tove Marika Jansson (født 9. august 1914 i Helsingfors, død 27. juni 2001 i Helsingfors) var en finlandssvensk forfatter, tegneserietegner og maler. Hun er kjent for sine bøker om Mummitrollet.
Den første av bøkene om mummitrollene utkom i 1945. De ni mummibøkene tar utgangspunkt i Janssons barndomsminner fra sommerferier i den finske skjærgården. Personer og mennesketyper er kamuflert som mummiverdenens forskjellige figurer. Bøkenes tilsynelatende enkelhet oppfattes som en overbygning over vesentlige spørsmål.
== Liv ==
Hun vokste opp i Helsingfors som eldste barn av tegneren Signe Hammersten Jansson og billedhoggeren Viktor Jansson.
Hennes første publiserte arbeid var vers og tegninger i Allas Krönika i 1928. Hun ga ut bildeboken Sara och Pelle och neckens bläckfiskar i 1933, under psevdonymet Vera Haij. Da var hun 19 år gammel.
1930–1933 var hun elev ved Konstfack i Stockholm. Gjennom hele 1930-årene skrev og illustrerte hun for ulike blad, samtidig som hun delvis fullførte malerutdanning ved Atheneum. Hun var også redaktør for Atheneums tidsskrift 1933–1936. Hun deltok på sin første kunstutstilling i 1937 og holdt sin første separatutstilling på Konstsalongen i 1943.Siden 1955 var Jansson samboer og livspartner med grafikeren Tuulikki Pietilä (1917–2009). Hun ble modell for Too-Tikki.
I det meste av livet var Janssons somre knyttet til den finske skjærgården, først sammen med foreldrene og fra 1964 på den lille holmen Klovharu i Pellingeøyene, hvor hun og Tuulikki Pietilä bygde ei hytte sammen med broren Lars Jansson. Hennes siste bok, Anteckningar från en ö (1993), skildrer livet her, til illustrasjoner av Pietilä.
== Virksomhet ==
Hovedverket i forfatterskapet er de ni prosabøkene og fire bildebøkene om Mummitrollet og de andre figurene i Mummidalen. Bøkene utkom fra 1945 til 1970, med en etterrakst av to bildebøker i 1977 og 1980. Bøkene veksler i stil og sjanger og kan deles i tre faser: de første, utprøvende fortellingene i krigens skygge, den gjennomarbeidede barnebok-fasen og den siste fasen hvor fortellingene muligens er allaldersbøker, eller fortellinger for voksne innenfor et barnebokunivers.
Tove Jansson debuterte som tegneserieskaper i den svenskspråklige finske ukeavisa Ny Tid i 1947, med historien «Mumintrollet och världens undergång». Tegneserien Mummitrollet ble fra 1954 laget på engelsk og formidlet til 120 aviser i over 30 land.
Hennes første bok for en entydig voksen målgruppe var den selvbiografiske Bildhuggarens dotter (1968). «Hela Janssons prosaproduktion genomsyras av ett ensamhetstema, där konstnärens individualism kontrasteras till det sant mänskliga behovet av gemenskap bortom könsgränser.»Som maler ble Jansson i 1940- og 1950-årene regnet blant de fremste i Finland. Som illustratør hadde Jansson flere større utsmykningsoppgaver på 1940-tallet: veggmalerier til Strömbergs fabrikk i Sockenbacka 1945 og i Stadshuskällaren i Helsingfors i 1947, videre en barnehage i Kotka i 1949, et selskapslokale i Fredrikshamn og en yrkesskole i Kotka i 1952 og i Nordiska Föreningsbanken i Helsingfors 1954. Hun har også laget kirkeutsmykninger. I tillegg til sine egne utgivelser illustrerte Jansson bøker av forfattere som J.R.R. Tolkien og Lewis Carroll.
I 1958 tonesatte Erna Tauro Janssons tekster til «Sex muminvisor» for teaterstykket Troll i kulisserna, basert på boken Farlig midtsommer. Utover 1960- og -70-tallet kom flere sanger til. Etter Tauros død i 1993 ble det utgitt en bildevisbok med disse sangene, Visor från Mumindalen. I 2003 tonesatte Mika Pohjola, i samarbeid med Janssons arvinger, noen av hennes senere tekster.
Allerede i 1965 tonesatte Tauro Janssons «Höstvisa», som siden gjennom flere tiår ble spilt inn mange ganger med mange forskjellige artister og ble begges største slager.
== Ettermæle ==
Historiene om Mummitrollet er filmatisert flere ganger, først i den tyske dukkefilmserien Die Muminfamilie (1959–1960) og senere blant annet som julekalender på svensk tv i 1973 (Jul i Mumindalen) og en polsk-tysk-østerrikske TV-animasjonen Opowiadania Muminków (1977–82). Særlig kjent og utbredt er den japansk-finsk-nederlandske tegnefilmserien I Mummidalen (1990–1991).
Mummimuseet i Tammerfors har en samling av om lag 2000 av Janssons tegninger og skisser og rundt 40 tablåer og modeller fra Mummiverdenen. Den første kimen til museet var en Tove Jansson-utstilling i Tammerfors kunstmuseum i 1986, og den faste utstillingen åpnet 9. mai 1987 i Tammerfors bibliotek. Samlingen er basert på donasjoner fra Jansson og Pietilä.
Temaparken Muminvärlden i Nådendal åpenet i 1993. Den ble etablert etter et initiativ fra Dennis Livson, opphavsmannen til animasjonsserien I Mummidalen (1990–91), som en oppfølger av serien.
Det finske firmaet Arabia har siden 1950-tallet laget varer med mummimotiv. Den «andre bølgen» med varer, som ble innledet i 1990, skapte imidlertid en ny og mer intens samlerbølge. Fra 1990 til 2013 ble det utgitt 62 ulike krus.Det finske postvesenet har fra 1992 til 2013 utgitt i alt 45 ulike mummifrimerker, fordelt på ti serier. I tillegg ble det utgitt to frimerker med Tove Janssons portrett til 100-årsjubileet i 2014.
== Liste over bøker ==
1933 Sara och Pelle och neckens bläckfiskar (under pseudonymet Vera Haij)
1945 Småtrollen och den stora översvämningen (nyutgivelse 1991) (Småtrollene og den store oversvømmelsen, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1993)
1946 Kometjakten, bearbeidet utgave kom ut i 1968 under navnet Kometen kommer (Kometen kommer, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1970)
1948 Trollkarlens hatt (Trollmannens hatt, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1960)
1950 Muminpappans Bravader (Mummipappa på eventyr, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1961)
1952 Hur gick det sen? Boken om Mymlan, Mumintrollet och Lilla My (Hvordan gikk det?, oversatt av André Bjerke, 1958)
1954 Farlig midsommar (Farlig midtsommer, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1959)
1957 Trollvinter (Trollvinter, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1958)
1960 Vem ska trösta knyttet? (Hvem skal trøste Knøttet?, oversatt av André Bjerke, 1960)
1962 Det osynliga barnet och andra berättelser (Det usynlige barnet, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1963)
1965 Pappan och havet (Pappaen og havet, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1966)
1968 Bildhuggarens dotter (Billedhuggerens datter, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1969)
1970 Sent i november (Sent i november, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1971)
1971 Lyssnerskan (Den lyttende, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1972)
1972 Sommarboken (Sommerboken, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1973)
1974 Solstaden (Solbyen, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1976)
1977 Den farliga resan (Den farlige reisen, oversatt av André Bjerke, 1978)
1978 Dockskåpet och andra berättelser (Dukkehuset og andre fortellinger, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1979)
1980 Skurken i muminhuset (Skurken i Mummihuset, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1981)
1982 Den ärliga bedragaren (Den ærlige bedrageren, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1984)
1984 Stenåkern
1987 Resa med lätt bagage
1989 Rent spel (Rent spill, oversatt av Gunnel Knudsen Malmström, 1991)
1990 Brev från Klara
1993 Visor från Mumindalen (sammen med broren Lars Jansson og Erna Tauro)
1993 Anteckningar från en ö
== Priser og utmerkelser ==
1952 Svenska Dagbladets litteraturpris
1953 Nils Holgersson-plaketten for Hur gick det sen?
1958 Elsa Beskow-plaketten for Trollvinter
1966 H.C. Andersen-prisen for sine bidrag til barne- og ungdomslitteraturen
1972 Svenska Akademiens Finlandspris
1976 Pro Finlandia-medaljen
1977 Litteraturfrämjandets stora pris
1978 Topeliusprisen
1978 æresdoktor ved Åbo Akademi.
1980 Helsingfors-prisen
1963, 1971 og 1982 Den finske stats litteraturpris
1992 Stiftelsen Selma Lagerlöfs litteraturpris
1994 Svenska Akademins Stora PrisTove Jansson-prisen deles ut fra 2002 hvert tredje år til minne om Tove Jansson til en person som fortjenestefullt har arbeidet for barne- og ungdomskultur i Finland.
== Litteratur ==
Ørjasæter, Tordis: Møte med Tove Jansson, Gyldendal, Oslo (1985) ISBN 82-05-16511-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tove Jansson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tove Jansson på Internet Movie Database
(en) Tove Jansson hos The Movie Database
(en) Tove Jansson på Discogs
(en) Tove Jansson på MusicBrainz
(sv) Om Tove Jansson, fra nettstedet tovejansson.fi
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Tove Jansson, bøker om Tove Jansson
«Tove Jansson». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4317-1416928956923. | Lars Fredrik Jansson (født 8. oktober 1926 i Helsingfors, død 31. | 7,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Stuart | 2023-02-04 | Maria Stuart | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1587', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1542', 'Kategori:Henrettede briter', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Henrettede stats- og regjeringssjefer', 'Kategori:Huset Stuart', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra West Lothian', 'Kategori:Personer henrettet ved halshogging', 'Kategori:Personer i Tudortiden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skotske monarker'] | Maria Stuart eller Maria I av Skottland (født 8. desember 1542, død 8. februar 1587), på engelsk tradisjonelt omtalt som Mary, Queen of Scots («Maria, skottenes dronning»), på fransk Marie Stuart, reine d'Écosse, var Skottlands dronning fra 14. desember 1542 til 24. juli 1567.
Maria var datter kong Jakob V av Skottland, og det eneste av hans legitime barn som vokste opp.Hun var seks dager gammel da faren døde, og ble da umiddelbart Skottlands dronning. Moren, Maria av Guise, overtok regentskapet, og datteren ble kronet ni måneder senere. I 1558 ble Maria gift med François, Le Dauphin (tronarving) av Frankrike. Han overtok tronen som François II (Frans II av Frankrike) i 1559. Imidlertid var Maria ikke dronning av Frankrike lenge; hun ble enke knapt året etter den 5. desember 1560. Som det første medlemmet av Huset Stuart, tok Maria i bruk den franske stavemåte «Stuart» (tidligere skrevet Stewart), en praksis som siden festet seg.Da Maria var blitt enke, vendte hun tilbake til Skottland og kom til Leith den 19. august 1561. Fire år senere giftet hun seg med sin fetter, Henry Stuart, Lord Darnley. Ekteskapet var ikke lykkelig, men de fikk et barn sammen: Sønnen Jakob. I februar 1567 ble Darnley funnet død i hagen ved Kirk o'Field, etter en stor eksplosjon i huset.
Hun giftet seg snart for tredje gang, med James Hepburn, 4. jarl av Bothwell, som det er grunn til å anta sto bak mordet på Darnley. Etter et opprør mot ekteparet ble Maria fengslet i Loch Leven Castle den 15. juni og tvunget til å abdisere til fordel for sin et år gamle sønn, Jakob VI av Skottland. Etter et mislykket forsøk på å gjenerobre tronen flyktet Maria til England og søkte beskyttelse hos farens kusine, dronning Elisabeth I av England. Maria hadde tidligere fremmet seg selv som arveberettiget til Englands trone. Elisabeth I opplevde henne som en trussel, og beordret henne arrestert. Mange engelske katolikker betraktet imidlertid Maria Stuart som Englands rettmessige hersker.
Etter rundt tyve år i fangenskap ble hun tiltalt og henrettet for forræderi. Grunnen var at hun hadde deltatt i tre konspirasjoner som hadde som mål å få Englands dronning myrdet slik at hun selv kunne overta tronen.
| Maria Stuart eller Maria I av Skottland (født 8. desember 1542, død 8. februar 1587), på engelsk tradisjonelt omtalt som Mary, Queen of Scots («Maria, skottenes dronning»), på fransk Marie Stuart, reine d'Écosse, var Skottlands dronning fra 14. desember 1542 til 24. juli 1567.
Maria var datter kong Jakob V av Skottland, og det eneste av hans legitime barn som vokste opp.Hun var seks dager gammel da faren døde, og ble da umiddelbart Skottlands dronning. Moren, Maria av Guise, overtok regentskapet, og datteren ble kronet ni måneder senere. I 1558 ble Maria gift med François, Le Dauphin (tronarving) av Frankrike. Han overtok tronen som François II (Frans II av Frankrike) i 1559. Imidlertid var Maria ikke dronning av Frankrike lenge; hun ble enke knapt året etter den 5. desember 1560. Som det første medlemmet av Huset Stuart, tok Maria i bruk den franske stavemåte «Stuart» (tidligere skrevet Stewart), en praksis som siden festet seg.Da Maria var blitt enke, vendte hun tilbake til Skottland og kom til Leith den 19. august 1561. Fire år senere giftet hun seg med sin fetter, Henry Stuart, Lord Darnley. Ekteskapet var ikke lykkelig, men de fikk et barn sammen: Sønnen Jakob. I februar 1567 ble Darnley funnet død i hagen ved Kirk o'Field, etter en stor eksplosjon i huset.
Hun giftet seg snart for tredje gang, med James Hepburn, 4. jarl av Bothwell, som det er grunn til å anta sto bak mordet på Darnley. Etter et opprør mot ekteparet ble Maria fengslet i Loch Leven Castle den 15. juni og tvunget til å abdisere til fordel for sin et år gamle sønn, Jakob VI av Skottland. Etter et mislykket forsøk på å gjenerobre tronen flyktet Maria til England og søkte beskyttelse hos farens kusine, dronning Elisabeth I av England. Maria hadde tidligere fremmet seg selv som arveberettiget til Englands trone. Elisabeth I opplevde henne som en trussel, og beordret henne arrestert. Mange engelske katolikker betraktet imidlertid Maria Stuart som Englands rettmessige hersker.
Etter rundt tyve år i fangenskap ble hun tiltalt og henrettet for forræderi. Grunnen var at hun hadde deltatt i tre konspirasjoner som hadde som mål å få Englands dronning myrdet slik at hun selv kunne overta tronen.
== Liv og virke ==
=== Barndom og tidlige regime ===
Maria ble født den 8. desember 1542 ved slottet Linlithgow Palace i Linlithgow som datter av Jakob V av Skottland og hans franske hustru Maria av Guise. Hun var det eneste av Jakob Vs barn som overlevde, og det ble sagt at hun ble født for tidlig. En populær legende, skrevet av John Knox, hevdet at da kongen fikk høre at han hadde fått en datter, skal han ha stønnet beklagende: «It came with a lass, it will pass with a lass!» Dette er et ordspill som bygger på ordlikhet som ikke lar seg oversette direkte: «Det kom med en pike, det vil forsvinne med en pike!» Maria ble døpt i kirken St. Michael som ligger tett ved slottet kort tid etter at hun var født. Ryktene spredte seg at Maria var svak og skrøpelig; den 14. desember, seks dager etter at hun var født, døde hennes far etter et nervøst sammenbrudd etter å ha lidd et nederlag i slaget ved Solway Moss. Det betydde at det lille barnet var blitt dronning av Skottland.Landet måtte styres av regent inntil Maria var blitt voksen. To personer gjorde krav på regentskapet: hennes arving James Hamilton, 2. jarl av Arran, gjorde krav basert på hans arvelig rett. Et annet krav kom fra erkebiskopen av St Andrews, David Beaton. Det sistnevnte kravet viste seg å være basert på en påstått forfalsket utgave av kongens testamente. James Hamilton ble av den grunn gjort til regent, og fortsatte i denne stillingen fram til 1554 da Marias mor etterfulgte ham.
=== Greenwich-traktaten ===
Henrik VIII av England så muligheter i dette regentskapet og foreslo at England og Skottland skulle forenes ved giftermål. Han ønsket at sønnen prins Edvard skulle inngå ekteskap med Maria. Den 1. juli 1543 da Maria var seks måneder gammel ble Greenwich-traktaten undertegnet hvor det blant annet ble lovet at Maria skulle bli gift med prins Edvard. Det var Henriks ønske at Maria også skulle flyttes til England, slik at han selv kunne ta hånd om hennes oppvekst. Imidlertid endret skottenes følelser for England seg da kardinal Beaton kom til makten igjen, og han begynte fremme en pro-katolsk og pro-fransk agenda, noe som irriterte Henrik som på dette tidspunktet ønsket å bryte alliansen med Frankrike og ikke minst med pavedømmet. Da franske skip ble sett ved den skotske kysten i juli ble det oppfattet som en trussel mot Maria og hun ble flyttet med sin mor til Stirling Castle som ble betraktet som tryggere. Den 9. september 1543 ble Maria kronet til skottens dronning i festningens kapell.Kort før Marias kroning ble skotske reisende på en del skotske skip med kurs mot Frankrike arrestert av Henrik som hevdet at de ikke hadde tillatelse til å drive handel med Frankrike selv om dette aldri hadde vært en del av avtalen. Disse arrestasjonene utløste raseri blant skottene. Arran gikk over til katolisismen for å slutte seg til Beaton. Greenwich-traktaten ble deretter avvist av det skotske parlamentet i desember.Denne nye alliansen og avvisningen av avtalen førte til at Henrik begynte sitt «truende frieri», et begrep som senere ble skapt av forfatteren Walter Scott, som et uttrykk for det press Henrik nå øvet for at hans sønn skulle giftes med Maria. Presset besto i en rekke militære framstøt, bl.a. en rekke raid på skotsk og fransk territorium og varte fram til 1551. Det kostet over en halv million pund og mange liv. I mai 1544 kom jarlen av Herford (senere gitt tittelen hertug av Somerset av Edvard VI) til Firth of Forth for erobre byen Edinburgh og kidnappe den skotske dronning, men hennes mor hadde skjult henne i hemmelige rom i Stirling Castle.
Den 10. september 1547, kjent som «svarte lørdag», led skottene et bittert nederlag i slaget ved Pinkie Cleugh. Maria av Guise som fryktet for sin datters skjebne, fikk henne sendt midlertidig til klosteret Inchmahome Priory og henvendte seg deretter til den franske ambassadøren, monsieur D'Oysel, for hjelp.
Franskmennene, som var trofaste til den gjensidige forsvarsavtalen Auld-alliansen, kom skottene til hjelp. Den nye franske kongen, Henrik II av Frankrike, foreslo nå forene Frankrike og Skottland ved gifte den lille dronningen til sin tre år gamle sønn, dauphin Frans. Dette synes Maria av Guise, selv fransk, var den eneste fornuftige løsningen til hennes problemer. I februar 1548 ved informasjonen at engelskmennene var på veg til å invadere Skottland på nytt flyttet Maria av Guise den lille dronningen til Dumbarton Castle. Engelskmennene etterlot seg et slepespor av ødeleggelser bak seg enda en gang og erobret den strategisk lokaliserte byen Haddington. I juni kom de lenge ventete franskmennene til hjelp og den 7. juli ble den franske avtalen om ekteskap signert i nonnekloster i nærheten av Haddington.
=== Livet i Frankrike ===
Med ekteskapsavtalen i orden ble den fem år gamle Maria Stuart sendt til Frankrike i 1548. De neste tretten årene tilbrakte hun ved det franske hoffet. Henrik II hadde tilbudt å være hennes verge og oppdra henne. Den 7. august 1548 seilte den franske flåten fra Dumbarton med den lille dronningen som passasjer. Hun hadde med seg sitt eget lille hoff bestående av to lorder, to halvbrødre, og de «fire Mariaer», fire piker på hennes egen alder som alle het Maria. De kom fra noen av de fremste adelsfamilier i Skottland: Beaton, Seton, Fleming, and Livingston.
Samtidige beretninger beskriver den lille Maria Stuart som livlig, vakker, og klok. Ved det franske hoffet var hun en yndling. Hun fikk den beste utdannelse som kunne skaffes, og ved slutten av sine studier mestret hun fransk, latin, gresk, spansk og italiensk i tillegg til skotsk. Hun lærte også å spille på to instrumenter, fikk innsyn i litteratur, både prosa, poesi. Hun ble flink titl å ri og jakte med falker, og hun fikk opplæring i håndarbeid, alt sammen typiske ferdigheter for en representant for den kvinnelige adelen. Hun utviklet et nært vennskap med sin framtidige svigerinne, Elisabeth av Valois, som Maria hadde de mest nostalgiske minner om senere i livet. Hennes bestemor Antoinette de Bourbon hadde stor innflytelse på hennes barndom, og var blant hennes viktigste rådgivere.
Portretter av Maria viser at hun hadde et lite, velformet hode, en lang og grasiøs nakke, skinnende kastanjebrunt hår, nøttebrune øyne under tunge senkete øyelokk og fine buete øyenbryn, glatt og skinnende hud. Pannen var høy og trekkene rene og samtidig bestemte. Om hun ikke var en skjønnhet i klassisk forstand, ble hun betraktet som et vakkert barn. Som voksen framsto hun som intelligent og blendende, og menn ble lett dypt tiltrukket av henne.Alt som barn var Maria høy for sin alder. Som voksen skal hun ha vært 1.80 meter, noe som var en anselig høyde for en kvinne på 1500-tallet, og snakket flytende, mens Henrik II av Frankrikes sønn og arving var unormal kort og stammet. Henrik kommenterte at «fra den aller første dagen de møttes har min sønn og hun gått meget godt sammen som om de hadde kjent hverandre i lang tid» Den 24. april 1558 ble Maria gift med dauphin Frans ved Notre-Dame. Frans fikk tittelen som kongegemal av skottene. Da Henrik II døde den 10. juli 1559 ble Maria Stuart, skottenes dronning, dronninggemal av Frankrike. Hennes ektemann ble kong Frans II av Frankrike.
=== Kravet på den engelske trone ===
Etter at dronning Maria I av England, kjent som «Maria den blodige», døde, fikk kong Henrik II av Frankrike sin eldste sønn og svigerinnen, Maria Stuart, til å bli proklamert konge og dronning av England. Fra denne tiden av insisterte Maria Stuart å bære det kongelige engelske våpenskjold, og hennes vedvarende krav til den engelske tronen ble en mangeårig stridspunkt mellom den protestantiske Elisabeth I av England og henne selv, noe som ble åpenbart i at hun som dronning av Skottland hele tiden nektet å godkjenne og underskrive Edinburgh-traktaten som i praksis opphevet Skottlands tradisjonelle allianse med Frankrike og samtidig anerkjente Elisabeth I som den rettmessige monark i England. Under de ordinære lovene om etterfølgelse var Maria den neste i linjen til den engelske tronen etter hennes fars kusine Elisabeth I som var barnløs. Dog, i øynene på mange katolikker, også engelske, var Elisabeth I av illegitim fødsel, og det gjorde Maria Stuart til den sanne arving etter Maria I av England. Imidlertid sørget den tredje forordning om etterfølgelse av 1543 (Third Succession Act) til at Elisabeth I etterfulgte Maria I av England på tronen. At Maria Stuart forble katolsk selv om Skottland gikk gjennom en protestantisk reformasjon gjorde henne til en religiøs utfordrer i England.
Den anti-katolske forordningen om båndleggelse (Act of Settlement) ble ikke vedtatt før i 1701. men den siste vilje og testamente til Henrik VIII (gitt juridisk makt ved den tredje forordning om etterfølgelse) hadde ekskludert Stuartene fra å etterfølge den engelske trone. Marias vanskeligheter ble ytterligere økt ved hugenotteroppstandelsen i Frankrike, kalt for le tumulte d'Amboise (6. mars – 17. mars 1560), som gjorde det umulig for franskmennene å hjelpe Marias støttespillere i Skottland. Spørsmålet om etterfølgelse var derfor reelt nok.
Frans II døde den 5. desember 1560 av infeksjon i øret som førte til en byll (abscess) i hjernen. Marias svigermor, Catherine de' Medici, ble regent for den avdøde kongens bror Karl IX som arvet den franske tronen. Under betingelsene i Edinburgh-traktaten, signert av Marias representanter i Skottland (om enn ikke ved hennes vilje) den 6. juli 1560, gjort mulig ved dødsfallet til Marias mor, måtte Frankrike trekke tilbake sine soldater fra Skottland og anerkjenne Elisabeths rett til å herske over England. Den 17 år gamle Maria Stuart, fortsatt i Frankrike, nektet å anerkjenne avtalen.
=== Religiøs splid ===
Maria dro tilbake til Skottland kort tid etter hennes ektemanns død, men hun kom fram til havnebyen Leith først den 19. august 1561. Til tross for hennes mange talenter hadde hennes utdannelse i Frankrike ikke gitt henne muligheter til å bedømme eller forholde seg til den farlige og komplekse politiske situasjonen i Skottland.
Som troende katolikk ble Maria mistenkeliggjort av mange av hennes undersåtter, og ikke minst av hennes fars kusine, Elisabeth I, monarken i det protestantiske nabolandet. Skottland var revet mellom katolske og protestantiske fraksjoner, og Marias illegitime halvbror James Stewart, 1. jarl av Moray, var lederen av den protestantiske fraksjonen. Den protestantiske religiøse lederen var John Knox som nådeløst prekte mot sin dronning, fordømte henne for å høre messe, for at hun danset, for at hun kledde seg kunstferdig, for å være en kvinne, og av mange andre reelle og oppdiktede forseelser.
Til stor skuffelse for det katolske partiet tolererte Maria det nyetablerte protestantiske herredømmet, og lot James Stewart være hennes fremste rådgiver. I dette aksepterte hun sin manglende militære makt overfor de protestantiske adelsmennene. Hun deltok sammen med James Stewart i å knuse Skottlands ledende katolske leder og adelsmann, George Gordon, 4. jarl av Huntly, i 1562 etter at han hadde ledet et opprør på det skotske høylandet mot henne.Maria Stuart hadde også betenkeligheter i over hvor klokt det var å fornærme og motarbeide dronning Elisabeth, og hun gjorde forsøk på å bedre forholdet ved å invitere den engelske dronning til å besøke Skottland, uten at hun ville signere Edinburgh-traktaten av den grunn. Elisabeth nektet, og det dårlige forholdet mellom dem fortsatte. Maria sendte da William Maitland av Lethington som ambassadør til det engelske hoffet for å fremme saken med Maria Stuart som en mulig arving til den engelske tronen. Elisabeths svar skal etter sigende ha omfattende følgende utsagn: «Som for tittelen på min krone, for min tid tror jeg ikke at hun vil oppnå den.» («As for the title of my crown, for my time I think she will not attain it.») Imidlertid fortalte Maria noe annet i hennes eget brev til hennes onkel på morsiden, hertug Frans av Guise, hva Maitland hadde rapportert til henne, inkluderte at Elisabeths egentlige utsagn skal ha vært «Jeg for min del vet ikke bedre, eller at jeg selv ville foretrekke henne» («I for my part know none better, nor that my self would prefer to her.»). Elisabeth var oppmerksom på den rolle som det engelske parlamentet ville ha i denne saken.
I desember 1561 ble gjort forberedelser for at de to dronningene kunne møtes, denne gangen i England. Møtestedet hadde vært oppsatt i York «eller i annen by» i august eller september 1562, men Elisabeth, som var kjent for stadig å skifte mening, sendte sir Henry Sidney for å avlyse i juli på grunn av borgerkrigen i Frankrike. I 1563 gjorde Elisabeth et nytt forsøk på å nøytralisere Maria ved å foreslå at hun giftet seg med Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, svoger av Sidney og den engelske dronningens favoritt, og en som Elisabeth stolte på og mente hun kunne kontrollere. Dudley, foruten å være engelsk og protestant, ville ha løst et dobbelt problem for Elisabeth. Hun sendte en ambassadør for å fortelle Maria Stuart at om hun ville gifte seg med «en person – sannelig kanskje slik som hun ville knapt tenke vi kunne bli enige om» en som Elisabeth hadde valgt ut, da ville også Elisabeth «ta de skritt for å undersøke hennes rett og tittel for å bli vår neste kusine og arving» Heller ikke dette forslaget førte til noe som helst, hovedsakelig for at den påtenkte brudgommen selv ikke var villig.
=== Gift med Darnley ===
Den 29. juli 1565 giftet Maria Stuart seg med Henry Stuart, lord Darnley, hennes fetter, i slottet Holyrood Palace. Henry var et medlem av Huset Stewart (eller Stuart) slik Maria selv var, men han var ikke i slekt på farsiden med Stewart-kongene, men heller av deres nærmeste slektninger som holdt den arvelige posisjonen ‘High Stewart’ av Skottland.
Maria hadde blitt hodestupes forelsket med den «lange gutten» («long lad»), som dronning Elisabeth beskrev ham, etter at han hadde kommet til Skottland fra England tidligere på året (med tillatelse fra det engelske kongelige råd). På den ene siden følte Elisabeth seg truet av utsikten av dette ekteskapet ettersom både Maria og Darnley hadde slektskrav på den engelske tronen ved å være direkte etterkommere av Margaret Tudor, Henrik VIIIs eldre søster. Deres barn ville derfor arve begge foreldrenes krav, og således være de neste i arverekkefølgen til den engelske tronen. Dog kunne den engelske ambassadøren uttrykke at «det som sies er sannelig at hun [dronning Maria] er forhekset», og at dette ekteskapet kan kun bli avverget «med vold». Inngåelsen av ekteskapet gjorde Elisabeth rasende da at hun mente at hun burde han blitt spurt om tillatelse ettersom Darnley var en engelsk undersått.
Ekteskapet med en ledende katolikk fremskyndet hendelsen at Maria Stuarts halvbror James Stewart gikk sammen med andre ledende protestantiske adelige i et åpent opprør. Maria dro til Stirling den 26. august 1565 for å konfrontere dem, og dro deretter tilbake til Edinburgh den neste måneden for å skaffe flere tropper. James Stewart og de andre opprørske lordene ble omringet og de flyktet i eksil, den avgjørende militære aksjonen er blitt kjent som «Chaseabout Raid».
Det tok ikke lang tid før den nygifte Darnley ble arrogant og krevde makt i samsvar med hans høflighetstittel som «konge». Darnley var sjalu på Marias vennskap med hennes private sekretær David Rizzio og i mars 1566 gikk Darnley inn i en hemmelig konspirasjon som med den adelen som hadde gjort opprør mot hans dronning i «Chaseabout Raid». Den 9. mars ble Rizzio myrdet av en gruppe med adelsmenn, fulgte av Darnley, foran den gravide Maria Stuart mens de to var i en konferanse i Holyrood Palace. Darnley skiftet deretter side igjen og forrådte lordene, men mordet hadde uansett ført til at ekteskapet brøt sammen.
Deres sønn, James, ble født den 19. juni 1566. Det ble etterhvert åpenbart at en form for løsning måtte bli funnet for «problemet Darnley». Det ble holdt et møte ved Craigmillar i november 1566 med de ledende skotske adelige og dronningen. Skilsmisse ble diskutert, men deretter ble det sverget til en forpliktelse om å bli kvitt Darnley på andre måter: «Det var antatt som mest hensiktsmessig og mest fordelaktig for den alminnelige rikdom, ... , at en slik ung tosk og stolt tyrann ikke skulle herske over dem; ... at han skulle bli tatt av dage på en måte eller en annen; og den som enn påtok seg handlingen eller gjorde den, skulle de forsvare.» Darnley fryktet (med rette) for sin sikkerhet og reiste til Glasgow for å besøke sin far. Der ble han syk (muligens av kopper eller syfilis).
I det nye året sørget Maria for at hennes ektemann kom tilbake til Edinburgh. Han restituerte seg etter sykdommen i et hus ved det tidligere klosteret til Kirk o' Field innenfor bymurene av Edinburgh hvor Maria hyppig besøkte ham slik det tilsynelatende var en forsoning på gang. En natt i februar 1567, etter at Maria hadde gått til et bryllup for hennes av hennes hoffdamer skjedde det en eksplosjon i huset, og deretter ble Darnley funnet død i trehagen, tilsynelatende av strangulasjon. Historikeren Alison Weir har derimot konkludert med at han døde av kvelning som en følge av eksplosjonen. Det viste seg at det var James Hepburn, 4. jarl av Bothwell, som hadde skaffet krutt til eksplosjonen, og den alminnelige meningen var at han var skyld i mordet på Darnley. Maria arrangerte en påtatt rettssak foran parlamentet og Bothwell ble pliktskyldig frifunnet den 12. april. Senere ble en del landtitler offisielt gitt til Bothwell som et resultat av Darnleys død. Han fikk også en del av lordene til signere Ainslie Tavern-forpliktelsen hvor de ga sitt samtykke i å støtte hans krav på å gifte seg med dronningen. Alle disse juridiske tiltakene gjorde lite for hindre mistanke mot Maria Stuart blant allmuen.
=== Bortførelse og fengsling i Skottland ===
Den 24. april 1567 besøkte Maria sin sønn ved Stirling for siste gang. På veg tilbake til Edinburgh ble hun bortført, villig eller ikke, av Bothwell og hans menn og fraktet til Dunbar Castle hvor hun etter sigende ble voldtatt av Bothwell. Imidlertid, allerede i oktober 1566 skal hun ha blitt meget interessert i Bothwell da hun gjorde en reise på fire timer på hesteryggen for å besøke ham i Hermitage Castle hvor han lå syk. Den 6. mai vendte Maria og Bothwell tilbake til Edinburgh og den 15. mai ble de gift i Holyrood Palace, bryllupet skjedde i henhold til protestantiske ritualer. Bothwell hadde latt seg skille fra sin første hustru, Jean Gordon, kun tolv dager tidligere.Den skotske adelen vendte seg imot Maria og Bothwell, og samlet en hær mot dem. Maria og Bothwell konfronterte lordene i slaget ved Carberry Hill den 15. juni, men det ble ikke kamp da Maria ble enig med lordene ifølge dem på den betingelsen at de lot Bothwell gå. Lordene brøt sitt løfte og tok Maria med seg til Edinburgh og fengslet henne i Loch Leven Castle, som lå på en øy midten av innsjøen Loch Leven. Mellom den 18. juli og 24. juli 1567 spontanaborterte hun tvillinger. Den 24. juli 1567 ble hun tvunget til å abdisere den skotske tronen til fordel for sin sønn Jakob, da ett år gammel.
Den 2. mai 1568 klarte Maria å rømme fra Loch Leven og klarte atter å samle en liten hær. Etter at hun led nederlag i slaget ved Langside den 13. mai, flyktet hun i båt over Solway Firth til England.
=== Flukt og fengsling i England ===
Maria gikk i land ved Workington i England den 19. mai og bodde i Workington Hall. Hun ble raskt fengslet av Elisabeths offiserer ved Carlisle Castle. I løpet av hennes fengsling skal hun ha hatt sin berømte frase En ma Fin gît mon Commencement («I min ende er min begynnelse») brodert på sine klær. Hun ble forflyttet til Bolton Castle den 16. juli 1568 og ble der i varetekt av Henry, 9. lord Scrope, fram til 26. januar 1569 da hun ble forflyttet til Tutbury Castle.
Etter hennes flukt til England forventet Maria Stuart at Elisabeth I ville hjelpe henne å gjenvinne tronen. Elisabeth var forsiktig og beordret en undersøkelse i spørsmålet om Maria først burde bli tiltalt for mordet på Darnley. En konferanse ble holdt i York og senere i Westminster mellom oktober 1568 og januar 1569. Anklagerne var de skotske lordene som hadde avsatt henne. Av politiske grunner ønsket Elisabeth hverken å dømme Maria for mord, eller frikjenne henne for det samme. Konferansen ble således en politisk øvelse.
Maria nektet å anerkjenne retten til noen domstol da hun var en dronning, og mannen som hadde ansvaret for søksmålet, James Stewart, 1. jarl av Moray, var regent av Skottland for hennes egen sønn kong Jakob. Hans viktigste motiv var å hindre at hun ble gitt tronen tilbake. Maria nektet å gi et skriftlig forsvar om ikke Elisabeth kunne garantere en dom på ikke skyldig, noe den engelske dronningen ikke var villig til.
Som bevis presenterte Marias skotske anklagere de såkalte «kistebrevene» («Casket letters»), åtte brev etter forlydende fra Maria og til Bothwell, rapportert av James Douglas, 4. jarl av Morton, for å ha blitt funnet i Edinburgh i en sølvboks engravert med bokstaven F (etter sigende for Frans II), sammen med et antall andre dokumenter, inkludert deres ekteskapsbevis. Resultatet av konferansen var at disse brevene ble akseptert som ekte etter en undersøkelse av håndskriften, og den informasjonen som brevene ga ble derfor også bedømt for å være genuine. Dog, som Elisabeth hadde ønsket, undersøkelsen kom til konklusjonen at intet var blitt bevist. I etterpåklokskapens navn synes det som om at ingen av de involvert partene hadde sannheten som sitt fremste mål. James MacKay har kommentert at en av de merkeligste «rettssaker» i juridisk historie hadde endt opp med ingen dom om skyld med det resultat at anklagerne reiste tilbake til Skottland og den anklagede forble holdt i varetekt i «beskyttende forvaring».
I 1570 ble Elisabeth overtalt av representanter fra kong Karl IX av Frankrike til å love å gi sin støtte til at Maria kunne gjenvinne sin skotske trone. Som en betingelse krevde hun en bekreftelse av Edinburgh-traktaten, noe Maria selv ikke nå var villig til å gjøre. Uansett fortsatte William Cecil, 1. baron Burghley, forhandlingene med Maria på Elisabeths vegne.
I 1569 hadde Cecil uoffisielt utpekt sir Francis Walsingham til å organisere en hemmelig tjeneste for å beskytte riket, særlig dronningens person. Deretter hadde Cecil som Walsingham mange grunner som muligheter for å vokte Maria Stuart svært grundig.
Ridolfikomplottet var en katolsk plan om å avsette Elisabeth med hjelp fra utenlandske soldater, og plassere Maria Stuart på Englands trone. Konspirasjonen fikk den engelske dronningen til ombestemme seg, og med dronningens oppmuntring introduserte parlamentet en lov i 1572 som forhindret Maria fra å kreve den engelske tronen. Uventet nektet Elisabeth å gi den sin kongelige godkjenning. Det lengste hun noen gang gikk var i 1584 da hun introduserte et dokument (Bond of Association) som hadde det formål å hindre noen potensielle etterfølgere fra å dra fordel av et mulig mord på henne. Det var ikke juridisk bindende, men ble signert av tusener, inkludert Maria Stuart selv.
Elisabeth betraktet Marias krav på den engelske trone som en alvorlig trussel, og i de neste 18 årene ble Maria holdt i forvaring, det meste av tiden i Sheffield Castle og Sheffield Manor under ledelse av George Talbot, 6. jarl av Shrewsbury og hans fryktelige hustru Bess av Hardwick. Bothwell ble fengslet i Danmark, ble deretter sinnssyk og døde i fengsel i 1578.
=== Rettssak og henrettelse ===
Maria Stuart ble etterhvert en byrde som Elisabeth hverken kunne tolerere eller akseptere. Maria ble anklaget for forræderi av en rett bestående av rundt førti adelsmenn, inkludert katolikker. Hun hadde deltatt i Babingtonkomplottet, avslørt av hennes egne brev som sir Francis Walsingham hadde sørget for å få oppsnappet. Brevene var skrevet i kode, slik at brevskriverne følte seg trygge og dermed var mer løsmunnet enn de ellers ville vært. Walsinghams menn knekket koden, og ut fra brevene var det åpenbart at Maria hadde godkjent et drapsforsøk på Elisabeth. Maria nektet og fremstod energisk og djerv i sitt forsvar. En av hennes mer minneverdige kommentarer var: «Husk mine herrer, historiens teater er mer omfattende enn kongeriket England.» Hun påpekte at hun ble nektet muligheten for å se de påståtte bevisene eller sine egne papirer som var tatt fra henne, at hun ble nektet juridisk rådgivning, og aldri hadde vært en engelsk undersått og derfor ikke kunne bli dømt for «forræderi». Konspirasjonens omfang er ukjent.
I en rettssak hvor Englands Lord Chancellor, sir Thomas Bromley, og regjeringsadvokaten sir John Popham (senere rettspresidenten), presiderte, ble Maria Stuart funnet skyldig i forræderi og dømt til å halshugges. Likevel nølte Elisabeth med å gi den direkte ordren om henrettelse. Hun fryktet konsekvensene, særlig om Marias sønn Jakob av Skottland som hevn skulle inngå en allianse med de katolske stormaktene Frankrike og Spania, og deretter invadere England. Hun var også bekymret for hvordan en henrettelse ville påvirke det kongelige legitimeringsprinsippet «kongedømmet av Guds nåde». Elisabeth spurte Marias siste vokter, Amias Paulet, om han kunne planlegge en form for «uhell» som ville fjerne Maria Stuart. Han nektet fordi han ikke ville tillate en slik «plett på sine etterkommere».
En stund gjemte Elisabeth seg på slottet i Richmond. Parlamentet sendte en deputasjon ut til henne med bønn om at nå måtte dødsdommen fullbyrdes, men hun ba om deres tilgivelse fordi de fikk «et svar som ikke var noe svar» («my answer answerless»). Til sist underskrev hun likevel og rakte den signerte dødsdommen til sin sekretær William Davison til «videre forføyning», dvs. at han tok den til storseglbevareren som satte det kongelige seglet under, slik at dommen ble rettskraftig. Deretter ble det kongelige råd sammenkalt av William Cecil for iverksettelse av dommen før dronningen ombestemte seg.På Fotheringhay-slottet i Northamptonshire den 7. februar 1587 ble Maria fortalt at hun ville bli henrettet neste dag. Hun tilbrakte sine siste timer i bønn og skrev brev og sitt testament. Hun ba om at hennes tjenere skulle bli løslatt. Hun ba også om å bli gravlagt i Frankrike. Skafottet var dekket av svart klede. To eller tre trinn førte opp til plattformen med en hoggestabbe, en pute å knele på, og tre krakker - til henne og til jarlene av Shrewsbury og av Kent som var vitner til henrettelsen. Ved henrettelsen knelte Marias bødler foran henne, den ene het for øvrig Bull, og ba om hennes tilgivelse. Ifølge Robert Wynkfield svarte hun at hun tilga dem, for «Dere gjør en ende på mine plager!»Bødlene og hennes to tjenere hjalp til med å fjerne en svart ytre kappe, to underskjørt og hennes korsett som avslørte en dyprød serk, for øvrig den liturgiske fargen på martyrium i den katolske kirke. Mens hun kledde av seg, smilte hun svakt til bøddelen og sa «Aldri har jeg hatt slike hjelpere til å kle av meg, og aldri har jeg tatt av meg klærne foran en slik forsamling». Hun fikk deretter bind foran øynene og knelte ned på puten, la hodet på blokken og strakte ut armene bak seg.
I Antonia Frasers biografi, Mary Queen of Scots, skriver forfatteren at det trengtes to hogg ved henrettelsen: den første feilet, og hennes lepper skal ha bevegd seg; tjenerne mente at hun stønnet «Søte Jesus!» Det andre hogget delte halsen, unntatt en sene som bøddelen sagde over med øksen. Robert Wynkfield skrev en detaljert redegjørelse frem til henrettelsen, og nevner også to øksehogg. Etterpå løftet bøddelen hodet hennes i været med ordene: «Gud bevare dronningen!» Så skilte det kastanjebrune håret lag med hodet som skal ha rullet bortover gulvet. Maria hadde gått med parykk fordi hennes eget hår var kortklipt og helt grått, enda hun bare var 44 år gammel. Da hun skulle bæres bort, kom den lille Skye-terrieren hennes frem. Den må ha gjemt seg i kappefoldene hennes og ville ikke forlate henne, men ble til slutt fjernet av hennes hoffdamer som vasket av den blodet.Kjortelen hun bar ved sin henrettelse, var hvit (ikke dyprød) og er utstilt på Coughton Court ved Alcester i Warwickshire, som den gangen tilhørte Throckmortons, en av Englands eldste katolske familier. Det er blitt sagt at tre hogg måtte til ved Marias henrettelse, kanskje fordi det samme var tilfellet ved henrettelsen av jarlen av Essex. Det har vært fremsatt en tanke om at antallet inngikk i et ritual.
=== Etterspill ===
Da nyheten om henrettelsen nådde London, danset folk i gatene, men Elisabeth ble utav seg, skrek og slo rundt seg. Hun hevdet at dette var skjedd mot hennes vilje, at hun var forrådt av sine nærmeste i det groveste svik. Hun stengte alle engelske havner av frykt for at de katolske stormaktene ville ta hevn, og hennes trofaste rådgiver, baron William Cecil, ble bortvist fra hoffet. Men særlig rettet hennes raseri seg mot sekretæren, William Davison, som hadde behandlet hennes signerte dokument etter forskriftene, men ble straffet med mange års fangenskap i Tower of London. Han ble senere løslatt etter å ha betalt en stor bot, men hans karriere var ødelagt.Ikke lenge før sin død hadde Maria brodert: En ma Fin gît mon Commencement («I min ende er min begynnelse»), og noe sannhet var det i dette, siden hennes død gjorde hennes sønn til tronarving i både England og Skottland. Den døde ble balsamert og holdt skjult på Fotheringhay i et halvt år før hun ble gravlagt i katedralen i Peterborough ved en hemmelig seremoni i august 1587. I 1612 ble hun gravd opp igjen, da hennes sønn, kong Jakob I av England, fikk henne flyttet til Westminster Abbey. Der ligger nå Maria og hennes fars kusine Elisabeth av England på hver sin side av Henrik VIIs kapell, utført i marmor med foldede hender, selv om de to aldri møttes i levende live. På 1700-tallet ble de to gravene åpnet under leting etter Jakob Is gravsted. Han ble funnet gravlagt sammen med Henrik VII av England.
I februar 2008 ble en kopi av fullmakten til Marias henrettelse kjøpt for 72 485 pund fra erkebiskopen av Canterburys bibliotek i Lambeth Palace, hvor det oppbevares på nasjonens vegne.
== «Kistebrevene» ==
De såkalte kistebrevene (Casket Letters) har i stor grad blitt betraktet som bevis for at Maria Stuart var medskyldig i mordet på sin gemal lord Darnley. Brevene er imidlertid bare en detalj i en komplisert problematikk. Selv om de skulle være falske, er det ikke tilstrekkelig grunn til å «frikjenne» Maria så lenge som andre aspekter av saken ikke er tatt med i beregningen.
Det har stått sterk strid blant historikere om hvorvidt disse brevene er ekte eller falske. Originalene ble sannsynligvis ødelagt i 1584 av kong Jakob. De kopier som finnes i ulike samlinger, utgjør ikke et fullstendig sett. Originalene var på fransk, men kun én fransk kopi er bevart. Resten er samtidige oversettelser til skotsk og engelsk.
Maria argumenterte med at hennes håndskrift var lett å etterligne, og det har hyppig blitt hevdet at brevene var forfalskninger, at de inkriminerende avsnittene var satt inn før undersøkelsen i York i 1568, eller at brevene ble skrevet til Bothwell av en annen. Respekterte biografer av Maria Stuart som Antonia Fraser, James MacKay og John Guy konkluderer alle med at brevene var falske. Guy undersøkt elisabethanske avskrifter av brevene framfor å stole på senere trykte kopier. Han peker på at brevene er atskilte, og at den franske versjonen av ett av brevene har dårlig språk og grammatikk. En kvinne med Marias utdannelse ville neppe skrive slik. Men enkelte fraser (inkludert versene i Pierre de Ronsards stil) og stilistiske kjennetegn er sammenlignbare med kjente skriv fra Marias hånd.Et annet poeng er at kistebrevene ikke dukket opp før konferansen i York i 1568. Maria ble tvunget til abdisere i 1567, og holdt fanget i nesten et helt år i Skottland. Å offentliggjøre disse brevene ville begrunne hennes fengsling og tvungne abdikasjon, men det skjedde ikke.
Minst en del av de samtidige som så brevene ved konferansen i York var ikke i tvil om at de var ekte. Blant disse var Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk, sønn av poeten Henry Howard,. Howard ble en senere frier og medkonspirator av Maria Stuart. Da dronning Elisabeth ga en hentydning på hans ekteskapsplaner med Maria skal Howard ha bemerket at «han mente aldri å gifte seg med en slik person hvor han ikke kunne være sikker på sine hodepute.»
== Arv og ettermæle ==
Selv om Maria Stuart ikke ble helgenerklært av den katolske kirke har mange likevel betraktet henne som en martyr og det finnes relikvier etter henne. Hennes bønnebok ble lenge vist fram i Frankrike. Hennes apologetikk ble utgitt i en engelsk tidsskrift, en sonett som det ble sagt at hun hadde komponert, skrevet med hennes egen hånd i denne boken. En feiret tysk skuespiller, frau Hendel-Schutz som fikk begeistring og beundring for sin framføring av dronningen i Friedrich Schillers drama Maria Stuart i fem akter, bekreftet at det kors som hun bar om halsen var det samme som en gang tilhørte den skotske dronningen.
Relikvier av denne beskrivelsen har aldri vært underkastet bevis for deres ekthet. Om det er noen som med rimelighet kan bli trodd å en gang ha tilhørt eiendelene til dronningen, er det slør som hun dekket sitt hode med på skafottet. Dette sløret kom i besittelse hos sir John Coxe Hippisley, som selv hevdet å nedstamme fra Huset Stuart fra morssiden. I 1818 hadde en gravering blitt gjort av det av Matteo Diottavi i Roma og som han ga kopier av til sine venner. Imidlertid har den iver som bødlene brente hennes klær og blokken gjort at det ville aldri være mulig å være sikker hva som har tilhørt dronningen eller ikke. Sløret er brodert med gullpaljetter etter sigende gjort av dronningen selv i rette rader som krysser hverandre og således danner små firkanter, og med omriss av en gullkant og hvor det står følgende ord, brodert med bokstaver i gull:
«Velum Serenissimæ Mariæ, Scotiæ et Galliæ Reginæ Martyris, quo induebatur dum ab Heretica ad mortem iniustissimam condemnata fuit. Anno Sal. MDLXXXVI. a nobilissima matrona Anglicana diu conservatum et tandem, donationis ergo Deo, Societati Jesu consecratum.»På platen var det en inskripsjon med en dobbel sertifikat om dens ekthet som slo fast at dette sløret, en familieskatt fra den fordrevne Huset Stuart var endelig i besittelse hos den siste gren av familien, Henry Benedict Stuart, kardinal av York, som bevarte det i mange år i sitt private kapell som den mest kostbare relikvie, og etter hans død testamenterte det til sir John Coxe Hippisley, sammen med en verdifull Plutark, en Codex med malte bokstaver og en gullmynt som var preget i Skottland i løpet av Maria Stuarts regime
Platen var spesielt vigslet av pave Pius VII i hans palass på Quirinalhøyden den 29. april 1818. Hippisley i løpet av et tidligere opphold i Roma hadde vært en nær venn med kardinalen fra York, og var medvirkende for å skaffe ham, da han sammen med andre kardinaler emigrerte til Venezia i 1798, en pensjon på 4000 pund fra kong Georg IV av Storbritannia, den gang prins av Wales. Men for pensjonen, den flyktende kardinal og hans eiendeler som hadde blitt konfiskert av styrkene til den franske revolusjonen, ville ha blitt utsatt for den største elendighet.
Kardinalens håp om gjengjelde denne tjenesten ved å testamentere det som han betraktet som mest verdifullt. I henhold til en opptegnelse på platen er sløret 2.2 meter langt og 1,0 meter bredt, og synes derfor å heller ha vært en form for sjal eller skjerf enn slør. Schiller benyttet anekdoten om et lommetørkle som tilhørte dronningen og som hun ga bort før sin død, og ved denne anekdoten la han de velkjente ordene i avskjedsscenen:
«Accept this handkerchief! with my own hand
For thee I've work'd it in my hours of sadness
And interwoven with my scalding tears:
With this thou'lt bind my eyes.»
== I kulturen ==
Maria Stuarts liv har inspirert kunstneriske og kulturelle verker i over fire århundrer.
=== Drama og romaner ===
Som tidligere nevnt skrev Friedrich Schiller skuespillet Maria Stuart som hadde premiere i Weimar i Tyskland den 14. juni 1800. Stykket er delt inn fem akter og hver akt er inndelt i flere scener. Skuespillet dannet grunnlag for Gaetano Donizettis opera Maria Stuarda (1834).
Bjørnstjerne Bjørnson skrev våren 1863 skuespillet Maria Stuart i Skottland, og det ble utgitt året etter. Det er et renessansedrama i stoff og form med interessante karakterstudier; den omskiftelige Maria, den svake Darnley, den steile John Knox, men bæres først og fremst oppe av sine lyriske stemninger, billedsterke replikker og fargerikdom, i henhold til Harald og Edvard Beyer.Den mest varige behandlingen i romanform er kanskje Madame de La Fayettes La Princesse de Clèves (1678), hvor den unge dauphin er en betydelig figur. Skrevet et og et halvt århundre etter er The Abbot (1820) av Walter Scott som dekker perioden hvor Maria blir holdt fengslet i festningen i Loch Leven. Marias historie har også vært emne for en rekke nyere romaner, blant annet Mary Queen of Scotland and the Isles: A Novel (1992), av Margaret George; The Gay Galliard (1941) av Margaret Irwin; Royal Road to Fotheringhay: The Story of Mary, Queen of Scots (1955) av Jean Plaidy; Fatal Majesty (2000) av Reay Tannahill; The Other Queen (2008) av Philippa Gregory.
TV-serien Reign (2013) er også basert på Dronning Mary og hennes liv, samt forhold til Frankrike og England.
=== Film og TV (utvalg) ===
1895: The Execution of Mary Stuart (stumfilm)
1923: The Loves of Mary, Queen of Scots (spillefilm)
1927: Maria Stuart, Teil 1 und 2
1936: Mary of Scotland (spillefilm) – regissert av John Ford og Leslie Goodwins, med Katharine Hepburn i hovedrollen
1940: En dronnings hjerte (spillefilm; originaltittel: Das Herz der Königin) – regissert av Carl Froehlich, med Zarah Leander i hovedrollen
1971: Mary, Queen of Scots (spillefilm) – regissert av Charles Jarrott, med Vanessa Redgrave i hovedrollen
1986: Maria Stuart (TV-film) – regissert av Heinz Schirk, med Anja Kruse i hovedrollen
2013: Mary Queen of Scots (spillefilm) – regissert av Thomas Imbach, med Camille Rutherford i hovedrollen
2013–2017: Reign (TV-serie) – 78 episoder totalt, fordelt på 4 sesonger, med Adelaide Kane i hovedrollen
2018: Mary Queen of Scots (spillefilm) – regissert av Josie Rourke, med Saoirse Ronan i hovedrollen
– : Mary Queen of Scots (dokudrama) – regissert av Stefano Mazzeo, med Claire Churchman i hovedrollen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Herrmann, Richard (1988). Maria Stuart og hennes verden. Oslo: Cappelens forlag.
Fraser: Antonia (1970): Mary Queen of Scots, Panther Books
Oram, Richard (2004): The Kings and Queens of Scotland, Stroud, ISBN 0-7524-2971-X
== Eksterne lenker ==
(en) Mary, Queen of Scots – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mary, Queen of Scots – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Stuart på Discogs
(en) Maria Stuart på Discogs
(en) Maria Stuart på MusicBrainz
(en) Maria Stuart hos The Peerage | Maria Stuart eller Maria I av Skottland (født 8. desember 1542, død 8. | 7,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SPROING-prisen | 2023-02-04 | SPROING-prisen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske litteraturpriser', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-09', 'Kategori:Tegneseriepriser', 'Kategori:Tegneserier i Norge', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1987'] | SPROING-prisen er en norsk pris som deles ut med det formål å fremme litterær kvalitet, bredde og økt interesse for tegneserier utgitt i Norge. Utmerkelsen deles ut innen kategoriene beste norske og oversatte tegneserie, beste nykommer (fra 2003) og åpen klasse (fra 2009). Prisen er delt ut siden 1987.
Det er medlemmene i Norsk tegneserieforum (NTF) som nominerer og stemmer fram beste norske tegneserie og beste utenlandske tegneserie.
Prisen blir delt ut på et nytt sted hvert år, uten fast dato eller arrangement.
| SPROING-prisen er en norsk pris som deles ut med det formål å fremme litterær kvalitet, bredde og økt interesse for tegneserier utgitt i Norge. Utmerkelsen deles ut innen kategoriene beste norske og oversatte tegneserie, beste nykommer (fra 2003) og åpen klasse (fra 2009). Prisen er delt ut siden 1987.
Det er medlemmene i Norsk tegneserieforum (NTF) som nominerer og stemmer fram beste norske tegneserie og beste utenlandske tegneserie.
Prisen blir delt ut på et nytt sted hvert år, uten fast dato eller arrangement.
== Beste norske tegneserie ==
1987 – «Drama i Bayern» av Tor Bomann-Larsen.
1988 – «Troll: Sølvskatten» av Arild Midthun og Terje Nordberg, og En fettsugers bekjennelser av Christopher Nielsen.
1989 – «UR i Rummpfftillfftooo? nr. 3» av Christopher Nielsen.
1990 – «Solruns saga: Nattlys» av Bjørn Ousland og Eirik Ildahl.
1991 – «Kristina av Tunsberg» av Morten Myklebust og Kåre Holt.
1992 – «Ridderne av Dor 1: Hjertets knekt» av InkaLill.
1993 – «Jonas Fjeld: De knyttede never» av Steffen Kverneland.
1994 – «Kongens Mann» av Siri Dokken og Baard Enoksen.
1995 – «Lomma full av regn» av Jason.
1996 – «Ridderne av Dor 4: Lovens Bokstav» av InkaLill.
1997 – «Tore Hund» i Forresten nr. 4» av Tore Strand Olsen.
1998 – «Pondus: Alt for Norge» av Frode Øverli.
1999 – «Angsten eter sjelen» i Våre venner menneskene/Forresten nr. 2 av Karine Haaland.
2000 – «Mjau Mjau 10: Si meg en ting» av Jason.
2001 – Serie uten tittel i Forresten nr. 11 av Odd Henning Skyllingstad.
2002 – «Downs Duck» i bl.a. Forresten av Ronny Haugeland.
2003 – «Pondus julespesial» av Frode Øverli.
2004 – «Olaf G.» av Lars Fiske og Steffen Kverneland.
2005 – «Uflaks» av Christopher Nielsen.
2006 – «Seks sultne menn» av Bendik von Kaltenborn.
2007 – «Nebelgrad Blues 3» av Sigbjørn Lilleeng
2008 – «Soft City» av Pushwagner
2009 – «Serier som vil deg vel» av Bendik Kaltenborn
2010 – «Hrmf!» av Sindre W. Goksøyr
2011 – «Lunch - 2011 årgangen» av Børge Lund
2012 - «Drabant» av Øyvind Holen og Mikael Noguchi
2013 - «Donald Norske historier Julehefte – Kampen om Jula» av Arild Midthun, Tormod Løkling og Knut Nærum.
2014 - «Krüger & Krogh 1: Brennpunkt Oslo» av Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabíček
2015 – «Automobilfabrikken Fiske» av Lars Fiske
2016 – «Smørbukk: Jula 2016» av Håkon Aasnes
2019 – «Dunce» av Jens Kjartan Styve(Prisen deles ut først året etter.)
Som kandidat regnes enhver tegneseriehistorie utgitt i hefte og/eller bok, som er førstegangspublisert i Norge i perioden 01.01.-31.12. i det aktuelle år. Medlemmene kan selv velge hvilke kriterier den ønsker å legge til grunn for nominasjonen.
For at en utgivelse skal kunne betraktes må den være tildelt et ISSN/ISBN.
Manusforfatter og/eller illustratør må være av norsk statsborgerskap. NTF sine medlemmer kan nominere maks 5 kandidater i norsk kategori.
== Beste utenlandske tegneserie ==
1987 – «Donald Duck: I det gamle Persia» av Carl Barks.
1988 – Tommy & Tigern #1 av Bill Watterson.
1989 – «Det glade vanvidd» av Brian Bolland og Alan Moore.
1990 – «Skumringens venner» av François Bourgeon.
1991 – «Donald Duck: Tilbake til Xanadu» av Don Rosa.
1992 – «Valhall: Frøyas smykke» av Peter Madsen med flere.
1993 – «Maus» av Art Spiegelman.
1994 – «Blå Italienske Greier» i Fidus av Daniel Clowes.
1995 – «Madame Qs forbannelse» i Larsons gale verden av Gary Larson.
1996 – «Sandman: Lyden av vingeslag» av Neil Gaiman m.fl.
1997 – «Marco Polos skatt» i Donald Duck & Co av Carl Barks.
1998 – «Bone: Flukten fra Boneville» av Jeff Smith.
1999 – En side i Larsons gale verden av Quino.
2000 – «Bone: Det store kuveddeløpet» av Jeff Smith, og Blueberry: Geronimo av Jean Giraud.
2001 – «Rocky»-sekvenser i Pondus av Martin Kellerman.
2002 – «Ghost World» av Daniel Clowes.
2003 – «Menneskesønnen» av Peter Madsen
2004 – «The League of Extraordinary Gentlemen, del 2» av Alan Moore og Kevin O'Neill
2005 – «Persepolis» av Marjane Satrapi
2006 – «Rabbinerens katt» av Joann Sfar.
2007 – Epilepsi av David B.
2008 – «From Hell» av Alan Moore, Eddie Campbell og Jon Sveinbjørn Jonsson
2009 – «Monsieur Jean» av Philippe Dupuy og Charles Berberian
2010 – «Jimmy Corrigan, den smarteste gutten i verden» av Chris Ware
2011 – «Beasts of Burden» av Evan Dorkin og Jill Thompson
2012 - «Skyttergravskrigen» av Jacques Tardi
2013 - «Opptegnelser fra Jerusalem» av Guy Delisle
2014 – «Min fars dagbok» av Jiro Taniguchi
2015 - «Fremtidens araber del 1» av Riad Sattouf
2016 – «Amuletten» av Kazu Kibuishi
== Beste debutserie ==
2003 – Siri Pettersen for blant annet «Anti-klimaks»
2004 – Bjørn Sortland og Øyvind Torseter for «On the road again, again»
2005 – Astrid Hansen for serier uten tittel i bladet Nemi
2006 – Lene Ask for «Hitler, Jesus og Farfar»
2007 – Gunnar Wærness for Bli verden
2008 – Esben S. Titland for «Båter mot Bølgene»
2009 – Andrew Page for «Kunsten å knyte en knute»
2010 – Ingen debut-pris
2011 – Børge Lund for «Lunch»
2012 – Ingen debut-pris
2013 – Ingen debut-prisPrisen deles ikke ut lenger.
== Åpen kategori ==
2008 – Grethe Nestor og Norunn Blichfeldt Schjerven for «Zofies verden» (beste stripeserie)
2009 – Steffen Kverneland & Lars Fiske for «Kanon 3»
2010 – Flu Hartberg for «Fagprat» (beste samlebok)
2011 – Ingen utdeling i "Åpen kategori"
2012 – Ingen utdeling i "Åpen kategori"
2013 – Ingen utdeling i "Åpen kategori"Prisen deles ikke ut lenger.
== Eksterne lenker ==
Sproingprisens egne nettsider
Norsk tegneserieforums nettsider | SPROING-prisen er en norsk pris som deles ut med det formål å fremme litterær kvalitet, bredde og økt interesse for tegneserier utgitt i Norge. Utmerkelsen deles ut innen kategoriene beste norske og oversatte tegneserie, beste nykommer (fra 2003) og åpen klasse (fra 2009). | 7,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjelme | 2023-02-04 | Hjelme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1910', 'Kategori:Tidligere kommuner i Hordaland', 'Kategori:Øygardens historie'] | Hjelme ble egen herredskommune fra 1910, da den ble utskilt fra Manger herredskommune. Frem til 1912 var navnet Hjelmen. Da ble det ved kongelig resolusjon av 5. november 1912 endret til Hjelme. Ved kommunesammenslåingen i 1964 gikk Hjelme kommune inn i den nye Øygarden kommune. Kommunen lå i Nordhordland, og før kommunesammenslåingen i 1964 grenset Hjelme i sør og sørvest til Herdla kommune og i øst til Manger. I nordvest, ut mot Nordsjøen, grenset Hjelme til Fedje. I vest grenset kommunen mot Nordsjøen og havet. | Hjelme ble egen herredskommune fra 1910, da den ble utskilt fra Manger herredskommune. Frem til 1912 var navnet Hjelmen. Da ble det ved kongelig resolusjon av 5. november 1912 endret til Hjelme. Ved kommunesammenslåingen i 1964 gikk Hjelme kommune inn i den nye Øygarden kommune. Kommunen lå i Nordhordland, og før kommunesammenslåingen i 1964 grenset Hjelme i sør og sørvest til Herdla kommune og i øst til Manger. I nordvest, ut mot Nordsjøen, grenset Hjelme til Fedje. I vest grenset kommunen mot Nordsjøen og havet. | Hjelme ble egen herredskommune fra 1910, da den ble utskilt fra Manger herredskommune. Frem til 1912 var navnet Hjelmen. | 7,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manga | 2023-02-04 | Manga | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Manga', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Tegneserier'] | Manga (uttale kanji: 漫画) er det japanske ordet for tegneserier. I Japan har tegneserier hatt rimelig høy anerkjennelse, det har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. I Vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra vestlig tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er de store forskjellene kulturelt. I japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.Manga er ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon) etter de har oppnådd nok interesse. Historier tatt fra manga blir ofte modifisert i mindre grad for å appellere til et bredere publikum. Anime blir også omgjort til manga, men dette er uvanlig.
Manga blir noen ganger misforstått for å være anime, ettersom de fleste japanske animasjonsfilmer populære i vestlige land er basert på manga.
| Manga (uttale kanji: 漫画) er det japanske ordet for tegneserier. I Japan har tegneserier hatt rimelig høy anerkjennelse, det har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. I Vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra vestlig tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er de store forskjellene kulturelt. I japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.Manga er ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon) etter de har oppnådd nok interesse. Historier tatt fra manga blir ofte modifisert i mindre grad for å appellere til et bredere publikum. Anime blir også omgjort til manga, men dette er uvanlig.
Manga blir noen ganger misforstått for å være anime, ettersom de fleste japanske animasjonsfilmer populære i vestlige land er basert på manga.
== Mangaens historie ==
=== Hokusai manga ===
Manga ble først utgitt av den japanske kunstneren Katsushika Hokusai (født 1760, død 1849) mellom 1814 og 1878. Det var Hokusai som først brukte uttrykket manga (kanji: 漫画, IPA: maŋga). Det kan bli løst oversatt til «visuelle innfall», og originalt var det også slik, ettersom bildene var uavhengige av hverandre. Over de 15 volumene Hokusai utgav mellom 1814 og 1878 er det en hel rekke med forskjellige motiv, alt fra historiske personer, arkitektur, guder, monstre, natur og dyr. Stilen var mer som en skisse enn et ferdig bilde - grunnen var at Hokusai ønsket å fokusere mer på idé enn detalj.
=== Ukiyo-e ===
Hokusai brukte trestempel til å lage flere bilder, dette blir klassifisert som ukiyo-e («bilder av den flytende verden»). Disse var særdeles populære ettersom de kunne bli masseprodusert. Det var her Hokusai begynte å fortelle historier med bildene sine, og disse bestod ofte av 12 skisser til hver fortelling.
=== Ponchi-e ===
«Ponchi-e» var utviklingen av ukiyo-e. Navnet er tatt fra den engelske bladet «Punch» og det var ifra den vestlige kulturen artistene hentet sin inspirasjon. Artistisk sett var det også forandret ettersom artistene begynte å fokusere mer på linje, form og farge i sine arbeid. I stedet for den tradisjonelle 12 panels metoden brukt i ukiyo-e brukte nå artistene ofte 4 panel til hvert arbeid. Det var i denne perioden Osamu Tezuka startet sin karriere som mangaka (manga artist), med utgivelsen Ma-chans dagbok. Originalt var dette et firepanels arbeid i en barneavis (Shokokumin Shimbun, som heter i dag Mainichishogakusei shinbun), men dette forandret seg rask og Ma-chans dagbok ble snart en egen utgivelse.
=== Osamu Tezuka ===
Osamu Tezuka fortsatte sitt arbeid etter Ma-chan's dagbok med Shin Takarajima («Den nye skatteøya») i 1947. Til tross for harde tilstander i etterkrigstidens Japan var denne mangaen en enorm suksess, med 400 000 kopier solgt. Det var dette som la grunnlaget for moderne manga og dens popularitet. Han fortsatte sitt arbeid med Jungle Taitei (Kimba den Hvite Løven), som var den første mangaen som ble utgitt jevnlig, i 1950. Han arbeidet videre med en hel rekke utgivelser, over mange forskjellige genrer – noe som la grunnlaget for dagens popularitet. Hans arbeid var artistisk sett inspirert av amerikanske tegneserier og filmer, og han nevnte Disney som en av sine store inspirasjonskilder.
På grunn av sine gjennombrudd og enorme påvirkningskraft på moderne manga blir Osamu Tezuka av mange sett på som «Den moderne mangaens far» eller «Mangaens gud».
=== Gekiga og manga ===
I 60- og 70-årene var det to former for utgivelse av manga. Mangaformatet var basert på salg av magasiner. Denne var basert på ukentlige eller månedlige utgivelser, og hadde derfor strenge frister. Dette førte til at de fleste artistene adopterte Osamu Tezukas stil, med forenklede tegninger ofte med overdrivelser – best kjent er kanskje særtrekket med store runde øyne, som blir sett på som et av mangaens kjennetegn for et internasjonalt publikum.
Gekiga («dramatiske tegninger»), et navn Yoshihiro Tatsumi fant på, hadde ikke frister og ga derfor mer frihet tidsmessig, noe som førte til mer kompleksitet og detalj, både i historier og kunst. Gekiga ble av denne grunnen sett på som overlegen kunstnerisk sett. Både manga og gekiga kunne leies ut i spesielle butikker. Disse butikkene ble imidlertid gradvis avskaffet i 70-årene, samtidig som manga artistene forbedret seg i forhold til historie og kvalitet. Gekiga blir idag brukt til å beskrive manga fokusert på realisme i tegningene.
=== Moderne Manga ===
I dagens Japan er manga respektert både som en kunstform og en fritidssyssel, og dets popularitet er enorm i forhold andre lands motparter. For eksempel er det ukentlige salget av manga tilsvarende til det årlige salget av amerikanske tegneserier. I motsetning til vestlig kultur hvor tegneserier ikke har noen kulturell viktighet, er manga sett på som en viktig del av moderne japansk kultur. Manga er respektert som en kunstform og som populærlitteratur, selv om det ikke enda har nådd det samme nivået som tradisjonell høykultur som film og musikk.
Økonomisk sett er manga en stor industri i Japan, med en total omsetning på over 500 til 600 milliarder yen i året (dette tilsvarer cirka 35 til 43 milliarder norske kroner). Salget av manga er en fjerdedel av omsetningen for alle trykksaker i Japan. Det er estimert at det finnes om lag 3000 mangaskapere i Japan, men de fleste av disse er også assistenter til mer berømte mangaskapere eller har andre jobber i tillegg. Det er rundt 300 som tjener over gjennomsnittet på å lage Manga alene.
De fleste mangaer blir utgitt i egne magasiner, ofte klassifisert etter målgruppe.
Hentai er betegnelsen på seriene som inneholder sterkt seksuelt ladede eller pornografiske temaer.
=== Manga utenfor Japan ===
I tillegg til Japan, blir det også produsert manga andre steder i verden, blant annet OEL manga (original English-language manga). Disse har som regel et mer vestlig preg. Et eksempel er The Dirty Pair, utgitt av Dark Horse.
== Temaer ==
Fordi japansk kultur er såpass annerledes fra vestlig, er også temaer og historier veldig forskjellige. Ettersom manga er såpass populært i Japan finnes det manga for nesten ethvert tema, alt fra livet i en kontorjobb til livet som sjørøver. Mange er også skrevet ut ifra hendelser eller perioder i japansk historie (for eksempel Kozure Ōkami), eller futuristiske plot som i Akira. Det finnes svært få basert på historiske perioder i europeisk kultur, her er Berserk (basert på Europa i middelalderen) en velkjent tittel. Axis Powers Hetalia er en annen serie som på en humoristisk måte, og med personer til å representere verdens land, tar for seg mye av verdenshistorien, men for det meste første og annen verdenskrig. Bøker, spill og filmer er også blitt gjort om til manga, kjente titler her er Pokemon og The Legend of Zelda (basert på spillene med samme navn) og Vagabond (basert på boken Miyamoto Musashi av Eiji Yoshikawa).
== Målgrupper ==
I Japan blir manga klassifisert etter målgrupper. Når manga blir presentert for et vestlig publikum blir definisjonene ofte forandret, ettersom kulturelle forskjeller forandrer grensene for hva utgiverne mener er sømmelig. De engelske utgivelsene har for eksempel generelt satt aldersgrenser høyere enn den japanske målgruppen, for eksempel er Shōunen ofte klassifisert som 12 år eller over. Innholdet er også redigert i noen sammenhenger, også i forbindelse med kulturelle forskjeller.
Seinen – Unge menn (omtrent 18-30 år)
Josei – Kvinner
Kodomo – Barn
Shōujo (Shōjo) – Jenter og unge kvinner (omtrent 6- 18 år)
Shōunen (Shōnen) – Gutter og ungdom (omtrent 9-18 år)
Hentai – 18+ (Pornografisk)
== Noen kjente serier ==
Astro Boy
Attack on Titan
Bakuman
Battle Angel Alita
Black Butler
Bleach
Death Note
Demon Slayer: Kimetsu no Yaiba
Dragon Ball
Fairy Tail
Fullmetal Alchemist
Fruits Basket
Hajime no Ippo
Haruhi Suzumiya
Hunter X Hunter
Katekyo Hitman Reborn!
Kochikame
Kuroko No Basuke
InuYasha
Ranma 1/2
Mesterdetektiven Conan
Mitt Helteakademia
Nana
Naruto
Negima! Magister Negi Magi
One Piece
Pandora Hearts
Pokemon
Rave Master
Sailor Moon
Seven Deadly Sins
Shaman King
Slam Dunk
Tokyo Ghoul
== Se også ==
Tegneserier
Grafisk roman
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Anime.no – Norsk nyhetsside for anime, manga- og generelle nyheter innenfor japansk underholdningskultur.
nmp international – A History of Manga (Engelsk)
«Ut med Donald, inn med manga» (29.08.05, 22:16) | |befolkningsår = | 7,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_statsministre | 2023-02-04 | Liste over Norges statsministre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over norske politikere', 'Kategori:Lister over regjeringssjefer', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Norges statsminister er regjeringssjef i Norge og utpekes av Kongen til å lede Norges regjering med parlamentarisk grunnlag. Statsministerens embedsbolig er Statsministerboligen.
Selv om tittelen statsminister ble introdusert i 1814, fikk den sitt nåværende innhold gjennom reformer i 1873 og 1884. I 1873 avskaffet Oscar II det hvilende stattholderembetet som en «morgengave» til det norske folk ved sin kongekroning, og rollen som førstestatsråd ble omformet til en aktiv regjeringsleder: statsministeren. Elleve år senere, i 1884, knesatte det norske Stortinget prinsippet om parlamentarisme, det at regjeringen skal utgå fra, eller ha støtte fra, et flertall i nasjonalforsamlingen.
Fra 1873 til 2021 har Norge hatt 36 statsministre. Elleve av dem har vært jurister, fire var lærere, fire var arbeidere, fire var agronomutdannet, tre var skipsredere, tre var økonomer, et par var bønder. Dertil kommer en kjøpmann, en offiser, en lensmann, en revisor, en lege, en statsviter og en teolog.
| Norges statsminister er regjeringssjef i Norge og utpekes av Kongen til å lede Norges regjering med parlamentarisk grunnlag. Statsministerens embedsbolig er Statsministerboligen.
Selv om tittelen statsminister ble introdusert i 1814, fikk den sitt nåværende innhold gjennom reformer i 1873 og 1884. I 1873 avskaffet Oscar II det hvilende stattholderembetet som en «morgengave» til det norske folk ved sin kongekroning, og rollen som førstestatsråd ble omformet til en aktiv regjeringsleder: statsministeren. Elleve år senere, i 1884, knesatte det norske Stortinget prinsippet om parlamentarisme, det at regjeringen skal utgå fra, eller ha støtte fra, et flertall i nasjonalforsamlingen.
Fra 1873 til 2021 har Norge hatt 36 statsministre. Elleve av dem har vært jurister, fire var lærere, fire var arbeidere, fire var agronomutdannet, tre var skipsredere, tre var økonomer, et par var bønder. Dertil kommer en kjøpmann, en offiser, en lensmann, en revisor, en lege, en statsviter og en teolog.
== Perioden fra 1814 til 1873 ==
I det meste av tiden Norge var i union med Sverige, var det ansvaret som i dag tilligger statsministeren fordelt på flere roller. Kongens representant i landet, og regjeringens leder, var stattholderen. Denne ble titulert visekonge dersom det var en kongelig som innehadde embetet. En av statsrådene hadde i tillegg til sitt eget departement rollen som førstestatsråd eller regjeringens formann. Førstestatsråd var regjeringens leder i de periodene stattholderembetet var ledig. Tittelen statsminister ble i den samme perioden brukt om den norske regjeringens representant i Stockholm, og denne – som satt nær kongen – hadde rang foran sin kollega i Christiania.
Stillingene som statsråd var i utgangspunktet embetsstillinger, og for den første delen av perioden blir de fleste statsrådstillingene, også som førstestatsråd og som statsminister i Stockholm, ansett som avansementsstillinger for embetsverket. Det skjedde, særlig mellom 1860 og 1884, en glidende overgang fra embetsstillinger til politiske utnevnelser.Stattholderstriden mellom Stortinget og dobbelmonarken var årsak til at embetet fra 1856 var ubesatt. Etter at Oscar II i 1873 avskaffet embetet, gikk tittelen statsminister over til å gjelde for regjeringens leder i Norge.
=== Stattholder / regjeringens formann ===
=== Statsminister i Stockholm ===
== Statsministre 1873–1945 ==
== Statsministre siden 1945 ==
== Det okkuperte Norge 1940–45 ==
For krigsperioden 1940–45 viser tabellen statsministeren som fungerte i den norske eksilregjeringen i London.
Det var også en administrasjon i det okkuperte Norge:
I sin radiotale 9. april utropte Vidkun Quisling seg selv til regjeringssjef og utnevnte selv Vidkun Quislings første regjering. Regjeringen kom aldri i funksjon.
15. april 1940 ble administrasjonsrådet oppnevnt av Høyesterett i samråd med den tyske minister i Oslo, Curt Bräuer (1889–1969). Rådet var ledet av fylkesmann Ingolf Elster Christensen (1872–1943).
24. april 1940 ble Josef Terboven utnevnt til «rikskommissær for de besatte norske områder». Han igangsatte reorganiseringen av statsarbeidet, og i en tale 25. september («Nyordningen i Norge») ble Josef Terbovens kommissariske statsråder oppnevnt.
1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til ministerpresident, og Vidkun Quislings andre regjering ble utpekt. Denne regjeringen satt frem til 8. mai 1945.
== Se også ==
Norges statsminister
Norges statsminister i Stockholm
Liste over Norges regjeringer
Liste over de lengstsittende norske statsministre
Stattholder, perioden 1571-1814
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harald Kjølås. Norske statsministrar. Samlaget, 1999. ISBN 82-521-5490-5
Anne-Hilde Nagel. «Oversikter, årstall, tabeller» I: Norges historie; bd 15. Cappelen, 1980 ISBN 82-02-03451-5
Odd Inge Skjævesland. Ministerhotellet: unionens glemte maktarena. Arneberg forlag, 2005 ISBN 82-91614-24-5
== Eksterne lenker ==
(en) Prime ministers of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
riksarkivet.no: Statholderembetet – Arkivert utgave
regjeringen.no: Førstestatsråd 1814–1873 | Liste over de lengstsittende norske statsministre er en oversikt over personene som har besittet embetet som statsminister i Norge rangert etter lengden på deres regjeringstid. | 7,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katharina_von_Bora | 2023-02-04 | Katharina von Bora | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1552', 'Kategori:Fødsler 29. januar', 'Kategori:Fødsler i 1499', 'Kategori:Katolske ordenssøstre og nonner', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra Grimma', 'Kategori:Personer fra Landkreis Leipzig', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske medlemmer av katolske ordener'] | Katharina von Bora (født 29. januar 1499 i Lippendorf i Sachsen, død 20. desember 1552 i Torgau) var en katolsk nonne som tidlig konverterte til protestantismen. Hun er best kjent som Martin Luthers hustru.
| Katharina von Bora (født 29. januar 1499 i Lippendorf i Sachsen, død 20. desember 1552 i Torgau) var en katolsk nonne som tidlig konverterte til protestantismen. Hun er best kjent som Martin Luthers hustru.
== Barndom og klosterliv ==
Katharina ble født i Lippendorf i Tyskland i en fattig familie tilhørende den saksiske lavadel. Hun mistet sin mor i ung alder, og da hun var ni eller ti år, ble hun sendt av sin far Hans von Bora til cistercienserinnenes velstående kloster Marienthron i Nimbschen nær Grimma. Abbedissen der var Katharinas tante. Der lærte hun å lese og skrive, og studerte også litt latin. Senere ble hun opptatt som ordenssøster, og avla sine klosterløfter i 1516.
Etter flere års klosterliv ble Søster Katharina interessert i den lutherske reformbevegelsen. I 1522 begynte en del munker og nonner å forlate sine respektive klostre, og dette grep om seg. Søster Katarina og noen andre av nonnene i Marienthal begynte å legge planer om å gjøre det samme. Risikofritt var det ikke, ettersom det var forbudt etter rikets lover. Nonnene tok kontakt med Luther tidlig i 1523 og bad om hans hjelp. Det hele ble arrangert som om de ble "bortført". Ved påsketider kom rådsherren Leonhard Koppe fra Torgau sammen to yngre slektninger til klosteret med en vogn, og nonnene, tolv i tallet, flyktet i den natten til 7. april. Ni av dem, som ikke kunne vende tilbake til slektninger, rømte til Wittenberg. I Wittenberg satte Luther seg fore å finne egnede ektemenn for dem. Snart var alle gift, med unntak av Katharina. Mens hun ventet, bodde hun i huset til Lucas Cranach den eldre.
== Ekteskapet med Luther ==
Den Katharina ønsket å gifte seg med, kunne ikke på grunn av motstand fra sin familie. Luther prøvde da å gifte henne bort med en mann nesten førti år eldre enn henne, en prest omtrent 60 år gammel. Denne gangen var det Katarina som nektet. Dersom hun ikke fikk gifte seg enten med en Nikolas von Amsdorf (46 år) eller Martin Luther (41 år), aktet hun å leve ugift resten av livet. Det endte med at Luther gav etter; de ble forlovet den 13. juni 1525 og giftet seg noen uker etter, den 27. juni.
Paret bosatte seg i det gamle augustinerklosteret i Wittenberg, som reformatoren fyrst Johann av Wittenberg stilte til deres disposisjon. Katharina tok straks til med administrasjonen av klosterets betydelige gods, styrte kvegdriften og bestyrte bryggeriet, og innbragte slik inntekter nok ikke bare til det egne husholdet, men også til underholdet av tilreisende studenter og vertskapet for alle de som kom til Wittenberg for å rådføre seg med ektemannen. Under sykdomsutbrudd i byen åpnet hun et hospital på klosteret og bisto de syke sammen med andre sykepleiere.
Ekteparet fikk seks barn: Johannes (Hans) (7. juni 1526 – 28. oktober 1575), Elisabeth (10. desember 1527–1528), Magdalene (4. mai 1529–1542), Martin (9. november 1531 – 3. mai 1565), Paul (28. januar 1533 – 8. mars 1593) og Margarethe (17. desember 1534–1570).
I 1539 hadde Katharina dessuten en spontanabort.
Påstanden om at Luther har norske etterkommere gjennom et tipptipptippoldebarn, Paul Schubert, flyttet til Troms og virket som prest, er for øvrig ikke sann.
Luther har derimot etterkommere i Sør-Norge, ellevte generasjons etterkommere bosatte seg i Hurum rundt århundreskiftet 1800/1900.
== Etter Luthers død ==
Da Martin Luther døde i 1546 etterlot han seg Katharina i en vanskelig finansiell situasjon. Hun ble bedt om å flytte ut av klosteret med de barna som ennå bodde hjemme. Til å begynne med nektet hun, men da Den schmalkaldiske krig brøt ut, forlot hun ikke bare hjemmet, men også Wittenberg, og flyktet til Magdeburg. I 1547 måtte hun under lignende omstendigheter flykte videre til Braunschweig. I juli det året, da krigen ebbet ut, kunne hun til slutt vende tilbake til Wittenberg. Men både klosterbygningene og landegodset var ødelagt, og de hadde ikke økonomi til å bo der. Takket være gaver fra to reformatoriske fyrster kunne hun bo godt i Wittenberg frem til 1552, men da blusset pesten opp på nytt, samtidig som avlingen slo feil. Hun dro avsted til Torgau, men ved byporten kom vognen hennes opp i en stygg trafikkulykke. Katharina pådro seg skader som kort tid etter førte til hennes død.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Katharina von Bora – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Katharina von Bora – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.lutherin.de | Katharina von Bora (født 29. januar 1499 i Lippendorf i Sachsen, død 20. | 7,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Knudsen | 2023-02-04 | Gunnar Knudsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Fødsler 19. september', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra første verdenskrig', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske foreningspersoner', 'Kategori:Norske godseiere', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1892–1894', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1895–1897', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1901–1903', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1913–1915', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1916–1918', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1919–1921', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Telemark', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Aanon Gunerius Knudsen (født 19. september 1848 i Arendal, død 1. desember 1928 i Skien) var en norsk politiker, skipsreder, ingeniør og industribygger. Han er kanskje mest kjent som Norges statsminister i to perioder.
| Aanon Gunerius Knudsen (født 19. september 1848 i Arendal, død 1. desember 1928 i Skien) var en norsk politiker, skipsreder, ingeniør og industribygger. Han er kanskje mest kjent som Norges statsminister i to perioder.
== Tidlig liv og karriere ==
Han ble født på Saltrød gård, Østre Moland ved Arendal, tok artium i 1866 og ble cand. philos. etter anneneksamen i 1867. Han var i 1869 ferdig med ingeniørutdanning ved Chalmerska Institutet i Göteborg. Han bygget senere på utdannelsen i Kristiania og Sunderland.I 1872 overdro faren Christen Knudsen sitt rederi og skipsbyggeri til sønnene Jørgen og Gunnar. Verdiene ble delt i 1889, hvoretter Gunnar Knudsen drev sitt skipsrederi alene. Han utvidet med fabrikkdrift fra 1887, gjennom det fortsatt eksisterende Aktieselskapet Borgestad ASA. Etter å ha giftet seg med Sofie Cappelen overtok Knudsen i 1882 den store Borgestad gård ved Skien, som Sofie var enearving til. Gården drives fortsatt av deres etterkommere som bor der, men gården eies nå av en stiftelse.
I 1885 begynte Laugstol Bruks elektrisitetsverk i Skien å levere strøm til abonnenter. Den senere statsminister Gunnar Knudsen var initiativtaker til vårt første elektrisitetsverk. Som elektrisitetsverk regnes bedrifter som ikke bare produserer strøm til eget bruk, men som selger elektrisitet til abonnenter. Laugstol Bruk var et vannkraftverk som utnyttet høydeforskjellen mellom Hjellevannet og Bryggevannet i Skien. Formålet med elektrisitetsverket var i utgangspunktet å skaffe bedre og mindre brannfarlig lys i bedriften.
I en periode var Gunnar Knudsen medlem i Egelands Værks Interessentskab i Gjerstad kommune. Selskapet var eid av en gruppe finans- og industrifolk, og det ble bygd tresliperi. Blant annet "Stifos Træsliberi" som ligger på kommunegrensen mellom Gjerstad og Risør kommuner, der Knudsen hadde en sentral oppgave i utsmykningen av tresliperiet som ble bygget i 1893.
== Politisk karriere ==
I 1891 ble Knudsen valgt inn på Stortinget for partiet Venstre, som han senere ble parlamentarisk leder for i 1908 og partileder for (1909–1927). Han ble utnevnt til statsråd i Johannes Steens andre regjering fra 24. desember 1901 med virke ved statsrådsavdelingen i Stockholm. Han fortsatte på denne posten da Otto Blehr året etter overtok som statsminister. I 1903 vendte han hjem og overtok ledelsen av Landbruksdepartementet og Finansdepartementet fram til regjeringen gikk av i oktober.
Knudsen var også finansminister i Michelsenregjeringen, men gikk ut av denne i oktober 1905 på grunn av uenigheter rundt kongevalget. Deretter var han formann i Norsk Landmandsforbund, (det senere Bondelaget 1905—1906). Han var statsminister i Gunnar Knudsens første regjering (1908–1910) og Gunnar Knudsens andre regjering (1913–1920). Som statsminister foreslo han blant annet at staten skulle kjøpe inn fosser. Han var sentral i debatten om Konsesjonslovene, og ved opprettelsen av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen.
Gunnar Knudsens andre regjering opprettet den 1. februar 1918 en sikkerhetskomité som skulle arbeide med en indre overvåking av arbeiderklassen, siden frykten for en revolusjon var sterk.Knudsen ønsket ikke å motta ordener. Under sin første periode som statsminister var han likevel kansler for St. Olavs Orden, da dette embetet på denne tiden automatisk ble besatt av statsministeren. Knudsen var innehaver av 7. juni-medaljen.
== Spiritisme? ==
Gunnar Knudsen var medlem av Norsk Selskap for Psykisk Forskning, stiftet i 1917.
Andre medlemmer var Aftenpostens redaktør Frøis Frøisland, psykiateren Johan Scharffenberg, historikeren Wilhelm Keilhau, Freia-direktør Johan Throne Holst og riksantikvar Harry Fett. Det er imidlertid ingen kilder som viser at Gunnar Knudsen skulle ha trodd på spiritisme, dvs. at mennesker kan komme i kontakt med de avdødes ånder gjennom såkalte «seanser».
== Annet ==
Gunnar Knudsen bekostet den nåværende Borgestad kirke, som ligger noen hundre meter fra hans eiendom Borgestad gård. Kirken stod ferdig i 1907, og ble bygget for å oppfylle et ønske fra Knudsens datter Gudrun på dødsleiet. Gudrun var født i 1886 og døde i 1902, og er begravet ved Borgestad kirke.
== Statsrådposter ==
Fra 24. desember 1901; ved statsrådsavdelingen i Stockholm
Fra 30. mars 1903; sjef for Landbruksdepartementet
Fra 30. mars til 9. juni 1903; også sjef for Revisjonsdepartementet
Fra 9. juni 1903; også sjef for Finansdepartementet
Otto Blehrs første regjering meddelt avskjed 22. oktober 1903
Fra 13. mars 1905; sjef for Finansdepartementet og for Revisjonsdepartementet
Fra 7. juni 1905; sjef for Finansdepartementet
Tok avskjed 31. oktober 1905 da han som republikaner var uenig i kongevalget
Fra 18. mars 1908; statsminister og sjef for Finansdepartementet og for Revisjonsdepartementet
Regjeringen meddelt avskjed 1. februar 1910 med virkning fra påfølgende dag
Fra 31. januar 1913; statsminister og sjef for Landbruksdepartementet (til 12. desember 1919) og for Revisjonsdepartementet (departementet opphørte 1. juli 1918)
Fra 12. desember 1919; også sjef for Finansdepartementet
Regjeringen meddelt avskjed 19. juni 1920 med virkning fra 21. juni
== Se også ==
Gunnar Knudsens første regjering (19. mars 1908–2. februar 1910)
Gunnar Knudsens andre regjering (31. januar 1913–21. juni 1920)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Eikeland, Halvdan: Gunnar Knudsens syn på statens virksomhetsfelt i det økonomiske liv: en studie til belysning av Gunnar Knudsens ideer og praktiske politikk i perioden 1900-1914, Hovedoppgave i historie – Universitetet i Bergen, 1964.
Fuglum, Per: Én skute – én skipper: Gunnar Knudsen som statsminister 1908-10 og 1913-20, Trondheim 1989.
Knudsen, Gunnar:Erindringer 1905-1925 /; bearbeidet og redigert av Harald Bache Bystrøm, Porsgrunn 1998.
Knudsen, Gunnar: Statsminister Gunnar Knudsens foredrag om koncessionslovene: i Kristiania handelsstands forening., Kristiania 1910.
Laugstol bruks elektrisitetsværk 1885-1910, 1910.
Nissen, Bernt A: Gunnar Knudsen, Oslo 1957.
Wessel, Ellen og Knudsen, Lulli: Våre besteforeldre Guro og Christen Knudsen – deres barn og barnebarn, Oslo 1929. Opptrykk 1999, side 175-223.
Hans Cappelen: "Mor om Borgestad", Ætt og annet nr 106,Grenland Ættehistorielag, Skien oktober 2018, side 19-23 (Gudrun Cappelens erindringer)
== Eksterne lenker ==
(en) Gunnar Knudsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gunnar Knudsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Gunnar Knudsen hos Norsk senter for forskningsdata
Politiske taler av Gunnar Knudsen, virksommeord.uib.no Wikiquote: Gunnar Knudsen – sitater | Aanon Gunerius Knudsen (født 19. september 1848 i Arendal,Statsministeren fra Saltrød, Avtrykk. | 7,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_vassdrags-_og_energidirektorat | 2023-02-04 | Norges vassdrags- og energidirektorat | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Energi i Norge', 'Kategori:Energimyndigheter', 'Kategori:Etableringer i 1921', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Norges vassdrags- og energidirektorat', 'Kategori:Norske direktorat', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er et direktorat underlagt Olje- og energidepartementet. Direktoratet skal sikre en samlet og miljøvennlig forvaltning av vassdragene i Norge, og skal arbeide for en effektiv kraftomsetning og kostnadseffektive energisystemer, samt bidra til en effektiv energibruk. NVE har et sentralt arbeid i beredskapen mot ras, flom og vassdragsulykker. Videre er det NVE som mottar søknader om konsesjon for bygging av kraftstasjoner, kraftlinjer, transformatorer og andre installasjoner i kraftforsyningen, samt reguleringer av vassdrag.
| Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er et direktorat underlagt Olje- og energidepartementet. Direktoratet skal sikre en samlet og miljøvennlig forvaltning av vassdragene i Norge, og skal arbeide for en effektiv kraftomsetning og kostnadseffektive energisystemer, samt bidra til en effektiv energibruk. NVE har et sentralt arbeid i beredskapen mot ras, flom og vassdragsulykker. Videre er det NVE som mottar søknader om konsesjon for bygging av kraftstasjoner, kraftlinjer, transformatorer og andre installasjoner i kraftforsyningen, samt reguleringer av vassdrag.
== Bakgrunn ==
NVE ble grunnlagt i 1921, gjennom sammenslåing av flere etater, i første rekke Vassdragsvesenet. NVEs første forløper, Canaldirectionen, ble etablert i København i 1804. Oppgavene har gjennom navneendringer speilet samfunnets ulike interesser i sjøer og elver, fra båttrafikk og tømmerfløting til elektrisitetsproduksjon og miljøvern. På begynnelsen av 1900-tallet skjedde en rivende teknologisk utvikling med etablering av industri med vannkraft som energikilde. Staten med NVE kjøpte opp mange vassdrag på denne tiden, for å forhindre spekulasjon ved videresalg. Til tross for stor politisk uenighet ble det bygget flere store statlige kraftstasjoner og kraftlinjer i NVEs regi. Allikevel ble mange av disse vassdragene i mange år stående urørt på grunn av politisk uenighet og økonomiske nedgangstider i mellomkrigstiden. I tiden etter andre verdenskrig ble industrireising et viktig verktøy for utviklingen av det norske velferdssamfunnet, og NVE med Statkraftverkene stod bak de største vannkraftutbyggingene i Norge. Dessuten fikk NVE ansvar for bygging og drift av kraftledninger i sentralnettet, samt overordnet samordning av kraftsystemet.
Utover på 1990-tallet skjedde det en omfattende liberalisering av energiforsyningen i Norge. Den delen i NVE som hadde ansvar for kraftstasjoner og kraftlinjer ble skilt ut i en egen enhet kalt Statkraft. Noen år senere ble avdelingen som drev med kraftlinjer skilt ut i et statsforetak som fikk navnet Statnett. Statnett fikk også Samkjøringen av kraftverkene i Norge slått sammen med seg. Det var politisk enighet om at energiproduksjon skulle være en markedsbasert virksomhet, mens nettdrift er et naturlig monopol. Videre skulle NVE være en ren forvaltnings- og tilsynsmyndighet, noe det også er i dag.
== Hovedmål ==
NVE er underlagt Olje- og energidepartementet som setter følgende forutsetninger for virksomheten:
NVE har ansvar for å forvalte Norges vann- og energiressurser. NVE ivaretar også de statlige forvaltningsoppgavene innen skredforebygging.
NVE skal sikre en samlet og miljøvennlig forvaltning av vassdragene, arbeide for en effektiv kraftomsetning og kostnadseffektive energisystemer og bidra til en effektiv energibruk.
Direktoratet har også en sentral rolle i beredskapen mot flom- og vassdragsulykker og leder den nasjonale beredskapen for kraftforsyningen.
NVE er engasjert i FoU og internasjonalt samarbeid innen sine fagområder og er nasjonal faginstitusjon for hydrologi.
NVE har hovedkontor i Oslo og regionkontor i Tønsberg, Hamar, Førde, Trondheim og Narvik.
=== Energiforvaltning ===
NVE har hovedansvar for den norske vassdrags- og energiforvaltning, og bistår Olje- og energidepartementet med forvaltning og utvikling av regelverk. I tillegg skal NVE gi støtte til departementet i oppfølgingen av regjeringens politikk Det er NVE som har ansvaret for konsesjonsbehandlingen av anlegg for produksjon og overføring av energi. Dette innebærer at NVE skal ha oversikt over kostnader, ressursgrunnlag og miljøeffekter for alle energikilder, energibærere og overføringssystemer for energi som kan være aktuelle i Norge. Konsesjonsbehandlingen skal bidra til god ressursutnyttelse som ivaretar hensynet til forsyningssikkerhet, miljø og andre allmenne og private interesser og avveie hensyn på en åpen og helhetlig måte.
=== Konsesjoner og konsesjonsbehandling ===
NVE behandler meldinger og søknader om konsesjon etter vannressursloven, vassdragsreguleringsloven, energiloven og industrikonsesjonsloven. Dette er søknader som gjelder bygging av vannkraftverk og andre anlegg i vassdrag, vindkraft, fjernvarme og andre energianlegg. Behandlingen omfatter blant annet høringer av meldinger og søknader, offentlige møter og møter med lokale og regionale myndigheter. NVE skal sikre at det er redegjort for alle sider av sakene, og at det kan fastsettes et vedtak der fordeler og ulemper er vektet opp mot hverandre.
NVE har vedtaksmyndighet i småkraft- og vindkraftsaker. Disse sakene kan påklages til Olje- og energidepartementet. I større saker om vannkraftutbygging avgir NVE innstilling til departementet, som utarbeider kongelig resolusjon i disse sakene. Endelig vedtak fattes av kongen i statsråd.NVE behandler søknader om bygging og drift av kraftledninger, transformatorstasjoner og andre anlegg i sentral- og regionalnettet. Etter energiloven gis det anleggskonsesjon til anlegg som anses å være rasjonelle for samfunnet. NVE behandler søknader om ekspropriasjonstillatelse for elektriske anlegg etter oreigningsloven. I tillegg til offentlige høringer og møter med berørte parter, kommer også plan- og bygningslovens konsekvensutredningsbestemmelser. Ved bygging og drift av høyspente kraftledninger gis det anleggskonsesjon som kun gjelder for et spesifikt anlegg.Områdekonsesjon gis av NVE til en netteier for bygging og drift av anlegg for fordeling av elektrisk energi med spenning til og med 22 kV. Norge er delt inn i områder der én netteier er områdekonsesjonær. NVE har overført saksbehandlingen med å forberede bygging og drift av disse høyspentanleggene til nettselskapet selv. Områdekonsesjon gjelder bare for kraftledninger som distribuerer elektrisk energi, og ikke kraftledninger fra et kraftverk og frem til tilknytningspunktet i nettet.
=== Miljøforvaltning ===
NVE skal sikre en helhetlig og miljøvennlig forvaltning av vassdragene, og dermed ha oversikt over fysiske påvirkninger, miljøforhold, bruksinteresser og virkninger av klimaendringer. Når nye tiltak behandles skal det avveies miljø- og brukerinteresser, samt føre tilsyn med at forutsetninger, vilkår og sikkerhetskrav, blir fulgt opp. NVE skal bidra til helhetlige forvaltningsplaner etter vannforskriften slik at hensynet til vannkraftproduksjon og sikker energiforsyning ivaretas. Vassdragsvernet skal videre forvaltes slik at naturmangfold, urørthet og opplevelsesmuligheter blir tatt vare på. En viktig oppgave er å utføre kontinuerlig overvåking og analyser tilknyttet vannressursene i Norge. NVE skal sørge for at hydrologiske data og analyseresultater er tilgjengelige for offentligheten.
=== Effektiv og sikker energiproduksjon ===
NVE skal sikre effektiv produksjon, overføring, omsetning og bruk av energi. For å gjøre dette skal NVE bidra til effektive markeder og et velfungerende energisystem, samt forvalte regelverket innenfor energisektoren. Videre skal det føres tilsyn med virksomheten på dette området og føre monopolkontroll. Kontinuerlig skal det vurderes om regelverket på området fremmer samfunnsmessig rasjonell produksjon, overføring, omsetning og bruk av energibærere og -kilder. NVE skal ha innsikt i hvordan energibruken for ulike energibærere utvikler seg, og hvilke faktorer som påvirker utviklingen.En viktig oppgave er å arbeide for styrking av forsyningssikkerheten, overvåke og analysere den kortsiktige og langsiktige utviklingen i kraftbalansen. Kraftsituasjonen i de ulike regionene av landet skal være kjent, og NVE skal være forberedt på mulige knapphetssituasjoner og andre forhold som gjør kraftsituasjonen anstrengt. NVE skal påse at sikkerheten og beredskapen i kraftforsyningen er god og i tråd med gjeldende krav. Videre skal NVE arbeide for at samfunnets evne til å håndtere flom- og skredrisiko forbedres. Dette innebærer å ha oversikt over skred- og flomutsatte områder, og bidra til at utbygging i slike områder unngås. NVE skal også sikre, overvåke, varsle og bidra til kunnskapsformidling slik at konsekvenser ved flom og skred reduseres.
== Organisasjon ==
NVE har totalt 592 ansatte per 2013. Regjeringen foreslo i 2014 å bevilge 991 millioner kroner til NVEs forvaltningsområder. I det etterfølgende er det gitt en beskrivelse av NVEs avdelinger og underliggende seksjoner.
Administrasjonsavdelingen organiserer støtte- og servicefunksjoner for fagavdelingene. Det vil si personal- og økonomiforvaltning, IKT, juridisk rådgivning, fellestjenester, bedriftshelsetjeneste og bibliotek. Kommunikasjonsstaben koordinerer ekstern og intern informasjon, samt utarbeider politikk og retningslinjer for informasjonsvirksomheten.Avdelingen for Internasjonalt utviklingsarbeid arbeider spesielt rettet mot utviklingsland.
=== Energiavdelingen ===
Energiavdelingen legger rammer for Norges energisystem innenfor produksjon, overføring og energibruk. Økonomiske og miljømessige forhold er inkludert. Avdelingen driver med ressurskartlegging, kraftsystemplanlegging, tekniske og økonomiske analyser, samt vurdering av fremtidig behov for produksjon og overføring.Innenfor avdelingen er det en seksjon for analyse som lager ukentlige og kvartalsvise rapporter for situasjonen i kraftsystemet. Det publiseres magasinfyllingsdata hver onsdag klokken 13. Seksjonen utarbeider prognoser og analyser av utviklingen i energi- og kraftmarkedet på kort og lang sikt ved hjelp av modeller for kraftmarkedet og energisystemmodeller.Seksjon for energibruk analyserer for energibruken i ulike sektorer som husholdninger, tjenesteyting og industri. I denne seksjonen ligger ansvar for oppfølging av ulike forskrifter, standarder og EU-direktiver knyttet til energibruk. Til seksjonen hører også analyser av forholdt tilknyttet bruk og transport av naturgass.Seksjon for fornybar energi har ansvaret for forvaltning og tilsyn med elsertifikatordningen som trådte i kraft 01.01.2012. Dette er et felles støttesystem i Norge og Sverige for kraftproduksjon av fornybar energi. Seksjonen godkjenner anlegg som har rett til sertifikater, og følger opp utviklingen i sertifikatmarkedet. Videre har seksjonen ansvar for forvaltning av ordningen med opprinnelsesgarantier og EUs fornybardirektiv.Seksjon for nett holder oversikt over utviklingen av kraftsystemet og forsyningssikkerheten. I denne seksjonen ligger ansvaret for forskrifter om rasjonering. Andre oppgaver er oppfølging av kraftsystemutredninger for sentral- og regionalnettet og systemtekniske vurderinger i forbindelse med konsesjonsbehandling av elektriske overføringsanlegg.Seksjon for ressurs holder oversikt over utbygde kraftverk og kartlegger energiressursene i Norge, spesielt fornybare ressurser som vannkraft, vindkraft og bioenergi. Denne oversikten skal blant annet sikre god bakgrunnsinformasjon for nasjonal planlegging. I seksjonen er det teknisk- og økonomisk fagkompetanse som gjør teknisk-økonomiske vurderinger av prosjekter i forbindelse med konsesjonsbehandling.
=== Avdeling for skred og vassdrag ===
Skred- og vassdragsavdelingens arbeidsområde er forebygging av skader som følger av flom og skred, og for å oppnår dette gjennom arealplanoppfølging, kartlegging og sikringstiltak. Avdelingen har hovedansvar for forebygging av skredulykker. Den forvalter de vernede vassdragene, og har ansvar for restaurering etter tidligere vassdragsinngrep. Skred- og vassdragsavdelingen koordinerer NVEs forvalteransvar etter plan- og bygningsloven, koordinerer arbeidet i forhold til EUs vann- og flomdirektiv, samt administrativ oppfølging av regionkontorene.Seksjon for areal og sikring arbeider med sikringstiltak mot flom, erosjon og skred, samt miljøforbedrende tiltak i vassdrag. Den koordinerer NVEs arbeid med arealplaner og har overordnet ansvar for Verneplan for vassdrag, samt koordinering av oppfølgingen av EUs vann- og flomdirektiv. Mange av oppgavene gjøres ved NVEs regionkontorer, og seksjonen styrer tilrettelegger og kvalitetssikrer regionens arbeid.Seksjon for skred- og flomkartlegging har kartlegging og formidling av flom og alle typer skred som sitt arbeidsområde. Seksjonen styrer NGUs arbeid med kartlegging av skredfare, samt bistand til overvåking og varsling av store fjellskred.Seksjon for skredkunnskap og formidling styrer NVEs arbeid innenfor forvaltningsrettet FoU innenfor skred og formidler kunnskapen ut til forskjellige forvaltningsnivåer. Seksjonen er bindeledd mellom ulike forsknings- og utdannelsesinstitusjoner. Den skal ta initiativet til forskningsprosjekter og delta i forskning som er av interesse for NVEs fagområder. Seksjonen er lokalisert til Førde og ligger sammen med Region Vest.
=== Avdeling for konsesjon ===
Avdeling for konsesjon behandler søknader om konsesjon etter energiloven og vassdragsloven i forbindelse med bygging av vannkraft eller andre anlegg i vassdrag. Den har også ansvar for konsesjonsbehandling av større kraftledninger, vindkraft, fjernvarme og andre energianlegg.Seksjon for energikonsesjon behandler forhåndsmeldinger og søknader om bygging og drift av vindmøller, fjernvarmeanlegg og gasskraftverk. Den gir også rettledning for utforming av slike meldinger og søknader.Seksjon for nettkonsesjon behandler på samme måte som seksjonen energikonsesjon, saker som har å gjøre med bygging og drift av kraftlinjer.Seksjon for vassdragskonsesjon håndterer søknader for konsesjon etter vassdragsloven for regulering og overføring av vassdrag, samt bygging av vannkraftverk. Til seksjonene hører også ansvar for konsesjonsavgifter og konsesjonskraft i forhold til disse sakene, samt revisjon av konsesjonsvilkår.Seksjon for småkraftverk behandler søknader om konsesjon etter vassdragsloven for bygging av små vannkraftverk, det vil si kraftverk med ytelse under 10 MW.Seksjon for vassdragsinngrep håndterer søknader om tillatelse til andre inngrep i vassdrag som drikkevannsforsyning og bruk av vann for settefiskanlegg. Den har også ansvar for å vurdere konsesjonsplikt etter vassdragsloven for inngrep i vassdrag.
=== Hydrologisk avdeling ===
Hydrologisk avdeling har ansvaret for å samle inn og analysere hydrologiske data, samt formidle informasjon. Avdelingen gjør også undersøkelser og rådgivning om breer, is og snøforhold, samt erosjon og sedimenter i vassdrag. I avdelingen gjøres det forsknings og oppdragsvirksomhet, samt at den nasjonal flomvarseltjeneste er tillagt avdelingen.Seksjon for bre, is og snø arbeider med isbreer, snø, is på elver og vann. Den undersøker og analyserer breers hydrologi, massebalanse og dynamikk, og foretar registreringer og analyser av snøfordeling og snøsmelting. Seksjonen utfører rådgivning ved isproblemer i vassdrag. En sentral oppgave er overvåkning, modellering og virkning av klimaendringer på kryosfæren. Seksjonen driver Svartisen brelaboratorium, og utgir snøkart for Norge, utarbeider ismeldinger og kart over svekket is.Seksjon for varsling av flom og jordskredfare drifter NVEs flomvarslingstjeneste.Seksjon for hydroinformatikk har ansvaret for utvikling og drift av IT-systemer for hydrologi. Seksjonen har ansvaret for drift av NVEs nasjonale hydrologiske database kalt Hydra II. Den er ansvarlig for publisering av hydrologiske data på internett. På forespørsel kan seksjonen også levere kundetilpassede hydrologiske datasett og analyser.Seksjon for hydrologisk modellering driver med forskning og utvikling innenfor hydrologi, med vekt på modellering av tørke og flom, samt hydrologiske effekter av klimaendringer. I seksjonen arbeides det med hydrologiske modeller for overflatehydrologi, mark- og grunnvannsstrømning.Seksjon for sediment og erosjon driver med forskning, forvaltning og oppdragsvirksomhet innen sedimenttransport og erosjonsprosesser i vassdrag. Seksjonen har målestasjoner forskjellige steder i landet, og har et eget sedimentlaboratorium.Seksjon for vannbalanse har ansvaret for analyser, rådgivning og beregninger innenfor overflatehydrologi og geohydrologi, det vil si beregninger og prognoser for vannets tilstand over og under bakken. Arbeidet er rettet mot NVEs forvaltning og oppdragsvirksomhet.Seksjon for datakvalitet og seksjon for teknikk og feltdrift er to seksjoner som skaffer data for landets vannressurser gjennom kontinuerlig måling, registrering og feltarbeid. Seksjonene behandler og kvalitetssikrer daglig fjernoverførte avløps- og magasindata.Seksjon for geoinformasjon har overordnet ansvar for utvikling, drift og vedlikehold av NVEs geografiske informasjonssystemer (GIS). Arbeidet innebærer å gjøre NVEs data tilgjengelige i GIS, og seksjonen har ansvaret for de web-baserte kartløsningene NVE Atlas, Vann-Nett og databaser som REGINE (register for nedbørfelt), ELVIS (elvenettverksdatabasen) og Innsjødatabasen.
=== Reguleringsmyndigheten for energi ===
Reguleringsmyndigheten for energi (RME), tidligere Elmarkedstilsynet, er nasjonal reguleringsmyndighet for elektrisitets- og gassmarkedet, og har ansvaret for effektiv regulering av kraftnettselskapene, påse at kraftmarkedet er velfungerende og skal ivareta strømforbrukernes interesser. For å gjøre dette skal avdelingen forvalte gjeldende regelverk, drive tilsyn og overvåkning. På nasjonalt nivå har avdelingen faglig samarbeid med andre myndigheter innenfor energimarkedet, dette gjelder spesielt Konkurransetilsynet, Finanstilsynet og Forbrukertilsynet. Internasjonalt samarbeider avdelingen med nordiske reguleringsmyndigheter og europeiske institusjoner som Byrået for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter, CEER, EFTAs overvåkningsorgan og ENTSO-E.Seksjon for kraftmarked har ansvar for regulering av sluttbrukermarkedet, engrosmarkedet og handel (kraftutveksling) med utlandet. Regelverket for måling og avregning av elektrisk energi forvaltes i seksjonen. Seksjonen arbeider med innføring av
AMS (såkalte smarte strømmålere), nordisk sluttbrukermarked og felles IKT-løsning for kraftmarkedet. Tildeling av omsetningskonsesjoner, overvåking av organisasjonsutviklingen i bransjen, undersøkelser av leverandørskifter, samt pris og marginutviklingen i sluttbrukermarkedet er ansvar som seksjonen har. Seksjonen tildeler markedsplasskonsesjon til Nord Pool Spott og avregningskonsesjon til Statnett. Seksjonen bidrar til utviklingen av et felles europeisk regelverk for kraftmarkedet.Seksjon for regulering av kraftnettjenester forvalter regelverkt for prising av kraftnettjenester i henhold til bestemmelsene gitt av Energiloven og tilhørende forskrifter. Regelverket omfatter tariffering av nettjenester og vilkår for nettilknytning av produksjon og forbruk. Seksjonen har også ansvar for oppfølging av forskrifter for leveringskvalitet og systemansvar for kraftsystemet, inkludert oppfølging av Statnetts utøvelse av systemansvaret. Den har ansvaret for behandling av klagesaker på tariffer, leveringskvalitet og systemansvar, samt videreutvikling av regelverket på disse områdene. Til seksjonen tilhører arbeid med å samle inn og publiserer nettariffer for landets nettselskaper, utarbeidelse av årlig avbruddsstatistikk og årsrapport om driften av kraftsystemet. Seksjonen foretar tilsynsrevisjoner med nettselskapene angående tariffering og leveringskvalitet.Seksjon for økonomisk regulering forvalter regelverket for regulering av kraftnettselskapenes inntekter, regelverkt for omsetningskonsesjonærenes (kraftprodusenter, kraftomsettere/-leverandører og kraftnettselskaper) plikter i tilknytning til økonomiske og tekniske rapportering til NVE og Statistisk sentralbyrå. I tillegg forvaltning av regelverket for strømkundenes krav på kompensasjon i forbindelse med svært langvarige strømavbrudd. Seksjonen mottar og kontrollerer teknisk og økonomiske data fra landets omsetningskonsesjonærer. Det gjennomføres tilsyn med kraftnettselskapene for å hindre kryssubsidiering og sikre riktig datagrunnlag for inntektsreguleringen. I seksjonen foregår arbeid med å analysere kostnadseffektiviteten til kraftnettselskapene og fastsette inntektsrammene for det enkelte selskap. Forholdet mellom kraftnettselskapenes faktiske inntekt og tillatte inntekt blir kontrollert. I forbindelse med arbeidet med regulering av kraftnettselskapene blir det utviklet modeller, analyser og indikatorer.
=== Avdeling for tilsyn og beredskap ===
Denne avdelingen har ansvaret for tilsyn med vassdrags- og energianlegg og koordinerer NVEs totale tilsynsvirksomhet. Avdelingen har også ansvar for kraftsystemberedskapen og bistår andre avdelinger i NVE med oppgaver tilknyttet beredskap.Seksjon for beredskap har ansvar for oppfølging av sikkerhet og beredskap i energiforsyningen. I det praktiske arbeidet vil det si at seksjonen gir råd, tilrettelegger øvinger i krisehåndtering og fører tilsyn med planlegging og gjennomføring av sikringstiltak i kraftforsyningsanlegg, både for nett og kraftproduksjon. Krav til reparasjonsberedskap og beredskapsorganisasjon i kraftforsyningen i tilfelle kriser blir også stilt. Seksjonen følger opp og tilrettelegger for aktiviteter innenfor kraftforsyningens beredskapsorganisasjon. Det er også utstrakt samarbeid med andre beredskapsmyndigheter, og samarbeid med andre nordiske land om kraftforsyningsberedskap.Seksjon for damsikkerhet kontrollerer, godkjenner og fører tilsyn med at eiere av dammer og andre vassdragsanlegg planlegger bygger og drifter anleggene i samsvar med kravene som er satt til sikkerhet. Dette omfatter kontroll og godkjenning av konsekvensklasse, planer, sikkerhetsvurderinger og kvalifikasjoner. Seksjonen fører tilsyn med at eierne følger sikkerhetsregelverket og har internkontrollrutiner.Seksjon for miljøtilsyn fører tilsyn med at eiere av vassdragsanlegg og elektriske anlegg i bygninger bygger og drifter anleggene i tråd med konsesjonsvilkår for å ivareta landskap og miljø. Arbeidet innebærer oppfølging av anleggseiernes sitt internkontrollsystem, gi hydrologiske pålegg og håndtere saker om brudd på konsesjonsvilkårene, inkludert manøverregelverket for vassdragsanlegg.
=== NVE anlegg ===
Avdelingen driver med entreprenørvirksomhet og utfører byggearbeid for å sikre mot erosjon og flom. Oppdragene vil være sikringstiltak mot ras og flom, bygging av terskler, bygging av tørrmurer, slamsuging og utdyping i vassdrag, samt anleggs-, bygg- og prosjektledelse. Den består av fire enheter som er organisert under fire regionkontorer lokalisert i Narvik, Trondheim, Førde og Hamar. Avdelingen består av rundt 40 personer og har egen maskinpark.
=== NVEs regionkontorer ===
NVEs regionkontorer er delt inn i fem kontorer som er: Region Nord i Narvik, Region Midt-Norge i Trondheim, Region Vest i Førde, Region Sør i Tønsberg og Region Øst i Hamar. Regionkontorene driver med arealplanlegging, sikring og beredskap mot flom og skred, miljøtiltak i vassdrag, sikkerhet i vassdragsanlegg, vurdering av inngrep i vassdrag, tilsyn med vassdragskonsesjoner, samt rådgivning og beregninger innenfor hydraulikk og hydrologi.
== Verneplan for vassdrag ==
Stortinget vedtok Verneplan for vassdrag mellom årene 1973 til 2009 (I, II, III, IV, supplering og avsluttende supplering). Disse planene består av 388 elver, eller deler av elver, som tilsammen utgjør et utsnitt av norsk vassdragsnatur. Verneplanene skal gi helhetlig vern av vassdrag og miljøet rundt fra nedbørfeltet til elvens utløp. Vernet av vassdragene gjelder i første omgang kraftutbygging, men verneverdiene skal også tas hensyn til ved andre inngrep. Det er åpnet for at konsesjonsbehandling av kraftverk med ytelse opptil 1 MW kan tillates, unntatt for Bjerkreimsvassdraget hvor øvre grense er satt til 3 MW. Selv om det gis konsesjon for utbygging skal ikke verneverdiene svekkes. NVE har et overordnet ansvar for forvaltningen av de vernede vassdragene, og på sin hjemmeside har etaten en omfattende oversikt over de forskjellige vassdragene.
== Konsesjonssøknader ==
NVE hadde per juni 2014 over 700 konsesjonssøknader for vannkraft og nesten 70 saker om vindkraftutbygging under behandling. Det har i flere år vært problemer med å få behandlet alle søknadene, og for tiltakshaverne er det et problem når behandlingen tar flere år, spesielt fordi småkraftverk som en håper skal kunne komme inn i markedet for grønne sertifikater må starte produksjonen innen tidsfristen som er 2020.Riksrevisjonen har undersøkt forholdet og utarbeidet en rapport om saksbehandlingen i NVE. Det er sett på saksbehandlingstiden fra og med 2009 til og med oktober 2013, og man har funnet at gjennomsnittlige tid for konsesjonsbehandling for småkraftverk er rundt tre og et halvt år. For vindkraftsaker med konsekvensutredning er saksbehandlingstiden rundt fem og et halvt år. For store vannkraftutbygginger med innstilling til departementet og konsekvensutredning tar det gjennomsnittlig mer enn sju og et halvt år før vedtak blir fattet av Kongen i statsråd.Riksrevisjonen påpeker flere faktorer som forklarer den lange saksbehandlingstiden og har kommet med noen forslag til tiltak. Et problem som påpekes er at det ikke er avklart hvor mye fornybar energiproduksjon konsesjonsmyndighetene skal legge til rette for. Det er ikke konkretisert hvordan målet om ny energiproduksjon i Norge skal bidra til at 67,5 % skal være fornybar innen 2020. Riksrevisjonen påpeker at det er lite forutsigbart for tiltakshavere, berørte aktører og andre myndigheter hvordan fornybarmålene skal avveies mot andre samfunns- og miljøinteresser i konsesjonsbehandlingen. Manglende avklaringer for ambisjonsnivået for fornybar energiproduksjon, og hvordan myndighetene skal legge til rette for dette, skaper rom for prinsipielle diskusjoner i hver enkelt konsesjonssak. Videre gir manglende avklaring mellom interessene vanskelige skjønnsvurderinger, som igjen gir høyere konfliktnivå og større klageomfang. Når styringssignalene mangler kan det også bli flere urealistiske konsesjonssaker, dermed opptas unødvendig store ressurser hos tiltakshavere og forvaltningen.Riksrevisjonen påpeker videre at Olje- og energidepartementet burde ha fastsatt kriterier for å gi tidlig avslag for konsesjonssøknader der anlegget er planlagt i områder med utilstrekkelig nettkapasitet, i verneområder og vernede vassdrag, i områder med viktige rødelistede planter og dyr, eller områder som er spesielt viktig for samisk reindrift. Slike klargjøringer ville gjøre det enklere for NVEs saksbehandling. NVE har økt sin kapasitet når det gjelder saksbehandling, men det samme er ikke tilfelle i departementet. Det mangler avklaring for en rekke utredningskrav etter plan- og bygningsloven, kulturminneloven, naturmangfoldloven og vanndirektivet.
== Historikk ==
NVEs historie går tilbake til 1804, da forløperen Canaldirectionen ble etablert i København.
Oppgavene har gjennom navneendringer speilet samfunnets ulike interesser i sjøer og elver, fra båttrafikk og tømmerfløting til elektrisitetsproduksjon og miljøvern. På begynnelsen av 1900-tallet skjedde en rivende teknologisk utvikling med etablering av industri med vannkraft som energikilde. Staten med NVE kjøpte opp mange vassdrag på denne tiden, for å forhindre spekulasjon ved videresalg. Til tross for stor politisk uenighet ble det bygget flere store statlige kraftstasjoner og kraftlinjer i NVEs regi. Allikevel ble mange av disse vassdragene i mange år stående urørt på grunn av politisk uenighet og økonomiske nedgangstider i mellomkrigstiden. I tiden etter andre verdenskrig ble industrireising et viktig verktøy for utviklingen av det norske velferdssamfunnet, og NVE med Statkraftverkene stod bak de største vannkraftutbyggingene i Norge. Dessuten fikk NVE ansvar for bygging og drift av kraftledninger i sentralnettet, samt overordnet samordning av kraftsystemet.
Landskapslovene fra 1000-tallet inneholder regler om allmenne og private interesser og rettigheter i vassdragene. Gulatingsloven som gjaldt for Vestlandet hadde lover som sier at det var forbudt å lede bort vann fra vassdrag, samt at ingen må stenge for lakseoppgangen i elvene. Lovene i denne tiden var forskjellig fra landsdel til landsdel, noe som hadde sammenheng med forskjellig bruk av vassdragene og dermed også forskjellig rettsoppfatning. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 viderefører Gulatingsloven, men gjør endringer og tilføyelser. Lovene blir ytterligere mer detaljert i Christian Vs Norske Lov fra 1687 med hele fjorten artikler om vassdragsrettslige forhold. Bruken av vassdragene var nå rettet mot tømmerfløting og gruvedrift, foruten fiske.
== Se også ==
Statnett
Statkraft
DSB
Energi i Norge
Vannkraft
Sentralnettet
== Referanser ==
== Litteratur ==
Johan Vogt (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget.
Lars Thue (1971). Strøm og styring – Norsk kraftliberalisme i et historisk perspektiv. Ad Notam Gyldendal. ISBN 82-417-0746-0.
Lars Thue (1994). Statens kraft 1890-1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-14290-3.
Dag Ove Skjold (2006). Statens Kraft 1947-1965 – For velferd og industri. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01084-7.
Yngve Nilsen og Lars Thue (2006). Statens Kraft 1965-2006 – Miljø og marked. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01085-4.
«Riksrevisjonenes undersøkelse av effektiviteten i konsesjonsbehandlingen av fornybar energi NVEs». Dokument 3:5 (2013-2014). Riksrevisjonen. Arkivert fra originalen 2. april 2016. Besøkt 21. juni 2014.
Per Einar Faugli (november 2012). «NVE-rapport 26-2012: Vann og energiforvaltning – glimt fra NVEs historie.» (PDF). NVE. ISSN 1501-2832. Besøkt 22. juni 2014.
== Eksterne lenker ==
NVEs hjemmeside
«NVE Atlas». Norges vassdrags- og energidirektorat
Vann-Nett
Informasjonsside om snø, vann, vær og klima med interaktive kart
Statnetts hjemmeside
Statkrafts hjemmeside
Opplysningsside for utdannelsesinstitusjoner om vannkraft
Opplysningsside om fornybare energikilder Arkivert 17. mai 2014 hos Wayback Machine.
Statlig opplysningsside om miljøstatus i Norge, inkluderer vassdrag og innsjøer
Hjemmeside for ACER - Agency for the Cooperation of the Energy Regulators. (NVE er medlem.)
Hjemmeside for European Energy Regulators. (NVE er medlem.)
Hjemmeside for European space agensy. (NVE er medlem.)
Hjemmeside for European Network of Transmission System Operators for Electricity. (NVE er medlem.) | | opphørt = | 7,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adelskalender | 2023-02-04 | Adelskalender | ['Kategori:Adelskalendre', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Adelskalender er et trykt register som utkommer med visse mellomrom og inneholder fortegnelse over levende etterkommere av folk som er blitt adlet eller slekter der eldste kjente mann var adelig («uradel»). Adelskalendre blir utgitt av private adelsforeninger, persongrupper og forlag.
Adelskalendre inneholder til dels også mer utførlig genealogisk, biografisk, heraldisk og annen informasjon om slike personer eller slekter. Påliteligheten til informasjonen i adelskalendrene varierer mye, og utvalget av slekter og personer kan være ganske diskutabelt. De fleste adelskalendre er redigert etter et strengt, såkalt «agnatisk» prinsipp, det vil si med etterkommere bare gjennom mannslinjer, og med utelatelse av adopterte personer.
Adelskalendre utkommer i mange land, blant annet Finland, Storbritannia, Nederland og Tyskland. En av de mest kjente er den fransk-språklige Gothaen,som utkom årlig 1764–1944 i den tyske byen Gotha. De eldre utgavene av denne kalenderen inneholder regjerende fyrster og deres familier m.m. («Gothaischer genealogischer Hof-Kalender»). Senere kom tysk-språklige gothakalendre med personlister og stamtavler for den alminnelige adelen (hertuger, markier/markgrever, grever, friherrer/baroner og «lavadelen» uten tittel). Fra nyere tid er den nåværende Genealogisches Handbuch des Adels (GHdA) som utkommer i serier for fyrstelige, grevelig, friherrlige og andre adelige slekter.
I Danmark utkommer Danmarks Adels Aarbog, i Sverige «Sveriges ridderskap och adels kalender» samt «Ointroducerade adels kalender». Adelskalendrene viser hvem utgiverne mener skal tilhøre adelen. De fleste utgivernes syn er imidlertid ikke i samsvar med hvem som har rett til å bruke disse slektenes navn etter vår tids navnelovgivning i det meste av Nord- og Vest-Europa.
Egne adelskalendre er ikke utkommet i Norge. Danmarks Adels Aarbog har tatt inn noen norske slekter og personer. Dette er etterkommere av personer som ble adlet av de dansk-norske unionskongene, og som stammer fra noen som var adelige før Stortinget i 1821 ga loven som opphevde de få adelige særrettighetene som da var igjen.
| Adelskalender er et trykt register som utkommer med visse mellomrom og inneholder fortegnelse over levende etterkommere av folk som er blitt adlet eller slekter der eldste kjente mann var adelig («uradel»). Adelskalendre blir utgitt av private adelsforeninger, persongrupper og forlag.
Adelskalendre inneholder til dels også mer utførlig genealogisk, biografisk, heraldisk og annen informasjon om slike personer eller slekter. Påliteligheten til informasjonen i adelskalendrene varierer mye, og utvalget av slekter og personer kan være ganske diskutabelt. De fleste adelskalendre er redigert etter et strengt, såkalt «agnatisk» prinsipp, det vil si med etterkommere bare gjennom mannslinjer, og med utelatelse av adopterte personer.
Adelskalendre utkommer i mange land, blant annet Finland, Storbritannia, Nederland og Tyskland. En av de mest kjente er den fransk-språklige Gothaen,som utkom årlig 1764–1944 i den tyske byen Gotha. De eldre utgavene av denne kalenderen inneholder regjerende fyrster og deres familier m.m. («Gothaischer genealogischer Hof-Kalender»). Senere kom tysk-språklige gothakalendre med personlister og stamtavler for den alminnelige adelen (hertuger, markier/markgrever, grever, friherrer/baroner og «lavadelen» uten tittel). Fra nyere tid er den nåværende Genealogisches Handbuch des Adels (GHdA) som utkommer i serier for fyrstelige, grevelig, friherrlige og andre adelige slekter.
I Danmark utkommer Danmarks Adels Aarbog, i Sverige «Sveriges ridderskap och adels kalender» samt «Ointroducerade adels kalender». Adelskalendrene viser hvem utgiverne mener skal tilhøre adelen. De fleste utgivernes syn er imidlertid ikke i samsvar med hvem som har rett til å bruke disse slektenes navn etter vår tids navnelovgivning i det meste av Nord- og Vest-Europa.
Egne adelskalendre er ikke utkommet i Norge. Danmarks Adels Aarbog har tatt inn noen norske slekter og personer. Dette er etterkommere av personer som ble adlet av de dansk-norske unionskongene, og som stammer fra noen som var adelige før Stortinget i 1821 ga loven som opphevde de få adelige særrettighetene som da var igjen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ointroducerad Adels Förenings (Sverige)
Dansk Adelsförening (Danmark) | En adelskalender er et trykt register som utkommer med visse mellomrom og inneholder fortegnelse over levende etterkommere av folk som er blitt adlet eller slekter der eldste kjente mann var adelig ("uradel"). Adelskalendre blir utgitt av private adelsforeninger, persongrupper og forlag. | 7,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giuseppe_Garibaldi | 2023-02-04 | Giuseppe Garibaldi | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1882', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1807', 'Kategori:Italienere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt in absentia', 'Kategori:Personer dømt til døden', 'Kategori:Personer fra Italias samling', 'Kategori:Personer fra Nice', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Giuseppe Garibaldi (født 4. juli 1807 i Nice (Frankrike), død 2. juni 1882 i Caprera i Italia) var en italiensk geriljaleder og nasjonalist. Han var en av de mest sentrale personene i prosessen som førte til Italias samling.
Garibaldi var frontfigur for Risorgimento, den italienske bevegelsen for nasjonal enhet, på en tid da Appenninerhalvøya var oppdelt i en rekke stater, bl.a. Kirkestaten og kongeriket De to sicilier. Han var under Giuseppe Mazzinis innflytelse, Mazzini var en av datidens ledende italienske nasjonalistiske teoretikere. Etter å ha deltatt i et mislykket opprør i Piemonte i 1834 ble Garibaldi dømt til døden. Men han lyktes i å flykte til Sør-Amerika og ble der i 14 år.
I revolusjonsåret 1848 vendte han tilbake til Europa og samlet en geriljaarmé. Da den ble beseiret, måtte Garibaldi forlate hjemlandet på nytt, og han kom ikke tilbake igjen før i 1854. Seks år senere innledet Garibaldi et felttog der han erobret Sicilia og Napoli med en hær. Etter ankomsten til Sicilia lot han seg utrope til diktator i Viktor Emmanuel IIs navn. Kort tid etter lyktes det hans geriljastyrker å beseire den napolitanske kongens hær.
Garibaldis innsats ledet til slutt til grunnleggelsen av Kongeriket Italia.
Han tilkjennegjorde et kristent livssyn.
| Giuseppe Garibaldi (født 4. juli 1807 i Nice (Frankrike), død 2. juni 1882 i Caprera i Italia) var en italiensk geriljaleder og nasjonalist. Han var en av de mest sentrale personene i prosessen som førte til Italias samling.
Garibaldi var frontfigur for Risorgimento, den italienske bevegelsen for nasjonal enhet, på en tid da Appenninerhalvøya var oppdelt i en rekke stater, bl.a. Kirkestaten og kongeriket De to sicilier. Han var under Giuseppe Mazzinis innflytelse, Mazzini var en av datidens ledende italienske nasjonalistiske teoretikere. Etter å ha deltatt i et mislykket opprør i Piemonte i 1834 ble Garibaldi dømt til døden. Men han lyktes i å flykte til Sør-Amerika og ble der i 14 år.
I revolusjonsåret 1848 vendte han tilbake til Europa og samlet en geriljaarmé. Da den ble beseiret, måtte Garibaldi forlate hjemlandet på nytt, og han kom ikke tilbake igjen før i 1854. Seks år senere innledet Garibaldi et felttog der han erobret Sicilia og Napoli med en hær. Etter ankomsten til Sicilia lot han seg utrope til diktator i Viktor Emmanuel IIs navn. Kort tid etter lyktes det hans geriljastyrker å beseire den napolitanske kongens hær.
Garibaldis innsats ledet til slutt til grunnleggelsen av Kongeriket Italia.
Han tilkjennegjorde et kristent livssyn.
== Tidlig virksomhet ==
Garibaldi kom fra den provencalske byen Niça (Nice, på italiensk Nizza), som var kommet under fransk overherredømme i 1792, 16 år før Garibaldi ble født. Garibaldis familie drev med kysthandel, og sønnen ble oppdratt til et liv til sjøs. I 1832 ble han sertifisert som sjøkaptein.
=== Garibaldi blir revolusjonær nasjonalist ===
I april 1833 lå skonnerten Clorinda, som Giuseppe Garibaldi seilte med, i havnebyen Taganrog i Russland i ti dager. Under oppholdet møtte han Giovanni Battista Cuneo fra Oneglia på en havnekro. Battista Cuneo var en politisk flyktning fra Italia. Han var medlem av det hemmelige selskapet «Unge Italia» (La Giovine Italia). Dette selskapet sluttet Garibaldi seg til, og han avla ed på å vie sitt liv til kampen for å frigjøre sitt hjemland fra østerriksk dominans. Dette oppholdet viste seg senere å ha vært meget viktig for ham.
Garibaldi og Giuseppe Mazzini møttes i Genève i november 1833. Mazzini var en lidenskapelig forkjemper for at Italia skulle samles til et rike ved politiske og sosiale reformer. Han ønsket at landet skulle bli en liberal republikk og Giuseppe Garibaldi sluttet seg til både «Unge Italia» og den revolusjonære Carbonaribevegelsen. I februar 1834 deltok han i et mislykket opprør i Piemonte ledet av Mazzini. Han ble dømt til døden in absentia av en genovesisk domstol da han hadde flyktet til Marseille.
=== Sør-Amerika: Garibaldi blir militær leder i sitt første eksil ===
Fra Marseille reiste han videre til Tunisia og etter hvert til Brasil, der han sluttet seg til separatistiske opprørere. I Brasil møtte han sin fremtidige hustru, den italiensk-portugisiske Ana Maria de Jesus Ribeiro da Silva, «Anita Ribeiro».
De kunne ikke gifte seg med det samme, Anita var allerede gift med Manuel Duarte Aguiar, men i oktober 1839 forlot hun ham og sluttet seg til Garibaldi på hans skip, Rio Pardo. En måned senere kjempet de skulder ved skulder under slagene ved Imbituba og Laguna. Sammen med andre italienske flyktninger og republikanere deltok de i Rio Grande do Sul-separatistenes og uruguayanernes kamp mot den argentinske diktatoren Juan Manuel de Rosas.
I 1841 flyttet de til Montevideo i Uruguay, der Garibaldi arbeidet som handelsmann og skolemester, og i 1842 giftet de seg. De fikk fire barn: Menotti (født 1840), Rosita (1843), Teresita (1845) og Ricciotti (1847). Da Anita døde i 1849, var hun svanger med deres femte barn.
I løpet av en toårsperiode tok Garibaldi kommandoen over både den uruguayanske flåte (1842) og «den italienske legion» (1843). De ble forent under et sort sørgeflagg med en vulkan sentralt plassert. Den sorte fargen stod for et Italia i sorg, mens vulkanen midt på flagget viste til nasjonens ulmende krefter. Det var i Uruguay at legionærene først begynte å kle seg i røde skjorter. Skjortene skulle den uruguayanske fabrikken egentlig eksportere til slakteriene i Argentina. Senere ble røde skjorter garibaldistenes «uniform» og kjennetegn. Garibaldis dyktighet i geriljakrig, hans motstand mot brasiliansk og argentinsk imperialisme, og hans seirer på slagmarken ved slagene ved Cerro og Sant'Antonio i 1846 sikret Uruguays uavhengighet og gjorde garibaldistene samtidig kjent i Italia og Europa.
Fedrelandets fremtid var veldig viktig for Garibaldi. Da kardinal Giovanni Mastai-Ferretti ble valgt til pave Pius IX i 1846, var det mange som mente at han var den liberale paven som ifølge Gioberti en gang skulle komme og lede Italias forening. Fra sitt eksil hyllet Mazzini hans første reformer. Også Garibaldi var begeistret. I 1847 tilbød Garibaldi den apostoliske nuntius i Rio de Janeiro, erkebiskop Bedini, den italienske legions tjenester for å samle Italia. I et brev fra Montevideo skrev han:
Hvis disse krigsvante hender skulle være akseptable for Hans Hellighet, vil vi med den største takknemlighet vie dem til hans tjeneste, han som så vel fortjener både kirken og fedrelandet. Vi og våre ledsagere i hvis navn vi taler skal med en sannhet bli glade dersom vi får lov til å gi vårt blod til forsvar for Pio Nonos Pius IX forløsningsverk. (12. oktober 1847)Da nyheten om et revolusjonært opprør i Palermo i januar 1848 og om revolusjonær agitasjon på andre steder i Italia, nådde Garibaldi i Sør-Amerika, bestemte han seg for å vende hjem til Italia med seksti medlemmer av sin legion.
== Tilbake til Italia, og annet eksil ==
Garibaldi kom tilbake til Italia under tumultene i revolusjonsåret 1848, og tilbød sine tjenester til kong Carlo Alberto av Sardinia. Selv om denne monarken hadde noen liberale trekk, så stolte han ikke på Garibaldi og holdt ham på avstand. Da Garibaldi ble avvist av piemonteserne dro han sammen med sine ledsagere over grensen til Lombardia der de tilbød sine tjenester til den provisoriske regjeringen i Milano.
I november 1848 ble statsministeren myrdet og pave Pius XI unnslapp ved å flykte i forkledning til Gaeta. Deretter ble en «romersk republikk» utropt i Kirkestaten. Den nye republikken stod i fare for å bli styrtet av en fransk militærstyrke som Louis Napoleon (den senere Napoleon III) sendte ut. Mazzini oppfordret Garibaldi til å ta ansvaret for Romas forsvar mot franskmennene. Med hustruen Anita ved sin side forsvarte Garibaldi Roma, men ble tvunget til å flykte nordover da Roma falt 30. juni 1849. Garibaldi og det som var igjen av styrkene hans flyktet nordover, forfulgt av østerrikske, franske, spanske og napolitanske styrker. Under retretten døde Anita i nærheten av Ravenna.
=== Det amerikanske kontinent ===
Igjen forlot Garibaldi Italia, denne gangen reiste han over Atlanterhavet til New York der han bosatte seg i 1850. I New York møtte han Antonio Meucci, og arbeidet en tid som lysestøper på Staten Island. Senere reiste han flere ganger til Stillehavet og besøkte blant annet Andesfjellenes revolusjonære heltinne Manuela Sáenz i Peru.
=== Tyneside ===
21. mars 1854 seilte Garibaldi opp munningen av elven Tyne i nordøst England, som sjøkaptein på seilskuta Commonwealth. Skipet hadde seilt fra Baltimore, og var under amerikansk flagg da det la til kai og losset sin last i South Shields. Garibaldi, som allerede var en populær mann i Tyneside, ble tatt i mot med stor entusiasme av den lokale arbeiderklassen. Han ble i Tyneside i over en måned, til slutten av april.
=== Den østerriksk-piemontesiske krig ===
I 1854 kom Garibaldi for annen gang tilbake til Italia etter å ha vært i eksil. I 1859 brøt den østerriksk-piemontesiske krig (også kalt Den østerriksk-sardinske krig) ut på grunn av renkespillet til den sardinske regjeringen. Garibaldi ble utnevnt til generalmajor og dannet et frivillig korps kalt Alpejegerne. Med dette korpset vant han flere seire over østerrikerne ved Varese, Como og andre steder. Én av krigens følger var Garibaldi lite tilfreds med: Hans hjemby Nice ble avstått til Frankrike som takk for uvurderlig fransk militær bistand.
== Felttoget i 1860 ==
Tidlig i april 1860 ga opprør i Messina og Palermo i kongedømmet De to Sicilier Garibaldi hans store sjanse. Han fikk samlet en styrke på rundt ett tusen frivillige (kalt i Mille eller «rødskjortene»). Ombord på to skip ble styrken brakt til Marsala på Sicilias vestspiss der de gikk i land 11. mai.
Spredte lokale opprørsgrupper sluttet seg til «rødskjortene», og styrken vokste raskt. 13. mai overvant Garibaldi en fransk garnison på 3 000 mann i slaget ved Calatafimi, og neste dag utropte han seg selv til diktator av Sicilia i kong Vittorio Emanuele II av Italias navn. Garibaldi fortsatte til Palermo, øyas hovedstad, og begynte beleiringen av byen 27. mai. Han fikk støtte av mange av byens borgere som gjorde opprør mot garnisonen, men før Garibaldi fikk inntatt den, kom det forsterkninger som bombarderte byen. Men ved hjelp av en britisk admiral fikk de forhandlet fram en våpenhvile som førte til at de napolianske styrker og skip overgav byen og trakk seg ut.
Denne seieren var meget viktig for Garibaldi. Han ble verdenskjent, og mange italieneres store helt. Seks uker etter dette marsjerte han mot Messina, helt øst på Sicilia. Ved slutten av juli var det bare citadellet der som fremdeles stod imot.
Etter at erobringen av Sicilia var fullført krysset han Messinastredet rett foran nesen på den napolitanske flåten og marsjerte nordover. Hans fremrykning lignet nå mer et seierstog enn et felttog. 7. september ankom han hovedstaden Napoli, der bourbonkongen Frans II fremdeles ikke var overvunnet. Størsteparten av den sicilianske hær var lojal mot kongen, og tok opp stillinger nord for elven Volturno. Selv om Garibaldis frivillige hær nå hadde vokst til om lag 25 000, kunne de ikke angripe sicilianerne. De hadde noen mindre fremganger 1. oktober, men Frans II trakk seg ikke tilbake før neste dag, etter at den sardinske hær under Vittorio Emanueles kommando var ankommet.
== Etter seieren ==
Garibaldi mislikte sterkt den sardinske statsministeren Camillo Cavour. Dels mistrodde han Di Cavours pragmatisme og realpolitik, og dels bar han personlig nag mot ham ettersom Di Cavour var med da Garibaldis hjemby Nice ble gitt til Frankrike året før. På den annen side var han glad i den sardinske konge, som etter Garibaldis oppfatning var utvalgt av Forsynet til å frigjøre Italia. Under sitt berømte møte med Vittorio Emanuele II, ved Teano 26. oktober 1860 («håndslaget i Teano»), hilste Garibaldi ham som Italias konge. Dagen etter resignerte Geribaldi som hærfører. Han red inn i Napoli ved siden av kongen 7. november. Deretter trakk han seg tilbake til øya Caprera og nektet å motta noen erkjentlighet for sin innsats.
5. oktober hadde Garibaldi organisert «den internasjonale legion» med franskmenn, sveitsere, tyskere og andre, med det mål for øye at de ikke bare skulle befri Italia, men også deres egne hjemland. De rettet blikket mot Venezia og Roma. Mazzini var misfornøyd med monarkiet, og fortsatte å agitere for republikk. Garibaldi ble etterhvert frustrert av kongens passivitet og det han anså som tilsidesettelser, og begynte nå å planlegge et fremstøt mot Kirkestaten.
Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861, tilbød Garibaldi president Abraham Lincoln sine tjenester og ble invitert til å delta som generalmajor i unionshæren. Garibaldi tenkte seg om, og svarte at han hadde to betingelser: at slaveriet definitivt ville bli avskaffet, og at han ville bli hærens øverstkommanderende. Begge krav var umulige å innfri for Lincoln, og dermed ble tilbudet i all stillhet trukket tilbake.
== Marsj mot Roma ==
Å utfordre pavens egen stat var ingen måte å vinne verdens katolikkers hjerte på, og den franske keiser Napoleon III hadde garantert Romas sikkerhet mot Italia ved å stasjonere franske styrker der. Vittorio Emanuele var engstelig for de internasjonale følgene ved et angrep på Kirkestaten, og rådet sine undersåtter til ikke å støtte slike aktiviteter. Likevel antok Garibaldi at han hadde sin regjerings hemmelige støtte.
I juni 1862 seilte han fra Genova til Palermo, der han ville rekruttere frivillige for sitt planlagte felttog med slagordet Roma o Morte (Roma eller døden). Han fikk straks entusiastisk støtte, og dro til Messina for å krysse stredet til fastlandet. Da han kom til Messina hadde han en styrke på to tusen mann, men garnisonen der var tro mot kongens forholdsordre og hindret Garibaldi i å sette over til fastlandet. Styrken dro da sørover til Catania for å seile ut derfra. Garibaldi erklærte at han enten ville komme til Roma som seierherre eller gå til grunne foran dens murer. De gikk i land i Melito den 14. august, og marsjerte straks inn i Calabrias fjell.
Garibaldis antagelse om at regjeringen støttet ham i det stille, var feil. Den var svært negativ til det hele. General Cialdini sendte en hærdivisjon under oberst Pallavicinos kommando mot hæren av frivillige. 28. august støtte de sammen i Aspromonte. Ved et uhell ble skudd løsnet, disse ble fulgt av flere salver, og noen av de frivillige falt. Opptrinnet sluttet raskt, Garibaldi forbød sine styrker om å gjengjelde ilden mot deres landsmenn i kongedømmet Italias styrker. Mange av de frivillige ble tatt til fange, også Garibaldi, som var blitt såret i foten.
Et dampskip bragte ham til Varignano der han ble holdt i et slags ærefullt fangenskap, og undergikk en vanskelig og smertefull operasjon på grunn av såret i foten. Hans plan hadde slått feil, men han kunne finne trøst i Europas sympati og vedvarende interesse. Etter at såret var leget og han hadde frisknet til, fikk han vende hjem til Caprera.
== Det siste oppgjør med Østerrike, og andre eventyr ==
Garibaldi tok til våpen igjen i 1866, denne gang med ryggdekning fra regjeringen. Den østerriksk-prøyssiske krig var brutt ut, og Italia hadde alliert seg med Preussen mot Østerrike-Ungarn i håp om å befri Veneto fra østerriksk styre. Under denne krigen, som ble kalt den tredje italienske frigjøringskrig, samlet Garibaldi sine alpejegere, en styrke på 40 000 mann, og invaderte Trentino. Han slo østerrikerne ved Bezzecca og fortsatte mot Trento.
De italienske regulære styrkene tapte slagene ved slaget ved Lissa og Custoza. Det ble inngått våpenhvile, men takket være de prøyssiske seirene i nord avstod Østerrike Veneto til Italia. Garibaldis fremrykning gjennom Trentino var til ingen nytte, og han ble beordret til å stanse. Han svarte med et kort telegram fra torvet i Bezzecca med ordet Obbedisco! («Jeg adlyder!»).
Etter krigen ledet Garibaldi et politisk parti som gikk inn for at Roma skulle erobres. I 1867 marsjerte han igjen mot byen, men den pavelige hær med franske styrker som forsterkninger, kunne lett stanse de dårlig bevæpnede frivillige. Garibaldi ble tatt til fange og ble etter en tids fangenskap sluppet fri, han dro da tilbake til Caprera.
Da den fransk-prøyssiske krig brøt ut i juli 1870 var den italienske opinion på prøyssernes side, og mange italienere forsøkte å melde seg som frivillige ved den prøyssiske ambassade i Firenze. Etter at den franske garnisonen ble hjemkalt fra Roma, rykket den italienske hæren inn i Kirkestaten uten Garibaldis hjelp. Etter at det keiserlige Frankrikes brøt sammen ved Sedan, skiftet Garibaldi side og støttet den nydannede franske republikken. Før han reiste til Frankrike og tok kommandoen over Vogeserhæren, sammensatt av frivillige, oppfordret han italienerne til å gjøre det samme. Vogeserhæren greide tyskerne aldri å tilføye noe militært nederlag.
På dødsleiet bad Garibaldi om at sengen skulle flyttes så han kunne se ut over havet. Hans ønske om en enkel bisettelse og kremasjon ble ikke respektert.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ingeborg Møller: Fem menneskeskjebner : Georg Carl von Döbeln, Florence Nightingale, Giuseppe Garibaldi, Sonja Kovalevski, Eugen Schauman. Gyldendal, 1957
Kristine Holsen: Garibaldi : Italiens frihetshelt. Aschehoug, 1927
Paul Hansen Birch Sommerschield: Garibaldi og hans Alpejægere : med et Oversigtskart over Norditalien. Throndhjem: Jacob Andersens Enkes Forlag, 1864
Josef Garibaldi: en Selvbiografi; udgivet af Alexandre Dumas; udgivet paa norsk af Anthon Bang. Fabritius, 1861C. Agrati, I Mille nella storia e nella leggenda, Milano, A. Mondadori, 1933.
Lucy Hughes-Hallett: Heroes: A History of Hero Worship New York: Alfred A. Knopf, 2004. ISBN 1-4000-4399-9.
Piero Pieri: Storia militare del Risorgimento, Torino, Einaudi, 1962.
Jasper Ridley: Garibaldi. New York: Viking Press, 1976.
Dennis Mack Smith: Cavour and Garibaldi, 1860. A Study in political Conflict, Cambridge, C.U. Press, 1954.
Ufficio Storico dello Stato Maggiore dell'Esercito, Scritti sul 1860 nel centenario, Roma, Tip. Regionale, 1960.
Young People's History of the World for the Past One Hundred Years, 1902. | Giuseppe Garibaldi (født 4. juli 1807 i Nice (Frankrike), død 2. | 7,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Almanach_de_Gotha | 2023-02-04 | Almanach de Gotha | ['Kategori:Adelskalendre', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Tysk adel'] | Almanach de Gotha eller Gothaisches genealogisches Taschenbuch, først utgitt som Gothaischer genealogischer Hofcalender, vanligvis referert til som «Gothaen» (Der Gotha), er en adelskalender over europeisk, fortrinnsvis tysk, adel som første gang ble publisert 1763 ved hoffet til hertug Friedrich III av Sachsen-Coburg, og deretter utkom årlig i Tyskland frem til 1944. Gothaen fikk en formidabel betydning for adelskapet på 1800-tallet og første del av 1900-tallet, for ettersom den tyske adelen var meget omfattende var Gothaen nødvendig for å holde oversikt over hvem som tilhørte adelen. Den har sitt navn etter den tyske byen Gotha, hvorfra den utkom.
Fra 1816 ble Gotha-kalenderen utgitt av Justus Perthes. Fra 1825 utkom i tillegg Gothaisches genealogisches Taschenbuch der gräflichen Häuser, fra 1848 Gothaisches genealogisches Taschenbuch der freiherrlichen Häuser, fra 1900 Gothaisches genealogisches Taschenbuch der uradeligen Häuser og fra 1907 Gothaisches genealogisches Taschenbuch der briefadeligen Häuser. Mens de tre første inneholder manntall over størstedelen av de tyske grevelige, friherrelige og uradelige slekter, inneholder den siste kun et mindre antall brevadelige slekter.
Den nåværende Genealogisches Handbuch des Adels (GHdA) regnes som Gothaens efterfølger. | Almanach de Gotha eller Gothaisches genealogisches Taschenbuch, først utgitt som Gothaischer genealogischer Hofcalender, vanligvis referert til som «Gothaen» (Der Gotha), er en adelskalender over europeisk, fortrinnsvis tysk, adel som første gang ble publisert 1763 ved hoffet til hertug Friedrich III av Sachsen-Coburg, og deretter utkom årlig i Tyskland frem til 1944. Gothaen fikk en formidabel betydning for adelskapet på 1800-tallet og første del av 1900-tallet, for ettersom den tyske adelen var meget omfattende var Gothaen nødvendig for å holde oversikt over hvem som tilhørte adelen. Den har sitt navn etter den tyske byen Gotha, hvorfra den utkom.
Fra 1816 ble Gotha-kalenderen utgitt av Justus Perthes. Fra 1825 utkom i tillegg Gothaisches genealogisches Taschenbuch der gräflichen Häuser, fra 1848 Gothaisches genealogisches Taschenbuch der freiherrlichen Häuser, fra 1900 Gothaisches genealogisches Taschenbuch der uradeligen Häuser og fra 1907 Gothaisches genealogisches Taschenbuch der briefadeligen Häuser. Mens de tre første inneholder manntall over størstedelen av de tyske grevelige, friherrelige og uradelige slekter, inneholder den siste kun et mindre antall brevadelige slekter.
Den nåværende Genealogisches Handbuch des Adels (GHdA) regnes som Gothaens efterfølger. | Almanach de Gotha eller Gothaisches genealogisches Taschenbuch, først utgitt som Gothaischer genealogischer Hofcalender, vanligvis referert til som «Gothaen» (Der Gotha), er en adelskalender over europeisk, fortrinnsvis tysk, adel som første gang ble publisert 1763 ved hoffet til hertug Friedrich III av Sachsen-Coburg, og deretter utkom årlig i Tyskland frem til 1944. Gothaen fikk en formidabel betydning for adelskapet på 1800-tallet og første del av 1900-tallet, for ettersom den tyske adelen var meget omfattende var Gothaen nødvendig for å holde oversikt over hvem som tilhørte adelen. | 7,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sachsen-Coburg-Gotha | 2023-02-04 | Sachsen-Coburg-Gotha | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:De ernestinske hertugdømmer', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Huset Sachsen-Coburg-Gotha', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1826', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1918', 'Kategori:Tidligere fyrstedømmer', 'Kategori:Tidligere monarki i Europa', 'Kategori:Tidligere tyske forbundsstater'] | Sachsen-Coburg-Gotha (Sachsen-Coburg und Gotha) var navnet på de to tyske hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha, i de nåværende delstatene Bayern og Thüringen, da de var i personalunion mellom 1826 og 1918.
Begge hertugdømmene tilhørte de saksiske hertugdømmene styrt av den ernestinske linje av Wettin-dynastiet.
Det er også navnet på et fyrstehus som stammer fra hertugdømmet, og som nå regjerer Belgia og Storbritannia, og tidligere regjerte Portugal og Bulgaria.
| Sachsen-Coburg-Gotha (Sachsen-Coburg und Gotha) var navnet på de to tyske hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha, i de nåværende delstatene Bayern og Thüringen, da de var i personalunion mellom 1826 og 1918.
Begge hertugdømmene tilhørte de saksiske hertugdømmene styrt av den ernestinske linje av Wettin-dynastiet.
Det er også navnet på et fyrstehus som stammer fra hertugdømmet, og som nå regjerer Belgia og Storbritannia, og tidligere regjerte Portugal og Bulgaria.
== Historie ==
Hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha kom i personalunion i 1826, da den siste hertug av Sachsen-Gotha-Altenburg døde uten mannlige arvinger. Hans slektninger delte hans landområder, og svigersønnen, hertug Ernst I av Sachsen-Coburg-Saalfeld mottok Gotha, og endret sin tittel til hertug av Sachsen-Coburg og Gotha. Hertugdømmene forble imidlertid formelt separate.
Ernst I døde i 1844, og hans eldste sønn Ernst II overtok styret og regjerte til sin død i 1893. En yngre prins, Albert av Sachsen-Coburg-Gotha ble i 1840 gift med den britiske dronning Victoria. Ettersom Ernst II var barnløs, var den nærmeste arveberettigede i 1893 prinsen av Wales, den senere kong Edward VII av Storbritannia. Men Edward hadde gitt avkall på hertugdømmene til fordel for sin yngre bror, Alfred. Alfreds eneste sønn, som også het Alfred, begikk selvmord i 1899, så da Alfred døde ble han etterfulgt av sin nevø, Carl Eduard, hertugen av Albany, sønn av dronning Victorias yngste sønn.
Carl Eduard regjerte inntil 18. november 1918 da det revolusjonære arbeider- og soldatrådet i Gotha avsatte ham som hertug i forbindelse med den tyske revolusjon. De to hertugdømmene, kun bundet sammen av sin felles hersker, ble adskilt, og opphørte å eksistere i 1920, da Sachsen-Coburg ble innlemmet i Bayern, og Sachsen-Gotha ble slått sammen med en rekke andre småstater til staten Thüringen.
Hovedstedene i Sachsen-Coburg og Gotha var Coburg og Gotha. Hertugdømmene hadde tilsammen et areal på 1 977 km² og en befolkning på 242 000 (1905).
Hertugdømmene Sachsen-Coburg og Gotha var de eneste stater i verden som anerkjente Den amerikanske konføderasjons (sørstatenes) uavhengighet.
== Huset Sachsen-Coburg-Gotha ==
=== Hertuger av Sachsen-Coburg og Gotha, 1826 - 1918 ===
Ernst I 1826–1844
Ernst II 1844–1893
Alfred 1893–1900
Carl Eduard 1900–1918
=== Overhoder for huset Sachsen-Coburg og Gotha siden 1918 ===
Carl Eduard 1918–1954
Prins Friedrich Josias 1954–1998
Prins Andreas 1998-
=== Belgiernes konger av huset Sachsen-Coburg og Gotha ===
Leopold I (1831–1865)
Leopold II (1865-1909)
Albert I (1909-1934)
Leopold III (1934-1951)
Baudouin I (1951-1993)
Albert II (1993- )
=== Konger av Portugal av huset Sachsen-Coburg og Gotha ===
Pedro V (1853–1861)
Louis (1861–1889)
Carlos (1889–1908)
Manuel II (1908–1910) (d.1932)
=== Tsarer av Bulgaria av huset Sachsen-Coburg og Gotha ===
Ferdinand (1887–1918)
Boris III (1918–1943)
Simeon II (1943–1946) – senere statsminister i Bulgaria (2001–2005)
=== Konger og dronninger av Storbritannia og Irland (til 1927) og Storbritannia og Nord-Irland av huset Sachsen-Coburg og Gotha ===
Edward VII (1901–1910)
George V (1910–1936)
Edward VIII (1936)
Georg VI (1936–1952)
Elisabeth II (1952–2022)
Charles III av Storbritannia (2022–)Den britiske linjen har siden 1917 gått under navnet Windsor. Dronning Elizabeth er det siste medlemmet av dette huset på den britiske tronen, da tronarvingen tilhører hennes manns, prins Philips, slekt, nemlig huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
== Eksterne lenker ==
http://www.deutsche-schutzgebiete.de/herzogtum_sachsen-coburg-gotha.htm | Gotha er en by i fristaten Thüringen i Tyskland. Byen har ca. | 7,799 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.